Reinli stavkirke. Reinli stavkirke er en enskipet stavkirke ("langkirke") som ligger i bygda Reinli. Det har vært vanlig å datere stavkirken til siste halvdel av 1200-tallet eller på begynnelsen av 1300-tallet mens en nyere åringsdatering av deler av kirken indikerer etter 1326. Under en arkeologisk utgraving under kirkegulvet ble det i 1971/1972 funnet spor etter det som kan være to tidligere kirker. Det ble også funnet mynter fra Håkon Håkonssons regjeringstid 1250–1263. Historie. På folkemunne har denne kirken gått under tilnavnet «Gamle Guri». De første skrevne kilder som omtaler en kirke på denne plassen er fra Olaf Haraldssons reise gjennom Valdres i 1023. Han skal ha besøkt Reinli. Det er antatt at det fantes et hov av noe slag på samme sted før den første kirken, en eller annen gang før år 1000. Deler av kirkens tømmerkonstruksjon skal ha fått en radiologisk datering (også kalt "karbondatering" eller "C14-datering") til omkring 1190. Selv om slike dateringer ofte er unøyaktige i forhold til årringdateringer, kan dette peke mot at materialer fra en tidligere kirke på stedet har vært benyttet. De pavelige nuntiers (sendebud) i Valdres nevner også kirken i sine regnskaper fra 1327. Kanskje var den nettopp blitt bygget? Under bygningsarbeide i 1850 (?) så er det fortalt at snekkerne Eilef Bakkene og Ole Johnson fant en figur på veggen ved hoveddøra, som det stod et tall på som de tolket til 1157. Kirkebygningen. Reinli stavkirke er en enskipet "hallkirke", en langkirke med høyt tak og høy innvendig himling, der skipet og koret har samme bredde. Skip og kor, veggplanker og takverk er opprinnelige. Skipet har fire hjørnestolper som bærer takkonstruksjonen. To ekstra stolper bærer taket over koret, som har apsidal avslutning som trolig har kommet til på et senere tidspunkt. Kirken er ellers bygget over same lest som kirkene i Haltdalen, Undredal, Rollag, Hedalen, og Eidsborg. Reinli stavkirke følger en grunnplan gitt av kontinentale kirker som f. eks Saint-Chapelle 1242–1248 i Paris, en enskipet hallkirke der skipet og koret har samme bredde. Koret har også en apside. Det hevdes at det var "sira Thord" som fikk bygget kirken. Sagnet sier også at han skal være begravet under sørportalen. En inskripsjon i svalgangen like utenfor understøtter denne teorien, i det den sier: "Her hviler Sira Thord som lod forberede denne kirke, pater noster". Eksteriør og interiør. Bygningsmessig er trolig kirken forandret flere ganger. Både eksteriør og interiør ble restaurert så sent som i 1976–1977. Trekorsene på gavlene og de små dragene ble sannsynligvis lagt til under restaureringen i 1880. En tegning av G. A. Bull fra omkring 1855 viser kirken uten disse. Kirkens interiør ble også forandret i 1884–1885. Det finnes ikke elektrisk oppvarming eller belysning i kirken. Altertavlen er et helgenskap fra ca 1300. Det er seinere blitt bemalt av "Siwerts" i 1923. Hovedmotivet er Jesu himmelfart. Alterskapet kan ha rommet en Mariafigur lignende den en finner i Hedal stavkirke som har hatt en baldakinkroning i form av en kirkemodell. Kirkemodellen fra Reinli er bevart i Oldsaksamlingen. Alle de tolv innvielseskorsene er intakte – malt i tjære på kirkeveggen. Slike, greske kors i en sirkel, kors forekom ikke i Norge før etter 1200 og kan være med å datere kirken. Annet. På utsiden av kirken står det en gammel gapestokk, som naturligvis ikke lenger er i bruk. Bruk at gapestokk ble forbudt i Norge 17. mai 1845, da de gamle middelalderlovene ble revidert. Sagn. Det er flere sagn knyttet til kirken. "Det første siger, at kirken er en lovekirke, og at mens den var under opførelse flyttede de underjordiske den fra «Kirkevolden» nede ved elven til det sted hvor den nu staar, et sagn der rimeligvis skriver sig fra navnet «Kirkevolden» om et sted, hvor ingen kirke staar, men hvor muligens sognets ældste kirke kan have staaet." "Det andet sagn fortæller at da den første messe læstes i kirken, stod huldren i Langeberget og blæste en slaat, «Langebergslaaten» saa vent, at den lokkede folket ud af kirken; men en vædder stangede hende ihjel. Man fandt siden hendes laarben og vædderens ene horn, som længe bevaredes paa gaarden Lunde i Søndre Aurdal; rimeligvis er sagnet bygget over disse 2 gjenstande, der muligens oprindelig kan have været opbevarede i Reinli kirke, siden sagnet knytter dem til denne. Det var jo ikke usedvanligt i middelalderen at opbevare merkelige gjenstande, især af naturhistorisk art, i kirkene." Kanskje kan dette gamle verset være en indikasjon på at kirken, eller en av de tidligere kirkene, har blitt flyttet eller blitt satt opp av materialer fra en annen kirke. Avvik i tidfesting av materialer brukt i kirken kan tyde på dette. Timothy Ward. Timothy Victor Ward (født 17. oktober 1917 i Cheltenham, død 28. januar 1993 i Barton-under-Needwood) er en tidligere engelsk landslagsspiller i fotball. Han var også manager for fire engelske fotballklubber. Biografi. Han startet sin fotballkarriere i hans lokale klubb, Scunthorpe United. Etter å ha overbevist George Jobey, Derby County sin manager på den tiden, ble han kjøpt av Derby for £100 i april 1937. Året etter skaffet han seg fast plass på laget, og denne plassen hadde han fram til 2. Verdenskrig brøt ut. I tiden etter krigen hadde han problemer med å spille seg inn på laget, og Arsenal ønsket å kjøpe han for £10 000. Dette ble avslått, og etter en stund greide Ward ikke bare å spille seg inn på klubblaget, men også. Timothy Ward debuterte på landslaget mot den 21. september 1947. Han spilte to landskamper for England. I mars 1951 ble han overraskende solgt til Barnsley, en klubb han spilte for de to siste årene av sin fotballkarriere. Ward gikk omtrent rett fra å være spiller i Barnsley til å bli manager. Han var i denne klubben i sju år før han overtok managerjobben i Grimsby Town. To år senere var han tilbake i Derby, denne gang som manager. Hans siste managerjobb var for Carlisle United der han var fram til september 1968. Olav Zakariassen. Olav Zakariassen (født 27. november 1946 i Drammen) er en bibliotekar, forfatter og lokalhistoriker. Zakariassen ble biblioteksjef i Askim i 1976. 1984-86 var han leder av Norsk Bibliotekforening. Han utga to romaner, "Trost" og "Laks", som begge handler om brytningene mellom bønder, arbeidere og byborgere, men lokalhistorien sto ham nærmere. I 1999 fikk han et halvannet års engasjement av Smaalenene Medier AS for å skrive mediehistorien for Indre Østfold og ble dermed forfatter på heltid. Underveis fikk han et ettårsengasjement av styret for Moss Avis for å skrive denne avisens historie. Han fikk deretter i oppdrag fra Askim kommune om å skrive Askims historie 1914-1940 og 1945-2000 på fire og et halvt år. Jörg Lanz von Liebenfels. Jörg Lanz von Liebenfels (født 19. juli 1874 i Wien i Østerrike, død 22. april 1954 i Wien; egentlig "Adolf Joseph Lanz") var en raseideolog på begynnelsen av 1900-tallet som var en av Adolf Hitlers inspiratorer til utviklingen av den nazistiske raselære. Liv og virke. Fra 1893 til 1899 var von Liebenfels medlem av cistercienserne og fikk klosternavnet Georg, og tilhørte ordenens kloster Heiligenkreutz. Han ble munk, men ble ikke presteviet. Han hevdet senere at han i 1894 var blitt «opplyst» etter at han hadde oppdaget gravsteinen til en tempelridder og begynte å utvikle sine teorier om arierne og de mindreverdige raser. Han forlot klosteret i 1899. Selv hevder han at det var på grunn av hans «voksende uro». Men de kirkelige dokumenter oppgir «kjødelig omgang» som årsak, og det rimer i så fall godt med hans senere antifeminisme. Etter at han var blitt kastet ut fra denne katolske munkeordenen, offentliggjorde han i 1904 sitt verk "Die Theozoologie oder die Kunde von den Sodoms-Äfflingen und dem Götter-Elektron" («teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-aplingene og gudeelektronet»). Her gikk han inn for en radikal rasepolitikk som blant annet skulle omfatte tvangssterilisering av «de lavere raser», kvinnens strenge underordning under den ariske mann og «ugifte rugemødres besvangring av blonde, blåøyde, ariske ekteskapshjelpere i avlsklostre». Som elev av ariosofen Guido von List grunnla Lanz i 1905 "Guido-von-List-selskapet" og i 1907 "Ordo Novi Templi (ONT)", det vil si den nye tempelridderordenen. Hensikten med disse organisasjonene var «å fremme rasebevissthet ved stamtre- og rasekunnskapsforskning, skjønnhetskonkurranser og grunnleggelse av rasistiske fremtidshjem i verdens underutviklede deler». I 1905 begynte han å utgi Ostara-heftene. I dette «biblioteket for blonde og mannsrettsforkjempere» presenterte han en pervertert kristendom med Kristus som forkynneren av raserenhet, englene som raserene vesener og den ytterste dag som den endelige holmgang mellom de «blondblå» ariere (mennesker med blå øyne og blondt hår) og «dyremenneskene» (fargede og jøder). Denne pseudoreligiøse «fordypning» skulle styrke antisemittene ikke bare i deres fornuftskraft, men også sjelelig. Etter det han selv hevdet, kom Ostara-heftene tidvis opp i opplag på 10 000 eksemplarer. Blant abonnentene var August Strindberg og Dietrich Eckart; den førsnevnte benyttet seg direkte av tanker fra Liebenfels i sine antijødiske artikler, den siste var en av Hitlers venner og hjelpere på 1910- og 1920-tallet. Hitler leste selv Lanz von Liebenfels' skrifter de årene han bodde i Wien. Lanz utviklet lange kataloger over støttetiltak for de «blondblå» arierne og mottiltak mot de «mindrerasede». Her foregrep han en rekke av de senere tiltak som ble satt i verk i nazistisk politikk. Med setningen «Idet jeg verger meg mot jødene, kjemper jeg for Herrens verk», viser Hitler seg i "Mein Kampf" som en kjenner av von Liebenfels' skrifter. Etter annen verdenskrig fremstilte von Liebenfels seg villig som inspirator for Hitler og talte åpent ut om det med Wilfried Daim som skrev en biografi om ham, men Brigitte Hamann skriver i sin Hitler-biografi at von Liebenfels' innflytelse på Hitler er blitt kraftig overvurdert på grunn av von Liebenfels' eget skryt om det. Det tankegods som Hitler og von Liebenfels hadde felles, var også representert i en rekke andre grupperinger og ved personer som Guido von List og Georg Schönerer, og von Liebenfels var, ifølge Hamann, en heller besynderlig outsider i denne sammenheng. Se og Hør. "Se og Hør" er Norges største ukeblad. Bladet har overveiende bildestoff og en TV-guide som omfatter 90 kanaler. Bladet driver først og fremst med moderne kjendisjournalistikk. "Se og Hør" var på 90-tallet Nordens største ukeblad. I 2002 var opplaget på. Fra 2003 kommer bladet ut med to nummer i uka. Tirsdagsutgaven hadde i 2011 et opplag på vel 178 000, helgeutgaven (fredag) om lag 109 000. Se og Hør utgis av Aller Media AS som er en del av det nordiske Aller konsernet. Historie. Utgivelsen ble startet av Allers Familie-Journal A/S i Oslo i 1978 med Knut Haavik som sjefredaktør med det danske "Se og Hør" som utgangspunkt. Sjefredaktør Haavik publiserte det første, norske "Se og Hør" den 21. september 1978 og var sjefredaktør for bladet til sin avgang i 2004. I september 2003 kom Se og Hør ut med to utgivelser i uken og er i dag fortsatt det eneste ukebladet som kommer ut to ganger i uken (tirsdag og fredag). Bladet blir i dag utgitt av Aller Media AS. Tidligere sjefredaktør Odd Johan Nelvik overtok som sjefredaktør samme år. Tidligere sjefredaktør Odd Johan Nelvik ble utnevnt til stillingen etter Haavik i 2004 men har samarbeidet med Haavik siden oppstarten av selskapet. Høsten 2008 ble nåværende sjefredaktør Harald Haave varslet om sin forflyttning fra assisterende redaktør til offisiell sjefredaktør etter en periode som assisterende sjefredaktør. Nelvik gikk over i en konsulentstilling i Se og Hør. I 2003 søkte forlaget om momsfritak. Sommeren 2012 ble Se og Hør tilgjengelig på IPad via App Store og ble i løpet av 10 dager den mest nedlastede applikasjonen under kategorien "underholdning" på Apples applikasjonsbutikk. Seher.no. Seher.no er det norske nettstedet for "Se og Hør". Nettstedet ble lansert 19. mai 2006, og publiseres av Aller Internett. Seher.no presenterer hovedsakelig stoff om norske og internasjonale kjendiser og kongelige. Antall unike brukere er omtrent pr uke (november 2008). Antall sidevisninger er ca. (november 2008) i følge statistikktjenesten Alexa. Nettstedet svinger mellom plass nummer 44 og 45 på listene regelmessig. Redaktør er Erik Nodland. Bidrag for oppklaring av justismord. Etter frikjennelsen i Liland-saken inngikk "Se og Hør" en avtale med privatetterforsker Tore Sandberg om at bladet ville finansiere Sandbergs arbeid med oppklaring av flere justismord mot at bladet fikk førsteretten til hans historier. Sandberg har etter dette bidratt til oppklaring av syv justismord der hans arbeid er finansiert av bladet, hvorav den mest kjente saken er oppklaringen av det doble justismordet på Fritz Moen. Etter denne oppklaringen uttalte Tore Sandberg til NRK: «Uten Se og Hør-finansieringen ville Fritz Moen gått i graven som dobbelt drapsmann, stigmatisert som en forferdelig seksualforbryter.» I samme intervju uttaler Sandberg videre at "Se og Hør" er den eneste norske mediebedrift som finansierer oppklaring av justismord. Saker i PFU. Særlig Knut Haavik er blitt kritisert for sin og "Se og Hør"s pågående journalistikk i forhold til norske kjendiser. Dette har ført til 7-8 rettssaker og rundt tjue saker i Pressens Faglige Utvalg (PFU) der bladet har blitt anklaget for å krenke privatlivets fred. I ettertid sier Haavik selv om sin metode at «jeg tok et ja for et ja, og et nei for et kanskje». Hittil har selskapet blitt dømt av PFU 17 ganger av totalt 35 klager siden 1991, hvor 1 sak kun var kritikk. Til sammenligning har Dagbladet blitt dømt 61 ganger siden 1991 med et totalt antall klager på 173. Her og Nå har blitt dømt 5 ganger av tilsammen 11 klager siden 1991. Bilder av Maud Angelica. Prinsesse Märtha Louise og hennes mann Ari Behn klaget i 2006 ukebladet inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). De klagde på at bladet trykket en reportasje som het «Maud Angelica (2) følger i mammas fotspor». Reportasjen, sto på trykk 7. februar 2006, og hadde bilder av deres da lille datter Maud Angelica på ridetime. Utvalget skriver følgende i sin endelige konklusjon: «Likevel vil utvalget understreke viktigheten av å vise respekt for menneskers rett til privatliv, slik det er nedfelt i Vær Varsom-punkt 4.3. I den forbindelse påhviler det redaksjonene å vurdere nøye om eksponeringen av en situasjon som kan oppfattes som privat, har en nyhets- eller samfunnmessig betydning som legitimerer oppslaget. I vurderingen av dette er det også viktig at redaksjonene tilstreber samtykke til eksponering, og lytter til de innvendinger som kommer fra barns foresatte. På dette punkt har Se og Hør opptrådt kritikkverdig.» Julebukker. Assisterende sjefredaktør Harald Haave og "Se og Hør" ble i 2005 kritisert av flere kjente personer, etter et oppslag i ukebladet, hvor tre barn ble sendt ut som julebukker, med det til hensikt å teste ut kjendisenes givelyst. Personene ble avfotografert i smug og samtalene med barna ble gjengitt i ukebladet. Skuespiller Anne Ryg, som var en de som ble avfotografert, klaget Se og Hør inn for Pressens Faglige Utvalg på bakgrunn av oppslaget, og fikk medhold i at Haave og Se og Hør hadde brutt god presseskikk. Snikbilder fra bryllup. "Se og Hør", journalist Anders Johan Stavseng og fotograf Morten Krogh ble høsten 2006 saksøkt etter at Lars Lillo-Stenberg og skuespillerkona Andrine Sæther anmeldte "Se og Hør" for brudd på privatlivets fred i forbindelse med at bladet tok bilder av parets vielse og trykket disse. Den 23. november fastslo Oslo tingrett at bladet hadde krenket privatlivets fred og tilkjente paret tilsammen kroner i erstatning, paret ble også tilkjent saksomkostninger. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett av "Se og Hør", også her fikk paret medhold og ble tilkjent samme erstatning som i tingretten. "Se og Hør" anket dommen inn for Høyesterett, og ble her frifunnet. Bøker om Se og Hør. I 1995 kom den første boken om "Se og Hør". Journalisten Arild Aspøy ga ut boka "Kjæresten fridde på dopapir: Se og Hør og kampen om privatlivet", hvor han blant annet avslørte at Se og Hør hadde hatt en betalt informant i klassen til kronprins Haakon på Kristelig Gymnasium. Han viste også flere tilfeller av betaling til kjendiser for å få adgang til deres privatliv. Et av hovedpoengene i boken er at bladet bruker svært avanserte metoder, som vanligvis bare blir godtatt i journalistikk omkring temaer som gjelder saker av alvorlig samfunnsmessig betydning. I 2007 utgav Håvard Melnæs boka "En helt vanlig dag på jobben" der han fortalte om sin tid som aktiv reporter i "Se og Hør" og kjendisenes forhold til bladet. Han var samtidig kritisk til sine egne og redaksjonens tøffe arbeidsmetoder og til underholdnings- og sensasjonsjournalistikken i "Se og Hør". Melnæs skrev særlig om bladets behandling og omtale av Sven O. Høiby, konprinsesse Mette Marits far. Særlig ett kapittel i boka, «Mette Marit gråter» fikk stor oppmerksomhet i media. Journalist Thomas Olsen og en frilansfotograf ble skjelt ut av den kommende kronprinsessen. Kapittelet skapte stor debatt om arbeidsmetoder. Journalist Olsen rykket ut etter bokutgivelsen og beklaget at Mette-Marit følte seg så forfulgt at hun tok til tårene, og han uttalte at han angret på fremgangsmåten. Utgivelsen og forfatteren fikk stor oppmerksomhet i mediene da boka kom ut. Høsten samme år gav også journalisten Arne O. Holm ut faktaboka "Ja, vi elsker Se og Hør" der han etter å ha lest elleve årganger av ukebladet konkluderte med at det har vært flere skjebnehistorier som omhandler helt alminnelige mennesker, enn kjendisreportasjer i bladet. Han påpekte også at mange av sakene i Se og Hør har gått videre til tabloidavisene. Av norske kjendiser som har fått ekstra mye oppmerksomhet i bladet, nevnte Holm TV-personlighetene Frithjof Wilborn, Marit Christensen, Dan Børge Akerø og Alf Tande-Petersen samt artistene Jahn Teigen, Rune Rudberg og Mia Gundersen. I 2008 ble bladet sammenlignet med VG av de to medieforskerne Johann Roppen og Idar Andre Flo. Konklusjonen var at de to publikasjonene blir stadig mer like. Tirsdagsutg.. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Weekendutg.. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Blasfemi. a> soldat. Teksten lyder ΑΛΕΞΑΜΕΝΟΣ (ΑΛΕΞΑΜΕΝΟϹ) ΣΕΒΕΤΕ ΘΕΟΝ, det vil si «Alexamenos tilber Gud». a> som gjør narr av anklager om blasfemi i opptoget. Blasfemi (fra gresk "blasphemein", «å snakke stygt om») betegner gudsbespottelse, men også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig. Gjennom alle tider har de forskjellige religioner og deres talspersoner (prester eller lærde) forsøkt å beskytte seg mot angrep i form av hån og spott. Om noe er blasfemisk vil derfor være avhengig av ens livssynsmessige ståsted. For noen vil enhver kritisk ytring om den egne religionen være å anse som blasfemi. Også ateistiske posisjoner kan derfor oppfattes som blasfemiske. Blasfemianklager kan derfor brukes til å begrense mange former for religionskritikk, særlig satire. Historikk. Blasfemi er omtalt i Bibelen, blant annet i Andre Moseboks kapittel 22, vers 28, der det står «Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne.». Historisk har det vært meget strenge straffer for blasfemi innenfor de forskjellige religioner. Innenfor jødedommen kunne man bli steinet, i kristendommen har man blant annet risikert å bli brent. Også innenfor islam risikerer man dødsstraff (noe som til en viss grad fortsatt praktiseres i enkelte land). Fortsatt er blasfemi straffbart i mange land, om enn ikke belagt med dødsstraff. Blasfemi og bespottelse av kristendommen er en viktig del av satanismen. Blasfemianklager. En lang rekke forfattere er blitt beskyldt for å være blasfemiske. Blant dem er verdensberømte navn som den britiske dramatikeren og ateisten Christopher Marlow (1564–1593), Diderot, Shelley, Heine og Mark Twain. August Strindberg ble anklaget for blasfemi på grunnlag av novellesamlinga «Giftas» fra 1884. Den østerrikske dramatikeren Peter Turrini (født 1944) har brukt grov blasfemi og sjokkerende effekter i flere av sine skuespill. Også franskmannen Pierre Guyotat (født 1940) har forsøkt å provosere samfunnet med blasfemi. Den spanske forfatteren Fernando Arrabal (født 1932) ble fengselt av spanske myndigheter i 1967 anklaget for gudsbespottelse og forakt for fedrelandet. Mest kjent i nyere tid er imidlertid den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie. Hans roman "Sataniske vers" fra 1988 er av mange muslimer betraktet som et blasfemisk hån mot profeten Muhammed. I 1989 utstedte derfor den iranske religiøse lederen Ayatollah Khomeini en fatwa i form av en verdensomspennende dødsdom over Rushdie. Blasfemi i Norge. Blasfemiparagrafen kan bli fjernet i den nye straffeloven som enda ikke er vedtatt. Blasfemi er straffbart i Norge etter straffelovens § 142. Blasfemi er der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbyr å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderer også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier. Påtale finner imidlertid bare sted «når allmenne hensyn krever det», og § 142 regnes for en såkalt sovende paragraf. Også i Norge har flere forfattere blitt beskyldt for blasfemi. Det gjelder blant andre Marcus Thrane, Theodor Løvstad, Hans Jæger, Gunnar Heiberg, Arnulf Øverland, Trygve Bull og Georg Johannesen. Anders Suhm, elev ved latinskolen i Kristiansand i 1730-årene, er den eneste nordmann som er dødsdømt for blasfemi. Han satte blant annet fyr på Interimskirken i byen, ble dømt til halshogging, men klarte å rømme. Hans Jæger ble i 1886 dømt til 60 dagers fengsel for blasfemi og for å ha krenket offentlig bluferdighet og sedelighet. Den siste som ble offentlig tiltalt for blasfemi i Norge, var forfatteren Arnulf Øverland i 1933, etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet. Han ble frikjent samme år. Den siste som ble dømt for blasfemi i Norge var Arnfred Olsen som skrev «De 'kristne' hedninger mindes sin Jesus, den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar» i bladet Fritenkeren i 1912, han fikk 10 kroner i bot. I senere tid har det vært vist til blasfemiparagrafen da Statens filmtilsyn stoppet «Life of Brian» i 1980. På begynnelsen av 1990-tallet forsøkte muslimer i Norge å stanse den norske utgivelsen av Rushdies bok "Sataniske vers". I både Danmark og Norge ble det levert anmeldelser for blasfemi i forbindelse med trykking av Muhammed-karikaturene i 2006, uten at dette førte til tiltale. Det norske Hedningesamfunnet har ved en rekke anledninger forsøkt å bli tiltalt for blasfemi, men uten å lykkes. Nettsiden Herregud.com (Svevende Ord Bibelsenter) har også blitt truet med politianmeldelse av menigheten Levende Ord for sin harsellering med kristendommen generelt og deres menighet spesielt. Da Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo den en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004. Se og Hør Forlaget. Se og Hør Forlaget A/S var et bladforlag i Oslo som bl.a. utgav ukebladene "Se og Hør" og "Se og Hør Weekend". Forlaget het tidligere "Forlaget For Alle" og var eid av Norsk Aller A/S. Den 1. oktober 2008 ble Se og Hør Forlaget AS, Allers Familie-Journal AS og Aller Spesialmedia AS fusjonert med morsselskapet Norsk Aller AS. Fra 1. oktober 2009 er navnet på det nye selskapet Aller Media AS. Tøyhuset i Berlin. Tøyhuset i Berlin (tysk "Zeughaus Berlin") er et tøyhus i Berlin og den eldste bygningen på boulevarden Unter den Linden. Den ble bygget mellom 1695 og 1706 som våpenarsenal (tøyhus) og regnes som en av de vakreste profane barokkbygninger i Nord-Tyskland. Bygningen disponeres av Deutsches Historisches Museum. Her forsøkte Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff å drepe Hitler i et attentat som også ville tatt livet av ham selv. 21.mars 1943 åpnet man en utstilling i tøyhuset av krigsbytte tatt fra Sovjetunionen. Gersdorff hadde en bombe skjult under frakken, men Hitler hastet gjennom utstillingen uten å stanse ved montrene, til tross for Görings oppfordringer. Gersdorff rakk så vidt ut på toalettet, der han knuste detonatoren og skyllet den ned. Tøyhuset i Berlin var 25. mars 2007 sted for undertegning av Berlin-erklæringen. Gösta Pettersson. Gösta «Fåglum» Pettersson (født 23. november 1940) er en tidligere svensk syklist. Pettersson var aktiv syklist i 1960- og 1970-årene. Han ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for 1967 sammen med de andre brødrene «Fåglum»: Sture, Erik og Tomas, for VM-seieren i lagtempo i Heerlen, Nederland. Gösta Pettersson vant Giro d'Italia i 1971 og kom på tredjeplass i Tour de France i 1970. Han ble verdensmester tre ganger og fikk individuelt OL-sølv i Mexico by 1968. I 1968 ble han rangert som verdens beste syklist. Ordet og Israel. Ordet og Israel er en norsk felleskristen og upolitisk organisasjon som ble stiftet i Misjonsaulaen i Oslo den 23. september 1978. Organisasjonen har som formål blant annet å formidle sitt syn om at jødene er Guds utvalgte folk. Den norske bevegelsen samarbeider nært med sin søsterorganisasjon "Ordet og Israel" i Danmark, men i motsetning til den danske bevegelsen, som er luthersk, er "Ordet og Israel" i Norge dannet på felleskristent evangelisk grunnlag. "Ordet og Israel" har som forutsetning for sitt arbeid Jesu ord fra Joh 10: 35: «Skriften kan ikke settes ut av kraft» og hevder: «På Jesu autoritet tror vi at hele Bibelen er Guds inspirerte og fullt ut troverdige og urokkelige ord». Gunnstein Nes er leder av hovedstyret i Ordet og Israel. Dagfinn Nese er redaktør av bladet Ordet og Israel (2010). Deutsches Historisches Museum. Deutsches Historisches Museum (DHM; det tyske historiske museum) ble grunnlagt i 1987 i anledning av byen Berlins 750-årsjubileum. Det holder til i Berlins tøyhus ved boulevarden Unter den Linden. En ny bygning av I. M. Pei ble dessuten ferdigstilt i 2004. NÅ. NÅ eller Billedbladet NÅ var et norsk, illustrert ukeblad. Det ble grunnlagt i 1952 av den næringspolitiske opplysningsforeningen Libertas. Bladet kom først ut hver 14. dag og senere ukentlig. "Billedbladet NÅ" ble overtatt av Ernst G. Mortensens Forlag i 1984, solgt til A/S Bladkompaniet i 1993 og nedlagt i 1995. Redaktører var blant annet Kjell Lynau (fra 1954 til 1983) og Gunne Hammarstrøm. NÅ var opprinnelig et motsvar til arbeiderbevegelsens ukerevy Aktuell. I 1953 reklamerte det med a være «hele Norges billedblad hvor alle deler av landet er representert». Bladet gjorde også et poeng av å vise bilder av personene bak stemmene fra politikk og kringkasting. Bladet var særlig kjent for sitt aktualitetsstoff, sine fotoreportasjer og konservative, politiske holdninger. I tillegg til reportasjer fra Norge, presenterte bladet stoff om næringslivet, sport, forsvaret, kongelige og kjente personer, mote, bil, film og teater fra utlandet. Mot slutten av bladets eksistens, særlig etter at Libertas solgte seg ut, utviklet det seg til å bli en konkurrent til Se og Hør, og altså nedlagt i 1995. I 1998 ble billedarkivet til Billedbladet NÅ med fotografier fra 1953 til 1988 gitt som gave fra NTB til Riksarkivet. Gaven bestod av et organisert, kronologisk arkiv med negativer og kontaktkopiark i rundt 14 000 konvolutter. Mange anerkjente fotografer er representert i arkivet, og selv bilder som aldri ble brukt i bladet, er med. Gustave Doré. Louis Christophe Paul Gustave Doré (født 6. januar 1832 i Strasbourg, død 23. januar 1883 i Paris) var en fransk illustratør, maler og billedhugger. Doré var langt på vei selvlært og arbeidet som illustratør fra han var 16 år gammel. Han bidro med illustrasjoner til ca. 90 bøker, deriblant en bibelutgave fra 1866, Dante Alighieris "Den guddommelige komedie" og bøker av Lord Byron, Miguel de Cervantes, François Rabelais og Honoré de Balzac. Han arbeidet etterhvert også med maleri og i sine siste år som billedhugger. Biografi. "Vivien (PªII)" tegnet av Paul Gustave Doré og gravert av W. Ridgway. Fra Rita Carvalho de Sousas privatsamlinger i Lisboa" Doré ble født i Strasbourg, og hans første illustrerte historie ble utgitt da han var femten år gammel. Han begynte å arbeide som litteraturillustratør i Paris. Dorés oppdrag innbefatter arbeider av Rabelais, Balzac, John Milton og Dante. I 1853 ble han spurt om å illustrere verkene til Lord Byron. Dette oppdraget ble etterfulgt av ytterligere oppdrag fra britiske utgivere, innbefattet en illustrert engelsk bibel. Doré illustrerte også utgave av Edgar Allan Poes "The Raven". Dorés engelske bibel (1866) ble en stor suksess, og i 1867 hadde han en stor utstilling av sine arbeider i London. Denne utstillingen foranledet grunnleggelsen av "Doré Gallery" i New Bond Street. I 1869 foreslo Blanchard Jerrold, sønn av Douglas William Jerrold, å samarbeide med Doré for å lage et omfattende portrett av London. Jerrold fikk ideen fra "The Microcosm of London", laget av Rudolph Ackermann, William Pyne og Thomas Rowlandson i 1808. Doré skrev under på et femårsprosjekt med utgiverne Grant & Co som innbefattet at han ble i London tre måneder av året. Han ble betalt den kolossale summen £10 000 i året for dette arbeidet. Boken, "London: A Pilgrimage", med 180 graveringer, ble utgitt i 1872. "London: A Pilgrimage" ble en kommersiell suksess, og Doré mottok oppdrag fra andre britiske utgivere, men verket ble mislikt av mange samtidige kritikere. Noen kritikere var bekymret over at Doré så ut til å fokusere på fattigdommen som eksisterte i London. Doré ble beskyldt av "Art Journal" for å «oppfinne heller enn å kopiere». "Westminster Review" hevdet at «Doré lager skisser hvor de simpleste og mest vulgære særpreg er tydelige». Dorés senere verker innbefattet Samuel Taylor Coleridges "Rime of the Ancient Mariner", John Miltons "Det tapte paradis", Alfred Tennysons "The Idylls of the King", "The Works of Thomas Hood" og Dantes "Den Guddommelige Komedie". Hans verker dukket også opp i "Illustrated London News". Doré fortsatte å illustrere bøker til sin død i Paris i 1883. Han er gravlagt i Père Lachaise-gravlunden i nevnte by. Eksterne lenker. Doré, Gustave Doré, Gustave Doré, Gustave Doré, Gustave Doré, Gustave Jill Goodacre. Jill Goodacre Connick (født 29. mars 1965 i Lubbock i Texas) er en amerikansk skuespiller, og tidligere "Victoria's Secret" supermodell. Jills store gjennombrudd kom på midten av 1980-tallet, når "Victoria's Secret" ansatte henne. Snart var hun den mest kjente VS modellen, og er en av de første kvinner til å oppnå stor kjendis status som supermodell. Goodacre jobbet som modell frem til hun giftet seg med artist og skuespiller Harry Connick jr. i 1994. Sammen har de tre barn. Preußischer Landtag. a> tjener som sete for bystaten Berlins parlament "Preussischer Landtag" ("den prøyssiske landdag") er et begrep som fra det 15. århundret ble brukt på forskjellige politiske institusjoner i Preussen. Begrepet ble brukt om stenderforsamlingen i Kongeriket Preussen. Fra 1849 til 1918 var det navnet på Preussens parlament som besto av to kamre: ("Preußisches Herrenhaus") og ("Preussisches Abgeordnetenhaus"). Under Weimarrepublikken var Preussischer Landtag navnet på parlamentet til Fristaten Preussen. Den ble opprettet i 1921 i forlengelsen av Den grunnlovsgivende prøyssiske Landsforsamling. Landdages valgperiode var fire år, men kunne bli oppløst ved ved flertallsvedtak eller gjennom folkeavstemning. Landdagen var Preussens politiske forsamling. Landdagen kunne endre Preussens forfatning med 2/3-flertall, og landdagen valgte ministerpresidenten. Forsamlingen kunne innkalle regjeringsmedlemmer, eller hele regjeringen og eventuelt vedta mistillit. Med 2/3-flertall kunne landdagen stille regjeringsmedlemmer for riksrett. En gruppe på 1/5 kunne vedta iverksettelse av parlamentariske undersøkelseskommisjoner. "* Se også: Den prøyssiske landdagen (bygning)" Litteratur. Hans Wilderotter: "Das Haus der Abgeordneten: Ein Denkmal preußischer und deutscher Geschichte in der Mitte Berlins". Philo Fine Arts, Dresden 2001, ISBN 3-364-00378-5 Rathaus Schöneberg. Rathaus Schöneberg ble oppført 1911–1914 av arkitektene Peter Jürgensen og Jürgen Bachmann som rådhus for Schöneberg som da var en selvstendig by. Schöneberg er nå en del av bydelen Tempelhof-Schöneberg i Berlin. I 1920 ble Schöneberg innlemmet i bystaten Berlin. Under delingen av Berlin under den kalde krigen ble Rathaus Schöneberg, ettersom det gamle bysenteret havnet i østsonen, det politiske midtpunkt i det vestlige Berlin; både statens parlament og regjeringen (senatet) hadde sitt sete her. I rådhustårnet henger Frihetsklokken, som var en gave til Berlins innbyggere fra millioner av amerikanere og symboliserer kampen for frihet og mot kommunisme i Europa. Det ringes med klokken fra tårnet hver dag klokken 12. Klokkeringingen sendes også på radio hver søndag, opprinnelig av RIAS (amerikansk radio i Berlin) og etter den kalde krigen av Deutschlandradio Kultur. Foran rådhuset holdt USAs president John F. Kennedy sin berømte tale «Ich bin ein Berliner» den 26. juni 1963. Etter at Kennedy ble myrdet senere samme år ble plassen foran rådhuset omdøpt til John-F.-Kennedy-Platz. Den 24. september 1991 fant det siste senatsmøtet sted i rådhuset, før senatet flyttet til Berliner Rathaus, og 25. mars 1993 møttes for siste gang Berlins parlament i Schöneberg før parlamentet flyttet sitt sete til Preußischer Landtag. Juliane Freifrau von Friesen. Juliane Freifrau (baronesse) von Friesen (født 29. november 1950 i Berlin) er en tysk næringslivsjurist og politiker (De grønne). Hun var senator for næringsliv og teknologi i Berlin fra 2001 til 2002. Prager Tagblatt. "Prager Tagblatt" utkom mellom 1877 og 1939. Det var den største liberal-demokratiske, tyskspråklige avis i Bøhmen (til 1918 i Østerrike, fra 1918 i Tsjekkoslovakia). I sin tid ble den regnet som en av de beste dagsaviser. En rekke kjente forfattere, bl.a. Alfred Döblin og Max Brod, skrev for avisen. Potsdamer Platz. Cafe Josty på Potsdamer Platz (1890) thumb Potsdamer Platz er en berømt plass og trafikknutepunkt midt i Berlin, beliggende i Tiergarten som i dag er en del av bydelen Mitte. Plassen er oppkalt etter nabobyen Potsdam. Frem til 1940 var Potsdamer Platz en av de mest livfulle plasser i Europa. Etter å ha blitt lagt i ruiner av fiendtlig bombing under krigen havnet den i ingenmannsland mellom Øst- og Vest-Berlin, og ble fra 1961 delt av Berlinmuren. 21. juli 1990, kort etter Murens fall, ble Roger Waters konsert "The Wall Live in Berlin" oppført på plassen og dette var verdenshistoriens største rockekonsert. På 1990-tallet var plassen den største byggeplass i Europa, og den preges idag av skyskrapere og er dreiepunktet i Berlin. DaimlerChrysler og Deutsche Bahn har sine hovedkvarterer her, andre bygninger inkluderer Park Kolonnaden og Sony-Center. Det finnes restauranter, en rekke kinoer, handlesenter, filmmuseum, det tyske film- og fjernsynsakademiet, et musikalteater, et kasino og Ritz Carlton Hotel Berlin. Staatsbibliothek zu Berlin. Staatsbibliothek zu Berlin, Unter den Linden Interiør fra biblioteket i Kulturforum Staatsbibliothek zu Berlin (statsbiblioteket i Berlin, eller det prøyssiske statsbiblioteket) et tradisjonsrikt bibliotek i Berlin. Det har en bokbeholdning på omkring 10 millioner bind og er dermed det største universalbibliotek i Tyskland og også et av de største i Europa. Det er underlagt Stiftung Preußischer Kulturbesitz. Historie. Statsbiblioteket i Berlin ble grunnlagt i 1659 som "Bibliothek zu Cölln an der Spree". Fra 1701 til 1918 het det "Königliche Bibliothek" (det kongelige bibliotek). Etter at Preussen ble republikk i 1918 ble det omdøpt til "Preußische Staatsbibliothek". Etter annen verdenskrig havnet biblioteket i DDR, og ble omdøpt til "Deutsche Staatsbibliothek". Som motstykke ble de delene av bibliotekets besittelser som befant seg i Vest-Berlin organisert som "Staatsbibliothek Preußischer Kulturbesitz". Etter den tyske gjenforeningen ble bibliotekene igjen samlet under navnet "Staatsbibliothek zu Berlin" under Stiftung Preußischer Kulturbesitz. Beliggenhet. Statsbiblioteket har to hovedadresser, en på Unter den Linden 8, og en på Potsdamer Staße 33 i kulturbyggområdet Kulturforum Berlin. Biblioteket på Potsdamer Straße var location i Wim Wenders film "Der Himmel über Berlin" fra 1987, som oppholdssted for englene. Direktører. Nåværende direktør: Barbara Schneider-Kempf Staatliche Museen zu Berlin. Staatlichen Museen zu Berlin er en paraplyorganisasjon for 17 museer i Berlin, som eies av Stiftung Preußischer Kulturbesitz Geheimes Staatsarchiv Preußischer Kulturbesitz. Geheimes Staatsarchiv Preußischer Kulturbesitz (sett fra Archivstraße) Geheimes Staatsarchiv Preußischer Kulturbesitz (kort: Geheimes Staatsarchiv) er en stiftelse i Berlin som forvalter det prøyssiske statsarkiv (huset og hoffet Hohenzollern, den prøyssiske armé, provinsadministrasjonen, politiske organisasjoner, kart, et cetera). Det er underlagt Stiftung Preußischer Kulturbesitz. Arkivet består av circa 35 000 hyllemeter materiale, og går tilbake til 1200-tallet. Arkivet gikk under navnet "Geheimes Staatsarchiv" siden 1803. Opprinnelig holdt det til i Klosterstraße i bydelen Mitte, men i 1924 flyttet det til sin nåværende bygning i Dahlem. Curling-EM 1989. Curling-EM 1989 ble arrangert 5. desember – 9. desember 1989 i "Sportzentrum Erlen" i Engelberg i Sveits. Det deltok 14 lag for herrer og 13 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Trine Trulsen, Dordi Nordby, Hanne Pettersen og Mette Halvorsen. Curling-EM 1988. Curling-EM 1988 ble arrangert 6. desember – 10. desember 1988 i "Perth Ice Rink" i Perth i Skottland. Det deltok 14 lag for herrer og 12 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Trine Trulsen, Dordi Nordby, Hanne Pettersen og Mette Halvorsen. Micky Dolenz. George Michael «Micky» Dolenz jr. (født 8. mars 1945 i Los Angeles i California) er en amerikansk sanger, gitarist, trommeslager, regissør og skuespiller. Han er mest kjent som ett av de fire medlemmene i popgruppen The Monkees i perioden 1966–1970 og ved senere gjenforeninger av gruppen. Curling-EM 1987. Curling-EM 1987 ble arrangert 8. desember – 12. desember 1987 i "Eis-Bundesleistungs-Zentrum" i Oberstdorf i Tyskland. Det deltok 14 lag for herrer og 13 lag for kvinner. John Dolmayan. John Dolmayan (født 15. juli 1973 i Beirut, Libanon, er av armensk opprinnelse) er en amerikansk musiker, og han er trommeslager i System of a Down. Familien flyttet til Toronto i Canada etter at huset deres var blitt beskutt da Dolmayan var i femårsalderen. Senere flyttet de til Los Angeles. Han begynte å spille slagverk da han var 15 år. Han er kjent for å aldri smile under en konsert eller på en musikkvideo. Vokalisten i System of a Down, Serj Tankian, prøver alltid å få Dolmayan til å smile, men det har ikke gått hittil. Han bor nå i Las Vegas. Curling-EM 1986. Curling-EM 1986 ble arrangert 9. desember – 13. desember 1986 i "Hvidovre Ice Rink" i København i Danmark. Det deltok 13 lag for herrer og 13 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Trine Trulsen, Dordi Nordby, Hanne Pettersen og Mette Halvorsen. Jerry Donahue. Jerry Donahue (født 24. september 1946) er en amerikansk countrygitarist som er kjent for sin tekniske dyktighet. Han har blant annet spilt i Hellecasters og skrevet diverse undervisningsmateriell. Curling-EM 1985. Curling-EM 1985 ble arrangert 10. desember – 14. desember 1985 i "Sportzentrum" i Grindewald i Sveits. Det deltok 14 lag for herrer og 14 lag for kvinner. Tommy Dorsey. Thomas «Tommy» Dorsey (trolig født, ifølge dåpsattesten, den 26. november 1905, flere andre offisielle dokument angir 19. november, død 26. november 1956) var en amerikansk jazztrombonist og storbandleder. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han er bror av Jimmy Dorsey. Medicare (USA). Medicare er en offentlig helseforsikringsordning for eldre og handikappede i USA. Den ble innført 30. juli 1965 av President Lyndon Johnson ved et tillegg til den amerikanske sosialloven (Social Security). Curling-EM 1984. Curling-EM 1984 ble arrangert 9. desember – 14. desember 1984 i "Palais des Sports" i Morzine i Frankrike. Det deltok 14 lag for herrer og 14 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Anne Jøtun Bakke, Hilde Jøtun, Rikke Ramsfjell og Billie Skjerpen. Jimmy Dorsey. Dorsey i filmen "The Fabulous Dorseys" fra 1947 James «Jimmy» Dorsey (født 29. februar 1904 i Shenandoah i Pennsylvania i USA, død 12. juni 1957) var en fremstående jazzmusikere med klarinett og saxofon som hovedinstrument, i tillegg til at han fungerte som orkesterleder. Dorsey spilte i et stort antall ulike orkestre fra midten av 1920-tallet. I noen av disse spilte han sammen med sin yngre bror Tommy Dorsey. I 1953 sluttet han seg til sin brors orkester som da skiftet navn til The Fabulous Dorseys. Brødrene Dorseys orkester var kjent for sin velklingende lyd og var meget populært. Da Tommy Dorsey døde i 1956 overtok Jimmy Dorsey ledelsen av orkesteret. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Phil Driscoll. Phil Driscoll (født 9. november 1947 i Seattle, Washington) er en amerikansk trompetist. Eksterne lenker. Driscoll, Phil Spencer Dryden. Spencer Dryden (født 7. april 1938, død 10. januar 2005 i Petaluma, California) var en amerikansk musiker som var trommeslager i rockebandet Jefferson Airplane. Curling-EM 1983. Curling-EM 1983 ble arrangert 4. desember – 10. desember 1983 i "Rocklundahallen" i Västerås i Sverige. Det deltok 14 lag for herrer og 14 lag for kvinner. Haylie Duff. Haylie Katherine Duff (født 19. februar 1985 i Houston i Texas) er en amerikansk skuespiller og popsanger. Haylie er søsteren til den kjente skuespilleren og artisten Hilary Duff. Haylie hadde en stund en rolle i TV-serien "Den syvende himmel", i tillegg til den ene hovedrollen i filmen "Material Girls", sammen med søsteren Hilary. Hun har også vært med i filmen Napoleon Dynamite. Hun har også sunget sangen «One In This World» og «Our Lips Are Sealed» sammen med søsteren Hilary. Begge sangene er fra filmen A Cinderella Story. Curling-EM 1982. Curling-EM 1982 ble arrangert 6. desember – 11. desember 1982 i "Kirkcaldy Ice Rink" i Kirkcaldy i Skottland. Det deltok 14 lag for herrer og 14 lag for kvinner. Herrer. For Norge spilte Pål Trulsen, Flemming Davanger, Stig-Arne Gunnestad og Kjell Berg. Adam Duritz. Adam Fredric Duritz (født 1. august 1964 i Baltimore, Maryland, USA), er en amerikansk musiker som stiftet og synger i Counting Crows. Duritz veklser mellom sine bosteder i San Francisco, hvor Counting Crows holder til, samt New York. Duritz har ofte blitt sammenliknet med andre store artister som Bob Dylan og Bruce Springsteen. Curling-EM 1981. Curling-EM 1981 ble arrangert 7. desember – 12. desember 1981 i "Sportzentrum" i Grindewald i Sveits. Det deltok 14 lag for herrer og 14 lag for kvinner. Herrer. For Norge spilte Pål Trulsen, Flemming Davanger, Stig-Arne Gunnestad og Kjell Berg. D'Arcy Wretzky. D'Arcy Wretzky eller bare D'Arcy (født Darcy Elizabeth Wretzky 1. mai 1968 i South Haven, Michigan, USA) er en amerikansk musiker og en av originalmedlemmene i bandet The Smashing Pumpkins. Bandet ble dannet i 1988 av Billy Corgan og James Iha. Corgan og Wretzky møttes på en lokal rockeklubb hvor Corgan la merke til hennes kommentarer om bandene de hørte den kvelden. Dette førte til en diskusjon mellom de to, hvor Corgan fikk vite at D'Arcy spilte bassgitar. Siden han var imponert over hennes innstilling rekrutterte han henne til å spille med bandet på deres første opptredener og demoinnspillinger. D'Arcy deltok på The Smashing Pumpkins' studioalbum "Gish", "Siamese Dream", "Mellon Collie and the Infinite Sadness" og "Adore". Hun forlot bandet i 1999 for å satse på en skuespillerkarriere. Hun spilte bass på de fleste sporene av bandets siste studioalbum "The Machines of God", som ble utgitt etter at hun sluttet. På den etterfølgende avskjedsturnéen ble hun erstattet med Melissa Auf der Maur. Nicolas-Joseph Cugnot. Nicolas-Joseph Cugnot (født 25. september 1725, død 2. oktober 1804) var en fransk oppfinner som konstruerte det mange regner som verdens første selvdrevne kjøretøy eller bil. Se også. Cugnot, Nicolas-Joseph Cugnot, Nicolas-Joseph Cugnot, Nicolas-Joseph Adamstown. Adamstown (oppkalt etter "Bounty"-mytteristen John Adams) er hovedstaden på Pitcairnøyene. Bosettingen er også den eneste på øygruppen, og ligger på nordsiden av øya Pitcairn. Her bor ca. 40 innbyggere. Adamstown regnes for verdens minste hovedstad. Jackie DeShannon. Jackie DeShannon (født Sharon Lee Myers 21. august 1944 i Hazel, Kentucky, USA) er en amerikansk sanger og låtskriver. DeShannon ble først kjent for sine innspillinger av låtene «Needles and Pins» og «When You Walk Into the Room» som siden ble enda større hiter med den britiske gruppen Searchers' versjoner. Hennes første egne hit fikk hun med «What the World Needs Now Is Love» 1965. Hennes andre store hit var «Put A Little Love In Your Heart» fra 1969. Doris Day. Doris Day i filmen "Love Me or Leave Me" fra 1955 Doris Day (født Doris Mary Ann Kappelhoff 3. april 1924 i Cincinnati i Ohio) er en amerikansk skuespiller og popsanger. Doris Day ble sanger etter en bilulykke i 1937. Hun hadde før dette vært danser, men ble tvunget til et karriereskift. Hun sang med forskjellige storband, og en av storbandlederne hun jobbet med foreslo at hun skulle endre etternavnet sitt til Day etter sangen «Day after Day», som var en del av hennes repertoar. Hun lærte seg aldri å like navnet day, da hun syntes det klang av stripping. Med Les Browns orkester hadde Day suksess med en rekke låter, og hun oppnådde blant annet førsteplass på de amerikanske hitlistene med sangen «Sentimental Journey». Senere oppnådde hun flere førsteplasser med sine egne låter. Dette var blant annet sangen fra filmen "Mannen som visste for meget", hvor hun også hadde en rolle. Denne sangen, «Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be)», ble etter dette hennes kjenningsmelodi. Melodiene «Que Sera Sera» og «Secret Love» vant Oscar som beste filmmelodier, mens Doris Day ble Oscar-nominert en gang for hovedrollen i «Pillow talk». Day har vært gift fire ganger, hvorav tre ekteskap varte kortere enn fem år. Hennes lengste ekteskap var med produsenten Marty Melcher som etter sin død i 1968 og 17 års ekteskap, viste seg å ha sløst bort hele hennes formue og satt henne i stor gjeld. Dette tvang henne inn i TV-bransjen og hun hadde sitt eget program, "Doris Day Show" (1968-1973) for å kunne betale sin gjeld. Doris Day fikk sin eneste sønn med sin første mann. Han fikk ta etternavnet til Melcher som hun giftet seg med senere. Terry Melcher døde av kreft i 2004, 62 år gammel. I 1987 grunnla Day en dyrebeskyttelsesorganisasjon, og hun vier nå størsteparten av tiden sin til den. I 2004 ble Day tildelt Presidentens frihetsmedalje, USAs fremste sivile utmerkelse, av president George W. Bush. Day var selv ikke tilstede i seremonien på grunn av sin flyskrekk. Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Ole Herman Krag. thumb Ole Herman Johannes Krag (født 7. april 1837 i Vågå, død 9. desember 1916 i Paris, bisatt i Christiania 17. januar 1917) var offiser, oppfinner og våpenindustrimann. Ole Herman Krag var yngste sønn av Hans Peter Schnitler Krag. Hans to eldre brødre var Peter Rasmus Krag (1825–91) og Hans Hagerup Krag (1829–1907). Krag vokste opp på de steder faren gjorde tjeneste som sogneprest, dvs. i Vågå, Fredrikshald (Halden) og Christiania (Oslo). Krag er sammen med Erik Jørgensen kjent som oppfinnerene av Krag-Jørgensen-geværet som ble approbert som standardvåpen i det norske infanteri i 1894. Krag var elev ved Nissens skole, han begynte på Krigsskolen vinteren 1854 og ble kadett. Han var samtidig elev ved Den Kongelige Kunst- og Tegneskolen i Christiania, hvor han fikk utdannelse innen tegning, herunder også konstruksjonstegning. Han ble uteksaminert fra Krigsskolen i desember 1857, og 18. desember ble han sekondløytnant i 1. Akershuske brigade. Han gjorde tjeneste i Fredrikshald, Fredrikstad, Horten og på Oscarsborg. Han jobbet også med vei og jernbane, bl.a. Drammenbanen, og var den første i Norge som sprengte fjell med glyserolnitrat (nitroglyserin). Han ble premierløytnant 31. juni 1861 og begynte på den militære Høyskolen, hvor han ble uteksaminert i 1863. Han ble Sekondløytnant i artilleriet 17. mars 1864 og gjorde tjeneste ved Hovedarsenalet i Christiania. En periode i 1864-65 var han utenfor tjeneste (surnumerær). 15. september 1866 ble han beordret som kontrolloffisersaspirant til Kongsberg Våpenfabrikk, hvor han fikk en videreutdannelse som ga ham tilnærmet børsemakerutdannelse. Denne utdannelsen ble avsluttet med eksamen, hvor han bl.a. fremstilte et eget prøvegevær, et 4’’’ kammerladningsgevær, som er utstilt på Kongsberg Våpenfabrikks museum. Han ble deretter beordret som kontrolloffiser ved hovedarsenalets geværforandringsverksted fra 15. april 1868, og som kontrolloffiser ved Våpenfabrikken fra 16. juni 1870. I 1870 giftet han seg med Karen Elise Theodora Collett (1844–1926). De var foreldre til Herman (født 1871) og besteforeldre til arkitekt Herman Krag. Kaptein Krag konstruerte sitt første magasingevær i 1868 og kom med Krag-Petersson magasingevær i 1872. Dette våpen ble senere antatt i den norske marine, og i underkant av 1000 våpen ble produsert. Krag ble direktør for Kongsberg Våpenfabrikk 3. november 1880. Da hadde han allerede samarbeidet med Jørgensen en god stund, og deres felles våpen var til utprøving i Danmark hvor det ble antatt som «Gevær 1889». I forskjellige varianter ble det produsert ca. 134 500 våpen i Danmark fram til 1945. Våpenet ble stadig videreutviklet og det ble antatt i USA som Gevær M/1892 i kaliber.30-40 Krag. Her ble det produsert nesten 480 000 våpen i den korte perioden fra 1894 til det siste ble levert i 1907. Det våpenet som ble antatt i Norge ble totalt for alle modeller produsert i nesten 250 000 eksemplarer fram til de siste ble satt sammen i 1951. Krag ble utnevnt til oberstløytnant i artilleriet 9. juni 1894 og ble oberst og felttøymester 5. november 1895. Han fikk avskjed etter nådd aldersgrense i 1902. Han er hedret med gatenavnet Krags gate i Kongsberg, som ble foreslått endret til Krag-Jørgensens gate, uten at dette fikk tilslutning. John Adams (1766–1829). John Adams (født 4. eller 5. november 1766, død 5. mars 1829) var den siste overlevende mytteristen fra HMAV «Bounty». Han bosatte seg på Pitcairn i januar 1790, sammen med 8 andre mytterister. Han brukte aliaset "Alexander Smith" både da han seilte med Bounty og i de første årene på Pitcairn, men tok rundt 1800 tilbake sitt egentlige navn John Adams. Etter at drap og alkohol hadde tatt livet av de andre mytteristene og de mannlige tahitierne i løpet av det første tiåret, fikk Adams og den andre gjenlevende mytteristen Young en religiøs oppvåkning, og innførte regler for en kristen livsførsel på øya med Bibelen som rettesnor. Alle de 10 tahitiske kvinnene på øya omvendte seg til den kristne tro. Det ble holdt gudstjeneste hver søndag, og de 20 barna ble lært opp i kristendommen og Bibelens ord. Da Young døde bare et år etter den kristne oppvåkningen, var Adams alene igjen, og ble som en patriark for det lille samfunnet med kvinner, barn og ungdom. Da britene fant øya og Adams igjen, ble de imponert over det kristne samfunnet han ledet her, og bestemte seg for å ikke arrestere ham for mytteriet. Han fortsatte som enslig patriark til 1824, da han fikk selskap av to andre hvite, Buffet og Evans, som gikk i land fra et besøkende skip for å hjelpe ham med den religiøse og verdslige veiledning av øysamfunnet. I 1825 giftet Adams seg med "Mary", som han hadde levd sammen med siden mytteriet. Med henne hadde han sønnen "George", aom ble født i 1791. Adams, John Adams, John Adams, John Krag-Petersson. Krag-Petersson er en rifle utviklet av nordmannen Ole Herman Krag og den svenske våpenkonstruktør Axel Petersson i 1872. Riflen var det første repetergevær approbert av det norske forsvar, og et av de første repetergevær som ble tatt i bruk i et lands forsvar på verdensbasis. Tester foretatt av det norske forsvaret viste at riflen var et robust, hurtigskytende og presist gevær. Den hadde et rørmagasin liggende parallelt med løpet. Som i mange av de tidlige rørmagasinvåpnene var patronen en randtenningspatron. Riflen ble approbert i 1876. På siste halvdel av 1800-tallet gjennomgikk militærvåpen en rivende utvikling. Ikke minst hadde utviklingen av røyksvakt krutt mye å si. Den 12 mm randtenningspatronen med svartkruttladning hadde for liten rekkevidde og manglet gjennomslagskraft i forhold til nyere patroner som 7,92 Mauser og .303 British fra 1880-åra. Etter å ha blitt faset ut rundt år 1900 av Krag-Jørgensen riflen, ble store deler av riflebeholdningen solgt til sivile og ble da ofte sterkt ombygd. Skeeter Davis. Skeeter Davis (født Mary Frances Penick 30. desember 1931 i Dry Ridge, Kentucky, USA, død 19. september 2004) var en amerikansk countrysanger. Hun er nok mest kjent for balladen «The End of the World» (skrevet av Sylvia Dee og Arthur Kent) fra 1963. Denne låten andreplass som beste plassering på Billboard-listen. Samme år hadde hun ytterligere en topplassering med syvendeplassen til «I Can't Stay Mad at You» (skrevet av Gerry Goffin og Carole King) Sammy Davis jr.. Sammy Davis jr. i 1956 Sammy Davis jr. (født 8. desember 1925 i Harlem i New York City i New York, død 16. mai 1990 i Beverly Hills i California) var en amerikansk underholder. Han danset, imiterte, sang, spilte vibrafon, trompet og slagverk. Davis' mor var fra Puerto Rico og hans far, Sammy Davis sr., var afro-amerikansk. Begge foreldrene var varietédansere og Davis jr. ble oppfostret av farmoren sin. Da han var tre år ble foreldrene separert og for ikke å miste kontakten tok Davis sr. sønnen med på turné. På turnéen lærte Davis jr. å danse av sin far og Will Mastin, som var leder for dansegruppen. Det tok ikke lang tid før Davis jr. ble en del av showet. Sammys far og Will Mastin beskyttet han hele tiden fra ubehagelige opplevelser forårsaket av rasisme. De forklarte ulike opplevelser og situasjoner med sjalusi. Da Davis jr. under andre verdenskrig tjenestegjorde i militæret opplevde han grove utslag av rasisme. Han sluttet seg til en underholdningsgruppe og fant ut at rampelyset gjorde slutt på en del av rasismen. Han sa om dette at «Mitt talent var våpenet, makten, måten å kjempe på for meg. Det var den eneste måten for meg å påvirke andres tankesett». Etter at krigen sluttet gjenopptok Sammy dansingen og lyktes stadig bedre. I 1954 opplevde han derimot sterk motgang da han mistet det ene øyet sitt i en bilulykke. Han brukte et glassøye resten av livet. Det var i forbindelse med denne ulykken han fikk den flatklemte nesen som senere ble ett av kjennemerkene hans. Senere samme år konverterte han til jødedommen og hans andre album ble utgitt. Hans neste steg i karrieren var å opptre på Broadway. 1959 ble Sammy et av medlemmene i den såkalte «Rat Pack», som ble ledet av hans gode venn Frank Sinatra. De øvrige medlemmene var Dean Martin, Peter Lawford og Joey Bishop. Gruppen opptrådte ofte i Las Vegas og bidro dermed til å gjøre Las Vegas til et turistmål. Som en følge av sin suksess begynte Davis jr. å nekte å opptre på scener hvor de praktisere raseskille og dette ledet smått om senn til at nattklubber i Miami Beach og kasinoer i Las Vegas sluttet å praktisere raseskille. I 1960 skapte Sammy stort rabalder da han inngikk ekteskap med den svenske skuespilleren Maj-Britt Wilkens. Han hadde da allerede ett oppløst ekteskap bak seg. På denne tiden var det i 31 av USAs 50 stater fortsatt forbud mot blandingsekteskap. Disse lovene ble ikke avskaffet før i 1967. Paret fikk en datter sammen og adopterte to sønner. Paret ble skilt i 1968. Samme år begynte Davis jr. å treffe Altovise Gore som opptrådte i showet hans og i 1970 ble de viet av pastor Jesse Jackson. Ekteskapet varte frem til hans død i 1990. Davis jr. døde av komplikasjoner i forbindelse med strupekreft, som han hadde pådratt seg etter mange år som røker. I sin selvbiografi forteller han om et liv med alkohol, kokain og kvinner. Når han skulle beskrive seg selv, gjorde han det ofte ved å omtale seg som «en liten, enøyd, svart jøde med flat nese». Bak denne selvironien lå det trolig mye smerte. Sammy Davis jr. har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Tjuratam. Tjuratam er en stasjonsby i Kasakhstan på hovedjernbanen fra Moskva til Tasjkent. Den ligger i nærheten av romfartssenteret Bajkonur kosmodrom og byen Bajkonur, tidligere Leninsk, som er bygget opp i forbindelse med kosmodromen. Det var dette romfartssenteret som Gary Powers forsøkte å finne i sitt Lockheed U-2 spionfly da han ble skutt ned i 1960. Frem til han ble skutt ned, hadde CIA systematisk fløyet over hovedjernbanene i Sovjetunionen for å forsøke å finne sovjetiske rakettbaser. Harry Potter og Mysteriekammeret (videospill). "Harry Potter og Mysteriekammeret" er et Gullstikka-belønnet dataspill som ble lansert i 2002. Det er det andre dataspillet som ble sluppet i "Harry Potter"-serien. Figurer. "NB! Ikke alle figurer er tilgjengelige i samtlige versjoner av spillet" Handling. "For en mer komplett handling, se Harry Potter og Mysteriekammeret" Harry Potter returnerer til Galtvort etter en miserabel sommer, for å begynne sitt andre år i studiene for å bli en magiker. Alt er imidlertid ikke fredelig: Elever blir forsteinet og det er rykter om at arvingen til Smygard står bak det hele. Mistanken blir rettet mot Harry, men da Gulla Wiltersen blir kidnappet og tatt inn i Mysteriekammeret, er det Harry som må redde henne. Foreldre. Foreldre er individer som har avkom. Hunnkjønnet er mor og hannkjønnet far. Avkom med samme foreldre kalles søsken. En hann kalles sønn og blir bror til eventuelle søsken, mens en hunn kalles datter og blir søster til eventuelle søsken. Avkom med én felles forelder blir respektivt halvsøsken, enten halvbror eller halvsøster, men like fullt sønn eller datter av egne biologiske foreldre. I de fleste land i verden er det slik at foreldrene også juridisk får en rekke plikter og rettigheter overfor avkommet. Men det forekommer også at de samme pliktene og rettighetene kan tilfalle personer som ikke er foreldre i biologisk forstand, for eksempel gjennom adopsjon. Man kan derfor skille mellom et biologisk eller egentlig foreldreskap, og en juridisk foreldrerett. Elia Cmiral. Elia Cmiral (født Ilja Cmíral i 1957 i Tsjekkoslovakia) er en svensk-amerikansk komponist og musiker. Eidsvollgalleriet. Eidsvollgalleriet var et selskap, stiftet 17. mai 1849. Dets formål var å skape et galleri med portretter av medlemmer i riksforsamlingen. Det var opprinnelig basert på gaver, men fra 1854 mottaker av bevilgninger fra Stortinget. I 1864 besto samlingen av 65 portretter av eidsvollmenn. Etter en tid med lite aktivitet ble det rundt århundreskiftet ny giv, og deler av Carsten Ankers malerisamling tilkom. I dag forvaltes galleriet av stiftelsen Eidsvoll 1814, og består av portretter, tegninger eller silhuetter av de fleste av de 112 eidsvollmennene. Eidsvollsgalleriet er også en betegnelse på det som tidligere ble kalt «Storthingets Forsamlingssal». Dette ble brukt som arbeids-, lese- og røykeværelse og senere som representasjonsrom. Rommet har fått navn etter de 18 eidsvollsmennene som pryder veggene. Det er også fire større portretter av kjente stortingsrepresentanter og statsministre: Johan Sverdrup, Carl Berner, Christian Michelsen og Gunnar Knudsen. Her er også tolv byster av tidligere stortingsrepresentanter. Eidsvollsgalleriet er etter store oppussingsarbeider i 1959 og i 1991 et av de vakreste rommene i Stortingsbygningen. Xavier Cugat. Xavier Cugat, født Francesc d'Asís Xavier Cugat Mingall de Bru i Deulofeu (født 1. januar 1900 i Girona i Katalonia, død i Barcelona, 27. oktober 1990) var en katalansk-kubansk-amerikansk fiolinist og orkesterleder. Han var kjent som «Rumbakongen». Da Cugat var fem år flyttet hans familie til Cuba, der lærte han å spille fiolin. Som tenåring emigrerte han videre til USA og jobbet blant annet som akkompagnatør på turnéene til Enrico Caruso. Cugat forlot den klassiske musikken til fordel for den lukrative danse- og populærmusikken, og hans første orkester, The Gigolos, profitterte på den rådende tangobølgen på slutten av 1910-tallet. I noen år på 1920-tallet var Cugat en del av den populære orkesterlederen Vincent Lopez' band og turnerte med dette i England i 1925. I en kort perioden i 1933 spilte han i Anson Weeks' orkester, utenom dette ledet Cugat fra slutten av 20-tallet fortrinnsvis sine egne ensembler. Han holdt først til i Los Angeles og senere i New York, hvor han lenge hadde faste engasjement på Waldorf Astoria Hotel. Fra august 1933 spilte han regelmessig inn plater på plateselskapet Victor. I 1940 gikk han over til Columbia mens han på 1950-tallet spilte inn på Mercury og fra midten av 1960-tallet på Decca. En av hans største platesuksesser var "Perfidia" (1940). Blant hans vokalister var blant annet Dinah Shore. Fra starten i 1925 medvirket Cugat med og uten sine orkestre i en lang rekke filmer, både som skuespiller og som komponist. Sin siste filmrolle hadde han i 1978. Cugat var med på å gjøre latinsk-amerikanske danse- og musikkstiler som rumba, conga, mambo og cha-cha-cha populær i USA. I tillegg til sitt musikalske talent var også Cugat en dyktig karikaturtegner og jobbet en stund profesjonelt med dette. Han var en kvinnebedårer og var gift fem ganger, blant annet med sangerne Abbe Lane og Charo (født María Rosario Pilar Martínez Molina Baeza Rasten). Han var god venn med Salvador Dali. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Sheryl Crow. Sheryl Suzanne Crow (født 11. februar 1962 i Kennett i Missouri) er en amerikansk rockesanger, skuespiller og låtskriver. Hun skrev sin første låt da hun var 13 år og har siden tatt universitetsutdannelse i musikk. Før Crow startet sin solokarriere jobbet hun som korist for blant andre Michael Jackson, Sting, Rod Stewart, Stevie Wonder, Foreigner, Joe Cocker, Sinéad O'Connor og Don Henley. Hun har også skrevet låter sammen med Wynonna Judd, Celine Dion og Eric Clapton. Crow fikk sin første hit i 1994 med låten «All I Wanna Do». I 1995 vant hun tre Grammy-priser og har spilt inn filmmusikk og medvirket i en rekke filmer. Crow var forlovet med syklisten Lance Armstrong, men dette forholdet tok slutt våren 2006. Dale Crover. Dale Crover (født 23. oktober 1967 i Aberdeen, Washington, USA) er en amerikansk trommeslager, låtskriver og gitarist, og siden 1984 har vært trommeslager (til og fra) i grunge-rockbandet The Melvins. På midten av 1980-tallet spilte han sammen med Kurt Cobain for første gang i bandet Fecal Matter. Han har etter det spilt og vikariert i Nirvana. Crover spiller slagverk for Nirvana på låtene «Floyd The Barber», «Paper Cuts» og «Downer» på Nirvanas debutalbum "Bleach". Videre på låtene «Downer», «Aero Zeppelin», «Beeswax», «Hairspray Queen» og «Mexican Seafood» på Nirvanas tredje album "Incesticide". I tillegg spiller han på Nirvana-samleboksen "With the Lights Out" på låtene «If You Must" og «Pen Cap Chew» på disk 1. Surnumerær. Surnumerær (av fransk "surnuméraire") er en klassifisering av militært personell, brukt på en offiser som går ut av tjeneste midlertidig, uten å miste opparbeidet grad og ansiennitet. I marinen sier man at offiseren er "à la suite". Alf Cranner. Alf Cranner (født 25. oktober 1936 i Oslo) er en norsk visesanger, låtskriver og billedkunstner. Han regnes av mange som foregangsmann for den norske visebølgen på 1960-tallet. I begrunnelsen for tildelingen av Evert Taubes Minnesfonds stipendium 1994 til Cranner heter det bl.a. «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten». Han er kjent for flere populære visetolkninger og vakre visemelodier, blant annet til «Å, den som var en løvetann» med tekst av Alf Prøysen, «Bare skrap» og «Den skamløse gamle damen» med tekst av Klaus Hagerup og «Sjømannsvise» med tekst av Harald Sverdrup. Blant Cranners viser med egne tekster er «Båt til lyst» og «Hambo i fellesferien» to av de mest kjente. Visa «Din tanke er fri» er Cranners gjendiktning av den tyske «Die Gedanken sind frei». Bakgrunn og arbeid. Alf Cranner har gått malerlinjen ved Statens Kunst- og Håndverksskole. Han underviste i musikk og tegning frem til han pensjonerte seg i 1998. Cranner mottok fiolinundervisning som barn (av blant andre bestefaren Ingvald Cranner), og begynte å spille gitar som 13-åring. Han hadde allsidige musikalske interesser. Cranner spilte klassisk gitar og vanket i jazzkretser. I 1961 ble han medlem av Visens venner. Her møtte han blant andre den svenske visesangeren Olle Adolphson, som var med på å avgjøre hans karrierevalg. Her begynte han også sitt arbeid med norske folkeviser, som kom til å prege hans repertoar frem til midten av 1970-tallet. Rolv Wesenlund, som den gang var innspillingsleder for plateselskapet Philips, tilbød Cranner platekontrakt i 1963, og året etter kom LP-en «Fiine antiquiteter». Den består av 18 norske folkeviser, bearbeidet og fremført av Cranner kun akkompagnert på gitar. I 1964 ble han kjent med Alf Prøysen, et bekjentskap som ble avgjørende for Cranners videre utvikling. Prøysen skrev flere tekster som Cranner satte melodi til, deriblant «Å, den som var en løvetann». På samme tid traff han komponisten Geirr Tveitt, et møte som resulterte i LP-en "Både le og gråte" (1964), med tonesatte dikt av Jakob Sande. I 1966 dro Cranner på en turné med poeten Harald Sverdrup i regi av Den Norske Bokklubben. Et opptak av konserten i Universitetets Aula ble utgitt på LP-en «Vers og viiiiiiser». I 1967 utgav Cranner sin kanskje viktigste plate i 60-årene, "Rosemalt sound". Her samarbeidet han med komponisten og musikeren Alfred Janson, og kombinerte visetradisjonen med jazz. I 1970-årene innledet han et samarbeid med forfatteren og kåsøren Odd Børretzen, og de gav ut to LP-er sammen, med opptak fra konserter. Cranner gikk inn i dette tiåret som en moden visekunstner, både som komponist og tekstforfatter. Han mottok Spellemannprisen 1974 i klassen visesang for albumet "Trykt i år" og Spellemannprisen 1977 i klassen visesang for albumet "Vindkast". På 1980-tallet samarbeidet han igjen med jazzmusikere, deriblant Egil Kapstad og bandet Lava. I 2003 kom samleplaten "50 beste fra 40 år". Hans foreløpig siste utgivelser er "Som en rose" (2004), der han har oversatt og tolket den skotske forfatteren Robert Burns, og "I går, i dag, i morgen" (2006), som er en liveinnspilling fra jubileumskonserten i Konserthuset i forbindelse med hans 70-årsdag. Alf Cranner har også skrevet musikk til teater bl.a. i samarbeid med Klaus Hagerup, til "Romeo og Julie" i regi av Kjetil Bang-Hansen på Det Norske Teatret og til filmene "Jentespranget" fra 1972 og "Faneflukt" fra 1973. I 2001 gav han ut boka "Jordbundet og himmelvendt", som er en biografi om hans oldefar, oppfinneren Christian Holberg Gran Olsen. I 2007 kom Alf Cranners visebok "I Adrians hus – sangpoesi og viser". Alf Cranner har vært bosatt i Kragerø siden 1960-årene. Kadett. Kadett kommer av det franske "cadet" (hunkjønn "cadette") som betegner den nest eldste. Ordet har flere betydninger. Norsk Artistforbunds Ærespris. Norsk Artistforbunds Ærespris er en årlig pris som deles ut av Norsk Artistforbund. Den ble første gang utgitt i 2002. Prisen tildeles norske artister innen pop/rock som har utmerket seg som utøver, komponist og/eller tekstforfatter. I statuttene står det: «prisen skal gis til en person eller gruppe som har gjort en betydelig innsats for å fremme norsk sang og musikk innen de genrene Norsk Artistforbund representerer – pop/rock/beslektet.» Prisvinnere utpekes av en jury som består av styret for Norsk Artistforbund. Felttøymester. Felttøymester var en militær stilling i Norge. Stillingen ble opprettet i 1827 og var en omdøping fra artilleriintendant, opprettet ved hærordningen iverksatt 1. januar 1818. Den ble erstattet i 1914 med tittelen generalfelttøymester. Stillingen var underordnet sjefen for Den kongelige norske artilleribrigade. Stillingen hadde ansvar for anskaffelser og fordeling av våpenteknisk materiell, og å overse oppbevaring og vedlikehold av våpen og arsenaler. Fra 1889 var den underlagt generalfelttøymesteren og ansvarlig for tekniske og forvaltningsmessige formål felles for hele våpengrenen. I 1899 ble Artilleriets tekniske del avviklet, og i dens sted kom Artilleriets tekniske fellesetat. Ved inndragningen av generalfelttøymesterstillingen 20. november 1908 ble felttøymesteren satt i spissen for denne etaten. Christopher Cross. Christopher Cross (født 3. mai 1951) er en amerikansk musiker og låtskriver. Han har blant annet skrevet låten «Arthur's Theme (Best That You Can Do)» fra Dudley Moore-filmen "Arthur " fra 1981 og vant Oscar for beste sang for denne. Cross slo gjennom i USA med sitt debutalbum i 1980 som fikk hele fire hitsingler; «Ride Like the Wind», «Sailing», «Never Be the Same» og «Say You'll Be Mine». Ved den amerikanske Grammy-prisutdelingen året etter fikk han fem priser, blant annet for Beste nykommer og Årets låt («Sailing»). Forutenom ovennevnte filmlåt, som Cross skrev sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Peter Allen, har Cross kun hatt noen mindre hiter etter dette; «Think of Laura» og «All Right» (begge fra 1983). Norsk Artistforbund. Norsk Artistforum er et forum for norske musikere. Det ble stiftet i 2000. Forumet er et ideelt forum, som er åpent for både norske utøvere og låtskrivere, og har til hensikt å fremme medlemmenes interesser overfor myndighetene og andre parter. Det utgir også den årlige prisen Norsk Artistforbunds Ærespris. Jean-Pierre Vidal. Jean-Pierre Vidal (født 24. februar 1977 i Saint-Jean-de-Maurienne) er en fransk alpinist. Han tok sin første seier i verdenscupen i 2001 i Kranjska Gora. Under OL 2002 i Salt Lake City vant han gull i slalåm. Under VM i alpint 2005 i Bormio var han med på det franske laget som tok bronsemedalje i lagkonkurransen. David Crosby. David Crosby under en konsert i 2006. David Van Cortland Crosby (født 14. august 1941 i Los Angeles, California, USA) er en amerikansk sanger, gitarist og komponist. Crosby satset tidlig på et liv som musiker. I 1964 dannet han The Byrds. Han var gitarist i bandet frem til 1967 da han sluttet etter å ikke ha fått gjennom en av sine idéer. Han var til stor del ansvarlig for den mer psykedeliske musikken The Byrds begynte å spille etter sin folk-rock-periode. I 1968 begynte Crosby å spille sammen med Stephen Stills fra det splittede Buffalo Springfield. Sammen med Graham Nash fra The Hollies dannet de folk-rock-gruppen Crosby, Stills & Nash, som var aktiv i perioden 1969–1971. Senere har de vært gjenforent noen ganger. Han har senere spilt inn flere soloalbum, noen av dem med medlemmer av tidligere Crosby, Stills & Nash. «David Crosby er en av mine soleklare favorittartister», uttalte Knut Schreiner fra Turboneger i 2006. I 1991 ble han tildelt MusiCares Person of the Year, som første mottaker av denne prisen. E-modul. E-modul (også kjent som fjærkonstant og Youngs modul) er forkortelsen for Elastisitetsmodul. E-modul er forholdet mellom fasthet og forlengelse og forteller noe om motstandsevnen et materiale har mot "elastisk" deformasjon. Jo høyere E-modulen er, jo stivere er materialet. Det er viktig å presisere at elastisk deformasjon forutsetter at et materiale også går tilbake til sin opprinnelige form når en belastning fjernes. Dette i motsetning til "plastisk deformasjon" der materialet ikke går tilbake til sin opprinnelige form. Målemetoder for å finne E-modulen til et materiale. Den mest presise måten å måle E på er å måle hastigheten av lyd gjennom materialet, siden hastigheten En annen metode er å måle materialets egenfrekvens (resonans) gjennom å måle svingningene av en tynn stav av ønsket materiale, opphengt i begge ender, med en tung masse, M, påført på midten, slik at stavens egen masse kan neglisjeres. Når stavens diameter er d, lengden er l og f er svingningssykluser per sekund (Hertz) vil Det er også mulig å utsette masseblokken for en kjent kraft og deretter måle tøyningen, men dette er ofte vanskelig da E-modulen ofte er stor i forhold til forlengelsen som oppstår, og den vil dermed være vanskelig å måle visuelt. Det er også andre effekter, som kryp/siging og defleksjon, som kan påvirke tøyningen og gjøre måling av E-modul vanskelig. Innenfor bergmekanikk er imidlertid denne måten å beregne E-modul vanlig. Bakgrunn for materialegenskaper som E-modul. Det er to punkter som i størst grad påvirker E-modulen. Kranjska Gora. Kranjska Gora (tysk: Kronau, italiensk: Monte Cragnisca) er en by og kommune i det nordvestlige Slovenia, nær grensen til Østerrike og Italia. Byen har omkring 5500 innbyggere. Kranjska Gora, som ligger i De julianske alper, er et populært vintersportssted. Årlig arrangeres det slalåm- og storslalåmrenn i verdenscupen i alpint, under det som kalles "Vitranc Cup". Hoppbakken Planica ligger også i området Parthenon. Parthenon (gresk: Παρθενών) er et tempel som ble oppført mellom 447 f.Kr. og 433 f.Kr. på Akropolis i Athen, og var viet til Pallas Athene, byens skytsgudinne. Det erstattet et eldre, uferdig tempel "(Før-Parthenon)" viet til samme gudinne, og rasert av perserne i 480 f.Kr.. Det i sin tur hadde erstattet et eldre, mindre Athene-tempel. Parthenon er en av verdens mest berømte bygninger, snart 2500 år gammel, og hele Akropolis ble oppført på UNESCOs verdensarvsliste i 1987. I tillegg til å fungere som tempel, hadde det også en rolle som skattkammer. Bygningens offisielle navn var "Jomfru Athenes tempel" og det vanlige navnet kommer av det greske ordet "παρθένος" ("parthénos" betyr jomfru, til ære for Athene, som var jomfru). Hva man i antikken kalte Parthenon, vet vi ikke i dag. Geografisk plassering av Parthenon er 37°58’17.45 N / 23°43’34.29 Ø. Konstruksjon. Etter persernes ødeleggelser startet gjenoppbyggelsen av Athen, først under Themistokles, Aristeides og Kimon. Men den viktigste var Perikles, som overgikk dem alle. Han var den ledende athenske politikeren på 400-tallet f.Kr. Under de tredve årene Perikles' regjerte, ble en rekke bygninger reist: Parthenon og Propylaia på Akropolis, Stoa Poikele og Hefaisteiontempelet på agorá, Odeion ved Akropolis' fot, og mange flere. For alle byggverkene på Akropolis fikk Perikles' personlige venn billedhoggeren Feidias både det overordnede konstruksjonsmessige og det direkte kunstneriske ansvaret. Det omfattet blant annet skulpturdekorasjonene. Parthenon hadde høyeste prioritet blant byggeprosjektene. Bygningens arkitekter var Iktinos og Kallikrates. Perikles tok sikte på monumenter så perfekte at «fremtiden vil undre seg over oss, slik man i dag undrer seg over oss». Byggingen startet 447 f.Kr. og var ferdig 438 f.Kr., men arbeidet med dekorasjonene fortsatte minst fram til 433 f.Kr. Tempelet ble innviet til Panathenaia i 438 f.Kr., selv om bygge- og utsmykningsarbeidet varte i fem år til. Noen av regningene fra byggeprosjektet er bevart, og de viser at den største kostnaden var steintransporten til Athen og Akropolis fra marmorfjellet Pentelikon omkring 16 km mot nord. Tempelet ble bygget på samme sted som det arkaiske Parthenon, og reist på den utbrente grunnmuren fra en uferdig bygning som ble påbegynt på 480-tallet som et minnesmerke over seieren ved Marathon. Rester av dette kan sees noen steder rundt tempelet, og de to tidligere bygningene er kjent også fra innskrifter på Akropolis. I arkeologiske verker betegnes de gjerne som Parthenon I (eldst), II (arkaisk) og III (klassisk). Det arkaiske tempelets krepidoma ble brukt som fundament for det klassiske. Da man valgte å bygge et større tempel ble fundamentet utvidet mot nord. Parthenons vestre fasade er relativt uskadd. Til tross for at Hefaisteion, tempelet på agorá viet til Hefaistos, er det mest "komplette" bevarte "doriske" tempelet ble Parthenon i sin tid betraktet som det «vakreste». John Julius Cooper skrev at "Stylobat"et er den flaten som søylene står på. Den kurver seg lett oppover av optiske hensyn. "Entasis" refererer til søylenes lette utbuktning oppover, for å oppnå en optisk effekt når man ser mot taket i tempelet. Disse fine kurvene gjør at tempelet ser mer symmetrisk ut enn det faktisk er. Målt fra det øverste trappetrinnet er Parthenons mål på 30,80 x 69,62 meter; på det nederste er målene 34 x 73,5 meter. Den indre helligdommen var 19,2 meter bred og 29,8 meter lang, med to indre doriske søylerader, som behøvdes for å støtte opp taket. Lengden på cella (= hovedrom med kultbilde) tilsvarer 100 attiske fot, hvilket har gitt den navnet Hekatompedon, «Hundre fot». Fundamentet er 1,65 meter høyt, med tre trinn á 0,55 meter. Utvendig måler de doriske søylene 1,9 meter i diameter, og de er 10,4 meter høye. Hjørnesøylene har en noe større diameter. Stylobatene har en oppadgående kurve mot midten med 60 millimeter mot den østre og vestre enden, og 110 millimeter på sidene. Parthenons arkitektoniske orden er i hovedsak dorisk, og tempelet har 8 × 17 søyler i peripteralt arrangement. Det normale antall for et dorisk tempel i perioden var 6 × 13. Størrelsen på tempelet avgjøres ikke utelukkende av antall søyler, så dette er et uvanlig fravik fra regelen. Men tempelet har også noen joniske trekk, som frisen som løper rundt cellaens utside, og fire joniske søyler i bakre rom. I begynnelsen var det kun dette rommet som ble kalt Parthenon, men senere har navnet blitt brukt på hele tempelet. Den indre bygningen har en tradisjonell utforming med cella (i Parthenon kjent som "Hekatompedon"), pronaos og opistodom. Skulptur og friser. Metoper, triglyfer og deler av pedimentet med skulpturer som har overlevd. Parthenon var utsmykket med marmorskulpturer av høy kvalitet både innvendig og utvendig. Disse er bare delvis bevart, men de som fremdeles finnes, gir en god forestilling om skulpturene som er gått tapt. På det østre "pedimentet" (et triangulært felt ovenfor søylene på tempelets forside og bakside) har det vært avbildet en skildring av Athenes fødsel. Det vestre pedimentet viste Athenes strid mot Poseidon om Attika. Langs tempelets ytre sider, nedenfor pedimentet og ovenfor søylene, løp "friser" med "metoper" (i dorisk arkitektur består frisen vekselvis av "metoper", som er firkantede blokker med bildemotiver og "triglyfer" som er blokker med tre loddrette rifler). Disse viste på sørsiden motiv fra slaget mellom lapiter og kentaurer, på østsiden kampen mellom guder og kjemper, og på vestsiden kampen mellom grekere og amasoner. Det er ukjent hvilket motiv som var avbildet på nordsiden, men det kan ha vært scener fra den trojanske krigen. Cellaen (hovedrommet) hadde doriske søyler i to etasjer i hesteskoform. På ytterveggen av cellaen var det rundt en meter høye friser, ca. tolv meter over bakken. Cellafrisen bestod av 92 metoper som var rundt en meter høye og 60 cm brede. På tre av sidene viste de motiver fra den store "Panathenaiaprosesjonen", den store årlige (midtsommers)festivalen til ære for Athene. På den fjerde siden viste frisen de olympiske guder, de mest sentrale gudene i det greske pantheonet. Inne i cellaen stod Feidias' statue av Athene Partnenos på en omkring tre meter høy plattform. Statuen var omkring tolv meter høy, og var laget i khryselefantin teknikk, det vil si i gull og elfenben festet på en trekjerne. Originalen har forlengst gått tapt, men det finnes flere kopier i mindre skala. Deler av plattformen er bevart. Delene som var i gull, fungerte som gullreserve; formene ble bevart, slik at de kunne smeltes ned i krisetider, og så støpes på nytt senere, noe som ble gjort ved minst et par anledninger. Vest for cellaen lå det tredje rommet, opistodomen, med døråpning mot vest. Det var dette rommet som opprinnelig ble kalt Parthenon, og som ble brukt som skattkammer. Selv om den rene hvite marmoren på oldtidens tempeler tiltaler den moderne esteten, var Parthenon, som alle antikke bygninger, ihvertfall delvis malt, selv om forskere er uenige om hvor mye, og i hvilke farger de var malt. Det er kjent at helligdommens indre tak var malt i en dypblå farge, og statuegruppene på pedimentet var malt i sterke farger. Noen forskere mener at de øvre delene av Parthenon var malt i sterkt rødt og blått, slik at skulpturene skulle fremheves mer, siden de ble sett nedenfra. Kirke, moské og kruttlager. Parthenons vestre del, sett fra "Pnyx", hvor Folkeforsamlingen holdt til Som den antikke greske religionens viktigste tempel, har Parthenon vært bevart i nesten tusen år. Tempelet var sannsynligvis intakt på 300-tallet e.Kr., og da var det like gammelt som Notre Dame i Paris er nå, og betydelig eldre enn Peterskirken i Roma er. I 450 ble Parthenon omfunksjonert til kirke, og viet til Jomfru Maria – den ble en Theotokos-kirke (en kirke innviet til Maria Gudefødersken). Det ble opprinnelig ikke gjort større endringer, annet enn at noen skulpturer i øst ble fjernet for å rydde plass for den kirkelige apsis: Kirker vender tradisjonelt motsatt vei av greske templer. Dessuten ble trolig de av de øvrige skulpturer som forestilte greske guder, fjernet på grunn av sin hedendom, og sannsynligvis ødelagt. På denne tiden var imidlertid Athen ikke mer enn en provinsby i Romerriket, om enn med en storslagen fortid. En gang på 400-tallet ble den store Athene-statuen bortført av en av keiserne. Den ble tatt med til Konstantinopel, der den senere ble ødelagt, muligens ved plyndringen av byen under det fjerde korstoget i 1204. Under latinsk styre var Parthenon en katolsk Mariakirke. Parthenons sørlige del, med skader fra eksplosjonen i 1687. I 1456 falt Athen i det osmanske rikets hender, og Parthenon ble igjen konvertert, denne gangen til moské. Osmanene var vanligvis respektfulle overfor de antikke monumentene i sine områder og ødela nok ikke Athens fortidsminner med hensikt, men de gjorde heller ingenting for å beskytte dem. I krigstider var de villig til å bruke deler av monumentene til bygningsmaterialer for murer og festninger. Det ble oppført en minaret i Parthenon, men ellers ble ikke noe ødelagt. Européiske besøkende på 1600-tallet bevitnet at bygningen da stort sett var intakt. Fragmenter av minaretens base er synlige i det sørvestlige hjørnet. I 1674 besøkte den franske ambassadør i Konstantinopel, marki de Nointel, Athen, sammen med kunstneren Jacques Carrey, som i løpet av to uker lagde skisser og tegninger av Pantheon. Dette var bare 13 år før begivenhetene i 1687 (se nedenfor), og selv om tegningene var utført hastig og unøyaktig, kan man se hvor mye som var bevart av bygningen på dette tidspunkt. Skissene er nå i Paris. I 1687 ble Athen angrepet av venetianere, og Parthenon ble rammet veldig hardt. Osmanene befestet Akropolis, og brukte Parthenon som kruttmagasin. Den 26. september samme år ble Parthenon bombardert av svensk-tysk artilleri, under ledelse av feltmarskalken Otto Wilhelm von Königsmarck, og deler av bygningen eksploderte. Ordren var gitt av den venetianske general Francesco Morosini, og den var særlig skjødesløs med tanke på at han var klar over at tyrkerne lagret krutt på Akropolis. Den indre strukturen ble ødelagt, og det som var igjen av taket, falt sammen. Noen av søylene, hovedsakelig på sydsiden, ble avhugd, skulpturer falt ned, og deler av dem ble senere solgt som souvenirer. Etter dette ble bygningen stående ubrukt. Senere hendelser. Motiv fra en av Parthenons metoper på British Museum, som viser en kentaur og en lapith i kamp. På slutten av 1700-tallet ble Athen besøkt av mange européere, og Parthenons ruiner var et yndet motiv for kunstnere, de ble ofte tegnet og malt. Dette var med på å få mange i Storbritannia og Frankrike til å heve sine røster for gresk selvstendighet. I 1801 fikk den britiske ambassadøren i Konstantinopel, Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin, tillatelse fra sultanen til å lage en opptegnelse av fortidsminnene i Akropolis, rive nyere bygninger som hindret utsikten til monumentene, og flytte noen av skulpturene. Han tok dette også som en tillatelse til å samle sammen alle skulpturer som han kunne finne. Noen tok han fra bygningene, noen fra marken rundt, og noen kjøpte han av lokalbefolkningen. Frise fra Parthenon som nå er på British Museum I dag oppbevares den samlingen Lord Elgin tok med seg, i British Museum i London og er best kjent under tilnavnet "The Elgin Marbles". Elginsamlingen består av nesten alle statuene fra Parthenons pediment (gavlfelt), dets beste metoper, de fleste av frisepanelene, én av karyatidene og én jonisk søyle fra Erekhteion. I tillegg fins de fire panelene som sammenlagt utgjorde frisen på tempelet for Den vingeløse Nike, og som er blitt erstattet med gipsavstøpninger av statuene, i samlingen. Andre skulpturer fra Parthenon er i Louvre, i Paris og i København. Mesteparten av de gjenværende statuene er imidlertid i Akropolismuseet, som ligger noen meter sydøst for Parthenon. Noen få kan fortsatt ses på selve bygningen. Den greske regjeringen har i mange år forsøkt å få British Museum til å returnere skulpturene til Hellas. British Museum har nektet, og den britiske regjeringen har vist seg uvillig i å tvinge museet å gjøre det med lovmakt. Da det selvstendige Hellas i 1832 fikk full myndighet over Athen, ble minareten fjernet fra Parthenon sammen med alle bygninger fra middelalderen og nyere tid. Området ble vernet som historisk område under kontroll av greske myndigheter. I dag trekker det årlig millioner av turister, som går opp stien på vestsiden gjennom den restaurerte Propylaia, og opp den Panathenaiske veien mot Parthenon, som er omgitt av et lavt gjerde for beskyttelse mot skader. I dag er miljøfaktorer den største trusselen mot Parthenon. Athen har vokst enormt siden andre verdenskrig, og har store problemer med trafikktrengsel og luftforurensning. Vibrasjoner fra Athens trafikk beveger Parthenons grunn, og sur nedbør forårsaker korrosjon av marmoren på tempelet og skulpturene. I løpet av de siste tjue årene har de greske myndighetene og byen Athen kommet et stykke på vei med disse utfordringene, men Parthenons framtid er fortsatt usikker. Rekonstruksjon. I begynnelsen av 1975 startet greske myndigheter rekonstruksjonen av Parthenon og de andre strukturene på Akropolis, med støtte fra EU. En arkeologisk komité gjennomgikk og dokumenterte nøyaktig hver eneste gjenværende gjenstand på området, og arkitekter assisterte ved å lage computermodeller for å bestemme deres opprinnelige plassering. I noen tilfeller fant de ut at den tidligere rekonstruksjon var feilaktig. Spesielt viktige og skjøre skulpturer ble ført til Akropolismuseet. En spesialbygd, moderne kran ble installert inne i Parthenon-bygningen for å flytte marmorblokker. De feilaktige rekonstruksjonene ble demontert, og en nøye restaureringsprosess startet. Parthenon kommer ikke til å bli tilbakestilt til samme tilstand som den var i før eksplosjonen i 1687, men skadene etter eksplosjonen vil bli reparert så godt som mulig. Ny marmor fra det originale steinbruddet blir brukt til å fylle hull og til å reparere strukturelt viktige elementer. Bortimot alle store marmordeler blir plassert på sin opprinnelige plass i strukturen, og støttet av moderne bygningsmaterialer der det er nødvendig. Skattkammer eller tempel? Arkitektonisk er Parthenon klart et tempel, og inneholdt tidligere det berømte kultbildet av Athene av Feidias og et skattkammer med offergaver. Siden gresk ofring alltid fant sted ved et alter under åpen himmel, passer ikke Parthenon inn i visse definisjoner av et tempel. Noen forskere mener derfor at Parthenon kun ble brukt som skattkammer. Denne teorien, som ble lagt fram på slutten av 1800-tallet, har fått flere tilhengere i den senere tid. De fleste forskerne mener imidlertid fortsatt at bygningen følger de definisjoner Walter Burkert angir for en gresk helligdom, bestående av "temenos", alter og tempel med kultbilder (Burkert 1985 pp 84 – 92). Se Holtzmann 2003 for en komplett oversikt over denne debatten. Se også. Parthenon i Nashvilles Centennial Park er en kopi i full størrelse av det greske Parthenon. Daron Rahlves. Daron Rahlves (født 12. juni 1973 i Clayton, California) er en amerikansk alpinist. Steve Mahre. Steve Mahre (født 10. mai 1957 i Yakima i Washington) er en tidligere amerikansk alpinist. I 1980-årene deltok han og tvillingbroren Phil i verdenscupen. Steve vant 9 verdenscuprenn i løpet av karrieren (6 i slalåm, 2 i storslalåm og 1 kombinasjon. Under OL 1984 i Sarajevo tok han sølv i slalåm, bare slått av broren. Steve Mahres største triumf var gullet i storslalåm under VM 1982 i Schladming. I dag driver brødrene Mahre et sportssenter i Park City i Utah. Football League Trophy. Football League Trophy er en engelsk fotballturnering. Turneringen består av lag fra de to laveste divisjonene av The Football League, Football League One og Football League Two. Mellom 2000-01 og 2006-07 fikk noen lag fra Conference National også delta. Historie. Turneringen ble første gang arrangert i 1983/84-sesongen under navnet Associate Members Cup. Siden 1984 har turneringen fått navn etter sponsoren av turneringen. Organisering. Turneringen er en utslagningsturnering. To lag møtes i en enkelt kamp der vinneren går videre til neste runde, mens taperen blir slått ut av turneringen. Lagene er delt inn i to grupper. En gruppe av lag fra Nord-England, og en gruppe av lag fra Sør-England. Lag fra Nord-England kan bare møte et lag fra samme region fram til semifinalen, og det samme gjelder for lagene fra Sør-England. I finalen, som vanligvis spilles på Wembley, møtes det beste laget fra de to regionene. Transitions Championship. Transitions Championship er en golfturnering på PGA-touren. Under navnet Chrysler Championship var den tidligere en av sesongens siste turneringer og hadde derfor en viktig rolle i å avgjøre hvem som fikk automatisk spillerett på tourens neste sesong (de 125 beste på pengelisten), og hvem som får delta i The Tour Championship, et prestisjetungt mesterskap som arrangeres uken etter. Men fra 2007 ble den flyttet til mars. Samtidig fikk turneringen ny sponsor, PODS Group, og dermed sitt nye navn, PODS Championship. Bing Crosby. Bing Crosby fotografert i 1977 Harry Lillis «Bing» Crosby (født 3. mai 1903 i Tacoma i Washington, brukte datoen 2. mai 1904 gjennom sin karriere, død 14. oktober 1977 i Madrid i Spania) var en amerikansk sanger og skuespiller. Han var svært populær på 1930- og 1940-tallet, og regnes gjerne som musikkhistoriens første popstjerne. Hans karakteristiske, lett innsmigrende syngestil som crooner og plystrer ble stilskapende for neste generasjon populærsangere. Karriere. Crosbys største hit er innspillingen fra 1942 av Irving Berlins «White Christmas», en tidløs klassiker som hører til pophistoriens virkelige storselgere. Sangen, som opprinnelig var med i spillefilmen "Holiday In", vant Oscar for beste sang. Frem til 1998 da Elton John spilte inn sin sang til prinsesse Dianas minne var singelinnspillingen den mestselgende i verden med over 50 millioner eksemplarer. Det er en utbredt oppfatning at det er Elvis Presley eller The Beatles som har hatt flest listetoppere i USA, men Crosby har flest av alle. Hele 38 listetoppere klarte han å kapre i løpet av sin 50 år lange karriere som plateartist. Bing Crosby gjorde totalt cirka 1 700 grammofoninnspillinger i løpet av sin karriere. Av dem solgte 22 til gull, som innebærer at de ble solgt i mer enn én million eksemplarer i USA. Hans album "Merry Christmas" fra 1955 er tidenes mest solgte juleplate. Crosby vokste opp i Tacoma i staten Washington, sammen med Al Rinker, som, gjennom sin søster, sangeren Mildred Bailey hadde kontakter med orkesterlederen Paul Whiteman. Crosby begynte som trommeslager. Sammen med Whitemans orkester debuterte han i filmen "King of Jazz". Dette var hans store gjennombrudd og deretter var han en ettertraktet artist på scene og i radio. Hans første hitlåt ble "I Surrender Dear". Crosby hadde fra 1930- til 1950-tallet faste radioopptredener, og da TV ble et mer dominerende medium ble han også ettertraktet her. Crosby stilte tidlig krav til radioprodusentene at programmene skulle spilles inn på forhånd, og dette fikk den følge at man ble tvugnet til å sette inn ressurser for å utvikle innspillingsteknologien, noe som også kom til å påvirke videoteknologien. Under to måneder før Crosby døde, 25. august 1977, holdt Crosby konsert på Momarkedet utenfor Oslo. Konserten ble sendt på tv i flere land, og er en av de få konsertfilmene som eksisterer med Crosby. På hans siste utgivelse, konseptplaten "Seasons" (1977), brukes årstidene som metafor for livet. Platen har 12 spor, ett for hver måned i året. "Seasons" ble en svært rørende avskjed fra en av tidenes mest populære, innflytelsesrike og revolusjonerende artister. Crosbys siste tv-opptreden var 11. september 1977. I forbindelse med hans årlige juleshow, fremførte han "Little Drummer Boy/Peace On Earth" sammen med David Bowie. Opptaket ble sendt først etter hans død. Den 4. oktober 1977, ti dager før han døde, befant Crosby seg i Olympic Studios i London. Han spilte inn to sanger, "Now You Has Jazz" og "Sail Away to Norway". Sistnevnte sang hadde verdenspremiere på Momarked-konserten en drøy måned tidligere (da under navnet "Sailing Away to Norway"). Han har fått tre stjerner på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen underholdning innen musikk, film og radio. Privatliv. Bing var døpt Harry Lillis Crosby, men siden han hadde så store ører i forhold til hodestørrelsen som barn, begynte folk å kalle ham Bingo, etter en langøret karakter i en tegneserie kalt The Bingsville Bugle. Bingo ble etter hvert forkortet til Bing. Crosby giftet seg i 1930 med Dixie Lee, og sammen fikk de fire barn. Etter hennes død (av brystkreft) traff Crosby Kathryn Grant, og de giftet seg i 1957. Hun var jevngammel med Gary Crosby, hans eldste sønn. De fikk tre barn sammen. Crosby var en hengiven golfspiller og en av hans golfvenner var Bob Hope. Det var i forbindelse med en golfrunde i Madrid i Spania at Crosby døde som følge av et hjerteinfarkt den 14. oktober 1977. Det er populært å tro at Crosbys disiplinerte barneoppdraglese førte til at to av hans syv barn, Dennis og Lindsay, begikk selvmord i voksen alder. Eldstesønnen Gary (1931–1994) skrev boken "Going My Own Way" (1983) der Bing Crosby blir skildret som maktsyk, ekstremt disiplinert og ondskapsfull. De gjenlevende Crosby-barna tar i dag avstand fra boken og sier de ikke kjenner igjen sin far i Garys beskrivelser. Avenir. Avenir AS er et norsk IT-selskap. Avenir AS ble første gang etablert i 1987, og gjennom flere fusjoner, senest med Merkantildata, ble Avenir en del av Ementor. I 2005 besluttet Ementor å skille ut konsulent-divisjonen sin som et eget selskap, og Avenir var igjen en realitet. Selskapet ble deretter solgt til EDB Business Partner i januar 2006. Pr. september 2007 har selskapet ca. 220 ansatte, og er 100 % eid av EDB Business Partner. Hovedkontoret ligger på Skøyen i Oslo, og de har et mindre kontor i Bergen Humana Challenge. Humana Challenge (tidligere kjent som "Bob Hope Classic") er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres i California hvert år i januar. Turneringen ble spilt første gang i 1960 under navnet "Palm Springs Golf Classic". Bob Hope gav sitt navn til turneringen i 1965. Den er kjent for sin «pro-am»-konkurranse, hvor lag med profesjonelle og amatører, hovedsakelig kjendiser, spiller sammen. Formatet er unikt blant turneringene på PGA-touren. Det spilles over fem dager og fire forskjellige baner. De opprinnelige banene var Thunderbird og Tamarisk i Rancho Mirage, Bermuda Dunes Country Club i Bermuda Dunes og Indian Wells Country Club i Indian Wells. Den første turneringen ble vunnet av Arnold Palmer med en score på 338, 22 under par, som sto som rekord i de neste 20 årene. Helt siden begynnelsen har publikum strømmet til turneringen på grunn av «pro-am»-konkurransen, hvor de profesjonelle golferne spiller på lag med kjendiser. Blant de største kjendisene var Bing Crosby, Burt Lancaster, Kirk Douglas, Frank Sinatra, Dwight Eisenhower og Gerald Ford. Bob Hope, som kanskje var Hollywoods beste golfspiller, gav sitt navn til turneringen i 1965 og ble styreformann. Det ble skapt historie i turneringen i 1995 da «pro-am»-laget med president Bill Clinton, George H.W. Bush, Gerald Ford, Bob Hope og tittelforsvarer Scott Hoch spilte sammen i første runde. Dette var første gang en sittende president spilte i en turnering på PGA-touren, og sannsynligvis også første gang tre presidenter spilte golf sammen. Idag veksler Bermuda Dunes, Indian Wells og La Quinta på å være hovedbane, mens Eldorado og Tamarisk bytter på å være den fjerde banen. I de senere år har Bob Hope Chrysler Classic fått en del kritikk, til tross for betydelig publikumsinteresse og store veldedige resultater. De gamle banene Bermuda Dunes og Indian Wells er ikke lenger lange eller vanskelige nok til å utfordre dagens spillere som drar fordel av golfutstyrets teknologiske utvikling. Turneringen har derfor begynt å fase ut de eldre banene til fordel for mer moderne baner. I 2005 donerte en lokal veldedig organisasjon sin nye bane, The Classic Course at NorthStar (tegnet av Arnold Palmer), til turneringsstiftelsen. Bob Hope Chrysler Classic ble dermed den eneste turneringen på PGA-touren til å eie sin egen bane. På grunn av turneringsformatet har det også vært vanskelig å lokke til seg mange av elitespillerne på touren, slik som Tiger Woods, som aldri har deltatt. Turneringen går over fem dager, én dag mer enn vanlig, og fire av dagene inkluderer amatørspillere, slik at hver runde tar lenger tid. I tillegg møter et stort antall tilskuere opp for å få et glimt av alle filmstjernene, musikerne og sportsidolene som deltar som amatører, noe som gjør at selv de første rundene kan få et mer uformelt preg, og dette er det mange elitespillere som ikke setter pris på. Universitetet i Agder. Universitetet i Agder (UiA) er et universitet i Norge med omtrent 9 500 studenter og 920 ansatte. Det ble etablert som Høgskolen i Agder den 1. august 1994, og fikk universitetsstatus 1. september 2007, som Norges syvende universitet. UiA er per 2012 Norges fjerde største universitet med campuser i Kristiansand og Grimstad. Akkreditering. 19. juni 2007 kunngjorde Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen at høgskolen tilfredsstiller kravene til akkreditering som universitet. Høgskolen sendte sin søknad om universitetsstatus til Kunnskapsdepartementet neste dag. 10. august ble det i statsråd bestemt at høgskolen fikk status som «Universitetet i Agder» fra og med 1. september 2007. Forhistorien. Ideen om et universitet i Agder-regionen kom antagelig ikke lenge etter Kristiansands grunnleggelse i 1641. Biskop Johan Ernst Gunnerus som hadde oppgaven å utforme planene foreslo i 1771 og grunnlegge Norges første universitet i Kristiansand, men planene ble senere flyttet til Christiania hvor universitetet ble grunnlagt i 1811. Universitetet regner likevel sin historie tilbake til etableringen av Holt seminar i 1839, en av de første lærerutdanningene i Norge. I nyere tid er en annen forløper Agder distriktshøgskole (ADH), som var en av tre distriktshøgskoler (Stavanger, Molde og Kristiansand) som startet prøvedrift i 1969. Disse skolene ble opprettet etter forslag fra Ottosenkomiteen. Distriktshøgskolene gikk over til permanent drift i 1975, flere kom til og ble siden slått samme med andre høgskoler til 26 statlige høgskoler. Ved etableringen av Høgskolen i Agder i 1994 ble seks statlige høgskoler i Kristiansand, Grimstad og Arendal ble slått sammen som en del av Høyskolereformen av 1994. Blant disse hørte bl.a Agder distriktshøyskole, Ingeniørhøyskolen i Grimstad, Agder Musikkonservatorium, Kristiansand sykepleierhøyskole og Kristiansand lærerhøyskole. I 2007 ble det nye universitetet åpnet av HKH Mette-Marit av Norge. Etter å ha fått universitetsstatus har UiA vært det eneste universitetet i Norge med campuser i forsjellige byer. Campus Kristiansand. Selve høgskolen hadde flere lokaler i Kristiansandsområdet igjennom 90-tallet, inkludert de gamle lokalene til Sørlandet sykehus. I 1999 ble grunnsteinen til de nye lokalene og senere universitetsbyggene startet og påbygningen av den nye Campus Kristiansand begynte. Den nye campusen ble lagt til Gimlemoen på Lund, hvor den tidligere garnisonen i Agder hadde ligget på Spicheren, leiren hadde blitt avviklet i 1995. I 2001 ble de nye lokalene åpnet av statsminister Kjell Magne Bondevik, da universitetet ble offisielt åpnet i 2007 var HKH Mette-Marit som ledet åpningen. I 2011 sto det hittil nyeste bygget på Campusen ferdig, det nye musikkbygget som da tok over mye av rollen Agder musikkonservatorium hadde hatt. På campusen i Kristiansand er en av verdens sørste samlinger av amerikansk beatkunst, utenfor USA, utstilt. UiAs kantine har også flere år på rad blitt kåret til landets beste. På Gimlemonen ligger det UiAs sentralstyre og de fleste fakultetene som: Humaniora, økonomi, kunst og idrett. Campus Grimstad. I 2010 åpnet det nye campusen i Grimstad, igjen ble det åpnet av HKH Mette-Marit. Studiestarten i 2010 representerte en historisk milepæl både for Grimstad som by og Universitetet i Agder som utdanningsinstitusjon. Med åpningen av Campus Grimstad ble helsefagene i Arendal slått sammen med studietilbudet i Grimstad, og samlet på ett sted. Grimstads program er mer rettet mot ingeniørfag, sykepleie og lærerutdanning. Studietilbud. Universitetet tilbyr vel 160 fag- og profesjonsstudier innen økonomi- og ledelse, teknologi og ingeniørfag, humanistiske fag, matematikk, sykepleie, lærerutdanning, musikk og kunstfag. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Universitetets studenter holder til på campus på Gimlemoen i Kristiansand (ca. 6 700 studenter) og i Grimstad (ca. 1 800 studenter). I 2010 ble avdelingen i Arendal nedlagt, og studentene der flyttet til den nye Campus Grimstad. Det ble slutten på 90 års sykepleierutdannelse i Arendal. Studiemiljø. UiA har eget studentparlament og egen studentforening (STA). Universitetet har også egnene kulturhus både i Kristiansand og Grimstad som begge drives på eget initiativ av studentene. Universitetet har også egen studentradio og en månedlig publikasjon som heter Unikum. På en studentundersøkelse om trivsel fra 2008 kom UiA på tredjeplass og en undersøkelse fra 2011 viste at 80% av UiAs studenter ville anbefalt universitetet til andre. Studentsamskipnaden i Agder har også blitt kåret til best i test. Unikum. Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. Hovedkontoret ligger på Campus Gimlemoen i Kristiansand og avisen kommer ut en gang i månden. Internasjonalisering. Universitetet tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av den ordinære utdanning i utlandet, og ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier i Norge. Universitetet i Agder er den eneste utdanningsinstitusjonen i Norge (2009) og en av bare ti i Europa (2009) som har både ECTS-label og Diploma Supplement-label utstedt av EUs utdanningsråd. Labelene sertifiserer at UiA tilfredsstiller EUs krav til fri flyt av studenter i tråd med Bologna-erklæringen (1999). De mest synlige kravene er fullstendig studiekatalog på engelsk og spesielt god tilrettelegging av studentutveksling. Prenzlauer Berg. Prenzlauer Berg er en ortsteil i bydelen Pankow i Berlin. Historie. Prenzlauer Berg var opprinnelig en egen bydel, men ble etter forvaltningsreformene i 2001 slått sammen med Weißensee og ortsteilen Pankow til bydelen Pankow. Prenzlauer Berg ligger nordøst for bydelen Mitte. Bundeskansler Angela Merkel bodde i Schönhauser Allee frem til DDRs undergang. Under Tysklands deling etter den andre verdenskrigen, var Prenzlauer Berg en del av Øst-Berlin. Grensen mellom Wedding og Prenzlauer Berg var også skillet mellom Øst- og Vest-Berlin. Ved byggingen av Berlinmuren i 1961 ble Bernauer Strasse grensen mellom øst og vest. Fordi fasaden på husrekkene i denne gata var i vest mens inngangene var i øst, fant det sted dramatiske fluktforsøk her, idet mennesker firte seg ned eller hoppet fra vinduene og inn i Vest-Berlin. Grenseovergangen Bornholmer Strasse mellom Prenzlauer Berg og Wedding var den første som ble åpnet om kvelden 9. november 1989. Navn. Navnet Prenzlauer Berg henspeiler på Barnimplatået. På 1800-tallet begrenset Berlin seg til Berlin urstrømdal og derfra fortonet Barnim seg som et «berg», som oftest kalt "Windmühlenberg (vindmølleberget)". Ved opprettelsen av Stor-Berlin i 1920 ble bydelen først kalt Prenzlauer Tor. Da denne byporten allerede hadde vært ikke-eksisterende i femti år, ble bydelen året etter oppkalt etter stigningen nederst i den sentrale gaten og utfartsåren Prenzlauer Allee. Denne gaten går i retning av byen Prenzlau i Uckermark, ca 90 kilometer i nordøstlig retning. Navnet "Prenzlauer Berg" nevnes første gang i skriftlige kilder fra mai 1826. Kultur. Prenzlauer Berg var tidligere kjent som bryggerdistriktet i Berlin. I dag kan man se rester av de gamle bryggeriene flere steder i bydelen, mest kjent er nok det tidligere Schultheissbryggeriet i Schönhauser Allee, som i dag under navnet «Kulturbrauerei» huser flere club-scener, konserthaller og kino. Bydelen har i en årreekke vært et populært sted å bo for unge, spesielt for studenter, men boligprisene har økt etter årtusenskiftet. Bydelen har likevel en ung befolkning; i 2010 var 49,2 prosent av innbyggerne mellom 25 og 45 år, mot 30,5 prosent for Berlin som helhet. Dette preger områdets uteliv, med utallige barer, kneiper, restauranter og kafeer. De fleste ligger i området rundt U-Bahn-stasjonen i Eberswalder Straße, i og rundt gatene Schönhauser Allee, Danziger Straße, Pappelallee og Kastanienallee. DDR-myndighetene planla å rive hele Prenzlauer Berg for å skape plass til moderne blokkbebyggelse (plattenbau). Kun området rundt Husemannstraße og Kollwitzplatz skulle stå igjen som minner om en svunnen tid. Planen ble imidlertid ikke gjennomført og i dag er Prenzlauer Berg en blanding av bebyggelse helt fra Gründerzeit og frem til idag. Wohnstadt Carl Legien er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som ett av fem modernistiske boligområder i Berlin. Ernst Thälmann-park som ligger mellom Greifswalder Straße og Prenzlauer Allee, ble ferdigstilt i 1986 for å gjøre bydelen mer eksklusiv for innbyggerne. Her befinner seg også en et minnesmerke over Ernst Thälmann som var leder av det tyske kommunistparti før han ble arrestert av nazistene og henrettet mange år senere. Rykestrasse synagoge i Rykestrasse 53, er den største synagogen i Tyskland. Sport. Friedrich Ludwig Jahn Sportpark med Max Schmelinghallen like ved, er et sentrum for sportsaktiviteter i ortsteilen. Det samme gjelder Velodromen i Berlin litt lengre øst, og den nærliggende svømmehallen Schwimm- und Sprunghalle im Europasportpark. Idrettslaget Imås. Idrettslaget Imås (stiftet 12. oktober 1932) er en idrettsklubb i Grimstad. Imås driver idretter som fotball, håndball, bordtennis, orientering, langrenn, barneidrett, og idrett for psykisk utviklingshemmede. Imås' herrelag ligger i 4. divisjon i norsk fotball. Peter Criss. Peter Criss (født George Peter John Criscuola 20. desember 1945 i Brooklyn, New York, USA) er en amerikansk musiker og trommeslager. Han er mest kjent for å ha vært med i den amerikanske gruppen KISS. Criss satte inn en annonse i østkyst utgaven av musikkmagasinet Rolling Stone. " EXPD. Rock & roll drummer looking for orig. grp. doing soft & hard music. Peter, Brooklyn". Gene Simmons og Paul Stanley så denne annonsen og ringte Criss, og ba han fortelle hvordan han så ut, hvorpå de bestemte tid for prøvespill, som ledet til at Criss ble medlem i bandet. Offisielt forlot Criss bandet i 1980, men allerede før den tid hadde han mer eller mindre distansert seg fra bandet. På KISS-albumet "Dynasty" (1979) medvirket han kun på ett spor, «Dirty Livin'» (sang og slagverk), mens han på det etterfølgende albumet "Unmasked" (1980) var helt fraværende, til tross for at han var avbildet på omslaget. Peter bestemte seg deretter for å gå solo og hans første album som selvstendig artist "Out Of Control" kom i 1980. Han gav ut to album til, men solo-karrieren tok aldri helt av. Etter KISS' gjenforening i 1996 spilte han på albumene "Psycho Circus" (1998) og "Kiss Symphony: Alive IV" (2003). Den 24. Juli 2007 slapp Peter Criss sitt fjerde soloalbum "One For All". Albumet består primært av ballader med innslag av rhythm and blues og soul. Criss' store idol er jazztrommeslageren Gene Krupa. Diskografi. "For diskografi med Kiss, se Kiss' diskografi" Deformasjon. Deformasjon eller deformering er endring i form forårsaket av en tilført kraft. Deformasjon kan være "elastisk" eller "plastisk", eller en kombinasjon av begge. En tilstrekkelig stor deformasjon fører til "brudd". For sprø materialer (f.eks. glass) vil denne skje nokså momentant. Ofte vil en deformasjon være en kombinasjon, men slik at den ene typen er så dominerende at man kun betrakter den dominerende typen. Elastisk deformasjon. Elastisk deformasjon er den type deformasjon et materiale utsettes for uten å få varig endring av form. Etter at belastningen er fjernet, vil den elastiske deformasjonen reverseres og materialet gå tilbake til sin opprinnelige form (ved ren elastisk deformasjon). Dette er i motsetning til plastisk deformasjon hvor materialet får en varig fasongendring. Mengden elastisk deformasjon som et materiale kan utsettes for, er definert av elastisitetsmodulen. Se også Hookes lov. Når du strekker en strikk, forandrer den form så lenge du holder den i strekk. Dette er da en elastisk deformasjon. Slipper du strikken, går den tilbake til sin opprinnelige form. Plastisk deformasjon. Plastisk deformasjon inntreffer når et materiale strekkes over flytegrensen (seige materialer). Spenningene blir så store at det oppstår glidninger mellom atomplanene slik at deformasjonen blir varig (plastisk). Selv om materialet er endret så henger det fortsatt sammen på molekylærnivå. Når man klemmer på leire, forandrer den form permanent. Det er en plastisk deformasjon. Brudd. Når et materiale belastes over bruddgrensen blir spenningene mellom molekylene brutt og de blir dermed varig adskilt. Vi får et skille mellom tidligere sammenhengende flater. Et brudd trenger ikke å bety at flatene er synlig adskilt, men kan også observeres som mikroskopiske sprekkdannelser eller riss. Utmatting. Et legeme blir utsatt for gjentatte (vekslende) laster, som "hver for seg" ikke fører til varig deformasjon. Etter et antall lastvekslinger over tid blir det brått varig deformasjon. Fenomenet kalles utmatting. Biosofi. Biosofi (av greske "bios" (liv) og "sophia" (visdom)) er metodikk som benyttes innen filosofien. En biosofisk metode brukes i studiet av menneskets eksistens ut fra et biologisk perspektiv. I biosofi studeres "naturen i mennesket," i motsetning til mennesket i naturen (antroposofi). Altså skal mennesket forstås utfra det man vet om biologi, altså er det empirisk basert. Her til lands var Peter Wessel Zapffe opptatt av dette og la det til grunn for sin doktoravhandling, der mennesket antas å underligge fire drivkrefter Enkelte av disse drivkreftene ville, ifølge hans pessimistisk motiverte (men, biologisk-empirisk baserte) utledning, lede til tragiske utfall der et individs (eller arts) tidlige fortrinn blir en senere ulempe med undergang som resultat. Biosofien slik fremlagt av Zapffe, kan også spores til biologen Jacob von Uexküll (Estland, 1864-1944). Annen bruk av begrepet. Biosofi er brukt i den senere tid, om nye retninger innen vitenskapen der kunnskap og tenking genereres ut fra biologiske prosesser. Det kan oppfattes som en del av bioinformatikk. Biosofi som begrep er også å finne innen mystisisme. Interkulturelt Museum. Interkulturelt Museum (IKM), tidligere Internasjonalt kultursenter og museum eller Internasjonalt kulturmuseum, er siden 2006 en avdeling ved Oslo Museum. Interkulturelt Museum holder til i Grønland Kulturstasjon, Tøyenbekken 5 i Oslo. Huset ble oppført 1900–1902 som politistasjon fram til 1978, først under navnet "Bækkegatens politistasjon", deretter "Grønland politistasjon" med arkitekt Balthazar Lange. I 1999 flyttet IKM til Kulturstasjonen og de gamle fengselscellene ble omgjort til museum. Huset inneholder også kunstgalleri, konsertlokale, seminarrom og kulturverksted. IKM ble startet i 1990 av Bente Guro Møller og arbeider for å fremme forståelse og respekt for kulturelt mangfold. I cellefløyen i første etasje har IKM en fast utstilling som belyser innvandringens historie og kulturelle endringer i det norske samfunnet. I galleriet presenterer IKM aktuell kunst fra kunstnere med innvandrerbakgrunn. I cellene i annen etasje vises det varierende utstillinger som presenterer kunst, kultur og tradisjoner. I tillegg arrangerer IKM seminarer, konserter, foredrag mm og har til en hver tid flere vandreutstillinger på rundtur i landet. IKM får støtte over statsbudsjettet og ble i 2006 konsolidert med Oslo Bymuseum og Teatermuseet til Oslo Museum. Årets museum. IKM Internasjonalt Kultursenter og Museum ble tildelt Norges Museumsforbunds pris «Årets museum» 2006. Museet hadde ifølge komiteen (sammen med de øvrige nominerte: Glomdalsmuseet på Elverum og Svalbard Museum) «på hver sin måte arbeidet med hvordan det moderne og flerkulturelle Norge skal forstå sin egen historie, og finne sin rolle i møtet med andre kulturer og det internasjonale samfunnet». EFTAs overvåkningsorgan. EFTA Surveillance Authority (ESA) er EFTAs overvåkningsorgan. Dets hovedoppgave er å sørge for at de regler og plikter som følger av EØS-avtalen gjennomføres og følges i EØS EFTA-statene: Norge, Island og Liechtenstein. ESAs rettslige grunnlag. ESA er etablert i medhold av EØS-avtalens artikkel 108 med utfyllende bestemmelser i de etterfølgende artikler samt i Agreement between the EFTA States on the Establishment of a Surveillance Authority and a Court of Justice («Surveillance and Court Agreement»). ESAs oppgaver. ESAs hovedoppgaver består i implementerings -og håndhevingskontroll av EØS EFTA-statene. Implementeringskontroll betyr at ESA overvåker hvorvidt de relevante rettsakter (typisk forordninger og direktiver) som er inkorporert i EØS-avtalen ved beslutning av the EEA Joint Commitee, blir korrekt implementert i nasjonal lovgivning. Håndhevingskontroll betyr at ESA også kontrollerer håndhevelsen av EØS-avtalen. Slik kontroll skjer ofte som følge av klager fra utenforstående eller på eget initiativ. Ved mistanke om brudd på EØS-avtalen, blir dette først undersøkt gjennom utveksling av informasjon mellom medlemslandet og ESA. Hvis ESA etter dette finner grunn til å åpne formell sak, blir dette gjort gjennom et «letter of formal notice». Her formulerer ESA tvistegjenstanden og anførsler. Hvis det etter dette er grunn til å videre forfølge saken, sendes en «reasoned opinion» til den aktuelle stat hvor påstand og anførsler blir videre utdypet. Hvis medlemsstaten etter dette enda opprettholder sin etter ESAs mening EØS-stridige rettstilstand, tar ESA ut stevning for EFTA-domstolen hvor en rettslig prosedyre for å avgjøre tvistegjenstanden følger. ESAs organisasjon. ESA er representert av et kollegium, bestående av en representant fra hver av EØS EFTA-statene. President siden 1. juli 2011 er Oda Helen Sletnes, som kom fra stillingen som ambassadør ved Norges delegasjon til EU i Brussel. Kollegiet har ansvar for blant annet beslutningene om å lukke saker, åpne saker ved å sende «letter of formal notice», sende «reasoned opinion» og å stevne medlemslandene for EFTA-domstolen. ESAs øvrige personell jobber i tre avdelinger: Internal Market Affairs Directorate (med ansvar for det indre marked), Competetition & State Aid Directorate (med ansvar for konkurranse og statsstøtte) og Legal & Executive Affairs (med ansvar for saksbehandlingen for EFTA-domstolen samt et veiledende juridisk ansvar). I tillegg finnes en administrativ avdeling. Totalt antall ansatte, utenom kollegiet, er i oktober 2008 68 som representerer 16 forskjellige nasjonaliteter. Nordatlantisk oscillasjon. Nordatlantisk oscillasjon (NAO) er et komplekst klimatisk fenomen som observeres nord i Atlanterhavet, og henspiller på de klimatiske variasjonene mellom Island og Asorene. Fenomenet kjennetegnes hovedsakelig av sykliske fluktuasjoner i lufttrykket og endringer i vind- og trykksystemene over Nordatlanteren. Bakgrunn. NAO ble oppdaget i 1920-årene av Gilbert Walker. NAO er en av de viktigste årsakene til klimatiske fluktuasjoner i NordAtlanteren, det øvrige Europa, Middelhavet og så langt øst som de nordlige delene av Sentral-Asia. Spesielt i perioden fra november til april forklarer NAO en god del av variabiliteten i de atmosfæriske forstyrrelsene i det nordatlantiske området, og dermed endringer i vindhastighet og vindretning, endringer i temperaturer og luftfuktighet, og intensiteten, frekvensen og retningen på stormer. Forklaring. NAO-indeksen brukes for å beskrive tilstanden, og oppgis gjerne i «høy» og «lav». Høy NAO gir lavtrykk over Island i forhold til Asorene. Dette fører vinterstid til vestavind og mildvær i Skandinavia, kontra lav NAO som gir høytrykk over Island i forhold til Asorene og dermed østavind og kalde temperaturer over Skandinavia. Variasjonene i NAO-indeksen går – som man ser av tabellen – ofte i perioder over tiår, men aller mest vanlig er femårsperioder. Gjennom 60- og 70-tallet var det perioder med lav NAO-indeks, og dette førte til kaldere vintervær. Dette er det samme fenomenet som førte til Kuldebølgen i Europa 2009-2010. Kort forklart kan en si at bortfall av vindaktivitet over området mellom Island og Asorene fører til ekstremt kalde vintrer i Europa. Nord-Atlantiske orkaner. NAO påvirker også retningen på generelle stormruter for store, tropiske sykloner i Atlanterhavet. Om høytrykket over Asorene ligger langt sør, fører det til at stormer tvinges inn Mexicogolfen. Om høytrykket derimot ligger lenger nord for Asorene, slippes stormene innover mot de østlige kystområdene i USA. Bioinformatikk. Bioinformatikk er en fagretning innen informatikk som tar for seg bruk av informasjonstekniske hjelpemidler i biologiske studier. Dette er ofte forstått avgrenset til molekylærbiologiske studier, og en slik definisjon ligger til grunn for denne artikkelen. Mer generelle definisjoner er imidlertid også i bruk. Grunnet teknologiske fremskritt innen molekylærbiologi i de siste tiårene har store mengder biologisk informasjon blitt tilgjengelig for forskere og publikum ellers, og motivert utstrakt bruk av informasjonsteknologi og informatikk for å bedre forstå biologiske prosesser. Bioinformatiske metoder er viktige hjelpemidler for molekylærbiologiske problemer som analyse av gener, proteiner, evolusjon og systembiologi. Bioinformatikk er høyst tverrfaglig, og i tillegg til molekylærbiologi og informatikk, omfatter det også metoder og kunnskap fra statistikk, matematikk, kjemi og fysikk. Lagring og strukturering. Store mengder biologiske data blir gjort tilgjengelig i offentlig tilgjengelige databaser. Slike databaser oppsummerer vanligvis eksperimentelt opparbeidet informasjon og strukturerer slik informasjon for videre analyse med for eksempel statistiske teknikker. Typiske eksempler er databaser over DNA og protein fra både mennesket og en mengde andre organismer. I tillegg til strukturell informasjon som DNAets basepar-sekvens og proteiners aminosyresekvens og tredimensjonale struktur kan slike databaser også inneholde kommentarer eller annotering for å beskrive biologiske eller kjemiske egenskaper, kjente funksjoner og lignende. Slik annotering kan både være automatisk sammensatt eller manuelt vedlikeholdt av eksperter. Det blir også gjort omfattende arbeid for å integrere informasjon fra forskjellige slike databaser. I tillegg til typiske integrasjonsutfordringer knyttet til forskjeller i format og semantikk, kompliseres dette arbeidet også av utfordringene knyttet til å representere biologiske sammenhenger i en rigid struktur som ofte kreves for automatisk prosessering. Analyser av databaser. Strukturert lagring av biologiske data muliggjør analyser av sammenhenger mellom forskjellige biologiske komponenter. Sentrale problemstillinger er deteksjon av evolusjonært slektskap mellom genetisk materiale (homologi) og mulige reaksjonspartnere for biomolekyler som for eksempel proteiner. Analyse i biologiske eksperiment. Ved bioinformatisk analyse av databaser som beskrevet over sammenfattes gjerne resultatene av en stor mengde biologiske eksperimenter, og bioinformatikkens bidrag kan betraktes som en prosess i etterkant av det eksperimentelle bidraget. I motsatt fall kan for eksempel bioinformatiske verktøy bistå biologer i utforming av eksperimenter, og det bioinformatiske bidraget kan da sees som å komme i forkant av det eksperimentelle. Bioinformatikk har imidlertid også en mer integrert plass i mange typer biologiske eksperimenter, som et uunnværlig verktøy for å gjøre eksperimentene informative. Typisk kan avansert informatikk, statistikk og matematikk være nødvendig for å analysere resultat produsert av et instrument. Dette er for eksempel tilfelle i analyser av mikromatriser, proteinidentifisering ved hjelp av massespektrometri og DNA-sekvensering. DNA-sekvensering er bestemmelse av en DNA sekvens, altså en rekkefølge av nukleotider i en DNA-molekyl eller i et helt genom. På grunn av tekniske restriksjoner er det ikke mulig å bare lese hele sekvensen, som kan inneholder mer en ti milliarder basepar (bp). Flere små biter (mindre enn 1000 bp) av sekvenser er først sekvensert og må så settes sammen. Her brukes noen av de samme teknikker som i sekvenssammenstilling. I dag er det to metoder som er brukt i de flerste sekvenserprosjekter: Sanger-sekvensering og den nyere pyrosekvenseringen. Modellering. Det er ikke alltid mulig å observere interessante fenomener i biologien, og mye arbeid har derfor blitt investert i å bygge modeller og rammeverk for å kunne modellere og simulere disse. Modellering kan brukes på mange måter og dette er et felt i stadig utvikling. Etter hvert som kunnskap fra eksperimenter og modelleringsprosjekter øker, blir det aktuelt å modellere innenfor nye felt. En celle, enten i form av en frittstående organisme eller en del av en større organisme, er meget kompleks. Utallige molekyler og proteiner interagerer for at cellen skal utvikle seg, vedlikeholdes og brytes ned. Disse prosessene kan modelleres på en slik måte at det er mulig å undersøke hvordan de ulike prosessene avhenger og virker inn på hverandre. Med dagens teknologi er det umulig å få et detaljbilde av tilsvarende informasjon ved å bruke eksperimenter. Modellering kan både gi ny viten om hvordan cellene virker, men i tillegg brukes denne informasjonen til å designe eksperimenter som kan vise om teorien fra På en noe mindre skala er det også interessant å modellere bestemte celleprosesser og reaksjonsveier, som for eksempel sitronsyresyklusen, som beskriver måten sukker brukes til å lage energi i celler. Selv om noen av disse reaksjonsveiene er nøye studert gjennom eksperimenter, er det vanskelig å få en oversikt over hvordan mengdene av alle proteinene og stoffene påvirker syklusen. Dette er en av tingene som kan utforskes gjennom forskningsfeltet systembiologi. Selv om vi vet at visse proteiner deltar i viktige cellulære prosesser, er det ikke sikkert strukturen til proteinene er kjent. Å bestemme strukturen til et protein er en kompleks prosess, og ikke alle proteiner er like enkle å bestemme strukturelt. Proteinstrukturprediksjon er et forskningsfelt hvor målet er å gjette den tredimensjonale strukturen til et protein utfra sekvensen (primærstrukturen). I noen tilfeller kan dette gjøres enklere ved at det finnes beslektede proteiner i andre arter som har samme funksjon, dette kalles homologimodellering. Utfordringene er ikke over selv om den tredimensjonale strukturen til et protein er kjent. Alle proteiner er noe fleksible og kan i varierende grad endre form og funksjon. Prinsipper fra fysikk og kjemi om hvordan molekyler beveger seg blir derfor brukt til å modellere proteiner. Målet med dette kan være å finne ut hvor mye et protein kan bevege seg, til hvordan disse bevegelsene kan arte seg. I tillegg modelleres ofte interaksjonen mellom ulike proteiner eller mellom proteiner og molekyler de interagerer med. I medisinsk forskning brukes dette for å finne nye medisiner. Modelleringen brukes da for å finne gode kandidatstoffer som kan brukes i eksperimenter. Dette gjør medisinsk forskning mindre dyr, ettersom det er billigere og raskere å modellere enn å utføre eksperimenter. Visualisering og grensesnitt. Grafiske representasjoner av modellene nevnt over kan gjøre det vesentlig lettere å gjøre seg kjent med og resonnere omkring biologiske komponenter eller systemer. Tilsvarende er utforming av gode brukergrensesnitt viktig for å gjøre bioinformatiske verktøy tilgjengelig for biologisk ekspertise. Integrering. En stor del av datalagring, analyse, søk og gjenfinning skjer over Internett. De fleste biologiske databaser er tilgjengelige på nettet for søk. Det gjelder også bioinformatiske verktøy, som gjerne er publisert sammen med databasene de kjører mot, eller som selvstendige redskaper på egne nettsider. Verktøy som er tilgjengelige på nettet letter arbeidet i bioinformatikk, men likevel er integrering av data fra flere kilder ofte besværlig. Problemene dukker opp på grunn av at mange redskaper ikke har en felles datamodell, og at de heller ikke bruker samme format på datafilene. En integreringsmåte under utvikling er Webtjenester (eng. "Web services"). Dette er programmer som er designet for å støtte maskin-til-maskin-kommunikasjon over et nettverk. Man kan tenke på dem som programmer som utfører en tjeneste i henhold til en avtale. Så lenge en bestilling levert av kunden er korrekt, blir tjenesten utført og et produkt/resultat sendt tilbake. Webtjenester er et eksempel på tjenesteorientert arkitektur, hvor applikasjoner og automatiske prosesser får tilgang til ressurser gjennom standard grensesnitt (beskrevet av tjenesteavtalen). Et eksempel kan være en panteautomat. Man setter inn flasker, og alle gyldige panteflasker registreres og får man pant tilbake (tjenesteavtale). Det er ikke viktig for kunden hva som er inne i automaten, om det er en komplisert maskin eller en person som sjekker flasker manuelt (tjenesteimplementasjoner). Det viktige er at man får en kvittering med riktig sum til slutt og at pantemaskinen ligner på en standard pantemaskin (standard grensesnitt). Enkelte Webtjenester kan bli satt sammen for å utføre mer avanserte tjenester. Da utgjør de en arbeidsflyt. En arbeidsflyt kombinerer flere enkle oppgaver i en prosess. Ved hjelp av standard grensesnitt kan arbeidsflyter lages automatisk. Det finnes mange prosjekter som forsøker å bruke arbeidsflyter i forskning. Forskning i Norge. Bioinformatikk oppfattes som viktig for landets industriutvikling, spesielt innenfor farmasøytisk industri og akvakultur. Egne nasjonale forskningsprogram har vært definert siden 1995. Kurs og egne studier i bioinformatikk gis ved alle landets universitet og ved enkelte høgskoler. Shawn Crahan. Shawn Crahan (født 24. september 1969) er en amerikansk musiker, og det eldste medlemmet i bandet Slipknot og den andre slagverkeren. Chris Fehn er den første. Han dannet bandet sammen med Paul Gray og den tidligere vokalisten Anders Colsefni. Crahan utfører bakgrundsskrik i mange låter og innimellom slår han på øltønner med balltre, mest for å øke den aggressive delen av musikken. Slipknot er kjent for at alle musikerne bærer masker på alle sine musikkvideoer og opptredener, og Crahan brukte tidligere en vanlig klovnemaske. Han har i den senere tid gjort den mer «ond», med bandage og blod. I Iowa-perioden hadde han den ondeste masken – en klovnemaske med et pentagram risset inn over hele ansiktet og med et åpent hjerne som han brukte å grave i, under liveopptredener og på musikkvideoer. Shawn Crahan er han som får ganske mye oppmerksomhet i sangen Duality. Andre prosjekter. To My Surprise Paracelsus. Paracelsus ble født Theophrastus Bombastus von Hohenheimen (11. november eller 17. desember 1493, død 24. september 1541) og var en berømt lege, alkymist og astrolog. Etter hvert tok han navnet Paracelsus, som betyr «ved siden av, lik» Celsus (en tidlig romersk lege). Som Paracelsus benyttet han fornavnene Philippus Aureolus. Han huskes i første rekke for sin utvikling av kirurgiske metoder, medisinsk kjemi og sin teoriutvikling omkring medisiner og deres egenskaper. Bakgrunn. Johann Gutenberg hadde nylig gitt verden boktrykkerkunsten (1455), så på den tiden Paracelsus var barn og vokste opp var store deler av den litterære verden på jakt etter antikke tekster, og en rekke gamle verk ble oversatt. Dette førte til en glorifisering av Galen, som ble omtalt som «legeprinsen». Disse tekstene ble nesten uten unntak brukt ved universitetene. Samtidig kom nyplatonske tanker til uttrykk som hadde en mer mystisk tilnærming til menneskekroppen. Blant annet sammenhengen mellom makrokosmos og mikrokosmos. Det som fantes i den store verden kunne også bli funnet i den lille; i mennesket. Paracelsus ble påvirket av begge retningene. Liv. Paracelsus ble født i Einsiedeln i Sveits. Han var sønn av en tysk, utvandret kjemiker fra Schwaben, som hadde kommet til Sveits og giftet seg lokalt. Paracelsus vokste opp i Østerrike, og som ungdom jobbet han i nærliggende gruver som analytiker. Han utdannet seg ved Universitetet i Wien som 17-åring, i 1510. Han fikk en klassisk humanistisk utdannelse. Det er spekulasjoner om at han fikk doktorgrad ved Universitetet i Ferrara. Han plukket opp mye tradisjonell kunnskap som han hatet, samtidig som han fikk en del medisinsk kunnskap ved å studere lokal praksis og jobbe som kirurg i hæren. Siden dro han rundt i Egypt, Arabia, Det hellige land, Russland og Konstantinopel, på jakt etter alkymister han kunne lære fra. På veien tilbake til Europa gjorde hans kunnskaper om behandlingsmetoder ham berømt. På den tiden var vanlig metode å helbrede sår på å helle kokende olje over for å kauterisere det, eller om såret var på et lem, la det gå koldbrann i det for så å amputere lemmet. Istedet trodde Paracelsus på ideen om at sår ville gro av seg selv om man drenerte dem ordentlig og hindret dem fra å bli infiserte. Paracelsus var ingen populær mann blant egne kolleger i sin samtid. Han lot seg imidlertid ikke hundse med av konservative, men tok igjen med kraft og overbevisning. Denne stadige kranglingen med andre medisinere førte til at han levde et omstreiferliv, der han fartet fra sted til sted, med tjeneste hos snart en adelig, snart en neste. En prins Ernst av Bayern forbarmet seg til slutt over den omstreifende legen, og tilbød Paracelsus kost og losji. Her fikk han oppholde seg i vakre omgivelser et halvår før han døde høsten 1541. Paracelsus' betydning. Paracelsus protesterte mot at medisinen var bygget på matematikken. En skulle heller reise ut og samle prøver for så å vende tilbake til laboratoriet, et kjemisk laboratorium, for å analysere prøvene. En ville da ikke finne elementene slik de var beskrevet av Aristoteles som jord, vann, luft og ild, men tre fundamentale prinsipper: salt, svovel og kvikksølv. Fasiten ville en finne i skapelsesberetningen. Her er ingen referanse til ild, så derfor måtte ild bli avvist som et element, så det finnes ikke fire elementer. Den antikke medisinske filosofien som bygget på fire elementer burde derfor forkastes, ifølge Paracelsus. Medisinen var på denne tiden bygget på forståelsen av kroppens fire væsker; slim, gul galle, svart galle og blod og at helse hadde en når det var balanse mellom disse. Legens oppgave var å sørge for denne balansen og gjenopprette den. Paracelsus fortalte om sykdomsfrø som trengte inn i kroppen gjennom åndedrettet og maten en spiste. Disse frøene kunne trenge inn i ulike organer, vokse og forårsake sykdom og død. Han så her en parallell til mikrokosmos og makrokosmos. På sine reiser hadde han sett at sykdommene var ulike fra land til land. En del av dem var nye. Disse sykdommene trengte nye legemidler, da den tradisjonelle plantemedisinen var uvirksom. Han var også influert av folkemedisinen og tanken at likt kurerer likt. Var en sykdom en gift måtte den kureres med en gift. Istedet for å gi de tradisjonelle plantemidlene, ble legene oppmuntret til å gi pasientene sterke og ofte farlige kjemikalier. Siden kroppen opererte kjemisk ville de rette kjemikaliene gi helse. Kjemikalier som ble brukt var kvikksølv, arsenikk, antimon og en rekke andre metaller og mineraler. I sitt laboratorium produserte Paracelsus sine egne medisiner. Gjennom eksperimenter med disse oppdaget han sammenhengen mellom medisiners dosering og den virkning de har på pasienten. Han arbeidet også for å finne De vises stein, slik at han ville bli istand til å kurere all sykdom, og kanskje finne evig liv. I ettertid har Paracelsus hatt stor betydning for det medisinske fag. For til tross for sin omflakkende tilværelse fikk han satt sine oppdagelser ned på papiret. Og tankene hans fikk etter hvert sitt gjennombrudd hos hans kolleger. Paracelsus har gjennom sin naturmystiske tenkning hatt stor betydning for okkultister og ikke minst for alkymister. Hans måte å skrive på har i tillegg påvirket andre forfattere, så Paracelsus har også hatt betydning for litteraturen. Paracelsus i media. er tittelen på en film fra 1943 av Georg Wilhelm Pabst. I mangaserien "Fullmetal Alchemist", er handlingsforløpet at Paracelsus lyktes i sin alkymiforskning, noe som gjorde ham udødelig. Han skal være Edward Elrics far. I tegneserien "Fantomet", fikk Det første Fantomet sin hodeskallering fra Paracelsus – en ring som skal ha blitt smidd fra Jesu nagler, og vært i keiser Neros eie. Billy Corgan. Billy Corgan (født William Patrick Corgan 17. mars 1967 i Chicago, Illinois, USA) er en amerikansk musiker og sanger, blant annet kjent som en av grunnleggerne av bandet The Smashing Pumpkins. Han dannet sitt første band i 1985, The Marked, men ble oppløst etter kun ni måneder. I 1988 dannet han bandet The Smashing Pumpkins sammen med James Iha, D'Arcy Wretzky og Jimmy Chamberlin. Det var med Smashing Pumpkins Billy Corgan ble kjent og de spilte sammen i mer enn et tiår, inntil de ble oppløst i 2000. I begynnelsen av 2001 dannet Corgan bandet Zwan sammen med Matt Sweeney, David Pajo, Paz Lenchantin og Jimmy Chamberlin. I 2003 kom deres første album, "Mary Star of the Sea". Band. Det oppsto konflikter innad i bandet, Zwan og det ble oppløst etter kun 2 år. I juni 2005 kom Corgan med sitt første soloalbum "TheFutureEmbrace". Det fikk blandede kritikker. Han uttalte etter dette ønske om å atter samle The Smashing Pumpkins. Phil Mahre. Phil Mahre (født 10. mai 1957 i Yakima i Washington) er en tidligere amerikansk alpinist. I begynnelsen av 1980-årene ble han regnet som den store utfordreren til Sveriges alpinlegende Ingemar Stenmark. Mahre vant verdenscupen sammenlagt tre ganger (1981, 1982 og 1983), og i OL 1984 i Sarajevo vant han gull i slalåm. Sølvmedaljen gikk til tvillingbroren Steve. I dag driver brødrene Mahre et treningssenter i Park City i Utah. Land Rover 200 og 300 dieselmotor. 200 Tdi ettermonter i et eldre kjøretøy 300 Tdi i en Discovery Land Rovers 200 Tdi og 300 Tdi dieselmotorer med turbo er svært like. I 1990 kom 200 Tdi, en 2,5 liter (2495 cm³) firesylindret, direkteinnsprøytet rekkemotor, toppventilert. Motoren yter 107 hk ved 3 800 omdreininger i minuttet, og 255 Nm dreiemoment ved 1 800 omdreininger. Den ble produsert fram til 1994. I 1994 ble denne motoren oppdatert for å gå jevnere, og ble kalt 300 Tdi. Den er stort sett lik, men yter 111 hk ved 4 000 omdreininger og har 265 NM ved 1 800 omdreininger. Etter hvert ble 1998 ble 300 Tdi erstattet av den femsylindrede Td5. Deutsches Museum. Deutsches Museum (det tyske museum) er verdens største tekniske museum. Det ligger i München, Bayern. Det er et av 46 forskjellige museer i München, og besøkes årlig av 1,5 millioner mennesker. Museet ble grunnlagt etter initiativ fra Oskar von Miller i 1903. Land Rover Td5 dieselmotor. Td5 dieselmotor ble benyttet av Land Rover fra 1998. Motoren er en rekkefemmer med turbo, og et slagvolum på 2,5 liter (2498 cm³). Den yter 101 kW ved 4 200 omdreininger i minuttet og har 300 Nm dreiemoment ved 1 950 omdreininger. Den erstattet den tidligere turbodieselen 300 Tdi. Lomvi. Lomvi eller ringvi ("Uria aalge") er en pelagisk dykkende sjøfugl og den største av alkene (Alcini), en monofyletisk gruppe som tilhører familien alkefugler (Alcidae). Arten finnes i tempererte og lavarktiske kyststrøk i nordområdene i Atlanterhavet og Stillehavet. Norsk lomvi hekker først og fremst på Bjørnøya, der det finnes omkring 100 000 par av denne arten. Noen få kolonier hekker også på Spitsbergen, henholdsvis ved Prins Karls Forland og Amsterdamøya. Beskrivelse. Lomvi har brunsvart overside og hvit underside, og ligner på polarlomvi ("Uria lomvia") og alke av utseende. Beina er mørkegrå og nebbet svart året rundt. Den veier gjerne 0,9–1,3 kg og har en lengde på 38–43 cm. Den flyr med svært hurtige vingeslag tett over vannflaten. Når den svømmer ligger den tungt i vannet, i motsetning til alken som flyter høyere (lettere). Fargevariant. "Ringvi" er en fargevariant av lomvi med en hvit ring rundt øyet og en hvit stripe i forlengelsen av øyet bakover mot nakken. Andelen ringvi i hekkebestanden stiger med breddegradene. Atferd. Lomvi er en sosial art som hekker i store kolonier som ligger i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller staurer (steinsøyler) i havet. De foretrekker brede fjellhyller eller platåer. Fuglene bygger ikke reir, men legger egget direkte på ei fjellhylle eller på bakken. Arten legger kun ett egg og egget ruges av begge foreldrene i omlag 32 døgn. Etter klekking blir ungen matet og passet på av begge foreldrene vekselvis. Etter cirka 21 dager hopper ungen på sjøen. Den såkalte "ungehoppingen" er synkronisert innen hver koloni, og foregår vanligvis om natten i stille vær. Hannen følger ungen under hoppingen og forsvarer og mater den i den i oppvekstperioden på sjøen. Ungen blir uavhengig etter cirka 10–12 uker og kjønnsmoden etter omkring fire år. Lomvien lever av fisk og foretrekker små stimfisk som den fanger under vann. Rundt Bjørnøya er lodde den viktigste føden. Arten kan dykke til mere enn 150 meter dybde, men 20–50 meter er mer typisk. Bestand. I Nordatlanteren er bestanden estimert til ca. 3,4 millioner par, hvorav ca. 100 000 par befinner seg på Bjørnøya. I 1986 var Bjørnøyabestanden estimert til ca. 245 000 par, men en kollaps i loddebestanden i Barentshavet reduserte den med ca. 85-90 % mellom 1986 og 1987. Siden da har den tatt seg opp til dages tall. Tom Prahl. Tom Prahl (født 5. januar 1949 i Smedstorp) er en svensk fotballtrener. Tom Prahl har de siste årene vært en av Sveriges mest suksessrike trenere. Han var eliteseriens eldste trener i 2006 sesongen og har hatt stor suksess i sin trenerkarrieren. I Allsvenskan ledet han Halmstad BK (1997 og 2000) og Malmö FF (2004) til seriegull. Etter to seriegull med Halmstad og ett med Malmö gikk han en periode under kallenavnet «Gull-Tom». 1. januar 2006 overtok han treneransvaret for Viking etter Roy Hodgson, men fikk sparken samme år ettersom Viking sto i fare for å rykke ned fra Tippeligaen. Gwathló. Gwathló eller Gråflåma er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva ligger omtrent midt i Eriador. Det Sindarinske navnet "Gwathló" kommer av navnet Gwathir, som var navnet som ble gitt til elva av Númenóreanerne i det andre tidevervet. Navnet er direkte oversatt til engelsk som "Shadowy River" ("Skyggefull elv"), og dette navnet fikk den fordi elvas hele lengde renner gjennom umåtelige skogen som dekket Minhiriath mot nord og også Enedwaith mot sør. Denne elva er også en av de få elvene som også fikk et Adûnaisk navn: Agathurush. Gwathló var bred nok tal at man kunne seile på den hele veien fra der hvor sideelven Glanduin møtte Gwathló. Gwathló oppsto der hvor elva Mitheithel eller Rimila møtte elva Glanduin, i det myrområdet som er kjent som "Nîn-in-Eilph" eller "Svanarenn". Da kongene av de Númenóreanske skipene krevde mer og mer skog til å bygge skipene sine satte de opp et havnefort ved Gwathló som fikk navnet Lond Daer eller "Lond Daer Enedh", Stor (Middel) Havn. Derfra ble landet både mot nord og sør avskoget før det var gått alt for lang tid, og på slutten av det tredje tidevervet var det ikke mer skog igjen i dette området. I de sener årene av det andre tidevervet og på begynnelsen av det tredje var Gwathló grensen mellom de to kongerikene Arnor og Gondor, og den store Gondorske utposten Tharbad ble bygd på det stedet hvor "den store sørveien" krysset elva på det eneste stedet det var mulig å krysse elva i denne delen i elva. Til tross for dette hadde Gondor trukket seg langt tilbake fra Arnors nordgrense i den senere delen av det tredje tidevervet, og Arnor ble ødelagt. Tharbad og den store broen der hadde blitt forlatt og lagt i ruiner, og elva måtte man krysses på Tharbads ruiner i et farlig vadested. Flåtter. Flått, vitenskapelig navn "ixodidae", er arter som tilhører bestemte familier av midder. Flått finnes i flere varianter over hele verden. I Norge finnes åtte arter slike blodsugende midd. Mellom 2003 og 2005 ble det funnet ytterligere to arter. Skogflått ("Ixodes ricinus", også kalt "skogbjørn", "skaumann" og annet) er den vanligste. Det er den som kan spre smitte til mennesker ved å bite seg fast og suge blod. Skogsflått blir regnet som den verste smittebæreren blant blodsugerne i de nordlige delene av Europa. Den vanligste flåttbårne sykdommen hos mennesker er Lyme borreliose, som skyldes en bakterie. Det finnes en vaksine mot borreliose, men den ble tatt ut av produksjon i 2002 grunnet lav etterspørsel. Borreliose blir ofte behandlet med antibiotika. Flåttbitt kan også føre til Anaplasmose som gir influensalignende symptomer og som også er en bakteriell infeksjon som kan behandles med antibiotika og skogflåttencefalitt (hjernebetennelse), som skyldes et virus (TBE-virus, "tick-borne encephalitis"). Det finnes ingen behandling mot TBE, men det finnes vaksine. Det er viktig å fjerne flått så raskt som mulig (innen 24 timer) for å begrense muligheten for overføring av smitte. Flåtter lever omtrent to år, gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er avgjørende for individets videreføring og til slutt formering. Det er i stadiene som larve og nymfe det bites mest. Størrelsen varierer fra én til over ti millimeter, avhengig av stadium og hvor mye blod den har sugd. Livsløp. Livssyklus til flått i familien "Ixodidae". Egg klekkes tidlig vår, danner larver som vil søke vertsdyr og suge blod. Etter måltidet vil larvene falle ned og starte forvandlingen til nymfe. Utpå høsten er nymfen ferdig, men vil være inaktiv gjennom vinteren. Neste vår søker nymfene på nytt vertsdyr, for eksempel mennesker, og faller av etter måltidet og forvandles til voksen flått. Formeringen skjer etter at den voksne hunnen har inntatt nok et måltid (sjeldent fra menneske), hvorpå den faller ned og legger egg i skogbunnen. Eggene klekkes så utpå våren. Utbredelse. Når flåtten blir sulten, vil den bevege seg oppover i terrenget og lokalisere seg i høyt gress, der den venter på passerende dyr og faller raskt ved vibrasjon og kontakt; flåtten kan ikke fly eller hoppe. På vertsdyret vil flåtten bite seg fast og bli værende flere dager inntil den er mett. Flått trives ikke i åpent lende med direkte sollys og kort gress. Man kan regne med betydelige mengder flått der det ferdes rådyr og hjort, og spesielt mellom april og oktober. Fuktig mark og myr, spesielt i Agder er særskilt utsatt, men man finner flått langs kysten opp til Brønnøysund. Også i innlandet, rundt Mjøsa, antar man at flåtten har slått seg til for godt. Det er også påvist flått i indre Sør-Trøndelag. Flått og smittefare. Flåtten oppfattes som en biologisk vektor, en som kan overføre zoonoser, sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker. Den kan være bærer av farlige bakterier eller virus. Hvis den fjernes før 24 timer antar man at bakterien har hatt liten sjanse for å bli overført. Når det gjelder viruset antas det at smitten kan overføres langt tidligere. Larver (har tre par bein i motsetning til fire par bein hos nymfer og voksne) er i Norge ikke påvist å bære smitte. Særlig nymfene går på menneskene, og av disse kan opptil tretti prosent være infisert med spiroketen. Bakterier. Oppsvulmet flått, omtrent så stor som en ert, full av blod, og ikke istand til å gå på vanlig vis. Den vanligste smitten er bakteriegruppen borrelia (spesifikt, bakterien "Borrelia burgdorferi") som kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Det antas at 20-25 % av norske flått bærer denne bakterien, 50 % i øst og sør, og betraktelig færre lengre nord. Fem prosent av de infiserte av denne bakterien utvikler sykdommen, om lag 150 tilfeller årlig. I tillegg til smågnagere og fugl, kan store dyr som hjort være vertsdyr. En annen sykdom forårsakes av bakteriegruppen "Anaplasma" (med spesifikt "Anaplasma phagocytophilum") (tidligere kalt "Ehrlichia equi" eller "Ehrlichia phagocytophila"), som kan utvikle seg til sykdommen "Anaplasmose", tidligere kalt "Ehrlichiose". Denne gir en influensalignende tilstand med akutt feber, muskelsmerter og hodepine, og (mindre enn to prosent) AIDS-lignende immunsvikt. En studie har påvist at 10 % av tilfellene med positiv borreliadiagnose også hadde anaplasmose. Sykdommen betegnes i dag Human granulocytær anaplasmose. De første tilfellene ble påvist i Norge i 1998. Senere har man registrert noen få tilfeller. På grunn av at disse bakterieinfeksjonene kan være vanskelige å påvise, er det egentlige antall tilfeller ukjent. Også bakterien Chlamydophila pneumoniae, tidligere kalt TWAR, kan overføres til mennesker via flått og gi infeksjon. Parasitt. Den tredje mulige smitten er "Babesia", en parasitt som kan gi skogflåttencefalitt (også kalt enkefalitt, engelsk "Tick Borne Encephalitis"). Dette gir en malarialignende parasittsykdom som angriper og skader hjernen. Parasiten finnes helst hos smågnagere og fugler. Siden 1999 har Norge hatt åtte tilfeller og av disse fem i tilknytning til Tromøya utenfor Arendal, I vesteuropeisk form har viruset en dødelighet på 1 % og mulighet for sene virkninger. Sykdommen er epidemisk i områder av sentral- og Øst-Europa. Noen mildere former finnes i Baltikum, på Ålandsøyene og langs Østersjø-kysten. Det finnes effektiv vaksine mot skogflåttencefalitt. Vaksinen anbefales til alle fastboende og sommergjester som oppholder seg mye i områder der sykdommen er vanlig (svært sjeldent aktuelt i Norge). Forholdsregler og tiltak. Hvert år avgir flått anslagsvis to millioner bitt i Norge. I Norge bæres borrelia av 30-40 % av nymfene og 20-25 % av voksen flått. Det finnes også andre tall på henholdsvis 20-30% for nymfer og 40-60% for voksne, kilde: Flått og borreliose i Norge – epidemiologi, Reidar Mehl. Derfor anbefales en å lete etter flått (hvis man har beveget seg der det er mye flått) og raskt fjerne observert flått. Etter 24 timer er faren for smitte betraktelig høyere. Voksen flått som ikke har festet seg vil kunne sees på klærne, som sakte og oppadgående svartbrune glinsende objekt på 1-2 mm (hunnen er dobbelt så stor). Hvis den har bitt seg fast, er dette ofte i områder med tynn hud (skrittet, hårfestet, armhuler) eller åpne sår. Den sitter ofte halvveis nedsenket i såret, bakparten ofte gråaktig og med størrelse avhengig av sugetid. En oppfylt flått kan bli 15 mm, og vil være kuleformet og gråblå. Bittet merkes ikke grunnet bedøvelse som følger med flåttens spytt. Anbefalt prosedyre er å, med negl eller pinsett, klype til over flåtten, forsiktig nær munnen (unngå å presse stoffer fra flåtten inn i såret), og deretter dreie flotten (retningen man dreier har ingen betydning, flåtten har ikke gjenger). Om munndeler sitter igjen i såret, spiller dette mindre rolle. Sårsalve anbefales. Det finnes også tabletter som kan motvirke infeksjoner, disse fåes hos legen. Bittet vil uansett gi en rød hevelse. Hvis det i løpet av 3–30 dager avtegnes en tydelig ring rundt såret eller ringformet utslett, har man antakeligvis blitt smittet og må behandles umiddelbart. Flått har ofte hardt skall og er særdeles robust mot forsøk på å avlive den. Forsøk på å kvele flåtten (med gift, vann eller neglelakk) slik at den slipper taket, vil neppe føre fram, ettersom flåtten normalt ikke puster mer enn to-tre ganger i minuttet. Som regel vil slike tiltak forsinke fjerning av flåtten, og dermed virke mot sin hensikt. Bruk av myggspray og hvitløkpulver antas å virke avvisende på flåtten. Forskning. Flått oppfattes som en nasjonaløkonomisk risiko, og det har de senere år vært satt av flere midler til forskning. Muligheten for en kobling mellom flåttbitt og multippel sklerose ble utredet i 2001 ved Vestfold Sentralsykehus. Høy flått-forårsaket dødelighet blant hjort har gjort at Veterinærinstituttet har startet utredning i Farsund og Molde (2005). Mikrobiologiavdelingen ved Sørlandet Sykehus har flått som spesialfelt. Mulig fuglebåren flått studeres også gjennom et flernasjonalt prosjekt, der Norge deltar fra Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet og fire fuglestasjoner (Jomfruland, Akerøya, Lista og Store Færder). Sammenlignende studier mot baltiske land har vært gjort av AS Teleplan. Økt hyppighet de senere år kan skyldes at tidligere kulturlandskap gror igjen. Norske flåttarter. I Norge har man åtte arter. Mange navn på norsk. Flått, og særlig den vanlige skogflåtten kan ha svært mange uformelle navn i de norske dialektene, som: "skogmann", "skogbjørn", "skaubjønn", "saueflått", "hundeflått", "blodmidd", "hundemidd", "oreflått", "orelus", "einerlus", "kinnflått", "lyngflått", "lyngbobb", "hasselflått", "hatleflått", "tikk", "hantikk", "sugar", "bitar", "påte", "stygging", "stakkar", "festning", "festing", "krekse", "skogtroll". Langvell. Langvell er en elv i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Langvell er en av de to elvene som skaper begynnelsen av Anduin, som begynner der hvor Langvell møter Grålin. Disse to elvene møtes langt mot nord, og Langvell har sitt opphav i Tåkefjellene ikke så langt fra Gundabadfjellet. På den nordre bredden av denne elva ble byen Framsburg bygd, som var den gamle hovedstaden til Éothéod. Harnen. Harnen er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard, og denne elva lå sør for Gondor. Elva skapte en naturlig søndre grense for området Harondor, "Sør Gondor", og samtidig var den søndre grenseskillet for folket Dúnedain og deres innflytelse. Sør for Harnen lå landet som ble kalt Indre Harad (eng: Near Harad). Elva fløt litt over 600 Númenóreanske mil før den fløt ut i Belfalas bukta. Elva begynte i fjellkjeden Ephel Dúath (Skyggefjellene) i Mordor og så fløt den mot sørvest i omtrent 350 mil, før den bøyde av og fortsatte ferden mot Belegaer nesten rett vestover, og hele elva endte i et bredt delta. Det "Store Sørveien" ("Harad-veien") krysset Harnen like etter at den bøyer av mot vest, og det var denne veien Saurons tilhengere benyttet i den senere delen av det tredje tidevervet. Ålhus. Ålhus er en bygd i Jølster kommune. Her oppførte Audun Hugleiksson en steinborg på 1200-tallet. Bygden ligger på nordsiden av Jølstravatnet, ytterst i Ålhusdalen, midt mellom Skei og Vassenden. med maleren Ludvig Eikaas' arbeider ligger på Ålhus, og kunstneren Nikolai Astrup vokste opp på den gamle prestegården her. Ålhus kirke, som er den eldste kirka i kommunen, ligger også her. Næringslivet i bygda er dominert av jordbruk. Ålhus er Jølster kommunes tusenårssted. Nordnes. Nordnes sett fra sør. Oljeboomen fra omkring 2005 har gitt stor trafikk av spesialskip, som ofte ankrer opp mellom Nordnes og Sandviken. Nordnes er et halvøyformet område og et strøk i Bergen i Bergenhus bydel som ligger mellom Vågen og Puddefjorden. Strøket. Strøket Nordnes grenser: Fra Verftets grense ved Nordnesparken, opp langs fjellet ved Fredriksberg fort, over Haugeveien og ned Nykirkeallmenningen til Vågen. Alt land nord for denne grenselinjen hører til strøket Nordnes. På Nordnes ligger også Akvariet i Bergen, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, avdelinger av Høgskolen i Bergen, Nordnes skole og Tollboden fra 1761 i barokkstil. I Nordnesparken ligger Nordnes sjøbad. Ytterst i parken står det en totempåle skjenket til Bergen av vennskapsbyen Seattle. Nordnes er også tilholdssted for buekorpset Nordnæs Bataillon. Bergens eneste bynære buldrefelt ligger også her. Da rodeinndeling ble innført i Bergen, startet man med rode nr 1 på Nordnes. Nordnespynten ytterst var imidlertid militært område, og ble liksom Sverresborg unntatt rodeinndelingen. Deler av området ble ødelagt under eksplosjonen på Vågen, 20. april 1944. Strøket Nordnes omfattes av grunnkretsene Nordnes, Sliberget og Tollbuen, som til sammen hadde 1 842 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 0,19 km². Hovedveiene i området er Tollbodalmenningen, Strandgaten, Nordnesgaten, Nordnesbakken, Nordnesveien og Haugeveien. I sjøkanten mot Vågen ligger det verneverdige gamle sjøboder (Nordnesboder). Halvøyen. Nordneshalvøyen omfatter også strøkene Verftet med kulturhuset USF Verftet, TV 2, Fredriksberg fort og Carte Blanche, Strandsiden med Nykirken fra 1763, branntårnet Corps de Garde fra 1870, Bergen tekniske fagskole, Bjørgvin videregående skole, Muren fra 1561 og Buekorpsmuseet, og Nøstet med Klostergarasjen, Stranges stiftelse og Sydnes sjøbad. I området lå også Munkeliv kloster fra 1110. Ludvig Holberg ble født ved Holbergsallmenningen i 1684. Like ved denne står statuen av Amalie Skram i en liten park kalt Klosterhaugen. De ti grunnkretsene på Nordneshalvøyen som omfattes av disse fire strøkene hadde til sammen 4 945 innbyggere 1. januar 2011 og utgjør et samlet areal på 0,50 km². Klosteret. De eldste delene av bebyggelsen skriver seg fra kong Øysteins tid, da Munkeliv kloster ble reist i tiden 1107-10, noe som gjør det til et av landets eldste klostre. Kong Øystein iverksatte dette mens broren Sigurd Jorsalfar var på pilegrimsferd til Det hellige land. Til klosteret hørte Mikaelskirken, en stavkirke beliggende omtrent der fotgjengerovergangen på Klosteret befinner seg nå. Svært mange kirker i denne tiden ble oppkalt etter erkeengelen Mikael, som erstattet de hedenske gudene, og hans tilbedelsessteder ble ofte lagt på høyder. Her var Nordnesryggen godt egnet. Klosteret fikk navnet St. Mikaelsklosteret, og kong Øystein gav munkene gods i områdene Nordnes og Sydnes som hadde tilhørt kongedømmets odel. Et vernebrev fra kong Magnus Lagabøte i 1264 stadfester klosterets rett til «Nordnes og Sydnes med oppsettingsplasser for skip og veideredskaper og andre tilliggende herligheter». Munkeliv begynte som et benediktinerkloster med munker som i 1426 overtok Birgitta av Vadstenas orden Munkeliv. Det ble da omregulert til et dobbeltkonvent med både nonner og munker, etter birgittinernes regler. Øverste leder i klosteret var abbedissen, som ble valgt av begge konventene, men det var underlagt Bergen bispesete. Som alle dobbeltkonvent fikk Munkeliv et dårlig rykte fremover – her bodde jo ugifte kvinner og menn under samme tak. Munkeliv var i middelalderen kanskje Norges rikeste kloster. I 1427 rådet det over ikke færre enn 330 gårder på Vestlandet, Shetland og Orknøyene, men i 1462 besluttet paven at Munkeliv ikke skulle ha flere enn 85 munker og nonner, og man måtte se seg om etter nye inntektskilder. Munkeliv bygslet ut tomter, og frem til 1507 fikk klosteret i tillegg inntektene fra Nonneseter-godset. Under kong Christian II mistet Munkeliv kongehusets beskyttelse, og det ble nedlagt i 1531 fordi beliggenheten hadde fått militær betydning. Retterstedet. Begge de viktigste retterstedene i Bergen - Kristiansholm og Nordnes - lå godt synlige i innseilingen til byen, slik at tilreisende kunne se at forbrytelse lønnet seg ikke her. Sagaene forteller om Nordnes' rykte som rettersted alt på 1100-tallet. Sigurd Slembe meldte seg i 1136 hos kong Harald Gille i Bergen og ville ha hans bekreftelse på at de begge var sønner av Magnus Barfot. I stedet beskyldte Harald Gille sin mulige halvbror for å ha deltatt i drapet på Haralds gode venn Torkjell Fostre Sumarlidason på Orknøyene. Det ble reist dødssak mot Sigurd for dette, og etter råd fra lendmennene lokket en kveld noen menn Sigurd ut i en båt og rodde bort fra byen med ham, «sør til Nordnes». Han engstet seg for at dette kunne være svik, og klarte å hoppe over bord og redde livet. Sigurd Jorsalfars datter, Kristin Sigurdsdatter, fikk en sønn som ble kalt Harald med sin fetter Sigurd Munn. Kristins mann, Erling Skakke, bekymret seg for at stesønnen Harald skulle konkurrere om kongeverdigheten med hans egen sønn med Kristin, Magnus Erlingsson, som var blitt hyllet som konge alt som femåring. Erling Skakke lot derfor stesønnen føre over til Nordnes, der han ble halshugget tidlig på 1170-tallet. I 1301 ble «den falske Margareta» brent her. Hun påstod at hun var Margareta Eiriksdatter (født i 1283, kongsdatteren som døde på Orknøyene i 1290 under overfarten til sitt bryllup med den engelske tronarvingen. Den døde ble hjemsendt til Bergen og gravlagt ved siden av sin mor i Store Kirstkirke i Bergen. Men i 1300 dukket det opp en kvinne med et skip fra Lübeck og hevdet at hun var prinsesse Margareta, og i virkeligheten var blitt solgt av sin fostermor Ingeborg Erlingsdatter på Orknøyene og sendt til Tyskland, der hun vokste opp. Nå var hun kommet med sin mann for å kreve sin rett som kongsdatter, enda Eirik Magnusson, hennes far, selv hadde åpnet sin datters kiste da den kom fra Orknøyene, og hadde identifisert datteren. Han var død året i forveien, men uansett festet verken biskop eller myndigheter lit til historien, da kvinnen fra Lübeck hadde gråsprengt hår og selv mente hun var rundt førti år, mens den virkelige Margareta ville vært en syttenåring. Bedragerskens mann ble halshugget og hun selv brent, men folk flest og deler av geistligheten ser ut til å ha trodd på henne, og valfartet til hennes rettersted. I 1320 forbød biskop Audfinn dyrkelsen av hennes, men til ingen nytte, for mer enn seksti år etter hennes død ble det reist en kirke på Nordnes i hennes navn. Man kjenner til testamentariske gaver til Margaretakirken så sent som i 1515. Little Boy. Little Boy var kodenavnet på atombomben som ble sluppet over Hiroshima, den 6. august 1945 av det tolv mann sterke mannskapet ombord på bombeflyet "Enola Gay" av typen B-29 Superfortress. Flyet ble styrt av oberst Paul Tibbets fra United States Army Air Forces. Dette var den første atombomben noen gang som ble brukt som et våpen, den ble sluppet 3 dager før «Fat Man»-bomben ble sluppet over Nagasaki. Dette våpenet ble utviklet under den andre verdenskrig under «Manhattanprosjektet». Bomben utviklet sin eksplosive kraft gjennom en kjernefysisk fisjon av grunnstoffet uran. Bombingen av Hiroshima var den andre kjernefysiske detonasjonen i historien, den første var prøvesprengningen av «Trinity»-bomben. I tillegg var også Hiroshima-bomben den første uranbaserte detonasjonen i historien. Fisjonen omdannet omtrent 600 milligram uran til energi. Den detonerte med en sprengkraft som tilsvarte mellom 13 og 16 kilotonn med TNT (faktisk sprengkraft blir ennå diskutert), og tok livet av anslagsvis 140 000 mennesker (senskader inkludert). Designet av bomben. Oppbyggingen i «skytevåpenprinsippet». Dette er ikke nødvendigvis slik «Little Boy» var, da den faktiske oppbyggingen er hemmeligstemplet den dag i dag. Mk I bomben «Little Boy» var 3 m(10 fot) lang, 71 cm (28 tommer) i diameter og veide 4000 kg (8,900 lb). Dette designet benyttet «skytevåpenprinsippet» for å skape en superkritisk masse av uran-235 (235U), som resulterte i en kjernefysisk kjedereaksjon. Dette ble gjort på en så enkel måte som å skyte en del med uran inn i den andre ved hjelp av vanlige kjemiske sprengstoff. Denne bomben inneholdt 64 kg uran, hvorav 0,7 kg oppnådde fisjon, og av denne massen ble bare 0,6 g omdannet til energi. Det ble aldri utført en fullskalatest av dette våpen prinsippet før bomben ble sluppet over Hiroshima. Den eneste prøvesprengningen som var blitt utført brukte implosjonsprinsippet med plutonium-239 som fisjonsmateriale. Dette ble gjort den 16. juli 1945 med Trinityprøvesprengningen. Det var flere grunner for ikke å teste «Little Boy», dette hovedsakelig på grunn av mangelen på uran kontra tilgjengeligheten på relativt store mengder plutonium-239 som ble produsert i reaktorene i Hanford. I tillegg var konseptet bak dette designet så enkelt at det ikke ble vurdert nødvendig å gjøre mer enn laboratoriumstester, noe som på denne tiden kjent som «å kile ved dragens hale». I motsetning til implosjonsprinsippet, som krevde komplisert utforming av sprengladninger, ble «skytevåpendesignet» ansett som garantert til å fungere uten fullskalatesting. På tross av senere tids eksperimentell bruk ble dette designet kun brukt som våpen én gang, dette på grunn av den ekstreme faren for en utilsiktet detonasjon. For eksempel, noe så enkelt som et kræsj med flyet kunne være nok til å få «kulen» til å skyte inn i «målet», og dermed føre til et massivt utslipp av radioaktiv stråling eller en full kjernefysisk detonasjon. Selv om et kræsj ikke nødvendigvis ville få bomben til å gå av, så kunne en vannlekkasje føre til at det ubeskyttede systemet kortsluttet og dermed føre til en utilsiktet detonasjon. Den Britiske Red Beard atombomben var også utsatt for denne feilen i designet. Et lynnedslag eller brann kunne være nok til å utløse bomben. Ingen av de fem andre Mark I bombene bygd etter «Little Boy»-modellen ble brukt av det Amerikanske forsvaret. Oppbygging. De nøyaktige spesifikasjonene for «Little Boy»-bomben forblir hemmeligstemplet da designet fremdeles kan brukes til å fremstille et funksjonelt atomvåpen. Allikevel har mange spekulert på designet, hjulpet av en liten mengde fotografisk bevis, uttalelser fra tidligere personell ved Manhattanprosjektet, men også ved å sette sammen data oppgitt i den lille informasjonen som er frigitt om bombens interne oppbygging. Ifølge en kilde som blir ansett å være troverdig, så var det inni våpenet plassert to kjerner med uran-235, dette for å kunne bruke «skytevåpenprinsippet». Uranet ble delt i "prosjektilet" og "målet". "Prosjektilet" var en sylinder, ca 16 cm lang og 10 cm diameter, med ca 40 % (25,6 kg) av den totale uranmassen. Det var en stabel med seks uranringer beskyttet i en sylinder av stål med en plate av stål og wolframkarbid i den bakre enden. Hele prosjektildelen var låst inne i en stålkasse laget av 2 mm stål.Selve "målet" var en hul sylinder ca 16 cm lang, 16 cm diameter, med et 10 cm diameter hull i midten for prosjektilet. "Målet" hadde en uran masse på ca. 38,4 kg. Mesteparten av uranet ble sannsynligvis plassert i prosjektilet, med tanke på å øke effekten i eksplosjonen. Disse to delene ble plassert inni beskyttere av bor som var designet for å absorbere nøytronene, en inni «målet» og en som omringet «prosjektilet» (Beskrevet som en sabot). Når prosjektilet nådde målet så skulle bor-beskyttelsen bli fjernet; segmentet inni målet ble trykket fremover inn i et hulrom i nesen, og saboten rundt prosjektilet ble fjernet rett før den nådde målet. Systemet med nøytronreflektorer var laget av stål og wolfram, denne delen ble kalt en «tamper» og veide 2,300 kg. Hensikten var at «målet» skulle sette seg fast i denne delen. Løpet var laget av et modifisert artilleri kanonløp og låsekasse. Etter maskinering var denne delen 10 cm bred, ca. 180 cm lang, og veide 450 kg. For å skyte uranet i en hastighet av 300 m/s så ble det brukt en drivladning av korditt. Utvikling av bomben. «Little Boy» bomben ble utviklet og bygd gjennom det massive Manhattanprosjektet under andre verdenskrig. Ettersom man visste at anriket uran kunne fisjoneres, så ble dette det første konseptet de prøvde. (Plutonium var ennå ikke kjent ved starten av prosjektet) Hoveddelen av arbeidet med å lage «Little Boy» var i form av isotop anriking av det uranet man trengte til bomben. Anrikingen ved Oak Ridge, Tennessee begynte i februar 1943, etter mange års forskning. Eksperimentene og utviklingen av de første prototypene startet våren 1943, omtrent samtidig med at Los Alamos National Laboratory ble operativt innen Manhattanprosjektet. Opprinnelig ble «skytevåpenprinsippet» ansett som den beste løsningen for både uran- og plutoniumbaserte våpen (det såkalte «Thin Man» designet). Det var ikke før i april 1944 at det ble oppdaget at den spontane fisjonsraten for plutinium var for høy til å brukes i «skytevåpenprinsippet». Detonasjonen av dette kostbare våpenet ville bare lage en lite effektiv «fis» som potensielt ville ødelegge seg selv før det laget en stor eksplosjon. I juli 1944 ble nesten all forskning ved Los Alamos konsentrert om utviklingen av et implosjons plutoniumvåpen. Til kontrast ble uranbomben nesten ansett som en formalitet. a> ser på. Dette er et av de sjeldne bildene hvor man faktisk ser innsiden av bomben. Da det ble unødvendig med plutonium i «skytevåpenprinsippet», så sto teamet og lederen A. Francis Birch overfor et dilemma. Bomben hadde et enkelt design, men de manglet uran-235 for å faktisk lage den. Fisjons materialet var ikke tilgjengelig før i midten av 1945. På tross av disse problemene så klarte Birch å overtale de andre om at hans design var det rette, og i tilfelle plutoniumbomben skulle svikte, så kunne de fremdeles benytte «skytevåpenprinsippet». Teamet hans hadde mye ansvar og selv om teknologien deres var mindre kompleks enn det andre prosjektet, så trengtes det allikevel mye hardt arbeid. I februar 1945 var spesifikasjonene ferdige ("model 1850"). Med unntak av den kjernefysiske uranladningen, var bomben ferdig i begynnelsen av mai 1945. Mesteparten av uranet som trengtes til bomben kom fra Shinkolobwegruven og ble gjort tilgjengelig mye på grunn av fremsyntheten til direktøren i High Katanga Mining Union, Edgar Sengier. Allerede i 1939 fikk han fraktet 1000 tonn uranmalm til et lagerlokale i New York. Hovedmengden av uranet til «Little Boy» ble anriket ved Oak Ridge, Tennessee, dette primært ved hjelp av elektromagnetisk separasjon i «gryter» og gjennom gassdefusering, hvor av en liten mengde ble fremstilt i syklotronen ved Ernest O. Lawrence sitt Radiation Laboratory. Kjernen i «Little Boy» inneholdt 64 kg uran, hvorav 50 kg ble anriket til 89 % og de resterende 14 kg til 50%. Med en gjennomsnittlig anriking på 80 % så kunne bomben oppnå en kritisk masse på 2,5. Til sammenligning så hadde «Fat Man»- og «Trinity»-bombene en kritisk masse på 5. Konstruksjon og «levering». «Little Boy» i en bombegrop på Tinian før den ble lastet ombord "Enola Gay". En del av bombeluken er synlig i øvre høyre hjørne. Den 14. juli 1945 forlot et tog Los Alamos med flere bombeenheter (De hovedsakelige ikke-radioaktive delene av en «skytevåpenbombe») og et enkelt komplett uran prosjektil; uranmålet var ennå ikke ferdig laget. Hele denne lasten ble levert til San Francisco Naval Shipyard ved Hunters Point i San Francisco, California. Der, to timer før den vellykkede prøvesprengningen ved Trinity i New Mexico, ble bomben lastet ombord i den tunge krysseren USS «Indianapolis». "Indianapolis" dro, med rekordfart, til flybasen på øya Tinian, en øy tilhørende Mikronesia, hvor den leverte delene ti dager senere den 26. juli. Mens "Indianapolis" returnerte etter dette oppdraget ble hun senket av en japansk ubåt, og mange av mannskapet mistet livet. Den 26. juli ble også de tre seksjonene av uranmålet sendt fra Kirtland Air Force Base nær Albuquerque, New Mexico, i tre C-54 Skymaster fly operert av 509th Composite Group's Green Hornet squadron. Med alle de nødvendige delene levert til Tinian, ble bombeenhet L11 valgt og det ferdige «Little Boy» våpenet ble ferdigstilt 1. august. Håndteringen av den ferdige «Little Boy»-bomben var spesielt farlig. Så snart korditt ble ladet i bomben kunne en avfyring i verste fall føre til en kjernefysisk kjedereaksjon, i beste fall føre til en spredning og forurensning i eksplosjonsområdet. Det skulle ikke mer til enn kontakt mellom de to uran delene før det kunne skjedd en detonasjon med fatale følger, fra en enkel «fis» til en eksplosjon stor nok til å ødelegge hele Tinian (inkludert de 500 B-29 bombeflyene, bygningene og personellet som var stasjonert der). Vann var også en risiko ettersom det kunne virke som en kobling mellom de to delene med fisjonsmateriale og skape en eksplosiv spredning av radioaktivt materiale. Uranprosjektilet kunne bare installeres med et spesial verktøy som produserte en kraft på 300 kN (67 000 pund, over 30 tonn). Av sikkerhetsmessige årsaker valgte våpenoffiseren, Kaptein William Sterling Parsons, å lade korditt ladningen først etter at flyet var tatt av. Etter slippet brukte bomben fire radarhøydemålere og en barometrisk lunte for å utløse kordittladningen, og en tidsinnstilt klokke for å aktivere radaren femten sekunder etter slippet. I store høyder er lufttrykket lavt, men øker etterhvert som man kommer nærmere bakken. En tynn metallisk membran ble gradvis deformert pga. trykket. Når bomben nådde den tiltenkte høyden (anslått å være 8 000 fot, 2 600 m), sluttet membranen den elektriske kretsen og aktiverte radarene for endelig armering. Denne mekanismen var en sikkerhetsdetalj som hindret en utilsiktet avfyringsstrøm å nå utløseren for tidlig, og dermed også hindre utvendig radar stråling i å utløse bomben mens den falt. Når to av radarene målte den korrekte høyden, ville de lukke avfyringsavtrekkeren som antente korditten. Dette ville så avfyre uran prosjektilet mot den andre enden av kanonløpet med en hastighet på ~300 meter per sekund. Ca. 10 millisekunder senere startet den kjernefysiske kjedereaksjonen. Bombingen av Hiroshima. a> etter bombingen med "Little Boy". Bomben ble armert mens flyet var i en høyde av 9600 m (31,000 fot) over byen, og ble sluppet over byen klokken 8:15 (JST). Detonasjonen skjedde i en høyde av 580 m. Med en sprengkraft mellom 13 til 16 kilotonn (vurderingene er sprikende) var den svakere enn «Fat Man» som ble sluppet over Nagasaki (21–23 kt). Den offisielle sprengkraften i «Little Boy» ble anslått til 15 kilotonn med TNT (6,3 × 1013 joule = 63 TJ (terajoule)). Skadene og dødstallene i Hiroshima var mye høyere enn i Nagasaki, ettersom Hiroshima lå på flatt terreng, mens nedslagsfeltet i Nagasaki var i en liten dal. Det er beregnet at ca. 70 000 mennesker mistet livet som en direkte følge av eksplosjonen, og et tilsvarende antall ble skadet. I ettertid ville også et stort antall personer miste livet på grunn av det radioaktive nedfallet og som en følge av dette kreft. Ufødte barn døde eller ble født med store misdannelser., Klesplaggene ble brent inn i huden til de døde og skadde. Denne vellykkede bombingen ble mottatt med stor entusiasme i USA, og sammen med bomben over Nagasaki førte den til at Japan kapitulerte. En blodig invasjon av Japans hovedøyer ble dermed unngått. Muligheten for uranets opprinnelse i Nazi-Tyskland. Det har vært anslått at mesteparten av det anrikede uranet kom fra Shinkolobwegruven i det som den gang var Belgisk Kongo. Det var direktøren for Union Minière du Haut Katanga, Edgar Sengier, som sendte en last av uran til New York for bruk i Manhattanprosjektet. Han ble senere belønnet med Presidential Medal for Merit for hans hjelp til å sikre de allierte seieren. Resten av uranet kom fra kilder i USA (spesialt fra Four Corners regionen), og fra Port Radium i Canada. Flere historikere har allikevel vurdert om noe av uranet som ble benyttet i «Little Boy» eller «Fat Man» (etter konvertering til plutonium) kan ha blitt produsert i Nazi-Tyskland. Uranet ble ifølge rapportene sikret av Manhattanprosjektets forskningsdirektør Robert Oppenheimer etter at den tyske "U-234" overga seg da Tyskland kapitulerte. U-234 var opprinnelig på vei til Japan for å overlevere tysk våpenteknologi. Den 19. mai 1945 ble ubåten ført til kai i Portsmouth, New Hampshire. To japanske militæroffiserer som var ombord den tyske ubåten begikk selvmord før overgivelsen, og disse ble gravlagt til sjøs. Det råder uenighet om hvor viktig dette materialet var for Manhattanprosjektet. Det tyske uranet var mest sannsynligvis uanriket uranoksid som bare ville gitt en liten brøkdel av det totale mengden fisjonsmateriale i «Little Boy»; på den tiden ble det anslått at det ville være mulig å skaffe 4 kg anriket uran per 560 kg uranoksid. Dersom dette uranet hadde vært ferdig anriket så ville det utgjort mer enn åtte ganger det USA hadde klart å fremstille under hele Manhattanprosjektet. I tillegg ble det sett som svært usannsynlig at Tyskland ville eksportert nok materiale til Japan for å lage et ukjent antall atomvåpen, spesielt siden deres eget atomprosjekt var mislykket. I tillegg så hadde Japan kun 50 forskere som jobbet med deres atomprogram, og de hadde heller ingen mulighet til å anrike uran på samme måte som USA gjorde ved Oak Ridge. Mellom 240 og 340 tonn uranoksid ble etter krigen tatt ut av Tyskland for å brukes i Sovjet sitt atomprogram. Lederen for det sovjetiske atomprogrammet skal også ha uttalt at denne mengden uranoksid gjorde det mulig for Sovjetunionen å starte sin første eksperimentelle atomreaktor minst ett år tidligere, ettersom landet på den tiden hadde veldig liten tilgang på uran. Polarlomvi. Polarlomvi ("Uria lomvia") er en pelagisk dykkende sjøfugl og den nest største av alkene (Alcini), en monofyletisk gruppe som tilhører familien alkefugler (Alcidae). Arten trives i polarområdene i Atlanterhavet og Stillehavet. Beskrivelse. Polarlomvi har sort overside og hvit underside, og ligner på lomvi ("Uria aalge") av utseende, men skiller seg fra denne gjennom et kortere og kraftigere nebb, som dessuten har en hvit strek langs kanten av overnebbet. Flankene mangler også hvit vatring. Polarlomvi er litt mindre enn lomvi. Den veier typisk 0,7–1,2 kg og måler normalt 39–43 cm. Underarter. Polarlomvi har seks beskrevne underarter, der nominatformen befinner seg i Svalbardområdet. Utbredelse. Arten har en sirkumpolar utbredelse i arktiske og subarktiske områder, mellom 46º og 82º nord. Nord i Atlanterhavet hekker den fra Øst-Canada via Grønland, Island, Bjørnøya, Finnmark (få), Svalbard, Frans Josefs land og til Novaja Semlja. Den er også utbredt på begge sider av Beringstredet (Russland og Alaska). Den sørligste bestanden av polarlomvi finnes på øyene sør for Kamtsjatkahalvøya i Øst-Sibir. Atlanterhavsbestanden er estimert til 4,9–7,5 millioner par, der den øst-atlantiske bestanden er omkring tre ganger større enn den vest-atlantiske. Atferd. Polarlomvien hekker på smale fjellhyller. Hekkingen foregår i tette kolonier, som kan variere i størrelse fra noen få hundre par til flere hundre tusen par. Hekkeplassene ligger vanligvis i bratte klippevegger nær sjøen. Hekkebiologien er svært lik lomviens. Utenfor hekkesesongen opptrer arten både i kystnære farvann og på åpent eller delvis islagt hav. Føden består for det meste av fisk og krepsdyr som fuglene fanger i dykk ned mot cirka 50 meter. Det er imidlertid kjent at arten dykker til mer enn 100 meter og mer. Stavelse. Stavelser er grunnleggende elementer i språket. En stavelse kan defineres som en del av talespråket som utgjør ett enkelt rytmisk slag. Et ord kan ha én eller flere stavelser. En stavelse består av en kjerne, som vanligvis er en vokal eller en diftong (dvs. dobbel vokal uttalt som én lyd), selv om det er språk der man kan ha en stavelsesbærende konsonant. Kjernen kan ha lyder foran eller etter seg (vanligvis konsonanter), eller den kan stå alene. Hvis en stavelse slutter på en konsonant kalles den lukket, og hvis den slutter på en vokal kalles den åpen. Kjernen og endelyden kan danne utgangspunktet for et enderim. (Se rim.) Sean Combs. Sean CombsSean John Combs, også kjent under navnene P. Diddy, Diddy, Puff Daddy, Dirty Money og Sean «Puffy» Combs, nå kjent som Diddy-Dirty Money (født 4. november 1969 i Harlem, New York, USA) er en amerikansk rapper, produsent og plateselskapsdirektør. Han er grunnlegger av Bad Boy Entertainment, og er for tiden den 3. rikeste rapperen etter han tjente 28 millioner dollar i 2006. Han har sitt eget klesmerke kalt «Sean John». Han har også laget sin egen parfyme, bilfelger og sko. Parfymen kalt «unforgivable», inneholder en hel del eksotiske ingredienser som sisiliansk lime, tonkabønner og rom. Faren hans heter Melvin Combs. Han er en stor fan av Michael Jackson, og sier at det var han som gjorde at han ble artist. Han hyllet Jackson etter hans død med sangen «Better On The Other Side» som både The Game og Chris Brown var med i. Ronnie James Dio. Ronnie James Dio (født Ronald James Padavona 10. juli 1942 i Portsmouth, New Hampshire, død 16. mai 2010 i Houston, Texas) var en amerikansk sanger innen Heavy Metal-sjangeren. Han var medlem av flere kjente grupper, og hadde også en betydelig solo-karriere. Starten, Elf og Rainbow. Ronnie James Dio startet med trompet, bass og gitar ved siden av sangen og begynte sin karriere alt på slutten av 1950-tallet i rockabilly-sjangeren. Utover 1960-tallet sang han R'n'B og blant annet låter av The Beatles. Han gikk etterhvert over til hardrock. Sterkt influert av klassisk sangteknikk skulle Ronnie etterhvert sette sitt preg på denne sjangeren. Dios første band var Electric Elves, her var han også bandets bassist. Senere skiftet bandet navn til "Elves" (1970–1975), så "ELF". I 1970 var ELF oppvarmingsband på en konsert med Deep Purple. Gitaristen i Deep Purple, Ritchie Blackmore, la merke til stemmen til Dio. Han kontaktet Dio et noen år senere da han brøt ut av Deep Purple og startet sitt eget band, «Ritchie Blackmore's Rainbow» (senere Rainbow). Flere av medlemmene av ELF ble også med Dio til det nye bandet i 1975, men de ble sparket etter det første albumet. Rainbow hadde stor suksess med klassikere som «Long Live Rock and Roll», «Man on the Silver Mountain», «Catch the Rainbow», «Kill the King» og «Stargazer». Etter noen få år ble det uenighet om hvilken musikkgenre de skulle fortsette i, og Dio forlot bandet i 1978. Dio deltok på Rainbows tre første studioalbum samt et konsertalbum. Black Sabbath (1979–1982, 1990–1992). I 1979 overtok han som vokalist i Black Sabbath etter Ozzy Osbourne. Sabbath hadde stor suksess med platene "Heaven & Hell" (1980) og "Mob Rules" (1982), i tillegg til konsertalbumet "Live Evil". Men så sluttet Dio, og han ble erstattet med Ian Gillan. I 1990 var Dio tilbake og sammen ga de ut albumet "Dehumanizer" i 1992, som er Sabbaths sekstende studioalbum. På albumturneen ble Sabbath spurt om å åpne for Ozzy Osbourne i Los Angeles da Ozzy hadde meldt at han ville pensjonere seg som musiker. Bandet sa ja, men Dio var imot. Etter en konsert 13. november 1992 sluttet Dio i Sabbath, og Judas Priest vokalist Rob Halford overtok på de to siste konsertene på turneen. Dio (1982–1991, 1993–2010). I 1982, etter tre år i Sabbath, sluttet Dio for å starte sitt eget band. Han reiste til Storbritannia, tok Sabbaths daværende trommeslager Vinny Appice med seg, hvorpå han startet bandet Dio, med eks Rainbow-bassist Jimmy Bain og gitarist Vivian Campbell. Dio hadde stor suksess med blant annet platene "Holy Diver" (1983), "The Last in Line" (1984) og "Sacred Heart" (1985). Bandet var sentral i prosjektet "Hear 'n Aid" med singelen «Stars» («Heavy-Rock for Afrika», 1985). Dio blir ansett som et av 1980-tallets største heavy-metalband og fortsatte sin suksess, dog med stadig utskiftning av personale. Heaven and Hell (2006–2010). I 2007 ble Dio gjenforent med besetningen i Black Sabbath; Tony Iommi, Geezer Butler og Vinny Appice, under navnet Heaven and Hell, og dro på verdensturné. Samlealbumet ', med tre nye spor pluss «det beste» fra det gamle materialet fra Dios tid som vokalist i Black Sabbath, ble sluppet på markedet. Turneen ble en ubetinget suksess med en konsert fra New York utgitt på DVD-en "Live from Radio City Music Hall", og på dobbelt-CD. Bandet ga så ut debutalbumet "The Devil You Know" i 2009. 4. mai 2010 ble det offentliggjort at Europaturneen ble avlyst grunnet Dios helsetilstand. Bandet skulle blant annet ha spilt i Bergen 11. august samme år. Sykdom og død. 25. november 2009 ble det kunngjort på Dios hjemmeside av Wendy Dio, Dios ektefelle, at Dio hadde blitt diagnostisert med magekreft i tidlig stadium, og var under behandling. 16. mai 2010 ble det kunngjort på den offisielle hjemmesiden og på Facebook at Dio var død. Han ble begravet 1. juni 2010 på Forest Lawn, Hollywood Hills i California. Han ble båret til graven av Vinny Appice, Geezer Butler, Craig Goldy, Scott Warren, Simon Wright og Steve Mignardi (Dios personlige assistent og venn). Djeveltegnet. Dio var kjent for å ha introdusert «djeveltegnet» inn i heavy metal. Dette er en gest Dio i sine unge dager skal ha lært av sin bestemor; et tegn som var vanlig å bruke blant overtroiske mennesker i det sørlige Italia, når man ønsket å beskytte seg mot «det onde øye». Tegnet har i senere tid blitt et vanlig tegn å vise under konserter og har blitt et symbol på heavy metal. Neil Diamond. Neil Leslie Diamond (født 24. januar 1941 i Brooklyn, New York, USA) er en amerikansk sanger, gitarist og komponist. Neil Diamond har vært en av popmusikkens mest varige og suksessfulle artister og låtskrivere. Han har hatt topphits både i på 1970-, 1980- og 1990-tallet. 14. desember 2010 ble det kjent at han ville bli tatt opp i Rockens æresgalleri, sammen med blant andre Alice Cooper, Darlene Love, Dr. John og Tom Waits. Opptakseremonien var 14. mars 2011 på Waldorf-Astoria i New York City. Bakgrunn. Diamonds far Akeeba «Kieve» Diamond drev en kles- og kortevarebutikk som først var på Coney Island-området i Brooklyn, senere flyttet de til mer sentrale områder i bydelen. Både faren og moren Rose var jødiske immigranter fra Polen. Til en fødselsdag rett etter krigen fikk han en enkel gitar til USD 9, og dette ga han en oppmuntring til hans gryende musikkinteresse. Da han var 15 år skrev han sin første sang, kalt «Here Them Bells». Han gikk på "Erasmus Hall High School" og senere "Abraham Lincoln High School". På Erasmus Hall sang han sammen med Barbra Streisand i det 100 medlemmers blandede skolekoret. Innen idretten utmerket han seg innen fekting, og dette førte til at han fikk et stipend til å studere medisin ved New York University. Her gikk han et år, og han likte faget biologi særlig godt, men mislikte organisk kjemi såpass mye at han ga opp dette studiet, samtidig som musikkinteressen, og det gjennomslaget han opplevde her, overtok hele hans fokus. Inn i musikkbransjen. Etter å ha droppet ut fra universitetet fikk Diamond jobb som sangerskriver i The Brill Building på Broadway. Dette huset i 1962 ikke mindre enn 165 ulike bedrifter i ulike deler av musikkbransjen. Dette var et sted hvor en sanger eller en gruppe kunne finne alle ressurser man trengte for å sette fart på karriere. Etter å ha vært ansatt i firmaet Sunbeam Music, fant han ut at han ville kunne klare seg bedre alene, og fikk tak i et lite lokale i tilknytning til lageret til en kopieringsbutikk på Broadway med et piano til USD 30 og en telefonkiosk i høreavstand, og dette ble hans nye arbeidssted. Da han gjorde sitt første forsøk på å bli akseptert og ga ut på plate der han kalte han seg for "Eice Cherry", et navn som ikke var noen suksess og han fortsatte med sitt virkelige navn. Han fikk etter hvert en avtale med "Bang Records" og i 1966 ga Neil Diamond ut sitt første album som inneholdt blant annet singlene «Solitary Man» og «Cherry, Cherry». Disse solgte ganske godt, og ga ham en visst gjennombrudd. I bransjen ble han også kjent da han skrev en rekke sanger som The Monkees laget coverversjoner av før han selv fikk gitt dem ut, blant annet «A Little Bit Me, A Little Bit You», «Look Out (Here Comes Tomorrow)» og «I'm a Believer» som ble en stor hit 1967. Han begynte å få en rekke TV-opptredener på denne tiden og han opptrådte som gjesteartist eller oppvarmingsartist for en rekke ulike artister, fra Herman's Hermits og til The Who, denne siste er dokumentert gjennom TV-selskapet VH1s dokumentarprogram "Behind The Music." Gjennombrudd. Hans store gjennombrudd kom gjennom den glade og optimistiske sangen «Sweet Caroline» fra 1969, en sang som senere har blitt en signatursang for ham, kanskje sammen med «I Am...I Said». Diamonds myke baryton fløyelsstemme, vennlige og gode utseende, enkle, fengende melodilinjer og romantiske tekster gjorde at han tidlig fikk et stort publikum. Arrangementene kan sies å være Phil Spector-inspirerte, ikke unaturlig da også Phil Spector var en del av miljøet i The Brill Building. Særlig tydelig er dette på tidlige produksjoner i mono som «I Got the Feelin' (Oh No, No)» og «You Got to Me» fra 1966. Diamond etablerte seg i et musikalsk område som kan sies å ligge mellom Frank Sinatra og Elvis Presley. Dette ga han et bredt publikum, men medførte også en kritikk for å være altfor «"middle-of-the-road"» («midt på treet»), altså litt uten personlig preg. I 1973 fikk han både en Golden Globe og en Grammy Award for musikken han laget til filmen "Jonathan Livingston Seagull". I 1976 deltok han med på en av 70-tallets mest kjente rockekonserter, "The Last Waltz" som var avskjedskonserten til The Band. Her stilte han i selskap med flere andre av de betydelige artister på denne tiden, som blant annet Eric Clapton, Neil Young, Ron Wood, Joni Mitchell, Van Morrison og Bob Dylan. Neil Diamond framførte sangen «Dry Your Eyes» sammen med The Band. Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo. I 1977 ga han ut albumet "I'm Glad You're Here With Me Tonight" som innholdet sporet «You Don't Bring Me Flowers». Den hadde også Barbra Streisand spilt inn på et av sine album, og en discjockey laget et virtuell duett mellom de to. Den ble en så stor suksess at de laget en ordentlig duett som ble en stor hit i 1978. Det ble laget planer om å lage en film av låten med Diamond og Streisand i hovedrollene, men ble aldri realisert på grunn av et annet filmprosjekt hvor Neil Diamond 1980 spilte i oppfølgeren til Al Jolsons "Jazzsangeren" fra 1927. I filmen spilte også sir Laurence Olivier og Desi Arnaz. Filmen ble ingen stor suksess, men albumet med filmmusikken ble en av Diamonds karrieremessige høydepunkter. "Songwriters Hall of Fame" tildelte Neil Diamond 2000 "The Sammy Kahn Lifetime Achievement Award". Nyere tid. Utover på 1990- og 2000-tallet har Diamonds popularitet fått et nytt oppsving. Blant annet har han vært etterspurt i promotering av politikere, som for eksempel den liberale Michael Dukakis i 1988, og Vinter-OL 2002 i Salt Lake City. «Sweet Caroline» er populær allsang innen en rekke idrettsgrener, og gruppen Urge Overkill spilte inn Diamonds «Girl, You'll Be a Woman Soon» til Quentin Tarantino's film "Pulp Fiction" i 1994. I komedien "Saving Silverman" fra 2001, spiller hovedpersonen i et Neil Diamond cover band og Diamond har her en relativ stor cameo-opptreden som seg selv. Det finske bandet HIM har spilt inn «Solitary Man» på albumet "And Love Said No, (The Greatest Hits 1997-2004)" fra 2004. Han produksjoner blir mye brukt i programmer som American Idol og uke 11 i 2008 var Neil Diamond-uke og han deltok i programmet 29. april. To dager før deltok han i Jimmy Kimmel-show i tilknytning til dette. 2. mai 2008 startet Sirius Satellite Radio den såkalte "Neil Diamond Radio". Diamonds album "Home Before Dark" ble gitt ut 6. mai 2008 og 15. mai fikk denne topplassering på Billboard Hot 200. Denne er den første listetoppen Diamond har oppnådd på denne listen. 18. mai fikk dette albumet toppplassering også i Storbritannia. Dette var andre gangen han fikk en slik plassering i Storbritannia etter topplasseringen i 1992 med et samlealbum. Hans 2008-turne er den mest vellykkede siden 1966. Han ble 6. februar 2009 tildelt prisen MusiCares Person of the Year, i anerkjennelse til hans betydelige bidrag innen musikk, samt hans mangeårige humanitære innsats, herunder en rekke betydelige bidrag, blant annet til ofrene i Texas etter orkanen Ike. Privatliv. Diamond giftet seg med læreren Jaye Posner i 1963 og har med henne to barn, Marjorie and Elyn. De ble skilt i 1969 og samme år giftet han seg med Marcia Murphey som han også fikk to barn med, Jesse Michael Diamond (født 1970) og Micah Joseph Diamond (født 14. februar 1978). Da dette ekteskapet ble oppløst i 1995, skal skilsmisseoppgjøret være det fjerde dyreste på den tiden, rundt 150 millioner dollar, men Diamond skal ha kommentert at «hun fortjente hver eneste penny». Han ble i 1996 gift med den 31 år yngre australske Rachel Farley, som han ble kjent med da hun solgte suvenirartikler under hans turne i Australia samme år. Den tidligere idrettsmannen Diamond skal ha blitt svært interessert i australsk fotball med favorittlaget "Brisbane Lions" fra hans hustrus hjemby. Han skal også være engasjert i "Helping The Planet"-kampanjen siden 1992. Denne arbeider med å redusere tapet av dyre- og plantearter i verden. Diamond er en del av en liten gruppe internasjonalt kjente artister, som David Bowie, Paul Simon, Billy Joel, Pink Floyd (fra og med albumet "Wish You Were Here" i 1975), Bruce Springsteen, Queen, Genesis og Johnny Rivers som selv sitter med alle opphavsrettigheter av deres egne innspillinger. I særlig USA er det vanligvis plateselskapene som sitter med disse rettighetene. Bo Diddley. Bo Diddley (født Ellas Bates 30. desember 1928 i McComb, Mississippi, USA, død 2. juni 2008 i Archer i Florida) var en amerikansk rockemusiker. Han skapte den såkalte «Bo Diddley-rytmen» som er en av hjørnestenene i rock and roll-rytmene. Det distinkte afrikansk-inspirerte rytmemønsteret ("bomp bomp bomp bomp-bomp") har siden blitt flittig brukt av andre artister, og har blitt et karakteristisk og gjentakende element i rock'n roll gjennom årtiene. De eldste eksemplene på rhythm and blues-materiale som har gått over til rock'n roll er Diddleys låter «Who Do You Love?», «Road Runner», «You Don't Love Me» og «I'm a Man». Diddley produserte også sine egne gitarer. De er unike, i form av rektangulære «sigaresker». Den første lagde han i 1945. Diddley ble i 1987 innvotert i Rockens æresgalleri, og i 2004 i Blues Hall of Fame. Franz Lehár. Franz Lehár (født 30. april 1870 i Komárno, Ungarn (nå i Slovakia), død 24. oktober 1948 i Bad Ischl, Østerrike) var en østerriksk komponist av ungarsk opprinnelse. Han virket i Wien. Dion. Dion (født Dion Francis DiMucci 18. juli 1939 i Bronx, New York) er en amerikansk sanger av italiensk familieopprinnelse, som ble verdenskjent som tenåringsidol mot slutten av 1950-tallet. Han tok artistnavnet Dion og opptrådte sammen med gruppen The Belmonts som Dion and the Belmonts mot slutten av 1950-årene. I ettertid er denne musikkgenren blitt kalt doo-wop, men på 1950-tallet var rock and roll eller rhythm and blues det vanlige navnet. Denne musikktypen kjennetegnes av typiske vokalharmonier. Dion ble en av sin tids største sangere. Noen av hans mest kjente låter fra denne tiden er «The Wanderer» og «I Wonder Why». I 1959 var han med på en turné i Midt-Vesten sammen med Ritchie Valens og Buddy Holly, men han unngikk den fatale flystyrten der de to andre omkom, da han valgte toget for å spare penger. På 1970-tallet endret han musikkstil og skrev og fremførte protest-sanger. Blant hans mest kjente sanger er «Teenager in Love» fra 1959, «Runaround Sue» og «The Wanderer». Han ble innlemmet i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame) i 1989. John Denver. John Denver (født Henry John Deutschendorf jr. 31. desember 1943 i Roswell, New Mexico, USA, død 12. oktober 1997 i Monterey Bay, California, USA (flyulykke)) var en amerikansk gitarist, låtskriver og country- og popsanger. Som countryartist er han nok mest kjent for «Annie's Song», men skrev også sanger som «Take me home, country roads» og «Come and let me look in your eyes». Barndom. Denver var født i Roswell, New Mexico som eldste sønn av Erma Louise Swope og Henry John Deutschendorf sr. Faren var av tysk avstamning og jobbet som offiser og flyinstruktør i det amerikanske flyvåpenet. I sin selvbiografi «Take me home» beskrev Denver faren som en streng mann som aldri viste sin kjærlighet til barna. Moren var av irsk og tysk avstamning og det var morens familie som introduserte Denver for musikken. Han fikk sin første gitar av mormoren da han var syv år. Fordi faren jobbet i forsvaret måtte familien ofte flytte, noe som gjorde det vanskelig for Denver å skaffe seg barndomsvenner. Han var et innadvendt barn, og det å alltid måtte være den nye gutten var vanskelig for ham. Han var lykkelig i Tucson, Arizona, der han sang i guttekor i to år. Men så ble faren forflyttet til Montgomery, Alabama. Dette var midt under bussboikotten i Montgomery. For Denver ble Montgomery et sted fullt av hat og mistro og han ønsket ikke å være en del av det. Senere flyttet familien til Fort Worth, Texas, hvor han avsluttet high school (tilsvarer videregående skole). Denver følte seg aldri vel på high scool i Fort Worth. I tredje klasse stjal han farens bil og stakk av til California for å besøke familievenner og skaffe seg en karriere innenfor musikk. Faren kom etter i fly og fikk hanket ham inn igjen så han fullførte videregående. Denver ble oppdratt innenfor presbyterianismen, men konverterte senere til lutherdom. Han hadde også kontaktpunkter med zen-buddhisme og enkelte yoga-guruer. Han følte også han hadde en forbindelse med Nordamerikas urbefolkning, og i mesteparten av sitt voksne liv lå troen hans innenfor New Age-bevegelsen Tidlig karriere. 12 år gammel fikk Denver en 1910 Gibson akustisk gitar av bestemoren. Han lærte etterhvert å spille såpass bra at han kunne opptre på lokale klubber. I 1964 droppet han ut av Texas Tecnological College (i dag: Texas Technology University) og dro til Los Angeles. Randi Sparks antydet at «Deutschendorf» kanskje ikke var noe gunstig navn for en artist, og han tok da navnet «Denver», etter hovedstaden i Colorado. I Los Angeles sang Denver i en rekke folkemusikklubber, og i 1965 ble han medlem av «Chad Mitchell Trio» (etter at Chad Mitchell selv hadde forlatt gruppen). Gruppen skiftet senere navn til «Denver, Boise and Johnson» etter de tre daværende medlemmene (foruten Denver selv, David Boise og Michael Johnson). Gruppen ble senere oppløst, og 1969 ga Denver ut sitt første soloalbum, «Rhymes and Reasons» på plateselskapet RCA Records. Albumet ble ingen overveldende suksess, men det inneholdt blant annet sangen «Leaving on a Jet Plane», som allerede var spilt inn av Peter, Paul and Mary og ble deres eneste #1 hit. Sanger. «Come and let my look in your eyes» Sandra Dee. Sandra Dee (født Alexandra Zuck 23. mai 1942 i Bayonne i New Jersey, død 20. februar 2005 i Thousand Oaks i California) var en amerikansk skuespiller og sanger. Dee var en profesjonell modell allerede da hun var fire år. Hun fortsatte videre med fjernsynsreklamer, og sin filmdebut fikk hun i "Until They Sail" i 1957. I 1958 vant Dee en Golden Globe-pris for Mest lovende nykommer. Filmkarrieren blomstret og hun ble kjent for sine roller i filmer som "Imitation of Life", "Gidget" og "Sommerstedet" (alle fra 1959). Sandra Dees ekteskap med sanger og skuespiller Bobby Darin som de inngikk i 1960 holdt henne i rampelyset for det meste av det tiåret. Hun hadde kontrakt med Universal Studios, som prøvde å utvikle Dee som en moden skuespiller, og filmene hun spilte i som voksen – inkludert enkelte med Darin – var kun moderate suksesser. De fikk en sønn sammen, Dodd Mitchell Darin. Dee og Darin ble skilt i 1967. Dee tok veldig få skuespillerjobber på 1970-tallet, men opptrådte på TV ved enkelte anledninger. Dees 1950-personlighet var inspirasjonen til sangen the song «Look At Me, I'm Sandra Dee» fra Broadway-musikalen "Grease". Sangen ble også fremført i filmversjonen av musikalen fra 1978. Dees voksne liv var sterkt preget av dårlig helse. Hun innrømte at hun for det meste av livet hadde slitt med anorexia nervosa, depresjon og alkoholisme. I 2000 annonserte hun at hun hadde blitt diagnostisert med kreft i halsen og nyresvikt. Komplikasjoner fra sistnevnte, kombinert med en lungebetennelse ledet til hennes død i en alder av 62. Dees liv med Bobby Darin ble fortalt i filmen "Beyond the Sea" (2004), hvor hun ble spilt av Kate Bosworth og Darin av Kevin Spacey. Chris Connelly. Chris Connelly (født i 1964) er en skotsk musiker som ble kjent for sitt arbeide i industrial-genren på slutten av 1980-tallet og tidlig 1990-tall, spesielt i forhold til hans samarbeid med Ministry-gjengen. Han har etter dette etablert seg som en talentfull sanger og låtskriver innen alternativ musikk. Hans musikkstil brukes å sammenliknes med Scott Walker eller David Bowie. Arthur Conley. Arthur Conley (født 4. januar 1946 i Atlanta, Georgia, USA, død 16. november 2003 i Ruurlo, Nederland) var sanger. Conley startet sin karriere på slutten av 1950-tallet og var sterkt inspirert av Sam Cooke. Han var en god venn av Otis Redding, og sammen skrev de låten «Sweet Soul Music» som han fikk en stor hit med i 1967. Etter dette fikk han aldri noen større hiter igjen, men livnærte seg av musikk resten av sitt liv. Han døde i Nederland hvor han hadde flyttet til på 1970-tallet. John Frusciante. John Anthony Frusciante (født 5. mars 1970) er en amerikansk musiker og gitarist. Frusciante kommer fra en musikalsk familie, og han ble oppdaget av Michael «Flea» Balzary, bassisten i Red Hot Chili Peppers, etter at Hillel Slovak døde av heroinoverdose. Han ble offisielt medlem av Red Hot Chili Peppers i 1988, samme år som trommeslager Chad Smith overtok etter Jack Irons. På dette tidspunktet var Frusciante bare 18 år. I 1989 spilte han på Red Hot Chili Peppers første gullplate, "Mother's Milk". I 1991 var han igjen med på suksessutgivelsen "Blood Sugar Sex Magik", med sanger som blant annet «Under the Bridge». Frusciante sluttet imidlertid i bandet under den lange "Blood Sugar Sex Magik"-turnéen, før en konsert i Japan. De påfølgende årene var preget av dyp heroinavhengighet før han i 1998 ble med i Red Hot Chili Peppers igjen, med comeback-albumet "Californication". Senere utgivelser med Red Hot Chili Peppers er "By the Way" og "Stadium Arcadium". Han har også spilt inn en rekke soloalbum, derav hele seks stykker i 2004. I 2009 ble det kunngjort på Frusciantes hjemmeside at han hadde forlatt Red Hot Chili Peppers ett år tidligere. Frusciante er en svært anerkjent gitarist, og hans utbredte ferdigheter innenfor gitar har store likheter med legenden Jimi Hendrix, noe som gjør seg spesielt gjeldende i utgivelser som "Californication" og "Stadium Arcadium". I tillegg kjennetegnes han ved sin variasjon i stil, da han stadig utforsker nye stilområder. Han ble i 2003 av "Rolling Stone Magazine" rangert som tidenes 18. beste gitarist, mens han i 2011 ble plassert nummer 72 i den samme listen. I 2010 ble han rangert som den beste gitaristen de siste 30 årene av en avstemning gjort av BBC. Frusciante har komponert filmmusikk i samarbeid med Vincent Gallo. Gallo har på sin side fotografert bilder til Frusciantes CD-omslag og regissert et par av hans musikkvideoer. Frusciante har også jobbet med Red Hot Chili Peppers nye gitarist Josh Klinghoffer, sammen har de gitt ut flere album. Frusciante har også gjort en rekke samarbeid med Wu-Tang Clan, The Mars Volta og George Clinton. 1970-1988: Tidlig liv. John Frusciante bodde sine første år i New York City sammen med sin mor som var en lovende vokalist, men som ble hjemmeværende fordi ektemannen hennes avskar henne fra en musikalsk karriere. Frusciantes far var en advokat og spilte piano. Frusciante har italienske røtter gjennom farens familie. Da foreldrene skilte seg flyttet Frusciante og moren til Santa Monica i California. Han ble i ung alder svært interessert i musikk, og har uttalt at stefaren var den første som introduserte ham for musikk. Da han var elleve år begynte Frusciante å studere gitarister som blant annet Jeff Beck, Jimmy Page og Jimi Hendrix, alle gitarister han var stor fan av, spesielt sistnevnte. Frusciante spilte opptil 15 timer hver dag, og lærte seg fort hele den heksatone skalaen. Senere begynte han å lytte til Frank Zappa, en artist han også kom til å studerte i flere timer hver dag. Frusciante har i ettertid uttalt at han hadde sett for seg et musikalsk liv i et «Frank Zappa-band». Han sluttet på high school da han var 16 år. Med godkjennelse fra sine foreldre dro han til Los Angeles for å jobbe med karrieren sin som musiker. Det var der han oppdaget og ble fan av Red Hot Chili Peppers, som han ble introdusert for av sin gitarlærer. I 1986 begynte han på Guitar Institute of Technology som var en høyt respektert skole, men han sluttet også der nokså fort. Under denne perioden begynte Frusciante å bruke marihuana og kokain, som senere utviklet seg til et stort helseproblem. 1988-1994: Red Hot Chili Peppers. Da Slovak døde av en heroinoverdose i 1988, forlot trommisen i Red Hot Chili Peppers, Jack Irons, bandet, ettersom han ikke klarte å komme over tapet. Bandet trengte derfor en ny gitarist og trommeslager. Flea inviterte da Frusciante på audition for eventuelt å erstatte Slovak. I samme audition møtte også trommisen Chad Smith opp. Han kom til å bli et nytt, langvarig medlem i gruppen. Bandet godtok også Frusciante som nye gitarist. Frusciante, som kun var 18, var svært ukjent med den spesielle funksjangeren til Red Hot Chili Peppers. Han uttalte; «Jeg var egentlig ikke en funkspiller før jeg begynte å spille i bandet. Jeg lærte alt jeg trengte å vite av å studere Slovaks gitarstil, og tok alt derfra». Det nye bandet begynte å spille inn sitt første album, "Mother's Milk". Frusciante fokuserte på å etterligne Slovaks stil, heller enn å bruke sin egen personlige stil. Det resulterte i mye bråk med produsenten, Michael Beinhorn, som ville at Frusciante skulle spille en form for ukarakteristisk heavy metal stil. Frusciante gav seg ettersom Beinhorn hadde større kunnskap om musikk og studio. Albumet ble uansett godt mottatt, og fikk større anerkjennelse enn med bandets tidligere medlemmer. Deres neste album, "Blood Sugar Sex Magik", ble produsert av Rick Rubin. Albumet fikk overveldende gode anmeldelser, solgte over 13 millioner eksemplarer og gjorde bandet internasjonalt anerkjent. Den uventede suksessen gjorde Red Hot Chili Peppers til rockestjerner, noe Frusciante hadde store problemer med å takle. Kort tid etter utgivelsen begynte Frusciante å mislike bandets popularitet. Han startet flere diskusjoner med de andre medlemmene, og mente at alle skjedde for fort. Frusciante spilte sin siste konsert med bandet i Tokyo i 1992. Han nektet først å spille i det hele tatt, men ble overtalt til å opptre og dro tilbake til California dagen etter. Han uttalte; «Det var bare helt umulig for meg å spille i det bandet. Det hadde kommet til det punktet hvor selv om de ville ha meg med, følte jeg at jeg ble utelatt fra bandet. Ikke fra medlemmene eller ledelsen, men heller på grunn av retningen vi gikk mot». 1994-1997: Narkotikaavhenighet, soloalbum og rehabilitering. Frusciante utviklet alvorlige narkotikavaner i løpet av turnelivet med bandet. Han fant ut at Flea var «høy» på hver eneste konsert, noe som fikk ham til å gjøre det samme selv. Under innspillingen av "Blood Sugar Sex Magik" begynte Flea og Frusciante å røyke marihuana sammen. Bruken av heroin økte også. Sommeren 1992 utviklet Frusciante en dyp depresjon. Han gav opp mye av musikken, og begynte i stedet å male, tegne og skrive historier. Han økte bruken av narkotika for å dekke over tiden han var ulykkelig, noe som gjorde at han var høy nesten hele tiden. Selv om han innrømmer at han var en «junkie» angrer han ikke. Frusciante uttalte at narkotika var; «den eneste måten du kan stå nær skjønnheten istedenfor å la verdens stygghet ødelegge sjelen di.» Han var nesten helt borte fra offentligheten fra 1992 til 1997. Rett før Frusciantes verste heroinavhengighet i 1994, gav han ut sitt første soloalbum. Albumet ble spilt inn da Red Hot Chili Peppers var på flere turneeer i 1992 og 1993. Det var Frusciantes venner som overtalte han til å spille inn et album, ettersom de syntes det var lite kvalitet i musikkverdenen. Albumet ble kalt "Niandra Lades and Usually Just a T-Shirt", og ble gitt ut i mars 1994. En artikkel i "New Times LA" i 1996 beskrev Frusciante som «et skjelett dekket med tynn hud». Han var døden nær flere ganger, hovedsakelig på grunn av gjentatte overdoser og blodinfeksjoner. Han oppholdt seg i huset sitt nesten hele tiden, og forlot det sjeldent. På denne tiden utviklet han et vennskap med skuespilleren Johnny Depp og musikeren Gibby Haynes. Sammen lagde de tre en dokumentar kalt «Stuff» som omhandlet Frusciantes liv. Huset hans tok en dag fyr, og brannen ødela mange av Frusciantes gitarer og innspilte sanger. Armene hans ble dekket med stygge sår, som gav ham permanente arr. Disse sårene ble forsterket av det store narkotikaforbruket. Frusciante gav ut sitt andre soloalbum, "Smile from the Streets You Hold", i 1997. Dette er et album som reflektere hvordan han levde på denne tiden, med brutale og hysteriske lyder og skrikende stemmebruk. Frusciante hoster og puster høyt i flere av sangene, på grunn av helsetilstanden hans. Albumet ble gitt ut hovedsakelig for å få penger til narkotika, og ble derfor trukket fra markedet i 1999. Spillestilen på de neste platene ble betydelig endret ettersom Frusciantes levemåte og musikkstil forandret seg i takt med narkotikamisbruket hans. Til tross erfaringene med narkotika, ser han ikke på den tiden som en «mørk periode» i livet. For Frusciante var det heller en periode hvor han ble født på ny, både fysisk og mentalt. Han har siden stoppet å praktisere yoga, men prøver å meditere daglig. 1997-2005: Tilbake til Chili Peppers og innspillinger. Tidlig i 1998 fikk gitaristen i Red Hot Chili Peppers, Dave Navarro, sparken. Bandet var på randen av oppløsning, og Kiedies sa til Flea: «den eneste måten jeg kan se for meg at dette bandet klarer seg, er å få tilbake John». Nå som Frusciante var frisk og ikke brukte narkotika følte Flea at det var mulig å invitere ham tilbake til bandet. Frusciante ble svært rørt og lettet av invitasjonen, og svarte ja med stor optimisme. Bandet var nå klar til å spille inn sitt neste album, "Californication" som ble gitt ut i 1999. Frusciantes retur til bandet brakte med seg store forandringer i bandets musikk, og han ble en viktig medarbeider i arbeidet på det nye albumet. Hans nye, sunne moral og dype dedikasjon til musikk utgjorde en forskjell under innspillingen, og gjorde mye for albumets gode mottakelse hos kritikene. Frusciante har gjentatte ganger sagt at arbeidet han gjorde med "Californication" er hans favoritt. Frusciante jobbet samtidig også med hans soloalbum. Hans tredje album, "From the Sounds Inside", ble gitt ut i 2001, men flere sanger ble spilt inn allerede flere år tidligere. Det fjerde, "To Record Only Water for Ten Days", var et resultat av Frusciantes spirituelle åpenbaringer etter han sluttet med heroin og kokain. Frusciante har uttalt at tiden under innspillingen til "By the Way" i 2001 var den lykkeligste i hans liv. I denne perioden forbedret han sitt gitarspill, hovedsakelig ved å etterligne kjente gitarister som Johnny Marr, Andy Partridge, og John McGeoch. Frusciante økte eksperimenteringen med sin egen gitarstil, og fokuserte spesielt på New Wave og elektronisk musikk. Frusciante ble av kritikerne også roset for støttevokalen han utgjorde på albumet. "By The Way" viste bandet i et nært og tett samarbeid hvor de var en gruppe som jobbet sammen, i motsetning til fire separate musikere. Mellom "By the Way" turneen fra 2002 til 2003, skrev og spilte Frusciante inn svært mange sanger, og uttalte at han ville gi ut seks album over seks måneder. Frusciante dannet i 2004 et kortvarig band med navn Ataxia, sammen med dagens Chili Peppers-medlem Josh Klinghoffer og bassisten i Fugazi, Joe Lally. Bandet ga ut halveparten av de innspilte låtene i 2004, med albumet "Automatic Writing", og den andre halvparten i 2007 med "Automatic Writing II". Dette var også Frusciante sitt første samarbeid med Josh Klinghoffer. De to spilte inn hele fire album sammen i 2004, mest kjent kanskje "Shadows Collide with People" som fikk god mottakelse blant musikkanmeldere. Som kontrast fra det forrige albumet ville Frusciante at det neste, "The Will to Death", skulle inneholde en roligere musikkstil og resulterte i et akustisk album. Det samme året ga Frusciante også ut en EP med musikk til filmen The Brown Bunny som ble regissørt av hans venn Vincent Gallo. "A Sphere in the Heart of Silence", som ble utgitt i 2004, er et album som består hovedsakelig av elektronisk musikk. Først til albumet "Curtains", som ble gitt ut i 2005, ble det laget en musikkvideo til en av sangene. Både Flea og Chad Smith spiller på Frusciante sine soloalbum. 2005-2011: "Stadium Arcadium" og avskjed. a> i Reading, England i juli 2006 I 2005 jobbet Red Hot Chili Peppers med sitt femte studioalbum, "Stadium Arcadium". Frusciantes gitarspill er dominerende i lydbildet på hele albumet, og han er også medvokalist på de fleste sangene. Mange av gitarsoloene ble til i løpet av jamøkter. Mange anmeldere hevdet at soloene er sterkt inspirert av Hendrix, noe Frusciante bekreftet. I hele prosessen med platen jobbet han med produsent Rick Rubin, noe som gjorde at Frusciante kunne bruke komplekse gitarprogresjoner, harmonier og benytte seg av Rubins tekniske ressurser. Frusciante brukte enkelte ganger opptil 24 pedal-mixere for å få bedre effekt på gitaren. Frusciante fikk også tilgang til instrumenter som elektroniske synthesizer og mellotron, noe som gjorde at musikkstilen ble svært bred og kompleks. Frusciante videreførte også ideen med å legge på to eller flere spor med gitarmelodier samtidig, for å få bedre flyt i sangene. Dette var en teknikk han gjorde allerede på "Blood Sugar Sex Magik", og ble ofte gjort i samarbeid med Rubin. Under Red Hot Chili Peppers' mange konserter spilte Frusciante flere instrumentale duetter sammen med Flea og Chad Smith. Han har også gjort flere cover låter under konsertene, blant annet sanger fra Simon and Garfunkel, Cat Stevens, Bee Gees, David Bowie og Radiohead. Etter turneen i samband med "Stadium Arcadium" i 2006-2007 bestemte Frusciante seg nok en gang for å forlate Red Hot Cili Peppers. Denne gangen uten bråk fra de andre medlemmene som godtok og forstod valget. Frusciante sa at hans musikalske interesser hadde ført ham inn i en retning som gjorde at han måtte konsentrere seg om karrieren som soloartist. Hans offisielle avskjed med bandet kom i 2009. I 2009 gav Frusciante ut sitt niende soloalbum, "The Empyrean". Selv om innspillingen gikk svært fort, befant både Frusciante og Klinghoffer seg på flere tourer, noe som gjorde at albumet ble spilt inn fra 2007 til 2009. Frusciante coveret Tim Buckley sin sang «Song to the Siren», og spilte sin egen version av «Maggot Brain», en lang gitarsolo gjort av funk-bandet Funkadelic, med navn «Before the Beginning». The Smiths gitaristen Johnny Marr opptrer på noen enkelte sanger på albumet. Frusciante uttalte om albumet; «Jeg er veldig fornøyd [med albumet] og har lyttet til det spesielt for de psykedeliske erfaringene den gir. Albumet bør høres så høyt som mulig og det anbefales en lytter til det i mørke rom, sent på natten». Andre prosjekter. I 2006 begynte Frusciante et samarbeid med sin venn Omar Rodríguez-López og hans band The Mars Volta. Frusciante spilte gitar og andre instrumenter på flere plater med The Mars Volta, blant annet "The Bedlam in Goliath" og "Octahedron". Rodríguez-López har til gjengjeld spilt på flere av Frusciante sine soloalbum, og gjorde også en gjesteopptreden på Chili Peppers-platen "Stadium Arcadium". Frusciante var også med på turneen til det amerikanske bandet Swahili Blonde i 2009, samtidig som han var med på innspillinger av ulike album. Året etter gav Rodríguez-López og Frusciante ut to album sammen; "Omar Rodriguez Lopez & John Frusciante" og "Sepulcros de Mielsom". Disse albumene inneholder for det meste bare instrumentale låter. I 2011 jobbet Frusciante sammen med den franske musikeren Catherine Ringer, og bidro på albumet "Ring n' Roll". Frusciante fortsetter også samarbeidet med Swahili Blonde, og bidro på deres andre album "Psycho Tropical Ballet Pink". Musikkstil og teknikk. Frusciantes musikkstil har hatt store forandringer i løpet av den tiden han har virket som musiker. Han fikk ikke mye anerkjennelse i starten av karrieren. Det var ikke før i senere tid at kritikere og anmeldere begynte å oppdage og prise stilen hans. Det siste stilskiftet han gjorde var basert på og inspirert av kompleksiten til Jimi Hendrix og Eddie Van Halen. Han begynte å blande de energiske gitarsoloene med mer rytmiske og harmoniske riffer, hvor man finner systematiske og gjenkjennelige melodier. Dette er noe som kan høres på "By the Way" og "Stadium Arcadium". Frusciante har gjort seg bemerket for sine ulike musikkstiler, her avbildet i 2006 Han viderefører også en måte å spille soloer på som han har fra blant andre Hendrix, hvor man hovedsakelig improviserer. Ofte legger han inn såkalt «shredding» hvor han spiller med stor hastighet og akselerasjon. Frusciante har i ettertid uttalt at han misliker bruken av gitarsoloer fordi det «ikke skaper samarbeid mellom bandmedlemmene og fordi publikum ser, istedenfor hører». På scenen har han gjort seg bemerket for følelsene han utstråler, og opptrådte ofte svært energisk og bevegelig, slik som resten av Red Hot Chili Peppers gjør. De fleste gitarene han bruker er lagd før 1970, men han har brukt flere nye gitarer for å få den ønskede lyden. Alle gitarene hans ble ødelagt i en husbrann i 1996, og han kjøpte da en 1962 rød Fender Jaguar. Den mest brukte gitaren er en 1962 Sunburst Fender Stratocaster som han brukte på nesten alle sangene til Red Hot Chili Peppers. Han brukte også jevnlig en Fender Telecaster, lignende i stil og farge som Stratocasteren. Han har også brukt en hvit Gretsch Falcon gitar fra 1962. Denne gitaren har han kun brukt på "By the Way"-turneen i 2002 og 2003. Enkelte ganger med Red Hot Chili Peppers, men mest på soloplatene, har Frusciante brukt en akustisk Martin 0–15. Frusciante har også brukt en svart Gibson Les Paul gitar. Frusciante begynte å studere vokalister som blant andre Freddie Mercury fra Queen for å kunne synge sammen med band og på egen hånd. Han er innom flere sangsjangre på soloalbumene sone, fra ekstreme vokallyder på de to første albumene, til å bruke en mer konvensjonel vokal på de senere platene. Han kan også synge falsett, noe han brukte mye i Red Hot Chili Peppers. Han begynte med dette på "Blood Sugar Sex Magik" og har sagt at støttevokal er en kunstform. Inspirasjonskilder. Sammen med Hendrix, som har vært en enorm inspirasjonskilde, er Frusciante også inspirert av glam rock-artister som David Bowie og T. Rex. Andre viktige inspirasjonskilder Captain Beefheart, The Residents, The Velvet Underground, Neu!, Kraftwerk, Frank Zappa og Robert Johnson. Gitarstilen hans har også blitt inspirert av Greg Ginn, Pat Smear og Joe Strummer. Som ung likte han Led Zeppelin, Public Image Ltd., Siouxsie and the Banshees, The Smiths og senere også Pink Floyds grunnlegger Syd Barrett. Det kan merkes i innspillingene at interessene og inspirasjonskildene hans er i konstant forandring, både som gitarist og musiker; «Jeg henter alltid inpirasjon fra forskjellige former for musikk og spiller gitar sammen med sangene. Jeg går også inn i et prosjekt hvor jeg kombinerer forskjellige nye ideer og stiler». I hans nye soloalbum finner man også elektronisk musikk hovedsakelig inspirert av Depeche Mode, New Order, The Human League, Ekkehard Ehlers, Peter Rehberg og Christian Fennesz. Frusciante har sagt at han synes den beste innspillingsmetoden er å spille alt inn så fort som mulig, ettersom han mener den gode 60-tallsmusikken ble laget slik. Marty Friedman. Marty Friedman (født Martin Adam Friedman 8. desember 1962 i Washington, DC) er en amerikansk musiker. Han dannet gruppen Cacophony sammen med Jason Becker. Hans store gjennombrudd kom da han ble tilbudt en plass som sologitarist i thrash metal-bandet Megadeth (1990) som han i 1999 forlot for å samarbeide med j-pop-sangerinnen Aikawa Nanase. Han er berømt for soloer i låter som «Lucretia» og «Tornado Of Souls». Han har også gitt ut endel soloalbum og i en kortere periode etter bruddet med Megadeth (2000) gikk han under psevdonymet "Dr A". Glenn Frey. Glenn Frey (født 6. november 1948 i Detroit i Michigan) er en amerikansk sanger, gitarist og skuespiller. Han er en av originalmedlemmene i rockegruppen The Eagles og skrev og sang selv flere av deres hiter, som for eksempel «Take It Easy» og «Lyin' Eyes». Etter The Eagles har Frey blant annet hatt suksess med låter som «The Heat Is On» (fra filmen "Beverly Hills Cop"), «You Belong to the City» (fra TV-serien "Miami Vice"), «Smuggler's Blues» og «True Love». Freys låt «Part Of Me, Part Of You» kan høres på rulleteksten til filmen "Thelma & Louise" 1991. Han har skrevet mange låter sammen med Jack Tempchin. Ace Frehley. Paul Daniel Frehley (født 27. april 1951 i Bronx, New York, USA) er en amerikansk musiker bedre kjent under navnet Ace Frehley, og var gitarist i rockebandet Kiss i periodene 1973–1982 og 1995–2000. Biografi. Frehley begynte å spille gitar i 14-årsalderen og er autodidakt. Mange musikere har uttalt at de har blitt påvirket av Frehleys spillestil på flere måter. Musikkleverandøren Gibson Guitar Corporation lanserte for ikke lenge siden en spesial Ace Frehley utgave av sin Les Paul gitar. Det er en slik gitar Ace har brukt, nesten uten unntak, gjennom hele karrieren. Tiden i Kiss. Ace Frehley svarte på en annonse i avisen «The Village Voice» som Paul Stanley hadde satt inn, hvor det sto «Lead guitarist wanted with flash and balls» («Førstegitarist ønskes med lyn og baller»). Frehley, som kom inn i øvingslokalet med en orange og en rød gymnastikksko, plugget ut gutten som holdt på å prøvespille og tok over selv. Paul Stanley, Gene Simmons og Peter Criss syntes visst ikke noe om dette, men så fort de hørte Frehley spille, endret de mening og slik ble han medlem i bandet. Ace Frehley var medlem av Kiss fram til 1982. Selv om han var avbildet på de siste albumene var han nesten ikke med på produksjonene. Ace var først og fremst sologitarist men komponerte også klassikere som «Parasite», «Cold Gin» og «Shock Me». Sistnevnte fra albumet "Love Gun" ble Aces vokaldebut i Kiss. Under gjenforeningen i 1996 spilte han på albumet "Psycho Circus" (1998). Solokarriere. I 1982 sluttet Ace i Kiss og Vinnie Vincent overtok plassen som gitarist. Ace begynte så på en ikke altfor suksessfylt solokarierre. Etterhvert dannet han gruppen Frehleys Comet, som han gav ut flere album med. Med i gruppen var bla annet Anton Fig som hadde vært reserve-trommeslager i Kiss tidligere. Ace holdt konsert på Sentrum Scene i Oslo den 7. juni 2008 og Union Scene i Drammen 29. november 2009. Diskografi. thumb LaGaylia Frazier. LaGaylia Frazier (født i 1962 i Florida, USA) er en amerikansk sanger kjent under artistnavnet "LaGaylia". Hun er bosatt i Sverige. Hun har blant annet medvirket i Robert Wells' konsert Rhapsody in rock. Lagaylia Frazier er datter av musikeren Hal Frazier. Josh Freese. Josh Freese (født 25. desember 1972) var trommeslager i bandet Guns N' Roses i perioden 1998–2000. Han spilte også trommer i Static-X i 2003. Permanent medlem av The Vandals, Devo, Viva Death og A Perfect Circle, turnerer med Nine Inch Nails. Aretha Franklin. Aretha Louise Franklin (født 25. mars 1942 i Memphis, Tennessee, USA) er en amerikansk soul- og R&B-sanger og låtskriver. Franklin er et av de største navnene innen soul. Hun begynte tidlig å synge gospel og platedebuterte som 14-åring i 1956 med "The Gospel Soul of Aretha Franklin". På andre halvdelen av 1960-tallet gjorde hun en rekke soul-innspillinger som er blitt klassikere, «Respect», «I Never Loved a Man» og «You Make Me Feel Like a Natural Woman» er noen eksempler. Disse låtene og mange andre har gitt Franklin kallenavnet "The Queen of Soul". Hun har hatt to sanger på førsteplass på "Billboards Topp 100": «Respect» i 1967 og «I Knew You Were Waiting (For Me)» (duett med George Michael) i 1987. I alt har hun har 17 sanger på «Topp 10» fra 1967 til 1987. Hun ble født i Memphis, som ett av fem barn av pastor "CL Franklin", som på 1950- og 1960-tallet var en kjent person i USAs "black community", og en av de første pastorer med egen landsomfattende radioshow. Familien bodde en kort periode i Buffalo, New York, før de flyttet til Detroit, Michigan, da Aretha var syv år gammel. Moren Barbara, som selv var gospelsanger, forlot ektemannen da Aretha var seks år gammel. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og ble i 1987 valgt inn i Rockens æresgalleri, som den første kvinnen. 9. november 2005 mottok hun "Presidentens frihetsmedalje" av president George W. Bush. Hun har vunnet 19 Grammy Awards, og ble i 2004 kåret av Rolling Stone til nr 9. på tidsskriftets liste over "100 største artister gjennom tidene". Hun medvirket i begge Blues Brothers-filmene (1980 og 1998) med musikkinnslag. I 2008 ble hun tildelt MusiCares Person of the Year. Willa Ford. Amanda Lee Modano (født 22. januar 1981 i Ruskin i Florida) er en amerikansk sanger kjent som Willa Ford som har blitt populær i hjemlandet med singlene «I Wanna Be Bad», «Did Ya Understand That» og «A Toast To Men (Fuck The Men)». Hun har også posert som nakenmodell bl.a for Playboy, og har hatt roller i flere filmer og fjernsynsprogram. Willa Ford har blitt sammenlighet med Britney Spears og Christina Aguilera. Willa Ford tok sitt artistnavn etter den engelske frasen «Will afford», mens hun tidligere brukte artistnavnet Mandah. Det var med dette artistnavnet hun slo igjennom med sangen «Lullaby» som hun skrev til '. Tom Fogerty. Thomas Richard «Tom» Fogerty (født 9. november 1941 i Berkeley, USA, død 6. september 1990 i Scottsdale, USA) var en amerikansk gitarist og låtskriver. Han er mest kjent som gitarist i Creedence Clearwater Revival fra 1967 til 1971. Han forlot bandet etter uoverensstemmelser med sin lillebror og bandkollega, John Fogerty. Etter tiden i CCR ga han ut en rekke album som soloartist og sammen med bandet Ruby. Fogerty døde av aids i 1990, trolig etter å ha fått i seg hiv-smittet blod ved en blodoverføring. Lita Ford. Carmelita Rossanna Ford (født 19. september 1958 i London, Storbritannia) er en amerikansk hardrock-gitarist og sanger. Karriere. Familien flyttet til USA da hun var 4 år. Som elleveåring begynte hun å spille gitar. Hun ble medlem av bandet The Runaways med blant andre Joan Jett da hun var 16 år, og etter at gruppen ble oppløst i 1979 satset hun videre med en solokarriere. Hennes debutalbum "Out for Blood" (1983) solgte ikke spesielt bra. Hennes neste album "Dancin' on the Edge" (1984) inneholdt singlene "Fire in my Heart" som kom på Topp 10 i flere land, og "Gotta Let Go" som ble en hit med førsteplass på «Mainstream Rock Chart» i USA. Hun turnerte i flere år før hun kom med oppfølgeren "Lita" (1988) som ga henne fire kommersielle hits; «Kiss Me Deadly», «Back to the Cave», «Close My Eyes Forever», og «Falling In and Out of Love» (skrevet sammen med Nikki Sixx fra Mötley Crüe). Balladen «Close My Eyes Forever», er en duett med Ozzy Osbourne. Den nådde 8 plass på Billboard Hot 100, og solgte til platinaplate i USA og gullplate i UK. Neste album var "Stiletto" som inneholdt singlene "Hungry" and "Lisa", sistnevnte dedikert til hennes mor. Albumet ble ikke like stor suksess som de to forrige. Hennes videre album solgte dårligere og dårligere, og hennes siste studioalbum er "Black" fra 1994. Lita Ford regnes som en av de beste kvinnelige hardrock-gitarister. Privatliv. Ford var gift med Chris Holmes fra W.A.S.P. mellom 1986 og 1992. Hun har også vært forlovet med Tony Iommi fra Black Sabbath. Hun er nå gift med Jim Gillette fra bandet Nitro, og de har to sønner sammen. John Fogerty. John Cameron Fogerty (født 28. mai 1945 i Berkeley, California, USA) er en amerikansk sanger, gitarist og låtskriver, også kjent fra sin tid som frontfigur i Creedence Clearwater Revival fra 1967 til 1972. Fogerty vant i 1997 Grammy for «Årets beste rock-album» med albumet "Blue Moon Swamp". Fogertys musikk ligger hovedsakelig innen sjangrene rock, country og swamp rock. 1959–1972. Fogerty grunnla i 1959 rockebandet Tommy Fogerty and the Blue Velvets sammen med sin bror Tom. Bandet endret senere navnet til The Velvets. De skiftet navn i 1964 til The Golliwogs, som igjen ble endret til Creedence Clearwater Revival i desember 1967. I CCR hadde Fogerty sin storhetstid som frontfigur, låtskriver og sanger. Hele ni låter som gruppen hadde i sitt repertoar, alle skrevne av Fogerty, havnet på topp 10-lister verden over. En av de mest kjente sangene Fogerty skrev var «Proud Mary». Ike & Tina Turner hadde suksess med en coverversjon av låten, som ble skrevet i 1969. Også Elvis Presley spilte låten ofte under sine konserter på begynnelsen av 1970-tallet. Under innspillingen av albumet "Mardi Gras" ble Fogerty uvenner med Doug Clifford og Stu Cook. Året før hadde han og broren Tom røket uklar. Da CCR ble oppløst i oktober 1972 begynte han innspillingen av sitt første soloalbum, "The Blue Ridge Rangers" som ble utgitt i april 1973. 1972–1986. "The Blue Ridge Rangers" inneholdt coverversjoner av kjente country-sanger. Fogerty brukte en stor del av 1974 til å skrive nye sanger, og i 1975 kom hans andre soloalbum, "John Fogerty". Albumet inneholdt blant annet sangen «Rockin' All Over the World», som ble en hit. I 1977 spilte det engelske bandet Status Quo inn sin berømte versjon av sangen. Fogerty begynte innspillinger av et nytt album i 1976, men han ble ikke fornøyd med resultatet og albumet "Hoodoo" ble aldri utgitt. Personlige problemer og hans uvennskap med Saul Zaentz og Fantasy Records bidro til at han forsvant fra musikkverdenen i 1976. I 1985 gjorde han comeback, og fikk en hit med låten «The Old Man Down the Road» og albumet "Centerfield", der han spilte samtlige instrumenter selv. Han ble nå saksøkt av Fantasy Records med anklager om plagiat. Fantasy Records eide rettighetene til alle Fogertys sanger, og nå ble han anklaget for å plagiere seg selv. Dessuten ble han saksøkt av Saul Zaentz for ærekrenkelser. Fogerty ble ikke dømt for plagiat, men måtte endre en «ærekrenkende» sangtittel. Senere saksøkte Fogerty Zaentz med krav om erstatning for hans kostnader i palgiatsaken, og vant frem. Etter albumet "Eye of the Zombie" i 1986, forsvant han fra musikkbransjen nok en gang. 1997–. I 1997 kom albumet "Blue Moon Swamp", og nå var John Fogerty tilbake for fullt etter 11 år. Albumet var en bestselger i flere land, og den vant Grammy for «Best Rock Album of the Year» i 1997. Singelen «Blueboy» ble en hit i en rekke land. Etter en verdensturné og konsertalbumet "Premonition" i 1998, trakk han seg igjen unna rampelyset. I 2004 var han tilbake med albumet "Deja Vu (All Over Again)", og gjennomførte nok en verdensturné. Siden 2005 har Fogerty stadig vekk gitt konserter, og albumet "Revival" ble utgitt i 2007. "Revival" kom på 11. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone" sin liste over de 50 beste albumene fra 2007. I 2009 ga han ut albumet "The Blue Ridge Rangers Rides Again" på sitt eget plateselskap Fortunate Son Records. Han fikk sin stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1998. Da Creedence Clearwater Revival ble innvalgt til Rockens æresgalleri i 1993, nektet Fogerty å spille sammen med sine tidligere bandkollegaer. Ella Fitzgerald. Ella Jane Fitzgerald (født 25. april i Newport News, Virginia, USA, død 15. juni i Beverly Hills, Los Angeles, California, USA) var en amerikansk jazzsanger. Hun gikk ofte under hedersbenevnelsen "The First Lady of Jazz", og var en av USAs absolutt største kvinnelige sangere på 1900-tallet innen jazz og populærmusikk. Fitzgerald begynte sin karriere som sanger i Chick Webbs orkester da hun var rundt 18 år. Stemmen hennes hadde allerede da høy kvalitet. Ella Fitzgerald var en naturbegavelse og en av de få sangerne som hadde sangteknikk og gehør nok til å oppfatte Charlie Parker og bebopens komplekse tonespråk. Hun regnes av de fleste som den aller fremste eksponenten for «scat-sang», eller «scatting». I sin aktive periode spilte hun inn mer enn 200 album, som blant annet inneholdt sanger av de store komponistene Richard Rodgers, Lorenz Hart, George Gershwin og Cole Porter. Hun ga bl.a ut flere album med Louis Armstrong, som ble meget ble folkekjære («Ella and Louie»). Ellers kan man nevne hennes jazz-innspilling "Ella in Berlin: Mack the Knife", samt lavmælte duo-innspillinger med gitaristen Joe Pass. Fitzgerald mottok ikke mindre enn 13 Grammy-priser, noe som er mer enn noen annen musiker, og tre år på rad vant hun prisen for "beste kvinnelige vokalist". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og har blitt tildelt Presidentens Frihetsmedalje av president George H.W. Bush. Hun var i mange år gift med den store jazz-bassisten Ray Brown. De siste årene av sitt liv led hun under sin sykdom. Hun hadde blant annet hjerteproblemer og ble tvunget til å amputere bena sine som følge av diabetes. Peter Finestone. Peter «Pete» Finestone (født 11. juni 1964) er en amerikansk musiker som var trommeslager i Bad Religion mellom 1982 og 1991. Han forlot bandet etter deres syvende album, "Against the Grain", og ble erstattet av Bobby Schayer. Han ønsket å konsentrere seg om sitt sideprosjekt, The Fishermen, og det var årsaken til at han sluttet. Fergie. Fergie Stacy Ann Ferguson (født 27. mars 1975 i Whittier i staten California i USA), også kjent som «Fergie», er en amerikansk musiker og sanger. Hun ble medlem i gruppen Black Eyed Peas i 2003, og tok da over som bakgrunnsvokalist etter Kim Hill Hun satser også på en solokarriere. I 2008 spilte hun i musikalen "Nine" sammen med Oscar-vinnerene Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Penélope Cruz, Nicole Kidman, Judi Dench og Sophia Loren med Oscar-nominerte Kate Hudson i en birolle. Filmen har planlagt premiere i november 2009. Fergie i Norge. Fergie har vært i Norge minst to ganger, da hun opptrådte på Quartfestivalen i 2009, som en del av "Black eyed peas" og en gang i 2005 med samme gruppe i Oslo Spektrum. Eksterne lenker. Ferguson, Stacy Ferguson, Stacy Freddy Fender. Freddy Fender (født Baldemar Huerta 4. juni 1937 i San Benito, Texas, USA, død 14. oktober 2006) var en amerikansk countryartist. Chris Fehn. Chris Fehn (født 24. februar 1972) er en amerikansk trommeslager og den første slagverkeren i Slipknot, der Shawn Crahan er den andre. Slipknot er kjent for at alle musikerne bærer masker på alle sine musikkvideoer og opptredener, og Fehn bruker en bondage-liknende Pinocchio-maske, hvor nesen er ca 7-8 tommer lang. Han har flere ulike versjoner av denne masken. Eksterne lenker. Fehn, Chris Fehn, Chris Danny Federici. Daniel Paul «Danny» Federici (født 23. januar 1950 i Flemington, New Jersey, USA, død 17. april 2008) var en amerikansk musiker. Han var mest kjent for å spille orgel, klokkespill og trekkspill i Bruce Springsteens The E Street Band og var med på å gi bandet den klassiske E Street-lyden. Federici og Springsteen begynte å spille i band sammen allerede i 1969 og jobbet sammen i nesten 40 år. Da The E Street Band ble dannet i 1972 var Federici et sentralt medlem. Han ga ut to soloalbum med instrumental jazz. Det første, som fikk navnet "Flemington" etter hans hjemsted, ble utgitt i 1997. Det andre ble gitt ut i 2004 med navnet "Sweet". I 2005 ble det påvist at han hadde hudkreft. Grunnet behandling tok han permisjon fra den pågående turneen med Springsteen og The E Street Band fra november 2007 men var tilbake 20. mars 2008 i Indianapolis på det som skulle bli hans siste konsert. Under permisjonen ble Federici foreløpig erstattet av Charles Giordano. Bruce Springsteen var sterkt preget da dødsfallet ble kjent, og valgte derfor å utsette to konserter i Fort Lauderdale og Orlando, Florida. Federici døde 17. april 2008 i New York etter tre års kamp mot hudkreften. Dave Farrell. David Michael Farrell (født 8. februar 1977 i Plymouth, Massachusetts, USA) er en amerikansk plateprodusent, musiker og bassist i alternativ rock/nu metal-bandet Linkin Park, bedre kjent under navnet «Phoenix». Han har tidligere vært med i bandet Tasty Snax. Farrell spiller ikke bare bassgitar, men også elektrisk gitar, cello, fiolin og kontrabass. Bakgrunn. Da Farrell var fem år gammel flyttet familien til Mission Viejo i California, der han fullførte high school. Han studerte videre ved University of California, Los Angeles, der han ble uteksaminert i 1999. I studietiden spilte Farrell i et kristent ska/punk-band kalt Tasty Snax, og han spilte regelmessig sammen med Brad Delson på hybelen. Det var umulig for Farrell å være aktivt med i bandet som Delson hadde startet med noen venner, han skulle på turné med Tasty Snax. Delsons band utviklet seg til Linkin Park. Farrel ble bandets bassgitarist etter at det hadde skiftet navn til Snax, men forlot det igjen i 2000 for å gå inn i Linkin Park som bassgitarist på heltid. Et annet av Snax' medlemmer, Mark Fiore, ble Linkin Parks video-mann. I innlegget til CD-en Reanimation bruker Farrell en Ernie Ball Music Man bassgitar. Inspirasjonen får Farrell fra sin mor og sin eldre bror, og dessuten Weezer, The Beatles, the Deftones, The Roots, Bob Marley, Sarah McLachlan, Hughes & Wagner og Harrod & Funck. 28. desember 2002 giftet han seg, og i 2007 ble han far. Don Everly. Don Everly (født Isaac Donald Everly 1. februar 1937 i Kentucky, USA) er en amerikansk musiker og komponist, som var medlem av duoen The Everly Brothers i perioden 1957–1973 og igjen fra 1983 sammen med sin yngre bror Phil Everly. Don Everly har kun gitt ut tre soloalbum i country-genren som har fått lite oppmerksomhet. I 1976–1977 hadde han tre låter på Billboards countryliste, hvor den høyest plasserte, «Yesterday Just Passed my Way Again» nådde kun 50. plass. Duoen ble innvotert i Rockens æresgalleri i 1986. Phil Everly. Philip Everly (født 19. januar 1939 i Kentucky, USA) er en amerikansk musiker og komponist, som var medlem av duoen The Everly Brothers i perioden 1957–1973 og igjen fra 1983 sammen med sin eldre bror Don Everly. Phil Everlys solokarriere er betydelig større enn sin brors. På sitt album fra 1983 hadde han med seg gitaristen Mark Knopfler og han synger duett med Cliff Richard på to låter, hvorav den ene var «She Means Nothing to me». Duoen ble innvotert i Rockens æresgalleri i 1986. Mark Oliver Everett. Mark Oliver Everett, mer kjent som Mr. E (født 10. april 1963 i Virginia, USA) er en amerikansk rockemusiker. Han ble interessert i rockemusikk i tidlig alder, gjennom hans søster Elizabeth Everetts platesamling. Han begynte å spille slagverk i seksårsalderen, og spilte nok på familiens piano også. Musikkinteressen vokste og han begynte å skrive låter da han var bare ti år gammel, og han spilte inn låtene sine med kassettspiller. Mark Everetts far, Hugh Everett III, var en kjent fysiker som kom opp med teorien om parallelle unnivers. Men faren døde tidlig av hjerteinfarkt, og Mark fikk en vanskelig oppvekst. Han ble arrestert av politiet flere ganger og skulket skolen mye. I 1992 slapp Everett sitt første soloalbum som Mr. E, med navnet A Man Called E på plateselskapet Polydor. Singelen «Hello Cruel World» ble en passe suksess og ble flittig spilt på flere radiokanaler. Året etter, i 1993, kom det andre og seneste albumet soloartist, "Broken Toy Shop". Denne platen ble også sluppet på Polydor og var den siste kontraktfestede platen på selskapet, og han var nå fri fra kontrakten. I 1995 startet han sammen med Jonathan "Butch" Norton, bandet Eels, som senere ble en stor suksess. Da hans søster begikk selvmord og hans mor døde av kreft rundt 1997 hadde han allerede kommet langt i musikkarrieren sin. Eelsalbumet «Electro-Shock Blues» som av mange regnes som deres beste album, er en direkte respons til moren og søsteren. Etterhvert ga han ut flere album under navnet E og med Eels, og flyttet til California. Han er gift med russiske Natasha Kovaleva, som var hans tannlege. Betty Everett. Betty Everett (født 23. november 1939, død 17. august 2001) var en amerikansk sanger som var mest kjent for sangen «The Shoop Shoop Song (It's in His Kiss)», som var en stor hit i 1964. Sangen ble brukt i filmen "Jakten på Susan" (orig. "Desperately Seeking Susan") fra 1985 med Madonna med Everetts fremføring, og sangen fikk en ny renessanse i 1990 med filmen "Mermaids – Hvordan selge sko til en havfrue" (orig. "Mermaids") (1990) med Cher i en av hovedrollene. Bill Evans (pianist). Bill Evans i Sverige 1970 William John Evans (født 16. august 1929, død 15. september 1980) var en amerikansk jazzpianist. Han spilte bl.a med Miles Davis ifra 1958, som den eneste hvite i bandet hans. Bill var nominert 31 ganger til Grammy og fikk syv av dem. I 1994 fikk han "Grammy Lifetime Achievement Award" post mortem. Narkotika. Avhengig i en årrekke av heroin og senere kokain drepte han sakte men sikkert, han døde i 1980 i New York av blødende magesår, lungebetennelse og skrumplever. Kevin Eubanks. Kevin Eubanks (født 15. november 1957 i Philadelphia, Pennsylvania, USA) er bandleder i det populære talkshowet "The Tonight Show With Jay Leno". Hans rolle i progammet er å spille gitar og lede husbandet, samt at i nesten hvert eneste program prater Leno med og aper med ham. Eric Erlandson. Eric Erlandson (født 9. januar 1963 i Los Angeles, California, USA) er en amerikansk gitarist. Erlandson var gitarist i bandet Hole fra oppstarten i 1989 til de ble splittet i 2002. Etter dette har han blant annet vært gitarist for Melanie C og Melissa Auf der Maur. Han var sammen med Kristen Pfaff, bassist i Hole 1993–1994, frem til hennes død 1994. Roky Erickson. Roger Kynard «Roky» Erickson (født 15. juli 1947 i Dallas, USA) er en amerikansk munnspiller, sanger og gitarist. Erickson spilte på 1960-tallet i det psykedeliske bandet 13th Floor Elevators, hvor han var frontfigur og sanger. Akkurat som Syd Barrett, som det er vanlig å sammenlige ham med, er Roky Erickson blitt hevet til kultstatus like mye for musikken som for sitt tragiske liv, og han ble en legende på grunn av sin galskap og all mystikken som var rundt narkotikamisbruket hans. Allerede som femåring begynte han å spille piano, og som tolvåring kjøpte han sin første gitar. Han var sønn av en arkitekt, men droppet selv høyere utdanning fordi han heller ønsket å bli operastjerne. Etter å ha kuttet ut high school, ble han profesjonell musiker. I 1965 skrev han sin mest kjente komposisjon, «You're Gonna Miss Me», som han spilte inn første gang med en gruppe kalt Spades. Hans praktstemme og høye tenor brakte ham oppmerksomhet fra et annet band, nemlig det psykedeliainspirerte 13th Floor Elevators, som låtskriver Tommy Hall inviterte ham med inn i. Elevators laget så en ny innspilling av «You're Gonna Miss Me», og tok singelen opp til 56. plass på den amerikanske singellisten i 1966. Platens salgssuksess tjente 13th Floor Elevators godt, og de fikk platekontrakt med IA (International Artists). Men etter hvert som de ble mer berømte, fikk de også større problemer med lokale myndigheter rundt om kring, som ikke syntes særlig godt om deres høye forbruk av marihuana og LSD, samt at bandet påvirket deres publikum i samme retning. De fikk mye trøbbel med politiet, og Erickson ble arrestert for å være i besittelse av en joint. Han påberopte seg sinnslidelse slik at han fikk slippe soning, men etter tre og et halvt år på et sykehus for kriminelle sinnssyke fikk Erickson diagnose schizofreni, og han måtte gjennom en den gang stygg elektrosjokkbehandling og andre psykiatriske behandlinger. Selv om han ble friskmeldt og løslatt fra sykehuset i 1973, var Erickson aldri den samme personen mer. Han returnerte til musikkproduksjonen med et nytt band, The Aliens. Men sanger av horrorfilm-sjanger som «Red Temple Prayer, «Don't Shake Me Lucifer» og «I Walked With a Zombie» vekket lite oppmerksomhet. Han beholdt sin kultstatus men han ble utnyttet av produsenter fordi han var så ustabil, og det ble tegnet en rekke urettferdige kontrakter som sørget for at Erickson selv ikke tjente noe. I 1982 leverte han et offisielt skriv som hevdet at en marsboer hadde tatt plass i kroppen hans, og han forsvant gradvis bort fra rampelyset etter som tiåret gikk. Da 90-årene kom, kjempet han for å overleve på bare 1 500 kroner måneden i sosialstønad. Etter at han ble arrestert for brevtjuveri (saken ble senere henlagt), ble han satt inn på institusjon igjen. I 1990 gikk artister som ZZ Top og John Wesley Harding i studio hvor de spilte inn "Where the Pyramid Meets the Eye", en tributt til Roky Erickson som brakte hans musikalske arbeid til et mye bredere publikumsspekter enn noen gang tidligere. I 1993 opptrådte Erickson foran publikum for første gang på mange år, ved The Austin Music Awards. Han returnerte til studio med gitaristen Charlie Sexton og Paul Leary fra Butthole Surfers. I 1995 slapp Learys bandvenn, King Coffey, ut Ericksons "All That May Do My Rhyme" på hans plateselskap Trance Syndicate. "Hide Behind the Sun" fulgte våren 2000. Roky Erickson opptrådte på Øyafestivalen i 2007 og på Buktafestivalen i 2009. Jill Emery. Jill Emery (født 1962 i Los Angeles, California, USA) er en amerikansk bassist og kunstner. Emery var medlem av bandet Hole siden oppstarten i 1989 frem til hun i 1992 ble byttet ut med Leslie Hardy. Baksiden av omslaget på Holes album "Pretty On The Inside" fra 1991 er malt av Emery. Missy Elliott. Melissa Arnette Elliott, kjent under artistnavnet Missy Elliott (født 1. juli 1971 i Portsmouth, Virginia, USA), er en amerikansk sanger, tekstforfatter, plateprodusent med mere. Hun er en av de største kvinnelige hiphopstjernene, og har hatt en lang rekke hiter, blant annet «The Rain (Supa Dupa Fly)», «She's a Bitch», «Get Ur Freak On» med flere. Hun har også skrevet flere hiter for andre musikere. Shirley Ellis. Shirley Ellis (født i 1941 i Bronx, New York City, USA) var en amerikansk soulsanger som hadde et par hiter i perioden 1964–1965 hvor hun «pratesang» teksten. Disse var «The Nitty Gritty» (1964), «The Name Game» og «Clapping Song (Clap Pat Clap Slap)» (begge i 1965). Samtlige var på ti-på-topp på USAs billboardliste. «Clapping Song» var også en stor hit i Storbritannia. Jay Epae. Jay Epae (født Nicholas Epae i 1932 i Taranaki, New Zealand, død 8. september 1994) var en sanger av maorisk-opprinnelse som fikk en stor hit med sangen «Putti Putti». Epae flyttet til USA i 1957 og var relativt lite kjent i hjemlandet sitt. Duke Ellington. Duke Ellington under en konsertpause i Frankfurt i 1965 Edward Kennedy «Duke» Ellington (født 29. april i Washington D.C., USA, død 24. mai i New York City, New York, USA) var en amerikansk jazzmusiker, pianist og orkesterleder. I tillegg både komponerte og arrangerte han musikk. Ellington ble født i en svart overklassefamilie som var nøye på å gi ham en ordentlig oppdragelse. Deri inngikk også pianotimer, som han begynte med i 7-8-årsalderen. I tenårene foretrakk han baseball foran musikken. Han fikk små spillejobber på klubber og kaféer i Washington og tre måneder før han skulle være ferdig med sin yrkesskoleutdannelse sluttet han og ble profesjonell musiker. I startet han sitt første orkester og tok tre viktige steg mot selvstendighet – han flyttet hjemmefra, ble sin egen agent og giftet seg med Edna Thompson. Populariteten vokste sakte med sikkert for både ham og hans orkester, som spilte på mange av Washingtons eksklusive klubber. Gjennombruddet kom i da orkesteret fikk et engasjement på The Cotton Club i bydelen Harlem i New York, som ledet til radioopptredener og plateinnspillinger. Ellingtons orkester ble verdenskjent på 1930-tallet og turnerte over hele verden i bortimot 40 år. En lang rekke førsteklassess jazzmusikere spilte i Ellingtons orkester, noen av disse over lengre perioder. Noen av disse er trompetistene James «Bubber» Miley, Cootie Williams, Rex Stewart og Clark Terry, trombonistene Joe «Tricky Sam» Nanton og Lawrence Brown, klarinettisten Barney Bigard, altsaxofonisten Johnny Hodges, tenorsaxofonistene Ben Webster og Paul Gonsalves, barytonsaxofonisten Harry Carney og bassisten Jimmy Blanton. Gjennom årene utviklet Ellington sitt pianospill og de siste 15 årene av sitt liv spilte han inn flere plater sammen med for eksempel Louis Armstrong, John Coltrane og Charles Mingus. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje. Besøk i Norge. Han gjestet Norge flere ganger. Mellom konsertene i Örebro og Karlstad den 18. og 21. april 1939 gikk turen med buss via kafestopp på Ørje til Oslo og Colosseum Kino. Til Nordstrandshallen kom Duke-bandet den 5. november 1958 med blant andre Johnny Hodges, Harry Carney, Jimmy Hamilton, Terry Clark, Ray Nance, Baker, Brit Woodman, Sam Woodyard. To år etter ble hans innspilling av Peer Gynt-suiten (Grieg) forbudt utgitt i Norge der musikken til Grieg var kopibeskyttet frem til 1. januar 1967. Og, i Sverige utkom den i 1966. I følge med impresario Per Gottschalk, ankom Ellington Njårdhallen sammen med Norman Grantz den 25. januar 1967 og avholdt en konsert. I orkesteret satt trompetistene Cootie Williams, Cat Anderson og Herbie Jones, trombonistene Lawrence Brown, Buster Cooper og Chuck Connors, treblåserne Johnny Hodges, Paul Gonsalves, Jimmy Hamilton, Harry Carney og Russel Procobe, bassist John Lamb og trommeslager Sam Woodyard. Så var de på et utsolgt Chateau Neuf den 8. november 1971. Orkesteret fortsatte i en tid etter Ellingtons død i 1974, da under ledelse av Mercer Ellington. Referanser. __NOTOC__ Eksterne lenker. Ellington, Duke Ellington, Duke Brad Delson. Bradford Philip Delson (født 1. desember 1977 i Agoura Hills, California, USA) er gitarist i Linkin Park. Han kalles «Big Bad Brad» og bruker derfor signaturen BBB. Bakgrunn. Brad Delson gikk på Agoura high school, Der han møtte Mike Shinoda og Mark Wakefield. Mike, Mark og Brad ville senere lage et band som het Super Xero. Mike hadde alltid ønsket å danne et berømt band, så han fikk Mark og Brad til og bli med. De begynte å spille sammen på Cobalt Cafe, en liten cafe i byen der de pleide å spille sammen med Hoobastank. Men bandet varte ikke lenge, og etter hvert sluttet Brad i bandet for å studere jus. Før Brad sluttet i bandet, spilte han inn et album med dem, "Xero", som ikke fikk mye oppmerksomhet. Mens Brad studerte i California møtte han produseren Jeff Blue som ville hjelpe bandet med å få en kontrakt. Da Brad fikk høre at Mark hadde sluttet i bandet, var Jeff Blue behjelpelig med å finne en ny vokalist, Chester Bennington. Bandet skiftet navn til Hybrid Theory og lagde EPen "Hybrid Theory". Den skapte tilstrekkelig oppmerksomhet til at de fikk platekontrakt med Warner Bros Records. Privatliv. Han giftet seg med Elisa Delson i 2003. Elisa Delson skriver manuskriptet til serien Everwood. Veldedighet. Brad Delson har gitt penger til Little Kids Rock, som er en organisasjon som gir instrumenter til små barn for at de skal kunne begynne å spille på en tidligere alder. Eksterne lenker. Delson, Brad Delson, Brad Roy Eldridge. Roy Eldridge (født 30. januar 1911 i Pittsburgh, Pennsylvania, USA, død 6. februar 1989) var en amerikansk jazztrompetist i swing-æraen. Duane Eddy. Duane Eddy (født 26. april 1938 i Corning, New York, USA) er en amerikansk rockemusiker. Eddys «Rebel Rouser» fra juli 1958 er en av 1950-tallets mest populære instrumentale rock and roll-hiter. Noen av hans populære oppfølgere var «Peter Gunn» og «Shazam». Eddy var den som innførte «twang» i rock'n'rollen. Han er den mest fremgangsrike instrumentalisten i rockehistorien, og han har solgt over 100 millioner album. Philippe Starck. Philippe Starck (født 18. januar 1949) er en fransk designer. Han formgir vanligvis hverdagsprodukter, alt fra tannbørster til stoler, ofte i et stramt og forenklet formspråk. Eksempler på design av Starck: Appelsinpressen "Juicy Salif" for firmaet Alessi, en motorsykkel for Aprilia og en datamus for Microsoft. Symfoni nr. 2 (Mahler). Symfoni nr. 2 i c-moll, komponert av Gustav Mahler mellom 1888 og 1894, revidert 1903. Leilighetsvis kjent som «die Auferstehungsinfonie», eller med tilnavnet «Oppstandelsen» på norsk. Betegnelsen har den lånt fra Klopstocks dikt «Die Auferstehung», som Mahler tonesetter i symfoniens femte sats. Tilblivelse. Symfonien begynte sitt liv som "Totenfeier" (Gravøl), et en-sats symfonisk dikt basert på et epos av Adam Mickiewicz, hvilket Mahler fullførte i 1888. Senere komponerte Mahler ytterligere tre satser, og de første fire satsene av dagens symfoni forelå sent 1893. Han følte verket trengte noe annet for å oppnå fullendelse og satte verket til side i mangel på inspirasjon. Dirigenten Hans von Bülow døde i 1894, og Mahler deltok i begravelsen. Der fikk han høre Friedrich Gottlieb Klopstocks "Aufersteh'n" (Oppstandelsen). Dette var inspirasjonen komponisten trengte til å fullføre symfonien med en massiv korsats med tekst basert på Klopstocks ode. Mahler planla et narrativt program for verket, som han beskrev for flere av sine venner. Han bifalt imidlertid ikke at publikum skulle gjøres kjent med programmet i forbindelse med fremførelsen, men det siteres ofte i konsertprogrammet i våre dager. I denne programmatiske planen representerer første sats en begravelse og stiller spørsmål som «Finnes det et liv etter døden?.» Den andre satsen er en erindring av gode tider i den avdødes liv. Den tredje satsen representerer et fullstendig tap av troen på Gud og synet på livet som meningsløst. Den fjerde satsen, en ode, er en gjenfødelse av troen («Jeg kommer fra Gud, og skal tilbake til Gud»). Og den femte satsen, etter å ha vendt tilbake til tredje sats' tvil og spørsmålene i første sats, ender med innsikt i Guds kjærlighet og erkjennelsen av evig liv. Form og analyse. Mahlers 2. symfoni hører til hans lengste symfonier, og verkets spilletid anslås til mellom 85 og 90 minutter. Da satsene har noenlunde samme hovedtempi, gjenspeiler antallet takter de fem satsenes forskjellige dimensjoner: 445, 299, 581, 68 og 784 takter. Første sats. Til tross for at første sats til tider er svært lunefull, er grunnstemningen aggressiv og sint, og den beskrives ofte som en sørgemarsj. Den har en struktur som en svært utvidet sonate. Ved satsens slutt skrev Mahler i partituret: «Hier folgt eine Pause von mindestens 5 Minuten». Dette gjøres sjelden under oppsetninger i våre dager. Andre sats. Andre sats er en langsom Ländler. Den har to mørkere partier, som står i kontrast til hovedtema. Satsens langsomme tempo kontrasterer de to tilgrensende satsene. Tredje sats. Symfoniens tredje sats er basert på Mahlers sang om St Antonius som forkynner for fiskene: "Des Knaben Wunderhorn", som i utgangspunktet er arrangert for vokal og piano. Mahler ga ikke satsen noen tempobetegnelse, men den blir ofte kalt en Scherzo, da formen tilsvarer Scherzoens i sin oppbygning A-B-A. A-delen er en rearrangering av ovenfor nevnte sang, mens B-delen, dvs trioen, er nykomponert. Satsen åpner med to kraftge, korte paukeslag. Disse følges av to mykere slag, som igjen følges av ytterligere svakere slag, som setter tempoet. und nicht um ein Jota klüger geworden ist, obwohl der Heilige ihnen aufgespielt hat! – Die Satire auf das Menschenvolk darin werden mir aber die wenigsten verstehen» Fjerde sats. Fjerde sats er et arrangerment av "Urlicht" fra "Des Knaben Wunderhorn". Tema synges av en alt, som Maler noterer bør lyde som et lite barn i himmelen. Sangen akkompagneres av orkesteret i piano pianissimo. Satsen er overraskende kortvarig og kan nesten sees som en introduksjon til den gigantiske siste satsen. Etter dagboken til Natalie Bauer-Lechner (januar 1896) uttalte Mahler om denne satsen: «Das 'Urlicht' ist das Fragen und Ringen der Seele um Gott und um die eigene göttliche Existenz über dieses Leben hinaus». Femte sats. Den siste satsen er den lengste og har ofte en spilletid på over en halv time. Den er delt inn i mange små og store seksjoner, som bidrar til en mangfoldighet av stemninger, tempi og tonearter. Mye av materialet er baserer seg på de foregående satsene. Nye tema introduseres, repeteres og forandres. Teksten baserer seg på diktet «Die Auferstehung» av Friedrich Gottlieb Klopstock. Mahler supplerte og tonesatte de to første strofene av diktet. Teksten synges av en sopran-, en altsolist og kor. Orkestrering. Mahler var dirigent og hadde et intimt kjennskap til orkesteret og dets muligheter. I visse av symfoniene (ikke minst den 2.) er orkesteret så stort at ikke en hvilken som helst konsertsal er i stand til å huse en oppføring. Mahlers forslag til orkestreringen. Instrumentene i parentes indikerer at musikerne spiller flere instrumenter; «3 klarinetter (1 bassklarinett)» betyr f.eks. at en av klarinettistene i visse passasjer skifter til en bassklarinett. Antonio Saca. Elías Antonio («Tony») Saca González (født 9. mars 1965) er en salvadoriansk politiker. Han ble valgt 21. mars 2004 for å etterfølge Francisco Flores som El Salvadors president. Saca stammer fra palestinske immigranter som kom til El Salvador tidlig på 1900-tallet. Representerer partiet Alianza Republicana Nacionalista (ARENA). Vinner av presidentvalget i El Salvador 2009, Mauricio Funes, overtok embetet 1. juni 2009. ß. Eszett (ẞ/ß) eller dobbelt-s er en bokstav som i dag bare brukes i tysk i Tyskland og Østerrike, men ikke i Sveits og Liechtenstein. På tysk kalles den også scharfes s («skarp s»). Bokstaven eksisterer bare som minuskel («liten bokstav»). Når den ikke er tilgjengelig eller man skriver i majuskler («store bokstaver»), bruker man to s'er. Tegnet har oppstått ved sammensmelting (ligatur) av en ſ og en s (en lang s og en rund s). I Unicode kodes ß som U+00DF, det finnes også en majuskel form, som kodes som U+1E9E (ẞ). Man bør unngå å bruke gresk beta (β, Unicode 032B2) i steded for eszett. S 10 Klauv. a> ("capreolus capreolus"). Forbein øverst, bakbein nederst En klauv, også kalt klov eller klove, er den nederste delen på foten til klovdyr, deriblant sau, tamfe, reinsdyr og hjort. Klauver og klauvdyr. En klauv er essensielt sett et par hover, på tå nummer 3 og 4 på foten. Vanligvis brukes uttrykket om selve den ytterste horndelen av tåa, tilsvarende våre negler. Hos de fleste hovdyr vil også bitærne (tå nummer 2 og 5) være frie og bære egne negler. Uttrykket brukes av og til også om hele foten. Pleie av klauver hos husdyr. Klovpleie på kyr har blitt svært viktig i de senere år i moderne landbruk. Slik som våre negler, vokser klauver hele tiden. Kyrs klauver vokser med om lag 6 centimeter i året. I et fritt liv ville klauven bli slitt ned av bruk, og når kyrne sto på betonggulv slites også klauvene, om ikke helt rett. Nå som det har blitt mer og mer vanlig med gummimatter i fjøs, har behovet for kløvpleie økt. Selv om kyrne går ute noen måneder, står de det meste av året på en gummimatte i fjøsen med nesten ingen slitasje på klovene. Vinterkyss. "Vinterkyss" er en norsk film som hadde premiére 11. februar 2005 med Kristoffer Joner og svenske Annika Hallin i hovedrollene. Regissør var Sara Johnsen. Vinterkyss er det norsk–svenske svaret på danske «Brødre». Også her behandles sorgen etter en nærståendes død, samt kjærheten som dukker opp når man minst venter seg den, men kanskje behøver den som mest. Filmen viser på en autentisk og overbevisende måte frem dagliglivet slik det gjerne fremstår objektivt, samtidig som vi får et innblikk i subjektive opplevelser av å være menneske i et lite samfunn i en stor verden. Vinterkyss er historien rundt to dødsfall, hvor det ene er mistenkelig og det andre er umulig å akseptere. Victoria (Annika Hallin) begynner et nytt liv som lege i en vinterkledd norsk bygd. Her gir hun alt og litt til, for å slippe å huske. En tidlig vintermorgen finner to barn en ung mann død i snøen. Victoria påpeker at omstendighetene rundt dødsfallet er uklare, men lensmannen arbeider ut ifra at den døde kan ha blitt truffet av plogen på brøytebilen. Etterhvert som Victoria blir viklet inn i skjebnen til den døde gutten i snøen kommer hun nærmere både foreldrene hans og den mistenkte brøytebilsjåføren Kai (Kristoffer Joner). Snart befinner Victoria seg i et forhold til Kai, som ikke kjenner hennes historie. Møtet med Kai gir henne en pause, men etterhvert som han introduserer bikkja Elvis og datteren Maja, både gir og krever forholdet mer enn hun kan klare. Mordet er kanskje å betrakte som en bi-historie, i en film som kanskje egentlig handler om en kvinnes savn og sorg, forsøk på å finne svar når hodet er fylt av spørsmål. Forfangenhet. Røntgenbilde av en hov som viser en relativ rotasjon av hovbeinet og hovkapselen, så vel som noe senkning av hovbeinet. Forfangenhet, også kalt laminitt etter det latinske laminitis, er en klauv-/hovsykdom hos storfe og hest. Forfangenhet forekommer ofte sammen med tilstander som gir bakterielle forgiftninger (endotoksiner), som akutte gastrointesinale sykdommer (mage-/tarmsykdommer) og metritis (kjønnssykdommer). Andre vanlige årsaker til forfangenhet hos hest er forspising på kraftfôr, fedme, brå overgang mellom fôrtyper, stort inntak av karbohydrater, infeksjoner eller sykdom andre steder i hestens kropp, problemer ved følling, ubalanse i blodsukkeret, eller hardt arbeid på fast underlag. Forfangenhet er en meget smertefull lidelse i hoven/klauven som i første rekke skyldes endringer i hovens normale blodtilførsel. Forstyrrelsen av blodtilførselen fører til betennelse i lamellsjiktet i hoven/klauven. Lamellsjiktet ligger mellom hovbeinet og hovveggen, og produserer hornlameller og rørhorn. Disse vokser inn i kapselhornet som vokser ned fra det overliggende kronbeltet. Lamellsjiktet sørger også for at hovkapselen vokser kontrollert ned mot hovranden, som slites vekk mot bakke/underlag. Lamellsjiktet holder også hovkapselen forbundet med hovbeinet. Forfangenheten, betennelsen i lamellsjiktet, fører til at hovens struktur svekkes. I meget alvorlige tilfeller kan hovbenet rotere eller synke ned i hoven, og i verste fall kan spissen av hovbenet bryte igjennom hovsålen. Klauvpleie er ofte et forsømt kapitel hos storfe. Storfe som får forfangenhet vil ofte få problemer med reproduksjonen; okser kan få problemer med å reise seg opp for å bedekke kyr, kyr kan få problemer med å bære vekten av en okse, og videre blir det vanskelig for mennesker å påvise brunst hos kyr, siden kua er motvillig til å bestige, eller selv la seg bli besteget av andre kyr/okser. Sykdommen er lettere å oppdage hos hester, fordi hester beveger seg mer, og siden det ofte stilles større krav til beina deres. Symptomer på forfangenhet er gjerne at hesten halter, kanskje på flere bein. Den kan være uvillig til å røre på seg, på grunn av smertene. Man kan også se at hesten står uvanlig; den prøver å hvile mest mulig av vekten sin på bakføttene, som den setter innunder seg, og avlaster framføttene, hvor sykdommen helst slår til, ved å strekke dem framover. Forfangenhet går sjelden over av seg selv. Jo snarere hesten/storfeet kommer under veterinærbehandling, jo større sjanse er det for at dyret kan bli friskt. Avhengig av årsaken til forfangenheten, kan veterinæren gi forskjellig behandling. Ved akutt forfangenhet og tegn på sjokk bør det gis væsketerapi. I mange tilfeller kan sykdommen leges over tid (opp til 3 år), dersom forholdene rundt hesten tilrettelegges. Hesten må avskoes og høvene må beskjæres av en godkjent hovskjærer/hovsmed. All tilgang til fôr som er rikt på karbohydrater, grønt gress, havre, etc. bør stoppes, og hesten bør kun ha tilgang til godt høy – og vann, selvfølgelig. Underlaget hesten går på er viktig (tørt, gjerne grus), og det er også viktig at hesten er i bevegelse nesten hele tiden. Det er likevel viktig at det ikke blir for stor belastning på høvene i form av vridninger – det vil si, ingen skarpe svinger, longering etc. I gamle dager var kuren for forfangenhet å ta skoene av hesten og sette den på magert beite i ett år. Det gotiske alfabetet. Det gotiske alfabetet er et alfabetisk skriftsystem som ble konstruert av biskop Wulfila på 300-tallet evt. Wulfila var en religiøs forkynner hos goterne som oversatte Bibelen til gotisk. Det gotiske alfabetet må ikke forveksles med gotisk skrift, som er en skriftstil av det latinske alfabetet. Alfabetet består av 27 bokstaver. De fleste av disse var hentet fra det greske alfabetet, men noen var hentet fra det latinske alfabetet og noen var trolig hentet fra en form for runer som ble brukt før Wulfilas tid. Bokstavene kunne også brukes til tall, og det var to ekstra talltegn utenom bokstavene. Navnene på bokstavene er kjent fra et manuskript fra 900-tallet, og navnene er basert på navnene som ble brukt på runer. Storslindvatnet. Storslindvatnet er et vann som ligger i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Leavnnjašjávri. Leavnnjašjávri er et vann som ligger i Porsanger kommune i Finnmark. Vannet kalles på folkemunne "Livnnas" og er et populært mål for både ski- og snøscooter-folk, gjerne med utgangspunkt i Skoganvarre. Følger man løypenettet sørvestover gjennom øvre del av Stabbursdalen nasjonalpark, kan man ta seg til Joatkajávri fjellstue i Alta eller til Mollesjohka fjellstue, noe lenger sør, i Karasjok kommune. Nordover kommer man til Klemetstad utenfor Lakselv. Granvinsvatnet. Granvinsvatnet er et vann som ligger i Granvin kommune i Hordaland. Nåsavatnet. Nåsavatnet er et vann som ligger i Eide kommune i Møre og Romsdal. Čorotjávri. Čorotjávri er et vann som ligger i Karasjok kommune i Finnmark. Latnetjávri. Latnetjávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark. Østre Grimevann. Østre Grimevann er et vann som ligger i Lillesand kommune i Aust-Agder, 44 moh. Det renner ut ved Osen til Stigselva, også kalt Kaldvellelva. Nedover dette vassdraget finnes det fire stemmer (demninger) og rester av gamle tømmerrenner. Man fløtet tømmer ned vassdraget og benyttet seg av vannkraften til å drive en pappfabrikk. Stemmene har blitt tatt vare på, mens resten av anlegget ligger i ruiner. Østre Grimevann er også forbundet med det noe mindre Vestre Grimevann, hvor man kan fiske. Pga. sur nedbør har hele dette vassdraget vært miljøskadd, men man har kalket og sørget for at fisken igjen skal trives. Grimevannene har sine navn etter den lille elva Grima(Grimelva) som renner ut i Vestre Grimevann. Der ligger også gården Grimenes, også oppkalt etter elva. Gården er gammel; i universitetets oldsaksamling i Oslo ligger det et sverd av Petersen type M, som man har funnet på gården. Denne sverdtypen er fra 800/900-tallet. Østre Grimevann er forøvrig drikkevannskilden til Lillesand Kommune. Fisking i Østre Grimevann. I Østre og Vestre Grimevann er det mange som har fisket i en mannsalder, og talløse er de opplevelsene folk har hatt her, både i form av stor fisk og store naturopplevelser. Østre Grimevann har sine perler først og fremst rundt øyene Grimeøya, Bjørkøya og Furuøya som er fremragende fiskeplasser. I tillegg finnes det flere grunner rundt pumpehuset som var bra, men i dag er det vanskelig forhold der pga mye skjebbe(lokalt navn på abbor). Det er riktignok tatt noen pene eksemplarer av disse de siste årene, men da i garn av grunneiere. I deler av vannet finnes tildels stor ørret, men også mye småfisk. De biter både på småsluk, mark og flue. Østre Grimevann munner i øst ut ved Heldalstem, videre til Lonestem og danner derfra den kjente Kaldvellelva. Flåte (innsjø). Flåte er et vann som ligger i kommunene Skien og Bamble i Telemark. Vannet har sitt hovedtilløp fra Langen, og dreneres via Mevann og Hellestveitvann til Grytelva og Herreelva og videre ut i Frierfjorden. Systemet utgjør en vesentlig del av Herrevassdraget. Fremste Vikvatnet. Fremste Vikvatnet er et vann som ligger i Norddal kommune i Møre og Romsdal. Čearrehanjávri. Čearrehanjávri er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Rennsjøen. Rennsjøen er et vann som ligger i Aure kommune i Møre og Romsdal samt Hemne kommune i Sør-Trøndelag. Maridalsvannet. Maridalsvannet er den største innsjøen i Oslo kommune, plassert i Maridalen, mellom Nordmarka og Lillomarka. Innsjøen har et areal på 3,83 km² og ligger 149 moh. Maridalsvannet er en del av Nordmarksvassdraget, og tømmer vannet mot sør, til Akerselva. Vannet er Oslos viktigste drikkevannskilde og dekker ca 90 % av Oslos vannforbruk. Vannet renses i Oset vannrenseanlegg like ved. En av de største elvene inn til Maridalsvannet kommer fra Skjærsjøen i nordvest, der noe vann passerer gjennom Hammeren kraftstasjon, Norges eldste vannkraftverk i daglig drift. På grunn av dets rolle som drikkevannskilde, er bading og fisking forbudt i Maridalsvannet, i innsjøer og elver som renner inn i innsjøen, samt innsjøer og elver som renner inn i disse. Oslo kommune startet i januar 2011 et prosjekt for å se på mulighetene til å lette på dette forbudet. Krysslammelse. Krysslammelse, også kjent som "Søndagssyken", er en sykdom hos hester som oppstår når hester får normal kraftfôrmengde i perioder med lite eller ingen bruk. Dette fører til opphopning av glykogen i muskulaturen som når hesten tas i bruk igjen brytes ned og danner store mengder melkesyre. Denne opphopningen av melkesyre kan føre til store muskelskader på muskulaturen i krysset og lårene. Sykdommen forekommer i 3 alvorlighetsgrader. Symptomer: hesten blir ustø i bakparten, svetter mye, tegn på smerte, harde og opphovnede muskler, og kan ha like symptomer som ved kolikk. Krysslammelse forekommer ikke ofte lenger, men den opptrer, er det spesielt på sportshester. Når den forekommer hos travere, kalles den "tying-up". For å konstatere krysslammelse kan det tas blodprøve, den vil da vise forhøyede verdier av enzymene ASAT og CK. Ardenneroffensiven. Ardenneroffensiven var et slag under andre verdenskrig. Det startet i midten av desember 1944 og var den siste tyske offensiven på vestfronten under krigen. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den allierte fronten, for så å svinge nordover og erobre Antwerpen og dermed dele de alliertes armeer i to. Hitler hadde håp om at dette ville tvinge de allierte til å forhandle fram en fredsavtale i aksemaktenes favør. Tyskerne kalte planen «Wacht Am Rhein» i et forsøk på å lure de allierte til å tro at det var en forsvarsplan. I engelsktalende land er slaget kjent som «Battle of the Bulge», da tyskernes fremrykning førte til at frontlinjen fremsto som en «bul» på kartet. Tyskerne innledet offensiven 16. desember 1944, og først 8. januar 1945 innså de at slaget var tapt og startet tilbaketrekningen. Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på alliert side. De allierte var også trege med å reagere på det tyske angrepet, noe som forsinket den allierte timeplanen i flere måneder. De allierte fikk på den annen side muligheten til å gå i kamp med, og bekjempe, de beste tyske avdelingene utenfor Westwall («Vestvollen»), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg. Dette var med på å lette de senere kampene i Tyskland. Bakgrunn. Etter at de allierte hadde slått seg ut av brohodet ved Normandie i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de fram i Frankrike i en voldsom hastighet. De støtte underveis på enorme logistiske problemer, siden den eneste dypvannshavnen var ved Cherbourg, nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit bare ble lengre og lengre. Selv om flere havnebyer var blitt tatt siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene først. Et ekstra problem var at det franske jernbanenettet nærmest var utradert av alliert bombing før invasjonen i Normandie. Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå allierte tropper like mye problemer. Massive mengder forsyninger måtte bringes fram med lastebil, og dette var lite effektivt. Det tok for eksempel et forbruk på fem liter drivstoff for å bringe én liter fram til avdelingene som trengte det, på den belgiske grensen. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de allierte å rykke etter. De allierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin armé, slik at i hvertfall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den allierte øverstkommanderende, general Eisenhower, insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Disse styrkene hadde som primæroppgave å ta de vitale tyske industriområdene i Ruhr. Mens de allierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen Gerd von Rundstedt å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke. General Montgomerys operasjon Market Garden i september hadde som mål å ta Antwerpen, krysse Rhinen og omgå "Siegfriedlinjen". Denne operasjonen mislyktes og etterlot de allierte styrkene knapt i en bedre posisjon enn før. Den belgiske motstandsbevegelsen klarte å forhindre at tyskerne ødela havnene i Antwerpen, men Montgomery valgte å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, istedet for å presse på for å ta Walcheren. Dette gjorde at tyskerne kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriene der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven Schelde, som hadde Walcheren på den ene siden, var derfor Antwerpen ubrukelig for de allierte. Først i november, da den kanadiske 1. armé utkjempet slaget ved Schelde, ryddet Westerschelde og erobret Walcheren ble Antwerpen endelig tilgjengelig for allierte skip. Rundt slutten av måneden var forsyningssituasjonen lettere, selv om allierte styrker var spredt over hele Frankrike, Belgia og Luxembourg. Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde Operasjon Bagration – en massiv sovjetisk offensiv på Østfronten – stoppet opp i Polen. Dette kalte tyskerne «ødeleggelsen av Armégruppe Senter». Den sovjetisk overmakten var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. I slutten av august hadde sovjeterne i stedet startet en ny storoffensiv i Romania, og i løpet av oktober var det meste av Balkan og mye av Ungarn gått tapt for tyskerne. På dette tidspunktet var det klart at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antagelig i desember. Tidligere i 1944 hadde vestmaktenes bombetokter og allierte jagerfly i all hovedsak satt Luftwaffe på bakken, noe som gjorde at de ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe allierte forsyningskolonner. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys øyeblikkelig oppdaget. Bombing av disse samt den store bombekampanjen mot de rumenske oljefeltene (inntil disse ble tatt av sovjeterne i august 1944) og tyskernes oljeraffinerier førte til at Tyskland hadde et stort underskudd av olje og bensin. Mangelen på flybensin var særlig kritisk, og Luftwaffe var også hemmet av mangel på erfarne flyvere pga. mannskapstapene i luftkamper med allierte fly. Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at forsyningslinjene til Vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vest-Europa. Med frontlinjen mye nærmere tysk territorium var forsvarslinjen sterkt redusert i lengde og sambands- og forsyningslinjene kortere. Det siste medførte at man ikke lenger var avhengig av radio, men kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at allierte styrker ikke kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom Ultra-programmet. I tillegg var været dårlig, med regn og vind som ble avløst av snø og tåke da året gikk mot slutten. Dermed var det vanskelig for de allierte å utnytte sin overlegenhet i luften, samtidig som bakkestyrker og forsyninger ble sinket av gjørme og oversvømmelser. Med slutten både på operasjon Bagration og den kanadiske offensiven – samtidig som sovjeternes offensiv i Ungarn møtte voldsom motstand (jf. Slaget om Budapest) – stanset de alliertes fremryking på alle fronter nesten fullstendig opp etter hvert som høsten la seg over Europa. Tysk planlegging. Hitler hadde oversikt over situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis de bare slåss på én front. Da operasjon «Market Garden» slo feil, samtidig som «Operasjon Bagration» ble stoppet og sovjeternes fremrykning i Ungarn var langsom og ujevn, hadde de tyske styrkene en stakket stund initiativet. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne. Men i den tilstanden tyske styrker befant seg, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble utarbeidet, men de munnet alle ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerne skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer ville det gi dem lite, fordi Sovjetunionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide. I vest var mulighetene mer lovende. De allierte hadde helt åpenbart problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i allierte operasjoner. Dog hadde erobringen av Antwerpen fått ting til å gå i riktig retning for dem igjen. De allierte styrkene var strukket ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. En vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid. Flere planer ble tatt fram, men den tyske overkommandoen konsentrerte seg om to av dem. Den ene gikk ut på å angripe på to steder på flankene til de amerikanske arméene i håp om å omringe 9. og 3. armé. Dette ville gi Tyskland kontroll over godt defensivt terreng hvor de tidligere hadde forsinket amerikanerne kraftig. Den andre planen skisserte et klassisk Blitzkrieg-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene, for å slå en kile mellom de britiske og amerikanske styrkene og gjenerobre Antwerpen. Hitler konsentrerte seg om den siste planen fra begynnelsen av. Å avskjære én amerikansk armé ville kanskje slå ut den ene arméen, men andre amerikanske og britiske styrker var i nærheten og ville snart gjenopprette balansen. Å splitte amerikanske og britiske styrker mente han ville bringe fram den kjente personkonflikten mellom Patton og Montgomery, da de ville kjekle om det lille av forsyninger som var tilgjengelig. Hvis Antwerpen ble tatt, ville fire arméer være avskåret og uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville være nok til å få en separat fred med de vestallierte, noe som ville gi ham frihet til å konsentrere seg om Østfronten. Tysk detaljplanlegging. Den tyske overkommandoen bestemte seg midt i september, på Hitlers innstendige befaling, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under felttoget i Frankrike. Hovedstyrken skulle gå fram til elva Maas og så snu nordvestover mot Antwerpen og Brussel. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Maas ville terrengforholdene være bedre, og det var mulig med rask framrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn "Wacht am Rhein" (tysk for «Vakt ved Rhinen») for å forvirre alliert etterretning. Vestfronten 15. desember, før offensiven Øverstkommanderende for operasjonen var feltmarskalkene Walter Model, sjefen for Armégruppe B, og Gerd von Rundstedt, øverstkommanderende for tyske styrker på Vestfronten. For at operasjonen skulle bli vellykket, mente planleggerne at man trengte overraskelsesmomentet, dårlig vær som satte allierte fly på bakken og ingen forsinkelser i gjennomføring av planen. Model uttalte at det var kritisk at man nådde Maas på dag fire for å kunne gjennomføre et vellykket angrep. Styrkene som ble satt inn var allerede redusert fra det opprinnelige omfanget på 45 divisjoner til rundt 30. Dette på grunn av mangel både på personell og materiell. Mens man satte opp styrkene ble også operasjonen forsinket fra midten av november til 16. desember. Før offensiven var de allierte blinde for tyske troppeforflytninger. Nettverket til den franske motstandsbevegelsen hadde skaffet verdifull informasjon, men bare fram til de nådde den tyske grensen. Ettersom tyskerne sloss på tysk territorium brukte de også det tyske telefon- og telegrafnettet, og de allierte hadde ingen nytte av at de hadde knekket den tyske Enigma-koden. I tillegg var de tyske styrkene pålagt ekstraordinære begrensninger på radiosamband i forbindelse med det kommende angrepet. Etter bombeattentatet mot Hitler (20. juli-attentatet) var det også strammet inn på hemmelighold innenfor Wehrmacht. Det tåkete været gjorde også at allierte rekognoseringsfly hadde liten effekt. Alt dette gjorde at den allierte overkommandoen regnet Ardennene som en stille sektor, og stolte på etterretningstjenestenes analyser som sa at tyskerne ikke kunne gjennomføre større offensiver så sent i krigen. Allierte styrker i Ardennene var en blanding av ferske styrker (slik som 99. og 106. infanteridivisjon) og erfarne, men utslitte styrker som var sendt til sektoren for å hvile (slik som 2. infanteridivisjon). To store spesialoperasjoner var planlagt for offensiven. I oktober ble det bestemt at Otto Skorzeny, den tyske kommandosoldaten som hadde befridd Benito Mussolini, skulle lede en gruppe engelsktalende soldater i Operasjon Greif. De skulle bære amerikanske og britiske uniformer, og deres oppgave var å ta seg inn bak de amerikanske linjene for å endre skilt, omdirigere trafikken og generelt skape kaos. Til slutt skulle de ta bruene over Maas mellom Liège og Namur. I november ble en annen operasjon lagt til: oberst Friedrich August von der Heydte skulle lede en avdeling fallskjermjegere i et natthopp bak allierte linjer for å ta et viktig veikryss nær Malmedy. Tysk etterretning hadde satt 20. desember som sannsynlig startdato for den kommende sovjetiske offensiven på østfronten. Det var ventet at denne ville knuse det som var igjen av tysk motstand i øst, og åpne veien til Berlin for Stalin. Tyske planleggere håpet at Stalin ville vente med å angripe når det tyske angrepet i Ardennene hadde startet, for å se hvordan det falt ut. For den siste delen av planleggingen forlot Hitler og staben hans hovedkvarteret Wolfsschanze i Østpreussen og dro til hovedkvarteret Ørneredet 10 km vest for Bad Nauheim i Hessen, hvor Hitler hadde styrt det vellykkede felttoget i 1940 mot Frankrike og BeNeLux-landene. Det innledende tyske angrepet. a> ledet 6. SS Panzerarmee langs den nordligste aksen a> ledet 5. Panzerarmee langs den midtre aksen a> ledet 7. Panzerarmee langs den sydlige aksen Det tyske angrepet begynte 16. desember 1944 klokken 5.30 om morgenen. Innledningen var et massivt artilleribombardement mot de allierte stillingene vis-à-vis 6. SS Panserarmé. Klokken 8.00 angrep alle de tre tyske arméene gjennom Ardennene. I nord angrep 6. SS Panserarmé gjennom Losheim-gapet og over Elsenborn-åsen for å forsøke å nå Liège. I senter angrep 5. Panserarmé mot Bastogne og St. Vith, begge viktige veikryss. I sør angrep 7. Armé mot Luxembourg for å forsøke å sikre flanken mot allierte motangrep. Tyskerne tok i bruk taktikker som russerne hadde brukt på effektivt vis mot dem under Operasjon Bagration. Den første tyske bølgen besto for det meste av infanteri, som ryddet veien og gjorde knipetangsmanøvre hvor de pansrede styrkene kunne utnytte stillingen. Det første angrepet kom overraskende på amerikanerne, og mange av de mest framskutte amerikanske posisjonene overga seg. Først litt lenger bak møtte tyskerne sterk motstand, noe som sinket dem. Langs den nordligste aksen møtte 6. SS Panserarmé uventet sterk motstand fra den amerikanske 2. og 99. infanteridivisjon, og de ble stoppet ved Elsborn-åsen. Dette tvang Dietrich til å sette inn panserstyrkene sine tidlig. Det dårlige været var dog ikke bare til hinder for allierte flystyrker; de sinket også den tyske framrykningen etter hvert som veiene ble dårligere og dårligere. Resultatet var at tusenvis av kjøretøyer ble sittende fast i massive køer. I midten og i sør gikk det bedre for tyskerne. Hitler hadde forutsagt at det ville ta Eisenhower to eller tre dager å skjønne at kampene i Ardennene ikke bare var et lokalt motangrep. Hans spådom slo kraftig feil; allerede før den første dagen var omme sendte Eisenhower forsterkninger til området, stikk i strid med rådene staben hans ga ham. Innen en uke var 250 000 soldater blitt sendt fram. På samme tid ble amerikanske 101. luftbårne divisjon sammen med en kampgruppe fra 10. panserdivisjon sendt for å forsvare Bastogne. 82. luftbårne divisjon ble sendt nordover, til nærheten av Liège. Spesialoperasjonene Stösser og Greif. Operasjon Stösser var opprinnelig blitt planlagt for morgentimene den 16. desember, men måtte utsettes på grunn av dårlig vær og drivstoffmangel. Det neste tidspunktet var kl. 03.00 den 17. desember, og droppstedet var 11 km nord for Malmedy. Målet var veikrysset «Baraque Michel», og oberst Friedrich von der Heydte skulle ta det og holde det i omtrent 24 timer før 12. SS Panserdivisjon "Hitlerjugend" skulle avløse dem. Det dårlige været gjorde at de 1 300 fallskjermsoldatene ble spredt over et stort område, og før klokken tolv på dagen hadde bare 300 klart å samle seg. von der Heydte oppga da planene om å ta veikrysset og ga ordre om å drive geriljaaktivitet i området. På grunn av at de var så spredt fikk de allierte inn rapporter om fallskjermstyrker rundt i hele Ardenner-området og brukte mye energi på å sikre sine bakre områder. For Operasjon Greif gikk det bedre: Oberstløytnant Otto Skorzeny klarte å få sin engelsktalende bataljon inn blant allierte styrker. Selv om de ikke klarte å ta brua over Maas, klarte de å spre usikkerhet og frykt i et omfang mye større enn avdelingens størrelse skulle tilsi. Til og med general Patton var bekymret og beskrev situasjonen som svært alvorlig 17. desember. Kontrollposter ble satt opp over alt i de bakre linjer. Dette forsinket forflytningen av soldater og materiell. Militærpolitiet spurte ut soldater om alt mulig de mente enhver amerikaner burde vite, alt fra navnet på Mikke Mus' kjæreste, baseball-statistikker og hovedstaden i delstaten Illinois. Det siste spørsmålet fikk general Omar Bradley, og selv om generalen visste det riktige svaret — Springfield — så visste ikke soldaten som spurte ham det, da han trodde det var Chicago. Resultatet ble at generalen ble holdt i arrest en kort stund. Den økte sikkerheten gjorde livet vanskeligere også for de tyske infiltratørene, og flere av dem ble tatt til fange. Under avhør oppga de at de hadde blitt sendt for å drepe general Eisenhower, med det resultatet at generalen nærmest ble holdt i husarrest. På grunn av at de ble tatt til fange i allierte uniformer, ble de senere skutt. Dette var i tråd med vanlig praksis på alle sider på den tiden. Skorzeny selv slapp unna og overlevde krigen, og hadde et fargerikt liv i årene etterpå. Malmedymassakren. I nord hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panserarmé, Kampfgruppe Peiper, som besto av 4 800 menn og 600 kjøretøyer under ledelse av oberst i Waffen-SS Jochen Peiper trengt inn i Belgia. Klokken 7.00 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær Büllingen, hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de fortsatte vestover. Klokken 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmédy og Ligneuville, møtte de den amerikanske 285. ildledelsebataljon. Etter et kort slag overga amerikanerne seg. De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var tatt til fange tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en pistol og skjøt den første mannen i rekken, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med maskingeværer. Det er ikke kjent hvorfor dette skjedde, da det ikke finnes noen skrevne ordrer fra SS om at krigsfanger skulle skytes. Slike hendelser var dog vanlige på Østfronten. Året før hadde amerikanerne henrettet tyske og italienske krigsfanger på samme måte (Biscarimassakren). Nyhetene nådde raskt allierte avdelinger og spredte seg som ild i tørt gress. Senere kom en alliert ordre om at SS-soldater og fallskjermjegere skulle skytes på stedet. Fangede SS-soldater som hadde vært del av Kampfgruppe Peiper ble stilt for retten i den kontroversielle Malmedysaken etter krigen. Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandarte-divisjonen kommet i kamp med den amerikanske 99. infanteridivisjon, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd Stavelot. De lå allerede bak skjema, da den samme framrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake ble forsyningsdepot og bruer sprengt. Spesielt mangelen på drivstoff skulle senere vise seg å bli ytterst kritisk for tyskerne. Kampfgruppe Peiper angriper. Peiper rykket inn i Stavelot 18. desember, men møtte sterk motstand fra de amerikanske styrkene der. Han var ikke i stand til å nedkjempe de amerikanske avdelingene i området, så han etterlot en mindre styrke i byen og gikk videre mot brua ved Trois-Ponts. Før han nådde dit hadde de allierte sprengt brua og gravd seg ned i stillinger, klare til kamp. Peipers styrker ble avskåret fra den tyske hovedstyrken da amerikanerne tok tilbake den svakt forsvarte byen Stavelot 19. desember. Siden situasjonen i Stoumont begynte å bli håpløs, bestemte Peiper seg for å trekke seg tilbake til La Gleize, hvor han gravde seg ned i påvente av forsterkninger. Siden tyskerne ikke klarte å bryte seg gjennom de allierte linjene, måtte Peiper til slutt beslutte å slå seg tilbake til tyske linjer, gjennom de alliertes linjer. 23. desember startet kampgruppen angrepet bakover, men uten mesteparten av kjøretøyene og det tunge utstyret. De fleste soldatene klarte dog å unnslippe. St. Vith. Både von Maunteuffels og Dietrichs styrker var avhengige av vegkrysset i byen St. Vith. Forsvarerne, ledet av den amerikanske 7. panserdivisjon under kommando til general Bruce C. Clarke, sto i mot de tyske angrepene og sinket derfor den tyske framrykningen. Den 21. desember klarte tyskerne å ta St. Vith, men de amerikanske styrkene trakk seg tilbake til forberedte forsvarsstillinger i området og sto nok en gang i veien for tyske planleggere. 23. desember hadde tyskerne knust de amerikanske flankene, og de amerikanske forsvarerne måtte trekke seg tilbake til vest for elva Salm. Den tyske planen krevde at St. Vith skulle tas innen 18.00 17. desember, og denne lange forsinkelsen var et hardt slag for den tyske timeplanen. Bastogne. Wacht am Rhein— den tyske offensiven 16.–25. desember 1944 19. desember møttes den øverste allierte ledelsen i en bunker i Verdun. Eisenhower innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene ute i åpent lende enn når de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi "virkelig" avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket var hjulene allerede i gang. 21. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som ble forsvart av 101. luftbårne divisjon og kampgruppe B fra 10. panserdivisjon. Innenfor forsvarsverkene var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekket med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte. Tyske styrker angrep nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde angriperne unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt. Den allierte motoffensiven. Tyskerne nådde aldri målene sine 23. desember begynte været å lette, noe som gjorde forholdene lettere for det allierte flyvåpenet. De angrep tyske forsyningslinjer, og P-47-jagere angrep tyske avdelinger på veiene. Det ble også satt opp en luftbro til Bastogne, hvor det ble sluppet medisin, mat, tepper og ammunisjon. Et lag med frivillige kirurger ble flydd inn med glidefly og utførte operasjoner i et redskapsrom. Innen 24. desember hadde den tyske offensiven stoppet opp. Angriperne hadde løpt fra forsyningslinjene sine og begynte å få en kritisk mangel på ammunisjon og drivstoff. Fram til da hadde tyske tap vært lette, spesielt blant panserstyrkene, som bortsett fra Peipers kampgruppe var nesten urørte. Kvelden den 24. anbefalte general Hasso von Manteuffel Hitler å trekke tilbake styrkene til Westwall, men Hitler hørte ikke etter. Pattons 3. armé var nå på vei for å unnsette Bastogne. Klokken 16.50 26. desember nådde de første avdelingene fra 37. panserregiment fram til Bastogne og gjorde slutt på beleiringen. Tyskerne slår tilbake. 1. januar satte tyskerne i gang to nye operasjoner. Klokken 9.15 iverksatte Luftwaffe Operasjon Bodenplatte, et angrep på allierte flyplasser i BeNeLux-landene. Hundrevis av fly angrep, og etterlot seg 465 skadede allierte fly. Kostnaden var høy for Luftwaffe; 277 fly gikk tapt. 62 fly ble skutt ned av allierte jagerfly, mens 172 ble tatt av uventet store konsentrasjoner av alliert luftvern. De allierte kom seg raskt etter skadene, men Luftwaffe klarte aldri å komme seg helt til hektene igjen, og dette var den siste store operasjonen de fikk på vingene. Samme dag startet Operasjon Nordwind, en avledningsmanøver inn i Alsace. Det var kamper fra Saarbrücken i nord til Rhinen i sør, en front på 150 km. Etter tretten dager trakk amerikanerne seg tilbake med 11 609 drepte og sårede mot tyskernes 23 000. Alliert seier. Selv om den tyske framrykningen hadde stanset opp, kontrollerte tyskerne en farlig kile inn i de allierte linjene, hvor de kunne binde opp store allierte styrker. Det allierte motangrepet var planlagt til 1. januar. Pattons 3. armé i sør, rundt Bastogne, skulle angripe nordover. Montgomerys styrker i nord skulle angripe sørover. De to styrkene skulle møtes ved Houffalize. Blant mange av soldatene var nyhetene om at en offensiv var på vei lite velkomne. Etter to uker med harde kamper var mange utslitte, og januar måned i 1945 var i tillegg en av de kaldeste som noensinne er målt. Offensiven ble satt i verk uansett. Eisenhower hadde lagt amerikanske styrker i nord under Montgomerys kommando, og ønsket at han skulle angripe 1. januar for å avskjære de tyske styrkenes retrett. Montgomery nektet å sende inn det han mente var dårlig forberedte menn i en snøstorm, og før han angrep 3. januar hadde mange tyske soldater sluppet unna. Bare det tunge utstyret måtte de la være igjen. Bradley var spesielt opprørt over dette, og han beskrev Montgomery som «totalt gal» og nektet å tjenestegjøre under ham. Da offensiven begynte gikk til å begynne med den amerikanske fremrykningen sakte, rundt en kilometer per dag. Tyskerne foretok en ordnet tilbaketrekning og klarte å sinke de amerikanske styrkene vesentlig. 7. januar ga Hitler ordre om generell tilbaketrekning av alle styrker fra Ardennene. Slaget var nå offisielt over, og de allierte måtte bare ta seg av de siste etternølerne. Etter slaget oppsto en kraftig kontrovers mellom to av de mest egenrådige og profilerte generalene på alliert side. Amerikaneren Patton og briten Montgomery hadde lenge hatt et horn i siden til hverandre, og en pressekonferanse Montgomery holdt etter slaget provoserte Patton enormt. Han tolket det dithen at Montgomery prøvde å ta æren for å ha reddet Pattons styrker ut av et uføre Patton selv hadde fått dem opp i. Ardenneroffensiven endte da de to amerikanske styrkene møttes 15. januar 1945. Soagŋojávri. Soagŋojávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark. Definisjonsmengde. Definisjonsmengden til en funksjon "f" er alle punkter som kan mates inn i funksjonen. Synonyme ord er definisjonsområde, domene og kilde. Dersom "f" er en reell funksjon av en eller flere variable angitt ved en formel, så er det underforstått at definisjonsmengden er alle punkter hvor formelen er veldefinert. Kryss (zoologi). Krysset er her merket med I Kryss er den anatomisk benevnelsen på den bakerste delen av ryggen på et pattedyr. Krysset slutter der halen begynner. Hos mennesket kalles krysset for korsrygg. Verdiområde. Verdiområdet (må ikke forveksles med verdimengden) til en funksjon "f" er mulige verdier funksjonen kan gi. Når en funksjon angis inngår formelt at verdiområdet skal spesifiseres. Merk at "f" ikke behøver å anta alle verdiene i verdiområdet. Et synonym til verdiområde er kodomene. Promiskuitet. Promiskuitet (fra fransk språk, av latin "promiscuus", «blandet», «uten orden») vil si fullstendig seksuell løssluppenhet, det at man ikke følger noen normer for hvem man skal ha sex med. De fleste samfunn, nåværende og historiske, har bestemte regler for ekteskap og samliv; promiskuitet er derfor ikke ansett å være normal samlivsform. På 1800-tallet mente noen forskere at promiskuitet var den opprinnelige samlivsform mellom menn og kvinner. Denne antagelsen støttet seg til den forestilling at enkelte «primitive folk» fremdeles levde i promiskuitet. Imidlertid ser dette ut til å være feil ifølge de fleste forskningsresultater. Derimot har det vært vanlig noen steder at man i forbindelse med spesielle riter har hengitt seg til promiskuøse handlinger. Promiskuitet har derimot i flere tilfeller vært en del av levemåten til visse grupper innen samfunnet. Atrieflimmer. Atrieflimmer, også kalt forkammerflimmer og harehjerte, oppstår når pacemakercellene i atriene aktiveres helt uregelmessig med en frekvens på mer enn 400 slag per minutt. En samtidig beskyttende virkning av en delvis blokkering i AV-knuten sørger for at ventriklene, hovedkamrene, ikke slår like fort. Hjertefrekvensen ved atrieflimmer vil ofte være mellom 100 og 150 slag i minuttet. Omkring 1% av alle i Norge har atrieflimmer. Atrieflimmer er hyppigst hos eldre. Årsaker. Ved såkalt ' opptrer atrieflimmer uten annen sykdom. To typer av atrieflimmer. Det er svært viktig å skille disse to pasientgruppene fra hverandre, ettersom de krever til dels vidt forskjellig behandling. En del pasienter har en kombinasjon av begge typer flimmer. Andre arytmier. Det finnes flere rytmer i forkamrene som innebærer en rask rytme. Symptomer og funn. Atrieflimmer kan være asymptomatisk, men kan også merkes som ubehagelige uregelmessige pulsslag, hjertebank, tung pust eller svimmelhet. Karakteristisk for atrieflimmer er uregelmessig hjerteaktivitet slik at det er forskjellig tidsintervall mellom alle pulsslagene. Siden hjertekamrene trenger litt tid for å kunne ta imot neste pulsslag, vil den raske forkammeraktiviteten gjøre at mange forkammerslag ikke lager sammentrekning i hjertekamrene, noe man kaller for pulsdeficit. Den uregelmessige hjerteaktiviteten kan registreres med stetoskopi eller ved å registrere pulsen. Diagnosen stilles ved ekg. Komplikasjoner. Atrieflimmer øker risikoen for dannelse av blodpropper i et flimrende atrium med turbulent blodstrøm. Den hyppigste alvorlige komplikasjonen ved atrieflimmer er hjerneslag. Omkring 2000 nordmenn får hvert år hjerneslag på grunn av ubehandlet atrieflimmer. Langvarig atrieflimmer kan i noen tilfeller føre til hjertesvikt Behandling. Detaljerte behandlingsanbefalinger er publisert i, kapittel. Generell behandling. For å hindre hjerneslag og andre komplikasjoner som følge av klumping av blodet er det mange av pasientene med atrieflimmer som behandles med antikoagulasjonsbehandling, (blodfortynnende) slik som Marevan. Riktig bruk av antikoagulerende behandling kan redusere risikoen for blodpropp med 60-70%. Hvorvidt blodfortynnende behandling gis og hvilken type behandling som anbefales avgjøres av lege basert på hvilke andre risikofaktorer for hjerneslag pasienten har. Pasienter som ikke får konvertert atrieflimmeret permanent vil som regel også behandles med medisiner som demper aktiviteten i hjertemuskelen. Dette gjøres for å gi en langsommere hjerterytme som avlaster hjertet, frekvensrekulerende legemiddelbehandling. Det kan også gjøres for å hindre nye anfall med atrieflimmer, profylaktisk behandling. Betablokker er et eksempel på en medikamentgruppe som brukes til begge disse formålene. Konvertering og kurativ behandling. Mange tilfeller av akutt atrieflimmer vil gå tilbake av seg selv. Ofte vil man allikevel forsøke å endre atrieflimmerrytmen til sinusrytme, (normal, jevn hjerterytme) ved hjelp ved elektrokonvertering (støt fra en hjertestarter) i narkose eller ved hjelp av medikamenter. Hvis atrieflimmeret har vart i mer enn 48 timer, må en sørge for effektiv blodfortynning med warfarin før konverteringsforsøk. er en ny, tids- og ressurskrevende behandlingsform som kan kurere atrieflimmer permanent. Man bruker tynne katetre som føres til hjertet fra blodårene i lysken. Ved hjelp av radiofrekvensstrøm kan man bryte nervebaner som leder strøm i og til forkamrene. Evangervatnet. Evangervatnet er et vann som ligger i Voss kommune i Hordaland. Evangervatnet hvor det utløper i Bolstadelva. Store Øyingen. Store Øyingen er et vann som ligger i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Doggejávri. Doggejávri er et vann som ligger i Kvalsund kommune i Finnmark. Øyingen. Øyingen er et vann som ligger i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Sulevatnet. Sulevatnet er et vann som ligger mellom toppene Sulefjellet, Høgeloft og Skoddetinden i området Filefjell. Vannet ligger på grensen mellom Vang kommune i Oppland, Hemsedal kommune i Buskerud samt Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Nord for Sulevatnet ligger vannene Tysketjerni, Nedre Sulevatnet, begge i Vang, og Øvre Sulevatnet, i Vang og Lærdal. Alle vannene er del av Lærdalsvassdraget. Nordvest for Sulevatnet ligger Sulefjellet og Suletinden, på nordsiden av disse ligger Øvre og Nedre Sulevatnet og Tyskertjerni, og noe lenger nord Tyinkrysset. Sørvest for Sulevatnet har en Høgeloft. I sørøst går dalføret Kljådalen nedover mot Hemsedal, og i øst og ned ei bratt li ligger Grønndalsbottvatnet og Fossegrov. På Sulevatnets øst- og nordside finner en Skoddetinden og Storeknippa. I sørøst er Sulevatnet overført til Mørkedøla med en reguleringshøyde på 7 meter. Det er derfor redusert vannføring i hovedelva Oddedøla, som renner nedover Oddedalen til den sør for Maristova i Smeddalen møter Smeddalselva. Elva renner sørvestover til Borlaug, der den møter Mørkedøla fra Hemsedalsfjellet. Herfra og ned til Sognefjorden heter elva Lærdalselva. Niingsvatnet. Niingsvatnet (nordsamisk: "Meahccejávri") er et vann som ligger i Evenes kommune i Nordland samt Skånland kommune i Troms. Saltvatnet. Saltvatnet (nordsamisk: "Sáltejávri") er et vann som ligger øst i Skånland kommune i Troms. Vannet har tilsig via Tømmerelva fra Skoddebergvatnet i sør. Vannet er demmet opp ved utløpet i nord, og tjener som magasin for Helleren kraftverk. Reinsvatnet (Steinkjer). Reinsvatnet er et vann som ligger i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Steinkjers innbyggere får drikkevann fra Reinsvatnet, og det brukes derfor ikke som badeplass. Det fiskes en god del i Reinsvatnet, blant annet etter gjedde. Vasslivatnet (Hemne). Vasslivatnet er et vann som ligger i Hemne kommune i Sør-Trøndelag. Vatnet er regulert med en 20 meter høy fyllingsdam til samme høyde som Søvatnet ovenfor, til maksimalt 279,83 meter over havet. Vatnet kan tappes ned til 260 moh. Mesteparten av vannet ledes i tunell til Søa kraftverk ved sjøen tre kilometer nord for Kyrksæterøra., mens noe av vannet danner grunnlaget for elven Søo. Stakkastadvatnet. Stakkastadvatnet er et vann som ligger i kommunene Haugesund og Tysvær i Rogaland samt Sveio kommune i Hordaland. Kravikfjorden. Kravikfjorden er et vann som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Kravikfjorden er en del av Numedalslågen. Svartevatnet (Tromsø). Svartevatnet (nordsamisk: "Ruollajávri") er et vatn som ligger på Ringvassøya i Tromsø kommune i Troms. Det er hovedmagasin for Skarsfjord kraftverk. Holmavatnet i Kvam. Holmavatnet er et vann som ligger i Kvam kommune i Hordaland. Lønavatnet. Lønavatnet er et vann som ligger i Voss kommune i Hordaland. Løno er en gård som ligger ved Lønavatnet. Langvatnet (Lierne). Langvatnet er et vann som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. Storvatnet (Agdenes). Storvatnet er et vann som ligger 6 meter over havet ved Vassbygda i Agdenes kommune, Sør-Trøndelag. Vannets dybde er 16 meter, og bunnen er således godt under havets overflate. Ved østenden av vannet er det friområde med badeplass, grillplass, sandvolleyballbane og skotthyllbane. Like ved tar fylkesvei 273 av fra Fv 277, og går langs vannets øst- og sørside til Musdalen. Blådalsvatnet. Blådalsvatnet er et vann som ligger i Kvinnherad kommune i Hordaland, like sørvest for Folgefonna nasjonalpark. Vatnet er magasin for Blåfalli kraftverk. Øvrevatnet i Salangen. Øvrevatnet er et vann som ligger i Salangen kommune i Troms. Langen (Nome). Langen er et vann som ligger i Nome kommune i Telemark. Hovedtilløpet kommer fra Sannervatnet, mens utløpet går til vannet Tyri Vannene tilhører en «sidearm» av Skiensvassdraget som dreneres av Skoeelva som munner ut i Straumen ved Lunde. Gjønavatnet. Gjønavatnet er et vann som ligger i Fusa kommune i Hordaland. Skaupsjøen. Skaupsjøen er et vann som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud samt Eidfjord kommune i Hordaland. Velmunden. Velmunden er et vann som ligger i området Fjorda mellom Randsfjorden og Sperillen i Gran kommune i Oppland. Området er populært for kanopadling, og har flere muligheter for kanoutleie. Navnet Velmunden blir ofte også brukt for hele området. Området består flere små og større vann som henger mer eller mindre sammen. Velmunden henger sammen med Vestlandsfjorden mot vest. Området er spennende å padle i, med flere trange viker og sund. Vannene har gode fiskemuligheter, og det grunne vannet får forholdsvis tidlig bra badetemperaturer. På holmene og nesene i området er det fine teltplasser og det er satt opp noen toaletter. Navnet er vanskelig forklart innenfor germansk, kan være avledet av et bortkommet elvenavn "Velma" lånt fra sørsamisk "Vealma" "stille, dypt stykke elv" eller "stilla". "Solvik kanoutleie" på nordsiden av anlegget har godt utvalg på kanoer og en mindre kiosk og salg av fiskekort Reinevatn. Reinevatn er et vann som ligger i Bykle kommune i Aust-Agder. Folurdvatnet. Folurdvatnet er et vann som ligger i Tokke kommune i Telemark. Bjørkelangen (innsjø). Bjørkelangen er et vann som ligger i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Innsjøen er meget fiskerik og er utmerket for familieturer. Her finnes storvokst gjedde og abbor, samt en rekke interessante karpefisker. Sjøen er meget forurenset av det omkringliggende jordbruksarealet. Bading frarådes, og fisken bør ikke spises av gravide og barn. Bjørkelangen tilhører Haldenvassdragets øvre del, og drenerer via Botnersjøen, Fossersjøen og Hølandselva til Skulerudvannet. Transponerende instrument. Et transponerende instrument er et musikkinstrument som ikke noteres som det klinger. Hvis f.eks en som spiller på en trompet som er stemt i B leser en C på notene sine, vil tonen han spiller være en B, og man må således transponere trompetstemmen opp en stor sekund når man skal skrive den på noter. Noen instrumenter behandles både som transponerende og som ikke-transponerende instrumenter. Dette gjelder bl.a tuba, trombone og eufonium, som gjerne behandles som transponerende i brassband og ikke-transponerende ellers. En vanlig tenortrombone som er stemt i B har grunntone B(store B), men noteres den transponert i G-nøkkel vil den tonen noteres som c1, en none over klingende tone. Mange blåseinstrumenter er stemt i Ess eller B, og behandles som transponerende instrumenter. Men det finnes også såkalte "oktavtransponerende instrumenter". Dette er instrumenter som er stemt i C, men som noteres en oktav over eller under sitt egentlige leie. Eksempler på dette er kontrafagott og kontrabass, som noteres en oktav opp, og sopranblokkfløyte, som noteres en oktav ned. Houston Stewart Chamberlain. Houston Stewart Chamberlain (født 9. september 1855 i Portsmouth i England, død 9. januar 1927 i Bayreuth i Tyskland) var en britisk-tysk forfatter og kulturfilosof. Chamberlain ble født som engelskmann, men antok i 1916 det tyske statsborgerskap. I sitt hovedverk "Die Grundlagen des 19. Jahrhunderts" (1899) gikk han inn for en nasjonalfolkelig-mystisk ideologi og bygde videre på Arthur de Gobineaus tanker om en «arisk herskerrase». Men til forskjell fra Gobineau så han ikke på det ariske som en fordums fullkommen «urrase», men snarere som det «rasetypos» man skulle strebe mot å nå ved målbevisst fremavling av idealrasen. Hans tanker fikk gjenklang i nasjonalsosialismens forestillinger om «rasehygiene». Chamberlains tobindsverk, «Die Grundlagen des neunzehnten Jahrhunderts» ("Grunnlaget for det nittende århundret"), publisert i 1899, ble en av mange referanser for den pan-tyske bevegelsen i det tidlige tyvende århundret og senere for Völkisch-bevegelsen og for Nazi-Tysklands rasistiske politikk. I 1908 giftet Chamberlain seg med Richard Wagners datter Eva. I 1922 ble han æresborger i Bayreuth. Purified in Blood. Purified in Blood (PiB) er et norsk band fra Hommersåk utenfor Sandnes, som ble begynte vinteren 2003 og oppløst i januar 2007. Den 25. april 2008 kunngjorde PiB imidlertid at de er tilbake for fullt. De spiller tung metall. Historie. Sommeren 2004 ble EPen "Last Leaves of a Poisoned Tree" gitt ut på det amerikanske undergrunnsplateselskapet New Eden Records. Senere samme år vant de Zoom-konkurransen, sammen med Rumble in Rhodos og Vishnu. Som følge av dette fikk de spille under og Øyafestivalen i 2005, samt turnere landet rundt. PiB turnerte også flere ganger i USA og Europa. Våren 2005 signerte de for det tyske plateselskapet Alveran Records, og det var på dette selskapet at de ga ut sitt første album, "Reaper of Souls", i 2006. 21. januar 2006 vant bandet Alarmprisen 2006 for beste liveband, i konkurranse med blant annet Madrugada, Kaizers Orchestra og Turbonegro. Sideprosjekter. Lars Sindre Ånneland er i dag vokalist i straight edge-bandet Gerilja, mens Stig Skog Andersen og Tommy Svela spiller i metal-bandet Soulvenom. Hallgeir Skretting Enoksen er vokalist i Real Heroes Die!, mens Anders Mosness er gitarist i Kvelertak, og spiller sammen med Glenn Cato Rasmussen og Sander Loen i Helldiver. Elsassisk. Elsassisk eller elsassertysk (elsassisk: "Elsässisch" eller "Elsässerditsch", standard-høytysk: "Elsässisch" eller "Elsässerdeutsch", fransk: "Alsacien") er en nederalemannisk dialekt som snakkes i Elsass, et område som i dag ligger i Øst-Frankrike, og som i løpet av historien har skiftet mellom å ligge under Frankrike og Tyskland mange ganger. Selv om språket ikke lett forstås av personer som snakker vanlig tysk, slekter det på andre nærliggende alemanniske dialekter, som sveitsertysk, schwabisk og badensk med fransk innflytelse. Det forveksles ofte med frankisk, en tysk vest-frankisk dialekt. Mange som snakker elsassisk skriver på standardtysk, men gatenavn (tidligere bare på fransk, men noen steder er tospråklige, spesielt Strasbourg) kan være skrevet med lokal stavemåte. Siden Frankrikes grunnlov konstaterer at fransk er landets eneste offisielle språk, er ingen lokale språk offisielle. Men den franske regjeringen har inkludert elsassisk i en liste over landets språk. Elsassisk slang. Entendais-tu le "schproum"!? Ça "schlingue" que le "schupo", "schnock" me controle à la "schlague" après il m'attrappait "schlass" avec de la "schnouff" et un "schlass"! Alors faisons-nous avancer le "schmilblick" avec du "schnaps"! Oversatt: Hørte du "oppstyret"!? Det "stinker" at den "dumme", "tyske politimannen" kontrollerer meg med "jernhånd" etter han fanget meg "full" med "narkotika" og en "kniv". Så la oss sette i gang "utfordringen" med "brennevin"! Se også. – Informasjon om elsassisk i Frankrike Eggcelle. Eggcellen er den hunnlige kjønnscelle hos planter, dyr, sopp og enkelte protister, dannet ved meiose. Eggceller hører til de største av cellene til dyrene. Eggcellen hos mennesket er en kvinnelig kimcelle som etter modning løsner fra eggstokken og blir fanget opp av egglederen (ovulasjon, eggløsning). I egglederen blir eggcellen liggende i et par døgn, og kan da bli befruktet. Eggcellen gjennomgår en utvikling som er regulert av hormoner. Båtførerprøven. Det er obligatorisk for personer født i 1980 eller senere å ha bestått båtførerprøven for å føre slike båter Båtførerprøven er en teoretisk prøve i grunnleggende sjømannskap i Norge. Båtførerprøven er obligatorisk for førere av enkelte fritidsbåter fra 1. mai 2010. Det obligatoriske kravet til båtførerbevis gjelder båtførere som er født fra og med 1. januar 1980 og senere. Det er nødvendig med et slikt bevis for å føre fritidsbåter med lengde over 8 meter eller med motorkraft større enn 25 hestekrefter. Eldre personer anbefales også å ta prøven. Det kreves ingen form for praksis i forbindelse med båtførerprøven eller for å få utstedt båtførerbevis. Dette er en åpenbar svakhet og flere båtutleieselskaper i utlandet har etterhvert blitt skeptiske til det norske båtførerbeviset. Av denne grunn har Norge nå signert en avtale om innføring av et nytt båtførersertifikat, der man også innfører krav til praksis ihht til ICC "International Certificate of Competence". Dette skulle ha vært innført fra 1. januar 2012, men pga forsinkelser i sjøfartsdirektoratet ble datoen forskjøvet til 1. mai 2012. Sjøfartsdirektoratet anslo at rundt 170 000 personer måtte ha bestått båtførerprøven innen 1. mai 2010. Personer som har tatt båtførerprøven tidligere, slipper å ta prøven på nytt. Det stilles ikke krav til å gjennomføre kurs før prøven avlegges. Man kan lese selv som f. eks selvstudie eller ta et nettkurs. Regjeringen setter samtidig i gang et arbeid som gjør det mulig å frata personer som er født før 1980 retten til å føre båt og å inndra båtførerbevis ved overtredelse av regelverket til sjøs, på tilsvarende måte som i veitrafikken. Personer som har tatt båtførerprøven tidligere eller kan dokumentere høyere kvalifikasjoner (f.eks. fritidsbåtskipper, også feilaktig benevnt kystskipper) kan slippe å ta båtførerprøven. Navigasjon og kartlesing. Båtførerprøven kan tas som nettkurs og i regi av en rekke kursarrangører i landet. Selve prøven/eksamen må tas på et godkjent testsenter som det finnes mange av i hele landet. Leaktojávri. Leaktojávri er et vann som ligger i Porsanger kommune i Finnmark. Askjellsdalsvatnet. Askjellsdalsvatnet er et vann som ligger i Vaksdal kommune i Hordaland. Småstraumvatnet. Småstraumvatnet (nordsamisk: "Kosenjávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Ødevatnet. Ødevatnet (finsk: "Evettijärvi") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Botnedalsvatn. Botnedalsvatn er et vann som ligger i Tokke kommune i Telemark. Vannet er oppdemmet og reguleres av Byrte kraftverk. Anatomi på hest og storfe. Anatomien på hest og storfe er ganske lik mellom de to dyrene på de aller fleste delene. Navn på kroppsdeler, og de forskjellige måtene de kan være på, er den samme på alt unntatt på juret på kua. Navn på delene på dyrene. Her er en kjøttokse brukt til illustrasjon. Metacarpal foran,metatarsal joint, bak/kode ledd foran og bak. Kodeleddet på en ku tilsvarer ankelen på et menneske. Leddet kan være mykt (lavt), korrekt eller steilt (bilde). Et mykt eller steilt ledd er uønsket, fordi beinene vil bli feil belastet, og det kan føre til slitasjeskader. Ideelt sett skal vinkelen på foten (de gråe strekene på bildet) være om lag 45°. Reksjå. Reksjå er et vann som ligger i Tinn kommune i Telemark. Reksjå er delt i tre deler av to sund. Den vestre og nordligste delen heter "Nordfjorden", den midtre delen heter "Midtfjorden", og den østre og søndre delen heter "Sudfjorden". Austrumdalsvatnet. Austrumdalsvatnet er et vann som ligger i Bjerkreim kommune i Rogaland. Det er ett av flere større vatn i nedslagsfeltet til Bjerkreimsvassdraget. Lauvsnesvatnet. Lauvsnesvatnet er et vann som ligger i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Storgåsvatnet. Storgåsvatnet er et vann som ligger i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Arnstein. Arnstein er mannsnavn av norrøn opprinnelse. Førstestavelse «Arn-» er norrønt for ørn, siste stavelse er stein. "Arnstein" er også navnet på en by i Tyskland. Utbredelse. Navnet er kjent i Norge fra slutten av 900-tallet. I nyere tid hadde navnet en liten oppsving på 50-tallet, men har siden blitt mindre populært som døpenavn. Schloss Biesdorf. Schloss Biesdorf er et slott i ortsteilen Biesdorf i bydelen Marzahn-Hellersdorf i Berlin. Det ble bygget som "Turmvilla" i senklassistisk stil i 1868 på et tidligere riddergods. Eiere av slottet har inkludert Werner og Wilhelm von Siemens. Slottet, som gjennom arkitektene Walter Gropius, Heino Schmieden og senere Theodor Astfalck har fått sitt markante utseende, kom i bystaten Berlins besittelse i 1927. Herresetet, slottsparken m.v. er fredet siden 1979. Ola Thommessen. a> i Morgenbladet mot Olaf Thommessen fra Verdens gang. Olaf Anton Thommessen (også Olav eller Ola) (født 23. september 1851 i Borre, død 10. februar 1942 i Oslo) var en norsk journalist og politiker. Han ble utdannet cand. jur. i 1877 og ble ansatt i avisen "Verdens Gang" i 1876. Fra 1878 til 1910 var han også redaktør i avisen, og gjorde den til det mest innflytelsesrike dagblad for venstresiden i Norge. Gjennom sine sterkt politiske og polemiske lederartikler var han for en tid den mest innflytelsesrike personlighet i norsk presse. Han var aktiv under sprengningen av partiet Venstre i 1880-årene, hvor han var en av førerne for fraksjonen «det rene Venstre». Han knyttet senere sterke forbindelser til Christian Michelsen og ble en av lederne for partiet Frisinnede Venstre som ble dannet i 1909. Etter en konflikt med den økonomiske ledelsen i Verdens Gang forlot han redaksjonen og startet bladet "Tidens Tegn", hvor han var redaktør og utgiver frem til 1917. En lite flatterende karikatur av Thommessen er hovedperson i Knut Hamsuns roman "Redaktør Lynge" fra 1893. Annette Thommessen. Annette Arosa Thommessen (født 20. mai 1932 i Paris, Frankrike, død 6. desember 1994). Hun flyttet til Norge i 1954. Hun var en av initiativtakerne til «En båt for Vietnam», og som en følge av det ble hun formann i Vietnamflyktningenes Venner. I 1982 ble hun informasjonskonsulent for flyktninger i Statens Attføringsinstitutt. Den stillingen hadde hun frem til 1985. Hun stiftet Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) i 1984, en organisasjon hun ledet som generalsekretær helt frem til sin død. Annette A. Thommessen er mor til finansmannen Christian Thommessen og venstremannen Olaf Henning Thommessen. I 2007 ble en ny plass ved Schweigaards gate på Grønland i Oslo oppkalt etter Annette Thommessen. Annette Thommessens plass ble åpnet i juli 2010. Preußische Geheimpolizei. "Preußische Geheimpolizei" (Det prøyssiske hemmelige politi) var statspolitiet i Preussen i det 19. og første del av det 20. århundre. Det opphørte å eksistere i 1933. Berlins senat. a>, gjerne kalt "Rotes Rathaus" som følge av fargenSenatet er delstatsregjeringen i den tyske bystaten Berlin. Senatorene har ministerporteføljer tilsvarende ministrene i andre tyske delstater. Regjeringen ledes av Berlins regjerende borgermester. Hans to stedfortredere, som også er senatorer, har tittelen "borgermester". Senatet møtes ukentlig til statsråd i senatssalen i Berliner Rathaus. Universität der Künste Berlin. Universität der Künste ("tidligere: Hochschule der Künste Berlin") er det minste av Berlins fire universiteter og ligger i Hardenbergstrasse i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf. Kunsthøyskolens historie går tilbake til 1696. Benno Ohnesorg. Relieffet "Der Tod des Demonstranten" (Demonstrantens død) av Alfred Hrdlicka, plassert foran Deutsche Oper i Berlin Benno Ohnesorg (født 15. oktober 1940 i Hannover, død 2. juni 1967 i Berlin) var en tysk student som ble skutt av en sivilkledd politimann i forbindelse med studentopptøyene i Vest-Berlin i 1967. Han deltok på en demonstrasjon mot den iranske sjahens (Muhammed Reza Pahlavis) besøk foran Deutsche Oper, og det var hans første politiske demonstrasjon. Han studerte romanistikk og germanistikk, var pasifist, medlem av en protestantisk studentmenighet og ønsket å bli lektor. Ohnesorg var gift, og hans kone var gravid da han døde. Hendelsen førte til en radikalisering av den daværende vesttyske studentbevegelsen. Gjerningsmannen. Den vest-tyske politimannen som skjøt ham, Karl-Heinz Kurras, ble dekket av politikollegaene og frikjent for alle anklager under to rettssaker. Mer enn 40 år etter skytingen ble det avdekket at Kurras var en hemmelig agent for det østtyske hemmelige politi Stasi. Men det er likevel uklart hva som var hans motiv. Stasi-arkivene inneholder dokumenter som viser at Kurras ikke handlet etter ordre fra Stasi da han skjøt Ohnesorg. Stasi var nødt til å bryte forbindelsen til Kurras etter gjerningen hans og tapte ham som informant. Pasewalk. Pasewalk er en by i det tyske forbundslandet Mecklenburg-Vorpommern med 12.100 innbyggere (2004). Byen har en severdig gammel bykjerne. Den befinner seg 20 km. vest for Tysklands grense mot Polen, og nærmeste større by på polsk side er Szczecin. Skule Bårdsson. a> i Trondheim i 1972 som på grunn av hertugkronen antas å ha dekket graven til Skule Bårdsson. Skule Bårdsson (født 1189, død 24. mai 1240), fra 1237 hertug Skule, tilhørte norsk adel. Han var halvbror av kong Inge Bårdsson og jarl fra 1217. Som jarl styrte han en tredjedel av Norge fra sitt sete i Nidaros, under kong Håkon Håkonsson. Det nære forholdet til kongefamilien ble likevel grunnlaget for Skules opposisjon, og til slutt fatale opprør, mot kong Håkon Håkonsson. Han var gift med Ragnhild Jonsdatter. Gjennom datteren Margrete, som ble gift med Håkon Håkonsson, er han en av stamfedrene til den norske kongsætten i middelalderen. Bakgrunn. Skule ble født ca. 1189 som sønn av Bård Guttormsson (1150–1194) fra Rein og dennes andre kone, en stormannsdatter fra Valdres. Farens første kone var Cecilia Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Munn Haraldsson, og deres sønn, Skules halvbror, var kong Inge Bårdsson. Skule ble først gang nevnt i 1204, sammen med sin bror, Guttorm, som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De flyttet straks etter til den nyvalgte kongen, halvbroren Inge Bårdsson. Første gang Skule Bårdsson gjorde seg bemerket var ved kong Inges side i 1213. Bøndene var blitt trøtte av borgerkrig og nektet å yte leidangskatt. På stevne i Inn-Trøndelag hogg bøndene ned kongens sysselmann. Kong Inge ville ikke i kamp med bøndene, men da de trykket på og drepte flere av kongsmennene, var det Skule som var handlekraftig nok til å få hæren til stå imot og tvinge bøndene på flukt. Kong Inge ble konge i 1204, men døde allerede i 1217, knappe 30 år gammel. Kort før kongens død ble Skule gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Etter dette gjorde Skule krav på tronen, både gjennom byrd og sine gode evner, han var «ektefødt halvbror» av Inge. Han tok den private arven etter sin avdøde halvbror og gjorde krav på Norges krone, men på Øretinget ble han overrasket vitne til at birkebeinerhæren tvinger igjennom at Håkon Håkonsson skulle bli tatt til konge. Erkebiskopen var fraværende på visitasreise i Hålogaland, og kannikene i Nidaros nekter å bære ut St. Olavs skrin fra Kristkirken til høytiden. Håkon Håkonsson. Håkon Håkonsson var utenomekteskapelig sønn av kong Håkon Sverresson og Inga fra Varteig. Birkebeinere med ski, hentet gutten på Østlandet i 1205 da han var to år gammel. Etter at faren døde ble han anerkjent som kongesønn av kong Inge Bårdsson og oppfostret ved hans hoff. Den tolv år gamle og umyndige Håkon kunne ikke overta noen selvstendig styring av hær eller rike, og kompromisset ble at Skule jarl skulle føre styret, og således være den egentlige riksstyrer. På et møte i Bergen kort tid etter ble det vedtatt at Skule jarl skulle ha en tredjedel av riket, det nordafjelske, som skatteland. Skule fikk en maktstilling i Norge som knapt noen utenom kongene selv hadde hatt før. Men allerede på dette tidspunktet kom de første forsøkene på å begrense Skules makt og innflytelse. «Rikskansleren» Ivar Bodde forsøkte å hindre Skule i å sende ut brev med kongens segl på. Etter hvert ble hans makt beskåret mer og mer, og han følte seg tilsidesatt. Da baglerkongen Filippus Simonsson døde på Østlandet i 1217, sluttet også denne delen av landet seg til kong Håkon. Skule ble jarl over Østlandet, men flytter i 1224 til Nidaros. Håkon Håkonsson startet gjenoppbyggingen av kongsgården på Øra (Sørenga) som hadde strøket med i den store bybrannen året før. Jernbyrd og familiefeide. Til tross for Håkons seier i 1217 var det i virkeligheten strid i seks år om hvem som rettmessig skulle være Norges konge, og den endelige avgjørelsen falt først på et stort riksmøte i Bergen i 1223. Håkons mor Inga av Varteig bar jernbyrd for å bevise at Håkon var en ekte kongssønn. Inga besto testen ved å bære glødende jern uten å ha brannsår tre dager senere. I 1225 var Håkon på hærtog i Värmland; en straffeekspedisjon etter at bøndene der hadde støttet norske opprørere. Samme år giftet Håkon seg med Margrete Skulesdatter i et forsøk på binde ættene sammen i en allianse, og for å forsone Håkon og Skule. 1226. Samtidig som kong Håkon ble konge i 1217 hadde det reist seg misnøye fra andre flokker, blant annet ribbungene. De laget uro, og herjet Opplandene i mange år, helt til deres høvding Sigurd Ribbung døde i 1226. Da sluttet mange av ribbungene seg til kong Håkon på grunn av misnøye med sin høvding Knut jarl og året etter overgav også Knut jarl seg. I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse antar man at han ga et løfte. Etter dette ga han i hvert fall farsarven Rein som gave til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg et bitter uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eiriksson til Austrått. Årstallet for stiftelsen av klosteret er ukjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Rein kloster. Forholdet mellom konge og jarl ble verre utover i 1230-årene. I 1227 vender Håkon seg for første gang til paven for å bli kronet. Skules ærgjerrighet ble utfordret av den statsskikken og forvaltningen som kong Håkon og hans krets bygger opp. Til tross for intens mekling fra biskopene og nye forlik mellom jarl og konge ved riksmøtene i 1233 og igjen i 1236 i Bergen, ble avstanden stadig større. På det siste møtet forsøkte Skule å reise krav om at hans sønn Peter utenfor ekteskap skulle få arverett til hans del av riket, men han ble avvist og ble i tillegg satt utenfor riksstyret. Muligens som kompensasjon får han på Ørating i 1237 tittelen "hertug", som den første i landet. En tittel uten mye innhold, i følge historikeren Andreas Holmsen, ettersom kongen og hans krets fortsatte å begrense Skules makt. Istedenfor å styre en tredjedel av riket skulle han nå få en tredjedel av inntektene av hele landet. Det faktum at Skule tok kongsnavn to år senere viser at det var en ordning som en ærgjerrig mann som Skule ikke kunne leve med. Opprøret. I «Kongsemnerne» fra 1863 lar Henrik Ibsen Skule spørre skalden Jatgeir om hvor han kan finne noen «som lyder meg uten vilje selv, – som tror usvikelig på meg, som vil holde seg innerst til meg i godt og ondt, som kun lever for å lyse og varme over mitt liv, må dø om jeg faller. Gi meg et råd, Jatgeir skald!» Jatgeir svarer tørt: «Kjøp eder en hund, herre.» Ibsen følger opp med observasjoner av typen "Der Håkon er elsket av folket er Skule er ensom, der Håkon får sønner får Skule døtre". En statsmann med Skules erfaring må ha visst at han med et åpent opprør ikke bare gikk det uvisse i møte, men at risikoen var svært høy. Kanskje var han av den formodning at han ikke hadde mer å miste og at det var nå eller aldri. Som en gammel mann etter datidens standard, i en alder av femti år, startet han et opprør mot kong Håkon Håkonsson som ikke kan karakteriseres som annet enn desperat. Han gikk til opprør i harme mot å bli politisk umyndiggjort og «rente hodet mot den mur han selv mer enn noen annen hadde virket til å reise omkring Håkon Håkonssons trone», i Andreas Holmsens ord. Skule lot seg hylle til konge av Norge på Øretinget 6. november 1239, men ikke uten motstand fra geistligheten. Erkebiskopens stedfortreder Eystein Syre var imot å la Skules menn ta St. Olavs skrin ut av kirken. Da de likevel gjorde det, lyste han dem i bann. Etter kåringen ble skrinet ført tilbake, men ingen prosesjon møtte Skule og kun to korsbrødre tok imot skrinet. Som konge var Skule allerede lyst i bann av geistligheten i sitt eget rike. Likevel reiste han en hær mot kong Håkon Håkonsson og dro sørover over land mot Oslo. Ved Låke i Nannestad på Romerike møtte han en styrke av Håkons menn. Har trakk Skule Bårdsson det lengste strået, og han tok kontroll over Oslo. Det siste slaget. Skule var i Oslo med sine menn, "vårbelgerne", mens kongens menn hadde lagt til ved Hovedøya om natten, og speidet inn mot byen. Neste morgen fossrodde de mot byen i grålysningen for å overraske Skule og hans menn inne i byen, men de ble oppdaget, og hærklokkene ringte. Håkons menn gikk likevel i land syd for byen, under vestskråningen av Ekebergåsen, og tok seg så inn til byen over den halvveis ødelagte Geitabru. De kom i kamp med det samme. Kampene ble utkjempet ved Martestokker og ved kirkegården ved Halvardskirken. Håkon Håkonssons menn var i overtall og vant frem, og motstanderne måtte etter hvert søke inn i kirken for å redde livet. Mange falt, det lå en haug av døde og døende ved døren; inne i kirken rådet gudsfreden og flyktningene kunne ikke forfølges innenfor kirkeporten. Dagen etter fikk de komme ut. Hertug Skule flyktet til skogs og holdt seg skjult gjennom vinteren, kom seg deretter nordover til Nidaros, men klarte ikke å samle en ny flokk om seg. 24. mai samme år kom en avdeling av kongens menn sjøveien til Trøndelag. I følget var også Skules gamle fiende Åsulv Eiriksson. Nedbrutt søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster. Erkebiskop Sigurd var der, og forbød ufred. Han tilbød seg endog å betale løsesum for Skule. Til tross for erkebiskopens formaning satte birkebeinerne fyr på klosteret og da Skule og følget hans kom ut ble de hugget ned foran inngangen. Hertugens siste ord skal, ifølge tradisjonen, ha vært: "Ikke hugg meg i ansiktet." Hertug Skule var regnet for å være en vakker mann. Skule ble gravlagt i Kristkirken i Nidaros. Erkebiskopen, alle korsbrødrene, mange prester, byfolk og mange av birkebeinerne var til stede. En hertugkrone kan påvises på en grav i domens krypt, og siden det har vært få hertuger i norsk historie, regnes det i dag som sannsynlig, men ikke sikkert, at graven inneholder Skules levninger. Etterspill. Skules død markerte den endelige slutten på borgerkrigene i Norge. Borgerkrigene hadde vart i 110 år. En årsak var at Harald Hårfagres ætt hadde arverett til tronen og at alle kongssønner av ætten hadde rett til å kalle seg konge. Skules død markerte slutten på all opposisjon mot Håkon Håkonsson som norske konge, og han var heretter ubestridt enekonge. Han ble kronet til konge, selv om han ikke var ektefødt, av kardinal Vilhelm av Sabina i Bergen i 1247. I samsvar med det europeiske kirkelige synet på kongedømmet, satte Håkon til side sin eldste sønn fordi han var født utenfor ekteskap. I stedet lot han sin eldste ektefødte sønn, Håkon, bli første arving til tronen. Etter de nye arvereglene som ble innført etter Skules død, forbeholdtes tittelen hertug kun for kongssønner som ikke selv kunne bli konge. a> har motivet fra Skules hertugsymbol.Islendingen og sagafortelleren Snorre Sturlason oppholdt seg i årene 1237–1239 i Norge. Han ga sin tilslutning til hertug Skule; og ble etter foranstaltning av kong Håkon drept i Reykjaholt i 1241. Heftig diskutert. Få historiske konflikter i Norge har vært mer omdiskutert av historikerne enn forholdet mellom Skule og Håkon. Det mest av informasjonen har vi fra "Håkon Håkonssons saga", ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, en brorsønn av Snorre Sturlasson, kort tid etter kong Håkons død. Det er kongens sønn Magnus som har gitt oppdraget, og hensikten er å framheve kongen på bekostning av andre. Sagaen er samtidig en av de mest etterrettelige med tanke på detaljer, ytre hendelsesforløp og bygger på et omfattende skriftlig samtidsmateriale. Det er også verdt å merke seg at kong Magnus også var dattersønn av Skule, og sagaforfatteren formulerer et fromt ønske om at Skules etterkommere forhåpentlig skal styre Norge i lang tid. Historikeren Peter Andreas Munch fremstilte i 1857 kong Håkon som høymiddelalderens store norske konge, mens Skule var svikeren mot landets rette konge. Dramatikeren Henrik Ibsen bygde på Munchs fremstilling av Håkon og Skule da han skrev «Kongsemnerne». Ibsen tolket i tillegg konflikten i lys av egne erfaringer fra sin samtid. I 1923 brøt Halvdan Koht med denne kongetro oppfatningen og fremstiller Skule som en helt, en vinnende personlighet og et uvanlig politisk talent i kontrast til ‘gjennomsnittsmannen’ Håkon. Han stilte seg på linje med Hans E. Kincks kulturfilosofiske vurdering av Skule i «Storhedstid» (1922) hvor Kinck i følge historikeren Knut Helle på tynt grunnlag gjør ham til en siste representant for den døende norrøne kulturen. Historikeren Andreas Holmsen er en forlengelse av Koht når han skriver at «hans stortenkthet, hans herskerevne og hele hans høyreiste, vinnende personlighet lyser fram tvers gjennom den fiendtlige skildringen (i "Håkon Håkonssons saga"). Og han var mer enn en strålende høvdingeskikkelse. Hans handlinger viser ham som tidens store statsmann.» Knut Helle mener derimot at «Skule forholdsvis lett ble utmanøvrert av kretsen rundt Håkon i de første årene etter 1217; det kan tyde på begrensninger både i hans handlekraft og realpolitiske evner.» Curling-EM 1980. Curling-EM 1980 ble arrangert 30. november – 6. desember 1980 i "Hvidovre Ice Rink" i København i Danmark. Det deltok 12 lag for herrer og 11 lag for kvinner. Suzanne Vega. Suzanne Vega (født 11. juli 1959) er en amerikansk tekstforfatter, gitarist, komponist og sanger. Enkelte kilder oppgir 12. august eller 11. juli 1960 som Vegas fødselsdag, men hennes offisielle hjemmeside bekrefter datoen til 11. juli 1959. Hun ble født i Santa Monica i California, men da hun var ett år gammel flyttet hun til New York City sammen med sin mor og sin stefar. Hun vokste opp i et sosialt problemfylt område, og da hun var ni begynte hun å skrive dikt. Hun skrev sin første sang da hun var 14. Hun startet senere på New York City High School of the Performing Arts (skolen man kan se i filmmusikalen "Fame"), der hun studerte moderne dans. Musikk forble imidlertid hennes store kjærlighet. Da hun tok hovedfag i engelsk litteratur ved Columbia Universitys Barnard College, opptrådte hun på små scener i Greenwich Village. I 1984 mottok hun en platekontrakt fra et stort plateselskap. Vegas debutalbum ble lansert i 1985, og ble godt mottatt av kritikere. Sangene er rett fram og en motbør til «jo større jo bedre»-etoset som var vanlig på midten av 1980-tallet. De er ikke typiske protest-sanger, men introspektive lik de sangene som kom på 1970-tallet av for eksempel Leonard Cohen. Hennes mest kjente sang er "Luka", fra 1987. Vega har en datter, Ruby Froom. Trivia. I datamiljø er Suzanne Vega kjent for sangen Tom's Diner, som ble brukt som referansespor på tidlige forsøk på MP3 dekoding av musikk. Midder. Midder (Acari) eller miter er en underklasse av edderkoppdyr, og er blant de mest allsidige og suksessrike av alle virvelløse dyr. De finnes i en mengde habitater, men blir ofte ikke lagt merke til fordi de er så små. Mange lever fritt i jord eller vann, men det er også et stort antall parasitter på planter og dyr. Planteparasittene inkluderer spinnmidder og gallmidder. Dyr er verter for flått, skabbmidd og hårsekkmidder. Den mest kjente plagsomme midden er vel likevel husstøvmidd. Størrelsen varierer fra 0,1 mm, for eksempel de artene som bor i trakeene hos bier, til 30 mm hos flått. Alle midder legger egg som utvikler seg til en seksbeint larve. Deretter følger ett eller flere åttebeinte nymfestadier, før midden blir voksen. I likhet med andre edderkoppdyr har voksne midder åtte bein. Et unntak er gallmiddene, som har fire bein. Hos alle midder er for- og bakkropp vokst sammen, så det ikke er noe tydelig skille mellom kroppsdelene. Det er beskrevet 45 000 arter midd, men en tror at dette kanskje bare er fem prosent av det egentlige tallet på nålevende arter. I Norge er det funnet 810 arter. Middene var blant de første landdyr, og de eldste fossilene er fra tidlig Devon, for nesten 400 millioner år siden. Først i fargefjernsynets tidsalder, i 1965 oppdaget man sengemidden, enda den har vært med oss i uminnelige tider. En vanlig madrass kan gi husrom til kanskje to millioner sengemidd, som forsyner seg av den sovendes avskallede hudflak. En utregning foretatt ved British Medical Entomology Center konkluderer med at ti prosent av vekten til en seks år gammel hodepute utgjøres av «avskallet hud, levende midd, død midd og middekskrementer». Militære Land Rovere. Land Rovere har vært i militær bruk helt siden den første Series I kom sent på 1940-tallet. Ofte har dette vært militære tilpasninger av sivile modeller, men flere spesielle militære modeller har også blitt utviklet. Militære styrker har vært mest interessert i nyttekjøretøyene Series I, II og II og Defender, men Discovery har også blitt brukt i noen få tilfeller som "liaison"-kjøretøy. Land Rover har også utviklet to dedikerte militære utgaver, nemlig 101 Forward Control fra tidlig på 1970-tallet, med førerhuset over framhjulene, og Lightweight fra sent på 1960-tallet, som hadde tilpasninger for helikoptertransport. Tilpasninger til militær bruk inkluderer 24V elektrisk anlegg, stridslys, elektrisk skjerming av tenningsanlegget, blendingsgardiner og fester for spesialutstyr og håndvåpen. Det norske forsvaret brukte Series III 109" i en viss utstrekning fra 1970-tallet som feltvogn og sambandsbærer. I årene fra BMW tok over har Land Rover hatt mindre fokus på militære modeller og mer på det sivile massemarkedet. I samme tidsrom har heller ikke Defenderen blitt oppdatert vesentlig, og dette har medført mindre markedsandeler. Blant annet har østerrikske Steyr-Daimler-Puch Pinzgauer tatt over noen av Defenderens funksjoner i det britiske forsvaret. Feltvogner. I mai 1949 bestilte det britiske krigsministeriet de første 1 878 kjøretøyene, og senere mer og mer. Totalt sett ble rundt 13 000 Series I kjøpt inn fram til 1958. Vanlige britiske feltvogner fra 1970-tallet til tidlig på 1990-tallet var SIII 109" GS og FFR. GS står for «General Service» (engelsk: "generell bruk") og FFR står for «Fitted For Radio» (engelsk: "klargjort for radio"). Begge hadde 24 volt elektrisk anlegg og skjermet tenningsanlegg, men FFR-varianten hadde muligheter for å montere forskjellige antenner. Disse lignet på sivile 109", men hadde de fleste tilvalgene som kraftigere bremser, kraftigere bakaksel og oljekjøler. Ambulanser. SIIA 109" ambulanse med påbygg fra Marshalls var den mest brukte lette militærambulansen blant britiske styrker under den kalde krigen. Den var beregnet på bruk på fronten, og kunne bære fire bårer og en sanitetsmann bak. De siste av disse gikk ut av tjeneste på 1990-tallet. Dagens britiske ambulanse er Defender XD 130 «Pulse», som er en del større og mer komfortabel enn tidligere modeller. Britiske kjøretøyer for fjernoppklaring. Den kanskje mest kjente militære Land Roveren er «Pink Panther»-modellen. Den har sitt utspring i arbeidet Long Range Desert Group gjorde i ørkenen under andre verdenskrig. De ble til Special Air Services (SAS), en britisk spesialavdeling som fremdeles eksisterer. De utstyrte opprinnelig Jeeper med mitraljøser, ekstra drivstofftanker og pansring, men disse kjøretøyene ble vraket etter krigen. Dette var en kortsiktig løsning, for i 1951 ble SAS mobilisert, denne gangen for å slåss mot opprørere i Britisk Malaya. Der hadde de ikke bruk for kjøretøyer, men under senere oppdrag i Oman og Borneo utrustet de Series I-modeller som de hadde gjort med Jeepene. De første var 1957-modell Series I 88", som tok tre mann pluss sambandsutrustning. To Vickers-mitraljøser var framovervendt for vognkommandøren. Til og med radiomannen og vognføreren hadde hver sin mitraljøse. Erfaringene med disse kjøretøyene tok de med seg videre. Omtrent 100 Series IIA ble tilpasset for fjernoppklaring senere. For ørkenbruk ble de ofte malt rosa, derav navnet. Vognene ble utstyrt med blant annet solkompass, mitraljøser, større drivstofftanker og røykgranatkastere. Lignende tilpasninger er også gjort senere på Series III og 90/110/Defender. Den originale Pink Panther hadde en 2,25 liter bensinmotor som var lett trimmet opp til 77 hk med kompresjon justert opp til 8,0:1. Dekkene var 9.00 × 16, og dører, frontrute og tak var fjernet. Vekten da kjøretøyet var lastet med alt utstyr var på 3050 kg – nesten et halvt tonn mer enn standard. SAS bruker i dag 110 V8, bygget om i samme ånd som tidligere kjøretøyer. De ble brukt i Gulfkrigen, sammen med noen 90er som ble bygget om i all hast. Andre ombygginger. Series og Defender har vært brukt som basis for pansrede kjøretøyer. Det mest kjente er Short Shorland, bygget av Short Brothers fra Belfast. De første av disse ble levert i 1965 til Royal Ulster Constabulary, altså politistyrken i Nord-Irland. Opprinnelig var de 109"-modeller med pansret karosseri og tårn fra panserbilen Ferret. Senere ble de oppgradert i takt med at Land Rover oppgraderte modellene de var basert på, og de er fremdeles i salg. I 1990 var det produsert mer enn 1 000 eksemplarer (). Den kanskje mest omfattende tilpasningen av Land Rovere til militære formål var halvbeltevognen Centaur. Den var basert på en Series III med V8-motor og et forkortet beltedriftsystem fra den lette stridsvognen Alvis Scorpion. Den ble produsert i en mindre antall, og brukt blant annet av Ghana. Australia. I Australia ble Defender kraftig modifisert for å oppfylle lokale krav. Jaguar Rover of Australia utviklet i 1989 en utgave med sekshjulsdrift kalt "Perentie". Rundt 700 av disse er i tjeneste sammen med 3 000 110ere. De har Isuzu-motorer, og er både bredere og lengre enn standard Defendere. Hovedårsaken til å bruke Isuzu-motoren var for å ha et tilsvar på Toyotas 4-liters dieselmotor. Den australske hæren krevde 550 km rekkevidde på kjøretøyene, og en 65 liters tank ble tatt fram og montert på siden av kjøretøyet. De bruker også et 12V elektrisk anlegg, mens sambandsvognene har et separat 24V anlegg for å drive sambandsutstyret. 101 Forward Control. 101 Forward Control (heretter kalt 101FC) er en av de to kjøretøyene som Land Rover bygde fra bunnen av for det britiske forsvaret. 101FC ble opprinnelig utviklet for å møte hærens behov for en artilleritraktor, og ble laget for å trekke en feltkanon ("L118 Light Gun"), og samtidig frakte et tonn med ammunisjon og annet utstyr i lasterommet bak. Kjøretøyet ble laget for å transporteres i fly; den firkantede formen med førerplassen over framakselen utnyttet volumet til kjøretøyet maksimalt. Navnet "Forward Control" kommer av førerhusets posisjon. Dekkene var større enn andre Land Rovere, med dimensjon 9.00×16", noe som ga høyere bakkeklaring. Utviklingen av 101FC startet sent i 1967, med et utviklingsteam ledet av Norman Busby. Produksjonen foregikk mellom 1975 og 1978. Først hadde alle kjøretøyene kalesje, men senere ble det bygget ambulanser og sambandsvogner med hardtop. Noen 101FC ble utstyrt med en mekanisk vinsj fra norske Hordaland Mekaniske Verksted. Alle 101FC har i dag blitt byttet ut med Defendere og Pinzgauere. Lightweight eller Airportable. En 1983 SIII Lightweight på danske skilter. Formen på panseret og skjermene avslører at det ikke er en vanlig Series III. Den andre av de to spesialbygde kjøretøyene for den britiske hæren er "Lightweight" eller "Airportable". Hæren trengte et kjøretøy som kunne løftes under et Westland Wessex helikopter på 1960-tallet. Dette begrenset vekten til 2 500 pund (omtrent 1130 kg). Den minste Land Roveren som var tilgjengelig på den tide var Series IIA 88", som var altfor tung. Den ble lettet for alt tilbehør som ikke var absolutt nødvendig, blant annet støtfanger og reservehjul. Deler av karosseriet, dørene og frontruten ble byttet ut med enklere deler som var raskere å demontere. Den mest radikale endringen var at kjøretøyet ble gjort litt smalere, noe som gjorde at den passet på en standard pall, men trengte smalere aksler. Egenvekten på en komplett Lightweight var 2 650 pund, over grensen, men ved å ta bort karosserideler kom vekten under 2 500. Siden helikopterene hadde fått større lastekapasitet underveis i utviklingsprogrammet, så ble kjøretøyet kjøpt inn av hæren. I 1973 gikk Lightweight-produksjonen over til å bruke deler fra Series III, som var den vanlige militære Land Roveren fra det tidspunktet. Kjøretøyet ble også eksportert til noen andre land, blant annet Danmark. Eksterne lenker. Land Rover Volkswagen Transporter. Transporter T2 som lever opp til tradisjonen som hippiebuss Transporter eller Volkswagen Type 2 er en bilmodell fra tyske Volkswagen. Den finnes som varebil, minibuss og pickup. Fra tredje generasjon (T3) het den også Caravelle/Multivan i noen utførelser i Europa, og Vanagon i USA T1. Idéen for Volkswagen Type 2 kom fra den nederlandske Volkswagen-importøren Ben Pon, som tegnet de første skissene i 1947. Tre år senere kom de første produksjonsmodellene ut av samlebåndet i Wolfsburg. Modellen ble produsert fra 1950 til 1967. Som de første Boblene (Type 1) hadde Volkswagen Type 2 en 1,2 liters luftkjølt bensinmotor på 25 hk (19 kW) montert bak. Produksjon av Volkswagen T1 fortsatte i Brasil fram til 1975, lenge etter at produksjonen i Tyskland var lagt ned. T2. I 1968 ble den andre generasjonen introdusert. Den ble bygget i Tyskland i 2.533.188 eksemplarer fram til 1979, før produksjonen ble flyttet til Mexico i 1980 og til Brasil i 1996, hvor bilen fortsatt bygges i dag (2012). Det har også blitt produsert transportere nær Melbourne i Australia og i Argentina. 23 Desember 2005 ble den siste luftboxermotoren montert i Brasil-bussen. Dette var den aller siste luftkjølte og Boxermotor montert i en VW. Den ble erstattet med en vannavkjølt rekke 4-sylinder flex-fuel motor på 1,4 liter og 80hk, pga. nye avgasskrav. Motoren kan kjøres med etanol (E100). Transporter T2 var litt større og hadde litt kraftigere motorer enn Transporter T1. T2a produsert 67-71 1,6liter 48 og50hk 71 modellen fikk skivebremser og boltmønster 5x112 mot 5x205 på alle tidligere transportere. T2ab i 72 med den nye bakenden med større, rektangulære lykter og større luftinntak. Dette for å gi plass til den såkalte type4 motoren fra VW411/412 T2b 73- med høyt plasserte fremre blinklys. Motorene var type1 motorer 1,6l 50hk og type4 på 1,7l 66hk 1,8l 68hk og fra 1976 2,0 og 70hk Disse kunne også leveres med automatgir. T2c Bygget i Mexico og senere i Brasil disse har høyere tak en "normalt" De er fremdeles i produksjon som en enkel persontransporter og som lukket varebil. Siden 2006 har den hatt vannkjølt motor og en stor radiator i fronten. 67/68 modellen hadde låssylinderen inne i trykknappen på fremre dørlåser og hadde også lakkert dashbord. 69 modellen fikk separat låssylinder og "spaken" på innsiden i handtaket, noe som holdt seg til T4 kom i 1990 70 modellen ingen forskjell fra 69 men i USA fikk bilene rektangulære sidereflekser mot tidligere runde. 71 modellen fikk boltsirkel til felgene 5x112, større tromler bak og skivebremser foran. 72 modellen T2ab fikk den nye bakenden. 73 modellen fikk også ny front med høyt plasserte blinklys og små blinklys på B-stolpen samt nye mer firkantede støtfangere og bedre kollisjonsbeskyttelse. Tanklokket ble flyttet lenger bak. Dette var siste året med en "skrukork" under lokk. 74-79 Fikk skrulokk til tankpåfylling i 74 ellers uendret frem til produksjonsslutt i 79 Det ble bygget 5 prototyper med 4WD på slutten av 70-tallet, men det ble ingen serieproduksjon før Transporter T3-Syncro kom i 1985. T3. Tredje generasjon het Transporter i varebil utgave og Bus i personutgave. I 1983 endret bus navn til Caravelle og det kom en rekke nye farge varianter. Senere kom også variantene Multivan og Coach i Europa. Den het Vanagon i Nordamerika. Den var også kjent som T25 i Storbritannia og Australia. Den var i normal produksjon fra 1979 til 1990 da den ble avløst av den forhjulsdrevne T4. Produksjonen ble fortsatt i liten skala sammen syncro modellen i Graz i Østerrike til 1992. Den var bredere (12cm utvendig, 16cm innvendig) og tyngre enn forgjengeren, og hadde en rekke mekaniske forbedringer, slik som for eksempel servostyring, sentrallås, luftkondisjonering (i USA) og 5-trinns girkasser. Den ble lansert i begynnelsen av 1979 med 1,6 50hk og 2,0 liters 70hk luftavkjølte boxermotorer, men den såkalte Wasserboxer-motoren ble lansert i 1983. Denne var vannavkjølt. Fra og med 1982 ble den lansert som diesel-utgave. Bensinmotorene hadde volum 1,9 liter 60hk, 78hk og 90hk Injection og 2,1 liters innsprøytningsmotor (92/95/112 hk). Dieselmotorene ble lansert i 1,6 liter (50 hk) og høsten 84 kom 1,6 liters turbodiesel med 70 hk. 1.6 liter Dieselen ble seinere erstattet med en 1.7 liter (57 hk). Begge de største motorene både for bensin og diesel hadde en alvorlig barnesykdom. De hadde lett for å skjære seg og gå for varme, grunnet feil bruk av metall i legeringen i sylindertoppen. Når motoren ble over 90 grader varm vred metallet i toppen seg, og det ble glipper og sprekker i toppakningen mellom toppen og blokka, og vann fra kjølevæske kom seg blant annet over i oljereservene. Det var derfor nødvendig for veldig mange T3-eiere å skifte/overhale motor og topp, en dyr prosess, som ikke ble støttet av Volkswagen. For første gang ble det nå mulig å få Transporter med vannkjølte motorer og firehjulstrekk. Utgaven med firehjulstrekk fra østerrikske Steyr-Daimler-Puch (som i dag heter Magna-Steyr og er Europas største uavhengige bilprodusent som produserer/har produsert for bl.a. Chrysler/Jeep, BMW, SAAB, Aston Martin, Peugeot, Mercedes) ble kalt "Syncro", og var i produksjon fra 1985 fram til 1992. De første modellene ble levert med innsjaltbar firehjulsdrift, senere med permanent firehjulsdrift basert på en viskosekobling. Den spesielle gearkassen for Syncro-modellene var en fire-trinns manuell kasse pluss et lavgir for terrengkjøring, G-gear (Gelände-Gang), som var veldig sterkt, med høyt turtall og lav fart. Det ble produsert ca 43.000 biler med Syncro. De største markeder etter antall var Østerrike, Tyskland og Norge. Det ble også levert en spesiell Syncro 16 modell. Den hadde 16 tommers hjul hadde skjermbeskyttere av plast, endrede bremser og forlengede bærearmer til bakhjulene. Det ble bare levert 1643 Syncro 16 som i dag er ett yndet samlerobjekt. I Sør-Afrika var Transporter T3 i produksjon fra 1993 til 2002. Det ble avholdt et 25 års jubileumstreff i Tyskland for Syncro i månedsskiftet april/mai 2010. 48362878 Camping: VW Transporter regnes som den originale campingbilen. Den mest kjente produsent av camping varianter er tyske Westfalia som produserte campinginteriør til T1 allerede i 1952. Westfalia regnes som hoffleverandør til VW. Med innføringen av T3 i 79 lanserte de varianten Joker og den litt mer luksuriøse Club Joker. De ble levert i følgend varianter: Joker1 med innredning på hele venstresiden bak føreren og flatt hevetak. Joker 2 med kortere(smalere) men dypere kjøkkenbenk og hel bredde på baksetet og en undervariant av denne uten skap på siden over motorkassen, men med ett lite skap bak passasjersetet. Joker 3 og 4 var som joker 1 og 2 men med høyt fast tak. Joker 5 og 6 er som joker 1 og 2 menn har ett hevetaktak som er 15cm høyere på bakerste 2/3 av taket. Joker 7 er veldig lik Joker 1 menn har ikke oppvaskkum, kjøleskap eller kokeplater. Club Joker har Spesielle smale forseter med armlener fra produsenten ISRI og annet trekk på seter og gardiner. Westfalia produserte over 70.000 Joker frem til 1987. I 1988 Lanserte VW modellen California med hevetak og innredning som i Joker, men vanlig glass og uten noen form for ekstra isolasjon. Denne ble montert i Hannover med interiør fra Westfalia. California ble produsert i ca22.000 eksemplarer frem til 1990 da den ble avløst av T4 California. California var ikke tilgjengelig som Syncro. Westfalia produserte fra 1988 modellen Atlantic. Denne har dobbeltglass og er fullisolert. Atlantic ble produsert i ca 1500 eksemplarer. Hvorav ca 20 med Syncro. Av disse 20 er minst 5 i Norge. 4 syncroer ble levert med den sterkeste Bensinmotoren på 112hk hvorav minst 2 er i Norge. Det er også 1 Atlantic Syncro med hevetak i Norge. Flere er ikke kjent. Westfalia leverte også sett for selvbyggere. Totalt er det levert ca 100.000 VW T3 med Westfalia tak. Det ble også levert Campingvarianter fra andre produsenter. I Norge var den største, etter Westfalia, firmaet Trufa som leverte tak og innredninger fra det tyske Firmaet Reimo. Det er også levert camping varianter fra flere blant annet Autohomes, Dehler, Weinsberg og Fra Haugesunds firmaet Rico campers. Tyske Karmann, som produserte alle Boble og Golf Cabrioleter for VW bygget også campingbiler men da som alkovebiler med påbygg, av disse er det ca 20 i Norge, hvorav en er blant de syv Syncro 16 som ble bygget. T4. I 1990 kom Transporter i T4-utgave, nå med forhjulstrekk og motoren montert framme, noe som hadde vært vanlig på personbiler i to tiår allerede. Mens man i Europa beholdt de kjente modellnavnene Transporter, Caravelle, California, Colorado og Multivan – samt variasjoner basert på disse betegnelsene – fikk den i USA/Canada betegnelsen Eurovan. Man skiller de tidlige årgangene av Transporter T4 fra versjonen som ble introdusert i 1996 som Facelift (fra '96) av, eller at de første kalles T4a mens de siste het T4b. I mai 2010 ble det avholdt 20-årsjubileum for disse bilene i nærheten av sjøen Edersee, hvor flere hundre biler kom fra hele Europa for å delta på jubileumstreffet. T5. T5 som ambulanse i Oslo - Akershus I 2004 kom Tranpsporter i T5-utgave, med ABS bremsesystem, elektronisk differensialbrems (EDS) som standard. Til forskjell fra Transporter T4, som ble levert med Syncro fra østerrikske Puch, leveres T5 med 4Motion fra svenske Haldex. Bilene blir nå, i tillegg til ved fabrikken i Hannover (Transporter kassebil og kombi, Multivan, Caravelle, California), også bygd i Poznan/Polen (Transporter kassebil, pick-up'ene SIKA for singlekabin/singlekabiner og dobbelkabin/dobbeltkabiner (DOKA)). T5-modellen er den første VW bussen som ikke eksporteres til USA grunnet importklassifisering i en bilklasse høyere enn vi i Europa er vant med å se disse bilene. Som i T4-serien opplever man begreper som inndeler typer T5 – man har T5a som førstegenerasjons T5 og T5b, altså Facelift som kom høsten 2009 som 2010-modeller. I tillegg er det flere som mener at T5b er synonymt med T6 Transporter men den vil vel ikke være å se før rundt 2014 av. Latvias historie. Latvias historie er preget av okkupasjon fra nabolandene, grunnet landets strategiske posisjon, både når det gjelder handel og militær tilgang til Østersjøen. Tidlig historie. Rav, en gang en viktig handelsvare i Latvia. I denne ravklumpen er det fanget et insekt. Mennesker har bodd i området siden omtrent 9 000 år f.Kr. Noen av forfedrene til dagens latviere besto av finsk-ugriske stammer (blant dem livere) som slo seg ned i området for det nåværende Estland og nordre Latvia. Rundt år 2000 f.Kr. innvandret en rekke baltiske stammer som på 900-tallet kaltes blant annet kurlendere, latgalere, selenere og semgalere. De bodde langs viktige handelsruter, både nord-sør og øst-vest. Handel, blant annet med rav, foregikk med romerriket, Tyskland og Russland. Handelsruten fra Skandinavia til Konstantinopel gikk også gjennom Kurland. Latvia var historisk oppdelt i Livland og Kurland, rike områder som også var interessante for andre å kontrollere. Tysk dominans. Etter at den tyske biskop Albert gikk i land i 1201 og grunnla Riga, ble området dominert av Den tyske Orden fram til 1500-tallet. Den tyske Orden var en tysk ridder- og presteorden med Øst-Europa som sitt virkefelt. Den hadde tatt opp i seg en lokal orden, Sverdbroderordenen, i 1237. Tyskerne konverterte de hedenske stammene til kristendommen og etablerte seg som en overklasse i landet, med latvierne som livegne. Den befestede byen Riga ble brukt som base for ordenens virksomhet. På 1200-tallet ble konføderasjonen Livland satt opp under tysk styre. Riga ble også en by i den mektige Hansaen, og handelen tok seg opp. Mot slutten av 1300-tallet ble den hanseatiske innflytelsen svekket som følge av hard konkurranse. På 1500-tallet, etter reformasjonen, ble de vestlige delene av landet protestantiske. Øst i landet har de beholdt katolisismen fram til moderne tid. Polsk og svensk dominans. Etter en krig i 1558–1583 kom Livland under Det polsk-litauiske samvelde. I 1621 ble Livland erobret av den svenske kongen Gustav II Adolf, og det ble svensk i 1629. På slutten av 1600-tallet hadde Kurland en økonomisk vekstperiode. De drev blant annet gruvene på Eidsvoll og Kongsberg og forpaktet Flekkerøya ved Kristiansand. Hertugdømmet Kurland forble selvstendig. På slutten av 1600-tallet vokste også Latvia fram som en nasjon med felles språk og felles kultur. Russisk dominans. Etter slaget ved Poltava i 1709 ble Livland russisk, og i 1710 ble Rīga inntatt av Peter den I og i 1721 ble hele Vidzeme russisk. Latgale fulgte etter i 1772, mens Kurland ble russisk i 1795. Latvia ble etter hvert en av de mer utviklede provinsene i det russiske tsardømmet. Livegenskapet ble opphevet i 1817 i Kurland, 1819 i Vidzeme og 1861 i Latgale. På 1800-tallet vokste en sterk nasjonal bevegelse fram her som andre steder i Europa. Mot slutten av perioden vokste det fram en løs, men bred venstreorientert bevegelse, influert av økende urbanisering, fattige kår på landsbygden og marxistiske og sosialistiske idéer i Europa. Selvstendighet. 18. november 1918 erklærte Latvia seg selvstendig fra Russland. Latvia inngikk fredsavtale med Sovjetrussland 11. august 1920. Kaoset etter første verdenskrig hadde gjort det mulig å rive seg løs fra et Russland i oppløsning, samtidig som latviske væpnede styrker ble etablert på bakgrunn av latvieres deltagelse i krigen. I 1922 ble det første latviske parlamentet valgt, og den første presidenten ble Jānis Čakste. I mellomkrigstida hadde Latvia en økonomisk og kulturell vekstperiode. Politisk var det likevel turbulent bl.a. på grunn av en lav sperregrense ved valg. President Kārlis Ulmanis gjennomførte et statskupp 15. mai 1934. Andre verdenskrig og sovjettiden. Våpenskjoldet til den latviske SSR 17. juni 1940 ble landet okkupert av sovjetiske styrker og ble en sovjetrepublikk. Dette var en direkte følge av hemmelige tillegg til den sovjetrussiske/tyske Molotov-Ribbentrop-pakten, som delte Øst-Europa inn i sovjetiske og tyske interessesfærer. 5. august 1940 ble Latvia offisielt en del av Sovjetunionen. 14. juni 1941 ble 15 000 latviere deportert til Sibir. Sommeren 1941 gikk nazityske tropper inn i Latvia og 8. juli ble hele landet okkupert. I Salaspils, Mežaparks, Saldus, Strazdumuiža og Jelgava ble det opprettet konsentrasjonsleirer for latviske borgere og krigsfanger. Latviske jøder og sigøynere ble drept. 9. mai 1945 la tyske soldater ned sine våpen i Kurland og hele Latvia kom inn under sovjetisk styre. 25. mars 1949 ble 43 000 latviere massedeportert til Sibir. Latvia var også offer for tung russifisering, hvor russisk-ættede arbeidere med familier ble flyttet inn i landet, både med tvang og med lokkemidler. Landet hadde fra før en russisk minoritet, men i sovjettiden vokste denne til over 30%. Etter Stalins død i 1953, forsøkte latviske kommunister å begrense innflyttingen og russifiseringen, men det blir satt en stopper for det i 1959. Selvstendighet igjen. 6. september 1991 ble Latvia selvstendig fra Sovjetunionen. En frigjøringsbevegelse hadde vært i virksomhet allerede fra 1980-tallet, og etter hvert som Sovjetunionen gikk i oppløsning fikk Latvia flere og flere innrømmelser fra sovjetmyndighetene. Den endelige overgangen til selvstendighet gikk relativt fredelig for seg, men det sovjetiske innenriksministeriet slo hardt ned på demonstrasjoner i hovedstaden Riga, og et antall mennesker ble drept. Fra 1993–1999 var Guntis Ulmanis president i Latvia, mens Vaira Vīķe-Freiberga var landets president fra 1999–2007. I 2004 ble Latvia medlem av både EU og NATO. Mjåvatnet. Mjåvatnet er en innsjø som ligger i Vefsn kommune i Nordland. Europavei 6 passerer på vestsiden av vatnet gjennom den såkalte Mjåvassbygda. På østsiden av Mjåvatnet ligger Mjåvassfjellet. Mjåvatnet ligger i Fustavassdraget mellom Ømmervatnet og Fustvatnet. De øvrige innsjøene i vassdraget er Lille Luktvatn og Luktvatn. Innsjøen er lang og smal, og navnet kommer av at innsjøen er mjå, eller smal. I nordenden munner elvestykket Strauman ut i Mjåvatnet. Det kommer fra Ømmervatnet. I sørenden ligger utløpselva Straumen, som munner ut i Fustvatnet. Det er ingen andre større elver som renner ut i Mjåvatnet, men det er en del bekker. Den største av dem er Sandørbekken, som renner fra Sandørbekkhola og nedover Mjåvassfjellet mot Mjåvatnet. Dette er et kjent landemerke i området. Fiskeslagene i Mjåvatnet er de samme som i Fustvatnet; ørret, røye og trepigget stingsild. De fleste bofaste i Mjåvatnet jobber stort sett i Mosjøen, men det er også landbruk i området. Sandvik Folkehøgskole ligger også ved Mjåvatnet. Mjåvatnet er oftest i lokalmedia grunnet bilulykker, og da helst trailervelter, på den svingete Europavei 6 som går gjennom bygda. Verdimengde. Verdimengden til en funksjon "f" er de verdiene funksjonen faktisk antar. Merk at verdimengden er en delmengde av verdiområdet. Det er vanlig å bruke notasjonen formula_1 for verdimengden, og vi har formula_2 for en formula_3. Et synonym for verdimengde er bilde. Elvis Costello. Declan Patrick Aloysius MacManus (født 25. august 1954 i Paddington, London), bedre kjent under artistnavnet Elvis Costello, er en populær irsk-engelsk musiker, sanger, låtskriver og plateprodusent. På de første platene var Costello sterkt påvirket av punk og new wave. Siden har han gjort seg bemerket i en rekke sjangre, blant annet blues og country. Han har også gitt ut plater sammen med en rekke kjente artister (se diskografi under), og produsert plater for blant andre The Specials og The Pogues. Costello har vært og er en politisk engasjert person. Han var blant annet en av drivkreftene for Rock Against Racism og ga ut flere plater som mer enn antydet en kraftig motstand mot Margaret Thatcher og hennes regjering, spesielt Falklandskrigen. På tross av dette har Costello USA et rykte på seg for å være rasist etter blant annet å ha omtalt Ray Charles som en dum og blind nigger («A blind, ignorant nigger»). Etter eget utsagn var dette imidlertid et følge av at han befant seg beruset i en diskusjon om amerikansk og britisk musikk som ikke gikk noe sted. Charles har selv tilgitt Costello for uttalelsen. Siden desember 2003 har han vært gift med jazzartisten Diana Krall. Paret har to tvillinggutter sammen. 12. mars 2003 var han gjesteprogramleder for David Letterman på Late Show with David Letterman. Samarbeidet med Paul McCartney. Costello og Paul McCartney skrev flere sanger sammen i tiden 1987–1996. Diskografi. Elvis Costello and The Confederates and The Attractions Elvis Costello with Richard Harvey Elvis Costello and the Brodsky Quartet Elvis Costello with Bill Frisell Elvis Costello with Steve Nieve Elvis Costello with John Harle Elvis Costello with Burt Bacharach Elvis Costello with Anne-Sofie von Otter Elvis Costello with Marian McPartland Elvis Costello with Allen Toussaint Jo Gjende. Jo Gjende (født 1794 død 27. februar 1884) var en norsk friluftsmann og fritenker. Jo Gjende ble født i Vågå i Gudbrandsdalen som sønn av Tjøstolv Olsson (død 1797) på Sygard Kleppe i Vågå og Marit Pedersdatter (død 1798) fra Horgen i Heidal og hadde fire søsken. Faren var en rabulist, og ble kalt «Galn-Tjøstolv». Han ble døpt Jo Tjøstolvsson 24. august 1794. Fra 1798 til 1818 bodde han hos en morsøster på Heringstad i Heidal og overtok senere gården. Jo Gjende var en kjent reinjeger og skarpskytter i Jotunheimen, bygde flere buer ved Gjende, og flyttet også dit i 1842. På Tjørnholstinden plasserte han en selvlaget «vindsnelle» i tre og metall, visstnok for å skremme reinen, slik at den ikke drev langt til fjells. Denne snellen ble i 1901 gjenfunnet av Thomas Bonnevie. I 1850 kjøpte han fjellgården Brurusten i Murudalen fra Jakob Kleiven. På sine eldre dager fikk han navnet John Gjendin, senere Jo Gjende. Gjende var skeptisk til etablert kristendom, men opptatt av naturfilosofi, som han forsvarte i diskusjon med en lokal prest. Han ble derfor oppfattet som en fritenker. I jaktmiljøet ble han også oppfattet som nyansert, da han kun jaktet reinsbukk på grunn av egne oppfatninger om at denne var skadelig for bestanden. Senere skapte dette store tilvekstproblemer for villreinstammen. Gjende døde på gården Brurusten i Murudalen og ble gravlagt på Vågå kirkegård. På gravstedet er det reist en minnestein i kleber, som viser en villreinflokk i sprang etter en tegning av Gerhard Munthe. Heringstad. Heringstad var en gård i Heidal i Sel. Gården rådde over en rekke husmannsplasser, deriblant Rønningen. Bjerkreimsvassdraget. Bjerkreimsvassdraget er et av Rogalands største vassdrag. Det ligger hovedsakelig i Bjerkreim kommune, og kalles ofte "Bjerkreimselva". Den nedre delen (fra sjøen opp til Fotlandsvatnet) kalles Tengselva, og tilhører Egersund kommune. I det ca. 700 km² store nedslagsfeltet ligger flere større vann, blant annet Ørsdalsvatnet, Hofreistæ, Austrumdalsvatnet og Byrkjelandsvatnet. Riksdagsbrannforordningen. Den tyske Riksdagsbrannforordningen (offisielt Rikspresidentens forordning til Folkets og Statens beskyttelse) av den 28. februar 1933 satte ut av kraft sentrale borgerrettigheter som var nedfelt i Weimarrepublikkens forfatning. Forordningen var en avgjørende milepæl på Adolf Hitlers vei til diktatorisk makt i Tyskland ved at den demokratiske rettsstatens ordninger til slutt ble varig tilsidesatt. Den umiddelbare foranledning for dette presidentdekretet var Riksdagsbrannen natten før. Den vidtrekkende forordningen med det som raskt skulle vise seg å være et villedende navn "(..forordning til Folks og Stats beskyttelse") var en Nødforordning ifølge Weimarrepublikkens riksforfatnings § 48 fra president Paul von Hindenburg. Innskrenkninger av den personlige frihet ble således legitime. Innskrenkelsene omfattet retten til fri meningsytring (inklusive innskrenkelser av pressefriheten og retten til fri forsamlings- og foreningsvirksomhet), inngrep i brev-, post-, telegraf- og telefonhemmeligheten, forordninger om husundersøkelser og beslag og innskrenkelser av eiendom utover de rammer som tidligere hadde gyldighet. Riksdagsbrannforordningen dannet rettsgrunnlaget for den påfølgende bølgen av arrestasjoner av regimemotstandere og var utgangspunktet for Weimarrepublikkens overgang fra demokrati til totalitært diktatur. Annen del av forordningen dannet grunnlaget for riksregjeringens rett til å å gripe inn på landsnivå (Tysklands regionale enheter gikk under betegnelsen "land"). Den muliggjorde den påfølgende "likeretting" og sentralisering av det samlede statsapparat innen Det tyske rike, ettersom den hadde forrang for de forskjellige føderalistiske reservatsrettigheter som landene måtte ha. Forordningen ble helt til å begynne med kun brukt som legitimering av kampen mot kommunistene, slik den i hht sine formuleringer var tenkt. Men nasjonalsosialistene utvidet etter kort tid virkningsområdet. Denne «utvidede fortolkning» ble begrunnet med at praktisk talt alle politiske utviklingstrekk som stod i motstrid mot nasjonalsosialismens ånd, angivelig kunne tilbakeføres til den kommunistiske agitasjon. Dermed kunne man med ett slag bruke forordningen mot alle politiske grupperinger som stod nazismen imot. Også slike grupper som stod i det skarpeste motsetningsforhold mot kommunismen, som f.eks. katolske ungdomsgrupper, ble rammet. Det ble argumentert at virksomheter som ved sine partikularistiske tendenser på noe som helst vis svekket «det nasjonalsosialistiske folkefelleskap» derved, villet eller utilsiktet, styrket den kommunistiske fare. Dermed falt også de under nødforordningens virkeområde. Et videre skritt ved den stadig mer «utvidede fortolkning» ble dermed så godt som alle enkeltpersoners eller gruppers handlinger og virksomheter som på noe vis kunne defineres som politisk, og ettersom det etter nasjonalsosialistisk politisk tenkning ikke egentlig var noe upolitisk område innen det nasjonale folkefellesskap, fikk statens maktapparat så godt som frie hender. Forordningen dannet dermed på effektivt vis det rettslige grunnlag for det nasjonalsosialistiske regime. Solkraft. a> står i fokuset for mange speil som reflekterer sollyset De spanske kraftverkene PS10 og PS20, sett fra luften. Solkraft betegner energi og produksjon av elektrisitet som framkommer ved at solenergien fanges og anvendes til fotovoltaisk produksjon eller som varmeenergikilde for et solkraftverk. Solkraft har vært under utbygging de senere årene, spesielt i Spania og USA, men det er også store potensialer i tropene og spesielt i Sahara. Solkraft er avhengig av stabilt høyttrykk og vil kunne variere med værforholdene. Energiformen er fornybar og forurenser ikke, og solkraft er lite tidkrevende å bygge ut. Bakgrunn og metoder. Bakgrunnen for å bruke solen som energikilde er at jordoverflaten mottar omtrent 1400 W / m², målt på en overflate som står normalt på (i en rett vinkel på) solen. Mengden solenergi som treffer Jordens overflate i løpet av 40 minutter er større enn all energien verdens befolkning trenger i løpet av et år. Av den totale energien går omtrent 19% bort i absorpsjon i atmosfæren, og skyer reflekterer gjennomsnittlig 35%. Vanligvis regner man 1020 W per kvadratmeter ved havoverflaten. Håpet er å bruke denne «gratis» energien i stor skala, og et stort antall solkraftverk er planlagt utbygd de kommende årene. Solkraftverk. "For en oversikt over verdens største solkraftverk, se: Solkraftverk" Områder som Sahara, Nevada og Saudi-Arabia er meget godt egnet for solkraft. Solkraftverk anlegges ikke bare i tropene og subtropene, men også i industriland i tempererte strøk som Spania, USA og Tyskland. De konsentrerende solkraftverkene har størst effekt, inntil 100-300 MW, mens fotovoltaiske kraftverk typisk har en effekt på 30-60 MW. Det planlegges derimot kraftverk helt opp til 1.000-2.000 MW, og Spania er i ferd med å konstruere et stort antall standardiserte, 100 MW-anlegg. Solkraftindustri. En fotovoltaisk solcelle består av en tynn skive nesten 100 % ren silisium, kalt en "wafer". Waferen blir viderebehandlet slik at når den belyses utvikles elektrisitet. Vanligvis er en rekke solceller koblet sammen i et panel, et solcellepanel. Vorpommern. Fra Greifswald, Vorpommerns største by Vorpommern («Forpommern») er del av den tyske historiske region Pommern og utgjør nå, sammen med Mecklenburg, delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Det omfatter den østlige del og ca en tredjedel av denne delstaten. Vorpommern ligger i det nordøstlige hjørne av Tyskland, og grenser i øst til Polen, i sør til Brandenburg og i nord til Østersjøen. Med "Vorpommern" forstod man (i motsetning til Hinterpommern) etter Freden i Westfalen i 1648 den del av Pommern som lå vest for Oder, altså med Pommerns hovedstad Stettin og med havnebyen Swinemünde. Ved grenseendingene etter andre verdenskrig havnet områdene mellom Oder og den nåværende tysk-polske grense på polsk side, og uttrykket Vorpommern benyttes nå bare om den delen som fremdeles ligger i Tyskland. Blant de viktigere byer som ligger i det nåværende Vorpommern er Anklam, Demmin, Greifswald, Pasewalk, Stralsund og Ueckermünde. Allkunne.no. Allkunne.no er et nynorsk leksikon på internett som ble lansert 2009. Nettstedet er drevet av Allkunne AS, opprinnelig eid av Det Norske Samlaget og Nynorsk kultursentrum, fra august 2012 kun av sistnevnte og finansiert gjennom tilskudd fra Kulturdepartementet. Grunnstammen av artikler på Allkunne.no omhandler nynorsk kulturhistorie, men disse har etterhvert blitt supplert av noen tusen artikler oversatt fra "Caplex nettleksikon". Nettstedets redaktør er Audhild Gregoriusdotter Rotevatn. Spesielt Nynorsk kultursentrum (Ivar Aasen-tunet), med støtte fra Noregs Mållag, har arbeidet for et nynorsk nettleksikon. På konferansen nynorsk innhald på Internett i november 2004 ble prosjektet drøftet. I forprosjektet ble det lagt vekt på at det skal være en fast redaksjon som sikrer kvalitet og brukervennlige løsninger. Forlagene Det Norske Samlaget og Cappelen er med på samarbeidet, men man har kommet frem til at det trengs støtte i tillegg. Man regner med at et slikt leksikon vil være et økonomisk underskuddsprosjekt, men argumenterer for leksikonet med at prosjektet vil være kulturelt viktig. Sommeren 2010 bestod leksikonet av litt over 350 biografiartikler, 550 artikler med kronologi over hendelser av betydning for nynorskbevegelsen og 110 artikler om kommuner. I august 2012 hadde antall artikler vokst til om lag seks tusen. Saken om et nynorsk nettleksikon ble spesielt tatt med i «Soria Moria-erklæringen», det politiske grunnlaget for Stoltenberg II-regjeringen. «Regjeringen vil (...) stimulere til økt bruk av nynorsk i media, og bidra til finansiering av et nettbasert nynorsk leksikon.» I 2006 og 2007 fikk Allkunnes forprosjekt 1,5 millioner i støtte årlig over statsbudsjettet. I 2008 fikk Allkunnes pilotprosjekt "1001 tekstar" 1,62 millioner i statsstøtte gjennom øremerkede tilskudd til Samlaget for «produksjon av internettartiklar om nynorsk kulturhistorie». I 2009 er statsstøtten videreført som ikke øremerkede tilskudd. I august 2008 ble selskapet Allkunne AS «som skal gjennomføre prosjektet på ein måte som sikrar at pengane blir nytta effektivt». I 2010 og 2011 fikk Allkunne støtte på henholdsvis 1,75 og 1,8 millioner kroner Ved årsskiftet 2009/2010 kjøpte Allkunne AS fra Cappelen Damm AS rettighetene til å publisere det meste av stoffet i det nå nedlagte "Caplex nettleksikon". Dette leksikonet, som ble nedlagt 1. juni 2011, hadde på det meste 64 000 svært korte oppslagsord. Avtalen sikrer at Allkunne skal kunne utgi artikler fra Caplex etter at «alle tekstane vurderte og oppdaterte av fagkonsulentar», som det heter, og deretter oversatt fra bokmål til nynorsk. I januar 2011 ble det kjent at Allkunne ved daglig leder og redaktør Audhild Gregoriusdotter Rotevatn hadde sendt et krav til Wikipedia om 75 000 kr for brudd på opphavsretten, da en artikkel på Wikipedia på nynorsk var en avskrift fra Allkunne. Artikkelen ble slettet, men Rotevatn mente at dette var brudd på norsk lov og måtte få følger. Senere ble det bestemt at kravet ikke ville bli etterfulgt. Bjølstad gård. Bjølstad er en gård i Heidal i Sel, nevnt i skriftlige kilder tilbake til 1270. Eirik Bjørnsson, som kjøpte gården stykkevis på 1430-tallet, ble stamfar til Bratt-ætta, som lenge bodde på gården. I 1680 rådde gården over 26 husmannsplasser og til sammen 700 hus. En av husmannsplassene er Søre Lykkja, også kalt Bjølstadløkken. Veslesetra tilhører gården. I 1904 hadde gården 1000 dekar innmark og 30000 dekar skog. Gården er i privat eie. Bjølstad Kapell med plass til 75 er en laftet bygning fra rundt 1531, med beitskier som kan være gjenbrukte portalplanker fra en tidlig stavkirke. De har utskjæringer i urnesstil. Kapellet ble en tid brukt som stabbur og låve. Ni hus på gården ble fredet etter Fredningsloven av 1920. Gården var innspillingssted for den tyske filmateriseringen (1959) av Trygve Gulbranssens bok «Og bakom synger skogene» (1933). Ved 850-årsjubileet for Bratt-ætten i 1970 møttes et par tusen medlemmer til slektstreff og reiste i den anledning en bautastein. Aseksualitet. Aseksualitet (av nektelsen "a-" og "seksualitet") er et ord som enten kan bety ukjønnet formering hos en organisme, eller at et individ ikke har seksuelle følelser. Aseksualitet i dens bredere betydning, er mangelen på seksuell tiltrekning og, i noen tilfeller, mangelen på interesse for samleie. Noen ganger beskrives det også som mangel på en seksuell legning. En ofte sitert studie har plassert forekomsten av aseksualitet til 1%. Aseksualitet er forskjellig fra seksuell avholdenhet og fra sølibat, som er atferdsmessige og ofte motivert av individets religion eller andre oppfatninger; seksuell legning, ulik seksuell atferd, antas å være "varig" Noen aseksuelle har engasjert seg i seksuell aktivitet til tross for manglende ønske om sex eller seksuell tiltrekning, grunnet en rekke årsaker, for eksempel et ønske om å behage romantiske partnere. Forekomst. I midten av det tjuende århundret, rangerte Alfred Kinsey individer på en skala fra 0-6 i henhold til deres seksuelle legning, fra hetero til homo, kjent som Kinsey-skalaen. Han inkluderte også en kategori som han kalte "X" for personer med «ingen sosio-seksuelle kontakter eller reaksjoner». Han merket 1,5% av den voksne mannlige befolkningen som"X". I Kinseys andre bok "Sexual Behavior in the Human Female"(Seksuell adferd i det kvinnelige mennesket), rapporterte han denne oppdelingen av individer merket X: ugifte kvinner = 14-19%, gifte kvinner = 1-3%, tidligere gift med kvinner = 5-8%, ugifte menn = 3-4%, gifte menn = 0%, og tidligere gifte menn = 1-2%. Ytterligere empiriske data om aseksuell demografi dukket opp i 1994, da en forskningsgruppe i Storbritannia gjennomførte en omfattende undersøkelse av 18 876 britiske innbyggere, stimulert av behovet for seksualopplysning i kjølvannet av AIDS epidemien. Undersøkelsen inkluderte et spørsmål om seksuell tiltrekning, 1,05% av respondentene svarte at de hadde «aldri følt seg seksuelt tiltrukket av noen i det hele tatt». Studien av dette fenomenet ble videreført av den kanadiske sex-forskeren Dr. Anthony Bogaert i 2004, som undersøkte aseksuell demografi i en rekke studier. Bogaert mente at den ene prosenten ikke var en nøyaktig gjenspeiling av den sannsynlige mye større andelen av befolkningen som kunne identifiseres som aseksuelle, og bemerker at i den innledende undersøkelsen valgte 30% av kontaktede personer ikke å delta i undersøkelsen. Siden mindre seksuelt erfarne mennesker er mer sannsynlig til å unngå å delta i studier om seksualitet, og aseksuelles tendens til å bli mindre seksuelt erfarne enn seksuelle, er det sannsynlig at aseksuelle var overrepresentert i de 30% som ikke deltok, sammenlignet med de 70 % som gjorde det. Den samme studien fant antallet homofile og bifile kombineres for å være ca 1,1% av befolkningen, som er mye mindre enn andre studier tyder på. Imidlertid har Bogaerts seksualitets-forskning vært gransket den siste tiden, ettersom han var involvert i studier som knyttet rase til seksuell atferd, som om det var en evolusjonær basis. Denne studien ble sterkt debattert av det vitenskapelige samfunn, som potensielt utgjør et tilfelle av vitenskapelig rasisme. I en Amerikansk studie fra 1994 som ikke inkluderte aseksualitet som en seksuell legning, rapporterte en del mennesker at de ikke hadde hatt noe sex, eller noen partner det siste året: 11,9% av alle spurte voksne, 9.8% av spurte menn og 13,6% av spurte kvinner. Tallet på partnere var null de siste fem årene for 8.0% av voksne: 7.1% av mennene og 8.7% av kvinnene. I hele deres voksne liv fram til kartleggingen (gitt at de spurte var av forskjellig alder), var antall partnere null for 2.9% av de voksne: 3.4% av mennene og 2.5% av de spurte kvinnenene. Forskning. Kinsley Instituttet sponset en annen liten undersøkelse om temaet i 2007, som fant ut at selv-identifiserte aseksuelle rapporterte om mye et mye mindre ønske om sex med en partner, lavere seksuell opphisselse, og lavere seksuell begeistring, men skilte seg ikke ut fra seksuelle i antall poeng under seksuelle hemninger eller deres ønske om å onanere. I 1977 ble en rapport med tittelen "Aseksuelle og Auto-erotiske Kvinner: To Usynlige Grupper", av Myra T. Johnson, er kanskje det første rapporten som kun tok for seg det aseksuelle i mennesket. Johnson definerer aseksuelle som de menn og kvinner «som, uavhengig av fysiske og følelsesmessige tilstand, faktisk seksuelle historie, og siviltilstand eller ideologisk legning, ser ut til å "foretrekke" å ikke engasjere seg i seksuell aktivitet». Hun skiller mellom aseksuelle kvinner og "auto-erotiske" kvinner: «Den aseksuelle kvinnen […] har ingen seksuelle lyster [mens] den auto-erotiske kvinnen […] kjenner igjen slike lyster men foretrekker å tilfredsstille de alene.» Johnsons bevis er hovedsakelig brev til redaktørene i dameblader, skrevet av aseksuelle og "auto-erotiske" kvinner. Hun fremstiller de som usynlige, «undertrykt av en felles enighet om at de er ikke-eksisterende,» og etterlatt både av den seksuelle revolusjonen og den feministiske bevegelsen. Samfunnet enten ignorerer, eller nekter for deres eksistens og insisterer på at de må være asketiske av religiøse grunner, neurotiske, eller aseksuelle av politiske grunner. I en studie utgitt i 1979 i "Advances in the Study of Affect" ("Fremskrittene i studiet om påvirkelse"), vol. 5 og i en annen artikkel som brukte samme informasjon, utgitt i 1980 i "Journal of Personality and Social Psychology"(Tidsskrift i Personlighet og Sosial psykologi), skisserte Michael D. Storms fra "University of Kansas" hans egen versjon av Kinsey skalaen. Mens Kinsley målte seksuell legning gjennom en kombinasjon av faktiske seksuell adferd og fantasier og erotikk, brukte Storms bare fantasier og erotikk. Storms, derimot, plasserte hetero-erotikk og homo-erotikk på to separate akser snarere en to ender på samme skala; dette ga mulighet for et skille mellom biseksualitet (viser både hetero- og homo-erotikk i sammenlignbare nivåer til henholdsvis, hetero- eller homoseksuelle) og aseksualitet (viser et nivå av homo-erotikk sammenlignbart med en heteroseksuell og et nivå av hetero-erotikk sammenlignbart med en homoseksuell, det vil si, lite til ingenting). Storms antok at mange forskere som fulgte Kinseys modell kunne feil-kategorisere aseksuelle subjekter som biseksuelle, fordi de simpelthen delte opp etter mangel på kjønns-preferanse i seksuelle partnere. Den første studien som ga empiriske data om aseksuelle ble publisert i 1983 av Paula Nurius, og tok for seg forholdene mellom seksuell legning og psykisk helse. Ulikt tidligere studier om temaet, brukte hun den tidligere nevnte to-dimensjonale modellen for seksuelle legninger. 689 subjekter- der flesteparten var studenter fra ulike universiteter i USA som studerte psykologi eller sosiologi ble gitt flere undersøkelser, inkludert fire kliniske trivsels-skalaer og en undersøkelse som spurte hvor ofte de engasjerte seg i ulike seksuelle aktiviteter og hvor ofte de ønsket å engasjere seg i disse aktivitetene. Basert på resultatene, ble respondentene gitt en poengsum mellom 0 og 100 for hetero-erotikk og 0-100 for homo-erotikk. Spurte som fikk mindre enn 10 på begge ble merket «aseksuelle». Dette besto av 5% av de spurte mennene og 10% av kvinnene. Resultatene viste at aseksuelle mer sannsynlig ville ha lav selvtillit og hadde større sjanse for å være deprimert enn medlemmer med annen seksuell legning; 25.88% av heteroseksuelle, 26.54% biseksuelle (kalt «ambiseksuelle»], 29.88% av homoseksuelle, og 33.57% av aseksuelle rapporterte om lav selvtillit. En lignende trend eksisterte også for depresjon. Nurius trodde ikke at bastante konklusjoner kunne trekkes ut fra dette, av en rekke årsaker. Aseksuelle rapporterte også om en mye lavere frekvens og ønsket frekvens av en rekke seksuelle aktiviteter, inkludert å ha flere partnere, anal-sex, det å ha sex på forskjellige steder, og auto-erotiske aktiviteter. En annen studie med både kvantitative og kvalitative seksjoner er gjort nylig, resultatene er enda ikke publisert, selv om noen av resultatene kan bli funnet på nettet. Enda sammenligninger men ikke-menneskelig seksualitet er problematisk, har en serie med studier blitt gjort på Sauers parings-preferanser på United States Sheep Experiment Station i Dubois, Idaho. Etter å ha startet opp i 2001 har de kommet frem til at omtrent 2-3% av de studerte dyrene hadde ingen interesse i samleie med noen av kjønnene; forskerne klassifiserte disse dyrene som aseksuelle, men fant de til ellers å være helt friske med ingen registrert forskjell i hormon nivåer. Årsaker. "Årsaker" i denne sammenheng er uten antydninger om sykdom, forstyrrelser, eller uregelmessigheter. Forskning på årsaker for seksuell legning når det brukes om aseksualitet har et definisjonproblem med at seksuell legning ikke er konsekvent definert ut fra all forskning, noe som inkluderer aseksualitet. Seksuell legning som er «varig» og motstandsdyktig mot forandring («seksuell legning har vist seg å være generelt ugjennomtrengelig for intervensjoner ment å endre det.») og aseksualitet som defineres som en seksuell legning, baseksualitet utholdende og motstandsdyktig mot forandring. Mens heteroseksualitet, homoseksualitet, og biseksualitet er som oftest, men ikke alltid, fastslått i tidlige årene av en tenårings liv, er det ikke visst når aseksualitet kan avgjøres.«Det er uklart om disse karakteristika [det vil si,«manglende interesse eller ønske om sex»] antas å være livslang, eller om de kan erverves.» Forskning av lavere kvalitet på seksuell legning aksepteres i noen tilfeller av "American Psychological Association", "American Psychiatric Association", og "National Association of Social Workers": «Bare det å dokumentere at et fenomen hender, saks-studier og usannsynlighet… Noen grupper er tilstrekkelig få i antall - Sammenlignet med hele befolkningen - at å lokalisere de vad sannsynlighetsprøver er ekstremt dyrt eller praktisk umulig. I det sistnevnte tilfelle, er bruken av usannsynlighets prøver ofte hensiktsmessig.» Ved fastsettelsen av årsaker, når aseksuelle er en så liten del av det store samfunnet, vil aseksuelle med en gitt årsak vil inneholde en enda mindre prosentandel, slik at etiologisk informasjon kun er tilgjengelig fra noen individer, og generelt sett ikke tilfeldig valgte. Det aseksuelle samfunnet. Et samfunn av selv-identifiserte aseksuelle samlet seg i begynnelsen av det 21. århundre, hjulpet fram av populariteten til nettsamfunn. Dr. Elizabeth Abbot, forfatter av "A History of Celibacy" (Sølibatets historie), anerkjenner at det er forskjeller mellom aseksualitet og sølibat, og tar for gitt at det alltid har vært et aseksuelt element i befolkningen, men at aseksuelle mennesker har holdt en lav profil. Mens unnlatelse av å fullbyrde ekteskapet ble sett på som «en fornærmelse mot ekteskapets sakrament» i middelalderens Europa, har aseksualitet, ulikt homoseksualitet, aldri vært forbudt og aseksuelle har klart og «fly under radaren». Men i det 21. århundre har anonymiteten nettkommunikasjon gir, og den generelle populariteten til sosiale nettverk, lagt til rette for dannelsen av et samfunn bygget rundt en felles, aseksuell identitet. The Asexual Visibility and Education Network("AVEN") ble dannet i 2001 av David Jay med to hovedmål: å skape allmenn aksept og diskusjon om aseksualitet, og legge til rette for vekst av ett aseksuelt fellesskap. Siden den gang har det vokst til å være vertskap for verdens største nettbaserte aseksuelle fellesskap, og tjener som en informativ ressurs og møteplass for personer som er aseksuelle, og spørrende, deres venner og familie, akademiske forskere, og pressen. Nettverket har i tillegg 17 søster-sider på forskjellige språk. Medlemmer av AVEN har vært involvert i media dekning på fjernsyn, i artikler, og på radio og deltatt i forelesninger, konferanser og på "Pride" hendelser rundt om i verden. The Matrix. "The Matrix" er en amerikansk film lansert 31. mars 1999, skrevet og regissert av brødrene Andy og Larry Wachowski, og har fått status som kultfilm. Denne filmen var det første som kom fra The Matrix Series, som etterhvert kom med flere filmer, spill, tegneserier og animasjon. "The Matrix" fikk fire Oscar i tekniske kategorier. Filmen ble spilt inn i Sydney i Australia. Filmen kom til Norge 9. juli 1999. Historien. «The Matrix» er en virtuell verden som alle mennesker holdes fange i, uten å vite det. Dette gjenspeiler Platons lignelse med mennene i hula. Platons lignelse går ut på at om en mann har levd hele sitt liv nede i ei hule, lenket, og kun har skygger å se på veggen foran seg – hva ville han da kalle dette han så på veggen? Svaret er «virkeligheten», og det er slikt filmen "The Matrix" spiller på, «hva om virkeligheten ikke er virkelig?» Karakterer. Neo / Thomas A. Anderson: Spilles av Keanu Reeves. Neo er hackernavnet til Thomas A. Anderson. Han jobber som dataprogrammerer. Han finner ut at han er «den Ene» da han prøver å redde Morpheus fra Agentene. Morpheus: Spilles av Laurence Fishburne. Morpheus er et menneske som er frigitt fra matrix. Han er den som fant Neo. Morpheus er også kapteinen på farkosten Nebuchadnezzar. Trinity: Spilles av Carrie-Anne Moss. Hun er en av mannskapet på Nebuchadnezzar. Og er Neos romantiske interesse. Agent Smith: Spilles av Hugo Weaving. Oppfølgere. "The Matrix" fikk to etterfølgere, "The Matrix Reloaded" (2003) og "The Matrix Revolutions" (2003), i tillegg til den mer frittstående kortfilmsamlingen "The Animatrix" (2003). Wenche Lowzow. Wenche Bryn Lowzow (født 27. mai 1926 i Oslo) er en norsk lærer og politiker (H). Hun var stortingsrepresentant for Oslo i perioden 1977–1985. Lowzow er utdannet med treårig lærerskoleeksamen fra Hamar (1958) og engelsk mellomfag fra UiO (1962). Hun arbeidet som lærer ved Lakkegata skole 1958–1969 og som rektor ved Trosterud skole 1969–1977. Lowzow var medlem av Oslo bystyre 1967–1971 og formannskapet 1971–1975. Hun var vararepresentant på Stortinget i perioden 1969–1977, før hun fikk fast plass og satt to perioder. Hun satt i Justiskomiteen i første periode og i Kirke- og undervisningskomiteen i andre periode på Stortinget. Hun var første norske stortingsrepresentant som sto frem som homofil. Lowzow inngikk registrert partnerskap med forfatteren og aktivisten Karen-Christine Friele i 1993. Mikroskop. Tradisjonelt monokulart mikroskop fra Kremp A.G., ca. 1920. Dette "Cambridge Stereoscan 150S" elektronmikroskopet var i bruk mellom 1978-1993, ved Geological-Palaeontological Institute (GIK), ved Christian-Albrechts-University, Kiel. Et mikroskop (gresk: "μικρόν" ("micron") = liten + "σκοπεῖν" ("skopein") = å se på) er et instrument som brukes til å se på og studere objekter som vanskelig kan sees med det blotte øyet eller med en lupe. Læren om å granske små strukturer gjennom et mikroskop kalles mikroskopi. Historie. Helt siden middelalderen kjente man til bruk av luper. Noe som lignet mikroskoper har vært laget i Nederland siden ca 1590. Det er usikkerhet både om oppfinneren og om dato for oppfinnelsen, men tre forskjellige brillemakere har fått æren for denne. De er Hans Lippershey (som også utviklet det første teleskopet), Hans Janssen og hans sønn Zacharias. Siden begynnelsen har mikroskopet, og ikke minst mikroskoperingsteknikker, gjennomgått en betydelig utvikling. De tidligste mikroskopene hadde linser som var grovt tilpasset og ga uskarpe bilder, men de hadde likevel stor betydning i forskningen, spesielt innen biologi, geologi og materialteknikk. Det største problemet med de tidligere mikroskopene var fargespredning ("kromatisk avvik") og bildekrumming ("sfærisk avvik"). Man forsøkte å løse problemene ved å konstruere objektiver av flere linser med ulik fargespredningsevne (dette hevdet Isaac Newton var umulig i praksis). I 1824 konstruerte Jacques Louis Vincent Chevalier et akromatisk objektiv bestående av flere linser og linseelementer kittet sammen med kanadabalsam (et harpiks). Forbedring av denne typen objektiv gjorde det mulig å oppdage cellekjernen. Det første moderne mikroskopobjektivet ble konstruert gjennom et samarbeide mellom Ernst Abbe og Carl Zeiss i Jena. Forbedringene fremkom til en stor del gjennom utvikling av matematiske formler for beregning av objektivkonstruksjoner. I 1886 ble det første apokromatiske objektivet demonstrert av Abbe, og i dette objektivet var sfærisk og kromatisk avvik i det nærmeste eliminert. Senere, når antirefleksbehandling ble vanlig (1950 tallet), ble kontrasten betydelig forbedret i disse kompliserte objektivene. Andre milepæler i mikroskopets utvikling var utviklingen av fasekontrast (Frits Zernike 1932, nobelpris for dette i 1953), som gjorde det mulig å studere ytterst fine strukturer i levende celler, samt utviklingen av konfokale mikroskop hvor objektet skannes av en tynn lyskilde og bildet rekonstueres av en datamaskin. I 1931 bygde Ernst Ruska et elektronmikroskop i samarbeide med andre, og det første kommersielle elektronmikroskop ble produsert av Siemens GmbH i 1939. Funksjon. I et lysmikroskop forstørres et bilde av et objekt, som oftest montert i mellom et dekkglass og et objektglass, gjennom et objektiv opp til et reellt mellombilde projisert i tubus. Gjennom ett eller to okular observerer vi dette mellombildet (egentlig blir det to mellombilder i et binokulart mikroskop). Ved hjelp av en kondensator (optisk konstruert på tilsvarende måte som et objektiv) projiseres en lyskilde (kan være dagslys, glødetråden i en lampe eller LED) på objektet underfra. Et mikroskop fungerer nesten på samme måte som en lysbildeprojektor, hvis vi tenker oss at vi observerer lerretet (det projiserte bildet) bakfra gjennom en linse (denne tilsvarer okularet). Objektet avbildes med svært liten dybdeskarphet (mindre dess høyere numerisk apertur for objektivet), og må derfor være svært tynt (10-20 mikrometer eller enda tynnere). Ofte er preparatet montert mellom ett objektglass og et dekkglass (dekkglasset skal være vendt mot objektivet). Det er viktig at dekkglasset har en tykkelse tilpasset objektivet (den mest brukte standarden er 0,17 mm). Et mikroskop består av: okular, tubus (røret mellom), objektiv (eventuelt flere objektiver i en revolver), objektbord (et kryssbord underletter manøvrering og sentrering av objektet), kondensator med blender, lyskilde (lampe eller et speil for å konsentrere dagslys eller annen lyskilde), samt sokkel. Fokuseringen skjer med en grovskrue, og i tillegg er en finskrue nødvendig ved større forstørrelser. Okularet. Okularet er oftest optisk sett av enklere konstruksjon enn objektivene i et mikroskop. Det virker som en lupe som vi betrakter det reelle mellombildet i mikroskopet. Okularet må være oppbygd av minst to linser og da kalles den linsen nærmest øyet øyelinsen, og den linsen nærmest objektivet for feltlinsen eller kollektivlinsen. De enkleste okularene er såkalte Huygensokularer, andre og dyrere okularer er eksempelvis kompensasjonsokularer (Inngravert f.eks. "komp" eller "KPL") og planokularer (f.eks. "periplan"). Okularene har ofte en egenforforstørrelse på mellom 6,3 og 20 ganger. Står det f.eks "komp. 10x/18 P", betyr det at okularet er et kompensasjonsokular med forstørrelse 10 ganger, med et synsfelt på 18 mm og at det er beregnet på bruk med polarisert lys (krever optikk fri for mekaniske spenninger). Andre typer okularer er f.eks Fasekontrast-"kikkerter" for å sentrere faseringene ved fasekontrast, projiseringsokular, spesialokular for fotografering samt måle og telleokular.Det er viktig at okularene er tilpasset objektivene og resten av mikroskopet og det fungerer ofte dårlig å blande okular og objektiver fra forskjellige produsenter. Tubus. Den mekaniske tubuslengden er en viktig egenskap ved mikroskopet og defineres som avstanden mellom den øverste rand av tubus som okularet hviler på ned til basis av objektivet (fronten av objektivfatningen). DIN standarden er 160 mm, men 170 mm er f. eks vanlig for eldre Leitz mikroskop. Moderne objektiv og mikroskop har gjerne en uendelig tubuslengde, da inneholder tubus en tubuslinse som fokuserer lysgangen fra objektivet. Dette er benevnt med et uendelig symbol (∞) i stedet for f. eks. 160 på objektivet. Tubuslengden står inngravert som 160/- eller 160/0,17, eventuelt ∞/- eller ∞/0,17 (graveringen "-" respektive "0,17" refererer til dekkglasstykkelsen). Egenforstørrelsen for objektivet finnes ved formelen formula_1, hvor T er optisk tubuslengde og B er brennvidden for objektivet. Monokular tubus. Eldre mikroskop og billigere mikroskop er oftest monokulare. Det anvendes bare ett okular og tubus inneholder som oftest ingen ekstra optiske element. Binokular tubus. Vi kan oppnå mye større brukerkomfort med binokulare mikroskop. Her er det satt inn et halvgjennomsiktlig speil i tubus, samt prismer og to okular, som gjør at vi kan anvende begge øynene for observasjon. Ved å sette in ytterligere ett halvspeil, eller gjennom å forskyve speil eller prismer, kan trinokulare mikroskop konstrueres, for å kunne fotografere (eventuelt observere og sentrere fasekontrast-ringene) gjennom det tredje okularet. Det er verd å merke seg at et binokulart lysmikroskop i de fleste tilfeller skiller seg fra et stereomikroskop, siden objektet i stereomikroskopet observeres tredimensjonalt, gjennom to atskilte lysganger (ofte er det likevel kun en frontlinse). Objektiver. Objektivet er den viktigste delen av mikroskopet, og det finnes en rekke objektiver av forskjellig kvalitet, beregnet på forskjellige forstørrelser, kontrasteringsteknikker og forskjellige immersjonsmedier mm. De rimeligste objektivene er såkalte akromater (og da står det oftest ingenting på objektivet annet enn produsent og tallbenevnelser). Akromatene er korrigert for to farger, rødt og blått. Er objektivene korrigert for flatt bildefelt står det gjerne inngravert "Plan", "Pl", eller "NPL" (Normal Plan) på objektivet. Fluoritobjektiver, (Plan-) Neofluar, eller Fluotar er benevnelser på dyrere objektiver, med bedre fargekorrigering og disse er også svært kontrastrike på grunn av enkel konstruksjon kombinert med bruk av spesielle glassorter. De dyreste objektivene er apokromatene, hvor det er korrigert for alle farger (alt kromatisk avvik). Et oljeimmersjonsobjektiv av denne typen kan være oppbygd av opp til 13 linser. Apokromatene har oftest også høyere numerisk apertur enn andre objektiver med tilsvarende egenforstørrelse, noe som gir både høyere lysstyrke og økt oppløsning. Som oftest benyttes et dekkglass over objektet som vi studerer, og dekkglasset har stor betydning for lysbrytningen gjennom objektivet, større for stigende egenforstørrelse og numerisk apertur. Objektiver med større egenforstørrelse og numerisk apertur enn 10x/0,30 har oftest opgitt vilken dekkglasstykkelse de er korrigert for, f.eks refererer graveringen "160/-" respektive "160/0,17" til at objektivet er korrigert for ingen eller 0,17 mm dekkglasstykkelse. Tørrobjektiver med større apertur enn 0,80 har oftest en korreksjonsring for varierende dekkglasstykkelse, f.eks 160/0,11-0,23 (tallet 160 refererer til tubuslengden).Det finnes en mengde objektiv for spesielle behov, f.eks spesielle kontrasteringsteknikker; fasekontrast ("Ph","Phase"), "DIC" (differential interference contrast/Nomarski kontrast), poarisert lys ("P" i rød tekst, "Pol"), Fluorescens ("Fluorezens", ikke det samme som et objektiv med glass av fluoritt). Objektiver med irisblender er tilpasset mørkefeltkontrast (Darkfield). Andre objektiver er konstruert for ulike immersjonsmedier, vann ("W"), glycerin ("Glyc."), olje ("Oel", "Oil", "imm.". "HI" eller "homog. imm."). Her benyttes et immersjonsmedium mellom objektivets frontlinse og evt. et dekkglass over objektet for å øke lysbrytningsvinkelen og dermed øke den numeriske aperturen, oppløsningen og egenforstørrelsen i betydelig grad. Ved pålysmikroskopi sendes lys ned gjennom objektivet (spesielle pålysobjektiv – "Epi-") i stedet for fra undersiden, det benyttes ikke dekkglass, og pålysobjektiver med egenforstørrelse mer enn 10 ganger kan ikke brukes til lysfeltmikroskopi ("vanlig mikroskopering") med bra resultat. Stereomikroskopet. En stereolupe (også kalt stereomikroskop eller disseksjonsmikroskop) brukes til å se detaljer som er for små å se med det blotte øye, men samtidig for store til å praktisk kunne observeres i et vanlig mikroskop. En stereolupe er også ofte et nødvendig redskap for å kunne fremstille gode preparater for mikroskopering ved større forstørrelser. Det som skiller en stereolupe fra et mikroskop er at objektet observeres fra litt ulik vinkel for hvert øye (tredimensjonalt eller stereoskopisk). En stereolupe forstørrer vanligvis mellom 5 og 75 ganger, noe som gir bedre oversikt og større dybdeskarphet enn ved bruk av et tradisjonelt lysmikroskop. Det blir også større avstand opp til frontlinsen, slik at det blir plass til å arbeide med objektet. En annen stor forskjell er at stereomikroskopet savner kondensator, lyskilden er oftest pålys, eller mer eller mindre direkte lys undenfra (spesielt bra for observasjon av vannlevende organismer). Referanser. Motzfeldt Laane, Morten og Thore Lie (1992): "Håndbok i Mikroskopi og fremstilling av preparater." Universitetsforlaget, Oslo. Bomvei. En bomvei er en vei som er stengt med en bom eller er markert som veistrekning det skal betales for å bruke. De fleste bomveier er private veier med liten trafikk, for eksempel skogsveier som er laget for å frakte ut tømmer. Slike veier er vanligvis ikke dimensjonert for særlig stor trafikk, og blir stengt med en bom slik at slitasjen på veien blir begrenset til et nødvendig minimum. I hvor stor grad disse veiene er åpne for annen ferdsel varierer. Noen er fysisk låst og kan kun brukes av personer som har nøkkel. Andre er ikke låst, og tillates brukt dersom man betaler en avgift ved passering av bommen. Enkelte bomveier er offentlige eller private veier ment for allmenn ferdsel, men er stengt med bom hvor det innkreves en avgift for bruk av veien. Slike bomveier kalles også "bompengefinansierte veier", siden innbetalingene er direkte knyttet opp til veianlegget, vedlikeholdet og nedbetaling av prosjektet. Flere bompengefinansierte veier kan danne en bomring. Bompengefinansierte veier har ofte en bom som sperrer veien inntil avgiften er betalt, men av praktiske årsaker har som regel disse veiene automatiske betalingssystemer i egne filer som ikke er stengt med bom. Etterhvert er det vanligste systemet for bompengeinnkreving, at trafikken glir glennom en sluse der registreringsnummer, eller koden på bompengebrikke blir avlest. Pengene vil så bli avkrevd per post/bank. Den tidligere ordningen med myntbetaling eller billett/klippekort til en kontrollør i egen bod finnes fortsatt, men regnes som fordyrende. Bompengeveier finnes i flere europeiske land, vanligvis i tilknytning til motorveier av høy standard. Disse er med ujevne mellomrom forsynt med et galleri av kiosker for pengeinnkreving og sluser for andre betalingsformer, der det betales per kjørt distanse. Felles for disse, er at der finnes alternative veier som ofte er lengre (omveier) eller av forskjellige grunner tar vesentlig lengre kjøretid. Andre veier finansieres gjennom alminnelig skatter. Bompengeavgifter i Norge. Finansiering av veinettet med bompenger er ikke inkludert i Finansdepartementets oversikt over særavgifter i Norge, da den ikke administreres av Toll- og avgiftsdirektoratet. Siamesiske tvillinger. a> (nåværende Thailand) og ble dermed opphavet til betegnelsen «siamesiske tvillinger». Brødrene opptrådte i USA, der de giftet seg og fikk henholdsvis ti og elleve velskapte barn. Skjematisk framstilling av seks typer sammenvokste tvilllingpar fra en bok fra 1573 av Ambroise Paré (1510-1590) De sammenvokste tvillingbrødrene Lazarus Colloredo og Joannes Baptista Collredo (1617-ca.1645) fra Genova i Italia reiste rundt som en attrakasjon over store deler av Europa. Joannes Baptista, som hang ut fra magen på Lazarus, snakket ikke, hadde lukkede øyne og åpen munn. Leger som poserer før operasjonen av sammenvokste tvillinger i India ca. 1910 Siamesiske tvillinger, også kalt sammenvokste tvillinger, er en medfødt misdannelse som består i at to tvillingers kropper henger sammen. Misdannelsen rammer både dyr og mennesker. Betegnelsen skriver seg fra to sammenvokste tvillingbrødre, Chang og Eng (1811–1874), som ble født i Siam (nåværende Thailand), men som siden ble berømte severdigheter i freak shows i USA. Siamesiske tvillinger oppstår når den befruktede eggcellen ikke deler seg fullstendig som under et svangerskap med vanlige eneggede tvillinger. Sammenvokste tvillinger kan skilles operativt, men bare når hvert av barna har alle livsviktige organer intakt. I februar 2007 var det første gangen man hadde klart å skille siamesiske tvillinger med felles hjerte og lever. Den 5. april 2007 ble tvillingene vist frem i Thailand. Den ene av de siamesiske tvillingene måtte senere til operasjon når han/hun blir større pga. et hull i hjertet som ikke var veldig farlig. Operasjonen varte i over tolv timer med over 60 eksperter og kirurger. Krigsfangemuseet i Schildberg. Krigsfangemuseet i Schildberg er et norsk museum over krigsfangeleiren Oflag XXI-C i den polske småbyen Ostrzeszóws gamle rådhus. I 1982 var Eyvind Grundt fra Moss i Polen på oppdrag for Norges Røde Kors. Etter utført arbeid dro han på jakt etter byen hvor hans far hadde sittet internert som krigsfange fra 1943 til 1945. Det var ikke enkelt å finne den, da han bare kjente det tyske navnet på byen, "Schildberg". Etter mange undersøkelser fant imidlertid Grundt frem til stedet, men der var det ikke mye hjelp å få. Ikke kunne han polsk, det var unntakstilstand i landet og enhver utlending som stilte spørsmål ble sett på med stor skepsis. Han kom i kontakt med Lech Nowakowski som var språk- og historielektor på byens gymnas. Han hadde god kjennskap til byens historie og var også interessert i skjebnen til de om lag 1150 norske krigsfangene som hadde vært i byen. Sammen kom de frem til at Grundts far måtte ha vært fange i den bygningen som nå huser byens største yrkesskole. I skolens kjeller ble det funnet en fyrstikkeske fra Nittedals Tændstiksfabrik, et såpestykke fra Waldemar Skjoldborg og en bulkete blikktallerken der det var inngravert Kaptein Vagn Enger. Grundt tok kontakt med bestyreren for museet i byen, Josef Janas, og de ble enige om at disse småtingene burde kunne danne grunnlag for en liten norsk avdeling ved museet. I begynnelsen befant denne avdelingen seg i bestyrerens høyre skrivebordsskuff. I årene fra 1982 og frem til i dag er det blitt samlet inn en lang rekke gjenstander, både i Norge og i Polen, som hadde tilknytning til krigsfangene. Et par spesialutstillinger er blitt arrangert, men i 1996 fikk den norske avdelingen fast utstilling i nyoppussete lokaler på 70 kvadratmeter. Innsamling av gjenstander fortsetter, og museet har nå utviklet seg til å bli et kunnskaps- og kompetansesenter når det gjelder norske krigsfanger. En rikholdig boksamling er også under oppbygging. Noe som gjør Krigsfangemuseet i Schildberg til noe ganske spesielt, er at en av fangene klarte å smugle med seg et lite kamera i fangenskapet. Ved hjelp av sjokolade og sigaretter fra Røde Kors pakker, lyktes det ham å tuske til seg film fra de tyske vaktene. Han kunne således dokumentere mange sider av fangelivet på en unik måte. De aller fleste av fotografiene hans er forstørret, og dekker store deler av veggene i museet. I 2004 besøkte mer enn 6000 personer Krigsfangemuseet, de fleste polakker, men også en del norske grupper, familier og enkeltpersoner. Det er utgitt to hefter på polsk, og det arbeides med å utgi flere hefter på norsk for å belyse krigsfangenes skjebner. Skåbu. Skåbu (av norrønt "skadir", jaktgudinne) er en bygd i Nord-Fron kommune i Oppland, 870 moh. Skåbu er Nord-Europas høyest beliggende fjellbygd. Den ligger i en sidedal til Gudbrandsdalen, mot Jotunheimen. I området finnes fangstanlegg langs dyretrekket fra Murudalen, blant annet med dyregrav fra 1100-tallet. I tillegg finnes jernvinneanlegg fra middelalderen. Skåbu ble rammet av oversvømmelsen Storofsen i 1789. Skåbu kirke er fra 1927. Skåbu har hatt meteorologisk målestasjon siden 1968. Kommunikasjon er mulig via Jotunheimvegen til Bygdin, via Espedalen og Gausdal til Lillehammer (92 km), via riksvei 255 til Vinstra (27 km), samt fjellveg til Murudalen. I dag er området viktig for friluftsliv og vintersport. Skåbu Tradisjonsbygg, Skåbu Fjellgrend og Krogenæs Møbelfabrikk ligger i Skåbu. Skåbu hadde 301 innbyggere over 18 år i. Tvilling. De amerikansk-argentinske tvillingsøstrene og skuespillerne Silvia og Mirtha Legrand tidlig på 1940-tallet De amerikanske motemodellene Kyle og Lane Carlson, ofte kalt "Carlson Twins", (født 1978) er eneggede tvillinger. De eneggede tvillingsøstrene Chandra og Leigh Watson er frontfigurer i den amerikanske køntrigruppa "The Watson Twins" Tvillinger er to søsken som har blitt til som en følge av samme svangerskap og har vært sammen i livmoren. Tvillinger er den vanligste formen for flerfødsel. Biologi. For mange dyrs vedkommende blir flere unger til i samme drektighet. For de fleste pattedyr er flerfødsler det normale. Hos mennesket og noen dyrearter, derimot, blir vanligvis bare ett avkom til om gangen. Derfor er tvillingfødsler bemerkelsesverdig. Toeggede ("dizygote") tvillinger oppstår ved at to forskjellige eggceller blir befruktet med hver sin sædcelle. Toeggede tvillinger behøver ikke være mer like enn søsken flest. De kan være av enten samme eller forskjellig kjønn. Eneggede ("monozygote") tvillinger oppstår ved at en enkelt befruktet eggcelle deler seg og blir to selvstendige fostre. Eneggede tvillinger har samme genetiske materiale og er veldig like. De er av samme kjønn, bortsett fra noen ytterst sjeldne oppsiktsvekkende unntak. Det skyldes antagelig at den befruktede cellen har fått kjønnskromosomene XXY, og at tvillingene har fått hvert sitt kjønn. Det forskes på om det også kan forekomme en mellomting. Et egg som har begynt å dele seg kan bli befruktet av to sædceller og bli til to tvillinger. Resultatet blir da "halvidentiske tvillinger". De kan være av samme eller forskjellig kjønn. Slike tvillinger forekommer hos dyr, men det er ennå ikke påbevist hos mennesker. Én av ca. 80 fødsler hos mennesket er tvillingfødsler. Omkring 25 prosent av tvillingpar er eneggede tvillinger. Hyppigheten av toeggede tvillinger øker noe med morens alder og er til dels arvelig. Således forekommer toeggede tvillinger oftere i enkelte familier, og varierer også noe med etnisk tilhørighet. Det fødes flest tvillinger i Afrika, færrest i Asia, mens den vestlige verden ligger i midten. Antall tvillingfødsler har økt betraktelig de siste tiårene. Dette skyldes i all hovedsak assistert befruktning, og at kvinner får barn senere i livet. Hyppigheten av eneggede tvillinger er derimot upåvirket av slike faktorer. Tvillingundersøkelser. Ved å studere tvillinger kan en finne ut om forskjellene mellom folk skyldes arv eller miljø. Dette gjelder sykdommer, atferd og andre forhold. Tvillinger er født på samme tid, har vokst opp på samme tid og oftest under samme vilkår og i samme familie. Dessuten har enegegde tvillinger nøyaktig samme gener. Kjente tvillinger. Det er flere tvillingpar som er offentlig kjent, for eksempel i rollen som artister. Det finnes også kjendiser og offentlige personer med tvillingsøsken som ikke er berømte. Oppdiktede. Det er flere oppdiktede tvillingpar som er blitt beskrevet i gamle myter og fortellinger, i bøker, film og tegneserier. Tvillinger som religiøst motiv. Fra hinduismen kjenner vi Rigveda, den første av de fire samlingene som utgjør Veda-litteraturen. Her er Ashvin-tvillingbrødrene mye omtalt. De legemliggjør soloppgang og solnedgang, og forbindes med overgangen fra natt til dag, fra mørke til lys, og fra sykdom til helse. Den ene heter da også "Nasatya" (= hjelpsom). Ashvin-tvillingene rir foran solen inn i dagen. Zevs i gresk mytologi er far til tvillingene Castor og Polydeuces, også kalt Dioskurene. Romerne kalt dem Castor (= bever) og Pollux, og satte dem på stjernehimmelen som konstellasjonen Gemini. Fra norske helleristninger kjenner vi også tvillingbrødre. Vi finner dem om bord i Bjørnstad-skipet, trolig den største skipsristningen i Nord-Europa. Tvillingene er blant de hyppigste figurene i bergkunsten, iblant med hevet våpen, og da er det alltid øks de bærer. Datidens foretrukne instrument, luren, ser også ut til alltid å ha blitt lagd parvis, den ene med krumning til venstre, den andre til høyre, og når de er blitt funnet i myrer, var de alltid blitt ofret parvis, som tvillinger. Også sverd, smykker og bronsegjenstander ble ofret parvis. Etternavn. Tvilling har også vært et etternavn. Søren Hansen Tvilling var en dansk sanger og dikter som døde i 1633. Titler. Ordet «tvilling» forekommer i tittelen på flere bøker, sanger og annet. For eksempel utgav forfatteren Liv Marie Austrem og illustratøren Akin Düzakin bildebøkene "Tvillingbror" i 1995 og "Tvillingsøster" i 1997. Begge bøkene ble belønnet med Brageprisen. Harald Nicolai Storm Wergeland. Harald Nicolai Storm Wergeland (født på Elverum i 1814, død 1893) var offiser og fjellklatrer. Storm Wergeland kom som barn i huset til sin morbror, prost Nicolai Wergeland og antok familienavnet Wergeland. Han vokste således opp sammen med sin kusine Camilla og fetter Henrik Wergeland. Storm Wergeland ble opptatt ved Krigsskolen i 1826, bare tolv år gammel. Han ble først sekondløytnant ved Bergenhus musketerkorps. Videre ble han premierløytnant i 1834, lærer i artilleri ved Krigsskolen. Adjutant hos Oscar I. Wergeland ble oberst i 1857 og sjef for Generalstaben. Han ble generalmajor i 1860 og statsråd for Armédepartementet. Han ble innvilget avskjed i 1890. I 1877 gikk han i bresjen for etableringen av «Det Norske Østers Compagni» med tilhørende «Wergelandsbua» (Langangen). Curling-EM 1979. Curling-EM 1979 ble arrangert 18. november – 24. november 1979 i "Palaghiaccio" i Varese i Italia. Det deltok 11 lag for herrer og 9 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Ellen Githmark, Trine Trulsen, Ingvill Githmark og Kirsten Vaule. Flerfødsel. Flerfødsel ("multippelt svangerskap") vil si at to eller flere avkom blir til samtidig i samme svangerskap. For de fleste pattedyrs vedkommende er dette det vanlige. Hos noen pattedyr, deriblant hos mennesket, er det ikke det. Hos dem blir det derfor sett på som bemerkelsesverdig. Den vanligste formen for flerfødsel er at to avkom fødes, de kalles tvillinger. Hvis tre avkom fødes kalles det trillinger, videre kalles det firlinger, femlinger, sekslinger og så videre. Én av 85 fødsler hos mennesket er tvillingfødsler. Omkring én av 7000 fødsler er trillingfødsler. Fødsler med enda flere avkom er enda sjeldnere. Premature fødsler, dødfødsler og lav fødselsvekt forekommer oftere jo høyere antall barn er. Tvillinger kan være eneggede eller toeggede, trillinger kan være enten eneggede, toeggede eller treeggede, firlinger kan være alt fra en- til fireeggede, og så videre. Ballhuset. Ballhuset (fransk: La salle du jeu de paume) i Versailles (Yvelines) er kjent som åstedet for Ballhuseden, avlagt 20. juni 1789, som innleda den franske revolusjon. Bygningen ble tegna av Nicolas Creté i 1686. Ludvig XIV og medlemmer av hoffet spilte "jeu de paume" her – en forløper for tennis. Hallen ble nasjonalisert i 1793 og var i lengre tid ikke i bruk, inntil den ble omgjort til revolusjonsmuseum i 1883. Hallen ble restaurert i 1988, og eies i dag av den franske nasjonalforsamlinga. Curling-EM 1978. Curling-EM 1978 ble arrangert 4. desember – 9. desember 1978 i "Aviemore Ice Rink" i Aviemore i Skottland. Det deltok 10 lag for herrer og 9 lag for kvinner. Herrer. For Norge spilte Rolv Kristian Yri, Torger H. Sletten, Harald Ramsfjell og Øystein Skyberg. Kvinner. For Norge spilte Bente Hoel, Herborg Pettersen, Maria Löfroth-Christensen og Åse Wilhelmsen. Førstebestigning. Førstebestigning er en utmerkelse innen fjellklatring. Utmerkelsen gis innenfor et bestemt klatremiljø (regionalt, nasjonalt eller internasjonalt) til en eller flere som har først besteget et bestemt fjell, eller fulgt en bestemt rute opp ett fjell. En klatrer kan være førstebestiger av flere fjell, alene eller i lag med flere. Ulike grupper kan ha ulike klasser for samme fjell (først på toppen, først langs rute X, først langs rute Y). I enkelte tilfelle strides miljøene om hvem som er førstebestiger og opererer derfor med forskjellige på samme fjell eller rute. De fleste førstebestigninger av mindre fjell ble gjort før 1850 i forbindelse med utøvelse av yrke (jordbruk, kartlegging, oppmåling). Etterhvert som klatring ble sport, ble også de mindre tilgjengelige fjell besteget. I og med at alle toppene nå er besteget vil nye førstebestigninger kun omhandle nye ruter oppover et fjell. Til sist kan nevnes at enhver person individuelt sett, kan operere med egne førstebestigninger, uavhengig av hva andre har oppnådd (personlig utmerkelse). Førstenedstigning er en nyere utmerkelse innen skigåing, og innebærer det motsatte, at man har utført første nedstigning fra et fjell, langs en bestemt rute. Det utføres ofte i kombinasjon med fjellklatring. Selv om man har kjent til hasardiøse skiturer fra tidligere tider, ble begrepet i Norge ikke etablert før rundt 1995, mens man i Europa har kjent det siden 1970-tallet. SOV-språk. SOV-språk (Subjekt–Objekt–Verb-språk) er gruppen av språk som har subjekt, objekt og verb i denne rekkefølgen i nøytrale setninger. Et eksempel på hvordan en setning hadde vært hvis norsk hadde vært et SOV-språk er "jeg deg elsker". I et slikt eksempel på subjekt-objekt-verb-språk vil også dativ styre den infinitive formen som lukkes av adjektiviet. Eksempler på SOV-språk er de tyrkiske språkene, tysk (i underordnede setninger), baskisk, latin, hindi/urdu, tamil, japansk, koreansk, farsi, tamilsk og tibetansk. Andre typer av språk, foruten SOV, er Fjellklatring. Fjellklatring er en aktivitet innen friluftsliv og en spesifikk gren innen sporten klatring. Det innebærer klatring i bratte, regulære fjell og klipper. Det ekskluderer slake fjell og andre klatreformer som buldring og isklatring i fossefall. "Fjellklatring" brukes av enkelte innen klatremiljøet som en beskrivelse på en del av aktiviteten tinderangling, der man klatrer flere fjell på samme tur, over en lengre periode. Formering. Formering eller reproduksjon er når individer av organismer som dyr, mennesker eller planter (forelder) fører livet videre til en ny generasjon med ett eller flere nye individer (avkom). Formering foregår i alle kjente typer liv. Ulike arter fortplanter seg på forskjellig vis. Ukjønnet formering. Ved ukjønnet formering oppstår avkommet uten at det først har blitt dannet kjønnsceller. Avkommet er dermed genetisk identisk med forelderen (med unntak av få eventuelle mutasjoner). Eksempler er tvedeling, knoppskyting og sporedannelse. En del arter, for eksempel sopp, amøber og bakterier har aseksuell forplantning (også kalt "kjønnsløs formering") og forplanter seg gjennom avknopping av hele sitt cellemateriale til nye individer. Mange planter kan formere seg både kjønnet og kjønnsløst, som for eksempel løkplanter som kan dele seg og jordbær som foruten spredning av frø kan formere seg gjennom avleggere. Kjønnet formering. Ved kjønnet formering oppstår avkommet fra en kjønnscelle – vanligvis ved en sammensmeltning (befruktning) av to kjønnsceller. Her vil avkommet være genetisk forskjellig fra foreldrene pga. rekombinasjonen av foreldrenes gener. Pattedyr, inklusive mennesket, har kjønnet formering. Dette innebærer som oftest at hankjønn og hunkjønn parrer seg. Hannen overfører da en sine arveanlegg til eggcellen, som inneholder hunnens arveanlegg. Det nye individet får da en kombinasjon av arveanleggene som er unik, det vil si ikke nøyaktig lik som noe annet individs. Fordelen ved kjønnet formering er at individene alle er noe forskjellige slik at generasjonene hurtigere kan tilpasse seg endrete livsbetingelser. Etter en stor endring vil det for det meste være noen individer som overlever og som kan bringe arten videre. Diffust skille. De aller fleste arter, også de som vanligvis formerer seg ukjønnet, har evnen til (også) å formere seg kjønnet. Dette kan enten skje i form av en generasjonsveksling, der en generasjon formerer seg kjønnet og en annen ukjønnet (f.eks. ikter, karsporeplanter, nesledyr). En annen mulighet er at samme individ kan «velge» mellom både ukjønnet og kjønnet formering, avhengig av miljøbetingelsene. I og med at de sjelden produserer kjønnsceller, er deres tvedeling egentlig en typisk ukjønnet formering. På den andre siden utveksler de ofte gener med andre individer, slik at nye genkombinasjoner oppstår (jf. rekombinasjon), noe som definerer kjønnet formering. Dette eksempelet viser også at formering og rekombinasjon ikke trenger å være koblet, slik tilfellet er hos de fleste dyr. Partenogenese og selvbefruktning. To andre fenomener som ikke lar seg klart tilordne ukjønnet eller kjønnet formering er partenogenese og selvbefruktning. Partenogenese er en formering der ubefruktede egg utvikler seg til nye organismer. Siden de utvikler seg fra kjønnsceller (eggceller) og dermed vanligvis er genetisk ulike moren, kan partenogenese betegnes som kjønnet formering. Men avkommet har bare en mor, ingen far. Selvbefruktning forekommer hos en del (men slett ikke alle) tvekjønnede organismer. Også her utvikles avkommet fra kjønnsceller og kan være ulik forelderen (som er både «mor» og «far»). Men heller ikke her innebærer befruktningen noe genflyt mellom organismer. Johan Turi. a> fra debutboka "Muitalus sámiid birra" fra 1910 Johan Turi (født 10. mars 1854 i Kautokeino, død 30. november 1936 i Jukkasjärvi församling i Kiruna kommune i Sverige) regnes for å være den første samiske forfatteren. Turis første bok, "Muitalus sámiid birra", handler om reindriftsamenes liv på begynnelsen av 1900-tallet. Turi hadde ingen formell skolegang og brukte nordsamisk kautokeinodialekt og sin egen rettskriving. Han utstyrte også teksten med egne illustrasjoner. Boka er oversatt til dansk, svensk (1917) engelsk, tysk, ungarsk, japansk, italiensk og finsk. En viktig inspirasjonskilde for Turi var den danske antropologen Emilie Demant Hatt, som satte ham på ideen om å skrive en bok om samene, og som også oversatte den til dansk. Eksterne lenker. Turi, Johan Turi, Johan Turi, Johan Olaf Solstrand. Olaf Moriarty Solstrand (født 29. juli 1982 i Oslo) er en norsk tegneserieforfatter fra Åfjord i Sør-Trøndelag, nå bosatt i Ski. Han har skrevet Disney-tegneserier for Egmont siden 2001. Hans første historie, «Donald for en dag», kom ut i "Donald Duck & Co" nr. 26/2003, og ble tegnet av Nuñez. 16. juni 2006 laget Solstrand nettstedet Nettserier.no, et nettsted som fungerer både som et utstillingsvindu for lovende norske serietalenter, og et sted hvor serietegnere kan finne hverandre og utveksle erfaringer og tilbakemeldinger. 13. september 2010, under den årlige tegneseriefestivalen Raptus, ble Solstrand tildelt "Raptusprisen" for sin innsats for tegneserienorge. Romerike krets av Norges speiderforbund. Romerike krets av Norges speiderforbund består av 22 aktive speidergrupper med til sammen ca. 900 speidere. Kretsen spenner seg fra Eidsvoll i nord, Aurskog-Høland i øst og Lørenskog i syd. Speidergrupper på Romerike. Romerike består av mange kommuner, hvorav det er en eller flere aktive grupper i de fleste kommune Nes Namdals folkehøgskole. thumb Namdals folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole som ligger i Grong i Namdalen – helt nord i Nord-Trøndelag. Skolen har 18-årsgrense, et bredt fagtilbud, og elevene kommer fra hele landet. Namdals folkehøgskole ligger i sentrum av Grong, med lakseelvene Namsen og Sanddøla som nærmeste naboer. Det er bare 10 minutter til Grong Skisenter, fylkets største alpinanlegg, på Bjørgan. Freeride med videoproduksjon – Hest i fokus – Survival villmark – Europa – Fitness og helse – Band og studio – Acting – Klær og design. Skolen tar årlig opp 75-80 elever og eies av Namdalskommunene, Naumdøla Mållag, Naumdøla Ungdomslag og Namdals høgskolelag. Skolen ble stiftet i 1884, og er en av Norges eldste. Alle kan søke om opptak (så fremt de fyller alderskravet), og opptaket starter 1. februar. Sommerdrift. De to første ukene i august avholder Norges Musikkorps Forbund årlig sommermusikkursene blått kurs(14-15 år) og svart kurs (16-20 år) ved Namdals folkehøgskole. Grong Vandrerhjem er også en del av sommerdrifta ved skolen. Det går også an å leie lokaler til ulike arrangement; bryllup, konfirmasjon, treningsleir, kurs og konferanser. Nervesystem. Nervesystemet til et dyr koordinerer aktiviteten til musklene, overvåker organene, modellerer og prosesserer input fra sansesystemene, og initierer handlinger. (se Sentralnervesystemet). Kjemikalier som påvirker nerveaktiviteten er generelt de raskest virkende toksinene, som forårsaker lammelser og/eller død. Nervesystemet hos virveldyr. Nervesystemet hos virveldyr deles ofte inn i Sentralnervesystemet (CNS) og Det perifere nervesystemet (PNS). Det perifere nervesystemet deles inn i Det somatiske nervesystem og Det autonome nervesystem. Det autonome nervesystemet deles inn i det sympatiske nervesystem, det parasympatiske nervesystem og det enteriske nervesystem. Det enteriske nervesystem, kontrollerer direkte fordøyelsessystemet, både med sensoriske og motoriske reguleringer. Egil Svendsby. Egil Svendsby (født 1956 i Modum) er sammen med Jan Holm forfatter av boken Gullfest i Kollen (Schibsted Forlag). Han har også vært redaktør av "Sportsboken" siden 2003. Boka utgis av Schibsted forlag i et opplag på 11 000. Svendsby var også redaktør av årboken Fotball i årene 2006-2008. Per Hohle. Per Hohle (født 5. desember 1918 i Kapp på Østre Toten, død 24. november 1999 i Oslo) var norsk forfatter, fjellklatrer og friluftsmann som skrev en rekke bøker med emne fra natur og friluftsliv, jakt og fjellsport. Etter artium studerte han både psykologi, filosofi, geografi og musikkhistorie. Under krigen var han hjemmefrontsmann. Hohle var bosatt i Maridalen ved Oslo og skrev mye fra Vassfaret og Jotunheimen. Vern om naturen, dyrelivet og fremme av friluftslivet ble hans hjertesaker. Han var gift med Kari (f. 1920 i Ålesund, d. 1997 i Oslo). Hun var forøvrig ofte med ham på de turer han foretok og fungerte som hjemmekonsulent for hans mange bøker. De hadde to barn, Stein Olav og journalist og redaktør Anne Helene Hohle (f. 1949, d. 2004). Lee Hendrie. Lee Hendrie (født 18. mai 1977 i Birmingham, England) er en engelsk fotballspiller og midbanespiller for Brighton & Hove Albion, på lån fra Derby County. Lee Hendrie er for øvrig fetter av rockeartisten Robbie Williams Hendrie signerte en proffkontrakt med Aston Villa på sin 17-årsdag, 18. mai 1994, og han debuterte som innbytter i 1-0 tapet mot Queens Park Rangers F.C. 23. desember, 1995. Hendrie debuterte på i 2-0 seieren 18. november, 1998 mot, i det som til nå er hans første og eneste landskamp. Hendrie ble spådd en stor fremtid, men har aldri slått gjennom så stort som mange hadde forventet. Han var mye inn og ut av laget på Villa Park. Han har et temperamentet som av og til får han i trøbbel og resulterer i utallige gule kort i løpet av en sesong. I 2003 tok David O'Leary over managerstolen på Villa Park og ga Hendrie en ny sjanse til å bevise at han er god nok. Han ble imidlertid frigitt av Aston Villa etter 2007 sesongen. 19. juli 2007 signerte han en treårsavtale med Sheffield United. Theodor Caspari. Carl Theodor Caspari (født 13. februar 1853 i Kristiania, død 12. februar 1948 i Oslo) var en norsk dikter. Caspari var sønn av den tysk-norske teologiprofessoren Carl Paul Caspari. Han er mest kjent som lyriker, men av yrke var han lærer ved Oslo Katedralskole fra 1890 til 1922. Welhaven var forbilde for diktningen hans, og det kommer frem i en behersket, reflektert og vemodig lyrikk. Caspari var opptatt av natur og friluftsliv, og bidro gjennom sin lyrikk blant annet til at Gjende ble spart for regulering. Dette har gitt ham tilnavnet "fjellpoeten". Hans dikt «Stå vakt om naturen» har fått fornyet aktualitet og er i senere tid mye brukt og referert i miljøsammenheng. Theodor Kittelsen illustrerte flere av bøkene hans. Caspari er kjent for diktet «Norge, mitt Norge!» (fra samlingen "Vintereventyr") tonsatt bl.a. av Alfred Paulsen. Aneurisme. Et aneurisme (fra gresk ανευρυσμα, en dilatasjon) er en patologisk lokal dilatasjon eller utvidelse av en arterie. Aneurismer forekommer hyppigst i aorta, hovedpulsåren) og Willis' arterielle sirkel (blodårene under hjernen). Det laget i en arterie som er i direkte kontakt med blodet er tunica intima, også bare kalt intima. Dette laget består i hovedsak av endoteliale celler. Laget rett utenfor intima er tunica media, også bare kalt media. Dette midterste laget består av glatt muskulatur og elastisk vev. Det ytterste laget (lengst vekk fra blodstrømmen] er kjent som tunica adventitia, eller bare adventitia. Dette laget består av bindevev. Dissekerende aneurisme er en tilstand der blodet kommer inn i rommet mellom intima og media slik at det blir liggende to lag intima på ene siden i blodåra. Dersom hinnen ikke brister lenger ut i pulsåra stoppes blodsirkulasjonen i åra. Et vanlig (fusiform) aneurisme består av at hele blodåreveggen poser seg ut slik at diameteren av blodåra øker betydelig. Dersom en slik utvidet hovedpulsåren brister, kommer det et plutselig blodtap som fører til døden innen svært kort tid. Hovedpulsåren kan ha mindre aneurismer med inntil 4 cm diameter uten at det er fare for at blodåra brister. Slike aneurismer blir kontrollert regelmessig med ultralydundersøkelser. Behandlingen består av å skifte ut blodåra som er utvidet med kunststoffåre, for eksempel i dacron. Av og til sees utposninger av arteriene som forsyner hjernen med blod. Dersom disse brister blir det øket trykk på innsiden av skallen kraniet. Det økede trykket kan hindre normal funksjon og eventuell permanent ødeleggelse av deler av hjernevevet. Det økede trykket kan sees som forandringer/hevelse/ødem på sentrale deler av øyebunnen. Dette kan sees med et oftalmoskop. Dersom en slik blødning ligger under hjernen kan blodlevren fjernes ved å borre et hull i kraniet over blødningen og drenere den. Hvis hullet borres feil sted kan det komme hjernemasse i stedet for blod på grunn av trykket. Dersom det sees flere utposninger på pulsårene ved slik operasjon kan det settes metallklips på utposningen. Ved senere undersøkelse med magnetisk resonans tomografi vil magnetismen kunne sette fart i slike metallklips og skape store ødeleggelser. Anton Drexler. Anton Drexler (født 13. juni 1884 i München i Bayern, død 24. februar 1942 samme sted) var en av grunnleggerne av Det tyske Arbeiderparti (DAP), som senere fikk navnet Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP). Sammen med noen arbeidskolleger fra det daværende "kongelige bayerske statsbane-sentralverksted" i München organiserte han seg i "Det frie arbeiderutvalg for en god fred" og grunnla sammen med andre den nasjonalistisk-høyrekonservative "politiske arbeidskrets" (begge dele i 1918). Med utgangspunkt i denne arbeidskretsen ble den 5. januar 1919 Det tyske Arbeiderparti (DAP), som senere fikk navnet Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP). Anton Drexler ble fra begynnelsen av annenformann, og var i årene 1920/21 førsteformann. Dette embedet hadde han frem til han ble avløst av Adolf Hitler i 1921. Hans mentor var Dr. Paul Tafel, og det var på hans tilskyndelse at Drexler sammen med Karl Harrer grunnla DAP. Etter at NSDAP ble oppløst i 1923 engasjerte han seg uten hell i den tysknasjonale blokk i den bayerske landdagen. Da NSDAP ble grunnlagt på nytt i 1925, spilte han ingen rolle mer. Det var først etter at nazistene var kommet til makten i 1933 at han trådte inn i partiet på nytt. I 1934 mottok han på grunn av sin partigrunnleggerrolle NSDAPs «Blodordenen», men han fikk ikke noen innflytelse i partiet, og han døde i 1942. Automatisk identifikasjonssystem. AIS-skjerm om bord på et fartøy, viser andre fartøyers avstand, peiling og navn. Automatisk identifikasjonssystem eller Automatic Identification System (engelsk), forkortet AIS, er et antikollisjonshjelpemiddel for skipsfarten. Fartøyer som har utstyr for AIS om bord sender ut og utveksler informasjon om sin identitet, posisjon, fart, kurs, osv. over frekvenser på VHF-båndet. AIS brukes også av maritime trafikksentraler for å holde oversikt over skipstrafikken innen sine ansvarsområder. Rekkevidden varierer, men kan være opp til omkring 40+ nautiske mil. Etter krav fra IMO skal fartøyer over 300 brutto registertonn i internasjonal fart ha utstyr for sending og mottak av AIS-signaler. De aller fleste skip har i dag AIS med visse unntak, det anslås at over 40 000 skip har AIS-utstyr klasse A om bord. Fiskefartøy over 18 meter må ha installert AIS klasse A innen 31. mai 2013. Fiskefartøy over 15 meter må ha installert AIS klasse A innen 31. mai 2014. Kunst- og designhøgskolen i Bergen. a>s aldershjem fra 1884 benyttes idag av Kunsthøgskolen i Bergen Kunsthøgskolen i Bergen - Avdeling kunstakademiet Kunst- og designhøgskolen i Bergen, tidligere Kunsthøgskolen i Bergen, også kalt Bergen Kunsthøgskole, er en vitenskapelig høgskole i Bergen som tilbyr høyere utdanning innen visuell kunst og design. Høgskolen har avdelinger for "Kunstakademiet", "Spesialisert kunst" og "Design". Disse skal omorganiseres til to avdelinger 1. august 2012: Avdeling for kunst og Avdeling for design. Utdanningen omfatter fagområdene fri kunst, fotografi, grafikk, keramikk, tekstil, visuell kommunikasjon, interiørarkitektur og møbeldesign. Skolen har rundt 300 elever. Høgskolen ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av Vestlandets kunstakademi, opprettet i 1972, og Statens høgskole for kunsthåndverk og design, opprettet i 1909. Kunst- og designhøgskolen i Bergen er én av to selvstendige nasjonale institusjoner som tilbyr denne utdanningen. Den andre er Kunsthøgskolen i Oslo. 3. februar 2012 ble navnet endret fra Kunsthøgskolen i Bergen til Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Vennersberg. Vennersberg boligområde i Kongsvinger ble utbygget fra ca. 1974 og utover, i regi av Kongsvinger og Omegns Boligbyggelag (KOBBL). I området er der en rekke boligblokker og rekkehus. På begynnelsen av 1980-årene ble det også åpnet et område for eneboliger (Langerudberget) øst for det egentlige Vennersberg. Vegene på Vennersberg har fuglenavn, med Bokfinkvegen som ryggrad i området. Navnet Vennersberg har området etter gården med samme navn, nord for boligområdet. Langerudberget. Langerudberget er et boligområde som ligger øst for Vennersberg i Kongsvinger, og ble bygget ut på begynnelsen av 1980-årene. I motsetning til Vennersberg har Langerudberget eneboliger. Den katolske kirken Sta. Clara er oppført i dette området. Vegnavna i området er basert på skogsbærnavn. Indonesisk. Bahasa Indonesia (indonesisk) er det offisielle språket i Indonesia. Det er et austronesisk språk, og er praktisk talt identisk med malayisk, et av språkene i Malaysia. Det er ca. 20 millioner mennesker som har indonesisk som morsmål. I tillegg til dette har ca. 200 millioner mennesker språket som første fremmedspråk, da det brukes i utdanningssystemet i Indonesia. Språket malay har vært brukt som et uformelt fellesspråk i det som i dag er Republikken Indonesia i hundrevis av år. Ved Indonesias uavhengighet fra Nederland i 1945 ble dette språket formalisert og fikk status som fellesspråk i den nyopprettede republikken. På grunn av en mengde nederlandske lånord i indonesisk er det enkelte forskjeller mellom malay og indonesisk. Uttalen er også noe forskjellig. Dessuten blander mange indonesiere inn ord fra sine lokale språk når de snakker indonesisk, noe som gjør at språket i dagligtalen er forskjellig fra den standard skriftlige formen. Indonesisk skrives med det latinske alfabetet. Det er et nært samsvar mellom uttale og skrivemåte, noe som kommer av at det er forholdsvis ungt som skriftspråk. Torstein Greni. Torstein Greni (født 13. august 1976) er utdannet cand.mag ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo i 1998–2001, og Westerdals Reklameskole (art director) i 2001–2004. Han jobber som art director i Dinamo Reklame. Greni ble norgesmester i snowkiting (freestyle) i 2003. Under Fri Flyt awards 2004 ble han kåret til årets idrettsutøver i åpen klasse. Han utgav boken "Smular" i sjangeren barnelitteratur på Samlaget forlag i 2005. August S. Krogh. Schack August Steenberg Krogh (født 15. november 1874 i Grenaa, død 13. september 1949 i København) var en dansk zoolog og fysiolog. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1920 for oppdagelsen av den kapillarmotoriske reguleringsmekanismen. Krogh vokste opp i Grenå og ble uttdannet ved Københavns Universitet, hvor han i 1916 ble professor i dyrefysiologi. Krogh fikk i gang arbeidet med forbedring av insulinfremstilling i Danmark, noe som førte til opprettelsen av Nordisk Insulinlaboratorium i 1924, som senere inngikk i Novo Nordisk. Krogh ble i 1922 innvalgt som utenlandsk representant av Kungliga Vetenskapsakademien. Han giftet seg den 24. mars 1905 med Marie Krogh. Susilo Bambang Yudhoyono. Susilo Bambang Yudhoyono (født 9. september 1949 på Java) er president i Indonesia. Utdannelse og militær bakgrunn. Yudhoyono kommer fra en familie av militære, og valgte selv en militær karriere. Han ble uteksaminert fra den indonesiske krigsskolen i 1973, og fikk en utmerkelse som kullets beste elev. Etter utdannelsens slutt ble Yudhoyono utplassert i den indonesiske 305. bataljon i Øst-Timor. Det har blitt antydet at han deltok i krigsforbrytelser under den indonesiske okkupasjonen av området, men dette har aldri blitt bevist. Yudhoyono har i flere perioder utdannet seg i USA. Han har blant annet studert ved "the US Command and General Staff College" ved Fort Leavenworth i Kansas. Yudhoyono har også tatt en mastergrad i økonomi og ledelse ved Webster University i Missouri. I 1995–96 deltok Yudhoyono i FNs fredsbevarende styrker i Bosnia-Hercegovina. I 2004 tok han en doktorgrad i landsbruksøkonomi. Politisk karriere. Yudhoyono gav opp sin militære karriere i 2000, og gikk inn i regjeringen til den daværende presidenten Abdurrahman Wahid. Han var i utgangspunktet minister for gruvedrift og energi, men fikk raskt den viktige stillingen som sikkerhetsminister. I 2001 risikerte president Wahid å bli stilt for rikssrett, og bad derfor Yudhoyono om å erklære unntakstilstand. Da Yudhoyono nekte å gjøre dette måtte han forlate regjeringen. Etter at Megawati Sukarnoputri ble valgt til president i 2002 fikk Yudhoyono sin gamle stilling tilbake. Etter bombeangrepene på Bali i oktober 2002 ledet han jakten på og arrestasjonen av de mistenkte gjerningsmennene. Yudhoyono fikk skryt av blant annet USA og Australia for sin innsats i «krigen mot terror». I 2004 vant Yudhoyono presidentvalget. Med 60,87 % av stemmene slo han motkandidaten, den sittende presidenten Megawati Sukarnoputri. Med dette ble Yudhoyono Indonesias første president som ble direkte valgt av velgerne. Som sin visepresident har han Jusuf Kalla. Kurfürstendamm. Kurfürstendamm (populært kalt "Ku'damm") er en 3,5 kilometer lang gate i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf i Berlin. Den strekker seg fra Augusta Viktoria-plassen med Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Charlottenburg til Rathenauplatz i Wilmersdorf. Opprinnelsen til dagens Kurfürstendamm er fra 1500-tallet, da det ble anlagt en plankevei (tysk: "Dammweg") mellom Berliner Stadtschloss og Jagdschloss Grunewald. Denne plankeveien tjente siden som ridesti for kurfyrsten Joachim II av Brandenburg. Dagens navn fikk Kurfürstendamm på midten av 1800-tallet. Kultur. Ved Kurfürstendamm ligger privatteatrene "Theater am Kurfürstendamm" og "Komödie am Kurfürstendamm" i Ku'damm-Karrée og dessuten Schaubühne Berlin på Lehniner Platz. EF Education. EF Education ("EF" står for "Education First") ble grunnlagt i Sverige i 1965 av Bertil Hult, som brakte en gruppe svenske studenter til Storbritannia for å lære engelsk der. Organisasjonen har idag mer enn 30 språkskoler i 14 forskjellige land og underviser i syv forskjellige språk. Indonesisk rupiah. Rupiah er valutaen i Indonesia. Den har valutakoden IDR. Rupiah ble introdusert i november 1949 som valutaen til den relativt nye Republikken Indonesia. I 1965 var rupiahen devaluert så mye som følge av stor inflasjon, noe som gjorde at en "ny rupiah" ble introdusert. Vekslingsforholdet mellom den gamle og den nye rupiahen var 1000:1. De senere årene har verdien av rupiahen svingt mye. Finanskrisen i Asia i 1997–98 førte til at den falt 35 % over natten ved en anledning. I løpet av kort tid falt rupiahen fra en kurs på ca. 2-3000 rupiah pr. amerikansk dollar til 18 000 rupiah for en dollar. I dag (oktober 2005) går det ca 1500 rupiah på en norsk krone. Tidligere var en rupiah inndelt i 100 Sen, men sen brukes ikke lenger på grunn av valutaens lave verdi. Unni-Lise Jonsmoen. Unni-Lise Jonsmoen (født 21. april 1936 i Oslo) er en norsk maler, tegner, barnebokforfatter og illustratør fra Alvdal. Hun er utdannet ved SHKS 1955–1959. Jonsmoen har hatt en rekke utstillinger og utsmykningsoppdrag, særlig i Østerdalen. Hun har illustrert flere bøker, både til egen tekst, til tekster av ektemannen Ola Jonsmoen, og for andre forfattere. I 1966 mottok hun Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur for illustrasjonene til Halvor Flodens barnebok "Tommeliten på ikornrygg". Selvbiografiske element finnes i flere av hennes billedbøker, som i "Lars og Ola på tytingtur". I "Maren Ingeborg og Pus på Rørosmartnan" er ei nabojente modellen. Stormen. Akt I, scene 1 av "Stormen". Gravering basert på et maleri av George Romney. Stormen (originaltittel "The Tempest") er antatt å være William Shakespeares siste skuespill. Den første kjente oppførelsen var den 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det var sannsynligvis også oppførelser på Globe Theatre og Blackfriars Theatre. "Stormen" tilhører en gruppe skuespill som gjerne kalles Shakespeares sene romanser. I disse skuespillene viser Shakespeare omtanke for familietilknytning og forlik i en mytisk setting. "Stormen" er det eneste av Shakespeares skuespill hvor han generelt overholder reglene for enhet i klassisk drama. Enheten for sted blir oppnådd ved at handlingen skjer på en øde øy og enhet i tid er oppnådd ved at handlingene foregår innenfor tidsrammen av noen få timer. I hans øvrige stykker kan hendelsene skje over flere dager og personene kan oppholde seg på ulike steder. En del litterater har foreslått at ettersom "Stormen" er preget av såpass mye fantasi har Shakespeare ønsket enhet for å binde stykket sammen. Andre forskere har pekt på at Shakespeare ble kritisert for ikke å holde seg til det klassisk dramaets regler om enhet, og at han ønsket en gang for alle å bevise at han kunne følge reglene. "Stormen" er et av de få av Shakespeares skuespill hvor det ikke eksisterer en entydig kjent kilde til fortellingen og handlingen. Det finnes riktignok hentydninger som synes å være avledet fra en rapport fra William Strachey om et faktisk skipsforlis hvor skipet «Sea Venture» i 1609 gikk ned utenfor øyene i Bermuda på vei mot Virginia i USA. Stacheys rapport ble skrevet i 1610, men ble ikke trykket før i 1625 og Shakespeare døde i 1616. Men manuskriptet var i omløp før endelig trykking og Shakespeare kan ha fått ideen om et skipsforlis herfra. I tillegg, en av Gonzalos taler er avledet fra «Om kannibaler» ("On the Cannibals"), et essay skrevet av franskmannen Montaigne som priser samfunnet som de kariberne levde i, og mye av Prosperos tale er tatt ord for ord fra en tale av Medea i Ovids «Metamorfoser» ("Metamorphoses"). Handling. trollmannen Prospero, den rette hertugen av Milan, og hans datter Miranda, har vært strandet på en øy i tolv år. Prosperos sjalu bror Antonio, med hjelp fra Alonso, kongen av Napoli, avsatte ham fra hertugdømmet og satte ham ut i en båt for å drive med vær og vind sammen med den da tre år gamle Miranda. Gonzalo, kongens rådgiver, ga dem i all hemmelighet mat, vann, klær, og de mest verdsatte bøkene fra Prosperos bibliotek. På øya har han funnet den luftige ånden Ariel som har sittet fast i et tre helt siden heksen Sycorax fanget han der. På øya fant han også Caliban, Sycorax' sønn, en «vill og deformert slave». Prospero har med sine magiske krefter frigjort Ariel fra treet, og gjort ham til sin tjener. Han og Miranda har også gitt undervisning til Caliban helt til Caliban forsøkte å voldta Miranda. Etter voldtektsforsøket har Prospero behandlet Caliban som en slave, og Caliban har etterhvert begynt å se på Prospero som en inntrenger som har tatt kontrollen over øya han betrakter som rettmessig sin egen. Skuespillet åpner med en storm, skapt på Prosperos ordre med Ariels krefter. Stormen fører på grunn et skip der Prosperos bror, Antonio, er ombord. På skipet er også Alonso, kongen av Napoli, hans bror, Sebastian, hans sønn Ferdinand, og hans rådgiver, Gonzalo. Skipet er på vei tilbake til Napoli etter en reise til Tunis, der Alonsos datter, Claribel, har giftet seg med kongen av Tunis. Med sine magiske krefter sørger Prospero for å skille de skipbrudne i flere grupper, blant annet slik at Alonso tror at Ferdinand har druknet. Tre handlinger veksler gjennom handlingen. I en av dem møter Caliban Stephano og Trinculo, to drukkenbolter. Caliban overtaler dem til å drepe Prospero slik at Caliban kan tjene Alonso istedet for Prospero som han hater. Dessverre for Caliban finner de to en tønne med vin, og i beruselsen blir de lurt av Ariel til å krangle seg i mellom. I en annen handling forsøker Prospero å arrangere et ekteskap mellom Miranda og Ferdinand. De to møtes og blir straks forelsket, men Prospero er bekymret for at «too light winning [may] make the prize light», å vinne for lett gjør seiren mindre verd. For å forsikre seg om at Ferdinand ikke er lettsindig later han som at han tror Ferdinand er en spion og tvinger han til å jobbe en stund som sin tjener. I den tredje handlingen konspirerer Antonio og Sebastian for å drepe Alonso og Gonzalo slik at Antonio blir konge. De blir til slutt stoppet av Ariel. Prospero manipulerer gjennom Ariel de forskjellige gruppens ferd over øya, og drar dem nærmere og nærmere seg selv. I den siste scenen blir alle rollefigurene bragt til Prospero. Han ønsker Gonzalo velkommen og tilgir Alonso for hans rolle i Prosperos utvisning fra Mailan. Han tilgir også Anotonio og Sebastian, men advarer dem mot mer svik. Ferdinand blir gjenforenet med sin far, og får tillatelse til å gifte seg med Miranda. I en tale lover Prospero å begrave tryllestaven sin, og drukne den magiske boken sin dypt i havet, nå som han ikke lenger trenger sine magiske krefter. Han avslører at stormen og forliset var en illusjon, og kapteinen dukker opp for å fortelle at skipet og mannskapet er i god stand og klar til å seile. Ariel får som siste oppgave å sørge for godt vær og fordelaktig vind for reisen tilbake til Milano, før Prospero setter han fri. Prospero gir også Caliban friheten, og sender ham for å forberede Prosperos hule dit han har invitert Alonso og hans følgesvenner til en fest før de forlater øya. Skuespillet slutter med en epilog der Prospero henvender seg til publikum, i en nå berømt tale, og ber dem sette ham fri fra øya med sin applaus. Kilder. Tittelsiden av "Stormens" åpningsscene, fra Rowes 1709-utgave. Det er ingen åpenbar enkeltkilde til handlingen i "Stormen"; det ser ut til å ha blitt inspirert fra en rekke større og mindre kilder. Siden forskning på kilder begynte på 1700-tallet har forskere foreslått at avsnitt fra Erasmus' "Naufragium" ("The Shipwreck", utgitt i 1523 og oversatt til engelsk i 1606) og Richard Edens oversettelse fra 1555 av Peter Martyrs' "De orbo novo" (eller "Decades of the New Worlde Or West India", 1530) hadde hatt innflytelse på skuespillets komposisjon. I tillegg ser mange forskere parallelt billedspråk i et verk av William Strachey, et øyevitne til det faktiske skipbruddet til skipet «Sea Venture» i 1609 på øyene i Bermuda på vei til Virginia; en figur i skuespillet henviser til «still-vexed Bermoothes». Stracheys rapport ble skrevet i 1610; selv om det ikke ble trykket før i 1625, ble det sirkulert i manuskriptform og mange forskere tror at Shakespeare kan ha tatt idéen om skipbruddet og noen bilder derifra. En annen overlever av «Sea Venture», Sylvester Jordain, utga også en rapport, "A Discovery of The Barmudas", slik at denne hendelsen var antagelig godt kjent. Kenneth Muir advarer om at selv om «det er en liten tvil om Shakespeare hadde lest (...) William Stracheys "True Reportory of the Wracke"» og tilsvarende tekster, har «graden av de verbale ekkoene av pamflettene, tror jeg, vært overdrevet. Det er knapt et skipbrudd i historien eller fiksjonen som ikke nevner ødeleggelse, hvor skipet ikke er losset av sin last, hvor passasjerene ikke oppgir seg selv som tapt, hvor nordvinden ikke er skarp, og hvor ingen kommer til kysten ved klamre seg til vraket», og fortsetter med å si at «Stracheys redegjørelse av skipbruddet er blandet med minnet av Paulus' – hvor ikke et hår er fordervet – og med Erasmus' samtale.» Etter denne tankerekken, som en mulig kilde for skuespillet, har moderne forskere nylig lagt til Ludovico Ariostos "Orlando Furioso" fra 1516, som inneholder flere beskrivelser av storm som også finnes i "Naufragium". "Stormen" kan ha tatt sin overordnede struktur fra tradisjonell italiensk "commedia dell'arte", som noen ganger har en "mager" og hans datter, deres overnaturlige tjenere, og et antall bønder. "Commedia" har ofte en klovn kjent som Arlecchino (eller hans forgjenger, Zanni) og hans partner Brighella, som bærer en slående likhet til Stephano og Trinculo; og en amorøs napolitansk pukkelrygg ved navn Pulcinella, som tilsvarer Caliban; og den smarte og vakre Isabella, hvis rike og manipulerende far, Pantalone, som hele tiden leter etter en beiler til henne, og slik speiler forholdet mellom Miranda og Prospero. "It is a nation... that hath no kinde of traffike, no knowledge of Letters, no intelligence of numbers, no name of magistrate, nor of politike superioritie; no use of service, of riches, or of poverty; no contracts, no successions, no dividences, no occupation but idle; no respect of kinred, but common, no apparrell but naturall, no manuring of lands, no use of wine, corne, or mettle. The very words that import lying, falsehood, treason, dissimulation, covetousnes, envie, detraction, and pardon, were never heard of amongst them." I tillegg er mye av Prosperos tale der han sier fra seg sin krefter tatt ord for ord fra en tale av Medeia i Ovids dikt "Metamorfoser". Datering og tekst. Man antar at "Stormen" ble skrevet i 1610–11, og blir generelt akseptert som det siste skuespillet som Shakespeare skrev på egenhånd, selv om noen kritikere har stilt spørsmålstegn ved begge påstandene. Forskere bemerker også at det er umulig å bestemme hvorvidt skuespillet ble skrevet før, etter, eller samtidig med "Vintereventyret", hvis datering har vært like problematisk. Edward Blount satte inn "Stormen" i Stationers' Register på 8. november 1623. Det var ett av 16 Shakespeare skuespill som Blount registrerte på den datoen. Edmond Malone vektla for 1610-11 datoen, rapporten av Silvester Jourdain—"A Discovery of the Bermudas" (13 October 1610)—og Virginia Council of Londons "A True Declaration of the Estate of the Colonie in Virginia" (8 November 1610), mens E.K. Chambers identifiserte William Stracheys "A True Reportory of the Wracke and Redemption of Sir Thomas Gates, Knight" som Shakespeares "hovedautoritet" for "Stormen". Noen kritikere har utfordret dateringen til 1610–11, ved å se bort fra sannsynligheten for Stracheys fortelling som kilde og foreslå annet, tidligere, kildemateriale. Denne idéen kan spores til 19. århundrets kritikere Joseph Hunter og Karl Elze og har i nyere tid blitt støttet av Roger Stritmatter og Lynne Kositsky. Alden T. Vaughan, på den annen side, utfordrer konklusjonene til Kositsky og Stritmatter i sin artikkel fra 2008, "A Closer Look at the Evidence". "Stormen" gir relativt få tekstlige problemer i sammenligning med mange av Shakespeares skuespill. Teksten som vi har den har en enkel historie: den ble først utgitt i First Folio i Desember 1623. I dét volumet er "Stormen" det første skuespillet i delen som inneholder Komedier, og er derfor åpningsstykket for samlingen. Denne utgivelsen inkluderer flere sceneanvisninger enn noen andre av Shakespeares skuespill, selv om disse anvisningen ser ut til å ha blitt skrevet for leseren mer enn for en skuespiller. Dette gjør at forskere slutter at redaktørene av First Folio, John Heminges og Henry Condell, la til henvisningene for å bistå leseren, og at de ikke nødvendigvis var hva Shakespeare opprinnelig hadde tiltenkt. Kritikere har også spekulert omkring masken i akt 4, som ser ut til å ha blitt lagt til som en ettertanke, muligens til ære for bryllupet mellom Prinsesse Elizabeth og Frederick V i 1613. Andre forskere ser dette som usannsynlig, og bemerker at å ta masken ut av skuespillet skaper flere problemer enn det løser. Tema og motiver. Our revels now are ended. These our actors,As I foretold you, were all spirits andAre melted into air, into thin air;And — like the baseless fabric of this vision —The cloud-capped towers, the gorgeous palaces,The solemn temples, the great globe itself,Yea, all which it inherit, shall dissolve,And like this insubstantial pageant faded,Leave not a rack behind. We are such stuffAs dreams are made on, and our little lifeIs rounded with a sleep...."The Tempest", 4.1.148–158. Teater. "Stormen" er eksplisitt opptatt av sin egen natur som et skuespill, og drar ofte linjer mellom Prosperos "Kunst" og teaterillusjoner; skipbruddet var en "oppvisning" som Ariel "fremførte", mens Antonio og Sebastian har en "rolle" i en "trupp" å "spille". Prospero kan til og med henvise til Globe Theatre når han beskriver hele verden som en illusjon: "the great globe... shall dissolve... like this insubstantial pageant". Ariel forkler seg ofte som skikkelser fra Klassisk mytologi, for eksempel en nymfe, en harpie og Ceres, og spiller sistnevnte i en maske og anti-maske som Prospero skaper. Tidlige kritikere, som Thomas Campbell i 1838, så denne konstante allusjonen til teateret som en indikasjon på at Prospero var ment å representere Shakespeare; rollefigurens avkall på magi vil slik signalisere Shakespeares farvell til scenen. Denne teorien overlever hos senere kritikere, og forblir solid innenfor kritisk kanon. Magi. Magi var et kontroversiellt emne i Shakespeares dager. I Italia i 1600 ble Giordano Bruno brent på en påle for sine okkulte studier. Utenfor den Katolske verden, i Protestantiske England, hvor Shakespare skrev "Stormen" var magi også tabu; dog ble ikke all magi ansett for å være ond av natur. Flere tenkere tok en mer rasjonell tilnærming til studiet av det overnaturlige, med en overbevisning om at det viktige var å forstå hvordan uvanlige fenomen virket. Tyskeren Henricus Cornelius Agrippa var en slik tenker, som utga "De Occulta Philosophia", hans observasjoner av "himmelsk" magi. Agrippas arbeid hadde innflytelse på Dr. John Dee, en Engelskmann og student av overnaturlige fenomen. Både Agrippa og Dee beskriver en type magi som ligner Prosperos: en som er basert på det 16. århundrets vitenskap, rasjonalitet, og det himmelske, heller enn det okkulte. Da Kong Jakob I tok tronen ble Dee angrepet for sin overbevisninger, men kunne ikke med suksess forklare seg ved å forklare den himmelske naturen til sin profesjon. Han døde i vanry i 1608. Shakespeare er også nøye med å gjøre distinksjonen at Prospero er en rasjonell, og ikke okkult, magiker. Han gjør dette ved i gi en kontrast til Prospero i rollefiguren Sycorax. Sycorax blir sagt å ha dyrket djevelen og vært full av "earthy and abhored commands". Hun var ute av stand til å kontrollere Ariel, for var "for delikat" for slike mørke oppgaver. Prosperos rasjonelle godhet gjør ham i stand til å kontrollere Ariel der Sycorax bare kan fange ham i et tre. Sycorax' magi blir ofte beskrevet som destruktiv og forferdelig, der Prosperos blir sagt å være vidunderlig og vakker. Prospero forsøker å få verden på rett kjøl med sin magi, og når det er gjort, frasier han seg den, og setter Ariel fri. Genre. Historien trekker sterkt på romanse tradisjonen, et fiktivt narrativ satt langt borte fra dagliglivet. Romanser var typisk basert rundt tema som det overnaturlige, vandring, utforskning, og oppdagelse. De ble ofte satt i kystregioner, og handlet typisk om eksotiske, fantastiske steder og tema som overtramp og tilgivelse, tap og gjenfinning, eksil og gjenopprettelse. Som et resultat, mens "Stormen" opprinnelig ble oppført som en komedie i First Folio, har påfølgende redaktører valgt å gi den den mer spesifikke etiketten Shakespeareiansk romanse. Som de andre romansene ble skuespillet påvirket av den da nye genren tragikomedie, introdusert av John Fletcher i det syttende århundrets første tiår og utviklet i samarbeidene til Beaumont og Fletcher, og i den eksplosive utviklingen av maskeball som form—drevet av folk som Ben Jonson og Inigo Jones—på samme tid. Dramatisk struktur. "Stormen" avviker fra Shakespeares andre skuespill i sin observasjon av en strengere, mer organisert, Neoklassisk stil. Den klareste indikasjonen på dette er Shakespeares respekt for de Klassiske enheter i skuespillet: Enhet i Tid, Sted, og Handling. Shakespeares andre skuespill overholdt sjelden de tre enhetene, og fant sted på forskjellige steder milevis fra hverandre og over flere dager eller til og med år. Skuespillets hendelser trer frem i sanntid foran publikum, Prospero erklærer til og med i siste akt at alt har skjedd i løpet av, mer eller mindre, tre timer. All handling er forent i en grunnleggende handling: Prosperos kamp for å gjenvinne sitt hertugdømme; der er også begrenset til ett sted, den fiktive øyen, som mange kritikere er enige om at er ment å være lokalisert i Middelhavet. En annen lesning foreslår at det finner sted i Den nye verden, siden deler av det kan leses som en nedtegnelse av Engelsk og Spansk invasjon i Amerika. Atter andre argumenterer for at øyen kan representere ethvert land som er blitt colonisert. Postkolonistisk. I Shakespeares dager ble mesteparten av planeten fortsatt "oppdaget", og fortellinger kom tilbake fra fjerne land, med myter om Kannibalene i Karibien, fjerne Edens hageer, og tropiske Utopia. Med figuren Caliban (hvis navn er grovt anagrammatisk med det Engelske ordet for Kannibal) kan Shakespeare ha tilbudt en dybdediskusjon av moraliteten i kolonialisering. Forskjellige synspunkter på dette finnes i skuespillet, med eksempler som inkluderer Gonzalos Utopia, Prosperos slavebinding av Caliban, og Calibans påfølgende forakt. Caliban blir også fremstilt som en av de mest naturalistiske figurene i skuespillet, veldig mye i takt med den naturlige verden (og moderne publikum er kommet til å se han som langt noblere enn sine to venner fra Den gamle verden, Stephano og Trinculo, selv om forfatterens opprinnelige intensjon kan ha vært noe annet). Det er bevis som tyder på at Shakespeare trakk på Montaignes essay "Of Cannibals"—som diskuterer verdiene til samfunn isolert fra Europeisk innflytelse—mens han skrev "Stormen". Fra rundt 1950, med utgivelsen av "Psychology of Colonization" fra Octave Mannoni, ble "Stormen" sett mer og mer gjennom linsen av postkolonialsk teori. Denne nye måten å se på teksten utforsket effekten av koloniherren (Prospero) på de koloniserte (Ariel og Caliban). Selv om Ariel ofte blir oversett i disse debattene til fordel for den mer pirrende Caliban, er han uansett en essensiell komponent av dem. Den Franske forfatteren Aimé Césaire, i sitt skuespill "Une Tempête", setter "Stormen" på Haiti, og viser Ariel som en mulatt som, i motsetning til den mer opprørske Caliban, føler at forhandling og partnerskap er veien til frihet fra kolonistene. Fernandez Retamar setter sin versjon av skuespillet på Cuba, og viser Ariel som en rik Cubaner (i sammenligning med en Caliban av en lavere klasse) som også må velge mellom opprør og forhandling. Selv om kritikere har foreslått at hans dialog med Caliban i akt to, scene en, inneholder hint om en fremtidig allianse mellom de to når Prospero drar, blir Ariel generelt sett av kritikere som en god tjener, sammenlignet med den utspekulerte Caliban—et syn som Shakespeares publikum godt kan ha delt. Ariel blir brukt av noen postkolonialske forfattere som et symbol på deres anstrengelser for å overkomme effekten av kolonisering på deres kultur. Michelle Cliff, for eksempel, en Jamaicansk forfatter, har sagt at hun forsøker på kombinere Caliban og Ariel i seg selv for å skape en måte å skrive som representerer hennes kultur bedre. Slik bruk av Ariel i postkolonistisk tanke er langt fra uvanlig; ånden er til og med navnebror med et fagtidsskrift som dekker postkoloniell kritikk. Feministisk. "Stormen" har bare en kvinnelig rolle, Miranda. Andre kvinner, slik som Calibans mor Sycorax, Mirandas mor, og Alonsos datter Claribel, blir kun nevnt. På grunn av den lille rollen kvinner spiller i skuespillet i sammenligning med andre av Shakespeares skuespill, har "Stormen" ikke tiltrukket seg mye feministisk kritikk. Miranda blir typisk sett som fullstendig fratatt frihet av sin far. Hennes eneste plikt er å forbli dydig. Ann Thompson argumenterer for at Miranda, på en måte typisk for kvinner i en kolonistisk atmosfære, har fullstendig internalisert den patriarkiske ordningen på ting, og tenker på seg selv som underordnet sin far. De mindre prominente kvinnene i skuespillet er også underordnede, ettersom de kun blir beskrevet gjennom mennene i skuespillet. Mesteparten av det som blir sagt om Sycorax, for eksempel, blir sagt av Prospero. Videre bemerker Stephen Orgel at Prospero aldri har møtt Sycorax—alt han har funnet ut om henne har han fått vite fra Ariel. I følge Orgel gjør Prosperos mistenksomhet mot kvinner han til en upålitelig kilde til informasjon. Orgel foreslår at han er skeptisk til kvinnelig dyd generelt, og peker på Prosperos tvetydige kommentar om hans kones trofasthet." Shakespeares dager. Den første registrerte fremførelse av "Stormen" skjedde på 1 November 1611, når King's Men spilte skuespillet foran Jakob I og det Engelske kongelige hoff på Whitehall Palace på Helgemesse. Det var også et av åtte Shakespeare skuespill fremført på hoffet i løpet av vinteren 1612–13, som en del av festivitasen rundt bryllupet mellom Prinsesse Elizabeth og Frederick V, Elector Palatine av Rhinen. Det finnes ikke flere registrerte offentlige fremføringer før Restaurasjonen; men i sitt forord til Dryden/Davenant versjonen fra 1667, skriver Sir William Davenant at "Stormen" hadde blitt fremført på Blackfriars Theatre. Nøye vurdering av scenehenvisninger i skuespillet støtter dette, og antyder sterkt at skuespillet ble skrevet med Blackfriars Theatre heller enn Globe Theatre i tankene. Restaurasjonen og 18. århundre. Adaptasjoner av skuespillet, ikke Shakespeares original, dominerte fremførelseshistorien til "Stormen" fra restaurasjonen til midt i det 19. århundre. Alle teater ble stengt av den puritanske regjeringen i Interregnum under Det engelske samveldet. Ved restaurasjonen av monarikiet i 1660, ble to patentkompanier—King's Company og Duke's Company—etablert, og det eksisterende teatrikalske repertoire delt mellom dem. Sir William Davenants "Duke's Company" hadde rettighetene til å fremføre Shakespeares "Stormen". Men skuespillet ble ansett som upassende for Restaurasjonens publikum, og i 1667 ble det sterkt beskåret og adaptert av Davenant og John Dryden og gitt tittelen "The Tempest or, The Enchanted Island". Dryden og Davenant la til figurer og handlinger: Miranda har en søster ved navn Dorinda; og Caliban en søster som også heter Sycorax. Som en parallell til Shakespeares Miranda/Ferdinand-handling, har Prospero en fostersønn, Hippolito, som aldri har sett en kvinne. Hippolito var en populær bukserolle, en mann spilt av en kvinne, populær hos teaterstyrere for muligheten til å vise frem skuespillerinnens ben. Forskeren Michael Dobson har beskrevet "Enchanted Island" som "the most frequently revived play of the entire Restoration" og som å etablere viktigheten i forbedrede og flere roller for kvinner. I 1674 re-adapterte Thomas Shadwell Dryden og Davenants "Enchanted Island" som en opera: selv om "opera", i Restaurasjonens teater, ikke hadde sin moderne betydning, og istedet henviste til et skuespill med sanger lagt til, nærmere i stil til moderne muskkteater. Teatergjengere i Restaurasjonen ser ut til å ha betraktet Dryden/Davenant/Shadwell versjonen som Shakespeares: Samuel Pepys, for eksempel, beskrev det som "an old play of Shakespeares" i sin dagbok. operaen var ekstremt populær, og Pepys syntes den var "full of so good variety, that I cannot be more pleased almost in a comedy." Prospero i denne versjonen er svært forskjellig fra Shakespeares: Eckhard Auberlen beskriver ham som "...reduced to the status of a Polonius-like overbusy father, intent on protecting the chastity of his two sexually naive daughters while planning advantageous dynastic marriages for them." "Enchanted Island" var tilstrekkelig suksessrik til å fremprovosere en parodi, "The Mock Tempest", skrevet av Thomas Duffett for "King's Company" i 1675. Den åpnet med noe som hørtes ut som en storm, men viser seg å være en opptøyer i et bordell. I det tidlige attende århundre dominerte Dryden/Davenant/Shadwell versjonen scenen. Ariel ble—med to unntak—spilt av en kvinne, og uten unntak av en grasiøs danser og superb sanger. Caliban var en komikerrolle, spilt av skuespillere "known for their awkward figures". I 1756 satte David Garrick opp en annen operatisk versjon, en "three-act extravaganza" med musikk av John Christopher Smith. "Stormen" var en av de viktigste skuespillene i repertoiret til Romantikkens teater. John Philip Kemble satte opp en versjon som var nærmere Shakespeares original, men som likevel beholdt Dorinda og Hippolito. Kemble ble mye latterliggjort for å insistere på arkaisk uttale av Shakespeares tekster, inkludert "aitches" for "aches". Det ble sagt at tilskuere "packed the pit, just to enjoy hissing Kemble's delivery of 'I'll rack thee with old cramps, / Fill all they bones with aches'." Skuespiller–bestyrerne i Romantikken etablerte moten med opulente kulisser og kostymer som skulle dominere Shakespeare oppsetninger til sent i det 19. århundre: Kembles Dorinda og Miranda, for eksempel, ble spilt "in white ornamented with spotted furs". I 1757, et år etter debuten til hans operatiske versjon, fremførte David Garrick en sterkt klippet utgave av Shakespeares manus på Drury Lane, og det ble gjenoppvekket, med profitt, gjennom århundret. 19. århundre. Det var ikke før William Charles Macreadys innflytelsesrike produksjon i 1838 at Shakespeares tekst gjenopprettet sin autoritet over de adapterte og operatiske versjonene som hadde vært populære i mesteparten av de to foregående århundrene. Fremførelsen ble spesielt beundret for George John Bennetts fremførelse som Caliban: den ble beskrevet av Patrick MacDonnell—i hans "An Essay on the Play of The Tempest" utgitt i 1840—som "maintaining in his mind, a strong resistance to that tyranny, which held him in the thraldom of slavery". Viktoriansk tid markerte høyden av bevegelsen som senere ville bli beskrevet som "billedlig": basert på praktfulle kulisser og visuell oppvisning, sterkt klippede tekster som ga rom for langvarige scenebytter, og omfattende sceneeffekter. I Charles Keans oppsetning i 1857 av "Stormen" ble Ariel flere ganger sett synke ned i en ildkule. De 140 scenemedarbeiderne angivelig ansatt på denne produksjonen ble beskrevet av "Literary Gazette" som "unseen... but alas never unheard". Hans Christian Andersen så også denne produksjonen og beskrev Ariel som "isolated by the electric ray", med henvisning til effekten av en buelampe rettet mot skuespillerinnen som spilte rollen. Neste generasjons produsenter, som inkluderte William Poel og Harley Granville-Barker, gikk tilbake til en slankere og tekstbasert stil. Sent i det 19. århundre og tidlig i det 20. århundre ble det Caliban, ikke Prospero, som ble betraktet som stjernen i "Stormen", og det var rollen skuespiller–teatersjefer valgte til seg selv. Frank Benson studerte til rollen ved å se på apekatter og bavianer på zoologisk hage: på scenen hang han oppned fra et tre og vrøvlet. 20. århundre. I en fortsettelse på tradisjonen fra slutten av det 19. århundre, hadde i 1904 Herbert Beerbohm Tree på seg pels og tang for å spille Caliban, med hår til hoftene og en apeaktig fremtoning, som antydet et primitivt del-dyr del-menneske stadium av evolusjon. Denne "manglende mellomledd" fremstillingen av Caliban ble normen i produksjoner helt til Roger Livesey, i 1934, var den første skuespilleren som spilte rollen med svart sminke. I 1945 spilte Canada Lee rollen på Theatre Guild i New York, og etablerte en tradisjon av svarte skuespillere i rollen, inkludert Earle Hyman i 1960 og James Earl Jones i 1962. I 1916 presenterte Percy MacKaye et samfunnsmaskespill, "Caliban by the Yellow Sands", i Lewisohn Stadium i New York. I en diger rollebesettning av dansere og maskespillere, fokuserte oppspillet på den opprørske naturen til Caliban men slutter med hans forbønn om mer kunnskap ("I yearn to build, to be thine Artist / And 'stablish this thine Earth among the stars- / Beautiful!") etterfulgt av Shakespeare, som en figur, som gjengir Prosperos "Our revels now are ended" tale. John Gielgud spilte Prospero mange ganger, og kalte det sin favorittrolle. Douglas Brode beskriver ham som "universally heralded as... [the 20th] century's greatest stage Prospero". Hans første opptreden i rollen var i 1930: han hadde på seg en turban, og tilstod senere at han forsøkte å se ut som Dante. Han spilte rollen i tre sceneproduksjoner til, sist på Royal National Theatre i 1974. Peter Brook regisserte en eksperimentell produksjon på Round House i 1968, der teksten var "almost wholly abandoned" til fordel for pantomime. I følge Margaret Croydons anmeldelse var Sycorax "portrayed by an enormous woman able to expand her face and body to still larger proportions – a fantastic emblem of the grotesque... [who] suddenly... gives a horrendous yell, and Caliban, with black sweater over his head, emerges from between her legs: Evil is born." Til tross for den eksisterende tradisjonen med svarte skuespillere som spiller Caliban mot en hvit Prospero, fant ikke kolonitolkninger av skuespillet veien på scenen før sent på 1970–tallet. Oppføringer i England regissert av Jonathan Miller og av Clifford Williams fremstilte eksplisitt Prospero som en koloniherre. Millers produksjon ble også beskrevet, av David Hirst, som å fremstille "the tragic and inevitable disintegration of a more primitive culture as the result of European invasion and colonisation." Miller utviklet denne tilnærmingen i sin produksjon i 1988 på Old Vic i London, med Max von Sydow i hovedrollen som Prospero. Denne brukte en blandet rollebesettning utgjort av hvite skuespillere som menneskene og svarte skuespillere som spilte åndene og skapningene på øyen. I følge Michael Billington: "von Sydow's Prospero became a white overlord manipulating a mutinous black Caliban and a collaborative Ariel keenly mimicking the gestures of the island's invaders. The colonial metaphor was pushed through to its logical conclusion so that finally Ariel gathered up the pieces of Prospero's abandoned staff and, watched by awe-struck tribesmen, fitted them back together to hold his wand of office aloft before an immobilised Caliban. "The Tempest" suddenly acquired a new political dimension unforeseen by Shakespeare." Psykoanalytiske tolkninger har vist seg å være vanskeligere å avbilde på scenen. Gerald Freedmans produksjon på American Shakespeare Theatre i 1979 og Ron Daniels' Royal Shakespeare Company produksjon i 1982 forsøkte begge å avbilde Ariel og Caliban som motstridende aspekter av Prosperos psyke. Ingen av dem ble betraktet som helt vellykkede: "Shakespeare Quarterly", i en anmeldelse av Freedmans produksjon, kommenterte at "Mr. Freedman did nothing on stage to make such a notion clear to any audience that had not heard of it before." I 1988 spilte John Wood Prospero for RSC, og la vekt på rollefigurens menneskelige kompleksitet. Anmelderen i Financial Times beskriver ham som "a demented stage manager on a theatrical island suspended between smouldering rage at his usurpation and unbridled glee at his alternative ethereal power". Japanske teaterstiler har blitt benyttet til "The Tempest". I 1988 og igjen i 1992 bragte Yukio Ninagawa sin versjon av "Stormen" til Storbritannia. Den ble iscenesatt som en prøve på et Noh drama, med et tradisjonelt Noh teater bakerst på scenen, men brukte også elementer som var i strid med konvensjonene for Noh. I 1992 presenterte Minoru Fujita en Bunraku (japansk dukke) versjon i Osaka og på Tokyo Globe. Sam Mendes regisserte i 1993 en RSC produksjon der Simon Russell Beales Ariel var åpenlyst misfornæyd med kontrollen utøvet av Alec McCowens Prospero. Det skapte kontrovers at, i de tidlige fremføringene, spyttet Ariel på Prospero, når han fikk sin frihet. En helt annen effect ble oppnådd av George C. Wolfe i den utendørs New York Shakespeare Festival produksjonen i 1995, der valget av Aunjanue Ellis som Ariel mot Patrick Stewarts Prospero ladet produksjonen med eritiske spenninger. Produksjoner i det senere 20. århundre har gradvis øket fokusen på seksuell (og noen ganger homoseksuell) spenning mellom figurene, inkludert Prospero/Miranda, Prospero/Ariel, Miranda/Caliban, Miranda/Ferdinand og til og med Caliban/Trinculo. "Stormen" ble fremført på Globe Theatre i 2000 med Vanessa Redgrave som Prospero, som spilte rollen hverken som mann eller kvinne, men med "authority, humanity and humour... a watchful parent to both Miranda and Ariel." Publikum respekterte Prospero, men Jasper Brittons Caliban "was their man" (i Peter Thomsons ord), til tross for at han spyttet fisk på tilskuerne, og valgte ut enkelte av dem for ydmykende sammetreff. Innen utgangen av 2005 hadde "BBC Radio" sendt over 300 Shakespeare fremføringer i sin historie, og "Stormen" var den mest populære av dem: produsert 21 ganger. Musikk. "Stormen" har vist seg å være mer populær som et subjekt for komponister enn mesteparten av Shakespeares skuespill. Forsker Julie Sanders tilskriver dette en "perceived 'musicality' or lyricism" i skuespillet. To sanger "Stormen" som kan ha vært brukt under fremførelser i Shakespeares livstid har overlevd. Disse er "Full Fathom Five" og "Where The Bee Sucks There Suck I" i utgivelsen fra 1659 av "Cheerful Ayres or Ballads", der de blir tilskrevet Robert Johnson, luttspilleren for Jakob I. Det har vært vanlig gjennom historien til skuespillet at produsentene bestiller samtidige arrangement av disse to sangene, og også "Come Unto These Yellow Sands". "Full Fathom Five" og "The Cloud-Capp'd Towers" er to av de "Three Shakespeare Songs" satt til musikk avRalph Vaughan Williams. Disse ble skrevet for et a cappella SATB kor i 1951 for British Federation of Music Festivals, og de forblir en populær del av britisk korrepertoire i dag. Michael Nymans "Ariel Songs" er hentet fra hans lydspor fra filmen "Prospero's Books". "Stormen" har også påvirket sanger skrevet i "folkemusikk og "hippie" tradisjonene: for eksempel, versjoner av "Full Fathom Five" ble spilt inn av Marianne Faithfull for "Come My Way" i 1965 og av Pete Seeger for "Dangerous Songs!?" i 1966. The Decemberists' sang "The Island: Come and See/The Landlord's Daughter/You'll Not Feel The Drowning" blir av mange antatt å være basert på historien om Caliban og Miranda. Minst 46 opera eller semi-opera basert på "Stormen" eksisterer. I tillegg til Dryden/Davenant og Garrick versjonene nevnt i "18. århundre" avsnittet over, produserte Frederic Reynolds en operatisk versjon i 1821, med musikk av Sir Henry Bishop. Andre opera basert på "Stormen" før det 20- århundre inkluderer Fromental Halévys "La Tempesta" (1850) og Zdeněk Fibichs "Bouře" (1894). I det 20- århundre hadde Kurt Atterbergs "Stormen" premiære i 1948 og Frank Martins "Der Sturm" i 1965. Michael Tippetts opera "The Knot Garden" fra 1971 inneholder forskjellige antydninger til "Stormen". I Akt 3 later en psykoanalytiker, Mangus, som han er Prospero og bruker situasjoner fra Shakespeares skuespill i terapisesjonene sine. John Eaton, i 1985, produserte et amalgam av levende jazz med opptak av elektronisk musikk, med en libretto av Andrew Porter. Michael Nymans opera fra 1991, "Noises, Sounds & Sweet Airs", ble først fremført som en opera-ballett av Karine Saporta. Denne operaen er unik i det at de tre vokalistene, en sopran, contralto, og tenor, er stemmer heller enn individuelle rollefigurer, med tenoren like sannsynlig å synge Miranda, eller at alle tre synger en figur. Orkesterverk for konsert inkluderer Pyotr Ilyich Tchaikovskys fantasi "The Tempest" (1873), Fibichs symfoniske dikt "Bouře" (1880), John Knowles Paines symfoniske dikt "The Tempest", Arthur Honeggers forspill for orkester (1923), og Egon Welleszs "Prosperos Beschwörungen" (fem verker 1934-36). Ballettsekvenser har blitt brukt i mange fremførelser av skuespillet siden Restaurasjonen. Ludwig van Beethovens 1802 Piano Sonata No. 17 i D moll, Op. 31, No. 2, ble gitt undertittelen "The Tempest" på et punkt etter Beethovens død fordi, når spurt om betydningen av sonaten, skal Beethoven ha sagt "Read "The Tempest". Men denne historien kommer fra hans bekjentskap Anton Schindler, som ofte ikke er til å stole på. Litteratur og kunst. Percy Bysshe Shelley var en av de tidligste poetene som ble påvirket av "Stormen". Hans "With a Guitar, To Jane" identifiserer Ariel med poeten og sangene hans med poesi. Diktet bruker enkel diksjon for å formidle Ariels nærhet til naturen og "imitates the straightforward beauty of Shakespeare's original songs." Etter utgivelsen av Darwins ideer om evolusjon begynte forfattere å stille spørsmål ved menneskehetens plass i verden og dens forhold til gud. En forfatter som utforsket disse ideene var Robert Browning, som i sitt dikt "Caliban upon Setebos" (1864) setter rollefiguren fra Shakespeare til å kontemplere teologiske og filosofiske spørsmål. Den franske filosofen Ernest Renan skrev et drama, "Caliban: Suite de La Tempête", i 1878. Dette viser en kvinnelig Ariel som følger Prospero tilbake til Milan, og en Caliban som leder et kupp mot Prospero, og etter at det lykkes aktivt imiterer dydene til sin tidligere mester. W. H. Audens "lange dikt" "The Sea and the Mirror" tar for av en refleksjon av hver av de støttende rollefigurene i "Stormen" på sine opplevelser. Diktet tar et Freudiansk perspektiv, og ser Caliban (og hans langdryge bidrag i form av et prosadikt) som Prosperos libido. Caliban hadde innflytelse på flere verker i afrikansk litteratur på 1970–tallet, inkludert verker av Taban Lo Liyong i Uganda, Lemuel Johnson i Sierra Leone, Ngugi wa Thiong'o i Kenya, og David Wallace av Zambias "Do You Love Me, Master?". Et lignende fenomen oppstod sent i det 20- århundre i Canada, der flere forfattere produserte verker inspirert av Miranda, inkludert "The Diviners" av Margaret Laurence, "Prospero's Daughter" av Constance Beresford-Howe og "The Measure of Miranda" av Sarah Murphy. Andre forfattere har femininisert Ariel (som i Marina Warners novelle "Indigo") eller Caliban (som i Suniti Namjoshis diktsekvens "Snaphots of Caliban"). a>s maleri av "Stormen" ca. 1735 Fra midten av det 18. århundre begynte Shakespeares skuespill, inkludert "Stormen", å dukke opp som subjektet i malerier. Rundt 1735 produserte William Hogarth sitt maleri "A Scene from The Tempest": "a baroque, sentimental fantasy costumed in the style of Van Dyck and Rembrandt". Maleriet er basert på Shakespeares tekst, og inneholder ingen representasjon av secenen eller av den tidens (Davenant-Dryden sentrerte) scenetradisjon. Henry Fuseli, i et maleri på kommisjon for Boydell Shakespeare Gallery (1789) brukte Leonardo da Vinci som modell for sin Prospero. Disse to fremstillingene av skuespillet fra det 18. århundre indikerer at Prospero ble ansett som dets moralske senter: folk som så Hogarth og Fuselis malerier villa ha akseptert Prosperos visdom og autoritet. John Everett Millaiss "Ferdinand Lured by Ariel" (1851) er blant de prerafaelittiske maleriene basert på skuespillet. Sent i det 19. århundre hadde kunstnere en tendens til å fremstille Caliban som et Darwiniansk "manglende mellomledd", med fiskeaktige eller apeaktige egenskaper, som bevist i Noel Patons "Caliban". Charles Knight produserte "Pictorial Edition of the Works of Shakespeare" i åtte volumer (1838–43). Verket forsøkte å oversette innholdet i skuespillene til malerisk form. Dette inkluderte ikke bare handlingen, men også bilder og metaforer: Gonzalos linje om "mountaineers dewlapped like bulls" er illustrert med et bilde av en sveitsisk bonde med Struma. I 1908 produserte Edmund Dulac en utgave av "Shakespeare's Comedy of The Tempest" med en vitenskapelig handlingsoppsummering og kommentarer fra Arthur Quiller-Couch, overdådig innbundet og illustrert med 40 vannmalerier. Illustrasjonene fremhevet den eventyrlige kvaliteten til skuespillet og unngikk dets mørke side. Av de 40, er bare 12 direkte avbildninger av handlingen i skuespillet: de andre er basert på handling som skjer før skuespillet begynner, eller på bilder som "full fathom five thy father lies" eller "sounds and sweet airs that give delight and hurt not". Film. "Stormen" dukket først opp på skjermen i 1905. Charles Urban filmet stormsekvensen av Herbert Beerbohm Trees versjon på Her Majesty's Theatre for en 2½-minutters "flicker", der individuelle rammer ble håndfarget, lenge før fargefilm ble oppfunnet. In 1908 regisserte Percy Stowe en "Stormen" med spilletid på litt over ti minutter, som nå er en del av British Film Institutes kompilasjon "Silent Shakespeare". Mye av handlingen foregår på Prosperos øy før stormen som åpner Shakespeares skuespill. Minst to andre stumfilmversjoner, en av dem av Edwin Thanhouser, vet vi har eksistert, men er nå gått tapt. Handlingen ble adaptert for Westernfilmen "Yellow Sky", regissert av William A. Wellman i 1946. Science fiction filmen Forbidden Planet fra The 1956 satte historien på planeten Altair IV. Professor Morbius (Walter Pidgeon) og hans datter Altaira (Anne Francis) er Prospero og Miranda figurene. Ariel blir representert av den hjelpsomme «Robbie the Robot», men Caliban blir representert av det farlige og usynlige "monster from the id": en projeksjon av Morbius' psyke. Douglas Brode mener det bare har vært en "fremføring" på skjerm av "Stormen" siden stumfilmens æra: han beskriver alle andre versjoner som "variasjoner". Den ene fremførelsen er Hallmark Hall of Fame versjonen fra 1960, regissert av George Schaefer, med Maurice Evans, Lee Remick and Roddy McDowall. Kritiker Virginia Vaughan lovpriset den som "light as a soufflé, but... substantial enough for the main course." I 1980 produserte Derek Jarman en homoerotisk "Stormen" som brukte Shakespeares språk, men som var mest bemerkelsesverdig for sine avvik fra Shakespeare. En scene viser en korpulent og naken Sycorax (Claire Davenport) som ammer sin voksne sønn Caliban (Jack Birkett). Filmen når sitt klimaks med at Elisabeth Welch gauler ut "Stormy Weather". De sentrale fremførelsene var Toyah Willcox' Miranda og Heathcote Williams' Prospero, en "dark brooding figure who takes pleasure in exploiting both his servants" Paul Mazurskys adapsjon av "Stormen" fra 1982, i moderne språkdrakt, med Philip (Prospero) som en disillusjonert arkitekt i New York som trekker seg tilbake til en ensom gresk øy med sin datter, behandlet åpenlyst de seksuelle spenningene i rollefigurenes isolerte eksistens. Rollefiguren som motsvarer Caliban, gjeteren Kalibanos, spør Philip hvem av dem som skal ha sex med Miranda. John Cassavetes spilte Philip, Raúl Juliá Kalibanos, og Molly Ringwald Miranda. Susan Sarandon spiller Ariel-figuren, Philips lettkjedete kjæreste Aretha. Filmen er blitt kritisert som "overlong and rambling", men også lovpriset for sin gode humor, spesielt i en sekvens der Kalibanos' og gjeitene hans danser til Kander and Ebbs "New York, New York". John Gielgud har skrevet at å spille Prospero i en film av "Stormen" var hans livs ambisjon. Oppover årene har han gjort tilnærminger til Alain Resnais, Ingmar Bergman, Akira Kurosawa, og Orson Welles for å regissere. Til sist tok Peter Greenaway på seg prosjektet, og regisserte "Prospero's Books" (1991) med "an 87-year-old John Gielgud and an impressive amount of nudity" i hovedrollen. Prospero blir gjenoppfunnet som forfatteren av "Stormen", og fremfører replikkene til de andre rollefigurene, i tillegg til sine egne. Selv om filmen blir anerkjent som innovativ i sin bruk av Quantel Paintbox for å skape visuelle tableaux, noe som resulterer i "unprecedented visual complexity", var kritikernes respons til filmen ofte negative: John Simon kalte den "contemptible and pretentious". Nærmere til ånden av Shakespeares original, i følge kritikere som Brode, er Leon Garfields forkortede utgave av skuespillet for S4Cs 1992 ' serie. Den 29 minutter lange produksjonen, regissert av Stanislav Sokolov og med Timothy West i hovedrollen som stemmen til Prospero, brukte stop-motion dukker for å fange den eventyrlige kvaliteten i skuespillet. Disneys animerte spillefilm Pocahontas er blitt beskrevet som en "politisk korrigert" "Stormen". En annen "offbeat variation" (i Brodes ord) ble produsert for NBC i 1998: Jack Benders "The Tempest" hadde Peter Fonda i hovedrollen som as Gideon Prosper, en slaveeier fra sørstatene som blir tvunget av plantasjen av sin bror rett før den amerikanske borgerkrigen. En magiker som har lært kunsten sin fra en av slavene, bruker Prosper magi til å beskytte sin tenåringsdatter og hjelpe unionshæren. Referanser. Alle henvisninger til "The Tempest", hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare Third Series, basert på First Folio teksten fra 1623. Under dennes referansesystem betyr 4.1.148 akt 4, scene 1, linje 148. Det tyske Arbeiderparti. Det tyske Arbeiderparti "(Deutsche Arbeiterpartei – DAP)" var forløperpartiet til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP), og ble stiftet av Anton Drexler og Karl Harrer den 5. januar 1919 i München. Impulsen til det hadde Drexler fått fra sin mentor dr. Paul Tafel, ledende funksjonær for Det alltyske forbund, direktoriumsmedlem for MAN AG (Maschinenfabrik Augsburg-Nürnberg) og styremedlem i Det bayerske industrialistforbund. Karl Harrer fikk oppdraget å grunnlegge Thuleselskapet – Et tidlig medlem var også samfunnsideologen Gottfried Feder. Navneendringen fra DAP til NSDAP fant sted den 24. februar 1920 i Münchens Hofbräuhaus. Det tyske Arbeiderparti begynte tellingen av antall medlemmer med nummer 500, for å gi inntrykk av en større tilhengerskare enn de faktisk hadde. Adolf Hitler, partiets daværende propagandaleder og senere formann, hadde medlemsnummer 555. Hitlers medlemskort fra DAP, senere NSDAP Adolf Hitler var blitt sendt til DAP av sin foresatte Karl Mayr, sjefen for informasjonsavdelingen for Riksverngruppekommando 4 i München, for at han skulle gjøre DAP til et nasjonalt Arbeiderparti med bred appell. Hitler var med på å utforme DAPs partiprogram, og det inneholdt bl.a. elementer som avvisning av Versaillestraktaten, sammenslutning med Østerrike og at jødene måtte miste sitt statsborgerskap. Det var også en rekke klassisk sosialistiske programpunkter. Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus. Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus er et kunstgalleri i Drøbak i Akershus fylke som særlig stiller ut avistegninger, tegneserier og illustrasjonskunst. FS&AT drives av en stiftelse som ble opprettet i 1999 etter initiativ fra privatpersoner i Drøbak og med støtte fra Frogn kommune, Akershus fylkeskommune og en rekke norske aviser. Stiftelsen har også et kunstnerisk råd, med blant annet representanter fra Fredrik Stabels familie. En uavhengig støtteforening utgir medlemsavisen "Streken" og står for forskjellige arrangementer med tilknytning til tegnefaget. Foreningen har over 550 medlemmer. Daglig leder av galleriet er Erik de la Forest. Jaktstart. Jaktstart er en startmetode der startrekkefølgen bestemmes av tidligere delkonkurranser. Deltakeren med best tid før jaktstarten starter først, deretter bestemmes starttiden til hver enkelt deltaker av tiden denne er bak lederen. Vinneren er den som går først over målstreken, selv om andre deltakere kan ha brukt kortere tid i jaktstartdelen av konkurransen. Jaktstart benyttes bl.a. i langrenn, skiskyting og orientering. I tillegg brukes Gunder-metoden i kombinert, der tidsdifferansene regnes ut fra poengsummen i hopprennet. I langrenn på verdenscup- og mesterskapsnivå ble jaktstarten benyttet fram til 2002. Det ble vanligvis gått en 10 km i klassisk stil, som ble brukt som utgangspunkt for 15 km jaktstart i fristil. Jaktstarten er nå erstattet av en øvelse med fellesstart, der løperne bytter utstyr og stilart midtveis. I skiskyting arrangeres jaktstarten oftest med utgangspunkt i sprinten. Resultater fra normaldistansen (20km/15km) brukes av og til, da blir tidsdifferansene halvert før jaktstarten. Osplikammen. a> t.h.Osplikammen (285 moh) er det høyeste punktet i Ørland kommune i Sør-Trøndelag, og ligger i Rusasetfjellet på grensen mellom Ørland og Bjugn kommuner. Navnet Osplikammen kommer fra treslaget osp; navnet "Rusaset" kommer av "Røstads seter". Området er merket med turstier, og toppen er et overkommelig mål selv for små barn. Avstand fra bilvei 3-4 km, ca 200 m stigning. Briskeby (band). Briskeby er et norsk pop-/rockband fra Larvik. Vokalisten er fra Tønsberg. Briskeby hadde en sterk debut med plata "Jeans for Onassis" i 2000 som oppnådde salg på 130 000 album. Sangen «Propaganda» ble særlig populær og regnes som en monsterhit. I forbindelse med plata turnerte bandet sammen med A-ha. Bandet fikk storeslem under Spellemannprisen 2000 og ble tildelt fire trofeer. De vant klassene årets nykommer, årets artist og popgruppe for albumet og årets låt for «Propaganda». De vant også prisen årets overraskelse under Alarmprisen 2001, som forøvrig er eneste gang det ble delt ut pris i denne klassen. I 2003 kom oppfølgeren, "Tonight, Captain?". Dette albumet ble en nedtur og solgte bare 30 000 eksemplarer. Albumet inneholdt bl.a. singlen «Hey Baby» som ble den mest spilte. Både albumet og den kommende turnéen ble beskrevet som en fiasko i forhold til den suksessen gruppa hadde i 2000 og 2001. I 2005 lanserte gruppen sitt tredje album, "Jumping On Cars". Dette albumet fikk bedre mottagelse enn deres andre, men nådde ikke like høye salgstall som det første albumet. The Disciplines. The Disciplines ble etablert da Briskeby tok en pause. Larviksmedlemmene i bandet fortsatte og fant en ny vokalist. The Disciplines består av amerikanske Ken Stringfellow (vokal) samt Bjørn Bergene (gitar), Bård Helgeland (bass) og Claus Heiberg Larsen (trommer). I marsutgaven av det britiske musikkbladet Q medvirket bandet med låten "Yours for the taking" på en samle-CD. Utgangspunktet for platen var et utvalg bandet R.E.M. hadde foretatt av femten låter med ulike band de liker. The Disciplines utgav sitt debutalbum våren 2008. Sommeren 2008 spilte bandet på en rekke festivaler i Norge og Europa. Høsten 2008 var The Disciplines support på R.E.M.s europaturne. I 2009 forlot Heiberg Larsen gruppa for å bli markedssjef for Kulturhuset Bølgen. Han ble erstattet av Aleksander Ralla Vilnes. Friedrich Hossbach. Friedrich Hossbach, med tyske bokstaver Hoßbach, (født 21. november 1894 i Unna i Tyskland, død 10. september 1980 i Göttingen) var offiser i Wehrmacht og forfatter av den såkalte Hossbach-protokollen som fastholdt en historisk viktig tale av Adolf Hitler til de tyske militære ledere. Hossbach nedtegnet talen den 10. november 1937, fem dager etter at den ble holdt. I protokollen heter det at Htiler fortalte sin militære ledelse at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike. Det var i egenskap av Wehrmachts adjutant til Hitler at Hossbach, da oberst, var tilstede på det hemmelige strategimøtet. Han hadde hatt dette vervet siden 4. august 1934. Hossbach, Friedrich Hossbach, Friedrich Hossbach, Friedrich Hossbach, Friedrich Tsjekkisk koruna. Tsjekkisk korunae eller tsjekkisk krone (Kč – "koruna česká") er valutaen som benyttes i Tsjekkia i dag. Valutakoden er CZK'", og hver krone kan deles opp i 100 haleru. Valutaen har vært valutaen i Den tsjekkiske republikk siden 8. februar 1993, da både Tsjekkia og nabolandet Slovakia erstattet den tsjekkoslovakiske korunaen med en egen valuta etter delingen av Tsjekkoslovakia. Valutaen utgis av Tsjekkias nasjonalbank ("Česká národní banka – ČNB"), som ble dannet i 1993 og har hovedkontoret i Praha. Slovakisk koruna. Slovakisk krone eller slovakisk koruna (Sk – "Slovenská koruna") er valutaen som benyttes i Slovakia. Valutakoden er SKK'", og 1 koruna kan deles i 100 halierov. Valuaten ble innført den 8. februar 1993, da både Slovakia og nabolandet Tsjekkia erstattet den Tsjekkoslovakisk korunaen med en egen valuta, etter delingen av Tsjekkoslovakia. Den slovakiske kronen ble bundet til euro den 25. november 2005 gjennom ERM2. Overgangen til euro fant sted den 1. januar 2009, med en kurs på 30 1260 sk pr. euro. Valutaen utgis av Slovakias nasjonalbank ("Národná banka Slovenska – NBS"), som ble grunnlagt i 1993 og har hovedkontor i Bratislava. Feiringklinikken. Feiringklinikken er Norges eneste pasienteide sykehus for hjertepasienter. Det eies og drives av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL). Feiringklinikken ligger sentralt i Kjerkebygda ned mot Mjøsa i Feiring i Eidsvoll kommune i Akershus fylke. Klinikken ble opprettet i juni 1989; senteret ble bygget i 1984 som kurs-konferansesenter for LHL. Klinikken gjør utredning av sykdommer i hjertets kransarterier med coronar angiografi. Det innebærer at et kateter settes inn i en blodåre ved håndleddet eller i hovedpulsåren i lysken. Kateteret føres til hjertet og det settes kontrast inn i åpningene fra aorta (hovedpulsåren) slik at blodårene i hjertemuskelen(kransarteriene) blir synlige på røntgengjennomlysning. Da kan forsnevringer på årene sees. Slike forsnevringer kan blokkes ut og det kan settes inn stent som er en strekkstålforing for holde åren åpen. Når det påvises forsnevringer som ikke egner seg for blokking og stent, kan det være aktuelt med hjerteoperasjon med bypass. Da tas en vene fra leggen som blir sydd på kransarterien slik at blodet går en liten omvei rundt forsnevringen, også kalt shunt. På Feiringklinikken er det siden 2001 tilbudt 4 uker opptreningsopphold i rehabiliteringsavdelingen. Hjerterehabilitering innebærer to treningsøkter daglig og undervisning i mestring av hjertesykdom, kosthold og treningsteori. Det offentlige har gitt refusjon for slike opphold siden 2003. De første årene sponset Feiringklinikken og LHL hver hjerterehabiliteringspasient med vel 30 000 kr. ved å drive avdelingen uten refusjon. Feiringklinikken hører inn under fritt sykehusvalg, og pasientene må ikke selv betale for behandlingen der. In vitro-fertilisering. In vitro-fertilisering (prøverørsbefruktning) er en form for assistert befruktning der egget blir befruktet in vitro, altså utenfor morens kropp. Soft-IVF er en metode innen prøverørsbehandling hvor fokus er å gjøre behandlingen kortere, enklere og mer behagelig for kvinnen enn ved vanlig prøverørsbehandling (IVF-behandling). Dang Van Ty. Dang Van Ty (født 1. juli 1954 i Tay Ninh i Vietnam) er en norsk-vietnamesisk maler, tegner og grafiker. Etter å ha blitt skadet under Vietnam-krigen, kom Dang Van Ty til Norge i 1968, hvor han siden har vært bosatt og er blitt norsk statsborger. Han har utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, der han studerte bokillustrasjon 1978–1982 og var hospitant på litoverkstedet 1986–1987, og Statens Kunstakademi 1982–1986 og 1987–1989. Dang Van Ty debuterte på Høstutstillinga i 1981 og har siden hatt en rekke utstillinger i Norge og utlandet, blant annet i Vietnam. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Bysamling, og flere kunstforeninger. Han har dessuten skrevet og illustrert "Min barndom i Vietnam" (1982) og "Hjemreisen" (1986), og illustrert "Djamilja" (1986) av Tsjingiz Ajtmatov. Dang Van Ty har vært tegnelærer ved Mosebekkskolen i Oslo og driver nå maleskole i sitt eget atelier. Rune Selmar. Rune Selmar (født 18. september 1959 i Kristiansand) er en norsk siviløkonom, finansanalytiker og fondsmekler. Han er utdannet ved Norges Handelshøyskole. Selmar ble i statsråd 30. januar 2004 utnevnt til administrerende direktør i Folketrygdfondet for en åremålsperiode på seks år, hvor han etterfulgte Tore Lindholt. Han tiltrådte stillingen i april 2004. 18. oktober 2005 annonserte han at han vil gå av, for å gå inn i stilling som direktør i Rasmussengruppen i Kristiansand. Han har tidligere vært investeringsdirektør i Folketrygdfondet, og vært ansatt i Saga Securities og Danske Securities. Han tiltrådte høsten 2012 som administrerende direktør i ODIN Forvaltning AS. Tore Lindholt. Tore Lindholt (født 13. oktober 1941 i Trondheim) er en norsk sosialøkonom med utdannelse fra Universitetet i Oslo som Cand.oecon (1967). Lindholt har hatt flere lederstillinger i NSB i perioden 1978-1990, deriblant fungert som generaldirektør i 1988 og 1990. Han var administrerende direktør i Folketrygdfondet 1. november 1990 – april 2004. Lindholt var statssekretær (politisk sekretær) i Samferdselsdepartementet 1976–1978. Han var medlem av Hermansen-utvalget, som fremmet sin innstilling i 1989. Ballhuseden. a>, Ballhuseden ("Musée du château de Versailles"). Ballhuseden (Fransk:"Le Serment du Jeu de paume") var en hendelse som fant sted i Ballhuset i Versailles den 20. juni 1789 og markerte begynnelsen på en rekke begivenheter som førte fram til Den franske revolusjon. Under påskudd av reparasjoner nekta vaktene i Versailles tredjestanden adgang til Menus-Plaisirs, salen der stenderforsamlinga fant sted den 20. juni 1789. De 577 deputerte for tredjestanden samla seg da i Ballhuset. Abbed Emmanuel-Joseph Sieyès og Jean-Joseph Mounier tok her på seg å forfatte den uttalelsen som seinere er blitt stående som Ballhuseden. Her heter det at de forsamlede «aldri vil skilles, og alltid samles igjen når omstendighetene krever det, inntil konstitusjonen er etablert og konsolidert på sikker grunn». Teksten ble lest av Jean-Sylvain Bailly, og avlagt som ed av forsamlinga – mot én stemme. Forsamlinga erklærte seg samtidig som Frankrikes grunnlovgivende forsamling. Eden var en revolusjonær handling, og en bekreftelse på folkets vilje til sjølvstyre. Ballhuseden regnes som Den franske revolusjons fødsel. Folketrygdfondet. Folketrygdfondet er et norsk statlig selskap som forvalter Statens pensjonsfond – Norge med det til hensikt å gi størst mulig avkastning. Folketrygdfondet ble opprettet i 1967 av Borten-regjeringen i medhold av Lov om folketrygd 17. juni 1966. Forvaltningsreglene vedrørende fondet legges av Stortinget. Folketrygdfondet ledes av ni styremedlemmer (oppnevnt av Kongen i statsråd), som sitter i fire år hver. Fondets midler er plassert i en lang rekke forskjellige former for verdipapirer. Folketrygdfondet ledes av Olaug Svarva som administrerende direktør, med støtte av en organisasjonssjef og en controller, samt fire avdelinger: Aksjer, Renter, Forvaltningsstøtte og Økonomi. Statens obligasjonsfond, som ble opprettet som følge av regjeringens kredittpakke 2009 6. mars 2009, er underlagt folketrygdfondet. New Zealands flagg. Flagg for New Zealands Forente stammer, 1834-40 Flagg for New Zealands generalguvernør New Zealands flagg er blått med fire hvitkantede røde stjerner i flaggdukens frie ende og med Union Jack i øverste venstre hjørnet. Flagget ble New Zealands offisielle flagg etter en beslutning i parlamentet i 1902, men går tilbake til tidligere koloniflagg fra 1867. De fire røde stjernene symboliserer Sørkorset med stjernene Acrux, Becrux, Gamma Crucis og Delta Crucis, men uten Epsilon Crucis. New Zealands flagg er dannet etter britisk modell. Landet har vært uavhengig medlem av Samveldet av nasjoner (tidligere Det britiske samveldet) siden 1931. Offisielle forklaringer fra våre dager vektlegger at flagget symboliserer landets regjering og folk. I denne sammenheng betegnes flaggdukens grunnfarge som kongeblå. Blåfargen viser til havet som omgir New Zealand og den klare himmelen over landet. Stjernebildet viser til New Zealands plassering i det sørlige Stillehavet. Det britiske unionsflagget anerkjenner landets historiske opphav som koloni under Storbritannia. Historiske flagg. Tanken om et flagg for New Zealand kom første gang opp i 1830-årene. New Zealand var da ennå ikke britisk koloni og handelen på Australia led under mangelen av et anerkjent flagg skipsfarten kunne seile under. Britiske kommersielle interesser falt her sammen med det politiske ønsket om å forene maori-stammene. Den 20. mars 1834 samlet 25 høvdinger fra det nordlige New Zealand seg i Waitangi for å samle seg under et felles flagg. Valget falt på et flagg som allerede var foreslått av Church Missionary Society og dette ble utropt til New Zealands flagg av den britiske residenten James Busby. Det ble senere godkjent av den britiske monarken. Flagget hadde hvit flaggduk med et rødt kors, altså likt den britiske "white ensign", men hadde blå kantonen med hvitkantet rødt kors og fire hvite stjerner. Dette flagget går under betegnelsen "De forente stammers flagg" og ble formelt benyttet fram til 1840. For maoriene hadde flagget den betydning at det symboliserte at Storbritannia hadde anerkjent New Zealand som selvstendig med eget flagg og derigjennom anerkjente maori-ledernes autoritet. De forente stammers flagg ble imidlertid undertrykt da Waitangi-traktaten ble undertegnet 6. februar 1840. Storbritannias unionsflagg ble da New Zealands flagg. Flagget anses imidlertid fortsatt som et symbol for New Zealands opprinnelige innbyggere. Formelt tjente Storbritannias flagg også som New Zealands fram til landets eget flagg ble innført i 1902. Også etter dette fortsatte bruken av "Union Jack" på land, enten alene eller sammen med New Zealands flagg. Denne praksisen fortsatte til innpå 1950-tallet. Kimen til New Zealands nåværende flagg er å finne i kolonitidens britiske flagg for de ulike besittelsene. Praksis var her at hver enkelt koloni førte et handelsflagg basert på den britiske "blue ensign", men med et særlig merke for kolonien i flaggets frie ende. I 1867 fikk New Zealand et slikt eget handelsflagg der bokstavene NZ i rødt med hvite kanter representerte kolonien. Flagget med dette merket ble benyttet en kort tid fram til 1869. Bokstavene ble da erstattet av et merke bestående av fire røde stjerner med hvite kanter, sørkorset. Dette flagget var til bruk til sjøs, og bare gradvis kom det i bruk på land der unionsflagget fortsatt var landets offisielle flagg. Innføringen av signalflagg der New Zealands røde stjerner var plassert i en hvit skive skapte en del forvirring ettersom bruken av signalflagget spredte seg til land. Endelig orden på flaggforvirringen kom i 5. november 1901 da "New Zealand Ensign Act" ble vedtatt. Loven fikk kongelig godkjennelse 24. mars 1902 og ble offentlig proklamert i rettstidende 12. juni samme år. Året etter ble et eget handelsflagg innført, også dette etter britisk mønster, men med sørkorset i form av fire hvite stjerner i flaggets frie ende. Et eget orlogsflagg for New Zealand ble først innført i 1968, inntil da førte landets sjøforsvar Storbritannias orlogsflagg på sine skip. Flaggdebatt. På New Zealand finnes det en del som mener at landet bør få et nytt flagg og peker på at landets flagg er altfor likt Australias flagg og dessuten misliker at Union Jack fortsatt finnes med. Flere forslag til nytt flagg er lansert, uten at noen virkelig rival til det eksisterende nasjonalflagget her kommet fram. Blant forslagene til flagg dominerer de som viser et sølv (hvit) bregnegren i svart flaggduk. Bregnegrenen er et nasjonalsymbol som, liksom fargene svart og hvitt, benyttes særlig i sportssammenheng. I lagidretter identifiseres New Zealand av navn som "Silver Ferns" og "All Blacks". Under de Olympiske Leker i Moskva i 1980 deltok idrettsfolk fra New Zealand under flagget for landets olympiske komite, som består av en svart flaggduk med en sølvbregne og de olympiske ringene. I 2003 startet kampanjen "NZ Flag.com Trust" som har som mål å endre New Zealands flagg. Kampanjen fremmer et flagg som har en stilisert bregnegren i hvitt mot svart. Handelsflagg og orlogsflagg. Som handelsflagg fører New Zealand et flagg tilsvarende nasjonalflagget, men med rød flaggduk og med stjernene i hvitt, og som orlogsflagg tilsvarende med hvit flaggduk og stjernene i rødt. Kongelige flagg. Dronningens personlige flagg for New Zealand ble innført i 1962 og har blå skive med dronning Elisabeth IIs monogram satt over landets riksvåpen i bannerform. Første felt viser fire stjerner, sørkorset. Andre felt viser et sauefell. Tredje felt viser et kornnek. Fjerde viser korslagte hammere. Det hvite feltet i midten viser heraldiske galleier. Kronen representeres i New Zealand av en generalguvernør. Denne førte fra 1931 av et flagg etter samme modell som andre generalguvernører i land der Elizabeth II er dronning: Blå flaggduk med den kongelige kronen med løven på toppen i midten, det hele med et bånd med landets flagg under. Dette flagget ble modifisert i 1953 og helt endret i 2008. Generalguvernørens flagg er nå blått med New Zealands kronede riksvåpen i midten. Bakgrunnen for endringen var ønske om at flagget måtte inneholde særegne elementer for New Zealand. Sveriges flagg. Svenske lover fastslår at flagget skal være i forholdet 10/16 (høyde / lengde). De indre (nærmest flaggstangen) blå feltene skal være i forholdet 4/5 (høyde / lengde), og de ytre feltene 4/9 (høyde / lengde). Korsets bredde skal være halvparten av de blå feltenes høyde. Flaggets farger defineres i "SFS 1983:826|förordningen (1983:826) med riktlinjer för färgnyanserna i Sveriges flagga". Fargene defineres i henhold til NCS fargesystem som følger: Gult: NCS 0580-Y10R, blått: NCS 4055-R95B. Begynnelsen: middelalderen. Det svenske flagget har sitt opprinnelse på 1500-tallet og kan stamme fra Sveriges nasjonalflagg har siden Vasatiden (fra Gustav Is dager) vært blått med gult kors, slik det heter i et kongelig brev av 19. april 1562, «gult udi korssvijs fördeelt påå blott». Dette flagget synes i det vesentligste å ha blitt benyttet som «kongens flagg», «kroneflagg» eller «felttegn til sjøs», dvs som orlogsflagg, og har således vært utstyr med to «tunger» eller «spisser», senere (fra midten av 1600-tallet) med tre slike. Unionen med Norge. Den 7. mars 1815 ble det fastsatt et felles orlogsflagg for Sverige og Norge. Dette var identisk med det tidligere svenske orlogsflagget, med unntak av at det i "kantonen" (det øvre hjørnet nærmest stangen) var satt inn et rødt felt med et diagonalt hvitt kors. Dette var ment å symbolisere Norge, med de samme fargene som Danneborg, landets tidligere flagg i unionen med Danmark. Utformingen var foreslått av den norske statsminister Peder Anker. I 1818 ble det innført et felles handelsflagg for begger riker, med samme utforming som unionsorlogsflagget, men rettskåret. Kort tid etter kom andre bestemmelser som sa at orlogsflagget også skulle benyttes for fartøyer og bygninger som tilhørte los-, toll- og postvesen, men med deres respektive symboler i gull på et hvitt felt midt i det gule korset. Fartøyer som postverket leide for å føre post kunne føre det svenske flagget med splitt, men uten gul tunge. De første unionsflaggene var dårlig likt i begge land, og særlig i Norge, fordi de så klart var mer svenske enn norske. I mellomtiden hadde Norge i 1821 fått sitt eget handelsflagg, identisk med det nåværende. Men orlogsflagget måtte i henhold til Norges Grunnlov være et unionsflagg. «Sildesalaten» med svenske proporsjoner, brukt som felles orlogsgjøs og diplomatisk flagg 1844-1905. Sveriges handelsflagg med unionsmerke 1844-1905. Da Kong Oscar I kom på tronen i 1844, var hans «morgengave» til det norske folk nye unionsflagg og unionsvåpen som markerte likestillingen mellom de to rikene. I begge lands flagg, både handels- og orlogsflaggene, ble det samme unionsmerket satt inn i kantonen. Det besto av fargene fra begge lands flagg, sammenstilt i et felt delt av to diagonaler. Unionsflaggene ble innført for begge land ved kongelig resolusjon av 20. juni 1844. Utformingen imøtekom det norske ønsket om eget orlogsflag og symbolsk likestilling, og det ble derfor godt mottatt i Norge. Men i Sverige møtte den motbør. Unionsmerket kunne minne om en matrett som var populær i begge land, en "sildesalat". Navnet «sillsalladen» ble først brukt i Sverige som en nedsettende betegnelse, og opphavsmannen skal ha vært C. O. Brakel, som lanserte det under en tale i Riddarhuset. Mens unionsmerket ble fjernet fra Norges handelsflagg i 1899, ble «sillsalladen» beholdt i alle svenske flagg til unionsoppløsningen. Unionsoppløsningen. Ved «kunglig förordning» av 27. oktober 1905 ble det bestemt at fra 1. november samme år skulle det i stedet for unionsmerket innføres et blått felt. Nevnte dag, kl. 9 om morgenen, ble det nye flagget heist under kanonsalutt fra svenske festninger. Det nye «rene» svenske flagget ble også heist fra en mengde fartøyer og bygninger mens kirkeklokkene ringte og skipsfløytene blåste honnør. De foreløpige bestemmelsene om rene flagg ble stadfestet gjennom «Lag angående rikets flagga» av 22. juni 1906. Da ble de nåværende fargene bestemt. Blåfargen skulle være «ljust mellanblå», betydelig lysere enn den tidligere fargen. «K-278 Komsomolets». "«K-278 Komsomolets» var en sovjetisk undervannsbåt og den eneste ubåten som kom ut av Prosjekt 685 "Плавник" ("Plavnik", som betyr «finne», også kjent under NATO-kallenavnet «Mike»-klassen) av sovjetiske atomdrevne angrepsundervannsbåter. Prosjekt 685 gikk ut på å utvikle en avansert undervannsbåt som skulle kunne bringe med seg en kombinasjon av torpedoer og kryssermissiler med konvensjonelle eller atomære stridshoder. De første tegningene ble utviklet i 1960-årene, men noen konstruksjon ble det ikke før den første (og eneste) kjølen ble strukket den 22. april 1978 i Severodvinsk. «K-278» ble sjøsatt den 9. mai 1983 og satt i tjeneste sent i 1984. «K-278» hadde dobbelt skrog, det indre av titan. Det gav den muligheten til å dykke mye dypere enn datidens beste amerikanske undervannsbåter. En rømningskapsel ble også bygd inn. De første vestlige etterretingsestimater av «K-278»s topphastighet var betydelig høyere enn det som virkelig var tilfellet, noe man etterhvert ble klar over. I oktober 1988 fikk «K-278» den sjeldne ære innen Sovjetflåten at den fikk sitt eget ekte navn: "Комсомолец" ("Komsomolets", som betyr «medlem av ungkommunistforbundet»), og kommandørkaptein Jevgenij Demitrjevitsj Tsjernov ble gjort til Helt av Sovjetunionen for å ha dykket til et nivå dypere enn 1300 meter. Den 7. april 1989, mens kaptein Tsjernov førte undervannsbåten i neddykket tilstand omtrent 180 kilometer (100 nautiske mil) sørøst for Bjørnøya, brøt det ut brann i aktre avdeling, og selv om de vanntette dørene ble stengt, spredte brannen seg langs kabelpassasjene til andre deler av farkosten. Reaktoren brøt sammen og fremdriften gikk tapt. Elektriske problemer spredte seg etterhvert som kablene ble gjennomsvidd, og kontroll over ubåten ble truet. En nødballasttank ble blåst ut, og ubåten kom opp til overflaten elleve minutter etter at nødssituasjonen hadde inntrådt. Det ble sendt ut nødsignaler, og nesten hele besetningen gikk fra borde. Brannen fortsette å herje, og flere timer senere sank ubåten til bunns på 1500-1700 meters dybde. Kommandanten og fire andre som fremdeles hadde vært ombord tok seg inn i nødkapselen og løste den ut, men den ble delvis fylt med vann og giftige gasser. Bare én av de fem overlevde oppstigningen til havoverflaten. Redningsfly kom raskt frem og slapp ned små redningsbåter, men mange mann hadde allerede dødd i det 2° C kalde Barentshavet. Skipet «Aleksandr Khlobystsov» ankom 81 minutter etter at «K-278» sank, og tok ombord 25 overlevende og fem døde. I alt mistet 42 mann livet. I tillegg til åtte standardtorpedoer hadde «K-278» to torpedoer med atomstridshoder. Ulykkesstedet er i et av verdens rikeste fiskeriområder, og en lekkasje av plutonium fra stridshodene eller anriket uran og fisjonsprodukter fra reaktoren kunne ødelegge fisket i området, med enorme inntektsbortfall i årevis. Etter norsk påtrykk benyttet Sovjetunionen dykkerfarkoster fra det oceanografiske redningsskipet «Akademik Mstislav Keldysj» i søk etter «K-278». I juni 1989, to måneder etter forliset, ble vraket lokalisert. Sovjetiske myndigheter rapporterte at mulige lekkasjer ville være ubetydelige og ikke utgjøre noen trussel mot miljøet. Undersøkelser i mai 1992 viste sprekker langs hele titanskroget, noen av dem 30-40 cm brede, og avdekket også mulige brudd i kjølevæskerør. En oceanografisk undersøkelse i området i august 1993 gav grunn til å anta at det ikke var noen vertikal utveksling mellom vannskikt der, og at det dermed ikke ville komme til noen rask forurensning. Men undersøkelsen avdekket også et hull på over seks meters bredde i det fremre torpedorom. En ekspedisjon sommeren 1994 oppdaget noe plutoniumlekkasje fra en av de to atomtorpedoene. Ekspedisjonen klarte å forsegle noen av hullene i skroget. Den 24. juni 1995 begynte en annen ekspedisjon å tette resten av skrogsprekkene, og i juli 1996 var jobben utført. Den russiske regjering uttalte at risikoen for radioaktiv forurensning av havmiljøet ville være ubetydelig frem til 2015 eller 2025. I 1993 grunnla pensjonert viseadmiral Tsjernov et karitativt fond for å støtte de omkomnes enker og barn. Dette «Minneselskapet for undervannsbåten «K-278 Komsomolets»» har senere utvidet sitt virkefelt til alle etterlatte etter sovjetiske eller russiske undermannsmannskaper som har mistet livet til sjøs. Tredjestanden. Tredjestanden var en av Frankrikes tre stender under det gamle regimet. Geistligheten og adelen utgjorde de to andre. Inndelinga av samfunnet i tre stender skriver seg tilbake til middelalderen. Under den franske revolusjon ble standssamfunnet avløst av prinsippet om likhet mellom alle borgere. Tredjestanden utgjorde den overveldende majoriteten av befolkninga, og besto av borgere, bønder, arbeidere og handverkere. De livegne ble ikke regna å tilhøre noen stand under føydalismen; det samme gjaldt tjenerskapet helt fram til revolusjonen. Stemmeretten ved valg til stenderforsamlinger lå til familieoverhodet; under bestemte omstendigheter hadde enker og ugifte menn stemmerett og var valgbare. Valgordning og sedvane gjorde visse deler av tredjestanden sterkt overrepresentert ved representative forsamlinger; av de 187 deputerte fra tredjestanden i 1614 var 30 advokater, 56 dommere og 58 offiserer, mens det var bare tre andre borgere, to kjøpmenn og én arbeider. Ved stenderforsamlingen i 1789 var det nesten 200 advokater blant de 578 deputerte fra tredjestanden. Tredjestanden spilte en viss politisk rolle ved distriktsforsamlinger og stenderforsamlinger, særlig i perioder da kongen søkte støtte hos den for å tukte de privilegerte stendene. Den kunne da fungere som en skanse mot «det føydale anarkiet». Med den franske revolusjon og avviklinga av det gamle regimet fikk også begrepet tredjestanden et nytt innhold. Formelt opphørte alle stender å eksistere med nasjonalforsamlingas vedtak av 11. august 1789 om «den fullstendige tilintetgjørelsen av det føydale regimet». Men begrepet levde videre som et synonym for «folket». Abbé Sieyès brukte tredjestanden i denne nye betydninga av ordet i sin pamflett «Qu'est-ce que le Tiers-état? (... Tout. Qu'a t'il été ? Rien») i januar 1789. På 1800-tallet spilte anarkisten Proudhon videre på dette med sitt «Qu'est ce que le Tiers état? Rien. Que doit il être? Tout.» Thomas Stangassinger. Thomas Stangassinger (født 15. september 1965 i Hallein) er en tidligere østerriksk alpinist. I 1990-årene tilhørte han verdenseliten i slalåm, og vant 10 enkeltrenn i verdenscupen. Han tok to VM-medaljer i slalåm, sølv i 1991 i Saalbach og bronse i 1993 i Morioka. Karrierens høydepunkt opplevde han under OL på Lillehammer i 1994, der han gikk til topps i slalåmrennet. I 1998/1999 sesongen i alpint, vant han slalåmcupen sammenlagt. Bernhard Russi. Bernhard Russi (født 20. august 1948 i Andermatt) er en sveitsisk alpinist. 15. februar 1970 gikk han sensasjonelt til topps i utfor-VM, foran østerrikeren Karl Cordin og australieren Malcolm Milne. I 1972 vant han gull i samme disiplin i OL i Sapporo. Landsmannen Roland Collombin sikret sveitsisk dobbeltseier. Fire år senere, under OL i Innsbruck, kunne han feire en ny medalje, denne gang sølv etter østerrikeren Franz Klammer. Fibonaccitall. I matematikk er et fibonaccitall eller et Fibonacci-tall et tall i den uendelige følgen Følgen kalles for Fibonacci-følgen. Bortsett fra de to første startverdiene 0 og 1 framkommer leddene i følgen ved å summere de to forrige leddene. Formelt kan dette uttrykkes som Fibonaccitallene er navnsatt etter den italienske matematikeren Leonardo Fibonacci. Historisk er også navnet "Lames tall" brukt, etter den franske matematikeren Gabrielle Lame. Eksplisitt form for fibonaccitall. Her er formula_4 forholdstallet i det gyldne snitt, definert ved Forholdet mellom påfølgende fibonaccitall. Grenseverdien ble først påvist av Johannes Kepler. Historie. Formelen ovenfor passer til kaninproblemet fordi hvis vi i måneden "n" har "a" kaniner og i måneden "n+1" har "b" kaniner, så vil vi i måneden "n+2" ha "a+b" kaniner. Dette fordi vi vet at hver kanin hovedsakelig føder en ny kanin hver måned (eller egentlig at hvert par føder et annet par, men det er akkurat det samme) og det betyr at alle "a" kaniner føder et tilsvarende antall "a" kaniner som vil bli kjønnsmodne etter to måneder, som er nøyaktig i måneden "n+2". Det er derfor vi har bestanden ved tidspunktet "n+1" (som er "b") pluss bestanden ved tidspunkt "n" (som er "a"). Eksempler på Fibonacci-følgen finnes også i stor grad i naturen, for eksempel vil antall kronblader på blomster og antall blader ofte følge følgen. Pythonkode for å beregne fibonaccitall nummer n. def fib(n): return n if n in (0,1) else fib(n-1)+fib(n-2) Knut Helle. Knut Helle (født 19. desember 1930) er cand. philol. og professor emeritus i middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen. Utdannet ved Universitetet i Bergen med hovedfag i norrøn filologi, dosent i middelalderhistorie ved Historiske institutt ved Universitet i Bergen siden 1963, professor samme sted siden 1973. Han gikk av for aldersgrensen 1. januar 2001. Helle var hovedredaktør for Aschehougs Norgeshistorie (1994–1998) og skrev bindet "Under kirke og kongemakt 1130–1350" (1995). Han var også en av hovedredaktørene for Aschehougs Verdenshistorie (1999–2001) hvor han skrev bindet "Nomadefolk og høykultur" 1000-1300 (1984). Han var redaktør av og bidragsyter til "«The Cambridge History of Scandinavia»" og er medlem av redaksjonsrådet for andre utgave av Norsk biografisk leksikon (1999–2005). Helle har utgitt bøker om sagalitteraturen, om historieforskningens metode og teori, samtidshistorie, norsk middelalder og verdenshistorie. Han er broren til Ingvar Helle. Ungarsk forint. Forint er navnet på valutaen i Ungarn. 1 forint = 100 "fillér". Valutakoden er HUF, ungarsk forkortelse Ft. Ved utgangen av mai 2007 gikk det 30.90 forint på 1 norsk krone. Valutaen ble innført 1. august 1946 etter hyperinflasjonen av den tidligere myntfoten pengő 1945–1946. Navnet har sitt opphav i byen Firenze, der gullmynter har vært preget siden 1252 under navnet "fiorino d'oro". I Ungarn ble "florentinus" (og senere "forint"), også basert på gull, benyttet fra 1325 under Karl I Robert av Ungarn. I perioden 1857–1892 var "forint" også navnet på myntfoten i Østerrike-Ungarn. "Fillér", en hundrededels forint, finnes ikke lenger. Den er forlengst spist opp av inflasjonen, og mynten har ikke vært i sirkulasjon siden 1999. Pirmin Zurbriggen. Pirmin Zurbriggen (født 4. februar 1963 i Saas Almagell, Wallis) er en tidligere sveitsisk alpinist. I dag driver han hoteller i Saas Almagell og Zermatt. Han er bror av den kvinnelige alpinisten Heidi Zurbriggen. Sju år på rad (1984–1990) kom han blant de to beste sammenlagt i den alpine verdenscupen, og i løpet av disse årene vant han 40 enkeltrenn og 11 sammenlagtseire i disiplincuper. August Kubizek. August («Gustl») Kubizek (født 3. august 1888 i Linz i Østerrike-Ungarn, død 23. oktober 1956 i Eferding) var Adolf Hitlers eneste nære venn under hans år i Wien (1908–1913). De besøkte operaer og konserter, gikk spaserturer og førte samtaler sammen. I 1953 gav han ut en bok om dette ungdomsvennskapet. Kløft. En kløft er et innsnitt eller hakk – noe som skiller og skaper en avstand. Kløft, som naturformasjon, kalles også skar, renne, gjel eller juv. Kløft kan òg brukes i en abstrakt betydning, som i «kløften mellom fattige og rike». Elvekløft er en veldig liten canyon, lignende som elvegjel. All-terrain vehicle. All-terrain vehicle, forkortet ATV, brukes om tre- og firehjuls motorsykler med breie dekk, beregna på terrengkjøring. Teknisk utvikling. Honda laga den første trehjuls-ATV i 1970 – ATC90 – og har sia hatt nærmest monopol på markedet for trehjulinger. ATC90 var bygd utelukkende for fritidsbruk, hadde ballongdekk og var uten fjæring. Tidlig på 80-tallet ble modeller med lavprofildekk og fjæring introdusert; her var Hondas ATC200E en foregangsmodell. Evnen til å ta seg fram i terreng som de fleste andre motoriserte kjøretøy ikke kunne mestre, gjorde dem raskt populære blant jegere i USA og andre land. Honda var også først ute med å utvikle mer sportslige modeller. I 1981 kom ATC250R, en trehjuling med fullfjæring, 248cm³, totaktsmotor og femgirs kasse med manuell kløtsj og skivebremser foran. Til sportsbruk var likeledes ATC200X et landemerke, med en 192³ firetaktsmotor. Suzuki har vært markedsleder i utviklinga av firehjulsmodellene. Suzukis første firehjuling var QuadRunner LT125 i 1983, beregna for fritidsbruk. I 1985 kom den første Suzuki-modellen med høg ytelse, LT250R QuadRacer, med avansert fjæring, vannavkjølt totaktsmotor og manuell girkasse. Denne var beregna på erfarne førere. Honda svarte året etter med FourTrax TRX250R, og Kawasaki kom med Tecate-4 250. I 1987 introduserte Yamaha en ny type maskin med høg ytelse, Banshee 350, som hadde en tosylindra vannavkjølt totaktsmotor tatt fra gatesykkelen RD350LC. Denne ble pga. sin kraftige motor tatt i bruk til kjøring i sanddyner, og blir produser like enda. I Australia brukes ATV-er i landbruket I 1986 kom Hondas første modell med firehjulsdrift, FourTrax TRX350 4x4, andre produsenter fulgte etter, og firehjulstrekkere er etter hvert blitt standard. Sikkerhetsproblemer med trehjulsmotorsykler har fått alle produsenter til å gå over til firehjulinger fra slutten av 1980-åra. Trehjulinger er lette foran, og det er lett å steile og rulle over i bratte motbakker. Fortsatt foretrekkes trehjulinger i visse miljøer, pga. lågere vekt og større utfordringer for føreren. Dagens modeller kan deles i et sports- og et fritidsmarked. Sportsmodeller er små, lette, har bakhjulstrekk og akselererer raskt, har manuell giring og kan komme opp i en fart av 120 km/t. Fritidsmodeller er jevnt over større og har en toppfart på 100km/t. De kan dra et mindre lass på en henger. Sportsmodellene kan være spesielt utstyrt for grener som motocross, terrengritt, ørkenritt, isracing, speedway eller dragracing. Lenge før Honda og de andre japanske fabrikkene kom med sine tre- og firehjulsmodeller, fantes det i USA 6- og 8-hjuls overbygde amfibiemodeller beregna på kjøring i våtmarker – kjent som AATV-er (amphibious all terrain vehicles). Kjente merker er Argo og MAX. Disse kan gå med sakte fart på innsjøer ved at hjula virker som skovler. Miljøproblemer. Økningen i salget og bruken av ATV-er har i seinere år gjort dem svært omstridt. Fordi kjøretøyene primært er laga for terrengkjøring, presser brukergrupper på for å få dispensasjon fra forbudet mot motorisert ferdsel i utmark, ved at det opprettes faste traseer i marka. I tillegg foregår det i økende grad ulovlig kjøring i utmark. Særlig i vått lende og i sårbare økosystem i fjellet og i Nord-Norge lager ATV-er kjørespor som gjør uopprettelig skade. Det viser seg også at førerne unngår djupe og vannfylte kjørespor ved å kjøre utenom, slik at traseene på våte strekninger etter hvert kan få en anselig bredde. I Norge er det dokumentert 100 – 150 m breie traseer på visse steder. Lovlig nyttekjøring i næringsvirksomhet er også et problem, mest tydelig i reindriftsnæringa i Finnmark. Rolf Stenersen. Rolf Kristian Eckersberg Stenersen (født 13. februar 1899 i Kristiania, død 15. oktober 1978 i Bergen) var en norsk finansmann, idrettsmann, forfatter og kunstsamler. 21 år gammel tjente Stenersen en formue på kjøp og salg av skipsaksjer. Han fortsatte å tjene store penger på finansielle transaksjoner, men opplevde etter hvert at gleden ved denne virksomheten forsvant. Han brukte mer og mer tid på å bygge opp en kunstsamling, ikke minst med bilder av Edvard Munch, som Stenersen ble en personlig venn av, og i mange år virket som rådgiver for. I 1936 ga han sin store kunstsamling til Aker kommune, som senere ble innlemmet i Oslo. I 1994 fikk samlingen permanent plass i Stenersen-museet. Den inkluderer verker av en rekke kunstnere, blant andre Erik Harry Johannessen. I 1971 ga Stenersen en ny stor samling til Bergen kommune. I 1974 ga han sin bolig Villa Stenersen i gave til staten, tenkt som bolig for statsministeren. Villaen ble tegnet i 1937 av Arne Korsmo, og regnes som et av hovedverkene i norsk funksjonalisme. Huset har imidlertid knapt vært bebodd av noen statsminister, og er fra år 2000 studiesenter for arkitektur og design. Stenersen har skrevet flere skjønnlitterære verk, samt verker om økonomiske forhold, og dessuten biografien "Edvard Munch. Nærbilde av et geni" (først utgitt i Sverige i 1944, første norske utgivelse 1945). Som skjønnlitterær forfatter debuterte han med novellesamlingen "Godnatt da du", som vakte oppmerksomhet hos anmelderne. Oppmerksomhet vakte også hans første roman "Stakkars Napoleon" (1934) og skuespillet "Eva og Johannes" (1953). Romanen "Det likner kjærlighet" kom i 1947. Han skrev også erindringsbøkene "Aksjer, kunst, kunstnere" (1969) og "Jakten etter det vakre" (1976). Stenersen deltok under sommer-OL for Norge i 1920 i Antwerpen, og var også norgesmester i spurtløp. Han mottok St. Hallvardsmedaljen i 1977. Neonatologi. Klinisk undersøkelse av en nyfødt Neonatologi (av gresk "νέος", «ny», og latin "natus", «født») er læren om nyfødte menneskebarns patologi og fysiologi, og en gren av den medisinske spesialiteten pediatri (barnesykdommer) som beskjeftiger seg med syke eller for tidlig fødte (premature) nyfødte barn. Det er en tverrfaglig og sykeshusbasert disiplin som overlapper med mange andre disipliner, og praktiseres overveiende i egne høyt spesialiserte barneintensivavdelinger. De fleste pasienter er nyfødte som krever spesiell behandling enten fordi de er for tidlig født, har lav fødselsvekt eller defekter. De siste årtiene er det gjort store medisinske fremskritt innen neonatologi i form av legemidler og behandlingsmetoder. En neonatolog er en barnelege som er spesialisert innen nyfødtmedisin, dvs. høyrisikofødsler, premature fødsler og alvorlig sykdom hos nyfødte. I noen land er neonatogi en formell underspesialitet under pediatri, men ikke i Norge. Fagmiljøer i faget i Norge finnes hovedsakelig ved de store universitetssykehusene, fortrinnsvis ved Rikshospitalet og Ullevål. Pasienter kan komme til neonatologiavdelinger dersom det er særlige indikasjoner på at det kan oppstå problemer, eller dersom dette viser seg etter fødselen. Marie-Therese Nadig. Marie-Therese Nadig (født 8. mars 1954 i Flums) er en tidligere sveitsisk alpinist. I løpet av karrieren vant hun 24 verdenscuprenn, og vant den sammenlagte verdenscupen i 1981. I tillegg vant hun utforcupen i 1980 og 1981. Under OL 1972 i Sapporo vant hun gull i utfor og i storslalåm. Åtte år senere, under OL i Lake Placid, kunne hun utvide medaljesamlingen med en bronsemedalje i utfor. Segregering. Segregering (fra latin "segregare", skille ut) er geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en videre populasjon. Segregasjon er det kombinerte resultatet av kongregering og diskriminering. Segregering varierer sterkt i både intensitet og form avhengig av den relative graden av kongregring og diskriminering. Fremvekst og årsak. Individer eller folkegruppers spesifikke tilknytning til en bestemt lokalitet eller territorier kalles «territorialitet». Territorialitetsbegrepet knyttes til en prosess hvor gruppemedlemskap og gruppemedlemmers identitet etableres og opprettholdes. Det første trinnet i dannelsen av en gitt gruppeidentitet er å definere «de andre», på en ekskluderende og stereotypisk måte. Kongregering er territoriell- og bostedskonsentrering av spesifikke grupper eller undergrupper av mennesker. Kongregring bidrar til å konsolidere gruppeidentitet i relasjon til mennesker og steder utenfor gruppens kjerneområde. Kongregering. Kongregering er en stedsformende aktivitet og er en essensiell faktor i utformingen av urbane strukturer og hvordan landområder brukes generelt. Det har spesiell betydning i situasjoner hvor flere distinkte minoritetsgrupper møtes. Definert i relasjon til den generelle populasjonen eller vertssamfunnet, er minoritetsgrupper undergrupper i populasjonen, som vurderes av majoriteten eller av seg selv, som på en eller annen måte forskjellige fra den generelle populasjonen. Forskjellene defineres gjerne med basis i begreper som: rase, språk, religion, nasjonalitet, kaste, seksuell orientering eller livsstil. Diskriminering. Kongregering er derimot ikke alltid frivillig. Vertssamfunnet er også preget av territorialitet, og deres reaksjon på sosiale og kulturelle forskjeller mellom dem selv og minoritetsgruppen kan gjerne ta form av diskriminering. Diskriminering kan ha en sterk territoriell basis, hvor målet er å begrense minoritetsgruppens territorielle størrelse, og begrense deres assimilasjon eller integrering i vertssamfunnet. Majoritetens motstand har ulike kjennetegn, men «sosial fiendtlighet» eller avvisende holdninger ovenfor minoritetsgruppen og dens medlemmer er det vanligste uttrykket, men det eksisterer også former for diskriminering som har mer vidtrekkende effekter. Eksempel på mer vidtgående former for diskriminering er: Fordommer og eksklusjon i arbeidsmarkedet, manipulering av bruksretten til private og offentlige områder samt eiendomsmarkedet, investeringer styres bort fra områder befolket av minoritetsgrupper og institusjonalisering av diskriminering forekommer gjennom offentlige organers praksis. Segregeringsformer. Segregering er resultatet av sammenfall av kongregering og diskriminering, det er identifisert tre sentrale former for romlige uttrykk for dette resultatet, enklaver, ghettoer og kolonier. Enklaver er definerte områder som har eksistert i lang tid, og kjennetegnes av langvarige kongregering- og diskrimineringstendenser, men domineres av intern enighet og felles identitet. De jødiske distriktene i dagens europeiske byer, samt i byene på USAs østkyst er eksempel på enklaver. Ghettoer er i likhet med enklavene gjerne etablert for lenge siden, men er mer et produkt av diskriminering enn kongregering. Segregeringen av afroamerikanere og hispanjoler i amerikanske byer har produsert denne distinkte romlig formen. Kolonier kan oppstå som resultat av kongregering, diskriminering eller begge, disse prosessene er i dette tilfellet relativt svake og varer gjerne ikke over tid. Opprettholdelse over tid betinger kontinuerlig tilstrømning av nye medlemmer til minoritetsgruppen. Tidlig i det tyvende århundre inneholdt byene i USA distinkte kolonier, befolket henholdsvis med tyskere, skandinaver, irer og italienske immigranter. Disse har mer eller mindre forsvunnet med tiden. I dag finner man greske og «jugoslaviske» nabolag i australske byer, og koreanske kolonier i japanske byer. Curling-EM 1977. Curling-EM 1977 ble arrangert 22. november – 26. november 1977 i Askerhallen i Oslo i Norge. Det deltok 10 lag for herrer og 8 lag for kvinner. Herrer. For Norge spilte Sjur Loen, Morten Søgård, Dagfinn Loen og Roar Rise. Kvinner. For Norge spilte Bente Hoel, Herborg Pettersen, Åse Wilhelmsen og Anne Sofie Bjaanaes. Curling-EM 1976. Curling-EM 1976 ble arrangert 1. desember – 5. desember 1976 i "Eissporthalle" i Vest-Berlin i Tyskland. Det deltok 9 lag for herrer og 8 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Eli Kolstad, Ellen Christensen, Heidi Wanggard og Kirsten Vaule. Curling-EM 1975. Curling-EM 1975 (historiens første) ble arrangert 11. desember – 14. desember 1975 i "Palais des Sports " i Mégève i Frankrike. Det deltok 8 lag for herrer og 7 lag for kvinner. Kvinner. For Norge spilte Herborg Pettersen, Bente Hoel, Åse Wilhelmsen og Anne Sofie Bjaanaes. Gassutveksling. Gassveksling er hos mennesker det å puste inn O2-gass (oksygen), og puste ut CO2-gass (karbondioksid). Andre dyr gjør det på andre måter enn å puste. For eksempel alger som tar luft ut av vannet, og fisken som gjør det gjennom gjellene. Årsaken til at det må skje gassutveksling er celleånding og fotosyntese. Gassutveksling betyr at oksygengass og karbondioksidgass går inn og ut av levende organismer. Ettersom alle levende organismer trenger energi for å utføre oppgaver, som bevegelse, stoffopptak og formering, skaffer de seg denne energien ved å forbrenne energirike organiske stoffer, som fett og karbohydrater, ved hjelp av oksygen. Nedbrytinga som skjer i cellene blir kalt aerob celleånding: organiske stoffer (karbohydrater/fett) pluss oksygengass blir omdannet til karbondioksid, vann og energi (sukker/glukose). Denne gassutvekslingen skjer hos dyr, og hos grønne planter i mørke omgivelser. Hos grønne planter som står i lys, er fotosyntesen i gang samtidig med celleåndingen: det er det omvendte av den aerobe celleåndingen. Gassutveksling skjer ved diffusjon, det vil se en spredning av molekyler på grunn av tilfeldige bevegelser fra et område med høy konsentrasjon, til et område med lavere konsentrasjon. For at CO2 og O2 gass skal kunne diffundere gjennom en cellembran, må den være fuktig. Gassmolekyler kommer da lettere gjennom, fordi de oppløser seg i fukten på membranen. I forbindelse med gassutveksling gjennom overflaten speiler formen på organismen en viktig rolle. Flate eller trådformete dyr kan ha stor overflate i forhold til volumet, også når de har større volum. Gassutveksling hos dyr. Tøffeldyr har gassutveksling gjennom overflata. Fisker har gjeller. Det er et respirasjonsorgan som har en overflate som er rundt ti ganger større enn resten av fisken. Insekter har trakeer, et indre luftfullt rørsystem som forgrener seg gjennom hele kroppen, trakeene er veldig tynne og kan etter nyere forskning være over 9cm, det er hele 5 ganger størrelsen til en vanlig humle feks.. Gassveksling er en av livsfunksjonene. Livsfunksjon. Livsfunksjonene er det i som alle levende organismer har. Enhver levende organisme har alle livsfunksjonene. Dersom den ikke har det, er den ikke levende. Det finnes tvilstilfeller. Ett av dem er virus. Virus har alle livsfunksjonene, unntatt muligheten for formering, men de blir flere ved å invadere en celle. Ett annet eksempel er muldyr som er avkommet av en hest og et esel, og som ikke har evnen til å formere seg. Adrianstua. AdrianstuaAdrianstua ved Ringvebukta i Trondheim var hjemmet til Trondheims-forfatteren Kristian Kristiansen (1909–80). Huset har sitt navn etter Kristiansens mest kjente romanfigur, "Adrian Posepilt" fra trilogien "Adrian Posepilt" (1950), "Vårherres blindebukk" (1952) og "I den sorte gryte" (1954). Huset eies nå av Trondheim kommune. Etter å ha vært utleid til billedhuggeren Espen Gangvik, disponeres huset nå av Trøndersk Forfattarlag og leies ut til lokale forfattere for femårs-perioder. Under denne ordningen har huset vært bebodd av forfatteren og dramatikeren Tale Næss (1997–2002), lyrikeren Ingrid Storholmen (2002–2007) og fra 2008 lyrikeren Arild Vange. I avtalen mellom Trondheim kommune og Trøndersk Forfattarlag inngår også at det hvert år skal avholdes et åpent litterært arrangement i huset. David Pedersen. David Pedersen (født 15. mai 1986) er en norsk artist fra Andenes i Vesterålen. Pedersen ble kjent etter sin deltakelse i den første runden av TV-serien Idol, hvor han kom på tredjeplass. Han har gitt ut et album, "Wild At Heart". Han var vokalist i bandet Carnival en stund, men de fikk bare gitt ut en singel før de ble splittet. Ene sangen, «For Your Eyes Only» ble spilt på radio og tv ganske lenge, og den andre, «Bad Things», var ikke like kjent. I tillegg studerer Pedersen kultur og ledelse ved Handelshøyskolen BI. Altinn. Altinn er den norske felles internettportal for å levere elektroniske skjemaer til offentlige myndigheter. Per juni 2012 er det 39 statlige etater (inkludert kommuner og fylkeskommuner) som bruker denne tekniske plattformen for å drifte sine skjemaer. Altinn blir benyttet mest av næringslivet, men også privatpersoner benytter denne portalen for å levere selvangivelsen og andre skjemaer elektronisk. Fra høsten 2011 ble Altinn utvidet til også å være en informasjonsportal for norsk næringsliv. Tre tidligere offentlige nettsteder (Bedin, Bedriftshjelp og Hjelp til regelverk) ble samordnet og befinner seg i Altinn under fanen "Starte og drive bedrift". Hensikten er å gjøre det enklere å starte og drive bedrift. Norsk næringsliv finner nå svært mye bedriftsrelatert informasjon i Altinn. Altinn gir også innsynstjenester i offentlige registre og meldinger fra offentlige etater. Bakgrunn. I 2002 gikk Skatteetaten, Statistisk Sentralbyrå og Brønnøysundregistrene sammen for å lage en internettportal for offentlig innrapportering. Bakgrunnen for dette var at undersøkelser viste at norske bedrifter brukte mer enn 7300 årsverk på rapportering til statlige myndigheter. Som et tiltak for å minske den offentlige rapporteringsbyrden, er overgang til elektronisk rapportering et satsningsområde innen offentlig nærings- og IKT-politikk. Portalen ble lansert i 4. desember 2003 under navnet Altinn. Altinn-prosjektet fikk opprinnelig navnet sitt fra "alternativ innrapportering", mens man i dag kanskje i større grad assosierer det med "alt inn". Forløperen til Altinn het "Avgiver" og var også et samarbeidsprosjekt mellom de samme 3 etatene. Avgiverløsningen var et e-post program som gjorde det mulig for næringsdrivende å sende likningsskjemaer for næringsdrivende til skatteetaten, årsregnskap til Brønnøysundregistrene samt strukturundersøkelser til Statistisk Sentralbyrå. Bruken av Altinn. Nærmere 700 offentlige skjemaer er tilgjengelige for rapportering via Altinn i 2010. I juni i samme år hadde 50 millioner enkeltskjemaer passert gjennom Altinn siden åpningen av portalen i desember 2003. Cirka 85 prosent av næringsdrivende og selskaper leverte selvangivelse og rapporterte merverdiavgift via Altinn i 2008. Altinn-løsningen er bygd på et standard grensesnitt basert på en åpen standard og integrasjon med bedriftenes IKT-systemer. Altinn-brukere kan også søke fram og fylle ut skjema direkte i Altinn-portalen. Altinn oppdateres stadig med nye skjema fra samarbeidsetatene. Målet er å gjøre alle lovpålagte skjemaer tilgjengelig via Altinn. Forvaltningen av Altinn er lagt til Brønnøysundregistrene. Privatpersoner. Også skjema for privatpersoner er med i Altinnløsningen. Skjema for signering av gjeldsbrev fra Statens Lånekasse, samt skjema for flyttemelding og selvangivelse for lønnsmottakere og pensjonister fra Skatteetaten finnes i dag i Altinn-portalen. Videre utvikling. Arbeids- og velferdsetaten og de 3 tidligere nevnte etater har etablert "EDAG (Elektronisk Dialog med Arbeidsgiver)- prosjektet" for å videreutvikle Altinn. I Altinn II skal det utvikles løsninger for å behandle sensitive opplysninger på en forsvarlig måte. Dessuten "hendelsesbasert innrapportering", det vil si at ved innrapportering av data overføres disse til alle relvante registre og instanser med en gang. Da vil brukerne slippe å registrere de samme opplysningene som skal til forskjellige etater i egne skjema for hver etat. En annen ny mulighet er å åpne for samarbeid med eksempelvis private tjenestepensjonsleverandører slik at arbeidstakere kan få en samlet oversikt over opparbeidet pensjonsrettigheter hos ulike arbeidsgivere og tjenestepensjonsleverandører. Disse samhandlingstjenestene er anslått å være klare til bruk i 2014 Kritikk av prosjektet og den tekniske løsningen i Altinn. Det Norske Veritas leverte i begynnelsen av 2012 en teknisk rapport om Altinn som ble unntatt offentligheten. Her kom det frem at løsningen hadde vært dårlig testet i alle faser, hadde alvorlig mangler i arkitekturen og ikke ville skalere med fremtidens behov Problemer i 2011. I forbindelse med tilgjengeliggjøringen av selvangivelsene i 2011, oppsto det tekniske problemer som gjorde Altinn utilgjengelig i to døgn. Dette førte til sterk kritikk fra mediene og skattebetalerne. Trond Giske varslet en grundig gjennomgang av hva som var gått galt. Problemer i 2012. Det oppsto et kritisk sikkerhetsbrudd i Altinn ved offentliggjøring av selvangivelsen for 2011. Flere brukere rapporterte at de fikk opp informasjon om en annen bruker Store Venjetinden. Store Venjetinden el. Store Vengetind er den høyeste toppen i Vengetindmassivet, 1852 moh.. Fjellet ligger i Rauma kommune i Romsdal. Vengetindmassivet er det høyeste fjellmassivet i Romsdalen, og kan by på det mest alpine terrenget i området. Her finner man også noe av det fasteste fjellet i Romsdalen, og fjellet er derfor et populært mål for fjellklatring. Oppstigning går fra Venjesdalen, med adkomst via bomvei fra Isfjorden. Store Vengetind ble første gang besteget 18. august 1881 av den britiske tindebestigeren William Cecil Slingsby og Johannes Vigdal, via nordøstsiden. Året etter, i 1882, kom dansken Carl Hall og lokale fjellførerne Erik Norahagen og Mathias Soggemoen til topps. De tre besteg fjellet via «Nordryggen», og etablerte det som nå regnes som normalveien til toppen. Store Vengetind kan by på flere alternative ruter av ulik vanskelighetsgrad, deriblant klassikerne «Vesteggen», gått av Eirik Heen og Karl Oshaug i 1930, og «Drømmediederet», gått av Hans Christian Doseth og Børge Østigård i 1984. NCUBE. NCUBE er navnet på to norske satellitter bygget av studenter ved høgskoler og universiteter i Norge. NCUBE2 ble skutt opp i bane 27. oktober 2005 fra Plesetsk i Russland. NCUBE1 skulle etter planen skytes opp i januar 2006, men oppskytingen ble utsatt til juli samme år. Oppskytingen av begge satellittene har blitt utsatt flere ganger. Oppgaven til satellittene er å teste ut et sporingssystem for skip, AIS (Automatisk identifikasjonssystem). Det er et GPS-basert automatisk identifikasjonssystem brukt av store fartøy. Systemet blir også testet ved hjelp av reinsdyr som har fått festet slike sendere på seg. Norske studenter fra ulike høgskoler og universitet har samarbeidet om å lage radiosystem, bakkestasjon, datamaskin og styringssystem. Begge satellittene ser ut som en terning med sidekanter på 10 cm, og veier omtrent 1 kg. NCUBE-2 «haiket» med den større europeiske studentsatellitten SSETI Express til ESA, slik at kostnadene for prosjektet ble relativt små. Det ble ikke oppnådd radiokontakt med satellitten etter oppskytingen. En mulig teori er at satellitten ikke ble løst ut fra SSETI Express, slik som planlagt. NCUBE2 skulle gå i polarbane 680 km over bakken. Like før jul 2005 meldte det amerikanske luftforsvaret at de trolig har funnet satellitten. NCUBE-1, som etter hvert fikk navnet «Rudolf», ble skutt opp fra rakettbasen Baikonour i Kasakhstan den 26. juli 2006. Noe gikk galt i andre trinn av oppskytningen av raketten som skulle ha med seg satellitten ut i verdensrommet, og etter bare 110 sekunder styrtet den i ørkenen i Kasakhstan. Venjesdalen. Venjesdalen (også Vengedalen og Vengjedalen) er en dal i Rauma kommune, 10 km fra Åndalsnes via vei fra Isfjorden. Dalen er et populært utfartssted for friluftsliv og turer til Litlefjellet og Romsdalseggen. Åsted for Vengedalsrennet (Isfjorden Idrettslag). Speiderhytte. Vengedalssetra. Vanlig utgangspunkt for fjellklatring på Store Venjetinden, Lille Venjetinden, Kvanndalstind, Torshammeren, Olaskarstind og Romsdalshorn. Østerriksk-ungarsk krone. Østerriksk-ungarsk krone er en tidligere valuta brukt i Østerrike-Ungarn mellom 1892 og 1920-tallet. 1 Krone = 100 "heller". Valutaen ble innført 1892, og verdien var basert på gull. Den daværende myntfoten gylden (ungarsk "forint") var basert på sølv. På innføringstidspunktet var vekslingskursen "2 Kroner = 1 gylden". Valutaen gikk ut av bruk etter hyperinflasjonen som kom i etterkant av første verdenskrig, da også landet ble delt i selvstendige republikker. Østerrike innførte sin egen valuta schilling den 20. desember 1924 (vekslingskurs "10 000 Kroner = 1 Schilling"), mens Ungarn innførte Pengő den 21. januar 1927 ("12 500 Kroner = 1 Pengő"). Tsjekkia og Slovakias valutaer har beholdt navnet (koruna og haléř). Erik Norahagen. Erik Norahagen var norsk fjellklatrer. Husmannssønn fra Rauma. Sammen med Mathias Soggemoen ofte fjellfører for Carl Hall. Med på førstebestigning av Store Vengetind (1881) og omdiskutert først på Romsdalshorn (1883). Dietrich Eckart. Dietrich Eckart på et foto fra 1890-årene Dietrich Eckart (født 23. mars 1868 i Neumarkt in der Oberpfalz i Tyskland, død 26. desember 1923 i Berchtesgaden) var en journalist som var mentor for Hitler, et tidlig medlem av NSDAP, og en av deltakerne i ølkjellerkuppet. Bakgrunn. Etter avbrutt medisinerstudium i München og en avvenningskur fra misbruk av morfin, arbeidet Eckart som journalist. Med en romslig farsarv fra 1885 flyttet han først til Leipzig, så til Berlin, og havnet så via mellomstasjoner i Regensburg. I 1899 flyttet han bl.a. på grunn av pengemangel til Berlin igjen. Selv om han ble hjulpet av teatergeneralintendanten Georg von Hülsen-Haessler, mislyktes han som dikter og dramatiker, og dro i 1913 til München. Der sluttet han seg til det høyreradikale Thuleselskapet og virket som publisist med høyreradikale og antisemittiske publikasjoner. Det var Eckart som utviklet det som skulle bli en nasjonalsosialistisk revelje: "Deutschland erwache!" (= Tyskland våkn opp). Hans antisemittisme kan nok delvis forklares med jødiske anmelderes manglende anerkjennelse av hans dikteriske produksjon. Om hans skuespill "Der Froschkõnig" (= Froskekongen) het det i "Berliner Tageblatt": «"Denne såkalte komedien (...) er en eneste svulst av fraser som drypper av uvettig materie."» Eckart og "Peer Gynt". I disse årene våknet hans interesse for Ibsens skuespill "Peer Gynt". Det forelå i to tyske oversettelser. Med utgangspunkt i Christian Morgensterns oversettelse fra 1901 gjendiktet han like godt hele stykket. Gjendin gjengis her kort og godt «"in den Bergen"» (= i fjellene), og Solveigs familie kommer fra «Schwarzbachtal». Eckart kunne ikke norsk og hadde ikke engang vært i Norge; like fullt erklærte han at skandinavene ikke forstod "Peer Gynt", tvert om: «"Peer Gynt tilhører i sitt innerste vesen det tyske folk"». Eckart henvendte seg riktignok skriftlig til Ibsens sønn, Sigurd Ibsen, for å få bekreftet at hans egen versjon passet best for et tysk publikum. I sitt svar, datert 12. juli 1912, uttrykker Sigurd Ibsen tvil om en slik dyptgående forandring er berettiget, men at han ser med forståelse på at den kanskje var nødvendig. I 1913 giftet Eckart seg med den formuende enken Rose Marx fra Bad Blankenburg, som han skilte seg fra i 1920. Vennskapet med Hitler. Eckart, som ble kjent med Hitler i 1919/20, var tidvis hans mentor og nære venn. De var nære naboer i Thierschstraße i München i 1921. Eckart utgav tidsskriftet "Auf gut deutsch" (= På godt tysk), hvor blant andre Alfred Rosenberg og Gottfried Feder var bidragsytere. Med sitt brede kontaktnett i konservative kretser og "Völkisch"-bevegelsen ble han en viktig støttespiller i Hitlers kamp for å vinne kontroll over partiet. Eckart introduserte også nykommeren for viktige personer i Münchens politiske og kulturelle elite. I 1920 overtok Eckart som redaktør for avisen "Völkischer Beobachter", etter at han hadde tatt Hitler i forsvar mot angrep fra partifeller. Da det ble utstedt arrestordre mot Eckart i april 1923 på grunn av fornærmelser mot rikspresidenten, skrev Hitler straks til den bayerske ministerpresident Eugen Ritter von Knilling med krav om å "«forhindre arrestordren, for ellers vil kamporganisasjonen yte motstand mot arrestasjonen.»" Eckart ble løslatt etter få uker på grunn av skrantende helse. Halvannen måned etter Hitlers kuppforsøk i 1923 i München fikk Eckart hjerteslag, og døde 26. desember 1923. Adolf Hitler tilegnet sin bok "Mein Kampf" (1924) til dem han der fremstilte som nazibevegelsens martyrer. I utvidet forstand regnet Hitler Eckart som en av disse. Samme år utgav Eckart posthumt "Der Bolschewismus von Moses bis Lenin" (= Bolsjevismen fra Moses til Lenin). Moses tolkes her som den første bolsjeviken og en forløper for Lenin, som både Hitler og Eckart feilaktig antok var jøde. I sine samtaler med Eckart skal Hitler ha sagt at han anså kristendommen som en del av «den jødiske konspirasjonen», noe han aldri gjentok offentlig. Ettermæle. I 1936 ble Olympiadeanlegget i Berlin oppkalt etter Eckart. En negativ artikkel om Eckart i avisen "Frankfurter Zeitung" i anledning 75-årsminnet for hans fødsel, førte til at skribenten ble arrestert, og avisen forbudt. I Trevor Ravencrofts bok "The Spear of Destiny" (= Skjebnespydet) fra 1973 skildres Eckart som en satanistisk ritualmagiker. Det finnes ingen historiske holdepunkter for dette. Selv om Eckart var preget av "völkisch"-mystisk nasjonalismeog trykket ariosofisk-pregede artikler i sitt tidsskrift, var han heller en kristen mystiker. Hans store inspirasjonskilde var Agnus Silesius' "Cherubinischer Wandersmann". Rosenberg klaget over at Eckart stadig blandet inn Kristus, selv i politiske artikler. Eckharts bok "Der Bolschewismus von Moses bis Lenin" ble på grunn av sitt antisemittiske innhold omfavnet av deler av de høyreradikale miljøer i Tyskland i 1980- og 1990-årene. Krystallnatten. Krystallnatten (eller Novemberpogromen) (tysk "die Kristallnacht", "die Reichskristallnacht" eller "die Pogromnacht") er betegnelsen på natten mellom 9. november og 10. november 1938, og markerer starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland. Nasjonalsosialistene innledet da omfattende pogromer i Tyskland og Østerrike. Det er antatt at rundt 200 jøder ble slått i hjel denne natten, 267 synagoger ble brent ned og over 7 500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble mer enn 26 000 jøder ført til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen. 10. november var fortauene fulle av knust glass fra de jødiske forretningene, og dette gjorde at aksjonene ble gitt navnet Krystallnatten av nazistene. Etter Krystallnatten ble de tyske og østerrikske jødene ilagt en kollektiv bot på én milliard mark, tilsvarende 4 000 mark for hver enkelt jøde. Opptakten. I 1930-årene hadde mange askenasiske jøder bosatt seg i Tyskland. Fredag 28. oktober 1938 ble omkring 17 000 av dem uten forvarsel samlet midt på natten og deportert til Polen. Mange av dem hadde bodd i Tyskland hele sitt liv, og noen var dekorerte krigsveteraner fra første verdenskrig som hadde kjempet for Tyskland. Den polske regjeringen nektet å slippe dem inn i landet, hvilket betydde at de måtte oppholde seg i ingenmannsland mellom grensestasjonene en kald dag og natt, inntil tyske myndigheter klarte å overtale polakkene til å slippe dem gjennom. Herschel Grynszpan,en tysk jøde som hadde flyktet til Frankrike, fikk et brev fra sin familie om de forferdelige omstendighetene omkring denne deportasjonen. I et forsøk på å lette deres situasjon, henvendte han seg de neste dagene flere ganger til Ernst vom Rath, tredjesekretæren ved den tyske ambassaden i Paris. Rath hadde ikke til hensikt å hjelpe til, og mandag 7. november skjøt Grynszpan ham i magen. Han avfyrte ytterligere tre skudd som bommet. To dager senere, den 9. november, døde Rath. Grynzspan forsvant siden i Sachsenhausen. Krystallnatten. Mordet på Rath ble et påskudd for en pogrom mot jødene i hele Tyskland. Angrepet skulle se ut som om det var spontant, slik at verden skulle se at tyskerne slo tilbake i avsky mot jødene. Det var dog iscenesatt av tyske myndigheter, med Reinhard Heydrich som hovedansvarlig. Regjeringen satte NSDAP organisasjoner samt deler av det regulære politiet i gang med å organisere opptøyene. I Tyskland. I løpet av pogromen ble omkring 1574 synagoger, mange jødiske kirkegårder, mer enn 7500 jødisk eide butikker og 29 jødisk eide varehus skadet eller helt ødelagt. Flere jøder ble slått i hjel. Mer enn 30 000 mannlige jøder ble arrestert og ført til konsentrasjonsleirer, spesielt til Dachau, Buchenwald og Sachsenhausen. Behandlingen de fikk der var brutal, men de fleste ble løslatt i løpet av tre måneder mot at de avgav løfte om å forlate Tyskland. Det kan bemerkes at man på denne tiden ennå ikke hadde utarbeidet den endelige løsningen, planen om utrydning av jødene, og deportasjon eller «frivillig» utvandring ble derfor sett som en løsning på det nasjonalsosialistene refererte til som «jødeproblemet». I Berlin hindret politimannen Wilhelm Krützfeld med dradd pistol mobben i å sette fyr på den store synagogen på Oranienburger Strasse. Han påpekte at bygningen var historisk minneverdig, og sørget for at brannvesenet holdt den under bevoktning. Fem år senere ble Krützfeld etter eget ønske pensjonert, «med Førerens takk for utviste tjenester». I Leipzig sikret en anonym telefonoppringning for at den jødiske menigheten fikk brakt sine Torah-ruller i sikkerhet. De ble først gjenfunnet i 1998 på loftet i Leipzigs universitet. I tre tyske landsbyer (Warmsried, Derching og Laimering) hindret myndighetene og presteskapet uroligheter. Antallet jøder som ble drept under Krystallnatten og i tiden umiddelbart etter, er usikkert. Anslag varierer mellom 36 og 200 som omkom i løpet av to dager med opptøyer; et av de tallene som oftest nevnes. er 91. I tillegg kommer mellom 2 000 og 2 500 dødsfall i konsentrasjonsleirene blant de som ble arrestert under eller rett etter Krystallnatten. Det var også noen få ikke-jødiske tyskere som ble drept, fordi det feilaktig ble antatt at de var jøder. I Østerrike. I Østerrike ble de fleste av Wiens 94 synagoger og bønnehus helt eller delvis ødelagt. Jøder ble grovt ydmyket, blant annet ved at de ble tvunget til å skure fortauene dagen etter mens de ble skjelt ut. Ydmykelsen ble spesielt sterk fordi mange av de som deltok, var deres tidligere venner og naboer. Utenlandske reaksjoner. Krystallnatten førte til sterke reaksjoner fra andre land. I resten av Europa og i Nord-Amerika satte det nasjonalsosialistiske bevegelser i vanry, og diskrediterte slike grupper i de landene som under andre verdenskrig ikke ble okkupert av Tyskland. Mange aviser fordømte pogromen, og enkelte sammenlignet det med pogromene i tsartidens Russland i 1880-årene. USA tilbakekalte sin ambassadør fra Berlin, men avbrøt ikke den diplomatiske forbindelsen. Enkelte andre land valgte å avbryte forbindelsen helt. Etterspill. Forfølgelsen og den økonomiske skaden som rammet tyske jøder, endte ikke med pogromen. De ble pålagt en kollektiv bot på en milliard mark for mordet på vom Rath. I tillegg ble forsikringsoppgjøret på omkring seks millioner mark utbetalt til regjeringen, i stedet for til eierne av de skadde eller ødelagte eiendommene. Krystallnatten utløste således en ny fase i de antisemittiske aktivitetene i Tysklands nasjonalsosialistiske parti og statsapparat, og kan i ettertid sees som det første seriøse skritt mot systematisk utryddelse av jødene. Mahatma Gandhi rådet jødene til å møte forfølgelsene med "satyagraha", det indiske ordet for «passiv motstand», noe som viser hans manglende innsikt i forskjellen mellom britisk og tysk, nasjonalsosialistisk mentalitet. Se også. Krystallnattmarkeringene i Norge Norsk Tindeklub. Norsk Tindeklub er en klubb for fjell- og ekspedisjonsklatrere, etablert i 1908 av bl.a. Ferdinand Schjelderup og Carl Wilhelm Rubenson. Den var da den tredje klubben av denne typen internasjonalt, og her til lands den eneste inntil Tindegruppa i NTHI ble etablert (1959). I motsetning til Den Norske Turistforening er Tindeklubben en lukket klubb med krav om bestigningliste og anbefaling. Etterhvert er det satt i gang et aktivt arbeid for å fremme sikkerhet og etikk i klatresporten, dessuten har klubben vært en viktig bidragsyter til diverse ekspedisjoner. Klubben er også aktiv i geografisk fredningsarbeid (bl.a. Innerdalen 1973), og den var med på å stifte Norsk Fjellmuseum (Lom 1991). Klubben eier Skagadalshytta (1938), Vengedalshytta og Giklingdalshytta, og har utgitt åtte bøker om norsk klatring, «Norsk Fjellsport»: 1914, 1933, 1948, 1958, 1968, 1983, 1998 og 2008 (jubileumsutgave), i tillegg til diverse klatreførere. Ardennene. Ardennene (nederlandsk: "Ardennen", fransk: "Ardennes") er et åslendt område i Belgia og tilgrensende deler av Luxembourg og Frankrike. Geografi. Store deler av Ardennene er dekket av tett skog med åser på gjennomsnittlig 350-500 meter over havet. Høyeste punkt er Signal de Botrange i Hautes Fagnes på 694 meter. Typisk for området er bratte dalsider og hurtigrennende elver. Den største og mest kjente av disse er Meuse (nederlandsk: "Maas"). Ardennene er relativt tynt befolket, og veldig få byer og tettsteder har over 10 000 innbyggere. Unntakene er Verviers i Belgia og Charleville-Mézières i Frankrike, som begge har over 50 000 innbyggere. Eifel-kjeden i Tyskland henger sammen med Ardennene, og har den samme geologiske formasjonen, men de to blir likevel betraktet som forskjellige områder. Historie. Navnet Ardennene kommer av keltisk «ard» (= høy, høyde). Området har senere fått sitt navn fra det antikke "Arduenna Silva", et stort skogområde i romertiden som strakk seg fra elven Sambre i Belgia til Rhinen i Tyskland. Det nåværende Ardennene dekker et mye mindre område. Den strategiske posisjonen til Ardennene har gjort det til en slagmark i flere hundreår. Under andre verdenskrig ble et av de siste store slagene utkjempet i Ardennene. Dette skjedde i desember 1944, da Hitler beordret en siste tysk offensiv mot de engelske og amerikanske styrkene. Denne tyske motoffensiven ble kalt Ardenneroffensiven og ble utkjempet under særdeles vanskelige forhold med mye snø og sterk kulde. Tyskerne hadde overtaket i begynnelsen, men da været etter hvert ble bedre satte de allierte inn et massivt luftangrep, og tyskerne måtte trekke seg tilbake, samtidig som de gikk tomme for drivstoff. Økonomi. Det kuperte terrenget i Ardennene begrenser omfanget av jordbruk, men det finnes enkelte åpne områder med dyrkbar jord og meieridrift. Området er rikt på tømmer og mineraler, og Liège og Namur er begge store industrisentre. De store skogene har et rikt dyreliv, og det naturskjønne området byr på mange fritidsaktiviteter som jakt, sykling, kanopadling og fotturer. Området er et viktig turistmål i Belgia. Pius Ncube. Pius Alick Ncube (født 31. desember 1956 i Filabusi i Sør-Rhodesia – idag Zimbabwe) er katolsk erkebiskop emeritus av Bulawayo, og er viden kjent som menneskerettighetsforkjemper og frittalende kritiker av Zimbabwes president Robert Mugabe. Ncube leder en tverrkirkelig koalisjon som arbeider for å styrke borgernes livsvilkår. Han har mottatt internasjonale utmerkelser for sin kamp mot den påståtte tortur og påstått politisk motiverte kunstige hungersnød som hevdes å ramme selektivt i landet. Han har mottatt mange dødstrusler. Avskjed. Pave Benedikt XVI innvilget 11. september 2007 avskjedssøknaden erkebiskopen sendte etter beskyldninger fra statskontrollert media om at biskopen har hatt et forhold til en gift kvinne. Ncube benekter beskyldningene, men saken er nå for høyesterett i Bulawayo. I Zimbabwe er utroskap forbudt ved lov. Gustav Lærum. a> i Oslo med skulptur av Gustav Lærum (sørgende kvinne) Gustav Lærum (født 1870 i Fet, død 1938) var en norsk tegner og skulptør, bosatt på Fetsund. Gustav Lærum begynte som karikaturtegner i vittighetsbladene Krydseren, Korsaren, Vikingen og Tyrihans og utførte portretter for Verdens Gang og Ørebladet. Flere av disse er samlet i "Fra Uret til Grand" og "Norske Politici". Han ble særlig kjent for sine karikaturer av berømte nordmenn, som Henrik Ibsen (1890), Ivar Aasen (i Tyrihans' julenummer 1893), for postkort og kartongbilder, blant annet av Fridtjof Nansen. Han illustrerte også bøker av Elias Kræmmer. Tyrihans. Tyrihans er en skikkelse fra norske folkeeventyr. Navnet betyr egentlig «Hans som passer tyriveden (i ildstedet)», en beskjeftigelse som passet best for den som ikke dugde til annet. Tyrihans har altså samme oppgave og rolle som Askeladden og Askepott. Skikkelsen forekommer bl.a. i Asbjørnsen og Moes "Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le". Carole Montillet-Carles. Carole Montillet (født 7. april 1973 i Grenoble) er en fransk tidligere alpinist. Hun kjørte på det franske landslaget fra 1990 til 2005. Karrierens høydepunkt var gullmedaljen i utfor fra OL 2002 i Salt Lake City. Hun vant åtte renn i verdenscupen i løpet av karrieren, fire i Super-G og fire i utfor. Pernille Rød Larsen. Pernille Rød Larsen (født 1959) var styreleder for Den Norske Turistforening (DNT) fra 2004 til 2006. Hun overtok jobben etter Øystein Dahle og ble etterfulgt av Tom Ivar Bern. Øystein. St. Eystein på erkebispegården i Trondheim Øystein, Øistein, Eystein og Eistein er guttenavn utledet av det norrøne navnet Eysteinn, der «ey» betyr «lykke», og «steinn» kommer av «stein». Betydningen av navnet er altså «lykkestein». "Østen" var den gammeldanske og gammelsvenske formen av navnet. Øystein er også et gammelt norsk kongenavn; se artiklene om Øystein I og Øystein II. Øystein har navnedag 26. januar. Utbredelse. "Øystæinn" er blant de ti vanligste mannsnavnene funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis svært vanlig i Norden i vikingtiden. De vanligste skrivemåtene for navnet var "austain", "aystin" og "aystain". Øystein er et vanlig navn i Norge, de andre variantene er mindre brukt. "Östen" er noe brukt i Sverige og "Eysteinn" på Island, men de er ikke blant de vanligste navene i disse landene. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Øystein og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I folketellingen i Norge i 1801 var det 707 "Østen", 497 "Esten" og 34 "Østein". I moderne tid er Øystein den mest brukte skrivemåten. Rundt 1980 hadde navnet sin topperiode i Norge, og siden dalte bruken jevnt. I 2006 er det omtrent 12 000 personer i Norge med Øystein som eneste eller første fornavn. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Gottfried Bohr. Christian Frederik Gottfried Bohr (født i Helsingør 1773, død 1832) var en norsk-svensk organist, friluftsmann og fjellklatrer. Han var musikklærer i Halden fra 1790 og organist i Fredrikstad (til 1797). Senere var han engasjert ved Korskirken i Bergen. Bohrs eget herbarium og deler av hans samling befinner seg ved Botanisk Institutt på Universitetet i Oslo. Gottfried Bohr gjennomførte muligens førstebestigning av Lodalskåpa (1820) og den tilhørende Veslekåpa. Han var bestefar til Christian Friele (1821–99). Reveskabb. "Sarcoptes scabei" Reveskabb forårsakes av en 0,3 mm stor midd ("Sarcoptes scabei"), som borer seg inn i revens (også andre dyr kan smittes) hud og legger egg. Eggene klekker etter 3–10 døgn og blir til små larver som kryper rundt på hudoverflaten der de gradvis utvikles til voksen midd, etter først å ha gjennomgått et slags nymfestadium. Derfra gjenntar syklusen seg. Slik midd kan leve opp mot 3–4 uker, men er bare smittsom i omkring 36 timer. Symptomer. Spredning skjer helst ved fysisk kontakt. Sikker diagnostisering er gjerne vanskelig. Symptomer er intens kløe. Etter hvert mister reven pels på visse steder og huden blir skorpeaktig og betent, først på bakparten og halen, senere på hode og framparten. En såkalt "skabbet rev" skal lukte søtlig. Den blir lett stresset og får ofte en sterkt redusert helsetilstand, og snart problemer med å skaffe seg den maten den trenger. Etter 3–4 måneder dør den gjerne av en kombinasjon av utmagring, infeksjon og uttørring. Annet. Reveskabb ble første gang påvist i Norge (Lierne i Nord-Trøndelag) i 1976. Dit kom den fra Sverige der det første tilfellet ble påvist i 1972. Svensk rev ble smittet av rev som innvandred fra Finland, der skabb ble påvist alt på 1960-tallet. Finsk rev fikk trolig smitten via Russland. Det er grunn til å anta at rev utvikler resistens mot denne midden med tiden, slik den har gjort lenger sør i Europa. Alt 10 år etter det første utbruddet i Sverige var det tegn på at svensk rev begynte å bli resistente. Reveskabb smitter imidlertid også til andre dyr, som f.eks. andre hundedyr og kattedyr. Kjæledyr som smittes bør behandles av veterinær. Midden kan også forårsake intens kløe hos mennesker, men er ikke farlig. Den forsvinner av seg selv etter en tid, fordi den ikke kan reprodusere seg med menneske som vert. Skabb. Skabb ("Sarcoptes scabiei") er en smittsom hudsykdom som skyldes skabbmidden. Tilstanden kan smitte ved lengre nærkontakt (ikke håndhilsning og lignende) og kan lett smitte i barnehager og skoler. Skabbmidd kan overleve i for eksempel sengetøy i kort tid, inntil 4 døgn, og dette kan være smittekilden i noen tilfeller. Denne midden graver ganger like under hudoverflaten på pasienten. Typisk for denne tilstanden er at man plutselig får en plagsom kløe. Kløen er mest uttalt om natten og i varmt vær. Det er vanlig at det går 4–5 uker før den som er smittet merker noe. Uttalte kløe oppstår i størst grad på blant annet lårene, mellom fingrene, midjen og kjønnsorganene. Kløen er sterkest på steder der skabbmidden finnes, men kløen rammer etter hvert hele kroppen. Hode og nakke går som regel fri for smitte og kløe (forekommer oftest her for barn). De fleste utvikler kløende, røde prikker, av og til små blemmer, og etter hvert skorper som følge av kløingen. Skabb vil lage et rødt, ofte småprikkete utslett, men kan være nesten helt blekt. Skabbmidden er for liten til at man kan se den med det blotte øye, men gravegangene kan sees som ca 5mm lange blyantliknende striper i huden oftest mellom fingrene og på innsiden av håndleddene. Skabbgangene finner man lettest på siden av fingrene, rundt håndleddet og i albuer, eventuelt rundt brystvorter eller på huden på penis og pungen. På kjønnsorganer får man ofte i tillegg små, røde og harde knuter. Hos barn under 2 år kan skabbganger ofte ses i fotsålene og i hodebunnen. Av og til kan kløen forårsake sår som igjen kan bli infisert av bakterier slik at man får en sårinfeksjon. Skabben lever i det øverste hudlaget, og legger 2–3 egg daglig så lenge hun lever. Skabben forsvinner ikke av seg selv men behandles raskt med antiparasittiske preparater som fås reseptfritt på apoteket og smøres på hele kroppen. Etter minimum 8 timer (maks. 24 timer) bør du dusje eller bade. Dersom du har vasket hendene før åtte timer er gått, bør hendene smøres på ny. I sjeldne tilfeller er behandlingen mislykket. Dette kan være på grunn av ufullstendig påsmøring eller for kort virketid, men ny smitte kan også forekomme. Behandlingen vil da som regel være en ny kur med det samme preparatet. Det er avgjørende å kvitte seg med eventuelle skabbmidd som kan være i huset. Skabbmidd vil dø etter en uke uten hudkontakt. Sengetøy, håndklær og klær som har vært nær huden, må vaskes ved minimum 60 grader. Større plagg og yttertøy, dyner, tepper, puter og madrasser luftes godt. Hilde Gerg. Hilde Gerg (født 19. oktober 1975 i Lenggries) er en tysk alpinist. Karriere. I 1994 ble hun juniorverdensmester, og i 2001 vant hun Super-G-disiplinen sammenlagt i verdenscupen. Tore Ørjasæter. Tore Ørjasæter (født 8. mars 1886 i Skjåk, død 29. februar 1968 i Skjåk) var en norsk lyriker og dramatiker som skrev på nynorsk. Han var utdannet ved Voss folkehøgskole. Han avbrøt en lærerskoleutdannelse etter et halvt år. Ørjasæter hovedverk er trilogien "Gudbrand Langleite", som er et episk verk om konflikten mellom å være bufast og å være fri, og mellom gammelt og nytt, en diktsyklus i tradisjonen etter "bildungsromanen". Viktige tema i forfattarskapet er spenningen mellom det tradisjonelle bondesamfunnet og et moderne samfunn, og splittet psykologi. Ørjasæter var tidleg ute med å ta i bruk nye retninger innen lyrikken, og brøt med tradisjonell, fast verserytme på sine eldre dager. Med stipendier reiste han rundt 1920 ut, med lange opphold i mange land: Tyskland, Italia og Frankrike. Han var opptatt av reisen som tilstand, av det å forflytte seg, oppleve andre kulturer og å møte mennesker. Derfor kalles han ofte for "fararen" – den som reiser. Samtidig var han hele livet knyttet til Gudbrandsdalen. Han giftet seg med Aaslaug (født Skaaden) fra Øyer. Paret bosatte seg først utenfor Berlin, senere i Frascati utenfor Roma. I 1924 slo ekteparet seg ned utenfor Sandefjord, før de etterhvert vekslet mellom å bo i Øyer og i nær hans hjemgård i Skjåk. Tore Ørjasæter skrev det i ettertid svært kjente diktet «Å, Vestland, Vestland», og de kjente, delvis selvbiografiske diktene «Elgen» og «Malmfuru». Tore Ørjasæter var far til litteraturkritikeren Jo Ørjasæter og svigerfar til spesialpedagog og forfatter Tordis Ørjasæter. Christian Boeck. Christian Peter Bianco Boeck (født 5. september 1798 i Kongsberg, død 11. juli 1877 i Kristiania) var norsk lege, zoolog og fjellklatrer. Etter oppveksten på Kongsberg, studerte han fra 1817 medisin ved Det Kongelige Frederiks Universitet sitt Anatomisk institutt (UiO), etablert 1815 i Kristiania. Han virket også som lærer ved Krigsskolen fra 1819. Boeck deltok i en «fysiografisk forening» med jevngamle Niels Henrik Abel, Balthazar Mathias Keilhau, Jens Johan Hjort (1798–1873), Christen Heiberg og Bernt Wilhelm Schenck. Han ble en pådriver for en botanisk motivert ekspedisjon mot Jotunheimen, med utgangspunkt i gården Skrebergo i Øystre Slidre. Turen sammen med Baltazar Mathias Keilhau resulterte i førstebestigning av Kalvehøgdi den 12. juli 1820, Falketind den 14. juli 1820 og Nordre Skagastølstind i juli 1820. I ettertid er ekspedisjonen kalt «Jotunheimens oppdagelse», og ble av Johannes Heftye (1849–1907) benevnt «Aarhundrets første norske fjellbestigere». Boeck kom aldri tilbake til dette området. Han fikk sin cand.med. i 1824 og drog den sommeren med Matthias Numsen Blytt til Dovre og Nord-Trøndelag, de studerte diverse husdyr, for Boeck var utpekt til å utrede en ny veterinærskole, noe Stortinget hadde bestemt seg for i 1818. I september 1825 dro han med studentvenner for å studere alpenes geologi; det var matematikeren Niels Henrik Abel, filosofen Nicolai Benjamin Møller og det som ble misjonæren Otto Tank. De var innom Berlin, Dresden, Wien, Graz, Praha, Trieste, Venezia, Padua, Bolzano, Innsbruck, Zürich og Basel. Etter to år som militærlege, tok han 1827-28 reiser til Europa for å studere andre lands veterinærtjenester. Giftet seg gjorde han i 1828. Derpå var han lektor innenfor veterinærvitenskap ved Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo fra 24. april 1828 til juli 1840. Boeck ble i denne tiden kjent for sin nyvinnende måte å studere vev på, ved bruk av polarisert lys. I 1837 var han i Sverige og studerte veterinærene der, men Stortingets planlagte veterinærskole ble ikke noe av. Han var sommeren 1838 med den franske La Recherche-ekspedisjonen til Finnmark og Spitsbergen. Så ble han i 1840 professor i fysiologi og gjorde studiereiser til Tyskland, Nederland, Belgia og Østerrike i 1851, 1861 og 1875. Fra en av disse fikk han inspirasjon til en kymograf som ble bygd av urmaker Paulsen, og ga ham en gullmedalje ved Verdensutstillingen i Paris (1855). Han var halvbror av legen og stortingsmannen Carl Wilhelm Boeck, og ble gift (1828) med Elisabeth Collett (1806–1883). De var bosatt på Løkken på Marienlyst ved Kristiania. Boeck var far til fiskeforsker Jonas Axel Boeck (1833–1873) og filologen Thorvald Boeck (1835–1901). Den lille istid. Den lille istiden er en betegnelse på en kjøligere periode som varte fra 1400-tallet fram mot midten av 1800-tallet. Andre avgrenser den lille istiden til midt på 1600-tallet til ut på 1700-tallet (engelsk Maunder Minimum). Det kan ha vært tre temperaturminima i perioden, som noen mener var rundt 1660, rundt 1770 og rundt 1850. Den lille istid satte i gang til forskjellige tider rundt på jorden og det meste tyder på at den nordlige halvkule ble rammet hardest. Perioden var preget av strenge vintre og mye nedbør, men vår- og høsttemperaturene var også lavere enn normalt. Hvor mye temperaturen sank med i snitt er det ulike oppfatninger av, men noen anslag er inntil en grad i forhold til dagens temperatur. Selv om folk ikke kjente det så godt på kroppen, merket man det på avlingene med kortere vekstperioder. Dokumentasjon. Den lille istid er blitt dokumentert på ulike vis. Før 1600-tallet skrev man ned informasjon som man har funnet i annaler. Noen få gårdsbrukere skrev en slags dagbok med dato for årets innhøsting o.l. Noen noterte seg når isen eller snøen kom og forsvant. Temperatur-, nedbør- og vindmåling kom noe senere. Årsaker. Forskere har trukket fram tre årsaker som hver for seg eller i kombinasjon kan være årsaken til den lille istid. Solaktivitet. Det er kjent at det i perioden fra 1675–1715 var veldig få solflekker. En hadde også et minimum i solflekkaktivitet i perioden 1780–1829. Vulkanutbrudd. Vulkanen Tambora i Indonesia hadde et stort utbrudd i 1815. I ettertid har 1816 blitt kjent som "året uten sommer", det ble rapportet om frost og snøfall flere ganger i Nord-Europa både i juni og juli. Vulkanutbrudd hemmer solinnsikten ved at små partikler svever rundt i luften over lengre tid. I hele denne perioden hadde en uvanlig mange vulkanutbrudd, og svevestøvet i atmosfæren fra disse utbruddene bidro til lavere temperatur. Svartedauden. Svartedauden som herjet i verden på 1300-tallet er nevnt som en medvirkende årsak til den lille istid. Befolkningen i Europa og Asia ble redusert med mellom 25% og 45%, noe som førte til en nedgang i jordbruket. Dette førte igjen til at gårder og dyrket mark grodde igjen, og den økte skogen førte til at CO2- og metannivået atmosfæren sank. Drivhuseffekten ble da svakere. Temperaturene. Omkring 1850 begynte klimaet å bli varmere, og den lille istid sluttet. Noen klimaendring-kritikere mener at Jordens klima fortsatt er i en omstillingsfase etter den lille istid, og at menneskelig aktivitet ikke spiller en avgjørende rolle i den globale oppvarming, men denne oppfatningen har ikke større oppslutning. Den vanlige vitenskapelige oppfatning av klimaendringene de siste 50 år, er at disse er knyttet til økningen av CO2 i atmosfæren forårsaket av menneskelig aktivitet. Det er mindre enighet om årsaksforholdene for tidsperioden før 1950. Som til alle tider har temperaturen også før 1750 variert en god del. Vi har hatt kalde og varme perioder. Det som likevel er interessent er om temperaturen gjennomgående avvek vesentlig fra middelforholdene slik vi kjenner dem i dag. Vi mangler norske temperaturmålinger før 1761. Så for å få instrumentelle data må vi dra ut av landet. Ser vi på temperaturmålinger i Midt-England fra år 1700 og fram til idag, kan temperaturen ikke ha vært så lav at den kan ha innfluert kornproduksjonen i Norge i nevneverdig grad. Ser vi på sommertemperaturen (juni-august) for Midt-England for perioden 1698-1750 er middelverdien nøyaktig den samme som for perioden 1698-1950. Det eneste året med virkelig dårlig sommer i Midt-England var i 1725. Det er i Norge likevel rapportert om en del kalde somre i enkelte år som i 1740-42, uten at vi finner tilsvarende forhold i England. Nedbørsforholdene. Veksten i breene er styrt av to forhold. Det ene er hvor mye nedbør som faller som snø i løpet av vinteren og av hvor mye som smelter i løpet av sommeren (sommertemperaturen). Når glasiologene skal forklare veksten i breene har de ofte antatt at nedbørmengdene er konstante, og prøvd å forklare veksten ved å endre på temperaturen. En historisk temperaturutvikling basert på en slik antakelse trenger ikke å være rett. Den store jordskredaktiviteten kan ha sin årsak i en økning av grunnvannsstanden som har gjort at skråninger som tidligere har vært stabile, har blitt ustabile. Når grunnvannsstanden har økt kan det skyldes økte middelverdier for nedbøren. Når det i denne tida ofte var voldsomme flommer må vi tro at også spredning i nedbøren har vært større enn idag. Isforholdene. Isprøver tatt fra innlandsisen på Grønland tilsier ikke noe spesielt kaldt klima der. Erik Pontopidan skrev i 1752-53 ett sted at havet var åpen for drivis til 80-82 grader N og et annet sted til 80 grader N. Dette må vi tro er basert på flere års erfaring fra ishavsfiskere som Pontopidan har snakket med. Sammenlikner vi med isobservasjoner fra 1970-88 lå drivisen i Barentshavet i middel så langt nord som 80 grader N omlag en måned i året. Ei isgrense så langt nord som ved 82 grader N er en uvanlig hendelse i våre dager. "Den lille istiden" kan ikke ha vært uvanlig kald her. Isbreer. Det har blitt rapportert om at isbreene i Norge vokste, og at flere gårder måtte fraflyttes. Liknende rapporter kommer fra Alpene, New Zealand og Andesfjellene. I denne perioden ble de Norske koloniene på Grønland og i Nord-Amerika fraflyttet, og på Island sank folketallet kraftig. Det finnes mange historier om dårlige år fra både Norge og Skottland. Charles Dickens skrev på 1800-talllet om hvit engelsk jul som det mest naturlige man kunne tenke seg. Virkningene i Trøndelag. Gerhard Schøning rapporterte i 1761 om værforhold i tilknytning til kornveksten i Trøndelag generelt og enkelte bygder i Trøndelag for hvert år i tida 1670-1707. Han beskriver vanskelige år i 1673 (årsak: sterkt haggel), 1674 (regn og kulde), 1675 (flom), 1684 (haggel), 1685 (kulde), 1687 (tidlig frost), 1691 (sterk og vedvarende varme), 1695 (frost 20. august -"det store froståret"), 1696 (kaldt), 1701 (mye og langvarig regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk hete, mye storm), 1704 (regn og kulde), 1705, 1706 (snø i mars, regn og kulde, høsten var tåkefull og vindig). Ser vi på årsaker til missvekst er det i åtte år nevnt nedbør i ulike former, sju år kulde og to år hete. En har nok i Trøndelag hatt mer å gå på når det gjelder varme enn kalde somre. Så fordelingen mellom kalde og varme somre har nok vært noe mer jevn enn disse tallene angir. Totalt sett er det nedbøren det ble klaget mest over. Virkningene i Sogn og Fjordane. Jostedalen hadde fra 1680-tallet til 1706 en jevn nedgang i bosetningen. Tallet på bønder var i første halvdel av 1700-tallet det laveste på hundre år. På samme måte var flere garder på Veitastrandi og Mollandsmarki i Luster fraflyttet. Problemene omkring 1706 omfattet hele Luster. Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706. Krisen kan vi i tillegg forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704 med mange døde. Folk flyttet fra de gårdene som lå høyest og var minst robuste mot dårlig vær. Når folk døde bød også muligheten seg for bøndene på smågarder å flytte til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen, - og i andre deler av Luster med mange små garder. I 1707 ser en igjen at det er nye folk på nesten alle smågardene, men ikke før på 1720-tallet var det igjen like mange bønder som på 1680-tallet. Neste gang det var uår og epidemier var i årene 1740 til 1742. Nå ble barkebrødet tatt i bruk igjen i Luster. Fra januar til mars 1744 var det igjen mange døde, med mange voksne og eldre som døde. Værskadene kom ofte og i form av skred, flommer og breer som vokste. Fra 1670-tallet hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere. Valde i Gaupne var nedlagt i 1704 på grunn av flomskader og vinteren 1712-1713 tok elva store deler av Tandle. Stor avsmelting av breen og stor vassføring er nok grunnen til at Jostedalselva tok et nytt løp i Gaupne i 1748. Denne gangen gikk det ut over Røneid og Kalhagen. I 1701 var det et stort fjellskred på Leri som gjorde massive skader. I 1727 ble garden til Torleif på Hagenes svært skadet av skred. I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. I 1743 var det flere stein- og snøskred samt flom flere steder på Hafslo. I denne tida økte Jostedalsbreen og ble større enn noen gang siden siste istid. I 1735 var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. På Berset ødela Tverrbreen husene i 1743. De neste årene tapte Bjørkehaug hele jorda. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen (Tuftebreen), fram om lag 2 km med et gjennomsnitt på om lag 35 meter i året. I Sogn var det ikke noen større forskjell i økonomisk vekst mellom de indre og ytre strøk i perioden 1666 til 1723, men noe større vekst i indre enn ytre strøk. Det var sterk vekst både i folketall, husdyrtall og kornproduksjon. Ser vi derimot på Sunnfjord og Nordfjord minket husdyrtallet i samme perioden. I Sunnfjord og Nordfjord er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene. Virkningene i Hordaland. I Odda er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene. Virkningene i Rogaland. I Rogaland er flomskader bare i liten grad omtalt i bygdebøkene. I Årdal omtales flommer som en ikke har sett maken til seinere. Det var i 1727 og 1743. Flommen i desember 1743 var forårsaket av et voldsomt regnvær som ga omfattende flomskader over store deler av Vestlandet. På Sola finner vi et annet fenomen, nemlig sandflukt som gjorde at mange garder ble skadet og i de verste tilfellene lagt øde i 1668 til 1730. De nedlagte brukene på Byberg og Dysjeland ble tatt i bruk igjen fra omlag 1760. Vi må tro at sandplagen da var over. Det er nærliggende at årsaken var klimaendringen. Det ut fra at sandflukten faller i tid sammen med de andre endringene i klimaforholdene på Vestlandet. For å få sandflukt må vi ha hatt sterk vind. Dette for at sanden fra strendene skulle kunne flyttes inn over dyrket mark. Tallet på forlis på Jæren vokste utover 1700-tallet. Ut fra det så trenger ikke stormhyppigheten å ha vært høy i første halvdel av hundreåret, men økningen i forlis kan også ha sin forklaring i den økte skipstrafikken. Dersom sandflukten ikke kom i særdeles kraftige stormer, må sandflukten ha kommet i tørre perioder med framherskende sterke vestlige (sørvest til nordvest) vinder. Dette fordi tørr sand lettere blir transportert av vinden enn våt sand. Dominerende vestlige vinder understøtter også at temperaturene har vært moderate i denne tida. Det var en stagnasjonsperioden på Jæren, mens Ryfylke klarte seg bedre. Minst nedbør kommer det over åpent hav og på lavlandet ute ved kysten som på Jæren, mest der fjellet hever seg brattest. Videre østover vil nedbøren avta raskt. Når de totale nedbørmengdene økte ble nok også økningen fordelt omtrent på samme måte. Økte nedbørsmengder ga trolig mer ekstra nedbør i ytre enn enn i indre strøk. Sandflukten som nok også var klimabestemt har også vært med på å redusere avlingene på deler av Jæren. Dårlige avlinger i Sola i 1696 ble forklart med store nedbørmengder. Trolig var klimaet medvirkende til stagnasjonen på Jæren, men ikke helt bestemmende. Forskjellen mellom indre og ytre strøk i Rogaland kan forklares med klimaet. Kritikk. Frosne elver og enorme isbreer trenger ikke å ha direkte sammenheng med den lille istid. Det avhenger av hvor varme sommere man har og hvor nedbørsrike vinterene er. Så store breer betyr ikke nødvendigvis at det var så fryktelig mye kaldere. Ole Urdi. Ole Urdi (eller Urden) var en norsk reinjeger og fjellklatrer på 1800-tallet. Han var kjentmann (fjellfører) i flere førstebestigninger i Jotunheimen. Sammen med Christian Peder Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau var han på Kalvehøgdi (12. juli 1820), Falketind (14. juli 1820) og Nordre Skagastølstind (juli 1820). Soulmusikk. Soulmusikk ("soul" er engelsk for "sjel") er en musikksjanger som har sin opprinnelse i USA og er en kombinasjon av rhythm & blues og gospel som vokste fram på slutten av 1950-tallet. Rhythm & blues, et begrep skapt av Jerry Wexler, er i seg selv en kombinasjon av blues og jazz og oppstod på 1940-tallet hos små musikkgrupper, ofte med bruk av saksofon, som bygde på blues-tradisjonen. Soulmusikk utmerker seg ved å bruke elementer fra gospel, større bruk av sang, og gjerne ikke-religiøse temaer. Soulmusikk er først og fremst en unik amerikansk musikksjanger og begrepsapparatet er derfor amerikansk. Soulmusikk er i stor grad sprunget ut fra tre byer: Memphis, Macon og Muscle Shoals – byer som var regionale utposter og lå langt vekk fra den store plateindustrien. Her kunne artister, låtskrivere og produsenter få sjansen til å definere sin egen rolle utfra egne ressurser. Det afroamerikanske plateselskapet Motown Records i Detroit påvirket også utviklingen av soulmusikken på 1960-tallet. Soulmusikken har hatt stor betydning for utviklingen av funk, disco og hiphop. Moderne soulartister har ofte elementer av hiphop med i sangene sine. Corpse Bride. "Corpse Bride" er en amerikansk dukkeanimasjonsfilm som er regissert av Tim Burton, med Johnny Depp og Helena Bonham Carter i hovedrollene (stemmer). Den er basert løst på en russisk-jødisk historie, og finner sted i et fiktivt viktoriansk England. Handling. Historien finner sted i en kald, mørk viktoriansk by, en parodi på det aristokratiske England. En nervøs ung mann kalt «Victor Van Dort» (Johnny Depp), sønn av de rike fiskehandlerne «Nell» og «William Van Dort» (Tracey Ullman og Paul Whitehouse), skal gifte seg med den vakre unge «Victoria Everglot» (Emily Watson), datter av de bankerotte (og stygge og ubehagelige) aristokratene «Maudeline» og «Finis Everglot» (Joanna Lumley og Albert Finney). «Victor» er ikke særlig begreistret for tanken om et arrangert ekteskap før han møter den sjarmerende «Victoria» ansikt til ansikt. Men etter å ha klart å ødelegge bryllupsseremonien, fordi han er så nervøs at han ikke husker ekteskapsløftene, og etter å ha kommet til å sette fyr på kjolen til Victorias mor, får han beskjed av «pastor Galswells» (Christopher Lee) om ikke å komme tilbake før han har lært seg ekteskapsløftene, og løper ut i skogen. Der øver han seg på løftene, men mislykkes først hver gang. Endelig blir han trygg på seg selv og klarer å resitere dem. Han plasserer til slutt ekteskapsringen på en trerot som minner om en menneskehånd. Da han har gjort det griper hånden plutselig ham, og opp fra jorden stiger «Emily» (Helena Bonham Carter), likbruden, og erklærer at Victor er hennes mann. Hun ble mysteriøst drept på sin bryllupsdag, og har ventet på at hennes brudgom skal komme og gjøre krav på henne siden. «Emily» tar Victor med sin det overraskende farverike, levende og musikalske "de dødes land". «Victor» klarer først å lure «Emily», og får den alderende «Elder Gutknecht» (Michael Gough) til å sende dem tilbake til de levendes land ved hjelp av en ukrainsk trylleformel. Han forteller «Emily» at han vil introdusere henne for hans foreldre. Da de er tilbake drar han isteden til «Victoria» for å erklære sin kjærlighet til henne, men «Emily» oppdager dem og tar ham med tilbake til de dødes land mens «Victoria» ser hjelpeløst på. Mens «Victoria» forgjeves forsøker å overbevise pastoren og sine foreldre om at «Victor» trenger hjelp, låser «Maudeline» og «Finis» henne inne, og planlegger å gifte henne med den tilsynelatende rike «Lord Barkis Bittern». Ingen er klar over at «Barkis» planlegger å drepe «Victoria» og stjele hennes formue, som han fremdeles tror hun har. Van Dort-familiens kusk, «Mayhew», dør på dette tidspunktet og ankommer de dødes land. Der forteller han «Victor» om Victorias forlovelse med «Barkis». «Victor», som tror at «Victoria» gifter seg med «Barkis» av fri vilje, bestemmer seg for å gjøre det beste ut av sin situasjon, og går med på å drikke gift som del av en seremoni i de levendes land som vil gjøre hans ekteskap med «Emily» offisielt. Mens «Victoria» og «Barkis» gifter seg forbereder innbyggerne i de dødes land seg på «Victor» og «Emilys» bryllup, og stormer både byen og bryllupet i de levendes land. Under kaoset oppdager den nygifte «Lord Barkis» til sin forferdelse av «Victoria» ikke eier en penny. «Victoria» følger etter de døde til kirken, og oppdager «Victor» i midten av den bryllupsseremonien som vil drepe ham. «Emily» ser at «Victoria» ser på dem, og innser at hun er iferd med å berøve «Victoria» et lykkelig liv. Hun stanser «Victor» da han skal til å drikke den forgiftede vinen, og gir «Victor» tilbake til «Victoria». Gjenforeningen blir avbrutt av «Barkis», som minner forsamlingen på at «Victoria» nå er hans hustru, og at han ikke vil dra uten henne. En kamp oppstår mellom «Victor» og «Barkis». «Emily» gjenkjenner «Barkis» som mannen som forførte og drepte henne for lenge siden. Hun ber ham forsvinne og truer ham med et sverd. En selvsikker «Barkis» drikker den forgiftede vinen som var beregnet for «Victor», idet han hånende vil utbringe en siste skål for «Emily». Sekunder senere dør han, og de døde omgir og kaster seg over det skrekkslagne liket av «Barkis». «Emily» forklarer for «Victor» og «Victoria» at de hører sammen. Da «Victor» protesterer og sier at han gav et løfte, sier «Emily» at han allerede har holdt det ved å sette henne fri. Nå vil hun sette ham fri. Hun går til utgangen av kirken, snur seg en siste gang, og går ut. I det hun kommer ut forvandles kroppen hennes til hundrevis av sommerfugler som flyr opp mot månen. «Victor» og «Victoria» ser på sammen, lykkelige over å endelig være gjenforent. Roller. Alle skuespillerne har stemmer til rollene. Michele Waagaard. Michele Waagaard (født 7. mars 1980 på Hønefoss) er en norsk-thailandsk modell, skuespiller og programleder. Waagaard begynte karrieren sin i 1995 da hun spilte i musikkvideon til Thailands største popstjerne Bird Thongchai Mcintyre. I 1996 ble hun over et veddemål med på en modellkonkurranse for ungdomsbladet «The Boy». Waagaard vant konkurransen som «The Boy's female model of the year» og danket ut 4000 andre deltagere. Det samme året ble hun headhuntet på en bar i Bangkok av en talentspeider fra Grammy Entertainment. Etter å signere kontrakt med Grammy, kom Michele sammen med syv andre nye talenter i Grammy ut med albumet "Teen 8 Grade A". Blant disse åtte ungdommene var de fire jentene Michele, Jennifer, Anna og Por. I 1999 kom disse fire jentene ut med albumet "JAMP". Michele Waagaard fortsatte modellkarrieren, og var en av de mest ettertraktende ansikter på catwalken. I 2002 fikk hun jobb som produsent og programleder for MTV Thailand. Etter ca. 10 år i Bangkok flyttet hun i 2004 tilbake til Norge, og har begynt som programleder for Svisj på NRK2. Røros smør. Røros smør er en norsk smørtype, produsert av Rørosmeieriet AS. Ingredienser. Ingrediensene er som vanlige typer smør, med unntak av det er kinnet etter gammel industrimåte: I en kjeglekjerne. Dessuten benytter man seg av økologisk rømme. Smak. Røros Smør kjennetegnes ved sin noe syrlige smak. Man kan skimte saltkornene i smøret og dersom smøret ligger i romtemperatur over en lengre periode vil det danne seg vannperler på smørets overflate. Smøret passer godt til blant annet rømmebrød, flatbrød og forskjellige typer spekemat, samt at det setter en ekstra spiss på supper og sauser. Det økologiske smøret fra Rørosmeieriet har mange egenskaper som har ført til at det har fått anerkjennelsen "Spesialitet-merket". Historisk bakgrunn. Smøret kommer, som navnet antyder, fra Røros. Smøret ble en kjærkommen kilde til energi hos de lokale gruve- og industriarbeiderne. Røros Smør plukket opp inspirasjon fra Ingrid Skancke fra Røros, da de utviklet dette økologisk baserte smørproduktet. Som en følge av sin rike smak ble det også tildelt prisen for beste meieriprodukt under «Smakeriet» i 2003. Yucatán. Yucatán er en halvøy i Mellomamerika som skiller Det karibiske hav fra Mexicogolfen. Halvøyas nordlige del tilhører de mexicanske statene Campeche, Quintana Roo og Yucatán. Den sørlige delen tilhører landene Belize og Guatemala. Halvøyas befolkning består av mayaindianere, spansktalende mestiser og engelsktalende kreoler i Belize. Geografi. Yucatan-halvøya er et stort flatt skjold av kalkstein. Kun ved Uxmal er det noen mindre høyder. Dette skjoldet strekker seg også ut i havet, og skaper en bred kontinentalsokkel. Særlig langs kysten av Belize og Quintana Roo ligger det en eventyrlig øyverden av korallrev, atoller og småøyer. Dette området av korallrev strekker seg inn i Honduras, og utgjør etter Det store barriererevet i Australiaverdens største korallrev. Den årlige nedbøren på Yucatán er om lag 500 mm i nord og 1 200 mm i sør. De største byene er Mérida (i den meksikanske delstaten Yucatán) med ca. 793 000 innbyggere, Cancún (i den meksikanske delstaten Quintana Roo) med ca. 680 000 innbyggere, San Francisco de Campeche, Valladolid og Belize City. Økonomi. Viktige næringsveier er jordbruk, oljeutvinning samt turisme. Langs østkysten ligger de største turistanleggene konsentrert rundt Cancún. Historie. Maya-kulturen blomstret på Yucatán-halvøya, i Chiapas, i Belize, i Guatemala og i deler av Honduras og El Salvador. De eldste bystatene oppsto i Guatemala, spesielt i Péten lengst sør på halvøya. I den såkalte klassiske perioden, ca. 600-900, lå noen av de viktigste bystatene lengre nord på Yucatán-halvøya. Rundt 900 finner det sted et sammenbrudd i økonomi og samfunnsstrukturer i store deler av maya-området. Årsakene til dette kan ligge i utpining av jorda, klimaendringer eller andre ting. Det er fremdeles uklart. Som følge av denne svekkelsen ble halvøya utsatt for en invasjon fra det sentrale Mexico, toltekerne fra sin hovedstad Tula nord for Mexico by dominerte halvøya i et par hundre år fra 900-1100. Etter dette forfalt mayakulturen gradvis fram mot den spanske erobringen. Spanjolene gikk første gang i land ved Campeche i 1517. Imidlertid skulle det ta mange års intens kamp, for det meste organisert av Fransisco de Montejo den eldre, og hans sønn Fransisco de Montejo den yngre før halvøya kom under noenlunde kontroll ca. 1540. Campeche by ble da den viktigste havnebyen, mens Mérida ble hovedstaden. Også Valladolid var en eksponent for spansk språk og kultur i området. Mayaene levde som gjeldsslaver på store spanske gods, og hadde ikke adgang til byene. Kontrollen strakte seg imidlertid ikke helt inn i de uveisomme områdene sør i Quintana Roo og Belize, så her kunne mayaene leve mer uforstyrret. Samtidig var piratvirksomhet et stort problem for kystbyene. Langs kysten av Belize og Quintana Roo kunne piratene operere nokså fritt, og etterhvert satte engelskmennene seg fast i Belize. Fra 1824 av var det meste av Yucatán meksikansk. Imidlertid var den hvite overklassen vant med å stelle seg selv, og de var ikke spesielt fornøyd med den kaotiske politikken i Mexico by. Dermed erklærte de seg selvstendige i 1841. I påvente av reaksjoner fra sentralt hold væpnet den hvite overklassen mayaene. Mayaene var imidlertid mer interessert i å drive sine hvite overherrer ut, og i 1847 startet et væpnet opprør, kalt "kastekrigen". Byen Valladolid ble erobret, og de hvite massakrert eller fordrevet. Også hovedstaden Mérida var nær ved å overgi seg, da plutselig alle mayaene reiste hjem for å plante mais. Dermed rakk man å få hjelp fra Sentral-Mexico mot å love lojalitet til Mexico. I perioden 1848-1855 ble mayaene drevet tilbake, og til slutt var det kun motstand i den sørlige delen av Quintana Roo. Etter kastekrigen blomstret imidlertid økonomien som følge av eksport av "hennequen", et naturfiber som ble brukt til tauverk. Da kunstige fibre ble tilgjengelig etter 2. verdenskrig, ble imidlertid fibrene utkonkurrert. Fra 1960-tallet har det til gjengjeld utviklet seg en viktig turistindustri, sentrert rundt Cancún i Quintana Roo. Mat fra Yucatán. Maten på halvøya har et tropisk preg. Cochinita pibil er svinekjøtt i en knallrød saus pakket i bananblader og stekt på glør i en grop i bakken. Pipián er en annen saus, laget av gresskarfrø, som helles over kjøtt som pakkes inn i bananblader og dampes. Papadzules er tortilla fylt med egg og overhelt med pipián-saus. Pavo relleno ("fylt kalkun") er kalkunkjøtt stekt lagvis med krydret svinekjøtt og oksekjøtt i en rik, mørk saus. Sopa de lima er en kyllingkraftsuppe med mengder av limesaft. Thomas Alsaker. Thomas Alsaker (født 1. november 1974 i Bergen) er en norsk journalist og programleder. Han har siden 2009 vært redaksjonssjef i nyhetsavdelingen til Radio Norge. Tidligere har Alsaker ledet aktualitetsprogrammet "Norgesmagasinet" for Radio Norge. Før det igjen var han programleder for aktualitetsmagasinet "Nyhetspuls" 17 på Kanal 24. Alsaker har tidligere jobbet som programleder og produsent for debattprogrammet «17.30» på P4, han har vært nyhetsanker og reporter i P4-nyhetene. Han arbeidet som konsulent for Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) og som programleder og reporter for lokalradioen, Radio 102 i Rogaland. Biloxi. Biloxi er en by i Harrison County i Mississippi, USA og har en befolkning på om lag 50.644 (2000). Byen fikk omfattende ødeleggelser den 29. august 2005 av orkanen Katrina. Byen er et reginalt senter for gambling og casino-industrien er en viktig inntekstkilde for byen. Historie. Den første permanente franske bosetningen i Louisiana skjedde i Biloxi i 1699 under ledelse av Pierre Le Moyne d'Iberville. I 1720 ble hovedstaden i French Louisiana flyttet til byen fraMobile. Hovedstaden ble flyttet fra Biloxi til New Orleans i 1723. I 1763 måtte Frankrike gi fra seg sine områder rundt Mississippi til Spania og England. Riksrett. Riksrett er en domstol, eller en domstollignende prosess, med oppgave å behandle anklager mot høyere offentlige tjenestemenn, som statsråder, dommere, eller landets statssjef. Olusegun Obasanjo. Oluṣẹgun Matthew Okikiọla Arẹmu Ọbasanjọ (født 5. mars 1937 i Abeokuta) er en tidligere president i Nigeria, og tidligere general i den nigerianske hæren. Obasanjo gikk inn i militæret som 18-åring, og fikk sin militære opplæring i Aldershot i Storbritannia. Etter kuppet i Nigeria i 1975 ble han utpekt til kuppmakeren Murtala Ramat Mohammeds nestkommanderende. Etter at Mohammed ble drept i 1976 overtok Obasanjo som statssjef. Obasanjo sørget for å avvikle militæstyret, og overlot makten til den sivile valgvinneren Shehu Shagari i 1979. Med dette ble han den første lederen i Nigerias historie som gikk av frivillig. I perioden 1993–98, da Sani Abacha var Nigerias diktator, ble Obasanjo fengslet på grunn av sin kritikk mot landets ledelse. Det var ikke før Abacha døde plutselig den 8. juni 1998 at Obasanjo ble løslatt. I etterkant av fengselsoppholdet sto han frem som nylig omvendt kristen. I valget i 1999, Nigerias første fire velg på seksten år, stilte Obasanjo som kandidat for partiet People's Democratic Party (PDP). Han vant en stor seier i valget, og fikk 62,6 % av stemmene. I 2003 ble han gjenvalgt, denne gangen med 61,8 % av stemmene. Han fratrådte som president 29. mai 2007. Spermie. Spermier eller sædceller er formeringsceller som fins i sæden hos mennesker og de fleste dyr. Sædceller hos mennesker består av et hode som er 5 µm langt og 3 µm bredt samt en hale som er 41 µm lang. Én sædcelle og én eggcelle kan smelte sammen, og danne grunnlaget for en befruktning, og tilblivelsen av et nytt individ av arten. Hos noen arter, særlig hos de mer primitive dyr, kan imidlertid en befruktning skje uten kjønnslig samkvem. Dette skjer ved selvbefruktning, kalt partenogenese. The National Bank. The National Bank er en norsk popgruppe. Gruppen kan, i norsk forstand, karakteriseres som en supergruppe, da den består av medlemmer fra Bigbang og Jaga Jazzist, samt soloartisten Thomas Dybdahl. Bandet spilte sammen første gang da brødrene Lars og Martin Horntveth skrev et bestillingsverk til Vestfoldfestspillene i Tønsberg sommeren 2003. Bandets første album, "The National Bank", ble gitt ut i 2004 og inneholder musikk skrevet av Horntveth-brødrene og tekster av Martin Hagfors, medlem av bandet HGH/Home Groan. Sommeren 2004 fikk The National Bank en hit med singelen «Tolerate» fra dette albumet. Platen ble godt tatt i mot og ført til at gruppen fikk Spellemannprisen 2004 i klassen popgruppe. I 2008 ga bandet ut sitt andre album, "Come On Over to the Other Side". På dette albumet har alle medlemmene bidratt med tekst og musikk, med hjelp fra Martin Hagfors på enkelte tekster. Begge de to første albumene ble produsert av Jørgen Træen, som tidligere har produsert album for blant andre Kaizers Orchestra. Eksterne lenker. National Bank, The National Bank, The Arise Oh Compatriots, Nigeria's Call Obey. Arise Oh Compatriots, Nigeria's Call Obey er Nigerias nasjonalsang. Den har vært Nigerias nasjonalsang siden 1978, da den erstattet sangen "Nigeria We Hail Thee". Halvdan Sivertsen. Halvdan Sivertsen (født 5. januar 1950) er en norsk visesanger og låtskriver. Han er født i Tromsø, men oppvokst og bor i Bodø. Han har vunnet seks Spellemannpriser (to av dem med Gitarkameratene) og fått Nordland fylkes kulturpris (2000). Sivertsen er også kjent fra barneprogrammet "Labbetuss" som gikk på NRK-TV i store deler av 80-tallet. Han har siden 80-tallet vært ofte å se som gjest i diverse programmer på TV. Sivertsen ble etter kommunevalget 1987 valgt inn Bodø Bystyre for Bodø Sosialistisk Venstreparti, selv om han stod på 43. plass på lista. Han stilte aldri på møtene, men fikk ikke fritak fra vervet. «Kjærlighetsvisa» ble i juli 2008 kåret til tidenes nordnorske sommerlåt. Nesten en tredjedel av SMS-stemmene gikk til «Kjærlighetsvisa». Kåringen ble avholdt av Avisa Nordland og Radio 3 Bodø. Våren 2012 medvirket Sivertsen i programserien "Hver gang vi møtes" på TV 2 sammen med seks andre artister som blant annet Øyvind Sauvik (Vinni). Han fremførte Sommerfuggel i vinterland sammen med Øyvind Sauvik under Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012. Pete Thornton. Peter «Pete» Thornton er en rollefigur i TV-serien MacGyver som ble spilt av Dana Elcar med Don S. Davis som reserve i enkelte episoder (Dana Elcar og Don S. Davis var nesten prikk like). Pete Thornton er leder i Phoenix Foundation og en av de mer faste rollene i serien. Han arbeider mye og er en av Angus MacGyver sine nærmeste venner og støttespillere. Pete er gift med Connie og har sønnen "Michael Thornton". Connie og Pete skiller seg, men Connie dukker senere opp i to andre episoder. Michael og Pete (som ikke har hatt mye kontakt) kommer senere godt overens og Michael begynner snart å jobbe i Phoenix Foundation sammen med Pete. Han mister imidlertid jobben da det blir avslørt at han er med på å smugle ut hemmelig informasjon. Skuespilleren Dana Elcar ble angrepet av grønn stær under innspillingen. Denne sykdommen ble også skrevet inn i manuset, for at rollefiguren kunne ha samme sykdom. Leland Stowe. Leland Stowe (født 10. november 1899, død 16. januar 1994) var en amerikansk journalist som rapporterte fra den tyske invasjonen i Norge. Leland Stowe ble født i Southbury, USA og etter endt studier ved Wesleyan University begynte han å jobbe som journalist. Han ble i 1926 korrespondent i Paris for "New York Tribune". I 1930 vant han Pulitzerprisen for sin dekning av krigsskadeerstatningskonferansen i Paris. Sommeren 1933 besøkte Stowe Tyskland, og sjokkert av nazistenes aggressive militarisme skrev han en rekke advarende artikler. De ble ikke trykket da de ble sett på som overdrevne. Stowe utga da stoffet i en bok, "Nazi Germany Means War", men boken ble anmeldt av få og solgte dårlig. Da krigen i Europa brøt ut høsten 1939 fikk Stowe jobb som krigskorrespondent for "Chicago Daily News" og "The New York Post". Stowe befant seg i Oslo den 9. april 1940 og var øyenvitne til tyskernes innmarsj og den norske mangelen på motstand. Stowes kritiske artikler fra felttoget i Norge var medvirkende til å undergrave den britiske statsminister Neville Chamberlain. Stowes artikler ga også den norske eksilregjeringen problemer overfor opinionen i USA; i det han levnet Norge lite ære for mangelen på motstand mot de tyske invasjonsstyrkene. Stowe fortsatte å arbeide som korrespondent under hele krigen, i 44 land på 4 kontinent. Etter krigen var Stowe sjef iRadio Free Europes informasjons- og nyhetstjeneste. I 1955 begynte han å undervise ved University of Michigan, og arbeidet også for "Readers Digest". Olaf Bull. Den norske lyrikeren Olaf Bull (1883-1933) Olaf Jacob Martin Luther Breda Bull (født 10. november 1883 i Kristiania, død 29. juni 1933) var en norsk dikter. Liv. Olaf Bull var sønn av forfatteren Jacob Breda Bull og dennes andre hustru Maria Augusta Berglöf. Han vokste opp i Kristiania. I 13-årsalderen bodde han en tid i Hurum, mens faren skrev. Han begynte på gymnaset Aars og Voss' skole i 1899, og samme år offentliggjorde han sitt første dikt i skoleavisen. Etter gymnaset sluttet han seg til familien i Roma, før han returnerte til Kristiania og ble student 1903. Noen år var han journalist i "Posten" og "Dagbladet". 1909 utga han "Digte", som med et slag stilte ham blant Norges fremste lyrikere. Han er far til dikteren og teatermannen Jan Bull. Bulls dikt vitner om store kunnskaper og uvanlig sensibilitet, og om hvor dypt han slet med angst og depresjoner. Følelsesregisteret spenner fra de dype avgrunner til øyeblikk av overstrømmende livsfølelse. Billedspråket er konkret og visuelt. Bull skrev helst sentrallyrikk, og viktige motiv er våren, kjærligheten, kunsten, evigheten, tiden, døden og angsten for det tomme rom. Flere av disse motivene kan være behandlet i ett og samme dikt. Et tilbakevendende spørsmål er om kunstneren gjennom selve det å skape kunst på sett og vis kan redde det som er dømt til å gå til grunne, "bevare" det «dypt og blivende» i «digtets evige, unge alabast» som det heter i det best kjente diktet hans, "Metope", som òg er ett av mest verdsatte i norsk litteratur. Det handler blant annet om hvordan kunstneren i en viss forstand overvinner døden. Bull holdt han seg stort sett til eit tradisjonelt formspråk som han brukte på en personlig måte. Bull og Joyce. James Joyce næret stor beundring for Ibsen, og da han ble kjent med Nora Barnacle i Dublin, nevnte han den andre Nora, hovedpersonen i "Et dukkehjem", men frk Barnacle ante ingenting om henne. Mens Joyce jobbet med "Finnegans Wake", ønsket han å legge inn referanser til skandinavisk språk og litteratur, og han hyret etterhvert fem norsklærere. Den første av dem var Olaf Bull. Joyce ønsket å lese norske verk på originalspråket, deriblant Peter Andreas Munchs "Norrøne Gude- og Heltesagn". Han var på jakt etter ordspill og sære assosiasjoner på tvers av språkbarrierene, og dette var noe Bull kunne leve seg inn i. Linjer fra hans dikt går igjen i «dette spindelvev av ord», som Joyce selv kalte "Finnegans Wake", og Bull selv dukker opp der under navnet «Olaph the Oxman». I brevene hjem nevner Bull ingenting om Joyce, kanskje fordi han ofte bad familien om penger, noe som ville rime dårlig med hans ekstrajobb som norsklærer for en verdensberømt forfatter. Det er ukjent hvordan Joyce kom i kontakt med Bull, men begge var kunder i bokhandelen «Shakespeare & Co» i Paris som ble drevet av Sylvia Beach, så kanskje hun formidlet kontakt. I 1926 ble "Ulysses" utgitt i piratutgave i USA, slik at Joyce ikke ville tjene noe på det. Sammen med Beach laget han et protestskriv som skulle signeres av kjente diktere over hele Europa. Beach forteller i sine memoarer at Joyce var spesielt opptatt av å få Bull til å skrive under. Beach oppsporet Bull, som da var dradd fra Paris ut på den franske landsbygden, og sendte en mann dit med et brev skrevet på vegne av Joyce. Bulls kone Suzanne sørget for å skaffe ham en kopi av Bulls underskrift. Universum Film. Universum Film AG ("UFA") er et tradisjonsrikt tysk filmselskap. Historie. UFA ble grunnlagt 18. desember 1917 som Universum-Film AG i Berlin under beskyttelse av den tyske generalstab (særlig Erich Ludendorff) for å ta opp kampen med fienden på filmpropagandaens område. Styreformann var direktøren for Deutsche Bank, Emil Georg von Stauß. I etterkrigstiden opplevet selskapet en rask vekst og ble det førende tyske produksjonsselskap. Det var sterkt involvert i utbyggingen av Potsdam-Babelsberg til Europas største filmproduksjonssted. Selskapet var tysknasjonalt innstilt og sympatiserte med det konservative partiet DNVP. Alfred Hugenberg, selskapets eier siden 1927, sørget for denne politiske retningen. Under det nasjonalsosialistiske styret ble selskapet stilt under kontroll av ministeriet for folkeopplysning og propaganda. Selskapet støttet ivrig opp om den nye regjeringen. I 1937 solgte Hugenberg-konsernet det til Cautio Treuhand GmbH, et halvstatlig holdingselskap. Dermed var UFA i realiteten overtatt av staten. Den 10. januar 1942 dannet selskapet kjernen i det nye UFA-Film GmbH (UFI), hvor hele den tyske filmproduksjon ble samlet. Andre firmaer som ble innlemmet i dette selskapet var Bavaria-Film, Berlin-Film GmbH, Terra Film, Tobis, Prag-Film AG og Wien-Film GmbH. Koordinasjonen av de enkelte produksjonsvirksomhetene ble ledet av en riksfilmintendant. Underlagt ham var produksjonssjefene, som hadde ansvar for totalplanlegning av årsprogrammene. Etter andre verdenskrig. Etter krigen ble den delen som havnet i DDR, omgjort til DEFA – "Deutsche Film-Aktiongesellschaft" – et av de etterhvert mest berømte filmselskaper i den kommunistiske delen av Europa. I Vest-Tyskland beholdt staten UFI, før det ble reprivatisert i 1956. Samtidig ble Bavaria Film igjen skilt ut. Siden 1964 eies UFA Film & TV Produktion GmbH av Bertelsmann-konsernet. Regissører. Kjente UFA-regissører i stumfilmtiden var: Arnold Fanck, Johannes Guter, Fritz Lang, Friedrich Wilhelm Murnau og Arthur Robison. Mellom 1933 og 1942 inkluderte regissørene Carl Boese, Eduard von Borsody, Peter Paul Brauer, Karl Hartl, Georg Jacoby, Gerhard Lamprecht, Herbert Maisch, Paul Martin, Karl Ritter, Reinhold Schünzel, Detlef Sierck, Hans Steinhoff, R. A. Stemmle, Viktor Tourjansky, Gustav Ucicky og Erich Waschneck. Harald Arnkværn. Harald Arnkværn (født 5. februar 1939) er en norsk advokat og næringslivsleder. Han ble høyesterettsadvokat i 1972. Samme år ble han ansatt i Den norske Creditbank, hvor han var viseadministrerende direktør fra 1981 til 1988. I 1989 ble han advokat i Advokatfirmaet Haavind Vislie DA, nå Advokatfirmaet Haavind AS. Som styreleder i Vinmonopolet trakk han seg i forbindelse med en sak om overvåkning av e-post da han fikk de ansattes mistillit. Banyan. Banyantrærne ("Urostigma") er en underslekt med ca 300 arter i slekten fikener. "Urostigma" blir delt opp i 7 seksjoner. Banyantreet er nasjonaltreet i India. Banyantrærne er spesielle ved at de kan sende ut lange skudd fra stammen som kan feste seg til bakken og danne et nytt tre. Noen arter kan oppfører seg som Kvelerfiken. Det var i følge beretningen under et slikt tre at Siddharta Gautama satt da han kom frem til opplysning. Aleksej Prokurorov. Aleksej Prokurorov helt til venstre. Aleksej Aleksejevitsj Prokurorov (russisk: Алексей Алексеевич Прокуроров; født 25. mars 1964 i Vladimir oblast, død 10. oktober 2008 i Vladimir, Russland) var en russisk langrennsløper. Prokurorov vant blant annet OL-gull på 30 km klassisk i 1988, gull på 30 km fri under VM i 1997 og femmila i Holmenkollen i 1993. I 1998 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Fred Børre Lundberg, Harri Kirvesniemi og Larisa Lazutina. Han la opp etter 2001/02-sesongen. Prokurorov døde momentant om morgenen den 10. oktober 2008 etter å ha blitt påkjørt av en bil idet han gikk over en gate nær jernbanestasjonen i Vladimir. Ferdinand Schjelderup. Ferdinand Schjelderup (født 8. mars 1886, død 30. juli 1955) var norsk jurist og fjellklatrer. Han var far til skihopperen Thorleif Schjelderup. Han ble høyesterettsadvokat og senere høyesterettsdommer. Schjelderup utga boken "Fra Norges Kamp for Retten" (Grøndahl & Sønn, 1945). Han var aktiv i hjemmefrontens ledelse under andre verdenskrig. Han rømte med familien til Sverige. Schjelderup var aktiv fjellklatrer og en av Norsk Tindeklubs stiftere (1908), skribent i medlemsbladet Norsk Fjellsport samt Den Norske Turistforenings årbøker. Han gjorde førstebestigning på Svolværgeita (1910), Store Strandåtind (1912) og en rekke andre fjell. Konfidensintervall. Et konfidensintervall er i statistikken en måte å angi feilmarginen av en måling eller en beregning på. Et konfidensintervall angir intervallet som med en spesifisert sannsynlighet inneholder den sanne (men vanligvis ukjente) verdien av variabelen man har målt. Sannsynligheten angis i prosent. Således inneholder et 95 %-konfidensintervall den sanne verdien med en sannsynlighet på 0,95. I de empiriske vitenskapene er ingen verdier kjente med uendelig presisjon eller absolutt sikkerhet. Derfor er det viktig at man ikke bare angir verdien som er målt (eller beregnet), men også hvor mye tillit man har til målingen. Begrepet "konfidensintervall" kommer fra det latinske ordet for «tillit» ("confidentia"). Slikt «tillit» angis som ytterpunktene for et intervall. Når man f.eks. skriver «12,34 ± 0,98 (95 % CI)», så betyr dette at målingen var 12,34, og at konfidensintervallet strekker seg fra 11,36 til 13,32. Jo sikrere man vil være på at konfidensintervallet inneholder den sanne verdien, desto bredere konfidensintervaller velger man, men desto mindre informativt er intervallet. Vil man være "helt" sikker og velger et 100 %-konfidensintervall, vil dette vanligvis (f.eks. for normalfordelte verdier) strekke seg fra minus uendelig til pluss uendelig. Velger man smale konfidensintervaller, øker derimot sannsynligheten for at de ikke inneholder den sanne verdien. I 90 %- og 99 %-konfidensintervall bytter vi ut 1,96 med henholdsvis 1,64 og 2,58. Ved andre fordelinger kan konfidensintervallene være asymmetriske. F.eks. er den øvre grensen lenger fra gjennomsnittet enn den nedre grensen hvis variabelen kommer fra en lognormal fordeling. I så fall angis hele intervallet, f.eks. «12,34 [11,36; 13,40] (95 % CI)». 75 %-konfidensintervaller er identiske med variablenes kvartilavstand. Måten å komme frem til konfidensintervallene på, er vanligvis ved å avlede dem fra variabelens antatte eller kjente statistiske fordeling. Er denne ukjent, kan man bruke statiske metoder som bootstrap for å estimere konfidensintervallene. Prøyssisk blå. Prøyssisk blå, berlinerblå eller pariserblå ("Preussisch Blau", "Berliner Blau") er et dypblått, lysekte og mineralsk pigment. Det regnes som den første syntetiske farve. Dets kjemiske formel er Fe4[Fe(CN)6]3. Farven ble tilfeldig oppdaget av kjemikeren Diesbach i Berlin i 1704. Diesbach arbeidet med fremstilling av rødt farvestoff i laboratoriet. Navnet «prøyssisk blå» fikk farven i løpet av 1700-tallet, fordi farvestoffet bl.a. ble brukt ved farvingen av den prøyssiske hærens uniformer. Pigmentet er siden omkring 1720 blitt brukt bl.a. i oljemaling, i akvarellfarve og som trykkfarve. Det brukes også innen medisinen som motmiddel mot binding av gifter. Pigmented er meget kraftig og hvis man skal blande pariserblå med hvitt på paletten, må man være forsiktig. Det skal bare et knappenålshode til av det. Man kan få en meget klar grønnfarge ved å blande pariserblått med kadmiumgult. Kom julenatt. «Kom julenatt» er Arve Sigvaldsens norske gjendiktning av julesangen «O helga natt» (også kjent som «Cantique de Noël»). Melodien ble komponert av franskmannen Adolphe Adam i 1847 til diktet «Minuit, chrétiens» av Placide Cappeau. I 1855 publiserte amerikaneren John Sullivan Dwight sin engelske oversettelse «O Holy Night», som drøyt femti år senere ble blant de første musikkstykkene fremført i radio. Blant de mest kjente innspillingene er den av Enrico Caruso, og Jussi Björlings «O helga natt» fra 1959 (lansert som «Adams julsång», svensk tekst av Augustin Kock). På norsk er «Kom julenatt» innspilt av Lillian Askeland og Per Vollestad samt at den finnes på platen "Frem fra Glemselen kap.13" med Rita Engebretsen Andre gode innspiller er ved Carola Häggkvist, Sissel Kyrkjebø og de tre tenorene Luciano Pavarotti, José Carreras og Placido Domingo. Signaturen «O.S.» skrev også en norsk tekst med tittelen «Julesang». Den ble spilt inn av Øivind Lunde med strykekvintett og utgitt av Parlophon på 78-platen B. 41157 i oktober 1932. Valget i DDR mars 1990. Valget i DDR den 18. mars 1990 var det første og siste frie valget til DDRs Folkekammer ("Volkskammer"). Folkekammeret hadde også i realiteten – ikke bare på papiret – blitt DDRs lovgivende forsamling. Og valget var det første der partiene ikke var godkjent av statsledelsen på forhånd. De vesttyske partiene involverte seg sterkt i den østtyske valgkampen. Dermed hørte samtlige partier som hadde søsterpartier i Forbundsrepublikken, til valgvinnerne. Partiene som hadde oppstått fra de borgerrettsbevegelsene som faktisk hadde æren for at muren falt, var derimot valgtapere. Fortid. Folkekammeret hadde alltid hatt flere partier, DDR var altså aldri noen ettpartistat i teorien, men i praksis fungerte landet slik. Velgerne kunne ikke bestemme partienes representasjon i Folkekammeret. Det største partiet var Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED, "Sozialistische Einheitspartei Deutschlands"). De andre partiene som «stilte til valg» ved tidligere valg var godkjente fra statsledelsen (og dermed SED), og ble omtalt som "blokkpartier". De sto i praksis ytterst sjelden for en annen politikk enn SED. Partier og valgforbund. CDU, DSU og DA gikk til valg sammen som «Allianse for Tyskland» ("Allianz für Deutschland"). Resultater. Endringene tar utgangspunkt i sammensetningen av Folkekammeret før 1990, selv om dets sammensetning den gang altså ikke ble avgjort demokratisk. Istedenfor hadde de tillatte partiene ("blokkpartiene") et fast antall seter (av totalt 500), derav SED flest med 127 (25,4 %). Mer spesifikt er endringen for PDS beregnet ut i fra SEDs og for BFD ut ifra Det liberaldemokratiske partiets representasjon i det forrige Folkekammeret. Bündnis 90 og De grønne dannet en felles fraksjon (Bündnis90/Grüne). Viktige hendelser i valgperioden. Etter valget ble det dannet en stor koalisjon mellom CDU/DSU/DA, SPD og BFD med Lothar de Maizière (CDU) som regjeringssjef (ministerpresident). Det eneste demokratisk valgte Folkekammeret hadde en kort levetid på grunn av den tyske gjenforeningen (3. oktober samme året). Men det var dette Folkekammeret som forhandlet frem valutaunionen og senere foreningstraktaten med Forbundsrepublikken Tyskland. Rett før gjenforeningen og Folkekammerets selvoppløsning valgte forsamlingen 144 representanter som skulle representere (den tidligere) DDR i den tyske Forbundsdagen. Disse ble fordelt etter stemmetallet ved valget, dvs. 63 seter til CDU, 33 til SPD, 24 til PDS, 9 til BFD, 8 til DSU og 7 til Bündnis 90 / Die Grünen. Placentale pattedyr. Placentale pattedyr eller morkakedyrene er de pattedyrene som har en morkake ("placenta") som forbindelse mellom fosterets og morens blodomløpssystem. Morkaken oppstod evolusjonært sett ved at fosterhinnene og "allantois" (som er fosterets «urinsekk» hos amnioter for øvrig) la seg inntil livmorens vegg. Morkaken er den egenskapen som gjør en forlenget graviditet mulig, fordi fosteret ellers ikke kunne ha blitt forsynt med oksygen og næring. Tilsvarende kan graviditeten hos placentale pattedyr vare opptil elleve måneder, mot maksimalt én måned hos pungdyr. Fellestrekk. I stamarten til de placentale pattedyrene – og i mange av de nålevende representantene – fantes/fins det for øvrig fremdeles to livmorer. Derimot har de to skjedene, som man f.eks. finner hos pungdyr, smeltet sammen til én. Et ytterlige avledet fellestrekk for de placentale pattedyrene er at antallet tenner ble redusert med to fortenner og én jeksel. Stamarten hadde altså tre fortenner, én hjørnetann, fire premolarer og tre jeksler. I mange delgrupper har antallet tenner blitt videre redusert. Leif Gunnar Smerud. Leif Gunnar Smerud (født 24. januar 1977) er tidligere fotballspiller, nå fotballtrener og psykolog. Siden 1. januar 2011 har Smerud vært hovedtrener i Hønefoss Ballklubb. Han tok laget opp til Tippeligaen på første forsøk, og ble for dette kåret til årets unge trener av Norsk Fotballtrenerforening. I 2009 var han assistenttrener for Norges kvinnelandslag i fotball som tok bronse i EM i Finland. Han har tidligere vært hovedtrener for Mandalskameratene og Vikings jr-elite lag. Smerud er utdannet psykolog fra Københavns Universitet, og han har også bakgrunn fra Norges Idrettshøgskole. Han har UEFA-A-lisens, og har holdt en rekke foredrag- og kurs for idrett og næringsliv. SIL-kode. SIL-kode refererer til trebokstaverskoder for språk som ble tildelt og brukt av Sil International i deres språkdatabase "Ethnologue" i deres første fjorten utgaver. Fordi "Ethnologue" definerer språk ut fra en sosio-lingvistisk evaluering, og ikke bare rene lingvistiske kriterier, opererer de med langt flere språkkoder enn de konkurrerende standardene ISO 639-1 og RFC 3066. I sin femtende utgave har de synkronisert kodene med ISO 639-3, og bruker derfor ikke begrepet SIL-kode i denne utgaven. Ved bruk av eldre utgaver vil det være uoverensstemmelser mellom SIL-koden og ISO 639-3. Vuze. Vuze (tidligere Azureus) er et Java-basert peer-to-peer-program som benytter seg av BitTorrent-teknologien. The Animals. The Animals var et britisk rockeband fra Newcastle. De ble dannet i 1963 og oppløst i 1966. Begynnelsen. Bandet besto opprinnelige av Eric Burdon (vokal), Hilton Valentine (gitar), John Steel (trommer), Alan Price (orgel), Bryan «Chas» Chandler (bass). Medlemmene kom ut fra en rekke band Eric Burdon & co hadde i Newcastle-området tidlig på 60-tallet. Før de slapp sin første singel i mars 1964, var bandet med på den første live R&B innspillingen gjort i England noensinne, da de 30. desember 1963 spilte sammen med blueslegenden Sonny Boy Williamson på Club-a-Gogo i hjembyen Newcastle. Internasjonalt gjennombrudd. Deres debut kom i 1964 med singlen «Baby Let Me Take You Home», som solgte ganske bra i Storbritannia. Men samme sommer ga de ut en av deres største hits: «House of the Rising Sun». Denne seilte opp på 1. plass på begge sider av Atlanteren og gjorde bandet til superstjerner natten over. I september hadde de en stor hit i Storbritannia med «I'm Crying». De ble det andre bandet etter The Beatles som satte sin fot på amerikansk jord som en del av "The British Invasion" i 1964. I februar 1965 ga de ut den neste av sine store suksesser, «Don't Let Me Be Misunderstood». Denne solgte til tredje plass på de britiske listene, 15. plass i USA og fjerde plass i Canada. Denne innspillingen ble av bladet "Rolling Stone" plassert på deres plass nr 315 på deres liste av «500 Greatest Songs of All Time». Deretter hadde de også suksess med «Bring It On Home To Me» fra mars 1965 (som kom inn på topp 10 i Storbritannia, USA og Canada) og «We've Gotta Get Out Of This Place» fra juli 1965, som særlig slo an blant amerikanske soldater under Vietnamkrigen og nådde en 2. plass i Storbritannia (bare slått av Beatles' «Help!» og i Canada, og en 13. plass i USA. Krangel og utskiftninger. Organist Alan Price sluttet i april 1965, og flyskrekk ble oppgitt som offisiell grunn. Men den virkelige årsaken kan ha vært krangel om penger, da Price den eneste som noensinne mottok noe penger for kjempehiten "House of the Risin Sun". Bakgrunn for dette var at han var den eneste som sørget for å bli kreditert som opphavsmann for deres innspilling. Dave Rowberry ble bragt inn som en erstatning, og bandet nøt en viss suksess gjennom 1965 med låter som "We've Gotta Get Out Of This Place", "It's My Life" og "Bring It On Home To Me". Sent på året sluttet trommeslager John Steel, og Barry Jenkins ble bragt inn som ersatter. Bandet slapp enda noen album uten videre hell i 1966 før de ble oppløst i september. Eric Burdon & The Animals. Eric Burdon i Hamburg i juli 1973 Eric Burdon dannet et nytt, individuelt band, Eric Burdon & The Animals (også kjent som The New Animals) og turnerte med dette i perioden 1967–1968. De slapp også fire album i perioden, blant dem "Winds of Change" som inneholdt hitene «San Franciscan Nights» (1. plass i Canada, 7. plass i Storbritannia og 9. plass i USA) og «Good Times» (20. plass i Storbritannia, men var B-siden til «San Franciscan Nights» i Nord-Amerika. De ble et av de viktigste hippiebandene og stod ofte over giganter som Jimi Hendrix på konserter. Burdon har også en lang, lang solokarriere etter dette, bl.a. med funkbandet War, og har senere gitt ut flere studioalbum og livealbum. Videre arbeid. Bassist Chas Chandler forsøkte seg med stort hell som manager og guidet stjerner som Jimi Hendrix og Slade til suksess på 70-tallet. Det originale The Animals ble gjenforent i 1975 da de spilte inn albumet "Before We Were So Rudely Interrupted" som ikke ble utgitt før 2 år etter, midt i punkeksplosjonen som overdøvet det fullstendig. Enda en gjenforening ble forsøkt i 1983, og bandet fikk faktisk en mindre hit med singelen The Night fra albumet Ark. Men etter en verdensturné og litt annet småtteri ble bandet oppløst under svært turbulente omstendigheter. Bassist Chas Chandler døde av et hjerteinfarkt 17. juli 1996. Dave Rowberry døde av slag i sin leilighet i London i 2003. I dag turnerer John Steel og Hilton Valentine under navnet The Animals, og Eric Burdon turnerer jevnlig med Eric Burdon & The Animals, hvorav sistnevnte har den største suksessen. Europavei 45 (Sverige). Europavei 45 i Sverige er en stamvei som går mellom Göteborg og Karesuando. Den er del av europavei 45 og er med 1690 km Sveriges lengste vei. Forlengelse. Den 24 november 2006 ble veien forlenget, med start i Karesuando ved at den svenske riksvei 45 (Karesuando-Göteborg) ble oppgradert til europavei. Den er da 4920 km lang og var før det 3230 km. Omskiltinga skjedde sommeren 2007. Veialternativer. Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet. Advanced Encryption Standard. Advanced Encryption Standard (AES) er en algoritme for å kryptere informasjon. Algoritmen ble utviklet av de to belgiske kryptografene Joan Daemen og Vincent Rijmen. Standarden ble utgitt første gang i 1997. AES er også kjent som Rijndael og ble godkjent som standard 22. mai 2002 etter en 5 år lang prosess. AES er godkjent av NSA for sikring av informasjon i forvaltningen i USA. Sikkerhet. Det finnes et kjent vellykket angrep mot AES, men dette angriper ikke krypteringsalgoritmen direkte, men selve implementasjonen av algoritmen når den tas i bruk, et såkalt side channel-angrep. OpenSSL sin AES-implementasjon er angrepet og brutt med et slikt angrep. Utgårdskilen. Utgårdskilen ligger sør på Vesterøy, og er Hvalers største fiskerihavn. Det er også den største fiskerihavna øst for Lindesnes. Det er en gjestebrygge på østre siden av kilen. Bak en molo. Helt uten fasiliteter, man må over til den vestre siden for å finne dem. I slutten av juli blir det arrangerer Utgårdskilen velforening, Hvaler Jeger- og Fiskeforening og andre foreninger og klubber Sjøbufestivalen. Her er det salg av mat, leker for barna, konserter og andre fasiliteter. Maastricht-traktaten. Komplekset hvor Maastricht-traktaten ble undertegnet Maastricht-traktaten eller Traktat om Den europeiske union ble undertegnet i Maastricht i Nederland 7. februar 1992 av medlemmene av De europeiske fellesskap (EF). Den trådte i kraft 1. november 1993 og opprettet Den europeiske union (EU). Gjennom traktaten, fikk EU også en ombudsmann. Begrepet Den Europeiske Union ble skapt gjennom Maastricht-traktaten (Unionstraktaten). I TEU art. 1 står det: «Ved denne traktat oppretter De høye traktatparter seg imellom en europeisk union, heretter kalt Unionen. Denne traktat utgjør en ny etappe i prosessen for å skape en stadig nærmere sammenslutning mellom det europeiske folk, hvor avgjørelser skal tas så åpent som mulig og så nære borgerne som mulig» Det står videre at Unionen skal grunnlegges på EF og den politikk og det samarbeide som etableres gjennom unionstraktaten, dvs. en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Unionen skal ha felles institusjonell ramme, dvs. at de fem institusjonene dels skal utøve sin myndighet innenfor EF og dels i henhold til bestemmelsene i Unionstraktaten. EF-institusjonene er altså samtidig å betrakte som Unionens institusjoner. Unionstrakaten oppretter ingen egen unionsinstitusjoner. På toppen av Unionen finner man igjen Det Europeiske Rådet. Det blir institusjonenes oppgave å finne ut i henhold til hvilke traktater de i ethvert tilfelle utøver sin myndighet. Mens EF var bygget opp på «fellesskapsmodellen», er Unionen basert på den vanlige folkerettslige modell, hvor det ikke finnes slike føderative elementer som preger EF. Unionstraktaten bygger på enstemmighet mellom medlemsstatene om samtlige av disse skal bli rettslige bundet, og inneholder heller ingen lovgivningsmekanisme som tilsvarer den man finner i EF. Rettslig sett er det derfor mer treffende å si at EU består av to pilarer, nemlig EF og Unionstraktaten. Etter at Maastricht-traktaten trådte i kraft 1. november 1993 består EU av tre hovedkomponenter, ofte kalt søyler. Innførte mål om felles valuta (euro) og sentralbank. Noter. Maastricht-traktaten Grahams lov. Grahams lov i fysikken ble først formulert av den skotske kjemikeren Thomas Graham. Han fant eksperimentelt at hvor mye gass som lekker ut gjennom et lite hull per tid er invers proporsjonalt med kvadratroten av gasspartiklenes masse. Slike lekkasjer eller strømning kalles også effusjon. En konsekvens av Grahams lov er at gasser bestående av lette molekyler unnslipper lettere gjennom små hull enn gasser av tunge molekyler. Vestfold Arbeiderblad. Vestfold Arbeiderblad eller VA var en dagsavis i Tønsberg. Den hadde lenge navnet Vestfold. Avisa ble grunnlagt i 1909, slått sammen med Horten Arbeiderblad i 1962 og gikk konkurs i 1988. VA støttet Arbeiderpartiet politisk. VA utmerket seg med mer kritiske reportasjer, fyldig sportsdekning, tidlig innføring av offset-trykk og gode fotografier. Historikk. Vestfold Arbeiderblad kom med sitt første nummer 2. juni 1909 i forbindelse med det forestående stortingsvalget. Avisa begynte forsiktig. De første årene hadde bladet få sider og kom ut få ganger i uka, og alt arbeid utenom trykking var ulønnet. I 1911 var opplaget 640 eksemplarer. I 1916 ble avisa dagblad. Kommunistene overtok styringen av avisa i 1923. Fra oktober 1940 ble avisa stanset av de nazistiske myndighetne, og det tekniske utstyret ble spredt til andre aviser. Etter frigjøringen i mai 1945 kom en fellesutgave av Vestfold Arbeiderblad og Tønsbergs Blad. Vestfold Arbeiderblad var den viktigste konkurrenten til Tønsbergs Blad om leserne i Tønsberg. Det politisk konservative Tønsbergs Blad (TB) var i alle år distriktets nummer en-avis, med høyere opplag, flere abonnenter og annonser. TB fryktet likevel konkurransen fra Vestfold Arbeiderblad, som var arbeiderbevegelsens organ i byen, såpass at styret i avisa vedtok at Vestfold Arbeiderblad ikke skulle omtales i TBs spalter. Det samme gjaldt en rekke arrangementer og aktiviteter i regi av arbeiderbevegelsen. Avisdød i Vestfold. Siste nummer av Vestfold Arbeiderblad kom ut 9. november 1988 med hovedoverskriften «Kapital søkes» og en forgjeves bønn fra de ansatte om penger til fortsatt drift. Tidligere hadde flere små aviser gått konkurs i Vestfold, blant annet Bygdenes Blad, Larvik Morgenavis (som kom ut med siste nummer 30. september 1965), Venstrebladet Vestfold Sandefjords Dagblad (16. august 1958) og A-pressens Vestfold Fremtid (30. november 1982), som utkom i Sandefjord, og Nybrott i Larvik (18. august 1988). Tilbake stod i hovedsak bare Østlandsposten i Larvik, Sandefjords Blad, Gjengangeren i Horten og Tønsbergs Blad. Marielle Goitschel. Marielle Goitschel (født 28. september 1945 i Sainte-Maxime, Var) er en tidligere fransk alpinist. Hun kjørte for det franske landslaget fra hun var 14 år gammel, og fremstod som en av verdens fremste kvinnelige idrettsutøvere i 1960-årene. Under VM 1962 i Chamonix ble hun verdensmester i kombinasjonen, og nummer to i slalåm. Under OL 1964 i Innsbruck ble hun olympisk mester i storslalåm og tok sølv i slalåm, etter søsteren Christine Goitschel. I tillegg vant hun kombinasjonsøvelsen, men denne talte bare som VM-øvelse, ikke som offisiell olympisk øvelse. Hun skapte fullt oppstyr blant pressen da hun offentlige sitt hastige bryllup med Jean-Claude Killy. Det hele var imidlertid bare en spøk som hun hadde klekket ut sammen med søsteren for å gjøre journalistene et pek. Marielle Goitschel var superstjernen under VM i 1966 i chilenske Portillo, der hun tok gull i tre øvelser (utfor, storslalåm og kombinasjonen) i tillegg til en sølvmedalje i slalåm. Gullmedaljen i utfor fikk hun ikke tildelt før to år senere, da det var blitt fastslått at den opprinnelige vinneren, Erika Schinegger, egentlig var en mann. Under OL 1968 i Grenoble ble hun igjen olympisk mester, denne gang i slalåm, og vant også kombinasjonsøvelsen. Andrea Mead-Lawrence. Andrea Mead-Lawrence (født 19. april 1932 i Rutland County, Vermont, død 30. mars 2009) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun var den første amerikanske alpinisten som vant to olympiske gullmedaljer. Under OL 1952 i Oslo gikk hun til topps både i slalåm og storslalåm. Capitol City. Capitol City'", Kentucky, var en amerikansk by som var planlagt, men som aldri ble bygd. Den skulle bli den nye hovedstaden i USA, og skulle ligge ved Ohio River, rett overfor Metropolis, Illinois. Den egentlige hovedstaden i Kentucky er Frankfurt, som var den eneste hovedstanden ("capitol") som var for unionen som ble okkupert av den Sørstatshæren under Den amerikanske borgerkrigen. Det var planer til å sverge inn en Sørstatsguvernør og etablere en Sørstatsregjering, men det ble forhindret da Nordstatenes hær ankom bare dager før slaget ved Perryville i 1862. Navnet Capitol City brukes nå flittig av film- og serieskapere som navnet på en storby i USA. Erik Schinegger. Erik Schinegger (født 19. juni 1948 i Agsdorf) er en tidligere østerriksk alpinist. Han vant kvinnenes utforrenn under VM i alpint i 1966, da han var kjent under navnet «Erika Schinegger». I 1967, under forberedelsene til OL 1968 i Grenoble, viste en kromosomtest utført av IOK at Schinegger var mann, og diskvalifiserte ham. Han var født tvekjønnet og var blitt oppfostret som en jente, og var overrasket over nyheten. Saken førte til at IOK innførte obligatorisk kromosomtesting av alle utøvere. Schinegger besluttet å leve som mann, gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon, og endret navn til Erik. Han giftet seg og ble far til en datter. I samarbeid med Marco Schenz utgav Schinegger i 1988 selvbiografien "Mein Sieg über mich. Der Mann, der Weltmeisterin wurde". Schinegger var også tema for en dokumentarfilm av Kurt Mayer fra 2005 ("Erik(A)". Erik Schinegger eier og driver i dag en skiskole for barn i Agsdorf, Kärnten. Slepp nynorsken til! thumb Slepp nynorsken til! var en underskriftskampanje på internett som ble startet av Noregs Mållag og Norsk Målungdom våren 2005. Målet med kampanjen er å få riksavisene Dagbladet og VG til å slippe nynorsk til i redaksjonelt stoff. Avisene tar inn leserbrev på nynorsk, og det er vanlig redaksjonell praksis at når en bok er på nynorsk, er anmeldelsen også på nynorsk, men i nyhetsartikler forekommer nynorsk ikke, og alt i alt er innslaget av nynorsk forsvinnende lite. Aksjonen ble avsluttet på Det Norske Teatret 22. oktober 2005 der Gudleiv Forr fra Dagbladet fikk overlevert 36 017 underskrifter mot nynorskforbudet i riksavisene. Språkrådets direktør Sylfest Lomheim uttrykte sin støtte til aksjonen, og foreslo at aviser som nektet sine journalister å skrive nynorsk, måtte fratas pressestøtte og momsfritak. Kravet har vært bastant avvist av pressen, og idéen om økonomiske straffetiltak har ikke vunnet gehør fra politisk hold. Av noen har dette forslaget blitt sett på som et angrep på redaktørenes pressefrihet. Kickboksing. Kickboksing er en kampsport som oppsto på begynnelsen av 1970-tallet i USA. Kickboksing er blanding av armbevegelsene i boksing og spark fra karate. Kickboksing har sin opprinnelse i USA i 1972. Dette igjen ble lansert i Europa og spesielt Tyskland i 1974 som startet såkalt kontaktkarate. Den gang utførte man kun det som i dag kalles fullkontakt kickboksing. Da det senere ble innført nye disipliner, valgte man å kalle idretten kickboksing. I Norge. I Norge har kickboksing vært utøvd siden midten av 70-tallet, og helt siden da har norske utøvere hevdet seg. Norges Kickboxing Forbund (NKBF) slik som det ser ut idag, ble etablert i 1985 og har utviklet seg enormt takket være seriøse og hardt arbeidende medlemmer. Under hele perioden har man klart å oppnådd fremragende resultater internasjonalt, dette takket være ressurspersoner som har stått for en stor dugnadsånd. Ser man bort fra lagidretter, er kickboksing i dag en av verdens største idretter. NKBF er i dag tilknyttet WAKO (World Association of Kickboxing Organizations) og har hevdet seg meget bra internasjonalt de siste årene. På idrettstinget i 1994 ble NKBF tatt opp som et utvalgsforbund (prøvestatus) i NIF, dette slik at man fikk muligheten til å bevise at NKBF er seriøst og at kickboksing har en hensikt i norsk idrett. Resultatet av dette var at forbundet ble tatt opp som et eget særforbund i NIF på idrettstinget høsten 1996. NKBF har i dag i overkant av 5000 medlemmer fordelt på 55 klubber fra Øverbygd i nord til Kristiansand i sør. Kickboksing kan utøves på mange forskjellige måter (fullkontakt, lettkontakt, semikontakt og Musical Forms), noe som gjør idrettsgrenen fleksibel og variert. Dette vil innlemme mange medlemmer i forbundet avhengig av hvordan de ønsker å utøve kickboksing. Det jobbes også mye med det mentale aspektet innenfor idretten mht. holdningsskapende arbeid gjennom trening av kampsport, både som aktive utøvere og rene mosjonister. Kickboksing kan også utøves profesjonelt, og det har blitt avviklet flere profesjonelle kamper på norsk jord både i semikontakt og fullkontakt. Om idretten. Kickboksing kan utøves på forskjellige måter. Det er positivt, på den måte at fler kan utøve sporten etter de kriterier de selv synes fenger mest. Dette har med innsats, kvaliteter, evner og interesser til hver enkelt å gjøre. Kampsport er en idrett som interesserer veldig, veldig mange, og for en som kan beherske denne sporten, oppfattes dette som kunst. Å kunne utøve en slik sport gir kroppsbeherskelse og god fysisk form. Det skal også sies at det ikke er noen begrensninger på hvem som kan begynne å trene kickboksing. Kickboksing er for alle som ønsker å begynne med en ny idrett der selve treningen er i fokus og ikke jaget etter resultater er det viktigste. Det har de siste årene vært en økende andel av kvinner som har begynt med kickboksing. Det mentale er hele tiden betydelig vektlagt, som en bevisstgjøring rundt dette med at alle får stor respekt for de krefter og evner de besitter, som igjen skal resultere at man ikke misbruker kickboksing i andre sammenhenger. Det blir jobbet aktivt med moral og etikk på alle plan i forbundet. Kickboksing kan ikke sammenlignes med Thaiboksing da man ikke bruker knær, albuer og spark/slag under beltestedet i kickboksing. I kickboksing som i de fleste andre karategrener, gjennomføres beltegraderinger. Systemet i NKBF består av fysiske graderinger f.o.m gult belte t.o.m svart belte 1. grad. Deretter har vi æresegraderinger fra 2-10. grad som tildeles på grunnlag av arbeid og engasjement til fremme av kickboksingsporten. Pr. idag er det litt i overkant av 50 svartbelter i forbundet. De fysiske graderingene består av sekvenser med basisteknikker, ulike tekniske øvelser, sparring, sekk/thaiskjold og styrke. Til høyere belter står også Musical Forms på programmet. Høyt tempo gjennom hele graderingen gjør at utøverens kondisjon og «stayer-evne» settes på prøve. Gradering er med på å fremme utøverens allsidighet, og er dessuten et fint måleinstrument for fremgang i trening. Gjennom gradering og graderingsrettet trening skapes også den nødvendige disiplin som trengs for å bli en dyktig kickbokser. Semikontakt. Det er stopp mellom hvert treff som er av lett kontakt. Hurtighet, bevegelse, oversikt og gode tekniske kvaliteter preger denne grenen. Har fatt stor underholdningsverdi fordi utøverne ønsker å vise sine ferdigheter og finesser i eksplosive angrep selv om styrke i slag og spark er av lett karakter. Kroppsbeherskelen går her på kvalitative teknikker, mykhet, koordinasjon og hurtighet. Internasjonalt er deltagelsen i semi- og fullkontakt stor. Utkjempes på matte. Fullkontakt. Kan sammenlignes med boksing, da alle disse ingredienser er tilstede i tillegg til bruk av bein på samme treffpunkter som med armene. Er en krevende fysisk utøvende gren, der kondisjon, temposkifte og styrke har en sentral rolle. Er ikke preget av så mange finesser som semikontakt, men nivået hever seg hele tiden. Kombinasjon armer og bein er vektlagt. Har også fatt stor underholdningsverdi, da vi kan oppleve høy intensitet og innsats. For å kunne delta i fullkontakt, må man, som i boksing, gjennomføre minst tre merkekamper (bronse, sølv og gull) for å kvalifisere seg. Utkjempes i boksering. Lettkontakt. Som fullkontakt, men hvor styrken i slag og spark er betraktelig mindre. Strengere dømming. Utøvere må vise det samme som i fullkontakt, men må kunne beherske og kontrollere seg selv. Har en høyere aktivitet da styrken ikke er avgjørende. Vil gjøre overgangen til fullkontakt enklere. Utkjempes på matte. Nasjonalt er dette den grenen med størst deltagelse. Musical Forms. En utøver utfører kampteknikker til musikk. Øvelsene er rettet mot en eller flere innbilte motstandere, som skal vare i max 1 minutt og 30 sekunder. Innen konkurranse vil man av dommere bli vurdert ut i fra vanskelighetsgrad, styrke, balanse, timing, koordinasjoner og basic-teknikker. Det er lov til å ha med max 3 akrobatiske øvelser. Utøverne kan fritt stille med eller uten våpen. Musical Forms skal ha et snev av realisme og fighting spirit når den utføres alene på matta. Internasjonale resultater. Det internasjonale forbundet World Association of Kickboxing Organizations (WAKO) har 75 medlemsland, ca 6 000 klubber og ca. 1.2000.000 aktive medlemmer. I VM 1999 deltok ca. 800 utøvere fra ca. 60 nasjoner. I EM 2000 deltok ca. 500 utøvere fra ca. 40 nasjoner. Kickboksing har et enormt omgang i alle de store europeiske nasjonene, USA og ikke minst i alle øst europeiske land, og har et meget høyt teknisk nivå. I eksempelvis Jugoslavia er kickboksing den tredje største registrerte idretten i landet. Hele 29 nasjoner er nå medlem av det nasjonale idrettsforbundet. I VM 1999 var Norge rangert som den tredje beste nasjonen i fullkontakt kickboksing som er den mest utbredte disiplinen i kickboksing. I EM 2008 deltok 35 nasjoner. Norge ble rangert som den tredje beste nasjonen i fullkontakt, åttende i semikontakt og femte totalt, med sine 8 medaljer på 11 utøvere. I VM 2009 ble Norge rangert som andre beste nasjon i fullkontakt, femte beste i semikontakt, og femte beste totalt med 10 medaljer på 13 utøvere. I EM 2010 ble Norge rangert som andre beste nasjon i fullkontakt, fjerde beste i semikontakt og tredje beste totalt med 10 medaljer på 13 utøvere. Ingeniør Knut Berg på eventyr. Ingeniør Knut Berg på eventyr er en norsk tegneserie som første gang ble publisert i 1941 i Nynorsk Vekeblad, opprinnelig med tittelen Ingeniør Knut Berg på eventyr i Austerlanda. Tegneserien startet etter at forfatteren Hallvard Sandnes ble spurt av forlagsdirektør Hans Aarnes i Fonna Forlag om å skrive tekst til en norsk eventyrserie. Serien gikk som føljetong i Nynorsk Vekeblad fra 1941, og ble ble publisert som julehefter fra 1943 til 1960. Tegningene var ved Jostein Ragnvald Øvrelid. Forfatter og tegner brukte pseudonym, henholdsvis «Vigleik Vikli» og «Ronald Stone». Handling. Det kan virke som inspirasjonen til serien var den amerikanske Tom Trick (Brick Bradford), i hvert fall i første omgang. Tom Trick gikk i Illustrert Familieblad, og Nynorsk Vekeblad begynte som en nynorskutgave av dette bladet. Men helten, Knut Berg, har et utseende som minner om den unge Thor Heyerdahl. Serien starter med at han, etter å ha fullført et jernbaneprosjekt i India, møter en ung kvinne, som viser seg å være prinsesse Aima av Kalimanko, et skjult land et eller annet sted i Mongolia-Tibet-området, bak uutforskede jungler hvor dinosaurer og apemennesker har overlevd. I Kalimanko styrer kvinnene; de gjorde statskupp for 150 år siden og etter det har landet på fredelig vis utviklet en teknologisk og kulturell sivilisasjon langt forut for resten av verden – en dristig utopi, enda mer den gang serien var ny, men uten tvil inspirert av at verden akkurat da, styrt av menn, var kastet ut i historiens verste krig. Det utspiller seg en krig i serien også, da det aggressive nabolandet Rutu angriper det fredelige Kalimanko. Den videre handlingen fører Knut Berg og «felagane hans» – i tillegg til Aima, den gløgge munken Tala og kjempa Max – videre ut i verden, bl.a. steppene i Mongolia, Australia, Stillehavsøyene og sluttelig til Afrika, hvor de oppdager en tapt gammelegyptisk sivilisasjon, som Knut Berg utstyrer med moderne teknologi, bl.a. til bygging av pyramider. En rekke skurker opptrer som konstante motstandere, først og fremst den ustoppelige dr. Panga, som stadig er ute etter sikre seg makten i Kalimanko, med Aima som sin brud, men også den mystiske "einebuaren" Toron som opprinnelig har sitt tilhold i et skjult luksuspalass, og det onde vitenskapsgeniet Si Kahn som sitter på en fjelltopp i Himalaya og ved hjelp av sitt "elektriske auga", en slags avansert kikkert, kan se alt som foregår i verden. Fra og med hefte 9 (1951), uten tvil inspirert av den store interessen som oppstod rundt 1950 for romfart, flytter handlingen seg fra jorda og ut i «heimsrommet» (verdensrommet). Begrunnelsen er et direkte lån fra tegneserien Lyn Gordon (som selv lånte den fra science fiction-romanen "When Worlds Collide"): En ny planet, Kandella, er kommet inn i solsystemet og truer med å kollidere med jorden. Sammen med professor Ryko (og dr. Panga, som blindpassasjer) reiser Knut Berg & Co. med romskip for å sprenge planeten med "Zylon-strålar". Men Kandella viser seg å være bebodd av "høgt siviliserte" menneskelignende vesener som slett ikke har tenkt å la sin klode kollidere med jorden. Ved hjelp av deres teknologi reiser våre venner til andre verdener videre ut i rommet, blant andre Kamba, en klode uten atmosfære hvor innbyggerne lever under kupler, og kjempeplaneten Uri, med femten meter høye steinaldermennesker og mystiske spor etter en tapt sivilisasjon. Etter Sputnik vender serien tilbake mot jorden og dens naboplanet Mars. Nynorsk Vekeblad (omdøpt til Vekebladet for bygd og by) var da gått inn, men liksom Vangsgutane, bladets andre populære serie, fortsatte Knut Berg som julehefte enda noen år. Jostein Øvrelids visjon av framtidslandet Kalimanko var tydelig inspirert av H. G. Wells-filmen "Things to Come" (1936). Han la ned mye arbeide i å gi ting som hadde med teknikk å gjøre et korrekt visuelt uttrykk i sine illustrasjoner. Paradoksalt nok kan dette ha bidradd til å gi serien et noe utdatert preg for enkelte nåtidige lesere. Når for eksempel regnestaven er flittig i bruk, er det lett å glemme at det dreier seg om ingeniørens viktigste hjelpemiddel til langt inn på 1970-tallet, som få forutså at man kunne klare seg uten: Et hjelpemiddel som også er mye omtalt i annen science fiction fra samme periode, eksempelvis Robert Heinleins ungdomsromaner. "Ingeniør Knut Berg på eventyr" hevdet seg godt sammenliknet med annen «ingeniør-sciencefiction» fra samme periode. Opptrykk og fortsettelse. I 1986 kom 1. hefte av Knut Berg i ny utgave. På grunn av sviktende distribusjon ble det med bare det ene nummeret. Men etter å ha hatt suksess med opptrykk av Vangsgutane, gikk Fonna Forlag i 2000 i gang med en ny serie juleutgivelser av Knut Berg, riktig nok med hefte 9 (den siste siden av egypter-eventyret var tatt med, uten noen forklaring på hva som hadde skjedd forut). Fra og med 2007 kommer juleheftet om Knut Berg i nytegnet versjon, med tegninger av Knut Westad og nye historier ved Bing & Bringsværd. Fagforeningen Tekna trykker også korte epistler med Knut Berg på siste side av medlemsbladet sitt "Tekna Magasin". Pdf-versjoner av bladet kan lastes ned fra bladets hjemmeside. Diplomacy. Diplomacy er et brettspill fra 1954 som simulerer maktspillet mellom de europeiske stormaktene i forkant av første verdenskrig. Spillet legger vekt på spillernes evne til forhandlinger og strategi, og har således mer til felles med sjakk enn for eksempel Risk. Spillets gang. Diplomacy kan spilles av opptil syv spillere, der hver kontrollerer en av de syv stormaktene som dominerte Europa på denne tiden. Det er også mulig å spille spillet med så få som to spillere, eller med flere enn syv, hvis flere samarbeider om å styre en stat. Om det er færre enn syv spillere med, må det avgjøres om noen spillere skal kontrollere flere nasjoner, eller om noen stater skal forbli passive uten å styres. Spillet egner seg best med syv spillere ettersom runder med færre har en tendens til å bli svært ubalanserte. Spillebrettet er delt inn i provinser, og en del av provinsene er såkalte forsyningssentra, som er viktige i spillet, i og med at man til etter hvert trekk får samme antall tropper som man har forsyningssenter under kontroll. Spillet vinnes ved at en enkeltspiller kontrollerer 18 slike forsyningssentra. Spillet kan også vinnes ved at alle spillere er utslettet og de gjenværende spillerne anerkjenner uavgjort seg imellom. Om en spiller trekker seg fra kampen før vedkommende er annektert av en annen, blir dennes brikker stående løst. Enhetene man styrer, er arméer og marine. Armeene kan bevege seg utelukkende på land, mens marineenhetene kan bevege seg i havområder og langs kystprovinser. Et skip kan også frakte en tropp over et sjøområde. En viktig del av spillet er støtte, ettersom alle tropper er like sterke i forsvar og angrep. Tallmessig overlegenhet er altså eneste måte å klare seg på, og den beste måten å bli tallmessig overlegen på, er å få midlertidig hjelp av sine medspillere mot felles fiender, selv om fiendebildet er noe som varierer veldig i løpet av en kamp. Analyse av de andre spillernes personlighetstrekk når det gjelder taktikker og forhandlinger er viktig. Særtrekk ved Diplomacy. Spillet er veldig abstrakt, i motsetning til en del andre strategispill, og det er ingen form for teknologi og forskning, forsyningslinjer, økonomi eller liknende. Til gjengjeld er det, som tittelen tilsier, mye vektlegging på diplomati spillerne imellom, og man har i praksis ikke mulighet til å vinne uten å inngå gode avtaler med de andre spillerne, og passe på å gi og ta etter behov, og eventuelt dolke dine allierte i ryggen om det blir nødvendig. Flaks/slump. Spillet har nesten ikke noen elementer av flaks, da alle tropper som nevnt alltid har styrke 1, og terninger eller andre lavgrads tilfeldighetsgeneratorer ikke forekommer. Det eneste innslag av flaks i spillet, er at nasjonene ofte deles inn etter et flaksbasert system, for eksempel en trekning av lapper der prioritetene er skrevet opp, slik at trekningen ikke blir utelukkende flaksbasert, men har med spillernes preferanser å gjøre. Spilletid. Spillet tar meget lang tid å spille. Det settes av minst 20 minutter for hver runde for diskusjoner, og å skrive kommandoer tar ekstra minutter. Kamper på godt over 10 timer, kan ofte forekomme. Dette har ført til at spillet har fått en meget stor utstrekning via brev, eller i nyere tid; e-post. Dette foregår ved at folk sender brev til hverandre om forhandlingene, og at kommandoene blir sendt til en sentral person som styrer det hele, eller at alle spillerne møtes for en kort tid en gang i blant og bare flytter brikkene og forlater stedet. Georg Ritter von Schönerer. Georg Heinrich Ritter von Schönerer (født 17. juli 1842 i Wien i Østerrike, død 14. august 1921 på slottet Rosenau i Waldviertel i Niederösterreich) var en østerriksk godsherre og politiker. Fra 1879 til århundreskiftet hadde han internasjonal betydning som leder for den tysknasjonale bevegelse, og senere for Den alltyske bevegelse. Som heftig motstander av den katolske kirke og brennende antisemitt øvet han en sterkt innflytelse på den unge Adolf Hitler. Schönerer var et sammensatt menneske. Han kombinerte en personlig veldedighet og et brennende engasjement for bedring av bondestandens kår med sin aggressive tysknasjonalisme, sitt jødehat, sin åpne fiendtlighet mot katolikker, og ganske spesielt mot det østerrikske kristeligsosiale parti. Liv og virke. Schönerer var sønn av jernbaneforretningsmannen Matthias Schönerer (1807 – 1881) og bror til Alexandrine Schönerer. Han studerte landbruk i Tübingen i Tyskland fra 1861, ved landbruksakademiet i Hohenheim til 1863, og fra 1863 til 1865 den høyere landbruksvitenskapelige skole i Ungarisch-Altenburg. Fra 1869 forvaltet han familiegodset i Rosenau ved Zwettl, der han bygde opp et mønstervirke innen landbruket. I 1873 ble han valgt inn i det østerrikske parlament for det tyske fremskrittspartiet, men brøt med dette partiet i 1876 og ble fra 1879 fører for den tysknasjonale bevegelse (de alltyske) i Østerrike. Mellom 1878 og 1883 var han også representant ved Landdagen i Niederösterreich. Schönerer var en heftig motstander av den habsburgsk-østerrikske patriotisme («Volksrecht bricht Staatsrecht»), den katolske kirke og liberalismen; han stod for en folkegermansk ideologi og gikk i 1887 inn for avskaffelse av den kristne kalender. Som nytt startpunkt for tidsregningen bestemte han året 113 f.Kr., det år da kimbrere og teutonere seiret over den romerske hær. Videre stod han for en radikal antisemittisme, kjempet for nær tilknytning til Det tyske rike, var en forkjemper for «Los von Rom-bevegelsen» og trådte selv over til protestantismen i 1900. I 1882 fastslo Schönerer de tysknasjonales «Linzerprogram» der nasjonalistiske, sosiale og antisemittiske elementer ble knyttet sammen til en enhet. I 1888 overfalt han i drukken tilstand redaksjonen til avisen "Neue Wiener Tagblatt" og raljerte med folk der over at avisen hadde meldt keiserens død før den faktisk inntraff. Schönerer ble dømt til fire måneders fengsel, mistet sitt parlamentarikermandat for fire år, og ble fratatt sin adelstittel. Derfor ble det nødvendig å overdra vervet som fører for den etter hvert sterkere tysknasjonale bevegelse. I 1897-1907 var Schönerer i Riksrådet heller en "outsider". Hans politiske organer var tidsskriftet a«Deutsche Worte» (opprettet 1881, fra 1883 het det «"Unverfälschte Deutsche Worte"») og avisene «Alldeutsches Tagblatt» (grunnlagt 1903) og «Grazer Wochenblatt». Hans alltyske bevegelse forlangte i 1900 i Wiens parlament at det skulle fastsettes en premie for hver jøde som var blitt nedbrutt. Schönerer forkynte folkelig-antisemittiske paroler som "Durch Reinheit zur Einheit – Ohne Juda, ohne Rom / wird gebaut Germaniens Dom" eller "Die Religion ist einerlei / im Blute liegt die Schweinerei". I 1917 fikk Schönerer tilbake sin adelstittel av keiser Karl I. Han ble en stor beundrer av Otto von Bismarck, som imidlertid avviste ham bryskt.. Schönerer regnes som en vesentlig bidragsyter til utformingen av den moderne rasistisk orienterte antisemittisme. Påvirkning fra Schönerers tankegods var viktig da Adolf Hitler utviklet sin verdensanskuelse. Hitler erklærte selv at Schönerer var et av hans politiske og private forbilder. Schönerer titulerte seg selv som "Führer" (fører), akkurat som senere Hitler. The Valley (London). The Valley er den engelske fotballklubben Charlton Athletics hjemmebane. Arenaen, som ble åpnet i 1919, ligger i Greenwich, London. Siden 1919 har klubben benyttet tre andre fotballbaner i tillegg til The Valley. I 1923 spilte de på Catford, og i årene 1985 til 1991 på Crystal Palaces bane, Selhurst Park. I 1991 og 1992 ble arenaen modernisert og gjort om til et anlegg med bare sitteplasser. I denne perioden spilte Charlton hjemmekampene sine på West Ham Uniteds bane, Boleyn Ground. Anlegget har nå plass til 27 116 tilskuere (bare sitteplasser), og de fire tribuneseksjonene heter: "West Stand", "North Stand", "East Stand" og "South Stand". Banens mål er 101 x 66 meter, og tilskuerrekorden er på 75 031 i 5. runde i FA-cupen mot Aston Villa den 12. februar 1938. Det foreligger planer om å utvide tilskuerkapasiteten til 40 600. Dette skal eventuelt gjøres i tre trinn. Völkischer Beobachter. "Völkischer Beobachter" var avisen til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP) fra 1920 til 1945. Først var den en ukeavis, men ble dagsavis fra 8. februar 1923. Denne avisen, som betegnet seg som «Kampblad for Stortysklands nasjonalsosialistiske bevegelse» ("Kampfblatt der nationalsozialistischen Bewegung Großdeutschlands") hadde sin forløper i "Münchner Beobachter", som ble kjøpt i 1918 av Thuleselskapet og gitt det nye navnet "Völkischer Beobachter" i 1919. NSDAP kjøpte den i 1920 etter initiativ fra Dietrich Eckart, som ble avisens første redaktør. Avisen ble utgitt på Eher Verlag som var eid av Rudolf von Sebottendorf. Til å begynne med var opplaget på 8 000, men høsten 1923 økte det til 25 000. Det året ble så Alfred Rosenberg redaktør. Da NSDAP ble forbudt etter Ølkjellerkuppet den 9. november 1923, måtte også "Völkischer Beobachter" innstille. Men da partiet på nytt ble tillatt den 26. februar 1925, kom også avisen i gang igjen. Opplaget steg etter nazibevegelsens gjennombrudd. I 1931 var opplaget på over 120 000, og i 1944 var det på 1,7 millioner eksemplarer. Det siste nummeret av "Völkischer Beobachter" kom ut i slutten av april 1945, noen få dager etter Tysklands kapitulasjon under annen verdenskrig. Libreville. Libreville er hovedstaden og den største byen i Gabon. Byen ble anlagt etter at franske handelsmenn ankom i 1843 og fikk navnet Libreville siden endel befridde slaver ble sendt dit (på samme måte som Freetown i Sierra Leone). Historie. Området hadde i lang tid vært bebodd av Mpongwéstammen, da franske kolonister tok over landet i 1839. Byen ble grunlagt i 1843 som en handelsstasjon med navnet Gabon. Et stort antall befridde slaver ble sendt hit, og byen døptes om til Libreville («Friby»). Libreville var den viktigste havnen i Fransk Ekvatorial-Afrika fra 1934 til 1946. Byen vokste langsomt som handelsplass og mindre administrativt sentrum, og hadde ved selvstendighetserklæringen 1960 en folkmengde på 31 000. Siden da har den som hovedstad vokst raskt og det er anslått at den nå huser halvparten av Gabons befolkning. Geografi. Fra nord til sør er de største distriktene i området Batterie IV, Quartier Louis (kjent for sitt natteliv), Mont-Bouët og Nombakélé, Glass, Oloumi (industriområde) og Lalala. Byens havn og jernbanestasjon langs Trans-Gabonlinjen til Franceville ligger i Owendo, sør for hovedområdet. Utenfor disse distriktene ligger fattigere boligområder. Transport. Libreville internasjonale lufthavn, hovedbase for Air Gabon, ligger omkring elleve kilometer nord for byen. Kultur og utdanning. Severdigheter inkluderer Nasjonalmuseet for kunst og tradisjoner, det franske kultursentret, St. Maries katedral, trekirken St. Michael, Nkembo, Arboretum de Sibang, og to kulturbyer. Librevilles hovedmarked ligger i Mont-Bouët. Gabons administrasjonsskole og jusskole ligger også i Libreville. I Libreville ligger Omar Bongo-universitet, grunnlagt 1970, flere forskningsinstitutt og bibliotek. Industri. Libreville har båtbyggerindustri, bryggeriindustri og sagbruk. Byen eksporterer råvarer som tre, gummi og kakao fra byens havn og dypvannshavnen i Owendo. When My Heart Finds Christmas. "When My Heart Finds Christmas", utgitt i 1993, er en blanding av tradisjonelle julesanger, julefavoritter, og Connick-originaler, fremført av Harry Connick jr. på piano og vokal, akkompagnert av et 70-personers orkester og et 42-personers sangkor. Albumet solgte til dobbel platina, som det bestselgende julealbumet i USA i 1993, og skulle samtidig bli et av de bestselgende julealbum i USA noensinne. Harry Connick jr. har skrevet fire av sangene, nemlig livlige «(It Must Have Been Ol') Santa Claus», rolige «The Blessed Dawn of Christmas Day» gospel-inspirerte «I Pray on Christmas», og albumets tittelspor. Albumet er også arrangert, orkestrert, og dirigert av Harry Connick jr. Hval Sjokoladefabrikk. Hval Sjokoladefabrikk ASA er en norsk næringsmiddelprodusent som først og fremst lager sjokolade. Fabrikken ligger i Sandefjord. Historie. Hval Sjokoladefabrikk ble etablert i 1996 av gründer Rolf Rune Forsberg. Han er i dag daglig leder og den største aksjonæren i selskapet. I 2005 lå firmaet notert på den unoterte listen, med tickeren "HVAL". Samme høst lanserte Hval Sjokoladefabrikk planer om å etablere en franchisedrevet butikkjede med navnet "Sjokoladeriet". I 2007 ble det startet 6 butikker, men det lyktes ikke å gjøre noen av butikkene lønnsomme. Prosjektet ble derfor skrinlagt forholdsvis raskt. Candy King distribuerer i dag Hvals løsvekt-produkter. Disse utgjør 2/3 av brutto omsetning for Hval-produkter. Bedriften hadde en omsetning på 38 millioner og et overskudd på 2,5 millioner i 2011. Heia Tufte! "Heia Tufte!" var et TV-program som gikk på TVNorge høsten 2005 og høsten 2006, der Erik Thorstvedt skal trene opp 16 «nerder» som aldri har rørt en fotball før klare til å spille mot Vålerenga fotball på tre måneder. Laget sitt kaller de Tufte IL, etter det begredelige laget i en Lotto-reklame som ender opp med å bruke litt av lottopremien sin til å leie inn Peter Schmeichel i mål. Den første sesongen av serien vant prisene for beste underholdningsprogram og årets nyskapning under Gullruten 2006. Programideen kommer fra Danmark, der TV 2 Zulu sto for utviklingen av den første programserien kalt FC Zulu. Nordisk film sto for produksjonen av den danske programserien. Det danske laget skulle trenes opp til å slå FC København, en kamp som til slutt endte med 6–1 til FCK. Seertall. Heia Tufte var høsten 2005 det desidert mest omtalte TV programmet i Norge. Finalen som ble spilt inn samme helgen som cupfinalen for menn fikk omtrent like mye omtale som cupfinalen den føste helgen i november. Mediadekningen av finalekampen var så enorm at ingen andre sportsarrangement i Norge har hatt så mye akkreditert presse i moderne tid med unntak av OL på Lillehammer. Finalekampen ble spilt inn flere uker før den gikk på TV og den enorme interessen rundt kampen fra pressens side var nok også noe av grunnen til at seertallene falt en del etter at kampen var spilt. Dette førte til at kampen mot Rosenborg i sesong 2 ble sendt samme kveld som den ble spilt. Sesong 1 av Tufte kom på DVD like før jul og solgte 100 000 eksemplarer. Det ble også gitt ut en CD som solgte i overkant av 30 000 og som lå på topp 10 listen for samlealbum i 8 uker. Nordisk film solgte konseptet til TV 2. Der ble laget kalt FK Zebra, og ble trenet av Drillo. Rolf Rune Forsberg. Rolf Rune Forsberg (født 21. september 1958) er en norsk næringslivsleder. Han er utdannet konditor, men er mer kjent som gründeren som etablerte Hval Sjokoladefabrikk i 1996. Forsberg er i dag (2005) daglig leder i firmaet. Vengedalshytta. Vengedalshytta ligger i Venjesdalen i Møre og Romsdal. Hytta eies av Norsk Tindeklub og har vært deres utgangspunkt for klatring på Romsdalshornet, Store Venjetinden og andre fjell i området på nordøst-siden av Romsdalen. I dag har den ti senger og bilvei helt fram. Friluftsliv. Friluftsliv er det liv som assosieres med frivillig utendørs fysisk aktivitet i naturen. Mer spesifikt, er det anvendelse av egen fritid i friluft. Med "friluft" forstås luften utendørs, og man skal ikke forveksle med engelske "free air," altså kostnadsfri luft, eller ren luft, altså fri for forurensning. Friluftsliv vil videre som regel også kunne skilles fra sport ved mangelen på kunstige regler for hvordan den skal utføres. Unntatt her er da regler for sikker ferdsel, utøvelse og oppførsel. Begrepet friluftsliv i Norge. En klar grenseoppgang av begrepet friluftsliv er imidlertid fortsatt ikke gjort. Grensene vil alltid være flytende og til tider kontroversielle, ut fra det positive begrepsinnholdet i "friluftsliv". Begrepet står sterkt i nordmenns bevissthet, og det er mange synspunkter på hvilke aktiviteter som hører inn herunder. Det er mange aktører som ønsker å snevre inn eller utvide dette begrepet i ulike retninger. Det har for eksempel vært heftig debatt i forhold til motoriserte aktiviteter der mange utøvere ønsker å definere turkjøring med snøscooter som friluftsliv. Friluftslivets historie i Norge. Vi mennesker bodde ute før vi bodde inne, og vi har gjennom et par millioner år som jegere og sankere utviklet en kropp og et sinn som er disponert for et liv i og av naturen. De siste par tusen årene har vi imidlertid utviklet en kultur og en sivilisasjon som gjør at vi tidvis kan oppfatte oss som "på siden av" og "utenfor" resten av naturen. Når vår moderne livsførsel sliter på oss har vi imidlertid ofte kunnet finne ro og ny balanse ved å trekke ut i vårt "gamle" element, naturen. "Bygdefolkets friluftsliv" i gamle dager var imidlertid ikke et overskuddsliv som i dagens samfunn. Man ferdes ute i naturen, men aktivitetene hadde alltid et "nyttepreg". Man skulle kanskje se til dyrene, rydde ny jord, eller man skulle drive med matauk, som fiske, jakt og sanking av bær og vekster. Livet i naturen har derfor vært en naturlig, og viktig del av livet for mennesker i Norge alltid. Friluftsliv som et "overskuddsliv", uten et tydelig nyttepreg, er imidlertid et mer moderne fenomen. I Norge dukket det først opp i forbindelse med at utenlandsk aristokrati oppdager Norge som lekegrind på midten av 1800-tallet. I lang tid hadde materiell velstand og overskudd av tid gjort at disse kunne bruke tid på klatring i Alpene og jakt i Afrika. Nå fikk mange også opp øynene for Norge som arena for fiske og fjellvandring. Dette var veldig fremmed for mange på landsbygda i Norge, og de ble gjerne sett på som raringer og dagdrivere. Folk fra bygdene ble imidlertid ofte brukt som fjellførere og kjentfolk. I forbindelse med den sterke nasjonalbølgen som gikk over landet etter unionsoppløsningen med Danmark ble det et sterkt fokus på det "genuint" norske. Landsbygda og naturen ble løftet frem og romantisert av kunstnere og forfattere. Polarheltene ble våre store nasjonale ikoner. Flere og flere ønsket å oppleve det "ekte Norge". I 1868 ble Den Norske Turistforening etablert for å gjøre tilgangen til naturområdene enklere. Begrepet fritid eksisterte ikke tidligere, og oppstod først blant de fåtallige rike som kunne ta seg råd til det, men utover 1900-tallet også blant allmennheten som etterhvert fikk lovfestede rettigheter som ga fritid. Fremveksten av en velferdsstat her i landet gjorde det mulig også for menigmann å bruke tid til friluftsliv. Gjennom århundrene har nordmann hatt hevdvunnede rettigheter til å ferdes ganske fritt i naturen. I 1957 ble imidlertid denne allemannsretten lovfestet gjennom "Lov om Friluftslivet", eller Friluftsloven, og sikrer allmennhetens rett til ferdsel med mer. Miljøverndepartementet ga Friluftslivets fellesorganisasjon i oppdrag å gjennomføre Friluftslivets år 2005. Ansiennitet. Ansiennitet angir hvor lenge en person har vært aktiv i et yrke, eventuelt hvor lenge en person har vært ansatt i en bedrift. Begrepet brukes også av boligbyggelag når forkjøpsrett avklares. Mange lønnssystemer er konstruert slik at man går trinnvis opp i lønn med stigende ansiennitet (ansiennitetsopprykk/opprykk på ansiennitetsstigen). Vær oppmerksom på at lønnsansiennitet kan være forskjellig fra bedriftsansiennitet fordi man kan få godkjent ekstra lønnsansiennitet som følge av utdanning eller tidligere yrkeserfaring. Tariffavtalene har nærmere regler om hva slags utdanning/praksis som kan gi ekstra lønnsansiennitet. Betydningen av ansiennitet for arbeidstagerens lønn avhenger av det som er fastsatt i de enkelte tariffavtaler (tjenesteansiennitet, tidligere lønnsansiennitet). For statens vedkommende er dette regulert ved hovedtariffavtalens regler, som bl.a. har bestemmelser om godskriving av tidligere offentlig og privat tjeneste og om tilleggsansiennitet, om godskriving fullt ut av all militærtjeneste m.m., om omsorgsarbeid i hjemmet, og som angir hvilke permisjoner som ikke avbryter tjenesteansienniteten. Dersom ikke annet er bestemt, beholdes tjenesteansienniteten ved direkte overgang fra en stilling til en annen i det statlige tariffområde, også ved overgang fra deltidsstilling til heltidsstilling. Arbeidsmiljølovens regler om oppsigelsesvern innebærer at arbeidsgiver må ta hensyn til arbeidstagere som har lang ansiennitet i virksomheten når det gjelder oppsigelse pga. driftsinnskrenkninger m.m. og når det gjelder fortrinnsrett til ny ansettelse. I tariffavtaler er det ofte fastsatt at ansienniteten under ellers like vilkår skal legges til grunn, både når det gjelder oppsigelser og permitteringer. Se link til Statens Personalhandbok: 7.3.4 § 4 Beregning av ansiennitet ved tilsetting http://www.sph.dep.no/Statens-Personalhandbok-2010/ Stephan Eberharter. Stephan Eberharter (født 24. mars 1969 i Brixlegg) er en tidligere østerriksk alpinist. Eberharter vant sine to første VM-gull i 1991, før han hadde vunnet et eneste renn i verdenscupen. Etter denne uventede suksessen gikk det ikke så bra, han slet blant annet med mange skader. I 1994 kjørte han bare ett verdenscuprenn, og falt ut av den østerrikske landslagstroppen. Først i sesongen 1996/97 begynte han å vende tilbake, først med gode resultater i europacuprenn. 14. mars 1998 kunne han endelig feire sin første verdenscupseier (storslalåm i Crans-Montana). I flere år kom han i skyggen av landsmannen og konkurrenten Hermann Maier. Men med 10 verdenscupseire og totalseier i verdenscupen 2002, fremstod han som verdens beste alpinist. Nye høydepunkt i karrieren var gullmedaljer under OL 2002 og VM 2003. 17. september 2004 fortalte Eberharter at han la opp som aktiv utøver. Da hadde han 29 verdenscupseire, 2 sammenlagtseire, 1 OL-tittel og 3 VM-titler. Gasskammer. Gasskammer er en henrettelsemetode hvor den dømte utsettes for dødelig gass i et gasstett rom. Metoden blir praktisert i USA av fem stater: Wyoming, California, Maryland, Missouri og Arizona (i alle disse statene kan den dømte også velge giftsprøyte). Den dødelige gassen dannes ved at kaliumcyanid eller natriumcyanid blandes i et beger med saltsyre. Blandingen utvikler cyanidgass, som ødelegger kroppens evne til å prosessere hemoglobinet i blodet. Den dømte mister bevisstheten i løpet av få sekunder, og kveles snart til døde. En som prøver å holde pusten, vil ofte få kraftige kramper. I USA brukes en giftig, og ikke i seg selv kvelende gass, da kvelning er i strid med menneskerettighetene. Bruk av gasskammer som henrettelsemetode (samt henrettelser i og for seg) er mye debattert. Dette er den samme fremgangsmåten som den tyske nasjonalsosialistiske staten tok i bruk overfor jødiske fanger i konsentrasjonsleirer, og praksisen kritiseres sterkt. Det første kjente gasskammer vi vet om, ble rigget i stand under slaveoppstanden på St Domingue (våre dagers Haiti). Napoleon hadde gjeninnført slaveriet og slavehandelen igjen i fransk Vestindia, og satte general Charles Leclerc, gift med Napoleons søster Pauline Bonaparte, til å nedkjempe opprøret som fulgte. Leclerc døde av gulfeber, og generalen som etterfulgte ham, gikk frem med stor brutalitet. Ved å stue tilfangetatte svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip, og brenne svovel der natten igjennom, konstruerte han et fungerende gasskammer. Om morgenen ble likene slengt over bord, og flere fanger stuet inn i lasterommet. King Kong (2005). "King Kong" er en newzealandsk-amerikansk film fra 2005, regissert av Peter Jackson. Om filmen. Filmen er en nyinnspilling av den berømte historien om kjempegorillaen fra de dype junglene, som klarer å bryte seg ut fra de fastspente kjettingene og løper redd og forskrekket i New Yorks stressede gater. Der originalfilmen fra 1933 fremstilte apen ved hjelp av et metallskjelett dekket med en hårete apedrakt, har Peter Jackson (mest kjent for regien på Ringenes Herre) dataanimert apen. Siden Jackson var ung, har han hatt et ønske om å gjøre en nyinnspilling av filmen, men har ikke hatt tilstrekkelig med erfaring. Muustrøparken. thumbMuustrøparken er en skulpturpark i Inderøy kommune, og er kommunens tusenårssted. Parken ligger langs Granaelva, midt i kommunesentret Straumen. I 2007 ble den kåret til Årets grønne park av Norske anleggsgartnere. Billedhoggeren Nils Aas har skjenket åtte skupturer til parken. Dette er «Flyndre», «And», «Stavhopper'n», «Ringkatta», «Lesende», «Elg», «Fisker» og «Ekorn». «Flyndre» er en skulptur av Inderøys kommunevåpen. Parken inneholder i tillegg et amfi med scene, lekeområder og kvernhus med mikrokraftverk. Nils Aas Kunstverksted ligger kun kort vei fra parken. Muusbrua i den nederste/sydlige enden av parken er en stenbro fra 1816. Ringstu er et av Straumens eldste bevarte hus. Huset er flyttet til parken, hvor det er i aktivt bruk. OL-medaljører i friidrett, herrer. __TOC__ Dette er de mannlige OL-medaljørene i friidrett. Se også OL-medaljører i friidrett, damer. 60 m. Denne øvelsen er bare blitt arrangert to ganger. Begge vinnerne, Kraenzlein og Hahn, hadde også suksess i andre øvelser, og har totalt vunnet 7 sprinttitler. 100 m. 100 meter har vært med i OL siden starten i 1896, og er vanligvis blant de mest omtalte øvelsene. Løpere fra USA har vunnet 16 av 25 titler. Bare tre utøvere har vunnet øvelsen to ganger, Archie Hahn, Carl Lewis og Usain Bolt. Hahn vant titlene med bare to års mellomrom, mens Lewis først ble utropt til vinner for andre gang etter at kanadieren Ben Johnson, finalevinneren, ble diskvalifisert etter at han testet positivt på anabole steroider. 200 m. 200 meter ble arrangert for første gang i 1900. Utøvere fra USA har dominert øvelsen, med 17 seire. Det er kun Usain Bolt som har vunnet 200 meter to ganger. Åtte sprintere har vunnet 100 og 200 meter i de samme lekene. 400 m. 400 meter har vært arrangert hver gang siden de første olympiske lekene i 1896. Øvelsen har vært dominert av løpere fra USA, som har vunnet 18 av 25 titler. Den første løperen som greide å forsvare tittelen, var Michael Duane Johnson, som ble olympisk mester i 1996 and 2000. I 1908 var finalen en ren walkover for briten Wyndham Halswelle. Han hadde blitt hindret av amerikaneren John Carpenter i den første finalen, og det ble bestemt å arrangere omløp. De andre løperne, begge amerikanere, nektet imidlertid å løpe, slik at tittelen gikk til Halswelle. 800 m. 800 meter, den korteste av de såkalte mellomdistansene, har alltid stått på det olympiske programmet. Øvelsen var lenge dominert av USA (9 seire) og briter (6 seire), men det har ikke vært vinnere fra noen av disse landene siden 1980. Tre løpere har greid å vinne 800 meter i to OL på rad: Douglas Lowe (Storbritannia), Mal Whitfield (USA) og Peter Snell (New Zealand). 1500 m. 1500 meter har blitt løpt i OL siden 1896, og løpere fra 12 forskjellige land har gått til topps. To av dem, Jim Lightbody og Sebastian Coe, har vunnet øvelsen to ganger. Mange løpere er gode på både 800 og 1500 meter, og fem olympiere har greid å vinne begge titlene. Den eneste som har oppnådd dette etter andre verdenskrig er newzealenderen Peter Snell. En sjeldnere dobbelttrium er 1500 m og 5000 m. Bare to løpere har greid dette: Paavo Nurmi i 1924 og Hicham El Guerrouj i 2004. 5000 m. 5000 meter ble første gang løpt i 1912, og har stått på programmet siden. Med 7 titler topper Finland vinnerstatistikken, men siden 1960-årene har øvelsen blitt dominert av afrikanske løpere. Bare Lasse Virén har greid å forsvare tittelen (han vant i 1972 og 1976). I 1984 ble den opprinnelige sølvvinneren Martti Vainio fra Finland fratatt medaljen etter at han avla positiv dopingprøve. 5 miles. Løpet over 5 miles (8047 meter) er blitt arrangert to ganger, i 1906 og 1908. Løpet ble vunnet av britiske løpere hver gang. 10 000 m. 10 000 meter, det lengste baneløpet i OL, ble arrangert for første gang i 1912. Finske løpere har vunnet sju ganger. Fire løpere har vunnet to ganger. Seks løpere har vunnet både 5000 og 10 000 meter i de samme lekene, noe Lasse Virén greide to ganger. Maraton. To maratonløpere har vunnet øvelsen to ganger, Abebe Bikila fra Etiopia og Waldemar Cierpinski fra DDR. Med fire seire er Etiopia den mestvinnende nasjonen i det olympiske maratonløpet. Flere diskvalifikasjoner har påvirket medaljerekkefølgen i denne øvelsen. I 1896 ble grekeren Spyridon Belokas, som kom i mål på tredje plass, diskvalifisert fordi han hadde tilbakelagt deler av distansen til vogns. Åtte år senere jukset amerikaneren Fred Lorz på en lignende måte, han kjørte deler av strekningen med bil. Han krysset mållinjen først, og hevdet at det hadde vært en spøk da jukset ble oppdaget. Italieren Dorando Pietri kom først i mål i 1908, men ble diskvalifisert fordi han hadde mottatt hjelp fra funksjonærer i den siste delen av løpet, da han kollapset flere ganger. Under maratonøvelsen i 1912 opplevde man det første dødsfallet i moderne olympiske leker. Den 21 år gamle portugisiske løperen Francisco Lazaro falt sammen under maratonløpet og døde på sykehuset neste dag. 110 m hekk. 110 meter hekk har vært med i OL siden starten i 1896. USA har vunnet 19 av 25 titler. To amerikanere, Lee Calhoun og Roger Kingdom, er de eneste som har vunnet mer enn én gang. I 1896 deltok bare to løpere i finalen, fordi de to andre trakk seg fra konkurransen. 200 m hekk. 200 m hekk ble bare løpt i 1900 og 1904. 400 m hekk. 400 meter hekk er blitt løpt siden 1900, bortsett fra i 1906 og 1912. USA har vært den dominerende nasjonen, med 17 seire. Glenn Davis, Edwin Moses og Angelo Taylor er de eneste med to olympiske gull på lanhekken. Moses vant titlene med åtte års mellomrom, og kunne ikke delta i 1980 på grunn av amerikanernes boikott. 2500 m hinder. Det første olympiske hinderløpet ble arrangert i 1900, da to øvelser stod på programmet, 2500 og 4000 meter. Vinneren George Orton var Canadas første olympiske mester. 2590 m hinder. Hinderløpet i 1904 gikk over 5 runder à en tredjedels mile. 3000 m hinder. Hinderløpet ble standardisert til 3000 meter i 1920, og denne distansen har man beholdt frem til våre dager. I 1932 ble det imidlertid løpt 3490 m på grunn av en feil i rundetellingen. Joe McCluskey ville ha kommet på andre plass hvis løpet hadde vært slutt etter 3000 m, men han sa fra seg muligheten til omløp. Distansen er vunnet av kenyanske løpere de åtte siste gangene de har deltatt (Kenyha boikottet lekene i 1976 og 1980). Volmari Iso-Hollo fra Finland har vunent øvelsen to ganger. 3200 m hinder. Hinderdistansen var på 3200 m i 1908, før den ble standardisert til 3000 m tolv år senere. 4000 m hinder. I lekene i 1900 var 4000 m hinder den ene av to hinderøvelser. 4 × 100 m stafett. Den første olympiske kortstafetten ble arrangert i 1912, og har etterpå stått på programmet hver gang. USA har vært den dominerende nasjonen med 15 seire. Av de øvrige seks gangene er de blitt diskvalifisert tre ganger, og i 1980 boikottet de lekene. De eneste gangene det amerikanske laget er blitt slått, er 1996 og 2004, da henholdsvis Canada og Storbritannia hadde raskere lag. 4 × 400 m stafett. 4 × 400 meter stafett ble innført i 1912, og har siden stått på programmet. Med 15 seire har USA dominert også denne sprintøvelsen. 1600 m stafett. Den første olympiske stafetten, 1600 meter stafett, bestod av to etapper på 200 meter, en på 400 meter og en på 800 meter. Stafetten ble senere erstattet med 4 × 400 meter. Femkamp. 1906 – stille lengde, diskos (gresk stil), spydkast, 192 m løp og gresk-romersk bryting 1912-24 – lengde, spydkast, 200 m, diskos og 1500 m All round. 100 yards løp, kulestøt, høydehopp, 880 yards kappgang, sleggekast, stavsprang, 120 yards hekk, kast av 56 punds vekt, lengdehopp og 1 mile løp. Tikamp. Friidrett, herrer Heðin Brú. En serie frimerker fra 2007 gjengir motiv fra hans roman "Fattigfolk på ferde" Byste over Heðin Brú i Skálavík Hans Jacob Jacobsen (født 17. august 1901 i Skálavík, død 18. mai 1987 i Tórshavn), kjent som Heðin Brú () og Hans Jákup í Stovuni, var en færøysk forfatter. Han regnes som en av de mest betydningsfulle romanforfatterne på færøysk i sin generasjon, og er den mest leste færøyske forfatteren på Færøyene. Brú er mest kjent for romanen "Feðgar á ferð" fra 1940, som har blitt oversatt til åtte språk. Brú skildret overgangen fra bonde- til fiskersamfunnet på Færøyene omkring 1900. Brú skrev også noveller, dikt og noen artikler, og oversatte femten verker til færøysk fra andre språk. Brú omtales ofte som en Færøyenes «fire store» i sin generasjon sammen med William Heinesen, Jørgen-Frantz Jacobsen og Christian Matras. Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Skálavík på Sandoy i 1901, som sønn av kongsbonde Poul Johannes Jacobsen og Karoline Christine Jacobsen. Gjennom oppveksten lyttet han ivrig til historier som folk kunne fortelle ham. Han gikk folkeskolen i bygda, men det synes temmelig klart at han lærte vel så mye gjennom aktiv og praktisk deltakelse i det lille bygdesamfunnet. Etter å ha blitt konfirmert, dro han til sjøs som fisker utenfor Island i to år. Han fant imidlertid ut at livet til sjøs ikke var noe for ham, og gikk ved Føroya Fólkaháskúli vinteren 1919/1920. Han dro deretter til Danmark for å gå landbruksskole i Lyngby, og arbeidet så på ulike gårder i landet. I 1925 begynte han som student ved Landbohøjskolen i København, hvor han ble uteksaminert som agronom i 1928. Han skrev fortellinger og dikt allerede i ung alder, men det var som student i København at han skrev sin første roman. Tilbake på Færøyene var han først assistent hos landbruksrådgiveren i Tórshavn. I 1937 ble han rågiver for Færøyenes landbruksråd, og han var selv landbruksrådgiver for Færøyene 1942–1968. Han var dessuten medlem av tilsynsrådet for Færø Amts Sparekasse fra 1960. Han fortsatte å skrive på fritiden, også etter at han gikk av med pensjon i 1968. Vennen og forfatterkollegaen Christian Matras skrev i et brev til ham i 1962: «Pennen din fikk aldri være tørr!» ("Pennur tín átti ongantíð at verið turrur!") Han var gift med Kathrine Malene Dalsgaard fra Velbastaður, som han fikk sønnen Bárður Jákupsson med. Bárður Jákupsson er i dag en kjent færøysk kunstner og landets ledende kunstkritiker. Forfatterskap. Han debuterte som forfatter i 1930 med romanen "Lognbrá" («Luftspeiling»). Romanen skildrer en gutts oppvekst i den fiktive bygda Hórisvik på Færøyene, og fortellingen fortsetter i "Fastatøkur" («Fast tak») fra 1935. Fortellingen følger drømmeren Høgni, den yngste sønnen av en storbonde. Høgnis foreldre går dårlig sammen, og Høgnis barndom blir alt annet enn lykkelig. Gutten fantaserer om en verden fylt med blonde og blåøyde jenter, langt vekk fra den brutale virkeligheten. "Fastatøkur" tar nærmere for seg Høgnis tid til sjøs. Her skildrer Brú hovedpersonens gode og dårlige opplevelser på fiske, på hjemveien og hjemme i Hórisvík. De to bøkene ble oversatt til dansk og utgitt i boken "Høgni" i 1946. Utdrag fra boken "Feðgar á ferð" («Fattigfolk på ferde») ble trykket i "Varðin" 1936–1938, og i 1940 ble romanen utgitt i sin helhet. Den tar for seg det færøyske samfunnet i forandring fra bondesamfunn til fiskersamfunn. Den eldre generasjonen, et foreldrepar, driver selvberging, men blir ikke møtt med mye forståelse av den yngre generasjonen, alstå barna deres. Med den yngste sønnen kommer også humoren inn i fortellingen. "Feðgar á ferð" har blitt stående som Brús mest betydningsfulle verk, og er oversatt til islandsk, dansk ("Fattigmandsære"), svensk ("Fattigmans heder"), norsk ("Fattigfolk på ferde"), grønlandsk ("Nugterissok"), engelsk ("The Old Man and his Sons"), tysk ("Des armen Mannes Ehre") og polsk ("Honor biedaka"). Den var den første færøyske romanen som ble oversatt til engelsk. Brú utgav sin fjerde roman, "Leikum fagurt", i 1963. Den er basert på virkelige hendelser og personer, og basisen for handlingen er å finne i det politiske livet på Færøyene fra midten av 1930-årene og utover. Dette var tiden da Sjálvstýrisflokkurin ble splittet over spørsmålet om en omfattende jordreform, og da Vinnuflokkurin ble stiftet. Det hele blir beskrevet på en satirisk måte av Brú. Bortsett fra disse omstendighetene, tar fortellingen for seg forholdet mellom lærerstudenten Tormann og syersken Elsbu. Det er ulike oppfatninger om hvordan romanen ble til, men det synes å ha påvirket forfatteren at han selv hadde tatt et politisk standpunkt og slik var involvert i hendelsene. Hans to siste romaner, "Men lívið lær" fra 1970 og "Tað stóra takið" fra 1972, tar for seg tiden rundt århundreskiftene i henholdsvis 1800 og 1900. Førstnevnte er skrevet som en historisk roman, og skildrer tiden da Færøyene tok steget ut fra middelalderen og inn i en lysere tid. Sistnevnte bok tar for seg en familie i den fiktive bygda Kolsvík, i overgangen fra bonde- til fiskersamfunn. Han gav også ut flere noveller og novellesamlinger, og på norsk foreligger antologien "Krossvatn" fra 1971. Brú oversatte også en mengde verker til færøysk, dette fra kjente navn som Anton Tsjekhov, William Shakespeare, Henrik Ibsen, Knut Hamsun, William Heinesen, Fjodor Dostojevskij, Astrid Lindgren, Brødrene Grimm og Emily Brontë. Brús samlede verker ble utgitt som "Ritsavn" i 11 bind 1979–1980. I 1980 ble også memoarene hans, "Endurminningar", utgitt. The Sims. "The Sims" er et amerikansk simulasjonsdataspill utviklet av Maxis og utgitt av Electronic Arts. Spillet er skapt av spilldesigner Will Wright, som også er mannen bak suksesspill som SimCity og SimEarth. "The Sims" er en simulasjon av daglige aktiviteter til en eller flere virtuelle personer («simmer») i en mindre forstad utenfor SimCity. En kan si at spilleren leker i et virtuelt dukkehus. Spiller ble utgitt første 4. februar 2000. Ved 22. mars 2002 hadde "The Sims" solgt over 6,3 millioner kopier over hele verden. "The Sims" er blitt er det bestselgende dataspillet i historien, og 7. februar 2005 hadde det blitt solgt over 16 millioner kopier. Siden utgivelsen i 2000 har det også blitt ugitt syv utvidelsespakker og to oppfølgere, "The Sims 2" og "The Sims 3" "The Sims" har vunnet en rekke priser, inkludert GameSpots «Årets Spill» (Game of the Year Award) i 2000. Overblikk. I motsetning til mange andre dataspill, har ikke The Sims et spesifisert mål eller en bestemt slutt. Istedet fokuserer spillet på dagliglivet til simmene, og vanlige aktiviteter som å sove, spise, lese og bade. Spilleren har mulighet til å lage sine egne simmer, men det er også en rekke forhåndsinstallerte simmer, som for eksempel familiene Goth og Newbie. Musikk. Musikken i spillet ble komponert av Jerry Martin og Marc Russo. Simlish. Will Wright ønsket seg et unikt språk for "The Sims" som var følelsesladet og energisk. Geri Lawlor og Stephen Kearin, skuespillere fra San Francisco, ble hentet inn til jobben og skapte "simlish" gjennom improvisasjon i studio. Film. 25. mai 2007 ble det offentliggjort at 20th Century Fox hadde kjøpt filmrettighetene til "The Sims". Manus vil bli skrevet av Brian Lynch som er kjent som manusforfatter av '. Filmen blir produsert John Davis som har vært produsent for filmer som "Norbit" og "Eragon". Se også. Sims Sims The Sims 2. "The Sims 2" er et amerikansk simulasjonsspill, utviklet av Maxis og gitt ut av Electronic Arts (EA). Spillet er oppfølgeren til tidenes mestselgende PC-spill, "The Sims", som er basert på en idé av Will Wright og kom ut 4. februar 2000. The Sims 2 ble gitt ut 16. september 2004 for Windows (i Europa), og 15. juni 2005 for Mac OS X. Mac-versjonen ble utivklet av Aspyr. Spillet ble også gitt ut til ulike konsoller høsten 2005. Spillet handler i all hovedsak om det samme som forgjengeren The Sims. Spilleren kontrollere "simmer" (mennesker) som lever i en virtuell verden som minner mye om det virkelige liv. Spilleren følger simmene igjennom deres hverdagsliv, og spillet konsentrerer seg rundt gjøremål som å spise, sove, dra på arbeid og samhandle med andre simmer. Spillet har, som sin forgjenger, det som på engelsk kalles "open-ended gameplay"; spillet har ikke noe endelig mål som spilleren skal oppnå, men står fritt til selv å velge hva man vil fokusere på. I The Sims 2 har imidlertid simmene livsmål, ønsker og drømmer, og å oppfylle disse kan ha både positive og negative utfall. Simmene eldres, og simmene kan bli over 100 simdager gamle alt etter i hvor stor grad ambisjonene deres blir oppfylt (i tillegg kan noen objekter også utvide simmenes livsløp). Mens The Sims benyttet en blanding av 2D – og 3D-grafikk, er grafikkmotoren til The Sims 2 i ren 3D. Etter at The Sims 2 ble gitt ut i USA den 14. september 2004 ble det en umiddelbar suksess og solgte én million kopier de ti første dagene, noe som den gang var rekord. I tillegg til sin kommersielle suksess, ble The Sims 2 også godt mottatt av kritikerne. Per 26. juli 2007 har The Sims 2 solgt i over 13 millioner eksemplarer verden over, og ble det mestselgende PC-spillet i 2004. Siden spillet ble gitt ut har det også kommet ut åtte "utvidelsespakker", i tillegg kommer en del mindre utvidelser, kalt "stæsj-pakker". En oppfølger, "The Sims 3", ble annonsert av EA i november 2006 og ble utgitt i Norge den 4. juni 2009. Handling. Spillet tar utgangspunkt i det virkelige liv, og simmene har ulike interesser, mål og ambisjoner knyttet opp mot ting fra virkeligheten. En sim kan gå på skole, arbeide, utvikle forhold til andre simmer, gifte seg, opparbeide nye ferdigheter og få barn. Det finnes samtidig en del overnaturlige og fantastiske elementer i spillet, slik som spøkelser, en kan bli bortført av romvesener (som kan føre til graviditet hos både menn og kvinner), og få besøk av mannen med ljåen, som vanligvis dukker opp når en sim dør. De ulike utvidelsespakkene som har blitt utgitt til spillet gir spilleren og simmene nye muligheter i tillegg til det som følger med i utgangspunktet. I Livets Skole kan for eksempel simmene reise på universitetet og ta utdannelse, mens Uteliv gir spilleren mulighet til å opprette egne sentrumsområder med nattklubber, barer og restauranter. Simmene lever i ulike nabolag, som foruten dekorasjoner som blomster og trær består av to typer tomter: boligtomter og fellestomter. På sistnevnte kan simmene handle matvarer, klær og blader i tillegg til å møte NPC-er (ikke spillbare karakterer) og andre simmer som bor i nabolaget. Spilleren kan opprette egne nabolag, eller spille med et av de tre nabolagene som følger med spillet. Simmene blir eldre, og går igjennom seks livsstadier: baby, småbarn, barn, tenåring, voksen og gammel (med utvidelsespakken Livets Skole installert kan dessuten simmene bli unge voksne og dra på universitetet). Hver aldersgruppe har sine egne utfordringer og muligheter, slik som at gamle simmer blir skrøpelige, barn ikke kan lage mat selv og babyer og småbarn som trenger stell. De ulike livsstadiene er også av ulik varighet. Simmene dør en naturlig død en eller annen gang etter at de blir gamle. Hvor lenge de lever som gamle, avhenger av hvor høy ambisjonsmåleren deres (i hvor stor grad deres ønsker var blitt oppfylt) var idet de ble gamle. Alle simmer kommuniserer med språket «simsk» (på engelsk «simlish»). Simsk er egentlig ikke noe ekte språk, og består bare av lyder og «ord» som skal høres ut som et språk. Spilleren får bare vite hva simmene sier igjennom tonefallet og snakkeboblene som dukker opp over simmenes hode. Simsk dukker også opp i andre av Maxis' titler, som for eksempel SimCity. En vesentlig del av spillet består også av å bygge og innrede boliger og fellestomter til simmene. Med hjelp av verktøyet "The Sims 2: Body Shop" kan spillerne også lage sine egne klær. Behov. Akkurat som i forgjengeren, har simmene i The Sims 2 ulike behov som må bli tilfredsstilt. En sim kan ha opptil åtte behov avhengig av hvor gammel den er, og går fra grunnleggende behov som «blære» (trang å gå på do) og «energi» (behov for å sove), til mer flyktige behov som «sosial» (sosial kontakt) og «miljø» (å ha et trivelig miljø rundt seg). Behovene blir vist grafisk med målere som går fra grønn (full) til rød (lav). Lave eller helt tomme målere vil også få simmene til å gjøre ulike ting: For eksempel vil en sulten sim åpne kjøleskapet og finne seg mat, mens en sim med tom energimåler vil besvime. En sim som er tenåring, voksen eller gammel vil dø dersom måleren for sult blir helt tom. Situasjonen for alle behovene sett under ett blir vist i en egen måler, samt over diamanten («plumbboben») som svever over en den valgte simmens hode. En babys behov (som er sosial, sult, blære, hygiene og energi) blir ikke vist på samme måte som andre simmer, men portrettet deres på den venstre siden av skjermen indikerer om behovene deres er tilfredsstilt (grønn) eller ikke (rød). Personlighet. Personligheten er en måte å måle hvor sterke en sims ulike personlighetstrekk er. Det er fem ulike personlighetstrekk, som spilleren kan kontrollere ved å gi de ulike personlighetstrekkene «poeng». For eksempel kan en sim være aktiv, lat eller noe i mellom de to. Disse trekkene vil avgjøre hvor fort en sim tilegner seg ferdigheter, hvor raskt et behov blir dårligere, hvilke samhandlinger simmene vil gjøre av seg selv og hvor sannsynlig det er at en sim vil ta med seg besøk hjem fra skole eller arbeid. Skole og karriere. Barn og tenåringer går på skolen fra mandag til fredag, og både barn og tenåringer får karakterer. Karakterene deres avhenger av om de gjør leksene sine og hvilket humør de er i når de drar til skolen. Hvis barna får dårlige karakterer ender det med konsekvenser som besøk av barnearbeider som videre fører til barnehjem. Hvis et barn ikke går på skolen i mer enn 2 dager får det umiddelbare konsekvenser og rett til barnehjem, der hvor andre foreldre kan adoptere barna(gode karakterer fører igjen til enten penger eller ferdigheter). Foreldre kan søke barna inn på privatskole, og for å komme inn må man klare et minispill hvor rektor ved privatskolen kommer på besøk (som består av å vise ham rundt i huset, smiske og gi be ham på middag). Hvis rektor får et godt inntrykk av familien, vil alle barn og tenåringer i huset komme inn ved privatskolen. En voksen sim kan finne seg jobb via avisen eller en datamaskin. Simmer som går på arbeid i godt humør og har så mange venner og ferdigheter som kreves, vil bli forfremmet. Hver karriere består av ti stillinger med økende lønn, hver med sitt eget arbeidsantrekk, arbeidstid og -dager, samt transportmiddel til jobben (vanligvis en bil som henter simmen, men simmen kan også komme seg til jobben på andre måter). Det er flere ulike karriereveier en kan velge mellom: idrett, næringsliv, politikk, forsvaret, medisin, forsker og lov og orden. Utvidelsespakkene Livets skole, Årstider og Fritid åpner dessuten opp for nye karriereveier. Suksess innenfor en karriere låser opp en karrierepremie, vanligvis en gjenstand som simmene kan benytte for å forbedre en ferdighet som er viktig innenfor den karriereveien. Når en sim blir gammel, kan den velge å gå av med pensjon. Hvor mye pensjon den får utbetalt avhenger av hvilken karriere simmen har bakgrunn fra og hvor høyt på karrierestigen den står idet den søker om pensjon. Tenåringer og eldre kan også finne seg arbeid, men for dem finnes det bare tre stillinger innenfor hver karriere, og lønnen er om lag en tredjedel lavere enn lønnen en voksen sim med samme jobb får. Med utvidelsespakken The Sims 2: Forretningsliv kan simmene starte sin egen gründerbedrift, enten hjemme eller på en fellestomt. Ambisjoner og ambisjonsmåleren. Simmenes ambisjoner og en egen "ambisjonsmåler" er et element i The Sims 2 som er nytt fra The Sims. Ambisjonsmåleren fungerer som en slags grov indikator på en sims selvfølelse, eller hvor fornøyd den er med livet. Ambisjonsmåleren stiger eller synker etter hvert som en sims ønsker og bekymringer blir oppfylt. For hvert ønske som blir oppfylt, får spilleren et visst antall poeng (avhengig av hvor omfattende ønsket er; et ønske om å bli gift gir for eksempel flere poeng enn et ønske om å prate med en annen sim). Disse poengene lagres og legges sammen, og kan veksles inn i "ambisjonspremier": Gjenstander med spesielle funksjoner og egenskaper. Som småbarn og barn har simmene ønsker om å vokse opp, men så fort de blir tenåringer må spilleren velge en ambisjon til dem: familie (ha gode familieforhold, bli gift og få en stor familie), rikdom (rikdom og prestisje), kunnskap (forbedre ferdigheter og få større livserfaring), popularitet (sosialisere og få venner) og romantikk (hyppige og varierte romantiske forhold og samhandlinger). Med utvidelsespakken Uteliv følger det med en ny ambisjon: livsnytelse (ønske om å leve et behagelig liv). Med denne utvidelsespakken følger det også med en skjult ambisjon, ostesmørbrød (ønske om å spise og lage ostesmørbrød). Denne ambisjonen er i utgangspunktet bare tilgjengelig hvis en sim bruker en ambisjonspremie som følger med Uteliv som gjør at simmene kan endre ambisjon underveis i livet. Med utvidelsespakken Fritid kan ostesmørbrød også velges som en sims sekundærambisjon. Ambisjonsmåleren har seks ulike nivåer: Det høyeste er platina, deretter gull, to nivåer som er grønne og til slutt to røde. Måleren synker automatisk noe hver time, og en må oppfylle simmens ønsker jevnlig for å holde den på et høyt nivå. Å ha måleren på et høyt nivå fører til flere fordeler, først og fremst på platinanivå. Simmer hvis ambisjonsnivå er på platinanivå er mer fornøyde og villige til å gjøre oppgaver de ikke liker enn ellers, og simmer som går på arbeid mens måleren er på platinanivå presterer bedre enn andre simmer. På samme måte vil en lav måler føre til ulemper: Simmer med rød ambisjonsmåler risikerer å få nervøse sammenbrudd, noe som krever behandling av en automatisk tilkalt psykiater som er usynlig for alle andre enn den aktuelle simmen. Nivået på ambisjonsmåleren idet en sim går fra å være voksen til å bli gammel avgjør hvor lenge den vil leve som gammel. En sim som dør med ambisjonsmåleren på platinanivå vil også få en penere gravstein eller -urne enn ellers. Med utvidelsespakkene Livets Skole og Fritid kan simmene oppnå å ha full ambisjonsmåler på livstid. Livets skole introduserte "livsmål", ekstra vanskelige ønsker som gir simmen platinahumør hvis det blir oppfylt. En sim har bare ett livsønske av gangen, og det blir bare erstattet av et nytt hvis den enten skifter ambisjon eller det blir oppfylt. Med Fritid fikk simmene en livsambisjonsmåler, en ekstra ambisjonsmåler som stiger mye saktere enn den originale. Livsambisjonmåleren stiger igjennom hele livet, og blir først og fremst påvirket av viktige livshendelser som giftemål og lignende. Oppbygning. "The Sims 2" går, som sin forgjenger, ut på å styre noen mennesker, kalt "simmer", sine liv, fra fødsel til død. Dette gjør spilleren ved å kjøpe dem et hus, skaffe dem jobb, og fortelle dem hvordan de skal handle i hverdagen. Dette inkluderer ordre om at de skal spise, vaske opp og legge seg, men også å skape vennskaps- eller kjæresteforhold med andre simmer. Man kan spille på ulike steder som minner om "SimCity"-byene, og man kan ut fra maler i spillet skape nye nabolag (ved hjelp av SimCity 4 kan man også lage sine egne nabolagsmaler til å bruke i spillet). Simmene kan ta drosje til kjøpesentre (kalles fellestomt i spillet) og andre steder for eksempelvis å handle klær, mat eller spise på restaurant. Nabolag. I nabolaget kan en plassere ut tomter og hus hvor simmene dn lager kan flytte inn og stifte en familie. En kan også lage offentlige områder, som ulike butikker, parker og lignende. Med tilleggs- og utvidelsespakkene følger det med nye nabolagstyper – universitetsområde (Livets skole), sentrum (Uteliv), forretningsområde (Forretningsliv) og reisemål (Bon Voyage) (med utvidelsespakkene Dyreliv og Årstider fulgte det ikke med noen nye nabolagstyper). Disse nye områdene kan valgfritt knyttes opp til det enkelte nabolag. Med spillet fra før følger det med tre nabolag: Hyggenes, Snålfoss og Veronavik. Disse nabolagene er laget av utviklerne, og gir spilleren muligheten til å kunne hoppe rett inn i spillets gang. Nabolagene er komplette med familier, butikker, parker, tomter og hus, men spilleren kan også selv lage egne familier som flytter inn i nabolaget. De tre nabolagene har ulike historier og familier, og det er flere forskjellige konflikter, romanser og spenningsmomenter knyttet opp til de familiene som bor der. Enkelte av utvidelsespakkene inneholder også nye nabolag av samme type som Hyggenes, Snålfoss og Veronavik. Forskjeller fra "The Sims". Det som skiller "The Sims 2" fra forgjengeren, er blant annet at barn vokser opp i flere stadier: De begynner som spedbarn/babyer, blir deretter småbarn, barn, tenåringer, voksne, og til slutt gamle. Etter at tilleggspakken "Livets Skole" er installert kan de også være unge voksne, men de styres fra universitetsområde, d.v.s. tenåringer kan bli unge voksne etter at tilleggspakken er installert. I tillegg finnes det et «gensystem» som gjør at barnet ligner på foreldrene. Simmene har fått ambisjoner og minner. Oppfyller spilleren de fleste ambisjonene blir simmene gladere, og lever lenger. Det har også kommet karrierepremier, som blir tilgjengelige når simmen er kommet høyt opp i karrieren. Grafikken er også tydelig forbedret i forhold til "The Sims", og kamerastyringen har gitt flere muligheter. Utvidelsespakker. Akkurat som til The Sims, har Maxis med jevne mellomrom gitt ut nye tillegg til spillet, såkalte "utvidelsespakker" (tidligere kalt "tilleggspakker"). Disse pakkene tifører nye momenter i spillet, som for eksempel nye områder og/eller skapninger. Pakkene bør ikke forveksles med "stæsjpakkene", som kun inneholder objekter, klær og lignende, og ikke tilfører spillet nye momenter i samme grad som utvidelsespakkene gjør. Det har kommet ut totalt åtte utvidelsespakker til The Sims 2, én hvert halvår fra våren 2005 til høsten 2008. Livets Skole "(våren 2004)". I "The Sims 2: Livets Skole" (original tittel "The Sims 2: University") blir spilleren gitt muligheten til å følge simmene gjennom et nytt livsstadium, «ung voksen», ved å sende simmen til universitetet. Her kan man studere alt fra historie til kunst, og studiene gir simmene nye jobbmuligheter. Det følger også med 125 nye gjenstander som kan brukes både på universitetsområdet og i nabolaget. Man kan også bli medlem av studentklubber som har fester hjemme hos deg og løper rundt enten naken eller i toga. Hvis du får tak i en kuplante, som er en av de nye karrierepremiene, blir spøkelset ditt grønt. Kuplanten beskytter eieren sin ved å lokke til seg uvedkommende med et stykke kake fra munnen sin. Hvis du er så uheldig å dø kan du få tak i oplivomatoren, også en karrierepremie, og gjennopplive simmen. Du kan velge å betale mannen med ljåen lite eller mye penger, betaler du mye får du en fin sim tilbake, men hvis du betaler lite kommer det en zombie. Tilleggets hovedhandling foregår på universitetet, og med spillet følger det med tre ferdiglagde universitet: Sim City, Ødemark og Bjerkely Universitet. Hvert av disse har en spesiell tilhørighet med hver av de tre ferdiglagde nabolagene i spillet, henholdsvis Sim City Universitet med Hyggenes, Ødemark Universitet med Snålfoss og Bjerkely Universitet med Veronavik. Uteliv "(høsten 2005)". "The Sims 2: Uteliv" (original tittel "The Sims 2: Nightlife") er en slags parallell til tilleggspakken "Hot Date" til The Sims, og gir simmene muligheten til å utforske nattelivet i byen utenfor husene de vanligvis må oppholde seg i. Der kan en gå på date med sin kjære, eller Blind Date, som kan havne på alr fra "Drømmedate" til "Fiasko". Kanskje det kommer en liten overraskelse utenfor døren? I tillegg gir Uteliv spilleren nye måter å dekorere huset på, nye antrekk til garderoben og nye gjenstander som kan gi litt krydder i hverdagen. Videre legger utvidelsen til nye aspekter ved spillet, blant annet muligheten til å bli oppringt av vennene til simmens venner, eie sin egen bil og å bli bitt av en vampyr og således bli en selv. Uteliv inneholder sangene «Heartbeat» og «Chewing Gum» av den norske artisten Annie (Anne Lilia Berge Strand), dog framført på simsk. Forretningsliv "(våren 2006)". I "The Sims 2: Forretningsliv" (original tittel "The Sims 2: Open for Business") kan man med simmene starte sin egen bedrift og for eksempel drive en restaurant eller blomsterbutikk. Dette kan simmene gjøre hjemme, eller de kan kjøpe en tomt i sentrum, nabolaget eller i det nye shoppingdistriktet som følger med. Med denne pakken kan simmene lage diverse roboter, f.eks rydde vannings og vaktroboter og servoer(rydderoboter) kjent fra tilleggspakken "Livin' it Up" til The Sims. Dyreliv "(høsten 2006)". "The Sims 2: Dyreliv" (original tittel "The Sims 2: Pets") er en parallell til tilleggspakken "Unleashed" til The Sims. Dyreliv ble utgitt den 19. oktober 2006 i Norge. Denne pakken gir simmene muligheten til å skaffe seg kjæledyr, for eksempel en hund, katt eller papegøye. Det er også mulig å bli bitt av varulver og bli en selv. Dyreliv er den første utvidelsespakken som i Norge kun ble utgitt på DVD-ROM. Dyreliv er den foreløpig eneste utvidelsespakken til PC-versjonen som også har blitt et eget konsollspill. Årstider "(våren 2007)". "The Sims 2: Årstider"(original tittel tittel "The Sims 2: Seasons") innfører vær og årstider som nye aspekter ved spillet. Utvidelsespakken ble lansert i Norge 1. mars 2007. Her kan simmene blant annet hoppe i vannpytter, bygge snømenn og leke seg i løvet, og de kan også lære seg å dyrke frukt og grønnsaker. På sommeren gjelder det å passe seg for UV-strålene, ellers kan simmene bli solbrente. På vinteren gjelder det å kle seg godt, og derfor kommer det votter, luer og jakker i denne utvidelsespakken. Det kommer også nye gjenstander til kjøkkenet, som for eksempel miksmaster. Bon Voyage "(høsten 2007)". Med "The Sims 2: Bon Voyage" kan simmene reise på ferie, og minner i så måte om tilleggspakken "On Holiday" til The Sims. Med spillet følger det med tre mulige feriedestinasjoner (fjellet, det fjerne østen og tropisk øy), men spilleren kan også lage sine egne feriedestinasjoner. På ferien kan en kjøpe suvenirer, lære seg massasje, dra på utflukt, finne hemmelige kart og masse mer. En kan også møte en ninja og lære seg teleportering. Fritid "(våren 2008)". I "The Sims 2: Fritid" (original tittel "The Sims 2: FreeTime") er det fritid og hobbyer som er fokuset. Simmene får en rekke aktiviteter de kan bedrive og bli bedre i, og etterhvert som de blir bedre låse opp forskjellige belønninger. Utvidelsespakken har utgivelsesdatoene 19. februar (USA) og 29 februar (Europa). Det finnes mange hobbyer som mekking, kunst & håndverk, trening, sport, vitenskap og flere. Når en sim får høy nok entusiasme kan simmen få pass til en hemmelig tomt og få en plakett i beholderen. Byliv "(høsten 2008)". I "The Sims 2: Byliv" (original tittel "The Sims 2: Apartment Life") kan nå bo i leiligheter. Med den nye popularitetsmåleren kan simmene være upopulære og megapopulære, og man bør derfor velge venner med omhu. Du kan også hvis du er heldig møte en heks når du er ute på byen, enten en god, supergod, nøytral, slem eller skrekkelig slem. Utvidelsespakken inneholder også et helikopter og heliplatform, som du får tilgang til hvis simmen din kommer høgt nok i næringslivet. Juletrefest "(minipakke, vinteren 2005)". "Juletrefest" er en minipakke, og ulikt utvidelsespakkene følger det ikke med noen nye funksjoner til spillet, bare objekter. Med Juletrefest kommer det objekter tilknyttet julen, og andre høytider, blant annet påske og hanukka. Pakken har fått noe kritikk blant enkelte fans, siden det ellers ikke finnes noen religiøse momenter i spillet. Familiepakke Stæsj "(minipakke, våren 2006)". Familiepakke Stæsj er den andre minipakken til The Sims 2, hvor det følger med en samling av klær, kostymer og objekter, blant annet i fantasy- og undervannsstil. Glitter og Glam - Stæsj "(minipakke, sommeren/høsten 2006)". Med minipakken Glitter og glam følger det med klær og objekter som gir simmene muligheten til å leve et luksuriøst liv. Her er alt fra pelskåper til slitte dresser. Glade Jul - Stæsj "(minipakke, høsten/vinteren 2006)". Glade Jul er en ny versjon av Juletrefest, som utkom vinteren 2005. I tillegg til å inneholde de samme objektene som Juletrefest, følger det også med 20 nye objekter tilknyttet høytiden. Fest - Stæsj "(minipakke, våren 2007)". Fest – Stæsj gir deg alt nytt til de kule festene du arrangerer for simmene dine. Nye kaker, kjoler, andre festantrekk, bryllupsbuer (buer man gifter seg under) og hårfrisyrer med slør. H&M Mote Stæsj ("minipakke våren/sommeren 2007"). I H&M Mote Stæsj er det mest klær som Maxis kaller sommermoten, men det er også noen nye butikkrelaterte objekter. Tenåringsmote Stæsj "(minipakke, høsten 2007)". La tenåringssimmene dine uttrykke sin egen personlige identitet og stil! Vis hva de står for med nye antrekk og frisyrer og fresh opp rommene deres med "Goth"-, "Trasher"- og "Socialite"-temaer.Uansett hvilken smak simmene har, nå kan de kjøre en stil som passer personligheten sin! Kjøkken og Bad Stæsj "(stæsjpakke, Våren 2008)". I denne stæsj-pakken finner du objekter, tapeter og gulv for bad og kjøkken. IKEA Stæsj (Stæsjpakke, Sommeren 2008). Dette er en ny pakke som ble lansert den 24. Juni. der får du mange nye møbler, tapeter og gulv, som også selges på IKEA i virkeligheten! Hjem og Hage (stæsjpakke, vinteren 2008). I The Sims 2 Hjem og Hage får du muligheten til å lage storslåtte herregårder, bygge med den nye Art Deco stilen og sette et nytt preg på hagen din. Her får du også tilgang til den nye Takvinkel funksjonen der du kan bestemme vinkelen på taket fra 15 grader til 75 grader Andre utgivelser. Høsten/vinteren 2006 utkom The Sims 2 i egen "Juleutgave", som inneholder hovedspillet (The Sims 2), samt minipakken Glade jul. Våren 2007 kom "The sims 2 double deluxe ut. Den inneholder The Sims 2, utvidelsespakken Uteliv,stæsjpakken feststæsj og en bonus DVD. DVD-en inneholder tips og triks om hvordan å lage simmer, bygge hus og tips fra spilldesignerne. Eksterne lenker. Sims 2 Sims 2 Sims 2 Sims 2 Sims 2 Sims 2 Stockport County FC. Stockport County Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Blue Square Premier. Klubben ble stiftet i 1883, og ble valgt inn i The Football League i 1900. De rykket ned fra The Football League i 2011. «The Hatters», som er kallenavnet til Stockport County, spiller hjemmekampene sine på Edgeley Park i Stockport. Byen Stockport ligger i den engelske regionen Nordvest-England. Hondle. Hondle er en elv i Tinn kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Langesjå/Gåsos og munner ut i "Hondletjørni" ved Møsvatnet, som tilhører Skiensvassdraget. En annen gren av Hondkle renner ut fra Raudfittjørni Hondle ligger i landskapsvernsområdet og Hondle våtmarksområde Grimsby Town FC. Grimsby Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Conference National. Klubben ble stiftet i 1878, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Mariners», som er kallenavnet til Grimsby Town, spiller hjemmekampene sine på Blundell Park i nabobyen Cleethorpes. Grimsby og Cleethorpes ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber. 2009/2010-sesongen: Nedrykk. 8. mai 2010 tapte Grimsby en avgjørende kamp borte mot Burton Albion 3-0. Det resulterte i at Grimsby rykket ned til Blue Square Premier League. Med det var 100 år med ligafotball avsluttet for Grimsby. Midtuken etterpå ble det arrangert en pressekonferanse hvor planene for neste år ble lagt. Det ble klart at klubben satser på opprykk til League Two på første forsøk. Klubben skal fortsatt være helprofessjonel og vil investere 70000£ i trenings- og stadionanlegg. John Fenty vil fortsette som styreformann og Mike Parker blir utnevnt til viseformann. Manager Neil Woods får ny tillit og et konkurransedyktig budsjett. Samtidig har Leigh Overton, Nathan Jarman, Nathan Matt Bird og Jammal Shahin blitt frigitt av klubben, mens Chris Jones, Adam Proudlock, Nick Hegarty, Adrian Forbes, Paul Linwood og Peter Sweeney har blitt transferlistet. På pressekonferansen ble det uttalt at når det gjelder spillertropp ønsker klubben å fokusere på kvalitet fremfor kvantitet. Grimsby kommer også til å kutte ut den tradisjonelle "Årets Spiller"-aftenen for dette året fordi klubben ikke ønsker å feire den miserable sesongen. Peter Bore har likevel blitt kåret til årets spiller. Max Julen. Max Julen (født 15. mars 1961 i Zermatt) er en tidligere sveitsisk alpinist. Toppunktet i Julens karriere kom under OL i Sarajevo, der han gikk til topps i storslalåm den 14. februar 1984. Ved siden av den olympiske triumfen vant han kun ett verdenscuprenn. Han la opp som alpinist i 1987, 26 år gammel, og driver i dag hotell i hjembyen Zermatt. Roger Staub. Roger Staub (født 1. juli 1936, død 30. juni 1974) var en sveitsisk alpinist. Under VM 1958 i Bad Gastein kom han på tredje plass i kombinasjonen. Karrierens største triumf kunne han feire under OL 1960 i Squaw Valley, da han ble olympisk mester i storslalåm. Roger Staub omkom i 1974 under deltaflygning. Fritz Strobl. Fritz Strobl (født 24. august 1972 i Lienz) er en østerriksk alpinist. Han vant gull i utfor under OL 2002 i Salt Lake City. Strobl bekjentgjorde at han la opp som alpinist 15. mars 2007. I sitt siste renn hadde han kledd seg ut som Mozart mens han kjørte rundt og delte ut Mozart-kuler. Landhockey. Landhockey er en sport som har aner et par tusen år tilbake i tiden. Den moderne landhockeyen oppstod på 1800-tallet i England og dets kolonier. I dag er landhockey en av verdens største ballsporter, det spilles landhockey i 98 land, og det er en olympisk gren både for menn og kvinner. Herrelandslagene fra India og Pakistan dominerte lenge sporten, men fra 1980-tallet har lagene fra Nederland, Tyskland og Australia vært blant de sterkeste. Idretten organiseres i Norge av Norges Bandyforbund og internasjonalt av Det internasjonale hockeyforbundet (FIH). Carlisle United FC. Carlisle United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1903, og ble valgt inn i The Football League i 1928. Rykker ned i Conference National i 2004, men rykket opp igjen til Football League Two i 2005. «The Cumbrians», som er kallenavnet til Carlisle United, spiller hjemmekampene sine på Brunton Park Stadium i Carlisle. Byen Carlisle ligger i den engelske regionen Nordvest-England. Chanel. Chanel er et fransk motehus grunnlagt i 1910 av Gabrielle Bonheur «Coco» Chanel (1883–1971). Gabrielle fikk kallenavnet “Coco” da hun jobbet som sanger i en fransk kafé. Chanels visjon var å erstatte overdådige antrekk med plagg som fremhevet uformell eleganse. Idag er Chanel kanskje mest kjent for å innføre “Den lille sorte kjolen” og "Chanel drakten". Motehuset Chanel eies idag av Alain Wertheimer og Gerard Wertheimer, som er barnebarn til den tidligere Chanel-partneren og utvikleren av Chanel No.5 Pierre Wertheimer. I 2012 er fortsatt Chanel ett av verdens mest populære motehus med flere celebre superstjerner blant kundene. Logoen. Chanels logo består av to C-er. Disse kommer fra navnet Coco Chanel. «Coco» er kallenavnet som er hyppig brukt om Chanels grunnlegger, Gabrielle Chanel. En dag hun satt på sofaen i stuen sin i 31 rue cambon, så hun opp på lysekronen som hang over salong bordet. Den var laget av smijern og hadde to buer som la seg over hverandre, fra den synsvinkelen hun hadde. Dette ble da logoen til firmaet. Logoen var ikke kopibeskyttet før de første Chanel-butikkene ble åpnet. Chanel arbeider nå mot illegal bruk av deres logo, som ofte blir etterlignet på billigere varer- i stor grad etteligninger av Chanels vesker. Asiatiske land skal være de som produserer mest piratkopier av veskene. En standard klassisk 2.55 jumbo-flap er den mest ettertraktede modellen. Hvis autentisk så koster vesken omkring 14 000 kroner, i motsetning til kopiene som koster rundt 600. Chanel No. 5. Chanel No. 5 ble introdusert i 1922, og er per dags dato verdens mest solgte parfyme. For en stund tilbake har Chanel kommet med en ny reklamefilm med den franske skuespillerinnen Audrey Tautou i hovedrollen. Hun er Chanel No. 5s nye ansikt utad. Regissøren var Jean Pierre Jeunet og opptakene ble gjort i Istanbul og Paris. Tautou spiller rollen som en kvinne som reiser med orient-ekspressen og forelsker seg umidelbart i en mann som hun møter i gangene på toget. Det nye fjeset for Chanel No. 5 i 2012 er den amerikanske skuespilleren Brad Pitt. Reklame-kampanjen blir ventet lansert om ikke lenge. Morbærfiken. Morbærfiken har vært dyrket siden oldtiden og har ikke vært så ettertraktet som alminnelig fiken. Morbærfikentrærne er nokså lave. De kaster ganske sterk skygge og har ofte blitt plantet ved veier. Trematerialet har vært høyt verdsatt. I oldtidens Egypt ble det ofte brukt til mumiekister. Fruktene er spesielle ved at man må skjære et snitt i dem («prikke» fruktene) på et tidlig stadium for at de skal utvikle seg på en lønnsom måte. I tillegg til sine naturlige voksesteder, er morbærfiken også satt ut i Israel og Egypt. Ogham-skrift. Ogham-skriften ble brukt av keltere og piktere. Den er kjent fra rundt 300-tallet og noen hundreår fremover. Skriften var enkelt oppbygd. Den bestod av forskjellige mønstre av rett linjer. Skriften ble ordnet i et alfabetisk system med fire grupper, noe som ligner det som var tilfellet med runene. Man kjenner ikke sikkert til skriftens opprinnelse. Man finner inskripsjoner både i Irland, Wales og andre steder. Mange av disse inskripsjonene har vært en viktig kilde når det gjelder de eldste former av irsk språk. Mansfield Town FC. Mansfield Town Football Club er en engelsk fotballklubb, hjemmehørende i byen Mansfield i den engelske regionen Øst-Midlands. Laget spiller per 2009 i Blue Square Premier. Klubben ble stiftet i 1897, og ble valgt inn i The Football League i 1931. «The Stags», som er kallenavnet til Mansfield Town, spiller hjemmekampene sine på Field Mill i Mansfield. Thuleselskapet. Thuleselskapet, Thule-Gesellschaft (TG), var et høyreradikalt hemmelig selskap som oppstod i den første verdenskrigs siste fase i München i Tyskland. Det var oppkalt etter den mytiske øy Thule, som grekerne anså som det nordligste land i verden. Det gav navnet en mytisk betydning for tilhengere av en nordisk kult. Thuleselskapet var en del av Völkisch-bevegelsen og dannet tidlig i 1919 Frikorps Oberland. Thuleselskapets tilblivelse. Selskapet vokste frem fra Germanerordenen ved årsskiftet 1917/1918, og ble grunnlagt av Rudolf von Sebottendorf i München. Germanerordenen hadde allerede tjent som et viktig sentrum for Det alltyske forbunds nasjonalistiske agitasjon. Til Thuleselskapets medlemmer hørte advokater, dommere, universitetprofessorer, politiembedsmenn, aristokrater, leger, naturvitenskapsmenn og rike forretningsmenn. Utad fremstod de som «Studiegruppe for den germanske oldtid», men i virkeligheten var den en dekkorganisasjon for Germanerordenen som ble internt organisert i samme stil som en en frimurerlosje. Det vil være treffende å karakterisere TG som et konspirativt hemmelig selskap med generelt rasistisk og i særdeleshet antisemittisk preg. Man rekrutterte sentrale samfunnpersonligheter for å kunne vinne politisk innflytelse og bedrive rasistisk og antisemittisk propaganda mer effektivt. På det meste hadde selskapet antagelig bare noen få hundre medlemmer, ennskjønt stort sett innflytelsesrike personer. Ideologien. Thuleselskapets ideologi var sterkt preget av Germanerordenens medlem Guido von List, som forfektet ariosofisk tankegods. Blant dem som bygde på dette, var Alfred Rosenberg (medlem av Thuleselskapet og senere sjefsideolog for nazipartiet), og dette fremgår særlig dramatisk i hans verk "«Der Mythus des Zwanzigsten Jahrhunderts»" (1930). Thuleselskapet inngikk som en sentral del av Völkisch-bevegelsen. Thuleselskapets emblem var et hakekors med strålekrans bak et blankt sverd. Bruken av hakekorset var nærliggende fordi det allerede på dette tidspunkt ble oppfattet som et entydig nasjonalistisk og antisemittisk symbol. Thuleselskapet som såkorn for Det tredje rike. Forbindelseslinjen mellom Thuleselskapet (TG) og Adolf Hitler går via Det tyske Arbeiderparti "(Das deutsche Arbeiterpartei – DAP)". DAP ble grunnlagt i januar 1919 av Anton Drexler og Karl Harrer (TG-medlem). Ved hjelp av DAP forsøkte Thuleselskapet å vinne innpass blant det arbeidende folk. I september 1919 deltok Hitler for første gang på et møte i det ennå svært lille DAP, og ble medlem av partiet i november. I juli 1921 klarte han ved et ultimatum å gripe kontrollen over partiet, som i mellomtiden hadde fått navnet Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti. Ettersom mange personer fra TG også gjorde seg gjeldende i DAP / NSDAP, fløt meget av Thuleselskapets ideologi inn i den nazistiske bevegelse. De personer det dreier seg om, er ved siden av Alfred Rosenberg også blant annet Julius Streicher (senere utgiver av agitasjonsbladet "Der Stürmer" og Gauleiter i Franken), Hans Frank (senere generalguvernør i Polen) og Rudolf Hess (senere Hitlers stedfortreder). Legender og spekulasjoner. Det er oppstått en rekke tildels eventyrlige legender og spekulasjoner rundt Thuleselskapet. Mange av dem stammer fra Jan van Helsing, som kunne betegnes som en grossist i sammensvergelsesteorier. Slik hevdes det for eksempel at Thuleselskapet hadde en sterk okkult eller til og med satanistisk innretning. Men bortsett fra en viss mystikk knyttet til de nordiske runer, finnes det ingen saklige grunner til å holde fast på denne påstanden. Det finnes også påstander om at det var en hemmelig indre orden (Thuleordenen) innen Thuleselskapet. Det hevdes også uten historisk belegg eller sannsynlighet at Hitler selv på et eller annet tidspunkt hadde tilhørt Thuleselskapet. Dette synes også lite plausibelt, ettersom Hitler flere ganger kom med nedsettende bemerkninger om Alfred Rosenbergs utsvevende teorier. Det lar seg derimot påvise en forbindelse mellom den tyske spiritisme (som Thuleselskapet indirekte var et barn av) fra Thule-mystikken via Shambhala og videre til Saint-Yves d'Alveydre, det vil si direkte til den franske okkultisme. Dessuten er det klart belagt at Heinrich Himmler hadde møter med den franske okkultisten Gaston de Mengel. Jan van Helsing formodet dessuten at Thuleselskapet var den offentlige del av Vrilselskapet. Slutten. Fremveksten av NSDAP kan ha bidratt til at Thuleselskapet ble overflødig og døde hen, men den formelle avslutning kan senest settes til 1937. Da kom et dekret fra myndighetene som forbød alle losjer og losjelignende organisasjoner. Både Thuleselskapet og Germanerordenen passet til den beskrivelsen. Oslo Arbeidersamfunn. Eilert SundtOslo Arbeidersamfunn er et arbeidersamfunn som ble stiftet under navnet Kristiania Arbeidersamfund den 17. februar 1864 etter et initiativ av den kjente norske sosiologen Eilert Sundt. Sundt hentet inspirasjon fra Bergens Arbeiderforening, som var blitt stiftet av grenralkonsul Prahl allerede i 1850, og som også var et «borgerlig» arbeidersamfunn uten forbindelse til Marcus Thrane og thranitterbevegelsen. I 1878 fikk samfunnet sitt eget forsamlingshus i Torggata 14. I 1938 ble grunnsteinen til en ny bygning lagt ned, og 19. oktober 1946 ble det nye Samfunnshuset innviet. Forsamlingshuset som har adresse Arbeidersamfunnets plass 1, er tegnet av arkitekt Ove Bang. Huset er bygget i funksjonalistisk stil og er omtalt i "Modern Architecture in Europe" som et av meget få norske byggverk. Samfunnet støttet partiet Venstres politikk fram til 1893 da det etter heftige diskusjoner vedtok å melde seg og sine 5000 medlemmer inn i det nyetablerte Det norske Arbeiderparti, som dermed fikk solid fotfeste i hovedstaden og utgjorde halvparten av partiets medlemsmasse. Den første sosialistiske leder av arbeidersamfunnet var Edvard Olsen. Utover på 1890-tallet gikk stadig flere av arbeiderforeningene i landet over til Arbeiderpartiet. Christian Holtermann Knudsen, Helga Karlsen, Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Rolf Hofmo, Rolf Aakervik, Werna Gerhardsen, Trygve Aakervik, Rolf Hansen, Aase Lionæs, Arne Paasche Aasen, Rolf Gerhardsen, Reiulf Steen, Thorvald Stoltenberg, Rakel Seweriin og Sissel Rønbeck er blant dem som har vært formann/leder av Oslo Arbeidersamfunn. Helga Karlsen var lagets første kvinnelige leder i 1932. Oslo Arbeidersamfunn er en forumsforening i Oslo Arbeiderparti, hvilket innebærer at det er et partilag/lokallag i Arbeiderpartiet, men ikke tilknyttet et bestemt geografisk område i Oslo. I dag er Oslo Arbeidersamfunn det største partilaget i Det norske Arbeiderparti. På årsmøtet i 2009 ble Fredrik Mellem valgt til leder etter Anne Cathrine Berger. Han er senere gjenvalgt i 2010 og 2012. Innflytternes AUF. Innflytternes AUF er lagets ungdomsforening, og ble stiftet 22. oktober 1933 under navnet "Sosialistisk Bondeungdomslag" eller "Sos. BUL". Innflytternes AUF startet som et frittstående ungdomslag til Oslo Arbeidersamfunn, men er i dag et lokallag i AUF i Oslo. Innflytternes AUF er en forening som samler unge, innflyttede studenter og arbeidstakere som ikke ønsker å engasjere seg i ordinære bostedslag i AUF i Oslo. Politisk har Innflytternes AUF oftere engasjert seg i internasjonale spørsmål. Laget har siden 2003 hatt et bistandsprosjekt i Cape Town, Sør-Afrika. Prosjektet går ut på å finansiere skolegangen til 19 barn og unge voksne. Torgeir Bryge Ødegården overtok som leder i Innflytternes AUF i 2012, etter Ingrid J. Aune og Mari Aaby West. Ragnvald Blix. Ragnvald Blix (født 12. september 1882 i Oslo, død 2. mai 1958 i København) var en norsk avis- og karikaturtegner. Han er særlig kjent for sine anti-nazistiske tegninger fra 2. verdenskrig. Karriere og arbeid. Ragnvald Blix var redaktør av vittighetsbladet Tyrihans i 1901, medarbeider i Simplicissimus i München mellom 1907 og 1918 og redigerte og tegnet til det nordiske satiremagasinet Exlex i dets korte levetid fra 1919 til 1921. Han slo igjennom internasjonalt i Paris i 1905 med en serie parodier av kjente kunstverk i Louvre Le Voile tombe, utgitt samlet i 1908. Under 2. verdenskrig leverte Ragnvald Blix anti-nazistiske tegninger under signaturen Stig Höök i den svenske avisa Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, der den liberale Torgny Segerstedt var redaktør. Flere av disse tegningene ble utgitt i bøkene "Stig Höök 1942–44" (1944) og "De fem årene" (1945) og ble kjent og populære i Norge særlig etter krigen. Ragnvald Blix tegnet seinere til flere nordiske aviser, bl.a. det norske Dagbladet, der han med bitende ironi kommenterte samtidas politiske begivenheter i en rask og presis strek og med et nært samspill mellom tekst og tegning. Ragnvald Blix er kanskje mest kjent for tegningen «Til audiens hos Hitler» der Vidkun Quisling besøker føreren i Berlin. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling». Dørvakten spør: «Og navnet?». Tegningen stod på trykk 29. januar 1944 og bidro til at navnet Quisling ble styrket som internasjonal betegnelse på landsforræder. På en annen kjent tegning lar Blix den barnløse Edvard Grieg klimpre ubekymret på sin harpe i himmelen, mens Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie ser uhyre nedstemte ut pga. sine NS-etterkommere, hhv. sønnen Erling Bjørnson og barnebarnet Jonas Lie. Ragnvald Blix var ellers kulturradikaler og riksmålsmann. Han var sønnen til salmedikteren og teologiprofessoren Elias Blix, som også ble kirkeminister. Mora, Emma Blix, skal ha gjemt de første satiretegningene for mannen sin som ikke var særlig begeistrert for sønnens karrierevalg. Eksterne lenker. Blix, Ragnvald Blix, Ragnvald Blix, Ragnvald Blix, Ragnvald Blix, Ragnvald Blix, Ragnvald Lefnui. Lefnui er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Lefnui blir regnet som en av Gondors syv elver. Elva begynte i de sørvestre dalene av fjellet Starkhorn, som er en av toppene i Kvitklettene, og den rant mot sørvest nesten parallelt med fjellkjeden. Lefnui blir en stor og vid strøm og flyter ut i Belfalas bukten på enden av regionen Anfalas (Langstrand) i Gondor, i en egen liten bukt. Vest for denne elvas delta ligger den lange odden Andrast. DAPs 25-punktsprogram. 25-punktsprogrammet var partiprogrammet til Det tyske Arbeiderparti "(Deutsche Arbeiterpartei (DAP)" av 24. februar 1920. Senere samme år fikk DAP det utvidede navnet "Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP). Adolf Hitler var en av forfatterne av 25-punktsprogrammet. Her er det allerede tale om en Fører, om opphevelse av Versaillestraktaten, og Tysklands forening med Østerrike og om at jødene skulle miste sitt tyske statsborgerskap. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble etterhvert mange av punktene satt ut i livet. Ikke alle sosialistiske elementene i programmet ble virkeliggjort, ettersom Hitler ville ha både Reichswehr og industriherrene på sitt lag. Da ledelsen for SA heller ønsket at «revolusjonen» skulle fortsette og at programmet skulle settes ut i livet i alle sine enkeltheter, fulgte drapene av Ernst Röhm og den øvrige SA-ledelsen. 1. Retten til fritt å uttale sin mening (privat) 2. Retten til fritt å trykke sin mening (avissensur) 4. Retten til ikke å få sine brev lest av offentlige tjenestemenn/posten 7. Begrensing av eiendomsretten (staten kunne konfiskere alt fra en bolig til et fabrikkkonsern) Lhûn. Lhûn eller Lune er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva lå i den nordvestre delen av Eriador. I det andre og tredje tidevervet hadde Lune sitt utløp i Lune gulfen, som hadde brutt gjennom Blåfjellene da Beleriand sank i havet før begynnelsen av det andre tidevervet, og på den måten rant Lune ut i det store havet Belegaer. Lune hadde tre elver som fløt inn i den på veien mot havet, men ingen av dem er navngitt. To av dem hadde sitt opphav i Ered Luin, og den siste hadde sitt i Emyn Uial (Skumringens Åser) nord for den senere hovedstaden til Arnor, Annúminas. Lune var dermed ikke knyttet til sjøen Nenuial, som var opphavet til elva Baranduin (Brennvina). I det første tidevervet er elvas løp ikke kjent. Lunes gulf ble først skapt i Vredens krig så elva må ha hatt en annen kurs før dette. Det er mulig at Lune ble forbundet med Baranduin lenger nede. Ferdinand Schörner. Ferdinand Schörner (født 5. desember 1892 i München i Bayern, død 7. februar 1973 samme sted) var tysk general og senere generalfeltmarskalk under annen verdenskrig. Første verdenskrig. Schörner startet sin militære løpebane da han meldte seg som ett-årig frivillig til et bayersk infanteriregiment etter at han hadde avlagt abitur. Deretter forlot han hæren og studerte blant annet filosofi og språk ved Université de Lausanne og Université de Grenoble. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 vendte han tilbake til det militære som visefeldwebel og reserveoffisersaspirant ved sitt tidligere bayerske infanteriregiment. I november 1914 ble han utnevnt til løytnant og kompanisjef. Han tjenestegjorde deretter med sin enhet i Frankrike, Tirol, Serbia, Romania og ved den italienske fronten. Ved sistnevnte ble han i 1917 tildelt Pour le Mérite for sin innsats under Caporetto-offensiven. Han ble under krigen alvorlig såret tre ganger, og i 1918 forlot han aktiv militærtjeneste til fordel for reserven hvor han fikk graden oberleutnant. Mellomkrigstiden. Etter våpenhvileavtalen som avsluttet første verdenskrig, var han en periode aktiv i frikorpset under kommando av Franz Ritter von Epp. I 1920 gikk han inn i Reichswehr som kompanisjef og tjenestegjorde etter hvert som instruktør ved befalsutdanningen, annen instruktørvirksomhet og i stabstjeneste. Han var blant annet i staben til sjefen for landstridskreftene i Bayern, generalløytnant Otto von Lossow da denne slo ned Ølkjellerkuppet. 1. juli 1926 ble han utnevnt til hauptmann etter å ha gjennomført en generalstabsutdannelse. Han hadde deretter to kompanikommandoer og arbeidet deretter som tolk hos det italienske alpejegerenheten "alpini". Fra 1931 var Schörner lærer i taktikk ved krigsskolen i Dresden. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble han forfremmet til major og tjenestegjorde ved den tyske generalstabens avdeling for kontakt med utenlandske hærer. Som instruktør var han med på å omdanne Waffen SS fra en paramilitær styrke til militære eliteenheter som var i stand til å kjempe på lik linje med Wehrmacht. Han ble sjef for 98. Bergregiment i oktober 1937 og utnevnt til oberstløytnant og deltok her i innmarsjen i Østerrike i 1938. Umiddelbart før utbruddet av andre verdenskrig ble han 27. august 1939 utnevnt til oberst. Andre verdenskrig. Schörner var svært fremgangsrik som kommandant under det tyske angrepet på Polen og senere angrepet på Balkan. Han kommanderte det 98. Bergregiment og senere det XIX Bergkorps i Finland. Senere kommanderte han det XXXX Panzerkorps på Østfronten fra 16. november 1943 til 31. januar 1944. I mars 1944 ble han øverstkommanderende for Armégruppe A og i mai for styrkene i Sør-Ukraina. Han maktet da til slutt å overtale Hitler til å tillate en retrett fra svartehavshavnen Sevastopol og klarte deretter å stabilisere fronten en stund. I juli ble han kommandant for Armégruppe Nord og ble der til januar 1945 da han ble kommandant for Armégruppe Sentrum. Til slutt, den 30. april 1945, ble Schörner utnevnt til sjef for Oberkommando des Heeres (øverstkommanderende for den tyske hær) i Adolf Hitlers testamente, og han forble i denne kommando til Tyskland la ned våpnene den 8. mai 1945. Han ble forfremmet til generalfeltmarskalk den 5. april. Schörner var en hard og hensynsløs kommandant, som krevde streng disiplin av alle. En liten forseelse, som å komme forsinket, kunne medføre et års straffearbeid. Hans diktatoriske stil gjorde ham upopulær blant soldatene og offiserskolleger. På den annen side sørget han for å oppnå resultater og bedre forsyningssituasjonen når han hadde kommandoen over utsatte enheter. Etter andre verdenskrig. Schörner klarte å flykte med fly til Østerrike den 8. mai, men ble arrestert av amerikanerne der allerede samme dag. Han ble da utlevert til Sovjetunionen. De gjorde gjentatte forsøk på å få ham til å akseptere utnevnelse til general i det østtyske militærapparat, men han nektet og forble i fangenskap frem til 17. januar 1955. Etter repatrieringen krevde sovjeterne at han skulle bo i DDR, men han flyktet til Vest-Tyskland. Det østtyske hemmelige politiet Stasi gjennomførte da en svertekampanje mot ham i vesttyske massemedier, noe som førte til en granskning av hans handlinger som kommandant under krigen. Han ble stilt for retten og dømt til 4 1/2 års fengsel for å ha beordret henrettelsen av en full tysk menig som hadde falt i søvn bak rattet. Han ble løslatt i 1963. Hva er tredjestanden? "Hva er tredjestanden?" ("Qu'est-ce que le tiers état?") er en pamflett som abbed Sieyès (Emmanuel-Joseph Sieyès) utga under en innledende fase av den franske revolusjonen. Han svarer selv: «Tredjestanden er alt. Hva har den vært? Intet.» Han hevder at det er tredjestanden som utfører arbeidet, mens de privilegerte klassene – adelen og geistligheten – er dronene i samfunnets bikube. Tredjestanden er de virkelige representantene for det franske folket, og det er dens representanter som utgjør den nasjonalforsamlinga som kan gi landet en konstitusjon. Sieyès var selv geistlig, men hadde latt seg velge som representant for tredjestanden til stenderforsamlingen 1789. Spissformuleringene i pamfletten ble raskt parodiert: «Hva er tredjestanden? Intet. Hva vil den? Alt». Sosialfilosofen Pierre-Joseph Proudhon brukte tredjestanden i betydningen «folket» da han på 1800-tallet omformulerte Sieyès: «Hva er tredjestanden? Intet. Hva bør den være? Alt». Se også. Klasse (sosiologi) (klasseteori) Brystkreft. Brystkreft er kreft i brystkjertelvev. Det er fra puberteten konstant påvirket av østrogen. I den vestlige del av verden er det en kreftform som rammer hver niende til trettende kvinne som når 90 års alder, og er etter lungekreft den kreftsykdom som rammer flest kvinner. Hyppigheten av sykdommen har steget markant siden 1970-tallet. Selv om det er gjort vesentlige fremskritt for å kunne oppdage og behandle sykdommen på et tidlig stadium, dør omtrent 20 prosent av alle de rammede. Fordi brystet inneholder samme vevsstrukturer hos menn og kvinner, rammer sykdommen begge kjønn. Disposisjon for brystkreft kan også være arvelig. Brystene består av fettvev, kjertelvev og bindevev. Melkekjertlene i brystene har forgreininger som fører ut av brystet (melkegangene) og ender i brystvorten. I melkekjertlene finner vi opphavet til ca. 80% av brystkrefttilfellene, mens 10-15% av krefttilfellene oppstår i melkegangene. En skiller også mellom svulsttyper som oppstår i selve kjertelen (LCIS) eller i utførselsgangen (DCIS). Brystkreft i Norge. I Norge er brystkreft den kreftformen som forekommer hyppigst blant kvinner, ca 25% av krefttilfellene blant kvinner er brystkreft. Totalt ble det registrert 2767 nye tilfeller i 2004, hvorav 13 var menn. Litt over halvparten av tilfellene rammer kvinner mellom 45 og 64 år, men også i gruppen fra 30 til 54 år er brystkreft den vanligste formen for kreft. Brystkreft er kreftdiagnosen som flest norske kvinner får. Den er sammen med lungekreft den som øker mest: Fra 1 000 tilfeller i 1958 til 2 800 i 2008. Dessuten får 300 kvinner påvist forstadier av brystkreft gjennom mammografi. Nye behandlingformer er effektive og brystkreft er en kreftform med relativt god prognose i Norge. Overlevelsesraten har vært økende, og 84% av kvinnene som rammes lever nå lenger enn fem år med denne sykdommen. Av alle kvinner som dør av kreft, har 15% brystkreftdiagnose. Relativt sett er andelen lav. De fleste som dør av brystkreft har fått spredning til lever eller skjelett. I tilfeller det brystkreft har spredt sig til andre organer er behandlingsmulighetene begrenset. Alpharadin er et nytt legemiddel som prøves ut ved spredning til skjelett. Legemiddelet, som har basis i forskning ved Radiumhospitalet, viser økt levetid og ser ut til å gi få bivirkninger. Pasienter kan søke om deltakelse i fase 2 utprøvingen nå. Årsaker til brystkreft. Man kjenner ikke de nøyaktige årsaker til brystkreft, men knytter i vårt land risiko bl.a til arv, hormonelle- og sosioøkonomiske forhold, østrogenbruk, høyde og vekt. Fra 2003 har spesielt bruk av hormonmedisiner vært i søkelyset. En norsk studie publisert i 2002 viste at brukere av p-piller hadde 30% større risiko for å utvikle brystkreft enn kvinner som aldri hadde brukt denne formen for prevensjon. Kombipiller hadde samme risikonivå som p-piller, mens minipiller i denne studien ikke så ut til å gi økt risiko. Man regner med at 5-10% av brystkrefttilfellene skyldes arvelige disposisjoner. Sannsynligvis har også livsstil betydning for brystkreft. Brystkreft hos menn. Brystkreft rammer svært sjelden menn. Det er kun 15-20 tilfeller i året(). Tredve prosent av menn som er rammet av brystkreft har en familiær genetisk arvelighet. Det betyr at såvel kvinner som menn i familien er rammet av brystkreft. Genetisk disposisjon er høyere hos menn enn hos kvinner. Hos kvinner er tallet om lag fem prosent. Det vil sjelden være to menn i samme familie med brystkreft, men hvis det hender, viser dette trolig en sterk grad av arvelighet. Menn som har Klinefelder-syndrom blir hyppigere rammet av brystkreft. Likevel er det ikke grunnlag for å hevde at menn som har brystkreft er mer feminine enn andre menn. Risikoen øker med alderen. Halvparten av pasientene er over 67 år. Limskir. Limskir (fra Alvisk: Limlîht) var en elv i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva oppstod i den sørøstre delenav Tåkefjellene ikke så langt fra enten Treskjeggs hjem. Fra utspringet rant den hele veien østover gjennom skogen Fangorn og støtte så på Anduin og fortsatte med den. Denne elva dannet den søndre grensen av Celebrants mark, og den ble krevd som søndre grense til Lórien av Celeborn og Galadriel. Den har også tidligere i historien vært Gondors nordre grense, og siden Rohans. Malduin. Malduin var en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva lå i Beleriand, og var en nordre sideelv av elva Taeglin. Den sank i havet sammen med resten av Beleriand på slutten av det første tidevervet. Meringstrømmen. Meringstrømmen er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Denne elva var den naturlige grensen mellom Rohan og Gondor. Meringstrømmen eller Glanhír på Sindarin skapte en helhetlig grense mellom de to rikene sammen med fjellkjeden Kvitklettene og Entsigets munninger. Vest for Mering strømmen lå den Rohirriske provinsen "Østfold" og est for elva lå den Gondorske provinsen Anórien. Meringstrømmen fløt gjennom "Fírien skogen", som vokste rundt fjellet "Halifirien", som er den siste av Gondors bauner. Mirabeau. Honoré Gabriel Riqueti, grev Mirabeau, oftest kalt Mirabeau, (født 9. mars 1749 i Bignon-Mirabeau, død 2. april 1791 i Paris) var en fransk skribent, diplomat og politiker. Etter å ha levd et utsvevende liv i ungdommen og pådratt seg stor gjeld, rømte han med en gift adelsdame til Nederland. Han ble dømt til døden i absentia, utlevert fra Nederland og satt i Vincennes-fengselet fra 1777 til 1780. I fengselet skrev han brev til sin medsammensvorne, som ble publisert etter hans død som "Lettres à Sophie". Disse brevene rager høyt i sjangeren lidenskapelige kjærlighetsbrev. Grev Mirabeau var påvirka av opplysningstidens idealer, og forakta sin egen stand, som han mente hadde utspilt sin rolle. Han lot seg velge som representant for tredjestanden (fra Aix og Marseille) til stenderforsamlingen 1789. Med sin sikre bedømmelse av den politiske situasjonen og sine store talegaver ble han raskt en leder for «les tiers» under forhandlingene i Versailles. Da kongen 23. juni sendte vakter for å fjerne tredjestanden fra møtesalen, var det Mirabeau som uttalte: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi forlater bare våre plasser for bajonettene.» Under de avsluttende forhandlingene ble Mirabeaus ord til kong Ludvig XVI stående som avslutninga av eneveldet i Frankrike: «Herre konge, De er en fremmed i denne forsamling. De har ikke rett til å tale her.» Utsagnet til tross forble Mirabeau overbevist rojalist like til det siste. Han ønsket et konstitusjonelt monarki, og oppfordret kongen til å forsone seg med de revolusjonære kreftene. Ei tid arbeidet han også i hemmelighet for kongen. Jakobinerne fatta mistanke til han, og han mista etter hvert sin lederstilling blant de revolusjonære. Da han døde brått i 1791, fikk han en storslått statsbegravelse og ble stedt til hvile i Panthéon. I 1793 kom brevene hans – som viste at han under revolusjonen hadde vært kongelig agent – for en dag. Han ble fjerna fra Panthéon og asken hans ble strødd i Paris-kloakken. Kjente taler. Mirabeau Mirabeau Mirabeau Mirabeau Markus Wasmeier. Markus Wasmeier (født 9. september 1963 i Schliersee) er en tidligere tysk alpinist. Wasmeier vant en overraskende gullmedalje i storslalåm under alpin-VM i 1985 i italienske Bormio. Under OL på Lillehammer i 1994 vant han to gullmedaljer, i Super-G og i storslalåm. I tillegg har Wasmeier bronse i Super-G fra alpin-VM 1987 i Crans Montana, 9 verdenscupseire (2 i utfor, 6 i Super-G, 1 kombinasjon), og en sammenlagtseier i Super-G-cupen (1987). Etter dobbeltseieren på Lillehammer i 1994 la Wasmeier opp som alpinist. Franck Piccard. Franck Piccard (født 17. september 1964 i Les Saisies) er en tidligere fransk alpinist. Under OL i Calgary i 1988 vant han historiens første olympiske renn i Super-G. I tillegg fikk han bronse i utforrennet. Fire år senere, under OL i Albertville, fikk han nok en gang medalje i utfor, denne gangen sølv. Han har også en VM-medalje, bronse i Super-G fra VM 1991 i Saalbach. I løpet av karrieren vant han fire renn i verdenscupen. I sesongene 89 og 90 kom han på tredjeplass i disiplincupen i Super-G, og i 94 ble det tredjeplass i storslalåmcupen. Riksdagsbrannen. Brannmenn prøver å stoppe brannen i Riksdagsbygningen 28. februar 1933 Riksdagsbrannen er den brannen som herjet Riksdagsbygningen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933 Den førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen den 28. februar. De grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning ble dermed satt ut av kraft, slik at veien ble klar for forfølgelse og arrestasjon av nazipartiets motstandere. Massearrestasjonene som fulgte var begynnelsen på flere dramatiske begivenheter, som i løpet av en knapp måned førte til at rikskansler Adolf Hitler kunne etablere seg varig som diktator. Den nederlandske venstreradikale Marinus van der Lubbe ble funnet liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. Lubbe ble på grunn av egen tilståelse stilt for retten som eneste gjerningsmann. Men nazistene erklærte så at Komintern hadde beordret brannstiftelsen. Rettssaken fant sted i Leipzig fra 21. september og 23. desember 1933, og endte med von der Lubbes dødsdom og henrettelse den 10. januar 1934. De medanklagede kommunistiske politikerne E. Torgler (tysker) og G. Dimitrov, B. Popov og V. Tanev (bulgarere som var blitt arrestert i mars) ble frikjent. Frikjennelsen kan ha skyldtes at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv med stor dyktighet. Dimitrov fremla sterke argumenter for at det kunne ha vært nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte "Volksgerichtshöfe", Folkedomstolene. Disse domstolene kunne nazistene kontrollere selv, og folkerettene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer. Det har senere vært stor strid om Lubbe faktisk var den skyldige, eller den eneste skyldige. Nasjonalsosialistene ville at det stod en større kommunistisk sammensvergelse bak, og hadde allerede den 28. februar begynt arrestasjonene av en rekke politiske motstandere. Blant de arresterte denne første dagen var den senere nobelfredsprisvinner Carl von Ossietzky. Senere ble KPD forbudt i Tyskland (1. mars), og ledende kommunister ble arrestert. Det har senere vært spekulert i om nasjonalsosialistene selv hadde antent Riksdagen, nettopp for å oppnå den situasjonen som faktisk fulgte på det politiske område, men det har ikke framkommet noen sikre holdepunkter for denne påstanden. Men uansett ble det fortsatt antatt at Lubbe umulig kunne ha antent bygningen helt på egen hånd. Det synes å stå fast at det var brannstiftelse på mange steder, og i løpet av bare noen få minutter. I 2008 ble dødsdommen over Lubbe formelt opphevet. Stenderforsamling. Stenderforsamling er en forsamling av representanter for et lands ulike stender, sammenkalt av monarken. Som oftest besto stenderforsamlingene av de tre stendene adel, geistlighet og tredjestanden, dvs. alle ikke-privilegerte undersåtter. Livegne bønder og tjenerskap ble gjerne ikke regna å tilhøre noen stand. Stenderforsamlinger kjennes både fra middelalderen og fra seinere eneveldige monarkier. Ofte sammenkalte kongen stendene under føydalismen for å kontrollere adelen i perioder da denne truet med å bli for mektig. I tillegg til de sentrale stenderforsamlingene kunne regionale stenderforsamlinger forekomme. Frankrike har hatt stenderforsamlinger (états généraux) i 1302, 1303, 1308, 1317, 1343, 1355, 1356, 1357, 1358, 1359, 1363, 1439, 1468, 1484, 1491, 1498, 1506, 1560, 1588-1589, 1593, 1614 og 1789. I Danmark-Norge innkalte Frederik III til en stenderforsamling av adel, geistlighet og borgere i 1660. Ved denne ble eneveldet slått fast som styreform i Danmark-Norge. I Danmark ble det etter folkelig press opprettet fire regionale, rådgivende stenderforsamlinger under Frederik VI. Sveinung Fjeldstad. Sveinung Fjeldstad (født 26. august 1978) er en norsk fotballspiller som spiller spiss for Gjøvik-Lyn. Han hadde vært innom blant annet for Raufoss, Lillestrøm og Odd Grenland, og spilte for Ham-Kam da han 14. mai 2004 ble den første eliteseriespiller noensinne som ble tatt for doping. Han hadde 21. april samme år testet positivt på metabolitter av et anabolt stereoid i dopingklasse S4. Han ble utestengt i to år fra all fotball og avskjediget i Hamarkameratene. Før sesongen 2006 ble han hentet hjem til moderklubben Gjøvik-Lyn, og 11. juni spilte han sin første seriekamp på over to år. Sveinung Fjeldstad spilte cupfinale for Odd Grenland i 2002 på utlån fra Hamarkameratene. Storbritannias historie. Storbritannias historie er preget av strid mellom de ulike nasjoner på De britiske øyer. England utviklet seg til å bli en dominerende maktfaktor, og ble kjernen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, staten som i dag dekker størstedelen av øyene. Storbritannias historie som et forent og eneveldig stat begynte med den politiske forening av kongedømmene England, som omfattet Wales, og kongedømmet Skottland den 1. mai 1707 i henhold til "Treaty of Union" (Den britiske unionsavtalen) som ble signert den 22. juli 1706, og ratifisert av begge parlamentene i England og Skottland som hver godkjente en "Acts of Union 1707" (Forordning om den britiske union i 1707). Unionen dannet Kongeriket Storbritannia, som delte en enkelt og felles konstitusjonell monark og et enkelt parlament i Westminster. Før dette hadde England og Skottland vært adskilte stater, men i en personalunion som følge av "Union of the Crowns" (Unionen av kronen) i 1603, med politisk, administrativ og kulturelle institusjoner som omfattet regjering, lovsystemer, og bidrag til kunstartene og vitenskapene som hvorav Storbritannia (Det forente kongedømme) ble bygd. Om det nye og forente kongedømmet har historikeren Simon Schama sagt «Hva som begynte med en fiendtlig sammenslutning kom til ende opp med et fellesskap i det mest mektige levedyktige konsern i verden... det var et av de mest forbausende omforminger i europeisk historie». Ytterligere en unionsforordning i 1800 la kongedømmet Irland inn under unionen og dannet Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Thomas Fogdö. Thomas Fogdö (født 14. mars 1970 i Gällivare) er en tidligere svensk alpinist. Fogdø vant 5 verdenscupseire i slalåm og 1 sammenlagtseier i slalåmcupen. Karrieren tok en brå slutt da han i 1995 falt stygt under en treningsøkt i Åre og ble lammet fra livet og ned. Etter ulykken har Fogdö arbeidet som foreleser, mental rådgiver og forfatter. Vang Fotballag. Vang Fotballag (stiftet 1918 er et fotballag fra Hamar i Hedmark. Klubbens A-lag for herrer er for øyeblikket nedlagt. A-laget for kvinner spiller i 4. divisjon. Klubben driver dessuten en aktiv breddesatsing. Debbie Armstrong. Debbie Armstrong (født 6. desember 1963 i Seattle) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun hadde én seier i storslalåm fra verdenscupen før hun i 1984 vant gull i samme øvelse under OL i Sarajevo. Gustav von Kahr. Gustav Ritter von Kahr (født 29. november 1862 i Weißenburg in Bayern i Tyskland, død 30. juni 1934 i Dachau) var fra 16. mars 1920 til 11. september 1921 partiløs ministerpresident i Bayern. Gustav von Kahr var en protestantisk monarkist som stod BVP nær. Han ble utdannet som jurist, og arbeidet i den bayerske statsforvaltning. I 1917 ble han regjeringspresident i Oberbayern. Etter novemberrevolusjonen og Kappkuppet ble Kahr den 16. mars 1920 valgt til bayersk ministerpresident etter Johannes Hoffmann. Han forsøkte å løse opp Bayerns bånd til Det tyske rike. Etter motgang trakk han seg i protest fra embedet den 12. september 1921. I 1923 ble han utnevnt til generalstatskommissær med diktatoriske fullmakter. Han ville ikke være med på Hitlers kuppforsøk den 9. november 1923, og det at han ikke ville være med, bidro til kuppets sammenbrudd. Den 17. februar 1924 trådte Gustav von Kahr tilbake og ble president for den bayerske forfatningsdomstol. Den 30. juni 1934 ble han arrestert av nasjonalsosialistene i sin bolig i Ruffinistraße 14 i München. På vei til konsentrasjonsleiren Dachau ble han sterkt mishandlet av to SS-menn, og ved ankomst ble han skutt på kommandant Theodor Eickes kommando. Mordet var del av den utrenskningsbølgen som ble satt i gang ved "De lange knivers natt". Eksterne lenker. Kahr, Gustav Kahr, Gustav Kahr, Gustav Kahr, Gustav Sylfest Lomheim. Sylfest Lomheim (født 11. mars 1945 i Hafslo i Sogn) er en norsk språkviter. Han var direktør for Språkrådet fra 1. januar 2004 til 1. september 2010. Karriere. Lomheim er utdannet som filolog. Han tok artium ved Sogndal gymnas, og studerte fransk, engelsk og norsk ved Universitetet i Oslo med hovedfag (cand. philol.) i norsk fra 1971 med hovedfagsoppgave med tittel "Spørsmål til spørjetimen i Stortinget – ein språkleg analyse av form og funksjon". Han var TV-produsent i NRK, blant annet i Sportsrevyen fra 1969 til 1970, og konsulent med ansvar for rekruttering av nynorskmedarbeidere fra 1975. Han var språkkonsulent i NRK fra 1980 til 1994. Siden 1990 har han vært programmedarbeider og besvart lytterspørsmål om språk i radioprogrammet Språkteigen. Han har også deltatt i den populære tv-serien "Typisk norsk". Fra 1971 til 1974 var Lomheim norsklektor i Caen i Frankrike. Han har vært ansatt ved Høgskolen i Agder siden 1977, der han underviste i oversettingsteori ved fagoversetterstudiet. Fra 1987 til 1992 var han rektor ved høgskolen. Han har også hatt arbeidsopphold i Frankrike. I 2003 ble han utnevnt til professor ved Universitetet i Agder (daværende Høgskolen i Agder), men har permisjon fra stillingen. Lomheim ble utnevnt til direktør i Språkrådet i 2003. Han tiltrådte stillingen 1. januar 2004 og satt i stillingen til 1. september 2010. Språkrådet er statens rådgivende organ for språkspørsmål i Norge. Han har i offentlig debatt hevdet at norsk språk kan bli truet dersom en ikke treffer tiltak og arbeider med holdninger til det norske språket. Han har i den offentlige debatt markert seg som kritiker til bruk av Internett. "«Difor er Internett ein utru tenar. Ikkje berre er der så uhorveleg med data. Likt og ulikt er å finna. Det lumske er at ingen står som garantist for tilbodet – gehalten varierer frå fagleg soliditet til rein humbug. Kvalitetssikring finst ikkje, og dermed er internett prinsipielt ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap.»". Lomheim er fagreferent i Store Norske Leksikon, og har hevdet at kun «våre beste fagfolk» bør kunne redigere i et nasjonalleksikon på bokmål og nynorsk. Politiske verv. Han var leder for Vest-Agder Arbeiderparti og landsstyremedlem i Arbeiderpartiet fra 1996 til 2001. I regjeringen Jagland var Lomheim statssekretær i Barne- og familiedepartementet fra april til oktober 1997. Stenderforsamlingen 1789. Fra åpninga av stenderforsamlingen, 5. mai 1789.Utsnitt av samtidig maleri. Stenderforsamlingen 1789 i Frankrike ble sammenkalt av Ludvig XVI i Versailles 5. mai 1789. Dette var da den første stenderforsamling i Frankrike siden 1614. Bakgrunnen for møtet var den dårlige statsfinansielle situasjonen, kombinert med en dårlig høst året før, som førte til matmangel og uro på landet og stigende matpriser og opprørsstemning i byene. Møtet var omfatta med stor interesse, og en menneskemengde hadde samla seg i Versailles for å se riksstendene innta møtesalen. Kongen presederte sammen med dronning Marie Antoinette i Hôtel des Menus i Versailles foran 290 deputerte fra adelen, 292 fra geistligheten og 584 fra tredjestanden. Tredjestandens representanter besto overveiende av forretningsmenn, advokater o.a. med juridisk, økonomisk og administrativ kompetanse. Mange var dessuten sterkt påvirka av opplysningstidens tanker. Talsmenn for tredjestanden markerte seg tidlig under forhandlingene med en offensiv strategi, idet de ikke lenger ville finne seg i det tradisjonelle systemet for stemmegivning, der stendene forhandla hver for seg og stemte med én stemme. Resultatet ble da gjerne at de privilegerte stendene stemte ned tredjestandens forslag med to stemmer mot én. De forlangte avstemning i plenum med én stemme pr hode, noe som ville bety at tredjestanden (som representerte mer enn 95% av befolkninga) ville være i flertall. Den 17. juni erklærte tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling, og tilbød representanter for de andre stendene å slutte seg til dem enkeltvis med samme rettigheter. Under denne akten – som er blitt omtalt som den franske revolusjons fødsel – spilte Emmanuel-Joseph Sieyès – en avgjørende rolle. Kongen fulgte dronningas råd om ikke å godkjenne en forsamling der det ble stemt pr. hode, og stengte tredjestanden ute fra møtesalen. De deputerte søkte da inn i den kongelige tennishallen, der de den 20. juni avla Ballhuseden. 23. juni sammenkalte kongen riksstendene på nytt, erklærte tredjestandens vedtak av 17. juni ugyldig, og lanserte samtidig et kongelig reformprogram. Kongen annonserte at forhandlingene skulle fortsette neste dag, med hver stand for seg, og trakk seg tilbake. Medlemmene av tredjestanden ble sittende. Etter en stund innfant en høg hoffmann seg og oppfordra de tilstedeværende til å gå hver til sitt. Det var i denne situasjonen at Mirabeau trådte fram og forkynte: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi forlater bare våre plasser for bajonettene.» Den 27. juni resignerte kongen, og befalte adel og geistlighet å gå sammen med tredjestanden for i fellesskap å ta fatt på rikets anliggender. Språk i India. India er et av landene i verden med størst språklig variasjon. Hvor mange språk det finnes i India, er et omstridt spørsmål, dette henger sammen med skillet mellom språk og dialekt. Enkelt oppgir minst 30 ulike språk og omkring 2000 dialekter, mens andre kilder som Ethnologue oppgir at det finnes 415 levende språk i landet. Den indiske grunnloven nevner tre kategorier av offisielle språk: De offisielle språkene som hver delstat skal velge for sitt eget bruk, språket som skal være offisielt språk for hele landet og brukes av sentralregjeringen, og 22 andre godkjente språk som har en spesiell status. Grunnloven gir hver delstat frihet til å velge hvilket språk som skal brukes av lokaladministrasjonen for alle offentlige formål. Dette kan være engelsk, hindi eller andre språk som blir talt i delstaten, og delstaten kan velge ett eller flere. Siden delstatene i India opprinnelig ble dannet på grunnlag av språket, har nesten alle fastsatt et lokalt språk som offisielt språk. Grunnloven nevner hindi som offisielt språk for hele landet. Den opprinnelige planen var at engelsk skulle fungere som offisielt tilleggsspråk i en overgangsperiode frem til 1965, og deretter avløses av hindi. Planen ble stoppet i 1963 på grunn av motstand fra enkelte delstater, spesielt Tamil Nadu, der bare en liten del av befolkningen behersker hindi. I dag er både engelsk og hindi fremdeles i bruk i sentralregjeringen. Sentralregjeringen bruker hindi i kommunikasjon med delstater som har valgt hindi som offisielt språk eller som vil bruke hindi med sentralregjeringen, og engelsk med alle andre delstater. Grunnloven godkjenner også 22 andre språk som «nevnte språk». Disse språkene kan brukes i alle eksamener for å få offentlig jobb ved den nasjonale statsadministrasjonen, og alle søkere på en slik jobb må vise kompetanse i et «nevnt språk». Hvert «nevnt språk» må også få representasjon på den nasjonale «kommisjonen for offisielt språk». På grunn av arven fra kolonitiden er engelsk fremdeles et viktig kommunikasjonsspråk i regjeringa, og forsøk på å fjerne engelsk er nå oppgitt, selv om bruk av hindi fremdeles er et emne som vekker sterke følelser i det nordlige India. Den tysk-britiske flåteavtale. Den tysk-britiske flåteavtale eller AGNA for Anglo-German Naval Agreement ble inngått mellom Storbritannia og Tyskland og undertegnet den 18. juni 1935. Til tross for bestemmelsene i Versaillestraktaten tillot avtalen, som var fremforhandlet av Joachim von Ribbentrop, Tyskland å la sin flåte vokse til én tredjepart av den britiske Royal Navy. Samtidig gikk Storbritannia med på å trekke sin flåte helt ut av Østersjøen, noe som gav Tyskland dominans der. Adolf Hitler var svært begeistet over avtalen, og sa at "«Storbritannia har oppgitt sin flåtes innflytelse i Østersjøen, en flaske som vi tyskere kan lukke. Engelskmennene kan ikke utøve noen kontroll der. Vi er Østersjøens herrer.»" Virkning. Den tysk-britiske flåteavtale gjorde det lettere for den tyske "Kriegsmarine" å kontrollere mesteparten av transporten inn og ut av Østersjøen, som også inkludere Bottenviken. Det var fra havnen Luleå innerst i den at halvparten av Tysklands jernmalm ble transportert fra. Denne virkige forsyningslinjen ville nå ikke lenger britene kunne forstyrre i tilfelle krig. Da Den tysk-britiske flåteavtale ble undertegnet, var det faktisk Danmark som hadde det beste utgangspunkt for eventuelt å blokkere Østersjøen. Men Operation Weserübung den 9. april 1940 endret dette med et slag. Glassaktig is. Glassaktig is er en form for gjennomsiktig is som blir benyttet som vinduer i igloer av eskimoer. Denne isen er en ikke-krystallisert form. Den blir til ved omforming under trykk, for eksempel nederst i en isbre. Inuitter. Den kanadiske transportministeren George Hees besøker inuitter i 1958. Utbredelse av eskimospråk i Nord-Amerika Inuitter er urbefolkning av indiansk-mongolsk opprinnelse som lever på Grønland (Danmark), i Alaska (USA) og Canada. Ordet «inuit» er grønlandsk og betyr «menneskene»; entallsformen er "inuk". Tradisjonelt var inuittene et nomadefolk som levde av jakt og fiske. Noen holder likevel fast på tradisjonene, men bruker likevel moderne hjelpemidler som snøscootere og skytevåpen. Terminologi og grupper. Det er tre ulike folkegrupper som vanligvis samles under betegnelsen eskimoer: Inuitter, yupik og aleuter. I Alaska foretrekkes begrepet eskimo, fordi det dekker både yupik og inuitter, mens begrepet inuitter ikke aksepteres som kollektivt begrep. Noen aksepterer ikke uttrykket inuitter i det hele tatt, særlig siden dette ordet ikke finnes på språket yupik, og man legger i stedet vekt på viktigheten av at man er del av et større eskimofolk. Ingen annen samlebetegnelse på eskimoene er bredt akseptert blant folkegruppene. I Canada og Grønland har imidlertid begrepet eskimo de siste årene gått ut av bruk og uttrykket inuitter foretrekkes. Jakt, mat og framkomstmidler. Inuittene var jegere og fiskere og utviklet gode fangstmetoder som fungerte svært godt. De levde av reinsdyrjakt og pattedyr som levde i havet: hvaler, hvalross og seler. Noen ganger ble fangsten isbjørner, moskusokser, fugler, eller andre dyr. Det fantes ikke mange spiselig planter eller røtter, noe som sier seg selv med all snøen, men det hendte at sjøgress ble brukt som tilbehør til maten. Kajakken (qajaq) var til stor hjelp ved jakt av sjødyr. Det var en enmannsbåt som var dekket med selskinn og var lett å styre, selv når den tippet over, og fløt veldig godt. Inuittene lagde også større, åpne båter av skinn og bein som ble kalt umiaq, den var til for å transportere mennesker, varer og hunder. Sjødyr kunne også bli jaktet på land. Inuittene hadde studert isbjørnen som jaktet ved å lage hull i isen og ventet på at seler og hvalrosser kom opp for å trekke luft. Hundesleder ble brukt som transportmiddel over isen, og hundene dro sleden som var laget av skinn og bein, og tre i noen mer sørlige steder hvor de hadde tilgang til det. Materiell kultur. Elfenben fra hvalross var et veldig viktig materiale til å lage kniver, og inuittene som bodde i nærheten av en skog brukte også tre som materiale. Når de skulle sy klær og sko, ble det lagd nåler av bein etter dyr og tråden ble lagd av andre deler av dyret. Klærne var lagd av skinn fra enten hvalross og sel eller reinsdyr. Mange av plaggene brukte hårlaget til å lage luftrom som isolerte ekstra mot kulde. Denne virkningen kunne økes ved å ha to plagg med hårsiden mot hverandre. Skinn fra reinsdyr felt på ettersommerene var best skikket til klær. Reinskinnene ble skrapt på kjøttsiden, deretter tørket og så garvet ved å tygge eller banke skinnsiden myk. Selskinn er godt egnet til fottøy. Fottøyet var ofte flere lag skinn og gikk opp til knehasene. Buksenes lengde gikk ned til og med kneet. Reinsanorakken ble kantet med skinn av enten bjørn, jerv eller ulv alt etter som hvilket av disse som var tilgjengelig. Klærne var romslige. Mytologi. Inuittenes mytologi tolker inuittenes liv i relasjon til havet, kulden, dyrene, samfunnet og skjebnemakter. De sentrale overnaturlige maktene er Månemannen og Havkvinnen, som kontrollerer kaoskreftene havet og været, og som også kontrollerte fruktbarhet og jaktlykke. Det er også en sjamanistisk religionsform, styrt av angakkoqen. Sangfesten er en sentral kultisk samværsform. Lewis Libby. thumb I. Lewis «Scooter» Libby jr. (født 22. august 1950) er en amerikansk jurist og tidligere høytstående tjenestemann i Det hvite hus. Han var stabssjef for den amerikanske visepresidenten Dick Cheney, samt visepresidentens rådgiver for sikkerhetssaker og assistent for den amerikanske presidenten George W. Bush i nasjonale sikkerhetssaker. I denne rollen var han involvert i nesten alle større beslutninger foretatt av Bush-administrasjonen, og spilte en nøkkelrolle i arbeidet til Det hvite hus i å bygge opp påstandene om Iraks besittelse av masseødeleggelsesvåpen før invasjonen av Irak i 2003. Libby ble i mars 2007 dømt for mened og for å ha hindret etterforskningen av en lekkasje i juli 2003 der identiteten til CIA-agenten Valerie Plame ble kjent. Kritikere mener at Det hvite hus sørget for lekkasjen for å ramme Plames ektefelle, eks-ambassadøren Joseph Wilson, som like før hadde gått ut med oppsiktsvekkende, svært velbegrunnet og sterk kritikk av sentrale deler av grunnlaget til Bush-administrasjonen for invasjonen i Irak. Libby ble dømt til 30 måneders ubetinget fengsel, to års prøvetid, samt en bot på 250 000 US$. 2. juli 2007 omgjorde president Bush straffen, slik at Libby slipper å sone i fengsel. Prøvetiden og boten står fortsatt ved like. Libby er den første ansatte i Det hvite hus på 130 år som har blitt anklaget av en føderal domstol mens han var i embedet. Heinz Linge. Heinz Linge (født 23. mars 1913 i Bremen i Tyskland, død 9. mars 1980 i Hamburg) var en høyere SS-offiser (Sturmbannführer) og en av Adolf Hitlers kammertjenere. Linge var kammertjener i Wolfsschanze i Rastenburg i Østpreussen, og i Førerbunkeren i Berlin i de siste ukene av Hitlers liv, og var også Førerens personlige ordonnans. Linge bragte meldinger til Hitler og ledsaget folk som Hitler sendte bud etter. Linge var en av de mange soldater, tjenere, sekretærer og offiserer som flyttet ned i Førerbunkeren i 1945. Han var et øyenvitne til Hitlers siste dager. Han var den siste som forlot bunkeren og ble deretter arrestert av Den røde armé. Han ble løslatt fra sovjetisk fangenskap i 1955 og døde i Hamburg i Vest-Tyskland i 1980. Ballistikk. Ballistikk (gresk: "ballein, βάλλειν", «kaste») er opprinnelig vitenskapen om legemer i fri bevegelse i rommet. I dag omfatter ballistikk alle stadier av et prosjektils "levetid". Grovt sett kan ballistikk deles i tre grener. 1) "Indreballistikk" beskriver det som foregår i gevær- eller kanonløpet; forbrenning av krutt, trykkoppbygging, akselerasjon av prosjektilet, varmetap til løpet, friksjon mot løpet osv. 2) "Ytreballistikk" beskriver hvordan prosjektilet beveger seg i atmosfæren; luftmotstand, stabilitet, vindpåvirkning osv. 3) "Terminal ballistikk" beskriver hvordan prosjektilet påvirker målet; penetrasjon i målet, perforering, sårballistikk, oppbrytning av prosjektilet osv. I tillegg er det en rekke mindre underkategorier som Ballistikken som vitenskap ble grunnlagt av italieneren Niccolò Tartaglia da han oppdaget at banen til legemer som beveger seg fritt er krum. Det var imidlertid Sir Isaac Newton som fant ut at banen i et lufttomt rom som beskrives som en parabel. Dette gjorde det mulig å dekomponere slike bevegelser og å foreta beregninger. Militært bruk. Ballistiske prinsipper blir utnyttet for eksempel i skytevåpen, der en kraft (eksplosjon, magnetisk eller gass) presser et prosjektil ut et løp og ut av munningen til fri flyvning. Dette omfatter blant annet skytevåpen, kanoner, magnetpistoler ("rail guns") til vitenskapelige formål. Gjennom historien har ballistikk for det meste vært viktig i militære formål. Da kineserne først begynte å lage krutt pleide kinesiske styrker å avfyre lysende drager opp mot himmelen for å skremme og desorientere fienden. Senere ble kanoner matet med en ladning med krutt, en kule over der igjen og til slutt en lunte som ble ført inn i kruttet. Lunten ble så tent og kanonen avfyrte et skudd. Osmanske tropper kalt for janitsjarer brukte senere geværer som fungerte på samme prinsipp som kanoner. Til å begynne med var løpene på skytevåpen helt glatte. Dette ga liten presisjon. Senere begynte geværene å komme med riflet løp (derav navnet «rifle»). Det går ut på at løpet hadde innstøpte parallelle riller som gikk i spiral rundt innsiden av løpet. Kulen ble da tvunget til å spinne på sin vei mot målet. Presisjonen ble derfor mye bedre. Det fungerer ved at kula vil forhindre enhver påvirkning til å endre kurs eller posisjon under sin ferd, på grunn av gyroeffekten som oppstår når den spinner. Prinsippet er det samme som på en sykkel, der forhjulet blir vanskeligere å vri jo fortere du kjører. Denne teknikken brukes nå i alle skytevåpen. Utenom hagle og visse typer luftvåpen (softgun, BB-type luftgevær\luftpistol). Et prosjektil som blir skutt fra et glatt løp kalles ofte for et såkalt buckshot. Dette er mest kjent fra hagler som er ladet med et fast prosjektil. Moderne stridsvognskanoner er ofte også glattborede, fordi riflede kanoner påføres for mye slitasje og reduserer utgangshastigheten til prosjektilet for mye. Prosjektilets stabilitet og dermed nøyaktighet ivaretas ved hjelp av finnestabilisering. Politiets bruk. I politietterforskning omhandler ballistikk studering av et skytevåpen for å sammenlikne avtrykk på kuler med veggen inni løpet på et våpen for å identifisere våpenet som avfyrte skuddet. Det skjer som regel ved at politiet samler opp kuler og hylser fra et åsted. Om de da finner et våpen som er i besittelse hos en mistenkt person så vil dette våpenet bli prøveskutt. Testkulen blir så sammenlignet med åstedskulen med mikroskop for å finne likheter. Likhetene kan være avtrykk fra tennstempelet til våpenet (det som slår inn i fenghetten på patronen for å antenne sprengstoffet), unike avtrykk fra lademekanismen i våpenet og unike mønstre på innsiden av løpet. Her har de blant annet så presist utstyr for slik identifisering, at de til og med kan identifisere hvilket luftgevær som avfyrte en 4,5mm (kaliber.177) kule for eksempel. Viktige størrelser. Impulsen (bevegelsesmengden) til en prosjektil er produktet av dets masse (vekt) og hastighet. Et prosjektil som veier 4 gram og har en hastighet på 900 m/s har en impuls på 0.004 kg x 900 m/s = 3.6 kgm/s. i følge Newtons 3. lov må dette være det samme som rekylen til geværet eller kanon. -Kinetisk energi- Den kinetiske energien til et prosjektil er halvparten av produktet til massen og kvadratet til hastigheten. Prosjektil på 4 gram og 900 m/s har en energi på 0.5 x 0.004 kg x 900 m/s x 900 m/s = 1.62 kJ (kilojoule). Som regel et det den kinetiske energien som er avgjørende for hvor mye skade prosjektilet gir i målet. David Halberstam. David Halberstam (født 10. april 1934, død 23. april 2007) er en amerikansk journalist og forfatter, født i New York. Han er sønn av en kirurg og en lærer. 13 av bøkene hans har vært bestselgere. Halberstam fullførte journalistikkstudiene ved Harvard-universitetet i 1955, og begynte karrieren med å skrive for avisen "Daily Times Leader" i West Point i Mississippi. Mot slutten av 1950-årene og tidlig i 1960-årene dekket han begynnelsen på borgerrettsbevegelsen for avisen "Nashville Tennesseean". I midten av 1960-tallet dekket han Vietnamkrigen for New York Times, hvor journalistikken hans ledet den amerikanske presidenten John F. Kennedy til å be om at han skulle bli overført til et annet byrå. Han vant Pulitzerprisen for internasjonal reportasje i 1964. Seinere i karrieren skreiv Halberstam om emner innen historie og sport. Han arbeider for tiden med en bok om Koreakrigen. Vitamin. Frukt og grønnsaker er gode kilder til vitaminer Vitaminer (latin: "vita", «liv») er livsnødvendige stoffer som trengs i små doser. Vitaminene bidrar særlig i reaksjonene der næringsstoffene forbrennes. Begrepet ble innført av den polske biokjemikeren Kazimierz Funk, som oppdaget og isolerte det første vitaminet, B1. Siden de første vitaminene var aminer, ble de gitt navnet vitamin (fra: "Vitale aminer") Vitaminene. For mennesker finnes det 13 vitaminer, delt inn i to grupper: fire fettløselige vitaminer (A, D, E og K), og ni vannløselige vitaminer (åtte B-vitaminer og vitamin C). Vannløselige og fettløselige vitaminer. De fettløselige vitaminene (A, D, E og K) kan lagres i kroppen hvis vi får mer av dem enn vi trenger. De vannløselige (B og C) kan ikke lagres, og trenger derfor å bli tilført hver dag. Hvis vi får for mye B- eller C-vitamin, blir overskuddet skilt ut i urinen. Mangelsykdommer. Vitaminene ble oppdaget i arbeidet med å motvirke mangelsykdommer. Mangel på ett eller flere vitaminer over lengre tid, gir symptomer på alvorlige sykdommer – "vitaminmangelsykdommer". Disse har vært kjent helt siden oldtidens Egypt, uten at de har visst årsakene bak dem. Oppdagelser som at appelsiner hindret skjørbuk (C-vitaminmangel) er viktige milepæler i medisinhistorien. Samene har tradisjonelt en liten beholder i beltet med tørkede blader av en plante med svært høyt innhold av C-vitamin. Vitaminmangelsykdommene er utryddet i Norge, men ensidig kosthold kan fortsatt føre til for lav tilførsel, og diffuse symptomer som tretthet, nervøsitet og dårlig tiltakslyst kan forekomme. Det er derfor viktig med sikringskost som inneholder nok av disse stoffene. Alternativt kan en ta vitamin i tablettform. Vitaminforgiftninger. Fettløselige vitaminer finnes hovedsakelig i fettholdige matvarer. Disse vitaminene blir fordøyd og oppsugd sammen med fettet. Overdoser av disse, kan gi forgiftninger. Derfor må en være nøye med doseringen av fettløselige vitaminer i form av tabletter eller konsentrater. Tegn på mangel. Dårlig nattesyn kan være et tegn på vitamin A-mangel. Ved langvarig mangel blir slimhinnene i hals, svelg og nesebor tørre, og en blir mer utsatt for infeksjoner. Øyets slimhinner blir også lett skadet, og vitamin A-mangel er i dag en vanlig årsak til blindhet i fattige land. Tegn på overdose. Overforbruk av vitamin A kan forårsake kvalme, irritabilitet og tåkete syn. I tillegg kan håndflatene og fotbladene bli oransjeaktige hvis en person har fått for mye vitamin A. Vitamin A-forgiftning kan føre til veksthemming, hårtap og forstørret milt og lever i høy grad. Overdoser blant gravide kan gi skader på fosteret, og det kan være en sammenheng mellom for høyt A-vitamininntak og benskjørhet hos enkelte. Isbjørnlever har et ekstremt høyt innhold av vitamin A og er derfor giftig. Retinol. "Retinol" er et annet navn på vitamin A, og det finnes bare i fettholdige matvarer fra dyreriket. Retinol får vi fra tran, lever, helmelk, fløte, ost, fet fisk, smør og margarin. Karoten. De fleste typer grønnsaker, frukt og bær inneholder "karoten", som blir omdannet til retinol i kroppen. Spesielt mye karoten er det i sorter med rødgul og mørkegrønn farge (gulrot, spinat, brokkoli, salat og paprika). Røykere bør være forsiktig med inntak av betakaroten i større mengder (kosttilskudd), da det er påvist at røyk og betakaroten sammen kan være cancerogent (kreftfremkallende). Anbefalt dose. Anbefalt dosering av vitamin A er 0,8-1 mg daglig. En barneskje tran daglig, gir ca 0,25 mg. Tradisjonelt norsk kosthold gir rikelig med vitamin A. For små barn er det viktig å passe på hvor mye vitamin A man inntar. Et produkt som Sana-sol gir 0,5 mg vitamin A pr dagsdose. Så om man kombinerer en skje tran, og en skje Sana-sol, er man allerede oppe på et høyt nivå, faktisk opp i mot anbefalt maksdose. Anbefalt døgndose tran: 5 ml tran. Inneholder 0,25 mg vitamin A. Vitamin D. Vitamin D "(kalsiferol)" er nødvendig for bygging og vedlikehold av benstruktur og tenner. Vitamin D sørger også for at kalsium frigjøres til blodet, noe kroppen er avhengig av. Synergien mellom vitamin D og kalsium er altså viktig. Vitamin D sammen med parathyroidhormonet, som produseres i biskjoldbruskkjertlene, sørger for absorpsjon av vitamin D i tarmen, hindrer tap av kalsium i nyrene og fremmer lagring av kalsium i benvevet. Vitamin D (i kombinasjon med kalsium) er fra 2003 ett av de fire kosttilskuddene som anbefales av norske helsemyndigheter, blant annet i SLVs terapianbefaling vedrørende kvinner i overgangsalderen. Bakgrunnen er ønsket om å forebygge benskjørhet (osteoporose). Tegn på mangel. Mangel på vitamin D fører til redusert absorbsjon av kalsium fra tarmen. Dette rammer først og fremst barn, og kalles da rakitt eller engelsk syke. Symptomer på dette er at knoklene blir så myke at beina bøyer seg. Tegn på overdose. For høyt inntak av vitamin D kan gi kvalme, oppkast, dårlig appetitt, brekninger, svakhet og vekttap. Gode kilder. Vitamin D finnes særlig i tran, fet fisk (eks. makrell og sild), torskelever og torskeleverpostei, og noe også i smør og margarin. All norsk margarin og smør er tilsatt vitamin D. Ultrafiolette stråler fra solen danner også vitamin D når de treffer huden, men det er kun om sommeren at dette er en kilde av betydning i Norge. Siden så få matvarer inneholder vitamin D, og på grunn av vårt kalde klima, anbefales vitamin D-tilskudd i vinterhalvåret. Det finnes en rekke ulike kosttilskudd som inneholder vitamin D i en dose som dekker dagsbehovet. Anbefalt dose. Barn og voksne bør ha et daglig inntak på minst 7,5 mikrogram vitamin D. Eldre som blir utsatt for lite sollys bør dessuten ta et daglig tilskudd med 10 mikrogram vitamin D. 1 skje tran dekker det daglige behovet for vitamin D. Busy Bee of Norway. En Fokker F-27 i Air Executive Norway-farger a> var én av lufthavnene Busy Bee trafikkerte på vegne av Braathens Busy Bee of Norway (eller bare Busy Bee, tidligere Busy Bee Air Service, og for en periode på 1970- og 1980-tallet Air Executive Norway) var et norsk flyselskap som ble startet i 1966 av skipsrederen Bjørn Braathen. Selskapet fraktet forretningsreisende både i inn- og utland, i tillegg til at selskapet også opererte mange charterflygninger for Forsvaret. Busy Bee brukte i hovedsak flytypen Fokker F-27 Friendship men opererte også fly som Short Skyvan og en Boeing 737, for så i de senere driftsår å bytte ut flåten med Fokker 50-maskiner. Selskapet gikk konkurs i 1993 og driften ble videreført av det som er i dag Norwegian Air Shuttle. Historie. Planen bak Busy Bee var å danne et lite flyselskap som kunne tilby flytaxi-tjenester for forretningsreisende. Det opprinnelige styret i selskapet kom fram til at for å få til dette trengte man kun ett fly i flåten; en Piper Aztec C. Selskapet startet drift i mai 1966, men hadde allerede i 1967 gått til innkjøp av nok et fly, en Learjet 23, som ble Norges første såkalte "businessjet". I 1973 skiftet selskapet navn til "Air Executive Norway". På starten av 1980-tallet inngikk selskapet en kontrakt med Braathens S.A.F.E., og begynte å operere deler av Braathens' Fokker F-27-flåte. Kontrakten gikk ut på at Busy Bee skulle operere Braathens' kystrutenettverk, mens Braathens selv skulle fokusere på høyfrekvenstrafikk med Boeing 737-maskiner. Selskapet fikk også en rekke Shorts Skyvan-fly tilført til flåten. Selskapet hadde også skaffet seg en Boeing 737-200, et fly som i hovedsak ble brukt som chartermaskin for å transportere personell for forsvaret. I 1980 skiftet selskapet igjen navn, tilbake til Busy Bee. Selskapet led store tap gjennom 80-tallet, blant annet fordi forsvaret startet å bruke rutefly til å transportere personell, i stedet for å chartre inn egne flygninger. Selskapet ble slått konkurs i 1992, og hadde da en flåte bestående av 14 Fokker F-27 og Fokker 50-maskiner. Det nye flyselskapet Norwegian Air Shuttle, som ble etablert i kjølvannet av Busy Bees konkurs tok over selskapets Fokker 50-flåte, sammen med kontrakten for kystrutene på vegne av Braathens. Gregor Strasser. Gregor Strasser (eller "Straßer"), (født 31. mai 1892 i Geisenfeld i Oberbayern i Tyskland, død 30. juni 1934 i Berlin) var en nasjonalsosialistisk politiker og forlegger. Han var med på Adolf Hitlers kuppforsøk i 1923. Strasser var leder for den sosialistiske delen av bevegelsen og ble skutt i forbindelse med utrenskningene i partiet i 1934. Bakgrunn og virksomhet. Gregor Strasser var født og oppvokst i et katolsk hjem i Bayern, han var utdannet farmasøyt og arbeidet som apoteker i Landshut. Han tjenestegjorde i første verdenskrig og ble dekorert med Jernkorset av første klasse for tapperhet. Etter krigen ble han frikorpsmedlem i "Freikorps Epp", under ledelse av Franz Ritter von Epp, og Strasser ble en av lederne i "Stormtroppene" – SA. Strasser ble tidlig medlem av det nasjonalsosialistiske partiet – NSDAP – og deltok høsten 1923 i Ølkjellerkuppet i München og ble fengslet, men slapp fri etter en kort soning fordi han ble valgt inn i riksdagen. Strasser var med i en gruppe i NSDAP som var i opposisjon til Hitler og hans ønske om full kontroll over partiet. Gruppen ønsket blant annet å samarbeide med andre høyreorienterte partier i en samlet "Völkisch"-blokk, og gikk inn for en antikapitalistisk politikk. Våren 1925 ble Gregor Strasser leder for partiets arbeid i Nord-Tyskland, og sammen med broren Otto Strasser bygde han på kort tid opp en organisasjon som i navnet anerkjente Hitler som sin leder, men som snart begynte å utvikle seg til et særskilt parti. De utga en egen avis – "Berliner Arbeitszeitung" – og et tidsskrift. Som redaktør for tidsskriftet, og privatsekretær, ansatte brødrene Joseph Goebbels som senere ble Hitlers propagandaminister. Strasserbrødrene gikk inn for nasjonalisering av storgodsene og tungindustrien, desentralisering av den politiske makt, og flere andre endringer i forfatningen. Hitler som ønsket støtte fra godseierne og industriherrene, hadde liten sympati for disse idéene. I november 1925 arrangerte brødrene et møte i Hannover som endte med et åpent opprør mot Hitler. Blant annet ropte Goebbels: «"Under disse forhold forlanger jeg at småborgeren Adolf Hitler blir ekskludert fra det nasjonalsosialistiske parti"». I februar 1926 svarte Hitler med å arrangere et møte i Bamberg, og klarte å snu stemningen. På dette møtet gikk Goebbels over til Hitler. Utover året styrket Hitler sin posisjon i partiet, og sendte Goebbels til Berlin for å styrke partiorganisasjonen og konkurrere med Strasserbrødrene. Til det formålet utgav han en avis – "Der Angriff", og brukte SA til å banke brødrenes tilhengere. I perioden oktober 1925 til januar 1927 arbeidet Gregor Strasser i München som partiets propagandasjef, deretter hadde han ansvar for oppbygging av partiorganisasjonen. Han ble valgt inn i Riksdagen i mai 1928. Otto Strasser brøt med broren og ble kastet ut av partiet i 1930. I 1932 var Gregor Strasser leder for partiets politiske organisasjon, med stor innflytelse på de forskjellige politiske lederne. Han ble regnet som den mektigste av Hitlers nestkommanderende, og den eneste som kunne utfordre partilederen. Landet var i en økonomisk krise og nazipartiets oppslutning økte sterkt. I desember 1932 ble Kurt von Schleicher rikskansler og inviterte Strasser inn i regjeringen som visekansler i en bredt sammensatt regjering. Forslaget møtte motstand fra partiledelsen, som så på invitasjonen som et forsøk på å splitte partiet og utfordre Hitler. Det hele endte med at Strasser trakk seg fra politikken og tok med seg familien på ferie i Italia. Senere fikk han jobb i et stort kjemisk firma. Den 30. juni 1934, datoen som senere skulle bli kjent som "De lange knivers natt", ble Strasser angrepet i sitt hjem av Hitler-lojale partimedlemmer og som den første innbrakt til Reinhard Heydrichs underjordiske fengsel i Prinz Albrechtstrasse, hvor han ble skutt bakfra i korridoren og slengt inn i en celle. Medfangene hørte ham ralle en god stund, og mente å gjenkjenne Heydrichs karakteristiske stemme: «Er han ikke død ennå? La det svinet forblø.» Neroforordningen. Neroforordningen (på tysk "Nerobefehl", «Nero-befalingen», egentlig "Der Befehl betreffend Zerstörungsmaßnahmen im Reichsgebiet") er tilnavnet til Hitlers forordning av 19. mars 1945 til tyske Wehrmacht om at soldatene, hvis de måtte trekke seg tilbake, skulle ødelegge den tyske infrastrukturen. Dette var helt mot slutten av annen verdenskrig. Fienden skulle få slite med følgene av «den brente jords taktikk». Ordren gikk blant annet til rustningsminister Albert Speer, men han gjorde ingenting for å iverksette den. Uttrykket "Neroforordningen" er knyttet til den utbredte forestillingen om at det var keiser Nero selv som gav ordre til ildspåsettelsen som førte til den store bybrannen i Roma i 64 e.Kr. Historikerne er i dag ikke så sikre på at brannen var påsatt, eller påsatt etter keiserens vilje. Anton Tsjekhov. Anton Pavlovitsj Tsjekhov (russisk: Антон Павлович Чехов;; født i Taganrog i Russland, død i Badenweiler i Tyskland) regnes som en av verdenslitteraturens fremste novelleforfattere og dramatikere; ved siden av Shakespeare og Ibsen blant de mest spilte dramatikerne i verden. Opprinnelig hadde ikke Tsjekhov ambisjoner om å bli forfatter i egentlig forstand; de tidlige fortellingene skrev han for å skaffe foreldrene og søsknene penger til livsopphold og til å finansiere studiene. Men etter hvert som de kunstneriske ambisjonene vokste, gjorde han formale innovasjoner som påvirket utviklingen av den moderne novellekunsten. Originaliteten ligger i en tidlig bruk av bevissthetsstrøm-teknikker – som senere ble brukt av James Joyce og andre modernistiske forfattere – kombinert med at han avviste den tradisjonelle historiestrukturens moralske finalitet og til gjengjeld insisterte på at forfatterens rolle var å stille spørsmål, ikke å svare på dem. De fire modne Tsjekhov-stykkene, "Onkel Vanja", "Måken", "Tre søstre" og "Kirsebærhagen", er svært krevende både for skuespillerensemblene og for publikum fordi stykkene mangler tradisjonell, ytre handling. Istedet flyter det en understrøm av emosjoner under en dialog som gjerne dreier seg om dagligdagse, trivielle emner, og dette krever at publikum selv fyller ut, dikter med og lever seg inn i karakterenes verdensanskuelse og situasjon. Tsjekhov praktiserte som lege gjennom størstedelen av sin litterære karriere, men tjente lite på det, da han stort sett behandlet pasientene gratis; det var inntektene fra forfatterskapet han levde av. Barndom og ungdom. Anton Tsjekhov ble født den 29. januar 1860 i den sydrussiske havnebyen Taganrog ved Azovhavet. Faren, Pavel Jegorovitsj Tsjekhov (1825–1898), var sønn av en tidligere livegen bonde fra provinsen Voronezj og drev en liten forretning i Taganrog. Også moren, Jevgenia Jakovlevna Morosova (1835–1919), kom fra en familie tidligere livegne bønder. Seks av barna deres overlevde barndommen: Aleksander (1855–1913), Nikolaj (1858–1889), "Anton" (1860–1904), Ivan (1861–1922), Maria («Masja» 1863–1957) og Mikhail (1865–1936). Farens kjøpmannstittel kunne ikke dekke over at forretningen var i en svært dårlig forfatning, ikke minst på grunn av hans egen dårlige forretningssans. Men det gjorde ikke saken bedre at Taganrogs stilling som handelsby var svekket i andre halvdel av 1800-tallet: havnen var i ferd med å bli fylt av slam, skipsfarten flyttet til Rostov, den nye jernbanen ble bygget utenom byen, og folketallet falt. Dermed vokste Tsjekhov-søsknene opp under fattige forhold: alle brødrene måtte tidlig hjelpe til i butikken, og i tillegg tvang den strengt religiøse og musikkinteresserte faren sine sønner til daglige sangopptredener i et kirkekor. Faren Pavel var en forfengelig og strebersk kjøpmann, opptatt av penger, prestisje og familiens fasade. Tyrannisk som han også var, prylte han gjerne kona og barna. Noen historikere antar at Pavel Tsjekhov var modell for sønnens mange framstillinger av hykleri. Antons mor Jevgenia var derimot snill og saktmodig. Hun lærte ham å skrive og lese, og hun var en glimrende forteller, så vi kan anta at Tsjekhov arvet fortellertalentet sitt fra henne. Selv mente Tsjekhov at "«talentet i familien vår kommer fra far og hjertet fra mor»". Greske handelsmenn hadde en viktig rolle i Taganrogs forretningsliv. Derfor sendte faren – som tross alt var opptatt av å gi sine barn en god utdanning – Anton og Nikolaj på byens greske skole. Men skolen var dårlig drevet, og etter to år skiftet de over til Taganrog gymnasium, som nå heter «Tsjekhov gymnasium». Tsjekhovs skoleprestasjoner var nokså gjennomsnittlige, og som femtenåring måtte han gå om igjen et år fordi han ikke besto en greskeksamen. En grunn til det kan nok ha vært den systematiske belastningen det var å måtte synge i koret og arbeide i farens forretning i den undervisningsfrie tiden. I tillegg kom de autoritære undervisnings- og oppdragelsesmetodene i datidens Russland, for Tsjekhov foraktet autoriteter. Han var en alvorlig, sky og tilbakeholden gutt som satt mye for seg selv og leste. Likevel var han skøyeraktig med en utmerket evne til å gi lærerne morsomme tilnavn. Han og brødrene satte opp små, humørfylte stykker på en egensnekret scene hjemme, og de gikk ofte på det lokale provinsteaterets forestillinger. Tsjekhov skrev også korte anekdoter og humoristiske historier, samt skuespillet "Faderløs" som sannsynligvis er tapt. Familien bodde først i et lite hus i Polizeiskaja uliza («Politigata») i Taganrog, men i 1869 flyttet de inn i et nytt hus i Monastyrskaja uliza («Klostergata»). Faren hadde kalkulert gjeldsbyrden dårlig, og fikk i løpet av de etterfølgende årene problemer med å nedbetale huslånet. Våren 1876 gikk han konkurs, og på den tiden kunne det bety gjeldsfengsel. Dermed flyktet han i all hemmelighet til Moskva, hvor de to eldste sønnene allerede studerte ved universitetet. Jevgenia og de minste barna flyttet etter i juli 1876, mens den 16 år gamle Anton ble igjen alene i tre år for å fullføre skolen. Dette temaet – tap av hjem og familie – brukte han senere blant annet i sitt siste skuespill, "Kirsebærhagen" (1904). I Moskva levde familien i fattigdom mens faren lette etter arbeid, og de sendte stadig brev til Anton med bønn om å hjelpe til med økonomien, noe han gjorde blant annet ved å selge det brukte husholdningsutstyret de hadde lagt igjen, gi privatundervisning, fange og selge gullfinker og selge korte fortellinger til avisene. Alt han kunne avse sendte han til foreldrene. Sommeren 1879 lyktes det endelig Tsjekhov å komme gjennom alle eksamener og få sitt artiumsvitnemål. Han søkte og fikk Taganrog bys stipend på 25 rubler i måneden, og reiste til Moskva for å studere medisin. Moskva ble straks favorittbyen hans, stedet han senere alltid lengtet tilbake til. Den unge Anton Tsjekhov stående til venstre. Broren Nikolaj ved skrivebordet. 1882. Studietid og tidlig forfatterskap. Tsjekhov ble immatrikulert ved Statsuniversitetet i Moskva kort tid etter at han ankom Moskva, og studietiden varte fra september 1879 til avsluttende eksamen sommeren 1884. Familien Tsjekhovs syv medlemmer byttet i denne tiden bolig flere ganger, og måtte særlig de første månedene ta til takke med kummerlige og trange boforhold, noe som gav Anton store problemer under eksamensforberedelsene. Denne halvt spøkefulle, selvironiske tonen er karakteristisk for Tsjekhovs brev i studietiden og senere. Det var ikke bare de trange boforholdene og den fattigslige tilværelsen som gjorde arbeidet hans vanskelig, i tillegg kom mange redaktørers dårlige betalingsmoral, den fastsatte begrensningen på tekstenes lengde (i tidsskriftet "Oskolki"), og ikke minst den statlige sensuren som var svært streng etter at en terroristgruppe myrdet tsar Aleksander II i 1881. Sensuren rammet også temmelig vilkårlig, og i 1882 ble Tsjekhovs første novellesamling "Шалость" (ca «En skøyerstrek») stoppet, og er siden regnet for tapt. Redaksjonsmøte i "Budilnik". Tsjekhov er nummer to fra venstre. Tegning fra 1885 Anton viste seg tidlig som den mest aktive og begavede i familien Tsjekhov, og overtok nå i praksis forsørgeransvaret. For å skaffe familien underhold og seg selv skolepenger skrev han i denne tiden korte, humoristiske historier og betraktninger om dagliglivet i samtidens Russland. Etterhvert opparbeidet han et visst ry som satiriker, og i 1882 skrev han for "Oskolki" («Fragmenter»), som var eid av en av de ledende russiske forleggerne, Nikolaj Lejkin. På denne tiden var Tsjekhovs tone krassere enn den man kjenner fra hans modne, mer medfølende verk. Fram til han fikk legelisensen i september 1884 skrev han tilsammen over 200 fortellinger som ble utgitt i ulike tidsskrifter. Noen av disse tidlige fortellingene hører til hans mest kjente, blant annet de satiriske novellene "En embetsmanns død", "Albions datter", "Den tykke og den tynne" (alle 1883) og "En kameleon" (1884). Sommeren 1884 ble den første novellesamlingen utgitt, "Melpomenes eventyr" (russ. Сказки Мельпомены), som inneholdt seks fortellinger. På denne tiden skrev han under en rekke pseudonymer, det han brukte hyppigst var «Antosja Tsjekhonte» (Антоша Чехонте), men han brukte også rene fantasinavn som «Brødrenes Bror», «Mann Uten Milt» og «Ung Olding». Selv om Tsjekhov aldri tjente stort på legegjerningen, regnet han det som sitt egentlige yrke. Selv uttrykte han det slik: "«Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne.»" Intens skaperperiode. Sommeren 1884, etter at studiene var unnagjort, tilbrakte familien Tsjekhov i broren Ivans romslige tjenestebolig i byen Voskresensk (dagens Istra) knapt 56 km vest for Moskva, hvor Ivan var lærer. Der praktiserte Tsjekhov medisin: han fikk pasienter på det stedlige sykehuset og på sykehuset i nabobyen Zvenigorod, deltok i rettsmedisinske undersøkelser og gjennomførte obduksjoner. Pasientarbeidet utførte Tsjekhov hovedsakelig pro bono da de færreste av pasientene hadde noen særlig betalingsevne. Også i vinterhalvåret i Moskva behandlet Tsjekhov tallrike slektninger og bekjente. I sin karakteristiske, ironiske stil skrev han til sin onkel: "«Jeg behandler om igjen og om igjen. Hver dag må jeg legge ut en rubel til kusken. Jeg har mange venner, derfor også mange pasienter. Halvparten av dem behandler jeg gratis. Den andre halvparten betaler noen ganger fem, andre ganger tre rubler for et sykebesøk.»" Men legegjerningen gav også Tsjekhov mye stoff til sine fortellinger, og andre halvdel av 1880-årene var han spesielt produktiv: bare i året 1885 fikk han trykket 133 tekster, i 1886 var tallet 112 og i 1887 64. Han begynte nå å opparbeide seg et visst ry i litterære kretser. Den første som la merke til ham var forfatteren Nikolaj Leskov som etter en heller fuktig aften på byen presenterte seg som en «mystiker» og sa til Tsjekhov: "«Du kommer til å dø tidligere enn din bror... Jeg skal salve deg til konge, som Samuel salvet David... Skriv.»" Tidlig i 1886 fikk Tsjekhov tilbud om å skrive i et av de mer populære avisene i St. Petersburg, "Novoje Vremja" («Nye tider»), som var eid og redigert av magnaten og avisredaktøren Aleksej Suvorin. Suvorin betalte tolv kopek pr linje, nesten dobbelt så mye som Lejkin, og gav ham frie tøyler med hensyn til fortellingenes lengde. Det viktigste var likevel at Suvorin ikke krevde at historiene skulle være humoristiske eller skrevet på kortest mulig tid, slik at Tsjekhov fikk anledning til å konsentrere seg om kvaliteten på det han skrev. Suvorin ble en livslang venn, kanskje Tsjekhovs nærmeste – selv om den høyreorienterte Suvorin på mange måter var Tsjekhovs motpol. Men de hadde det til felles at begge hadde arbeidet seg opp fra små kår, Aleksej Suvorins far var en enkel soldat, og Aleksej selv hadde arbeidet seg oppover som lærer, journalist og kritiker. Sent på vinteren 1886 kom fortellingen "Sjelemesse". Den handler om en sørgende far som krever at minnet om hans avdøde datter ikke skal forskjønnes, men insisterer på at hun skal minnes som den prostituerte hun hadde vært. Fortellingen vakte oppsikt, og snart ble også publikum oppmerksom på Tsjekhov. Etter å ha lest novellen "Jegeren" skrev den populære, sekstifire år gamle forfatteren Dmitrij Grigorovitsj til Tsjekhov: «De har et "virkelig" talent, et talent som plasserer Dem langt over den nye generasjon av forfattere.» Videre anbefalte han Tsjekhov å sette ned farten, skrive mindre og konsentrere seg om litterær kvalitet. Grigorovitsj og Suvorin fikk endelig overtalt Tsjekhov til å slutte å skrive under pseudonym. Tsjekhov svarte Grigorovitsj at brevet hans traff ham som et lyn, og tilsto at "«jeg har skrevet mine historier slik journalister skriver sine notiser om branner – mekanisk, delvis ubevisst, uten å bry meg om verken leseren eller meg selv.»" Tilståelsen kan ha skadet Tsjekhov fordi tidlige manuskripter viser at han ofte skrev omhyggelig og med stadige revideringer. Grigorovitsj' råd inspirerte likevel til større kunstneriske ambisjoner hos den 26 år gamle forfatteren. Etter at Grigorovitsj trakk i de rette trådene, vant Tsjekhov i 1887 Det russiske akademis "Pusjkinpris" for novellesamlingen "I skumringen" «for den beste litterære produksjon av høyeste kunstneriske verdi». Sommermånedene 1885 til 1887 bodde Tsjekhovs på godset Babkino (nær Voskresensk), som tilhørte venner av familien. Senere skrev broren Mikhail at den vakre naturen rundt Babkino, hvor det var utmerkede forhold for fisking og soppsanking, i høy grad bidro til at Tsjekhov nå hadde sin mest produktive periode. Stedet inspirerte Tsjekhov til temaer som dukket opp i framtidige fortellinger, for eksempel "Ålerusen", "Jegeren" (begge 1885), "Heksene" (1886) og "Volodja" (1887), som alle utspiller seg i landskap som minner om Babkinos omgivelser. Tsjekhov skrev ikke lengre bare humoristiske tekster, men konstentrerte seg i økende grad om fortellinger som tok opp alvorlige og til dels dramatiske temaer, og – men fortsatt sjelden – temaer som berørte samfunnsmessige problem, temaer som ble typiske for den sene litteraturen hans. Av slike dramatiske fortellinger fra slutten av 1880-årene kan nevnes "Anjuta", "Sjelemesse", "Tungsinn" (alle 1886) og "Tyfus" (1887). Tsjekhov hadde hostet blod siden 1884, og fra 1886 ble anfallene verre, men han ville ikke innrømme overfor venner og familie at det dreide seg om tuberkulose. Til en venn hevdet han at han var redd for å bli undersøkt av sine kolleger. Han fortsatte å skrive for ukeblader og tjente nok penger til at familien kunne flytte inn i stadig bedre husvære. Vendepunkt. Familien Tsjekhov og venner i 1890. ("Øverste rad, fra venstre mot høyre") Ivan, Aleksander, faren; ("andre rad") ukjent venn, Lika Mizinova, Masja, moren, Serjozja Kiselev; ("nederste rad") Misja, Anton. Våren 1887 var Tsjekhov overarbeidet og syk, og foretok en reise for å besøke slektninger i sine gamle hjemtrakter rundt Taganrog, Novotsjerkassk og andre byer i Sør-Russland og dagens Ukraina. Senere klaget han over hvor deprimerende tilbakestående og kulturløs regionen var: "«Det rene Asia! Overalt slikt et Asia at jeg ikke tror mine egne øyne! […] Det finnes verken patrioter, sakkyndige, diktere, ikke en gang anstendige bakere.»" Men han lot seg inspirere av naturen på steppen, og reisen ga temaer til flere nye fortellinger. Et eksempel er "Lykke" (1887), men den viktigste er "Steppen" som med sine storslåtte landskapsbeskrivelser regnes som hans første poetiske mesterverk, og av ham selv vurdert som sitt fremste verk så langt. Fortellingen representerer et langt sprang framover i Tsjekhovs novellekunst, og er blitt kalt «en ordbok over Tsjekhovs poesi, en liste over de litterære virkemidlene Tsjekhov skulle ta i bruk i sine modne verk.» Høsten 1887 fikk Tsjekhov bestilling på et teaterstykke; han skrev da "Ivanov" på mindre enn fjorten dager, og stykket ble produsert i november samme høst. Tsjekhovs beskrivelser av den kaotiske forberedelsen og premièren gir et trist bilde av tidens russiske teater, men etter flere revisjoner og en god oppsetning på Aleksanderteateret ble stykket en stor suksess i 1889. Mikhail Tsjekhov betraktet "Ivanov" som avgjørende for brorens intellektuelle utvikling og litterære karriere. Tsjekhovs kjente sitat "«Dersom det henger en pistol på veggen i første akt, må den fyres av i siste akt»", stammer fra denne tiden. Mot slutten av 1880-årene sank antallet verk fra Tsjekhovs hånd betydelig sammenlignet med de foregående årene. I februar skrev han i et brev: "«"Steppen" tappet meg for så mye saft og energi at jeg ikke har klart å skrive noe skikkelig på lenge.»" Til sammen publiserte Tsjekhov fra 1888 til 1889 knapt to dusin fortellinger, noveller (deriblant "Navnedagsselskapet" og "En kjedelig historie") og sceneverk (begge enakterne "Bjørnen" og "Frieriet"). Takket være forfatterens stigende popularitet og dermed stadig nye opplag og verksamlinger var familien nå stort sett fri fra fattigdommen, men oppmerksomheten gjorde det også umulig å opprettholde den tidligere produktiviteten, da mye av Tsjekhovs tid gikk med til å lese korrektur, til redaksjonelt arbeid, såvel som forberedelser og undersøkelser til nye antologier. Sommeren 1889 leide Tsjekhov et gods nær byen Sumy i dagens Ukraina. Også der gikk arbeidet heller langsomt, og at broren Nikolaj døde i juni etter et særlig hurtig tuberkuloseangrep gjorde ikke saken bedre. Novellen "En kjedelig historie" – en av Tsjekhovs beste fra denne tiden – bærer preg av brorens død. Historien beskriver en eldre medisinerprofessor som føler alderdommen tynge mens han ser tilbake på noe han innser har vært et tomt og formålsløst liv. Reise til Sakhalin. Den yngste broren, Mikhail, som la merke til brorens depresjon og rastløshet etter Nikolajs død, studerte på denne tiden jus, og Anton leste gjennom en del av forelesningsmaterialet hans om strafferett og fengselsforholdene i datidens Russland. Anton Tsjekhov var på jakt etter et formål med sitt eget liv, og mot slutten av 1889 bestemte han seg spontant for å reise til Sibir og stillehavsøya Sakhalin helt øst i Russland for å studere og senere fortelle om straffeleirene i denne avsidesliggende regionen av det Russiske riket. Fra begynnelsen av 1890 studerte han vitenskapelige publikasjoner om Sakhalin og forberedte seg til reisen som han regnet med skulle vare et halvt år. «Alle» forsøkte å få ham fra ideen, men Tsjekhov var fast bestemt på å gjennomføre planen. I et brev til Suvorin skrev han: "«De skriver" […] "at Sakhalin er unødvendig, og ikke interessant for noen. Er det riktig? Sakhalin kan bare være ubrukelig og uinteressant for samfunn som ikke forviser tusener av mennesker dit og bruker millioner på det." a> — fra en fylliks synsvinkel»" er en hevn over Tsjekhovs kommentar. 21. april startet Tsjekhov endelig på den lange ferden, først med jernbane til Jaroslavl, derfra med floddamper til Perm og videre hovedsakelig med hesteskyss over Ural, Vestsibir, Tomsk og Krasnojarsk til Bajkalsjøen og Amur-floden, derfra igjen med båt til nordkysten av Sakhalin. Reisen tok alt i alt knapt tre måneder, og mellom Ural og Bajkalsjøen gikk den ofte på kronglete fjellveier eller veier oversvømt av vårflommen. Tsjekhov oppholdt seg på Sakhalin i tre måneder, fra juli til oktober 1890. Bortsett fra fengslene som rommet politiske fanger – dem forbød øyas myndigheter ham å besøke – inspiserte han samtlige fengsler, så sant mulig behandlet han de syke, og han registrerte alle innbyggerne på øya (den gang rundt) i en folketelling. I september sammenfattet han sitt arbeid på den nordlige delen av øya med "«Jeg vet ikke hva som kommer ut av det, men jeg har ikke arbeidet lite. Det burde holde for tre avhandlinger. Jeg sto hver dag opp rundt klokken fem, gikk sent til sengs, og var hele tiden like anspent over tanken på at jeg gjorde for lite." […] "Jeg hadde forresten tålmodighet nok til å gjennomføre en folketelling av hele befolkningen på Sakhalin. Jeg reiste gjennom alle bosetningene, besøkte hver bondegård og snakket med hver enkelt;" […] "på Sakhalin finnes ingen kriminell eller straffedømt som ikke ville snakke med meg".» Tilbakereisen over Stillehavet, Det indiske hav, (fra oppholdet på Ceylon: "«Her i paradiset tilbakela jeg mer enn hundre verst med jernbane og så meg mett på palmeskoger og bronsefargede kvinner»"), Middelhavet og Svartehavet tok drøyt en og en halv måned. Tsjekhov ankom Moskva i begynnelsen av desember 1890. Straffanger på Sakhalin i 1880-årene Tsjekhov betraktet forbryterne som berme, men mente at legemlig straff måtte forbys og at myndighetene hadde plikt til å finansiere en human behandling av fangene. Opplevelsene på Sakhalin (som Tsjekhov senere kalte «det sanne helvete») publiserte han i 1893 og 1894 i den sosiale studien "Ostrov Sakhalin" («Sakhalin-øya»). Verket vakte umiddelbart oppsikt, og førte til at justisministeriet sendte en undersøkelseskommisjon til katorgaen på Sakhalin for å få klarhet i de verste misforholdene. Noen av opplevelsene fra Russlands østligste regioner og fra båtreisen hjem bearbeidet Tsjekhov i fortellingen "Gusiev" (1890), som han delvis skrev allerede under båtturen. Senere fikk han gitt et litterært uttrykk for helvetet på Sakhalin i den lange novellen "Mordet". Den siste delen foregår på Sakhalin, hvor morderen Jakov laster kull nattestid mens han lengter hjem. Melikhovo. For å komme vekk fra det alminnelige oppstyret rundt sin person ("«Jeg rekker knapt å skrive en linje før det knakker på døren og noen kommer inn for å snakke med meg om Sakhalin. En sann landeplage!»"), foretok Tsjekhov og Suvorin våren 1891 en reise som blant annet førte dem til Wien, Venezia (som han ble spesielt begeistret for), Firenze, Roma og Paris. Sommeren etter tilbrakte familien på et forlatt gods ved Aleksin i det sentrale Russland, ved elva Oka. Her skrev han videre på "Øya Sakhalin". I sine brev klaget han ofte på vanskelighetene han hadde med å skrive boka, som for eksempel å få tilgang til vitenskapelig og statistisk materiale. I tillegg kom Tsjekhovs forverrede helsetilstand som den strabasiøse reisen gjennom Sibir ikke hadde gjort bedre. Men dårlig helse hindret ham ikke i å utføre veldedig arbeid, han samlet inn og fordelte penger til hungersnød-rammede i området Nizjnij Novgorod. Våren 1892 gjorde han likeens en innsats for de sultrammede ofrene for misvekst i det syd-russiske Voronezj-området. På slutten av 1891 bearbeidet han opplevelsene under hungersnøden i fortellingen "Min hustru". Det økende behovet for et eget sommersted der det var mulig å arbeide uforstyrret førte til at Tsjekhov i 1892 kjøpte det lille og forfalne godset Melikhovo, nær byen Lopasnja i Ujezd Serpukhov drøyt 60 km sør for Moskva. Godset var bare på 1700 mål skog, 600 mål innmark, med hester, en ku og noen høns. Familien flyttet fra leiligheten i Moskva i mars, og brukte de første månedene på å renovere stedet. Tsjekhov tok arbeidet som russisk «godseier» alvorlig, han organiserte hjelpearbeid under en truende koleraepidemi, han bygde tre skoler, en brannstasjon og en klinikk, og han kjøpte inn en mengde medisiner. Til tross for at hans egen helse stadig ble verre, ga han folk i vid omkrets gratis behandling. Samtidig skaffet han ved flere anledninger bibliotekene i fødebyen Taganrog og skolene på Sakhalin omfangsrike boksamlinger, dels finansiert av forlagene, dels av ham selv. Tsjekhovs hadde store utgifter til medisiner, men den største omkostningen var de tidkrevende sykebesøkene som reduserte tiden han hadde til rådighet for å skrive. På den andre siden ble litteraturen hans beriket ved at han fikk god kjennskap til alle lag av det russiske samfunnet. For eksempel fikk han førstehånds kjennskap til bøndenes usunne og trange boforhold, og denne kunnskapen gjorde det mulig å skrive novellen "Bønder". Tsjekhov omgikk også de øvre klasser, og noterte om dem: "«Aristokrater? De samme stygge kroppene og den samme fysiske urenslighet, tannløse alderdom og avskyelige død som torgkonenes.»" I 1894 var huset pusset opp, de hadde startet jordbruk og hagebruk, stelt vanndammen og frukthagen – hvor Tsjekhov hadde fått oppført en skrivestue – og det var plantet mange trær som Anton ifølge Mikhail «passet på som om det skulle være hans egne barn. Som oberst Vershinin i "Tre søstre" så han på dem og drømte om hvordan de ville se ut om tre eller fire hundre år.» Utover 1890-tallet konsentrerte Tsjekhov seg i større grad enn tidligere om teateret. Allerede i 1887 ble hans sceneverk "Ivanov" uroppført, og i 1888/89 skrev han flere korte enaktere såvel som hans neste større skuespill, "Skogtrollet", som han i 1896 omarbeidet til "Onkel Vanja", et av hans mest kjente stykker. I 1894/95 skrev han skuespillet "Måken" som fikk en mislykket uroppføring 17. oktober 1896, publikum pep, og mottakelsen fikk Tsjekhov til å vende teatret ryggen. Men teaterdirektøren Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko ble så imponert at han overbeviste kollegaen Konstantin Stanislavskij om å oppføre stykket på det nyskapende Moskva kunstnerteater i 1898. Stanislavskij la vekt på psykologisk realisme og ensemblespill, og klarte å bringe fram de skjulte nyansene i teksten slik at Tsjekhov igjen ble interessert i å skrive dramaer. Kunstnerteateret bestilte flere stykker av Tsjekhov og iscenesatte neste år "Onkel Vanja", som Tsjekhov hadde fullført i 1896. Fra Melikhovo-tiden stammer også flere kjente fortellinger og noveller, blant annet "Den svarte munken", "Rothschilds fiolin" (begge 1894), "Huset med arken" (1896) og "Bønder" (1897); i den siste brukte Tsjekhov sine egne, ofte nedslående observasjoner fra bøndenes liv i Ujezd Serpukhov som handlingsramme. Jalta. Under et besøk i Moskva mars 1897 fikk Tsjekhov en større lungeblødning, og lot seg endelig overtale til å legge seg inn på en klinikk. Legene diagnostiserte langtkommet tuberkulose i øvre del av lungene, og han ble beordret til å legge om livsstilen og tilbringe vintermånedene i et mildere klima enn Moskva. Tsjekhov fulgte dette rådet og oppholdt seg høsten 1897 flere måneder på den franske middelhavskysten. Godset Melikhovo ble lite brukt etter at faren døde i 1898, så det ble solgt sommeren 1899. I september 1898 reiste Tsjekhov til Jalta på Krim-halvøya for å kjøpte en tomt utenfor byen, og i begynnelsen av 1899 solgte han rettighetene til alle sine verker (bortsett fra teaterstykkene) for 75 000 rubel. Ved hjelp av disse pengene bygde han en liten villa på tomta utenfor Jalta, og flyttet inn med søsteren og moren sensommeren 1899. Tsjekov plantet trær og blomster, holdt hunder og tamme traner, og arbeidet for veldedige formål. Han ble også kjent med og venn av mange samtidige forfattere, blant annet Tolstoj og den revolusjonære forfatteren Maksim Gorkij. Likevel klaget han i stigende grad over den øde og provinsielle atmosfæren i Jalta, og avstanden til Moskva og St. Petersburg som gjorde det vanskelig å delta i det kulturelle og sosiale livet der. Blant annet skrev han i januar 1899, allerede før han hadde flyttet inn i det nye huset: "«I Jalta har det nå regnet uavbrutt en hel uke, og jeg trenger hjelp for min kjedsomhet. Hvor mye mister jeg ikke ved å bo her!»" For å avhjelpe det trøstesløse provinsielle livet leste han regelmessig aviser fra Moskva og St. Petersburg, og fulgte med tiltakende interesse studentprotestene og den politiske uroen i hovedstaden som var de første tegnene på den russiske 1905-revolusjonen. Til tross for en stadig forverret helsetilstand reiste Tsjekhov gjentatte ganger til Moskva – han var alltid lettet når han kunne forlate sitt «varme Sibir» – og i september 1899 var han der igjen for å inspisere en nyoppsetning av "Måken" ved Moskva kunstnerteater. Der lærte han blant annet skuespillerinnen Olga Knipper (1868–1959) å kjenne, hun var Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenkos tidligere protegée og tidvise elskerinne. Hun spilte også senere hovedroller i oppsetninger av Tsjekhovs stykker ved kunstnerteateret. Olga Knipper og Anton Tsjekhov Nå virket det som om han hadde funnet sin store kjærlighet, noe en rikholdig og nesten ubrutt korrespondanse fra de traff hverandre første gang vitner om. Brevvekslingen inneholder en del teaterhistoriske perler, eksempelvis gjensidige klager på Stanislavskijs instruksjonsmetoder og Tsjekhovs råd til Olga om hvordan han så for seg at hans skuespill skulle spilles. 25. mai 1901 giftet de seg. Bryllupet foregikk i all hemmelighet, selv nære slektninger ble ikke informert. Grunnen var at Tsjekhov avskydde pompøse bryllupsfeiringer: "«Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er livredd bryllupsseremonien, gratulasjonene, champagnen, å stå rett opp og ned med et glass i hånden og et påklistret smil om munnen.»" Ekteskapet ble barnløst etter at Olga Knipper aborterte samme år. Tsjekhovs helsetilstand krevde at han bodde på Krim, og siden Olga Knipper fortsatte sin skuespillerkarriere i Moskva så de hverandre sjelden – hun ble en hustru «som i likhet med månen ikke dukket opp på himmelen hver dag». Et brev til Knipper der forfatteren unntaksvis forteller om sine bekymringer og hvor alvorlig helsetilstanden hans var er betegnende: "«…jeg vet ikke hva jeg skal si deg annet enn det jeg allerede har sagt deg ganger og som jeg sannsynligvis vil fortsette å si i lang tid framover, nemlig at jeg elsker deg – og ingenting mer. Verken du eller jeg har skyld i at vi ikke er sammen, [skylden bærer] demonen som besatte meg med basiller, og din kjærlighet til kunsten»". I Jalta skrev Tsjekhov de to skuespillene "Tre søstre" og "Kirsebærhagen" for Moskva kunstnerteater. Han skrev også novellene "Kjære lille venn" (1898), "I dalbunnen" (1899), "Biskopen" (1902) og en av hans mest kjente fortellinger, "Damen med hunden" (1899), som framstiller en tilsynelatende tilfeldig forbindelse mellom to gifte personer. Ingen av dem forventer at forholdet skal vare, men de oppdager en gjensidig tiltrekning og risikerer familielivet for å kunne møtes. Stort sett gikk det tyngre å skrive enn før, den gang "«skrev [jeg] jevnt og stødig, på samme måte som jeg nå spiser pannekaker»" – og han brukte et år på hver av de to skuespillene. I tidsrommet 1899-1902 var han svært opptatt med sine samlede verker. De mange besøkende var også en belastning: "«Stykket ["Tre søstre"] sitter i hodet mitt, det har allerede tatt form og vil ut på papiret, men ikke før setter jeg meg ned før døra åpner seg, og inn kommer et eller annet snyteskaft.»" Dessuten led han stadig oftere av hosteanfall, svettetokter og pustebesvær. Tsjekhov forsøkte, stort sett uten hell, å mildne sin langt framskredne lungebetennelse ved å reise utenlands. Vintrene 1897/98 og 1900/1901 oppholdt han seg lengre tid i Nice, og rett etter bryllupet hadde han og Olga Kniper et opphold i et kumiss-kurbad ved Ufa. Ingenting klarte å stoppe sykdommen, som på den tid ble regnet som uhelbredelig. Tsjekhov fullførte sin siste fortelling, "Forlovet" våren 1903, og hans siste offentlige opptreden skjedde under Moskva kunstnerteaters urframføring av stykket "Kirsebærhagen" januar 1904, på hans 44. fødselsdag. Død og gravferd. I mai 1904 var Tsjekhov dødelig syk av tuberkulose. Mikhail Tsjekhov minnes at «alle som så ham tenkte for seg selv at nå er det ikke lenge før det er slutt, men jo nærmere Tsjekhov var slutten, desto mindre så han ut til å innse det selv.» 3. juni reiste han med Olga Knipper til det tyske spastedet Badenweiler i Schwarzwald. Derfra skrev han oppmuntrende brev til søsteren Maria hvor han beskrev maten og omgivelsene, og forsikret om at han var i ferd med å bli bedre. I det siste brevet klaget han over hvordan de tyske kvinnene gikk kledd. Tsjekhov ble fraktet til Moskva i en kjølevogn med påskriften "Til frakt av østers", en detalj som provoserte Gorkij, men som sannsynligvist ville moret Tsjekhov som alltid så det humoristiske i det tragiske. En annen tragikomisk detalj skjedde under begravelsen hans da en del av de mange tusen sørgende ved en misforståelse fulgte militærkorpset som ledsaget gravferdsprosesjonen til en general Keller. Tsjekhov ble gravlagt ved siden av faren på Nyjomfruklosterets kirkegård. Leo Tolstoj. Tolstoj og Tsjekhov i Jalta Leo Tolstoj (1828–1910) var utvilsomt den mest fremstående russiske forfatter i Tsjekhovs levetid. Allerede i 1892 lovpriste Tolstoj novellen "Sjette avdeling", noe som må ha vært smigrende for Tsjekhov siden Tolstoj vanligvis var svært kritisk innstilt overfor nye forfattere. I mars 1899 skrev Tolstojs datter Tatjana til Tsjekhov om novellen "Kjære lille venn": «Din "Душечка" er henrivende! Far har lest høyt fra den i fire kvelder og mener at verket har gjort ham klokere». Tolstoj delte Tsjekhovs beste fortellinger i to grupper. De han holdt høyest var blant annet: "Barn", "Pædagogik" ("Hjemme"), "Rømlingen", "I retten", "Vanka", "I mørket", "Melankoli" ("Sorg"), "Den som fikk sove", "Kjære lille venn", "Forbryteren", "Korpiken". I den andre gruppen blant annet: "Et overtramp", "Sorg" (Gore), "Heksen", "Verosjka", "Kokkepikens bryllup", "En kjedelig historie", "Bryllupet", "Bondekoner". Han bandt disse fortellingene inn i en bok som han med stor glede leste gjentatte ganger. Senere nevnte Tolstoj Tsjekhov som en av «de få forfattere man i likhet med Dickens og Pusjkin kan lese om og om igjen», men tilsto samtidig at han ikke likte Tsjekhovs skuespill. I "Bønder" fra 1897 tegner Tsjekhov et nøkternt og dystert bilde av hverdagslivet på det russiske bondelandet, og novellen regnes som en reaksjon på noen fortellinger der Tolstojs gir overklassen skylden for de elendige forholdene. Tsjekhovs holdning var at alle, også de undertrykte bøndene, måtte ta ansvaret for sin egen situasjon, og komme seg ut av elendigheten ved hjelp av initiativ og hardt arbeid. Maksim Gorkij. Forfatteren Maksim Gorkij (1868–1936) og Tsjekhov var venner fra deres første møte, i Jalta 1899. Gorkij hadde allerede i brevs form bekjent at han var en beundrer av Tsjekhovs talent, og fastholdt vurderingen offentlig i et essay fra 1905. Tsjekhov på sin side satte pris på enkelte av Gorkijs verker, for eksempel: "«[Nattasylet] er innovativt og uten tvil godt»", men Tsjekhov la ikke skjul på at det fantes merkbare stilistiske forskjeller mellom dem. I et brev til Gorkij på slutten av 1898 beskrev han Gorkij som "«et virkelig, et stort talent»", men skrev også at "«Jeg begynner med at du etter min mening mangler tilbakeholdenhet. Du er som en tilskuer i en teatersal som uttrykker sin begeistring på en måte som forstyrrer både seg selv og andre.»" Mot slutten av Tsjekhovs liv forsøkte Gorkij flere ganger å overtale Tsjekhov til å reforhandle avtalen der han hadde solgt retten til sine fortellinger for 75 000 rubler, en avtale Gorkij fant svært ufordelaktig for forfatteren. Men Tsjekhov avviste Gorkijs forslag, og skrev i juli 1901: "«Jeg ønsker ikke å sette i gang denne saken, å kjempe, å slite meg ut: jeg har ikke ønsket, ikke energien og heller ikke troen på at dette er nødvendig.»" Til tross for det gode forholdet mellom dem, delte han ikke Gorkijs revolusjonære holdning. Tsjekhov avviste gjennom hele livet enhver form for vold og voldsom samfunnsomveltning, og så på hardt arbeid og utnyttelse av tekniske framskritt som den eneste farbare veien opp fra sosial misére. Ivan Bunin. Den senere nobelpristakeren i litteratur, Ivan Bunin (1870–1953) beskrev flere ganger Tsjekhov som sitt litterære forbilde, noe han tilkjennegav i et brev til Tsjekhov i 1891: «Blant samtidens forfattere er De min yndlingsforfatter.» De lærte hverandre å kjenne i 1895, og Bunin var senere en velsett gjest i Tsjekhovs hus i Jalta. Bunin skrev sine erindringer om Tsjekhov i 1904. Isaak Levitan. Levitans portrettstudie av Anton Tsjekhov (1885–86) Tsjekhov lærte den betydelige jødisk-russiske maleren Isaak Levitan (1860–1900) å kjenne rundt 1880, da Levitan studerte ved Moskvas kunstskole samtidig med Tsjekhovs eldre bror Aleksander. Senere ble Levitan regnet blant Tsjekhovs nærmeste venner, og i 1890 lekte han med tanken om å reise til Sakhalin sammen med Tsjekhov. Som landskapsmaler visste Levitan å sette pris på Tsjekhovs naturbeskrivelser, som for eksempel i "Steppen". Han tilbrakte ofte sommermåneder med Tsjekhov-familien i Melikhovo og malte noen bilder inspirert av stedets natur. På sitt vanlige ironiske vis skrev Tsjekhov under sitt første opphold i Frankrike våren 1891: "«De russiske malerne er langt mer seriøse enn de franske. Sammenlignet med de lokale malerne som jeg så noen arbeider av i går, er Levitan kongen.»" Ett år i 1890-årene brøt Levitan vennskapet med Tsjekhov, noe som blant annet skyldes at Levitan var forelsket i Lika Misikova, en venninne av Tsjekhovs søster. Lika Misikova på sin side svermet for Tsjekhov, mens for ham var hun bare en av mange kortvarige affærer, og som sedvanlig før Olga Knipper tok han ikke forholdet særlig alvorlig. Levitan ble dessuten fornærmet fordi han mente å kjenne seg igjen i en figur i en av Tsjekhovs fortellinger. Senere ble de forsonet igjen. Tsjekhov kom på besøk sommeren 1895, på et tidspunkt da Levitan var nede i en dyp depresjon etter et selvmordsforsøk. «De få dagene du tilbrakte her var de roligste i hele sommer», skrev Levitan etterpå. I mai 1900 traff Tsjekhov den dødssyke Levitan en siste gang. Pjotr Tsjajkovskij. Også komponisten Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893) hørte til Tsjekhovs nærmeste bekjentskapskrets, ikke minst takket være Tsjekhovs musikkintresse i sin alminnelighet, og i særdeleshet interessen for Tsjajkovskijs musikk. Tsjekhov nevnte noen kjente stykker av Tsjaikovskij i enkelte fortellinger ("Mitt liv", "En ukjent persons historie", "Kattungen"). I desember 1888 traff de hverandre for første gang, senere dediserte han antologien "Gretne mennesker" til Tsjaikovskij personlig. På samme tid hadde Tsjekhov planer om å skrive librettoen til den planlagte operaen "Bela" etter motiv av Mikhail Lermontovs "Vår tids helt", men Tsjaikovskijs tidlige død i 1893 satte en stopper for planene. Émile Zola. Dreyfus-saken nådde sitt høydepunkt med Émile Zolas utblåsning i det åpne brevet til presidenten av den franske republikk, «J’Accuse... !», som ble publisert i avisen "L'Aurore" 13. januar 1898. Tsjekhov kjente ikke Zola personlig, men oppholdt seg i Nice vinteren 1897/98 og skrev i januar 1898 til Aleksej Suvorin: "«Dreyfus-saken er tatt opp igjen og fortsetter, men er ennå ikke brakt på skinner. Zola er en edel sjel og jeg […] er begeistret for hans raseriutbrudd. Frankrike er et vidunderlig land og har vidunderlige forfattere.»" Fortellinger. I løpet av sin knapt 25 årige litterære løpebane publiserte Tsjekhov flere hundre fortellinger og et dusin teaterstykker. Flere av de tidlige verkene fra starten av 1880-årene – stort sett noveller, farser, parodier og lignende – er preget av Tsjekhovs karakteristiske humor, og mange, eksempelvis "«En embetsmanns død»" (1883), er satirer. Derimot hører flere av hans modne verk til realismen, noe hans naturvitenskapelige kunnskaper fra legestudiet og den medisinske erfaringen som allmennpraktiserende lege bidro til. De fleste av hans viktigste fortellinger dreier seg om småborgernes liv i Russland på slutten av 1800-tallet, om åndslivets og samfunnets synd, ondskap og forfall. Handlingen, ikke sjelden med en åpen slutt, er plassert i et midt- eller sør-russisk landskap eller i et småbyaktig, provinsielt miljø. Mange av disse fortellingene kan leses som dype, trette sukk. I "Sjette avdeling" (1892) bruker han en nedslitt russisk psykiatrisk anstalt til å tegne et særlig dystert bilde av livet i Russland, i den forstand at samfunnsmedlemmenes passivitet og grenseløst stoiske holdning stilt overfor åpenbare sosiale misforhold gjør at livet blir nærmest uutholdelig for de fleste. I andre verk, som de like deprimerende fortellingene "Volodja" (1887), "Den som fikk sove" (1888) eller "Tyfus" (1887), viser Tsjekhov seg som en briljant psykolog som på en konsis måte klarer å skildre tanke og handling hos mennesker som ufrivillig havner i kritiske situasjoner. Denne nøytrale, distanserte obervasjonsrollen som er så typisk for Tsjekhovs verk forhindret ikke at han innførte enkelte autobiografiske elementer i noen fortellinger: for eksempel bearbeidet han barndomserindringer fra reiser gjennom det sydrussiske og ukrainske steppelandskapet i fortellingen "Steppen" (1888), og i novellen "Tre år" (1894) gjengav han på en overbevisende måte den nedtrykte atmosfæren i farens butikk i Taganrog. Tsjekhovs fortellerstil begrenset seg ikke til en antydet samfunnskritikk eller utforsking av menneskesinnet, han benyttet seg av et bredt utvalg emner som spenner fra lett tilgjengelig situasjonskomikk eller dyrehistorier beregnet på barn, over desillusjonerte betraktninger fra russiske bønder og småborgerliges hverdagsliv i kapitalismens første tid til direkte konfrontasjoner med døden og menneskenes forgjengelighet. I en av hans best kjente fortellinger, "Damen med hunden" (1899), viser Tsjekhov seg som en lyriker som forvandler denne enkle kjærlighetshistorien mellom to gifte mennesker til et drama med en åpen slutt. Begge hovedfigurene mislykkes stadig i møtet med tilværelsens meningsløse smålighet; en forbindelse til Tsjekhovs eget liv der sykdommen utgjorde den prosaiske virkeligheten som forhindret ham fra å leve sin store kjærlighet fullt ut. I en rekke av Tsjekhovs verker kan leseren ane en stort sett optimistisk forfatter som tross alle misforhold og tilbakeslag ikke mister troen på menneskets iboende godhet, og framfor alt på at framskrittet en gang skal føre til et bedre liv. I denne sammenhengen kan nevnes miniatyren "En klassikers sørgelige endelikt" (1894) med sitt abrupte stemningsomslag, den dypsindig-filosofiske novellen "Den svarte munken" (1893) eller kortromanen "Steppen" med sine landskapsskildringer. Alle fungerer som en hyllest til verden og menneskeheten. Uavhengig av tema har Tsjekhovs fortellinger det til felles at de framstiller mennesker med handlings- og tankesett som forfatteren – uansett om de er pussige, latterlige, triste eller annet – alltid søker å framstille objektivt og uten å være forutinntatt. Teaterstykker. Tittelbladet på den første bokutgaven (1901) av "Tre søstre" Tsjekhov skapte nesten alle sin teaterstykker etter 1885, og på det tidspunkt hadde han utviklet sin stil langt ut over det rent humoristiske, men han beholdt metodene med en objektiv beskrivelse han allerede hadde utviklet i fortellingene. I tillegg utmerker teaterstykkene seg med en tragikomisk framstilling av det banale livet i provinsen, og av den russiske lavadelens forgjengelighet. De fleste personene er anstendige og fornuftige, og drømmer om å forbedre livet – stort sett forgjeves grunnet en følelse av hjelpe- og nytteløshet, en overdreven selvmedlidenhet, og som et resultat av det, en manglende energi og viljestyrke. Likevel antyder forfatteren stadig at det finnes en utvei fra denne apatien, nemlig gjennom målrettet arbeid og nyttig praktisk aktivitet. Karakterene viser seg stort sett ute av stand eller uvillige til å få ting til å skje, og dette er årsak til den følelsesmessige avstumpingen selv intelligente mennesker utviser. Et særpreg ved Tsjekhovs virke som dramatiker er at han kalte de fleste sceneverkene for «komedie», selv om de ikke er spesielt lystige eller komiske (bortsett fra de farseaktige enakterne som for eksempel "Bjørnen" og "Frieriet"), men kan inneholde en del pussige situasjoner som like gjerne kan fremkalle medlidenhet med karakteren som latter. Til forskjell fra den tidligere måten å skrive teaterstykker på, hvor underteksten kom tydeligere fram, lot Tsjekhov mer være underforstått og sagt «mellom linjene». Oppgaven med å forstå karakterenes tanker, handlingsvalg og deres underbevisste sjelsliv overlot han i stor grad til publikum, og stilte dermed større krav til deres ettertanke, forståelse og innlevelse enn hva som hadde vært vanlig. Dette gjorde at både publikum og teaterregissørene misforsto stykkene de første tiårene etter Tsjekhovs død, men tilslutt begrep man endelig at det var karakterenes hjelpeløshet og manglende realitetssans som følge av deres følelser, handlinger og framfor alt deres unnlatelser som – ihvertfall er det forfatterens intensjon – får ufrivillige komiske følger. Denne misforståelsen av Tsjekhovs intensjoner hadde en stor del av skylden for at "Måkens" førsteoppsetning i oktober 1896 falt gjennom. Men da publikum og teaterverden fikk øynene opp for hans uvante fortellerteknikk kom han til å utøve en sterk innflytelse på både europeisk og amerikansk teaterliv på første halvdel av 1900-tallet. Tsjekhovs mest kjente teaterstykker er ved siden av "Måken", fireakteren "Onkel Vanja", dramaet "Tre søstre" og hans siste verk, komedien "Kirsebærhagen". Alle disse stykkene har ulike handlingsforløp, men med likheter i oppbygningen: handlingen foregår i den russiske provinsen ved 1800-tallets slutt, karakterene er lavadelige, tilslutt mislykkes de på en eller annen måte som følge av deres passivitet og forvrengte realitetssans. Tsjekhov var preget av sin tids utviklingsoptimisme, og en optimistisk tone og tro på en bedre framtid sniker seg stadig inn i stykkene, særlig mot slutten. Eksempler er den lengselsfylte replikken «Til Moskva!» som går gjennom hele "Tre søstre", eller Petja Trofimovs sluttreplikk «Velkommen, nye liv!» i "Kirsebærhagens" avskjedsscene. Oppsummering. Mange av Tsjekhovs senere verk ble oversatt til en rekke språk, og oppnådde internasjonal oppmerksomhet allerede i hans levetid. Tsjekhov øvet med sin knappe, tilbakeholdte og verdinøytrale fortellermåte en enorm innflytelse på utformingen av den moderne novelle- og skuespillerkunsten. Ved siden av hans påfallende sparsommelige fortellerstrategier er Tsjekhovs nyvinninger at han foretrakk å skildre karakterenes personlighet framfor handling, videre hans impresjonistiske tendens til å skildre karakterenes skiftende følelser, samt fraværet av tradisjonelle intriger. Selv i dag regnes Tsjekhov som novellens uovertrufne mester. Påvirkning og litterær arv. Et par måneder før han døde fortalte Tsjekhov forfatteren Ivan Bunin at han regnet med å bli lest i syv år. «Hvorfor syv?» undret Bunin. «Vel, syv og et halvt,» svarte Tsjekhov, «og det er ikke verst. Jeg har seks år igjen å leve.» Tsjekhov var alltid beskjeden, og ville knapt ha klart å forestille seg sitt posthume ry. "Kirsebærhagen" oppnådde en enorm popularitet i Russland årene etter hans død, og i den russiske bevissthet var bare Tolstoj større. Constance Garnetts oversettelser sikret ham en engelskspråklig lesekrets og beundring fra forfattere som James Joyce, Virginia Woolf og Katherine Mansfield. Den russiske kritikeren D.S. Mirsky som bodde i England, forklarte Tsjekhovs popularitet der med hans «uvanlig totale avvisning av hva vi kunne kalle heroiske verdier». I selve Russland ble Tsjekhovs skuespill umoderne etter Den russiske revolusjonen i 1917, men de ble senere omarbeidet slik at de passet Sovjetunionens agenda. I "Kirsebærhagen" ble for eksempel karakteren Lopakhin omskapt til en kommunistisk helt som tok en øks med til kirsebærhagen – regimet tillot ikke et skuespill hvor man tilsynelatende sørger over et tapt rikmannsgods. En av de første ikke-russere som fikk øynene opp for Tsjekhovs skuespill var George Bernard Shaw, som gav "Heartbreak House" undertittelen «A Fantasia in the Russian Manner on English Themes», og bemerket likhetene mellom de britiske jordbruksarbeidernes vanskelige levekår og deres russiske motparter slik Tsjekhov skildrer dem: «De samme fine menneskene, den samme fullstendige maktesløsheten.» Ernest Hemingway var sparsom med rosen, men også han var påvirket av Tsjekhov: «Tsjekhov skrev omtrent seks gode historier. Men han var en amatørforfatter.» Vladimir Nabokov klaget en gang over Tsjekhovs «medley av fryktelig tørre tekster, ferdiglagede tilnavn, repetisjoner», men han erklærte også at "Damen med hunden" var «en av de beste historiene som noen gang er skrevet». Forfatteren William Boyd skrev at Tsjekhovs gjennombrudd skjedde da han byttet ut tradisjonelle hendelser, eller «plott», med noe som var mer «utvisket, avbrutt, skadeskutt eller på annen måte merket av livet.» Teaterstykker. Scene fra "Onkel Vanja", 1945 Scene fra "Måken", Moskva Maly teatr («Lille teater») 2008 Eksterne lenker. Tsjekhov, Anton Tsjekhov, Anton Tsjekhov, Anton Tsjekhov, Anton Gutasagaen. En av Gotlands mange runesteiner, som muligens gjenforteller Hvitstjernes tre slanger.Gutasagaen er en svensk «saga». Gutasagaen er det populære navnet på Gotlands gamle krønike. Gutarne er Gotlendingernes gamle navn på seg selv. Gutasagaen omhandler Gutarnes eldste historie, fra mytene og fram til faktiske hendelser som kristendommens inntog på Gotland. Sagaen er skrevet på forngutnisk, et eget språk som norsk eller svensk. Olav den hellige fra Norge er en betydelig hendelse i fortellingen. Krønike. Gutasagaen er i seg selv et statsrettslig dokument som så sent som i 1449 ble påberopt av gutaerne som en motivering til hvorfor de skulle følge den svenske kongen i forsøket på å styrte innehaveren av Visborgs festning. Da ble teksten forøvrig henvist til som en krønike. Fra og med 1800-tallet begynte man å henvise til dagens populære navn. Tidsbestemmelse. De åtte håndsskriftsidene som avslutter Gutalovens eldste utgave er fra midten av 1300-tallet, men den stammer sannsynligvis tilbake til tiden før 1285 og som igjen ble videreført fra en eldre muntlig tradisjon. Noen forskere vil datere nedskrivningen til rundt 1220. Det er, for sammenligningens skyld, omtrent samtidig som Snorre Sturlasson (1179–1241) skrev sine sagaer på Island. På denne tiden var VisbyØstersjøens mest besøkte havn og den største og mest betydningsfulle byen i Østersjøområdet. Den finnes bevart i en eneste pergamentshåndskrift som ble gjenfunnet i 1690 og det sies noe senere at den ble «funnet i en kirke på landet blant urensligheter som en kastet gjenstand». Gutasagaen utgjør et tillegg til loven og følger umiddelbart etter den. Utover å ha en sagalignende innledning er den i hovedsak en historisk utredning om Gotlands statsrettslige og kirkelige stilling. Gutasagaen slik den leses i dag er originalteksten slik den ble utgitt i "Svenska landskapslagar, Skånelagen och Gutalagen", Holmbäck-Wessén 1943. Handling. Fortellingen starter med den mytiske fortellingen om Tjelvar som er den første beboeren på Gotland; den førhistoriske utvandringen på grunn av overbefolkning og sult; hvordan de ga seg inn under Sveakongen frivillig; om hærferder; og om da Olav Haraldsson fra Norge, bedre kjent som Olav den hellige, besøkte øya og er siden blitt regnet som Gotlands beskytter. I enkel krønikeform forteller den om da Gotland ble kristnet og byggingen av de første kirkene og til slutt da øya ble tilsluttet Linköpings stift. Gutasagaen har en viss verdi som historisk kilde. Dens opplysninger Allhelgenerkirken i Vi, nåværende Visby, er blitt bekreftet av arkeologiske utgravninger på 1980-tallet. De øvrige fortellingene. Sagaen forteller videre om utvandringen via Trosborgen, Fårö og Dagö inntil de kommer til Hellas, og det er en lokal variant av et populær sagnmotiv. Andre kapittel omhandler Gotlands innlemmelse innenfor Sveariket. Mot 60 mark sølv fikk gotlendingene handel- og tollfrihet i Sveariket samt løfte om beskyttelse og hjelp ved behov. Ifølge Snorre Sturlasson ble Gotland før 900-tallet angrepet av et norsk hærtog, noe som kan ha framskyndet denne avgjørelsen. Tredje kapittel omhandler Olav den helliges besøk på Gotland. Dette skal ha skjedd da kongen flyktet fra Norge i 1029 og til sin svoger, den 25 år eldre kong Jaroslav den vise i Russland. I følge Snorre Sturlasson hadde en tidligere norske konge, Olav Tryggvason, vært på sydlige Gotland og herjet, men når Olav Haraldsson går i land på nordlige delen går det fredelig for seg. I tradisjonen har han fått hovedrollen for kristningen av øya. Beboerne og kongen utveksler gaver og siden fikk Olav status som vernehelgen for Gotland, og hver eneste av de mange kirkene der hadde et olavsalter. Den dag i dag står et kors og et lite kapell på det sted hvor han gikk i land, nevnt som Åkergarn i Hellvi, en havn den gang, og som nå heter S:t Olafsholm. Gotlands kristning utdypes i kapittelet deretter. En del av beboerne verget seg mot fremmede guder og brente kirkene ned: «Der bygde han en annen kirke. Denne kirken ville landet også brenne. Da gikk han selv opp på kirken og sa ‘Vil dere brenne den, da skal dere brenne meg med denne kirken.’ Det er denne kirken som er gjenfunnet.» To versjoner. Gutasagaen finns i to versjoner. Den første versjonen er den tradisjonelle som er nevnt overfor. Den andre versjonen er sognepresten Hans Nielsson Strelows "Cronica Guthilandorum" som ble utgitt på dansk i København i 1633. Det er en av Nordens eldste landskapskrønikier, inneholder rikt kildemateriale, også fra mange dokumenter som siden har gått tapt, og har flere troverdige opplysninger. Olav smyger seg i land fra skipet sitt som hadde lagt til en klippe. Forkledd gir kongen seg ut for å spionere på innbyggerne og merker snart at han har mange meningsfeller på øya. Det setter mot i ham og på Laikarhajd i Lärbro møter han og hans menn en nordgotisk hær under ledning av høvdingen Dacker. Når Olav ser den skrekkinnjagende hæren av hedninger faller han på kne ved en stein og ber om Guds hjelp. Da inntreffer det merkelige at både hans knær som hans albuer synker ned i steinen slik at merkene etter dem finnes den dag i dag. Bønnen hjelper og hæren beseires i et veldig slag. Olav begynner deretter å brenne og plyndre rundt om på Gotland inntil innbyggerne lover at de alle skal bli kristne... Ediktet i Potsdam. Ediktet i Potsdam Ediktet i Potsdam var et edikt om religiøs toleranse utstedt den 29. oktober 1685 av den store brandenburgiske kurfyrsten, Fredrik Vilhelm. Det tilbød hugenottene, som ble forfulgt i Frankrike på grunn av sin religion, fritt og sikkert opphold i Brandenburg. Flyktningene mottok dessuten generøse privilegier, som skatte- og tollfrihet og understøttelse for næringsvirksomhet og betaling av deres prest av kurfyrstedømmet. Bakgrunnen for ediktet var den fornyede forfølgelsen av hugenotter etter at ediktet i Nantes ble trukket tilbake av den franske kongen den 18. oktober 1685. Ca. 20 000 franske hugenotter tok imot tilbudet fra Brandenburg og slo seg ned der. Ediktet bidro vesentlig til å hjelpe å bygge opp igjen Brandenburgs næringsliv etter ødeleggelsene under tredveårskrigen, og la grunnstenen for det senere kongeriket Preussens makt. Gjennom den franske immigrasjonen steg befolkningen i Berlin med en tredjedel. Reformasjonsminnesmerket i Genève minner om den brandenburgiske mottagelsen av hugenottiske flyktninger. Dirk Bogarde. Dirk Bogarde (født 28. mars 1921 i Hampstead, London, død 8. mai 1999 i London; egentlig "Derek Jules Gaspard Ulric Niven van den Bogaerde") var en britisk skuespiller av nederlandsk og skotsk opprinnelse. Hans filmkarrière begynte i 1945. Han klarte aldri å etablere seg i Hollywood, men ble i Europa en ansett skuespiller, som arbeidet med de viktigste europeiske filmskaperne i 1960- og 70-årene. Som hans viktigste produksjon gjelder rollen som Gustav von Aschenbach i Thomas Manns "Døden i Venedig", regissert av Luchino Visconti. Bogarde ble slått til ridder i 1992, og døde av hjerteinfarkt i 1999. Björn Andrésen. Björn Johan Andrésen (født 26. januar 1955 i Stockholm) er en svensk skuespiller mest kjent for rollen som «Tadzio» i Luchino Viscontis film basert på Thomas Manns "Døden i Venedig". Han ble angivelig valgt på grunn av sitt vakre utseende og fordi Visconti mente hans ansikt var ideelt for rollen. Han hadde tidligere bare hatt en birolle i "En kärlekshistoria". Andresen har også spilt i enkelte andre filmer av mindre betydning. I 2003 ble et bilde av ham tatt under innspillingen av "Døden i Venedig" mot hans vilje brukt på omslaget av Germaine Greers bok "The Beautiful Boy". Salomon Morel. Salomon (Solomon eller Shlomo) Morel (født 15. november 1919 i Garbów, Polen, død 14. februar 2007 i Tel Aviv, Israel) var en polskfødt jøde som mellom februar og november 1945 var kommandant for den sovjetiske konsentrasjonsleiren Świętochłowice-Zgoda i Schlesien og arbeidet for det beryktede stalinistiske hemmelige politiet Urząd Bezpieczeństwa. Han var ettersøkt av polske myndigheter for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. I konsentrasjonsleiren Świętochłowice-Zgoda ble i all hovedsak tyske og polske sivile schlesiere, inkludert kvinner og barn, sperret inn under barbariske forhold. Fangene ble torturtert på grusomme måter. Morel skulle ifølge vitner ha vært spesielt brutal, og drepte under sin tid som konsentrasjonsleirkommandant mer enn 1 695 mennesker (over halvparten av alle fangene). Under den sovjetiske okkupasjonen av Polen fortsatte han å arbeide for staten. Etter kommunismens fall begynte vitner i Polen å stå frem med sin historie, og i 1992 sendte det amerikanske programmet «60 minutes» en reportasje om Morel basert på en bok av John Sack. Dette førte til at polske myndigheter innledet etterforskning av Morel. Samme år flyktet han til Israel og fikk israelsk statsborgerskap. Han nektet å returnere til Polen da rettssaken mot ham begynte i 1996. Til tross for at polske myndigheter flere ganger, senest på sensommeren 2005, hadde krevet ham utlevert, nektet israelske myndigheter å utlevere ham, fordi de hevdet forholdet er foreldet. Ewa Koj ved IPN, som hadde ansvaret for å etterforske krigsforbrytelser, argumenterte med at saker som gjelder forbrytelser mot menneskeheten ikke foreldes og anklaget Israel for dobbeltmoral. Morel selv hevdet at han ikke hadde gjort noe galt og kalte anklagene fra IPN for en «antisemittisk sammensvergelse». Niels Chr. Geelmuyden. Niels Christian Geelmuyden (født 18. desember 1960) er en norsk forfatter og skribent. Han er særlig kjent for portrettintervjuer av norske kjendiser og for en personlig, satirisk og ironisk skrivestil preget av ordspill og sterke meninger og karakteristikker. Bakgrunn og arbeid. Niels Chr. Geelmuyden har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. I tillegg har han grunnfag i psykologi og historie, samt utdannelse fra befalsskolen for Kystartilleriet. Han har arbeidet som kanonkommandør, ølkjører, lærer og tekstforfatter. Geelmuyden skriver på riksmål. Han er ikke en ren humorist, men benytter som regel stor grad av humor, ironi og ordspill i sine tekster. Opprinnelig ville han kalle en av sine bøker "Hundre ordgasmer", men fikk ikke bifall fra forlaget. Siden 1990-årene har han skrevet mye for "Morgenbladet" samt forskjellige tidsskrifter. Geelmuyden har gitt ut flere samlinger med portrettintervjuer av kjente personer, de fleste som gjenbruk av artikler opprinnelig skrevet for Kapital, Henne og andre ukeblader. På grunn av sin direkte stil har noen av hans tekster skapt kontroverser. Mest kontroversielt var hans intervju med daværende statsminister Gro Harlem Brundtland for Det Nye i 1993. For å gå med på å la seg intervjue, hadde Brundtland forlangt at hennes pressesekretær skulle være til stede, at spørsmålene skulle forelegges på forhånd, og at intervjuet skulle tas opp på bånd. Geelmuyden gjenga statsministeren ordrett, men intervjuet ble ikke publisert før etter at pressesekretæren hadde gjort betydelige omskrivinger – mot Geelmuydens protester. Intervjuet ble imidlertid publisert i Geelmuydens versjon i tidsskriftet Kapital i august 1993 og senere i boken "Ærlighetens Komedie". På tross av medieoppmerksomhet og beundring fra mange journalister, har Geelmuyden i flere intervjuer og artikler beskrevet følelsen av å stå utenfor det litterære etablissementet i Norge og beklaget manglende offentlig støtte til egne bøker og prosjekter. Niels Christian Geelmuyden er bosatt på Hulebakk på øya Tjøme i Vestfold. Han er bror til siviløkonomen Hans Geelmuyden. Służba Bezpieczeństwa. Służba Bezpieczeństwa (eller SB) var navnet på det stalinistiske hemmelige politiet i Folkerepublikken Polen, opprinnelig etablert av sovjetiske myndigheter i 1944 som Urząd Bezpieczeństwa (UB). Slangnavnet for det hemmelige politiet i Polen var "Ubecja" eller "Bezpieka". På 40- og 50-tallet var SB direkte kontrollert av Sovjetunionen, og hadde bl.a. ansvar for å etterforske og brutalt knuse Armia Krajowa og alle som ble antatt å være antikommunistisk innstilt under og etter annen verdenskrig. Etter at UB ble omdøpt til SB i 1956 fulgte en mindre aktiv periode under Władysław Gomułkas reformer. Men etter 1968 spilte det hemmelige politiet igjen en stor rolle i politisk undertrykkelse. Særlig var det aktivt i forfølgelsen av Solidaritet-bevegelsen. Etter kommunismens sammenbrudd i 1990 ble SB oppløst og erstattet av Urząd Ochrony Państwa. Blant dem henrettet av SB er TAP-medgrunnlegger Witold Pilecki, den katolske presten Jerzy Popiełuszko og Cichociemni-medlemmet Bolesław Kontrym. Siden 1990 er mange SB-offiserer stilt for retten i Polen. Jacques Necker. Jacques Necker (født 30. september 1732 i Genève, død 9. april 1804) var en fransk politiker av britisk herkomst. Etter at han først hadde skapt seg en formue som bankier, ble han utnevnt til finansminister i Ludvig XVIs regjering, først fra 1776 til 1781, deretter fra 1787 til 1790. Jacques Necker spilte en viktig rolle i å skaffe midler til fransk støtte til den amerikanske uavhengighetskrigen. Her skaffa han seg mange motstandere blant aristokratiet, blant dem dronninga sjøl, Marie Antoinette. I 1781 ble han tvunget til å trekke seg fra ministerstillingen, men i 1787 henta kongen han inn igjen i et forsøk på å redde landet fra statsbankerott. Necker var en av dem som rådde kongen til å sammenkalle til en stenderforsamling, og det var på Neckers råd at kongen beslutta å la tredjestanden få samme antall representanter som adelen og geistligheten til sammen. Under forhandlingene våren 1789 var Necker villig til å la de deputerte stemme sammen, med én stemme pr hode. Slik som begivenhetene våren 1789 etter hvert utvikla seg, ble Necker gjort til syndebukk av hoffet, mens mange borgere så på han som en nasjonens redningsmann. Da det ryktes at kongen den 11. juli hadde avskjediga og landsforvist Necker, vakte det bestyrtelse blant de revolusjonære i Paris, og ble brukt som et argument av Camille Desmoulins i den talen som oppfordra til storming av Bastillen. Kongen følte seg tvunget til å gjeninnsette Necker, som ble mottatt med begeistring i hver by som han reiste gjennom. Men Necker feilbedømte den revolusjonære situasjonen som var oppstått, og trodde han kunne redde Frankrike alene. Han nekta å samarbeide med Mirabeau og Lafayette. Han viste seg også mindre egna for å lede finansene under ei revolusjonær krisetid, og gikk blant annet imot opprettelsen av assignaten. Neckers popularitet dalte raskt, og få beklaga det da han søkte avskjed i september 1790. Fram til sin død levde han i Coppet i Sveits. Jerzy Popiełuszko. Jerzy Popiełuszko (født 14. september 1947 i Okopy nær Suchowola i Polen, død 19. oktober 1984 ved Włocławek) var en polsk katolsk prest som var aktiv i Solidaritet-bevegelsen, og som ble myrdet av Służba Bezpieczeństwa, det kommunistiske hemmelige politiet. Jerzy Popiełuszko var en karismatisk prest som først arbeidet som sjelesørger for stålarbeiderne i Warszawa. Han var en kompromissløs antikommunist, og i sine prekener kritiserte han kommunistregimet og oppfordret folk til å protestere mot undertrykkelsen. Den katolske kirke var på denne tiden den eneste organisasjonen som til en viss grad kunne ytre kritikk noenlunde åpent. Popiełuszkos prekener ble kjent i hele Polen for sin kompromissløse holdning mot regimet. Sikkerhetspolitiet forsøkte flere ganger å true ham til taushet. Da det ikke lyktes ble han arrestert i 1983, men løslatt etter at kirken grep inn. Tre offiserer fra den polske sikkerhetstjenesten bortførte ham 19. oktober 1984 og torturerte ham til døde. Liket ble dumpet i et vannreservoar ved Włocławek, og ble funnet 30. oktober samme år. Gjerningsmennene ble oppdaget, fordi Popiełuszkos sjåfør klarte å flykte, og merket seg bilnummeret. Saken førte til en oppbragt offentlighet, og general Wojciech Jaruzelskis regjering valgte å stille de tre offiserene for retten. Retten slo imidlertid fast at de tre hadde handlet på eget initiativ og uten ordrer fra høyere hold. I 2004 ble det funnet dokumenter som viste at Jaruzelski i 1984 mistenkte sin innenriksminister Mirosław Milewski for å ha gitt ordre til drapet. Milewski hadde imidlertid sterk støtte i den russiske etterretningstjenesten KGB. Mange katolikker regner Popiełuszko som martyr og helgen. Den katolske kirke har saligkåret ham den 6. juni 2010 i Warszawa. I Norge har polske katolikker reist en byste av Popiełuszko på Mariaholm Skolesenter. I 1988 laget Agnieszka Holland filmen "To Kill a Priest", basert på hans liv. I 2009 laget Rafał Wieczyński filmen. Popiełuszko ble i 2009 posthumt tildelt Den hvite ørns orden av Polens president. Gorillaz. Gorillaz er et virtuelt band som ble opprettet i 1998 av Blurs vokalist Damon Albarn og tegneren av Tank Girl Jamie Hewlett. Gorillaz består av fire fiktive, animerte medlemmer: «2D», «Murdoc», «Noodle» og «Russel». Bandet har veldig mange sjangrer innblandet men er for det meste et britpop band. Deres første album, "Gorillaz" fra 2001 solgte over 7 millioner eksemplarer og gav bandet plass i Guinness rekordbok som det mest suksessrike virtuelle bandet. Bandets start. Blurs vokalist Damon Albarn og Jamie Hewlett møtte hverandre i 1997, og sammen laget de en ide om et fiktivt band. Ideen skulle snart vise seg å bli sann ettersom de to dannet det fiktive bandet "Gorilla" (første navnet) allerede i 1998. Ideen gikk først og fremst ut på å lage noe som var bedre enn popmusikken som vistes på MTV på den tida. Men andre ting som å blande inn mange ulike sjangre for å få folk til å bli kjent med ny musikk, og å fokusere på å lage musikk uten for mye oppmerksomhet var noen av Albarns ønsker. Jamie ville da stå for det grafiske, lage figurene, Damon Albarn ble en av vokalistene i bandet, og Dan "the automator" Nakamura ble produsenten. Tidlig Berømmelse. Den første sangen de (Albarn og produsent/musikere) spilte inn, var «Ghost Train» (2000), som senere ble sluppet som B-side på singlen «Rock the House». Bandets første utgivelse var EP "Tomorrow Comes Today", som ble godt mottatt i Storbritannias undergrunnsscener, og de fikk berømmelse ved hjelp av jungeltelegrafen og gjennom mysteriet rundt hvem som sto bak bandet og hva som kunne ventes av dem i månedene fremover. Bakgrunnshistorien til bandet ble blestet (promovert) og spredd til pressen. Bandets offisielle hjemmeside, (som fortsatt er oppegående), var en virtuell presentasjon av Kong Studios, bandets oppdiktede studio og hjem. Her kunne man kikke på og gå rundt i hvert medlems soverom, innspillingsomgivelsene, bad og andre rom i huset. Hvert rom hadde også overraskelser og spill, for eksempel har gangen en remiksmaskin hvor du kunne høre på musikk, kafeteriaen hadde en oppslagstavle som fungerte som forum, og (Murdocs campingvogn) (tilgjengelig kun gjennom en nøkkel man fikk med den fortrollede versjonen av det første albumet) inneholdt en «2D»-voodoo-dukke. Hvert bandmedlem hadde også sin egen datamaskin som inneholdt bilder, lydsnutter fra opptak og e-postkassene deres. På grunn av hjemmesidens konstruksjon, ble det laget en offisiell fanside, til å formidle og inneholde alle vanlige bandopplysninger, inkludert nyheter, diskografi og turnéliste. Første fase: Berømmelse (2001-2002) ("Celebrity Take Down"). Singelen «Clint Eastwood» ble sluppet 5. mars 2001. Blandingen av ukontrollert hip-hop, simpel skrekkmusikk og en hjemsøkende munnspillsolo satte hjerner i sang rundt om i verden, og sendte Gorillaz inn i verdens søkelys. På grunn av dette ble Hotmail-kontoen til de oppdiktede bandmedlemmene oppgitt(og senere hacket), og innboksene deres på den offisielle siden ble aldri fornyet. Senere samme måned ble Gorillaz' første hele album, "Gorillaz", sluppet, og derfra fikk man singlene «Clint Eastwood», «19-2000», «Rock the House» og «Tomorrow Comes Today». Hver og en av mudioene hadde løsslupne og lattervekkende historier og bilder, og det meste var animert. På denne tiden ble det utgitt en halvtimes etterligning av en fjernsynsdokumentar med tittelen "Charts Of Darkness". Den fulgte reporteren Krishnan Guru-Murthy fra TV-kanalen Channel 4 i et forsøk på å spore Albarn og Hewlett etter at de var blitt lukket inn på et sinnsykehus. Programmet intervjuer også Rachel Stevens, kjent fra S Club 7, og noen få av de stemmetalentene som skulle spille roller som bandmedlemmer. Ved slutten av året kom sangen "911", et samarbeid mellom Gorillaz og rap-artistene D12 (uten Eminem) og Terry Hall om Terrorangrepet 11. september 2001. Samtidig ble "G-Sides", en CD med B-sidene fra de første tre singlene, sluppet i Japan og rakst etterfulgt av internasjonale utgivelser i tidlig 2002. Det nye året så også en spetakulær opptreden på Brit Awards 2002, med bandet i 3D-animasjon som gikk inn og ut av fire store skjermer, med rap akkompement av Phi Life Cypher. Til slutt, "Laika Come Home", et dub remix-album, som innehold mest låter fra "Gorillaz" re-arbeidet av Spacemonkeyz, ble sluppet ut i juni 2002. Oppfølgersingelen, "Lil' Dub Chefin'", innehold en original låt av Spacemonkeyz kalt "Spacemonkeyz Theme". Tegneseriemedlemmer. Legg merke til at opprettelsen av Murdocs fødselsdag, og det at den mange ganger er blitt feiret på den offisielle yndesiden (fansiden), beviser at medlemmene i tegneseriebandet eldes. Mudioen (musikkvideoen) til sangen «DARE» viser at Noodle har forandret seg og er blitt større gjennom de fire årene siden sist vi møtte henne. Det ryktes at Noodles fødselsdag er den 31. oktober, altså Halloween (Gresskarskveld), men dette er ikke bekreftet. Da albumet debuterte i 2001, var de henholdsvis 23, 34, 10 og 27 år gamle, men siden de blir eldre, er de ikke det nå. Virkelige medlemmer. Siden utgivelsen av «Tomorrow Comes Today», har det vært bråtevis med spekulasjoner og uenighet om hvem som egentlig står bak Gorillaz. I køddomentaren (mockumentary) "Charts of Darkness" ble det uttrykkelig bekreftet at Albarn og Hewlett stod bak prosjektet, men som Albarn sa: «Vi kunne vært femti stykker her, men det er bare to», ligger det svært mange mennesker bak Gorillaz; gjester, produsenter, musikere, sangere og skuespillere. Mange fans har simpelthen antatt at gjestene på den første plata (vokalist Miho Hatori som «Noodle», rapper Del Tha Funkee Homosapien som «Russel», Damon Albarn som «2D», og Cibo Matto eller produsent Dan «The Automator» som «Murdoc»), utgjør gruppa. Faktisk er det eneste faste musiserende medlem i gruppa Damon Albarn, så det er hans musikk vi hører, mens tegneri og mudioer blir skapt av Zombie Flesh Eaters (Hewletts animasjonsfirma) og Passion Pictures. For en mer eller mindre fullstendig liste over alle som er involvert i Gorillaz, besøk. Live-opptredener. Etter lanseringen av albumet "Demon Days", begynte Gorillaz på en amerikansk radio-turne. For å holde stilen til bandet oppe, inneholdt "Demon Detour" et sett av før-innspilte sanger. De ble spilt på valgte radiostasjoner, sammen med kommentarer fra fire av de fiksjonelle band medlemmene. Nettene fra 1. november til5. november, 2005, ble det holdt konserter i "Opera House" i Manchester, under navnet "Demon Days live", og her framførte flere av gjestene fra "Demon Days" (bl.a De La Soul, Shaun Ryder, Roots Manuva, Ike Turner) og Damon Albarn sanger fra albumet. Den visuelle delen av konsertene ble laget av Jamie Hewlett og "Zoombie Flesh Eaters", som brukte en stor skjerm til å vise frem forskjellige bilder. Eventene ble filmet av et EMIs film crew, for senere å bli utgitt som en dvd, utgitt under navnet "Demon Days Live In Manchester". Man kan se og høre deler av konserten på Den 3. november 2005, festivalens tredje dag, viste bandet seg også på 2005 MTV Europe Music Awards i Lisboa, Portugal, der de opptrådte med å bruke teknolige liknende Peppers spøkelse. Denne teknologien tillater bandmedlemmene å bli projisert på en røykfyllt scene som tre-dimensjonale hologrammer. Dette var den første gangen et band brukte denne typen teknologi, og det blir planlagt å bruke dette på Gorillaz-turneen i 2007–2008. Selv om teknologien begrenser bandets bevegelser, skaper det en følelse av at bandmedlemmene faktisk "er" på scenen. Diskografi. For en mer detaljert diskografi, se Gorillaz diskografi. EPer. Mange av singlene over har også blitt utgitt som EPer i visse regioner. Carl Wilhelm Rubenson. Carl Wilhelm Rubenson (født 1885 i Sverige, død 1960) var norsk fjellklatrer. En tid den som kom høyest på Kabru (7320 moh.) i Himalaya (1907, med Ingvald Monrad Aas). Flere norske førstebestigninger i Jotunheimen (juli 1906, med Ferdinand Schjelderup og Agnes Jakhelln) og visse ruter i nordnorske fjell som Stetind (1910). Stiftet Norsk Tindeklub (1908), ble æresmedlem i engelske ', samt Norsk Tindeklub. Aktiv skribent i Norsk Fjellsport, samt utga boken "Fjeldsport før og nu" (1923)", Med telt og husbaat i Kashmir" (1923). Omtalt av Eilert Sundt i "Carl Wilhelm Rubenson (1885–1960)" Norsk Fjellsport (1968). Philipp Bouhler. Philipp Bouhler (født 11. september 1899 i München i Tyskland, død 19. mai 1945 i Dachau) var en nasjonalsosialistisk forvaltningsembedsmann. Han var sjef for «Førerens» kanselli, og ledet eutanasiprogrammet. Bakgrunn. Bouhler kom fra offisersfamilie og var fem år i det kongelige bayerske kadettkorps. Han kjempet i første verdenskrig og ble alvorlig såret. Fra 1919 til 1920 studerte han filosofi under fire semester, og ble i 1921 medarbeider i forlaget som utgav naziavisen "«Völkischer Beobachter»." Allerede høsten 1922 ble han annen forretningsfører for NSDAP (Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti). Etter kuppforsøket i München og den påfølgende nygrunnleggelse av partiet i 1925 ble han dets riksforretningsfører. Hitler kommer til makten. Etter Hitlers maktovertakelse ble Bouhler i 1933 riksleder og Rikstagsrepresentant for Westfalen. I 1934 ble han politipresident i München, men kun én måned etter kansellisjef for Adolf Hitler. Dette var en stilling som ble opprettet 17. november 1934 og var i første rekke knyttet til nazipartiets indre anliggender. I denne stillingen hadde han blant annet med hemmelige instrukser for partiet å gjøre. Bouhler var samtidig dessuten leder for Den partimessige prøvingskommisjon til beskyttelse av de nasjonalsosialistiske skrifter. Denne kommisjonen avgjorde hvilke forfattere og skrifter som skulle anses som uttrykk for den nasjonalsosialistiske ånd. Bouhlers embedsposisjon var et av de interne kommunikasjonspunkter som Hitler dro nytte av for å avvikle særlig kinkige anliggender, og dessuten visse typer personlige oppgaver. Til siste gruppe saker hørte for eksempel brev fra befolkningen med bønn om materiell assistanse, æresfadderskap, formidling av arbeidsplasser, gjenopptakelser i NSDAP, og lykkønskninger til Førerens geburtsdag. Dessuten hadde Bouhler ansvar for Hitlers privatkorrespondanse. Det viktigste av de kinkigere oppdragene Bouhler fikk seg tildelt, var administrasjonen av eutanasiprogrammet. De involverte i denne planmessige avliving av fysisk og psykisk svekkede var direkte underlagt Bouhler. Bouhler lot utprøve forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Det første dødsanlegget var Schloss Hartheim i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940. Den 24. august 1941 måtte Bouhler på Hitlers befaling innstille eutanasiprogrammet (midlertidig), fordi den offentlige motreaksjon ble for sterk. Så ble 92 spesialister med erfaring fra slike anstalter i 1942 overført til Aksjon Reinhardt, dvs. for det meste til tilintetgjørelsesleirer i Polen den man gasset jøder og andre. Bouhler holdt seg under hele annen verdenskrig godt i bakgrunnen. Etterhvert knyttet han seg særlig tettere til Hermann Göring. Dermed oppstod det spenninger mellom ham og Goebbels og Himmler. Krigens slutt. Bouhler ble tatt til fange etter det tyske nederlag, og var en av Görings ledsagere på vei til internering i Dachau. På veien dit begikk han selvmord den 19. mai 1945. Agnes Jakhelln. Agnes Jakhelln (født 1873) var en norsk fjellklatrer. Hun var født "Agnes Sundt" og giftet seg i 1894 med Kristian Jakhelln. Jakhelln deltok i 1906-07 ved flere norske førstebestigninger av fjell i Jotunheimen med Ferdinand Schjelderup og Carl Wilhelm Rubenson. Med mannen Kristian drev hun gården "Taraldstu" på Koppang i Stor-Elvdal. Der anla hun en av landets første sølvrev-oppdrett i 1916, tre år etter de første dyrene kom fra Amerika. I dag finner man "Jakhelln Revegård" på Koppang, etterhvert drevet av Herbert Sverre Sundt (1909–2001) som vaks opp på gården hos Jakhelln. Mannen døde i 1938 og hun ble eier av gården Søndre Finsand i Ådal i 1939, som senere ble overtatt av forstmester Sverre Heyn (f. 1911). Innerdalen. Innerdalen er en øst-vestgående dal i Sunndal, 10 km fra (og på nordsiden av) Sunndalsøra, adkomst via riksvei 70. Dalen er omtalt i 1620 som krongods, etterhvert på 1700-tallet del av gården Oppdøl (i dag eid av Endre Opdøl). Som innfallsport til Trollheimen er dalen viktig for friluftsliv. Den Norske Turistforening har to hytter her, siden 1889 Innerdalshytta (opprinnelig husmannsplass) og Renndølsetra (del av gården Opdøl). Dalen har populære fjell for fjellklatrere, i Trolla, Skarfjellet og Innerdalstårnet. Norsk Tindeklub har utgitt egen klatrefører for dalen (2001), og eier Giklingdalshytta i samme området. For brevandring er Vinnufonna interessant. Innerdalen landskapsvernområde er et 73 km² stort og 25 km langt området fra Ålvundeid til Innerdalsporten; det ble i 1967 fredet, som Norges første landskapsvernområde, blant annet etter initiativ av Eystein Opdøl og Norsk Tindeklub. Dette forhindret antakelig regulering for vannkraft. Dalen ble besøkt av Bjørnstjerne Bjørnson i 1851. Olav Innerdal var hovedperson i en sort-hvitt kortfilm «Kongeriket Innerdalen» (regissør Carsten Munch, 1959). Mindeb. Mindeb var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva lå i Beleriand, og var en av de nordre tilløpene til elva Sirion. Mindeb begynte i fjellkjeden Ered Gorgoroth ikke langt fra "Anarchs pass", og ble møtt av en elv som kom fra Crissaegrim. Mindeb skapte grenseskillet mellom Dimbar og Nan Durgotheb. Den formet også den vestre grensen av skogen "Neldoreth" i Doriath og var en del av Melian belte. Nortraships hemmelige fond. Nortraships hemmelige fond var betegnelsen på et fond som hadde tilknytning til den norske handelsflåteorganisasjonen Nortraship og som allierte befraktere innbetalte til under den andre verdenskrig. For å jevne ut hyrer mellom allierte sjømenn ble norske sjømenns høyere hyrer lagt inn i fondet. Etter krigen krevde et flertall av sjøfolkene å få ut pengene; pengene ble i stedet utdelt etter behov. Saken ble ikke endelig løst før Stortinget i 1972 bevilget krigsseilerne en ex gratia utbetaling. Fondets opprinnelse. Da Norge ble dratt inn i den andre verdenskrig, hadde norske sjøfolk betraktelig høyere hyrer enn andre allierte. I Norge, som fra krigsutbruddet i september 1939 var et nøytralt land, hadde sjømannsorganisasjonene fremforhandlet betydelige krigsrisikotillegg. De ekstra kostnadene ved høyere hyrer ble belastet befrakterne, stort sett briter og franskmenn. Da Norge den 9. april 1940 ble angrepet av Tyskland gikk landet fra å være nøytralt til en alliert med britene. De norske sjømenns hyrer var imidlertid vesentlig høyere enn andre allierte sjøfolks. Den britiske regjeringen og britiske sjømannsorganisasjoner var redd dette kunne få negative konsekvenser og presset på for en norsk hyrereduksjon. Den 5. juni 1940 ble det undertegnet en avtale hvor Nortraships hyrer ble redusert og mellomlegget ble plassert i et fond som skulle brukes for norske sjøfolk etter krigen. Avtalen trådte i kraft fra den 1. juli og var på grunn av forholdet til britene ment å holdes hemmelig, derav navnet «Nortraships hemmelige fond». Den var imidlertid ikke mer hemmelig enn at det ble vist til fondet; blant annet i argumentasjonen i forbindelse med hyrenedsettelsen. For å forenkle beregningen for britene ble det betalt en shilling pr dødvekttonn pr måned. Sannsynligvis fordi britene ikke ønsket at det skulle se ut som et frakttillegg ble man enig om at tillegget skulle "«benevnes som ekstra betaling pr mann pr måned»", dette etter uttrykkelig ønske fra Sir Cyril Hurcomb. I tillegg ble partene enig om at «tilleggskrigsbonusen» ikke behøvdes nevnt i certepartiet. Avtalen om hyrereduksjon. De krigsrisikotillegg sjømennene hadde fra høsten 1939 var basert på faresoner, seilas på farligere seilingsområde ga høyere hyre. I stedet ble det innført en generell lavere sats på kr 100 pr måned uansett farvann for alle (kr 75 for lavere stillinger). De som seilte utenfor farlige områder kom dermed noe bedre ut. Etter den gamle avtalen ga seilas på Storbritannia, Irland, Frankrike, Nederland og Belgia 300%, maksimum kr 50, minimum kr 24 per døgn. En matros som seilte på Storbritannia kunne etter den gamle avtalen komme opp i et krigsrisikotillegg på kr 700, mens han etter 1 juli fikk kr 100. For en rundreise fra Storbritannia–USA–Storbritannia ble krigsrisiko redusert fra kr 1100 til kr 250. Beløpene må sees i sammenheng med datidens hyrer; da Norge kom med i krigen var en matroshyre på kr 190 i måneden. Samtidig som hyrene ble drastisk redusert økte risikoen; men stort sett aksepterte sjøfolk avtalen, krigsinnsatsen var det viktigste. Unntaket var norske sjøfolk i USA, hvor det på grunn av hyrereduksjonen ble liggende en rekke skip uten mannskap. Grunnlaget for motstanden blant norske sjøfolk i USA dels at avtalen ble sett på som urimelig, og dels at man hadde mulighet for å ta seg arbeid i land. Agitasjon fra den kommunistdominerte sjømannsorganisasjonen Scandinavian Seamans Club of America var òg medvirkende, om enn i langt mindre grad enn påstått. I september 1940 lå det 19 norske båter fast i New York og Trygve Lie måtte reise over fra London for å «ordne opp». Det førte til at det allerede to måneder etter avtalen ble innrømmet et risikotillegg, kr 300 for en rundreise US–UK–US. Kampen om fondet. «Hele fondets kapital, hva den enn måtte bli når endelig oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte lønninger på sjøfolkenes konto.» «Vi tviler ikke på at dersom sjømennene fikk rede på fondet og dets opprinnelse, kunne både vi som deres representanter og alle andre som har befatnng og kjennskap til saken, oppgi å ha noe som helst befatning med sjømennenes ve og vel for ikke å snakke om tillit.» En aktiv gruppe med talsmannen Leif Vetlesen argumenterte for at pengene skulle utbetales direkte til sjøfolkene, og ikke deles ut som bidrag til trengende sjøfolk og sjømannsenker, slik regjeringen og sjømannsorganisasjonene foreslo. Den rettslige kampen. Det ble en langtrukken rettslig prosess, ved advokat Johan Bernhard Hjort som regjeringen vant i Høyesterett den 13. februar 1954. Dette skapte mye bitterhet, og saken ble ikke løst før Stortinget 27. april 1972 vedtok at det skulle betales en «ex gratia» sum, som totalt ble 155 millioner kroner. Med dette vedtaket fikk sjøfolk eller deres etterlatte 180 kroner per seilte krigsmåned. En drivende kraft bak løsningen av denne saken var viseadmiral Thore Horve, som selv var krigsveteran. Noe av grunnen til at kampen om fondet ble så hard var at den ble koblet til den generelle kampen mot kommunistisk innflytelse i det norske samfunnet, og flere av de ledende i aksjonskomiteen var kommunister. I Danmark, som hadde en tilsvarende situasjon (krigsseilere som hadde fått redusert hyrene) fikk man ingen slik konflikt, og de danske sjøfolk fikk etterbetalt hyrereduksjonen ved krigsslutt. Mitheithel. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Mitheithel eller Rimila en stor elv i Eriador. Elva begynte i den nordre delen av Hithaeglir og fløt derfra ned gjennom Jotunheiene, og etter det bøyde den av sørover. Den store østveien krysser elva ved "Siste bru", og etter det møtte den elva Bruinen, og de formet det området hvor Dúnedain holt til etter at kongeriket Arnor falt. Derfra formet Mitheithel den nordre grensen for Eregion, helt til det møtte elva Glanduin ved Svanarenn og sammen ble de til elva Gwathló. Azkaban. Azkaban er det fiktive magikerfengselet i "Harry Potter"-bøkene, som er skrevet av J.K. Rowling. Magikere som bryter loven det magiske samfunnet har bestemt og følger, blir sendt til dette fengselet. I starten av serien blir Azkaban voktet av de fæle desperantene, som arbeider for Magidepartementet. Generelt blir bare veldig alvorlige forbrytelser straffet med fengsling i Azkaban. Mange av fyrst Voldemorts tilhengere sitter der. I følge "Harry Potter og Halvblodsprinsen" ligger Azkaban «midt i nordsjøen», (selv om den ifølge Rowling ligger mer spesifikt i den nordige delen av nordsjøen). Den eneste øya som passer denne beskrivelsen i nordsjøen (som er kjent for gomper), er Helgoland. Azkaban er derimot selvfølgelig gjemt for gomper med magi. Azkaban har et forferdelig og velfortjent rykte. Den avsidesliggende plasseringen fungerer ikke så mye som forsikring, siden den store tilstedeværelsen av desperanter gjør de innsatte ute av stand til å føle glede, og tvinger dem til å gjenoppleve sine verste minner, noe som gjør at de blir mer og mer hjelpeløse og veldig ofte alvorlig sinnssyke. Siden desperanter er ekstremt vanskelig å skade eller ta livet av, var Azkaban lenge sett på som rømningssikkert. Ifølge Sirius Svaart, på grunn av effektene fra desperantene slutter flere innsatte å spise, og dør etter hvert av sult. De fleste magikerne som er fengslet i Azkaban sitter der på grunn av at de utførte en av de utilgivelige trylleformlene («"Martyriusforbannelsen"», «"Befalius-forbannelsen"» eller «"Avada Kadavra"»). Det å utføre en av disse trylleformlene mot et menneske er straffbart med en automatisk livstidsdom i Azkaban. Azkaban har ikke spilt en direkte rolle i serien, men lurer i bakgrunnen fra tid til annen. I bok nr. 2 blir Gygrid sendt til fengselet en periode, en erfaring så traumatisk at han nekter å prate om den etter at han løslates. Sirius Svaart blir den første magikeren som man kjenner til som har rømt fra fengselet (men det viser seg senere at han var nr 2, etter Bart Kroek jr., som greide å unngå å bli oppdaget ved å forfalske sin egen død) i den tredje boken. Da Svaart rømte fra Azkaban transformerte han seg til en hund og svømte inn til England, for så å ta toget gjennom hele landet før han kommer til Galtvort et sted i Skottland. Albus Humlesnurr fortalte en gang foran den daværende magiministeren Kornelius Bloeuf at han lett kunne brutt seg ut av Azkaban. Nå for tiden er Azkaban svært nedskjært; Albus Humlesnurr har bestandig sagt at det er en stor tabbe av Magidepartementet å la hans nærmeste tilhengere bli voktet over av vesener som har mest å tjene på at Voldemort returnerer til makten. I "Harry Potter og Føniksordenen" er det akkurat dette som skjer, desperantene forlater sin post ved Azkaban og slår seg sammen med Voldemort. Fengselet virker fortsatt som om det er i bruk, men det er veldig svekket og ikke like effektivt som tidligere. Inspirasjon. Selv om flere fengsler er på øyer fordi det gjør det vanskeligere å rømme for dem. For eksempel er fengselet i boken Greven av Monte Cristo på en øy. Det står i første kapittel i Harry Potter og halvblodsprinsen at Azkaban ligger på en øy i nordsjøen. Sirius Svaart Rubeus Gygrid Morfus Mørch Bart Kroek jr. Bellatrix DeMons Lucifus Malfang Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr Marquis de La Fayette. Marie-Joseph Paul Yves Roch Gilbert du Motier, marquis de la Fayette – også kjent under navnet Marquis de La Fayette – (født 6. september 1757 i Château de Chavaniac, Auvergne, død 20. mai 1834 i Paris) var en fransk general. La Fayette tilhørte en høgtstående adelig slekt i Auvergne. Faren var offiser, og falt ved Minden i 1759. Mora døde i 1770. 16 år gammel gifta han seg med Marie Adrienne Francoise de Noailles, som tilhørte en av Frankrikes mest innflytelsesrike adelige familier. I likhet med faren valgte La Fayette valgte en militær karriere. Den amerikanske uavhengighetskrigen. La Fayette og George Washington ved Valley Forge. La Fayette var 19 år da de amerikanske koloniene erklærte sin uavhengighet av Storbritannia i 1776. De amerikanske frihetsidéene gjorde sterkt inntrykk på den unge kapteinen, også forsterket av hans bekjentskap med Benjamin Franklin. Han trosset kongens forbud og dro til Amerika i april 1777. Etter en båtreise på to måneder steg han i land i Philadelphia, hovedsete for den nye regjeringa. Han meldte seg til tjeneste for kongressen, og ble straks utnevnt til offiser i De forente staters hær med generalmajors rang. Etter et diplomatisk oppdrag i hjemlandet, der formålet var å overtale den franske kongen til å komme de nye statene til unnsetning med en større ekspedisjonsstyrke, kom han tilbake til USA i 1780. Av George Washington, som han utvikla et livslangt vennskap med, ble han betrodd kommandoen over troppene i staten Virginia. Han deltok ved det avgjørende slaget ved Yorktown, som endte med Charles Cornwallis' kapitulasjon. La Fayette vendte hjem til Frankrike i 1782, og ble utnevnt til feltmarskalk. Den franske revolusjon. Gjennom 1780-åra markerte La Fayette seg som talsmann for den liberalt innstilte delen av aristokratiet. Ved stenderforsamlingen 1789 var han deputert for adelen fra Auvergne, men sto hele tida på de reformvennliges side. Han ble valgt til visepresident i denne nasjonalforsamlingen. Den 11. juli 1789 la han frem utkastet til Menneskerettighetserklæringen, basert på Thomas Jeffersons Uavhengighetserklæring fra 1776, for den grunnlovgivende forsamlingen. I juli 1789 ble han utnevnt til kommandant for den nyoppretta nasjonalgarden. Funksjonen innebar blant annet ansvaret for kongens sikkerhet. Men under parisernes marsj til Versailles den 5. oktober for å kreve brød til folket holdt han troppene tilbake, og lot på den måten kongen for første gang møte folket ansikt til ansikt. Nasjonalgarden var likeledes fraværende den 20. juni 1792, da en folkemengde tok seg inn i Louvre – der kongefamilien nå var tvunget til å oppholde seg – og tok kongen med seg ut i gatene for at han skulle demonstrere sin folkelighet. Det var ved denne anledninga at Marie Antoinette uttalte: "«Jeg vet godt at La Fayette beskytter oss. Men hvem skal beskytte oss mot La Fayette?»" La Fayettes rolle under revolusjonen er imidlertid tvetydig. Da han så at kongefamiliens stilling ble forverra dag for dag, gikk han i opposisjon til jakobinerne, og ville bruke arméen for å gjenopprette et konstitusjonelt monarki. 19. august 1792 ble han erklært fiende av nasjonen, og måtte flykte til Liége. Han ble tatt til fange av prøysserne og holdt i forvaring av østerrikerne, og USAs forsøk på å få ham løslatt var nytteløse. Etter revolusjonen. Det var først ved fredsslutninga i Campo-Formio i 1797 at det lyktes Napoleon å få La Fayette løslatt. Han ble nekta av direktoriet å vende tilbake til Frankrike, men kom hjem i 1799, og fortsatte å spille en viss politisk rolle. La Fayette slutta seg aldri til noen partier og grupperinger, men handla alltid etter sin egen overbevisning. I 1802 stemte han mot Napoleons utnevning til konsul på livstid, og i 1804 stemte han imot keisertittelen. Han levde tilbaketrukket under det første keiserdømme, men vendte tilbake til offentligheten under restaurasjonen, og deltok i visst monn i de politiske begivenhetene under de 100 dagene. Mellom 1818 og 1830 var han deputert til nasjonalforsamlinga fra henholdsvis Sarthe, Seine-et-Marne og Meaux, og talte og stemte alltid på den liberale sida i opposisjon mot reaksjonære krefter. Fra juli 1824 til september 1825 gjesta han De forente stater. Dette ble en triumfferd, der han overalt ble overøst med hyllest og hedersbevisninger. Han ble også overrakt en sum på $ 200 000 og en eiendom på 12 000 ha i Florida. Under julirevolusjonen i 1830 tok den aldrende La Fayette igjen kommandoen over nasjonalgarden, men uten større faglig eller politisk suksess. I 1834 holdt han sin siste politiske tale – et forsvar for polske politiske flyktninger. La Fayette døde i Paris 20. mai 1834, og ligger gravlagt på Picpus-kirkegården i Paris. Ettermæle. I USA ble La Fayette en folkehelt i levende live, og hans ry som en av de store menn i amerikansk historie har ikke blekna med åra. Ett tegn er det store antall fylker, byer og steder over hele USA som bærer navnet Lafayette, Fayette, eller Fayetteville. Foran det hvite hus og mange andre steder er det reist statuer over La Fayette. 6. august 2002 – på et tidspunkt da forholdet mellom Frankrike og USA var heller kjølig – utnevnte George W. Bush La Fayette til æresborger av USA. La Fayette La Fayette La Fayette La Fayette La Fayette Frimerker med tilleggsverdi. Frimerker med tilleggsverdi, såkalte veldedighetsmerker, er frimerker med tilleggsverdi utover portotaksten. Postverket utga slike frimerker med ujevne mellomrom mellom 1925 og 1965. Tilleggsverdien har gått til ulike veldedige eller allmennyttige formål. De første slike frimerker ble utgitt i 1925, Pol-frimerkene. En serie på 7 frimerker med motiv: Isbjørn og fly. De ble utgitt i valørene 2, 3, 5, 10, 15, 20 og 25 øre. De hadde ingen tilleggsverdi, men inntektene av salget gikk til Roald Amundsen for finansiering av hans planlagte ekspedisjon til Nordpolen med Dornier Wal sjøflyene N-24 og N-25. Listen omfatter utgivelsesår – motiv og formål Sveits' flagg. Sveits' flagg består av et rødt kvadrat med et hvitt gresk kors på midten. Lengden av hver arm på korset er 1/6 lenger enn dets bredde, og selv om det ikke er formelt fastslått, er korsets størrelse vanligvis 2:3 eller 7:10 av flaggets størrelse. Flagget er et av Europas eldste og er basert på emblemet til kantonen Schwyz, som er et rødt flagg med et lite gresk kors i det ene hjørnet. Som merke for edsforbundet kan det hvite korset mot rød bakgrunn dokumenteres første gang i 1339. Det ble da benyttet på uniformer under slaget ved Laupen. Offisiell fastsettelse kom imidlertid først i 1814 da korset ble innført i konføderasjonens segl. Året etter, i 1815, ble det hvite korset på rødt gjort til offisielt kjennetegn som armbind for soldater i hæren. I 1848 vedtok regjeringen det hvite korset på rødt som flagg for konføderasjonen. Detaljer angående flaggets utseende ble vedtatt 12. desember 1889. Inntil da rådet det ulike oppfatninger om korsets dimensjoner i forhold til flaggduken. Handelsflagget er som nasjonalflagget, men er i forholdet 2:3. Det ble innført i 1941. Hver enkelt av kantonene har eget flagg. Disse er identisk med kantonenes våpenskjold. Freia. a>skilt for sjokoladeprodukter fra Freia. Skiltet har logo, neonlys og klokke. Freia fabrikker, Rodeløkka. Ny fabrikk oppført 1983. Freia var Norges største produsent av sjokolade, inntil selskapet ble kjøpt opp og innlemmet i Kraft Foods i 1993. Freia ble grunnlagt i 1889. Fabrikken ble i 1892 kjøpt av Johan Throne Holst, som etter hvert utviklet Freia til den dominerende sjokoladefabrikk i Norge. Freia engasjerte seg både i arbeidsmiljøtiltak og kultur med blant annet Freiaparken og Freia-salen. Siden starten har fabrikken ligget på Johan Throne Holsts plass 1 på Rodeløkka i bydel Grünerløkka i Oslo. Basert på suksessen i Norge, grunnla Throne-Holst-familien som bodde i Residence-bygget i Trondheim i 1916 sjokoladefabrikken Marabou i Upplands Väsby utenfor Stockholm. På grunn av et eksisterende svensk varemerke, måtte man velge et annet navn for den svenske fabrikken, og man valgte da å ta utgangspunkt i artsnavnet på fuglen i Freias logo, Marabustorken. I 1990 kjøpte Freia alle aksjene i Marabou. 12. oktober 1992 solgte Norsk Hydro, Procordia og finske Paulig sine aksjer i Freia Marabou til Philip Morris-selskapet Kraft General Foods, til sammen 55 % av aksjene. Noen uker senere solgte Hershey Foods sine aksjer (18,6 %), noe som ga Philip Morris full kontroll i Freia. 22. april 1993 ga Næringsdepartementet Kraft General Foods Holding Norway Inc konsesjon til å overta samtlige aksjer i Freia Marabou AS. Etter Krafts oppkjøp, er det fortsatt noe drift igjen ved Freias fabrikk i Oslo. Store deler av produksjonen har blitt satt ut til Litauen, Estland og Sverige, etter omstruktureringer fra morselskapet på midten av 2000-tallet. I følge Oslo Byleksikon, Femte utgave, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010, side 641, spalte 2 på slutten av avsnittet "Øvre Slottsgate 12. Thunegården" Sitat: "Freia-reklamen på taket var byens første lysreklame og ble satt opp 1911" Det vil si at det er blitt godt vedlikeholdt og bevart og har 100 årsjubileum i 2011. Bill Johnson (alpinist). William Dean «Bill» Johnson (født 30. mars 1960 i Los Angeles, California) er en tidligere amerikansk alpinist. Under OL 1984 i Sarajevo vant han utforrennet. I løpet av karrieren vant han også tre utforrenn i verdenscupen. Etter sportskarrieren. På grunn av et økende alkoholproblem gikk idrettskarrieren raskt nedover etter OL i 1984. Både treneren og deler av staben forlot laget da hans livsførsel ble vanskeligere og vanskeligere for dem å leve med. Han la opp på slutten av 1980-tallet. Johnson opplevde også flere tragedier på det personlige plan. I 1992 druknet hans 13-årige sønn og i 2000 ble han skilt. Etter dette fikk han store økonomiske problemer og levde i en bobil. På samme tid planla han et comeback i OL i Salt Lake City i 2002, men planene fikk en brå slutt da han i 2001 ble alvorlig skadet i en utforkonkurranse i Montana. I ulykken skadet han deler av hjernen og ble pleietrengende. Skadene gikk også utover taleevnen og han fikk også betydelig hukommelsestap. Leonhard Stock. Leonhard Stock (født 14. mars 1958 i Finkenberg) er en tidligere østerriksk alpinist. Karrierens absolutte høydepunkt var den overraskende seieren i utforrennet i OL i Lake Placid i 1980. Foruten OL-gullet gikk Stock til topps i tre enkeltrenn i verdenscupen. Heini Hemmi. Heini Hemmi (født 17. januar 1949 i Churwalden) er er tidligere sveitsisk alpinist. I verdenscupen vant han fire storslalåmrenn, og i 1977 mottok også den lille krystallkulen for å ha vunnet storslalåmcupen sammenlagt. Hemmis største prestasjon var seieren i storslalåm under OL 1976 i Innsbruck. John Wesley. John Wesley (født, død 2. mars 1791) var ordinert prest i den anglikanske kirke. Han er kjent som den som gikk foran i grunnleggelsen av Metodistkirken. Han ble presteviet i 1728. Han ble tidlig kjent som en som ledet en gruppe av studenter som av andre ble kjent som «"Holy club"» og «"Methodists"». Han var senere misjonær i Amerika, hvor han imidlertid følte at forkynnelsen var til liten nytte. Da han kom hjem igjen opplevde han det han kalte en personlig vekkelse. Som en følge av dette begynte han og broren Charles Wesley en egen forkynnelse. Sammen med George Whitefield arrangerte de friluftsmøter som samlet store tilhørerskarer og førte til en stor vekkelse. I 1741 førte en dogmatisk dissens til brudd med George Whitefield; Wesley var motstander av den kalvinske læren om predestinasjonen og forkynte at Guds nåde gjaldt alle. I sitt liv oversatte og skrev han mange verk. Han reiste mye rundt i forbindelse med sitt forkynnelsesarbeid, og han ønsket å leve enkelt. Han gjorde seg for øvrig bemerket for å forkynne om avhold fra alkohol. Brødrene Wesley vant mange tilhengere og de dannet flere organiserte enheter. Selv var John opprinnelig motstander av at tilhengerne skulle forlate den anglikanske kirke. Men allikevel gjorde de med tiden det, og Wesley selv tok flere avgjørende skritt da han i 1784 foretok ordinasjoner og fikk metodistsamfunnet juridisk anerkjent. Kati Wilhelm. Kati Wilhelm (født 2. august 1976 i Schmalkalden) er en tysk tidligere langrennsløper og skiskytter. __NOTOC__ I 1998 deltok hun i OL i Nagano, og fikk femte plass i langrennsstafetten. I 1999 gikk hun over fra langrenn til skiskyting, og vant sin første mesterskapsmedalje i VM 2001 i Pokljuka. Dette ble fulgt av to gullmedaljer og en sølvmedalje under OL 2002 i Salt Lake City, samt ytterligere medaljer i senere verdensmesterskap. I sesongen 2004/2005 kom hun på 2. plass sammenlagt, og i sesongen 2005/2006 ble hun sammenlagtvinner i verdenscupen. Under OL 2006 i Torino tok hun en ny individuell gullmedalje, denne gang i jaktstart. I tillegg ble det sølv på fellestarten og stafetten. Kati Wilhelm la opp som skiskytter etter 2010. I 2010 begynte hun som ekspertkommentator i ARD. Thierry Gueorgiou. Thierry Gueorgiou under WC på Hovden 2007. Thierry Gueorgiou (født 30. mars 1979) er en fransk orienteringsløper. På grunn av at navnet hans er vanskelig å skrive og uttale, går han ofte under navnet Terje Gundersen blant norske orienteringsløpere, og som Tero Kettunen i Finland. Han regnes som verdens beste på mellomdistansen, og har vunnet denne distansen 7 ganger i VM (2003, 2004, 2005, 2007, 2008, 2009, 2011). I tillegg ble han verdensmester i sprint i 2007, og på langdistanse og i stafett i 2011. I tillegg har han 2 sølv og 3 bronsemedaljer fra verdensmesterskap. I europamesterskap har han 3 gullmedaljer på mellomdistansen fra 2004, 2006 og 2008. Han vant verdenscupen sammenlagt i 2006 og 2007, og ble nr 2 i 2005, 2008 og 2009. På klubbnivå løper Gueorgiou for den franske klubben NO St-Etienne og den finske Kalevan Rasti. Han har vunnet Jukola-stafetten tre ganger (2004, 2005 and 2007) med Kalevan Rasti. Gueorgiou bor i St. Etienne, Frankrike, der han studerer biologi. Han er også ansatt i det franske forsvaret, samtidig som han studerer, noe som gir ham mulighet til å delta i militære mesterskap for «Gendarmerie française». Den kinesiske mur. Den kinesiske mur (kinesisk: 万里长城; pinyin: "Wànlǐ Chángchéng", «Den 10 000 li lange mur»; også 中国长城, "Zhōngguó Chángchéng", «Den lange kinesiske mur»), også kjent som "Den store mur", er etter nye målinger 8 851,8 km langt forsvarsverk bygget av både jord og sten. I 2005 innledet kinesiske myndigheter et ti år langt prosjekt for restaurering og bevaring av muren. Kartleggingen som nå er gjennomført, skal gi pålitelige opplysninger som kan legges til grunn for dette arbeidet. Muren ligger i det nordlige Kina. Hvis man rettet ut alle stykkene, ville dette bli en snorrett mur med den lengde som tilsvarer avstanden fra Biscayabukten til Vladivostok, og dersom man hadde nedbygd den fra sin egentlige høyde og gjort den til en mur på fem meters høyde og en meters bredde isteden, ville den være lenger enn jordens omkrets. Den kinesiske muren er etterfølgeren til flere andre murer som ble påbegynt på 200-tallet f.Kr. av Shi Huangdi, den første keiseren av hele Kina (Qin Shi Huangdis store mur). Kina har gjennom historien vært utsatt for utallige angrep fra nomadiske befolkningsgrupper i nord. Keiseren beordret bygging av en sammenhengende mur fra øst til vest. Under ledelse av general Meng Tian ble 300 000 bønder, soldater og kriminelle satt i arbeid. Titusener døde i løpet av de ti årene byggingen pågikk. På begynnelsen av 1200-tallet rykket mongolene sørover under ledelse av Djengis Khan. I løpet av noen få år mistet mellom 35 og 50 millioner kinesiske bønder livet, og mongolene ble herskere over det veldige riket. Den kinesiske mur regnes som jordens største byggverk og ble bygget ferdig under Ming-dynastiet, først under oppsyn av general Qi Jiguang, fra slutten av 1300-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Muren skulle beskytte Kina mot plyndringer fra mongolske og tyrkiske stammer. Ming-tidens mur var seks til ti meter høy, og der den er restaurert har den gjerne denne høyden. Det er lange strekk av muren er nedslitt og ødelagt av tidens tann eller forsvunnet, da folk langs muren har brukt steinen til byggemateriell. I dag er muren fredet og ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1987. I motsetning til populære myter er ikke muren synlig fra månen. Enkelte har imidlertid hevdet at den under ideelle forhold er synlig fra lav bane rundt jorden (100-150 km) eller til og med fra verdensrommet, men dette er svært omstridt. Den kinesiske mur er blant verdens mest besøkte attraksjoner for turisme. I en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007, ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene. Flere godt restaurerte stykker av muren ligger nordvest og nord i byprovinsen Beijing, såpass nær selve byen at de lett kan besiktiges av turister på korte dagsutflukter. De mest besøkte partiene er ved Badaling og i noe mindre grad Simatai og Mutianyu. Eksterne lenker. Mur Getto. Fra gettoen i Warszawa under andre verdenskrig, jøder fraktes vekk på lastebil Getto eller ghetto (fra italiensk, etter bydelen "Ghetto" i Venezia) er et begrep brukt om et område, oftest et kvartal eller en bydel, der en gruppe mennesker med flere likhetstrekk, men som samtidig skiller seg ut i forhold til innbyggerene utenfor bor eller oppholder seg. Historie. Begrepet ble for første gang brukt på 1300-tallet om jødekvarterene i Venezia, der rike kjøpmenn og pengelånere holdt til, og «ikke-jøder» ble utestengt. Også andre steder i Europa under senmiddelalderen ble det opprettet jødegetteoer, under tvang eller frivillig. Det fantes kjente gettoer i blant annet Roma og Praha. I mange byer ble jødene stengt inne i gettoene om natten. I 1515 besluttet republikken Venezia å sperre de lokale jødene inne bak murene i et tidligere kanonstøperi kjent som "ghetto nuovo" (= det nye støperiet), bevoktet av ti vaktmenn. Ettersom jøder ble forbudt å kjøpe jord utenfor gettoene kunne gettoene bli svært overbefolkede, og selv om Venezia-gettoen hadde vært preget av rikdom, var mange andre gettoar fattige. I Roma holdt de fleste av middelalderens jøder til i "Rua Judæorum" (= Juda-gaten) i Trastevere, der de også hadde synagoger og en gravplass. Markedsplassen deres lå på De fire hoders bro over til Tiber-øyen. Men i 1555 ble Paul IV pave, og sendte etter to måneder ut sitt skriv "Cum nimis absurdum", som bestemte at jøder skulle bo atskilt fra kristne. Mer enn én synagoge fikk de ikke ha, resten måtte rives. Hver jødisk mann måtte gå med gul lue, jødinnene med gule hodebånd. Gettoen deres ble plassert i det malaria-befengte området ved Tiberen. Bare to yrker var tillatt for dem: Pengeutlåning og salg av brukte klær. I gettomuren var det først to porter, etterhvert utvidet til åtte, som alle var stengt om natten. Portvokterne måtte jødene selv betale for. De måtte selge husene sine og betale høy leie for leilighetene i gettoen. Til sist gjorde jødene opprør, og pave Klemens XIII tillot fra 1604 at leilighetene fikk fast pris, og kunne omsettes av de som bodde i dem. Muren ble revet i 1885. Enkelte land som Storbritannia hadde ikke gettoer, og oppmuntret jøder til å slå seg ned der. Andre land opphevet påbudet som følge av spredningen av likhetstankene fra den franske revolusjon. I den katolske kirken var det Pave Pius IX som opphevet påbudet om gettoer. Tvungne gettoer. Under andre verdskrig samlet tyske nazister jøder og andre folkegrupper som sigøynere i gettoer i Øst-Europa, der mange fanger døde av sult. Innbyggere fra eldre gettoer i Mellom-Europa var noen av de første som ble og sendt til uttryddingsleirer. Apartheidstyret i Sør-Afrika gjorde noen boligområder «hvite», noen «fargede» og noen «svarte». Et av de mest kjente av disse boligområdene er Soweto i Johannesburg, som er kjent for fattigdom og voldskriminalitet. Frivillige gettoer. I USA har det blitt dannet gettoar av nylige innvandrere, både fordi de gjerne vil bo blant sine egne og fordi boligene som regel var billigere der. Som regel er disse gettoene blitt oppløst ettersom innbyggerene ble mer integrerte i samfunnet. Det finnes likevel fortsatt nabolag i de store immigrantbyene som er særlig preget av én folkegruppe. Chinatown, en hovedsakelig kinesisk bydel, er en svært utbredt form for getto som finnes over nesten hele verden. På grunn av tette kulturelle bånd kan slike gettoer holda seg samlet i flere århundrer. Gettoer ble også brukt rundt 1900–1940 i industribyene i USA. Det var de svarte som flyttet til industribyene fra landsbygda (ca. 2 millioner), fordi behovet for arbeidskraft var stort. Under nazismen omtalte Joseph Goebbels gettoene som "Todeskisten" (= dødskister). Gettoen i Krakow var omgitt av en mur reist av jødiske gravsteiner. Andre tolkninger. I dag blir begrepet "getto" brukt om mange steder der en viss type mennesker samler seg. Man kan bl.a. snakke om studentgettoer i studentbyer eller andre steder der hovedsakelig bare studenter oppholder seg, eller om turistgettoer i sterkt turistifiserte områder. Trollheimen. Trollheimen er et fjellområde på grensa mellom Nordmøre i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. I vest er fjella av alpin karakter, mens de i øst er roligere. Området er avgrensa av Surnadal og Rindal i nord, Rennebu og Dovrebanen i øst, Sunndal i sør og fjordene i vest. Historie. Gjennom millioner av år har isbreer forma fjellområdet. Breene har laga u-daler i øst og elver og stryk har laga v-daler i vest. Trollheimen har sannsynligvis det området i landet som smelta først etter istida, og funn som er opptil 9 000 år gamle tyder på at det har budd mennesker i området siden steinalderen. Fangst har vært matvei i alle tider, og er det fortsatt, særlig fugl, rein og elg. Området er også viktig for norsk friluftsliv og idrett som fjellklatring. Navnet "Trollheimen" ble først foreslått av Håkon Løken, og ble gitt til området av Trondhjems Turistforening i 1880-åra. Natur. Trollheimen om vinteren sett fra øst. Trollheimen danner et klimaskille mellom landsdelene. Dype, trange daler skjærer gjennom landskapet, de mest kjente er Innerdalen, Todalen og Gjevilvassdalen. Området er kjent for en spennende fjellflora og med blant annet norsk malurt. I gjennomsnitt går skoggrensa på rundt 1000 meter, men på grunn av mildere klima de siste åra, kryper skoggrensa oppover fjellesidene, år for år. Mellom de høyeste fjella er Trolla (1850 moh.), Såtbakkollen (1840 moh.) Dronninga (1816 moh.), Kongen (1806 moh.), Blåhø (1672 moh.), Snota (1668) og Trollhetta (1614). Det er flere freda områder i Trollheimen: Innerdalen landskapsvernområde (1967); Trollheimen landskapsvernområde (1 165 km², 1987); Svartåmoen naturreservat i Surnadal og Rindal (12 650 dekar, 1987; utvida 1999); og Minnilldalsmyrene naturreservat i Oppdal og Rennebu (1878 dekar flatmyr, 1990). Næringsliv. Det er særlig jordbruk, turisme og vasskraft som blir drevet i Trollheimen. Jordbruk. Trollheimen tilbyr godt beite og samla tall på sau er mellom 10 000 og 12 000 dyr. Det blir drevet reindrift, med en stamme på om lag 2 500 rein. I tillegg er det mindre mengder storfe. Det finnes ikke villrein i Trollheimen. Turisme. Det er mye turisme i området og flere hytter i turistnettet til Den Norske Turistforening. Hyttene som blir drevet av Trondhjems turistforening er Trollheimshytta, Gjevilvasshytta og Jøldalshytta. Turistforeninga kaller turen mellom disse hyttene for "Trekanten". Kristiansund og Nordmøre Turistforening driver den selvbetjente hytta "Vollasetra". Dalene i Trollheimen ligger på om lag 500 til 700 moh. mens fjellmassiva ligger fra 1000 til 1850 moh. slik at høydeforskjellen er stor på turene. Gåturene blir ikke karakterisert som særskilt krevende, men klatreulykker forekommer og fjellet har i enkelte tilfelle krevd liv. Blant annet har flere omkommet i Trolla-massivet. I vinterhalvåret er det kjørt opp fine skiløyper rundt i området. Det står ca 1500 hytter omkring i Trollheimen. Flest hytter er det rundt Skarvatnet og Gjevilvassdalen i Oppdal, Resdalen i Meldal og på Nerskogen i Rennebu. Det er økt interesse for å benytte Trollheimen i reiselivsnæringa. Vasskraft. Mellom 1960 og 1980 ble mye av vasskrafta i Trollheimen bygd ut. 75% av vasskraftpotensialet i Trollheimen er bygd ut og halvparten av vassoverflata er regulert. Forskning. På Kårvatn i Todalen har Norsk institutt for luftforskning hatt en målestasjon siden 1978. Målingene viser at dette er et av de områdene i Nord-Europa med minst forurensing. Annet. Om lag 5 timers gåtur nord for Gjevilvasshytta lå det et par isgrotter, kalt "Speilsalen" og "Blåsalen". Isgrottene var danna av at det gikk ei elv gjennom fonna som ligger mellom "Svarttjønnin" og "Blåhøtjønna." Det var bare i enkelte år at disse isgrottene åpnet seg. På grunn av klimaendringer krymper isbreene, og isgrottene kollapset i november 2007 og er nå borte. Innerdalshytta. Innerdalshytta er en turisthytte i Innerdalen i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke. Hytten er utgangspunkt for fjellturer til flere topper i Trollheimen, bl.a. Innerdalstårnet og Skarfjell. Det er to hytter som eies og drives av Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Den eldste av disse, "Gammelhytta" ("Innerdalshytta"), ble bygd i 1893, den var da den første større turisthytte nord for Dovre. Hytten ble restaurert i 2005/06, og har sengeplasser til 31 personer. I 2008 ble den andre hytten, "Låven", åpnet. Denne har plass til 20 personer fordelt på 8 rom, et rom fungerer som hunderom. Etter at den nye hytten ble åpnet fungerer den som selvbetjent hytte i vinterhalvåret, Gammelhytta er da stengt. I umiddelbar nærhet ligger også en privat hytte, "Innerdal turisthytte". Et stykke lenger frem i dalføret ligger Renndølsetra, også den privat. Begge disse hyttene er betjent i sommerhalvåret, medlemmer av DNT får rabatt på begge hyttene. Innerdalstårnet. Innerdalstårnet (1452 moh) er et fjell i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke. Fjellet ligger i Innerdalen, like ved Innerdalshytta. Innerdalstårnet og Storsalen (1720 moh.) er vist i åpningssekvensen til tv-serien Jul i Blåfjell. Inga fra Varteig. a> fra 1869.Inga fra Varteig (født omkring 1185, død 1234) var elskerinne eller frille til kong Håkon Sverresson av Norge, fødte sønnen Håkon Håkonsson utenfor ekteskap, og bar senere jernbyrd for å bevise sannheten om sønnens kongsarv. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle i Henrik Ibsens skuespill "Kongsemnerne", som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden. Bakgrunn. Hun omtales i historisk litteratur som Inga fra Varteig uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverreson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig i nærheten av Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga som er blitt skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av Håkons sønn Magnus Lagabøter. Det er derfor påfallende at svært lite sies om Ingas familie, altså Håkons morsfamilie. Det har derfor vært spekulert om at hun var av baglerslekt, og at dette er bevisst underkommunisert i sagaen. Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson. Bekjentskapet ble intimt og hun ble senere gravid med et barn som ble konge, Håkon Håkonsson. I følge Håkon Håkonssons saga bodde «Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det.» Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202. Arvestriden etter kong Håkon Sverresson. Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet. Ryktene sa at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham. Med kongens død ble Norge utstabilt igjen, og landet ble delt mellom profesjonelle krigere med baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår. Birkebeinerne fremmet barnekongen Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn av kong Sverre, men denne døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, den dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket og Inga var i en vanskelig situasjon. Mens hun var gravid ble hun sveket av sine frender. Hun måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, da hun i 1204 fødte Håkon. Et barn som, for enkelte grupper, spesielt baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte likvideres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid og var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets. På flukt vinterstid. Juleaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gammel gutten, Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg. Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet. De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.» Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årlige ski- og sykkelløp. Ingas sønn blir Norges konge. Lille unge Håkon hos Helge Vasse, fra gammelt stikk.Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble overrumplet. Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet. De krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Ingas ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på visitas i Hålogaland. Birkebeinerne satte hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd hvor veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellige-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet Inga å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson. Hyllingen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin. Inga kongsmor. Historikere tror at Inga kongsmor, kort etter Håkons fødsel i 1204, giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson. Det var ikke et hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for å få frem sannheten om at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer fra norrønt "járnburdr" og betyr å bære glødende jern. Det var kirken som innførte troen på at sannheten ville bli bevist gjennom et rituale hvor en person tok et stykke jern fra kokende vann og så gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter, hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld. Harald Gille (1130–1136) beviste på samme måte sin rett til kongstronen ved å gå på glødende jern. Paven gikk i mot dette i 1216 og kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen vet vi ikke i dag. Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge. Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Kongsmoren Inga døde i Bergen i 1234. Ettermæle. Utenfor det tidligere kommunehuset i Varteig står en bauta til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter at Henrik Ibsen skrev "Kongs-Emnerne". "Ingalåmi", Norges største skimønstring for kvinner, er oppkalt etter Inga fra Varteig. Arrangementet starter fra Birkebeineren Skistadion i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i 1993 hadde 1638 påmeldte. Til Ingalåmi i 2002 meldte det seg over 5000 jenter i alle aldre. «Ingaleden» er en turmarsj til minne om Ingas flukt til Indre Østfold. Det arrangeres en gang årlig, og går fra Varteig kirke til Folkenborg museum, i alt 33 km. Vinnufonna. Vinnufonna er en isbre i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke. Vinnufonna utgjør et areal på 1,3 km² og er 1,8 km lang. Det er den største isbreen i Møre og Romsdal, samt den største mellom Svartisen og Jostedalsbreen. Sunndalsfjella har 259 isbreer og 23 fjelltopper over 1 800 m. Vinnufonna varierer mellom 1 150 og 1 800 moh. ABDA Command. ABDA Command var under andre verdenskrig den allierte kommandoen i det fjerne Østen. Bokstavene sto for «American, British, Dutch and Australian». Den ble etablert i desember 1941 under general Archibald Wavell. Den ble oppløst allerede i februar 1942 og senere gjenopplivet som Southwest Pacific Command. Kapp Trafalgar. Kapp Trafalgar (på arabisk: رأس الطرف الأغر (Altaraf alagar), spansk: Cabo Trafalgar) er et nes i provinsen Cádiz i Sørvest-Spania. Navnet ser ut til å komme fra det arabiske Taraf al-Gharb, som betyr «vestens kapp». Slaget ved Trafalgar, et sjøslag i 1805, hvor den britiske marinen knuste Napoleons spansk-franske flåte, utspant seg ved kappet. Otto Abetz. Otto Abetz (født 26. mai 1903, død 5. mai 1958) var tysk ambassadør til Vichyregimet under andre verdenskrig. Abetz ble dømt til 20 års fengsel for å ha vært ansvarlig for jødeforfølgelser, men ble sluppet ut i 1958 og omkom i en bilulykke like etterpå. I samtiden ble det spekulert på om ulykken var hevn for hans rolle under krigen. Abetz var en brennende frankofil, og prøvde tidlig å styrke fransk-tyske forbindelser. Han var interessert i fransk kultur allerede fra tidlig alder, og i tyveårene startet han en fransk-tysk kulturell gruppe for ungdommer. Gruppen samlet tyske og franske ungdommer fra forskjellige yrker, sosiale klasser, politisk orientering og religiøs tilknytning. Gruppen holdt sin første konferanse i Schwarzwald, og samlet seg ofte i nærheten av herberger. Abetz var medlem av NSDAP, og på 1930-tallet var han medlem av den tyske utenrikstjenesten. Abetz deltok på München-konferansen i 1938. Abetz ble sendt tilbake fra Frankrike i juni 1939 etter påstander om at han hadde bestukket to franske avis-redaktører til å skrive artikler til fordel for Tyskland. Abetz var til stede under Adolf Hitlers rundtur til Warszawa, og han fungerte som oversetter for den tyske lederen. Abetz returnerte til Frankrike i juni 1940 etter den tyske okkupasjonen og han ble stasjonert ved den tyske ambassaden i Paris. Han holdt stillingen som ambassadør i Paris frem til juli 1944. Abetz ble aldri akkreditert som en ambassadør til Frankrike da det aldri fantes noen fredsavtale mellom Tyskland og Frankrike, men han handlet med de fullmakter som en ambassadør har. Abetz forlot Frankrike i september 1944 etterhvert som de tyske armeer trakk seg tilbake til Tyskland. Hestehaler. Hestehalene er planter som tilhører slekten "Hippuris" i kjempefamilien (Plantaginaceae). Artene er flerårige, tofrøbladede vannplanter. Det er tre arter, alle er kosmopolitiske. Plantene er formet med mange tynne blader som sitter i kranser rundt stilken. Plantene smalner av mot toppen så de får et spisst utseende. Operasjon Accolade. Accolade var kodenavnet på en plan Winston Churchill tok fram under andre verdenskrig. Målet med planen var å innta den greske øya Rhodos og omkringliggende øyer etter den allierte invasjonen av Sicilia. Planen ble motarbeidet av andre allierte ledere, spesielt den amerikanske stabssjefen George C. Marshall. Accolade Operasjon Achse. Achse (tysk for "akse") var kodenavnet på en tysk plan fra andre verdenskrig for å sette inn et militærstyre i Italia i tilfelle italiensk kapitulasjon. Planen ble satt i verk på ordre av feltmarskalk Albert Kesselring da han fikk høre at italienske styresmakter hadde overgitt seg 8. september 1943. Planen hadde blitt utarbeidet i juli samme år. Tyske styrker okkuperte Roma, og italienske styrker ble avvæpnet overalt hvor tyskerne hadde kontroll. Achse Operasjon Acrobat. Acrobat var kodenavnet på en planlagt britisk operasjon under andre verdenskrig. Hensikten var å følge opp suksessen operasjon Crusader fra sent i 1941 ved å rykke videre inn i Tripolitania. Rommels motangrep i januar 1942 drev britiske 8. armé tilbake til Gazala før operasjonen kunne gjennomføres. Acrobat Hatazo Adachi. Hatazo Adachi (født 1890, død 1947) var japansk generalløytnant og er mest kjent for å ha ledet japanske 18. armé fra november 1942 til slutten av andre verdenskrig. Han kjempet i Ny-Guinea mot MacArthurs styrker. Adachi ble anklaget for krigsforbrytelser i forbindelse med krigsfangeleiren Rabaul, og begikk rituelt selvmord, en måte å ta på seg ansvaret på, i 1947. «Admiral Scheer» (1933). «Admiral Scheer» var en tung krysser fra den tyske Kriegsmarine under andre verdenskrig på 12 100 tonn. Hun var oppkalt etter admiral Reinhard Scheer. Hun ble sjøsatt 1. april 1933 og senket mellom 9. og 10. april 1945. Skule Kongsfostre. Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald II Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men blant annet Frank Barlow og Emma Mason mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066. Toste var gift med grevinne Judith av Flandern, datter av Balduin IV av Flandern og Eleanora av Normandie. Professor Ludvig Daae hadde samme oppfatning. Hans avhandling «Om Reins-ættens sidste, fyrstelige medlemmer» fra 1896 inneholder en kort diskusjon av det som da var kjent, det vil si at et flertall av ættesagaene førte Skule som sønn av Toste Godwinsson. Han peker imidlertid på at nettopp Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder – ikke oppgir noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog. Han fikk også godset Rein i Fosen i Sør-Trøndelag, som senere ble bygd om til Rein kloster. Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård. Skule Kongsfostre er blant annet stamfar til ætten Rein i Trøndelag. Fra ham nedstammer den senere kong Inge Bårdsson, og dennes halvbror, Skule Bårdsson, ble Norges første hertug. Morthond. Morthond er en fiktiv elv som man finner i J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Morthond, som også blir kalt Svartrot, blir regnet som den andre av Gondors syv elver. Denne elva hadde sitt opphav i den søndre enden av "Dwimorberg" ved slutten av "de dødes stier" i fjellkjeden Kvitklettene, og derfra flyter den forbi det gamle fortet Erech. Så flyter den videre på en lang vei mot sør, mens den unngår "Grønn åsene" av "Pinnath Gelin" mens den får et tilløp av den lille elva "Calenhir", og renner til sist ut i havet ved Edhellond. Aragorn og hans følgesvenner unnslapp fra "de dødes stier" i Morthonds dal og fulgte elva et lite stykke til de kom til Erech på deres vei til sør Gondor. Felttoget i Nord-Afrika. Felttoget i Nord-Afrika eller ørkenkrigen foregikk under andre verdenskrig i ørknene i Nord-Afrika fra 10. mai 1940–16. juni 1943. Italienske styrker angrep britisk-kontrollerte områder. Etter at italienerne hadde møtt sterk motgang, ble det tyske Afrikakorpset sendt til unnsetning. De tyske styrkene ble ledet av general Erwin Rommel som i under dette felttoget fikk tilnavnet Ørkenreven. De tyske styrkene rykket framover gjennom Libya til Egypt. I 1942 var de kommet til El Alamein ca. 100 km fra Kairo, hvor de ble slått tilbake av en overleggen britisk styrke ledet av Montgomery. Etter at kampene hadde rast fram og tilbake i Libya og deler av Egypt hadde til slutt styrkene fra det britiske samveldet drevet aksemaktene tilbake til Tunisia. Landganger nordvest i Afrika av britiske og amerikanske styrker, ledet av general George Patton, fanget aksen mellom to fronter og drev de ut av området. I perioden 1940–1943 var dette det eneste området hvor de vestallierte var i kamp med tyske og italienske bakkestyrker. Operasjon Torch. I et forsøk på å fange de tyske styrkene i en knipetangsmanøver gikk amerikanske styrker i land i Vichy-okkupert Fransk Nordafrika uten å vente noen motstand. De fikk seg en overraskelse da vichystyrkene ga kraftig motstand i Oran og Marokko. I Alger hadde et kupp ledet av den franske motstandsbevegelsen lykkes i nøytralisere den franske XIX Armékorps før landsettingen ved å arrestere de høyeste offiserene. Landsettingen i Algerie møtte altså ingen motstand, og byen ble tatt på den første dagen, med hele overkommandoen for vichyholdt Afrika. Etter tre dagers samtaler klarte general Mark Clark, en av Eisenhowers assistenter, å overtale admiral François Darlan, øverstkommanderende for vichystyrkene, til å slutte å gjøre motstand. Betingelsen var at Darlan skulle forbli øverstkommanderende, men nå for en fri fransk administrasjon. Nenning. Nenning var en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva lå i Beleriand, og hadde sin kilde i åsene som lå i Vest Beleriand sør for Ered Wethrin, og den lå ikke langt fra Núaths skogen. Den rant til Eglarests bukt hvor den rant ut i havet Belegaer. Rein kloster. Reins kloster, opprinnelig Rein kongsgård, en norsk herregård øst for Trondheimsfjorden, i Rissa kommune, Sør-Trøndelag. Rein ble gitt av kong Olav Kyrre omkring 1070 til Skule Tostesson Kongsfostre, som ble stamfar til kong Inge Bårdsson (d. 1217) og dennes yngre halvbror, tronepretendenten hertug Skule Bårdsson (d. 1240). Opprettelsen. Ruinen av Reins kloster I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. Første abbedisse var Skules halvsøster, fru Sigrid Bårdsdatter. Klostret ble antent av lynet og brant ned i 1317, men ble senere gjenoppbygd. Stedets vakre ruiner er ennå bevart. Hertug Skules datter, dronning Margrete, som var gift med Håkon Håkonsson, tilbrakte sine eldre dager i dette klosteret. Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner. Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden. Etter reformasjonen. Den mektige fru Inger til Austrått ble i 1531 forstanderinne for klosteret, mot å sørge for abbedissen og søstrene. Etter reformasjonen ble Rein kloster overført som krongods. Inger Ottesdatter Rømer levde fra ca. 1440 og var norsk adels ledende personlighet. Hun var gift med Nils Henriksøn Gyldenløve. Han døde i 1523, og hun levde i enkestand fram til sin død i 1555. Da omkom hun ved forlis på Søvdefjorden i Sunnmøre 85 år gammel. Hun og Nils Henriksøn fikk fem døtre, men ingen sønner. Dette var i dansketida og hun la ned et stort arbeid for Norges selvstendighet. Fru Inger var dessuten landets største eiendomsbesitter. Etter hennes død ble Rein med tilhørende jordgods, opptil 202 gårder, et verdslig len. Fru Ingers datter Lucie ble gift med den skånske adelsmannen Jens Bjelke. De var oldeforeldrene til Ove Bjelke som bygde Austråttborgen i 1655. Den gamle herregården ble da revet. Selv om mange gårder under tidens løp er blitt solgt fra, er Rein ennå en av de største jordgodsene i det nordenfjelske Norge. I dag består godset av flere bygninger i tillegg til klosterruinen, blant annet en gjenreist gammel trekirke, en meieribygning fra 1868, som er bygget tett inntil ruinen, og hovedbygningen fra 1866. Ansvaret for selve ruinen ble overlatt Fortidsminneforeningen i 1888, og dette innebar et tett samarbeid med godsets eier. Trivia. I Sigrid Undsets romantrilogi Kristin Lavransdatter tilbringer hovedpersonen sine siste leveår i Reinsklosteret. Informasjonstavle om Rissaraset. Informasjonstavle om Rissaraset står ved Reins kloster. Veiviser til rasområdet står ved Rein kirke. Litteratur. Kari Birgitta Syrstad, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1999 Tiden Norsk Forlag. Tiden Norsk Forlag er et norsk forlag som ble dannet av Arbeiderpartiet i 1933. Tiden er heleid av Gyldendal Norsk Forlag AS og utgir i dag skjønnlitteratur og generell litteratur Historie. Forlaget ble grunnlagt i 1933 av Arbeiderpartiet. I årene før krigen var de største forfattere på forlaget Aksel Sandemose og Lars Berg. De solgte godt og bidro sterkt til forlagets økonomi og overlevelse. Etter krigen var det Alf Prøysen og Anne Cath. Vestly som overtok denne rollen. Tiden Norsk Forlag var eneste større norske forlaget som ble stengt av tyskerne under okkupasjonen. I april 1940 ble flere av forlagets bøker inndratt av tyskerne, og på høsten ble forlagssjef Kolbjørn Fjeld arrestert, og store bokmengder beslaglagt og makulert. Sandemose og Berg toppet listene over bøker som ble beslaglagt. Forlaget ble omorganisert i 1947 med Arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen (LO) og Norges Kooperative Landsforening (NKL) som de største aksjonærene. I 1991 ble Tiden et datterforetak av Gyldendal Norsk Forlag, der Gyldendal eide 91 % av aksjene, mens Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og LO hadde de resterende 9%. 1. januar 2004 overtok Gyldendal alle aksjer, og forlaget ble organisert som en avdeling i Gyldendal-konsernet. Tidens og Gyldendals barne- og ungdomsbokavdelinger ble slått sammen til Gyldendal Tiden ANS i 1996. Avdelinga heter fra 2004 Gyldendal Barn & Ungdom. Effekt. I fysikken er effekt definert som arbeid utført per tidsenhet. Måleenheten for effekt i SI-systemet er watt og målenheten for arbeid er Joule. En watt tilsvarer å omsette eller forbruke en Joule per sekund. Mens watt uttrykker arbeid per sekund, uttrykker h arbeid per time, et uttrykk som benyttes innen kraftproduksjon. Siden en Joule tilsvarer et arbeid lik det å skyve med en kraft av 1 Newton over en avstand av 1 meter, vil en effekt på 1 watt kunne skyve en gjenstand med en kraft av 1 Newton med en hastighet av 1 meter per sekund. Dette tilsvarer å heise ca. 102 gram 1 meter opp per sekund ved jordoverflaten. En eldre enhet for effekt som fremdeles er mye i bruk er hestekraft. En metrisk hestekraft tilsvarer 735,49875 watt, eller å heise 75 kg en meter opp per sekund. En kW tilsvarer 1,36 hestekraft. Formler. En omdreining er 2 formula_5 radianer. Har man for eksempel oppgitt at en motor yter 100 Nm ved 6000 omdreininger per minutt er effekten således Hvis man skyver en kjelke av gårde med en kraft på 10 Newton i en hastighet av 2 meter per sekund yter man en effekt på 20 Watt. Vi forutsetter her at retningen på kraften man skyver med i er i samme retning som hastigheten. Sammenheng mellom effekt, arbeid og tid er gitt ved Dersom man har utført et arbeid på 20 Joule i løpet av 4 sekunder har man hatt en gjennomsnittlig effekt på 5 Watt over de 4 sekundene. Sammenheng mellom effekt, elektrisk strøm og elektrisk spenning er gitt ved Dersom man forbruker 10 ampere (A) over et spenningsfall på 230 volt er effekten 2 300 Watt. Riksfluktsskatt. Riksfluktsskatten ("Reichsfluchtsteuer") var en skatt som ble utskrevet fra 1931, under Weimar-republikken, i den hensikt å forhindre forbudte kapitaloverføringer på over 200.000 Reichsmark (RM). I det nasjonalsosialistiske Tyskland ble riksfluktsskatten justert for å rette seg mot utdandrende jøders formue. Skattesatsen var på 25 prosent av den samlede formue. På grunn av valutabestemmelsene og vekslingskursene som de tyske banker skulle benytte, ble utvandrerne sittende igjen med bare en liten del av det som ble igjen etter at de hadde betalt denne skatten. Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Framstilling av Déclaration des Droits de l'Homme et du Citoyen fra 1789. Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (fransk: "Déclaration des Droits de l'Homme et du Citoyen") ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlinga 26. august 1789. I korthet slår den fast fire grunnleggende rettigheter: frihet, eiendom, sikkerhet og motstand mot undertrykking. Forhistorie. Erklæringen ble ført i pennen av den unge, radikale og frihetselskende offiseren og aristokraten La Fayette. I hans hus i Paris samla det seg mange radikale mennesker, og blant dem var De forente staters ambassadør i Frankrike, Thomas Jefferson, som i 1776 hadde forfatta den amerikanske uavhengighetserklæringa og dens prinsipper for universelle rettigheter. Etter de skjellsettende begivenhetene i Versailles natta mellom 4. og 5. august 1789, da adelen og geistligheten hadde frasagt seg privilegiene sine, gjaldt det å få vedtatt en uttalelse i den nye nasjonalforsamlinga som slo fast noen prinsipper for en ny styreform. I samråd med Jefferson skrev så La Fayette en tekst som dels bygde på de franske opplysningsfilosofene, dels på statsakter fra engelsk historie, men mest på prinsippene i den amerikanske uavhengighetserklæringa. Den erklæringa som ble framlagt for nasjonalforsamlinga og vedtatt 26. august besto av 17 artikler. Den er høystemt og idealistisk i tonen, og preges av en bevissthet om at menneskeheten står ved en skillevei i sin historie. Det framgår klart av teksten at den ikke bare hadde gyldighet for Frankrike, men "«for alle folk, alle land og alle tider»". Norman Mineta. Norman Yoshio Mineta (født 12. november 1931) er en amerikansk politiker og medlem av Det demokratiske parti. Mineta er siden 2007 styreleder i pr-byrået Hill & Knowlton i USA. Før dette var han transportminister i George W. Bush-regjeringen. Mineta ble født i San Jose i California. Under andre verdenskrig ble han i likhet med en rekke andre japansk-amerikanere pågrepet og holdt i en interneringsleir. Etter krigen graduerte Mineta fra University of California, Berkeley. Han vervet seg til den amerikanske hæren i 1953 og tjenestegjorde som etterretningsoffiser i Japan og Sør-Korea. Deretter begynte han å arbeide hos sin far i hans forsikringsselskap. Hans politiske karriere begynte i 1967 da han ble utnevnt til et ledig sete i San Jose bystyre. I 1971 ble han valgt til byens borgermester. Fra 1975 til 1995 satt Mineta i USAs Representanthus som representant for Silicon Valley-området. Etter å ha sluttet i Representanthuset arbeidet Mineta en periode for Lockheed Martin Corporation. I 2000 ble han utnevnt av president Bill Clinton til handelsminister, som den første asiatisk-amerikanske statsråden i USA. Han ble utnevnt av president George W. Bush til transportminister i 2001. Mineta avga etter 11.september-hendelsen i USA en forklaring at han var sammen med vise-president Dick Cheney som fortløpende fikk informasjon om et fly som nærmet seg Pentagon. Cheney skal, ifølge sitater gjengitt på hjemmesiden til aktivistnettet "911 Truth", ha gitt oppdrag om å ikke skyte ned flyet som nærmet seg. Norman Y. Mineta San José International Airport i San Jose er oppkalt etter Mineta. Gudrun Nevsteinsdatter. Gudrun Nevsteinsdatter (født ca 1052) var datter av Nevstein Stallare og Ingerid Sigurdsdatter. Gudrun ble gift med Skule Tostesson, også kalt for Kongsfostre, på gården Rein. Gudrun og Skule fikk sønnen lendmannen Åsulv Skuleson til Rein. Snorre Sturlason skriver i Harald Hardrådes saga at «Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald». Gudrun Nevsteinsdatter Nimrodel (alv). Nimrodel er navnet på en alv av Lórien i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Nimrodel var den aller kjæreste som Amroth hadde, den siste Silvan alven som var herre av Lórien. Hun bodde like ved elva Nimrodel i et trehus, og hun fulgte med sin elskede da han dro mot sør til Edhellond for å dra fra Midgard til Valinor. Men dessverre forsvant hun da hun skulle krysse Kvitklettene, og mens Amrothg lette etter henne forsvant også han for alltid. Etter at Nimrodel og Amroth begge hadde forsvunnet ble elven som Nimrodel hadde bodd ved oppkalt etter henne. Toste Godwinson. Toste Godwinson, jarl av Northumbria (født ca. 1026, død 25. september 1066), benevnes også som "Tostig". Toste var alliert med kong Harald Hardråde (1015–25. september 1066) og en rival til broren kong Harald Godwinson (ca. 1020–1066) til den engelske trone. Han døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det hevdes at Toste var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule. Dette slektskapet tilbakevises av en del engelske forskere, men blant annet Frank Barlow og Emma Mason mener det ikke er usannsynlig. Bakgrunn. Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067). I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og dermed tante til Matilda som ble gift med Vilhelm Erobreren av Normandie - som igjen hennes mor var tante til. I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven. Hensynløs jarl. Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter. Tre år senere i 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde i 1055. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven ("engelsk «martial law»"). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt. Innbyggerne gjorde opprør og erstattet ham med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia, som erklærte Toste for fredløs. Opprørerne tvang Toste på flukt sørover, hvor de ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren etter dette. På flukt. Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York. Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford Bridge den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson døde i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England. Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre og Kjetil Krok, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith (datter av Eleanora av Normandie) ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf I av Bayern. DEFA-Studio für Spielfilme. DEFA-Studio für Spielfilme var et berømt filmstudio i det tidligere DDR. Det var en del av Deutsche Film-Aktiengesellschaft (DEFA). DEFA-Studio für Spielfilme er særlig kjent for sine eventyrfilmer, som inkluderer den tsjekkisk-tyske samproduksjonen Tre nøtter til Askepott. Deutsche Film-Aktiengesellschaft. Deutsche Film-Aktiengesellschaft (DEFA) var det statlige filmselskapet i det tidligere DDR. Etter annen verdenskrig overtok det UFAs besittelser i det sovjetkontrollerte området. Etter den tyske gjenforeningen ble selskapet oppløst og dets besittelser privatisert. Filmene produsert ved DEFA inkluderer omkring 950 spillefilmer, 820 animasjonsfilmer, mer enn 5 800 dokumentarer og nyhetssendinger og 4 000 tyske synkronisasjoner (dubbinger) av fremmedspråklige filmer. Opphavsretten til disse eies nå av Progress Film-Verleih GmbH. Eksklusiv distributør for video og DVD er Icestorm Entertainment. DEFA-filmene har de siste årene opplevet en renessanse både i Tyskland og i USA. Museum of Modern Art i New York hadde i oktober 2005 en to ukers DEFA-festival. En DEFA-film som er svært kjent i Norge er "Tre nøtter til Askepott". Cecilia Sigurdsdatter. Cecilia Sigurdsdatter (født 1155, død 1186) datter av kong Sigurd Munn Haraldsson, og søster av kong Sverre Sigurdsson. Cecilia ble som voksen sendt av Erling Skakke til Värmland i Sverige i 1177, hvor hun ble gift med Folkvid lagmann. Etter at kong Sverre hadde seiret over kong Magnus Erlingson, giftet han henne 1184 bort til sin lendmann Bård Guttormsson på Rein. Cecilia hadde forlatt sin mann Folkvid og reist tilbake til Norge – fordi hun «elsket ham lite». Kong Sverre satset mye på tilslutning fra Bård Guttormson til Rein. Dette viser seg blant annet at han lot sin «søster» Cecilia erklære at ekteskapet med Folkvid lagmann var ugyldig og giftet henne med Bård. Ekteskapet mellom Bård Guttormsson og Cecilia ble mislikt av kirken og anfektet flere ganger ettersom ekteskapet ikke var blitt erklært ugyldig og Folkvid lagmann ennå levde. Da erkebiskop Øystein gjorde innvendinger, hevdet hun at hun aldri hadde vært virkelig gift med Folkvid, men bare vært hans frille. Tyve år senere tok imidlertid erkebiskop Eirik det standpunkt at hun hadde vært lovlig gift med Folkvid, og at ekteskapet med Bård derfor var ugyldig. I ekteskapet med Bård Guttormsson ble Cecilia mor til den senere kongen, Inge Bårdsson (død 23. april 1217). Cecilia døde kort tid etter denne fødselen i 1185. Med den tidligere ektemannen, Folkvid lagmann, hadde Cecilia den siden så kjente sønnen Håkon Galen (død 1214). Håkon Galen var jarl i Norge og tronpretendent. I ekteskapet med Kristina Nilsdatter, datterdatter til Erik den hellige, fikk Håkon en sønn som ble døpt Knut. Cecilias andre ektemann Bård Guttormson på Rein døde 3. april 1194, i Bergen. Ekteskapet deres ble knappe året gammelt og ektemannen overlevde hustruen med 9 år. Kurt Vonnegut. Kurt Vonnegut (født 11. november 1922 i Indianapolis, død 11. april 2007 i New York) var en amerikansk forfatter og kunstner. Han var sønn av arkitekten Kurt Vonnegut d.e. og Edith Lieber. Begge foreldrenes familier stammer opprinnelig fra Tyskland. Under den annen verdenskrig opplevde han bombingen av Dresden som amerikansk krigsfange etter å ha blitt tatt til fange under Ardenneroffensiven i 1944, og denne begivenheten var utgangspunktet for hans mest berømte roman, "Slaktehus-5 eller Barnekorstoget" (originaltittel "Slaughterhouse-Five, or The Children's Crusade: A Duty-Dance With Death") fra 1969. Romaner. De norske utgavene er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, unntatt der det er markert. Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag, Bård Guttormsson. Bård Guttormsson på Rein (født ca. 1150, død 3. april 1194), lendmann, var sønn av lendmannen Guttorm Åsulvsson på Rein i Trøndelag og Sigrid Torkjellsdatter. Bård Guttormson var en framstående birkebeiner. Ætten hans hadde gode navn som Sigurd Syr, Skule Tostesson jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle. Snorre Sturlasson skriver i "Harald Hardrådes saga" at «Kong Olav giftet ham (Skule Kongsfostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsulv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundson. Hennes og Åsulvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdson) og hertug Skule.» I "Baglersagaen" skildres Bård Guttormsson ved at «Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» I "Sverres saga" nevnes han ofte, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, han drepte Vidkunn Erlingsson av Bjarkøy. Bård Guttormsson nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes. Med Cecilia fikk han sønnen Inge Bårdsson, senere konge av Norge. Med Ragnfrid fikk han Skule Bårdsson, senere Norges første hertug, og Ingebjørg Bårdsdatter fra Rein, dessuten sønnene Sigurd, Åsolv og Guttorm. Fra 1181 fikk Kong Sverre støtte fra Bård Guttormsson som en av kongerikets mest fremstående og høyættede menn. Det betydde også mye for trønderne da Inge Bårdsson, birkebeinerkongen, ville bli godtatt som konge at han var sønn av Bård Guttormsson som nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Oppslutningen fra en mann som Bård på Rein må ha vært av avgjørende betydning for at Trøndelag godtok kong Sverre. Bård var enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. "Sverres saga" forteller at Bård møtte Sverres søster Cecilia Sigurdsdatter, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Sverre var desperat etter å få Trøndelag på sin side, og at han satset alt på denne forbindelsen viser det at han lot sin søster Cecilia erklære ekteskapet med Folkvid lagmann for ugyldig, og giftet henne med Bård. Ekteskapet mellom Bård og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget ved Fimreite i 1184. I kong Sverres slag mot øyskjeggene ved Florvåg på Askøy i 1194 ble Bård såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble begravet i Kristkirken på Holmen i Bergen. Atlanterhavets Blå Bånd. Atlanterhavets blå bånd (Blue Riband, Blue Ribbon) er en utmerkelse som de passasjerskip som har foretatt den raskeste tur over Atlanterhavet kan bruke i sin markedsføring. Det blå bånd kan settes i begge retninger, enten i vestlig eller østlig retning. På grunn av havstrømmene er seilingstiden alltid kortere for seilaser i øst-vest retning (fra USA til Europa). Navnet «Det blå bånd» er tatt fra Hosebåndsordenen som er den høyeste utmerkelse en brite kan oppnå. Den tidligst registrerte overfarten var i 1838, mens begrepet «Blå bånd» først ble anvendt omkring 1860. Innehaveren av båndet har rett til å føre en blå vimpel i toppen av en mast. I 1930 tok sir Harold Hales initiativet til stiftelse av et trofé (Hales Trophy), som deretter ble tildelt den hurtigste passasjerbåten. De første 100 år varierte start- og stoppstedene, både på amerikansk og europeisk side, men fra 1935 har start- og endepunkt vært henholdsvis Bishop Rock, England og Ambrose fyrskip, USA. Den korteste avstand mellem de to punkter er 2777 sjømil tilsvarende 5143 km. Den enkelte overfart kan være lengre, avhengig av vind, vær og havstrømmer. Idag er det den (tidligere) danske fergen «Cat-Link V», fra Scandlines, som er innehaver av det blå bånd og det prestigetunge Hales Trophy, med en seilingstid på 2 dager, 20 timer og 9 min. Rekorden ble satt i 1998 (1 dag og 10 timer raskere enn SS «United States»). Denne hurtigbåten eies i dag av det norske rederiet Fjord Line AS og har navnet «Fjord Cat». Båten trafikkerer strekningen Kristiansand-Hanstholm. Opprinnelig var det meningen at båndet skulle tildeles passjerskip over 10 000 BRT. Dette ble endret i 1990. Det siste skip som oppfylte tonnasjebetingelsene var den amerikanske SS «United States», som hadde rekorden fra 1952 til 1990. «Akagi» (1925). «Akagi» (japansk: 赤城) var et japansk hangarskip. Akagi ble opprinnelig påbegynt som en slagkrysser av «Amagi»-klassen, men ble som følge av Washingtontraktaten ombygget til hangarskip sammen med søsterskipet «Amagi». «Amagi» fikk omfattende skader under et jordskjelv mens hun fremdeles var under bygging og ble hogd opp før hun ble sjøsatt, og «Akagi» ble derfor det eneste hangarskipet i sin klasse. «Amagi» ble erstattet av «Kaga» som var et ombygget slagskip av «Kaga»-klassen. Mellom 1936 og 1938 gikk «Akagi» gjennom en omfattende ombygging og fikk blant annet en bro på babord side og et flydekk som løp hele lengden av skipet. Ved senkingen i juni 1942 var hun utstyrt med en blanding av Mitsubishi A6M jagerfly, Aichi D3A stupbombefly og Nakajima B5N torpedofly. Operativ historie. «Akagi» var flaggskipet i viseadmiral Chuichi Nagumos stillehavsflåte og ledet sammen med «Kaga» angrepet på Pearl Harbor. Etter Pearl Harbour opererte hun i det indiske hav hvor hun deltok i senkingen av det britiske hangarskipet HMS «Hermes» utenfor Ceylon i april 1942. 4. juni tok hun del i slaget ved Midway hvor flyene hennes angrep Midway. 10:22 om formiddagen ble hun selv angrepet av fly fra det amerikanske hangaskipet USS «Enterprise» og truffet av to bomber. Den første eksploderte i hangaren og satte i brann torpedoer og drivstoff fra sprukne rørledninger. Den andre bomben satte fly på dekket i brann. En halv time senere var brannen ute av kontroll og Nagumo forlot skipet med mannskapet. «Akagi» fortsatte å brenne i ni timer og til slutt ble en japansk jager beordret å senke henne med torpedoer. Agano-klassen. Agano-klassen var en japansk klasse av fire lette kryssere brukt under den andre verdenskrig. Klassen ble utviklet som lett pansrede, raske kryssere ment å fungere som flaggskip for jagerflottiljer. Thriller (album). "Thriller" er et musikkalbum av Michael Jackson, utgitt av Epic Records 30. november 1982. Albumet er allment oppfattet som hans beste soloalbum, og var med å definere ham som en av verdens mest kjente popmusikere. Albumet har hittil blitt solgt i 110 millioner eksemplarer, og er i 2008 notert i The Guiness Book of Records som verdens mest solgte album gjennom tidene. "Thriller" kom i 2003 på 20. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Samme år utropte TV-stasjonen VH1 albumet til det 23. største gjennom tidene, og i 2005 ble albumet kåret til det 4. største gjennom tidene i en meningsmåling arrangert av den britiske TV-kanalen Channel 4. Innspillingen. Av de totalt ni sangene som kom med på albumet, hadde Jackson minst deltatt i ni av dem ved siden av å legge på vokal. Innspilt mellom april og november 1982, ble "Thriller" co-produsert av Quincy Jones og Jackson, og albumet viste en større delaktighet fra Jacksons side enn det foregående albumet, "Off the Wall" fra 1979. Tidlige versjoner av "Thriller"s sanger var skarpere i kantene enn de mer glatte slutt-mixene som "Thriller" til slutt ble, basert på idéer som ble kultivert av Jackson. Etter at albumet ble mixet av Jackson, Jones, og Jacksons tekniker Bruce Swedien, lanserte Jacksons plateselskap, Epic Records, "Thriller" 30. november 1982. Albumets første singel, «The Girl is Mine», en popaktig duett sammen med tidligere Beatles-medlem Paul McCartney, ble en kommersiell suksess, selv om sangen ble slaktet av krikere. Albumets andre singel, «Billie Jean», var en mer definitiv hit. Til tross for kontroversen rundt sangens tekst, som omhandlet illegitimitet, førte «Billie Jean» Jacksons karriere og "Thriller" til toppen av hitlistene, og fra der og da vokste Jacksons suksess. Jacksons gjenoppståelse som en crossover-artist var komplett med hans tredje singel, den meget rockinspirerte nummer 1-hiten, «Beat It». På sitt mest populære solgte "Thriller" en million album i uken. "Thriller" er av mange ansett som det første albumet til MTV-generasjonen. Takket være jubileumsutgaven, klarte albumet endelig å bli nr. 1 på salgslistene i Norge. Da det ble utgitt første gang i 1982, klarte det ikke bedre enn 6. plass Thriller Special Edition. I 2001 kom en spesialutgave av Thriller med bonusspor, intervjuer, og større coverhefte. "Thriller 25". I 2008 ble "Thriller" lansert på nytt under navnet Thriller 25 som markering av albumets 25-årsjubileum. Albumet inneholdt nye mikser av sanger fra det opprinnelige albumet hvor noen av dagens største popartister bidro. En ny låt var også lagt til, «For All Time». Denne ble opprinnelig skrevet for "Thriller", men kom ikke med på albumet. "Thriller 25" innholdt også en DVD med musikkvideoer og et større omslagshefte med flere bilder, historie og en hilsen fra Jackson til fansen. CD. Spor 1-9 er de originale låtene på "Thriller". Det tyske næringslivs Adolf Hitler-gave. Det tyske næringslivs Adolf Hitler-gave "(Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft)" var en årlig utgift pålagt alle tyske bedrifter til støtte til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti (NSDAP). Avgften ble fastlagt til fem promille av det forgangne års lønns- og inntekststall. Det var lederen for Riksforbundet for den tyske industri, Gustav Krupp von Bohlen und Halbach,som foreslo ordningen den 30. mai 1933 etter forbilde av Hindenburg-gaven fra 1927. Hensikten med "Adolf-Hitler-gaven" var å sikre NSDAP en jevn og sikker finansiering. Krupp fikk ledelsen for administrasjonen av ordningen den 1. juni 1933. I 1935 ble 20 millioner, i 1937/1938 ca. 46 millioner Reichsmark (RM) gitt til NSDAP. Frem til 1945 ble det sammenlagt over 700 mill. RM. Av disse beløpene ble faste bidrag videreformidlet bl.a. til SS, SD, Hitler-Jugend og NSDAPs utenlandsarbeid. En stor del av gaven forbeholdt Adolf Hitler for seg selv, og benyttet det f.eks. til eiendomskjøp, oppbygning av verdifulle kunstsamlinger og til belønninger til NSDAP-funksjonærer. Bognes. Bilferga MF «Tysfjord» ved fergekaia på Bognes Bognes er et fergested i Tysfjord kommune i Nordland. Stedet ligger i ytre del av Tysfjorden, på vestsiden av fjorden. Fra Bognes går det ferger over Tysfjorden til Skarberget (europavei 6) (25 minutter), og over indre del av Vestfjorden til Lødingen (riksvei 85) (60 minutter). Ferga til Lødingen er den naturlige forbindelsen sørfra til Harstad og Vesterålen. Fra Bognes går E6 sørover til Fauske. Fra Boghøgda ved Bognes går fylkesvei 681 nordover til Korsnes. Fergetrafikk mellom Skarberget og Korsnes, lengst ute i Tysfjorden, begynte i mars 1941. Året etter ble det bygd fergeiele på Bognes, og fergene begynte å gå dit i stedet. I 1950 startet fergetrafikk i sommerhalvåret mellom Bognes, Lødingen og Lilleng i Tjeldsundet. Veien langs Tjeldsundet mellom Lødingen og Harstad ble knyttet sammen i oktober 1958. Siden sommeren 1960 har ferga mellom Bognes og Lødingen gått hele året. Konzentrationslager Majdanek. Konzentrationslager Majdanek (tysk navn: "Konzentrationslager Lublin") var en tysk konsentrasjons-og tilintetgjørelsesleir, som ligger rundt 4 km fra den polske byen Lublin. I motsetning til mange nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleirer var ikke Majdanek gjemt unna i en fjern skog eller skjult av naturlige barrierer. Den var heller ikke omgitt av noen «sikkerhetssone». Leiren ble etablert i oktober 1941 etter Heinrich Himmlers ordre, etter at han besøkte Lublin juli 1941. Majdanek var en SS-kontrollert krigsfangeleir under kommando av Karl Otto Koch. Den ble forandret til konsentrasjonsleir i februar 1943. Leiren har sitt navn fra Lublin-distriktet Majdan Tatarski («Den lille parken») og ble gitt dette navnet i 1941 av de fastboende som var klar over dens eksistens. På det meste hadde leiren 50 000 innsatte. På nyåret 1942 ble det besluttet å utvide Majdanek til å kunne ta 250 000 innsatte. Mellom april 1942 og juli 1944 ble leiren brukt som utryddelsesleir ved hjelp av gasskamre og krematorier. Majdanek var en av to dødsleirer som brukte Zyklon B i gasskamrene. Imidlertid ble også karbonmonoksid brukt. I henhold til data fra Majdanek statsmuseum var det 300 000 fanger som var innom leiren. Av disse var 40 prosent jøder og rundt 35 prosent polakker. Andre nasjonaliteter som var fanger var hviterussere, ukrainere, russere, tyskere, østerrikere, franskmenn, italienere og nederlendere. Majdanek leverte slavearbeidere til ammunisjon- og våpenfabrikken Steyr-Daimler-Puch. Leiren ble stengt i juli 1944 men det var bare krematoriene som ble ødelagt før Den røde arme ankom. Dette førte til at Majdanek er den holocaust-relaterte leiren som er best bevart. Omtrent 1000 fanger ble sendt på dødsmarsj, men Sovjetarmeen fant tusenvis av fanger, hovedsakelig krigsfanger, i leiren da de kom. De fant også store mengder bevis for massemordet som hadde blitt utført der. Sovjetarmeen forandret leiren i 1944 til en NKVD-leir der tusenvis av polske motstandkjempere fra Armia Krajowa og NSZ ble plassert. Det finnes en permanent utstilling i United States Holocaust Memorial Museum med store mengder sko som har tilhørt ofre fra Majdanek. I oktober 2005 dro 4 overlevende fra Majdanek tilbake til leiren og hjalp arkeologer med å finne rundt 50 objekter som hadde blitt gjemt av innsatte. Objektene var blant annet gifteringer, klokker, øreringer og mynter. Drapstall i Majdanek. Monument ved Majdanek Minnesmerke. Det inneholder aske av mennesker funnet i konsentrasjonleiren. På grunn av manglende arkiver har det alltid vært vanskeligere å estimere drapstallene i Majdanek, sammenlignet med andre tilintetgjørelsesleirer. Sovjetiske myndigheter hevdet i juli 1944 at det var rundt 400 000 jødiske ofre og 1500 000 andre ofre av forskjellige nasjonaliteter. I 1961 estimerte Raul Hilberg at det var rundt 50 000 jødiske ofre. Imidlertid oppgir andre kilder, blant annet leirens museum, at tallene er 100 000 jødiske ofre og 200 000 ofre av diverse nasjonaliteter. Den nyeste forskning som er utført av lederen for den vitenskapelige avdelingen ved Majdanek museum, Tomasz Kranz, oppgir 78 000 ofre, av disse var 59 000 jøder.. Forskjellene i de ulike anslagene skriver seg fra ulike metoder brukt til estimatene og mengden bevis tilgjengelig for forskerne. De sovjetiske anslagene var gjort med en enkel metode – det ble antatt at antall ofre mer eller mindre korresponderte med krematorienes kapasitet. Senere undersøkelser har involvert flere bevis og brukt arkiver med informasjon om deportasjoner og folketellinger i tillegg til nazistenes egne arkiver. Raul Hilbergs 1961-måling, som også benyttet disse arkivene, stemmer godt med Kranzs rapport. Leirkommandanter og leirpersonell. I oktober 1942 ankom flere kvinnelig SS-soldater fra Ravensbrück konsentrasjonsleir i Tyskland, der de hadde vært trent. Disse kvinnene var blant annet Elsa Erich, Hermine Braunsteiner, Hildegard Lachert og Rosy Suess. Elisabeth Knoblich var en av de mest hensynsløse ansatte i leiren. Hun var så brutal og sadistisk at selve hennes felles Aufseherinnen fryktet henne og kalte henne «Halt Die Klappe» (Hold kjeft!). Da Sovjetarmeen frigjorde Majdanek, fant de mengder av bevis for den hensynsløse holdningen til de kvinnelige vaktene. Jennestad. Jennestad er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, ca. 10 km fra Sortland langs riksvei 820. På den lokale dialekten uttales Jennestad "Je(i)nnsta". Opprinnelsen til navnet er svært usikker. Det er mulig at -stad-delen av navnet egentlig er avledet av -stø. Førstedelen av navnet er enda mer usikker. I Sortland bygdebok – Gård og slekt, del 2 (ISBN 82-991889-5-4), skriver historiker Johan Borgos at navnet Jennestad kan bety "støplassen man går til", samme betydning som "Gjengstø" i Sør-Trøndelag. Jennestad var tidligere et aktivt handelssted med landhandel, skipsekspedisjon og poståpneri. Handelsstedet ble etablert før 1830. Ødbert Johansen kom fra Dønna på Helgeland og kjøpte stedet i 1890-årene. Han bygde opp og utviklet handelsstedet, og sønnen Einar Aagaard drev stedet videre til han døde i begynnelsen av 1980-årene. Men i dag er butikken og postkontoret for lengst nedlagt. Postkontoret ble nedlagt 1. oktober 1992, og lokalbutikken (som da var flyttet ut av handelsstedet og inn i eget bygg) ble nedlagt noen år senere. Jennestad handelssted er nå museum og holdes åpent for turister om sommeren. Jennestad hovedgård er i dag galleri, og brukes også til konserter om sommeren. Jennestad har barneskole og barnehage. Da skolen på Nevernes ble nedlagt rundt 1990, ble de få elevene der overført til skolen på Jennestad. Jennestad har en betydelig forekomst av grafitt. Grafitten ble utvunnet mellom 1901 og 1914. Det var også prøvedrift på forekomsten i 1950-årene, og flere undersøkelser både på 1970-tallet og 1990-tallet. På slutten av 1990-tallet ble det bygd en travbane på Jennestad, men travbanen har vært lite i bruk. I 1979 laget Sortland Orienteringslag et o-kart over Jennestadmarka. Dette kartet er revidert flere ganger, og utvidet helt til Frøskeland og Holmstad. I 1993 arrangerte Sortland O-lag junior-NM i dette området. Jennestad er blant stedene i Vesterålen der kortnebbgjess beiter under trekkperioden om våren. Under gåsetrekket kan store flokker av gjess sees på grasmarkene og myrene rundt Jennestad. Bøndene i området mener de taper penger på gåsebeitinga, og de siste årene har gjessene derfor ofte blitt jaget bort fra innmarka. Skarberget. Skarberget er et fergested i Tysfjord kommune i Nordland. Stedet ligger i ytre del av Tysfjorden, på østsiden av fjorden. Den eneste ferga langs europavei 6 går fra Bognes på vestsida av Tysfjorden til Skarberget. Ferga tar ca. 25 minutter. Fra Skarberget går E6 nordøstover til Ballangen og Narvik. Fergetrafikk mellom Skarberget og Korsnes, lengst ute i Tysfjorden, begynte i mars 1941. Året etter ble det bygd fergeiele på Bognes, og fergene begynte å gå dit i stedet. 2. desember 1968 åpnet fergeforbindelsen Drag-Kjøpsvik-Skarberget. Dette sambandets anløp på Skarberget ble nedlagt i 1992 da riksvei 827 mellom Kjøpsvik og Sætran i Ballangen ble åpnet. Hukusjøen. Hukusjøen er et vann som ligger i Grue og Åsnes i Hedmark. Hovedinnløpet til Hukusjøen er Veståa som kommer fra Vestmarka. Utløpet er Auståa som renner østover før den munner ut i Glåma etter noen kilometers løp. Feforvatnet. Feforvatnet er et vann som ligger i Nord-Fron kommune i Oppland. Ranseren. Ranseren (sørsamisk: "Bijjie Raentsere") er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland. Skogvollvatnet. Skogvollvatnet er et vann som ligger i Andøy kommune i Nordland. Vannet ligger ved Skogvoll på Andøya, og har oppgang av anadrome laksefisk (laks, sjøørret og sjørøye). Det er en del av Skogvoll naturreservat. Langfjordvatnet. Langfjordvatnet (nordsamisk: "Uhcavuonjávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Vassetevatnet. Vassetevatnet er et vann som ligger i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Høgvagltindene. Høgvagltindene er en samling topper midt i Jotunheimen. De mest markante er Vestre Høgvagltinden (1967 moh.), Midtre Høgvagltinden (2066 moh.) og Austre Høgvagltinden (1916 moh.), samt en topp (1925 moh.) mellom Austre og Midtre. Høgvagltindane ligger på grensen mellom Luster kommune i Sogn og Fjordane og Lom kommune i Oppland. Austre Høgvagltinden ligger på grensen mellom de to fylkene. VM i orientering. VM i orientering ble for første gang holdt i 1966. Det har blitt arrangert hver år siden 2003. I 1966 var det to distanser: langdistanse og stafett. I 1991 ble det lagt til en kortdistanse som senere har gått over til sprint. Individuell/Klassisk/Lang. Øvelsen har hatt ulike navn siden starten. Kortdistanse. Denne distansen ble holdt fra 1991 til 2001, før den ble fjernet og erstatet av mellomdistansen. Mellomdistanse. Denne distansen har vært med siden VM i 2003 i Sveits. Sprint. Denne distansen har vært med siden 2001. Stafett. 2009 Merknad: På den 3. etappen var Martin Johansson (Sverige) i ledelsen da han pådro seg en alvorlig skade; Thierry Gueorgiou (Frankrike), Anders Nordberg (Norge) og Michal Smola (Tsjekkia) ga opp sine lederposisjoner for å redde ham. Det Internasjonale Orienteringsforbundets konkurranseregler var et problem: regel 26.13 sier "Organisatoren må ugyldiggjøre en konkurranse hvis det til noe tidspunkt har vært omstendigheter som gjør konkurransen urettferdig eller farlig for deltagerne". Etter mye diskusjon bestemte juryen at resultatet likevel skulle stå. Fylkesvei 821. Fylkesvei 821 (Fv821) går mellom Frøskeland i Sortland og Myre i Øksnes. Veiens lengde er 23,7 km. Veien går mellom Frøskeland over Frøskelandseidet, langs Steinlandsfjordens østside og videre og Myre. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Mein Kampf. "Mein Kampf", på norsk "Min kamp", er den tyske politikeren Adolf Hitlers ideologiske manifest og hovedverk, der han innen rammen av sin selvbiografi legger fram grunntrekkene i sin verdensanskuelse og det politiske programmet for nasjonalsosialismen. Boka kom opprinnelig ut i to bind i 1925 og 1927. En norsk oversettelse ble utgitt i 1941 på J.M. Stenersens Forlag. Forlaget Nexus trykket opp boken på nytt i 2002, men boken ble stoppet pga manglende rettigheter. __TOC__ Tilblivelse. 200px 200px Det første bindet av "Mein Kampf" («Min kamp») ble skrevet i 1924, mens Hitler sonet fengselsstraff i Landsberg fengsel for ølkjellerkuppet i 1923. Dette bindet ble diktert til Rudolf Hess, som Hitler sonet sammen med, men som imidlertid ikke oppgis som medforfatter. Det var Hitlers mål å gi en fremstilling av hvordan nasjonalsosialismen utviklet seg, og hva dens mål var. Hitler legger til grunn at de fiktive Sions vises protokoller er autentiske. Av disse forfalskede «protokollene» fremgår eksistensen av en jødisk verdenssammensvergelse. På et tidlig tidspunkt vurderte Hitler å kalle sin bok for "Viereinhalb Jahre gegen Lüge, Dummheit und Feigheit" "(fire og et halvt år [i kamp] mot løgn, dumhet og feighet)." Første del av boken ble diktert av Hitler under fangenskapet. Annen del ble til etter løslatelsen i desember 1924, da Hitler oppholdt seg på en villa i Obersalzberg. I juli 1925 ble første bind offentliggjort, og i desember 1926 det andre. Frem til 1930 utkom "Mein Kampf" i to bind av stort format, og kostet 12 Mark pr. bind. I 1930 ble de to bindene sammenfattet i en ettbinds "folkeutgave" i format 12 x 18,9 cm – en bevisst tilpasning det vanlige formatet for Bibelen i tysk utgave. Originalteksten ble endret og utvidet en rekke ganger under den tyve år lange redaksjonshistorien fra 1925 til 1945. Språklig og logisk forvirrede passasjer ble åpenbart justert av anonyme hjelpere i Hitlers nære omkrets. Otto Strasser, hvis bror Gregor Strasser hadde vært fengslet sammen med Hitler i Landsberg, skrev i sin bok "Hitler und ich" "(Hitler og jeg)" etter at førsteutgaven av "Mein Kampf" kom ut, at det hele var et konglomerat av «dårlig fordøyd politisk lektyre», nemlig et sammensurium av tanker fra Karl Lueger, Georg von Schönerer, Houston Stewart Chamberlain, Paul de Lagarde og Alfred Rosenberg, og «antisemittiske raseriutbrudd fra Streicher». Dedikasjoner. Begge bind er dedisert til en rekke personer som Hitler stod nær politisk og/eller personlig. Den første del er viet særlig til "de 16 «martyrene»" fra det mislykkede Ølkjellerkuppet, og blant dem særlig Max Erwin von Scheubner-Richter. Annen del er dedisert til Hitlers «faderlige venn» Dietrich Eckart. Utbredelse. Av ettbindsutgaven ble det solgt 287 000 eksemplarer frem til januar 1933, til 12 tyske mark pr. eksemplar. Hitler fikk ti prosent av dette. Deretter skjøt opplaget kraftig oppover. Fra februar til desember 1933 ble det spredt 1,7 mill. eksemplarer. I 1939 var det i alt kommet ut 5,45 millioner, til 1943 hele 10,24 millioner. Det offentlige stod for utbredelsen; for eksempel fikk alle som giftet seg borgerlig "Mein Kampf" i gave. Det måtte da være sertifisert nye eksemplarer, dette for å forhindre at lokale vigselsmyndigheter sparte utgifter ved å anskaffe usprettede utgaver som var videresolgt privat. Siden Adolf Hitler som forfatter var uten livsarvinger, overtok den bayerske delstaten opphavsretten til verket etter at Hitler døde. Som innehaver av opphavsretten har Bayern ikke gitt tillatelse til nye opplag av boken, men den har kommet i piratutgaver i land som ikke er underlagt tysk opphavsrettslovgivning. Det foreligger også en kommentert tysk vitenskapelig utgave, som opprinnelig ble utgitt i 1974, og pr. 2012 var kommet i 21 opplag med tilsammen ca. solgte eksemplarer. Delstaten Bayern har ikke grepet inn mot denne utgivelsen. Manuset vil falle i det fri den 31. desember 2015, 70 år etter utløpet av året da forfatteren døde. Planlagt nyutgivelse. Tyske historikere planlegger å gi ut boken på nytt straks manuset faller i det fri ved årsskiftet 2015/2016, men med redaksjonelle kommentarer. Midtre Høgvagltinden. Midtre Høgvagltinden (2066 moh.) er et fjell i Jotunheimen. Toppen er den høyeste av Høgvagltindane og ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Vestre Høgvagltinden. Vestre Høgvagltinden (1967 moh.) er et fjell i Jotunheimen. Toppen er en av Høgvagltindane og ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Austre Høgvagltinden. Austre Høgvagltinden (1916 moh) er et fjell i Jotunheimen. Toppen er en av Høgvagltindane og ligger på grensen mellom Luster kommune i Sogn og Fjordane og Lom kommune i Oppland. Gustav Thöni. Gustav Thöni (født 28. februar 1951 i Trafoi) er en av de fremste italienske alpinistene gjennom alle tider. Han er en legende i alpinhistorien. I 1970-årene vant han verdenscupen sammenlagt hele fire ganger. Assignat. Assignater var statlige verdipapirer som fungerte som penger under den franske revolusjon. I løpet av revolusjonens innledende fase sommeren og høsten 1789 var statsfinansene blitt stadig dårligere. I virkeligheten var staten fallitt. For å bøte på miseren foreslo Talleyrand å konfiskere kirkas eiendommer, og 2. november vedtok den grunnlovgivende forsamlinga at all eiendom som tilhørte kirka og klostrene, skulle "«stilles til disposisjon for nasjonen»". Verdien av disse eiendommene var anslått til 3 milliarder pund. Problemet var at det ville ta tid å få solgt alle eiendommene, og staten hadde ikke tid til å vente. Derfor ble det i desember vedtatt å utstede sedler med en pålydende verdi ("valeur assigné"), mot pant i kirkegodset – assignater. Den første emisjonen var på 400 mill. livres (pund), og hver assignat hadde en pålydende verdi av 1000 livres. Den høge verdien på sedlene var uttrykk for at de ikke var ment å komme i vanlig sirkulasjon, men fungere som et forkjøpsbevis for de som ville kjøpe kirkegods. 17. april 1790 ble assignaten omgjort til valuta, og staten begynte å trykke assignater i det antallet som trengtes for å dekke løpende utgifter. Etter hvert kom en i den situasjonen at den totale mengden assignater i omløp begynte å overstige verdien av nasjonalisert gods. Finansminister Necker, som hadde vært motstander av å omgjøre assignaten til valuta, søkte avskjed. Tiltroen til – og dermed verdien av – den nye valutaen dalte, og mellom 1790 og 1793 falt assignaten 60% i verdi. Dessuten var assignatene svært enkle trykksaker som var lette å forfalske. Etter hvert ble de utstyrt med en påskrift om at forfalskning medførte dødsstraff. Samtidig som assignaten falt i verdi, holdt realverdien på nasjonalisert gods seg fortsatt høy, og enkelte velstående kunne berike seg enormt ved å kjøpe opp store landeiendommer og bygninger for nesten ingenting. For å redde assignaten og hindre spekulasjon ble det vedtatt en rekke lover, og i 1793 stengte børsen og vekslingskursene ble ikke lenger offentliggjort. Under skrekkveldet i 1793 og 1794 var det forbundet med dødsstraff å nekte å akseptere assignater. Også i direktorietida fortsatte seddelpressa å spy ut assignater, og i 1796 var samla pålydende oppe i 45 milliarder pund. Det gjorde ikke krisa mindre at Frankrikes fremste fiende, Storbritannia, fant på å trykke assignater og få dem satt i omløp i Frankrike. I 1796 så direktoriet seg tvunget til å avvikle assignaten. 19. februar 1796 ble trykkplatene brent offentlig på Place Vendôme. 18. mars ble assignaten trukket tilbake til fordel for en ny seddel, "mandat territorial". Denne begynte straks å falle i verdi som assignaten hadde gjort, og den ble trukket 4. februar 1797 og erstatta med klingende mynt i sølv og gull. Langvatnet (Lom). Langvatnet er et vann som ligger i Lom kommune i Oppland. Vannet ligger midt i Jotunheimen, mellom Høgvagltindane (2066 moh.), Visbretinden (2234 moh.), Semeltinden (2236 moh.) og Skarddalseggje (2159 moh.). Storfrøyningen. Storfrøyningen, eller Storfrønningen som det heter lokalt, er et vann som ligger i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Midtre Syndin. Midtre Syndin er et vann som ligger i Vestre Slidre kommune i Oppland. Midtre Syndin henger sammen med Nordre Syndin via sundet Pyttingen. Kolsvatnet. Kolsvatnet er et vann som ligger i Valle kommune i Aust-Agder. Oksevatnet. Oksevatnet (nordsamisk: "Vuoksajávri") er et vann som ligger i Vardø kommune i Finnmark. Fellvatnet. Fellvatnet er et vann som ligger i Gildeskål kommune i Nordland. Andfiskvatnet. Andfiskvatnet er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland. Vannet har i en årrekke vært drikkevannskilde for Mo i Rana og forsteder, noe som har ført til flere regulerings- og byggekonflikter mellom kommunen på den ene siden og grunneiere og hytteeiere på den andre siden. I tillegg er vannet magasin for Svabo kraftverk. Steinsvatnet i Lund. Steinsvatnet er et vann som ligger i kommunene Sokndal og Lund i Rogaland. Siksjøen. Siksjøen er et vann som ligger i Os kommune i Hedmark. Somájávri. Somájávri (finsk: "Somasjärvi", nordsamisk: "Somášjávri") er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Finland. Den norske delen ligger i Nordreisa kommune i Troms og den finske i Enontekis kommune i Lappland. Virvatnet. Virvatnet (lulesamisk: "Viresjávri") er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland like ved grensen til Sverige. Henangervatnet. Henangervatnet er et vann som ligger i Fusa kommune i Hordaland. Vatnet har en bestand av storørret som det ikke er mange av på Vestlandet. Fiske etter denne er derfor regulert i egen forskrift. Hofreistæ. Hofreistæ er et vann som ligger i Bjerkreim kommune i Rogaland. Det er ett av flere større vann i nedslagsfeltet til Bjerkreimsvassdraget. Kalvvatnet. Kalvvatnet (sørsamisk: "Gaejsienjaevrie") er et vann som ligger i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag samt Bindal kommune i Nordland. Rotvikvatnet. Rotvikvatnet er et vann som ligger i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Vannet er på flere kart også kalt Naklingvatn. Vannet har en stor bestand av ørret av god kvalitet og fin størrelse. Det tas hvert år flere ørreter mellom 1 og 2 kg og gjennomsnittsvekten ligger rundt 300-600 gram. Vannet er knyttet til sjø gjennom en kanal til Horvereidvatn som igjen har en kanal ut til sjøen. Dette har ført til at det også går opp fin sjøørret og noen laks. Fiskekort kan blant annet kjøpes hos K-sport på Kolvereid. IBBY Norge. IBBY Norge – Barnebokforum, eller tidligere Norsk Barnebokforum, er en norsk frivillig organisasjon for de som er interessert i å spre kunnskap om barne- og ungdomslitteratur. Den ble stiftet i 1956 under navnet Norsk Kuratorium for Barne- og Ungdomsbøker som norsk seksjon av IBBY ("International Board on Books for Young People"). Medlemmene er organisasjoner og privatpersoner, og IBBY Norge ledes av et styre som er valgt blant medlemmene. IBBY Norge arrangerer hvert år informasjonsmøter om årets barne- og ungdomsbøker og utgir medlemsbladet "Barnebokforum" som blant annet inneholder kursoversikter og omtale av aktuelle bøker. Norsk Barnebokforum deler også ut Askeladdprisen hvert annet år og gir faglige råd, blant annet til Utenriksdepartementet. Ring 2. Ring 2 (ofte også kalt Kirkeveiringen) går mellom Skøyen og Lodalen i Oslo. Veiens lengde er 9,7 km. Hele traséen: Drammensveien - - Kirkeveien - Griffenfeldts gate - Marcus Thranes gate - Christian Michelsens gate - Finnmarkgata - - Åkebergveien - St. Halvards gate -. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen riksvei 161. Knutepunkter. Drammensveien Kirkeveien Ring 2 ved Ullevål sykehus Griffenfeldts gate Marcus Thranes gate Christian Michelsens gate Trondheimsveien Finnmarkgata Trafikkmaskinen med Lodalsbruene strekker seg mellom Vålerenga i nord og Ekebergskrenten i sør, her sett fra sør inn mot Vålerengatunnelen i nord. Her møtes Rv 190 og Ring 2, over dalsøkket Lodalen hvor det er en jernbanebase. Trafikkmaskinen, som åpnet i 1995, definerer skillet mellom strøkene Kværner i øst og Gamlebyen i vest. Åkebergveien St. Halvards gate Grovatnet. Grovatnet er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland. Marsjøen. Marsjøen er et vann som ligger i Folldal kommune i Hedmark. Kjemåvatnet. Kjemåvatnet (lulesamisk: "Giebbnejávrre") er et vann som ligger i Saltdal kommune i Nordland. Langavatnet i Eidfjord. Langavatnet er et vann som ligger i Eidfjord kommune i Hordaland. Vostervatnet. Vostervatnet er et vann som ligger i Strand kommune i Rogaland. Storevatnet i Tysvær. Storevatnet er et vann som ligger i Tysvær kommune i Rogaland. Luruvatnet. Luruvatnet er et vann som ligger i kommunene Snåsa og Lierne i Nord-Trøndelag. New Labour. New Labour var en betegnelse som ble mye brukt om det reformerte britiske Labour Party de første årene under Tony Blair. Navnet ble primært brukt av partiet selv i partilitteraturen og propagandaen, men ble også brukt av media. De konservative brukte det i en kampanje i 1997, med slagordet "New Labour, New Danger". Navnet ble brukt i sammenheng med partiets vandring til høyre, en trend som startet allerede under Neil Kinnock. New Labour kom til å stå som kontrast til “Old Labour”, brukt om eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, samt de med sterke bindinger til fagforeningene. Etter John Smiths plutselige død i 1994 tok Tony Blair, partiets leder før den nåværende leder Gordon Brown, over. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre og fikk partiet med på å akseptere store deler av de reformer Thatcher hadde gjennomført. Mens "Old Labour" ble brukt som betegnelse på eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, eller de med forbindelse til fagforeningene, så kom “New Labour" til å bli assosiert med det Labour som utviklet seg etter 1994. Paragraf 4, som fastslo målet om offentlig eierskap, ble omskrevet, over 30 år etter at Hugh Gaitskell først hadde foreslått en slik endring. Peter Mandelson var sentral i denne prosessen og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair selv, Gordon Brown og Alastair Campbell er han ansett som en av hovedarkitektene bak New Labour. Et uttrykk som ”ingen rettigheter uten forpliktelser” er ment å karakterisere New Labours verdisyn. Begrepet "den tredje vei", et begrep blant annet knyttet til sosiologen Anthony Giddens, blir ofte brukt som betegnelse for New Labours ideologi, men det har ofte blitt kritisert for å mangle noen klar mening. New Labour Ild. Begrepet ild betegner en form for oksidasjon med flammedannelse, der det oppstår både lys og varme. Dette er en eksoterm reaksjon. Det begynner med at brenselet blir utsatt for en ytre energikilde, for eksempel et lyn eller en gnist. Senere blir den vedlikeholdt ved hjelp av sin egen frigivelse av energi. Mer presis betyr ild en kontrollert forbrenning, mens en ukontrollert ild kalles en «brann». Forbrenning uten flammedannelse kalles for «glødeild». For at ild skal dannes, trengs det oksygen, brennbart materiale og varme. Dette kalles også "branntrekanten". En ukontrollert ild på et uheldig sted kalles ildebrann eller bare "brann". For å minimere skade og oppnå tilfredsstillende brannsikkerhet finnes det ulike tiltak forbrannvern: Brannvesen, brannalarm, brannslukkingsapparat og brannstige. En eksplosjon kan bli til om ilden brenner tilstrekkelig raskt for å gi opphav til en trykkbølge ved at gassene ekspanderer. For å få prosessen til å gå raskt, det vil si kraftigere eksplosjon, er det viktig å ha rett mengder gasser. Om det på andre side er kraftig undertrykk ved en rask forbrenning, bygges en implosjon, der omgivelsene suges inn mot sentrum, til sentrum er mettet, hvorpå alt trykkes ut igjen. Eksplosjoner og implosjoner ser derfor like ut. Idehistorie. Ild har vært brukt i kulturer i minst 790 000 år, og førtidsmennesker har ifølge arkeologiske funn brukt ild så tidlig som for 1,8 millioner år siden. I mange kulturer har ilden symbolisert enten katarsis eller ulykke. Religioner har brukt ild ved offer. Ild var i antikken et av de fire grunnstoffene og et av de fem kinesiske grunnstoffene. Ild er også et symbol for Ahura Mazda innen zoroastrisme. I kristendom nevnes ilden i bilder av skjærsilden og helvete. Det er også et symbol for den hellige ånd. Ifølge litterære kilder kunne monster fordrives med ild. Derfor ble bål vanlige ved hekseprosessene på 1600-tallet. Bålet ansås dessuten å kunne avgjøre om noen var en heks: om personen forble uskadd i et bål, må det ligge magi bak. a>et ild. Nunduinë. Nunduinë er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden. Denne elva ligger på den vestre delen av øya Númenor, som var Dúnedains kongerike i det andre tidevervet. Navnet er Quenya og betyr Vest elv. Kilden til elva Nunduinë lå blant noen åser som lå vest for fjellet Meneltarma. Derfra fløt elva mot vest til byen Eldalondë, hvor den delte seg i to armer og formet øya "Nísinen" før den rant ut i havet i Eldanna bukta. Fylkesvei 817. Fylkesvei 817 (Fv817) går mellom Karijorda og Stamsund i Vestvågøy. Veiens lengde er 6,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 849. Fylkesvei 849 (Fv849) går mellom Gåra og Borkenes i Kvæfjord. Veiens lengde er 3,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Poros (Midgard). Poros er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva lå sør i kongeriket Gondor. Poros formet den nordre grensen til landsdelen Harondor, "Sør Gondor", og samtidig den søndre grensen av Ithilien. I de senere årene av det tredje tidevervet var Poros mest å regne som den søndre grensen av Gondor, for Harondor var et svært omstridt ødeland som det var farlig å ferdes i på den tiden. Poros var omtrent 400 Númenóreanske mil lang, og begynte i fjellkjeden Ephel Dúath av Mordor. Derfra rant den mot sørvest i omtrent 300 mil, før den bøyde av mot nordvest og møtte Anduin den store, like før Anduin rant ut i sitt store delta i Belfalas bukten. Poros ble kysset av "Harad veien" ved Haudh in Gwanûr. Maria Mena. __NOTOC__ Maria Viktoria Mena (født 19. februar 1986) er en norsk musiker. Biografi. Maria Mena vokste opp i en svært kunstnerisk familie og har bodd på blant annet Tøyen, Grønland og Bogerud. Moren skrev skuespill, og faren, Charlie Mena, var trommeslager. Marias bestefar var oljemaler. Både Maria og hennes yngre bror, Tony, er oppkalt etter figurer i Leonard Bernsteins "West Side Story". Faren spilte i flere band i Oslo, noe som påvirket Maria til å begynne med musikk. Foreldrene skilte seg da hun var 9 år, og da hun var 12 flyttet hun til faren hvor hun begynte å synge og skrive sangtekster. Sangen «My Lullaby» var en sang hun skrev for å få uttrykk for følelsene sine angående foreldrenes skilsmisse. I mars 2002 ble «My Lullaby» utgitt på Sony Music, og den oppnådde en 6. plass på VG-lista. Den 19. mars 2004 opptrådte Maria Mena på David Lettermans «Late Show». Hun har sammenlagt solgt mer enn 700 000 plater, hvor av cirka halvparten av dem i Norge. "Apparently Unaffected", som kom på tampen i 2005, solgte over 250 000 eksemparer i Europa. Hennes femte album, "Cause and Effect" ble gitt ut i 2008 og solgte til gull bare tre dager i salg. I alt 15 000 solgte eksemplarer er resultatet. For albumet fikk hun Spellemannprisen 2008 i klassen kvinnelig artist. Hun fikk Edvard-prisen for 2012 i klassen populærmusikk for albumet "Viktoria. Fylkesvei 867. Fylkesvei 867 (Fv867) går mellom Bergseng i Harstad og Austnes i Bjarkøy. Veien (unntatt fergestrekningene) er 18,5 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Oslo Arbeiderparti. Oslo Arbeiderparti er et fylkesparti i Det norske Arbeiderparti. Det ble etablert 24. september 1910 som "Kristiania Arbeiderparti". Dette organisasjonsleddet organiserer Arbeiderpartiets lokallag og virksomhet i Oslo. Det høyeste organet i Oslo Arbeiderparti er årsmøtet. Mellom årsmøtene er representantskapet høyeste organ og har møter 5-8 ganger pr. år. Årsmøtet eller representantskapet har blant annet til oppgave å vedta det politiske programmet for partiets bystyregruppe og velger Oslo Arbeiderpartis styre. Fylkespartiet er det største i Arbeiderpartiet og har 4874 medlemmer. Oslo Arbeiderparti består av 15 bydelspartier og 69 ulike lag. Nominasjon av kandidater til bystyret og Stortinget skjer i regi av fylkespartiet. I 2004 ble stortingsrepresentant Jan Bøhler valgt til leder. Han er senere gjenvalgt som leder flere ganger og sitter for tiden ut perioden 2010-2012. Internasjonalt Forum. Internasjonalt Forum ble etablert 16. august 1997 på Sørmarka utenfor Oslo. INFO er en forumsforening i Oslo Arbeiderparti. Hovedformålet er å øke interessen for internasjonale spørsmål og sikkerhetspolitikk. Forumet deler hvert ut Globie-prisen til medlemmer i arbeiderbevegelsen som har gjort seg særlig fortjent foregående år. Forumet er blant de raskest voksende lag innen Oslo Arbeiderparti med nærmere 200 hovedmedlemmer og 2-300 støttemedlemmer. I samband med etableringen 16. august ble det etablert et interimsstyre der bl.a de 3 initiativtakerne; Ørjan Johansen, Aslak Leesland og Nils Sivertsen deltok sammen med 6 andre. Forumet har hatt 3 ledere; Kaare Sandegren (valgt på forumets første konstituerende årsmøte i februar 1998), Helga Strømme og Marit Nybakk. Etter siste stortingsvalg er 3 av forumets hovedmedlemmer valgt inn på Oslobenken for Arbeiderpartiet; Marit Nybakk, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre. Støre har vært landets utenriksminister i de siste 6 årene. En annen av forumets hovedmedlemmer, styremedlem Espen Barth Eide ble i 2011 utnevnt til forsvarsminister. Åsulv Eiriksson. Åsulv Eiriksson (født 1190, død 1260) jarlsfrende på Austrått, var sønn av Eirik Gryvel (Gryfill) og Torbjørg Åsulvsdatter, sønnedatter av Guttorm Åsulvsson på Rein i dennes ekteskap med Bergljot, en ætling av kong Magnus den gode. Åsulv Eiriksson var gift med Baugeid Jonsdatter, datter av Jon Sigurdsson på Austrått. Jon Sigurdsson var gift med Sigrid Bårdsdatter til Rein, hertug Skules søster og den første abbedissen på Rein kloster. Jon og Sigrids eneste barn var datteren Baugeid Jonsdatter. Hun ble gift med Åsulv Eriksson. Da Skule hadde grunnlagt Rein kloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 reiste hertug Skule opprørsfanen mot kong Håkon Håkonsson, og etter å ha tapt slaget i Oslo i 1240 måtte Skule søke tilflukt i Elgeseter kloster ved Nidaros. Åsulv og hans birkebeinere satte ild på klosteret, og drepte deretter Skule og følget hans da han forsøkte å berge seg ut. Dette var å betrakte som en helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Omkring år 1200 reiste Åsulvs slekt den kirke som senere skulle bli en del av slottet på Austrått. I den grad fødsel og dødsår stemmer oppnådde Åsulv Eiriksson en uvanlig høy alder for samtiden på 70 år. Arianisering. Med det eufemistiske begrepet arianisering ("Arisierung") siktet nasjonalsosialistene i Tyskland til den skrittvise overføring av alle eiendom tilhørende den jødiske befolkning i Tyskland og Østerrike under Det tredje rikes tid. Eiendommen skulle over på ariske hender, og slik tjente arianiseringen to ideologiske konsepter: Antisemittismen og forestillingen om det ariske «herrefolk». Det dreide seg ikke om ekspropriasjon i vanlig forstand, der det ytes erstatning for inndratt eiendom. Det var heller et røvertokt med statens velsignelse, og noen særlige forsøk på å gi det et skinn av legalitet med ny lovgivning, ble ikke foretatt. Fra 1. januar 1938 ble jødene forbudt å drive detaljvarehandel eller håndverksbedrifter, samt å tilby varer og tjenester. Høsten 1938 var antallet bedrifter under jødisk eierskap sunket fra 100.000 til ca. 40 000. Med «Forordningen om utskjalting av jøder fra det tyske forretningsliv» av 12. november 1938 ble arianiseringen bragt til sin avslutning: Alle gjenværende jødiskeide forretninger ble overlatt til ikkejødiske interesser "(arianisert)", eller de ble oppløst. Inntekter fra likvidasjonen av eiendom tilfalt Det tyske rike. Smykker, juveler, antikviteter, immobilier og aksjer måtte tvangsinnløses til satser langt under marketsverdi, eller ble regelrett konfiskert. Dette ruinerte de jødiske eierne. I det øvrige ble jødiske arbeidstakere oppsagt, og selvstendig næringsdrivende ble ilagt yrkesforbud. I utvidet forstand ble uttrykket "arianisering" av og til benyttet for å betegne fordivelsen av jøder og spor av jøder fra kulturlivet og vitenskapens verden. Rhimdath. Rhimdath er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva lå øst for Tåkefjellene og var et av de tidligste tilløpene til den store elva Anduin. Alfred Hugenberg. Alfred Hugenberg (født 19. juni 1865 i Hannover i Tyskland, død 12. mars 1951 i Kükenbruch ved Rinteln) var en pressemann og innflytelsesrikt medlem av DNVP i Tyskland under Weimarrepublikken. Han behersket medielandskapet i Weimarrepublikkens tid med sine mange aviser og forlag, og gjennom landets største filmselskap, UFA. Hugenberg var en av grunnleggerne av Det alltyske forbund. Fra 1894 var han en av de ledende i en kommisjonen som skulle fremme tysk utvandring til Posen-området øst i landet. Området hadde en stor polsk befolkning, og målet var å gjøre det mer tyskdominert med tilflytning fra andre deler av Det tyske rike. Mellom 1909 og 1918 var han leder for finansavdelingen i det mektige Kruppkonsernet. Fra 1918 var han et sentralt medlem av DNVP (det konservative partiet), hvis mål blant annet var å avskaffe Weimarrepublikken og gjeninnføre monarkiet. Han sørget for at hans massemediekonsern støttet disse målene. Fra 1928 var Hugenberg partiformann. Partiet la seg mer og mer på en samarbeidslinje med Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Hans massemedier forholdt seg til den økonomiske verdenskrisen som begynte i 1929 på en måte som kom til å være fordelaktig for Adolf Hitlers maktambisjoner. I juni 1929 ble han ved Paul Bangs introduksjon personlig kjent med Adolf Hitler. Den 30. januar 1933 utnevnte den nybakte rikskansler, Adolf Hitler, ham til minister for industri, landbruk og ernæring i sitt første kabinett. Men han trådte tilbake fra dette embedet etter kort tid, likeså fra sine partiembeder. Men som NSDAPs «gjest» forble han medlem av den tyske riksdagen til 1945. Som så mange andre av dem som hadde holdt stigbøylene for Hitler, spilte han ingen vesentlig rolle etter at Hitler var kommet til makten. Hans medieimperium ble snart overtatt direkte av NSDAP. Etter andre verdenskrig ble han internert av britene. Hans «avnazifisering» ble avsluttet i 1947, og på grunn av sin høye alder ble han ikke stilt for noen domstol for sitt samarbeid med naziregimet. Eksterne lenker. Hugenberg, Alfred Hugenberg, Alfred Hugenberg, Alfred Ringló. Ringló er en elv som finnes i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva ble regnet som den fjerde av Gondors syv elver. Den oppsto da to små elver (som ikke er navngitte) rant sammen. Begge to hadde sitt opphav i Kvitklettene, og etter at de møttes rant de videre sørover mot Belfalas som Ringló. Mens den flyter videre mot sørvest flyter den gjennom den Gondorske byen "Ethring", og passerer nord for Tarnost hvor den blir møtt av tilløpet Ciril, og møter havet ved Edhellond, ikke langt fra "Cobas Havn" over Dol Amroth. Ringwil. Ringwil eller Ringwilbekken var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Denne lille elva lå i den vestre delen av Beleriand. Elva hadde sitt opphav i åsene rundt Nargothrond, og fløt nord for den skulte byen helt til den fløt inn i elva Narog. Der hvor Ringwil møtte Narog ble det bygd en hemmelig dør, som ble brukt av Lúthien for å unnslippe da Celegorm og Curufin holt henne fanget. Celon. Celon var en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Den lå i den vestre delen av Øst Beleriand. Celon hadde sitt opphav i åsene nedenfor Himring og Meadhros grensemark, og fløt mot sørvest like forbi skogen Nan Elmoth. Så slutten den seg til elva Aros, som siden fløt østover og inn i Aelin-Uial. Maratontabell Eliteserien i fotball. Maratontabellen i fotball viser resultatene til samtlige lag i den norske eliteserien i fotballs historie, og rangerer ellers lagene etter de vanlige kriteriene (poeng, målforskjell, scorede mål). Det eksisterer imidlertid to forskjellige maratontabeller fordi det ikke er enighet om hvilket år man skal starte fra. Den ene versjonen starter i 1948, som er det første året det ble spilt en noenlunde landsomfattende fotballserie i Norge. Imidlertid var serien på dette tidspunktet organisert i to forskjellige avdelinger, med et avsluttende sluttspill. Derfor foretrekker mange å heller starte tidsregningen fra 1963, som var den første sesongen hvor alle toppdivisjonsklubbene var samlet i én avdeling. Det bør også bemerkes at lag fra Nord-Norge ikke hadde anledning til å kvalifisere seg til den øverste divisjonen før i 1972, så det kan argumenteres for at maratontabellen ikke bør startes før i 1973, da alle lag hadde reell mulighet til å kvalifisere seg for spill i den øverste divisjonen, uavhengig av hvor i Norge hjemmebanen lå. __TOC__ Maratontabell 1963–2011. [1] Haugar og Djerv 1919 ble slått sammen til FK Haugesund i 1993. Resultatene etter sammenslåingen er vist i kolonnen Haugesund, mens kolonnene Haugar og Djerv 1919 viser resultatene de to klubbene oppnådde som selvstendige lag. Maratontabell 1948–2011. [1] Selv om samarbeidsklubben Sandefjord Fotball overtok Sandefjord BKs plass i seriesystemet i 1999 er de to klubbene holdt hver for seg i denne tabellen, da de strengt tatt er to forskjellige klubber. [2] Haugar og Djerv 1919 ble slått sammen til FK Haugesund i 1993. Resultatene etter sammenslåingen er vist i kolonnen Haugesund, mens kolonnene Haugar og Djerv 1919 viser resultatene de to klubbene oppnådde som selvstendige lag. Julian Casablancas. Julian Fernando Casablancas (født 23. august 1978) er en amerikansk sanger og vokalist i gruppa The Strokes. Casablancas er sønn av grunnleggeren av Elite Model Management, John Casablancas og Jeanette Christjansen, en dansk modell som var Miss Danmark i 1965. Hans foreldre skilte seg da han var svært ung og han ble sendt til eliteskolen Institut De Le Rosey og senere på Dwight School i New York City. Etter foreldrenes skilsmisse bodde Casablancas sammen med sin mor. Allerede som barn ble han kamerat med Nikolai Fraiture og han møtte en annen fra bandet på eliteskolen, Albert Hammond Jr., og da han ble overført til eliteskolen i New York City møtte han resten av gruppa; Nick Valensi og Fabrizio Moretti. Julian Casablancas blir referert til i Courtney Loves sang "But Julian, I'm a little older than you". Han skriver gruppas musikk, med ett unntak; han deler kreditten for sangen "Automatic Stop" på gruppas andre album, «Room on Fire». Casablancas er kjent for sin notoriske skjeve lyrikk, sammen med hans varemerke med å synge grøtete, og blir derfor ofte sammenlignet med Lou Reed og Velvet Underground. Med The Strokes ble han og gruppa frontfigurer for garasjerock-eksplosjonen i 2001. The Strokes gjorde ferdig deres fjerde album «Angles» i 2011. Julian Casablancas giftet seg med Juliet Joslin 5. Februar 2005, tidligere assisterende manager til The Strokes.I mars 2010 fikk de en sønn som ble gitt navnet Cal. Casablancas, Julian Casablancas, Julian Casablancas, Julian Casablancas, Julian Where the Streets Have No Name. "Where the Streets Have no Name" er en singel av den irske rockegruppen U2. Dette var den tredje singelen fra albumet The Joshua Tree. Singelen ble sluppet i flere formater, både 7" og 12" vinyl, kassett og CD. I 1985 dro Bono og hans kone Ali til Etiopia for å jobbe som hjelpearbeidere, og de hjalp til med fordeling av mat og undervisning. Under arbeidet opplevde Bono at til tross for små ressurser, var etiopierne rikere på andre områder enn folk i vesten. «The spirit of the people I met in Ethiopia was very strong. There's no doubt that, even in poverty, they had something we didn't have. When I got back, I realized the extent to which people in the west are like spoiled children.» Så stedet der gatene ikke har navn, er i utgangspunktet Afrika. Men sangen kan også bety å rive seg løs fra dagliglivets stengsler, eller kanskje å komme til et mer spirituelt sted i livet eller døden. Sangen hadde som mange andre U2-sanger en trang fødsel. Bandet brukte så mye tid på å spille inn sangen, at produsent Eno på et tidspunkt ville ødelegge tapene med det de hadde spilt inn. Det eneste som hindret han, var produsentassistenten hans som nektet han å komme nær miksepulten. Men det ble tilslutt Steve Lillywhite som mikset sammen sangen slik vi kjenner den i dag. Singelen toppet på en fjerde plass i Storbritannia, en trettende plass i USA mens den i Norge aldri kom inn på topp 20. Sangen har blitt spilt på alle konsertene til bandet siden 1987. Sanger på singelen. Denne versjonen av «Where the Streets Havne no Name» er en miks med mer støttevokal enn albumversjonen. På The Best of 1980-1990 brukes en variant av albumversjonen. «Silver and Gold» er en sang Bono skrev og spilte inn i forbindelse med Artists Against Apartheid sitt Sun City-prosjekt. Originalen ble spilt inn av Bono sammen med Ron Woods og Keith Richards fra The Rolling Stones, mens singelversjonen er Bono sammen med resten av U2. En liveversjon finnes på Rattle And Hum. «Sweetest Thing» ble stemt ut av The Joshua Tree fordi bandet følte den var for popete, og ikke passet inn på albumet. Sangen ble senere spilt inn på ny, og ble brukt for å promotere The Best of 1980-1999. Nick Valensi. Nick Valensi (født 16. januar 1981) er en amerikansk gitarist for rockebandet The Strokes fra New York City. Nick Valensi ble født av fransk-tunisiske foreldre i New York City, USA og begynte å spille gitar i en alder av 5 år da han fikk sin første akustiske gitar. Da han var 8 fikk han en elektrisk gitar og da han var 11 var han i stand til å spille sanger som "Johnny B. Goode". Da han var blitt 13 år var han familiær nok med gitaren til å ikke ta undervisning lengre. Han sier at han er blitt influert av musikere som Supergrass, Bob Marley, Sterling Morrison, Neil Young, Bob Dylan og George Harrison. Han gikk på vanlig skole gjennom hele barndom, unntatt en to-års periode hvor han gikk på eliteskolen Dwight School på Manhattan. Her møtte han sine framtidige band-medlemmer Fabrizio Moretti, Nikolai Fraiture og Julian Casablancas. Han møtte gitaristen Albert Hammond Jr. da denne stilte opp til prøvespilling for bandet. Valensi ble medlem av The Strokes mens han fortsatt gikk på skole og derfor hoppet av utdannelsen (CUNY-Hunter College) for å spille på heltid. Han er den yngste i bandet og måtte låne Albert Hammond Jrs identitetskort for komme inn på klubber før gruppa var blitt berømt. Han er for tiden sammen med Amanda De Cadenet, fotograf og tidligere venninne med et medlem i gruppa Duran Duran. I ulike intervjuer blir det ofte pekte på at Nick Valensi er «praktfull kyniker», en «a faux engelsk skolegutt» og «meget oppmerksom på sitt gode utseende». Valensi spiller som regel en tidlig 90s Epiphone Riviera. Valensi, Nick Valensi, Nick Albert Hammond jr.. Den argentinsk-amerikanske rockegitaristen Albert Hammond jr. under en konsert i 2007 Albert Hammond jr. (født 9. april 1979) er en amerikansk musiker og medlem av det amerikanske indie-rock-bandet The Strokes. Som sønn av sangeren og låtskriveren Albert Hammond og en argentisk modell ble Albert junior sendt til eliteskolen "Institut Le Rosey", i en alder av 13 år hvor han for første gang møtte Julian Casablancas. I 1998 møtte Albert junior igjen Casablancas i New York City og sammen med Casablancas’ tidligere skolekamerater Nick Valensi, Nikolai Fraiture og Fabrizio Moretti dannet de rockebandet The Strokes. Gruppa er i dag ganske framgangsrik og har utgitt album med gode tekster og musikk som når opp til fedrenes tidligere suksess. Albert jr. spiller på en hvit Fender Stratocaster. Albert Hammond jr. er forlovet med Catherine Pierce, den ene halvparten av folkemusikkduoen The Pierces. Nikolai Fraiture. Nikolai Fraiture (f. 13. november 1978) spiller bassgitar i det New York City-baserte bandet The Strokes. Nikolai Fraiture vokste opp i New York hvor han er født som sønn av foreldre av fransk-russisk bakgrunn og snakker derfor flytende fransk. Han har en eldre bror ved navn Pierre som spiller NCAA basketball for UCONN og en yngre søster ved navn Elizabeth. Mens han gikk på Hunter College ble han angrepet av en sykdom kalt Borreliose ("Lymes sykdom"). Fraiture er kjent som en lavtalende i gruppa. Han klipper sitt eget hår og røyker ikke. Han spiller en Fender Jazz bassgitar og Rickenbacker 4003 bassgitar. Han er far til en pike som ble født i 2005. Fraiture, Nikolai Fraiture, Nikolai Fraiture, Nikolai Fraiture, Nikolai Albert Ellis. Albert Ellis (27. september 1913 - 24. juli 2007) var en amerikansk psykolog og grunnleggeren av Rational Emotive Behavior Therapy (REBT) (norsk: omtr. rasjonell emotiv adferdsterapi), en av de mest kjente og innflytelsesrike terapiformene innen kognitiv adferdsterapi. Albert Ellis regnes sammen med Aaron Beck som en av grunnleggerne og foregangsmennene innen moderne psykoterapi og kognitiv adferdsterapi (CBT/KAT). Ellis var opprinnelig utdannet og praktiserte innen psykoanalysen, men forlot sitt virke som psykoanalytiker da han etter hvert anså den som både dels mangelfull teoretisk og ineffektiv i mange praktiske applikasjoner. Det var derfor at han på midten av 1950-tallet utviklet sitt eget psykoterapeutiske system Rational Therapy (RT), nå altså kalt for Rational Emotive Behavior Therapy. Teorien bak REBT forsøker å forklare hvordan samspillet og sammenhengen mellom kognisjon, emosjoner og adferd i form av en persons evalueringer, filosofiske antakelser og fortolkninger i forhold til enselv, andre og ens liv til en vesentlig grad danner basis for og er med å belyse mental funksjonsevne og psykiske vansker. Albert Ellis ble av American Psychological Association (APA) i 1982 kåret til det 20. århundres nest mest innflytelserike psykoterapeut. Bare Carl Rogers ble rangert foran. Ellis har i løpet av sitt lange virke influert og dannet basis for viktige og epokedannende erkjennelser innen moderne psykoterapeutisk behandling. Eksterne lenker. Ellis, Albert Fabrizio Moretti. Fabrizio Moretti, kallenavn "Fab" (f. 2. juni 1980) er en trommeslager for det amerikanske rockebandet The Strokes. Han ble født i Rio de Janeiro med en italiensk mor og en brasiliansk far. Da han var tre år gammel kom han til New York City og ble noe senere interessert i tromming. Da han var 13 år møtte han Julian Casablancas, og de andre som skulle bli medlemmer i bandet The Strokes, på eliteskolen Dwight School. Han sier at han lytter til Guns and Roses, og Slash fra dette bandet var med på The Strokes’ video «Someday». Privat var han forlovet med den fem år eldre skuespilleren Drew Barrymore. Ekstern lenke. Moretti, Fabrizio Moretti, Fabrizio Attentater på amerikanske presidenter. Det har vært 15 kjente attentater på sittende amerikanske presidenter'". Fire av disse har resultert i presidentens død. I to attentater ble den respektive presidenten skadet, Theodore Roosevelt og Ronald Reagan. Det har i tillegg vært to attentater på tidligere presidenter, og ett attentat på en tiltredende president ("president-elekt"), som alle mislyktes i å drepe målet. Andrew Jackson. Illustrasjon av mordforsøket på President Jackson. Attentatet på Lincoln under en teaterforestilling. Illustrasjon av attentatet mot McKinley a>, hvor President T. Roosevelt ble forsøkt drept av John Schank. Giuseppe Zangara, mannen som sto bak det mislykkede attentatet på president F. Roosevelt. President Kennedy og hans kone i en drosje, få sekunder før pistolskuddene. Bilde fra åstedet hvor President Ford ble forsøkt skutt, kun få sekunder senere. President Reagan blir dyttet inn i en drosje mens sikkerhetsvaktene blokkerer attentatmannen. Vladimir Arutyunian venter med håndgranaten i et skjerf. Det var konspirert om å ta livet av President Obama i løpet av nasjonalkonvensjonen, her fra talerstolen. 30. januar 1835: I den amerikanske Kongressen bommet Richard Lawrence da han forsøkte å skyte president Andrew Jackson, én gang fra 13 fots hold og én gang på kloss hold. Det ble i etterkant spekulert i om bakgrunnen for attentatet var President Jacksons harde hånd mot opprettelsen av parallelle, private bankvirksomheter, og at enkelte tapende parter skal ha iscenesatt drapsforsøket. Jackson ble nemlig i sin tid kjent for hans nedkjempelse av Second Bank of The United States, en privat bank som uten tillatelse ville trykke penger for det offentlige. Richard Lawrence hadde en sinnsykdom og mente at Jackson hadde drept faren hans. Lawrence arbeidet som maler, og enkelte har i etterkant spekulert i hvorvidt utsettelse for kjemiske stoffer i malingen kan ha vært årsak for hans sinnslidelse. Lawrence hevdet senere at den amerikanske staten skyldte han en stor sum penger, og at President Jackson nektet å betale det ut. Det skal antagelig ha vært hovedårsaken bak attentatet. Lawrence ble frikjent på grunn av sinnssykdom og holdt i forvaring i et psykiatrisk sykehus til sin død i 1861. Abraham Lincoln. 14. april 1865: Da han besøkte forestillingen "Our American Cousin" i Ford's Theater i Washington, DC, ble president Abraham Lincoln skutt av John Wilkes Booth, en kjent skuespiller og sympatisør med sørstatene, og døde neste morgen. Booth ble skutt og drept mens han var på flukt, og flere andre var implisert (inkludert fire som ble hengt) i en omfattende konspirasjon for å snikmyrde høytstående embetsmenn. James A. Garfield. 2. juli 1881: Mens han spaserte gjennom Union Station i Washington, DC, sammen med utenriksminister James G. Blaine, ble president James A. Garfield skutt av Charles J. Guiteau, en mentalt ubalansert politiker og teolog. Garfield døde av skadene 19. september. Hans sjanse til å overleve ble forverret av dårlig behandling fra legene. Guiteau ble funnet skyldig og hengt. William McKinley. 6. september 1901: Mens han besøkte verdensutstillingen i New York ble president William McKinley skutt av anarkisten Leon Czolgosz. McKinley døde av skadene 14. september, og Czolgosz ble senere henrettet i den elektriske stol. Theodore Roosevelt. 31. oktober 1912: Tidligere president Theodore Roosevelt stilte på nytt som presidentkandidat for United States Progressive Party. I Milwaukee, Wisconsin, skjøt John Schrank ham én gang med en revolver. En 100-siders, dobbeltbrettet tale og et brilleetui av metall i Roosevelts brystlomme saktnet kulen. Roosevelt fortsatte talen mens kulen fortsatt satt i ham. Han besøkte sykehuset senere, men kulen ble aldri fjernet. Schrank sa at gjenferdet til William McKinley hadde bedt ham ta hevn for hans attentat. Schrank ble funnet rettslig utilregnelig og ble plassert på institusjon til hans død i 1943. Franklin D. Roosevelt. 15. februar 1933 (én måned før han ble tatt i ed for sin første presidentperiode): I Miami, Florida, skjøt Giuseppe Zangara fem skudd mot Franklin Delano Roosevelts bilkortesje. Fire mennesker ble såret og borgermesteren i Chicago, Anton Cermak, ble drept. Zangara ble funnet skyld i mord og henrettet 20. mars. Harry S. Truman. 1. november 1950: I Washington, DC lå Oscar Collazo og Griselio Torresola i bakhold ved Blair House der president Harry S. Truman bodde midlertidig. Torresola ble drept av vaktene og Collazo ble såret. Collazo ble funnet skyld i mord, overfall og attentat på presidenten. Han ble dømt til døden. Truman reduserte straffen til fengsel på livstid. President Jimmy Carter løslot Collazo i 1979. John F. Kennedy. 22. november 1963: Mens han kjørte rundt i en åpen bil i Dallas, Texas, ble president John F. Kennedy skutt og drept av en snikskytter. Lee Harvey Oswald ble raskt tiltalt for mordet, men ble selv drept to dager senere av Jack Ruby. Warren-kommisjonen konkluderte med at Oswald var den eneste attentatmannen. Representanthusets spesialkomité for attentatet konkluderte imidlertid i 1970-årene med at minst to mennesker var innblandet i attentatet (og at Oswald eventuelt var en av dem). Richard M. Nixon. 22. februar 1974: Samuel S. Byck planla å drepe president Richard M. Nixon ved å krasje et passasjerfly inn i Det hvite hus. Da han hadde bordet flyet fikk han beskjed om at det ikke kunne ta av fordi hjulene var blokkert på bakken. Han skjøt piloten og andrepiloten, og deretter seg selv. Gerald R. Ford. 5. september 1975: I Sacramento, California, dro Lynette Fromme, en disippel av Charles Manson, en revolver mot president Gerald R. Ford da han skulle til å ta henne i hånden i en folkemengde. Revolveren var ikke ladet. Fromme ble dømt til fengsel på livstid. 22. september 1975: I San Francisco, California, avfyrte Sara Jane Moore en revolver mot Ford fra 40 fots hold. Skuddet bommet fordi en tilskuer grep Moores arm. Moore ble dømt til fengsel på livstid. Jimmy Carter. 5. mai 1979: Ti minutter før president Jimmy Carter skulle holde en tale i Los Angeles ble Raymond Lee Harvey arrestert for å bære en pistol. Han fortalte myndighetene senere at han og en annen mann var innleid for å skape en avledning mens mexicanske leiemordere bevæpnet med geværer skulle drepe Carter. Ronald Reagan. 30. mars 1981: John Hinckley jr. avfyrte seks skudd mot president Ronald Reagan i Washington, DC. En kule rev opp Reagans lunge og endte opp i nærheten av hans hjerte. En annen kule traff pressesekretær James Brady. En politimann og en Secret Service-agent ble også alvorlig såret. Hinckley ble frifunnet på grunn av sinnssykdom. George H.W. Bush. 13. april 1993: 16 mistenkte terrorister, angivelig kontrollert av Saddam Husseins Irak, smuglet en bilbombe inn i Kuwait for å drepe tidligere president George H.W. Bush mens han talte ved universitetet i Kuwait. Planen ble avslørt da kuwaitiske tjenestemenn fant bomben og arresterte de mistenkte terroristene. Bill Clinton. 11. januar 1994: Ronald Gene Barbour, en pensjonert militær tjenestemann og frilansskribent, planla å drepe Clinton mens han jogget. Barbour vendte tilbake til Florida en uke senere uten å ha løsnet skudd mot presidenten, som var på statsbesøk i Russland. Barbour ble dømt til fem års fengsel og løslatt i 1998. 12. september 1994: Frank Eugene Corder, en arbeidsledig tidligere militær tjenestemann, stjal et Cessna-fly og krasjlandet på plenen ved Det hvite hus. Flyet traff Det hvite hus og Corder ble drept i kollisjonen. Presidenten var uskadet og oppholdt seg i Blair House på grunn av oppussingsarbeider i Det hvite hus. 29. oktober 1994: Francisco Martin Duran avfyrte minst 29 skudd med et halvautomatisk gevær mot Det hvite hus fra Pennsylvania Avenue, mot en gruppe menn i mørke dresser som han trodde Bill Clinton var iblant. Ingen ble skadet og Duran ble dømt til fengsel i 40 år. 23. mai 1995: Leland W. Modjeski klatret over det nye sikkerhetsgjerdet langs Pennsylvania Avenue og løp over plenen mot Det hvite hus, mens han bar på et håndvåpen. Etter at han ble skutt og såret av en Secret Service-agent, viste det seg at våpenet ikke var ladet. George W. Bush. 10. mai 2005: Mens president George W. Bush holdt en tale i Tbilisi, Georgia, kastet Vladimir Arutinian en håndgranat mot stedet der Bush oppholdt seg. Den landet i folkemengden rundt 100 fot fra presidenten, men detonerte ikke. Arutinian ble arrestert i juli og innrømmet å ha kastet granaten. Barack Obama. President Barack Obama har blitt utsatt for flere drapstrusler og attentatsforsøk siden han ble presidentkandidat. Secret Service har beskyttet ham siden en dødstrussel i 2007, mens han ennå var senator fra Illinois og stilte som president. Enkelte kommentatorer har hevdet at det usammenlign bare antall dødstrusler mot Obama i det minste er delvis knyttet til rasistiske forestillinger og betegnelser brukt av kritikere for å beskrive presidenten. Blant de alvorligste truslene mot ham, var et komplott arrangert av tre menn som ville ta livet av ham i Denver. De hadde planlagt å ta livet av Obama i løpet av Demokratiske partiets nasjonalkonvensjon i 2008. Et annet alvorlig attentatforsøk skjedde i Tennessee, hvor vedkommende hadde planlagt å drepe Obama som en del av et planlagt mordforsøk mot afro-amerikanere senere i det samme året. Istiklâl Marsi. "İstiklâl Marşı" framført av det tyrkiske forsvars musikkorps "İstiklâl Marşı" («Selvstendighetsmarsjen») er Tyrkias nasjonalsang. Sangen synges ved blant annet ved høytider og i offisielle seremonier, og da vanligvis kun de to første versene. Teksten er skrevet av den tyrkiske Mehmet Akif Ersoy, som har en viktig plass i tyrkisk litteratur og musikken er komponert av Osman Zeki Üngör. Teksten ble skrevet under uavhengighetskrigen tyrkerne førte mot seiersherrene etter første verdenskrig, og nasjonalsangen ble offisielt godkjent den 12. mars 1921. Under følger den originale versjonen samt en engelsk oversettelse med noen kommentarer. Louis Gabriel Ambroise de Bonald. Louis Gabriel Ambroise de Bonald Louis Gabriel Ambroise de Bonald (født 1754 i Le Monna, nær Millau i Aveyron, død 1840) var en fransk filosof og politiker. På grunn av hans motstand mot den franske revolusjon emigrerte han i 1791, og fikk stilling ved universitetet i Heidelberg. Hans arbeider der ble fordømt av revolusjonsmyndighetene. Han returnerte til Frankrike da revolusjonen hadde gitt seg. Han talte og skrev for en ekstrem konservatisme. Han var blant annet for en streng litterær sensur. Bonald var en av de ledende skribentene av den teokratiske eller tradisjonalistiske skolen som også inkluderte de Maistre, Lemennais, Ballanche og d'Eckstein. Hans skrifer omhandlet stort sett sosial og politisk filosofi. Både i samtiden og i ettertiden er hans skrifter kontroversielle. Bonald, Louis Gabriel Ambroise de Bonald, Louis Gabriel Ambroise de Bonald, Louis Gabriel Ambroise de Bonald, Louis Gabriel Ambroise de Theobald Wolfe Tone. Theobald Wolfe Tone (født 20. juni 1763, død 19. november 1798) var en irsk lærer og advokat som ledet opprøret i Irland i 1796, som blant annet resulterte i at Irish Republican Brotherhood (IRB) ble opprettet. Dette var en forløper for IRA, men uten direkte tilknytning. Han var med å grunnlegge organisasjonen United Irishmen. Han fokuserte ikke på religion, men kjempet for et fritt og likestilt Irland, samhold uavhengig av sosiale klasser eller religion. Selv var han protestant. Tone, Wolfe Bristol Rovers FC. Bristol Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1883, og ble valgt inn i The Football League i 1920. «The Pirates», som er kallenavnet til Bristol Rovers, spiller hjemmekampene sine på Memorial Stadium i Bristol. Byen Bristol ligger i den engelske regionen Sørvest-England, omtrent 14 mil sør for Birmingham og sju mil øst for Cardiff i Wales. Foruten Rovers huser byen også klubbens erkerivaler Bristol City. Liavatnet (Skjåk). Liavatnet er et vann som ligger i Skjåk kommune i Oppland. Blerekvatnet. Blerekvatnet (sørsamisk: "Plierehkejaevrie") er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland. Homstølvatnet i Froland. Homstølvatnet er et vann som ligger i Froland kommune i Aust-Agder. Storvatnet (Narvik). Storvatnet (nordsamisk: "Stuorajávri") er et vann som ligger i Narvik kommune i Nordland. Nedre Sjodalsvatnet. Nedre Sjodalsvatnet er et vann langs elva Sjoa som ligger i Vågå kommune i Oppland. Langs Nedre Sjodalsvatnet ligger det flere campingplasser. Vannet tilbyr muligheter for friluftsaktiviteter som fiske- og kajakkturer. Briskevatnet. Briskevatnet er et vann som ligger i Vinje kommune i Telemark. Elva Kvenna kommer fra Gunnleiksbuvatnet og renner gjennom Briskevatnet og videre ned til Vollevatnet. Systemet er en del av Skiensvassdraget. Vråsjåen. Vråsjåen er et vann som ligger i kommunene Tinn og Vinje i Telemark. Selve vannet ligger i Vinje, mens den nord-østlige bredden danner grense mot Tinn. Vannets hovedtilløp kommer via Sletteåi som drenerer Kallungsjåen, og utløpet skjer via Håletjønn til Grytefjorden og videre til Kalhovdfjorden. Systemet tilhører Skiensvassdraget. Leirvatnet (Sørfold). Leirvatnet er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Sørfold kommune i Nordland. Storvatnet (Kvalsund). Storvatnet (nordsamisk: "Vuolit Borsejávri") er et vann som ligger i Kvalsund kommune i Finnmark. Vannet ligger nedenfor Bjørnstadvatnet og har sitt innløp derfra. Leirungsvatnet. Leirungsvatnet er et vann som ligger i kommunene Skjåk og Lom i Oppland. Storsjøen (Tolga). Storsjøen er et vann som ligger i Hodalen i Tolga kommune i Hedmark. Sjøen ligger delvis innenfor Hodalen landskapsvernområde. Grøtvatnet. Grøtvatnet er et vann som ligger i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Muntlig litteratur. Muntlig litteratur er ulike former for litterære uttrykk ivaretatt og formidlet gjennom tale og/eller sang, ofte gjennom flere ledd. Forskjellige former for folkediktning som for eksempel sagn, eventyr og ballader, er klassiske eksempel på muntlig litteratur. Forøvrig kan alle slags typer muntlig overleverte fortellinger med en viss struktur komme inn under definisjonen muntlig litteratur. Selv om det kan være krevende å dra klare grenselinjer, er det tjenelig å skille mellom "muntlig litteratur" og "muntlige sjangre", der sistnevnte også favner for eksempel samtalen. Den kollektive bevissthet. Samfunn uten skriftkultur har per definisjon ingen skriftlig litteratur, men mange har likevel en rik og variert flora av muntlige overleveringer som fortellinger og lyrikk. Når man sammenligner muntlig overlevert litteratur med skriftlig litteratur har den muntlige flere tydelige trekk for seg selv. Røttene til muntlig overlevering er dypt begravd i faste tradisjoner og riter og bevart i hukommelsen og gjentagelsen i framførelsen. Fortellingene gir uttrykk for livsvisdom og årelang erfaring, gjerne over mange generasjoner. Muntlig litteratur i tradisjonell framføring anses som en bedre projeksjon av de innerste dyp i samfunnets sosiale og kulturelle liv, dets tradisjoner, vaner, skikker, oppførsel, riter og lignende, enn nedskrifter av den samme litteraturen. Ettersom kilden for muntlig overlevering stort sett er anonym kan den samme fortellingen ofte framføres i til dels svært ulike versjoner ved at fortellingen renner like friskt som vannet strømmer i en elv. Fortellingen blir videreført fra munn til munn, fra dialekt til dialekt, fra dal til dal, fra gammel til ung, og hvor alle bidrar ved å legge til eller trekke fra og dermed berike fortellingen og etablere dens kollektive basis, jamfør tradisjonsøkologi. Her kan det tillegges at i eldre tid, og i skriftløse samfunn, var/er muntlig overlevering til dels underlagt streng kontroll. Her til lands ble f.eks. lovverket overlevert muntlig og korrekt gjennom mange generasjoner. Det ser ut til at korreksen til en viss grad også gjaldt sagafortellinger og ættesoger m.m.. Metoder for erindring. De fleste samfunn uten skriftkultur har hatt en tradisjon for muntlig overlevering, inkludert korte fortellinger, sagn, myter, ordspråk, gåter, ættetavler, men også lengre fortellinger. Muligens var fremveksten av poesi og musikk en måte å huske lengre fortellinger utover fortellingens struktur ved hjelp av en tekstur med rytme og faste skjemaer som gjentar seg selv. Bruk av gjentagelser er eksempelvis et typisk trekk ved muntlig litteratur. Oldtidens episke fortellinger, slik som det mesopotamiske verket om "Gilgamesh", og den greske "Odysseen", synes å ha vært skapt, endret og til dels omformet gjennom mange hundre år før de ble skrevet ned og dermed ble konservert i en endelig form. (Det er få forskere som i dag mener at det er en enkeltperson som allene har stått bak Odysseen. Diktverkene ble derimot redigert og satt sammen i den gryende antikken av en «Homer», etter at kvadene hadde versert muntlig i vel 400 år.) I 1928 publiserte den amerikanske forskeren Milman Parry avhandlingen om stående epitet i den homeriske diktningen. Parry påviste hvordan versene var bygget opp rundt faste formler og hvor hver helt hadde samme epitet. En stor del av teksten består av formler og tilbakevendende rader eller grupper av rader som hjelper den muntlige fortelleren å erindre et langt episk dikt. I "Iliaden" har fortelleren 15 693 verselinjer å holde orden på. Hukommelsen får hjelp av en rekke faste formler og gjentagelser, som «den rosenfingrede Eos» eller den «Høgmælte helt Agamemnon». Parrys arbeid ble senere videreført av Albert Bates Lord. Et unntak i nord. De norrøne skaldekvadene ble også framført, husket og videreført av en skald, eller en rekke skalder, men øyensynlig ble kvadene i liten grad endret. Et trekk ved norrøn litteratur er at krigeren også er en forteller, en som tar vare på den kollektive hukommelse, og i motsetning til mange kulturer hvor fortellingen ikke bare er kollektiv, men også anonym og ansiktsløs, skjelnet de gamle nordmenn sylskarpt mellom skalden og den som bringer kvadet videre. «Man kjenner, ja man overdriver forfatterstoltheten og legger stor vekt på originalitet,» skriver Arnold Hauser om de gamle nordmenn i boken "Kunsten og litteraturens sosialhistorie" (München, 1953). «Her bevares forfatternes navn sammen med selve verkene: et fenomen som ikke forekommer noe annet sted, før de geistlige forfatterne dukker opp, og som i Norden kanskje er forbundet med den prestisje som dikteren har som kriger.» En stor skald som Øyvind Finnsson, som bevisst lånte en strofe fra «Håvamål» i sitt «Håkonarmål» fikk høre det i kallenavnet ‘Skaldespiller’, skjønt det neppe var ment så nedsettende slik ettertiden synes å tro, men vitner om en ekstrem forfatterbevissthet. Muntlig litteratur etter skriftkulturens etablering. Skriftkulturen ble opprinnelig til som et hjelpemiddel for å huske det talte ord, spesielt fortellinger og taler. Med tiden ble det skrevne ord tillagt større vekt enn det talte. Dette gjaldt også løfter og bekreftelser av ulike slag. De gamle nordmenn så i begynnelsen med skepsis på bøker og mente at det skrevne ord ville gå ut over hukommelsen og det man var vant til å huske. En gammel Telemarksbonde som ikke kunne lese, regnet seg som en ordholden mann, og var direkte krenket over at han skulle være nødt til å legge fram skriftlig dokumentasjon. Ettersom skriftkulturen ble etablert i det vestlige samfunnet ble betydningen av den muntlige fortellingen redusert. Fortelleren – i motsetning til forfatteren – som yrke forsvant. Samtidig gikk ikke de tradisjonelle fortellermiljøene tapt med det første, selv om skriftspråket tvang seg fram. I tradisjonsbevisste miljøer ble en lang rekke arenaer for fortelling holdt i hevd, og mange formidlere la vekt på å fremføre historiene sine stilrent og med spenst. Det ble sett på som en stor kvalitet og kunne formidle historier godt. Mange tradisjonsbærere sørget for å få stoffet sitt skrevet ned, gjerne med referanse til f.eks. en bestefar som kilde, fordi de visste det ellers ville gå tapt. Endret i skriftlig form. Mange oldtidsfortellinger ble ikke skrevet ned før på 1800-tallet. Det gjelder for eksempel det finske Kalevala-diktet som ble samlet og bearbeidet i årene 1835–1849. En god del folkeeventyr, slik som de eventyrene brødrene Grimm samlet i Tyskland og Asbjørnsen og Moe samlet i Norge, faller også i denne kategorien. I alle de tre eksemplene ble det gjort redigeringer i.o.m. den skriftlige bearbeidelsen. Asbjørnsen la vekt på å skape en «muntlig-skriftlig» fortellerstil i sin utgave, der han baserte stilen på en essens av stilen til de beste fortellerne han hadde skrevet ned etter. Folkeeventyrene ble bevisst utvalgt, forskjønnet, utbrodert og endret av nasjonalistiske og puristiske årsaker jamfør tidsånden i 1800-tallets Europa. Den typen redigeringer som utgiverne gjorde på 1800-tallet baserte seg på borgerlige ideer som «die gesunkendes Kulturgut» og «den naive bonde». Man tenkte seg at f.eks. eventyrene hadde en slags fullkommen form i en idealisert fortid, og at eventyrene var blitt forringet gjennom årenes løp. Man anså dessuten den enkelte tradisjonsbærer kun som bærer av tradisjon og ikke som et selvstendig kulturbærende individ. Utgiverens rolle ble dermed å finne tilbake til en slags idealform uten nevneværdig respekt for den enkelte tradisjonsbærer og dennes særegne kulturuttrykk. Denne tidens romantiske oppfatning har få tilhengere blant dagens forskere. Opp gjennom 1900-tallet er statusen til den individuelle kulturbærer blitt langt mer verdsatt, og dermed er også kravene til mest mulig korrekt skriftlig gjengivelse av den muntlige litteraturen jamfør kilden skjerpet. For øvrig ser man i dag på nedskriften, om den er aldri så nøyaktig ført i pennen, som et endimensjonalt avtrykk av hvordan fortellingen ble formidlet der og da. Muntlig fortelling i våre dager. I dagens samfunn lever fortellinger mellom mennesker på arbeidsplasser, i pauserom, på kaféer og på kroer, kort sagt der folk samles. Mange av disse «vanlige» fortellerne trenger bare den riktige inspirasjonen for å komme i gang, slik de alltid har gjort. Fortellinger av dette slaget går «over bordet» i et lystig lag. På samme tid finner vi fortellere som har tatt scenen i bruk som teknisk virkemiddel. I våre dager er muntlig fortelling blitt et håndverk som kan studeres og tilegnes på høyskolenivå. Høgskolen i Oslo gir utdannelse i muntlig fortelling hvor studentene «får blant annet innblikk i hvordan du kan utvikle din evne til å kommunisere direkte med en gruppe tilhørere», noe en god forteller gjør intuitivt. Forfatterne Hilde Eskild og Benedicte Hambro har utgitt boken "Snikk, snakk, snute – En praktisk bok om muntlig fortelling". Den handler om å fortelle selv – om hvordan man tilegner seg en fortelling, husker den og forteller den. Gásadatjávri. Gásadatjávri er et vann som ligger i Karasjok kommune i Finnmark. Steinsetfjorden. Steinsetfjorden er et vann som ligger i kommunene Etnedal og Nord-Aurdal i Oppland. Digeren. Digeren er et vann som ligger i kommunene Kongsvinger og Eidskog i Hedmark. Håsjøen. Håsjøen er et vann som ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag. Kristin Lavransdatter. "Kristin Lavransdatter" er en historisk romansyklus av Sigrid Undset (1882–1949) som består av tre bind; "Kransen" (1920), "Husfrue" (1921), og "Korset" (1922). "Kristin Lavransdatter" dannet grunnlaget for at Undset fikk Nobelprisen i litteratur i 1928 hvor begrunnelsen var «"… spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen …"». Trilogien er en religiøs dannelsesroman, preget av den katolske tro som Sigrid Undset noen år etter skulle konvertere til. "Kristin Lavransdatter" ble filmatisert i 1995 under Liv Ullmanns regi og bearbeidelse. Tematikk. Handlingen i "Kristin Lavransdatter" er satt til 1300-tallet, og hovedpersonen er Kristin, datter til storbonden Lavrans i Sel i Gudbrandsdalen. Romanen følger henne fra hun er ei lita jente og til hun dør som ei gammel enke. Den historiske bakgrunnen er svært nøyaktig i alle detaljer; mat, gårdsdrift, våpenbruk, religiøse skikker og moralske normer. Språket er moderne norsk, men Undset benytter ikke moderne ord og omgrep som kan virke fremmed for den historiske rammen. Konfliktstoffet er preget av forfatterens egen tid, hennes egne moralske normer og samtidsdebatten om religion, seksualmoral og kvinnerolle. Romanens sentrale tema er Kristins gale valg, men hensynet til andre må likevel veie tyngst. Kjærligheten mellom Kristin og Erlend er ikke skildret som vanærende eller frastøtende, men vakkert. Når galt først har skjedd, kan det ikke gjøres om, men man må leve med de praktiske konsekvenser så godt man kan; Kristin er Erlends husfrue, og han og barna blir ansvaret hennes. Kransen. Konfliktstoffet handler om Kristins barndom og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. De bor på gården Jørundgård i Sel i Gudbrandsdalen. Som vanlig på den tiden, ble Kristin tidlig lovet bort til en mann som foreldrene hadde valgt, Simon Darre. Mens Kristin er på klosterskole i Oslo, møter hun Erlend som redder henne fra å bli overfalt av røvere. De blir glade i hverandre. Erlend er vakker og sjarmerende. Han har ikke det beste ryktet, men kjærligheten har fått makt over Kristin, og hun klarer ikke å stå i mot. Hun innleder et lidenskapelig forhold til Erlend, og hun er bestemt på å holde fast på han på tross av foreldrenes vilje. Vi opplever kampen mellom Kristin og foreldrene og også kampen mellom foreldrene Lavrans og Ragnfrid. Kristin får trosset seg til ekteskap med Erlend, og boken avsluttes etter Kristin og Erlends bryllup, med en oppklarende samtale mellom Kristins foreldre. Husfrue. I "Husfrue" møter vi Kristin som mor og husfrue. Kjærligheten til Erlend er fortsatt sterk, men livet med Erlend blir ikke slik hun hadde ventet. Kristin sliter på gården og med ansvaret for barna. Erlend er lettsindig og bekymringsløs og krenker henne stadig. Kristin tilgir, men klarer ikke å glemme. Kristin sliter også med skyldfølelse overfor foreldrene, særlig faren, og overfor Gud. Vi følger Kristin på den tunge botsgangen til Olav den hellige i Nidarosdomen for å få forlatelse for sine synder. Hun går barfot til Olavs grav for å legge ned krans der. Korset. I "Korset" avsluttes fortellingen om Kristin og Erlend og barna deres. Kristin har angst for at sønnene skal ligne den lettsindige og sjarmerende faren. Kjærlighetskampen mellom de aldrende foreldrene blir skildret inngående. Kristin sier en dag hva hun synes om Erlends væremåte, og han rir fra gården. For sønnenes skyld rir Kristin opp i fjellet til ham for å forsøke å forsone seg med ham. Erlend forteller Kristin at han alltid har elsket henne, og de får oppleve lykken sammen en kort stund før han dør. Gammel og utslitt blir Kristin tatt opp som leksøster i et kloster. Endelig finner hun fred og kan legge bak seg den livslange striden mellom seg selv og sin Gud. Svartedauden kommer og hun prøver i sine siste levedager å hjelpe menneskene rundt seg. Denne gode gjerningen gjør hun for å "gjemme" syndene hun har begått i sitt liv, og for å søke tilgivelse hos Gud. Kristin dør til slutt som gammel kone av sykdommen som omgir henne, nettopp svartedauden. Frankrikes nasjonalforsamling. Frankrikes nasjonalforsamling ("Assemblée nationale française") er underhuset i det franske parlamentet. Den holder til i Palais Bourbon i Paris. Sammensetning. Dagens nasjonalforsamling har 577 medlemmer (députés) valgt fra enmannskretser med en valgperiode på fem år. Møtene ledes av en president (for tida Jean-Louis Debré) som normalt kommer fra det største partiet, assistert av visepresidenter fra resten av det politiske spekteret. Frankrikes president har oppløsningsrett. I henhold til en tradisjon som går tilbake til den franske revolusjon sitter de radikale partiene til venstre i salen (sett fra presidentbordet) og de konservative til høyre. Frankrikes nasjonalforsamling har dermed gitt innhold til de politiske begrepene «høyre» og «venstre». Den franske revolusjon (1789-1792). Den franske nasjonalforsamlinga sprang ut av stenderforsamlinga som åpna i Versailles 5. mai 1789. Etter at tredjestandens forslag om at alle deputerte skulle ha én stemme uansett stand var blitt tilbakevist av kongen, konstituerte tredjestanden seg 17. juni som landets nasjonalforsamling, og inviterte deputerte fra de privilegerte stendene til å slutte seg til enkeltvis. Abbé Sieyès spilte en sentral rolle på dette møtet. Ved ballhuseden forplikta representantene seg til ikke å gå fra hverandre før landet hadde fått en ny grunnlov, og fra 9. juli kalte nasjonalforsamlinga seg grunnlovgivende nasjonalforsamling ("Assemblée nationale constituante"). 6. oktober ble den kongelige familien tvunget til å forlate Versailles og nedsette seg i Paris, og samtidig flytta den grunnlovgivende forsamlinga inn i et ridehus mellom Tuileriene og Palais Royal. Arbeidet med den nye forfatninga fortsatte fram til 3. september 1791, da Frankrikes første grunnlov med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble endelig vedtatt. Her ble prinsippet om folkesuverenitet og maktfordeling knesatt. Frankrike ble et konstitusjonelt monarki der den utøvende makta lå hos kongen, som sjøl valgte sine ministre. Disse var ikke ansvarlige overfor nasjonalforsamlinga. Kongen og regjeringa leda utenrikspolitikken, og kongen hadde utsettende veto i lovsaker. Nasjonalforsamlingas medlemmer skulle velges for to år ved allmenne valg. Nasjonalforsamlinga vedtok lover og skrev ut skatter. Domsmaktas uavhengighet skulle sikres ved valgte magistrater. 30. september 1791 oppløste den grunnlovgivende forsamlinga seg sjøl, og dagen etter trådte grunnloven i kraft. Andre republikk (1848-1852). Under den andre republikken hadde Frankrike et enkammersystem med nasjonalforsamlinga som eneste kammer. Denne styreformen varte fra 4. mai 1848 til 2. desember 1851. Piero Gros. Piero Gros (født 30. oktober 1954 i Sauze D'Oulx) er en tidligere italiensk alpinist med flere medaljer fra internasjonale mesterskap. Han vant gull i slalåm under OL 1976 i Innsbruck. Under VM 1974 i St. Moritz fikk han bronse i slalåm, og fire år senere, under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen ble det sølv i samme disiplin. I løpet av karrieren vant han 12 renn i verdenscupen (7 i storslalåm, 5 i slalåm). Gerry Adams. Gerry Adams, fullt navn "Gerard Adams jr." født 6. oktober 1948 i Belfast i Nord-Irland. Han har vært partileder for det republikanske partiet Sinn Fein siden 1983, og før det nestleder fra 1978. Han er representant i det britiske parlamentet for valgkretsen West Belfast og i det regionale nordirske parlamentet. Det blir antatt at Adams i 1970-årene hadde en fremtredende stilling i IRA, men dette har han selv konsekvent avvist. Adams har vært leder for Sinn Fein i den perioden da den nærtstående paramilitære organisasjonen IRA først gikk til våpenhvile (fra 1994) og i 2005 offisielt avsluttet den væpnede kampen. Avsløringer som har kommet frem de siste årene, viser at Adams har en stor del av æren for denne utviklingen. Han spilte en aktiv rolle i fredsprosessen helt fra dens spede begynnelse tidlig i 1980-årene. Det kom også en del reaksjoner på at Adams ikke ble tildelt Nobels Fredspris sammen med John Hume og David Trimble i 1998. Aston Martin V12 Vanquish. Aston Martin V12 Vanquish er en superbil fra den britiske bilprodusenten Aston Martin. Vanquish ble lansert i 2001. Bilen ble berømt etter at den var den offisielle bilen for James Bond i filmen Die Another Day Tekniske data. Der ikke annet er angitt, så er de tekniske data knyttet til Vanquish S V12 Vanquish Aston Martin DB7. Aston Martin DB7 ble produsert av den britiske bilprodusenten Aston Martin fra september 1994 til desember 2003, og ble første gang lansert på bilmessen i Genève i mars 1993. Modellen var tilgjengelig som coupé og kabriolet. Den sekssylindrede DB7 erstattet de mindre V8-modellene. DB7 var den mest suksessfulle Aston Martin modellen gjennom tidene med 7 000 produserte enheter. Bilen ble designet av Ian Callum og ble av mange ansett som den peneste og mest tidløse bilmodellen. DB7 ble erstattet av DB9 i 2004. DB7 Lalmsvatnet. Lalmsvatnet er et vann som ligger ved Lalm i Vågå kommune i Oppland. Lalmsvatnet er en del av elva Otta. Det er veldig bra fiskemuligheter på Lalmsvatnet med store bestander av harr og ørret. Vangsvatnet i Lesja. Vangsvatnet er et vann som ligger i Lesja kommune i Oppland. Vannet har en fiskebestand av ørret og harr. Jengelvatnet. Jengelvatnet (sørsamisk: "Giengelvihke") er et vann som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag samt kommunene Grane og Hattfjelldal i Nordland. Arstaddalsdammen. Arstaddalsdammen er en demning som ligger i Arstaddalen i Beiarn kommune i Nordland. Den ble bygd i midten av sekstitallet, og ble oppdatert og forsterket i 2006. Vannet fra damanlegget føres over til Sokumvatnet i Gildeskål. Vassbråa. Vassbråa er et vann som ligger i Gran kommune i Oppland. Muvatnet. Muvatnet er et vann som ligger i kommunene Nord-Fron og Sel i Oppland. Muvatnet ligger i Murudalen, nedenfor Heidalsmuen. Sønstevatn i Notodden. Sønstevatn er et vann som ligger i Notodden kommune i Telemark. Vannet har sitt utløp i elva Tjåga, som munner ut i Tinnelva nedenfor Årlifoss. Systemet er en del av Skiensvassdraget. Shrewsbury Town FC. Shrewsbury Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1886, og ble valgt inn i The Football League i 1950. «The Shrews», som er kallenavnet til Shrewsbury Town, spiller hjemmekampene sine på New Meadow i Shrewsbury. Byen Shrewsbury ligger i den engelske regionen Vest-Midlands. David Brown (britisk forretningsmann). Sir David Brown (født 10. mai 1904 i Huddersfield, Yorkshire, død 3. september 1993) var en britisk forretningsmann og sjef for familieforetaket ’’David Brown Limited’’. Han startet som lærling i familiebedriften da han var 17 år og ble øverste sjef i 1931 etter hans fars dødsfall. David Brown kjøpte den britiske bilprodusenten Aston Martin for 20 000 britiske pund i 1947. David Brown ble slått til ridder i 1968. DB-modellene til Aston Martin, inkludert DB5 som ble kjørt av James Bond i flere filmer, er oppkalt etter ham. David Brown døde i Monte Carlo i 1993 François Bonlieu. François Bonlieu (født 21. mars 1937 i Juvincourt-et-Damary, død 18. august 1973 i Cannes) er en tidligere fransk alpinist. Han var på det franske alpinlandslaget fra han var 15 år gammel. Han ble drept på Croisetten i Cannes i 1973, etter en krangel. Henrik Løve. Kroningen av Henrik Løve og Mathilda Henrik Løve og hans gemalinne Mathilda, fra deres gravmæle i domkirken i Braunschweig Henrik Løve (ty. "Heinrich der Löwe") (født 1129 trolig i Ravensburg, død 6. august 1195 i Braunschweig), av welferslekten, var hertug av Sachsen fra 1142 til 1180 og av Bayern fra 1156 til 1180. Han var en av de mektigste riksfyrster i det 12. århundre og stod i konflikt med kongehuset, hohenstauferne. Han deltok sammen med Valdemar den Store i erobringen av vendernes territorium og av Rügen i 1169, og koloniserte områdene med tyske bønder. Henrik Løve mistet sine len etter at han nektet å støtte keiser Fredrik Barbarossa i hans felttog i Italia i 1176. Forholdet til keiseren, Fredrik Barbarossa, var i begynnelsen godt, men utviklet seg til fiendskap. Han ble lyst fredløs og mistet sine len, men fikk i 1190 tilbake sine arveland. Han grunnla og utviklet en rekke senere byer: München, Lübeck, Stade, Lüneburg og Braunschweig, hvor han hadde sitt slott Dankwarderode. Han ligger begravet i katedralen i Braunschweig, som han lot oppføre. Furneset. Furneset er et ferjested i Vestnes kommune i Møre og Romsdal, cirka to kilometer nord for tettstedet Vestnes. Ferja er en del av "kyststamveien" E39, og går over Moldefjorden til Molde. Liste over personer på færøyske frimerker. Færøysk selvfølelse er et gjennomgangsmotiv på frimerkene fra øyriket Færøyenes første frimerker utkom 30. januar 1975. Tidligere ble det brukt danske frimerker på øyene. Fra et filatelistisk synspunkt finnes det noen tidligere frimerkeprovisorier, men disse har ingen betydning for forståelsen av hvilke motiv og personer som gjengis på øyenes frimerker. Mens Oscar I var den første person som ble avbildet på et norsk frimerke, bare ett år etter det første frimerke ble utgitt, tok det 22 år fra det første frimerke til øyenes statsoverhode Margrethe II ble avbildet, og da i forbindelse med hennes 25-årsjubileum som monark. Hun kom på den måten relativt sent, sammenlignet med f.eks. de fleste av øyenes forfattere. Dette motivvalget må trolig sees i lys av øyenes uavhengighetstrang. Kronprinsparet Frederik og Mary kom på frimerker i 2004, i forbindelse med bryllupet. Fra et norsk synspunkt kan man merke seg at fire nordmenn er avbildet på frimerker fra øygruppa: Olav Tryggvasson, Einar Tambarskjelve, Olav den hellige og Anneke von der Lippe. Eksterne lenker. Færøyske frimerker Fylkesvei 668. Fylkesvei 668 ligger i Møre og Romsdal og går mellom Julneset i Molde og Harøya i Sandøy kommune. Hele traseen er som følger: Julneset – Mordalsvågen... Solholmen – Midsund – Dryna... Fjørtoft... Harøya. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Carl Pettersson. Carl Pettersson (født 29. august 1977) er en svensk profesjonell golfspiller. Pettersson er født i Göteborg og begynte å spille golf da han var ti år gammel. Han ble profesjonell i 2000, fikk spillerett på Europatouren i 2001 og på PGA-touren i 2002. Han tok sin første profesjonelle seier i Algarve Open de Portugal på Europatouren i 2002, og den første seieren på PGA-touren fikk han i Chrysler Championship i 2005. Eksterne lenker. Pettersson, Carl Pettersson, Carl Jean Vuarnet. Jean Vuarnet (født 18. januar 1933 i Le Bardo i Tunisia) er en tidligere fransk alpinist. Karrierens absolutte høydepunkt kom under OL 1960 i Squaw Valley, der han tok olympisk gull i utfor. Tidligere hadde han vunnet bronse i samme gren under VM 1958 i Bad Gastein. Etter at han la opp som aktiv utøver, var Vuarnet visepresident i det franske skiforbundet fra 1962 til 1971. Egon Zimmermann. Egon Zimmermann (født 8. februar 1939 i Lech am Arlberg) er en tidligere østerriksk alpinist. Under VM 1962 vant han gull i storslalåm og bronse i utfor. To år senere kronet han karrieren ved å ta gullmedaljen i utforrennet under OL 1964 i Innsbruck. Han ble østerriksk mester i utfor i 1966. I dag driver Zimmermann et hotell i Lech. Sverre Henmo. Forfatteren Sverre Henmo (født 1968)Sverre Henmo (født 21. januar 1968 i Bærum) er en norsk barne- og ungdomsbokforfatter. Henmo er utdannet sosiolog, og har variert yrkesbakgrunn, blant annet fra institusjon for psykisk utviklingshemmede barn, som barnehageassistent, som kirkegårdsarbeider og som lærer. Han har hovedfag i sosiologi fra Universitetet i Oslo, og ble kåret til «Årets sosiolog 2003» av Østlandsavdelingen i Norsk sosiologforening. Han har også studert matematikk og fransk. Debuterte i 1999 med boken "Sammen er vi én og én". Han har skrevet til sammen femten bøker, blant annet; "Dager uten sko" (2000), "Dødsern" (2000), "Opp som en løve" (2002), "Når dinosaurer gråter" (2003), "Gutten til venstre" (2005), "Natt på Frognerbadet" (2008), og bøkene om "Bendik og Maria". Han var leder av organisasjonen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere fra 2008-2011. I 2011 ble han ansatt som forlagssjef i Aschehoug Barn og ungdom. America's Cup. America's Cup er den mest berømte og prestisjefylte regattaen i seilsporten, og det eldste aktive trofé i internasjonal sport. Konkurransen tiltrekker seg toppseilere og båtkonstruktører på grunn av dens lange tradisjoner og høye prestisje. Selv om det mest spennende ved regattaen er selve seilingen, så er det også en test av båtdesign, seilmakere, sponsorer og ledelse. Regattaen har navn etter den første båten som vant konkurransen, skonnerten «America». Trofeet var på amerikanske hender fra 1851 da den første konkurransen ble vunnet, til 1983, da den ble vunnet av utfordreren «Australia II» fra Australia. Med den seieren endte den lengste sammenhengende seiersrekken i sportens historie. America's Cup inkluderer «match racing» (duell mellom to båter) og nylig innført, ren regattaseiling mellom en rekke utfordrere og forsvarer av cupen. Siden 1992 har regattaen blitt seilt med slupp av klassen "International America's Cup Class" (ACC), en enskrogsbåt med en gjennomsnittlig lengde på 75 fot. Enhver utfordrer som tilfredsstiller kravene har rett til å utfordre yachtklubben som innehar cupen. Hvis det er mer enn én utfordrer konkurrerer utfordrerne seg i mellom for retten til å utfordre innehaveren av cupen. Siden 1995 har de endelige matchrace bestått av en serie på ni seilaser, under navnet "Louis Vuitton Cup". Árni Gautur Arason. Árni Gautur Arason (født 7. mai 1975 i Reykjavík) er en islandsk fotballspiller som spiller for Lierse. Han har tidligere spilt for Odd Grenland, Thanda Royal Zulu, Vålerenga, Manchester City, Rosenborg og Akraness. Arason har mye internasjonal erfaring fra Champions League-spill med Rosenborg og landslagsspill for. Han kom til Vålerenga sommeren 2004 etter et kort opphold i Manchester City. Kontrakten hans med Vålerenga utløp 30. november 2007. Etter et halvt år i sørafrikansk fotball gikk han vederlagsfritt til Odd Grenland. Etter 2010-sesongen utløp kontrakten med Odd Grenland og Arason signerte for Lierse. De siste årene har han gjort et par uforglemmelige tabber, selv om det ikke er så mange av dem. I en seriekamp mot Rosenborg i 2005 bommet han på ballen på et tilbakespill, og ballen rullet videre inn i mål på grunn av ujevnheter i gresset. En kjempetabbe som mange fotballinteresserte husker godt. Mot i en seriekamp i 2007 holdt Arason på å gjøre det samme en gang til. Han bommet på ballen, men heldigvis for Arason rullet ballen ved siden av målet. Med unntak av disse to flausene er Arason en god og stabil keeper som har spilt mye tippeligafotball, og vært en av Tippeligaens beste keepere på 2000-tallet. Arason kom på NISOs kåring av årets lag i 2001, 2004 og 2005. Høsten 2005 fikk Arason en datter med sin samboer Solveig Thorarinsdottir. Referanser. Arni Gautur Arason Klanen. Klanen feirer Vålerengas bronsemedaljer i 2006 Klanen er den uavhengige supporterforeningen til Vålerengens Idrettsforening. Klanen er mest kjent for å følge fotballaget, men følger også på kampene til Vålerenga Ishockey og de andre idrettene i VIF. Klanen ble stiftet 5. mai 1991. Klanen har i dag rundt 10 000 betalende medlemmer (kilde:). Klanen ble i en periode omtalt som Apeberget, som var navnet på supportergruppen til Sparta Sarpsborg. Ifølge en populær teori, kom dette til etter at en journalist spurte en hjemmetilhenger hvem som laget alt levenet under en ishockeykamp i Sparta Amfi, hvorpå hjemmetilhengeren svarte «Det er Apeberget, det.» Dette har siden blitt hengende ved, og den dag i dag kan man fortsatt høre mennesker som konsekvent omtaler Klanen som Apeberget. Klanen er aksjonær i VålerengaSjappa, Bohemen Sportspub og Vålerenga Vertshus. Utbyttet fra disse aksjepostene blir via Klanens Breddefond fordelt til breddeidretten i Vålerengen Idrettsforening. Sanger og rop. I tillegg til disse synges Vålerenga Kjerke før hver hjemmekamp. Denne har fått status som uoffisiell klubbhymne. Tifo. Etter å ha vært skeptiske til tifo da det først kom til Norge på midten av 1990-tallet har Klanen bemerket seg med til tider store tifo-show. Norsk Supporterallianse har gitt Klanen Gullblusset for beste tifo i Tippeligaen i 2003, 2004 og 2005. Kampen mot rasisme. Rasisme var i mange år et problem på tribunene i Norge, så også hos Vålerenga. Klanen har tatt et klart standpunkt mot alle former for rasisme, og har nå nedfelt i vedtektene sine at alle som utfører rasistiske handlinger i forbindelse med Vålerengas kamper eller i andre sammenhenger der personen kan kobles opp mot enten Vålerenga IF eller Klanen umiddelbart ekskluderes fra Klanen. Som en følge av Klanens arbeid mot rasisme ble de i 2005 tildelt en ærespris av stiftelsen Benjamins Minnefond, et fond opprettet i navnet til Benjamin Hermansen etter at han ble drept av nynazister i Holmlia-drapet i Oslo. Les stiftelsens begrunnelse på Maillardreaksjon. Maillardreaksjon er kjemisk reaksjon mellom reduserende sukker og aminosyrer/protein og som regel trengs tilførsel av varme. På samme måte som karamellisering er det en form for ikke-enzymatisk brunfarging. Dette kan observeres når man smører egg eller melk på boller før de settes i ovnen, noe som gir ekstra brunfarging. Fargen på potetchips og pommes frites er også resultat av Maillardreaksjonen. Det er antatt at den er involvert i dannelsen av akrylamid som er et mistenkt kreftfremkallende stoff. I praksis dannes det så lite av dette at det (foreløpig) ikke er påvist helseskader av vanlig konsum av friterte potetprodukter. Andre produkter som får farge som resultat av Maillardreaksjonen er karamell av melk og sukker, brødskorpe, ristet brød, øl, sjokolade og kaffe. Maillards reaksjon er også det som gjør at brunosten blir brun og får noe av den distinkte smaken. I prosessen dannes det hundrevis av forskjellige aromastoffer. Hver type matvare har sitt særegne sett av aromastoffer som gir den dens karakteristiske aroma. Reaksjonen går raskest ved midlere vanninnhold. Mot slutten av en stekeperiode vil vanninnholdet i skorpen el.l. avta sterkt og bruningens intensistet øker. Navnet Maillardreaksjonen har den etter den franske kjemikeren Luis-Camille Maillard som utforsket den på begynnelsen av forrige århundre. Høst. Høst eller etterår er en av de fire årstidene i tempererte og arktiske soner på kloden og består i tradisjonell sammenheng av månedene september, oktober og november på den nordlige halvkule og mars, april og mai på den sørlige halvkule. Den astronomiske høsten er perioden fra høstjevndøgn til vintersolverv, og de sammenfallende astrologiske høsttegnene er vekten, skorpionen og skytten. Innen meteorologien defineres høsten gjerne som den perioden da normal døgnmiddeltemperatur for det aktuelle stedet er mellom 0 og 10 °C og synkende. I artikkelen om årstid er oppgitt når høsten etter dette begynner en del steder i Norge. Navnet kommer av at innhøstingen av frukt, grønnsaker og korn som tradisjonelt skulle lagres til vinteren, startet i september. Perikles. Perikles (født cirka 495 f.Kr., død i september 429 f.Kr., gresk: Περικλῆς, «omgitt av ære») var en fremtredende og innflytelsesrik statsmann, taler og general i Athens gullalder (mellom perserkrigene og Peloponneskrigen). Han var etterkommer av alkmaionidene på morssiden. Perikles hadde så stor innflytelse på athensk samfunn at Thukydid, hans samtidige historiker, hyllet ham som «Athens første borger.» Perikles gjorde om det athenske sjøforbundet til et athensk rike, og ledet sine landsmenn i de to første årene av Peloponneserkrigen. Perioden da han ledet Athen, omtrent fra 461 f.Kr. til 429 f.Kr., er kjent som «Perikles' tidsalder», dog dette uttrykket i noen tilfeller også inkluderer år så tidlig som perserkrigene og så sent som starten av neste århundre. Perikles støttet kunst og litteratur; dette er en stor grunn til at Athen blir ansett som utdannings- og kultursenteret i Antikkens Hellas. Han startet et ambisiøst prosjekt som bygde mesteparten av de fortsatt overlevende byggverkene på Akropolis (inkludert Parthenon). Dette programmet gjorde byen vakrere, viste dens glans, og satte folket i arbeid. Perikles fostret også athensk demokrati til den grad at enkelte kritikere kaller ham en populist. Han giftet seg med Aspasia cirka 445 f.Kr. Tidlig liv. Perikles ble født rundt 495 f.Kr. i demen Kholargos. Han var sønn av politikeren Xanthippos, som til tross for å ha blitt ostrakisert i 485/4 f.Kr., vendte tilbake til Athen bare fem år etter for å lede den athenske kontingenten i slaget ved Mykale til seier. Perikles mor, Agariste, tilhørte den mektige og kontroversielle slekten Alkmaionidene, og hennes familiære bånd spilte en avgjørende rolle i å starte Xanthippos politiske karriere. Agariste var oldebarnet til tyrannen Kleisthenes av Sykion og niesen til den athenske reformatoren Kleisthenes. I følge historikerne Herodot og Plutark drømte Agariste at hun fødte en løve noen dager før Perikles fødsel. Løven kan bli tolket som et tradisjonelt tegn på storhet, men anekdoten kan også peke til Perikles uvanlig store hode, en skavanke hans samtidige komikere ofte pekte ut. (Plutark hevder at dette var grunnen til at Perikles alltid ble avbildet med hjelm på hodet, men hjelmen var faktisk et symbol på hans stilling som strategos). Perikles tidlige år var stille. Han var en innadvent ung mann som unngikk å vise seg i offentlighet, og som foretrakk å fokusere på studiene sine. Hans velstående familie sørget for at han ble grundig skolert. Han lærte musikk av datidens mestre (Damon eller Pythokleides kan ha vært lærerne hans) og han blir ansett som å være den første politikeren som mente filosofi var viktig. Han møtte filosofer som Protagoras, Zenon fra Elea, og Anaxagoras. Særlig sistnevnte ble en nær venn som hadde stor påvirkning på Perikles. Perikles tankemåte og retoriske karisma kan ha vært produkter av filosofens vektlegging av følelsesmessig ro og skeptiskhet til guddommelige fenomener. Hans rohet og selvkontrol blir også sett på som produkter av Anaxagoras påvirkning. Tidlig politisk karriere og ostrakismen av Kimon. Våren 472 presenterte Perikles "Persai" av Aiskhylos under dionysia som liturgies og demonstrerte dermed at han var en av de rikeste mennene i Athen. Simon Hornblower har hevdet at Perikles' valg av dette skuespillet som presenterer et nostalgisk bilde av Themistokles' berømte seier i slaget ved Salamis, viser at den unge politikeren støttet Themistokles mot sin politiske motstander Kimon. Det var Kimons fraksjon som lyktes i å få sendt Themistokles i eksil kort tid etterpå. Plutark sier at Perikles var den fremste blant athenerne i førti år. Dersom dette stemmer, må Perikles ha inntatt en lederposisjon tidlig i 460–årene. I løpet av disse årene forsøkte han å beskytte sitt privatliv og forsøkte å presentere seg som et forbilde for sin medborgere. Han unngikk for eksempel ofte banketter i et forsøk på å være nøysommelig. Perikles var i 463 den førende anklageren til Kimon, lederen for den konservative fraksjonen som ble anklaget for å forsømme Athens vitale interesser i Makedonia. Kimon ble frikjent, men denne konfrontasjonen beviste at Perikles' viktigste politiske motstander var sårbar. Navnet på drabantbyen dateres til antikkens Athen, men den antikke demen Kholargos som tilhørte stammen Akamantis, var nær dagens Kamatero eller Peristeri. Rundt 462–461 bestemte lederskapet for det demokratiske partiet seg for at det var på tide å begrense Areopagos' makt. Areopagos var et tradisjonelt råd som var kontrollert av det athenske aristokratiet og som en gang hadde vært det mektigste rådet i staten. Lederen for partiet og mentor til Perikles, Efialtes, foreslo en skarp redusering av Areopagos' makt. Ekklesiaen (den athenske forsamlingen) adopterte Efialtes' forslag uten sterk motstand. Denne reformen signaliserte inngangen til en ny epoke av «radikalt demokrati». Det demokratiske partiet ble gradvis dominerende i athensk politikk, og det virket som Perikles var villig til å følge en populistisk politikk for å smigre offentligheten. Ifølge Aristoteles kan Perikles' holdning forklares ved det faktum at hans fremste politiske motstander, Kimon, var rik og generøs og kunne sikre seg støtte i folket ved å øse ut av sin personlige formue. Historikeren Loren J. Samons II hevder derimot at Perikles hadde nok ressurser til å markere seg politiske gjennom private midler, dersom han hadde ønsket. Perikles oppnådde i 461 å politisk eliminere sin formidable motstander gjennom å bruke våpenet ostrakisme. Anklagen var at Kimon hadde forrådt sin by ved å oppføre seg som venn av Sparta. Selv etter at Kimon ble sendt i eksil, fortsatte Perikles å fremme populistisk sosialpolitikk. Han foreslo først et dekret som lot de fattige se teater uten å måtte betale. Staten skulle dekke deres inngangsbillett. Med andre dekreter senket kravet til eiendom som lå til grunn for å kunne bli arkont i 458–457 og innførte generøs betaling for alle borgere som måtte tjene i juryen i Heliaia, høyesteretten i Athen, en gang rett etter 454. Men hans mest kontroversielle tiltak, var en lov i 451 som begrenset athensk borgerskap til de med athensk avstamning på begge sider. Slike tiltak fikk Perikles' kritikere til å regne ham som ansvarlig for den gradvis utartingen av det athenske demokratiet. Konstantine Paparrigopoulos, en betydelig moderne gresk historiker, hevder at Perikles forsøkte å ekspandere og stabilisere alle demokratiske institusjoner. Han innførte lovgivning som gav de lavere klassene tilgang til det politiske systemet og de offentlige embetene. Tidligere hadde de vært utestengt fra disse på grunn av begrensede midler eller enkel avstamning. Perikles trodde ifølge Samons at det var nødvendig å heve befolkningen som han så på som en ubrukt ressurs til athensk makt og det avgjørende elementet i athensk militær dominans. Flåten, ryggraden til athensk makt siden Themistokles dager, var for eksempel bemannet nesten fullstendig av medlemmer fra de lavere klassene. Kimon mente på den andre side at det ikke eksisterte ytterligere rom for demokratisk evolusjon. Han var sikker på at demokratiet hadde nådd sin høyde og at Perikles' reformer ledet til en stillstand av populisme. Ifølge Paparrigopoulos frikjente historien Kimon, siden Athen etter Perikles' død sank inn i en avgrunn av politisk uro og demagogi. Paparrigopoulos fastholder at en regresjon uten sidestykke på den tiden senket seg over byen, storheten forsvant som et resultat av Perikles' populistiske politikk. Ifølge en annen historiker, Justin Daniel King, dro folket nytte av radikalt demokrati individuelt, men det skadet staten. Donald Kagan mener at de demokratiske tiltakene Perikles satte i verk gav grunnlaget for en uangripelig politisk styrke. Kimon aksepterte til slutt det nye demokratiet og motsatte seg ikke borgerskapslovene etter at han kom tilbake fra eksil i 451. I ledelsen for Athen. Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr. Første Peloponneserkrig. Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med Megara og Argos og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep Sikyon og Akarnania i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i Korintbukta, før han dro hjem til Athen. Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og perserne. Anthony J. Podlecki hevder derimot at Perikles' påståtte endring ble oppfunnet av av antikke forfattere for å støtte «et tendensiøst syn på Perikles' endringer». Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative. I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i Nildeltaet. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt. Athenerne sendte i 451–450 tropper til Kypros. Kimon beseiret perserne i slaget ved Kypros, men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros, men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk. Kalliasfreden kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent. Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og tredte i kraft igjen i 449–448. John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i Egeerhavet. Kagan tror Perikles brukte Kallias, en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler. Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap. Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for det athenske sjøforbundet og for innsamling av «foros» (skatter). Under den andre hellige krig ledet Perikles den athenske hæren mot Delfi og gjeninnsatte Fokis' herredømme over orakelet. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya Gallipoli for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. Oligarkene i Theben konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter slaget ved Koroneia, ble Perikles tvunget til å avgi Boeotia for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og Lokris ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll. Et enda farligere opprør brøt ut i 446. Évvia og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte Attika. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 talenter rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offisielle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen. Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i Khalkis som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i Istiaia som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk trirem, ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side. Endelig oppgjør med de konservative. De demokratiske og konservative fraksjonene konfronterte hverandre i 444 f.Kr. i en hard maktkamp. Den ambisiøse nye lederen til de konservative, Thukydid (må ikke forveksles med historikeren med samme navn), anklaget Perikles for uansvarlighet og kritiserte måten han brukte penger på de pågående byggearbeidene. Thukydid klarte innledningsvis å få ekklesiaen på sin side, men da Perikles inntok gulvet, satte han de konservative på plass. Han svarte resolutt med å foreslå at han skulle betale fornyelsen av egen lomme på den betingelsen at han fikk sette inskripsjoner til ære for hans eget navn. Han ble møtt med applaus, og Thukydid led et uventet nederlag. Athenerne ostrakiserte Thukydid for ti år i 442 og Perikles var igjen den ubestridte lederen i den athenske politiske arena. Athens styre over sin allianse. Perikles ønsket å stabilisere Athens herredømme over sin allianse og å opprettholde dens dominans i Hellas. Prosessen der det athenske sjøforbundet ble forvandlet til et athensk imperie regnes vanligvis å ha begynt lenge før Perikles' tid, siden forskjellige allierte i forbundet valgte å betale skatt til Athen istedet for å bemanne skip til forbundets flåte. Men forvandlingen ble akselerert og ført til sin konklusjon gjennom tiltak satt i verk av Perikles. Det siste stedet i endringen til imperium kan ha blitt utløst av Athens nederlag i Egypt, siden dette utfordret byens herredømme i Egeerhavet og førte til opprøret til flere allierte som Milet og Erythrai. Athen overførte skattekisten til alliansen fra Delos til Athen i 454–453 f.Kr., enten på grunn av en genuin frykt for sin dens sikkerhet etter nederlaget i Egypt og de alliertes opprør, eller som en unnskyldning for å skaffe seg kontroll over forbundets finanser. Innen 450–449 var opprørene i Milet og Erythrai slått ned, og Athen gjeninnførte sitt styre over forbundets allierte. Kliarkos foreslo rundt 447 myntdekretet som innførte athenske sølvmynter, vektenheter og måleenheter hos alle de allierte. Ifølge et av dekretets provisjoner skulle overskuddet fra pregingen gå til et spesielt fond, og alle som foreslo å bruke det på annen måte kunne dømmes til døden. Det var fra denne alliansens skattekiste at Perikles hentet midlene som trengtes til å gjennomføre hans ambisiøse plan som var sentrert rundt det «perikleanske Akropolis» som inkluderte Propylaia, Parthenon og den gyldne statuen av Athene, skulpturert av Perikles' venn, Fidias. Perikles foreslo i 449 et dekret som tillot bruken av 9000 talenter for å finansiere det betydelige gjenoppbyggingsprogrammet til de athenske templene. Angelos Vlakhos, en gresk akademiker, poengterer at bruken av alliansens skattekiste som ble lagt opp til og iverksatt av Perikles, er en av de største underslag i menneskehetens historie. Denne feilaktige bruken finansierte derimot noen av de mest fantastiske kunstneriske verkene i antikkens verden. Samoiske krig. Den samoiske krig var den siste betydelige militærhendelsen før Peloponneskrigen. Etter at Thukydid ble sendt i eksil, ble Perikles gjenvalgt som general, det eneste embetet han offisielt hadde, selv om hans innflytelse var så stor at han var "de facto" statens hersker. Samos var i 440 i krig med Milet om kontrollen over Priene, en antikk by i Jonia ved foten av Mykale. Miletene kom til Athen for å fremme sin sak mot samoerne. Athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for dom i Athen, men samoerne nektet. Perikles svarte med å godkjenne et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos som «anklaget folket der, at selv om de fikk ordre om å avbryte sin krig mot miletene, fulgte de ikke ordre.» I et sjøslag beseiret athenerne ledet av Perikles og ni andre generaler styrkene til Samos og innsatte en administrasjon på øya. Da samoene gjorde opprør mot athensk styre, tvang Perikles opprørerne til å kapitulere etter en hard beleiring på åtte måneder som resulterte i betydelig misnøye blant athenske sjømenn. Perikles kuet så et opprør i Bysantium, og da han dro hjem til Athen, gav han en begravelsestale til ære for soldatene som døde i ekspedisjonen. Perikles ledet mellom 438 og 436 Athens flåte i Pontos og etablerte vennskapsforbindelser med de greske byene i regionen. Perikles fokuserte også på interne prosjekter som befestningen av Athen (byggingen av den «midtre muren» rundt 440) og opprettelsen av nye klerukhier som Andros, Naxos og Thurii (444) i tillegg til Amfipolis (437–436). Personlige angrep. Aspasia av Milet (cirka 469–406 f.Kr.), Perikles' ledsager Perikles og hans venner var aldri immune mot angrep, siden det å være den fremste i Athen ikke var det samme som absolutt styre. Rett før utbruddet av Peloponneskrigen, stod Perikles og to av hans nærmeste, Fidias og sin ledsagerske Aspasia, foran en rekke personlige og juridiske angrep. Fidias hadde hatt ansvaret for alle byggeprosjektene og ble først anklaget for å underslå gull som var tiltenkt statuen av Athene. Så ble han anklaget for umoral, siden han hugget inn slaget til amasonene på skjoldet til Athene og skar ut en figur som minnet om ham som en skallet, gammel mann, i tillegg til en figur som lignet Perikles i kamp med en amasone. Perikles' fiender fant også et falskt vitne mot Fidias som het Menon. Aspasia som var kjent for hennes evne til å konversere og gi råd, ble anklaget for å korruptere kvinnene i Athen for å tilfredsstille Perikles' perversjoner. Aspasia var antagelig en hetære og drev et bordell, selv om disse påstandene er omstridt blant moderne forskere. Anklagene mot henne var antagelig ikke mer enn ubevist sladder, men hele opplevelsen var svært bitter for Perikles. Selv om Aspasia ble frikjent takket være et sjeldent emosjonelt utbrudd fra Perikles, døde hans venn Fidias i fengsel. En annen venn av ham, Anaxagoras, ble angrepet av ekklesiaen for sin religiøse tro. I forlengelsen av disse anklagene, angrep ekklesiaen Perikles selv ved å be ham rettferdiggjøre sitt angivelig sløseri med, og vanstyre av, offentlige midler. Perikles var ifølge Plutark så redd for den kommende rettssaken at han ikke lot athenerne trekke seg for lakedamonierne. Beloch tror også at Perikles med vilje satte i gang krigen for å beskytte sin politiske stilling hjemme. Dermed var Athen på begynnelsen av Peloponneskrigen i den ubekvemme posisjonen at de la sin fremtid i hendene på en leder viss prestisje var blitt alvorlig svekket for første gang på over et tiår. Peloponneskrigen. Årsakene til Peloponneskrigen har blitt mye diskutert, men de fleste antikke historikerne la skylden på Perikles og Athen. det ser ut til at Plutark tror at Perikles og athenerne startet krigen, stormet av gårde for å sette i verk sin krigerske taktikk «med en slags arroganse og forkjærlighet for strid.» Thukydid hinter mot det samme selv om han vanligvis regnes for å være en beundrer av Perikles. Thukydid har på dette punktet blitt kritisert for å være forutinntatt til fordel for Sparta. Opptakt til krigen. Anaxagoras og Perikles av Augustin-Louis Belle (1757–1841) Perikles var overbevist om at krigen mot Sparta som ikke kunne skjule sin misunnelse på Athens dominans, var uunngåelig om ikke velkommen. Derfor nølte han ikke med å sende tropper til Korkyra for å forsterke den korkyriske flåten som kjempet mot Korint. Flåtene konfronterte hverandre i slaget ved Sybota i 433, og et år senere kjempet athenerne mot korintiske kolonister i slaget ved Poteidaia. Disse to hendelsene bidro sterkt til Korints vedvarende hat mot Athen. I samme periode foreslo Perikles det megariske dekret som minnet om en moderne handelsblokkade. Ifølge retningslinjene i dekretet var megariske handelsmenn ekskludert fra markedene i Athen og havnene i hennes imperium. Denne bannlysningen kvelte den megariske økonomien og gjorde freden mellom Athen og Sparta svært anstrengt, siden Sparta var alliert med Megara. George Cawkwell brøt Perikles med dette dekretet trettiårsfreden, «men kanskje ikke uten noe som minnet om en unnskyldning». Athenernes rettferdiggjørelse var at megarerne hadde kultivert det hellige landet som var viet Demeter og hadde gitt tilflukt til rømte slaver, en oppførsel som athenerne regnet som umoralsk. Etter å ha konsultert med sine allierte, sendte Sparta en utsending til Athen og krevde visse innrømmelser som umiddelbar utvisning av alkmaionidai–familien inkludert Perikles og tilbakekallelse av det megariske dekret. Sparta truet med krig dersom kravene ikke ble møtt. Det opplagte formålet for dette forslaget var å fremprovosere en konfrontasjon mellom Perikles og folket. Og dette skulle skje noen få år senere. På den tiden fulgte athenerne Perikles' instruksjoner uten å nøle. I den første legendariske talen som Thukydid legger i hans munn, rådet Perikles athenerne til ikke å gi seg for motstandernes krav, siden de var militært sterkere. Perikles var ikke forberedt på å gjøre ensidige innrømmelser da han trodde at «dersom Athen gir seg i denne saken, ville Sparta helt sikkert komme opp med ytterligere krav». Derfor ba Perikles spartanerne om å tilby "quid pro quo". I bytte for å trekke tilbake det megariske dekret, krevde athenerne at Sparta skulle oppgi sin praksis med periodisk utvisning av utlendinger fra deres territorium (xenelasia) og å anerkjenne autonomien til dets allierte byer. Dette kravet impliserte at Spartas hegemoni også var hensynsløst. Betingelsene ble avslått av spartanerne, og ingen av partene var villige til å trekke seg i spørsmålet, istedet forberedte de seg på krig. Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og internasjonal politikk, hevder at «fremfor å gi etter for tvangskrav, valgte Perikles krig». En annen vurdering som godt kan ha hatt innflytelse på Perikles var bekymringen for opprør i imperiet kunne spre seg dersom Athen viste svakhet. Krigens første år. a>, et mesterverk tilskyndet av Perikles, fra sør. Mens freden allerede var skjør, sendte Arkhidamos II, Spartas konge, i 431 en ny delegasjon til Athen som krevde at athenerne skulle underlegge seg Spartas krav. Denne delegasjonen fikk ikke komme inn i Athen siden Perikles allerede hadde fått vedtatt en resolusjon som sa at ingen spartanske delegasjoner var velkomne dersom spartanerne tidligere hadde satt i gang fiendtlige militære aksjoner. Den spartanske hæren var på dette tidspunktet samlet i Korint, og siden de tolket dette som en fiendtlig aksjon, nektet athenerne å slippe inn utsendingen. Siden hans siste forsøk på forhandlinger dermed hadde blitt avslått, invaderte Arkhidamos Attika, men fant ingen athenere der. Perikles var klar over at Spartas strategi ville være å invadere og herje athensk territorium og hadde tidligere sørget for å evakuere hele befolkningen i regionen inn bak murene til Athen. Ingen definitive nedtegnelser finnes om hvordan Perikles klarte å overbevise innbyggerne i Attika til å gå med på å flytte inn i de overbefolkede urbane områdene. For de fleste betydde flyttingen at de oppgav sitt land og forfedrenes templer og fullstendig endret sin livsstil. Beboerne fra landsbygda var langt fra glade for Perikles beslutning, men de gikk med på å dra. Perikles gav også sine kompanjonger og rådet dem i deres affærer og forsikret dem om at dersom fienden ikke plyndret gårdene hans, ville han tilby sine eiendommer til byen. Dette løftet ble gitt i bekymring for at Arkhidamos som var en venn av ham, kunne komme til å passere eiendommen hans uten å herje den, enten som en gest for en gammel venn eller som et kalkulert politisk trekk som var rettet mot å fremmedgjøre Perikles fra befolkningen. Athenerne ble rasende da de så ødeleggelsen av gårdene deres, og de begynte snart å uttrykke sin misnøye mot sin leder indirekte. Mange av dem regnet ham ansvarlig for å ha drevet dem ut i krig. Selv i møte med det stigende presset, gav ikke Perikles etter for kravene om umiddelbare aksjoner mot fienden eller revidere sin opprinnelige strategi. Han unngikk også å kalle sammen ekklesiaen i frykt for at befolkningen i sitt raseri over den manglende motstanden mot raseringen av gårdene deres, kunne forhastet bestemme seg for å utfordre den spartanske hæren i felten. Ettersom møter i forsamlingen diskret ble kalt sammen av dens vekslende presidenter, «prytanier», hadde Perikles ingen formell kontroll over tidsplanen deres. Antagelig var respekten som prytaniene hadde for Perikles nok til å overtale dem til å gjøre som han ville. Mens den spartanske hæren ble værende i Attika, sendte Perikles en flåte på 100 skip for å plyndre kystene til Peloponnes og brukte kavaleri for å bevokte gårdene som lå nær murene til byen. Da fienden trakk seg tilbake og plyndringen tok slutt, foreslo Perikles et dekret hvor myndighetene i byen skulle sette til side 1000 talenter og 100 skip, i tilfelle Athen ble angrepet av marinestyrker. Dekretet sa videre at selv det å foreslå at pengene skulle brukes til noe annet, kunne føre til dødsstraff. I løpet av høsten 431 ledet Perikles athenske styrker i en invasjon av Megara. Noen få måneder senere (vinteren 431–430) gav han sin monumentale og emosjonelle begravelsestale til ære for athenerne som døde for byen. De siste militære operasjonene og hans død. Hæren til Sparta plyndret Attika på nytt i 430, men Perikles lot seg ikke rokke og nektet å revidere sin opprinnelige strategi. Han var ikke villig til å møte den spartanske hæren i slag, og ledet igjen en sjøekspedisjon for å plyndre kysten av Peloponnes. Denne gangen tok han med seg 100 skip. Ifølge Plutark skremte en måneformørkelse mannskapet rett før skipene seilte, men Perikles brukte astronomisk kunnskap han hadde skaffet seg fra Anaxagoras for å roe dem ned. Sommeren samme år brøt det ut en epidemi som rystet athenerne. Den nøyaktige identiteten til sykdommen er usikker og har vært kilde for mye debatt. Byens harde tider som epidemien skapte, utløste et nytt opprop fra befolkningen, og Perikles ble tvunget til å forsvare seg i en emosjonell siste tale som Thukydid presenterer en tolkning av. Denne regnes som en monumental tale som avslører Perikles dyder, men også hans bitterhet mot sine medborgeres utakknemlighet. Midlertidig klarte han å temme folkets harme og red av stormen, men hans interne fienders forsøk på å undergrave ham gav til slutt resultater. De klarte å frata ham generalembetet og å gi ham en bot som var mellom 15 og 50 talenter. Antikke kilder nevner at Kleon, en stigende og dynamisk protagonist i den athenske politiske arena under krigen, som den offentlige anklageren i rettssaken til Perikles. Men innen et år, i 429, tilgav ikke bare athenerne Perikles, men gjenvalgte ham som strategos. Han ble gjeninnsatt med kommandoen over den athenske hæren og ledet alle dens militære operasjoner i løpet av 429. Han hadde igjen makten i sine hender. Men det året var Perikles vitne til begge sine legitime sønners død, Xantippos og hans elskede Paralos som han hadde med sin første kone, i epidemien. Hans moral var undergravd, han brøt ut i tårer og selv ikke Aspasias selskap kunne trøste ham. Han døde selv av sykdommen høsten 429 f.Kr. Rett før han døde var hans venner samlet rundt hans seng og talte alle hans dyder i fredstid og understreket hans ni krigstroféer. Perikles var omtåket, men hørte dem og avbrøt dem og poengterte at de hadde glemt å nevne hans edleste og største titler i sin beundring. «For,» sa han, «ingen levende athener sørget aldri på grunn av meg.» Perikles levde under de første to og et halvt årene i Peloponneskrigen, og ifølge Thukydid var hans død en katastrofe for Athen, siden hans etterfølgere var ham underlegen. De foretrakk å tilskynde alle de dårlige vanene hos mobben og fulgte en ustabil politikk hvor de var mer opptatt av å være populære enn brukbare. Med disse bitre kommentarene, minner ikke bare Thukydid tapet av en mann han beundret, men han kunngjør også ustabiliteten i Athens unike ære og storhet. Privatliv. Perikles ble etter athensk tradisjon først gift med en av sine nærmeste slektninger som han fikk to sønner med, Xanthippos og Paralos. Men dette ekteskapet var ikke lykkelig, og en gang nær 445 f.Kr. skilte han seg fra sin kone og tilbød henne til en annen mann med hennes mannlige slektningers tillatelse. Navnet på den første konen er ikke kjent, den eneste informasjonen om henne er at hun var konen til Hipponikos før hun giftet seg med Perikles og at hun var mor til Kallias fra dette første ekteskapet. Kvinnen han virkelig var betatt av, var Aspasia av Milet. Hun ble Perikles' elskerinne og de begynte å leve sammen som om de var gift. Dette forholdet skapte mange reaksjoner, og selv Perikles egen sønn, Xanthippos, som hadde politiske ambisjoner, nølte ikke med å baktale sin far. Men denne kritikken undergravde ikke Perikles' moral, selv om han brøt ut i tårer for å beskytte sin elskede Aspasia da hun ble anklaget for å forringe det athenske samfunnet. Hans største personlige tragedie var døden til hans søster og begge hans legitime sønner, Xanthippos og Paralos, som alle ble rammet av epidemien, en katastrofe han aldri klarte å komme over. Rett før han død, tillot athenerne en endring i loven fra 451 som gjorde hans halvathenske sønn med Aspasia, Perikles den yngre, til borger og legitim arving, en avgjørelse som var enda mer slående med tanke på at Perikles selv hadde foreslått en lov som begrenset borgerskapet til de med athenske foreldre på begge sider. Vurdering. Perikles preget en hel epoke og inspirerte motstridende bedømmelser om hans betydelige avgjørelser, noe som er ganske normalt for en politisk personlighet av hans størrelse. Det faktum at han samtidig var en sterk statsmann, general og taler gjør det enda vanskeligere å objektivt bedømme hans handlinger. Politisk lederskap. Noen moderne forskere som for eksempel Sarah Ruden, kaller Perikles en populist, demagog og hauk, mens andre forskere beundrer hans karismatiske lederskap. Ifølge Plutark «var han ikke lenger den samme mannen som før, hverken like underordnet folket og klar til å gi etter for ønskene til mengden som en styrmann for brisen,» etter at han inntok lederskapet av Athen. Det er sat at da hans politiske motstander, Thukydid, ble spurt av Spartas konge, Arkhidamos, om han eller Perikles var den beste krigeren, svarte Thukydid uten å nøle at Perikles var bedre, siden han selv når han ble beseiret, klarte å overbevise tilhørerne om at han hadde vunnet. Når det gjelder karakter, var Perikles i øynene til antikke historikere hevet over bebreidelse, siden «han holdt seg fri for bestikkelser, selv om han ikke var likegyldig til å tjene penger.» Thukydid var en beundrer av Perikles og fastholdt at Athen var «et demokrati i navnet, men ble i praksis styrt av sin fremste borger.» Gjennom denne kommentaren illustrerer historikeren hva han oppfattets som Perikles' evne til å lede, overbevise og noen ganger manipulere. Thukydid nevner bøtleggingen av Perikles, men han nevner ikke anklagene mot Perikles. Istedet fokuserer han på Perikles integritet. I en av sine dialoger forkaster Platon glorifiseringen av Perikles og siterer Sokrates: «Så langt jeg vet, gjorde Perikles athenerne late, snakkesalige og gjerrige ved å starte system med offentlig lønn.» Plutark nevner annen kritikk av Perikles' lederskap: «Mange andre sier at folket først ble ledet av ham inn i fordelingen av offentlig land, midler til festivaler og utdeling av midler til offentlige tjenester. Dermed fikk de dårlige vaner og ble dekadente og krevende under innflytelsen til hans offentlige tiltak, istedet for å være produktive og selvforsynte.» Thukydid hevder at Perikles «ikke lot seg rive med av folket, men var den som ledet folket.» Noen kritikere fra det 20. århundre som Malcolm F. McGregor og John S. Morrison foreslo at han kanskje var et karismatisk ansikt utad som fungerte som talsmann for forslag fra rådgivere eller folket selv. King hevder at ved å øke folkets makt, stod athenerne uten en autoritær leder. Under Peloponneskrigen var Perikles' avhengighet av folkelig støtte svært tydelig. Militære bedrifter. I mer enn 20 år ledet Perikles tallrike ekspedisjoner, hovedsakelig til sjøs. Han var alltid forsiktig, og satte aldri i gang et slag på egenhånd som involverte særlig usikkerhet og fare, og han gav aldri etter for de «forfengelige impulsene til borgerne». Han baserte sin militære politikk på Themistokles' prinsipp om at Athens herredømme hvilte på hennes sjømakt og trodde at peloponneserne var omtrent uovervinnelige på land. Perikles forsøkte også å minimalisere fordelene til Sparta ved å gjenoppbygge murene til Athen. Ifølge Josiah Ober, professor i klassisk historie ved Princeton University, endret strategien med å gjenoppbygge murene radikalt bruken av makt i greske internasjonale relasjoner. Under Peloponneskrigen satte Perikles i verk en defensiv «stor strategi» viss mål var å utmatte fienden og preservere "status quo". Ifølge Platias og Koliopoulos trengte ikke Athen som den sterkeste part å slå Sparta militært og «valgte å ødelegge den spartanske planen for seier.» De to grunnleggende prinsippene i den «perikleanske store strategien» var å nekte å gi etter som han i henhold til oppfordret athenerne til ikke å gi etter med å forkaste det megariske dekretet, og å unngå å strekke seg for langt ut. Kagan sier at Perikles' voldsomme krav om at ekspedisjonsstyrkene ikke skulle deles, kan godt ha vært et resultat av det bitre minnet fra det egyptiske felttoget som han skal ha støttet. Hans strategi skal ha vært iboende upopulær, men Perikles klarte å overtale det athenske folket om å følge den. Det er på grunn av dette at Hans Delbrück kalte ham en av de største statsmennene og militære lederne i historien. Selv om hans landsmenn engasjerte seg i flere aggressive aksjoner kort tid etter hans død, hevder Platias og Koliopoulos at athenerne holdt fast ved den store perikleanske strategien i å forsøke å ta vare på, ikke ekspandere, imperiet, og de gav ikke avkall på den før den sicilianske ekspedisjon. Ben X. de Wet konkluderer med at hans strategi ville ha lyktes dersom han hadde levd lenger. Kagan anslår Perikles' utgifter på sin militærstrategi i Peloponneskrigen til rundt 2000 talenter årlig, og basert på dette tallet konkluderer han med at han ville bare ha nok penger til å holde krigen gående i tre år. Han antar at siden Perikles må ha kjent til denne begrensningen, planla han antagelig en mye kortere krig. Andre som Donald W. Knight, konkluderer med at strategien var for defensiv og ville ikke lyktes. På den andre siden forkastet Platias og Koliopoulos denne kritikken og hevdet at «athenerne tapte krigen først da de dramatisk omgjorde den perikleanske store strategien som la vekt på at ytterligere erobringer ikke skulle skje». Det er en populær konklusjon at de som fulgte ham manglet hans evner og karakter. Taleferdighet. Forskere forsøker fremdeles å løse mysteriet rundet Perikles' taler og å finne ut om ordene tilhører den athenske statsmannen eller historikeren Thukydid. Siden Perikles aldri skrev ned eller distribuerte sine taler, har ingen historikere kunne svare på dette med sikkerhet. Thukydid gjenskapte tre av dem fra hukommelsen, og derfor kan vi ikke være sikre på at han ikke la til egne meninger og tanker. Selv om Perikles var hovedkilden for hans inspirasjon, har noen historikere bemerket at den emosjonelle og idealistiske literære talestilen som Thukydid tillegger Perikles er fullstendig på kollisjonskurs med Thukydids egen kalde og analytiske literære stil. Men dette kan være resultatet av inkluderingen av retorikken i sjangeren historiografi. Men det skal sier at Thukydid kan ha brukt to forskjellige literære stiler for to forskjellige formål. Kagan hevder at Perikles adopterte «en opphøyet form for tale, fri fra de vulgære og avskyelige triksene til talerne fra mobben,» og ifølge Diodorus Siculus «utmerket [han] seg blant alle sine medborgere i talekunsten.» Ifølge Plutark unngikk han å bruke gimmiker i sin taler, i motsetning til den lidenskapelige Demosthenes, og snakket alltid på en rolig måte. Men han påpeker at poeten Ion rapporterte at Perikles' talestil var «en noe arrogant måte å tiltale noen på, og at han i sitt hovmod var der en del forakt for andre.» Men i Menexenos baktaler Sokrates Perikles' retoriske berømmelse og hevder ironisk at siden Perikles ble opplært av Aspasia som var trener for mange talere, ville han være overlegen noen som var utdannet av Antifon. Han tilla også forfatterskapet til begravelsestalen til Aspasia og angriper sine samtidiges opphøyelse av Perikles Antikke greske forfattere kalte Perikles «olympisk» og skrøt av hans talenter. De henviste til ham som «tordnene og lynende og spennende Hellas» og at han bar Zevs våpen mens han talte. Ifølge Quintilian ville Perikles alltid forberede seg svært godt for sine taler, og før han satte i gang, ba han alltid til gudene slik at han ikke skulle si noen upassende ord. Richard Claverhouse Jebb konkluderer med at han «var unik som athensk statsmann, Perikles må ha vært unik på to måter også som taler. For det første fordi han okkuperte en slik posisjon etter å personlig ha klatret dit på en måte som ingen andre før ham, og for det andre fordi hans tanker og hans moralske styrke vant ham berømmelse for hans flytende språk slik ingen før hadde fått fra athenerne». Arv. Perikles' mest synlige arv kan finnes i de litterære og kunstneriske verkene i hans gyldne tidsalder, av disse finnes de fleste den dag i dag. Selv om Akropolis er ruiner, står den fortsatt og er et symbol på dagens Athen. Paparrigopoulos skrev at disse mesterverkene er «nok til å gjøre navnet til Hellas udødelig i vår verden.» Victor L. Ehrenberg hevder at i politikken var et grunnleggende element i Perikles' arv athensk imperialisme som fratok folkene med unntak av folket i herskerstaten demokrati og frihet. Fremmingen av en slik arrogant imperialisme skal ha ruinert Athen. Men andre analytikere fastholder at det var en athensk humanisme i den gyldne tidsalderen. Ytringsfriheten er regnet som en varende arv som stammet fra denne perioden. Perikles er hedret som «idealet av den perfekte statsmann i antikkens Hellas», og hans begravelsestale er i dag synonym med kampen for et deltagende demokrati og samfunnsstolthet. Eksterne lenker. Videre vurdering av Perikles og hans tid Sletteåi. Sletteåi er en elv på grensa mellom kommunene Vinje og Tinn i Telemark. Den drenerer Kallungsjåen, renner gjennom "Slettedalen", og munner ut i Vråsjåen. Systemet er en del av Skiensvassdraget. Braunau am Inn. Braunau am Inn er en by i området "Innviertel" i Oberösterreich nord i Østerrike. Byen er ca 90 km vest for Linz og ca 60 km nord for Salzburg, og ligger ved Inn, som er grenseelv mot Tyskland. Befolkningen var i 2001 på 16.372. Braunau er stedet der Adolf Hitler ble født i 1889. Olav Trondsson. Olav Trondsson (død 25. november 1474) var erkebiskop i Nidaros fra 1458 til 1474. Han var av Aspa-ætten på Nordmøre. Etter stridigheter med tyskeren Marcellus (biskop på Skálholt, Island), som var pavens kandidat, ble Olav utnevnt til erkebiskop 7. juni 1458 og viet i februar det påfølgende år i Perugia. I 1473 donerte han sitt jordegods til Nidaros domkirke for en 30-årsperiode (se Aspa-ætten). Olav Trondsson døde under en reise til Roma og ble gravlagt der i klosterkirken Sant'Agostino. I samme kirke ligger sankta Monica gravlagt, mor til kirkefaren Augustin. Klara Hitler. Klara Hitler født Klara Pölzl (født 2. august 1860 i Spital i Østerrike, død 2. desember 1907 i Linz) var moren til Adolf Hitler. Hun var datter av Johann Pölzl og Johanna Hiedler, og kom fra nabohuset til der hvor hennes fremtidige ektemann, Alois Schicklgruber (senere Hitler), vokste opp med sin bestefar. Klaras bestefar, Johann Nepomuk Hiedler, var hennes fremtidige ektemanns steonkel: Det er sannsynlig at enten Johann eller hans bror var Alois' biologiske far. Hun var vant til å kalle Alois for onkel, og det fortsatte hun med selv etter at de ble gift. Hitlers stamtre.Hun fikk seks barn, men bare to av dem, Paula og Adolf, overlevde barndommen. Hun var en from katolikk og kirkelig innstilt, i motsetning til sin mann som var verken from eller kirkelig sinnet. Da Johann døde i 1903 etterlot han henne en statspensjon som tok vare på henne finansielt, og likeså ble barna økonomisk sikret. Fire år etter mannens bortgang døde hun selv en smertefull død pga. brystkreft, i en alder av 47 år. Det var i Linz, og tenåringsbarna Paula og Adolf var ved hennes side. Luanda. Avenida dos Combatentes i Luanda sentrum Luanda er hovedstaden i Angola og den største byen i landet med om lag 4,5 millioner innbyggere (2004). Den ligger ved Atlanterhavskysten og er både Angolas viktigste havn og administrative senter. Den er også det administrative senteret for provinsen Luanda. Luandas posisjon er 8°50'18" Sør og 13°14'4" Øst (-8.83833, 13.23444). Produksjonen omfatter blant annet matforedling, drikkevarer, sement og andre konstruksjonsmaterialer, plastikkprodukter, metallforedling, sigaretter og sko. Petroleum som er funnet i nærheten, blir raffinert i byen selv om dette anlegget stadig har blitt skadet under borgerkrigen. Luanda har en glimrende naturlig havn, og de viktigste eksportartiklene er kaffe, bomull, sukker, diamanter, jern og salt. Men økonomien i Luanda fortsetter å være hardt preget av den militære konflikten i landet. Luanda er delt i to deler, "baixa" (gamlebyen) og "cidade alta" (ny del). "Baixa" ligger ved siden av havnen og har trange gater og gamle kolonibygninger. Innbyggerne i Luanda er hovedsakelig medlemmer av afrikanske etniske grupper, inkludert ovimbundu, kimbundu og innfødte språk blir snakket. Der er en svært liten befolkning av europeisk opprinnelse. Luanda er setet til en romersk-katolsk erkebiskop. Den er også stedet for de fleste av Angolas utdanningsinstitusjoner, inkludert det private katolske universitetet i Angola og det offentlige Agostinho Neto-universitetet. Den er også hjembyen til det kolonielle guvernørpalasset og Estádio da Cidadela, Angolas hovedstadion, med en tilskuerkapasitet på 60 000. Byen er blitt kåret til «verdens dyreste by» i 2010 og 2011 av konsulentselskapet Mercer. Historie. Byen ble grunnlagt av portugiserne i 1575 av Paulo Dias de Novais under navnet São Paulo de Luanda. Festningen Fortaleza São Pedro da Barra ble bygget i 1618 og i 1634 ble en ny festning, Fortaleza de São Miguel, bygget. Byen har vært landets administrasjonssenter fra 1627 med unntak av årene 1640–1648 da den var okkupert av nederlenderne og kalt "Fort Aardenburgh". Fra midten av 1500-tallet til midt på 1800-tallet var byen utskipingshavn for slavehandelen til Brasil. I 1889 ble grunnlaget lagt for en betydelig vekst i Luanda da guvernør Brito Capelo åpnet en akvedukt som forsynte byen med vann, en tidligere knapp ressurs. Etter dette økte en god del uventet vekst fremover mot 1975, med høydepunkter som en rapport fra 1972 som kalte Luanda for «Afrikas Paris» på grunn av veksten som byen hadde vist. Innen den angolanske uavhengigheten i 1975, var Luanda en moderne by og flertallet av byens befolkning var av portugisisk opphav. Svært få afrikanere fikk tillatelse til å bo der. Etter uavhengigheten forlot de fleste portugiserne byen, mange reiste over grensen til Namibia, og noen utførte sabotasje før de dro. Der var en umiddelbar krise på grunn av at den lokale afrikanske befolkningen manglet kunnskapen som trengtes for å drive byen og opprettholde dens infrastruktur. Det store antallet dyktige teknikere blant styrkene til cubanske soldater som ble sendt inn for å støtte MPLA-regjeringen klarte å gjøre et betydelig bidrag til å gjenopprette og opprettholde viktige tjenester i byen. Semperoper. Semperoper ("Semperoperaen") i Dresden er et verdensberømt operahus oppkalt etter arkitekten Gottfried Semper. "Sächsische Staatsoper Dresden" er hjemmehørende i operahuset og har forøvrig lange tradisjoner som hoff- og statsopera i Sachsen. Operahusets orkester er "Sächsische Staatskapelle Dresden". Karin Lesch. Karin Lesch (født 1935 i Zürich) er en tysk skuespillerinne. Hun studerte ved Schauspielschule i Berlin, og senere fulgte engasjementer ved Potsdamer Theater. Hun har spilt i flere DEFA-eventyrfilmer, bl.a. som dronningen i "Tre nøtter til Askepott". Hun er datter av skuespillerinnen Mathilde Danegger. Rolf Hoppe. Rolf Hoppe (født 6. desember 1930 i Ellrich, Harz) er en tysk skuespiller. I Norge er han bl.a. kjent for rollen som kongen i filmen "Tre nøtter til Askepott". Han var sønn av en bakermester, og gikk først i bakerlære. Etter skuespillerutdannelse ved Staatliche Landeskonservatorium i Erfurt arbeidet han som dyrepleier på sirkus, før han fikk engasjementer ved Theater der jungen Garde i Halle (Saale) og Theater der jungen Generation i Leipzig. Senere arbeidet han ved Staatstheater i Dresden (fra 1961), Deutsches Theater Berlin (mellom 1970 og 1975), Salzburger Festspiele, i tillegg til engasjementer i Sveits, Italia og Kina. Han har spilt i et stort antall spillefilmer og TV-produksjoner. Han er dessuten virksom som eventyrforteller og har medvirket ved en rekke lydproduksjoner. Hoppe bor med sin kone i Weissig i Dresden. Mer nylig har han tatt initatiet til kulturarrangementet "Dresdner Dreiklänge" i Schloss Weesenstein, hvor han leser leser eventyr, ballader og historier. Hans Filbinger. Hans Karl Filbinger (født 15. september 1913 i Mannheim, død 1. april 2007 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker for det kristeligdemokratiske partiet, CDU. Han var statsminister i Baden-Württemberg fra 1966 til 1978 og president for Forbundsrådet fra 1973 til 1974, samt nestleder i CDU. Han var formann for CDU i Baden-Württemberg fra grunnleggelsen i 1971 til 1979, og deretter æresformann frem til sin død. Fra 1979 til 1997 var han president for Studienzentrum Weikersheim, og deretter ærespresident frem til sin død. Tidlig liv. Filbinger studerte jus og sosialøkonomi ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau, i München og i Paris. Han var medlem av den katolske ungdomsorganisasjonen Jugendbund Neudeutschland, som stod Det katolske sentrumspartiet nær og som ble forbudt i 1933. Filbinger spilte en ledende rolle i organisasjonen i Nord-Baden, og oppfordret i april 1933 medlemmene i organisasjonen til å fortsette aktiviteten og formulerte et program for den nærmeste fremtiden. Det fikk følger: Han ble av nazistene stemplet som «politisk upålitelig», og fikk i 1937 vite at han ikke ville kunne få ta den andre juridiske statseksamen dersom ikke stempelet som politisk upålitelig ble fjernet. Dermed var alle karrieremuligheter sperret. Filbinger søkte våren 1937 om medlemskap i NSDAP, og fikk dermed lov å ta sin eksamen. Han tok den juridiske doktorgrad i 1939. I 1940 ble han utskrevet til marinen som vernepliktig og oppnådde i 1943 graden oversersjant. Kort før han ble befordret til løytnant ble han kommandert til militærjustisvesenet som marinedommer. Han skrev siden at dette skjedde mot hans vilje, og at han to ganger hadde søkt seg til ubåtstaben. Filbinger var på samme tid del av den såkalte Freiburg-sirkelen, en gruppe katolske intellektuelle rundt redaktøren Karl Färber. Han deltok også på møter med den antinazistiske forfatteren Reinhold Schneider. Uten at han var klar over det anbefalte to av konspiratorene bak 20. juli-attentatet, Karl Sack og Berthold Schenk von Stauffenberg, at Filbinger skulle gis en stilling i regjeringsapparatet etter et vellykket kupp. Sack og Stauffenberg mente de kunne stole på Filbingers «prinsipielle antinazistiske holdning og lojalitet». Filbinger var fra 1934 til 1937 også medlem av SA og fra 1933 til 1936 medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske studentforbundet, men var et inaktivt medlem i begge disse organisasjonene. Filbinger havnet på slutten av krigen i britisk krigsfangenskap i Norge. Politisk karrière. Filbinger (t.v.) på CDUs landsmøte i 1978 Filbinger ble medlem av CDU i 1951. Han ble leder for CDU i Sydbaden, og etter sammenslåingen av de fire CDU-lagene i Baden-Württemberg ble han valgt til leder for CDU i Baden-Württemberg i 1971. CDU i Baden-Württemberg var med 45 000 medlemmer det tredje største CDU-laget. På 1970-tallet ble Filbinger valgt til nestleder i CDU og hørte sammen med Alfred Dregger til høyrefløyen i partiet. Han var æresformann for CDU i Baden-Württemberg fra 1979 til sin død, og var medlem av CDUs nasjonale styre til 1981. I 1960 ble han innenriksminister i Baden-Württemberg i Kurt Georg Kiesingers regjering. Da Kiesinger ble tysk kansler i 1966 etterfulgte Filbinger ham som statsminister i Baden-Württemberg. Det kom til brudd med FDP, men Filbinger dannet en storkoalisjon med SPD. Ved valgene i 1972 og 1976 fikk CDU under Filbingers ledelse absolutt flertall. I Filbingers regjeringstid ble konfesjonsskolen avskaffet og det ble gjennomført en kommunereform. Filbinger var en sterk motstander av venstreorienterte tendenser i politikken og på universitetene og i skolevesenet. Han var en av de fremste i kampen mot venstreekstrem terrorisme. I motsetning til trendene i andre tyske delstater gikk han mot enhetsskolen og bygget isteden ut Baden-Württembergs tre-skole-system med hovedskole, realskole og gymnasium. På 1970-tallet nøt Filbinger betydelig popularitet i Baden-Württemberg, og ble gjerne betegnet som en «landsfader». Fra 1973 til 1974 var Filbinger president for Forbundsrådet. I denne egenskapen var han også den tyske presidentens stedfortreder. I 1978 ble Filbinger av mange nevnt som kandidat til det tyske presidentembedet som skulle besettes på ny i 1979, men «Filbinger-affæren» (se eget avsnitt) satte en stopper for dette. Filbinger var valgmann i Forbundsforsamlingen (som velger den tyske presidenten) i 1959, 1969, 1974, 1979, 1994, 1999 og 2004. «Filbinger-affæren». Han trakk seg som statsminister i 1978 i forbindelse med at det oppstod en større diskusjon om hans handlinger som marinedommer. Affæren begynte med at forfatteren Rolf Hochhuth i et fortrykk fra romanen "Eine Liebe in Deutschland" gav en svært negativ beskrivelse av Filbinger, og beskrev ham som en «fryktelig jurist» som «selv i britisk krigsfangenskap etter Hitlers død forfulgte en tysk matros med nazilover». Hochhuth mente her matrosen Kurt Olaf Petzold, som i en krigsfangeleir hadde nektet å adlyde en ordre om å gå inn i en brakke og skjelt ut en offiser. Filbinger dømte ham da, 1. juni 1945, til fengsel i seks måneder for ordrenekt og dårlig oppførsel (tyske soldater var på det tidspunktet fortsatt underlagt militær kommando, og ble først dimittert året etter). Filbinger leverte så en klage mot enkelte uttalelser fra Hochhuth, som domstolen forbød og som Hochhuth trakk tilbake. I tilknytning til denne saken oppstod det imidlertid en større debatt om Filbingers virke som marinedommer under krigen. Dette gjaldt først en desertør som ble dømt til døden, matrosen Walter Gröger, hvor Hochhuth fant dokumenter som viste at Filbinger hadde opptrådt som vikarierende aktor i saken mot ham. I en uttalelse 4. mai 1978 sa Filbinger at det var vanlig i de fleste land i verden på denne tiden å dømme desertører i krigstid til døden og mente at han ikke hadde gjort noe galt i Gröger-saken. Han hevdet også at han «med alle midler» hadde forsøkt å unngå å tjenestegjøre i militærjustisvesenet. I forbindelse med diskusjonen uttalte Filbinger videre at «det som var rett dengang kan ikke være urett idag». Han viste her til den militære straffeloven, som stort sett hadde vært uforandret siden 1872. Filbinger hevdet videre i et intervju først å aldri ha medvirket ved dødsstraffer som "dommer", men senere kom det frem i ARD-programmet Panorama at Filbinger hadde administrert to rettssaker hvor han hadde dømt desertører til døden in absentia. Filbinger selv betegnet disse dommene som «fantomdommer» og hevdet at han ikke hadde hatt mulighet til å opptre annerledes fordi jussen i sakene var klar. Kritikere av Filbinger mente han fremstod kald, formaljuristisk og uten medfølelse med de pårørende. På den andre siden stod andre soldater og offiserer frem og forsvarte Filbinger. Bl.a. skal han ha fått tatt opp igjen saken til den katolske militærpresten Karl-Heinz Möbius, som var tiltalt for "Wehrkraftersetzung". Også løytnanten Guido Forstmaier, tiltalt for "Wehrkraftersetzung" etter å ha snakket nedsettende om nazismen, hevdet i flere uttalelser at Filbinger hadde reddet livet hans gjennom å trenere og sabotere saken mot ham. Filbinger-affæren fant sted samtidig med en opphetet diskusjon om antiterrorlover, og kritikere av Filbinger sammenlignet Filbingers politikk på 70-tallet med hans arbeid som marinedommer. Filbinger trakk seg som statsminister 7. august 1978 uten å ta selvkritikk for noe, men kritiserte det han kalte en svertekampanje. Hans kritikere derimot mente det var Filbingers egen omgang med disse hendelsene og manglende medfølelse, ikke så mye hendelsene i seg selv, som var mest kritikkverdig. I årene etter affæren utgav Filbinger en memoarbok der han presenterte sin versjon av saken. I en bok utgitt av de tidligere Stasi-offiserene Günter Bohnsack og Herbert Brehmer het det at Stasi hadde ført en svertekampanje mot Filbinger på 1970-tallet. I Stasis egne arkiver fremgikk det at Filbinger hadde vært et mål for Stasis kampanje «Schwarz», som hadde som mål å sverte vesttyske politikere som kommunistregimet i DDR mislikte, siden 60-tallet. Stasi så på Filbinger som en sentral person i kampen mot kommunismen. Da Filbinger i 1978 ble aktuell som presidentkandidat gikk alarmen i Stasi-hovedkvarteret i Øst-Berlin for alvor. I en anmeldelse av Filbingers memoarbok fra 1987 beskrev historikeren Golo Mann affæren som en «mesterlig konsertert hets mot Filbinger», og mente at Filbinger overhodet ikke hadde hatt noen mulighet til å redde Walter Gröger. Også juristen Ernst Hirsch, som selv ble forfulgt av nazistene for sin jødiske bakgrunn, forsvarte Filbinger. Filbinger betegnet seg som rehabilitert, og hans parti CDU Baden-Württemberg ser det også slik. Kritikere pekte derimot på at dommere og aktorer ikke hadde blitt straffet for å kreve eller idømme lavere straff enn deres overordnede hadde gitt ordre om, og mente Filbinger hadde hatt større mulighet til å gi lavere straffer enn han selv hevdet. Senere liv. I 1979 grunnla Filbinger den kristeligdemokratisk-konservative tenketanken Studienzentrum Weikersheim, som han ledet til 1997. På sin 90-årsdag i 2003 ble han æret med en mottagelse i Ludwigsburger Schloss, der de fleste medlemmene av statsregjeringen deltok, bl.a. statsminister Erwin Teufel og forgjengeren Lothar Späth. Hans Filbinger døde 1. april 2007 i Freiburg im Breisgau. Statsminister Günther Oettinger bestemte at det skulle flagges på halv stang fra offentlige bygninger. Katolsk requiem og statsakt fant sted 11. april. 700 personer deltok i bisettelsen, bl.a. hans etterfølgere som statsminister Lothar Späth, Erwin Teufel og Günther Oettinger, samt innenriksminister Wolfgang Schäuble og CSUs fraksjonsleder Volker Kauder. «Han var en landsfader i dette store ordets beste betydning», sa statsminister Oettinger ved bisettelsen. Oettinger understreket samtidig at «Hans Filbinger var ingen nasjonalsosialist» og at «det finnes ingen dom fra Hans Filbinger som noen har mistet livet som følge av». Talen utløste en offentlig diskusjon, med sterke meninger på begge sider. Familie. Han var gift med Ingeborg, og hadde fire døtre og en sønn. Frøskeland. Frøskeland (nordsamisk: "Fruoska") er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, innerst i Eidsfjorden, på vestsiden av Vikeidet. Riksvei 820 fra Sortland vestover til Bø går forbi Frøskeland. Riksvei 821 til Myre tar av fra riksvei 820 på Frøskeland, og går nordover over Frøskelandseidet til Steinlandsfjorden og videre mot Myre i Øksnes. Det går også fylkesvei sørover på østsiden av Eidsfjorden til Holmstad og Sandnes ved Hadselbrua. På Frøskeland ligger betongvarefabrikken Vesterålsbetong AS (tidligere Tingvoll Betong AS og SE Betong AS). Frøskeland var poststed fram til 1. juni 1997. Navnet Frøskeland har ingenting med frosk å gjøre, men kommer muligens av ordet «frøskja», som er i slekt med «fryse». Gåradakvannet. Gåradakvannet (nordsamisk: "Goarahatjávri", kvensk: "Kuoratakanjärvi") er et vann som ligger i Porsanger kommune i Finnmark. Vikeidet. Vikeidet er et flatt eid på Langøya i Vesterålen. På østsiden av Vikeidet ligger Vik og Vikosen, og på vestsiden ligger Frøskeland og Eidsfjorden. Vikeidet deler nesten Langøya i to. På nordsiden av eidet er den nordvestre delen av Sortland kommune, og Øksnes kommune lenger nord. På sørsiden av eidet er den sørvestre delen av Sortland kommune. Eidsfjorden og den vestlige delen av Vikeidet tilhørte fram til 1963 Hadsel kommune. Vikeidet er myrlendt. Deler av eidet er dyrket opp som grasmark, og en del er grøftet og tilplantet med gran. Øst på eidet ligger den tidligere Maskinførerskolen for landbruk, Vikeid. Skolen ble endelig nedlagt sommeren 2005. Ved Frøskeland, på vestsiden av eidet, ligger flere vann. Riksvei 820 fra Sortland til Bø krysser Vikeidet fra øst til vest. Størstedelen av veien over Vikeidet går i rett linje, og veien er derfor kjent som en av veistrekningene i Vesterålen som har mye råkjøring. Vesterålen RC-klubb arrangerte i 2004 nordnorsk mesterskap i modelflyvning på et anlegg ved Maskinførerskolen. Fra slutten av 1990-tallet har kortnebbgjess beitet på deler av Vikeidet under trekkperioden om våren. Tidligere har gjessene beitet mer på grasmarkene og myrene langs Sortlandssundet, men de siste årene har gjessene i større og større grad blitt jaget fra de beiteområdene, og gjessene har begynt å finne nye beiteområder i større avstand fra sundet. Nissojávri. Nissojávri er et vann som ligger i Tana kommune i Finnmark. Bolagen. Bolagen (sørsamisk: "Båålege") er et vann som ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag. Søre Bukkevatnet. Søre Bukkevatnet er et vann som ligger i Ballangen kommune i Nordland. Søre Bukkevannet er bundet sammen med Nordre Bukkevatnet via en naturlig kanal. Austre Sipmeksjøen. Austre Sipmeksjøen er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. Kovvatnet (Alta). Kovvatnet (nordsamisk: "Buođgajávri") er en innsjø i Alta kommune i Finnmark. Vatnet er hovedmagasin for Kåven kraftverk. Fjærvatnet. Fjærvatnet er et vann som ligger i Bodø kommune i Nordland. Sagvatnet (Sør-Varanger). Sagvatnet (nordsamisk: "Surotjávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Fleinsendin. Fleinsendin er et vann som ligger i Vang kommune i Oppland. Nilsebuvatnet. Nilsebuvatnet er et vann som ligger i kommunene Forsand og Hjelmeland i Rogaland. Råsen. Råsen er et vann som ligger i Nord-Odal kommune i Hedmark og tilhører Glommavassdraget. Jakt og fiske. Her er det gode muligheter for å fange stor gjedde. Andre fiskeslag i vannet er abbor, brasme, lake, laue, mort, ørekyte og ørret. I tillegg er det kreps i Råsen. Beverjakt og andejakt er populært på Råsen. Badeplasser og båtliv. Råsen har flere badeplasser rundt sjøen. Den mest kjente og brukte er Smestadlandet, som ligger helt inntil riksvei 181. Smestadlandet er veldig langgrunt og barnevennlig. Det finnes lite fritidsbåter på Råsen, men en del har mindre joller for jakt og fiske. Loavddajávri. Loavddajávri er et vann som ligger i Lebesby kommune i Finnmark. Hyllingen. Hyllingen er et vann som ligger i Røros kommune i Sør-Trøndelag. Nasvatn. Nasvatn er et vann som ligger i Åmli kommune i Aust-Agder. Ruhkkojávri. Ruhkkojávri er et vann som ligger i kommunene Alta og Porsanger i Finnmark. Elsvatnet. Elsvatnet (sørsamisk: "Aalesjaevrie") er et vann som ligger i Hattfjelldal kommune i Nordland. Ørnevatnet. Ørnevatnet (nordsamisk: "Ákkeljávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Joseph Landreau. Joseph Landreau er et konjakkhus. Historie. Konjakkhuset ble grunnlagt i 1893 av "Marcel Landreau". Han flyttet til byen Verdille, som ligger i cognac-regionen, og begynte å plante vinstokker. Etter mange år kunne han endelig lage den første hektoliteren med konjakk. Fram til 1930 utvidet og forbedret han stadig området sitt. Volumet var da også så høyt at han kunne selge til andre, større konjakkhus. Som de fleste andre konjakkhus tenkte han også på sine etterkommere, og holdt av en andel av konjakken til kommende generasjoner, lagret i vinkjellerens eldste del, "Le Paradis". Hans sønn, "Joseph Landreau", ble også grundig opplært i faget, og han spesialiserte seg på gammel konjakk. Joseph fikk også igang utstrakt eksport, til bl.a. Belgia, Storbritannia, USA og Østen. Huset drives i dag av "Jean-Louis Landreau", direkte avkommer av grunnleggeren (4. generasjon). Husets ordtak er "L'Audace du bon goût", "the daring of good taste". Hjertvatnet. Hjertvatnet er et vann som ligger i Ballangen kommune i Nordland. Falningsjøen. Falningsjøen er et vann som ligger i Tynset kommune i Hedmark. Innsjøen er regulert og vannet brukes i Ulset kraftverk. Store Bjørnevatn. Store Bjørnevatn er et vann som ligger i Valle kommune i Aust-Agder. Holmevatnet i Nissedal. Holmevatnet er et vann som ligger øst i Nissedal kommune, ved grensa til Drangedal. Det naturlige utløpet ut i "Holmevasselva" er demmet opp, og vannet reguleres sammen med Breidlivatnet. Vannene dreneres via noen mindre vann til "Buvasselva" og Suvdøla i Drangedal for kraftproduksjon i Suvdal kraftverk og Suvdøla kraftverk. Nystølfjorden. Nystølfjorden er et vann som ligger i kommunene Froland og Birkenes i Aust-Agder. Høydalsvatnet. Høydalsvatnet er et vann som ligger i Lom kommune i Oppland. Smågefjorden. Smågefjorden er et vann som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Reingardslivatnet. Reingardslivatnet er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland. Elgsjøen (Oppdal). Elgsjøen er et vann som ligger i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. Storskogvatnet. Storskogvatnet er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland. Kjelvatnet (Ballangen). Kjelvatnet er et vann som ligger i Ballangen kommune i Nordland. Mannsbergvatnet. Mannsbergvatnet er et vann som ligger i Årdal kommune i Sogn og Fjordane. Steinslandsvatnet. Steinslandsvatnet er et vann som ligger i Modalen kommune i Hordaland. Topsæ. Topsæ er et vann som ligger i Bygland kommune i Aust-Agder. I nordenden av vannet ligger Topsæfossen og på øst- og vestsiden ligger støylene Topsæheiæ og Topsæliæ. Jarnverksstøylen ligger innerst i Jarnverksbukta som strekker seg vestover. Støylene og grunnen rundt vannet hører til Åraksgårdene på Åraksbø. I utløpet ligger en gammel tømmerfløtningsdam og ei bu som fløterne benyttet når de fløtet tømmeret nedover Tovdalsvassdraget. Det er bedrevet lite skogsdrift rundt Topsæ. Freia-salen. Freiasalen ligger i Freia sjokoladefabrikk på Johan Throne Holsts plass 1 på Rodeløkka i bydel Grünerløkka i Oslo. Salen ble bygget i 1934, og var tegnet av arkitekt Ole Sverre. Den ble bygget basert på en filosofi om å lage en "storstue" og et samlingspunkt for alle ansatte. Den nye salen erstattet tre tidligere spisesaler, en for kvinner, en for menn og en for funksjonærer. Salen er i alle år blitt brukt som kantine for de ansatte på fabrikken, men ble tidlig også brukt som konsertsal siden Oslo ikke hadde egen konsertsal. Salen var den mest moderne kantine i sin tid, og vakte oppmerksomhet langt ut over Norges grenser. Freia-salen er bygget i karakteristisk funkis, og har store vinduer ut mot Freia-parken med overlys fra taket. Veggene er kledt med bjørkepanel med aluminiumslister. Møblene i kantina er bygget i lys bjørk, og de originale møblene fra 1916 er fremdeles i bruk i dag. Salen er utsmykket med 12 originale malerier av Munch, som ble malt på hans atelier på Ekely i Oslo. Maleriene er i dag den eneste gjenværende intakte frisen av Munch, og viser lyse og lette motiver fra Kragerø og Åsgårdstrand. Maleriene ble opprinnelig laget til kvinnenes spisesal og ble montert i 1923, men ble flyttet til den nye spisesalen i 1934. Salen brukes også i dag som konsertlokale, og til andre arrangementer. Den første franske republikk. Den første franske republikken ble erklært 21. september 1792 som et resultat av den franske revolusjon og avskaffelsen av det franske monarki. Republikken innledet en ny epoke av republikanske styresett i Europa. Den første lederen av republikken var Maximilien Robespierre. Robespierre innførte et totalitært regime (se Skrekkveldet) og ble styrtet og halshugd allerede i 1794, etter å ha drept over 50,000 personer. Republikken varte offisielt til etableringen av det første franske keiserdømme i 1804. Blant dens ledere var Napoleon Bonaparte som tjente som førstekonsul fra 1799 til 1804 da han gjorde slutt på republikken ved å erklære seg keiser Napoleon I. 1 Alois Hitler. Alois Hitler (født 7. juni 1837 i Strones ved Döllersheim i Niederösterreich i Østerrike, død 3. januar 1903 i Leonding nær Linz), født Aloys Schicklgruber, var far til Adolf Hitler. Alois kom fra småbondebakgrunn, Han var sønn av den ugifte Maria Anna Schicklgruber. Hans far lar seg ikke identifisere med entydighet. De sterkeste «kandidatene» er den velhavende bonden Johann Nepomuk Hüttler (eller Hiedler) i Spital og hans bror, den arbeidsløse vagabonden møllersvennen Johann Georg Hiedler. Den sistnevnte regnes visstnok som den mer sannsynlige. En tredje variant, nemlig at Alois var sønn av en velhavende jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger, regnes i dag som utelukket. Men rykter i den regning voldte senere Alois' sønn Adolf hodebry: Adolfs bestemor hadde vært ansatt i Frankenbergers hus. Senere hadde Frankenberger betalt Anna Schicklgruber en slags livrente. Uten at man vet det for sikkert, kan dette tyde på at det var Anna selv som hadde kommet med antydningen for dermed å få presse noen kroner ut av kjøpmannen. Omkring 1842 gav moren den da ca. fem år gamle Alois til bonden Nepomuk Hüttler, slik at hun kunne inngå ekteskap. «Onkel» Nepomuk behandlet barnet som sin egen sønn, og senere i livet innrømmet han ham arverett som sønn. Alois vokste opp hos Hüttler til omkring 1850. Da dro han i skomakerlære til Wien, og tok svenneprøven i 1854, 17 år gammel. Etter militærtjenesten meldte han seg i 1855 til den kongelige og keiserlige finansvakt, dvs. til Donaumonarkiets tollforvaltning. Der steg han i gradene, og i 1871 ble han forfremmet til "Controleur" og forflyttet til grensebyen Braunau am Inn rett overfor det tyske Bayern. I 1875 giftet han seg med den ca 14 år eldre Anna Glasl, en adoptivdatter av en eldre embedsmann. I 1876 ble Alois, med «Onkel Nepomuk»s støtte, opptatt av å forandre navn fra Schicklgruber. Som sin egentlige far oppgav han den i mellomtiden avdøde Johann Georg Hiedler. Nepomuk Hüttler var et av de tre vitner som et slikt farskapsanliggende krevde. Men navneendringen gikk uansett ikke helt riktig for seg: Sognepresten i dåpsmenigheten endret litt av hvert: Farsnavnet ble skrevet inn, men dessuten ble «uekte» "(unehelich)" endre til «ektefødt» "(ehelich)", og navnet ble feilstavet: Ikke Hiedler, men Hitler. Alois Hitlers ekteskap med Anna ble barnløst. Til slutt skilte han seg fra henne. Hun døde i 1883. Samme år giftet han seg med vertshuskokken Franziska Matzelsberger (1861–1884), som han allerede hadde den uekte sønnen Alois jr. med (født 1882). Franziska døde allerede i 1884 av tuberkulose, kort etter å ha født datteren Angela. Den 7. januar 1885 inngikk Alois Hitler sitt tredje ekteskap. Det var med Klara Pölzl, en inngiftet niese av annen grad, hvorfor han trengte kirkelig dispens. Klara hadde allerede arbeidet i Alois' hushold i sin ungdom, mens Alois var gift med sin første hustru. Ekteskapet mellom Alois og Klara var fruktbart; seks barn ble født. Den første ble født allerede noen måneder etter bryllupet: Det var Gustav (f. 17. mai 1885), som imidlertid døde i 1887. Deretter fulgte Ida (1886 – død i 1888), så Adolf (1889), og Edmund (1894 – døde i 1900). Så kom datteren Paula (1896). Om det sjette barnet hersker det uklarhet. Da «Onkel Nepomuk»s formue etter hvert kom på Alois' hender, ervervet han etter hvert flere hus. Først et gods i Wönharts for 5000 gylden, og etter videresalg av det et 3,8 ha stort gods i Hafeld ved Lambach. I 1892 ble Alois Hitler tollembedsoveroffisial i Passau med majors grad. I 1895 ble han leder for tollavdelingen ved finansdireksjonen i Linz, og gikk senere av med en romslig pensjon på 1100 gylden i året. Da ervervet han et hus med stor eiendom i Linz-Leonding, drev som pensjonist med bier, frukt og kveg. Da Alois døde i 1903 ble familien bare boende i Leonding inntil Adolf var ferdig med skolen. I 1905 solgte Klara huset, og flyttet inn i en etasjeleilighet i Linz. Speilsalen. Store speil i hele rommet Det tyske rike proklameres i 1871 Speilsalen ("fransk: Galerie des Glaces") er et stort rom i Versaillespalasset. Det regnes som en av de største attraksjonene ved slottet, og er for tiden under restaurering. Beskrivelse. Arbeidene med salen ble påbegynt i 1678, da slottet fikk sin rolle som offisiell residens for Ludvig XIV, og ble fullført i 1684. Det finnes mange referanser til salen i Marie Antoinettes dagbøker. Speilsalen ligger i palassets første etasje. Den er 73 meter lang, 10,5 meter bred, og 12,3 meter høy. Den inneholder 357 speil. Ved siden av speilsalen ligger Krigshallen (" salon de la Guerre") på nordsiden, og Fredssalen ("salon de la Paix") på sydsiden. Sytten vinduer åpner seg mot hagen, og og møter sytten søyler med speil. Speilene var av en for sin tid uvanlig størrelse, og ble laget av Saint-Gobain, et Paris-firma. Etter at Nijmegenavtalen var underskrevet i 1678, beordret Ludvig XIV, som da var på høyden av sin regjeringstid, at taket skulle bemales med vitnesbyrd om hans suksesser. Arbeidene ble utført av Le Brun. Taket ble utført med 30 motiv, omkranset av stukkatur. Kongen fremtrer i skikkelse av en romersk keiser, som dyktig riksstyrer og som seierrik hærfører. Politisk betydning. Det var i denne samme hallen at det tyske keiserdømme ble kunngjort den 18. januar 1871, etter Frankrikes nederlag i Den fransk-prøyssiske krig. Det var også her at Versaillestraktaten ble underskrevet i 1919. Traktaten fastslo at Tyskland bar ansvaret for den første verdenskrig. Paoletta Magoni. Paoletta Magoni (født 14. september 1964 i Selvino) er en tidligere italiensk alpinist. Under OL 1984 i Sarajevo gikk hun overraskende helt til topps i slalåmrennet, foran Perrine Pelen og Ursula Konzett. Året etter fikk hun bronse i VM-slalåmen i Bormio. Vestnesfjellene. Vestnesfjellene er et fjellmassiv som hovedsakelig ligger i Vestnes kommune i Møre og Romsdal. De ligger nord for Sunnmørsalpene, vest for Romsdalsalpene. De er primært viktige for friluftsliv og delvis for fjellklatring. Fjelltopper i Vestnes over 1 000 moh. Oversikten er laget av Marianne Frøland. Fjellmassivet og ruter er omtalt i "Fjellgeita" utgitt av Trimgruppa ved Tomrefjord Idrettslag og "Til Fjells i Vestnes" utgitt av Nils R. Eidhammer og Øystein Hole. Christine Goitschel. Christine Goitschel (født 9. juni 1944 i Sainte-Maxime) er en tidligere fransk alpinist. Hun er søsteren til Marielle Goitschel. Christine Goitschel kunne feire sin største sportslige suksess under OL 1964 i Innsbruck. Hun ble olympisk mester i slalåm, foran søsteren Marielle. I storslalåmrennet, som søsteren vant, delte Christine sølvmedaljen med kanadiske Jean Saubert. Christine Goitschel vant ett renn i verdenscupen i løpet av karrieren, storslalåmrennet i Franconia i New Hampshire 11. mars 1967. Leonor av Spania. Infanta (prinsesse) Leonor av Spania, eller "Leonor de Borbón y Ortiz" (født 31. oktober 2005 i Madrid i Spania) er datter av Spanias kronprinspar Felipe, fyrste av Asturias og Letizia, fyrstinne av Asturias. Prinsessen tituleres "Hennes Kongelige Høyhet" og tiltales som "Deres Kongelige Høyhet". Hun er nummer to i arverekkefølgen til den spanske tronen, etter sin far. APFSDS. Oppbygningen av pilammunisjon. 1. Prosjektilhylse 2. Penetrator 3. Tetningsringer APFSDS står for Armour Piercing Fin-Stabilized Discarding Sabot. Sammen med blant annet HEP og HEAT utgjør denne ammunisjonstypen standard oppsett på blant annet Leopard 1A5NO. APFSDS er en ammunisjonstype med svært høy hastighet (opp mot 2 000 m/s) og flat bane, og spesielt godt egnet mot hardt pansrede mål, for eksempel stridsvogner. Selve prosjektilet er pilformet og består av en kjerne av hardt metall med diameter på 4–5 cm, og holdes på plass i granaten av en plastkappe som faller av umiddelbart etter at prosjektilet har forlatt kanonløpet. Virkningen i målet ved bruk av APFSDS er ytterst effektfull, med både sjokk- og splintskader, varmeutvikling og påfølgende eksplosjoner og brann som vanlige scenarioer ved treff. Prosjektilet har ingen sprengladning. Det er kun den kinetiske energien som gir virkningen i sammenstøtet. Ammunisjonen finnes også i en versjon med sporlys, "APFSDS-T" ("T" står for tracer). Inntrengningsdybden har sammenheng med farten og lengden på pilen. For eksempel kan den være 400 mm i RHA på 3 000 meter for en pil som er 55 cm lang. Hognfjorden. Hognfjorden er en fjord på vestsiden av Hinnøya i Sortland kommune i Nordland. Fjorden strekker seg fra Holmen og Kvalsaukan ved Sortlandssundet østover til Eidbukta, der den svinger nesten 90 grader og går med navnet Sørfjorden sørover til Sørfjordbotn. Riksvei 82 går over Kvalsaukan bru over den ytre delen av Hognfjorden. Brua ble åpnet i 1975. Fra Holmen går fylkesvei 960 på nordsiden av fjorden til Eidbukta og over Godfjordeidet til Godfjorden. Fra Osvoll går kommunal og privat vei gjennom Osvolldalen til Sørfjorden, og privat vei videre til Gombogen i Kvæfjord. Kvalsaukan bru. Kvalsaukan bru er ei bru som krysser Hognfjorden på Hinnøya, i Sortland kommune i Nordland. Den er en del av riksvei 82. Brua er 425 meter lang og har seilingshøyde 8 meter. Kvalsaukan bru ble tatt i bruk den 5. september 1974, og er en av Vesterålsbruene. Disse ble oppført på 1970-tallet som en del av et interkommunalt samarbeid mellom de berørte kommunene i Vesterålen og Statens Vegvesen, og gav kommunene fergefri veiforbindelse. Kvalsaukan bru var den eneste av de 4 bruene som ikke ble finansiert med bompenger. Kvalsaukan bru og de øvrige Vesterålsbruene ble prosjektert av firmaet Aas-Jakobsen AS, Oslo. De andre Vesterålsbruene er Sortlandsbrua, Andøybrua og Hadselbrua. Sammen med Sortlandsbrua erstattet Kvalsaukan bru fergestrekninga mellom Sortland og Maurnes. Kråkerøy-talen. Kråkerøy-talen er en av de mest kjente talene til tidligere statsminister Einar Gerhardsen, og ble avholdt på «Folkvang» forsamlingshus på Kråkerøy ved Fredrikstad, 29. februar 1948. Talen vakte oppsikt, ikke bare i Norge. Den har senere blitt en del av norsk politisk historie og er kjent som "Fredrikstad-talen" og "Kråkerøy-talen". Bakgrunn. Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25. februar og Sovjetunionens tilbud til Finland om en ikke-angrepspakt 27. februar. Det hersket uro i regjeringen for hva dette skulle komme til å bety for Norge, som ble ett av de opprinnelige medlemmene i NATO da organisasjonen ble etablert året etter. I Kråkerøy-talen fortalte Gerhardsen egentlig ikke noe nytt når det gjaldt Det norske Arbeiderpartis (DNA) syn på Norges Kommunistiske Parti (NKP). Det viktigste politiske vendepunktet var at Gerhardsen selv stod fram som klar motstander av NKP. Han hadde fram til da tilhørt en mer moderat fløy i DNA i forhold til NKP, i motsetning til DNAs partisekretær Haakon Lie som siden krigen hadde vært uforsonlig i forholdet til NKP. Da Gerhardsen falt ned på samme linje som Lie og leverte talen, skjedde det på et tidspunkt som var uheldig for NKP, ettersom partiet hadde akseptert den sovjetiske versjonen av hendelsene i Tsjekkoslovakia, i strid med den allmenne opinionen i Norge. I talen kommenterte Gerhardsen spesielt maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, ettersom nye parlamentsvalg skulle finne sted senere samme vår. Konsekvenser i ettertid. I 1950 ble Kråkerøy-talens hovedprinsipper nedfelt i lovs form som beredskapslovene. Talen ble også opptakten til en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale i hele etterkrigstiden, noe blant annet Lund-rapporten har dokumentert i sin rapport. Etter at denne rapporten ble langt fram, ble Innsynsutvalget etablert som en instans der de som følte seg overvåket kunne søke om å få innsyn i sin egen overvåkningsmappe. Flere overvåkede har mottatt erstatning for urettmessig overvåkning i strid med reglene. Telegram. Telegraflinjer i 1891.Telegrafi (fra gresk "tele" = fjern og "grapho" = skrive) er tekniske innretninger som benyttes til å overføre skriftlige budskap over en lengre distanse som for eksempel mellom to byer. Røyk, flagg og lys har vært brukt fra gammel tid til å gi beskjeder over en distanse hvor man ikke kan snakke eller rope til hverandre. På slutten av 1700-tallet ble den optiske telegraf oppfunnet i Frankrike og tatt i bruk spesielt i Europa. I 1837 ble den elektriske telegraf oppfunnet i to forskjellige utforminger uavhengig av hverandre: Sir Charles Wheatstone og William Fothergill Cooke tok i bruk sitt system i London i England, mens Samuel Morse tok patent på sitt eget system i USA. Det såkalte morsealfabetet som tilhører Morses system og som bærer hans navn er i bruk den dag i dag. Like før inngangen til 1900-tallet var en ny teknologi tilstrekkelig utviklet til å revolusjonere telegrafen: Radio. Guglielmo Marconi sendte og mottok radiosignal for første gang i 1895 og fire år senere sendte han signaler over den engelske kanal. Med radiosignal var man trådløs og trengte ikke lenger en telegrafledning mellom avsender og mottaker, og da kunne også skip langt til havs både sende og motta beskjeder, noe som var spesielt nyttig nødsituasjoner. Kappløpet om å senke omkostningene førte til at man gjorde hele prosessen med å kode, overføre og avkode beskjedene helautomatisk. Et slik system, telex, ble implementert i Tyskland på 1930-tallet. Det ble brukt i statlige kontorer, og var en triumf for tysk effektivitet. Samtidig utviklet Belllaboratoriene sitt eget system kalt for TWX ("Teletype Wide-area eXchange"). Den ASCII-kode som brukes i dagens datamaskiner er en variant av koden fra TWX-systemet. Rosi Mittermaier. Rosi Mittermaier (født 5. august 1950 i Reit im Winkl) er en tidligere tysk alpinist. Hun gikk sensasjonelt til topps i både slalåm og utfor under OL 1976 i Innsbruck. I tillegg til dette fikk hun sølvmedalje i storslalåm. Samme år vant hun i tillegg verdenscupen sammenlagt. Siden 1980 har hun vært gift med alpinisten Christian Neureuther. De er foreldre til alpinisten Felix Neureuther. Voksenåsen. Voksenåsen er et høytliggende område i bydel Vestre Aker i Oslo, omtrent 500 meter over havet, avgrenset av Holmenkollbanen i sør, vest og nord. Nord for området ligger Nordmarka, med Sørkedalen i vest, Bogstad i sør-vest og Holmenkollen i sør-øst. Utdanning. Ned mot Bogstad ligger barneskolen Grindbakken. Med unntak av Voksentoppen skole, en spesialskole for elever med allergi, ligger ingen andre skoler i området. Ungdomsskoleelever fra området går, sykler, blir kjørt eller tar Holmenkollbanen ned til Midtstuen skole, mens man må nærmere Oslo sentrum for å finne nærmeste videregående skole. Alois Hitler jr.. Alois Hitler jr., født Alois Matzelberger, (født 13. januar 1882, død 20. mai 1956) var en halvbror av Adolf Hitler. Alois Hitler jr. ble født som (uekte) sønn av Alois Hitler og hans annen hustru "Franziska Matzelsberger". Derfor fikk han først navnet "Alois Matzelberger". Men da foreldrene giftet seg, ble han legitimert. I 1884, to år etter hans fødsel, døde moren. Alois forlot allerede før farens død foreldrehuset. Han syntes ikke å ha kommet godt overens med sin halvbror Adolf. Senere hevdet han at Adolf, som var en sønn faren fikk med sin tredje hustru, Klara, var deres yndling, mens han selv var "det sorte får" og ble hyppig avstraffet av faren, også for ting Adolf hadde gjort. Ettersom Alois Hitler jr. hadde noe teknisk begavelse, hadde faren til hensikt å sende ham på en passende skole som kunne danne springbrett for ingeniørutdannelse. Men dette ble det ikke noe av; muligens på grunn av Klaras innsigelser. Faren var da likevel ikke beredt til å investere større summer i Alois jr.s utdannelse. Han ble istedet sendt i lære. Men han avbrøt lærertiden, og dermed begynte det å rakne for ham. Allerede i 1900 ble han dømt til fem års fengsel for tyveri. I 1902 måtte han åtte år i fengsel. Etter endt soning utvandret han til Dublin. Der fikk han arbeid som kelner på "Shelbourne Hotel". I 1909 møtte han "Bridget Dowling" på på en hestefremvisning, og fikk henne til å tro at han var en velstående mann i hotellbransjen. De stakk til London og giftet seg der den 3. juni 1910. William Dowling, Bridgets far, truet med å få ham arrestert for kidnapping, men Bridget fikk ham fra det. Paret slo seg ned i Liverpool, der de i 1911 fikk sønnen William Patrick. Alois forsøkte å tjene til livets opphold ved å drive en restaurant i "Dale Street", et pensjonat i "Parliament Street" og et hotell på "Mount Pleasant", men det gikk dårlig. Det var år som var preget av familiespenninger. Alois drakk, og når han var full pleide han å gi juling til kona og antagelig også det lille barnet. I mai 1914 forlot han dem og reiste til Tyskland. I 1924 ble Alois Hitler Jr. anklaget for bigami i Hamburg. Men det ble ikke noe av den seks måneders lange fengselsstraffen han var blitt ilagt. Også med sin annen (illegitime) hustru Hedwig Heinemann fikk han et barn, sønnen Heinz Hitler. Hans forretningsvirksomhet i Tyskland gikk ganske bra, men i 1929 gikk alt galt som følge av sammenbruddet i verdensøkonomien. Frem til 1934 overlevde Alois Hitler Jr. som leilighetsarbeider. I 1934 åpnet han en restaurant i Berlin, og den ble en yndlingsrestaurant for SA-folk. Etter Adolf Hitler kom til makt, hadde halvbrødrene ikke noen (historisk belagt) kontakt med hverandre. I "Mein Kampf" ble han overhodet ikke nevnt. Tryvannstua. Tryvannstua er en turisthytte mellom Tryvannene i Oslomarka, i nærheten av Tryvann Vinterpark. Hytta ble bygd i 1931 blant annet med nedfallstømmer fra stormen i 1930, og utvidet i 1965. I dag er hytta åpen året rundt med servering. Tippeligaen 2006. Tippeligaen 2006 var den 16. sesongen av Eliteserien i fotball som gikk under navnet Tippeligaen. Stabæk og Sandefjord var nyopprykket for sesongen. Serien startet 9. april og sluttet 5. november. Sluttabell. Odd Grenland slo Bryne henholdsvis 3–0 hjemme og 7–1 borte i to kvalifiseringskamper og beholdt plassen i Tippeligaen. Statistikk. Tromsø Rosenborg Molde Brann Viking Start Lillestrøm Vålerenga, Lyn Stabæk Fredrikstad Sandefjord Odd Grenland Perrine Pelen. Perrine Pelen (født 3. juli 1960) er en tidligere fransk alpinist. Verdenscupseire. Perrine Pelen vant i tillegg 14 enkeltrenn i verdenscupen, og vant slalåmcupen sammenlagt i 80 (nummer to i sesongene 1976-77 og 1977-78). Aase Lionæs. Aase Wind Lionæs (født 10. april 1907 i Oslo, død 2. januar 1999) var en norsk økonom, politiker (A) og mangeårig medlem av Nobelkomiteen. Hun hadde i løpet av sitt virke en rekke offentlige verv og tillitsverv i ulike organisasjoner. Lionæs startet sin politiske karriere i Grünerløkka AUL, 17 år gammel. Hun utdannet seg til økonom og fullførte den i 1930, og påbygde studiene ved London School of Economics i 1935-1936. Etter endt utdannelse underviste hun i økonomi på voksenopplæringskursene i arbeiderbevegelsen. Politisk virke. Lionæs startet sitt voksenpolitiske virke som medlem Oslo bystyre i perioden 1934-1937, varamedlem 1937-1940, og medlem 1945-1947. Lionæs var en fremstående likestillingspolitiker i Arbeiderpartiet, og var blant annet redaktør for Arbeiderkvinnen, stortingsrepresentant (1958–1977) (møtende vararepresentant i hele perioden 1954 – 1957) og leder for Arbeiderpartiets kvinnesekretariat fra 1945 til 1953. Hun var også i en periode leder for Oslo Arbeidersamfunn og medlem av Nobelkomiteen fra 1. januar 1948 – 31. desember 1978 og dens leder fra 1968–1978. Hun var første kvinne i finanskomiteen og komiteens første kvinnelige leder, samt første kvinne i Stortingets presidentskap. På Stortinget kjempet hun blant annet for liberalisering av abortloven, og fremmet forslag om at kvinnelige prester skulle bli tillatt i statskirken. Som medlem av Nobelkomiteen var hun både omstridt og avholdt. Som leder av komiteen gikk hun i bresjen for å tildele Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho i 1973 og til Menachem Begin og Anwar Sadat i 1978. Annet. I 1952 ble hun utnevnt til æresdoktor Western College, Oxford, Ohio, USA. Hun var datter av bokhandler Erling Lionæs (1864–1936) og Anna Christine Wind (1859–1919). Sverre Støstad. Sverre Kornelius Eilertsen Støstad (født 13. mai 1887 i Stod, død 7. desember 1959) var en norsk skogs- og anleggsarbeider og politiker (NKP, Ap). Yrkeskarrière. Han ble født på husmannsplassen Auntrøa under Støstad i Stod i nåværende Steinkjer kommune. Han var først jord- og skogsarbeider frem til 1908, deretter anleggs- og bygningsarbeider frem til 1918. Fra 1918 var han bosatt i Trondheim og virket som assistent ved Trondheims offentlige arbeidskontors håndverks- og handelsavdeling. Han var sosialrådmann i Trondheim 1945–1957. Politisk arbeid. Han ble i 1923 første formann i Norges Kommunistiske Parti (NKP) etter bruddet med Det norske Arbeiderparti (DNA). Han markerte tidlig som en del av NKPs høyrefløy og ble ikke gjenvalgt i 1925. Støstad meldte seg inn i Arbeiderpartiet første gang i 1908 og fikk snart verv knyttet til arbeiderbevegelsen i Trondheim. Han var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 1921, men ble med over til NKP da partiet ble etablert i 1923. Etter valget i 1924, der NKP gjorde et dårligere valg enn forventet, argumenterte Støstad for å samle de tre arbeiderpartiene. I tråd med dette deltok han på samlingskongressen mellom Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1927, og ble følgelig ekskludert fra NKP. Han representerte deretter Arbeiderpartiet på Stortinget frem til 1949. Støstad var blant annet parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i Hornsruds korte regjeringsperiode i 1928, 1935–1939 og 1945–1947, sosialminister i Johan Nygaardsvolds regjering 1939–1945, medlem av Regjeringsdelegasjonen som fungerende sjef for Sosialdepartementet og Forsyningsdepartementet 14.–31. mai 1945. Mulig statsminister. Det har vært hevdet at Støstad var Einar Gerhardsens førstevalg som avløser, da denne i 1951 gikk av som statsminister og Oscar Torp overtok. Rolf Gerhardsen sier dette i sin biografi om broren, som imidlertid selv i ettertid sa at dette skyldtes en misforståelse. Historikeren Hans Olav Lahlum konkluderer likevel i sin bok om statsrådskifter i Arbeiderpartiet at «med all sannsynlighet var altså Sverre Støstad Gerhardsens hemmelige førstevalg som ny statsminister i 1951». Idrettsklubben Junkeren. Idrettsklubben Junkeren er en fotball- og håndballklubb fra Bodø med tilhørighet i bydelen Rønvika. Fotball. Klubbens høyeste plassering gjennom tidene er andreplass i gamle 3. divisjon (nivå 3) på 1980-tallet. I 2006-sesongen var klubben, sammen med bydelsklubben Innstranden, Bodøs nest beste herre-seniorlag, med spill i 3. divisjon (nivå 4), men spiller i 2007 i 4. divisjon i Nordland Fotballkrets. I 2010 vant Junkeren kretsmesterskapet i 4. divisjon og rykket dermed opp til den spissede versjonen av 3. divisjon foran 2011. Hovedstyret mente dog at laget ikke hadde ressurser nok til å spille i landets fjerde øverste nivå og søkte om fritakelse fra opprykk. Forbundet godtok ikke forespørselen og Junkeren må finne seg i å spille i 3. divisjon i 2011. I 2012 er situasjonen en helt annen enn året før. Junkeren satser hardt med Ola Haldorsen som hovedtrener. De gjorde ingen suksess i 3. divisjon i 2011, og endte opp på nedrykksposisjon. Men siden Landsås trakk seg fra sin 3. divisjonsplass ble det en plass ledig, Junkeren tok denne med glede. Håndball. Klubben hadde i sin storhetstid lag i eliteserien for damer,med spillere som Lene Rantala, Tonje Sagstuen og Zuzana Zuliani. Junkeren har et damelag som spiller i 2011/12 sesongen 2. divisjon (Nord-Norge) og har en rekke aldersbestemte lag for både jenter og gutter. Schwarze Reichswehr. Schwarze Reichswehr "(De sorte riksvern)" var en betegnelse under Weimarrepublikkens tid i Tyskland om illegale paramilitære formasjoner som ble stiftet for å omgå Versaillestraktatens bestemmelser om styrkebegrensninger i Tyskland. Formasjonene ble stiftet, fremmet og tildels finansiert av det tyske forsvaret "Reichswehr". Videre kunne Reichwehr også stille med opplæring og forlegninger. Versaillestraktaten avgrenset den tyske hærs maksimalstyrke til 100 000 mann. Samtidig skulle allierte militærkommisjoner overvåke den vidtrekkende avvæpningen som ble nødvendig. Men Riksvernet omgikk dette og holdt overtallige våpen, ammunisjon og annet militærutstyr skjult for internasjonal inspeksjon. Det antas at vestlige militærkommisjoner tildels så gjennom fingrene med dette, da det hersket en frykt for bolsjevistisk revolusjon i Tyskland, tilsvarende den man hadde sett gjennom Den bayerske sovjetrepublikken. "De sorte riksvern" skulle ikke bare forberede seg til forsvar mot den indre fiende, men også stå til disposisjon mot ytre fiender. Fra 1923 forberedte man seg intensivt på muligheten for krig mot Frankrike om Ruhrområdet. Fra offisielt hold benektet man naturligvis at slike formasjoner eksisterte. Men etter Küstrinerkuppet den 1. oktober 1923 og ved rettssakene mot de såkalte «fememorderne» slapp katten tildels ut av sekken. Transportkontroll. Transportkontroll refererer til den del av den militære transporttjeneste som omfatter "planlegging", "iverksetting", "overvåking", "ledelse og rapportering Begrepet transportkontroll er også en fellesbetegnelse for de organer som utfører denne virksomheten. Begrepet har en tendens til å tilsidesatt til fordel for det engelske begrepet Movement Control, eller Movcon. I Forsvaret har Forsvarets kompetansesenter for logistikk og operativ støtte (FKL) det faglige ansvaret for feltet. Dette utføres gjennom M&T avdelingen ved Forsvarets logistikkskole (FLS) Axel Heiberg. Axel Heiberg (født 16. mars 1848 i Kristiania, død 4. september 1932) var norsk finansmann, konsul, mesén og foreningsgrunnlegger. Han var av slekten Heiberg, gift med Ragnhild Meyer, svigersønn til Thorvald Meyer og far til Ingeborg. Studerte i utlandet og, etter en periode som konsul i Kina, returnerte til Norge, for å raskt etablerte eierskap og initiativ i en rekke foretak og organisasjoner. Han finansierte etableringen av Ringnes Bryggeri (1876). Sammen med skipsreder Thomas Fearnley og bryggerieierne Amund og Ellef Ringnes finansierte han så Fridtjof Nansen og Otto Sverdrups ekspedisjoner til Grønland, ved å bli reder og medeier i skuta «Fram». For det siste fikk de hver sin øy oppkalt etter seg. Heiberg har gitt navn til den store Axel Heibergs land i Canada. Også Axel Heibergbreen i Antarktis og Axel Heiberg-øyene utafor kysten av Sibir bærer hans navn. I 1878 deltok han i stiftelsen av Christiania Roklub (sammen med tre andre), og noe senere «Konsul Axel Heibergs og Fabrikkeier Hans B. Fasmers fond» (i 1915 overført til Nansenfondet). I 1898 deltok han i stiftelsen av Det norske Skogselskap og var formann og daglig leder inntil 1923. Det Norske Pengelotteri var også hans etablissement. De to tvillingstatuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ved Nationaltheatret er finansiert av Heiberg. I 1948 ble Heiberg avbildet på et frimerke i samband med Skogselskapets 50-årsjubileum. Picabo Street. Picabo Street (født 3. april 1971 i Triumph i Idaho i USA) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun representerte det amerikanske skilandslaget for første gang i 1989, bare 17 år gammel. Hun har utgitt selvbiografien "Nothing to Hide" (ISBN 0-07-140693-X). Rolf Hansen. Rolf Arthur Hansen (født 23. juli 1920 i Oslo, død 26. juli 2006) var en norsk politiker (Ap). Han hadde en rekke fremtredende tillitsverv i Arbeiderpartiet, og var forsvarsminister 1976–1979 og miljøvernminister 1979–1981 i Odvar Nordlis regjering og Gro Harlem Brundtlands første regjering. Hansen var først skipsradiomekaniker fra 1936 til 1940, og deretter montør fra 1940 til 1945. Fra 1945 drev han med politikk på heltid, foruten å være ansatt som forretningsfører for Folketeaterbygningen 1971–1975 og 1981–1990. Under andre verdenskrig var han medlem av Arbeidernes ungdomsfylkings sentrale illegale utvalg, som han også ledet fra 1944 til 1945. Hansen var personlig sekretær i Sosialdepartementet fra 1956 til 1959, og formann i Oslo skolestyre fra 1965 til 1967. Fra 1972 til 1974 var han formann i Oslo Arbeiderparti, og i perioden 1969–1974 satt han i Arbeiderpartiets sentralstyre. Han var også leder for Oslo Arbeidersamfunn, styreformann i OBOS 1982–1986 og nestformann i styret for Vinmonopolet 1981–1987. Hansen ble tildelt Heimevernets fortjenstmedalje i 1989. Bürgerbräukeller. Bürgerbräukeller var en stor vertshuskjeller i München i Tyskland. Frem til 1933 var det et av de foretrukne møtelokalene for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti. Det var i Bürgerbräukeller at Adolf Hitlers mislykkede Ølkjellerkupp fant sted. Herfra la de sammensvorne ut på sin marsj mot "Feldherrnhalle" tidlig om morgenen 9. november 1923. Fra og med 1933, og alltid på den 8. november, holdt Hitler en tale her for tidligere deltakere ved kuppforsøket. Den 8. november 1939 unnslapp han et attentat mot sitt liv her. Men åtte personer ble drept, og 63 andre ble såret. Hitler hadde forlatt lokalet noen få minutter før opprinnelig planlagt. Attentatsmannen Georg Elser ble henrettet den 9. april 1945 i Dachau. Skadene på Bürgerbräukeller var så omfattende at man ikke så seg tjent med å gjenoppbygge det. Peter Andreas Blix. Peter Andreas Blix (født 4. november 1831 i Frederiksvern (Stavern), død i Vik i Sogn 31. januar 1901) var arkitekt og ingeniør. Han var utdannet i Hannover og Karlsruhe i Tyskland i perioden 1851–1855. I perioden 1856-1863 arbeidet han i Kanalvæsenet med utbygging av kanaler og elver, herunder bygninger i tilknytning til disse. Senere slo han seg ned i Bergen og ble etterhvert privatpraktiserende arkitekt. Her arbeidet han blant annet med restaureringen av Bergen domkirke. Han har tegnet en rekke villaer i Bergen, blant annet Moldegaard villa i Os kommune. Blix er også kjent som jernbanearkitekt, hvor han blant annet har tegnet stasjonsbygningene langs Østfoldbanen, hvor særlig stasjonsbygningene i nygotisk, pusset tegl som Moss, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden er de mest kjente. Senere tegnet han også stasjoner på Rørosbanen, Meråkerbanen, Dovrebanen og Jærbanen. Blix var en aktiv bidragsyter til Fortidsminneforeningen, hvor han blant annet bidro med midler til å kjøpe middelalderkirken i Moster. I 1890-årene arbeidet han med rehabiliteringen av Akershus slott og festning. Blix var sentral i restaureringen av Hopperstad stavkirke og Hove kirke i Vik i Sogn og Fjordane. Han er gravlagt i Hove kirke. Det var Blix som i 1874 tok initiativet til stiftelsen av Den norske ingeniør- og arkitektforening, som i dag er videreført i Tekna. Kongen utnevnte 21. januar 1896 Blix til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden «for fortjenstfuld kunstnerisk Virksomhed». Steve Harley. Steve Harley (født Stephen Nice, 27. februar 1951 i London, England) er en britisk artist innenfor sanger/låtskriver-tradisjonen. Harley grunnla bandet Cockney Rebel i 1973 med gitaristen Jean Paul Crocker, bassist Paul Jeffreys, keyboardist Milton Reame James og trommeslager Stuart Elliot. Etter andrealbumet, "The Psychomodo", ble bandet oppløst som følge av interne konflikter. Steve Harley hentet inn nye musikere før tredjealbumet, "The Best Years of Our Lives", nemlig Duncan Mackay (tangenter), Stuart Elliot (trommer), George Ford (bass), og Jim Cregan (gitar). De første albumene fremstår som en avantgarde-kitchy, glamteatralsk poprock, i slekt med David Bowie og Roxy Music, med el-fiolin istedet for el-gitar, mens etter midten av 70-tallet er det en mer moden artist som kommer til syne, spesielt i mesterverket Timeless Flight fra 1976. Bob Dylan er en opplagt referanse på tekstsiden. Harley oppløste bandet og flyttet til USA i 1977, der solokarrieren snublet i startgropen, delvis på grunn av et for stort inntak av champagne og kokain. Han ga ut to middelmådige soloplater på slutten av 70-tallet. På 80-tallet holdt Harley seg vekk fra rampelyset, unntatt en skuespilleropptreden på Broadway i rollen som dikteren Marlowe. Han startet på ny frisk på 90-tallet, og turnerer den dag i dag. Høsten 2005 kom albumet "The Quality of Mercy" ut, og høstet gode kritikker. Steve Harley er mest kjent for listetoppsingelen «(Come Up And See Me) Make Me Smile», som fra albumet "The Best Years of Our Lives" (1974), produsert av Alan Parsons. Andre kjente låter som kan nevnes er "Mr. Soft", "Judy Teen", "Sebastian", "The Psychomodo" og coverversjonen av George Harrisons "Here Comes The Sun". Trivia. Sangen «(Come Up And See Me) Make Me Smile» ble benyttet i en norsk reklame for Lotto midt på 2000-tallet. Daniela Ceccarelli. Daniela Ceccarelli (født 25. september 1975 i Rocca Priora) er en italiensk alpinist. I 2002 vant hun overraskende gull i Super-G i OL i Salt Lake City. Monument. Med monument forstås normalt et minnesmerke over en person eller hendelse. Innen kunsthistorie brukes gjerne en bredere definisjon, hvor enhver menneskeskapt gjenstand over en gitt størrelse kalles et monument. Innen arkeologi brukes begrepet enda bredere, om enhver menneskeskapt gjenstand som er av arkeologisk interesse, fra mynter til store byggverk. De mest bemerkelsesverdige monumenter kalles Verdensarven. Spanner-saken. «Spanner-saken» var en rettssak i Storbritannia fra 1987 og utover der 16 homofile menn ble dømt til fengsel i opptil 4 ½ år for å ha torturert andre. Det uvanlige med saken var at alle «ofrene» hadde samtykket i å bli «torturert». Saken fikk stor oppmerksomhet, og den satte varige spor i det sadomasochistiske miljøet i Storbritannia. Blant annet førte Spanner-saken til at SM-organisasjonen SM Pride ble opprettet. Saken. Under en politiaksjon i Manchester i 1987 beslagla politiet en video som viste flere identifiserbare menn som deltok i sterke SM-aktiviteter som pisking og skading av kjønnsorganer. Politiet påstår at de øyeblikkelig startet mord-etterforskning, fordi de var sikre på at mennene hadde blitt drept. Denne etterforskningen skal ha kostet fire millioner pund (nesten 50 millioner kroner). Internt i politiet fikk saken navnet «Operasjon Spanner». Flere titalls homofile menn ble avhørt. Politiet fant ut at ingen av mennene i videoen hadde blitt drept, eller engang fått skader som måtte behandles medisinsk. Likevel kan politiet ha ment at de måtte tiltale noen for å rettferdiggjøre den dyre etterforskningen. Dommen. I 1990 kjente 16, deriblant Alan Oversby, av de tiltalte mennene seg skyldig i flere tiltalepunkter, og de ble sendt i fengsel, gitt betingede dommer eller bøtelagt. Mennenes forsvar var basert på det faktum at de alle hadde samtykket i det de hadde vært med på. Men i en kompleks rettslig kjennelse bestemte dommer Rant at det de tiltalte hadde gjort falt utenfor unntakene i loven om overfall. Saken ble anket til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men ved kjennelse i februar 1997 ble anken ikke tatt til følge. Domstolen var delt i avgjørelsen – vedtaket ble gjort med et flertall på elleve mot sju. Den norske representanten i domstolen var ikke til stede. Bevisene. Bevisene mot de dømte besto av en videofilm og deres egne forklaringer. Da de ble avhørt av politiet var mennene så sikre på at det de hadde gjort var lovlig (fordi de hadde samtykket til det) at de åpent inrømte å ha vært med på det videoen viste. Uten disse forklaringene og videoen ville ikke politiet hatt noen bevis mot mennene, og det ville vært umulig å dømme dem. Loven om overfall (assault). Etter britisk lov kan du ikke samtykke til overfall. Det finnes likevel unntak. For eksempel kan du samtykke til at en lege berører og kanskje skader kroppen din, du kan samtykke til at en motstander slår og skader deg i sport som for eksempel rugby eller boksing, du kan samtykke til tatoveringer eller piercing hvis det er for å smykke ut kroppen. Du kan også bruke samtykke som forsvar mot tiltale for det som på engelsk kalles "Common Assault", som er overfall som ikke medfører noen betydelig skade. Vurderingen. Lordene i Overhuset bestemte at SM-aktiviteter ikke utgjør noe unntak fra regelen om at samtykke ikke er noe forsvar mot tiltale for overfall som fører til kroppslig skade eller alvorlig kroppslig skade. Dette defineres som aktiviteter som forårsaker varig skade. Sår kan regnes som varig skade av retten, selv om de gror helt, og det kun tar kort tid. Alvorlig kroppslig skade dekker alvorligere skader og lemlestelser. Dommer Rant introduserte noen nye begreper for å definere det han regnet som lovlig og ulovlig skade. Han bestemte at kroppslig skade gitt eller påført under seksuell aktivitet var lovlig hvis smerten den forårsaket var «bare øyeblikkelig» og «så liten at den ikke kan regnes med». Hans skjønn gjelder også for merker på kroppen, som de som kan komme av slag eller bondage. Heller ikke disse må, ifølge ham, være av varig art. Alt i alt bestemte dommer Rant at all skade, smerte eller merker som var mer enn ubetydelig og øyeblikkelig var ulovlig og ville regnes som overfall av loven. Følgene. Dommen i Spanner-saken fastslo at mange sadomasochistiske aktiviteter er ulovlige i Storbritannia. Dette har ført til redusert åpenhet om SM, og blant sadomasochister, i Storbritannia. I tiden rundt Spanner-saken opplevde de britiske SM- og homo-miljøene politiaksjoner på samme måte som det amerikanske SM-miljøet har vært utsatt for. (Se Paddleboro-saken.) SM-miljøet i Storbritannia forble aktivt, men britiske sadomasochister holder likevel fremdeles mye skjult, i redsel for å bli tiltalt for vold og tortur. Dessverre fører dette også til at britiske sadomasochister kvier seg for å melde fra om virkelige overgrep. Dommen i Spanner-saken førte også til store problemer for arbeidet for sikrere sex. Spanner-saken førte til at de politiske organisasjonene SM Pride og Spanner Trust ble startet. I Norge samlet Smia Oslo i 1996 moralsk og økonomisk støtte til de dømte i Spanner-saken. Det har aldri vært noen tilsvarende sak som Spanner-saken i Norge. Men av den grunn er det også usikkert hva som er lovlig av SM-aktiviteter i Norge. Det antas at sadomasochistiske aktiviteter er lovlige i Norge så lenge alle parter samtykker og er over 18 år. Men dette har aldri blitt fastslått av noen domstol eller dommer. 2005. I 2005 har sadomasochister i USA og Storbritannia møtt nye problemer. I Storbritannia foreslår myndighetene å straffe nedlasting og innehav av selv moderate SM-bilder, og i USA har flere nettsider om SM blitt stengt i frykt for at eierne skal bli straffet for innholdet. Dette rammer også arbeidet for sikrere sex. Det er grunn til å tro at det vil komme nye saker i Storbritannia som vil ha fellestrekk med Spanner-saken dersom lovforslaget om forbud mot SM-bilder blir vedtatt. Dokumentasjon. Denne teksten er basert på "The Spanner Trust: The History of the Spanner Case", engelsk Wikipedias side om Spanner-saken, "Spanner on the Web: Spanner Time Line" og Smia Oslos side om Spanner-saken. Den delen av artikkelen som er oversatt fra "The History of the Spanner Case" er gjengitt med tillatelse fra The Spanner Trust. Sigrid Wolf. Sigrid Wolf (født 14. februar 1964 i Lechtal) er en tidligere østerriksk alpinist. Wolf kom i rampelyset for første gang under VM 1985 i Santa Caterina, da hun kom på fjerde plass i utforrennet. Sigrid Wolf vant gull i Super-G under OL 1988 i Calgary, foran Michela Figini og Karen Percy. Dette var første gang det ble arrangert Super-G-renn i olympisk sammenheng. Året etter tok hun sølv i samme disiplin under VM i Vail. Imperialisme. a> blir ofte brukt som eksempel på nyere vestlig imperialisme. Rhodes hadde store visjoner om engelsk herredømme i Afrika og hans kongstanke var å få bygget en jernbane gjennom hele Afrika fra sør til nord, kapp til Kairo Imperialisme vil si at en stat forsøker å skaffe seg politisk, kulturell, økonomisk eller militært herredømme utover sine egne grenser. I klassisk, vestlig form hadde den sitt høydepunkt fra 1870 til 1914. Ordet, som kommer av latin ("imperare" – å befale). Imperialismen var en maktkamp mellom stormaktene, der det handlet om å skaffe seg råvarer, arbeidskrefter og skatter fra de innfødte. Samtidig ønsket man å påvirke koloniene med ens egen religion, språk, kultur og teknologi. Mens "imperialisme" gir assosiasjoner til politisk, økonomisk og kulturell undertrykkelse, har imperium en sammensatt betydningshistorie, og brukes blant annet som et analytisk begrep for å fange trekk ved dagens globale politikk. Imperialisme er ingen ny oppfinnelse. Fenomenet er kjent i alle verdensdeler til alle tider. Det har forekommet i den antikke historien fra romerriket, antikkens Hellas, persiske rike, ottomanske imperiet, gamle Egypt, aztekiske imperiet, britiske imperiet, Dsjengis-Khan, og i andre områder. Selv om praksisen har eksistert i tusener av år er terminologien “imperialismens tidsalder” knyttet til kappløpet om Afrika på 1800-tallet. Sentrale forutsetninger for imperialismen. Det finnes ingen enkeltstående grunner til imperialismen. En rekke teorier er lansert for å forsøke å forklare fenomenet. Det er viktig å merke seg at årsakene kunne variere alt etter «avsenderland» og situasjonen i «mottakerlandet». Noen land har hatt råvarer som sitt viktigste mål og for andre har f. eks nasjonalismen spilt en avgjørende rolle. Mange historikere mener at vi ikke kan komme lenger enn til å sette opp lister over årsaker som virker i forskjellige og tildels tilfeldige kombinasjoner. Nye medisiner. Utviklingen i legevitenskapen bidro til nye medisiner som kunne beskytte imperialistene fra eksotiske sykdommer slik som malaria. Kinin er det eldste antimalariamidlet og det eneste frem til 1940-tallet. Nasjonalismen. Det ønsket en nasjon hadde til å «vise seg frem». Kolonier var datidens statussymboler og bidro til stolthet i befolkningen. Sosialimperialisme. Ta bort fokus fra innenriksproblemer slik som store ulikheter og dyp fattigdom. Økte inntekter fra kolonier kunne brukes hjemme til sosiale ordninger og hadde støtte i den sterkt voksende arbeiderklassen. Sosialdarwinisme. Satirisk fremstillg av «The White Man's Burden» a> (Rovuma) i dagens Tanzania og Mosambik En tolkning av darwins lære med målet om å «sivilisere de svake». Dette synet bestod i at den rike vesten hadde plikt til å hjelpe de «fattige» og «uvitende» med å få «skikk» på seg selv. Dette kommer til uttrykk i Rudyard Kipling's dikt "The White Man's Burden" fra 1899. Der tar han til orde for at den hvite mann har en plikt til å sivilisere de usiviliserte som han betegner som en blanding av halvt djevel og halvt barn. Ettersom man trodde lavt utviklingsnivå skyldes dårlige arveanlegg hos de innfødte var det kun rett og rimelig at de som hadde kommet lenger i utviklingen tok på seg ansvaret for styre og stell. Kampen mot barbariske straffemetoder og slavehandelen var også argumenter som ble brukt. Spesielt kampen mot de arabiske slavehandlerne ble viet stor oppmerksomhet og ble den første store opinionsbevegelsen i europeisk historie. Etter første verdenskrig ble den offisielle begrunnelsen for videre kolonistyre «velferd», «omsorg» og «tilsynsstyre» til områdene kunne stå på egne ben. Etter hvert ble det også bevilget midler til «utvikling» i koloniene. Slik går det en linje fra imperialismen til dagens u-hjelp. Kirkens ønske om misjonering. De kristne så det som en plikt å omvende hedningene i «usiviliserte» land ut i fra biblenes misjonsbefaling, Matteus 28:18-20: «"Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende".» For de troende ble det ansett som en plikt å enten støtte eller selv aktivt delta i misjoneringsarbeidet overfor fremmede kulturer. Etterspørselen etter råvarer. Etterspørselen etter råvarer som følge av industrialiseringen ble stadig viktigere utover på 1800-tallet. Våpenoverlegenhet. Det var helt avgjørende for erobringer at vesten hadde total våpenteknisk overlegenhet. Amerikaneren Hiriam Maxim fant opp maskingeværet i 1880-årene. Maxim-geværet er blitt omtalt som imperialismens vidunderverktøy. Dette gjorde det mulig for et fåtall soldater og offiserer å stå i mot en «horde» av innfødde som stormet mot en sikker død. Imperialistiske nasjoner i Europa. Tyskland, Belgia, Spania, Frankrike, Italia, Portugal og Storbritannia var landene som deltok i kampen om territorier. Imperialismen gikk verst utover de dårlige utviklede landene i Afrika og Asia. I 1885 på Berlin-konferansen møttes de europeiske stormaktene for å diskutere hvordan koloniseringen av Afrika skulle foregå. Det var ingen representanter for noen av landene i Afrika til stede på denne konferansen. Marxistisk syn på imperialismen. Der historikerne setter opp lister over årsaker som virker i forskjellige og tildels tilfeldige kombinasjoner, så søker andre en mer systematisk forklaring, slik som Lenin. Kort fortalt mente han at imperialismen var en naturlig videreutvikling av vestens kapitalisme. Lenin mente videre at imperialismen vil bære med seg en stadig kime til krig siden de imperialistiske stormaktene kun kan ekspandere på bekostning av hverandre. Dette synspunktet har blitt kritisert av enkelte nye marxister, blant annet av Kees van der Pijl som mener at utviklingen av et transnasjonalt borgerskap med felles interesser opphever denne motsetningen og gir grunnlag for en imperialistisk fred. I henhold til en marxistisk analyse er altså ikke imperialismen avhengig kolonialisme, det dreier seg fremfor alt om at rike stater, imperialiststater, benytter seg av sin styrke til å generere profitt fra og vinne markedsandeler i den fattige verden. Vestre Jakobselv. Vestre Jakobselv (i dagligtale: "Jakobselv", nordsamisk: "Ánnejohka", finsk, kvensk: "Annijoki") er et tettsted og tidligere fiskevær i Vadsø kommune i Finnmark med innbyggere per 1. januar. Stedet har egen barne- og ungdomsskole med ca. 100 elever, et samfunnshus, svømmehall, fotballbane og lysløype. Idrettslaget Polarstjernen il holder til her. Idrettslaget driver aktivitet innen fotball og ski. Vestre Jakobselv ligger ved Varangerfjorden og Jakobselva har sitt utløp her. Laksefiske trekker mange tilreisende i sommeresongen, da elva er fiskerik. I Lilledalen ligger Vestre Jakobselv Camping som gir gode muligheter for overnatting. Mulighet for overnatting er det også på kai-anlegget Pikkuskitsi, som ligger ved elva nedenfor brua. Næringslivet i bygda er til stede med entreprenører, bilforhandlere/verksteder, butikk og bensinstasjon. I skogs- og fjellområdene i bygda er det et rikt hytteliv. Jakt- og fiskemulighetene i disse områdene er gode. Vestre Jakobselv har et yrende folkeliv. Bygda har sitt eget musikk- og drillkorps, et eget idrettslag som har tilbud innen fotball, ski og trening for alle aldersgrupper. Vestre Jakobselv har også sitt eget revylag, Jakobselvrevyen, som hvert år holder forestillinger for fullsatte saler. I tillegg finnes det en rekke andre lag og foreninger i bygda. Hvordan reise til Vestre Jakobselv. Fra Vadsø til Vestre Jakobselv tar det omlag 15 minutter med bil. Vadsø har hurtigruteanløp. Den ankommer Vadsø syv dager i uken stort sett hele året. Widerøe flyr til Vadsø lufthavn fra stamflyplassene i Tromsø, Alta og Kirkenes hvor det er gode tilknytningsmuligheter fra rutene til SAS og Norwegian. Det er også mulig å fly til Kirkenes og kjøre bil derfra til Vestre Jakobselv. Turen rundt Varangerfjorden tar omlag to timer. Langøysundet. Langøysundet ved Bitterstad, juli 2006. Fra Langøya mot Hadseløya Langøysundet er sundet mellom Langøya og Hadseløya (og Børøya) i Vesterålen. Sundet ligger i Hadsel kommune. Langøysundet krysses av Hadselbrua mellom Langøya og Børøya. Sortlandssundet. Sortlandssundet er sundet mellom Langøya og Hinnøya i Vesterålen. Sundet krysses av Sortlandsbrua mellom Sortland på Langøya og Strand på Hinnøya. Sør for Sortlandssundet skiller Hadselfjorden Hadseløya på den ene siden og Hinnøya og Austvågøya på den andre siden. Nord for Sortlandssundet skiller Gavlfjorden Langøya og Andøya, og Risøysundet skiller Andøya og Hinnøya. Hurtigruta går gjennom Sortlandssundet, med anløp på Sortland mellom Stokmarknes og Risøyhamn. Før bruene i Vesterålen ble bygd gikk det flere ferger over Sortlandssundet. I tillegg til ferga mellom Sortland og Strand, gikk det ferge mellom Sortland og Maurnes, og mellom Sortland og Djupfjorden. Stefan Ishizaki. Stefan Ishizaki (født 15. mai 1982) er en svensk fotballspiller med japansk far. Han spiller i dag for den svenske klubben Elfsborg, som han signerte for etter 2 sesonger i Vålerenga etter 2005-sesongen. Grunnen til at han gikk over til IF Elfsborg fra Vålerenga IF er at han følte at han fikk for liten spilletid. I 2005 uttrykte han at han ville tilbake til Sverige men dro ikke Han har tidligere spilt i Rågsveds IF, Genoa CFC og AIK. Ishizaki spiller på midtbanen, som oftest på høyre side. Dexter Blackstock. Dexter Blackstock (født 20. mai 1986 i Oxford, Oxfordshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske klubber. Han spiller nå for Nottingham Forest i Football League Championship. Han er angrepsspiller, og har representert på U-20 nivå. Biografi. Blackstock startet sin fotballkarriere i Oxford United, men ble solgt til Southampton for £275 000 i mai 2003. Han debuterte i Premier League den 16. oktober 2004 mot Everton, og scoret 3 mål i Ligacupen mot Colchester United den 27. oktober 2004. Sitt første ligamål for Southampton fikk han bokført den 13. november 2004 da de vant 2-1 over Portsmouth. Etter å ha spilt 9 ligakamper og scoret 1 ligamål for "the Saints" i første del av 2004/05-sesongen ble han i februar 2005 lånt ut til Plymouth Argyle. Han debuterte for Plymouth den 5. februar 2005 i en ligakamp mot Reading, mens hans første mål for "the Pilgrims" kom 22. februar 2005 i en ligakamp mot Sheffield United. Etter å ha scoret 4 ligamål på 14 kamper for Plymouth returnerte han til Southampton da 2004/05-sesongen var over. Blackstock spilte 6 ligakamper for "the Saints" i starten på 2005/06-sesongen før han i oktober 2005 skrev under på en 1-måneds utlånsavtale med Derby County. Han debuterte i ligasammenheng for Derby mot Queens Park Rangers den 29. oktober 2005, og i denne kampen scoret han også sitt første mål for Derby County. Utlånsavtalen ble forlenget med en måned to ganger, men da Southamptons manager Harry Redknapp forlot klubben i desember 2005 ble Blackstock hentet tilbake etter å ha spilt 9 ligakamper, og scoret 3 ligamål, for "the Rams". I siste del av 2005/06-sesongen scoret han 3 ligamål på 13 kamper for Southampton. I august 2006 gikk Blackstock til Queens Park Rangers for et beløp rundt £500 000. Han debuterte for Rangers den 12. august 2006 da de slo Southend United 2-0 i en ligakamp, mens hans første ligamål for "the Hoops" kom 9. september 2006 da QPR spilte 1-1 mot Plymouth Argyle. Totalt scoret Blackstock 13 ligamål på 39 kamper for Rangers i 2006/07-sesongen. Holm (Sortland). Holm er et sted i Sortland kommune i Vesterålen. Stedet tilhørte fram til 1963 Langnes (nå Øksnes) kommune. Holm ligger på Langøya, ved innløpet til Lifjorden. Stedet er knyttet til omverdenen med en kommunal vei (dårlig grusvei) og fylkesvei til de mer sentrale delene av kommunen. Fram til tidlig på 1960-tallet gikk det rutebåt over Lifjorden fra Holm. Veien mellom Vikosen og Holm var hovedveien mellom Sortland og Alsvåg fra den ble bygd på 1930-tallet til veien over Frøskelandseidet ble bygd. Kaia på Holm ble revet i 1992, etter at den hadde stått til nedfalls i mange år. Holm er i dag for det meste fraflyttet, men det finnes fremdeles et gårdsbruk igjen på stedet. Holm er et godt sted å se midnattsola fra. Det er utsikt rett mot nord, ut Gavlfjorden mellom Langøya og Andøya. På stedet finnes også ei strand med korallsand. Sør for Holm ligger Harhalsvatnet, som er populært som fiskevann. Øyvind Bolthof. Øyvind Bolthof (født 30. mars 1977) er en norsk fotballspiller fra Oslo. Han er målvakt og kom til Vålerenga fra Årvoll i 1995. Han har tidligere spilt i Bøler IF, Lyn, Bækkelaget og Årvoll. Storspilte for Vålerenga da de vant cupfinalen i 2002, og var med i landslagsdiskusjonen, men ble aldri tatt ut. Spilte ikke en eneste seriekamp i 2005, 2006, 2007 eller 2008 sesongen. Etter 2009-sesongen ble Bolthof og klubben enig om å avslutte samarbeidet. Tale Næss. Tale Næss Lysestøl (født 22. mars 1969 i Bærum) er en norsk forfatter og dramatiker. Næss har hovedfag i filmvitenskap fra NTNU, har studert sosialantropologi og folkloristikk ved Universitetet i Oslo og har gått forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø. Hun debuterte som forfatter i 1992 med romanen "Månen har ikke hender", og har siden skrevet lyrikk, romaner og drama for film, radio og teater. Næss er oppvokst i og bor i Trondheim. I perioden 1997–2002 bodde hun i Trondheim kommunes dikterbolig Adrianstua. Hun var i perioden 2003–2007 innvalgt i Trondheim bystyre som representant for Rød Valgallianse. Tale Næss Lysestøl er datter av forfatterene Inga E. Næss og Axel Jensen, men har tatt sin stefar Peder Martin Lysestøls etternavn. Hun er gift med skuespilleren Trond Peter Stamsø Munch. Drama. - "Vilde-" (monolog) Vega kommune/POS Theatre Company (2010) - "Her.Nå.Siden" – (enakter) – Propellen Teater/DKS Sør-Trøndelag (2011) Eidsfjorden (Vesterålen). a>. Bildet er tatt 19. juli 2003. Eidsfjord er en fjord i Vesterålen i Nordland. Fjorden er 25 km lang, og den danner et skille mellom den østlige og den vestlige delen av Langøya. Fjordens navn kan ha betydningen «fjorden med de mange eider». Disse er: eidet mot Sortlandsundet over Holmstaddalen, Vikeidet mot Vikosen i Sortlandssundet, Frøskelandseidet mot Steinlandsfjorden og Lifjorden, eidet mot Romsetfjorden, Skjellfjordeidet mellom fjordarmen Bjørndalsfjorden og Skjellfjorden, og eidet mellom fjordarmen Olderfjorden og Ånnfjorden. Størstedelen av fjorden er i dag i Sortland kommune. Denne indre delen ble overført fra Hadsel til Sortland i 1963. Den ytre østre delen hører fremdeles til Hadsel kommune. Den ytre vestre delen av fjorden tilhører Bø kommune. Botnen av Bjørndalsfjorden, aller innerst i den vestre delen av Eidsfjorden, tilhører Øksnes kommune. Innerst i Eidsfjorden ligger Frøskeland, som er knutepunkt for flere veier i området. Riksvei 820 passerer den indre delen av fjorden på vei fra Sortland til Bø. Riksvei 821 tar av på Frøskeland og går mot Øksnes. Det går også fylkesvei fra Frøskeland via Holmstad og Slottnes til Sandnes (ved Hadselbrua). I vest når veinettet i Bø fram til Guvåg ytterst i Eidsfjorden. Historie. Eidsfjorden var tidligere kjent som en fantastisk sildefjord. I siste halvdel av 1800-tallet var sildefisket så godt og aktiviteten i fjorden så stor at stedet Sildpollen hadde den nest travleste telegrafstasjonen i landet. Dette var bakgrunnen for at Den Indre Sjømannsmisjon ble stiftet. Det finnes to kirker i Eidsfjorden. På Holmstad i Sortland ligger Indre Eidsfjord kirke. På Grønning i Hadsel, lenger ute i fjorden, ligger Grønning kirke (også kalt Ytre Eidsfjord kirke). Et kjent landemerke på vestsiden av Eidsfjorden er fjellet Ræka på 607 moh. Størstedelen av Eidsfjordens vestside er i dag fraflyttet. Men flere gamle hus blir fremdeles vedlikeholdt og brukt som fritidshus. Dette er den eneste delen av Sortland kommune som ikke har veiforbindelse. Ingrid Storholmen. __NOTOC__ Ingrid Storholmen (født 22. mai 1976 i Verdal) er en norsk lyriker og litteraturkritiker. Ingrid Storholmen debuterte som lyriker med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001. I 2003 kom "Skamtalen Graceland" som hun senere har iscenesatt som performancekunstner. Bøkene er utgitt på Aschehoug forlag. "Sirispelet", en form for mediterende monolog, kom i 2006. I 2007 ga hun ut diktsamlingen "Siriboka", også denne på Aschehoug. Boka ble i april 2008 kåret til årets vakreste bok. I april 2009 kom hennes første roman: "Tsjernobylfortellinger". Storholmen har vært litteraturredaktør i Morgenbladet. I 2003 var hun med på å starte litteraturtidsskriftet LUJ. Hun har vært engasjert i uetablerte, alternative skrivemiljøer, og tok i samarbeid med Gunnar Wærness initiativ til Skriveforum Midt-Norge. Storholmen er utdannet ved Universitetet i Oslo med litteraturvitenskap mellomfag i 1996, hovedfag litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, og forfatterstudiet i Bø i 2000. I 2002 fikk hun reisestipend til en reise til Hviterussland og Ukraina som grunnlag for romanen "Tsjernobylfortellinger". Hun har deltatt ved en rekke litteraturfestivaler i Norge og internasjonalt, og har vært nominert til flere litteraturpriser. Forbilder for Storholmen er blant annet Tarjei Vesaas, Herta Müller og Agata Kristof. I perioden (2002–2007) bodde hun i Trondheim kommunes dikterbolig Adrianstua. I mars 2004 bodde hun i Trondheims kunstnerbolig i Berlin. For tiden bor Storholmen på Gotland. Geli Raubal. Angelika «Geli» Maria Raubal (født 4. juni 1908 i Linz i Østerrike, død 18. september 1931 i München i Tyskland) var datter av Adolf Hitlers halvsøster Angela Raubal. Hitler holdt sin niese meget strengt, og tillot henne ikke å omgås fritt sine venner. Han prøvde å være rundt henne, eller ha noen han stolte på rundt henne, hele tiden. Men til tross for dette klarte Geli, som var en livlig ung kvinne, å unndra seg kontrollen rett som det var. På et tidspunkt hadde hun til og med en affære med Emil Maurice, en av grunnleggerne av SS og Hitlers sjåfør på den tid. Han ble oppsagt – men senere engasjert på nytt og forfremmet. Hun ble funnet død med et kulehull mot hjertet i Hitlers leilighet i München den 18. september 1931, i en alder av 23 år. Den offieielle forklaringen var selvmord. Det kan godt ha vært forklaringen, men ettersom Hitler på den tid hadde en viss innflytelse innen München-politiet, er det ikke sikkert at de var i stand til å bedømme saken helt objektivt. Det oppstod mange rykter, blant annet om at Hitler selv hadde skutt henne, eller fått noen andre til å gjøre det, på grunn av utroskap. Den pistolen som var avfyrt, var Hitlers egen. I alle fall hadde Hitler og Geli hatt voldsomme krangler forut for dødsfallet. Ingen vet sikkert hva som skjedde. Etter hennes død truet Hitler med selv å begå selvmord. Lignende trusler hadde han kommet med under andre pressede situasjoner, som etter det mislykkede Ølkjellerkuppet. Noen historikere har hevdet at Hitler var dypt forelsket i henne, at hun var hans livs store kjærlighet, og at han etter hennes død endret seg til det verre. Hitler hadde tidligere hatt ønsker om å bli kunstner, og han fortsatte å tegne skisser av og til også etter at hans politiske karriere tok av. Blant de mange skisser som har overlevd annen verdenskrig er det noen aktskisser av kvinner, og i det minste en av dem var av Geli Raubal. Men selv før Gelis død hadde Hitler begynt å omgås den da 19-årige Eva Braun, som han hadde møtt første gang da hun var 17. Hun hadde to selvmordsforsøk få dager før de giftet seg i Førerbunkeren i 1945. Mange historikere antar at Geli Raubal var oppøst over Hitlers forhold til Eva Braun, og at hun tok sitt eget liv som følge av det. Emerson Thome. Emerson Augusto Thome (født 30. mars 1972 i Porto Alegre, Brasil) er en brasiliansk fotballspiller som nå er på utlån til Derby County fra Wigan Athletic. Biografi. Thome spilte for den portugisiske klubben Benfica før han kom til engelsk fotball i mars 1998. Hans første engelske klubb var Sheffield Wednesday, og han var i denne klubben fram til desember 1999. Da ble han kjøpt av Chelsea for £2 700 000. Hans tredje engelske klubb ble Sunderland som kjøpte han for £4 500 000 i august 2000. Tre år senere gikk han gratis til Bolton før han i august 2004 gikk til Wigan Athletic. Den 28. oktober 2005 skrev han under på en 1-måneds utlånsavtale med Derby County, og han debuterte i ligasammenheng for Derby mot Queens Park Rangers den 29. oktober 2005. Škoda Octavia. Škoda Octavia er en bilmodell fra den tsjekkiske bilprodusenten Škoda. Modellen ble introdusert i 1959, og var da en modifisert utgave av Škoda Popular. Octavia kom også i en stasjonsvognutgave, som ble produsert fra 1961 til 1971. Den ble eksportert til flere land over hele verden. I Chile ble det til og med satt i gang lokal montering. Octavia kom ikke tilbake på markedet før i 1996, etter at Škoda-konsernet var tatt inn under Volkswagens vinger. Den nye Octavia (1996) var basert på VWs Golf4-plattform, med karosseri og deler av interiør utformet hos Škoda. I februar 1998 ble Octavia stasjonsvogn presentert på bilutstillingen i Genève. Den foreløpig siste utgaven av Škoda Octavia kom på markedet i slutten av 2004. Navnet Octavia kommer av at dette var det åttende modifikasjonen av den opprinnelige Popular. Škoda Octavia bygges på plattformen PQ35 som den deler med Audi A3, Seat Altea og Volkswagen Golf V og VI. I modellåret 2009 kom en facelift som bortsett fra det ytre som nye hovedlamper og støtfangere også gjorde at Octavia deler mye av det elektriske systemet med sin "storebror" Superb. Škoda Octavia har i Norge vært populær med firehjulstrekk. Octavia benytter et firehjulstrekksystem fra Haldex. Modellen introdusert i 1996 hadde førstegenerasjons Haldex-system, mens modellen introdusert i 2004 har Haldex II. I 2009 fikk Octavia en oppgradering hvor Haldex4 ble tatt i bruk. Haldex-systemet baserer seg i utgangspunktet på at bilen er forhjulstrekk ved normal kjøring, men at kraft kan overføres til bakhjulene ved hjulspinn. For Haldex4 er det i utgangspunktet en 90/10%-fordeling av kraft kontinuerlig for å gi redusert forsinkelse før bakhjulene griper inn. Systemet er også slik at systemet kan forutse behov for kraft på bakhjulene før hjulspinn oppstår, for eksempel ved raskt og kraftig gasspådrag. Modellene med firehjulstrekk har i overkant av 2 cm høyere bakkeklaring enn modellen med forhjulstrekk. I 2006 kom Octavia Scout. Dette er en crossover-modell som ansees som en mellomting av vanlig stasjonsvogn og SUV. Bilen leveres med firehjulstrekk og er ytterligere forhøyet sammenlignet med standardversjonen av Octavia med firehjulstrekk. Videre er design endret gjennom plastdeksel på utsiden av hjulbuene i lignende stil av det Audi Allroad og Volvo XC70 har. Westermoor. Westermoor er en liten landsby med 385 innbyggere i Schleswig-Holstein i Tyskland. Den ligger ca fem km øst for Itzehoe. Polarbane. En satellitt i polarbane passerer over eller nært over polene til planeten ved hvert omløp. Den har derfor en inklinasjon på 90 grader eller nært 90 grader i forhold til ekvator. Det alltyske forbund. Det alltyske forbund ("Der Alldeutsche Verband") bestod fra 1891 til 1939 og var det minste av de agitasjonsforbundene som oppstod på Det tyske keiserrikes tid. Men det var så aktivt og innflytelsesrikt at det ble oppfattet som et av de viktigste. Dets program var ekspansjonistisk og nasjonalistisk. Etter første verdenskrig brøt også igjennom en antisemittisme som tidligere bare hadde vært en svak understrømning. Airdrie United FC. Airdrie United Football Club er en skotsk fotballklubb fra byen Airdrie i North Lanarkshire, omtrent 16 km øst for Glasgow. Klubben spiller i 2008/09-sesongen i Scottish Football League First Division (nivå 2). Klubbens hjemmebane er Excelsior Stadium (også kalt New Broomfield). Airdrie United ble stiftet i 2002 etter at Airdries tidligere ligaklubb Airdrieonians hadde gått konkurs. Airdrieonians hadde blitt nummer 2 i First Division (nivå 2) våren 2002, men måtte gi opp på grunn av en gjeld på neste 3 millioner pund. Den nye klubben ønsket å ta over Airdrieonians' plass i Scottish Football League, men i stedet ble Gretna FC valgt inn. Airdrie United kjøpte så opp ligaklubben Clydebank FC, som spilte i Second Division. Airdrie United flyttet hele Clydebank FC til Airdie, og tok over deres plass i ligaen. Clydebank FC ble for øvrig nystiftet i 2003, og spiller nå på lavere, regionalt nivå. Airdrie United tok på mange måter over der Airdrieonians slapp, selv om den nye klubben startet en divisjon lavere enn den gamle klubben hadde spilt i. Den nye klubben overtok Airdrieonians' relativt nybygde bane Excelsior Stadium, og spilte seg opp igjen i First Division i løpet av to år. Klubben dukket ned i Second Division igjen i en sesong, men er fra høsten 2008 tilbake i First Division. Angela Hammitzsch. Angela Raubal Hammitzsch, født Angela Hitler (født 28. juli 1883 i Braunau i Østerrike, død 30. oktober 1949), var Adolf Hitlers eldre halvsøster. Angela Hitler ble født i grensebyen Braunau i Østerrike som det andre barnet til ekteparet Alois Hitler og "Franziska Matzelberger" (Alois' annen hustru). Moren døde året etter, i 1884. Angela og hennes bror Alois junior ble oppdratt av faren og av hans tredje hustru, Klara Hitler. Hennes halvbror Adolf Hitler var seks år yngre enn henne, og de kom til å stå hverandre svært nær. Hun var den eneste av søsknene som ble omtalt av Hitler i "Mein Kampf". Angela var gift med Leo Raubal, og sammen med ham fikk hun i 1906 sønnen Leo jr. I 1908 fikk hun datteren Angela (kalt Angelika eller «Geli», og i 1910 datteren Elfriede. Ektemannen Leo Raubal døde i 1910. Ifølge en profil utviklet av det amerikanske OSS (CIAs forløper), flyttet Angela så til Wien. Der ble hun forstanderinne for "Mensa Academia Judaica", et hjem for jødiske studenter. Hun forsvarte ved en anledning disse studentene mot antijødisk pøbel. Angela hadde ikke hørt noe fra sin bror Adolf på ti år da han gjenopptok kontakten med henne i 1919. I 1928 flyttet hun og datteren Geli til Obersalzberg der hun ble Adolf Hitlers husholderske. Senere ble hun oldfrue for hans hushold i Berchtesgaden. Adolf Hitler innledet et forhold av ikke helt avklart art med sin niese, Angelas datter Geli, som døde – antagelig for egen hånd – i 1931. I mellomtiden hadde Angela utviklet sterke motforestillinger mot Hitlers forhold med Eva Braun. I følge enkelte kilder forsøkte hun å advare Eva Braun mot risikoen ved å komme Adolf Hitler tett inn på livet. Til slutt forlot hun Berchtesgaden, og flyttet til Dresden. Adolf Hitler brøt tvert av en hver forbindelse med henne, og uteble fra hennes bryllup med professor Hammitsch. Wolfsschanze. Führerhauptquartier "Wolfsschanze" («ulvehiet») var kodenavnet tyskerne brukte for et av Adolf Hitlers større militære hovedkvarterer under andre verdenskrig. Anlegget ligger åtte kilometer øst for dagens Kętrzyn i Polen, som dengang var Rastenburg i Østpreussen, Det tyske rikes østligste landsdel. Hitler oppholdt seg i lange perioder, sammenlagt i 800 dager, ved dette hovedkvarteret. Dermed ble det et av de viktigste kommandosentrene i Det tredje rike. Det var også her at 20. juli-attentatet mot Hitler ble foretatt i 1944. Hitler overlevde, og betraktet dette som et tegn på forsynets gunst. Anlegget ble sprengt i januar 1945, da sovjetiske styrker nærmet seg Østpreussen. Det er senere blitt et polsk friluftsmuseum. Bakgrunn. a>, Det tyske rikes østligste landsdel. Militære ledere har tradisjonelt oppholdt seg nær troppene de kommanderer, fordi man først i moderne tid har fått kommunikasjonsmidler som muliggjør fjernledelse. I 1828 oppsto i Tyskland begrepet "«Grosse Hauptquartier, das Generalcommando der ganzen Armee»", altså generalkommandoen for den samlede hær. Under den første verdenskrig var den forlagt forskjellige steder i bakkant av Vestfronten, og flyttet seg etter frontens bevegelse. Hitler fulgte opp denne tradisjonen med «Førerhovedkvarter», og ledet f.eks. felttoget i vest 1940 først fra et hovedkvarter med dekknavn Felsennest sydvest for Bonn, og deretter fra et med dekknavn Wolfsschlucht I ved den lille landsbyen Bruly-de-Peche. Det var i det siste hovedkvarteret Hitler mottok beskjeden om at Frankrike ville kapitulere. Etter seieren i vest begynte Hitler å overveie et felttog mot Sovjetunionen og det oppsto behov for et nytt hovedkvarter i øst. Stedsvalg og bygging. Plassering, med dagens grenser inntegnet Det var Hitler selv som valgte dekknavnet som hadde utgangspunkt i at han til tider hadde benyttet pseudonymet «Wolf», særlig i sin privatkorrespondanse på 1920-tallet. Et annet dekknavn for dette østlige førerhovedkvarter var bynavnet «Görlitz» (etter en nærliggende landsby, ikke etter den større byen ved samme navn i Sachsen). Det var Organisation Todt som stod for bygningen av anlegget i 1940. Under byggeperioden ble det oppgitt at man bygget en fabrikk, "«Chemische Werke Askania»" eller "«Askania Nord»". Det var naturlig å plassere Wolfsschanze i Østpreussen, som var den østligste del av Tyskland (nå delt mellom Polen og den russiske Kaliningradenklaven). Man fant en egnet plass åtte kilometer øst for Rastenburg (nå Kętrzyn), i skogen Mauerwald (nå Mamerke) nær landbyen Görlitz (nå Gierłoż). Området hadde i århundrer vært preget av det militære: Rastenburg begynte som et festningsverk bygd av Den tyske Orden i 1329 og var senere en viktig prøyssisk garnisonsby. I områdene rundt Wolfsschanze ble det plassert administrative poster for flyvåpenet, hæren, SS, rikskanselliet og utenriksdepartementet. Disse lå opptil åtte mil vekk fra den egentlige Wolfschanze, f.eks. hadde utenriksminister Ribbentrop slått seg ned på godset Steinort (nåværende Sztynort) tre mil vekk. Disse perifere sentrene kunne også ofte bli omtalt som deler av Wolfsschanze. Anleggsarbeidet. a>n merket med tallet 6 på kartet. Det var nesten sammenhengende byggearbeider på Wolfsschanze fra desember 1940 til sprengningen i januar 1945, det er regnet ut at 1,7 millioner dagsverk gikk med til å bygge Wolfsschanze med tilliggende anlegg. Da Hitler forlot stedet for siste gang i november 1944, var det fortsatt 2000 bygningsarbeidere der. Anlegget besto både av beskyttede bygninger (dvs. bunkere) og vanlige trebrakker. Det omfattet til slutt i alt ca. 40 bo-, arbeids- og administrasjonsbygninger i tillegg til syv massive og 40 lette stålbetongbunkere. Bunkrenes tak kunne være opptil ti meter tykke. Anlegget hadde egen jernbanetilknytning og to flyplasser. Hitlers kvarter var bunker 13. Det ble lagt stor vekt på sikring av området, slik at det skulle kunne motstå angrep fra fiendtlige kommandostyrker. Hele anlegget var omringet av et 50 meter bredt minefelt, innenfor det var det satt opp et elektrisk piggtrådgjerde og vakttårn. Det indre arealet var delt i tre konsentriske sperreområder, adskilt av bevoktede sperringer ("Sperrkreis" 1, 2 og 3). Hitlers bunker befant seg innerst, i september 1943 fikk han anlagt enda en ekstra sperring rundt den (Sperrkreis A). Man trengte passersedler for hver eneste sperrekrets, og hver av dem var dessuten omgitt av minefelt i 50 til 150 meters dybde, og av piggtråd – sammenlagt var piggtrådgjerdene ti km lange. Hitlers opphold i Wolfsschanze. Adolf Hitler oppholdt seg i Wolfsschanze fra sommeren 1941 til høsten 1944, bare avbrutt av ferier på Berghof, opphold i Werwolf (førerhovedkvarteret ved Vinnitsa i Ukraina) høsten 1942 og våren 1943, og utover disse periodene var han der en rekke ganger med mer kortvarige opphold (se tabell under). Dette betydde at Wolfsschanze i realiteten var Tysklands administrative senter i lange perioder. Hitler mottok der politikere og statsledere fra allierte land, satellittstater og okkuperte områder, slik som Vidkun Quisling den 13. januar 1944. "(Se ellers listen under.)" Alt i alt oppholdt Hitler seg i Wolfsschanze i 800 dager, altså i godt over to år sammenlagt. Hitler holdt til i en egen bunker der han hadde sin private «leilighet». Den var uten vinduer og kun opplyst av elektrisk lys, rustningsminister Albert Speer sammenlignet den med et egyptisk gravkammer. Hele anlegget hadde et dystert preg, generaloberst Alfred Jodl sa senere at det lignet på en kombinasjon av en konsentrasjonsleir og et kloster. På grunn av det myrlendte terrenget var myggplagen stor, dessuten var klimaet i området dårlig med hete sommere og kalde vintre. For å redusere myggbestanden beordret Hitler at kerosen skulle helles i åpne vann rundt anlegget. Dette tok knekken på myggen, men også på stedets frosker. Froskenes kvekking hadde virket beroligende på Hitler, slik at man måtte sette ut en ny froskebestand. Hitlers livlege, Theodor Morell, er en viktig kilde for meget av dagliglivet på stedet. 20-juli-attentatet mot Hitler. Det var i Wolfsschanze at det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler ble utført av oberst Claus von Stauffenberg i 1944. Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers plass og reiste deretter straks til Berlin for å være med på å kommandere troppene under det planlagte påfølgende konservative offiserskuppet. Imidlertid førte uventede forhold til at Hitler overlevde bomben, blant annet fordi møtet fant sted i en trebrakke istedenfor i en bunker, noe som gjorde at trykket ble mindre da veggene ble blåst ut, i stedet for det komprimerte trykket som hadde blitt inne i den vanlige bunkeren; og vesken med bomben ble flyttet bak et bredt og kraftig bordben av en offiser som ville ha bedre plass etter at Stauffenberg hadde forlatt rommet for å komme seg unna for å fly til Berlin. Slik skjermet bordbenet og konferansebordet Hitler mot eksplosjonen. Fire mennesker som deltok på møtet ble imidlertid drept i attentatet og nesten alle tilstedeværende skadet. Hitler fikk mindre fysiske skader, særlig i høyre arm, men var merket av hendelsen resten av livet, blant annet tiltok misbruket av morfin betraktelig etter dette. Attentatet kunne kanskje likevel ha ført til et maktskifte hadde det ikke vært for andre uheldige omstendigheter. Som følge av en misforståelse hadde general Friedrich Olbricht, en av de sammensvorne i Berlin, ikke satt igang den planlagte maktovertagelse, «Operation Valkyrie», umiddelbart etter meldingen om eksplosjonen. Dermed kunne den først settes i gang fire timer senere, da Stauffenberg ankom med sin He 111 fra Rastenburg. Under kuppforsøket klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjonene og dermed kunne de ikke undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevd. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette og kuppforsøket kollapset. Slutten. a> under forsøket på å ødelegge Wolfsschanze i januar 1945 Hitler forlot stedet for siste gang 20. november 1944, for å lede den forestående tyske offensiven i Ardennene. 23. januar 1945 begynte tyske pionerstyrker en to dagers sprengning av anlegget, noe som ikke viste seg å være særlig vellykket når det gjaldt de kraftige bunkerne. 27. januar rykket russerne inn og erobret området. Mer eller mindre hele den gjenværende etnisk tyske befolkningen i området ble i 1945 fordrevet eller myrdet av sovjetiske og dels polske militære styrker. Området er omgjort til et friluftsmuseum og er blitt en lokal turistattraksjon. På stedet står det et minnesmerke om attentatet. Det oppsøkes av ca. 250 000 besøkende hvert år. Hitlers opphold i Wolfsschanze. Denne tabellen er basert på dagboksnotater til offiserer i Hitlers stab. Noen av de fremste tyske ledelsespersonligheter. Hans Frank, Martin Bormann, Wilhelm Keitel, Joseph Goebbels, Erich Koch, Jürgen Stroop. Utenlandske dignitærer. a> besøkte Hitler i Wolfsschanze i januar 1944. Gallup Inc. Gallup Inc er et amerikansk selskap stiftet av sosiologen dr. George Gallup som utfører opinionsundersøkelser. Selskapet ble etablert i 1948 og navnet har etterhvert blitt et synonym for meningsmåling i dagligtale. John Howe (fotballspiller). John Robert Howe (født 7. oktober 1915 i West Hartlepool, død 5. april 1987 i Hartlepool) er en tidligere engelsk landslagsspiller i fotball. Biografi. Han startet fotballkarrieren i Hartlepool United i juni 1934. To år senere gikk han til Derby County, og han var fast i deres startoppstilling fram til 2. Verdenskrig. Under krigen var han stasjonert i Skottland, og i denne perioden gjestespilte han for flere skotske klubber. Etter krigen var han med på å vinne FA-cupen med Derby i 1946 før han i oktober 1949 gikk til Huddersfield Town. To år senere ble han spillende manager i King's Lynn. I denne klubben var han manager fram til mai 1953, mens han var spiller fram til sommeren 1955. Hans siste klubb ble Wisbech Town, og han var over 40 år da han la opp som fotballspiller. John Howe debuterte på landslaget mot den 16. mai 1948. Han spilte tre landskamper for. Samuel Alito. Samuel Anthony Alito jr. (født 1. april 1950 i Trenton i New Jersey i USA) er en dommer ved De forente staters høyesterett. Han ble nominert av president George W. Bush den 31. oktober 2005 og godkjent av Senatet den 31. januar 2006. Alito ble utnenvt etter at dommer Sandra Day O'Connor bebudet sin avgang i juni 2005. O'Connor fortsatte inntil Alito var utnevnt og bekreftet. Nominasjonen av Alito kom etter at Bushs første kandidat, av John Roberts, ble omgjort ved at Roberts i stedet ble nominert til justitiarius for domstolen etter William Rehnquists bortgang, og noen få dager etter at presidentens neste nominasjon, av Det hvite hus' juridiske rådgiver Harriet Miers ble trukket tilbake. Alito er sønn av italienske innvandrere til USA. Han er katolikk, er gift og har to barn. Han ble utdannet ved Princeton University og Yale Law School, hvor han ble uteksaminert jurist i 1975. Hans karriere har vekslet mellom arbeid i domstoler og ved regjeringsadministrasjonen i Washington, DC. Norsk malurt. Norsk malurt ("Artemisia norvegica") er en plante i korgplantefamilien. Dette er en viktig plante innen norsk botanikk pga. dens spesielle globale og nasjonale utbredelse. Utseende. Norsk malurt er lavvokst, 5-25 cm høy, og har flikete blader. Blomstene ser ut som bleke prestekrageblomster der (tungekronene) er plukket bort. De har en diameter på rundt 1 cm. Forekomster i Norge. Norsk malurt er lite utbredt i Norge, den er kun funnet i Jondal (nordsiden av Vasslifjellet) og Hjelmeland (Skardheia), og i og rundt Trollheimen (blant annet Grøvudalen i Sunndal, i Oppdal og Einunndalen i Folldal). I Trollheimen-Dovre-området er planta ganske vanlig på rabber, berghyller og elveører. Den regnes til de sørlige unisentriske fjellplantene i Norge. Norsk malurt kom trolig som en tidlig innvandrer etter istida og etablerte seg der det ble tidlig isfritt. Den ble etterhvert utkonkurrert. Den norske malurten har i dag bare tre atskilte voksesteder i verden, nemlig i Norge, i Storbritannia og i Ural i Russland. Lenge var norsk malurt bare kjent fra Trollheime-Dovre-området, men i 1954 ble den funnet på Skardheia i Hjelmeland av en realskole-elev – dette ble stadfestet på slutten av 1960-tallet av prof. Ryvarden, og på tidlig 1990-tall ble det fastslått at et funn var gjort i Jondal i Hardanger, også dette funn var gjort av en skoleelev flere år tidligere,- var denne arten. Stylobat. Stylobat (gresk: στυλοβάτης, "stylobates" «søylefot») i gresk arkitektur er en plattform som kolonnaden med søyler hviler på i et klassisk tempel (tempelets «gulv»). Hele fundamentet (krépis) består av et ulikt antall trinn (som oftest tre) over "euthynteria" (flaten bygningen er satt opp på). Det øverste trinnet er stylobatet, mens de øvrige trinnene kalles stereobat. Noen refererer imidlertid til stylobat for hele fundamentet. Sigarett. Sigarett er finhakket tobakk pakket i sylinderformet papir. Sigaretten tennes i den ene enden og røyken inhaleres gjennom munnen i den andre enden av sigaretten, som ofte har et brunfarget filter. Ordet sigarett kommer fra mayiske språk. Sigaretten spredde seg til den vestlige verden etter krimkrigen. Sigaretter selges som «ferdigsigaretter» i pakninger fra 10 til 25 stykker, men man kan også kjøpe tobakken i en pakke, og rulle den selv. enten ved at brukeren legger tobakken i et sigarettpapir og ruller det til den ferdige sigaretten, eller ved at brukeren kjøper ferdige hylstre og bruker en manuell «rullemaskin» til å få tobakken inn i hylsteret. Mbulelo Mabizela. Mbulelo Mabizela (født 16. september 1980 i Pietermaritzburg) er en sørafrikansk fotballspiller. Han spiller defensiv midtbane, og har tidligere spilt for Vålerenga. Han er nå i den sørafrikanske klubben Mamelodi Sundowns. Mabizela ble Sør-Afrikas yngste landslagskaptein noensinne da han tok over kapteinsbindet som 21-åring. Han har pr. oktober 2005 spilt 40 landskamper og scoret to mål. Hans tidligere proffklubber er Tottenham Hotspur og Orlando Pirates Hårsekkmidder. Hårsekkmidder er små, parasittiske midder som lever rundt hårsekkene på mennesker og andre pattedyr. Mennesket har to arter, "Demodex folliculorum" som lever i hårsekkene, og "Demodex brevis" som er knyttet til talgkjertlene ved hårsekkene. Begge arter finnes helst i ansiktet i øyevipper og øyenbryn, men kan dukke opp over hele kroppen. Middene er mellom 0,1 og 0,4 mm lange, og har åtte leddelte bein for å bevege seg med. Kroppen er avlang, og dekket med skjell for å forankre seg i hårsekken. Midden lever av hudrester og fett som den finner i hårsekkene. Fordøyelsessystemet er så effektivt at midden ikke har noen endetarmsåpning. Livsyklusen er på ca. to uker. Midden skifter vert gjennom kontakt med hår, øyenbryn og fett fra nesen. Det finnes hårsekkmidd rundt brystvortene på kvinner. Derfra kan de lett krype over til panna på diende barn, og slik får de fleste sine første hårsekkmidd. Et overraskende faktum er at 96–98 % av alle mennesker er bærere av denne midden – med opptil 25 eksemplarer i hver hårsekk. Hårsekkmidden må sies å være en svært veltilpasset parasitt, ettersom den nesten aldri forårsaker symptomer. I enkelte tilfeller, der immunforsvaret er svekket, kan populasjonen av midd øke sterkt, noe som forårsaker en tilstand kalt demodikose. Tilstanden kjenntegnes med kløe, betennelse og andre hudproblemer. Det er lett å se på sine egne hårsekkmidder ved å nappe ut et hår fra øyenvippene eller øyenbrynet, og legge det under mikroskop. En beslektet art ("Demodex canis") lever på hunder. De fleste hunder lever med sine midder i harmoni, men noen hunder har et immunsystem som ikke klarer å kontrollere middene. Forøvrig er de fleste pattedyr vert for ulike arter hårsekkmidd. Fronton. Fronton er et triangulært felt (gavl) som dannes mellom det øvre horisontale bjelkelaget som hviler på søylene (entablementet) og et saltak. Vi finner frontoner i klassisk og nyklassisk arkitektur, vanligvis på greske templer. Det mest fremragende eksempelet på fronton finner vi i Parthenontempelet på Akropolis i Athen, feltet her inneholder de vakreste skulpturelle detajer. Pentelikon. Pentelikon eller Penteli (gresk: Πεντελικό όρος eller Πεντέλη) er et fjell i regionen Attika i Hellas. Hovedveien mellom Athen og Stavros og Marathon går forbi fjellet. Fjellet ligger ca 16 km fra Athens sentrum. Herfra ble det bragt marmor til bygningene på Akropolis, bl.a. Parthenon. Oppe på fjellsiden ligger "Daou Penteli"-klosteret, som det er det eneste riktig store monastiske anlegget i Hellas utenfor Athos. Thomas Heftye (1822–1886). Thomas Johannessen Heftye (født 29. oktober 1822 i Christiania, død 4. oktober 1886 i Christiania) var norsk bankier, konsul og friluftsmann. Han var gift med Marie Jacobine Meyer (1826–1895) og far til Johannes Heftye og Thomas Th. Heftye. Tho. Joh. Heftye var velbeslått eier av bankierhuset Thos. Joh. Heftye & Søn, som bestefaren hadde startet, og var i flere år formann i Christiania Handelsstands Forenings femtimannsutvalg. Han eide også flere eiendommer i og rundt Kristiania. Fra 1837 eier av Lille Ekeberg gård, som ble brukt som landsted. Han kjøpte i 1850-årene store deler av gården Frogner, og med Schirmer og von Hanno som arkitekter oppførte han ved Frognerkilen villa Frognæs, Drammensveien 79 (1858–59), nå den britiske ambassade. I dag er han mest kjent som pådriver for friluftslivet i Norge, blant annet for å ha oppfordret til skigåing på sine eiendommer i området rundt hovedstaden, deriblant landstedet Sarabråten (1856) og Frognerseter (1868). Veien Bøler-Ulsrudvann-Korketrekkeren ble da samtidig bygd av ham. Han kjøpte i 1864 Frognerseteren og Frognerseterskogen, da kjent som Trevollskogen, av arvingene til Benjamin Wegner. Frognerseteren var opprinnelig seter for Frogner Hovedgård, men ble skilt fra hovedgården av Wegner i 1848. Han oppførte der det såkalte Heftye-huset, som i dag fremstår som selve seteren. Han oppførte det første av i alt fire Tryvannstårn i 1867, det andre i 1883. Kornhaug i Follebu (Gausdal) ble også bygd av ham, for datteren og svigersønn Fritz Hansen (lærer i Vonheim). Arkitekt var Holm Hansen Munthe, som senere tegnet restauranten på Frognerseteren etter at Kristiania kommune overtok eiendommen. I Oslo finner vi i dag Thomas Heftyes gate gjennom Bydel Frogner, som for en stor del var Heftyes eiendom. Gaten er adkomstvei til hans egen villa Frognæs. Thomas Heftye fikk pant i Eidsbugarden i Jotunheimen, hytta som ble brukt av dikteren Aasmund Olavsson Vinje og kretsen rundt han. Senere overtok han 3/4 av hytta og kjøpte store fjellområder rundt. Heftye tok initiativet til, og var på stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868, og var foreningens første formann. Han satt som formann til sin død. Heftye ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1864 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Heftye var også ridder av Dannebrogordenen, ridder av den franske Æreslegionen, kommandør av 1. klasse av den svenske Vasaordenen, ridder av den svenske Nordstjerneordenen og kommandør av den østerrikske Frans Josef-ordenen. Sarabråten. Sarabråten på 1880-tallet. Det hvite huset ble senere revet og erstattet av en stor tømmervilla Sarabråten er en rasteplass ved Nøklevann i Østmarka i Oslo, men var lenge kjent som det første utfartsområde for byen. Historie. Fra omtrent 1300 har det vært husmannsplass under Rustad gård, lenge kjent som Jørgensrud. I 1663 gikk det over i privat eie, etter å ha vært eid av kongen som krongods. Konsul Thomas Heftye kjøpte i 1856 stedet av grosserer Christian Julius Schou, for å bygge det om til landsted. Det første hus var en østerdalsk sperrestue, noe som illustrerer eierens (og tidens) interesse for det folkelige. Husmannsstua hadde kokemuligheter, og på Nøklevann kunne Heftyes gjester forlyste seg med den hånddrevne hjulbåten «Sara», samt robåtene «Marie» og «Dragen». Stedet hadde mange kongelige og andre prominente gjester, men ble snart et av nasjonens tidlige områder for friluftsliv, idet Heftye oppfordret almuen i Kristiania til å benytte det til skigåing og etablerte veier og skiløyper der. Både for å gjøre stigningen opp fra nordenden av Nøklevann mindre bratt for hestene, men spesielt som en severdighet på veien, fikk Thomas Heftye anlagt en veiknute her. Friluftsetaten i Oslo kommune har i 2008 fått anlagt en turvei utenom brua, noe flere avisskribenter og forfattere i "Nordstrands Blad" og "Aftenposten" har karakterisert som et uttrykk for uforstand, historieløshet og vandalisme. A.O.Vinje hos Ths. Heftye på Sarabråten 1865 Den norske Turistforening. Den norske Turistforening ble stiftet på Sarabråten i 1868, med Ths. Heftye som foreningens første formann. Forfatteren Aasmund Olavsson Vinje (1818–1872) var blant de ivrigste for å få startet foreningen, men ble aldri selv medlem. Turistforeningen sørget i det minste senere for at en av våre andre store fjellvandrere, folkeminnesamleren Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885), ble knyttet til medlemsregisteret som æresmedlem av Turistforeningen. Storfint besøk sommeren 1874. En av de helt store begivenheter i Sarabråtens historie var da Morgenbladets mektige redaktør Christian Friele med frue fikk med seg Henrik Ibsen og hans familie på tur ut for å besøke Heftyes 26. juli 1874. Dette var første gang på ti år at Ibsen viste seg i Norge. Han hadde i mellomtiden, med "Brand" (1866) og "Peer Gynt" (1867) vunnet seg ry som Nordens fremste dikter og dramatiker. Både det lange fraværet og berømmelsen gjorde at han nå ble fulgt av nysgjerrige blikk overalt hvor han enn viste seg, noe en også kan lese ut av et samtidig inserat i "Ny illustreret Tidende". Bruksendring. Heftyes sønn Thomas Heftye overtok i 1886, gjorde stedet om til helårsbolig (fram til 1905), og oppførte i 1897 en villa i dragestil på eiendommen. Aker kommune regulerte Nøklevann til drikkevannskilde og kjøper vannet og omliggende områder i 1897, og resten av gården i 1911. Husene ble så revet i 1917, hvis tufter fremdeles kan sees av turgåere i området. Dragevillaen ble delvis gjenvunnet i Østmarksetra. Kuskeboligen fikk stå, men avgikk ved påtent brann i 1971. Som drikkevann ble Nøklevann terminert i 1983 og ble da igjen tilgjengelig for allmennheten. Minnesmerke fra andre verdenskrig. På Sarabråten står et minnesmerke over lokale Milorg-folk som falt i kamp mot okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. To av disse falt i strid, mens de andre ble arrestert og skutt av tyskerne i 1944-45. Speiderstøtten (Donsbautaen) på Sarabråten. Ovenfor Sarabråten på stien over mot Hauktjern (stien som kalles "Prinsen av Portugals vei") står det en speiderlilje uthugget i stein. Liljen ble avduket 22. mai 1955 for å markere starten av speiderbevegelsen i Norge. Det var på dette stedet at Christian Dons i 1911 startet den første speidergruppen 1. Christiania. Støtten kalles derfor også ofte "Donsbautaen". Gruppen var starten til det som senere skulle bli Norges speiderguttforbund – som senere gikk inn i Norges speiderforbund. Sokkelen til bautaen består av en stein fra hver speidergruppe som var aktiv i 1955. Thomas Heftye (1860–1921). Thomas Thomassen Heftye (født 10. april 1860 i Vestre Aker, død 19. september 1921 i Trondhjem) var en norsk offiser, telegrafdirektør, Venstre-politiker og statsråd i Forsvarsdepartementet. Heftye ble kaptein i 1895, oberstløytnant i 1903. Han var militærattaché i Paris i perioden 1900–02 og militær konsulent ved statsrådsavdelingen i Stockholm 1903–05. I perioden 1905–21 var han telegrafdirektør. Heftye var statsråd i Forsvarsdepartementet i Otto Albert Blehrs første regjering 1903 og Gunnar Knudsens første regjering 1908, begge ganger for en kort periode. Han er særlig kjent for den innsatsen han som telegrafdirektør gjorde for utviklingen av radiotelegrafi i Norge, særlig opprettelse av radioforbindelse til Svalbard i 1911, og for Stavanger radio som for første gang opprettet radioforbindelse mellom Norge og USA. Som idrettsmann var Heftye med i laget som gjennomførte den «første skitur gjennom Jotunheimen». Turen ble gjort sammen med kadett L. Bentzen, Knud Vole, Ole Røysheim, samt Nils og Guttorm Slaalien. Heftye var stifter av Norsk Luftseiladsforening og medlem av Den Internasjonale Olympiske komité (IOC) 1907–08, samt (som sin far) formann i Den Norske Turistforening i perioden 1918–21. Heftye var sønn av Tho. Joh. Heftye. Fra 1886 til 1905 bodde han på Sarabråten som han overtok etter sin far. Han var en av seks samfunnstopper som omkom i Nidareid-ulykken i 1921, i forbindelse med åpningen av Dovrebanen. Utmerkelser. Heftye ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. I 1903 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1912 ble han forfremmet til kommandør med stjerne og i 1915 tildelt storkors. Heftye var også kommandør av Dannebrogordenen, ridder av Æreslegionen, Officier de l’Instruction publique, storoffiser av Annams drageorden, kommandør av den greske Frelserens orden, kommandør av den portugisiske Kristusordenen, ridder av den portugisiske Avizordenen og kommandør av den svenske Sverdordenen. Han ble tildelt 2. klasse med stjerne av den prøyssiske Kroneordenen og 4. klasse av Den røde ørns orden. Ung Musikk Kongsberg. Ung Musikk er en norsk paraplyorganisasjon fra Kongsberg som har til hensikt å gi unge musikere fra skolekorpsmiljøet på Kongsberg et alternativ til tradisjonell janitsjarmusikk. Ung Musikk ble stiftet 26. oktober 1995 av initiativtakerne Per Einar Løvgren og Jon Gunnar Tovsrud. De forskjellige fraksjonene av Ung Musikk har alle spilt på Kongsberg Jazzfestival. Ung Musikk består i dag (2010) kun av Kongsberg Storband, men har tidligere hatt med band som Hu Derre og dessverre, Shampoo & Balkan (1995–1997) og Vandring. Ung Musikk er medlem av Kongsberg Musikkråd og Norsk jazzforum. Ung Musikk er også en av stifterne bak musikkhuset EnergiMølla, og er medlem av Frivillighetsregisteret. Leonding. Leonding er en liten by i det nordlige Østerrike, ved bredden av Donau. Lokalt uttales bynavnet med trykk på "LE", men i resten av landet med trykk på "ON". Byen har 25 000 innbyggere. Den ligger nær Linz i forbundsstaten Oberösterreich. Borgund stavkirke. Borgund stavkirke er en "langkirke" der både skip og kor har hevet midtrom. Den ligger i Borgund i Lærdal kommune, i Sogn og Fjordane fylke, ca. 30 km øst for tettstedet Lærdalsøyri, som ligger innerst i Sognefjorden. Denne kirken regnes som den best bevarte av våre stavkirker fra middelalderen, og har i mange tilfeller vært modell når andre stavkirker skulle restaureres. Den er blitt forsøkt replikert en rekke ganger. Datering. Fotografi av Axel Lindahl, fra 1880-1890 Tegning av G. A. Bull Utvendig detalj ved inngangsparti, se bildet under Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200 Dendrokronologiske undersøkelser ("årringdatering") har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må således være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200. Kirken i dag. Stavkirken var i ordinær bruk fram til 1868, da den nye Borgund kirke sto ferdig like ved siden av. Kirkegården er imidlertid fortsatt i bruk. Kirken ble kjøpt av Fortidsminneforeningen i 1877 og ble tidlig et turistmål. Den er i dag ei museumskirke. Alt i 1898 ble det laget en veileder på både norsk og engelsk for kirkens besøkende. Turismen har i de senere årene ført til et visst slitasjeproblem. I 1973 ble det derfor lagt inn et beskyttende gulv av tre, og omgangen ble sperret av. Det er også blitt satt inn plater av plast foran runeinnskriftene. Til tross for dette har det blitt endel slitasje på grunn av de mange turistene som hvert år besøker stavkirken. Konstruksjon. Mesteparten av kirkens middelalderkonstruksjon er bevart. Kirken består av skip, kor og apsis med svalgang rundt, og både skip og kor har hevet midtrom og saltak. Apsidens tårn har kjegleformet tak. Svalgangen rundt kirken har bislag med gavlavdekkede oppbygg midt på veggene både mot nord, sør og vest. Til kirken hører også en frittstående støpul med ei klokke fra middelalderen. Hovedkonstruksjonen i skip og kor med grunnstokker, sviller, staver, stavlegjer, skråstivere og veggplanker er opprinnelige. Det samme gjelder takkonstruksjonene over både skip og kor. Takrytteren over skipet, apsiden og apsidens tårn, og svalgangen rundt kirken er også fra middelalderen, men visse spor kan tyde på at disse elementene kom til på et noe senere tidspunkt. Eksteriøret. Det er tre portaler i kirken. Skipet har portaler mot vest og sør, og koret mot sør. Vestportalen har arkivolt og er flankert av halvsøyler. Den er rikt dekorert med dyreornamentikk (sammenvevde drager)) og bladranker. Sørportalen i skipet ligner vestportalen, men er mer beskjedent dekorert. Den har en utskåret løve stående på toppen av kapitélet. Sørportalen i koret er sterkt forhugget. Takene er tekket med tradisjonell takspon av tre, og noen er trolig fra middelalderen. Deler av skipets mønekam ble skiftet ut i 1738, noe som også framgår av en inskripsjon i dekoren på kammen. Også dragehodene og resten av takdekorasjonene er blitt byttet ut, men et av dragehodene fra middelalderen ble tatt vare på for ettertiden. Interiøret. Også det middelalderske interiøret i stavkirken står nærmest urørt. Korskillet fra middelalderen ble imidlertid fjernet etter reformasjonen. Det middelalderske tregulvet og benkene langs veggene i skipet er også delvis bevart. Også et middelaldersk steinalter og en døpefont i kleberstein er bevart. Prekestolen er fra perioden 1550–1570 og altertavlen stammer fra 1654, mens rammen rundt tavlen dateres til 1620.. Maleriet på altertavlen viser korsfestelsen i midten, flankert av Jomfru Maria og Johannes døperen. I tympanonfeltet svever en hvit due på blå bunn. Under bildet finnes en inskripsjon med gylne bokstaver på svart bunn. I kirken er det også bevart et sakramentskap fra perioden 1550–1570. På sørveggen i skipet finnes fortsatt innvielseskorsene på veggens innside. De innvendige korveggene har innrissede figurer og runer som trolig stammer fra middelalderen. De innvendige stavene som bærer det hevede midtrommet i skipet er øverst avsluttet med utskjæringer i form av groteske masker. Annet. Kirken står på den opprinnelige tuften og er viet til St. Andreas. Det ble utført bygningsarkeologiske undersøkelser av kirken i både 1969 og 1986. Under gulvet ble det funnet spor etter bygningsdeler som kan stamme fra ei tidligere kirke på stedet. Kirken er åpen for publikum i perioden 2. mai til 30. september hvert år, normalt mellom kl. 10:00 og 17:00. I perioden 11. juni til 21. august er åpningstiden utvidet til 8:00–20:00. Inngang mot betaling. Fortidsminneforeningen åpnet i 2005 et nytt besøkssenter for turister ved kirken. Senteret har egen kafé. Samtidig ble parkeringsplassen flyttet lenger vekk fra kirken. I ble det bygget en kopi av kirken i Tyskland: Gustav Adolf stavkirke. Horatio Carter. Horatio Stratton «Raich» Carter (født 21. desember 1913 i Sunderland, død 9. oktober 1994 i Willerby) er en tidligere engelsk landslagsspiller i fotball. Han var også manager for fire engelske fotballklubber. Biografi. Horatio Carter, ofte kalt Raich Carter, startet sin fotballkarriere som amatør i Sunderland november 1930. Et år senere ble han profesjonell i samme klubb og han var i Sunderland fram til desember 1945. I løpet av denne perioden fikk han med seg et ligamesterskap i 1935/36-sesongen, et cupmesterskap i 1937 og seks landskamper for England. I desember 1945 ble han kjøpt av Derby County for £6 000, og også i denne klubben var han med på å vinne FA-cupen. I mars 1948 gikk han til Hull City der han ganske raskt ble spillende manager. Også i denne klubben hadde han suksess, Hull vant 3. divisjon, avdeling nord i 1948/49. Han gav seg som manager i Hull i september 1951, og som spiller i april 1952. I januar 1953 gjorde han comeback i den irske klubben Cork Athletic, men i mai 1953 la han opp som fotballspiller for godt. Horratio Carter debuterte på mot den 14. april 1934. Han spilte 13 landskamper, og scoret 7 mål for England. Som heltidsmanager var hans første jobb Leeds United, og han var 5 år i denne klubben. Deretter ble det tre år i Mansfield Town, og tre år i Middlesbrough. D.C. United. D.C. United er et fotballag fra Washington D.C. som spiller i Major League Soccer (MLS). Laget ble grunnlagt i 1995. Los Angeles Galaxy. Los Angeles Galaxy er et fotballag fra Los Angeles, California, USA, som spiller i Major League Soccer (MLS). Laget ble grunnlagt i 1995 og har vært med i MLS siden starten i 1996. Navnet Galaxy er tatt på grunn av at det bor mange stjerner der i Los Angeles. Klubben har siden 2003 spilt hjemmekampene på Home Depot Center. Stadionet har 27 000 sitteplasser, pluss et par tusen ståplasser som kun benyttes når resten av stadion er utsolgt. I treningskampen mot Chelsea FC i 2007 ble dette feltet, kalt "Grass Berm", benyttet. I perioden 1996-2003 spilte klubben sine hjemmekamper på Rose Bowl i Pasadena like utenfor Los Angeles. Tilskuerekorden på Rose Bowl ble satt i 2009, i treningskampen mellom LA Galaxy og FC Barcelona. Over 93 000 mennesker så kampen fra tribunen, som forøvrig endte 1-2 til gjestene. Den kjente engelske fotballspilleren David Beckham spiller for laget, og er nok lagets aller største stjerne sammen med Landon Donovan. Donovan er kanskje den meste suksessfulle amerikanske spilleren gjennom historien. Lagets trener er Bruce Arena, som tidligere i karrieren ledet det amerikanske landslaget. Norske Vidar Riseth fikk et tilbud om å spille for Galaxy i 2007, men han takket nei fordi han ikke ville reise fra familien. Klubben har vunnet Major League Soccer tre ganger, i 2002, 2005 og i 2012. De siste tre sesongene (2006, 2007 og 2008) har ikke klubben en gang greid å kvalifisere seg til sluttspillet i ligaen, noe de klarte hele 10 ganger på rad i perioden 1996-2005. Sporting Kansas City. Sporting Kansas City (kjent som Kansas City Wizards fra 1995 til 2010) er et fotballag fra Kansas City i Missouri som spiller i Major League Soccer (MLS). Klubben ble stiftet i 1995. Novemberforbryterne. Uttrykket novemberforbryterne ("Novemberverbrecher") var et skjellsord og politisk kampbegrep benyttet i Tyskland av de mest innbitte av motstanderne mot de demokratiske politikere som arbeidet etter Weimarrepublikkens spilleregler. Ordet inngikk som fast glose i det som nå sammenfattes som «dolkestøtslegenden». "Novemberforbryterne" ifølge agitatorene var de politikere fra SPD og andre demokratiske partier som angivelig hadde initiert novemberrevolusjonen og slik falt den tyske hær i ryggen mot slutten av første verdenskrig. Uttrykket var oppstått i de mest ekstremt nasjonale kretser, og ble flittig benyttet av de tysknasjonale og nazistene. Til og med politikere som Friedrich Ebert, som hadde gjort sitt ytterste for å bremse revolusjonen, fikk slynget mot seg beskyldningen om å være landforræder ved å ha vært med blant "novemberforbrytelsen". Essensen er at de tyske styrker ikke var nedkjempet på slagmarken, og at nederlaget og Versaillestraktaten kunne direkte tilbakeføres til "novemberforbryterne" som lot landet kapitulere. Adolf Hitler benyttet begrepet og dolkestøtlegenden hyppig i valgkampene før 1933, og forsterket på den måten den nasjonalistiske rus han kunne spille på. Flåklypa Grand Prix (billøp). Flåklypa Grand Prix er et veteranbilløp som arrangeres av Jotunheimen Veterankjøretøyklubb i Lom hvert år. I 2005 ble det arrangert for 14. gang, og er blitt Norges største veteranbilløp. Kriteriene for deltakelse er at bilene må være 1969-modeller eller eldre, og løypen går via Flåklypa, som ligger ved i Bøverdalen i Lom. Frankere. a>" fra manuskriptet i Vatikanet, ca 750 Frankere var en betegnelse (latin "Franci" eller "gens Francorum") på en vestgermansk stammesammenslutning ("foederati") som første gang er bevitnet på200-tallet e.Kr. og levde da i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter "Franken". Mellom 200-tallet og 400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i Gallia. Kun saliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens Nederland som ble anerkjent av romerne etter 357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i Vest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslekten merovingere, og erobret hele Gallia med unntak av Septimania i løpet av 500-tallet. Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra 400-tallet. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet Frankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom karolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og Det tysk-romerske rike. Samtidige definisjoner av frankernes etnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for Loire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i Aquitaine. I øst ble begrepet «frankere» benyttet for å beskrive eller referere til vesteuropeere og katolske kristne generelt. Det er dog uklart i hvilken grad vesteuropeiske grupper beskrev eller refererte til seg selv som «frankere». De lingvistiske etterkommerne av frankerne, dagens moderne nederlandsktalende i Nederland og Flandern, synes å ha brutt med dette endonymet allerede på 800-tallet. På denne tiden hadde frankisk identitet endret fra en etnisk identitet og til en nasjonal identitet som ble lokalisert og begrenset til det moderne Franken og især til de franske provinsene i Île-de-France, opprinnelig vestfrankernes hovedsete. Navnet. Etonymet «franker» har blitt forsøksvis sporet tilbake til det germanske ordet for kastespyd, (sammenlign med angelsaksiske "franca", norrøne "frakka"), i motsetning til latinske "francisca" (kasteøks), i seg selv oppkalt etter stammen. Et våpenbasert stammenavn ville ha vært sammenlignbart til navnet til sakserne. Et annet forsøk er å knytte navnet til ordet for «dristig», «rasende» (sammenlign med norrøne "frakkr", angelsaksiske "frǣc", mellomhollanske "vrac"). Navnet på stammen har dog forblitt omdiskutert. Betydningen av «fri» (som i «fri og frank») oppsto senere ettersom det var hovedsakelig frankere som etter erobringen av Gallia hadde status som frie menn. Mytologiske opprinnelse. Som mange andre germanske folk utviklet frankerne en mytologisk opphavsfortelling som knyttet dem selv til antikkens folk. I tilfellet med frankerne var disse folkene sugambrere ("sicambri") og trojanere. Et anonymt verk fra 727 kalt for "Liber historiae Francorum" hevdet at etter at Troja falt dro 12 000 trojanere, ledet av høvdingene Priamos og Antenor, til elven Tanais (Don) og bosatte seg Pannonia i nærheten av Maeotis, i dag Azovhavet, og grunnla en by kalt for «Sicambria». I løpet av kun to generasjoner (Priamos og hans sønn Marcomer) fra Trojas fall (som dagens historikere har datert til sen bronsealder) kom de på slutten av 300-tallet til Rhinen. En tidligere variant av denne fortellingen kan bli lest i "Fredegars krønike". I denne versjonen fungerte en tidlig konge ved navn «Francio» som den som ga navn til frankerne, akkurat som Romulus ga sitt navn til Roma. De tidligste beretningene om frankerne. Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, den gallo-romerske krønike-forfatteren Gregor av Tours, som skrev "Historia Francorum" («frankernes historie») som dekker perioden frem til 594, siterer fra andre tapte kilder som Sulpicius Alexander og Frigeridus og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. Bortsett fra Gregors bok eksisterer det noen tidligere romerske kilder som Ammianus og Sidonius Apollinaris. Gregor slår fast at frankerne opprinnelig levde i Pannonia, men de slo seg senere ned ved breddene av Rhinen. Andre tidlige kilder forteller også at frankerne migrerte i førhistorisk tid fra munningen av Donau ved Svartehavet til Rhinen hvor de adopterte sitt navn (rundt år 11 f.Kr.) til ære for en høvding kalt Franko til fordel for det tidligere stammenavnet sugambere. Dette er sagt å være en gren av kimmerierne eller skyterne. Denne legenden om en skytisk eller kimmeriersk bakgrunn er dermed sammenfallende med de opprinnelige legendene til nesten alle andre europeiske nasjoner. Moderne forskere av folkevandringstiden har på samme måte foreslått at den frankiske konføderasjonen steg opp av forskjellige tidligere, mindre germanske grupper (inkludert sugamberne, usipeti, tencteri og bructeri) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Den sosiale utviklingen ble kanskje fremskyndet av økende uro i området som oppstod av krigen mellom Roma og markomannerne som begynte i 166 og etterfølgende konflikter sent i det 2. århundret og det 3. århundret. En region nordøst i dagens Nederland, nord for datidens romerske grense, bærer navnet Salland, og kan ha fått navnet fra salierne. På samme måte kan øya Sjælland i Danmark ha fått sitt navn. Rundt 250 dro en gruppe frankere fordel av et svekket Romerrike, trengte seg så langt som Tarragona i dagens Spania, herjet regionen i rundt et tiår, før romerske styrker kuet dem og utviste dem fra romersk territorium. Rundt førti år senere hadde frankerne Schelde-regionen under kontroll og hadde innflytelse over Den engelske kanal. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne. Grunnleggelsen av det frankiske kongedømme. Den senere keiseren Julianus oppdaget i 355–358 at skipsleiene på Rhinen igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del av Gallia Belgica til frankerne. Fra denne tiden av ble de "foederati" i romerriket. En region som omtrent tilsvarer dagens Flandern og Nederland sør for elvene er den dag i dag en germansk-språklig region. Det vestgermanske språket kjent som nederlandsk dominerer der nå. Frankerne ble dermed det første germanske folkeslaget som slo seg ned permanent innenfor romersk territorium. Fra denne basen erobret frankerne gradvis mesteparten av det romerske Gallia nord for Loire-dalen og øst for visigoternes Aquitania. I begynnelsen hjalp de til med å beskytte grensen som allierte. Et eksempel var da en betydelig invasjon av hovedsakelig østgermanske stammer krysset Rhinen i 406. Frankerne kjempet mot denne invasjonen selv om hovedstyrken passerte sør for Loire-elven. Romersk kontroll i regionen rundt Paris fortsatte til 486, et tiår etter at keiseren i Ravenna var falt, delvis på grunn av alliansen med frankerne. Merovingerne. Styrene til de tidlige frankiske høvdingene Pharamond (rundt 419 til 427) og Clodio (rundt 427 til 447) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til merovinger-dynastiet forblir usikkert. Gregorius nevner Clodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta "Camaracum" (Cambrai) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at Aetius overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt 431). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter. I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunnernes invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer Merovech som kongen av frankerne og muligens en sønn av Clodio. Merovech ble etterfulgt av Childerik I. Hans grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne.Merovech er kanskje opphavet til navnet merovingerne Klodvig I. Childeriks sønn Klodvig startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og Rhinland, noe som inkluderte beseiringen av Syagrius i 486. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I slaget ved Vouillé i 507 beseiret Klodvig med hjelp av burgundere visigoterne og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til Pyreneene. Klodvigs konvertering til kristendom etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen Clotilde i 493 kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til paven og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de arianske visigoterne, vandalene eller burgunderne. Merovingerne bygget dermed det som etterhvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest. Etter Klodvig. Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med blodhevn som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var, og bylivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et stadig mer lokalt orientert og fragmentert samfunn basert på selvforsynte herregårder. Lese- og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene. Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble ofte delt, samlet og delt igjen, og under maktkampen kom det ofte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev visigoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i 511 og i de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen. Frankernes område ble utvidet videre under Klodvigs sønner og dekket etterhvert mesteparten av dagens Frankrike, men omfattet dessuten områder øst for Rhinen som Alemannia (dagens sørvestlige Tyskland) og Thüringen (fra 531). Sachsen forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av Karl den store. Etter at Klotar I hadde gjort seg til enekonge over de frankiske kongedømmene, ble riket splittet igjen ved hans død i 561 i rikene Neustria, Austrasia og Burgund. Det opprinnelig ikke frankiske riket Burgund hadde da allerede blitt gjort til en del av det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt. I hvert av de frankiske kongedømmene tjente "major domus" eller rikshovmesteren som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med Dagobert I i 639, førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det 8. århundret hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti. Deres etterkommere kalles karolingerne etter den fremste representanten, Karl den store. Karolingerne. a> ekspansjonen inn i Europa. Utsnitt fra et maleri av Charles de Steuben, 1834-37 Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i 751 til Pipin den yngre, far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far, Karl Martell, som "major domus" av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene. Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det senere hellige romerske riket (det tysk-romerske rike) seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i 1806. Pipin befestet sin posisjon i 754 ved å inngå allianse med pave Stefan III som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «konstantinske donasjonen» i Paris og i en storslagen seremoni i Saint-Denis innsatte kongen og hans familie og erklærte ham "patricius Romanorum" («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbake Exarken av Ravenna som nylig var falt i hendene på lombardene og returnerte den, ikke tilbake til den bysantinske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet for pavestatene i «Pipins donasjon» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase ("potestas") i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven. Karl den store. Da Pipin døde i 768 delte hans sønner Karl og Karloman igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til hans bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller Charlemagne på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave. Fra 772 og fremover erobret og til slutt beseiret Karl sakserne og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra Irland og det anglo-saksiske England, hadde gått inn i saksernes land siden midten av det 8. århundret, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske Widukind, tok imot dåpen i 785 som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter hans seier i 787 ved Verdun, beordret Karl drapet på tusenvis av hedenske saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i 804. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven Elbe, noe Romerriket bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i slaget ved Teutoburger Wald (år 9). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere bispedømmer, blant dem Bremen, Münster, Paderborn og Osnabrück. Samtidig (773–774) beseiret Karl lombardene og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse. I 788 gjorde hertug Tassilo III av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til agilulfingerne (Tassilos slekt), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til 796 fortsatte Karl å utvide kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens Østerrike og deler av Kroatia. Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra Pyreneene i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, "Marca Hispanica", etter 795) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt Bretagne som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige Italia og dagens Østerrike. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig kristendom og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «karolingiske renessanse» av skriftlig kultur. 1. juledag 800 kronet pave Leo III Karl som keiser av romerne i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig "auctoritas" og keiserlig "potestas". Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe bysantisk raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den bysantinske keiseren Mikael I Rangabe i 812 Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legitimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. Ottonianerne vakte denne forbindelsen senere til live i 962. Da Karl døde 28. januar 814 i Aachen ble han gravlagt i sitt eget slottskapell i Aachen. Senere karolingere. Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennom Mersen-traktaten (870), på bekostning av Lotharingia. 12. desember 884 gjenforente Karl den tykke mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fra Burgund. Sent i 887 gjorde hans nevø, Arnulf av Kärnten, opprør og tok tittelen konge av østfrankerne ("Tyskland"). Karl trakk seg tilbake og døde snart den 13. januar 888. Grev Odo av Paris ble valgt til å styre i vest ("Frankrike") og ble kronet neste måned. Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til 987, da den siste frankiske konge, Ludvig V, døde. Arven etter karolingerne. Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som den karolingiske renessanse. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idèer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner. Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere». Siden det frankiske kongedømmet dominerte det vestlige Europa i århundrer, ble begrep som kom fra «franker» brukt av mange i Øst-Europa, Midtøsten og videre utover som et synonym for romersk-kristne (for eksempel "al-Faran" i arabisk, "feringhee" eller "feringhi" på hindustani, "falangji" i kinesisk og "frangos" på gresk). Under korstogene som til å begynne med hovedsakelig ble ledet av adelsmenn fra det nordlige Frankrike som gjorde krav på å være etterkommere av Karl den store, brukte både muslimer og kristne disse begrepene som etnonymer for å beskrive korsfarerne. Denne bruken er ofte fulgt opp av moderne historikere som kalte vesteuropeere «frankere» uansett hvilket land de kom fra. Tilsvarende ble "Rhomaios", Rûmi («romersk») brukt for ortodokse kristne. Bayernhymne. Bayernhymnen er Fristaten Bayerns offisielle nasjonalsang. Melodien er komponert av Max Kunz i 1835, og den opprinnelige teksten på tre strofer stammer fra Michael Öchsner og ble skrevet i 1860. Begge var medlemmer av borgersangforeningen i München, som fremførte sangen første gang 15. desember 1860. Da sangen hurtig ble meget populær i befolkningen, kom etterhvert en rekke forskjellige versjoner i omløp. Den tredje strofen, den såkalte kongestrofen, ble strøket fra skolebøkene i 1918 etter at Bayern ble republikk. Bayernhymnen ble offisielt Bayerns nasjonalsang i 1964. Francisco Fernández Ochoa. Francisco Fernández Ochoa (født 25. februar 1950 i Madrid, død 6. november 2006 i Cedilla etter en lengre periode med lymfekreft) var en spansk alpinist. I løpet av karrieren vant han bare ett verdenscuprenn i slalåm, likevel gikk han til topps i slalåmrennet under OL 1972 i Sapporo. Under VM 1974 i St. Moritz tok han bronsemedaljen i samme disiplin. Han var bror av den tidligere slalåmspesialisten Blanca Fernández Ochoa. Ernst Hinterseer. Ernst Hinterseer (født 27. februar 1932 i Kitzbühel) er en tidligere østerriksk alpinist. I OL 1960 i Squaw Valley vant han slalåmgull. Etter karrieren som aktiv skiløper ble Hinterseer på begynnelsen av 1970-årene trener for det østerrikske slalåm- og storslalåmlaget. I 1954 ble Hinterseer østerriksk mester i storslalåm, og i 1956 ble han østerriksk mester i kombinasjonsøvelsen. Også sønnene Ernst, Georg og Hansi ble alpinister. Franz Pfnür. Franz Pfnür (født 21. november 1908, død 21. september 1996) var en tysk alpinist. Under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, der alpine grener var kommet med på programmet for første gang, vant Franz Pfnür kombinasjonsøvelsen. Under VM 1934 i St. Moritz vant Pfnür slalåmrennet, mens han tok sølv i utfor og i kombinasjonsøvelsen. Ian Paisley. Ian Richard Kyle Paisley, baron Bannside, (født 6. april 1926) er en fremstående britisk politiker og kirkeleder i Nord-Irland. Han er parlamentsmedlem og leder av Democratic Unionist Party. Den ytterliggående protestanten Paisley er kjent for heftig antikatolisisme. Paisley ble i 2010 utnevnt til livstidspeer og adlet som baron Bannside. Sigtuna kommune. Luftfoto av Vasa-Herresta landbruksområde øst for Arlanda flygplats. Sigtuna kommune ligger i det svenske länet Stockholms län i Uppland. Kommunens administrasjonssenter ligger i Märsta. Tidligere var Märsta egen kommune, men er sammenslått med Sigtuna i nyere tid. Kommunen rommer god jordbruksmark i det østlige innlandet øst for viken Skarven i innsjøen Mälaren, omtrent midt mellom storbyene Stockholm og Uppsala. I kommunen ligger Arlanda lufthavn – Stockholms hovedflyplass i nord. Gjennom kommunen går nord-sør hovedveien E4 og jernbanelinje mellom Stockholm og Uppsala, med eget sidespor til Arlanda. Tettsteder. Sigtuna kommune har tre tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sundsvall kommune. Utsikt over Sundsvall by fra Norra Stadsberget Sundsvall kommune ligger i det svenske länet Västernorrlands län i landskapet Medelpad i landsdelen Norrland. Kommunen grenser mot nabokommunene Ånge, Bräcke, Ragunda, Sollefteå, Timrå og Nordanstig. Kommunens administrasjonssenter ligger i Sundsvall. Sundsvall er den mest folkerike kommunen i Västernorrlands län. Geografi. Skogkledd åslandskap i vest, lavere mot øst. Langs kysten fins mange myrer og småvann. Innbuktet kyst med flere øyer, den største øya er Alnön. Elvene Ljungan og Indalsälven munner ut i Bottenhavet i kommunen. E4 går gjennom kommunen. E14 til Trondheim har start/sluttpunkt i kommunen. Sundsvall er forbundet med det svenske jernbanenettet gjennom Ådalsbanan, Mittbanan og Ostkustbanan. Sundsvall-Härnösand flyplass ligger i nabokommunen Timrå. Tettsteder. Sundsvall kommune hadde 26 tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Sportsklubben Njård. Sportsklubben Njård (stiftet 21. april 1924) er en norsk idrettsforening som holder til på Makrellbekken i Oslo, og som har Njårdhallen som viktigste treningsarena. Njårdhallen ble bygget i 1960. Klubben har også en nyere hall for håndball og basketball, samt utendørs tennisanlegg. Klubben er oppkalt etter den norrøne guden Njord. Klubben har en rekke Norgesmesterskap i turn, tennis og fekting, og klubbens kvinnelag i håndball har tidligere spilt flere sesonger i eliteserien og rykket opp igjen i 2011. I 2008 deltok fekteren Sturla Torkildsen i OL i Beijing. I 2010 representerte langrennnsløperen Celine Brun-Lie klubben i OL i Vancouver. Burton snowboards. Burton Snowboards (grunnlagt 1977 av Jake Burton Carpenter) er et anerkjent merke innen snøbrettsporten. Historie. Sammen med Tom Sims, grunnleggeren av snøbrettmerket Sims la BS grunnlaget for det vi i dag kjenner som snøbrett. I likhet med skateboardsporten, hentet disse inspirasjon fra surfingen, en sport som ble brakt til "den siviliserte verden" av Kaptein Cook da han besøkte Australia på 1600-tallet. Han merket seg at de innfødte brukte tømmerstokker til å ri på bølgene. Tom Sims var først ute med å designe en prototyp på snøbrett, siden har det blitt utviklet av bl.a. Burton, i form av "snurferen", som var en planke uten bindinger, men med et tau frempå, slik at man kunne styre. Etterhvert kom modeller med én binding, og siden to, slik vi kjenner dem i dag. 1 1985 ble stålkantene innført, noe som økte utstyrets levetid drastisk, samt at det ikke minst ga bedre kontroll og grep på snøen ved f.eks. svinging. Apside. Apside eller apsis fra gresk "hapsos", «artikulasjon», «tilføyelse», er en halvsirkelformet utvidelse av en bygning. Som oftest har tilføyelsen også et hvelv formet som en halvkuppel. Apsiden ble brukt i den antikke romerske basilikaens kortvegg. I kirkearkitekturen er den brukt som koravslutning. Årstid. En årstid er en av de fire delene som et år er inndelt i, basert på årvisse skiftinger i været og sollysets innvirkning på naturen og lufttemperaturen. Tradisjonell personifisering av de fire årstidene fra romersk mosaikk. I tempererte og arktiske soner på jordkloden er årstidene delt inn i: vår, sommer, høst og vinter. I tropiske og subtropiske soner er det ikke vanlig å dele året inn i årstider slik vi kjenner dem, men snarere i regntid og tørketid, da nedbøren her er mer avgjørende for endringer i naturen enn temperaturen. Årsaker og klimatiske effekter. Årsaken til skiftningene i årstidene er det faktum at jorden roterer rundt solen i et plan, mens jordens egenrotasjon rundt sin eget akse har en helning på ca. 23,5 grader "(360° inndeling av sirkelen)" i forhold til rotasjonsplanet rundt solen. Jorden foretar en rotasjon rundt solen i løpet av et år "(ca. 365,25 døgn)". Derfor står solen høyere på himmelen om sommeren enn om vinteren. Det punkt i jordbanen som solen står lavest på himmelen "(på den nordlige halvkule normalt ca. 22. desember)" kalles vintersolverv, og det tidspunkt som solen står høyest på himmelen "(på den nordlige halvkule normalt ca. 21. juni)" kalles sommersolverv. Når solen står høyere på himmelen, og solen dessuten står en større del av døgnet over horisonten, vil vi få en høyere oppvarming av både atmosfæren over området, og terrenget i området om sommeren enn om vinteren. a>banen, får vi variasjonene i årstidene. Når det er vinter på den nordlige halvkule er det sommer på den sørlige halvkule, og omvendt. På grunn av at jordens bane rundt solen er elliptisk, og at jorden befinner seg nærmere solen i desember enn i juni, vil forskjellen mellom årstidene bli litt større på den sydlige halvkule enn på den nordlige. "Se forøvrig figur 1 og figur 2." Midnattsol og mørketid. Fig. 2. Jordens belysning av solen ved henholdsvis vårjevndøgn, sommersolverv, høstjevndøgn og vintersolverv Jordaksens helning i forhold til planetbanen (23°26′22″) fører til at i de områdene på kloden som befinner seg nærmere polene enn denne avstanden, vil solen befinne seg over horisonten hele døgnet i en periode rundt sommersolverv, og tilsvarende vil solen ikke nå opp over horisonten på et tidspunkt rundt vintersolverv. Breddegraden 66°33′38″ "(90° – 23°26′22″)" kaller vi derfor for polarsirkelen. I Norge går polarsirkelen over Saltfjellet i Nordland fylke. Jo nærmere vi befinner oss polene, dess lengre vil periodene med midnattsol og mørketid være. Ved Hammerfest "(70°39′)" er det midnattsol fra ca. 14. mai til ca. 29. juli, og mørketid fra ca. 22. november til ca. 19. januar. Ved polpunktene er det midnattsol og mørketid nøyaktig halve året "(mellom vårjevndøgn og høstjevndøgn)." Vårjevndøgn og høstjevndøgn. Midt mellom vintersolverv og sommersolverv vil dag og natt være like lange "(12 timer)" over hele kloden. Dette tidspunkt om våren vil kalles vårjevndøgn "(ca. 21. mars)", og tilsvarende om høsten kalles høstjevndøgn "(ca. 23. september)". Astronomiske årstider. Til enkelte formål deles også året inn i to deler, sommerhalvåret og vinterhalvåret. Årstider i meteorologien. På grunn av jordoppvarmingen om sommeren vil solen lagre (magasinere) varme i atmosfære, hav og landskap i denne perioden. og kulden blir tilsvarende lagret om vinteren. Derfor vil de meteorologiske årstidene ikke følge de astronomiske. For eksempel er middeltemperaturen for juli og august temmelig lik, og midtsommer er derfor meteorologisk ca. 29. juli. Tilsvarende er den kaldeste tiden på vinteren i månedsskiftet januar/februar. De meteorologiske årstidene ligger i gjennomsnitt ca. 5 uker etter de astronomiske. Langs kysten av Vestlandet går døgnmiddeltemperaturen ikke under 0 °C, og det er derfor ikke klimatologisk vinter disse stedene. Skillet mellom høst og vår er satt når temperaturen tar til å stige igjen. Tilsvarende er det steder langt nord som ikke har klimatologisk sommer. Per-Ole Larsen. Per Ole Larsen (født 8. desember 1950) er en norsk politiker og ordfører i Øksnes kommune mellom 2003–2007. Han representerer Senterpartiet. Entasis. Entasis en designteknikk som brukes for å motvirke visse optiske illusjoner innenfor arkitektur. Når en søyle eller en annen struktur er designet med parallelle sider, oppfatter øyet det som om sidene har en konkav (innsvingt) kurve. Entasis er å gi sidene en lett utbuktning på midten, noe som gjør at de ikke er parallelle, og på denne måten motvirkes denne optiske effekten. Målet med dette, paradoksalt nok, er å få linjene til å se rette ut for øyet, ved hjelp av kurver og optisk illusjon. Designteknikken ble først brukt under konstruksjonen av de egyptiske pyramidene, men ble utviklet videre i gresk arkitektur, hvor den finnes i alle klassiske søyleordener, mest utpreget i doriske søyler. Den doriske søylen hviler direkte på stylobatet (det øverste trinnet på fundamentet) uten noen base. Stylobatet kan oppvise en lignende optisk effekt, idet det har en nesten umerkelig overhøyde mot midten, for å motvirke illusjonen av at det er «salrygget». Slike optiske effekter var vanlige i greske templer, som for eksempel Parthenon i Athen. Romerne overtok de fleste av grekernes arkitektoniske elementer, videreutviklet dem og tilføyde nye søyleordener. Også i all klassisk romersk arktitektur har søylene entasis. Renessansens arkitekter gjenopptok bruken av de klassiske søyleordener med entasis, for eksempel Andrea Palladio. Norske byggverk fra den klassisistiske perioden kan oppvise mange monumentalbygg med tydelig entasis. Gode eksempler er Slottet, Universitetsbygningen og Børsen. I nyere tid har designere av biler fra Rolls-Royce brukt teknikken i radiatorgrillene på bilene. Weimarkoalisjonen. Weimarkoalisjonen ("Weimarer Koalition") er betegnelsen for de koalisjonsregjeringer bestående av partiene SPD (sosialdemokratisk), det katolske Zentrum og det liberale DDP (Deutsche Demokratische Partei – "det tyske demokratiske parti)" som dannet regjering en rekke ganger under Weimarrepublikkens tid i Tyskland. Partiene i koalisjonen var de som i sterkest grad ønsket å forsvare den nye republikanske konstitusjonen, Weimarforfatningen, mot angrep fra venstre- og høyresiden. SPD, Zentrum og Fortschrittliches Volkspartei (forløperen til DDP) hadde allerede samarbeidet under første verdenskrig i Riksdagen. Weimarkoalisjonen fikk gjennomslag da Weimar-forfatningen ble til. Ved valgene til den forfatningsgivende nasjonalforsamling den 19. januar 1919 fikk de tre partiene samlet et overveldende flertall på 76,2 prosent av stemmene (SPD 37,9 %, Zentrum 19,7 %, DDP 18,5 %). Dermed avviste tyskerne det sosialistiske rådssystemet, men også monarkiet. Allerede ved de første riksdagsvalgene den 6. juni 1920 mistet Weimarkoalisjonen sitt flertall (SDP 21,7 %, Zentrum 13,6 % og DDP 8,2 %). I tiden som fulgte klarte SPD å stabilisere sin oppslutning ved valgene til mellom 18,3 (5. mars 1933) og 28,7 % (20. mai 1928), og Zentrum likeså mellom 13,6 (6. juni 1920) og 11,2 % (5. mars 1933). Men DDP raste nedover bakke til det ved valgene den 5. mars 1933 var blitt en betydningsløshet med bare 0,8 % av de avgitte stemmer. Også i delstatene gikk det tilbake med Weimarkoalisjonens innflytelse. Det var bare i Preussen at den klarte å bestå helt frem til 1932, under navnet "Preussenkoalisjonen". Hovedgrunnene til tilbakegangen var at frikorpsene og andre høyreorienterte grupper gikk i skarp konflikt med de venstreradikale krefter, og dermed kom mange SPD-velgere på avstand fra sitt opprinnelige parti. Belastningene under Versaillestraktaten svekket folks tiltro til de etablerte partier. De som profitterte på dette, var de mer ekstreme partiene på ytterfløyene. Både det Moskvalojale kommunistpartiet KPD og det nasjonalsosialistiske partiet utviklet seg etterhvert til massepartier, og til slutt overtok nasjonalsosialistene makten i 1933. Christian Colbjørnsen. Christian ColbjørnsenChristian Colbjørnsen (født 29. januar 1749 på Romerike, død 17. desember 1814), norsk-dansk jurist og embetsmann. Han var sønn av regimentskvartermester Colbjørn Jacobsen Colbjørnsen og Anna Dorothea Røring, og oldebarn av presten Colbjørn Torstensen Arneberg. 1773 tok han juridisk embetseksamen og fikk 3 måndere senere bevilling som høyesterettsadvokat, og han var kammeradvokat 1780–1785. Colbjørnsen ble i 1786 sekretær for den danske Landbokommisjonen, som utarbeidet de reformer som i 1788 førte fram til Stavnsbåndets opphevelse. I 1788 ble han utnevnt til generalprokurør og begynte i kanselliet og fikk her stor innflytelse på den dansk-norske lovgivningen. Han utarbeidet utkast til en rekke lovreformer. Her kan nevnes «Forordning angaaende nærmere Bestemmelse af Straffe for Tyve og Hælere af 20. Febr. 1789», «Reskript om Trykkefriheden af 3. Dec. 1790», «Forordning om Fængslernes bedre Indretning af 5. April 1793»,«Forordning om en forbedret Politiindretning for Kjøbenhavns Vedkommende af 5. Juli 1793»,«Forordning om Forligelseskommissioners Stiftelse af 10. Juli 1795» og «Fordning om Rettens vedbørlige og hurtige Pleje af 3. Juni 1796». Mellom 1804 og sin død i 1814 var han høyesterettsjustitiarius. Colbjørnsen var religiøs fritenker, men sto for det beste i samtidens ideer om humanisme og læren om menneskerettighetene. "Ingen Følelse," har han sagt, "er mere indprentet hos Mennesket end Lyst til Frihed. (...) Friheden er Naturens første og ypperligste Gave til den ædleste af sine Skabninger." Hans innflytelse på lovgivningen var så betydelig at hoveddelen av de lovene som utkom i det siste tiåret av 1800-tallet var nøye samstemt med hans forslag, likeledes ved prinsipp- og lovfortolkningsspørgsmål var det som regel hans mening som ble fulgt. Litteratur. - Sandvik, Gudmund, Christian Colbjørnsen – den siste justitiarius i Danmarks og Norges Højesteret, Tidsskrift for Rettsvitenskap 2002, 3-5: 625 - Bjørn, Claus, Lovene gives kraft – en biografi af Christian Colbiørnsen, Landbohistorisk Selskab, 1995 - Hallager, G., Norges Høiesteret 1815-1915, første bind, Oslo 1915 - Tamm, Ditlev (red.), Til det almindelige bedste, Generalprokurør Christian Colbjørnsens lovbetænkninger 1789-1802, København 2006. Frise. a> er "dorisk" og består av "metoper" og "triglyfer". Innen arkitektur er en frise det midterste feltet i entablaturet (det øvre horisontale bjelkelaget i klassisk gresk arkitektur som består av arkitrav, frise og karnis). Frisen kan være slett eller dekorert; i jonisk orden og korintisk orden kan den være dekorert med bas-relieffer, og i dorisk orden er frisen dekorert med triglyfer og metoper. Frisen ligger over arkitravet (det nederste glatte feltet i entablaturet). Ordet "frise" blir også brukt på veggfelt i et rom som er over en rekke med bilder, og på horisontale felt med malte eller modellerte dekorasjoner plassert på veggen over øyehøyde. Gretchen Frazer. Gretchen Frazer (født 11. februar 1919 i Tacoma, Washington, død 17. februar 1994) var en amerikansk alpinist. Gretchen Frazer var kvalifisert for det amerikanske laget til de avlyste vinterlekene i 1940. Under andre verdenskrig var hun skilærer for amerikanske krigsskadete soldater. Hun ble tatt ut på laget til OL 1948, og gikk til topps i slalåmrennet. Dermed ble hun tidenes første amerikanske olympiske mester med ski på beina. Hun tok også sølv i kombinasjonsøvelsen. Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin. Thomas Bruce, 7. jarl av Elgin Thomas Bruce (født 20. juli 1766, død 14. november 1841) var en britisk adelsmann og diplomat. Han var den åttende jarl av Elgin og ellevte jarl av Kincardine. Han er særlig kjent for at han fjernet skulpturer fra Parthenon og andre monumenter i Athen; disse står i dag i British Museum og er kjent som "The Elgin Marbles". Elgin var ambassadør til Det osmanske riket mellom 1799 og 1803. Han var svært interessert i klassiske oldsaker, og reagerte sterkt på at tyrkerne lot monumenter forfalle. Hans motiv med å flytte dem var å bevare de uerstattelige kunstskattene, men med datidens metoder førte nedtagelsen fra Parthenon til betydelig skade på skulpturene. Også i sin samtid ble han kritisert for sin fremgangsmåte. Han brukte store summer på å frakte skulpturene til England, og fikk aldri tilbake noe av dette. Han ble rammet av flere tragiske omstendigheter under og etter sitt opphold i det nære østen. Under en epidemi, som han beskrev som pest, mistet han nesen. Hans yngre kone, som knapt hadde vært særlig tiltrukket av hans utseende tidligere, ble enda mindre interessert i ham. Under reisen hjem ble han i Frankrike tatt til fange etter at det hadde brutt ut krig. Sammen med sitt følge ble han holdt fanget i flere måneder. Lady Elgin ble sendt hjem, og begynte en affære med en i sin eskorte. Da jarlen kom hjem til England fant han raskt ut av British Museum ikke ville betale det han ønsket for skulpturene, og for å redde sine finanser saksøkte han sin kones elsker for en betydelig sum. Han giftet seg så igjen, med en enda yngre kvinne, og bosatte seg på kontinentet. Først i 1816 ble skulpturene kjøpt og utstilt. Thomas Bruce av Carrick. Thomas Bruce (født ca. 1284, henrettet 9. februar 1307) var sønn av Robert Bruce, jarl av Carrick og Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick, og yngre bror av Robert I av Skottland. Sammen med broren Alexander Bruce var han en av Robert Is viktigste støttespillere både før og etter kroningen i 1306. Det var et kraftig tilbakeslag for kongen da de to brødrene ble tatt til fange i Galloway og henrettet på ordre fra Edvard I av England. Thomas av Carrick Margrete Skulesdatter. Margrete Skulesdatter (gammelnorsk Margrét Skúladóttir) (født 1208, død 1270) var datter av Ragnhild Jonsdatter og den mektige hertug Skule Bårdsson (1189–1240), halvbror av kong Inge Bårdsson (1150–1217), og hun ble gift med kong Håkon Håkonsson (1217–1263) som en fredsallianse mellom hertugen og kongen. Margrete Skulesdatter tilhørte den mektige Rein-ætten som datter av hertug Skule. Moren vet vi mindre om, hun het kanskje Ragnhild og foreldrene ble gift sannsynligvis året før Margrete ble født. Hun ble født på Rein på Rissa i Sør-Trøndelag hvor hun også døde 62 år senere. Gift med kongen. Kort før Kong Inge Bårdssons død den 23. april 1217 ble Skule Bårdsson gjort til hirdstyrer og fikk jarlsnavn av broren. Skule tok arven etter broren og gjorde deretter krav på Norges krone, men ble overrasket av at birkebeinerne fikk presset igjennom at Håkon Håkonsson var eneberettiget til tronen, noe som ble bekreftet på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, og skulle bli kongens formynder, men han ble stadig skjøvet til side. For en mann med Skules ambisjoner ble det vanskelig og forholdet mellom ham og kongen ble stadig mer uforsonelig. I 1225 ble det bestemt, som vanlig var i de fleste europeiske land, at kongen og jarlen skulle fredsforsones og allieres gjennom et giftemål. Håkon Håkonsson ble gift med Skules datter, den 17 år gamle Margrete Skulesdatter. Far og svigersønn. I 1237 ga Håkon Skule hertugnavn og en tredjedelen av landets inntekter. Skule tok likevel kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot svigersønnen Håkon. Han dro med sin hær sydover, men i Oslo led han nederlag i et slag mot kongshæren. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brann, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept. Margretes barn. Margaretas ektemann, kong Håkon Håkonsson, «den gamle», dør den 16. desember 1263 i Kirkwall på Orknøyene, som da var en del av Norgesveldet, etter en mislykket krig mot Skottland. Dronning Margrete skulle komme til overleve sin mann med 7 år og opplevde å se sønnen Magnus Lagabøte skape et styre basert på fred etter at den uforsonelige borgerkrigen som hadde plaget landet endte med farens død i 1240. Tympanon. Tympanonfelt fra en sideportal i Lincolnkatedralen Tympanon fra gresk: "ty'mpanon", tromme, tamburin, fra latin: "tympanum" er det trekantete feltet i en klassisk tempelgavl. Alle tre sidene er omgitt av kraftige profiler og ofte finnes det skulptur eller relieff. Tympanon ble i antikken bare brukt på templer. I romerriket ble det også av og til brukt over inngangen til boligene til personer som hadde viktige statsfunksjoner. Senere brukes tympanon som betegnelse på lignende felt over dører og vinduer. Felt som er begrenset av en bue blir blir også kalt "buefelt" eller "buegavl". Denne typen ble mye brukt i romansk og gotisk arkitektur. Et annet uttrykk for tympanon er pediment. Jaqueline. Jaqueline er en kritikerrost rocktrio fra Elverum bestående av Morten Wærhaug, Marius Drogsås Hagen og Bjarne Ryen Berg. Gruppa ble dannet i 1998, og gikk blant annet under navnet Dharma Garage de første årene. Bandet tok navnet "Jaqueline" i mai 2004. Debutalbumet deres, "Idiots", ble utgitt i Norge i mars 2005 på Pop Partner Records, til terningkast fem i blant annet VG, Dagbladet og Aftenposten. Oppfølgeren, "Reaping Machines" ble utgitt i Norge på labelen Nun Music 21. august 2006, også denne til strålende kritkker, blant annet til terningkast seks i Østlendingen, og igjen til terningkast fem i VG, Dagbladet, Aftenposten. Jaqueline feiret sitt 10-årsjubileum høsten 2008. "Cape Horn", deres tredje plate ble gitt ut i Norge 30. mars 2009 (Pendulum Records Norway / Indie Distribution). Gerhart Hauptmann. Gerhart Hauptmann (født 15. november 1862 i Obersalzbrunn, Schlesien, død 6. juni 1946 i Agnetendorf, Schlesien) var en tysk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur i 1912. Han regnes som den viktigste tyske naturalistiske forfatter. Han skrev pamfletten "Russland und die Welt" i 1922, sammen med Fridtjof Nansen og Maksim Gorkij. Eksterne lenker. Hauptmann, Gerhart Hauptmann, Gerhart Hauptmann, Gerhart Hauptmann, Gerhart Hauptmann, Gerhart Metope. Frise fra Parthenon med metoper mellom triglyfene (blokker med loddrette rifler). Metope (fra gresk: "meta" (mellom) og "ope" (åpning for en bjelkeende) er en del av den doriske frisen, som fyller rommet mellom triglyfene. Metopen består av en firkantig blokk som kan være slett eller rikt dekorert med skulpturer, ornamenter eller relieffer. De mest berømte eksemplene er de 92 metopene på frisen i Parthenon, som viser kampen mellom kentaurer og lapither. Johann Nepomuk Hiedler. Johann von Nepomuk Hiedler, også kjent som Johann von Nepomuk Hüttler (født 19. mars 1807, død 17. september 1888), var Adolf Hitlers morfars far, og muligens også hans farfar. Fornavnet Johann Nepomuk vitner om at han ble oppkalt etter den tsjekkiske helgen Johannes Nepomuk. Noen antar at dette vitner om noe tsjekkisk i hans slektsbakgrunn. Men denne hellige biskop var populær også i Østerrike, og oppkallingen trenger ikke å reflektere noen tsjekkisk slektsforbindelse. Han ble en relativt velhavende bonde, og var gift med den 15 år eldre Eva Maria Decker (1792–1888). I rettslig forstand var han steonkel til Aloys Schicklgruber (senere Alois Hitler), som var stesønnen til hans bror Johann Georg Hiedler. For grunner som er ukjente idag tok Nepomuk inn Alois i sin familie da gutten var ung, og oppdro ham. Det består den mulighet at han var Alois' biologiske far, og at grunnen til at han ikke gikk ut med det offentlig var hans eget ekteskap. Men under enhver omstendighet etterlot Nepomuk en betydelig arvedel. Nepomuks barnebarn Klara hadde et langvarig forhold med Alois før de giftet seg i 1885, etter at Alois ble enkemann for annen gang. I 1889 fikk de sønnen Adolf Hitler. Djupfjordstraumen bru. Djupfjordstraumen bru er ei bru som krysser Djupfjorden på Hinnøya i Sortland kommune i Nordland. Den er en del av riksvei 822. Brua er ei spennbetongbru, bygd etter fritt frambygg-metoden, på 346 meter og med hovedspenn på 190 meter. Seilingshøyden er 16 meter. Brua ble åpnet den 21. oktober 1983. Sammen med Brokløysatunnelen avløste den fergestrekninga mellom Sortland og Djupfjorden. Djupfjordstraumen bru ble prosjektert av firmaet Aas-Jakobsen AS, Oslo. Brokløysatunnelen. Brokløysatunnelen er en tunnel på Hinnøya, ved Sigerfjorden i Sortland kommune i Nordland. Tunnelen er 1464 meter lang, og den ble åpnet den 21. oktober 1983. Sammen med Djupfjordstraumen bru avløste den fergestrekninga mellom Sortland og Djupfjorden. Veien gjennom tunnelen er riksvei 822. Riksvei 822 ble vurdert som en del av Lofotens fastlandsforbindelse ("Lofast"). Men blant argumentene for å velge en annen trasé var at Brokløysatunnelen er smal, og at ville koste mye å utvide tunnelen til europaveistandard. I likhet med mange andre tunneler i Norge er Brokløysatunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen., Det har hendt at rein har blitt påkjørt i Brokløysatunnelen. Rein og sau trekker av og til inn i tunnelen sommerstid når det er varmt. Sigerfjordtunnelen. Sigerfjordtunnelen er en tunnel på Hinnøya, mellom Kjerringnesdalen og Langvassdalen i Sortland kommune i Nordland. (Tunnelåpninga i Langvassdalen er like ved fylkes- og kommunegrensa til Kvæfjord kommune i Troms.) Tunnelen er 2136 meter lang, og den ble åpnet høsten 1995. Sigerfjordtunnelen leder riksvei 85 bort fra Sigerfjorden. Veien gjennom Sigerfjord er smal og svingete, og det er også en viss rasfare der om vinteren. Så en ny vei var ønsket i mange år. Men det var stor uenighet om hvor det nye veien skulle ligge. Et alternativ var å legge veien opp i fjellet ovenfor bebyggelsen i Sigerfjord. Men alternativet som til slutt ble valgt, var å legge veien helt utenom Sigerfjorden, med vei opp Kjerringnesdalen og tunnel gjennom fjellet til Langvassdalen. Da tunnelen var ny, fikk den navnet "Vesterålsporten" av Statens vegvesen. Men lokalbefolkninga var lite fornøyde med det valget, og tunnelen ble snart omdøpt til det som hadde vært det uoffisielle navnet siden lenge før tunnelen var ferdig, nemlig Sigerfjordtunnelen. I likhet med mange andre tunneler i Norge er Sigerfjordtunnelen noe plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen., Veistrekninga i Kjerringnesdalen nord for tunnelen har blitt kjent for mye råkjøring. Mange bilister har mistet førerkortet eller fått bøter for å ha kjørt for fort på denne strekninga. Hadselbrua. Hadselbrua er ei spennbetongbru (bygd etter fritt frambygg-metoden) som går over Langøysundet mellom Langøya og Børøya i Nordland. Den er en del av riksvei 82. Sammen med Børøybrua knytter den Hadseløya til Langøya. Brua er 1011 meter lang, lengste spenn er 150 meter, og seilingshøyden er 30 meter. Brua har 27 spenn. På begge sider av brua går veien på lange fyllinger inn til øyene. Hadselbrua ble åpnet 1. juli 1978, og er ei av Vesterålsbruene. Disse ble oppført på 1970-tallet som en del av et interkommunalt samarbeid mellom de berørte kommunene i Vesterålen og Statens Vegvesen, og gav kommunene fergefri veiforbindelse. Vesterålsbruene ble i det vesentligste finansiert gjennom bompenger. Hadselbrua og de øvrige Vesterålsbruene ble prosjektert av firmaet Aas-Jakobsen AS, Oslo. De øvrige Vesterålsbruene er Sortlandsbrua, Kvalsaukan bru og Andøybrua. Hadselbrua var den siste av disse som ble ferdig. Hadselbrua avløste fergestrekninga mellom Sandnes på Langøya og Stokmarknes, som hadde vært i drift siden 30. november 1948. Strid om brutraséen. Hadsel kommune kjøpte Børøya i 1963, og prosjekterte bolig- og industriområder på øya. Kommunen finansierte og bygde brua over til øya; den ble offisielt åpnet 1. juli 1967. Da bruforbindelsen mellom Hadseløya og Langøya skulle planlegges, ønsket Hadsel kommune at brua skulle bygges rett over Langøysundet fra Børøya til Hov ved Sandnes på Langøya. Et annet alternativ var å bygge bru fra Skagen eller Bitterstad lenger øst på Langøya, til Hadselhamn eller Andvågen øst for Stokmarknes. Hadsel kommune var negative til det forslaget, siden det ville lede trafikken utenom både Stokmarknes og Børøya. Traséen som til slutt ble valgt, etter het debatt i Hadsel kommunestyre, gikk fra Bitterstad på Langøya til Børøyas østside, og med vei over Børøya fram til Børøybrua. Striden om trasévalget forsinket byggingen av Hadselbrua, slik at den ble ferdig etter de andre Vesterålsbruene. Raftsundbrua. Raftsundbrua er ei bru som krysser Raftsundet mellom Hinnøya og Austvågøya, i Hadsel kommune i Nordland. Brua er ei spennbetongbru, bygd etter fritt frambygg-metoden, på 711 meter, med lengste spenn på 298 meter og seilingshøyde på 45 meter. Brua har 4 spenn. Hovedspennet var det lengste fritt frambygg-spennet i verden da brua ble åpnet. Raftsundbrua ble åpnet 6. november 1998. Den er den siste av de lange bruene som binder sammen øyene i Vesterålen. Brua ble prosjektert av firmaet Aas-Jakobsen AS i Oslo og bygget av AS Anlegg som hovedentreprenør. Prosjektleder var Kurt E.D. Johnsen. Det er i Raftsundbrua brukt betong av type C65 og LC60. I forbindelse med byggingen ble det tillatt pumping av lettbetong. Raftsundet bru er det første bruprosjekt i Norge hvor det ble gitt tillatelse for pumping av lettbetong. Brua er en del av Lofast – Lofotens fastlandsforbindelse – som ble åpnet 1. desember 2007. Siden da er Raftsundbrua en del av europavei 10. Brua knytter den delen av Vågan kommune som ligger på Hinnøya sammen med resten av kommunen. Paradoksalt nok har Raftsundbrua gitt innbyggerne i Austre Vågan lengre reisevei enn før, fordi ferga direkte mellom Digermulen og Svolvær tok kortere tid enn det nå tar å kjøre fra Digermulen via Raftsundbrua til Svolvær. Kartozoologi. Kartozoologi er studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng. Mer populært sagt er kartozoologi studiet av gatebildet på kart, for å påvise dyreformer som gatene former. Om kartozoologi. Kartozoologi i Norge er et ganske ungt fenomen. Kartozoologer selv regner Tor Åge Bringsværds artikkel «Den store fisken i Reykjavík» (1975) som det første egentlige kartozoologiske verk. Artikkelen refererer til en fiskeform som Bringsværd så i Reykjavík fra fly, i 1974. Temaet omtales også i Bringsværds bok «London» (2003). Eksempel. Til høyre ses et godt eksempel på funn i Norge. Dette er en kronhjort som kan leses av gatene i Skien i Telemark. Hjorten ble funnet av Tor Åge Bringsværd i 2004. Kuriøst nok er nettopp kronhjorten det dyret Skien markedsfører seg med, etter at utgravinger i Skien avdekket en gulvplanke i en gammel bygning, som var dekorert med en utskåret hjort som ser både framover og bakover, som om det er forsøkt å lage en animasjon av at dyret vrir hodet og ser bakover. Norsk Kartozoologisk Forening ble stiftet i 2003. Kjente kartozoologer. Disse tre er generalsekretærer i Norsk Kartozoologisk Forening. Bardu kirke. Bardu kirke ligger på Setermoen i Bardu kommune, og er soknets hovedkirke og garnisonskirke. Kirken ble tatt i bruk i 1829 og er en 8-kantet tømmerkirke, bygd som en kopi av Tynset kirke. Kirken har rundt 220 sitteplasser, inkludert galleriet. Kirken er i daglig bruk, og i månedene juni-september er kirken åpen på dagtid. Sammen med Kirkeparken og Elveparken er Bardu kirke kommunens tusenårssted. Barduelva. Barduelva (nordsamisk: "Álddesjohka") er ei elv i Bardu og Målselv kommuner i Troms. Elva har sitt utspring i Altevatnet. Etter samløpet med Målselva nedenfor Bardufoss danner den Troms fylkes største elv, under navnet Målselva. Barduelva er Troms fylkes største kraftkilde, og fra Altevatnet til samløpet med Målselva er elva utbygd med tre kraftverk: Innset, Straumsmo og Bardufoss, med en samlet årsproduksjon på 1 253 GWh. Nedbørfeltet ovenfor Altevatnet er vernet mot kraftutbygging i henhold til Verneplan III for vassdrag. Den vernede delen av vassdraget representerer et kraftpotensiale på 20 GWh. Barduelva mellom Setermoen til venstre og Andselv til høyre, sett fra nært toppen av Istinden. Kjøttdeig. Kjøttdeig er kvernet, malt eller hakket kjøtt av storfe, svin eller kylling som er delvis skåret fritt for sener og fett. Is eller isvann kan tilsettes i produksjonsprosessen for å holde temperaturen nede, og dermed begrense bakterieveksten. Kjøttdeig finnes også uten tilsatt is/vann. Temperaturen i produktet er da gjerne holdt nede ved at selve kverna holdes nedkjølt. Dette er en fremstillingsmetode som koster mer, men som også gir et produkt med høyere kvalitet. Det er ikke tillatt å tilsette krydder, stivelse eller isvann/is ut over 5 %. Dersom dette gjøres, kalles produktet kjøttfarse. Karbonadedeig. Karbonadedeig er et næringsmiddelprodukt som er underlagt Mattilsynets krav til definerte kjøttråvarer. Dette er gjort for at forbrukerne skal ha en definert kvalitetsstandard å forholde seg til for å kunne sammenlikne produkter, kvalitet og priser. Karbonadedeig er fremstilt av kvernet, renskåret kjøtt av storfe. Siden kjøttet må renskjæres, får man en ren råvare med maksimalt 6% fett, mens kjøttdeig kan innholde opptil 14% fett. Is eller isvann tilsettes under industriell produksjon for å holde temperaturen nede, og dermed begrense bakterieveksten. Karbonadedeig er ikke tilsatt krydder, stivelse eller spedd med væske ut over de tillatte 5% is/isvann. Den skal ha en grovere konsistens enn en farse som gjerne er finhakket. Karbonadedeig brukes bl.a som råvare for karbonader og hamburgere. Kjøttfarse. Kjøttfarse er et bearbeidet, gjerne finhakket, kjøttprodukt tilsatt væske og stivelse. Råvarekvaliteten gjør det til et rimeligere produkt enn kjøttdeig som består av delvis renskåret kjøtt som er kvernet. Kjøttfarse er i Norge et av produktene som er underlagt Mattilsynets krav til definerte kjøttråvarer. Farse er lettbedervelig, og stiller derav store krav til en ubrutt kjølekjede og har kort holdbarhet. Kjøttråvarene er storfekjøtt og -fett, eventuelt tilsatt svinekjøtt og -fett. Råvarekravene skiller seg derfor fra det som gjelder kjøttdeig som skal ha rent storfekjøtt som råvare. Til forskjell fra deig, er farse dessuten spedd ut, blant annet med væske (melk eller vann) og tilsatt stivelse (ofte mel) og eventuelt krydder. Kjøttproteinene danner sammen med fett og vann en emulsjon, som er fettdråper finfordelt i vann. For at denne emulsjonen skal holde seg etter oppvarming, tilsettes stivelse i farsen. Stivelse kan være potetmel. Stivelse tilsettes fordi den skal ta opp det vannet proteinene frigir når det varmes opp. Ved industriproduksjon er det er det vanlig å bruke en hurtighakke eller en blandelinje. I storhusholdning brukes det gjerne skålhakke med stående kniver. Når det lages mindre porsjoner med farse, er det mulig å bruke en såkalt matprosessor. Alle hovedråvarene i en farse må være kalde, helst mellom 0 til 2 grader. Dersom temperaturen blir for høy, binder ikke kjøttet vann like godt. Temperaturen i farsen bør ikke være over 2 grader i startfasen, og ikke over 15 grader når den er ferdig. Blir den for varm, er det en mulighet å erstatte noe av væsken med is for å kjøle ned farsen. Is eller isvann tilsettes i produksjonsprosessen for å holde temperaturen nede og dempe bakterieveksten. Hvis farsen kjøres for lenge i hakka, vil friksjonen mellom kjøttet og knivene øke temperaturen. Det er derfor lurt å finne frem alt som skal brukes før hakka startes. Dersom knivene i hakka blir sløve, slås kjøttet i stykker i stedet for å kakkes i stykker. Dette fører til at temperaturen stiger, og at kjøttet blir dårligere til å binde vann. Kjøttfarse brukes til fremstilling av blant annet kjøttboller og kjøttpudding. Produkter av fiskefarse. Fiskefarse basert på filet brukes til å lage blant annet fiskekaker, steinbitkaker, fiskekarbonader, fiskeburgere, fiskepudding, fløtepudding, fiskeboller, fiskegrateng, seikaker, makrellkaker og sildekaker. Dette er produkter med lange tradisjoner i norsk kjøkken. Industriprodukter som kjøpes ferske fra fiskehandlere og kjølt eller dypfryst i dagligvarebutikker er det mest vanlige i dag, men selvsagt er hjemmelaget et velsmakende alternativ. Fiskefiletene males i kjøttkvern eller matprosessor. Dersom man ønsker en farse med grov og seig konsistens til for eksempel karbonader, kan filetene støtes i morter. Det er gjerne mager fisk som brukes til farseprodukter. Hvit fisk som hyse (kolje), lyr, lange, steinbit og torsk er lys og gir en fin farse. Til grov farse brukes sei, makrell og sild, og grov farse er best egnet til fiskekarbonader. Farsen spes med fløte eller melk og kan tilsettes egg, grønnsaker, ost, makaroni og lignende for å drøye den og for å gi smak. Medister. Medister eller medisterdeig (av lty "metworst", som betyr "svinepølse") er et næringsmiddelprodukt som består av en deig kvernet av kjøtt fra svin tilsatt spekk eller annet ister fra svin eller storfe og ulike krydderier (ofte ingefær, allehånde, oregano, kryddernellik, muskatnøtt, kepaløk, sort pepper og salt, samt oksebuljong). Medister inneholder som regel omkring 25 prosent fett. Is eller isvann tilsettes i produksjonsprosessen for å holde temperaturen nede, og dermed begrense bakterieveksten. Medisterfarse. Medisterfarse er et næringsmiddelprodukt som er underlagt Mattilsynets krav til definerte kjøttråvarer. Medisterfarse skal være fremstilt av kjøtt og fett fra svin. Det er ikke tillatt med andre kjøttråvarer i produkter som kalles medisterfarse. Farsen består av medisterdeig som er spedd, og kan inneholde maks 23 % fett. Is eller isvann tilsettes under industriell produksjon for å holde temperaturen nede, og dermed begrense bakterieveksten. Familiedeig. Familiedeig er en kjøttdeig med like deler kjøtt fra storfe og svin, og som kan inneholde 18% fett. Familiedeig er et navn som er konstruert for å få frem et produkt som ikke er underlagt myndighetenes krav til definerte kjøttråvarer. Den er altså fremstilles av kjøtt med mer bindevev og mer fett enn f.eks kjøttdeig og karbonadedeig som er produkter med spesifikke kvalitetskrav. Prisen bør derfor være langt lavere. Lambach. Lambach er et lite sted i forbundsstaten Oberösterreich i Østerrike. Det har 3.242 innbyggere. Lammedeig. Den består av kvernet kjøtt fra lam. Kvernet kalvekjøtt. Den består av kvernet kjøtt av kalv, og kan inneholde maks 8 % fett. Kvernet svinekjøtt. Det består av kvernet kjøtt av svin, og kan inneholde maks 6 % fett. Raseskjending. Raseskjending var et uttrykk brukt av nazistiske antisemittiske propagandister og jurister særlig for den angivelige "skjending" som en jøde begår mot «det ariske folk» når han eller hun bor sammen med eller har kjønnslig omgang med en arier. Ordet raseskjending var ikke bare brukt av nazistene. Selve tankegangen om at ikke-hvite «skjender» den «hvite rase» ved å ha kjønnslig omgang med hvite (først og fremst hvis kvinnen er hvit) var svært utbredt blant hvite mennesker, spesielt på 1700-, 1800- og første del av 1900-tallet. Nazistenes bruk av begrepet hadde altså sin bakgrunn i en da utbredt tankegang med lang historie. Slik tankegang har i andre deler av verden spesielt rammet personer av afrikansk opprinnelse, og i USA kunne det opp til ganske ny tid komme til lynsjinger av svarte menn som det var mistanke om at hadde hatt kjønnslig omgang med hvite kvinner. I flere land, bl.a. USA, var ekteskap mellom svarte og hvite forbudt til midten av 1900-tallet. I enkelte land, som Sør-Afrika, eksisterte slike forbud helt til 1990-tallet. Nazistenes bruk av raseskjending-begrepet. En lov som tok for seg "raseskjending", den såkalte "«blodsvernloven»" "(Blutschutzgesetz)", som utgjorde en del av de antisemittiske Nürnberglovene, trådte i kraft den 15. september 1935. "Ekteskapsinngåelser mellom jøder og statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod" og dessuten "utenforekteskapelig omgang mellom jøder og statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod" ble dermed forbudt. Det ble også forbudt for kvinnelige ariske statsborgere under 45 år å arbeide i jødiske husholdninger. I "Forordningen mot folkeskadere" "(Verordnung gegen Volksschädlinge)" av 5. september 1939, som egentlig rettet seg primært mot plyndring, men hvis bestemmelser ble anvendt mot andre forhold etter påtalemyndighetenes forgodrtbefinnende, ble strafferammen skjerpet. Mens straffene tidligere var fengselsstraffer, kunne og ble nå dødsstraff tatt i bruk. Det var i hovedsak menn som ble anklaget for raseskjending. I årene 1935 til 1937 nådde straffeforfølgelseskampanjen sitt høydepunkt. Senere gikk antallet anmeldelser gradvis tilbake. "Blodvernloven" bidro i vesentlig grad til de tyske jøders sosiale isolasjon fra storsamfunnet. Slik var den med på å legge til rette for senere forfølgelser og tiltak for massetilintetgjørelse. Det spesielle med nazistenes bruk av begrepet, i forhold til lignende praksis og lovgivning i andre deler av verden, var at begrepet og forbudene under nazistene rettet seg mot en gruppe som i stor og økende grad hadde blitt ansett som hvite og hvor ekteskap med andre hvite i stor grad hadde vært sosialt akseptert i tiden før, særlig siden jødene i Tyskland var velintegrerte og gjerne tilhørte middel- og overklassen. Eksponentiell vekst. Eksponentiell vekst eller eksponentiell økning er når en størrelse øker med en fast prosent over like store tidsrom. Adjektivet "eksponentiell" viser til eksponent, det vil si det tallet i en potens som viser hvor mange ganger grunntallet skal tas som faktor. Ved lineær vekst øker størrelsen jevnt. Uhemmet vekst av bakterier er et eksempel på eksponentiell vekst. Det skjer når en bakteriekultur dyrkes frem i en skål. Formeringen hos bakterier skjer ved at de deler seg. Tallet på bakterier blir fordoblet med jevne mellomrom, for eksempel hver time. En eksponentiell vekst med denne hastigheten vil føre til at én bakterie blir til over 8 millioner bakterier på et døgn. På den måten vil bakterier kunne spre seg raskt, og det er derfor viktig med god hygiene som for eksempel å vaske hender før man lager mat og etter å ha vært på do. Definisjon. Størrelsen "x" endres eksponentielt med tiden "t" hvis hvor konstanten "a" er den opprinnelige verdien av "x", Eksempel. Du plasserer 1000 kr i banken. Renten du får på investeringen er 2,5 % p.a. Hvor mye penger kan du ta ut etter at pengene har stått i banken i 13 år? Etter 13 år kan vi ta ut 1378kr og 50 øre fra banken. Fiat 500. Fiat 500 (også kalt "cinquecento" fra italiensk for «500») var en bil produsert av Fiat i Italia. Modellen ble lansert i 1957 som «nuova 500» og ble markedsført som en billig og praktisk bybil. Bilen var mindre enn 3 meter og hadde en luftkjølt, tosylindret motor på 479 ccm, som ga opphav til navnet «500». Bilen viste seg å bli veldig poulær i Europa. Produksjonen av 500-serien opphørte i 1975. Etterfølgeren, Fiat 126, ble aldri like populær. En ny Fiat 500 ble lansert i juli 2007. Med denne modellen går Fiat inn i et marked hvor BMWs Mini har dominert i mange år. Trolig vil Fiat 500 komme som stasjonsvogn og kabriolet. Fiat vurderer også en SUV-versjon. Bilen deler plattform med Fiat Panda og Ford Ka. Alle blir bygget i samme fabrik i Polen. Farmers Market. Farmers Market er en norsk musikkgruppe. Den ble startet i Trondheim høsten 1991 av studenter ved jazzlinja på NTNU. De startet som en frijazzkvintett, men orienterte seg senere spesielt mot bulgarsk folkemusikk, inspirert av en studiereise til Bulgaria. De har opptrådt ved flere internasjonale jazzfestivaler, blant annet Varangerfestivalen (2000 og 2012), Kongsberg Jazzfestival (1993, 1995 og 2009), Moldejazz (1994, 2003, 2004, 2010), North Sea Jazzfestival (Amsterdam, 2004) og Berliner Festspiele (2005). Gruppen har gitt ut fem album. Debutalbumet "Speed/Balkan/Boggie" fra 1995, inneholder opptak fra Moldejazz 1994, blant annet med en kvinnelig sanggruppe fra Bulgaria, "Lés Mystére des Voix Bulgares", også kjent som "Angelite". For albumet "Surfin' USSR" fikk de Spellemannprisen 2008 i åpen klasse. Dalaåi. Dalaåi er en elv i Telemark. Den har sitt utspring i Oftevatnet ved Høydalsmo i Tokke kommune, og munner ut i Sundkilen i Kviteseidvatnet i Kviteseid kommune. Systemet tilhører Skiensvassdraget. Lofast. Lofast er forkortelsen for Lofotens fastlandsforbindelse – veien som ga Lofoten fergefri forbindelse til fastlandet. Veien går fra Fiskebøl i Hadsel kommune i Nordland til Gullesfjordbotn i Kvæfjord kommune i Troms. Den samlede lengden på veien er 51 km. Byggingen av Lofast ble vedtatt enstemmig i Stortinget 9. juni 1989. Byggingen startet høsten 1993, og den første stykket fra Fiskebøl til Myrland ble åpnet for trafikk 19. desember 1997. Fra Myrland til Raftsundets østside startet veibyggingen våren 1996, og denne parsellen ble åpnet 6. november 1998. Etter det ble det midlertidig stopp i arbeidet fram til 2003. Lofast ble åpnet av Dronning Sonja 1. desember 2007 og ble da en del av europavei 10. Statens vegvesen har bestemt at det skal bygges flere rasteplasser og «fotolommer» langs veien enn det som opprinnelig var planlagt. Dette arbeidet skal gjøres i løpet av 2008. Strid om trasévalget. Det var mye strid om trasévalget da Lofast ble planlagt, og det ble utarbeidet flere mulige traséer. I Hadsel ønsket man sterkt å få bygget tunnel under Hadselfjorden, mellom Fiskebøl og Melbu. Men en slik tunnel ville bli både lang, dyp og dyr, og i tillegg fryktet noen at tunnelen kunne bli farlig og utsatt for jordskjelv, siden grunnforholdene under Hadselfjorden er kompliserte. Dessuten ville dette alternativet gitt den lengste veien, med eksisterende passeringer gjennom tettstedene Stokmarknes og Sortland. Til store protester fra Hadsel ble Hadselfjordtunnelen skrinlagt på et relativt tidlig tidspunkt, og veien ble i første omgang bygd fra Fiskebøl til Raftsundet. Veien videre østover bød på flere mulige traséalternativer. Ett alternativ var å bygge ny vei mellom Raftsundet og Kaljord, og oppruste den eksisterende riksvei 822 fra Kaljord til Langvassdalen i Kvæfjord til europaveistandard. Også dette alternativet ville blitt dyrt, fordi det ville koste mye å utvide den eksisterende veien til europaveistandard. De andre alternativene gikk ut på å bygge vei inn Ingelsfjorden mot Øksfjorden, krysse Øksfjorden med bruer eller tunnel, og videre tunneler mot enten Sørdalen i Kvæfjord eller Kanstadfjorden i Lødingen. Flere av disse alternativene ville medføre minst en lang tunnel. Alternativet som til slutt ble valgt var vei langs Ingelsfjordens sørside, over Ingelsfjordeidet til Øksfjorden, bruer over Øksfjorden, tunnel på 6,3 km til Sørdalen i Kvæfjord og vei videre til Gullesfjordbotn. Striden om trasévalget førte med seg mye krangling mellom Vesterålen og Lofoten i avisene og på kommunenivå. I Vesterålen var ønsket at en større del av fastlandsforbindelsen skulle gå gjennom Vesterålen. Nærings- og samfunnsliv i Lofoten mente derimot at det ikke var deres ansvar å oppretholde handelsnæringen i Vesterålen med å kanalisere all turisme gjennom det. Et paradoks ved Lofast er at veien faktisk ikke går i Lofoten i det hele tatt, men derimot i Vesterålen (Hadsel kommune), Ofoten (Lødingen kommune) og Troms (Kvæfjord kommune). Protester fra naturvernere. Norges Naturvernforbund har vært skeptisk til Lofast. De og andre naturvernere har kalt Lofast for et alvorlig naturinngrep. Veien vil gå i et område som har vært relativt uberørt. Møysalen nasjonalpark er opprettet ikke langt fra området veien går gjennom, og deler av området er ubebygd og har hatt liten menneskelig aktivitet. Men tilhengerne av veien har argumentert med at området tross alt har hatt noe aktivitet, med blant annet ei kraftlinje gjennom området, og at veien vil gi flere mennesker mulighet til å nyte naturen i området. Dessuten mener de at samferdselen tross alt må komme foran verneinteressene. Framover. Åpningen av Lofast vil få følger for fergestrekningene til og ved Lofoten. Fylkesråd for næring og samferdsel i Nordland, Sonja Steen, innstilte vinteren 2007 til Nordland fylkesting at fergeforbindelsen Melbu-Fiskebøl skal opprettholdes omtrent på dagens nivå, helst med ei hurtigere ferge, men med mindre fergemateriell enn i dag. Bognes-Lødingen skal få økt kapasitet på helårsbasis og Bodø-Moskenes skal få økt kapasitet i sommersesongen. For Skutvik-Svolvær mente fylkesrådet at fergeforbindelsen bør opprettholdes i full drift i en prøveperiode på to år. Regjeringen foreslo imidlertid i statsbudsjettet for 2008 at fergeforbindelsen mellom Skutvik og Svolvær skulle legges ned 1. januar 2008, mens forbindelsen mellom Skrova og Svolvær omgjøres til fylkesveiferge. Men flertallet i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité går inn for at fergeforbindelsen mellom Skutvik og Svolvær skal opprettholdes med én daglig avgang i 2008, som en prøveordning. I Gullesfjordbotn, hvor rundkjøringen der en kan velge Lofast ligger, er det satt av arealer til næringsutvikling og det forventes at dette vil vokse frem her i de nærmeste årene. Høydalsmo. Høydalsmo er et tettsted i Tokke kommune i Telemark. Stedet ligger ved E134, og Rv45 starter her og går til Dalen og videre til Setesdal. Stedet har en kombinert barne- og ungdomsskole med skolefritidsordning, Høydalsmo skule med 85 elever, som kommer fra Høydalsmo, Eidsborg, Smørklepp og Lårdal. I tilknytning til skolen er det samfunnshus og fotballbane. Høydalsmo har et svært aktivt idrettslag, Høydalsmo IL, som har vært vertskap for flere store arrangementer. I 2002 arrangerte man NM på ski nordiske grener og hopp. Året etter var NM i kombinert for lag lagt til stedet, de kom igjen i 2006. Idrettslaget og Tokke kommune har lagt forholdene godt til rette for langrenn på ski. På Høydalsmo vegkro stopper over 100 trailere hver dag på vei mellom Oslo og Haugesund. I 2007 ble det derfor etablert en bibliotekfilial der hvor sjåfører kan låne lydbøker så vel som vanlige bøker til kjøreturen. En person fra Høydalsmo kalles i Vest-Telemark for en "høysekk". Alter. Alteret i St. Mary Redcliff kirken, Bristol, England Alter av av latin "alta ara", høyt offersted, er i ikke-kristen betydning brukt om et oppbygget sted der en la gaver til en gud, eller et sted for ofring eller andre kulthandlinger. I kristen betydning et bord i koret der gudstjenesten blir holdt og flere kirkelig handlinger utført. I kirker der det er flere altere kalles det som står i koret "høyalter", mens de andre kalles "sidealtere". Et prekestolalter er en variant der prekestolen er plassert over alteret. Dette er en understrekning av prekenens betydning i den reformatoriske gudstjenesten, og symboliserer at Ordet står over sakramentet. De første prekestolaltere oppstod i tysk område. Mange kirker i Norge fikk prekestolaltere i andre halvdelen av 1700-tallet og særlig i de tre første tiår på 1800-tallet. Mange er imidlertid senere ombygd. Prekestolaltere finnes nå blant annet i Nykirken i Bergen (gjenreising 1756), Gamlebyen kirke i Oslo (1796), Røros kirke (1784), Kongsberg kirke (1740–61) og Sør-Fron kirke (1792). Bjørndal skole. Bjørndal skole er en barneskole beliggende på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand, sør i Oslo. Skolen ble grunnlagt i 1989 og har ca. 590 elever. Rektor er Marina Badendyck fra 2010. Det er 7-trinn der og hvert trinn er delt inn i ABC-klasser. Rønningsbakken (Trondheim). Rønningsbakken er ei gate i Trondheims østre bydel Rønningen/Rosendal. Gata er om lag 410 meter lang og krysser kjente gater som Persaunveien og Saxenborg allé. Gata har en høydeforskjell på om lag 30 meter. Rønningsbakken går parallelt med den høyt trafikkerte Innherredsveien, og har på ett punkt en togovergang. Rønningsbakken er for det meste asfaltert, men i bunnsjiktet av gata er det hardstampet grus. Dam (spill). Startoppstillingen i dam. Det spilles kun på de mørke feltene. Dam er et taktisk brettspill som spilles på et sjakkbrett (8x8 felter) eller på et brett med 10x10 felter. Bare det ene fargefeltet brukes til spillet. Brikkene er flate og sirkelformede og flyttes diagonalt på samme måte som med en løper i sjakk. Det finnes flere ulike regelsett for å spille dam. Felles for alle er at man starter med 12 eller 20 brikker avhengig av brettstørrelsen. Målet er å slå ut motstanderens brikker ved å hoppe over dem. Til hjelp til dette kan man få oppgradert sine brikker til konger ved å bringe dem til motstanderens baklinje. En konge har, avhengig av hvilke regler man spiller etter, forskjellige fordeler. Den viktigste er at en konge kan hoppe lengre hopp enn de vanlige ett-feltshoppene. Det tetteste man kommer offisielle regler er de reglene man spiller med i Russland og Nederland. Her er det turneringer og rating på samme måte som i sjakk, og det avholdes også verdensmesterskap. Dam på 64 felter er i moderne tid grundig analysert. Beregninger viser at den som trekker først, alltid vil vinne dersom det ikke gjøres feil. I mesterskap spilles det derfor med 10x10 felter for å øke kompleksiteten til spillet. Dam på 64 felter er imidlertid nok komplisert til at det kan spilles med varierende utfall for alminnelige spillere. Antje Harvey. Antje Harvey (født 10. mai 1967 i Magdeburg som "Antje Misersky") er en tidligere tysk langrennsløper og skiskytter. Antje Harvey begynte som langrennsløper, og var med på DDRs lag som tok bronse på stafetten under VM 1985 i Seefeld. Hennes far var trener for DDR fram til 1985, og siden han nektet å gi sin datter steroider ble han presset til å slutte. Antje ble senere også presset til å slutte på DDRs lag. I 1989 begynte hun med skiskyting, og vant gull på 15 km under OL 1992 i Albertville, for Tyskland. Hun tok også sølv på 7,5 km og på stafetten. Under OL på Lillehammer i 1994 ble det et nytt stafettsølv, og hun var også med på laget som gikk til topp i VM-stafetten i 1995. Våren 1993 giftet hun seg med amerikaneren Ian Harvey, og flyttet etter karrieren til Utah. I 2000 fikk hun amerikansk statsborgerskap. I 1995 mottok hun "Heidi-Kriger-medaljen", for sin motstand mot å delta i DDRs systematiske doping av utøvere da hun var aktiv. Krongods. Krongods er betegnelsen på en monarks eiendommer og bygninger. Under visse former for styre, kunne monarken etter eget forgodtbefinnende tilegne seg land, skog, forekomster og arbeidskraft (bønder). Disse skapte da inntekter og ressurser som monarken kunne benytte til drift og spesielle prosjekt, blant annet bygging av borger, festningsverk og krigføring. Økningen i nasjonens krongods kunne i perioder være spesielt stor, eksempelvis etter reformasjonen som medførte at tidligere klostergods ble konfiskert og innlemmet i krongodset. Reduksjon i krongods var merkbar i forbindelse med ressurskrevende aktiviteter som krigføring. I land der revolusjon ble gjennomført ble krongodset oppløst og fordelt etter den nye rådende filosofi. Som eksempel kan nevnes at de dansk-norske krigene på 1600-tallet slet hårdt på krongodset. Rundt 1663 ble kong Frederik III nødt til å selge eller pantsette over halvparten av sitt krongods for å dekke statlig gjeld, til en pris godt under vanlig takst. Muligheten for kjøp ble ikke offentliggjort, og et salgt kunne oppfattes som innsidehandel, i den forstand at de velbeslåtte kjøpere agerte i et lukket marked. Etter overtagelsen mistet mange av arbeiderne (bønder og leilendinger) anledningen til videre arbeid på godset. Enkelte tidligere krongods ble igjen krongods på 1700-tallet. Mario Reiter. Mario Reiter (født 5. november 1970 i Rankweil) er en tidligere østerriksk alpinist. Karrierens store høydepunkt var gullmedaljen han vant i kombinasjonsøvelsen under OL 1998 i Nagano. Han la opp som aktiv utøver etter sesongen 2000/2001. Jøran Kallmyr. Jøran André Sylte Kallmyr (født 15. april 1978 i Molde) er en norsk politiker (Frp). Kallmyr er leder av byutviklingskomiteen i Oslo bystyre. Han var Oslos byråd for miljø og samferdsel fra 2007-2011. Kallmyr var i byrådet Lae byråd for miljø og samferdsel og ble senere konstituert byråd for næring og idrett i Oslo kommune. Han har tidligere vært konstituert byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo kommune. I stortingsperioden 2005–2009 er han 4. vararepresentant for Oslo Frp. Kallmyr er født og oppvokst i Fræna kommune i Møre og Romsdal, hvor han også var fylkesformann i FpU. Han var formann i Oslo FpU i årene 2000 til 2003. I perioden 2004 til 2006 satt han i sentralstyret for Fremskrittspartiets Ungdom (FpU). Gunnar Oxaal. Gunnar Oxaal (født 1918, død 1960) var en norsk journalist og forfatter. Oxaal var redaksjonssekretær i Teknisk Ukeblad i årene 1946–1958. Han var med å starte Norsk Interplanetarisk Selskap (dagens Norsk Astronautisk Forening) i 1951 sammen med Erik Bergaust og Thorstein Thelle. Sammen med Olaf Coucheron, Alf Prøysen, Aimée Sommerfelt, Jo Tenfjord og Dagny Wennesland var han i 1959 redaktør for det populære 10-binds barnebokverket "Mitt skattkammer". Minaret. leftMinareter (arabisk "manāra"; urdu: "minra", flertall "minar") er arkitektonisk særpregede byggverk tilknyttet islamske moskeer. Minareter er generelt høye og grasiøse spir, ofte med løkformede kroner, vanligvis frittstående og markant høyere enn omliggende bygninger. Dominoteorien. Dominoteorien er en amerikansk geopolitisk teori fra siste halvdel av 1900-tallet. Den gikk ut på at hvis et land kom under kommunistisk styre, ville nabolandene også følge etter, slik som når alle dominobrikkene faller hvis du kun dytter én. Teorien kom i bruk under den kalde krigen for å vise hvordan daværende Sovjetunionen kunne spre kommunismen videre og til slutt kunne infiltrere kommunisme inn i alle verdens land. For å forhindre dette kom den amerikanske presidenten Harry S. Truman opp med Trumandoktrinen som gikk ut på å hjelpe alle land som følte seg truet eller ble angrepet av Sovjetunionen eller andre kommunister. Først og fremst ble denne teorien brukt i Sørøst-Asia, der USA førte Vietnamkrigen, nettopp for at nabolandene ikke skulle bli kommunistiske og dermed gi kommunistblokken et geopolitisk overtak. Dominoteorien har også blitt brukt mot Cuba og Nicaragua. Triglyf. Frise fra Parthenon med metoper mellom triglyfene. Triglyf er en del av den doriske frisen i gresk arkitektur. Triglyfen består av en utstikkende firkantet blokk med tre loddrette rifler, og med metopen veksler de og danner tilsammen frisen på entablementet over søylene. Man mener triglyfen er en representasjon i stein av bjelkeender fra de gamle tømrede tempelene, som beskrevet av Vitruvius og andre klassiske- og renessanseforfattere. Gresk arkitektur (og senere romersk arkitektur) beholdt dette trekket, sammen med andre karakteristiske trekk fra eldre trearkitektur, som en æresbevisning til arkitekturens opprinnelse og dens rolle i menneskets historie. Den mest berømte doriske frisen med triglyfer og metoper finnes i Parthenontempelet i Athen, der motivet på metopene viser kampen mellom kentaurer og lapither. På renessansens bygninger og interiør er friseutsmykning også ofte brukt. Østsiden Idrettslag. Østsiden Idrettslag Fredrikstad (tidligere Østsiden IL, stiftet 14. juni 1935) er et idrettslag fra Østsiden i Fredrikstad. Klubben er mest kjent for sitt fotballag. Historikk. I 1937 anla laget sin egen grusbane og i 1948 ble gressbanen åpnet. I 1959 åpnet man treningsbanen og ytterligere en treningsbane ble åpnet syd for Nabbetorp skole i 1987. Damehåndball kom på programmet i 1966 og klubbens første leder av håndballgruppa var Kirsten Hellesnes. Av sportslige meritter må nevnes fotballagets 2-1 seier over Lyn i kvartfinalen i 1962 og andreplassen i 2. divisjon samme år. På ungdomssiden har det blitt en rekke kretsmesterskap samt juniorfinale i NM i 1955 og sølv i Norway Cup i 1975. Norges Fotballforbund innførte ferdighetsmerke i 1953 og lagets Thor Magnussen var den første i landet som klarte gullmerket. Andre kjentfolk med bakgrunn fra klubben er FIFA-dommer Tore Hollung, landslagssjef Egil Roger «Drillo» Olsen og mangeårige proff Jørn Andersen. Fra om med 1. januar 2008 gikk klubben inn for et samarbeid med Fredrikstad HK for å samle en stor klubb med både gutte- og jente- lag. Det nye navnet ble Østsiden Idrettslag Fredrikstad. Arrangementer. Østsiden IL Fredrikstad arrangerer hvert år flere populære og tradisjonsrike arrangementer som fotballskole, fotballcup, og "Øssiæloppene" for å nevne noen. Men det mest kjente og populære er Norges største håndballcup – DNB Fredrikstad Cup. Norges største håndballcup ble for første gang arrangert i 1982 og var den gang verdens største. I 2012 ventes det 520 lag til Fredrikstad etter en historisk påmeldingsrekord på hele 600 lag! (www.fredrikstadcup.no) Josef Polig. Josef Polig (født 9. november 1968 i Sterzing) er en tidligere italiensk alpinist. Han deltok i verdenscupen fra 1988 til 1995, uten å oppnå en eneste pallplassering. Hans beste resultat var to femteplasser (i kombinasjonen i Kitzbühel i januar 1992 og i utforrennet i Kvitfjell i mars 1993). Knapt noen hadde levnet italieneren medaljesjanser da han stilte opp i OL 1992, men Polig overrasket alle og gikk helt til topps i kombinasjonsøvelsen, et renn som for øvrig ble preget av mange utkjøringer. Det ble en stor italiensk dag i alpinbakken, da en annen overraskelsesmann, landsmannen Gianfranco Martin, tok sølv og sikret italiensk dobbeltseier. Barbara Cochran. Barbara Ann Cochran (født 4. januar 1951 i Richmond, Vermont) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun er søster av alpinistene Marilyn Cochran, Lindy Cochran og Bob Cochran. Barbara Cochran deltok i verdenscupen i perioden 1969–1973, og fikk i alt med seg tjue pallplasseringer, hvorav tre seire (to i slalåm og en i storslalåm). Cochrans store øyeblikk kom under OL 1972 i Sapporo, der hun gikk til topps i slalåmrennet foran den franske duoen Danièle Debernard og Florence Steurer. Fra før hadde hun sølv i slalåm fra VM 1970 i Val Gardena. Michela Figini. Michela Figini (født 7. april 1966 i Prato) er en tidligere sveitsisk alpinist. I 1980-årene var Figini blant de aller beste i fartsdisiplinene. Hun vant 26 enkeltrenn i verdenscupen derav 17 i utfor. Hun vant verdenscupen sammenlagt i 1985 og 1988. Videre vant hun utforcupen fire ganger. Under VM 1985 vant hun gull i utfor, og to år senere, da VM gikk i Crans-Montana, tok hun sølv i både utfor og Super-G. Under OL 1984 i Sarajevo vant hun gull i utfor. Fire år senere, under OL i Calgary, tok hun sølvmedaljen i Super-G bak Sigrid Wolf. Michela Figini la opp i 1990. Skogsvåg. Skogsvåg er kommunesenter i Sund kommune i Hordaland. Her finner man kommunehuset, Sund senter, Skogsvåg barnehage, Sundhallen, Skogsvåg Idrettslag og Skogsvåg stadion, Sotra vidaregåande skule avd. Sund og Sundheimen aldershjem. Skogsvåg har 1450 innbyggere. Morten Krogvold. Morten Krogvold (født 3. mai 1950 i Oslo) er en norsk fotograf. Han er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland med sin portrettkunst. Krogvold har hatt mange separatutstillinger. I 1979 ble han som den andre fotograf i Norge antatt på Høstutstillingen, hvor han også var representert med bilder i 1980, 1981 og 1983. Han mottok Statens reise- og studiestipend i 1979 og 3-årig arbeidsstipend for kunstnere i 1980. I 1989 fikk han Fotografiprisen, som for første gang ble utdelt i forbindelse med fotografiets 150-års jubileum. Mottaker av Oslo bys Kulturpris 1996. Det er over ti år siden Morten Krogvold holdt sitt første kurs i fotografi i Vågå. Den gang var tanken å holde fire kurs, men i januar 2005 ble nr. 100 avviklet. Over 3 000 mennesker har til nå deltatt på disse arrangementene. Krogvold er kjent for sin entusiasme og evne til å formidle fotografi. Han er også en fremragende kulturagitator. Til nå har han holdt internasjonale kurs i fotografi i England, USA, Italia, Kina, Sør-Afrika, Irland, Hellas, Portugal, Tsjekkia samt de nordiske land. På en kulturkveld i Vågå i januar 2005 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden, samtidig som han fikk Vågås kulturpris for 2004. Krogvold var programleder for portrettserien Ansikt til ansikt på NRK 1 i 2006. En utbredt myte vil ha det til at Morten Krogvold er lektor i fotografi. Misforståelsen oppsto i et magasinintervju der det ble nevnt at Krogvold underviste på Sogn videregående skoles linje for fotografi, og mottok lønn tilsvarende en lektorstilling. Yrkestittelen "lektor" forutsetter en pedagogisk utdannelse, noe Krogvold ikke har. Kulturlandskapet på Radøy. Kulturlandskapet på Radøy er Radøy kommunes tusenårssted og omfatter natur- og kulturlandskapet i området rundt Solendfjellet, Nøttveitveten og Morkenfjellet. Landskapet er særpreget og kupert, med sjø, svaberg, lyngheier og bratte beite- og slåttemarker. Morkenfjellet er det høyeste fjellet på Radøy, og er 217 moh, herfra kan man se nesten hele Radøy. Det er flere veier og turstier i kulturlandskapet, og Nøttveitveten er den mest benyttede. Dine Penger. Dine Penger er et privatøkonomisk fagblad, etablert i 1983 av Carl Johan Berg og Carsten O. Five som likestilte redaktører. Senere overtok Christian Vennerød redaktørkrakken fra Berg. Vennerød og Five kjøpte bladet i 1988 og solgte det for nesten 50 millioner kroner til Schibsted i 1996. Vennerød og Five fortsatte som redaktører til henholdsvis 2000 og 2002. Ansvarlig redaktør siden 2002 er Tom Staavi. Dine Penger har 414 000 lesere (Riksundersøkelsen høsten 2005). Bladet kommer med 11 utgaver per år. DinePenger.no. I februar 2006 ble tidsskriftets nettsted flyttet over til VG Nett. Aleksej Kosygin. Aleksej Nikolajevitsj Kosygin (ru. Алексей Николаевич Косыгин; født i St. Petersburg, død 18. desember 1980 i Moskva) var en sovjetisk politiker, I en alder av 15 sluttet Kosygin seg til Den røde armé i 1919 og han kjempet i den russiske borgerkrigen til 1921. Etter krigen utdannet han seg i Petrograd (som St. Petersburg het da) og var fra 1924 i 1934 i arbeid i Sibir, der han også sluttet seg til kommunistpartiet i 1927. I 1930-årene utdannet han seg videre ved Leningrad Tekstilinstitutt og han begynte som ingeniør ved Oktabrskaya tekstilfabrikk i Leningrad. Her gikk han gradene og endte opp som direktør. Under Stalins store utrenskninger på 1930 tallet åpnet det seg mange muligheter i partiapparatet, og i 1938 begynte Kosygin å jobbe med politikk på heltid, først som leder av Leningrad transport- og industridepartement, deretter som borgermester i Leningrad. I 1939 ble han valgt inn i Sentralkomiteen som fullt medlem, hvor han var medlem helt frem til sin død i 1980. Under krigen var han blant annet visestatsminister. Etter krigen ble Kosygin valgt inn i Politbyrået og som fullt medlem fra 1948. Han var også finansminister og «lettindustri»-minister en kort periode frem til 1953. Etter Stalins død i 1953 steg Kosygin videre i gradene som en trofast tilhenger av Nikita Khrusjtsjov. Han ble leder av Den sovjetiske planleggingskomite og fullt medlem av Presidiet, som Politbyrået nå ble kalt. Han var også visestatsminister med mindre avbrudd fra 1940 og frem til 1960. Etter dette ble han første visestatsminister. I 1964 ble Khrusjtsjov avsatt og Kosygin overtok hans rolle som statsminister i en ledertroika hvor Bresjnev var generalsekretær og Nikolaj Podgornij var president. Kosygin spilte selv ingen rolle i selve avsettingen av Khrusjtsjov. Kosygin fremmet flere økonomiske reformer for å skifte fokus fra tungindustri og militær produksjon til lett industri og konsumentartikler. Bresjnev støttet ikke denne politikken og bremset Kosygins reformer. Han var med å holde effektiviteten og disiplinen oppe i sovjetisk økonomi, men hans politiske stilling var svekket. På slutten av 1970-tallet var Bresjnev den ubestridte leder, men Kosygin beholdt sin stilling som statsminister og medlem av Politbyrået helt frem til uker før sin død. Han ble syk og sa fra seg sine verv i oktober 1980. Maskinlæring. Maskinlæring er en gren av kunstig intelligens, innen informatikk. Det er en vitenskapelig disiplin opptatt av design og utvikling av algoritmer som gjør datamaskiner i stand å utvikle atferd basert på empiriske data. Et hovedfokus innen forskning på maskinlæring er automatisk å lære gjenkjenning av komplekse mønstre og gjøre intelligente beslutninger basert på data. En læringsalgoritme bruker et sett treningsdata for å utvikle eller forbedre en atferd. Et problemområde er det faktum at alle mulige atferder gitt alle mulige inntrykk, er for mange til å dekkes av mengden observerte eksempler. Algoritmen må altså være i stand å generalisere, og finne løsninger på problemer den ikke har observert eksempler på tidligere. Viktige anvendelsene av maskinlæring er innen beslutningsstøttesystemer, der man skal ekstrahere kortfattede oversikter fra store mengder data (også kjent som data mining) stemmegjenkjenning, automatisk føring av kjøretøy, samt andre områder der anledningen til forprogrammering av maskinen er begrenset. Alle norske universitet, og enkelte høgskoler, tilbyr studier som inkluderer maskinlæring som tema. Maskinlæring som fag krever tverrfaglig kompetanse på flere områder, for eksempel sannsynlighetsteori, statistikk, kognitiv vitenskap og informatikk. Definisjon. Et dataprogram kan sies å lære fra erfaring E i henhold til en type oppgaver O og ytelsesmål Y, hvis ytelsen ved oppgaver O, som målt ved Y, forbedres ved erfaring E. Generalisering. Hovedmålet til en lærende agent, er å generalisere fra erfaring. Agenten må kunne ta et sett treningseksempler, og utlede en generell erfaring. Dette for å være i stand til å gi nyttige svar i tilfeller den ikke har sett før. Mennesklig interaksjon. Noen maskinlæringssystemer søker å eliminere behovet for menneskelig intuisjon i dataanalysen, mens andre ønsker en samarbeidende tilnærming mellom menneske og maskin. Menneskelig intuisjon kan likevel ikke helt elimineres, da systemdesigneren må spesifisere hvordan data skal representeres samt hvilke mekanismer som skal brukes for å søke etter en karakterisering av data. Algoritmetyper. Maskinlæringsalgoritmer kan organiseres i en taksonomi basert på det ønskede resultatet av algoritmen. Beslutningstre. Læring ved beslutningstre bruker et beslutningstre som en prediktiv modell for å tilordne obvervasjoner om et element til konklusjoner om elementets målverdi. Assosiasjonsregler. Læring ved assosiasjonsregler er en metode for å oppdage interessante relasjoner mellom variabler i store datasett. Kunstig nevralt nettverk. Læring ved et kunstig nervralt nettverk, vanligvis referert til som "nevralt nettverk", bruker er læringsalgoritme som er inspirert av strukturen og funksjonen til biologiske nevrale nettverk. Utregninger er strukturert som sammenkoblete grupper av kunstige nevroner. Moderne kunstige nevrale nettverk er ikke-linære statistiske verktøy for datamodellering. De er vanligvis brukt til å modellere komplekse forhold mellom inndata og utdata, for å finne mønster i og klassifisere data. Genetisk programmering. Genetisk programmering er en evolusjonær algoritme-basert metodologi, inspirert av biologisk evolusjon, for å lage programmer som utfører brukerdefinerte oppgaver. Dette er en spesialisering av genetiske algoritmer hvor hvert individ er et program. Dette er en maskinlæringsteknikk som optimaliserer populasjonen av programmer, basert på ytelsen gitt ved hvor godt programmene kan utføre den brukerdefinerte oppgaven. Støttevektormaskin. Støttevektormaskiner er et sett av beslektede metoder for veiledet læring, brukt for å klassifisere og gjøre regresjonsanalyse. Gitt et sett med treningseksempler, hvor individene er markert for å tilhøre én av to kategorier, lager treningsalgoritmen for støttevektormaskinen en modell som kan beslutte om et nytt eksempel faller inn i den ene kategorien eller den andre. Bayesiansk nettverk. Et bayesiansk nettverk er en grafisk modell for sannsynelighet. Den representerer et sett av tilfeldige variabler og deres betingede avhengigheter fremstilt ved hjelp av en rettet asyklisk graf. Et praktisk eksempel kan være en representasjon av sannsynlighetsfordelingen mellom sykdommer og relaterte symptomer. Nettverket kan, gitt ulike symptomer, kalkulere sannsynligheten for at en person har en sykdom. Det finnes effektive algoritmer for ressonering og læring. Forsterkende læring. Forsterkende læring fokuserer på hvordan en agent bør handle i et miljø, med formålet å maksimerer muligheten for langsiktige belønninger. Algoritmer for forsterkende læring søker å finne regler som tilordner tilstander i verden til handlinger agenten bør utføre i den gitte tilstannden. Forsterkende læring er forskjellig fra veiledet læring da ingen korrekte par av inndata og utdata blir presentert, samt at mindre enn optimale handlinger ikke eksplisitt blir korrigert. Merovingere. Merovingerne var en kongeslekt hos de saliske frankerne og styrte i tiden mellom det 400-tallet og 700-tallet over de landområdene som i dag utgjør Frankrike og deler av Tyskland. De var etterkommere etter kong Klodvig I, den første av slekten som ble katolsk kristen. Han skal ha nedstammet fra Merovech og Childerik I. Betegnelsen "merovinger" er etter alt å dømme avledet av navnet til Merovech, den mytiske grunnleggeren av dynastiet. Merovingerne kom til å herske over frankerne i Frankerriket, kjent som "Francia" på latin, som i stor grad tilsvarte oldtidens Gallia. Deres politikk førte til hyppige slektsfeider og borgerkrig i ulike deler av kongefamilien. I løpet av det siste århundret med merovingisk styre var kongeslekten begrenset til en seremoniell rolle, ved at den reelle makten var overtatt av merovingerkongenes rikshushovmestere. En av disse, Pipin, samlet riket igjen etter at det i lengre tid hadde vært delt i tre. Hans etterfølger, Karl Martell («Karl Hammeren»), slo tilbake et muslimsk angrep i 732 og styrket dermed riksmakten. Deres tid ble endelig avsluttet i mars 752 da pave Zacharias formelt avsatte Childerik III. Zacharias' etterfølger, pave Stefan II, kronet Karl Martells sønn Pipin den yngre i Childeriks sted i 752, noe som begynte karolingernes dynasti, og den spede begynnelsen på hva som kom til å bli det tysk-romerske rike. I 751 ble den siste merovingerkongen avsatt av Karls sønn Pipin, som lot seg selv utrope til konge. Merovingerne ble tidvis referert til som «de langhårete kongene», latin "reges criniti", av sine samtidige for deres symbolske uklipt lange hår. Tradisjonelt hadde stammelederne til frankerne hatt langt hår, noe som skilte dem fra romerne og presteskapet med tonsur. Begrepet «merovinger» kommer fra middelalderlatin "Merovingi" eller "Merohingi" («sønner av Merovech»), en alterasjon av et ikke bevitnet gammelvestlig lavfrankisk form, beslektet til deres slekts angelsaksiske navn "Merewīowing", hvor siste "-ing" var en typisk endelse for slektsnavn. Dynastiets opprinnelse. Beretningene om de tidlige frankiske høvdingene Pharamond (rundt 419 til 427) og Clodio (rundt 427 til 447) har et mytisk preg, og deres forhold til merovinger-dynastiet er usikkert. Gregorius av Tours nevner Clodio som den som startet erobringen av Gallia ved å ta "Camaracum" (Cambrai) og utvide grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Sidonius forteller at den romerske hærføreren Aetius klarte å overraske frankerne og drive dem tilbake (antagelig rundt 431). I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunnernes invasjon. De saliske frankerne stilte opp og kjempet sammen med romerne, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket og var blant de germanske stammene som hadde alliert seg med Attila. I denne perioden innledes et forhold som kom til å vedvare i mange århundrer, nemlig at de germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter, og en tiltagende romanisering av de frankerne som bodde blant dem. Kristningen av merovingerne er bare ett av flere bidrag til dette. Gregorius’ kilder identifiserer Merovech som kongen av frankerne og muligens en sønn av Clodio. Merovech ble etterfulgt av Childerik I, som skal ha vært en sønn av ham. Childeriks grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne. Merovingernes dynasti har sitt navn etter den delvis legendariske Merovech (latinisert som "Meroveus" eller "Merovius"), leder av de saliske frankere, og framsto i den faktiske historie med seirene til sin sønn Childerik I (styrte fra rundt 457-481) mot de germanske stammene vestgotere, saksere og alamannerne. Childeriks sønn Klodvig I (481 – 511) fortsatte med å forene det meste av Gallia nord for elven Loire under sin kontroll rundt 486 da han beseiret Syagrius, den romerske herskeren i disse områdene. Han vant slaget ved Tulpiacum mot alamannerne i 496 på den tiden hvor han, i henhold til Gregorius av Tours, konverterte til sin hustrus religion, den nikenske kristendom. Han gikk deretter på et avgjørende nederlag overfor det vestgotiske kongedømmet i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Etter Klodvigs død ble hans kongedømme delt blant hans fire sønner, og i løpet av det neste århundret fortsatte tradisjonen med deling av kongedømmet. Selv med flere merovingiske konger som styrte samtidig over deres egne riker, fortsatte kongedømmet, ikke ulikt det sene Romerriket, å bli oppfattet som en enhet som ble styrt kollektivt av disse ulike konger i sine riker inntil en vending førte til en ny forening av hele kongedømmet under en enkelt hersker. Lederskapet blant de tidlige merovingene var antagelig basert på en mytisk stamfar og påstått guddommelig beskyttelse, uttrykt i begreper som fortsatt militær suksess. Historie. Ved Klodvigs død i 511 omfattet det merovingiske kongedømmet omfattet alle frankere og hele Gallia unntatt Burgund. Sett utenfra var kongedømmet, selv i tiden da det var delt mellom ulike konger, sett på som samlet enhet, og fortsatte med å erobre Burgund i 534. Etter østgoterne falt sammen fortsatte frankerne med å erobre også Provence. Etter dette forble deres grenser mot Italia (styrt av langobardere siden 568) og det vestgotiske Septimania rimelig stabile. Innledningsvis var kongedømmet delt blant Klodvigs sønner og senere blant hans sønnesønner og det var hyppig krig blant dem ved at de allierte seg med og mot hverandre. Når en konge døde førte det øyeblikkelig til konflikter blant de gjenværende brødrene og den avdødes sønner. Senere ble konfliktene mer intens ved en personlig strid om den frankiske dronningen Brunhilda av Austrasia. De årlige krigene førte imidlertid ikke større ødeleggelse, men fikk nærmest rituell karakter mellom etablerte de herskerne. Til sist klarte Klotar II («den store») i 613 å forente hele det frankiske riket under en hersker. Senere delinger førte til stabile enheter bestående av Austrasia, Neustria, Burgund, og Aquitania. De hyppige krigene hadde dog svekket kongemakten mens adelen vokste og økte sin makt. De skaffet seg enorme innrømmelser fra kongene som motytelse for sin støtte. Disse innrømmelsene førte til at betydelig makt ble fordelt fra kongen og ble beholdt av grever og hertuger. Svært lite er kjent om disse hendelsene på 600-tallet på grunn av manglende kilder, men et svekket merovingisk dynasti forble konger fram til 700-tallet. Klotars sønn Dagobert I (død 639), som hadde sendt soldater til Spania og hedenske slaviske områder i øst, er vanligvis vurdert som den siste mektige merovingiske kongen. Senere konger er kjent som "rois fainéants" («gjøre-ingenting-konger»), til tross for det faktum at kun de to siste kongene var de som ikke gjorde noe. Kongene, selv viljesterke menn som Dagobert II og Chilperik II, var ikke de sto fremst i de politiske konfliktene, og overlot denne rollen til deres rikshushovmestere som deretter i økende grad lot sine egne interesser kom foran kongens. Mange av kongene kom på tronen i ung alder og døde tidlig, noe som svekket kongedømmet ytterligere. Konflikten mellom rikshushovmesterne ble avsluttet da Austrasia under Pipin av Herstal triumferte i 687 i slaget ved Tertry. Etter dette var Pepin, selv om han ikke var konge, den politiske herskeren av det frankiske kongedømmet og etterlot denne posisjonen i arv til sine sønner. Det var nå sønnene av hushovmesteren som delte riket mellom seg under styret til en enkelt konge. Etter Pepins lange styre tok hans sønn Karl Martell makten i kamp mot adelen og sin egen stemor. Hans omdømme som en hensynsløs hersker underminerte ytterligere kongens posisjon. I løpet av de siste årene av hans liv styrte han selv uten en formell konge, skjønt han tok ikke kongelig verdighet for sitt eget navn. Hans sønner Karloman og Pipin den yngre utpekte igjen en gallionsfigur som konge fra merovingene noe som førte til opprør i kongedømmets utkanter. Imidlertid erstattet Pepin i 751 den siste merovingiske konge med støtte fra adelen og med velsignelse fra pave Zacharias og ble selv en konge av Frankerriket. Den avsatte merovingske eks-kongen ble sendt i kloster, avklipt sitt symbolske lange hår. Med Pepin begynte det karolingiske herskerdynastiet i Frankerriket. Tredj minst i klassen. Tredj minst i klassen (ofte forkortet TMIK) var et Oslo-band med røtter i Bærum. Bandet ble startet i 1986 og debuterte i oktober 1987. Bandet ble oppløst i 1990. Medlemmer. Medlemmene var Espen R. Haram, Harald Eia og Håvard Mossige. Av disse tre fortsatte Haram i bandet Lululand, mens Mossige og Eia ikke senere har vært aktive på musikkfronten. Backingmusikere. Bandet ble i løpet av kort tid et svært populært band for medlemmer av andre og mer etablerte band og musikere. Dette medførte at en del kjente musikere stilte som backingmusikere på mange av konsertene bandet holdt i løpet av sin levetid. Mest kjente var kanskje Bitten Forsudd (Garden of delight, Einmal kommt die Liebe) og Espen Omdahl og Harald Henmo (Follow that dream). I tilhengerskaren fant man etter sigende også Lars Lillo-Stenberg (deLillos), Rolf Yngve Uggen (Astroburger, Gluecifer) og Aslak Dørum (DumDum Boys). Populariteten. Årsaken til denne typen popularitet var sannsynligvis bandets svært spesielle stil. Ti år tidligere hadde «gjør-det-selv»-ånden ført til en oppblomstring av punkrock og annen type enkel «tre-greps-»rock. For TMIK, derimot, førte gjør-det-selv-ånden til melodiøs og rar pop, som ga enkelte assosiasjoner til Television Personalities. Dette ble kombinert med nærmest avantgardistiske og assosiative tekster om relativt hverdagslige fenomener som sjelden ble behandlet i popmusikk: For eksempel etiske dilemmaer ved det å jobbe i kiosk («Narvesen») og landskapsarkitektur («Sikkert Hansen»). TMIK bemerket seg også ved konstant å endre på hvilke instrumenter som ble benyttet på de ulike konsertene, til det å produsere en musikkvideo uten å ha gitt ut plater. Ettermæle. TMIK satte ingen store spor etter seg i musikklivet, annet enn ved at mange av tilhengerne fremdeles kan større eller mindre deler av tekstene, selv 15 år etter siste gang de ble fremført. Det er sannsynlig at TMIK også ga en del kommende band ideer om hvordan grenser kunne sprenges på nye og andre måter enn tidligere, samt at alternativ musikk like gjerne kunne fremføres innenfor en pop-kontekst fremfor en rocke-kontekst. Ciborium. Ciboriet i San Giovanni in Laterano i Roma kan sees midt på dette bildet Ciboriet blir som regel satt i tabernakelet, men tas frem til nattverdsutdelingen dersom de konsekrete nattverdselementer som får plass på en patene ikke vil strekke til. Det kan også bringes med til sykekommunion, skjønt da er det langt mer vanlig å medbringe en mindre beholder ved navn pyx. Geitskartunnelen. Geitskartunnelen er en tunnel i Berg kommune i Troms som binder bygdene Ersfjord og Senjahopen sammen. Den er 2 147 meter lang og har en bredde på 6,5 m med to kjørefelt. Tunnelen ble åpnet 21. august 2004 av samferdselsminister Torild Skogsholm. Kommunen fikk statstilskudd på 55 millioner kroner i 2002 til prosjektet "Internveg Berg" (riksvei 862), som tunnelen er en del av. Totalt hadde veistrekningen en kostnad på 126 millioner kroner. Det nye veisambandet kortet ned reisestrekningen mellom Skaland og Senjahopen/Mefjordvær med 95 km. Geitskartunnelen er Berg kommunes tusenårssted, og veistrekningen inngår i Turistveg Senja, som er foreslått som nasjonal turistvei. Det er i den forbindelse lagt stor vekt på den arkitektoniske utformingen av veien. Skivesopper. Skivesoppene er en orden som omfatter mer enn 2000 arter i Norge, rundt 100 av dem spiselig. På undersiden av hatten har de kantstilte, radiære skiver. De fleste skivesoppene vokser på bakken, her finnes flere av de mest kjente matsoppene, f.eks. sjampinjong, blekksopp, risker og kremler. Teddybjørn. En teddybjørn i Tyskland fra ca. 1954. Teddybjørn eller bamse er et lekedyr som forestiller en bjørn. Den første bjørnen ble laget i Leipzig av Richard Steiff i 1902. Navnet. Theodore Roosevelt hadde tilfeldigvis vært innblandet i en jakthistorie med en bjørn i 1902. Han nektet å skyte en bjørn som andre hadde fanget for ham. Karikaturtegnere fråtset i denne hendelsen, og da de første teddybjørnene ble lagt ut for salg i USA, ble de kalt "Teddy's Bear". Dette ble etterhvert til "Teddy bear", på norsk teddybjørn. Du finner en egen temapark som er dedikert til teddybjørner og andre kosedyr i Norge – Kongeparken. To av heltene i parken er Brumle og Brumleline. Lunds Tivoli er det selskapet som deler ut flest teddybjørner i året i Norge. Lunds Tivoli ble etablert i 1895 og var en av de første som importerte bamser til Norge. Som venn og leketøy har teddybjørnen gitt glede til mange generasjoner, og mange viser er skrevet om den, blant andre Enebakk kirke. Enebakk kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 11–1200-tallet i Enebakk kommune, Akershus fylke. Dagens kirke ble startet bygget rundt 1100 og har siden vært både utvidet og gjennomgått store restaureringer, hvor den seneste var i 2010. Byggverket er i stein og har 280 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via fylkesvei 120. Finansiering og eierskap. De første kirkene ble bygget etter påbud fra konge og geistlighet, og har nok vært bekostet ved hjelp av gaver og inntekter fra kongelige og kirkelige skatter for menigmann. Rundt 1125 innførte Sigurd Jorsalfare tienden. Mange gårder i Enebakk betalte direkte til kirken (skyld). I 1152 ble det anledning til å testamentere gaver til kirken. Kirkens historie. Den første kirken i Enebakk var bygget i tre på et jorde syd for husene på Krogsbøl gård. Kirken ble bygget i den første, kristne tid, muligens etter påbud av Olav den hellige. Kirken ca. 1100. Den neste kirken som ble bygget ruvet i landskapet, og ikke mange hadde sett så store bygg. Kirken hadde allerede vært et samlende midtpunkt i bygda i nesten 800 år, og stor skulle den være etter lokale forhold. Murene var over 2 alen tykke, skipet 30 alen langt og 20 alen bredt, og veggene 12 alen høye. Koret skulle være 9 alen begge veier og 9 alen høyt. (En alen var 62,3 cm). Kirken var bygget i stein, og det gikk med 1 000 kubikkmeter stein til bygging av kor og skip. Mye av denne steinen ble tatt ut av åsen 700 m nordvest for kirken. Bygging med stein og kalkmørtel var ukjent i Norge på denne tiden. Denne byggemåten kom til landet med kristendommen, og det var bare kirker, klostere, bispegårder og kongens hus som ble bygget slik de første årene. Kalk til bindemiddel måtte brytes ut, brennes og leskes i opptil syv år. Den var av god kvalitet; størknet sakte, men ble hard som stein. Fundamentet ble gravd 1,5 m ned i bakken og var 1,5 ganger så bred som muren over bakkenivå. Yttersteinene var store og jevne, mens i midten av muren la de småstein og mørtel. Nordveggen ble buet, og dette kan være et bilde på at mennesket ikke kan gjøre noe fullkomment, det kan bare Gud. Det ble brukt kalkstein til hjørner og rundt portalene. Den var lettere å forme til slette flater og mønster. Denne steinen kom trolig fra Oslo-området. De kunne bare bygge i sommerhalvåret, og da skal det ha vært 3-4 murerlag med 5-6 mann på hvert lag. Med alt som skulle gjøres må det til daglig ha vært ca 35 mann og 2-3 hester på byggeplassen. Kirken hadde jordgulv. Kanskje var det ikke annet inventar enn alteret og døpefonten. Alterbordet av kalkstein lå på en muret sokkel av gråstein ved østveggen i koret. Døpefonten av kleberstein sto lengst vest i skipet, trolig til høyre for inngangsdøren når man kommer inn i kirken. På forskjellige steder på veggene var det malt solkors som var et fruktbarhetssymbol. Innvielsen. Enebakk kirke ble innviet til St. Bottolf på pave Gregors dag, Gregorsmesse den 12. mars. I biskop Øystein «Rødebok» fra 1393 ble hendelsen nevnt, og kirken kalt «Ignebakka kirkia». I 1104 var det 500 år siden pave Gregor døde. Det var da en så stor festdag at det er rimelig å tro at dette er årstallet for innvielsen av kirken. Enebakk kirke kan altså være innviet 12. mars 1104. Kirken ca. 1200. Tårnet er satt opp rundt 1200. Det var antakelig murt opp høyere enn mønet på skipet, og var dekket av et firesidet skråtak. Rommet i tårnfoten foran inngangen kalles våpenhuset. Her satte man fra seg våpnene før man gikk inn i kirken. Ved inngangsdøren i tårnfoten er det et lite hull i muren på venstre side. Dette er Norges eldste «postkasse». Meddelelser (senere budstikker) fra konge og biskop ble lagt her av budbringeren. Senere ble så brevene lest opp av presten fra prekestolen, eller fra kirkebakken etter gudstjenesten. I sydveggen i våpenhuset er det et lite firkantet rom i muren. Her var det i katolsk tid utformet et alter. Hit kunne almuen gå når det ikke var tjeneste i kirken. I katolske kirker er det vanlig med flere små altere. Slik var det også her i katolsk tid. Fredløse. Døren mot øst i skipet har beslag av smijern i gotisk utførelse, kanskje fra samme tid som tårnet ble bygget. Midt på er det en ring. Den har form av to drager som biter om festet og halene flettet sammen. Dersom en som var utleg (fredløs) søkte til kirken og holdt i denne ringen, kunne ingen gjøre ham noe. Mål og vekt. I våpenhuset henger en jernstang; det er et alenmål, 63,2 cm. Det var prototypen for Ignabakke, 4,5 mm for kort. Tidligere hang også et vektlodd her, men det er borte. Her kunne måleenhetene kontrolleres. Kirken ca. 1500. Omkring 1500 var kirken i en elendig forfatning: Øverste del av tårnet og østgavelen var falt ned. I murene var det sprekker, og taket var dårlig. Tiden etter svartedauden i 1349–1350 var preget av nedgang. Bare tredjepartn av befolkningen overlevde katasrofen. Det var små midler til vedlikehold av kirken. Anmodning om hjelp ble sendt til øverste myndighet. Til og med avlatsbrev ble solgt, inntil forbudet kom ved reformasjonen i 1536. Man fikk etter hvert inn penger, og omfattende reparasjoner ble foretatt.Kirkebygget fikk i store trekk det utseende det har i dag. Østgavlen over skipet ble murt opp igjen med rød murstein. Sprekkene i murene ble utbedret. Nytt tak ble lagt på over hele kirken. Hele taket ble dekket av trefliser, deretter tjærebredd. Hver flis var omtrent 50 cm lang, 10 cm bred og spisset i den ene enden som skulle være ned. Flisene var satt sammen med trenagler, og det må ha gått med rundt 40 000 fliser, som alle er spikket til med øks. Sakresti. På nordsiden av koret ble det satt opp et sakresti. Det har samme lengde som koret, men litt smalere. Opprinnelig var det to vinduer i sakrestiet, et mot nord og ett mot øst. Men senere er østvinduet blitt utvidet og dør satt inn.Fordi sakrestiet ble brukt til oppbevaring av verdisaker, ble døren laget av mindre plater av jern og forsynt med en kraftig lås. Jernet ble laget av myrmalm. Blytak. Kirkens tak fikk blytekking før 1600. Blyplatene ble støpt i treformer foret med sand. Blyplatene var store (ca 250 x 47cm) og tunge (ca 120 kg), og hadde lett for å sige og skape lekkasje. I 1787 ble taket lagt om med blå, glassert, hollandsk stein. Nytt tårn. Toppen av tårnet ble ikke murt opp igjen. I stedet ble taket over skipet forlenget og ført over tårnet i samme høyde. Over taket ble det bygget et firkantet klokkehus, og over det et høyt tårn. Stokker i tårnet er datert til 1551. Det er det eldste tretårn på en steinkirke i Norge. Det er mulig at tårnet har fått omtrent den form som det har i dag, men klokkehuset hadde fire små hjørnetårn. Siden var det flere ganger omfattende reparasjoner, og de fire hjørnetårnene ble tatt vekk. Murene måtte også repareres, blant annet med store jernanker som ennå kan sees i tårnets vestmur. Klokker. I tårnhuset henger nå tre klokker, en stor i midten og en mindre på hver side. Den største klokken er fra middelalderen merket med et solkors. Trolig ble den anskaffet da tårnet ble murt opp. Den søndre klokken er fra 1682 med krusifiks og Christian Vs monogram og innskrift med blant annet innskriften: «Alene Gud æren. Til Guds ære meg støpte Fridrich Meyer». 17. mars 1716 var det en svensk avdeling av Karl XIIs soldater som tok med seg den store klokken. Men norske dragoner nådde dem igjen og fikk klokken tilbake på plass. Den tredje klokken ble kjøpt av kommunen på auksjon på Vestby, muligens i 1836, hvor den hadde vært gårdsklokke. Den skulle brukes til begravelser av «fattige, lægdslemmer og husmænd – uten betaling». Under restaureringen i 1966 ble blikkplatene på tårnet tatt av og erstattet med kobberplater. Klokkehuset ble igjen malt svart med hvite hjørnekasser, og hvite glugger. Alteret fra kirkens første tid. Alteret fra kirkens første tid er en stor flat stein med en liten firkantet fordypning på midten. I hullet har det gjennom hele kirkens katolske tid ligget en relikvie tilhørende St. Botolf. Da det var i bruk var hullet dekket med en firkantet steinbrikke, og kanten forseglet med bly. Dette steinalteret ble erstattet med et trebord i 1608. Platen fra steinalteret ble i 1708 tatt i bruk som stein over en grav inne i kirken og forsynt med årstall og våpenskjold, og innskrift som kan tydes «--datter», og årstallet 1708. Det skal ha vært Johanne Mathiesdatter som var gravlagt der. Hun døde i 1708 som enke etter lensmann Hans Holmsen. Da graven ble fjernet gikk platen til Østenbøl, som var eierne av kirken da. Den ble lagt foran kjøkkentrappen som dørhelle. Da eller senenere sprakk den i to deler, og den minste delen ble lagt inn i fundamentet til låvebroen. Der havnet senere også den andre delen. Under restaureringen i 1966 ble delene hentet og lagt sammen igjen i kirkens våpenhus. Trealter i 1608. Nytt alter, med bord og tavle, ble satt opp i 1608. Alterbordet hadde tre lag med forskjellige dekorasjoner i feltene. De to siste ble tatt vekk under restaureringen i 1966 slik at den eldste dekoren kom fram. Det er bare den nederste firkantede del av altertavlen som er er fra 1608. Det er en såkalt katekismustavle; med Fadervår, nattverdens innstiftelsesord og De ti bud. De er skrevet med gotisk skrift. I 1667 ble tavlen bygget større og fikk mer utsmykking. Christopher Ridder har utført treskjærerarbeidet, og contrafeyer Jørgen Schult har malt den. I et sort felt litt ovenfor midten står en innskrift på fem linjer som viser at Christen Eskildsen har bekostet utsmykningen til ære for sin andre kone, Sofie Christensdatter Bing. Christen Eskildsen var en grunnsolid handelsmann i Christiania. Han eide Flateby gård og grunnla Flatebygodset ved å kjøpe opp mange gårder omkring. Initialene til sogneprest Jens Andersen og hans kone Anna Hansdatter Kraft står skrevet i små felter, samt Ulrik Fredrik Gyldenløves forbokstaver og våpen, og kong Frederik IIIs monogram og valgspråk, «Dominus providebit». Under dette et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes ved siden. Tavlen ble tatt vekk fra kirken omkring 1730 og lagt opp på loftet. Kanskje på grunn av de frodige englefigurene (pietismen). Tavlen lå på loftet til ut i 1870-årene. Den ble da flyttet til Østenbøl og lagt opp på en hjell på låven. Den 28. juni 1906 kjøpte Asbjørn Oppegaard tavlen på auksjon for 100,-. Han gav den tilbake til kirken. I Enebakk Sparebank ble det i 1906 bevilget 400,- til istandsettelse av tavlen. Utlegget til kjøp ble også refundert av banken. I 1907 bevilget Enebakk kommune 500,- for at kunstmaler Carl Lunde skulle restaurere altertavlen. Samlet kostpris ble da 900,- På alterbordet står det to lysestaker i messing fra 1661 gitt av Johan Hagemeister og Kristin Anderdatter Karre. Prekestolen. Prekestolhimlingen er fra 1578, og er den eldste vi har i Norge. Den har innskrift fra Joh. 3.16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Denne himlingen hang trolig først over døpefonten. Men da døpefonten i 1703 ble flyttet fram i kirken, passet ikke himlingen så godt. Kirkeeieren hengte den da over sin egen stol. Da kommunen overtok kirken i 1880 ble himlingen lagt på loftet for så å bli tatt frem igjen og hengt over prekestolen i 1907. Prekestolen i sin nåværende form er fra 1667. Det var kirkeverge og lensmann Abraham Bøhler som bestilte ny prekestol og maling av denne og alterbordet. Men han innhentet ikke sokneprest Thues godkjennelse. Derfor anla soknepresten sak mot Bøhler for å få kirkens penger tilbake, men uten å få medhold. Ornamentene er utført av Christopher Ridder og dekoreringen av Jørgen Schult. Prekestolfeltene har fremstilling av Kristus i flammerød kappe som verdens frelser, med jordkloden i hånden. Feltet til venstre. Ved siden av Kristus, i feltet til venstre, er «St. Hans» (døperen Johannes) med et banner. Feltet til høyre viser en engel som holder «Veronicas svededuk». Motivet har sin opprinnelse i legenden om Veronica som tørket svetten av Jesu panne ved korsfestelsen, og fikk se hans ansikt avbildet på tørkledet. Under bildet til høyre står det: «C.Anset». Kanskje betyr det Kristi ansikt? Spir. På toppen av tårnet er det en kule og spir med hane og en fløy (jernvimpel) med årstallet 1885. I norrøn mytologi sto hanen for frelse fra mørkets makter, når den varslet daggry og soloppgang. Man trodde også at hanen beskyttet mot lynnedslag. I kristen sammenheng er det et hanegal som «vekket» apostelen Peter. Kulen symboliserer jordkloden. Høyden fra bakke til toppen av spiret er 32 meter; omtrent det samme som kirkens totale lengde. I 1884 ble tårnet panelt og malt svart, i 1890 ble det malt hvitt. Under restaureringen i 1966 ble tårnet igjen malt svart med hvite hjørnekasser, men nå også med hvite glugger. I 1966-1967 var den siste store restaureringen av kirken. Da ble gulvene tatt opp. Jordgulvet ligger ca. 70 cm under nåværende tregulv. Midt i skipet var en fordypning etter en grav. Man fant også noen mynter, en rest etter blytaket og løse steiner. Under restaureringen i 1966 ble også flere kalkmalerier avdekket. Disse kan sees i kirken både over galleriet, i nordøstveggen og i korbuen. Ovner og murpiper ble tatt ned, og man gikk over til elektrisk oppvarming med varmerør under hver bank. Det ble også lagt ny elektrisk belysning over hele kirken. Døpefont. Døpefonten er den eldste og eneste del av det opprinnelige inventaret som er i bruk. Den er av kleberstein og er hugget av en blokk. Beholderen er ca 70 cm i diameter, og rominnholdet er ca. 90 liter. Fargen på kleberen viser at den er kommet fra Marker-/Aremark-området. I bunnen av beholderen er det et hull som kunne stenges med en propp, slik at dåpsvannet kunne slippes ut på det tidligere jordgulvet etter seremonien. Innviet vann skulle ikke tømmes utenfor kirken. Idag brukes et messingfat til dåpen. Et lite fat kom til kirken i 1691, og et større i 1748. Begge er antakelig fra 1500-tallet. Det lille ble stjålet fra kirken i 1999. Det store har som dekorasjon en framstilling av syndefallet, omgitt av en hjortefrise. Døpefonthimlingen er fra 1713. Den er skåret av Nicolai Borg. Rundt kanten er det fire engler, og under henger en kopi av duen som hang under prekestolhimlingen den gang den ble brukt som døpefonthimling. Kirkebenkene. Benkene i Enebakk kirke kom til kirken i 1634, og er de eldste kirkebenkene som er i jevnlig bruk i Norge. Før det tror man at det bare var krakker langs veggene for de som trengte det mest. Benkene har fint utskjærte vanger, eller endebord. Øverst er det et svart felt der navn på gårdene i Enebakk er skrevet. Hvert gårdsnavn var skrevet på to stoler/benker; en på nordsiden av kirken og en på sørsiden. Nordsiden (til venstre når du kommer inn i kirken) var kvinnesiden, og sørsiden var mannssiden. I norrøn mytologi var det en oppfatning av at helvete var et kaldt sted. I Norge var det mot nord. Derfor valgte mennene den «varme» siden for seg. I alt er det skrevet 126 forskjellige gårdsnavn på vangene ut mot midtgangen, trolig for alle bebodde gårder som sognet til kirken. Opprinnelig var det bare vanger og det som nå er ryggstø. På toppen lå det en list, og så stod man i benkene med albuene støttet mot listen. Senere ble det satt på et smalt sete; men da ble listen i veien for ryggen, og dermed ble den tatt av og brukt til å lage setene bredere med. Den smale listen bakerst i setet er profilert på undersiden. På den fremste benken på nordsiden står det: «Den Hellige Daab Samt Inden For Hr Sogneprestens Families Stoel», mens det på den bakerste benken på nordsiden står: «No 16 Gamle Og Schrøbelige Huus-mens Quinder» Orgelet. Kirken har hatt flere orgler. Et omtales av biskopen etter visitasen 29. august 1812: «Kirkesangen var utmerket ordentlig, hvortil bidrog det nylig innførte orgel eller positiv, skjenket kirken av krigskommissær Aars og bekostet oppsatt av pastor Aars og forsynt med en stemme til.» I 1877 fikk kirken nytt mekanisk orgel med seks stemmer. Dette var bygget av det tyske firma E. F. Walker & Cie i Ludwigsburg. Orgelet ble tatt ned i 1975, og erstattet med et nytt. Orgelet fra 1975 var landet første med såkalt «klassisk stemming», en tradisjon fra barokken på 1700-tallet. Det er helt renstemt i F-dur. Orgelet er på 16 stemmer fordelt på to manualer og pedal. Det er satt sammen av 1 072 enkelte orgelpiper, herav 42 trepiper. Orgelet er godt egnet til konserter, og spesielt for komposisjoner av de gamle mestere. Det nye orgelet ble innviet 14. desember 1975. Det er bygget av Gebruder Jehmlich Orgelbau i Dresden. Samlet kostpris for orgelet var kr 224 000,-. Enebakk-madonnaen. Mot lemmen i syddør-åpningen står en gipsavstøpning av Enebakk-madonnaen som nå er i Universitetets oldsaksamling. Sammen med krusifikset over korbuen er disse opprinnelig muligens kommet fra Tenol kirke i Slitu i Eidsberg. Dette opplyser sogneprest Wilse i en bok fra 1791. Tenol kirke var nedlagt før reformasjonen i 1536 og var forfalt. Det som var av utsmykking var overført til gården i nærheten. Ved reformasjonen ble som kjent alle kirker ribbet for utsmykning. Det er mulig at Inger Olsdatter hadde med seg krusifikset og madonnaen da hun flyttet til Enebakk i 1616. Etterkommere av Holm Hansen og Inger Olsdatter på Østenbøl ble senere eiere av Enebakk kirke. Da altertavlen ble tatt ned og lagt opp på loftet, ca 1750, er det da mulig at krusifikset ble gitt til kirken og hengt opp på veggen over alteret og at madonnaen fulgte med samtidig. Krusifikset og madonnaen er noe av det fornemste av middelaldersk kunst i Norge. Man mener de er laget omkring 1240. Madonna (fra italiensk: mia = min, donna = frue) har et smukt, smilende ansikt som minner om det underfundige smilet til Mona Lisa, malt av Leonardo da Vinci. Det sies at figuren ble sendt inn til Universitetets oldsaksamling for reparasjon. Det må ha vært en gang i slutten av det 19. århundre. Etter det har vel ingen spurt etter den, og dermed beholdt de madonnafiguren. Universitetets oldsaksamling har assurert Madonnaen for 6 millioner kroner. Kalkmaleriene. Kirkens gamle regnskaper forteller om murdekorasjoner, men at de ble kalket over rundt 1600. Under restaureringen i 1966 ble det foretatt undersøkelser, og under kalklagene kom det fram rester av dekorasjoner. De eldste fant man på østveggen i koret, bak alteret. Der er det rester av et vokslag med spor etter farger. Det tyder på at koret har vært delvis dekorert i middelalderen. I tidenes løp er veggene blitt kalket bortimot 30 ganger, og på ca lag nr 15 fant man farger. Under dekorasjonene er det altså ca 15 lag kalk. Dette gjorde arbeidet med å få fram dekorasjonene svært vanskelig og tidkrevende. Det eldste kalkmaleriet er motivet i korbuen. Dette artige bildet forestiller en kvinne som kjerner smør. Hun har på seg en kjole med pipekrage og barett på hodet, en drakt som var vanlig omkring 1540. Rundt henne står tre fantasifulle djevler og hjelper henne. Dette illustrerer en gammel overtro om at det gikk an å påkalle djevlene for å få smør hurtigere. Slik framstilling kjennes også fra danske og finske kalkmalerier. Da dette ble malt var det midt i heksetiden, så kanskje det var noe av bakgrunnen. man trodde heksene fikk hjelp av djevelen til å hente fløte hos naboene slik at de aldri var smørlens. Den ene djevelen har et spann på halen. Over står innskriften "SUPERBIA" som betyr hovmod. I den katolske kirke er hovmod den alvorligste av de syv dødssynder. På den andre siden i korbuen har så antakelig "Humanitas", som betyr ydmykhet, vært avbildet. Men her har muren glidd ut, og er blitt reparert. Dermed er dyden visket ut, men djevlene holder stand. Andre steder i kirken kan en se ranker og bilder fra bibelske fortellinger og personer. I sakristiet fant man under restaureringen i 1966 rester etter en slags kvadermaling. Hele rommet ble malt opp på nytt med slike ornamenter. Samme dekorasjon finnes på Nyborg slott i Danmark. Korsrosen, som går igjen i dekorasjoner i alle tre rom i kirken, var mye brukt både i skulptur, maleri og kunsthåndverk i middelalderen. Tusenårssted. I forbindelse med tusenårsskiftet, ble kirken valgt til Enebakk kommunes tusenårssted. Innbrudd, 1974. I 1974 var det innbrudd i kirken. Da forsvant en oblateske som var fra 1710, kalk og disk, 24 særkalker, to små lysestaker og to små krukker, alt av sølv. Speiderbevegelsen. Speiderbevegelsen er en av verdens største barne- og ungdomsbevegelser og har ca 40 millioner medlemmer i nesten alle land. Bevegelsen ble startet av den britiske generalen Robert Baden-Powell i 1907. Stiftelsesdagen er 1. august, dagen da den første speiderleiren startet på Brownsea Island utenfor byen Poole i England. Idéen bak speiderbevegelsen er å utvikle barn og ungdom fysisk, mentalt og spirituelt slik at de blir ansvarsbevisste mennesker som kan spille konstruktive roller i samfunnet. Denne fostringen skjer gjennom speidermetoden, det vil si gjennom aktiviteter utendørs, samarbeid, leiropphold, turgåing, og ved å lære om naturen, sikkerhet og førstehjelp. Det å kunne reise på overnattingstur i skog og mark uten voksne, og klare seg med få hjelpemidler, styrker karakteren. Ett av speidernes idealer er ridderen Sankt Georg. Speiderne feirer St.Georgsdagen hvert år den 23. april. Et annet kjennetegn for speiderbevegelsen er speiderdrakten, som er inspirert av militære sommeruniformer. Den innbefatter speiderskjorte, -skjerf og gjerne en lue eller en hatt. Drakten varierer fra forbund til forbund, og luer og den klassiske speiderhatten med brei brem og høy pull er et sjeldnere syn enn før. a>. Internasjonalt. I 1876 reiste Robert Baden-Powell til India som britisk offiser. Han fikk rekrutter, og som en del av opplæringen holdt han kurs i speidertjeneste. Han skrev også læreboken "Aids to Scouting". Han ønsket at soldater skulle kunne tenke selvstendig, overleve i naturen og kunne følge spor. En forløper til speidebevegelsen var Guttebrigaden, eller «Boys Brigade» som ble startet i Glasgow, Storbritannia i 1883 av William Alexander Smith. Han var søndagsskolelærer og slet med uro blant guttene i søndagsskolen. Han organiserte derfor søndagsskolen etter militær modell med orden og disiplin, men likevel med et klart kristent innhold. 1.-8. august 1907 arrangerte Baden-Powell verdens første speiderleir på Brownsea Island utenfor havnebyen Poole ved Englands sørkyst. Han ville prøve ut en idé han hadde arbeidet med etter forslag fra William Smith. Han hadde videreutviklet idéen fra søndagsskolen til et mer omfattende program; på leiren skulle speiderne lære førstehjelp og hygiene, matlaging på bål, naturkjenskap, samfunnslære, observasjon og generell leirkunnskap. De tyve guttene som deltok ble delt inn i patruljer med hver sin leder. Dette eksperimentet ble grunnlaget for den videre speidingen. Etter Brownsea-leiren skrev Baden-Powell om boken "Aids to Scouting" til "Scouting for boys". Her ble de grunnleggende idéene bak speidingen skrevet. Han reiste rundt og holdt foredrag om speideridéen. Organisasjoner som KFUM (YMCA) og Guttebrigaden ble besøkt. Den første speidertroppen ble stiftet av Birkenhead KFUM den 24. januar 1908. Flere tropper ble snart startet og det ble avholdt en nasjonal leir. Samme år stiftet Baden-Powell det engelske speiderguttforbundet, for å samle de troppene som ikke tilhørte en organisasjon fra før av. Her var også jenter med, noe som av mange ble sett på som negativt. To år senere, i 1910, dannet jentene sitt eget forbund med Baden-Powells søster, Agnes Baden-Powell som sjef. 5000 speidere fra 21 nasjoner og 12 britiske kolonier deltok på den første verdensjamboreen i London i 1920 hvor Baden-Powell ble utnevnt til verdens speidersjef. I 1922 ble verdensorganisasjonen for gutter, World Organization of the Scout Movement (WOSM), stiftet. I 1928 ble World Association of Girl Guides and Girl Scouts (WAGGGS), en tilsvarende organisasjon for jentespeiderne, dannet med Baden-Powells kone, Olave Baden-Powell som leder. Norge. Norges Speidergutt-Forbund ble stiftet av Christian Dons sammen med Hans Møller Gasmann 25. mars 1911. Dons hadde bodd i England og kommet i kontakt med bevegelsen der. Stiftelsesdatoen ble valgt i ettertid og er lagt til Dons' fødselsdag. Den første kretsen var Kristiania krets som besto av fem tropper. I 1921 ble Norges Speiderpikeforbund dannet. Norges Røde Speiderforbund var Arbeiderpartiets speiderbevegelse og var i drift i perioden 1922–1927. Oppbygning. Nesten alle land i verden har ett eller flere speiderforbund. Norge har f.eks. to, Norges KFUK-KFUM-speidere og Norges speiderforbund. Begge forbundene er medlem av de to verdensorganisasjonene WAGGGS og WOSM. De nasjonale forbundene har egne styrer og vedtekter, men må oppfylle visse kriterier for å være medlemmer av verdensforbundene. Dette gjelder for eksempel tilslutning til ideen og arbeidsform. Forbundene er delt opp i lokale speidergrupper rundt om i landet. Speidergruppene i et forbund er delt inn i kretser, alt etter hvilken region eller landsdel de hører til. I Norges speiderforbund vil også noen grupper tilhøre et korps. Disse har tilknytning til et kirkesamfunn i tillegg. Det betyr at korpsgrupper er knyttet til krets og forbund i tillegg til korpset. For eksempel Metodistkirkens Speiderkorps, Frelsesarmeens Speidere, Baptistenes Speiderkorps, NMU-speiderne (Det norske misjonsforbund og Blå Kors sitt speiderarbeid. I 2007 var speiderbevegelsen 100 år. De fleste speidergrupper i Norge markerte dette en eller flere ganger i løpet av året. En stor markering fant også sted i på Brownsea Island. Et beskjedent forslag. Jonathan Swift"Et beskjedent forslag" ("A Modest Proposal") er en besk politisk og satirisk tekst som ble skrevet av Jonathan Swift og publisert første gang i 1729 etter at en hungersnød hadde rammet spesielt de fattige på Irland. "Et beskjedent forslag" ble utgitt som en reaksjon på hvordan samfunnet i Dublin var på den tiden. I Dublin var det et stort problem med gatebarn og fattige mødre som fikk flere barn enn de klarte å ta seg av. Som høykirkelig prost og politiker hadde Swift ingen sympati med Irlands store katolske flertall, men han var opprørt over Englands sosiale og økonomiske utbytting av de fattige katolikkene og han bearbeidet spørsmålet i en rekke skrifter. Barn som kjøttmåltid. Forfatteren av skriftet med den fulle tittelen var «Et beskjedent forslag: For å forhindre at barn av fattige folk i Irland fra å bli en byrde for deres foreldre eller land, og for å gjøre dem nyttige for offentligheten.» ("A Modest Proposal: For Preventing the Children of Poor People in Ireland from Being a Burden to Their Parents or Country, and for Making Them Beneficial to the Public"), må selvsagt ikke forveksles med Swifts egne meninger. Forfatteren argumenterer med økonomiske begrunnelser og med selvrettferdig moralsk holdning for en måte å snu problemet med fattigdom, sult og elendighet blant katolikkene i Irland til sin egen løsning. Hans forslag er å fete opp de underernærte barna og tilby dem som kjøtt for Irlands rike landeiere. Barn av de fattige kan bli solgt på et kjøttmarked i en alder av ett år for å bekjempe overbefolkning og arbeidsløshet, spare familiene utgiftene av å oppdra barn samtidig som de får en liten ekstrainntekt, forbedre den kulinariske opplevelse for de rike, og bidra til den generelle økonomiske vekst for nasjonen. Hvis dette viste seg å bli en suksess, skriver forfatteren, kunne man etter hvert eksportere babyer ut av landet. Han tilbyr statistisk støtte for sine påstander og gir nøyaktig informasjon om antallet barn som trenger å bli solgt, deres vekt og pris, og det prosjekterte forbruksmønsteret. Med basis i tørre tall trekker Swift konklusjonen at av 120 000 barn kan man slakte 100 000 av dem. Av et barn kan man få to rimelige delikatessemåltider, selv med gjester. Han forslår enkelte oppskrifter for tilberedelse av dette nye delikatessekjøttet, og han føler seg overbevist om at oppfinnsomme kokker vil hurtig utvikle flere spennende oppskrifter. Han forutser også at praksisen av å selge og spise barn vil ha positive effekter på familiemoralen: ektemenn vil behandle sine hustruer med mer respekt, og foreldre vil sette større pris på sin barn. Hans konklusjon er at gjennomføringen av dette prosjektet vil gjøre mer for å løse Irlands komplekse sosiale, politiske og økonomiske problemer enn noe annen foreslått metode. Reaksjoner. Den satiriske mening av essayet "Et beskjedent forslag" ble misforstått av mange av Swifts samtidige, og han ble sterkt kritisert for å ha skrevet en prosa i en så eksepsjonell «dårlig smak». Han kom nært til å miste sin protesjering på grunn av dette skrivet. Misforståelsen av innholdet i det satirisk angrepet kan forklares i den store forskjellen mellom det kannibalistiske forslaget og den rolige, saklige fortellertonen. Essayet "Et beskjedent forslag" er i ettertid blitt allment anerkjent som det beste eksempel på vedvarende ironi i det engelske språks historie. Moderne bruk. Frasen «A modest porposal» har gått inn i det engelske språk ved å ha den motsatt meningen enn hva ordene formelt forteller. Det er ingen politiker i Storbritannia med en viss kulturell tyngde som selv kan uttale at de kommer med «et beskjedent forslag» uten at øyenbrynene heves, men uttrykket kan utmerket brukes til å beskrive motpartens forslag på en høflig, men infam måte. Hedy Schlunegger. Hedy Schlunegger (født 10. mars 1923, død 3. juli 2003) var en sveitsisk alpinist. I 1948 tok hun gull i utforrennet under OL i St. Moritz. Etter at hun la opp som aktiv alpinist, drev hun en sportsbutikk i Grindelwald sammen med sin mann. Schluneggers barnebarn, Martina Schild, har deltatt i verdenscupen siden 2003. Kerrin Lee-Gartner. Kerrin Lee-Gartner (født 21. september 1966 i Trail, British Columbia) er en tidligere kanadisk alpinist. Under OL 1992 i Albertville vant Kerrin Lee-Gartner et av OL-historiens mest spennende utforrenn. Hun vant med 6 hundredeler foran Hilary Lindh (USA) og 9 hundredeler foran Østerrikes Veronika Wallinger, mens de to store forhåndsfavorittene, Katja Seizinger og Petra Kronberger, havnet utenfor seierspallen. Jan Ingar Thon. Jan Ingar Thon (født 29. oktober 1968 i Askim) er en norsk religionshistoriker, forfatter og foredragsholder. Jan Ingar Thon har publisert en rekke artikler og bøker om religions- og kulturhistorie, bl.a. om Antikrist-legenden, den engelske ritualmagikeren Aleister Crowley, varulver og en rekke andre temaer. Han er bosatt i Oslo, hvor han bl.a. er med og driver darkwave-klubben "Kjettersk Kjeller". Bret Easton Ellis. Bret Easton Ellis under «Leipziger Buchmesse» 2006 Bret Easton Ellis (født 7. mars 1964 i Los Angeles, USA) er en amerikansk forfatter som er mest kjent for den kontroversielle romanen "American Psycho" fra 1991. Boka skapte stor oppstandelse da den ble lansert på grunn av hans detaljerte skildringer av sex og grov vold deri. Boka ble filmatisert i 2000 under tittelen "American Psycho". De fire første bøkene hans har blitt filmatisert. Marsvin. Marsvin er en gnager av familien Caviidae. Marsvinene har en ganske flat nese, en kraftig behåret kropp og en svært kort (nesten usynlig) hale. De er utelukkende planteetere, og er ikke i stand til å ta til seg næring fra kjøtt eller melkeprodukter. Det finnes ni forskjellige arter av marsvin, hjemmehørende i forskjellige regioner i Sør-Amerika. Det tamme marsvinet, "Cavia porcellus", stammer fra Andes-regionen (Peru, Bolivia, Ecuador) hvor det har vært domestisert i over 4000 år, hovedsakelig som en kilde til kjøtt, men i nyere tid også som kjæledyr og til forskning. Ville marsvin har kort, grå eller brun pels mens tamme marsvinraser har en rekke forskjellige farger og hårlengder. Tross navnet er de ikke beslektet med griser. Deres figur og klynkende grise-aktige lyder er sannsynligvis årsaken til assosiasjonen med svin. Marsvin ble tidlig tatt brukt som en kilde til ferskt kjøtt ombord i skip som krysset Atlanterhavet, og ble slik tatt med til Europa. Derav det norske navnet "marsvin", fra tysk "Meerschweinchen", «små hav-griser». Levealder og formering. Vanlig levealder i fangenskap er fra 4 til 10 år, mens ville marsvin er byttedyr og kan derfor ha betydelig kortere levealder. Marsvinet kompenserer for dette med hurtig formering. Hunnmarsvin kan være fruktbare fra de er 3 uker gamle, og har løpetid med svært stor sjanse for befruktning umiddelbart etter at de har født. Et hunnmarsvin går drektig i omkring 68–72 dager, og får fra 1–8 unger – som oftest tre eller fire. Både ungedødelighet og barselsdødelighet er høy hos marsvin. Eiere av marsvin som kjæledyr frarådes derfor å la sine kjæledyr bli drektige, og heller overlate marsvinavl til profesjonelle oppdrettere. Samfunn og adferd. Marsvin er sosiale flokkdyr, og vantrives alene. Ville marsvin bor i kolonier på inntil 20 individer – som regel dominert av et enkelt hannmarsvin med et harem av hunndyr. Individuelle marsvin etablerer territorie, og både hannkjønn og hunnkjønn kan knuffe med flokkmedlemmer av eget kjønn over dominans. Dominante hannkjønn vil utstøte andre hannkjønn fra flokken, mens dominante hunnkjønn krever førsterett til privilegier som mat og hvileplasser. Hannmarsvin slåss ikke der det er etablert en rangorden, men kan komme til å slåss med ukjente hanner, særlig når et fruktbart hunnmarsvin er til stede. Ville marsvin kan tilbakelegge store avstander i løpet av en dag og har utmerket hukommelse for rutene til steder hvor mat kan finnes. De leter etter mat i flokk, og når en gruppe marsvin spiser vil som regel en av dem stå vakt etter rovdyr. Ville marsvin er mest aktive i skumringen (når de er vanskeligst å se for rovdyr), mens tamme marsvin sprer perioder med aktivitet og avslapning tilfeldig rundt på hele døgnet etter som de får være ifred. Marsvin kommuniserer ved hjelp av lyder og kroppsspråk. Spesielt lydspråket er svært avansert, sammenlignet med andre gnagere, og er ikke fullstendig kartlagt eller forstått av vitenskapen. Tamme marsvin bruker enkelte lyder utelukkende til å kommunisere med mennesker, snarere enn med andre marsvin. Audible språk. Marsvin lager mange karakteristiske lyder hvor de prøver å uttrykke humøret sitt. Man kan tolke marsvinet sitt ved å lytte på lydene det lager. Bruk av lydspråk avhenger også av marsvinets personlighet. Kroppsspråk. Marsvin har også kroppsspråk de ofte bruker til å uttrykke humøret sitt. Det kan på grunn av kroppsspråket bli problematisk å blande marsvin med andre dyr i buret da kroppspråkene kan misforståes mellom dyrene. Marsvin som kjæledyr. Marsvin egner seg fortreffelig som kjæledyr. Det er et vakkert og søtt dyr med et vennlig (om enn sjenert) vesen og artige manerer. I motsetning til mus og hetterotter er marsvin ikke assosiert med skadedyr, og i motsetning til hamstere og ørkenrotter er marsvin lette å temme og i stand til å forme bånd med sine eiere. Som typiske byttedyr er marsvin svært forsiktige av natur, og en av de store gledene ved marsvinhold er nettopp å oppleve tillit fra dette lille, sjenerte vesenet. Marsvin er relativt renslige, og avføringen deres er tilnærmet luktfri. De kan til en viss grad dotrenes, og de kan læres opp til å gjenkjenne sitt eget navn, men er generelt vanskeligere å trene enn for eksempel tamrotter eller katter. De er ikke i stand til å forstå straff, og kan kunne trenes gjennom tålmodighet og belønninger. Marsvin krever adskillig med plass. Marsvinforeninger anbefaler ofte at marsvinburet er minst 0.75 kvadratmeter stort for et enkelt marsvin, og helst over 1 kvadratmeter. Det er sjelden så store bur selges i dyreforetninger, og mange marsvinbur er derfor hjemmesnekrede. Små bur kan lede til vantrivsel, dårlig helse, og til slåsskamper av ren kjedsomhet. Det er derfor vel verd å bruke litt tid og energi på å skaffe dyrene et bur som er romslig nok. I tillegg bør marsvin daglig slippes ut av buret for å kunne boltre seg på et enda større område. I marsvinets naturlige leveområder er floraen dominert av tørketålende og robuste gressarter. Tilgangen på friskt, grønt gress er derfor begrenset til vekstsesongen; resten av året er gresset stivt, tørt og høylignende, og derfor grovt og lite næringsrikt. For å kunne utnytte dette magre nærinsgrunnlaget har marsvinet utviklet kraftige tenner med en konstant vekst, og de er nærmest programmert til å spise store deler av døgnet. Dette må det tas hensyn til når marsvin holdes som kjæledyr. Om en faller for fristelsen til å gi dyrene fór med for høyt næringsinnhold kan resultatet fort bli at marsvinet får overgrodde tenner; noe som er svært smertefullt, og i verste fall kan føre til at dyret sulter ihjel. Relativt grovt høy av god kvalitet bør derfor være den grunnleggende bestanddelen i marsvinets ernæring. I tillegg bør det gis en god porsjon friske, grønne bladgrønnsaker og andre grønnsaker med høyt C-vitamininnhold hver dag, siden marsvin ikke kan produsere dette vitaminet selv. Frøblandinger og «godbiter» med høyt sukkerinnhold, yoghurt, osv. bør unngås. En del dyreforretninger og enkelte veterinærer anbefaler å tilsette C-vitamindråper i drikkevannet, men dette er en høyst usikker måte å tilføre nødvendige vitaminer på da C-vitamin raskt brytes ned i kontakt med lys. Mange marsvin vil dessuten drikke mindre hvis vannet ikke smaker friskt. Multivitaminpreparter bør absolutt unngås da de inneholder vitaminer marsvin ikke trenger, og som i verste fall kan være skadelige for dem. Det at kostholdet til marsvin i så stor grad er basert på fersk frukt og grønnsaker gjør at disse dyrene ikke er spesielt billige å holde som kjæledyr sammenliknet med andre små gnagere. Marsvin regnes ofte som et særlig velegnet kjæledyr for små barn. Dette er en sannhet med modifikasjoner da de aller minste kan være for hardhendte og uforsiktige til å håndtere såpass små og skjøre dyr som marsvin er. Barn fra 10 år og oppover er imidlertid ofte i stand til å ta hånd om et marsvin på egenhånd, selv om det selvsagt må skje under overoppsyn av en voksen. Foreldre må også være klar over marsvinets høye levealder – 6-8 år er ikke uvanlig. En må derfor ta i betraktning at en ansvarlig 12-årig marsvineier ikke nødvendigvis er like interessert i kjæledyret som 17-åring. Marsvinforeninger understreker derfor som regel foreldrenes overordnede ansvar for marsvin adoptert av deres barn. Som foreldre bør en altså ikke kjøpe marsvin utelukkende fordi barna ønsker seg et dyr om en ikke også selv er interessert i å påta seg de forpliktelsene dyreholdet medfører. Når det er sagt skal det også understrekes at marsvin er ypperlige kjæledyr som gir mye morsom underholdning for den som vil bruke en del tid til å temme og iaktta disse vennlige og sosiale små skapningene. Tar en seg den nødvendige tiden vil en oppdage at hvert enkelt dyr har sin egen personlighet og sine egne preferanser, f. eks. når det gjelder hvilke grønnsaker det foretrekker og hvem av burkameratene det helst vil være sammen med. Med tålmodighet og mange godbiter kan en også lære dem enkle triks. Marsvin er flokkdyr og trives dårlig alene. Likevel er det dessverre ikke uvanlig å ha et enkelt marsvin som kjæledyr. Veterinærer og marsvineksperter anbefaler imidlertid å ha minst to marsvin og helst av samme kjønn slik at slåsskamper over dominans og formering kan unngås. Skal en hunn og en hann bo i samme bur må hannen kastreres. Marsvin som forskningsdyr. Marsvin ble i begynnelsen av det 20. århundre ofte brukt i medisinsk forskning, noe som har gitt opphav til at det engelske uttrykket «guinea pig» kan bli brukt om et hvilket som helst offer for eksperimentell forskning – omtrent som det norske uttrykket «forsøkskanin». I dag er det vanligere å utføre denne typen forskning på rotter og mus, siden disse formerer seg raskere og har bedre kartlagte gener, men marsvinet har fortsatt enkelte vitenskapelige bruksområder blant fordi de – til forskjell fra rotter, men i likhet med mennesker – ikke selv produserer C-vitamin. Marsvin som matdyr. I Andes-regionen, dagens Peru, Bolivia og Ecuador, holdes marsvin («cuy») hovedsakelig som matdyr. Det er vanlig for familier i fjellområdene å mate en marsvinflokk med grønnsaker og matrester, for å slakte og spise dyrene ved spesielle høytider. Individuelle marsvin gis ikke navn, og denne formen for marsvinhold kan kanskje best sammenlignes med hønsehold. Marsvin-kjøtt regnes som en delikatesse, og skal minne om smaken av hare eller vaktel. Marsvinet har en tynn og porøs benbygning, dermed kan det lille dyret by på overraskende mye kjøtt. Marsvinkjøtt har mye protein, men lite fett, og regnes som sunnere enn mer vanlige kjøtt-typer. I nyere tid har peruanske forskere avlet frem et «supermarsvin» som blir inntil 2kg tungt. Innvandrere fra Andes-regionen har tatt med seg mattradisjonene til sine nye hjemland, og marsvinkjøtt selges dermed også i enkelte byer i Europa og Nord-Amerika. Teddymarsvin. Teddy er en marsvinrase. Fargene kommer i hvit, sort og brun. Den er lat og ikke så ivrig som andre marsvin. Den er glad i mat, men normalt ikke glad i pellets. Den er en av de store rasene, men ikke største. De er kjælne og vennlige. Helse Førde. Helse Førde HF administrerer sykehus og institusjoner i Sogn og Fjordane, og eies av det statlige Helse Vest. Helse Førde ble opprettet i 2002, og overtok ansvaret for sykehusene og de psykiatriske institusjonene fra Sogn og Fjordane fylkeskommune i forbindelse med den nasjonale helsereformen. Helseforetaket har ansvaret for de offentlige spesialisthelsetjenestene i Sogn og Fjordane. Det omfatter seks klinikker og en divisjon, fordelt på fire sykehus og andre somatiske og psykiatriske institusjoner i Nordfjord, Sunnfjord og Sogn. I tillegg har det ansvaret for ambulansetjenesten i fylket. Helse Førde hadde i 2005 omkring 2 300 ansatte og et samlet budsjett på 1,4 milliarder kroner. Administrasjonen holder til ved Førde sentralsykehus, som er den største arbeidsplassen i Sogn og Fjordane. Aktion T4. Aktion T4 var kodebetegnelsen på systematiske avlivninger, såkalt dødshjelp eller eutanasi, av mentalt syke og fysisk handikappede som ble gjennomført i Det tredje rike. Programmet ble startet i 1939, og ble midlertidig avsluttet etter protester fra byråkratiet, privatpersoner og representanter for forskjellige kirkesamfunn. Etterhvert fikk spesielt protester fra katolsk hold betydning ettersom stadig større deler av det ekspanderende riket var katolske. Det er antatt at spesielt biskop Clemens August Graf von Galen av Münsters aktiviteter og evne til å påvirke opinionen utløste at Adolf Hitler gav ordren om at Aktion T4 skulle opphøre den 24. august 1941. Senere ble avlivningene gjenopptatt i mindre skala, og enda mer i det skjulte. Man var meget mer tilbakeholdende med å avlive voksne, men drapene på spedbarn, barn og ungdommer som regimet anså som «livsudyktige» eller «livsuverdige» fortsatte som før og i stillhet. Navnet "Aktion T4" er avledet fra adressen til stiftelsen «Gemeinnützige Stiftung für Heil- und Anstaltspflege»s hovedkontor i Berlin, "Tiergartenstrasse 4". De fremste av de «eutanasiinstitutter» der avlivningene fant sted, lå i Brandenburg an der Havel, Hadamar og Schloss Sonnenstein. Men det første dødsanlegget var Schloss Hartheim i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940. Medisinerstudenter i Det tredje rike avla ikke den hippokratiske ed. Legene Karl Brandt og Viktor Brack var to av dem som hadde ansvaret for utrenskningen av dem det nasjonalsosialistiske regimet anså for å være «livsudyktige» eller «livsuverdige». Men den mann Adolf Hitler hadde satt til å lede Aktion T4, var Philipp Bouhler. Bouhler lot utprøve forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Etterhvert skjedde de fleste avlivningene i mindre gasskammer. En av dem som hadde utviklet metoden, Christian Wirth, appliserte sine erfaringer i tilintetgjørelsesleirene Belzec, Sobibor og Treblinka i det okkuperte Polen. I 1942 ble i alt 92 spesialister med erfaring fra eutanasianstalter overført til Aksjon Reinhardt, dvs. til tilintetgjørelsesleirene der man gasset jøder og andre. Man beregner at minst 70 000 personer ble drept som en følge av "Aktion T4". Stripped (Rolling Stones-album). "Stripped" er et konsertalbum av The Rolling Stones som ble utgitt i 1995, mens bandet turnerte for å promotere platen "Voodoo Lounge". "Stripped" utmerker seg blant bandets øvrige liveutgivelser ved at den inneholder en blanding av opptak fra små klubbscener og liveinnspillinger i studio av kjente og mindre kjente låter fra tidligere album. Studioinnspillingene ble gjort i to omganger: 3. – 5. mars 1995 i Tokyo, og 23. – 26. juli i Lisboa. Liveinnspillingene er fra Olympia Theatre i Paris og Paradiso Club i Amsterdam. Innspillingene preges av en uformell og avslappet atmosfære, med stort innslag av akustiske instrumenter. CD-en inneholder tilleggsmateriale som må avspilles på en datamaskin (CD-ROM-format); blant annet videoinnspillinger av «Shattered» og «Tumbling Dice», samt en alternativ versjon av Bob Dylans klassiker «Like a Rolling Stone». Alle tekster finnes i et vedlagt hefte. Sporliste. Tekst og melodi ved Mick Jagger og Keith Richards der ikke annet er oppgitt. Besetning. Stripped Gulset. Gulset er den største bydelen og drabantby i Skien med ca 10 000 innbyggere (2012). Gulset ligger på en ås vest for Skiens bykjerne. Bydelen har to barneskoler som heter og. Ungdomsskolen er Grenlands største. Nord for Gulsetbebyggelsen ligger «Gulsetmarka»; et stort skogområde som er svært populært for skigåing om vinteren, og bading og turgåing om sommeren. Gulset var før 1964 en del av Gjerpen kommune, og det meste av boligbyggingen i bydelen har funnet sted etter kommunesammenslåingen. Deler av Gulset har derfor et sterkt drabantbypreg. Gulset Senteret er sentralt plassert midt i bydelen, som nærmeste nabo til ungdomsskolen, kirken, biblioteket, Gulset Sykehjem og Gulset Legekontor. Gulset Idrettsforening har ca 1 100 medlemmer (2006) og organiserer fotball, håndball, langrenn og turmarsj. Gulset IF er Telemarks største idrettslag. Kjente personer som har vokst opp på Gulset er Bård Tufte Johansen, Jan Thomas, Magnus Lekven, Einar Håndlykken, Erik Midtgarden, Jannike Abrahamsen og Torjus Hansén. På Gulset bodde legatstifteren Margit Schiøtt født Knudsen (død 1946) som var valgt som stortingsrepresentant for Venstre, men som døde før hun tiltrådte. Hun opprettet legat til fordel for bønder i Gjerpen, og var selv med i driften av gårdsbruket Petersplassen. Hun ble kalt «Maggit», var datter av statsminister Gunnar Knudsen, Borgestad gård, og gift med dr. ing. Didrik Cappelen Schiøtt fra Skien. Karl Brandt. Karl Brandt (født 8. januar 1904 i Mülhausen i Elsass i Tyskland, død 2. juni 1948 i Landsberg am Lech, henrettet) var i mange år livlege for Adolf Hitler. Selv om han hadde mange fiender, blant annet i det tyske nazipartiet, tilhørte han Hitlers innerste sosiale krets sammen med sin venn Albert Speer. Som SS-Brigadeführer og generalløytnant i Waffen-SS, og generalkommissær og deretter rikskommissær for sanitets- og sunnhetsvesenet var han den høyestrangerende av de anklagede i Legeprosessen i Nürnberg. Marina Kiehl. Marina Kiehl (født 12. januar 1965 i München) er en tidligere tysk alpinist. Hun vant sin første verdenscupseier i et Super-G-renn i sesongen 1983/1984. I 1985 og 1986 vant Kiehl disiplincupene i storslalåm og Super-G. Det store høydepunktet i Kiehls karriere kom under OL 1988 i Calgary, der hun tok en overraskende gullemdalje i utfor foran Brigitte Oertli og Karen Percy. Kiehl la opp som alpinist etter OL i Calgary, bare 23 år gammel. Hylehuset. Hylehuset er en fiktiv bygning i "Harry Potter"-serien av J.K. Rowling som ligger i Galtvang, den eneste britiske bosetningen som kun beboes av magikere. Galtvang ligger like ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, og i utkanten av Galtvang ligger Hylehuset, som folk i landsbyen sier er hjemsøkt. Som man finner ut etter å ha lest "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" er ikke huset hjemsøkt. Hylehuset ble bygd (sannsynligvis omtrent i 1970–1971) for at Remus Lupus, som er en varulv, kunne dra dit hver fullmåne for å forvandle seg uten fare for at han skadet sine medstudenter eller andre personer ved skolen. Huset kan nås via en tunnel som bunner ut under Prylepilen, og man kan bare komme seg til tunnelen ved å trykke på en knapp like ved en av røttene til treet slik at det ikke kan bevege seg og skade de som vil ha tilgang til huset. Remus ble smuglet dit hver fullmåne av Madam Pomfrit, og siden det ikke var noen personer i huset han kunne bite, måtte varulven Lupus skrape opp og bite seg selv. Landsbyboerne hørte bråket fra varulven og misforstod det som voldelige ånder som bodde i huset. Dette ryktet, som ble oppmuntret av Albus Humlesnurr, førte til at Hylehuset ble offisielt ansett som det mest hjemsøkte huset i Storbritannia. I løpet av Remus' sjette år ved skolen, spilte Sirius Svaart sin erkefiende Severus Slur et puss, ved å fortelle ham at han skulle gå til Prylepilen, trykke på knappen ved trerøttene for å åpne tunnelen, og gå igjennom den. Slur, som var forferdelig nysgjerrig på hvorfor Remus forsvant en gang i måneden, følte instruksjonene, og ville blitt hardt skadet eller drept hadde det ikke vært for at Jakob Potter reddet ham i siste liten. I "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" er Hylehuset stedet der Sirius Svaart drar Ronny Wiltersen og rotten hans, slik at han skal kunne ta livet av rotten. Tunnelen blir åpnet av Skeivskank i dette tilfellet, men tidligere, da Remus Lupus brukte huset for å forvandle seg til varulv, var det Petter Pittelpytt, i form som rotte, som aktiverte den slik at han og vennene hans kunne bli med Remus i sine animag-former. Harry Potter og Hermine Grang jager etter Ronny, siden de er uvisse om at den sorte hunden som har fanget Ronny var Sirius Svaart i sin animag-form. De blir også fulgt av Remus Lupus, som forteller dem historien om Hylehuset og Petter Pittelpytt, som er den sanne forræderen av Jakob og Lilly Potter. Hylehuset blir ikke nevnt i noen av de etterfølgende bøkene, bortsett fra da det ble diskutert som et mulig møtested for Humlesnurr-legionen av Harry, Ronny og Hermine i bok fem. Årets Vestfoldbedrift. Årets Vestfoldbedrift er en årlig prisutdeling i regi av NHO Vestfold. Prisen ble første gang utdelt i 1985. Feidias. Feidias (gresk Φειδίας, på norsk også skrevet Fidias, Pheidias eller Phidias'"; ca 480 f.Kr. – ca 430 f.Kr.), sønn av Karmides, og han var kjent som en av de største av alle klassiske skulptører. Selv det ikke eksisterer noen originale verker i dag som med sikkerhet kan tilskrives ham finnes det flere romerske kopier av verker man i ulik grad mener ble skapt av ham. Feidias formga statuene av gudinnen Athene på Akropolis i Athen ("Athena Parthenos" på innsiden av Parthenon og "Athena Promachos") og den enorme sittende Zevsstatuen i Olympia på 400-tallet f.Kr. Verkene i Athen ble antagelig bestilt av statsmannen Perikles i år 447 f.Kr. Perikles brukte penger fra Det athenske sjøforbundet for å betale Feidias for hans arbeid. Første år og læretid. Feidias ble født i Athen en gang rundt år 480 f.Kr. Hans far het Karmides. Det er ulike redegjørelser for hans skolegang og trening. Hegias av Athen, Ageladas av Argos, og den thasoske maleren Polygnotus har alle blitt tilskrevet som hans lærere. En indikasjon på Ageladas er en dorisk skole som kan bli sporet i en del av hans verker. Av hans liv er det lite som er kjent med unntak av hans verker. Hans første bestilling var en gruppe av nasjonale helter med Miltiades som den sentrale figuren. Den berømte statsmannen Perikles bestilte også flere skulpturer til Athen fra ham. Feidias og Perikles. I sin biografi over Perikles gir Plutark en redegjørelse over den omfattende kunstneriske aktivitet som ble satt i gang i Athen da Perikles satt med makten. Noe spesielt benyttet Perikles penger som var samlet inn av forbundet av greske stater for å bekjempe Persia for å dokorere sin egen by. Til alt hell for grekerne gjorde perserne, etter regimet til keiser Xerxes I, ikke noe bevisst forsøk på å angripe Hellas. «I alle disse verker», sier Plutark, «var Fidias rådgiver og var oppsynsmann for Perikles». Feidias innførte sitt eget portrett og det av Perikles på skjoldet av hans statue av Athena Parthenos. Det var gjennom Feidias at Perikles’ fiender angrep ham. Det synes som om Fidias var nært knyttet til Perikles og var en dominerende åndsmakt i den athenske kunsten i denne tiden, men detaljene er uklare. Død. Det er to motstridende redegjørelser av hvordan Feidias døde. I henhold til Plutark ble han gjort til et mål for Perikles’ fiender, anklaget for blasfemi ved å ha benyttet Perikles’ og sitt eget portrett på statuens skjold, og døde i fengsel i Athen, men i henhold til Philochorus, som er sitert av skoliast (fortolker) av Aristofanes flyktet han til Elis, sør på Peloponnes. Her gjorde han en stor statue av Zeus, men ble likevel henrettet av borgerne av Elis. Av flere grunner er den første av disse fortellingene å foretrekke, det ville ikke ha vært mulig for ham å ha dødd i fengsel rett etter at han skapte Athena Parthenos på Akropolis ettersom han gjorde statuen av Zeus i Olympia etter hans tid på Parthenon. Walter Burkert. Walter Burkert (født 2. februar 1931 i Neuendettelsau i Bayern i Tyskland) er en av verdens ledende eksperter på gammel gresk religion og kult. Han er emeritert professor i klassisisme ved Universitetet i Zürich i Sveits. Han har også undervist i Storbritannia og USA. Burkert ble i 1999 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Klerestorium. Midtskipsveggen I Amiens som viser Arkade, triforium og klerestorium Et klerestorium er veggen med vinduer over midtskipet i en basilika. Midtskipsveggen har som oftest tre etasjer med arkade i første, triforium i andre og klerestorium i tredje. Særlig i sengotiske steinkirker ble klerestorieveggen utstyrt med store åpninger for å få mest mulig lys inn i midtskipet. Betegnelsen har også vært brukt om "overveggen" rundt det hevede midtrommet i en stavkirke av "type B", som kan være utstyrt med runde glugger eller senere innsatte vinduer. Dette gir en visuell klerestorieeffekt, men er ikke et ekte klerestorium. Det har vært hevdet at dette er et bygningsmessig trekk som knytter stavkirken til steinarkitekturen, men denne teorien er omstridt. Flom. Flom (av norrønt "flaumr") forekommer ved særlig stor vannføring i vassdrag, eller ved vannstand over det normale i elv eller bekk. Dette skjer normalt i forbindelse med snøsmelting og ved langvarig eller særdeles kraftig nedbør. En vanlig årsak til kraftig flom i forbindelse med snøsmelting er at is demmer opp elveløpet. I det flommen går utover vannløpets normale bredder forårsakes oversvømmelse. Virkninger. Flom kan gjøre stor skade, enten ved at vannet fosser gjennom landskapet og drar med seg løst og fast, eller ved at det blir liggende og forårsaker vannskader på bygninger. Den kan imidlertid også være nyttig ved at den tilfører vann til ellers uttørkede områder eller næring til et dyrkningsområde, slik tilfellet har vært opp gjennom historien i Nil-dalen. Mennesker prøver å forhindre flommer ved å bygge diker og demninger. Man kan imidlertid også øke flomfaren ved å hogge skog slik at vannet flyter friere, eller drenere elvesletter, slik at vannet blir presset inn på et mindre område enn det ellers ville ha hatt. Etymologi. Ordet, som spores tilbake til det norrøne "flaumr", forekommer også i islandsk som "flaumur". Formene synes å gå tilbake til germanske "flauma", men det finnes ingen skriftlige kilder som viser dette. Begrepet er ikke synonymt med engelske "flood" som betegner både flom og annen oversvømmelse. Annemarie Moser-Pröll. Annemarie Moser-Pröll (født 27. mars 1953 i Kleinarl/Salzburg) dominerte kvinnelig alpinsport i 1970-årene. Hun høstet sine største triumfer i utfor, storslalåm og kombinasjon. I 1980 ble hun olympisk mester i utfor i Lake Placid. I verdenscupen vant hun hele 62 enkeltrenn, ble sammenlagtmester seks ganger, deriblant fem ganger på rad i tidsrommet 1971–1975. Meritter. I tillegg kommer 62 verdenscupseire (36 utfor, 16 storslalåm, 3 slalåm, 7 kombinasjon) samt 6 sammenlagtseire i verdenscupen (1971–1975, 1979) Triforium. Triforium og klerestorium fra Malmesbury abbey Et triforium er en del av langveggen som avgrenser midtskipet over arkaderekken i en kirke av basilikatypen. Triforiet korresponderer med loftet under det tilstøtende taket over sideskipet. Over triforiet fortsetter veggen i samme plan og danner klerestoriet. I romanske kirker er triforiehøyden ofte en ubrutt vegg, men i gotiske katedraler er den oftest gjennombrutt av bueåpninger, som kan være rikt dekorert. I noen katedraler danner triforiet en gjennomgående passasje inne i vegglivet, og dette "triforiegalleriet" kan i noen kirker løpe rundt hele interiøret. I noen norske stavkirker av "type B" med hevet midtrom er det satt inn avstivende "tenger", "andreaskors" og "bueknær" mellom "stavene" som avgrenser midtrommet. Dette partiet korresponderer (som i en basilika av stein) med skråtaket over omgangen rundt midtrommet. Likheten med triforiet i en steinbasilika har gjort at mange forskere bruker den samme betegnelsen om dette partiet i stavkirken, men det er ikke et ekte triforium. Kazaa. Kazaa Media Desktop (opprinnelig skrevet som «KaZaA», men nå vanligvis som «Kazaa») er et kontroversielt peer-to-peer fildelingsprogram som bruker FastTrack-protokollen. I prinsippet kan en hvilken som helst fil deles over Internett, men Kazaa brukes vanligvis for deling av musikkfiler som MP3, men benyttes også til å dele og utveksle film- og videofiler. Å bruke Kazaa innebærer en viss risiko, ved at ens datamaskin kan bli infisert av potensielt skadelige programmer og at man deltar i ulovlig virksomhet Juridisk. Kazaa ble opprinnelig utviklet av svenske Niklas Zennström og estiske Janus Friis og lansert i 2001 gjennom deres nederlandske firma Consumer Empowerment. Det skjedde kort tid etter at et tilsvarende fildelingssystem, Napster, var blitt stengt etter en rettssak omkring opphavsrett og illegale filer på nettverket. Som mange andre peer-til-peer-programmer har Kazaa blitt sterkt kritisert av blant annet film- og musikkbransjen, nasjonalt og internasjonalt, ettersom programmet i stor grad blir benyttet til å utveksle illegale kopier av filer som inneholder kommersielt produsert musikk og film. Da representanter for rettighetsinnehaverne av opphavsrettslig beskyttet materiale begynte å oppspore brukerne som stilte de illegale filene til rådighet for andre, begynte aktiviteten til Kazaa-nettverket å dale. Isteden har trafikken med illegale filer stort sett flyttet over til andre peer-til-peer-nettverk, som for eksempel BitTorrent, hvor systemet ikke er avhengig av en sentral server som kan angripes rettslig og juridisk for medvirkning til distribusjon av opphavsrettslig beskyttet materiale. Infisert. Det offisielle Kazaa-klientprogrammet kan lastes ned gratis, og blir finansiert ved hjelp av adware, spyware og malware som de fleste betrakter som et stort problem å få på sin datamaskin, og ofte betraktes som et like stort onde som datavirus. Kazaa selv har en beskjed på sin nettside som sier «No Spyware», men det må betraktes som en falsk påstand. Det varte ikke lenge før en «reklamefri» og «uinfisert» klient for Kazaa-nettverket dukket opp, kalt Kazaa Lite, selv om folkene bak det opprinnelige Kazaa-programmet gjorde hva de kunne for å sikre at brukerne holdt seg til den infiserte utgaven av programmet. Skogsvåg Idrettslag. Skogsvåg Idrettslag (stiftet i 1980) er et idrettslag i Sund kommune i Hordaland. Klubben har om lag 600 medlemmer og tilbyr aktiviteter som fotball, håndball, badminton, volleyball, friidrett og taekwondo. Slagordet til klubben var lenge «Best i bygda», men dette er nå bytta ut med «Eit hakk betre», og klubbens logo viser en spent hvalfangerbue med navnet "Skogsvåg IL" over og årstallet klubben ble grunnlagt, "1980", under. Fotball. A-laget i fotball spiller til daglig i 6. divisjon, og spiller sine hjemmekamper på Skogsvåg Stadion. Stadion består av en kunstgressbane, som ble lagt i 2003. Fotballaget spiller med grønne overdeler, sorte bukser og sorte strømper. A-laget rykket opp fra 5. divisjon i 2003. Overlevde i 4. divisjon i 2004, men rykket ned sesongen etter. Spilte 5. divisjon igjen i 2006, før 2007-sesongen endte med nedrykk til 6. divisjon. Lars Vikan Rise. Lars Vikan Rise (født 23. november 1988) er en norsk friidrettsutøver fra Trondheim. Hans spesialøvelse er tikamp, men han hevder seg også høyt i andre grener på nasjonalt nivå. Han konkurrerer for trondheimsklubben. Han studerer for tiden ved hvor han er på idrettsstipend. Merittliste. Innehaver av norsk rekord i sjukamp, 5902p. College Station, Texas, USA 11./12.03.2011. 8. plass U18-VM i Marrakech, Marokko 2005. Rekorder. Heptathlon: 5902p. College Station, Texas, USA 11./12.03.2011 (Norsk rekord Declathon: 7808 Norman, Oklahoma, USA 14.05.2011 Peter Nicolai Arbo. Peter Nicolai Arbo (født 18. juni 1831 i Skoger, død 14. oktober 1892) var en norsk maler, som spesialiserte seg i å male historiske motiver og bilder fra norrøn mytologi. Arbo var til dels i utakt med sine samtidige norske kolleger, og omdømmet hans er preget av medfarten han fikk av kunstkritikere som var preget av 1880-tallets kunstsyn. Biografi. Fra Gulskogen. Fra 1871. Olje på lerret. Peter Nicolai Arbo vokste opp på Gulskogen gård ved Drammenselva. I dag ligger dette sentralt i bydelen Gulskogen i Drammen, men i Arbos tid lå Gulskogen gård landlig til. Han var sønn av overlærer Christian Fredrik Arbo og kona Marie Christiane von Rosen. Hans bror Carl Oscar Eugen Arbo var militærlege og banebrytende i norske antropologiske studier av «kortskaller» og «langskaller». Arboslekta kan føres tilbake til Ærø i Danmark, og navnet Arbo er trolig en avledning av Arøbo. Slekta kom til Norge med Peter Arbo (1689–1761) som startet en trelastforretning på Strømsø. Han startet kunstutdannelsen med et år ved Helsteds Tegneskole i København 1851-1852. Etter det reiste han til Düsseldorf og studerte på kunstakademiet der fra 1852. Fra 1853 til 1855 studerte han under av Karl Ferdinand Sohn som var professor i figurmaling, og fra 1857-1858 under J. E. Hünthen som var slag- og dyremaler. Under Hünthen var det særlig hestemalerier Arbo arbeidet med, og han utviklet seg til en utmerket skildrer av hester. I Düsseldorf var han ei tid privatelev hos historiemaleren "C. Mengelberg", han hadde kontakt med Adolph Tidemand og ble god venn med Hans Gude som han også i flere år leide husvære av. Tidemand og Gude var begge professorer ved kunstakademiet i Düsseldorf. I 1861 flyttet Arbo hjem til Norge og han dro året etter på en studiereise sammen med Gude og Frederik Collett i hjemlandet. I 1863 malte han den første versjonen av "Hesteflokk på høyfjellet", et motiv han seinere tok opp igjen flere ganger. Versjonen fra 1889 er i Nasjonalgalleriet, og regnes blant de viktigste verkene hans. Fra 1863 til 1871 bodde Arbo for det meste i Paris. Arbo gifta seg som 43-åring i 1882 med den 23 år yngre kunstutdannede Eliza Thomas (1854–1921) i Meudon utenfor Paris. De bosatte seg i Oscarsgate 43 i Kristiania. Arbo som illustratør. Olav den hellige og kong Rørek "Axvalla-album". Etter oppdrag fra forleggeren Christian Tønsberg tegnet Arbo ulike motiver fra den store norsk-svenske miltærøvelsen på Axvalla i 1858. Ut fra tegningene ble det utarbeidet 10 litografier: «Borgen med omgivelser», «Udsigt over den vestlige del af leiren», «Bivoukscene», «St Hans Aftens-fornøielse», «Rast i skoven», «Parti af fægtningen» (2 plansjar), «Parti af cavalleri-leiren», «Gudstjenesten» og «Parti af den store defilering». Albumet kom ut i 1858 og på tittelbladet stod: "Axvalla-album: en Cyklus Mindeblade tegnede af P. N. Arbo; og ledsagede med en oplysende Text; udgivet og forlagt af Chr. Tønsberg". "Billeder af Norges Historie". I 1860 gav Christian Tønsberg ut "Billeder af Norges Historie", en "kortversjon" av P. A. Munchs "Det norske folks historie". Dette var tenkt som et større verk fra starten av, men i 1860 var Tønsberg i økonomiske vansker (mye på grunn av nettopp P. A. Munchs "Det norske folks historie") og billedverket utkom bare med dette ene heftet. Arbo leverte 3 akvareller til Tønsberg som var grunnlag for trykkene i heftet: «Olav Tryggvasons ankomst til Norge.», «Olav Tryggvason kåres til konge på Øreting.» og «Olav den helliges fall i slaget på Stiklestad.» På tittelbladet stod det: "Billeder af Norges Historie tegnede af P.N. Arbo og ledsagede af en kort oplysende Text efter P.A. Munch". "Norske Folke og Huldre-Eventyr". I 1879 utkom Asbjørnsen og Moes "Norske Folke og Huldre-Eventyr" illustrert av norske kunstnere, som tobindsverk. Bind I inneholder "Norske Folke og Huldre-Eventyr i udvalg ved P. Chr. Asbjørnsen" illustrert av blant andre Hans Gude, Otto Sinding, Adolph Tidemand, Erik Werenskiold og Peter Nicolai Arbo. Bare to av tegningene skriver seg fra Arbo, en til «Per Gynt» og en til «Jutulen og Johannes Blessom». I senere utgaver av eventyrene, som «Norske kunstneres billedutgave» fra 1939, er originaltegningene gjengitt utan å gå veien om stikk, og der er også noen flere Arbo-illustrasjoner tatt med. "Billeder til Norgeshistorien for Skolen og Hjemmet". Forleggeren Asbjørn Knutsen tok i dette verket opp igjen ideen fra Christian Tønsbergs "Billeder af Norges Historie". Arbo leverte 11 tegninger til verket, og fikk her brukt noen av arbeidene som Tønsberg ikke rakk å bruke. Cella. En cella (latin: «lite kammer») eller naos (gresk: «tempel»), er det innerste rommet i et tempel i klassisk arkitektur. Det er vanligst å bruke "cella" om det romerske tempelet og "naos" om det greske. Greske og romerske templer. I templer fra Antikkens Hellas og Romerriket er cella et rom i bygningens sentrum, vanligvis med en statue eller et kultbilde av den spesielle guddommen som tempelet var viet til. I tillegg kunne cellaen inneholde et bord eller en sokkel som offergavene kunne legges på. Cellaen er vanligvis et enkelt, vindusløst, rektangulært rom med en dør eller en åpen inngang midt på en av kortveggene. I større templer kunne cellaen være delt i to eller tre «skip» skilt av søylerekker. Den kunne også inneholde en "adyton", et område som bare ypperstepresten kunne bruke. Venustempelet i Roma, som ble bygd av Hadrian, hadde to cellae, begge innhegnet med en enkel peristyl (søylerekke). Templer i oldtidens Egypt. I den ptolemaiske perioden i oldtidens Egypt refererte cella til det som er gjemt og ukjent i den innerste helligdommen i et tempel, det som eksisterer i totalt mørke, som skulle symbolisere universets tilstand før skapelsen. Etruskiske templer. Ifølge Vitruvius hadde etruskiske templer tre cellae ved siden av hverandre. Kristne kirker. I tidlig kristen arkitektur bl.a. i katakombene ble navnet cella brukt om det kapellet som var reservert for gjennomføringen av liturgien. Senere har små kapell og munkeceller også blitt kalt cella. "Naos" brukes også i bysantinsk arkitektur som navn på rommet midt i "korskuppelkirken". "Denne artikkelen inneholder oversatt tekst fra Encyclopædia Britannica, 1911, som er public domain. Coen de Koning. Coen de Koning (født 30. mars 1879 i Edam, død 29. juli 1954) var en nederlandsk skøyteløper. Han ble verdensmester på skøyter i 1905 i den nederlandske byen Groningen. Det var bare fire deltakere i mesterskapet, blant andre nordmannen Martinus Lørdahl, som vant 500-meteren. De Koning vant de tre resterende distansene, og kunne dermed kåres til verdensmester. De Konings nasjonale rekorder på 500 og 10000 meter fra 1905 ble stående i over 20 år. Coen de Koning er også berømt for å ha vunnet Elfstedentocht to ganger, i 1912 og 1917. Johann Georg Hiedler. Johann Georg Hiedler (født 28. september 1792, død 1857) er den mann som etter sin død ble oppført som far til Alois Hitler og dermed som farfar til Adolf Hitler. Men farskapet er ikke sikkert belagt. Johann Georg Hiedler var sønn av "Martin Hiedler" (født 17. november 1762, død 10. januar 1829) og "Anna Maria Goschl" (født 23. august 1760, død 7. desember 1854). Han tjente til livets opphold som omreisende møllersvenn. Han giftet seg med sin første kone i 1824, men hun døde i barsel fire år etter. I 1842 giftet han seg med Maria Anna Schicklgruber og ble dermed stefar til hennes fem år gamle sønn, Alois, et barn født utenfor ekteskap. Det var han som tyve år etter Johann Georgs død ble erklært å være dennes naturlige sønn også. Den som kom med den edelige erklæringen, var Johann Nepomuk Hiedler (eller Hüttler), Johann Georgs egen bror. Fire personer er blitt anført som mulig farfar til Adolf Hitler. De to brødrene Hiedler er sterke kandidater i historikeres øyne. En tredje kandidat, en jøde fra Graz ved navn "Frankenberger", hvor Maria Anna Schicklgruber tjente som hushjelp, ansees nå som på det nærmeste utelukket. En fjerde er jøden Adolf Hittler (1832–92), gravlagt i București (Davidson 1997). Hvis fødselsåret på gravstenen er korrekt, kan han imidlertid alt i utgangspunktet utelukkes fordi han må ha fylt fem år det året da Hitlers far ble født. Olga Pall. Olga Pall (født 3. desember 1947) er en tidligere østerriksk alpinist. Under Vinter-OL 1968 i Grenoble vant hun gullmedaljen i utfor. I tillegg til den olympiske triumfen vant Olga Pall to verdenscuprenn i løpet av karrieren, begge i utfordisiplinen. Utfor. Utfor er en disiplin innen alpin skiidrett. Utforløypene er lengre, raskere og har større høydeforskjell enn hva som er tilfellet i de øvrige alpine grenene. Hvert renn består av én omgang. Disiplinens fartsfylte preg, ofte med spektakulære hopp og dramatiske fall, gjør at utforkonkurransene vanligvis omfattes med større publikums- og medieinteresse enn de langsommere disiplinene. Utfor er en olympisk gren. Den har stått på programmet siden OL 1948. Det ble også kjørt utfor under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, men da ble det bare kåret mester i kombinasjonsøvelsen. Carrie-Anne Moss. Carrie-Anne Moss (født 21. august 1967 i Burnaby i British Columbia) er en kanadisk skuespillerinne, som ble verdenskjendis etter sine opptredener i "The Matrix"-trilogien. Som barn bodde Moss med sin mor Barbara i Vancouver. I en alder av 11 år ble hun med i Vancouvers barnemusikkteater, og senere dro hun på turnè i Europa med Magee Secondary School Choir. Hun ble etterhvert immatrikulert på American Academy of Dramatical Arts i Pasadena. I 1985 forlot hun Vancouver og flyttet til Toronto, der hun ble fotomodell. Modellkarrieren førte henne til Japan og Spania sent på 1980-tallet. Mens hun var i Spania fikk hun en rolle i dramaserien "Dark Justice", hennes første TV-opptreden. Hun flyttet fra Barcelona til Los Angeles sammen med serien i 1992. Hennes store gjennombrudd kom da hun ble valgt til å spille «Trinity» i kinosuksessen "The Matrix" fra 1999. Hun gjentok rollen i de to oppfølgerne, "The Matrix Reloaded" og "The Matrix Revolutions". Hun har også hatt andre større filmroller, blant annet i "Memento" og "Sjokolade". Moss giftet seg med skuespiller Steven Roy i 1999. De fikk et barn sammen sommeren 2003. Hennes andre barn ble født i november 2005. Claus Wiese (1960). Claus Thomas Wiese (født 12. mars 1960 i Bærum) er en norsk programleder og foredragsholder, bosatt i Oslo. Han er kanskje mest kjent for talkshow programmet "Wiese" som gikk et par år på NRK1. Han flyttet fra Bærum til Skjetten som fireåring, og var senere elev ved Skjetten barneskole, Stav ungdomsskole og Bjertnes videregående skole. Han spilte fotball for klubbene Skjetten, Strømmen og Ready. Wiese har også vært trener og spillerutvikler på aldersbestemte lag. Han studerte historie i Bergen, og flyttet siden til København og jobbet sammen med fotografen Jacob Holdt i "Amerikanske bilder". I 1984 flyttet Claus Wiese til Sverige, hvor han arbeidet som "mentalskøtare" på S:t Görans Sjukhus i Stockholm før han begynte i TT (Tidningarnas Telegrambyrå). Han ble svensk statsborger og var frilansjournalist i Stockholm fram til 1987. Videre var han korrespondent for "Dagbladet" fram til 1989, da han ble fast ansatt og flyttet til Oslo. Siden 1993 har Wiese arbeidet for NRK, hvor han har ledet en rekke programmer: "Redaksjon1", "Kveldsaktuelt", Anno Domini, "Sommeråpent" (intervjuer), talkshowet "Wiese", "Bumerang", "Nobel Peace Prize Concert", Spellemannprisen1997 Spellemannprisen 1998 "Amanda", "Frokost-TV","Test din stemme" og "Topp 10'"' Han har intervjuet en rekke celebre gjester, som R.E.M., Cher, Bill Clinton, Chicago, Whitney Houston, Ulf Lundell, Imran Khan, Benazir Bhutto, Gerry Adams, Oprah Winfrey, Hermod Skånland og Tom Cruise. Begynte i NRK i 1993 da han kom fra Dagladet. Etter tre år i Nyhetene gikk han til Underholdningsavdelingen. Etter et opphold i Dinamo Story kom han tilbake til NRK. Claus Wiese skrev i 2003 boka "7 dager i Pyreenene" sammen med Øyvind Hjelle og Svein Utigard. Claus Wiese har også skrevet boka "Jernteppe – Quiz" sammen med Knut Olsen. Claus Wiese er ansatt som redaksjonssjef for underholdning/events i NRK fra 1. januar 2008. Har i dag ansvar for program som ESC 2010, Beat for Beat, Året med Kongefamilien, Idrettsgallaen, MGP, MGP Jr, konserter, transmisjoner osv. Primært arbeidsoppgaver helgeunderholdning fredag og lørdag. Claus Wiese er broren til Andreas Wiese, og sønn av forfatter Jan Wiese Arkade. Midtskipsveggen i St.Denis, som viser Arkader, triforium og klerestorium Blindarkader fra St. Madeleine Chateaudun Arkade av latin "arcus", bue er en buerekke på en frittstående søylerad. I middelalderens arkitektur danner arkaden den nederste etasjen i midtskipsveggenen, triforium den midterste etasjen og klerestorievinduene den øverste etasjen. Arkader kan også være et inntrukket felt på en vegg som arkitekturornamentikk og kalles da blindarkade. Buene kan da stå tett inntil hverandre eller overskjære hverandre og kalles da kryssbuearkader. Uttrykket arkade blir også brukt om en overdekket gang, som også kalles galleri, og som er åpen på en eller flere siden gjennom en arkaderekke. Kjetil Aleksander Lie. Kjetil Aleksander Lie (født 18. november 1980 i Porsgrunn) er en norsk sjakkspiller, som innehar tittelen stormester i sjakk og ble norgesmester i 2009. Han er storebror til sjakkspilleren Espen Lie. Kjetil A. Lie vokste opp på Brattås ved Porsgrunn som det nest eldste av seks søsken, og begynte å spille skolesjakk åtte år gammel. Han fikk sitt nasjonale gjennombrudd da han som 13-åring uventet ble norgesmester i klassen for kadetter (16 år og yngre) under Sjakk-NM i Drammen 1994. I 2002 ble Lie tildelt IM-tittelen (Internasjonal mester), og i februar 2005 ble han utropt til stormester (GM). Stormestertittelen er den høyeste tittelen til verdenssjakkforbundet FIDE, og Kjetil A. Lie var den åttende nordmannen som ble tildelt denne. Lie fullførte sin tredje GM-inntegning da han som den lavest rangerte oppnådde 4.5/9 i den svært sterke turneringen Smartfish Chess Masters i Drammen ved årsskiftet 2004-05, etter blant annet å ha beseiret den tidligere VM-toeren Viktor Kortsjnoj. Sine to første inntegninger i stormestertittelen hadde Kjetil A. Lie tatt i Norgesmesterskapet for klubblag 2004 og i den danske storturneringen Politiken Cup 2004. Lie gjorde ytterligere to meget sterke resultater i åpne internasjonale turneringer da han i 2006 vant først Det Åpne NM i Oslo og så Gausdal Bygger'n Masters, begge med den høye poengsummen 7.5/9. Sitt så langt aller sterkeste turneringsresultat gjorde han likevel under Arctic Chess Challenge i Tromsø sommeren 2007, da han tross tap i siste runde endte på andreplass med poengsummen 7.0/9 og et ratingprestasjon på 2675. Kjetil A. Lie har de siste ti årene vært førstebordsspiller og spilt så godt som alle kampene for førstelaget til Porsgrunn SK, som hele perioden har tilhørt Norges-eliten. Lagets største fremgang så langt er førsteplass i NM-finalen for lag 2006. På 2000-tallet har Kjetil A Lie også vært en støttespiller for det norske landslaget. I sjakk-OL representerte han for første gang Norge 19 år gammel i 2000. Poengsummen 4.5/11 på bord 2-3 var den gang i underkant av forventningene. Kjetil A. Lies senere resultater i Sjakk-OL har imidlertid vært meget sterke og med en klart positiv skåre: Han tok 8.0/13 på bord 2-3 i 2002, 6.5/10 på bord 3-4 i 2004, 8.0/12 på bord 2-4 i 2006 og senest 5.0/8 på bord 2-3 i 2008. Kjetil A. Lie har vunnet en rekke oppsiktsvekkende partier mot internasjonale stjerner under Sjakk-OL, og ble blant annet matchvinner da Norge i Sjakk-OL 2008 sensasjonelt beseiret sjakkstormakten Kina 2.5-1.5. Sammen med stormester Leif Erlend Johannessen er Kjetil A. Lie den eneste norske spilleren som har spilt i alle sjakk-OL på 2000-tallet. Han er en nær venn av Magnus Carlsen, og har ved flere store internasjonale turneringer fungert som sekundant for denne. Kjetil A. Lies svake resultater i eliteklassene til sjakk-NM sto i mange år ikke i stil med hans sterke resultater fra andreturneringer. Under NM på Hamar i 2007 var han imidlertid nær omkamp om NM-tittelen, og endte på tredjeplass etter at et dramatisk syv timers parti i siste runde endte uavgjort. Norgesmester ble det året Kjetil A. Lies fire år yngre bror Espen Lie. NM i Tønsberg 2008 ble et nytt tilbakeslag for Kjetil A. Lie, som etter flere uventede partitap uansett var ute av medaljekampen da han grunnet sykdom ikke kunne stille opp til niende og siste runde. NM i Bergen 2009 startet også vanskelig, da Lie etter en grov feilvurdering tapte mot en langt lavere rangert motstander i første runde. Med fem seire og tre uavgjorte partier gjorde han det imidlertid svært godt på de resterende åtte rundene, og poengsummen 6.5/9 viste seg å holde til udelt førsteplass da verken den tidligere sjudobbelte norgesmesteren Simen Agdestein eller regjerende norgesmester Frode Elsness lyktes med å vinne sine partier i en dramatisk siste runde. Kjetil A. Lie ble dermed den første norgesmesteren siden 2003 som er kåret uten omkamp. I og med hans førsteplass ble brødrene Lie historiske som det første brødrepar til å vinne NMs eliteklasse. På de offisielle ratinglistene fra Norges Sjakkforbund og verdenssjakkforbundet FIDE sommeren 2009, er Kjetil A. Lie rangert som Norges femte beste sjakkspiller etter stormesterkollegaene Magnus Carlsen, Jon Ludvig Hammer, Simen Agdestein og Leif Erlend Johannessen. Med seieren i NM gikk imidlertid Kjetil A. Lie uoffisielt forbi Johannessen og opp på fjerdeplass. Kjetil A. Lie forsøkte å leve som profesjonell sjakkspiller i sesongen 2007-08, men trivdes dårlig med det og presterte da svært ujevne resultater. Han har siden arbeidet heltid som miljøterapeut ved Borge barneskole og ved SFO i Porsgrunn, og drevet omfattende nybegynneropplæring på skoler i kommunen. Kjetil A. Lie har åpent kritisert det stadig større fokuset på åpningsteori i elitesjakken, og oppfordret til mer kreativitet og mindre teoripugging. Han regnes selv som en svært kreativ og taktisk skarp angrepsspiller, men har de siste femten årene stadig utvidet både sitt kjennskap til åpningsteori og sin posisjonelle sjakkforståelse. Kjetil A. Lie er en sjeldent kompromissløs og kampglad sjakkspiller, som har spilt mange spektakulære angrepspartier og som sjelden har slitt med for mange uavgjorte partier. Problemet hans har snarere vært å holde stabiliteten oppe gjennom hele turneringen og å unngå unødvendige tap, som flere ganger har rammet ham i innspurten på viktige turneringer. I et intervju med Norsk Sjakkblad 3/2009 uttalte Kjetil A. Lie til et spørsmål om sine videre ambisjoner at "Min største drøm er å slå meg til ro i Porsgrunn, med en trygg og givende jobb, en herlig kone, og noen smårollinger". Den blå byen ved sundet. Gate i den blå byen ved sundet, Sortland Den blå byen ved sundet er en betegnelse på Sortland i Vesterålen. Kunstneren Bjørn Elvenes lanserte i 1999 en ide om å lage et kunstverk ved å male bygningene på Sortland blå. Ideen ble tatt godt imot av kommunen, og Sortland kommune satte i gang et pilotprosjekt med ei kommunalt oppnevnt styringsgruppe og ei faggruppe med rådgivende funksjon. Pilotprosjektet ble avsluttet i 2001. Etter hvert oppsto det uenighet mellom Bjørn Elvenes og kommunen om blåby-prosjektet. Uenigheten gikk på den kunstneriske retningen til prosjektet, og hvem som skulle eie rettighetene til prosjektet. Kommunen videreførte blåby-prosjektet, og fikk tilskudd fra flere offentlige instanser. Samtidig fortsatte Bjørn Elvenes arbeidet med sin versjon av prosjektet. Et av kommunens argumenter for å kaste Elvenes ut av prosjektet var at han hevdet sine rettigheter som opphavsmann til ideen om den blå byen. Etter manges mening hadde vært naturlig med en godtgjørelse til kunstneren for en strålende idè... Den kommunale videreføringen av blåby-prosjektet er nå ivaretatt gjennom Brandr-prosjektet, som avsluttes 14. juni 2006. Resultatet av blåby-prosjektet er at flere bygninger i Sortland sentrum har blitt malt i ulike blåtoner. Noen av bygningene har også fått små dikt og tekster malt på veggene, utarbeidet av ungdom i Vesterålen og forfatteren Lars Saabye Christensen. Profileringen av Sortland som "den blå byen" har ført til en viss oppmerksomhet. Men det har nok ikke gitt den store virkningen som enkelte i kommunen kanskje håpet på. Imidlertid har navnet "blåbyen" blitt relativt populært blant innbyggerne i kommunen, og navnet blir brukt en del som uhøytidelig kjælenavn på Sortland. Blåbyprosjektet er omstridt blant innbyggerne på Sortland. Tilhengerne av prosjektet mener at blåmalinga tilfører Sortland noe unikt, og at markedsføringen av Sortland som den blå byen vil gi stedet større oppmerksomhet. Men mange av innbyggerne på Sortland og i Vesterålen er imot blåmalinga. De mener den blå fargen er stygg, kald og unaturlig, og at det er galt av Sortland kommune å bruke penger på et slikt prosjekt. Motstanderne av prosjektet har møtt liten forståelse i Sortland kommune, men motstanden har vist seg ved at det har vært relativt liten oppslutning om dugnader i forbindelse med blåmalinga, og en noe lunken holdning til prosjektet fra huseierne på Sortland. Etter at blåby-prosjektet på Sortland skjøt fart, mente vittige tunger at Stokmarknes burde gjøre noe lignende, og lansere seg som «den røde plass». Blåbyen har gitt navnet til fotballklubben Blåbyen Ballklubb, som hadde lag i 4. divisjon for Lofoten og Vesterålen i 2003 og 2004. Klubben spilte selvsagt i blå skjorter. Blåby-prosjektet på Sortland har gitt inspirasjon til Tysvær kommune i Rogaland, der kultursjefen og teknisk sjef i 2004 ønsket at hvert byggefelt i kommunen skulle ha sin egen farge som alle husene i byggefeltene skulle males i. «Den blå byen» ble 13. juni 2008 registrert som norsk varemerke 246391. Merket er et fellesmerke som forvaltes av Sortland kommune, men det kan fritt benyttes av alle organisasjoner og næringsdrivende for relevant virksomhet. Hans Paus (1710). Hans Paus (født 1710 i Vadsø, død 1770) var en norsk jurist og historiker. Han ble student i 1732, og var sorenskriver i Finnmark fra 1753. Hans juridiske og historiske forfatterskap var omfattende. På 1740-tallet arbeidet han mest med juridiske emner, og gav ut en bok om hevd i 1748 og en bok om naturrett i 1749. Hans berømte "Samling af gamle norske Love" ble utgitt i to bind i København mellom 1751 og 1752. Det var første gang de gamle norske lovene ble samlet, og han presenterte en samling av forordninger som inneholdt en del som ikke finnes på trykk andre steder. Hans Paus (1656). Hans Paus (født 1656 i Hjartdal, død 1715) var en norsk prest og dikter. Han var sogneprest i Kviteseid ("Hvidesøe") fra 1683 til sin død. Paus var godt likt i bygda, og lærte seg dialekten der. På kviteseiddialekt diktet han hyldningsvisen "Stolt Anne" som handlet om hans tremenning, Anne Clausdatter fra Skien, gift med general Johan Arnold til Borgestad gård. Diktet ble en populær folkevise i Telemark, og Anne gav ham i «bragelønn» for diktet en større landeiendom, Bukkøy på 400 mål. Han eide flere gårder i Kviteseid. Han var sønn av Povel Pederssøn Paus (1620–1715), sogneprest til Hjartdal, og Ingrid Corneliusdatter Trinnepol, en familie kjent for sin rolle i Skiens sagbruksindustri og som det antas stammer fra den lille byen Trinitapoli i det sørøstlige Italia. Hans Paus ble gift med Susanne Amundsdatter Morland, datter av prost Amund Hanssøn Morland. Han ble først kapellan, fikk utnevnelse «i expectance» og etterfulgte så svigerfaren som sogneprest i Kviteseid. Svigerfaren Amund Morland hadde i sin tid etterfulgt Hans' farfar Peder Paus (f. 1590) i embedet som sogneprest og prost. Morfaren Cornelius Jansen Trinnepol (1611–1678) var trelasthandler, sagbrukseier og rådmann i Skien. Mormoren Anne Iversdatter (1605–1642) var datter av rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach (datter til Jørgen von Ansbach). Susannes morfar og mormor var sagbrukseier og godseier Christen Andersen og Anne Gundersdatter til Borgestad gård. Farfaren Hans Amundsson var sogneprest i Fyresdal og kom fra en opprinnelig dansk prestefamilie som tok navn etter prestegården Moland. Malte originalportretter fra 1685 av Hans og Susanne befinner seg på Herresta utenfor Stockholm. Han var bror til sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723), som førte et våpen med villmann med klubbe. Borgestad gård. Borgestad gård er en gammel herregård i Telemark mellom Skien og Porsgrunn. Gårdsanlegget. Gården består av et lukket gårdsanlegg med hovedbygning, fløyer og store uthusbygninger, parklignende hageanlegg med en gammel nøtteallé, jordbruk og noe skog. Opprinnelig gikk bygdeveien gjennom gårdsanlegget. Den nåværende hovedbygningen er til dels fra sist på 1600-tallet da den var eid av den opprinnelig tyske general "Johan Arnold" og hans ektefelle Anne Clausdatter fra Skien (kjent fra visen «Stolt Anne» skrevet av presten Hans Paus). Malte portretter av Anne og Johan Arnold har fulgt gården og henger der idag. Gården er omtalt og avbildet i flere bøker om norske storgårder. Eiere. Den mest berømte eier av gården var statsminister Gunnar Knudsen (død 1928), som fikk foretatt en omfattende modernisering med ombygging innvendig og utvendig. Han ble eier gjennom sin ektefelle "Sofie" født Cappelen (død 1915). Hennes far "Erik Johan Cappelen" (død 1881) og farfar "Realf von Cappelen" (død 1853) eide gården. Erik Johan var gift med "Maren D.H. Blehr" fra Kjellestad, Stathelle, barnebarn til Bent Blehr, og flere malte portretter fra deres slekt henger på Borgestad gård. Eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen i Skien kjøpte gården av Jacob Aall (død 1826) (onkel til eidsvollsmannen med samme navn), men overdro den snart etter til halvbroren Realf. Jacob Aall var gift med Realfs mor, Christiane Elisabeth Boyesen (Ording) (død 1833), i hennes 2. ekteskap. Hun var gift 1. gang med Diderich von Cappelen (død 1794), Skien, og den mindreårige sønnen Realf flyttet med henne til gården. Originale, håndmalte silhuetter av Realfs foreldre og halvsøsken, henger fortsatt på gården. Etter at Realf hadde kjøpt gården, ble moren og stefaren boende der til sin død. Den noe naive dagboken til Maren Fransisca Paus som ung pike, er fra den tiden da hun bodde på gården hos sin tante Christiane. Jacob Aall var gift 1. gang med "Edel Margrethe Løvenskiold" (død 1795). Borgestad gård var tidligere eid av hennes far, kanselliråd "Bartholomæus Herman von Løvenskiold", som var forfatter av boken «Beskrivelse over Bradsbierg Amt og Scheen Bye med sine Forstæder», Christiania 1784. Hans mor var Margareta Deichman gift med kanselliråd Herman Løvenskiold som eide Borgestad. De hadde hennes mor Else født Rosenmeyer, boende på gården da hun ble enke etter biskop Bartholomæus Deichman i Christiania. Etter henne kalles en stue på gården for "Bispinnens", og der er det fortsatt malte veggtapeter fra 1700-tallet. Gården eies fra 2003 av en stiftelse opprettet av Gunnar Knudsens etterkommere. Petter Borgestad er nå styreleder og daglig leder. Han er sønn til siste personlige eier og bor på og driver gården. Annen verdenskrig. Under den 2. verdenskrig bodde Arne Qvenild på gården og ledet derfra anonymt motstandsarbeidet i Telemark mot nazistene. Qvenild var gift med Hilda født Tostrup Knudsen (død 1995), datter til skipsreder, ingeniør Erik Cappelen Knudsen (død 1954) som hadde arvet gården etter faren, Gunnar Knudsen. Erik C. Knudsen var gift med Anne-Margrethe (Mosse) født Prytz (død 1960), datter til Torolf Prytz, Christiania. Erik og Mosse Knudsen hadde under verdenskrigen boende bl.a. datteren Gudrun Cappelen før hun og ektefellen i 1942 flyktet til Sverige. Andre som bodde på gården i lengre og kortere perioder var Gudrun Cappelens tre barn, Sofie Bjørn-Hansen med to barn og en lang rekke slektninger, venner og bekjente som trengte gårdsmat og rekreasjon, slik at det kunne være opp til 25-30 personer til middagene. Nancy Greene. Nancy Greene (født 11. mai 1943 i Ottawa) er en kanadisk senator og tidligere alpinist. Biografi. Under OL 1968 i Grenoble gikk hun til topps i storslalåm. «Løvinnen», som hun ble kalt på grunn av sin aggressive kjørestil, vant med hele 2,64 sekunders margin til franske Annie Famose på sølvplassen. Greene fikk også sølv i slalåm, bare slått av Marielle Goitschel. I 67 vant hun tidenes første verdenscuptittel, og vant i tillegg storslalåmcupen. Hun forsvarte begge disse titlene det påfølgende året. Totalt vant hun 14 verdenscuprenn (tre i utfor, åtte i storslalåm og tre i slalåm). Etter at hun hadde lagt opp, var hun trener for det kanadiske landslaget. Nancy Greene innehar utmerkelsen Order of Canada, landets høyeste utmerkelse for sivile. I 1999 ble hun utropt til århundrets beste kvinnelige canadiske sportsutøver. Fra 2009 er hun medlem av Canadas senat. Hun representerer de konservative. Basestasjon. Mobil basestasjon godt innpasset i eksteriøret ved Larvik Golfbane. En basestasjon er en radiosender som fungerer som bindeleddet mellom mobiltelefoner og telefonsentralen, eller mellom flere kommunikasjonsradioer og vaktrom eller vaktsentraler og over telefonoverdrag. En basestasjon som skal dekke et større geografisk område bør plasseres i et hus eller bod ved en høy antenne på en fjelltopp eller annet høyt punkt. Ved stor tetthet av apparater som ved mobiltelefoner kan det være hensiktsmessig at basestasjonen ligger lavt og kun dekker et lite geografisk område. Da kan radiokanalen benyttes også ved en annen basestasjon som ikke er svært langt unna. En høyt plassert basestasjon vil dekke et stort område. To basestasjoner som sender og mottar på en enkelt frekvens må ligge så langt fra hverandre at radiobølgene ikke rekker fra den ene til den andre basestasjonen om de ikke skal forstyrre hverandre. Basestasjoner som sender på en frekvens, og tar imot på en lavere frekvens, kan ikke ha forbindelse direkte med hverandre om de er på samme kanal. Da er det viktig at mobile radioer i den ene basestasjonens dekningsområde ikke får forbindelse med den andre basestasjonen. Dette er en av grunnene til at bakkebaserte radiostasjoner som mobiltelefoner og politiradioer kan gi problemer ved bruk i fly, siden den store høyden gir radioen fri sikt og forbindelse med mange basestasjoner i bakkenettet. Radioenheten på en basestasjon har vanligvis kun tilkobling til sender- og mottaker-antenne, strømforsyning og fastlinje til en sentral. Det vil sjelden være behov for høyttaler, mikrofon og betjeningsenhet. Basestasjonene sender vanligvis på en litt høyere frekvens enn de mobile apparatene. På maritim VHF er frekvensseparasjonen på duplex-kanaler 2,4 MHz. På helseradionettet og politiradioen er det 8 MHz. Radioamatørene har så smalt bånd at de to frekvensene på slike basestasjoner (som betegnes repeatere) bare ligger 600 kHz fra hverandre. Sålenge ett mobilt apparat har forbindelse og radiodekning fra basestasjonen, vil mobilapparatet ved gjennomsnakk/aksjonssamband/repeaterfunksjon kunne ha forbindelse med alle andre apparater innenfor basestasjonens dekningsområde. Hjelpekorps og radioamatører kan sette ut basestasjoner ved behov for å gi forbindelse mellom radiostasjoner for eksempel ved en ulykke, og kaller den ofte for repeater. Ved ulykker i områder med radioskygge, slik at mobiltelefoner, helseradionett og politiradio ikke virker, kan slike raskt utplasserbare repeatere på en fjelltopp i nærheten gi kommunikasjon ned i daler og søkk som ellers er uten forbindelse. I det nye digitale nødnettet vil alle mobilapparatene kunne virke som slik repeater for andre mobilapparater i nærheten, som ellers er uten dekning, uten at brukeren er oppmerksom på det. Dersom det mobile apparatet kan sende og ta imot samtidig (duplex) er det unødvendig med en taleknapp, PTT (push to talk) og samtalen kan gjennomføres som en vanlig telefonsamtale. I GSMnettet kalles en liten gruppe basestasjoners dekningsområde en "celle". Oppkall til en mobiltelefon sendes over alle basestasjonene innen cellen som er registrert som oppholdssted i øyeblikket for den aktuelle mobiltelefonen. Mister mobiltelefonen forbindelse med basestasjonene i cellen og får forbindelse med en annen celle, sendes beskjed til hjemmesentralen om ny celle som oppholdssted. Dette er årsaken til at mobiltelefon kalles "cellphone" på engelsk og "cellulare" på italiensk. Alle GSM-mobiler har en unik ID i form av et SIM-kort med eget SIM-nummer som knytter abonnenten til nettet. Kategori (informasjonsvitenskap). Kategorier i informasjonsvitenskapen er studiet av hvordan data best struktureres for å gi best ytelse, det være seg i form av utnyttelse av maskinressurser, såvel som arbeidshastighet. En kategori er en (som i matematikk) et sett med objekt som har en eller flere likhetstrekk og derfor kan eller bør lagres eller behandles likt. For å lagre kategorier over tid, må assosiasjonen kategori-objekt lagres minst ett sted. Det objekt som skal tilknyttes en kategori kan da merkes med et attributt, slik at man får vite tilhørigheten ved å se på objektets attributtliste. Alternativt kan man lagre merkingen hos selve kategorien (ikke hos objektet), og se på hvilke objekt som er tilknyttet kategorien. Hva som er mest effektivt (for lagringsutnyttelse og gjenfinningstid) varierer. I Wikipedia kan en artikkel merkes med tilhørighet til en kategori. Kunnskapen om tilhørighet blir da dobbeltlagret: Eksplisitt i selve artikkelen, og automatisk tillagt for hver aktuelle kategori. Dette gir rask fremfinning av beslektede artikler (som er i samme kategori). Og, en finner raskt frem hvilke kategorier en gitt artikkel er i. En artikkel kan også merkes ved bruk av infobokser (maler), der man eksplisitt angir verdi for de attributt som infoboksen skal inneholde. Kjennskapen til disse merkene brukes i dag kun til å bestemme hvordan artikkelen skal vises, men det arbeides med å bruke dette til kategorisering. Istedenfor å merke hver biografi med "Fødsler i" og "Dødsfall i" kan en Infoboks for "biografi" inneholde attributtene "født" og "død". Disse kan brukes til å bestemme vising av artikkel (som i dag), såvel som automatisk beregning av lister over "Fødsler i" og "Dødsfall i". Det arbeides med ytterligere muligheter for merking, da i prosjektet Semantisk Wikipedia. Dette vil gi en tredje måte å kategorisere artikler på. Her kan nevnes ett spesielt underprosjekt: Semantiske Linker der man for hver link også kan angi hva slags link dette er. Altså vil man angi Her blir linkens type ("født-i") oppfattet som et attributt til selve artikkelen. I dagens Wikipedia er linkene uten type, altså "meningsløs". Austråttborgen. a> er en gammel norsk herregård Austrått eller Austråttborgen (tidligere skrevet "Østråt", "Østraat" og "Austråt") er en herregård i Ørland kommune, Sør-Trøndelag. Austrått har siden 1000-tallet vært kjent som sete for flere personer som har spilt en rolle i norsk historie. Borganlegget slik det står i dag er resultatet av århundrer med utvikling, endringer og tilpasninger fra hver enkelt eier, og de viktigste personene som deltok i utformingen var Ingerd Ottesdatter, kansler Ove Bjelke, lagmann Abraham Dreyer, slekten Holtermann og godseier Johannes Heftye. Borgen brant ned i 1916. En restaurering ble påbegynt i 1920-årene, og var ferdig i 1961. Borgen var tidligere en del av en større jordeiendom, men jorden er nå skilt fra. Staten eier selve borgen med Statsbygg og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum som forvaltningsorgan. Borgen er åpen for omvisninger fra juni til august. Navnet Austrått kommer trolig av gammelnorsk "austr" og "átt", som skal bety østlig himmelegn eller austerut. Historie. Skjegge Asbjørnson ("Jernskjegge", død 997), er den første person som nevnes i forhold til Austrått. Skjegge ble drept av Olav Tryggvason, og Snorre forteller at Jarnskjegge ble gravlagt i "Skjegghaugen" på Austrått, uten at vi kan vite sikkert hvilken haug det er snakk om. Austrått er en av Norges eldste stormannsgårder. På 1000-tallet bodde lendmann Finn Arnesson her. Han var besvogret med kongene Olav den Hellige og Harald Hardråde. Finn ble uvenn med kong Harald i forbindelse med broren Kalvs skjebne. I tiden etter Finn ble ikke Austrått nevnt i historiske kilder på 80 år. Trolig var gården i denne tiden krongods. Fra 1130 var "Kåre kongsbror", herre på Austrått. Han ble etterfulgt av sin sønn "Sigurd Kåresson" og sønnesønn "Jon Sigurdsson". Det var trolig Jon som bygde kapellet. Jons datter "Baugeid" eide deretter Austrått. Hun var gift med Åsulv Eiriksson, som var Hertug Skules banemann. Rømer / Bjelke. Loggiaen, hvor godsets herre poserte som Guds og Kongens representant Det vites lite om Austråttgodsets eiendomsforhold på 1200- og 1300-tallet, men en "Ridder Serk" nevnes som eier i 1309, 1311 og 1312. På 1400-tallet kom herregården inn i slekten Rømer, trolig med Otte Rømer (ca 1330-ca 1411) som den første eieren av slekten. Riksråd "Jep Fastulvsson" står som eier fra ca 1400 til 1428. Hans enke "Elsebe Ottesdatter Rømer" arvet godset etter Jep i 1428 og satt med det til ca 1444. Trolig var det gjennom Elsebes familie at Jep Fastulvsson først fikk godset i hende. Jep og Elsebes sønn "Narve Jepsson" eide herregården i fire år før han døde. Hans bror Mads gjorde krav på Austrått etter Narves død, men eiendommen kom etter hvert i hendene på enken "Philippa Borkvardsdatter Krummedike" og deretter datteren "Gjertrud Narvesdatter". Gjertud bodde aldri selv på Austrått. Hun giftet seg ca 1462 med den svenske ridderen "Magnus Green", og solgte Austrått til sin stefar, Philippas nye mann, "Henrik Jensson". a>" har gjort Austrått og dets kvinnelige eier kjent. Stykket er imidlertid en fri dramatisering, med liten dekning i historiske kjensgjerninger. Etter at Henrik Jensson døde en gang mellom 1472 og 1478 var det imidlertid Gjertruds kusine, "Gjertrud Madsdatter" som i 1478/1481 tok gården tilbake på odelsrett. Hun overlot den snart til broren herr "Otte Madsson". Otte selv er lite beskrevet, men hans datter, svigersønn og datterdøtre er godt kjent for ettertiden: Riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn («Gyldenløve») (ca 1458-1523) og hans hustru Ingerd Ottesdatter («Fru Inger til Austrått») (ca. 1470–1555) eide gården ca. 1500–1552. Fru Ingerd var en av de mest markante personer i Norge i reformasjonstiden. Niels var sønn av den tidligere eieren "Henrik Jensson". Gjennom hans ekteskap med Ingerd Ottesdatter ble det således slått strek over en arvefeide mellom to familiegrener. Det er trolig at deler av borgen, slik den står i dag, ble bygget på Niels og Ingerds tid, trolig var det i denne tiden at oppholdsrommene og venstre halvdel av hovedbygningen ble oppført. Ingerd levde anonymt inntil hennes ektemann døde i 1523, hvoretter hun som enke fremtrådte både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Ingerd og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Biskopen hadde plyndret Austrått tre ganger, og medvirket til at to av Ingerds svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Ingerd noen helgen; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arverettssaker. Fru Inger overførte i 1552 Austråttgodset til datteren Lucie Nilsdatter og svigersønnen Jens Tillufssøn Bjelke. Inger og Lucie druknet sammen i 1555, under en båtreise på Sunnmøre. Jens døde i 1559, og sønnen "Åge Bjelke" (1552–1603) overtok Austrått i en alder av 7 år. Hans formynder var Henrik Nielsson, morfaren Niels' utenomekteskapelige sønn. Åge druknet i Bjugnfjorden, og hans enke satt med Austrått i 6 år før hun overdro det til sønnen, kansler Jens Bjelke (1580–1659). Bjelke hadde embete som "Norges Rikes kansler" fra 1614, som lensherre Bergenshus fra 1633, i Stavanger fra 1641. Han var senere i Onsøy. Godset fikk i Åge Bjelkes og Jens Bjelkes tid økte inntekter som følge av det rike sildefisket på Trøndelagskysten. Ove Bjelke (1611-1674), som forpaktet Austrått fra 1641, overtok både Austrått og kanslerembetet da faren Jens døde i 1659. Som lensherre til Bakke kloster hadde Ove vært i stand til å oppholde seg regelmessig på Austrått og styre utviklingen der. Man antar at herregården, slik den står i dag, er resultat av hans innsats. Utvilsomt er det at borggården, fløybygningene, inngangsporten og utformingen av hovedtrappen kan knyttes til ham. Ove Bjelke var utdannet blant annet i Padova, Italia, og det er pekt på at både sentraltårnet og søylegangene har forbilder der. Samtidig inneholder sentralaksen fra loggiaen et klart uttrykk for enevoldstidens verdensbilde, med kansleren som Kongens, og derved også Guds, representant. Ingen av Ove Bjelkes tre døtre overtok Austrått. Gården gikk til Oves nevø "Christoffer Bjelke", sønn av riksadmiral Henrik Bjelke. Christoffer eide Austrått fra 1674 til 1686, besøkte det nesten ikke, og solgte videre til sin fetter Christian Frederik von Marschalck (ca 1650-1739). Marschalck, som var rikskansler som sin onkel Ove Bjelke, førte Austrått til konkurs. Han forlot Austrått i 1698 for Danmark, og overlot i 1699 godset til dets kreditorer, vesentlig Den norske krigshospitalkasse og andre offentlige finansinstitusjoner. Holtermann. Abraham Dreyer (1671–1736) var lagmann i Trondheim, berghauptmann og betydelig investor. Han kjøpte Austrått i 1721, etter at godset i tyve år hadde blitt drevet av fogden i Fosen på kreditorenes vegne. Dreyer bodde hovedsakelig i Trondheim, men bekostet en oppussing av Austrått. Han solgte i 1736 videre til sorenskriver og kanselliråd Søren Dass, som bosatte seg på herregården. Dass er bisatt i gravkapellet. Hans enke solgte i 1760 til kommerseråd "Hans Holtermann" (1709–1781), noe som innledet 103 "(113)" års eierskap fra Holtermannslekten. Den første Holtermann solgte fra eiendommer i Stjørna, og står trolig bak dagens mansardtak på borgen, til erstatning for et saltak. Han overdro gården til sønnen "Eiler Hagerup Holtermann" (1748–1800). Både i Eilers og i sønnen "Ove Bjelke Holtermann"s (1782–1857) eiertid ble flere leilendingsbruk solgt fra godset. Rundt 1770/1990 importerte Eiler Hornemann kveg fra Irland og Nederland. Dette ble grunnlag for en egen rase kjent som «Austråttfe», og som gjennom lån av avlsokser var dominerende i feavlen i Ørland og de nærmeste nabobygdene fra 1806 til 1902. Karakteristisk for Austråttfeet slik det ble avlet fram av Ove Bjelke Holtermann var dyprød kroppsfarge og hvitt hode. Presten "Eiler Hagerup Holtermann" (1811–1872) overtok etter sin far i 1857, men bodde selv i liten grad på Austrått, vesentlig på grunn av prestestillingene. Eiler Holtermann solgte fra Gjølga, en større skogeiendom i Bjugn før han i 1863 solgte Austrått til "Anders Gravrok". Gravrok satt med Austrått i 6 år før han gikk konkurs. Eiler H. Holtermann var den eneste som bød på gården, og ble i 1871 igjen eier av Austrått. Han døde i 1872. Enken "Anna Andrine Holtermann" rakk å selge unna Tarva, før Austrått i 1873 ble solgt til hennes godsforvalter, oppdalingen "Ole Rise" (1835–1899). Bønder og finansfolk. Rise eide gården i 9 år, før han ble kjøpt ut av den følgende eieren Johannes Heftye (1849–1907). Rise bosatte seg deretter i konas hjembygd Stjørdal, hvor han kjøpte "Ree gård". Han eide også en periode Sundnes brenneri på Inderøy. Rises innsats på Austrått blir ulikt vurdert. Det var eget meieri på Austrått, trolig fra 1858, og fram til meieriet brant ned for annen gang i 1879. Johannes Heftye (1849 – 1907) eide Austrått fra 1882 til sin død. Han kom fra en rik Kristianiafamilie, var sønn av Tho. Joh. Heftye, bodde selv på Austrått, og arbeidet aktivt for å gjenskape et herregårds- eller borgpreg både inne og utvendig. Heftye var «eksentrisk» etter lokale mål, og kom i konflikt med ørlendingene. En strid om bruk av veirett førte til at Heftye 26. desember 1899 løsnet skudd og ved et uhell drepte en mann. Stortingsmann og spekulant Peder Rinde (1844–1937) eide Austrått fra 1908 til 1912. Han slaktet eiendommen, og solgte en rekke parseller. Et formelt skille mellom Borgen og Gården som separate eiendommer ble gjennomført i 1912, men ble ikke realisert før av en senere eier. Rinde solgte i 1912 til Kristiania-kapitalisten (konsul og verkseier) "Georg Walentin Hammer", som eide Austrått i 2 år. Både under Rinde og Hammer var agronom "Olaf Arnstad" gårdsbestyrer. Etter Hammer ble Austrått i 1914 kjøpt på auksjon av et konsortium bestående av skogeier "Simen A. Landet", bryggerieier "Gunnerius Flakstad" og advokat "Hans Christian Bull Heyerdahl". Alle tre var hjemmehørende i Hedmark, og de to første var direksjonsmedlemmer i Oplandske Kreditbank. Borgruinen etter brannen i november 1916 Etter brannen 28. november 1916 hadde sameiet liten interesse eller evne til å gjenreise Austråttborgen. I 1919 overdro de Borgen til staten, mens jordeiendommen ble beholdt av Simen Landet. Hans dødsbo overdro i 1935 jordeiendommen til kommunen. Kommunen solgte videre til fylket i 1947, med tanke på at gården skulle bli en jordbruksskole. Dette ble ikke realisert, og jorden ble i 1985 solgt tilbake til kommunen. Ørland kommune eier nå det som er igjen av jordeiendommen, om lag 1500 dekar. Jordegodsets utstrekning. Det kan være vanskelig å fastslå hvor stort Austråttgodset har vært. Enkelt sagt har godset i sin tid eid alt av sine nærområder i Fosen som ikke var kirkegods. I tillegg har noen av eierne eid jordegods andre steder i Norge, uten at dette har vært regnet som del av og integrert i Austråtteiendommen. Eiendommen knyttet til Austrått, eller mer presist knyttet til "Herren til Austrått", var antagelig på sitt største under Fru Inger og under hennes etterkommere, som Jens Bjelke. Etter Jens Bjelke ble godset delt mellom hans 8 barn. For Jens Bjelkes vedkommende finnes flere fremstillinger av hans eiendommers utstrekning, alle basert på Bjelkes jordebøker. Eiendommene var på dette tidspunktet trolig på sitt største; Jens Bjelke forvaltet på det tidspunktet arven etter sin mor "fru Margrethe Thott", som hadde hatt Tønnøl som enkesete. Denne arven ble delt mellom to arvinger i 1640-årene. I 1651 måtte Bjelke pantsette Holla. Han hadde tidligere hatt eiendommer andre steder, som Hatteberg og Mel i Sunnhordland, og gårder i andre deler av landet. Til sammen beregnet Bjelke selv at dette utgjorde 1 438 tønner hartkorn. I en sammenstilling av adelens jordebøker fra 1639 står 56 adelsmenn, med et samlet jordegods på 9 605 tønner hartkorn. Av dette eide Jens Bjelke den gang 12 %, tilsvarende 1 124 tønner. Bjelke var suverent rikest; neste mann på lista var stattholder Christoffer Urne med et jordsgods tilsvarende 558 tønner. Til Austrått. Av de 83 gårdene som lå til Austrått i Jens Bjelkes opptegnelse lå de aller fleste i datidens Ørland prestegjeld (Ørland, Bjugn og Stjørna). 5 lå i Jøssund, 5 i Åfjord, 5 i Roan og 1 i Stoksund. Bygningen. Bilde fra 1857. Austrått har spor fra mange århundrer. Ladegården på nordsiden er for lengst borte, men hovedbygningen, gravkapellet og borggården med sidebygninger, porttårnet og portalen mot sør står igjen. Borgen har vært gjennom flere bygge- og omformingsstadier i løpet av de kanskje 800 år den har eksistert. De av eierne som særlig antas å ha satt sitt preg på Austrått er Ingerd Ottesdatter, kansler Ove Bjelke, lagmann Abraham Dreyer, slekten Holtermann og godseier Johannes Heftye. Borgen er siden helt bygget rundt en kirke som antas å være eldre enn resten av steinbygningen. Forut for denne steinkirken fra ca 1150-1210 må det antagelig ha stått et gudshus av tre her i ca 150 år. Kirken fikk senere nytt interiør i barokk stil, men flere skulpturer helt tilbake fra 1200-tallet er bevart. Borgens sentraltårn var i sin tid kirkens vestlige tårn. Det var tidligere vanlig å tro at Austråttborgen sto «ferdig» fra Ove Bjelkes hånd ca 1656, men i nyere fremstillinger legges det vekt på at Austrått alltid har blitt forandret og endringsprosessene aldri har vært sluttført. En seiglivet legende vil ha det til at Ove Bjelkes annen hustru Regitze Gedde var lite fornøyd med de daværende bygningene på Austrått, og at hun egget ham til byggearbeider med bemerkninger som «Fjøsene på Sem er finere enn husene her». De bygningene som fremdeles står, sammenbygget med sperremurene til et hele, utgjør bare en del av det tidligere anlegget. I dag er det bare representasjonsenhetene av herregården som er bevart, men bygninger som ivaretok eiendommens økonomi er fjernet, trolig på slutten av 1800-tallet. Noen økonomirom finnes også i nedre bordgård. Både nord og vest for dagens hovedbygg fantes det bolighus og driftsbygninger, jf. tegningen fra 1857. Borgen er bygget i renessansestil, men utsmykningen er barokk. Dette viser seg allerede ved hovedporten. Våpenskjoldene til Ove Bjelke og hans to første hustruer er preget i kleberstein over porten, og ned langs sidene finnes skjoldene fra flere generasjoner av formødre. Bygningen er utpreget symmetrisk, det er 33 meter fra foten av hovedtrappen til tårnet, og 33 meter fra foten av hovedtrappen til hovedporten. Kapellet og dets inventar. Omvisning i borgkapellet under kongefamiliens besøk i 2006 Borgen med pyramiden i forgrunnen Kapellet, med sine merkbart tykkere murer, utgjør høyre fløy av hovedbygningen. Før det ble lagt inn en sal i annen etasje, var det om lag 13 meter opp til mønet. I vestenden fantes det smalere tårnet som i dag er sentralaksen i hovedbygningen. Dagens lave himling i kapellet skriver seg fra den ombyggingen som ble gjennomført på 1600-tallet. I tårnet kan det tidligere ha vært et privat kapell for slottsherren i etasjen over grunnplanet. Bak i kapellet står en skillevegg, trolig oppført som kor-skranke ca 1620, men senere flyttet bakover i kirken. Kapellets benker har utskårede vanger, og én av benkedørene er bevart. Altertavlen i 1650-tallets barokkstil er malt og skåret ut av anonyme kunstnere. Maleriet viser korsfestelsen, mens de utskårede englene på rammen viser fram pasjonsredskaper som nagler og tornekrone. Nederst på altertavlen, under bildet, er Bjelkes, Juuls og Lindenows våpenskjold utskåret. Kalk og alterdisk i sølv fra 1655 er bevart på Austrått. En messehagel fra 1662 er bevart i Vitenskapsmuseets kirkesamling. Den utskårede prekestolen er fra tidlig 1600-tall. Foruten altertavlen er bevart 4 av 7 malerier med bibelske motiv som Ove Bjelke anskaffet til kapellet. 7 av i alt 10 skulpturer fra middelalderen ble reddet under brannen i 1916. Den viktigste av disse er Austråttmadonnaen, en av fire skulpturer i kapellet som skriver seg fra perioden 1220-1260, og som enten er importert fra Nord-England, eller er skåret i Trondheim av en engelsk håndverker. Her finnes også to Olavs-skulpturer, fra 1300- og 1400-tallet. I et gravkammer bak kirkerommet, med inngang bak alteret, finnes kistene til Ove Bjelke, hans tre hustruer Maren Juul, Regitze Giedde og Hedvig Lindenow, og borgens senere eier, sorenskriver Søren Dass (død 1757). Gravkammeret ble bygget i 1667 av Ove Bjelke. Kistene var nedgravd på Ørland kirkegård fra 1859 til 1928. De ble tilbakeført til borgen på olsokdagen 1928, under en stor seremoni med 3000 tilskuere. Hovedbygningen. Hovedbygningen er bygget rundt kapellet, uvisst når, men sannsynligvis sluttført av Ove Bjelke i 1665/66. Over kapellet, og i hovedbygningens høyre del, finnes slottets store sal, nå kalt "Riddersalen". Salen har antagelig vært brukt til representasjonsoppgaver og formelle anledninger. Den var på Ove Bjelkes tid prydet med 11 malerier, hvorav det viktigste var et portrett av kong Christian IV. I sin restaurerte stand inneholder salen legemsstore portretter av Ove Bjelke og hans tre brødre Jørgen, Henrik og "Christian". Salen har eikegulv med innleggsarbeider etter mønster fra salens gulv fra 1700-tallet. Kaminen fra 1625-50 i hollandsk renessansestil «er blant det fornemste på Austrått». På vestveggen, mot forstuen/tårnaksen, finnes to eikedører, rekonstruert etter opprinnelige fra 1600-tallet. Vest for tårnet finnes i annen etasje to rom, hvor det første er større enn det andre. Det første har blitt brukt som oppholdsrom, og inneholder både en kamin og en kakkelovn. I Ove Bjelkes tid fantes en våpensamling her. En tinntallerken, laget i Hamburg i 1666, med Ove Bjelkes og Hedvig Lindenows våpenskjold, finnes i dag i rommet. Den innerste, mindre rommet var inntil ca 1800 delt i to separate rom: Herrens og Fruens soverom. Første etasje i hovedbygningens venstre del var fra slutten av 1800-tallet kjøkken og anretning. I dag er det en kafé for besøkende, kombinert med kunstutstillinger. Tårnspiret har initialene "E.H." og årstallet 1781, etter det året da Eiler Holtermann overtok Austrått fra sin far. Borggården og sidefløyer. Bygget fikk sin nåværende, innebygde form i 1656 På 1600-tallet ble hovedbygningen supplert med støttemurer, to sidefløyer med beboelsesrom og et porttårn med portal og et beboelsesrom. Ytre sett fremstår borgen med dette tilnærmet kvadratisk. Det er en vesentlig nivåforskjell inne i borggården, slik at terrenget i øvre del av borggården ligger på nivå med svalgangen og andre etasje i sidefløyene. Grunnfjellet er synlig både i grunnen i nedre borggård, og i overgangen. Både øvre og nedre borggård er hellelagt. Trappen mellom nivåene er fra 1950. En av de fem kloke brudepikene (jomfruene) Inne i borggården er det svalganger utenfor andre etasje i sidefløyene, og søylene som holder taket til sidefløyene er utskårne trefigurer. På langsidene er det ti brudepiker, fem kloke og fem uforstandige, kjent fra Jesu lignelse i Matteus kap. 25. På vestenden av borggården står to små engler, og fire mannsfigurer fra det gamle testamente: Moses, Josva, Elia og sannsynligvis Gideon. De opprinnelige figurene fra 1600-tallet var barokkpreget, mens rekonstruksjonene fra 1950-tallet er utført i et strammere formspråk. Sentralt på hovedbygningen, som et dominerende trekk både ved bygningen og ved borggården er en trapp med autentisk smijernsgitter, dobbelt løp og en loggia med tre buer. Over loggiaens buer står våpenskjold og bibelvers som bekrefter borgherren Ove Bjelkes herkomst og status. Sett fra borgherrens posisjon øverst i trappen gir de ti brudepikene symbolsk mening der de fordeler seg med de dårlige til venstre og de gode til høyre. Lignelsen om brudepikene står i Matteusevangeliet, og følges av en billedlig framstilling av Guds dom: «Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far’». Motsatt dømmes de som står på hans venstre side: «Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet’» Slik er byggets utforming med på å understreke borgherrens rolle som dommer, Kongens representant og derved indirekte Guds stedfortreder i landet og på herregården. Utvalget av karyatidefigurer fra det gamle testamentet er også med på å vise hvem borgherren ser som sine likemenn: lovgiveren, hærføreren og profeten. Pyramiden. En firkantet, murt steinpyramide sørvest for borgen bærer en minnetavle med innskriften Minnetavlen bærer dertil våpenskjoldene til Ove Bjelke og hans tre hustruer, og en latinsk tekst som forteller at Bjelke, «en elsket fars første sønn og etterfølger i embetet», satte opp minnesmerket anno 1665. Stilhistorisk sett er det ikke sannsynlig at pyramiden ble reist i 1665, og det kan derfor tenkes at minnetavlen har stått et annet sted tidligere, og har blitt flyttet til pyramiden når den ble reist en gang på 1700-tallet, før 1774. Fra brannen i 1916 til nåtid. Austråttborgen brant ned natten mellom 28. og 29. november 1916. Brannen skyldtes etter alt å dømme et lynnedslag. Alt trevirke i bygningen brant ned, også de 14 utskårne karyatidene på svalgangen rundt borggården. Ved flere personers felles innsats lyktes det å redde det meste av kirkeinventaret. 7 av 10 middelalderskulpturer ble reddet, sammen med prekestolen, kirkesølvet, altertavlen, benkevangene, 4 av 7 malerier, 4 epitafer og to tinnfat. Gårdsbestyrer "Julian Frengen" og naboen "Peder Hagemo" var to av mennene som deltok i arbeidet med å berge kirkeinventaret. De mottok kongens fortjenstmedalje i sølv allerede i januar 1917. Borgen tilhørte fra 1914-19 et sameie. Eierne hadde ingen forutsetninger for å restaurere anlegget, og forsøkte å overdra borgen til Fortidsminneforeningen. I 1919 kom imidlertid staten inn som eier, og en restaurering ble påbegynt. Restaureringen ble utført i samarbeid med Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, og med Wilhelm Swensen som leder. Restaureringen var ferdig i 1961. Ved et lykketreff hadde Austråttborgen blitt omfattende oppmålt og bygningsmessig beskrevet av arkitekt Lorentz Harboe Ree og kunsthistoriker Fredrik B. Wallem året før brannen. Denne registeringen var avgjørende for at det lot seg gjøre å gjenreise borgen. Austråttmadonnaen fra 1220 hadde blitt delt i to under bergingsaksjonen, men ble sammenføyet i en restaurering. De nye karyatidene i borggården ble utført 1953-56 av Oscar Lynum, Knut Skinnarland, Kristofer Leirdal og Tone Thiis Schjetne. Staten eier i dag borgen med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim som forvaltningsorgan. Borgen er åpen for omvisning fra juni til august. Borghagen og den tilliggende Austråttlunden har vært landskapsvernområde siden 1975. Kirken brukes fremdeles til gudstjenester og andre kirkelige handlinger i sommerhalvåret. Den er spesielt populær som vigselskirke. Riddersalen brukes til konserter i sommerhalvåret, og til humanistisk konfirmasjon. Litteratur. Den norske kongefamilien i borggården under besøk i juni 2006, underveis til Kroningsjubileet i Trondheim Spyridon Louis. Spyridon «Spyros» Louis (gresk Σπυρίδων (Σπύρος) Λούης – "Spyrídon (Spýros) Loúis", født 12. januar 1873, død 26. mars 1940) var en gresk friidrettsutøver. Han vant det første moderne maratonløpet under Sommer-OL 1896 i Athen, og ble dermed nasjonalhelt. Louis ble født i byen Marousi, som i dag er en forstad nord for Athen. Louis' far solgte mineralvann i Athen, som den gang ikke hadde noen sentral vannforsyning, og sønnen hjalp ham med å transportere vannet. Forberedelsene. Etter at man hadde besluttet å gjenoppta tradisjonen med olympiske leker i 1894, begynte forberedelsene til de første lekene i Athen. Maratonløpet skulle være en av øvelsene, et løp som aldri tidligere var blitt arrangert. Forslaget kom fra franskmannen Michel Bréal, som var inspirert av legenden om sendebudet Fidippides, som hadde løpt fra byen Marathon til Athen for å fortelle om atenernes seier i Slaget ved Marathon. Grekerne viste stor interesse for den nye øvelsen, og det ble arrangert kvalifiseringsløp for de greske deltakerne. Det olympiske maratonløpet ble arrangert 10. april (eller 29. mars etter den julianske kalender, som grekerne brukte den gang). Det greske publikummet utviste stor interesse for lekene, men var skuffet over at ingen av friidrettsøvelsene var blitt vunnet av grekere. At seieren i diskos, en klassisk gresk øvelse, hadde gått til amerikaneren Robert Garrett, hadde vært spesielt tungt å svelge. Siden maratonøvelsen var så tett knyttet opp mot den greske historien, ville et gresk maratongull være svært kjærkomment. Maratonløpet. I Marathon gav oberst Papadiamantopoulos startsignalet for det lille feltet med løpere, som bestod av tretten grekere og fire utlendinger. Franskmannen Albin Lermusiaux, som tidligere hadde tatt bronse på 1500 meter, gikk raskt i ledelsen. I byen Pikermi stoppet Louis på en lokal kro for å få seg et glass vin. Han spurte hvor langt foran de andre løperne var, og sa deretter selvsikkert at han ville ta dem igjen før de var i mål. Etter 32 km var Lermusiaux utslitt, og måtte bryte løpet. Australieren Teddy Flack, som hadde tatt gull på 800 og 1500 meter, overtok ledelsen, mens Louis stadig nærmet seg bakfra. Noen kilometer før mål kollapset australieren, og Louis gikk opp i føringen. Entusiasme på stadion da Spyridon Louis løper inn til seieren under den første olympiade i Aten 1896 Ytterligere to grekere la beslag på de andre og tredje plass. Senere ble det oppdaget at tredjemann, Spyridon Belokas, hadde tilbakelagt deler av løypa i vogn, Han ble dermed diskvalifisert, og bronsemedaljen gikk til ungareren Gyula Kellner. Spyridon Louis deltok ikke i flere løp etter den olympiske triumfen. Han levde et rolig liv, og arbeidet som bonde, senere i politiet. Etter OL. I 1926 ble Louis arrestert, mistenkt for å ha forfalsket militære dokumenter. Etter at han hadde sittet i fengsel i over ett år, ble han frifunnet. Saken skapte store overskrifter i pressen. Hans siste offentlige opptreden kom i 1936, da han var invitert som hedersgjest til Sommer-OL 1936 i Berlin. Noen uker før Tysklands invasjon av Hellas, døde Louis i hjembyen Marousi. Mange sportsklubber, både i Hellas og andre land, bærer fremdeles hans navn. Det gjør også hovedstadionet i det olympiske sportskomplekset der sommerlekene i 2004 ble arrangert. Dagbok. Dagbok er en bok som benyttes til å journalføre begivenheter for den enkelte dag i året. Mens begrepet vanligvis brukes om personlige opptegnelser, finnes det også mer offisielle utgaver av dagbøker, som for eksempel kan føres av militære instanser, slik som en krigsdagbok, som registrerer strategisk eller taktisk betydelige hendelser. Mange kjente personer har skrevet dagbok, for eksempel tenåringen Anne Frank, som skrev mens hun lå i skjul for nazistenes jødeforfølgelse, og engelskmannen Samuel Pepys, som skrev i sin egen kode. Memoarlitteratur. Dagbok som litterær sjanger er en av de eldste litterære stilretningene innenfor litteraturen og inngår i memoarlitteraturen (fra fransk "mémoire", erindring, minneverdig). Memoarlitteratur betegner en litteratur som strekker seg tilbake til antikken med forfattere som for eksempel Xenofon og Julius Cæsar, og som behandler selvopplevde begivenheter. Grensen mellom memoarlitteratur, dagboksopptegnelser og skjønnlitterær prosa kan til en viss grad være flytende, slik som i Ernst Jüngers "In Stahlgewittern" ("I stålstormer"). Fiktive dagbøker. Dagbokformen har også vært et trekk for fiktive forfattere av reelle forfattere. Både Daniel Defoes "Robinson Crusoe" og Jonathan Swifts "Lemuel Gulliver" henvendte seg i «jeg»-form direkte til leseren i et dagboklignende format. I moderne tid peker blant annet "Bridget Jones dagbok" av Helen Fielding seg ut. Som litterær sjanger kalles det for dagbokroman. Lyddemper. Lyddempende innretninger fra tak og vegger i en konsertsal Lyddemper er en innretning for å dempe lyd og kan være alt fra eggekartonger montert på veggen i en privat kjellerskytebane, til perforerte plater brukt i lydstudioer, og innretninger påmontert skytevåpen. Lyddempere på kjøretøy. Bakre lyddemper på et eksosanlegg til bil Innen biler og andre kjøretøy basert på forbrenningsmotorer er lyddempere kjent som en del av eksosanlegget. Dette er et kammer som blir benyttet for å dempe støyen som eksosanlegget gir fra seg. Lyddempere på bil er justert i forhold til motorvolum og antall hestekrefter. Lyddempere i bil kalles ofte for "eksospotte" eller "lydpotte". En type fungerer ved at lydbølgene blir sendt inn i den ene veggen i potta, noe som genererer et ekko. Dette ekkoet kolliderer med nye lydbølger som kommer fra motoren, og resultatet blir ideelt sett at de utlikner (kansellerer) hverandre. Dette kalles en interferens eller refleksjons-lyddemper. På grunn av motorens uregelmessige støy er det dog nesten umulig å få en helt perfekt dempning, siden de nygenererte og de reflekterte lydbølgene må være «omvendt identiske» for å kunne utlikne hverandre (på fagspråket kalles dette at lydbølgene må være i motfase). (Man har i dag utviklet elektroniske systemer som blir benyttet i bl.a. fly, som produserer lyd i perfekt motfase. Dette kalles aktiv lyddemping.) En annen, enklere type fungerer rett og slett ved at eksosen blir sendt gjennom et perforert rør med dempemateriale som f.eks glass eller stålull rundt, dette kalles en absorpsjons-lyddemper. Denne typen er mye brukt som erstatningspotter, eller ettermarkedspotter som har grovere diameter enn originalt, men mange biler har denne eller begge typer montert fra fabrikk. Den er enklere å produsere enn interferens-lyddemperen, og gir også mindre motstand uten nødvendigvis å dempe lyden mindre effektivt. Hvis man ser inn i den ene enden på en slik ser man tvers gjennom. Mange potter fungerer også etter begge prinsipper samtidig, og mange komplette eksosanlegg har som nevnt begge typer montert, ettersom den førstnevnte typen reduserer lavfrekvente lyder mest effektivt mens den sistnevnte fungerer best på høye frekvenser. Virkningsmåte. En lyddemper til skytevåpen er utstyr som enten er integrert i våpenet, eller som kan påmonteres løpet på våpenet, for å redusere lyden ved avfyring av skudd. Som regel har lyddemperen formen av en sylinder, og inni er det forskjellige innretninger som gjør at lyden blir dempet ved at drivgassene som oppstår ved avfyring siver ut istedet for at alt kommer ut samtidig. Grovt sett kan man sammenligne prosessen med det å stikke hull på en ballong med en nål kontra det å slippe lufta sakte og kontrollert ut. Et mer intrikat system som blir brukt på større kaliber, er at lyden blir dempet ved refleksjon fra den ene siden av kammeret til den andre. Slik vil ekkoet av lyden utligne den andre lyden. Prinsippet og mange av teknikkene er de samme som i eksosanlegg for kjøretøy. Ammunisjon med underlydshastighet brukes ofte sammen med lyddemperen; dette for å hindre smell ved brytning av lydmuren, og dermed få en mer virkningsfull lyddemping. Alle lyddempere vil redusere rekylen i større eller mindre grad, da de fungerer som en vekt ytterst på løpet. Dette gjør at enkelte rekyldrevne våpen ikke vil fungere riktig i forbindelse med automatisk ladning, og en må da ha en rekylforsterket lyddemper. Hvis ikke får man kun enkeltskudd. Bruksområder. Lyddempere blir blant annet brukt av sportsskyttere som vil dempe lyden på våpenet for å spare sin egen og andres hørsel og minske støyforurensing, og i militære sammenhenger for å ikke røpe plassering. I kriminelle miljøer er også lyddempere naturlig nok brukt for å unngå å vekke oppmerksomhet. Konkrete eksempler på slike miljøers besittelse av lyddempere har blitt avdekket i store politibeslag av skytevåpen fra kriminelle gjenger i Norge. Juridisk status. I Norge er det fritt for kjøp av lyddemper i motsetning til mange andre land. Mange ser på lyddemper som et viktig verktøy for å dempe støyforurensing fra strengt regulerte skytebaner. I USA innebærer prosessen for å få kjøpe lyddemper en grundig bakgrunnsjekk og relativt høye avgifter. I Storbritannia er det lovlig å kjøpe lyddempere, men ved å montere en på et våpen begår man lovbrudd. Lyddempere på film. Filmer og skjønnlitteratur har bidratt til at de fleste tror at en lyddemper gjør et våpen nesten totalt lydløst. I virkeligheten blir lydeffekten fra et lyddempet våpen mer å sammenlikne med en spikerpistol eller en hammer, med mindre det er snakk om våpen i kaliber .22 Long Rifle eller mindre, som kan dempes noe mer. I tillegg er vanligvis størrelsen på selve lyddemperen mye mindre i vanlige Hollywood-filmer enn den måtte ha vært i virkeligheten for å oppnå slik dempning. Nyere modeller er noe mer effektive, og effekten varierer med ulike typer ammunisjon, med forskjellige kruttyper og ballistiske egenskaper.. Lyddemping av revolvere er særdeles lite effektivt da det er utslipp av kruttgasser og lyd mellom den roterende tønnen og løpet, som ikke kan dempes. Østre Aker vei (Oslo). Østre Aker vei (17-103, 203-243, 253-255, 18-100, 202-214, 256-400). Østre Aker vei er fortsettelsen av Økernveien ved Økernsenteret og er del av riksvei 163. Like før veien krysser inn i Akershus fylke splittes den i to og den ene delen blir til Lørenskogveien, mens den andre delen fortsetter inn på. Veien har fire felt, er avkjørselsregulert og med to-plans kryss, men er ikke motorvei. SGML. Standard General Markup Language (SGML) er en internasjonal standard innen informasjonsteknologi. Den spesifiserer et metaspråk som kan brukes for å angi oppbyggingen av spesielle markeringsspråk. Utviklingen av en standard ble påbegynt av amerikanske ANSI i 1978, og en internasjonal standard ble utgitt av ISO i 1986 (ISO-8879). SGML har vært brukt som basis for blant annet HTML, WML, XHTML og XML. The White Stripes. The White Stripes er en amerikansk, minimalistisk rockeduo fra Detroit, dannet i 1997 av Jack White og Meg White. De slo gjennom med albumene "White Blood Cells" og "Elephant". Sistnevnte album inneholdt også deres største hit hittil, «Seven Nation Army», som i 2004 gav gruppen Grammy for beste rockelåt. 1997–2000: Begynnelsen. The White Stripes ble dannet i Detroit i den 14. juli 1997 av Jack White og Meg White. Selv om de i starten hevdet å være søsken, har det senere kommet frem at de i realiteten er et tidligere ektepar. Navnet «The White Stripes» tok de fordi Meg var svært glad i peppermynte. Etter å ha vært et lokalband i flere år, ble deres selvtitulerte debutalbum utgitt i 1999, og beskrives av Jack White som «really angry [...] the most raw, the most powerful, and the most Detroit-sounding record we've made.» Oppfølgeren kom allerede året etter, og fikk navnet "De Stijl", oppkalt etter den minimalistiske nederlandske kunststilarten med samme navn. Denne stilarten har blitt trukket frem som en av de viktigste inspirasjonskildene til gruppens minimalistiske lydbilde. Før utgivelsen av albumet, studerte Jack White for en kort periode kunst ved College for Creative Studies i Detroit. Han fullførte imidlertid aldri studiet. Forsiden på albumet viser et eksempel på De Stijl-stilarten i gruppens signaturfarger – rød, hvitt og svart, ifølge Jack «the most powerful color combination of all time, from a Coca-Cola can to a Nazi banner». Disse fargene går igjen både i duoens distinkte garderobe og på forsiden av hvert eneste album de har gitt ut. Tallet tre har også en betydning for bandet; ikke bare er klærne deres i tre farger, men de har også tre instrumenter: vokal, gitar og trommer, selv om Jack også spiller orgel og piano på de fire første albumene og marimba på det femte. På enkelte av gruppens album fokuseres det spesielt på tallet tre, eksempelvis som på albumet "Elephant", der alle tretall er skrevet i rødt. E-ene er sågar skrevet som omvendte tretall, også dem i rødt. Gruppen er kjent for sitt spesielle konsertopplegg. De øver aldri før konserter, og har heller ingen liste over sangene de skal spille. Jack improviserer ofte, og avslutter gjerne en sang før den er slutt for å begynne på en ny sang. 2001–2004: Økende popularitet. I 2001 gav The White Stripes ut sitt tredje album, "White Blood Cells". Albumet ble kritikerrost, og gruppen fikk med det sin første smak av suksess. Spesielt i Storbritannia ble de populære, og etter hvert erobret de også De forente stater. Sammen med The Strokes og The Hives ble de 2002s store hype. Samme år nevnte Q Magazine gruppen blant «50 band å se før man dør». Den prisbelønte musikkvideoen til «Fell in Love with a Girl» gav dem også stor oppmerksomhet. Oppfølgeren "Elephant" kom ut den 1. april 2003, og igjen ble The White Stripes møtt av svært positive kritikker. Kommersielt var det en enda større suksess enn "White Blood Cells", og albumet nådde førsteplass på de britiske hitlistene så vel som topp 10-listen i De forente stater. Her hjemme holdt det seg på VG-listen i hele 19 uker, med tredjeplass som beste plassering. I 2004 fikk gruppen Grammy for beste alternative musikkalbum, i tillegg til at «Seven Nation Army» fikk prisen for beste rockelåt. Også «The Hardest Button to Button» og «I Just Don't Know What to Do With Myself» ble også utgitt som singler med stor suksess. 2005–: "Get Behind Me Satan". Etter å ha gitt ut to live-DVD-er i 2004, gav gruppen ut sitt femte studioalbum sommeren 2005. "Get Behind Me Satan" ble som de to foregående albumene godt mottatt av både kritikere og publikum, og i 2006 fikk The White Stripes igjen Grammy-prisen for beste alternative musikkalbum. I kategorien beste pop-opptreden ble de nominert for singelen «My Doorbell», uten å vinne. 2011. Den 2. februar 2011 ble det offentliggjort at The White Stripes er oppløst. Jack White skal ha uttalt at «bandet hører ikke til meg og Meg lengre, det er fansen sin musikk og dere kan gjøre hva dere vil med det». Christl Haas. Christl Haas (født 19. september 1943 i Kitzbühel, død 8. juli 2001 i Antalya) var en østerriksk alpinist. Under VM 1962 i Chamonix vant hun gull i utfor, og to år senere gikk hun til topps i samme disiplin under OL i Innsbruck. Hun tok ytterligere en utformedalje under OL 1968 i Grenoble, denne gangen ble det bronse. Hun ble østerriksk mester åtte ganger: 3 ganger i utfor, 1 i slalåm, 1 i storslalåm og 3 i kombinasjonen. Christl Haas omkom i en badeulykke i Middelhavet, bare 57 år gammel. Motorvolum. Motorvolum er betegnelsen på det samlede sylindervolumet i en stempelmotor. Motorvolum oppgis normalt i liter eller kubikkcentimeter. På engelsk brukes "ccm" ("cubic centimeters") Tidlig kristen kunst og arkitektur. Tidlig kristen kunst og arkitektur er den historiske perioden som ligger mellom senantikken og den bysantinske og som delvis overlapper dem. Det har også vært vanlig å inkludere perioden i den bysantinske. Derfor finner en de samme monumentene både i verk om bysantinsk kunst og i monografier som bare handler om tidlig kristen kunst. Vanlig datering er ca 200 til ca 500. Det er lite som kan kalles kristen kunst før år 200, og etter år 500 dominerer den bysantinske kunsten. Maleri. De første bildene med kristent innhold finner en i katakombene. I den første kristne katakomben på Via Appia finner vi i gravkapellene malte enkeltscener fra bibelen. Forbildene til disse gravmaleriene var hentet fra illustrasjoner fra det gamle testamentet. Bildene er symbolske, og det viktigste er innholdet, ikke utformingen. Motivene var enkle og kun det viktigste var tatt med. En slik kortform av et bilde kalles et piktogram, og blir ofte brukt i senere kristen kunst. Skulptur. Det finnes nesten ingen frittstående statuer innen tidlig kristen kunst. Sarkofagene var de viktigste skulpturelle verkene i denne perioden. Omkring år 140-50 gikk man over fra å kremere de døde til å begrave dem, og til det trengte man sarkofager Mosaikk. Veggene i de tidlig kristne basilikaene var kledd med marmorplater og mosaikk. De første figurfremstillingen finnes i kirker fra slutten av 300 tallet. Bildene ble plassert på veggene etter et system og fremstilt i en forenklet form og har likhetstrekk med de bildene som fantes i katakombene. Arkitektur. En viktig bygningstype er basilikaen som en overtar fra romersk arkitektur og gis et kristent innhold. Noen eksempler på dette finner vi i Roma. Kirken Santa Sabina på Aventin-høyden fra ca. 400 er et eksempel på en tidlig basilika, det samme er den lille kirken Santa Maria in Cosmedin. Begge disse kirkene er i det store og hele bevart, men det finnes også en del andre kirker i Roma med bygningsdeler fra den tidlige kristne perioden, slik som Santa Maria in Trastevere. De store basilikaene i Roma var San Giovanni in Laterano, San Paolo fuori le mura, San Pietro (Peterskirken) og Santa Maria Maggiore. Den eneste av disse som har bevart bygningsdeler av betydning, er Santa Maria Maggiore, selv om også denne er sterk ombygd gjennom århundrene. Maria Anna Schicklgruber. Maria Anna Schicklgruber (født 15. april 1795 i Strones i Østerrike, 7. januar 1847 i Klein-Motten) var Adolf Hitlers bestemor på farssiden. Hun var forlengst død da Adolf ble født. Hun kom fra en liten landsby, Strones, og var datter av "Theresia Pfeisinger" (død 11. november 1821) og bonden "Johannes Schicklgruber" (født 29. mai 1764, død 12. november 1847). Dette var et katolsk område, og det er lite man vet om henne ut over det som fremgår av kirkebøker og andre registreringsprotokoller. Hun var ett av elleve barn, men bare seks av hennes brødre og søstre overlevde småbarnsalderen. Det området hun vokste opp i, Waldviertel, var et kupert og skogdekket område, som var pittoresk, men fattig, i Niederösterreich, ikke langt fra Wien. Marias mor døde i 1821 da Maria var 26. Hun arvet 74,25 gylden og investerte beløpet i et fond for foreldreløse barn. I 1838 hadde summen fordoblet seg til 165 gylden. (En avlsgrisunge kostet 4 gylden den gang, en ku 10-12 gylden, man kunne kjøpe et helt vertshus for 500 gylden.) Maria Anna Schicklgruber er senere blitt karakterisert som en driftig, reservert og usedvanlig dyktig bondekone. Det neste man vet om henne, er fra da hun var fylt 42. Om hun forble i Strones, eller dro til byen, er ikke avklart. Men i 1837 fikk hun, fremdeles ugift, sin første og eneste sønn: Aloys. Hun nektet å oppgi farens navn til presten, så presten døpte ham med navnet "Aloys Schicklgruber," og tilføyde «illegitime» (uekte) i feltet for farens navn i dåpsboken. På den tiden bodde hun i landsbyen Strones hos familien Trummelschlager. Herr og fru Trummelschlager er oppført som Aloys' faddere. Maria flyttet så inn i sin fars hus i Strones. Etter en stund flyttet også Johann Georg Hiedler i de tre schicklgrubernes hjem. Han var en omreisende møller. Den 10. mai 1842, fem år etter Aloys' fødsel, giftet Maria Anna Schicklgruber og Johann Georg Hiedler seg i nabolandsbyen Döllersheim. Maria var 47, hennes ektemann 50. Historikeren Maser vil gjøre det nærliggende at dersom Hiedler hadde vært Aloys' biologiske far, da ville de begge ha sørget for å si det i forbindelse med bryllupet. Dette var kirkens bruk og forventning i slike tilfeller, men Aloys' forble et uekte barn med ukjent far i kirkebøkene. Man kan naturligvis anta at Maria visste farens navn, men noen holdepunkter for at hun visste det, har man strengt tatt ikke. Maser hevder at Johann Georg Hiedler ikke var Aloys' biologiske far (og følgelig heller ikke Adolf Hitlers farfar), men det finnes ingen beviser som tipper sannsynlighetsvekten sterkt nok i den ene eller annen retning. Spørsmålet fikk betydning da Hitler nærmet seg sin maktovertakelse, ettersom det var viktig innen den nasjonalsosialistiske ideologi å kunne redegjøre for sitt germanske opphav for å kunne regnes som tysker. Noe tid etter at Maria ble gift (ikke lengre enn fem år etter) ble Aloys sendt til Johann Georgs bror, Johann Nepomuk Hiedler, for å bo der. Johann Nepomuk hadde en liten men veldrevet bondegård i landsbyen Spital. Maria og Johann Georg flyttet da til Klein-Motten. Grunnen til at Aloys ble sendt bort, er ikke kjent. Det har vært spekulert om at Johann Nepomuk kan ha vært Aloys' biologiske far. Maria døde i en alder av 52 år i Klein-Motten, de hun hadde bodd noen år med sin mann sammen hans slektninger, familien Sillip. Rettsbetjent. Rettsbetjenter er i Norge uniformerte vakter i lagmannsretten. Normalt deltar en rettsbetjent ved større straffesaker av mer alvorlig karakter. Rettsbetjenten bistår ved oppgaver av praktisk og administrativ karakter. Han tar hånd om vitner og bistår presse og tilhørere med å finne plasser. Krav om godtgjørelse og lignende for vitner, kan normalt rettes til rettsbetjenten. Rettsbetjenten kan irettesette, eller etter ordre fra rettens formann bortvise, tilhørere ved behov. Det er normalt pensjonerte polititjenestemenn som tjenestegjør som rettsbetjenter. Baktriakamel. Baktriakamel eller kamel ("Camelus bactrianus") og villkamel ("Camelus ferus") tilhører slekten kameler ("Camelus") og er et stort, drøvtyggende klovdyr med lang, bøyd hals, lange lemmer og to distinkte ryggpukler. Arten ble domestisert for omkring 4 500 år siden, trolig i Sentralasia. Dens nærmeste nålevende slektning er dromedaren ("Camelus dromedarius"), som kun har en enkelt synlig ryggpukkel. Vill baktriakamel (villkamel) er kritisk truet av utryddelse. Den kan være en egen art. Navnet har arten fra det antikke landskapsnavnet Baktria i Sentralasia. Beskrivelse. Baktriakameler blir omkring 180-225 cm høy på skulderen og veier typisk 300–690 kg. Den har to distinkte ryggpukler, mot dromedarens ene. Vill baktriakamel ("C. ferus") har ikke like uttalte pukler som domestiserte ("C. bactrianus"), og puklene sitter dessuten med noe større avstand. Villkamelen er dessuten mindre fysisk og noe slankere bygget. Villkamelen ("C. ferus") har vist seg i stand til å drikke saltvann, uten at det har fått negative konsekvenser for dyra. Baktriakamelen er sterk, utholdende og kan bære tungt, men den er ikke like hurtig som dromedaren. Kjøttet spises, melken brukes til å lage blant annet ost og smør, huden til lær, pelshårene til tøyveving og ekskrementene til brensel. Klassifisering. I øyeblikket hersker det en viss forvirring omkring hvorvidt den domestiserte ("C. bactrianus") og ville ("C. ferus") baktriakamelen er to distinkte arter eller ikke. En DNA-studie fra 2008 indikerer at det er to separate arter. Evolusjonært skilte de trolig lag for omkring 700 000 år siden. Utbredelse. Baktriakamel er utbredt i Asia og brukes som et allsidige husdyr. Den ble trolig domestisert i Sentralasia for omkring 4 500 år siden. Den ville bestanden ("C. ferus") som fortsatt eksisterer er kritisk utrydningstruet og teller trolig kun omkring 900-1 100 dyr.. Disse overlever i fire begrensede områder i Gobiørkenen, tre i Kina og ett i Mongolia. Den største populasjonen finnes i Lop Nor, et tidligere testområde for kjernefysiske våpen gjennom 45 år, men nå dedikert som viltreservat for den ville baktriakamelen. Atferd. Baktriakameler er planteetere (herbivore) som har tilpasset seg inntak av vanskelig plantevekster, som ørkenvekster med pigger eller vekster med et høyt innhold av salt. Hunnen går drektig i 12-14 måneder og føder normalt kun en kalv. Den nyfødte kalven kan gå og løpe etter kun få timer. Den vil die mora i opp mot 18 måneder, før den avvennes. Ungdyr blir kjønnsmodne etter cirka 3,5 år. Villkamelen blir sjelden mer enn 25 år gammel, mens den domestiserte kamelen typisk blir 25-35 år. Annet. Villkamelen er på randen av utryddelse. Den trues av hybridisering, predasjon fra ulv og krypskyting, det siste fordi kamelene konkurrerer om føden i et område med svært begrenset tilgang på egnet føde. (What's the Story) Morning Glory? "(What's The Story) Morning Glory?" er en britpopplate av den britiske gruppen Oasis. Det ble sluppet i oktober 1995, og har tilsammen solgt over 20 millioner eksemplarer på verdensbasis, og er det tredje mest solgte albumet i historien i Storbritannia. Det ble sluppet fire singler fra albumet: «Some Might Say», «Roll With It», «Wonderwall», og «Don't Look Back in Anger». Sporliste. What's The Story Morning Glory Fylkesvei 26. Fylkesvei 26 (Fv26) er en vei i Hedmark som går mellom riksgrensen mot Sverige nær Trysil og Tolga. Veien passerer Trysil med sine skianlegg, Femunden – Norges tredje største innsjø, før den ender på Tolga. Veiens lengde er 207,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. The Piper at the Gates of Dawn. "The Piper at the Gates of Dawn" er debutalbumet til Pink Floyd og ble utgitt i august 1967. Dette er det eneste Pink Floyd-albumet hvor Syd Barrett spiller en aktiv rolle. Albumet regnes som et av de viktigste psykedelisk rock-albumene grunnet Barrett sine unike komposisjoner. Tekstene handler om alt fra gnomer til sykler til verdensrommet. Albumet ble spilt inn i legendariske Abbey Road Studios. Tittelen på albumet kommer fra Kenneth Grahames bok "The Wind in the Willows". Fløyteblåseren det refereres til er den greske guden Pan. I 2003 ble albumet stemt frem til 347. plass på Rolling Stones liste over de 500 beste albumene gjennom alle tider. Albumet er anmeldt og omtalt som en «klassiker» av musikkavisen Panorama. Høsten 2007 ble albumet utgitt i en ny versjon på tre CD-er. De to første inneholdt mono- og stereoversjon av albumet, mens den siste inneholdt nye versjoner av «Interstellar Overdrive» og «Matilda Mother», samt fem av de seks låtene som var med på bandets tre første singler. Wenzel Jaksch. Wenzel Jaksch (født 25. september 1896 i Langstrobnitz, Bøhmen, død 27. november 1966 i Wiesbaden) var en sudettysk sosialdemokratisk politiker. Tidlig liv og virke. Som 14-åring sluttet han på skolen og arbeidet som sesongarbeider i bygningsindustrien. Han ble medlem av det østerrikske sosialdemokratiske partiet (SPÖ) i 1913. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den østerriksk-ungarske hæren og ble sterkt skadet. Politisk virke i Tsjekkoslovakia, opposisjon mot nasjonalsosialismen. Etter første verdenskrig arbeidet han som journalist for den tyske sosialdemokratiske bevegelsen i Tsjekkoslovakia og ble medlem av Det tyske sosialdemokratiske parti i Den tsjekkoslovakiske republikk. Han var innvalgt i det tsjekkoslovakiske parlamentet fra 1929. Før 1933 lyktes han i å mobilisere majoriteten av sudettyskerne mot Konrad Henleins Sudetendeutsche Heimatfront. Han ble særlig kjent for sin opposisjon mot Adolf Hitler i 1930-årene. I 1938 ble han valgt til Ludwig Czechs etterfølger som formann for Det tyske sosialdemokratiske parti i Den tsjekkoslovakiske republikk. Emigrasjon og eksil, arbeid for sudettyskerne. Etter den tyske anneksjonen av Bøhmen måtte han som sosialdemokrat emigrere. Han reiste først til Polen, og etter utbruddet av annen verdenskrig til London. Her representerte han sudettyskerne i den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen. Hans arbeid for den tyske minoritetens rettigheter i Tsjekkoslovakia førte til et skarpt motsetningsforhold mellom Jaksch og Edvard Beneš. Hans arbeid for å få Beneš fra hans fordrivelsesplaner lyktes ikke. Arbeid for fordrevne. Etter krigen reiste han fra det britiske eksil til Vest-Tyskland. I 1949 ble han SPDs sentrale flyktningetalsmann. Fra 1950 til 1953 ledet han Hessens kontor for fordrevne, flyktninger og evakuerte. Han ledet også den såkalte "Seliger-Gemeinde" eller "Gesinnungsgemeinschaft sudetendeutscher Sozialdemokraten", det sosialdemokratiske motstykket til den katolsk-konservative "Ackermann-Gemeinde", fra 1951. Jaksch var innvalgt i det tyske parlamentet fra 1953 til sin død. Ved de føderale valgene i 1961 tilhørte han SPDs skyggekabinett, og var påtenkt som føderal minister for fordrevne, og fra 1964 til sin død var Jaksch president for Bund der Vertriebenen. Ved siden av Reinhold Rehs, som senere gikk over til CDU, var han den eneste sosialdemokrat i denne stillingen. Han var også visepresident for Sudetendeutsche Landsmannschaft fra 1961 og president for Deutsche Stiftung für Europäische Friedensfragen. Hele hans politiske virke i Vest-Tyskland var preget av hans engasjement for de fordrevne. Den 27. november 1966 døde han i en trafikkulykke. Utmerkelser. Jaksch mottok storkors med stjerne av Tysklands fortjenstorden og Bund der Vertriebenens æresplakett. Han mottok også Sudetendeutsche Landsmannschafts æresbrev og Rudolf Lodgmann-plaketten. Wenzel-Jaksch-Preis og to gater er oppkalt etter ham. Symfoni nr. 6 (Mahler). "Symfoni nr. 6 i a-moll" av Gustav Mahler, også kjent som «den tragiske», ble komponert mellom 1903 og 1905. Symfonien er unik blant Mahlers symfonier, ved at den avsluttes i en definitiv tragisk stemning. Alle de andre symfoniene avsluttes i en lykkelig eller tilfreds stemning bortsett fra "symfoni nr. 9" som ofte beskrives at avslutter i en stille resignasjon. Mange har kommentert denne uventede tragiske tonen, ettersom den ble komponert i en eksepsjonelt lykkelig tid for Mahler. Han hadde giftet seg med Alma Schindler i 1902, og mens han komponerte denne symfonien ble hans to første døtre født. Dirigenten Bruno Walter hevdet at Mahler selv ga symfonien dets tilnavn «den tragiske». Det ikke er bevist at dette er korrekt, men Mahler kjente til tilnavnet og selv om han ikke brukte det da han utga symfonien, protesterte han ikke mot tilnavnet. Symfonien er ikke blant Mahlers mest populære, noe som kanskje skyldes stemningen. Den regnes imidlertid av mange som en av hans beste, og både Alban Berg og Anton Webern lovpriste den etter å ha hørt den første gang. Den settes også høyt av musikere. Symfonien er skrevet for et stort orkester som består av fire fløyter, to piccolofløyter, fire oboer, engelsk horn, klarinetter, en bassklarinett, fire fagotter, en kontrafagott, åtte franske horn, seks trompeter, tre tromboner, en basstrombone, en tuba, timpani, klokkespill, kubjeller, bjeller, rute, hammer (se nedenfor), cymbaler, tromme, xylofon, triangel, to harper, celesta og strykere. I motsetning til flere av de andre av Mahlers symfonier er denne uten vokale innslag. Lyden av hammer, som forekommer i siste sats, skulle ifølge Mahlers angivelser være «kort og mektig, men dump i resonans og med en ikke-metallisk karakter». Ved premieren nådde ikke lyden langt nok vekk fra podiet, og den dag i dag er det et problem både å oppnå den riktige klangen og et tilstrekkelig volum. Mange metoder har vært forsøkt – en treklubbe mot tre, en slegge mot en trekasse, en spesielt stor basstromme eller noen ganger samtidig bruk av flere av disse metodene. Det er disputt om rekkefølgen av de to midterste satsene. Mahler plasserte opprinnelig scherzoen foran andanten i sitt manuskript. Ved urfremførelsen i 1906 satte Mahler andanten foran scherzoen. Han hadde også ett tillegg til partituret som indikerte den endrede rekkefølgen. På tross av dette ble scherzoen plassert foran andanten da det ble laget en nyutgivelse i 1963 som inkorporerte mange revisjoner Mahler hadde foretatt. Erwin Ratz, som redigerte utgivelsen, hevdet dette skyldtes at Mahler hadde skiftet mening igjen mot slutten av livet. Dette var basert på informasjon fra Alma Mahler, som imidlertid ikke regnes som en pålitelig kilde. Nyere forskning har påvist at Mahler selv aldri fremførte symfonien med scherzoen foran andanten, og at denne praksis først oppstod etter hans død. Selv om nyere partiturutgaver plasserer andanten først, er det mange dirigenter som fremfører den med scherzoen først. Formelt sett er denne symfonien en av Mahlers mest konvensjonelle, med fire satser slik tradisjonen tilsier. Form og karakter av hver av de fire satsene er også tradisjonell. Den første satsen har en rimelig standardisert sonateform. Den har til og med en eksakt repetisjon, noe Mahler nesten ikke brukte. De to midtsatsene har en langsom og en livlig sats, og finalen i sonateform, er raskere og repeterer mye av stoffet som er brukt tidligere. Første sats som stort sett har karakter av en marsj, har et motiv som består av en a-dur-treklang. Dette motivet som noen kommentatorer har koblet til skjebnen, kommer tilbake i etterfølgende satser. Første sats har også et tema som komponistens kone, Alma Mahler, hevder representerer henne. Denne melodien er i dag ofte kjent som «Alma-temaet». Satsens avslutning er den lyseste delen av symfonien. Her repeteres Alma-temaet. Andanten er en hvile fra den brutale intensiteten i resten av verket. Orkestreringen er delikat og reservert i forhold til de andre satsene. Scherzoen returnerer med marsj rytmene fra første sats. Trioen (midtdelen) er markert "Altväterisch" (gammeldags). Den er rytmisk irregulær og har en litt mildere karakter. Siste sats har en utvidet sonateform, og karakteriseres av store vekslinger i stemning og tempo. En svevende melodi kan raskt endres til en dyp smerte. I denne satsen uttrykker Mahler en tilsvarende angst som i Kindertotenlieder. Premieren fant sted i Essen i Tyskland, 27. mai 1906 og ble dirigert av komponisten selv. Burmas økonomi. Generelt. Siden 1962 har det meste av næringslivet i Burma vært nasjonalisert. Dårlig styring og militære konflikter er noen av grunnene til at Burma er blant verdens fattigste land. I 2002 hadde Burma en BNP på $ 1700 per innbygger. Til sammenligning var BNP per innbygger i Norge $ 37 700 i 2003 – rundt 22 ganger så høy. Eksport. Industri er det lite av i Burma, men til gjengjeld drives det mye jordbruk. To tredeler av befolkningen er knyttet til jordbruket. Naturlig eksporteres deler av det Burma dyrker til utlandet, blant annet eksporterer de en del ris og bønner. De eksporterer også fisk, teak og annet tropisk trevirke, gass, olje, tinn, sink, gull og jade. De er også blant verdens to største opiumsprodusenter. Myntenhet. Myntenheten i Burma er kyat. Kyat har valutakoden MMK og vekslingskursen er 119,65. Kyat brukes bare i Burma. Carl Abraham Pihl. Carl Abraham Pihl (født 16. januar 1825 i Stavanger, død 7. september 1897 i Kristiania) var Norges første jernbanedirektør, utnevnt 28. april 1865. Pihl etterlot seg mange fotografier fra jernbaneanleggene. Dette er et av dem og han er selv på bildet, stående foran vogna. Holtaalen 1877 Carl Abraham Pihl med ordener fotografert omkring 1895. Foto i Oslo Museum Tidlige år. Han var sønnesønn av vangsprosten, kongelig astronom og instrumentmaker Abraham Pihl. Etter en kort periode til sjøs, studerte han tekniske fag ved Chalmerska i Göteborg, og fikk en sterk interesse for naturen lærte seg også å stoppe ut fugler. Han ble tilbudt en konservatorstilling ved Göteborgs Museum men reiste i stedet til England for å få praksis som ingeniør og arbeidet blant annet under den kjente jernbanebyggeren Robert Stephenson. I 1850 dro han tilbake til Norge og ble i 1851 ansatt ved anlegget til Norsk Hoved-Jernbane fram til åpningen av banen i 1854, hvoretter han var i England igjen et års tid. Etter en kort periode ved kanalanlegget i Skien ble han Norges første amtsingeniør, i Akershus. Som amtsingeniør konstruerte han flere broer. Leder for Statens Jernbaneanlegg. I 1858 begynte man anlegget av Norges første statsjernbaner, og Pihl ble ansatt som sjef for det nyopprettede hovedkontoret for Statens Jernbaneanlegg. Dermed kom han i en sentral posisjon til å kunne prege utviklingen av norsk jernbanestell gjennom flere tiår. Noe av det første han måtte ta stilling til, var måten de nye jernbaneanleggene skulle utføres på. Pihl ble dermed en sentral person i det som skulle bli et langvarig stridstema i norsk jernbanehistorie: sporvidden. Smalsporets forkjemper. Hovedbanen var bygget med såkalt normalspor, 1 435 mm sporvidde, noe som var det mest vanlige i Europa. Pihl ville imidlertid tilpasse norsk jernbanebygging til både landets topografi og økonomi, og mente derfor at det var tilstrekkelig med en noe smalere sporvidde. Det ville medføre at man kunne bruke skarpere kurver og mindre planeringsbredde. Dermed måtte også lokomotiver og vogner bygges mindre og dermed billigere. Pihl mente at alt dette gjorde at man fikk flere kilometer bane for hver krone. Etter å ha studert flere utenlandske smalsporbaner, kom han til at en sporvidde på 3'6" eng., dvs. 1 067 mm, var passende for norske forhold. Den var ikke alt for smal, og samtidig bare 75 % av normalsporets bredde. Han argumenterte for at dette smalsporet skulle være det norske normalsporet, mens det europeiske normalsporet dermed ble kalt «bredspor» i Norge. Han fikk de første tiårene stort sett gehør for sitt standpunkt. Banene som gikk over grensen til Sverige måtte imidlertid bygges med 1 435 mm sporvidde for å unngå sporbrudd på de viktige grenseoverskridende banene i unionen. Banene som ble bygget som forlengelser av Hovedbanen fulgte også dennes sporvidde, slik at banene øst for Kristiania ble bredsporede. Dette fordelingsprinsippet mellom sporviddene ble fulgt lenge. For det tre første jernbaneanleggene som Pihl igangsatte ble dermed Kongsvingerbanen bredsporet, mens Hamar-Elverum-Grundset og Trondhjem–Størenbanen ble begge smalsporede. Det Pihlske smalspor var imidlertid omstridt. Hovedinnvendingen var ekstraomkostningene til omlasting av gods og unødig omstigning for passasjerer på alle de stedene baner med to forskjellige sporvidder møttes. Til å begynne med var det få slike steder, men ettersom jernbanenettet ble bygget ut, ble denne ulempen påtagelig – og kostbar. Økonomiargumentet som Pihl anførte, ble derfor ikke så tungtveiende etter hvert. Smalsporets transportevne var naturlig nok også mindre sammenlignet med normalsporet. Trafikkdirektør Engelstad og Fredrik Størmer var Pihls bitreste motstandere av smalsporet. Fordelingsprinsippet holdt stand helt til 1891 da strekningen Gudbrandsdalsbanen mellom Hamar og Otta ble vedtatt som bredsporet bane. Den endelig spikeren i kista på det norske smalsporsystemet ble slått inn i 1898 da Bergensbanens sporvidde ble fastsatt til 1 435 mm. Dette opplevde imidlertid ikke Pihl selv, som døde året før. Selv om Pihl høstet mye kritikk i Norge for smalsporet, ble han desto mer hyllet i utlandet. Han eksporterte smalsporet som system for ordinære jernbaner ved å agitere for det og foretok en rekke promosjonsreiser i så måte. Hans innsats medførte at 1 067 mm-systemet ble innført i Canada, Japan, New Zealand, Russland, India, Egypt, Sudan, Australia og ikke minst Sør-Afrika. Flere av disse systemene er fortsatt smalsporede og de er utviklet til å klare tunge transportoppgaver. Sporvidden kalles noen steder for CAP-spor. Det er uvisst om dette kommer av Pihls initialer C.A.P. eller om det henspiller på Cape Town, der utbyggingen av 1 067 mm-baner startet i Sør-Afrika. Jernbanedirektøren. Pihl fikk tittelen "jernbanedirektør" fra 1865, og var den gang den eneste med den tittelen. Da ny administrativ ordning ved Statsbanene ble iverksatt i 1883 og generaldirektørembetet opprettet, ble Pihl banedirektør siden hans funksjon var først og fremst leder for jernbaneanleggene. Pihl "ledet gjennom en menneskealder utbyggingen av våre jernbaner, og deres hundreårige historie har vel ingen gjort større innsats for deres utvikling enn han.", skrev historikeren Einar Østvedt i 1954. Københavns metro. Københavns metro er et automatbanesystem i Danmark som betjener byene København, Frederiksberg og Tårnby. Den ble innviet i 2002, og i 2007 kåret til verdens beste T-bane. Metrosystemet har tilsammen to linjer, M1 og M2, hvorav den siste ble forlenget til Københavns lufthavn i 2007. Den førerløse metroen danner sammen med S-togene og de lokale DSB-togene Københavns skinnegående transportsystem. Metroen har 22 stasjoner, hvorav ni befinner seg under bakken. I 2009 betjente metroen 50 millioner reisende. Metroen er eid av Metroselskabet, et selskap som igjen eies av København og Frederiksberg kommune, samt det danske transportministeriet. Datterselskapet S opererer systemet. Metroen er åpen på alle døgnets tider, og har en frekvens som varierer mellom to og tyve minutter. Konstruksjonen av den fjerde fasen kalt Cityringen er påbegynt, som etter planen vil åpne i 2018. Den vil danne en ring rundt bykjernen, og vil gå på en underjordisk trasé gjennom hele ringen. Forhistorie. På 80-tallet diskuterte man i København å bygge et skinnegående transportmiddel som ville forbinde de indre bydelene med hverandre. Sporvognsdriften ble i 1972 innstilt, og man framsatte planer som innebar å la S-togene kjøre under bakken gjennom sentrum. Disse planene ble imidlertid innstilt av byforvaltningen, blant annet på grunn av at tunnelene ville bli i overkant høye, og dermed også dyre å bygge, ettersom togene fikk strøm fra kjøreledninger som trengte ekstra plass. Et annet motargument mot S-togkonseptet var at det med sine store holdeplassavstander ikke egnet seg særlig godt for sentrumstrafikk. Banen skulle ikke bare forbinde øst- og vestsentrum bedre med hverandre, men også tilby en tilknytning til den voksende bebyggelsen på øyen Amager sør for København. Løsninger. Automatbaneløsningen besto av et metrosystem med korte, førerløse tog på egen trasé, uavhengig av annen trafikk. Fordeler med en slik løsning ville først og fremst være reisehastighet, punktlighet og stabilitet samt tilfredsstillelse av ønsket om en tidsriktig og moderne undergrunnsbane i landets hovedstad, som med sitt tidløse design ville kunne se moderne ut i lengre fremtid. Ulempene som ble fremhevet av kritikerne var hovedsakelig omfattende bygningsarbeider ved de underjordiske stasjonene, et dyrt og komplisert kontrollsystem over de automatiske togene, og at stasjonene var for tidløse og monotone. Trikkeløsningen gikk ut på å ha sporvogner som kjørte i plan med resten av veitrafikken, uten kollektivtraséer eller separerte veiseksjoner av særlig betydning. Gjennom bydelen Ørestad ville den ha plan-separerte veikrysninger over Europavei 20 og Øresundsbanen. I tillegg til dette ville sporvognen ha forkjørsrett i veikrysninger og automatisk grønt lys i lyskryss. Den ville ha en vognfører og en 150-sekunders frekvens. Strømmen skulle her bli forsørget via kjøreledninger, og holdeplassene være plassert med en halv kilometers mellomrom. Selve vognene ville med ledd vært 35 meter lange og ha en kapasitet på 230 reisende. Ulempene med en slik løsning var blant annet at sporvognene ville bli mer sårbar for trafikkorker, veiarbeid og andre uregelmessigheter i gateplanet enn metroen, siden trikken måtte dele trasé med bilene på veien. Et annet argument mot en slik løsning var behovet for en vognfører, samt at vognene kunne bare frakte et begrenset antall passasjerer. Bybanemodellen ville ha samme tilnærming til trafikken i Ørestad som trikkeløsningen. Den store forskjellen mellom disse løsningene ville hovedsakelig være at bybanen gjennom København sentrum ville gå i tunnel for å kunne kjøre både raskere og mer regelmessig enn den kunne i gateplan delt med annen trafikk. Tunnelseksjonene ville bli kortere, men diameteren større på grunn av problemet som oppstår ved anvendelsen av kjøreledning i tunnel. Bybanen skulle ha samme frekvens som trikken, men ha doble vognsett og dermed også lengre holdeplasser og stasjoner. Fordelene med bybanemodellen ble fremhevet å være dens evne til å kombinere det beste fra de to andre løsningene – og unngå det verste. Bybanen ville nemlig kun behøve et minimum av anleggsarbeider for underjordiske stasjoner, som ville ligge ikke fullt så dypt ned i bakken som en metrostasjon. I tillegg var bybanen fleksibel, og kunne lett veksle mellom ulike typer terreng. Ulempene med bybanen ble av kritikerne sagt å være dets angivelige lave hastighet, siden den stadig ville måtte endre banelegeme, et problem som også ble diskutert ved Bybanen i Bergen. Valg av løsning. Den førerløse minimetroen ble valgt, hovedsakelig fordi den i de fleste situasjoner ville kjøre mer punktlig, stabilt, sikkert i et raskere tempo enn de andre løsningene. Da man sammenlignet de ulike løsningenes gjennomsnittshastigheter, fant man ut av at en minimetro kjørte i gjennomsnitt 40 km/t, bybanen i 35 km/t, og trikken i 25 km/t. Dermed var Københavns kommune sterkt innstilt på å implementere minimetro-løsningen. Andre grunner var også at en slik bane vil kunne kjøre med betraktelig mindre støy enn en alminnelig tunnelbane. Utover dette kom også hensynet til modernitet, miljøet og visuell sjenanse som var med på å avgjøre beslutningen om en minemetro. Beslutningen ble tatt i 1994, da den såkalte «Ørestadsloven» ble vedtatt. Faser og firmadannelser. Aprilsnar om den kommende metroen i 2001 Den 24. juni 1992 vedtok Folketinget en lov kalt «Ørestadsloven» som gikk ut på å bygge ut den nye bydelen Ørestad på øyen Amager. Den 11. mars 1993 ble «Ørestadsselskabet» grunnlagt, som skulle bygge ut infrastrukturen. Dette selskapet var 55% eid av Københavns kommune; resten ble eid av den danske stats samferdselsdepartement. Den 3. januar 1996 ble det bestemt å bygge en automatisk minimetro, siden forholdet mellom kostnader og nytte ville fungere best med en slik løsning. Oppdraget ble gitt til firmaene COMET (Copenhagen Metro Construction Group) og det italienske Ansaldo Trasporti og omfattet ett budsjett på rundt 6,3 milliarder danske kroner. Selskapet COMET dekker foretakene Tarmac Construction of Great Britain with Bachy, Ilba», SAE-International, Astaldi og Christiani & Nielsen. Disse har ansvaret for utbyggingen av baneanlegg, tunneler, stasjoner etc., mens Ansaldo Trasporti står ansvarlig for det automatiske kontrollsystemet og togene. Utover dette var Ansaldo Trasporti forpliktet til å opprettholde driften i videre fem år, for å kunne ordne opp i tidlige tekniske problemer som kunne oppstå. Byggingen av metroen ble delt inn i tre, hvs. fire (Les: Cityringen), faser. I fase 1 skulle hovedlinjen mellom Nørreport og de to grenene til Vestamager hvs. Lergravsparken bli utbygd. Fase 2a besto av forlengelsen fra Nørreport gjennom bykjernen til Frederiksberg i vest. Fase 2b inneholdt en forlengelse av samme strekning videre mot vest til Vanløse. Fase 3 ble fullført gjennom innvielsen av flyplasslinjen, kalt Østamagerbanen fra Lergravsparken til Københavns lufthavn. Allerede i februar 1995 ble det besluttet at det skulle bli bygget en planseparert, hevet bane til Frederiksberg i samarbeid med de respektive kommunene. For dette formålet ble et datterselskap «Frederiksbergbaneselskabet I/S» grunnlagt, som i neste omgang skulle gi oppdrag til byggefirmaene. Av dette selskapet eide Ørestad-selskapet 30%, mens de resterende 70% ble eid av Frederiksberg kommune. Begge linjene kjører i dag mellom Vanløse og Nørreport. Noe liknende skjedde også med den planlagte strekningen til Københavns lufthavn i september 1995. Her grunnla Ørestad-selskapet sammen med København kommune ett datterselskap ved navn "S", som også var oppdragsgiver for byggefirmaene. Av datterselskapet eier kommunen 45 %, Ørestad-selskapet 55 %. Østamagerbanen består av strekningen mellom Lergravsparken og Lufthavnen. Fase 1. Byggearbeidene for fase nr. 1, det vil si den 11 kilometer lange strekningen mellom Nørreport i sentrum til Vestamager (videre mot Ørestad) og Lergravsparken (til Kastrup lufthavn), startet januar 1997. Denne stamstrekningen med to avstikkere har elleve stasjoner på en seks kilometer lang tunnelstrekning, tre kilometer med høybane og to km strekning på hevet banelegeme. Tunnelstrekningen ble bygget med den «Nye østerrikske tunnelmetoden» (NÖT) og «Cut-and-cover»-metoden med innsats av forskjellige tunnelbormaskiner. Disse metodene ble brukt, siden Københavns terreng hovedsakelig besto av kalkstein. Tunnelgjennomsnittet tilsvarer 4,9 meter, og et tunnelavsnitt veier 3,13 tonn. For å konstruere en omstigningsmulighet fra tunnelen til S-togstasjonen Nørreport, måtte halvparten av plattformen bli sperret for to år. For å kunne betjene den nye strekningen, ble det tilsammen bestilt 19 vognenheter, som ble levert på det nybyggde verkstedet ved Ørestad stasjon. Dermed ble først metroen bygget til den nye bydelen, og deretter kom den resterende infrastrukturen, blant annet en avdeling av Københavns Universitet, Københavns konserthus (utformet av den franske arkitekten Jean Nouvel) og en IT-skole. Slik dannet metroen en tilknytning mellom København og Ørestad bydel, og lokket dermed også investorer til å kjøpe og bebygge det ledige arealet der. Gjennom slike investeringer ble bygningskostnadene til den nye metroen dekket. Den første strekningen ble innviet den 19. oktober 2002 av den danske dronningen Margrethe II. Nesten reisende, både fra København by, forstedene og turister besøkte den nyåpnede metroen, hvor det ble servert kake og kaffe. Rutetrafikken startet to dager senere i en 6-minutterstakt mellom Nørreport og Christianshavn mens de mer perifere strekningene til Lergravsparken og Vestamager ble betjent av tog i en takt på 12 minutter. Med godkjennelse fra Danske Statsbaner kunne togfrekvensen fra 2. desember 2002 økes til 4½ minutt per tog, og fra 17. desember et tog hvert tredje minutt. Fase 2a og 2b. Slik så metrokartet ut i 2002. Etter at basisnettet til minimetroen var blitt ferdig gjennom fase 1, måtte deretter fase 2a med en forlengelse i retning Frederiksberg bli realisert. Fase 2 besto av strekningen fra Nørreport til Vanløse, og ble vedtatt i Folketinget 21. desember 1994. Den andre byggeetappen gikk i motsetning til første fase fullstendig under bakken og hadde i tillegg bare to nye stasjoner (Forum og Frederiksberg) på en tre kilometer lang strekning. Frem til år 2000 gikk S-tog på en hevet bane til Frederiksberg stasjon. Togene kjørte den gang til Klampenborg, over den nåværende norddelen til Ringbanen til Vanløse for deretter å ankomme Frederiksberg. Selv om det ble bygget en ny metrostasjon svært nær den gamle stasjonen, ble den gamle stående. Strekningen mellom Nørreport over Forum til Frederiksberg ble tatt i bruk den 29. mai 2003. Fase 2b ble innviet fem måneder senere, 12. oktober 2003, og omfattet strekningen Frederiksberg–Vanløse. Her kjører metroen nøyaktig på den tidligere beskrevne S-tog-linjen, kalt «Frederiksbergbanen». Etappe 2b er 2,8 km lang, hvorav ca. 700 meter går under bakken. Tunnelnedgangen befinner seg rett bak stasjonen Fasanvej, som tidligere het «Solbjerg». På de resterende 2,1 kilometer kjører metroen på en hevet trasé. Tilsammen hadde strekningen ved åpningen tilsammen tre stasjoner. Den fjerde, Flintholm, ble først et par måneder senere åpnet for trafikk, da det senere ble besluttet at det skulle bli bygget en stor omstigningsstasjon mellom S-tog-linjene F (ny ringbane) og H (Frederikssundbane) og metroen. Åpningen av den nye krysningsstasjonen fant sted den 24. januar 2004. Fase 3 (Lergravsparken–Lufthavnen). I mai 2001 ble fase 3 av metro-prosjektet vedtatt: Linje M2 skulle forlenges fra Lergravsparken til Københavns Lufthavn, Kastrup, slik at også København sentrum kunne få en direkte forbindelse mellom flyplassen og byen. Den 4,2 km lange strekningen, hvorav fire kilometer skulle være hevet, skulle ha fem stasjoner, som alle skulle ligge over bakken: Øresund, Amager Strand, Femøren, Kastrup og endestasjonen Lufthavnen. For den nye strekningen skal det ha blitt bestilt åtte nye førerløse tog av AnsaldoBreda, slik at det tilsammen skulle være 34 vogner i drift. Den 28. september 2007 ble den nye strekningen til Kastrup åpnet, slik at både grunnkonseptet og basisstrukturen for Københavns metro ble fullført. Tunneler. Innsiden av en tunnel sett ut fra forsetet i et metrotog. Tunnelene består av 9 km dobbelttunnel plassert mellom 25 og 33 meter under jorden. Tunnelene var det første som ble bygget. Det meste av tunnelen er boret gjennom kalksten fra tiden før Weichsel-istiden. Dette gjelder imidlertid ikke for tunnelen ved Frederiksberg. Kalksten er et stabilt materiale som er velegnet til å bygge slike tunneler i. Over kalkstenslaget ligger moreneavleiringer fra seneste istid. En tunnelseksjon veier 3,1 tonn og har en indre diameter på 4,9 meter. Skinnene monteres direkte på disse, uten sviller på tvers av skinnene. Tunnelene er bygget slik at stasjonene ligger høyere enn resten av banestrekningen. Dette er en energibesparende løsning, siden togene kjører nedoverbakke ved start akselerasjon, og oppoverbakke ved retardasjon før stasjonen. Alle kabler, vannforsyning (til brannslukking) og andre tekniske installasjoner er plassert under nødfortauet i den ene av tunnelenes sider. Nødfortauet kan brukes av passasjerene frem til den nærmeste nødutgangen i en nødsituasjon. Det finnes en utgang for hver 600 meter, hvilket betyr at passasjerer ikke skal behøve å gå mer enn 300 meter for å nå en nødutgang. Nødfortauet er plassert på motsatt side av strømskinnen. Tunnelene er godt opplyste, og det er lett å finne vei ut. Detaljerte planer for minimetro-systemet, som for eksempel eksakte plasseringer og navn på stasjonene på den første del av metroens strekning fra Nørreport til henholdsvis Lergravsparken og Vestamager, ble fastlagt sommeren 1996. Det italienske firmaet Ansaldo ble valgt til å levere tog og det systemet som styrer dem. Et nytt "joint venture"-firma, «COMET», ble grunnlagt. Dette firmaet (The Copenhagen Metro Construction Group) var ansvarlig for å bore tunnelene og konstruere deler av tunnelstasjonene. COMET består av medarbeidere fra seks firmaer fra forskjellige land. Som følge av den store mengden av internasjonale medarbeidere, er hovedsakelig engelsk blitt brukt under anleggsperioden. Da de i første omgang skulle begynne å bore brukte COMET to boremaskiner, som ble døpt Liva og Betty etter de to kjente Københavnerne Liva Wee og Betty Hansen. Tunnelboremaskin-metoden er den metoden som ble brukt for hovedparten av tunnelene i metroen. En TunnelBoreMaskin, eller TBM, er en "earth pressure balance"-maskin. Borehodet består av en stor roterende skive, med en rekke skjæreskiver og skrapere påmontert. Borehodet virker inne i et utgravningskammer, som kan tettes til, slik at det blir helt vanntett. Det drives av en kombinasjon av elektriske motorer og hydraulikk. Først knuses materialet i utgravningskammeret ved bruk av enten skrapere eller skjæreskiver, avhengig av materialet. Heretter fjernes det knuste materialet med en arkimedisk skrue, som plasserer materialet på et rullebånd, som fører det over i små traller. Materialet fraktes ut av tunnelen til deponier, eller dumpes i havet. Når utgravningskammeret er tomt, kjører TBM'en fremover og betongpanelene i tunnelveggen monteres. Når det arbeides i områder med stor vanninntrengning, avstenges utgravningskammeret først fra resten av TBM'en, noe som forhindrer vann i å oversvømme tunnelen. De delene av tunnelene som ikke kan bores med normal TBM-boring, som for eksempel der hvor de deler seg i to, eller hvor sporene i hver tunnel skal forbindes med hverandre (fagspråk: en "crossover"), må bores med en maskin for større tunneldiameter. Her benyttes en NATM, eller "New Austrian Tunnelling"-metoden for å få tunneltaket midlertidig på plass med støpebetong og stålbuer. Når tunnelen skal plasseres tett ved overflaten, som for eksempel på steder hvor sporene forlater tunnelen og fortsetter på bakkenivå, brukes "Cut & Cover"-metoden. Denne fremgangsmåten innebærer at man graver en stor åpning hvor tunnelseksjonene støpes. Tunneltaket støpes for seg selv og løftes på plass. Cut & Cover er brukt på stasjonene Islands Brygge, Frederiksberg og Lergravsparken. Tog. Metroen har i dag 34 togsett, som alle har tre vogner hver. For å sikre korte opphold ved av- og påstigning ved stasjonene, er hver vogn utstyrt med tilsammen fire automatiske dører, to på hver side. Hver vogn rommer 100 passasjerer, og hele togsettet kan ta 300 passasjerer. Togsettet er 39 meter langt og 2,65 meter bredt og gulvhøyden er 850 millimeter over skinnene – samme høyde som benyttes på plattformene. Den trinnløse påstigningen gjør det mulig for rullestolbrukere og passasjerer med sykkel eller barnevogn å komme om bord uten spesiell assistanse. Hvert togsett har 94 sitteplasser, 294 ståplasser og veier 52 tonn. Metroens tog er førerløse, men bemannet av «Metro-stewarder» som sørger for passasjerenes sikkerhet og for billettkontroll. Togene har digitale informasjonstavler som annonserer neste stasjon. Togene har en topphastighet på 80 km/t, men gjennomsnittlig ligger farten i København på rundt 37 kilometer i timen. I nødstilfeller kan togene også føres manuelt av stewardene. Togene ble bygget av det italienske selskapet AnsaldoBreda, som også har levert togsett til Washingtons undergrunnsbane og Trikken i Oslo. Det ble i første omgang levert 19 nye tog, deretter syv for neste fase, og til slutt åtte nye tog for strekningen inn mot flyplassen. Teoretisk sett er det også mulig å bygge inn en fjerde vogn bakerst, men da måtte i så fall alle stasjonene blitt forlenget og/eller ombygd. Det ble bygget et strømsystem med en spenning på 750 volt likestrøm. Den alminnelige strømskinnen finnes også her. Sporvidden har den vanlige standarden, millimeter. Farvemessig står vognene i kontrast til stasjonsdesignet, siden vognene innvendig er blå, hvite og gule. Sitteplassene er bygget etter den såkalte «London-stilen», det vil si at setene er satt opp vis-à-vis i par. Vognene blir av sikkerhetshensyn innvendig overvåket, og det finnes også et «Call Point», hvor passasjerene kan få forbindelse med sentralen, dersom ulykker skulle inntreffe. Stasjoner. Stasjonene er utført i en enhetlig og futuristisk design i stål og glass. De to linjene har 22 stasjoner over en total lengde på 21,3 km. Stasjonene er utført i et futuristisk stiluttrykk, med stål og glass. Forum stasjon ble i 2005 nominert til å få Europeiske unions pris for samtidsarkitektur. Av de 17 stasjoner som foreløpig er bygget ligger ni under jordens overflate. Seks av disse er plassert dypt under jorden, mens tre stasjoner er plassert like under jordoverflaten. De dype tunnelstasjonene ligger omkring 20 meter under overflaten. Lengden av en stasjon er 60 meter, og bredden er 20 meter. Dette resulterer i en meget kort plattformlengde, som tilsvarer den maksimale toglengde. Plattformene er av den såkalte typen «øyplattformer», det vil si at plattformen befinner seg som en øy mellom sporene. Slike plattformer finnes også på Nydalen stasjon i Oslo, som gjør det lettere for handicappede og folk med sykler å komme seg om bord. Det er også gunstig for stasjonsutbyggeren og de øvrige passasjerene, da disse ikke behøver en ekstra over- eller undergang for å komme seg fra den ene til den andre siden av plattformen. Mellom plattform og skinnegang er det montert en glassvegg i hele plattformens lengde. Den er utstyrt med doble glassdører som tilsvarer de doble dører i togsettet. Dørene på plattform og tog åpnes samtidig, umiddelbart etter at toget har stanset. På bakkenivå over stasjonene er det bygget noen karakteristiske, som senere er blitt noen av metroens kjennetegn. Glasspyramidene er sammen med og glassheisene de eneste utvendige tegn på at det ligger en metrostasjon under. Glasspyramidene slipper på dagtid sollys gjennom vinduene, noe som sørger for naturlig opplysning og redusert strømforbruk. De fem meter høye metrosøylene ble tegnet av den danske designeren Knud Holscher, og har et elektronisk, belyst linjekart på siden, samt en rødbrun M på toppen. Disse metrosøylene fikk i 2002 Dansk Designpris. Stasjonene ble i likhet med togene designet og konsipert etter utkastet fra "Giugiaro Design", hvis formål var å gjøre hele metrosystemet så tidløst som mulig., mannen bak nettstedet, hevdet i sin bok at denne tidløsheten førte til en «[…]overdrevet monotoni, hvor de reisende ikke kunne gjenkjenne sin stasjon fra annet enn navnet på stasjonsskiltet». Linjer. Metroen har to linjer, M1 og M2. Linjene deler en fellesstrekning mellom Vanløse og Christianshavn, hvoretter de splitter lag: M1 kjører den såkalte Ørestadsbanen til Vestamager, mens M2 kjører Østamagerbanen til flyplassen. Linjene har 22 stasjoner og er 20,5 kilometer lange, hvorav 9 stasjoner fordelt på 7,4 kilometer deler strekning. Linje M1 er 13,7 km lang og har 15 stasjoner, mens M2 er 14,2 kilometer lang og har 16 stasjoner. Omtrent ti kilometer av linjene går i tunneler, 25 til 33 meter under bakken. De øvrige traséene går på hevede demninger, viadukter, eller på bakkenivå. Strekningen fra Vanløse til Frederiksberg følger Frederiksbergsbanen, en tidligere S-togsbane som gikk på en hevet strekning. Mellom Fasanvej og Frederiksberg forsvinner banen under bakken, og dukker først etter bysentret opp i dagslys. Togene på linje M1 kjører på bakkenivå ved Islands Brygge, og fortsetter deretter på en viadukt gjennom Amager Vest. M2 fortsetter i tunnel etter Lergravsparken, hvor den følger den nedlagte Amagerbanens trasé. Systemet. Togenes frekvens varierer gjennom hele døgnet. På normale tider er det tre minutters avstand mellom hvert metrotog, bortsett fra i rushtiden (07.00–10.00 og 15.00–18.00), hvor det er det to-minutters periode på felleslinjen og fire-minutters på hver av enkeltstrekningene. Natt (00.00–05.00) til fredag, lørdag og søndag kjøres det med et kvarters mellomrom, og alle andre netter med tyve minutters, på alle linjer. Reisetiden fra Nørreport til Vestamager på Linje M1 er 14 minutter, til flyplassen med M2 15, og til Vanløse på både M1 og M2 er den 9 minutter. I 2009 fraktet metroen 50 mill. reisende, i gjennomsnitt per dag. Metroen benytter seg av et valideringssystem, slik at reisende må ha en validert billett før de kan komme inn på stasjonsplattformene. Systemet er delt inn i r, og billettstrukturen er integrert med den øvrige kollektivtrafikken i København, inkludert bussene, de lokale DSB-togene og S-togene. Systemet ligger innenfor fire forskjellige soner. er tilgjengelige ved alle stasjoner, hvor man også kan få kjøpt spesielle billetter for medbringing av hunder og sykler. En to-soners billett koster 23 DKK, en tre-soners 35 DKK og en fire-soners 46 DKK. Rabatter er tilgjengelige for massebrukere samt barn og honnør. Billettene må bli stemplet for å bli validert. Månedsbillett koster 400 DKK for to soner og 660 DKK for fire. To barn under tolv år reiser gratis sammen med en voksen. Mellom 2010 og 2012 vil metroens billettsystem skifte til Rejsekort, det kommende nasjonale, elektroniske billettsystemet. Systemet er tett integrert med resten av kollektivnettet i København. Det finnes omstigningsmuligheter til S-tog ved Vanløse, Flintholm og Nørreport, til DSB sine lokaltog ved Nørreport, Ørestad og Lufthavnen, og til Københavns lufthavn ved Lufthavnen stasjon. Det stopper busser ved alle unntatt fire stasjoner. Systemet er eid av Metroselskabet, som også er ansvarlig for byggingen av Cityringen. Selskapet er eid 50 % av Københavns kommune), 41,7 % av det danske samferdselsdepartementet og 8,3 % av Frederiksberg kommune. Selskapet har så få ansatte som overhodet mulig. Driften og bygging av nye strekninger er sikret ved hjelp av offentlige anbud, mens planlegning og oversikt blir utført ved hjelp av eksterne rådgivere. Kontrakten for å drifte systemet ble gjort med, som avvikler driften gjennom det nyetablerte selskapet Metro Service, et bindeledd mellom dem og Azienda Trasporti Milanesi (ATM). Metro Service har rundt 200 ansatte, hvorav brorparten arbeider som metro-stewarder ombord på togene. Konsekvenser. Metroutbyggingen endret København by, som for første gang fikk sin en egen storbymetro. Tilhengerne pekte på at metroen var rask, effektiv og miljøvennlig, mens kritikerne mente at den var for tidløs, bråkete og dyr. Det ble også påpekt at metroens antatte punktlighet var noe oppskrytt, siden punktligheten for metroen blir definert annerledes enn S-togenes, slik at tallene ikke kan sammenlignes direkte. Da man skulle sammenligne metroen med andre banesystemer i Europa, fant man ut at de nyanlagte bybanene i Montpellier og Lyon hadde tiltrukket seg mange flere passasjerer på korte tid enn metroen i København, og at forhåpningene i antall reisende med metroen ikke gikk i oppfyllelse. På tross av all kritikken er metroen blitt kåret til verdens beste metro, med en kundetilfredshet og punktlighet nær 100 %. Før åpningen. a> var bekymret for at den underjordiske metroen ville forstyrre gjestene og deres nattero. a> skapte mye misnøye, siden den var såpass høyt hevet at den skapte mye støy og hindret for gjennomgangsmuligheter Bybanesystemet i Lyon hadde større vekst i antall passasjerer enn Metroen i København. De av Københavns innbyggere som bodde over en metrolinje var ikke like begeistret. Hotel d'Angleterre fryktet for gjestenes nattesøvn, noe som tilsynelatende viste seg å være ubegrunnet. Til gjengjeld oppsto det problemer med grunnvannssenkninger på Christianshavn, til tross for forsikringer fra Metroens side om at det ikke skulle forekomme. Ved Nørreport stasjon skulle det opprettes mulighet for overgang mellom metroen og S-togssystemet. Valget sto mellom en dypt- og en høytliggende tunnel. Daværende samferdselsminister Sonja Mikkelsen valgte i januar 2000 med grunnlag i en omstridt rapport og med Venstres støtte den dyptliggende løsningen, til tross for at denne løsningen medførte større kaos i anleggsperioden. Tidsplanen ble oversteget med tre år, hvilket medførte at metroen først ble innviet i 2002 og ikke som planlagt i 1999. Sperringene rundt byggeplassene ved stasjonene ble derav også stående i tre ytterlige år, noe som førte til at enkelte forretninger ved Nørreport stasjon måtte stenge, siden kundene ikke kunne se om butikkene var åpne eller ei. Selve innvielsen kunne også blitt forsinket ettersom det var usikkerhet rundt Jernbanetilsynets godkjennelse. Godkjennelsen fikk man imidlertid få dager før slik at innvielsen kunne skje som planlagt. I de første månedene fantes det visse begrensninger, som hadde som følge at det måtte kjøres med dobbelt så store intervaller som planlagt. Etter åpningen. Det fantes flere barnesykdommer ved metroen. Dette forårsaket en del forsinkelser, noe som igjen førte til spydige kommentarer som «prestisjeprojekt», «tivolibane» mm. fra metroens kritikere. Per 2010 er punktligheten oppe i 97–99 prosent. Andre problemer viste seg først ved senere tidspunkt. Enkelte ganger gikk dører opp under reise mellom stasjonene. Samtlige togsett ble undersøkt i etterkant for å unngå liknende hendelser. Ved enkelte anledninger har passasjerer trukket i nødbremsen i et tog. Når toget så er stoppet, har de gått av og forlatt metroen gjennom nærmeste nødsjakt. Det er ulovlig og er til sjenanse for alle andre idet trafikken etterpå har måttet stå stille i mellom en halv og en hel time, mens personalet har forsikret seg om at det ikke har kommet noen til skade. Allerede da man anla metroen var man klar over at det kunne oppstå slike problemer. De underjordiske stasjonene er utstyrt med glassvegger og -dører, som kun åpnes når togene stopper, mens de overjordiske er forsynt med sensorer. Begge deler er for å unngå påkjøring av folk som med eller mot sin egen vilje befinner seg i sporet. Systemet virker etter hensikt og man har hittil unngått de dødsulykkene som ellers inntreffer bl.a. ved DSB flere ganger hvert år. En utilsiktet effekt som har forekommet er at systemet har reagert på gratisaviser som kastes i nærheten av dørene, hvilket har forårsaket driftsforstyrrelser. Det er montert sykkelstativer ved alle metrostasjonene. Dårlig skilting og tilgjengelighet har imidlertid ført til minimal bruk av dem, i hvert fall de første årene. Det er fremdeles et faktum, at sykler i betydelig omfang har blitt liggende på bakken ved metrostasjonene, til tross for muligheten til å parkere dem i sykkelstativene. At det overhodet kan være relevant å sykle bort til metroen for så å parkere sykkelen ved stasjonen, bekrefter også at det er alt for langt mellom stasjonene og at linjeføringen ikke dekker byen godt nok. Den tredje etappen mellom Lergravsparken og Københavns flyplass ble planlagt på demning med kun få gjennomgangsmuligheter for fotgjengere. Det førte til sterk kritikk fra beboerne i området, som krevde nedgraving av banen eller flere gjennomgangsmuligheter. Dette ble imøtekommet kun i begrenset omfang, hvilket førte til at protestene fortsatte. Banen ble imidlertid bygget, men rett før innvielsen anla naboene sak mot, som tidligere hadde godkjent byggeplanene. Naturklagenævnet ble senere frikjent ved Østre Landsret. For Københavns Universitets Amager-avdeling var en større stasjon syd for universitet forventet, men den kom aldri. Selve universitetet betjenes i stedet av Islands Brygge stasjon. Passasjertallene ligger en tredjedel under det man opprinnelig hadde forventet. Underveis er passasjerprognosene blitt nedjustert flere ganger, men de egentlige passasjertall har heller ikke levd opp til disse. I 2006 hadde man til og med 2 mill. færre passasjerer enn forventet i prognosen. Det skal ses i lyset av at strekningen Christianshavn–Lergravsparken var sperret i tre måneder i forbindelse med tilkoblingen til Østamagerbanen. I 2006, fire år etter åpningen av metroen, hadde antallet reisende med kollektivtrafikken i København kun økt med 1 % – til forskjell fra 25% ved åpningen av bybanesystemet i Lyon. Det antas at gjelden først blir nedbetalt i 2038. Innen den tid vil både tog og spor være utslitt. Kritikere har spådd rentedød og andre har fryktet for skattebetalernes penger. Det bør imidlertid nevnes, at det bortsett fra et mindre beløp fra Frederiksberg kommune ennå ikke er lagt skattepenger i metroen. Finansieringen er sikret ved hjelp av lån og ved at staten og Københavns kommune har skutt inn grunnarealer som hadde lav verdi, siden de ikke var byggemodne. Salget av tomter skal derfor finansiere metroen. Salget gikk tregt i de første årene, men nå bygges Ørestad ut i full hastighet. Fremtiden. Diagram over metroen etter anlegget av den fremtidige linjer (M3 og M4). Stasjonsnavn i firkantede parenteser er midlertidige og kan endres innen åpningen. En fjerde utvidelse av metroen kalt Cityringen er under utbygging og vil etter planen åpne i 2018. Den vil kjøre på ulikt spor fra de eksisterende linjene M1 og M2, i en sirkel rundt bykjernen, hvor sirkelen forbinder bydelene Østerbro, Nørrebro og Vesterbro med Frederiksberg og Indre By. Linjen vil være 15,5 kilometer lang og kjøre hele sirkelen i tunnel. Cityringen vil ha 17 stasjoner, og det vil ta 25 minutter å kjøre hele sirkelen rundt. Arkeologiske og geologiske undersøkelser ble påbegynt i 2007, og konstruksjonen av tunnelene vil etter planen begynne i 2010. Cityringen vil bli betjent av linje M3 og M4. M3 vil kjøre hele runden rundt, mens M4 bare vil kjøre på den østlige halvdelen mellom København H via Østerport til Nørrebro. Togene vil kjøre i begge retninger i sirkelen. Cityringen vil tilby overgang til M1 og M2 ved Frederiksberg og Kongens Nytorv. Linjen antas å ville frakte daglig reisende, noe som vil øke metroens daglige antall reisende til. I januar 2007 planla byrådet å bygge om Nørreport stasjon med hensikt å tilrettelegge for en potensiell avstikker mot enten Brønshøj eller Gladsaxe. Det ble foreslått to løsninger for denne utvidelsen: Den ene løsningen var å bygge en strekning med fire stasjoner mot Husum, og den andre var å bygge en strekning med ni stasjoner mot Gladsaxe. Det ble derfor planlagt å ombygge Nørreport innen kort tid, for å unngå økte kostnader for nye bygginger senere og andre forstyrrelser i bytrafikken. Den lengste av de forslagene ville koste 9.3 mrd danske kroner, men ville etter sigende gi en 400 % økning i antall reiser med offentlig transport i området. Begge forslagene ble regnet med å kunne innvies innen 2030. Til tross for de gunstige forholdene ble det bestemt at metroen ikke skulle bygge en avstikker mot verken Brønshøj eller Gladsaxe, siden København kommune vedtok i sitt budsjett for 2009 å ikke øremerke 215 mill. DAK for å ombygge Nørreport stasjon. Hvem Hva Hvor. "Hvem Hva Hvor" er Aftenpostens årsleksikon, utgitt første gang høsten 1935, da de startet med å utgi et årsleksikon, en aktuell oppslagsbok. De første utgavene av årboken 1936–1940 hadde tittelen "Hvem Hvad Hvor". Utgivelsen ble stanset under krigen, men fra 1946 har det kommet årlige utgaver. Frem til utgaven for 1994 (utgitt i 1993) var formatet 12,5×16,5 cm. Fra 1995-utgaven (utgitt i 1994) ble formatet endret til det større 17×22 cm. For 2011-utgaven (utgitt i 2010) er formatet tilbake til det opprinnelige. Bøkene har i alle år inneholdt en kort oversikt over det foregående års viktigste hendelser, avisoverskrifter med videre. I tillegg aktuelle tematiske artikler, aktuelle navn i tiden, idrettsrekorder, prisvinnere, film og teater og meget annet. Boka utgis årlig i oktober; og er i tittelen angitt å gjelde det etterfølgende året. "Hvem Hva Hvor 1985", er derfor utgitt i "1984", og dekker begivenheter i perioden oktober "1983-september 1984". En oversikt over aktuelle navn i tiden omtalt i disse utgavene er etter avtale med Schibsted forlag lagt inn på wikipedia som Årets Hvem Utgaven for 2005 var den 65. i rekken, Den kom i et opplag på 30 000 og siden førsteutgaven har "Hvem Hva Hvor" blitt utgitt i 4 524 000 eksemplarer. Ny utgave kommer hver høst, og utgiveren markedsfører boken som "den perfekte julegave". Selv om eldre utgaver har vært forholdsvis lett tilgjengelige i antikvariater, på loppemarkeder og i Frelsesarmeens Fretex-butikker har "Aftenposten" utgitt faksimileutgaver, fotostatisk opptrykk av de første årbøkene. Slike bøker er utgitt for årgangene 1936 til 1954. Bjørnefossvatnet. Bjørnefossvatnet er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland. Alsvågvatnet. Alsvågvatnet er et vann som ligger i Øksnes kommune i Nordland. Vannet ligger vest for Alsvåg på Langøya. Sefrivatnet. Sefrivatnet (sørsamisk: "Sohkerde") er et vann som ligger i Grane kommune i Nordland. Flatningen. Flatningen er et vann som ligger i Vågå kommune i Oppland. Vannet har en bestand av ørret og røye. Ramsgjelvatnet. Ramsgjelvatnet er et vann som ligger i Beiarn kommune i Nordland. Store Oksvatnet. Store Oksvatnet er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Dalavatnet i Sogndal. Dalavatnet er et vann som ligger i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Nuorbejávri. Nuorbejávri er et vann som ligger i Kautokeino kommune i Finnmark. Storvatnet (Namdalseid). Storvatnet er et vann som ligger i Namdalseid kommune i Nord-Trøndelag. Gåsvatnet. Gåsvatnet (sørsamisk: "Sarvejællanjaevrie") er et vann som ligger i Grane kommune i Nordland. Nysætervatnet. Nysætervatnet er et vann som ligger i kommunene Stranda og Sykkylven i Møre og Romsdal. Iptojávri. Iptojávri er et vann som ligger i Narvik kommune i Nordland. Fjellsjåen. Fjellsjåen er et vann som ligger i Vinje kommune i Telemark. Vannet har sitt utløp i Fjellsjåbekken, ned til Skardvatnet. Systemet tilhører Skiensvassdraget Storvatnet (Tranøy). Storvatnet er et vann som ligger i Tranøy kommune i Troms. Hartvikvatnet. Hartvikvatnet (nordsamisk: "Árajávri") er et vann som ligger nederst i Vassdalen, ved Bjerkvik i Narvik kommune i Nordland. Kjent i media etter at flere tyske Junker 52 landet på isen. De fleste gikk gjennom isen en vårdag, og i ettertid er flere tatt opp. De fleste av disse befinner seg på museum i Tyskland og Norge. Litltissvatnet. Litltissvatnet er et vann som ligger i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. Vicar. Victor José Arriagada «Vicar» Ríos (født i 16. april 1934 i Santiago i Chile, død 3. januar 2012 i Santiago i Chile) var en chilensk tegneserietegner. Han fikk jobb som karikaturtegner i et politisk blad, samtidig som han studerte kunst og teater. I 1960 flyttet han til Barcelona i Spania hvor han fikk to forskjellige jobber for forskjellige forlag. Han illustrerte blant annet fortellinger for barn. I 1966 begynte han i tegneseriebransjen, og i 1971 fikk han tilbud om å bli tegner for Gutenberghus (nå Egmont), hvor han tegnet Disney-tegneserier. Hans første historie, «The Office Chair», kom samme år. Vicar flyttet etter hvert tilbake til Chile, men beholdt jobben. Vicar var inspirert av Carl Barks, og hadde en svært god tegnestil. Han pleide vanligvis å tegne etter andres manus, men har skrevet ett manus selv, nemlig «Lykken kommer, lykken går» (D 97044) som ble utgitt i Donald Duck & Co 33/1997. Vicar er tegneren som har fått publisert størst sideantall gjennom tidene, og har utviklet tegnestilen til en svært god, fra en middelmådig stil som han hadde i begynnelsen. Vicars historier er svært vanlige innslag i Donald Duck & Co. Vicar besøkte Norge i 2004, i forbindelse med Donalds 70-årsjubileum. Austre Bjonevatnet. Austre Bjonevatnet er et vann som ligger i Gran kommune i Oppland. Vannet ligger mellom Sperillen og Randsfjorden, ikke langt fra Bjoneroa. Depeche Mode. Depeche Mode er et britisk synthrock band. Bandet ble grunnlagt i 1980 som et synthpop band, og var gjennom mesteparten av 80-tallet et av de fremste bandene innenfor "New Wave"/"New Romantic"-sjangeren. I 1990 fikk de sin hittil største hit, "Enjoy the Silence" fra albumet "Violator", og etablerte seg med det som et av verdens mestselgende band. Depeche Mode har frem til i dag solgt mer enn 70 millioner plater verden over. Flemming Andersen. Flemming Andersen (født 2. juni 1968) er en dansk tegneserieskaper. Etter videregående skole og militæret ville han prøve seg som tegner for noen sjællandske reklamebyråer og aviser, men det var forgjeves. På Gutenberghus (senere Egmont) var man heller ikke interessert i å benytte seg av Andersens reklameillustrasjoner, men oppfordret ham istedenfor til å forsøke seg på Disney-tegneserier. Disse har han holdt på med siden. Hans første historie, «Smak og behag», kom i 1990. De første månedene skrev Flemming Andersen manus, men etterhvert begynte han å tegne selv også. Andersens tegnestil er elsket av mange, kanskje på grunn av hans evne til å legge følelser inn i endene. Andersen liker måten Donald og de andre endene er designet på. Han er også meget flink til å tegne bakgrunner i historiene sine. Idag tegner han lengre historier med sin italienske tegnestil, som ofte blir utgitt i pocketbøkene. I 1997 assisterte Flemming Andersen Egmont med å utvikle Disney-historier til det japanske markedet. I 1999 begynte Andersen å illustrere barnebøker for forlaget Alrune, bl.a. "Nuttenok og kimekæmpen". Andersen bor nå i København. Isolerende språk. Isolerende språk, også omtalt som analytiske språk, kjennetegnes ved at orda i liten grad tar bøyningsendelser eller avledningssuffikser. I sin reneste form betyr det at alle ord bare består av ett morfem. Flertall må da f.eks. markeres ved et eget ord for «mange», mens verbalhandling i fortid angis ved å tilføye et ord for «da». Kinesisk og vietnamesisk er eksempler på forholdsvis rene isolerende språk. Hub (datanettverk). En Ethernet-hub med fire porter En hub eller et nettverksnav er en enhet som brukes til å koble sammen flere datamaskiner i et nettverk, for å få dem til å kommunisere med hverandre. En hub opererer på det nederste laget i OSI-modellen (fysisk lag). En hub har to eller flere porter. Når den mottar et signal på en av portene, sender den signalet videre ut på alle porter. Dette fører til at "alle" datamaskiner som er tilkoblet huben mottar signalet. Den maskinen som har rett adresse vil da fange opp signalet og etablere kommunikasjon med den datamaskinen som sendte signalet. "Passive" huber gjør ingenting annet enn å forbinde kommunikasjonslinjene sammen, mens en "aktiv" hub har en innebygget repeater som regenererer dataene som passerer for å opprettholde et sterkt signal. Huber brukes i Ethernet og Token Ring-nettverk med tvunnet parkabel. I Token Ring-nettverk kalles en hub for en MAU (Multi-station Access Unit). Huber brukes imidlertid lite i dag. De er for det meste erstattet av switcher som er mer intelligente og bare sender signalet til adressen det er ment til. Man trenger ikke en hub når man bare skal koble to maskiner i et nettverk, da dette kan gjøres med en spesiell type (kryssede) nettverkskabler eller med vanlige nettverkskabler om minst én av maskinene har et nettverkskort med Auto-MDIX. Som oftest er det likevel enklere å koble to eller flere pc-er sammen med en hub. Søre Vistvatnet. Søre Vistvatnet er et vann som ligger i Vevelstad kommune i Nordland. Severomorsk. Severomorsk (russisk: "Североморск") er en lukket by i Murmansk oblast i Russland, omkring 25 km nord for Murmansk ved Murmanskfjorden. Her er den russiske nordflåtens administrative hovedkvarter. Severomorsk har Kolahalvøyas største tørrdokk. Stedet ble grunnlagt i annen halvdel av 1800-tallet med navnet Vajenga. Det fikk bystatus i 1951 og fikk samtidig det nye navnet Severomorsk. Sammen med de understilte småbyene Rosljakovo, Safonovo, Safonovo-1, Severomorsk-3 og Sjtsjukozero har Severomorsk en bymessig befolkning på ca. 53 800 innbyggere (2002). Midvatn. Midvatn er et vann som ligger i Fyresdal kommune i Telemark. Vannet, som ligger midt oppå Fyresdalsheiane, har sitt tilløp fra Fisstøylvatnet. Utløpet skjer via elva Finndøl, som senere renner ut i Dalåni, på vei mot Fyresvatnet. Systemet tilhører Arendalsvassdraget. Daan Jippes. Daan Jippes (født 14. oktober 1945 i Amsterdam i Nederland) er en nederlandsk tegneserieskaper. Som femåring passerte han en bokbutikk på vei til skolen. Dette var i 1950, to år før Donald-bladet begynte å bli utgitt i Nederland, men i butikkvinduet var det utstilt et belgisk Mikke Mus-blad, og hver gang lille Daan passerte vinduet, så han om det var et nytt nummer. Han hadde ingen lommepenger, og hadde uansett ikke skjønt den franske teksten, men han var fascinert over forsidetegningen. Da han lærte å lese, fikk han abonnement, og senere også abonnement til Donald Duck. «Det var slik alt startet», forteller Daan Jippes. Drømmen hans var å tegne Donald, og når han leste bladet, studerte han detaljer. Etter skolegang og militæret trengte han en jobb, og å tegne var naturlig det han ville jobbe med. Han ble henvist til et firma som het De Geïllustreerde Pers, og som ga utga en rekke blader, blant annet Donald Duck. Barndomsdrømmen kunne bli oppfylt. Han begynte å tegne ukentlige striper til forskjellige blader, samtidig som han tegnet noen forsider til Donald-bladene. Hans første historie var «Fengslende fugleliv» (1972). I 1975 fikk han rollen med å se over innkomne serier, rette historier osv. Det var god trening, men det må ha vært frustrerende å rette andres serier, når han hadde muligheten til å lage serier selv. Rundt 1979 så han etter en sjanse til å tegne selv. Han tok med seg sine tegninger og fløy til Burbank. Hans tegninger av Mikke Mus imponerte Eric Larson, og Daan ble invitert til å jobbe i Larsons studio. De neste femten årene var han med og lagde alt fra t-skjorter til filmer. Han hjalp til og med på å lage blant annet Aladdin. I senere tid har han tegnet mange forsider og fortellinger. Hans strek er nesten identisk med selveste Carl Barks', og siden 1990-tallet har han fått i oppdrag å gjentegne hakkespetthistorier Barks skrev manus til på 1970-tallet og som andre har tegnet. Hensynet til naturen løper som en rød tråd gjennom disse. Jippes er av andre Disney-tegnere som bl.a. William Van Horn og Don Rosa sett på som den beste av Barks-etterligningene. Tony Strobl. Anthony Joseph Strobl (født 12. mai 1915, døde 29. desember 1991) var en amerikansk tegneserieskaper. Han ble født i Cleveland, Ohio av tsjekkiske foreldre, og vokste også opp der. På delstatens kunstskole, Cleveland School of Art, skaffet han seg i tidsrommet 1933–37 en stor allmenn grunnutdanning. En viktig historisk begivenhet var at han gikk der sammen med Jerry Siegel og Joe Shuster. Sammen hadde de tre en idé om en ny type seriehelt, og var i ferd med å utvikle den. Tony hjalp til med å finpusse figuren tegnemessig, men han trodde ikke at figuren hadde noen stor framtid foran seg, men resultatet ble Supermann. Rett etter Tonys eksamen hadde verdens første tegnede langfilm, "Snehvit og de syv dvergene", akkurat hatt premiere. Tony så den, selvfølgelig, og tenkte at det å tegne dverger og søte dyr kunne være noe for han, og derfor sendte han en søknad til Disney. Den ble refusert, men en stund senere besøkte han studioene og gikk personlig inn til personalkontoret, hvor han til slutt ble ansatt. I desember 1938 begynte han på sitt første oppdrag; animasjon til pastoralsymfoniavsnittet i "Fantasia". Senere jobbet han med "Dumbo" og "Pinocchio", helt til krigen kom og han ble kalt inn. Etter krigen gikk han tilbake til filmen, og fikk øynene oppe for tegneseriebransjen, og fant ut at det var bedre betalt enn animasjonsjobben. Noen år hadde han en rekke korte tegnejobber, helt til han i 1947 tok steget inn i Western Publishings lokaler i Beverly Hills og ga en søknad på en jobb, som han også fikk. Western Publishing var forlaget som utga de fleste funny animal-seriene, med figurer fra filmstudioer som Disney, Warner Brothers (Snurre Sprett etc.) og Walter Lantz (Hakke Hakkespett). De tegnerene som ville, fikk derfor jobbe i et bredt spekter av figurer, og av de tegnerene var Tony Strobl. Strobls første verk hos Western var en serie om Bucky Bug (ikke utgitt i Norge) til "Walt Disney's Comics and Stories" nr. 100 i januar 1949. Han ble etter hvert mest kjent for sine Donald Duck-historier, men tegnet også andre figurer, som Mikke Mus og Langbein. På femtitallet økte utgivningen av Disney-blader, ettersom de solgte så bra. "Walt Disney's Comics and Stories" solgte nesten 4 millioner pr. nummer toppåret 1952. Western Publishing begynte å utgi bladene "Donald Duck", "Mickey Mouse" og "Uncle Scrooge" annenhver måned. Mange gode tegnere tegnet Donald den gangen, som Carl Barks, Jack Bradbury, Phil de Lara, Dick Moores, Paul Murry og selvfølgelig Tony Strobl. Etter 1954 sto han for det meste av innholdet i Donald Duck, mens Murry og Bradbury dominerte Mikke Mus-serier. 29. desember 1991 døde Tony Strobl, tegneren som bortsett fra Vicar og Barks har fått publisert flest sider med Donald-serier. Alexanderplatz. Alexanderplatz er en stor offentlig plass i bydelen Mitte i Berlin. Den er et sentralt trafikknutepunkt der vi finner den viktige Alexanderplatz stasjon, og daglig passerer mer enn 300 000 mennesker plassen. Paradeplassen som lå foran den gamle kongeporten ble oppkalt 2. november 1805 til ære for tsar Alexander I av Russland som besøkte den prøyssiske hovedstaden den 25. oktober samme år. I løpet av siste del av 1800-tallet fikk plassen en viktig rolle med oppførelsen av stasjonen med samme navn, og ble et stort kommersielt senter. Dens gullalder var på 1920-tallet, hvor den sammen med Potsdamer Platz var hjertet i Berlins natteliv. Den var en inspirasjon for Alfred Döblins berømte storbyroman Berlin Alexanderplatz. Idag domineres plassen av det 365 meter høye fjernsynstårnet, den nest høyeste konstruksjon i Europa. Det foregår for tiden omfattende utbygging. Ossi Reichert. Ossi Reichert, egentlig "Rosa Reichert" (født 25. desember 1925, død 16. juli 2006) er en tidligere tysk alpinist. Hun deltok i OL 1952 i Oslo, hvor hun tok sølv i slalåm etter Andrea Mead-Lawrence og foran lagvenninnen Annemarie Buchner, som tok bronsemedaljen. Fire år senere vant Reichert gull i storslalåm under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Nedre Roasten. Nedre Roasten er et vann som ligger i Engerdal kommune i Hedmark samt Røros kommune i Sør-Trøndelag. Nedre Roasten ligger i Femundsmarka nasjonalpark. Baranduin. Baranduin eller Brennvina er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Baranduin har sitt opphav i Nenuial ("Skymringsjøen") i den nordre delen av Eriador, og derfra flyter den omtrent 60 mil mot øst før den svinger og renner videre nesten rett mot sør; etter enda 120 mil renner den gjennom den aller østligste delen av Hobsyssel. Med dette skaper Brennvina den østre grensen av Hobsyssel, med unntak av Bukkenland som ligger mellom Brenvina og Gammelskogen mot øst. Den eneste større krysningspunktet i Hobsyssel er "Brennvin broen" på Østveien og Bukkaborg frega. Brennvina skapte en grense rundt Gammelskogen på sørsida av skogen, og derfra svinger elva mot sørvest, og krysser en gammel vei ved Sarnvad og flyter videre mot den nordre delen av det ubefolkede området av Minhiriath før den flyter videre ut i Belegaer nord for den skogdekkede regionen av Eryn Vorn. Navnet "Baranduin" var Sindarin for "Gylden-brun elv". Hobbitene fra Hobsyssel hadde opprinnelig gitt elva navnet "Branda-nîn", som betydde "Grense vann" på originalt Hobbit Vestrønt. Dette ble senere forandret igjen til "Bralda-hîm" som betydde "Gjenstridig øl" (og myntet på vannets farge), og som Tolkien skrev om til engelsk som "Brandywine" (Brennvina). For Hobsyssels hobbiter var Brennvina grensen mellom det kjente og det ukjente, og selv de som bare levde rett på den andre sida av elva, i Bukkenland, ble sett på som rare og underlige. Holsjøen. Holsjøen er et vann som ligger i kommunene Meldal og Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag. Navnet har sin opprinnelse i at det ofte oppstår et hull i isen midt på vannet i løpet av vinteren. Dette skjer som en følge av at strømmer fra elva Gjøsoa, som renner inn i Holsjøen, skaper bevelgelser under isen og lager et hull. Malmsjøen. Malmsjøen er et vann som ligger i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Nordstrandsvatnet. Nordstrandsvatnet er et vann som ligger i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane. Indre Sildvikvatnet. Indre Sildvikvatnet er et vann som ligger i Narvik kommune i Nordland. Kongshellervatnet. Kongshellervatnet er et vann som ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Fiskeløysvatnet. Fiskeløysvatnet (lulesamisk: "Guoledisjávrre") er et vann som ligger i Saltdal kommune i Nordland. Markavatnet (Meløy). Markavatnet er et vann som ligger i Meløy kommune i Nordland. Vestre Sagvatnet. Vestre Sagvatnet (nordsamisk: "Siidašjávri") er et vann som ligger i Salangen kommune i Troms. Lauvnesvatnet. Lauvnesvatnet er et vann som ligger i kommunene Sigdal og Flesberg i Buskerud. Litle Sametti. Litle Sametti (nordsamisk: "Sámetluoppal") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Litle Sametti ligger rett sør for Store Sametti. Sanddalsvatnet. Sanddalsvatnet, eller Sandalsvatnet er et vann som ligger i Myklebustdalen ved Byrkjelo i Breim i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Hovedtilløpene til Sanddalsvatnet er Storelva fra sør og Sanddalselva som renner inn i vatnet fra nord. Sandal kraftverk er bygget i tilknytning til fallene i elva. Ut fra Sandalsvatnet renner Myklebustdalselva, som munner ut i Breimselva ved Byrkjelo. Gorningen. Gorningen er et vann som ligger i Siljan kommune i Telemark. Nedre Veikvatnet. Nedre Veikvatnet er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland. Nedre Veikvatnet har innløp fra Øvre Veikvatnet. Rundvatnet. Rundvatnet er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland. Rundvatnet er i vest forbundet med Sisovatnet via det smale sundet Rundvasstraumen. Teksevatnet. Teksevatnet er et vann som ligger i kommunene Eigersund og Lund i Rogaland. Konvoi. Oversiktsbilde av slusene på Atlanterhavssiden i Panamakanalen, for å effektivisere gjennomfarten benyttes konvoier Konvoi er en gruppe skip som forflytter seg sammen for felles støtte, i forbindelse med krig eller opprør. Konvoi kan også benyttes for å effektivisere transportsystemer, i Panamakanalen benyttes det konvoier for dette. I moderne sjøfartsterminologi vil en konvoi bestå av bevæpnet støtte i form av krigsskip som kan avskrekke mulige angripere. Bruken av konvoier til sjøs har lange tradisjoner, og ble sist brukt under den såkalte «tankerkrigen» i den Persiske gulf. Opprinnelsen til konvoier. Ordet "konvoi" kommer fra det gamle franske ordet "convoier", som igjen stammer fra det latinske ordet for «å gå sammen»; "conviare". Bruken av det franske ordet er først dokumentert som et verb i 1375. Ordet brukt som substantiv i betydningen «lede eller eskortere for beskyttelse» er først dokumentert i 1557, mens den nåværende betydningen stammer fra rundt 1600. Handelsfartøyer seilte dog ofte sammen på utsatte strekninger – for eksempel begynte hanseatene (hanse: fra tysk: «samling av våpen») som et slags konvoiforbund for å beskytte hverandres last ved å seile samlet i grupper. Konvoier er altså kjent fra så tidlig som på 1600-tallet. De ble der benyttet i et stort slag i den første engelsk-nederlandske krig hvor handelsfartøy ble eskortert av bevæpnede marinefartøy. Under Napoleonskrigene ble konvoier brukt i stor grad; for å avskrekke kaperskip og fiendtlige marinefartøy. Konvoiene kunne være på flere hundre skip og ble ofte eskortert, i tillegg hadde de enkelte handelsfartøy gjerne mindre skyts. Skip som seilte alene kunne bordes og beseires en for en, men dersom man seilte mange sammen, kunne skip som ble angrepet få støtte fra de andre, eventuelt fra eskorterende krigsskip. Ved utbruddet av første verdenskrig var imidlertid situasjonen en annen, da slagskipene utgjorde en ny utfordring. Et slagskip hadde overlegen fart, kunne på flere nautiske mils avstand lett senke en rekke handelsskip, og det var ikke nok slagskip til å eskortere alle konvoiene. Det var først og fremst britene og franskmennene som behøvde forsyninger fraktet over havet, og de første krigsårene seilte handelsskipene alene pga trusselen fra slagskip. Konvoier mot ubåter. De tyske slagskipene ble nøytralisert tidlig i første verdenskrig, og etter det var det ubåtene som utgjorde den største trusselen mot ententemaktenes handelsfartøy. Tyske ubåter senket handelsskip som seilte på Storbritannia og Frankrike i det som ble kjent som «det første slaget om Atlanterhavet». Motstanden mot konvoier var alllikevel stor, argumentene mot var blant annet tap av produktivitet og overbelastning av havner. Konvoiering ble derfor innført så sent som i 1917, men med konvoier gikk skipstapene raskt ned. Analyser av skipstap etter krigen viste at selv konvoier uten eskorte var sikrere enn å seile alene. Unntaket var svært raske skip, som passasjerskip. Konvoier under andre verdenskrig. Flyfoto av konvoien WS-12 til Cape Town, Sør-Afrika, bildet er tatt 27. november 1941 Med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig etablerte de allierte konvoier da krigen brøt ut i 1939. Oversjøiske forsyninger var avgjørende for britene for å kunne fortsette krigen, og den viktigste handelspartneren var USA. Det «andre slaget om atlanterhavet» varte fra 1939 til 1945, og var en stadig kamp mellom forbedrede ubåter og bedre eskorterte konvoier. Selv om Atlanterhavet var det viktigste området for konvoier, var det utstrakt alliert konvoiering også i Det indiske hav og Stillehavet. Av aksemaktene brukte tyskerne konvoier i begrenset grad, mens japanerne ikke brukte konvoier, det medførte at det meste av japanske handelsskip ble senket. Ved krigens utbrudd hadde de allierte svært begrensede ressurser for eskorte og konvoier fikk som regel kun en eldre jager, hjelpekrysser eller bevæpnet tråler som beskyttelse. Frem til juli 1940 ble konvoier fra Storbritannia kun eskortert ut til 150 nautiske mil vest for Irland, resten av seilasen til USA gikk uten beskyttelse. Det var ikke før på forsommeren 1941 at allierte konvoier mellom USA og Storbritannia fikk eskorte under hele seilasen. En typisk alliert konvoi gikk fra New York i USA til Liverpool i Storbritannia, og besto av opptil 60 handelsskip. I begynnelsen av krigen var det sparsomt med eskortefartøy, mens etterhvert ble det mer eskorte, bevæpning av handelsfartøy og utstrakt flystøtte. Hver konvoi ble ledet av en konvoisjef, fra ett av transportskipene midt i fremste rekke. Konvoisjefen var en marineoffiser, en «Commodore» som bestemte seilingsmønster, fart osv. Ved ubåt-angrep ble kommandoen av konvoien overtatt av eskortesjefen som var om bord i ett av de fremre eskorteskipene, selv om konvoisjefen som regel var av høyere rang. Under overfarten seilte skipene i konvoien i rektangulær formasjon med opptil 12 kolonner. Avstand til fartøyet foran var omtrent fem kabellengder (omkring 900 meter), og avstand mellom fartøyene sideveis var 2 – 3 kabellengder (omkring 500 meter). Konvoien var fullstendig mørklagt om natten, det eneste hjelpemiddel for å se fartøyet foran var en såkalt «spruthest», en trekonstruksjon som kastet opp vann og kunne sees på noen meter – utkikken på bakken måtte holde et skarpt øye med den. Farten på konvoien var tilpasset de langsomste skipene i konvoien, og var vanligvis mellom 8 – 10 knop, det betydde at overfarten mellom Storbritannia og USA tok et par uker. Imidlertid satte man av og til sammen hurtiggående konvoier, med skip som hadde høyere maksfart, typisk 12-15 knop, og dermed kunne gjøre unna kryssingen raskere. Den tyske handelsflåten ble plaget av magnetiske miner, ikke minst i danske farvann, britiske ubåter og bombefly. I 1941/42 førte dette til en strid mellom den danske regjering og den tyske okkupasjonsmakten, fordi de danske skipene som hentet kull i Rotterdam, fikk forbud av regjeringen mot å armeres med antiluftskyts. Den tyske flåten anså det som en risiko for hele konvoien at de danske skipene lå som tause «hull» i luftforsvaret, men den danske regjeringen stod på sitt, og okkupasjonsmakten avfant seg med dette. Per Ung. Per Erik Ung (født 5. juni 1933) er en norsk billedhugger og grafiker. Han var elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo, under Torbjørn Alvsåker 1951; ved Statens kunstakademi under Per Palle Storm 1952–55 og ved "St. Martins School of Art", London. Han debuterte på Høstutstillingen i 1955, og med separatutstilling i Unge Kunstneres Samfunn i 1957. Han er gift med kollegaen Elena Engelsen. Henrik Bjørnstad. Henrik Bjørnstad (født 7. mai 1979 i Lørenskog) er en norsk profesjonell golfspiller. I 2006-sesongen spilte han på PGA-touren, som første nordmann noensinne. Han greide ikke å beholde kortet og rykket derfor ned på Nationwide Tour hvor han spilte til og med 2009, da han igjen kvalifiserte seg for PGA-touren. Hjemklubben hans er Drøbak Golfklubb. I 1996 vant han det norske amatørmesterskapet, og ble profesjonell som 18-åring i 1997. Han la opp som profesjonell golfspiller den 15. november 2010 etter at han ikke ble kvalifisert for PGA-touren 2011. I 2011 ble han trener i Norges Golfforbunds satsing mot OL i 2016, Team Norway Rio '16. Karrieren som amatør. Henrik Bjørnstad begynte sin golfkarrière i Arvika i Sverige som tiåring, og fortsatte senere i Kristianstad. Da familien flyttet tilbake til Norge og Oslo i 1994 ble han medlem i Oslo GK, hvor han trente mye, og han deltok på diverse landslag. Han vant NM på Borre Golfklubb med 17 slags margin i 1996. Opp og ned mellom tourene. Bjørnstad ble profesjonell allerede som 18-åring i 1997. Han deltok i to turneringer på Challenge-touren denne sesongen, men fikk også innpass i Linde German Masters på Europatouren. Her ble han nummer 41, og tjente sin til da største sjekk på cirka 50 000 kroner. I neste sesong spilte han fast på Challenge-touren, og fikk med seg fire topp ti-plasseringer etter å ha klart cutten tolv ganger. Dette førte til en 18. plass på pengelisten. Han spilte også tre Europatour-turneringer, men klarte ikke cutten i noen av dem. I 1999 spilte han for første gang fast på Europatouren, men han klarte cutten kun seks ganger, og med en 149. plass på Order of Merit fikk han ikke beholde kortet, og måtte derfor tilbake på Challenge-touren i 2000. Her ble det kun én topp ti-plassering, men på høsten kvalifiserte han seg på ny til Europatouren via tourskolen i Spania. Etablert på Europatouren. 2001-sesongen ble hans første ordentlige sesong på Europatouren, med blant annet en fjerdeplass i Open de Argentina og en sjetteplass i Smurfit European Open. Sistnevnte ga ham i underkant av 108 000 euro – hans største premiesjekk så langt i karrieren. Totalt ble det tre topp ti-plasseringer denne sesongen og 83. plass på Order of Merit. Neste sesong ble enda bedre, faktisk hans beste sesong så langt. I Hong Kong Open i desember 2001 lå han an til å vinne en større turnering for første gang i karrieren. Men takket være et kunstslag på hull 18 klarte José María Olazábal å kapre seieren, og Henrik ble nummer to. Han klarte også en tredjeplass i Scandinavian Masters og syvendeplass i Scottish PGA Championship. Totalt tjente han 388 000 euro og ble nummer 61 på Order of Merit. Etter en god innledning på 2003-sesongen ble han plaget med både skader og sykdom. Det førte til at det var en sliten Bjørnstad som avsluttet sesongen med fem missede cutter på de syv siste turneringene. Det ble ingen topp ti-plasseringer denne sesongen, og han endte på 111. plass på Order of Merit med 175 000 innspilte euro. Pause fra golfen. 25. plassen i Qatar Masters ble hans beste plassering i 2004. Han spilte totalt 14 turneringer dette året, men klarte cuten kun fem ganger. Han tjente kun 25 811 euro og ble nummer 205 på Order of Merit. Så langt i karrieren hadde Bjørnstad stort sett klart seg på egen hånd, uten noe profesjonelt støtteapparat rundt seg. På tross av dette hadde han klart seg godt, blant annet takket være økonomisk hjelp fra alpinist Lasse Kjus og snowboardkjører Terje Håkonsen, som i 1999 hadde hjulpet ham med kr. 75 000 hver. I tillegg hadde advokat Arne Steen vært en viktig støttespiller. Nå var han imidlertid lei av livet som profesjonell golfspiller, og i juli, midtveis i sesongen, annonserte han at han på grunn av manglende motivasjon ønsket å ta en pause fra golfen. I stedet begynte han som snekker i firmaet til en bekjent. Satser på ny i 2005. I juni 2005 møter Bjørnstad Golfforbundets nye sportssjef Jan-Erik Aalbu over middag. Aalbu forteller om forbundets nye satsing Team Norway, som skulle bli det profesjonelle støtteapparatet Bjørnstad hadde savnet mens han spilte på Europatouren. Henrik hadde allerede begynt å trene golf igjen, og bestemte seg etter hvert for igjen å satse på golfen. Han deltok i flere turneringer i Norge og Sverige denne sommeren. På P4 Tour ble det blant annet seier i Vestfold Open på Vestfold Golfklubb i juli, og annenplass i Telehuset Open. Han vant også en Amatour-turnering på Miklagard. Han ble tildelt wild card til Scandinavian Masters, hvor han endte på en sterk 18. plass. Kvalifisering til PGA-touren. På høsten deltok han i kvalifiseringen til Europatouren 2006. På det første av totalt tre kvalifiseringstrinn vant han turneringen på St. Annes Old Links, men røk ut med en 43. plass på annet trinn på Golf Costa Ballena i Spania. På forhånd hadde han imidlertid gjort det klart at han denne høsten skulle satse på å kvalifisere seg til PGA-touren 2006 i USA, og ville uansett ikke ha deltatt på et eventuelt siste kvalifiseringstrinn. I USA endte han på sjetteplass på første kvalifiseringstrinn, som ble spilt på TPC of Tampa Bay i Florida. På annet kvalifiseringstrinn fortsatte han det gode spillet, og kom på niendeplass på Bayonet Golf Course i California. Dermed var han klar for siste kvalifiseringstrinn, som ble spilt 30. november til 5. desember på Orange County National i Florida. Der endte han etter seks runder på en delt 13. plass, 13 slag under par, og sikret med det tourkortet for sesongen 2006. Som første nordmann noensinne var han klar for deltagelse på verdens største golftour, noe som vakte stor oppmerksomhet i norske medier. 2006: Første sesong på PGA-touren. I sin første turnering, Sony Open in Hawaii, klarte Bjørnstad cuten, men endte på en etter eget utsagn litt skuffende 59. plass. I sesongens andre turnering, Buick Invitational to uker senere, ble det delt 10. plass på Bjørnstad, og hans tredje største premiesjekk så langt i karrieren, pålydende 117 300 dollar. Takket være denne plasseringen var han også kvalifisert til FBR Open uken etterpå, og fulgte der opp med en 12. plass og 109 200 dollar i premie. I de tre neste turneringene gikk det ikke like bra for Bjørnstad. I AT&T Pebble Beach National Pro-Am klarte han ikke cuten, i Chrysler Classic of Tucson ble det kun 51. plass, og i Ford Championship at Doral fikk han igjen kun spille to av de fire rundene. Under disse tre ukene hadde sportssjef i golfforbundet, Jan-Erik Aalbu, ikke vært til stede, og Bjørnstad uttalte at at Aalbu hadde vært en viktig årsak til de gode resultatene i begynnelsen av sesongen. Aalbu var igjen på plass foran The Honda Classic i Palm Beach i Florida, og der ble det en fin 16. plass på Bjørnstad. Etter at syv turneringer og en snau fjerdedel av sesongen totalt var unnagjort, hadde han dermed tjent 321 518 dollar, cirka halvparten av det man antatt måtte tjene for å beholde plassen på PGA-touren. I perioden som fulgte gikk det tyngre for Bjørnstad, med fire missede cuter i seks turneringer. I Bank of America Colonial så det ut til at han var tilbake i form, med årsbeste og seks under par på andrerunden, og etter tre dager lå han på sjetteplass, to slag bak lederen. Men sisterunden gikk han seks slag over par og endte på 40. plass. Han spilte også uken etterpå, den syvende turneringen på like mange uker, før han tok en ukes fri i forkant av kvalifiseringen til US Open, som fant sted 5. juni og gikk over 36 hull. Her lyktes han ikke, og i turneringen samme uke misset han på ny cutten. Ny caddie. Mens han spilte i Europa hadde Bjørnstad som regel benyttet seg av venner og bekjente som caddie, men foran denne sesongen bestemte han seg for å finne en profesjonell caddie med erfaring fra PGA-touren. I sine tre første turneringer lånte han Suzann Pettersens caddie gjennom to år, Mark Fulcher, mens han fortsatt lette etter en fast caddie. Etter Bjørnstads gode resultater i disse tre første turneringene bestemte imidlertid Fulcher seg for å fortsette å jobbe for Bjørnstad, og avsluttet dermed sitt samarbeid med Suzann Pettersen. 2007–2009: Nationwide Tour. Bjørnstad klarte ikke å komme blant de 125 beste på PGA-tourens pengeliste som direktekvalifiserer seg til spill neste sesong, og heller ikke blant de 150 beste som får delvis spillerett. Etter at det ble klart at Bjørnstads manager John Elliott hadde levert innmelding til PGA-tourens kvalifiseringsskole for sent, ble det klart at Bjørnstad måtte spille på Nationwide Tour, B-touren i USA, i 2007-sesongen. Pengepremiene på denne touren er en femtedel av premiebeløpene på PGA-touren. Også 2008 og 2009 ble tilbragt på Nationwide. Men i oktober 2009 ble det klart at han hadde spilt inn nok penger på Nationwide Tour til å kvalifisere seg for PGA-touren 2010. 2010: PGA Tour. Henrik Bjørnstad sleit igjennom hele sesongen og klarte bare 9 cutter. Med dette endte han på 188 plass på pengelisten. Siden han ikke klarte å beholde statusen på PGA touren besluttet han å legge opp den 15. november 2010. Kathy Kreiner. Kathy Kreiner (født 30. juni 1954 i Timmins, Ontario) er en tidligere kanadisk alpinist. Hun vant gull i storslalåmrennet under OL 1976 i Innsbruck, og forhindret dermed at Rosi Mittermaier tok storeslem (i denne øvelsen tok Mittermaier sølv). Kreiner vant et storslalåmrenn i verdenscupen i 1974. Yvonne Rüegg. Yvonne Rüegg (født 2. august 1938) er en tidligere sveitsisk alpinist. Under OL 1960 i Squaw Valley gikk hun til topps i storslalåm. Anne Heggtveit. Anne Heggtveit (født 11. januar 1939 i Rockliffe Park, Ottawa, Ontario) er en kanadisk tidligere alpinist av norsk avstamning. Bare 15 år gammel gikk hun overraskende til topps i storslalåmrennet i Holmenkollen i 1954. Året etter ble hun skadet, og ble tvunget til å ta en lengre pause fra idretten. Karrierens høydepunkt kom i 1960 under OL i Squaw Valley, der hun ble olympisk mester i slalåm. Hun vant også kombinasjonsøvelsen, som bare talte som VM-tittel. Hubertus Heil. Hubertus Heil (født 3. november 1972 i Hildesheim) er en tysk politiker (SPD). Han er siden 1998 medlem av det tyske parlamentet, og var fra november 2005 til november 2009 generalsekretær i SPD. Han er stedfortredende gruppeleder av SPDs fraksjon i Forbundsdagen. Utdannelse. Etter Abitur (artium) i 1992 ved gymnasiet i Peine avtjente Heil verneplikten, og studerte statsvitenskap og sosiologi ved universitetet i Potsdam. Familie. Hubertus Heil er gift og bor i Peine. Parti. Siden 1988 er han medlem av SPD. Han regnes som udogmatisk og reformorientert. Parlamentsmedlem. Siden 1998 er han medlem av det tyske parlamentet som direktevalgt representant for valgkretsen Gifhorn-Peine. Han tilhørte SPDs fraksjonsstyre mellom 2002 og 2004. Heil er talsmann for det reformistiske Netzwerk Berlin siden 2002 og var fra 2003 til 2005 medlem av SPDs fraksjonsgruppe for telekommunikasjon og post. Hove kirke. Hove kyrkje er en steinkirke fra middelalderen i Vik kommune i Sogn og Fjordane. Historie. Hove kirke, Kunstner ukjent. (1882) Hove kirke er sannsynligvis den eldste steinkirken i Sogn og Fjordane, og en av de eldste steinkirkene i landet. Kirken ble reist rundt 1170 av en ukjent byggherre. Sannsynligvis ble kirken bygd av en velstående mann som hadde setet sitt i Vik. En steinkirke gav høy status, samtidig som den også kunne tjene som festning om man skulle trenge det. Kirken ble bygd i kleberstein som ble hugget ut i Arnafjord og fraktet med båt og slede til byggeplassen. Teknikken som er brukt i byggingen er en krevende teknikk, som setter store krav til håndverkerne. Det er påfallende at jo lenger utover i byggeprosessen man har kommet, jo dårligere blir kvaliteten på arbeid og materialer. Dette kan forklares på flere måter. Kanskje gikk byggherren tom for penger, eller kanskje var det en oppsynsmann som passet på byggingen i starten, men så måtte dra videre? Det er usikkert om tårnet opprinnelig var en del av kirken. Man regner med at Hove kirke ble bygd som en privatkirke. Dette er fordi det da kirken ble bygd allerede stod to kirker i Vik, Hopperstad stavkirke og Tenhold kirke som ble tatt av et ras på 1400-tallet. Opptegninger fra 1300-tallet viser at Hove kirke ikke hadde noen inntekter, noe som var svært uvanlig om kirken ikke var en privatkirke. I 1686 var det en synfaring i kirken, der den i papirene står omtalt som «en pen liten kirke». Kirken ble da oppgitt til å være like stor som det den er nå, men med svalganger på begge sidene. I 1722 er det bare nevnt svalgang på sørsiden, og i denne gangen skal det også ha vært et lite skriftekammer. I 1670 og -80 årene fikk kirken flere benker og en ny skriftestol. Den ble og hvitkalket både innvendig og utvendig. Før dette var inventaret sannsynligvis rosemalt. På midten av 1680-tallet fikk man og ny altertavle. Peter Andreas Blix redder kirken. Vik kirke stod ferdig i 1877, og man hadde da ikke bruk for Hove kirke lenger. Peter Andreas Blix ledet rundt denne tiden restaureringen av Håkonshallen i Bergen, og i forbindelse med dette arbeidet fikk han tilbud om å kjøpe kleberstein fra Vik. Blix, som var en ivrig fortidsminneverner, undersøkte saken og fant ut at man planla å rive Hove kirke. Han reagerte kraftig på det han kalte «en saadan vandalisme», og forsøkte å få Fortidsminneforeningen i Bergen til å kjøpe kirken. De hadde ikke råd, og det endte med at Blix selv kjøpte kirken i november 1880. Han hadde kjøpt en kirke som ikke på noen måte var i god stand. Kirken var blant annet gjennomboret at kulehull, da soldater brukte kirken som blink. Blix startet arbeidet med å restaurere kirken i 1883. Han gikk grundig til verks og lette systematisk etter spor fra historien i kirken. Han ville gjenreise kirken slik han mente den hadde sett ut originalt. Dette satte store krav til håndverkerne, da han blant annet ville ha murt en ny apsis i koret. Steinene til dette arbeidet ble, som de originale steinene, hentet fra Arnafjord. Det mest krevende arbeidet var å mure nytt tårn. Dette krevde mye stein, som måtte fraktes fram til kirken, noe Blix trengte mange hester for å få gjort. Dette førte til en konflikt med de lokale bøndene, som mente at arbeidet gikk ut over avlingene deres og at de fikk for dårlig betalt. Konflikten løste seg, og i løpet av 12 dager fraktet man rundt 15 kubikkmeter stein. Blix var så fornøyd med hestene, at han mente de fortjente et monument. Han lagde derfor en hestebyste som ble plassert høyt oppe på ytterveggen av tårnet. En kirkegransker hadde sett på kirken i 1878, og han mente at man under den hvite kalken kunne se spor av malerier. Han mente veggene sannsynligvis hadde vært dekorerte med bilder av evangelistene, Jesus, Moses og helgener. Dette brydde ikke Blix seg om da han skulle dekorere kirken innvendig. Han var svært interessert i norrøn mytologi, og brukte motiver fra dette til å fylle inn i de geometriske figurene som allerede var malt på veggen. I tillegg satt han inn noen få benker, som ble dekorert med utskjæringer av blomster, dyr og drager. Han fikk og malt kors på veggene, og utstyrte kirken med liturgisk utstyr likt det om hadde vært der før reformasjonen. Blix eide kirken fram til han døde i 1901, og han ble da gravlagt i gulvet i Hove kirke. Han testamenterte kirken til broren sin, som igjen gav den til staten, som eier kirken i dag. Fortidsminneforeningen står for tilsynet med kirken. Madonnaen i Bergen Museum. Jomfru Maria med Barnet (1230–1235) I Bergen Museum finnes en "Madonna med barnet" fra 1230–1235 av eiketre, som skal ha kommet fra Hove kirke. Det har vært spekulasjoner om hun kan ha vært i ciboriet i Hopperstad stavkirke og så blitt flyttet til Hove. Skulpturen er en av de fineste unggotiske skulpturene som er bevart i Norge. En vet ikke om hun er laget i England eller om hun er skåret ut i Bergen av en engelsk treskjærer. Beslag til krusifiks. På Bergen Museum er det og et beslag til et krusifiks fra 1200-tallet. Alter. Alteret er fra middelalderen, og er laget i stein med en klebersteinsplate på toppen. I midten er det et hulrom med en plate over. Dette har vært brukt til å oppbevare relikvier i. Conrad Gröber. Conrad Gröber (født 1. april 1872 i Messkirch i Breisgau i Tyskland, død 14. februar 1948 i Freiburg im Breisgau) var den katolske erkebiskop av Freiburg im Breisgau fra 1932 til 1948. Conrad Gröber var sønn av en snekkermester. Han gikk på gymnasiet i Konstanz og studerte teologi i «Collegium Germanicum» og ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Han ble presteviet i Freiburg den 28. oktober 1897. Han var rektor ved guttekonviktet «Konradihaus» i Konstanz fra 1899 til 1902, var deretter sogneprest ved Trefoldighetsmenigheten der, og fra 1922 ved den gamle domkirkemenigheten i byen. I 1925 ble han domkapitular i Freiburg. Han ble utnevnt av pave Pius XI til biskop av Meissen den 13. januar 1931 (bispeviet 1. februar), og promovert av samme pave til erkebiskop av Freiburg den 21. mai 1932. Han var i stand til å få sluttet det badiske konkordat allerede samme år. Etter Hitlers maktovertakelse. Under ett år etter at han ble biskop, kom Adolf Hitler til makt i Tyskland, og klarte i løpet av én måned på vårparten å etablere seg som diktator og tilsidesette de demokratiske strukturer. Det gjorde Gröber svært oppsatt på å få ferdigstilt det konkordat som Hitler tilbød Den katolske kirke for hele Det tyske rike, og som på papiret sikret nesten alle de rettigheter kirken ønsket avtalefestet. Nazistene brøt dette konkordatet så å si fra første stund, men Gröber opphørte aldri å henvise til det når han protesterte mot myndighetenes kirkefiendtlige tiltak. Den nazistiske ensretting gjorde raskt fremstøt også mot Den katolske kirke og tro i landet. Erkebiskop Conrad Gröber engasjerte seg mot dette presset, og gikk også ut mot den nazistiske ideologi. I 1933, og senere på skjærtorsdag i 1934, karakteriserte han i prekener presset mot Den katolske kirke som en "«kulturkamp»". Det var utad. Men innad i kirken hadde han gitt uttrykk for sine bekymringer allerede før Hitler hadde utmanøvrert Riksdagen. En drøy uke før det skjedde skrev han den 18. mars 1933 til Vatikanets kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli om at kirken gikk harde tider imøte. Han ga også uttrykk for de katolske biskopers frykt for at det skulle bane seg frem en protestantisk-nasjonalsosialistisk allianse med det mål å bekjempe Den katolske kirke. Han skrev at den tyske "«protestantismen benytter enhver anledning til å gi uttrykk for sitt hat og sin tilintetgjørelsesvilje overfor den katolske kirke.»" Den 7. juni 1934 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot "«nyhedendommens»" angrep på kristendom og kirke, mot "«innflytelsesrike krefters»" bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette istedet en "«artsegen religion»". Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» "(vorbehaltslose Gefolgschaft)". Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet. Den 27. juni 1934 ble erkebiskop Gröber sammen med biskopene Berning av Osnabrück og Nikolaus Bares av Berlin mottatt av Adolf Hitler, og de oppfordret da rikskansleren til å se på de problemene som den katolske kirke stod overfor og bidra til å få dem løst. Det dreide seg blant annet om NSDAPs forsøk på å gjøre medlemskap i SA til en forutsetning for studier med tanke på inntreden i det katolske ordensliv. Appellen førte ikke frem, selv om Hitler lot være å tone flagg og bare forholdt seg uforpliktende mens møtet pågikk. Nazistenes antisemittiske ideologisering ble på de forskjelligste vis forsøkt presset på kirkene. Det gikk blant annet om den kirkelige religionsundervisning. Det fantes bibeltekster som nasjonalsosialistene krevde utelatt fra undervisningstekster. Det dreide seg særlig om Joh. 4,22b: "«Frelsen kommer fra jødene»". Men i erkebispedømmet Freiburg ble det i 1936 nyutgitt en skolebibel («Biblische Geschichte für das Erzbistum Freiburg. Große Herdersche Schulbibel») der – i motsetning til tidligere utgaver – bibelstedet Joh. 4,22 var med. Det badiske kultusministerium påtalte dette den 24. juli 1937 og forbød den 3. februar 1938 at denne utgaven ble benyttet. Erkebiskop Gröber forsvarte i en klage datert 2. august 1937 bibelstedet som "«et hellig og uantastelig åpenbaringsgode»." I 1937 utgav Gröber en håndbok for katolikker som skulle oppruste dem i den pågående verdensanskuelseskamp. Boken het "«Handbuch der religiösen Gegenwartsfragen»". Det ble som mottrekk fra nazistisk hold planlagt en pressekampanje som skulle tvinge Gröber til å tre tilbake fra sitt embede. Men før den ble iverksatt, ble den stanset av Hitler i mars. Historikere kjenner ikke til hvilke grunner Hitler hadde for denne beslutningen. Katolske embedsmenn som praktiserte sin tro, ble registrert; senest i 1938 ble det klart for katolske biskoper at den systematiske fotografering av folk som deltok i katolske religiøse prosesjoner ble benyttet for å legge press på eller fatte tiltak mot katolikker i offentlig tjeneste. Hans prekener fortsatte å tiltrekke seg store skarer, og han la ikke fingrene i mellom. I 1939 fordømte han «den nytyske mythos» og spådde at de som håpet på å få utryddet kristendommen, ikke ville lykkes. «Like så lite som det hadde lyktes for Nero å utrydde kristendommen, ville det lykkes» de nåværende makthavere. Den 16. april 1940 spådde Gröber i et brev til pave Pius XII at "«snart vil ingen troende katolikk bli tolerert i offentlig tjeneste.»" Etter krigsutbruddet 1939. Overvåkningen av Gröber og de øvrige katolske biskoper fortsatte etter krigsutbruddet i september 1939. Gröber hadde unnlatt å komme med noen patriotiske oppmuntringer (i motsetning til biskop von Galen), han hadde bare sagt at krigen var «en forferdelig hjemsøkelse» (7. september). På nyttårsaften 1939 holdt han en preken som Goebbels karakteriserte som "«det glatte landsforræderi»." Noen uker etter, den 19. februar 1940, måtte erkebiskopen forsvare seg mot påstanden om av "«den katolske befolkningsandel og særlig det katolske kleresi og episkopat ikke oppfylte sine krigsforpliktelser på en måte som man burde kunne forvente»." De katolske biskopers protester mot nazistiske tiltak fortsatte også under krigsårene, og erkebiskop Gröber var en av de mest kraftfulle. Noen naivitet om nazismens intensjoner er det vanskelig å spore: Allerede den 17. oktober 1940 gav han uttrykk for sin frykt for at «etter krigen ville kirkene bli ryddet av veien». Dette var på et tidligere tidspunkt enn det er belagt kildefaste utsagn fra Hitlers egen side om en planlagt «endelig løsning» for katolisismen etter krigen. Han var den aller første biskopen som henvendte seg til offentlig myndighet om eutanasi, i et brev til den badiske innenriksminister Karl Pflaumer. Senere i 1940 og i første del av 1941 ble også andre biskoper klare over hva som var på gang. Erkebispedømmet Freiburg ligger langs Rhinens øvre løp, og vest for floden ligger Alsace, som etter den tyske invasjon av Frankrike igjen var blitt tysk (Elsaß) og innlemmet i Det tredje rike. Gröber var svært urolig over hva som var i ferd med å skje med bispedømmet Straßburgs berømte katedral. Etter litt frem og tilbake avgjorde Hitler at den katolske gudstjeneste skulle forbys der, og at kirken skulle omgjøres til et nasjonalt minnesmerke, slik Bormann hadde foreslått for riksminister Lammers allerede den 25. juli 1940. Gröber vendte seg til kirkeminister Hanns Kerrl den 14. januar 1941 om at domkirken ikke måtte tas fra katolikkene, men hans appell vant intet gehør. Ifølge kirkeminister Kerrl var Gröber "«en innbitt fiende av stat og parti»" som til stadighet "«oppviglet»" den katolske befolkning. Av den grunn krevde Kerrl den 7. mars 1941 at man med virkning fra 1. april skulle slutte å betale ham den lønn han oppebar ifølge Rikskonkordatet, men Hitler stanset tiltaket. Det antas at det var taktiske grunner til den beslutningen. Den 26. juni 1941 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det "«ubegripelig»" at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. "«Det går om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland»." Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av "«temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav»," og som "«et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra det katolske kleresi»." Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for bekjennelsesfrihet og retten til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og den utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltakene mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkelsene av kirkens karitative arbeid. Kerrl beskyldte den 3. august på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet biskopene for bare å tenke på seg og sitt til og med utbruddet av fiendtligheter mellom fedrelandet og Sovjetunionen. De burde heller ha inngi de troende "«seiersvilje og seiersvisshet»." På bakgrunn av de pågående opphevelser av klostre og arrestasjoner av prester skrev Gröber den 4. august 1941 til riksjustisministeriets statssekretær Franz Schlegelberger (1876–1970) og klaget over en "«innfrysning av rettsmidlene»." Gröber vek ikke tilbake for personlig fare. Den 29. november 1941 skrev han til den badiske kultusminister Paul Schmitthenner at han som katolsk biskop "«ikke kunne la seg avskrekke av muligheten for straff, heller ikke dødsstraff»." Et senere memorandum fra de tyske biskoper fulgte den 10. desember 1941, og det klaget på nytt mot "«trykket mot den katolske kirke»" og "«krenkelsen av evige lover»", og kom med eksempler på begge forhold. Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som retten til liv og til personlig frihet. Badens gauskoleringsleder rapporterte mot slutten av 1942 til riksgauleder Rosenberg at den lokale katolske kirke, ledet av Gröber, "«på intet vis... styrket folkets forsvarsvilje eller kjempende seiersforvissning»" men derimot til stadighet (egentlig "«bis zum Erbrechen»" – til man spyr) roper om fred. En helt rimelig analyse var imidlertid ikke dette, for i sin julepreken hadde Gröber snakket om "«den aller siste jul som ennå ikke var kronet med den rettferdige endelige seier»". Denne merkverdige formulering må uansett ha gått upåaktet hen og nazistenes analyser må ha blitt så inngrodde at de lå fast uansett. For Himmler var Gröber "«ved siden av biskopen av Münster den verste hetser mot Det tredje rike»." Nasjonalsosialismens motarbeidelse av Den katolske kirke forble uforsonlig helt til det siste. Den 2. februar 1944 kunne erkebiskop Gröber rapportere til pave Pius XII: "«Man taler nå om en borgfred, men den eksisterer i virkeligheten ikke»." I et brev til paven den 14. juni samme år rapporterte biskopen om at de nye historiebøker var fulle av "«historieløgner eller historiefeil»" og til stadighet ble benyttet for å "«bevise og understreke et motsetningsforhold mellom Roma og Tyskland»." Da de nazistiske myndigheter i Baden i 1944 etter 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler arresterte en rekke katolske størrelser – tidligere Zentrum-politikere – engasjerte Gröber seg kraftig for å få dem løslatt umiddelbart. Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer var kommet til den konklusjon at "«i den videre krets av sammensvorne... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle»." Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert i etterkant faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre. St. Olavs skrin. Skisse av et antatt relikvieskrin fra Middelalderen.St. Olavs skrin eller Olavsskrinet ble benyttet til å oppbevare Olav den helliges legeme bak høyalteret i Nidaros domkirke. I nær fem århundrer hadde det stor symbolverdi for Norge, Norden og Nord-Europa. St. Olavs skrin både innleder og avslutter middelalderen som historisk epoke i Norge. Det bestod av tre skrin utenpå hverandre, og var den viktigste og aller mest kostbare gjenstanden i Norge i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536-1537 ble Olavsskrinet ødelagt av danske myndigheter, mens Olavs legeme siden 1568 har ligget i en ukjent grav i eller utenfor Nidarosdomen. Bakgrunn. Natten etter at kong Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030, ble liket lagt i en enkel trekiste, fraktet til Trondheim og gravlagt i sanden ved Nidelven ovenfor byen. De som utførte dette var i følge sagaen bonden på Stiklestad, Torgils Hålmuson, og sønnen Grim. Året etter ble kisten gravd opp igjen og gitt en ny grav ved Klemenskirken i kongsgården. Kort tid etter, 3. august 1031, ble kisten atter gravd opp. Snorre Sturlasson forteller at liket ble undersøkt og kongen lyst hellig av biskop Grimkjell, før kisten ble satt over alteret i Klemenskirken. a> finner liket helt, velluktende, og med hår og negler som er vokst. Drevet frem av folkekravet ("vox populi") helligkårer han Olav.«Kongens legeme ble båret inn i Klemetskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn av kong Olavs helligdom», skriver Snorre Sturlasson, vår hovedkilde. Med ‘pell’ og ‘gudvev’ menes vakre og kostbare stoffer. Helligdommen. Der Olav først var blitt gravlagt ble det reist et kapell, og alteret ble etter tradisjonen satt over stedet der liket hadde ligget. Etter tradisjonen står Nidarosdomens høyalter på dette stedet i dag. Kong Olav var 35 år da han døde, og hadde vært med i tyve store slag. «Hvor har folk vel fremre fyrste kjent i verdens nordre ende? Kongen døde altfor tidlig,» sier Sigvat skald i et dikt. Av den jordiske Olav Haraldssons døde legeme ble martyren, himmelkongen, født. En bokstavelig talt utrolig helgendyrkelse oppstod, og spredte seg raskt langt utover Norges grenser. En katedral skjøt i været over kongens helligerklærte legeme. Valfartene til St. Olavs skrin foregikk uavbrutt fram til reformasjonen i 1537, og Nidaros ble det mest besøkte valfartsstedet i Norden. Betydning. I 1153 ble Trondheims kirkelige særstilling forsterket ved at Nidaros erkebispesete ble opprettet der, med helgenkongens gravkirke som domkirke. I de nær fire århundrene fram til reformasjonen i 1537 ble høykoret (oktogonen) i Nidarosdomen, der helgenkongen hvilte bak alteret, regnet som "Cor Norvegiae" – Norges hjerte. Å gjøre bot var et viktig motiv ved middelalderens pilegrimsvandring. Vandringen ble samtidig symbolsk betraktet som et bilde på livets pilegrimsgang frem mot det himmelske Jerusalem. Kirken hadde gjennom skriftemålet også mulighet til å ilegge folk å dra på pilegrimsreiser som bot for synder. Dernest var det også et sterkt helbredelsesmotiv som drev den enkelte til å gå. Å røre ved St. Olavs skrin var for mange det store målet. Det gikk mange beretninger om helbredelser knyttet til Olav den Hellige i Nidaros. I gammel tid ble Norges konger hyllet på Øretinget i Trondheim, tingstedet ved Nidelvens utløp. Harald Hårfagre (865 – 933) ble tatt til konge her. Under Harald Hardråde (1015–1066) ble rikssamlingen fullført, og Trondheims status som landets hovedstad ble befestet. Kongshylling på Øretinget får riksomfattende gyldighet. Fra 1204 tilkom en ekstra dimensjon til kongshyllingen ved at den nyutnevnte kongen samtidig måtte sverge eden på St. Olavs skrin. Øretinget ble flyttet til Domkirkegården, og kongene ble oppfattet som å styre riket på vegne av Rex perpetuus Norvegiae (Norges evige konge) – Olav. I 1930, ved 900-årsminnet for Olavs død på Stiklestad, ble 29. juli igjen markert i kalenderen i Norge, som Olsok ("Olavsvake", egentlig betegnelsen på kvelden og natten før Olavsdagen 29. juli). Olavsdagen hadde da vært ute av kalenderen siden den dansk-norske kirkeordinans avskaffet den i 1542, som følge av reformasjonen. Men Olavsdagen var aldri ute av primstav og folketradisjon, og øksen i Norges riksvåpen og i det kirkelige Olavsmerket viser at minnet om helgenkongen heller ikke ble borte fra det offisielle symbolspråket. Den romersk-katolske kirke har siden den kom tilbake til Norge 1843, feiret Olavsdagen som en av kirkeårets fester. Siden Olsok-fornyelsen i Den norske kirke fra sent på 1800-tallet, har Olsok også blitt feiret i endel lutherske kirker, ikke minst i Nidarosdomen. Det første og andre Olavsskrinet. Olavsskrinet besto av tre skrin. Det første var den opprinnelige trekisten fra Stiklestad, dekket av kostbare kleder. Det andre var et kostbart skrin som i følge Snorre Sturlasson ble bygget av Magnus Olavsson (1035 – 1047), helgenkongens sønn. Dette skrinet var sannsynligvis av tre og kledd med sølvplater med religiøse motiver i relieff. Til sølvplatene var det festet slipte bergkrystaller, edelsteiner og andre kostbarheter. Dette skrinet var 2 meter langt, ca 80 cm bredt og høyt, men buet under og over var det et lokk. Lokket var formet som et hustak med møne og hode. Det var hengsler bak og hasper framme. Trekisten sto inni dette skrinet. Noen små, hustak-formede relikvieskrin er bevart i Norge og Island, og betraktes som etterligninger av Olavsskrinet. Det tredje Olavsskrinet. Det tredje skrinet var altså som et hylster plassert over kong Magnus den godes sølvskrin. Slike skrin kjennes fra andre steder, som St. Cuthberts skrin i Durham-katedralen i England. Erik Valkendorf (1465 – 1522), erkebiskop i Nidaros fra 1510 til 1522, skal ha kjøpt en kostbar edelstein som ble satt i den ene enden av St. Olavs skrin. For den betalte han med 20 lester smør. Det var samlet ufattelige verdier i Nidarosdomen på katolsk tid. Den eneste verdifulle gjenstanden som nå er igjen fra middelalderens domkirke, er en forgylt kalk fra 1500-tallet. Resten forsvant utenlands i forbindelse med reformasjonen. Hva skjedde med St. Olavs skrin? Det er oppstått mange rykter og fortellinger om skrinets skjebne etter reformasjonen, for eksempel at det skal ha gått tapt i et ubekreftet skipsforlis ved Agdenes underveis til København. Amanuensis Øystein Ekroll ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider har i en artikkel samlet kunnskapen om skrinets skjebne. Erkebiskop Olav Engelbrektsson forlot Trondheim den 1. april, påskedag, 1537. Hensikten var å vende tilbake med en flåte og en hær for å forsvare landet mot kong Christian III. På sin borg på Steinvikholmen ved Skatval lenger inne i fjorden, hadde erkebiskopen etterlatt en militær styrke utrustet til å kunne motstå lang beleiring. På borgen hadde han også etterlatt landets mest kostbare relikvier, blant dem St. Olavs skrin, som var blitt flyttet dit fra domkirken noen måneder tidligere. Alle verdigjenstander ble snart slått i stykker og fraktet til København for omsmeltning. En kvittering fra kongens skattemester Jochum Bech til Christoffer Huitfelt, lensherre i Trøndelag og ansvarlig for transporten til København, er datert 9. september 1540. Bech kvitterte for 6500 lodd sølv, det vil si hele 95 kg, fra Olavsskrinet, to store forgylte sølvknapper, 170 krystallsteiner i sølvinnfatning og 11 steiner som falt fra skrinet da det ble slått i stykker. Fra skrinet som inneholdt St. Olavs skjorter kom det 179 lodd (2,6 kg) forgylt sølv og en del emaljerte gullplater på fire lodd og en kvintin (ca. 60 g). Den siste del av St. Olavs skrin. Ved utgravningene av borgruinen på Steinvikholmen på 1880-tallet ble det gjort flere funn av gjenstander, blant annet en avrundet, gjennomsiktig bergkrystall på 2 cm. Slike var svært populære i middelalderen og ble ofte benyttet som dekorasjon på relikvieskrin. I følge Øystein Ekroll er denne halvedelsteinen det aller siste som eksisterer fra Olavsskrinet. Den er trolig en tolvte stein i tillegg til de elleve som ble listet opp i 1537. Steinen er utstilt i Suhmhuset på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Danmark har aldri betalt erstatning til Norge for ødeleggelsen av Olavsskrinet og tyveriet av sølvet og edelsteinene. Hva skjedde med St. Olavs levninger? Bare den innerste kisten av tre, med Olavs levninger, ble stående igjen på Steinvikholm da danske soldater hadde knust de to ytterskrinene og fraktet sølv, edelsteiner og andre verdisaker til København. Om det ble valfartet til Olavs kiste på Steinvikholm etter at erkebiskopen reiste i påsken 1537, er uklart. Men i 1552 var den første lutherske biskopen i Trondheim – dansken Hans Gaas – i København for å høre kongens mening om å flytte Olavs levninger tilbake til Nidarosdomen. 24 år etter at trekisten var blitt satt igjen på Steinvikholm, førte Den nordiske syvårskrigen til at svenske styrker våren 1564 okkuperte området. Svenske soldater flyttet nå trekisten fra borgen til Fløan kirke like inne på fastlandet. Allerede 8. juni samme år, etter at de svenske styrkene var blitt drevet tilbake, ble kisten med Olavs legeme "med stor Proces" ført fra Fløan tilbake til Nidarosdomen, og satt ned i en murt grav inne i kirken. Det er i dag ikke sikkert hvor i kirken denne graven er. Forskjeller mellom tre 1500-tallsbeskrivelser av Olavs legeme kan tyde på at det kan ha vært en annen som ble ført tilbake til domkirken i 1564. Av de tre beskrivelsene er det bare den første – kordegn og senere lagmann Jon Simonssons beskrivelse fra 1521, nedtegnet av sogneprest Peder Claussøn Friis i 1570-årene – som omtaler at kongen har skjegg. Erkebiskop Olav Engelbrektssons beskrivelse fra da skrinet ble flyttet til borgen, trolig i 1536, sier at kongen ikke har skjegg, mens slottspredikant Absalon Pedersson Beyers beskrivelse fra 1567 ikke berører temaet skjegg. Om en utskiftning har funnet sted etter 1521, kan erkebiskop Olav Engelbrektsson ha funnet det riktig for ettertiden å skjule Olavs legeme på borgen, eller også i domkirken før han flyttet skrinet til borgen, og i stedet legge et annet legeme i kisten. Året etter tilbakeføringen fra kapellet på Fløan til domkirken, i 1565, ble trekisten tatt opp fra den murte graven i domkirken. Levningene ble nå lagt i en ny trekiste og satt ned i en annen, trolig ny, grav i domkirken. Heller ikke denne graven vet man i dag hvor er. Mange som var til stede, skal ha kastet gull og sølv i graven, til Guds og Olavs ære. Våren tre år senere, i 1568 – 31 år etter reformasjonen, lot den danske riksråd Jørgen Lykke "skyde Jord i Graven til St. Oluffs Liig", for å sette en endelig stopper for valfartene til det som til da hadde vært en kjent grav i kirken. Om det var 1565-graven som nå ble lukket, eller om levningene ble flyttet nok en gang til en grav som færre fikk vite om, er uklart. Etterhvert som de som hadde sett graven som ble lukket i 1568, døde, ble stedet for denne graven uansett glemt. Sent på 1900-tallet fikk imidlertid daværende sogneprest Olav Müller i St. Olav katolske domkirke i Trondheim, vite at kunnskapen om denne graven fortsatt levde i enkelte slekter i Trondheim. Etter de omfattende restaureringene av Nidarosdomen på 1800-tallet, regner man med at ett av to er skjedd med levningene i graven som ble lukket i 1568: Enten havnet de i 1860-årene i en umerket grav nord på kirkegården, da innholdet i etter-reformatoriske graver under kirkegulvet ble fjernet, eller så ligger de fortsatt i en av de intakte – men siden 1880-årene anonymiserte – middelaldergravene under domkirkens gulv. Trondheims-arkitekten Bodvar Schjelderup foreslo høsten 1993 at man burde lete etter den mulige Olavsgraven på to konkrete steder i Nidarosdomen: i en murt gravkasse under gulvet nær dagens prekestol, og under gulvet i et område nord i høykoret (oktogonen). Daværende Nidarosbiskop Finn Wagle og daværende riksantikvar Øivind Lunde valgte å ikke følge opp saken. I 2003 skrev Øystein Ekroll at et mulig sted for Olavs grav, om helgenkongen fortsatt hviler inne i kirken, kan være under 1600-tallsgravlegginger under gulvet i et av de tre oktogonkapellene. Disse områdene er ikke undersøkt. Den eneste kjente Olavsrelikvie i nyere tid er den såkalte Helligdomsarmen som i 1862 ble gitt som gave av kong Oscar I til den nye St. Olav katolske domkirke i Oslo. Relikvien, som er et leggben og ikke et armben, hadde da befunnet seg i Nationalmuséet i København siden sent på 1600-tallet. Det er mulig relikvien kom til København blant flere Olavsrelikvier som kong Christian II av Danmark-Norge rekvirerte fra Nidaros etter sin kroning i Oslo sommeren 1514. Ålgård Fotballklubb. Ålgård Fotballklubb er en fotballklubb fra Ålgård som ble stiftet i 1915. Klubbens A–lag er i 2. divisjon avdeling 3. Ålgård var i etterkrigstiden i den høyeste divisjonen i Norge. Etter dette har klubben stort sett vært på det tredje høyeste nivået og rykket sist opp til 2. divisjon i 2002. Ålgård er en av de største klubbene i Rogaland i antall medlemmer og har et bredt barne– og ungdomsarbeid. Klubbens bredde har gjort at laget har klart å produsere talenter som har klart å holde Ålgård i 2. divisjon. Etter at Bryne FK rykket opp til øverste nivå i 1975 har Ålgård måttet sende fra seg mange talenter til jærlaget som bare ligger 16 km fra Ålgård. Spillere som Birk Engstrøm, Kåre Sivertsen, Sverre Kristian Vaule, Rune Medalen og Jørgen Rangnes har fått prøve seg på øverste nivå. Engstrøm har også én kamp for. De siste talentene som har gått til større klubber har vært Marius Helle som gikk til Bryne og Edwin Kjeldner som gikk til FC Lyn Oslo. Klubben har også fått frem jenter som har gått til Klepp Idrettslag som Sissel Grude og Dagny Mellgren som scoret det avgjørende målet som sikret OL–gull for Norge i Sydney i 2000. Historie. Lenge ble det antatt at klubben ble stiftet i 1925, og klubbens 50–årsjubileum ble feiret i 1975. Allerede da var en klar over at klubben var eldre, men den hadde ligget brakk og ble gjenopplivet 30. mars 1925. En regnet med at klubben egentlig ble stiftet 7. januar 1920. Etter 50–årsjubileet ble det funnet en pokal med inskripsjonen «ÅFK 1915». Dette er eneste grunn til at klubben i dag regner sitt stiftelsesår som 1915. Storhetstiden. Ålgård FK meldte seg i 1928 inn i Rogaland Fotballkrets og gikk allerede i sitt første år til finalen i kretsmesterskapet der Jarl vant 5–2. Laget spilte seg opp i A–klassen i 1936 da de slo EIK 2–1 i kvalifiseringskamp på Sandnes idrettspark. I 1938/39 gjorde Ålgård seg bemerket i den nystartede Norgesserien og ledet etter høstens kamper, men det var til slutt SIF som vant seriemesterskapet etter at de slo Ålgård 1–0 i siste serieomgang. I 1939 gjorde Ålgård sin beste cupinnsats gjennom tidene der de til slutt måtte gi tapt for Drafn i Drammen i 4. runde. ÅFK feiret 50-årsjubileum i 1975. Kort tid etterpå ble denne pokalen funnet, «Aalgards Fodbold klub 17. mai 1915» I 1949 måtte Ålgård spille alle sine hjemmekamper på Sandnes siden DFU skulle utvide og det måtte bygges ny bane. Den nye banen ble tatt i bruk i september 1950. Baneåpningen mot Mjøndalen i kampen om Ullpokalen trakk til seg 2000 tilskuere. Nedgangstiden. Ålgårds Oddbjørn Sivertsen (bak) i duell med en Askøy–spiller i 2. divisjonskampen mellom lagene på Kleppestø 4. august 2007. Klubben feiret i 1950 sitt 25-årsjubileum og hadde bestemt seg for å virkelig markere seg, men det gikk dårligere enn året før. Klubben klarte ikke å få frem nok talenter, selv om Alf Ravndal tok steget opp på laget, og det var de samme som spilte i klubben som hadde spilt der i mange år. I tillegg flyttet Gunnar Stensland og Sigurd Ravndal, to gode fotballspillere, til Stavanger og sluttet seg til Viking. Sverre Fredriksen overtok treneransvaret, men dette var ikke nok til at klubben klarte å holde seg i Hovedserien. Laget rykket ned mens de spilte sine hjemmekamper på Sandnes. Allerede året spilte Ålgård seg frem til kvalifisering til Hovedserien, men Lyn, Årstad og Snøgg ble for sterke. Interessen var likevel fremdeles på topp. Ålgård trakk 2000 tilskuere mot Årstad i Haugesund, selv om Årstad var fra Bergen. I 1951 kom Ålgård igjen til 3. runde i cupen og ble nok en gang satt opp mot Viking. Lagene hadde møtt hverandre ti ganger etter krigen før denne kampen, Ålgård hadde vunnet fem, Viking fire, med et uavgjort resultat. NSB satte opp ekstratog til kampen som samlet 4500 tilskuere. Etter 0–0 måtte det spilles omkamp, en kamp som gikk foran 6000 tilskuere i Stavanger. Betegnelsen 1. divisjon ble erstattet med Landsdelsserien før sesongen 1951/52. Ålgård avsluttet denne sesongen som den forrige, med seier i serien for Rogaland. Nok en gang var klubben klar for kvalifisering. Denne gang var Varegg fra Bergen motstander i Haugesund. Kampen endte med 2–2 foran 2000 tilskuere, og det måtte spilles omkamp. Det var til slutt ekstraomganger i omkampen som skilte lagene, og Varegg kunne feire etter å ha vunnet 2–1. Høsten 1952 kom det første hjemmetapet på den nye banen, to år etter at den ble åpnet, da Djerv 1919 vant 2–1. ÅFK tok ni av ti mulige poeng på våren 1953, men laget hadde vært for svake på høsten og klarte ikke å vinne serien dette året. Nå hadde de første av de «store» spillerne fra slutten av 40–tallet begynt å gi seg, og nye spillere kom til. 1952/53 var et godt år for klubben, en måtte tilbake til 1947 sist laget scoret så mange mål, men økonomien var dårlig. Dette skulle rettes opp i cupen, og etter en oppskriftsmessig seier over Klepp, ventet Donn i Kristiansand. Men Ålgård tapte overraskende, og klubben gikk glipp av noen tusen ekstra i inntekter. Sesongen etter ble en nedtur, og det gikk betydelig bedre i 1955. Laget kom til 3. runde i cupen og hadde SK Brann på besøk. Men Ålgård klarte ikke å kopiere bedriften fra 1946 og tapte 6–2 etter at Gunnar Skagen scoret fem. Klubben hadde rykket ned fra Landsdelsserien våren 1955, men klarte å rykke opp igjen i 1957. Sesongen 1957/58 ble derimot den siste i Landsdelsserien. Etter at seriesystemet ble lagt om i 1961, har Ålgård aldri vært høyere enn tredje høyeste nivå. 1958 ble best husket for 1. rundekampen mot Viking, hvor en kontroversiell dommeravgjørelse til slutt gjorda at Viking vant 3–2 etter ekstraomganger. Jørgen Madland, Ålgårds keeper, snudde seg rundt mens han stod i feltet med ballen i hendene, og dommeren dømte mål. Dommeren måtte ha beskyttelse inn i garderoben etter kampen, da illsinte Ålgård–spillere mente at ballen umulig kunne ha vært over streken. Sesongen 57/58 ble Ålgårds dårligste så langt, og i 1959 fikk klubben for første gang ikke lov til å være med i cupen. Ålgårds juniorlag ble kretsmestre i 1956, men mange av disse forsvant nokså raskt eller var ikke gode nok til å styrke laget. 4. divisjon. På begynnelsen av 1960–årene slet ÅFK i 4. divisjon. Men selv om tabellplasseringen ikke imponerte, fikk mange juniorer mye spilletid, noe som etter hvert skulle få positive utslag. I 1964 kom omslaget, og spillerne som hadde fått mye spilletid tidligere, løftet Ålgård til et jubelår. Til slutt ble riktignok Buøy IL for sterke i kvalifiseringen, men laget tapte bare en gang i serien. Sesongen 1964 ble også den beste på mange år siden også mange andre lag i klubben hevdet seg godt. Året etter overtok den berømte fotballspilleren Reidar Kvammen treneransvaret sammen med Alf Ravndal. Sportslig skilte ikke sesongen seg ut fra årene på begynnelsen av 60–tallet, men klubben hentet hjem kretsmesterskap både på guttelag og juniorlag. Klubben hadde mange og gode talenter, men det fantes ingen kultur i klubben for å ta vare på disse. Marvin Skjæveland som var et av de største, forlot ÅFK til fordel for Ulf. Dette året fikk også Ålgård sin første spiller på aldersbestemt landslag da Birk Engstrøm deltok i en nordisk turnering i Finland. Senere på året meldte han overgang til Bryne, noe som særlig vakte reaksjoner blant de eldre i klubben. Klubben hadde store forventninger til spill i 3. divisjon i 1967, særlig etter at Vålerenga ble slått med sine beste spillere på Ålgård i treningskamp før sesongen startet. Men sesongen bød på tap etter tap og det bar rett ned i 4. divisjon igjen. En ny tid. 1969 ble et merkeår av to grunner. Den nye fotballbanen stod ferdig på Ålgård stadion, og en palassrevolusjon ble gjennomført i november i klubben. Unge uerfarne ledere nærmest kuppet årsmøtet og tok de viktigste vervene i klubben. En ny tid startet med en ny generasjon ledere som innførte målsetninger. Eldre ÅFK–medlemmer ristet oppgitt på hodet og regnet med at alt ville bli verre. Klubben rykket ikke opp, men klubben var satt i bevegelse. ÅFK var på offensiven. De nye lederne la grunnlaget for en økonomisk og sportslig vekst, både kvalitativ og kvantitativ som en merket utover 1970–årene og som la grunnlaget for dagens klubb. I 1970 ble det ansatt trener på heltid og klubben rykket opp til 3. divisjon igjen. ÅFK beholdt plassen i 3. divisjon i 1971, men klubben strevde med å unngå nedrykk. Klubbhuset ble bygget i 1972 etter mange års planlegging og stod ferdig 21. mars 1973. I 1973 fikk også kvinnene stemmerett i klubben, og klubben fikk for første gang kvinnelige tillitsmenn. Ålgård rykket ned i 4. divisjon i 1972 og klarte nesten å rykke opp i 1974. Særlig varmt ble det da Djerv 1919 kom på besøk til Ålgård. Djerv ledet 2–0 da det gjenstod et par minutter, men kampen endte 3–2 til Ålgård. Spillerne fra Haugesund angrep dommeren etter kampen, og lensmannen måtte rykke ut og gjenopprette orden. Det ble skrevet ut flere bøter etter kampen. Det var nettopp Djerv 1919 som snøt Ålgård for opprykket til slutt. Året etter ble et jubelår siden klubben til slutt klarte å rykke opp etter kvalifiseringskamper mot Odda og Flekkefjord i tillegg til at klubben feiret 50 års–jubileum. Laget klarte ikke å følge opp året etter og rykket rett ned igjen, men var tilbake i 3. divisjon bare ett år senere. Klubben hadde på dette tidspunktet et svært godt juniorlag med spillere som skulle prege laget fremover, Peder Skårland, Gaute Engstrøm og Kåre Sivertsen. I tillegg hadde Sverre Kristian Vaule begynt å hevde seg. I 1978 klarte klubben å klore seg fast i 3. divisjon med Trond Tengesdal som trener. Før Tengesdal overtok som trener hadde klubben en uttakningskomité på tre mann som tok ut laget til kampene. Med Tengesdal forsvant denne ordningen, og det var mange som ikke likte at en mann alene skulle ta ut laget. Klubben fikk dette året sin andre landslagsspiller da Lars Hovland debuterte på guttelandslaget. Siste sesong med ren Rogalandsavdeling i 3. divisjon var 1979, og det var bare de fem beste lagene som ville beholde plassen i 3. divisjon, men klubben klarte en fin 2. plass som var langt bedre enn forventet. 1980–tallet. Sivertsen forsvant i 1980 til Bryne, og laget kom aldri i gang før sommeren. Laget var en klar nedrykkskandidat, men omslaget kom i slutten av august da Ålgård vant sin første hjemmekamp for sesongen med 6–0 over Sandviken og klarte til slutt å dra i land en 6. plass. Ålgård hadde en fin cupsesong i 1981 med 1–0 over Ulf. Det var første gang på tretten år at laget var i 2. runde. Det måtte ekstraomganger til for å skille Ålgård og Viking etter at Ålgård hadde ledet kampen på Ålgård stadion. Viking vant til slutt 3–2. Det var en del uro i klubben da Gaute Engstrøm gikk til Bryne midt i sesongen, mens Sivertsen kom halvskadet tilbake til klubben. 1981 var også året da Ålgård for første gang stilte med et jentelag. De vant sin pulje og Vidar cup. 1983 startet dårlig og på sommeren valgte styret å skifte ut treneren. Kampen om fortsatt 3. divisjonsspill var spennende helt til siste serierunde, men Ålgård rykket til slutt ned. Klubben hevet seg året etter og tapte en eneste kamp gjennom hele sesongen. Den var til gjengjeld hjemme mot Figgjo som med Bjarne Berntsen i spissen vant 3–1. Ålgård havnet til slutt på andreplass bak Figgjo siden de spilte langt flere uavgjorte kamper enn Figgjo. Sesongen 1985 startet godt, men ble en av de dårligste i Ålgårds historie. Fra 11. mai til 23. august vant ikke laget en eneste kamp. Det ble til slutt niende plass, og det var bare tre fattige mål som skilte Ålgård og Hovsherad som rykket ned i 5. divisjon. Klubben mistet flere spillere før sesongen 1986, men Jan Erik Aunevik var tilbake fra militæret og unge lovende Rune Medalen ble flyttet opp i seniorgruppa. Ålgård vant 4. divisjon med ti poengs klaring til Sola og vant kretsmesterskapet etter å ha slått Åkra 1–0 på Karmøy etter 2–2 på Ålgård stadion. Klubben hadde i løpet av fem år fordoblet aktiviteten og hadde i 1988 28 lag som spilte 709 kamper. Mest interesse dette året knyttet seg til «århundrets kamp» borte mot Figgjo, en kamp Ålgård overraskende vant 2–1. Figgjo fikk riktignok revansj i returkampen med et sent mål. Ålgård endte til slutt på en fin 6. plass i sin første sesong i 3. divisjon. Sportslig ble 1989 den beste sesongen til Ålgård på 80–tallet. Blant de nye spillerne på laget var Nils Ove Hellvik og Jørgen Rangnes. Laget brukte tre keepere som førstekeeper i løpet av sesongen, først Roger Årdal fra Hana, så Øyvind Bjelland fra Oltedal og til slutt juniorkeeperen Einar Fjeldheim. Ålgård endte til slutt på tredjeplass. 2. divisjon. Laget var i tredje høyeste nivå fra 1988 i tolv strake sesonger før laget endte sist i 1999. Ålgård mistet mange spillere til andre lag utover i 90–årene, spillere som Rune Medalen (Viking), Jørgen Rangnes (Bryne), Pål Endre Oftedal (Bryne), Tord Oftedal (Bryne), Arne Eigil Aksnes (Bryne), Odd Arne Tjåland (Bryne) og Knut Terje Stava (Sandnes). Allerede året etter nedrykket i 1999 vant laget 3. divisjon og ble kretsmestre, men tapte kvalifiseringen mot FK Jerv og Sandnes Ulf. Ålgård rykket opp igjen til 2.divisjon i 2002 etter å ha slått Vaulen IL. Ålgård vant kvalifiseringskampen 6–2 hjemme og sikret opprykket med 2–2 i Stavanger. Laget har etter opprykket ofte vært i nedrykkstriden, men har så langt sikret seg fortsatt opphold i 2.divisjon gjennom en god vår– eller høstsesong. Ålgård FK havnet som notis i en rekke aviser både i Norge og i utlandet da speakeranlegget til klubben slo inn på teleslyngeanlegget i Ålgård kirke i 2004. Problemet oppstod da det var bryllup i kirka samtidig som Ålgård spilte 2. divisjonskamp mot Klepp Idrettslag. Dette ble oppdaget ti minutter før vielsen skulle begynne. Helge Aune fikk en verst tenkelig start på sesongen 2005. Etter halvspilt serie hadde Ålgård magre syv poeng, og hadde kniven på strupen før kampen borte mot lokalrivalen EIK. Ålgård hadde lånt inn den tidligere Ålgård–spilleren Espen Sola fra Bryne, mens Kim Cassim ble hentet fra eget B–lag. Dansken hadde egentlig trappet ned året før. Klubben var helt avhengig av seier mot EIK for å ha håp om fortsatt 2. divisjonsspill, men ble knust 4–0 i Egersund. Men Ålgård tok ti poeng på de neste fire kampene og endte til slutt på 6. plass med 35 poeng. Ålgård tok flest poeng av alle i pulja på høsten, mens Egersund rykket ned til 3. divisjon. Klubben fikk Egil Svendsen som ny trener før sesongen 2006, men våren 2006 startet som høsten 2005 sluttet, med mange poeng. Laget lå en liten stund på andreplass, holdt seg lenge høyt på tabellen, men falt til slutt ned på en ny sjetteplass, men med 38 poeng, det beste resultatet siden 1994. Storscoreren Marius Helle gikk til Bryne før høstsesongen og ble erstattet av Geir Tharaldsen fra Nord. Tommy Bergersen. Tommy Bergersen overtok som ny trener i Ålgård før sesongen 2007 etter Egil Svendsen. Bergersen kom fra Bryne hvor han måtte legge opp på grunn av skader. Eirik Sanne, Tharaldsen, Gustav Kjølberg og Ingve Aarrestad ga seg i klubben før sesongen 2007, mens Håkon Eikrem og Arnt Ove Ivesdal ble hentet fra Bjerkreim, Jan Tore Lende Fadnes kom fra Bryne og Espen Skogen fra EIK. Midtveis i sesongen ble laget forsterket av Geir Andre Herrem og Oddgeir Salte fra Bryne. Herrem og Salte var på lån ut sesongen. Sesongen startet svært svakt med tap for nedrykkskandidatene Askøy og Os, men klarte å slå Fana hjemme. Ålgård var sjanseløse mot et meget sterkt Viking 2. Senere i sesongen reagerte Bergersen sterkt i Stavanger Aftenblad på det han og SIF–trener Cato André Hansen mente var useriøs disponering av spillere etter at Viking 2 i flere kamper stilte med nesten rent juniorlag. Ålgård overrasket mot Manglerud Star som rykket ned fra Addecoligaen i 2006, og kriget seg til ett poeng, og tok en viktig seier mot Fyllingen etter en scoring i siste minutt av Rogvi Baldvinsson. Laget var avhengig av seier hjemme mot bunnlaget Arendal, men det så mørkt ut da Arendal gikk til pause med 2–0–ledelse etter scoringer av tidligere Odd Grenland–spiller Armin Sistek og Geir Tungesvik. Men Ålgård hadde ikke gitt opp og fikk en tidlig scoring da Urstad headet inn en corner etter bare tre minutter av andre omgang. Eikrem var blitt flyttet frem som spiss ved siden av Skogen i pausen, og bare to minutter etter reduseringen utlignet han på en knallhard retur. Snuoperasjonen ble fullført da Sivertsen seks minutter etter dette igjen løftet ballen over muren og utagbart for keeper i mål på et frispark rett utenfor sekstenmeteren. Ålgård scoret ikke på de to neste kampene, men sikret seg ett poeng mot Vard før de vant 2–0 borte mot Åsane. 21. juli tapte Ålgård 4–1 for Luton Town i en treningskamp på Ålgård stadion der laget var forsterket av bl.a. Cato André Hansen og Rolf Magne Olsen fra SIF. Høsten startet godt med ni poeng på de fire første kampene, men ble fulgt av to poeng på de tre neste. Så var det slutt poengmessig for sesongen ettersom det ble tap i de siste seks kampene. Det gikk ikke stort bedre med de andre bunnlagene, med unntak av Åsane som gikk fra å være håpløst fortapt til å få muligheten mot nettopp Ålgård i siste kamp. Med tomålsseier ville Åsane beholde plassen i 2. divisjon, mens Ålgård ville klare seg med ettmålstap. Ålgård hadde mange store muligheter til å avgjøre kampen tidlig, men det var likevel Åsane som både tok ledelsen i første omgang og gikk opp til 2–0, bare ti minutter før slutt. Ålgård var så godt som klar for 3. divisjon. To minutt før slutt fikk Jonas Vølstad Fjeldsbø frispark på kanten av 16-meteren nede ved dødlinjen. Oddbjørn Sivertsen slo ballen inn i feltet på hodet til Baldvinsson som stusset den ned i føttene på Håvard Urstad som kranglet ballen over streken. Ålgård hadde med dette sikret plassen med minst mulig margin. Tilbake til start. Etter sesongslutt stod Ålgård igjen med 11 spillere fra sesongen 2007, og klubben startet umiddelbart med å bygge laget på nytt. Klubben hentet Joakim Bjordal (fra B-laget), Stein Morten Hansen (Flekkefjord), Henrik Karlsen (Hana), Alexander Idland (Buøy) og Bård Tommy Karstensen (Sandnes Ulf) som erstattere for spillere som Robert Tveit (til Sandnes Ulf), Eikrem, Sivertsen (lagt opp), Høvring og Lende Fadnes. Senere gjorde Geir André Herrem helomvending og gikk på lån til klubben fra Bryne, etter at han først hadde signalisert at han ville slutte seg til SIF. Klubben mistet også keeperen Ole Fredrik Bergseth. Særlig oppsikt vakte klubbens forsøk på å lokke Ole Gunnar Solskjær til klubben. Sesongen 2008 startet positivt med poeng borte mot Viking 2 og Randaberg, samt seier hjemme mot Åsane. Laget ledet 2-0 mot Fana da en Fana-spiller ble skadet og spillet ble stoppet i 20 minutter. Etter dette slet Ålgård med å komme i gang igjen, Fana tok ledelsen, men Ålgård sikret 3-3 og et nytt poeng. Laget var også ubeseiret etter å ha slått Kopervik i 1. runde NM, men så fulgte fem strake serietap. Ålgård ledet 2-0 mot Sandnes Ulf i 2. runde NM da det gjenstod et kvarter, men laget kollapset og tapte 3-2. Tapet var surt for Ålgård, særlig siden det var lokalrival Sandnes Ulf som var motstander, men verre var det at keeper Vidar Assersen ble skadet tidlig i kampen og ble fraktet til sykehus. Ålgård hadde nå bare en keeper igjen, og hentet inn Pawel Folc fra Voll før kampen mot SIF. Mot Nest-Sotra ble det endelig en seier, men tap borte mot Fyllingen gjorde at Ålgård tok ferie på 13. plass med fattige ni poeng. Ålgård var igjen i bunnstriden. Etter sommerferien startet Ålgård sterkt mot Vard Haugesund og Os, men tapte klart mot SIF og Fana. Laget fikk lånt tilbake Robert Tveit som før sesongen gikk til Sandnes Ulf, og Oddbjørn Sivertsen trappet opp fra B-laget igjen. Ålgård hadde en meget sterk periode fra midten av august der de på syv kamper tok 15 poeng, med storspill mot Fyllingen (5-0), Os (3-0), Vard Haugesund (3-1 borte) og Lillestrøm 2 (4-1). Kampene var ofte jevne til langt ut i andre omgang, men Ålgård hadde god kondisjon og kom sterkt mot slutten av kampene. Vard tok for eksempel ledelsen rett etter pause, men en småsyk Geir André Herrem ble byttet inn, scoret tre mål på tolv minutter og sikret tre poeng i en viktig borteseier. I alle de tre kampene laget spilte uavgjort, lå laget under og utlignet mot slutten av kampene. Laget kjempet plutselig i øvre halvdelen av den jevne 2. divisjonspulja. Men tre stortap gjorde at det likevel ble spennende før siste seriekamp, selv om det var svært usannsynlig at laget skulle rykke ned. Ålgård måtte tape med fire mål, Nest-Sotra måtte slå Os med ett mål (og ikke mer) i tillegg til at Fana måtte slå Åsane. Nest-Sotra vant 1-0, Fana slo Åsane, men Ålgård vant 3-2 hjemme mot Fløy etter scoringer av lagets toppscorer Herrem og Håvard Urstad (2 mål). Dette sikret en respektabel 8. plass i en sesong hvor Ålgård mønstret et ungt lag. Laget hadde sine svingninger, noe som førte til stortap mot Fløy (1-6), Fana (1-5), Nest-Sotra (1-4) og Vindbjart (0-6), alle på bortebane, men vant også flere kamper klart. Før sesongen var ferdigspilt ble det klart at Tommy Bergersen ønsket å forlenge sin kontrakt med klubben. Ny giv. Sesongen var knapt slutt før klubben igjen var truet av masseflukt. Trener Tommy Bergersen fikk tilbud om å bli assistent-trener under Cato André Hansen hos 1. divisjonslaget SIF, Herrem og Fjeldsbø var ønsket av Bryne, mens SIF også ønsket Urstad. Bergersen valgte derimot å bli værende, fulgt av de tre spillerne. Istedet hentet klubben inn Per Undheim fra Klepp, Geir Håkon Valland og Espen Sola fra Sandnes Ulf og Tore Rylandsholm fra Tornado. Peter Ijeh (Viking) og Robert Tveit i kamp om ballen i 2. runde NM 28. mai 2009. Øystein Rugland til venstre med Henrik Karlsen i bakgrunnen. Treningskampene vinteren 2009 var preget av mange og langvarige skader, og sesongen startet svakt. I begynnelsen av juni stod laget med kun 6 poeng på 7 kamper, men laget hadde vist bedring i slutten av mai gjennom uavgjort mot Åsane og Sandnes Ulf. I cupen gikk det bedre. Først vant Ålgård 3-2 etter ekstraomganger mot Fløy før Viking kom på besøk 28. mai. 2050 tilskuere på Ålgård stadion fikk se ÅFK gå aggressivt ut. Geir André Herrem scoret allerede etter 20 sekunder, men Viking kjempet seg tilbake og ledet 2-1 ved pause. Andre omgang startet på akkurat samme måte da Herrem utlignet direkte fra avspark. Viking gikk likevel videre da Peter Ijeh scoret etter 57 minutter. Uwe Rösler kommenterte etter kampen at Ålgård «gjorde det vanskeligere for oss enn jeg ønsket». Ålgård begynte å vinne kamper i juni og tapte ikke før 12. september hjemme mot Kopervik. Laget endte til slutt på tredjeplass bak Sandnes Ulf og Vard Haugesund. Laget scoret også mål i samtlige obligatoriske kamper i 2009. I november ble det kjent at Mons Ivar Mjelde gav seg i Bryne, og Bergersen fikk jobben som ny Bryne-trener. Ole Hjelmhaug fikk tilbud om å bli ny trener etter Bergersen, men valgte istedet trenerjobb i Stord. Tidligere Bryne-trener Hans Olav Frette ble istedet ny trener. Lokalrivalisering. a> i 2. runde NM 4. juni 2008. Serieåpningen 30. april 1988 ble meget spesiell. Ålgård var tilbake i 3. divisjon og skulle møte lokalrivalen Figgjo for første gang i høyere divisjoner. Figgjo hadde i flere år vært storebror, selv om Figgjo var et mindre sted enn Ålgård. Kampen gikk på Idrettstunet på Figgjo, og VG kom ut med en firesiders «lokalavis» i forbindelse med kampen. Kampen ble kjent som «Århundrets kamp», og kampen ble sett av rundt 2000 tilskuere. Ålgård–tilskuere gikk i tog ned til Figgjo før kampen. Ålgård sjokkåpnet med 1–0 tidlig i førsteomgang ved Sverre Kristian Vaule, mens Rune Medalen økte til 2–0 etter en halvtime. Figgjo overtok spillet i andre omgang, men klarte bare å redusere en gang. I senere år har Figgjo stort sett vært i divisjoner under Ålgård, og Sandnes Ulf har vært Ålgårds fremste lokalrival. Det er flere grunner til at oppgjørene mellom Ålgård og Sandnes har blitt spesielle. Avstanden mellom stedene er bare 10 km, og mens Ålgård har 8000 innbyggere, har Sandnes 60 000. På tross av dette har klubbene i mange sesonger vært i samme pulje, og Ålgård har jevnt over hatt mye høyere tilskuertall på sine kamper enn det Sandnes Ulf har hatt. Barne- og ungdomsavdelingen. Sentralidrettsanlegget på Solås består i 2007 av en kunstgressbane med en gressbane på tvers i bakgrunnen. Dette skal bygges ut med ytterligere en kunstgressbane og løpebane rundt gressbanen. For barn under 11 år har ÅFK som hovedmål å tilrettelegge fotballaktiviteter ut fra barnas forutsetninger, ønsker og behov. Klubben ønsker å skape «trivsel og glede slik at spillerne fortsetter med fotballaktiviteter». Klubben ønsker videre å legge til rette for både «en prestasjonsorientert og aktivitetsorientert fotballinteresse». I ungdomstilbudet ønsker klubben å gi «et trygt, sosialt og sportslig fotballtilbud». Spillerne skal selv kunne velge sportslig og treningsmessig nivå. Juniorlaget hevdet seg for første gang i 1954 da de var i Porsgrunn og slo Pors i 2. runde i cupen. Men Haugar ble for sterke i 3. runde. I 1956 hadde ÅFK på nytt et godt juniorlag og ble for første gang kretsmestre. Neste gang juniorlaget vant kretsmesterskapet, i 1965, vant også guttelaget KM. Ålgård sendte et aldersbestemt lag langt avgårde for første gang i 1974 da guttelaget deltok i Norway Cup. Laget var blant kretsens beste, men møtte sterk svensk motstand i første kamp og tapte 0–7 for Frösö IF som vant turneringen. Mellom 1976 og 1980 hadde ÅFK åtte aldersbestemte lag, men det første laget på kvinnesiden kom ikke før i 1981. Det var et pikelag som vant sin pulje i serien og kom til finalen i Vaulen Cup. Året etter markerte de seg igjen da de vant Vidar Cup, men tapte 1–2 for Skudenes i KM–finalen. Sissel Grude scoret dette året 100 mål på 39 kamper. Ungdomsavdelingen markerte seg i 1983 gjennom småguttelaget, hvor Rune Medalen og Arve Ullebust var med, og lilleputtene med Jørgen Rangnes, Pål Endre Oftedal og Einar Fjeldheim. Småguttelaget fikk sølv i KM, mens lilleputtene ble utslått i semifinalen på loddtrekning. Pikelaget gikk dermed hen og ble kretsmestre etter 1–0 over Nord etter at Sissel Grude igjen ble toppscorer, denne gang med 116 mål på 40 kamper. Småguttelaget fikk nok et sølv i KM året etter. Klubben stilte i 1984 med totalt 16 lag i aldersbestemte klasser. Dette hadde i 1988 steget til 28 lag og 709 kamper, riktignok inkludert seniorlagene. I 1989 vant juniorlaget både sin seriepulje og KM på tross av at fem av juniorene spilte på A–laget og var uaktuelle for juniorlaget. ÅFK hadde i 2006 43 lag i aldersgruppa 7–16 år. På disse lagene spilte rundt 520 barn og ungdommer. Birk Engstrøm var den første spilleren fra Ålgård som representerte laget på aldersbestemt landslag. Lars Hovland fikk i 1978 flere guttelandskamper for Norge, mens Jonas V. Fjeldsbø, Daniel Grønning og Edwin Kjeldner i nyere tid har representert Norge på aldersbestemte landslag. 23. november 2008 reiste Geir André Herrem, Jonas V. Fjeldsbø, Daniel Grønning og trener Tommy Bergersen til Middlesbrough for å trene med reservelaget til Middlesbrough. U19 landslagsspilleren Daniel Grønning har også vært i søkelyset til Strømsgodset. Baneanlegg. Hovedbanen Ålgård stadion ligger i Ålgård sentrum ved elva Figgjo og ble åpnet i 1950. Etter dette har anlegget også fått klubbhus, løpebane, tribune, treningsfelt og grusbane. Byggingen av klubbhuset startet 12. mai 1972 og ble tatt i bruk våren 1973. Målsetningen med klubbhuset var at klubben «skulle skape et miljø som ville få alle medlemmer, uansett alder, til å trives i klubben.» Klubbhuset ble bygget på i 1977 og i løpet av 1984–1986. I 1971 ble det bygget grusbane ved Gjesdal Ungdomsskole. Der ble det montert flomlys slik at A–laget kunne bruke banen i vinterforberedelsene. Det har vært mange diskusjoner på Ålgård om fremtiden til Ålgård stadion, særlig etter at arbeidet med sentralidrettsanlegget på Solås har kommet i gang. Solås har en gressbane og en kunstgressbane, men dette anlegget skal bygges ut med løpebane rundt gressbanen og ytterligere en kunstgressbane. Næringslivet på Ålgård ønsker å bygge ut sentrum, mens Ålgård FK og menigheten i kirken på Ålgård allierte seg med hverandre for å sikre både stadion og kirke i sentrum etter at det ble utsatt et vedtak på at Ålgård kirke skulle rives. 7. februar 2008 åpnet derimot årsmøtet til klubben for å flytte stadion til Solås. Klubben valgte dette fordi de opplevde liten støtte fra politikere og næringsliv for fortsatt stadion i sentrum og ønsket å vurdere mulighetene for å få et skikkelig anlegg ved å flytte. Serien. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Trenere. Frem til 1970 var det vanlig at klubben hadde to trenere, en som tok seg av innendørstreningene vinterstid og en som overtok når kampene nærmet seg og treningene startet utendørs. Dette var f.eks. tilfellet i 1965 da Alf Ravndal ledet vintertreningene, mens Reidar Kvammen overtok på våren. I mange av årene på 50– og 60–tallet var det Marton Skansen som ledet vintertreningene, og han var kjent for å være en dyktig kondisjonstrener. I 1978 ble det gjort en annen endring i trenerstilen da Trond Tengesdal overtok ansvaret. Med han ble uttakningskomiteen lagt ned. Dette var en komité på, som oftest, tre personer som tok ut laget som skulle spille kamp. Fra Tengesdal av ble dette trenerens ansvar alene. Kurt Schumacher. thumb Kurt Schumacher (født 13. oktober 1895 i Culm, Vestpreussen, død 20. august 1952 i Bonn) var en tysk sosialdemokratisk politiker (SPD). Han var formann for SPD fra 1946 og parlamentarisk leder for partiet i Forbundsdagen fra 1949 frem til sin død i 1952. Schumacher var en av de fremste representanter for den konservativ-nasjonale fløy innenfor SPD. Schumacher ble født i Vestpreussen som sønn en forretningsmann. Han studerte jus og tok den juridiske doktorgrad. Hele sitt yrkesaktive liv engasjerte han seg i politikken for SPD. Han var først redaktør for en partiavis, og ble senere medlem av den prøyssiske landdagen og fra valget i 1930 av Riksdagen. Under det nasjonalsosialistiske styret satt han det meste av tiden i konsentrasjonsleir. Schumacher var en markant antikommunist. Verdensberømt er hans sitat om at kommunistene ikke er annet enn «rødlakkerte fascister». Han var også en sterk forsvarer av de tyske fordrevnes rettigheter. Karl-August Fagerholm. Karl-August Fagerholm (født 31. desember 1901 i Sjundeå, Finland, død 22. mai 1984 i Helsingfors) var en finlandssvensk sosialdemokratisk politiker. Fagerholm var statsminister i tre etapper; 1948–50, 1956–57 og 1958–59). Han satt i riksdagen 1930-1965. I 1956 var han Finlands sosialdemokratiske parti kandidat ved presidentvalget og tapte knapt mot Urho Kekkonen. Fagerholm var også kjent som en ivrig forkjemper for det nordiske samarbeidet og var en flittig gjest i Stockholm hos blant annet Tage Erlander. Liste over Finlands statsministre. Liste over Finlands statsminstre og Finlands regjeringer fra og med selvstendigheten, gir en oversikt over navn, datoer og sammensetningen av koalisjonsregjeringer. Litteratur. Finlands statsministre Finland Paul Singer. Paul Singer (født 16. januar 1844 i Berlin, død 31. januar 1911) var en tysk sosialdemokratisk politiker og fabrikkeier, født som sønn av en jødisk kjøpmann. Han var en av grunnleggerne av SPD, som han var den første formann for sammen med August Bebel. Han var medlem av den tyske Riksdagen. Da han døde deltok nesten en million mennesker i begravelsen, som var den største i Berlins historie. Arthur Crispien. Arthur Crispien (født 4. november 1875 i Königsberg, Østpreussen, død 29. november 1946 i Bern, Sveits) var en tysk sosialdemokratisk politiker. Arthur Crispien var opprinnelig teatermaler, før han begynte å arbeide i den statlige sykekassen. Fra 1894 var Crispien medlem av SPD og arbeidet i Königsberg og senere i Danzig som journalist for flere partiorganer. Før første verdenskrig var han partisekretær for Vestpreussen. Mellom 1912 og 1914 var Crispien redaktør for "Schwäbische Tagwacht". I 1917 ble han medlem av USPD, som han var formann for mellom 1919 og 1922. Etter revolusjonen i Tyskland ble han Crispien i 1918 som visepresident medlem av den württembergske regjering, og for noen måneder også innenriksminister. I 1919 ble han innvalgt i Württembergs landdag, og mellom 1922 og 1933 var han medlem av den tyske Riksdagen og samtidig formann for SPD, som var blitt medlem av igjen. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen dro han over Østerrike i eksil i Sveits den 30. januar 1933. Arthur Crispien døde 29. november 1946 i Bern. Otto Wels. thumb Otto Wels (født 15. september 1873 i Berlin, død 16. september 1939 i Paris) var en tysk sosialdemokratisk politiker. Han var formann for SPD fra 1919 og medlem av den tyske Riksdagen fra 1912 til 1918 og Riksdagen under Weimarrepublikken fra 1918 til 1933. Han huskes bl.a. for i sin siste riksdagstale den 23. mars 1933 å ha argumentert mot fullmaktsloven og begrunnet SPDs avvisning av loven. Et berømt sitat fra talen var "Freiheit und Leben kann man uns nehmen, die Ehre nicht." I august 1933 ble han fratatt det tyske statsborgerskap. Etter forbudet mot SPD som fulgte umiddelbart etter reiste han til det franskforvaltede Saarland, senere til Tsjekkoslovakia og endelig til Paris for å bygge opp en emigrantorganisasjon. Han døde i Paris 16. september 1939. Liste over Finlands statsoverhoder. a>s møte i Helsingfors i 2011. Det finske presidentflaggetListe over Finlands statsoverhoder omfatter flere typer statsoverhoder, som avspeiler Finlands ulike statsformer gjennom historien. Fra 1249 var Finland en del av det svenske riket. Etter Sveriges tap mot Russland i den såkalte Finskekrigen (1808–09) måtte Sverige avstå Finland, og fra 1809 til 1917 var Finland et storhertugdømme under det russiske keiserriket. Ved tsar-Russlands fall og den russiske revolusjon i 1917 ble Finland selvstendig. I en overgangsperiode fra 1917 til 1919 ble det forsøkt ulike modeller for statsform og statsoverhode, inntil man i 1919 festet seg ved en valgt president. Finlands president utøver sitt embete i henhold til bestemmelser i den finske grunnloven, som ble totalrevidert i 2000: vedkommende er øverstkommanderende for de finske styrkene, og styrer republikkens utenrikspolitikk. Presidenten velges for en periode av 6 år, og kan gjenvelges én gang. Presidenten tiltrer på den første dagen i måneden, i måneden etter valget. Statsministeren er presidentens stedfortreder. Valget har tidligere vært gjennomført som indirekte valg, og ved unntakssituasjoner har presidenten blitt valgt av Riksdagen; valget skjer fra 1994 som direkte valg. Del av Sverige 1249–1809. I perioden fra 1249 til 1809 var det nåværende Finland en integrert del av det svenske riket. Tittelen "Storfyrste av Finland" var en del av den svenske kongens titulatur fra 1581 til 1809. For en liste over de svenske kongene; se Liste over Sveriges monarker. Den første kjente "generalguvernør" over Finland var Claes Eriksson Fleming, fra 1594. Av særlig betydning for Finland regnes grev Per Brahe d.y. (1602–1680), som var generalguvernør fra 1637–40 og 1648–54, og som grunnla både byer og læresteder. Russisk storfyrstedømme 1809–1917. a> var president i en mannsalder. Tsaren var representert i Finland av en generalguvernør. Nikolai I. Bobrikov, som var guvernør 1898-1904 utmerket seg særlig ved sin brutale opptreden overfor den gryende finske separatismen. Den provisoriske russiske regjeringen fra mars til november 1917 var representert ved de to siste generalguvernørene: Mikhail A. Stakhovitsj fra 31. mars til 17. september 1917 og Nikolaj V. Nekrasov fra 17. september 1917 til bolsjevikregjeringens inntreden 7. november 1917. Den finske borgerkrigen 1918. Da båndene til Russland ble brutt i og med oktoberrevolusjonen 7. november 1917 ble Pehr Evind Svinhufvud (NSP) fungerende statsoverhode, i kraft av sin stilling som president for Riksdagen. Under den finske borgerkrigen var Svinhufvud både statsoverhode og statsminister i den parlamentarisk baserte regjeringen, som hadde militær støtte i de de hvites paramilitære styrker. Kullervo Manner og Otto Ville Kuusinen var forgrunnsfigurer i Finlands sosialdemokratiske parti, og ledet opprørsregjeringen for de røde. De to var slik sett statsministre i den ikke anerkjente Finske sosialistiske arbeiderrepublikk fra januar til mai 1918. Det urealiserte kongeriket Finland. Fra oktober til desember 1918 var Fredrik Karl av Hessen valgt konge av Finland. Han rakk aldri å besøke Finland, og frasa seg tronen da det ble klart at stemningen både i Finland og hans hjemland Tyskland var imot monarkier. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig hadde dessuten hans rolle som garantist for en tysk-finsk allianse tapt sin betydning for Finland. Svinhufvud gikk av som riksforstander da det ble klart at hans plan om et tysk-orientert monarki ikke lot seg gjennomføre. Finlands presidenter 1919–. Det er vanskelig å påpeke statistiske mønstre i en gruppe på tolv personer, men det er noen trekk som kan påvises: Seks av presidentene hadde vært statsminister før de ble president ("Svinhufvud, Kallio, Ryti, Paasikivi, Kekkonen og Koivisto"), og alle seks var sittende statsminister idet de ble valgt. Av de seks som var født før 1883, hadde fire finnifisert enten hele navnet sitt, eller bare fornavnet ("Ståhlberg, Relander, Kallio og Paasikivi") i løpet av oppveksten. Syv av de tolv var/er jurister ("Ståhlberg, Svinhufvud, Ryti, Paasikivi, Kekkonen, Halonen, Niinistö"); to var bønder ("Relander og Kallio"); og dertil kommer en sosiolog/bankmann ("Koivisto"), en offiser ("Mannerheim") og en lærer/diplomat ("Ahtisaari"). Da Koivisto ble president i 1982, var han den første sosialdemokraten; og begge hans etterfølgere var også sosialdemokrater. Mannerheim, Ryti, Kekkonen og Halonen var blant de fem første i YLEs kåring av 100 "Suuret suomalaiset" ("Store finner") i 2004. Mer oppsiktsvekkende var det at Ahtisaari ikke var på listen i det hele tatt. Heller ikke Relander nådde opp i kåringen. Eksterne lenker. Liste Finland Aleksander I av Russland. Aleksander I av Russland (russisk: Александр I Павлович [Aleksandr I Pavlovitsj]; født i St. Petersburg, død i Taganrog) var tsar av Det russiske keiserriket 1801-1825, kjent fra Napoleonskrigene og som skaperen av «Den hellige alliansen». Bakgrunn og oppvekst. Han var sønn av den sinnssyke Paul I av Russland, men vokste opp i nær kontakt med sin strenge farmor Katarina II (den store) og mottok en vesteuropéisk oppdragelse i opplysningstidens ånd. Selv beskrives Aleksander med sine brå humørskift og sin merkelige blanding av rettskaffenhet og brutalitet både som schizofren og manisk-depressiv. Meget tidlig ble forholdet til faren anspent, og Aleksander tok i 1801 makten ved et statskupp som førte til farens død. Som tsar arbeidet Aleksander tidlig med tanken om reformer og en eventuell grunnlov, men alt ble med planene. Ved makten. Aleksanders regjering faller sammen med Napoleonskrigene, hvor han spilte en sentral rolle. Han inntok først en nølende holdning overfor Napoleon, sluttet seg deretter til hans fiender og deltok fra 1804 i den tredje koalisjon mot Frankrike. Her led han store nederlag, han ble blant annet personlig beseiret ved Austerlitz i 1805 og led nye nederlag under den fortsatte krig. I 1807 sluttet han fred med Napoleon i Tilsit, senere kjent som Freden i Tilsit. Aleksander trådte ut av alliansen med Storbritannia og aksepterte Napoleons posisjon. I de følgende fredsår bygget han opp et visst vennskap med Napoleon, aksepterte Kontinentalblokaden og tvang Sverige til det samme gjennom Finskekrigen, men unngikk å forplikte seg videre militært. Napoleon syntes det ble feil å være gjest hos den overvunne tsaren, mens tsaren på sin side ikke ville sette sine ben på fransk-okkupert område; følgelig lot Napoleon bygge et møtelokale på en flåte midt ute i elven som dannet grensen mellom fransk og russisk område. Bygningen hadde en dør mot den franske og en dør mot den russiske siden. Begge statsoverhoder lot seg så ro over til flåten, og snakket sammen på tomannshånd i tre timer. «Jeg hater engelskmenn like mye som De gjør,» hevdet tsaren. «I så fall har vi fred,» forsikret Napoleon. Han skrev senere til Joséphine om tsaren: «Han er en meget stilig, god og ung keiser.» Tsaren på sin side skrev til søsteren Katarina: «Gud har reddet oss». Til en fransk diplomat sa han om Napoleon: «Hvorfor har jeg ikke møtt ham før? Sløret har falt, og tiden for feiltakelser er over.» Innenriks støttet han et omfattende liberalt reformarbeid under ledelse av statsmannen Mikhail Speranskij, men oppgav prosjektet som følge av motstand og protester fra overklassen, og lot i 1812 Speranskij avgå. En stigende rivalisering med Napoleon, samt russiske økonomiske kvaler med fastlandssperringen, førte til at Aleksander i 1812 brøt med Frankrike og provoserte frem krig. Under den følgende krig (Napoleons felttog til Russland og tilbaketoget fra Moskva) viste tsaren stor fasthet og kamplyst, og han bidro muligvis derved til det franske nederlaget. I 1814 var han blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris og opptrådte som den første russiske tsar også som en klar vesteuropéisk maktfaktor. Han besøkte George III i England, og viste stor interesse for kveker-bevegelsen. Han gav audiens til slaverimotstandere, som ut fra kvekernes overbevisning ikke tok av seg hatten for noen jordisk monark, og mottok deres bok "Utdrag av bevismaterialet", om negerslavenes forferdelige levevilkår. Da han krysset Den engelske kanal, ble tsaren syk og pekte på plansjen over slaveskipet "Brookes", som viste hvordan slavene lå sammenstuet under dekk. «Den boken har gjort meg mer syk enn havet,» sa han. Etter Napoleonskrigene. Under Wienerkongressen 1814-15 spilte Aleksander en hovedrolle. Han forestod blant annet gjenopprettelsen av en polsk lydstat (Kongresspolen) og støttet Preussens erobringskrav. Han hadde flere sammenstøt med fyrst Metternich, men støttet ham dog i sluttoppgjøret med Napoleon i 1815. Under denne kongressen lanserte han tanken om «Den hellige allianse», et fyrsteforbund basert på kristendommens prinsipper, som skulle danne grunnlaget for fremtidens statsforhold. Det ble realisert, men ble i praksis et redskap for Metternich, som sa om ham: «Det er ikke mulig å være mer begavet enn tsar Aleksander, men jeg har en følelse av at det er en bit i hans karakter som mangler. Jeg kan bare ikke oppdage hvilken...» Etter 1815 ble Aleksanders styre stadig mer konservativt, mens han selv ble preget av stigende handlingslammelse og hang til mystikk. Utenrikspolitisk ble han påvirket av Metternich; i selve Russland gled mye av makten over til minister Aleksej Araktsjejev, som skjerpet den reaksjonære kurs. Russlands forhold til vestmaktene ble dårligere, og revolusjonære sammensvergelser i selve Russland ble dannet. Død og ettermæle. Både i samtiden og ettertiden har Aleksander gjort et forvirrende inntrykk. Han virket snart som en overtroisk og ulikevektig enehersker, snart som en sjarmerende og opplyst verdensmann, og han kunne svinge mellom uselvstendighet og forbløffende konsekvens. Også hans død er omgitt av mystikk. Han døde offisielt i byen Taganrog ved Svartehavet, men hardnakkede rykter ville ha det til at han i virkeligheten hadde abdisert i hemmelighet og under dekke av å være død, hadde slått seg ned i Sibir som religiøs eremitt under navnet "Fjodor Kusmitj", og skulle være død der i 1864. Påstanden synes faktisk støttet av visse indisier og vitneutsagn, men noe sikkert er aldri bevist. Graven hans ble åpnet i 1920, men den var tom. Metaspråk. Metaspråk er et generelt språk som brukes for å beskrive spesifikke språk. Et metaspråk er "nødvendig" da man ikke kan beskrive spesifikke språk uten å ty til et annet språk (som da er metaspråket). Beskrivelser i et generelt metaspråk forenkler sammenligning mellom forskjellige spesifikke språk, eller samme spesifikke språk på ulike tidspunkt. For å sjekke om et gitt språk er korrekt brukt, må en kontrollere anvendelsen mot metaspråket. Med et metaspråk kan en også lage nye spesifikke språk. Metaspråk er brukt i alle fagfelt og vitenskaper der man uttrykker kunnskap språklig. Mest nærliggende er lingvistikk, der en grammatikk for et gitt språk, være det språkets metaspråk. Innen informatikk finner en metaspråk som danner grunnlag for å sammenligne ulike markeringsspråk og programmeringsspråk (for eksempel SGML). Cannes. Cannes (uttales "kan") er en by og kommune på Rivieraen i Sør-Frankrike og ligger i "départementet" Alpes-Maritimes, ved den franske Riviera. Byen har om lag 70 000 innbyggere. Cannes er en del av det, stort sett, sammenhengende, urbane området som omgir Nice og som har totalt 933 080 innbyggere (1999). Cannes er spesielt kjent for sin filmfestival som avholdes i mai hvert år. Geografi. Cannes ligger på den delen av Rivieraen som kalles Côte d'Azur med kort vei til Alpene. Byene er kjent for sine fine sandstrender (i motsetning til Nice). De fleste strendene langs hovedgaten, Boulevard de la Croisette, disponeres av hoteller, men det finnes også offentlige strender, spesielt mot vest i retning Cannes Bocca. Historie. Fra middelalderen og til tidlig på 1800-tallet var Cannes en liten fiske- og jordbruksby. På 1830 tallet begynte franske aristokrater og velstående utlendinger å bygge feriehus i området og byen endret seg gradvis til et ferie- og rekreasjonssted. Lord Henry Peter Brougham (1778–1868) tilskrives mye av æren for Cannes utvikling. Lord Henry var en respektert og talentfull britisk politiker i sin tid og oppdaget Cannes på vei til Italia i 1834. Han kjøpte områder vest for Suquet (gamlebyen) og brukte så sine mange kontakter i fransk politikk til å utvikle området. Økonomi. Området rundt Cannes har tiltrukket seg virksomheter innen teknologi. I fjellene bak Cannes ligger blant annet Sophia-Antipolis som har en spesielt stor konsentrasjon av slike virksomheter. Cannes Film Festival som holdes hvert år i mai er viktig både for byen og for hele verdens filmindustri. Denne festivalen er kanskje også den enkeltbegivenhet som har bidratt mest til å gjøre Cannes kjent verden over. Mange store stjerner innenfor film pleier å delta på denne festivalen. Førsteprisen heter Gullpalmen eller Palme d'Or. Festivalen ble første gang arrangert i 1946 (første festival ble utsatt fra 1939 på grunn av krigen). Ellers er har byen en TV-festival hvert år i september, mens reklamefilmindustrien inntar byen med sin festival hvert år i juni. Takket være de store, internasjonale festivalene, har byen bygd et stort, moderne festivalpalass på en attraktiv tomt ved Boulevard de la Croisette. Mellom de store festivalene er det en rekke kulturarrangementer i byen, både innen musikk og drama. Transport. Cannes ligger ved hovedjernbanelinjen mellom Italia og Marseille og betjenes av hurtigtoget TGV, interregionale- og regiontog. Cannes jernbanestasjon ligger nær sentrum. I tillegg til at en rekke busslinjer har stoppested ved stasjonen er det også buss-stasjon ved rådhuset. Nærmeste internasjonale flyplass er Nice – Côte d'Azur. I sentrum kjøres elektriske busser – E-LO – og ”cabrioletbusser” betjener i høysesongen strekningen mellom rådhuset og Palm Beach Casino. Ole Midtlien. Ole Midtlien (født 18. juni 1947, død 26. januar 2007) var en norsk politiker (Ap). Han var ordfører i Nes kommune fra 1994 til sin død i 2007. Midtlien var utdannet lærer og jobbet i mange år ved Runni ungdomsskole på Årnes. Han gikk inn i kommunepolitikken etter valget i 1991, og i 1994 avløste han den sittende ordføreren, Halvor Western (Sp), midtveis i perioden. Salangsdalen kapell. Salangsdalen kapell ligger i Bardu kommune og beboerne i den sørlige delen av kommunen sokner til dette. Kapellet ble tatt ibruk i 1981 da det var gjenoppbygd etter brann. Pasta. Pasta er et næringsmiddelprodukt, som vanligvis er lagd av en deig av hvete (vanlig hvete eller durumhvete) vann og salt, men kan også være tilsatt andre ingredienser for å gi farge og smak til pastaen, eller andre egenskaper. Mest vanlig er det å tilsette egg. Ordet "pasta" kommer fra italiensk, og betyr deig; på italiensk brukes også ordet om små kaker. Produktet selges oftest i tørket tilstand, da med et vanninnhold på ca 7 %, men kan også selges fersk. Historie. Det er mange land som hevder at pasta stammer fra dem, og trolig har pasta oppstått flere steder i verden, uavhengig av hverandre. Kineserne spiste nudler så tidlig som 200 f.Kr. Noen kilder sier at det var Marco Polo som brakte pastaen med seg fra Østen til Italia på 1200-tallet, men dette er sannsynligvis ikke riktig. Før pastaen ble korn spist enten som grøt eller som en slags korndeig, eller den ble stekt til brød dersom man hadde ovner eller ild til å steke brød. Pasta hadde den fordelen at den kunne spises uten at man hadde ovn eller nok ved. Pasta gir derfor høyere næringsverdi i forhold til arbeidsinnsatsen enn brød. Tørket pasta kan også oppbevares lenge dersom det holdes tørt. Det tidligste funnet i Europa er fra etruskerne. Utgravinger fra det 4. århundre f.Kr. i Italia viser at de spiste pasta. Nær landsbyen Lajia ved elven Huang He i Kina har man i arkeologiske utgravinger funnet pasta fra circa år 2000 f.Kr.. Lajia ble i sin tid rammet av et jordskjelv etterfulgt av en flodbølge, men den pastaen som ble funnet her lå under en leirekrukke som lå opp ned, begravd i løss. Nudlene ble funnet av arkeologen Lu Houyuan, og de hadde en lengde på ca en halv meter og en diameter på ca 3 mm. De var lagd av hirse. I utgravingene i Pompeii har man også funnet redskaper som trolig har vært brukt til å lage pasta, sammen med andre kinesiske redskaper. Handelen med Kina gikk via silkeveien, som ble forlenget til Roma i år 30 f.Kr.. Dette taler imot at Marco Polo bragte pastaen til Italia, selv om han sannsynligvis tok med seg nye oppskrifter fra Kina, og kanskje også bidro til pastaens popularitet i Italia. Thomas Jefferson, USAs tredje president, var også oppfinner, og bragte den første makaroni-maskinen til USA i 1789, da han kom hjem etter en periode som ambassadør i Frankrike. Pasta-varianter. Hovedingrediensen i pasta etter italiensk tradisjon er durumhvete, som gir pastaen et høyt innhold av protein og karbohydrater, og et lavt innhold av stivelse. Den bidrar også til at pastaen ikke klebrer etter koking. I Østen brukes mye nudler, der deigen kan lages av både hvete, mais, ris og bønner. Pasta kan også lages av spelt, eller bokhvete som f.eks. Pizzoccheri. Det finnes ulike finhetsgrader på pasta, fra finmalt mel til grovmalt og helkorn. I noen tilfeller kan pastadeigen også tilsettes B-vitamin, jern eller proteiner. Pasta og matlaging. Pasta brukes svært mye i store deler av verden, blant annet fordi den er lett å tilberede, og at den er svært variert i form og farge, og dermed anvendelsesområder. Kritikken mot pastaen er at den har høyt innhold av karbohydrater, dvs høy glykemisk indeks. Pasta kokes gjerne al dente («til/for tannen»), dvs. at pastaen skal gjøre litt motstand når den tygges. Bilder. Bilder av forskjellige pastatyper med italienske navn. Klikk på bildene for å se dem i full størrelse. Øvre Bardu kapell. Øvre Bardu kapell ligger i Bardu kommune og beboerne i den østlige delen av Bardu sokner til dette. Hannes Kolehmainen. Johan Petteri «Hannes» Kolehmainen (født 9. desember 1889 i Kuopio, død 11. januar 1966 i Helsingfors) var en finsk friidrettsutøver. Han var den første i en generasjon med flere finske toppløpere. Kolehmainen kom fra en idrettsfamilie, der også brødrene Willy og Tatu var sterke langdistanseløpere. I 1912 var Kolehmainen med tre gull og en sølv blant de mestvinnende utøverne under de olympiske lekene i Stockholm. Den ypperste prestasjonen leverte han i 5000-meterløpet, der publikum fikk oppleve Kolehmainens spennende tvekamp med franskmannen Jean Bouin. Etter at de to løperne hadde ligget fremst i feltet under hele løpet, avgjorde Kolehmainen løpet på de siste metrene, og satte ny verdensrekord med tiden 14.36,6. I tillegg vant Kolehmainen 10 000 m og terrengløpet over 12 000 meter. Han var også med på det finske laget som fikk sølv i lagdelen av terrengløpet. Kolehmainens sportslige karriere ble avbrutt av første verdenskrig, men greide likevel å holde posisjonen som en av verdens fremste langdistanseløpere. Under sommerlekene i Antwerpen i 1920 vant Kolehmainen sin fjerde olympiske gullmedalje, denne gang i maraton. Han deltok også i maraton under OL 1924 i Paris, men fullførte ikke løpet. På denne tid hadde landsmannen Paavo Nurmi vist seg å være en verdig arvtager etter Kolehmainen. Da OL ble arrangert i Helsingfors i 1952, inviterte man Kolehmainen og Nurmi til å tenne den olympiske ild i fellesskap. Nedre Bardu kapell. Nedre Bardu kapell ligger i Bardu kommune og beboerne i den nordlige delen av kommunen sokner til dette. Kapellet ble tatt i bruk 1981. Lajia. Landsbyen Lajia (kinesisk: 喇家, pinyin: "Lǎjiā") i storkommunen Guanting er et arkeologisk funnsted nordvest i Qinghai-provinsen i Kina. Laija var en del av Qijiakulturen (2400 f.Kr. – 1900 f.Kr.), altså tidlig bronsealder. Landsbyen ble oppdaget i år 2000, og dekker et område på ca 200.000 m². Arkeologer mener at landsbyen ble forlatt da den ble rammet av et jordskjelv og en påfølgende oversvømmelse. I 2005 ble verdens eldste intakte nudler funnet her, fra rundt 2000 f.Kr. Disse var laget av hirse. Her ble det også oppdaget en klangstein (91 x 61 x 4 cm) ("Huang He qing wang", 黄河磬王), og den gjelder som landets største. Lajia-funnstedet står oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Kuling. Kuling er et uttrykk for styrken til vind med fart fra 10,8 s (22 knop) til 20,7 m/s (40 knop). Når det blåser kuling rører store trær på seg, og det er tungt å gå mot vinden. Til fjells reduserer snøfokk sikten til 1 km ved liten kuling og til under 100 m ved sterk kuling. Til sjøs kan en signifikant bølgehøyde på opp til 4 m opptre i liten kuling, og opp til 7 m i sterk kuling, da med bølger som bryter og sjøsprøyt. Etymologi. Ordet finnes også i nederlandsk i form av «köling».e.l. På norsk har ordet sammenheng med verbet «å kule», som betydde «å blåse friskt». Det har også sammenheng med adjektivet «kald», så «kuling» betyr egentlig «kald vind». Løss. Løss er en type finkornet jord som driver med vinden. Den består ofte av kvarts, feltspat, kalk og andre mineraler og inneholder normalt også organisk materiale. Løsskornene er kantet og holder seg derfor lenge i store skråninger uten å rase ned. Små partikler av løss kan karakteriseres som støv. Løssjorder, likesom andre sedimenter med høyt kvartsgehalt har sin opprinnelse i erosjon av den blottede underliggende berggrunnen, ofte etterhjulpet av eoliske prosesser. Dette kan for eksempel skje mekanisk med hjelp av en stor ismasse (isbre) der silten transporterrs og avsettes med hjelp av vinden, eller ved at vinden eroderer ned fjellgrunnen; slik er for eksempel løssjordene i Kina blitt til. Løssområdene kan bli flere hundra meter tykke, og i visse deler av verden har man bygd bosteder i dem. På mange hold danner løssvollene vertikale skrenter som kan bli riktig store. Løss finnes på mange steder i verden, framfor alt i USA, Argentina, Kina, Sentraleuropa det sentrale Asia, men også i bl.a. Nordafrika og Australia. Storm. Storm (norrønt "stormr") er et uttrykk for styrken til vind med fart fra 20,8 m/s (41 knop) til 32,5 m/s (63 knop). Storm er en vindstyrke få opplever, og i såfall er det som regel på havet, helt ute ved kysten eller på høyfjellet. Liten storm er for eksempel så kraftig vind at det begynner å bli vanskelig å holde seg oppreist. Når vinden blåser over land blir den raskt svekket på grunn av friksjon mot bakken, så når en meteorolog melder om storm på kysten blåser det ofte bare kuling litt innenfor kysten med unntak av enkelte utsatte steder i visse vindretninger. Et av unntakene er fjordene på Vestlandet som i østlig vind kan få storm, mens det bare blåser bris helt ute ved kysten. Vi har tre graderinger av storm: Liten storm, full storm og sterk storm. Så sterk vind som storm kan føre til ødeleggelser, spesielt om den oppstår i områder som sjelden har så kraftig vind. Bygninger og infrastruktur er da gjerne ikke dimensjonert for å tåle slike vindstyrker. På havet blir det dannet store bølger. Med full og sterk storm over en lengre periode kan en få signifikant bølgehøyde opp mot 15 m. Bølgehøyder over dette er svært sjelden, men er teoretisk mulig. Bølgene blir ikke nødvendigvis høyere i vind av orkan styrke, som er vindstyrken over storm. Årsaken til dette er at vindkraften blir så stor at bølgene blir presset sammen, og dermed får vi mindre bølgehøyde. Etymologi. Ordet «storm» var i bruk allerede i norrønt i form av «stormr», og det finnes også i mange andre germanske språk. Vi kan finne opprinnelsen i en gammel rot som hadde med «å forstyrre,ødelegge», og «å røre om» å gjøre om. Storm i Norge. Vind av storm styrke er langt fra uvanlig i Norge, men det skjer hovedsakelig langs kysten eller i fjellet. Storm oppstår oftest om vinteren og våren da lavtrykkene er på sitt kraftigste. Mest utsatt er områdene nær Stad i vind fra sør og sørvest, og til dels Jæren i vind fra vest og nordvest. Årsaken til dette er Bernoulli-prinsippet, også kalt «hjørneeffekten». Når vinden blåser rundt et hjørne blir luften presset sammen, og sidan mer luft skal igjennom et smalere område enn i omgivelsene øker vinden. Stad og Jæren er på sett og vis to av «hjørnene» i Sør-Norge. Værstasjonen på Kråkenes fyr i nærheten av Stad er den stasjonen som oftest måler vind av storm styrke. Som regel får en bare storm ved vindretninger mellom sør, vest og nord, mens vindretninger mellom sørøst og nordøst sjeldnere gir så kraftig vind. Øst-Finnmark er derimot et unntak fra denne tommelfingerregelen. Under ekstremværet Narve i januar 2006 blåste det storm fra sørøst og øst i Nord- og Midt-Norge, noe som er svært sjelden og uvanlig. Dette førte til at steder som vanligvis ligger vernet fra stormene som normalt kan herje kysten fikk den kraftigste vinden, for eksempel Saltdal i Nordland og Verdal i Nord-Trøndelag. På engelsk. Det engelske ordet «storm» blir ikke bare brukt om vindstyrke. På amerikansk-engelsk blir «storm» ofte brukt om det vi på norsk kan kalle «uvær». Eksempel på dette er «thunder storm» (tordenvær), «hale storm» (haglbyge), eller «rain storm» i tilfeller med kraftig nedbør. En «ice storm» kan endatil være vindfri og relativt nedbørsfattig, men er heller særtegnet med uvanlig sterk isdanning. Denne fortolkningsforskjellen gjør at dem som ønsker å lese tilsvarende artikkel «På andre språk» her til venstre, ofte vil finne artikler med noe annet innhold enn den norske. Al dente. Al dente er et begrep som betegner konsistensen på pasta som er kokt til den er fast, men ikke hard. Uttrykket brukes også for grønnsaker. Pasta "al dente" skal være kokt så lenge at den er myk nok til å spises, men fast nok til å gi litt motstand når den tygges. Dette anses å være den «korrekte» måten å koke pasta på. Uttrykket «al dente» er italiensk og betyr «til tannen» eller «for tannen». Katalogisering. Katalogisering er registrering og beskrivelse av dokumenter for gjenfinning i blant annet bibliotek. Beskrivelsen av dokumentene blir registrert i kataloger (enten trykte eller elektroniske) for å gjøre det enklere å skaffe seg oversikt over samlingen, hva de enkelte dokumentene inneholder og hvor disse dokumentene befinner seg. Hvert dokument får sin egen katalogpost. Til forskjell fra klassifikasjon så beskriver man primært ytre kjennetegn ved dokumentet, det vil si bidragsytere, utgiver, utgivelsesår, osv, med andre ord informasjon som ikke omhandler emnet i dokumentet. Katalogiseringsregler. Det er utarbeidet katalogiseringsregler som legger føringer på hvordan man beskriver et dokument. I Norge benytter man katalogiseringsreglene etter AACR2 (Anglo-American cataloguing rules, 2nd ed.). Innenfor disse reglene er det ulike nivåer av detaljegrad. Hvor detaljert man beskriver dokumentet kan avhenge av behovet til brukerne. Et vitenskapelig bibliotek vil ha større behov for nøyaktighet enn for eksempel et skolebibliotek. Katalogformat. Katalogpostene har en spesiell utforming. Tidligere var denne utformingen tilrettelagt for kortkatalogen. Dette formatet heter ISBD. Idag er katalogpostene utformet slik at de kan identifiseres og leses av datamaskiner i MARC-formatet, men de bygger fortsatt på ISBD-formatet. Se også. Klassifikasjon (bibliotekvitenskap) Thorvald Meyer. Thorvald Meyer (født 1818 i Christiania, død 3. februar 1909 samme sted) var en norsk forretningsmann og filantrop, sønn av forretningsmannen Jacob Peter Meyer og Ingeborg Marie Barth Muus Han var gift med Annichen Mathea Tofte, datter av Andreas Tofte, og far til Mathea (1846–1922), Ragnhild (1849–1937) og Mathilde (1852–1932). Gjennom arv og vesentlig trelasthandel bygde han seg opp til en av hovedstadens rikeste menn. Han var kjent som en av byens velgjørere og mesén for kunstnere. Familien bodde i en gård i Karl Johans gate 37 fra 1857, men boligen ble ødelagt av brann i 1867. Den ble gjenreist som et fornemt bypalé etter tegninger av arkitekt Wilhelm von Hanno. Familiens nye privatbolig skal ha kostet ikke mindre enn 24 700 speciedaler da den sto ferdig i 1869. Paléet ble overtatt av Oslo Handelsstands Forening i 1910. I 1856 arvet Thorvald Meyer søndre del av Meyerløkka etter sin far, og i 1859 gikk han sammen med svogeren Thomas Heftye om en plan for utbygging av eiendommen. Arkitekt G.A. Bull utarbeidet reguleringsplanen, og etter planering og opparbeidelse av gatenett og infrastruktur ble området langs St. Olavs gate og videre nordover utparsellert for leiegårdsbebyggelse. Den første eiendommen som ble frasolgt var Wessels gate 15, hvor en leiegård i tre etasjer ble oppført i 1865. Den ble i 1999-2001 flyttet og gjenreist i «Gamlebyen» på Norsk folkemuseum. Meyer kjøpte (med Carl Michelet) i 1862 den nesten ubebodde Grünerløkka og startet utparselleringen av området. I 1864 ble hovedgaten gitt navnet Thorvald Meyers gate. Også for dettet området ble planen utarbeidet av arkitekt G.A. Bull, som i mellomtiden var blitt stadskonduktør. Et helt kvartal ble holdt åpent som rekreasjonsområde. I 1882 ble kvartalet gitt til kommunen og fikk navnet Birkelunden. Thorvald Meyer bygde Christiania Vadske- og Badeanstalt i 1861 med vaskekummer og dampruller, samt 12 første- og 16 annenklasses karbad. Denne begynnelsen på byens badehistorie ble skjenket til kommunen året etter og ble senere utgangspunktet for Torggata Bad. Meyer ble senere eier av sommerboligen Kjærnsmo Bruk i Nes i Akershus, tegnet av arkitekt Hjalmar Welhaven, og av Losby Gods. Meyer ble 21. januar 1890 kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for almennyttig Virksomhed». Han hadde da siden 1862 vært ridder av samme orden. Meyer var også ridder av Nordstjerneordenen, kommandør av Vasaordenen og ridder av Karl XIIIs orden. Thorvald Meyers Minde. Meyer eide en tid store skogeiendommer i Nord-Odal. Etter at disse ble solgt omkring århundreskiftet sendte han i februar 1902 et brev til Nord-Odal formannskap der han ga bort 20 000 kroner. Den 1. oktober 1915 var det offentlig åpning av et etterlengtet pleiehjem i Nord-Odal med navn Thorvald Meyers Minde. Det opprinnelige pleiehjemmet ble revet i 1977 og ble erstattet av et nytt alders- og sykehjem. Det fikk navnet Nord-Odal Alders- og Sykehjem (NOAS). Den 11. mars 2009 vedtok kommunen at byggets offisielle navn skal være Thorvald Meyers Minde. Klassifikasjon (bibliotekvitenskap). Klassifikasjon benyttes i blant annet bibliotek for å gruppere dokumenter etter emneinnhold. I de fleste bibliotek skiller man mellom faglitteratur og skjønnlitteratur. Skjønnlitteraturen blir som regel stilt opp alfabetisk etter forfatterens etternavn eller tittelen på boken. Når det gjelder faglitteratur er emnet viktigst. Her er det hensiktigsmessig å plassere bøker med like emner sammen og at emner og fag som har naturlig tilknyttning står nær hverandre på hyllen. Metoden for slik systematisk oppstilling er avhengig av hvilke klassifikasjonssystem man bruker. Klassifikasjonssystem. Det mest utbredte klassifikasjonssystemet er Deweys desimalklassifikasjon(DDK). Tross sin utbredelse har DDK sine svakheter, blant annet: En vektlegging på vesten, få muligheter til fininndeling og noen logiske brister i faginndelingen. I de fleste norske folkebibliotek bruker man den norske forkortede utgaven, som er mindre omfattende. Andre utbredte klassifikasjonssystem er Universell desimalklassifikasjon(UDK) som er vanlig i fagbibliotek fordi det gir en mulighet til å legge inn flere emner i hovednummeret. I medisinske bibliotek brukes ofte klassifikasjon fra National Library of Medicine(NLM). Spaghetti. Spaghetti før den er kokt Spaghettirett med tomatsaus og parmesan Spaghetti (riksmål) eller spagetti (bokmål) er en type pasta som er formet som lange, tynne, runde strimler eller tråder av middels tykkelse (1,8–2,4 mm). Spaghetti blir laget av vann, eventuelt egg, og durumhvete, men også andre typer mel blir brukt. Etymologi. Ordet "spaghetti" kommer fra italiensk, flertallsform av ordet "spaghetto", som igjen er en forminskelsesform av "spago", som betyr streng eller tråd. Altså betyr "spaghetti" «små strenger»/«små tråder». Tilbereding. Mesteparten av spaghetti som selges er halvfabrikert og tørket. Spaghetti kokes ved at man først koker opp vann med salt og deretter tilsetter pastaen. Kokes til den blir myk, populært er «al dente», som er myk men litt hard i midten, mens andre koker den til den er helt myk. Spaghetti er basen for tilberedning av sauser som bolognese og carbonara. Bolognese er en kjøttsaus med tomater, mens carbonara er en kremete ostesaus. Spaghetti serveres oftest med en tomatsaus som kan inneholde et utvalg av urter og krydder, olivenolje, kjøtt eller grønnsaker. Spaghetti serveres ofte i middelhavslandene med revet ost, for eksempel: Pecorino Romano, Parmesan eller Asiago. Utenfor Italia serveres ofte spaghetti med kjøttboller, noe som ikke inngår i den typiske italienske oppskrift. Spising. I USA er det vanlig å spise spaghetti med gaffel og skje, mens i Europa er det vanligst å spise med kun gaffel. Noen foretrekker å rulle en munnfull på gaffelen før de fører spaghettien inn i munnen, mens andre bare fører spaghettien opp til munnen, slik at spaghettien henger ned fra munnen og trekker mer spaghetti inn i munnen ettersom de tygger. Makaroni. Makaroni (fra italiensk "maccheroni", flertall for "maccherone") er en type pasta. Makaroni er pasta laget uten egg. Den er ofte formet som små tuber eller spiraler, men kan også fåes nuddelformet. Den mest kjente makaroni-formen er kort, hul og bøyd («albueformet»). Den selges normalt som tørket, ikke fersk, pasta. Thomas Jefferson, USAs tredje president, var også oppfinner, og bragte den første makaroni-maskinen til USA i 1789, da han kom hjem etter en periode som ambassadør i Frankrike. Makaroni ble introdusert i Norge i 1913. Sesam. Sesam ("Sesamum indicum") er en ettårig steppegressplante med opprette, forgrenede og tetthårede stengler. Kultivering. Planten blir dyrket mange steder i verden, hvor man bruker både blad og frø. Av frøene presses en gyllengul, søtlig og luktfri olje. Den harskner sjelden og er en god erstatning for olivenolje. Sesamfrø. Sesamfrø kommer fra sesamplanter dyrket i Kina, India, Sentral- og Sør-Amerika. De er rike på mineraler, E-vitamin, flerumettet fett og protein. De selges både med og uten skall. Frøene med skall har et langt større innhold av jern og kalsium. Sesamfrø inneholder betydelig mere kalsium enn kumelk. Sesamfrø kan brukes til baking av brød og liknende bakverk, i vegetariske posteier og vegetarisk farse. De ristede frøene smaker også godt i salater. Kulturell betydning. Kunnskapen om denne planten og dens mangesidige bruk i mat og som urteplante ga planten en mytisk rolle i oldtiden, derav trylleordene «Sesam, sesam, lukk deg opp!», kjent blant annet fra det arabiske eventyret "Ali Baba og de 40 røverne" fra samlingen Tusen og en natt. Denne bruken av trylleordet Sesam har overlevd til vår moderne tid og er like populært å bruke som f.eks. «Eureka!». Uttrykket Sesam ble som kjent brukt som en døråpner i eventyret, dermed blir uttrykket ofte forbundet med muligheten for tilgang til en skatt eller en viktig løsning. Dette gjenspeiler seg i våre dagers bruk av uttrykket som et navn på programvare eller løsninger som gir tilgang til viktige data, enten i form av databaser eller relevante informasjonsmengder. 'Sesam' henspiller på verdien som ligger skjult bak en dør, der bare de som kjenner trylleformelen har adgang til rikdommene. En beslektet trylleformel er «Sim sala bim», som kan ha opphav i det arabiske ordet "Simsim" som betyr Sesam. Se også. For mer informasjon om denne planten anbefales. Ta gjerne en titt på den svenske artikkelen om også, den er saklig, direkte og har annen tilleggsinformasjon. Penne. Penne av hvete, ukokt (venstre) og kokt (høyre). Kokt "penne rigate" med saus Penne eller pennine er en type pasta. I Norge kalles den også pastarør. Den er formet som en hul sylinder. Endene skal være kuttet diagonalt. Dersom penne er riflete, og ikke glatte, kalles den "penne rigate" ("rigate" betyr riflet). Den glatte varianten kalles "penne lisce". Samme eller bare litt forskjellig utforming av pastaen har betegnelsene mostaccioli og ziti (men de har rettkuttede ender og er alltid glatte, ikke riflete). Samtidig er mostaccioli og ziti navn på noen matretter som kan lages ved hjelp av penne. "Penne" er flertallsform av det italienske ord "penna", som kommer fra det latinske " penna" (for «fjær», «[fjær]penn». Vermicelli. Vermicelli (italiensk, «små ormer») er en type pasta. Den er lang, tynn og rund som spaghetti, men noe tynnere og kortere. Mesén. Mesén betyr "velgjører". Navnet kommer antakeligvis fra den romerske statsmann Maecenas som var velgjører for dikteren Vergil. En person eller stiftelse opptrer som mesén når de bruker sine midler eller innflytelse til beste for en person, gruppe eller institusjon. Mesénens virksomhet kan utføres i hans/hennes levetid, eller som en testamentarisk gave til samfunnet. I levetid kan mesénen gi pengegaver, yte lån, utlyse stipender, bestille kunstverk, eller bygge opp samlinger. En mesén bedriver filantropi. Historie. Navnet mesen kommer fra Gaius Maecenas (70-8 f. kr.) som var rådgiver til keiser Augustus (født Gaius Octavianus Thurinus). Gaius Maecenas, også kjent som Cilnius Maecenas, var venn og politisk rådgiver for Augustus. Maecenas var en velgjører for poeter og forfattere, men dog ikke uten forpliktelser. Han krevde lojalitet og hyllest av keiseren mot at forfatterne fikk gull og eiendommer tilbake. Noen av de mest kjente forfatterne han støttet var Horats, Vergil og Propertius. Vergil skrev i 40 f.Kr. en diktsamling som het Bucolica og gjennom disse 10 diktene klarte Vergil å sikre seg økonomisk og politisk trygghet ved at Maecenas ble interessert og ga ham støtte. I hans verk Georgica kan ane en politisk undertone til støtte for Augustus. Hans siste verk, Aeneiden, ble som en hyllest til det romerske folk og deres keiser. Vergil rakk ikke å fullføre dette verket. Vergil og den litterære sirkelen han var med i introduserte Horats for Maecenas. Maecenas ble en personlig velgjører og nær venn av Horats. Propertius var også med i denne sirkelen av poeter, som var engasjert av Maecenas til å fremme Augustus sine sosiale og politiske interesser. Kirken sin funksjon som mesen innebar at de brukte kunstnere til å fremme religiøs propaganda og utsmykke kirkene med kunst. Kirken brukte såkalt ”symbolisk krigføring” (Eliasson, Eliasson 1997:70). Et godt eksempel er Santi Quattro Coronati klosteret i Roma i 1246. Der ble et rom som Paven brukte til å ta imot viktige gjester dekorert med freskobilder. Et av bildene viser Paven sittende til hest i romersk utrustning, mens keiseren leder hesten mot Roma til fots (Eliasson, Eliasson 1997). Det var ikke bare kirken som fungerte som mesen for å lage religiøse kunstverk. Cappella degli Scrovegni, Scrovegnikapellet, ble oppført av Enrico Scrovegni som bot for faren Reginaldo sine synder. Kapellet ble utsmykket med religiøse bilder malt av Giotto di Bondone. Giotto er et godt eksempel på hvordan kunstnerne ble finansiert i den tiden. Han tilbrakte ti år av sitt liv i Roma etter forespørsel fra Paven og etter det ble han engasjert av Kongen av Napoli. Selv om Giotto var en stor kunstner måtte han tilpasse motivene og symbolikken i sine verk etter oppdragsgivernes ønsker (Eliasson, Eliasson 1997). Kirken har vært bak mange av de største kunstnerne i historien, som Rafael, Leonardo Da Vinci og Michelangelo. Rafael (1483–1520) hadde flere prosjekter for kirken, blant annet for Pave Julius II og hans etterfølger Pave Leo X (født Medici). Rafael hadde også oppdrag utenom kirken. Bankmannen Agostino Chigi engasjerte Rafael til å lage freskodekorasjoner i en villa han bygde (4). Leonardo Da Vinci (1452–1519), en av kunsthistoriens største personligheter, jobbet fra 1482 til 1499 for Ludovico Sforza, greven av Milano. Han fikk styre sitt eget arbeidsverksted og hadde flere lærlinger under seg. I år 1515 ble han engasjert til å lage en mekanisk løve for fredssamtalene mellom den franske kongen Francis I og Pave Leo X. Michelangelo (1475–1564) laget i 1496 en statue av Bacchus (romerske vinguden) for bankmannen Jacopo Galli. Han fikk året etter oppdrag av kardinal Jean de Billheres å lage en skulptur. Pietá ble resultatet og forestiller Maria med Jesus i armene sine etter korsfestelsen. Michelangelos mest kjente arbeid er under Pave Julius II; Det Sixtinske kapell i Roma. En viktig periode i mesenenes historie var på 1400-1500 tallet, hvor Medici-familien støttet de viktige renesssanse-kunstnerne og arkitektene. De var en mektig familie basert i Firenze, fra det 13. til det 17. århundre. Medici-familien fikk makt grunnet sin bankvirksomhet, de utvidet sin politiske makt fra Firenze ut til Italia og Europa. Familien har tre paver i sin historie. Giovanni di Bicci de' Medici (1360-1429) var den første Medici til å støtte en kunstner (maleren Masaccio) og han var den som startet Medici-dynastiet. Men selv om Medici-familien støttet kunstnere, så var det mest vanlig på den tiden med bestillingsverk. Kunstnerne var mer som vanlige håndverkere, de som betaler får bestemme hva slags kunst det blir. Mesenen spesifiserte, kunstneren designet og utførte arbeidet (Eliasson, Eliasson 1997). Det var vanlig med kontrakter som spesifiserte hva kunstnerne skulle gjøre, som i hvilke farger som skulle brukes, hvordan den skulle males, hvor stort osv. (Eliasson, Eliasson 1997). Medici brukte kunst som en måte å fremheve seg selv, gjerne med bilder av de i familien eller familievåpenet. Cosimo Medici ble kritisert av talsmenn fra kirken på grunn av det de mente var overdreven pengebruk på kunst, og da spesielt kunst for å fremheve seg selv og familien. De skulle heller gi penger til de fattige. Men de ble forsvart av Abbeden av Badia vid Fiesole, som mente at rike skulle bruke penger på kunst og kultur i forhold til sin rikdom, som igjen skulle oppmuntre andre til å bekoste utsmykning av kirker. Et eksempel er veggene i Medicipalasset i Firense, som er dekorert med freskobilder av Benozzo Gozzoli. Bildene ”glorifiserer” familien Medici. Kunsten virket som propaganda, først brukt av kirken, konger og adel. Senere ble det mer og mer vanlig at kjøpmenn brukte det for å framheve seg selv. Dette begynte gradvis på 1400-tallet da marked og økonomi ble mer gjeldende enn tidligere (Eliasson, Eliasson 1997). Senere kommer skillet mellom den gamle og den nye mesen. Den gamle mesenen gjorde seg gjeldende før romantikken og den borgerlige revolusjonen. Den nye mesenen kommer etter den borgerlige revolusjonen og plasseres i 1800- og 1900 tallet (Gran, De Paoli 2005). Som vi har nevnt så er den gamle mesen mer kravstor, med et mer kontraktfestet forhold mellom mesenen og kunstneren, et bestillingsarbeid. Mens den moderne mesen ikke skal påvirke kunstneren i så stor grad, men være en type filantrop og støtte kunsten. Etter romantikken og revolusjonen hadde kunstneren blitt fri, kunsten hadde blitt opphøyd og fått mer status i samfunnet. Mesenen kunne ikke blande seg i kunstnerens arbeid som han hadde gjort før. De moderne mesener var fortsatt opptatt av effekten deres gaver hadde, mot offentligheten og politikk. De fremsto som samfunnsansvarlige som kunne få positive ringvirkninger for dem selv. Men selv om mesenene har en interesse i å framstille seg positivt, så styrer de ikke lenger kunstnernes arbeider som de gjorde tidligere (Gran, De Paoli 2005). Et eksempel på denne endringen i tiden kan være en av tidenes mest kjente komponister, Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791). Han var ansatt under fyrsteerkebiskop Colloredo, men ble mer og mer rebelsk i forhold til det musikalske som gjorde at han fikk sparken i 1781. Året etter gjorde Mozart stor suksess med sin opera Die Entführung aus dem Serail, som viser at en nå kunne være kunstner og likevel klare seg selv. Espen Gangvik. Espen Gangvik (født 19. juni 1958 i Tromsø, bosatt i Trondheim) er en norsk billedhugger. Gangvik er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim 1980 til 1984. Han har bemerket seg som en kunstner som fra et konstruktivistisk ståsted arbeider i grenselandet " – mellom realitet og virtualitet. Hans skulpturer – som oftest utført i metall eller i andre materialer som gir en følelse av å besitte masse og en fast form – er basert på manipulasjon av rom ved hjelp av geometri og matematikk som de grunnleggende verktøy." Sitat professor Øivind Storm Bjerke, 2000. Gangvik begynte tidlig på 90-tallet å bruke digitale verktøy for å designe, konstruere å produsere skulpturelle objekter. ("Electra", 1996, Henie Onstad Kunstsenter). I 2002 opprettet han stiftelsen TEKS – Trondheim Elektroniske Kunstsenter, som har som formål å tilrettelegge for produksjon og formidling av kunst som nyttiggjør seg nye teknologier, og han er i dag daglig leder av stiftelsen. Gangvik var engasjert som konstituert direktør ved Trondheim Kunstmuseum under hele 1996, og han var sammen med professor Jeremy Welsh ansvarlig for Trondheim bys 1000-årsjubileums kunstutstilling; "screens" i 1997 ved museet og Nidarosdomen. Han har senere vært kurator av flere kunstutstillinger, bl.a. gjennom den årlige internasjonale kunst- og teknologifestivalen Trondheim Matchmaking, arrangert av TEKS siden 2002. Gangvik har i over 25 år som aktiv kunstner deltatt i en rekke kollektivutstillinger i inn- og utland. Han er representert i mange offentlige samlinger og bl.a. innkjøpt av Norsk kulturråd, Riksgalleriet og Museet for Samtidskunst. Han har siden 1986 gjennomført flere større utsmykkinger, bl.a. "Det Nasjonale Frihetsmonument", 1995–2005; "Trinigon", Narvik. "Objects from an altered existence", 2007, i Trondheim Kunstmuseum, var hans til nå siste separatutstilling. Svennsgrunnen. Svennsgrunnen er et fiskefelt i Andfjorden, havområdet mellom Senja og Andøya. Fiskefeltet er i stor utstrekning benyttet til linefiske av kystlinebåter fra Torsken kommune, med overvekt av fartøy på om lag 15 meters lengde. Radiatori. Radiatori eller marziani er en type pasta. Den er formet som en radiator, altså som en kort, hul sylinder med «kjølefinner». Gnocchi. Gnocchi (italiensk, «klumper») er en type pasta. Den er formet som store skjell, med bølgete kant. Hovedingrediensen er normalt potet, men den kan også lages av durumhvete. I Toscana kalles gnocchi som for smakens skyld er tilsatt spinat- eller Ricotta (ost) for "strozzapreti" («prestekvelere»), fordi en prest en gang skal ha blitt kvalt og dødd etter å ha spist gnocchi for raskt. I Argentina og Brasil kalles gnocchi "ñoquis". Her spises dette tradisjonelt den 29. i hver måned, dagen før lønningsdag, og dermed den dagen de hadde minst penger. Det finnes også en variant som er lik gnocchi, men litt mindre, som heter "gnocchetti". Strozzapreti. Strozzapreti (italiensk for «prestekveler») er en type pasta. Den er en forlenget variant cavatelli, eller pasta rullet for hånd. I regionene Emilia-Romagna, Toscana og Umbria i Italia brukes navnet om bakte «melboller» med ost og grønnsaker, som også kalles gnocchi. Mæcenas. Byste av Gaius Mæcenas, i dag ved Coole Park, Co. Galway, Irland Gaius Cilnius Mæcenas (70 f.Kr.-8 f.Kr.) var en romersk statsmann fra Arretium, sønn av en rikmann, som var blant rådgiver og venn av Gaius Octavius, siden den første keiser av Roma som Augustus, og representerte ham ofte politisk, et samarbeid som kjølnet noe mot slutten av hans liv. Han var en av hovedmennene i Augustus' kulturpolitikk idet at han med sin store støttet håpefulle kunstnere som skrev pent om Augustus. Hans navn ble således et fast uttrykk i ordet mesén som finnes i dag i mange språk i betydningen en rik, sjenerøs og opplyst beskytter av kunstartene. Første gang Mæcenas omtales er i 40 f.Kr. da han hjalp til ved fredsforhandlingene mellom Augustus og Marcus Antonius. Siden er han knapt så synlig i det politiske liv. Fra omkring 30-tallet f.Kr. begynte han å støtte kunstnere som Vergil, Varius Rufus, Propertius og Horatius. Flere store verker, deriblant Vergils "Georgica" og Horatius' "Oder" er tilegnet Mæcenas, og han tilskrives også Propertius' forandring fra en grov dikter til en mer urban. Rebellen i Augustus' tid, dikteren Ovidius, var derimot ikke støttet av Mæcenas, og Ovidius skrev heller ikke særlig pent om Augustus. Mæcenas' praktvilla i Roma er utgravd. Omdømme. Meningene er meget delt allerede i oldtiden til Mæcenas' personlige karakter, men vitnemål til hans administrative og diplomatiske evner var enstemmige. Han er tilskrevet innflytelsen av å ha sørget for en mer human politikk hos Augustus etter hans første allianse med Antonius og Lepidus. Det beste sammendraget av hans vesen som et menneske og en statsmann er gitt av Marcus Velleius Paterculus, som beskrev ham som «av søvnløs vaktsomhet i kritisk nødssituasjoner, langtseende og visste hvordan å handle, men i hans avslapning fra forretninger mer luksuriøs og feminint enn en kvinne.» Uttrykk i Horatius' Oder synes å antyde at Mæcenas var utilstrekkelig i den hardførhet som romerne likte å se for seg som karakteristisk for deres by. Verker. Mæcenas skrev også litteratur selv, både i prosa og poesi. De rundt tyve fragmenter som har overlevd viser at han var mindre suksessfull som forfatter en som dommer og beskytter av kunstartene. Hans prosa vandret om ulike emner, "Prometheus", dialoger som "Symposium" (en bankett hvor Virgil, Horatius og Messalla var samlet), "De cultu suo" (om hans væremåte i livet) og et dikt "In Octaviam" («Mot Octavia») hvor innholdet er uklart, og det ble latterliggjort av Augustus, Seneca den yngre og Quintilianus for dens merkelig stil, bruken av sjeldne ord og merkverdige omstillinger. I henhold til Dio Cassius var Mæcenas også oppfinneren av et form stenografisystem. Transportøkonomi. Transportøkonomi er studiet av økonomiske forhold innen offentlig og privat transport. Faget omfatter alle former for transport, til lands, til vanns og i luften; og, det som befraktes er gods, pakker, mennesker og alt av fysisk art. I Norge har man spesielle utdanninger innen transportøkonomi ved Handelshøgskolen i Bodø, NTNU og Høgskolen i Molde. Forskning og utvikling skjer på Transportøkonomisk institutt, de nevnte skoler og enkelte regionale forskningssentra som Møreforsking. FedEx Cup. FedEx Cup er en poengbasert serie på PGA-touren som introduseres fra 2007. Spillerne vil samle poeng basert på deres resultater i turneringene på PGA-touren. FedEx Cup vil løpe fra januar til august og avsluttes med en mesterskapsserie på fire turneringer. Etter PGA-mesterskapet i august vil de 144 spillerne med flest poeng delta i tre mesterskap. De 30 beste av disse vil få spille i The Tour Championship i midten av september. Spilleren med flest poeng etter The Tour Championship vinner FedEx Cup og vil motta «den største utbetalingen innen konkurranseidrett». Serien ble annonsert 2. november 2005 under den årlige "State of the Tour"-talen til sportsdirektøren i PGA TOUR, Tim Finchem. Hensikten er å ta opp konkurransen med andre idretter som preger høstsesongen på TV. Golfsporten har tradisjonelt hatt lavere seertall etter PGA-mesterskapet i august, sesongens siste "major"-turnering. Etter The Tour Championship og FedEx Cup følger høstserien, der spillerne fortsetter å konkurrere i håp om å ende blant de 125 beste på pengelisten som får spillerett til neste sesong. I tillegg vil mange av spillerne også delta i lagkonkurransene Ryder Cup og The Presidents Cup. Fauna. Fauna betegner dyrelivet som forekommer i et avgrenset område (og/eller i en avgrenset geologisk tidsperiode). Ordet "Fauna" er latin – gudinne for dyreverdenen, og det kvinnelig motstykket til Faun. Begrepet tilsvarer den botaniske betegnelsen flora. Need for Speed. "Need for Speed" er en serie bilspill for spillkonsoller, PC og Mac. De tidligste spillene er basert på markedets raskeste og mest populære sportsbiler (f.eks. Porsche, Ferrari og Lamborghini), med hvilke man skal kjøre om kapp på et utvalg baner. De nyere spillene har mindre eksklusive biler, og fokuserer heller på gatebiler og styling. EA Games utvikler de fleste og utgir alle spillene. __NOTOC__ "Need for Speed" utgivelser. I dette spillet ble bilene skadet (både utseende- og ytelsesmessig) når man krasjet med dem. Man måtte betale for reparasjon etterpå. PGA-touren 2006. 2006-sesongen på PGA-touren starter med turneringen Mercedes Championships i uke 1 og ender med The Tour Championship i uke 44. 2006-sesongen omfatter 49 turneringer på 45 uker, inkludert lagturneringen Ryder Cup uten pengepremie. Touren starter i Hawaii i januar, tilbringer det meste av de to første månedene i California og Arizona, og flytter seg deretter til Florida. I april begynner den å flytte nordover. Sommermånedene blir hovedsakelig tilbrakt i de nordøstre og sentrale deler av USA, og på høsten flytter touren sydover igjen. Turneringer. Etter sesongavslutningen deltar mange av spillerne i andre turneringer som ikke inngår i PGA-touren og som ikke har betydning for pengelisten. Blant disse er PGA Grand Slam of Golf, Merrill Lynch Skins Game og WGC–World Cup. Pizzoccheri. Pizzoccheri er en type pasta. Den er populær i det nordlige Italia, er lagd av bokhvete og serveres gjerne med smør og ost fra Valtellina. Pizzoccheri er formet som lange, flate plater, ikke ulikt lasagne, og er en del mørkere i fargen enn vanlig pasta. Pizzoccheri skal stamme fra Teglio, en liten by i provinsen Sondrio i Italia. Her arrangeres det marked to ganger i året; «La Sagra dei Pizzoccheri» i juli og «festivalen for den gyldne pizzocchero» i september. Rigatoni. Rigatoni er en type pasta. Den er stor, rørformet og lett bøyd. En mindre variant finnes også, denne kalles "rigatoncini". Rigatoni er vanligvis riflet, derav kommer også navnet; "rigati" betyr riflet. Rørendene er ikke kuttet diagonalt, i motsetning til hvordan penne vanligvis er skåret. Rigatoni er også noe større i diameter enn penne er. Rigatoni kombineres tradisjonelt med en lang rekke sauser, fra de glattere kremete til de mer klumpete gehaltige. Det gjør denne pastatypen særlig populær hos spisesteder som ikke ønsker å ha et stort antall rørformede pastavarianter i spiskammeret men leter etter den type som tradisjonelt passer med det meste. Røret kan også fylles med ost eller annet mykt fyll. Farfalle. Farfalle (italiensk: "sommerfugler"), også kalt fiocconi eller farfalloni, er en type pasta. Den er formet som en sløyfe eller sommerfugl. Pastaen får denne formen ved det at et lite forkantet stykke pastadeig trykkes sammen i midten. Denne pastasorten er en spesialitet fra 1500-tallet som opprinnelig ble utbredt i regionene Lombardia og Emilia-Romagna. I byen Modena er farfalle kjent under navnet strichetti. a> «blekk» – gir sort farge; sammen med vanlige, grønnfargede eller rødfargede farfalle kan de inngå i varianten "Farfalle tricolori" Varianter av de vanlige farfalle er: "Farfalle tonde" (som har runde sider), "Farfalle tricolori" (fargede farfalle, slik at retten får tre farger), "Farfalline" (små), "Farfalloni" (store), "Farfalle rigati" (riflede). Levi Henriksen. Levi Henriksen (født 15. mai 1964 på Kongsvinger) er en norsk forfatter, journalist og musiker. Han har gitt ut novellesamlinger og roman på forlaget Gyldendal, samt essaysamling, antologi og andre bøker på sitt eget forlag, Magerdal forlag. Henriksen er kjent for å legge handlingen i sine noveller og romaner til den fiktive bygda Skogli, hvor han skildrer bygdefolkets liv på godt og vondt. I virkeligheten er dette den lille bygda Granli, noen kilometer utenfor byen Kongsvinger i Hedmark fylke, hvor Levi har bodd det meste av sitt liv. Levi Henriksen debuterte på Gyldendal i 2002 med novellesamlingen "Feber". Det store gjennombruddet kom med romanen "Snø vil falle over snø som har falt" i 2004. Den høstet meget gode kritikker, og Henriksen ble tildelt Bokhandlerprisen samme år. Novellesamlingen "Bare mjuke pakker under treet" fra 2005 ble filmatisert i Bent Hamers "Hjem til jul" i 2010. Henriksen spilte rollen som vekter i filmen. Før novelledebuten på Gyldendal var han kjent som journalist i lokalavisa Glåmdalen,han var også ansatt som journalist i avisen Østlendingen før han begynte i Glåmdalen. Med kollegaen Jens Haugen fra Glåmdalen som fotograf ga han i 1999 ut reiseskildringen Lille Norge i store Alaska, med forord av Erik Bye. På hans eget forlag har han blant annet gitt ut antologien Mannen som ikke var fra Kongsvinger, en hyllest til hjembyen Kongsvinger i anledning dens 150-års jubileum i 2004. Tittelen er hentet fra en novelle av Aksel Sandemose fra 1954, som åpner antologien. Skribenter som Vidar Kvalshaug, Håkon Ohlgren, Heidi Linde, Bengt Berg og Alf Kvasbø medvirker også. Enda tidligere gjorde Henriksen seg bemerket på både lokalt og nasjonalt plan som bassist og låtskriver. Mest kjent er bandet Heart of Mary, som vant Ungdommens radioavis' Rockemønstring, arrangert av NRK, i 1988 med sangen "Albert Einstein Never Lived in my Hometown". Året etter ga de ut albumet "Greetings from Stuckville". Levi Henriksen medvirker også som låtskriver og bassist på singelen "Possibilities/Bil uten lys" med bandet Blundertown i 1983. Karrieren som bassist tok han opp igjen i 2005, da skiva Herfra til Rockaway Beach kom ut på Lydbokforlaget. Albumet inneholder selvbiografiske historier fra Levis musikalske oppvekst – fra foreldrenes bedehusmusikk, via country, til Ramones. Rockeren Thomas Mårud fra Kongsvinger synger og trakterer diverse strengeinstrumenter på plata. 15. Oktober 2007 kom den andre skiva fra radarparet Levi Henriksen og Thomas Mårud. Bang Bang Rett Ned fikk svært god mottakelse fra norsk presse. Anellini. Anellini (italiensk, «små ringer») er en type pasta. De er formet som små ringer. Anellini er en mindre versjon av "anelli". Fusilli. Fusilli er en type pasta. Den kan også kalles eliche, tortiglioni eller spirali. Fusilli er formet som skruer, og kalles ofte pastaskruer på norsk. Den fås i både ufarget (hvit) og farget type, typisk «tricolore» med hvit, orange og grønn i samme pakke. Pipe rigate. Pipe rigate er en type pasta. Den er formet som svært korte rør, som er bøyd og klemt igjen i den ene enden, slik at de minner om en tobakkspipe. De er ca. 2,5 cm lange og 1 cm i diameter. Henry David Thoreau. Henry David Thoreau (født i Concord, Massachusetts, 12. juli 1817, døpt David Henry Thoreau, død samme sted, av tuberkulose 6. mai 1862) var en amerikansk forfatter, filosof og talsmann for friluftslivet. Thoreau var utdannet ved Harvard University (1837), men avsto fra diplom grunnet diplomavgiften. Etter dette arbeidet han delvis som lærer, delvis på familiens pennefabrikk, samt skrev dikt og poesi. Gjorde om fabrikken for produksjon av blekkstoffet brukt til typesetting. Fra 1850 arbeidet han som landmåler. Brorens tidlige død i 1842 avstedkom livsvedtaket om å bo alene med foreldrene. Mellom 4. juli 1845 og 6. september 1847 foregikk hans ensomhets-eksperiment i hytta ved innsjøen Walden. Oppholdet er skildret i boken "Walden – Livet i skogene". Han utga også "Civil Disobedience", som omhandler hans opposisjon mot Mexico-krigen, en sivil ulydighet som det hevdes har inspirert Leo Tolstoi, Gandhi og Martin Luther King. Thoreau talte og foreleste om menneskerettigheter og mot slaveriet. «The Thoreau Society» ble etablert i 1941. Utgivelser. Thoreau, Henry David Thoreau, Henry David Thoreau, Henry David Trenette. Trenette eller trenne er en type pasta. De er formet som en hul sylinder som er klemt litt sammen slik at tverrsnittet former en trekant. Trenne er litt større enn trenette, ellers er de like. Trenette serveres tradisjonelt særlig med den rikholdige grønne sausen pesto alla genovese, og retten kalles da "trenette al pesto". Ofte er da medtatt poteter og grønne bønner som er kokt i det samme vannet. Trenette er særlig forbundet med matskikkene i den italienske regionen Liguria i sin alminnelighet og byen Genova i særdeleshet. I det hele tatt stammer skikken med å koke grønnsaker og pasta sammen fra den vestlige delen av Liguria, og spredte seg derfra over hele regionen. En tilsvarende skikk utviklet seg her og der ellers i Italia, som for eksempel i Puglia, men ikke i samme grad. Tagliatelle. Tagliatelle er en type pasta. Den er formet som lange, smale pastaplater (ca. 0.5 cm brede), ikke ulik fettuccine. Disse brukes mye om hverandre, og kalles «båndspaghetti» på norsk. Fettuccine er imidlertid noe tykkere og bredere (tagliatelle ca. 5 mm, fettuccine 15-20 mm). Tagliatelle kan lages hvit eller grønn (deigen blandet med spinat). Når disse to typene blandes kalles det `paglia e fieno`, som betyr `strå og høy`. Tagliatelle kan også kalles "tagliarelli", "reginelle", "fresine", "nastri", "fettuccelle", "fettucce romane" og "fiadi". Fettuccine. Fettuccine (it.: "små bånd") er en type pasta. Den kan også kalles lasagnette eller fettucce. Fettuccine er formet som lange, smale pastaplater (ca. 8 mm brede), ikke ulik tagliatelle. Disse brukes mye om hverandre, og kalles «båndspaghetti» på norsk. Fettuccine er imidlertid noe tykkere og smalere (tagliatelle ca. 10 mm, fettuccine ca. 8 mm). Alene. alene er en betegnelse om et subjekt, som indikerer at dette er det eneste innenfor en kategori. Vanligvis assosieres alene med følelsen av ensomhet, noe som kun kan forekomme i visse tenkende vesener. Følelsen kan skape "tilfredshet" (en fortsettelse av ensomheten er da ønsket) eller "frustrasjon" (ensomheten ønskes avsluttet). At noe er alene kan også være "likegyldig" for den som observerer ensomheten. Innenfor filosofi finner vi flere områder der ensomhet og eksistens står sentralt. Der ensomheten oppleves frustrerende kan det gi psykiske lidelser. Jennifer Smith. Jennifer Smith er en britisk skuespiller som er mest kjent for rollen som «Lavendel Bruun» i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" (2004). Pangea. Pangea eller Pangaea er gresk for «all jord» (fra «Παγγαία», "pan-" betyr «all-», "gaia" betyr «jorden»). Det er navnet på superkontinentet som eksisterte for ca. 250 millioner år siden, i den paleozoikiske og mesozoikiske æraene, før platetektonikkens prosess hadde skilt kontinentene til den nåværende formen. Pangea omfattet mesteparten av den kontinentale jordskorpen. Superkontinentet oppstod ved en sammenføying av Laurasia i nord og Gondwanaland i sør. Navnet "Pangæa" ble først brukt av den tyske opphavsmannen av platedriftteorien, Alfred Wegener, i 1920 i hans bok om platedrift, "Die Entstehung der Kontinente und Ozeane", hvor han skrev at Pangea spilte en nøkkelrolle. Kontinentaldriftteorien. a>, fra Die Entstehung der Kontinente und Ozeane, 1929 Teorien om "Pangea" ble satt fram av den geofysikeren Alfred Wegener i 1912, hvor han hevdet at kontinentene helt fram til triasperioden (ca. 200 mill. år siden) utgjorde én enhet, et superkontinent, som han gav navnet Pangæa. Dette ble splittet opp i flere enheter som drev fra hverandre. Teorien bygde på likhetspunkter i de forskjellige verdensdelene, kystlinjenes store likhet på begge sider av Atlanterhavet, likhet hva fossile dyr og planter angikk og like bergarter på begge sider av havene. Teorien ble avvist av de fleste forskere på den tid fordi den ikke forklarte hvordan slik kontinentaldrift foregikk. Forklaringen på kontidentaldriften ble funnet i 1960-årene etter omfattende undersøkelser av havbunnen, platetektonikk, havbunnsspredning. Paleogeografi. Kontinentenes geologiske historie – paleogeografi – antas foreløpig å være i korte trekk: Pangea, som lå langt sør da vår tids store kullforekomster ble dannet i tropene, begynte å sprekke opp i permtiden, samtidig som deler beveget seg nordover. I juratiden begynte Sør-Amerika å drive vekk fra Afrika. I kritt-tiden løste India, Australia og Antarktika seg ut fra østsiden av det nåværende Afrika. I begynnelsen av tertiærtiden åpnet Nord-Atlanteren seg, idet Nord-Amerika drev bort fra Vest-Europa og Grønland drev bort fra Norge), og samtidig skilte Australia og Antarktika lag. Rødehavet åpnet seg for 30 mill. år siden, og Island begynte å vokse «over skrevs» på den midtatlantiske ryggen for 20 mill. år siden. Nord-Amerika og Europa fjerner seg fremdeles fra hverandre, slik at Atlanterhavet stadig blir bredere, ca. 2 cm i året. Rødehavet tolkes som et begynnende verdenshav. Pangea oppstod ved en sammenføyning av et nordlig superkontinent, Laurasia, og et sørlig, Gondwanaland. Pangea var omgitt av urhavet Panthalassa. Kontinentene slik vi kjenner dem i dag oppstod ved fragmenteringen av Pangea, som begynte i Jura. Navnet Pangea ble først brukt av A. Wegener. Ralph Waldo Emerson. Ralph Waldo Emerson (Født i Boston, Massachusetts, 25. mai 1803, død 27. april 1882) var en amerikansk forfatter og filosof. Han var gift med Elena Louse Tucker (død 1831), og var far til Waldo (død 1842 av skarlagensfeber). Emerson ble utdannet ved Harvard University (1821), der han også arbeidet som kelner og assistentlærer, og var deretter rektor for brorens skole i en kort periode. Som sin far (død 1810) tok han utdannelse som prest i den lokale "Unitarian Church", men sa opp i protest i 1832. Hans senere uttalelse om at Jesus ikke er Gud, vakte bestyrtelse og ateisme-fordømming i 1838. Rundt 1880 var likevel deler av kirkens filosofi positiv til enkelte av Emersons ideer. Hans reise til Europa er beskrevet i boken "English Traits" (1856), og medførte møte med blant annet John Stuart Mill. I 1835 etablerte han seg i Concord, giftet seg med Lydia Jackson og etablerte "The Transcendental Club," med Henry David Thoreau og andre (1836). Denne filosofikretsen utga journalen "The Dial" (1840–), der Emersons første essay, "Nature" ble trykt anonymt. Diktene "Threnody" og "Experiense" uttrykte sorgen ved sønnens død. Skriveriene og de godt besøkte forelesningene, ble oppfattet som entusiastiske, men vanskelig tilgjengelig. Byen Emerson i Manitoba, Canada, har navnet sitt etter Emerson. Lite av Emersons poesi er gjendiktet til norsk, men enkeltdikt i Sigmund Skards gjendikting finnes i "Under nye stjerner" og "Framande dikt frå fire tusen år". Data mining. Data mining (norsk datagraving, dataminering, datautvinning) er et fag innen informatikk, der man studerer leting etter struktur og ofte mening, i ofte store mengder med ustrukturerte data. Sentrale teknikker som brukes er mønstergjenkjenning, statistisk modellering og maskinlæring. Søk i ustrukturerte data har vært et eget fag i informatikken lenge, men begrepet "data mining" kom spesielt etter at man (fra web) kunne fylle såkalte datavarehus med data av alle slag. En kunne da mot en pengesum, få tilgang til de innsamlede data, for så å iverksette søking og graving etter noe som for klienten var av interesse. Þjórsá. Thjórsá (Isl: «Þjórsá») er Islands lengste elv, med 237 km. Den ligger sør på Island. Thjórsá har sitt utspring i isbreen Hofsjökull. Den kommer ut av smale kløfter i Islands høyland og passerer bl.a. den historiske gården Stöng som ligger i Thjórsárdalur. Tungnaá faller ut i Thjórsá ovenfor kraftstasjonen Sultartangavirkjun. En annen elv som kommer inn i Thjórsá er Fossá (med fossen Háifoss). Fossá renner gjennom Thjórsárdalur og faller ut i Thjórsá nedenfor kraftverket Búrfellsvirkjun. Midt i elven er det også noen øyer, den største heter Árnes. Her lå det et «Þing» ("Ting") tidligere. En gang i tiden var Árnes landfast mot Gnúpverjahreppur, men i gjennom tidene gravde elven seg vei i gjennom øya, så nå er det to fosser på hver sin side av øya, Hestfoss på østsiden og Búðafoss på vestsiden. Noen av fossene i Thjórsá: Kjálkaversfoss, Dynkur, Gljúfurleitarfoss, Tröllkonuhlaup, Þjófafoss, Búðafoss, Hestfoss og Urriðafoss. Musserende vin. Musserende vin er vin med kullsyre. Enklere musserende viner produseres rett og slett ved å tilsette kullsyre, men den klassiske produksjonen (ofte kalt champagnemetoden) utføres ved at vinen gjæres i to omganger, først på fat og deretter i flaske. Det er den andre gjæringen som gjør at karbondioksid dannes i flasken og gjør vinen sprudlende. Under gjæringen dannes det grums. Dette fjernes ved at flasken stadig vendes slik at all grums samles ved korken. Ved en spesiell teknikk slås flasken slik at korken og grumset forsvinner fra flasken. Deretter etterfylles flasken med mer vin før den korkes på nytt. Musserende viner er vanligvis hvite, men rød musserende vin (rosévin) blir også stadig vanligere. Champagne er den klassiske varianten, men det finnes flere varianter som for eksempel spansk Cava, italiensk Spumante og Crémant fra Bourgogne, Jura eller Alsace. I Norge var Golden Power i en årrekke alene som et norskprodusert innslag i Vinmonopolets tilbud av musserende vin. Golden Power produseres av Vingården og er laget av 70 % rabarbra, 20 % eple og 10 % druer. Golden Power ble lagret ett år på eikefat og 2-4 måneder på flaske. Den var gått ut av sortimentet i 2006. Mønstergjenkjenning. Mønstergjenkjenning (engelsk pattern recognition) er et fag innen informatikk. Det innebærer at man skal lete gjennom en ofte stor datamengde, etter visse mønstre, og rapportere funn. I forbindelse med krigføring vil avlytting og kodeknekking innebære at man må utføre mønstergjenkjenning. Selve letingen innebærer at man aktiverer en algoritme på det aktuelle materiale, og med spesiell instruks om hvilke mønster som er av interesse. Funnrapporten vil vise hva som er funnet, hvor det opptrådte, og i hvilken grad funnet er relevant til det som var av interesse. Tidligere skjedde dette manuelt, men i dag vil datamaskiner være sentrale. Et IT-anlegg er ofte utstyrt med automatikk som bruker mønstergjenkjenning for å oppdage forsøk på innbrudd og annet som har til hensikt å utfordre organisasjonens datasikkerhet. Innenfor bioinformatikk brukes mønstergjenkjenning i letingen etter spesielle DNA-sekvenser. Man kan også si at mønstergjenkjenning er sentral innen generell informasjonsgjenfinning, eksempelvis etter artikler på web. Til sist kan nevnes at data mining også i stor grad er avhengig av effektiv mønstergjenkjenning for å ekstrahere meningsfylt informasjon fra ustrukturerte data. Nissan 350Z. Nissan 350Z er en bilmodell fra den japanske bilprodusenten Nissan. 350Z blir produsert i både coupé og roadster-varianter, og ble introdusert i august 2002. Modellen er femte generasjon i Nissans Z-serie, med chassiskode "Z33". Fra konsept til produksjon. Nissan viste sin første konseptmodell av 350Z på bilutstillingen i Detroit i januar 2000, og senere på bilutstillingen i Los Angeles. Nissan var ikke fornøyd med den første konseptmodellen, og mente den var for "retro", og mer en futuristisk utgave av 240Z enn en moderne coupé. Derfor ble konseptbilen, som nå ble kalt "Z Concept", redesignet, og vist på bilutstillingen i Detroit to år etter at den første utgaven ble presentert. Deretter fikk bilen en ørliten redesign, motoren VQ35DE under panseret og navnet 350Z, før den ble presentert som den endelige produksjonsmodellen. Modeller. Nissans motorsportdivisjon Nismo kom raskt etter lanseringen med oppgraderinger til modellen, både ytelse- og utseendemessig. Sveinung Sundli. Sveinung Eide Sundli (født 21. juli 1979 i Orkdal) er en norsk musiker. Han spilte fele og tangentinstrumenter i bandet Gåte. Han startet Gåte sammen med søsteren Gunnhild Sundli og Martin Viktor Langlie, Gjermund Landrø og etterhvert også Magnus Robot Børmark. Sveinung Sundli har skrevet melodier til «Storås», «Ola I», «Du som er ung», «Sjåaren» og «Fredlysning». I 2004 stiftet han Storåsfestivalen, som har blitt Norges nest største rockefestival. Capellini. Capellini er en type pasta. Den kan også kalles "capelli d'angelo" (englehår), "bassetti", "tagliolini a nido", "capelvenere" m.m. Dette er svært lang og tynn pasta (ca. 1 mm tykk), vanligvis nøstet opp eller kveilet sammen til en bunt. Den brukes mest til supper. Conchiglie. Conchiglie er en type pasta. Den er formet som en konkylie, og navnet kommer fra det italienske ordet for skjell. Bucatini. Bucatini (it.: "buco", hull) er en type pasta. Den er formet som lange, hule rør med diameter på ca. 2,5 mm. Lengden er tilsvarende spaghetti. Bucatini kan også kalles "perciatellini" («små perciatelli»), "foratini", "fidelini bucati" eller "fide bucate". Denne pastasorten assosieres nå for det meste med det romerske kjøkken. Opprinnelig har den sine røtter, foruten i Lazio, i Napoli og Liguria. Den langt vanligste matretten med bucatini serveres "«all'amatriciana»": Det er en saus som er basert på "guanciale" (eller på "pancetta") og på tomat. (Guanciale er en urøkt bacon tilberedt fra svinekjeve eller -kinn; "guancia" er italiensk for «kinn».) Andre bucatini-kombinasjoner er med smørbaserte sauser, grønnsaker, ost – særlig pecorino –, egg, ansjos eller sardiner. Perciatelli. Perciatelli er en type pasta. Den er formet som lange, hule rør, ikke ulik Bucatini, men er noe tykkere (ca. 4 mm). Perciatelli kan også kalles "Maccheroncelli", "Maccheronicini", "Mezzanelli" og "lang makaroni". Christianssand String Swing Ensemble. Christianssand String Swing Ensemble er et norsk band fra Kristiansand som ble startet i 1999. __TOC__ Etter starten gjennførte bandet 75-80 spillejobber før de i april 2001 reiste til Paris, for å spille inn sin debutplate. Med gode anmeldelser i ryggen ble dette vært en bærebjelke videre for bandet, og platen ble lansert på Ensemblets egen festival "Christianssand String Swing Circus" i juli 2001. Christianssand String Swing Ensemble har ry på seg for å være en hardtslående energibombe, med en intensitet og nerve som er svært smittsom. Med ingrediensene sigøynerjazz, franske chansons, amerikansk jazz, opera, og sirkusmusikk, blir møtet med bandet en uforutsigbar og spennende affære. 19. august 2010 holdt gruppen konsert på Oslo jazzfestival sammen med duoen Hamre Kirkelig Kulturverksted. Kirkelig Kulturverksted er et norsk plateselskap, med en fløy for kunstformidling (spes. til kirker og sakrale rom) etablert av Erik Hillestad m.fl. i 1974. Etter økonomiske problemer overtok Aschehoug forlag som eier i 1987. Kirkelig Kulturverksted (KKV) har per 2008 forestått over 350 plateutgivelser innen folkemusikk, visesang, kirkemusikk, jazz, pop, world music og i grensesnittene mellom disse genrene. KKV har etterhvert gjort det til et spesialområde å jobbe fram tverrkulturelle prosjekter, og etter utgivelsen "Lullabies from the Axis of Evil" (2004) har musikkens mulighet som brobygger på tvers av dagens politiske og religiøse konfliktlinjer kommet i selskapets fokus. I 2005 ble KKV solgt til Kirkens Bymisjon (40%), Opplysningsvesenets Fond (40%) og Erik Hillestad (20%). Kulturkirken Jakob i Oslo ble etablert i 2000 i Jakob kirke som ble stengt i 1985 som menighetskirke og sto tom til Kirkelig Kulturverksted overtok bygningen som permanent leietaker. I Kulturkirken driver KKV med konsertvirksomhet, teateroppsetninger, utstillinger og en egen fast ukentlig spesiallaget gudstjeneste, Jakobmessen, skrevet av Karoline Krüger (musikk) og Erik Hillestad (tekst). KKV fikk Brobyggerprisen i 1988. Musikkforlaget og Hillestad ble tildelt Bjellesauprisen fra FONO da den ble delt ut for første gang i 1994. Forlaget fikk prisen for deres innsats for norsk musikk gjennom mange år. Kulturkirken Jakob. Kulturkirken Jakob er en kirke i Hausmanns gate i strøket Hausmannsområdet i Oslo. Jakob kirke ble tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull og oppført i 1880. Den har sitt navn etter St. Jakob. Altertavlen er «Hyrdenes tilbedelse» av Eilif Peterssen (1880). I våpenhuset henger et relieff av Erkeengelen Mikael. Den har plass til 550. Historie. I 105 år tjente den som soknekirke i området rundt nedre del av Akerselva, inntil befolkningen omkring var blitt så kraftig redusert av kontoriseringen i området, og en så stor prosent av de gjenværende tilhørte andre religiøse tradisjoner enn den lutherske, at kirken ble nedlagt som soknekirke i 1985. Da kirken ble stående tom i 1985 ønsket Oslo Biskop, Andreas Aarflot å rive bygningen for å unngå at den ble stående som et ubrukelig og kostnadskrevende vedlikeholdsprosjekt. Byantikvar og Riksantikvar reagerte med å frede bygningen for å ta vare på dette unike symbolbygget ved Eventyrbrua i Oslo sentrum. Kulturkirke. I 1986, ett år etter stengningen, satte Kirkelig Kulturverksted fokus på Jakob kirke og begynte et langsiktig samarbeid med Kirkelig Fellesråd i Oslo med sikte på å gjøre kirken til en profesjonell kulturarena. Den største ufordringen man møtte var det bygningsmessige forfall som hadde begynt lenge før stengingen og gjort bygningen direkte farlig å ferdes i. Den østlige delen av huset hadde sunket som en følge av grunnvannsendringer i området, og store sprekkdannelser i murveggene førte til at murstein og puss var begynt å falle ned. Å sette alt i forsvarlig stand til bruk ble stipulert til å koste minst 15 millioner kroner. Det skulle gå hele 14 år før Miljøverndepartementet og Oslo Kommune i et felles løft kalt Handlingsprogram Oslo Indre Øst bevilget 16.5 millioner til å rehabilitere Jakob kirke med tanke på å få etablert prosjektet Kulturkirken Jakob. Den ble gjenåpnet 18 februar 2000, i regi av Kirkelig Kulturverksted, som er langtidsleier av eieren, Kirkelig Fellesråd i Oslo. Kirken er den eneste rene kulturkirke i Norge, der fasilitetene muliggjør oppføring av forestillinger innen teater, dans og ellers varierte former for arrangementer, mens man i kjelleren har lokaler (kalt jakobs brønn) som brukes til utstillinger og mindre arrangementer. Hver søndag i vinterhalvåret arrangeres Jakobmesse kl 22:00. Francisco Pizarro. Francisco Pizarro (født ca. 1475, død 26. juni 1541) var en spansk conquistador som erobret Inkariket og ble det nye Perus grunnlegger. Vi vet lite om Pizarros barndom og ungdom. Han ble født i Trujillo i den spanske provinsen Extremadura som uekte sønn av en adelig offiser. Familien tilhørte hidalgoen, lavadelen, men var fattig. Pizarro fikk ingen utdannelse og lærte aldri å lese eller skrive, og han ble i ung alder sendt ut for å arbeide, bl.a. som grisepasser. Pizarros første tid i Amerika. Første gang vi hører om Francisco Pizarro er som deltager på en koloniseringsekspedisjon til den karibiske kysten av Sør-Amerika, som utgikk fra Spania i 1508. Mange av deltagerne ble vervet i Santo Domingo da ekspedisjonen kom dit, og det spekuleres på om Pizarro ankom Santo Domingo med en flåte bestående av nye kolonister allerede i 1504. Pizarro nevnes første gang som en betrodd offiser i forbindelse med problemer i den nyetablerte kolonien Santa Marta. Ekspedisjonens leder, Alonso de Ojeda, reiste tilbake til Santo Domingo med et skip i 1509 for å skaffe nødvendige forsyninger for at kolonien skulle overleve. Pizarro var blitt betrodd ansvaret som leder for de gjenværende kolonistene, som en etter en døde av sykdom og sult. Da Ojeda ikke vendte tilbake,ventet Pizarro til det bare var så mange overlevende igjen at de fikk plass i det siste sjødyktige skipet. Målet var å seile tilbake til Santo Domingo. Men underveis langs kysten østover møtte de på en suppleringsflåte med forsyninger under ledelse av Enciso, Ojedas medspiller. Ojeda selv var forsvunnet. Men Pizarro og hans menn fikk ordre om å følge med tilbake til Santa Marta, som ble rekolonisert under ledelse av Enciso. Santa Marta var imidlertid et like ubeboelig sted som før, og kolonien ble etter kort tid flyttet vestover til Darien i dagens Panama, og fikk navnet Santa Maria. Enciso var en upopulær leder, og kolonistene gjorde opprør i 1510 og avsatte ham under ledelse av Balboa, som ble den nye lederen i kolonien. Balboa sørget for å få kontroll over indianerne i nabolaget og skaffe seg de verdier av gull og sølv som han fikk tak i. Deres gulltørst var så stor at indianerne i håp om å bli kvitt dem fortalte dem om at det på andre siden av fjellene fantes et hav, og sørover ved dette havet var det et rike som var dekket av gull (El Dorado). Denne beretningen førte strakt til planlegging av en ekspedisjon for å finne dette havet, og i 1513 ble "Sydhavet" (Stillehavet)oppdaget av en ekspedisjon ledet av Balboa.Det er stor sannsynlighet for at Pizarro deltok på denne ekspedisjonen. Enciso, den avsatte ekspedisjonslederen fra 1510, hadde vendt tilbake til Spania og rapportert om kolonistenes opprør. Kongen organiserte en ny ekspedisjon under ledelse av admiral Pedro Davila,som ble utnevnt som guvernør av "Castilla de Oro", landområdet Santa Maria lå i, og ankom kolonien i 1514, kort tid etter Balboas senere så berømte oppdagelsesferd. Kolonistene underkastet seg det nye styret uten protester, og Pizarro gikk raskt i tjeneste som offiser for den nye guvernøren. Da Davila til slutt arresterte og henrettet Balboa for oppvigleri i 1519, var det Pizarro som ledet troppen som sto for arrestasjonen. Samme år ble Panama By grunnlagt, og dit flyttet også Pizarro sammen med resten av kolonistene i Santa Maria, som ble nedlagt. Jakten på Gullriket. Drømmen om det rike landet i sør levde videre. Beretningen om dette landet ble bekreftet av en gruppe spanjoler som i 1522 hadde forvillet seg sørover i Andesfjellene og med egne øyne hadde sett noen av de rike byene. Da Pizarro samme år fikk nyheten om at hans slektning Hernán Cortés hadde erobret Aztekerriket i nord, fikk han blod på tann, og satte i gang ekspedisjoner med skip sørover langs kysten for å finne sjøveien til det forjettede rike. I 1526 lyktes det Pizarro å nå byen Tumbez, der han med selvsyn kunne se rikdommene Inkariket kunne by på. Han skjønte han trengte større ressurser enn han rådde over for å erobre Inkariket, og vendte tilbake til Panama for å forberede neste trekk. I 1529 reiste han til Spania for egenhendig å be om de ressurser han trengte; og han fikk til slutt det han ba om. Erobringen av Inkariket. I 1531 seilte Pizarro avsted med en velutrustet flåte tilbake til Tumbez. Her var situasjonen totalt forandret siden forrige besøk. Byen var brent ned, og han fikk vite at Inkariket var i borgerkrig. Han fikk også vite at den store Inka Atahualpa befant seg i Cajamarca, en by et godt stykke lenger sør. Pizarro la i 1532 trøstig i vei med sine 168 menn og 27 hester for å nå Cajamarca. De kunne følge velholdte veier anlagt av inkaene, og fjelljuvene kunne de krysse ved å bruke inkaenes solide hengebroer. Inka Atahualpa fikk høre om disse vågale fremmede menn, og gav beskjed om at de skulle ha fritt leide, da han selv ønsket å møte dem og få vite hva de ville. I Cajamarca kom det i stand et møte mellom Pizarro og Atahualpa, og allerede under det første møtet lyktes det Pizarro å ta inkaen til fange og holde ham i sin varetekt, inspirert av Cortés' tilfangetagning av kong Moctezuma i Aztekerriket. Pizarro fikk Atahualpa til å fylle et stort rom i palasset med gullgjenstander for å kjøpe seg fri. Men da Atahualpa hadde oppfylt sin del av avtalen, fikk han likevel ikke friheten, men ble dømt til døden og garrottert. Deretter marsjerte Pizarro videre sørover, knuste all motstand og inntok hovedstaden Cuzco. Han ble tatt imot som en venn, ettersom Cuzco hadde vært i krig med Atahualpa. Likevel ble byen plyndret, og den nye inka Manco Inka Yupanqui ble holdt i "forvaring" på samme måte som Atahualpa. Det lyktes Manco Inka å flykte fra sine "beskyttere", han organiserte en hær, og beleiret Cuzco i lengre tid. Etter harde kamper ble beleiringen brutt, men Manco Inka trakk seg opp i fjellene med sin hær og fortsatte motstandskampen. Pizarro forlot Cuzco og flyttet ned mot kysten, der han grunnla byen Ciudad de los Reyes ("Kongenes by"), som senere fikk navnet Lima. Motstandshæren til Manco Inka syntes å skulle lykkes med å gjenerobre kontrollen over Inkariket, og en periode var det bare byene Lima og Cuzco som var på spanjolenes hender. Også byene var under sterkt press. Men ryktet om Inkarikets rikdommer hadde kommet mange flere conquistadorer for øret, og de kom strømmende i hundretall nordfra. De kom til Pizarro i Lima og tilbød sine tjenester, og i 1537 lyktes det dem å knuse Manco Capac og hans hær i et voldsomt slag utenfor Lima og drive dem opp i fjellene for godt. Inkariket var i Pizarros og hans venners hender. Erobringen av inkariket var et prosjekt igangsatt som et samarbeid mellom Pizarro og Diego Almagro, som under erobringen i alle sammenhenger hadde kommet til kort i forhold til Pizarro. Almagro krevde til slutt sin del av byttet i 1535, og Inkariket ble i realiteten delt i to, der Almagro hersket i Cuzco. Men dette kunne ikke vedvare, og i et slag utenfor Cuzco i 1538 gjorde Pizarro det av med sin rival. Men i 1541 slo dette tilbake. Mens han sov i sitt hus i Lima, trengte Almagros sønn og hans venner inn til ham, og et sverdhugg gjorde det av med ham. Pizarro ble stedt til hvile i Lima, hvor hans legeme fremdeles kan sees igjennom en glasskiste. Erik Hillestad. Erik Hillestad (født 12. desember 1951) er en norsk plateprodusent og tekstforfatter. Sønn av prest og salmedikter Olaf Hillestad (1923–1974) og dattersønn av salmedikteren Sigvart Engeset fra Ørsta. Oppvokst i Oslo og Bergen og utdannet ved Universitetet i Oslo. Utøver av instrumentene piano, bass, fløyte, gitar og trommer. Hillestad etablerte i 1974 plateselskapet og kulturtiltaket Kirkelig Kulturverksted, der han har vært produsent for brorparten av utgivelsene. Hans engasjement for å integrere kirke og musikalsk kultur har i tidligere år ledet til enkelte konflikter. Internasjonalt har han arbeidet med musikk og musikksamarbeid som fokuserer på urfolksrettigheter, andre menneskerettigheter og solidaritet; blant annet i Palestina (1992), Sør-Afrika, Aserbajdsjan, Andesfjellene, i forbedring av forholdet mellom Sør-Korea og Nord-Korea, og til ære for Dalai Lama (1998). Han har oversatt et utvalg av den persiske dikteren Hafiz' tekster til norsk med tittelen "I vinens speil", 2010. Fritt Ords Pris. Fritt Ords Pris, også omtalt som Fritt Ord-prisen, er en årlig utmerkelse gitt av den private stiftelsen Institusjonen Fritt Ord. Den er Institusjonen Fritt Ords høyeste utmerkelse, og deles ut i mai, i tilknytning til markeringen av Norges frigjøring i 1945. Prisen gis til en, unntaksvis flere, personer eller organisasjoner som har bidratt til områder der organisasjonen virker, særlig i arbeidet for ytringsfrihet. Prisen består av en statuett av Nils Aas, og et pengebeløp. Tildelingen foretas i et særskilt arrangement i Kunstindustrimuseets Store Sal i Oslo. Fritt Ord deler også ut prisen Fritt Ords honnør. Gullpennen. Gullpennen er en pris som Riksmålsforbundet hver vår deler ut til en medarbeider i dags- eller ukepressen. Det blir lagt vekt på personlig stil og nyanserikdom. Prisen ble utdelt for første gang i 1985. Prisen er en av Riksmålsforbundets mediepriser, og deles ut samtidig med de andre prisene. Kusymre. Kusymre ("Primula vulgaris") er en plante i nøkleblomfamilien. Slektsnavnet "Primula" betyr «den første om våren», og viser til at dette er en vårblomstrende plante. Den har enkeltstående gulhvite blomster. Planten er vanlig i kyststrøk fra Aust-Agder til Sør-Trøndelag. Planten vokser i fuktig skyggefull skog og gressbakker. Trives og i maritimt miljø nær sjø. Kusymre er ikke giftig, både blomster og blad av kusymre er spiselige, og skal ha en blodrensende effekt. Planten har og vært brukt som medisinsk urteplante. Den antas å ha effekt som slimløsende, krampeløsende, svakt smertestillende og beroligende. Urten har og vært brukt som ormemiddel og brekkmiddel. Kan gi allergiske reaksjoner. Kusymre er fylkesblomst for Hordaland. Lokalt på Vestlandet kalles den kublom. Planten har og andre lokale navn som kusømra, kusom, gulveis, liblom. Navnet kusymre kan ha sin opprinnelse i at den blomstrer på den tiden da kyrne kunne slippes på beite. Renée Colliard. Renée Colliard (født 24. desember 1933) er en tidligere sveitsisk alpinist. Hun debuterte på det sveitsiske alpinlandslaget under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Med startnummer 1 kjørte hun raskest av samtlige deltakere i begge omganger, og sikret seg en overraskende gullmedalje. Karbonatisering. Karbonatisering er en kjemisk reaksjon mellom herdet betong og karbondioksid. Prosessen foregår i all betong som er eksponert for karbondioksid, det vil si at reaksjonen ikke foregår på betong under vann eller betong påført et lufttett sjikt. Betong er et svært basisk materiale med et pH-nivå på 11-13. Karbonatiseringen fører til at pH-verdien i betongen synker. Reaksjonen begynner ved betongoverflaten og arbeider seg innover i betongen. Det sjiktet i betongen hvor pH-verdien er 9,5 kalles karbonatiseringsfronten. Hastigheten på karbonatiseringsfronten avhenger av betongkvaliteten, og er vanligvis noen millimeter pr tiår. Den er størst de første årene og avtar med tiden. Det høye pH-nivået i betongen fører til at det dannes en oksidfilm på overflaten til armeringsstålet som ligger innstøpt i betongen. Oksidfilmen beskytter armeringen mot korrosjon. Hvis betongens pH-verdi synker til under 9,5 vil oksidfilmen forsvinne og armeringen utsettes for korrosjon. Et resultat av karbonatiseringen er nettopp at betongens pH-verdi synker til under 9,5. Karbonatisering er en av de viktigste årsakene, om ikke den aller viktigste årsaken, til skader på armert betong (betong eksponert for klorider (salter) fører til et raskere og mer alvorlig skadforløp). En positiv miljømessig konsekvens av karbonatiseringen er at betongen tar opp og binder CO2. Avhengig av hvordan betongen er eksponert for luft, kan opptil 70 % av den karbondioksiden som ble frigjort ved kalsineringen, bli tatt opp igjen i betongen. En nedknusing av betong, for eksempel ved riving, øker karbonatiseringshastigheten. Amund Skiri. Amund Robertsen Skiri (født 25. februar 1978) er en norsk fotballspiller for Aalesunds FK, der han spiller midtstopper/defensiv midtbane. Han har tidligere spilt for Åndalsnes IF og Vålerenga. Skiri gikk fra Åndalsnes IF til Aalesund i 1997. Skiri var kaptein og midtstopper i AaFK før han gikk til Vålerenga før sesongen 2005. Skiri spilte 1 1/2 år i Vålerenga (2005 og 2006), mest som defensiv midtbanespiller. Han returnerte til AaFK i august 2006 etter eget ønske. I cupfinalen 8. november 2009 scoret han det avgjørende målet i straffesparkkonkuransen. Mye på grunn av dette ble han 23. desember samme år tildelt Sunnmørspostens idrettspris. Olaf Hillestad. Olaf Hillestad (født 8. juli 1923 i Strusshamn på Askøy, død 23. januar 1974 i Oslo) var en norsk salmedikter og prest. Han var sønn av presten Erik Olsen Feet og Bergljot Zwilgmeyer, gift med Sigrid Engeset og far til Erik Hillestad, Anne Bergljot, Kjetil og Jan Olaf. Mottaker av Menighetsfakultetets «Hallesby-stipend» for å studere bruk av jazz og rytme i norske kirkerom (1963). Han eksperimenterte med rytmesalmer for fremføring i Kjellerkirken i Slettebakken i Bergen, hvor han var prest fra 1963 til 1966. Han var en viktig inspirasjon til dannelsen av Ten Sing-kor i 1968, og i 1967 startet han "Forum Experimentale" i Oslo, som etter hans død ble videreført i Kirkelig Kulturverksted. Forum Experimentales arbeid foregikk i lokaler som senere ble omgjort til Bogstadveien kapell. Hillestad var fra 1967 inntil sin død generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Han har blant annet skrevet salmene «Vårt sinn er fylt med glede», «Gud, du er rik» og en rekke andre salmer i Norsk Salmebok. Madeleine Berthod. Madeleine Berthod (født 1. februar 1931 i Château-d’Œx i kantonen Vaud) er en tidligere sveitsisk alpinist. Hun vant utforrennet under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Hun gikk også til topps i kombinasjonen, men dette talte bare som verdensmesterskap. Under VM 1954 i Åre tok hun to sølvmedaljer – i storslalåm og i kombinasjonen. Heidi Biebl. Heidi Biebl (født 17. februar 1941) er en tidligere tysk alpinist. Hun vant gull i utfor under OL 1960 i Squaw Valley. Dette var bare tre dager etter at hun hadde fylt 19 år, og hun ble dermed lekenes yngste gullvinner. I flere år var hun den dominerende utøveren innen kvinnealpint i Tyskland, og vant hele 14 nasjonale mesterskap i perioden 1959–1965. Breivik i Øygarden. Breivik i Øygarden er en bygd i Øygarden kommune i Hordaland. Breivik ligger på Oøy, også kalt One, omtrent 45 kilometer nordvest for Bergen. Statoils prosessanlegg for gass, Kollsnes, ligger like ved. Utenfor ligger Skogsøy og Herdlevær. I tidligere tider var Breivik en fiskerhavn med egen landhandel og rutebåtanløp. I Breiviksundet finnes ennå spor etter fjæremannshus, små overnattingssteder for fjordbøndene som kom til kysten for å delta i fisket. Dette er hustufter og gjenstående små bygninger som kanskje går tilbake til mellomalderen eller forhistorisk tid. Kystverkets molo i Staven verner om gammelt naustmiljø. Thomas Holm. Thomas Holm (født 19. februar 1981 i Oslo) er en norsk fotballspiller. Han spiller for Fredrikstad. Holm spiller sentral midtbane. Han ble seriemester med Molde i 2011 og har per 4. november mulighet til å ta medalje også med Tromsø i samme sesong. Holm vokste opp på Trosterud i Oslo, og var juniorspiller i Vålerenga, men slet med å få spilletid. Holm følte at Vålerenga ikke satset på unge spillere, så sommeren 1998 reiste han derfor til SC Heerenveen og den nederlandske Eredivisie. Mange var skeptiske da en 17-åring dro utenlands, men under trener Foppe de Haan fikk Holm gode resultater. Holm ble brukt som høyreback og defensiv midtbane i Nederland, og gjorde det såpass bra at han undertegnet en fireårskontrakt verd 10 millioner kroner i 2000. Etter mye tid på benken på slutten i Nederland gikk Holm tilbake til Vålerenga i september 2002. Holm måtte da gå ned i lønn, men begrunnet overgangen med Vålerengas ambisjoner og gode supportere. Holm pekte også på Vålerengas tilhørighet til Oslo øst, og mente at som født og oppvokst på østkanten var det utenkelig å gå til Lyn eller Stabæk. Vålerenga-trener Kjetil Rekdal hadde stor tro på Holm, og uttalte at han var en spiller for fremtiden. Rekdal uttalte også at Holm var tiltenkt rollen som arvtager til Rekdal selv når han skulle legge opp som aktiv spiller året etterpå. Holm debuterte på i en treningskamp mot Australia på Craven Cottage i november 2004. Holm hadde gjort en god 2004-sesong sammen med Vålerenga, etter at han hadde kjempet seg tilbake etter et tretthetsbrudd i leggen som ødela halve 2003-sesongen. Vålerenga hadde hatt en god sesong i 2004, og tapte seriegullet på målstreken mot Rosenborg. Vålerengas gode resultater gjorde at klubben fikk hele fire spillere på landslaget, i tillegg til Holm var lagkameratene Steffen Iversen, Erik Hagen og Ardian Gashi med mot Australia. Holm var med på seriegull med Vålerenga i 2005, og cupgull i 2002. I 2007-sesongen fikk Holm lite spilletid, noe som førte til overgangen til Molde. Totalt spilte Holm 145 obligatoriske kamper for Vålerenga, og scoret tre mål. Den 14. januar 2012 signerte han en kontrakt med Fredrikstad Fotballklubb som varer ut 2013. Teri Hatcher. Teri Lynn Hatcher (født 8. desember 1964 i Sunnyvale i California) er en amerikansk skuespiller. Hun fikk sitt gjennombrudd i serien ' som Lois Lane, og har oppnådd størst suksess i serien "Frustrerte fruer". Hatcher har vært med i flere filmer og TV-serier, blant andre James Bond-filmen "Tomorrow Never Dies", Star Trek-serien "The Next Generation", "Seinfeld" og "MacGyver". For tiden spiller Hatcher rollen som alenemoren Susan i serien "Frustrerte fruer", som hun vant en Golden Globe for i januar 2005. I juli 2005 ble hun nominert til en Emmy for «beste skuespillerinne i en komiserie», som også hennes medskuespillere Felicity Huffman og Marcia Cross (Huffman vant for øvrig prisen). Vår Fuglefauna. Vår Fuglefauna er medlemstidsskriftet til Norsk Ornitologisk Forening. Det kommer ut fire ganger i året. Tidsskriftet er i A4-format og inneholder informasjon om foreningens fuglevernarbeid og internasjonalt fuglevernarbeid, med hovedvekt på stoff om norske fugler. Edward Rutherfurd. Edward Rutherfurd, psevdonym for "Francis Edward Wintle" (født 1948), er en britisk forfatter. Han har skrevet en rekke romaner i sjangeren historisk fiksjon, som blander fiktive personer og familier med faktiske begivenheter og mennesker som har levd. Hans bøker følger steder og nasjoner opp gjennom historien, fra begynnelsen til moderne tid. Rutherfurd ble født i Salisbury i England. Han har vært bosatt i nærheten av Dublin i Irland siden begynnelsen av 1990-årene. Almesjuke. Almesjuke (engelsk: "Dutch elm disease") er en soppsjukdom som angriper almetrær, og som har blitt en trussel mot almen både i Nord-Amerika og i Europa. Biologi. Sjukdommen forårsakes av to arter av almesjukesoppene "Ophiostoma ulmi" og "Ophiostoma novo-ulmi". Soppen spres fra tre til tre av arter av barkebillen almesplintborer, "Scolytus", men spres også ved menneskelig virksomhet som tømmertransport og redskap som har vært brukt på sjuke trær. Både unge og gamle trær angripes. Utbredelse. Alm over det meste av Nord-Amerika og Europa er angrepet. Sjukdommen ble oppdaga første gang i Norge langs jernbanelinja i nærheten av Oslo. I dag er sjukdommen utbredt på Østlandet fra Grenland og Fredrikstad til Romerike. Den er også påvist på Ringerike og nylig ved Kristiansand. Det er å frykte at almesjuke sprer seg til hele det området der almesplintboreren finnes, dvs. på Sørlandet og Vestlandet til Sognefjorden. Bekjempelse. Det finnes ingen kjent behandling av sjuke trær. Strategien i dag er å hogge ned og brenne angrepne trær ved yttergrensene for utbredelsesområdet, og unngå transport av almevirke fra Østlandet til områder som ikke har sjukdommen. Tyngdeakselerasjon. Tyngdeakselerasjonen (symbol: "g") er den akselerasjonen et legeme i fritt fall har når det er i tyngdefeltet, vanligvis er jordas tyngdefelt ment. Tyngdeakselerasjonen vil dermed være avhengig av feltstyrken, som varierer etter høyde over havet og breddegraden hvis man tar hensyn til sentripetalakselerasjonen som følge av jordrotasjonen. Ved polene er tyngdeakselerasjonen 9,832 m/s2, ved ekvator er den 9,780 m/s2. Oslo, som ligger på 60. breddegrad har tyngdeakselerasjonen 9,819 m/s2. Symbolet "g"0 (minuskel) brukes også generelt som en måleenhet på akselerasjon, hvor 1 "g"0 er definert som 9,80665 m/s2. Verdien er valgt som en tilnærmet gjennomsnittsverdi ved havoverflaten ved 45,5° bredde. Symbolet "G" (majuskel) er symbolet for gravitasjonskonstanten. Høgskulen i Sogn og Fjordane. Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF) ble etablert 1. august 1994 og har i dag omkring 3000 studenter og 300 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at fire statlige høgskoler i Sogndal, Førde og Sandane ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. I tillegg til de fire høgskolene ble "Spesialpedagogikkutdanninga på Sandane" (etablert 1981 og regi av Statens spesiallærerhøgskole og "Musikkterapiutdanning på Sandane" (etablert 1988 med Østlandets Musikkonservatorium som faglig ansvarlig) innlemmet i høgskolen. Høgskolens fem avdelinger. I tillegg tilbyr skolen en rekke videreutdanninger. Høgskolen tilbyr også studentene å ta deler av studiet i utlandet. Historikk. Høgskulen i Sogn og Fjordane ble etablert 1994. Som foreslått av Hernesutvalget i innstillingen "Med viten og vilje" ble dette året 98 regionale høgskoler slått sammen til 26 statlige høgskoler. I Sogn og Fjordane ble de fem høgskolene Sogndal lærarhøgskule, Sogn og Fjordane distriktshøgskule i Sogndal, Sogn og Fjordane sjukepleiehøgskule i Førde, Sogn og Fjordane ingeniørhøgskule i Førde og Høgskuleutdanninga på Sandane samlet i Høgskulen i Sogn og Fjordane. Sentraladministrasjonen ble liggende i Sogndal. Før sammenslåingen var det diskutert om fylket skulle ha to høgskoler, én i Sogndal og én i Førde. Sogndal lærarhøgskule. Opprettet 1972 som Sogndal lærarskole, fra 1975 Sogndal pedagogiske høgskule, fra 1980 Sogndal lærarhøgskule. Den første utdanningsinstitusjonen for høgere utdanning i Sogn og Fjordane fylke, og i mange år den minste lærerhøgskolen i landet. Tilbudd om allmennlærerutdanning i Sogndal og desentralisert i fylket, med spesiell vekt på undervisning i små, fådelte bygdeskoler. 1975 ble det opprettet førskolelærerutdanning ved den pedagogiske høgskolen. Idrett. Første årsstudium ved Sogndal lærarhøgskule var Idrett med administrasjon opprettet 1986. Et nært samarbeid med Sogndal idrettslag og næringslivet i Sogndal skapte gode vilkår for idrettstudiet som tiltrakk mange studenter fra hele landet. 1993 ble studiet utvidet med mellomfag med vekt på idrett, fysisk aktivitet og helse. Senere ble studiet utbygd til bachelor-studium og master-studium i idrettsvitenskap (i samarbeid med Norges idrettshøgskole). Sogn og Fjordane distriktshøgskule (SFdh). Etter fremlegg fra Ottosenkomiteen 1967 ble det i årene 1969-81 opprettet distriktshøgskoler rundt om i landet for å bedre tilgangen til høyere utdanning i distriktene. Utdanning fra distriktshøgskolene kunne føre til graden høgskolekandidat eller kombineres med utdanning fra universitet til cand. mag.-grad. Distriktshøgskolene ga også tilbudd om videreutdanning for bl. a. lærere og sykepleiere. Distriktshøgskolene ble lagt inn under et distriktshøgskolestyre, fra 1976 sammen med andre høgskoler i regionen under et regionalt høgskolestyre. I Sogn og Fjordane ble distriktshøgskolen opprettet 1975 som den syvende distriktshøgskole i landet. Den ble lokalisert i Sogndal med nær tilknytning til lærerskolen og med fælles rektor og administrasjon med lærerskolen, og under navnat Høgskulen i Sogndal. Det ble opprettet et fellesråd med representanter for de to skolene. Først 1981 ble Sogn og Fjordane distriktshøgskule en selvstendig høgskole med egen administrasjon og valgt rektor. Fra starten 1975 var distriktshøgskolen organisert i to seksjoner: Naturfagseksjonen og Samfunnsfagseksjonen. Senere (1985) ble det opprettet Økonomisk fagseksjon. Ved Naturfagseksjonen ble det gitt undervisning i Ved Samfunnsfagseksjonen ble det gitt undervisning i Ved Økonomisk fagseksjon ble det gitt undervisning i Sogn og Fjordane sjukepleiehøgskule. Etablert i Førde 1979 av Sogn og Fjordane fylkeskommune med treårig grunnutdanning i sykepleie. Overført til statlig høgskole 1986. Desentraliserte utdanningstilbudd i Nordfjord og Sogn. Fra 1988 etårig videreutdanning i psykiatrisk sykepleie, som deltidsstudium over to år. Sogn og Fjordane ingeniørhøgskule. Etablert i Førde 1988 av Sogn og Fjordane fylkeskommune i tilknytning til Førde tekniske fagskule etter langvarig strid om lokalisering i Sogndal eller Førde. Overført til statlig høgskole 1992. Tilbudd om treårige studier i elektronikk (1988) og miljøteknologi 1991. Høgskuleutdanninga på Sandane (HUS). Etablert i 1981 som Spesialpedagogikk-utdanningen på Sandane med faglig ansvar og lærerkrefter fra Statens spesiallærerhøgskole. Fra 1988 ble det gitt videreutdanning i musikkterapi i samarbeid med Østlandets Musikkonservatorium. Studentliv. HSF er kjent for et godt studentmiljø. Studentsamfunnet tilbyr mange aktiviteter, og på studenthuset Meieriet (Sogndal) og Akutten (Førde) skjer det mye. For de som er glad i friluftsliv, enten det på fjellet, på fjorden eller ved havet, er det kort vei til slike opplevelser. Erling Skjalgsson. Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendermann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Som svoger til Olav Tryggvason var Erling blant Norges mektigste menn. Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger. Familie. Erlings familiebakgrunn er lite kjent. Hans far kalles Torolv Skjalg ("skjalg" betyr «skjeløyd»). Morens navn er ukjent. Han kan ha vært gift to ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om. Erling giftet seg etter 995 med Astrid, som var søster til Olav Tryggvason. Kildene opplyser ikke hvem som var foreldrene til Astrid. "Fagrskinna" forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde seks barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er: Aslak Erlingsson gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter – datter av Ladejarlen Svein Håkonsson, Skjalg Erlingsson, Sigurd Erlingsson, Lodin Erlingsson, Tore Erlingsson og Ragnhild Erlingsdatter gift med Torgeir eller Torberg Arnesson. Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane. Erlings datter Ragnhild hadde datteren Tora Torgeirsdatter. Hun var Harald Hardrådes “medhustru”, som ble mor til Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.. Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige. Erlings bosted. Vi har ikke tilstrekkelig kilder til å slå fast nøyaktig hvor Erling bodde. "Fagrskinna" viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Trygvasons lendermann for Østlandet har han nok da bodd der. "Ågrip" omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt "á") Sola, - så han kan ha flyttet til Sola senere. "Den legendariske Olavssagaen" omtaler ham som Erling av (norrønt "af") Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola - som en setegård eller hovedgård. De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde «øst på Sola». Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst. Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i "byen". Teksten på gammelnorsk er "til bæjar", som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst. Erling og Olav Trygvason - 995-999. Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling. Etter "Fagrskinna" fikk Erling som ombud alt land som Olav kontrollerte på Østlandet. I følge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert. Erling Skjalgsson skal ha vært i følge med Olav Tryggvason før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget. Slaget fant sted i år 999 eller 1000. Erling og Eirik jarl Håkonson - 1000-1014. I "Fagerskinna" omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane. Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud. Erling og Olav Haraldson - 1015-1028. Erling forsøkte å holde seg på god fot med den nye kongen Olav Haraldson (konge i Norge 1015-1028), men forholdet ble konfliktfylt. "Den legendariske Olavssagaen" og "Fagerskinna" sier at han var lendmann, men ikke over hvilket område. Etter Heimskringla fikk Erling igjen kontrollen over området fra Sogn til Lindesnes, men en mangler kilder som bekrefter det. Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge "Heimskringla" skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet. Den siste striden mot Olav Haraldson. I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. "Heimskringla" mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson». De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden. Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn». "Fagrskinna" og "Ågrip" forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik det det er mulig at replikken er dikting. Ettermælet. a>, da den sto i Steglebakken i mai 1852. Utformingen av minnesteinen har klare likheter med flere steinkors i Tyskland. Minnesteinen. Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavannet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum. Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag. Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.. En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus. Snorre Sturlasson om Erling Skjalgsson. Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlasson mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erling etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag. Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild. Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller "Heimskringa" at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden. Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt nitti frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han to hundre mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom. Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst. Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi "Konge mellom jarlar" har fått en "spekulativ karakter". Erling Skjalgsson i diktningen. Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894. Torgrim Titlestad har i boka «Vikingkongen» laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært. Erling Skjalgsson i bildekunsten. Flere kunstere på 1800-tallet laget bilder av Erling Skjalgsson. Det er i hovedsak illustrasjoner til bøker; Gater oppkalt etter ham. Erling Skjalgsson har flere gater oppkalt etter seg: Erling Skjalgssons gate (Oslo), Erling Skjalgssons gate (Trondheim), Erling Skjalgssons gate (Stavanger), Erling Skjalgssons allé i Stavanger, Erling Skjalgssons gate (Haugesund), Erling Skjalgssons veg på Bryne og Erling Skjalgssons gate (Sandnes). Elektrisk felt. Elektrisk felt (også elektrisk feltstyrke) i elektromagnetisme betegner den egenskapen som gjør at elektriske ladninger enten tiltrekker eller frastøter hverandre. Det elektrisk felt har symbol E og er definert ut fra kraften F på en liten prøveladning "q" ved formula_1. Med andre ord er elektrisk felt kraft per ladning. SI-enheten er Newton per Coulomb, N/C, som også er lik Volt per meter, V/m. Elektrisk felt er en vektoriell størrelse, dvs. den har retning i rommet. Retningen er lik kraftens retning ved positiv ladning, og motsatt ved negativ ladning. Begrepet elektrisk felt ble først introdusert av Michael Faraday. Generelt må elektriske og magnetiske felter beskrives med en felles teori, elektromagnetisme, og ladninger i bevegelse vil også lage magnetiske felter i tillegg til de elektriske. Elektromagnetisk stråling, slik som lys, er svingninger i elektriske og magnetiske felter. Den komplette beskrivelsen av klassisk elektrodynamikk er gjennom Maxwells likninger. Den kvantemekaniske teorien for elektriske felter er kvanteelektrodynamikken, som beskriver elektriske felter som utveksling av virtuelle fotoner. Russlands riksvåpen. Russlands riksvåpen kommer fra det gamle russiske imperiets dager, og ble tatt i bruk igjen i år 2000, etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet. Sovjetunionens riksvåpen hadde hammer og sigd på jordklode og i en krans, etter vanlig «kommunist-heraldisk» modell. I dagens mer tradisjonelle våpenskjold finnes ikke de gamle delstatenes og områdenes skjold som ble brukt på eller rundt ørnen i tsartiden. Russlands riksvåpen har i rødt skjold en gull dobbeltørn som er kronet med tsarkroner og står under en tsarkrone med flagrende bånd, ørnen holder et septer og et rikseple, samt har på brystet et hjerteskjold med St. Georg vendt mot heraldisk venstre, i sølv klær og blå kappe, sitter på sølv hest og stikker en svart drage med en sølv lanse. Våpenet brukes av myndighetene i en perspektivisk tegning, slik som avbildet her. Kollsnes. Kollsnes er Gassleds prosessanlegg for gass som ligger på den sørlige delen av Oøy i Øygarden kommune i Hordaland. Gassterminal. Gassanlegget på Kollsnes i Øygarden vest for Bergen ble bygget for å behandler gassen fra Troll. Anlegget ble åpnet i 1996. Senere er også gass fra Kvitebjørn og Visund ført i lang for prosessering på Kollsnes. Anleggene ble opprinnelig bygget for en gassbehandlingskapasitet på 78 millioner standard kubikkmeter (Sm3) gass pr døgn. Kapasiteten er senere utvidet gjennom fjerning av flaskehalser i prosessanleggene, bygging av et nytt NGL-anlegg for mottak av gass fra Kvitebjørn feltet og fra Visundfeltet samt bygging av en ny eksportkompressor. Disse tiltakene har medført at anleggene i dag kan behandle inntil 144,5 millioner Sm3 naturgass i døgnet. På Kollsnes blir våtgassen (NGL – natural gas liquids) skilt ut av gassen. Tørrgassen komprimeres i store kompressorer som skyver den ut i rørsystemene som fører gassen til kundene i Europa. De seks gasskompressorene er elektrisk drevet og bruker til sammen omtrent 240 MW. Kollsnesanlegget ble opprinnelig bygget og eiet av Trollgruppen. I utbyggingsfasen var Shell operatør. Ved oppstart av driften i 1996 overtok Statoil operatøransvaret. Eierskapet til Kollsnes-anleggene ble overført fra Troll-gruppen til Gassled i 2003. Samtidig overtok Gassco AS operatøransvaret. Trollfeltet. Trollfeltet er det største gassfeltet på norsk kontinentalsokkel. Gassproduksjonen startet i 1996. Gassen føres fra feltet i land til gassanlegget på Kollsnes gjennom tre rørledninger. Kvitebjørn og Visund. I 1999 ble det besluttet at gassen fra Kvitebjørnfeltet skulle føres i land på Kollsnes. Gassen fra dette feltet har en sammensetning som gjør den velegnet for viderebehandling til oppgraderte produkter. Det ble bygget en ny fabrikk for ekstraksjon av våtgass fra den rike gassen fra Kvitebjørn. Den nye fabrikken representerte en investering på i underkant av tre milliarder kroner, og innledet en ny epoke på Kollsnes da den ble satt i drift 1. oktober 2004. Fra oktober 2005 ble også gass fra Visundfeltet ført i land på Kollsnes. Med en kapasitet på 26 millioner Sm3 gass per døgn og stor fleksibilitet, kan det nye NGL-anlegget også foredle gass fra framtidige felt som bygges ut. Vestprosess. Gjennom Vestprosess’ rørledning er anleggene på Kollsnes knyttet til anleggene på Mongstad, der våtgass fra Kollsnes fraksjoneres til propan, butan og nafta. Rørsystemer og eksport. Fra Kollsnes eksporteres gass til Frankrike, Nederland, Belgia, Tyskland, Tsjekkia, Østerrike og Spania. Det er lagt to mindre gassrør fra gassanlegget på Kollsnes til Kollsnes Næringspark og til varmekraftverket på Mongstad. Fjæremannshus. Fjæremannshus var en type sesongbolig for fiskere, små fiskebuer som ble benyttet av bønder og innlandsboende som overnattingssted i fiskesesongen. Enkelte av fjæremannshusene kan tidfestes tilbake til Mellomalderen og forhistorisktid. I Øygarden vest for Bergen finner en enda rester og grunner av slike hus ved Breiviksundet, på Skogsøy og Herdlevær. Noen fjæremannshus var i bruk inntil 1900 års skiftet. Det var fjordbøndene fra de indre bygdene i Nordhordland som eide og brukte husa. Navnet Fjæremannshus kommer av det gammelnorske ordet "fjardhmadr" som tyder fjordmann, en person som har sitt hjemsted i en fjord. Fjæremennene kom fra bygder som Herdla, Radøy, Toska og andre steder i Nordhordland og kom ut til kysten for å delta i vinter- eller vårsildefisket. Fjæremannshusene var små tømrede hus tekket med torv og never. Husa hadde to rom, et fremrom, "skot" der en hadde brensel tønner og salt, og et rom for klær og utstyr. I dette innerste rommet både sov, kokte mat og oppholdt man seg. Det er ulike kjente teknikker som er benyttet i disse buene. En vanlig byggteknikk var såkalt grindverksbygg. Herdlevær. Herdlevær ligger i Øygarden vest for Oøy og Skogsøy. Herdlevær tilhørte i mellomalderen kongsgården på Herdla. Herdlevær har i tidlige tider vært et utvær og sesongbosted for fiskere og en finner spor tilbake til tidlig vikingtid. Før dette har det og sannsynligvis vært bosetting på disse øyene. Tempel. Pantheontempelet i Roma består av en sentralbygning og en tempelgavl Ordet tempel har forskjellige betydninger innen arkitektur og religion. Ordet stammer fra det latinske "templum", «sted hvor man mottar varsler». Religion. Tempelhøyden i Jerusalem med Klippemoskeen før 1910. Mormontempel i Salt Lake City, Utah, USA. Et tempel er en bygning, et telt eller lignende, som inngår som en del av en religions helligdommer, og som brukes til tilbedelse og/eller offerhandlinger. Generelt betraktet er kirker, moskeer og synagoger alle sammen templer. Det jødiske tempelet fantes i flere versjoner på Tempelberget i Jerusalem inntil det ble endelig ødelagt i år 70. Tempelberget og Klagemuren er i dag jødedommens helligste sted, islams tredje helligste sted og et viktig sted for kristendommen. Spesifikke templer. Frimurerne, som til en viss grad praktiserer kristendom utad uten å være en religiøs bevegelse, bruker også navnet "(frimurer)tempel" på noen av sine møteplasser. Arkitektur. Spesielle arkitektoniske stiler fra forskjellige historiske perioder er bevart i større religiøse bygninger. Disse tempelbygningene, sammen med militære bygninger og palasser, har ofte vært de viktigste overlevende eksemplene av visse typer arkitektur. Spesielt har gresk og romersk tempelarkitektur hatt en stor innflytelse på senere offentlig vestlig arkitektur. Ivalo. Ivalo er kommunesenter i Enare kommune i Lappland i Nord-Finland, sør for Enaresjøen. Stedet hadde i 2003 ca. 4000 innbyggere. De lever av det lokale kraftverket og turisme. Mye av trafikken mellom Norge og Russland går gjennom Ivalo. Kontraktpolitikk. Kontraktpolitikker en politisk strategi der politikere i valgkampen inngår en kontrakt med velgerne. Nøkkelen ligger i kontraktens innhold og utforming; den skal være forståelig for alle og ikke innholde stort mer enn fem vesentlige punkter med tydelige budskap. De forteller gjerne om problemer som krever store endringer, men som politikerne vet hvordan og ønsker å gjøre opp med. Velgerne skal på den måten vite hva de har i vente, ved å gi politikeren et "kontraktmandat." Årsaker. Strategien kan være et resultat av velgernes krav om forutsigbarhet og trygghet i den moderne velferdsstaten. Vår tids synkende valgdeltakelse er et uttrykk for avmakt og mistillit, og kontraktpolitikken prøver å rette opp dette misforholdet ved å gjøre store valgløfter bindende. Politikerne kan på nytt oppnå tillit ved å sende et signal om at de ikke ønsker å love mer enn de faktisk kan holde. Samtidig ser vi hvordan ideologier ikke lenger spiller noen stor rolle i partipolitikken. Kontraktpolitikken kan derfor være ideologiens motsetning og avløser. Kontraktpolitikkens forsvarere mener den skaper stabilitet i statsadministrasjonen, og at den representerer en positiv utvikling i forholdet mellom folket og de folkevalgte. Kritikere mener derimot at kontraktpolitikk setter store samfunnsutfordringer til side og gjør de folkevalgte maktesløse fordi politikken i utgangspunktet er fastlåst. De ser den ikke som en nyvinning, men som en strategi med klare føydalistiske trekk. Historikk. Den britiske sosiologen Anthony Giddens har snakket om "den tredje vei", og hvordan de sosialdemokratiske partiene i Europa tilpasset seg modernitetsutviklingen på 1990-tallet – kontrakpolitikken er et ledd i denne utviklingen. Den ble et fenomen særlig i Storbritannia under nydannelsen av det i utgangspunktet sosialdemokratiske New Labour og Tony Blair som markerte en klar høyredreining i politikken. I Norden peker Danmark seg ut som et land der kontraktpolitikk har spilt en vesentlig rolle. Ved Folketingsvalget i 2005 kunne den sittende, borgerlige regjeringen under Anders Fogh Rasmussen vise til at den hadde holdt sine løfter fra forrige valg til på punkt og prikke, og at den derfor burde få fornyet mandat. Opposisjonen, særlig Socialdemokratiet, fikk på denne måten et troverdighetsproblem og tapte valget. Det er en indikasjon på at hvis det lykkes politikerne å skape gehør for forslagene og de viser seg villige til å gjennomføre dem, kan kontrakpolitikken være effektiv retorikk for gjenvelgelse og fornyelse. Men mange mener allikevel at dette bryter den skandinaviske tradisjonen med et slags konsensusdemokrati, bygget på politiske kompromisser. Kilder. 1. Lykke Friis - Kontraktpolitik og folketingsvalget i Danmark. Itami. Itami (japansk: 伊丹市) er en by på Honshu i Japan. Byen er en forstad til Ōsaka, og har en beregnet folkemengde på 194 488 innbyggere pr 2008. Byen dekker et areal på 25 km². IVAR (interkommunalt selskap). IVAR IKS (Interkommunalt Vann, Avløp og Renovasjon) er et interkommunalt vann-, avløps,- og renovasjonsselskap for flere kommuner i Rogaland. Selskapet eies av kommunene Finnøy, Gjesdal, Hå, Klepp, Kvitsøy, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Sola, Stavanger og Time med et samlet innbyggertall på ca. 270 000. Selskapets visjon er å sikre regionen markedets mest konkurransedyktige vann-, avløps-, og renovasjonstjenester. Representantskapet har 23 medlemmer med fordeling basert på folketall i de respektive kommuner, men slik at hver eierkommune får minst en representant hver, og slik at ingen kommune får flertall alene. Kommunestyrene i eierkommunene oppnevner sine medlemmer og valgperioden følger kommunevalgperioden. Representantskapet skal blant annet velge styre og vedta selskapets mål, økonomiplan og regnskap. Styret har 7 medlemmer, valgt av representantskapet. Styret skal påse at virksomheten drives i samsvar med selskapets formål, selskapsavtalen, årsbudsjetter og andre retningslinjer fastsatt av representantskapet. Stavanger: Terje Handeland og Iselin Nybø, Randaberg, Sola, Rennesøy, Finnøy og Kvitsøy: Sverre Nergaard, Klepp, Hå, Gjesdal og Time: Terje Mjåtveit, Ansattes representanter: Egil Raugstad og Eli Kristin Erga Falkeid Dagens eierandeler har vært gjeldende fra 01.01.2007, og neste regulering blir 01.01.2011. Hver enkelt kommunes eierandel i selskapet blir fastsatt etter innbyggertallet. Trippelalliansen (1788). Trippelalliansen i 1788 var en militær allianse mellom England, De forente Nederlandene og Preussen. Den ble dannet for å forhindre fransk aggresjon mot Nederlandene. Tidevannsbølge. Tidevannsbølge er et fenomen som kan finne sted i trange kanaler, som elver og sund, med en viss størrelse på tidevannsforskjellen, gjerne i sammenheng med springflo. Det medfører at tidevannet som kommer inn danner en eller flere raske bølger som typisk har høye, fossende bølgetopper. Bølgene går to til tre ganger raskere enn vanlig tidevann, og varer lengre. De har gjerne en eller flere tydelige bølgetopper som kan bryte, og kan også komme sammen med et tydelig brus. Store og tydelige tidevannsbølger kjennetegnes under ulike navn. Mens de større tidevannsbølgene kan være farlige for skipsfart i elven, blir de også brukt av surfere og sett på av turister. Plassering. Tidevannsbølger oppstår særlig ved munningen av større floder som Amazonas, Brahmaputra, Indus, Irrawaddy og Qiantang. I Europa er tidevannsbølger mindre vanlige, men man finner dem blant annet i Garonne og Seinen i Frankrike, Severn og Trent i England, og i den norske Saltstraumen. Kurt Erik Holm. Kurt Erik Holm (født 13. oktober 1962 i Gravdal i Lofoten) er en norsk forfatter, journalist og musiker. Han vokste opp på Andenes, men flyttet tilbake til Lofoten som 12-åring. Bidro til antologien "... og etterpå" i 1985, og gav ut biografien, "Gjennom lydmuren – Pink Floyd 30 år" i 1995. Har skrevet konsertkonseptet "Den evige reisa", som han fremførte i 1986 sammen med gruppa Point Reduction. Han har også gitt ut albumet "Somewhere In Between" sammen med Knut Johansen og Roger Emil Olsen i trioen Session i 1998. Holm jobbet som journalist i Lofotposten i syv år, før han i juni 2009 overtok jobben som ansvarlig redaktør i Radio Lofoten. I dag jobber han mest med kultur, musikk og driver som frilanse-journalist. Vesuv. Et computer-generert bilde av Vesus utbrudd i år 79 e.Kr. fra BBC's "Pompeiis siste dager" Kart over området som ble rammet av utbruddet i år 79 Vesuv (Italiensk: "Monte Vesuvio") er en vulkan øst for Napoli i Italia. Den er den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastland, selv om den ikke har hatt noen større utbrudd siden 1944. Vulkanen regnes som en av verdens farligste, siden det bor omkring 3 millioner mennesker i dens nærhet. Form og geologi. Vesuv er en del av den Campianske vulkanbue som omfatter en rekke vulkaner, utdøde og levende i regionen Campania i det sydlige Italia i området rundt Napoli. Frem til utbruddet i 79 e.Kr skal fjellet ha målt hele 2.000 meter. Fjellet var dekket med vegetasjon. Nå måler Vesuv 1.281 meter over havet. Vesuv Nasjonalpark måler 10 000 kvm og er Italias minste. Den ble offisielt åpnet i 1995 for å beskytte den historiske og kulturelle arven i området. Antikkens navn og omtale. Vesuvs navn var opprinnelig gresk, med betydningen «sønn av Zevs», på latin forvansket til «Vesuvius», som kan oversettes med «flammefjellet». Både Vergil, Suetonius og Martial sa at her hadde ildguden Vulcanus smien sin. Her inne bodde gigantene, for man hørte dem banke i fjellveggen når jorden buldret fordi de ville ut. Når jorden ristet, var de sluppet fri og gikk rundt på fjelltoppen. Det var også herfra at Proserpina ble røvet og ført ned i underverdenen. I antikken ble ikke Vesuv omtalt som en vulkan, siden ordet ikke fantes på latin. Strabo beskrev den i sin "Geografi": «Dette distriktet var brennende jord i gammel tid, med kratere som spydde ild. Men siden brenselet opphørte over tid, døde ilden.» Diodorus Siculus skrev i sin "Verdenshistorie" at «området kalles Phlegrea fra fjellet Vesuvius, som en gang spydde ut en stor elv av ild, slik Etna gjør på Sicilia. Der er den dag i dag mange tegn på denne gamle brannen.» Martial skrev i 88, etter katastrofen: «Her ligger Vesuv, som for ikke så lenge siden var dekket av grønne vinranker...Bacchus elsket disse jordene...Inntil nylig danset satyrene på fjellet...Dette var Venus' land...Dette var Herkules' land...Alt ligger nedsunket i flammer og trist aske.» Det var på toppen av Vesuv at opprøreren Spartacus i 73 f.Kr skal ha slått leir med sin hær av slaver fra gårdene i Campania, ofre for rike godseiere i Roma. Sammen vant de store seire over romerske legionærer som var sendt for å nedkjempe dem. Utbrudd. Vesuv følger en 2.000 års syklus, og hadde et kraftig utbrudd omkring 1.800 f.Kr. Arkeologiske funn kan fortelle hvordan det rammet mennesker i bosetningsområder. Trolig gjorde utbruddet området ubeboelig i flere år etterpå. Det var enda kraftigere enn utbruddet i 79 e.Kr. Magmakammeret med glødende lava fra Jordens indre ligger ca femten km under fjelltoppen, som nå er stivnet til, slik at et fremtidig utbrudd vil arte seg eksplosivt, og ikke som på Etna eller Stromboli, der lavaen flyter fritt. Utbruddet i år 79 blåste halve fjellet vekk. I antikken var Vesuv sannsynligvis dobbelt så høy som i dag, og ble iblant omtalt som Mons Olympeus, etter Olympen i Hellas. I dag ser man to kratere på Vesuv: Det store gamle, kalt Monte Somma, og det nye, kalt Vesuvio. Vulkanen er kjent for sitt utbrudd i år 79 som ødela de romerske byene Pompeii og Herculaneum. En rekke andre utbrudd med alvorlige følger har funnet sted senere. Utbruddet i 79 begravde de blomstrende byene Pompeii og Herculaneum, med mange av sine innbyggere, under aske og stein. En røyksky skal ha strukket seg 32 kilometer i været. Utbruddet er beskrevet av Plinius den yngre i to brev datert til år 108, og i noen vers skrevet av poeten Martial i år 88. Etter Plinius og morbroren hans, admiralen Plinius den eldre, kalles et tilsvarende voldsomt vulkanutbrudd i dag "Plinian eruption" på engelsk. Plinius den eldre omkom av kvelning på stranden ved Stabiae etter å ha seilt ut i et forsøk på å komme andre til unnsetning. Vulkanutbruddet startet 24.august 79 i den sjette timen (rundt kl 12 middag). Forvarselet i år 62 hadde forårsaket store skader, oversvømmelser, jordskjelv, samt utslipp av gass som hadde drept en flokk på 600 sauer, men da ingen forstod årsaken, vendte livet tilbake til det normale etterhvert som man fikk reparert de omfattende skadene. Om ettermiddagen så Plinius i hjembyen Misenum en kjempesky stige opp av vulkanen. Snart var solen skjult bak de svarte steinmassene som vulkanen slynget i været. Det lignet en brunsvidd arm som strakte seg mot himmelen. Etterhvert som røyksøylen flatet ut oventil, antok den form som en pinje. Så spredte den seg i flere «greiner» pga sitt omfang. Utblåsningen hørtes som et drønnende brøl. Energien var 100.000 ganger som atombomben over Hiroshima. Magma ble spydd ut med en fart på 1.400 km i timen. Husene i Misenum begynte å sprekke, og aske regnet over byen. Plinius og moren hans flyktet. Havet trakk seg tilbake og etterlot sprellende fisk på stranden. På utbruddets andre dag så Plinius den yngre hvordan røyksøylen fra Vesuv plutselig senket seg til jorden og spredte seg til alle kanter. Denne beskrivelsen var en gåte, inntil det samme ble observert i 1982 under utbruddet av Mount St. Helens i USA. En «pyroklastisk sky» er en sky av røyk og aske med en temperatur på 500-700 grader Celsius, som forkuller alt på sin vei: De beitende dyrene, trærne rundt, de flyktende menneskene. Skyen kom først til Herculaneum og drepte de som var tilbake der, før den utslettet alt liv i Pompeii. Det var som å puste ild. De omkomne, som det er tatt avstøpninger av i dag, ses i det øyeblikket da ildstormen innhentet dem. Vesuv sendte en enorm søyle av røyk, aske og stein helt opp i stratosfæren. I løpet av tyve timer var Napoli-bukten, en av naturens vakreste perler, forvandlet til en ørken. Store deler av området lå hermetisk forseglet under nedfallet, selv om lykkejegere senere gravde tunneler på sin jakt etter verdigjenstander under stein og aske. Landet var også steget, slik at havnen, der elven Sarnus løp ut i bukten, ikke fantes lenger. Nå var det 1.500 meter ned til havet, mens havnebyen Stabiae plutselig lå 600 meter inne i landet. Den keiserlige villaen ved Nola, hvor Augustus døde i år 14, lå under et tykt lag av aske. Minst ti milliarder kubikkmeter nedfall dekket regionen, og aske ble funnet så langt unna som i Salerno og Napoli. Selv om Vesuv roet seg igjen, oppgav de overlevende å grave ut byen. 79-utbruddet forsynte dermed nåtidens forskere med viktig arkeologisk materiale, og ruinene etter byer som Pompeii gir oss et levende bilde av romersk dagligliv. Etterpå ble området dekket av ny vegetasjon. Nye veier ble bygd, og landsbyer vokste frem. Jorden var uvanlig fruktbar, siden fjellet hadde sprøytet ut over 240 ulike mineraler. Området er i dag like fruktbart som det var i antikken, men først på 1700-tallet ble det igjen oppført luksusvillaer der. Et annet utbrudd fant sted i 512. Teoderik den store fritok da folk i området for skatt. I 550 klatret den bysantinske forfatteren Procopius opp på fjellet, og ble møtt av flammer. Videre var det utbrudd gjennom middelalderen som gradvis gav Vesuv dens nåværende utseende. Opplysninger fins om utbrudd i 787, 968, 991, 999, 1007 og 1036. Et kraftig utbrudd fant også sted 16.desember 1631. I dette utbruddet omkom rundt 3.000 mennesker. og Herculaneum ble dekket av et flere meter tykt lag med lava. Dødsfallene skyldtes at en del mennesker gjemte seg innendørs og ble drept, da husene styrtet sammen. Lavaen fløt så langsomt at de kunne ha flyktet fra den. Sir William Hamilton, som var engelsk ambassadør til kongeriket De to Sicilier, var bosatt i Napoli i 25 år og besøkte Vesuv flere ganger. Han forutsa også utbruddet i 1766. I 1779 utgav han boken "Phlegrean Fields" om verdien av vulkanske utbrudd. Goethe dro også flere ganger opp på Vesuv som den gang var aktiv, med røyk og lava strømmende ut fra små åpninger i fjellsiden. Senere utbrudd som var særlig kraftige var de i 1872 og 1906. Deretter fulgte en periode med vulkansk aktivitet på 1900-tallet. Sitt siste større utbrudd hittil hadde Vesuv 18. mars 1944, hvilket var et meget uheldig tidspunkt, siden landet var i krig. 1944-utbruddet var et lavautbrudd og ingen eksplosjon, men begravde den populære taubanen fra 1870 (kjent fra sangen "Funiculi, funicula"). Dette ble grundig fotografert. Når Vesuv i dag er en av verdens farligste vulkaner, skyldes det at den trange åpningen ble forseglet av utbruddet i 1944, slik at den karakteristiske røyksøylen forsvant. Vesuv overvåkes derfor hvert minutt i døgnet av internasjonale eksperter. Dagens krater er 318 meter dypt, og slipper ikke ut annet enn små svovelskyer. Magmakammeret er forlengst fylt, noe som tilsier et kommende utbrudd. Forskere regner det på ingen måte for utelukket at et nytt kraftig utbrudd kan finne sted og berøre mange bosetninger i området rundt. Kultur. I oldtiden ble Vesuv sett på som et fjell som var helliget Hercules. I Disney-tegneseriene er Vesuv kjent som bostedet til Magica fra Tryll, en heks som er kjent for å plage Skrue McDuck. Port Said. Port Said (بور سعيد, "Būr Saʿīd") er en havneby i det nordøstlige Egypt ved Middelhavet. Den ligger ved munningen av Suezkanalen og ble grunnlagt i 1859 i forbindelse med byggingen av kanalen. Byen ble oppkalt etter den daværende visekongen av Egypt, Muhammad Said. Snipe. Snipe er en liten seilbåt, en tomannsjolle på ca 15 fot. Den brukes primært til regattaseiling og er den største entypeklassen (like båter seiler mot hverandre) i Norge utenom jr-klassene. Det største miljøet i Norge har base på Snarøya i indre Oslofjord. Ellers er det miljøer i Risør, Stavanger, Åsgårdstrand, Bergen, Stord med flere. Snipen er lett å beherske brukbart og en båt for alle. Samtidig er nivået i toppen høyt. Snipen er ikke blant de mest moderne seiljoller, men det er nettopp dette mange setter pris på, da det gjør snipen til en meget taktisk båt, en sjakkspillers jolle. Snipen bygges av båtbyggere rundt om i hele verden etter strenge regler fastsatt av klasseklubben. De strenge reglene sikrer at båtene tross forskjellig produsent er meget like og at de bygges meget holdbare. På denne måten sikrer man at det er seilerne og ikke utstyret som teller. Erich Ollenhauer. Erich Ollenhauer (født 27. mars 1901 i Magdeburg, død 14. desember 1963 i Bonn) var formann for SPD og samtidig partiets fraksjonsleder i Forbundsdagen fra 1952 til 1963. Han ble medlem av SPDs styre 29. april 1933. Da nasjonalsosialistene kort etter grep makten og begynte å forfølge politiske motstandere, bestemte partiledelsen at utsatte personer skulle emigrere. Ollenhauer reiste sammen med bl.a. Otto Wels og Hans Vogel til Praha, hvor det ble bygget opp en eksilorganisasjon. Han ble fratatt det tyske statsborgerskap i 1935. I 1937 flyttet eksilorganisasjonen til Paris. Ollenhauer meldte seg ut av den, og flyktet over Polen og Danmark til Frankrike. Under begynnelsen av annen verdenskrig ble Ollenhauer arrestert av franskmennene, men løslatt takket være Léon Blum. Han reiste senere til den ubesatte delen av Frankrike (Vichy-Frankrike), før han flyktet til Lisboa via Spania. Ett år senere klarte han å dra til London, hvor SPDs eksilorganisasjon hadde innrettet seg for de siste krigsårene. Han ble her nærmeste medarbeider av partiets formann Hans Vogel. Bare takket være støtte fra det britiske arbeiderpartiet var det mulig for Ollenhauer å hindre emigrantenes frafall, forberede gjenoppbyggelsen av SPD og opprettholde kontakt til britiske politikere. Ollenhauer reiste i februar 1946 tilbake til Tyskland, og ble sekretær for SPDs partikontor i Hannover under Kurt Schumacher. Samme år ble han valgt til viseformann. Under Schumachers regelmessige sykdom ledet han partiet. Ollenhauer var fra 1948 medlem av det parlamentariske råd og i 1949 ble han innvalgt i det tyske parlamentet, hvor han frem til 1952 var viseformann for SPD-fraksjonen. Han ble etter Schumachers død valgt til partiformann og fraksjonsleder den 7. oktober 1952. Samtidig ble han bekreftet i stillingen som generalsekretær. Selv om han selv ikke var karismatisk nok arbeidet han i kulissene for å omdanne SPD fra et arbeiderparti til et sentrumsorientert folkeparti. I 1951 ble han medlem av Den europeiske kull- og stålunions forsamling, men la ned vervet på grunn av sitt kanslerkandidatur i 1953. Ved valget i Tyskland 1953 fikk SPD bare 28,8 % av stemmene, partiets dårligste resultat til dags dato. Selv om partiet støttet den CDU-ledete Adenauer-regjeringen i viktige saker som krigsofferforsørgelse, pensjonsreform og i kull- og stålunionssamarbeidet, var Ollenhauers fortsettelse av prøysseren Schumachers utenrikspolitikk det mest sentrale i offentlig diskusjon: Nei til vestintegrasjon, ja til gjenforening. Dette standpunktet ble imidlertid stadig mer upopulært under "Wirtschaftswunder". Ved valget i Tyskland 1957 øket SPD sin oppslutning med 3 % til 31,8 %, men CDU og CSU oppnådde 50,2 % og dermed absolutt flertall. Som følge av dette startet partiet en reformprosess, som også Ollenhauer deltok i. Han støttet den reformvennlige Willy Brandt, som hadde forsøkt å bli innvalgt i partiledelsen året før. Resultatet av arbeidet var Godesberg-programmet fra 1959. Men mange punkter i programmet, som i hovedsak var utarbeidet av reformatorer som Brandt, Fritz Erler og Herbert Wehner, stod i motsetning til Ollenhauers politikk. Viktige punkter i programmet var støtte til Adenauers utenrikspolitikk: vestintegrasjon, gjenopprustning og avvisning av en sentralistisk forvaltningsmodell. I november nominerte Ollenhauer den unge Willy Brandt, da regjerende borgermester i Berlin, til kansler, til tross for store uenigheter i utenrikspolitikken. Tre måneder før sin død ble han 9. september 1963 valgt til formann for Den sosialistiske internasjonale. 14. desember døde Ollenhauer etter langvarig sykdom i Bonn. Hans Vogel. Hans Vogel (egentlig Johann Vogel, født 16. februar 1881 i Oberartelshofen, død 16. oktober 1945 i London) var en tysk billedhugger og sosialdemokratisk politiker. Han var formann for SPD fra 1931 til 1933 og deretter leder for partiets eksilorganisasjon frem til 1945. Hans-Jochen Vogel. Hans-Jochen Vogel (født 3. februar 1926 i Göttingen) er en tysk politiker (SPD). Han var overborgermester i München fra 1960 til 1972, bygningsminister i den føderale regjeringen fra 1972 til 1974 og deretter fra 1974 til 1981 justisminister. Endelig ble han i 1981 regjerende borgermester i Berlin. Fra 1987 til 1991 var han formann for SPD. Utdannelse og bakgrunn. Hans-Jochen Vogel gikk på Landgraf-Ludwig-Gymnasium i Giessen, og etter Abitur (artium) i 1943 tjenestegjorde han som soldat i den tyske hæren frem til 1945. Fra 1946 studerte han jus i München og Marburg, og tok 1948 den første og 1951 den annen juridiske statseksamen. I 1950 fulgte hans promosjon til dr. jur. med avhandlingen "Der Irrtum des Täters über die Rechtmäßigkeit der Amtsausübung in § 113 StGB und die Zuständigkeit der Behörde in § 156 StGB". Han trådte inn i den bayerske statstjeneste som assessor i 1952, og ble et år senere regjeringsråd. I 1954 ble han amtsrettsråd i Traunstein, og fra 1955 arbeidet han i det bayerske statskanselli. Familie. Vogel er sønn av en biologiprofessor fra München. Hans yngre bror, CDU-politikeren Bernhard Vogel, var lenge statsminister i Rheinland-Pfalz og senere Thüringen. Parti. Siden 1950 er han medlem av SPD, og ble i 1970 innvalgt i partiets nasjonale styre. Etter Willy Brandts avgang ble han partiformann i 1987. Av aldersgrunner overlot han vervet til Björn Engholm i 1991. Parlamentsmedlem. Ved valget i Tyskland 1972 ble Vogel første gang innvalgt i det tyske parlamentet fra Bayern. Han gikk ut av parlamentet i 1981 da han ble regjerende borgermester i Berlin. Fra 1981 til 1983 var han innvalgt i Berlins parlament og var også formann for SPD-fraksjonen. Ved valget i Tyskland 1983 ble Vogel igjen innvalgt i det tyske parlamentet, denne gangen for Berlin. Som etterfølger etter Herbert Wehner var han frem til 1991 fraksjonsleder i det tyske parlamentet for SPD. Han var medlem av parlamentet frem til 1994. Offentlige verv. Vogels politiske karrière begynte i 1958 som byråd i München. I 1960 ble han valgt til overborgermester. Han ble gjenvalgt i 1966 og bidro avgjørende til at München fikk de olympiske sommerleker i 1972. Den 15. desember 1972 ble han bygningsminister i Willy Brandts føderale regjering. Etter Brandt avgang ble han 16. mai 1974 utnevnt til justisminister i Helmut Schmidts nye regjering. 22. januar 1981 gikk Vogel ut av regjeringen og ble en dag senere valgt til etterfølger etter Dietrich Stobbe som regjerende borgermester i Berlin. Stobbes avgang skyldes den såkalte senatskrisen i Berlin 1981. Som listetopp for SPD ble han innvalgt i Berlins parlament 10. mai samme år. Imidlertid ble CDU største parti, og han ble etterfulgt som regjerende borgermester av baron Richard von Weizsäcker. Ved valget i Tyskland 1983 var Vogel SPDs kanslerkandidat, men tapte valget med bare 38,2 % av stemmene. Georg Luger. Georg Luger (født 6. mars 1849 i Steinach am Brenner i Østerrike, død 22. desember 1923 i Berlin) var en tysk våpenkonstruktør og oppfinner av den berømte parabellumpistolen. Hans far, Bartholomaeus Luger, var kirurg. Familien flyttet kort etter Georgs fødsel til Italia, hvor han gikk på skolen i Padova. Senere reiste Georg Luger tilbake til Østerrike for å gå på handelsskolen i Wien. 17 år gammel, den 19. desember 1867, meldte han seg frivillig til krigstjeneste ved det 78. regiment. Han ble 1. juni året etter forfremmet til korporal på grunn av sine gode ferdigheter i fekting, svømming, telegrafi og utdannelse av nye rekrutter. Han var en fremragende skytte, og fikk derfor spesialutdannelse ved den militære skolen for ildvåpen. Der fikk han interessen og de nødvendige ferdigheter for sitt senere arbeid med å utvikle det automatiske etterladningssystemet for parabellumpistolen. Han trådte ut av aktiv militær tjeneste i 1871, og arbeidet som bankansatt i Wien og senere i styret for den britiske Royal Jockey Clubs. Eksterne lenker. Luger, Georg Luger, Georg South Norfolk. South Norfolk er et administrativt distrikt i Norfolk, England. Administrasjonssenteret er Long Stratton. Distriktet består for det meste av landsbygd, med små landsbyer med tradisjonsrike puber og hus med stråtak. Det er også noen små byer, som Diss og Wymondham. Steder i distriktet. * Malteserkors. a> bunn og i andre farger. Malteserkorset har vært et kjennetegn brukt fra middelalderen av kristne riddere, men det er usikkert om det i denne formen ble brukt allerede under de første korstogene. Malteserkorset består av fire like store V-formede armer som er satt sammen i den smale enden. I den ytre enden har hver arm to spisser. Korset er fortsatt symbol for Malteserordenen, og blir også brukt i en rekke fortjenesteordener og våpenskjold. I distriktet Mecklenburg-Strelitz inngår det i landskapsvåpenet, i Queensland i Australia er det delstatens kjennetegn, og det inngår i Wallis og Futunas flagg, for å nevne noen eksempler. I Storbritannia var det første stempelet som ble brukt på frimerker, i 1840-årene, utformet som et malteserkors. Både St. Olavs Orden og det engelske Victoria Cross har ordenstegn formet som malteserkors. Klasseselskaper (som Det Norske Veritas) bruker malterserkorset som tegn i klassenotasjonene for at skipet er bygget under dette klasseselskapets overvåking, og ikke er overført fra et annet klasseselskap. Kolbeinsvarden. Kolbeinsvarden er det høyeste punktet på Askøy. Toppen med varde er 231 moh. Fjelltoppen er tilgjengelig fra mange startsteder på Askøy. En mulig turrute går fra sekundærstasjonen bak Kleppe skole på Kleppe, og her er det god mulighet for parkering på området og ved Askøy Senter like ved. Herfra går en rundt Kleppevannet på stier og broer med god merking før turen begynner oppover i retning Kolbeinsvarden. Det passeres gamle torvhus og sildrende bekker. Turen passer for barnefamilier og større barn. Fra toppen er det en vidsynt utsikt mot Øygarden, Nordhordland og mot Bergen i sørøst. Wolf von Baudissin. Wolf Stefan Traugott Graf von Baudissin (født 8. mai 1907 i Trier, død 5. juni 1993 i Hamburg) var en tysk greve, offiser og militærteoretiker og fredsforsker. Han var gift med skulptøren grevinne Dagmar von Baudissin. Bakgrunn og utdannelse. I Berlin studerte han jus, historie og nasjonaløkonomi i årene 1925 og 1926. Deretter var han et år fahnenjunker i infanteriet i Reichswehr, før han valgte å gå tilbake og fullføre studiene i 1927. Etter studiene vendte han tilbake til aktiv militærtjeneste og ble etter ytterligere militær utdanning utnevnt til løytnant i 1933. I 1938 påbegynte han utdannelse som generalstabsoffiser ved krigsakademiet i Berlin. Andre verdenskrig. Etter endt utdanning ved krigsakademiet, ble han utnevnt til kaptein og tjenestegjorde i generalstaben under Erwin Rommel i Afrikakorpset, og ble i 1941 tatt som krigsfange av britene og australierne. Han ble befordret til major "in absentia". I krigsfangeleiren "Durringhile" i Victoria i Australia fikk han idéen til et "krigsfangeuniversitet". Der underviste de fagkyndige tyske krigsfanger i fag som strategi, og forberedte dem på livet etter krigen. Bundeswehr. Han ble repatriert i 1947 og ble innlemmet i en militær ekspertgruppe for forbundskansler Konrad Adenauers regjering. I oktober 1950 deltok han i utarbeidelsen av det hemmelige "Himmeroder Denkschrift", en forberedelse til den tyske gjenopprustning. Fra 1955 til 1967 var han oberst og tilslutt generalløytnant i Bundeswehr og arbeidet til slutt ved NATO-hovedkvarteret SHAPE i Europa, først i Fontainebleau og senere utenfor Brussel. I 1967 fikk han Theodor-Heuss-Preis og det store Bundesverdienstkreuz med stjerne og skulderbånd, og ble pensjonert. I 1972 støttet han offentlig Willy Brandts valgkamp. Senere akademisk virksomhet. Fra 1971 til 1984 var han første direktør ved Institut für Friedensforschung und Sicherheitspolitik ved Universität Hamburg, og i 1979 ble han utnevnt til professor. Han var også dosent i sosialvitenskaper ved Helmut-Schmidt-Universität, den tyske hærens universitet i Hamburg fra 1980 til 1986. Etter hans død ble en aula ved forsvarets overkommando og en militærkaserne oppkalt etter ham. Hvelv (arkitektur). Hvelv er en betegnelse for overdekking, basert på buen som konstruksjonsprinsipp. Det finnes en rekke typer hvelv som er mer eller mindre komplisert. De bæres av vegger, buer og eller vertikale støtter som søyler, pilarer eller pilastre. Den enklest form for hvelv er "tønnehvelv" som oppfattes som en dyp bue. "Krysshvelvet" ble utviklet i romanske katedraler. Bue (arkitektur). Bue er en hvelvet bygningskonstruksjon som spenner over en åpning, for eksempel mellom søyler og vegger, over en port, dør eller et vindu. Buen leder trykk fra tak og hvelv over til pilarer eller søyler. Buer er satt sammen av kileformede steiner som kalles hvelvstein. Buen hviler på en vederlagstein og steinen i toppunktet kalles for sluttstein. En sluttstein med ornamenter kan kalles agraff. Fordom. Fordom er en holdning eller oppfatning basert på mangelfull kunnskap. En fordomsfull holdning gjør en person disonibel til å uttrykke antipati overfor personer og menneskegrupper, men også ideer eller objekter. Begrepet brukes vanligvis i en negativ beskrivelse av personers holdning basert på gruppetilhørighet. Det kan da gjøres seg utslag i diskriminering. Innen personlighets- og sosialpsykologi er studier av fordommer sentralt. Studiene rettes da gjerne mot årsak til fordommer, og tar utgangspunkt i kulturelle og sosiale, motivasjonelle, personlighetsmessige og kognitive. Som oftest vil årsaken være sammensatt innenfor disse områdene. Blågulara. Blågulara (vitenskapelig navn "Ara ararauna") er en papegøye som fra issen og til halespissen måler mellom 80 og 90 cm. Kroppen er i hovedsak blå og gul. Ryggen og vingene er blå, og bakfra sees kun blått. Brystet, og undersiden av vingene og halen, er gult. Et parti foran på hodet er mørkegrønt. I området rundt øyet er det helt bart, med unntak fra små sorte fjær som danner et tydelig mønster. Under nebbet har fuglen en sort «krage» som går opp til ørene og fortsetter videre som ansiktsmønster. Blågulara spiser for det meste frukt og nøtter, men også egg og andre ting den kommer over. Den blir kalt «Sør-Amerikas skjære». Fuglen er en vanlig selskapsfugl i norske hjem. Pilaster. Pilaster er en flat veggpilar vanligvis med basis og kapitel. Pilasteren brukes til forsterkning av muren eller understøttelse for arkitrav, bjelker eller buer. Ofte brukes den bare som en dekorasjon for å bryte en død flate. En pilaster kan ha en enkel rektangulær form eller den kan ha ornament fra en av søyleordenene. Trekkes den rundt et hjørne kalles den hjørnepilaster. Går den over to etasjer, kalles den gigantpilaster. Gigantpilasteren var vanlig i manierismen og barokken. Den ble også brukt av Andrea Palladio. Vannkaster. Vannkaster, vannspyer eller gargouille (uttales "garguj" som på fransk), på engelsk kalt gargoyle, er utløpene for vannrennene mest brukt oppe under gesimsene på romanske og gotiske kirker, men også på profane bygg. Disse har ofte form som ornamenter, grotesker eller fabeldyr med store kjefter som kaster vannet vekk fra veggen. Det engelske ordet stammer fra fransk "gargouille" som betyr strupe eller svelg. Røttene "gar" og "gurgulio, gula" fra "latin" (svelg) og (gurgel) går igjen i flere språk (spansk "gárgola". Utforming. De arkitektonisk detaljene er formet som et grotesk dyre- eller menneskelignende hode, der en uthuling igjennom, gjør at den leder vann vekk fra veggene på en bygning og slipper det ned lenger ute. Arkitekturen refererer vanligvis til figurer som ikke har vannrennefunksjon som kimærer, mens en i dagligspråk enten kaller dem det ene eller det andre Funksjon. Vannkasterne fungerte som sin tids nedløpsrør for regnvann, og forekom på både private, offentlige og kirkelige bygninger. I folketroen var grunnen til at de var så groteske og forvrengte, at de skulle skremme vekk onde ånder, noe som var spesielt viktig for kirker og klostre. Bruken avtok etterhvert som stilretninger og ny byggeskikk gjorde ornamentene overflødige. En engelsk lov fra 1827 gjorde det obligatorisk å bruke avløpsrør. Hans-Peter von Kirchbach. Hans-Peter von Kirchbach (født 3. august 1941 i Weimar) er en tysk offiser. Han var generalinspektør for det tyske forsvaret fra 1999 til 2000. Liv. Hans-Peter von Kirchbach ble født i en protestantisk offisersfamilie i Weimar i 1941. I 1960 meldte han seg til den tyske hæren som yrkessoldat, og utdannet seg til offiser. Han virket hovedsakelig som kommandør, men var ved to anledninger (1983-85, 1992-94) knyttet til forsvarsministeriet. Offentlig kjent ble han som «helten fra Oder» da han ledet 30 000 soldater i kampen mot oversvømmelsene sommeren 1997. Han ble utnevnt til generalinspektør av daværende kansler Helmut Kohl i 1998, men tiltrådte ikke embedet før i april året etter, etter regjeringsskiftet. Etter bare ett års tjeneste bad han forsvarsminister Rudolf Scharping om å bli fritatt for tjenesten og tre inn i pensjonsstanden. Dette utløste spekulasjoner om konflikter mellom Kirchbach og Scharping. Fra 1988 til 1991 var Kirchbach formann for Verband Christlicher Pfadfinderinnen und Pfadfinder. Siden januar 2002 er han president for Johanniter-Unfall-Hilfe. I 2007 ble han tildelt Brandenburgs fortjenstorden. Hans-Peter von Kirchbach er tremenning til Friederike von Kirchbach, som fra 2000 til 2005 var generalsekretær for Deutscher Evangelischer Kirchentag. Ruotine. Ruotine er en type pasta. Den er formet som et vognhjul med eiker. Ruotine kan også kalles rotelle, rotelline, rotine, rotini eller pastahjul. Linguini. Linguini (italiensk: «små tunger») er en type pasta. Den er lang og tynn, ikke ulik spaghetti, men er litt klemt sammen slik at tverrsnittet er ovalt. Linguini kan også kalles "bavettine", "bavette fini", "radichini" og "linguettine", og stammer fra Campania-regionen i Italia. Pappardelle. Pappardelle er en type pasta. Navnet er avledet av verbet "pappare", som betyr å sluke mat. Den er en type båndpasta, ikke ulik fettuccine, men er bredere, ca. 20–30 mm bred. Den kan selges både tørket og fersk. Denne tradisjonsrike pastavarianten, som antagelig stammer fra Toscana, er i slekt med de ikke fullt så brede tagliatelle. Den ble tidligere fremfor alt severt sammen med fete viltraguer, for eksempel av villsvin ("Ragù Cinghiale") eller hare. Pastasorten er så populær at det er italienske byer som avholder fester til dens ære. For eksempel avholdes festivalen "Sagra delle Pappardelle al cinghiale" («pappardelle-med-villsvin-festivalen») i småbyen Gemmano i regionen Emilia-Romagna hver august. Brooklyn Academy of Music. Brooklyn Academy of Music (BAM) er en av verdens ledende kulturscener, og ligger i New York. Rosenkrantztårnet. Rosenkrantztårnet på Bradbenken i Bergen regnes som landets arkitektoniske hovedverk fra 1500-tallet. Med sin strategiske plassering i sørfløyen, har tårnet vært en hjørnestein i borgsystemet på Bergenhus festning. Kong Magnus Lagabøtes kastell. De eldste delene av Rosekrantztårnet stammer fra kong Magnus Lagabøtes kastell, som var en mindre festning fra om lag 1270. Jørgen Hansson Skrivers forverk. Den neste store ombyggingen skjedde rundt 1520, da høvedsmann på Bergenhus, Jørgen Hansson Skriver fikk bygget et forverk. Dette førte til at tårnet har forskyvninger i etasjehøyden. Erik Ottesen Rosenkrantz slott. Tårnet er oppkalt etter Erik Ottesen Rosenkrantz som var lensherre på Bergenhus i årene 1560–67. Han gjorde omfattende byggearbeider på tårnet og har æren for den vakre renessansefasaden bygningen har idag. Rosenkrantz hadde fått ordre fra kong Frederik II om å sette festningen i bedre stand, også militært. Med skotsk arkitektur som forbilde og med skotske håndverkere fikk Rosenkrantz oppført det staselige residenstårnet, som i samtiden ble omtalt som «slottet». Tårnet har gjennomgått flere endringer siden 1500-tallet, men er i stor grad tilbakeført, slik at bygningens ulike historiske hovedfaser vises. Nyere tid. På 1930-tallet ble tårnet åpnet for publikum. Eksplosjonen på Vågen i 1944 førte til omfattende ødeleggelser på bygningen. Ansvarlig for restaureringen var Gerhard Fischer og gjenreisningen var ferdig i 1966. Rosenkrantztårnet ble av Riksantikvaren erklært som en automatisk fredet bygning i 1995. Sigvard Engeset. Sigvard Engeset (født 2. oktober 1885, død 25. desember 1974) var en norsk forkynner, pastor og salmedikter. Morfar til komponisten Erik Hillestad. Han var forstander og pastor i Ørsta Frikyrkje og Oslo Vestre Frikirke. Ble etterhvert utnevnt til synodeformann, øverste leder for Frikirken. Et utdrag av hans salmediktning er Engesets diktning har vært omtalt og framvist flere ganger, blant annet med arrangement av Sigvald Tveit og Nils Harald Sødal, "Sigvart Engeset i ord og toner" (2005). Ingierstrand bad. Ingierstrand bad, danseplassen utenfor restauranten. Ingierstrand bad er et sjøbad i Oppegård kommune på østsiden av Oslo. Anlegget ble tegnet av arkitektene Ole Lind Schistad og Eivind Moestue i 1931 på oppdrag av familien Ingier. Arkitektene uttalte selv at deres målsetning var å tilpasse bygningene til det kuperte terrenget «så den landskapelige skjønnhet understrekes, og arealet ikke overmøbleres»" Første byggetrinn sto ferdig i 1933. Badeanlegget bestod da av stupetårnet, omkledningspaviljongen, friluftsserveringen og administrasjonsbygningen. Andre byggetrinn sto ferdig året etter, og anlegget ble supplert med restauranten og centralkiosken. Hvalstrand bad og Ingierstrand bad var de to viktigste, offentlig tilgjengelige badene på hver sin side av Oslofjorden fra mellomkrigstiden og i de første tiårene av etterkrigstiden. I sine glansdager var det rundt besøkende i betalingsbadet per sesong. Det var satt opp dampbåt fra Oslo sentrum som kjørte skytteltrafikk gjennom hele sommersesongen. «Her vokser det frem et badeetablissement av dimensjoner som hittil har vært ukjent i Norge», skrev Aftenposten, da siste byggetrinn av Ingierstrand bad sto ferdig våren 1934. Ingierstrand ble i samtiden kalt «fjordens Frognerseter». Badet representerte noe moderne og nytt, sammen med tilsvarende anlegg på Hvalstrand i Asker og Sundøya ved Tyrifjorden. Eksisterende offentlige bad ble mest brukt av velstående personer, som tok seg et bad for renslighetens og helsens skyld. Det var av samme grunn at folk badet i friluft, selv om enkelte også svømte prydelig bak lerretsforheng i kjønnsavdelte sjøbad lenger inn i fjorden for å få mosjon. De nye friluftsbadene hadde mer å by på. I en tid der rekreasjon og idrett ble sett på som noe som ga livet mening og der naturbegeistringen var enorm blant hovedstadens innbyggere, representerte Ingierstrand et svar på folks søken etter «det gode fritidsliv». Anlegget er bygget i funksjonalisme og var et resultat av at folk flest hadde begynt å få mer fritid. Det finnes i dag planer om å restaurere badet. Den 2700 mål store tomten bestående av restaurant, danseplass og garderobeanlegg samt stupetårn, rutsjebane og parkeringsplass til 150 biler ble solgt til Oslo kommune i 1936 for 1,8 millioner kroner. Anlegget ble fredet av Riksantikvaren i 2012 Przemyśl. Przemyśl (ukrainsk "Перемишль" ("Peremysjl")) er en by sørøst i Polen med om lag 67 847 innbyggere (2005). Przemyśl fikk bystatus i 1389 men den var kjent som by så tidlig som i 981. Sandomierz. Sandomierz er en by sørøst i Polen med om lag 27 000 innbyggere (1995). Byen har siden 1999 inngått i Helligkorsvoivodskapet. Byen er en av de eldste og historisk mest interessante i Polen. Wieluń. Wieluń () er en by i det sentrale Polen med 24 453 innbyggere (2004). Den ligger siden 1999 i Łódź voivodskap, og var del av Sieradz voivodskap i årene 1975–1998. Wieluń har en nesten 800-årig historie. Byen nevnes for første gang i den andre halvdel av 1200-tallet. Man anslår at den fikk byrettigheter i 1283. På 1300-tallet bygde Kasimir III den store et slott her, som senere er blitt ombygd flere ganger. I dag står et klassisistisk palass på dets fundamenter. Byen var hovedstad i det historiske Wieluń-landet. Jøder bosatte seg i Wieluń fra 1500-tallet. I 1897 bodde 2 732 jøder (38 % av innbyggerne) i byen. Alle døde i den tyske konsentrasjonsleiren i Kulmhof an der Nehr under andre verdenskrig. Den 1. september 1939 ble byen omfattende bombet av Luftwaffe, noe som de facto var starten på andre verdenskrig. Bombingen var klart rettet mot sivilbefolkningen, i og med at den polske hær ikke befant seg verken i byen eller i nærheten av den. Tyske fly la 75 % av byen i grus, blant annet et sykehus som var tydelig markert med et rødt kors og en historisk gotisk kirke. Bombingen tok livet av 1 200 sivile. Vennskapsbyer. Adelebsen, Letterkenny, Osterburg Kaval. Kaval er et blåseinstrument, brukt i folkemusikk fra Balkan, spesielt Bulgaria, Makedonia og Tyrkia. Varianter er også i bruk i Hellas og Albania. Den er i Tyrkia også kjent som kuval eller guval. Man antar at kavalen stammer fra det gamle Persia, og tradisjonelt er den assosiert som et instrument hyrdene på marken benytter rundt bålet. Den er tre-delt, har åtte hull og både ligner på, og brukes som en blokkfløyte. Den øverste del (der innblåsingen skjer) er vanligvis av horn fra dyr. Den midterste har åtte hull; syv foran og ett bak. Den nederste del har fire hull som ikke brukes, men er nødvendig for å danne kavalens spesielle lyd. En kaval kan leveres i ulike skalaer (E, D, C, B, A) avhengig av instrumentets lengde (30-80 cm), og i ulike størrelser og med et par variasjoner i munnstykket for å forenkle innblåsingen. Kjente utøvere er den bulgarske Teodosii Spassov og den norske Stian Carstensen. Svanøy. Svanøy er den sørligste og frodigste øya i Flora kommune. Her finner man planter og trær man vanligvis ikke finner på Vestlandet, for eksempel kristtorn. Svanøys historie er mangfoldig og går langt tilbake. I forrige århundre var øya det viktigste senteret i regionen, med stor aktivitet på eksport og skipsfart. Over 100 mann arbeidet i kobbergruvene, haugianerne var storprodusenter av salt, her ble det bygd skip og drevet storgård. Her finner man et steinkors reist til ære for Olav den hellige og en offerplass fra vikingtiden, da Eirik Blodøks ble født på øya. Navnet Svanøy har øya fått etter biskop Hans Svane som eide Svanøy Hovedgård i perioden 1662–1685. I dag har øya ca 70 innbyggere. Stian Carstensen. Stian Carstensen (født 5. januar 1971 på Eidsvoll) er en norsk jazz- og folkemusiker og kjent som en av landets fremste multi-instrumentelle (bl.a. trekkspill, gitar, fløyte, kaval, gaida og banjo). Han spiller en sentral rolle på en rekke plateutgivelser. Karriere. Som barn lærte han av sin bestefar og turnerende far, og turnerte Nord-Dakota (1982) med sin egen melodi «If I only could get a little Lefse». I 1983 TV-debuterte han på Halvsju. Etter en periode i metal-sjangeren, studerte han ved Viken Folkehøgskole, fulgt av gitarstudier ved Jazzlinja (NTNU) (1989-92), der han 1991 også etablerte kvintetten Farmers Market. Han mottok Statens Kunstnerstipend for å kunne studere Bulgarias polyfoni, og har senere forfulgt ønsket om å kombinere ulike musikktradisjoner, med studieturer til India, USA (Kentucky, 1998) og England, og benyttet musikere derfra i konsertsammenheng og plateutgivelser. Han er bosatt på Eidsvoll, og æresmedlem i Eidsvoll Jazzklubb (2002), der han er kjent for sin «Førjulsjazz med Stian Carstensen». Den senere tid har han hatt suksess med komposisjonen "Salme til Trekkspillets Fremme" (2005-). Radiodokumentaren i NRK P2 bestilte en ny nasjonalsang til 17. mai 2008 med både tekst og musikk av Stian Carstensen. Resultatet ble marsjen «"Ja, Noorge"». Det er en humoristisk oppramsing av norgeshistorien på fem vers, som starter med istiden og slutter med et vers om Big Brother. Verket hadde premiere i NRK P2 17. mai 2008 klokken 10:03 i radiodokumentaren, "Å være norsk i detalj". «"Ja, Noorge"» ble fremført av Kringkastingsorkesteret, Oslo Fagottkor og Bjarte Hjelmeland som solist. Albatross (golf). Albatross er et uttrykk innen golf for å slå ballen i hullet på tre slag under hullets par. Dette gjøres på et par 5-hull ved å slå ballen i hullet på to slag, eller på et par 4 hull ved å slå Hole in one. Albatross på Par 5 ansees vanligvis for å være vanskeligere enn Hole in one på Par 3. På engelsk kalles albatross også "double eagle". Gaida. Gaida er et blåseinstrument, en sekkepipe som brukes på Balkan, nærmere bestemt i Hellas, Makedonia, Bulgaria, Romania, Albania og Tyrkia. Blåseposen er av saue- eller geiteskinn og brukes til å variere luftstrømmen. Fløyten som der blåses inn i, er kort, konisk og av horn eller tre, og leder inn i blåseposen. Den til enhver tid posevarierte luftstrøm presses inn i to rør. Ett rør som lager en en-tonet lyd (dronen), og et annet rør med flere hull, som musikanten vekselvis dekker til og åpner, da for å variere tonene. Instrumentet trakteres her til lands av Stian Carstensen. Draw. En draw er et golfslag som (for en høyrespiller) får ballen til å bøye av svakt mot høyre og deretter i en bue tilbake mot venstre. Mange profesjonelle spillere slår de fleste av sine lengre slag med en draw. Draw gir en svakere og mer kontrollert bue enn en hook. Et tilsvarende slag som skrur motsatt vei kalles fade. Hook. En hook er et golfslag som (for en høyrespiller) får ballen til å bøye av i en bue mot venstre. En hook regnes ofte som et feilslag og gir en kraftigere og mer ukontrollert bue enn en draw. Et tilsvarende slag som går ut til høyre kalles slice. Eilif Peterssen. Hjalmar Eilif Emmanuel Peterssen (født 4. september 1852 i Christiania, død 29. desember 1928 på Lysaker) var en norsk tegner og maler. Han arbeidet i tidlige år med avtegning av segl. Av Hans Gude og Peter Christen Asbjørnsen ble han oppfordret til å studere. Han ble først utdannet ved "Tegneskolen" 1866-1870 og hadde korte opphold hos Knut Bergslien og Morten Müller ved J.F. Eckersbergs malerskole. I 1871 flyttet han utenlands med opphold ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København, i Karlsruhe hos Hans Gude og ved Kunstskolen i Karlsruhe, og hos Wilhelm Diez ved Kunstakademiet i München (1873); senere var han i Roma (1879). Etterhvert bosatt i Bærum, og med i den såkalte Lysakerkretsen. Han bygde hus i samme området, benevnt Villa Pjåka, på Lagåsen (1897). Arkitekt var Holger Sinding-Larsen. Peterssen var en av "Fleskummalerne" i 1886. Han var også oppfattet som en av Skagenmalerne. Han debuterte på Høstutstillingen i 1882, og hadde sin første separatutstilling hos Blomqvist i 1902. Peterssen er også kjent for sin utforming i 1905 av Norges riksvåpen med den norske løve. Denne utformingen ble brukt av statlige myndigheter som statens og kongehusets normaliserte versjon av riksvåpenet. Denne versjonen ble også fort svært populær i pressen og hos private som dekorasjon på gjenstander, suvenirer og lignende. Versjonen var vanlig inntil ca 1937, da en ny normalutgave ble tatt i bruk. Fortsatt brukes imidlertid Peterssens versjon av 1905 i kongevåpenet og kongeflagget. Familieforhold. Foreldrene var regnskapsfører ved Akershus hovedarsenal, Jon Peterssen (1814–80), og hustru Anne Marie Andersen (1812–87). Eilif Peterssen ble første gang gift i Norderhov kirke 21. september 1879 med Inger Birgitte Cecilie Nicoline Bache Ravn f. Gram (19. november 1850–26. mars 1882), en datter av hoffmarskalk, generalmajor Johan Georg Boll Gram (1809–73) og Fredrikke Severine Mathea Stabell (1811–96). Etter hustruen død ble han for andre gang gift i Time kirke 10. februar 1888 med Frederikke Magdalene (“Magda”) Kielland (11. juli 1855–19. mars 1931), som var datter av kapteinløytnant Jacob Kielland (1825–89) og fru Thora Margrethe Bendz (1827–1902). Wish You Were Here. "Wish You Were Here" er et album fra Pink Floyd, utgitt september 1975. Albumet inneholder to av de mest kjente og anerkjente melodiene fremført av Pink Floyd: «Shine On You Crazy Diamond» og tittelsporet «Wish You Were Here». Albumet har et overordnet tema rundt det å forsvinne fra omverdenen og i all hovedsak bli gal. Dette er fremhevet i alle sangene, men særlig i «Shine on...» som er en hyllest til det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett. Under innspillingen av denne melodien inntraff et av de mest omtalte øyeblikkene i Pink Floyds historie: Syd Barrett møtte opp i studio. Ingen av medlemmene i Pink Floyd kjente ham igjen umiddelbart; han var totalt endret fra den Syd de kjente. Han var totalt skallet i tillegg til at han hadde lagt på seg svært mye. Det er i ettertid blitt sagt at det var mye følelser innblandet da de til slutt kjente ham igjen. Albumet solgte også enormt. Anslagsvis er det på verdensbasis solgt ca. 13 millioner album. I 1998 stemte leserne av Q magazine "Wish You Were Here" til det 34. beste albumet gjennom tidene. Og i 2003 stemte et panel valgt ut av Rolling Stone "Wish You Were Here" til det 209. av de 500 beste albumene gjennom tidene. Det skal også sies at de opprinnelige anmeldelsen i Rolling Stone ikke på langt nær gav det like mye heder. Det ble slaktet den 6. november 1975 av Ben Edmonds som blant annet kommenterte: «Passion is everything of which Pink Floyd is devoid.» Sporliste. Alle tekster av Roger Waters. På nyere utgivelser av "Wish You Were Here" er ofte de to forskjellige delene av «Shine On You Crazy Diamond» nummerert som 1 og 2. Litteratur. Wish You Were Here Nostradamus. Nostradamus (født Michel de Nostradame 14. eller 21. desember 1503, død 1. juli 1566) var en fransk farmasøyt, astronom og matematiker, som spesielt er kjent for sin "Les Propheties", en bok bestående av dikt på fire linjer, gruppert i grupper på 100, og derfor kalt Centuries. Boka inneholder profetier, og ble utgitt i 1555. Den synske Nostradamus. Nostradamus ble født i Saint Remy i Provence i Frankrike 14. desember 1503. Han utdannet seg etter hvert til lege ved Universitetet i Montpellier, og tok også utdannelse innenfor diverse språk og i astrologi. Det var som lege han i første rekke praktiserte. Mens han levde var Frankrike herjet av pest, og Nostradamus later til å ha sett det som sin livsoppgave å lindre menneskenes smerter der sykdommen dro frem. For å helbrede de han kunne, reiste han bokstavelig talt rundt etter pesten. Snart her, snart der. En kone og to barn omkom i sykdommen rundt ham, men Nostradamus selv gikk upåvirket av smitten omkring ham. Han ble en framtredende lege ved det franske hoffet, der han i tillegg til å kurere sykdom også satte opp horoskoper; blant annet et for kong Henrik II. På sine vandringer etter familiens død begynte Nostradamus å få syner. Og da han omsider fikk slått seg ned i Salon de Craux rundt 1550 fikk han også tid til å skrive dem ned. Hans bok Centuries utkom i 1555. Tittelen henspiller på at profetiene er ordnet i firelinjers vers i grupper av 100. Profetiene vakte oppsikt allerede mens Nostradamus levde, og han døde som en berømt mann natt til 2. juli 1566. Nostradamus’ påvirkning. Etter Nostradamus' død har "Les Prophecies" fascinert mennesker verden over. Tilhengere av Nostradamus mener han forutså store hendelser i verdenshistorien, som Den franske revolusjonen, verdenskrigene,1. og 2. verdenskrig, atombomben og forutså også den 3.etter 2010. Kritikere mener imidlertid at Nostradamus' spådommer er så diffuse at man kan tolke dem stort sett slik man vil. Et kjennetegn er at spådommene først blir kjent etter at begivenheten har hendt. Men selv i dag er, spesielt avisene, med jevne mellomrom opptatt av Nostradamus og hans spådommer. Avisa Trondheim. "Avisa Trondheim" ble etablert som "Arbeider-Avisen" i 1924, fra 1946 "Arbeider-Avisa" og byttet navn til "Avisa Trondheim" i 1993. Avisa var en dagsavis, utgitt i Trondheim fram til nedleggingen i 1996. Selv etter siste navnebytte ble avisa stort sett kalt for «Arbeider-Avisa». Født av partisplittelse. Avisa så dagens lys som følge av den andre partisplittelsen i Arbeiderpartiet høsten 1923. I motsetning til i det meste av landet, fikk kommunistene flertall i den lokale partiorganisasjonen i Trondheim. Kommunistene sikret seg derfor partiets eindommer, inkludert partiavisa Ny Tid som ble startet i 1899. Blant Ny Tids mest kjente journalist og redaktør var Martin Tranmæl. Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag prioriterte arbeidet med å etablere en ny avis, og årsmøtet skrev ut en ekstrakontingent til formålet. Ny avis kom på gata 15. mars 1924 under navnet «Arbeider-Avisen – organ for det norske Arbeiderparti». I partiet så mange den nye avisa som en direkte etterfølger av Ny Tid. «Trøndelag Social-Demokrat», som ble etablert av de sosialdemokratiske utbryterne av Arbeiderpartiet etter den første partisplittelsen i 1917 grunnet innmeldingen i Komintern, ble tatt opp i Arbeider-Avisen ved partisamlingen i 1927. Også Levanger-avisa "Arbeidets Rett" ble tatt opp i Arbeider-Avisen, som dermed gjorde avisa til Arbeiderpartiets organ i Trøndelag. I 1939 tapte Ny Tid kampen mot Arbeider-Avisen som arbeiderklassens talerør i Midt-Norge og la ned. Johan Nygaardsvolds regjering hadde skapt økt oppslutning om Arbeiderpartiet i Nygaardsvold egen landsdel og dette tjente Arbeider-Avisen på. Stanset under krigen. Andre verdenskrig endret hele pressemiljøet i Trondheim. Ved krigsutbruddet hadde byen fire dagsaviser, den største var Dagsposten (15 000 eks), deretter fulgte den konservative Adresseavisen (ca 15 000 eks), DnA-organet Arbeider-Avisen (10 000 eks) og venstreorganet Nidaros (10 000 eks). Arbeider-Avisen fortsatte å komme ut under krigen, men møtte snart på problemer. Artikler og ledere der det kom fram klare politiske meninger som de tyske okkupantene ikke likte, førte til kortere og lengre stans i utgivelsen som straff. Første stopp kom den 30. august 1940 og varte i seks dager. Straffen kom etter en liten melding fra en herredsstyredebatt i Leksvik med tittelen «Ein som ikkje gjev opp». Under den egentlige meldingen var det føyd til: «Vi har tatt under overveielse å øke linjeavstanden slik at leserne bedre skal kunne lese mellom linjene». Den endelige stoppordre kom 29. januar 1941. Tysk og norsk politi troppet opp i Adresseavisens rotasjonshall der Arbeider-Avisen ble trykket og slo i stykker de ferdigstøpte sidene med slegge. De tre andre Trondhjemsavisene omtalte hendelsen med en knapp melding fra sentralt hold: «Arbeider-Avisen i den siste tid til stadighet har offentliggjort artikler og meldinger som bare har hatt den hensikt å øve en uheldig innflytelse på avisens leserne, og dermed skade ro og orden, samtidig som det vil ødelegge det arbeid som de norske og tyske myndighetene i fellesskap utfører». Stansen skulle bare vare i fire uker, men varte krigen ut. Arbeider-Avisens redaktør Harald Langhelle ble i oktober 1942 arrestert og henrettet som ett av ti sonoffer etter en sabotasjeaksjon ved Fosdalen gruber i Malm. Oppgjøret etter krigen. Da fredsdagen kom den 8. mai 1945 kom «Trondheims-Pressen» på gata, et fellesorgan laget av Adresseavisen, Arbeider-Avisen og Nidaros. Den ble produsert i Adresseavisen etter mildt press fra hjemmefronten som ville unngå for sterk konkurransevridning i forhold til de mange avisene som var blitt stanset. Mandag 14. mai var de ordinære avisene igjen på gata, med et opplag på rundt 30 000 for hver avis. Dagsposten var ikke med på prosjektet. Den hadde korrumpert seg selv ved frivillig å la seg nazifisere og overlevde ikke freden. Den kristne «Dagsavisa» ble etablert på ruinene til Dagsposten og fikk leve i ti år. I ly av kommunistenes nye popularitet så Ny Tid dagens lys i to år. Adresseavisen vokste voldsomt under krigen og overtok både abonnenter og annonsører som flyktet fra Dagsposten. Mens Adresseavisen og til en viss grad Nidaros hadde intakt produksjonsutstyr, startet Arbeider-Avisen på bar bakke. Ikke en blyant var tilbake etter at de tyske okkupantene hadde ribbet redaksjonslokalet. Takket være iherdig innsats fra tidligere medarbeidere og ikke minst byens fagbevegelse kunne også Arbeider-Avisen starte utgivelse, satt og trykt hos Adresseavisen, med Ole Øisang tilbake som redaktør. Adresseavisen ble dømt som en del av avisoppgjøret etter krigen til å betale inn det største erstatningsbeløpet av alle aviser, 600 000 kroner, tilsvarende 100 000 kroner for Aftenposten. Til tross for det gikk det ikke mange dager etter krigen før det var åpenbart at Adresseavisen hadde vunnet byens aviskrig. I 1947 var Arbeider-Avisa (21 400) halvparten så stor som Adresseavisen (41 000). Etterkrigstida. Etter krigen har Arbeider-Avisa hatt tre klare utviklingstrekk. Et opplag som tross mange anstrengelser ikke ville snus til oppgang, en økonomisk drift som ikke stod i forhold til inntektsgrunnlaget, og en avvikling av menighetsbladjournalistikken. I 1964 slo avisa seg sammen med Namdal Arbeiderblad i selskapet a/s Trønderpresse og noe senere også Stjørdalens Blad for å styrke annonsesalget i regionen, noe som også skjedde. De to oppkjøpte avisene brøt ut av selskapet på hhv. 1970- og 1990-tallet. Arbeider-Avisa var en foregangsavis i innføring av ny teknikk. Tidlig på 1970-tallet gikk avisa over til tabloidformat samtidig som en startet trykking i offset på sin egen presse. I 1974 ble avisa morgenavis, men heller ikke dette var noen suksess, Adresseavisen var godt etablert i morgenmarkedet i mange år allerede. Midt på 1980-tallet ble Arbeider-Avisa en av de første der journalistene skrev stoffet rett inn selv på data. Opplagsmålet på 20 000 har avisa bare vært i nærheten en gang og det var i 1971, like før EF-valget. Redaktør Eigil Gullvåg tok standpunkt for EEC-medlemskap og gikk dermed mot det meste av folkeopinionen i Midt-Norge og blant avisas lesere og veksten ble til nedgang. Norsk Arbeiderpresse gikk inn på eiersiden på slutten av 1980-tallet og erklærete avisa som satsingsområde, men heller ikke det satte en stopper for ryktene om snarlig død. De neste årene fram til nedleggelsen var preget av stadige arbeidskonflikter og omorganiseringer. Redaktør Terje Dalen ledet de første dramatiske nedskjæringene og 30 prosent av staben var oppsagt ved påsketider i 1989. I 1989 ble avisa også gjenstand for en annen viktig endring. Den sluttet å være «organ for Det norske Arbeiderparti». Etter 45 år i Folkets Hus i Midtbyen flyttet Arbeider-Avisa redaksjon og trykkeri til nytt avishus på Lade i 1990 under ledelse av redaktør Bjørn Stuevold. I Folkets Hus i sentrum hadde avisa vokst jevnt og trutt, og endte til slutt med å ha redaksjonslokaler i fire ulike etasjer, forbundet gjennom labyrinter av korridorer. Navnebytte og slutt. I 1993 skiftet avisa navn til «Avisa Trondheim» samtidig som redaksjonen flyttet tilbake til sentrum. På eiersiden var det skjedd en liten revolusjon. Avisa fusjonerte med lokal-TV-selskapet Trøndelag Kringkasting, og Norsk Arbeiderpresse fikk Studentsamskipnaden i Trondheim og Norske Aller som medeiere i multimedia-konsernet «Trøndelag Avis og Kringkasting», som samarbeidet tett med Radio 1 Trondheim. En betydelig refinansiering skulle sikre avisa en levedyktig økonomi uten tyngende gjeldsposter. En del av avtalen var at Studentsamskipnaden skulle kjøpe mellom 2000 og 3000 abonnementer og gi disse videre til studenter, en avtale som møtte sterk motstand fra studentene og den ble derfor raskt avviklet. En refinansiering kom i havn høsten 1994, der selv konkurrenten Adresseavisen deltok. Året etter ble alle ansatte sagt opp og ble bedt om å søke på nye jobber i avisa i et forsøk på å redusere bemanningen og spare penger. Men tapene fortsatte blant annet ved en tiltagende nedgang i avissalget. På tampen av avisas levetid henvendte eierne i A-pressen seg til Adresseavisen med spørsmål om delt eierskap. En uke før styret i Adresseavisen skulle behandle saken, valgte imidlertid A-pressen å begjære avisa konkurs. Siste utgave kom på gata tirsdag 27. februar 1996. Da var opplaget på 11.036 eksemplarer etter et fall på vel 2000 hvert av de siste to årene. Flere forsøk på å starte ny drift lyktes ikke. Da boet ble gjort opp viste det seg at det ikke sto så dårlig til. Kreditorene fikk det aller meste tilbake. Da de siste bitene ble solgt kjøpte Arbeiderbladet i Oslo abonnementsregistret, mens Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek kjøpte arkivet. Helt slutt.... I 2008 forsøkte fagbevegelsen i Trondheim å etablere en ny ukeavis med nesten det samme navnet som Avisa Trondheim hadde tidligere, men uten bindestrek. Arbeideravisa kom ut i vel et halvt år mellom januar og august 2008 før driften ble avviklet på grunn av pengemangel. Utgiverne mente at avisa var en direkte fortsettelse av Avisa Trondheim, og skrev «årgang 84» på forsiden. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Byavisa. Byavisa er en ukentlig gratisavis som distribueres til alle husstander i Trondheim, samt omegnskommunene Malvik, Melhus og Klæbu. Avisen utgis hver tirsdag. Den ble etablert av tidligere ansatte i Avisa Trondheim da denne gikk konkurs i februar 1996. Første utgave kom i mai 1996. Byavisa ble kjøpt av Norsk Avisdrift as i 1998. Danske Søndagsavisen as og senere A-pressen kom inn som eiere i 1999, og erstattet blant annet tidligere pornoblad-gründer Sten Ture Jensen på eiersiden. A-pressen solgte seg helt ut i 2001 og overlot alt til danskene. Foruten Byavisa gav Norsk Avisdrift AS ut fire andre gratisaviser i Oslo og Akershus. I 2002 ble alle avisene lagt ned, deriblant Osloposten som alene kostet eierne 100 millioner kroner. Byavisa fikk imidlertid leve videre og har klart å levere overskudd de siste årene. I 2003 startet avisen å utgi Byens Næringsliv. I november 2005 ble det etablert en søsterpublikasjon i Stjørdal og omegn, Byavisa Stjørdal. Byavisa Stjørdal ble imidlertid lagt ned etter ett års drift. I 2008 solgte de danske eierne Byavisa og utgiverselskapet Norsk Avisdrift til NR1 Adressa-trykk Orkanger AS, som igjen eies av A-Pressen Lokale Medier AS (50%) og Adressa Trykk AS (50%), som igjen er datterselskaper av A-pressen og Adresseavisen. Byavisa distribueres i 90 000 eksemplarer i Trondheim og nabokommunene, og avisa har 106 200 lesere (per februar 2010). Avisa distribueres av Norpost Midt-Norge. Ansvarlig redaktør er Paul Jostein Aune (per februar 2010). Brassespark. Brassespark er en teknikk som brukes i fotball. Spilleren kaster seg bakover i lufta og sparker ballen over seg i den retning han hadde ryggen. Bena skal da gjøre en bevegelse som om man sykler eller sakser. Brassespark er en effektiv teknikk da ballen går en annen retning enn det motspillerne forventer. Forskjellige faser i utførelsen av et brassepark. Historie. Den spanske fotballspilleren Ramon Unzaga er kreditert for å ha utført the første brassesparket i 1914. Han flyttet senere til Chile og sparket ble senere kalt "chilena". Den brasilianske fotballspilleren Leônidas da Silva perfeksjonerte brassesparket på 1930- og 1940-tallet. Sparket ble imidlertid først gjort verdenskjent av Pelé på 1960- og 1970-tallet. Selve begrepet «brassespark» har sitt utspring fra «brasse» – det svenske kallenavnet for brasilianere – og skal ha fått fotfeste på norsk gjennom VM i fotball 1958. Langøy Kystkultursenter. Langøy Kystkultursenter er en stiftelse som driver et tradisjonsrikt handelssted på Langøy, vest av Sotra. Landhandelen var i drift fra 1878 til 1973, og forsynte de omkringliggende gårdene med nødvendige dagligvarer. Ved siden av landhandelen består senteret også bakeri og naust. Bygningene er restaurerte, og en kafé er åpen søndager i sommerhalvåret. Senteret er åsted for ulike kulturarrangement, ofte i forbindelse med kystsogevekene. I tilknytning til senteret er det tilrettelagt en badeplass for barn. Senteret er Fjell kommunes tusenårssted. Liatårnet. Liatårnet 341 moh. er det høyeste punktet på øya Sotra, og ligger på et fjellmassiv som strekker seg i nord – sør retning mellom Bildefjellet og Haganes. Fra toppen er det storslått utsikt over Sotra med lyngheier og myrer, grå steinknauser, øyer og holmer, og videre i alle himmelretninger: Hjeltefjorden i nord, Byfjellene rundt Bergen i øst, Folgefonna i sørøst og Nordsjøen i vest. Liatårnet er mest framtredende fra vest med steile bergflater av gneisgranitt, smale fjellhyller og bratte stup. Opprinnelig var planen å bygge Fjell festning oppe på selve toppen, men dette ble ikke noe av. Da isen langsomt trakk seg tilbake etter første istid, sørget den gradvise avlastningen fra den tunge isen for at Sotra og landområdene nedover langs kysten hevet seg «skjevt», det vil si at vestsiden ofte er svært bratt og steil, mens en på østsiden ofte finner slake helninger. Så er også tilfellet med Liatårnet og fjellrekken som går langs Sotra: i vest er fjellene bratte og ulendte, mens de i øst er slake. Første ledd i navnet viser til gårdsnavnet Li, en gård som ligger like sørøst for fjellet. Callaway Golf. Callaway Golf, grunnlagt i 1982, er en amerikansk produsent av golfutstyr. Selskapet produserer den berømte «Big Bertha»-serien med køller og sponser en rekke kjente golfere som Phil Mickelson, Annika Sörenstam og Michael Campbell. Kunstakademiet i Trondheim. __NOTOC__ Kunstakademiet i Trondheim – Institutt for billedkunst er et institutt ved Fakultet for arkitektur og billedkunst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Instituttet er lokalisert på Nedre Elvehavn. Kunstskolen i Trondheim ble startet like etter den annen verdenskrig av lokale kunstnere som så behovet for en profesjonell kunstutdannelse i byen. Sentralt stod Greta Thiis som var dets leder i 25 år fr 1951. I 1979 kom skolen inn i høyskolesystemet og fra 1987 ble skolen et statlig kunstakademi. Kunstakademiet i Trondheim ble fra 1996 innlemmet i Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som en del av Fakultet for arkitektur og billedkunst. Utdanning. Fagområdene til Kunstakademiet omhandler maleri, grafikk/foto, skulptur, tidsbasert kunst, og teori. Akademiet disponerer 6 000 kvm i seks etasjer på Nedre Elvehavn, med blant annet verksted for metall, foto, grafikk og skulptur, samt studentateliér, utstillingsgalleri og bibliotek. Sigvald Tveit. Sigvald Tveit (født i Nissedal 14. mars 1945) er en norsk komponist og vitenskapsmann. Ansatt ved Universitetet i Oslo (1973). Hans utdanning er hovedfag i musikkvitenskap, diverse fra USA, samt "cand.mus." i komposisjon (1993) Fra Norges musikkhøgskole. Førsteamanuensis ved institutt for musikkvitenskap, med vesentlig fokus på satslære, hymnologi og filmmusikk. Kjent for sin salme- og koralforskning, samt bidrag til barnemusikken i norsk fjernsyn, deriblant Portveien og Sesam Stasjon. Har samarbeidet blant annet med Eyvind Skeie, Edvard Hoem, Tor Edvin Dahl, Tor Åge Bringsværd, Erik Hillestad og Kjell Åsen. Har norgesrekord med over 2200 registrerte verker hos TONO (2008). Tveit fikk Kardemommestipendiet i 1988, som var første gang det ble delt ut. Brystkors. Et brystkors eller pektoralkors er et verdighetstegn for en pave, kardinal, biskop eller abbed i Den katolske kirke, og bæres i en snor rundt halsen. Korset er ikke ment å være en pyntegjenstand, men et tegn på at bæreren har viet seg til Kristus, med andre ord et uttrykk for den tro og tillit han har til korsets styrke. Nils Harald Sødal. Nils Harald Sødal (født 1964 i Kristiansand) er en norsk sanger (tenor), forfatter og statsviter. Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og Universitetet i Oslo. Sødal har hatt flere større roller på Den Norske Opera og er opptatt med samtidsmusikk, i samarbeid med flere ledende komponister. Han har også mottatt Statens arbeidsstipend for å arbeide med ny musikk. Internasjonalt har Sødal gjort seg bemerket bl.a. med sin tolkning av tittelrollen i Albert Herring og som Maleren i Lulu ved Semperoper i Dresden. Hans rolletegninger har høstet rosende kritikker i tunge tidsskrift som Opernwelt og Opernglas. Bibliografi. Høsten 2007 gav han ut romanen "For ingens øyne" på Piratforlaget. Året etter fulgte han opp med opera-romanen "Scenebetennelse", og i 2011 kom den kritikerroste "Fuglene under himmelen", en roman basert på en sann historie. Romanens hovedperson Sarah er en flyktning fra Pajok i Sør-Sudan som kommer til Norge. Bama (firma). Bama gruppen AS er Norges største private distributør av frukt og grønnsaker. Selskapet er inndelt i fem divisjoner: Dagligvare – Storkjøkken – Industri – Blomster og KBS (kiosk-, bensin- og servicemarkedet). Bama har ca. 1 700 ansatte og omsatte i 2003 for om lag 5 milliarder kroner. Historie. Christian Marius Emil Matthiessen startet en agenturforretning i Oslo i 1886. I begynnelsen var trelast hovedsatsingsområdet. I 1905 startet selskapet med å importere bananer. På grunn av aktiv markedsføring ble selskapet etterhvert også omtalt som "Banan-Matthiesen". I 1981 endret man navnet fra Chr. Matthiessen AS til Bama gruppen AS. Sponsing. Fotball: Kalles det BamaCup som arrangeres over hele landet. Alpint: Bendit/Bama Alpinfestival arrangeres på Ål av Ål IL Skiskyting: Bendit/Bama Skiskytterfestival, arrangeres fire steder av klubbene Fossum, Bjerke IL, Byåsen IL og Ål IL. Minimalisme. a>s tyske paviljong i BarcelonaMinimalisme beskriver ulike bevegelser, uttrykksformer og stiltrekk innenfor kunst, arkitektur, design, litteratur og musikk. Minimalistisk kunst og design kjennetegnes ved en redusering av form og virkemidler, ned til det mest fundamentale formale og innholdsmessige utgangspunkt. Minimalistisk kunst innebærer en avstandtaken fra ideen om å uttrykke kunstnerens subjektive erfaringer i direkte forstand. Karakteristisk for den minimalistiske kunsten er bruk av geometriske former, repetisjon, og industrielt fremstilte materialer. Minimalismen i musikken kjennetegnes gjerne ved at musikken går og går i en gjentakende strøm, Historikk. Som kunstnerisk bevegelse oppstod minimalismen i USA på begynnelsen av 1960-tallet, blant annet som en reaksjon mot den dominerende abstrakte ekspresjonismen. Tusen og én natt. Dronning "Scheherazade" forteller sine historier til kong "Shahryar". Boken om tusen og én natt (arabisk: كتاب ألف ليلة وليلة "Kitab alf lailah wa lailah", persisk: هزار و یک شب "Hezār-o yek šab") er en samling av historier fra orienten. Historiene stammer fra middelalderen, og er satt sammen til ett hele gjennom en rammefortelling. Historien starter med at den persiske Shahryar, som er konge på en ikke navngitt øy mellom India og Kina, er så sjokkert over sin kones utroskap at han dreper henne. Han antar at alle andre kvinner også vil være utro, og beordrer vesiren til å skaffe seg en ny brud hver natt. Etter å ha tilbrakt natten med henne henrettes hun ved daggry. Dette fortsetter helt til visirens datter Scheherazade går med på å bli Shahryar neste kone. Hun har lagt en plan, og hver natt etter bryllupet forteller hun ham historier. Hun sørger for at hver morgen er kongen spent på hvordan det går videre, og derfor utsetter han henrettelsen slik at han skal få høre fortsettelsen. Til slutt har hun født ham tre sønner og kongen er overbevist om hennes trofasthet. Han opphever derfor ordren om henrettelsen. Historikk. Allerede omkring år 750 omtales en bok ved navn "tusen fortellinger" (persisk Hezar Afsaneh). Disse fortellingene var senest år 800 oversatt til arabisk som «Alf Khurajah». Denne inneholder allerede fortellingen om Kongen, vesiren, vesirens datter og dennes amme, de siste med navn Sjeirasad og Deinasad. På grunn av fortellingens innhold gikk verket etterhvert over til å kalles "Tusen netter" (Alf lailah). Senere kom en rekke andre fortellinger med. Det er ikke kjent når den siste natten kom til og verket fikk sitt endelige navn "Boken om tusen netter og en natt" (Kitab alf lailah wa lailah). Verkets arabiske utvikling er lite kjent og basert på håndskrifter fram til 1700 tallet. Det er allikevel klart at det har hatt vid utberedelse i Orienten i hele denne perioden, og nevnes sporadisk av flere arabiske og indiske skrifter. Verket ble kjent i vesten da en fransk utgave ble utgitt av en Galland i 1704–1717 basert på et arabisk manuskript som er gått tapt. Han legger også inn flere historier fra andre kilder; De to kanskje mest berømte historiene «Aladdin og lampen» og «Ali Baba og de førti røverne» er del av disse andre kildene og ikke den egentlige tusen og én natt. Den første arabiske fulle utgaven ble utgitt i Calcutta fra 1839 av W. H. Macnaghten. Universitetsbiblioteket har denne utgaven, og den norske oversettelsen av Waldemar Brøgger som kom ut første gang i 1950 har brukt denne som referanse. Det er mange meninger om utvikling av verket fra de første fortellingene til en fullstending tusen og én natt. W.Brøgger fremhever Abu Abd-Allah Muhammed ben Abdus el-Gahsjigari som skal ha levd før år 900 som den som samlet mange av fortellingene og ga verket dets form. På samme måte som Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe fikk han gjenfortalt historiene av en rekke eventyrfortellere og tok det han ønsket fra dem og samtidige historiebøker. Han mener også at verket bærer tydelige spor av en slik felles redigering og innsamlingsmåte og at samtidige kronikører utpeker Abu Abd-Allah. Men det er også gjentagelser og repetisjoner som ikke støtter en enhetlig redigering. Man antar at verket hadde funnet sin endelige form på 1400 tallet. Det finnes håndskrifter i Bibliothèque nationale de France og Vatikanbiblioteket fra rundt 1400 med de første 33 samt en håndfull andre av historiene. Innhold. Tusen og én natt er regnet som ett av de arabiske og orientalske kulturers mest kjente historiske verk. Den inneholder historier som spenner fra historiske berettelser, noveller, anekdoter, kjærlighetshistorier, visdomsord, skrøner, humoresker og tragedier og religiøse legender. Det er inneholder også en rekke korte og lengre dikt. En rekke samtidige figurer er skrevet inn i historiene; Mest kjent er kanskje Harun al-Rashid som var kalif i Bagdad (død 24. mars 809). Mange kjenner bare Tusen og én natt som redigerte uskyldige barneeventyr, for eksempel i «Aladdin og lampen». Dette er også tilfelle i tilpassede tegnefilmutgaver som Disney's Aladdin. Man blir derfor ofte forbauset over verkets bredde og direkte stil. Spesielt frodigheten i de erotiske beskrivelsene og kvinnenes (og noen menns) skjønnhet er ofte utelatt eller begrenset i mange oversettelser. Historiene bærer preg av opprinnelse fra hele det orientalske området, som Persia, India, Egypt og Arabia. Språket i de kjente håndskriftene er ikke høylitterært arabisk (som f.eks koranen) men betegnes ofte som et mer folkelig «vulgær-egyptisk». Men det har allikevel en del fraser som feilaktig oversettes ordrett («O min sønn» o.l) og gir et overdådig pompøst språk i mange utgaver. Man regner at den egentlige tusen og én natt inneholder 270 fortellinger. I tillegg kommer et 30-50 talls andre fortellinger vers og fabler som forskjellige utgaver har lagt til. Totalt inneholder en utgave rundt 7-800 000 ord avhengig av omfanget av fraser, repitisjoner og dikt som taes med. Norske utgaver. En nær komplett oversettelse ble utgitt i 6 bind av Waldemar Brøgger første gang i 1950 og nye utgaver 1967 og 1985. Et utvalg fra denne oversettelsen kom i en to binds redigert utgave på Den norske bokklubben i 1988-1989. Det er også en rekke mindre utgaver og omarbeidede barneutgaver. Se også. Liste over historiene i Tusen og én natt Bengal (fiktivt land). Bengal (engelsk Bangalla) er et fiktivt land fra Lee Falks tegneserie "Fantomet". Opprinnelig lå landet på det indiske subkontinent, men på 1960-tallet ble Bengal "flyttet" til på Afrikas østkyst. Tidligere skal landet ha vært en britisk koloni, men i dag er det en republikk. Hovedstaden i landet er Morristown – andre store byer er Spyglass, Bengaltown og Sanloi. Fantomet bor i De dype skogene inne i jungelen, midt i landet. Presidenten var fram til 2007 Lamanda Luaga. I historien «Den nye presidenten» ble Sandal Singh, datter av Dogai Singh, tidligere leder i forbryterligaen Singh-brorskapet, valgt til president i Bengal. Argentinsk dogge. Argentinsk dogge (FCI #292) er en stor og meget kraftig argentinsk mastiff, som er forbudt å holde i Norge. Den er den eneste hunderasen med opprinnelse fra Argentina. Opprinnelse og alder. Argentinsk dogge er en mastiff av molossertype som ble skapt av brødrene "Matinez" på begynnelsen av 1900-tallet, selv om kun dr. "Antonio Nores Martinez" blir kreditert som oppdretter i moderne litteratur. Hunderasen er et resultat av kryssavl mellom en rekke hunderaser, der den såkalte "cordobanske kamphunden" (en blanding av bull terrier, engelsk bulldog og ulike mastiffer) dannet stammen i avlen. I blodslinjene finnes således engelsk mastiff, pyreneisk mastiff, spansk mastiff, vorstehhund, grand danois og irsk ulvehund m.fl. Den første rasestandarden skriver seg fra 1928, men den ble først anerkjent av den argentinske kennelklubben, "Federación Cinológica Argentina", den 21. mai 1964. FCI anerkente rasen 31. juli 1973, men siden da har den rukket å bli forbudt i en rekke land – blant annet i Norge. Utseende, anatomi og fysikk. Argentinsk dogge er en stor og meget kraftfull hunderase, med en litt langstrakt kroppsbygning. Pelsen er kort og ligger tett mot huden. Fargen skal være ensfarget hvit. Hodet er stort og bredt og tydelig utmeislet. Kjevene er meget kraftfulle. Vekten ligger normalt mellom 40–50 kg, avhengig av kjønn. Hanner skal ha en skulderhøyde på ca. 62–68 cm, mens tispene gjerne er ca. 5 cm lavere. Bruksområde. Rasen ble opprinnelig avlet som en kombinert jakthund, vakthund og kamphund, men den har også andre kvaliteter som brukshund. Som familiehund er den lite egnet annet enn for de med solid erfaring, selv om den regnes som kjælen og snill. Lynne og væremåte. Argentinsk dogge er en meget robust, aktiv, energisk, modig og svært voktsom hunderase, som nok passer for de færreste. Den regnes imidlertid som føyelig, mild, rolig, snill og svært tålmodig og tolerant med de den kjenner og liker. Den skal også være svært sosial og liker helst å holde seg i nærheten av sine folk. Den bjeffer sjelden, men er ofte svært dominant og kan være lite kontrollerbar omkring andre hunder. Den skal også være svært fiendtlig mot fremmede når den oppholder seg på eierens eindom. Rasen trenger regelmessig og mye mosjon, men ikke av den intense sorten. Margaret Eckbo. Margaret Eckbo (født 20. oktober 1948 i Oslo) er en norsk politiker (Frp). Hun var byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo i perioden 2003 til 2006, og er fra 2006 direktør i Gravferdsetaten i Oslo kommune. Eckbo er utdannet sykepleier, og har jobbet som avdelingssykepleier på Ullevål sykehus. Hun var daglig leder for bygningsfirmaet Borgea Bygg AS fra 1989 til 1995. Eckbo gikk inn i byrådet i 2003. Hun sto bak en del kontroversielle vedtak, blant annet vedtaket om å oppløse det såkalte Plata-miljøet. Margaret Eckbo hadde en tøff tid i Oslo byråd. I oktober 2005 fremmet RVs representant i bystyret, Erling Folkvord, mistillitsforslag mot Eckbo. I august 2005 måtte hun offentlig beklage en uttalelse der hun sammenlignet en katt og mennesker med Downs syndrom. Ekcbo trakk seg som byråd 17. januar 2006. Høsten 2006 ble hun ansatt av Byrådet i Oslo som ny direktør i Gravferdsetaten i en åremålstilling på seks år. Margaret Eckbo er gift med Eivind Eckbo som 1974–1975 var formann i Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet. Opptøyene i Frankrike 2005. Områder hvor det har vært opprør. Opptøyene i Frankrike 2005 var en serie med opprør hovedsakelig rundt Paris, som startet 27. oktober 2005 med voldelige sammenstøt mellom politi og ungdommer. De startet da to ungdommer av afrikansk opprinnelse døde i Clichy-sous-Bois, en fattig forstad til Paris, og deretter spredde det seg til deler av Seine-Saint-Denis, Seine-et-Marne, Val-d'Oise, Val-de-Marne, Hauts-de-Seine, Yvelines, Rennes, Rouen, Lille, Dijon, Toulouse, Marseille og andre steder. Natt til fredag 4. november ble 500 biler satt i brann, og brannstiftelser forekom i Aulnay-sous-Bois, Neuilly-sur-Marne, Le Blanc-Mesnil. Den 6. november spredde opptøyene seg til Paris' sentrum. Pr. 7. november var 274 kommuner direkte berørt av opptøyene. Et høyt antall biler og busser var brent, og flere skoler, politistasjoner og rådhus var også satt i brann. Natt til 7. november ble for første gang også to kirker rammet. Et stort antall mennesker hadde på dette tidspunkt kommet til skade, og 7. november døde en mann av skadene som hadde blitt påført ham da han ble slått ned den 4. november under et forsøk på å stoppe ødeleggelsene. Flere titalls polititjenestemenn hadde blitt skadet, to av dem av skudd fra en hagle. Flere land advarte sine borgere mot å reise til Frankrike. Det norske Utenriksdepartementet frarådet ikke norske borgere å reise til Frankrike, men anbefalte at man var forsiktig med å bevege seg i områder som var direkte rammet. Forhistorie. Opptøyene ble utløst da det ble kjent at de to guttene Bouna på femten og Zyed på sytten døde av elektrisk sjokk da de gjemte seg for politiet i en transformatorstasjon torsdag den 27. oktober. Dødsfallene brakte en ulmende konflikt mellom forstadsungdom og politi opp til overflaten. Dette skjedde bare en uke etter den franske innenriksministeren Nicolas Sarkozy uttalte at han ønsket å «rense opp» i de kriminelle miljøene i forstedene. Vårrull. Vårruller (fra kinesisk: 春捲 / 春卷, pinyin: "Chūn juǎn") er det norske navnet på paraplybetegnelsen for en rekke svært utbredte østasiatiske matretter. De kan tilberedes på forskjellige måter, men består alltid av en pastalignende tynn deig som pakker inn et fyll som kan bestå av kjøtt, fisk eller grønnsaker. Vårrullene kan være frityrstekt, men det finnes også ukokte varianter. Navnet "vårrull" kommer av den kinesiske preferansen å servere den til vårfesten. I Vietnam heter retten "Chả giô`". På Filippinene heter den "lumpia", som er et lånord fra kinesisk. Krepidoma. Krepidoma eller krepis (gresk κρηπίς) betegner fundamentet i et klassisk gresk eller romersk tempel. Det har normalt tre trinn, hvis høyde bestemmes i forhold til søylene. Søylene står på krepidoma, enten direkte eller på baser. Oskar von Hindenburg. Oskar von Hindenburg (født 31. januar 1883 i Königsberg, Østpreussen, død 12. februar 1960 i Bad Harzburg) var generalfeltmarskalk og rikspresident Paul von Hindenburgs sønn og politisk mektige adjutant og sekretær, og et medlem av presidentens såkalte kamarilla. Hindenburg fulgte i farens fotspor og utdannet seg til offiser. I begynnelsen han ansett som lite intelligent av sine overordnede, og karrièren gikk langsomt. Han tjenestegjorde bl.a. i det tredje garderegiment, hvor han innledet et vennskap med Kurt von Schleicher. Hans karrière tok for alvor av etter at faren ble Tysklands største krigshelt i første verdenskrig. Under krigen gjorde han tjeneste som adjutant for faren og oppnådde graden major. Da faren ble valgt til president i 1925 ble Oskar von Hindenburg hans sekretær. Som farens nærmeste venn og rådgiver utøvet han anseelig politisk makt i bakgrunnen, ettersom han i stor grad kontrollerte adgangen til presidenten. Det var hovedsakelig takket være vennskapet med den yngre Hindenburg at Schleicher kom til å bli en av presidentens nærmeste rådgivere. I januar 1933 ble major Hindenburg, som i likhet med sin far lenge hadde vært sterkt imot å utnevne Adolf Hitler til kansler, likevel overbevist av den katolske sentrumspolitikeren Franz von Papens plan om å utnevne Hitler til kansler, men la Papen kontrollere ham i bakgrunnen som visekansler. Med et kabinett med klar majoritet av ikke-nazister var Papen overbevist om at i løpet av noen uker hadde de «presset Hitler så langt opp i hjørnet at han skrek». Oskar von Hindenburg bidro til å overbevise også sin far til å endre sitt standpunkt til fordel for Papens plan. Etter at faren døde i august 1934 mistet Oskar von Hindenburg all politisk makt, og etter å ha blitt forfremmet til oberst forsvant han for offentligheten. Han tok avskjed fra hæren som generalmajor, og bodde etter andre verdenskrig sammen med sin svoger Christian von Penz i Medingen på Lüneburger Heide. Vestborg videregående skole. Vestborg videregående skole ("Vestborg vidaregåande skule") er en kristen internatskole i Stranda kommune i Møre og Romsdal fylke. Skolen drives av Norsk Luthersk Misjonssamband og tilbyr utdanningsprogram for studiespesialisering og allmennfaglig påbygging. Februar hvert år arrangerer skolen VestborgCup, som er en innendørs fotballcup. Carl Axel Magnus Lindman. Carl Axel Magnus Lindman (født 6. april 1856 i Halmstad, død 21. juni 1928 i Stockholm) var en svensk botaniker. Lindman tok licentiateksamen ved Universitetet i Uppsala i 1884, med botanikk og zoologi som hovedfag. Samme år ble han utnevnt til dosent i botanikk. Fra 1887 til 1905 underviste han ved Högre latinlärovärket på Norrmalm i Stockholm, med to lengre avbrudd: I 1892- 94 reiste han på en stipendreise til Rio Grande do Sul i Brasil og til Paraguay, og i åra 1896-1900 var han privatlærer for prinsene Gustav Adolf (seinere kong Gustav VI Adolf), Wilhelm og Eugen. I 1905 ble Lindman utnevnt til professor ved Riksmuseets botaniske avdeling, det nåværende Naturhistoriska riksmuseet, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1923. Som botaniker huskes Lindman best for flere arbeider i befruktningsbiologi, som "Om postflorationen och dess betydelse såsom skyddsmedel för fruktanlaget". Seinere orienterte han seg mer og mer mot systematikk. Som intendant for Riksmuseet var han også opptatt av formidling og utstilling, og han planla og bygde opp utstillinger som sto oppe til inn på 1980-tallet. Han har også skrevet lærebøker i botanikk for den høgere skolen. Lindman var en meget dyktig plantetegner, og mange av avhandlingene hans er illustrert med egne tegninger. Det verket som er best kjent for allmennheten, er "Bilder ur Nordens flora", som kom ut første gang i 1901-05, og med en utvida utgave i 1917. Dette verket har omkring 650 fargeplansjer; de fleste er forbedringer av illustrasjoner til en eldre svensk flora, men omkring en fjerdedel er Lindmans egne. Verket kom i 1974 i en forkorta ettbindsutgave med tittelen "Nordens flora". Etter stipendreisa til Sør-Amerika publiserte Lindman en mengde artikler om bregner, gress, siv, ananas, erteplanter og andre familier. Han beskrev mange inntil da ubeskrevne arter, og oppdaga blant annet en ny slekt som fikk navnet "Regnellidium" i familien Marsiliaceae. I 1900 kom det store arbeidet "Vegetationen i Rio Grande do Sul". Seinere utførte han feltarbeid i Tunisia, Algerie og flere europeiske land. Lindman huskes også for sitt arbeid med å få samla og ordna den store svenske botanikeren Carl von Linnés herbarier, og han utga også flere skrifter om Linné, blant annet "Carl von Linné såsom botanist", som ble utgitt til 200-årsjubileet for Linnés fødsel i 1907 Lindman har fått planteslekten "Lindmania" oppkalt etter seg Kilder. Lindman Nerja. Nerja (maurisk "Narixa" – rik kilde) er en kommune og en by i Spania. Kommunen Nerja består av byen Nerja og tettstedet Maro. Nerja ligger i landskapet Axarquía ved Costa del Sol i provinsen Malaga i Andalusia, rundt 50 km øst for byen Malaga. Kommunen har rundt 20 000 innbyggere, om sommeren kommer flere titusen turister i tillegg. Nerjas historie strekker seg svært langt tilbake. I 1959 oppdaget lekende barn noen dryppsteinhuler i nærheten av byen. I disse hulene fant man knokler, steinverktøy, keramikk og malerier. Det antas at hulene var bebodd allerede 20 000 år f.Kr. En del av hulene er åpne for publikum og er etter Prado i Madrid og Alhambra i Granada den mest besøkte severdighet i Spania. I byens sentrum ligger "Balcón de Europa" (Europas balkong). Dette er et utsiktspunkt som gir besøkende et imponerende skue mot havet. Det blir sagt at navnet ble foreslått av kong Alfonso XII, som besøkte området i 1885 i forbindelse med en jordskjelvskatastrofe, og ble trollbundet av utsikten. Historiske dokumenter har likevel vist at navnet eksisterte før dette besøket. Nerja har et mikroklima med forhold som gjør stedet mer solrikt, samt kjøligere om sommeren og varmere om vinteren, sammenlignet med mesteparten av regionen. Forholdene skyldes at området ligger i le av fjellområdet Sierra Almijara. Dette har gjort det gunstig for dyrking av subtropiske frukter som annona og avocado, og klimaet har tiltrukket seg mange utenlandske fastboende. Bispering. Bisperingen (latin: " anulus pontificalis") er et av embedstegnene som brukes av katolske biskoper. Den forstås som et tegn på at biskopen er blitt trolovet med kirken. Utforming. Biskopsringen kan ha svært varierende utforming. Ofte er ringhodet smykket med en ametyst, eller en safir. Den fiolette glansen som denne steinen gjerne har, gjelder som et tegn på ydmykhet. Bispering med edelsten ble faktisk foreskrevet ved den syvende bispesynode i Milano: Biskopsringen måtte være av rent gull, og være smykket med en edelsten. De bisperingene som er helt og holdent i gull kom ikke i bruk før sent på 1400-tallet, og knyttet an til pavens fiskerring. Ikke fullt som vanlige er dobbeltringer med flatt ringhode dekorert med mikrosnitt. Det finnes også bisperinger av sølv. Nesten en hel generasjon biskoper brukte så å si identiske bisperinger, eller var i alle fall i besittelse av slike. Ved andre vatikankonsils avslutning den 6. desember 1965 fikk alle de deltakende biskoper en bispering av gull av pave Paul VI. Historisk opprinnelse. Det antas at bisperingen går tilbake til de første århundrer i den kristne era. Imidlertid er dette langt fra sikkert. Mange av de ytre skikker og gevandter som den romerske kirke utviklet, var overtatt fra Romas hedenske kult, og det er kjent at enhver "Flamen Dialis" (dvs den prest som var særskilt vigslet til å frembære de kultiske ofre for guden Jupiter), hadde, likesom senatorene, rett til å bære gullring. Men de forskjellige tekster som er blitt anført fra 300-tallet for å forankre bisperingen i denne tiden, har enten vist seg å være uekte eller å være for uklare. Slik finner man en passasje hos den hellige Augustin har han benyttet en ring for å forsegle brever. Men hans samtisige Possidius skriver eksplisitt at Augustin ikke bar noen ring. Og under enhver omstendighet ville hans bruk av en signetring ikke innebære at ringer inngikk blant biskopers alminnelige insignier. I et dekret gitt av pave Bonifatius IV i 610 møter vi imidlertid munker som eleveres til biskoppelig verdighet "anulo pontificali subarrhatis" (anula = ring). Og fra den fjerde Toledosynoden i 633 har vi nedfelt regelen at dersom en biskop er blitt avsatt fra sitt embede og så senere får det tilbake, skal man gi ham tilbake hans stola, ring og bispestav "(orarium, anulum et baculum)". Den hellige Isidor av Sevilla kobler omtrent på sammt tid sammen ringen med bispestaven, og erklærer at ringen er «et emblem for den pontifikale verdighet eller for beseglingen av hemmeligheter». Symbolikken utfoldes i sin fylde. Fra 800-tallet, da bisperingen er belagt også i det frankiske episkopat, kan man trygt gå ut fra at ringen var et biskoppelig ornament som ble overdratt ved bispevigslingsriten i de fleste deler av den katolske verden, og at den teologiske utlegning, nemlig at bisperingen er et tegn på at biskopen er blitt trolovet med kirken, var fast etablert. De to tanker som kommer til uttrykk, klarest i den opprinnelige versjon, nemlig seglet (som peker hen mot den biskoppelige diskresjon) på den ene side og den ekteskapslignende troskap på den andre, dominerer den symbolikk som knyttes til ringen i nesten all dens liturgiske bruk. Den andre tanken ble presset så langt at vi finner kirkelige dekreter som forordner at Det var kanskje denne ektevielsessymbolikk som lå bak den regel som er belagt allerede fra 800-tallet om at bisperingen skulle settes på den fjerde finger (ved siden av lillefingeren) på høyre hånd. Gammel sedvane tilsier at legfolk eller klerikere av lavere rang kysser ringen på biskopens utstrakte hånd. Det var tider da ringene kunne ha slike dimensjoner at de ble brukt som relikviegjemmer. Fylkesvei 467. Fylkesvei 467 (Fv467) går mellom Skjeggestad og Sira i Flekkefjord. Veiens lengde er 4,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 466. Fylkesvei 466 (Fv466) går mellom Flikka og Sandvatn i Flekkefjord. Veiens lengde er 28,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Themistokles. Themistokles (ca. 525 f.Kr.-460 f.Kr.) var athensk politiker i antikkens Hellas, han var også general og en av lederne i Det athenske demokrati under Perserkrigene. Han er mest kjent for seieren over Persia i slaget ved Salamis. Dørk. Dørk betegner gulvet i et skips maskinrom eller andre rom ombord. Ordet er sammen med en rekke andre skipsuttrykk tatt opp fra hanseatenes nedertysk. «Dørken» i bestemt form betyr ofte fyrdørken, det vil si fyrrommet eller kjelerommet ombord i et skip. Fra dette ordet har vi uttrykket "å gå i dørken" for å falle om. Akter. Akter (atter) betegner den bakre delen på et skip, aktenfor tvers, dvs. alt som er bak midtskips. Ordet kommer fra nederlandsk på samme måte som en rekke andre skipsuttrykk som ble tatt opp i norsk språk mens Nederland var en dominerende handels- og sjøfartsnasjon i vår del av verden på 1600-tallet. Antonymet til "akter" er forut, og til selve akterenden eller akterspeilet baugen. Skott. Skott er en betegnelse for vertikale skillevegger ombord i skip. Skott som går i skipets lengderetning omtales "langskipsskott", mens de som står på tvers omtales "tverrskipsskott". Små rom under for- og akterdekk i båter kan også kalles skott. Skottene forsterker skroget og tar opp tverr- og langskipspåkjenniner samt torsjonskrefter. For å sikre at vann ikke trenger inn i et skip eller for å sikre at vann ikke får flomme uhindret fra rom til rom inne i et skadet skip bygger man "vanntette skott". De vanntette, innvendige skottene er en oppfinnelse som kineserne gjorde mange hundre år før de kom i vanlig bruk i europeiske skip. Det forulykkede skipet RMS «Titanic» var konstruert og bygget med delvis vanntette skott, men de gikk ikke høyt nok. Dermed kunne vann renne over toppen av de vanntette skottene og over i neste rom så snart skipet fikk slagside. "Vanntette skott" brukes i dagligtalen når det ikke er kommunikasjon eller annen forbindelse mellom folk, grupper eller ting. Ordet kommer fra nederlandsk sammen med en rekke andre skipsuttrykk som ble tatt opp i norsk språk mens Nederland var en dominerende handels- og sjøfartsnasjon på 1600-tallet. Fylkesvei 465. Fylkesvei 465 (Fv465) går mellom Kjørrefjord i Farsund og Risnes i Kvinesdal. Veiens lengde er 83,9 km. Historikk. Fram til 2006 var strekningen mellom Hangelandsvika og Faret bru del av europavei 39. Etter at den nye traseen til europavei 39 ble åpnet ble den gamle strekningen mellom Rørvik og Faret bru nedgradert og er nå del av fylkesvei 551. 24. november 2009 ble strekningen Hanesund-Sande (6,8 km) i Farsund kommune åpnet som ny vei. Byggearbeidene startet høsten 2006. Den nye veien er på 6,8 kilometer, inkludert Ravneheitunnelen på 3 340 meter. Tunnelen er Agders lengste veitunnel. I tillegg til vesentlig bedre veistandard, vil dette føre til en innkorting av strekningen med fire kilometer og seks minutter kortere reisetid på strekningen. Ytterligere ti kilometer vei mellom Sande og Ulland skal utbedres innen 2012. Det er forventet en trafikkøkning fra 300 til drøyt 1 000 kjøretøy i døgnet når veien er ferdig. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Brian McFadden. Brian Nicholas McFadden (født 12. april 1980 i Artane, Dublin) er en irsk sanger. McFadden er mest kjent som et medlem av boybandet Westlife. Han forlot gruppa den 9. mars 2004 for å jobbe med soloprosjekt. Mens han var medlem av Westlife kalte han seg for Bryan McFadden, men endret navnet til dåpsnavnet Brian McFadden etterpå. Han sluttet i Westlife for å bruke mer tid på familien. Han utga sin debutsingel «Real to Me» i september 2004, og den fikk en førsteplass på britiske hitlistene. Hans andre singel, «Irish Son», ble utgitt i november 2004 og gikk til 6. plass på de britiske listene. Men hans album, også kalt for «Irish Son», nådde bare en skuffende 30 plass og den påfølgende singelen «Demons» fra albumet nådde kun plass 28. mai 2005. Videoen for «Irish Son» skapte en del kontrovers ettersom den viste en Christian Brothers skole i Sutton mens sangteksten impliserte at McFadden hadde blitt psykisk mishandlet ved en slik skole, selv om han i realiteten ikke hadde gått på en sådan. Sangen kritiserte det grep som den katolske kirke hadde på det irske samfunnet tidligere, til tross for at forholdene hadde endret seg da McFadden ble født. McFadden var gift med Kerry Katona fra jentegruppa Atomic Kitten i 2002. Ekteparet har to barn, Molly og Lilly Sue, men de annonserte i september 2004 at de skulle separeres. Skilsmissen gikk gjennom cirka to år senere. I august 2004 spilte han inn duetten «Almost Here» sammen med den australske sangeren og skuespilleren Delta Goodrem, og i desember samme år ble de sammen. «Almost Here» nådde en tredjeplass på hitlistene i Storbritannia i februar 2005, og første plass i Australia noen uker senere. Sommeren 2005 turnerte han sammen med henne på hennes "Visualise Tour", der de blant annet sang «Almost Here» og «Flying Without Wings» (sang han hadde spilt inn sammen med Westlife). Paret er idag forlovet. Våren og sommeren 2006 spilte han inn sitt nye album som skal komme ut senere på året. Albumet inneholder blant annet en ny duett med den amerikanske country-artisten LeAnn Rimes som heter «Everybody's Someone». Fylkesvei 461. Fylkesvei 461 (Fv461) går mellom Liknes i Kvinesdal og Brennåsen i Songdalen. Veiens lengde er 86,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Uttlesford. Uttlesford er et administrativt distrikt i Essex, England. Administrasjonsbyen er Saffron Walden. Navnet kommer fra et gammelt "hundred", et administrativt distrikt i angelsaksisk tid. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktet Saffron Walden ble slått sammen med landdistriktene Dunmow og Saffron Walden. I 2001 ble Uttlesford kåret til det beste sted å bo i England i en undersøkelse utført av Sunday Times. Faktorer som sikret seieren var lave boligkostnader, gode skoler og lav kriminalitet. Samtidsmusikk. Samtidsmusikk brukes ofte som en fellesnevner for kunstmusikk i det 20. århundre. Den blir ofte regnet som en stil innen den vestlige musikken, men også komponister fra andre deler av verden faller inn under samtidsmusikken. Samtidsmusikk kan dekke et mangfold av uttrykk, fra modernisme og postmodernisme til neoklassisisme, minimalisme og nyvennlighet. Det er tydelig dersom en sammenligner komponister som Pierre Boulez, Karlheinz Stockhausen, John Adams, Philip Glass, Henryk Górecki, Steve Reich, Louis Andriessen, Brian Ferneyhough, Helmut Lachenmann, Wolfgang Rihm, Krzysztof Penderecki, Arvo Pärt, Tristan Murail, Phillippe Hurel, John Tavener, Salvatore Sciarrino, Younghi Pagh-Paan og Kaija Saariaho (listen kan utvides). En oversikt over yngre komponistgenerasjoner ville blitt svært lang. Kjente norske samtidskomponister er Arne Nordheim, Magnar Åm, Olav Anton Thommessen, Lasse Thoresen, Cecilie Ore, Rolf Wallin, Asbjørn Schaathun, Jon Øivind Ness, John Persen, Eivind Buene og Maja Ratkje. Samtidsmusikk er obligatorisk emne i grunnskolen (Læreplan 97). Man har utmerkelser innen kategorien samtidsmusikk, blant annet Edvard-prisen og Spellemannprisen. Tilskudd til arbeid er blant annet gjennom Norsk Musikkfond. De siste årene har det vokst fram en mengde ensembler i Norge som utøver nyskrevet musikk på høyt nivå. Blant annet Oslo Sinfonietta, Cikada, asamisimasa, Poing og BIT20 Ensemble. Norske komponisters interesser er ivaretatt av Norsk Komponistforening eller NOPA. Se også liste over komponister, under delen «Komponister født 1901-1945» og «Komponister født etter 1945» Ny Musikk. Ny Musikk er en norsk interesseorganisasjon for samtidsmusikk som ble etablert etter initiativ fra Pauline Hall 17. september 1938, sammen med blant andre Harald Sæverud. Ny Musikk er en nasjonal avdeling av International Society for Contemporary Music, ISCM. Medlemmer kan være både aktive utøvere, komponister og andre interesserte. Ny Musikk arrangerer konserter, deltar på festivaler, driver bistand overfor nye kunstnere via sin Ny Musikks Komponistgruppe, og er ellers pådriver i ulike miljø der samtidsmusikken har interesse. I perioden 1976-1988 hadde foreningen ansvaret for å drifte Ny Musikks Ensemble, som var det første rene samtidsmusikkensemble i Norge. Dette ble erstattet i 1989 av ensemblet Cikada, som siden har fylt en mer selvstendig funksjon i forhold til foreningen. I perioden 1978-1995 utga Ny Musikk kvartalstidsskriftet Ballade, som var et viktig debattforum for den nye musikken i Norge. Etter 2000 har tidsskriftet Parergon fylt noenlunde den samme rollen, men hatt en friere stilling i forhold til foreningen. Ny Musikk har sitt sekretariat i Platous gate 18 (Oslo), og har lokale avdelinger i Østfold, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Nordland, Tromsø og Harstad. Antonio Bibalo. Antonio Gino Bibalo (født 18. januar 1922 i Trieste i Italia, død 20. juni 2008 i Larvik) var en italiensk-norsk pianist og komponist innen samtidsmusikken. Antonio Bibalo var utdannet i piano ved konservatoriet i Trieste der han tok diplom i 1946. Han var tysk krigsfange under andre verdenskrig. Han studerte i London (1953) under Elizabeth Lutyens, en av tolvtone-pionerene. Han flyttet til Norge i 1956 (ble statsborger i 1968) og livnærte seg som barpianist. Bibalo har siden skrevet flere soloverker for piano, to pianokonserter, to symfonier, en rekke verk for kammermusikk (Autunnale, 1968, og The Savage, 1983). I 1992 fikk han St. Olavs Orden og Lindemanprisen (1992). "Glassmenasjeriet" ble kåret til Årets verk av Norsk Komponistforening i 1996. Bibalo var bosatt i Larvik, hvor han ble utnevnt til æresborger i 1996. Onarheimsvatnet. Onarheimsvatnet er et vann som ligger i Kvinnherad kommune i Hordaland. Juovvajávri. Juovvajávri (norsk: "Urvannet") er et vann som ligger i Alta kommune i Finnmark. Hettefjorden. Hettefjorden er et vann som ligger i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Fjerdvatnet. Fjerdvatnet (lulesamisk: "Skilggajávrre"), også kalt Kråkmovatnet, er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland omtrent 15 kilometer sørøst for Innhavet. Vatnet ligger i Sagvassdalen ved foten til Kråkmotinden, og er én av en rekke innsjøer som går under navnet Sagvatnan, som forbindes, og har utløp, gjennom Sagelvavassdraget. E6 følger østsiden av vatnet fra grenden Kråkmo og nordover. Hersjøen (Østre Toten). Hersjøen er et vann som ligger i Østre Toten kommune i Oppland. Olav Anton Thommessen. Olav Anton Thommessen (født 16. mai 1946 i Oslo) er en norsk komponist. Han fulgte farens omflakkende diplomatvirksomhet, og tok bachelor i komposisjon fra USA (1969, Westminster Choir College og Indiana University), fulgt av studier med Piotr Perkowski (Warszawa, 1970), og under Werner Kaegi og Otto Laske (Utrecht, 1971–1972). Han ble lektor 1973 ved den nystartede Norges Musikkhøgskole, førsteamanuensis 1977 og professor 1994. Olav Anton Thommessen er en produktiv komponist, som benytter et til dels radikalt tonespråk, men som også griper tilbake til klassiske modeller. Han har i betydelig grad påvirket synet på moderne musikk gjennom sitt virke som lærer for musikkstudenter og sitt arbeid for å spre informasjon om nyere norsk musikk. Thommessen har vært med i styret for Ny Musikk, Norsk Komponistforening og Statens Musikkråd, og var med på å starte Norsk Musikkinformasjon (styreformann, 1979–85). Vrengen. Vrengen eller Vrengensundet er et krokete sund mellom øyene (og kommunene) Nøtterøy og Tjøme i Vestfold fylke. På nøtterøysida ligger stedene Kjøpmannskjær og Strengsdal, på Tjøme stedene Sundene og Mågerø. Det ligger dessuten en rekke sommerhus og hytter på begge sider av Vrengensundet. I strandstedet Kjøpmannskjær er det båthavn, bensinstasjon og dagligvarehandel med maritim tilknytning. Det er også en kjemisk fabrikk, Kjemi-Service eid av Unitor Chemicals, som produserer kjemiske produkter for maritimt bruk. På Tjøme-siden er det flere båthavner langs Vrengensundet. I 1932 ble det åpnet ei bru, Vrengen bro, over sundet mellom Nøtterøy og Tjøme. Den ble erstattet av en ny bro, med en total lengde på 454 meter, i 1981. Før 1932 gikk det en liten treferge fra Ferjeodden på Tjøme-sida over til Nøtterøy. Ferjeodden er i dag base for Tjøme og Hvasser Røde Kors Hjelpekorps og har Tjømes eneste dypvannskai. Inntil slutten av 1800-tallet var fergestedet lenger øst i Vrengensundet. Presteskyss var en viktig funksjon sålenge Tjøme og Nøtterøy hadde prest sammen. I de siste åra har Statens forurensningstilsyn funnet høye forekomster av det kreftfremkallende kjemikaliet diuron i Vrengensundet. Det er usikkert hvor giften i sundet stammer fra, men diuron brukes i bunnstoff til båter for å hindre begroing. Navnet «Vrengen» kommer av «vrang», det vil si veldig krokete, og vanskelig å seile gjennom med større seilfartøyer. Øya Leistein markerer hvor seilleden går fra Oslofjorden mot Vrengensundet. I Vrengensundet, på Tjømesiden, ligger noen holmer med navn Grindholmene. Disse er regulert til fritidsformål. I middelalderen gikk Vrengensundet under navnet Grindholmasundet. Snorre forteller i sine kongesagaer at Kong Sverre rodde gjennom Grindholmasundet nord på Tjøme på jakt etter baglerne i 1201. Guttorm Hansen. Guttorm Hansen (født 3. november 1920 i Namsos, død 2. april 2009 i Namsos) var en norsk politiker (Arbeiderpartiet), ble kjent som stortingspresident (1973–81) og ellers en ivrig forkjemper for friluftslivet. Hansen arbeidet som mekaniker (1936–1945), var journalist og redaksjonssekretær i Menneskevennen (1945–1948), redaktør i Firdaposten (1948–1951) og journalist i Namdal Arbeiderblad (1951–1961), inntil han ble valgt inn på Stortinget i 1961, hvor han satt frem til 1985. Han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1971–1972. Hansen var sentral i arbeidet med å få vernet Børgefjell nasjonalpark (1963). Lasse Thoresen. Lasse Thoresen (født 1949) er en norsk komponist, ofte assosiert med samtidsmusikk. Utdannet ved Musikkonservatoriet i Oslo under Finn Mortensen (1972), samt hos Werner Kaegi (Utrecht, 1973). Siden 1975 har han undervist og forsket innen elektrofoni, sonologi og komposisjon, og er nå professor i komposisjon, ved Norges Musikkhøgskole. Thoresen var mottaker av Årets verk fra Norsk Komponistforening (1981 for "Stadier i den indre dialog"; 1992 for "AbUno"; 1994 for "Carmel Eulogies"), Kritikerprisen (for "Qudrat", 1987), Lindemanprisen (1987) og Edvard-prisen (2003) i klassen samtidsmusikk for "Løp, lokk og linjer". I 2010 mottok han Nordisk Råds musikkpris for vokalverket «Opus 42», som består av fire stykker, laget spesielt for vokalgruppen Nordic Voices. Team Norway. Team Norway er Norges Golfforbunds toppsatsing på Norges beste golfspillere. Sportssjef i golfforbundet Frode Scheie er leder for gruppen. Hovedsponsor for Team Norway er VG. Team Norway støttes i tillegg av ToppGolf, en støttegruppe av privatpersoner, samt Ness, Risan & Partners som også skyter inn betydelige beløp i toppsatsingen. 2005. I satsingens første år, 2005, besto Team Norway av Suzann Pettersen, Henrik Bjørnstad, Marianne Skarpnord, Lars Petter Brovold og amatøren Eirik Tage Johansen. Challenge-laget. Frode Scheie er også ansvarlig for Challenge-laget, som ligger i sjiktet under Team Norway. Disse vil også få oppfølging fra Golfforbundet, men i betydelig mindre grad enn Team Norway. Øyvind Rojahn er ansvarlig trener for denne gruppen. Aristeides. Aristeides, (gresk: Ἀριστείδης) med tilnavnet "den rettvise", (født 530 f.Kr., død 468 f.Kr.) var en athensk statsmann. Arent Berntsen. Arent Berntsen (født 12. mai 1610, død 29. desember 1680), med tilnavnet Bergen, var en norsk topografisk-statistisk forfatter. Selv stavet han fornavnet sitt Arennt. Arent Berntsen ble født i Bergen. Han kom i sin ungdom i tjeneste hos Axel Juul til Villestrup og senere hos dennes svigerfar, kansleren Christian Friis. 1637 var han slottsskriver på Varberg slott, men han forlot denne stillingen i januar 1644, da han drog med hustru og barn til København, hvor han tok borgerskap. Han var så formuende at han kunne yte kongen lån under krigen. 1648 ble han rådstueskriver i København, 1669 rådmann. Han var en driftig mann, ikke bare i København, men hadde teglverk både i Skåne og Halland. Under krigen 1658–1659 ofret han store summer til fedrelandets beste, både ved å utruste kapere og ved å gi kongen lån. Det verk som har gjort Arent Berntsens navn særlig kjent, er det skrift han utgav i 1656 med tittelen "Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed", som foruten en utførlig beskrivelse av Danmark og Norge inneholder mangfoldige opplysninger om jordbruksforholdene, særlig om beregningen av jordegods ved kjøp og salg, mål og vekt og lignende, hvilket gjør dette skriftet til en uunnværlig håndbok for enhver som vil studere 1600-tallets kulturhistorie. 1639 var han blitt gift med Karen Arentsdatter, og etter hennes død 1. september 1652 ektet han Mette Lauritsdatter (død 1696). I sine to ekteskap hadde han 17 barn. Selv døde han i København i 1680. Det andre Fantomet. Det andre Fantomet (født Christopher Walker i 1548, død 1604) var i tegneserien Fantomet den andre personen som svor Hodeskalleeden, etter sin far. Han var sammen med faren på Malta, der faren ble dødelig skadet, og overtar arven som «Hevneren» i 1566. Han ble den første som kalte seg selv Fantomet og ble kjent som «Ånden som går». I 1572 får han vite at han har en halvbror, René de Montmorency, som han må redde fra et fengsel i Paris. Han så sin bror bli drept under en fektekamp mot Grev De la Mothe. Chris dreper så greven. I 1585 blir han gift med Anne, datter av en engelsk bonde, som året etter føder ham en sønn, det kommende tredje Fantomet. Han møtte kong Arthur i 1588 og fikk med seg Excalibur hjem til Hodeskallegrotten. Han dør i 1604 etter å ha blitt såret av pirater fra "El Quatar". Han ble dermed hele 56 år gammel, og eldst av de 20 første Fantomene. Han ble også det eneste Fantomet som rakk å bli bestefar, da Christopher Walker den femte ble født kort tid før hans død. Se også. Fantomet 02 Kimon. Kimon, gresk: Κίμων, (født 510 i Athen, død 450 f.Kr. i Salamis), var en athensk statsmann og general, og en viktig politisk størrelse i 470- og 460-årene i den gamle bystaten Athen. Tidlige år. Kimons mor var Hegesipyle, datter av kong Oloros av Thrakia. Miltiades, Kimons far, døde i fengsel fordi han ikke klarte å betale boten som ble lagt på ham. Kimon arvet boten, og Kallias, en rik athener, betalte den slik at han kunne gifte seg med Kimons søster Elpinike. Ifølge Plutark skal Kimon ha vært «like modig som Miltiades, like intelligent som Themistokles og mer rettferdig enn begge menn.» Kimon ble stadig rikere og levde luksøriøst, men skal også ha vært svært generøs med folket. Han åpnet sitt hjem for alle og gav mat til de som var sultne. I tillegg tok han bort gjerdene fra markene sine slik at enhver kunne spise av fruktene. Deler av de lange murene som en gang omringet Athen, ble finansiert av Kimon. Fysisk var Kimon rungende, og det ble sagt at han kunne fylle et rom med sitt nærvær. Militær og politisk karriere. De to greske rivaliserende bystane Athen og Sparta var alliert mot Persia under perserkrigene mellom 500 og 449 f.Kr. Kimon var svært prospartansk og trodde på et dualitisk hegemoni. Han var oligark og støttet konstitusjonen til Kleisthenes som distribuerte makten blant den øvre og midtre hoplittklassen. Kimon deltok i perserkrigene og ifølge Plutark, «i alle de kvaliteter som krigen krevde, var han fullt på høyde med Themistokles og sin egen far Miltiades.» Kimon utmerket seg i slaget ved Salamis. Kimon gikk inn i politikken i Aristeides' stab i Bysantium. Det var under Aristeides at Kimon modnet. Han gikk inn i politikken i Athen da folket begynte å bli lei av Themistokles, på grunn av dette hevet de Kimon til de høyeste embetene i staten. Da Xerxes Is styrker ankom i 480, bestemte Themistokles at Athen skulle evakueres for å primært kunne støtte seg på marinen. Det var Kimon som ledet en prosesjon av ungdommer opp til tempelet til Athene for å brenne sine hestetøyler som et offer og for å innrullere seg etterpå i marinen. Kimon erobret i 475 Skyros for Athen og vant dermed athenernes hjerter ved å hevne Thesevs' død. Ifølge en legende hadde Lykomedes av Skyros kastet Thesevs utenfor en klippe etter at han ble upopulær i Athen. Kimon fant en grav med ben som skal ha vært Thesevs og han bar disse i triumf til Athen. I årene mellom ostrakismen til Themistokles i 472 og da han selv mistet prestisjen i 461, var Kimon den mest innflytelsesrike athener. Han trodde fast på vekst i athensk makt gjennom ekspansjon i Egeerhavet, og han ledet mellom 478 og 461 styrkene til det athenske sjøforbundet mot Persia. Han lyktes stort sett i å kaste ut det persiske nærværet fra Egeerhavet og innsatte athensk kontroll. Kimon var dermed en avgjørende faktor i den athenske evnen til å ta kontrollen bort fra spartanerne. Videre førte Kimons politikk til forvandlingen fra et delisk forbund til et athensk imperium. Medlemmer som en gang ble regnet som allierte ble presset til å bli skattebetalere. Sparta ble utsatt for et jordskjelv i 464, og helotene gjorde opprør. Kimon ledet 4000 athenske hoplitter for å hjelpe spartanerne. Spartanerne i 462 om athensk hjelp med nok et helotopprør. Men spartanerne var overrasket og bekymret over athenernes mot og snudde flåten sin. Athenerne var rasende på Sparta og tok dette særlig ut på Kimon som ble sendt i eksil i 461. Han ble dømt til eksil for ti år, men ble kalt tilbake til Athen tidligere enn dette da han det var behov for hans tjenester i bekjempelsen av en peloponnesisk invasjon. Kimons eksil ble omgjort av Perikles, en av hans hovedmotstandere. Kimon ønsket å se Persias makt brutt, og han fastholdt denne målsetningen til han døde. Da han kom tilbake i 451, fikk han tillatelse fra forsamlingen om å sette i gang et felttog for å frigjøre Kypros fra det persiske riket. Men Kimon døde rundt 450 mens han beleiret Citium undet slaget ved Kypros. Felttoget ble snart oppgitt. Selv på sitt dødsleie la han planer mot sine fiender ved å be dem som var til stede om å skjule hans døde både fra allierte og persere. Hans mannskap ble ført tilbake i sikkerhet «under Kimons kommando» som da hadde vært død i tretti dager. Ettermæle. Etter sin død ble han æret som et høyerestående vesen i Kition. Ness, Risan & Partners. Ness, Risan & Partners AS (NRP) er et norsk selskap som driver med finansiering innen shipping og eiendom. Selskapet ble etablert i juni 2000 av Christian Ness, Rangvald Risan og Anita Nesheim. NRP arrangerer prosjekter for privatpersoner og private investeringsselskaper. Et typisk prosjekt eller selskap er et med begrenset levetid og som ikke har børsnotering som mål. NRP har fire datterselskaper: NRP Investorservice AS, NRP Eiendom AS, Aker Eiendomsdrift AS og NRP Forvaltning AS. Det tredje Fantomet. Det tredje Fantomet (født 1586, død 1625) var i tegneserien Fantomet den tredje personen som sverget Hodeskalleeden. Seksten år gammel, i 1602 rømte han fra skolen han gikk på, og ble med i William Shakespeares teatertrupp. Året etter gifter han seg med Shakespeares niese, Rosamunda, men hun blir forgiftet og drept i 1604. Samme året blir faren dødelig såret, og Christopher reiser hjem til Bengal og sverger Hodeskalleeden. Det var under en kamp mellom det tredje Fantomet og en heksedoktor, M'Wanu, i 1617 at myten om at Fantomet ikke kan dø, festet seg. Se også. Fantomet 03 Mikaël. "Mikaël" er en roman av den danske forfatteren Herman Bang, utgitt på Gyldendal i København og Kristiania i 1904. Handlinga foregår i Paris. Den unge tsjekkeren «Mikaël» har slått seg ned i metropolen som protesjé av den verdenskjente maleren «Calude Zoret». De møttes i Praha, og har siden hatt et nært forhold, og «Mikaël» har stått modell for flere store arbeider. «Zoret»s spesialitet er historiemalerier fra den greske og romerske antikken. Et av hovedverkene hans er «Seieren», som han forærer «Mikaël», og som denne henger opp i soveværelset i leiligheten sin. Hos «Zoret» vanker også en krets av kunstelskere og rike og/eller adelige personer, blant dem flere skandinaver. En dag blir «Zoret» oppsøkt av en russisk fyrstinne, «Lucia Zamikoff», som ønsker å bli portrettert. «Zoret» vegrer seg, men aksepterer omsider oppdraget. Det viser seg å by på store vanskeligheter, og det lykkes ikke den store mesteren å få fram det rette ansiktsuttrykket. Han er i ferd med å gi opp, da han en dag ber «Mikaël» forsøke. Med noen raske penselstrøk fullfører han ansiktet, og blikket kommer fram nøyaktig slik det skal være. Ikke lenge etter viser det seg at det har oppstått et stormende kjærlighetsforhold mellom den unge mannen og den mer modne fyrstinnen. De møtes i hemmelighet i leiligheten hans og på ulike steder i Paris, men forholdet blir snart en offentlig hemmelighet. For øvrig koster stevnemøtene deres atskillig mer enn «Mikaël» får av «Zoret» og «Lucia» får av sin mann, og «Mikaël» begynner å ta opp lån hos bankieren til «Zoret». En dag blir det offentlig kjent at fyrst «Zamikoff» er konkurs, og at alle eiendommene hans i Russland skal under hammeren. I et desperat forsøk på å sikre seg sjøl og «Lucia» et fortsatt liv i luksus, reiser «Mikaël» til London og selger «Seieren» til en kunsthandler. «Zoret» går inn i en dyp krise, forårsaka av sjalusi, av «Mikaël»s svik og av en følelse av at den kunstneriske kraften er i ferd med å svinne. Han kommer seg ut av den kunstneriske krisen ved å stenge seg inne i atelieret og lage tre store bilder, der han tolker sin egen skjebne i bibelske motiver. Ett bilde forstiller Jobs lidelser; et annet Cæsar som hogges ned av en ung germaner. Utstillinga blir en sensasjon og en kunstnerisk suksess, men «Zoret»s krefter er blitt svekka av påkjenningene. Særlig tar det på at «Mikaël» ikke lenger viser seg, men i stedet går bak ryggen hans og dyrker forholdet til «Lucia». Han blir sjuk og dør etter kort tid, men på dødsleiet bekrefter han ved testament at «Mikaël» arver alt etter han. «Mikaël» viser seg ikke ved dødsleiet, enda det blir sendt bud etter han. Karsten Manufacturing Corporation. Karsten Manufacturing Corporation er et amerikansk, familieid selskap som produserer golfkøller og tilhørende utstyr under det registrerte varemerket PING. Selskapet ble grunnlagt i 1959 etter at Karsten Solheim utviklet en revolusjonerende putter i garasjen. Etter at Solheim døde i 2000 er det hans yngste sønn, John A. Solheim, som leder det familieeide selskapet. Nike, Inc.. Nike, Inc. (uttales /ˈnaɪkiː/ etter den amerikanske uttalen av det greske gudinnenavnet Nike) er et amerikansk selskap som markedsfører joggesko, treningsklær og sportsutstyr. Det skjer under merkenavn som Nike, Air Jordan, Nike Golf og Team Starter, samt under navn til heleide datterselskaper som Cole Haan, Converse og Hurley International. Nike, Inc. ble grunnlagt i 1972 og har hovedkvarter i Oregon i USA. Selskapet har rundt 25 000 ansatte. Nike er et av verdens største sportsselskaper i dag, og sponser mange store idrettsstjerner. Led Zeppelin II. "Led Zeppelin II" er det andre albumet til den britiske rockergruppa Led Zeppelin. Albumet kom ut 22. oktober 1969 og solgte til gull i USA på tre uker. Albumet ble spilt inn i et av bandets mest hektiske perioder, fra januar til august 1969, hvor de gjennomførte hele fire turneer i Europa og tre i USA. Likevel blir "Led Zeppelin II" regnet som et av de viktigste bidragene i hardrockens historie. Alf Larsen. Alf Larsen (født 22. juli 1885 i Tjøme, død 12. desember 1967) var en norsk forfatter. Han er særlig kjent for sin naturlyrikk og sitt virke som kulturkritiker og tidsskriftredaktør. Liv og arbeid. Alf Larsen ble født på Hudø rett vest for øya Tjøme i Vestfold. Han gikk på Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord, i Lyngby nord for København 1903–1904 og bodde et par år i Frankrike. Etter atten år i Danmark kjøpte han i 1921 Rød Gård i Tjøme sentrum og slo seg ned i Norge for godt. På Tjøme fikk han også fredet landskapsvernområdet Dirhue. Rød gård er i dag omgitt av en golfbane. Alf Larsen debuterte som lyriker i 1912 og utgav etter hvert en rekke diktsamlinger og essays. Han begynte som fin-de-siècle-dikter med tekster preget av anarkisme, undergangsstemning og livslede. Etter at han sluttet seg til Rudolf Steiners antroposofiske bevegelse, ble diktene preget av naturfrom livstro. Samlingene er noe ujevne, men særlig de siste inneholder dikt av betydelig verdi. Mye av hans diktning er, direkte eller indirekte, preget av Tjømes landskap. Som kulturdebattant og samfunnskritiker var han omstridt i sin samtid, og ble av både venner og motstander ofte kalte «Tjømekjeften». Fra 1933 til 1941 redigerte og utgav Alf Larsen det kulturkonservative Janus (tidsskrift). Etter krigen var han også med på å stifte Dreyers forlag i 1941, samt var skribent i Spektrum (tidsskrift), Horisont (tidsskrift), Farmand og avisa Morgenbladet. Alf Larsen ble gravlagt på kirkegården ved Tjøme kirke 16. desember 1967. I Tjøme sentrum står også Alf-Larsen-monumentet som ble avduket 21. juli 1985 i anledning hans 100 års fødselsdag, en skulptur av Finn-Henrik Bodvin inspirert av Larsens dikt om øyas eikeskog som ikke lenger fins. Tjømø-sangen. Alf Larsens tekst til «Tjømø-sangen» ble tonesatt av Åge Myklegård, domorganist i Tønsberg. Sangen fungerer i dag som øyas «nasjonalsang» og framføres blant annet på 17. mai. Hjellestad skole. Hjellestad skole er en kommunal barneskole på Hjellestad i Ytrebygda bydel i Bergen kommune, med plass til 350 elever. Skolen har de senere årene lagt vesentlig vekt på "natur, kultur og miljø" i pedagogikken. Innenfor rammene av læreplanene ønsker skolen å gi elevene tilhørighet i lokalmiljøet, og særlig kunnskap innenfor disse emnene. Skolen gikk i 2004 bort fra å benytte klasser som begrep for gruppeinndeling av elevene. Skolen tar opp elever hovedsakelig fra Hjellestad og Milde. Skolens leder er rektor Eli Stange. Milde. Milde er en grunnkrets og halvøy i Ytrebygda bydel i Bergen kommune, sørvest for byens sentrum. Blant virksomhetene på Milde er Arboretet og Botanisk hage, Fana Folkehøgskule på herregården Store Milde og Hjellestadklinikken som er en del av Stiftelsen Bergensklinikkene. Hjellestad ligger på samme halvøy som Milde. Området preges av eneboliger, landlige omgivelser og maritime miljøer. Milde grunnkrets i Bergen kommune hadde 549 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 2,38 km², hvorav 0,10 km² er ferskvann. Det fjerde Fantomet. Det fjerde Fantomet (født 1604, død 1646) var i tegneserien Fantomet den fjerde personen som har avlagt Hodeskalleeden. I 1622 rømmer han fra skolen han går på i England for å bli malteserridder, men de blir tatt til fange og gjort til galeislaver. Hans far, Det tredje Fantomet, finner dem og redder dem. I 1625 avlegger han Hodeskalleeden, etter at faren blir drept av pirater. Han blir betegnet som et av de mest intelligente av Fantomene, og var lærd både i matematikk og astrologi. Han tok en doktorgrad ved universitetet i Oxford i 1632. I tillegg til å være mest intelligent, var han også blant de mest uheldige Fantomene – kvinnen han giftet seg med, døde i barselseng etter å ha født ham en sønn (det kommende femte Fantomet), og i 1631 mister han slektens Hodeskallering. Se også. Fantomet 04 DC++. DC++ er en "peer-to-peer" fildelingsklient som kan brukes til å koble seg opp mot Direct Connect-nettverket. Programmets kildekode er åpen, men utvikles hovedsakelig av Jacek Sieka. DC++/Direct Connect-nettverket må ikke forveksles med det norske teleselskapet Direct Connect AS Nevrolingvistisk programmering. Nevrolingvistisk programmering (NLP) er en form for kommunikasjonsteknikk bygget opp rundt nevrologi, lingvistikk og programmering. Den nevrologiske delen representerer først og fremst sansene og hvordan vi danner meninger og handler på bakgrunn av disse meningene. Den lingvistiske delen ordner tanker, adferd og kommunikasjon med andre. Programmeringen består i å organisere ideer og handling for å kunne produsere resultater. Målet med NLP er å gi enkeltindividet hjelp til selvinnsikt og forandring av destruktiv tanke- og atferdsmønster. Innenfor NLP ligger det økologiske forutsetninger for bruk av teknikker og beskrivelser av hvordan man kan få bedre kontakt med seg selv og andre gjennom interaksjon. NLP er en modell for handling, kommunikasjon og programmering av egen og andres nevrologi gjennom bevisst verbalt og ikke-verbalt språk. NLP følger ikke vanlig grammatikk, men en transformativ grammatikk som Noam Chomsky var opphavsmann til. NLP anerkjennes generelt ikke av fagmiljøer innenfor psykologi eller lingvistikk, og det finnes heller ingen holdbar forskning som kan underbygge teoriene innenfor NLP eller påvise resultater av behandlingen. De fleste fagmiljøer anser NLP for å være pseudovitenskap. NLP-utdanning og trening. Sentralt innenfor NLP er forståelsen av praksis og trening. Det finnes mange forskjellige NLP-skoler i Norge, og en del treningsgrupper som ikke er forbundet med skoler. For å bli NLP-praktiker må man gjennomføre NLP-kurs hos en NLP-trener. NLP-skolene kan ha trenere som er fra forskjellige sertifiseringsorganisasjoner. Organisasjonene setter krav til innhold i kursene NLP-praktiker, NLP master-praktiker og NLP-trener. Dette er for å tilstrebe omtrent lik standard for alle praktikere. Historie. I NLPs tidlige historie (rundt 1975) begynte Richard Bandler og John Grinder å modellere Fritz Perlz, Virginia Satir og Milton Erickson, og de utga også hovedverkene innenfor NLP. Modellering er det viktigste elementet i NLP, det er selve grunnpilaren som resten av teknikkene er basert på. Prosessen i modellering er viktigere enn innholdet, i prosessen er NLP like mye epistemologi som teknikker, modeller og forståelse. Epistemologi vil ved anvendelse av NLP bety læren om menneskets subjektive oppfattelse av omverden. NLP har vært i endring siden 1975. I 1985 ble "Time Line Therapy" (tidslinjeterapi) beskrevet av Tad James. Han tilførte en terapeutisk prosess til et konseptet om et internt system for lagring av minner. Overbevisninger og trossystemer har vært Robert Dilts tema innen NLP siden 1990. Med bøkene "«Changing Beliefs with NLP»" og "«Beliefs Pathway to Health and Well-Being»" startet prosessen med å finne ut hvordan overbevisninger fungerte. I 1999 ble språket hovedkomponenten i arbeidet til Robert Dilts, med utgivelsen av boken "«Sleight of Mouth»". Etter hvert har NLP tatt så mange former og anvendelsesområder at det er vanskelig å gi noen eksakt beskrivelse av teknikken. Mangelen på vitenskapelig støtte for den påståtte effektiviteten av NLPs prosesser, prinsipper og utvalg av andre årsaker, har ført til at fagmiljøene i hovedsak konkluderer at NLP er en pseudovitenskap. Hufsa. Hufsa er navnet på en truende, litt mystisk bifigur i historiene og barnebøkene om Mummitrollet som ble skrevet av den finske forfatteren og tegneren Tove Jansson fra slutten av 1940-tallet. Hufsa opptrer første gang i barneboka "Trollmannens hatt" som opprinnelig kom på svensk i 1948. Der beskrives Hufsa som en «hun», kald og nifs, taus og urørlig, og med «runde, utrykksløse øyne». Hun kommer og går i mørke og kulde, og der hun har stått, fryser bakken til is. Hufsa sprer frykt i den idylliske og vennlige Mummidalen, men Mummimamma gir henne til sist en magisk flosshatt, og dermed glir Hufsa «bort uten et ord, som en gråkald skygge». Trollmannens hatt blir en erstatning for "Trollmannens rubin", som Tufsla og Vifsla har, og som Hufsa tror kan gjøre hennes kalde sjel varm. Andre gangen Hufsa nevnes, er i boka "Trollvinter" fra 1957. I seinere bøker vil Hufsa bare ha varme og er ikke egentlig slem, og er også forelsket i Mummitrollet. Figuren har ellers blitt tolket som et uttrykk for både ensomhet, utenforskap og vinterdepresjon, og også blitt knyttet til tradisjoner i finsk mytologi. I boka Mummipappa på Eventyr fra 1961 som er en erindring fra Mummipappa sin side om hans eventyr fra ungdomstiden presenteres Hufsa mye mer som et tradisjonelt monster enn senere mer sympatiske portretteringer av henne som mer ensom og misforstått. Jokseren, Snusmumrikken sin far, forteller blant annet om en slektning som ble spist av Hufsa, og senere i fortellingen da Mummipappa, Fredriksen, Jokseren og Fjompedyret er på en båt i mørket på natten hører de hennes jaktsang i distansen på land som de gjenkjenner, og at hun jager et offer som i følge Fredriksen kom til å bli spist levende av Hufsa. I den animerte TV-serien fra 90-tallet så er handlingen skrevet om til at Hufsa egentlig bare er ensom og derfor jager denne personen. I boken snakkes det også om "hufser", som tyder på at dette er en egen art i universet, og ikke bare et individ. Hufsa tegnes i Janssons stiliserte illustrasjonsstil som et vesen med stor, uformelig og klumpete kropp, en blanding mellom et lite fjell og et tungt, slepende lakenspøkelse. Figuren Hufsa forekommer også i bildebokklassikeren «Hvem skal trøste Knøttet?» fra 1960, de internasjonale tegnefilmversjonene og tegneseriene basert på Tove Jansons fortellinger. På originalspråket svensk kalles Hufsa "Mårran", mens hun i den finske oversettelse har fått navnet "Mörkö" og på engelsk "The Groke". Stemmen til Hufsa i tv-serien "I Mummidalen" tilhørte lenge Vetle Bækkelund, men i 1993 overtok Runar N. Huse. Det norske bandet Arcturus har skrevet en sang om Hufsa. Mickey Simmonds. Mickey Simmonds (født 31. januar 1959 i Derbyshire) er en engelsk musiker, kjent som keyboardspiller for Mike Oldfield, Fish og Camel. Simmonds er mest kjent for sitt arbeid med Mike Oldfield, Fish og Camel, men han har også arbeidet med flere artister som Paul Young, Art Garfunkel, Joan Armatrading, Jennifer Rush, Marillion, Imagination, Judie Tzuke, The Rutles, Elkie Brookes, Breathe, Buck's Fizz, Alfonso XII, Bill Nelson, Peter Green, Juicy Lucy, Kiki Dee, The Diesel Band, Renaissance og mange flere. Mickey deltok blant annet på tre Mike Oldfield-album; "Islands", "Earth Moving" og "Heaven's Open". Særpreget til Simmonds er at han kan spille for 2 personer, det vil si han kan spille på to keyboards samtidig. På Camels verdensturné i 1992, som ble utgitt på albumet "Never Let Go", gjorde han det mulig for bandet å turnere med 4 personer mot normalt 5. Han deltok også på utgivelsen "Harbour of Tears" med Camel. Simmonds mestrer for øvrig også andre instrumenter som gitarog bass, og han har vist et særeget talent ved at han kan spille keyboard med føttene sine. I 1999 ga han ut soloalbumet "The Shape Of Rain" som har et lydbilde med blanding av Pink Floyd, Alan Parsons Project, Genesis og Vangelis. I dag bor Mickey Simmonds i Elmbridge, England hvor han delvis har trukket seg tilbake av familiære grunner og produserer for mindre, ukjente band. Kjønnsrolle. Kjønnsrolleteorien er en sosiologisk og sosialpsykologisk teori, som bygger på den mer allmenne sosiologiske rolleteorien fra 1930-tallet, som hadde stor oppslutning innen forskningen på kjønn og familie fra 1950-tallet til 1970-tallet. I Norge står Harriet Holters "Sex Roles and Social Structure" (1970) sentralt innen denne teoritradisjonen. Teorien ble fra 1970-tallet utsatt for faglig kritikk, og teorien i stor grad forlatt av forskningen. Teorien ble innen kjønnsforskningen i stor grad avløst av teorier om kjønnsmakt, og på 1990-tallet stod poststrukturalistisk og postmoderne teori tildels sterkt. Uttrykket kjønnsrolle, og særlig det avledede ordet «mannsrolle», blir likevel fortsatt ofte brukt populært av bl.a. media og politikere. Sentralt i teorien står at "kjønnsrolle" er den summen av forventningene som knytter seg til det å være jente/kvinne eller gutt/mann. Tradisjonelle oppfatninger er f. eks. at gutter skal være flinke med bil og at jenter skal være flinke til å lage mat. Rent biologisk er det forskjell på gutter og jenter. Kvinner kan føde barn, og menn regnes for fysisk sterkere. I idretter og konkurranser kan man spesielt godt se denne forskjellen mellom kvinner og menn, og at det ofte er forskjellige konkurranser for de to kjønnene. Selv om det er noen forskjeller mellom gutter og jenter, så skulle ikke det i seg selv tilsi forskjell i hvilken jobb som velges, utdannelse, oppførsel hjemme og valg av aktiviteter. Likevel er det slik at gutter og jenter ofte velger forskjellig på flere områder i livet. Forventningene til en gutt og en jente er forskjellige helt fra fødselen av; en liten jente vil herme etter sin mors aktiviteter, og gutten etter sin fars aktiviterer, og sammenligne seg med ham. Ved siden av foreldrene er det flere som er med på å påvirke hvordan menneskene blir. Eksempler på dette kan være nærmiljøet, filmstjerner, fotballspillere eller folk med synlige yrker, som lege eller lærer. Til sammen kan dette gi forventninger om at f.eks. gutten skal være interessert i bilmekanikk, data og sport, mens jenta skal være flinkere til å lage mat, interessere seg for husarbeid og være opptatt av hvordan hun ser ut. Dette synet på kvinner og menn har forandret seg storlig de siste ti årene. Fra den hjemmeværende husmoren for femti år siden, som stelte for mann og barn, lagde mat, sydde klær, vasket og strøk, handlet og ryddet i huset, til den mer utdannings- og arbeidsfokuserte moderne kvinnen. Likevel gjør kvinner i dag 70 prosent av husarbeidet. Yrkesvalgene som blir gjort av jenter og gutter beviser at en del tradisjonelle valg fortsatt gjøres. Innen helse- og sosialfag, musikk, dans og drama og formgivingsfag er fortsatt flertallet jenter. I motsetning til på byggfag, elektrofag og mekaniske fag, hvor gutter står for nesten alle plassene. Per dags dato er kvinnene flertallet på universitetene, og antallet høyere utdannede kvinnelige jurister, leger og samfunnsvitere øker stadig. Dette kan føre til flere kvinner i lederstillinger, noe som kan endre ledernes tankegang. I 1978 fikk Norge en likestillingslov som skulle sikre lik behandling mellom kvinner og menn, og spesielt da kjempe for forbedring av kvinnenes stilling. Samtidig fikk Norge et likestillingsombud som skulle følge opp denne loven og sørge for at den ikke ble overtredd. Alle yrker skal være åpne for begge kjønn, i prinsippet. Blant andre årsaker til forskjellen mellom kjønnene, er religion og kultur. Kritikk av teorien. R.W. Connell (2005) skriver at kjønnsrolleteoriens svakheter har blitt vist i gjentatte studier, men peker også på at uttrykket «mannsrolle» fortsetter å bli brukt populært. «Mannsrollen» i populær diskurs. Fokus på menns kjønnrolle i likestillingsdebatten har ofte blitt møtt med en viss motstand. Menn anses som det sterkeste og mest dominerende kjønnet, mens kvinner ses i lys av flere generasjoners diskriminering. Dette synet har vært grunnleggende for kvinnenes likestillingskamp, og har ført til mye støtte for kvinnene. Likevel viser det seg ut ifra helse- og sosialstatistikken at den vestlige livsstilen krever en høy pris fra mennene. Blant rusmisbrukere og fengselsbefolkningen er menn overrepresentert. Menns forventede levealder er lavere enn for kvinner. Gutter viser i større grad problematiske atferdsmønstre, og utgjør en større del av de som trenger ekstra ressurser i skolen på grunnskolenivå. Det er, etter forholdene, langt flere gutter enn jenter som dropper ut av skolen. Forskning har vist at det er ved farsrollen menn beveger seg mest vekk fra de tradisjonelle former for maskuline roller. I 1993 fikk menn lovfestet rett til fødselspermisjon, noe som nå er med på å øke båndene mellom fedre og barn. I 2002 ble det etablert et ressurssenter for menn, REFORM, som arbeider for likestilling mellom kjønnene ved å fremme menns levekår og utvikling på områder som tradisjonelt ikke anses som en del av mannsrollen. Det femte Fantomet. Det femte Fantomet (født 1626, død 1662) var i tegneserien Fantomet den femte personen som svor Hodeskalleeden. Han overtok etter sin far, Det fjerde Fantomet, i 1646. Han døde i 1662 etter en kamp mot en beryktet pirat, Svarthansken. Det femte Fantomet er det Fantomet som har hatt færrest historier – kun sju – skrevet om seg, og det er følgelig mindre informasjon å hente om hans liv enn om andre Fantomer. Se også. Fantomet 05 Inga Bostad. Inga Bostad (født 22. august 1963) er en norsk filosof, forfatter og universitetspolitiker. Hun ble i 2009 valgt til prorektor ved Universitetet i Oslo, og er dermed universitetets nest øverste leder etter rektor Ole Petter Ottersen. Hun var utnevnt av rektor Geir Ellingsrud som viserektor i perioden 2006–2009. Inga Bostad ble mag. art. i filosofi med avhandlingen "Om språk, kunnskap og tvil: en analyse av Wittgensteins Über Gewisstheit" i 1989, og ble dr. philos. med avhandlingen "Tro eller tvil – en rekonstruksjon av filosofisk skeptisisme" i 2005. I 1992 ble hun ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Oslo, der hun siden 1990 har undervist i filosofihistorie, språk-og argumentasjonsteori og etikk. I 2005, etter avlagt doktorgrad, fikk hun opprykk til førsteamanuensis. Inga Bostad har tidligere blant annet vært redaktør i Kritikkjournalen, forlagsredaktør i Cappelen forlag og forlagssjef i Aventura forlag. Bostad har også vært aktiv skribent i en rekke publikasjoner, blant annet kritiker i flere dagsaviser og i NRK. Hun har også utgitt flere fag- og lærebøker innen filosofi og beslektede fagområder. Hun er mest kjent for sitt engasjement innen erkjennelsesteori, skeptisisme og språkfilosofi, samt norsk filosofi, særlig Arne Næss og Peter Wessel Zapffe. Fra 2. mai 2006 til 1. juni 2007 ledet Bostad et regjeringsoppnevnt utvalg som så på de kristne formålsparagrafene i barnehagen og skolen (Bostad-utvalget). Bostad er bosatt på Jar i Bærum. Jon Mostad. Jon Mostad (født 21. april 1942) er en norsk komponist fra Fredrikstad. Utdannelse. Teologisk kandidat 1965. Musikk mellomfag og pedagogisk seminar 1969. Diplomstudium i komposisjon ved Norges Musikkhøgskole (avsluttet 1974), hovedlærer: Finn Mortensen. Viktig inspirasjonskilde i studietiden på Musikkhøgskolen var også Olav Anton Thommessens private sonologi- og Mahlerseminarer. Kortere kurs i studioarbeid ved NSEM, Høvikodden (1975/76), EMS, Stockholm (1983). Han mottok Statens treårige arbeidsstipend 1982-84. Komposisjonsstil. I tidlige komposisjoner beveger Mostad seg fra en lineær-ekspresjonistisk stil til en klangorientert tenkemåte hvor både modernistisk og romantisk musikk er inspirasjonskilder. Fra rundt 1975 blir det klanglig-harmoniske oftest relatert til den harmoniske overtonerekka. Utover på 80- og 90-tallet blir dette kombinert med andre typer modale og friere teknikker, noen ganger slik at det blir glidende overganger mellom et ”tolvtonelignende” klangbilde og et som nærmer seg harmoniske spektre. Samtidig har Mostad vært opptatt av mer og mindre utradisjonelle formløsninger, både i ensatsige og sykliske verk. Mostad har skrevet både kammermusikk, inklusive solostykker for piano, gitar og orgel og noen elektroakustiske komposisjoner, men hovedtyngden i hans produksjon er orkestermusikk og vokalmusikk, særlig for kor. Det mest omfattende i hans produksjon, helaftensverket “Were You There, When They Crucified my Lord?” for blandet kor, resitasjon, sangsolister og orkester, kombinerer disse interesseområdene. Utbredelse. Mostads musikk har blitt spilt bl.a. av symfoniorkestrene i Oslo, Bergen og Trondheim og har vært framført på festspillene i Elverum og Bergen, Autunnale og Music Factory i Bergen og Dartington International Summer School i Totnes, England. Han har flere ganger vært representert på Nordiske Musikkdager, og har vært spilt på radiostasjoner i Norden, Jugoslavia og England. Han har mottatt bestillinger fra bl.a. Ny musikk, NRK radio og TV, Ungdomssymfonikerne, Amsterdams Gitaartrio og Oslo Sinfonietta. Mostads "2 salmer" for blanda kor har etter innspillingen med Det norske solistkor blitt en gjenganger på konsertprogrammer i Japan, England og Norge. Engasjement. Utenom komponeringen arbeidet Jon Mostad i videregående skole før han pensjonerte seg i 2006. Han har hatt tillitsverv i lokalt musikkliv (Fredrikstad) og i Ny musikk, Norsk Komponistforening og TONO, og har på frivillig basis vært aktiv i forskjellig kristent arbeid. Finlands riksvåpen. Finlands riksvåpen er brukt fra 1581 og har i rødt skjold en opprett, kronet gull løve, på bunn bestrødd med ni sølv roser. Løven holder et gullskjeftet sølv sverd i sin høyre, sølvpansrede forlabb, og står på en gullskjeftet sølv krumsabel. Historie og symbolikk. Løven stammer fra våpenskjoldet til Bjälboætten (Folkungaætten), og er også benyttet i Sveriges riksvåpen. Sverdet og sabelen ble opprinnelig brukt i Karelens landskapsvåpen, og symboliserer henholdsvis Vesten og Russland, eventuelt Novgorod. Sabelens plassering under løvens føtter har en politisk betydning, og skal vise at Sverige har et overtak i kampen mot Novgorod. De ni rosene er nå mest dekorative, selv om Finland i en periode var inndelt i ni landskap. Antallet roser har variert. Den eldste kjente avbildningen av Finlands våpen som fortsatt eksisterer, er på Gustav Vasas gravmonument i Uppsala domkirke. Storfyrstedømmet 1809-1917. I storfyrstedømmetiden (1809–1917) kombinerte riksvåpenet det russiske rikets tohodede ørn med det svenske løvesymbolet, kronet med en storfyrstekrone. Sabelen hadde samme plassering, men ble holdt av løvens fot. Ettersom Finland var knyttet til det russiske riket og den russiske keiseren (tsaren) også var "storfyrste av Finland", inngikk Finlands riksvåpen en periode i det russiske riksvåpenet. Dag O. Hessen. Dag Olav Hessen, vinner Akademikerprisen 2010 Dag Olav Hessen (født 6. juli 1956) er en norsk biolog. Han er mest kjent for sin forskning innen vann, økologi og evolusjon, samt sitt engasjement i krysningsfeltet mellom biologi, miljø og filosofi. Dag O. Hessen ble cand.real. i zoologi i 1982, tok mellomfag i offentlig rett i 1984 og ble dr.philos. i biologi i 1988. Han ble utnevnt til professor i biologi ved Universitetet i Oslo i 1993. Hessen er medlem av Norges Vitenskapsakademi (fra 1998), har skrevet en mengde fagartikler og utgitt flere bøker. I 1998 mottok han Norges Forskningsråds formidlingspris for sin «popularisering og formidling både i mediene og i bokform av en naturvitenskapelig, evolusjonsbiologisk teori og tankegang som premissbidrag til samfunnsdebatten», og han har senere mottatt Universitetet i Oslos formidlingspris (2008), Riksmålsforbundets litteraturpris (2008), Biomangfoldprisen (2010) og Akademikerprisen (2010). I 2010 fikk han også Fritt Ords honnør. Riskhospitalet. Riskhospitalet er en tegneserie utviklet av Frode Øverli som utkom første gang i 1996. Øverli sluttet å produsere serien etter hvert som Pondus vokste i popularitet. To gamle striper trykkes hver uke i "VG Helg". Bruinen. Bruinen eller Stribrumla er in elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva dukker først opp i "Hobbiten" og siden også i "Ringenes herre". Bruinen begynte der som to små elver i Tåkefjellene, den ene av dem begynte ved Høypasset hvor senere Ork-tårnet ble bygd. Elva Bruinen skapte den søndre grensen til kongeriket Arnor og siden til det lille riket Rhudaur, sør for denne elva lå Eregion eller "Hollin". Den søndre delen av Bruinen flyter gjennom den dype dalen hvor Elrond grunnla tilfluksstedet Imladris eller Kløvendal. Elrond hadde delvis kontroll over elva. Bruinen hadde bare et sted hvor den kunne bli krysset, og det var et vadested nær ved Kløvendal. Dette vadestedet, og av og til også elva, ble kalt "Villmarkens kant". Da Thorin Eikenskjold og hans kompani gikk for å ta tilbake Erebor passerte de Bruinen etter deres eventyr med trollene, før den lange pausen i Kløvendal. På begynnelsen av krigen om ringen ble Frodo Lommelun ridd over vadestedet i Bruinen av Glorfindels hest Asfaloth da han ble jaget av Ringskrømtene, etter at Frodo var blitt skadet på Blåstertopp. Da de var fremme ved elva skapte Gandalv og Elrond en stor flom som slukte Ringskrømtene og hesten hestene til Ringskrømtene og ødela deres fysiske form, og dette gjorde at Ringens brorskap fikk litt mer tid. Alkoholisme. Alkoholisme, eller alkoholavhengighet, er en invalidiserende avhengighetslidelse. Lidelsen er preget av tvangsmessig og ukontrollert forbruk av alkohol, til tross for negative effekter på helsen til den som drikker og på vedkommendes sosiale relasjoner og status. Alkoholisme er, som andre former for stoffavhengighet, definert som en sykdom som kan behandles. Begrepet «alkoholisme» er et mye brukt begrep som først ble lansert i 1849 av den svenske legen Magnus Huss. De nøyaktige mekanismene som ligger til grunn for alkoholisme er usikre, men risikofaktorer omfatter sosialt miljø, stress, psykisk helse, genetisk disposisjon, alder, etnisk gruppe og kjønn. Langvarig alkoholmisbruk gir fysiologiske forstyrrelser i hjernen som toleranse og fysisk avhengighet. Slike endringer i hjernens kjemi opprettholder alkoholikerens manglende evne til å slutte å drikke og resulterer i alkoholisk abstinenssyndrom ved stans i alkoholinntaket. Alkohol skader nesten alle organer i kroppen, inkludert hjernen, og etterhvert som de giftige effektene av kronisk alkoholmisbruk hoper seg opp, risikerer alkoholavhengige å pådra seg en rekke medisinske og psykiatriske lidelser. Alkoholisme har dyptgripende sosiale konsekvenser for alkoholikerne selv og deres nærmeste. Når en som drikker alkohol utviser manglende evne til å kontrollere tvangspreget inntak av alkohol, til tross for kjennskap til hvilken skade inntaket gjør på hans eller hennes helse, indikerer dette at personen kan være alkoholiker. Spørreskjemabasert screening er en metode for å påvise skadelige drikkemønstre, inkludert alkoholisme. Avrusning fra alkohol gjennomføres for å trekke den alkoholavhengige ut av alkoholkonsumet, som oftest ved hjelp av legemidler med krysstoleranse, som for eksempel benzodiazepiner, for å håndtere abstinenssymptomene. Ettervern i form av gruppeterapi eller selvhjelpsgrupper er vanligvis nødvendig for fortsatt avholdenhet fra alkohol. Ofte er alkoholikere også avhengige av andre rusmidler, hyppigst benzodiazepiner, noe som kan kreve supplerende medisinsk behandling. Alkoholavhengige kvinner er mer følsomme enn menn for alkoholens skadelige fysiske og psykiske effekter. De er også mer utsatt for sosialt stigma. Verdens helseorganisasjon anslår at 140 millioner mennesker over hele verden er alkoholmisbrukere. Klassifisering og terminologi. Misbruk, problembruk, alvorlig misbruk og høyt forbruk refererer til uheldig bruk av alkohol som kan føre til fysiske, sosiale og moralske skader på den som drikker. Begrepet «alkoholisme» er vanlig, men dårlig definert. WHO definerer alkoholisme som «et begrep som har vært i bruk lenge med varierende betydning». Bruken av uttrykket ble i 1979 avvist av en ekspertkomite i WHO. Innenfor medisinen ble begrepet på 1980-tallet erstattet av «alkoholmisbruk» og «alkoholavhengighet» i diagnoseklassifikasjonssystemet DSM III. I 1979 avviste en ekspertkomité fra Verdens helseorganisasjon (WHO) bruken av «alkoholisme» som en avgrenset diagnose og anbefalte heller kategorien «alkoholavhengighetssyndrom». I det 19. og tidlige 20. århundre ble avhengighet av alkohol kalt "dipsomani", før begrepet «alkoholisme» erstattet denne betegnelsen. I faglig og forskningsmessig kontekst omfatter begrepet «alkoholisme» ofte både alkoholmisbruk og alkoholavhengighet, og regnes noen ganger å tilsvare alkoholavhengighet. Etymologi. Annonse fra 1904 der alkoholisme beskrives som en sykdom. I historisk sammenheng ble navnet "dipsomani" skapt av den tyske legen Christoph Wilhelm Hufeland i 1819. Begrepet «alkoholisme» ble først brukt i 1849 av den svenske legen Magnus Huss for å beskrive alkoholens systematisk inntredende, negative virkninger. Anonyme alkoholikere (AA) beskriver alkoholisme som en sykdom som innebærer en fysisk «allergi» og en mental besettelse. Definisjonen av «allergi» brukt i denne sammenhengen er ikke den samme som brukes i moderne medisin. Legen og avhengighetsspesialisten William D. Silkworth skriver på vegne av AA at «Alkoholikere lider av en (fysisk) sterk trang (‘craving’) hinsides psykisk kontroll». En studie ved E. Morton Jellinek i 1960 anses å danne grunnlaget for den moderne sykdomsteorien om alkoholisme. Jellineks definisjon begrenset bruken av ordet «alkoholisme» til alkoholbrukere med en bestemt sykehistorie. Den moderne medisinske definisjonen av alkoholisme har senere blitt revidert flere ganger. Den amerikanske legeforeningen bruker i dag ordet alkoholisme for å referere til en bestemt, kronisk, primær sykdom (som ikke skyldes andre sykdommer). Et mindretall innen feltet, med Herbert Fingarette og Stanton Peele i spissen, argumenterer imot at alkoholisme forstått som en sykdom eksisterer. Kritikere av sykdomsmodellen har en tendens til å bruke uttrykket «å drikke tungt» («heavy drinking») i diskusjoner om de negative virkningene av alkoholbruk. Symptomer på langvarig alkoholmisbruk. Noen av de potensielle langtids-effektene av alkoholmisbruk hos et individ. Hos gravide kvinner kan alkohol forårsake føtalt alkoholsyndrom. Alkoholisme kjennetegnes av økt toleranse for og fysisk avhengighet av alkohol, som igjen påvirker en persons evne til å holde alkoholforbruket på et akseptabelt nivå. Fysiske symptomer. Langvarig alkoholmisbruk kan føre til en rekke fysiske symptomer, deriblant skrumplever (levercirrhose), pankreatitt, epilepsi, polynevropati, Wernicke-Korsakoffs sykdom (som er en type demens), hjertesykdom, mangelsykdommer og seksuell dysfunksjon, og kan til slutt være dødelig. De fysiske virkningene omfatter også økt risiko for å utvikle hjerte- og karsykdommer, malabsorpsjon, alkoholisk leversykdom, og kreftsykdommer. Skade på sentralnervesystemet og på det perifere nervesystemet kan oppstå som følge av vedvarende alkoholforbruk. Kvinner utvikler hurtigere langtidskomplikasjoner av alkoholavhengighet og har en høyere dødelighet forårsaket av alkoholisme enn menn. Eksempler på langtidskomplikasjoner er hjerne-, hjerte-, og leverskader, og økt risiko for brystkreft. I tillegg har omfattende inntak av alkohol over tid vist seg å ha negativ effekt på kjønnsfunksjonene hos kvinner. Bruken resulterer i nedsatt reproduksjonsevne som manglende eggløsning, redusert volum på eggstokkene, problemer med eller uregelmessig menstruasjonssyklus, og tidlig menopause. Psykiatriske symptomer. Langvarig misbruk av alkohol kan forårsake et bredt spekter av psykiske helseproblemer. Alvorlige kognitive problemer er ikke uvanlig. Om lag 10 prosent av alle demenstilfeller knyttes til høyt inntak av alkohol, noe som gjør alkohol til den nest viktigste årsaken til demens. Overdreven alkoholbruk skader hjernens funksjon, og den psykiske helsen kan bli påvirket over tid. Psykiske lidelser er vanlig hos alkoholikere, og så mange som 25 prosent lider av alvorlige psykiske forstyrrelser. De vanligste psykiatriske symptomene er angst og depresjon. Ved avholdenhet fra alkohol blir de psykiske symptomene vanligvis verre i begynnelsen, men vil vanligvis avta eller bli helt borte ved fortsatt avholdenhet. Psykose, forvirring og organisk hjernesyndrom kan være forårsaket av alkoholmisbruk, noe som kan føre til at feil diagnose blir stilt, som for eksempel schizofreni. Panikklidelse kan utvikle seg eller bli verre som et direkte resultat av langvarig alkoholmisbruk. Samtidig forekomst av alvorlig depresjon og alkoholisme er godt dokumentert. Ved komorbide lidelser skiller en vanligvis mellom depressive episoder som går tilbake ved avholdenhet fra alkohol («stoffindusert»), og depressive episoder som er primære og ikke går tilbake ved avholdenhet («uavhengige» episoder). Bruk av andre rusmidler i tillegg kan øke risikoen for depresjon. De psykiske lidelsene varierer avhengig av kjønn. Kvinner med alkoholrelaterte lidelser har ofte også en samtidig psykiatrisk diagnose som alvorlig depresjon, angstlidelser, bulimi, posttraumatisk stresslidelse (PTSD), eller borderline personlighetsforstyrrelse. Menn med alkoholrelaterte lidelser har oftere samtidige diagnoser som narsissistisk eller antisosial personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse, schizofreni, en impulslidelse eller ADHD. Blant kvinner med alkoholisme finner en oftere en forhistorie med fysiske eller seksuelle overgrep, mishandling og vold i hjemmet, sammenlignet med i befolkningen generelt. Sosiale virkninger. De sosiale problemene som oppstår ved alkoholisme er alvorlige, og kan skyldes både sykelige forandringer i hjernen, og den akutte rusen. Alkoholmisbruk er assosiert med økt risiko for å begå kriminelle handlinger, inkludert barnemishandling, vold i nære relasjoner, voldtekt, innbrudd og overfall. Alkoholisme er forbundet med å miste arbeidet som igjen kan gi økonomiske vansker. Rettslige konsekvenser av alkoholisme kan skyldes at alkoholen inntas på uegnede tidspunkter, eller være forårsaket av adferd som skyldes redusert dømmekraft. Vanlige eksempler er kjøring i alkoholpåvirket tilstand, forstyrrelse av ro og orden, og adferd og skadeverk som medfører erstatningsansvar. Alle forholdene kan ende med domfellelse. Både adferden og den psykiske svekkelsen som ledsager ruspåvirkningen, kan påvirke misbrukerens nærmeste, og føre til isolasjon fra familie og venner. Isolasjonen kan føre til ekteskapelige konflikter og skilsmisse, og bidra til vold i hjemmet. Alkoholisme kan også føre til omsorgssvikt overfor egne barn, med påfølgende varige skader på den følelsesmessige utviklingen hos alkoholmisbrukerens barn. Alkoholabstinens. På samme måte som for lignende stoffer med en beroligende og søvnfremkallende effekt, som barbiturater og benzodiazepiner, kan plutselig avholdenhet fra alkohol være dødelig hvis den det gjelder ikke blir tatt godt hånd om. Alkoholens primære effekt er økt stimulering av GABA A-reseptorer, som demper aktiviteten i sentralnervesystemet. Med vedvarende høyt forbruk av alkohol blir reseptorene mindre følsomme og færre i antall, noe som resulterer i toleranse og fysisk avhengighet. Når alkoholbruken stanser for brått, vil nervesystemet lide under ukontrollert «avfyring» fra synapsene. Dette kan gi angst, livstruende krampeanfall, delirium tremens, hallusinasjoner, skjelvinger og mulig hjertesvikt. Andre nevrotransmitter-systemer er også involvert, særlig dopamin og NMDA. Akutte abstinenssymptomer avtar vanligvis etter en til tre uker. Mindre alvorlige symptomer (f.eks søvnløshet, mindre uttalt angst og gledesløshet (anhedoni) kan vedvare som elementer i et post-abstinens-syndrom, som gradvis bedrer seg ved avhold i et år eller mer. Abstinenssymptomene avtar etter hvert som kroppen og sentralnervesystemet bringer toleransen for alkohol tilbake til det normale, og GABA-reseptorene fungerer mer og mer normalt. Årsaker. En kompleks blanding av genetiske og miljømessige faktorer påvirker risikoen for utvikling av alkoholisme. Gener som påvirker metabolismen av alkohol i kroppen virker også inn på risikoen for alkoholisme, og kan fremgå av en familiebakgrunn med alkoholisme. En artikkel fant at alkoholbruk i ung alder kan påvirke gen-ekspresjonen, og øke risikoen for alkoholavhengighet. Personer som har en genetisk disposisjon for alkoholisme har høyere risiko for å begynne å drikke i tidligere alder enn gjennomsnittet. Å begynne å drikke alkohol tidlig er assosiert med økt risiko for utvikling av alkoholisme, og om lag 40 prosent av alkoholikere drakk svært mye i slutten av ungdomsårene. Å ha opplevd alvorlige traumer i barnealderen øker risikoen for rusmiddelavhengighet. Manglende støtte fra venner og familie er forbundet med økt risiko for å utvikle alkoholisme. Genetisk variasjon. Genetiske forskjeller som eksisterer mellom ulike etniske grupper, påvirker risikoen for å utvikle alkoholavhengighet. Det fins for eksempel forskjeller mellom afrikanske, øst-asiatiske og indo-europeiske grupper i hvordan de metaboliserer alkohol. De genetiske faktorene antas delvis å forklare hvorfor andelen alkoholavhengige i ulike etniske grupper varierer. Alkohol dehydrogenase-allelet ADH1 B*3 påskynder nedbrytningen av alkohol i kroppen. Allelet ADH1 B*3 er bare funnet hos mennesker av afrikansk avstamning og i enkelte indianerstammer. Amerikanere med afrikansk eller indiansk bakgrunn som har dette allelet har redusert risiko for å utvikle alkoholisme. Indianere har imidlertid en betydelig høyere forekomst av alkoholisme enn gjennomsnittet, og det er uklart hvorfor dette er tilfelle. Risikofaktorer som kulturelle og miljømessige traumer har vært antydet som mulige årsaker til en høyere forekomst av alkoholisme hos indianere enn hos indo-europeere (personer med kaukasisk avstamming). Patofysiologi. Alkoholens primære effekt er økt stimulering av GABA A-reseptorer, noe som demper aktiviteten i sentralnervesystemet. Vedvarende høyt alkoholforbruk gjør reseptorene mindre følsomme og reduserer antall reseptorer, noe som resulterer i toleranse og fysisk avhengighet. Mengden alkohol som kroppen kan bryte ned, og virkningene av alkohol, er forskjellig mellom kjønnene. Like høye doser av alkohol konsumert av menn og kvinner gir vanligvis høyere konsentrasjon av alkohol i blodet hos kvinnene. Dette kan tilskrives flere forhold, men den viktigste er at hos kvinner er vanninnholdet i kroppen lavere enn hos menn. På grunn av ulik frigjøring av hormoner hos menn og kvinner fører samme alkoholmengde til en alvorligere forgiftning hos kvinner. Sosiale barrierer. Holdninger og sosiale stereotypier kan skape barrierer for å oppdage og behandle alkoholmisbruk. Dette er mer et hinder for kvinner enn for menn. Frykt for stigmatisering kan få kvinner til å benekte at de har at problem, skjule drikkingen og drikke alene. Dette mønsteret fører i sin tur til at familie, leger og andre ikke like lett mistenker at en kvinne de kjenner er alkoholiker. Til forskjell fra kvinnene, gjør mindre frykt for stigmatisering at menn lettere erkjenner at de har et drikkeproblem, har lettere for å drikke i offentlige sammenhenger og i grupper. Dette mønsteret, leder i sin tur familie, leger og andre til i større grad å mistenke at en mann de kjenner er alkoholiker. Screening. Flere verktøy kan benyttes for å oppdage problematisk alkoholbruk. Verktøyene foreligger for det meste i form av spørreskjemaer med selvrapportering. Skjemaene gir den som gjennomgår testen en poengsum eller oversikt som oppsummerer hvor alvorlig alkoholbruken er. CAGE-spørreskjemaet, oppkalt etter sine fire spørsmål, er eksempel på et skjema som kan brukes til å screene pasienter raskt på legekontoret. AUDIT er et screening-spørreskjema utviklet av Verdens Helseorganisasjon, som er unikt ved at det er validert i seks land og brukes internasjonalt. I likhet med CAGE-spørreskjemaet består verkøyet av et enkelt sett med spørsmål – høy poengsum betyr at det er behov for grundigere undersøkelse. Paddington Alcohol Test (PAT) ble utviklet for screening av alkoholrelaterte problemer hos pasienter som kommer til akuttavdelinger og legevakt. PAT samsvarer godt med AUDIT-spørreskjemaet, men kan gjennomføres på en femtedel av tiden. Testing av genetisk disposisjon. De psykiatriske genetikerne John I. Nürnberger jr. og Laura Jean Bierut, fremholder at alkoholisme ikke har én enkelt årsak – heller ikke gentetisk. Genene spiller likevel en viktig rolle «ved å påvirke prosesser i kropp og hjerne som interagerer med hverandre og med et individs livserfaringer, og slik skaper beskyttelse eller sårbarhet». De rapporterer også at færre enn et dusin alkoholisme-relaterte gener er identifisert, men at det sannsynligvist finnes flere som ennå ikke er oppdaget. Minst én genetisk test fins for et allel som korrelerer med alkoholisme og opiatavhengighet. Humane dopamin-reseptorgener har en påvisbar variant kalt DRD2 Taql-polymorfisme. De som besitter A1 allelet (varianten) i denne polymorfismen har en liten, men signifikant tendens til avhengighet av opiater og endorfinfrigjørende stoffer som alkohol. Selv om dette allelet er noe vanligere hos alkoholikere og opiatavhengige, er det ikke i seg selv en tilstrekkelig prediktor for alkoholisme, og noen forskere hevder at bevisene for DRD2 er motstridende. DSM-diagnostikk. DSM-IV-diagnosen for alkoholavhengighet representerer én mulig definisjon av alkoholisme. Diagnosekriteriene er blant annet opprettet for å bistå i utviklingen av forskningsprotokoller der resultater kan sammenlignes. Ifølge DSM-IV består diagnosen alkoholavhengighet av:... upassende bruk av alkohol med klinisk viktig, åpenbart nedsatt funksjon synlig ved minst tre av følgende i en hvilken som helst ettårsperiode. Toleranse; abstinens; tatt i større mengder eller over et lengre tidsrom enn hva som var intensjonen; ønske om eller forgjeves forsøk på å kutte ned på eller ha kontroll over bruken; mye tid brukt på å få tak i, bruke eller komme seg igjen etter bruk; sosiale, yrkesmessige eller fritidsaktiviteter avviklet eller skåret ned på; fortsatt bruk på tross av kjennskap til fysiske eller psykiske skadevirkninger. Urin- og blodprøver. Ingen av disse blodprøvene for biologiske markører er like følsomme som screening-spørreskjemaer. Forebygging. Verdens helseorganisasjon, EU og andre regionale organer, nasjonale myndigheter og nasjonalforsamlinger har utformet alkoholpolitiske føringer for å redusere skadene av alkoholisme. Målrettede tiltak mot ungdom og unge voksne blir sett på som viktige for å redusere skadene ved alkoholmisbruk. Å øke minstealderen for kjøp av alkohol, og å forby eller begrense reklame for alkohol, er godt dokumenterte tiltak for å redusere skadevirkningene knyttet til alkoholavhengighet og alkoholmisbruk. Troverdige, evidensbaserte opplysningskampanjer i massemedia om konsekvensene av alkoholmisbruk har blitt anbefalt. Veiledere rettet mot foreldre for å hindre misbruk av alkohol blant ungdom, og for å hjelpe unge mennesker med psykiske problemer, har også blitt foreslått. Behandling. Behandlingene varierer ettersom det finnes mange tilnærminger til alkoholisme. De som ser på alkoholisme som en medisinsk tilstand eller sykdom anbefaler andre behandlinger enn eksempelvis dem som ser på tilstanden som et sosialt valg. De fleste behandlinger fokuserer på å hjelpe personer til å slutte å innta alkohol, fulgt av opplæring i dagligdagse ferdigheter og/eller sosial støtte for å hjelpe de det gjelder å avstå fra ny alkoholbruk. Siden alkoholisme ledsages av en rekke faktorer som oppmuntrer en person til å fortsette å drikke, må alle faktorene være tatt hånd om for å kunne forhindre tilbakefall. Et eksempel på denne typen behandling er avgiftning fulgt av en kombinasjon av støtteterapi, deltakelse i selvhjelpsgrupper, og utvikling av mestringsstrategier. Behandlingsmiljøene rundt alkoholisme støtter vanligvis en strategi med avholdenhet og nulltoleranse som hovedtilnærming, men noen tar til orde for en skade-begrensende tilnærming. Avgiftning. Alkoholavgiftning, eller «avrusing», for alkoholikere er brått å stanse inntaket av alkohol, samtidig som alkohol i en viss grad midlertidig erstattes med legemidler, som for eksempel benzodiazepiner, eller andre midler med sammenlignbar evne til å hindre alkoholrelaterte abstinenssymptomer. Individer som kun står i fare for milde til moderate abstinenssymptomene kan avgiftes poliklinisk. Enkeltpersoner som står i fare for et alvorlig abstinenssyndrom, og de som har betydelige eller akutte komorbide tilstander, blir generelt behandlet som inneliggende pasienter. Avgiftning er ikke egentlig å behandle alkoholisme, og det er nødvendig å følge opp avgiftningen med et egnet behandlingsprogram for alkoholavhengighet eller alkoholmisbruk for å redusere risikoen for tilbakefall. En oversikt i Cochrane-samarbeidet, som summerer opp resultatene fra 64 kvalitetsvurderte studier, konkluderer med at benzodiazepiner er effektive mot kramper som oppstår under behandling for alkoholproblemer. Det fins få og sprikende data om hvor trygge de er. Gruppeterapi og psykoterapi. Et regionalt servicesenter for Anonyme Alkoholikere. Ulike former for gruppeterapi eller psykoterapi kan benyttes til å håndtere underliggende psykologiske problemer som er relatert til alkoholavhengighet, samt gi ferdigheter som er nødvendige for å forebygge tilbakefall. En tilnærming der pasienter i grupper gjensidig hjelper hverandre og får råd i grupper er en av de vanligste måtene å hjelpe alkoholikere til fortsatt avholdenhet. Anonyme Alkoholikere (AA) var en av de første organisasjonene som ble dannet for å gi gjensidig rådgivning mellom likemenn og -kvinner. AA er i dag den største organisasjonen av denne typen og har grupper i mange land. Rasjonering og måtehold. Rasjonerings- og måteholdsprogrammer som Moderation Management og DrinkWise krever ikke fullstendig avholdenhet. Selv om de fleste alkoholikere ikke klarer å begrense drikkingen sin på denne måten, greier noen likevel igjen å drikke med måte. En amerikansk undersøkelse ved National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (NIAAA) i 2002 viste at 17,7 prosent av personer diagnostisert som alkoholavhengige mer enn ett år tidligere, gikk tilbake til lavrisiko-drikking. Denne gruppen hadde riktignok færre av de tidlige symptomene på avhengighet. En oppfølgingsstudie med de samme personene som ble vurdert å være i bedring i 2001-2002, undersøkte andelen som gikk tilbake til problemdrikking i 2004-2005. Studien fant at avholdenhet fra alkohol utgjorde den mest stabile formen for bedring for alkoholikere i rekonvalesens. En langsiktig (60-års) oppfølging av to grupper av alkoholiserte menn konkluderte med at «å gå tilbake til et kontrollert inntak av alkohol vedvarte sjelden i mye mer enn ett tiår uten tilbakefall eller overgang til avholdenhet.» Medikamenter. En rekke medikamenter kan forskrives som ledd i behandlingen av alkoholisme. Behandlinger som har støtte i kvalitetsvurdert forskning. Ut over de behandlinger som er nevnt, fins en lang rekke tiltak for å forebygge, følge opp og behandle alkoholavhengighet og alkoholmisbruk. Dobbel avhengighet. Alkoholikere kan også trenge behandling for avhengighet av andre psykoaktive stoffer. De vanligste tilleggsavhengighetene ved alkoholavhengighet er benzodiazepinavhengighet. Studier viser at 10-20 % av alkoholavhengige personer hadde problemer med avhengighet og/eller misbruk av benzodiazepiner. Benzodiazepiner forsterker trangen til å drikke alkohol og øker mengden alkohol som blir konsumert hos problemdrikkere. Benzodiazepinavhengighet krever forsiktig nedtrapping av doseringen for å unngå benzodiazepinabstinens-syndrom og andre uheldige helsemessige konsekvenser. Avhengighet av andre sedative hypnotika som zolpidem og zopiklon samt opiater og illegale stoffer er vanlig hos alkoholikere. Alkohol er i seg selv er et beroligende og søvnfremkallende middel og er krysstolerant med andre sedative/hypnotika som barbiturater, og benzodiazepiner. Samtidig avhengighet av og brå avholdenhet fra sedativa/hypnotika kan være medisinsk alvorlig, og som med alkoholavholdenhet, foreligger det en risiko for psykose eller krampeanfall dersom ikke problemet blir håndtert riktig. Epidemiologi. Uførhetsjusterte leveår for alkoholbrukslidelser per 100 000 innbyggere i 2004. Totalt registrert årlig alkoholforbruk per innbygger (15+), i liter ren alkohol Rusbrukslidelser er et vesentlig offentlig helseproblem mange land står overfor. «Det vanligste stoffet pasienter som kommer til behandling misbruker eller er avhengige av, er alkohol.» I Storbritannia ble antall alkoholavhengige i 2001 beregnet til å være over 2,8 millioner. Rundt 12 prosent av amerikanske voksne har hatt problemer med alkoholavhengighet en eller annen gang i sitt liv. Verdens helseorganisasjon anslår at om lag 140 millioner mennesker over hele verden lider av alkoholavhengighet. I USA og Vest-Europa vil 10 til 20 prosent av alle menn og 5 til 10 prosent av kvinnene på et tidspunkt i livet oppfylle kriteriene for alkoholisme. Alkoholisme har en høyere forekomst blant menn, men i de siste tiårene har andelen kvinnelige alkoholikere økt. Oppdatert dokumentasjon indikerer at alkoholisme er 50-60 prosent genetisk bestemt hos både menn og kvinner, de gjenværende 40-50 prosent bestemmes av miljøpåvirkninger. De fleste alkoholikere utvikler alkoholisme i ungdomsårene eller ung voksen alder. Prognose. Den amerikanske undersøkelsen «National Epidemiologic Survey on Alcohol and Related Conditions (NESARC)», som ble gjennomført av the National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism (NIAAA) i 2001-2002 og igjen i 2003-2004, har gitt oss ny innsikt i utvikling og forløp av alkohomisbruk og avhengighet. Undersøkelsen viste at 72 prosent av de som i løpet av livet oppfyller kriteriene for alkoholavhengighet kun har en enkeltstående episode med en gjennomsnittlig varighet på 3,4 år. De resterende 28 prosent har i gjennomsnitt 5 episoder med alkoholavhengighet i løpet av livet hvor hver episode i gjennomsnitt varer i 2,4 år. I første bølge av NESARC-undersøkelsen ble et representative utvalg på 43.093 personer intervjuet. Blant disse hadde 4.422 personer oppfylt kriteriene for alkoholavhengighet forut for det foregående året. Ved første intervjurunde oppfylte 25 prosent fortsatt kriteriene for alkoholavhengig i løpet av det siste året, 27,3 prosent var i delvis remisjon (enkelte symptomer vedvarte), 11,8 prosent hadde uten å ha symptomer og 35,9 prosent var blitt helt friske. De 35,9 prosentene bestod av 17,7 prosent som inntok alkohol men hadde lav risiko, pluss 18,2 prosent som var helt avholdende. Undersøkelsen viste i tillegg at kun 25,5 prosent noen gang hadde mottatt behandling Alkoholavhengighet er ikke uunngåelig progressiv tilstand, men kan ha lange perioder med stabilitet og veksle mellom stordrikking, lettere drikking og totalavhengighet. Resultatene av en langvarig (60 år) oppfølging av to grupper av alkoholavhengige menn, av George Vaillant ved Harvard Medical School, indikerte at «å gå tilbake til å drikke alkohol med måte vedvarte sjelden i mye mer enn et tiår uten tilbakefall eller overgang til avholdenhet.» Vaillant bemerket også at «å gå over til å drikke med måtehold, som rapportert i korttids-studier, er ofte en luftspeiling.» Den vanligste dødsårsaken hos alkoholikere er knyttet til komplikasjoner i hjerte- karsystemet. Selvmordsraten hos kroniske alkoholikere er høy, og øker jo lenger en person drikker. Årsakene antas å være at alkohol gir fysiologiske forstyrrelser i hjernen, i tillegg til sosial isolasjon. Selvmord er også vanlig hos unge alkoholmisbrukere. 25 prosent av selvmord hos ungdom er knyttet til alkoholmisbruk. Om lag 18 prosent av alkoholikere begår selvmord, og forskning har funnet at over 50 prosent av alle selvmord er forbundet med alkohol- eller stoffavhengighet. Tallet er høyere for ungdom, og alkohol- eller narkotika-misbruk spiller en rolle i opp til 70 prosent av selvmord. Historie. Alkohol har en lang historie med bruk og misbruk gjennom hele menneskehetens nedskrevne historie. Bibelske, egyptiske og babylonske kilder skildrer misbruk og avhengighet av alkohol. I noen gamle kulturer ble alkohol tilbedt og i andre ble misbruk fordømt. Overdrevet alkoholmisbruk og fyll ble erkjent å forårsake problemer for flere tusen år siden. Men hva som definerte «vanemessig fyll» som problemet da var kjent som, og de negative konsekvensene, var ikke godt etablert før på 1700-tallet. En gresk munk ved navn Agapios var i 1647 den første som dokumenterte at kronisk alkoholmisbruk kunne medføre forgiftning av nervesystemet og kroppen, som igjen resulterte i en rekke medisinske problemer, eksempelvis krampeanfall, lammelser og indre blødninger. I 1919 førte virkningene av alkoholmisbruk og kronisk fyll til det mislykkede forbudet mot alkohol i USA, som over en kort periode ble håndhevet, flere andre nasjoner, blant de Norge (Brennevinsforbudet innført i 1916), vedtok også ulike restriksjoner på alkohol. Samfunn og kultur. William Hogarth's Gin Lane, 1751 De ulike helseproblemene knyttet til langvarig alkoholmisbruk blir generelt oppfattet som nedbrytende for samfunnet. Eksempler er tapte arbeidstimer og kostnader knyttet til medisinsk behandling og oppfølging. Alkoholbruk er en viktig medvirkende faktor ved hodeskader, trafikkulykker, vold og overgrep. Ut over det økonomiske, er det også betydelige sosiale kostnader både for alkoholikeren selv, familie og venner. Eksempelvis kan alkoholbruk hos en gravid kvinne føre til føtalt alkoholsyndrom, en uhelbredelig og skadelig tilstand. Anslagene over de økonomiske kostnadene ved alkoholmisbruk, samlet av Verdens Helseorganisasjon, varierer fra en til seks prosent av et lands BNP. Et australsk estimat vurderte alkoholens sosiale kostnader til å utgjøre 24 prosent av alle kostnadene knyttet til stoffmisbruk, en lignende kanadisk studie konkluderte med at kostnadene knyttet til alkohol utgjorde 41 prosent. En studie vurderte kostnadene i Storbritannia for "alle" former for alkoholmisbruk i 2001 til å ligge mellom 18,5 og 20 milliarder britiske pund. I 2005 ble kostnadene for alkoholavhengighet og misbruk anslått å koste den amerikanske økonomien rundt 220 milliarder amerikanske dollar per år, mer enn kreft og overvekt. Stereotypier av alkoholikere forekommer hyppig i fiksjon og populærkultur. «Byens alkis» er en klassisk rollefigur i vestlig populærkultur. I norsk og dansk litteratur er Jeppe på Bjerget den mest kjente. Stereotypier av drukkenskap kan være basert på rasisme eller fremmedfrykt, som i beskrivelsen av irske stordrikkere. Harlow. Harlow er en by og et administrativt distrikt i Essex, England. Den oppsto ved at landsbyene Harlow, Great Parndon, Latton, Little Parndom og Netteswell ble slått sammen etter andre verdenskrig, styrt av en plan laget av sir Frederick Gibberd i 1947. Den er kjent for å ha Englands eldste fotgjengerområde ui sentrum, og den første høyblokken i landet, "The Lawn" fra 1951, som nå er regnet som bevaringsverdig ("Grade II"). Mange av bygningene som ble reist på 1950-tallet er renovert etter at betongen begynte å slå sprekker, og det har vært betydelig fornyelse i sentrum. Det er planer om å utvide byen kraftig ved å bygge innover i det grønne beltet. Harlow Town FC spiller i Isthmian Leagues førstedivisjon. Man har funnet steinøker fra omkring 6000 f.Kr. ved Parndon, og et romersk mosaikkgulv i Temple Meads. Navnet Harlow kommer fra saksisk "here" («hær») og "hlaw" («ås»), hvilket tyder på at det var et samlingssted for en saksisk stamme. Gelion. Gelion var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva rant i Midgard i det første tidevervet, og var den største elva i øst Beleriand. Gelion hadde to opphav, og det ene startet ved åsen Himring, mens den andre startet i Ered Luin (Blåfjellene). Disse to elvene var Lille Gelion, som hadde sitt utspring i Himring, og Store Gelion, med utspring i Blåfjellene. Fra det stedet hvor disse elvene møttes rant den mot sør, og skilte Estolad i vest fra Thargelion i øst, og ble deretter krysset av den gamle dvergeveien ved "Sarn Athrad" ("Vadested av stein"). Etter dette fløt den videre inn i Ossiriand, landet av de syv elver, hvor det var mange elver fra Ered Luin som fløt inn i Gelion. Disse elvene var Ascar, Thalos, Legolin, Brilthor, Duilwen og Adurant. Etter det rant Gelion videre inn i "Tuar-im-Duinath" ("Skogen mellom elvene") og rant så ut i det store havet Belegaer. Ascar. Ascar eller Rathlóriel er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Den hadde sitt opphav i Blåfjellene (Ered Luin). Ascar rant inn i den store elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Denne elva lå der hvor Lune gulfen senere kom til å ligge, hvor Blåfjellene ble brudt i to. Ascar ble regnet som den andre av de syv elvene i Ossiriand. De andre seks elvene i Ossiriand var Gelion, Thalos, Legolin, Brilthor, Duilwen og Adurant. Legolin. Legolin var en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Den hadde sitt opphav i Blåfjellene (Ered Luin). Legolin rant inn i den store elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Legolin ble regnet som den fjerde av de syv elvene i Ossiriand. De andre seks elvene i Ossiriand var Gelion, Ascar, Thalos, Brilthor, Duilwen og Adurant. Blind Harry. Blind Harry (ca. 1440 – 1492), også kjent som «Hary» eller «Harry the Minstral» («Harry Trubaduren») er berømt som det tidligste overleverte kilde om livet til Skottlands store patriot og frihetskjemper, William Wallace. Blind Harry skrev "The Actes and Deidis of the Illustre and Vallyeant Campioun Schir William Wallace" rundt 1477, altså bortimot 170 år etter at Wallace ble henrettet i 1305. Til tross for de tallrike historisk feilene er boken den prinsipielle kilden til hva vi vet om William Wallace. Betydning. Boken er blitt beskrevet som rasistisk, bloddryppende, brutal, anglofobisk, grovt forskjønnende, vulgær og motbydelig, klosset og oppstyltet, en litterær katastrofe, og er samtidig den skotske boken som mer enn noen annen har fremmet skotsk nasjonal identitet. Det er blitt sagt at den var den mest populære boken i skotske hjem på 1700- og 1800-tallet, nest etter Bibelen. Blind Harrys arkaiske ord ble gjort mer tilgjengelig gjennom en oversettelse og tilpasning av William Hamilton av Gilbertfield (ca 1665 – 1751) som ble utgitt i 1722. I denne formen ble boken lest av betydelige poeter som Robert Burns, Lord Byron, Robert Southey, John Keats og William Wordsworth. Den var også hovedkilden for Randall Wallace da han skrev filmmanuset til filmen "Braveheart". Så sent som i 1998 har Elspeth King gjenutgitt Hamiltons populære tekst tilrettelagt for moderne lesere i "Blind Harry’s Wallace". Bakgrunn. Svært lite er kjent fra Blind Harrys liv, men noen enkelte informasjonsbiter finnes. Den øverste finansrådmannens regnskap fra 1473–1492 har nedtegnet utbetalinger på noen få shillinger for framførelser ved kong Jacob IV av Skottlands hoff. Historikeren John Major (Mair) skrev noe om Harry i 1518. Kildene motsier hverandre om han var blind fra fødselen av eller ikke, men alle synes å være enig i at han hadde en militær bakgrunn. 16 år etter hans antatte død lister William Dunbar (1465 – 1520?) ham i sin opptegnelser av døde poeter, Fra John Majors opptegnelser er det klart at Blind Harry tilhørte den klassen av omvandrende trubadurer som framførte, lik antikkens Homer, heltenes dåder for deres etterkommere. Allerede John Major har kritisert Blind Harry for hans manglende nøyaktighet eller overdrivelser. Noen deler er så opplagt fantasifulle eller i så åpenbar strid med samtidige kilder, som at Wallace leder en hæravdeling til utkanten av London. I Blind Harrys beskrivelse av Wallaces liv som flyktning og lovløs forteller han om hvordan Wallace benytter tallrike forkledninger; som en munk, som en gammel kone, som en pottemaker. Blind Harry forteller også om hvordan Wallace reiste til Frankrike for å skaffe støtte for den skotske saken og der beseirer han to franske mesterer foruten en løve. «Er det flere bikkjer du trenger å slakte?» spør Wallace den franske kongen. Slike fortellinger er hva de gamle nordmenn kalte for en god, gammeldags ‘lygesaga’. Barbour vs. Blind Harry. Blind Harry har blitt beskrevet som underlegen til John Barbour (ca. 1316 – 1395) i poetisk styrke og har lite av dennes moralske høyde, men overgår ham i grafisk styrke, farverike beskrivelser og variasjoner i handlingsgangen. Han viser stundom innflytelse fra Geoffrey Chaucer (ca. 1340 – 1400), en engelsk poet og en av de mest betydelige skikkelser i engelsk litteratur. Skotter flest har oppfattet Blind Harry som en av folket, akkurat som William Wallace selv, og at man i verket selv kan lese en folkelig tone og manglende akademisk høytidelighet, skjønt man mener at han hadde kunnskap i både latin og fransk. Borbours verk «The Bruce» hadde den motsatte hensikt ved å fremme Robert Bruces storslåtte dåder og hvor William Wallace er bortimot skrevet ut av historien. I den grad Blind Harry maktet å reetablere William Wallaces omdømme er det med gammeltestamentlige tyngde; der hvor Bruce slakter tusener slakter Wallace titusener. Blind Harrys manuskript, som nå oppbevares i biblioteket Advocates’ Library i Edinburgh, ble ned skrevet i 1488 av John Ramsay på den samme tid som han nedskrev de to eksisterende manuskripter av «The Bruce». At Blind Harry fortsatt levde da John Ramsay noterte diktet kan bety at det ble skrevet på diktat fra forfatteren. Referanser. Blind Harry Blind Harry Brilthor. Brilthor var en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Den hadde sitt opphav i Blåfjellene (Ered Luin). Legolin rant inn i den store elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Brilthor ble regnet som den femte av de syv elvene i Ossiriand. De andre seks elvene i Ossiriand var Gelion, Ascar, Thalos, Legolin, Duilwen og Adurant. Duilwen. Duilwen var en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Den hadde sitt opphav i Blåfjellene (Ered Luin). Legolin rant inn i den store elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Duilwen ble regnet som den sjette av de syv elvene i Ossiriand. De andre seks elvene i Ossiriand var Gelion, Ascar, Thalos, Legolin, Brilthor og Adurant. Stationary Traveller. __NOTOC__ "Stationary Traveller" er den ellevte utgivelsen fra progrockbandet Camel og kom ut i 1984. Albumet regnes for å være et konseptalbum på grunn av temaet om Berlin fra samme tid, som omhandler hele verket. Bak utgivelsen var Latimer og Camel i en rettslig krangel med bandets tidligere manager Geoff Jukes, som hadde saksøkt Camel for angivelige medinntekter fra bandets tidligere dager. På tross av dette forhandlet Decca Records og Camel frem en ny platekontrakt, noe som gjorde at Latimer under forberedelsene tok kontakt med den nederlandske keyboardisten Ton Scherpenzeel fra Kayak og avtalte et samarbeid for det kommende studioalbumet. Sammen med medlemmene fra den forrige utgivelsen samt trommeslageren Paul Burgess kjent fra 10cc og Jethro Tull begynte Camel innspillingene i Riverside Studios i London. Selv om "Stationary Traveller" er et konseptalbum, går det i arv på en musikalsk linje med forgjengeren "The Single Factor" fra 1982, som bragte bandet nærmere det pop–pregede lydbildet til Alan Parsons Project. "Stationary Traveller" beholder det samme preget av pop, men brøt ned de ellers påtvungne grensene og gjør at Camel, med låtskriversamarbeidet mellom Andrew Latimer og Susan Hoover, skaper relativt konsise sanger med lange atmosfæriske instrumentale avsnitt, dog med et klart og bastant 1980-talls lydbilde som kan minne om Barclay James Harvest. Albumets tekster ble skrevet av Hoover og handler om Berlinmuren og det delte Berlin samt dets politiske, emosjonelle og fysiske skiller. Dette preget er også på albumcoveret, som viser et sorthvittbilde av en kvinne fra en gate i Berlin. Albumets tittelspor, som er utgivelsens midtpunkt, kjennetegner Andrew Latimer både på panfløyte og på gitar, hvor han på sistnevnte utformet en solo som kan minne om David Gilmour fra Pink Floyd. Latimer viser seg også sterkere frem som vokalist på flere spor på "Stationary Traveller" enn tidligere utgivelser. Mange av låtene fra den senere turnéen ble utgitt på konsertalbumet "Pressure Points", som ble frontet som en avslutningskonsert for Camel, siden Andrew Latimer hadde bestemt seg for å flytte til USA og legge bandet på is som følge av rettstvistene. Dette gjorde at "Stationary Traveller" forble det siste utgivelsen fra Camel på 1980-tallet, og den siste studioutgivelsen helt til den nye oppstarten av bandet i 1991. Thalos. Thalos var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Denne elva var en av de elvene som rant inn i elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Thalos hadde sitt opphav i Ered Luin (Blåfjellene). Thalos ble regnet som den tredje elva av de syv elvene i Ossiriand. De andre seks elvene av Ossiriand var Gelion, Ascar, Legolin, Brilthor, Duilwen og Adurant. Det var ved Thalos utspring i Ered Luin at Finrod møtte de første mennene som kom inn i Beleriand. Syntetisk språk. Syntetiske språk er i morfologisk typologi språk der syntaktiske forhold i setningen uttrykkes ved at det føyes bøyningsendelser eller suffikser til ordstammene. Et språk som ikke er syntetisk kalles gjerne for analytisk. I et svakt syntetisk språk som norsk føyes f.eks. bøyningsendelsen "-de" til stammen "lev(e)" for å uttrykke at verbalhandlinga fant sted i fortid. Suffikset "-lig" føyes til stammen "van(e)" for å markere at ordet er et adjektiv. Syntetiske språk kan rangeres på en skala fra svakt syntetiske (nær analytiske) språk til sterkt syntetiske (polysyntetiske) språk. I et polysyntetisk språk som grønlandsk kan innholdet i en hel setning uttrykkes ved tilføyelser til én enkelt stamme. Som en grunnregel kan anføres at jo mindre syntetisk et språk er, jo mer avhengig er en av fast ordstilling i setningen. I det svakt syntetiske språket (moderne) norsk er det bare leddrekkefølgen i setningen «Mannen slo kona» som viser hvem som er offer og hvem som er overgriper. I det mer syntetiske norrøne språket er «Maðr sló konu» likeverdig med «Konu sló maðr», fordi bøyningsendelser viser hvilket ledd som er subjekt og hvilket som er objekt i setningen. Pat Metheny. Patrick Bruce Metheny (født 12. august 1954 i Lee's Summit, Missouri, USA) er en amerikansk jazzgitarist. Biografi. Metheny vokste opp i en svært musikalsk familie, der begge foreldrene var dyktige amatørmusikere. Som åtteåring begynte han å spille trompet som sin bror Mike, men skiftet til gitar fire år senere etter å ha hørt The Beatles for første gang. Allerede som 15-åring spilte han med de beste jazzmusikerne i Kansas City, og var gitarlærer ved University of Florida i en alder av 18. Det store gjennombruddet kom i 1974 da han ble medlem i den amerikanske vibrafonisten Gary Burtons kvartett. Gjennom samarbeidet med Burton vokste den markante og særegne spillestilen fram. Metheny har en svært livskapende artikulasjon/frasering på gitaren kombinert med avansert rytmikk og harmonisering. Han har fra slutten av 70-årene og fram til i dag fremstått som innovatør både utstyrsteknisk og musikalsk, og regnes som en av de fremste brobyggerne mellom jazz og andre sjangre. Det var også gjennom Burton han møtte Manfred Eicher, mannen bak plateselskapet ECM, som senere skulle stå bak alle Methenys utgivelser fra debuten i 1975 til 1984. Det tyske plateselskapet er kjent for sin sofistikerte, klangrike lydproduksjon, og kom til å ha mye å si for utviklingen av Pat Metheny Group sin sound i siste halvdel av 70-årene. ECM-samarbeidet avstedkom også flere norgesbesøk for Metheny, i og med den norske lydteknikeren Jan Erik Kongshaug og hans Rainbow studios sentrale rolle i ECM. Etter bruddet med ECM, har han gitt ut plater på ulike amerikanske selskaper (blant andre Geffen og Warner Bros., og de senere år Nonesuch). De viktigste musikalske forbildene er gitaristene Wes Montgomery og Jim Hall, i tillegg til noen av de største navnene i jazzhistorien; Charlie Parker, Miles Davis og John Coltrane. Methenys spillestil er tydelig preget av bopens idealer. Særlig typiske er de kromatiske og pentatone vendingene. Et annet kjennetegn er hans bruk av gitarsynthesizer (en analog Roland Blue Box GR-300 gitarsynthesizer produsert i 1979), og et arsenal av mer eller mindre kjente akustiske gitarer, deriblant en 42-strengers picassogitar, sitar-gitar, baryton-gitar og vanlige 6-strengers gitarer med stålstrenger (The Manzer) og nylonstrenger (CLassical), alle laget av den kanadiske gitarbyggeren Linda Manzer. Det er imidlertid den elektriske jazzgitaren han bruker aller mest. Frem til tidlig på 90-tallet var dette en Gibson ES-175, deretter hans egen signaturmodell av merket Ibanez (PM 120). Samarbeidspartnere. Metheny har samarbeidet med en rekke kjente navn som Chick Corea, Michael Brecker, Ornette Coleman, Herbie Hancock, Jim Hall, Joni Mitchell, Milton Nascimento og David Bowie, både i tradisjonelle jazzkonstellasjoner og i en mer poppreget setting. Han har også skrevet filmmusikk og gjennomført flere solo-, trio- og kvartettprosjekter. Men det er først og fremst med sin egen gruppe, Pat Metheny Group, han har definert sin musikalske identitet. Siden starten i 1977, har gruppens varierende besetning vært fundert på en trio, som foruten Metheny selv består av medkomponist og keyboardist Lyle Mays og bassist Steve Rodby (fra 1980). Sjangermessig befinner den seg i grenselandet mellom jazz, pop, rock og Americana, men har også referanser til den europeiske kunstmusikkens store impresjonister, modernister og minimalister (Debussy, Ravel, Berg, Sjostakovitsj, Steve Reich blant andre), filmmusikk (Jerry Goldsmith, Ennio Morricone) og Latin-amerikansk musikk. Lydbildet er, tross den store musikalske diversiteten, lett gjenkjennelig, med Methenys gitarspill, Lyle Mays' tangentbehandling og effektfull bruk av vokalise og symbaler som de mest åpenbare parametrene. Grammypriser. Pat Metheny og Pat Metheny Group har vunnet 17 Grammypriser. Dette omfatter seks etterfølgende priser for seks etterfølgende utgivelser. Metheny i Norge. Pat Metheny er 1/4 norsk. Hans morfar Bjørn Hansen emigrerte til Missouri fra Mandal sent på 1800-tallet. I tillegg til det nevnte ECM-samarbeidet har han også spilt med norske musikere som Jan Garbarek og Silje Nergaard. Metheny spilte på Kongsberg Jazzfestival i 1996 med Kenny Garrett Quartet feat. Pat Metheny, Nat Reeves og Jeff 'Tain' Watts. Under Moldejazz i 2001 var Metheny "Artist in residence" med seks konserter og ulike norske artister. Åpningskonserten var med Trondheim Jazzorkester under ledelse av arrangør og pianist Erlend Skomsvoll. På festivalen fikk han også prøve seg på en besetning han kjenner godt, trioformatet – gitar, bass og trommer – sammen med Arild Andersen og Paal Nilssen-Love. Ellers spilte han med Jan Gunnar Hoff Group, Silje Nergaard, Håkon Kornstad trio og Charlie Haden. Pat Metheny Group holdt konserter i Stavanger og Oslo 5. og 6. mai 2002, samt i Oslo 15. mai 2005. I februar 2010 kommer Pat Metheny igjen til Oslo, men uten Pat Metheny Group. Teister. Teister er mellomstore alkefugler som i hekketiden har en svart fjærdrakt med hvite flekker enten på vingene eller på hodet. Beina og føttene er derimot lysende røde. Teister legger vanligvis to egg, men kull med bare ett egg forekommer også regelmessig. I Norge forekommer teisten som hekkefugl. De to andre artene hekker bare i det nordlige Stillehavet. Dvergalker. Dvergalkene er små (15–25 cm) alkefugler som hekker i Beringhavet og andre deler av det nordlige Stillehavet. Fjærdrakten er svart, hvit eller grå, ofte flekket eller marmorert. Samtlige arter har påfallende lyse pupiller, og en hvit stripe fra øyet og nedover mot nakken (eller hos sotalken i det minste en hvit flekk bak øyet). Nebbet er i de fleste arter veldig kort. Dvergalker legger ett enkelt egg i små fjell- eller jordhuler, som graves selv i noen av artene. Dvergteister. Dvergteister er de eneste alkefuglene som ikke hekker i umiddelbar nærhet av havet. De bygger reirene sine rundt 20 km (og opptil 70 km) fra kysten i fjellområder om lag 400 m (og av og til mer enn 1000 m) over havet. Kortnebbdvergteisten hekker i fjellskrenter, mens marmor- og langnebbdvergteist foretrekker trekroner (gjennomsnittlig 60 m over bakken) som hekkeplass. Likevel lever de av fisk og andre marine dyr, slik at de må fly frem og tilbake til havet for å mate den eneste ungen sin. Utenfor hekkesesongen treffes de utelukkende på havet. Dvergteistene er små (rundt 25 cm), tettbygde fugler med brun/grå-hvit marmorerte fjærdrakter. Stariker. Stariker er små (21–25 cm) alkefugler som hekker i det nordlige Stillehavet fra Japan og Baja California i sør til Aleutene i nord. Fjærdraktene er svarte, grå og hvite. Starikene legger normalt to egg i fjell- eller jordhuler. Pan (roman). "Pan" er en naturlyrisk jeg-roman av Knut Hamsun, 1894. Den er ett av Hamsuns mest kjente verk ved siden av "Sult" og "Markens Grøde"; for sistnevnte ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Handling. "Pan" er utstyrt med en epilog, «Glahns Død», som består av fire kapitler. Den foregår i India der Glahn mister livet i et fingert selvmord. Naturen. Naturoppfatningen er panteistisk, dvs. at allnaturen oppfattes som fylt av gud. (Jf- tittelen "Pan".) Naturen legger premisser, gjenspeiler og akkompagnerer sinnsstemninger. Glahns forelskelse svinger i takt med årstidene: fra den yrende, blomstrende våren, via «nordlandssommerens evige dag» med midnattssol og varmt vær. Sommeren i Nord-Norge er imidlertid kort, og så snart den er på hell, går det nedover med Glahns ulike kjærlighetsforhold. Språk. Språket er musikalsk og stemningsmettet, preget av lyriske virkemidler som allitterasjon, gjentakelser, symbolikk, antydninger m. m. Svingningene i Glahns stemningsliv avtegner seg i stilen. Når han er alene, flyter stilen rolig med lange, strømmende setninger, men blir han opphisset, f.eks. i møte med kvinner, blir setningene kortere og mer intense. Film og musikk. Det er gjort tre filmatiseringer: "Pan" (1922), "Pan" (1937) og "Pan" (1995). Nordlandskomponisten David Monrad Johansen skrev et symfonisk epos inspirert av "Pan" i 1939. Camel Productions. Camel Productions er et amerikansk plateselskap som ble etablert i 1991. Plateselskapet ble etablert av Andrew Latimer for å sikre fremtiden til det engelske bandet Camel. I 1990, etter at søksmålene til den tidligere «manageren» av bandet var avsluttet, solgte Latimer og kona Susan Hoover huset i London og flyttet til USA, hvor de etter et musikalsk sabbatsår og et voldsomt press fra fansen, startet opp plateselskapet med midler fra det solgte huset. Selskapet er bare eid og drevet av og for Camel. Drevet av noen få dedikerte medarbeidere av musikeren Latimer, og med massiv støtte fra venner og fans, så konsentrerer CP seg bare om bandet, og slipper ingen andre grupper inn i selskapet. Dette fordi det ikke ville være rettferdig verken for Camel eller andre band og dele fokuset. CP ga ut sitt første album, "Dust and Dreams" i 1991 og har siden gitt ut flere utgivelser i form av mediumene CD-plate, Kassett, VHS, og DVD. Dette samt andre bandartikler finnes på deres offisielle hjemmeside, som også inneholder grundig historie, offisielle bilder, lydsnutter, nettbutikk og nyheter om bandet. Sommeren 2005 la Andrew Latimer "Camel Productions" på is og flyttet tilbake til England, men nettbutikken og mulighet til å ta kontakt er fortsatt tilstede. I oktober 2005 kom den foreløpige siste utgivelsen i form av en DVD med diverse konsertklipp fra bandets historie. Agglutinerende språk. Agglutinerende språk (fra latin: "lime til") brukes i språktypologien om syntetiske språk der de grammatiske morfene føyes til de semantiske morfene på en slik måte at grensa mellom morfene er noenlunde tydelig. Termen ble introdusert av Wilhelm von Humboldt i 1836 for å klassifisere språk morfologisk. I agglutinerende språk har hver av de grammatiske morfene en identifiserbar mening, de grammatiske morfene føyes til uten at det skjer en indre bøying i rotmorfemet, og uten at de enkelte morfene blander seg med hverandre eller påvirker hverandre. I tyrkisk står "-ler" for flertall, "-den" er ablativ (frastedskasus), "-im" er eieform i førsteperson entall. Rotmorfemet "ev" («hus») kan da forbindes med disse til "evlerimden", «fra mine hus». Syntetiske språk som ikke er agglutinerende kalles flekterende eller "fusjonerende språk". Det er ikke et skarpt skille mellom agglutinerende og flekterende språk, men glidende overganger. For eksempel har norsk preg av begge systemer, idet vi både har svake verb med en tempusending tilføyd den uforandra rota, og sterke verb med indre bøying. Hertsmere. Hertsmere er et administrativt distrikt i Hertfordshire, England. Administrasjonssenteret er Borehamwood. Distriktet var tidligere underlagt Metropolitan Police District, selv om det ligger utenfor Stor-London. Først i 2000 ble det overført til Hertfordshire Constabulary. Flekterende språk. Flekterende språk er i språktypologien språk av syntetisk type der grensa mellom de enkelte morfene i orda er uklar. De enkelte morfene kan uttrykke flere grammatiske forhold (samlemorfer). Slike språk har f.eks. indre bøyning av typen avlyd eller omlyd. Indoeuropeiske språk er flekterende språk, særlig de eldre indoeuropeiske språka og eldre utviklingssteg av moderne språk. Norsk og mange andre indoeuropeiske språk har imidlertid utvikla seg i agglutinerende retning, ofte beskrevet som «språklig forenkling». Flere verb som i norrønt var sterke er blitt svake i moderne norsk: "flá – fló" → "flå – flådde". Tendensen ser ut til å fortsette: "skjære – skar" → "skjære – skjærte". Catch Me If You Can. "Catch Me If You Can" er en amerikansk spillefilm fra 2002, hvor handlingen er lagt til 1960-tallet. Filmen ble regissert av Steven Spielberg, tilrettelagt av Jeff Nathanson, løselig basert på boken av Frank Abagnale jr. og Stan Redding. Filmen er inspirert av den sanne historien om Frank Abagnale jr., som er den yngste noensinne som har havnet på FBIs «Mest ettersøkt»-liste, men avviker fra flere reelle hendelser som beskrives i boken. Frank William Abagnale jr. er sønn av Frank William Abagnale og Paula Abagnale. Paula Abagnale ble født i Montrichard, Frankrike. Tagline: "The true story of a real fake". Handlingen. Frank W. Abagnale jr. (DiCaprio) er en svindler som før sin 21-årsdag rekker å jobbe som lege, advokat, co-pilot og professor. Han lurer til seg over 2,5 millioner USD med falske sjekker, mens han fortsatt går på high school. FBI-agenten Carl Hanratty (Hanks) tar opp jakten på ham for å stille svindleren for retten. Priser. Filmen ble nominert til Oscar for Beste originalmusikk og Beste mannlige birolle. Forholdet til boken. Uansett det uholdbare i å sammenligne en fortelling på 300 sider nedskrevet av Stan Redding, -basert på Abagnales hukommelse- med et filmmanus på 90 sider (hvorav halvparten er scenebeskrivelser),- bør det framholdes at et filmmanus må gjøre sammendrag og fokuseringer på enkeltheter. Sammenlignet med de beskrevne hendelsene i Agabnales bok, kan filmen beskrives som «løselig basert på virkelige hendelser». En av hans utskeielser som blir vist i filmen, hvor han forfalsker sjekker i Frankrike, viser Abagnale som leverer inn sjekkene selv. I virkeligheten fikk han faren til en av sine kjærester til å trykke sjekkene. Faren eide et trykkeri, men visste ikke at han trykket ulovlige dokumenter. Abagnale hadde gitt han en prøve på en ekte Pan Am-lønnssjekk og mannen trykket flere av de, med forskjellige numre. Ellers var de helt identiske med den originale lønnssjekken. Abagnale fortalte ham at Pan Am vurderte å bytte sjekkskrivere og ønsket noen prøver. «Prøvene» han utstyrte Abagnale med omfattet 10 000 sjekker. Siden han ikke hadde mulighet for å benytte så mange sjekker, behold Abagnale en liten del og kvittet seg med resten. Filmen dramatiserer også arrestasjonen av Abagnale i Frankrike. Filmen viser denne hendelsen med mange politifolk og politibiler som kommer tilsynelatende uforvarende på Abagnale. De franske politiet blir fremstilt som veldig begeistret og klare for å skyte Abagnale hvis han skulle yte motstand, og FBI agenten er tilstede for å overtale han til å overgi seg. I virkeligheten ble Abagnale arrestert på en fransk flyplass av to politimenn. Selv om han prøvde å lure seg ut av det, ble han arrestert uten dramatikk. I filmen blir Abagnale lei av sin 9-5-jobb etter han blir løslatt fra fengel, og drar ut på et nytt eventyr. Det finnes ikke noe bevis for dette iiboken (boken slutter når Abagnale blir tatt av FBI etter å ha blitt deportert fra Sverige tilbake til USA). Det skjedde antageligvis ikke i, men er en ny forandring gjort av filmskaperne. Forholdet mellom Abagnale og FBI-agenten i filmen er ikke skrevet om i boken. Boken avslører ikke noen forbindelser til noen agent i det hele tatt. Potters Bar. Potters Bar er en by i Hertfordshire, England, rett nord for London. Den ble gunnlagt i begynnelsen av det 13. århundre, og var omtrent uforandret inntil 1850-årene, da jernbanen kom til stedet. Opprinnelsen til navneleddet "Potters" er usikker, men det er en utbredt oppfatning at det var enten et romersk pottemakeri i nærheten, eller at det kommer fra slekten Pottere som bodde i South Mimms ikke langt unna. "Bar" referer antagelig til portene mellom sognet South Mimms og sognet Enfield Chase, eller til en tollgrense på Great North Road. Great North Road, den eldste hovedveien mellom London og Nord-England og derfra videre til Edinburgh i Skottland var hovedgaten (High Street) i Potters Bar. Den het tidligere A1, og fikk så navnet A1000 da A1 ble lagt utenom byen. Potters Bar kan også nås fra kryss 24 på M25. I 1934 ble byen et eget distrikt i Middlesex. Da Stor-London ble en egen region i 1965 ble det meste av Middlesex en del av den, mens distriktet Potters Bar ble overført til Hertfordshire. I 1974 ble distriktene omorganisert, og byen ble en del av Hertsmere. Tilknytningen til Stor-London er allikevel tilstede, da Londons undergrunnsbane har en stasjon der. Potters Bar jernbanestasjon er den høyest beliggende på linjen mellom Londons King's Cross stasjon og York. 10. mai 2002 inntraff en alvorlig togulykke der, hvor syv omkom og 76 ble skadet. Diplomati. a>, som har hovedkontor i New York Diplomati er det system som er utviklet for å ivareta den formelle kontakten mellom stater. Diplomatiet kan defineres som de teknikker en stat benytter for å ivareta sine interesser utenfor sine egne grenser, og omfatter derfor både "bilateral" kontakt mellom to stater, og "multilateralt" arbeid i internasjonale organisasjoner som FN eller OAS. Retorisk betraktet kan diplomati defineres som "utførelsen av en utenrikspolitikk, krig unntatt". Historie: Fra bilateralt til multilateralt diplomati. Diplomatiet har røtter i oldtiden, da herskere begynte å sende representanter, såkalte diplomater, til hverandre. På 1400-tallet innførte de italienske bystatene en fast representasjon. Ordene diplomati og diplomat er avledet av ordet "diplom", som i denne sammenhengen betyr et rettslig dokument, tilsvarende dagens bruk av ordet "traktat". Før andre verdenskrig var det i regelen bare stormaktene som utvekslet ambassadører og som dermed hadde etablert ambassader hos hverandre. Stormaktenes representanter i andre stater og andre staters representanter hadde lavere rang og ble kalt minister. Representasjonene ble kalt legasjoner. Fra 1930-tallet begynte land i Sør-Amerika å utveksle ambassadører seg imellom, en praksis som spredte seg. I dag kalles i hovedregelen alle lands øverste utsending til et annet land ambassadør, med unntak av landene i Samveldet av nasjoner, som utveksler høykommissærer. Tradisjonelt var diplomati et tosidig forhold mellom stater og dermed begrenset til samarbeid mellom en stat og en annen. Dett kalles "bilateralt diplomati". Unntaket fra det bilaterale diplomatiet var enkeltstående internasjonale kongresser, der flere stater møttes for å drøfte og avgjøre spørsmål av felles interesse for alle, slik som ved omfattende fredsslutninger som den som endte med freden i Westfalen i 1648 eller Wienerkongressen 1814–1815. Denne type flersidig diplomati kalles "multilateralt diplomati". Etter første verdenskrig og med etableringen av Folkeforbundet kom det multilaterale diplomati inn i fastere og mer permanente former. Diplomati ble i hovedsak multilateralt ved etableringen av De forente nasjoner og tilknyttede mellomstatlige organisasjoner som Verdensbanken i 1945. Til store, internasjonale konferanser møter deltagerstatene med sendelag, delegasjoner. Etter hvert som det multilaterale diplomati gjennom mellomstatlige organisasjoner har blitt viktigere, har statene også opprettet fast diplomatisk representasjon ved disse organisasjonenes hovedkvarter. Også disse stasjonene kalles delegasjoner, en betegnelse som også benyttes for diplomatiske stasjoner opprettet av Den europeiske union. Norge. I norsk historie var retten til en selvstendig utenriksrepresentasjon – den såkalte konsulatsaken – en av de utløsende faktorer da Stortinget i 1905 vedtok å oppløse unionen med Sverige. I internasjonal sammenheng var Wienerkongressen av stor betydning for utviklingen av diplomatisk praksis. Utenriksdepartementet har ansvar for Norges forhold til fremmede stater. Norges representasjon i fremmede stater kalles ambassader, og ledes av en ambassadør. Den norske diplomatiske rangorden er som følger: ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær (av første,annen eller tredje grad), attaché. Norges representasjon ved internasjonale organisasjoner kalles en "fast delegasjon", og ledes på samme måte av en ambassadør. «Utenriksstasjon» er en samlebetegnelse på alle statlige kontorer utenfor statens egne grenser der det arbeider minst én tjenestemann med diplomat- eller konsulstatus. Samlebetegnelsen kan deles i diplomatiske stasjoner – ambassader, delegasjoner (og tidligere også legasjoner) – og konsulære stasjoner – generalkonsulater, konsulater, visekonsulater, og konsularagenturer, inkludert valgkonsulatene (de honorære konsulatene) der det vanligvis ikke arbeider utsendte tjenestemenn. Til den norske utenrikstjenesten, hjemme i Utenriksdepartementet og utenlands, utdannes "aspiranter" internt i departementet. Ved opptak bør aspiranter ha gjennomført høyere utdanning, ha gode kunnskaper i engelsk, og bred allmenndannelse. I løpet av de siste årene er det også blitt en utbredt praksis at utenriksstasjonene tilknytter seg praktikanter, gjerne for 4-6 måneder av gangen. Praktikantene får da gjerne tittelen attaché (laveste rang). De er i motsetning til aspirantene ikke fast ansatt i UD. Det finnes et internt, uformelt hierarki for hvilke utenriksstasjoner som regnes blant de mest attraktive. Faktorene som avgjør en stasjons attraktivitet er omfanget av og enigheten i vedkommende lands forhold til Norge, foruten mer praktiske forhold som ambassadørbolig og lignende. Blant de mest attraktive regnes stasjonene i Danmark, Storbritannia, Tyskland, USA og FN. Annet. I overført betydning betyr "diplomati / diplomatisk" evnen til å løse en sak uten opptrapping av konflikt, og med størst mulig grad av forståelse og gjensidig respekt mellom partene. Bukkake. Bukkake er en gruppesexlek som går ut på at en rekke menn ejakulerer ut over en annen persons kropp, vanligvis i fjeset, eller ned i gapet. Historie. Bukkake ble kjent i vesten via japansk pornoindustri på 1990-tallet gjennom filmselskaper som dogma, Shuttle Japan, Soft On Demand (SOD), og Moodyz. Det er antatt at lovgivningen i Japan hadde stor betydning for utviklingen av bukkake. Siden regissørene ikke kunne vise penetrering måtte de finne på nye visuelle måter for å tilfredsstille sitt publikum uten å bryte japansk lov. En kjent vandrehistorie sier at sexleken stammer fra en periode i japansk historie hvor metoden ble brukt for å straffe kvinner som hadde begått utroskap. Denne myten stammer igjen fra en pornografisk nettside som brukte dette for å lokke til seg medlemmer. Huset Wallace. Huset Wallaces var en adelig slekt i Skottland. Dens tradisjonelle område er lavlandet i Skottland rett sør for Glasgow i Ayrshire. Dets motto er «Pro Libertate» – «For frihet». Navnet Wallace kommer fra gamle latinske dokumenter som "Wallenis" eller "Walenis", vanligvis benyttet for å betegne en fra Wales, men i Skottland er det ofte benyttet for å betegne en brite fra Strathclyde, i motsetning til en skotte eller pikter fra samme område. Derfra har navnet blitt anglifisert til Wallace. Richard Wallace på 1100-tallet fikk store landområder i Ayrshire i det distriktet som nå kjennes som Riccarton. Hans sønn Henry Wallace fikk land i Renfrewshire og hans etterkommer Malcolm Wallace av Elderslie var far til Skottlands største patriot, William Wallace. Andre grupper av Huset Wallace er de av Craigie, av Cessnock, av Kelly og av Cairnhill som alle nedstammer fra den opprinnelige familien i Riccarton i Ayrshire. Bill Dixon. Bill Dixon (født 5. oktober 1925 i Nantucket, Massachusetts, død 16. juni 2010) var en amerikansk trompetist, flygelhornist, pianist og komponist. Dixon organiserte og produserte "October Revolution in Jazz" i New York i 1964, var musikkprofessor ved Bennington College i Vermont fra 1968 til 1996 og regnes som en av utviklerne av frijazz. Han var en av fire musikere som deltok i en kanadisk dokumentar, "Imagine the Sound" (sammen med Cecil Taylor, Archie Shepp, og Paul Bley) i 1981. Han har deltatt på innspillinger med Cecil Taylor, Tony Oxley, William Parker, Alan Silva, og mange andre. Hertfordshire Constabulary. Hertfordshire Constabulary er en britisk politistyrke med ansvar for grevskapet Hertfordshire, som er kjent for å være blant de områder som har lavest kriminalitet i Storbritannia. Styrken har 2100 polititjenestemenn og 1400 administrativt ansatte. Hovedkvarteret ligger i Welwyn Garden City. Kontrollorganet for tjenesten er Hertfordshire Police Authority, en komité med 17 medlemmer. Bart Bryant. Bart Bryant (født 18. november 1962) er en amerikansk golfspiller. Han ble profesjonell i 1986, men karrieren hans på PGA-touren har vært preget av skader. Han vant sin første turnering på PGA-touren i Valero Texas Open i 2004, og i en alder av 41 år ble han den eldste førstegangsvinneren på touren på ni år. I 2005 vant han The Memorial Tournament og The Tour Championship. Fornyelse. Fornyelse er ord som utover sin rent dagligdagse betydning særlig siden slutten av det tyvende århundre brukes i politisk retorikk sammen med ord som modernisering, og betegner omstruktureringer av statstjenesten og offentlige velferdstilbud. Kritikere hevder at ordet i slike sammenhenger er en eufemisme. Elderslie. Elderslie er en stor landsby i Renfrewshire, Skottland. Den gamle stavemåten for stedet er «Ellerslie». Landsbyen er lokalisert 4 km unna Paisley og ligger midtveis mellom Paisley og Johnstone. Elderslie er kjent for å være det sannsynlige fødestedet for den skotske nasjonalhelten William Wallace. Historie. Elderslie er "Ach-na-Feàrna" i skotsk-gælisk, men navnet kommer fra "Alder lea", eller "elloern" på gammel-engelsk hvor «li» betyr «eng». Landsbyen ble grunnlagt i 1398, selv om det var bosetning i området lenge før den tid, som "Eldersly". Timothy Ponts kart fra 1596 har merket stedet som "Ellersley". William Wallace monumentet ble avduket den 28. september 1912 av Sir Thomas Glen-Coats. Det ble formgitt av J. C. Murrey fra Westminster. Det er rundt 12 meter høyt og dens fundament er 7 meter over bakken. Hver eneste august måned blir «Wallace Day» arrangert med en marsj fra sentrum av Johnston til monumentet. William Wallace ble født i Elderslie rundt 1271. En lokal legende om eiketreet «Wallace Oak» forteller at Wallace unngikk å bli fanget av engelskmennene ved hjemme mer enn 100 av sine menn (!) i et gigantisk tre. Treet forfalt grunnet alder og suvernierjegere som fjernet barken. En avlegger fra et 300 år gamle Wallace barlind ble plantet på utsiden av den nye skotske parlamentsbygningen i Edinburgh. I nærheten av vegen som går til Gleniffer Braes finnes større helleristninger med et antall sirkler og groper som kalles for «kopp-og-ring»-markeringer, ikke ulik tilsvarende som finnes på vestkysten i Norge. De antas å være minst 3000 år gamle og kan være symboler på velstand og mengde. Randall Wallace. Randall Wallace (født 1949 i Tennessee) er en amerikansk manusforfatter, produsent, regissør, sanger, komponist, romanforfatter og ungdomsprest i metodistkirken. Han er mest kjent for sitt samarbeid med Mel Gibson og filmen "Braveheart". Mens Wallace utdannet seg på Duke University, hovedfag i religion 1971, startet han et plateselskap med seg selv som eneste klient. Etter universitet flyttet han til Los Angeles for å skrive. Etter noen måneder var han ansatt hos Stephen Cannell Production som produsent og skribent. Wallace arbeidet med TV-serier som "J.J. Starbuck" (1987–1988) og den kortlivete serien "Sonny Spoon" (1988) og "Broken Badges" (1990–1991). Under et ferieopphold i Skottland ble han oppmerksom på Skottlands nasjonalhelt William Wallace som gjorde opprør mot Englands okkupasjon og ble henrettet i 1305. Etter noen undersøkelser og etter å ha lest Blind Harrys episke dikt, skrev han manuset til "Braveheart" (1995) som fikk skuespiller Mel Gibsons oppmerksomhet, som både regisserte og selv hadde hovedrollen i filmen. Wallaces filmmanus vant priser fra kritikerne, fikk et entusiastisk publikum og skaffet ham tallrike nominasjoner, men gledet ikke historikerne fordi det hadde grove historiske feil og anakronismer. Han har uttalt at «før jeg skrev filmen visste jeg ingenting om William Wallace, men hans historie virker så romantisk på meg. Jeg tror han er en stamfar, jeg føler hans blod i mine årer. Jeg kan ikke bevise det, men ingen kan motbevise det.» Han tok plass bak kamera for gjøre en nyinnspilling av filmen "Mannen bak jernmasken" i 1998 med Leonardo DiCaprio i hovedrollen. Han skrev filmmanuset til storfilmen "Pearl Harbor" (2001), også kjent for grove historiske feil. I 2002 skrev og regisserte han Vietnam-dramaet "We Were Soldiers", igjen med Mel Gibson i hovedrollen. Han har et sort belte i karate. Garrelt Duin. Garrelt Duin (født 2. april 1968 i Leer) er en tysk politiker (SPD) og advokat. Han er medlem av det tyske parlamentet og formann for SPD i delstaten Niedersachsen. Utdannelse. Han studerte jus og luthersk teologi fra 1987 i Bielefeld og Göttingen, og tok i 1985 den første juridiske statseksamen i Celle. Politisk karrière. Han er medlem av SPDs styre siden 1999. Fra 2000 til 2005 var han medlem av det europeiske parlamentet. Han rykket først inn etter at representanten Günter Lüttge døde, og ble fire år senere gjenvalgt. Etter at han i 2005 ble innvalgt i det tyske parlamentet, la han ned sitt mandat i det europeiske parlamentet. Han ble valgt til formann for SPD i Niedersachsen i november 2005. Anakronisme. Anakronisme (fra gresk "ana", «tilbake», og "chronos," «tid») vil si at noe forekommer i en annen tid enn det normalt kan eksistere. Anakronismer i litteratur og film kan oppstå enten som resultat av dårlig research, eller som et bevisst virkemiddel i kunstnerisk øyemed. Eksempelvis hvis Julius Cæsar i en film går med armbåndsur, vil uret være en anakronisme ettersom mekaniske klokker ikke var oppfunnet på den romerske keiserens tid. Når forfatteren Joseph Heller lar hovedpersonen i romanen "Gud vet" ("God knows") kommentere hendelser etter sin død er det en bevisst anakronisme fra forfatterens side. Leseren er da innforstått med at hovedpersonen har både sin egen og forfatterens hukommelse. Philosophisch-theologische Hochschule Sankt Georgen. Philosophisch-Theologische Hochschule Sankt Georgen er en høyskole som drives av Jesuittene i Frankfurt am Main, med et tilknyttet presteseminar. Den ble grunnlagt i 1926 av biskop Augustinus Kilian av Limburg under navnet "Philosophisch-Theologische Lehranstalt Sankt Georgen". Prosjektet ble særlig støttet av den pavelige nuntius til Tyskland Eugenio Pacelli, som tenkte seg et sentrum for skolastisk teologi i det tyskspråklige området. Høyskolen lå av politiske grunner frem til 1942 i Valkenburg i Nederland. Her studerte den kjente pater Alfred Delp S.J.; han ble den 2. februar 1945 henrettet i Plötzenseefengselet. Høyskolen holdt fra 1945 til 1950 til i Büren i Westfalen. Siden 1950 har den ligget i idylliske Frankfurt-Sachsenhausen. Høyskolen finansieres idag for en stor del av bispedømmene Limburg, Osnabrück, Hildesheim og erkebispedømmet Hamburg, som sender sine prestestudenter til Frankfurt. I sommersemesteret 2005 fantes det ved St. Georgen 426 studenter i filosofi og teologi. 235 studerte for diplom eller på postgradualt nivå, 21 unge menn ville bli prester og 190 var gjestestudenter. I annen halvdel av 1900-tallet fikk en rekke skandinaver sin prestelige formasjon og utdannelse ved presteseminaret og høyskolen. Johann Wolfgang Goethe-Universität. Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main ble etablert i 1912 og åpnet 1914 av Frankfurts velstående og aktive liberale borgerskap. Universitetet er det eneste borgeruniversitet grunnlagt i Tyskland. Det fikk sitt navn i 1932 etter den store tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Universitetet har idag omkring 38 000 studenter og er et av Tysklands største. Mariazell. Mariazell er et vintersportssted i Obersteiermark ved den nederøsterrikske grensen. Det ligger billedskjønt til i Salzadalen ved de steiermarkske alper. Byen ligger 870 meter over havet. Mariazell er også det viktigste katolske valfartssted i Østerrike. Det er av stor betydning for katolikker fra ikke bare dagens Østerrike, men også mye av det øvrige gamle Østerrike-Ungarn. Pave Benedikt XVI besøkte Mariazell den 8. september i jubileumsåret 2007. Audrey Tautou. Audrey Tautou (født 9. august 1976 eller 1978 i Beaumont i Frankrike) er en fransk skuespiller. Audrey Tautou studerte moderne litteratur, men begynte som skuespiller i 1988. Hun er mest kjent for hovedrollen i den fransk-tyske filmen "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre" (fransk "Le Fabuleux destin d'Amélie Poulain") fra 2001. Audrey Tautou bor i Paris og har bl.a. engasjert seg mot Jean-Marie Le Pens høyrenasjonalisme. I 2006 medvirket hun i filmen "Da Vinci-koden" mot Tom Hanks. I 2010 spilte hun i den franske filmen Coco før Chanel, som omhandler Coco Chanels liv før hun ble verdenskjent. Tautou, Audrey Tatou, Audrey Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre" (originaltittel: "Le fabuleux destin d'Amélie Poulain", populært kalt "Amélie") er en prisbelønnet fransk-tysk romantisk komedie fra 2001. Filmen ble avvist av Cannes filmfestival som kunstnerisk uinteressant, men nøt like fullt kommersiell suksess. Handlingen er lagt til Paris. Musikken er komponert av Yann Tiersen, som også har komponert musikken til "Good bye, Lenin!". En passasje brukes i begge filmene. Handling. Som barn er Amélie isolert fra andre barn på grunn av en feildiagnosert hjertesykdom, og hun opplever at fantasien kan komme til nytte. Hennes mor, en gammel lærerinne, ble drept av en selvmordshopper ved Notre Dame kirke mens Amélie fremdeles var ung. Hennes far viet deretter sitt liv til å bygge et mausoleum til minne om sin kone. Amélie blir med andre ord overlatt til seg selv og utvikler en usedvanlig rik fantasi. Hun vokser opp og blir servitør i en liten kafé i Montmartre, "Café des Deux Moulins". Men hennes liv endres den dagen Prinsesse Diana dør i en bilulykke. Amélie finner i denne perioden sin mening med livet, nemlig å hjelpe andre til å oppnå lykke. Bavaria Film. Bavaria Film ("Bavaria": latin for Bayern) er et tradisjonsrikt tysk filmselskap, grunnlagt i 1919. Det er av de største filmselskaper i Europa, har mer enn tyve datterselskaper og er aktivt innen alle segmenter av den audiovisuelle industri. Selskapets studio ligger i Geiselgasteig i utkanten av München, og omfatter omkring 356 000 m². Regissører som Alfred Hitchcock, Billy Wilder, Orson Welles, John Huston, Ingmar Bergman, Stanley Kubrick, Claude Chabrol, Rainer Werner Fassbinder, Wolfgang Petersen og Wim Wenders, og skuespillere som Sophia Loren, Heinz Rühmann og Elizabeth Taylor, har virket ved filmstudioet. Jud Süss (film). Jud Süss er en tysk spillefilm fra regissert av Veit Harlan. Filmen er et både omstridt og kritikerrost kostymedrama som bygger på Lion Feuchtwangers roman Jud Süss. Boka og filmen handler om Joseph Süss Oppenheimer, en mektig jødisk finansmann og «hoffjøde» hos hertugen av Württemberg, som ble anklaget for embetsmisbruk og hengt 1738. Oppenheimer fremstilles på en måte som vekker liten sympati, og filmen ble laget som propaganda for nazistenes antisemittisme. Hovedrolleinnehaveren, den kjente skuespilleren Ferdinand Marian, avviste først rollen, men etter at nazi-regimet fremsatte trusler mot hans halvt jødiske stesønn, lot han seg overtale til å spille den. Ferdinand Marian. Ferdinand Marian (født 14. august 1902 i Wien, død 7. august 1946 i Freising, Bayern i en bilulykke) var en østerriksk skuespiller. Eksterne lenker. Marian, Ferdinand Fokker. Fokker 100 fra British Midland Airways Fokker var en nederlandsk flyprodusent som var oppkalt etter grunnleggeren Anthony Fokker. Historie. Selskapet ble etablert i Johannisthal i Berlin som "Fokker Aeroplanbau" 22. februar 1912. Senere ble bedriften flyttet til Schwerin. De tyske myndighetene tvang Fokker til å jobbe med flykonstruktøren Hugo Junkers. Sammen utviklet de en rekke kjente fly for den tyske hæren, deriblant Fokker E.III, Fokker Dr.I og Fokker D.VII. Fokker ble også kjent for å ha utviklet synkroniserende gir som gjorde at man kunne avfyre maskingevær uten å treffe flyets propell. Etter første verdenskrig flyttet Fokker tilbake til Nederland hvor han 21. juli 1919 etablerte "Nederlandse Vliegtuigenfabriek". Fokker gikk konkurs i 1996. The Who. a> 17. juni 2006 ved minneplaketten for den legendariske konserten i Universitetet i Leeds 14. februar 1970 The Who tegnet av Vinicius Mattoso The Who er et engelsk rockeband dannet i London i 1962, de første to årene under navnet Detours. The Who var et av de mest innflytelsesrike, populære og sjokkerende bandene på 1960-tallet, til tross for at de aldri har hatt en eneste listetopp i verken England eller USA. Kjennetegn. Med hardtslående beatmusikk og fargerike personligheter ble The Who mer enn noe annet ungdommens musikalske talsmenn, takket være frustrerte og rebelske låter som «I Can’t Explain» og «My Generation» fra 1965 samt «Substitute» fra 1966. Samme år kom «A Quick One, While He's Away» som er den første sangen innen sjangeren "rockeopera". Av de store 1960-tallsbandene var det bare The Beatles og The Who som kjempet ivrig i motvind og spilte hundrevis av konserter i årevis før platedebut og omfattende suksess. Kombinasjonen av Pete Townshend intellektuelle og noe kompliserte komposisjoner og den karismatiske og visuelle Rogers Daltrey som gruppens frontperson skulle bli noe av nøkkelen til over 40 år som en betydelig og innflytelsesrik aktør innen rockemusikken. Samtidig gikk gruppen nye veier i både uttrykksformer og i hvilken rolle og oppgave de ulike instrumentene hadde i ensemblet. På konserter var John Entwistle og gitaristen Pete Townshend i stadig skiftende roller, med Entwistle som leverte hurtige melodilinjer og Townshend som forankret sangen med rytmiske akkorder. Pete Townshend har hevdet at det ofte var Entwistle som var den ledende gitaristen, mens han selv i realiteten spille det rollen trommeslageren hadde. Trommeslager Keith Moon spilte på den annen siden langs melodilinjen, og ble derfor av Townshend ansett å ta rollen for keyboardspilleren. Dette har gjort at mange har oppfattet The Whos musikk for å være komplisert. De populære TV-seriene, og () bruker sangene «Who Are You», «Won't Get Fooled Again» og «Baba O'Riley» som kjenningsmelodier. De to siste er hentet fra albumet "Who's Next", og regnes blant rockens klassikere. The Who ble tidlig kjent som et destruktivt band. Pete Townshend relaterte dette til kunstneren Gustav Metzgers teorier om «"selvødeleggende kunst"». Townshend kunne ødelegge både gitarer og høyttalere ved å kjøre gitarhalsen inn i høyttalerne, eller ved å prøve å bruke gitaren som hammer. Keith Moon ville ikke være noe dårligere, og startet sin vane med å ødelegge så mye som mulig av sine trommesett. Det villeste stuntet skjedde under TV-programmet «Smothers Brothers Comedy Hour» i 1967, da Moon fylte stortrommen på settet sitt med sprengstoff. Det finnes klipp av noen av Keith's "trommeknusinger" i 2003 filmen «School Of Rock» med «Jack Black» i hovedrollen. Townshends dårlige hørsel stammer ifølge ryktene herfra, selv om han påstår dette stammer fra lytting til musikk gjennom hodetelefoner med et altfor høyt volum over altfor lang tid. Et kjennetegn med The Who er den uortodokse måten de spilte sammen på, hvor Pete Townshend holdt rytmen (i stedet for Keith Moons trommer eller John Entwistles bass), og nettopp det at tradisjonelle rytmeinstrumentene bass og trommer hos The Who spiller langs musikklinjen. Dette skaper et helt unikt musikkbilde. Det kompliserte samspillet mellom Keith Moon og John Entwistle er helt sentralt i å forstå denne musikken, mer enn de visuelle midtpunktene med sangeren Roger Daltrey og gitaristen Pete Townshend. The Whos legende er rotfestet like mye i musikalske kvaliteter og prosjekter, som i sceneshow, klesstiler, mod-kulturen og karakterene i gruppa. Vindmøllespilling på gitaren, knusing av instrumenter og hotellrom, punkrock, gigantiske trommesett, og rockeoperaer har sitt opphav fra de rivaliserende pøblene. The Who tøyde grensene ved å synge om tabubelagte emner som onani og det problematiske i å være ung i et gjennomseksualisert samfunn i «Pictures of Lily» og «Mary Anne With The Shaky Hand», samt stamme som en amfetaminmisbruker (mod-dopet) i «My Generation». Mens Deep Purple skrøt og påstod at de var «The Loudest Rock 'n' Roll Band in the World», var det i følge Guinness rekordbok The Who som hadde lydnivårekorden da de ved en konsert på fotballbanen The Valley i 1976 ble lyden målt til 120 desibel 50 meter fra scenen. Denne rekorden ble senere slått av det amerikanske heavy metalbandet Manowar. Roger Daltrey er kjent for sin mikrofonsvinging på scenen. Mikrofon og kabel er teipet godt sammen og forsterket for å ikke risikere at den skulle fly av gårde under konsertene. Under Norgeskonserten i 1997 klarte Daltrey å slenge mikrofonen i sin egen leppe. John Entwistle var den rolige på scenen. På scenen stod han alltid rolig samme hvilken galskap resten av bandet dro med. Musikken han fremførte var derimot langt fra så rolig. Rockeoperaen "Tommy" (1969) ble filmet i 1975 med Ken Russell som regissør og navn som Ann-Margret, Oliver Reed, Elton John, Tina Turner, Eric Clapton og Jack Nicholson på rollelisten. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes og ble en publikumsmessig og finansiell suksess. Roger Daltrey ble i tittelrollen nominert til Golden Globe-prisene som beste filmdebutant. I dag er bare to av de opprinnelige medlemmene i live. Keith Moon døde i 1978, ironisk nok som følge av en overdose av piller som skulle hjelpe ham å bli kvitt alkoholavhengigheten. John Entwistle døde i 2002, dagen før The Who skulle ut på ny turné, etter et hjerteinfarkt grunnet høyt inntak av kokain. The Who, eller The Two som fansen kaller dem, slapp sitt siste album "Endless Wire" 1. november 2006, deres første studioalbum siden "It's Hard" i 1982. The Who har vært i Norge tre ganger. Den 2. mai 1967 spilte The Who i Njårdhallen. Mot slutten av konserten kastet Pete Townshend en gitar opp i lampen som lyste opp scenen. Lampen knuste og en kortslutning oppstod som mørkla hele Njårdhallen i fem minutter. 30 år senere 26. april 1997 rocket The Who Oslo Spektrum. Under konserten sa Roger Daltrey lattermildt: «They’ve put them higher up this time», mens han pekte opp på scenelysene. The Who spilte sin tredje konsert i Norge på Quartfestivalen i Kristiansand 4. juli 2007, 10 år etter sin siste opptreden i Norge. Føderalisme. Føderalisme (av latin "foedus", "foedera", «forbund») er et organisjonsprinsipp og en politisk filosofi. Som organisasjonsprinsipp innebærer føderalisme at enheter, selv om de bevarer en viss grad av selvbestemmelse, er bundet sammen med en felles ledelse eller regjering. Mange stater i verden har en føderal struktur, f.eks. USA og Tyskland. Føderalisme som politisk filosofi er spesielt påvirket av politisk katolisisme, og har som mål både å fremme lokalt demokrati og internasjonalt samarbeid. Arkitektoniske former. Arkitektoniske former eller bygningstyper er en betegnelse på en bygning definert i en byggeoppgave. Betegnelsen kan også omfatte arkitekturmotiv som har blitt brukt i flere arkitektoniske perioder som f. eks. klassisk tempelmotiv og triumfbue. Arkitekturhistorien har en rekke formale løsninger som er preget av forskjellige byggeoppgaver. Byggeoppgaven løses ved en arkitektonisk form. Eksempler på en arkitektoniske former er kirke og tempel der bygningen har en funksjon som er definert i byggeoppgaven og denne er gitt en bestemt form. Det er mulig å forstå hva slags bygning en ser ut fra den formen arkitekten har gitt den. Dorset Police. Dorset Police er en britisk politistyrke med ansvar for grevskapet Dorset. Styrken er delt inn i fire divisjoner: Det meste av grevskapet er dekket av Eastern og Western Divisions, mens byene Poole og Bournemouth er utskilt som egen divisjoner. Hovedkvarteret ligger i Dorchester. Rudy Claes. Rudy Claes (født 8. oktober 1966) er en norsk skuespillerinne. Hun arbeidet som profesjonell danser i mange år, men er for tiden mest kjent som Eva Rosenkrantz fra såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. Morten Røhrt. Morten Ralph Røhrt (født 9. november 1954) er en norsk skuespiller som har vært ansatt en årrekke ved Oslo Nye Teater. Han er for det brede publikum kanskje mest kjent fra såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. Røhrt er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1977), hvor han også har vært lærer (siden 1991). Han har arbeidet ved Den Nationale Scene,Nationaltheatret og Rogaland Teater. Han har siden 1992 vært ansatt ved Oslo Nye Teater. Han medvirket også i NRKs serie "Fortuna" i 1993, samt i filmen "When the light comes" i 1998. Stemmen hans er meget karakteristisk, og man kan høre ham daglig i flere radioreklamer. Han hatt en rekke frilansoppdrag innen teater, film, radio og TV (bl.a. Cato Halvorsen i "Hotel Cæsar"). Har ofte vært benyttet i lydbøker og som dubber av film. I 2009 er Røhrt aktuell i den 45 minutter lange enakteren "Støv" som er forfattet av Ivo de Figueiredo på grunnlag av hans Bragepris-nominerte roman med samme navn. Skuespillet er regissert av Bentein Bårdson og handler om Henrik Wergelands liv. Durham Constabulary. Durham Constabulary er en britisk politistyrke med ansvar for grevskapet Durham. Styrken har omkring 1650 polititjenestemenn, og i tillegg en administrativ stab. Den ble opprettet i 1839, samme år som County Police Act ble vedtatt og åpnet for politistyrker på grevskapsnivå. I 1921 ble Durham Citys politistyrke slått sammen med grevskapsstyrken. Styrken ble halvert i 1974, da grevskapet fikk nye grenser. Ingeborg Sundrehagen Raustøl. Ingeborg Sundrehagen Raustøl (født 22. august 1979) er en norsk skuespiller. Hun var tidligere programleder sammen med Bowler, Jørn Kolsrud, i Kykelikokos på NRK, og siden 2004 er hun en av hovedpersonene i TV 2s "Hotel Cæsar". Hun ga også stemmen til Zoe, i det norskproduserte spillet '. Narog. Narog var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens Midgard i det første tideverv. Denne elva lå i vest Beleriand og var den største elva i den delen av landet. Narog er det største tilløpet til elva Sirion. Narog hadde sitt opphav i "Ivrins tjern" i fjellkjeden Ered Wethrin, derfra fløt den sørover og så mot sørøst, den fløt gjennom en rekke stryk hvor den krysset gjennom rekken med åser kalt Andram eller "Langmuren". Til slutt møter den elva Sirion i "Piletrærnes land" eller Nan-tathren, ikke så langt over Sirions munninger. Narogs tilløp er blant annet elva Ginglith i nord og siden renner også den lille elva Ringwil inn i Narog ved "Taur-en-Faroth". På den vestre elvebredden, like sør for der hvor Ringwil rant inn i Narog, lå byen Nargothrond, som var Finrod Felagunds festningsverk. Jesper Malm. Jesper Malm (født 6. april 1971) er en svensk skuespiller. Han er utdannet ved Teaterhøgskolen i Stockholm, og har hatt flere teaterroller. Han har også medvirket i svensk TV, blant annet i seriene "Nudlar och 08:or", "Tusenbröder" og "Cleo". Malm, som snakker flytende norsk uten svensk aksent, har også medvirket i norsk TV. Mest kjent er han for rollen som hertug Oscar von Krona i såpeoperaen "Hotel Cæsar". Dream Weaver. "Dream Weaver" er det første jazzalbumet for Atlantic av The Charles Lloyd Quartet, det ble utgitt 1966 som opptakt til en turné gjennom Nord- og Mellom-Europa, blant annet til Oslo. Klassisk tempelmotiv. Tempelet i Segeste på Sicilia Tempelgavlen brukt i senere perioder, British Museum Det klassiske tempelmotivet danner utgangspunt for en bygningstype, som er brukt og videreført i europeisk og nord-amerikansk arkitektur. Disse arkitektoniske formene ble utviklet i gresk arkitektur og romersk arkitektur, og de har fått stor betydning for arkitekturen i senere perioder helt opp til vår tid. Spesielt har tempeltet, tempelgavlen og tympanonfeltet vært viktig i byggeoppgaven i forbindelse med "sosialt miljø" og "kulturell symbolisering". Tempelet var reist som en bolig for gudene og et sted til å oppbevare deres bilde. Vanligvis foregikk selve kulten utenfor tempelet på et alter nær inngangen. Dyfed-Powys Police. Dyfed Powys Police (walisisk Heddlu Dyfed-Powys) er en britisk politistyrke med ansvaret for Carmarthenshire, Ceredigion, Pembrokeshire og Powys, det vil si omkring halve Wales. I areal er dette det største ansvarsområdet for noen politistyrke i Storbritannia. Kontrollorganet for styrken er Dyfed-Powys Police Authority. Dave Stewart (1972). Dave Stewart ble født 27. januar 1972 i Edinburgh, Skottland, og var trommeslager for Fish, Deacon Blue, John Young Band, Donnie Munro og Camel. Han begynte sin musikalske karriere med mange lokale band ved siden av sin jobb i en trommebutikk som han fikk da han var 16 år. Da han ble ferdig med skolegangen spilte han mye med jazzinfluerte grupper og storband, siden han også kan lese musikk. I 1994 ble han plukket opp av Fish og spilte med flere kjente navn som Mickey Simmonds og David Paton. I 1997 ble Stewart med på turné med Camel som også resulterte i albumet "Rajaz" som ble spilt inn i USA i 1998 og utgitt i 1999. Det samme året var han med på innspillingen av Colin Bass sitt soloalbum "An Outcast of the Islands" som ble innspilt i Polen sammen med kjente polske progrockband som "Quidam" og "Abraxas". Deretter fulgte en turné i Europa og et påfølgende livealbum. Stewart har også bemerket seg som musiker i cabaretlignende teaterforestillinger på turné rundt omkring i Storbritannia. I dag bor Dave Stewart i West Lothian, Skottland, hvor han er daglig leder for en trommebutikk i Glasgow ved siden av å bidra på turné for "John Young Band". Forholdstallsvalg. Forholdstallsvalg er en valgordning hvor de ulike valglistene (som ved de fleste politiske valg representerer partier) får inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant de stemmeberettigede. Forholdstallsvalg brukes i de fleste direkte og indirekte valg til politiske verv i Norge. Valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyre avgjøres ved forholdstallsvalg. De fleste "indirekte" politiske valg, som for eksempel sammensetning av formannskap og kommunale utvalg, eller fordeling av komitélederverv og antall seter i Stortingets presidentskap, avgjøres også etter forholdstallsvalg. Motsetningen til forholdstallsvalg kan for eksempel være flertallsvalg i enmannskretser, som i det engelske parlamentsvalgsystemet. Gimlemoen. Gimlemoen er navn på et område som tidligere var militærleir og ekserserplass på Lund i Kristiansand. Gimlemoen (1-51, 10-50) er også navn på hovedgaten gjennom universitetsområdet til Universitetet i Agder i forlengelsen av Ingerthas vei ved Oberstløytnant Omdals vei på Gimlevang til Jegersbergveien. Gaten fikk dette navnet i forbindelse med utbyggingen. Grunnerverv og utbygging. I 1863 ble det inngått leiekontrakt med stamhusbesidder Adolph Arenfeldt på Gimle gård om leie av 500-600 mål i området vest for veien til Jegersberg. Dette var opptakten til Gimlemoen leir. I 1894 begynte grunnervervelsene med at militære myndigheter kjøpte et område på 30 mål. En offisersmesse ble flyttet fra den tidligere ekserserplassen på Grimsmoen og gjenoppført på Gimlemoen hvor 1 200 mann var på øvelse samme år. Bygningsmassen ble frem til 1896 utvidet med en befalsmesse, to befalsbrakker og to magasinbygninger. I 1899 fortsatte grunnervervelsene da 2 000 mål av Sødalsmyra ble ekspropriert og lagt til det militære området. Senere førte diverse kjøp og avståelser til at skyte- og øvingsfeltet ved Gimelmoen totalt omfattet vel 7 000 mål. Indre leir utgjorde ca 400. Underoffiserskolen. IR7 (Infanteriregiment 7) brukte Gimlemoen som øvingsplass fra 1911 og stedet hadde også underoffisersskole. Utviklingen av leirområdet skjedde i denne første fasen i langsomt tempo frem til 1939. Den første virkelig store utbyggingen av leiren ble gjennomført i tysk regi under 2. verdenskrig. Etter 1945 ble leiren benyttet av forskjellige militære avdelinger. Befalskolen. BSIS (Befalskolen for Infanteriet i Sør-Norge) hadde tilhold på Gimlemoen fra 1947 til 1963. I begynnelsen av 1970-årene ble det i henhold til en bilateral NATO-avtale med Vest-Tyskland oppført 3 nye bygninger. Disse ble benyttet som kontorer for de oppsettende avdelinger på Gimlemoen og som befalsforlegninger, men kunne omgjøres til hospital i en eventuell krigssituasjon. Befalskolens øverste avdeling. BSØA (Befalskolens øverste avdeling) ble flyttet fra Heistadmoen til Gimlemoen i 1980. I den forbindelse ble de fleste brakkene ombygget og fikk høy standard. Ny skolebygning for BSØA stod ferdig dette året, og nytt kjøkken med spisesaler for befal og menige ble ferdig sommeren 1982. Krigsskolen. Det ble innredet kantine i en restaurert, ekstysk brakke i 1983 og våren 1984 ble en ny fritidsmesse åpnet. BSØA ble nedlagt og KSG (Krigsskolen Gimlemoen) opprettet i 1984. Det ble i den forbindelse bygget nytt undervisningsbygg med aula og ny elevforlegning. Det siste nybygg knyttet til Krigsskolen på Gimlemoen stod ferdig i 1989. KSG ble nedlagt og all militær aktivitet på Gimlemoen ble avviklet i 1995. Høgskole/universitet. Bygningsmassen ble overført til Statsbygg i 1995 og etter omfattende utbygging er Gimlemoen nå campus for Universitetet i Agder. Byggeoppgave. En byggeoppgave vil si prosessen med å reise en bygning og å definere eller tolke en arkitektonisk form eller bygningstype som egner seg til oppgaven. Begrepet byggeoppgave inneholder: fysisk kontroll, funksjonell ramme, sosialt miljø og kulturell symbolisering. Fysisk kontroll. Den fysiske kontrollen befatter seg med bygningens forhold til omgivelsene. Det kan være kontroll av klima, lys, lyd, lukt etc. Flere av disse faktorene er geografiske. Den fysiske kontrollen vil også være bestemmende for hva som betegnes som regional egenart Funksjonell ramme. En bygning er bestemt av hva som skal foregå i den, hvordan bygningen skal brukes. Den er en praktisk ramme om disse handlingene. Undersøkelsen av funksjonenes rolle innen byggeoppgaven kan begynne med en klassifisering av alle de aktivitetene som skal foregå i en arkitektonisk ramme og hvor stor plass som kreves til dette. Funksjonene bestemmer ikke bare størrelsen på rommet men også formen. Den funksjonelle faktoren har ned gjennom tidene spilt en vekslende rolle, og til samme tid kan en både peke på arkitektoniske helheter der den dominerer og andre der den spiller en underordnet rolle. Synet på hva som er funksjonelt vil også alltid forandre seg. Sammen utgjør den fysiske kontrollen og den funksjonelle rammen "det fysiske miljøet". Sosialt miljø. Bygninger og bruksgjenstander er knyttet til bestemte sosiale situasjoner. Som utgangspunkt for dette kan vi ta utgangspunkt i sosial status og rollekarakter. Vanligvis har en i arkitekturhistorien brukt visse arkitekturformer i forbindelse med viktige sosiale institusjoner. Tårnet betegnet f. eks. kirken og rådhuset, mens en tempelgavl peker tilbake på tempelarkitekturen og vår klassiske arv. Kulturell symbolisering. Kunsten uttrykker verdier, mens vitenskapen beskriver fakta. Kunst symboliserer kulturelle objekter. Om arkitektur skal være kunst, må den fylle denne oppgaven. Den må symbolisere kulturelle objekter, og i arkitekturhistorien har dette aspektet vært en viktig del av byggeoppgaven. Siden den sosiale symboliseringen er basert på felles verdier og symbolsystemer er det opplagt at den kulturelle symboliseringen er nært knyttet til dannelsen av det sosiale miljø. Noen byggeoppgaver inneholder en dimensjon av kulturell symbolisering. Disse kulturelle formidlingsobjektene må bli konkretisert og kan da bli kulturelle tema som bidrar til å stadfeste arkitekturens status som kunst. De fleste byggeoppgavene inneholder disse fire dimensjonene. Den fysiske kontrollen er sammensvevet med spesielle funksjoner, og disse funksjonene er resultat av sosiale årsaker som viser til eksistensen av kulturelle objekter. Arkitekturhistorien viser at byggeoppgavene vanligvis har falt inn i to karakteristiske klasser: "oppgaver som har en praktisk karakter" og oppgaver hvor "høyere objekter" spiller en mer avgjørende rolle. Lampeter. Lampeter (walisisk Llanbedr Pont Steffan) er en by i Ceredigion i Wales. Den ligger på stedet hvor elvene Teifi og Dulas renner sammen. Den tidligste kjente referansen til Lampeter er fra 1187, da Owain Gwynedd ødela kongens Castle of Pont Steffan. Ceredigion var et av det kongelige grevskapene som ble opprettet av Edvard I av England etter Llywelyn ap Gruffydds nederlag ved Cilmeri i 1282. Lampeter kom dermed under direkte kongelig kontroll. Dette betydde i praksis lite, og byen fortsatte å ha en levende walisiskspråklig kultur. Den fikk charter som "borough" i 1284, og deretter fulgte flere chartere som gav rett til å holde markeder og festivaler. I den brede hovedgaten, "High Street", ble det holdt markedsdager inntil 1930-årene. En av de mest kjente er Dalis Horse Fairs. Det byen er mest kjent for i dag er University of Wales, Lampeter, tidligere St. David's University College. Det ble grunnlagt i 1822 som en teologisk høyskole, og er nå en del av University of Wales. Hovedvekten ligger på humaniora. Restene av slottet som ble ødelagt i 1187 inngår i fundementene til hovebygningen. Byen har et museum og en rekke uavhengige butikker. Lampeter var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1984. Pressure Points. "Pressure Points" er et progrockalbum utgitt 1984 med bandet Camel. Denne utgivelsen er et konsertsamlealbum med sanger fra albumene "The Snow Goose", "Nude" og "Stationary Traveller" som er tatt opp under konserten Camel hadde i Hammersmith Odeon, London, den 11. mai 1984. Denne utgivelsen ble også utgitt på VHS samme året og som DVD av Camel Productions i 2003. Dessverre er mye av innspillingen til konserten blitt slettet av plateselskapet på grunn av dårlig lydkvalitet, slik at denne utgivelsen har blitt redusert. Taeglin. Teiglin eller Taeglin var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard i det første tidevervet. Teiglin var et av de største tilløpene til elva Sirion i Beleriand. Teiglin hadde sitt utspring i den søndre delen av Ered Wethrin, og rant for det meste nesten mot sør, og på veien mot sør renner elvene Glithui og Malduin inn i Teiglin. Så passerte elva like ved den søndre kanten av skogen Brethil, hvor den rant gjennom en fjellkløft kalt Cabed-en-Arasog deretter rant elva Celebros inn i Teiglin. Så rant Teiglin mot øst inn i Sirion ved grensen til Doriath. Den gamle veien fra passet ved Sirion møtte elva Teiglin ved "Teiglins krysning", mellom Malduin og Celebros. Elvebredden nær Celebros var det stedet hvor sammenstøtet mellom Túrin Turambar og dragen Glaurung fant sted. Riccarton. Riccarton er et historisk område i Ayrshire, sørvest for Edinburgh i Skottland. Det er et skoleområde, og hvor også Heriot-Watt University har sitt sete. Området har historisk verdi. Huset Wallace, hvor dets mest kjente medlem er William Wallace, hadde tilholdssted her. Også Huset Craig, som har opprinnelse tilbake til det historiske folket pikterne, har sitt nåværende sete i Riccarton, men var opprinnelig fra områdene rundt Aberdeen ved Craigfintray Castle i Kildrummie. Huset Wardlaws, som har opprinnelse fra Normandie, er også stedbundet til dette området siden tidlig på 1300-tallet. Bygningen Riccarton House er nå blitt revet og stedet huser nå Heriot-Watt University som har mange opptegnelser over klanen Wardlaw av Riccarton og Warriston. Loudoun. Slottet Loudoun Castle i 1890 Loudoun ("Loghdan" i skotsk-gælisk) er et område i østlige Ayrshire i nærheten av Kilmarnock i Skottland. Stedet blir også referert til som Irvine Valley. Navnet kommer fra en tidligere landsby som lå nord for Galston. Stedet er fortsatt et eget sogn og dekker burgh i Newmilns og Darvel, skjønt navnet refererer vanligvis til disse byene som Galston og stundom Hurlford. Området var skueplass for flere dramatiske øyeblikk i Skottlands historie, spesielt Den skotske uavhengighetskrig hvor blant annet slaget ved Loudoun Hill i 1206 og tilsvarende slag i 1307 sto. William Wallaces far, Malcolm Wallace, ble drept i dette området. Hans kone kom for øvrig også herfra. Gondors elver. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er det to vanlige grupper med elver som blir nevnt. Det er Gondors syv elver og Lebennins fem elver. Alle disse elvene ligger i Gondor. Elva Poros var praktisk sett den søndre grensen til i den senere delen av det tredje tidevervet, men ble ikke regnet med blant de syv eller de fem elvene. Kincardine Castle. Kincardine Castle er en festning i Kincardineshire i nordøstlige Skottland. Festningen ble bygget formet som en romslig firkant på 1300-tallet, men ble revet i 1645. Nord for de gamle ruinene ligger det nye Kincardine Castle som ble reist på 1800-tallet ved Ruthven Water, 1,5 km sør for Auchterarder i Perth and Kinross. Det moderne slottet er mer en herskapsbolig enn en festning. På midten av 1200-tallet tok Malise, jarlen av Strathearn, landområdene Kincardine fra David Graham. Sistnevntes etterkommer, hertugen av Montrose fikk tittelen jarl av Kincardine i 1644. I 1296 signerte John Balliol kapitulasjonen overfor Edvard I av England etter en kort krig som markerte begynnelsen på den skotske uavhengighetskrig. Den gamle festningen ble revet av jarlen av Argyll i 1645, og ruinene viser nå kun fragmentene av en vegg og deler av vollgraven. Dronning Maria Stuart besøkte området og slottet i 1561. Eva Knardahl. Eva Knardahl Freiwald (født 10. mai 1927, død 3. september 2006) var en norsk klassisk pianist. Knardahl var elev av Mary Barratt Due og Ivar Johnsen, og debuterte i Universitetets aula i 1939 som solist med Oslo Filharmoniske Orkester. Hun spilte på de fleste kontinenter, og i 15 år var hun pianist ved Minneapolis Symphony Orchestra. I 1967 kom Knardahl tilbake til Norge, og ble godt mottatt av det norske publikum. Hennes store talent vakte begeistring, og hun ble en av Norges største personligheter på musikkscenene. Knardahl var heller ikke redd for å gjøre utradisjonelle ting. Hun spilte blant annet på Molde Jazzfestival, opptrådte sammen med Vazelina Bilopphøggers og Stabekk janitsjarorkester, og spilte inn plate sammen med Ola Snortheim og Morgan Lindstrøm i folk-elektronica-gruppen Langsomt Mot Nord (Westrweg, 1988). Årene 1977–1980 spilte Knardahl inn alle Griegs klaververker på plate. I mai 1995 ble Eva Knardahl rammet av hjerneslag og ble lam i venstre side av kroppen. Til tross for dette kjempet hun seg tilbake til pianokrakken, og hadde flere konserter i både inn- og utland allerede året etter. I sitt første ekteskap var Eva Knardahl gift med fiolinisten Robert Andersen som hadde bakgrunn fra Bergen Filharmoniske Orkester hvor han virket som 2. konsertmester før han emigrerte til USA. Senere ble Knardahl gift med bratsjisten Arthur Freiwald (8.9. 1917 – 17.12.1981) som virket i Minneapolis Symphony Orchestra før han fulgte sin kone tilbake til Norge i 1967. Her hjemme spilte Freiwald en tid i Kringkastingsorkestret før han ble knyttet til Den norske Operas orkester som solobratsjist. Eva Knardahl døde på Nordseterhjemmet i Oslo, 79 år gammel. Carl Adolf Dahl. Carl Adolf Dahl (født 1828, død 1907) var stadsingeniør i Trondheim 1859–1899. Han var sønnesønn av eidsvollsmann og byskriver i Halden Carl Adolph Dahl (1769–1819). Han var født i Idd i Østfold, men kom til Trondheim i 1859 og begynte i den nyopprettede stillingen som stadsingeniør (byingeniør) der. Han har særlig æren for mudringen og utbyggingen av Trondheim havn, men også for Gamle Bybro (1861), utbyggingen av Trondheims vann- og kloakkanlegg, veg- og brobygging, og elektrisitetsutbyggingen i byen. I 1930 ble han hedret med en statue, utført av Stinius Fredriksen. Den har stått på ulike steder ved jernbanestasjonen i Trondheim. Stadsingeniør Dahls gate i Trondheim er oppkalt etter ham. Los. a>" betyr «jeg har los om bord» Los er en navigatør som innehar spesiell kompetanse som kreves når større skip skal seile i innaskjærs farvann mellom åpent hav og havner. En los må inneha lossertifikat, som utstedes av Kystverket. Losens kompetanse består i inngående lokalkunnskap om farvannet han har sertifikat for (dybdeforhold, oppmerking, strømforhold, havneforhold m.v.), kunnskaper om, og erfaring fra håndtering av store skip i dette farvannet og kunnskaper om lokalt regelverk som for seilas. I Norge er alle loser utdannet som sjøkaptein, eller de har tilsvarende utdanning fra sjøforsvaret, og de er ansatt i Kystverket. Etter at de begynner som losaspirant, følger de en systematisk opplæring gjennom tre år. Skipsstørrelse og farvann økes gradvis i omfang. Etter tre år er det forventet at de skal kunne lose skip av alle størrelser innen sitt sertifikatområde. I dag er det slik at i prinsippet skal alle større skip (over 500 BT) som seiler inn eller ut fra norske havner, eller som seiler innenskjærs langs norskekysten, ha los om bord. Men det er noen unntak; skip som går i mer eller mindre fast rute kan seile på farledsbevis så lenge skipet seiler i sin faste rute. Militære fartøy er unntatt fra losplikt. a>sk losbåt. Losens oppgave er å navigere skipet han er om bord på trygt til bestemmelsesstedet. Kommer skipet inn fra havet, blir losen fraktet ut til skipet med en losbåt. Losen klatrer så ombord i en losleider, en taustige som henger på skutesiden. Det er ikke uvanlig at denne er over 10 meter høy. Noen steder blir losen satt ombord med helikopter. Losen kommer om bord, presenterer en seilingsplan for kapteinen, og navigerer skipet etter denne planen. Kapteinen har fortsatt kommandoen over skipet, men det er svært uvanlig at han legger seg opp i seilasen når det er los om bord. Prosedyren er den samme i alle land, og tillitsforholdet mellom loser og kapteiner er svært godt overalt. Er skipet så stort at det trengs taubåter for å gå til kai, dirigerer losen taubåtene og manøvrerer skipet til kai. Når skipet skal avgå, skjer det samme i omvendt rekkefølge. Losen dirigerer taubåter og tar skipet fra kai. Så navigerer han skipet ut i åpent farvann. Hvorpå han klatrer ned losleideren og hopper ombord i losbåten. Eller han blir hentet med helikopter. Losene går ombord i, og forlater («border» og «kvitter») skip i nær sagt all slags vær. Kunsten er å legge det store skipet på slik kurs og fart at det gir best mulig le. Det store skipet blir som en bølgebryter. Historikk. Los- og kjentmannsvesenet er en eldgammel ordning på kysten. I Magnus Lagabøtes landslov av 1274 finner vi de eldste norske bestemmelser om losing av de kongelige leidangskip – datidens krigsskip. Vår norske betegnelse los ble fra 1500-tallet utledet av de sørlige Nordsjølandenes navn fra 1200-tallets kjentmann på kysten, "lodmann". I Bergen bylov av 1276 er det bestemmelser om at skipperen på et handelsfartøy må holde los for egen regning. Losene ble i løpet av middelalderen organisert i egne laug rundt de store handelsbyene Bergen, Nidaros, Tunsberg og Oslo. Losens farvannskunnskap fikk han gjennom erfaring og rutine såvel fra skutedekket som fra landsiden. Faglig overlevering fra eldre, erfarne loser var vanlig også dengang. Der det oppstod naturlige lossteder, f.eks. ute i havkanten ved innløp til trafikkerte fjorder eller i uthavner, var det vanlig at farvannskunnskap og losyrket gikk i arv fra far til sønn. I Kong Fredrik IIs forordning av 1561 innførtes for første gang losplikt i Norge, begrenset til bestemte losfarvann (i en lodsmanns farvann) på kysten. Forordningen satte meget strenge krav til losens kyndighet, for dersom skipperen skulle få skade på skip eller gods som følge av losens forsømmelser eller manglende farvannskunnskap, da ble losen pliktig til å bøte på skaden. Maktet han ikke dette, «da havde hand forbrudt sitt Liv» Rett til å lose ble gitt av Kongen ved losbrev. Det eldste losbrev vi kjenner til, stammer fra 1654. Dokumentet ble tildelt etter søknad. I 1720 ble kysten av Admiralitet i København delt i to overlosdistrikter: det sønnenfjellske fra svenskegrensen til Åna Sira og det nordenfjellske derfra og nordover. Overlosene ble videre pålagt å dele inn sine distrikter i ulike losoldermannskap. Videre ble lostjenesten regulert ved felles instrukser og faste takster ble fastsatt. Ingen los kunne lenger lose uten lospatent. Før dette ble tildelt, måtte losen dokumentere sin dugelighet overfor sin overlos samt avlegge ed til Kongen. Bruk av los har i store trekk holdt seg uforandret opp til vår egen tid. Forandringene i lostjenesten er begrenset til nye forhold som fartøyenes størrelse, overgangen fra seil til motordrift, flere navigasjonshjelpemidler, forbedret manøvreringsdyktighet på fartøyene og mer trafikk. I 1948 ble losvesenet underlagt Fiskeridepartementet og organisert i samsvar med lov om losvesenet av 9. april 1948. Losvesenet var administrert av et eget Losdirektorat under ledelse av en losdirektør. Hans stedfortreder var losinspektøren. Kystverket ble etablert 1. juni 1974 som et resultat av samordning av de tre tradisjonsrike etater Statens havnevesen, Fyr- og merkevesenet og Losvesenet. Kystens samferdselsetat har slik sett sine røtter i tallrike generasjoners arbeid for å sikre gode havner og trygge seilingsforhold for sjøvertstrafikk i Norge. Norges første kvinnelige statslos, Solgunn Homme Breivik, ble uteksaminert i 2006. Gudfaren 2. "Gudfaren del 2" (orig. "The Godfather Part II"), er film nummer to av tre i Francis Ford Coppolas mafiaepos. Filmen kom ut i 1974, og fortalte to historier på én gang: Den ene historien følger Michael Corleone fra han blir don til hans makt når toppen. Den andre historien forteller om den unge Vito Corleone som flykter fra Sicilia til New York – og som arbeider seg opp fra å være en simpel butikkmedarbeider til en av byens mest respekterte mafiabosser. Historien. Den første historien i "Gudfaren del 2" følger Michael Corleone på 1950-tallet; den andre historien er en serie flashback-sekvenser som følger hans far, Vito, fra hans barndom i Sicilia og til etableringen av den kriminelle «Corleone»-familien i New York og fødslene til Michael og hans søsken. Denne gangen er det ikke Marlon Brando som spiller Vito Corleone, men av forskjellige personer ettersom han vokser fra å være gutt til voksen mann. Den voksne Vito er spilt av Robert De Niro, som forøvrig vant en Oscar for beste birolle, for å ikke ha ført noen engelskspråklig dialog i filmen. Mange mener at etterfølgeren er bedre enn forgjengeren i kvalitet. Oscar. I tillegg til Robert De Niros Oscar for beste birolle, vant Gudfaren del 2 også i kategoriene beste film og beste regi. Oslo Militære Samfund. Oslo Militære Samfund. Fasade mot Kongens gate.thumb Oslo Militære Samfund (OMS) er en forening med formål å utdype interessen for og kunnskap om totalforsvaret og de militære vitenskaper gjennom foredrag, diskusjoner og utgivelse av Norsk Militært Tidsskrift, samt å fremme kameratskap mellom offiserer av alle forsvarsgrener gjennom selskapelig samvær. OMS tar opp som medlemmer norske offiserer, norske sivile embets- og tjenestemenn tilknyttet Forsvaret, og personer som det er i OMS' særlige interesse å knytte til seg. Historie. OMS ble stiftet 1. mars 1825 som Christiania Militære Samfund. Stifterne var en gruppe offiserer, med kaptein Jacob Gerhard Meydell i spissen. Meydell ble også første formann. Kaptein Jens Christian Blich og premierløytnant Thomas Edvard von Westen Sylow var også med. Medlemstallet ved stiftelsen var 58, hvorav 10 kapteiner og 48 løytnanter. I løpet av året rekrutterte de ti nye medlemmer, blant disse en løytnant fra Marinen. Stabsoffiserer ble innbudt som æresmedlemmer. OMS første kjente årsberetning gjelder året 1830, med en sirkulasjon som innbefattet selveste kong Carl Johan av Sverige. Samme året begynte tidsskriftet "Militairt Tidsskrift" å komme ut i Christiania. De første ti årene ble foreningen etablert og hadde regelmessige møter, men etter det kom en nedgangsperiode. I 1844 var det bare 24 medlemmer igjen. De gjenværende ble enige om et løft i aktiviteten, og det ble blant annet skaffet egne lokaler i hotell Prins Carl i Skippergaten 21. Aktiviteten tok seg opp igjen. Visekongen Carl sørget for det første kongelige besøk i 1857. I 1869 var medlemstallet oppe i 180, og man begynte å vurdere å anskaffe et eget hus. Fra nå av blir også foredrag og diskusjoner en del av virksomheten med faste møter på mandager. Dette ble senere økt til to møter i uken, disse på onsdager og lørdager. 4. oktober 1876 ble grunnstenen til OMS nye bygning nedlagt. Årsmiddagen i 1878 ble holdt i det ennå uferdige huset, som først ble innviet 12. november. Arkitekten var Wilhelm von Hanno. Huset kostet 87 000,- med 9 000,- i tillegg for inventaret. Biblioteket fikk en sentral plass i huset, men siden både generalstaben og admiralstaben hadde etablert sine egne biblioteker hadde dette ikke noen sentral rolle lenger. Biblioteket er bevart fram til i dag og befinner seg i Forsvarsmuseets eie. 1905 var et spesielt dramatisk år for foreningen, da de fleste medlemmene befant seg på grensevakt mot Sverige. Kong Haakon VII deltok på møte for første gang 14. desember, og var senere et trofast medlem. Under første verdenskrig fortsatte virksomheten som normalt, da Norge var nøytralt. HKH Kronprins Olav ble tatt opp som medlem 3. oktober 1924, og var som sin far senere et trofast medlem. Ved 100-års-jubileet var medlemstallet oppe i 450. Ved feiringen talte Fridtjof Nansen på vegne av gjestene. Umiddelbart etter jubileet ble navnet endret til Oslo Militære Samfund. Under andre verdenskrig var ikke foreningen i aktivitet. Den omfattende portrettsamlingen ble stuet bort i sølvgruvene på Kongsberg, og foreningens andre aktiva ble søkt gjemt fra tyskerne. Fram til 150-årsjubileet minsket klubbvirksomheten i samfunnet ellers, så også i Oslo Militære Samfund. Lokalene ble til utleielokaler, men foreningens virksomhet ellers var i framgang. I 1950 var den 592 medlemmer, i 1975 fler enn 1000 medlemmer og i dag (2006) nærmer medlemstallet seg 1700. Formann i Oslo Militære Samfund er generalmajor Gunnar Rolland. Rivil. Rivil var en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard i det første tidevervet. Denne elva lå i Beleriand. Rivil begynte i Dorthonion, og derfra fløt den mot nordvest helt til den møtte elva Sirion i Serech myrene. Rivils kilde var det stedet hvor orken som drepte Barahir og hans følge slo leir, og Beren angrep dem der, og tok Barahirs ring før han unnslapp igjen. Alan Parsons Project. Alan Parsons Project var et britisk progressiv rock- og pop-band som var aktivt mellom 1975–1987. Grunnlagt av Alan Parsons og Eric Woolfson. Historie. Gjennom deres karriere, spilte "Alan Parsons Project" inn flere konseptalbum med mange forskjellige musikere. I 1982 utkom albumet "Eye in the Sky", som var deres største suksess siden det fikk meget gode listeplasseringer og solgte til platina. Flesteparten av deres tidlige arbeider deler felles karaktertrekk med Pink Floyds "The Dark Side of the Moon", som Alan Parsons var tekniker på. Disse albumene var konseptalbum, som startet med en instrumental intro som falmet mot den første sangen, en instrumental bit i midten av LP-ens andre side, og avsluttet med en stille, trist eller kraftig sang. Tidlig på 1980-tallet falt den instrumentale åpningen bort, og fra "Eye in the Sky" fantes den ikke mer. Gruppen var også uvanlig i det at det var lite kontinuitet i personellet. Særlig var vokalen i all hovedsak gjort av Woolfson på langsomme sanger, mens gjestevokalister ble valgt til å synge andre sanger på grunnlag av deres egenartede stilart. Woolfson sang på mange av gruppens hitsingler som «Time» og «Eye in the Sky», og plateselskapet la press på bandet for å bruke ham mer, men Parsons foretrakk «ekte» vokalister, som Woolfson innrømte han ikke var. I tillegg til Woolfson, hadde Chris Rainbow, Lenny Zakatek og Colin Blunstone regelmessig inntredener. Andre sangere som Ambrosias David Pack, Vitamin Zs Geoff Barradale og Procol Harums Gary Brooker har deltatt på innspilling med bandet én eller to ganger. Til tross for den uryddige medlemsrekken og de vanlige musikerne, føler fansen at den sanne kjernen bak «Prosjektet» besto av Alan Parsons og Eric Woolfson. Sistnevnte var advokat av yrke, men var også en klassisk trent komponist og pianist. Parsons var en suksessfull produsent. Begge arbeidet sammen ved å skape bemerkelsesverdige sanger med plettfri troskap, og nesten alle sangene er kreditert til "Woolfson/Parsons". Andrew Powell (komponist og organisator av orkestermusikk), Ian Bairnson (gitar) og Richard Cottle (syntesizer og saksofon) var også en integrert del av gruppens lydbilde. Selv om bandet ikke klarte å gjenskape suksessen etter "Eye in the Sky", så fikk de et hengivent kultpublikum. Etter at Eric Woolfson sluttet i bandet for å drive karriere innen teatermusikk, følte Parsons det ble ukomfortabelt å bruke navnet «Project», slik at det ble droppet. Bandet går nå under navnet "Alan Parsons" eller "Alan Parsons Band". Rolls-Royce Silver Ghost. Den originale Rolls-Royce Silver Ghost, fotografert i 2004 Silver Ghost var en av de første bilmodellene til Rolls-Royce og uten tvil den modellen som ga merket sitt gode rykte. Den ble produsert fra 1906 til 1926. Det var ingen revolusjonerende konstruksjon, men den var så mye bedre enn alle de andre bilene at den på kort tid fikk tilnavnet «verdens beste bil». I utgangspunktet ble navnet Silver Ghost kun gitt til én bil, chassisnummer 60551, registreringsnr AX-201, modellen het egentlig 40/50hp. Men etter at Phantom I ble introdusert i 1925 ble navnet gitt til alle 40/50hp for å unngå forvirring. Silver Ghost ble valgt som navn både på grunn av fargen på bilen og på grunn av den spøkelsesaktige stillheten til motoren. Henry Royces filosofi var at «kvaliteten skulle være til stede lenge etter man hadde glemt hvilken pris man hadde betalt». En Silver Ghost kostet 1400 pund. Sammenliknet kostet en Rover eller en De Dion-Bouton 200 pund. Den sekssylindrete syvlitersmotoren hadde to separate sylinderblokker av støpejern montert på et langt veivhus av aluminiumslegering og hadde en effekt på 48 hk ved 1500 o/min som ga en teoretisk toppfart på ca. 90 km/t. Motor og kraftoverføringen var ekstremt stille og vibrasjonsfri. Fra begynnelsen hadde Silver Ghost en firetrinns gearkasse, men i 1909 ble den byttet ut med en tretrinns der tredjegiret var direkte. Fra begynnelsen av ble det kun produsert fire chassiser i uken, men i 1908 flyttetman til større lokaler i Derby. Da økte produksjonen til ni biler i uken. Det ble produsert 6173 eksemplarer av Silver Ghost i de atten årene bilen ble produsert. Litt etter litt ble bilen en umoderne bil. I mai 1925 kunne Rolls Royce ikke holde stand lenger, men introduserte New Phanthom, som hadde toppventilmotor. Henry Royce. Frederick Henry Royce (født 27. mars 1863, død 22. april 1933) var en britisk ingeniør mest kjent som bilkonstruktør og for å ha vært med på å grunnlegge Rolls Royce, sammen med Charles Rolls i 1904 Oppvekst. Henrys far var møller og var svært fattig. Faren mistet sin møllerpost og søkte arbeid i London og tok Henry med seg. Faren døde da Henry var ni år gammel. Fra nå av klarte Henry seg alene. Henry solgte aviser og løp med telegrammer i storbyen. Henrys tante kjøpte i 1878, en lærlingplass til Henry ved jernbanen. I 1879 kunne dessverre ikke tanten lenger betale for utdannelse og som 14 åring måtte han igjen jobbe – denne gang i et firma i Leeds som laget maskinverktøy. Arbeidsuken her var 54 timer, og lønnen var 11 shilling pr. uke. I ungdomsårene brukte han lønnen sin på kveldsundervisning. Som 19 åring fikk Henry jobb i «Electric Light and Power Company» og håndterte selskapets affærer i Liverpool. I 1884 registreres selskapet F.H.Royce & Co som bla. produserte dynamoer og elektriske heisekraner. Heisekranene fikk ry på seg til å være de beste i verden. Bilindustri. I 1901 hadde Royce god økonomi og en blomstrende forretning iManchester. Henrys lege mente at han burde kjøpe en bil og komme seg mer ut i fri luft på landet, i stedet for å stresse med sitt daglige arbeid. Royce kjøpte sin første bil, en brukt fransk «Decauville». Da denne skulle hentes på Manchester togstasjon, ville den ikke starte. Henry måtte da ha hjelp av fire arbeidere til å dytte ham hjem. Han satt selv bak rattet og dirigerte. Det ble ikke helt som ventet, heller en nedverdigende opplevelse. Legenden forteller at Royce demonterte bilen og konkluderte med at dette kunne han gjøre bedre selv. Royce begynte arbeidet med å bygge sin egen bil fra grunnen av, i tillegg til sitt daglige arbeide. I mars 1904 hadde Henry Edmunds, som satt i styret i Royce & Co, gjort en henvendelse til Charles Stewart Rolls, en velstående adelsmann som hadde bilforretning i London. Edmunds mente Rolls burde selge Royce sin første bil, Royce 10 HP. Rolls-Royce. Edmunds og Rolls tok toget til Manchester og møtte Royce på Midland Hotell i mai 1904. Rolls ble meget imponert og aksepterte å kjøpe alle biler Royce kunne produsere! Betingelsen var at ingen andre skulle selge dem og at de også skulle bære navnet til Rolls slik at bilene skulle hete Rolls-Royce. Avtalen om at bilen fra nå av skulle bære navnet Rolls-Royce ble endelig undertegnet 23. desember 1904. Royce sin 10 hesters bil byttet nå navn til Rolls-Royce 10hp. Salgsbrosjyren inneholdt: «The most silent two-sylinder car in the wourld», «Three speed forward and reverse. Direct drive in top speed. Price: £ 395». Flymotorer. Statue av Royce utenfor Rolls Royce sitt hovedkvarter. Etter en tid ble bilproduksjonen skilt ut av Royce & Co og fusjonert med C.S. Rolls & Co til Rolls-Royce Limited. Selskapet ble fort leverandør av pansrede kjøretøyer og flymotorer. Produksjonen av flymotorer ble fort den dominerende for selskapets økonomi. Royce arbeidet mye med høyytelses stempelmotorer. Mange vil si kronen på verket var Rolls-Royce Merlin. Henry Royce konstruerte i 1928 flymotoren «R» for bruk i Shneider Trophy, en hastighetskonkurranse for sjøfly. Motoren ble montert i sjøflyet Supermarine S6B. Dette flyet og denne motoren ble utviklet til Supermarine Spitfire, som ble verdens raskeste fly og britenes beste jagerfly under 2. verdenskrig. Adling. Henry Royce ville, ulikt Rolls, ikke arve noen barontittel. Likefullt ble Royce slått til ridder og adlet som «Baronett» 26. juni 1930. Han kalte seg deretter «Sir Henry Royce». Royce ble også utnevnt til offiser av Order of the British Empire. Henry Royce døde 22. april 1933, 70 år gammel. Fantonald. Fantonald er Donald Ducks superhelt-alter ego i Disney-tegneseriene. Han ble skapt av Guido Martina og Giovan Battista Carpi i 1969 etter at italienske unger klaget til serieforlaget bak den italienske versjonen av Donald Duck & Co om at Donald alltid var taperen i fortellingene. Fantonald er trolig inspirert av Batman; begge figurer opptrer hovedsakelig om natta og bruker våpen i stedet for superkrefter. Fantonald opptrer i Donald Pocket ved flere anledninger. Fra 1997 til 2006 hadde han også sitt eget blad. Historiene i dette bladet var lengre og mer kompliserte. Blant Fantonalds fiender i dette bladet var Plyndreren, en tidsreisende forbryter; Evronianerne, et utenomjordisk imperium; Krigoslagia, en stat hvis eneste mål var krig og ødeleggelse; og Konrad Kiwi, en journalist med stadig ønske om å gjøre Fantonald til syndebukk for fiendenes ødeleggelser. Fantonald het opprinnelig Super Donald i Norge, men skiftet raskt navn til Fantonald. Arild Underdal. Arild Karsten Underdal (født 13. august 1946) er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo. Han var rektor ved Universitetet i Oslo fra 2002 til 2005. Før han ble rektor var han prorektor fra 1993 til 1995. Underdal er utdannet statsviter, og tok magistergraden ved Universitetet i Oslo i 1972. Han tok den filosofiske doktorgrad i 1982. Han har tidligere jobbet blant annet ved BI, NAVF og Fridtjof Nansens Institutt. I 2006 ble han utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for embetsfortjeneste. Underdal ble i 2006 også utnevnt til ridder av Republikken Italias fortjenstorden. Ronald Crawford. Ronald Crawford (eller "Reginald de Craufurd") av Loundoun, (ca. 1240–1297) sønnesønn av Hugh de Craufurd av Loundoun, 3. sheriff av Ayr, var 4. sheriff i Ayr i Skottland i 1297. Posisjonen gikk i arv. Han var i slekt med William Wallace av Ellerslie i Ayrshire via onkelen Reginald Craufords datter Maragaret Crauford giftet seg med Malcolm Wallace og fødte William Wallace ca 1271. Ronald Crawford var 4. sheriff av Ayr og Ayrshire, og lord av Loudoun Castle. Han levde i byen Crosbie, nå kjent som Crosshouse og ligger rett utenfor og vest for Kilmarnock. I de tidligste dagene hvor Wallace kjempet for å forsvare Skottland mot engelsk okkupasjon ble han støttet av fetteren Ronald Crawford. Både Wallace som Crawford fikk anerkjennelse da de nedkjempet engelskmennene ved slaget ved Loundoun Hill i 1296. Han ble den første lord i den skotske rådsforsamling som ble drept av engelske agenter i Ayr i juni 1297. Merk forvirringen med at Ronald Crawford ofte staves forskjellig i skotske kilder. Han er også Reginald Crawford. Navnet Crawford staves også Craufurd. En annen Crawford, også med samme navn som Ronald Crawford kjempet øyensynlig også med William Wallace. En sønn av denne artikkelens Ronald Crawford, Sir William Crawford (ca 1260 – ca 1310) kjempet på Robert Bruces side, og således fortsatte sin fars kamp. Broren hadde samme navn som sin far og ble 5. sheriff av Ayr. Hverken Ronald Crawford eller hans tante, Margaret, mor til William Wallace, blir nevnt i filmen "Braveheart", men begge er beskrevet i boken "The Crawfords" ved John MacKay. Glenn Grøtheim. Glenn Grøtheim (født 2. september 1959 i Kvål på Melhus) er en norsk bridgespiller og forfatter av bridgelitteratur. Hans nåværende makker er Ulf Tundal. Tidligere har Grøtheim spilt med blant andre Geir Helgemo og Terje Aa. Grøtheim har en førsteplass (2007), to andreplasser (1993 og 2001) og en tredjeplass (1997) fra Bermuda Bowl (VM for lag), samt en andreplass (2001) og fire tredjeplasser (1987, 1993, 1997 og 2002) i EM for lag. Han er opphavsmannen til meldesystemet Relepresisjon, et relésystem. I 1993 gav han ut en bok om systemet med tittelen "Relepresisjon: Det komplette bridge-system". Den ble i 2000 oversatt til engelsk og utgitt i USA. Huset Crawford. Huset Crawford var en adelig slekt med opprinnelsested i Ayrshire i Skottland. Opprinnelig ble navnet stavet på en fransk måte; Crauford. Til tross for den franske stavemåten av navnet Craufurd/Crawford eller tilsvarende anglofisering er familien ikke fullstendig normannisk. Crawford er muligens en oversettelse fra Strathclyde-gælisk i betydningen «overgang i blod», hvor "cru" er blod, og overgang eller krysning er "ford"; altså "cruford", eller Crawford. Innenfor Crawfords landområder i Lanarkshire finnes ruinene av et gammel førhistorisk festning på høyre side av øvre River Clyde hvor mytene forteller om mange blodige konflikter mellom romere og britoner. Huset Crawford liker å fremstille seg ekte keltere eller av caledonisk avstamning, men all slektsforskning viser delvis til dansk stamfar. På begynnelsen av 1100-tallet slo en Tor Leivsson fra Perthshire, som i skotske krøniker omtales som Thorlongus (Thor the Tall) av Merse (Ednam), seg ned i området. Han var sønn av Leiv, eller Lefwin, eller i gammelengelsk skrivemåte, Leofwine. Han flyktet fra det nordlige England da Vilhelm Erobreren hadde en form for etnisk utrenskning i områdene rundt Northumbria. Tors sønn Svein Torsson omtales som Swane Thorson av Swinton. Han giftet seg øyensynlig lokalt og fikk en sønn kalt Galfridus Swaneson av Crawford. Svein Torsson, stamfar til Huset Ruthven, hadde en datter som ble giftet med en Alan (anglofisering av Gregan), den yngste sønn til den 4. jarl av Richmond i Yorkshire, som igjen nedstammer fra Normandie. Huset Crawford oppsto som en miks mellom norsk og anglo-normannisk blod. Galfridus de Craufurd, en sønn av Svein, ble gitt land i Clydesdale av kong David I av Skottland (1124 – 1153). Dennes sønner, Gregan de Craufurd og Johannes de Craufurd, var riddere i den skotske kongens tjeneste på midten av 1100-tallet. Kong David var den som anerkjente familien og tildelte land i Strathclyde, kalt Crawfordjohn, og i Galloway, Dalmagregan. Familiens motto er "Tutum Te Robore Reddam" – "Jeg vil gjøre deg trygg med styrke". Hoveddelen av familien arvet posisjonen som sheriff i Ayr, kjent som Auchinames av Craufurland. De fikk tildelt land i 1320 av kong Robert I av Skottland. I løpet av 1300-tallet giftet John Crawfords datter seg med David Lindsay, sjef for Huset Lindsay, og Sir David Lindsay ble den første jarl av Crawford og Lindsay i 1398, og våpenskjoldet og sannsynligvis mottoet kommer fra denne perioden. William Crawford. William Crawford (ca 1260 – ca 1310) var sønn av Sir Ronald (Reginald) Crawford, og en fetter til William Wallace. William ble motivert av mordet på sin far til å delta i den skotske uavhengighetskrig som kaptein for William Wallace. William Crawford jaget med 400 tunge kavalerister engelske styrker ut av Skottland etter det seierrike slaget ved Stirling Bridge i 1297. Han var annenkommanderende etter at John Gramham ble drept i slaget ved Falkirk i juli 1298. Senere ble han guvernør av Edinburgh før han deltok i beleiringen av York med William Wallace i 1298. I 1299 ledsaget han Wallace til kong Filip IV av Frankrike. De sies at da de seilte fra Skottland kapret de piratskipet til den kjente sjørøveren «Røde Reiver», også kjent som Richard Longoville, som senere fikk amnesti fra den franske kongen. Mens de var i Frankrike deltok de to også i to seierrike slag mot engelskmennene. Begge disse to historiene bør tas med en klype salt ettersom historikerne innrømmer å vite lite om Wallaces opphold i Frankrike. William Crawford levde på en gård i nærheten av Perth, nå kjent som Elcho Castle. Det er uklart når han døde, men det må ha vært etter 1310 en gang. Engan skanse. Engan Skanse er en skanse i Ålen i Sør-Trøndelag. Den ble trolig anlagt i 1678 etter Carl Sparres innfall i Trøndelag. Skansen fikk sin ilddåp under Gyldenløvefeiden 1. august 1679. Den 28. juli rykket svenskene, med general Planting i spissen, frem til Røros med 12 kompanier ryttere, inndelt i 3 eskadroner, og 20 kompanier fotfolk, inndelt i 5 bataljoner. Etter å ha brent ned bebyggelsen på Røros, satte Planting kursen nordover, der hans mål var å innta garnisonen i Trondheim. Siden Sparres besøk året før, hadde man i Ålen imidlertid anlagt en skanse mellom elvene Gaula og Rugla. Her stod oberst Schultz med en styrke på tilsammen 1200 mann, fotfolk, ryttere og bondesoldater, samt 6 små feltkanoner. Deres oppdrag var å forhindre svensk framrykning. En liten forvakt på 150 mann, under ledelse av ridefogdens tjener, sto plassert lengre oppe i dalføret. Da svenskene kom, ble det gjort kraftig motstand, men de hadde ingen sjanse til å stå i mot svenskehæren alene. Da forvakten trakk seg tilbake, ble Schultz i tvil om han skulle oppgi stillingen og det ble gitt ordre om tilbaketrekking. Men kommisarius Mikkel Pedersønn mente at det var "skam å vende rygg" før man hadde prøvd seg mot svenskene, og han overtalte obersten til å holde stand til tross for at flere offiserer var uenige. Da svenskene nådde skansen kom det til hissige trefninger, som varte fra kl. 5 om morgenen til kl. 14. Da måtte Planting trekke seg tilbake samme vei som han kom. Antall sårede og falne på svensk side er ukjent, men hos nordmennene ble kun et par mann såret. Skansen ved Engan er i dag bra bevart, og det er funnet flere kanonkuler i nærheten av skansen i den senere tid. På grunn av det store antall soldater på både svensk og norsk side, blir slaget ved Engan skanse regnet som det største slaget som har utspilt seg på trøndersk jord. For noen få år siden ble det skrevet manus til et utendørs skuespill om dette slaget, og "Slaget ved Engan Skanse" har tilsammen vært satt opp tre ganger, siste gang i juni 2008. Adonai. Adonai betyr på hebraisk «min herre» med majestetsflertall. Det er et tetragrammaton som brukes om Gud, og gjerne istedenfor gudsnavnet Jahve. Begrepet "Adonai" er brukt innenfor kabbalismen og har derfra kommet inn i eldre lærd europisk magi og i svarteboksformler. Nasjonal turistvei. Nasjonal turistvei (Nasjonal turistveg) er veier i Norge som har fått offisiell status som veier hvor det skal investeres ekstra for å få en infrastruktur som passer turistnæringen og reisende langs disse veiene. Initiativtaker for prosjektet er Statens Vegvesen og de presenterer prosjektet som "en reise i harmoni med det ytre landskap og ens eget indre". Satsingen på nasjonale turistveier ble vedtatt av Stortinget i 2001. Målsettingen er å tilby veifarende bilturister 18 nasjonale turistveier med en samlet lengde på ca. 1 800 km innen 2015. Denne særskilte turistattraksjonen skal stimulere veifarende turister til å benytte Norge som sitt feriemål og gjennom det styrke næringsgrunnlaget. Godkjente strekninger vil bli profilert med en egen logo (turistveisymbolet). I 2012 fikk turistveiene arkitekturmagasinet Topos sin spesialpris for arkitekturen som brukes på kafébygg og utkikksposter. Krav til standard. Reine i Lofoten. Stedet ligger langs Europavei 10 Nybygget på Trollstigen rett før åpning i 2012. Alle godkjente veier blir vurdert på nytt hvert femte år for å sikre kvaliteten. Godkjente strekninger. 18 veisystemer har blitt klassifisert som Nasjonal turistvei. Alle 18 strekninger er per 2012 merket med symbolet for nasjonale turistveger. En del arbeid på noen strekninger gjenstår frem mot år 2020. Under profilering. Disse veiene vil bli ferdig profilert innen 2020. Den nære fremtid. Etter Vegdirektoratets vurderinger er det bare 15–25 strekninger som har potensial til å oppnå status i løpet av de neste 25 årene. Borkenes. Borkenes er et tettsted i Kvæfjord kommune i Troms, og er administrasjonssenteret i kommunen. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på nordøstsiden av Kvæfjorden. Tettstedet har blant annet to dagligvareforretninger, post i butikk, bankfilial, isenkram, kiosk/gatekjøkken og foto- og blomsterforretning. Tidligere var det også hotell på Borkenes, men det er nedlagt og nå ombygget til leilighetshus. Kvæfjord rådhus og rådhusplassen utgjør et naturlig sentrum i tettstedet. Navn. Selve Borkeneset ligger på det som har vært gården Nedre Husby, og ble kalt Husbynesset før det ble et handelssted. Navnet kan komme av handelsmannen Sivert Borch, som drev handel her i tidsrommet 1620–1658. En annen mulighet er at navnet kommer av ordet "borger", ettersom Borkenes var et borgerleie. Denne teorien styrkes av at stedet har blitt omtalt som "Borgnesset" og "Borgernesset". Ytterst på selve neset ligger kollen Borkhågen. Samferdsel. Riksvei 849 går fra riksvei 83 i Gåra til Borkenes. På riksvei 83 kommer man til Harstad på 20 minutter og til Sortland på 1,5 time. Fra Borkenes går fylkesvei 1 utover langs fjorden og til riksvei 867 i Ervika. Det er bussforbindelse til Harstad og Sortland. Hverdager går det 15 busser til Harstad og 12 busser fra Harstad til Borkenes, og to busser til/fra Sortland. Fra Borkenes var det fram til i 2010 fergeforbindelse til Kveøya. Denne ble nedlagt da Kveøyforbindelsen åpnet. I 1861 åpnet det poståpneri på Borkenes, da med Kvædfjord som adresse. Navnet ble endret til Kvæfjord i 1886 og til Borkenes i 1914. Postkontoret på Borkenes hadde etter omorganiseringen på 1970-tallet status som postkontor B, med postnummer 9410. Postnummeret ble endret til 9475 og 9476 fra 1999. Nå har Borkenes post i butikk. Skoler. Borkenes skole. Barneskolen til venstre, ungdomsskolen til høyre. På Rå ligger det som tidligere var verdens nordligste gartnerskole, Statens gartnerskole, Rå, men som nå er en del av Rå videregående skole. Den videregående skolen har tre avdelinger: Rå, som er den gamle gartnerskolen, med naturbruk og blomsterdekoratørutdanning, Lasken, med idrettsfag og helse- og sosialfag, og Trastad, med restaurant- og matfag. Borkenes skole har både barne- og ungdomsskole. Det eldste bygget er fra 1948 og huser i dag 4.-7. trinn, senere ble det reist et nytt bygg for ungdomstrinnet, som også inneholder lærerkontorer. I 1997 åpnet "småskolen", hvor 1.-3. trinn og SFO holder til. Midt mellom de tre skolebygningene, idrettshallen Kvæfjordhallen og Rå videregående skole, avdeling Lasken, ligger Borkenes stadion, en fotballbane med krøllgress og løpebane av grus. Her arrangeres TineStafetten hvert år. Kirker. Kvæfjord kirke ligger på den gamle gården Rå, som nå er en del av tettstedet Borkenes. Kirka er hovedkirke i Kvæfjord sogn. På Borkenes står også Kvæfjord baptistkirke. Frelsesarmeens forsamlingshus er nå nedlagt. Næringsliv. Tidligere var det sildoljefabrikk på Borkenes, og dette var en hovedindustri i mange år. Industribedriften Borkenes mekaniske verksted holdt tidligere til i det samme industriområdet, men har nå flyttet til Stangnesbasen i Harstad. Fra 1950-tallet hadde også institusjonen Nord-Norges Åndssvakehjem på Trastad mye å si for utviklingen av tettstedet. Institusjonen var en omsorgs- og utdanningsinstitusjon for psykisk utviklingshemmede, og ble nedlagt i 1991. Storhamar Idrettslag. Storhamar Idrettslag ble stiftet i 1935 på Storhamar, Hamar Vest, som Storhamar AIL. Laget driver forskjellige breddeidretter, holdningsskapende og forebyggende arbeid i lokalsamfunnet i tillegg til å arrangere turneringer. Det har et toppserielag i ishockey (Storhamar Dragons) og et eliteserieslag i håndball (2007). Kunstløpgruppen bidrar med rekruttering og er med på konkurranser nasjonalt. A-laget i fotball ligger lenger ned i seriesystemet, nærmere bestemt i 4. Divisjon. Klubbhuset ligger ved Hamar OL-Amfi og Storhamar Ishall. Storhamar. Storhamar er en bydel på Hamars vestkant og er blant annet kjent for breddeidrettslaget Storhamar Idrettslag som bedriver ishockey, fotball, håndball og kunstløp. Bydelen ligger i området rundt Domkirkeodden, på det som før var "Storhamar gårds" grunn og har en varierende bygningsmasse som spenner seg fra tradisjonelle eneboliger til blokkbebyggelse knyttet mot Hamar og Omegn Boligbyggelag. Geografi. Låven til Storhamar gård eksisterer fortsatt som en del av Hedmarksmuseet, og lange deler av steinmurene som skilte jordene før i tiden kan fortsatt sees blant boligbebyggelsen som har dekket jordbruksarealet siden. I området rundt det som på folkemunne kalles "Domkirkeodden" er det gjort mange arkeologiske funn som kan dateres tilbake til 500-tallet, og på private eiendommer i området ligger antageligvis ruiner etter bygninger på det gamle kaupangområdet. Dovrebanen går igjennom Storhamar og lager et fysisk skille mellom Storhamar og Hamar vest mot det området som tradisjonelt heter "Martodden" ved bredden av Mjøsa. Industribedrifter har vokst opp med sidespor tilknyttet banen, selv om de fleste av disse bedriftene ikke lenger eksisterer. Blant disse bedriftene med tilknyttet sidespor kan nevnes "Hamar kornsilo", rektifikasjonsanlegget til Arcus, olje og petroleumslageret til Noroil (nå Statoil) samt den nå nedlagte sementfabrikken til Norcem, som nå fungerer som en del av jernbanemuseet. Nordøst for bydelen ligger det gjenværende tunet til Furuberget gård med bla låven og hovedbygningen og skogen "Furuberget", med et omfattende nettverk av turstier samt et åpent dagbrudd for kalk. Det meste av byggesteinen er for øvrig hentet herfra under byggingen av gamle Hamar domkirke, som ble påbegynt allerede i 1152. Ved utkanten til skogen ligger for øvrig boligfeltet "Snekkerstufeltet", som fungerte som medielandsby under Vinter-OL på Lillehammer i 1994. Dette arealet er i dag gjort om til borettslag. Nordøst for Storhamar ligger gården Hol, som sammen med Furuberget marker et skille mellom bebyggelsen på Hamar vest og kommunegrensen mot Ringsaker. Sørover og langs Mjøsa går bebyggelsen i ett mot sentrum av Hamar by. Bygg og institusjoner tilknyttet Storhamar. I tillegg er Det norske Skogfrøverk og industribedriften K.A. Rasmussen (nordens største innen edelmetaller) lokalisert på Storhamar. Sparta Warriors. Sparta Warriors er et ishockeylag fra Sarpsborg, som var en del av idrettslaget Sparta Sarpsborg (stiftet i 1958). Sparta Warriors spiller sine hjemmekamper i Sparta Amfi, og har de siste årene vært et stabilt sluttspillslag omtrent midt på treet i den norske eliteserien, mens de i de siste årene har gjort et sprang mot toppen. 1960-og 70-tallet. I 1963 ble norges første ishall bygget, Sparta Amfi, plassert der hallen er i dag. Sparta rykket opp til øverste divisjon allerede i 1965. Sparta slet med et "midt i mellom"-lag og endte opp som et heislag, som rykket opp og ned nærmest annenhvert år. 1980-tallet, Storhetstiden. I sesongen 80/81 kom svenske Lasse Beckman inn som trener, og gjorde et vinnerlag av Sparta. Sparta tapte NM-finalen mot Furuset i 1983, men Allerede i sesongen 1983/84 vant Sparta serien og sitt første NM-gull, da Vålerenga ble slått i finalene. Sesongen 1985/86 ble Sparta seriemestere igjen. I 1986 holdt Sparta på å bli et av de første lagene som gikk konkurs, de klarte ikke å betjene gjelden de hadde pådratt seg etter spillerkjøp. Tune kommune (Nå Sarpsborg) overtok alle aksjene i Sparta Amfi. I 1989 vant Sparta litt overraskende sin andre NM-finale etter å ha slått Trondheim Ishockeyklubb 4-2 i Sparta Amfi med over 5000 tilskuere. 1990-tallet. Sesongen 94/95 ble en nedtur både økonomiske og sportslig og sommeren 1995 gikk IL Sparta konkurs med en gjeld på 2 millioner. Men et nytt Sparta kom tilbake under navnet Sparta Sarpsborg. I sesongen 96/97 spilte Sparta sin første sesong i 1. divisjon. Sparta rykket opp i eliteserien sesongen 97/98. 2000-tallet. Sparta var i mange år midt på tabellen, med både nedturer og oppturer. I sesongen 2007/2008 ble Sparta nr.3 på tabellen men tapte i kvartfinalen mot naboen Comet. I sesongen 2008/2009 kom Sparta Warriors' første edle metall til Sarpsborg, i form av et seriegull. Kronet sesongen med 4-2 i kamper til Vålerenga Ishockey under NM-finalene. 2010-tallet. I sesongen 2009/2010 ble det seriesølv bak Vålerenga Ishockey. Sparta gikk videre i kvartfinalen mot Stjernen men det ble semifinale-exit etter Stavanger Oilers som tok sitt første NM-gull mot Vålerenga Ishockey. Før sesongen 2010/11 ble Lenny Eriksson trener for Sparta, og et nytt seriegull med 108 poeng. Sparta kom seg relativt greit til finale etter de slo Lillehammer 4-1 i kamper under semifinalene og Rosenborg IHK 4-0 i kvartfinalene. Der slo de Stavanger Oilers 3-0 i med over 3500 tilskuere i Sparta Amfi, 4-1 i kamper. Det var første kongepokalen på 22 år. Klubblegender. Lasse Beckman (1943–), trener den første gangen Sparta tok "The Double" Siwert Andersson norgesrekord med 110 poeng på én sesong i 1985/1986 Geir Myhre (1954–), vant Gullpucken i 1982 som første Sparta-spiller noensinne Tore Jobs (1956–), trener når Sparta tok seriegull i 1986 og klubbdirektør under neste seriegull Harald Lückner (1957–), trener når Sparta vant andre Norgesmesterskap i 1989 Stephen Foyn (1959–), verdensrekorden for raskeste mål (4 sekunder ut i kampen) og Gullpucken i 1990 Igor Misjukov (1961–), første sovjetrusser i norsk ishockey Per Christian Knold (1968–), over 600 poeng i en 20 år lang karriere for Sparta Per-Åge Skrøder (1978–), den lokale Sparta-spilleren med flest landskamper og poengkonge i svensk eliteserie Jonas Solberg Andersen (1981–), poengkonge i norsk eliteserie i 2006/2007 Jonas Holøs (1987–), Sarpsborgs første NHL-spiller, og Norges sjette. Draftet i runde 6 av Colorado Avalanche Jorid Dagfinnrud Øiestad (1989–), Første kvinne som noen gang har vært meldt opp til en eliteseriekamp på herresiden. Norgesmesterskap. IL Sparta har blitt norgesmester to ganger, i 1984 og 1989. Som Sparta Warriors har klubben blitt norgesmester en gang i 2011 Seriemesterskap. IL Sparta har to seriemesterskap, i sesongene (1983/84, 1985/86. Som Sparta Warriors har klubben blitt seriemester to ganger, i sesongen 2008/09 og sesongen 2010/2011. Institutt for informatikk (UiO). Informatikkbyggets bakside like før starten av byggingen av det nye informatikkbygget. Institutt for informatikk (Ifi) er Universitetet i Oslos enhet for studier innenfor informatikk. Instituttet ligger under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, og er det eldste og største instituttet for informatikk i Norge. Morten Dæhlen har fra 2005 stillingen som instituttsjef. Andre kjente personer fra Institutt for informatikk er Gisle Hannemyr, samt skaperne av programmeringsspråket Simula, Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl. Historie. Ifi ble opprettet i 1977, som en sammenslåing av avdeling D (avdeling for numerisk matematikk) ved Matematisk institutt og avdelingen for kybernetikk ved Fysisk institutt. Informatikkens historie ved UiO strekker seg imidlertid lenger tilbake enn som så. I 1958 hadde universitetet fått sin store maskin «Fredric», og Harald Keilhau holdt programmeringskurs for de som trengte maskinen til forskningen sin. Også Ernst S. Selmer holdt foredrag om databehandling fra midten av femtitallet, og fra sekstitallet ble de første kompetansegivende kursene i programmering (basert på ALGOL og maskinkoding) gitt av John Midtdal. Da UiO fikk stormaskinen CDC 3300 i 1967 ble det mulig å lage et mer omfattende utdanningstilbud i databehandling. I 1968 ble Ole-Johan Dahl utnevnt til professor ved Matematisk institutt. Dahl utviklet ved inngangen til syttitallet en kurspakke i databehandling beregnet på lavere grad, og skrev blant annet lærebøker i syntaks og semantikk i programmeringsspråk og i algoritmer og datastrukturer. Dahl startet også et hovedfagsseminar som het "formelle metoder", som utviklet seg til et kurs i programspesifikasjon og -verifikasjon. Kursene i databehandling på lavere grad var på denne tiden DB0 (grunnkurs i bruk av datamaskiner), DB2 (Maskinspråk og operativsystem), DB3 (Ikke-numeriske metoder), DB4 (filbehandling), DB10 (Programmeringsspråk) og DB11 (Automatteori). Grunnutdanningen i programmering var Fortran-basert (etter ønske fra fakultetet), og ble holdt av Arne Jonassen, den eneste som var ansatt i en ren undervisningsstilling i databehandling. Fra 1972 til 1973 var Donald Knuth et år ved UiO. Her skulle han egentlig skrive bind syv i bokserien sin "The Art of Computer Programming", et bind som skulle handle om programmeringsspråk. Knuth var imidlertid bare ferdig med de to første bindene da han kom til Oslo, og brukte dermed året på tredje bind (ved siden av undervisning). Tredje bind i serien kom ut like etter at Knuth var tilbake ved Stanford i 1973. Knuths opphold i Oslo førte også til at mange fra UiO fikk muligheten til opphold ved Stanford. I 1975 ble det laget en utredning kalt «Gjøkungen». Utredningen ble laget på Avdeling D på Matematisk institutt, og i komiteen satt folk som Nico Norman, Rolf Nordhagen og Trygve Reenskaug. Gjøkungen så på disponeringen av ressursene innenfor numerisk analyse- og databehandlingstilbudet ved UiO, og anbefalte opprettelsen av et nytt institutt. Navnet på utredningen kom fra Arne Jonassen, som mente gruppen kunne «bli en gjøkunge på Matematisk institutt og spise resten av instituttet ut av redet». Den første tiden holdt det nystartede Institutt for informatikk til i Matematikkbygningen. Det var stor plassmangel, og kontorene var spredd rundt på mange forskjellige etasjer. Etter et par år flyttet Ifi til Fysikkbygningen. Plassproblemene vedvarte imidlertid, og det ble igangsatt en prosess for byggingen av et eget informatikkbygg. Sentral i denne prosessen var blant annet Lars Walløe, som fikk med seg rektor Bjarne Waaler og Gudmund Harlem i NTNF på planene om et nytt bygg i Gaustadbekkdalen. Bygget stod klart i 1988, og kom til å huse Ifi, Norsk Regnesentral og Universitetets senter for informasjonsteknologi. Plassmangel begynte på nytt å gjøre seg gjeldende på starten av 2000-tallet. I 2005 ble klarsignalet gitt til å bygge et nytt informatikkbygg, det såkalte "Ifi2". Da var Ifi spredd over flere lokasjoner i Gaustadbekkdalen utover Informatikkbygningen: Forskningsparken og veglaboratoriet huset et par forskningsgrupper hver. Det nye bygget er planlagt ferdigstilt høsten 2010 (overtagelse av bygget), og innflytting er planlagt i januar 2011. Det nye informatikkbygget vil bli hetende "Ole-Johan Dahls hus" etter Norges første professor i informatikk. Studier. Høsten 2007 har instituttet 180 vitenskapelig ansatte, 800 bachelorstudenter, 500 masterstudenter og 150 PhD.- studenter. Studieprogrammer. I tillegg er Ifi involvert i bachelorprogrammene "Elektronikk og datateknologi" og "Matematikk, informatikk og teknologi", selv om disse er ogranisert under henholdsvis Fysisk institutt og Matematisk institutt. På masternivå har Ifi toårige programmer i de samme fem feltene som på bachelornivå. I tillegg har instituttet programmet "Information Systems", der undervisningen foregår på engelsk og studentene tar deler av studiet i enten Etiopia, Mosambik, Tanzania, Sør-Afrika eller Vietnam. Ifi samarbeider også med Høgskolen i Oslo om masterprogrammet "Network and System Administration". Studieliv. Siden 2003 har "dagen@ifi" blitt arrangert ved Institutt for informatikk. Dagen@ifi er en blanding av populærvitenskapelige foredrag, stands fra forskningsgruppene og bedrifter og sosiale aktiviteter. Arrangementet er et samarbeidsprosjekt mellom alle studentorganisasjonene ved Ifi. Eksterne lenker. Institutt for informatikk IL i BUL. IL i BUL står for Idrottslaget i Bondeungdomslaget i Oslo (også kalt BUL, Oslo'"). Det er et av mange særlag i Bondeungdomslaget i Oslo og ble stiftet i 1913. IL i BUL har idrettsgrupper innen friidrett, ski og BVT ("Ball – Vatn – Trim for psykisk utviklingshemmede"), tidligere også skøyter, fotball, håndball og orientering. Friidrett. IL i BUL er en av Norges ledende friidrettsklubber. Klubbens medlemmer har hevdet seg med mange nasjonale og internasjonale mesterskap, kongepokaler og ærespriser. Klubben har også mange NM-titler i stafett og gode plasseringer i Holmenkollstafetten. Langrenn. IL i BUL har vunnet ni NM-titler i stafett for menn (i perioden 1961–1978) og 2 NM-titler for kvinner (1976 og 2012) og er med det mestvinnende klubb for menn. Odd Martinsen deltok på alle vinnerlagene da BUL vant 7 NM-titler i perioden 1970-1978. Fotball. Innen fotball for kvinner var IL i BUL lenge en pionér siden de spilte mot Amazon Grimstad i 1970. IL i BUL har fem norgesmesterskap i fotball, fra 1978, 1979, 1980, 1982 og 1983. BUL var også i finalen i 1981-mesterskapet, men tapte overraskende for Bøler. Dette gjør IL i BUL til Oslos mestvinnende lag i NM-sammenheng, én seier foran både Vålerenga og Røa. I nasjonal sammenheng er IL i BUL Norges tredje mestvinnende cuplag, med Rosenborg og Trondheims-Ørn foran seg, og Lillestrøm og Asker a jour.. Orientering. IL i BUL vant en rekke NM i stafett, både for menn og kvinner, i perioden 1946 til 1975. Sportsarrangementer. Idrettslaget i BUL arrangerer mange løp og idrettsarrangementer, blant annet BUL-Stafetten, BUL-sprinten, Oslokarusellen, Bislett Summer Games og Sentrumsløpet. Idrettslaget i BUL er også medlem av "Bislett Alliansen", sammen med Tjalve, og Vidar, og arrangerer blant annet Exxon Mobil Bislett Games. BUL arrangerer videre Special Olympics sammen med Civitan og Special Olympics Norge. Staby (familie). Staby var navnet til en prestefamilie i Gudbrandsdalen. Den antatte stamfaren er Jens Jenssen, som var prest i Staby sogn i Ringkøbing prosti i Danmark før 1573. Familien bodde i Prestgarden, før kalt Hov. I 1602 ble Jens den eldre prost i Gudbrandsdalen og sogneprest i Øyer, så han og Marit flyttet dit. Han virket fremdeles i 1610. Jens den yngre virket som sogneprest til sin død i 1639 på besøk ved Ringsaker prestegård. Han ble gravlagt der. Etter hans død søkte enken, Anne, om å få bruke gården Skjellstad på livstid. Det ble innvilget, men i 1643 klaget beboeren Anne Jensdotter Staby over at hennes «salige brors qvinde» ville trenge henne fra gården som hennes «salige husbond» hadde bygd og leid. Morten Dæhlen. Morten Dæhlen (født 28. juli 1959) er professor i informatikk og instituttleder ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo. Dæhlen tok cand.scient.-graden ved Universitetet i Oslo innenfor fagfeltet numerisk analyse i 1985. I 1989 tok han også dr.scient.-graden i dette, også denne ved UiO. Dæhlen jobbet som forsker ved SINTEF frem til 1998, da han gikk over til en stilling som professor ved Institutt for informatikk. Han har også vært med på oppbygningen av Simula Research Laboratory. Losleider. Losleider er en taustige som benyttes når losen skal borde eller kvitte et skip. Dette er nødvendig fordi det er vanskelig å borde eller kvitte skip, i og med at skipet ikke har råd til å sakke på farten. Alle skip må i henhold til internasjonalt regelverk ha losleider om bord. Losleideren bør rigges i samsvar med anbefalinger gitt av det internasjonale losforbundet. Molière. Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som Molière (født 15. januar 1622 i Paris, død 17. februar 1673), var en fransk forfatter og skuespiller. Han anses som en av verdens største komedieforfattere. Molière studerte ved jesuittenes skole Collège de Clermont, og kunne allerede som 21-åring sette opp sitt første stykke. Han produserte etterhvert verk i et imponerende tempo, fra 1659 utgav han minst ett verk i året. I komedien "Tartuffe" fremstilte Molière en religiøs hykler. Dette stykket provoserte såpass at kongen, Ludvig XIV, forbød stykket, selv om kongen selv likte det. Dette stykket ble forbudt i fem år, for å ikke støte den mektige franske geistligheten. Molière er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris. Nigel Tranter. Nigel Tranter (23. november 1909 – 9. januar 2000) var en skotsk historiker og forfatter av populære romanser med motiv fra skotsk historie. Tidlig liv. Nigel Tranter ble født i Glasgow og ble utdannet i Edinburgh i regnskapsførsel og arbeidet i forsikringsselskapet "Scottish National Insurance Company" som ble grunnlagt av hans onkel. I 1933 giftet han seg med May Jean Campbell Grieve og fikk to barn, Frances May og Philip. Han var deltok artilleriet og var stasjonert i East Anglia under den andre verdenskrig. Forfatterskap. Helt siden barndommen hadde han en stor interesse for festninger og slott og deres historie. I 1935 i en alder av 35 år gammel utga han sin første bok, "The Fortalices and Early Mansions of Southern Scotland". Etter forespørsel fra sin kone skrev han sin første roman, "In Our Arms Our Fortune", som ble refusert av forleggerne. Den første romanen som ble utgitt, "Trepass", i 1937, fikk han ingen betaling for ettersom forlaget gikk konkurs. I løpet av de neste årene skrev han flere bøker med et innhold som var romantisk og eventyrlig og hvor handlingen kretset rundt fiktive personer i ulike epoker i Skottlands historie. Han skrev også flere westernbøker under pseudonymet «Nye Tredgold» for å skaffe større inntekter for familien. Mellom 1962 og 1971 utga han et bokverk om landemerker i fem bind, "The Fortified House in Scotland", som dekket historien og strukturen for hvert eneste festning og slott i Skottland, 663 bygninger i alt og fortsatt verd å lese for dem som har interesse i dette emnet. Mens han drev forskning på slott oppdaget Tranter at det var mange figurer og hendelser i skotsk historie som kunne bli benyttet som grunnlag for romaner, og som han forsøkte å gjøre så troverdige som mulig. Det var den retning som han forfatterskap tok fra og med "The Master of Gray" i 1961 som fortalte historien om Patrick av Gray og hans konspirasjon for frigjøre Maria Stuart. Han fortsatte i denne retningen inntil han døde, utga flere romaner basert systematiske historiske undersøkelser og disse romanene har fått et vidt publikum. Åkersvika naturreservat. Åkersvika naturreservat er et naturreservat og ramsarområde i Åkersvika mellom Hamar og Stange kommuner, Hedmark. Åkersvika naturreservat er et viktig område for flere forskjellige fuglearter. Det ble fredet ved kongelig resolusjon den 26. juli 1974 og reservatet ble dermed Norges første ramsarområde. I 1984 og 1992 ble reservatet utvidet. Formålet med fredningen var å bevare et viktig våtmarksområde med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Spesielt er plassen betydelig viktig som raste- og hekkeområde for våtmarksfugl. Da «nye» Europavei 6 og Vikingskipet ble bygd på henholdsvis øst- og nordsiden av Åkersvika kom det store protester fra miljøbevegelsene. Flakstadelva og Svartelva renner ut her. Filmfestivalen i Berlin. Berlinale Palast under Filmfestivalen i Berlin i 2007 Den internasjonale filmfestivalen i Berlin (også kalt "Berlinalen") er en av de viktigste filmfestivaler i Europa og verden. Den holdes i Berlin hvert år i februar siden 1951, opprinnelig under mottoet "utstillingsvindu for den frie verden", siden Vest-Berlin dengang var omgitt av kommunistiske land. Juryen legger stor vekt på at filmer fra hele verden, både tidligere østblokkland og vestlige land, skal være representert. festivalsjef siden 2001 er Dieter Kosslick. Parallelt med festivalen arrangeres det hvert år "European Film Market (EFM)" som er en av verdens største messer for filmbransjen, og en rekke faglige seminarer for yngre filmskapere under tittelen "Berlinale Talent Campus". Mer enn 20 000 fagfolk fra omkring 130 land deltar på festival-arrangementene. Med 274 000 solgte billetter og omlag 487 000 enkeltbesøk er dette antakelig verdens største filmfestival. Omlag 4 200 journalister dekker arrangementene med mediedekning i omlag 110 land. Festivalens priser. Gullbjørnen for beste film ble i 2009 tildelt filmen «La teta asustada» av regissøren Claudia Llosa. Historien om den gråtende kamel. "Historien om den gråtende kamel" (orig. "Die Geschichte vom weinenden Kamel") er en tysk dokumentarfilm (dokumentardrama) fra 2003. Den er regissert av to studenter ved filmhøyskolen i München, mongolske Byambasuren Daava og italienske Luigi Falorni, og produsert i samarbeid med Bayerischer Rundfunk og med støtte fra FilmFernsehFonds Bayern. Filmen handler om et nyfødt kamelføll som blir avvist av moren sin, og om en mongolsk nomadefamilie som forsøker å redde det. "Historien om den gråtende kamel" fikk tallrike utmerkelser, og ble satt opp på kino i Norge. I 2005 ble den nominert til Oscar for beste dokumentarfilm. Rolleliste. Janchiv Ayurzana, Chimed Ohin, Amgaabazar Gonson, Zeveljamz Nyam, Odgerel Ayusch, Guntbaatar Ikhbayar, Ikhbayar Amgaabazar, Enkhbulgan Ikhbayar, Uuganbaatar Ikhbayar, Munkhbayar Lhagvaa, Ingeen Temee (kamel), Botok (kamel) Lasagne. "Lasagne al forno" - Ovnsbakt lasagne Lasagne er en type pasta, men kan også betegne en matrett hvor denne pastatypen er i bruk. Etymologi. Ordet "lasagne" er et flertallsord på italiensk, og uttales lasánje. Noen nordmenn bruker den franske uttalen «lasánj», og noen bruker den amerikanske formen «lasanja». På italiensk er formen "lasagna" (-ánja) entallsformen, som bare brukes når man omtaler én lasagneplate, med andre ord nesten aldri. Pastaplater. Lasagne i betydningen pastaplater kan også kalles "lasagnoni" (store lasagneplater), lasagnette (små lasagneplater) eller "bardele". Dette er lange rektangulære plater av pasta, normalt glatt, som normalt selges tørket. I hjemmene lager man imidlertid gjerne lasagne av fersk pasta, som rulles ut på pastamaskiner, tørkes kort og kokes i salt vann noen få minutter. Lasagne i flere varianter. Den mest kjente retten med lasagne kalles gjerne "lasagne al forno", ovnsbakt lasagne. Den består av to sauser; en melsaus eller bechamelsaus, og en saus med kjøtt og tomat, gjerne bolognese-sausen. Lasagneplatene legges lagvis i en form med hver saus i annethvert lag. Det øverste laget må være bechamel, og så drysses det ost på toppen. I de originale oppskriftene lager man gjerne mer tyntflytende sauser enn man ofte gjør utenfor Italia. Dermed blir det tettere mellom lagene, og man får en mer kompakt lasagneform uten for mye saus som flyter utover. I Italia lager man like gjerne en lasagne uten kjøtt, siden lasagne ofte serveres som forrett. Andre sauser kan også brukes, eksempelvis spinatsauser og pesto. Grenmar. Grenmar er et navn fra middelalderen på Langesundsfjorden, etter folkeslaget grenene som holdt til her, og "marr" som er norrønt for hav (jfr. "mare" på latin). Senere, til langt ut på 1700-tallet, ble hele strekningen fra Langesundsgapet og opp til Skien benevnt som "Langesundfjorden". Nå er fjorden begrenset til havstykket utenfor Brevikstrømmen til øyene utenfor. I geologisk forstand markerer fjorden grensen mellom Bamblefeltet i sørvest og Oslofeltet i øst. Langs vestsiden av fjorden går et kilometerbredt bufferbelte av kambrosilurske sedimentære fjell (lokalt kjent som «flauer») som grensesone mellom Bamble- og Oslofeltene. Vidar Lande. Vidar Lande (født 8. august 1961) er en norsk politiker for Arbeiderpartiet. Han har siden valget i 2003 sittet som ordfører i Kongsberg kommune. Før han ble valgt til ordfører, var han tillitsvalgt på Kongsberg Våpenfabrikk og i LO. Ved valget i 2003 samarbeidet Ap med SV, KrF, Venstre og Sp. Varaordfører Anne Berger representerte Sp. Etter valget i 2007 gikk partiet for valgteknisksamarbeid med Frp og SV, og Lande beholdt jobben som ordfører, samt fikk med seg en varaordfører fra Ap. Chatting. Chatting er en aktivitet der man prater (samtaler) med andre via datamaskin tilkoblet datanett. Via skjerm ser man andres bidrag, samt de man skriver inn selv. Chatting kan skje i egne chatterom (praterom), og kan være adgangskontrollert via bruk av autentisering. Da meldingen er tekstlig vil følelse komme til uttrykk gjennom veletablerte smileys, stiliserte ansiktsuttrykk. Chatting er en tjeneste man har hatt siden de første interaktive maskiner kom på 1960-tallet, altså maskiner der man kunne skrive (på tastatur) og se (på skjerm), og der flere brukere kunne være innlogget samtidig via hver sin terminal eller via datanett. Internett muliggjorde chatting uavhengig av maskintilknytning. En av de mest brukte protokollene i chatting er IRC. Flermodale systemer lar chatterne tegne sammen, snakke sammen (verbalt) i tillegg til den rene utveksling av tekstlige meldinger. Alberto Fujimori. Alberto Kenya Fujimori (japansk: 藤森 謙也, født 28. juli 1938 i Lima) er en peruansk tidligere politiker. Han var Perus president fra 28. juli 1990 til 17. november 2000. Fujimori fikk æren for å ha stabilisert økonomien etter den omskiftelige tiden under Alan García, under hans styre ble det også fred etter årevis med interne stridigheter. Han ble samtidig kritisert for sitt autoritære lederskap, spesielt etter det såkalte «auto-kupp» i 1992. Mot slutten av år 2000 dro han på et møte i Asia-Pacific Economic Cooperation i Brunei, og fortsatte derfra til Japan hvor han kunngjorde at han gikk av som president. Han har senere blitt dømt til flere lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk under presidentperioden. Fujimori var den første person av øst-asiatisk opprinnelse (hans foreldre kom fra Japan) som har vært statsleder i en latin-amerikansk nasjon, og etter Arthur Chung som var seremoniell president i Guyana, den andre øst-asiat som var leder av en ikke-asiatisk stat. Tidlige år. Alberto Fujimori ble født i Lima av japanske foreldre som var fra Kumamoto, men hadde flyttet til Peru i 1934. Hans foreldre søkte det japanske konsulatet om å få beholde barnets japanske statsborgerskap. Alberto Fujimori fikk sin grunnutdannelse ved "Colegio Nuestra Señora de la Merced", "La Rectora", og tok videre utdannelse ved "La gran unidad escolar Alfonso Ugarte" i Lima. Han fortsatte å studere ved Universidad Nacional Agraria La Molina i 1957 og tok eksamen i 1961, som nummer én i sin klasse. Han underviste så ett år i matematikk. I 1964 fortsatte han å studere fysikk ved universitetet i Strasbourg i Frankrike. Med et stipend studerte han så ved University of Wisconsin i USA hvor han fikk en mastergrad i matematikk i 1969. Som en anerkjennelse av hans akademiske meritter ble han tilbudt en stilling ved Universidad Nacional Agraria, i 1984 ble han så rektor der, en stilling han holdt til 1989. I 1987 ble Fujimori også leder for kommisjonen av universitetsrektorer. Fra 1987 til 1989 ledet han også et TV-show kalt "«Concertando»" som ble sendt på Perus statseide kanal 7. Med den verdenskjente forfatteren Mario Vargas Llosa som motkandidat vant Fujimori presidentvalget i 1990 mot de fleste odds med sitt nye parti Cambio 90 («cambio» betyr endring). Han bygget seieren på misnøyen med den sittende presidenten Alan Garcia. Han utnyttet også mistilliten til Vargas Llosas kobling med Perus etablerte politikere og uro knyttet til Vargas Llosas kampanjeløfter om liberale økonomiske reformer. Under valgkampen ble han med hengivenhet omtalt om "el chino", «kinamannen». De fleste observatører anså at Fujimoris japanske bakgrunn var en fordel for ham. Størsteparten av Perus befolkning er indianere, og Fujimoris japanske bakgrunn ga ham distanse til den spanskdominerte politiske eliten. Perus president (1990 – 1992). Under sin første presidentperiode gjennomførte Fujimori en økonomisk politikk som peruanere ga kallenavnet «Fujisjokk»; og det hadde lite felles med den populistiske plattformen han var valgt på under slagordet «arbeid, teknologi, ærlighet». I nært samråd med IMF startet Fujimori store økonomiske reformer, i større omfang enn hans motkandidat Vargas Llosa hadde foreslått. Reformene gjorde at Perus økonomi igjen ble funksjonsdyktig i internasjonal sammenheng; i perioden under den forrige presidenten Garcia hadde landet trukket seg tilbake fra økonomisk samarbeid. Oppmuntret av IMF startet Fujimori en omfattende privatiseringsprosess, og solgte hundrevis av statseide selskaper. «Fujisjokket» gjenreiste makroøkonomisk stabilitet og la grunnlag for et kortvarig økonomisk oppsving på midten av 1990-tallet. Peru gjennomførte store lovendringer for å oppmuntre utenlandske investeringer i olje, gass og gruveindustri. Det ble også gitt lettelser i miljøbestemmelser ved nye prosjekter, og det ble gitt tillatelse til å drive utvinning i områder som tidligere var vernet som nasjonalparker; i Andesfjellene og i Amazonas. 1992 «Fuji-kupp». Under Fujimoris første periode ble begge kamre i kongressen kontrollert av partiene APRA og FREDEMO, dette bremset Fujimoris mulighet til å få gjennom de lovene han foreslo. Som et svar på dette gjennomførte han den 5. april 1992 et kupp mot sin egen regjering, kalt «autogolpe» på spansk, eller «Fuji-kupp». Fujimori oppløste kongressen og utskrev nyvalg til en ny kongress, «Congreso Constituyente Democrático» (den demokratiske konstitusjonskongressen). Han fikk majoritet i denne nye kongressen som deretter la frem utkast til en ny grunnlov og vedtok den. Han supplerte også dommerstanden og begrenset borgerlige rettigheter med nye beredskapslover og portforbud, og vedtok spesielle lover mot terrorisme. I begynnelsen var det lite innenlandsk motstand mot kuppet, stort sett ble det godtatt. En meningsmåling som ble foretatt rett etter kuppet anslo at det hadde oppslutning fra 73% av befolkningen. Den økonomiske og politiske situasjonen var så dårlig at for de fleste peruanere kunne situasjonen bare gå mot det bedre; Fujimoris djerve økonomiske reformer ble sett på som en suksess. Internasjonale reaksjoner til kuppet var imidlertid negative. Internasjonale finansinstitusjoner utsatte planlagte lån, og USA frøs all hjelp til Peru (unntatt humanitær hjelp), det samme gjorde Tyskland og Spania. Venezuela brøt de diplomatiske forbindelsene og Argentina tilbakekalte sin ambassadør. Chile støttet et argentinsk forslag om å ekskludere Peru fra Organisasjonen av amerikanske stater. Kuppet så ut til å true den økonomiske gjenreisningspolitikken og vanskeliggjorde arbeidet med å rydde opp i gjelden til IMF. Forbindelsene med USA var anstrengt allerede før kuppet; Fujimori var mot å inngå en avtale som ville øke amerikanske og peruanske militære tiltak for å begrense produksjonen av kokain. Selv om Fujimori til slutt undertegnet avtalen i 1991, så var forholdet fortsatt dårlig. Peruanere så narkotika primært som et amerikansk problem, og den minste av de mange bekymringer de selv hadde (økonomisk krise, geriljaopprør og koleraepidemier). Fujimori hevdet selv at kuppet var nødvendig for å bryte den fastlåste situasjonen som Peru var i etter Garcías presidentperiode, kritikere mente at han ikke hadde kunnet gjennomføre sin drastiske liberalisering av økonomien med den oppløste kongressen. Perus president 1992–1995. Valg ble holdt, og denne gangen fikk Fujimoris parti flertall i den «Demokratiske konstitusjonelle kongressen», som for resten av hans mandatperiode erstattet parlamentet. Flere av opposisjonspartiene stilte også opp ved valget, mens andre opposisjonspartier boikottet det. Ved å bruke denne muligheten (FREDEMO var oppløst og APRAs leder, Alan García, var i eksil i Colombia) fortsatte Fujimori å legitimere sin stilling. En folkeavstemning ble utlyst og et flertall av peruanere var enig i hans politikk: Kuppet og konstitusjonen av 1993 ble godtatt med en smal overvekt på rundt 5 prosent. Utpå høsten, 13. november 1993, skjedde et mislykket militærkupp. Fujimori ble varslet av den da relativt ukjente kaptein Vladimiro Montesinos og søkte midlertidig skjul i den japanske ambassaden. I 1994 separerte Fujimori seg fra sin hustru, Susana Higuchi (som også har japanske aner) i en støyende offentlig skilsmisse. Hun mistet sin tittel som landets førstedame i august 1994, og Fujimori utnevnte deres eldste datter som førstedame. Higuchi erklærte offentlig at Fujimori var en tyrann, og påsto at hans administrasjon var korrupt. Hun hevdet at store donasjoner gitt av japanske stiftelser hadde blitt godkjent av hennes tidligere ektemannn og hun anklaget også flere av familien hans som korrupte. Etter skilsmissen ble hun en skarp kritiker av Fujimoris administrasjon. Hun forsøkte å stille som presidentkandidat, men fikk ikke lov da det i følge peruansk lov var forbudt for presidentens familie å stille. Andre presidentperiode 1995 – 2000. Fujimori ble gjenvalgt som president i april 1995, han vant knusende over sin motkandidat Javier Pérez de Cuéllar, tidligere generalsekretær i FN; og hans parti beholdt kontrollen over kongressen. En av de første handlingene til den nyvalgte nasjonalforsamlingen var å utstede amnesti for alle medlemmer av Perus politi og militære styrker anklaget eller dømt for menneskerettighetsbrudd mellom 1980 og 1995. Under sin andre presidentperiode undertegnet Fujimori en fredsavtale med Ecuador over en grensetvist som hadde pågått i over hundre år. Avtalen åpnet for internasjonale midler for utvikling av grenseregionen. Fujimori avsluttet også uløste saker med Chile, Perus sørlige nabo; problemer som hadde vært uløst siden avtalen i Ancón i 1883. Fujimoris gjenvalg var imidlertid et vendepunkt i hans karriere. Etter flere år med økonomisk stabilitet og mindre terrorisme begynte peruanerne nå å bekymre seg mer om menneskerettigheter, pressefrihet og kvaliteten på demokratiet. Det ble også mer fokus på det økende antall misligheter som involverte Fujimoris sjef for etterretningstjenesten, Vladimiro Montesinos, og som førte til Fujimoris avgang i 2000. Kandidat for valget år 2000. Fujimori erklærte seg som presidentkandidat for en tredje periode i valget år 2000, på tross av at dette var tvilsomt i henhold til konstitusjonen. Han ble erklært vinner den 28 mai, i en storm av anklager om uregelmessigheter ved valget. Som en forsonende gest utnevnte han den tidligere opposisjonslederen Federico Salas som ny statsminister, og holdt de fleste av sine tidligere ministre utenfor regjeringen. Opposisjonspartiene i kongressen var imidlertid ikke fornøyd med dette og fortsatte sine protester. Opposisjonslederen Alejandro Toledo kjempet for å få valget annullert, og korrupsjonsskandalen rundt sjefen for sikkerhetstjenesten SIN, Vladimiro Montesinos, ga bensin til bålet. Den 14. september 2000 sendte TV stasjonen «Canal N» en video hvor Montesino gir kongressmannen Alberto Kouri US $ 15 000 for å gå over til presidentens parti "Perú 2000". Saken var ødeleggende for Fujimori; den 16. september bestemte han at det skulle holdes et nytt valg og erklærte at han ikke stilte som kandidat. Den 10. november godkjente kongressen anmodningen fra Fujimori om nyvalg den 8. april 2001. Fujimori forlot Peru den 13. november for et statsbesøk i Brunei hvor han skulle delta i et møte i Asia-Pacific Economic Cooperation. Den 16. november tok Valentín Paniagua over som leder av kongressen etter et mistillitsforslag mot lederne som var lojale mot Fujimori. Den 17. november reiste Fujimori videre til Tokyo, hvor han erklærte at han gikk av som Perus president. Regjeringen gikk av den 19. november og den 21. november ble Paniagua interimspresident inntil valgene i april. Den peruanske kongressen hadde da også erklært Fujimori «moralsk uegnet» til å styre. Antiterrorisme. Da Fujimori vant presidentvalget i 1990 var det mot en bakgrunn av stadig sterkere geriljabevegelser. Store deler av landet var kontrollert av den maoistiske «Sendero Luminoso» (lysende sti) og den marxist-leninistiske «Movimiento Revolucionario Tupac Amaru», MRTA. I følge noen anslag kontrollerte de to bevegelsene seksti prosent av landet; områder kjent som «zonas liberadas» (frigjorte soner) hvor innbyggerne ble styrt av og betalte skatt til opprørerne. I hovedstaden Lima organiserte «Sendero Luminoso» streiker som bevegelsen styrte, om nødvendig med vold og drap. Universitetene var også infiltrert av opprørsbevegelsene. Presidentene Fernando Belaúnde Terry og Alan García hadde først ignorert «Sendero Luminoso», for så å bruke hæren i en hensynsløs, men mislykket militær kampanje. Resultatet av fiaskoen var svekket tillit til regimet og flukt av eliten til utlandet. Fujimoris to første presidentperioder snudde den negative utviklingen og mange peruanere ga Fujimori æren for å ha stoppet «Sendero Luminoso»s femten år lange terrorkampanje og for arrestasjonen av lederen Abimael Guzmán. Som et ledd i kampanjen mot opprørerne ga Fujimori hæren vide fullmakter til å arrestere mistenkte og dømme dem i militærdomstoler. Denne drastiske innsnevringen av borgerlige rettigheter ble begrunnet med at under tidligere administrasjoner hadde rettsvesenet blitt skremt til å la være å tiltale og dømme terrorister, på grunn av represalier mot sine familier. Beboere på landsbygda ble også bevæpnet og organisert i grupper kjent som «rondas campesinas» (bondepatruljer); dette viste seg også å ha god effekt mot opprøret. Presidentens suksessrike kamp mot opprørerne ble dog kritisert for massive brudd på menneskerettighetene. Kritikerne hevdet at de fleste ofrene for hærens kampanje var fattige mennesker i fjellene, «campesinos», som kom i kryssild mellom hæren og opprørerne. Den endelige rapporten til Perus «sannhets- og forsoningskomite» viste at de fleste overgrep mellom 1980 – 1995 var begått av «Sendero Luminoso». De væpnede styrkene hadde imidlertid også ødelagt landsbyer og myrdet «campesinos» de mistenkte for å støtte opprørerne. Ifølge rapporten hadde flertallet av dødsfall fra hærens aksjoner skjedd under de to foregående presidentene. Fujimoris strategi for å kvele opprøret reduserte antallet døde; hærens fokus ble på å fjerne støtte for opprørerne, med utbygging av infrastruktur i fjellområdene. Gisselaksjonen i den japanske ambassaden i 1997, var en av de siste større terroraksjonene. Den begynte 17. desember 1996 da 14 medlemmer av MRTA slo til mot boligen til den japanske ambassadøren i Lima under en mottakelse. Over 400 diplomater, regjeringsmedlemmer og andre ble tatt til fange; aksjonen var dels en protest mot dårlige fengelsforhold i Peru. Under aksjonen, som varte i fire måneder ble etter hvert de fleste gislene frigitt, kun 72 gisler var igjen da residensen ble stormet. Regjeringen avslo opprørernes krav om løslatelse av fengslede MRTA medlemmer og forberedte i hemmelighet en plan for å storme boligen, mens man vant tid ved forhandlinger med gisseltakerne. Den 22. april 1997 stormet en gruppe på 140 kommandosoldater (med navnet «Chavín de Huantar») residensen for å befri gislene. To kommandosoldater, ett gissel og alle fjorten gisseltakerne omkom i angrepet. President Fujimori besøkte residensen for å snakke med de løslatte gislene. Bilder av Fujimori under de siste minuttene av aksjonen; omgitt av noen løslatte gisler og soldater, med lik av gisseltakere i bakgrunnen, ble vist på fjernsyn. Den suksessfulle avslutningen på den fire måneder lange aksjonen ble brukt for å bygge opp under hans profil som tøff mot terrorister. Den vellykkede aksjonen mot gisseltakerne ble imidlertid snart sterkt kritisert, da det viste seg at minst tre av gisseltakerne (og muligens hele åtte) hadde blitt summarisk skutt av kommandosoldatene etter de overga seg. I 2002 ble saken tatt opp av offentlige anklagere, men Perus høyesterett dømte saken til å ligge under militære domstoler; og soldatene ble der frikjent. Familiene til MRTA gisseltakerne fremmet en klage til den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen IACHR, hvor de anklaget den peruanske staten for brudd på menneskerettighetene. IACHR aksepterte saken og har den under vurdering. I eksil. Fujimori frasa seg presidentvervet (ved faks) og gikk i selvpålagt eksil i Japan, hvor han hadde statsborgerlige rettigheter som barn av japanske foreldre. Hans foreldre hadde registrert ham hos det japanske konsulatet i Peru, og han hadde ikke senere frasagt seg japansk statsborgerskap. Flere ledende japanske politikere har støttet Fujimori, delvis på grunn av hans innsats for å avslutte gisselaksjonen mot ambassaden i 1997. Samtidig med dette ble det i Peru offentliggjort en rapport fra «Procuraduría Ad Hoc Anticorrupción» (spesialetterforskeren for korrupsjon) som viste at Fujimori og hans tilhengere ulovlig hadde tilegnet seg verdier for om lag USD 2 milliarder. Midlene var utført illegalt og Walter Hoflich, lederen for enheten erklærte at $ 174 millioner allerede hadde blitt tilbakeført og at ytterlige midler hadde blitt funnet i banker i USA, Sveits og Cayman Islands. Organisasjonen Transparency International bruker imidlertid et lavere tall, oppgir Peru som verdens syvende mest korrupte land, og anslår at $600 kan ha blitt underslått. Uten å la seg skremme av beskyldningene mot seg etablerte Fujimori fra sitt eksil i Japan et nytt politisk parti, «Sí Cumple» for å delta i det peruanske presidentvalget i 2006. I februar 2004 erklærte imidlertid konstitusjonsdomstolen at Fujimori ikke kunne delta, blant annet fordi han av kongressen var fradømt retten til å bekle politiske stillinger for ti år. «Sí Cumple», Fujimoris nye parti som ble etablert i begynnelsen av 2000 har fått mer enn 10% av stemmene i flere meningsmålinger. Partiets generalsekretær er Carlos Orellana, Fujimoris tidligere presserådgiver. Flere andre partier er også sympatisk innstilt til Fujimori, såsom «Cambio 90», «Nueva Mayoría» og «Fuerza Perú». Fujimori har imidlertid erklært at det eneste offisielle «Fujimoristiske» partiet er «Sí Cumple». Arven etter Fujimori. Fujimori er fremdeles en omstridt person i Peru. Av mange peruanere får han anerkjennelse for å ha stabilisert landet etter årene med terror og hyperinflasjon under hans forgjenger Alan García. Peru ble gjenintegrert i det globale økonomiske systemet og tiltrakk seg utenlandske investeringer. Landets valutareserver ble bygget opp, fra nesten null da García gikk av, til rundt USD 10 milliarder da Fujimori frasa seg sin stilling. Veksten i bruttonasjonalproduktet mellom 1992 og 2001 var 44%, eller 3,7% per år. Den høye økonomiske veksten etter at Fujimori kom til makten minsket under hans andre periode. Mye av veksten skyldtes sannsynligvis at landet kom på fote etter tilbakegangen under García. Selv om det er enighet om at «Fujisjokk» ga en kortsiktig makroøkonomisk stabilitet, så er langtidsvirkningene av Fujimoris neoliberale økonomiske politikk fremdeles sterkt omdiskutert. Studier foretatt av INEI, Perus nasjonale statistiske byrå viser at antallet fattige peruanere økte dramatisk (fra 41.6% til 55%) under Alan García, mens det holdt seg stabilt under Fujimoris styre. FAO rapporterte at Peru reduserte underernæring med 29% fra 1990-92 til 1997-99. Noen analytikere mener at en del av veksten i bruttonasjonalprodukt under Fujimori er knyttet til veksten i utvinning av ikke fornybare ressurser fra internasjonale selskapers side. Disse selskapene ble tiltrukket av Fujimoris styre grunnet minimale krav om lisensavgifter, og av samme grunn ble lite av verdiene tilført Perus økonomi. Kritikere av Fujimori hevdet at grunnlaget for å invitere store gruveselskaper og presse gjennom lovgiving som var positiv overfor dem, var det politiske klimaet etter «Fuji-kuppet». Perus minerallovgivning har således vært et forbilde for andre land som ønsker å bli mer utvinningsvennlige. Fujimoris privatiseringsprogram var også omstridt. Salget av statlige virksomheter førte til forbedring i noen virksomheter, som telefoni, mobiltelefoni og internett. Som et eksempel måtte en kunde før privatiseringen vente i 10 år før han fikk installert en telefonlinje fra det statlige telemonopolet. Noen år etter privatiseringen var ventetiden redusert til noen få dager. Privatisering bidro også til utenlandske investeringer i eksportindustrien, som mineral- og gassutvinning, såvel som investeringer i turisme og landbrukseksport. En rapport utarbeidet av kongressmannen Javier Diez Canseco konkluderte med at av de USD 9 milliarder reist gjennom privatisering av hundrevis av statlige virksomheter hadde bare en brøkdel kommet vanlige peruanere til gode; resten kunne ikke redegjøres for. Ved utgangen av sitt styre etterlot Fujimori valutareserver på USD 10 milliarder, et mindre statsbyråkrati og reduserte offentlige utgifter. Et stort antall nye skoler hadde også blitt bygget, flere veier og motorveier, og telekommunikasjonene hadde blitt oppgradert. Disse forbedringene ledet til mer turisme og eksport. Hans kritikere sier at hans styre ble et diktatur etter «Fuji-kuppet», som ble gjennomsyret av et korrupsjonsnettverk organisert av hans medsammensvorne Montesinos. Montesinos har senere vært under etterforskning for en rekke anklager, fra underslag, til narkotikahandel og mord. Selv om fordømmelsen av Montesinos deles av de fleste, har Fujimori fremdeles endel støtte; en opinionsmåling i Lima i februar 2005 ga ham 17% oppslutning. Den sittende presidenten, Toledo, fikk på samme tid om lag 8% støtte. En meningsmåling i mars 2005 antydet at 12% ville ha stemt på ham ved presidentvalget i 2006. De som støtter Fujimori anser at han ikke hadde noe å gjøre med Montesinos handlinger, mens de som kritiserer ham er av motsatt oppfatning. Arrestert i Chile. 6. november 2005 ankom Fujimori til Santiago, Chile, via Mexico, fra Tokyo i Japan med privatfly. Interpols avdeling i Chile sa at Fujimori ikke kunne arresteres, i det en lokal rettsinstans angivelig måtte utstede en internasjonal arrestordre for at denne skulle være lovlig. Etter få timer ble han allikevel arrestert av chilensk politi og Interpol, etter at en chilensk domstol hadde gitt tillatelse til arrestasjon – dette etter en interpellasjon fra peruanske myndigheter. Etter en udramatisk arrestasjon, ble Fujimori overflyttet fra et Marriott-hotell til en nærliggende politistasjon. Perus regjering lovet umiddelbart å sende en delegasjon ledet av innenriksminister Rómulo Pizarro, for å starte arbeidet med å få Fujimori utlevert til Peru. Fujimori ankom Santiago i en periode hvor det var spenninger mellom Chile og Peru, etter at Perus kongress hadde vedtatt en lov som gjorde krav på et omstridt sjøterritorium. I en uttalelse til media sa Fujimori at han ville bli i Chile inntil videre, samtidig som han lanserte sitt kandidatur til presidentvalget i april 2006. Den 21. september 2007 besluttet Chiles høyesterett å utlevere Fujimori til Peru. I april 2009 ble han dømt til 25 års fengsel for flere tilfeller av drap og bortføringer under styresmaktenes kamp mot maoistiske opprørere da Fujimori var president i Peru på 1990-tallet. Nærmere 70.000 mennesker mistet livet i konflikten. Fujimori sto selv fast på at han er uskyldig, og han hevdet at tiltalen mot ham var politisk motivert. Fujimoris forsvarsadvokater sier dommen vil bli anket. Carl Andre. Carl Andre (født 16. september 1935) er en amerikansk kunstner, og en av de viktigste skikkelsene innenfor minimalismen. Andres arbeider tar ofte i bruk naturlige eller enkle tilvirkede materialer som metallplater, murstein, sementblokker o.l., som arrangeres i enkle mønstre flatt liggende på gulvet, eller i stabler som skulpturelle former. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er en institusjon eid av Landsorganisasjonen (LO) og Det norske Arbeiderparti (DnA). Her samles dokumentasjon knyttet til arbeiderbevegelsens historie, arbeidsforhold, sosialhistorie og den politiske venstresiden i Norge. Initiativet til etableringen ble tatt i 1905 med et tilsvarende svensk arkiv som forbilde. I 1908 ble de første lokalene tatt i bruk i Folkets Hus i Oslo. Innlevering av materiale skjedde fra 1909, mens det først ble åpnet for publikum i 1910. I arkivet finnes blant annet arkivene til venstresidens partier som DnA, Sosialistisk Venstreparti og Norges Kommunistiske Parti. Hovedlokalene befinner seg i LO-huset i Oslo, mens det i 12 filialer rundt om i landet finnes materiale fra lokale organisasjoner. Liste over Perus presidenter. Republikken Perus president er slik det er nedfelt i Perus konstitusjon av 1993 statsleder og representerer republikken i offisielle internasjonale saker. Presidenten velges hvert femte år, og den sittende president kan ikke gjenvelges. Gjennom Perus mer enn 180 år av selvstendighet har Peru vært styrt av militære ledere som slåss for selvstendighet, lederne for Stillehavskrigen, representanter for aristokrati og demokratisk valgte ledere. Historien om presidentene har inkludert borgerkrig, statskupp og vold. Mer enn en gang, har individer gjort krav på retten til å være president samtidig. Forskjellige titler har blitt brukt, som «Perus beskytter» (brukt av San Martin), «Perus frier» (brukt av Bolivar) og «Perus øverste beskytter» (av Santa Cruz). Se også. Peru Ny Tid (1899–1947). Ny Tid var en dagsavis som kom ut første gang 20. mai 1899 utgitt av typografene Joh. Halseth og Alf Scheflo, samtidig som de etablerte eget trykkeri i Trondheim. Utgiverne mente å lage en arbeideravis, men ingen sosialistavis. Da første utgave kom 20. september var avisen Venstre-organ, men den ble fort sosialistisk og organ for fagbevegelsen og senere Arbeiderpartiet i Trondheim da fagbevegelsen overtok avisen i juli 1900. Først utgitt som ukeavis, deretter to og tre ganger i uka, før avisa fra 1. juli 1902 ble dagsavis. Avisen la aldri skjul på at hensikten med utgivelsen var å propagandere for utgivernes politiske syn. Flere kjente skribenter satte sitt sterke preg på avisen. Av disse ble Martin Tranmæl den mest kjente. Han ble medlem av den første redaksjonskomiteen som 20-åring, og ble i 1906 avisens redaktør. Denne stillingen hadde han til 1918 da han ble partisekretær i Det norske Arbeiderparti (DnA). Det var under Tranmæl at avisen fikk sitt oppsving, og den var i perioder byens største. Ny Tid ble også det nærmeste en Trondheimsavis har vært å være riksdekkende avis. Ved den første partisplittelsen i DnA i 1921 etablerte de sosialdemokratiske utbryterne sin egen avis – Trøndelag Social-Demokrat. Ny Tid merket ikke nykommeren på sitt opplag. Det ble sagt om Ny Tid at selv om den ikke var byens største, så var det byens mest leste. Etter Tranmæls tid som redaktør ble avisen en radikal opposisjonsavis. Den andre partisplittelsen i DnA i 1923 endte med at kommunistene fikk flertall i partiorganisasjonen i Trondheim. De beholdt dermed partiets eiendommer, inkludert partiavisa Ny Tid som ble organ for Norges Kommunistiske Parti (NKP). Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag etablerte året etter Arbeider-Avisen som sitt partiorgan. Ny Tid markerte seg på 30-tallet som kompromissløs motstander av nazismen og fascismen. Etter at den spanske borgerkrigen brøt ut skrev avisen på forsiden: «Lys fascismen og krigen i bann. Fram til antikrigs og antifascistmøte i morgen på Reina.» I takt med kommunistenes stadig lavere oppslutning falt Ny Tids opplag, særlig etter at Johan Nygaardsvold-regjeringen tiltrådte i 1935. Nygaardsvold-regjeringen hadde skapt økt oppslutning om Arbeiderpartiet i Nygaardsvolds egen landsdel, og dette tjente Arbeider-Avisen på. I mars 1939 tapte Ny Tid kampen mot Arbeider-Avisen som arbeiderklassens talerør i Midt-Norge og ble lagt ned. NKPs økte popularitet etter andre verdenkrig førte til et nytt, men kortvarig liv for Ny Tid. Den gjenoppstod i juli 1945, men ble lagt ned for andre gang på åtte år i mai 1947. Land Rovers historie. Land Rovers historie strekker seg fra den første Land Roveren ble lansert i 1948 fram til i våre dager. Land Rover har vært eid av britiske Rover, som igjen senere har vært eid av British Leyland og så tyske BMW. I begynnelsen. Den første Land Roveren ble lansert til Amsterdam Motor Show i 1948. Konstruksjonen lånte mye fra krigs-jeepen, men med et mer påkostet karosseri i aluminium. Valget av aluminium ble tvunget fram av etterkrigstidens stålrasjonering. Rover hadde et annet problem i etterkrigstidens Storbritannia: De hadde en ny, stor fabrikk i Solihull ved Birmingham, som de hadde fått bygget gratis like før krigen for å produsere flymotorer. Problemet lå i at de ikke hadde en bilmodell å produsere der. De førkrigsmodellene de hadde klar til produksjon ville ikke selge i kvanta store nok til å rettferdiggjøre drift av det store anlegget. Maurice Wilkes, som jobbet hos Rover, designet den første modellen i 1947 som erstatning for jeepen han hadde brukt på gården. Broren hans, Spencer, var sjef for Rover på dette tidspunktet. Sammen tok de fram et design som var basert på jeepen, men med kraftuttak for å drive redskaper på gården. Britisk industri hadde et desperat behov for eksportprodukter etter andre verdenskrig, og den første prototypen hadde førersetet i midten for å enkelt kunne eksporteres til markeder med både venstre- og høyrekjøring. Denne idéen ble ikke brukt i produksjonsmodellen. Siden stål var rasjonert i etterkrigstiden så valgte man å bruke en legering av aluminium og magnesium kalt Birmabright til karosseriet. Den første Land Roveren, senere kalt Series I, ble markedsført som en erstatning for traktoren. Reklamen viste bilen brukt til alt fra trekkvogn for plog til personbil. I praksis ble ikke Land Roveren noen arvtager for traktor, men solgte godt for det, på tross av en relativt høy pris. Etter en førproduksjonsserie på 25 kjøretøyer ble Land Rover vist for verden på Amsterdam Motor Show 30. april 1948. Nå hadde kjøretøyet normalt montert ratt og motor fra Rover 60. Rover selv ble overrasket over interessen. Noe av grunnen til suksessen var at de hadde et kjøretøy som kunne kjøpes momsfritt av britiske bønder, men også kunne eksporteres ut av landet for å få sårt tiltrengt valuta. Den enkle og likeframme konstruksjonen gjorde at den kunne vedlikeholdes langt fra nærmeste verksted. Salget steg jevnt og trutt til ut på 1960-tallet. Underveis ble det gjort forsøk med Land Rovers robuste hjuloppheng under et bilkarosseri. Prosjektet ble kalt "Road Rover" og kom aldri på veien, men det la fundamentet for senere utvikling av Range Rover. I mellomtiden ble Series I oppgradert til Series II og IIA, med nyere, kraftigere motorer som viktigste salgsfortrinn. Dieselmotor ble også tilbudt, noe som var viktig ut fra kundegruppene i landbruket. Et utall forskjellige spesialbygde kjøretøyer ble også tilgjengelig, alt fra brannbiler til mobile sveiseapparater. Rover-fabrikken hadde et program med utvalgte utstyrsleverandører hvor leverandøren kunne få godkjennelse hos fabrikken for ekstrautstyret sitt. Kunden kunne da beholde nybilgarantien på Land Roveren sin, også etter utstyret var montert. Årene under British Leyland. I 1967 ble Rover en del av Leyland Motors Ltd, senere British Leyland. I 1975 ble BL nasjonalisert, for å i 1986 bli privatisert og en del av British Aerospace. På 1970-tallet så ble også Range Rover introdusert; Land Rovers første bil som ikke var et rent nyttekjøretøy. Range Rover ble en kjempesuksess og de første årene så var bruktbilprisen høyere enn nyprisen, da fabrikken ikke klarte å fylle etterspørselen. Range Rover var på den tiden relativt avansert, med skivebremser på alle fire hjulene, en V8-motor med aluminiumsblokk og permanent firehjulstrekk. I 1974 måtte Land Rover trekke seg ut av Nord-Amerika, på grunn av strengere krav til sikkerhet og utslipp. Det skulle gå rundt et tiår før de var tilbake igjen, og da bare med Range Rover. I 1974 gikk British Leyland Motor Corporation på en økonomisk smell. De hadde problemer med overlappende modellutvalg fra de forskjellige underbrukene, lite samarbeid internt i selskapet, dårlig kvalitet og et katastrofalt dårlig «image» hos kunden. Bankene som selskapet skyldte penger tok affære, og sammen med myndighetene ba de Sir Don Ryder om å utrede selskapet, i kraft av sin stilling som styreleder i National Enterprise Board. Rapporten, kalt Ryder-rapporten, var klar på rekordtid (14 uker) og la fram en rekke tiltak som krevdes. Blant annet ble det anbefalt at administrerende direktør Donald Stokes måtte trekke seg, at produksjonsmateriellet måtte fornyes i all hast og en mer sammenhengende strategi måtte utarbeides for hele selskapet. Resultatet ble at selskapet ble nasjonalisert og omorganisert. Rover med Land Rover var en av de få avdelingene som tjente penger, så et resultat av omorganiseringen var investeringer i Land Rover. Blant annet ble fabrikkanleggene ved Solihull oppgradert. Når den nye direktøren Michael Edwards tok roret i British Leyland i 1978 ble en ny retning for Land Rover tydelig. Noe av det første han gjorde var å dele British Leylands bilavdelinger inn i to delvis uavhengige grupper. Den ene ble hetende Jaguar-Rover-Triumph Ltd. Den andre gruppen ble delt inn i enda mindre grupper, kalt Jaguar Cars, Rover-Triumph og Land Rover Ltd. Dette var første gang Land Rover hadde en egen ledelse. På slutten av 1970-tallet måtte nyttekjøretøy-serien moderniseres. Land Rover valgte å beholde både utseendet og flere av de tekniske løsningen, før de lanserte 110 i 1983. Det var små endringer i interiøret, men bilen hadde permanent firehjulstrekk og skruefjærer. Land Rover hadde allerede i 1979 begynt å modernisere Serie III med V8-motor og permanent firehjulstrekk for å «prøve vannet». Denne utgaven ble kalt "Stage 1". I 1987 kom Range Rover tilbake på det nordamerikanske markedet. Først var det biler med høy spesifikasjon og automatgir, tilpasset det lokale markedet. Sent i 1993 bestemte de seg også for å ta inn Defendere, både 110 og 90, men med automatgir og veltebur, noe som ikke var standard ellers i verden. Under 10 000 av disse ble importert, og amerikanske sikkerhetsstandarder tilsier at ingen fler kan bli importert med mindre LR gjør drastiske endringer i teknologien. De gjenværende eksemplarene er samlerobjekter i dag. Under BMW sitt eierskap og senere. Rover var eiet av tyske BMW i perioden 1994–2000. BMW solgte senere Land Rover separat fra "modermerket" Rover. 1990-tallet ble også perioden hvor Land Rover ble mer et merke for massemarkedet. Discovery og senere Freelander var laget med mer personbilpreg enn nyttekjøretøyene, og med en lavere prislapp enn Range Rover. I takt med at de nye modellene har blitt introdusert så har også Range Rover blitt dyrere og mer luksuriøs. Discovery ble introdusert i 1989, som et svar på japanske firehjulstrekkeres inntog på det britiske markedet. Prosjektet ble kalt "Project Jay", og brukte mye teknologi fra Range Rover. Det hadde blitt startet bare i 1987, og hadde tatt fram den nye bilen relativt raskt. Discovery ble en suksess, og var med på å gi Land Rover bedre tak på massemarkedet. Defender og Range Rover var ikke volummodeller på samme måten. Utover på 90-tallet ble markedet nok en gang dominert av japanske konkurrenter. Denne gangen var det med mer kompakte firehjulstrekkere som Honda CRV og Toyota RAV4. Land Rover kom med Freelander som et svar, og hadde igjen suksess. Den foreløpig siste modellen fra Land Rover er Range Rover Sport, bygget på teknologi fra siste generasjon Discovery, selv om den utvendig ligner på Range Rovere. Land Rover kaller bilen en «sportstourer». Land Rover eies i dag av Ford, og er en del av Fords Premier Auto Group, sammen med merkene Volvo, Lincoln, Jaguar og Aston Martin. Tidslinje. 1957 Series I 107" Station Wagon Chord. Chord er et rutingsystem for datanett. Det er utviklet ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og er primært påtenkt ruting i peer-to-peer datanett («P2P-nett»), der ressurser skal lokaliseres til en eller flere likeverdige noder. Målet er å få spredt belastningen rettferdig og samtidig oppnå en adekvat ytelse og pålitelighet. Chord's ansvar er å få avgjort hvilken node som skal stå som representant for en gitt ressurs i et P2P-nett, samt styre alle henvendelser om ressursen, til nettopp denne noden. Alle noder som er påkoblet P2P-nettet har en unik 128-bits identitet (basert på en hash av for eksempel IP-adressen), og står som ansvarlig for alle henvendelser i et avgrenset adresseområde rundt sin egen identitet. I tillegg kjenner noden til den identitet som innehas av neste node (suksessor). Ansvarsområdet er da det rommet mellom seg selv og neste. Enhver henvendelse O vil først få en 128-bit hashverdi beregnet, H=h(O). Det er i utgangspunktet ukjent hvor den ansvarlige er lokalisert, så når en applikasjon ber om en ressurs (åpne en fil, lagre endringer, stenge en fil), må henvendelsen styres til korrekt sted. Chord videresender henvendelsen til sin "suksessor," hvis den ikke da selv ser at den står som ansvarlig. Dette kan i uheldigste fall, der den ansvarlige står umiddelbart foran startpunktet, medføre at henvendelsen hopper N ganger før den når den ansvarlige. For å påskynde leveransen, har Chord også en rutingtabell ("finger table") som peker til fornuftige deler av adresserommet, slik at noden kan videresende direkte til det som vil være den nærmeste representant (men ikke nødvendigvis den endelige ansvarlige). Uansett, når den ansvarlige mottar henvendelsen, vil den avbryte videresendingen og utføre arbeidet som ønskes gjort. For å sikre at ressurser spres jevnt over klientene, brukes en hashfunksjon som sikrer konsistent hashing. Et viktig mål er å redusere antall slike hopp henvendelsene må gjennom, før arbeidet blir gjort; i dag er dette i snitt, log2N, der N er antall noder i P2P-nettet. Med en million noder, ikke utenkelig dagens Internett, gir dette 20 hopp. Med store rutingtabeller i hver node, vil man få færre hopp, men dette blir da en avveiningssak mellom plassbehov og oppslagstid; i dag er rutingtabellen utstyrt med log2N adresser. Når en node forlater P2P-nettet er det viktig at dens ansvarsområde blir plassert til andre, før noden forsvinner og dens ressurser blir utilgjengelige. Filer skal da kopieres til de som tar over ansvaret. Likens, når en node tilkommer, er det viktig at den får en identitet og ansvar for et utsnitt av de ressurser som skal forvaltes. Filer skal da kopieres over fra de noder der den nye overtar ansvaret. Der det er hyppige endringer i medlemskapet (churn) er det usikkert i hvor stor grad Chord vil kunne unngå thrashing, altså unngå å bruke vesentlige deler av produksjonskapasiteten til administrasjon (flytting av filer til og fra nye og utflyttede noder). Chord fungerer i dag som rutingsystem for filsystemet CFS (Cooperative File System), utviklet ved MIT. Rupert Neudeck. Rupert Neudeck (født 14. mai 1939 i Danzig, Fristaden Danzig, i dag Gdańsk, Polen) er en tysk journalist kjent for sitt humanitære engasjement. Han er grunnlegger av "Deutsche Notärzte e.V." og formann for fredskorpset "Grünhelme". Han ble verdenskjent i 1979 for redningen av tusenvis av vietnamesiske båtflyktninger i Kinahavet med «Cap Anamur». Biografi. Etter Abitur (artium) i 1958 studerte han filosofi, germanistikk, sosiologi og teologi. I 1961 avbrøt han studiet og trådte inn i jesuittordenen. Etter å ha gått ut av ordenen fortsatte han studiet, som han avsluttet i 1970. I 1972 tok han doktorgraden i filosofi med avhandlingen "Politische Ethik bei Jean-Paul Sartre und Albert Camus". Han begynte å arbeide som journalist ved den katolske kringkastingen i Köln, og arbeidet fra 1976 som fri journalist. I 1977 ble han redaktør ved Deutschlandfunk i avdelingen for "politisk feature". Som følge av den store nød vietnamesiske flyktninger opplevet i Sydkinahavet grunnla han med støtte fra forfatteren og Nobelprisvinneren Heinrich Böll hjelpekomitéen "Ein Schiff für Vietnam". I 1982 ble organisasjonen "Komitee Cap Anamur/Deutsche Notärzte e. V." dannet, oppkalt etter fraktskipet «Cap Anamur», som Neudeck hadde reddet tilsammen 10 375 vietnamesiske båtflyktninger med og bragt til Tyskland. Senere ble skipet brukt til videre hjelpeinnsatser. Frem til 1998 satt han i styret for "komitéen Cap Anamur", og deretter ble han talsmann for hjelpeorganisasjonen. I april 2003 var han medgrunnlegger og ble valgt til formann for det internasjonale fredskorpset "Grünhelme". Siden 2002 har Neudeck flere ganger besøkt Palestina, for å gjøre seg kjent med bygningen av barrieren og palestinernes levekår. Hans seneste bok baserer seg på disse erfaringene. Den er en protest mot menneskerettsbruddene og muren. Mærsk Mc-Kinney Møller. Arnold Mærsk Mc-Kinney Møller (født 13. juli 1913, død 16. april 2012) var skipsreder i S. Mærsk Mc-Kinney Møller var sønn av skipsreder A.P. Møller. Han var gift med Emma Mærsk (som har gitt navn til verdens største containerskip) og hadde tre døtre: Leise Mærsk Mc-Kinney Møller (f. 1941), Kirsten Mærsk Mc-Kinney Olufsen (f. 1944) og Ane Mærsk McKinney Uggla (f. 1950). Mærsk Mc-Kinney Møller overtok ledelsen av A.P. Møller Gruppen ved sin fars død i 1965 og ble styreformann for diverse styrer i rederiene. Han trakk seg delvis tilbake i 1993 fra den daglige ledelsen og overga ansvaret til skipsreder Jess Søderberg. Mærsk Mc-Kinney Møller fortsatte dog enda noen år som styreformann for rederiene. I 2003 – som 90-åring – gikk han endelig over i pensjonistenes rekker og ble avløst av Michael Pram Rasmussen. Mærsk Mc-Kinney Møller forble dog fortsatt medinnehaver av firmaet A.P. Møller. 1. oktober 2004 overdro skipsrederen som en gave Operahuset i København til den danske stat. Hr. Møller, som han også ble kalt, ble kjent for begrepet "Rettidig omhu", som han lærte av sin far. Mærsk Mc-Kinney Møller var som en av få ikke-kongelige dansker dekorert med Elefantordenen. Dette innebar også at han i offisiell dansk sammenheng skulle tiltales som "Hans Excellence". Han ble i 1983 tildelt Dannebrogordenens storkors. Videre ble han tildelt St. Olavs Orden, Den islandske falkeorden, Den hellige skatts orden (Japan), Thailands krones orden, Order of the British Empire, Vasco Nuñez de Balboas orden (Panama) og Alaouite-ordenen (Marokko). På Forbes' liste over verdens rikeste personer var han plassert som nr. 84 med en formue på 6,5 milliarder dollar i 2006. Elektrisk strøm. Elektrisk strøm er per definisjon transport av elektrisk ladning. Ladningen bæres enten av elektroner (i faste stoffer) eller av ioner (i vannbaserte løsninger, elektrolytter). Elektrisk strøm måles i ampère, A, og betegnes med "I". Ampère er en av "grunnenhetene" i SI-systemet. Elektrisk strøm fører til et magnetfelt omkring lederen. Vi definerer strømretningen gående fra pluss til minus i en last, og omvendt i en kilde. At elektronene faktisk beveger seg motsatt vei spiller ingen rolle ved beregninger. Hastigheten av elektrisk strøm oppfattes å ligge nær lyshastigheten i elektriske ledere. Dette er uriktig når det gjelder fysikalsk bevegelse av ladningsbærerne. Den elektriske spenningen fører til en fysisk kraft på ladningsbærerne; en kan kalle det et trykk. Det er dette trykket som forplanter seg hurtig. Elektronene selv sett enkeltvis beveger seg i alle retninger og med forskjellige hastigheter til enhver tid, uavhengig av tilført spenning eller strøm. I statistisk middel beveger de seg som gruppe svært langsomt, men nå bestemt av påtrykket. Elektrisk strøm kan klassifiseres som likestrøm eller vekselstrøm. Slang. "Strøm" er et uttrykk som blir brukt for å beskrive elektrisitet generelt, som å "slå på strømmen", "sette strøm på", «strømmen gikk» uttrykket «strøm» brukes som regel når det er snakk om spenning. Ski Stadion. Ski stadion er Follo Fotballs hjemmebane. Ski Stadion er en del av Ski Idrettspark og ligger sentralt i Ski i Akershus. I Idrettsparken finnes også Ski Ishall og Alliansehallen. All trening og konkurranser innen friidrett, fotball, ishockey og håndball finner sted i Idrettsparken. Ski stadion ble anlagt i 1956. Middelfolkemengde. Middelfolkemengde er gjennomsnittet av en folkemengde ved årets begynnelse og ved årets slutt. Middelfolkemengden brukes ved beregning av rater. "Eksempel": Kommune X har 9500 innbyggere ved årets begynnelse og 9700 innbyggere ved årets slutt. Middelfolkemengden er da 9600. Fødselsraten kan beregnes ved å dele antall levendefødte i løpet av året på middelfolkemengden. Teoretiske modeller. Grafisk framstilling av forholdet mellom modell og virkelighet... Grafisk framstilling av tilbud- og etterspørselskurver Teoretiske modeller gir et sterkt forenklet bilde av virkeligheten. Forenklingen dreier seg om å fokusere på de trekk som anses å være vesenlig for det som skal forklares, samtidig utelukke alt som er uvesentlig. Dette gjøres for å tydeliggjøre poenget man er ute etter å forklare og for at modellen i det hele tatt skal kunne fungere. Derfor vil teoretiske modeller aldri være fullkomne representasjoner av virkeligheten. Modellene kan være utformet som et diagram, skjema eller en annen grafisk framstilling som kan gi en mer oversiktlig framstilling enn en verbal forklaring. En modell kan sammenlignes med et kart som til tross for forenklingen likevel fungerer som et nyttig verktøy. I økonomi er modeller et analyseverktøy som gjør det mulig å forholde seg til en stor mengde data. Men modellen bygger på mange begrensende forutsetninger som er nødvendig for å kunne bruke modellen til å undersøke økonomiske mekanismer. Økonomiske modeller er ofte formulert som matematiske sammenhenger med et sett med ligninger. Dette er en forutsetning for å kunne trekke logiske slutninger om hva som påvirker og bestemmer økonomiske størrelser. Fernando Morientes. Fernando Morientes Sánchez (født 5. april 1976 i Cáceres) er en tidligere spansk fotballspiller som sist spilte for den franske klubben Marseille. Morientes ble betegnet som en «britisk» spanjol, i det at han hadde sin store styrke i luftrommet og var en farlig avslutter inne i boksen. Morientes har tidligere spilt for Albacete, Zaragoza, Real Madrid, Monaco (lån), Liverpool og Valencia. Karriere som spiller. Oppdatert pr 28. juli 2009 U.G.L.E.. U.G.L.E. (Undre Galdrelaugseksamen) er en eksamen som tester kunnskaper og praktisk erfaring innen spesielle områder av magi i "Harry Potter"-bøkene skrevet av J.K. Rowling. Det originale engelske navnet er "Ordinary Wizarding Level", som forkortes O.W.L., en forkortelse som forklarer Bugge Høverstads oversettelse til U.G.L.E. på norsk. Praksis ved eksamen. U.G.L.E.-eksamen blir gitt til samtlige elever ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom i deres femte år ved skolen. Eksamenene blir ikke administrert og vurdert av skolen, men av offisielle representanter fra Magidepartementets Heksingeksamenskommisjon. Eksamenene finner sted ved Galtvort, og de offisielle representantene fra Galtvort tar en årlig tur til skolen for å administrere eksamenene. Lærerne ved Galtvort fremhever viktigheten av prøvene, siden de spiller stor rolle for om elevene kan fortsette studiene i de respektive fag i de siste to årene ved skolen (Ø.G.L.E.-studiene krever ofte høye U.G.L.E.-karakterer for at man skal kunne få ta de). Elevene tar en U.G.L.E.-eksamen for hvert av fagene de har tatt ved skolen. Prøvene finner sted i begynnelsen av juni (mot slutten av skoleåret), og de blir spredt ut over et par uker. Hver eksamen består av en teoretisk del og en praktisk del, bortsett fra hvis det er eksamen i et fag som "kun" innbefatter læring av tekstbasert informasjon (slik som magihistorie og oldruner), der det kun er en teoretisk eksamen. De teoretiske delene av eksamen er skriftlig og blir utført i storsalen ved Galtvort, som for anledningen forandres fra å inneholde fire langbord til mange individuelle pulter. De praktiske delene av eksamen blir utført av hver enkelt elev foran en offisiell representant fra magidepartementet, som krever at elevene må utføre forskjellige oppgaver ut ifra hvilket fag eksamen er i. Magidepartementets offisielle representant gir elevene karakterer ut ifra en skala på seks bokstaver. Tilgjengelige fag. "Obligatoriske fag" er forsvar mot svartekunster, eliksirer, transfigurasjon, magihistorie, trylleformler, astronomi og urtologi. "Valgfag" er aritmantikk, oldruner, clairvoiance, stell av magiske vesener og gompologi. Perry Wiltersen tok selvfølgelig samtlige 12 U.G.L.E.-grader, som avslørt i "Harry Potter og Mysteriekammeret". (Fred lurte på hvorfor han hadde oppført seg så merkelig, men Perry hoverte bare over at han hadde mottatt 12 U.G.L.E.r). Harry Potters U.G.L.E.r. Harry Potter tar U.G.L.E.-eksamen i "Harry Potter og Føniksordenen". Han mottar karakterene sine i den etterfølgende boken, "Harry Potter og Halvblodsprinsen". I "Føniksordenen" blir Harry fortalt at professor McSnurp bare tillater elever som har fått minst en "B" i transfigurasjon å ta Ø.G.L.E.-graden av faget sitt. Severus Slur tillater bare elever som har fått "S" i eliksirer til å ta Ø.G.L.E.-graden. Hermine Grang får ti S-er, men bare B i forsvar mot svartekunster. Det eneste faget hun ikke tar eksamen i er clairvoiance. Ronny Wiltersen får omtrent like karakterer som Harry, da han består og stryker i de samme fagene, men han får ingen S-er[HP6]. Selv om det ser ut til at Harrys sjanser for å bli en svartspaner blir knust (siden Slur bare tillater elever med S i eliksirer på Ø.G.L.E.-nivå, og eliksirer er et obligatorisk fag for å bli svartspaner), fører endringen av lærer i eliksirer (Slur blir lærer i forsvar mot svartekunster, mens Horatsion E.F. Snilehorn får stillingen som lærer i eliksirer) til at han allikevel kan ta faget. Thorleif Schjelderup (1920). Thorleif Schjelderup (født 20. januar 1920 i Aker, død 28. mai 2006 i Oslo) var en norsk skihopper og forfatter. Han var sønn av høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup, og var 1940-1944 gift med Sossen Krohg (to barn). I 1948 ble han gift med sangerinnen Anne Brown, og de fikk datteren Vaar Schjelderup (1951). Schjelderup var den første nordmann som hoppet over 100 meter på ski, han oppnådde bronse i spesielt hopprenn i Vinter-OL 1948, og var instruktør for det norske hopplandslaget 1957-1962. Som sin far, var han også medlem av Norsk Tindeklub. Han har vært spesielt interessert i smalfilm og vært kåsør og skribent, samt forfatter av bøker relatert til friluftsliv og reiseliv. På 1970-tallet bodde han i flere år i Stockholm, med operasangeren Ranveig Eckhoff som bidro til flere av hans filmer. Ø.G.L.E.. Ø.G.L.E. (Øvre Galdrelaugseksamen) er en eksamen som tester kunnskaper og praktisk erfaring innen spesielle områder av magi i "Harry Potter"-bøkene skrevet av J.K. Rowling. Magidepartementets Heksingeksamenskommisjon overvåker eksamenene og gir elevene karakterer før de kan uteksamineres fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. I sine sjette og syvende år ved skolen studerer elevene fag på Ø.G.L.E.-nivå, og de må velge hvilke fag de skal ta for å forberede seg på prøvene. Bra karakterer i fagene er veldig viktige for elever som ønsker en bra jobb etter endte studier. Magidepartementet søker for eksempel bare etter folk som har eksepsjonekt bra karakterer fra Ø.G.L.E.-eksamenene sine. britiske elever sammenligner Ø.G.L.E.ne med sine egne A-level-eksamener, som de tar i omtrent samme alder som elevene ved Galtvort. Læring. Læring er "endring i atferd", eller prosessen hvor levende organismer skaffer seg "kunnskap" om verden. Det er ulike syn på læring. Kompetanse. Læring skjer hele livet igjennom og i de fleste sammenhenger vi inngår i, og er en grunnleggende forutsetning for vår utvikling og vekst som menneske. Uformell læring skjer gjennom praksis og faglige diskusjoner og evaluering av ens eget arbeid sammen med kolleger eller med andre samarbeidspartnere. Deltagelse i utviklingsarbeid, prosjekter, hospitering, kollegabasert veiledning, studieturer, utveksling og nettverksbygging er andre eksempler på uformell læring. Denne læringen gir uformell kompetanse som gjenspeiles i personligheten. Formell læring skjer ved utdannelse som gir formell kompetanse. Dette organiseres på grunnskole, videregående skole, høyskole og universitet. Kompetanse kan defineres som evne til å møte komplekse krav, situasjoner og utfordringer. Når kunnskapsressurser tas i bruk for å løse oppgaver i konkrete situasjoner, er det viktig at dette stimulerer til videre læring og kompetanseutvikling. Læring og kompetanse er knyttet til handling og samhandling i ulike fellesskap, samtidig som de er både individuelle og kollektive. Graden av læring avhenger ikke bare av hvilke kunnskaper, ferdigheter og holdninger den enkelte har, men av hvor læringsstøttende omgivelsene er, i form av økonomiske og fysiske ressurser. Læring avhenger også av åpen kommunikasjon og det indre og ytre læringstrykk som fellesskapet selv og omgivelsene skaper. Pedagogikk. Til tross for den sentrale rollen som læring spiller i menneskers liv og virke, er det verken blant forskere eller folk flest enighet om hva læring er, om hvordan læring skjer og hvordan man best kan fremme læring. Det finnes derimot flere individuelle læringsteorier som framstiller de lærende som ensomme undersøkende, og sosiale læringsteorier som er mer opptatt av individets deltakelse i ulike læringsfellesskap. Ulike tilnærminger til læring er f.eks. behaviorisme, gestaltpsykologi, konstruktivisme, kognitivisme og sosiale læringteorier representert ved forskjellige pedagoger som bl.a. Platon, John Locke, B.F.Skinner, John Dewey, Wolfgang Köhler, Jean Piaget, Lev Vygotskij, Ernst von Glaserfeld og Jerome Bruner. Klassisk betinging. Klassisk betinging er den enkleste formen for assiosiasjonslæring, der individet reagerer direkte på en gitt stimuluspåvirkning. Operant betinging. Operant betinging er en problemløsningsorientert læring, hvor atferdsendringer reguleres av positive og negative handlingskonsekvenser. Kognitiv læring. Kognitiv læring består i refleksjon over egne erfaringer, og utprøving av hypoteser om hvilke regler og prinsipper vi kan utlede fra våre erfaringer. Sosial-kognitiv læring. Sosial-kognitiv læring trekker kognitiv læring inn i en sosial kontekst. Et annet navn er observasjonslæring, hvor man lærer gjennom å observere andre. Organisatorisk læring. Med organisasjonslæring og kunnskapsledelse tenker man på læring som foregår i en større organisasjonsramme. Behaviorisme. Behaviorisme er en psykologisk tilnærming med en grunnleggende forestilling om at atferd kan undersøkes vitenskapelig uten henvisning til indre fysiologiske tilstander og at all begrepsbruk skal ha et observasjonsmessig grunnlag. Behaviorismen som psykologi ble utviklet i USA tidlig på 1900-tallet som en videreføring av særlig Pavlovs forskning. Begrepet betyr i dag først og fremst vitenskapsfilosofien bak anvendt atferdsanalyse. Det kan være oppklarende å si at mens behaviorisme handler om hvorfor atferd bør studeres på bestemte måter, handler atferdsanalyse om å studere atferd på disse måtene. Psykologi i sin tur er studiet av atferd, hvor atferdsanalyse er en av mange bidragsytere. Behaviorisme og atferdsanalyse brukes ofte feilaktig om hverandre. Behaviorismen avviser fri vilje og mener at all atferd er selektert på tre nivåer; genetisk, kulturelt og på individuelt atferdsnivå ved klassisk betinging (assosiasjon) eller operant betinging (forsterkning). Viktige pionerer innen atferdsanalyse var Ivan Pavlov, som oppdaget klassisk betinging, Edward Lee Thorndike som beskrev effektloven og John B. Watson (1878–1958) som avviste introspektive metoder og argumenterte for å begrense psykologi til eksperimentelle metoder. B.F.Skinner (1904–1990) inkluderte bevissthet og andre ikke-observerbare forhold, såkalte «private hendelser», i vitenskapelig analyse, og utviklet radikalbehaviorisme. Behaviorismen var en svært populær psykologisk teori (eller gruppe av teorier) i første halvdel av forrige århundre, og var nærmest enerådende i psykologien i den perioden. I andre halvdel av forrige århundre og fram til i dag har imidlertid denne tankeretningens følgerskare svunnet hen betraktelig, til fordel for andre tankeretninger. Fra i dag og fremover ser det allikevel ut som grunnforskningen på ny kan vise til mange funn som bidrar og kan bidra til flere metoder som fungerer. Det som kjennetegner behavioristiske tankeretninger er at når det anvendes vil de involverte kunne konkludere om det virket eller ikke, istedet for å måtte få behandling som i beste fall ikke virker der det skal. Anvendt som terapiform har behavioristiske teorier fortsatt en viss innflytelse i skoleverket, arbeidsliv, arbeid med utviklingshemning og psykiatriske diagnoser (som beskriver atferd; også det å tenke) hvor det er mulighet til å trene på å øke eller redusere mengden atferd som er forbundet med en diagnose. Tilnærminger. Innen behaviorisme er det ulike tilnærminger som vektlegger forskjellige forhold. Noen behaviorister hevder at observerbar atferd er den eneste mulighet for å undersøke psykologiske fenomener. Andre mener at atferd i seg selv er det eneste riktige tema for psykologi, og at vanlige psykologiske termer som tro, tanke, hukommelse osv. bare referer til atferd. De siste omtaler ofte sitt studiefelt som atferdsanalyse eller atferdsvitenskap i stedet for psykologi. Ulike former for behaviorisme. Dette er ikke en allmenn klassifikasjon, og man kan forlenge eller forkorte denne listen. John B. Watson. John B. Watson (1878–1958) mente at det ikke var noen pålitelig måte å validere introspektive rapporter på, slik samtidige psykologer arbeidet med mennesker. Tidlig på 1900-tallet argumenterte Watson, i boken "Psychology from the Standpoint of a Behaviorist" for at psykologien skulle fokusere på observerbar atferd og ikke på bevissthet. Dette var et betydelig brudd med den «strukturelle» psykologien som hersket, som benyttet introspeksjon som metode og som anså studiet av atferd som betydningsløst. Watson studerte organismers tilpasning til miljøet, nærmere bestemt de enkelte stimuli som ledet organismer til responser. Det meste av Watsons arbeid var komparativ psykologi, m.a.o. studiet av dyrs atferd. Watsons tilnærming var i stor grad påvirket av arbeidet til den Russiske fysiologen Ivan Pavlov som tilfeldig oppdaget fenomenet klassisk betinging (lærte reflekser) da han studerte fordøyelsen hos hunder, og deretter studerte fenomenet i detalj. Watsons tilnærming vektla fysiologi og stimulienes betydning i dannelse av betingede responser –han forklarte de fleste eller alle funksjoner til reflekser. Av den grunn beskrives Watson ofte som en S-R (stimulus-respons) psykolog. Metodologisk behaviorisme. Watsons behavioristiske manifest overbeviste de fleste akademiske forskere innen eksperimentell psykologi om betydningen av å studere atferd. Det ble godt mottatt av forskere som blant annet Edward Thorndike (som hadde studert katters evne til å komme seg ut av «problembokser». Men de fleste psykologer tok den stilling som nå kalles metodologisk behaviorisme; de anerkjente at atferd enten var den eneste eller den enkleste metode for observasjon innen psykologi, men mente at den kunne brukes for å trekke konklusjoner om mentale tilstander. Blant mange velkjente behaviorister som tok denne stillingen var Clark L. Hull. som beskrev sin posisjon som «neo-behaviorisme», og Edward C. Tolman, som utviklet mye av det som senere ble til kognitiv psykologi. Tolman mente rotter dannet kognitive kart over labyrintene, de lærte også fravær av forsterkning, og relasjonen mellom stimulus og respons (S → R) ble mediert ved en tredje term - organismen (S → O → R). Skinner og radikalbehaviorisme. B.F. Skinner, som hovedsakelig gjorde eksperimenter innen komparativ psykologi fra 1930-tallet frem til 1950-tallet, er fortsatt behaviorismens mest kjente teoretiker og den fremste eksponenten frem til sin død i 1990. Han stod for en egen behavioristisk filosofi, som kalles radikalbehaviorisme. Han er også anerkjent for å ha grunnlagt en ny form for psykologisk vitenskap, som er kjent som atferdsanalyse (behavior analysis) eller eksperimentell atferdsanalyse (experimental analysis of behavior) fra tittelen på boken fra 1938 "The Behavior of Organism: An Experimental Analysis Of Behavior". Definisjoner. Skinner hadde stor påvirkning på definisjonen av radikalbehaviorisme, en filosofi som danner grunnlaget for vitenskapelig analyse av atferd (eksperimentell atferdsanalyse, EA). Mens EA er annerledes enn andre tilnærminger til behavioristisk forskning, så er radikalbehaviorisme mest ulik ved at den godtar behandling av følelser, indre tilstander og introspeksjon (selv-rapportering) som eksisterende og vitenskapelig tilgjengelig. Dette kan gjøres ved å identifisere fenomenet som ikke-dualistisk, med noen hendelser som kroppslige tilstander og andre som komplisert atferd. Men, radikalbehaviorisme godtar ikke følelser som årsak til atferd. Radikalbehaviorismen skiller seg også ut ved at den ikke aksepterer reflekser som en modell for all atferd, og den ser på atferdsvitenskap som komplimentær men uavhengig av fysiologi. Eksperimentelle og konseptuelle nyvinninger. Denne essensielle filosofiske posisjon ble styrket ved suksessen til Skinners tidlige eksperimentelle arbeid med rotter og duer, bl.a. oppsummert i bøkene "The Behavior of Organisms" (1938), "Schedules of Reinforcement" (1957), med C. B. Ferster) og andre. Av særskilt betydning var hans konsept om operant betinging. En operant er en klasse av strukturelt forskjellige men funksjonelt ekvivalente responser. For eksempel kan en rotte trykke ned en spak med venstre fot, høyre for eller halen, alle disse responsene opererer på verden på samme måte og har samme konsekvenser. Skinners empiriske arbeid utviklet seg fra tidlig forskning på rotters atferd i laborynter til undersøkelse av «frie operanter» (fordi dyret nå hadde mulighet til å respondere i sitt eget tempo) i «operant kammer» (også kalt «Skinner boks»). Med denne metoden gjorde Skinner grundige eksperimentell undersøkelser av effekten ulike «forsterkningsskjemaer» har på frekvens av operant atferd hos rotter og duer. Han hadde betydelig suksess i å trene dyr til å vise uventede responser, til ekstremt høye frekvenser av atferd og demonstrerte mange empiriske sammenhenger på atferdsnivå. Dette ga hans innfallsvinkel troverdighet. Språk. Etterhvert som Skinner konsentrerte seg mer om de filosofiske grunnleggende prinsipper for atferdsvitenskap, vendte også hans oppmerksomhet seg mer mot språk. Hans bok "Verbal Behavior" (1957) definerte et vokabular og en teori for funksjonell analyse av verbal atferd. Selv om den fikk en hard (men omstridt) kritikk av Noam Chomsky, har Skinners teorier om verbal atferd blitt anvendt med stor suksess på flere områder, inkludert behandling av barn med autisme. Som en lingvistisk teori har imidlertid Skinners idéer hatt svært begrenset innflytelse. Det viktige for analyse av menneskets atferd var ikke så mye språktilegnelse, som interaksjonen mellom språk og observerbar atferd. I et essay publisert i boken "Contingencies of Reinforcement" (1969) klargjorde Skinner innfallsvinkelen at mennesker kan konstruere lingvistiske stimuli som videre kan oppnå kontroll over atferd på samme måte som eksterne stimuli kan. Muligheten for en slik «instrukskontroll» (regelstyring) av atferd betyr at forsterkningskontingenser ikke alltid vil lede til de samme effekter hos mennesker som de pålitelig gjør hos dyr. Fokuset hos atferdsanalytikere skiftet dermed til å forsøke å forstå interaksjonen mellom «instrukskontroll» og «kontingenskontroll», og også å forstå den atferds prosessen som bestemmer hvilke regler som dannes og hvilken kontroll de oppnår over atferd. Viktige personer i dette arbeidet har vært A. Charles Catania, C. Fergus Lowe og Steven C. Hayes. Behaviorisme i filosofien. Behaviorisme er både en psykologisk og filosofisk retning. De grunnleggende premisser for radical behaviorisme er at studiet av atferd skal være en naturvitenskap, på samme måte som kjemi og fysikk, uten referanser til hypotetiske indre tilstander. Andre variasjoner, som teoretisk behaviorisme, tillater indre tilstander, men fordrer ikke at de er mentale eller er på noen måte en subjektiv opplevelse. Behaviorisme har et funksjonelt syn på atferd. Det er visse syn innen analytisk filosofi som kaller seg, eller kalles, behavioristisk. I logisk behaviorisme forstås fysiologiske uttalelser som en bekreftelse på tilstander, som består av observerbar atferd. W. V. Quine anvendte en variasjon av behaviorisme, påvirket av noen av Skinners ideer, i sett eget arbeid om språk. Gilbert Ryle forsvarte en bestemt retning av filosofisk behaviorisme, beskrevet i hans bok "The Concept of Mind". Ryles sentrale påstand var at dualisme representerer kategorifeil, og derfor egentlig er misforståelser i bruken av vanlig språk. Det blir av og til hevdet at Ludwig Wittgenstein forsvarte en behavioristisk posisjon, og det er flere viktige overlapper mellom hans filosofi, logisk behaviorisme og radikalbehaviorisme. Men Wittgenstein var ikke en behaviorist, og hans verker er så rundt skrevet at de kan tolkes på flere måter. Matematikeren Alan Turing er også noen ganger ansett som en behaviorist, men selv gjorde han aldri den identifikasjonen. Læring fra et behavioristisk perspektiv. Behaviorismen kan sees som en samlebetegnelse på ulike psykologiske retninger som går ut fra at atferd kan og skal studeres vitenskapelig. Her er ikke atferd begrenset til det organismer gjør som kan observeres, men også private prosesser som tenking og føling. Av historiske årsaker blir det gjort et skille mellom forklaringer på atferdsnivå og forklaringer på fysiologisk nivå. Når behaviorister snakker om at de ikke er opptatt av indre prosesser, er det fysiologiske prosesser de mener. Behaviorister er i utgangspunktet enige om at det de er interessert i, er å kartlegge de funksjonelle sammenhengene mellom organisme og omgivelser. Skinner var opptatt av å finne lovmessigheter som gjelder for alle organismer, mens andre behaviorister som f.eks. A. Charles Catania også har vært opptatt av å studere arts-spesifikk atfterd. En atferd sies å være lagt under kontroll når man vet hva som skal til for at den skal finne sted og endres. Operant psykologi. Skinners muligens viktigste bidrag til psykologien er operant psykologi, som han påbegynte på midten av 1930-tallet, og som avløste stimulus-respons-psykologien som bl.a. Pavlov sto for. Skinner innførte et skille mellom utløsende stimuli, hvor et stimulus umiddelbart følges av en atferd, og diskriminativ stimulus, hvor et stimulus gjør en atferd sannsynlig. En stimulus er noe som påvirker organismen på en eller annen måte. Det kan være et resultat av ei handling eller det kan være noe som er tilført av noen andre. Dette kan beskrives ved effektloven, også Forsterkningsskjema. På denne måten er det mulig å beskrive hva som skjer når læring finner sted. Læring skjer vanligvis ikke ved presentasjon (eller fjerning) av første stimulus, stimulus må presenteres gjentatte ganger. Hvor mye og hvor ofte beskrives i forsterkningsskjema. De enkletste er konstant forsterkning, hvor stimulus presenteres (eller fjernes) hver gang atferden finner sted. Det er også vanlig å eksperimentere med å ha stimulus tilgjengelig bare av og til, slik at stimulus presenteres (eller fjernes) bare dersom atferden finner sted på bestemte tidspunkt. Ute i naturen hvor man ikke har kontroll over sånt, er forserkningsskjemaene vanligvis langt mer kompliserte. Kompliserende faktorer. Ut fra dette er det lett å få inntrykk av at læring skjer ved straff eller belønning av den atferden som skal endres. Det er mer komplisert enn som så. Straff er f.eks. problematisk fordi straff har uheldige bivirkninger. Heller enn å straffe uøensket atferd, kan det være mer effektivt å forsterke atferd som er ønsket og som gjør den uønskede atferden umulig. Det er også slik at forsterkere endrer verdi. Det som forsterker en atferd i dag er ikke nødvendigvis det som forsterker atferden i morgen. Videre er den mest effektive fortserker ofte den som produseres av individet. Hvis man går inn for å belønne atferd hvor organismen produserer sine egne forterkere (såkalt indre motivert atferd), risikerer man at organismen til slutt bare utfører atferden dersom den blir forsterket utenfra. Undervisning. Det finnes ingen egen behavioristisk teori om undervisning. Behaviorisme er en teori som sier noe om hvordan atferd skal studeres, ikke hva man må forvente å finne. Behaviorister, blant annet B.F. Skinner, Ogden R. Lindsley og Siegfried E. Engelmann har imidlertid bygget opp modeller for hvordan effektiv undervisning bør foregå. De har vist at Behavioristisk forskning forklarer altså hvorfor klasseromsundervisning med elever som følger samme tidsskjema, med prøver hvor resultatet kommer dager eller uker etterpå, ikke fungerer særlig bra. Metoder. De mest kjente undervisningsmetodene som er utviklet med utgangspunkt i behavioristisk perspektiv er direkteinstruksjon og presisjonsopplæring. Metodene går ut på å dele det som skal læres, ned i så små komponenter som mulig, og så presentere disse for elevene på forskjellige måter. Metodene innebærer at elevene er aktive deltagere i læringa, at de lærer i eget tempo, og at tilbakemelding er individuell og umiddelbar. Disse metodene vinner regelmessig konkurranser i USA om de mest effektive undervisningsmetodene. De er best egnet til å lære inn nytt materiale. Klassisk betinging. En av Pavlovs hunder utstoppet på Pavlov-museet Klassisk betinging er en type assossiativ innlæring hvor et individ lærer seg å koble sammen en stimulus med en annen. Behaviorismen har sitt utspring i tankene til fysiologen og psykologen Ivan Pavlov. Pavlov observerte at hunder utskilte spytt når de fikk mat i munnen, men enkelte ganger kunne andre ting utløse denne responsen. Videre så han på hvordan disse betingede refleksene oppstår, og om en kan skape og kontrollere dem. Betingede reflekser kommer i tillegg eller kan erstatte naturlige reflekser. Pavlovs observasjon av hunder. Pavlov merket at hundene begynte å sikle hver gang de fikk mat, men kun når de fikk se at det var mat han kom med. Han begynte å ringe med en klokke samtidig med matserveringen, for å se om det ble noen forandring i atferden. Etter mange repetisjoner var det nok at hundene hørte klokken, uten å se maten for å få den til å sikle. Man kan si at hunden er blitt betinget. Både dyr og mennesker har reflekser som er medfødt, for eksempel spyttkjertler som blir stimulert når man kjenner lukten av, eller ser mat. Dyrene er «biologisk koplet», slik at en bestemt stimulans (i dette tilfellet mat) utløser en bestemt respons (spytt). Klassisk betinging er med andre ord et element som ikke naturlig er med på å fremkalle en refleks, men som føyer seg inn og blir en del av refleksen. Klassisk betinging vil i så måte begrense seg til medfødte reflekser. Operant betinging. Operant betinging (også "instrumentell betinging" eller "instrumentell læring") er et konsept utviklet av psykologen B. F. Skinner og er en videreutvikling av behaviorismen. Operant betinging er at atferd kan være forsterket eller kansellert ut, og at det er avhengig av konsekvenser ved atferd. En respons og stimulus kan kobles sammen med forsterkning, for eksempel når man lærer en hund å sitte. Man sier «sitt» – når hunden lyder belønnes den med godteri. Oppførselen ved å sitte har blitt forsterket med godteri som belønning. I motsetning til "vanlig behaviorisme", med enkel stimulus og respons, antar "operant behaviorisme" at mennesker eller dyr opptrer etter forsterkede konsekvenser. Lærerne i TV-seriene Supernanny og Nanny 911 bruker ofte disse prinsippene. E.L. Thorndikes studie av katters læringsatferd. Edward Thorndike var opptatt av det som skjer etter en avgitt respons. Båndene mellom stimulus og respons styrkes om det etterfølges av noe positivt/tilfredsstillende, men svekkes om det etterfølges av noe negativt/sjenerende. Thorndike tok doktorgraden på sine studier av katters læringsatferd. Han stengte en katt inne i en boks. For å komme ut måtte katten berøre en snor eller et håndtak. Katten ble belønnet om den klarte det (f.eks. med fisk), og Thorndike laget grafer over hvor lang tid det tok hver gang katten skulle forsøke dette. Det viste seg at katten fattet poenget ganske fort, og det var en gradvis og konstant forbedring i kattens unnslippelse. Katten utløste mekanismen raskere og raskere for hver gang og til slutt kom den seg ut med det samme den var plassert inni boksen. Generalisert innebærer operant betinging at en respons på en hvilken som helst stimulus kan bli betinget, enten ved umiddelbar forsterking eller ved en belønning. Dette ble senere videreutviklet av B. F. Skinner, til at en respons ikke trenger å forsterkes eller belønnes hver gang. Skinner utvidet behaviorismens studieobjekter til også å gjelde dagligdags atferd, da betinging ikke bare er koblet til reflekser. Individer gjentar vanligvis en atferd der de føler et positivt resultat (belønning) eller unngår noe ubehagelig (også en form for belønning). Skinners laboratorieforsøk på rotter. B. F. Skinner fant ut at dyr (i dette tilfellet rotter) ikke trenger en belønning hver gang det blir gjort en handling eller respons. De kan få belønning hyppig, men tilfeldig, og det viser seg da at dyret vil fortsette med sine nye handlinger lenger. Hvis dyret ikke får belønning vil den slutte med handlingen om den i utgangspunktet er vant til å få belønning hver gang. Rotta gjentok handlingen oftere og oftere når den oppdaget at belønningen var en matbit. Om man fjernet matbiten sluttet rotta å gjøre handlingen. Straff knyttes ikke til reaksjonen slik at den forsvinner, men virkningene er heller begrensede sammenliknet med hva en kan oppnå med ulike teknikker for belønning. Anvendt på mennesket går prinsippet under betegnelsen atferdsterapi eller atferdsmodifikasjon. Behaviorismen antar at "betinging" fører til at vi lærer, og at dette gjelder hele dyreriket. Det er en mekanisme som det er lett for pedagogene å mestre og å ta i bruk: Å belønne ønsket atferd, og fjerne, eller til og med straffe, uønsket atferd er teknikker alle lærere kan mestre – særlig hvis de blir belønnet for å benytte seg av dem. Runa Førde. Runa Karin Førde (født 24. februar 1933) er en norsk maler, grafiker og illustratør. Hun har utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1949–1953) og Statens Kunstakademi (1953–1957). Hun debuterte som illustratør allerede i 1945 med tegninger til Ragne Bredas "Lisemor i krig og fred". Hun har siden illustrert flere bøker, særlig barne- og lesebøker, og vakte oppmerksomhet med sine skildringer av hverdagslivet i dagens Kina. Hun har ellers hatt utsmykningsoppdrag, blant annet for Gimsøy skole i Skien, og deltatt på en lang rekke utstillinger. Runa Førde er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet i Oslo. Runa Førde bor i Stokke kommune i Vestfold, og har fire barn og fire barnebarn. Arbeidsdepartementet (Norge). Inngangen til Arbeids- og inkluderingsdepartementet m.fl. i Oslo Arbeidsdepartementet er et norsk departement med ansvar for saker som gjelder arbeidsmarked, arbeidsmiljø, folketrygd og sosialpolitikk. Politisk ledelse. Statsråd og sjef for departementet (arbeidsminister) er Hanne Bjurstrøm (Ap). Gina Lund og Jan-Erik Støstad er statssekretærer, og Jardar Flaa er politisk rådgiver. Historie. Departementet ble opprettet 1. januar 2010. Det nyopprettede og nyorganiserte departementet ble tillagt ansvaret for saker som gjelder arbeidsmarked, arbeidsmiljø og sikkerhet, folketrygd og pensjon. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Inngangen til Barne- og likestillingsdepartementet m.fl. i Oslo Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er et norsk departement som ble opprettet 1. januar 2006 fra Barne- og familiedepartementet. Senere endret det navn til Barne- og likestillingsdepartementet. Fra oktober 2009 ble også integrering lagt under departementets ansvarsområde. Videre er arbeidsområder også forbrukernes rettigheter, interesser og sikkerhet skal bli styrket, at barn og unge skal få en trygg oppvekst, og mulighet til deltagelse og medbestemmelse i samfunnet, at familier skal leve i sikkerhet, både økonomisk og sosialt og at det skal bli full og virkelig likestilling mellom kvinner og menn og for minoritetsgrupper. Det er BLD som bevilger storbymidler til de 23 bykommunene som er utpekt. Historie. Barne- og likestillingsdepartementet ble opprettet 1. januar 2006 med oppgaver fra Barne- og familiedepartementet, som ble nedlagt samme dato. Navnet Barne- og familiedepartementet ble innført 1. januar 1991. Ett år tidligere ble Familie- og forbrukerdepartementet opprettet ved kongelig resolusjon av 22. desember 1989. Det nye departementet fikk overført saksområder fra det nedlagte Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet (SFT) og Kulturdepartementet. Begrunnelsen for å opprette departementet var at man ønsket å styrke innsatsen for barn og familier. Arbeidsfeltene skulle særlig være kjønnslikestilling, produktsikring, forbrukervern og trygging av barns rettigheter. 1. januar 2006 endret Barne- og familiedepartementet navn til Barne- og likestillingsdepartementet, og samtidig ble ansvaret for barnehager ble overført til Kunnskapsdepartementet. 18. oktober 2007 overtok departementet ansvaret for regjeringens arbeid for likestilling generelt og antidiskriminering, 20. oktober 2009 overtok det ansvaret for integreringssaker fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og 1. januar 2010 endret departementet navn fra Barne- og likestillingsdepartementet til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I mars 2012 gikk de tre øverste lederne av departementet av etter det hadde blitt avdekket brudd på økonomireglementet i forbindelse at den politiske ledelsen hadde gitt penger til organisasjoner som var nært tilknyttet sitt partis ungdomsorganisasjon: Statsråd Audun Lysbakken, statssekretær Kirsti Bergstø og øverste administrative leder, departementsråd Harald Nybøen måtte alle gå. I juni 2012 ble Eli Telhaug ansatt som øverste administrative sjef (departementsråd) for BLD. Politisk ledelse. Inga Marte Thorkildsen (SV) overtok ministerposten i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 23. mars 2012 etter at Audun Lysbakken gikk av. Øvrig politisk ledelse består av statssekretær Henriette Westhrin og Ahmad Ghanizadeh. Languedoc. Languedoc er en historisk region i Frankrike. Den dekker omtrent området som i dag er regionene Midi-Pyrénées og Languedoc-Roussillon. Den viktigste byen i Languedoc var Toulouse, ved siden av Montpellier. Ordet "Languedoc" kommer av det lokale ordet for "ja", «oc», samt fransk "langue", «språk». Navnet har blitt brukt på et franskbygget passasjerfly; Sud-Est Languedoc. Medkila. Medkila er en bydel i Harstad, sør for Kanebogen og nord for Holtet. Der fins tre fotballbaner: en kunstgressbane, en grusbane og en innendørs (i en hall). Medkila Idrettslags damefotballag vant NM i fotball (cupen) i 2003. Medkila skole ligger øverst i Medkila. Stanislav Ianevski. Stanislav Ianevski (født 16. mai 1985) er en bulgarsk skuespiller, mest kjent for rollen som «Viktor Krumm» i filmen "Harry Potter og Ildbegeret". Minibiografi. I lang tid var Ianevski, den bulgarske tenåringen som skulle spille rumpeldunkstjernen og Durmstrangs deltaker i tretrollmannsturneringen, et mysterium. Over 600 barn prøvde å få rollen som «Krumm» til filmen "Harry Potter og Ildbegeret". Prøvene fant sted i Sofia den 4. og 5. februar 2004. Den bulgarske studenten som bodde i London endte opp med rollen. I juni 2004 ble navnet til skuespilleren som skulle ha rollen som «Krumm» offentliggjort, i likhet med de fleste andre nye fjesene i "Harry Potter og Ildbegeret". Selv etter offentliggjørelsen ble ingen bilder av ansiktet hans publisert. I januar 2005 ble det første bildet offentliggjort av Ianevski som «Viktor Krumm». Bremnes (Sortland). Bremnes er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya. Bremnes er i dag mest kjent for at miljøselskapet Reno-Vest IKS har sin søppelplass (avfallsdeponi) for Vesterålen på Bremnes. Alt avfallet fra Vesterålen som ikke blir resirkulert blir sendt til denne søppelplassen. Bremnes er knyttet til resten av kommunen med en fylkesvei. Denne veien ble opprustet og fikk asfaltdekke sent på 1980-tallet, mest på grunn av at tungtrafikken med søppel til søppelplassen på Bremnes belastet veien og gjorde opprusting helt nødvendig. På Bremnesøya utenfor Bremnes finnes flere gravhauger fra jernalderen. Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon. Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO) er et landsomfattende fagforbund for idrettsutøvere innen idrettene fotball-, håndball- og ishockey, og er tilsluttet LO. Forbundet fungerer som en fagforening for idrettsutøverne. Forbundet ble etablert som en forening i NTL i 1995, med Petter Belsvik, da spiller for, som leder. NISO arrangerer årlig prisutdelingen Årets spiller. Dette er en kåring der utøverne innen håndball, fotball og ishockey stemmer fram sine favoritter innen forskjellige kategorier. Prisutdelingen har vært arrangert siden 1999 og har de siste årene blitt arrangert på Grand Hotel i Oslo. Harriet Tubman. Harriet Tubman i et udatert bilde. Harriet Tubman (født i ca. 1820 i Dorchester County i Maryland, død 10. mars 1913 i Auburn, New York), også kalt "Black Moses" var en afroamerikansk borgerrettsforkjemper og rømt slave. Etter at Harriet selv hadde rømt fra fangenskap og vunnet sin egen frihet, vendte hun flere ganger tilbake til sin tidligere eiers plantasje og hjalp familiemedlemmene sine til å flykte. Hun bar alltid en revolver, og var ikke redd for å bruke den. Når en slave ble enig om å bli med henne på ekspedisjonen, var det ingen vei tilbake, og hun truet med å skyte alle slavene som forsøkte å returnere. Det var en gang hun reiste med en gruppe rømte slaver, da de gikk seg vill og moralen sank. En av de mannlige slavene insisterte på å gå tilbake til plantasjen. Hun pekte med revolveren mot hodet hans og sa: «Du går på eller dør». Flere dager senere, var han fremdeles med i gruppen da de reiste inn i Canada. Hun er kjent for sitt arbeid innen organisasjonen Underground Railroad, som hjalp rømte slaver å komme seg fra sør-statene i USA, hvor slaveri var utbredt, til frie stater. Hun tok 19 reiser med rømte slaver fra sør til nord, hvor hun personlig var ansvarlig for å ha ledet over 300 slaver. De reiste bare om natten og i ekstremt hemmelighold. Hun hjalp også slavene å finne arbeid, og hun var aktiv i kampen om at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med mennene. Tubman ble slått og pisket av hennes ulike mestere som hun hadde vært utleid til som barn og ungdom. Tidlig i livet hennes, fikk hun en kraftig traumatisk hodeskade etter at hun ble truffet av en tung metalvekt som ble kastet på henne av en rasende tilsynsmann som hadde til hensikt å treffe en annen slave. Skaden kunne blant annet forårsake anfall, epilepsi, kramper, hodepine, kraftige visjonær og drømmer som fant sted gjennom resten av livet hennes. Hun hevdet selv å aldri ha mistet noen av slavene hun hjalp, til tross for at det var satt en total belønning på $ 40 000 til den personen som klarte å fange henne. Dette var høyeste slike summen på noen innen anti-slaveri-bevegelsen. Da den amerikanske borgerkrigen brøt­ ut arbeidet Tubman for unionshæren, først som kokk og sykepleier, og deretter som en væpnet speider og spion. Hun var den første kvinnen som ledet en væpnet ekspedisjon i krigen. Hun ledet blant annet Combahee River-raidet, som frigjorde mer enn 700 slaver. Etter borgerkrigen, reiste hun tilbake til familiens hjem i Auburn, New York, hvor hun tok seg av sine aldrende foreldre helt til hun ble syk og flyttet på et gamlehjem for afroamerikanere. Hun giftet seg med en fri mørkhudet mann ved navn John Tubman, derav Harriets etternavn. Sammen fikk de et barn. Selv om det er lite som er kjent om John Tubman eller deres tid sammen, var det meget komplisert for dem å leve sammen på grunn av hennes status som slave. Hun var en hengiven kristen hele livet. Frøskelandseidet. Storvatnet på Frøskelandseidet, august 2006 Frøskelandseidet er et eid på Langøya i Vesterålen, mellom Eidsfjorden i sør og Steinlandsfjorden i nord. Kommunegrensa mellom Sortland og Øksnes krysser eidet. Riksvei 821 fra Frøskeland til Myre går også over eidet. Høyeste punkt på Frøskelandseidet er ca 90 moh. Madiou Konate. Madiou Konate (født 12. januar 1982) er en fotballspiller fra Senegal som i 2005 ble norgesmester i fotball for Molde FK, og skåret et mål i finalen som endte 4–2 etter ekstraomganger. I Molde huskes han også særlig for å ha fått gult kort etter ti sekunders spill i debutkampen mot Lillestrøm. Han var skadet i 2007 sesongen og spilte ingen av Moldes kamper og ble fristilt fra klubben i 2008. Derfra gikk turen til Hønefoss der han skåret 11 mål på 20 kamper for. Han ble solgt videre til tyrkiske Ankaraspor. 22. januar 2010, tegnet Konate en ny ettårskontrakt med Hønefoss. I 2011 spiller Madiou Konate for den syriske klubben Al-Ittihad Aleppo. Petter Christian Singsaas. Petter Christian Singsaas (født 23. august 1972), ofte kalt PC, er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Steinkjer Fotballklubb og Molde FK. Han ble norgesmester med laget i 2005. Han spilte for Molde fra 1995 til 2004, og fra midten av 2005-sesongen, da Molde ville ha ham tilbake. Han ble hentet inn i stallen for 2006, etter at kontrakten gikk ut etter sesongen 2005. Etter sesongen 2007 ble det lagt fram et nytt kontraktsforslag, men han avslo det og la opp. Han bor nå med sin kone og barn i Steinkjer, der han spiller håndball for herrelaget og er trafikkskolelærer. Han er sønn av tidligere fotballdommer på toppnivå Terje Singsaas. Karl Erik Harr. Karl Erik Harr i 2006 Karl Erik Harr (født 8. mai 1940 i Kvæfjord ved Harstad i Troms) er en norsk maler, tegner, grafiker, illustratør og kunstskribent. Han vokste opp i Harstad. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi under Aage Storstein og Per Palle Storm fra 1962 til 1964. Han har illustrert flere bøker, blant annet av Knut Hamsun, Petter Dass og Erik Bye, men også bøker med egen tekst. Han har også utført flere dekorasjonsoppdrag. Han debuterte på Statens Kunstutstilling i 1967, og har siden hatt en mengde separat- og kollektive utstillinger. Han er også innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Har drev en periode et stort egeneid galleri i sentrum av Harstad. Helt siden 1960-tallet har Karl Erik Harr vært en av de fremste nyromantiske kunstnere i Norge. Han arbeider i en romantisk realisme med figurative, effektfulle bilder blant annet av nordnorsk natur og folkeliv. Retningen oppstod i løpet av 1960-årene og gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene arrangerte Karl Erik Harr, sammen med blant andre Bjørn Fjell, Arne Paus og Odd Nerdrum, en serie utstillinger under tittelen «Romantikk og realisme». I 2007 ble han tildelt St. Olavs orden av 1. klasse. Offentlige utsmykningsoppdrag (utvalg). Karl Erik Harr er broren til bildekunstnerne Jan og Eva Harr. Jacques-Louis David. Jacques-Louis David (født 30. august 1748 i Paris, Frankrike, død 29. desember 1825 i Brussel, Belgia) var en høyst innflytelsesrik fransk møbelarkitekt og maler i nyklassisk stil. På 1780-tallet forandret hans historiemalerier seg fra rokokko mot klassisk strenghet. Liv og verk. David var den førende skikkelsen innenfor nyklassisismen, men ble opplært av Joseph Marie Vien i en rokokkotradisjon i stilen til François Boucher. Denne retningen forkastet David med maleriet "Horatiernes ed", som ble vist i 1784 både i Roma og Paris og som straks ble anerkjent som et banebrytende verk. Fargene var lysende og klare og tegningen fast, naturlig og kraftfull. Motivet vendte seg dessuten vekk fra aristokratiets bekymringsløse forlystelser og søkte tilbake til den romerske republikkens tradisjonelt strenge dyder. Som ivrig republikaner, jakobiner og venn av Maximilien de Robespierre, hyllet David revolusjonens seire, for eksempel i "Eden i ballhuset", og lovpriste dens martyrer, som i "Marats død". I det skjebnetunge "Liktorerne fører hjem likene av Brutus' sønner" vender han tilbake til motivet med republikkens dyder. David ble midlertidig fengslet etter Robespierres fall i 1794, og fra cella malte han sitt eneste landskapsbilde "Utsikt over Luxembourghagen", et lite mesterverk innenfor sjangeren, svært romantiskt, varmt og uttrykksfullt. Portrettene hans er klare, men ikke strenge, for eksempel det av ektefellene "Sériziat" og den berømte skjønnheten Madame Récamier (1800). David var den store Napoleon-skildreren framfor noen. Han ble keiserens hoffmaler i 1804 og lagde blant annet det mektige og pompøse "Napoleons kroning" i årene 1805 til 1807. Etter Napoleons fall i 1816 måtte han imidlertid rømme fra landet og søkte tilflukt i Brussel. Som møbelarkitekt var David en av de første som direkte kopierte møbler fra antikken, og hans verk spilte en grunnleggende rolle for utforminga av empirestilen. David ble i praksis en «kunstdiktator» i Frankrike i perioden fra den franske revolusjonens begynnelse til Napoleons fall. Få personer har hatt en like sterk påvirkning på kunsten og smaken i sin egen tid. Han hadde mer enn fire hundre elever, blant annet Jean Auguste Dominique Ingres, Jean-Baptiste Isabey, François Pascal Simon Gérard, Antoine-Jean Gros, nordmannen Jacob Munch, svensken Per Krafft d.y., og dansken Christoffer Wilhelm Eckersberg, og fikk gjennom dem avgjørende innflytelse på kunstutviklinga i den vestlige verden. Motivene hans, som ofte var allegoriske, historiske og mytologiske, og jakten på et klassisk skjønnhetsideal som var basert på den antatte lovmessigheten i antikkens skulpturer, la derfor grunnlaget for hele den akademiske kunsten på 1800-tallet. Dust and Dreams. "Dust and Dreams" er det ellevte studioalbumet fra progrockbandet Camel og ble ferdigstilt i 1991. Etter en lengre tids fravær fra innspillinger og konserter på rundt åtte år ble albumet med flere vesentlig strukturelle endringer endelig gitt ut i slutten av 1991. Det ble opprinnelig unnfanget av både Andrew Latimer og kona Susan Hoover rundt 1984 og de påfølgende årene, men på grunn av pågående konflikter mellom Camel og den tidligere bandmanageren Geoff Jukes ble det ikke ferdig innspilt før senere. Latimer og Hoover flyttet til USA fra England og bygget etterhvert opp et studio og grunnla sitt eget plateselskap Camel Productions. Dette åpnet et nytt kapittel for Camel, som kunne produsere sin egen musikk uten å være bundet til en kontrakt med restriksjoner, og det var på denne måten dette albumet ble gitt ut. Med seg fikk Latimer hjelp av de samme musikerne bak "Stationary Traveller" (1984) ved Ton Scherpenzeel på keyboards, Paul Burgess på trommer og David Paton på vokal. Sistnevnte var bassist på det foregående albumet, men ble erstattet på denne utgivelsen av Colin Bass, som også hadde erstattet Paton på den foregående turnéen. Også den skotske sangeren Mae McKenna deltar med vokal på låta «Rose of Sharon». Tatt i betrakning av når albumet ble til, har utgivelsen et distinkt 1980-tallspreg, noe som får det til å ligne en etterkommer av albumet "Nude" (1981), som også var et konseptalbum. Videre byr dette på gitarspilling fra Latimer på låta «End of the Line» som kan settes i rekke med David Gilmour og «Hopeless Anger» samt «Broken Banks» som kan sammenlignes med Steve Hackett. Det har også noen momenter i utypiske Camel–instrumenter som obo, harmonica og horn, og disse faller naturlig på plass i det helhetlige konseptet. En rekke etablerte studiomusikere bidrar med disse instrumentene på innspillingen. Rent sjangermessig kan utgivelsen sies å ligge innenfor progressiv rock med en krysning mellom Neo-progressiv rock på de vokalbaserte låtene og symfonisk rock på de instrumentale delene. Utgivelsen må sies å være et konseptalbum siden det er basert på et tema og fordi de komplekse låtene går over i hverandre. Temaet for dette albumer var den amerikanske drømmen om å flytte mot vest og de prøvelsene dette innebar, derav navnet "Dust and Dreams". Det er basert i sin helhet på John Steinbecks roman "Vredens druer", som også ble filmatisert av John Ford i 1940. Historien baserer seg på en skildring av fattige bønder som bryter opp fra sine små gårder i støvhullet midtvesten, og begir seg på vandring på jakt etter dagarbeid i California under depresjonen i 1930-årene. Plateomslaget har flere svart/hvitt-bilder som er relatert til albumets tema. Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, forkortet NBU, er en uavhengig forening for barne- og ungdomsbokforfattere. Den skal ivareta norske barne- og ungdomsbokforfatteres faglige og økonomiske interesser, samt verne og fremme norsk barne- og ungdomslitteratur. NBU finansieres hovedsakelig gjennom bibliotekvederlag og kopieringsvederlag som fordeles via Norsk Forfatter- og Oversetterfond (NFOF). 1. januar 2012 hadde NBU 280 medlemmer. Av disse var 142 kvinner og 136 menn. 99 var bosatt i Oslo. Omtrent 100 medlemmer var også medlemmer i Den Norske Forfatterforening. Historikk. Foreningen ble stiftet i 1947 som Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF). Initiativet ble tatt av Gunvor Fossum (1893–1958), Evi Bøgenæs (1906–85), Anka Borch (1899–1971), Eugenie Winther (1901–1975), Margit Ravn (1885–1960) og Aimée Sommerfelt (1892–1975), alle forfattere av såkalte «ungpikebøker». I 1994 skiftet foreningen navn til "Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere". Antall medlemmer det første året var 14, i 1960 60, i 1970 67, i 1996 189 og i 2011 282. NBU-prisen. Siden 1988 har NBU delt ut NBU-prisen som er en årlig pris til «en person eller institusjon som har utført et prisverdig arbeid for barne- og ungdomslitteraturen». Jomfrutur. Jomfruturen til et skip eller luftfartøy er den første turen. Berømte jomfruturer som har endt i katastrofe inkluderer jomfruturen til RMS «Titanic» og det svenske regalskipet «Vasa». Norges Bygdeungdomslag. Norges Bygdeungdomslags logoNorges Bygdeungdomslag (NBU) er en organisasjon som fremmer bygdeungdommens og bygdenes interesser – samt ivaretar og utvikler næringsgrunnlaget, bosettinga og kulturen i bygde-Norge. Organisasjonen er partipolitisk uavhengig og er åpen for all ungdom som ønsker attraktive tilbud på bygda. Medlemsmassen er hovedsakelig mellom 16-30 år. Leder fra 2012 er Erik Krogrud fra Stavsjø i Hedmark. Historie. Norges Bygdeungdomslag ble stiftet 10. august 1946 i Stavanger, og Harald Røed ble valgt som den første formann. NBU var da et resultat av at Norges Bondelag ønsket å ta opp igjen sitt ungdomsarbeid som hadde ligget nede under Den andre verdenskrig. NBU har fortsatt et godt samarbeid med Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag og [4H] Aktiviteter. Norges Bygdeungdomslag har i dag (2011) nesten 6000 medlemmer. Disse medlemmene er fordelt på 12 aktive fylkeslag og ca 80 aktive lokallag. Medlemstallet hadde sin topp i 1979 med hele 18000 medlemmer. I likhet med mange andre ungdomsorganisasjoner har NBU hatt utfordringer i forhold til medlemstall. Fra midten av 80 tallet og fram til år 2000 var medlemsmassen preget av en jevn nedgang. De siste fem årene har imidlertid NBU hatt en solid medlemsvekst. Tevling. Tevlingene har fulgt organisasjonen siden NBU ble stiftet. På 1950- og 1960-tallet var hovedmålet opplæring i landbruk og husstell, men etter hvert har tevlingene blitt mer showprega. NBU deler ut mange NBU- og NM-titler i løpet av et år, og deler hvert år ut kongepokal i enten NM i motorsag eller NM i pløying (arrangeres sammen med Norsk Pløying). Eksempler på tevlinger i NBU i 2011: Blomsterdekorering, Swing, motorsag, traktor-redskap-trygghet, borddekking, osteanretning, spekematanretning, 5-om-dagen, NBU-Quiz, eksteriørbedømming av hest, ku og sau, kulturmønstring, verneløp, bløtkaketevling med mer. Norges Bygdeungdomslag har også ansvaret for landslaget i motorsag som tevler internasjonale tevlinger som Nordisk mesterskap og Verdensmesterskap. Landslaget har oppnådd gode resultater, og er blant annet regjerende Nordiske mestere både med lag og individuelt. Kultur. Kultur er et vidt begrep i NBU. Her skapes alt fra dansekurs og fest til idrettsturneringer, turer og playstationkonkurranser på storskjerm. Det er medlemmene som ytrer ønskene, og det er ungdommene selv som skaper aktivitetene. Kulturen er derfor en stor del av NBU, og det sosiale miljøet denne kulturen fører med seg er unikt. Kulturen i NBU har utviklet seg fra deklamasjon og visegrupper til aktiviteter med et mer sosialt preg. Bygdepolitikk. Selv om organisasjonen er politisk uavhengig ivaretar den bygdenes interesser. NBU er ei vaktbikkje for bygdeungdommen, og kjemper for saker som gagner distriktene. På 1940- og 1950-tallet hadde NBU et internt fokus, med oppseding av ungdommen og forberedelse på voksenlivet som bonde eller hustru. 1960- og 1970-tallet økte den politiske interessen og NBU kjempet hardt mot et norsk EU-medlemskap. 1980-tallet ga NBU kvinnesak og kampanjer som "Uten jenter stopper bygde-Norge" og "Få swing på bygda di". 1990-tallet ga NBU en ny EU-kamp, før det nye årtusen ga prosjekter som "Microby" og "Gay på landet". NBU kom også med utspillet «Fuck for bygda» i 2005, et ordspill på Quartfestivalens «Fuck for forest» med budskap om bygdefolkets innsats for å redde nedleggingstruede grendeskoler. Internasjonalt engasjement. NBU har også hatt store internasjonale prosjekter opp gjennom tidene. På 1960-tallet jobbet NBU mot apartheid, samt at de fikk et konkret prosjekt i Nigeria. På 1980-tallet hadde NBU et prosjekt for vann i Sør-Sudan. Senere ble det er prosjekt i Gambia som varte helt frem til 1994. Fra 1996 til 2006 bygde NBU opp en ungdomsorganisasjon i Guatemala. "Bygdeungdommen". "Bygdeungdommen" er medlemsbladet til Norges Bygdeungdomslag, og begynte som løssalgsblad allerede i 1936. Kjente forfattere som Halldis Moren Vesaas og Johan Falkberget dukket opp med tekster og dikt, og Kjell Aukrust bidrog med illustrasjoner. Under krigen var Bygdeungdommen det eneste bladet som trykte minneord over falne norske soldater. Etter krigen merket bladet en kraftig opplagsøkning, helt opp i 20 000 eksemplarer. I 1947 kom Bygdeungdommen inn som medlemsblad for NBU. Dette ble etter hvert nedlagt og hadde en dvale på nesten 30 år der NBU informerte via andre organer. På 80-tallet kom imidlertid Bygdeungdommen tilbake som et rent medlemsblad som følger organisasjonens aktiviteter med tilhørende informasjon til medlemmene. NBU har kontor i Oslo med 5 ansatte. Franz Schlegelberger. Franz Schlegelberger (født 23. oktober 1876 i Königsberg i Østpreussen i Tyskland, død 14. desember 1970 i Flensburg) var jurist tilknyttet justisministeriet i Tyskland før og under Det tredje rikes tid. Han ble dømt som krigsforbryter under juristprosessen i Nürnberg i 1946. Bakgrunn, utdannelse, tidlig karriere. Schlegelberger kom fra en protestantisk kjøpmannsfamilie i Königsberg. Han studerte rettsvitenskap i Königsberg og Berlin. Han tok dem juridiske doktorgraden ved universitetet i Leipzig i 1899 og tok den store juridiske statseksamen i 1901. Først virket han som rettsassessor ved en domstol i Königsberg. I 1904 ble han landsdommer i Lyck, i 1908 kom han til landretten i Berlin, og samme år ble han så hjelpedommer ved kammerretten i Berlin. I 1914 ble han kammerrettsråd i Berlin, og ble i den stillingen til 1918. Under første verdenskrig ble han fra 1. april 1918 hjelpearbeider ved riksjustisembedet. Den 1. oktober 1918 ble han utnevnt til geheimregjeringsråd og aktoratsrådet. I 1927 ble han ministerialdirektør ved riksjustisministeriet. Schlegelberger underviste fra 1922 ved Humboldt-universitetets juridiske fakultet som honorærprofessor. Ledende stilling i justisministeriet 1931 - 1942. Den 10. oktober 1931 ble han statssekretær i riksjustisministeriet under justisminister Franz Gürtner, og forble i denne stillingen til Gürtners død i 1941. Den 30. januar 1938 meldte han seg inn i nazipartiet. Blant hans mangfoldige oppgaver under denne tiden må nevnes utkastet til den loven som innførte en ny nasjonal valuta for å få slutt på hyperinflasjonen. Den 29. mars 1939 undertegnet han på riksjustisministerens vegne en forordning som fastslo at "«til jøder skal ikke utstedes noe jaktkort». Etter Franz Gürtners død i 1941 ble Franz Schlegelberger kommissarisk riksjustisminister for 1941 og 1942, og ble deretter etterfulgt av Otto Georg Thierack. Da han gikk ut av embedet den 24. august 1942 mottok Schlegelberger en donasjon på 100.000 Riksmark fra Hitler. I 1944 gav Adolf Hitler ham lov til å kjøpe et gods på landet for pengene, noe som ellers var forbeholdt fagfolk innen jordbruket. Det var Schlegelberger som utarbeidet en forordning som ila polakker dødsstraff for å rive ned plakater. Under hans embedsperiode tiltok dødsdommene kraftig. Etter 1945. Schlegelberger var en av de hovedanklagede under juristprosessene i Nürnberg i 1947. I domsslutningen ble det fremhevet at Schlegelberger assisterte ved Hitlers vei til makten, og hjalp Føreren til å skalte og valte med liv og død og til at vilkårligheten kunne finne sted under et skinn av legitim rettspleie. Han var ved sine forordninger og utnevnelser med på å undergrave dommerstandens uavhengighet, og bebyrdet ved sine beslutninger justisministeriet og domstolene med samarbeid med Hitlers "«Nacht-und-Nebel»"-aksjoner. Han ble også funnet skyldig i å ha medvirket til tilretteleggelsen av den storstilte forfølgelse av jøder og polakker. Hans tanker om jødene var mindre brutale enn hans kollegers, men direkte medmenneskelige var de heller ikke. Da man på et tidspunkt stod overfor spørsmålet om hva man skulle gjøre med «halvjødene», var Schlegelberger i mot at de skulle bli deportert slik som «fulljødene». Han engasjerte seg til fordel for «halvjødene», og foreslo i et brev av 4. april 1942 til riksminister og kansellisjef Hans Heinrich Lammers at «halvjødene» skulle stilles foran valget mellom deportasjon eller sterilisering. Dommen falt den 4. desember 1947, og han ble funnet skyldig i sammensvergelse og i «forbrytelser mot menneskeheten». Straffen var på livsvarig fengsel, men han ble løslatt i februar 1951 på grunn av soningsudyktighet. Deretter fikk han i flere år en pensjon på 2894 Mark (daværende gjennomsnittslønn var på 535 Mark). Schlegelberger, Franz Schlegelberger, Franz Schlegelberger, Franz Schlegelberger, Franz Schlegelberger, Franz Schlegelberger, Franz Norsk forening for pengespillproblematikk. Norsk forening for pengespillproblematikk ("NFP") er en forening som kjemper for å redusere omfanget av problemer som følge av pengespill, ved å øke kunnskapen om pengespillproblemer. Foreningen ble stiftet i 2000. Gudfaren 3. "Gudfaren 3" ("The Godfather Part III") er en amerikansk film fra 1990. Den fikk blandet kritikk ved utgivelsen. Historie. Michael Corleone (Al Pacino) er en aldrende mafiaboss, som har lykkes i å gjøre familien lovlydig – og i prosessen mot lovlydighet, har han opprettet flere fond som støtter diverse organisasjoner. Først når Kay (Diane Keaton) får høre at hennes eksmann skal få en tittel av Vatikanet, opptar hun kontakten. Tittelutdelingen etterfølges av en privat fest hjemme hos Michael i New York, der Vatikanet får en pengegave fra Corleones fond, en sum på 100 millioner dollar. Connie ber Michael om litt oppmerksomhet angående hans nevø, som kan være skikket til å overta som familieoverhode etter at Michael har gått bort. Michael ønsker å trekke seg ut av den kriminelle verdenen, og inngår avtaler med Vatikanet om å kjøpe dem ut av et stort firma. Samtidig inviterer han hele familien til Sicilia, og Kay blir også med. Don Tommasino, Michaels gode venn, blir myrdet av noen som utgir seg for å være munker – og dette setter i gang en rekke kjedereaksjoner som ender med nytt pavevalg (Johannes Paul II). Filmen ender med at Michael går bort. Pusjkin. Pusjkin (russisk: Пушкин, inntil 1918 "Tsarskoje Selo" – Царское Село, og 1918–1937 "Djetskoje Selo" – Детское Село) er en by sør for St. Petersburg med 95 000 innbyggere. Den har to viktige severdigheter: Pusjkin-museet og tsarenes tidligere sommerresidens, Katarinapalasset. I 1773 ble Tsarskoje Selo-traktaten inngått her. Traktaten avsto Romanov-familiens besittelser i Holstein til Danmark. Fjodor Tjuttsjev døde her sommeren 1873. Siden 1998 har Pusjkin vært administrativt underlagt St. Petersburg. Clichy-sous-Bois. Clichy-sous-Bois er en kommune i departementet Seine-Saint-Denis i regionen Île-de-France, og er en av de østlige forstedene til Paris. Kommunen ligger 15,8 km fra sentrum av Paris. I månedsskiftet oktober-november i 2005 oppstod det alvorlige opptøyer her. Historie. Navnet Clichy-sous-Bois kommer fra romersk "Cleppius", i det syvende århundre "Clippiacum superius", og i det tolvte århundre "Clichiacum". Flintverktøy fra neolittisk tid har blitt funnet i kommunen. I 1820 hadde landsbyen ca. 150 innbyggere. 20. mai 1869 ble en del av arealet til Clichy-sous-Bois skilt ut og slått sammen med en del av arealet til Livry-Gargan og en liten del av arealet til Gagny for å danne kommunen Le Raincy. I 1870 ble Clichy berørt av den fransk-prøyssiske krig. I 1912 ble befolkningen talt til 1 434 personer. Kommunen begynte på en urbaniseringsprosess i 1955. Eksterne lenker. Clichy-sous-Bois Seine-Saint-Denis. Seine-Saint-Denis er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Bobigny, og departementet har 1 382 861 innbyggere (1999). Departementet består av tre arrondissementer, 40 kantoner og 40 kommuner. Lennox (distrikt). Lennox er et distrikt i Skottland. Det er en region som er sentrert rundt landsbyen Lennoxtown i Stirling, ca. 13 km fra nord for sentrum av Glasgow. Navnet Lennox kommer fra skotsk gælisk "Leamhnachd", videre til "Levan-ach" i betydningen Laven beiteland. Gjennom ulike historiske epoker har distriktet hatt både et hertugdømme og et jarldømme assosiert til stedet. Stedet vokste ut av det gamle gæliske jarldømme Lennox i den sydligste delen av høylandet og består av det som i dag er Dunbartonshire, en stor del av Stirlingshire og deler av Perthshire og Renfrewshire. Tendring. Tendring er et administrativt distrikt i Essex, England. Administrasjonssenteret er Clacton on Sea. Distriktet har navn etter stammen "Tendering" som bodde der da romerne tok kontroll over området. Det deler navn med landsbyen Tendring. Under Den engelske borgerkrigen var Matthew Hopkins, Englands "witch-finder general", svært aktiv i Tendring, og stod spesielt for mange hekseprosesser i Manningtree og Mistley. Carse of Gowrie. Gowrie (skotsk gælisk "Gobharaidh") i stedsnavnet Carse of Gowrie består av en strekning som ligger lavt i Perthshire i Skottland, strekker seg bortimot 24 km langs den nordligste bredden av Firth of Tay mellom Perth og Dundee. Ain (departement). Ain er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Det ligger øst i landet og grenser mot Sveits. Ain har fått sitt navn etter elven av samme navn. Departementet har 515 270 innbyggere (1999). Liste over kjente palisadekirker, stolpekirker og stavkirker. Liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger i Nord-Europa. Listen er ikke komplett og vil høyst sannsynlig aldri bli det da nye opplysninger om gamle kirker kommer til hele tiden. Leonardo DiCaprio. Leonardo Wilhelm DiCaprio (født 11. november 1974) er en amerikansk skuespiller som har mottatt flere priser for sine skuespillerprestasjoner, blant annet for filmer som "Titanic" (1997), "The Beach" (2000), "The Aviator" (2004), og "Inception" (2010). Biografi. DiCaprio ble født i Los Angeles i California og er sønn av George DiCaprio, en halvt italiensk, halvt tysk distributør av tegneserier, og Irmelin Idenbirkin, en tidligere advokatsekretær født i Tyskland. Foreldrene ble skilt da han var ett år gammel. Han vokste opp i Echo Park i Los Angeles. Fem år gammel opptrådte Leonardo i TV-serien "Romper Room", og ble nesten sparket for dårlig oppførsel. Han gikk på John Marshall High School i Los Angeles. Tidlig i karrieren ble han refusert av en agent på grunn av det fremmedartede navnet. Agenten foreslo at DiCaprio skulle endre navnet til Lenny Williams, men DiCaprio nektet. DiCaprios skuespillerkarriere startet i 1990 da han fikk rollen som «Garry Buckman» i TV-versjonen av filmsuksessen "Parenthood", der han møtte bestevennen Tobey Maguire mens han spilte inn en av episodene. Samme år spilte DiCaprio i såpeoperaen "Santa Barbara" i rollen som «Mason Capwell». Fra 1991 til 1992 hadde han rollen som «Luke Brower», en hjemløs gutt, i "Growing Pains". DiCaprio er imidlertid best kjent for sin innsats i spillefilmer. Han debuterte som «Josh» i "Critters 3" (1991), en film som ble utgitt på video. To år senere kom gjennombruddet med rollen som den misbrukte «Toby Wolff» i "Et gutteliv!" (1993) mot Robert De Niro og Ellen Barkin. Filmen fikk New York Film Critics og Det Nasjonale Forbund for filmkritikker til å gjøre ham nummer 2 for beste støttende skuespiller. Samme år spilte han rollen som handikappet gutt i "Hva er i veien med Gilbert Grape?" (1993). Han hadde rollen som Arnie Grape, og hans motspiller Johnny Depp spilte Gilbert Grape. Filmens originaltittel er «Whats Eating Gilbert Grape?». Den rollen ga ham en Oscar-nominasjon for beste skuespiller i en birolle. Svart-hvitt-filmen "Don's Plum", et lavbudsjett-drama med DiCaprio og noen av vennene hans (inkludert Tobey Maguire), ble filmet mellom 1995 og 1996. Utgivelsen ble senere forsøkt stoppet i USA og Canada av DiCaprio og Maguire, som argumenterte med at de hadde aldri ment å lage den som en film. Den fikk dog sin permiere 10. februar 2001 i Berlin i Tyskland. I 1996 spilte også DiCaprio hovedrollen i "Romeo + Juliet", en moderne versjon av Shakespeares teaterstykke, regissert av den australske regissøren Baz Luhrmann. Til sammen har DiCaprio spilt i 25 filmer. Overgangen fra «stjerne» til «superstjerne» kom da DiCaprio spilte Jack Dawson "Titanic" (1997) mot Kate Winslet, hvor de to deler tiden i kjempebåten "Titanics" siste timer. Filmen er basert på den sanne historien om båten som sank. Den ble den største filmsuksessen noensinne da den satte omsetningsrekord og mottok like mange Oscar som "Ben-Hur" (1959) i sin tid fikk, men DiCaprio selv var ikke nominert. På 2000-tallet har DiCaprio blitt kjent for å kun jobbe for kommersielt store regissører. I 2002 spilte DiCaprio hovedrollen i to filmer; "Catch Me If You Can", der han spiller en svindler som forsøker å rømme fra en FBI-agent, spilt av. Tom Hanks. Filmen ble regissert av Steven Spielberg). Han spilte også i "Gangs of New York" mot Daniel Day-Lewis, som ble regissert av Martin Scorsese). Her spiller han en ung, foreldreløs mann som jakter på farens morder. Begge filmene ble veldig godt mottatt av kritikerne. I 2004 spilte DiCaprio i en ny Scorsese-film "The Aviator", hvor han portretterte den eksentriske filmregissøren Howard Hughes. Her fikk han hjelp av skuespillerkollega Terry Moore til å samle kunnskap om Hughes, ettersom Moore var gift med Hughes. DiCaprio har fortsatt sitt samarbeide med Scorsese, og enkelte har kalt ham «Scorceses nye De Niro». I 2006 kom filmen "The Departed" – også regissert av Scorsese og hvor han spiller mot blant andre Matt Damon og Jack Nicholson, og som fikk stående applaus av både publikum og presse. DiCaprio spiller en politimann som går undercover i mafiaen. I 2006 kom også "Blood Diamond", hvor han spiller en smugler som drømmer om å få dra hjem. For sin innsats i denne filmen ble DiCaprio nominert til Oscar for «beste mannlige hovedrolle» under den 79. Oscar-utdelingen. I 2008 spilte DiCaprio i en ny storfilm, denne gang regissert av Sam Mendes, nemlig "Revolutionary Road", en film basert på boken til Richard Yates med samme navn. Som i "Titanic" var hans kvinnelige hovedmotspiller Kate Winslet. De to spiller et kranglende ektepar som tar kranglene til stadig nye høyder. Han spilte også en CIA-agent som prøver å fange en terrorist i blockbusteren "Body of Lies" mot Russell Crowe, regissert av Ridley Scott. 2010 står nok som et av DiCaprios hittil største år kommersielt sett, da han spilte i to nye blockbustere: "Shutter Island" (nok en Scorsese-regissert film, hvor DiCaprio spiller en politimann som etterforsker forsvinningen av en morder) og "Inception", hvor Christopher Nolan stod for regien. Her spiller han en tyv som er bannlyst fra hjemlandet, i en verden hvor det går an å stjele fra og plante drømmer i hodene på folk. DiCaprio ble ikke Oscar-nominert for noen av filmene, men fikk masse strålende kritikk fra et samlet pressekorps for sin innsats i begge filmene. "Inception" håvet dessuten inn fire Oscars for andre bedrifter som ble gjort i filmen. I 2011 spilte han J. Edgar Hoover i "J. Edgar", en rolletolkning han ble nominert til en Golden Globe for. Eidangerhalvøya. Eidangerhalvøya er en halvøy i Porsgrunn kommune i Telemark. Den er landfast i nord mot Porsgrunn by. I vest ligger Frierfjorden, og i øst Eidangerfjorden. I sørenden, ved Brevik by finnes to bruforbindelser over Frierfjorden til Bamble kommune og videre nedover Sørlandet. Dagens hovedforbindelse er E18 over Grenlandsbrua, mens den andre er over Breviksbrua (tidligere E18). Boligbebyggelsen på Eidangerhalvøya er i dag så godt som sammenhengende fra Brevik i sør, via Heistad, Skjelsvik/Brattås og Hovet/Stridsklev i Eidanger, og inn til Porsgrunn sentrum. Ragnvald Orknøyjarl. Ragnvald Orknøyjarl (Ragnvald Kale Kollson) (født ca 1100, død 20. august 1158) var nevø av Magnus Orknøyjarl. Moren var Gunhild, Magnus' søster, som ble giftet bort til Kol Kalesson, lendmann på Agder. Ragnvald het opprinnelig Kale, men tok navnet Ragnvald etter Ragnvald Bruseson, Olav den helliges fostersønn fra Orknøyene. Flere granskere har forsøkt å finne sikker informasjon om Ragnvalds opphav, og både Fjære i Grimstad og Huseby på Lista er nevnt som hans fødested. Orknøyingenes saga opplyser bare at Ragnvald stammet fra Agder. Den katolske kirkes biografi om Ragnvald oppgir fødestedet til Jæren. Sigurd Jorsalfare utnevnte ham i 1129 til jarl over halve Orknøyene og Hjaltland (Shetland). Hans tremenning Pål Håkonsson hadde imidlertid gjort seg selv til enehersker over øyene og nektet å avstå en del til Ragnvald. Ragnvald ble værende i Norge i Harald Gilles tjeneste, og gjorde et mislykket forsøk på å få kontrollen over Orknøyene i 1135, etter at Harald var blitt enekonge i Norge. I 1136 lyktes han imidlertid med å få Pål fanget og drept, og ble etter det hyllet som enejarl. Harald Maddadsson, søstersønn av Pål jarl ble i 1138 utnevnt til medjarl, med Ragnvald som formynder. I 1137 startet han byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall, til ære for onkelen som hadde lidd martyrdøden i 1115. Han var også forfatter; sammen med islendingen Hall Thorarinsson skrev han "Háttalykill" om heltesagn og Norges kongehistorie. Ragnvald dro sammen med biskop Vilhelm den gamle, Erling Skakke og andre på korstog i årene 1151–1155. Da han kom tilbake til Orknøyene hadde det i hans fravær oppstått en maktstrid, og han ble myrdet av slektninger avført av Harald Maddadsons fosterfar Torbjørn Klerk i Caithness i Skottland. Etter hans død oppsto det et ry om hellighet, og det ble meldt om mirakler ved hans grav i St. Magnuskatedralen. Han skal ha blitt kanonisert av pave Celestin III (1191–1198); dersom dette er korrekt er han den eneste i den norske katolske kirke som oppnådde helgenstatus på en slik måte. Man fant under restaureringsarbeider i katedralen i 1919 to skjeletter som var innmurt i pilarene i koret. Det regnes som sannsynlig at det dreier seg om relikviene etter Magnus og Ragnvald. Hans minnedag kan i Norden markeres på 21. august; noen eldre kilder oppgir at han ble feiret på dødsdagen 20. august. Ragnvald etterlot seg et barn, datteren Ingegerd, som ble gift med Eirik Stagbrell, en høvding fra Orknøyene. I Grimstad har man i 2010 og 2011 markert hans minne med konserter og foredrag i Fjære kirke i august/september. I 2012 ble St. Ragnvaldakademiet etablert av bl.a. representer fra Fjære historielag, Fjære menighet og Grimstad kommune. I 2012 arrangeres St. Ragnvalddagene med bl.a. urfremføring av oratoriet "Ragnvald - en vei til hellighet" av Wolfgang Plagge og Harald Olsen. Intrapersonlig konflikt. En intrapersonlig konflikt er en indre konflikt mellom tanker og følelser i personen selv. Det kan være snakk om følelsesmessige konflikter, eller praktiske konflikter som å måtte velge mellom jobb og familie. Det kan f.eks handle om at du stiller for store krav til deg selv og ikke klarer oppfylle dem, med dette antar du neste gang at du vil mislykkes og det kan igjen føre til en intern usikkerhet om egne evner – dette kan føre deg i konflikt med omgivelsene og det er en kilde til frustrasjon hos individet. Det er dog i første omgang ikke en konflikt med andre, men en konflikt i deg selv om hva som er ditt reaksjonsmøsnter, dine forventninger osv. Torfinn av Hamar. Sankt Torfinn fødselsår ukjent, død 8. januar 1285 i Ter Doest, Belgia. Det er lite kjent om hans bakgrunn, men det antas at han kom fra en relativt velstående trøndersk slekt. Han kan ha vært cisterciensermunk i Trøndelag, men det er usikkert. Han blir omtalt som korbror i Nidaros i 1273 og 1277, hvor han ved siste anledning oppgis som vitne ved den såkalte «sættargjerden» i Tønsberg hvor kong Magnus VI Lagabøte lovte å respektere kirkelige rettigheter og tillate frie valg, og slik avsluttet de lange stridighetene mellom kongens og kirkens myndighetsområder. Året etter ble han bispeviet til Hamar av erkebiskop Jon Raude. Torfinn deltok aktivt i Jon Raudes strid mot formynderregjeringen som etterfulgte Magnus Lagabøte hvor adelen ønsket å gå tilbake på Mangus' løfter ved «sættargjerden». Striden gjaldt både bispevalg og at de verdslige myndigheter ville kreve inn skatt fra geistligheten og forgrep seg på kirkegodset. I 1282 utviste formynderregjeringen erkebiskop Jon Raude, biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet. Mens de andre dro til Sverige, flyktet Torfinn sjøveien til cistercienserklosteret Ter Doerst ved Brugge i Belgia, en strabasiøs ferd med forlis og forfølgelse. Både det at han dro akkurat hit, og omtalen av hans velkomst kan tyde på at han har vært her før. Senere på året drar han til Roma sammen med biskop Andres, muligens for å beklage seg til paven over overgrepene mot de norske biskopene. Omtrent på samme tiden blir den unge kong Erik II Magusson 14 år og myndig. Så snart formynderregjeringen er fjernet, viser det seg at den unge kongen er vennlig innstilt til kirken, og setter kirkens eiendommer under sin beskyttelse fram til ny erkebiskop blir valgt. Torfinn var allerede nå svekket av sykdom etter alle disse bestrebelsene, og dro allerede i 1284 tilbake til Ter Doest. Hans testamente, som er bevart, forteller at han overlater sine få eiendeler til familien (mor og søsken), til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på Tautra og i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted. Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt breviar ga han til kannik Jørund, den senere Hamarbiskop og erkebiskop. Etter sju måneders sykdom døde Torfinn den 8. januar 1285 og ble begravet nær alteret i klosterkirken. Siden moren fortsatt var i live, var han nok relativt ung. Siden han ble gravlagt i utlandet tiltrakk han seg lite oppmerksomhet mens han levde, og han ble snart glemt. Da den daværende abbeden 60 år etter Torfinns død ville la hans grav jevne med gulvet, ble den åpnet og det strømmet en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken. Dette utløste undersøkelser om hvem dette var, og en gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate ved graven. Dette priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og hans dødsdag ble feiret av cistercienserne i Belgia og Frankrike. Det ble fortalt om undre ved hans grav, og helgendyrkingen av ham bredte seg fra Flandern til Norge. Da klosteret senere lå i ruiner, ble det lett etter hans levninger. Disse ble funnet og i 1687 overført til et kloster i Brugge. Dette forteller at hans minne fortsatt ble æret der. Men i 1949, da krypten der skulle åpnes, viste det seg at gravene hadde rast sammen, og biskop Torfinns levninger ikke kunne skjelnes fra de øvrige som var gravlagt i der. Norske historikere viet Torfinn først oppmerksomhet på 1800-tallet og da det første katolske kapellet på Hamar siden reformasjonen ble innviet i 1924, ble det dedisert det St. Torfinn. Den katolske kirken i Levanger er også oppkalt etter St. Torfinn. Den hellige Torfinn McDonnell Douglas. McDonnell Douglas var et stort internasjonalt selskap lokalisert i USA. Det var en av verdens største produsenter av både sivile og militære fly. Man kan ennå se populære McDonnell Douglas-fly i drift, blant annet flytypene MD-80, MD-90, DC-10 og MD-11. Selskapet ble stiftet 28. april 1967 ved en fusjon av de to selskapene Douglas Aircraft Company og McDonnell Aircraft Corporation. I 1997 ble fabrikken overtatt av konkurrenten Boeing. Boeing avsluttet i 2006 produksjonen av McDonnell Douglas’ flymodeller og satser heller på sine egne flytyper. Philipp Jenninger. Philip Jenninger i 1987Philipp Jenninger (født 10. juni 1932 i Rindelbach/Jagst) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han var statssekretær ved Forbundskanslerens kontor med tittelen statsminister fra 1982 til 1984 og forbundsdagspresident fra 1984 til 1988. Utdannelse og bakgrunn. Etter Abitur (artium) i 1952 studerte han jus i Tübingen, og tok 1955 den første og 1959 den annen juridiske statseksamen. Allerede 1957 ble han dr. jur. med avhandlingen "Die Reformbedürftigkeit des Bundesverfassungsgerichts". Fra 1960 arbeidet han for militærforvaltningen i Stuttgart, og fra 1963 som sekretær i forsvarsministeriet. I 1964 ble han personlig sekretær og pressesekretær for ministeren for forbundsforsvarsrådsforbindelser, Heinrich Krone. Etter oppløsningen av Krones ministerium var han fra 1966 til 1969 politisk sekretær for finansminister Franz Joseph Strauss. Parlamentsmedlem. Fra 1969 til 1990 var Jenninger medlem av det tyske parlamentet. Han var første parlamentariske forretningsfører for CDU/CSU-fraksjonen fra 1973 til 1982. Etter Rainer Barzels avgang ble han valgt til president for det tyske parlamentet i 1984. Offentlige verv. Etter at Helmut Kohl var blitt valgt til kansler i 1982 ble Jenninger utnevnt til statssekretær med tittelen statsminister i Kanzleramt. Han gikk av som statssekretær da han ble valgt til parlamentspresident. Fra 1991 til 1995 var Jenninger Tysklands ambassadør til Østerrike, og deretter frem til 1997 tysk ambassadør til Den hellige stol. McDonnell Douglas MD-11. McDonnell Douglas MD-11 er et tre-motors jetfly som brukes som passasjer- og fraktfly. Flyet ble produsert av selskapet McDonnell Douglas i årene 1986-1998 og i alt ble det produsert i om lag 200 eksemplarer. Flyet var en videreutvikling av forløperen McDonnell Douglas DC-10. Viktige endringer i forhold til forløperen var blant annet et lengre skrog, nye motorer og ny cocpitinstrumentering. Dette gjorde at bemanningen i cockpit ble redusert fra 3 til 2. Som passasjerfly ble flytypen raskt utkonkurrert av ETOPS-godkjente tomotors jetfly som Boeing 767, Airbus A330 og Boeing 777 Flyet var opprinnelig konstruert som et passasjerfly. Mange MD-11 passasjerfly er dermed blitt bygget om og brukes i dag for det meste til frakt. Esma Redzepova. Esma Redzepova (makedonsk: Есма Реџепова, romanes: Esma Rejepova, født 8. august 1943 i Skopje i Makedonia) er en makedonsk sangerinne, filmskuespillerinne og forkjemper for sigøyneres rettigheter. Hun er oppvokst i et romansk og jødisk hjem, var gift med musikerkollega Stevo Teodosievsk (død 1997), og i dag bosatt i Skopje i Makedonia. Kjent som «Queen of Gipsies» gjennom en rekke internasjonale konsertturnéer. Hennes utstrakte arbeid for medmennesker inkluderer adopsjon av over førti barn og større donasjoner til medisinske institusjoner i hjemlandet. Etter jordskjelvkatastrofen i 1963 i hjembyen Skopje bidro hun i hjelpearbeidet med inntektene fra hundrevis av konserter. Hun har to ganger (senest i 2003) vært nominert til Nobels Fredspris. I 2005 fikk hun den norske Bjørnsonprisen for «sin innsats for sigøynerfolkets kultur og for humanitært arbeid for barn». Jostein Sæbøe. Jostein Sæbøe (født 9. november 1942) er en norsk forfatter og journalist. Frilans teater- og litteraturkritiker. Han er utdannet cand.philol. og har jobbet som lektor ved Molde videregående skole, men er nå pensjonert. Han er en av grunnleggerne av Bjørnsonfestivalen i Molde (1992). Sæbøe har sittet i styret for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet i perioden 2003-2009 og er nestleder i Foreningen Gunnar Haukebø Kunstsamling.. Slåttebakkane. Slåttebakkane er et av de største boligområdene i Førde. Det ble i hovedsak oppført på 1980-tallet. I tillegg til å inneholde boliger inneholder området også enkelte servicetilbud. I 2004 fikk utbyggerne av feltet kritikk for at gatene i feltet stort sett endte opp i blindveier i forbindelse med ønske om å opprette en bybuss i Førde. Mateja Matevski. Mateja Matevski (født 13. mars 1929 i Istanbul) er en lyriker. Han er oppvokst i Gostivar i østlige Makedonia og utdannet ved institutt for filologi ved Universitetet i Skopje innen litteratur og drama, samt på 1960-tallet student av fransk teater i Paris. I hjemlandet har han arbeidet som journalist, produsent, fjernsynsdirektør for det statlige fjernsynsselskapet, forlagssjef og lærer i drama ved universitetet i Skopje. Matevski har vært redaktør i det litterære tidsskriftet "Mlad Literatura" og "Razgledi", sjef i forlaget "Koco Racin". Han har utgitt over åtte diktsamlinger i hjemlandet, og er oversatt til et ti-talls språk. I tillegg har han utgitt flere gjendiktinger, også i samarbeid med norske lyrikere (blant annet Jostein Sæbøe). Han er medlem av det Makedonske Vitenskaps- og Kunstakademi, samt president i den Makedonske litterære stiftelse. Matevski ble tildelt Jan Smrek-prisen 2010 for sitt forfatterskap i Slovakia. Han er oversatt til norsk to ganger Stomp. Stomp er en musikkform som produseres ved å lage rytmer ved hjelp av ting og tang, som for eksempel søppelkasser, kroppen og så videre. En tidligere form var skiffle som ble fremført med både vanlige og hjemmegjorte instrumenter, bl.a. vaskebrett. En annen variant var å spille gryter, kopper, glass og annet som xylofon. (1950-årene, "Tommy Steele)". I den norske filmen "Windjammer" forekommer også en melodi fremført på kjøkkentøy som gryter og lignende. Aisne (departement). Aisne er et fransk departement i regionen Picardie. Det ligger nord i landet. Departementet har 535 489 innbyggere (1999). Hans Olav Tungesvik. Hans Olav Tungesvik (født 22. mai 1936 i Skånevik) er en norsk psykiater tidligere stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Han var leder for Noregs Mållag fra 1965 til 1970. Han har også jobbet som daglig leder ved Frihamn psykiatriske senter i Skånevik. Hans Olav Tungesvik begynte sin politiske karriere i Venstre. Etter landsmøtet på Røros i 1972, der partiet sprakk, var Tungesvik en av dem som trakk seg ut av partiet, og etter et par år fant seg til rette i KrF. Hans Olav Tungesvik er far til Senterparti-politikeren Steinulf Tungesvik, som hadde ledervervet i Mållaget en periode i 2005, nøyaktig 40 år etter at faren inntok den samme stillingen. I 2001 ble han sammen med Carl-Magnus Edenbrandt, tildelt Livsvernprisen av organisasjonen Menneskeverd. Han har skrevet bøkene "Spor av dine eigne: foreldre som nøkkel til sjølvinnsikt", 2003 og "Når kreft gir kraft: rapport frå første halvår med kreftdiagnose", 2006. Linda Digernes. Linda Halse Digernes er en norsk journalist som arbeider i TV 2. Hun er oppvokst i Ørsta på Sunnmøre og er bosatt i Oslo. Hun hadde hovedrollen i spillefilmen Villhesten. Steinulf Tungesvik. Steinulf Tungesvik (født 24. desember 1965) er en norsk jurist og politiker (Sp). Tungesvik vokste opp i Skånevik i Hordaland, og er sønn av KrF-politikeren Hans Olav Tungesvik. Steinulf Tungesvik var politisk rådgiver og senere statssekretær for sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa i den første Bondevik-regjeringen. I 2000 ble Tungesvik ansatt i Kluge advokatfirma i Oslo. I 2004 flyttet han til Bergen. I april 2005 ble han valgt til leder Noregs Mållag, en stilling han sa fra seg for å begynne i statssekretærstillingen i Samferdselsdepartementet i oktober samme år. Han var statssekretær frem til 2008 og deretter igjen i 2012. I de periodene han ikke har vært statssråd har han jobbet som advokat i Kluge. Kalkmaleri. Kalkmaleri fra Nørre Herlev kirke, Danmark Kalkmaleri er veggmaleri utført på en kalket mur. Maleriet kan være påført en hvitkalket "tørr" mur og da er maleriet utført i en"secco"-teknikk. Det kan også være påført på "våt" mur og kalles da freskomaleri. Kalkmaleri ble mye brukt i nordiske steinkirker i middelalderen. Litteratur. Bolvig, Aksel: "Danmarks kalkmalerier", København 2002, ISBN 87-567-6516-9 Andy van der Meyde. Andy van der Meyde (født 30. september 1979 i Arnhem) er en nederlandsk tidligere fotballspiller i fotball som sist spilte for PSV Eindhoven frem til 2010. Spillerkarriere. Van der Meyde begynte sin karrière i Vitesse Arnhem, og ble raskt oppdaget av storklubben Ajax som signerte ham som 17-åring. Andy van der Meyde ble leid ut til Twente i sesongen 99/00, og ble en stor hit. Den påfølgende sesongen returnerte nederlenderen til Ajax og ble fast på førstelaget. I perioden 2000-2003 spilte van der Meyde 80 førstelagskamper for Ajax og scoret 20 mål. Dette førte til at flere utenlandske toppklubber ble interessert i den lovende unggutten, og etter 2003-sesongen signerte van der Meyde for den italienske toppklubben Inter i en avtale verdt fem millioner pund. Hector Cuper, som hentet nederlenderen, ble kort tid etter overgangen sparket som manager i Internazionale, og Alberto Zacceroni tok over. Etter dette mist van der Meyde mye tillit og fikk mindre spilletid enn forventet (30 kamper på to sesonger). På slutten av 2004/2005-sesongen fikk van der Meyde beskjed om at han kunne finne seg en ny klubb. Det ble spekulert rundt en retur til Ajax, mens klubber som Monaco og Tottenham var interessert. 31. august 2005 signerte van der Meyde for Everton i en avtale verdt 2 millioner pund. 26. mars 2006, i sitt første byderby mot rivalen Liverpool fikk han rødt kort for å ha felt Xabi Alonso. Denne kampen tapte Everton 3-1. Sommeren 2006 var det igjen mye spekulasjon rundt Andy van der Meyde etter at han ikke hadde klart å finne seg skikkelig til rette i Everton. I sin første sesong hadde han bare spilt i 11 kamper for klubben. Han avkreftet spekulasjonen og sa til media: «"I want to stay, I am desperate to stay. I love it here. Everything suits my game. I'm happy in England and I want to show everyone that I can really play football. If I get the chance next season, I will do it."» Da kontrakten til van der Meyde endte sommeren 2009 fikk han ikke tilbudt ny kontrakt fra Everton. Han var klubbløs et halvt år før han signerte for PSV Eindhoven i en kontrakt som varte fram til juni 2010. Smalfilm. Smalfilm (fra engelsk "small film") betyr film med liten bredde – i motsetning til kinofilm som normalt har 35 mm bredde. Smalfilmen utgjorde en revolusjon innen filmmediet, fordi den gjorde det mulig for «vanlige mennesker» både å filme og å ha kino hjemme. Film, opptaksutstyr, og fremvisere kunne kjøpes så rimelig at filming ble mulig i hjemmene. Av den samme grunnen har smalfilm i utstrakt grad blitt brukt innen kunstverdenen, og smalfilmfremviseren er fremdeles en sentral del av mange kunstinstallasjoner. Smalfilmens historie. "Dobbel 8mm" er den opprinnelige smalfilm som tok utgangspunkt i at man delte en dobbeltperforert 16mm i to. Dette ble oftest gjort under fremkallingen. Når man filmet ble en 16 mm film lagt i kameraet. Man filmet først på den ene halvdelen og snudde så spolen for så å filme på den andre. Formatet ble introdusert av Kodak i 1932. Andre navn for denne er Standard 8mm, Normal 8mm, Split 8mm eller bare 8mm. Senere kom Super 8 og Singel 8 formatene som var et stort framskritt. Selv om filmbredden fortsatt var 8mm ble perforeringshullene gjort mindre og billedflaten ble optimalisert til å bli 35% større enn standard 8mm. Det gjorde et stort og positivt utslag på bildekvaliteten på det projeserte bildet. Det var Kodak som lanserte Super8 og den klassiske kassetten hvor giverspolen og mottakerspolen var plassert ved siden av hverandre og ga en kompakt, dyp kassett. I 1974 kom de første Super8 filmene med ferdig pålagt lydspor for opptak av kontentum lyd. Det ble litt problematisk å klippe Super8 med lydspor fordi lyden lå 18 bilder forskjøvet i forhold til bildet. Men man kunne også sende filmen inn til laboratoriet for å få lagt det tynne lydsporet på etter at filmen var klippet. Eller man kunne anskaffe EUMIGs enkle maskin for påliming av lydspor. Den fungerte forresten dårlig. Standard8 film og Super8 film var laget på acetatbase og kunne skjøtes både ved bruk av lim og spesialtape. Fuji Film laserte Singel 8 formatet og var etter manges mening det beste konseptet. Giverspolen og mottakerspolen var plassert som i en musikkkassett. Dette gjorde kassetten slank, men høy. Den tillot full tilbakespoling og dobbeleksponering hvis man ønsket det. En annen fordel var at trykkplaten som holdt filmbasen plan i filmporten var av presisjonsframstilt stål og ikke av plast slik som var tilfelle med Super8 kassettene. Det gav normalt et mer stabilt bilde enn hva Super8 konseptet kunne klare. Singel8 film var produsert på polyesterbase og kunne derfor kun skjøtes med tape. Dessverre var det Kodak og Super8 konseptet som seiret i kampen om forbrukerne og Single8 forsvant etterhvert fra markedet. I Frankrike utviklet man tidlig et annet smalfilmformat med bredden 9,5mm. Det spesielle med formatet- foruten bredden var at perforeringshullene var plassert sentrisk på filmbasen - mellom bildene. Problemet med formatet var at det var vanskelig å få maskiner som kunne transportere filmen stabilt. Formatet fikk aldri noe grep på markedet. 16mm er også definert som et smalfilmformat. Formatet var faktisk det første amatørformatet, men det var kostbart. Det var kostnadene med 16mm som forserte utviklingen av 8mm formatene. 16mm formatene var veldig vanlig på 50-60 tallet som undervisningsmedium i skoler, universiteter etc. I dag (2006) har smalfilm i store trekk måttet vike plass for videomediet som er mer praktisk og mye rimeligere å benytte. I USA og UK er det fortsatt en god del entusiaster som holder fast ved smalfilmformatet. I Norge har interessen for smalfilm vært organisert gjennom flere foreninger, deriblant Norges Smalfilm Forbund som ble stiftet 8. mai 1950, i 1952 omdøpt til Norges Filmamatører, men senere tilbakesett til det opprinnelige navn. I dag heter det samme forbundet Norges VideoAmatører som gjenspeiler hvilket medium som man primært benytter – nemlig video. Man hadde også Norsk Selskap for Fotografi og Smalfilm, som rundt 1954 endret navn til Norsk Selskap for Fotografi. Smalfilm til DVD. Smalfilmen som lagringsmedium blir over tid utsatt for fargeforandringer som gjør at de taper kvalitet. Svekkelse i acetatbase – eller polyesterfilmen gjør også at selve filmen blir mer utsatt for skade og brudd. Med dagens teknologi lar det seg gjøre å overføre smalfilm til digital video. Digitalisert smalfilm kan i mange tilfelle gi bedre visningskvalitet enn originalfilmen, på grunn av muligheten til digital fargebehandling og støvfjerning. Mange velger derfor nå å digitalisere smalfilmene. Se Digitalisering av lyd og bilde Brasils flagg. Republikken Brasils flagg er grønt med en stor gul rombe i midten. Inne i romben er det en blå sirkel med hvite stjerner i fem forskjellige størrelser samt et hvitt bånd som løper gjennom sirkelen. I båndet står Brasils motto, "Ordem e Progresso" («Orden og fremskritt»). Hver av de 27 stjernene i den blå sirkelen representerer en delstat eller det føderale distriktet. Den siste stjernen representerer også de brasilianske besittelser. Antallet stjerner økes (i prinsippet – ikke helt i praksis) når det opprettes nye delstater (på samme måte som i USAs flagg). Antall stjerner er dermed økt fra 21 ved republikkens grunnleggelse til dagens 27 stjerner. Dagens flagg ble offisielt tatt i bruk den 19. november 1889. Utkastet ble laget av Raimundo Teixeira Mendes som fikk assistanse av Miguel Lemos og Manuel Pereira Reis. Designet ble utført av Décio Vilares. Det nåværende flagg er endret i beskjeden grad i forhold til utgaven fra 1889. Et tidligere flagg designet av Republikanerne var inspireret av USAs flagg. Dette flagget har omtrent ikke vært i bruk, bortsett fra 15. november til 19. november 1889. Flagget ble imidlertid utgangspunktet for delstaten Goiás flagg. Stjernene i flagget. Stjerner og stjernebilder i det brasilianske flagget. Stjernene som representerer statene, det latinske navnet på stjernebildet står i parentes Fjell. a>. Den er dermed uten tvil et "fjell". a> er blant de lavere høyder som har blitt kategorisert som fjell. "Se bl.a. Fjell kommune." Fjell er i dagligtale en betegnelse på en landskapsformasjon og en landskapstype. Begrepet brukes primært om høye lender og områder som ligger så høyt at de er naturlig fri for skog. Fjell er i anleggsbransjen, masse som ikke kan fjernes uten å sprenge. Klassisk betydning. Nordmenn bruker vanligvis ordet "fjell" om det som ligger over tregrensa Denne betydninga dominerer også i ordbøkene. Kunnskapsforlagets ordnett.no definerer f.eks. et fjell til å være en "topp el. område over tregrensen" I formelle sammenhenger regnes imidlertid gjerne fjell for å være det som ligger over skoggrensa (se f.eks. avsnittet Vegetasjonssoner nedenfor). Skoggrensa varierer fra 0 meter helt nord i Finnmark, til over 1200 meter (over havet) i sør. 44 % av Norges areal er fjell og vidde. Fjell i klassisk forstand er tilnærmet synonymt med "alpin tundra". Overført betydning. Uformelt og i enkelte dialekter kan "fjell" brukes som begrep på alle større høyder Det er da gjerne sånn at alle topper som har en viss høyde regnes som fjell. Mange steder var vegetasjonsmønsteret anderledes da navnene ble satt. Noen fjell er i dag skogvokst, mens de tidligere ikke var det. Andre språk. Flere andre språk har ord som er i slekt med det norske ordet "fjell". Det svenske ordet "fjäll" brukes nærmest utelukkende om det som ligger over tregrensa. Topper lavere enn tregrensa kalles gjerne for "berg". En lignende bruk finnes også i tysk: "Fjell" er det som ligger over tregrensa, mens "Berg" er det generelle ordet for alle større høyder. Betydninga av det danske ordet "fjeld" er litt uklar, ettersom det ikke finnes noen større høyder i Danmark. Finsk bruker ordet "tunturi" om topper over tregrensa, og ordet "vuori" om andre topper. "Tunturi" er i slekt med det norske ordet "tundra". I Engelske oversettelser av "Fjell", brukes ofte ordet "mountain". Ordet "mountain" betyr imidlertid bare at det er en større høyde, og sier ingenting om vegetasjon. I Nord-England er også bruken av ordet "fell" utbredt. "Fell" stammer fra det norske ordet "fjell", men brukes litt forskjellig i engelsk. Fjellene i Lake District kalles f.eks. for "fells", men "fell" kan også brukes om bakker og områder som ikke har noe med fjell å gjøre. Fjelltopper. For å skille mellom ulike fjelltopper, brukes begrepene primærfaktor og sekundærfaktor. Innen fjellklatring er dette ofte avgjørende. En vanlig definisjon er at en topp må ha en primærfaktor på minst 50 meter for å kunne regnes som en selvstendig topp. Rangering. Fjell er et yndet rangeringsobjekt: Galdhøpiggen og Mount Everest er de høyeste i henholdsvis Norge og på Jorden målt i høydemeter over havet. Olympus Mons på Mars er trolig det høyeste fjellet i solsystemet med sine ca På grunn av det beskrevne definisjonsproblem er det uklart hva som er det laveste. Blant det som er kategorisert som fjell, vil det danske Himmelbjerget (147 moh.) være blant de lavere fjell. Vegetasjonssoner. Man deler ofte fjellområdene inn i tre deler, avhenging av hvor mye vegetasjon som finnes der. Lengst nede har vi den lavalpine sonen, deretter den mellomalpine (hvis fjellet er høyt nok), og øverst den høyalpine sonene. Lavalpin sone ("lavfjellet"). Dette er området rett over skoggrensa. Her kan det finnes busker, blåbærlyng og enkelte spredte trær. Mellomalpin sone ("mellomfjellet"). Område med sammenhengende vegetasjon, men uten trær, busker og blåbærlyng. Høyalpin sone ("høyfjellet"). Her er det ingen sammenhengende vegetasjon, men stort sett bare stein og ur. Eksempel. Som et eksempel på hvor høyt de ulike sonene går, kan vi f.eks. se på fjellet Snota i Trollheimen. Lavalpin sone starter her ved ca. 700 meter over havet (moh) og går opp til ca. 1100 moh. Mellomalpin sone finnes fra. ca 1100 moh til ca. 1400 moh, og høyfjell over ca. 1400 moh. Geologisk opprinnelse. Fjell og fjellkjeder kan spores tilbake til jordplater som kolliderer. Dette kan gjøre at jordskorpen foldes oppover (danne topp) eller nedover (gi en dal, en "synklinal"), eventuelt foldes opp og legges vertikalt, slik at eldre fjell legges over yngre fjell. Hvis en plate skyves under den andre ("subduksjon"), får man fjell som i Alpene. Erosjon, folding, press fra is og befolkning gjør at det som opprinnelig var fjell, i dag fremstår som flatmark. I Silur ble den Kaledonske fjellkjeden dannet fordi jordplaten med Grønland traff den norske og dannet overskyvninger, hvis rester finnes i dagens norske fjellbefengte vestkyst. Lenger øst var presset mindre, men også her resulterte det i folding. Fjell kan forøvrig dannes på meget kort tid, ved at vulkaner bryter ut, ofte i det området der jordplatene møtes. Økonomisk og nasjonale anliggender. For mennesket har fjell tradisjonelt vært uinteressante økonomiske objekt, grunnet vanskelig tilgjengelighet og liten jordbruksverdi. Etterhvert som transport har blitt enklere, og mennesket i økende grad har anledning til, og interesse for friluftsliv, har fjell blitt interessant økonomisk, spesielt for reiselivet. «Fjellenes år skal fremme bevaring og en bærekraftig utvikling av verdens fjellområder, på en måte som sikrer en sunn I Norge var ansvaret for oppfølging tillagt Den Norske Turistforening, da ved dens sjef for naturovervåkning Trond Svinø, og Direktoratet for Naturforvaltning. De fleste vestlige land inkluderer fjell i naturvernet, spesielt når det utvikles nasjonalparker og andre vernede områder. Popularitet, religion og psykologi. Den riksdekkende radiokanalen P1 kåret Stetind til «Norges Nasjonalfjell» (2002), basert på en konkurranse som i befolkningen ble omfattet med stor interesse. Dets konkurrenter var Snøhetta, Romsdalshornet, Glittertind og Gaustatoppen. Samme fjell ble av fjellklatreren William Cecil Slingsby omtalt som «The ugliest mountain I ever saw», et uttrykk for den samtidige forakt og tiltrekning et fjell kan ha på mennesket, ettersom han forsøkte førstebestigning av fjellet umiddelbart etterpå. Også i andre religioner oppfattes de ubevegelige og evige fjell som viktige, som ofte får tilknyttet gudebegrep. Sørsamene hadde Gudfjelløya med fjellguden "Jomola" som religiøst valfartssted. Østens religioner opererte blant annet med Kinas fem mektige fjell. I syden var fjellet Olympos stedet der blant annet den mektige Zevs holdt til. Styrken i fjellet uttrykkes også i Bibelens Første Kongebok kap. 20, der det berettes at «Arameerkongens menn sa til sin konge: ’Deres Gud er en fjellgud. Det var derfor de vant over oss. Men dersom vi kjemper mot dem på slett mark, vil vi sikkert slå dem.’». Fjell blir også, gjennom å være lite økonomisk interessante, assosiert med det frie liv, der individet kan ferdes uhindret. Nasjonalhelter som Henrik Ibsens uregjerlige Peer Gynt brukes ofte for å symbolisere dette livet, og mange andre diktere, som «fjellpoeten» Theodor Caspari, samt Aasmund Olavson Vinje, har tilegnet store verker til fjellet og fjellvidda. Fjell oppfattes som å bli stadig viktigere som psykologisk motvekt i et stadig travlere og overfolket samfunn. NLP-modell. NLP-modell er element av nevrolingvistisk programmering som beskriver fenomener om nevrologi, lingvistikk og programmering. Slike modeller er for eksempel submodaliteter, strategier og ankring for å nevne noen. Det finnes mange modeller totalt sett. Vi skiller mellom analytisk og ordinær bruk av begrepet 'NLP modell', den analytiske NLP modellen er til for å lage nye modeller slik John Grinder bruker den. Den ordinære 'NLP modell' bruker modellene til å modellere ekstraordinære egenskaper andre mennesker og en selv har, for å bruke disse egenskapene i situasjoner hvor man ikke er så enestående. Vanlig bruk av NLP Modell. I modellering brukes en eller flere av de opprinnelige modellene, ut av disse modellene har teknikker blitt laget. NLP-modellering er prosessen ved å tilegne seg et de spesielle egenskapene til et ideal i form av egen eller andres utmerkede adferd, kompetanse, verdier, overbevisninger eller identitet. I prosessen ved modellering handler det om å være oppmerksom, praktikeren bruker begreper som brukes for å beskrive det som skjer inn i oss når vi tenker, føler og handler. Han/hun lærer å evaluere eget og andres nevrologiske(verbalt og ikke verbalt) språk og kan via det subjektive språk (for selv eller andre) kode eller oversette ny handling, overbevisning, adferd, etc. med bedre forutsetninger enn før. Modellering av andres og ens eget indre geni kan brukes i andre sammenhenger enn de man allerede lykkes i. Det er i handling og subjektiv erfaring, en erkjenner at man er unik (eller ikke særlig unik) men at man allikevel også er lik de andre. Analytisk NLP modell. Dette er hentet fra John Grinders bøker "New Code" og "Whispering in the wind". Hitman. "Hitman" er en videospillserie utviklet av det danske spillutviklerfirmaet IO Interactive og utgitt av britiske Eidos Interactive. Utgivelser. Filmen Hitman ble utgitt i 2007. Generell spillidé. Spillene handler alle om den klonede/genmanipulerte, dresskledde, skallede leiemorderen med nummeret 47 som eneste identifikasjon. Han er også kjent for strekkoden han har i bakhodet, som diskuteres mer senere. Spillene er delt opp i oppdrag, som hver stort sett går ut på å snike seg igjennom et slags forsvarsverk for å til slutt drepe en eller flere kriminelle personer. Om 47 er «snill» eller «slem» kan altså diskuteres, ettersom det bare er folk med atskillige liv og ugjerninger på samvittigheten som drepes. Spillet legger opp til å drepe så få som mulige av fiendens vakter, og å i hvert fall ikke drepe sivile, men man kan gjøre som man vil, og den eneste reelle straffen er mindre inntekter (på Hitman 1. Her kan man også bli ekskludert hvis man dreper for mange sivile. Man får beskjed om at The Agency finner ens metoder for iøynefallende, og at en «cleaner» har blitt sendt.) eller dårligere ranking (på de tre oppfølgerne). Funksjoner. En stor del av spillet går ut på å bevege seg ubemerket. Dette kan gjøres ved å liste seg der vaktene ikke ser, ikle seg forkledning og opptre umistenkelig i denne, eller rett og slett å drepe vaktene stille én etter én med pianotråd, kniv eller lyddempet skytevåpen. Våpen. Maskingeværet M60 er også med, samt hagle, avsaget hagle og semiautomatisk hagle. Det er også et bredt utvalg skarpskyttergeværer å velge mellom. Noen av disse har lyddemper og/eller kan pakkes ned i en koffert, så man kan bære dem ubemerket. Filmen. En film om 47 og hans bedrifter, ble utgitt i 2007. Den er regissert av Xavier Gens og selve agent 47 blir spilt av Timothy Olyphant. Filmen hadde verdenspremiere 21. november 2007. Brasils riksvåpen. Brasils riksvåpen har vært brukt siden Brasil ble en føderal republikk. Riksvåpenet ble vedtatt 19. november 1889, fire dager etter at republikken ble dannet. Riksvåpenet består av et emblem som er omkranset av grener av kaffe (venstre) og tobakk (høyre). I den blå sirkelen i midten finnes stjernebildet Sørkorset og de 27 stjernene ved kanten av sirkelen representerer Brasils 26 delstater samt det føderale distriktet. På det blå båndet står Brasils offisielle navn ("República Federativa do Brasil") og datoen da den føderale republikken ble dannet, 15. november 1889. Skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur er bøker og litteratur som forventes å gi en estetisk nytelse som er tidløs. Skjønnlitteratur, fra det eldre begrepet «den skjønne litteraturen», fra fransk "belles lettres", «skjønne skrifter» (se også belletristikk), er en fellesbetegnelse for litterært skrevne verker hvor hensikten er å formidle dikteriske eller poetiske verdier. Det motsatte av skjønnlitteratur er faglitteratur (tidligere kalt for «den prosaiske litteratur») som leses ikke hovedsakelig for at den i seg selv gir en estetisk nytelse, men for dens formidling av kunnskap eller informasjon. Skjønnlitteratur er fortellende tekster som i utgangspunktet er estetisk om oppdiktet emner. Emnene kan være realistiske (virkelige), men er skapt av en fantasi. Skjønnlitteratur brukes nesten utelukkende om romaner, noveller og dikt. Fiksjon. Et engelsk-amerikansk begrep for skjønnlitteratur, særlig fortellende prosa, er "fiction", og som i økende grad har blitt gjeldende også på norsk som fiksjon (fra latin "fingere", «finne på», «tenke ut», «dikte opp»). Fiksjon benyttes i større grad som et strengt litteraturvitenskapelig begrep. Faglitteratur kalles da for "non-fiction", og et avledet begrep er sjangeren science fiction (fabelprosa). Adjektivet fiktiv er avledet fra fiksjon og henspiller på det som er oppdiktet og ikke eksisterer i virkeligheten. "Semifiksjon", delvis fiksjon, henviser til at verket består av del som ikke er fiktivt, eksempelvis fiktive beskrivelser av en faktisk (virkelig) historie. Skjønnlitteraturen og dens undersjangrer. Skjønnlitteratur er en teksttype som skiller seg fra faglitteraturen først og fremst gjennom behandlingen av virkeligheten. Skjønnlitteratur kan inneholde virkelige, reelle steder, personer eller hendelser, men oftest skildres disse som forfatterens fantasi, Selv formen skiller seg fra faglitteraturen med et fravær av kildehenvisninger, samt ofte lange tekstpartier uten forklarende overskrifter. Alle disse kan igjen inndeles i flere undergrupper. Eksempelvis kan epikken deles inn i epos, romaner og noveller i henhold til fortellingens lengde og videre på den er på vers eller ikke, og videre. Bredden på kvaliteten er stor; skjønnlitteratur finnes i mange former, men grensen mellom ulike undersjangrer er meget flytende og en del forfattere har skrevet bøker av ulik grad av seriøsitet. Verkene bedømmes til dels svært forskjellig fra sjangre til sjangre. Lyrikk anmeldes tidvis i aviser uansett størrelsen på opplaget og hvor mange eksemplarer som selges. Kriminalromaner anmeldes i stor grad basert på hvilke som selges mest. På universitetenes litteraturvitenskapelige kurs er det først og fremst skjønnlitteratur som studeres. Skjønnlitteratur har også egne tidsskrifter (i Norge eksempelvis "Vinduet") og egne priser (som eksempelvis "Brageprisen", skjønt denne gir også egen pris til faglitteratur). Skjønnlitteratur som teksttype er spredt over hele verden, dog er enkelte sjangrer mer eller mindre populære i de ulike delene av verden. Andreas Nygaard. Andreas Nygaard (født 7. november 1878, død 1963) var arbeider på Kongsberg Våpenfabrikk, formann samme sted, stortingsmann for Buskerud mellom 1928 og 1945, og formann i Kongsberg Sykehusstyre fra 1940 til 1960. Han satt også som ordfører i Kongsberg en kort periode i 1945. Nygaard var den ene av to studenter i det første kullet som fullførte Kongsberg Tekniske Aftenskole. Asbjørn Ruud. Asbjørn Ruud (født 6. oktober 1919 på Kongsberg, død 26. mars 1989 i Oslo) var en kjent skihopper fra Kongsberg. Han var sønn av kemner Niels Sigurd Theodor Ruud og Mathilde Throndsen, og en av flere brødre som drevmed skihopping og alpint. De best kjente er Birger og Sigmund. De konkurrerte alle for Kongsberg IF. Asbjørn Ruud var gift med den kjente svømmeren Berit Haugen. Blant hans seire var VM i 1938, NM i 1946 og 1948, Holmenkollen i 1946. Han fikk også Holmenkollmedaljen i 1948. Ruud arbeidet en tid i en sportsforretning på Kongsberg. Senere flyttet han til Oslo, der han drev sportsforretning sammen med sine brødre Øyvind og Sigmund. Knud Bergslien. a> ca 1879Knud Larsen Bergslien (født 1827 på Voss, død 27. november 1908 i Kristiania) var en norsk maler. Han fikk sin kunstutdannelse i Antwerpen 1844–1852, Paris 1850–1851 og Düsseldorf 1855–1869. Knud Bergslien malte ofte bilder med motiver fra norsk folkeliv og middelalderhistorie i tillegg til portretter. Han overtok J.F. Eckersbergs malerskole i Christiania etter Eckersbergs død og drev den en tid; her hadde han kjente elever som Christian Skredsvig, Edvard Munch, Harriet Backer, Lauritz Haaland og Halvdan Egedius. Maleriet Birkebeinerne, med den unge Håkon Håkonsson, er spesielt kjent. Til Slottet malte han i 1875 Oscar 2s kroning. Nasjonalgalleriet har et blomsterbilde og et portrett. Knud Bergslien var broren til billedhuggeren Brynjulf Bergslien og onkelen til maleren Nils Bergslien. De tre er minnet med et felles minnesmerke like ved kirken på hjemstedet Voss. Gustav Peter Blom. Gustav Peter Blom (født 4. juli 1785, død 28. oktober 1869) var sorenskriver i Nordre Jarlsberg og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814 hvor han representerte «Holmestrand, Jarlsberg Grevskab» Gustav Peter Blom tilhørte den såkalte slekten "Blom fra Hurum", og var far til forfatteren Hans Ørn Blom (1817–85). Fra 1831 til 1857 var Gustav Peter Blom amtmann i Buskerud og i flere perioder stortingsrepresentant fra Drammen. På Kongsberg satt han i sølvverkskommisjonen i 1833, 1846 og 1852. Allier. Allier er et fransk departement i regionen Auvergne. Hovedbyen er Moulins, og departementet har 344 721 innbyggere (1999). Der er tre arrondissementer, 35 kantoner og 320 kommuner i Allier. Pelle-gruppen. Pelle-gruppen var en norsk kommunistisk sabotasjegruppe som ble ledet av Ragnar Sollie og var aktiv på Østlandet høsten 1944. Ragnar Armand Sollie hadde vært sabotør i «Osvald-gruppen» ledet av Asbjørn Sunde, men måtte flykte til Sverige våren 1943. I april 1944 vendte han tilbake til Norge i spissen for en gruppe kommunister som ønsket å bli med i Osvald-gruppen, men det viste seg at den var i ferd med å bli demobilisert etter ordre fra NKVD. Sommeren 1944 startet Sollie en ny sabotasjeorganisasjon som ble kalt «Pelle-gruppen». Sollie kontaktet kommunistpartiets leder Peder Furubotn som utnevnte Sollie til sabotasjeleder i Oslo. Gruppen var organisert rundt en ledelse på 3-4 personer som hadde kontakt med et varierende antall undergrupper. Fra sin base i ei hytte på Krokskogen utførte Pelle-gruppen en rekke vellykkede aksjoner høsten 1944. Virksomheten ble finansiert ved å rane Oslo Sporveiers lønningskontor. Av 16 aksjoner er den mest kjente sprengningen av seks skip og en kran på Nyland- og Akers Mekaniske Verksted i Oslo 23. november. Som Asbjørn Sunde ble Sollie kritisert av partiet for å være for egenrådig og aktiv. Pelle-gruppen ble revet opp på grunn av arrestasjoner ved årsskiftet 1944-45. Elleve medlemmer ble dømt til døden, og syv ble henrettet i februar og mars 1945. Av uklare årsaker ble dødsdommene til Sollie og tre andre medlemmer ikke utført. Carl Wilhelm Boeck. Carl Wilhelm Boeck (født 15. desember 1808 på Kongsberg, død 10. desember 1875) var en norsk lege og stortingsrepresentant, kjent for sitt arbeide med syfilis og spedalskhet. I sine unge studieår reiste han med den tyske botaniker J. W. P. Hübener til Dovre i 1828. Sånn gikk det til at han fikk mosen "Sarcoscyphus Boeckii" oppkalt etter seg. Etter cand.med. 1831 var han berglege ved Kongsberg Sølvverk, samt distrikslege i Numedal og Sandsvær 1833-46. I tillegg var han Kongsberg Våpenfabrikks første lege fra 1836 fram til våren 1846. I sitt virke som lege her gjorde han seg bemerket ved at han opererte plastisk på øyelokk og for skjeling. Han fikk i 1839 det av Stortinget utlyste stipend for å forske på spedalskhet og reiste i 1840 til St. Jørgen hospital i Bergen der han møtte den nytilsatte Daniel Cornelius Danielssen som også ble overlege og en aktet forsker på spedalske. Boeck reiste så til Storbritannia, Paris, Italia, Hellas og Østerrike, og i 1847 utkom avhandlingen "Om spedalskhed". De ble begge innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1849 og prisbelønt av Det franske akademi med 2000 franc for den franske oversettelse, som ble utført av Boeck's datter Kristiane Boeck. Boeck ble valgt inn som stortingsrepresentant for Kongsberg i 1845 og utdannet seg videre. Han ble lektor i medisin ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i 1846 samtidig med halvbroren Christian Boeck som var medisinlektor 1828-1840. Wilhelm ble forfremmet til professor i 1851, slik halvbroren ble i 1840. Fra 1850 engasjerte William seg sterkt i å utvikle en kvikksølvfri behandling av syfilis. Teknikken ble kalt "syfilisering" og Boeck drev egen hudklinikk med teknikken som oppstod med den franske Joseph Alexandre Auzias-Turenne (1812-1870) som ikke hadde fått tillatelse til å eksperimentere på mennesker. Det antas at Louis Pasteur drog veksler på disse studiene da han på 1880-tallet utviklet vaksiner mot rabies. Brødrene var begge med på å i 1857 stifte Videnskabs-Selskabet i Christiania. Æresdoktor ved Lunds Universitet ble Wilhelm i 1868, året før han ble kommandør av St. Olavs Orden og medlem av den franske Æreslegionen. Etter å ha gått av med pensjon i 1869 besøkte han spedalske blant norske emigranter til Amerika, og var en kort tid praktiserende ved Rikshospitalet. Han døde altså i 1875, to år før broren Christian. Boeck var sønn av Cæsar Læsar von Boeck (1766–1832) og Anne Catharina Margareta Peckel (1786–1808). Faren var skogsjef ved Kongsberg Sølvverk og kjøpmann og moren var hans tredje kone, men døde i barselseng det året Wilhelm ble født. Han ble halvbror til zoologiprofessor Christian Boeck (1798–1877) som faren hadde fra et tidligere ekteskap. Wilhelm hadde flere barn, deriblant Kristiane Boeck Erichsen (1833–1873) gift 1868 med teologen Johan Willoch Erichsen. Kristiane var oldemor til forfatteren Sonja Lid og altså døde bare 40 år gammel, to år som faren Wilhelm. Seine-et-Marne. Seine-et-Marne er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Melun, og departementet har 1 193 767 innbyggere (1999). Der er fem arrondissementer, 43 kantoner og 514 kommuner i Seine-et-Marne. Pas-de-Calais. Pas-de-Calais er et fransk departement i regionen Nord-Pas-de-Calais. Hovedbyen er Arras, og departementet har 1 441 568 innbyggere (1999). Der er syv arrondissementer, 77 kantoner og 894 kommuner i Pas-de-Calais. Val-d'Oise. Val-d'Oise er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Pontoise, og departementet har 1 105 464 innbyggere (1999). Der er tre arrondissementer, 39 kantoner og 185 kommuner i Val-d'Oise. New Public Management. New Public Management (NPM) er et svært vidt begrep som har vært benyttet for å beskrive en rekke reformer innenfor offentlig sektor siden 1980-tallet. På grunnlag av innsikter fra "public choice" og bedriftsledelse forsøker "New Public Management" å øke effektiviteten innenfor offentlig sektor og kontrollen myndighetene har over offentlig sektor. En sentral hypotese innenfor "New Public Management" er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil lede til et mer kostnadseffektivt tilbud av offentlige goder uten at dette vil ha negative bieffekter på andre mål og vurderinger. Blant virkemidlene som har blitt benyttet for å sikre større samsvar mellom behov og ressursbruk i offentlig sektor er konkurranseutsetting, privatisering, internprissetting, stykkprisfinansiering. __NOTOC__ Kritikk av NPM. Faglig kritikk kommer særlig fra statsvitere og jurister. Statsvitere vil ofte hevde at økonomiske organisasjonsmodeller kan fungere vel og bra i det private næringsliv, der organisasjonens mål er enkle (tjene mest mulig penger). Men i offentlige organisasjoner derimot, er målene langt mer flertydige og kan ikke tallfestes. (f.eks "skape læring", "sørge for omsorg" etc). NPM vil derfor føre til målkonflikter og kontrollbyråkrati, hevdes det (f.eks. at et sykehus behandler de pasienter de får best betalt for å behandle, ikke de som legene mener trenger behandling mest). Jurister vil ofte argumentere med at deres arbeidsmetode, regelstyring, er grunnleggende forskjellig fra økonomenes målstyringsmodell. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet er uanvendelig på saksbehandling der rettssikkerhet og likebehandling er overordnede prinsipp, vil det gjerne hevdes fra juridisk hold. Fra ideologisk hold argumenteres det mot NPM at offentlig sektor ikke har effektivitet som overordnet mål, men er ment å være et fellesskap der økonomiske interesser i minst mulig grad bør spille en rolle i vurderingene. Fra fagforeningshold hevdes det at offentlig ansatte, ikke mottakerne av offentlige tjenester («markedet»), bør stå for beslutningene. Teoretisk fundament bak New Public Management. NPM er et bredt og komplekst begrep brukt til å beskrive bølgen av reformer i offentlig sektor som har preget store deler av verden siden 80-tallet. I teorien prøver NPM å effektivisere offentlig sektor og statens kontroll over denne. Hovedhypotesen i NPM-reformbølgen er at mer marked og profesjonell ledelse i offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektivitet for staten, uten negative bieffekter. Val-de-Marne. Val-de-Marne er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Créteil, og departementet har 1 227 250 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 49 kantoner og 47 kommuner i Val-de-Marne. Forfjorddalen. Forfjorddalen er en dal på Hinnøya i Vesterålen. I dalen går kommunegrensa mellom Sortland og Andøy. Forfjorddalen har en fredet furuskog, som er en av Norges nordvestligste. Her finnes furutrærne med høyest dokumentert alder i Norge. De eldste er over 700 år gammel. Furuskogen har også opprinnelig gitt navn til fjorden nedenfor og dermed også dalen. ("Forra" er det vesterålske ordet for furu, og har gitt navn til gårdene Forfjord og Fornes). Forfjorddalen er navnsatt fra Eidbukta i Sortland og forteller veien til Forfjorden. Forfjorddalen strekker seg fra Eibukta nordover til Blåberget. Derfra ned til Forfjordbotn ble i gammel tid kalt "Innerfjorddalen". Deler av dalen er vernet som naturreservat. Hauts-de-Seine. Hauts-de-Seine er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Nanterre, og departementet har 1 428 881 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 45 kantoner og 36 kommuner i Hauts-de-Seine. Sirannon. Sirannon eller Portstrømmen er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Sirannon var en elv i den østre delen av Eriador. Portstrømmen startet ved Celebdil ("Sølvertind"), og rant forbi Morias vestport (derfor navnet "Portstrømmen") og videre mot Ost-in-Edhil, den gamle hovedstaden av Noldoenes rike Eregion, hvor den møter elva Glanduin og flyter inn i den. Sirannon støtte sammen med noen fall under Morias port, og lyden av dette kunne høres flere mil unna. I løpet av krigen om ringen (på den tiden var både Moria og Eregion forlatt) fant Ringens brorskap ut at Sirannon hadde blitt demmed opp av noen eller noe, og derfor har det samlet seg en hel, stor, skummel sjø utenfor Morias port. I denne sjøen bodde Vannets vokter, som nesten fikk fanget ringbæreren Frodo Lommelun. En gang i det fjerde tidevervet ble Sirannon rensket opp og rant tilbake i sitt gamle leie. Dette skjedde antakelig når dvergene flyttet tilbake til Khazad-dûm (Moria). Ille-et-Vilaine. Ille-et-Vilaine er et fransk departement i regionen Bretagne. Hovedbyen er Rennes, og departementet har 903 400 innbyggere (2003). Det er fire arrondissementer, 53 kantoner og 352 kommuner i Ille-et-Vilaine. Indre-et-Loire. Indre-et-Loire er et fransk departement i regionen Centre. Hovedbyen er Tours, og departementet har 554 003 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 37 kantoner og 277 kommuner i Indre-et-Loire. Kvalitativ metode. Kvalitativ metode er en metode for generering av kunnskap hvor man undersøker hvilken mening hendelser og erfaringer har for de som opplever dem, og hvordan de kan fortolkes eller forstås også av andre. Heller enn å undersøke et stort antall forekomster ved bruk av statistikk (som ved kvantitativ metode) vil kvalitativ metode typisk bli brukt på noen få forekomster. Datagenerering i kvalitativ metode foregår ved deltagende observasjon, semi- eller ustrukturerte intervjuer eller diskursanalyse/tekstanalyse. Metoden er mye brukt innen fagfeltene sosiologi, psykologi og antropologi. Utvalget som undersøkelsen gjøres ofte strategisk, typisk eller spesielt, og ikke representativt, som ved kvantitativ forskning. Kvalitativ metode brukes ofte til å undersøke sosiale prosesser og sosialt samspill. Innen samfunnsvitenskapelig forskning vil man ofte bruke både kvalitativ og kvantitativ metode. Den kvalitative forskningen kan f.eks. utdype kvantitative funn og gi en bedre forståelse av årsakene bak dem. Det finnes samfunnsvitere som hovedsakelig eller bare jobber kvalitativt, samfunnsvitere som hovedsakelig eller bare jobber kvantitativt og samfunnsvitere som bruker begge metodene i større utstrekning. Alpes-de-Haute-Provence. Alpes-de-Haute-Provence er et fransk departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Hovedbyen er Digne-les-Bains, og departementet har 139 561 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer(Digne-les-Bains, Barcelonnette, Castellane og Forcalquier), 30 kantoner og 200 kommuner i Alpes-de-Haute-Provence. Hautes-Alpes. Hautes-Alpes er et fransk departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Hovedbyen er Gap, og departementet har 121 419 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 30 kantoner og 177 kommuner i Hautes-Alpes. Aube. Aube er et fransk departement i regionen Champagne-Ardenne. Hovedbyen er Troyes, og departementet har 292 131 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 33 kantoner og 433 kommuner i Aube. Pyrénées-Atlantiques. Pyrénées-Atlantiques er et fransk departement i regionen Aquitaine. Hovedbyen er Pau, og departementet har 600 018 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 52 kantoner og 547 kommuner i Pyrénées-Atlantiques. Kultur. Departementet kan kulturelt deles i to, nemlig området Béarn i øst og Pays Basques (Baskerland) i vest. I vest snakker befolkningen tradisjonelt baskisk. I øst, derimot, er det tradisjonelle språket béarnais, en variant av gascon, som igjen er en av dialektene i det sørfranske språket oksitansk. I dag snakker imidlertid de fleste standardisert fransk i området. Jura (departement). Jura er et fransk departement i regionen Franche-Comté. Hovedbyen er Lons-le-Saunier, og departementet har 250 857 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 34 kantoner og 545 kommuner i Jura. Isère. Isère er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Hovedbyen er Grenoble, og departementet har 1 094 006 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 58 kantoner og 533 kommuner i Isère. Yvelines. Yvelines er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Versailles, og departementet har 1 354 304 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 39 kantoner og 262 kommuner i Yvelines. Indre. Indre er et fransk departement i regionen Centre. Hovedbyen er Châteauroux, og departementet har 231 139 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 26 kantoner og 247 kommuner i Indre. Sarn Gebir. Sarn Gebir er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard et område med mange stryk og spisse steiner i den store elva Anduin. Disse ligger omtrent der hvor elva passerer mellom den østre og vestre Emyn Muil, like ovenfor Rauros fossen. Haute-Garonne. Haute-Garonne er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Toulouse, og departementet har 1 046 338 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 53 kantoner og 588 kommuner i Haute-Garonne. On the Road 1972. "On the Road 1972" er et progrockalbum utgitt i 1992 fra bandet Camel. Dette er den første offisielle piratutgaven (bootleg) av Camel Productions. Utgivelsen er et konsertalbum, og kjennetegnes ved at det har materiale fra den første medlemsrekken til Camel, og som ble utgitt på deres to første album "Camel" (1973) og "Mirage" (1974) samt Peter Bardens soloalbum "The Answer" (1970). Lydkvaliteten er god, men lider av noen få volumfall på enkelte deler og en feilplassert mikrofon ved basstrommen. Albumet har bare fire spor, men på grunn av lengden utgjør disse likevel et helt album. «Six Ate», som opprinnelig kom fra bandets debutalbum er mer eller mindre en «jam» som noen ganger kan minne om Jethro Tull og deres album "A Passion Play" (1973). Låten «God of Light» er et instrumentalt verk som gjør at bandet kan innføyes blant 70-tallets mer virtuøse band. «Lady Fantasy» og «White Rider» er ganske identiske med studioutgavene, og følger disse note for note, med unntak av solodelene, som går litt utenfor. Coveret har et fareskilt av typen «ujevn veg», som kan ligne på en kamelrygg. Ideen til coveret kom fra en fan som sendte et tilsvarende klistremerke til Andrew Latimer. Det finnes noen tekniske ulikheter på denne utgivelsen. Blant annet så har albumet tre forskjellige navn som, "Warning: Camel on the Road 1972", "Camel on the Road 1972" og "On the Road 1972". Siril (Tolkien). Siril er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva lå i Númenor. Denne elva begynte ved foten til fjellet Meneltarma, og fløt gjennom dalen kalt Noirinan, og derfra rant den videre sørover mot byen Nindamos, hvor den møtte havet i et lite delta. Maria Theresia av Spania. Maria Theresia malt av Charles Beaubrun Maria Theresia (født 10. september 1638, død 30. juli 1683) var dronning av Frankrike gjennom sitt ekteskap med Ludvig XIV. Hun var datter av Filip IV av Spania. Ekteskapet med Ludvig var politisk motivert, som en del av en avtale med Spania. Samlivet ble derfor ulykkelig, da kongen var mest opptatt av elskerinnene sine. Blant disse elskerinnene var Madame de Maintenon og Madame de Montespan. Maria Theresia fikk stort sett være i fred med sine interesser, så lenge hun ikke klagde på kongens utenomekteskaplige eventyr. Da hun døde i 1683 i Versailles var det mange som mistenkte at døden ikke var naturlig. Det finnes imidlertid ingen beviser for dette. Av Maria Theresias seks barn var det bare ett som levde til voksen alder, sønnen Ludvig, le Grand Dauphin, som han ble kalt, og som døde i 1711, før han fikk besteget Frankrikes trone. Helga Mjeldheim. Helga Gyrid Mjeldheim (født 3. mars 1965) er en tidligere norsk skuespiller. Hun har senere tatt utdanning som psykolog. Mjeldheim er mest kjent for rollen som «Nina Martens» i såpeoperaen "Offshore" på NRK fra 1996 til 1999, men har også hatt andre roller. Hun har vært tilknyttet Riksteatret, og medvirket i filmen "Ballen i øyet" (2000), samt NRKs serie "Ved kongens bord" i 2005. Hun er bosatt i Bergen. Harriet Andreassen. Harriet Andreassen (født 6. mai 1925 i Vikna, død 10. februar 1997) var en norsk fagforeningstillitsvalgt og Ap-politiker. Hun var fra 1980 til 1981 kommunalminister. Bakgrunn i fagbevegelsen. Andreassen var arbeidet fra 1960 til 1966 ved Landsorganisasjonens distriktskontor i Stavanger, før hun i et tiår fra 1967 var sekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund. Fra 1977 til 1985 sekretær i LO med ansvar for likestillingsspørsmål. Arbeiderpartiet. Hun var engasjert i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet og var medlem av kommunestyret og formannskapet i Eigersund (1959–1960) og av Stavanger bystyre (1963–1966). I 1971 ble hun innvalgt i kommunestyret i Rælingen, der hun ble sittende til 1993. Hun var i to perioder var varaordfører (1971–1975 og 1987–1991) og formannskapsmedlem mellom 1979 og 1983. Fra 1972 til 1975 var hun også medlem av fylkestinget i Akershus. Andreassen hadde også tillitsverv i Arbeiderpartiet. Hun var styremedlem i Rogaland Arbeiderparti (1962-1966) og leder i Rælingen Arbeiderparti (1970–1973). Hun var medlem av sentralstyret i Arbeiderpartiet fra 1973 til 1977 og igjen fra 1981. Fra 1981 til 1981 var Andreassen leder i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Statsråd. Den 3. oktober 1980 ble Andreassen utnevnt til statsråd med ansvar for Kommunal- og regionaldepartementet i Odvar Nordlis regjering. Da Gro Harlem Brundtland dannet regjering 4. februar 1981, fortsatte hun i samme ministerpost til regjeringen gikk av 14. oktober samme år. Annet virke. Andreassen var medlem av en lang rekke utvalg, styrer og råd og var engasjert i flere organisasjoner. Hun var blant annet nestleder i Folk og forsvar. I 1989 ble hun første nestleder i Norsk Pensjonistforbund, et verv hun hadde til 1993, da hun ble av Statens eldreråd. Kirkenær. Kirkenær er et tettsted og administrasjonssenteret i Grue kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedet har navn etter Kirkenær gård og ligger midt i Solør. Da jernbanen kom i 1893, grodde det opp en ny bebyggelse rundt jernbanestasjonen. Persontrafikken på Solørbanen ble nedlagt midt på 1990-tallet. Tjura med sitt særegne samfunn rundt åa med kverner og spikerververk mistet nå sin betydning som bygdesentrum. I 1822 var Kirkenær åsted for Grue kirke-brannen, en stor brannkatastrofe hvor minst 113 personer omkom og som førte til et lovpåbud om at alle dører i offentlige bygg skulle slå utover. En ny Grue kirke stod klar på Kirkenær i 1828. Stedet ble også landskjent for den enorme innsatsen som ble vist av bygdefolket under storflommen Vesleofsen på Østlandet i 1995. Samelandslaget. Samelandslaget er et uoffisielt «landslag» i fotball for samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Samelandslaget har spilt kamper siden 1985, men ingen av disse har hatt offisiell status. Samelandslaget er ikke medlem i de internasjonale fotballforbundene UEFA og FIFA, siden Sápmi (Sameland) ikke er et uavhengig land. Men de ønsker å bli medlem og få offisiell status, og jobber med dette som mål. Siden 2003 har samelandslaget vært medlem i den uavhengige organisasjonen N.F.-Board, som organiserer de uoffisielle «landslagene» i verden som ikke er medlemmer av de offisielle, internasjonale fotballforbundene. På grunn av at samelandslaget bare har uoffisiell status, må det stort sett nøye seg med å spille kamper mot klubblag og andre uoffisielle landslag. De eneste offisielle landslagene samelandslaget har møtt, er Øst-Tyskland og. Ellers har samelandslaget hatt motstandere som Åland, Grønland, og, samt enkelte klubblag. Samelandslaget er underlagt Samisk Fotballforbund (Sámi Spábbáčiekčanlihttu), som ble stiftet 18. oktober 2003. Samisk Fotballforbund er igjen underlagt Samisk Idrettsforbund (Sámiid Valáštallanlihttu), men ikke Norges Idrettsforbund eller Norges Fotballforbund. Det har vært noe diskusjon om uttaket til samelandslaget, fordi det så langt ikke finnes noen faste kriterier for hvem som er berettiget til å spille for samelandslaget. Blant spillerne som har spilt på Samelandslaget er Per-Mathias Høgmo, Thomas Tøllefsen, Tom Høgli og Trond Olsen. Samelandslaget og Samisk Fotballforbund har ingen offisiell hjemmeside. Undulat. Undulat ("Melopsittacus undulatus") er en liten parakitt som lever naturlig i Australia og tilhører gruppen med flathalepapegøyer. Det vitenskaplige navnet kommer av "melos "som betyr sang og "psittakos" som betyr papegøye, og "undulatus" betyr bølgelinje. Undulaten er eneste art i slekten "Melopsittacus". Ville undulater. De viltlevende er som regel ca 18 cm lange med vanligvis grønn kropp, gult hode og dypblå hale. Som de fuglene vi i dag har i fangenskap har de tre sorte flekker på hvert kinn, sammen med en kongeblå stripe. De lever i flokk og holder til i tretoppene, men kommer ned når de skal ha mat og drikke. Klimaet der undulatene lever, i Australias innland, er preget av høye temperaturer, tørt jordsmonn, og lite nedbør. Undulatene følger gjerne etter etterhvert som gresset modnes. Der beiter de i mindre familiegrupper eller i større flokker avhengig av bl.a. årstid og næringstilgang. Man har aldri funnet igjen samme fugl der den ble ringmerket første gang. Samtidig har man observert store avstander bli tilbakelagt på jakt etter vann og mat. Den er altså en streiffugl. Fuglen foretrekker frø fra kengurugress, og forskjellige typer enggress og raigress. Dette suppleres med planteskudd, bark og insekter. Det hender av og til at fuglen beiter på dyrket mark. Undulaten ruger i hulrom i trær, særlig eukalyptustrær, med minimalt med redemateriale. Ofte ruger flere par i samme tre. De legger 4-6 egg som ruges i 18 dager. Ungene blir i redet i ca 30 dager. Foreldrene har gjerne flere kull om året, nøye tilpasset modningstiden for gresset. De hekker i tiden etter regnperiodene da plantene vokser. Viltlevende undulater er, som mange andre papegøyer, svært sosiale, men rugehulen blir forsvart i en avstand på et par meter. De fleste undulater er sjelden alene, hvis en forbiflygende undulat ser at andre beiter, slutter den seg til dem. Undulatene kan bli sett på som en plage, på grunn av de store flokkene. Det finnes også undulater i Florida og deler av England, men de er etterkommere av tamme undulater som har stukket av. Historikk. Den første undulaten kom til Europa i 1831, den var utstoppet og utstilt på engelsk museum. I 1840 kom de første levende undulatene til Europa med båt, men det var få undulater som overlevde båtturen. Det gikk ikke lenge før det ble mote å ha undulat i bur. I 1894 ble det bestemt av den australske regjeringen at det var ulovlig å bringe undulater til Europa. Denne lov gjelder nå i dag. Da hadde folk drevet oppdrett med fuglene, slik at det ikke var nødvendig å innføre levende fugler fra Australia. Det skal kun være grønne individer som er hentet fra den ville bestanden, men det har vært registrert blå undulater også i ville flokker i Australia. Øvrige fargemutasjoner er avlet frem i fangenskap. Moderne oppdrett. Alle farger vi i dag ser på fuglen kommer fra mutasjoner som det er avlet videre på. Undulaten har i utgangspunktet kun to grunnfarger; grønt og blått. Grønt er genetisk sett dominant overfor blått. I praksis vil det si at grønne fugler kan være bærere (heterozygote) for blått, men at en blå fugl aldri genetisk sett kan være bærer av grønt. Fargenyansene (for grønt; lysegrønn, mørkegrønn eller olivengrønn og for blått; himmelblå, koboltblå eller mauve) bestemmes av et allell for såkalt mørk faktor. I tillegg forekommer mange mutasjoner som bl.a. kan ha en avblekende effekt på fuglens grunnfarge. Et par slike eksempler er mutasjonene gråvinge og isabell. Førstnevnte nedarves ved autosomal recessiv nedarving, mens sistnevnte nedarves ved kjønnsbundet recessiv nedarving. En albino undulat er en blå fugl som i tillegg har egenskapen ino (nedarves kjønnbundet recessivt), mens en lutino fugl er en grønn fugl som i tillegg har egenskapen ino. Det er altså grunnfargen som varierer, mens begge variantene har det samme ino-allelet som medfører bortfall av melaninpigmenteringen (sorte pigmenter). Mutasjonen skyldes en genetisk mutasjon som medfører at et enzym som er nødvendig for syntese av melanin ikke fungerer og derved dannes ikke melaninpigmentet og fuglen blir derfor enten gul eller hvit. Visse andre mutasjoner kan gi samme effekt dersom de forekommer i homozygot tilstand. Det gjelder f.eks. mutasjonen spangle. En vanlig eller australsk undulat kan i fangenskap bli opptil 15 år gammel. Utstillingsundulater (også kalt engelske undulater) er en egen og betydelig større rase. Utstillingsundulaten har standarder for hvordan den "perfekte" fuglen skal se ut eksteriørmessig. Utstillingsundulater lever vanligvis ikke fullt så lenge som vanlige undulater, men kan ofte være mer tamme som redeunger da de generelt blir håndtert mer i redekassa enn vanlige undulater bl.a. i forbindelse med at de vanligvis ringmerkes. Foreldrene er også vant til regelmessig håndtering og vil derfor ofte være mer tillitsfulle enn fugler i et oppdrett for vanlige/australske undulater. Tamfuglen, nyttig om fuglehold. Undulaten er Norges mest populære tamfugl. Den tilhører papegøyefamilien og kan lære å snakke. Hannfuglen har bedre rykte på seg for dette. Undulaten er et veldig sosialt dyr, lekent og muntert, men blir fort trist når man ikke tar hånd om den og hvis man ikke gir den oppmerksomhet i form av en annen undulat eller et menneske. Det anbefales å kjøpe undulaten fra en seriøs oppdretter som får undulaten til å bli vant med mennesker fra starten av ved hjelp av regelmessig kontakt. Bruk av sandrør på sittepinnene anbefales ikke, da sandrør istedenfor å slipe klørne som varen antyder, gjør bena til fuglen såre. Sittepinner av plast anbefales heller ikke, da de er for ensidige for fuglens ben. Det anbefales heller rene greiner fra naturen i ulik størrelse, noe som trimmer klørne og styrker benas muskulatur. Gjerne tykke pinner (2-3 cm). Obs! Følg med på nyheter om fugleinfluensaen og regler når det gjelder greiner fra naturen dersom fugleinfluensaen inntrer. Speil frarådes til enslige hannfugler (og fugler generelt) da fuglen ikke alltid kan forstå at det bare er et speil og kan utvikle atferdsproblemer da fuglen ikke får den ønskede responsen. Det er mange tilfeller der fuglen har blitt avhengig av speilet. Feilernæring av fugl kan føre til alvorlige problemer. Ikke gi fuglen avokado, det er svært giftig for undulater og de fleste andre fuglearter. Undulaten er et flokkdyr, og det anbefales å ha to undulater sammen. To hunner sammen frarådes. Det kan noen ganger være vanskelig å fortelle hvilket kjønn fuglen er, men generelt er hannfuglens nebbvorte blå, hunnens nebbvorte brun. Undulaten bør for dens helses skyld ha god plass å flyve på. Enten ved hjelp av et sikkert, stort rom med plass eller et stort bur (volier). Her bør det være nok å finne på slik at fuglen ikke kjeder seg og utvikler atferdsproblemer ut ifra det. Landes. Landes er et fransk departement i regionen Aquitaine. Hovedbyen er Mont-de-Marsan, og departementet har 367 492 innbyggere (2007). Det er to arrondissementer, 30 kantoner og 331 kommuner i Landes. Ved kongens bord. "Ved kongens bord" var en drama-serie i seks deler som ble sendt på NRK våren 2005. Serien hadde premiere på NRK den 28. februar 2005. Handling. «Tove Steen» blir på kort varsel landets nye helseminister etter at den tidligere ministeren dør på mystisk vis på en tjenestereise i Russland. Overgangen til det politiske liv blir en hard påkjenning både for «Tove» selv og for hennes familie. Produksjon. Serien er skapt av Leidulv Risan og Nina Sandås. Risan har også regissert serien, mens Tore Bergstrøm var produsent. Forfatterne Roy Jacobsen og Arne Berggren har bidratt i dialog- og manusarbeidet, Kirsten Rask og Åse Vikene var dramaturger og Mathias Calmeyer var regiassistent. Popularitet. Serien oppnådde gode seertall, og fikk positiv medieomtale, særlig for å vise hvordan det politiske systemet fungerer. Det ble også rettet kritikk mot serien. Rollefiguren «Ingunn Dahl» er rammet av multippel sklerose, og er i serien sengeliggende og suicidal. Dette reagerte MS-forbundet på. Hovedrolleinnehaver Anneke von der Lippe ble nominert til Emmy-pris for sin innsats i serien. Loir-et-Cher. Loir-et-Cher er et fransk departement i regionen Centre. Hovedbyen er Blois, og departementet har 314 968 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 30 kantoner og 291 kommuner i Loir-et-Cher. Loire (departement). Loire er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Hovedbyen er Saint-Étienne, og departementet har 728 524 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 40 kantoner og 327 kommuner i Loire. Haute-Loire. Haute-Loire er et fransk departement i regionen Auvergne. Hovedbyen er Le Puy-en-Velay, og departementet har 209 113 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 35 kantoner og 260 kommuner i Haute-Loire. Loire-Atlantique. Loire-Atlantique er et fransk departement i regionen Pays de la Loire. Hovedbyen er Nantes, og departementet har 1 134 266 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 59 kantoner og 221 kommuner i Loire-Atlantique. Loiret. Loiret er et fransk departement i regionen Centre. Hovedbyen er Orléans, og departementet har 618 126 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 41 kantoner og 334 kommuner i Loiret. Charente-Maritime. Charente-Maritime er et fransk departement i regionen Poitou-Charentes. Hovedbyen er La Rochelle, og departementet har 557 024 innbyggere (1999). Det er fem arrondissementer, 51 kantoner og 472 kommuner i Charente-Maritime. Charente. Charente er et fransk departement i regionen Poitou-Charentes. Hovedbyen er Angoulême, og departementet har 339 628 innbyggere (1999). Der er tre arrondissementer, 35 kantoner og 404 kommuner i Charente. Cantal. Cantal er et fransk departement i regionen Auvergne. Hovedbyen er Aurillac, og departementet har 150 778 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 27 kantoner og 260 kommuner i Cantal. Calvados (departement). Calvados er et fransk departement i regionen Basse-Normandie. Hovedbyen er Caen, og departementet har 648 385 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 49 kantoner og 705 kommuner i Calvados. Morbihan. Morbihan er et fransk departement i regionen Bretagne. Hovedbyen er Vannes, og departementet har 643 873 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 42 kantoner og 261 kommuner i Morbihan. Moselle (departement). Moselle er et fransk departement i regionen Lorraine. Hovedbyen er Metz, og departementet har 1 023 447 innbyggere (1999). Det er ni arrondissementer, 51 kantoner og 730 kommuner i Moselle. Nièvre. Nièvre er et fransk departement i regionen Bourgogne. Hovedbyen er Nevers, og departementet har 225 198 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 32 kantoner og 312 kommuner i Nièvre. Acolin, en sideelv til Loire renner gjennom departementet. Grue Finnskog kirke. Grue Finnskog kirke (tidl. Revholt kapell) er en langkirke fra 1886 i Grue kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 340 plasser, og ligger i Svullrya på Grue Finnskog. Den første kirken ble innviet 4. mars 1863 og hadde 200 sitteplasser. Denne ble revet i 1883. En ny kirke ble innviet 8. desember 1886 med bortimot 430 sitteplasser. 28. januar 1948 falt denne ned på grunn av store snømengder. Kun tårnet og den bakre delen av kirken sto igjen. Kirken ble gjenreist 1949–50 og på ny innviet den 26. november 1950. Tidligere var det gravplasser ute på noen holmer i sjøen Røgden de kalles Kjerringholmene eller Akkasauri. Altertavlen: "La de små barn komme til meg" Nord (departement). Nord er et fransk departement i regionen Nord-Pas-de-Calais. Hovedbyen er Lille, og departementet har 2 555 020 innbyggere (1999). Det er seks arrondissementer, 79 kantoner og 652 kommuner i Nord. 20 000 innbyggere i Nord snakker også en variant av nederlandsk som faller innen gruppen dialekter som kalles flamsk. Meuse (departement). Meuse er et fransk departement i regionen Lorraine. Hovedbyen er Bar-le-Duc, og departementet har 192 198 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 31 kantoner og 498 kommuner i Meuse. Puy-de-Dôme. Puy-de-Dôme er et fransk departement i regionen Auvergne. Hovedbyen er Clermont-Ferrand, og departementet har 604 266 innbyggere (1999). Det er fem arrondissementer, 61 kantoner og 470 kommuner i Puy-de-Dôme. Orne. Orne er et fransk departement i regionen Basse-Normandie. Hovedbyen er Alençon, og departementet har 292 337 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 40 kantoner og 505 kommuner i Orne. Vendée. Vendée er et fransk departement i regionen Pays de la Loire. Hovedbyen er La Roche-sur-Yon, og departementet har 539 664 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 31 kantoner og 282 kommuner i Vendée. Vaucluse. Vaucluse er et fransk departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Hovedbyen er Avignon, og departementet har 499 685 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 24 kantoner og 151 kommuner i Vaucluse. Navnet stammer fra den kjente kilden Fontaine-de-Vaucluse. Historie. Vaucluse ble opprettet den 8. desember 1793 utfra deler av departementene Bouches-du-Rhône, Drôme, og Basses-Alpes (senere endret navn til Alpes-de-Haute-Provence). Geografi. Vaucluse grenser til Rhône i vest og Duranceelven i sør. Fjell utgjør betydlige deler av den østlige halvdelen av departementet, med Mont Ventoux (1 912 moh.), også kjent som "Giganten av Provence", dominerer landskapet. Andre viktige fjellkjeder er Dentelles de Montmirail, Monts de Vaucluse og Luberon. Frukt og grønnsaker dyrkes i store kvanta i de lavtliggende områdene, en av de mest fruktbare områdene i sydlige Frankrike. Vaucluse departementet har et forholdsvis stort område liggende i Drôme departement, nemlig Valréas kanton (Enclave des Papes). Viktige byer er: Avignon, Orange, Carpentras, Cavaillon og Apt. Rigoberta Menchú. Rigoberta Menchú Tum (født 9. januar 1959 i Chimel) er en guatemalansk rettighetsaktivist. hun er [maya] og kjemper for mayanes rettigheter. At Rigoberta Menchú fikk fredsprisen fikk stor symbolsk betydning for verdens urbefolkning. Den 12. februar 2007 annonserte Menchú at hun ville lage et politisk parti som stod for indianernes rettigheter, og stille til valget i Guatemala 2007. Hun fikk tre prosent av stemmene i presidentvalget. Var (departement). Var er et fransk departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Hovedbyen er Toulon, og departementet har 898 441 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 43 kantoner og 153 kommuner i Var. Snøbrunna. Snøbrunna er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva lå i kongeriket Rohan. Snøbrunna hadde sin kilde like under fjellet Starkhorn i fjellkjeden Kvitklettene, og fra dette utspringet rant den til en viss grad mot nord, gjennom Hovadal, hvor Rohirrims hovedstad Edoras ble bygd. Etter det fløt den videre mot vest til den rant inn i elva Entsiget. Det var denne elva som skilte Rohans "Østfold" fra "Vestemnet". Pantomime. Pantomime (av gresk παντόμμος, den som hermer, etterligner; latin "pantomimus"; beslektet med mimesis), teater som utføres med hjelp av kropp og mimikk, ingen ord blir benyttet. Ofte har pantomimekunstneren klær som framhever kroppen, eksempelvis trikå. Nils Strindberg. Nils Strindberg (født 4. september 1873, død 1897), sønn av Johan Oscar Strindberg og Rosalie Lundgren, var en svensk amanuensis og deltaker i Ingeniør Andrées ballongferd mot Nordpolen i 1897. Strindberg var ekspedisjonens fotograf. Da restene av Andrées ekspedisjon ble funnet i 1930, ble det konstatert at Nils Strindberg etter all sannsynlighet var den første som døde. Likene av de to andre deltagerne, Salomon August Andrée og Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel, var i motsetning til Nils Strindberg ikke gravlagt. Strindbergs meteorologisk dagbok ble funnet i Andrées siste leir. Strindberg behersket Arends' stenografi og hans brev til forloveden Anna Charlier som ble skrevet under dødsmarsjen over isen, er stenograferte. Disse ble senere overlevert til Anna Charlier. En del av fotografiene som Strindberg tok ble fremkalt etter at ekspedisjonen ble funnet og har blitt utgitt. Strindbergs far, Johan Oscar Strindberg, var fetter av den svenske dramatikeren August Strindberg. August Strindberg var også gudfar til Nils Strindberg. Nils sin yngre bror var billedhugger og medaljegravør Tore Strindberg. Tore Strindberg formgav senere et gravmonument for deltagerne i Andrées ekspedisjon på Norra kyrkogården i Stockholm. Landsberg am Lech. Landsberg am Lech er en by i det sørvestlige Bayern i Tyskland, omkring 50 kilometer vest for München og 35 kilometer sør for Augsburg. Det var i Landsberg fengsel i denne byen hvor Adolf Hitler satt i 1924 og forfattet første halvdel av "«Mein Kampf»". Det var også her en av de største leirene for jødiske "displaced persons" var i funksjon etter annen verdenskrig og frem til høsten 1950. Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel. Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel (14. februar 1870–1897) (sønn av Anders Fredrik Thim Frænkel og Laura Fredrika Löfgren) var en svensk ingeniør som deltok på Ingeniør Andrées ballongferd mot Nordpolen sommeren 1897 sammen med Salomon August Andrée og Nils Strindberg. Deltagelse i Andrée-ekspedisjonen. Frænkel var utdannet ingeniør og uteksaminerte våren 1896. På ballongferden erstattet han det opprinnelige medlemmet Nils Ekholm. Frænkel kom opprinnelig fra Jämtland og var en godt trent skiløper og atlet. Dette kom til liten nytte på ekspedisjonen da den ikke var utstyrt med ski. Frænkel reiste til Paris i mars 1897 sammen med ekspedisjonens fjerdemann, løytnant Vilhelm Swedenborg. De skulle der få opplæring i ballongflyvning av Henri Lachambre, fabrikanten av ballongen «Örnen» som skulle brukes til polekspedisjonen. Lachambre hadde året før undervist Nils Strindberg i ballongflyvning. Da restene av Andrées ekspedisjon ble funnet i 1930 fant man Frænkels lik i en sovepose ved siden av Andrées lik. I sin bok "Ingeniør Andrées luftferd" fra 1967, legger Per Olof Sundman sin kritikk av Andrée i Frænkels munn. Dette skyldes antagelig at Frænkel var den av besetningsmedlemmene som ikke etterlot seg noe skriftlige materiale. 1982 kom filmen om denne ferden, regissert av Jan Troell. Svensk tittel "Ingenjör Andrées luftfärd" basert på Per Olof Sundmans bok om ekspedisjonen, med Max von Sydow, Sverre Anker Ousdal og Göran Stangertz i hovedrollene. Trivia. Knut Frænkels bror, Hans Christian Andersen Frænkel, ble senere en kjent aeronaut og fløy blant annet sammen med Andrée-ekspedisjonens reservemedlem, Vilhelm Swedenborg. Djupna. Djupna straumen eller bare Djupna er navnet på en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva lå i kongeriket Rohan. Denne elva fløt ut fra "de Glitrende grotter" (også kalt Aglarond) og forbi Hornborg og så videre gjennom Djupnagjelet, og skal vissnok møte elva Jarna senere (men dette er ikke med på noe kart). Shane Filan. Shane Steven Filan (født 5. juli 1979 i Sligo, Irland) er en vokalist kjent fra boybandet/popbandet Westlife. Barndom. Shane er yngst i en søskenflokk på sju. Han har tre søstre; Yvonne, Denise og Mairead, og tre brødre; Finbarr, Peter jr. og Liam. Shane er oppvokst med hester, siden foreldrene Mae og Peter sr. Filan driver en stor hestefarm med rundt 60 hester. Han red i konkurranser da han var mindre, men la ridningen på hylla da han begynte for fullt med syngingen og ble med i Westlife, som den gang het IOYOU. Opp gjennom årene har Shane vært med på å skrive noen av Westlife-låtene. Noen av dem havnet på Westlifes tredje album, World Of Our Own, som kom i 2001. Andre er blitt såkalte b-sider på utvalgte singler. Privatliv. Shane fridde til ungdomskjæresten Gillian Walsh, Kian Egan sin kusine, i Dubai i 2002. Shane og Gillian giftet seg 28. desember 2003 i Ballintubber Abbey, Mayo i Irland. 23. juli 2005 fikk de datteren Nicole Rose Filan sammen, 15. September 2008 ble deres sønn Patrick Michael Filan født og 22. januar 2010 ble deres tredje barn sammen, sønnen Shane Peter Filan født. Vidjuvingla. Vidjuvingla er en elv i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne elva var en av de mindre tilløpene til elva Baranduin (Brennvina). Elva rant gjennom Gammelskogen ved Hobsyssels østgrense, og rant inn i Brennvina ved "Hekkenden". Renna. Renna er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Den er et av de mindre tilløpene til den større elva Brennvina (Baranduin), og har sitt utspring i Hobsyssels Vestfjerdingen. Denne elva fløt østover mot Brennvina og rant inn i denne elva like nord for Brennvinbroen. Hobbitun og Rennabu lå begge ved bredden av Renna. Ankring. Ankring er ethvert stimuli som gir en hel opplevelse tilbake. Ankring er en naturlig prosess og en assosieringsteknikk i NLP for å hente fram gode ressurser, dvs gode tilstander fra minnet, følelser eller andre typer respons som er assosiert med(eller ankret til) noe annet. Det er en naturlig prosess, ved at dette skjer uten at vi trenger bevisst å være tilstede. Der samme teknikken Pavlov brukte med hundene, han matet hundene ved å bruke en bjelle hver gang de skulle komme for å spise. Etterhvert så kunne Pavlov måle hundens hunger via saliva måling, hver måling var like høy enten det var mat der eller ikke(Teori om stimuli-respons). Slik er det også for mennesker, kjenner vi matlukt får vi symptomer på sultenhet uansett om det er mat på bordet eller ikke. Dette er en primitiv måte for læring. Hemmeligheten ved ankring er å alltid ankre det mest intense øyeblikk. Sørge for at den ankrede tilstand er fylt med hensiktsmessighet, at for eksempel er økologisk og at det ikke er andre følelser som kan bety noe annet. Timing er viktig, ankringen må skje ved intensitet. Ankret må også være unikt. Ankring er en av de mest brukte NLP teknikkene. Syslå. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard, er Syslå en ganske liten elv i Hobsyssel. Elva ligger i Østfjerdingen, og navnet betyr rett og slett "Syssel strøm". Utspringet til Syslå ligger oppe i høylandet av Grønnliene, og derfra renner den mot sør, før den svinger og fortsetter mot sørøst. Ved "Vidjubotn" blir den møtt av Tistilbekk, og renner så rett østover helt til Syslå selv møter den store elva Brennvina. Syslå renner inn i Brennvina (Baranduin) like under "Djuphølen", og ved dens munning skapes det myrlendte området kjent som "Overskjel-myrene". Syslå renner inn i Brennvina nesten like ovenfor det stedet hvor Vidjuvingla renner inn i Brennvina fra vestsiden. Nils Ekholm. Nils Gustaf Ekholm på 1890-tallet. Nils Ekholm (født "Nils Gustaf Ekholm" 9. oktober 1848 i Smedjebacken, død 5. april 1923) var en svensk meteorolog som viet seg med stor iver til studier av vind og var en pådriver når det gjaldt opprettelsen av stormvarselsstasjoner langs de svenske kystene. Ekholm deltok i flere ekspedisjoner og ble slik kjent med den svenske ingeniøren Salomon August Andrée. Han var, sammen med Nils Strindberg, opprinnelig deltaker i Andrées forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1896. Da vindene ikke var gunstige sommeren 1896 startet ikke ballongen det året. Da besetningsmedlemmene kom hjem igjen til Sverige fremholdt Ekholm at ballongen ikke var tett nok og at den måtte erstattes med en betraktelig større ballong. Andrée nektet å bytte ut ballongen og Ekholm trakk seg da som medlem av ekspedisjonen. Han ble da erstattet av Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel som sammen med Andrée og Strindberg drog avgårde med ballong mot Nordpolen sommeren 1897. Denne ballongferden endte i døden for alle tre besetningsmedlemmer. Ekholm var leder for Meteorologiska Centralanstalten fra 1913 til anstaltens nedleggelse i 1918. Tistilbekk. Tistilbekk er en fiktiv elv/bekk fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Den har sitt opphav i skogen kalt Treenden ved foten av Grønnliene i den Østre fjerdingen av Hobsyssel. Den renner mot sørøst og støter på elva Syslå ved "Vidjubotn". Syslå renner siden ut i elva Brennvina (Baranduin). Atom Heart Mother. "Atom Heart Mother" er et studioalbum av Pink Floyd utgitt i 1970. Albumet er et steg videre for Pink Floyd i retning av "Dark Side of the Moon" og de senere produksjonene som har gjort dem udødelige. "Atom Heart Mother" ble sluppet 10. oktober 1970 og nådde toppen på de engelske hitlistene, men endte bare på 55. plass i USA. Musikken på albumet bærer et tydelig preg av eksperimentering. Særlig tittelsporet «Atom Heart Mother» og avslutningssporet «Alan's Psychedelic Breakfast» er eksempler på dette. Om det siste er det også blitt kommentert at det er det perfekte sporet for å teste stereoanlegg. Ingen av disse sporene har dominert turneer etter "Dark Side of the Moon" ble sluppet. Det er to meget lange, ressurskrevende melodier. Tittelsporet fordrer blant annet et middels stort kor og en tilhørende gruppe strykere og blåsere.«Alan's Psychedelic Breakfast» benytter seg av mange forskjellige «naturlige» lyder som knasing av frokostblandinger, gange rundt i rom, helling av melk og andre lite brukte lyder. Roger Waters fremførte «If» live på sine solo-turneer på 1980-tallet. Richard Wrights komposisjon «Summer '68» er regnet som Pink Floyds første kritikk av rock 'n' roll-livsstilen, noe som senere skulle bli et gjennomgangstema hos Pink Floyd. «Fat Old Sun» var blant sangene David Gilmour spilte akustisk på DVD'en "David Gilmour in Concert" som kom ut i 2002. Det var også en av bandets live-favoritter tidlig på 1970-tallet, da i en betydelig utvidet versjon som varte i over 15 minutter. Kirkeklokkeåpningen av «Fat Old Sun» er svært lik innledningen av «High Hopes» fra Pink Floyds siste studioalbum "The Division Bell". Filmregissøren Stanley Kubrick hadde hørt "Atom Heart Mother" og spurte om lov til å bruke noe av verket til filmen "A Clockwork Orange", men Pink Floyd var ikke enig i dette, muligens fordi bandet ikke ville ha noen kontroll på hvordan musikken ville bli brukt. Annet personell. Atom Heart Mother Morgulduin. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Morgulduin en elv i kongeriket Gondor som begynte i Cirith Ungol. Den fløt forbi byen Minas Morgul og i retning Anduin, og ble møtt av den gamle Númenóreanske veien som gikk fra Osgiliath til Minas Morgul i Ephel Dúath. Den ble krysset av "Harad veien" med en bro ved veikrysset hvor Frodo Lommelun og Samvis Gamgod så den gamle kongestatuen som hadde blitt ødelagt av orker. Senere fulgte de også veien mot tårnet i Cirth Ungol, ledet av Gollum. Elva Morgulduin hadde blitt skitnet til av Nazgûl og var i farlig og mørk på den tiden. Morgulduin rant tilslutt ut i elva Anduin. Sirith. Sirith er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Den er en av Lebennins fem elver, og har sitt opphav i den vestre delen av Kvitklettene. Den har har et tilsig ved navn "Celos", som også kommer fra Kvitklettene. Sirith renner mot sør-sørøst og renner inn i den store elva Anduin like ved Pelargir. Øystein Greni. Øystein Greni (født 15. juni 1974 i Oslo) er en norsk musiker, kjent som vokalist, låtskriver og gitarist i bandet Bigbang. Greni har holdt bandet sammen i nærmere 15 år, mens de andre bandmedlemmene ofte har blitt skiftet ut. Bandet bor nå i Los Angeles og arbeider der. Greni har spilt sammen med en rekke andre kjente norske artister, både på konserter og i studio. Han har spilt mye konserter med BigBang blant annet på Rockefeller i Oslo. I 1995 dannet han et plateselskap som fikk navnet Grandsport Records (etter Vespa-modellen Grandsport) som har gitt ut plater for BigBang, for eksempel "Waxed" (1995), "Poetic Terrorism" (2005) og "Not A Rolling Stone EP" (2005). Greni var også en lovende rullebrettkjører, og vant europamesterskapet i skating i 1991 i Antwerpen, før han ødela kneet. Nidaros (avis). "Nidaros" ble etablert i Trondheim i 1902 som venstreavis og holdt det gående som dagsavis til 1957. Den byttet etter flere konkurser navn til "Trondheimsavisa" i 1989, før siste utgave kom ut i 1990. Nidaros ble startet ved at Dagspostens redaktør, Håkon Løken, tok med seg redaksjonen over til Nidaros. Han var blitt for radikal for Dagspostens eiere. Nidaros ble raskt en dominerende og toneangivende avis i Trondheim og Sør-Trøndelag. Dagsposten og Adresseavisen var størst i Trondheim, mens Nidaros var størst utenfor byen, som tidlig på 1900-tallet var de mest folkerike delene i fylket. Tapte navnestriden. Trondheims berømte navnestrid i 1929, der striden stod om byen skulle hete «Trondhjem» eller «Nidaros» fikk også konsekvenser for byens aviser. De stod på hver sin side, men kampen var hardest mellom Nidaros og Adresseavisen (sistnevnte som het Trondhjems Adresseavis inntil 1927). Navnestriden endte forøvrig med kompromissforslaget «Trondheim». Mens Nidaros ble den store taperen, vant nesten alle andre av byens aviser på striden, og særlig Adresseavisen. Nidaros ble utsatt for en total annonseboikott i 1929 som viste seg å bli ett av to nådestøt som skulle bety slutten for Nidaros. Nådestøt nummer to kom 13 år senere, da Nidaros ble stanset av den tyske okkupasjonsmyndigheten. Stanset under krigen. Ved inngangen til andre verdenskrig hadde Trondheim fire aviser som var omtrent jevnstore. Adresseavisen og Dagsposten var de to største. Arbeider-Avisen og Nidaros de to minste. Dagsposten la helt om til en tyskvennlig linje og fikk fortsette å komme ut. Adresseavisen fikk innsatt den tyskvennlige redaktøren, Jacob Skylstad, som beholdt posisjon og kontroll så lenge krigen varte. Både Nidaros og Arbeider-Avisa fortsatte å komme ut, men møtte snart problemer. Arbeider-Avisa ble stanset for godt i januar 1941. Nidaros led samme skjebne 17. april. Årsaken til dette var en konkret hendelse der navnene på Belfast og Dublin ble forvekslet og Nidaros dermed slo fast at tyskerne hadde bombet Dublin, hovedstaden i den nøytrale irske republikk. Feilen var uansett påskudd nok til å stenge redaksjonen. Da fredsdagen den 8. mai 1945 opprant, kom «Trondheims-Pressen» på gata, et fellesorgan laget av Adresseavisen, Arbeider-Avisa og Nidaros. Den ble produsert i Adresseavisen etter mildt press fra hjemmefronten som ville unngå for sterk konkurransevridning i forhold til de mange avisene som var blitt stanset. Mandag 14. mai var de ordinære avisene igjen på gata, med et opplag på rundt 30 000 for hver avis. Utgangspunktet var svært ulikt. Adresseavisen nøyde seg med å sparke den kommissarisk innsatte ledelsen. Hos Arbeider-Avisa var ingenting tilbake, men den kom likevel ut, takket være iherdig innsats fra tidligere medarbeidere og byens fagbevegelse. Nidaros kunne starte avisproduksjonen med nesten intakt produksjonsutstyr som lojale medarbeidere hadde passet på som smeder under krigen. Dagsposten hadde korrumpert seg selv ved frivillig å la seg nazifisere, og overlevde ikke freden. Den kristne «Dagsavisa» ble etablert på ruinene av Dagsposten. I ly av kommunistenes nye popularitet så Ny Tid dagens lys i to år. Adresseavisen vokste voldsomt under krigen og overtok både abonnenter og annonsører som flyktet fra Dagsposten. I 1947 ble det daglig solgt vel 85 000 aviser i Trondheim. Adresseavisen (40 900), Arbeider-Avisen (21 800), Nidaros (13 200) og den nye Dagsavisa (vel 9 000) var tilbake etter at Ny Tid gikk inn. Konkurs på konkurs. Etter en jevn nedtur etter krigen gikk Nidaros inn som dagsavis i 1957. Medarbeiderne forsøkte under ledelse av redaktør Gunnar Garbo å gi ut «Søndags-Ekspressen» som ukeavis i noen måneder. I 1959 var imidlertid Nidaros på gata igjen, først som ukeavis, fra 1980 to ganger i uka og fra 1987 med tre ukentlige utgaver. Nidaros ble med over til Det Liberale Folkepartiet etter splittelsen av Venstre i 1972. Hjulene ble holdt i gang takket være innsatsvillige medarbeidere under ledelse av Gerd Søraa. Mot slutten av 1987 var Nidaros på god vei mot en ny konkurs. Gerd Søraa, som nå var styreleder, øynet muligheter for en sterk samarbeidspartner i Dagbladet, som blant annet hadde blåst nytt liv i Nordmørsposten i Kristiansund. Det ble imidlertid ingen avtale, og styret fant at en ny konkurs var den beste løsningen. Med et opplag på vel 3 000, ble det igangsatt ny avis under samme navn. Den lokale eiendomsutvikler Ivar Koteng skjøt inn en million kroner, og ansatte bidro også med aksjekapital. Redaktør Tove Fridén og resten av staben fortsatte, nå med fullt fokus på Trondheim. Opplaget mer enn doblet seg, men selskapet tapte fremdeles penger. Etter en ny konkurs i 1989, ble navnet endret til «Trondheimsavisa» med første utgave 24. februar 1989. Navnestriden fra 1929 var for lengst blitt historie. Søndagssatsing. Opplaget økte, annonsebudsjettet sprakk den rette veien og planene ble lagt for ny satsing. Nå ble planene lagt for avisnorges første søndagsavis på 70 år. Fra å komme ut to hverdager, kom Trondheimsavisa fra 26. august 1990 ut onsdag og søndag. Målet var å lage en søndagsavis som kunne selges i løssalg over hele landet. Prosjektet ble lansert i februar, så konkurrentene hadde god til å planlegge mottrekk. Det kom fra et overraskende sted. Av alle valgte Dagbladet å lansere sin søndagsavis samme dag som Trondheimsavisa. Trondheimsavisa var i salg to timer før Dagbladet, og suksessen uteble ikke. Hele opplaget på 12 000 ble solgt og opplaget økte fra søndag til søndag. For første gang på mange år tjente bedriften penger. Søndagsavisen ble fort lagt merke til som en kvalitetsavis. Mens den første søndagsutgaven til Dagbladet hadde førstesideoppslag om en lottomillionær, kunne Trondheimsavisas Søndagsavisen fortelle leserne hvordan Norge ble dratt inn i Gulfkrigen. Søndagsavisen hadde avtale med flere utenlandske aviser, og hadde flere sider utenriksdekning. Kvaliteten ble lagt merke til, og NRK kåret fort Trondheimsavisas søndagsutgave til den klart beste søndagsavisen i konkurranse med Dagbladet, VG og Adresseavisen. I oktober lanserte Adresseavisen sin egen søndagsavis. Ledelsen i Adresseavisen, anført av administrerende direktør, hadde ført hemmelige samtaler med ledelsen i Trondheimsavisa med det formål at lille Trondheimsavisa skulle lage Adresseavisens søndagsutgave. Trondheimsavisa slet fremdeles med økonomiske problemer, og redaktør Christian Larssen hoppet over til en stilling som journalist i Adresseavisen nærmest over natten. Dette skjedde uten at redaksjonen i Trondheimsavisa ble informert. Redaksjonen som var tilbake følte seg sviktet av Adresseavisen og sin redaktør Christian Larssen, men den fortsatte å gi ut avisen som var en stor redaksjonell suksess. Åge Winge – en av journalistene som var sentral i arbeidet med å lage den nye søndagsavisen – ble konstituert som ny redaktør. Journalist Eskil Engdal gikk inn som redaksjonsekretær. Den 9. desember 1990 kom siste utgave av Trondheimsavisa og satte et endelig punktum for en nesten 90-årig avistradisjon. Det hele hadde startet 16. juni 1902 med en annonse i Adresseavisen. Det var også Adresseavisen som kunne fortelle Trondheimsavisas lesere at styret hadde begjært konkurs. Adresseavisen, som ikke fikk sine egne journalister med på å overta Trondheimsavisa, endte den opp med å svikte den lille redaksjonen som måtte gi opp fordi avisen tapte noen få tusen kroner på hver søndagsutgave. Avisen anså løpet som kjørt da den kapitalsterke Adresseavisen kom med sin egen søndagsavis. Som plaster på såret sørget Adresseavisen for at Trondheimsavisas abonnenter fikk Søndags-Adressa så lenge abonnementet på Trondheimsavisa var betalt. Men det varte ikke lenge. I mars 1991, tre måneder etter Trondheimsavisa gikk inn, ga Adresseavisen opp sin egen søndagsavis etter å ha brukt 20 millioner kroner på prosjektet. Redaktører. Ansvarlig redaktør i Nidaros og dens etterfølgere. Conny Karlsson. Conny Karlsson (født 21. november 1953 i Oskarshamn) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller, mest kjent i Norge for at han førte FK Haugesund til Tippeligaen i 1996. Han har også vært trener i Norge for Sarpsborg 08 og Hamarkameratene, som han førte opp til 1. divisjon i 1999. I Sverige har han vært trener for Trelleborgs FF, Assyriska Föreningen, Kalmar FF og Örgryte IS. Fra høsten 2009 er han ansatt som ny hovedtrender i Helsingborgs IF. Som fotballspiller spilte han for Örgryte IS og IFK Göteborg, og var med på å vinne UEFA-cupen i 1982, og den svenske cupen samme år og i 1985. Lagkameratene omtalte ham ofte som Connyen eller King Conny. Tektonikk (arkitektur). Tektonikk er innen arkitektur læren om behandlingen av forskjellig slags materiale til bygninger og bruksgjenstander og om bruken av det i konstruksjon og kunstnerisk utforming. Karl Philipp Fürst zu Schwarzenberg. Karl Philipp Fürst zu Schwarzenberg Fyrst Karl Philipp zu Schwarzenberg (født 15. april 1771, død 15. oktober 1820) var en østerriksk generalfeltmarskalk under Napoleonskrigene. Napoleon hadde gitt Schwarzenberg kommandoen over det østerrikske hjelpekorps, som deltok i offensiven mot Russland i 1812. Da Østerrike i 1813 skiftet side i krigen, ble den nylig forfremmede feltmarskalk øverstkommanderende for den bøhmiske hovedarmé, som bidro til Napoleons fall i 1814. Submodalitet. Submodalitet er dimensjoner på sansekvaliteter for alle sansene. Submodalitet er en NLP-Modell. NBU-prisen. NBU-prisen er en pris som deles ut hvert år av Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) og går til en person eller institusjon som har utført et prisverdig arbeid for barne- og ungdomslitteraturen i Norge. Prisen er et kunstverk, ofte av en barnebokillustratør, eller et pengebeløp. Prisen ble opprettet i 1988. Hermann Rorschach. Hermann Rorschach (født 8. november 1884 i Zürich, død 2. april 1922 i Herisau) var en sveitsisk freudiansk psykiater, best kjent for utviklingen av sin projektive test, kjent som Rorschach-testen. Reknes. Utsikt over Molde fra Rekneshaugen i 1880-årene. Reknes (gnr. 24) er en tidligere gård i Molde. Sammen med Moldegård gav den grunn til det fremvoksende ladestedet og etter hvert byen. Grensen mellom gårdene gikk omtrent ved Moldeelva, hvor Reknes utgjorde vestsiden. Molde stadion, Seilet hotell og Romsdalsmuseet ligger på Reknes. Historie. Navnet kommer muligens av en bekk kalt Reka. Gårdens landskyld var 4 våger fisk. Fra midten av 1600-tallet var Reknes eid og drevet av Audun Ågesson (født ca. 1606, død 1667/68), og siden av hans familie. Audunstjørnan og Audunsheia i Moldes friluftsområde er nok oppkalt etter ham. Han var sønn av Åge Hansson på Lyngvær (i Sandøy) og Synnøve Audunsdotter (av Aspa-ætten), og eide også en del av Moldegård. Oberst Kristian Ulrik von Storm eide Reknes fra 1720 til sin død i 1727. Enken solgte gården i 1732. I over to hundre år var Reknes hospital (senere sanatorium) distriktets pleiestiftelse – først for spedalske, og den siste tiden for tuberkuløse. Wenche Blomberg. Wenche Blomberg (2007)Wenche Blomberg (født 23. juni 1943 i Tønsberg) er en norsk forfatter. Hun har utdannelse som journalist, bibliotekar og kriminolog. Blomberg har skrevet flere barne- og ungdomsbøker, deriblant "Appelsinenes land" (1980), om palestinske barns hverdag 1947–1948, bildeboka "Jeg skal få en katt" (1983), "Kiai!" (1987) og bildeboka "Vesle Perlegrå" (2004) med illustrasjoner av Bo Gaustad. Hun har også skrevet fagbøker og syngespill om Midtøsten, samt utgitt blant andre "For døve ører" (1990) og "Karoline og vitenskapen" (1993), begge om overgrep i psykiatrien, og "Galskapens hus. Internering og utskilling i Norge 1550—1850" (2002), om de psykiatriske institusjonenes historie, og har arbeidet spesielt mye med å få fredet anstaltkvartalet Prinds Christian Augusts Minde i Oslo. Hun mottok Kulturdepartementets bildebokpris for 1983, NBU-prisen i 1992, Norges forskningsråds formidlingspris 2006, og æresprisen Bypatrioten i 2010 (for arbeidet for bevaring av Prinds Christian Augusts Minde). Wenche Blomberg ble født i Tønsberg og vokste opp på Tjøme i Vestfold. Blomberg er leder i Bondeungdomslaget i Oslo fra 2007. Hun er statsstipendiat fra og med 2008. Alf Inge Notkevich. Alf Inge Notkevich er en norsk fotballspiller og fotballtrener. Han var høyreback på Glimt på 1970-tallet. Fra sommeren 1988 til han fikk sparken høsten 1989 trente han Vålerenga og året etter var han trener for Hamarkameratene. Han måtte slutte på grunn av sykdom. Kanban. Kanban er en måte for å begrense igangsatt arbeid i et produksjonsanlegg. En ny jobb må vente hvis antall påbegynte jobber har nådd en grense (MAX). Så snart en jobb er ferdig, kan neste ventende jobb settes i gang. Ordet er japansk og betyr «kort» eller «tegn/signal». Det ble et kjent begrep innen logistikk utover 1970-tallet, som en av de ni hovedfunksjonene i Toyota Production System for å minimere produksjonskostnadene. Generelt sett, er teknikken ikke annet enn et køsystem med blokkering, som i biltrafikk: En bilsjåfør kjører ikke videre, hvis ikke bilen foran har forflyttet seg og gitt plass. Kanban er en pullteknikk, der man drar i gang arbeid etter behov, og brukes tildels i just-in-time-produksjon (JIT). Motsetningen til Kanban er pushteknikk, der man planlegger en større produksjon for å imøtekomme langsiktige behov i markedet. Med pullteknikken produserer man kun når behovet oppstår. Eksempel på et kanbansystem. Man har produksjon av et hvilket som helst produkt. Operatøren har to hyller, én på hver side av operatørens arbeidsområde. Råmaterialene plasseres på den ene hyllen, og når operatøren er ferdig med sitt arbeid, legges resultatet (hans ferdig tilvirkede produkt) på den andre hyllen. Disse to hyllene fungerer nå som kanban. Hyllen med ferdig tilvirkede produkter avspeiler kundens behov, slik at når denne hyllen er tom, så må operatøren produsere mer. Det samme gjelder på operatørens inngående hylle: Når den hyllen er tom, må en ansvarlig sørge for å fylle opp med råmaterialer. Disse hyllene skal til enhver tid ikke romme mer enn kundens behov, optimalt ett eksemplar eller objekt. Celeborn. Celeborn er, i J.R.R. Tolkiens verk "Ringenes Herre", fyrst Celeborn (uttales "keleborn"). Han er gift med Galadriel, Herre over Galadhrim og herre over Lothlórien sammen med Galadriel. Han er kjent som «Lóriens herre» i det tredje tideverv. I tillegg er han faren til Celebrían, Elronds kone – som da betyr at han også er bestefaren til Arwen. Celeborn er trolig en slektning, muligens grandnevø, av alvekongen Thingol, som regjerte i første tideverv. Selve navnet "celeborn" betyr «(høyt) sølvtre» på sindarin. Celeborn forlot Midgard etter at Ringkrigen var over, mot slutten av tredje tideverv. Det ble sagt at da han reiste til de Udødelige land, forsvant samtidig det siste minnet om de gamle tidevervene og alvenes storhet fra Midgard. Celeborn på film. Martin Csokas spiller Celeborn i Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre. I filmene er Celeborns rolle faktisk mindre enn i bøkene – da hovedfokuset er rettet mot hans kone, Galadriel. Knut Hagen. Knut Hagen (født 5. mai 1960 i Hamar) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han spilte for Hamarkameratene fra 1979 til 1983, og fra 1986 til 1991. Senere har han vært trener for klubben ved flere anledninger: Han trente dem i 1996, og etterhvert i 1997, da han tok over etter Ivar Hoff, som fikk sparken. Han trente dem til han selv måtte gå i 1998. Senere var han assistentrener, og er nå leder for yngres avdeling. Pyrénées-Orientales. Pyrénées-Orientales er et departement i regionen Languedoc-Roussillon. Hovedbyen er Perpignan, og departementet har 392 803 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 31 kantoner og 226 kommuner i Pyrénéées-Orientales. Never Let Go. "Never Let Go" er et konsertalbum fra progressiv rock-bandet Camel, utgitt i 1993. Utgivelsen er et dobbeltalbum med konsertopptreden fra Enschede i Nederland 8. september 1992, og regnes for å være den andre offisielle piratutgaven (bootleg) fra Camel Productions. Albumet har et typisk lydbilde knyttet til bandet og med sin tette og intense sporliste på to timer gir det lytteren en følelse av å være fysisk tilstede på konserten. Dette gjør utgivelsen til et livealbum som skiller seg ut fra de tidligere liveutgivelsene av Camel. Albumene tar låter fra alle Camels album, med unntak av "Stationary Traveller" (1984), mens "Dust and Dreams" fra 1991 blir spilt i sin helhet på cd 2. Med Paul Burgess på trommer samt Mickey Simmonds på keyboards og bandets totale ferdigheter til å reprodusere så mange deler av vanskelige instrumenter til verket, gjør det vanskelig for å tro det bare er totalt fire personer på scenen. Albumets cover har et bilde av bandets frontfigur Andrew Latimer som spiller keyboards med gitaren hengendes rundt seg på en blå og røykfull bakgrunn, sannsynligvis tatt under en konsert på turneen det foregående året. Bas-Rhin. Bas-Rhin er et av Frankrikes departementer i regionen Alsace. Hovedbyen er Strasbourg, og departementet har 1 026 120 innbyggere (1999). Det er syv arrondissementer, 44 kantoner og 526 kommuner i Bas-Rhin. Haut-Rhin. Haut-Rhin er et fransk departement i regionen Alsace. Hovedbyen er Colmar, og departementet har 731 000 innbyggere (2005). Det er seks arrondissementer, 31 kantoner og 377 kommuner i Haut-Rhin. Hautes-Pyrénées. Hautes-Pyrénées er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Tarbes, og departementet har 222 368 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 34 kantoner og 474 kommuner i Hautes-Pyrénées. Rhône (departement). Rhône er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Hovedbyen er Lyon, og departementet har 1 578 869 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 54 kantoner og 293 kommuner i Rhône. Haute-Saône. Haute-Saône er et fransk Frankrikes departementer i regionen Franche-Comté. Hovedbyen er Vesoul, og departementet har 229 732 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 32 kantoner og 545 kommuner i Haute-Saône. Saône-et-Loire. Saône-et-Loire er et fransk departement i regionen Bourgogne. Hovedbyen er Mâcon, og departementet har 544 893 innbyggere (1999). Det er fem arrondissementer, 57 kantoner og 573 kommuner i Saône-et-Loire. Sarthe. Sarthe er et fransk departement i regionen Pays de la Loire. Hovedbyen er Le Mans, og departementet har 529 851 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 40 kantoner og 375 kommuner i Sarthe. Departementet har navn etter elven Sarthe. Seine-Maritime. Seine-Maritime er et fransk departement i regionen Haute-Normandie. Hovedbyen er Rouen, og departementet har 1 239 138 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 69 kantoner og 745 kommuner i Seine-Maritime. Deux-Sèvres. Deux-Sèvres er et fransk departement i regionen Poitou-Charentes. Hovedbyen er Niort, og departementet har 344 392 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 33 kantoner og 307 kommuner i Deux-Sèvres. Tarn-et-Garonne. Tarn-et-Garonne er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Montauban, og departementet har 206 034 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 30 kantoner og 195 kommuner i Tarn-et-Garonne. Territoire de Belfort. Territoire de Belfort er et fransk departement i regionen Franche-Comté. Hovedbyen er Belfort, og departementet har 137 408 innbyggere (1999). Det er ett arrondissement, 15 kantoner og 102 kommuner i Territoire de Belfort. Coaching. Coaching er veiledning, motivering, læring og trening av personell, hvor de trenede er selvstendige individer som tar bevisste veivalg og gjennomgår faglig og personlig utvikling. Historikk. Begrepet «coaching» oppsto i England ved universitet på midten av 1800-tallet. Navnet stammer fra multitasking evner assosiert med å kontrollere team fra en heste-sulky. Ordet kommer fra fransk; "Coche" (vogn) som henleder på at teknikken skal være et verktøy som bringer oss videre mot et mål. På 1880-tallet hadde amerikanske college idrettslag -- i tillegg til managere -- coacher. En gang på 1900-tallet oppsto også non-sporting coacher: non-eksperter i spesifikke tekniske fag til sine klienter, men som likevel kunne tilby generelle råd som kunne gi motivasjon eller inspirasjon. Tennisspilleren Tim Gallway tilpasset metoden til moderne forhold i en trenerbok. En av Gallways studenter brakte prinsippene videre til Europa med en trenerbok Tilknytning til ulike vitenskapelige teorier. En tydelig teoretisk basis for coachingmetodikken er konstruktivisme (pedagogikk). Individet konstruerer kunnskap gjennom dets refleksjon og interaksjon med omgivelsene (Vygotsky, Piaget..). Den eksisterende kunnskapen hos individet ("coacheen", som den som blir coachet kalles), vil ved en slik konstruksjon være avgjørende for hvordan den nye kunnskap oppfattes. Coaching kan således ansees som konstruktivistisk veiledning. Rorschach-metoden. Rorschach-metoden eller Rorschach-testen er en psykologisk projektiv testmetode, som benyttes av psykologer og psykiatere innenfor den freudianske psykologiskole. Metoden brukes til å utforske den ubevisste delen av sinnslivet hos pasienten. Testen består av ti offisielle billedkort med blekkflekker. Psykologen presenterer blekkflekkene i en bestemt rekkefølge og ber pasienten fortelle hva det første som faller dem inn, er. Rorschach-metoden ble utviklet av den sveitsiske psykiateren Hermann Rorschach på begynnelsen av 1900-tallet. Andrea Luchesi. Andrea Luca Luchesi (født 23. mai 1741 i Motta di Livenza, død 21. mars 1801 i Bonn) var en italiensk komponist og organist. Han var kapellmester hos kurfyrsten i Bonn (1774 – 1794). Luchesi, Andrea Luchesi, Andrea Luchesi, Andrea Luchesi, Andrea Luchesi, Andrea Ewan McGregor. Ewan McGregor (født 31. mars 1971 i Crieff, Skottland) er en skotsk Emmy- og Golden Globe-nominert skuespiller. Han fikk sitt kommersielle gjennombrudd med filmen "Trainspotting" og har senere spilt i flere storfilmer, bla som den unge "Obi-Wan Kenobi" i "Star Wars". McGregor har bevist at han er en svært anvendelig skuespiller, som behersker de fleste sjangere. Fra Sci-fi helt til syngende sjarmør i Moulin Rouge, fra homofil og myk i "I Love You Phillip Morris" til narkotikavrak i "Trainspotting". Samtidig er drama-sjangeren noe han sakte, men sikkert blir bedre på. Og kan skilte med flotte prestasjoner i filmer som Blown Apart, Deception og Stay. McGregor er også en motorsykkelentusiast, og har gjennomført flere lange turer på setet. Eksterne lenker. McGregor, Ewan McGregor, Ewan Irvine (Ayrshire). Irvine er en kystby i Ayrshire, Skottland, administrert av North Ayrshire. Byen hadde en gang ingen mindre enn Robert Burns som beboer. Han har nå to gater i byen oppkalt etter seg, Burns Street og Burns Crescent. Til tross for at byen klassifiseres som ny har Irvine en lang historie bak seg som går tilbake i mange århundrer. Den var en gang klassifisert som en kongelig burgh. Det finnes også motstridende rykter om at Maria Stuart var kortvarig involvert i byens historie. Noen sier hun under en kort tid oppholdt seg på Seagate Castle, og fortsatt er det en årlig feiring, «Marymass», i byen. Historie. Irvine ble en kongelig burgh i 1372 av kong Robert II av Skottland og havnen ble en hovedhavn for den skotske vestkysten. På 1700-tallet var Irvine den største burgh i Ayrshire med en befolkning på rundt 3000 i 1775. Syv handelslaug dannet Incorporated Trades i 1646 og er fortsatt aktiv. Dikteren Robert Burns jobbet her i Heckling Shed i årene 1781 og 1782. Dikteren har en statue i byen. Byens status som burgh ble avsluttet i 1975 da lokaladministrasjonen ble reorganisert. Dagens Irvine har en befolkning på rundt 22 000. Havnehistorie. Havnen i Irvine har en lang historie og var en gang en av de mest prominente havnene i Skottland etter Glasgow. Det meste av havnen forfalt på 1800-tallet da Glasgow, Greenock og Port Glasgow fikk større innflytelse som havneanlegg. Likevel var det fortsatt kommersiell sjøtrafikk, men ikke nok til unngå ytterligere forfall det neste århundret. Et skipsbyggeri, Ayrshire Shipbuilding, var aktiv inntil den andre verdenskrig sluttet, skjønt det siste skipet ble bygget før krigen. Det meste av aktiviteten besto i utbedringer og reparasjoner, inkludert «Queen Elizabeth 2». Irvine Harbour er nå offisielt stengt som en kommersiell havn og husene rommer nå underholdning. Det er også tilholdsstedet for deler av det skotske maritime museet. Tvers over hovedhavnen er det en terminal for anleggene til ICI Nobel Explosives ved elven River Garnock. Irvine Harbour har unike og karakteristiske bygninger som viser tidevannet. Tegnet og bygget av Martin Boyd i 1906, datidens havnemester. Tidevannet ble markert på to måter avhengig av hvilken tid på døgnet det var. Ved dagslys ble tidevannsnivået målt med en ball og et trinsesystem forbundet til en mast. Om natten var det et antall lamper som viste tidevannsnivået. Dessverre har det meste av dette forfalt og masten er delvis demontert. Utviklingen av den nye byen. I motsetningen til andre nye byer som enten ble bygget opp fra grunnen eller har små landsbyer i nærheter var Irvine allerede en by av en viss størrelse. En selskap, Irvine Development Corporation, ble dannet i løpet av 1960-tallet for å ha oppsyn med utviklingen og som involverte en massiv og delvis også kontroversiell utviklingen av de gamle delene av byen. Selskapet ble utstrakt kritisert for en del av sine beslutninger, spesielt rivingen av mange historiske bygninger. En positiv utvikling var Irvine Beach Park, et standparkanlegg. Dette området rundt havnen hadde stort sett blitt en industriell søppeldynge i løpet av mange år og ble ansett som en torn i øynene på folk. Området ble omdannet til et parkanlegg med stort antall av grønne vekster og har blitt populært sted å promenere. Stranden i seg selv har blitt kritisert i mange år for å være skitten på grunn av en ekstremt udatert kloakkrensesystem og blir gjentatte ganger karakterisert som den mest skitne stranden i Skottland. Transport. Irvine har gode offentlige kommunikasjonsmidler: Jernbanestasjonen finnes på vestsiden av byen med hovedlinje mellom Stranraer og Glasgow. Bussterminalen ligger rundt Irvine Cross, men noen av rutene er overført til Bank Street som ligger rett ved. Det er to broer som krysser elven River Irvine, den som ligger lengst syd har blitt kritisert i mange år ved at den ikke tåler tungtrafikk grunnet at konstruksjonen er en Bailey Bridge og har hatt behov for reparasjoner i alle år. Werner von Fritsch. Werner Freiherr von Fritsch (født 4. august 1880 i Benrath i Tyskland, død 22. september 1939 nær Warszawa i Polen) var en ledende Wehrmachtoffiser før 1938. Fritsch trådte inn i hæren som attenåring og ble snart lagt merke til av sine overordnede. I 1901 ble han som 21-åring overført til Krigsakademiet. Som førsteløytnant ble han i 1911 overført til generalstaben. Han fikk stadig viktigere stillinger under første verdenskrig mellom 1914 og 1918, og var blant dem som fortsatte som offiser i Reichswehr etter krigen. I 1932 ble han utnevnt til generalløytnant. Etter at nasjonalsosialistene kom til makten i 1933 ble Fritsch etter kort tid oppgitt og forarget over deres lovløshet og undertrykkelse av borgerrettighetene, men han kom ikke med noen offentlig kritikk. Han var dypt bekymret over muligheten for at Adolf Hitler ville utløse en krig mellom Tyskland og Sovjetunionen. I 1934 ble Fritsch utnevnt til overkommandoen (OKH), og neste år ble han øverstkommanderende. Sammen med Werner von Blomberg var han en drivkraft bak den tyske gjenopprustning. Fritsch var blant de offiserer som deltok på konferansen i november 1937 hvor Hitler la frem sine krigs- og ekspansjonsplaner for overkommandoen. Innholdet av talen er kjent fra referatet som ble utferdiget av Friedrich Hossbach. Fritsch var opprørt over planene; han mente å vite at Tysklands væpnede styrker ikke var rede for noe slikt. Da Blomberg i 1936 ble utnevnt til generalfeltmarskalk av Hitler, ble Fritsch utnevnt til den generaloberststillingen Blomberg hadde hatt. Fritsch ble av Heinrich Himmler og Hermann Göring anklaget for homoseksuelle forbindelser, og dette munnet ut i Blomberg-Fritsch-affæren. Fritsch var aldri blitt kjent som noen damejeger, han hadde aldri giftet seg og foretrakk å konsentrere seg om sin militære karriere. En konsekvens av saken ble at Fritsch ble nødt til å trekke seg fra sin stilling den 4. februar 1938. Han ble etterfulgt av Walther von Brauchitsch, som han selv hadde foreslått. Han ble senere frikjent av en æresrett av offiserer under ledelse av Hermann Göring og ble tilbakekalt rett før utbruddet av annen verdenskrig. Den 22. september 1939 ble han drept i kamp nær Warszawa mens han personlig inspiserte troppene i fremste rekke. Det er blitt hevdet at han med vilje oppsøkte den livstruende situasjonen. William Shirer hevder i sin bok Berlin Diary at selv om general Fritsch ble alvorlig såret, var ikke såret dødelig. Det var bare fordi han nektet å la seg bære tilbake til de bakre linjer og saniteten der at han døde av såret – han blødde ihjel. Bo Gaustad. Bo Gaustad (født 21. desember 1946) er en norsk tegner og illustratør. Bo Gaustad er utdannet fra Accademia di Belle Arti i Roma, Statens Lærerhøgskole i Forming, Universitetet i Oslo samt opphold på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Hun har laget muntre tegninger til blader og aviser og illustrert flere bøker, særlig for barn. Hun debuterte med egen tekst i 2008 i "Haren Henriette og andre vers", en billedbok med rabledikt for barn. Tegnestilen er preget av en rask og fri pennestrek. Teknikken er særlig tusj kombinert med vannfarger, men omfatter også papirklipp og pastellkritt. Gaustad har deltatt på en rekke gruppeutstillinger og er innkjøpt av blant andre Nasjonalbiblioteket. Bo Gaustad bor i Oslo der hun arbeider i tegnerfellesskapet Tegnekompaniet. Heinrich Windelen. Heinrich Windelen (født 25. juni 1921 i Bolkenhain, Schlesien) er en tysk konservativ politiker (CDU). Han var i 1969 minister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede i den føderale regjeringen, fra 1981 til 1983 visepresident for det tyske parlamentet og fra 1983 til 1987 minister for indretyske forbindelser. Utdannelse og bakgrunn. Etter Abitur (artium) i 1939 avtjente Windelen frem til 1940 riksarbeidstjeneste. Deretter studerte han i Breslau fysikk og kjemi, og ble i 1941 utskrevet til hæren, hvor han tjenestegjorde frem til 1945 med siste tjenestegrad sersjant. Etter repatriering fra krigsfangenskap kom han som flyktning ("Heimatvertriebener") til Westfalen og tok kjøpmannsutdannelse frem til 1948. Fra 1949 var han direktør for en næringsvirksomhet i Warendorf. Familie. Heinrich Windelen er gift og har fire barn. Parti. Siden 1946 er han medlem av CDU. Fra 1970 til 1977 var han formann for CDU i Westfalen-Lippe. Parlamentsmedlem. Fra 1947 til 1948 og fra 1964 til 1966 var han medlem av kretsdagen i kretsen Warendorf, og fra 1948 til 1964 medlem av bystyret i Warendorf. Fra 28. september 1957, da han rykket opp som vara for den tidligere representanten Anton Sabel, til 1990 var han medlem av det tyske parlamentet. Han var stedfortredende formann for CDU/CSU-fraksjonen fra 1969 til 1980, og fra 1977 til 1981 formann for husholdskomitéen, etter å ha vært nestformann for samme komité fra 1965 til 1967. Fra 2. april 1981 til 1983 var han visepresident for det tyske parlamentet. Windelen, som i likhet med de fleste konservative politikere hadde avvist Willy Brandts østpolitikk og traktat med Polen, stemte 21. juni 1990 sammen med sine fraksjonskolleger Helmut Sauer, Fritz Wittmann, Gerhard Dewitz, Ortwin Lowack, Kurt J. Rossmanith, Herbert Czaja, Franz-Hermann Kappes, Joachim Kalisch, Claus Jäger, Dietrich Mahlo, Matthias Engelsberger og Lorenz Niegel av «folkerettslige grunner og på grunn av krenkelsen av det tyske folks selvbestemmelsesrett» mot anerkjennelsen av Oder-Neisse-linjen som tysk-polsk grense. Den 20. september 1990 avviste han også gjenforeningstraktaten, fordi de fordrevnes rett til hjemmet etter hans syn ble oppgitt og han ikke kunne akseptere å ofre de fordrevne på denne måten. Offentlige verv. Den 7. februar 1969 ble han minister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede i Kurt Georg Kiesingers kabinett, men gikk av noen måneder senere som følge av valget og regjeringsskiftet samme år. Etter valget i 1983 ble han 30. mars 1983 utnevnt til minister for indretyske forbindelser i Helmut Kohls kabinett. Han gikk ut av regjeringen etter valget i 1987 den 11. mars 1987. Den norske unitarkirke. Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) (av hebraisk בֵּית דָּוִד "Davids hus") er kirkesamfunnet til kristenunitarene i Norge. Unitarisme finnes i dag verden over som mange forskjellige tros- og livssyn – alt fra kristenunitarisme til buddhistisk unitarisme og humanistisk-ateistisk unitarisme. Til tross for dette mangfoldet har all moderne unitarisme sitt opphav i den reformatoriske kristenunitarisme som vokste fram fra 1568 av. Dette er den dag i dag en retning innenfor kristendommen som bygger på en oppfatning om at Gud er strengt monoteistisk. Unitarene forkaster derfor som oftest treenighetslæren. På verdensbasis regner man med at det finnes omkring én million unitarer og omkring 300 000 av dem er knyttet til den kristne unitarisme som oppsto i Transilvania på 1500-tallet. Lære. Like viktig – om ikke viktigere – enn det strengt monoteistiske gudssynet, er det unitariske prinsippet om et absolutt dogmefritt syn, der troen oppfattes som en gave. Denne forstås som å skapes i møtet mellom Gud og den enkelte. Mennesket er ansvarlig for å tolke sin tro individuelt, uten korrigerende læresetninger. Dette fører til at kristenunitarer kan ha mange forskjellige tolkninger av kristen tro og teologi. Likevel har de forskjellige kristenunitariske trossamfunn en felles troskjerne som går tilbake til grunnleggelsen av den kristenunitariske kirke i Transilvania i 1568. Denne kjernen kalles trosprinsippene. Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) viderefører den kristne tradisjon som i dag lever i de ungarske og rumenske unitarkirker og som er felles for den første unitarkirke i Norge opprettet av Kristofer Janson i 1895, men legger også vekt på å praktisere en felles mosaisk arv. På den måten skiller kirkesamfunnet seg også fra andre kristenunitarkirker. Den norske unitarkirke ligger nær opp til den unitarjødiske Szekler-sabbatarianismen og representerer trolig i dag det nærmeste man i en kirkelig sammenheng kommer såkalt judaisert kristendom (jødisk kristendom). Nærheten til jødedommen skyldes en innstilling om at kristendommen må forståes gjennom et jødisk perspektiv. Dette begrunnes historisk ut fra det faktum at kristendommen var å regne som en av flere jødedommer som fantes før romerne ødela Jerusalem i år 70 e. Kr. Allikevel står trossamfunnet i en klar kristenliberal kirkehistorisk tradisjon. Historie. I 1568 ble den kristne transilvanske unitarkirke stiftet av biskop Frans David (1510/20-1579), ungarsk: Dávid Ferenc, i det som nå er Romania. Hans etterfølgere ble først omtalt som davidister, men ble i begynnelsen av 1600-tallet kalt unitarer fordi de forkastet treenighetslæren og all tilbedelse av Kristus, og heller mente at Jesus først og fremst var et menneske som Gud brukte som en særskilt religiøs lærer eller profet. Av denne grunn ser også unitarene på Jesus som Guds sønn, men altså ikke guddommelig. Senere spredte unitarismen seg til flere land i Europa og fikk etter hvert større sentra i Storbritannia og USA. Mange nordmenn som emigrerte til USA, kom i kontakt med unitarismen der og etablerte en rekke kristenunitariske menigheter, særlig i Minnesota. I dag finnes det unitarkirker i alle de nordiske land.‎ I 1894 etablerte unitarpresten Hans Tambs Lyche (1859–1898) Norges første unitariske tidsskrift «Frie ord». Året før gjorde han et mislykket forsøk på å etablere landets første unitarkirke. Med utgangspunkt i det forarbeidet som Tambs Lyche gjorde, grunnla den norske unitarpresten og forfatteren Kristofer Janson (1841–1917) den første unitarkirken i Norge i 1895. Fram til 1900 het denne kirken Broderskabets Kirke, men ble senere bare omtalt som Unitarisk Samfund. Fordi dette kirkesamfunnet ikke aksepterte Jesu guddom, ble det av Stortinget i 1897 nektet godkjennelse som en kristen kirke. Isteden ble det godkjent som landets andre ikke-kristne dissentersamfunn. Det første ikke-kristne dissentersamfunn var det mosaiske trossamfunn. Unitarisk Samfund var i virksomhet frem til 1937, da unitarpastor Herman Haugerud (1864–1937) døde og det avviklet sin menighet. Blant de mest kjente norske unitarer utenfor Unitarisk Samfund finner vi navn som Nina og Edvard Grieg. De ble kjent med unitarismen i Birmingham i England i 1888. Nina Grieg skulle senere etter sin manns død, være med på å finansiere kirkebygget til de danske unitarene. Også i Oslo forsøkte unitarene å reise et kirkebygg og penger ble samlet inn. I denne forbindelse samlet Den ungarske unitarkirke i 1909 inn penger som ble sendt som bidrag til unitarene i Oslo, og fra da av og fram til i dag har det være en nær kontakt mellom norsk og transilvansk unitarisme. Det planlagte kirkebygget ble av ukjente grunner ikke bygget. I 1995, hundre år etter at den første unitarkirken (Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund)) ble grunnlagt, gjenoppsto deler av dette kirkesamfunnet som små unitargrupper i Oslo-området, og 1. januar 2004 etablerte disse i nær kontakt med dagens transilvansk unitarisme i Ungarn og Romania, trossamfunnet Unitarforbundet(Den norske unitarkirke). I slutten av april 2005 ble kirken registrert hos fylkesmannen i Østfold og av Det kongelige kultur- og kirkedepartement innvilget enerett til navnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke), som i dag er kirkens offisielle navn. Den siste tiden har det utviklet seg praksis for bare å benytte navnet Den norske unitarkirke. 12. april 2006 ble den første nordmann unitardøpt i en ungarsk kristenunitarisk kirke, og fra innføringen av kjønnsnøytral ekteskapslov i Norge 2009 vier kirken både samkjønnede og ikke-samkjønnede par. Mai 2009 besluttet de daværende norske unitargrupperinger å etablere en paraplyorganisasjon (Unitarian Umbrella Organization of Norway) som har til oppgave å være det offisielle kontaktledd mellom norske unitarer og International Council of Unitarians and Universalists (ICUU). Statistikk over norsk unitarisme. a>. Prest Leta Sandor døper kandidaten, som bøyer seg over alterbordet. Over prekestolen skimtes unitarenes ungarske slagord "Egy az Isten" ("Gud er én"). "Totalt antall unitarer i Norge pr. år:" "Antall deltakere på unitariske gudstjenester i Norge pr. år:" "Unitarisk vigsel:" Eksterne lenker / referanser. Norske unitarkirke James Woods. James Howard Woods (født 18. april 1947) er en amerikansk skuespiller. Woods er født i Vernal i Utah, men vokste opp i Warwick i Rhode Island, hvor han gikk på Pilgrim High School. Hans mor var av irsk, katolsk opprinnelse og Woods ble oppdratt i den katolske tro. Han tok sin grunnleggende eksamen ved MIT hvor han tok hovedfag i statsvitenskap, skjønt han opprinnelig hadde tanker om legestudier for å bli kirurg, men hoppet av studiene i 1969, rett før eksamen, for å bli skuespiller. Han ble ansett som en briljant student med en IQ på 180. Woods var på veg til New York City da han ringte sin mor for å fortelle henne sannheten, og til tross for at hun ikke var begeistret for dette, fikk han hennes velsignelse. Hans karriere har ikke vært like intens som hans rollekarakterer, men han har vært nominert for Oscar to ganger: første gang i 1987 som Beste skuespiller for "Salvador", og andre gang i 1996 for Beste birolle for "Ghosts of Mississippi". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Woods har også mottatt kritikernes ros for sin stemme til figuren Hades i Walt Disneys tegnefilm "Herkules". Hans personlige favorittrolle har vært den dominerende gangsteren Max i Sergio Leones gangsterepos "Ondt blod i Amerika" (1984). Woods dukker opp som seg selv i en episode av The Simpsons kalt "Homer" and "Apu", og i to episoder av Family Guy med tittel "Peter’s Got Woods" og i "and then there were fewer der Woods inviterer alle karaktererne i Family Guy. Nå for tiden spiller han Sebastian Stark i den kritikerroste serien Shark Nasjonalbudsjettet. Nasjonalbudsjettet i Norge er en stortingsmelding som presenteres av regjeringen samtidig med statsbudsjettet i begynnelsen av oktober hvert år. Meldingen inneholder oppdaterte hovedtall for norsk økonomi og regjeringens syn på gjennomføringen av den økonomiske politikken. Nasjonalbudsjettet har blitt utarbeidet årlig fra 1947, og hensikten er å se økonomien i en sammenheng, og få best mulig styring på den økonomiske utviklingen i landet. Corrèze. Corrèze er et fransk departement i regionen Limousin. Hovedbyen er Tulle, og departementet har 232 576 innbyggere (1999). Der er tre arrondissementer, 37 kantoner og 286 kommuner i Corrèze. Harry Potter og Fangen fra Azkaban (videospill). "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" er et dataspill som ble lansert i 2004, omtrent samtidig med filmen "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", den tredje filmen i "Harry Potter"-serien. Både spillet og filmen var basert på J.K. Rowlings bok "Harry Potter og Fangen fra Azkaban". Merk at denne artikkelen omhandler PC-versjonen av spillet, selv om noen deler av artikkelen også passer for konsollversjonene. Handling. Harry Potter får vite at en farlig mann, Sirius Svaart, har rømt fra magikerfengselet Azkaban, og er angivelig på jakt etter Harry. Sammen med vennene Ronny Wiltersen og Hermine Grang lærer Harry seg de trylleformlene han trenger for å møte Svaart. Svaart er imidlertid ikke helt som Harry tror, han ble dømt for drapet av tretten personer for nesten tretten år siden, men den virkelige morderen, Petter Pittelpytt, gjemmer seg forkledd som Ronnys kjælerotte, Skorpus. Sammen med professor Lupus og Svaart, avslører Harry, Ronny og Hermine Pittelpytt, bare slik at han senere kan rømme da Lupus forvandles til en varulv. Ved å bruke Hermines Tidsvender kan Harry og Hermine gå tilbake i tiden og redde Gygrids hippogriff, Bukknebb, og bruke ham til å redde Svaart. Corse-du-Sud. Corse-du-Sud er et fransk departement på Korsika. Corse-du-Sud har et areal på 4014 km² og en befolkning på 141 330 innbyggere (2009). Hovedbyen er Ajaccio. Departementet består av to arrondissementer, 22 kantoner og 124 kommuner. Historie. I 1073 skapte Korsika under Pisas styre et antall "pieve" (fra latin "plebs, plebis" = «folk»), som er forløpere for kantonene. To århundrer senere, i (1284), ble Korsika, nå under Genova, oppdelt i to provinser: på den ene siden av fjellene (mot nordøst) og på den andre siden av fjellene (mot sørvest). De to delene, Golo i nord og Liamone i sør, ble først nedlagt i 1768, da Korsika ble fransk og dermed omdannet til ett departement. Med loven av 1975 ble de to nåværende departementene dannet: Corse-du-Sud og Haute-Corse. Haute-Corse. Haute-Corse er et fransk departement, det nordligste av de to departementene på Korsika. Innbyggertallet er 141 603. Haute-Corse består av tre arrondissementer, 30 kantoner og 236 kommuner. Hovedbyen er Bastia. Historie. I 1073 skapte Korsika under Pisas styre et antall "pieve" (fra latin "plebs, plebis" = «folk»), som er forløpere for kantonene. To århundrer senere, i (1284), ble Korsika, nå under Genova, oppdelt i to provinser: på den ene siden av fjellene (mot nordøst) og på den andre siden av fjellene (mot sørvest). De to delene, Golo i nord og Liamone i sør, ble først nedlagt i 1768, da Korsika ble fransk og dermed omdannet til ett departement. Med loven av 1975 ble de to nåværende departementene dannet: Haute-Corse og Corse-du-Sud. Essonne. Essonne er et fransk departement i regionen Île-de-France. Hovedbyen er Évry, og departementet har 1 134 238 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 42 kantoner og 196 kommuner i Essonne. Gironde. Gironde er et fransk departement i sør-vest i landet i regionen Aquitaine. Hovedbyen er Bordeaux, og departementet har 1 287 334 innbyggere (1999). Det er fem arrondissementer, 63 kantoner og 542 kommuner i Gironde. Historie. Gironde er et av de 83 departementene som ble grunnlagt under Den franske revolusjon 4. mars 1790, ut i fra de gamle provinsene Guyenne og Gascogne. Mellom 1793 og 1795 skiftet departementet navn til Bec-d'Ambès, da navnet ble ofte forbundet med opprørerne, "les Girondins". Gers. Gers er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Auch, og departementet har 172 335 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 31 kantoner og 463 kommuner i Gers. Hérault. Hérault er et fransk departement i regionen Languedoc-Roussillon. Hovedbyen er Montpellier, og departementet har 896 441 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 49 kantoner og 343 kommuner i Hérault. Tivoli (Oslo). Det gamle Vika med Tivoli, 1917 Tivoli (etablert 4. november 1877 på Klingenberg i Oslo, nedlagt 1935) var et underholdningssted, inspirert av Københavns tivoli. Før Tivoli ble etablert var det et forlystelsessted med dårlig rykte på Klingenberg. Eier og initiativtaker til den nye anlegget var den svenske skuespiller og teatedirektør Knut Tivander. På grunn av lave inntekter gikk Tivoli konkurs etter bare to års drift. Ti år senere ble anlegget overtatt av dansken Bernhard Jacobsen som eide det frem til 1898. I hans eierperiode hadde Tivoli sin storhetstid. Det ble ført opp flere nybygg og hele anlegget fikk en ansiktsløfting. Tivoli hadde sin siste ordinære sesong i 1934 og anlegget ble revet i 1937. Høyres Hus ligger i dag der hvor hovedinngangen til Tivoli var. Martin Ekroll. Martin Hoff Ekroll (født 16. februar 1865 i Strinda, død 15. mai 1916) var en norsk forretningsmann og kjent fjellklatrer. Han ble væreier i Skrova og eide på 1890-tallet endel eiendom i Kabelvåg men gikk konkurs. Med Paul Grussfelt mislyktes han i å nå Stetind (1888). Året etter foretok han førstebestigning av Vågakallen med Angel Johannesen. Ekroll ledet ekspedisjon til blant annet Andersonøyene og Kong Ludvigøyene, Svalbard (1894). Haute-Marne. Haute-Marne er et fransk departement i regionen Champagne-Ardenne. Hovedbyen er Chaumont, og departementet har 194 873 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 32 kantoner og 432 kommuner i Haute-Marne. Gard (departement). Gard er et fransk departement i regionen Languedoc-Roussillon. Hovedbyen er Nîmes, og departementet har 623 125 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 46 kantoner og 353 kommuner i Gard. Iver Gjelstenli. Iver Otto Gjelstenli (født 4. mars 1949) er en norsk forfatter, journalist og fjellklatrer. Som fjellklatrer var han med på ekspedisjonen til Trango Towers i Himalaya (1984), og har av førstebestigning, blant annet, østryggen på Bispen med Sjur Nesheim (1981) og ruta Nyfiken Gul med Bjørn Magne Øverås i østveggen av Romsdalshornet (1999). Han har skrevet flere bøker og etablerte eget forlag, Frusalen Forlag rundt 1994. I dag er han journalist i Romsdals Budstikke og bosatt i Molde. Dordogne. Dordogne er et fransk departement i regionen Aquitaine. Hovedbyen er Périgueux, og departementet har 388 293 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 50 kantoner og 557 kommuner i Dordogne. Doubs. Doubs er et fransk departement i regionen Franche-Comté. Hovedbyen er Besançon, og departementet har 499 062 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 35 kantoner og 594 kommuner i Doubs. Creuse. Creuse er et fransk departement i regionen Limousin. Hovedbyen er Guéret, og departementet har 124 470 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 27 kantoner og 260 kommuner i Creuse. Côtes-d'Armor. Côtes-d'Armor er et fransk departement i regionen Bretagne. Hovedbyen er Saint-Brieuc, og departementet har 542 373 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 52 kantoner og 373 kommuner i Côtes-d'Armor. Côte-d'Or. Côte-d'Or er et fransk departement i regionen Bourgogne. Hovedbyen er Dijon, og departementet har 506 755 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 43 kantoner og 707 kommuner i Côte-d'Or. Den er ett av de 83 originale departementer opprettet under den franske revolusjonen. I departementet ligger det berømte vinområdet Côte-d'Or med sine deler Côte de Nuits og Côte de Beaune. Elven Saône renner gjennom departementet. Større byer er ved siden av Dijon Beaune og Montbard. Nord i departementet ligger høydedraget "Plateau de Langres" som gir opphav til elvene Seine, Marne og Aube. Drôme. Drôme er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Hovedbyen er Valence, og departementet har 473 428 innbyggere (2007). Det er tre arrondissementer, 36 kantoner og 369 kommuner i Drôme. Umoe Catering. Umoe Catering AS er et norsk selskap som eier flere forskjellige serveringskjeder. Blant selskapets serveringsforetak er Peppes Pizza, King Food Norge (Burger King), American Bistro Scandinavia (TGI Friday's), Cafe Opus AS, La Baguette AS og Pubcompaniet AS. Umoe Catering eies av Umoe AS, som er heleiet av Jens Ulltveit-Moe og hans familie. Umoe. Umoe AS er et norsk investeringsselskap med hovedkontor på Fornebu Hovedgård. Selskapet ble grunnlagt i 1984 av Jens Ulltveit-Moe, som fortsatt kontrollerer konsernet sammen med sin familie. Umoe er inndelt i tre forretningsområder, Umoe Shipping and Energy AS, Umoe Industri AS og Umoe Invest AS. Umoe Shipping and Energy AS som ledes av Ole Jacob Ræstad forvalter investeringene til Umoe innen shipping. Ulltveit-Moe kontrollerer 60 % av Haugesunds rederiet Knutsen OAS Shipping AS som han ledet gjennom restruktureringer på begynnelsen av 1980-tallet i etterkant av tankkrisen. Knutsen OAS Shipping er et managementselskap, skipene i flåten eies gjennom skipseideselskap (KS/IS). Umoe Shipping and Energy AS kontrollerer ca 45 % av flåten, daglig leder Trygve Seglem kontrollerer også ca 45 % av flåten, mens de resterende 10 % eies av eksterne investorer. Umoe Industri AS som ledes av Jarle Roth forvalter de industrielle investeringene. I investeringsporteføljen finner man blant annet Umoe Catering, Umoe Schat-Harding, Umoe Mandal, Umoe Eiendom, Sønnico Installasjon, Umoe IKT og en betydelig eierpost i Kverneland. Umoe Invest AS som ledes av Erlend Grimstad forvalter de finansielle investeringene til Umoe. Bygdø Kongsgård. Bygdø Kongsgård eller Ladegaardsøens Hovedgaard som stedet het før 1878, ligger på Bygdøy i Oslo og er på om lag 2000 dekar, med 740 dekar dyrket mark. Bygdø Kongsgård er Oslos største melkeprodusent og produserer økologisk melk for Oslos befolkning. Gården er åpen for publikum, og driftes av Landbruksavdelingen på Norsk Folkemuseum. Bygdø Kongsgård omfatter Bygdø Kongsgårds gårdsbruk, Rohdeløkken, Thulstrupløkken, Strømsborg, Kongeskogen, Bygdøy Sjøbad, Hengsengen og Sæterhytten på Dronningberget. Området er fredet. Bygdø Kongsgårds hovedbygning og Oscarshall disponeres av H.M Kongen. I 1305 ga kong Håkon V Magnusson gården i morgengave til sin kone, dronning Eufemia av Rügen. Gården har siden den gang vært eid av eller stått til disposisjon for det norske, dansk-norske eller svensk-norske kongehus. Hovedbygningen på gården ble oppført av stattholder Christian Rantzau i 1733 i forbindelse med kong Christian VIs Norgesreise. Den var gjennom resten av 1700-årene sommerbolig for stattholdere og andre høye embetsmenn, og ble fra omkring 1800 også sommerresidens for kongelige. Kong Christian Frederik (1786-1848), senere Christian VIII, bodde på Kongsgården sommeren og høsten 1814 etter at han måtte frasi seg tronen ved Mossekonvensjonen, og det var her han tok imot Stortingets deputasjon før avreisen til Danmark 10. oktober. I tiårene omkring 1800 ble store deler av eiendommen utparsellert til private landsteder. Men i 1837 kjøpte kong Karl III Johan resten av gården fra Staten. Sønnesønnen Karl IV solgte den tilbake til Staten i 1863, og den ble da stilt til disposisjon for kongehuset. Samme konge oppførte i 1847–1852 lystslottet Oscarshall på Kongsgården, ut mot Frognerkilen. Hans bror Oscar II videreutviklet gården som folkepark for byen og oppførte "Kongevillaene" ved stranden sørvest på Bygdøy som sommerhus for de kongelige og deres gjester. I 1881 anla han verdens første friluftsmuseum på eiendommen, Oscar IIs Samling. De fem bygningene, med Gol stavkirke som midtpunkt, ble i 1907 overtatt av Norsk Folkemuseum. Etter 1905 ble hovedbygningen utbedret og modernisert, og kong Haakon VII og hans familie, og senere kong Olav V, brukte den som fast sommerbolig. Da bygningen ble oppført i 1733 var denne byggingen svært hastverkspreget og det ble blant annet brukt tømmer som ikke var tilstrekkelig tørket. Bygningen fikk derfor tidlig omfattende råteskader. Senere ombygginger, restaureringer og oppussinger har ikke tatt hensyn til dette. Dette førte til at det ble nødvendig med en omfattende restaurering som ble påbegynt i 2004 og avsluttet høsten 2007. I denne prosessen ble også bærekonstruksjoner skiftet ut. Eiendommen ble i 2004 overført til Norsk Folkemuseum. Kong Harald V sa fra seg bruksretten til gården og driftsbygningene, men beholdt hovedbygningen med tilhørende bygninger for tjenestepersonalet og park. Etter overdragelsen benevnes hovedbygningen Bygdøy Kongsgård, mens gårdsanlegget med tilhørende parkområder benevnes Bygdø Kongsgård. Til sine 70-årsdager i 2007 fikk kong Harald og dronning Sonja i presang fra regjeringen restaurering og oppgradering av parkskogen Dronningberget som ligger nord på Bygdøy og hører til kongsgården. Bysten av grev Herman Wedel Jarlsberg og den sørgende løven er fullstendig renovert. Sæterhytten åpnet nyrenovert og tilbakeført til tiden rundt 1880 i mai 2011. Dronningberget er oppgradert med gruslagte "spadserganger" og informasjonsskilt i terrenget. Parkmessig er området også ryddet og oppgradert i tråd med gamle kart og tegninger. Kulturminne. Bygdø Kongsgård er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kjell Kosberg. Kjell Kosberg på sitt møterom i kontorlandskapet i Molde i 2009.a> Kjell Kosberg (født 8. april 1953) er en norsk arkitekt. Han etablerte Kosbergs Arkitektkontor i Molde (1986), med datterselskap i Oslo (1994), begge ble fusjonert til ett firma i 2000, der han er daglig leder, faglig leder og styreformann. Hans virke har gitt internasjonal oppmerksomhet, da spesielt gjennom byggene i hjembyen Molde og hjemfylket Møre og Romsdal. Hans viktigste arbeid er Molde Forum (teaterbygg), Shellbygget i Kristiansund (1992), galleri Barbara i Sunndal (1992), utvikling av Nydalen i Oslo (1992), Nybygg for Stålprodukter (1995), Molde Brannstasjon (1998), Molde Stadion (1998), Molde Brygge (2000), Molde Kunnskapspark (2002), Seilet hotell (2002) og Bjørnsonhuset (2002), Nye Tresfjord Skole samt nye omsorgsboliger i Vestnes (2003). Hans firma flyttet i 2005 til toppen av en ombygd kornsilo i Molde, en ombygging som inngår i et større Kosberg-tegnet utviklingsprosjekt i et tidligere industriområde i Molde. I 1999 var han nominert til den internasjonale "Prix d'Excellence", utdelt av FIABCI, en internasjonal arkitektforening. Urca-prosesser. Urca-prosesser er i astro-partikkelfysikken partikkelreaksjoner som emitterer nøytrinoer, og som antas å opptre i kjølingsprosesser i nøytronstjerner. Akronymet «urca» stammer fra fysikeren Georg Gamow og den brasilianske fysikeren Mário Schenberg, og var navnet på et kasino i Rio de Janeiro. Kasinoet var visstnok et pengesluk for den uinnvidde. Ifølge Gamows russiske dialekt, kan «urca» også bety lommetyv. Den direkte Urca-prosessen er de enkleste nøytrinoemitterende prosessene og antas å være sentral i kjølingen av nøytronstjerner. De har en generell form hvor B1 og B2 er baryoner, og "l" er et lepton. Baryonene kan være nukleoner, men også hyperoner som Λ, Σ og Ξ, eller isobarer som ∆0 og ∆−. Leptonet er enten et elektron eller et myon. Cher (departement). Cher er et fransk departement i regionen Centre. Hovedbyen er Bourges, og departementet har 314 428 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 35 kantoner og 290 kommuner i Cher. Aveyron. Aveyron er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Rodez, og departementet har 263 808 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 46 kantoner og 304 kommuner i Aveyron. Napster. Napster er et amerikansk firma og betegnelse på et datanett. Napster ble verdenskjent for programvaren Napster, som lot brukere verden over engasjere seg i deling av musikk. For å få tilgang til musikken måtte brukerens klientprogram kontakte Napsters sentrale oppslagsverk, lokalisert i USA. En slik sentralisert katalog ble dømt ulovlig i amerikanske domstolert etter påtrykk fra musikkindustrien. I ettertid har Napster fortsatt sitt virke, men på tilgrensende områder innen distribusjon av musikk. Programvare. Programvaren Napster ble først utgitt i 1999. Den var utviklet av Shawn Fanning, med det mål å forenkle letingen etter musikkfiler (i forhold til søk på web og gjennom chatting). Konseptuelt er den organisert som en Peer-to-peer samling av klientprosesser som representerer individuelle brukere. Gjennom klienten, kan brukeren annonsere («dele ut») sine filer (med musikk, videoer o.l.) overfor en sentral indeksserver. Det er ikke selve filene som blir overført, men en beskrivelse av disse. Hensikten er å gjøre brukerens musikk "søkbar", altså tilgjengelig for andre brukere ("peers"). Lokalisering. For å lokalisere musikk, må hver bruker via sin klient, formulere et søkeuttrykk, og sende dette over til indeksserveren, som etter søking i interne registre, vil returnere et sett med relevante filer. Hvert slikt treff viser en betegnelse på filen, samt en direkte peker til en annen bruker i Napsternettet, som tidligere har annonsert seg som tilbyder av filen. Det antas altså at filen vil ligge lagret hos denne brukeren, og således tilgjengelig for kopiering. Den bruker som søker etter musikk, vil da velge ett av treffene, og iverksette kopiering "direkte" fra det sted der filen ligger. Indeksserver er ikke involvert i selve kopieringen. Indeksserver. Etter kopieringen ligger filen lagret nok et sted. Indeksserver kan således være klar over flere lagringssted for gitte filer, der antallet vil være omtrent proporsjonalt med filens popularitet. Indeksserver vil også periodisk overvåke kvaliteten på de tilkoblede brukere, og indikere visse ytelsesparametre i trefflisten, slik at brukere kan forbedre valg av kopieringssted. Indeksserveren er realisert med et cluster av datamaskiner som samarbeider om å spre arbeidet fornuftig og ivareta en relativt høy pålitelighet. Hver klient har en fast kobling mot indeksserveren der de utveksler spørsmål og svar, samt målinger av kvalitet og ytelse. Pålitelighet og sikkerhet. Et ankepunkt mot Napsterarkitekturen, er dens avhengighet av en indeksserver. Selv om denne består av flere samarbeidende maskiner, er de bygninger og de tilknytninger disse har til Internettet, punkt som kan feile. Den sentrale kontroll har dog den fordel at firmaet Napster kan filtrere og kvalitetssikre trefflistene i mye større grad. Det er dog mulig å forfalske det som man annonserer, altså musikktitler og kvalitetsindikatorer, og selve innholdet i en fil vil Napster ikke ha kapasitet til å kontrollere. Svartelister kan bygges opp og iverksettes sentralt, basert da på tilbakemeldinger fra brukere. Utbredelse og videreføring. Napsters popularitet og effekt som destruktiv teknologi gjorde at den ble gjenstand for mange studier, både informatikk-tekniske, såvel som samfunnsfaglige. I en studie (25 timer, 7000 brukere) fant man at 90 % av brukerne deltok i opp til 5 timer og delte ut opp til 100 filer. Ideen med Napster var ikke ny, men effekten var stor verden over, og etter domfellelsen har man sett utviklingen av et ti-talls lignende teknologier av type Peer-to-peer, som lar en utveksle filer og annet populært, men med forbedrede og legale former for utveksling, for eksempel Gnutella. I dag tilbyr firmaet en annen søketjeneste for musikk, men baserer seg ikke på den opprinnelige formen for fildeling. Aude. Aude er et fransk departement i regionen Languedoc-Roussillon. Hovedbyen er Carcassonne, og departementet har 309 770 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 35 kantoner og 438 kommuner i Aude. Ariège. Ariège er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Foix, og departementet har 137 205 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 22 kantoner og 332 kommuner i Ariège. Tarn. Tarn er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Albi, og departementet har 343 402 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 46 kantoner og 324 kommuner i Tarn. Maine-et-Loire. Maine-et-Loire er et fransk departement i regionen Pays de la Loire. Hovedbyen er Angers, og departementet har 732 942 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 41 kantoner og 363 kommuner i Maine-et-Loire. Lozère. Lozère er et fransk departement i regionen Languedoc-Roussillon. Hovedbyen er Mende, og departementet har 73 509 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 25 kantoner og 185 kommuner i Lozère. Manche. Manche er et fransk departement i regionen Basse-Normandie. Hovedbyen er Saint-Lô, og departementet har 481 471 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 52 kantoner og 602 kommuner i Manche. Marne. Marne er et fransk departement i regionen Champagne-Ardenne oppkalt etter elven med samme navn. Hovedbyen er Châlons-en-Champagne, og departementet har 565 229 innbyggere (1999). Der er fem arrondissementer, 44 kantoner og 619 kommuner i Marne. Betaversjon. Betaversjon er et stadium i utviklingen av et dataprogram. Betaversjoner kommer etter eventuelle alfaversjoner, men før såkalte "release candidates" (utgivbar kandidat). Om stadiene bare er for intern testing eller for alle som måtte ønske det, er opp til utvikleren. Poenget med å navngi et stadium i utviklingen er å teste programvaren for å finne bugs. Beta er den andre bokstaven i det greske alfabetet, etter bokstaven alfa (alpha). "Betaversjonene og release candidate-ene er også nummerert med firesifrede tall, men blir også gitt navn som Beta og Release Candidate". Dataspill har ofte intern testing (og ingen release candidate), men veldig mange blir invitert til å være med på denne interne testingen. Dette skjer ofte rett før utgivelsen gjennom nettsteder som Fileplanet. Dette blir ofte referert til som stresstest. Poenget er ikke bare å få fikset de siste småfeilene. Det er også snakk om promotering av spillet. Er spillet et såkalt MMORPG, trenger utviklerne en mengde personer til å teste for å se om spillet / serverene faktisk håndterer en stor mengde spillere. Mayenne. Mayenne er et fransk departement i regionen Pays de la Loire. Hovedbyen er Laval, og departementet har 285 338 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 32 kantoner og 261 kommuner i Mayenne. Meurthe-et-Moselle. Meurthe-et-Moselle er et fransk departement i regionen Lorraine. Hovedbyen er Nancy, og departementet har 713 779 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 44 kantoner og 594 kommuner i Meurthe-et-Moselle. Ardèche. Ardèche er et fransk departement i regionen Rhône-Alpes. Hovedbyen er Privas, og departementet har 286 023 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 33 kantoner og 339 kommuner i Ardèche. Eure. Eure er et fransk Frankrikes departementer i regionen Haute-Normandie. Hovedbyen er Évreux, og departementet har 541 054 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 43 kantoner og 675 kommuner i Eure. Eure-et-Loir. Eure-et-Loir er et fransk departement i regionen Centre. Hovedbyen er Chartres, og departementet har 407 665 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 29 kantoner og 403 kommuner i Eure-et-Loir. Brasils demografi. a> (2005). Antall innbyggere i tusen. Brasil er i hovedsak befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming. Om lag 26% av befolkningen er i alderen 0-14 år. 68% er i alderen 15-64 år og 6% er 65 år eller eldre. Medianalderen er på 28 år. Årlig er det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per 1000 innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06%. Forventet levealder er på 72 år. Analfabetisme: I 2005 var om lag 11% av den voksne befolkningen analfabeter. Dette er en nedgang fra om lag 33% i 1970. Vienne. Vienne er et fransk departement i regionen Poitou-Charentes. Hovedbyen er Poitiers, og departementet har 399 024 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 38 kantoner og 281 kommuner i Vienne. Haute-Vienne. Haute-Vienne er et fransk Frankrikes departementer i regionen Limousin. Hovedbyen er Limoges, og departementet har 353 893 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 42 kantoner og 201 kommuner i Haute-Vienne. Vosges. Vosges er et fransk departement i regionen Lorraine. Hovedbyen er Épinal, og departementet har 380 952 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 31 kantoner og 515 kommuner i Vosges. Byer i Vosges: Épinal, Neufchâteau og Saint-Dié-des-Vosges. Gnutella. Gnutella er et datanett for deling av filer. Det spesifiserer en protokoll som prosesser må benytte for å utveksle filer og informasjon om disse filene. Arbeidet organiseres som et Peer-to-peer datanett, der ansvaret for lagring og indeksering tillegges de enkelte brukere som til enhver tid er tilkoblet. Man har ingen sentral server som kan kontaktes til disse formål. En bruker må påregne å være både server (tilbyder av filer) og klient (en som etterspør filer); og kalles derfor en servent. Begrepet Gnutella. Det viktigste i Gnutella er den underliggende protokoll som spesifiserer hvordan utveksling skal foregå. De maskiner som forstår denne protokollen kan være med i et Gnutellanett og representere brukerens interesser for søking og utveksling av filer. En rekke ulike programvarer har vært utviklet siden 2000, med det mål å tilby dette. Det første var utviklet av oppfinnerne, Justin Frankel og Tom Pepper i firmaet Nullsoft, og utgitt som åpen kildekode under lisensen GPL (2000). Firmaet måtte stoppe distribusjonen, etter pålegg fra sine eiere, men protokollen var allerede offentliggjort, og flere etterligninger ble snart utgitt, hver med endel felles funksjoner, og enkelte spesialiteter; dog må alle ha den essensielle Gnutellaprotokollen implementert for å kunne samsnakke via Gnutellanettet. Navnet Gnutella er inspirert av lisenspolitikken i GNU, samt hasselnøttpålegget «Nutella». Søking etter filer. En Gnutellabruker kjører en Gnutellaklient (A), som først må lokalisere en nabo (B). Her må A kontakte en sentral server som kan anbefale en aktiv bruker som er rimelig nær A. Sålenge A kjenner til minst en nabo, kan den arbeide mot Gnutellanettet. Serveren vil ofte gi node A en liste over naboer, slik at A får et nabolag. Klienten hos node A lar brukeren oppgi et søkeuttrykk, og sender en QUERY til A's naboer. Enhver som mottar en QUERY og har filer som passer med spørsmålet, vil svare med et QUERY HIT direkte til den som spør (i eksempelet, er dette A). Samtidig videresender de QUERY videre til sine naboer. Et QUERY vil således gå et visst antall hopp før det dør ut, basert på en grense som node A har satt. Noder som tidligere mottok et gitt QUERY vil også la være å videresende meldingen. Denne form for videresending kalles flooding, og oppfattes som en lite ressursvennlig måte, men den vil også medføre at alle til slutt vil motta et gitt QUERY. Treffvurdering og kopiering. Svarene vil samtidig komme inn til node A, i form av direktesendte QUERY HIT fra diverse innehavere av treffende filer. Disse svarene angir data om selve filen (navn, lengde), men også hvordan filen eventuelt kan overføres (eksempelvis HTTP og FTP), og hva slags kvalitet som er forbundet med å kopiere fra det sted denne filen faktisk ligger lagret. Brukeren hos A vil få disse vist som en liste, ofte rangert ut fra tittel, antall likelydende treffsteder, ytelsesmessige kvaliteter og annet. Assosiert med hvert treff, er en direktelink til den noden som rapporterte treffet. Det er nå opptil brukeren å velge ett av disse treffene, hvorpå klienten i node A kontakter den utvalgte maskinen for å få kopiert filen. Hvis filen befinner seg på flere steder, kan den overføres i parallell, hvilket påskynder kopieringen. Klienten hos node A vil da sørge for å si hvilke biter den vil ha overført fra hver enkelt server. Naboer og nærhetsberegning. Brukeren er avhengig av at klienten klarer å lokalisere den initielle nabo. Her finnes flere teknikker. Det vanligste er å kontakte en forprogrammert server. Hvis denne feiler kan man gjenbruke de naboer man eventuelt hadde kontakt med sist man var aktiv i Gnutellanettet. Et tredje alternativ er å søke lokalt og avvente svar. Noden sender da en PING som eventuelt besvares med en PONG. I og med at brukerne «kommer og går» vil enkelte naboer bli borte, mens andre etterhvert tilkommer. Ett velkjent problem i Gnutella, er at den "reelle" avstand mellom naboer kan bli stor; forslaget fra den sentrale server kan gjøre at en bruker i Larvik får en bruker i Tokyo utpekt som nabo. Dette vil forsinke søkearbeidet, som jo går mellom nabopar. Pålitelighet og sikkerhet. Den store fordelen med Gnutella, er at den oppfattes som skalerbar. Den tid det tar å søke og kopiere filer vil i et skalerbart system, ikke være avhengig av hvor mange som er tilkoblet. I sentraliserte nett som Napster er vil den sentrale indeksserveren (og innfartsveiene dit) være flaskehalser, der svartidene går opp etterhvert som brukermassen vokser. Den distribuerte intelligens krever dog, at hver enkelt må få innsikt i informasjon om maskiner og nettverk, som kan utnyttes til å angripe. Dette unngår man tildels i sentraliserte system. Samtidig innser man at Gnutella søker med flooding: Alle som er aktive, vil tilslutt høre alle spørsmål, hvilket til slutt vil bli en uoverkommelig belastning. I så fall kan ikke Gnutella anses for å være skalerbar. Mekanismen kan også brukes for å iverksette angrep av typen Denial of Service. Alle meldinger som sendes i Gnutellanettet underlegges hoppkontroll, og vil slettes etter å ha blitt videresendt et visst antall ganger. Dette forhindrer imidlertid ikke at nye meldinger kan sendes inn med stor hyppighet. Videre er nettet underlagt løkkekontroll, slik at meldinger som har ankommet tidligere, ikke blir videresendt. Begge er nødvendige tiltak for å unngå kollaps, men gir ingen garanti mot kollaps. Kvalitet og utbredelse. Gnutella har ingen sentral kontroll på hverken innhold eller informasjon om filer som spres. Brukere må foreta de samme sikkerhetstiltak som de eventuelt måtte ha iverksatt for bruk av web og elektronisk post. Her blir Gnutella noe forskjellig fra Napster som var et kommersielt orientert datanett for fildeling, og derfor avhengig av en viss kvalitetskontroll for å unngå visse juridiske problem. Samtidig avgikk Napster på grunn av behovet for sentralt lagret oversikt over tilgjengelige filer. I Gnutella er oversiktene spredt til hver enkelt node, og utveksles bare i form av svar på spørsmål. Dette har gjort at Gnutella hittil, tross press fra musikkindustrien, har unngått å bli erklært som juridisk ulovlig. Yonne (departement). Yonne er et fransk departement i regionen Bourgogne. Hovedbyen er Auxerre, og departementet har 333 221 innbyggere (1999). Der er tre arrondissementer, 42 kantoner og 454 kommuner i Yonne. Content Addressable Network. Content Addressable Network (CAN) er en oppslagstjeneste for datanett, utviklet ved University of Berkeley i USA (2001). Den var et forskningsprosjekt, påtenkt bruk i filsystemer og meldingssystemer generelt, men ble lite brukt. Se distribuert hashtabell for nærmere beskrivelse. Distribuert hashtabell. Distribuert hashtabell (DHT) er en hashtabell der de enkelte (nøkkel,verdi)-par ligger spredt i et datanett. Den tilbyr de samme funksjoner som en vanlig hashtabell, fjern(nøkkel), finn(nøkkel) og lagre(nøkkel,verdi). I tillegg til at tabellen skal lagre paret basert på oppgitt nøkkel, skal det også foreta "lokalisering", avgjøre hvilken node som har lagringsansvar for paret. Vanligvis assosieres DHT med Peer-to-peer datanett, som et mellomlag for ulike datatjenester i applikasjonslaget, som har behov for å lagre små datamengder, indeksert med nøkkel. Katalogtjenester. DHT kan brukes som en katalogtjeneste i et datanett, der de verdier som lagres i et (nøkkel,verdi)-par er små datamengder inneholdende en adresse, beskrivelse eller måleverdi. I en utvidet betydning kan altså Internettets navnetjeneste (Domain Name System, DNS) oppfattes som en DHT, der lagringsansvaret ligger på ulike steder. DNS er hierarkisk oppbygd med et tilnærmet stabilt sett av ansvarlige deltakere, i motsetning til det flate strukturløse P2P-nett med tidvis stor variasjon i medlemsmassen. Også SNMP, LDAP, X.500, Active Directory og Novell Directory Service kan lagre verdiene distribuert, men også her er strukturen sentralt bestemt og underlagt streng innholdskontroll. Egenskaper. Arbeidet med å tilrettelegge for rettferdig ansvarsfordeling, adekvat ytelse og pålitelighet, er fortsatt et aktivt forskningsområde innen informatikken. Det som er spesielt vanskelig med ustrukturerte P2P-nett er at antallet deltakende noder ("N") kan variere sterkt over tid. Når en node forlater P2P-nettet er det viktig at dens ansvarsområde blir plassert til andre, før noden forsvinner og dens ressurser blir utilgjengelige. Filer skal da kopieres til de som tar over ansvaret. Likens, når en node tilkommer, er det viktig at den får en identitet og ansvar for et utsnitt av de ressurser som skal forvaltes. Filer skal da kopieres over fra de noder der den nye overtar ansvaret. Der det er hyppige endringer i medlemskapet (churn) er det usikkert i hvor stor grad DHT-systemet vil kunne unngå thrashing, altså unngå å bruke vesentlige deler av produksjonskapasiteten til administrasjon (flytting av filer til og fra nye og utflyttede noder). Eksempler. "Content Addressable Network (CAN)" er en DHT utviklet ved University of Berkeley i USA (2001). En nøkkel er "d"-dimensjonal (et "d"-tuple). Hver node i et CAN har en "d"-dimensjonal identitet og ansvaret for å lagre et undersett av nøklene (en CAN-sone). I tillegg kjenner en CAN-node til de nærmeste 2"d" nabosonene. Videresending skjer til den node som ifølge rutetabellen, ligger nærmere i det "d"-dimensjonale koordinatsystem, og repeteres av neste node, inntil henvendelsen har kommet frem til den ansvarlige, som umiddelbart returnerer svar direkte til den opprinnelige sender. I snitt vil henvendelsen måtte gå gjennom ("d"/4)"n"(1/"d") noder. Økt dimensjonalitet gir da raskere svar, men også større rutetabeller som må gjennomsøkes før videresending. CAN var et påtenkt mellomlag for filsystemet OceanStore. "Chord" er en DHT utviklet ved Massachusetts Institute of Technology i USA (2000). Hver av de "N" aktive nodene får en unik 128-bit adresse og lagringsansvar for de nøkler som ligger mellom egen adresse og sin etterfølgers (den med nærmeste 128-bits adresse). Adressene lages ved konsistent hashing av nodens navn eller IP-adresse, og vil over tid sikre at ansvaret spres jevnt. I og med at søkingen medføre at alle "N" noder blir besøkt, vil Chord også bruke rutetabeller som muliggjør et omtrentlig binært søk. I snitt vil henvendelsen besøke log2 noder før den når den ansvarlige. Med en million noder, ikke utenkelig dagens Internett, gir dette 20 hopp. Reorganisering vil i snitt medfører (log2"N")2 meldinger. Chord fungerer i dag som oppslagsverk for filsystemet CFS (Cooperative File System), også utviklet ved MIT, der CFS lokaliserer filers beliggenhet ved å oppgi en hash av filnavnet til Chord. "Pastry" er en DHT utviklet ved Microsoft Research i USA (2001). Også her er adressene 128-bits, men konstruert slik at videresendingen baserer seg på prefix, altså en sammenligning mellom de samme første bit i nøkkel og node. Ytelsen er noenlunde lik, men reorganisering vil skje raskere i Pastry, da rutetabellen også inkluderer direktepekere til de nærmeste nodene. Pastry er oppslagsverk for filsystemet PAST, distribusjonssystemene Scribe og Squirrel. "Kelips" er en DHT utviklet ved Cornell University i USA (2002). Nodene deles i grupper, og plasseres jevnt (basert på konsistent hashing) utover disse. Med en million noder får man "G"=1000 grupper. En gitt nøkkel skal lagres i en gitt gruppe, og alle noder i gruppen skal ha lagringsansvar (G kopier) Hver node sprer endringer i sine data til et fåtall av sine naboer i gruppen, som igjen sladrer videre (epidemisk ruting). Etter meldinger skal alle i gruppen ha blitt oppdatert. Hver node kjenner de fleste i egen gruppe, samt kontaktnoder for alle andre grupper, altså en rutetabell med litt over "G" linjer. Ved oppslag kan henvendelsen styres direkte til den gruppe som er ansvarlig, hvilket krever en enkelt melding. Kelips krever at nodene jevnlig sladrer om medlemskap og sine endringer, men har den åpenbare fordel at søkingen krever kun en videresending. Rocas Atoll. Rocas atoll er et atoll i det sørlige Atlanterhav (3°52' S 33°49 V). Atollet tilhører delstaten Rio Grande do Norte i Brasil og ligger 260 kilometer nordøst for Natal og 145 kilometer nord for øyene Fernando de Noronha. Atollet ble oppdaget i 1503. Rocas atoll har en oval form og er 3,7 km lang og 2,5 km bred. Atollet består i hovedsak av koraller og rødalger. Korallringen er nestan lukket med en 200 meter bred kanal på nordsiden og en mye smalere kanal på vestsiden. Lagunen er opp til 6 meter dyp og har et areal på 7,5 km². Landarealet er på til sammen 0,36 km². Dette består av to småøyer på vestsiden Cemitério og Farol Cay. Det høyeste punktet er en seks meter høy sanddyne på den sørlige delen av Farol Cay. På begge småøyene vokser det gress, busker og noen få palmer. Dyre- og insektslivet består av blant annet skilpadder, krabber, sandlopper, store kakerlakker og ulike fuglearter. I sjøen rundt atollet lever haier og delfiner. På Farol Cays nordlige del ligger ett fyrtårn som tilhører Brasils kystvakt. Fyret har vært i drift siden begynnelsen av 1960-tallet. Tett ved siden av ligger ruinene av et tidligere fyrtårn fra 1933. Rocas atoll og sjøområdene rundt er idag et 320 km² stort marinbiologisk reservat. Siden 2001 har reservatet vært klassifisert som verdensarv sammen med øya Fernando de Noronha. Organisation Consul. Organisation Consul (også kjent under forkortelsen O. C.) var en nasjonalistisk terrororganisasjon under Weimarrepublikken i Tyskland. Den var organisert som hemmelig selskap og forsøkte gjennom politiske mord å ødelegge republikkens demokratiske system og revidere resultatene av første verdenskrig, særlig Versailles-traktaten. Organisasjonen hadde sitt utspring i det tidligere frikorpset "Marinebrigade Ehrhardt" som ble oppløst i 1920 som følge av dets rolle under Kappkuppet samme år. Medlemmene besto ellers for en stor del av tidligere offiserer i hæren, samt folk fra andre frikorps. Organisasjonen stod bak drapet på utenriksminister Walther Rathenau. Elektrisk anlegg (bil). Bilens elektriske anlegg består vanligvis av et blybatteri som skal starte bilen, en generator eller "dynamo", som skal gi strøm til bilen i drift og lade batteriet igjen og diverse utstyr. Elektriske biler bruker også elektrisitet for å drive bilen framover. Historie. Opprinnelig ble biler startet mekanisk gjennom en sveiv eller lignende, mens lysene var drevet av parafin, gass eller noe annet brennstoff. Selvstartere kom først på serieproduserte biler med en Cadillac fra 1912. De første bilene med elektrisk anlegg brukte vanligvis 6 volt. 12 volt ble vanlig fra 1950-tallet av, og 24 volt er vanlig på lastebiler og militære kjøretøyer. En høyere spenning tilsier lavere strøm, og derfor kan man bruke tynnere kabler. I dag jobber mange krefter i bilindustrien med å få innført 42V som standard, dette for å redusere de ohmske tapene. Fag ved Galtvort. Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom er en fiktiv magikerskole i "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. Det er flere lærere (professorer) ved skolen, og hver av dem spesialiserer seg innen et enkelt fag. Noen fag er valgfag, mens andre er obligatoriske. Elevene må ta minst to valgfag i sitt tredje år, og etter at de har tatt U.G.L.E.-eksamen i slutten av sitt femte år, må de bestemme seg for hvilke fag de skal studere på Ø.G.L.E.-nivå i sine to siste år ved skolen. Obligatoriske fag. Disse er obligatoriske fag som elevene ved Galtvort må ta inntil, "men ikke inkludert", Ø.G.L.E.-nivå. Transfigurasjon. Kunsten å forvandle, transfigurasjon er å forvandle form og opptreden av et objekt, og noen ganger å skape eller kreere et objekt. Dette blir vanligvis oppnådd ved hjelp av konsentrasjon, en presis vifting med tryllestaven og uttalelse av den korrekte besvergelsen. Et av de vanskeligste fagene ved skolen, som krever høy konsentrasjon og prestasjon. Transfigurasjon blir undervist fra første til femte år ved skolen, samt at man har muligheten til å studere faget på Ø.G.L.E.-nivå i sjette og syvende år. Albus Humlesnurr fungerte som transfigurasjonslærer før han ble rektor ved Galtvort. Den siste transfigurasjonslæreren var Minerva McSnurp, som var en flink, streng og rettferdig lærer. Etter drapet på Humlesnurr tok McSnurp rollen som rektor ved skolen, Men hun vil gå tilbake til Transfigurasjonslærer i den siste og syvende boken fordi Slur blir innsatt som rektor når Magidepartemanget blir overtatt av Voldemort i den siste boken. Forsvar mot svartekunster. Læren innen forskjellige forsvarsteknikke for å motvirke svart magi og mørke vesener slik som Hambuser. Forsvar mot svartekunster blir undervist fra elevenes første år ved skolen, og fram til det femte. I sjette og syvende år kan elevene velge å studere faget på Ø.G.L.E.-nivå. Da han først kom til Galtvort som lærer hadde Severus Slur søkt på jobben som lærer i forsvar mot svartekunster. Humlesnurr nektet ham jobben, og ansatte Slur som eliksirlærer isteden. Ettersom lærerne i forsvar mot svartekunster forlot skolen søkte Slur stadig på jobben, bare for å bli avvist hver gang, muligens på grunn av hans tidligere omgang med Fyrst Voldemort; Slur lurte på om Humlesnurr var redd for at han skulle falle tilbake i Voldemorts omgangskrets. Da Rowling ble spurt om hvorfor Humlenurr ikke ville la Slur få jobben, svarte hun at Humlesnurr mener at det å lære bort forsvar mot svartekunster ville bringe fram Slurs verste side. Voldemort søkte selv på jobben som lærer i forsvar mot svartekunster to ganger, og ble avvist begge gangene. Ifølge Humlesnurr var ingen lærer i faget ansatt ved skolen mer enn ett år i gangen etter at Voldemort ble avvist for andre gang. Dette resulterte i at pensum i faget ble veldig ujevnt, siden kvaliteten og stilen til lærerne varierte veldig. Da Harry Potter kom til Galtvort hadde oppfatningen av at stillingen var forhekset utbredt. Gyldeprinz Gulmedal ble sagt å være den eneste søkeren etter professor Krengle. Tre år senere var troen på en forhekselse av stillingen så utbredt at Humlesnurr ikke greide å finne en ny lærer, noe som ga Magidepartementet muligheten til å ansette Venke Dolorosa Uffert. Etter at Uffert ble fjernet fra stillingen, ga Humlesnurr endelig Slur muligheten til å få jobben han hadde ønsket seg så lenge. Slur ble også offer for forhekselsen, siden han måtte rømme fra Galtvort etter å ha tatt livet av Humlesnurr, noe som etterlot stillingen som lærer i forsvar mot svartekunster åpen igjen. I hver av de første seks bøkene i serien spiller den daværende læreren i forsvar mot svartekunster en viktig rolle i handlingen; hver av dem blir enten erstattet, tvunget til å si opp jobben, drept eller drevet til vanvidd mot slutten av boken de er med i. Trylleformler. Manipulering av bevegelse og objekter, samt skapelsen av fenomener ved presis vifting av tryllestaven og fremsigelse av den korrekte besvergelsen. Dette faget er et av de mest bråkete; en gruppe elever som øver seg på hvordan de skal få objekter til å bevege seg mot dem, eller hvordan de skal få andre personer til å le, skaper mye støy selv når de utføres korrekt, og ennå mere støy når de er feilslått. Trylleformler blir undervist fra første år ved skolen og fram til det femte, med muligheten til videre studier på Ø.G.L.E.-nivå i sjette og syvende år. Filius Pirrevimp er lærer i trylleformler mens Harry går på skolen. J.K. Rowling har uttalt at hvis hun skulle være lærer ved Galtvort, ville hun ha undervist i trylleformler. Eliksirer. Kunsten å lage eliksirer med magiske effekter. Prosessen er omtålig og instruksjonene må følges til punkt og prikke for at eliksiren skal ha den korrekte magiske effekten. Eliksirer blir undervist fra første til femte år, med muligheten til å studere faget på Ø.G.L.E.-nivå i sjette og syvende år. Severus Slur var lærer i eliksirer fra bok en til bok fem, selv om han traktet etter jobben som lærer i forsvar mot svartekunster. Han blir fremstilt som en flink, men ikke særlig rettferdig lærer, og favoriserte sitt eget hus Smygard samt elevene i det fremfor de fra andre hus, spesielt Griffing. Spesielt frydet han seg ved å kunne ydmyke elever som Nilus Langballe (for hans udugelighet) og Harry Potter (av personlige grunner) når han kunne. En eliksirlærer før Slur var Horatsion E.F. Snilehorn. Snilehorn hadde stillingen i lang tid, og hans elever inkluderte Tom Venster, Jakob Potter, Lilly Eving, Sirius Svaart og Slur selv. Da Slur ble lærer i forsvar mot svartekunster ble Snilehorn overtalt til å komme tilbake til skolen og undervise i eliksirer igjen. Snilehorn favoriserte elever som er berømte, viser potensial til å bli berømte eller er i slekt med berømte personer. Han har imidlertid en tendens til å holde seg unna de som er i slekt med dødsetere, da han har vist mindre favorisering mot ganske mange berømte barn av dødsetere, inkludert Draco Malfang. Minerva McSnurp forteller Harry i "Harry Potter og Føniksordenen" at eliksirer er et viktig fag å studere på Ø.G.L.E.-nivå om man ønsker å bli svartspaner. Astronomi. Astronomi ved Galtvort virker som om det handler mest om nomeklaturen til planetene, noe som gjør at det ligner mye på astrologi. Kjente elevaktiviterer inkluderer å lære navn på stjernene, stjernebilder og planeter, samt deres lokalisering og bevegelser. Astronomitimer finner sted i det høyeste tårnet ved skolen hver onsdag. Astronomi er et obligatorisk fag fra første til femte år, med muligheten for å studere videre på Ø.G.L.E.-nivå i sjette og syvende år. Læreren i faget er professor Schkummel. Magihistorie. Studien av magisk historie. Magihistorie er undervist fra første til femte år ved skolen, med muligheten for å studere det videre på Ø.G.L.E.-nivå i sjette og syvende år. Den nåværende magihistorielæreren, professor Kiste, er ikke veldig effektiv. Han er det eneste spøkelset som underviser ved skolen, og veldig satt i sin undervisningsmetode. Noen har uttalt at han ikke engang merket at han døde, men bare reiste seg en dag på lærerværelset og lot kroppen ligge igjen. Urtologi. Studien av magiske planter (slik som alruner og byllerot), og hvordan man skal ta vare på, nyttegjøre seg og/eller sloss mot dem. Urtologi undervises i drivhuset ute på skoleområdet. I sitt første år arbeider elevene bare i drivhus en, siden drivhus tre inneholder farligere planter. Klassene begynner i drivhus tre i sitt andre år. Urtologi blir undervist fra første til femte år, med muligheten for å studere det videre på Ø.G.L.E.-nivå i sjette og syvende år. Pomona Stikling er den nåværende urtologilæreren. Urtologi er også det eneste faget Nilus Langballe utmerker seg i. Valgfag. En elev må velge minst to valgfag i sitt tredje år ved Galtvort. Disse fagene kan man igjen droppe på Ø.G.L.E.-nivå. Det er også verdt og merke seg at ingen av professorene i disse fagene har noen annen viktig rolle ved skolen. Aritmantikk. Aritmantikk er et fag ved den fiktive Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom fra Harry Potter bøkene. Det er også yndlingsfaget til Hermine Grang. Aritmantikk er kunsten å spå ved hjelp av tall. Under følger en liten veiledning om hvordan dette skal gjøres. Faget er valgfritt, og undervises fra tredje til syvende år. Professor Vektor er den nåværende læreren i aritmantikk. Fremgangsmåte. Hver bokstav har et tall mellom én og ni. Det sies at personer med samme nummer på hvert av punktene vil passe best sammen, det vil si at en som har tre som sosialt nummer vil finne seg bedre til rette med en annen treer, og ikke f.eks. en syver. Det sies også at åttere bør gifte seg den åttende, syttende eller tjuesjette dagen i måneden, siden disse datoene har 8 som tverrsum. Oldruner. Først og fremst et teoretisk fag som studerer gamle runiske skrifter og magiske språk. Hermine Grang tar faget både på U.G.L.E.- og Ø.G.L.E.-nivå. Hermine blander disse to ordene på sin U.G.L.E.-eksamen i oldruner. Clairvoyanse. Clairvoyanse er kunsten å forutse framtiden. Forskjellige metoder blir undervist i faget, inkludert krystallkuler, lesing i håndflaten, lesing i teblader, spåing i kort og drømmetyding. Tilhengerne av faget påstår at det er en ganske unøyaktig vitenskap som er avhengig av naturlig talent mer enn teoretisk kunnskap. De som motsetter seg faget påstår at faget er irrelevant og bedragerisk. Kritikere av faget inkluderer Minerva McSnurp og Hermine Grang. Professor Humlesnurr har til og med vurdert å droppe faget fra pensumplanen fullstendig, men endret oppfatning etter å ha intervjuet Rakel Rummelfiold. Faget undervises fra tredje til syvende år ved skolen. Nåværende lærer i faget er Rakel Rummelfiold og Florens. Da Venke Dolorosa Uffert ga Rummelfiold sparken i "Harry Potter og Føniksordenen" blir hun erstattet av kentauren Florens. I den sjette boken tillater Humlesnurr at både Florens og Rummelfiold blir værende ved skolen, og deler ansvaret for faget, til Rummelfiolds ergrelse. Stell av magiske vesener. Læren om hvordan man skal stelle for magiske vesener. Undervisningen holdes utenfor slottet. Et valgfag som undervises fra tredje til syvende år ved skolen. Mellom Harrys andre og tredje år ved skolen pensjonerer den daværende læreren professor Kendelbrenn seg, for å nyte tiden sammen med sine gjenværende lemmer. Siden skogvokteren Rubeus Gygrid er frifunnet for å ha åpnet mysteriekammeret det tidligere skoleåret, gir Albus Humlesnurr den ledige stillingen til ham. I løpet av de to gangene Gygrid er borte, en etter at Rita Slita har avslørt at han er av jøtul-opphav, og en da han var på et spesielt oppdrag for Føniksordenen, er det professor Gnureplank som tiltrår som vikar. Gygrid er uerfaren i å undervise, men lærer raskt – hans hovedproblem er at han ikke skjønner betydningen av uttrykket «forferdelig farlig monster». Klassene har blitt undervist om blant annet hippogriffer, småtler og slubbermakk. Harry, Ronny og Hermine tar ikke undervisning i faget i sitt sjette år. Gompologi. Studien om gomper, ikke-magiske personer, som involverer stiloppgaver som "Hvorfor gomper trenger elektrisitet". Gompologi blir sett på som et enkelt valg, men Perry Wiltersen syns det er viktig for en magiker å ha forståelse om den ikke-magiske delen av verden, spesielt hvis man arbeider nært inntil dem. Hermine Grang forsøkte seg på faget, selv om hun allerede visste mye om gomper siden hele hennes familie er ikke-magisk (hun sa hun ønsket å oppleve hvordan magikere så på gomper), men droppet ut av faget i sitt tredje år, da hun fant timeplanen sin for krevende. Gompologi er et valgfag som undervises fra tredje til syvende år ved Galtvort. Et sjette valgfag. Det må finnes minst et valgfag til som ikke blir nevnt i bøkene fordi Hermine fikk 11 U.G.L.E.-karakterer selv om hadde droppet to av de fem kjente valgfagene (clairvoiance og gompologi). Denne uoverensstemmelsen kan imidlertid bare være en følge av J.K. Rowlings (selvinnrømte) tvilsomme kunnskaper innen matematikk. Det finnes et sjette valgfag; heptomologi. Men utenom det så nevnes det bare i bok 6 (Halvblodsprinsen) at Hermine får 9 'Strålende' og '1' bedre enn ventet. Hun får dermed 10 U.G.L.E.R. ikke 11. Psykoblokk. Kunsten å blokkere minnet mot ekstern penetrering, og ikke del av den normale pensumplanen. I Harrys femte år arrangerer Humlesnurr det slik at Harry kan ta enmannsundervisning i psykoblokk med professor Severus Slur, selv om Slur fortalte de andre elevene på skolen at Harry måtte ha ekstraundervisning i eliksirer. Flyvning. Bruken av sopelimer til å fly på. Flyvetimene blir antakelig bare gitt til førsteårsstudenter. Læreren i flyvning er madam Hopp. Hun opptrer også som dommer i mange av rumpeldunkkampene som blir beskrevet i bøkene, selv om enkelte andre ansatte ved skolen av og til tar over denne rollen. For eksempel var det Severus Slur som var dommer i rumpeldunkkampen mellom Håsblås og Griffing i "Harry Potter og De vises stein. Immivering. Dette faget er valgfritt, og undervisningen koster 12 galleoner. Immivering er kunsten å magisk forsvinne fra et sted og dukke opp et annet sted. Det kreves at man har autorisasjon fra Magidepartementet og kan bare gjøres lovlig av personer over 17 år. Det er farlig å immivere hvis det ikke blir gjort skikkelig: Kroppsdeler kan være igjen der man forsvant fra, noe som er en uheldig bieffekt kjent som «splutsjing». Ronny Wiltersen strøk på sin første immiveringsprøve etter at han etterlot seg et halvt øyenbryn. En mer alvorlig hendelse oppstod tidligere da Susanne Beining feilet immiveringsprøven sin, og mistet et bein, selv om det raskt ble satt på plass igjen av lærerne ved Galtvort. Elever ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom som er 17 år gamle, eller blir 17 i løpet av skoleåret, kan ta det 12 uker lange kurset i immivering kort tid etter juleferien. Ronny, Hermine, Vincent Krabbe, Grylius Gurgel og Nilus Langballe tok alle kurset i sitt sjette år ved skolen. Ronny feilet prøven, men Hermine bestod feilfritt. Draco Malfang, Harry Potter og Ernst Maltmann er noen av sjetteårsstudentene som må vente lenger før de kan ta immiveringskurset på grunn av at de har fødselsdag i siste halvdel av året. Transfigurasjon. Transfigurasjon av Duccio di Buoninsegna malt 1308-1311 i National Gallery i London Transfigurasjon (fra latin: "Transfiguratio") betegner omskapelse, gjerne til noe vakrere. Innen kristen ikonografi refererer det til det at Kristus ble forklaret på berget, se Matteus kapitel 17. I katolsk tradisjon feires dette med festdag 6. august Fjellkjede. Fjellkjede, i geologien kjent som orogen, er betegnelsen på et større område med sammenhengende fjellformasjon. Eksempler på fjellkjeder er Alpene og Pyreneene i Europa, Ural og Kaukasus mellom Europa og Asia, Atlasfjellene i Afrika, Himalaya i Asia, Rocky Mountains i Nord-Amerika og Andesfjellene i Sør-Amerika. Norske fjellkjeder tilhører Kaledonidene som ble dannet fra slutten av prekambriumtiden til permtiden. Kaledonidene strekker seg fra Grønland og Svalbard i nord gjennom Skandinavia og Vest-Europa og over Atlanterhavet til Øst-Canada og USA helt ned til Florida. Romsdalsalpene, Sunnmørsalpene, Jotunheimen, Lyngsalpan og Vestnesfjellene. Lot-et-Garonne. Lot-et-Garonne er et fransk departement i regionen Aquitaine. Hovedbyen er Agen, og departementet har 305 380 innbyggere (1990). Departementet består av fire arrondissementer, 40 kantoner og 319 kommuner. Maximilian Harden. Maximilian Harden (født 20. oktober 1861 i Berlin, død 30. oktober 1927 i Montana, Sveits), egentlig "Felix Ernst Witkowski", pseudonym "Apostata", var en innflytelsesrik tysk publisist, kritiker, skuespiller og journalist. Liv. Harden var sønn av en jødisk kjøpmann. Etter påtrykk fra faren måtte han som 12-åring forlate skolen. Fra 1874 utdannet han seg til skuespiller, og opptrådte med en reisende teatertrupp forskjellige steder i Tyskland. I 1878 konverterte han til protestantismen. Fra 1884 arbeidet han som teaterkritiker for en rekke aviser. Under pseudonymet "Apostata" offentliggjorde han artikler om politiske temaer i tidsskriftet «Gegenwart». Han publiserte også i «Die Nation» og «Berliner Tageblatt», og var medarbeider av Theodor Wolff. I 1889 var han en av grunnleggerne av teaterforeningen Freie Bühne i Berlin og reorganiserte i de følgende årene sammen med Max Reinhardt Deutsches Theater i Berlin. I 1892 grunnla Harden uketidsskriftet «Die Zukunft», hvor han offentliggjorde tallrike essais innen politikk og kunst. Han var først en monarkist og ivrig tilhenger av Bismarck, men ble senere kritisk til keiser Wilhelm IIs regjering, av Bismarck kalt "Kamarilla" (gunstlinger) og "Kinäden." Kunstnerisk deltok han i en rekke disputter med Gerhart Hauptmann og Hermann Sudermann. For den såkalte "Friedrichshagener Dichterkreis" stod Harden høyt i anseelse. I den første utgave av sitt tidsskrift offentliggjorde han Ola Hanssons og Laura Marholms opprop til støtte for August Strindberg. Fra 1906 angrep Harden i en rekke artikler det han kalte keiserens "personlige regiment" og "Entourage". Særlig sterke konflikter førte hans anklage om at keiserens nære venn og rådgiver Philipp von Eulenburg und Hertefeld skulle være homofil og ha begått mened. Det gikk rykter om at Harden hadde fått påstanden fra Otto von Bismarck over en flaske vin. Den førte til tre sensasjonsprosesser mot Eulenburg, og tross frifinnelsene skadet det kongehusets anseelse. Lignende sjokkbølger sendte grev Kuno von Moltkes skandaleprosess mot Harden. Under første verdenskrig støttet han først krigen, men ble senere kritisk til krigspolitikken. I 1918 fikk han Strindberg-prisen for sin essaisamling "Krieg und Frieden". Under revolusjonen etter 1918 inntok han utopisk-sosialistiske synspunkter. I 1919 giftet han seg med sin mangeårige samleverske Selma Aaron. Den 3. juli 1922 ble Harden angrepet av frikorpstilhengere foran sitt hus i Berlin-Grunewald, som han såvidt overlevet med store hodeskader. Han innstilte utgivelsen av sitt tidsskrift og reiste 1923 til Sveits. I 1927 døde han av virkningene av attentatet. Volvo TP21. TP21 er en terrengående bil fra Volvo, bygget for det svenske forsvaret. Bilen er også kjent som «Sugge», etter en drosje fra Volvo med samme kallenavn. TP21 er nemlig bygget på en Volvo lastebil med karosseriet fra denne drosjen. Bruksområdet var som sambandsbærer, altså med radioer innmontert. Den svenske hæren kalte den "Raptgb 915". Prototypene sto ferdige i 1952 og produksjonen gikk fra 1954 til slutten på tiåret. I alt 724 ble produsert. Alpes-Maritimes. Alpes-Maritimes er et fransk departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Hovedbyen er Nice, og departementet har 1 011 326 innbyggere (1999). Det er to arrondissementer, 52 kantoner og 163 kommuner i Alpes-Maritimes. Emil Rathenau. Emil Moritz Rathenau (født 11. desember 1838 i Berlin, død 20. juni 1915 samme sted) var en tysk ingeniør og industrimann av jødisk opprinnelse. Han grunnla AEG, og var far til senere utenriksminister Walther Rathenau. Emil Rathenau var fra 1866 gift med Mathilde Nachmann (1845–1926), datter av en velhavende bankmann fra Frankfurt. Eksterne lenker. Rathenau, Emil Rathenau, Emil Rathenau, Emil Bouches-du-Rhône. Bouches-du-Rhône er et fransk departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur. Hovedbyen er Marseille, og departementet har 1 835 719 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 57 kantoner og 119 kommuner i Bouches-du-Rhône. Volvo L-3314. Volvo L-3314-N, produsert en gang mellom 1962 og 1968 Volvo Laplander L-3314, også kalt Volvo Felt, Volvo-Jeep eller Volvo Valp i dagligtale er en serie terrengående biler fra Volvo. De ble utviklet på 1950-tallet, med N. M. Hartelius som prosjektleder. Historikk. Prøveserien het L-2304, og hadde Volvo B16-motor, M41 girkasse, akslinger fra Salisbury i Storbritannia og fordelingsgirkasse fra Willys. Bilen var frambygd, dvs. føreren sitter foran/over framakslingen/motoren. Bilen var spesialdesignet for det svenske forsvaret. Produksjonsmodellen het L-3314, og hadde til forskjell fra forserien B-18-motor, fordelingskasse kopiert av Willys, men produsert av ZF (ZF VG 50), DANA-akslinger lisensprodusert av Salisbury der bakakslingen ble levert med differensialbrems og andre forbedringer. Denne ble også brukt av det norske forsvaret med noen endringer under modellnavnet L-3314N. Andre utgaver var Volvo L-3314 HT med stålkarosseri og vinsj, L-3304 kanonvogn som var normalbygd og L-3315 radiovogn. Bilene ble produsert på 60-tallet. Noen sivile L-3314 ble produsert, hovedsakelig til statlige etater i Norden (energiverk og liknende). For eksempel Universitetet i Oslo hadde en L-3314 HT. Volvo C303 er en videreutvikling av L-3314. Volvo solgte pressverktøyet til L-3314 til det ungarske firmaet Hungarocamion som lisensproduserte en sivil versjon av L3314 som ble kalt Volvo C202. Den fikk en oppgradering med B-20-motor, men differensialbremsen i bakakselen ble tatt ut. C202 var for dyr og ble aldri noen suksess. I Norge. I Det norske forsvaret var betegnelsen «Vogn, felt, 1/2 tonn, 4x4, Volvo, modell L3314N», men fikk raskt klengenavnet «Volvo Felt» eller «Volvo-Jeep». I Sverige fikk den derimot klengenavnet «Volvo Valp». Den norske utgaven ble satt sammen av Raufoss Ammunisjonsfabrikk. 2 273 eksemplarer ble montert der. Den norske versjonen hadde NATO-krav å oppfylle, noe som gjorde at den fikk 24-volts elektrisk system, radiostøydemping på tenningssystemet og nedfellbar frontrute. Norske underleverandører produserte deler til L-3314N, blant annet var kapellet norskbygd og dekkene produsert av Askim gummivarefabrikk. To typer dekk ble brukt, Viking Knobby (A/T-mønster) og Viking Hardhaus (terrengmønster). Den overtok for både feltvogner (Willys- og Ford-jeeper) og lette lastevogner (Dodge WC52 «kvarting»), blant annet som feltvogn, ambulanse og sambandsbærer. L-3314N ble igjen til en viss grad erstattet av Land Rover Serie III og senere helt av Mercedes-Benz Geländewagen. Med svært store hjul, trekkvillig motor, god vektfordeling, differensialbrems i bakakslingen ble L-3314N den feltvogna med best framkommelighet forsvaret har hatt. Skalamodeller. Majorette har laget en 1:64 skala Die Cast metall modell av dette kjøretøyet. Romerike hobbysenter har laget en 1:35 skala resin byggesett av dette kjøretøyet. Settet gis ikke ut lenger. Lot (departement). Lot er et fransk departement i regionen Midi-Pyrénées. Hovedbyen er Cahors, og departementet har 160 197 innbyggere (1999). Det er tre arrondissementer, 31 kantoner og 340 kommuner i Lot. Eliksir. Eliksir eller elixir, (middelalderlatin, «avkok» eller «medisin», fra arabisk "الإكسير" "al-iksir", «pulveret») er en betegnelse på en historisk farmasøytisk legemiddelform som inneholder et aktivt legemiddel som for eksempel morfin som er oppløst i for eksempel etanol og beregnet til peroral bruk. Det er også i populærkulturen en meget brukt betegnelse på trolldomsbrygg o.l., som f.eks. i Harry Potter-serien. Oise (departement). Oise er et fransk departement i regionen Picardie. Hovedbyen er Beauvais, og departementet har 766 441 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 41 kantoner og 693 kommuner i Oise. RQ-6 Outrider. RQ-6 Outrider er en drone, et ubemannet luftfartøy, utviklet for det amerikanske marinekorpset. Den var beregnet på å brukes til rekognosering i nær sanntid, og sende måldata til marinekorpsets styrker eller samarbeidende hær- og marinestyrker. Et komplett system passer på to HMMWV kjøretøyer og tilhengere, og kan igjen transporteres i ett C-130 Hercules transportfly. Prosjektet ble påbegynt i 1996 og kansellert i 1999 GNAT-750. GNAT 750 er en drone, et ubemannet luftfartøy, fra amerikanske General Atomics. Den skal kunne fly i 48 timer og nå en høyde på 8 000 meter. GNAT-750 ble utviklet sent på 1980-tallet som en forenklet utgave av LSI Amber, beregnet på eksport. Jomfruturen foregikk i 1989. GNAT lignet Amber, men vingene ble montert lavt på skroget i stedet for over. Fremdriften ble besørget av en Rotax 912 firesylindret boksermotor. Dronen kan fly til operasjonsområde 2000 km bort, og operere der i 12 timer før den returnerer hjem. GNAT er kjent å ha vært i operativ bruk, for eksempel over det tidligere Jugoslavia med amerikansk etterretning. Modellen er også solgt til Tyrkia. Ardennes. Ardennes er et fransk departement i regionen Champagne-Ardenne. Hovedbyen er Charleville-Mézières, og departementet har 290 130 innbyggere (1999). Departementet har navn etter fjelldraget Ardennene. Det er fire arrondissementer, 37 kantoner og 463 kommuner i Ardennes. Jordan Falcon. Jordan Falcon er en drone, et ubemannet luftfartøy, tatt fram som et samarbeid mellom King Abdulla Design and Development Bureau og Jordan Aerospace Industries. Den er kompakt, og beregnet på taktisk bruk og har en rekkevidde på 50 km. Maksimal teoretisk rekkevidde, vindstille: 450 km Somme. Somme er et fransk departement i regionen Picardie. Hovedbyen er Amiens, og departementet har 555 551 innbyggere (1999). Det er fire arrondissementer, 46 kantoner og 783 kommuner i Somme. Dufourspitze. Dufourspitze er den høyeste topp i Monte Rosa-massivet og det høyeste fjellet i Sveits samt det nest høyeste fjellet i Alpene og Vest-Europa. Fjellets høyeste topp er 4634 meter over havet. Fra toppen kan man se Matterhorn. Youngplanen. Youngplanen var et opplegg for løsningen av den tyske krigserstatningsgjeld etter første verdenskrig. Planen har sitt navn etter lederen for den kommisjonen som utarbeidet den i 1929–1930, den amerikanske forretningsmannen og økonomen Owen D. Young. Etter at Dawesplanen var blitt lansert i 1924 ble det raskt åpenbart at Tyskland ikke ville i stand til å betale de enorme årlige beløpene, som dessuten løp inn i den uoverskuelige fremtid. Youngplanen fastla det totale beløpet til 26.350.000.000 dollar, og stipulerte at det skulle betales over en periode på 58 1/2 år. Planen ble godtatt av de allierte seierherrer, og skulle fra 1930 erstatte Dawesplanen. Youngplanen hadde de positive trekk for Tyskland var at landet fikk et definitivt beløp å forholde seg til, og reduserte de årlige ratene vesentlig. Det årlige beløp, som var satt til 473 millioner dollar, var delt i to elementer: En ubetinget del (satt til én tredjepart av summen), og en del som man kunne utsette betaling av (resten). Tysklands finansiering skulle skje ved transportbeskatning og over statsbudsjettet. Men så kom det økonomiske sammenbrudd sent i 1929, som fikk to viktige konsekvenser: Det amerikanske bankvesen måtte innkalle utestående fordringer i Europa og kansellere de kreditter som ville gjort Youngplanen gjennomførbar. Dessuten gikk eksport og import så kraftig med verden over at den tyske gjeldsinndekning ble urealistisk. I 1933 hadde to tredjedeler av verdenshandelen bortfalt. En ny amerikansk handelspolitikk ble iverksatt med Hawley-Smoot-tollavgiften. Dette bidro til å forverre det som var en alvorlig økonomisk krise til en verdensomspennende depresjon, idet det var en nasjonalt beskyttelsestiltak som utløste nasjonale og nasjonalistiske mottiltak. I Tyskland steg arbeidsløsheten fra 33,7% i 1931 til 40% i 1932. Under disse forhold kom den amerikanske president Herbert Hoover med en offentlig uttalelse som foreslo et ettårs moratorium for de tyske utbetalinger. Han klarte å få 15 lands støtte til moratoriet innen juli 1931. Men tiltaket strakk ikke til for å bremse Europas raske fart mot økonomisk sammenbrudd. Tyskland ble forkrøplet av en større krise i bankvesenet. Tyskland gjenopptok ikke utbetalingene, og etter at nasjonalsosialistene kom til makten, erklærte de at de avfeide alle betalingskrav. Follastormen. Follastormen er en betegnelse på et en kraftig orkan som rammet Trøndelagskysten 20. februar 1625. Orkanen kombinert med kraftig snøvær kom overraskende og tilsammen omkom 210 personer, hovedsakelig fiskere i Folla. Gauldalsraset. Gauldalsraset var et sand- og grusras og en påfølgende flomkatastrofe i Gauldalen i 1345. Raset og oversvømmelsen betegnes ofte som norgeshistoriens største naturkatastrofe. Ifølge islandske kilder skal skredet ha gått i september 1345. Det finnes ikke mange kilder fra denne tiden som nevner raset, men den første kilden som er skrevet tre år etter raset og to andre kilder inneholder informasjon om hendelsen. Også muntlig tradisjon og geologiske tolkninger har bidratt til å forklare hendelsen. Ifølge de gamle kildene gikk raset ved Kvasshylla, eller Haga gård, tre km nord for Støren. Raset demte opp Gaula og dannet en innsjø som strakte seg 14 kilometer opp i dalen til Bones. Oppover dalen ble 25 gårder oversvømmet og helt ødelagt. Til slutt raste demningen som må ha vært mellom 30 m og 40 m høy og store mengder løsmasser og vann oversvømte dalen helt ned til Melhus. Over 50 gårder og sju kirker skal ha blitt ødelagt av raset og oversvømmelsen og over 500 mennesker omkom. Nyere beregninger viser at det med stor sannsynlighet har gått ras ved Kvasshylla for så lenge siden. Beregningene viser at raset måtte ha vært på minst 45 millioner kubikkmeter hvis det er sant at innsjøen strekte seg helt opp til Bones. Demningen må ha vært minst 33 m høy for at innsjøen skulle ha strukket seg så langt opp i dalen. Gauldalsraset var ikke like stort som Verdalsraset, men mange flere omkom i Gauldalen. Hvorfor så mange omkom kan kanskje settes i sammenheng med at det var midt i en pilegrimsferd. En av de eldste kildene nevner faktisk at det var om lag 250 veifarende og over 250 fastboende som mistet livet i raset. Raset i Gauldalen berørte et mye større område enn Verdalsraset. Hele dalen fra Bones langt opp i dalen og helt ned til Melhus var ødelagt, hovedsakelig på grunn av flommen etter at demningen brast. Det har vært hevdet at raset var et leirras, men en avhandling publisert i 2001 påviser at det var sand og grus som raste ut. Dionysos. Dionysos (gresk: Διόνυσος, "Dionysos") var en fruktbarhetsgud, en gud for høstingen av vindruene, vinproduksjon, rituell galskap og ekstase i gresk mytologi. Hans navn på tavler med inskripsjoner i Linear B viser at han ble dyrket fra rundt 1500-1000 f.Kr. i mykensk kultur. Andre spor fra en form for dionysisk kult har blitt funnet oldtidens minoiske Kreta. hans opprinnelse er usikker, og hans kult tok mange former; en del beskrivelser i antikke kilder nevner trakiske bakgrunn, andre gresk. I en del kulter kommer han fra øst som asiatisk utlending; i andre fra Etiopia i sør. Han er en åpenbarelsegud, «guden som kommer», og hans utenlandskhet som en gud som kommer utenfra kan ha vært iboende og en vesentlig del av hans kult. Han ble en betydelig og populær figur i gresk mytologi og gresk religion i antikken, og er i noen gudelister inkludert blant de tolv olympere. Hans festivaler ble den drivende kraften bak utviklingen av gresk drama og teater. Han er et eksempel på en døende gud. Mosaik Dionysos gjenkomst, romersk mosaikk fra Tunis De tidligste kultbilder av Dionysos viste en voksen mann med skjegg og kappe. Han holder en stav dekorert med furukongler på toppen, kjent som "thyrsos". Senere bilder viser ham uten skjegg, sensuell, naken eller halvnaken, som en androgyn ungdom, og litteraturen beskriver ham som kvinnelig eller «mann-kvinnelig». I sin fullt utviklede form viste de sentrale kultbildene hans triumferende, opprørske eller kaotiske ankomst eller tilbakekomst som om fra et sted bortenfor grensene til den kjente og siviliserte verden. Hans prosesjon "(thiasos)" besto av ville kvinnelige tilhengere ("mænader") og av falliske, skjeggete satyrer. En del er utstyrt med "thyrsos", noen danser eller spiller musikk, og guden selv er trukket i en stridsvogn, vanligvis av eksotiske udyr som løver eller tigre, og er noen gang fulgt av skjegget, fordrukken Silenos. Denne prosesjonen er antatt å være kultmodellen for mennesker som var tilhengerne av dionysiske mysterier, og fester til ære for ham to ganger i året, såkalte "dionysia". Dette er skildret i Euripides' tragedie "Bakkantinnene", som er den mest utførlig kilden til kunnskap om Dionysos og kulten rundt ham. I hans trakiske mysterier bar han en "bassaris" eller revskinn, symbolet på et nytt liv. Dionysos er representert av byreligionen som beskytter av de som ikke tilhørte det konvensjonelle samfunn, og symboliserte således alt som var kaotisk, farlig og uventet, alt som unnslapp menneskelig fornuft og som bare kan tilskrives de uforutsette handlingene til gudene. Han representerte således en mulig farlig og opprørsk kraft i det antikke greske samfunnet. Han var også kjent som "Bacchus" (gresk: Βάκχος, "Bakkhos"), det navnet som romerne overtok og det raseri han førte til, "bakkheia". Hans "thyrsos" er tidvis innviklet med eføy og dryppende av honning. Det er velgjørende vånd (stav), men også et våpen og kan bli benyttet for å ødelegge de som motsatte seg hans kult og den frihet han representerte. Han er også en frigjører, "Eleutherios", hvis vin, musikk og ekstatiske danser frigjør hans tilhengere fra selvbevisst frykt og bekymringer, og nedbryter den undertrykte bundethet og ufrihet fra de mektige. De som deltok i hans mysterier er besatt og bemektiget av guden selv. Hans kult er også en «sjelenes kult»; hans mænader forer de døde gjennom blodofringer, og han fungerer som en guddommelig mellomvære mellom de levende og de døde. I gresk mytologi er Dionysos presentert som en sønn av Zevs og den dødelige Semele, og er således en halvgud eller hero: og som sønn av Zevs og Persefone eller Demeter, således helt og holdent guddommelig, delvis ktonisk og muligens identisk med Iakkhos i de eleusinske mysterier. Således kan Dionysos også forstås som en synkretisme av lokal gresk naturguddom og en mer mektig (utenlandsk) gud fra Trakia eller Frygia som Sabazios eller Zalmoxis. Etymologi. Elementet "dio-" har blitt knyttet siden antikken med "Zevs" (genitiv "Dios"). Den tidligste dokumenterte formen av navnet er mykensk språk "di-wo-nu-so", skrevet i Linear B, en syllabisk (stavelsesdannende) skrift, formodentlig for "/Diwo(h)nūsos/", og er funnet på to tavler ved mykenske Pylos og datert til 1200- eller 1100-tallet f.Kr. Senere varianter omfatter "Dionūsos" og "Diōnūsos" i Boiotia; "Dien(n)ūsos" i Thessalia; "Deonūsos" og "Deunūsos" i Jonia; og "Dinnūsos" i Aeolis, foruten andre varianter. En forstavelse "Dio-" er funnet i andre navn, som de til dioskurene, og kan være avledet fra "Dios", genitivformen av navnet til Zevs. Forskerne Janda (2010), som følger Peters (1989) ser verbale forstavn i "diemai" «å jakte, hastig, drive fram». Det andre elementet "-nūsos" er assosiert med fjellet Nysa, det påståtte fødestedet for guden i gresk mytologi og hvor han ble fostret av nymfer (nysiadene), men i henhold til Ferekydes av Syros var "nũsa" et arkaisk ord for «tre». Kulten til Dionysos var tett assosiert med trær, særlig fikentreet, og en del av hans tilnavn viser dette, slik som "Endendros", «han er i treet», eller "Dendritēs", «han er treet». Peters foreslår den opprinnelige meningen som «han som løper blant trærne», eller det til en «løper i skogen». Janda (2010) aksepterer denne etymologien, men foreslår en mer kosmologisk fortolkning av «han som henger over(verdens-)treet». Denne fortolkningen forklarer hvordan «Nysa» kunne bli omfortolket fra en mening av «tre» til navnet til et fjell: "Axis mundi" (den kosmiske akse) i den urindoeuropeisk religion er representert både som et verdenstre og som et verdensfjell. Fødsel. a>en viser Dionysos' fødsel. Midt på kommer barnet ut av Zevs lår. Dionysos hadde en merkelig fødsel som gjør det vanskelig å passe ham inn i den olympiske gudeverden. Hans mor var en vanlig, dødelig kvinne, Semele, datter av Kadmos av Theben, og hans far var Zevs, gudenes konge. Zevs' hustru Hera oppdaget affæren mens Semele var gravid. Hera tok skikkelsen av ei gammel kone (i andre fortellinger som en amme) og ble venn med Semele som betrodde henne at ingen annen enn Zevs var den faktiske faren til hennes ufødte barn. Hera lot som om hun ikke trodde henne, og plantet tvilets frø i Semeles sinn. Nysgjerrig forlangte Semele av Zevs at han avslørte seg selv i all sin herlighet som bevis på at han var guddommelig. Selv om Zevs bønnfalt henne om ikke å be om dette, insisterte hun og han gikk med på det. Derfor kom han til henne i stråler av lyn, men dødelige kunne ikke se på en utilslørt gud uten å dø, og hun gikk til grunne i det påfølgende flammehavet. Zevs reddet Dionysos i fosteret og sydde ham inn i sitt lår. Noen få måneder senere ble Dionysos født på fjellet Pramnos på øya Ikaria ved at Zevs slapp fri det nå fullt utvokste barnet fra sitt lår. I denne versjonen har Dionysos to mødre (Semele og Zevs) for sin fødsel, derav tilnavnet "dimētōr" («av to mødre») assosiert med at han er født to ganger. I en versjon fra Kreta av den samme fortellingen i henhold til Diodorus Siculus, var Dionysos sønn av Zevs og Persefone, dronningen av den gresk underverden. Diodorus' kilder identifiserte moren tvetydig som Demeter (mor til Persofone). En sjalu Hera forsøkte også her å drepe barnet, denne gangen ved å sende titanere for å slite barnet i småstykker etter å ha lokket det til seg med leker. Det er sagt at han ble hånet av titanerne som ga en "thyrsos", en stang av fenikkel, istedenfor hans rettmessige septer. Zevs slo titanerne til støv med sin lynstråler, men kun etter at titanerne hadde spist alt av Dionysos unntatt hjertet som ble reddet av henholdsvis (alt etter som) Athene, Rhea eller Demeter. Zevs tok hjertet og la det i sitt lår for å gjenskape Dionysos, således ble han igjen «født to ganger». Andre versjoner hevder at Zevs gjenskapte ham i livmoren til Semele, eller ga Semele hjertet som hun spiste og således ble gravid med Dionysos. Gjenfødelsen i begge versjoner er hovedgrunnen til hvorfor Dionysos ble dyrket i mysteriereligioner da hans død og gjenfødsel var hendelser av mystiske ærefrykt. Denne fortellingen ble åpenbart benyttet i flere gresk og romerske kulter, og varianter av den er funnet hos Kallimakhos og Nonnos som referer til denne Dionysos med tittelen "Zagreos". Myten om lemlestingen av Dionysos av titanene er også hentydet til av Platon i hans "Phaedo" (69d) hvor Sokrates hevder at innvielsene i de dionysiske mysterier er lik de som går langs den filosofiske vegen. Sene nyplatonister som Damaskios undersøkte implikasjonene av denne påstanden. Barndom på fjellet Nysa. a>, (Det arkeologiske museum i Olympia). I henhold til myten ga Zevs ansvaret for den nyfødte Dionysos til Hermes. En versjon av denne fortellingen er at Hermes tok gutten til kong Athamas og hans hustru Ino, Dionysos' tante. Hermes ba ekteparet om oppfostre gutten som en pike for å skjule ham for Heras raseri. En annen versjon er at Dionysos blir tatt med til regnnymfene på det mytiske fjellet Nysa, som stelte og fostret ham i hans barndom, og for deres omsorg belønnet Zevs dem ved å plassere dem som hyadene blant stjernene (se stjernegruppen Hyadene). I andre versjoner av den samme fortellingen lar Zevs Hermes gi gutten til Rhea eller Persefone for å la ham vokse opp i underverden, langt unna Hera. Alternativt ble han oppfostret av Maron. Dionysos i gresk mytologi er en gud av utenlandsk opprinnelse, og mens fjellet Nysa er et mytologisk sted, er det alltid veldig langt unna i øst eller sør. Den homeriske hymne til Dionysos plasserer ham i «langt fra Fønikia, nær den egyptiske elven». Andre plasserer stedet i Antolia eller i Lybia, «unna i vest ved et stor hav», i Etiopia av Herodot, eller i Arabia av Diodorus Siculus. "Bibliotheca" synes å følge den greske filosofen Ferekydes av Syros, som forteller om hvordan barnet Dionysos, guden for vinrankene, ble fostret av regnnymfene, hyadene på Nysa. Barndom. a>, et drikkebeger fra 500-tallet f.Kr. avbilder Dionysos blant sjøfolk som blir forvandlet til delfiner etter å ha forsøkt å fange ham. Da Dionysos vokste opp, oppdaget han vinkulturen og de ulike metodene for få ut den kostelige væsken; men Hera gjorde ham gal og drev ham av sted som vandringsmann på de ulike stedene av jorden. I Frygia ble han kurert av gudinnen Kybele, bedre kjent av grekerne som Rhea. Hun lærte ham opp i hennes religiøse ritualer, og han reiste videre gjennom Asia for å lære folk å produsere vin. Den mest berømte delen av den vandringen er hans tur til India som det er sagt tok flere år. Da han i triumf kom tilbake tok ham på seg å introdusere dyrkelsen av seg selv i Hellas, men det ble motsatt av en del fyrster (som Pentheus eller Lykurgos) som fryktet ham på grunn av den uorden og den galskap som hans kult ville føre med seg. Dionysos var en enestående attraktiv ung man. En av de homerske hymner gjenforteller hvordan, mens han var forkledd som et vanlig menneske som satt ved sjøkanten, noe sjøfolk fikk øya på ham og trodde han var en fyrste. De tok ham til fange ham for å seile ham langt unna og selge ham for løsepenger eller slaveri. De forsøkte å binde ham med reip, men ingen former for tau kunne holde ha. Dionysos forvandlet seg til en rasende løve og slapp løs en bjørn om bord som drepte alle han kom i kontakt med. De som hoppet over bord ble barmhjertig forvandlet til delfiner. Den eneste overlevende var rorsmannen Acoetes, som gjenkjente guden og forsøkte å stoppe sjøfolkene fra først av. I en lignende fortelling besluttet Dionysos å seile over Egeerhavet fra Ikaria, en mindre øy i de nordlige egeiske øyer og til Naxos i Kykladene. Han hyret et tyrrisk piratskip, men straks guden var kommet om bord seilte de ikke til Naxos, men til Asia for å selge ham som en slave. Dionysos forvandlet da masten og årene om til slanger og fylte skipet med eføy og lyden av fløyter slik at sjøfolkene ble sinnsyke. De hoppet over bord og der ble de forvandlet til delfiner. Midas. En gang oppdaget Dionysos at sin gamle lærer og fosterfar, Silenos, manglet. Den gamle mannen hadde drukket vin og deretter vandret full av sted. Han ble funnet av noen bønder som fraktet ham til sin konge (alternativt, Silenos sov rusen ut i Midas' rosehage). Midas gjenkjente hma og behandlet ham gjestemildt, underholdt ham i ti dager og nett med vennlighet samtidig som Silenos underholdt Midas og hans venner med fortellinger og sanger. På den ellevte dagen brakte han Silenos tilbake til Dionysos. I takknemmelig tilbød guden Midas at han kunne selv velge hvilken belønning han vil ha. Midas ba da om at hva som helst han berørte ville bli forvandlet til gull. Dionysos aksepterte det, men beklaget at Midas ikke hadde gjort et bedre valg. Midas gledet seg over sin nye makt som han skyndte seg for å prøve. Han berørte en eikekvist og den ble til gull. Han berørte en stein og det samme skjedde. Så snart han kom hjem beordret han lykkelig sine tjenere til dekke til et gilde. Til sin forskrekkelse oppdaget han at hans brød, kjøtt, vin og datter ble forvandlet til gull straks han kom borti det. Oppskaket strebet Midas for å få fjernet sin nye makt. Han bønnfalt Dionysos fra å redde ham fra sult. Guden hørte ham og ba ham vaske seg i elven Paktolos ved byen Sardis. Midas dro av sted for å gjøre så, og da han stakk hendene i vannet gikk makten til det og elvesanden ble forvandlet til gull. Dette er etiologisk myte som forklarer hvorfor sanden i Paktolos er så rik med gull. Pentheus. Pentheus revet i filler av Agave og Ino. Attisk rødfigur på "lekanis" (deksel på kosmetikkbolle), ca. 450-425 f.Kr. (Louvre) Euripides skrev en tragedie om det destruktive vesenet til Dionysos i "Bakkantinnene". Ettersom Euripides skrev dette dramaet mens han var ved hoffet til kong Arkelaus av Makedonia, har en del forskere tenkt at kulten til Dionysos var sett ned på i Makedonia, men velvillig i Athen. I stykket dro Dionysos tilbake til sitt fødested i Theben som ble styrt av hans fetter Pentheus. Dionysos ønsket å få hevn over Pentheus og kvinnene i Theben (hans tanter Agave, Ino og Autonoë) for at de ikke trodde på hans mor Semeles påstand om at hun var blitt gjort gravid av selveste Zevs, og for at de nektet hans guddommelighet (og derfor heller ikke dyrket ham). Dionysos drev Pentheus langsomt til galskap, lurte ham i skogene ved fjellet Kithairon, og overbeviste ham deretter om å spionere på mænadene (de kvinnelige tilhengerne av Dionysos). Mænadene var i et sinnssykt raseri da Pentheus så dem (tidligere i skuespillet hadde de revet i filler en saueflokk), og da de oppdaget ham trodde de han var et vilt dyr. Pentheus ble revet i småbiter, og en av mænadene var Agave, hans mor, rev hans lemmer fra ham mens han sårt ba for sitt liv. Som resultat for deres handling ble kvinnene forvist fra Theben, Lykurgos. Da kong Lykurgos av Trakia hørte at Dionysos var kommet til hans kongedømme, fikk han alle tilhengerne av guden fengslet. Dionysos flyktet og søkte tilflukt sammen med nymfen Thetis, og sendte deretter en tørke som fikk folket til å gå til opprør. Dionysos gjorde deretter kong Lykurgos sinnssyk, fikk ham til å hogge sin egen sønn i småbiter med en øks i den tro at han var en klynge med eføy, noe som var Dionysos' hellige plante. Et orakel hevdet deretter at landet ville forbli tørt og goldt så lenge som kongen var i live. Folket fikk Lykurgos deretter drept og Dionysos fjernet deretter forbannelsen over landet. Denne fortellingen er fortalt i Homers "Iliaden" 6.136-7. I en alternativ versjon, tidvis vist i kunsten, forsøker Lykurgos å drepe Ambrosia, en tilhenger av Dionysos, som ble forvandlet til en vinranke som tvinnet seg om den rasende kongen og til sist kvalte ham til døde. Prosymnos. En velkjent fortelling er om hans nedstigning til Hades for å redde sin mor Semele, som han deretter plasserte blant stjernene. Han gjorde nedstigningen fra etter sigende bunnløs dam ved kysten av Argolida i nærheten av det forhistoriske stedet Lerna. Han ble ledet av Prosymnos som krevde som belønning å bli Dionysos' elsker. Prosymnos døde før det skjedde, men for å tilfredsstille dennes skygge, formet Dionysos en fallos fra en oliventre og satte den på Prosymnos' grav. Denne fortellingen er bevart i sin helhet i kristne kilder hvis mål var å bringe diskreditere og føre vanry på hedensk mytologi. Det synes å ha tjent som en forklaring på de hemmelige objekter som ble avslørt i de dionysiske mysterier. Ampelos. En annen myte i henhold til Nonnos innvolverer Ampelos, en satyr. Som forutsett av Dionysos, ble ungdommen drept i en ulykke da han forsøkte å ri på en okse som var blitt rasende av stikket gudinnen Ates klegg. Skjebenene bevilget Ampelos et andre liv som vinranker og fra disse presset Dionysos den første vinen. Chiron. Den unge Dionysos skal også ha vært en av de mange berømte elevene til kentauren Cheiron. I henhold til Ptolemaios Chennos ble «Dionysos elsket av Cheiron, fra hvem han lærte sanger og danser, de bakkiske ritualene og innvielser.» Mindre myter. Da Hefaistos bant fast Hera til en magisk stol, fikk Dionysos drukket ham full og fikk ført Hera tilbake til Olympos. En tredje nedstigning til Hades ble funnet på av Aristofanes i hans komedie "Froskene". Dionysos, som beskytter av dramafestivalen i Athen, "Dionysia", ønsket å føre tilbake til livet en av de store gresk dramatikerne. Etter skuespillkonkurransen er Aiskhylos den som er valg framfor Euripides. Da Theseus forlot Ariadne sovende på Naxos, fant Dionysos henne og lå med henne. Hun fødte ham en sønn ved navn Oinopion, men han begikk selvmord eller ble drept av Theseus. I en del varianter får han hennes krone plassert på himmelen som stjernebildet "Corona" (Den nordlige krone); i hans andre nedstigning til Hades fører han henne tilbake til gudene på Olympos. En annen, ulik redegjørelse hevder at Dionysos beordret Theseus til å forlate Ariadne på øya Naxos etter at han hadde sett Theseus fraktet henne på et skip og Dionysos besluttet at han selv ville ha henne. Psalacantha, en nymfe fra Ikaria, klarte ikke å vinne kjærligheten til Dionysos da han isteden elsket Ariadne, og ble deretter forvandlet til en plante. Kallirhoe var en kvinne fra Kalydon i Aitolia som hånte Coresos, en prest av Dionysos. Han truet derfor å gjøre alle kvinner i Kalydon sinnssyke. Presten ble beordret til å ofre Kallirhoe, men han drepte seg selv isteden. Kallirhoe kastet seg i en brønn som senere ble oppkalt etter henne. Acis, en ungdom fra Sicilia, har blitt hevdet å ha vært en sønn av Dionysos, men Ovid i hans "Metamorfoser" slo fast at han var sønn av Faunus, noe som er mytologisk beslektet. Paralleller med kristendommen. Romersk sarkofag med dionysisk opptog, Kapitolmuseet Roma. De tidligste diskusjoner som trakk mytologiske paralleller mellom Dionysos og figuren Kristus i kristen teologi kan bli sporet til Friedrich Hölderlin, som identifiserte Dionysos med Kristus mest uttrykkelig i "Brod und Wein" (1800–1801) og "Der Einzige" (1801–1803). Moderne forskere som Martin Hengel, Barry Powell, og Peter Wick, blant andre, argumenterer at den dionysiske religion og kristendommen har merkbare paralleller. De peker på symbolismen i vin og viktigheten oppretthold i de mytologiske omgivelsene til både Dionysos og Jesus Kristus; skjønt Wick argumenterer for at bruken av vinsymbolisme i "Johannesevangeliet", inkludert fortellingen Bryllupet i Kana hvor Jesus gjør vann til vin, hadde til hensikt å vise at Jesus var overlegen Dionysos. Forskere av komparativ mytologi har identifisert både Dionysos og Jesus med en døende-og-gjenoppstående gud som mytologisk arketype. Andre elementer som feiringen av et rituelt måltid bestående av brød og vin, har også paralleller. Powell, i særdeleshet, argumenterer for at forløperne til den kristne forestillingen om transsubstansiasjon («vesensforvandling») kan bli funnet i den dionysiske religion. Et annet sammenfall kan bli sett i skuespillet "Bakkantinnene" hvor Dionysos kommer for kong Pentheus under anklagene om at han hevder at han er guddommelig, noe som er sammenlignbart med scenen i "Det nye testamente" hvor Jesus blir forhørt av Pontius Pilate. I et symposium kalt for «Hedensk monoteisme i Romerriket» i Exeter i 2006, hevder E. Kessler at den dionysiske kult hadde utviklet seg til en streng monoteisme ved 300-tallet e.Kr., på lik linje med den romerske Mithras-kulten og med andre sekter som utgjorde en forekomst av «hedensk monoteisme» i dirkete konkurranse med tidlig kristendom i løpet av senantikken. Symbolisme. a> til Bacchus som barn; kameoglass, første halvdel av 100-tallet f.Kr.; fra Italia Den mytologiske okse, slange, eføy og vinen er tegn på den karakteristiske dionysiske atmosfære, og Dionysos er sterk assosiert med satyrer, kentaurer og figuren Silenos (den eldste satyr, drukkenskapens gud og Dionysos' læremester). Dionysos framstilles ofte i kunsten som ridende på en leopard, være kledt i leopardskinn, eller i en stridsvogn trukket av leoparder. Foruten vinen og vindruene er den giftige eføyplanten og fikentreet hellige symboler for ham. Konglen som toppet hans "thyrsos" knyttet ham til Kybele, gudinne for naturen og fruktbarhet. Festivalene Dionysia og Lenaia i Athen var dedikert til Dionysos. Innvidde dyrket ham de dionysiske mysterier, som var sammenlignbare med de ofriske mysterier, og kan ha påvirket gnostisismen. Orfeus skal etter sigende ha funnet opp mysteriene til Dionysos. Dionysos var enda en gjenoppstandelsesgud som var sterkt knyttet til oksen. I en kulthymne fra Olympia, en festival for Hera, skal Dionysos ha blitt invitert til å komme som en okse. Walter Burkert har sagt i denne forbindelse, «Ganske ofte er [Dionysos] portrettert med oksehorn, og i Kyzikos har han et tauromorfisk bilde,» og referer også til en arkaisk myte hvor Dionysos er slaktet som en oksekalv og ugudelig fortært av titanerne. I den klassiske tiden i Hellas, ble oksen og andre dyr identifisert med guddommene som var adskilte fra deres "agalma", en form for heraldisk visningsstykke som betegnet deres overnaturlige tilstedeværelse. Bakkanal. a>, i dag i Wien. Teksten viser "Senatus consultum de bacchanalibus", ca. 186 f.Kr.. "Bacchanalia", Bakkanal, ble introdusert i Roma en gang rundt 200 f.Kr. fra greske kulturen i sørlige Italia eller via greskinfluerte Etruria. Bakkanalen ble holdt i hemmelighet og i begynnelsen var kun kvinner en del av den. Festen ble hold i lunden i nærheten av Simila ved Aventinerhøyden på den 16. og 17. mars. Til siste ble ritualene utvidet til at også menn fikk delta og de ble også utvidet til fem ganger i løpet av mars måned. Kulten kan ha blitt oppfattet som en trussel til det politiske "status quo" i Roma. Det ble hevdet at ved mysteriekultens festival i mars ble mange former for kriminalitet og politiske konspirasjoner planlagt, og uansett ble det ved lovvedtak i det romerske senatet i 186 f.Kr — den såkalte "Senatus consultum de Bacchanalibus", innskrevet på en bronsetavle som ble gjenoppdaget i Calabria (1640), i dag i Wien — hvor Bakkanalen ble forbudt over hele Italia unntatt i særlige tilfeller som krevde en egen tillatelse fra senatet. Til tross for at harde straffer var gitt til de som forbrøt seg mot forbudet, ble ikke Bakkanalen utryddet i sørlige Italia for etter en meget lang tid. Dionysos er likestilt med både Bacchus og den romerske gud Liber (også nevnt som "Liber Pater"). Liber («den frie») var en mannlig fruktbarhetsgud, en gud for vin og vekst, og hans kvinnelige motpart var Libera. Hans festival var "Liberalia", feiret den 17. mars, men i en del myter ble festivalen også avholdt den 5. mars. Klassisk kunst. Guden opptrer på mange kratér og andre former for beger og beholdere for vin i klassiske Hellas. Hans ikonografi ble mer kompleks i den hellenistiske perioden, mellom streng arkaisering og nyattiske typer som Dionysos Sardanapalos og typer som viste ham som en makelig eller androgyn ung mann, ofte framstilt naken (se «Dionysus og Eros»). Lycurgos-koppen i British Museum er en spektakulær rammekrus som endrer farge når lyset kommer gjennom glasset. Motivet er den bundne kong Lycurgos fra Trakia som blir spottet av guden og angrepet av en satyr. Elizabeth Kessler har teoretisert at en gulvmosaikk i et "triclinium" (spiserom) i Huset Aion i Pafos på Kypros viser en monoteistisk dyrkelse av Dionysos. I mosaikken opptrer også andre guder, men synes å være mindre representert enn den sentralt dominerende Dionysos. Moderne syn. Dionysos har forblitt en inspirasjon til kunstnere, filosofer og skribenter inn i moderne tid. "Die Geburt der Tragödie", 1872 ("Tragediens fødsel", 1969) har den tyske filosofen Friedrich Nietzsche satt Dionysos opp som kontrast til guden Apollon som et symbol på en fundamental, uinnskrenket estetisk prinsipp for kraft, musikk, og beruselse versus prinsippet av innsikt, form og skjønnhet representert av den sistnevnte. Nietzsche hevdet også at de eldste formene for gresk tragedie var i sin helhet basert på Dionysos' lidelser. Nietzsche fortsatte å overveie og studere figuren Dionysos som han reviderte i de siste sidene av sin verk fra 1886 "Jenseits von Gut und Böse", 1886 ("Hinsides godt og ondt", 1989). Denne nye oppfatningen av den nietzchianske Dionysos ble påberopt som en legemliggjøring av den sentrale vilje til makt i Nietzsches senere verk som "Der Antichrist", 1888 ("Antikrist", 2003) og "Ecce Homo", 1888 ("Ecce Homo", 1970) Károly Kerényi, en ungarsk forsker av klassisk filologi og en av grunnleggerne av gresk mytologi karakteriserte Dionysos som en representant for det psykologiske livskraften (Zoê). Andre forskere, som også har fulgt den psykologiske fortolkningen, har plassert Dionysos' følelsesbetoning i forgrunnen ved å fokusere på glede, redsel eller hysteri assosiert til guden. Den russiske poeten og filosofen Vjatjeslav Ivanov utviklet teorien om dionysianisme som sporet røttene til litterær kunst generelt og til tragedien i særdeleshet til de dionysiske mysterier. Hans syn ble uttrykt i avhandlingene "The Hellenic Religion of the Suffering God" (1904), og "Dionysus and Early Dionysianism" (1921). Inspirert av James Frazer har en del forskere gått Dionysos i sømmene som en liv-død-gjenfødsel-guddom. Den nevnte mytografen Károly Kerényi benyttet mye energi på Dionysos i sin lange karriere; han oppsummerte sine tanker i verket "Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life" (1976). Dionysos er hovedfigur i Aristofanes' drama "Froskene", senere oppdatert til en moderne versjon av Burt Shevelove (libretto) og Stephen Sondheim (musikk og tekster) («Tiden er i dag. Stedet er oldtidens Hellas...»). I stykket dra Dionysos og hans slave Xanthios til Hades for å føre en berømt forfatter tilbake fra de døde og med det håp om at forfatterens tilstedeværelse i verden vil ordne alle jordiske problemer. Aristofanes' drama konkurrer Euripides mot Aiskhylos for å ble reddet fra dødsriket, men i det moderne stykket er det George Bernard Shaw som møter William Shakespeare. Kvinner og barn. Dionysos har i ulike myter blitt knyttet til ulike kvinnelige figurer som har produsert ulike barn, men disse mytene er ofte av lokale opprinnelser og er således ofte innbyrdes selvmotsigende, slik det ofte er i mytologiske fortellinger, ved at de går igjen i andre sammenstillinger i andre myter. Eksterne lenker. Dionysos Bacchus Mening. Mening er et tema som blir studert i mange vitenskaper. Det er vanskelig å bestemme betydningen av begrepet «mening» og definere det presist, siden det er selvrefererende, subjektivt og lite kategoriserbart. Men man kan utrede mye rundt mening, og det kalles "signifikant", og er fylt av mening. Mening er studert i mange retninger, som i filosofi, litterær teori, kritisk teori, semantikk, antropologi, og noen deler av psykologien. Slaget ved Dagorlad. Slaget ved Dagorlad fant sted i Midgard, en fantasiverden som ble funnet på av J.R.R. Tolkien. Slaget ved Dagorlad begynte i år 3434, i det andre tideverv. Det var to parter i slaget; Den Siste alliansen av alver og menn (også kalt "Det siste Forbund") ledet av Elendil og Gil-galad mot en kjempemessig hær bestående av orker og andre skapninger som var lojale mot Sauron, mørkets herre. Slaget fant sted på den store, treløse og åpne sletta foran De dødes myr og Cirith Gorgor. Den Siste Alliansen vant slaget, og kunne dermed angripe Morannon (Svartporten), inngangen til Saurons rike, Mordor. Senere i det tredje tideverv var Dagorlad åsted for mange slag mellom Gondor og flere hærer fra Øst. Som et resultat av disse slagene, ble de dødes myr ("Daudemyrene") til – nettopp den myren som Frodo krysset da han var på vei til Mordor. Slaget ved Dagorlad på lerretet. I forbindelse med Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre, ble det utgitt en bok med flere detaljer om slaget mellom Det Siste Forbund og Sauron, detaljer som ikke er å finne i J.R.R's bøker og som ble funnet opp i forbindelse med filmen. Disse detaljene passer likevel godt sammen med historien til J.R.R. Tolkien og vil derfor bli beskrevet her. I følge disse detaljene var hæren til Det Siste Forbund på "Ti ganger ti tusen mann", altså 100 000 mann. Orkehæren som de støtte sammen med på Dagorlad skal ha vært rundt fem ganger større, altså på rundt 500 000. Men hæren til Det Siste Forbund, bestående av alver og Numenors ætlinger vant seier på grunn av sine makeløse våpen, sine kampferdigheter og ikke minst sin jerndisiplin. Mens orkene stormet frem i fullt kaos mot sine fiender, dannet alvene en strittende mur av sverdkjempere med numenroeiske og alviske bueskyttere bak. Beskrivelse av slaget(Etter detaljer fra filmen). Slaget varte i flere uker og i løpet av denne tiden ble enorme mengder med orker felt, selv om Forbundets hær hadde også store tap. Til slutt klarte de likevel å tiltvinge seg overtaket og drev Saurons hær tilbake mot Svartporten og inn i Mordor. Deretter rykket de inn i Mordor og beleiret Barad-Dûr i 7 år. Under den beleiringen led de fryktelige tap. Det ble slynget store steiner mot dem fra tårnet, piler ble skutt og Fienden gjorde mange utfall mot dem. Men til slutt var beleiringen så hard at Sauron selv kom ut. I filmen blir han beskrevet som en enorm skikkelse: over tre meter høy, kledd i rustning og bærende på en veldig stridsklubbe. Han gikk med Den Ene Ringen på fingeren og så lenge han hadde den, kunne ikke noe våpen skade ham. Sauron rykket så rett inn i Forbundets hær mens han slo klubben rundt seg mot både alv og menneske. Klubben var så kraftig at den slyngte soldater flere meter opp i lufta og drepte dem momentant. Til slutt nådde han livgarden til noldoenes Høykonge, Erenion Gil-galad. Han grep Høykongen i nakken og løftet ham opp. Forferdet måtte noldoene se at deres høykonge ble svidd til aske av heten til Saurons hånd. Elendil gikk til angrep men ble truffet av Saurons stridsklubbe og døde og Narsil brakk under ham. Isildur styrtet bort til sin far og kom i kamp med Sauron. Men da Sauron bøyde seg ned for å brenne ham, løftet Isildur splintene av Narsil og kuttet av ham Den Ene Ringen sammen med fingeren den satt på. Dermed ble Saurons skikkelse ødelagt og hans ånd ble blåst bort, hardt svekket. Da det som var igjen av Mordors hær så at deres herre var nedkjempet, fikk de panikk og flyktet. Forbundet forfulgte dem til døde fram til Dommedagsberget og Barad-Dûr ble revet ned. Men grunnvollene kunne ikke ødelegges, for de var laget med kraften til Den Ene Ringen, og den ble ikke ødelagt. Isildur og alvekongen, Fyrst Elrond gikk opp i dommedagsberget for å ødelegge ringen, men Isildur var blitt forført av ringen og greide ikke å kaste den ned i vulkanen, som var det eneste stedet som kunne ødesegge ringen og dens hersker. Fyrst Elrond prøvde å overtale ham, men greide det ikke. Denne episoden gjorde at Fyrst Elronds tillit til menneskene ble svært svekket. Selve ordet "dagorlad" betyr "slagmark" eller "slagslette" på sindarin. Dagorlad Verdalsraset. Natt til 19. mai 1893 ble Verdal rammet av Norgeshistoriens mest tragiske skredulykke i moderne tid. 55 millioner kubikkmeter masse rant ut og oversvømte hele Verdal. 3 kvadratkilometer av Verdal hadde forsvunnet i leirmassene, samt 105 gårder, tusenvis av dyr og 116 mennesker. Det befant seg 250 mennesker i rasområdet da skredet gikk. Etter en nedbørsrik vinter hadde Verdals-elva vært flomfull flere ganger den våren. Natt til 19. mai 1893, ca. kl. 00:30 begynte skredet ved Hagamarka, ca. 2 kilometer øst for Stiklestad. Kvikkleira ble til flytende væske og raset tok med seg gården på Melbynesset hvor 5 mennesker omkom, og gården på Haganeset hvor 4 barn omkom mens kona berget seg. Dette raset demmet opp elva til 8-10 meters høyde. Det tok ikke mange minuttene før demningen raste og gravde opp et stort stykke landskap som igjen sperret elva. Få minutter etter gikk det største skredet. Det antas at raset hadde en hastighet på 60 h. Det tok med seg over 80 gårder, og oversvømte de nedre delene av Verdalen mot Verdalsøra. Ikke lenge etter nådde nyheten om at Verdalen var ødelagt til Levanger, og da ble det straks stor virksomhet i den lille byen selv om det fortsatt var grytidlig på morgenen. Selv om det var få med telefon ble det klart at ulykken var av enormt omfang og hjelp ble sendt fra hele Innherred. Kavaleristene fra Rinnleiret beskrev at det var full panikk i Verdalsøra. Elva var borte og de fryktet nye ras. Da de kom fram til prestegården ved Stiklestad fikk de et enormt blåsvart krater, flere kilometer i diameter og med 40-50 meter høge rasmeler. I selve krateret fantes det ikke spor av en eneste bygning, selv om det hadde stått mange gårder der. Men lengre nede mot Verdalsøra lå ruinene av et titalls hus, gårder og bygninger, og i mellom likene av menneskene. Dødstallet steg, og det ble klart at 112 mennesker ble drept i selve skredet, mens de siste fire døde av skadene de ble påført. Blant de omkomne var Verdalens ordfører og hans kone. Kvikkleiredannelse. Kvikkleire finnes nedenfor marin grense, dvs i områder som har vært tidligere havbunn. Under isavsmeltinga etter siste istid førte smeltevannselvene store mengder grus, sand og leire ut i havet. Leirpartiklene som var minst og lettest, samlet seg lengst vekk fra elvemunningene. Og leirpartikler som avsettes slik i saltvann, inngår en kjemisk binding med saltet, noe som gjør leira fast og stabil. Etter istida da isen var borte og ikke lenger presset landet ned, fikk vi en landheving, og store havbunnsområder ble tørt land. Den stabile saltvannsleira ble da utsatt for gjennomstrømming av regnvann og elvevann slik at saltet i leira ble vasket bort. Saltvannsleira ble til kvikkleire med en helt annen konsistens. Slik leire blir helt flytende når den blir satt i bevegelse av f. eks. en elv som graver i landskapet. Akkurat dette var det som lå til grunn for det store Verdalsraset. Kvikkleire som har rast ut, vil igjen være fast og ikke forårsake nye ras. Hjelmeset. a> ligger mot vest på gården Hjelmeset Hjelmeset er en gård bestående av tre aktive og et nedlagt gårdsbruk i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Gården ligger vest for Vereide, mot nordvest i kommunen. Hjelmeset er også et etternavn. Området gården ligger på er halvøya Anda, med Gloppefjorden mot sør og Utfjorden som delfjord til Nordfjord. Gården er tilholdssted for lufthavnen Sandane lufthamn, Anda, og ferjeleiet Anda – Lote som er en del av Europavei 39. Personer. Per 1. sepember 2009 oppgir SSB at det er 53 personer med Hjelmeset som etternavn i Norge. Skrivemåten Hjelmeseth er nyttet av 73 personer. Sturla Tordsson. Sturla Tordsson, eller Sturla Þórðarson (født 1214, død 1284) var en islandsk høvding, lovsigemann, historiker og skald. Han er kjent for å ha skrevet blant annet "Håkon Håkonssons saga", "Islendinga saga" og den i brudstykker bevarte "Magnus Lagabøtes saga". Beleiringen av Barad-dûr. Slaget ved Dommedagsberget er et fiktivt slag som utspilte seg i Mordor, Midgard – en fiksjonell fortid som ble funnet på av J.R.R. Tolkien. Etter å ha vunnet Slaget ved Dagorlad, gikk Elendil og Gil-galad inn i Mordor med hele sin hær, og beleiret der Saurons festning, Barad-dûr i syv år. De led kolossale tap mot fienden, og mange hærførere falt der ved Dommedagsberget. Gil-galad falt, og Elendils sønn Anárion falt. En dag var det så harde kamper mellom Den siste Alliansen og Mordors hærer at Sauron selv kom ut for å kjempe. Den dagen falt Elendil for Saurons jernneve, og hans sverd Narsil brakk under ham da han falt. Isildur, Elendils sønn tok bruddstykkene av sverdet og kuttet av Saurons ringfinger der Den ene ringen satt, og sikret seieren over Sauron og hans herrevelde. Dette slaget markerte slutten på det andre tidevervet og begynnelsen på det tredje tideverv. En fredfull periode varte i flere århundrer, kun brutt av konflikter som var mye mindre sammenliknet med krigene mot Sauron. De tre alveringene dominerte, inntil Ringkrigens begynnelse og Saurons tilbakekomst. Dommedagsberget Slaget på Pelennor-engene. Slaget på Pelennor-enga var det største slaget under ringkrigen, og i tillegg det største slaget i hele det tredje tideverv. Slaget fant sted i Gondor, Midgard – et kontinent på Arda, som er ment av J.R.R. Tolkien å være verden i en fjern fortid. Etter Osgiliaths fall og etter at murene rundt Pelennor-engene var tatt var det ikke lenger en barriere for Mordors hærer å forsere, som deretter forflyttet seg ut på Pelennor-enga den 15. mars, år 3019 det tredje tideverv, mens det store mørket bredte om seg og mørkela hele himmelen. Mordors hærer besto av over 18 000 haradrim, tusenvis av austringer og styrker fra Khand,olifanter, troll og titusener av orker. Så mange var de at hele Minas Tirith ble omringet, og de var fylket over hele Pelennor-engene. Før morgenen kom, ble rambukken Grond (kalt opp etter Morgoths våpen) brukt til å knuse byens hovedport, og heksekongen red inn i byen uten motstand. Der møtte han Gandalv den Hvite. Før Gandalv fikk muligheten til å vise sin styrke, galte hanen og man kunne høre Rohans krigshorn gjalle i det seks tusen ryttere tok del i slaget. Mordors strategi angående Rohan hadde slått feil to ganger, da Mordor ville fokusere på å ikke la Rohan entre kampen i det hele tatt. Heksekongen ble da nødt til å forlate byen og ri ut for å møte den nyankomne hæren istedet for å slåss mot Gandalv. Kong Théodens flanke drev Mordors hærer ned fra halve sletta fra nord, og slaktet haradhrims hærfører og hans fanebærer. Da Heksekongen av Angmars beist angrep kong Theoden, falt kongens hest Snømana med kongen på ryggen og landet på ham – hvilket knuste hans underliv. En kriger kalt Dernhelm kom til og forsvarte den døende kongen, slaktet heksekongens beist og utfordret dens rytter. Dernhelm ble gjort til latter av Angmar, og fikk høre at "ingen mann kan drepe meg". Dette viste seg å være sant, da hobbiten Munti fra Hobbitun stakk ham i hans mektige kne-sene med et sverd som ble smidd århundrer før krigen mellom Arnor og Angmar, og som var blitt beskyttet med forbannelser rettet mot nettopp Heksekongen selv – og som nå ble hans bane. Dernhelm slaktet ham, og det viser seg da at Dernhelm varÉowyn, Éomers søster – og ingen mann i det hele tatt. Imrahil gjorde også et utfall fra byen ledet av sine svaneriddere. På samme tidspunkt ble også Faramir, Denethors sønn alvorlig skadet. Grublende på visjonene om Gondors utslettelse som Sauron hadde sendt ham via hans palantír (synestein), bestemte Denethor seg for å brenne seg selv levende – og ta med seg Faramir i døden. Pippin, som var i riksforstanderens tjeneste, klarte å redde Faramir sammen med Gandalv og Beregond – mens Denethor brente opp. I mellomtiden mistet Rohan kontrollen i slaget, da haradrim ble innblandet med sine olifanter. Rohirrims hester ble fulle av frykt og ble trampet ned av disse kjempemessige skapningene fra øst. Éomer ble full av galskap og hat, etter kongens død, og så stor var hans vrede at Mordors legioner ble splittet. Mens han og hans menn kjempet seg mot Harlond-havna sør for byen, gjorde Éomer et siste, desperat trekk, og forberedte seg på å kjempe til døden. Det varte ikke lenge før han så sine allierte seile opp Anduin-elva i skip med svarte seil, og utstøtte da et høyt kamphyl. Ut av disse skipene med svarte seil, hoppet Aragorn, Gimli og Legolas og Dúnedain fra nord sammen med en styrke på flere tusen fra det sørlige Gondor som utslettet hele Saurons hær – de havnet mellom hammeren og ambolten, og ble drevet sammen av Aragorn og Éomer, og slaget endte. Aragorn, Imrahil og Éomer samlet, i dagene etter dette slag, nye styrker som skulle kjempe mot Saurons styrker i slaget ved Morannon, med et håp om å trekke til seg oppmerksomhet fra Det store øyet, slik at Frodo kunne passere usett forbi Mørketårnet. Slaget på Pelennor-enga på film. Slaget er hoveddelen i Peter Jacksons "Atter en Konge". Mange av hendelsene som er beskrevet overfor er simplifisert eller kuttet bort i filmen. Jackson har fokusert mest på Rohirrims angrep på orkene og haradrims olifanter, Théodens død og Heksekongen. Slaget begynner med at Saurons hærer marsjerer mot byen og kaster halshugde hoder over murene. Deretter begynner ildgivningen: Mordor skyter flammende steiner inn i byen, mens Minas Tirith sender kolossale kampesteiner ut mot de utallige orkene. De flygende Ringskrømtene sprer frykt over byen med Den svarte Pust og ødelegger mange av katapultene i byen. Denethor ser den store hæren og blir gal. Gandalv overtar ansvaret for Gondors hær. Grond blir brukt til å ødelegge Hovedporten, og idet porten går opp entrer horder av orker, troll og østerlinger Minas Tirith. Forsvarerne trekker seg tilbake til den andre ringen sammen med Gandalv. Når morgenen kommer, melder seks tusen av Rohans soldater, ledet av Théoden og Éomer, sin ankomst. De sprer frykt blant Saurons orker og dekapatiserer dem. Her blir Saurons reservestyrker satt inn, flere olifanter og haradrim som snur krigslykken mot Rohirrim. Dagen blir reddet av at Aragorn ankommer Harlond med sin udødelige hær som knuser Saurons hær. Morsomt å vite. Pelennor-enga MPEG. MPEG er forkortelsen for Moving Picture Experts Group og i dagligtale oppfattet som et videoformat og en standard for videokomprimering. MPEG er i utgangspunktet en arbeidsgruppe i ISO/IEC etablert for å utvikle standarder for video- og lyd-koding. Siden det første møtet i 1988 i Hannover, Tyskland, har MPEG vokst til å omfatte bortimot 350 medlemmer fra ulike industrier og universiteter. MPEGs offisielle navn er ISO/IEC JTC1/SC29 WG11. MPEG er også fellesbetegnelsen for standardene utviklet av arbeidsgruppen. Fra Norge har forskeren Gisle Bjøntegaard bidratt, såvel som Karl Olav Lillevold, begge fra Televerkets forskningsinstitutt. Bjøntegaard gikk til Tandberg Telecom mens Lillevold gikk til Real Networks og stod bak deres Real8-format som var basert på H.264-formater. DVD-filmer er lagret i MPEG-2-komprimert format, mens Blu-ray og HD DVD blir komprimert med VC-1, MPEG-2 eller H.264. Formater. MPEG har definert en rekke videoformater med tilhørende lydformater, blant annet populære MP3. MPEG-1. MPEG-1 ble standardisert på begynnelsen av 1990-tallet, og er stort sett utdatert nå ettersom bedre og mer effektive måter å behandle video på har kommet. Kvaliteten på en vanlig MPEG-1-film er omtrent som på en VHS-videokassett. MPEG-1-standarden inneholder også standarden på det svært populære lydformatet MP3; navnet står for "MPEG audio layer 3". MPEG-1 støtter kun progressiv video, dvs. at alle linjene i bildet tegnes opp sekvensielt. Dette i motsetning til "interlaced" video, der annenhver linje vises av gangen, men skjermen oppdateres dobbelt så fort. MPEG-1 brukes på video-CDer., og kan spilles på de aller fleste datamaskiner uten spesielle kodeker eller filtre installert. MPEG-2. Denne standarden brukes av DVD-filmer og SVCD-er (supervideocd) og av enkelte digitale TV-signaler. Digitalt bakkenett. Norge har besluttet å bruke H.264/AVC-koding av TV-signalene på det digitale bakkenettet, i motsetning til de fleste andre land som har valgt å bruke MPEG-2. Bruk av H.264/AVC innebærer at man kan få plass til mange flere kanaler på båndbredden (f.eks. kabelen fra en kabeltv-leverandør) enn om man hadde brukt MPEG-2, som er standarden i dag. Papeete. Papeete () er hovedstaden i Fransk Polynesia. Byen ligger på Tahiti. Folketallet i kommunen Papeete er 26.181 (etter folketellingen i 2002). Folketallet i det bymessige området er 127.635 (folketellingen i 2002). Misjonæren William Crook slo seg ned på det området som i dag er Papeete i 1818. Dronning Pomare IV gjorde Papeete til hovedstad på 1820-tallet. Da Frankrike tok kontroll over området og gjorde det til et fransk protektorat i 1842, opprettholdt de Papeete som hovedstad. Byen hadde da vokst til en større regional havn. En stor brann ødela halve byen i 1884, og i 1906 ble det store ødeleggelser av en syklon. Herman Melville var fengslet her i 1842, noe som han senere brukte i romanen "Omoo". Paul Gauguin reiste til Papeete i 1891 og med unntak av en toårsperiode returnerte han aldri til Frankrike. Robert Louis Stevenson og Henry Adams var i Papeete i 1891. Papeete har en internasjonal flyplass som ble åpnet i 1962. Harbour of Tears. "Harbour of Tears" er et konseptalbum utgitt i 1996 av progrockbandet Camel og den andre studioutgivelsen på plateselskapet Camel Productions. Konseptet for denne utgivelsen ble til etter at faren til frontmedlem Andrew Latimer døde i 1993. Latimer søkte etter sine tapte familierøtter, som han ikke fant mye av på grunn av at mange hadde utvandret, og det var dette som utgjorde konseptet for dette albumet. Utgivelsen er oppkalt etter havnen i Cobh, som ligger i grevskapet Cork i Irland. Denne havnen var historisk sett det siste bekjentskapet de irske emigrantene fikk se av hjemlandet før de reiste over til USA rundt 1845. Dette preger også albumomslaget, som har illustrerte bilder fra stedet. "Harbour of Tears" har et folkelig, tradisjonelt og keltisk–orientert lydbilde, hvor gitaristen Latimer også spiller fløyte og plystrer, noe som gjør verket personlig og gripende. "Harbour of Tears" er generelt mer melodisk, avslappende og stemningsskapende enn bandets forrige studioalbum "Dust and Dreams", men nærheten til dette og utgivelsen "Nude" fra 1981 er påfallende lik sett ifra et symfonisk synspunkt. Konseptarrengementet starter med to tradisjonelle og instrumentale låter basert på keltisk musikk før tittellåta bryter med en vokaledeler av både Andrew Latimer og Colin Bass. Dette mønsteret med instrumentale deler avbrutt av låter med vokaldeler danner nye faser for fortellingen som bandet prøver å gjenskape gjennom utgivelsen. Bruddet med dette igjen kom på de to avslutningslåtene og låta «Coming of Age», hvor bluesbasert gitar (som kan minne om Pink Floyds gitarist David Gilmour) og ordinære keyboards står sentralt i komposisjonen. For å fremskaffe det tradisjonelle lydbildet tok Latimer kontakt med en rekke studiomusikere med instrumenter som fiolin, horn, obo og cello. Dette var instrumenter som fra et ståsted innenfor progrocken var utradisjonelle. Utgivelsen ender for øvrig med den ambiente og pompøse låta «The Hour Candle», hvor man tok i bruk flere av disse instrumentene og som i følge plateomslaget er dedikert til Latimers far. Albumet har vokaldeler, som er sunget av Andrew Latimer, Colin Bass, David Paton og den skotske sangerinnen Mae McKenna. Sistnevnte deltok også på den foregående utgivelsen, og med sin keltiske vinklingen siden den gang så ble hun kontaktet for å bidra på "Harbour of Tears". En vesentlig bidragsyter var også Mickey Simmonds på keyboards, som blant annet var kjent for å ha arbeidet sammen med både Fish samt Mike Oldfield og som erstattet nederlandske Ton Scherpenzeel fra turneen etter "Dust and Dreams". Forøvrig var også trommeslageren Paul Burgess, som hadde spilt med Camel siden 1984, fraværende fordi han hadde bestemte seg for å gi seg med omfattende musikkvirksomhet. Han ble erstattet av amerikanske John Xepoleas, som i dag er en veletablert musikklærer og har gitt ut flere publiseringer. Slaget om Helmsdjupet. Slaget om Helmsdjupet er et fiktivt slag som fant sted i Rohan, Midgard – en fantasiverden som ble funnet på av J.R.R. Tolkien. Sarumanns hær, orker og uruk-hai sammen med Dunlendinger, kom fram til Hornborg-dalen ved midnatt. De høvlet raskt over det første forvaret, Helms dik, og prøvde å knuse fortets port med en rambukk. Men Aragorn og noen rohanske soldater klarte å spre orkene som prøvde å ødelegge porten. Orkene og dunlendingene reiste da hundrevis av stiger for å komme seg over muren. Noen orker hadde i mellomtiden krøpet inn i et lite hull (dike) i muren, og mens forsvarerne var opptatt med angrepene via muren, angrep de – etter å ha kommet seg helt forbi veggen. Forsvarerne reagerte raskt og drev tilbake orkene og diket ble blokkert av Gimli. Men, fienden reentret diket og laget et vidt hull i veggen ved å bruke sprengstoff som Sarumann fant opp. Forsvarerne trakk seg da tilbake til de glitrende hulene og derfra til Djupet. Like etter brukte Sarumanns hær sprengstoffet til å åpne en inngang inn til selve Djupet. I dette øyeblikket blåste noen i Helms Horn, og etter et lite øyeblikk red Théoden og Aragorn frem med et lite følge fulgt av menn til fots – og de skjar gjennom orkenes rekker, og kom fram til Helms dike. Begge hærene merket seg da at mange trær (huorner) hadde flyttet seg for å blokkere en mulig rømningsrute for orkene. Da kom plutselig Gandalv Hvite og Erkenbrann med tusen infanterister til syne på en skråning, og angrep. Dunlendingene ble så skremt av Gandalvs komme at de rømte. Orkene mistet kontrollen, og løp inn mellom trærne, der huornene drepte dem. Rohan vant da slaget. Etter slaget fikk de dunlendingene som overgav seg, lov av Théoden til å reise hjem, mens de som ble drept ble begravd i sin egen haug et stykke borte fra orkenes gravhaug. Harald Haave. Harald Haave (født 14. desember 1958) er en norsk journalist og redaktør. Han er sjefredaktør i ukebladet Se og Hør. Bakgrunn og arbeid. Haave har jobbet fem år i Norsk Telegrambyrå (NTB), hvorav to år i utenriksavdelingen. I innenriksavdelingen var han allround-reporter og dekket blant annet litteratur og film. Haave jobbet tolv år i Dagbladet, hvorav fire år som kriminalreporter og tre år som avdelingsleder for kultur- og underholdningsavdelingen, Signaler. Han dekket Golf-krigen i 1991 for Dagbladet. Haave har vært informasjonssjef i legemiddelfirmaet Merck Sharp and Dome (MSD). Fra 1. oktober 2005 ble han ansatt som assisterende sjefredaktør i ukebladet Se og Hør. Haave ble sjefredaktør i Se og Hør i november 2007. Haave ble i 2005 sterkt kritisert av flere kjente personer, etter et oppslag i ukebladet Se og Hør, hvor tre barn ble sendt ut som julebukker, med det til hensikt å teste ut kjendisenes givelyst. Personene ble avfotografert i smug og samtalene med barna ble gjengitt i ukebladet. Skuespiller Anne Ryg, som var en de som ble avfotografert i smug, klaget Se og Hør inn for Pressens Faglige Utvalg på bakgrunn av oppslaget, og fikk medhold i at Haave og Se og Hør hadde brutt god presseskikk. Han har skrevet flere romaner, noen av disse under pseudonymet "Wiggo Meyer". Harald Haave er gift med maler og grafisk designer Gerd Margrethe Borchgrevink (født 1960). De bor i Bærum i Akershus. Odd Johan Nelvik. Odd Johan Nelvik (født i Sunndalsøra) er tidligere sjefredaktør i ukebladet Se og Hør og medeier i festarrangørselskapet Komon. Odd Johan Nelvik arbeidet som journalist i Aura Avis fra 1972 til 1974, Tidens Krav fra 1974 til 1976 og i VG i 1978. Han tok utdannelse ved Norsk journalistskole i 1978 og begynte i Se og Hør samme år, først som fotoreporter, deretter som redaksjonssjef og fra 1985 som sjefredaktør og forlagsdirektør. Ved Se og Hørs 25-årsjubileum i 2003 overtok Nelvik lederskribenten Knut Haaviks plass som bladets talsmann. Han har siden deltatt aktivt i mediedebatten, særlig rundt kjendisjournalistikken i Se og Hør, der han har spilt en pågående, men tilsynelatende mer forsonende og taktfull rolle enn sin forgjenger. Odd Johan Nelvik sluttet som sjefredaktør i Se og Hør i 2008. Han gikk over i en konsulentstilling. Nelvik i fiksjon. I den norske spillefilmen "En helt vanlig dag på jobben", bygget på Håvard Melnæs' bok om Se og Hør, er redaktøren Odd Asvik bygget på Nelvik og blir spilt av Jon Øigarden. Region Nordjylland. Region Nordjylland ble etablert den 1. januar 2007 som en del av den nye region- og kommuneinndelingen i Danmark, og innbefatter områdene fra det tidligere Nordjyllands amt, samt deler av Viborg amt nord for Limfjord. Sete for det folkevalgte Regionsrådet og den sentrale forvaltning er Aalborg. Region Nordjylland har 11 kommuner. Folkemengden i regionen er 576 972 (per 1. januar 2007) Eksterne lenker. Nordjylland Foss Patterson. Foss Patterson (født 19. juli 1955 Edinburgh i Skottland) er en skotsk musiker, kjent som keyboardspiller for Jethro Tull, Fish og Camel. Han startet sin musikalske karriere i det skotske bandet Pat McGlynn på midten av 1970-tallet. Patterson er mest kjent for sitt arbeid med Fish og Camel, men han har også arbeidet med flere artister som Jethro Tull, Donnie Munro, John Martyn, Jerry Donohue og Bonnie Rait. Karrieren i Jethro Tull varte fra januar 1988 til desember 1991 og resulterte i to album, "Rock Island" (1989) og "Catfish Rising" (1991). Foss deltok også på to Fish–utgivelser med "Sunsets On Empire" (1997) og "Tales from the Big Bus" (1998), samt en omfattende turné i 1999. Han er også kjent for å ha skrevet musikk til film og TV for BBC. I 1997 ble han med på turnéen til progrockgruppa Camel som erstatning for Mickey Simmonds, som også hadde vært innom bandet til Fish. Turnéen resulterte i konsertalbumet "Coming of Age" som ble gitt ut i 1999 på VHS, CD samt DVD senere i 2002. Hans spillestil karakteriseres som jazzinfluert. I dag bor Foss Patterson i Bonnyrigg, Midlothian, Skottland hvor han arbeider med bandet til Donnie Munro, (sammen med David Paton, Dave Stewart og Chris Rainbow). Han jobber også med å skrive sanger for tv og film. Christiansø. Christiansø er en liten dansk øy i Østersjøen, 18 km nordøst for Bornholm. Arealet er 0,22 km², 0,38 km² hvis naboøyene Græsholm og Frederiksø medregnes. Denne gruppen småøyer kalles Ertholmene. Møllebakken på Christiansø er med sine 22 moh. Ertholmenes høyeste punkt. Ertholmene ligger på 55° 19' nordlig bredde og 15° 11' østlig lengde som er Danmarks østligste punkt. Christiansø (sammen med de øvrige Ertholmene) har en særskilt status i Danmark idet de ikke er en del av noen kommune eller region. 70 000 turister i året besøker Christiansø og Frederiksø, som eies og administreres av Forsvarsministeriet. Det er 96 fastboende på Christiansø og Frederiksø (1. januar 2008) Festningen. Christian V grunnla festningen Christiansø i 1684. Det var opptil 450 mann i gang med festningsbyggeriet ledet av ingeniøren Anthony Coucheron. Granitt til byggeriet ble brutt på stedet, mens alle andre byggevarer måtte fraktes over havet. Den 24. oktober 1808 bombarderte en engelsk flåte festningen, hvor adskillige fartøjer ble skadet, syv mennesker døde og 10 ble såret. I 1855 hadde festningen mistet sin militære betydning og ble nedlagt. Salamanderkrigen. Salamanderkrigen (tsjekkisk "Válka s mloky") er en science fiction-roman av den tsjekkiske forfatteren Karel Čapek og ble utgitt for første gang i 1936. Den forteller på en allegorisk måte hvilke forferdelige hendelser som sto framfor Europa. I romanen finner man mange henvisninger til mindre hyggelige, historiske hendelser som vi i dag tenker tilbake på med avsky. Romanen regnes som en av de mest originale og negative utopier i litteraturhistorien. Handling. Salamanderkrigen handler om en nederlandsk sjøkaptein, Van Toch, som oppdager, og fanger en helt spesiell rase salamandere som kan læres opp til å snakke, regne, se forskjell på farger, lese og skrive ved siden av at de danser ved fullmåne. Disse salamanderne formerer seg raskt og blir en ukontrollerbar rase. De blir satt under de grusomste naturvitenskapelige eksperimenter, men blir senere likestilt med det vanlige mennesket i samfunnet. Det blir raskt startet handel med disse salamanderne fordi de er så flinke til å arbeide på strender. Denne handelen blir av mange sammenlignet med slavehandel, og dyrebeskyttelsen og andre mennesker som ønsker det beste for salamanderne kommer inn i bildet. Når salamanderne får skolegang, lærer språk og blir mer integrert i samfunnet kommer de i kontakt med verdensomspennende bevegelser, og da begynner salamanderne å stille krav og ønsket om å ta over verden dukker opp. Tolkning. Salamanderkrigen blir gjerne tolket som en roman om kommunismen eller fascismens fremvekst i Europa. Romanen blir også tolket som en beskrivelse på eldre europeisk historie, spesielt knyttet til europeisk kolonialisering fra 1500-tallet. Beskrivelsen av salamanderne som først blir undertrykt, siden lærer seg å lese og skrive og blir aktive i samfunnslivet, og deretter griper makten, passer best som beskrivelse på forholdene i tsar-Russland, hvor underklassen griper makten, men senere står for et mer brutalt styre enn sine undertrykkere. Det må likevel sies at Salamanderkrigen kan være en kommentar til nyere historie mer generelt, og trenger ikke være en direkte allegori til et bestemt samfunn eller bevegelse. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1937 på Gyldendal Norsk Forlag i Dagny Gjerdrums oversettelse. Romanen ble "«beslaglagt etter forordning av 17. 2. 1941 om vern av den norske bokheimen»" og ble ikke utgitt igjen før 1966. Etter 1966 utgaven er utgavene utgitt med språklig revidering av Olav Rytter. Jernbaneplanen av 1894. I 1894 vedtok Stortinget etter mange års tautrekking en omfattende plan for utvidelse av jernbanenettet med 483 km i løpet av 15 år til en beregnet kostnad av 49,7 millioner kroner. Kilder. Jernbanen i Norge, 1854-2004, Bind I, Trond Bergh Daniel Novak. Daniel Novak (født 24. september 1974 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for Hamarkameratene fra 1998 til 2001, og ble toppskårer for klubben i sin siste sesong. Novak var populær blant Hamar-publikummet, hvor han fikk kallenavnet «Super-Novak» og skåret tilsammen 23 mål for laget. Han gikk til Lørenskog foran 2002-sesongen. I 2005 spilte han tredjedivisjonsfotball for andrelaget til Kjelsås. Novak har også elleve landskamper på aldersbestemte nivåer. Jon Midttun Lie. Jon Midttun Lie (født 10. desember 1980 I Sandefjord) er en norsk fotballspiller som spiller for Fram Larvik. Han kom til klubben fra høsten 2007. Han er en venstrebeint spiller, men har slitt med spilletid i Lillestrøm SK og ble utlånt til Sogndal Fotball ut sesongen 2009. 23. august skrev han under for Fram Larvik. Todi Jónsson. Todi Adam Jónsson (født 2. februar 1972 i Vejle, Danmark) er en færøysk fotballspiller. Han har spilt spiss i, og har en karriere i dansk fotball bak seg. Han har også spilt landslagsfotball for Færøyene, hvor han er den som med ni mål har skåret nest flest mål. Han begynte karrieren i KI Klaksvik, hvor Todis idoler «Gaja», Sankey og Lassin også var stjernespillere noen år tidligere, før han fant veien til hovedstaden, og klubben B36 Torshavn. Deretter ble han proff i Lyngby i Danmark. I Lyngby var han fra 1993 til 1997, og det resulterte i 18 scoringer på 76 kamper. Men det var først da han kom til FC København at karrieren virkelig skjøt fart. Han var populær blant tilhengerne hele tiden, med en alltid oppofrende spillestil. Perioden i København, fra sommeren 1997 til sommeren 2005, resulterte i 54 scoringer på 166 kamper i den danske superligaen. Og han er allround toppskårer for FC København. Han var og nær ved å skape seg heltestatus da han i kvalifiseringen til Mesterligaen i 98/99 scoret målet i 1–1 kampen borte mot Rangers FC. Dessverre for Jónsson tapte FC København 1–2 i returkampen. Fra sommeren 2005 og ut 2006-sesongen spilte Jónsson i. Todi har nå sammen med andre kjøpt Fremad Amager, som skal bli en del av FC Amager og er styreleder i klubben. I 2007-sesongen spilte han også syv kamper for klubben. Atle Roar Håland. Atle Roar Håland (født 26. juli 1977) er en norsk fotballspiller fra Kvinesdal. Han er tidligere kaptein på, men gikk i januar 2008 til danske Odense Boldklub. Han har tidligere spilt i VIF, Mandalskameratene og Kvinesdal. Formann. En formann er en leder av en organisasjon, for eksempel Ordfører (gruppe). En ordfører er en person som fører ordet på vegne av en gruppe mennesker eller en forsamling, for eksempel i en generalforsamling eller en komite. Etterhvert som ordet "ordfører" er blitt synonymt med den politiske leder i en kommune er det blitt mindre brukt i sin opprinnelige betydning, hvor det i stedet benyttes uttrykk som for eksempel møteleder, ordstyrer, komiteleder e.l. Jernbaneplanen av 1908. Kilder. Jernbanen i Norge, 1854-2004, Bind I, Trond Bergh Johan Vestly. Johan Vestly (født 24. november 1923, død 28. november 1993) var en norsk billedkunstner, illustratør og filmskaper. Foreldrene var Toralf (1892–1942) og Milly Vestly (1892–1977). Han er først og fremst kjent for å ha illustrert sin kone Anne-Cath. Vestlys populære barnebøker. Johan Vestly studerte ved tegnelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole og på Bjarne Engebrets malerskole. Han var også elev hos Erling Merton, og studerte i Paris i 1949. Johan Vestly debuterte på høstutstillinga i 1947. Han utførte blant annet teaterdekorasjoner til Studioteatret, Oslo Nye Teater og Riksteateret. Johan er imidlertid mest kjent for samarbeidet med Anne-Cath. Vestly, som han giftet seg med i 1946. Han illustrerte alle barnebøkene hennes inntil han døde. Den første boka var "Ole Aleksander Filibom-bom-bom" (1953). Dessuten lagde de sammen filmmanus til Barne-TV-programmene om Kanutten tidlig på 1960-tallet og seks fjernsynsfilmer om Guro. Johan Vestly illustrerte også enkelte av Alf Prøysens utgivelser. Johan Vestly mottok Kultur- og kirkedepartementets illustrasjonspris for barnebøker i 1964 og 1976, sist for arbeidet med "Guro og nøkkerosene". Han lagde også mange dyreprogrammer for fjernsyn, filmen om Sondre Nordheim og dokumentarprogrammer om flere kunstnere. Johan og Anne-Cath. Vestly fikk to sønner, Jo (født 1948) og Håkon. Ruhrokkupasjonen. «Til minne om en vanskelig okkupasjonstid». Minnestein ved Kleve-Kellen Ruhrokkupasjonen betegner den politisk-militære konflikten mellom Det tyske rike og de belgisk-franske okkupasjonsstyrkene som utspilte seg i Ruhrområdet etter første verdenskrig. Konflikten toppet seg i 1923. Den var et av de store problemer under dette Weimarrepublikkens kriseår. Utgangspunkt. Tyskland var i følge Versaillestraktaten pålagt å betale erstatning til sine tidligere fiender etter første verdenskrig. I 1921 okkuperte Frankrike Düsseldorf og Duisburg (med havneanleggene i Duisburg-Ruhrort), som virkemiddel under striden om størrelsen på de tyske krigserstatningene, og franskmennene truet med å okkupere resten av Ruhrområdet dersom ikke tyskerne føyde seg. De store økonomiske problemene Tyskland slet med førte til at de allierte i 1922 avstod fra å kreve betalingen i penger, men godtok betaling i gods (trevirke, kull). Den 26. desember fastslo den allierte reparasjonskonferanse at Tyskland lå etter med betalingene. Okkupasjon. Etter at erstatningskommisjonen den 9. januar 1923 erklærte at Tyskland holdt tilbake med vilje, rykket den 11. januar belgiske og franske styrker inn (først med 60 000 mann, senere ble det øket til 100 000) og okkuperte hele Ruhrområdet. Målet var å ta «produktivt pant» ved å inndrive kullet direkte. Ruhrområdet var den gang sentrum for den tyske tungindustrien. Ruhrkampen. Okkupasjonen førte til tysk nasjonal bestyrtelse. Riksregjeringen under den partiløse kansler Wilhelm Cuno oppfordret befolkningen til «passiv motstand». Fra nå ble det ikke betalt noen erstatninger; industri, forvaltning og transport ble tildels lammet av streiker. Bedrifter og forvaltning lot delvis være å forholde seg til okkupasjonsmaktenes anvisninger. Frankrike reagerte med 150 000 straffedommer. Imens forvoldte tidligere frikorpsmedlemmer og også kommunister sabotasje og attentater mot okkupasjonsmaktene. Reaksjonene ble represalier og dødsdommer. Situasjonen eskalerte, og krevde 137 menneskeliv. Noen av de dødsdømte, som Albert Leo Schlageter, fikk martyrstatus i folket. Den passive motstand ble også ledsaget av nasjonal språkrøkt. Tidligere innarbeidede franskklingende ord ble erstattet med tyske. Casino ble "Werksgasthaus", telefon ble "Fernsprecher", billett ble "Fahrschein", trottoir ble "Gehweg". Ruhrkampens avslutning. I den passive motstandsperioden ble lønnsutbetalingene til ca to millioner streikende arbeidere overtatt av staten som løste oppgaven ved å trykke mer penger. Denne prosedyren var naturligvis ikke bærekraftig i det lange løp, fordi den økonomiske krisen ble bare sterkere samtidig som produksjons- og skatteinntektene sank. Den passive motstand måtte oppgis den 26. september 1923 av den nye rikskansler Gustav Stresemann. Avslutningen av Ruhrkampen var foranledningen til et diktatur i Bayern. Den økonomiske totaltapet som Ruhrokkupasjonen førte til, ble anslått til 3,5 til 4 milliarder gullmark. Avslutningen av Ruhrkampen muliggjorde en valutareform, noe som var en betingelse for nyforhandlingene av erstatningene. Ruhrokkupasjonens avslutning. Etter påtrykk fra USA og Storbritannia gav Frankrike høsten 1923 etter, ved MICUM-avtalen. En ny plan for betaling av erstatninger, Dawesplanen, ble utviklet i 1924. Den førte til at Ruhrokkupasjonen ble avsluttet i august 1925. Philipp Jacob Spener. Philipp Jacob Spener (født 13. januar 1635 i Rappoltsweiler, Elsass, død 5. februar 1705 i Berlin) var en tysk luthersk teolog og en av de mest kjente representanter for pietismen. Dessuten var han den mest fremtredende genealog i det 17. århundre og grunnlegger av den vitenskapelige heraldikk. Virke. Han og hans venn Johann Jakob Schütz (1640–1690) var med på å fremelske det som ettertiden kjenner som pietisme. Det startet med en liten diskusjonsgruppe (konventikkel) som samlet seg i Speners embedsværlse i 1671 og med en programerklæring, "Pia desideria" (fromme ønsker), som han kort deretter (1675) utgav. Viktige impulser for reformarbeidet tør Spener ha fått under sine teologiske studier i Strassburg fra Johann Schmidt (1594–1658) og fra sin tid som predikant i Frankfurt am Main årene 1666–1686. Den avgjørende innflytelsen var nok likevel i tradisjonen fra Johann Arndt (1555–1621) og hans forfatterskap, framfor alt "Fire bøker om en sann kristendom" (1605–10) som Spener holdt for å være det viktigste verk for kristen veiledning ved siden av Bibelen. Speners "Pia desideria" var i seg selv intet originalt arbeid – det utgjorde egentlig et forord til en nyutgivelse av en evangeliepostille av Arndt – men inneholdt to nye elementer som kom til å utmerke pietismen som bevegelse. Det første var hans forslag om at fromme skulle grunnlegge mindre forsamlinger innenfor kirken, "ecclesiola in ecclesia". Det andre var at han ville innføre i lutherdomnen et «håp om en bedre tid», dvs. tanken om en forberedende tusenårsperiode (kiliasme) innen den ytterst dom. Det var med dette senere motiv som han sterkest kom å skille seg fra kirkeortodoksien og vinne sympati blant de av kirken forfulgte sekter. Eksterne lenker. Spener, Philipp Jacob Spener, Philipp Jacob Spener, Philipp Jacob Ørnulf Ranheimsæter. Ørnulf Ranheimsæter (født 6. juni 1919 i Skien, død 21. oktober 2007) var en norsk tegner, grafiker, illustratør, forfatter og tegnelærer. Ørnulf Ranheimsæter hadde utdannelse i tegning og grafikk fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1939–1943), samt i maleri fra Statens Kunstakademi i Oslo (1949–1952). Som bokkunstner illustrerte han blant annet Henrik Wergelands "Lyriske digte" (1945), Knut Fægris "Krydder" (1966) og "De fire evangelier" (1970). Ranheimsæter hadde stor spennvidde i sitt kunstneriske virke. I perioden 1954–1963 lagde han glassdekorasjoner til Bergensfjord, Grand Hotel i Oslo, Rikstrygdeverket og Bergens Privatbank. Han deltok på Høstutstillingen elleve ganger og ble innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. I 1962 mottok Ørnulf Ranheimsæther Kultur- og kirkedepartementets illustrasjonspris for barnebøker for tegningene til "Barnas store sangbok" med Anne-Cath. Vestly som redaktør. I 1966 fikk han Bokkunstprisen. Fra 1970 til 1990 fikk vinnerne av Nobels fredspris et diplom lagd av Ranheimsæter. Ranheimsæter skreiv flere filosofiske essaysamlinger, blant annet "Om tro og vantro" (1954) og "Kunstnerens etiske ansvar og andre essays" (1958, gjenutgitt 1999). I 1998 mottok han Fritt Ords Honnør for sin essaykunst. Han ble overlærer i bokkunst ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1964. I 1976 ble han overlærer i frihåndstegning samme sted, og i 1984 ble han utnevnt til skolens første professor. Ørnulf Ranheimsæter var far til illustratøren Jon Ranheimsæter som siden 1975 har bodd og arbeidet i Danmark. Sîr Ninglor. Sverdlilje-elva eller Sîr Ninglor er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Den er også noen ganger kalt Langlilja. Denne elva lå i Rhovanion og var et av tilløpene til den store elva Anduin. Elva ble kalt Sîr Ninglor av alvene og dette betyr "Gullvann elv". Langlilja er en kort men viktig elv i Anduins dal. Den begynner som to unavngitte småelver i Hithaeglir, og flyter så vestover mot Anduin, og Langlilja rant inn i Anduin i et området med myrer kalt Sverdliljevollene. Etter den siste alliansen mellom alver og menn, dro Isildur, sønn og arving av Elendil og bærer av den ene ringen, fra Mordor mot nord og ved Sverdliljevollene ble han og følget hans overfalt av orker og Isildur ble drept og den ene ringen gikk tapt i Langlilja. Lenge etter dette, i det tredje tidevervet, var det noen Stoorer som bodde like ved elva Langlilja, og blant den var Déagol, som først fant ringen og som ble drept av sin fetter Sméagol som siden ble tilkrypet Gollum. Ringen gav Gollum et unaturlig langt liv. Gollum vandret etter en tid oppover langs elva og helt til dens kilde i Tåkefjellene, noe som forte ham til noen glemte grotter like ved "Ork byen". Saruman lette etter den ene ringen i hele Langliljas elveløp, og i området rundt den, men han fant den aldri, selv om det sies at han fant levningene etter Isildurs døde kropp. Radisson Hotels. Radisson SAS Atlantic Hotel i StavangerRadisson Hotels er en amerikansk, verdensomspennende hotellkjede bestående av 435 hoteller, med til sammen 102 000 rom, i 61 forskjellige land. Selskapet ble etablert i 1909 og eies av Carlson Companies med hovedkontor i Minneapolis. Kjedens hoteller i deler av Europa, Afrika og Asia hadde merkenavnet Radisson SAS ettersom SAS-konsernet også hadde eierskap i kjeden. SAS solgte hotellene i 2005 til Carlson Companies. Kjeden heter nå Radisson Blu, men det er fortsatt tett samarbeid mellom Radisson Blu og SAS, blant annet gjennom SAS EuroBonus. Fra 1975 har Carlson Companies, Inc. også eid restaurantkjeden T.G.I. Friday (Thank Goodness It’s Friday) gjennom selskapet Carlson Restaurants Worldwide Inc. Adenosin. Struktur. Adenosin består av den nitrogenholdige basen adenin bundet til karbohydratet ribose (figur 1). Energiomsetning. Adenosin spiller en sentral rolle i energiomsetningen i cellene. Ved å binde til seg fosfatgrupper dannes adenosin mono-, di- og trifosfat (hhv. AMP, ADP og ATP). Disse molekylene deltar i de fleste energikrevende prosesser som foregår i levende organismer. Det kan for eksempel være enzymreaksjoner eller mekanisk arbeid i muskler. Oksydativ fosforylering. Adenosin"di"fosfat (ADP) blir omgjort til adenosin"tri"fosfat (ATP) i en energikrevende prosess i cellenes mitokondrier gjennom såkalt oksydativ fosforylering hos dyr og i fotosyntesen hos planter. I korte trekk binder en tredje fosfatgruppe til ADP ved hjelp av enzymet ATP syntase. Dette krever tilførsel av energi fra nedbryting av karbohydrater, fett eller proteiner. Energien frigjøres når bindingene mellom fosfatene brytes (disse er IKKE energirike, som det står i enkelte lærebøker, det bare brytes mange som gir "mye" energi totalt). Det blir gjort av ATPaser, en type enzymer. Som regel brytes kun den ene bindingen, og det dannes ADP, en fri fosfatgruppe og energi. Glykolysen og Sitronsyresyklusen er viktige forløpere for å skaffe energi til dannelse av ATP fra ADP. I DNA. Adenin er en del nukleinsyrene DNA og RNA, der også modifisert ribose og en fosfatgruppe inngår som byggesteiner. Andre prosesser i cellen. Celler er under stadig kontroll og regulering av forskjellige molekyler. Prosesser som er viktige å ha under kontroll er for eksempel produkson av proteiner eller celledeling. Syklisk adenosinmonofosfat (cAMP) deltar i mange slike reguleringer. cAMP danne sikke i energikrevende reaksjoner, men framstilles fra ATP av enzymet adenylat syklase. ATP kan også fungere som en ren donor av fosfatgrupper uten at energien blit nyttiggjort. Reichsmark. Den tyske Reichsmark riksmark, symbol RM, var Tysklands valuta fra 1924 til 20. juni 1948. Den ble erstattet av Deutsche Mark (DM) i Vest-Tyskland og av Mark («Mark der DDR») i DDR. 1 mark tilsvarte 100 pfennig. Riksmarken ble innført i 1924 som erstatning for papirmarken (Papiermark). Dette var foranlediget av den hyperinflasjon som nådde sitt toppunkt i 1923. Innvekslingsraten mellom den gamle "Papiermark" og den nye "Reichsmark" var:1 (én billion til én). Den ble knyttet til den amerikanske dollar med raten 4 RM til 1 USD. I overgangsfasen ble ikke Papiermark direkte erstattet av Reichsmark, men man gikk veien om den såkalte Rentenmark. Uttrykket «mark» er et gammelt tysk ord for valutaer, og går tilbake til 1100-tallet. Mark ble Tysklands hovedvaluta ved den nasjonale samling i 1871, skjønt mange lokale valutaer fortsatte å eksistere til inn på 1900-tallet. Ibrahim Böhme. Ibrahim Böhme (født 18. november 1944 i Leipzig, død 22. november 1999 i Neustrelitz) var en tysk politiker (først SED, senere SDP og SPD). Han var leder for SPD i DDR i 1990, men måtte gå av etter å ha blitt avslørt som Stasi-informant. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Han ble trolig født som Manfred Otto av jødiske foreldre, men vokste opp foreldreløs i hemmelighet i Leipzig, og ble i 1947 adoptert av Kurt Böhme. Fornavnet Ibrahim tok han selv som voksen. Han arbeidet først som murer, og tok Abitur (artium) som aftenskole. Senere utdannet han seg gjennom fjernstudium i litteratur og filosofi til lærer. Etter å ha holdt et foredrag om Robert Havemann gav det totalitære SED-partiet ham en toårig partistraff i 1965, og senere ble han også straffet etter anklager om å ha «hetset elever opp mot systemet». Böhme protesterte mot Warszawa-landenes invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, og fikk i 1974 yrkesforbud. Etter 15 års undersøkelsesfengsel på grunn av hans utmeldelse av partiet, videreutdannet han seg i historie og teatervitenskap. Deretter arbeidet han i Neustrelitz som dramaturg, men etter å ha engasjert seg for den polske opposisjonelle bevegelsen Solidarność fikk han på nytt yrkesforbud. Deretter arbeidet han som kelner, privatlærer i russisk litteratur og tysklærer for vietnamesiske fremmedarbeidere. Politisk karrière. Han var medlem av SED fra 1967 til han meldte seg ut som følge av eksklusjonen av sangskriveren Wolf Biermann. Den 7. oktober 1989 hørte Böhme i Schwante til grunnleggerne av "Sozialdemokratische Partei der DDR", som han ble valgt til generalsekretær for. 23. februar 1990 ble han formann for partiet, som i mellomtiden var blitt omdøpt til SPD (i DDR). Etter beskyldninger om at han skulle ha vært informant for Stasi trakk han fra alle verv 2. april 1990, etter å ha vært suspendert siden 26. mars. I 1992 ble han ekskludert fra SPD. Han døde ensom og fattig i 1999. Stasi-virksomhet. Böhme var siden 1968 registrert som informant for Stasi under dekknavnet "Maximilian". Det fantes også andre dekknavn. Böhme ble senest fra midten av 1970-tallet aktiv i opposisjonen mot regimet, men muligvis etter instruksjon fra sin føringsoffiser hos Stasi. I mars 1990 dukket Stasi-dokumentene som dokumenterte hans Stasi-virksomhet opp. Forfatteren Reiner Kunze, hvis leilighet i årevis hadde blitt overvåket av Stasi, betegnet Böhme som den som hadde utforsket og forrådt ham og hans familie. Ibrahim Böhme benektet Stasi-virksomheten til sin død. Alan Parsons. Alan Parsons (født 20. desember 1948 i London) er en engelsk plateprodusent og artist kjent som grunnleggeren til bandet Alan Parsons Project og lydtekniker på Pink Floyds to album "Atom Heart Mother" og "The Dark Side of the Moon". Parsons ble først kjent etter at han arbeidet som lydtekniker hos EMI, hvor han jobbet på blant annet albumet "Abbey Road" fra The Beatles og Wings tidligste album. Han arbeidet også med innspillinger fra Al Stewart, Cockney Rebel og Pilot, før han fikk sitt endelige gjennombrudd som lydtekniker på Pink Floyds "Atom Heart Mother" og det mest kjente konseptet "The Dark Side of the Moon". Inspirert av arbeidet med Al Stewart's konseptalbum "Time Passages", begynte Parsons arbeidet med et temaalbum sammen med låtskriver Eric Woolfson, og sammen grunnla de etter hvert Alan Parsons Project i 1975. Selv om Parsons spilte keyboard og bare sang noen få ganger på hans egne album, var prosjektet primært designet for å være et forum for revolusjonære vokalister og gjesteartister, som blant annet Arthur Brown, eks Zombie–medlem Colin Blunstone, eks Cockney Rebel–medlem Steve Harley, Allan Clarke og gitaristen Ian Bairnson. Disse skulle inngå i bandets konseptlignende og saftige synthmusikk. Etter at Eric Woolfson sluttet i bandet for å drive karriere innen teatermusikk, følte Parsons det ble ukomfortabelt å bruke navnet "Project", slik at det nå ble droppet. Bandet går nå under navnet "Alan Parsons" eller "Alan Parsons Band". Krepsdyr. Krepsdyrene (Crustacea) er virvelløse dyr som fins overalt i havet og i ferskvann, og noen oppholder seg også på land. Krepsdyrene tilhører leddyrene. De fleste av dem holder til i havet, ofte er de dyktige svømmere og hører til planktonet både i sjøen og ferskvann; noen få er fastsittende, og noen lever som snyltere. Det er omkring 35 000 kjente arter, over 200 av dem i Norge. Anatomi. Kroppen er sammensatt av et varierende antall ledd som, bortsett fra det siste, alle kan bære et par lemmer. Leddene samler seg i tre hovedavsnitt: hode ("cephalon"), brystparti ("thorax") og hale eller bakkropp ("abdomen"). Ofte smelter flere (opptil fem) av kroppsleddene sammen med hodet, så det oppstår et hodebryststykke ("cephalothorax"), og de tilhørende kroppslemmer omdannes til kjeveføtter. De fleste krepsdyrene er akvatiske leddyr med gjeller, et par overkjever, to par underkjever, to par antenner og to fasettøyne. Utseendet varierer ellers meget. Matverdi. Mange krepsdyr er verdsatt som mat. Krepsdyr blir fisket, og noen steder driver man oppdrett på dem. Terrorangrepet i Amman i 2005. Kart over Jordan med hovedstaden Amman Terrorangrepet i Amman var en serie koordinerte bombeangrep på tre hoteller i Amman, hovedstaden i Jordan, 9. november 2005. Den første bomben gikk av kl. 20.50 lokal tid (19.50 norsk tid) ved Grand Hyatt Hotel. Kort tid etter gikk det av bomber ved Radisson SAS Hotel og Days Inn Hotel. Foreløpige rapporter melder om minst 57 døde og 120 skadde. Jordanske styresmakter legger skylden på Al-Qaida. En av lederne i det islamistiske terrornettverket er sunni-jordaneren Abu Musab al-Zarqawi. Man har i lengre tid fryktet at Jordan skulle bli utsatt for terror, på grunn av deres felles grense med Irak og myndighetenes samarbeid med USAs krig mot terror. Eksterne lenker. Amman 2005 Generalitat de Catalunya. Generalitat de Catalunya («Katalonias regjering») er en institusjon som styrer den spanske autonome enheten Katalonia. Den består av et parlament, en president og en regjering. Generalitat de Catalunya ble oppretta i sin nåværende form i "Spansk Katalonia" under Den andre spanske republikken med Francesc Macià som president. Macià døde i 1933, og Lluís Companys ble den neste presidenten. Generalitat de Catalunya holder til i Palau de la Generalitat på plaça de Sant Jaume i Barcelona. Guy Le Blanc. Guy Le Blanc (født 16. oktober 1960 i Moncton i New Brunswick) er en canadisk musiker, kjent som keyboardspiller og vokalist for bandene Nathan Mahl og Camel. Le Blanc har spilt og sunget siden han var fire år gammel. Han sier selv han ble lei av å høre hva andre mente han kunne og hva han ikke kunne spille dahan var 11 år gammel, så han begynte å skrive musikk selv. Da han var 15 år begynte han å spille med lokale band på skoler og små klubber, men etter noen år hadde folk også her sterke meninger om hva han kunne og ikke. Le Blanc grunnla progrockbandet "Nathan Mahl" sammen med Mark Spénard, Don Prince og Dan Lacasse i 1980. I 1983 utkom deres første album innen sjangeren. Le Blanc er en allsidig musiker, han synger, spiller keyboard, trommer og gitar. Han har komponert rundt 250 låter siden 1982, med varierende lengde og musikksjangre, som siden har dukket opp på Nathan Mahl- og soloalbum. I 2000 ble han med Camel til deres verdensturné, og igjen til deres turné i Sør-Amerika i 2001. Le Blanc var også delaktig i studioalbumet "A Nod and a Wink" (2002), og livealbumet "The Paris Collection" (2001). Han skulle også delta i bandets farvelturné i 2003, men måtte trekke seg av medisinske årsaker. I dag bor Guy Le Blanc i Ottawa, Canada, hvor han jobber med å utgi nytt materiale for et soloalbum og til bandet Nathan Mahl. Øye stavkirke. Øye stavkirke er en stavkirke i Vang kommune i Oppland. Kirken er nevnt første gang i 1347, men dateres gjerne til ca. 1200. Den ble opprinnelig revet i 1747, men gjenreist på 1950-tallet. Den gjenreiste kirken står ikke på sin opprinnelige tuft, men ble gjenreist på en ny tomt. Kirken eies av sognet og brukes til kirkelige handlinger noen ganger om året. Historie. I 1747 ble stavkirken, som da sto på en tuft nede ved fjorden, revet da det ble bygd ny kirke i sognet. Hva som skjedde med den gamle kirken ble glemt, muligens kan salget av Vang stavkirke ha vært en medvirkende faktor til at stedet der den lå ble glemt. Stedet var ukjent til grunnmuren under sognets nye kirke skulle utbedres i 1935. Under golvet på den nye kirken fant man restene av stavkirken, der totalt 156 av delene var bevart. Etter stor dugnadsinnsats fra sognets folk og Riksantikvaren ble stavkirken reist på ny og vigslet av biskop Alex Johnson 1. august i 1965. Den nyreiste kirken står nå noe høyere opp enn den opprinnelig gjorde, på nedsiden av hovedveien. Arkitekt Ole Øvergaard tegnet i 1950 et rekonstruksjonsforslag for kirken, som for en stor del er gjenreist av de gjenfunnede materialene fra 1935 og kopierte materialer. For å sikre at alle delene kom på rett plass ble kirken først prøvereist i 1953. De viste seg å passe overraskende bra sammen. Rekonstruksjonen av kirken inneholder også en del materiale som ble til overs etter restaureringen av Heddal stavkirke i 1952. Så ble manglende deler gjort klare før kirken ble reist på ny. Kirkebygningen. Grunnplanen for kirken er en overgangsform mellom "type A" og "type B" stavkirke. Den har fire frittstående stolper som bærer et tak over kirkeskipet. To ekstra hjørnestolper bærer korets tak. Kirken har derimot ikke forhøyet midtrom slik de andre kirkene av type B har. Inne i kirken står fire staver, tilsynelatende uten noen funksjon. Tegn tyder på at de har båret et tårn, omtrent som stavkirken i Uvdal men istedenfor en sentral midtmast har den hatt fire. Sagn. Det fortelles at noe av grunnen til at kirken ble flyttet fra sitt opprinnelige sted nede på Øyeflaten var at det var så myrlendt der at kistene fløt opp om våren når det var flom i fjorden. .45 GAP. .45 GAP (.45 GLOCK Auto Pistol) er et kaliber for patron til pistol som ble introdusert av GLOCK i 2003 for å kunne bli kamret i våpen som bruker GLOCK's normale pistolramme, istedenfor den brede som .45 ACP lages i. Modellen GLOCK 37 var den første i dette kaliber. Flere andre våpenprodusenter har adoptert kaliberet til sine våpen. Patronen ble designet av Ernest Durham hos CCI/Speer, og er en er en nedkortet utgave av.45 ACP, men med kraftigere patronhylse samt liten tennhette kontra.45 ACPs store. Ballistikken til.45 GAP er lik.45 ACP. .45 GAP har.150″ kortere hylse enn den tradisjonelle.45 ACP..45 GAP patronen er 28.9 mm lang, kortere enn standard 9 mm patroner (29 mm). Animals. "Animals" er et konseptalbum av Pink Floyd, utgitt 23. januar 1977. For første gang benyttet bandet sitt eget Britannia Row Studio til innspillingen av et album. Albumet klatret raskt opp til 3. plass på de amerikanske hitlistene, men falt forholdsvis raskt på grunn av lange sanger som ikke egnet seg så godt på radio. I tillegg var ikke lydkvaliteten på de originale kopiene den beste, men dette er blitt rettet opp i senere opplag samt at en remastret CD ble utgitt i 1992. Albumet er av mange regnet som en flopp sammenliknet med "Dark Side of the Moon" og "Wish You Were Here", men har på verdensbasis solgt sju millioner eksemplarer. "Animals" er også en fanfavoritt. Den berømte Pink Floyd-grisen ble lansert i forbindelse med dette albumet og er synlig på omslaget. På "Animals" er Roger Waters' innflytelse stadig mer innlysende. Bortsett fra «Dogs» er alle sangene kreditert Waters alene. Dette er det første Pink Floyd-albumet hvor Richard Wright ikke har bidratt til å skrive noen av sangene. Waters er også vokalist på samtlige spor, mens David Gilmour bare synger første del av «Dogs». Tekstene viser at Waters' samfunnskritikk stadig får mer rotfeste. Konseptalbumet er til en viss grad basert på George Orwells berømte roman "Animal Farm". Waters sammenligner mennesker med tre typer dyr: hunder, griser og sauer. «Dogs» representerer stormannsgale forretningsmenn. Sangen ble opprinnelig kalt «You Gotta Be Crazy» da den ble fremført på konserter i 1974 og 1975. I «Pigs (Three Different Ones)» går Waters til angrep på korrupte politikere og moralister i samfunnet. De som ikke faller inn under noen av disse kategoriene, blir beskrevet i «Sheep» som mennesker som lar seg styre og følger etter massene uten å tenke seg særlig om. Før sangen ble noe omskrevet het den «Raving and Drooling» da den ble fremført live i 1974 og 1975. I tillegg til disse sangene åpnes og avsluttes albumet med to kjærlighetssanger Waters skrev til sin daværende kone, «Pigs on the Wing, Part 1» og «Pigs on the Wing, Part 2». Musikalsk er "Animals" et av albumene der David Gilmours egenskaper som gitarist kommer tydeligst frem. Dessuten er han hovedbassist på albumet; den eneste sangen Waters spiller bass på er «Dogs». På en versjon av "Animals" som ble laget for 8-sporsbånd i USA spiller Snowy White sologitar som knytter sammen de to delene av «Pigs on the Wing», da slike bånd var ikke inndelt i to sider. Sporliste. a>, som er avbildet på coveret til "Animals". Referanser. Animals Nudler. Nudler (entall: nudel; fra lat: "nodus" = knute via tysk: "Nudel") er en samlebetegnelse på usyret deig i ulike former, gjerne kokt i væsker. Pasta er muligens den nudel-varianten som er mest brukt i Norge, men nudler er svært utbredte også i Kina, Japan, Korea, Indonesia, Tyskland og mange andre land. Italiensk pasta lages av hvete, men risnudler, bokhvetenudler, eikenøttnudler, potetmelsnudler, kikertenudler og bønnenudler er utbredt i Asia. Eggenudler er tilsatt egg for å gi en rikere smak, og fordi de er lettere å bake ut. Smak. Nudler smaker litt som pasta. Det kan minne litt om Spagetti, men har en spesiell smak. Asiatiske nudler. Nudler er tynne pastatråder, som kan selges enten tørre eller ferske. Fordi de er tynne, har de mye kortere koketid enn f.eks. spaghetti. Typisk koketid er 2-3 minutter. Både kineserne, araberne og italienerne hevder at de var de første som oppfant trådlignende mat. De første skrevne beskrivelsene av nudler er fra Han-dynastiet mellom år 25 og 220 e.Kr. I oktober 2005 ble de eldste nudlene som er oppdaget til nå funnet på den arkeologiske utgravingen av landsbyen Lajia, som var en del av Qijiakulturen, ved Den gule flod i Qinghai-provinsen i Folkerepublikken Kina. De var trolig lagd av hirse. Pasta. Noen fortellinger går ut på at nudlene ble bragt til Italia fra Kina av Marco Polo. Dette er ikke riktig, ettersoma pasta går langt tilbake i det italienske kjøkken, og for eksempel er hyppig omtalt av romerske kilder. Pasta lages av hvete og vann, noen typer tilsettes også egg. I italiensk matskikk serveres gjerne kokt pasta med en smaksrik saus og oftest med ulike grønnsaker. Kjøtt og fisk er derimot sjeldnere, da pasta serveres som en fyllende og karbohydratrik forrett, mens kjøtt eller fisk gjerne er hovedretten. Spätzle. I Sør-Tyskland hører nudler i ulike former gjerne med på middagstallerkenen i stedet for poteter. I Sørvest-Tyskland rives nudeldeig i stimler på rivjern over kokende vann, og dette kalles "Spätzle". En populær variant er "Käsespätzle", som er tilsatt ost. Maultaschen er en stor ravioli, gjerne fylt med kjøtt og servert i kraft. Penger i Harry Potter. Ifølge figuren Gygrid i den første romanen er dette pengesystemet «enkelt nok» å forstå, selv om det er basert på ganske underlige forhold. Siden forfatteren av bøkene har en tendens til å bruke satire er magikernes pengesystem nesten garantert en parodi på det britiske pengesystemet før det ble desimalisert. Beregning av verdi. J.K. Rowling har uttalt i et intervju med Comic Relief at en galleon er verd «omtrent fem pund». Det er imidlertid sannsynlig at forfatteren ikke har tenkt ut dette i detaljer, eller at den betydelig annerledese sosiale strukturen (blant annet den tydelige mangelen på masseproduksjon) i magikersammfunnet kan bety betydelig forskjellige priser for like objekter i gompeverden og magikerverden. Verdien av pengene i "Harry Potter"-bøkene kan variere veldig avhengig av kilden man bruker for å regne den ut. Teorien med lav verdi. I boken "Fabeldyr og hvor de er å finne" gis det to små informasjonsbiter som kan gi et hint om hvor mye valutaen til magikerne er verd i forhold til ekte penger. For det første blir det sagt at de £174 millioner som blir samlet inn til et veldedig formål tilsvarer 34 000 872 galleoner, 14 sidger og 7 fjonger (tallet blir forenklet til 34 000 000 galleoner i "Rumpeldunk gjennom tidene"). Det blir også erklært at boken koster £2,50, eller 14 sigder og 3 fjonger. Den første informasjonsbiten tilsier at 1 galleon er verdt omtrent £5,12, men ifølge den andre biten er 1 galleon verdt omtrent £3,01. Det blir foreslått at den første informasjonsbiten er en eksakt omregning, mens det siste tallet muligens ikke er eksakt (kanskje magikere må betale mer for boken enn gomper, som har fordelen med mekanisk trykking og høyere befolkning). Det er derfor sannsynlig å anta at det er det første tallet som er korrekt. Harry betaler 7 galleoner for tryllestaven sin. Dette tilsvarer omtrent £36 (omtrent 425 kroner). En valutakalkulater ble laget av CNN i 2001, som antok at pengene i Harry Potter var verdt mindre enn det som blir presentert i denne artikkelen. Kalkulatoren gikk ut ifra at $3,99 (prisen på "Fabeldyr og hvor de er å finne) i USA) tilsvarte 14 sigder og 3 fjonger. En valutakalkulator som bruker tallene Rowling selv har oppgitt er å finne på. Hvis en galleon faktisk er verdt omtrent fem britiske pund kan vi være sikre på at den ikke er laget av ekte gull (med mindre magikere har tilgang til store mengder veldig billig gull). Prisen på 1 gram gull er for tiden omtrent £7 (ca 82 NOK). For å være verdt fem britiske pund i reell verdi må en galleon veie under ett gram. Siden 30 gram sølv er verdt omtrent £7, er det mer sannsynlig at en galleon er laget av sølv, men farget for å ligne på gull. Teorien med høy verdi. Det blir erklært inne i romanene selv at den daglige avisen koster mellom 1 og 5 fjonger. Dette tilsier at en fjong er verdt mellom 10 og 50 cent (ca mellom 50 øre og 3,50 kroner, da aviser i USA er billigere enn i Norge, og teorien kommer fra USA), noe som igjen tilsvarer en galleonverdi på mellom $49,30 og $219,50 (mellom 334 og 1500 kroner). Denne teorien kan forklare hvorfor Ronny Wiltersen aldri hadde sett en galleon før Harry viste ham en, og hvorfor Wiltersens familiehvelv bare inneholdt en galleon og fem sigder. Hvis en galleon bare var verdt 65 kroner, er familien Wiltersen ekstremt fattige. Banker. Den eneste referansen til en bank i Harry Potter er Flirgott, som man kan finne i Diagonallmenningen i London. Gygrid indikerer at magikerne bare har «den ene» banken. Det er en mulighet for at Flirgott har andre filialer rundt om kring i verden, spesielt i Egypt, der Ronnys eldre bror Rulle arbeidet før han ba om overføring til Londonfilialen. Siden det virker som om det ikke finnes pengesedler i magikernes verden, og siden myntene bare kommer i tre forskjellige verdier, er magikernes valutasystem ganske tungvindt. Det virker merkelig at ikke magikerne, eller gnomene ved Flirgott, ikke introduserer penger med mellomverdier, slik som en 5-sigd, en 5-fjong og en 15-fjong. Myntdesign og spesifikasjoner. På hver enkelt galleon er det et serienummer som viser hvilken gnom som støpte den. I "Harry Potter og Føniksordenen" forhekset Hermine Grang falske galleoner slik at de skulle vise hvilket tidspunkt det neste møtet i Humlesnurr-legionen fant sted isteden for serienummeret. Selv om pengene brukt i filmen er runde, kan bøkene ha hatt et annet design på dem. I en scene, der Harry får en syv-sidet femtipence-mynt til jul, uttrykker Ronny hvor rar han syns formen på pengen er, og lurer på om han kan få den av denne grunnen. Dette gir en idé om at myntene i bøkene er gitt navn ut ifra formen sin, at en galleon er formet som en båt, en sigd som en sigd, og en fjong som en mutter (siden det engelske ordet for fjong er «knut», altså formet som en «nut»). Tidlige leker som ble lansert før filmene kom ut gir også støtte til denne ideen, en av lekene kom med fjonger, som var formet heksagonalt med en stjerne kappet ut fra sentrum (altså som en mutter). På den samme måten blir vi ikke fortalt noe spesielt om vekten eller størrelsen på pengene, selv om en gomp klager på at noen forsøkte å betale ham med «gullpenger på størrelse med hjulkapsler» i "Harry Potter og Ildbegeret". Gullpenger i denne størrelsen ville ikke bare veie en hel del, men ville også være verdt mye mer enn noen av de ovenfor foreslåtte verdiene på pengene. Også, i "Harry Potter og De vises stein", forteller Gygrid Harry at han skal betale uglen noen få fjonger, de små pengene av bronse, så vi vet at fjongene er de minste, og galleonene de største. Furnes Fotball. Furnes Fotball er et fotballag fra Furnes i Ringsaker kommune i Hedmark. Klubbens A-lag for herrer rykket opp fra 4. divisjon avdeling 2 i 2005, etter å ha endt på 2.plass, men spiller nå i 5 divisjon etter som klubben ikke kunne stille lag i år 2007 og 2008 Furnes fotball har ikke noe A-lag for kvinner. Furnes. Furnes er ei bygd som ligger mellom Hamar og Brumunddal. Furnes er eget sokn, og Furnes kirke ble vigslet i 1707. Bygda var en egen kommune fram til 1964, da den ble en del av Ringsaker kommune. Bygda har egen ungdomsskole, Furnes ungdomsskole med 316 elever. og 3 barneskoler: Kirkenær, Stavsberg og Kylstad barneskole.Alf Prøysen-biografen og dikteren Ove Røsbak og Ishockeyspilleren André Paulsen,Ørjan Mikkelsen og Magnus Eikrem Haugen kommer fra bygda. Biologisk vektor. Biologisk vektor er betegnelsen på organismer som forårsaker spredning av patogen (biologiske agenter som "kan" forårsake sykdommer). En biologisk vektor vil ikke nødvendigvis bli infisert av smitten. Ofte vil insekt som flått og mygg være biologisk vektor. Også mennesket kan være en biologisk vektor, eksempelvis ved at det kan bære viruset som fremskaffer munn og klovsyke (da uten å bli infisert selv). Innen genterapi kan et virus være biologisk vektor, idet det brukes til å avlevere patogen til andre organismer. Også innen genetikk bruker man begrepet biologisk vektor, om DNA-konstruksjoner som brukes i byggingen av andre. Dynnasteinen. a>Dynnasteinen er en runestein fra gården Dynna i Gran kommune. Den regnes for å være et av Norges tidligste kristne minnesmerker og Norges første billedmonument. Steinen er av ringerikssandstein. Den er om lag tre meter høy og har bibelske motiver som er datert til om lag år 1050 (ringeriksstil). Motivene på steinens forside forestiller Betlehemsstjernen, de tre vise menn, Jesusbarnet og gaveoverrekkelsen i stallen. × kunuur × kirþi × bru × þririks tutir × iftir osriþi × tutur × sina × su uas mar hanarst × o haþalanti "Gunnvôr gerði brú, Þrýðríks dóttir, eptir Ástríði, dóttur sína. Sú var mær hônnurst á Haðalandi" Steinen. Steinen er av rød sandstein, av en type som er typisk for Ringerike. Den er i dag 282 cm høy og 54 cm bred nederst. Den smalner imidlertid mot toppen hvor den bare er 16 cm bred. Helt i toppen går den ut igjen i bredden. Den er brutt i toppen, slik at den tydeligvis har vært noe høyere. Den er ca. 18 cm tykk. Historie. Steinen omtales i 1643 i Monumenta Danica av den danske antikvaren Ole Worm. I 1797 og 1810 lot en prost ved navn Haslef utføre en tegning av steinen, og i 1802 ble den undersøkt av antikvar Martin Friedrich Arendt. Han var den første som ga en tilnærmet korrekt tolkning av runeinskriften. På begynnelsen av 1800-tallet ble gården Dynna malt av Peter Andreas Brandt. Bildet viser to hauger, og på toppen av den ene står Dynnasteinen med sin karakteristiske bøyde topp. Antikvar Nicolay Nicolaysen omtaler både gravhaugene og steinen i sin «Norske Fornlevninger» fra 1862–1866. Han forteller at steinen ble flyttet inn på tunet på 1700-tallet der den ble brukt som saltstein for dyrene. Den må imidlertid bli ha blitt flyttet tilbake igjen før Brandt malte sitt bilde. Steinen falt stadig over ende og ble tilslutt kjøpt opp av en lege ved navn Augestad som overlot den til Universitetets Oldsaksamling i 1879. Den er i dag utstilt i middelaldersalen ved Historisk Museum i Oslo. En kopi av steinen ble utplassert på Halvdanshaugen på Hadeland Folkemuseum på Tingelstad i 1915. Den ene av gravhaugene som Brandt malte er fremdeles intakt. Den ligger godt synlig på bakkekammen ovenfor riksvei 4, og mange tror dette er haugen som Dynnasteinen sto på. Steinen sto imidlertid på den "andre" haugen på maleriet, og den er nesten fullstendig utslettet. En liten rest er fortsatt synlig – som fundament for låvebrua på gården. Bildeframstillingen. På framsiden er en bildedframstilling som øverst i toppen går over på de to smale sidene. Hva som er framstilt her er ikke godt å si, men det er tydelig ornamentikk fra 1000-tallet. Like under toppen ser vi en figur med oppstrakte armer og glorie. Dette er tolket som Jesusbarnet. Rett under denne figuren synes en firearmet stjerne tolket som Betlehemsstjernen. Deretter følger tre ryttere som er tolket som de hellige tre konger. Under den nederste av disse er en dobbel palmettbord og et bånd som ser ut til å markere et skille i framstillingen. Under dette er noe som ligner et hus eller hytte med skrå vegg og hvelvet tak satt på høykant. Inne i denne kan man se Maria i fotsid kjole til venstre og to av de tre hellige konger som kommer med gaver. En halvrund figur inne i bygningen er tolket som krybben. På høyre side av bygningen kan sees en hest med bena mot bygningen. Over hesten er det risset inn en person med en øks over skulderen. Denne figuren er imidlertid ikke skåret inn i steinen. Figuren er muligens tømmermannen Josef. Dynnasteinen – en unik historisk kilde. Religionshistoriker Gro Steinsland fremhever Dynnasteinen som en unik historisk kilde. Da kristendommen ble innført i Norge erobret Kristus Norden på tusentallet som en seirende herskergud. Dette var et gudsbilde vikingtidens mennesker kunne forstå, det passet inn i en kultur der krigerideologi, ære og stolthet toppet verdiskalaen, skriver Steinsland. Det er i kontrast til dette en må se Dynnasteinens beretning om juleevangeliet. Steinen beretter om to kvinner, mor og datter, fra den tid. «Dynna-steinen representerer intet mindre enn et brudd med den germanske heltefortellingen som andre runesteiner i såkalt ringeriksstil refererer til.» Det er dessuten ved å merke seg at Dynnasteinen går inn i en «familie» av flere nordiske runesteiner, der en navngitt person reiser steinen til minne om en avdød, og at vedkommende har bygget en bro, implisitt til minne om den avdøde. Alle disse innskriftene har en form for kristent innhold eller konnotasjoner til kristendommen. Dette har vært forklart med at i og med innføringen av kristendommen ble religionsutøvelsen flyttet fra den private sfære over til den offentlige. Man regner derfor med at kommunikasjon fra de perifere delene av kirkesognene måtte gjøres enklere for å sikre oppmøte til messe. Dermed ble vesentlige opprustninger av veinettet, som for eksempel å bygge bro over elver og myrstrekninger, regnet som en god gjerning. I dette tilfellet kan man tenke seg at Gunvor bygde bro for å hjelpe datterens sjel lettere gjennom skjærsilden. Dynna ligger på østsiden av Vigga-dalføret, og rett vis-à-vis ligger Bjørge der det har stått kirke. Man kan altså tenke seg at broen ble bygd over Vigga mellom de to gårdene. I Danmark og Sverige kjennes mange slike «brobyggersteiner», men i Norge finnes bare to; Dynnasteinen og Eiksteinen fra Sokndal i Rogaland. En billedstein med lignende symbolikk ble funnet i muren på Nikolaikirken på Granavollen. Litteratur. Gro Steinsland: Julefortelling i runer. Kronikk i Aftenposten, 24. desember 2009. Sekundærfaktor. Sekundærfaktor er en faktor som er underordnet en primærfaktor, og kan brukes i enhver sammenheng der man forsøker å angi en forklaring. Sekundærfaktor brukes i dag også en måleenhet innen fjellklatring. En fjelltopp har vanligvis både primærfaktor og sekundærfaktor. Sekundærfaktoren til en fjelltopp er den horisontale avstanden til nærmeste høyere fjelltopp, eller rettere til nærmeste høyere punkt på Jorden. Dette punktet er vanligvis ikke selve toppen. I Norge har Galdhøpiggen den høyeste sekundærfaktor (1569 kilometer), da målt mot Tatrafjellene i Polen, som blir det nærmeste fjellpartiet som ligger høyere. Måleenheten kan brukes til å angi utsikt. Ujiji. Ujiji er den eldste byen i det vestlige Tanzania. Byen ligger om lag 10 km sør for Kigoma. Ujiji ble grunnlagt av arabiske folkeslag. Byen var et viktig senter for slavehandelen. Ujiji er stedet der oppdagerne Burton og Speke først kom til bredden av Tanganyikasjøen i 1858, og det var her Stanley fant Livingstone i 1871. Det er reist et monument til minne om det legendariske møtet. Det mosaiske trossamfunn. Det mosaiske trossamfunn (også skrevet Det Mosaiske Trossamfund, "DMT") er en fellesbenevnelse for det jødiske samfunn i Norge. Det er i dag to gjenværende jødiske menigheter, en i Oslo og en i Trondheim. De to menighetene er registrert som selvstendige trossamfunn. Det Mosaiske Trossamfund er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Historie. Synagogen til Det mosaiske trossamfunn i Oslo Da dissenterloven innvilget religionsfrihet i Norge gjaldt dette bare for kristne samfunn. Jøder var fortsatt omfattet av begrensninger satt i Grunnloven av 1814, som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Først i 1851 ble det tillatt for jøder å innvandre til Norge, og ved en lovendring i 1891 ble Det mosaiske trossamfund i Oslo anerkjent som det første ikke-kristne dissentersamfunn. I 1905 ble Det mosaiske trossamfunn i Trondheim godkjent som selvstendig trossamfunn. Jødene i Trondheim innviet i 1897, åtte år før menigheten ble formelt grunnlagt, sin første synagoge i Trondheim sentrum. I 1923 kjøpte menigheten Trondheims første jernbanestasjon og bygde den om til menighetssenter og synagoge. Synagogen ble innviet av Stockholms overrabbiner i 1925. I motsetning til DMT-Oslo, som tradisjonelt sett har hatt nære og tette bånd til det jødiske samfunn i København, har DMT-Trondheim i hele sin eksistens hatt tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Stockholm. DMT-Trondheim etablerte i 1997 Jødisk Museum i Trondheim, som ved åpningen var Norges første innvandrermuseum. Museet er senere betydelig utvidet, og ble i 2007 reåpnet etter sin foreløpig siste utvidelse, og inneholder i dag både en Holocaust-avdeling og en større utstilling som viser jødisk innvandring til Trøndelag og jødisk dagligliv i Norge både før og etter 2. verdenskrig. Ifølge folketellingen 1890 bodde det 136 jøder i Christiania. De gjorde sitt beste for å overholde de religiøse plikter, blant annet ved å holde gudstjenester i private hjem på shabbaten og i leide lokaler i høytidene. De arrangerte også privat kosherslakting så godt det lot seg gjøre, og underviste barna i religion og hebraisk språk. Allerede i 1869 hadde de innkjøpt en jødisk gravlund i Oslo, et 670 m² stort område på Sofienberg gravlund. Den ble tatt i bruk første gang i 1885. I 1891 holdt Den jødiske religionsforeningen et møte hvor man la planer for fremtiden. Våren 1892 forpliktet 28 personer seg til å lønne en religionslærer, og 5. juni samme år ble Det mosaiske trossamfunn stiftet. Første forstander var Nathan Nachman Nathan. I 1893 stod det 104 personer i medlemslistene. I perioder fantes også andre jødiske menigheter i Oslo. Den største av dem, Den israelittiske menighet, bygde egen synagoge i Calmeyergaten i 1917. To år senere innviet DMT-Oslo sin nye synagoge i Bergstien på St. Hanshaugen, hvor menigheten fortsatt holder til. Som et resultat av krigen besluttet ledelsen i de to menighetene at det ikke lenger var grunnlag for to jødiske samfunn i hovedstaden, og det ble besluttet å legge all virksomhet til DMT og synagogen i Bergstien. Synagogen i Calmeyergaten var i menighetens eie og sto ubrukt fram til begynnelsen av 1980-tallet, da den ble solgt til private interesser. Nå er Jødisk Museum i Oslo etablert i denne bygningen, og den gamle synagogen er restaurert. Okkupasjonstiden. Allerede 5. mai 1940, mindre enn en måned etter den tyske invasjonen av Norge og en drøy måned før den norske kapitulasjonen, ble jødenes radioer beslaglagt. Deretter fulgte en rekke tiltak mot jødene. DMT ble forbudt, og jødiske eiendommer ble beslaglagt fra oktober 1941. Selv om DMT ikke fungerte som et trossamfunn under okkupasjonen, var medlemsnettverket aktivt og de forsøkte å redde så mange jøder som mulig. 795 jøder, hvorav 760 norske borgere, hadde blitt deportert til konsentrasjonsleirene, og bare 25 av disse overlevde. Etter frigjøringen i 1945 ble aktiviteten i Oslo raskt gjenopptatt. 20 av de overlevende fra konsentrasjonsleirene samt en del av de 925 som hadde overlevd som flyktninger i Sverige og andre land vendte hjem. Det var også noen som hadde tjenestegjort i de norske styrker i England. I 1945 stod det bare 559 medlemmer i listene. Først 50 år senere har antallet jøder nådd omtrent det nivå det hadde før okkupasjonen; i 1992 var det omkring 1300 medlemmer. Synagogen i Bergstien ble ikke nevneverdig skadet under okkupasjonen. Da man i mai 1945 inspiserte den, var toraskapet intakt, og de hellige bokrullene var uskadet. 31. august 1945 ble den gjeninnviet med blant andre daværende kronprins Olav tilstede. DMT-Trondheim var den av samtlige jødiske samfunn i Norden som ble hardest rammet av nazistenes jødeforfølgelser, målt i andel drepte medlemmer. Da krigen kom, hadde menigheten 300 medlemmer, og over halvparten av dem ble drept i konsentrasjonsleirene. Synagogen ble tatt i bruk av den tyske krigsmakt, og var sterkt ramponert da freden kom. Først i 1947 var synagogen blitt såpass restaurert at det var mulig å ta den i bruk som synagoge igjen. Ledelsen i Trondheim metodistkirke tok under hele krigen vare på alle viktige bøker og dokumenter som tilhørte byens jødiske forsamling. Slik ble blant annet torah-rullene bevart. Metodistkirken stilte også et værelse til rådighet for byens jøder etter at synagogen ble okkupert av tyskerne, slik at byens jøder i hemmelighet kunne samles til gudstjenester. Etterkrigstiden. I 1947 vedtok den norske regjering å motta 600 jødiske flyktninger, men de fleste av disse emigrerte til Israel eller andre land i 1948. Ved en flyulykke i 1949 (Hurum-ulykken) omkom en rekke jødiske barn som var på vei til Norge, og skulle videre til Israel. I 1956 kom igjen en større gruppe i forbindelse med den sovjetiske invasjonen i Ungarn, og i 1967 kom en del polske jøder i forbindelse med antisemittiske utbrudd der. Den norske Lutefiskforening. Den norske lutefiskforening ble startet i Lier i 1992. Foreningen arbeider med kunnskapsformidling om lutefisk som hverdagsmat og festmat hvor kun norske råvarer benyttes. Foreningens president og eneveldige hersker er Leif Vinge. I foreningens styre er innvalgt Ole Martin Hegg og Ole Kristian Jensen. Dmt. I jødisk kabbalah kan de tre bokstavtegnene "DMT" (Dalet – Mem – Tav) representere tallverdien «444» som igjen kan representere mysteriet om liv, død og gjenfødelse på tre nivåer: abstrakt, i verden, og som kosmisk arketype. De tre bokstavene hver for seg har også betydningen Nevrologi. Nevrologi (av nevro- og -logi) er den læren i legekunsten (av lat. "medicina") som omhandler nervesystemet. En nevrolog er en lege som har spesialisert seg på sykdommer i nervesystemet. Nevrologi omfatter undersøkelse, diagnose, behandling og etterbehandling av forstyrrelser i det sentrale og det perifere nervesystem. Nevrologiske sykdommer. I tillegg til å følge opp pasienter i disse sykdomskategoriene, innebærer nevrologifaget å avklare om pasienter med visse symptomer har en sykdom i nervesystemet eller ikke. En rekke slike symptomer er vanlige og ofte ufarlige, men kan representere alvorlig sykdom som krever rask innsats for å unngå alvorlig sykdom eller varige men. Derfor utreder man i dag ikke sjelden symptomer som isolert sett kan virke beskjedne. Særlig har fremveksten av trombolytisk behandling av akutt hjerneslag forandret nevrologifaget. Typiske symptomer som kan føre til utredning hos nevrolog. En rekke nevrologiske tilstander som det tidligere ikke fantes noen behandling for, kan nå behandles. Faget nevrologi har derfor forandret seg betydelig, og er i dag et akutt fag. Om lag 90 % av pasientene som legges inn i nevrologiske sykehusavdelinger, innlegges som "øyeblikkelig hjelp". Nevrologisk utredning innebærer først og fremst en grundig sykehistorie med nøye beskrivelse av hvordan symptomene oppsto. Dernest gjøres en nevrologisk undersøkelse, som innebærer å kartlegge funksjonen til nervesystemet. Bildediagnostikk, spesielt MR, er blitt en stadig viktigere del av diagnostikken. I tillegg har nevrologen en rekke andre metoder til rådighet, bl.a. Elektroencefalogram (EEG), nevrografi, EMG og andre metoder innen Klinisk nevrofysiologi. Blodprøver kan avsløre mange nevrologiske tilstander. I de senere år har spesielt muligheten for genetiske undersøkelser økt. Per april 2011 er det 462 godkjente spesialister i nevrologi i Norge. De aller fleste arbeider ved en av landets nevrologiske sykehusavdelinger. Handling. Handlingen tilsvarer hendelsesutvikling i en fiksjonsfortelling av ulikt slag, eksempelvis et drama, roman eller spillefilm. Til forskjell fra et forløp i virkeligheten er hendelsesutviklingen mer eller mindre bevisst konstruert for å passe inn i en dramaturgisk mal og kan beskrives som fortellingens handling med en tydelig begynnelse, midte og slutt. Handling er et substantiv som er et tvetydig begrep som i vitenskapelig sammenheng defineres på ulikt vis. I hverdagsspråket har begrepet en generell bruk som betegner utførelsen av en gjerning, bedrift, operasjon eller prosess, og indikerer at det står en bevisst vilje bak. En handling har et hendelsesforløp, men handling og hendelse er forskjellige begreper. Handling har som nevnt en litterær betydning hvor det benyttes for å beskrive et særskilt litterært felt. Handling betegner da den dramaturgiske organiseringen av det samlete hendelsesforløpet i fortellende og dramatiske tekster, herunder film, episke dikt, dataspill og tegneserier. Handlingsgang. Det eksisterer mange synonyme begreper til denne bruken av ordet 'handling'. Det beste er 'handlingsgang', tilsvarende det engelske begrepet «plot» som tidvis også benyttes på norsk som fremmed tilleggsord. Tidligere henviste man også til begrepet fabel, fra latin "fabula", «fortelling», som i "fabulere", «dikte fritt og uhemmet». Det er i denne betydningen som Aristoteles benytter begrepet når han skriver i "Poetikken" (kapittel VI): «Etterligningen av handlingen heter fabelen ("mythos"); med fabel mener jeg sammenføyningen av begivenhetene i tragedien.» Fabel er således et etablert begrep i norsk teatervitenskap. Ordet defineres som innholdet i en dramatisk tekst slik det sammenfattes i et kort, kronologisk sammendrag. Ordet fabel kan benyttes i omtalen av alle fiksjonstekster, men fabel benyttes i dag hovedsakelig i mer restriktiv utgave som en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte i form av et personifisert dyr i hovedrollen. I den litterære diskusjonen av begrepet handling er i tradisjonell litteraturvitenskap i Norge henvist til begrepet intrige, fra fransk "intrigue" som igjen kommer fra latinske "tricae", det vil si fortredeligheter. Intrige betegner den forvikling eller «knute» som bringer den tragiske helt til helt eller som i komedien oppløses til lykkelig slutt. I henhold til Bokmålsordboka ved Universitetet i Oslo er det engelske fremmedordet «plot» definert som 'intrige' eller 'handlingsplan'. På engelsk har det flere betydninger, der en av dem er 'konspirasjon, renkespill, svik, bedrag, lureri'. På norsk kan imidlertid plot i betydningen handlingsgang strammes til en litterær betydningen: En kortfattet fortolkning av sammenheng mellom kronologiske hendelser eller karakterutvikling i en fiksjonstekst, med fokus på hvordan denne sammenhengen kan skape spenning og nysgjerrighet. Selve sammenhengen kan ha ulik karakter: en plan, et opplegg, en sekvens, et mønster, en årsakssammenheng, eller til og med mangelen på årsakssammenheng, altså en tilfeldighet.' Avgrensning av handlingsgang. På denne måten blir handlingsgang noe annet, eller mer enn et rent sammendrag eller referat av handlingen ettersom disse er opplisting av (gjerne viktige) fakta, men uten å inkludere forklaring på hvorfor hendelsene er viktige eller henger sammen. Den britiske forfatteren E. M. Forster har beskrevet det slik at «Kongen døde, og dronningen døde etterpå» er en fortelling eller handlingsrekkefølge. «Kongen døde, og så døde dronningen av sorg» er derimot et «plot». Epidemisk ruting. Epidemisk ruting er en teknikk som brukes for å rute objekt gjennom et nettverk. Navnet henspiller på biologiske system, der man i epidemier vil se spredning av smitte via biologiske vektorer og annet. Man finner det også i sosiale nettverk der rykte og holdning kan spre seg epidemisk. Man antar et nett med "N" noder. Enhver node som mottar et objekt kan, for hver av sine naboer (via en direkte link) videresender objektet med sannsynlighet "p". Fra perkolasjon vet man at en "p">0.59 sikrer at nesten alt når frem til alle. Under denne verdien, vil nesten ingen komme frem til noen. Dette krever at nodene er tilkoblet symmetrisk og med en viss grad. Men, ideen kan tas inn i kringkasting, som jo ellers baserer seg på å sende alt til alle, og derved være mulig årsak til at nodene og nettet overbelastes. I et datanett er det meldinger med digital informasjon som skal spres til en eller flere mottakere. Epidemisk ruting kan blant annet brukes for å spre endringsmeldinger i en distribuert database eller en distribuert hashtabell. To noder vil da utveksle oversikter over endringer de har observert den senere tid. Den som ser at noe mangler, vil sende en påfølgende henvendelse om å få en kopi for å gjøre seg oppdatert. Oppdateringen kan påskyndes ved å også inkludere selve endringen i den første epidemisk spredte meldingen. Statistisk kan man oppnå at alle er informert, i løpet av log2"N" slike samkvem. Dette kalles også sladring (av engelsk "gossip"), som er en form for epidemisk spredning, der to noder utveksler siste nytt, forlater hverandre og med en viss sannsynlighet, sprer dette videre. Teknikken kan brukes på mange andre områder, eksempelvis for å vite hvem som er aktive i et Peer-to-peer datanett, nyhetsformidling og også elektronisk post som skal kringkastes. En rekke varianter av sladring har vært lansert for spredning av meldinger i sensornett, der hver node har svært begrenset batterikraft, regnekraft og rekkevidde via små radioer. For å øke levetiden til nodene er det avgjørende at de er gjør så lite som overhodet mulig. Det å vedlikeholde rutetabeller er en av de arbeidsoppgaver som unngås med epidemisk ruting. Teknikken er uhyre enkel, og krever kun at noden bruker batterikraft til å (a) beregner en tilfeldig verdi og (b) videresende meldingen. Epidemisk ruting kan også brukes for å rute en melding til en enkelt (unicast), eller en gruppe (multicast). Ulempen, er at den vil involvere mange som egentlig ikke skal motta meldingen. Fordelen er at man tilrettelegger for anynomitet gjennom kryptering, da det kun er de egentlige mottakere som kan den krypterte meldingen. Finansnæringens Hovedorganisasjon. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) er en norsk interesseorganisasjon som representerer banker, forsikringsforetak og andre kategorier av finansforetak, finansielle virksomheter og finanskonsern som har rett til å drive virksomhet i Norge. FNH ble stiftet på konstituerende medlemsmøte 7. desember 1999 etter sammenslutning av Den norske Bankforening (Forening for banker, finansforetak og finanskonsern) og Norges Forsikringsforbund. FNH har til formål å arbeide for at finansforetak får arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter som gir grunnlag for lønnsom og solid drift og setter dem i stand til å betjene sine kunder på best mulig måte, og at finansnæringens norskbaserte virksomhet har vilkår som er likeverdige med konkurrentenes. Fra 1. januar 2010 er FNH medlem av Finansnæringens Fellesorganisasjon, sammen med Sparebankforeningen. Nagorno-Karabakh. Nagorno-Karabakh plassering mellom Aserbajdsjan og Armenia Nagorno-Karabakh («Den fjellrike svarte hage», på aserbajdsjansk "Dağlıq Qarabağ" eller "Yuxarı Qarabağär"; på armensk Լեռնային Ղարաբաղ ("Lernayin Gharabagh") eller Արցախ ("Artsakh"); på russisk Нагорный Карабах ("Nagornyj Karabakh")) er et autonomt område omsluttet av Aserbajdsjan som etter armensk okkupasjon i 1993 har vært kontrollert av Armenia. Området regnes av FN og det internasjonale samfunnet som en del av Aserbajdsjan. Majoriteten av befolkningen er idag armensk (99 %), med mindre grupper aserier eller aserbajdjanere, russere og kurdere. Det bor rundt 145 000 innbyggere i området. Hovedstaden er Stepanakert, og presidenten i den ikke anerkjente republikken heter Arkadi Gukasian. Nagorno-Karabakh har siden antikken vært en del av andre, mektige stater, som Armenia, Albania i Kaukasus og Persia, før området ble overgitt til Russland ved Gulistan-traktaten, som avsluttet den første russisk-persiske krig i 1813. I 1822 ble området en del av den russiske, og senere sovjetiske provinsen Aserbajdjan. Dermed begynte armenere å flytte til Karabakh fra andre områder i Midtøsten, slik at et hundreår etter Gulestan-freden området fikk et armensk flertall. Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991, var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemmingen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen. Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Amenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Nagorno-Karabakh). Det beregnes at rundt 800 000 mennesker er på flukt i eller fra området. En av de mest blodige hendelsene i denne konflikten skjedde februar 1992, da armenske soldater massakrerte 613 sivile aserier, hvorav 108 var kvinner og 63 var barn, i byen Khojali. Hendelsen er kjent som Khojalymassakren. Med angivelig russisk militær støtte på begge sider, gikk Armenia og Aserbajdsjan til krig 12. mai 1994. Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene en uoffisiell våpenhvile, som fremdeles gjelder. Situasjonen mellom de to landene er imidlertid svært spent. I dag er Nagorno-Karabakh i realiteten uavhengig selv om ingen land i verden, inkludert Armenia, anerkjenner den som en selvstendig stat. Området er svært tett knyttet til Armenia. De benytter den armenske myntenheten dram, og den forrige presidenten i Nagorno-Karabakh, Robert Kocharian, ble først statsminister (1997), så president (1998) i Armenia. Det internasjonale samfunnet anser imidlertid Nagorno-Karabakh som en del av Aserbajdsjan, og FN har kritisert Armenia på grunn av konflikten i Nagorno-Karabakh og krevd at de må avslutte okkupasjonen. Med tanke på internasjonale og aserbajdsjanske reaksjoner, ønsker ikke armenske styresmakter å etterkomme interne krav om å forene Armenia og Nagorno-Karabakh. Virke. Virke (tidligere HSH) er en hovedorganisasjon i Norge. Virke representerer 15 500 virksomheter med over 200 000 ansatte innen norsk næringsliv. Organisasjonen har 107 ansatte (1. januar 2012). Vibeke Hammer Madsen er administrerende direktør i Virke. Sverre Leiro er president. Arbeid. Virke arbeider med arbeidslivs- og næringspolitiske saker som er av betydning for medlemsvirksomhetene. Medlemsvirksomheter i Virke har tilgang til rådgivere og advokater med spesialkompetanse på arbeidsrett, HR og personalpolitikk, forsikring, forretningsjuss, politisk kompetanse og påvirkningskraft. Virke bistår sine medlemsvirksomheter med rådgivning innen arbeidslivsaktuelle spørsmål innen området HR og jus, blant annet på telefon, per e-post og egne medlemssider. Virke gjennomfører tarifforhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene på vegne av sine medlemsvirksomheter. Virke arrangerer også en rekke kurs og nettverk for å øke kompetansen i arbeidslivet. Historie. Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) ble stiftet 1. januar 1990 av fem organisasjoner: Handelens Arbeidsgiverforening, Norges detaljistforbund, Norges Grossistforbund, Norges Handelsstandsforbund og Norske Agenters landsforbund. Hovedtyngden av medlemmer de første fem årene besto av virksomheter fra alle sektorer av handelsnæringen. I 2011 skiftet HSH navn til Hovedorganisasjonen Virke. Nevnden for helsebedømmelse. Nevnden for helsebedømmelse er et organ tilknyttet Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) som har til oppgave å vurdere hvilken helserisiko som er knyttet til søkere av livsforsikring. Nemnda utarbeider retningslinjer for risikovurdering av forsikringssøkere og kan i spesielt vanskelige saker gi anbefaling til bedømmelse av enkeltsøknader om forsikring og erstatning. Grim Volleyballklubb. Grim volleyballklubb er en volleyballklubb i Kristiansand. Klubben ble etablert i 2002, har har har lag i 1. divisjon på damesiden, og 2. divisjon på herresiden. I tillegg har de et junior lag; G17-laget til Grim deltok i NM 2006 i Ås og endte på 12.plass, til tross for at de kun hadde trent sammen én gang. Grim har som langsiktig mål å rykke opp i eliteserien. Primstav. Primstav - sommer- og vinterside. Primstav -detalj - start sommerside. a>, slutten av 1700-årene, med den norske løve utskåret i øvre ende. a> var et svært vanlig motiv i norsk folkekunst. Primstav eller rimstav er en flat, stavformet kalender laget i trevirke. Fra Møre kjenner vi også til benevnelsen ringstav, fordi den ellers rette staven der var ovalformet. Kalenderen er evigvarende (syklisk), fordi den ikke inkluderer bevegelige helligdager. Opprinnelse og bruk. Benevnelsen "primstav" har sammenheng med de latinske uttrykkene "prima" og "primatia lunee", og det norrøne ordet "prim". Det første ordet i betydningen gyldentall, som er årets nummer i den 19-årige månesyklusen. De to neste i betydningen "månens nytenning". Gyldentall forekommer sjelden på skandinaviske primstaver. Og ordet "prim" er det norrøne ordet for nymåne. Primstaven stammer trolig fra den ennå eldre runekalenderen, som er kjent siden 1200-tallet, men godt kan være ennå eldre. Fra Norge kjenner vi til omkring 650 primstaver, som er datert fra slutten av 1400-tallet og fram til begynnelsen av 1800-tallet. Primstaven var i bruk til det ble vanlig med trykte almanakker. Etter reformasjonen gikk den opprinnelige betydningen av mange tegn knyttet til katolske helgener i glemmeboken. Til merkedagene var det ofte knyttet værtegn eller påminnelser om gårdsdriften, for eksempel ble været på vinterdagen (14. oktober) brukt som varsel om været til vinteren og 28. oktober ble blant annet kalt «fyrebod» fordi den bebudet vinteren. Primstaven er typisk for Norge og Danmark. Den danske primstaven kan av og til ha streksiffer for markering av månens nyfase. En liknende kalender fra Sverige betegnes som "runstav" og skiller seg ut gjennom at dagene markeres med runeraden. Noen tilsvarende kalender er ikke kjent fra Island, men den danske streksiffertypen er kjent fra Tyskland og Mellomeuropa. Utforming og merking. Primstaven var gjerne et flatt og langstrakt stykke trevirke på 50-80 cm i lengde og 4-6 cm i bredde. Det finnes også flere eksempler på ovale rammelignende primstaver. Primstaven har to sider (ringstaven en oval overside og underside) med kalenderopptegninger. Sommersiden gjelder fra 14. april til 13. oktober. Vintersiden fra 14. oktober til 13. april. Etter denne inndelingen falt midtvinterdagen 14.januar og midtsommerdagen 14.juli. På primstaven er dagene merket med en strek eller et hakk, og helligdager og merkedager er merket med spesielle tegn eller figurer. Noen staver har også ukemarkering, og noen har merke for nattevåke før visse høytider. Primstavmerkene er stiliserte strekfigurer som til dels også finnes brukt i bumerker fra norske bønder, f.eks. øks, pil, kors og kvist. Merkedager på den norske primstaven. Merkedagene på primstaven er trolig en blanding av hedenske og kristne merkedager, selv om sistnevnte nå er i flertall. Merkedagene kan ha ulike navn. Disse er skilt med komma i kolonnen for "merkenavn". Hver merkedag har dessuten sitt eget merke, som også kan variere. Variantene er skilt med komma i kolonnen for "primstavmerker". Heksagram. a>, men tegnet ved hjelp av bare en enkel, tynn strek Heksagram (fra gresk "hexa-", seks- og "gram", tegning) er et stjerneformet polygon. Det er en tolvkantet figur som er sammensatt av to symmetriske og likesidete trekanter, slik at det dannes et heksagon inne i stjernen. Figuren kan tegnes som to trekanter flettet inn i hverandre, en enhetlig, flatemessig figur uten slik fletting, eller i bare en sammenhengende strek eller linje. Heksagrammet kan være utformet som en grafisk figur, ofte ved hjelp av én strek. Tegnet, hogd eller risset inn slik, kan vi se denne figuren helt tilbake til bronsealderen og senere gjennom tidene. Vi finner heksagrammet i mange land og i mange forskjellige kulturkretser. Det kan være ment som et rent dekorativt element. Heksagrammet kan nok ofte også være ment som et symbol, med betydninger og tolkninger som veksler en del, avhengig av tid og sted. Figuren finnes i en rekke norske og utenlandske bumerker fra middelalderen og opp mot nyere tid. I bumerker kan vi se det med flere varianter som har noe forskjellige utforminger av detaljene: for eksempel med ujevne spisser, med tillegg og/eller fradrag av bistreker, og på andre måter. Vi ser også heksagrammet i noen våpenskjold. Figuren har brede linjer i våpenskjold, slik at den blir tydelig på avstand og kan ha heraldiske tinkturer (farger). Heksagrammet har i den jødiske tradisjonen navnet Davidstjernen. Det står i dag formet av brede sammenhengende linjer, og med blå farge, i Israels nasjonalflagg, på israelske frimerker m.m. Figuren har en likhet med pentagrammet som også er en stjernelignende figur. Pentagrammet har fem spisser og kan også bli tegnet i en strek. Med heksagram kan også menes det kinesiske symbolsystemet fra I Ching med seks streker under hverandre og oppdelt på forskjellige måter. Dette symbolet er blant annet benyttet i Sør-Koreas flagg. Figuren blir også brukt som symbol i okkulte sammenhenger. Da kan heksagrammet ha forskjellige betydninger og til dels bli tillagt en magisk kraft. OceanStore. OceanStore er et filsystem utviklet ved University of California, Berkeley spesielt påtenkt en arkivrolle, laget for å lagre data over svært lang tid. Til dette utnytter den en mengde mindre pålitelige servere for lagring. Disse organiseres som et Peer-to-peer datanett, der de tilbyr sin lagerplass mens de er aktive. Ved adkomst av ny aktiv node, må den tilordnes et ansvarsområde, når en node forlater nettet, skal dens ansvar fordeles blant de gjenværende. Den forheksede elv. Den forheksede elv er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Denne elva rant gjennom Myrkskog. Den var en mørk rennende, og alle som kom i kontakt med vannet i den ville straks falle i dyp søvn. Elva begynte i "Myrkskogbergene", og møtte så Skogstrømmen ikke langt fra Thranduils huler. Da dvergen Thorin Eikenskjold og hans følge på 12 andre dverger og hobbiten Bilbo Lommelun reiste gjennom Myrkskog støtte de på denne elva. Følget reiste gjennom Myrkskog for å komme til Ensomfjellet for å vinne det tilbake fra dragen Smaug. Da de skulle krysse elva kom den største og tyngste (og feteste) dvergen i kontakt med vannet. Dette var Bombur, og falt i dyp søvn, noe som skapte store problemer for resten av følget. Følget kom bare over elva etter at Bilbo Lommelun (personen med det beste synet i følget) fikk øye på en liten båt på den motstående elvebredden. Følget brukte denne båten til å ferge seg selv over til den andre siden, og fortsatte så på ferden. I det første tidevervet var den forheksede elv navnet som ofte ble brukt på elva Esgalduin i Doriath. Kigoma. Kigoma er en by vest i Tanzania som i folketellingen i 2007 hadde innbyggere. Den ligger på østsiden av Tanganyikasjøen, og ligger nær grensen til Burundi. Byen er hovedstad i "Kigoma-regionen". Det går ferjer til Bujumbura i Burundi, Mpulungu på sørspissen av sjøen, og til Ujiji som ligger rett sør for Kigoma. Det går også tog til Dar-es-Salaam herfra. Aelin-uial. Aelin-uial er en innsjø i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne sjøen lå omtrent midt i Beleriand. Navnet "Aelin-uial" er Sindarin og betyr noe slikt som "grålysningens" eller "skumringens" "sjø". Den lå i et myrlendt område der hvor elva Aros rant inn i den store elva Sirion, sør for Doriath. Dette området hadde sterk forbindelse til valaen Ulmo, som ved hjelp av den kunne sende meldinger til både Finrod og Turgon da han bød dem å lete etter et sted som var gjemt for Morgoths øyne hvor det var mulig å bygge en festning. Senere, da Húrin drepte Mîm i ruinene av Nargothrond, ble han snappet opp og tatt til fange i dette området av alvene fra Doriath og ført frem for Thingol, mens han bar Nauglamír. Maksime. Et maksime (fra latin: "propositio maxima" – «den høyeste læresetning») er i daglig språkbruk et visdomsord formulert som en aforisme. Under antikken var et maksime det samme som et aksiom. Immanuel Kant definerte et maksime som en subjektiv etisk regel eller prinsipp framvokst av erfaring og som man virkelig baserte sine handlinger på, snarere enn en logisk deduksjon og dermed universelt godtagbar. Harry Potter og Halvblodsprinsen (film). "Harry Potter og Halvblodsprinsen" er en film basert på J.K. Rowlings sjette bok i "Harry Potter"-serien, "Harry Potter og Halvblodsprinsen". Produksjonen er bekreftet, produksjon og utvikling av filmen er startet. Lanseringen av filmen er satt til 17. juli 2009. Utsettelse av lansering. Den originale datoen for lanseringen av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" var 21. november 2008. Lansering av filmen ble endret til 17. juli 2009, til tross for at filmen er ferdig, ettersom en streik blant manusforfatterne førte til at andre filmer ble utsatt. Administrerende direktør Alan Horn uttalte at filmen hadde blitt flyttet for å sikre at studioet fikk en sensasjonsfilm i 2009. På pressekonferansen til lanseringen av filmen "Harry Potter og ildbegeret" i oktober 2005, sa produsent David Heyman at Steve Kloves, selv om han hopper over den femte filmen, kommer tilbake og skriver manus til den sjette. Vikersund Idrettsforening. Vikersund Idrettsforening (stiftet 16. desember 1894 som "Vikersund Skiklub") er et idrettslag fra Vikersund i Buskerud. Idrettslaget er det største i Modum kommune og har tilholdssted på Tangodden. Historie. Forløperen til dagens Vikersund idrettsforening er "Vikersund Skiklub" som ble stiftet 16. desember 1894. På stiftelsesmøtet ble følgende vedtatt: "«Medlem kan enhver mand og kvinne over 12 aar blive mod at erlegge innskrivningspenge. Fra 12 til 14 aar kr. 0,25 fra 15 aar kr 0,50, samt i kontingent fra 12 til 15 aar kr, 0,50 og fra 15 aar kr 1,00.»" Fram til 1911 var det stor aktivitet i skiklubben, og klubben arrangerte blant annet fire landsrenn på rad. Samme år var det også stor interesse for andre idretter i Vikersund, og Vikersund Skiklub tok initiativ til stiftelse av en idrettsforening for Vikersund og omegn. Den nye foreningen fikk navnet "Vikersund og Omegns idrætsforening", men ble to år senere døpt om til "Vikersund idrætsforening". Vikersund Skiklub ble aldri oppløst, og har derfor vært et sammenhengende foreningsarbeid fra 1894 som pågår fortsatt. Kristian Hovde. Kristian Hovde er et av de største navnene i Vikersund idrettsforenings historie. Allerede i 1926 prøvde Hovde seg i Holmenkollen, men uten særlig hell. Året etterpå fikk han 4. premie på 30 km i hovedlandsrennet på Lillehammer. Selve gjennombruddet kom først i 1928 med hans imponerende 2. premie på selveste femmila i Holmenkollen. I 1930 ble han norgesmester på 30 km på Hamar, og han fikk en femte plass i Verdensmesterskapet i Oberhof i Tyskland året etterpå. I samme VM fikk han sølvmedalje på 17 km og 4. premie i kombinert. I den samme øvelsen tok han 13. plassen i Olympiske leker i Lake Placid i 1932. Hans siste internasjonale konkurranse var i 1934, med fjerde plass på 18 km i Holmenkollen. Uten Kristian Hovde hadde det neppe vært skiflygingsbakke i Vikersund i dag. Han var med i komitéen som bygde Vikersundbakken i 1935, og han var selv førstemann ut den nye bakken under det første rennet. Hovde vant også eldste klasse under dette rennet i 1936. I 1954 ble det lansert tanker om å bygge Vikersundbakken ut til hopplengder over 100 meter. Kristian Hovde var en av de som ivret mest for dette. Sommeren 1955 ble det startet utbyggingen, men utbyggingen var ikke nok for å nå 100 meter, og i 1956 gjorde Hovde nye justeringer og den påfølgende vinteren hoppet Arne Hoel 100,5 meter. Senere fikk Hovde blant annet oppleve Bjørn Wirkola sette verdensrekord i Vikersund med 146 meter i 1966. Idrettsanlegg. Vikersund idrettsforening eier og drifter idrettsanlegget på Tangen i Vikersund. Her ligger klubbens to klubbhus, flere fotballbaner og et skateanlegg som tidligere var håndballbane. I tillegg er Vikersund idrettsforening medeier i Vikersund Hoppsenter sammen med Modum kommune og Buskerud Fylkeskommune. Vikersund Hoppsenter drifter alle hoppbakkene rundt Vikersundbakken. Alpint. Utøvere med både ski og snøbrett som holder til i Vikersund Alpinsenter. Fotball. Vikersunds A-lag i fotball spiller i 7. divisjon med et nystiftet lag etter at samarbeidet med Geithus ble avsluttet. Troppen består av rundt 30 spillere. Håndball. Håndballen i Vikersund så dagens lys i 1938. Det var daværende formann i Vikersund Idrettsforening, Nils Omdal, som fikk ideen om å innføre håndball på idrettsforeningens program dette året. Denne form for idrett var på den tiden ny og lite kjent. For å få vakt interesse for spillet, ble det hentet to lag fra Oslo Idrettslags dameavdeling til å spille oppvisningskamp. Interessen ble straks vakt og det ble stiftet et lag. Starten ble ikke helt uten bekymringer, for Vikersund idrettsforening var da det eneste håndballaget i Buskerud og jentene måtte helt til Oslo for å finne lag å spille mot. Under den andre verdenskrig krigen ble håndballen lagt ned, men våren 1945 var man i gang igjen. Nå vokste interessen sterkt. Derfor sammenkalte Bjarne Fossen til møte og Buskerud Håndballkrets ble en realitet. Etter en storhetstid på 1940-tallet ble håndballgruppa lagt ned. Først i 1970 ble det liv i håndballen i Vikersund igjen. Det ble satset på rekrutteringsklassene og det ga resultater. De neste 20 årene hadde Vikersundhåndballen en utvikling. Gjennom årene ble det flere seriemesterskap og etter hvert klatret Vikersund også oppover i divisjonene. På begynnelsen av 1980-tallet ble Modumhallen åpnet. Håndballgruppas flaggskip er 2. divisjonslaget. Vikersund har tre damelag. Andrelaget spiller i 3. divisjon og tredjelaget spiller i 4. divisjon. På det meste har håndballgruppa hatt 140 aktive medlemmer, men i dag ligger tallet på rundt 120. Musikk i middelalderen. Musikk i middelalderen er musikk fra perioden mellom ca år 500 og 1400. Musikken er i stor grad anonym og domineres i størstedelen av perioden av kirkelig musikk, spesielt gregoriansk sang. Først på 1300-tallet ble det alminnelig at komponistnavnet følger musikken. På omtrent samme tid blir flerstemt musikk populært og begrepet "Ars nova" spiller en markant rolle. Kunstmusikk/kirkemusikk. Kunstmusikk fra middelalderen er stort sett ensbetydende med kirkemusikk, fordi det var denne musikken som ble ansett som viktig nok til å noteres ned, etter som det var både tungvint og dyrt å notere på datidens pergament. Det var kirken og munkene som var best organisert på denne tiden, og kirken var det eneste offisielle konsertlokale. Det ser derfor i etterkant ut som om kirkemusikken var det eneste rådende. Det fantes imidlertid også en rik kultur av verdslig musikk, som ble fremført av "artister" på torg og i gater. Framvekst av musikk-notasjon. Et viktig trekk ved det vi tenker på som klassisk musikk, er at den er notert ned på noter. Vårt moderne notasjons-system har sine røtter i kirkemusikken i middelalderen. Det ble etterhvert viktig å notere ned kirkemusikkens standardrepertoar, den gregorianske sangen, og neumene, forløperen til moderne notasjon, ble utviklet. Modal-epoken eller Notre Dame-epoken. I perioden 1170-1250 var Notre Dame-kirken i Paris et viktig senter for komponert flerstemmig musikk. Viktige komponister var Leonin og Perotin. De benyttet neumer, og et rytmisk system som kalles modalnotasjon. Ars antiqua. Perioden fra 1150-1300 betegnes "Ars antiqua". I denne perioden vokser flere genrer fram, som motett, den polyfone cantilena, og teknikken hoquetus. Det viktigste var kanskje at den moderne måten å notere rytme på gradvis ble utviklet. Ars nova. 1300-tallet ble betegnet allerede i samtiden som "Ars nova" (Den nye kunst). Italia opplever en velstandsperiode, og utvikler et rikt kulturliv. I Italia betegnes epoken som "Trecento". Den klassiske musikken begynner til en viss grad å løsrive seg fra kirken. Musikk i renessansen. I renessansen var mange komponister og musikere ansatt ved fyrstehoffene og i kirkene. Den fransk-flamske skolen. Den flamske skolen var sterkt preget av polyfoni. Den romerske skolen. På 1500-tallet ble Trientkonsilet opprettet for å legge en kirkepolitisk strategi for den katolske motreformasjonen. Blant annet skulle kirkemusikken renses for alle verdslige elementer. Musikkinstrumenter ble forbudt, og bruken av polyfoni skulle minskes betraktelig. Formålet var å få tekstene i fokus. Den venetianske skolen. Komponistene Andrea og Giovanni Gabrieli som virket i Markuskirken i Venezia utviklet på slutten av 1500-tallet en ny stil. Særlig karakteristisk var flerkor-teknikken. Swami Sri Ananda Acharya. Byste av Baral utstilt i Alvdal kommunehus. Utført av Ragnhild Butenschøn 1959. Swami Sri Ananda Acharya (født 29. desember 1881 i Bengal, Britisk India, død 8. mai 1945 i Alvdal), (hans opprinnelige navn fra fødselen var Surenda Nath Baral), var en indisk filosofiprofessor, yogi og poet. Han kom til Norge i desember 1914, og bosatte seg på Tronsvangen i Alvdal i september 1917. Der bodde han til sin død, fredsdagen 8.mai 1945. Han er lokalt i Nord-Østerdalen mest kjent under navnet Baral. Sri Anandas liv. Sri Ananda ble født i byen Hooghly-Chinsura, 40 km nord for Kolkata i Vest-Bengal i India som eldste sønn av Sauravamayi og Gobardhan Baral. Han ble en sannyasin allerede i tidlig ungdom, men under påvirkning fra sin åndelige lærer Swami Sivanarayana Paramahamsa, studerte han filosofi og avla magistergrad i logikk ved universitetet i Calcutta. I 1910 ble han utnevnt til professor i logikk og filosofi ved Maharajas College i Burdwan. I 1912 reiste han til Europa for å lære Vestens mennesker "Shanti Veda – Fredens Visdom". Han holdt en rekke forelesninger på universiteter og høyskoler i London, Oslo og Stockholm om Indias gamle filosofi og livsvisdom, og han var den første inder som ga en systematisk fremstilling av indisk filosofi i Vesten. I Norge besøkte han bl.a. Telemark, Hardangervidda, Valdres, Gudbrandsdalen og Jotunheimen, før han i 1917 dro til Alvdal (den gang "Lille Elvedal") i Nord-Østerdalen og bosatte seg på ei seter på Tronsvangen oppunder Tronfjellet. Dette stedet kalte han Gaurisankar seter – oppkalt etter et av de høyeste fjellene i Himalaya. Her bodde han fram til fredsdagen 8. mai 1945 da han i samme time som freden ble forkynt over hele verden, gikk inn i en tilstand som i India kalles "samadhi" og etter en periode på over tre uker "forlot sitt legeme for godt". Han ble erklært død den 13. juni 1945. Hos seg på Gaurisankar hadde han også boende to engelske damer – miss Amy L. Edwards (1878–1947) og miss Ellen Margareth Jewson (1879–1954). I tillegg hadde han den norske ingeniøren Einar Beer (1887–1982) boende der. Beer hadde møtt Sri Ananda i Oslo i 1915 og ble grepet av hans filosofi. Han forlot sin velsituerte, borgerlige tilværelse og bosatte seg sammen Sri Ananda på Tronfjell. Einar Beer opprettet i januar 1975 Swami Sri Ananda Acharya Stiftelse for å føre Sri Anandas livsverk og ideer videre – blant annet ideen om et fredsuniversitet på Tronfjell. I Alvdal var Sri Ananda blant annet i nær kontakt med forfatteren Arne Garborg som periodevis bodde med sin hustru på Kolbotn ved Savalen i Alvdal fram til sin død i 1924. Både Garborg og forfatteren, presten og anarkisten Ivar Mortensson-Egnund fra Alvdal oversatte Sri Anandas dikt til bokmål og nynorsk, og bidro også til oversettelse av gamle indiske skrifter (Ramayana) som Sri Ananda først hadde oversatt fra sanskrit. Sri Ananda ble naturlig nok en svært særpreget person i den lille Alvdalsbygda når han med sin store turban kom ridende på sin hvite hest Valkari (uttales ”Bålkari”). Men han var ingen fjern og opphøyet filosof – han var svært folkekjær og hadde mye besøk, bl.a. tok han ofte imot skoleklasser i sitt hjem og trakterte barna med boller og kakao. Sri Ananda er gravlagt på Tron i ca. 1400 meters høyde over havet, nedenfor Trontoppen og med utsikt mot Snøhetta og Savalen. I 1979 reiste Einar Beer et minnesmerke over Sri Ananda på Flattron (1300 moh) på Tronfjell ved det stedet der Fredsuniversitetet er planlagt. Sri Anandas filosofiske grunntanker. Sri Anandas hovedbudskap i hele sin levetid var vektleggingen på den indre, åndelige vei for å skape harmoni og fred. Menneskene må først og fremst finne freden i seg selv for dergjennom å skape fred i verden. "Intet i dette universum er forgjeves. Alt har til hensikt å frigjøre – å bygge opp et fredens slott for alt liv i håpet om den mektige fullbyrdelsen av Hans allmakt, Hans allvitenhet. Hans åndsseier for fullkommengjøringen av Hans barns dyd og visdom således at hver sjel kan bli en perle av fullendt skjønnhet." (Life and Nirvana, 1945) Fredsuniversitetet. "”Den mann som ikke har levd alene i fjellene har ennå ikke oppdaget sin sjel. Ensomheten gir fødsel til nytt liv.”" Sentralt i den åndelige arven etter Sri Ananda er ideen om å bygge et Fredsuniveritet på Tronfjell. Han skrev mer enn 30 bøker om blant annet poesi, filosofi og spiritualitet, og lanserte idéén om et fredsuniversitet i to bøker fra 1919 og 1921. "Fredsplatået" eller Flattron på Tronfjellet ble pekt ut som den ideelle plasseringen for det aller første fredsuniversitet. Swami Sri Ananda Acharyas tanker er utgangspunktet for Mt.Tron University of Peace Foundation. Organisasjonen, som ble etablert i 1993 og ledes av Bjørn Pettersen, har som mål å realisere idéen om et Fredsuniversitet på Flattron. Den norske arkitektprofessoren Knud Larsen har tegnet forprosjektet til universitetet. Sri Anandas tanke var at en rekke fredsuniversiteter skulle bygges på alle kontinenter på jorden, og at det i hvert universitet skulle være studenter fra alle land i verden. Alle studentene skulle leve sammen og hvert år forflytte seg til et nytt fredsuniversitet, til de til slutt hadde vært rundt hele jordkloden. På den måten ville de lære å kjenne hverandre og alle kulturene rundt om i verden, slik at alle raser, kulturer og nasjoner ble kjent med hverandre i fred. Etter endt studium ville studentene gå ut i verden og lære menneskene Fredens Visdom, og i vennskapets bånd knytte sammen alle folkeslagene i nord og sør, og i øst og vest. Bare på denne måten, mente Sri Ananda, kunne fred bringes permanent til denne krigsherjede planeten (Karlima Rani, 1921). "I unge hjerter fri for hater spiren lagt til fredens stat,fra barn til barn på denne jordkan kjærlighetens makt bli stor.La barn i kjærlighet få bliog krigens dager er forbi." Bibliografi. Bjørn Pettersen: Vismannen på Tronfjell – Swami Sri Ananda Acharya, Breidablikk – desember 2005. Bjørn Pettersen: Sri Ananda og Arne Garborg. Samarbeidet – Samtalene, manus in prep. Amman. Amman er hovedstaden i Jordan. Byen har om lag 2 125 400 innbyggere og byen er Jordans økonomiske, industrielle og administrative sentrum. Byen ligger der den ammonittiske byen Rabbat Ammon lå i oldtiden. Den ble omdøpt til Filadelfia av Ptolemaios II av Egypt. Senere, under ghassanidenes styre, fikk byen navnet Amman. Tania Kjeldset. Tania Kjeldset (født 4. desember 1960 i San Francisco) er en norsk forfatter og illustratør. Hun vokste opp i Oslo og fikk utdannelse som tegner ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole der hun fullførte Diplom-oppgave i 1989. Hun debuterte som forfatter med barneboka "Eplemadammen" i 1995 og har siden skrevet og illustrert flere barne- og bildebøker, bl.a. serien om Stine. "Juli" er nominert til UPrisen 2010. WGC–HSBC Champions. WGC–HSBC Champions er en golfturnering som arrangeres i Shanghai i Kina i samarbeid mellom Europatouren, Asiatouren, PGA Tour of Australasia og Sunshine Tour. Den ble arrangert for første gang i november 2005, som åpningsturnering for 2006-sesongen på Europatouren. Kurt Eisner. Kurt Eisner avbildet på en minnesøyle Kurt Eisner (født 14. mai 1867 i Berlin, drept 21. februar 1919 i München) var en bayersk politiker. Eisner var sønn av den jødiske tekstilfabrikanten Emanuel Eisner, og vokste opp i Berlin. Han studerte ved Friedrich-Wilhelm-universitetet, og virket han som teaterkritiker, og redigerte en rekke sosialistiske aviser. Han var kritisk innstilt til Karl Marxs tese om den historiske materialisme, en historisk forklaringsmodell som var gått inn som en bærebjelke i partiet SPDs teoretiske grunnlag. Hans tenkning var sterkt influert av filosofen Friedrich Nietzsches verker. Han var på linje med Nietzsche i hans likhetstenkning. Men på samme tid tok han avstand fra meget annet ved Nietsche, og anså ham som monstruøs og dyster. Ettersom Eisner var pasifist og sosialist, avviste han Nietzches dyrkelse av det sterke. I 1917 sluttet Eisner seg til Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti (USPD, "Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands"), og ble dømt for forræderi i 1918 på grunn av sin anstiftelse av en streik blant arbeidere ved ammunisjonsfabrikker. Etter at han ble løslatt organiserte han en revolusjon som styrtet monarkiet i Bayern. Han utropte Bayern som republikk den 9. november 1918 og ble selv Fristaten Bayerns ministerpresident. Ved valgene i februar 1919 led han nederlag. Han ble skutt og drept av den høyrekonservative aktivisten grev Anton von Arco auf Valley mens han var på vei til den bayerske landdagen for å overrekke sin avskjedssøknad. Drapet på Eisner ledet til en kommunistisk oppstand og utropelse av en korvarig bayersk sovjetrepublikk. Nana Mouskouri. Nana Mouskouri (Νάνα Μούσχουρη, "Nána Moúskhouri"), som egentlig heter Ioana (Johanna) Mouskouri, ble født 13. oktober 1934 i byen Khania nordvest på Kreta i Hellas. Hun er blitt hevdet å være verdens mestselgende kvinnelige plateartist gjennom alle tider. Blant musikkinteresserte er hun kjent for sin karakteristiske litt hese stemme og språkmektighet, men også for sine «mannlige» briller med kraftig sort innfatning. Brillene, som lenge var typisk for greske kvinner, har blitt hennes «varemerke» gjennom et langt liv som toppartist på den internasjonale arena. Hun skapte sin egen stilart på begynnelsen av 1960-tallet, basert på en blanding av jazz, gresk folkemusikk og såkalt fransk chanson (visesang). Fakta. Nana Mouskouri blir av de fleste fagfolk regnet som verdens mestselgende kvinnelige plateartist gjennom alle tider, selv om plateselskapene til både Mariah Carey, Whitney Houston, Céline Dion, Alla Pugatsjova og Madonna gjerne liker å hevde at disse artistene er de største. Nana har som artist solgt mer enn 300 millioner () plater, noe som trolig er mer enn Celine Dion og Madonna tilsammen (iflg. offisielle tall, 2005). Bare The Beatles, Elvis Presley og Michael Jackson har solgt like mye eller mer. Nana har spilt inn mer enn 450 regulære musikkalbum og utgitt over 800 plater totalt (singler og samlealbum inkludert). Hun har gjort mer en 150 liveinnspillinger og vunnet over 300 gull-, platina- og diamantplater i sin karriere, som omfatter mer enn 1.600 låter siden begynnelsen. Hun har sunget inn sanger på mer enn 15 ulike språk og utgitt komplette album på 11 språk. Hvert år har hun dessuten holdt over 100 konserter (unntatt i en femårsperiode på 1990-tallet, da antallet lå på ca. 50 konserter i året), spredd over hele verden. Hun snakker dessuten åtte språk og har vunnet en rekke internasjonale priser og æresbevisninger over hele verden. Note om tall. Det finnes ingen sikre kilder for slike opplysninger, da alle salgstall må hentes inn fra plateselskapene selv. Disse liker gjerne å hevde større tall enn faktisk salg, siden slik informasjon kan bidra til å øke etterspørselen. På dette området hersker en viss «konkurranse» selskapene i mellom. Det er allikevel grunn til å anta at tallene for Nana Mouskouri er relativt objektive, i det artisten i seg selv ikke lenger er like aktuell. «Nana in Concert». Å oppleve Nana Mouskouri på konsert beskrives av hennes beundrere som en helt annerledes musikalsk opplevelse. Nana Mouskouri har ikke et sceneshow slik folk flest tenker seg det, men hun har en glød og varme som smitter og trollbinder publikum. «Stemmen er som en kald hand på en feberhet panne», sa en reporter en gang. Hun er en utpreget sceneartist, som vet hva hun må gi for å oppnå kontakt med sitt publikum. Med seg på scenen har hun alltid topp kvalifiserte og godt forberedte musikere. Konserten tar gjerne til med en slags musikalsk introduksjon, der divaen entrer scenen etter et forspill. Nana Mouskouri har alltid tilhørt de artistene som er bedre «live» enn på plate, så det tar bare noe minutter før alle er trollbundet. Her er ingen fakter og sceneshow, uten sangen og musikken i seg selv, men mot slutten av konserten er allikevel folk som i trance. Og når det hele er over, nekter folk henne å forlate scenen gjennom taktfast trampeklapp og høylydt jubel. Ekstranummer på ekstranummer fremføres, uten at folk blir fornøyd. I opp mot en time har divaen måttet utstå folks krav om mer, før hun slipper vekk. Barndom og drømmer. Nanas foreldre bodde på Kreta, der faren Constantinos jobbet som kinomaskinist. Moren Alica (Elle) var ansatt som plassanviserske ved den samme kinoen. Hun hadde i alle år drømt om å bli operasanger. Tre år gammel flyttet Nana og familien til Athen, der faren arbeidet hardt for å oppfylle konas ønske om å sende Jenny (Nanas eldre søster) og Nana til hovedstadens musikkonservatorium. Begge barna viste tidlig musikalsk talent. Barndommen var preget av Nazi-Tysklands okkupasjon av Hellas under andre verdenskrig og den påfølgende fire år lange borgerkrigen i landet. Faren ble tidlig med i motstandsbevegelsen. Tolv år gammel startet Nana (og søsteren) med privat sangundervisning. Det kan virke merkelig i dag, men det var Jenny som var den mest tallentfulle av de to. Hun var imidlertid ikke like interessert i musikk som sin yngre søster. Nana slet med sangen på grunn av en fysisk defekt med stemmebåndene: hun hadde bare ett stemmebånd som virket, mens en normalt har to – en sjelden tilstand som ga henne den litt hese og karakteristiske stemmen. Hun lyttet mye og ofte på radio, som gjerne sendte amerikansk jazz (Frank Sinatra, Ella Fitzgerald, Billie Holiday m.fl.) og fransk «chanson»-musikk (Edith Piaf m.fl.). Disse to sjangrene, samt gresk folkemusikk, skulle siden prege hennes nær 50-årige karriere som sangerinne. Studietiden. Nana ble i 1950, som 16-åring antatt ved i Athen, med klassisk sang og opera som hovedretning. Hun kastet seg inn i studiene med både pågangsmot og entusiasme, og perfeksjonerte sin stemmebruk, samt tok klasser i piano og harmoni. Nanas venner var imidlertid mer interesserte i jazz, og etter åtte år med intense studier og hard jobbing klarte de å få henne med seg på å synge jazz på lokale nattklubber o.l. Gruppen kom til og med på radio, men da Nanas professor og mentor ved konservatoriet oppdaget at hun «kastet bort tiden på slik verdiløs musikk», nektet han henne å ta eksamen. Hun ble utvist fra konservatoriet, og morens drøm falt i grus. Fra opera til jazz. Skuffelsen var naturlig nok stor, både for Nana selv og hennes foreldre, som hadde slitt for hennes utdannelse og morens drøm. Etter at den verste skuffelsen hadde lagt seg, bestemte imidlertid Nana seg for å forfølge sin sangkarriere på sin egen måte. Hun var spesielt opptatt av Ella Fitzgeralds musikk og begynte å opptre med et utsnitt av hennes repertoar på klubben "Tzaki" i Athen, og det var der den unge sangerinnen møtte den berømte greske komponisten Manos Hadjidakis i 1958. Hadjidakis ble mektig imponert over Nanas særegne stemme og tilbød seg straks å skrive sanger for henne. Manos Hadjidakis hadde ennå ikke skrevet og orkestrert for Jules Dassins film "Jamais le Dimanche" (Aldri på Søndag) da han møtte Nana, men han hadde rukket å bli en musikalsk legende i hjemlandet. Gjennombruddet. Nana debuterte som konsertartist for amerikanske flåtestyrker på besøk i Pireus i 1958. Samme året gjorde hun sine fire første plateinnspillinger, singlene «Masi me sena/O Ilissos», «Pame mia volta sto fengari/Ela pare mou ti lipi», «Kanella kanellorissa/Erini», og «I mana mou me dermi/Annitsa mou annoula mou» ble alle innspilt på Fidelity. Karrieren fikk imidlertid en pangstart med Manos Hadjidakis/Nikos Gatsos-låten «Kapou Iparchi Agapi Mou», som hun blant annet sang i den første greske sangfestivalen (Eurovision Song Contest) den 21. september 1959, som førte til seier. Samme året gjorde hun fem nye singleplater på Fidelity, bl.a. vinnerlåten fra festivalen. 1960-tallet. I 1960 sang Nana to nye melodier av Hadjidakis i den greske sangfestivalen – «Timoria» og «Kiparissakis». Sistnevnte fikk delt førsteplass. En måned senere debuterte hun som sangartist i utlandet og triumferte med Kostas Yannidis-komposisjonen «Xypna Agapi Mou» i "Mediterranean Song Festival" i Barcelona, Spania. Dette året sang hun også inn LP'en «Epitafio» av Mikis Theodorakis. Etter disse store suksessene sto europeiske og amerikanske plateselskaper i kø for å tegne platekontrakt med den unge sangerinnen, mens forespørsler om opptredener rant inn fra alle kanter av verden. Takket være Louis Hazan, direktør for Phonogram, fikk et fransk plateselskap (Philips-Fontana) kontrakten med den stigende stjernen. Til sammen gjorde hun mer enn 20 nye plateinnspillinger det året, hvorav 10 singler og 6 EP-plater for Fidelity før hun sluttet. Samme året ble hennes første plater lansert i Nederland, Italia, Tyskland og USA. Nanas første store internasjonale hit var låten «The White Rose of Athens» (Hvite roser fra Athen), som hun opprinnelig spilte inn på tysk som «Weiße Rosen aus Athen» i forbindelse med en tysk dokumentar om Hellas i 1961. Melodien, som ble tilrettelagt av Hadjidakis fra en gammel gresk folkemelodi, ble en megasuksess og solgte bare i Tyskland mer enn 1,5 millioner kopier på mindre enn seks måneder. Den ble senere oversatt til 16 andre språk. I 1962 møtte Nana Quincy Jones, som tok henne med til New York, hvor hun spilte inn albumet «The Girl From Greece Sings» for det amerikanske markedet. I 1963 dro Nana til Paris for å spille inn sitt debutalbum i Frankrike, som i sin helhet ble gjort på gresk. Samme året bestemte hun seg for å flytte permanent til Paris, sammen med ektemannen Georges Petsilas som hun giftet seg med i 1960. De traff hverandre noen år tidligere, under en amatørkonkurranse. Petsilas var gitarist i gruppen Atheniens, som turnerte sammen med Nana i flere år. Samme året (23. mars 1963) deltar hun i Eurovision Song Contest i London med låten «À Force de Prier» for lilleputtstaten Luxembourg, der hun havnet på 8. plass. På denne tiden synger hun også på forlovelsesfesten til Prinsesse Anne-Marie av Danmark og (eks) Kong Konstantin II av Hellas, som ble holdt på Amalienborg Slott i København. I 1964 får hun den prestisjefylte prisen «Grand Prix de l’Académie du disque» i Frankrike, samtidig som hun innleder et musikalsk samarbeid med den kjente franske komponisten Michel Legrand. Dette resulterer i de to kjempehitene «Les Parapluies de Cherbourg» i 1964 og «L’Enfant au tambour» i 1965. Samme året drar hun på ny til USA for å spille inn albumet «Nana (sings Bobby Scott)». Mens hun er der innleder hun et musikalsk samarbeide med den verdenskjente mørkhudede «smørsangeren» Harry Belafonte, og sammen turnerer de Nord-Amerika gjennom flere måneder, noe som ytterligere øker platesalget på dette kontinentet. Plateselskapet Philips, som Nana nå tilhører, kunne i 1967 opplyse at superstjernen alt hadde passert 8 millioner solgte singler og album på verdensbasis, så man kan trygt konkludere at verden lå for divaens føtter på dette tidspunktet i karrieren. Nanas popularitet økte over alt, ikke minst i hennes nye hjemland Frankrike, der albumet «Le Jour où la colombe» solgte til gull på rekordtid. Det inneholdt kjempeslagere som «Au coeur de septembre», «Adieu Angélina» og «Robe bleue robe blanche». Hun hadde da (under en støttekonsert i 1966) alt opptrådt ved det prestisjefylte "Olympia" i Paris. Nana Mouskouri var nå en internasjonal megastjerne, og når hun i 1967 returnerte til "Olympia" var det som selve hovedattraksjonen. Hun entret scenen i en rød ekstra vid kjole, siden hun nå var gravid med ekteparets første barn. Nicolas ble født i februar 1968. To år senere, i 1970, fødte hun datteren Lénou (også kalt "Hélène" og "Helen"). Ekteparet Mouskouri/Petsilas har da alt flyttet til Sveits. Etter å ha oppnådd stjernestatus i Frankrike og USA sto Storbritannia for tur. Nanas debutalbum i England var «Over & Over», som ble innspilt i 1969 og ble en kjempesuksess. Albumet ble på de engelske låtlistene i utrolige 102 uker. Nana opplevde en popularitet i England bare få har vært forunt siden. Da billettene til konserten hennes i prestisjefylte Royal Albert Hall i London ble lagt ut for salg, ble de revet vekk på få timer, og turneene i resten av landet ble møtt på lik linje. 1970-tallet. I 1974 flyttet Nana til Genève i Sveits, etter at hun ble skilt fra sin første ektemann samme året. Petsilas ønsket at hun skulle oppgi karrieren og heller være hjemme med barna, men det passet divaen dårlig å bli husmor på heltid. Etter noen år med ekteskaplige problemer skilte de derfor lag. Nana innledet i stedet et samboerforhold med musikeren og orkesterlederen André Chapelle, som hun dessuten turnerte sammen med. Utover på 1970-tallet tilbragte Nana mye av tiden på en av sine mange verdensomspennende turneer, noe som utvidet hennes popularitet til nivåer verden sjelden hadde sett maken til. I Frankrike slapp hun en serie nye album, som «Comme un Soleil», «Une Voix Qui Vient du Coeur», «Vieilles Chansons de France», og «Quand Tu Chantes», som alle ble megasuksesser. Samtidig spilte hun inn en suksessfull versjon av «Habanera», fra den kjente operaen «Carmen» av Bizet. I 1975 slapp hun suksessalbumet «Sieben Schwarze Rosen» i Tyskland og det engelske albumet «Book of Songs» solgte i flere millioner eksemplarer verden over. I 1979 fikk hun knallsuksess i Canada med albumet «Roses and Sunshine», som også solgte godt ellers i verden. Bob Dylan, som var spesielt begeistret for Nanas liveopptredener, skrev låten «Every Grain of Sand» til hennes ære dette året. 1980-tallet. På 1980-tallet innledet Nana i 1981 med det franske suksessalbumet «Je Chante Avec Toi, Liberté», som siden ble oversatt til flere språk. Albumet la også grunnlaget for en ny suksess i Tyskland, denne gang med albumet «Meine Lieder Sind Meine Liebe». I 1984 returnerte hun så til hjemlandet, der hun den 23. juli holdt sin første konsert i Hellas siden 1960. «Live At Herod Atticus» ble innspilt den 24. juli og ble en gedigen suksess. I fem dager dro hun fulle hus ved det store antikke teateret Herod Atticus ved foten av Akropolis i Athen, og mens hun var i Hellas gjorde hun også en rekke greskspråklige plateinnspillinger. Konserten oppnådde nærmest kultstatus blant hennes mange beundrere og kom ut på dobbelt LP samme året. To år senere ble den også utgitt som dobbelt CD, og siden også på video i formatene VHS, VCD og DVD. For Nana ble konserten et slags vendepunkt, i det hun bestemte at fra nå av skulle hun fortsette å gjøre nye innspillinger også i hjemlandet. I 1986 spilte hun inn låten «Only Love», som ble kjenningsmelodi for en populær programserie i BBC (TV). Låten gikk også inn på de britiske listene, samtidig som en fransk versjon av låten («L'Amour en Héritage») gjorde det bra i Frankrike. Samme året gjorde Mouskouri en innspilling for det spanskspråklige markedet. Albumet «Con Todo el Alma» ble en kjempesuksess i både Spania, Argentina og Chile. I 1987 vendte hun tilbake til Herod Atticus og gjorde nok en konsert der, samtidig som hun sang for over 100.000 tilskuere på den gamle Olympiastadion i Athen. Samme året slapp Nana fem forskjellige album på forskjellige språk, og året etter (1988) slapp hun det klassiskinspirerte dobbeltalbumet «The Classical Nana» («Nana Classique» på fransk). Albumet inneholdt flere utdrag fra populære operaer. Dette året innledet hun også en omfattende turné i Asia, der hun holdt konserter i bl.a. Korea, Taiwan, Malaysia og Japan. 1990-tallet. På 1990-tallet startet Nana innspillingsrekken med gospelmusikk. Hun utgav albumene «Couleur Gospel» og «Nana Gospel» på fransk og engelsk i 1990. Påfølgende år turnerte hun på nytt i Tyskland, der den internasjonale karrieren kan sies å ha startet. Hun fulgte også opp med en rekke konserter i det tidligere Øst-Europa og USA, samtidig som hun i 1993 gav ut albumet «Hollywood», en samling med filmmusikk av Michel Legrand. Hun spilte også inn en rekke andre album, bl.a. det spanskspråklige albumet «Nuestras Canciones» og det flerspråklige albumet «Côté Sud, Côté Coeur». I perioden 1996–1997 spilte hun inn flere ny album, bl.a. «Nana Latina» på spansk, «Return to Love» på engelsk, og «Hommages» på fransk. Den 25. oktober 1996 holdt hun også sin berømte «Concert for Peace» i den episkopale Saint John the Divine-katedralen i New York, som ble innspilt «live» og utgitt på plate i 1998. Den 11.-14. desember samme året feiret Nana 40-års jubileum som sangerinne med fire kjempekonserter i Olympia-hallen i Paris. Mot slutten av 1999 slapp hun et nytt klassisk album kalt «Classic». 2000-tallet. Begynnelsen av 2000-tallet går med til konserter og turneer, selv om det utgis flere samlealbum. Sommeren 2002 utgir hun jazzalbumet «Nana Mouskouri in New York», som er produsert av Quincy Jones. I Stuttgart (Tyskland) går folk «mann av huset» for å oppleve henne i "Jazzopen Festival", som ble en kjempesuksess. Som et resultat av festivalen gir hun også ut sin første DVD noen sinne, under tittelen «Nana Swings». Etter nærmere 30 års samboerskap gifter hun seg på nytt den 13. januar 2003, med André Chapelle. Etter hvetebrødsdagene gjenopptar hun imidlertid sitt konsert- og turnéprogram, bl.a. med nye konserter i Skandinavia og Canada. Den 15. april samme året mottar hun den prestisjefylte Arion Music Awards prisen i hjemlandet Hellas, for sin internasjonale innsats gjennom mange år. I 2004 utgir Universal Franch en megasamling bestående av 34 CD-plater med tidligere utgivelser, der 30 av platene var utgitt i Frankrike fra 1961 og framover. Med samlingen "Nana Mouskouri Collection" kommer også et 132-siders hefte med informasjon om hennes karriere og utgivelser, samt 230 såkalte "live bonustracks". Samlingen inneholder i alt 673 sanger, men dette er ikke engang halvparten av hva hun har utgitt gjennom årene. Året etter kommer det en ny samling bestående av 17 CD-plater med såkalte engelske utgivelser. Innholdet i "Complete English Works" er dessverre ikke kjent ennå. Nanas farvel. Den litt aldrende artisten fant så tiden riktig for å trekke seg tilbake. Fansen hadde siden konserten i Australia i 2001 merket seg at stemmen ikke lenger holdt samme kvalitet. Sangdivaen måtte også ha merket dette selv, siden hun nå fant tiden moden til å avslutte sin fantastiske karriere. Nana sier selv på sin hjemmeside: "«Selv om jeg aldri mente jeg skulle si farvel, er tiden nå kommet for å si farvel til både dere og scenen, denne hengivne plassen hvor alle mine drømmer har blitt oppfylt. Drømmene ble en realitet og har vart livet ut".» (SITAT) Om alt går slik Nana Mouskouri hadde planlagt (noe det alltid ser ut til å gjøre) var konserten i Oslo Konserthus i april 2005 hennes siste opptreden som sangartist i Norge. Hun hadde vært her flere ganger tidligere. Nana avsluttet karrieren med verdensturneen «Farewell World Tour». Barnevelferd. Som ung artist sang Nana inn ei plate til inntekt for UNICEF, men det var først etter at den aldrende filmskuespilleren Audrey Hepburn bragte henne på banen for organisasjonen at hun på nytt ble involvert i barnevelferd. I oktober 1993 ble hun utpekt som UNICEF goodwill-ambassadør, der hun begynte med å besøke UNICEF-prosjekter i Mexico (1994), Chile (1995) og Vietnam (1996). Nanas engasjement førte henne også til det krigsherjete Bosnia, der hun påvirkes til de grader at hun gir en rekke konserter til inntekt for den borgerkrigsherjete befolkningen, bl.a. i Sverige, Belgia og Tyskland. Siden har hun besøkt flere land som en av UNICEFs goodwill-ambassadører, men også selv gitt store summer av egne midler, bl.a. til prosjekter i Guatemala, Kenya, Uganda, Vietnam, Bulgaria og Russland. Politikk. I 1994 ble Nana Mouskouri valgt inn som en av Hellas representanter ved Europa-parlamentet, der hun tilhørte den kristeligdemokratiske høyresiden. I hjemlandet tilhørte hun "Hellas' Ny-demokratiske Parti" på høyresiden. Mouskouri trakk seg imidlertid etter en periode (1994–1999) og valgte heller å prioritere sin egen sangkarriere, siden hun ikke ønsket å gi sin støtte til de krigshandlinger EU sto overfor. Selv sa hun: «"Jeg tror på et forent Europa og jeg har selv deltatt i en rekke komiteer, som komiteene for kultur, kvinners rettigheter og utdannelse, men jeg liker ikke politikk. Jeg er artist og jeg er nær publikum. Jeg vil ikke love ting som jeg ikke kan holde. Det eneste jeg kan gjøre, er å kjempe for saker jeg tror på. Det er alt. I politikken dreier alt seg om fine ord. Det er ikke min mentalitet. Derfor jobber jeg for UNICEF. Der handler det om mennesker, ikke politikk."» (SITAT) Datteren Lénou. Datteren Lénou ble født i Sveits og har tatt opp arven etter sin mor. Etter endt videregående skole begynte hun å studere drama i Genève, men alt 19 år gammel dro hun til London for å studere mer drama, dans og sang i tre år. Den første tiden livnærte hun seg som kelner på dagtid og artist om kvelden. De første stegene mot et liv i rampelyset gjorde hun sammen med sin mor, som hun turnerte sammen med fra 1999-2001. Som 33 år gammel slapp hun sitt første album i 2003. «Any Given Day» er et country/pop/folk inspirert album med 15 låter sunget på engelsk og fransk, og man kan merke et snev av morens røst. Det ble godt mottatt, spesielt i Frankrike. Diskografi. Diskografien nedenfor er i utgangspunktet hentet fra nederlandsk Wiki, men er blitt tilført endel flere opplysninger. Der årstall ikke var tilgjengelige blir albumene listet opp i alfabetisk rekkefølge. Album. Dette er kun et utvalg, siden antallet plater som sådant er enormt. Listen inneholder såvel egne album som samlealbum. singleplater (SP) og såkalte EP'er er ikke medtatt, og kun et fåtall albumene har vært utgitt i Norge. Konsertografi (Norge). Nana Mouskouri har vært i Norge flere ganger, der hun har holdt konserter i Oslo, Bergen og Stavanger. Danmark har imidlertid vært det mest besøkte av de skandinaviske landene. Multimedia Messaging Service. Multimedia Messaging Service (MMS) er et system som gjør det mulig å sende og motta forskjellige multimedia (f.eks. bilder, lyd og videoklipp) i tillegg til tekst, gjennom WAP-protokollen. Grunnleggende om MMS. MMS er en videreutvikling av Short Message Service (SMS) (SMS er et tekstmeldingssystem for mobile nettverk). MMS er ikke begrenset til meldinger med kun tekst. Multimediemeldinger med bilder, video, lyd osv. kan sendes og mottas. Hvordan MMS virker. MMS virker ved at en abonnent bruker en MMS-klient for å lage og sende en MMS-melding til én eller flere mottakere. En MMS-adresse kan enten være et E.164-telefonnummer (f.eks. "+4787654321") eller en e-postadresse etter RFC 2822 (f.eks. "dittnavn@example.com"). Historie. MMS ble opprinnelig utviklet av "Third-Generation Partnership Program" (3GPP), et standardiseringsorgan med fokus på standarder for UMTS/GSM-nettverkene. Siden da har MMS blitt tatt i bruk over hele verden og over både GSM/GPRS- og CDMA-nettverk. MMS har også blitt standardisert av "Third-Generation Partnership Program 2" (3GPP2), et standardiseringsorgan fokusert på spesifikasjoner for CDMA-nettverk. Richard Bandler. Richard Bandler (fullt navn: Richard Wayne Bandler) (Født 24. februar, 1950) er oppfinneren av nevrolingivstisk programmering (NLP). Bandler møtte John Grinder da han var en student ved UCSC. Bandler (og Grinder) møtte Gregory Bateson da de flyttet til en liten landsby på Alba Road i Santa Cruz-fjellene. Bateson hadde stor påvirkning på utviklingen av NLP ved å forsyne dem med et intellektuell fundament og ved å introdusere dem for Milton Erickson. I 1974 samarbeidet Bandler og Grinder for å lage modeller av Satir, Perlz, og senere Ericksons språkmønstre. Disse resultatene ble publisert i Structure of Magic Volume I (1975), "The Structure of Magic Volume" II (1976), "Patterns of the Hypnotic Techniques of Milton H. Erickson Volume" I (1975), "Patterns of the Hypnotic Techniques of Milton H. Erickson Volume II" (1977) and "Changing With Families". (1976) Etter mye trøbbel med rettigheter til NLP kom Grinder og Bandler til en enighet i rettssaken de begge samtykket til at: "«they are the co-creators and co-founders of the technology of Neurolinguistic-Programming. Drs. Grinder and Bandler recognize the efforts and contributions of each other in the creation and initial development of NLP.»" I skrevet form, og i samme dokument: "«Dr. John Grinder and Dr. Richard Bandler mutually agree to refrain from disparaging each other's efforts, in any fashion, concerning their respective involvement in the field of NeuroLinguistic Programming.»" (Grinder & Bostic, 2001) Bandler utviklet så Neuro-Sonics, Neuro-Hypnotic Repatterning, Persuasion Engineering og Design Human Engineering. Verdien av Bandlers uavhengighet (og TM) produkter er omtale blant NLP studenter og praktikere. (se news://alt.psychology.nlp). Bandlers tilhengere beskriver hans seminarer som fantatiske, spennende, morsomme og kjennetegens på bruk av fortellinger, metaforer og nestede løkker, ankring og ubevisste installasjoner. () Referanse. Grinder & Bostic St Clair: Appendix A of Whispering in the Wind. (2001). Marsjen mot Rom. Marsjen mot Roma (Marcia su Roma) var navnet de italienske fascistene ga statskuppet der Benito Mussolini kom til makten i Italia sent i oktober 1922. Omkring 25 000 fascister, kledd i svarte skjorter, marsjerte mot Roma for å kreve makten. Til tross for at den fascistiske hæren ikke var særlig slagkraftig, måtte den sittende regjeringen gi tapt. Da Mussolini selv ankom til hovedstaden etter å ha tatt toget fra Milano, var "kuppet" over. Ved valget i 1922 hadde fascistene bare fått 7% oppslutning. Nasjonalforsamlinga ble fylt opp av en rekke småpartier, og det var ingen som klarte å danne regjering. Svartskjortene hadde gjennom utstrakt vold terrorisert sosialistene i nord. Da se marsjerte inn i Roma denne oktoberdagen lot kongen, etter råd fra de militære, være å erklære unntakstilstand. Kong Victor Emanuel 3. valgte i stedet å tilby Mussolini jobben som statsminister, og dette ble faktisk også støttet av liberale politikere. Ved å trekke fascistene inn i regjeringa håpet de å temme dem og få et stabilt styre. Noe av det første Mussolini gjorde, var å gi Vatikanet økonomiske fordeler og avvikle vetoretten ved utnevnelser av kirkelige embeter. Paven takket ved å anerkjenne Mussolini og det fascistiske styret. Da Mussolini overtok som regjeringssjef i 1922, fikk han bare fire fascister med seg i regjeringa. Gjennom behendig manøvrering i regjeringa og deputertkammeret, kombinert med trusler om terror og også faktisk terror, bygde han raskt ut sin posisjon. Etter at han hadde fått drevet igjennom en endring i valgloven som innebar at det største partiet skulle ha to tredjedeler av plassene i deputertkammeret, vant hans parti valget i 1924. I januar 1925 erklærte han diktaturet. Gustave Courbet. Jean Désiré Gustave Courbet (født 10. juni 1819 i Ornans, ved Besançon, i Frankrike, død 31. desember 1877 i La-Tour-de-Peilz i Sveits) var en fransk maler. Courbet er kjent som den første store realist i kunsthistorien, og han regnes også som den som ga kunstretningen «realisme» dens navn. Tidlig karriere. Courbet kom fra en velstående bondefamilie i Jura i det østlige Frankrike. Etter et kort jus-studium forlot han hjembyen Ornans i 1839, for å bli kunstner i Paris. Courbet brukte de første årene i Paris til å studere og kopiere renessansens og barokkens mestere i byens museer. "Selvportrett med svart hund" (1842) Inspirert av forfatterne Victor Hugo og Georges Sand malte han landskaper og portretter i romantisk stil, før han etterhvert ble mer påvirket av spanske og nederlandske malere som Zurbarán, Velázquez, Frans Hals og Rembrandt. Møtet med disse kunstnernes jordnære fremstillinger av verden styrket Courbets oppfatning at kunsten skulle vise det virkelige liv og folks daglige erfaringer, snarere enn opphøyde og forskjønnede idealer. Salongen i Paris. I 1844 ble han for første gang antatt på den viktige, men svært konservative Salongutstillingen. De følgende årene reiste Courbet flere ganger til Belgia og Nederland, hvor han fortsatte sine studier av de gamle mesterne og skaffet seg både kjøpere og et godt rykte for sin egen kunst. Han opplevde at publikum utenfor Frankrike verdsatte de realistiske tendensene i kunsten høyere enn hjemme, hvor den romantiske kunsten og Salongens akademiske stil var rådende. I Paris dannet det seg på denne tiden en liten sirkel av realister, hvor Courbet ble kjent med andre kunstnere som Honoré Daumier og Alexandre Décamps, og forfatteren og kritikeren Charles Baudelaire. Realistene ble gjentatte ganger refusert på Salongen, noe som bød på problemer siden det å stille ut der ble ansett som svært viktig for å bli i stand til å klare seg som kunstner. Februarrevolusjonen i 1848 medførte imidlertid en kortvarig oppmyking av de strenge reglene for Salongutstillingen, og Courbet ble antatt med flere arbeider. "Begravelse i Ornans". Courbets endelige gjennombrudd som kunstner kom i 1850, da han stilte ut det monumentale maleriet "Begravelse i Ornans" på Salongen det året. Bildet, som måler over 3 ganger 7 meter, fremstiller en begravelse i Courbets hjemby hvor bildets hovedpersoner er landsbyens vanlige kvinner og menn. Det å skildre hverdagslige scener i en skala forbeholdt kongelige og storslåtte historiemalerier vakte oppsikt, og Courbet ble lagt merke til av både kritikere og publikum. Den franske offentligheten fikk nå øynene opp for realistene, som talte til folk mer direkte enn hva den overdådige og idealiserende kunsten fra romantikken gjorde. Courbet uttalte selv om maleriet at «begravelsen i Ornans var i virkeligheten begravelsen av romantikken». Skandaler og opprør. Courbet var hele livet en notorisk opprører mot det bestående og den etablerte smak. I 1853 stilte han ut maleriet "Baderne" på Salongen; en fremstilling av badende kvinner uten forsøk på idealisering eller forskjønning av kvinnekroppen. Maleriet ble en skandale blant pariserne, og politiet truet med å fjerne bildet fra utstillingen. Til Verdensutstillingen i Paris 1855 malte Courbet på oppdrag bildet "Malerens atelier". (Den fulle tittelen er "Malerens atelier: En virkelig allegori som beskriver syv år av mitt kunstneriske liv".) Bildet ble avvist av utstillingsarrangøren, noe som førte til at Courbet fikk bygget sin egen utstillingshall vis-à-vis den offisielle utstillingshallen på Verdensutstillingen. Der viste han "Malerens atelier" som en protest mot utstillingsarrangøren og det generelle kunst-etablissementet. Dette var første gang en kunstner arrangerte sin egen offentlige visning av sitt arbeid, og i prinsippet la dette grunnen for en helt ny måte å stille ut kunst på. Fremfor alt ble Salongens enerådende posisjon i institusjonaliseringen av kunsten for første gang utfordret gjennom Courbets radikale handling. De neste årene malte Courbet mindre kontroversielle bilder, landskaper og portretter, som gjorde ham til en populær kunstner i sin samtid. Hans serie med havmotiver fra denne tiden var med på å legge grunnen for den senere impresjonistiske kunsten. I 1860 kom han igjen på banen med mer utfordrende motiver, bl.a. en fremstilling av berusede prester som ble refusert selv på De Refusertes Salong (Salon des Refusés). Videre fulgte flere malerier med et erotisk og nærmest pornografisk snitt, som "Verdens Opprinnelse" i 1866; en utilslørt studie av det kvinnelige kjønnsorgan, og "De Sovende" fra samme år; to nakne, sovende kvinner i het omfavnelse. Bildene ble nektet vist offentlig, og forsterket Courbets rykte som en radikal skikkelse i fransk offentlighet. Courbet som politisk aktør. I 1870 ble Courbet tildelt den franske æresmedaljen av keiser Napoleon III, men han nektet å motta den. Dette gjorde ham svært populær blant folket i et Frankrike som var kastet ut i kaos og politisk krise under den fransk-prøyssiske krigen. Etter nederlaget mot prøysserne gjorde befolkningen opprør mot keiseren, og Napoleon måtte flykte til England. Det franske keiserdømmet gikk i oppløsning, og i en kort periode ble landet styrt av radikale sosialister som fortsatte å kjempe mot prøysserne som beleiret Paris, og byen ble erklært som en selvstendig enhet (Pariskommunen). Courbet inntok nå for alvor en politisk rolle, og han ble valgt både til president i det franske kunstnerforbundet, og til byråd i Pariskommunen. Han tok initiativet til å rive Vendôme-søylen, en 40 meter høy søyle med statuen av Napoleon Bonaparte på toppen – selve symbolet på keiserimperiet i Paris. Etter at Pariskommunen var slått ned i mai 1871, ble Courbet arrestert og dømt til seks måneders fengselsstraff for sin deltakelse i opprøret. Da han slapp ut fra soningen, ble han også idømt erstatningskrav på over 200 000 francs for gjenreisningen av Vendôme-søylen, en svimlende sum i datidens valuta. Courbet verken kunne eller ville betale denne summen, og i juli 1873 flyktet han til Sveits for å unngå videre straffeforfølgelse. Han levde i politisk eksil i Sveits i over fire år, alt mens han ble stadig mer svekket av sykdom og en tiltagende alkoholisme. Da han døde nyttårsaften 1877, gikk dette ubemerket hen i Frankrike. Courbets betydning. I 1882 ble det arrangert en stor utstilling med Gustave Courbets verker ved École des Beaux-Arts i Paris, og hans arbeider hadde nå rukket å øve stor innflytelse på yngre franske kunstnere som Édouard Manet og impresjonistene. Han blir også sett som en viktig foregangsfigur for senere radikale og avantgardistiske kunstnere, på grunn av sin åpne kritikk av det etablerte og institusjonaliserte kunstlivet, og på grunn av sitt klare politiske engasjement. Neville Chamberlain. Arthur Neville Chamberlain (født 18. mars 1869, død 9. november 1940) var en britisk politiker (Det konservative parti) og statsminister i Storbritannia fra 1937 til 1940. Barndom. Neville Chamberlain var eldste sønn av Joseph Chamberlain, den daværende borgermesteren i Birmingham. Moren døde da Neville var seks år gammel og Neville vokste opp med et kjølig forhold til faren, men ble desto mer knyttet til søsknene, spesielt søstrene Ida og Hilda. Chamberlain var elev ved den prestisjetunge Rugby School, en av de mest kjente «public schools» i Storbritannia. Her utviklet han en livslang interesse for botanikk og ornitologi. Etter skolen begynte Chamberlain på Universitetet i Birmingham. Dette gjør han til en av to britiske statsministre som ikke har gått på University of Cambridge eller University of Oxford. Ved universitetet studerte han naturvitenskaplige fag, spesielt metallurgi. Tidlig politisk karriere. I 1911 gikk Chamberlain inn i politikken. I 1915 ble han borgermester i Birmingham, akkurat som sin far. Som borgermester fikk han blant annet etablert en kommunal bank og et symfonisk orkester i byen. Dette bidro til at han ble gjenvalgt i 1916. Chamberlain ble imidlertid ikke sittende lenge i sin andre periode som borgermester. I desember 1916 fikk han jobben som "Director of National Service" av den nye statsministeren David Lloyd George. Her fikk Chamberlain det overordnede ansvaret for å koordinere utskrivingen av vernepliktige, slik at krigsnødvendig industri ikke ble tappet for kompetent arbeidskraft. Allerede i 1917 trakk Chamberlain seg fra denne posten, på grunn av manglende resultater og samarbeidsproblemer med Lloyd George. Dette førte til at Chamberlain og Lloyd George utviklet en gjensidig forakt for hverandre, noe som skulle vare livet ut. Ved valget i 1918 bestemte Chamberlain seg for å stille som kandidat til Underhuset i det britiske parlamentet. Samtidig fikk han et tilbud om en stilling i helsedepartementet, men på grunn av konflikten med Lloyd George avslo Chamberlain dette. Han tok heller opp plassen han vant i parlamentet. Etter Lloyd Georges avgang i 1922 ble Chamberlain utnevnt til "Postmaster General" av den nye statsministeren, Andrew Bonar Law, og i 1923 fikk Chamberlain plass i regjeringen som sjef for helsedepartementet. Som helseminister var han mest opptatt av å bedre boforholdene i slummene i de store byene, og introduserte flere lover som bedret fattige leietageres rettigheter. Etter at Stanley Baldwin ble ny statsminister, fikk Chamberlain den viktige posten som finansminister. Denne regjeringen varte bare åtte måneder, i januar 1924 måtte den gå av, og Chamberlain gikk derfor tilbake til parlamentet. Ved valget i 1924 ble Chamberlain gjenvalgt med knapp margin; han fikk bare 77 flere stemmer enn motkandidaten, Labours Oswald Mosley. I løpet av denne perioden markerte han seg med hele 15 lovforslag, mange av dem var av den radikale sorten. Chamberlain var blant annet sentral i oppbyggingen av den britiske velferdsstaten. Etter å ha byttet valgkrets før valget i 1929 ble Chamberlain lett gjenvalgt til parlamentet. Året etter ble han også leder i det konservative partiet, men etter bare ett år med Chamberlain ved roret gjenvant noe overraskende Stanley Baldwin ledervervet. Baldwin og Chamberlain samarbeidet godt, men likevel slet den britiske høyresiden tungt disse årene, det ble blant annet dannet et nytt høyreorientert parti under ledelse av Lord Beaverbrook. Etter at Labour-regjeringen trakk seg i 1931 og en ny samlingsregjering ble dannet av sosialisten Ramsay MacDonald, fikk Chamberlain tilbake posten som helseminister. Samme år overtok han også over stillingen som finansminister. I 1932 holdt samlingsregjeringen på å gå i oppløsning på grunn av Chamberlains forslag om høyere tollmurer, men forslaget gikk likevel igjennom og regjeringen overlevde. I årene frem mot 1937 var Chamberlain kontroversiell og ble angrepet både fra Labour og høyresiden i eget parti. Mens sosialdemokratene kalte ham en krigshisser kritiserte Winston Churchill ham for å være gjerrig med forsvarsbudsjettet. Chamberlain blir statsminister. Etter at Georg VI ble ny konge og Baldwin gikk av tidlig i 1937, ble Chamberlain bedt om å overta ledelsen av regjeringen. Den 28. mai begynte han i stillingen som statsminister, og et par dager etter ble han også leder av det konservative partiet igjen. Innenrikspolitikk. Som statsminister førte Chamberlain en aktiv sosialpolitikk. I 1937 la han frem "Factory Act", som gav arbeidere utvidede rettigheter og satte nye begrensninger for maksimal arbeidstid. Med "Housing Act" i 1938 ønsket Chamberlain å rydde opp i overbefolkete slumstrøk samt etablere regler for maksimal husleie i billige boliger. I 1938 kom også "Holidays with Pay Act", som gav elleve millioner arbeidere rett til ferie med lønn. Som statsminister krevde Chamberlain at alle departementer skulle legge frem langsiktige politiske toårsplaner, og han deltok også selv aktivt i utformingen av disse. Forholdet mellom Storbritannia og Den Irske Fristat hadde vært kjølig i mange år da Chamberlain kom til makten. Under ledelse av president Eamon de Valera ønsket irene å bryte båndene til Storbritannia, og den 29. desember 1937 ble en ny irsk forfatning innført. Fristaten ble da forvandlet til Republikken Irland. Samtidig krevde irene at også de nordligste områdene av øya Irland, Nord-Irland, skulle overføres til den nye republikken. Chamberlain var ikke avvisende til dette, og i januar 1938 ble forhandlinger innledet. Motstand fra mange nord-irer gjorde imidlertid at dette ikke kunne gjennomføres, og en handelsavtale ble resultatet av forhandlingene. Regjeringen Chamberlain åpnet også for økt innvandring av jøder til Palestina i 1939. Regjeringen gikk inn for å tillate en kvote på 75 000 jødiske innvandrere i året. Dette forslaget vakte stor forargelse i mange miljøer, og selv om forslaget ble vedtatt droppet man disse planene da det ble et regjeringsbytte året etter. Utenrikspolitikk. a> med Hitler. Chamberlain kom da med det berømte utsagnet «Peace in our Time». Den første store utenrikspolitiske krisen kom i 1938 da Tyskland innlemmet Østerrike i Det tredje rike. Chamberlain sto passivt og så på Hitlers ekspansjon, etter å ha kommet frem til at det var lite Storbritannia kunne gjøre for å stoppe nasjonalsosialistene. Neste krise kom da Tsjekkoslovakia ble satt under tysk press senere samme år. Tyskland krevde at Sudetenland, et område i Tsjekkoslovakia der en majoritet av befolkningen var etniske tyskere, skulle innlemmes i Tyskland. I september 1938 sørget Chamberlain sammen med Frankrikes statsminister Edouard Daladier og Italias fører Benito Mussolini for å gjøre en avtale med Hitler. Med den såkalte Münchenavtalen, en avtale tsjekkoslovakerne selv ikke fikk delta i utformingen av, gikk den franske og britiske regjeringen med på at Sudetenland skulle overføres til Tyskland. Med denne avtalen håpet Chamberlain å unngå en ny krig med Tyskland. Denne politikken er kjent som appeasement. Etter at Hitler i 1939 hadde gått tilbake på avtalen om at han nå var fornøyd med de nye grensene og hadde overtatt også Böhmen og Mähren, endret Chamberlain politikken overfor Tyskland. Nå kom Chamberlain med konkrete garantier til Polen, og lovte å forsvare landet i tilfelle et tysk angrep. Andre verdenskrig. Den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen. Chamberlain var fortsatt noe uvillig til å gå til krig mot Tyskland, og ville ha en klar avtale med Frankrike først. Han gav i utgangspunktet Tyskland et ultimatum, om Tyskland stoppet invasjonen og trakk tilbake styrkene innen to dager kunne Storbritannia fungere som fredsmegler mellom Tyskland og Polen. Denne strategien førte til massiv kritikk mot Chamberlain fra eget parlament, og etter å ha konsultert Frankrike erklærte Storbritannia Tyskland krig den 3. september. Chamberlain søkte nå å utvide regjeringen på grunn av krigen. Imidlertid avslo både Labour og det liberale partiet å delta. I stedet ble det da gjort omrokeringer i den allerede sittende konservative regjeringen, blant annet ble Winston Churchill tatt inn. Churchill ble gjort til marineminister, og ble med i et seks mann sterkt krigskabinett. De første månedene var det ingen aktivitet på vestfronten under den såkalte "Phony War". Finland ble imidlertid invadert av Sovjetunionen den 30. november, men krigen med Tyskland og uenighet med Frankrike hindret Chamberlain å gripe inn i Vinterkrigen til fordel for finnene. Da Norge ble invadert av Tyskland i 1940 sendte Storbritannia militære styrker til Norge for å bidra i forsvaret av landet. Dette ble ingen suksess, og de britiske styrkene ble snart trukket ut. Dette førte til et massivt press på Chamberlain, som i et forsøk på å blidgjøre motstanderne gikk inn for å gjøre nye omrokeringer i regjeringen. Det ble snart klart at dette ikke var nok, og Chamberlain ønsket så å danne en samlingsregjering med Labour. Da Labour-lederen Clement Attlee ikke ville delta i denne, stilte Chamberlain spørsmålet om de ville delta i en samlingsregjering under noen andre. Da Tyskland den 10. mai invaderte Frankrike, Belgia og Nederland, vurderte Chamberlain å bli sittende ved makten til krisen var over. Etter et møte i krigskabinettet kom man imidlertid frem til at det nå var på tide med en samlingsregjering, og da Labour samtidig gav beskjed om at de ville delta i en regjering under en annen statsminister, leverte Chamberlain sin avskjedssøknad samme dag. En ny regjering ble så dannet under Winston Churchill. Chamberlain beholdt posisjonen som leder i det konservative partiet. Det ble også vurdert å gjøre ham til finansminister og leder i underhuset, men på grunn av motstand fra de andre partiene fikk han heller jobben som "Lord President of the Council". Utover sommeren gikk det raskt nedover med helsen til Chamberlain. I juli ble han operert for kreft i magesekken. I september gjorde sykdommen at han måtte trekke seg fra alle verv, og den 9. november 1940 døde han 71 år gammel. Maurice Bavaud. Maurice Bavaud (født 15. januar 1916 i Neuchâtel i Sveits, henrettet 14. mai 1941 i Plötzenseefengselet i Tyskland) forsøkte i 1938 å skyte Adolf Hitler. Den sveitsiske katolske prestestudenten Maurice Bavaud ville skyte Hitler høsten 1938 i München, i forbindelse med den årlige minnemarsjen på årsdagen for ølkjellerkuppet. Han hadde i ukevis reist frem og tilbake i Tyskland for å komme på skuddhold, enn i München, enn i Berchtesgaden, enn i Berlin. Nærmest kom han i München. Han utgav seg for å være begeistet nazist for å få plass på ærestribunen. Han hadde en pistol i lommen, og hadde prøvd å øve opp sin treffsikkerhet ved skyteøvelser på avsondrede steder i ukene forut. Men Bavaud kom ikke på skuddhold; da Hitler kom forbi, hondt han seg helt på motsatt side av gaten. Dessuten var siktelinjen forstyrret av folk som hadde løftet armene og strukket dem ut til "«Heil Hitler»"-hilsen. Også de neste dagene forsøkte Bavaud å komme seg i posisjon, men det gikk ikke. Han gav opp og tok toget mot Paris. Men ettersom han nå var pengelens, prøvde han å reise uten billett. Han ble knepet, og særlig på grunn av funnet av pistolen som han ikke hadde kvittet seg med og med skriv som han hadde med seg, ble han overtatt til Gestapo. Under tortur fortalte han om sine mislykkede attentatplaner. Sveitseren hadde dratt hjem på vanlig ferie fra misjonspresteseminaret han studerte ved i Frankrike, men istedet for å vende tilbake dit ved semesterstart hadde han reist til Tyskland. Under forhørene oppgav han at han så på Hitler som en fare for menneskeheten, og dessuten ville avverge den trussel Hitler representerte særlig mot Sveits' uavhengighet og den tyske katolske kirkes frihet. Det sveitsiske diplomati lot ham i stikken. Den sveitsiske ambassadør Hans Fröhlicher i Berlin fordømte Bavauds attentatplaner som avskyelige. Bavaud ble dømt til døden, og ført til guillotinen i 1941. Magidepartementet. Magidepartementet er et fiktivt sted i J.K. Rowlings Harry Potter-bøker. Magidepartementet som omtales i bøkene er det britiske, og det ligger i London. Mye tyder på at også det irske magisamfunnet har sitt hovedkvarter her. I Magidepartementet holder den magiske delen av regjeringen til, og også de magiske domstolene. Magidepartementets overhode er "magiministeren", som har stor makt. Merk at «Magidepartementet» i bøkene blir brukt til å referere til både menneskene som utgjør departementet og stedet der de har kontorer. Denne artikkelen vil først og fremst fokusere på sistnevnte. Ankomst og arkitektur. Besøksinngangen til Magidepartementet er gjennom en defekt telefonkiosk i et slitt strøk av London. For å få entre departementet, må man løfte av røret og slå en kode – 62443378 – som betyr «magidept». Koden er 62442 på engelsk – «magic» (det er en «mobiltelefonkode», ordet framkommer når man bruker automatisk ordliste og slår inn tallkoden, selv om det ikke fungerer med den norske oversettelsen). Deretter må man oppgi sitt navn og ærend, slik at man får korrekt påskrift på navneskiltene som kommer ut av telefonen. Telefonkiosken er en heis, og så snart det ovennevnte er i orden, kjøres man ned i undergrunnen. Magidepartementet har ni etasjer, alle under overflateplanet. Når man kommer via besøksinngangen, tas man ned til det åttende planet (telt nedenfra), der man kan beskue eller kaste mynter i "Det magiske brorskaps fontene" (alle inntekter går til St. Mungos hospital for magiske sykdommer og skader). Her er også peiser for ankomst og utfart, og sikkerhetssjekken der de besøkendes tryllestaver blir kontrollert. Over ankomsthallen ligger sju plan, under den to. Oppgaver. Magidepartementets hovedoppgave er å hindre gomper i å få snusen i det magiske samfunnet, både gjennom forebyggende arbeid og nødhjelp dersom ulykken først er ute. Særlig har "Avdelingen for oppsyn og kontroll med magiske vesener" og "Avdelingen for magiske uhell og katastrofer" et stort ansvar for dette arbeidet. Det er til enhver tid magiministerens oppgave å holde gompesamfunnet, via den britiske statsministeren, orientert om de sakene som er for store til at de kan kontrolleres fullt ut, som for eksempel når det er i ferd med å bryte ut krig. Den britiske statsministeren er en av få gomper i høyere stillinger som vet om det magiske samfunnet, skjønt samarbeidet er nesten umerkelig dersom det ikke er behov for det. Magidepartementet samarbeider også med tilsvarende institusjoner i andre land. I tillegg rommer magidepartementet en rekke avdelinger som tar seg av ulike sider ved det magiske samfunnet, mer om dem under. Det er også verdt å merke seg at magisamfunnet ikke har noe maktfordelingsprinsipp, her er både den utøvende, lovgivende og dømmende makten samlet under samme tak og med den samme ledelsen – noe det kan diskuteres hvor bra fungerer med tanke på nøytralitet i justissaker. Avdelinger og kontorer. Disse avdelingene har hver sitt plan i departementsbygningen. Samtlige er delt opp i en mengde undergrupper, og det er mest sannsynlig flere enn de som er nevnt her. Avdelingen for magiske idretter og leker. Ligger på sjuende plan (alle plannummer er talt nedenfra). Her er hovedkvarterene for den britiske og irske rumpeldunkligaen, Den offisielle klyseklubben, og Kontoret for latterlige patentsøknader. Avdelingen for magisk transport. Ligger på sjette plan. Denne avdelingen inneholder bl.a. Flumnettadministrasjonen (Flumtilsynet), som kontrollerer hvilke peiser som er tilknyttet hverandre, Limekontrollen og Flyttnøkkelkontoret. Det er ulovlig å sette opp flyttnøkler som ikke er godkjent av Magidepartementet, og de kan også drive overvåkning av flumnettet dersom det er beleilig (da flumpulver kan brukes til samtaler så vel som forflyttelse, tilsvarer dette nærmest å avlytte våre telefonnettverk). Senter for immiveringstesting har også sine kontorer her. De har instruktører som lærer opp folk til å immivere (omtrent som kjørelærere), og hvert år blir en av dem sendt til Galtvort for å lære opp de som blir myndige (17 år i trollmannsverdenen). Selve immiveringstesten blir også foretatt gjennom magidepartementet. Avdeling for internasjonalt magisamarbeid. Denne holder til på femte plan i departementet. Som navnet sier, er denne avdelingens oppgave å samarbeide med andre magiske samfunn, og bl.a. komme fram til internasjonale regler og bestemmelser (tidvis ikke ulikt EU). Her finnes også Internasjonalt magisk handelsregister, Internasjonalt magisk-juridisk kontor (mye tyder på at Storbritannia har en særstilling innen det internasjonale magiske samfunnet) og den britiske seksjonen av det Internasjonale Hekseriforbundet. Det var denne avdelingen, sammen med Avdelingen for magiske idretter og leker og Galtvort, som tok initiativ til å holde Tretrollmannsturneringen igjen i 1994. Angående internasjonalt samarbeid kan man også nevne at de magiske landegrensene ikke nødvendigvis er de samme som gompenes landegrenser. Bl.a. har Transylvania (naturligvis) sitt eget styre. Det er også bekreftet at det finnes et Magidepartement i Norge. Avdelingen for oppsyn og kontroll med magiske vesener. Ligger på fjerde plan. Denne avdelingen er delt i tre: Dyre-, Vesen- og Åndeseksjonen. Spredd på disse underavdelingene finnes bl.a. Komiteen for avliving av farlige vesen, Kontoret for gnomkontakt og Byrået for utøyveiledning. Avdelingen for magiske uhell og katastrofer. På tredje plan ligger kanskje den travleste avdelingen i Magidepartementet. Her jobber det mange som rykker ut til alle kroker av landet på kort tids varsel. Kontoret for annulering av uheldig magi, Forglemmikerkorpsets kommandosentral og Komiteen for gompesikre bortforklaringer hører til her. Avdelingen for magisk justis. Denne avdelingen, som ligger på andre plan, har flerdelte oppgaver. Her er både domstol og «politi» samlet, i tillegg til flere kontorer og råd: Det magisk-juridiske råd, Kontoret for ureglementert magiutøvelse (som bl.a. tar seg av tilfeller der mindreårige bruker magi når de ikke har lov til det), Svartspanersentralen (som har som sin oppgave å spore opp og uskadeliggjøre svart magi) og Hovedadministrasjonen for Heksingating (domstolen). Rettssalslokalene ligger imidlertid ikke sammen resten av avdelingen, de ligger helt nede på tiende plan. Understående tekst kan avsløre innholdet i bøkene! Mysterieavdelingen. Mysterieavdelingen er en mystisk avdeling. Den utfører de fleste av sine operasjoner i fullstendig hemmelighet. Få magikere i departementet vet hva avdelingen faktisk driver på med, og hva som befinner seg inne i avdelingen. De magikerne som arbeider i avdelingen blir omtalt som "unevnelige". Selv om det meste av arbeidet til avdelingen fortsatt er hemmelig, er det enkelte av prosjektene deres som blir avslørt i "Harry Potter og Føniksordenen". Avdelingen arbeider sannsynligvis for å avsløre hemmelighetene med blant annet døden og tiden, og de gjør opptak av profetier når de blir laget. Profetiene blir lagret inne i glasskuler på hyllerader i rommet for spådommer. De blir beskyttet med magi, slik at bare personer som de handler om eller han som holder oppsyn med rommet kan løfte dem av hyllene, alle andre blir påført en umiddelbar sinnssykdom. !! Understående tekst kan avsløre handlingen i bøkene !! Seksten år før handlingen i "Harry Potter og Føniksordenen" gjorde Rakel Rummelfiold en forutseelse om Voldemort og Harry Potter. En dødseter (som det senere ble avslørt var Severus Slur) overhørte profetien, men bare den første delen av den. Voldemort bestemte seg for å ta livet av Harry Potter, i den tro at dette ville fullføre profetien, men isteden gjorde han slik at profetien ble sann, og mistet kreftene sine. Etter at han fikk tilbake kreftene sine i "Harry Potter og Ildbegeret" bestemte Voldemort seg for at han måtte få tak i profetien, som nå ble oppbevart i mysterieavdelingen. Siden Voldemort ikke hadde planer om selv å spasere inn i magidepartementet, bestemte han seg for å lure Harry dit. Denne planen ble nesten en suksess, men profetien ble ødelagt før Voldemort fikk hendene i den. Det var et basketak i departementet, og Sirius Svaart ramlet gjennom forhenget i steinportalen og blir nå antatt som død. Da Kornelius Bloeuf så Voldemort i magidepartementet, ble han tvunget til å erkjenne at han tok feil da han nektet på at Voldemort var tilbake. Dessverre blir ikke situasjonen så veldig mye bedre, selv om departementet erkjenner at Voldemort er tilbake, og Bloeuf blir erstattet. Fremtidige ansatte. I et intervju med J.K. Rowling etter utgivelsen av den 7. boka avslørte hun at Harry Jakob Potter får jobb som svartspaner og etter hvert blir leder for svartspanersentralen, og at Hermine Grang etter hvert blir leder i Avdelingen for Magisk Justis. Historie. Forløperen for Magidepartementet het Magusrådet. Magidepartementet har eksistert i sin nåværende form (omtrent) siden 1600-tallet. Det var under hekseforfølgelsene at det internasjonale magisamfunnet vedtok å skjule seg fra gompene. Departementet har helt fra starten av hatt kvinnelige så vel som mannlige ansatte og ledere. Ça Ira. "Denne artikkelen handler om operaen Ça Ira. For den kjente franske sangen, se Ah! ca ira" "Ça Ira" er en opera i tre akter utgitt i 2005 av Roger Waters, til et fransk libretto av Étienne Roda-Gil og hans kone Nadine, basert på det historiske emnet om den franske revolusjonen. Den første forestillingen var i Roma, 17. november 2005. Og den første innspillingen ble gitt ut 26. september 2005, med Bryn Terfel (kjent fra «Ave Maria»-utgivelsen til Sissel Kyrkjebø), Ying Huang og Paul Groves. Arbeidet med operaen har pågått over en lang periode. Roger Waters, bedre kjent for sitt arbeide i bandet Pink Floyd, ble forespurt av ekteparet Roda-Gil til å jobbe med deres libretto allerede i 1987. Den første versjonen ble ferdig innspilt i slutten av 1988. Etter å ha hørt innspillingen ble president François Mitterrand imponert og ba Paris Opera ha den klar for den tohundreårige markeringen av revolusjonen i juli 1989, men direktørene av Paris Opera var av en annen oppfatning, og var motstander av oppsetningen på grunn av, ifølge Roger Waters selv; «Jeg var engelsk, og jeg hadde vært i et rockeband». Prosjektet ble satt til side inntil 1995, da Waters begynte å bearbeide materialet for en profesjonell innspilling og en premiereforestilling. Tittelen Ça Ira kommer fra en sang om den den franske revolusjonen. Waters brukte ikke de originale tekstene, (angivelig fra en gatesanger kalt Ladrè rundt år 1790), men dets åndelige levninger. Den best kjente forestillingen av den originale sangen ble innspilt og sunget live av Édith Piaf. Fyllingen Fotball. Fyllingen Fotball er Bergens nest største fotballklubb gjennom tidene etter Brann, men er i de senere årene blitt forbigått av Løv-Ham Fotball divisjonsmessig. Fyllingen ble stiftet 6. juni 1946 og holder hus i Fyllingsdalen. Fyllingen har produsert spillere som Per-Ove Ludvigsen, Erik Huseklepp, Vidar Bahus og Inge Ludvigsen. Samtlige av spillerne har spilt for Brann. Fyllingen kom til cupfinalen i 1990. Det ble NM sølv etter 1-5 tap mot Rosenborg. Fyllingen har vært i tippeligaen flere sesonger. De spiller nå i 3. divisjon etter nedrykk i 2009-sesongen. Sammenslåing med Løv-Ham. Selv om Løv-Ham de senere årene har tatt over det sportslige hegemoniet i Fyllingsdalen, er det fortsatt Fyllingen som mobiliserer størst støtte blant innbyggerne i dalen. Dette, kombinert med Løv-Hams svake økonomi og Fyllingens lange tilværelse i 2. divisjon, førte høsten 2007 til forhandlinger med Løv-Ham med sikte på å slå sammen fotballavdelingene i de to klubbene. Hvis dette hadde blitt en realitet var målet et budsjett på minimum 15 millioner, en fordobling i forhold til Løv-Hams budsjett i 2007. Hensikten var å skape en organisasjon og et navn som skape et stabilt toppfotballag, og som på sikt også kunne spille seg opp i Tippeligaen. Forsøket strandet da det ikke ble oppnådd tilstrekkelig flertall på det ekstraordinære årsmøtet i Fyllingen. Høsten 2011 ble det på nytt forhandlinger om sammenslåing av klubbene. Den 28. september vedtok årsmøtene i begge klubbene sammenslåingen. Den nye klubben har fått navnet FK Fyllingsdalen og sammenslåingen blir satt i verk den 1. januar 2012. Serien. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Enneagram. Enneagrammet (eller enneagon) er en nipunkt diametrisk figur som er brukt til å indikere den dynamiske måten aspekter av ting og prosesser er forbundet og i endring. Symbolets opphav regnes å være G. I. Gurdjieff, som brukte symbolet på en mer kompleks måte enn til personlighetstype-klassifikasjonen som symbolet ofte forbindes med. Disse dater er Enneagream-figuren mest kjent for sitt bruk i å indikere en dynamisk modell av ni distinkte og sammenkoblede psykologiske typer. (vanligvis kalt personlighetstyper) Disse typene kan bli forstått som ubevisst utvikling fra ni spesielle arketyper i menneskepsyken. Som en typologisk modell er den ofte navngitt «Enneagram av personlighet» ("Enneagram of personality"), men det er vanlig å kalle modellen Enneagrammet. Det er teoretisk skille mellom personlighet og karakter. Dagens måter å forstå og beskrive Enneagrammet har utviklet seg fra forskjellige tradisjoner av spirituell visdom til moderne psykologisk innikt. Fortsatt er det mange som forstår enneagrammet prinsipielt på en spirituell eller mystiske måte, andre mennesker forstår enneagrammet i psykologiske termer. Den diametriske figur. Begrepet enneagram kommer fra det greske ordet «ennea» som betyr «ni» og betyr derfor et «ni-diagram». Figuren er også kalt et «enneagon». Den vanligste formen av en Enneagram-figur er satt sammen av en sirkel med en likebenet trekant og irregulære heksagon. Ni punkt av trianglet og heksagon er koblet sammen rundt sirkelen. Vietnams historie. Topografisk kart med dagens statsgrenser Vietnams historie har i lange perioder vært preget av naboskapet til Kina i nord. I rundt 1000 år tilhørte det nordlige Vietnam til Kina, men fra 938 ble landet selvstendig og ekspanderte etter hvert sørover på bekostning av Champariket. På 1800-tallet ble landet kolonisert av Frankrike og under andre verdenskrig ble landet kontrollert av Japan. Etter denne krigen hadde ikke kolonimakten ressurser til å gjenopprette styret, og tapte den militære kampen mot frigjøringsstyrkene. Dette førte til deling av landet, noe som igjen ledet fram til Vietnamkrigen med store menneskelige og materielle tap for landet. Denne krigen ble avsluttet 30. april 1975 ved at Nord-Vietnam inntok den sørlige delen. Etter forsøk med planøkonomi på 1970- og 1980-tallet, ble økonomien reformert i markedsøkonomisk retning. Den eldste historien. En bronsetromme fra Dong Son-sivilisasjonen De fleste vietnamesiske historikere betrakter Dong Son-sivilisasjonen fra Bronsealderen som starten på Vietnams historie. Denne dekket store deler av Sørøst-Asia. Spor etter denne sivilisasjonen er blant annet funnet i oldtidsbyen Co Lao, ikke langt fra dagens Hanoi. Dong Son-kulturen er knyttet til Tibeto-Burman-kulturen, Dai-kulturen i Yunnan og Laos, Mon-Khmer-kulturen og kulturen som er knyttet til Krukkesletta i Laos. Tilsvarende gjenstander skal ha blitt funnet i Kambodsja langs Mekong-elva, og disse er datert tilbake til fjerde århundret før Kristus. I følge kinesisk historieskriving skal den kinesiske generalen Zhao Tuo under Qin-dynastiet ha dannet kongedømmet Nanyue i det nordlige av dagens Vietnam. På denne tiden skal mange av stammene som levde sør for Chang Jiang-floden ha omtalt seg som Yue (Việt på vietnamesisk). Mange av disse skal språklig være med beslektet med det nordlige Kina, men Lạc Việt-stammen skal ha flere språklig røtter sørover. Văn Lang-kulturen skal også ha blitt utviklet fra innfødte som bosatte seg langs Den røde elv, fremfor å ha oppstått som følge av immigrasjon nordfra som den kinesiske historieskrivningen antyder. Under kinesisk styre 111 f.kr - 938 e.kr. I 111 f.Kr. okkuperte kinesiske styrker området og inntok byen Nanyue. Området ble delt inn i fire administrative enheter. Til tross for den strenge kinesiske militære tilstedeværelsen, klarte noen vietnamesiske klaner å opprettholde enkelte selvstendige områder i høylandet. Det var stadige opprør mot det kinesiske styret og enkelte av disse varte i flere år. Blant disse opprørsstatene var Champa som under den lokale føydalfyrsten Kiu-lin, gjorde opprør mot den kinesiske keiseren og løsrev seg fra det kinesiske styret allerede i 192 og forble selvstendig helt fram til rundt 1700. Det nordlige Vietnam, omtrent ned til dagens Hue ble styrt av kinesiske dynastier. Utover på 900-tallet blir Kina politisk og militært svekket med ulike herskere, og Vietnam hadde ulike herskere under det kinesiske Tang-dynastiet. I 938 ble det sent tropper og en støtteflåte sørover for å knekke den egenrådige vietnamesiske herskeren Giao Châu. Ved slaget ved Bach Dang elven helt nord i landet ved dagens Ha Long i 938 ble den kinesiske flåten slått ved hjelp av list og lokal kjennskap. Giao Châu utropte seg selv til "kong Ngô" etter denne seieren, slik innledet periode med vietnamesisk uavhengighet som skulle vise seg å bli ganske urolig. Han innførte et sentralistisk styre utfra den tidligere hovedstaden Co Loa hvor han bygget citadellet Cổ Loa Thành, beliggende omtrent 20 km vest for dagens Hanoi. Selvstendighet 938-1009. De ulike faser av etableringen av Vietnam. Det uavhengige riket til kong Ngô er merket blått Kong Ngô døde imidlertid etter ganske kort tid og dette førte til en langvarig maktkamp for tronen. Denne utviklet seg til landets første borgerkrig. Opprøret av de såkalte tolv klanlederne (Loạn Thập Nhị Sứ Quân) varte fra 945 til 967 da klanen ledet av Đinh Bộ Lĩnh slo de andre klanene og slik samlet landet. Dinh skapte slik Đinh-dynastiet og utropte seg selv til den første keiseren (Tiên Hoàng) av Đại Cồ Việt, som betyr "Store Viet landet", med hovedstad i Hoa Lư, dagens Ninh Bình. Imidlertid godkjente det kinesiske Song-dynastiet ham bare som prins av Jiaozhi (Giao Chỉ Quận Vương). Keiser Đinh innførte en streng straffelovgivning for å unngå nytt kaos og prøvde å skape allianser ved å dele ut dronningtitler til fem kvinner fra de fem viktigste familiene. I 979 ble keiser Đinh Bộ Lĩnh og hans kronprins myrdet og bare den seks år gamle sønnen Đinh Toàn er igjen til å påberope seg tronen. Denne situasjonen prøver det kinesiske Song-dynastiet å utnytte og invaderte landet. Dette førte til en nasjonal mobilisering og kommandanten Lê Hoan slo de kinesiske styrkene ved hjelp av list og dyktighet. Lê Hoan ble da den nye herskeren og startet etter hvert den militære aksjonen mot Champa lenger sør. Da keiser Lê Hoàn døde i 1005 medførte dette intriger og kamper blant hans sønner for tronen. Seierherren i denne maktkampen ble Lê Long Đĩnh, som også ble den mest beryktede tyrannen i vietnamesisk historie. Hans sadistiske straffeutøvelse kun for sin egen underholdning skyld og hans seksuelle utskeielser førte til en kort styre, han ble drept allerede da han var 24 år i 1009 og han ble etter hvert så syk at han bare kunne ligge ned da han ble stilt for retten. Lý-dynastiet 1009-1225. Etter Lê Long Đĩnh død i 1009, ble lederen for de militære styrkene Lý Thái Tổ (i sin samtid ble han omtalt som Lý Công Uẩn) utpekt til å ta over tronen, og grunnla slik Ly-dynastiet. Han var vokst opp i et tempel, og var en velutdannet hersker. Dette var en uvanlig vei til tronen, men hans styre ble innledningen til en god periode i landets historie. Som en høyere offiser som befant seg i hovedstaden, hadde han hatt mange muligheter til å gripe makten etter keiser Lê Hoàns død, men hadde avstått fra dette utfra pliktfølelse. Han ble på en måte valgt til monark av hoffet, som kom enstemmig fram til dette etter en viss debatt. Ly Thai To endret landets navn til Đại Việt («Store Viet») og flyttet hovedstaden til dagens Hanoi, men kalte byen Thăng Long («Stigende drage»). Videre gikk han over til en mer offensiv forsvarstenkning og styrket økonomien for gjennom dette også trygge landet. Senere konger i Ly-dynastiet videreførte Lys offensive tanker, blant annet gjennom utbygging av dike-system for å beskytte ris-produksjonen, grunnleggelse av det adelige universitetet Quốc Tử Giám, treårige opptak av dyktige medarbeidere, gjerne fra lavere sosiale klasser, til den offentlige administrasjon, slik at dyktighet fremfor familietilknytning ble avgjørende, innføring av et forbedret skattesystem, forbedret behandling av fanger. Kvinnene hadde en viktig rolle i samfunnsordenen i Ly-dynastiet, blant annet lå skatteinnkrevingen hos såkalte «rettskvinner». Ly-dynastiet fremmet og Buddhismen i landet, men opprettholdt det religiøst pluralistiske samfunnet hvor Buddhismen, Konfucianismen og Taoismen levde ved siden av hverandre. I løpet av Ly-dynastiet godkjente det kinesiske Song-dynastiet Đại Việt-monarken som kongen av Giao Chỉ (Giao Chỉ Quận Vương). Ly-dynastiet hadde to større kriger med Song-dynastiets Kina. Den viktigste foregikk inne i Kina i 1075 for å komme et kinesisk angrep i forkjøpet, og de ødela de kinesiske angrepsstyrkene. Året etter gikk Kina til angrep inne i Đại Việt og de møttes til et større slag ca 40 km fra hovedstaden. Det var imidlertid klart for begge parter at et slik slag ville ingen av partene vinne, og de ble enige om våpenhvile og de kinesiske styrkene trakk seg ut. I løpet av Ly-dynastiet ekspanderte også riket sørover på bekostning av kongeriket Champa. Trần-dynastiet 1225-1400. Mot slutten av Ly-dynastiet, tvang den mektige medarbeideren Trần Thủ Độ kong Lý Huệ Tông til å gå i buddhistisk kloster og utropte deretter kongens syv år gamle datter til dronning. Trần Thủ Độ arrangerte så ekteskap mellom henne og hans åtte år gamle nevø Trần Cảnh og slik fikk tronen overført til sin nevø. Dette ble innledningen til Tran-dynastiet. Trần Thủ Độ forfulgte hensynsløst medlemmene av det tidligere dynastiet, og noen prinser flyktet til Korea, og er slik senere blitt omtalt som Vietnams første politiske flyktninger i eksil. Til tross for Trần Thủ Độs hensynsløshet, viste de fleste Trần-herskerne å styre utfra de samme tanker som under Ly-dynastiet. Av det som ble oppnådd under dette styret, var blant annet system for folketellinger ned på landsbynivå, fullføring av 30-binds historieverket om Đại Việt (Đại Việt Sử Ký) av Lê Văn Hưu og utviklingen av skriftspråket Nôm, som er et skriftspråk for det vietnamesiske språk. Tran-dynastiet utviklet også et system for utdannelse av nye konger; etter hvert som en konge ble gammel, overførte han styret til kronprinsen, men beholdt posisjonen som Thái Thượng Hoàng («høyere majestetisk keiser») og i denne posisjonen opptrådte som mentor for den nye keiseren. I årene 1257, 1284 og i 1288 ble landet invadert av den mongolske hæren under Kublai-khan som på dette tidspunktet hadde etablert Yuan-dynastiet i Kina, men disse angrepene ble slått tilbake. Også her vant vietnameserne over en sterkere motstander ved å unngå store slag i åpent terreng og brukte list og lokalkunnskap for å få kampene inn på sine premisser. I denne perioden ekspanderte vietnameserne også sørover på bekostning av kongeriket Champa. Gjennom politiske ekteskap fikk de også to provinser rundt dagens Huế fra kongeriket i sør. Hồ-dynastiet 1400-1407. Hồ-dynastiet eksisterte i bare syv år og hadde de to keiserne Hồ Quý Ly i 1400 og hans nest eldste sønn Hồ Hán Thương, som styrte fra 1400 til 1407. Hồ Quý Ly var en høyere tjenestemann ved hoffet, og han tvang den siste Tran-herskeren til å gå av og tok selv makten. Han endret landet navn til Đại Ngu og flyttet hovedstaden til Tây Đô («Den vestlige hovedstaden»), dagens Thanh Hóa. Thăng Long (Hanoi) ble omdøpt til Đông Đô («Den østlige hovedstaden»). I ettertiden har dette dynastiet fått ansvaret for å skape intern strid og så å tape landet til en ny kinesisk okkupasjon av Ming-dynastiet. Men i løpet av denne relativt korte perioden ble det gjennomført en rekke ambisiøse reformer, som styrking av matematikk i utdannelsen, åpen kritikk av konfusiansk filosofi, innføring av papirpenger, bygging av store krigsskip og artilleri og en landreform. Hồ Quý Ly gikk av allerede året etter maktovertakelsen, men fortsatte som rådgiver og mentor for sin sønn Hồ Hán Thương slik Trần-kongene hadde gjort. Ny kinesisk okkupasjon 1407-1428. I 1407 okkuperte kinesiske styrker under Ming-dynastiet igjen Vietnam, offisielt for å gjeninnsette Tran-dynastiet. Kineserne tok både Hồ Quý Ly og Hồ Hán Thương til fange. Kineserne annekterte landet og la det inn under den kinesiske keisertronen da de hevdet at det ikke fanten noen Tran-arving til tronen. Men nesten umiddelbart startet Tran-tilhengere en militær motstandskamp. Denne hadde innledningsvis framgang, men interne stridigheter førte til et større nederlag i 1413. Under ledelse av den rike Lê Lợis ledelse ble det organisert en ny motstandskamp med utgangspunkt i hans områder litt sør i landet, og etter en rekke innledende nederlag kunne de rykke nordover og innta Đông Quan, dagens Hanoi, hvor kineserne hadde sin hovedbase og administrasjonsenter. Den kinesiske keiseren sendte forsterkninger sørover, men disse ble stoppet i et bakhold og den kinesiske kommandanten ble drept. De kinesiske styrkene i landet overga seg i 1428. Lê-dynastiet 1428-1527. Lê Lợi tok makten g besteg tronen etter seieren mot kineserne, og innledet slik Le-dynastiet. Lê Lợi tok tilbake navnet Đại Việt for landet og flyttet hovedstaden tilbake til Thăng Long (Hanoi). Le-dynastiet gjennomførte en ny landreform for å revitalisere landbruket etter krigen og den kinesiske okkupasjonen. I motsetning til de tidligere Ly- og Tran-kongene, som var mer influert av buddhistisk tenkning, baserte Le-kongene seg mer på konfusianisme. Det ble utarbeidet et omfattende lovverk, den såkalte Hồng Đức som inneholdt sterke konfusianske elementer, men også en styrking av kvinnenes rettigheter. Kunst og arkitektur ble i denne perioden mer kinesiske inspirert enn i Ly- og Tran-dynastiene. Le-dynastiet utarbeidet et nasjonalt kartverk og ba Ngô Sĩ Liên fortsette og videreføre historieverkene om landet fram til Lê Lợi. Det ble i denne perioden opprettet sykehus og tilsyn med eldre og syke og det ble organisert distribusjon av medisiner til områder som var rammet av epidemier. I 1471 invaderte Le-dynastiets styrker under ledelse av kong Lê Thánh Tôn Champa og inntok hovedstaden Vijaya, og slik avsluttet Champas periode som et maktsentrum i regionen, selv om mindre deler av kongedømmet overlevde fram til 1700-tallet. Det militære nederlaget førte til at Cham-folket ble spredt over hele Sørøst-Asia og området som nå er det sentrale Vietnam ble kolonisert av vietnamesere uten særlig motstand. Med fortsatt eksisterer Cham-gruppen som en viktig nasjonal minoritet i dagens Vietnam. Byen Huế ble anlagt i 1600 nær der hvor Champas hovedstad Indrapura en gang lå. I 1479 rykket kong Lê Thánh Tôn inn i Laos og inntok hovedstaden Luang Phrabang. Trinh-klanen i nord og Nguyen-klanen i sør 1527-1802. Lê-dynastiet tok slutt da general Mạc Đăng Dung tok makten i 1527. Han drepte Le-keiseren og utropte seg selv til keiser, og startet slik Mạc-dynastiet. Etter to år med uroligheter, tok han opp Tran-dynastiets ordning og overlot tronen til sønnen Mạc Đăng Doanh og ble selv Thái Thượng Hoàng. Samtidig organiserte en annen tidligere tjenestemann ved Le-hoffet, Nguyễn Kim et opprør mot Mạc-styret og hjalp kong Lê Trang Tông til å gjenopprette et styre i Thanh Hóa-området. Slik brøt det ut en borgerkrig mellom det nordlige styret til Mac-dynastiet og det gjenopprettede Le-styret i sør. Nguyễn Kim kontrollerte den sørlige delen av Đại Việt (fra Thanh Hoa i sør) og Mac-dynastiet kontrollerte den nordligste delen, inkludert Đông Kinh (Hanoi). Da Nguyễn Kim ble drept i 1545 overtok svigersønnen Trịnh Kiểm den militære kontrollen. I 1558 fryktet Nguyễn Kims sønn Nguyễn Hoàng at Trịnh Kiểm ville drepe ham og broren og å sikre seg makten, og ba om å bli guvernør i de sørligste provinsene (området rundt dagens Quang Tri-provinsen til Quang Nam-provinsen – omtrent midt i dagens Vietnam). Han styrte her på en effektiv måte, mens Trịnh Kiểm, og senere hans sønn Trịnh Tùng hadde belastningen med krigføringen mot Mac-herskerne. Nguyễn Hoàng sendte både penger og soldater nordover for å støtte denne kampen, men oppnådde en stadig større uavhengighet og selvstendighet. Borgerkrigen mellom Lê/Trịnh- og Mạc-dynastiene sluttet i 1592 da Trịnh Tùngs styrker rykket inn i Hanoi og henrettet kong Mạc Mậu Hợp. Restene av Mac-dynastiets familie, styrker og støttespillere flyktet nordover til fjellene i Cao Bằng-provinsen og fortsatte å styre her fram til 1667 da Trịnh Tạc erobret disse siste områdene under Mac-dynastiets kontroll. Lê-kongene som formelt hadde sittet på tronen siden Nguyễn Kim tok kontrollen, men etter Mac-dynastiets fall sitter all makt og styre i nord hos Trịnh-klanen. I 1600 utropte Nguyễn Hoàng som Vương («lord»), folkelig betegnet Chúa og nektet å sende mer penger eller soldater nordover for å hjelpe Trịnh-klanen. Han flyttet også sin hovedstad til Phú Xuân, dagens Huế. Nguyễn Hoàng døde i 1613 etter å ha styrt i sør i 55 år. Han ble etterfulgt av sin sjette sønn Nguyễn Phúc Nguyên som også nektet å underkaste seg Trịnh-klanen. Da Trịnh Tùng døde i 1623 ble han etterfulgt av sin sønn Trịnh Tráng som beordret Nguyễn Phúc Nguyên til å underkaste seg hans autoritet. Dette ble avslått to ganger og i 1627 gikk Trịnh Tráng til angrep sørover med 150 000 mann, men ble slått. Krigene mellom Trinh og Nguyen varte i årene 1627–1672 uten at noen av partene klarte å slå den andre. Etter denne perioden fulgte 100 år med fred, hvor begge parter utviklet sine områder. Trịnh-klanen skapte et sentralisert styre og administrasjon som sto for offentlige budsjetter, valuta, standardiserte mål og vektsystem til desimalsystemet, startet trykkerier for å redusere avhengigheten av kinesiske leverandører, startet et militærakademi og fullførte den historiske dokumentasjonen. Samtidig ekspanderte Nguyen-klanen også videre sørover, både på bekostning av de gjenværende Champa-områdene, men også innover mot Mekongdeltaet og sikret seg kontroll over Saigon-området og områder som hadde vært under kambodsjansk kontroll. I 1771 brøt det ut et opprør av medlemmer av Tây Sơn-familien i Quy Nhon, som på denne tiden var under Nguyễn-klanens kontroll. Dette opprører ble ledet av brødrene Nguyễn Nhạc, Nguyễn Lữ, og Nguyễn Huệ. Disse var ikke i slekt med klanledelsen, selv om de hadde samme familienavn. I 1776 hadde disse overtatt kontrollen over hele det området som Nguyễn-klanen hadde kontrollert og utryddet nesten hele den kongelige familien. Den overlevende prinsen Nguyễn Phúc Anh flyktet til Siam og fikk mobilisert militær støtte fra den siamesiske kongen. Han gjorde et mislykket forsøk på å gjeninnta makten militært, men ble i første omgang slått. I 1786 invaderte Nguyễn Huệ de nordlige områdene for å bekjempe Trịnh-klanens Trịnh Khải. Nguyễn Huệs hær vant en knusende seier og Trịnh Khải begikk selvmord. Trịnh-klanen søkte kinesisk støtte og til tross for hjelp fra en kinesisk styrke på hele 290 000 mann, ble de slått av Nguyễn Huệ i en hurtig kampanje rundt nyttårsfeiringen Tết. Han utropte seg da til keiser Quang Trung. Under sitt styre gjennomførte han mange reformer, men ble forgiftet og døde 40 år gammel i 1792. Under keiser Quang Trung ble Đại Việt delt i tre politiske enheter. Broren Nguyễn Nhạc styrte de sentrale deler av landet fra sin hovedstad i Quy Nhon. Keiser Quang Trung styrte den nordlige delen fra hovedstaden Phượng Hoàng Trung Đô. I sør styrte Nguyễn Ánh og han ekspanderte videre sørover og erobret Saigon-området i 1788 og etablerte her en sterk base for sitt styre. Etter keiser Quang Trungs død ble Tây Sơn-dynastiet ustabilt og de gjenværende brødrene begynte å bekjempe hverandre og mot de folkene som støttet Nguyễn Huệs sønn. Nguyễn Ánh, reiste fra sin base i Saigon i 1799 og erobret Tây Sơn-dynastiets sterke militære støttepunkt Quy Nhon. I 1801 inntok hans styrker Phú Xuân, Tây Sơn-dynastiets hovedstad. Nguyễn Ánh vant tilslutt krigen året etter i 1802, da han beseiret Thăng Long (Hanoi) og henrettet Nguyễn Huệs sønn, Nguyễn Quang Toản, sammen med store deler av Tây Sơn-dynastiets maktelite. Nguyễn Ánh inntok tronen og kalte seg keiser Gia Long. "Gia" er etter Gia Định, det gamle navnet for Saigon; "Long" etter Thăng Long, det gamle navnet for Hanoi. Slik ville han symbolisere samlingen av landet. Keiser Gia Định innledet slik Nguyễn-dynastiet som varte fram til keiser Bảo Đại abdiserte i 1945. Da Kina i århundrer hadde kalt Đại Việt for Annam, Gia Long anmodet den kinesiske Qing-keiseren å gi dette en nytt navn, i stedet for Annam skulle det kalles Nam Việt. Men for å unngå sammenblanding med det tidligere kongedømmet til Triệu Đà som eksisterte i perioden 207 – 111 f.Kr. og hadde dette navnet, gikk den kinesiske keiseren med på et nytt navn, men snudde de to ordene til Việt Nam'". Nguyễn-dynastiet 1802-1945 - fransk kolonialisme. a>. De områder som ennå ikke var kolonisert ble benevnt «Independent Tribes» De første handelsforbindelsene mellom Vietnam og vestlige aktører kan spores tilbake helt til 166 f.Kr., da romerske handelsmenn besøkte området. Senere ble dette området besøkt av Marco Polo og på 1500-tallet ble det også besøkt av portugisiske handelsmenn og misjonærer. Den franske jesuittpateren Alexandre de Rhodes utviklet på midten av 1600-tallet det systemet vi i dag bruker for å skrive vietnamesisk med latinske bokstaver, kalt Quốc ngữ. Den katolske kirke skulle også på andre vis enn ved skriftsystemet gi Vietnam dype preg. I Østasia er det bare Filippinene som er blitt sterkere preget av katolisismen. Fra 1600-tallet av gikk hundretusener av vietnamesere over til den nye tro. Noen var kjøpmenn som gjerne ville være de utenlandske handelspartnere til lags. Andre var bønder som oppdaget at de i den nye religion kunne unnslippe det tradisjonelle konfucianske systems tvangsbånd og undertrykkende mandariner. Men omvendelsene var ikke overflatiske; troen ble stadig vekk prøvet gjennom harde forfølgelser. Det nordlige Vietnam, der folket var særlig rammet av presset på utilstrekkelige jordbruksarealer, var man særlig mottakelige overfor de katolske prester, som mange steder ble samfunnsledere. Hele distrikter ble katolske, og noen ble befestede bastioner. Under krigene mellom Trịnh- og Nguyễn-klanene forsynte vestlige handelsmenn de krigførende partene med forsyninger, portugiserne støtte Nguyễn-klanen mens hollenderne støttet Trịnh. Den franske biskopen Pigneaux de Behaine støttet Nguyễn Ánh kamp og sikret ham støtte ved Ludvig XVIs hoff og franskmennene lovet militær støtte om de fikk handelsfordeler etterpå. Men da Den franske revolusjon brøt ut i 1789 falt denne avtalen sammen, men Pigneaux reiste til de franske besittelsene i Puducherry i India og fikk militær støtte derfra til Nguyễn Ánh. Blant annet deltok franske marinefartøyer da Nguyễn Ánh inntok Quy Nhon i 1792. Senere deltok franskmenn i utbyggingen av befestningene i Saigon. Etter at Nguyễn Ánh etablerte Nguyễn-dynastiet i 1802 og ble keiser Gia Long, var en av hans konsesjoner til franskmennene at han tolererte Den katolske kirke i landet. I tillegg ansatte han enkelte europeere som rådgivere ved hoffet. Men både han og hans etterfølgere var konservative konfusianere og motsatte seg en vestliggjøring av samfunnet. De neste Nguyễn-keiserne, Minh Mạng, Thiệu Trị, og Tự Đức undertrykket brutalt katolisismen og praktiserte en «lukket dør»-politikk, hvor de anså alle vestlige som trusler. Ti-tusenvis av vietnamesiske og utenlandske katolikker ble henrettet og handelen med utlandet ble sterkt redusert. Denne utviklingen ble til slutt en unnskyldning for Frankrike å invadere landet. Selv om de tidlige herskerne i Nguyễn-dynastiet gjennomførte mange av de typer reformer som tidligere herskere hadde gjort, som veibygging, kanaler, lovarbeider, utdannelsesystemet, helsevesen, utarbeidelse av kartverk, historieskriving og trygging av områdene mot Laos og Kambodsja, var ikke dette tilstrekkelig i den nye tiden med stor teknologisk utvikling, industrialisering og internasjonal handel. Slik sto Nguyễn-dynastiet i veien for en tilstrekkelig modernisering av landet til å kunne motstå den franske koloniseringen mot slutten av 1800-tallet. Keiser Napoleon III av Frankrike, brukte den religiøse forfølgelsen og isolasjonen av landet som unnskyldning for å invadere Vietnam og sendte militære flåter for å kolonisere landet. Angrepet ble innledet ved et angrep på havnen i Danang i 1858. Dette var imidlertid mislykket, og franskmennene rettet deretter fokus mot Mekongdeltaet. I 1859 ble Saigon angrepet, og i årene fram til 1867 tok de stadig større områder i Mekongdeltaet og dannet gjennom den første Saigontraktaten kolonien Cochinkina. Få år senere gikk de i land i det nordlige Vietnam og inntok Hanoi to ganger, i 1873 og 1882. Etter harde kamper som en del av Den fransk-kinesiske krig ble franskmennene gjennom den andre Saigontraktaten koloniherrer og etablerte Fransk Indokina i 1887. Den franske overhøyheten møtte sterk motstand fra forskjellige nivåer i samfunnet, også fra Nguyễn-dynastiet herskere. Flere var aktive i anti-fransk motstandsarbeid. Keiser Hàm Nghi var bare i tenårene da han forlot det keiserlige palass i Huế i 1885 og startet motstandsbevegelsen Cần Vương («Redd kongen»). Han ble tatt i 1888 og sendt i eksil i Fransk Algerie. Senere ble også keiserne Thành Thái (1907) og sønnen Duy Tân (1916) sendt i eksil til den franske øya Réunion i Indiahavet 800 km for Madagaskar på grunn av anti-fransk motstandsarbeid. Motstandarbeidet hadde forskjellige retninger; i 1905 startet Phan Chu Trinh en fredelig, ikke-voldelig moderniseringsbevegelse med sikte på å frigjøre Vietnam ved å høyne utdannelsesnivået i befolkningen, modernisering av samfunnet og appellere til Frankrikes demokratiske prinsipper. Etter at keiserdømmet falt i Kina i 1912 og den russiske revolusjonen i 1917, skjedde det både en radikalisering i den vietnamesiske motstanden og den franske undertrykkelsen av motstanden ble enda sterkere. Politiske partier som Việt Nam Quốc Dân Đảng, et sosialistisk, revolusjonært parti ble stiftet i midten av 1920-årene av intellektuelle i Hanoi. Etter at disse ledet et opprør i Tonkin, ble ledelsen henrettet ved giljotinering. Ulike kommunistiske grupperinger ble dannet på samme tid, og i 1930 ble disse slått sammen til Đảng Cộng sản Việt Nam, («Vietnams kommunistiske parti») i Hongkong, under ledelse av Ho Chi Minh. Andre verdenkrig. Under andre verdenskrig rykket japanerne inn i Indokina i 1940, men fjernet ikke den franske koloniadministrasjonen. Japanerne beholdt Vichy-regimet som marionettregime og styrte bak kulissene gjennom diplomatisk press. Slik ga Vichy-regjeringen i Frankrike 24. juli 1941 Japan tillatelse til å bruke baser i Fransk Indokina. I september samme år fikk japanerne militær adgang til Tonkin, som var et viktig oppmarsjområde i krigen mot Kina. Japanerne avsatte ikke den franske administrasjonen før i mars 1945 og tok først da full kontroll over landet. I 1941 fikk Ho Chi Minh samlet de forskjellige nasjonale bevegelsene i en felles front under navnet Viet Minh. Chiang Kai-shek ville skape en motbevegelse med kinesisk støtte, men dette mislyktes. Viet Minh organiserte geriljakrigen mot Japan, samlet informasjon og organiserte redningen av nedskutte amerikanske piloter. Med sin kamp mot den japanske okkupasjonen og sitt radikale program ville Viet Minh bruke de sterke nasjonalistiske strømninger i det vietnamesiske folk og den radikale reformbevegelse, og gi dem et sosialistisk innhold. Tidlig i 1945 brøt det ut hungersnød i Nord-Vietnam, et resultat av kombinasjonen mellom dårlige værforhold og japanernes utnyttelse av matressurser. Hungersnøden tok livet av anslagsvis to millioner vietnamesere. Da japanerne kapitulerte i august 1945, hadde Viet Minh en sterk hær og bred folkelig oppslutning. Videre tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. Den 18. august 1945 beordret Ho Chi Minh opprør i den såkalte August-revolusjonen. To uker senere var Viet Minh etablert i Hanoi, og republikkens uavhengighet ble proklamert 9. september. Keiser Bao Dai trådte tilbake og tilbød seg å fungere som rådgiver for det nye styret. I det sørlige Vietnam rykket britiske styrker inn i Saigon for å avvæpne de japanske styrkene. De ble etterfulgt av franske styrker, som prøvde å gjenopprette deres tidligere styre. I nord rykket kinesiske nasjonaliststyrker tilhørende Chiang Kai-shek inn for tilsvarende å avvæpne japanerne. Kolonikrig mot Frankrike 1945 - 1954. Det kommunistiske parti i Vietnam overtok makten på samme måte som det kinesiske kommunistparti gjorde i Kina. Men mens de kinesiske kommunister oppnådde full kontroll i 1949, måtte de vietnamesiske kommunistene først kjempe mot Frankrike og senere mot USA (med allierte) i den såkalte Vietnamkrigen fram til sin endelige maktovertakelse i 1975. I 1946 ble det forsøkt avholde det første valget i Vietnam, men situasjonen var vanskelig, med de franske styrkene som prøvde å gjenopprette kontrollen, og i Cochinkina prøvde en del politikere å overta makten. De var væpnede sammenstøt mellom kommunistiske og ikke-kommunistiske grupperinger, og en rekke grupperinger dannet deres egne væpnede grupper. Utover i 1946/47 greide de kommunistiske gruppene å ta kontrollen, men ikke overfor de franske styrkene. Forhandlinger mellom Frankrike – som kontrollerte den sørlige delen av landet – og Ho Chi Minh førte i mars 1946 til en avtale, der Frankrike anerkjente Viet Minh-regjeringen og gav Vietnam status som fri stat innenfor det franske samvelde. Men samtidig var franskmennenes egentlige mål reetableringen av kolonistyret, og i Hanoi var regjeringens mål fullstendig uavhengighet. I juni 1946 proklamerte Frankrikes høykommissær for Indokina, admiral Georges Thierry d'Argenlieu, Cochinkina som selvstendig republikk og utnevnte den avsatte herskeren Bao Dai til statsleder. Frankrike sendte deretter soldater for å forene Cochinkina med den nordlige delen i den nyopprettede Staten Vietnam. I mellomtiden hadde Mao Zedong og kommunistene overtatt makten i Kina, og dette endret det strategiske bildet i området. Vietminh mottok materiell og politisk støtte fra sin ideologiske nabo i nord. Politiske emissærer fra Kina rådga den politiske ledelsen i Vietminh og en rekke såkalte «borgerlige og føydale elementer» ble fjernet. Denne utviklet ble i vest sett i sammenheng med den kommunistiske maktovertakelsen både i Kina, Korea og Øst-Europa, og vestmaktene, herunder Storbritannia og USA ble sterke motstandere av Vietminh og godkjente Bao Dais selvstendige Staten Vietnam. Etter ni års geriljakrig prøvde franskmennene å få bevegelse i situasjonen og tvinge Viet Minh til å ta opp kampen ut i åpent lende og på franske premisser, og slik få dem inn i en felle. Samtidig ønsket franskmennene slik å kutte Vietminhs forsyningslinjer mot Hanoi. Dette gjorde de ved å etablere en base ved landsbyen Dien Bien Phu i en dal vest for Hanoi. Men den nordvietnamesiske generalen Võ Nguyên Giáp gikk ikke i fellen som franskmennene hadde lagt, og i slaget ved Dien Bien Phu slo det franske opplegget feil og etter to måneders beleiring og en rekke feildisponeringer måtte franskmennene gi opp sine stillinger 7. mai 1954. Opptakten til Vietnamkrigen 1954-1958/59. Genève-konferansen i 1954 markerte avslutningen av Fransk Indokina og en midlertidig deling av Vietnam fram til det kunne avholdes valg i hele Vietnam i juli 1956. Landet ble delt langs den 17. breddegrad, rett nord for Nguyen-dynastiets hovedstad Huế, og de Viet Minh-styrkene som sto sør for denne var fortsatt skulle trekke seg nord for denne, og det ble etablert en demilitarisert sone mellom de to partene. De franske styrkene trakk seg ut, mens styringen av området sør for 17. breddegrad ble videreført av det samme maktapparat som franskmennene hadde basert seg på. En internasjonal kontrollkommisjon, bestående av Polen, India og Canada skulle overvåke utviklingen fram mot valget to år etter. I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningestrøm på mellom og en million nord-vietnamesere fra nord til sør, for en stor del av katolikker som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. av disse ble evakuert gjennom under Operasjon Passage to Freedom, organisert av United States Navy i oktober 1954. Vietminhs hadde hatt en avgjørende betydning i krigen mot franskmennene. Samtidig ble Ho Chi Minh oppfattet ikke bare som en kommunistleder, men også som en mer nasjonalistisk og selvstendig leder enn politikerne i sør. I sør fjernet Ngô Đình Diệm tidligere keiser Bao Dai i 1955 ved å bli valgt til president etter et noe tvilsomt valg, hvor han blant annet fikk 133% av stemmene i Saigon. Det politiske miljøet i sør ble mer forbundet med det franske kolonistyret. Det var derfor en forventning hos begge parter at Ho Chi Minh ville vinne valget. Diem nekte å avholde dette valget, under henvisning til at Sør-Vietnam ikke hadde undertegnet Geneve-avtalen, og startet deretter forfølgelse av den kommunistiske opposisjonen i landet. Diem erklærte Sør-Vietnam selvstendig under det offisielle navnet Việt Nam Cộng Hòa («Republikken Vietnam»). Ut fra en frykt for en videre kommunistisk ekspansjon, ga USA både militær og økonomisk støtte til Sør-Vietnam, sendte rådgivere både i organiseringen og administrasjon av landet, og i utviklingen av landets infrastruktur. De øvrige politiske og religiøst baserte militsene i sør, blant annet fra Cao Dai ble knust. Andre indokinesiske krig/Vietnamkrigen 1958/59-1975. I 1960 ble den politiske overbygningen FNL etablert, som skulle gi den militære virksomheten i Vietcong et politisk ansikt. Denne ble ledet av advokaten Nguyen Huu Tho og «Den 2. motstandskampen» ble innledet, denne gang mot de skiftende militærregjeringer i Saigon og spesielt mot USA, som støttet, bevæpnet og rådgav dem – i første omgang med rådgivere, men president John F. Kennedy sendte senere regulære tropper. Dessuten kom det styrker fra USAs allierte, Thailand, Sør-Korea, New Zealand og Australia. USA ble trukket inn i en geriljakrig som krevde stadig større tap og mer og mer murring i hjemlandet. Krigen kostet USA 150 milliarder dollar og 58 148 amerikanske soldater mistet livet. Ingen vet sikkert hvor mange vietnamesere som døde, ulike kilder opererer med tall fra 1,5 til 5 millioner drepte. Etter at general William Westmorelands strategi med utmattelseskrig mot Nord-Vietnam viste seg mislykket etter Tết-offensiven i 1968, endret den nye amerikanske øverstkommanderende Creighton Abrams den amerikanske taktikken til aggressiv patruljevirksomhet med små enheter. Tanken var at dette skulle lette overføringen av ansvaret Sør-Vietnams hær (ARVN). Dette såkalte «vietnamiseringsprogrammet» hvor de amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp, for å overlate dette til ARVN, noe som særlig ble realitet under påskeoffensiven i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam 29. mars 1973. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være særlig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt artilleri og stridsvogner. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra geriljakrigføring til mer moderne krigføring i form av en konvensjonell, mekanisert manøverkrigføring, støttet av tungt skyts. Parallelt med med disse kampene, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte Paraceløyene i januar 1974. Etter blodige kamper tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1956. Samtidig kuttet amerikanerne stadig mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten 1974 ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet med 30 % til 700 millioner dollar. Utover vinteren og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrene støttet av stridsvogner og artilleri mot Saigon. Den sørvietnamesiske generalen Dương Văn Minh, som på dette tidspunktet også fungerte som president, hadde fortsatt en del styrker i Mekongdeltaet intakt, men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte. Den 30. april kunne de nordvietnamesiske styrkene rykke inn i Saigon og 2. juli 1976 ble landet gjenforent under navnet Den sosialistiske republikk Vietnam. Båtflyktninger og omskoleringsleirer. I motsetning til Røde Khmer i Kambodsja, gikk ikke seierherrene til blodbad mot sine motstandere etter Vietnamkrigen. Men de som hadde hatt stillinger innen det sørvietnamesiske styret eller militære, samt innflytelsesrike personer innen intelligentsia og kirkelige kretser sendt på såkalte "omskoleringsleirer", som i realiteten var tvangsarbeidsleirer. Under Vietnamkrigen hadde mange vietnamesere opplevd at den amerikanske tilstedeværelsen ødela viktige vietnamesiske verdier og kulturuttrykk, særlig gjennom alkoholmisbruket, narkotikabruken og prostitusjonen, som nasjonalistiske vietnamesere hadde sett på med stor skam. De nordvietnamesiske makthaverne var etter erobringen av Sør-Vietnam, tidlig med å gjenopprette disse tradisjonelle verdiene, noe som utvilsomt hadde folkelig støtte. Det skapte imidlertid visse spenninger da en rekke nordvietnamesiske soldater og partikadre oppdaget at det fiendebildet som var opparbeidet under krigen ikke stemte og at befolkningen ikke var så fattige og undertrykkede slaver for utenlandske imperialister som de hadde blitt framstilt i krigsretorikken. I stedet var det materielle nivået i sør, både med hensyn til mat, klær og andre forbruksvarer, bøker og musikk langt høyere enn hva de var vant til fra Nord-Vietnam. Ganske snart førte tvangskollektiviseringen i landbruket, restriksjoner for mat- og varetransport og overtakelsen av private virksomheter til matmangel og mangel på andre livsnødvendigheter. Den nordvietnamesiske hæren hadde under krigen en renommé for å nådeløst straffe dem de oppfattet som «forrædere», og det var en frykt for at de ville sette i gang slike represalier også etter krigen. Flere hundre tusen forlot landet, blant annet som båtflyktninger. Blant disse flyktningen fantes det folk fra alle lag av befolkningen, men mange av dem som flyktet var folk som hadde støttet det sørvietnamesiske styret eller som fryktet kommunistisk forfølgelse blant annet med religiøst grunnlag. Krig med naboland. Kinas angrep på Vietnam i 1979 Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja, og grenseovertredelser utført av Røde Khmer, invaderte Vietnam Kambodsja sent i 1978. Etter to ukers krig var Røde Khmer og dets leder Pol Pot fjernet fra makten. Men 17. februar 1979 brøt Den sino-vietnamesiske krig da Kina angrep det nordlige Vietnam med nærmere 200 000 soldater, hovedsakelig som en straffeaksjon for at Vietnam hadde fjernet Røde Khmer, deres allierte, fra makten. 16. mars 1979 trakk kineserne seg tilbake. Begge parter påberopte seg seier. Vietnamesiske styrker forlot ikke Kambodsja før i 1989, tross kinesernes invasjon og internasjonale handelsblokader. Flere grensesammenstøt mellom Kina og Vietnam forekom også i løpet av 1980-tallet. Under Den thailandsk-laotiske grensekrigen ble Laos angrepet av Thailand. Det har først i nyere tid kommet frem at vietnamesiske ekspedisjonsstyrker deltok i krigen på den laotiske siden. Det har vært militære sammenstøt om Spratlyøyene (vietnamesisk: "Truong Sa") i Sørkinahavet, da en rekke land har framsatt krav om jurisdiksjon over de rundt 600 øyene, blant dem Vietnam. Det er både et rikt fiske rundt disse, samtidig som det er antatt å være store mengder olje i området. Området er omtalt i vietnamesiske kilder siden 1600-tallet. Etter Frankrikes avtale med Nguyễn-dynastiet, ble området administrert av det franske kolonistyret. Det mest alvorlige sammenstøtet var i 1988 mellom Kina og Vietnam, den såkalte Johnson South Reef-trefningen med rundt 70 drepte og savnede. I tillegg har det fra vietnamesisk side vært skyteepisoder med Taiwan. Orientering mot Sovjetunionen. Siden krigen hadde beslaglagt alle ressursene hadde det ikke vært noen reell økonomisk vekst i perioden 1965 til 1975. Videre førte flyktningstrømmen og de omfattende fengslingene til en mangel på kompetanse i offentlig styring og næringsliv. Den sosialistiske republikk Vietnam ble i stadig sterkere grad knyttet til Sovjetunionen og ble medlem av COMECON fra 1978. Det ble også tegnet en såkalt vennskapstraktat, som i realiteten var en militær allianse. Markedsøkonomi. Det var fram til 1986 lite økonomisk vekst under en ineffektiv planøkonomi og uten handel med de vestlige landene. De første fem årene etter Vietnamkrigen ble private foretak i sør overtatt av det offentlige og bøndene ble tvangskollektivisert inn i statlige landbrukskooperasjoner. Videre hadde bare staten lov til å frakte matvarer mellom provinsene. Dette førte raskt til matmangel og andre livsnødvendigheter. Selv det fruktbare Mekongdeltaet, med sin tidligere store risproduksjon ble truet av sult. Men siden økonomien ble rettet mot markedsøkonomi i 1986 og det har kommet til en forsoning med USA, har Vietnam hatt en av de raskest voksende økonomiene i Sørøst-Asia. Litteratur og kilder. Se liste på engelskspråklig wikipedia Georg Rörer. Georg Rörer, kalt Rorarius (født 1. oktober 1492 i Deggendorf (Niederbayern), død 24. april 1557 i Jena) var en protestantisk teolog og medarbeider av Martin Luther. Rörer tilbragte sannsynligvis sin ungdom i Deggendorf. I 1511 påbegynte han sitt studium i Leipzig og ble 1520 magister. Fra 1522 fortsatte han sitt studium i Wittenberg, hvor han møtte Luther, Philipp Melanchthon og Johannes Bugenhagen. Den 14. mai ble Rörer der vigslet av Luther til den første evangelisk-lutherske prest. Rörer ble 1525 gift med Johanna (Hannika) Bugenhagen, søsteren av presten i Wittenberg. Hun fødte samme år en sønn, Paul. I 1526 døde Johanna av pesten, og Rörer flyttet med sin sønn til Luthers hjem. 1528 giftet Rörer seg trolig med en tidligere nonne kalt Magdalena, som han fikk fire barn med (Johannes, Stefan, Anastasia og Hanna). 1529 ledsaget Rörer Luther ved samtalene med Ulrich Zwingli i Marburg ("religionssamtalene i Marburg"). Ved siden av å være Luthers ledsager ved denne og andre reiser, gjorde han seg fortjent gjennom nedskrivningen av Luthers prekener, forelesninger, taler og brev, samt forelesninger av Melanchthon og prekener av Bugenhagen. I 1537 fritok kurfyrst Johann Fredrik I av Sachsen ham fra hans kirkelige plikter, og gav ham offisielt i oppdrag å arbeide med dokumentasjonen av Luthers verk. Rörers oppgave ble vanskeliggjort av Luthers død og den schmalkaldiske krig, men ble senere (fra 1551) støttet av den danske konge Christian III. Rörer reiste derfor til København, men på grunn av helseproblemer dro han tilbake til Jena allerede i 1553. Den schmalkaldiske krig. Den schmalkaldiske krig ble ført mellom 1546 og 1547 av den katolske keiser Karl V mot Schmalkalden-forbundet, et protestantisk fyrsteforbund som tok sitt navn etter byen Schmalkalden. De protestantiske fyrstene, som hadde alliert seg etter riksdagen i Augsburg i 1530, var i økende grad en maktfaktor som truet keiserens innflytelse. Først etter at Karl V i 1544 ved freden i Crépy hadde bragt stridighetene med Frankrike til ende, hadde han mulighet og midler til å bruke makt mot Schmalkalden-forbundet. Keiseren sluttet med pave Paul III forbund mot «kjetterne». Da forbundet i 1546 vegret seg for å sende representanter til konsilet i Trient, lyste han Johann Fredrik I av Sachsen og Philipp I av Hessen fredløse gjennom riksakt ("Reichsacht"). Det lyktes ham å vinne den egentlig protestantiske hertug Moritz av Sachsen for sin sak, noe som svekket forbundet. Han utnyttet dette ved å innlede sitt såkalte "Donaufelttog" mot forbundet, først mot isolerte forbundsbyer i Syd-Tyskland (Ulm, Konstanz, Biberach), og beseiret ved slaget på Lochauer Heide ved Mühlberg an der Elbe den 24. april 1547 den schmalkaldiske forbundshær. Johann Fredrik I ble tatt til fange, og landgreve Philipp av Hessen overgav seg. Begge ble i årevis holdt i fangenskap i Nederlandene. Selv om Bremen og Magdeburg fremdeles motstod keiseren, var forbundet i realiteten oppløst. Som belønning for å ha skiftet side tildelte han hertug Moritz av Sachsen den saksiske kurverdigheten, som inntil da hadde vært innehatt av Johann Fredrik av den ernestinske linje av Wettinslekten. Kurlandene og andre deler av Sachsen kom da i den albertinske linjes besittelse, mens ernestinerne kun beholdt deler av Thüringen, som ble delt opp i en rekke småstater. På riksdagen i Augsburg i 1548 måtte de protestantiske fyrstene akseptere det såkalte "Augsburger Interim" Karl V var imidlertid ikke istand til å stanse urolighetene, og seieren over protestantene ble kortvarig. I 1552 slo den styrkede kurfyrst Moritz av Sachsen seg sammen med andre protestantiske fyrster mot den spanske suksesjon og keiseren, og det lyktes fyrstene å tvinge keiser Karl på flukt. Hans bror, Ferdinand (I), forhandlet på sin side med Moritz av Sachsen og de protestantiske fyrstene, og det kom til Passau-traktaten, som sikret protestantene vidtfavnende rettigheter. Ved religionsfreden i Augsburg i 1555 ble disse bekreftet. Karl V abdiserte etter sitt nederlag i 1556 til fordel for Ferdinand. Cefuroksim. Cefuroksim er et antibiotikum av typen 2. generasjons cefalosporin. Cefuroksim markedføres i Norge også under produktnavnet Zinacef. Preparatet er i Norge kun tilgjengelig for bruk intravenøst. Per Nilsson. Per «Pelle» Nilsson (født 15. september 1982 i Härnösand) er en svensk fotballspiller. Han spiller for tyske 1. FC Nürnberg i 1. Bundesliga. Han har tidligere spilt for TSG 1899 Hoffenheim i Tyskland, Odd Grenland i Norge, AIK Solna, GIF Sundsvall, IFK Timrå men spilte sine første organiserte fotballkamper i sin hjemklubb Stigsjö IK i 1988. Odd Grenland. Han kom til Odd Grenland før sesongen 2005 for omtrent 3 millioner kroner, sannsynligvis klubbens dyreste spiller før 2007. Etter halvspilt sesong i 2006 hadde «Pelle» fått mye skryt av både trenere, spillere og eksperter, og ble rangert som en av Tippeligaens stabilt beste spillere. Før overgangsvinduet stengte 31. august 2006 mottok Odd flere bud fra Sunderland AFC, uoffisielt på 15 millioner kroner, men klubben valgte å beholde Nilsson ut sesongen. Til Hoffenheim gikk Nilsson for om lag 15 millioner kroner sommeren 2007. TSG 1899 Hoffenheim. Starten av sesongen 2009/2010 blir Pelle valgt frem av medspillerne til å være lagets kaptein etter å ha vært vise-kaptein sesongen før. Men allerede 3 oktober(8. serierunde) får Pelle et brudd i høyrearmen etter en duell med Aristide Bancé som setter han ut av laget for en tid, men han utførte egne treningsøkter med gips. 1. FC Nürnberg. I juni 2010 signerte han for FC Nürnberg etter at det ble mindre og mindre spilletid i Hoffenheim. Fernando de Ornelas. Fernando Franco de Ornelas (født 29. juli 1976) er en venezuelansk fotballspiller med portugisisk statsborgerskap som er spillende trener for Gulset IF i Skien. Han hadde spilt for en rekke ulike klubber i ulike land da han i 2005 kom til Norge og Odd Grenland, der han etter en litt tung start ble en av klubbens mest profilerte spillere. De davværende Odd-trenerne Arne Sandstø og Gaute Larsen mente de Ornelas var den raskeste spilleren som noensinne har spilt for Odd Grenland, og han var også kjent for sine mange spektakulære mål, ofte langskudd fra over 20 meter. Han ble løst fra kontrakten med Odd sommeren 2008, et halvt år før kontraktslutt, etter at prestasjonene hans hadde blitt svakere gjennom sesongen 2007, og han hadde tilbrakt begynnelsen av sesongen 2008 på innbytterbenken til rekruttlaget i 3. divisjon. Han flyttet så hjem til Venezuela og Monagas SC, men allerede ett år etter vendte han tilbake til Skien fordi han fryktet for barnas sikkerhet i Caracas. Sommeren 2009 skrev han under på en kontrakt med Mjøndalen IF ut sesongen, men ryggproblemer gjorde at det ble med tre kamper. Han valgte derfor å trappe ned som spiller og begynne en trenerkarriere. «Nando» har bekledd både offensive og defensive posisjoner, men ble i Odd en mer og mer rendyrket offensiv spiller, og ble brukt enten som spiss eller offensiv midtbanespiller. de Ornelas har 30 landskamper og fem landslagsmål for. Han har også portugisisk pass, og ble derfor regnet som EU-spiller den gang det var begrensning i antall spillere utenfor EU/EØS-området. Fernando de Ornelas er personlig kristen, og er også pastor for sin egen menighet, noe som har gitt ham kallenavnet «Pastornelas» blant Odd-fansen. Han var tidligere kjent for en utagerende livsførsel, noe som bidro til at han var innom hele 14 klubber i åtte land på seniornivå, noe som gjør ham til den venezuelianske spilleren som har spilt i flest land. Han regner Jesus som det viktigste i livet sitt, ved siden av kone og barn, og etter hver scoring takker han Gud og løper bort til tribunen og kysser sin kone og sin sønn. de Ornelas ble i løpet av sin tid i Odd Grenland, på tross av en tung start sportslig sett en av klubbens mest profilerte spillere, godt likt både blant fansen og blant medspillere. Temenos. Temenos (fra gresk for «å kutte») betegner et avgrenset område omkring et tempel. Det ble opprinnelig brukt om greske templer, men innen arkeologien brukes begrepet også om området rundt romerske templer. Temenos var normalt avgrenset av en mur. Området var hellig grunn; det kan sammenlignes med vigslet grunn omgitt av en kirkegårdsmur. Årsaken til at man hadde et slikt område var ikke bare å skape en buffer mellom den vanlige verden og tempelet. Alteret var plassert utenfor greske templer, slik at man trengte et avgrenset område som omfattet dette for å hindre skjending av det. Fredløse og etterlyste kunne i en del tilfeller få asyl innenfor temenos, fordi det ble ansett som en krenkelse mot guddommen å pågripe noen der. Dette var ikke noen absolutt regel, og det fortelles i klassisk litteratur om et tilfelle hvor en person la hendene på alteret og dermed påberopte seg asyl, noe som ble besvart med at hendene ble hugget av slik at man kunne ta med seg resten av personen. Dette ble riktignok av mange ansett som en skjendig handling. Dansk Folkeparti. Dansk Folkeparti (DF) er et politisk parti i Danmark som ofte beskrives som høyrepopulistisk av statsvitere og politiske kommentatorer. Partiet er også kjennetegnet av nasjonalkonservatisme, sosialkonservatisme og EU-skepsis. På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «O». Fra 2011 har Dansk Folkeparti 22 mandater i Folketinget, og representeres ved Morten Messerschmidt i Europaparlamentet. Partiet var en del av det parlamentariske grunnlaget til Venstre og Det Konservative Folkepartis regjeringer i årene 2001–2011, men har aldri selv sittet i regjering. Partiets ungdomsparti heter Dansk Folkepartis Ungdom. Politisk profil. Partiet ønsker å beskytte det danske folks frihet og kulturarv, herunder familien, monarkiet og kirken, å føre en stram justispolitikk, å motarbeide at Danmark blir et multikulturelt samfunn ved å begrense innvandringen og fremme assimilering, å opprettholde en omfattende velferdsstat, å fremme økonomisk vekst ved å styrke skolevesenet og gjøre det attraktivt å jobbe, samt beskytte miljøet og naturressursene. Dansk Folkeparti fremhever kristendommen som en kulturell grunnpilar, men bortsett fra Enhedslistens velgere er det ingen som besøker kirken så sjeldent som Dansk Folkepartis velgere. DFs kjernesaker omfatter i tillegg forbedringer for eldre og syke, forbedringer for sosialt utsatte og bedre dyrevelferd. Dansk Folkeparti er et utradisjonelt parti som ikke umiddelbart lar seg plasere på den tradisjonelle høyre-venstre-skalaen, men betegnes som et nasjonalistisk parti. På velferdsområdet har partiet likheter med Socialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti, mens det er langt mer konservativt i verdispørsmål som utlendingspolitikken. Partiet har samarbeidet tett med Venstre og de Konservative siden 2001, men har også antydet ønske om å kunne samarbeide med Socialdemokraterne i fremtiden. Historie. Partiet ble grunnlagt den 6. oktober 1995 da Pia Kjærsgaard forlot Fremskridtspartiet sammen med Kristian Thulesen Dahl, Poul Nødgaard og Ole Donner. Dansk Folkeparti stilte til valg første gang ved folketingsvalget 11. mars 1998 og oppnådde hele 252 228 stemmer (7,4 prosent), noe som førte til 13 mandater i Folketinget. Ved folketingsvalget i november 2001 fikk DF 22 mandater, tilsvarende 12 prosent av de avgitte stemmene ved valget. Dermed ble DF det tredje største partiet i Folketinget etter valget i 2001. Partiet støttet den liberal-konservative koalisjonsregjeringen, ledet av statsminister Anders Fogh Rasmussen. I utbytte skulle regjeringen iverksette noen av Dansk Folkepartis kjernesaker, blant annet en mer restriktiv innvandringspolitikk. Ved folketingsvalget 8. februar 2005 fikk Dansk Folkeparti ytterligere to mandater i Folketinget, og en fremgang på ytterligere 1,2% av stemmene. Ved folketingsvalget 2007 gikk partiet ytterligere fram til 13,8 prosent og 25 mandater. Dansk Folkeparti ble dannet for å påvirke rikspolitikken i Danmark, ikke først og fremst lokalvalgene. Partiet har derfor hatt lavere oppslutning ved lokalvalgene enn på riksnivå. I løpet av 2000-tallet begynte partiet å arbeide med lokalpolitikk og siden 2007 er dette partiets viktigste interne hovedsak. Kjærsgaard varslet 7. august 2012 at hun ikke stilte til gjenvalg som leder ved partiets årsmøte i september 2012. Kristian Thulesen Dahl overtok som leder den 15. september 2012. Gaborone. Gaborone er hovedstaden og den mest befolkede byen i Botswana med 231 626 innbyggere (2011). 10% av den totale befolkningen til Botswana bor i Gaborone. Gaborone er en av de raskest voksende byene i verden. Navn og etymologi. Byen ble oppkalt etter Kgosi Gaborone som flyttet til området rundt 1880. Ordet «» i Tswana betyr bokstavelig «det ikke passer dårlig» eller «det er ikke ukledelig». Tidlige europeiske nybyggere kalte stedet «Gaberone's Village» (Gaberones Landsby). Navnet ble forkortet til «Gaberones». I 1969 ble navnet endret til «Gaborone». Historie. Gaborone erstattet Mafeking som hovedstad i det daværende protektoratet Bechuanaland i 1965. Hovedstaden Mafeking lå utenfor selve Bechuanaland (i Sør-Afrika), en merkelig ordning fra den tidlige koloniperioden. Da Botswana ble en selvstendig nasjon, fikk man behov for en hovedstad som lå i selve landet. Klima. Gaborone har et steppeklima. Somrene er varme og vintrene er milde. Årsnedbøren i Gaborone er 526 mm fordelt på 40 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Økonomi. Gaborone er senteret for den nasjonale økonomien til Botswana. Flere viktige finansielle institusjoner har Hovedkvarteret sitt i byen, blant annet Bank of Botswana, Bank Gaborone, BancABC og Botswana Stock Exchange, samt selskaper som Air Botswana, Consumer Watchdog, Botswana Telecommunications Corporation, Debswana og organisasjonen SADC har alle hovedkvarteret sitt i byen. Store multinasjonaleselskaper som Hyundai, IBM, Volvo, Owens Corning og Siemens har investert penger i byen. Arbeidsløsheten i Gaborone var på 11,7% i 2008, i finans sektoren var arbeidsløsheten på 19,7%. Vangsteinen. Vangsteinen er en runestein i Vang kommune i Oppland. Steinen er antatt å være fra første halvdel av 1000-tallet. Steinen er av en skifrig bergart. Den har en irregulær form og er 2,15m høy, 1,25m bred og 8-13cm tykk. Steinen sto inntil 1840-tallet utenfor Vang stavkirke. Da denne ble revet og flyttet til Karpacz i Polen, ble steinen flyttet til porten ved Vang kirke, der den fortsatt står. Billedmotivet består av bånd og bladfliker som danner et rosettkors eller stilisert tre. Øverst består motivet av en stilisert løvefigur. Alle motivene er utført i klassisk Ringerikestil. Ett bruddstykke av en stein fra Ål i Hallingdal har likhetstrekk med motivet på denne steinen. Ofte sammenlignes denne steinen med en tilsvarende stein i Danmark, den største av de såkalte Jellingsteinene. Denne har et motiv hvor visse formelementer er sammenlignbare. Rådsherre. En rådsherre kunne eller kan i mange europeiske land betegne en mann som er medlem av en bys råd, eller mer moderne: bystyre eller byråd. Tittelen eksisterer fremdeles i bl.a. Tyskland ("Ratsherr"). Israel Kirzner. Israel Meir Kirzner (født 13. februar 1930 i London) er en ledende økonom innen den «østerrikske skole». Han studerte under Ludwig von Mises, og er en av de mest fremstående eksperter på Mises' tenkning og metoder. Kirzner er professor ved New York University. De servo arbitrio. De servo arbitrio ("«Om den trellbundne vilje»") er et skrift av Martin Luther fra desember 1525. Det oppstod som reaksjon på nederlenderen Erasmus av Rotterdams humanistiske læremening, og ble forfattet fra september 1524. Det gjelder som en av Luthers viktigste tekster. Ummagumma. "Ummagumma" er et dobbeltalbum av Pink Floyd, som inneholder én LP/CD med liveopptak og én LP/CD med studioinnspillinger. Albumet ble lansert 25. oktober 1969 i Storbritannia/Europa og en måned senere i USA. Det nådde 5. plass på de britiske hitlistene, og 74. plass på de amerikanske hitlistene. Livealbumet inneholder fire av bandets mest populære låter på den tiden. «Careful With That Axe, Eugene» var i mange år et av bandets livefavoritter, og var den eneste låten fra 1960-tallet som også ble fremført på konserter mot slutten av 1970-tallet. Denne versjonen av «Astronomy Domine» som opprinnelig ble utgitt på "The Piper at the Gates of Dawn" (1967) er den første utgivelsen av en Syd Barrett-låt, der Barrett ikke medvirker selv. Studiodelen er noe av det mest eksperimentelle og særeste Pink Floyd har utgitt. Alle bandmedlemmene fikk tildelt en halv LP-side hver der de kunne gjøre det de ville. Richard Wrights firedelte «Sysyphus» er jazzinspirert keyboardbasert musikk. Den inneholder også et lite utdrag fra salmen «Glade jul». Roger Waters' to bidrag spenner fra den stemningsfulle «Grantchester Meadows» til den psykedeliske «Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a Pict», der Waters utelukkende bruker sin egen stemme innspilt i forskjellige hastigheter og tromming på sin egen kropp som instrumenter. David Gilmours «The Narrow Way» er tredelt. I den siste delen viser Gilmour for første gang at han er komfortabel med langt flere instrumenter enn bare gitar. Poenget med studioalbumet var at bandmedlemmene skulle spille alle instrumenter selv i de delene de fremførte, men Nick Mason fikk hjelp av sin daværende kone Lindy til å spille fløyte i den tredelte «Grand Vizier's Party». Forøvrig består den av trommer, perkusjon og lydeffekter innspilt av Mason. "Ummagumma" er i ettertid blitt kraftig slaktet av bandmedlemmene selv. David Gilmour har omtalt prosjektet som ren desperasjon, mens Nick Mason mener albumet beviste at bandet var mye bedre sammen enn hver for seg. Ali al-Habsi. Ali al-Habsi (født 30. desember 1981) er en fotballspiller fra Oman som spiller for Wigan Athletic. Han er også keeper på. Al-Habsi var Lyns førstekeeper i Tippeligaen 2005. Han ble solgt til Bolton i en noe kontroversiell overgang, og ble Boltonspiller i 2006. al-Habsi er en svært god keeper, av mange regnet som Tippeligaens beste de årene han spilte i Norge. Al-Habsi fikk Kniksen-prisen for årets keeper i 2004. Han har en meget god rekkevidde og et glimrende feltarbeid. I desember 2008 signerte al-Habsi en ny langtidskontrakt med Bolton fram til 2013, men i juli 2011 signerte han under på en ny kontrakt med Wigan Athletic. Bjarne Ingebretsen. Bjarne Kortgaard Ingebretsen (født 10. oktober 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Mjøndalen IF. Han markerte seg for første gang i Tippeligaen ved å lage to mål for Lyn i bortekampen mot Glimt 3. juli 2005, en kamp Lyn vant 3-1. Ingebretsen kan brukes både som back, flanke, sentral midtbane og spiss. Bjarne er sønn av Strømsgodsets assistenttrener Bjørn Petter Ingebrigtsen. The Division Bell. "The Division Bell" er hittil det siste studioalbumet som er gitt ut av Pink Floyd. Det er også det andre studioalbumet som er gitt ut etter at Roger Waters forlot bandet. Det er også det bestselgende Pink Floyd-albumet siden "The Wall". Det inntok førsteplass på hitlistene over store deler av verden, inkludert USA og Norge. I USA ble det solgt hele 465 000 album den første uken etter utgivelsen. Albumet fikk generelt gode anmeldelser da det kom ut. Richard Wright kom tilbake som fullverdig medlem av bandet for første gang siden han forlot Pink Floyd under innspillingen av "The Wall". Han medvirker som komponist på fem av sangene, og er vokalist på «Wearing the Inside Out». Likevel er det bandets gitarist David Gilmour som er det dominerende medlemmet på dette albumet. Tekstene skrev han for en stor del i sammenheng med sin daværende kjæreste Polly Samson, som han senere giftet seg med. Den røde tråden i albumets tekster er mangel på evnen til å kommunisere. Flere av tekstene er blitt tolket som kritikk av Roger Waters, som etter at han forlot Pink Floyd i 1985 hadde vært i konstant konflikt med Gilmour, Mason og Wright. Samson har erkjent at teksten på det andre verset av «Poles Apart» omhandler Waters, mens det første verset er dedisert til Pink Floyds første leder, Syd Barrett. Musikalsk gjør ikke Pink Floyd de store eksperimentelle sprellene. Det minner mer om lydbildet på enkelte av Pink Floyds album fra første halvdel av 1970-tallet. David Gilmours gitarlyd kan best beskrives som lyrisk, mens Richard Wrights tangenter og spesielle akkordsammensetninger er mer fremtredende enn på nesten 20 år. Samtidig florerer det fortsatt med lydeffekter. Den britiske matematikeren Stephen Hawking høres på «Keep Talking». (Fordi Hawking har mistet taleevnen på grunn av amyotrofisk lateralsklerose, snakker han gjennom en synthesizer.) Douglas Adams, forfatteren av blant annet «Haikerens guide til galaksen», var en personlig venn av David Gilmour og ble på sin 42-års dag invitert til å opptre som gjesteartist på en av bandets konserter i London i 1994. Han spilte venstrehendt rytmegitar på låtene «Brain Damage» og «Eclipse». Det sies at Adams fikk velge tittelen på dette albumet ved å velge ord fra sangtekstene på albumet. Med «Marooned» vant Pink Floyd en Grammy-pris for beste instrumentallåt. Det er første gang Pink Floyd har vunnet en Grammy. Som eneste sted i verden ble låten også fremført live på Pink Floyds to konserter på Valle Hovin i Oslo i 1994. Johan Gottfried Conradi (lege). Johan Gottfried Conradi (født 24. juli 1835 i Trøgstad, død 30. november 1919 i Christiania) var en norsk lege. Han var sønn av Andreas Christian Conradi og Sophie Gormine Gorm. Conradi ble student i 1853 og avla medisinsk eksamen i Christiania i 1861. Fra 1860 til 1861 jobbet han som kandidat ved Rigshospitalets hovedavdeling, og i årene etter 1861 hadde han ulike stillinger ved Fødselsstiftelsen og Rikshospitalet. Sommeren 1863 ble han utnevnt til konstituert by- og fattiglege i Christiania, og under epidemiene i 1864 og 1865 var han lege ved Ankerløkkens koppelasarett. Under den andre slesvigske krig tjenestegjorde Conradi som militærlege på dansk side fra mars til juli 1864. Den 15. mars hadde Conradi tilsyn med tre lasaretter i Fredericia. Et av dem lå i en festning som ble bombardert den 20. og 21. mars, og syke og sårede ble overført til Fyn. Conradi tjenestegjorde som lege ved Dybbøl da denne skansen ble stormet 18. april 1864. Som lege transporterte han sårede til København med det norske dampskipet «Nordstjernen». Conradi ledet deretter feltsykehus på Fyn og Jylland. I 1865 innledet han flere medisinske studiereiser i Europa og USA. I årene 1863–1866 var Conradi ansatt som reservelege ved Christiania Bys Sygehus. Fra 1866 til 1869 var han likeledes reservelege ved Fødselsstiftelsen og Børnehospitalet. I 1869 startet han en privat legepraksis i Christiania, samtidig som han var ansatt som lege ved Akershus landsfengsel og ved landsfengselet for kvinner fra 1889 til 1914. Conradi var eksaminator ved jordmorskolen i Christiania fra 1873 og skolens medbestyrer fra 1900. Conradi fikk flere utmerkelser for sitt arbeid. I 1864 ble han ridder av den danske Dannebrogordenen, og i 1902 Karl XIIIs orden. I 1905 ble Conradi ridder av St. Olavs Orden. Conradi var den første stormester i Den Norske Frimurerorden etter unionsoppløsningen i 1905, da han overtok etter kong Oscar II. Boccia. thumbthumb Boccia er et boulespill, og er beslektet med bocce og petanque. Disse spillene stammer fra kulespill som ble spilt det gamle Roma. Spillets nåværende form er utviklet særlig i Italia, og spilles mest i Europa. Men også i USA, Canada, Australia og Argentina spilles dette en del, på grunn av immigranter som har flyttet hit. Regler. Boccia kan spilles individuelt eller med lag på 2 eller 3 spillere. Målet er å kaste kuler (egentlig av lær), og komme nærmest mulig en liten målball, som gjerne kalles «grisen» (eng: "Jack"). Konkurrentene har hver sin farge på kulene; rød eller blå. Hvem som skal kaste først avgjøres ved å kaste mynt og kron. «Grisen» kastes først, deretter kaster lagene sine baller etter tur. Ballen kan kastes eller skyves med foten, og dersom en utøver er spesielt handicappet kan han benytte en bocciarenne. Dersom utøveren trenger en assistent for å bruke bocciarennen, skal denne assistenten stå med ryggen mot banen, slik at denne ikke kan hjelpe utøveren. Etter hver runde telles poengene opp, og vinneren gis ett poeng per ball som er nærmere «grisen» enn motstanderens nærmeste ball (likt curling). Laget eller spilleren som har flest poeng sammenlagt etter alle rundene, vinner kampen. I individuelle konkurranser skal det spilles 4 runder og 6 baller per spiller per runde. I parspill skal det spilles 4 runder og 6 baller per par per runde (3 per spiller). I lagspill skal det spilles 6 runder og 6 baller per lag per runde (2 per spiller). Mesterskap. thumb For handicappede i Norge arrangeres årlig NM individuelt og NM for lag. I tillegg arrangeres Norgesserien individuelt og for lag. Internasjonalt arrangeres årlig EM og VM, og boccia er dessuten en gren i de paralympiske sommerleker. Henningsvær. Henningsvær er et fiskevær og tettsted i Vågan kommune i Nordland. Henningsvær ligger på sørspissen av Austvågøya i Lofoten, 24 km. til Svolvær. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Siste soloppgang før mørketida er 7. desember og første soloppgang etter mørketida er 5. januar. Historie. Henningsvær ble i hovedsak befolket i løpet av 1700-tallet. Stedet må også ha vært betydningsfull i tidligere tider; en av Norges eldste ski er funnet i ei myr ved Henningsvær. Den er C-14-datert til å være om lag 2000 år gammel. Etter flere forskjellige væreiere kjøpte Henrik Drejer Henningsvær for speciedaler i 1842. Under hans ledelse befestet stedet sin posisjon som Lofotens viktigste fiskevær med sykestue, fiskerilege, kapell og fyr. Drejer hadde ingen arvinger, og etter hans død i 1882 ble Henningsvær kjøpt av Nordlands Amtskommune for å hindre at stedet kom på utenlandske hender. I 1922 fikk Henningsvær elektrisitetsforsyning, og noen år senere, ferskvannsforsyning fra fastlandet. 4. mars 1941 angrep allierte styrker Lofoten i det som senere er blitt kalt Lofotraidet. Også Henningsvær var mål under aksjonen, og trandamperiet på «Engelskmannsbrygga» ble sprengt før soldatene returnerte til Storbritannia. Flere unge menn fra Henningsvær slo følge med angrepsstyrkene tilbake for å melde seg til krigstjeneste. Etter raidet gjennomførte den tyske okkupasjonsmakten arrestasjoner og straffeaksjoner i hele Lofoten. Pårørende til de som hadde reist til Storbritannia, ble arrestert og sendt til Grini fangeleir. Etter krigen fulgte flere år med rekordartet fiske, og Henningsvær hadde på 1950-tallet omkring 1000 fastboende. Så kom nedgang i fangstene, noe som etterhvert førte til endringer i fiskeriforvaltningen. Resultatet var at færre og større båter sto for fiskeriet, og befolkningstallet i Henningsvær sank som en følge av dette helt til 1990-tallet da det stabiliserte seg på dagens nivå. Kommunikasjon. Fiskeværet er bygd opp på holmer og skjær med moloer, valer og utfyllinger, og er omkranset av hav på alle kanter. I 1934 ble moloen mellom de to hovedøyene Heimøya og Hellandsøya ferdigstilt, noe som ga havnen ly for uvær fra sørvest. Før 1960 var eneste forbindelse med omverdenen en båtrute til Kabelvåg og Svolvær. I 1960 ble riksvei 816 til Festvåg åpnet, og i 1963 ble det opprettet fergesamband mellom Festvåg og Henningsvær. I 1983 åpnet Henningsværbruene, og ga Henningsvær fergefri forbindelse med resten av Lofoten (som i 2007 fikk fastlandsforbindelsen Lofast). Næringsliv. Hovednæringsvei er fiskeri, og tørrfisk er Henningsværs hovedeksportartikkel. Et av verdens rikeste fiskefelt ligger like sør for fiskeværet og gjør stedet til et av Lofotens mest typiske fiskevær. Like etter krigen kunne det være over ti tusen fiskere her under Lofotfisket. I sommermånedene er også reiseliv en viktig næring, og Henningsvær har flere overnattings- og serveringssteder. Ivar A. Skar. Ivar Anstein Skar (født 28. mai 1937 i Vang) er Den norske Frimurerordens stormester fra 2005. The Velvet Underground. The Velvet Underground var et amerikansk eksperimentelt rockeband som eksisterte fra 1965 til 1973. The Velvet Underground hadde sin base i New York. Tidlig i sin karriere var de en del av miljøet rundt den berømte pop-kunstneren Andy Warhol, som tidvis fungerte som en slags manager og kunstnerisk rådgiver for bandet. Gruppens medlemmer var ved platedebuten i 1967 John Cale, Sterling Morrison, Lou Reed og Maureen Tucker. I løpet av 1968 ble John Cale erstattet av Doug Yule. I tillegg var sangerinnen Nico" (Christa Päffgen)" med på innspillingen av debutalbumet "The Velvet Underground and Nico", og hun opptrådte også med bandet et års tid rundt 1966. The Velvet Underground er betydelig mer kjent og anerkjent i dag enn de var i den perioden de eksisterte som band, og de regnes som et av de aller mest innflytelsesrike rockeband fra 1960- og 1970-tallet. Bandets betydning bygger først og fremst på deres rolle som grensesprengende innovatører og trendsettere for rockmusikken og den tilhørende kulturen. Gruppens særegne og avantgardistiske stil har påvirket senere musikalske uttrykk som punkrock, støymusikk og alternativ rock generelt. Medlemmene og deres musikalske inspirasjonskilder. Gruppas unike musikalske uttrykk er et resultat av medlemmenes ulike interesser og erfaringer. Gitaristene Reed og Morrison ble kjent da de studerte sammen, og delte en interesse for blues og visesang og en beundring for den tidlige Bob Dylan. Reed hadde også jobbet som låtskriver og produsent for et selskap som laget lavprisplater med etterligninger av ulike populære låter ("Pickwick Records"). Reed framsto tidlig som gruppas kreative leder, låtskriver, tekstforfatter og vokalist. Han spilte gitar, ofte i en utagerende, primitiv og eksperimenterende stil, mens Morrisons gitarspill oftere bar preg av en mer tradisjonell tilnærming. Reeds rutinerte omgang med popklisjéer, hans Dylan-inspirerte, halvsnakkende tekstframføring og hans litterære ambisjoner utgjorde en betydelig del av ingrediensene som inngikk i bandets totale uttrykk. Cale hadde bakgrunn som «vidunderbarn» på bratsj, og var kommet fra Wales til New York City med stipend for å studere klassisk musikk og samtidsmusikk, noe som etterhvert ledet til et samarbeid med noen av datidens mest kjente avantgardister, som La Monte Young og John Cage. Hans kanskje mest særpregede bidrag til gruppas lydbilde var at han satte gitarstrenger av stål på bratsjen sin, påmonterte en el-gitarmikrofon og spilte på denne gjennom en forsterker. Tonene var ofte langtrukne, monotone og skjærende. Cale spilte tidvis også bass og tangentinstrumenter i gruppa. Med sin kjennskap til musikkteori og harmonilære kombinert med hans kompromissløse vilje til å bryte alle regler, må Cale antas å ha vært en drivende kraft bak gruppas hemningsløse improvisering og bruk av støy som musikalsk uttrykk. Det er også godt kjent at Reed og Cale i perioder hadde en felles interesse i tidvis eksessivt misbruk av metamfetamin. Tucker var knapt noen teknisk kompetent trommeslager i konvensjonell forstand, men var inspirert av den nigerianske trommeslageren Babatunde Olatunji og den rytmisk drivende musikken til rock'n'roll-pionéren Bo Diddley. Hun valgte, etter at hun ble invitert til å spille med gruppa (deres første trommeslager, Angus MacLise, valgte å slutte siden han av prinsipp nektet å spille for penger), å hamre med paukeklubber på et trommesett der alle trommene var montert horisontalt, og ble dermed en minst like sentral bidragsyter til bandets enestående lydbilde som noen av de andre. At hun nærmest fullstendig avsto fra å bruke cymbaler bidro ytterligere til lydbildets egenart. Med sin androgyne fremtoning bidro hun også til å tydeliggjøre bandets mystiske aura, foruten at hun var en av de tidligste kvinnelige trommeslagere i rocken. Tekster og litterære inspirasjonskilder. Foruten det særegne musikalske uttrykket, kjennetegnes gruppens produksjon av sine for datiden ekstremt kontroversielle tekster. Noen eksempler hentet fra debutalbumet: Sangen «Heroin» skildrer heroinmisbrukerens rusopplevelse i ikke utvetydig negative vendinger, sangen «Waiting for the man» forteller om den narkomanes møte med sin afroamerikanske heroinlanger i Harlem, og sangen «Venus in furs» hyller lystfølelser knyttet til seksuell masochisme. «Venus in furs» er direkte inspirert av boken Venus i Pels, skrevet av østerrikeren Leopold von Sacher-Masoch. Både sangen og boken omhandler et sadomasochistisk forhold, og forfatterens navn har gitt opphav til ordet "masochisme". Tekstene ble skrevet av Reed, som hadde studert skrivekunst ("creative writing") ved Syracuse University med poeten Delmore Schwartz (som han hyller i sangen «European son», også den fra debutalbumet) som lærer. Reed har og ved gjentatte anledninger uttrykt sin beundring for forfatteren Hubert Selby Jr. (kjent for bl.a. "Last exit to Brooklyn" (1964) og "Requiem for a dream" (1978), begge filmatisert). Selby Jr. har mye av den samme motivkretsen i sitt forfatterskap som preger Reeds tekster, med vekt på kjønnsoverskridende adferd og rusmisbruk, og må antas å være en viktig påvirkningskilde for kretsingen rundt avvikeren som tragisk helt. Foruten referansene til narkotika, er Reeds interesse for homofili og transkjønnethet et av de mer gjennomgående og karakteristiske trekk ved tekstene han skrev, både for bandet og for sin etterfølgende solokarriere. Også på dette området må man anta at bandets populærkulturelle innflytelse har vært grensesprengende. Virkemidler som svart humor og tilsynelatende kynisk ironi er hyppig brukt av Reed. Typisk er en situasjon (i sangen «Sister Ray» fra "White Light/WhiteHeat") der en person blir skutt ned og drept i en bolig, og en av personene (mest sannsynlig beboeren) utelukkende reagerer med å klage over at gulvteppet blir flekkete. Musikk, karriere og innflytelse på ettertiden. Kombinasjonen av disse ulike talentene og erfaringene skapte et band med et lydbilde ulikt noe man inntil da hadde hørt. Blandingen av kunnskap om finkulturelle konvensjoner kombinert med avantgardistisk arroganse og dyrkingen av det råe og primitive, er blitt hevdet å ha lagt grunnlaget for "søppel-estetikk" som ideal blant rockmusikere, noe som igjen må antas å ha vært sterkt influerende på senere sjangre som punkrock. Bandets særegne tilnærming til musikk kommer mest tydelig til uttrykk på de to første albumene, "The Velvet Underground and Nico" og "White Light/White Heat" (utgitt henholdsvis 1967 og 1968), mens Cale ennå var medlem. "The Velvet Underground and Nico" (1967). Musikken slik den foreligger på debuten "The Velvet Underground and Nico" har en stor spennvidde, der intrumentering, vokal og andre særtrekk fungerer som uttrykksmessig bindemiddel. Luftige ballader inspirert av visesanguttrykket veksler med harde, stakkato rockrytmer og monotont seige komposisjoner med en tilnærmet «etnisk» tonalitet. Det mest gjennomgående harmoniske særtrekket er kanskje forkjærligheten for at enkelte toner ligger som statisk "droning" i bakgrunnen, som oftest knyttet til Cales karakteristiske bruk av sin elektriske bratsj. Nico, med sin dype stemme og tyske aksent, synger på tre av sangene, og bidrar til at albumet gir et variert inntrykk. Nico var aldri et medlem av gruppa i egentlig forstand, og kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Som albumets høydepunkter er det vanlig å regne «Waiting for the Man», «Venus In Furs», «Heroin» og «All Tomorrow's Parties». Samtlige av disse sangene, og de fleste andre, handler om det dystre miljøet i storbyen; protagonisten i «Waiting for the Man» venter på sin narkotikalanger, «Venus In Furs» handler om sadomasochisme og «Heroin» om de siste dagene til en tungt narkotikapåvirket mann. Andy Warhols coverdesign med bananen på forsiden (den var mulig å «skrelle» på førsteopplaget) bidrar til at albumet kanskje oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er, samtidig som bananen kan oppfattes som et fallossymbol, da den «skrellede» bananen var rosa. Mesteparten av opptakene ble gjort i New York City løpet av to dager i april 1966. Tre låter ble innspilt på nytt i Hollywood senere samme år, og til slutt ble «Sunday Morning» – den planlagte singelutgivelsen – spilt inn i november. Albumet ble gitt ut i mars 1967. "White Light/White Heat" (1968). På "White Light/White Heat" er de mer lyttevennlige og sødmefylte trekkene fra debutalbumet nærmest fullstendig fjernet, og støy har fått en stor og dominerende plass. Dette understrekes i den mer enn 17 minutter lange improvisasjonen «Sister Ray», der lange partier av forvrengt instrumentstøy over en stadig mer insisterende trommerytme dominerer uttrykket. Sporadiske tekstlinjer forteller om en orgie mellom sjømenn og transvestitter, der fellatio, intravenøst misbruk og mord med skytevåpen later til å utgjøre hovedingrediensene. Sangen «The Gift» skiller seg ut ved å være en liten novelle, skrevet av Reed, som blir lest opp av Cale over bakgrunnsmusikk. Stemme og musikk er på dette sporet lagt i hver sin stereokanal, slik at man ved hjelp av balansekontrollen kan velge hva man vil høre. Albumet er selv i dag å oppfatte som svært radikalt, og er bandets uten tvil mest kompromissløse utgivelse. Det er av mange betraktet som bandets mest betydningsfulle verk, som markerer et vannskille i populærkultur hva angår oppfatningen av estetikk og opplevelsen av «stygt» og «vakkert». Opptakene ble gjort i september 1967, og albumet ble utgitt i januar 1968. "The Velvet Underground" (1969). Musikken endrer betydelig karakter på gruppas tredje album, "The Velvet Underground" (utgitt 1969). Cale er borte (sparket ut etter uenigheter med Reed), og Reed står igjen med sin mer uimotsagte visjon. Musikken bærer mindre preg av konflikt og høyt spenningsnivå, som ga mye av den radikale energien som preger de to første albumene. Med Cale ute av gruppa, framtrer gitarsamspillet mellom Reed og Morrison tydeligere som den sentrale musikalske kraften i bandet. Nyinnkjøpte tolvstrengersgitarer og det faktum at bandets forsterkerutstyr nylig var stjålet, bidrar antakelig til å mykne uttrykket. Reed har selv sagt at dette albumet skal betraktes som en sangsyklus der hver sang uttrykker ulike stadier i et enkelt individs erkjennelsesprosess. Sangen «Pale Blue Eyes» peker seg ut som et vakkert høydepunkt, mens «Some Kinda Love» er klassisk Reed. «Candy Says» synges på plata av Doug Yule, og er i nyere tid blitt sunget av Antony Hegarty (fra bandet Antony and the Johnsons), når han har opptrådt som gjest i Reeds turnéband. På sangen «After Hours» er Tucker vokalist. Albumet ble spilt inn mot slutten av 1968, og utgitt i mars 1969. "Loaded" (1970). Gruppa gikk i realiteten i oppløsning under innspillingen av det fjerde albumet, "Loaded" (utgitt 1970), da Reed forlot bandet. Dette kan i ettertid oppfattes som temmelig ironisk, siden dette albumet mer enn noen av de tidligere pekte fram mot det som skulle bli Reeds musikalske solokarriere, og inneholder to av hans mest kjente og inntektsbringende sanger til dags dato, «Sweet Jane» og «Rock and Roll». Disse to sangene framstår også som albumets suverene høydepunkter. Tucker var fraværende under innspillingen i forbindelse med sin graviditet, og selv om hun står oppført som trommeslager på omslaget, er trommejobben delt mellom flere ulike andre musikere. Albumet ble aldri akseptert av Reed på grunn av endringer som ble gjort etter at han sluttet. Det ble gjenutgitt i 1997 i en utgave der endringene var tilbakeført, under navnet "Loaded (The fully loaded edition)", men Reed later allikevel ikke til å stå hundre prosent inne for albumet slik det foreligger. Albumet er relativt konvensjonelt i formspråket sammenlignet med de foregående, noe som kanskje var medvirkende til at det nådde lengre ut enn noen av bandets tidligere utgivelser hadde gjort, med bedre salgsresultater og hyppigere radiospilling. Albumet ble spilt inn sommeren 1970 og utgitt høsten samme år. Men det var uansett for sent, i realiteten var The Velvet Underground oppløst. Etter 1970. Det femte studioalbumet, "Squeeze", blir mer eller mindre universelt betraktet som noe annet enn en Velvet Underground-utgivelse, og bør snarere ses på som et soloalbum av Doug Yule. Ingen fra originalbesetningen medvirker. Kommersielt var The Velvet Underground aldri noen suksess i sine aktive år. Platene solgte relativt dårlig, og gruppa forble et kultband for de spesielt interesserte. Originalbesetningen turnerte aldri utenfor USA(og Canada) før i 1993, da Reed, Cale, Morrison og Tucker ble gjenforent for en kort serie konserter – en av dem fant sted på Roskilde-festivalen samme år. Innflytelse på ettertiden. Musikalsk regnes The Velvet Underground for å ha vært et av de i særklasse mest innflytelsesrike rockband fra 60-tallet. Deres betydning for og påvirkning på rockmusikken i ettertid kan knapt overvurderes. En rekke i seg selv innflytelsesrike og meget ulike artister, fra David Bowie og Patti Smith til Sonic Youth og Pixies, står i åpenbar musikalsk gjeld til gruppa, og hele sjangre som "alternativ rock" og indie er kanskje mer preget av The Velvet Underground enn noen annen felles faktor. The Velvet Underground er og forblir kultbandenes kultband i populærmusikkens historie. Kuriosa: Innflytelsen på den tsjekkoslovakiske «fløyelsrevolusjonen» 1989. Forfatteren Vaclav Havel, som sto i spissen for Tsjekkoslovakias "fløyelsrevolusjon" i 1989, og som senere ble valgt til landets president (og senere republikken Tsjekkias første president), fortalte til Lou Reed (da Reed, etter Havels uttrykkelige ønske, intervjuet ham på vegne av Rolling Stone) at ordet "fløyelsrevolusjonen" ikke først og fremst henspiller på den fredelige og ikke-voldelige formen omveltningen fikk, men var direkte inspirert av at Havel og hans krets av opposisjonelle kunstnere og intellektuelle i sin tid tilbragte mange netter med å lytte til og la seg inspirere av The Velvet Underground (på norsk: fløyelsundergrunnen). «Vet du at jeg er president på grunn av deg?» spurte Havel den inntil da intetanende Reed. Eksterne lenker. Velvet Underground The Jimi Hendrix Experience. The Jimi Hendrix Experience var et psykedelisk rock-band etablert i London i oktober 1966 som besto av gitaristen og vokalisten Jimi Hendrix, bassisten Noel Redding og trommeslageren Mitch Mitchell. Det originale bandet var aktivt frem til juni 1969, og ga ut tre vellykkede studioalbum. Etter at Redding forlot bandet i juni 1969, benyttet Hendrix og Mitchell bandnavnet sammen med Billy Cox under "The Cry of Love"-turneen frem til Hendrix døde i september 1970. Redding døde i 2003 og Mitchell døde som bandets siste originalmedlem i 2008. Bandet var en av pionérene innen utviklingen av hardrock og heavy metal, og har siden starten i 1966 inspirert utallige artister. Alle bandets tre studioalbum ble valgt inn på musikkmagsinet "Rolling Stone"s liste over tidenes 500 beste album, med "Are You Experienced" på 15. plass, ' på 82. plass og "Electric Ladyland" på 54. plass. I 1992 ble The Jimi Hendrix Experience valgt inn i Rockens æresgalleri Historie. Jimi Hendrix kom til England i september 1966 for starte et band. Han fikk hjelp av sin manager, Chas Chandler, som fant bassisten Noel Redding og trommeslageren Mitch Mitchell. Mitchell hadde en del erfaring, og hadde tidligere spilt med blant andre Georgie Fame and the Blue Flames. Han ble rekruttert på rene musikalske betingelser, og med sin bakgrunn ble han bandets jazz-«alibi» og Hendrix' mest verdifulle musikalske partner. Redding ble ikke valgt på grunn av sine ferdigheter på bass, da han aldri hadde spilt instrumentet i noe band før. Redding var egentlig gitarist, men Hendrix likte hans innstilling ovenfor musikk og den kule hårstilen hans. Mike Jeffery, bandets økonomiske rådgiver fant på navnet The Jimi Hendrix Experience. Bandet ble først kjent i USA etter deres opptreden under Monterey Pop Festival i 1967, en av de første store musikkfestivalene som ble arrangert. Bandets show ble avsluttet med at Hendrix satte fyr på sin Fender Stratocaster. Etter konserten ble de tilbudt en USA-turné som oppvarmere for The Monkees. Den første konserten ble spilt i Jacksonville i Florida 8. juli 1967. Under to uker senere forlot bandet turneen, frustrert over publikumsresponsen. Manager Chandler sa senere at det hele var et PR-stunt. Bandets fem singler «Hey Joe», «Purple Haze», «The Wind Cries Mary», «Burning of the Midnight Lamp» og «All Along the Watchtower» ble alle store hits, i likhet med deres tre album. Men i april 1969 begynte idyllen å slå sprekker. Hendrix og Redding var langt fra like enige om alt, og forholdet dem i mellom ble stadig dårligere. Dessuten følte Hendrix seg hemmet av trioformatet. Hendrix hadde også startet å eksperimentere med hallusinogener, noe som ga han humørsvingninger. Dette skapte oftere og oftere konflikter innad i bandet. Under bandets konsert på Denver Pop Festival 29. juni 1969 sa Hendrix fra scenen: «Dette er siste gangen dette bandet spiller sammen», noe han fikk rett i. Den originale versjonen av The Jimi Hendrix Experience spilte aldri sammen mer. Hendrix prøvde med et større band, og stilte opp med bandet Gypsy Sun and Rainbows under Woodstockfestivalen i august 1969. Han var snart tilbake til trioformatet med Band of Gypsys. I 1970 ble også Band of Gypsys oppløst. Michael Jeffrey var nå Hendrix' eneste manager, og han ønsket en gjenforening med det originale The Experience. Men Jimi Hendrix var ikke interessert i å hente tilbake Redding, og var dessuten opptatt med andre musikalske prosjekter. Våren 1970 startet "The Cry of Love"-turneen med Hendrix, Mitchell og Billy Cox under navnet The Jimi Hendrix Experience. Rett før bandets konsert under Isle of Wight-festivalen i 1970 snakket Hendrix med Richie Havens. Han fortalte Havens at han var ulykkelig og hadde problemer med sin manager og sine advokater. Han trodde dessuten at alle var ute etter å «ta» ham. Bandet tok en pause fra "The Cry of Love"-turneen i september 1970. 18. september 1970 døde Jimi Hendrix i London under uklare omstendigheter. Noel Redding døde i sitt hjem i Irland 11. mai 2003, mens Mitch Mitchell døde på sitt hotellrom i Benson Hotel i Portland 12. november 2008. Diskografi. Album utgitt mens bandet var aktivt Klaus-Jürgen Wrede. Klaus-Jürgen Wrede (født 1963) er en tysk spilldesigner og spillforfatter. I 2001 vant han de to store tyske spillprisene, blant annet Spiel des Jahres, med «"Carcassonne"», et spill som kombinerer taktiske utfordringer med enkelhet og tempo. Wrede er utdannet innen musikk ved Universitet i Köln, og studerte senere teologi. Hitlerhilsen. Hitlerhilsen (etter tysk "Hitlergruß"), kalt tysk hilsen ("Deutscher Gruß") i nazistisk språkbruk, også omtalt som nazihilsen, Heil Hitler-hilsen og liknende, er en nazistisk hilsen utført med utstrakt høyrearm og ordene "Sieg Heil!" («vær hilset, seier!») eller "Heil Hitler!". Den ble introdusert av det tyske nazistpartiet NSDAP på 1920-tallet som en variant av den romerske hilsen fra Romerriket. Hilsenen var uttrykk for medlemmenes troskap til føreren Adolf Hitler og persondyrkelsen av ham; skikken begynte sporadisk i 1923, men ble obligatorisk fra 1926. Hilsenen ble svært vanlig i det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 1933 til 1945, men ble siden forbudt i landet. I Norge innførte Nasjonal samling en liknende, opprinnelig norrøn hilsen kalt Heil og sæl! blant sine medlemmer. «Heil og sæl» betyr «frisk og lykkelig». Det tyske ordet "heil" kan også bety «helbredelse», men fungerer i frasene "Sieg Heil" og "Heil Hitler" mer som et hilsningsord lik det det engelske "hail!" og romerske "hill!". Hitlerhilsen brukes i dag primært av nynazister og tilhengere av lignende bevegelser. Nynazister bruker tidvis også sifferkombinasjonen 88 som symbol for «Heil Hitler» fordi bokstaven H er nummer åtte i det latinske alfabetet. Historikk og bruk. De tyske nasjonalsosialistene hadde de italienske fascistene som det mer umiddelbare forbildet. De og andre av 1920-årenes politiske massebevegelser hadde allerede gjenopplivet og tatt i bruk den gamle romerske hilsenen. Hitlerhilsenen ble et markant uttrykk for den omfattende personkult som bredte seg over hele Det tredje rike etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Den fikk to former: Høyre arm ble holdt stivt utstrakt og frem- og lett oppover med åpen håndflate vendt ned og fingrene samlet, eller en mer privat og mindre dramatisk variant mede armen holdt opp med albuen nær kroppen, altså med armen bøyd. Gesten ble gjerne ledsaget av utrop som "Sieg Heil!" eller "Heil Hitler!". "Sieg" betyr «seier» på [tysk], mens "Heil" tilsvarer «helse» eller «velferd». Hitler og SS-lederen Heinrich Himmler utviklet en forestilling om at denne hilsningsformen ble brukt av germanske folk i urgamle tider. Hitler så i dette et uttrykk for den germanske rases kampvilje, mens Himmler sammenlignet det med en edsavleggelse med hevet sverd. Fra 1933 til 1945 var Hitlerhilsenen nokså utbredt i Tyskland. "Heil Hitler!" kunne brukes også i dagliglivet ved hilsen og direkte tiltale, eller, som i Waffen-SS, tiltale til en overordnet. Hitler selv foretrakk å bli hildet med ordene «Heil, mein Führer» eller rett og slett med et «Heil!» («vær hilset»). "Sieg Heil!" var de vanlige taktfaste utropene ved nasjonalsosialistiske massemønstringer, for eksempel under rikspartidagene på 1930-tallet. Ordene kunne da bli gjentatt tre ganger som ved talekor lød: «Sieg...Heil! Sieg...Heil! Sieg...Heil!». Bruken av hitlerhilsenen og de ledsagende ordene har vært forbudt i Tyskland etter annen verdenskrig. Nå brukes den i Tyskland (annet enn i klart satirisk mening) bare av nynazister og fascister. Liknende hilsner. a>» (1784), skal ha blitt utført med utstrakt høyrearm. Denne forstillingen dannet grunnlaget for en tilsvarende hilsen blant italienske fascister, tyske nazister og andre politiske høyrebevegelser på 1900-tallet. Alban Berg. Alban Berg (født 9. februar 1885 i Wien, død 24. desember 1935) var en østerriksk komponist. Han var medlem av Den andre wienerskole, i likhet med Arnold Schönberg og Anton Webern, og lagde verker som kombinerte Mahlers romantikk med en meget personlig tilpasning av Schönbergs tolvtonemusikk. Eksterne lenker. Berg, Alban Berg, Alban Berg, Alban Bujumbura. Bujumbura er hovedstaden og den største byen i Burundi. Byen ligger ved Tanganyikasjøen og har om lag 800 000 innbyggere (2008). Her produseres det blant annet sement, tekstiler og såpe. Bujumbura er landets største havneby, og herfra skiper man ut landets viktigste eksportvare, kaffe, i tillegg til bomull, dyrehuder og tinn. Det går ferger fra Bujumbura til Kigoma i Tanzania, og byen har også en flyplass, hvor Air Burundi, landets nasjonale flyselskap, har hovedbase. Universitetet i Burundi, som er landets eneste, holder til i byen. Historie. Bujumbura vokste fram etter det ble en militær leir i Tysk Østafrika i 1889. Etter første verdenskrig ble Bujumbura det administrative senteret for det belgiske suzerinatet Ruanda-Urundi som var et klasse B mandatområde under Folkeforbundet fra 1924 til 1945. Byens navn ble endret fra Usumbura til det nåværende navnet Bujumbura i 1962, da Burundi ble et selvstendig land. Siden frigjøringen fra Belgia har Bujumbura flere ganger vært rammet av harde kamper mellom de to rivaliserende folkegruppene Hutu og Tutsi. I dag står Bujumbura som en underutviklet by. Ellen Johnson Sirleaf. Ellen Johnson Sirleaf (født 29. oktober 1938 i Monrovia i Liberia) er Liberias president og leder for "Unity Party" (Enhetspartiet). Etter valgseieren i presidentvalget 23. november 2005 ble hun Afrikas første, demokratisk valgte, kvinnelige statsleder. Sirleaf ble gjenvalgt i valget i 2011, kort tid etter hun mottok Nobels fredspris for sitt arbeid med å bygge opp igjen landet etter den andre liberiske borgerkrigen. Ellen Johnson Sirleaf er utdannet økonom og statsviter ved Harvard-universitetet, og har tidligere blant annet tjent som finansminister, og arbeidet for Verdensbanken. Oppvekst og familie. Sirleaf ble født i Monrovia, og studerte fra 1948 til 1955 økonomi og regnskap ved College of West Africa i Monrovia. Hun giftet seg med James Sirleaf i en alder av 17 år, og reiste med ham til Amerikas forente stater i 1961 for å fortsette sine studier og ta regnskapsførergrad ved Madison Business College i Madison i Wisconsin, og en grad i økonomi fra University of Colorado, Boulder. Sirleaf studerte fra 1969 til 1971 økonomi og offentlig politikk ved Harvards John F. Kennedy School of Government, der hun oppnådde en Master of Public Administration. Hun returnerte deretter til sitt hjemland Liberia for å arbeide for William Tolberts regjering. Sirleafs bestefar var en tysk handelsmann som bodde i den liberiske provinsen Sinoe, giftet seg med en lokal kvinne, men som på grunn av sin tyske bakgrunn måtte forlate landet under første verdenskrig i 1917. Sirleaf har dermed ikke afro-amerikansk bakgrunn, som mange andre i landets elite, men det hender at kritikere tillegger henne det. Dog Sirleaf identifiserer seg ikke slik. Hennes etniske bakgrunn er halvt Gola fra farssiden og kvart tysk (bestefar) og kvart Kru (bestemor) fra morssiden. Sirleafs far, Jahmale Carney Johnson, ble født i et fattigdom område på landsbygda. Han var sønn av en Gola-høvding av lavere grad ved navn Jahmale og en av hans koner, Jenneh, i Julijuah i Bomi. Faren ble sendt til Monrovia der etternavnet ble endret til Johnson fordi han var lojal mot president Hilary R. W. Johnson, Liberias første president født i Liberia. Han vokste opp i Monrovia, der han ble oppfostret av en liberisk familie av nord-amerikansk opphav med etternavnet McGritty. Sirleafs far ble senere den første liberier fra en innfødt etnisk gruppe i nasjonalforsamlingen. Sirleafs mor ble også født inn i kummerlige kår i Greenville i Sinoe. Bestemoren Juah Sarwee sendte Sirleafs mor til Monrovia da Sirleafs tyske bestefar måtte flykte fra landet etter at Liberia erklærte krig mot Tyskland under den første verdenskrig. Et medlem av en prominent liberisk familie av nord-amerikansk opphav, Cecilia Dunbar, adopterte og oppfostret Sirleafs mor. Regjeringsarbeid. Sirleaf tjenestegjorde som assisterende finansminister fra 1972 til 1973 i regjeringen til Tolbert. Hun sluttet på grunn av uenighet relatert til forbruket. Senere ble hun finansminister fra 1979 til april 1980. Master Sergeant Samuel Doe, et medlem av den innfødte etniske gruppen Krahn, tok makten den 12. april 1980 ved et militærkupp der Tolbert ble myrdet og alle bortsett fra fire medlemmer av regjeringen ble henrettet ved skyting. People's Redemption Council tok kontroll over landet og ledet en utrenskning av den tidligere regjering. Sirleaf aksepterte opprinnelig en post i den nye regjeringen som president for Liberian Bank for Development and Investment, men flyktet fra landet i november 1980 etter å offentlig ha kritisert Doe og People's Redemption Council for deres måte å styre landet på. Arbeid i FN. Sirleaf flyttet først til Washington, D.C. for å arbeide for Verdensbanken før hun i 1981 flyttet til Nairobi for å bli visepresident for det afrikanske regionale kontoret til Citibank. Hun sluttet i Citibank i 1985 etter å ha deltatt i valget i Liberia i 1985 og begynte i Equator Bank, en avdeling av HSBC. I 1992 ble Sirleaf utnevnt til assisterende administrator. Deretter ble hun direktør for FNs utviklingsprograms regionale byrå for Afrika, der hun sa opp i 1997 for å stille som presidentkandidat i Liberia mot Charles Taylor. Hun oppnådde imidlertid bare i underkant av ti prosent av stemmene. Senere har Sirleaf innrømmet at hun til tider støttet Taylor og hans opprør mot Doe. I løpet av sin periode i FN var hun en av syv internasjonalt fremstående personer utpekt i 1999 av Organisasjonen for afrikansk enhet for å etterforske folkemordet i Rwanda, en av fem kommisjonsmedlemmer av den Interkongolesiske dialogen og en av to internasjonale eksperter utvalgt av UNIFEM til å etterforske og rapportere effekten konflikter har på kvinner og kvinners rolle i fredsbygging. Hun var den første lederen av Open Society Initiative for West Africa (OSIWA) og var gjesteprofessor for styresett ved Ghana Institute of Management and Public Administration (GIMPA). Presidentembete. Ellen Johnson Sirleaf ble valgt til president i 2005 og tiltrådte 16. januar 2006. Hun ble gjenvalgt i presidentvalget i 2011. Etter at hun tiltrådte har Liberia vært preget av fred og positiv økonomisk utvikling. Blant hennes viktigste saker som president har vært å bekjempe korrupsjon, utdanning for jenter, revisjon av Liberias statsgjeld og demokratiutvikling. Hun har blant annet erklært korrupsjon som statsfiende og har som første land i Vest-Afrika innført en lov om informasjonsfrihet. For å fremme likestilling og bekjempe overgrep og vold mot kvinner, har hun gjennomført kampanjer for å få kvinner inn i politiet. Nobels fredspris 2011. Hun ble, sammen med Leymah Gbowee og Tawakkul Karman, tildelt Nobels fredspris i 2011. Begrunnelsen for tildelingen var «deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid». Nobelkomiteen mener hun i sin presidentperiode har bidratt til å fremme økonomisk og sosial utvikling i landet, styrke kvinners stilling og sikre den skjøre freden i landet. Kontroverser. I 2011 kom det gjennom en dokumentarfilm av filmskaper Mads Brügger frem at hun hadde skrevet under på et falskt konsulpass mot en betaling lik kroner 800.000. I et intervju med NRK betviler filmskaperen hennes rolle som korrupsjonsforkjemper. Brügger peker videre på at hun har utnevnt hennes egen sønn som leder for Liberias oljekommisjon. I mars 2012 uttalte hun til The Guardian at homoseksuelle handlinger bør straffes med fengsel. Melkesyre. Melkesyre, 2-hydroksypropansyre (HLa) (kalles også laktat (La-) (Laktat er en del av melkesyre)), dannes det kontinuerlig en liten mengde av under glykolysen. Dette klarer imidlertid kroppen å frakte bort så lenge man holder seg innenfor den aerobe sonen (arbeider med overskudd av oksygen). Når man så beveger seg over den "anaerobe terskelen" og over i den anaerobe sonen klarer ikke kroppen lenger å frakte bort melkesyren, og man merker at man blir stiv. Eksempler på ting der man jobber i den anaerobe sonen kan være 100 m løp, vektløftning, eller skyving av tunge gjenstander o.l. Melkesyre blir også brukt til konservering i melkeprodukter, og finnes blant annet i yoghurt, rømme, kulturmelk og ost. Melkesyre har E-nummer 270. Akrotiri og Dhekelia. Kart over Kypros med baseområde markert med rødt Akrotiri og Dhekelia (offisielt: "De britiske suverene baseområder Akrotiri og Dhekelia". engelsk: "UK Sovereign Base Areas of Akrotiri and Dhekelia") er to militærbaseområder under britisk suverenitet på øya Kypros i Middelhavet. Militærbaseområdene er underlagt britisk jurisdiksjon og er ikke en del av Kypros. Akrotiri ligger i sør nær Limassol og Dhekelia i sørøst nær Larnaka. Hovedbyen i Akrotiri er Episkopi Cantonment. Fakta Akrotiri. Områder i Western Sovereign Base Area (SBA) Western SBA er beliggende sør og vest for byen Limassol. Dhekelia. Områder i Eastern Sovereign Base Area (SBA) Eastern SBA er beliggende nordøst for Larnaka. Innenfor basens territorium ligger 3 kypriotiske enklaver/eksklaver: landsbyene Xylotymbou og Ormidhia og kraftstasjonen i Dhekelia Jan Bojer Vindheim. Jan Bojer Vindheim (født 23. november 1945 i Sauda; egentlig Jan Bojer'") er en norsk lyriker, forfatter, forlagsmann og politiker for Miljøpartiet De Grønne. Liv. Vindheim vokste opp i Oslo. Han var i 1970 med på å starte Arbeidskollektivet i Hjelms gate 3 på Majorstuen i Oslo. Et par år senere flyttet han til Karlsøy i Nord-Troms for å bli fiskerbonde og leve i kollektiv. Siden 1978 har han bodd i Trondheim. Politisk virksomhet. Jan Bojer Vindheim startet sin politiske karriere i Sosialistisk Gymnasiastlag i Oslo, og var med på å starte Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). Da maoistene tok over, valgte han anarkismen, som han på 1970-tallet bidro til å gi en ny motkulturell form gjennom Føderasjonen av Anarkister og Frihetlige Sosialister (FAFS) og organer som Gateavisa og Folkebladet. I 1980-åra var han en kort stund medlem i Venstre, før han fant veien til Miljøpartiet De Grønne i 1989, to år etter partiets oppstart i Norge. Vindheim har vært nasjonal talsperson for partiet i flere perioder, og gikk av som talsperson og landsstyremedlem på landsmøtet i Halden i mars 2004. Lokalt i Trondheim har han betydd mye for framveksten av en grønn alternativretning innenfor politikken. I 1991 ble han innvalgt som Miljøpartiet De Grønnes første bystyrerepresentant i Trondheim, og der gjorde han seg bemerket helt fram til 2003, da Harald Nissen, kjent fra Svartlamon-aksjonene, overtok bystyreplassen for Miljøpartiet De Grønne etter en intens «Bruk issen – stem på Nissen»-kampanje. Ved kommunevalget i 2007 ble både Nissen og Vindheim innvalgt i Trondheim Bystyre for De Grønne, og i 2011 ble Vindheim gjenvalgt sammen med tidligere SV-politiker Hilde Opoku. Vindheim er i denne perioden leder for bytutviklingskomiteen. Forlagsvirksomhet. Jan Bojer Vindheim var i perioden 1972–1985 en av drivkreftene i Regnbuetrykk/Regnbueforlaget, og han redigerte tidsskriftet Vannbæreren og oversatte og utga en rekke bøker innenfor alternativretninger innen politikk, religion og samfunn. Blant disse var bøker av Stein Jarving, Ivan Illich, E.F.Schumacher, Monica Sjöö og Fritjof Capra. Maurits Hansen. Maurits Christopher Hansen (født 5. juli 1794 på Modum, død 16. mars 1842 på Kongsberg) var en norsk forfatter, lærebokforfatter, lærer og skolestyrer. Etter å ha arbeidet som lærer i Trondheim ble han skolestyrer ved Kongsberg middelskole. Hansen hadde en betydelig litterær produksjon. Han innledet det selvstendige Norges første forfatterskap og foregrep de nasjonalromantiske ideene, og han regnes som skaperen av den norske romanen. Hans forfatterskap gikk innom mange forskjellige sjangre: han regnes som forfatteren av den første norske bondefortellingen og av enkelte også som forfatteren av verdens første kriminalroman. Hansens "Mordet på Maskinbygger Rolfsen. Kriminalanekdote fra Kongsberg" (1839) kom ut to år før Edgar Allan Poes "The Murders in the Rue Morgue" (1841), som gjerne kalles verdens første virkelige litterære krimgåte. Han er mest kjent for sine noveller, hvor "Luren" kan nevnes som en av de mest kjente. Også flere av novellene kan karakteriseres som kriminalfortellinger. Hansen – som selv var influert av sir Walter Scott – skal ha vært en inspirasjonskilde for Henrik Ibsen, som lærte sin retrospektive fortellerteknikk fra Hansens tekster. "Bergmannen". I januar 1819 kom første nummer av «Morgenbladet» ut i Christiania. Redaktøren for bladet var pressemannen og teologen Niels Wulfsberg. Med seg i redaksjonen hadde han fått sin tremenning, Maurits Hansen, som på denne tida allerede hadde opparbeidet seg et navn som forfatter og lyriker. Som redaktør for «Morgenbladet»s søndagsnummer fikk Maurits Hansenanledning til å få sine skjønnlitterære tekster utgitt. Det første søndagsnummeret inneholdt første kapitlet til hans roman "Othar av Bretagne". Etter hvert skulle Maurits Hansen fylle avisen med en rekke av sine noveller, blant dem "Bergmannen," som ble utgitt 18. juni 1819. Novellen ble seinere publisert sammen med seks andre noveller i samlingen "Skizzerede, nationale Fortællinger," en samling som inneholdt noveller hvor handlingen var lagt til ulike steder i Norge. Handlingen i "Bergmannen" er lagt til Kongsberg, men det er tvilsomt om Maurits Hansen hadde vært på Kongsberg før han skrev novellen, selv om han var født på Modum og hadde tilbrakt sin barndom i Porsgrunn. Men siden Kongsberg var en viktig industri og gruveby, fant han det antakeligvis naturlig å legge handlingen hit. Maurits Hansen var i sin levetid regnet for den fremste norske novellist og romanforfatter. Han ble lest og verdsatt av en rekke av de store forfatterne som fulgte etter ham. Biografi. Maurits Christopher Hansen ble født på Modum 5. juli 1794. Faren, Carl Hansen, var prest og moren, Abigael, av kjøpmannslekt. Barndommen tilbrakte han i Porsgrunn og Skedsmo. I 1809 ble han innrullert ved Christiania katedralskole, hvor han var elev i 5 år inntil han tok eksamen artium i 1814. Utlånsprotokollene ved katedralskolen vitner om hans utstrakte interesse for litteratur. Hansen virket siden som lærer ved en rekke skoler i Christiania, deretter noen år i Trondheim, inntil han i 1826 ble overlærer og bestyrer ved Kongsberg middelskole, hvor han underviste til sin død i 1842. Hans forfatterskap faller i to helt atskilte deler: skjønnlitteratur, og lærebøker til bruk i skolen. I tillegg til dette vae også Maurits Hansen en betydelig bidragsyter til barnelitteraturen i Norge. Lærebokforfatteren Maurits Hansen dekket høyst ulike fag, blant annet grammatikker, hvorav den første utkom i 1822, og lærebøker i historie og geografi. Maurits Hansen prøvde seg tidlig som lyriker og dramatiker. Imidlertid er det som novellist og romanforfatter han slo igjennom og ble den mest leste forfatter i sin samtid. Han skrev over 70 fortellinger og romaner av varierende lengde. De fleste av dem ble samlet av vennen Conrad Nicolai Schwach i en åtte binds utgave fra slutten av 1850-tallet. Langt de fleste av hans fortellinger ble først offentliggjort i aviser og magasiner, og vitner om en meget produktiv forfatter. Maurits Hansen vaer også en kort tid redaktør av Morgenbladets søndagssider, og blir karakterisert som den første betalte journalist i norsk presse. Datidens Norge hadde ingen norske litterære tradisjoner eller forbilder når det gjaldt romansjangeren. Derfor måtte Maurits Hansen søke til utlandsk litteratur for å finne litterære impulser og inspirasjon. Den første norske roman. Hans og norsk litteraturs aller første roman er "Othar af Bretagne - et Riddereventyr." Professor Edvard Beyer kalte romanen den «mest filosofiske roman i norsk litteratur», mens professor Willy Dahl skrev «Dersom denne fantasiromanen hadde vært skrevet på et verdensspråk, i den europeiske romantikkens blomstringstid, ville den sannsynligvis ennå i dag blitt nevnt i verdenslitteraturhistorien.» Den første norske bondefortelling. "Luren", såkalte «skizzerede nationale fortællinge» (1819) ble publisert en del tiår førBjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Verdens første detektivroman. Mange av Maurits Hansens fortellinger er blitt klassifisert som kriminallitteratur fordi de har en forbrytelse som utgangspunkt. Maurits Hansen publiserte sin roman "Mordet paa Maskinbygger Roolfsen," i 1839, to år før "The Murders in the Rue Morgue" av Edgar Allen Poe. Romanen har klare innslag av sosial kritikk og inneholder til dels skarpe utfall mot et rigid samfunnssystem, hvor gunstbevisninger og maktmisbruk er noen av hovedingrediensene. Nytt lys på fortellerteknikken. Maurits Hansens fortellerteknikk ble i lengre tid avfeid som arkaisk og passé. Men på to punkter ble hans teknikk berømmet: den ene var hans bruk av den retrospektive teknikk, som Ibsen stod i gjeld til. Den andre var hans bruk av rammefortellingen, som særlig P. Chr. Asbjørnsen utviklet videre.s. Kvinnesynet hos Maurits Hansen. Camilla Collett uttalte i 1893 at Maurits Hansen var vår største novellist noensinne. Det er nærliggende å tro at Collett må ha tenkt på Maurits Hansens kvinneskikkelser. Han mente blant annet at kvinner hadde en selvfølgelig rett til utdannelse. Han og hans kone drev to pikeskoler, en i Christiania og en annen på Kongsberg. Selv underviste han en av sine døtre, Johanne Kathrine, i artiumsfag, i den klare hensikt at hun skulle avlegge eksamen artium. Maurits Hansen var en nybrottsmann og en brobygger mellom europeisk og norsk litteratur. Flere av de temaene han tok opp i sin diktning er fremdeles høyst aktuelle; forbrytelse og straff, åpenhet og forstillelse, fortrengt seksualitet, maktmisbruk og korrupsjon. Han døde i 1842, og i Morgenbladets nekrolog het det: «... den tid vil komme da han vederfares fuld Rettfærdighed.» Drabantby. Drabantby er et bysamfunn utenfor selve bykjernen. I moderne byplanlegging anlegges ofte et bi-sentrum med tilliggende boligstrøk, oftest utenfor periferien av en større by. Drabantbyen skal ha god forbindelse med moderbyens sentrum og interne kommunikasjonsnett, og vanligvis pendler en stor del av arbeidstagerne til denne. Den skal likevel også by på lokale arbeidsmuligheter og ha vanlige butikker for dagligvarer m.m., serviceforetak, skoler og andre fellesinstitusjoner, slike som kino og bibliotek. Ofte er det også en egen kirke i drabantbyen. Navnet "drabantby" ble først brukt i dansk (ca. 1920, sammen med datterby og planetby), i norsk fra 1960-årene, idet soveby mest ble brukt i 1950-årene. Første norske drabantby ble bygget på Lambertseter syd for Oslo sentrum, regulert og tegnet for OBOS av Frode Rinnan og ferdig i 1953, Gulset og Klyve i Skien er to ganske store begge er bygd på rundt 70 tallet. Gulset er størst med 18,948 inbyggere. Holbergprisen. Holbergprisen, formelt "Holbergs internasjonale minnepris", utdeles som en anerkjennelse for særlig viktig og betydningsfull vitenskapelig forskning innen humaniora, samfunnsvitenskaper, jus eller teologi. Prisvinneren skal på avgjørende måte ha påvirket internasjonal forskning på området, for eksempel ved utvikling av ny teori, kunnskap eller innsikt, ved ny bruk av eksisterende teorier eller ved de metoder som benyttes. Prisen er oppkalt etter den norsk-danske forfatteren Ludvig Holberg. Den ble første gang utdelt i 2004, og beløper seg til 4,5 millioner kroner. Dens formål er å øke den sosiale bevissthet om ånds- og sosialvitenskapenes betydning. Holbergprisen har sin parallell i Abelprisen i matematikk. Universitetet i Bergen. Prisen er opprettet av Stortinget, som har overlatt administrasjonen av prisen til Universitetet i Bergen gjennom Ludvig Holbergs minnefond. Universitetet i Bergen har oppnevnt et styre for minnefondet, og dette foretar utdeling av prisen etter innstilling fra Holbergprisens fagkomité bestående av fremragende forskere fra de relevante fagområdene. Styret ledes av Jan Fridthjof Bernt. Vitenskapelig ansatte ved universiteter og andre forskningsinstitusjoner innenfor de nevnte fagområdene har rett til å nominere kandidater til Holbergprisen. Forslagene behandles av fagkomitéen, som består av: Kwame Anthony Appiah, professor i filosofi, Princeton University, Pratap Bhanu Mehta, bestyrer, Centre for Policy Research, New Delhi, Helga Nowotny, professor, visepresident i European Research Council, Mary Jacobus, professor i engelsk, Cambridge University, Cambridge, Storbritannia og Christoph Markschies, professor i teologi, Humboldt-Universität zu Berlin Holbergprisen i media. Samfunnsforskeren Jon Elster spilte i 2006 en sentral rolle i en debatt i norske akademiske miljøer om prisen. I en artikkel i "Nytt Norsk Tidsskrift" samt i en kronikk i Aftenposten i 2006 beskrev han tildelingen av prisen til Julia Kristeva som «skandaløs» og var også kritisk til Shmuel N. Eisenstadt som han forøvrig feilaktig vurderte som statsviter. Elster hevdet at tildelingene skyldtes at medlemmer av priskomitéen sto prisvinnerne nær. Kritikken har etter hvert stilnet og internasjonalt har prisen fått økende anerkjennelse. Blant annet ble tildelingen til den canadiske historikeren Natalia Zemon Davies i 2010 omtalt i The New York Times og generelt har prisen vært omtalt i aviser og nettmedia i Europa og Nord Amerika. Nordstrand Idrettsforening. Nordstrand Idrettsforening (stiftet 23. mars 1891 som "Skiklubben Freidig") er et idrettslag fra Nordstrand i Oslo. Klubben er en av Norges eldste idrettsforeninger og er mest kjent for å drive med håndball, men har også aktiviteter innen fotball, alpint, langrenn, orientering og triatlon. Foreningen hadde også aktiviteter innen skøyter og hadde Frode Kyvåg som medlem. Historikk. 24. februar 1919 ble "Skiklubben Freidig" (stiftet 1891) og "Nordstrand Idrætsforening" (stiftet 8. juni 1908 som en reetablering av Grane) sammensluttet, og fikk navnet "Nordstrand Idrettsforening". I 1949 ble "Sportsklubben Nordhauk" tilsluttet foreningen. Den 26. januar 2006 vedtok NIF fusjon med "Mercantile Fotballklubb", og i 2009 gikk "Ljan Idrettsforening" inn i NIF. Fotball. Klubben har vunnet kongepokalen én gang (1902) i fotball for herrer, som Grane Nordstrand. Tilsluttede Mercantile ble norgesmester i 1907 og 1912. Foreningen har også vunnet norgesmesterskapet i håndball for damer fire ganger, i 1938 (utendørs), 1939 (utendørs), 1987 og 2002, samt for menn seks ganger; i 1940 (utendørs), 1952 (utendørs), 1953 (utendørs), 1960, 1961 og 1963 (utendørs). Kvinner. Kvinnelaget i håndball rykket ned fra eliteserien i håndball for kvinner i 2011. Menn. På herresiden i håndball har klubben slått seg sammen med Bækkelagets Sportsklubb og dannet NIF. Samarbeidslaget spiller i Eliteserien i håndball for menn. Deuterium. Deuterium, også kalt "tungt hydrogen", er en stabil isotop av hydrogen. Deuteriumkjernen består av et nøytron og et proton, i forhold til den vanligste hydrogenkjernen (i varianten protium) som består av kun et proton. Isotopnavnet kommer fra det greske navnet "deuteros", som betyr to (her fra antall subatomære partikler i kjernen). Omtrentlig 0.015 % av all hydrogen er deuterium (0.030 % i forhold til vekt). I havet finner man omtrent et deuteriumatom pr. 6500 hydrogenatom. Den kjemiske formelen for deuterium er 2H eller D. Det kalles også for hydrogen-2. Anvendelse av deuterium. Deuterium er den vanligste bestanddel i hydrogenbomber, en type atombombe. Hydrogenbomber kalles også fusjonsbomber. Deuterium erstatter vanlig hydrogen i tungtvann som brukes for å bremse nøytroner i kjernefysiske anlegg. Lisa Kara Frøyland. Lisa Kara Fröyland (født 30. november 1974 i Lørenskog) er en norsk politiker (MDG). Fröyland var nasjonal talsperson for partiets ungdomsorganisasjon Grønn Ungdom i tre år før hun fikk vervet som nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne i 1999. Det vervet beholdt hun fram til 2002. Hun har vært lokal talsperson for partiet i Oslo bare med korte opphold mellom 1997 og 2005. Fra 1996-1998 var hun også president i Nordens Grønne Ungdomsforbund, som bestod av Grønn Ungdom i Norge, Grön Ungdom i Sverige, Vihreat Nuoret i Finland og Grønn Ungdom i Danmark. Fröyland har i flere år vært aktiv i Norges Miljøvernforbund og i Nei til EU. I årene 2000-2003 jobbet hun som journalist i "Gamlebyposten" i bydel Gamlebyen i Oslo. I de senere årene har hun vært engasjert i Norsk cøliakiforening, der hun siden februar 2009 har vært fylkesleder i Oslo og Akershus. Søtpotet. Søtpotet ("Ipomoea batatas") er en rotgrønnsak som tilhører vindelfamilien. Den ligner på potet, men tilhører ikke samme familie. Søtpoteten er avlang og ofte større enn poteten, med rødrosa eller hvitt skall, og hvitt eller gult fruktkjøtt. Den tilberedes på samme måte som potet. Søtpoteten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, har en søtlig smak og er rik på blant annet A-, C- og E-vitaminer. Da antropologer for første gang kom til Papua Ny-Guinea på 1800-tallet, oppdaget de at søtpoteter ble dyrket av de innfødte på høylandet langt inne på øyen, i noe av det mest utilgjengelige terreng som finnes på jorden. Så langt har man ingen anelse om hvordan planten er kommet dit fra Sør-Amerika. Eneste mulighet er at menneskene har hatt mer omfattende handelsruter i forhistorisk tid enn vi har vært klar over. Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff. Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff (født 27. mars 1905 i Lüben i Tyskland (i dag "Lubin" i Polen, død 27. januar 1980 i München) var tysk offiser. Han forsøkte alene og sammen med andre å ta livet av Adolf Hitler i 1944. Rudolf Christoph friherre von Gersdorff ble født i den slesiske garnisonsbyen Lüben som annen sønn av rittmesteren freiherr Ernst von Gersdorff og hans hustru Christine født grevinne og borggrevinne til Dohna-Schlodien. I 1923 ble han offiserskadett i det tyske riksvern. Utdannelsen fant sted i Breslau i "Kleinburgerkasernen", der hans forfedre hadde tjenestegjort i flere generasjoner ved det 1. slesiske livkürassierregiment "«Grosser Kurfürst»" (etter 1918 kalt det 7. prøyssiske rytterregiment). Han ble løytnant i 1926 og rittmester i 1938. Fra 1938 til 1939 gikk han på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin og virket senere som generalstabsoffiser under annen verdenskrig, til sist som oberst under Sepp Dietrich i sluttfasen av krigen i Frankrike. Ved sin fetter Fabian von Schlabrendorffs formidling ble Gersdorff, som i 1941 var blitt tilforordnet "Heeresgruppe Mitte", medlem av en hemmelig motstandsgruppe rundt general Henning von Tresckow. Den 21. mars 1943 skulle Hitler åpne en utstilling av erobret sovjetisk militærutstyr i "Zeughaus Berlin" ved Berlins paradegate Unter den Linden: Gersdorff hadde planlagt å forøve et selvmordattentat ved å utløse en mine som han tok med seg under frakken, og ta med seg i døden ikke bare Hitler, men også Göring, Himmler, Keitel og Dönitz. Grunnen til at han mislyktes var at Hitler forlot åstedet etter bare ca to minutter; tenningstiden på minen var på ti minutter. I april 1943 oppdaget Gersdorff og hans medarbeidere massegravene med de polske offiserer som sovjeterne hadde massakrert i Katyń. I 1944 var det Gersdorff som fremskaffet sprengstoff og tennsats for Stauffenberg-attentatet den 20. juli. Også det attentatet slo feil. Som ved et lite under var ikke hans navn blant de som torturistene fikk presset ut av hans arresterte medsammensvorne under opprullingen av attentatet. Forhørsdommeren Roland Freislers plutselige død medvirket også til at man ikke kom på sporet av Gersdorff. I 1944 ble han sendt til "Atlanterhavsvollen", og om sommeren samme år ble han tildelt ridderkorset for sin planlegging av det tyske utbruddet fra Falaise, der de i praksis var blitt omringet. I 1945 havnet han i amerikansk krigsfangenskap. Hen ble repatriert i 1947. Etterkrigsårene tilbragte Gersdorff som rideinstruktør. Etter en rittulykke ble han delvis lammet, og de siste årene av sitt liv viet han seg til veldedighetsarbeid i johannitterordenen, som han var æreskommandør for. Han var grunnleggende president for den tyske "Johanniter-Unfall-Hilfe" (presidentskapsformann 1952-1963). I 1979 ble han dekorert med det store " Bundesverdienstkreuz". I 1934 hadde Gersdorff giftet seg med Renata Kracker von Schwarzenfeld (død 1943), en av arvingene av det slesiske industridynastiet "von Kramsta". Regulært uttrykk. Et regulært uttrykk brukes innen programmering og er en streng som beskriver et sett av strenger – et mønster – som følger gitte syntaksregler. Regulære uttrykk brukes i mange tekstbehandlere og verktøy for å søke etter og manipulere tekst basert på gitte mønstre. I tillegg er det en rekke programmeringsspråk som støtter regulære uttrykk; Perl er kanskje det mest kjente språket i så henseende. Psykologisk institutt (UiO). Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo ble opprettet i 1909 av filosofiprofessor Anathon Aall, men første professor i psykologi ble Harald Schjelderup i 1928. Instituttet er siden 1963 en del av Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Instituttet er et av universitetets største, med omtrent 1100 studenter og rundt 90 vitenskapelig ansatte, og holder siden 2002 til i egen bygning i Forskningsveien 3A. Instituttsbygningen bærer navnet Harald Schjelderups hus. Nåværende instituttleder er Siri Gullestad. På grunn av instituttets størrelse og psykologiens delvise røtter i naturvitenskapen, er det flere ganger fremmet forslag om å gjøre Psykologisk institutt til et eget fakultet. Instituttet utdanner psykologer gjennom det 6-årige profesjonsstudiet og tilbyr i tillegg bachelor- og masterstudier. Det gjøres forskning innenfor de fleste av psykologiens fagområder, delvis av høy internasjonal standard innen for eksempel kognitiv nevrovitenskap og personlighetspsykologi. Instituttets forskningsvirksomhet omfatter også en organisert forskerutdanning som er knyttet til doktorgradsproduksjon. Nevropsykologisk klinikk ved instituttet gir tilbud om utredning og oppfølging av voksne personer henvist med mistanke om hjerneskade. Instituttet arrangerer hver høst «Psykologiens dag» hvor publikum kan stifte nærmere bekjentskap med psykologisk forskning gjennom populærvitenskapelige foredrag, eksperimenter, tester o.l. Eksterne lenker. Det samfunnsvitenskapelige fakultet Arve Helle. Arve Helle (født 17. september 1971) har vært ordfører i Fjaler siden 2003, etter et år som varaordfører. Han representerer Arbeiderpartiet. Helle var en tid journalist i avisen Firda, inntil han i 1994 ble konsulent i Sogn og Fjordane Fotballkrets. I 2000 og 2001 var han politiske sekretær i Fiskeridepartementet; etter endt engasjement gikk han tilbake til fotballkretsen og hadde den stillingen inntil han gikk i permisjon etter å ha blitt valgt til ordfører. Anders Sandvig. Anders Sandvig (født 11. mai 1862 i Bud, død 11. februar 1950 på Lillehammer) var en norsk tannlege og museumsmann, kjent for sin tannlegeforskning og etablering i 1887 av «De Sandvigske samlinger» Sandvig vokste opp i Hustad kommune (inngått i Fræna kommune) i Møre og Romsdal. Faren var fisker og bonde. Sandvig fikk tannlegeutdannelse i Kristiania og Berlin. I 1885 slo han seg ned som tannlege på Lillehammer. Anders Sandvig begynte i håndverkerlære i Kristiansund og reiste senere til Kristiania for å studere til tannlege. Som student reiste han også til Berlin – en by med mange bibliotek, museer og kunstgallerier. Sandvig ble alvorlig syk i studentårene. Han fikk tuberkulose – en dødelig sykdom – og spådommer om bare få måneder igjen å leve. Men som et under fikk han kreftene tilbake og kom til Lillehammer vinteren 1885 – 23 år gammel. Han hadde da lånt en 10-kroneseddel, frakk og hatt for å kunne reise fra Gjøvik til Lillehammer. Han ble fortalt at byen hadde et godt klima for lungesyke, og at det nettopp på den tiden ikke befant seg noen tannlege der. Den unge mannen som trodde han reiste til Lillehammer for å dø, fikk som tannlege ansvar for hele Gudbrandsdalen – fra Lillehammer til Dovre. På sine tannlegereiser i Gudbrandsdalen begynte han fra 1887 å samle gamle gjenstander, som han stilte ut i sitt venteværelse. I 1894 kjøpte han sitt første gamle hus, Lykrestua fra Skjåk, som ble flyttet ned til Lillehammer og gjenreist i hans hage. Fram til 1902 fikk han flyttet i alt seks bygninger, og han solgte samlinga til Selskapet til Lillehammer bys vel. Samlinga ble flyttet, og åpnet i 1904 på Maihaugen under navnet «De Sandvigske Samlinger». Sandvig var de første årene etter 1904 ulønnet konservator for museet, og ble etter hvert ansatt som direktør, en stilling han innehadde til han ble pensjonist i 1949, 87 år gammel. Sandvig var ofte brukt som rådgiver for andre museer, og var aktiv i museumssamarbeid i Norge. Han tok også initiativet til en museumsgave til USA, da norske museer samlet inn folkekunst fra Norge til det norsk-amerikanske museet Vesterheim i Decorah, Iowa. Sandvig drev ved siden av museumsarbeidet en stor tannlegepraksis på Lillehammer. Han var en dyktig tannlege, som blant annet fant opp en presse for produksjon av aluminiumsproteser. Sandvig ble hedret med kommandørkorset av St. Olavs Orden, han ble tildelt Borgerdådsmedaljen i gull, Norges høyeste sivile utmerkelse. På Lillehammer ble han æresborger ved at han ble tildelt æresgasje fra byen. I 1894 ble Sandvig opptatt som frimurer i losjen St. Johanneslogen Kolbein til den opgaaende Sol. Sandvig ble ved sin død i 1950 begravd på Maihaugen. På Lillehammer har han fått Anders Sandvigs gate oppkalt etter seg, og i Molde finner man Anders Sandvigs veg. På hjemgården på Farstad står en bauta til ære for Anders Sandvig. Eksterne lenker. Sandvig, Anders Sandvig, Anders Sandvig, Anders Sandvig, Anders M4 Carbine. Carbine, 5.56 mm, M4 populært kalt M4 Carbine, er et automatgevær fra amerikanske Colt, vanligvis i kaliber 5,56 × 45 mm NATO. Den er laget med basis i M16, og bruker mye deler fra dette. Våpenet er i bruk av det amerikanske forsvaret. Det har vært flere forskjellige kortere M16-varianter gjennom tidene, for eksempel XM-177 og CAR-15 fra 1960-tallet. På begynnelsen av 1990-tallet bestemte den amerikanske hæren seg for å kjøpe inn et våpen som skulle erstatte pistoler og maskinpistolen M3 med noe kraftigere. M4 ble produsert av Colt og ble først gitt til US Army Rangers. I 1999 fikk marinekorpsets oppklaringsavdelinger også M4. I 2005 annonserte Colt at det tyrkiske selskapet Sarsilmaz Arms Industry skal produsere M4 på lisens. Dette er første gangen et Colt-produkt skal produseres utenfor Nordamerika. Varianter. SOPMOD Block I med utstyr Charlotte Corday. Marie Anne Charlotte Corday d'Armont (født 27. juli 1768, henrettet 17. juli 1793), var den som myrdet Jean-Paul Marat i 1793. Corday var medlem av en aristokratisk, men fattig familie. Hun var utdannet ved "Abbaye aux Dames", et kloster i Caen i Normandie. Hun var positiv til den franske revolusjonen, og var en entusiastisk tilhenger av girondinerne. Jean-Paul Marat (1743–1793) var medlem av den radikale jakobinerfløyen som igangsatte skrekkveldet og massehenrettelsene, kjent som skrekkveldet, som fulgte de tidlige fasene av revolusjonen. Han var journalist, og utøvde sin makt gjennom avisen "L'ami du peuple" ("Folkets venn"). I 1789, da Marat fikk 22 girondinere arrestert, begynte Charlotte Corday å tenke på at hun skulle drepe ham. Henrettelsen av kong Ludvig 16. (21. januar 1793) og Marats voldsomme beskyldninger mot den ledende girondineren Jacques Pierre Brissot bidro til at familien hennes tok beslutningen om å gjennomføre planene. Med et eksemplar av Plutarks "Parallelle liv" under armen reiste hun fra Caen til Paris 9. juli, der hun bodde på Hotel de Providence. Hun kjøpte en kniv på "Palais-Royal", og skrev sin "Tale til de franskmenn som er tilhengere av lov og orden", der hun forklarte sine handlinger. Hun oppsøkte Marat og tilbød seg å gi ham informasjon om et planlagt girondineropprør i Caen. Hun ble først avvist, men i hennes andre forsøk, 13. juli, slapp Marat henne inn til seg (han utførte det meste av arbeidet fra et badekar på grunn av en hudlidelse). Marat skrev opp navnene på girondinerne etter hvert som Corday dikterte dem. Hun trakk kniven opp fra skjerfet og hogg den i brystet hans, og punkterte en lunge, hovedpulsåren og venstre hjertekammer. Han utbrøt "A moi, ma chère amie!" ("For meg, min kjære venn"), og døde. Det er dette øyeblikket som gjengis i Jacques-Louis Davids maleri. Under rettssaken tilstod Corday at hun hadde utført drapet alene, og sa «Jeg drepte en mann for å redde 100 000». Fire dager etter at Marat ble drept, døde Charlotte Corday under giljotinen. Henrettelsen satte ingen stopper for jakobinernes terror. Marat ble en martyr, og byster av Marat erstattet krusifikser og religiøse statuer, som det nye regimet ikke tolererte. Det kvinnefiendtlige synet til mange av de revolusjonære lederne ble forsterket av Cordays handlinger. Revolusjonen vendte seg nå med full styrke mot Marie Antoinette, kongens fengslede enke. Entusiasmen overfor Marat varte i om lag to år. I løpet av denne tiden endret folkets holdning seg, og Charlotte ble etter hvert husket som en som hadde gitt sitt liv for å redde landet fra et monster. Tamilsk. Tamil (தமிழ்) eller tamilsk er et dravidisk språk som har sitt kjerneområde i delstaten Tamil Nadu i India og i nordlige og østlige deler av Sri Lanka. Det finnes også store tamilspråklige folkegrupper i land som Malaysia og Singapore. Før snakket man tamilsk i India og Pakistan helt til Ariske folkeslag kom til India. I 1996 var det tamilske språket det 18. mest utbredte språk i verden, med over 80 millioner brukere verden over. (Se også Norsk-Tamilere.) Historie. Som et dravidisk språk, stammer tamilsk fra proto-dravidisk. Språklig rekonstruksjon antyder at Proto-dravidisk ble snakket rundt det tredje årtusen f.Kr, muligens i regionen rundt den nedre Godavari-vannregionen i India. Materialet tyder på at for tilhørere av proto-dravidisk var kulturen knyttet til det neolittiske komplekset av Sør-India. [30] Den neste fasen i den rekonstruerte proto-tamilske historie er proto-sør-dravidisk. De språklige funnene tyder på at proto-sør-dravidisk ble snakket rundt midten av det andre årtusenet f.kr., og at proto-tamilsk dukket opp rundt det 3. århundre f.Kr.. De tidligste epigrafiske bekreftelsene av tamilsk regner man med at har blitt skrevet ned kort tid etter at de faktisk oppstod. [31] Blant indiske språk har tamilsk den eldste ikke-sanskritiserte indiske litteraturen. [32] Scholars kategoriserte språkets historie i tre perioder: den gamle tamilske periode (300 f.Kr. – 700 e.Kr.)., den middeltamilske periode (700-1600) og den moderne tamilske periode (1600-nåtid). Ifølge Hinduismen ble språket tamilsk imidlertid grunnlagt av Murugan, en viktig gud i mange tamilske områder. Offisiell status. Det internasjonale tamilske flagget. Teksten betyr "Alle land er vårt hjem, alle folk er vår ætt." Tamil er et av de 22 offisielt anerkjente «nemnde språk» i India der delstaten Tamil Nadu bruker det som sitt offisielle språk. Tamil er også et av de offisielle språkene i Singapore og Sri Lanka. Dialekter. Det finnes naturlig nok flere tamilske dialekter som skiller seg fra hverandre, både med hensyn til ordtilfang og intonasjon. De mest kjente er; En hører for eksempel lett om en person kommer fra India eller Sri Lanka, og gjerne hvor i landet han eller hun kommer fra. Men forskjellene er likevel ikke større enn at folk flest vil forstå hverandre. Tamilsk dagligtale kan, i større eller mindre grad, være ispedd engelske ord og termer. Det gjelder særlig for personer som har gått på skoler med stort fokus på engelsk, og i samfunnsgrupper der det å beherske engelsk gir sosial status. I diaspora ser man i økende grad at tamil blir ispedd lånord fra majoritetsspråket, for eksempel norsk. Beslektede språk. Flere andre sørindiske språk som for eksempel malayalam og telugu er nært beslektet med tamil og har ifølge språkforskere utviklet seg fra tamil i perioden fra 800-tallet til 1300-tallet. De deler derfor noe av det samme ordtilfanget, og kan for en utenforstående høres relativt like ut. Skriftsystem. Tamil leses fra venstre til høyre. Enkelte bokstaver ble i sn tid hentet fra sanskrit, et annet klassisk indisk språk, men tamil har utviklet sitt eget særegne alfabet, "vatteluttu". Dette er et såkalt analytisk stavingsalfabet som følger strengt fonetiske prinsipper. Kan du bokstavene, trenger du altså ikke slå opp i en ordbok for å kunne uttale et ord korrekt. Alfabetet har i alt 247 bokstaver: 5 korte og 5 lange vokaler, 2 diftonger og 18 konsonanter, samt et spesialtegn, "āytam", som viser hvordan enkelte bokstaver skal uttales. Resten av bokstavene er det som kalles for glyffer i lingvistikken, og inneholder både en konsonant- og en vokalkomponent. I hvert enkelt ord utgjør hver slik glyff èn stavelse. Tamil i en dataalder. I Unicode har de indiske alfabetene hver sin side, slik at bokstaver med samme uttale har samme posisjon i kodetabellen. Tamilske datafolk og språkforskere ønsket lenge et annet programmeringssystem der hvert stavingssymbol har sin egen kodeposisjon. Etter hvert er imidlertid Unicode nå på vei til å bli det rådende systemet, også når det gjelder tamil. Språkhistorie. Tamil er et av de få levende klassiske språkene, med en ubrutt litterær tradisjon som går mer enn 2700 år tilbake i tid. Skriftspråket har endret seg lite på denne tida, og klassisk litteratur har fortsatt en sterk posisjon, både i folks bevissthet og i utdanninssystemet. Eksempelvis brukes fortsatt dikt skrevet så langt tilbake som i det 1. hundreåret når dagens skoleelever skal lære seg alfabetet. I mellomperioden ble både ordtilfang og litterære former påvirket av sanskrit. Siden er mange av disse lånordene blitt fjernet fra skriftspråket for å gjøre det mer autentisk. Denne endringen har gått hånd i hånd en økende entnisk-språklig bevissthet som har gjort seg gjeldende blant tamilske intellektuelle, kanskje særlig utover siste halvdel av 1900-tallet. Endringene har også vært begrunnet med at behovet for å gjøre tamilsk litteratur mer tilgjengelig forståelig for vanlige folk. Enkelte nyere forfattere har likevel prøvd å gjenoppfriske noe av språkbruken fra den eldre periodens i verkene sine. Harald Schjelderup. Harald Krabbe Schjelderup (født 1895 i Tvedestrand, død 1974) ble Norges første professor i psykologi i 1928. Schjelderup tok doktorgrad i eksperimentell psykologi, og i 1922 ble han professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. I 1928 ble dette professoratet omgjort til psykologi. Under den andre verdenskrig var han en fremtredende motstandsmann og ble i 1943 arrestert og satt i konsentrasjonsleir frem til 1945. Harald Schjelderup var sønn av biskop i Kristiansand stift Kristian Vilhelm Koren Schjelderup d.e. (1853–1913) og Henriette Nikoline Hassel. Han var bror av den senere biskop i Hamar Kristian Schjelderup (1894–1980). I 1912 tok han realartium ved Kristiansand katedralskole. Deretter begynte han å studere teologi, men gikk senere over til realfagsstudier, og ble assistent hos professor Lars Vegard. Sammen med ham utga han et par avhandlinger om krystallanalyse av atomenes struktur. Samtidig studerte han også filosofi, og fikk Monrads gullmedalje for avhandlingen «Hovedlinjer i filosofiens utvikling fra midten av det 19. aarhundrede til vor tid». I 1917, bare 21 år gammel, ble han universitetsstipendiat i filosofi og reiste til København, hvor han studerte under professor Alfred Lehmann. Sammen med broren utdannet Schjelderup seg på 1920- og 30-tallet til psykoanalytiker hos Eduard Hitschmann i Wien og Oscar Pfister i Zürich. Han ble en sentral person for introduksjonen av psykoanalysen i Norge. I 1934 var han med å stifte Norsk psykologforening og Norsk Psykoanalytisk Forening. På 1950-tallet utførte han en studie av langtidsvirkninger av psykoterapi som muligens er den første av sitt slag. Schjelderup forsøkte å forene de naturvitenskapelige områdene av psykologien med psykoanalysen. Dette gjorde ham til en omstridt person i de medisinske og psykologiske fagmiljø. Mest kjent ble kanskje konflikten med legen Gabriel Langfeldt. Schjelderup var også interessert i blant annet religionspsykologi og parapsykologi ut fra et psykoanalytisk perspektiv, og han skrev avhandlinger innen disse emnene. Han skrev også forordet til Anna Elisabeth Westerlunds bok "Synsk" i 1968. Lokalene til Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo er kalt Harald Schjelderups hus. Den kjente legen Vilhelm Schjelderup er hans sønn. Fanny Duckert. Fanny Duckert (født 11. februar 1948) er en norsk psykolog. Hun er professor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hennes forskningsfelt er innen organisasjonspsykologi og rusbruk. Duckert stilte som kandidat ved rektorvalget i 2005, men tapte. MKULTRA. MKULTRA var et forskningsprogram i regi av CIA i USA. Formålet med programmet var å utvikle nye metoder for bevissthets- og adferdskontroll hos mennesker. Prosjektet ble formelt startet i april 1953 og var en etterfølger til forskningsprogrammene «Bluebird» og «Artichoke», som også var opptatt av bevissthetskontroll. I løpet av programperioden var 80 forskningsinstitusjoner involvert. Programmet ble avsluttet i 1964. En del enkeltprosjekter fortsatte imidlertid også etter den tid. Struts. Strutsen ("Struthio camelus") er en stor flyveudyktig fugl som er hjemmehørende i Afrika (tidligere også Midtøsten). Den har et svært karakteristisk utseende med lang hals og lange føtter, og har evnen til å løpe i omkring 74 km/timen, noe som gjør den til den raskeste landlevende fuglen. Strutsen er også verdens største fugl og legger de største fugleegga. Strutsen veier fra 93 til 130 kg, selv om enkelte hanner har blitt veid til 155 kg. Hannene kan bli rundt 2,5 meter høye, mens hunnene er fra 1,7 til 2 meter høye. Fjærene hos hannene er for det meste svarte, og hvite ytterst på vingene og ved stjerten. Hunnene og unge hanner er gråbrune og hvite. Hodet og halsen er nesten nakne, med bare et tynt lag dun. Strutsen lever i nomadiske grupper på 5 til 50 fugler, som ofte lever sammen med andre gressende dyr, f.eks. antiloper og sebraer. Strutsen lever hovedsakelig av planter, den eter også insekter. Hannen blir kjønnsmoden når den er 2 til 4 år, hunnen blir kjønnsmoden omtrent 6 måneder før hannene. Hannen lager reiret, som er ei grop i bakken som er ca 30 til 60 cm djup. Reiret, som er felles for flere hunner, kan ha 15 til 60 egg, der hvert egg i gjennomsnitt er 15 cm langt og 13 cm bredt, og veier 1,4 kg. En enkelt hunn legger gjerne mellom 4 og 10 av eggene. Hunnen ruger om dagen, hannen om natta. Rugeperioden er fra 35 til 45 dager. Strutsen har i mange år levert produkter til mennesket. Tidligere var strutsefjær svært populære til pynt på klesdrakter. I dag drives det oppdrett av strutser for produksjon av strutsekjøtt. Kjøttet er magert, men minner litt om oksekjøtt. I motsetning til det mange tror, gjemmer ikke strutsen sitt eget hode i sanden når den blir redd. Jonny Ditlefsen. Jonny Ditlefsen (født 19. mai 1964) er en fotballdommer fra Mo IL. Siden debuten hans i Tippeligaen 16. mai 1991 i kampen mellom Tromsø og Sogndal har han dømt over 100 kamper i den øverste divisjonen. Han har også vært autorisert FIFA-dommer i periodene 1993-1994 og 1998-2000. Ditlefsen startet dommerkarrieren sin i 1982 og allerede i 1986 dømte han finale i Norway Cup. Det påfølgende året ble han oppnevnt til divisjonsdommer, det vi i dag kaller regionsdommer. Kun 3 år etter fikk han status som elitedommer og Tippeliga-debut våren 1991. Samme året dømte han cupfinalen for junior. Han har dømt 136 kamper i Tippeligaen. Godwins lov. Selv om loven ikke nevner det så er det en tradisjon i mange nyhetsgrupper på Usenet at med en gang en slik sammenligning blir gjort så er diskusjonstråden ferdig, og den som nevnte nazistene har automatisk tapt den gjeldende diskusjonen. Det blir sett på som dårlig skikk av brukergruppen på Usenet å lage en slik sammenligning bevisst; for å avslutte en diskusjon. Det er et anerkjent tillegg, "Quirks unntak", som sier at enhver bevisst påkalling av Godwins lov vil være mislykket. Se også. Reductio ad Hitlerum London Eye. 200px London Eye er et stort pariserhjul som ligger like ved Themsen i London. Det er Europas største pariserhjul med en høyde på 135 meter. Den har 32 «øyer» (vogner). London Eye åpnet i 1999 og var lagd for århundreskiftet 1999-2000, men ble en så stor turistattraksjon at det ble stående. Det har 3,5 millioner besøkende hvert år. På en klar solskinnsdag er det mulig å se 40 kilometer i hver retning. Det tar 25 minutter for å rotere en hel runde. Hjulet stopper aldri å gå og passasjerene må gå ombord i kapslene mens hjulet er i bevegelse. Elena av Spania. Elena, hertuginne av Lugo (Elena María Isabel Dominica de los Silos de Borbón y de Grecia de Marichalar) (født 20. desember 1963 i Madrid) er "infanta" (prinsesse) av Spania. Hun er eldste datter av kong Juan Carlos og dronning Sofia, og søster av prins Felipe og prinsesse Cristina. Prinsessen tituleres "Hennes Kongelige Høyhet" og tiltales som "Deres Kongelige Høyhet". 18. mars 1995 giftet Elena seg med Jaime de Marichalar y Sáenz de Tejada i Sevilla. Han fikk tittelen hertug av Lugo, og Elena ble dermed hertuginne av Lugo. Ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse 21. januar 2010. Jaime de Marichalar mistet da sine titler og tiltaleformer, mens prinsessen fortsatt har hertuginnetittel. Infanta Elena er nummer fire i arverekken til den spanske tronen, etter sin bror og hans to døtre. Elena er innehaver av storkors av St. Olavs Orden. Jaime de Marichalar. Jaime de Marichalar y Sáenz de Tejada (født 4. juli 1963 i Pamplona) var gift med prinsesse Elena av Spania, datter av kong Juan Carlos. Han er sønn av Amalio de Marichalar y Bruguera, Conde de Ripalda, og hans kone, Concepción Sáenz de Tejada y Fernández de Bobadilla. Han har studert økonomi og markedsføring i Madrid og Dublin, og jobbet i en årrekke i Paris. For tiden arbeider og bor han i Madrid. Han giftet seg med prinsesse Elena den 18. mars 1995 i Sevilla, og ble da gitt tittelen hertug av Lugo. Han ble titulert "Hans Eksellense Hertugen av Lugo". Ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse 21. januar 2010. Han mistet da sine titler og tiltaleformer. Cristina av Spania. Cristina, hertuginne av Palma de Mallorca (Cristina Federica Victoria Antonia de la Santísima Trinidad de Borbón y de Grecia) (født 13. juni 1965 i Madrid) er "infanta" (prinsesse) av Spania. Hun er andre barn og yngste datter av kong Juan Carlos og dronning Sofia av Spania, og søster av prins Felipe og prinsesse Elena. Hun er nummer sju i arverekken til den spanske tronen. Prinsessen tituleres "Hennes Kongelige Høyhet" og tiltales som "Deres Kongelige Høyhet". Hun har studert statsvitenskap og internasjonale forhold i henholdsvis Madrid og New York, og har arbeidet hos UNESCO i Paris. Hun er dessuten FN-ambassadør. 4. oktober 1997 giftet hun seg med håndballspilleren Iñaki Urdangarin i Barcelona. Ekteparet ble gitt titlene hertug og hertuginne av Palma de Mallorca av kong Juan Carlos. Cristina er innehaver av storkors av St. Olavs Orden. Ringkrigen. Ringkrigen utspiller seg i J.R.R. Tolkiens alternative fortid, i Midgard i de siste årene av tredje tideverv. Før ringkrigen ble Det siste forbundets krig i det andre tideverv utkjempet, og endte med Saurons fall. Disse ni personene bidrar med å styrte Sauron i løpet av Ringkrigen, og mange av de gjenværende, frie folkeslagene slutter seg til disse og blir med å kjempe mot det store mørket. Holmstad. Holmstad er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, ved Eidsfjorden. Holmstad er i dag bygdesentrum for den indre delen av Eidsfjorden. Stedet har barne- og ungdomsskole, barnehage, grendehus, ungdomsklubb og kolonialbutikk. På Holmstad ligger også Indre Eidsfjord kirke, som ble bygd i 1970. I forbindelse med kirken er det også kirkegård Holmstad har fylkesveiforbindelse opp Holmstaddalen, over Sortlandseidet til Sortland. Langs Eidsfjorden går fylkesvei mellom Frøskeland og Sandnes i Hadsel. Holmstaddalen er et godt jordbruksområde med flere gårdsbruk. I dalen var det i tidligere tider en del samisk befolkning. En gammel reindriftsgamme i dalen er nå vernet. I Sildpollen ved Holmstad var det tidligere et stort fiskevær. Da sildefisket var på det største i siste halvdel av 1800-tallet hadde Sildpollen i en periode Norges tredje travleste telegrafstasjon. Holmstad har utsikt mot Ræka, Vesterålens nest best kjente fjell etter Møysalen. Ræka ligger på den andre siden av Eidsfjorden. På Holmstad finnes idrettslaget Sprint IL. Idrettslaget har avdelinger for fotball, volleyball, svømming og gang- og turmarsj. En periode hadde Nord/Sprint seniorlag i fotball for menn, men i dag er fotballaktiviteten kun på barnenivå. Sortland Orienteringslag har et o-kart som dekker området mellom Holmstad/Holmstaddalen, Frøskeland og Jennestad. Øverst i Holmstaddalen ligger Ånstadblåheia alpinanlegg, det eneste alpinanlegget i kommunen. Carl Deichman. Carl Deichman (født 1700 i Odense i Danmark, død 21. april 1780 i Porsgrunn) var en verkseier, kanselliråd og mesén. Carl Deichman var sønn av biskop Bartholomæus Deichman og ektefelle Else Rosenmeyer som senere bodde i Norge, der de døde. De fikk stor etterslekt, blant annet i familien Løvenskiold, gjennom datteren Margrete som var gift med Herman Leopoldus Løvenskiold som eide Borgestad gård, der bispefruen bodde sine siste år. Biskopen hadde også sønnene Peter og Vilhelm Deichmann, som var offiserer. Carl Deichmans eksakte fødselsdato er ikke kjent fordi kirkebøkene brant med Viborg domkirke i 1726. Han fikk undervisning hjemme i latin, språk, historie og statsvitenskap, og ble i voksen alder ansatt ved hoffet til Fredrik den 4. Carl Deichman bosatte seg i Porsgrunn der han bodde til sin død. Ved sin død hadde Deichman opparbeidet en betydelig boksamling, 6000 bind. Denne samt andre gjenstander ble testamentert bort til Christiania som dermed kunne åpne sitt første folkebibliotek i 1785: Deichmanske bibliotek. Dette biblioteket var et forbilde for de folkebiblioteker som senere skulle bli åpnet i Norden. Steve Ovett. Stephen Michael James «Steve» Ovett (født 9. oktober 1955 i Brighton) er en tidligere britisk friidrettsutøver. Ovett var et enestående talent som tenåring, og ble europamester for juniorer på 800 meter 1973. Allerede året etter tok han sølv på samme distanse i europamesterskapet for seniorer. Han fikk sin første olympiske erfaring i 1976 da han ble nummer fem på 800 m. Det følgende året etablerte han seg som verdens fremste 1500 meter-løper, bl.a. ved å vinne Verdenscup-finalen i Düsseldorf. Han var ubeseiret på distansen fra 1977 til den olympiske finalen i 1980. Ovett ble europamester på 1500 meter i 1978, og tok nok en gang sølv på 800 meter. Under OL 1980 i Moskva kronet han karrieren med gull på 800 meter, foran sin store rival og landsmann Sebastian Coe. På spesialdistansen 1500 meter måtte han imidlertid nøye seg med bronse bak Coe og øst-tyskeren Jürgen Straub. Ovett forbedret fire verdensrekorder på 1500 m og en engelsk mil i perioden 1980 til 1983, i tillegg til å vinne Verdenscup-finalen på 1500 meter i 1981. OL 1984 i Los Angeles ble ingen suksess. Han slet med astmaproblemer og ble sist i finalen på 800 meter. Han kvalifiserte seg også til finalen på 1500 meter, lå lenge godt an, men kollapset da det gjenstod en runde. De senere år av karrieren sin satset Ovett på 5000 meter, og deltok i tre internasjonale mesterskap i 1986 og 1987. Den største suksessen på distansen opplevde han da han vant Samveldelekene i 1986. Etter at han la opp 1990 har han bl.a. jobbet som TV-kommentator. Han er i dag bosatt i Australia. Han har en sønn som også er et stort friidrettstalent. Nord/Sprint Idrettslag. Nord/Sprint Idrettslag (stiftet 10. september 1979) er et idrettslag på Holmstad i Sortland kommune i Nordland. Idrettslaget har avdelinger for fotball, volleyball, svømming og gang- og turmarsj. Fotball. En periode hadde Nord/Sprint seniorlag i fotball for menn, men i dag er fotballaktiviteten kun på aldersbestemt nivå. Draktfargene til fotballaget er svart- og rødstripete skjorte, svart bukse og strømper. Ben Elton. Ben Elton (født 3. mai 1959 i London) er en engelsk komiker og forfatter. Han ble født inn i en immigrantfamilie bestående av akademikere (Ben er nevøen til historikeren Geoffrey Elton), og han studerte ved Godalming Grammar School og universitetet i Manchester. Han debuterte som stand-upkomiker og komedieforfatter kort tid etter at han sluttet ved universitetet i 1980. Han har også hatt suksess med musikaler han har skrevet. TV. I 1980 skrev og opptrådte han i Granada Televisions sketsjshow "Alfresco", som også er bemerkelsesverdig for at Stephen Fry, Hugh Laurie, Emma Thompson og Robbie Coltrane var med i det tidlig i karrieren sin, men mottok dårlige kritikker. I tillegg opptrådte Elton i BBCs komedieprogram "The Oxford Roadshow", som han også var vert for, men også dette programmet fikk dårlige kritikker. Etter hvert fikk Elton suksess med liveshowet sitt, og han ble leid inn av "The Comedy Store" i London som konferansiér, og fikk også en del TV-opptredener som et resultat av dette. Eltons første store TV-suksess var som medforfatter av sitcom'en "The Young Ones". I 1985 ble han den yngste manusforfatteren for BBC da hans idylliske komedie-drama "Happy Families", som hadde Jennifer Saunders og Adrian Edmondson i hovedrollene, ble sendt på TV. Elton opptrådte i den femte episoden som en liberal fengselsdirektør. Kort tid senere greide han å samle noen av de han hadde arbeidet sammen med i serien "The Young Ones", og de skrev sammen "Filthy, Rich and Catflap", som ble godt mottatt da det gikk på TV. Eltons rykte som en favoritt blant de nye komedieforfatterne førte til at han ble oppringt av Richard Curtis, som var på utkikk etter en annens mening før han skulle skrive den andre sesongen av "Sorte orm", siden den første sesongen hadde blitt mislikt av sjefene for BBC. Elton svarte på bønnene om hjelp, og tilførte hovedpersonen, spilt av Rowan Atkinson, en passende mengde kynisme. De tre episodene Elton var med og forfattet var en stor suksess, og de forblir muligens hans mest anerkjente arbeid innen TV-produksjon. I 1998 fikk Elton sitt eget TV-program, "The Ben Elton Show". Hans siste sitcom for TV var "The Thin Blue Line", som hadde handling fra en politistasjon, og som også hadde Atkinson i hovedrollen. Serien gikk i to sesonger (1995 og 1996). Filmer. Ben Elton gjorde en kort opptreden sammen med Michael Keaton i Kenneth Branaghs filmversjon av "Much Ado About Nothing" Bak kamera skrev og regisserte Elton filmversjonen av sin roman "Inconceivable", som han kalte "Maybe Baby" (2000). Musikaler. I den siste tiden har Elton gått over til en karriere inne musikalsk teater, der han har vært medforfatter til "The Beautiful Game" sammen med Andrew Lloyd Webber, og senere i rockemusikalene "We Will Rock You", som inneholder musikk av Queen, og "Tonight's The Night", som inneholder musikk av Rod Stewart. Ordo Templi Orientis. Ordo Templi Orientis er latinsk for Østens Ordenstempel. Ordenen er også kjent som den Orientalske Tempelridderordenen og navnet søker å henspille på den allegoriske tilknytningen mellom tempelridderordenen og renessansen. I middelalderen var den muslimske verden hovedsetet for vitenskapelig tenkning og filosofi, åndelig så vel som materiell. O.T.O. bruker myten om hvordan tempelridderne som dro til det hellige land ble påvirket av denne visdommen og brakte kunnskapen tilbake til Europa. Her forberedte de grunnlaget for renessansen ved å forene Østens og Vestens Mysterier. Derfor ble Ordenen undertrykt og anklaget for blasfemi av kirken og kongen: overtroens og tyranniets representanter. Historie. O.T.O. var tidligere kjent under navnet Fraternitas Lucis Hermeticæ (Lysets Hermetiske Broderskap). Reuss skrev i jubileumsutgaven av Oriflamme at ordenen i 1902 ble reorganisert under navnet Ordo Templi Orientis (den Orientalske Tempelridder Orden) av Ordenens Åndelige Far og grunnlegger Dr. Karl Kellner, Theodor Reuss, Dr. Frantz Hartman og Heincrich Klein. Ordenen grunnlegges: 1895-1902. Reuss fortsetter med å fortelle at Kellner hadde allerede 7 år tidligere, i 1895 e.v., kontaktet ham for å se om det var mulighet til å danne et "Academia Masonica", et frimurerakademi, med navnet "”Orientalischer Templer Ordens”". Akademiet skulle gi frimurere en mulighet til å studere doktrinene til Lysets Hermetiske Broderskap som Kellner mente han hadde mottatt da han i løpet av sine reiser møtte representanter for denne ordenen. Denne nøkkelen, påstod Kellner, åpnet døren til sannheten bak både religionenes og frimureriets mysterier. I Ordenens første konstitusjon blir denne hemmeligheten omtalt som det rene og ubesmittede Lysets hermetiske magi. Det ble ikke noe av planene siden Reuss på den tiden var opptatt med å gjenopplive Ordo Illuminatorium sammen med en viss Leopold Engel, som Kellner ikke hadde noe til overs for. Planene om et frimurerakedemi ble derfor lagt på is på ubestemt tid, noe Reuss tydelig ble skuffet over. Da Reuss i 1902 e.v. brøt med Engel, bestemte han seg derfor for å ta kontakt med Kellner. De ble enige om å søke autorisasjon til å arbeide i frimurerritene til den Gamle og Primitive Memphis ritus, den Orientalske Mizraim ritus og den Swedenborgianske ritus. Dette ga dem et så komplett system av grader som det var mulig å skaffe til veie innen frimureriet og dette dannet Ordenens ytre sirkel. Denne måtte medlemmene gå gjennom før de kunne bli invitert til den indre sirkelen, hvor det ble undervist i nøkkelen til Kellner. Ordenen vokser: 1902-1912. Reuss blir dermed i 1902 Ordenens første overhode, mens Kellner, blir posthumt utnevnt til æresmedlem av X° og dermed forhenværende Nasjonal Stormester General for Tyskland i 1912. I tillegg starter Reuss å utgi et ordenstidskrift dette året, som han kaller Oriflamme. Her skisseres et ordenssystem hvor de ulike frimurerritene til den ytre sirkelen blir delt opp i syv seksjoner eller grader. Frem til publiseringen av konstitusjonen til Ordenen, går disse syv gradene gjennom flere forandringer. I 1906 publiseres den første konstitusjonen til Ordenen, hvor det skisseres et tregradsystem: Den første graden, Prøvemedlem, var for de som kun var i brevkontakt med Ordenen. Den andre, lekmedlemmer, var den ytre sirkelen som bestod av de syv gradene som var beskrevet i de tidlige numrene til Oriflamme. Den siste graden, den indre sirkelen eller de innvidde, var der nøkkelen kunne studeres. Med andre ord ble det beskrevet et nigradsystem, delt inn i tre seksjoner, hvor Ordenens Stormestre hadde den tiende graden. Under Reuss var det opp til den enkelte Nasjonale Stormester Generalen å utvikle den ytre sirkelen, man måtte gå gjennom før man kunne bli tatt opp i den indre sirkelen. Navnet på riten de utviklet for denne ytre sirkelen delte derfor sitt navn med den nasjonale seksjonen den ble arbeidet i. Reuss sitt system ble derfor kjent som Veritas Mystica Maxima, etter navnet på hans Nasjonale Storloge. Samtidig som Ordenen grunnla flere loger i Tyskland, begynte Ordenen å spre seg til andre land og grunnla med dette flere Nasjonale Storloger. Den viktigste, rent betydningsmessig for O.T.O. sin utvikling ble grunnlagt i Storbritannia i 1912 av Aleister Crowley, og fikk navnet Mysteria Mystica Maxima. Crowley fikk dessuten i oppgave av Reuss å revidere systemet til Ordenen, slik at det ble et enhetlig praktisk og filosofisk, med sitt hovedfokus på Lovens Bok og dens thelemiske lære. Ordenen reformeres: 1912-1922. I 1904 mottar Crowley Lovens bok, med dens budskap om en revolusjon i den menneskelige tanke og handling, grunnlagt på den thelemiske lov: Gjør hva du vil. Vi ser fra korrespondanse med Reuss og Oriflamme at han ivrig aksepterte denne loven som grunnlaget for O.T.O. Etter et mislykket forsøk på å etablere den Gnostiske Messen, som Crowley skrev for O.T.O., som offisielt sakramentalt rituale for medlemmer av Rose Croix frimureriet, på en frimurerkongress i 1920 ble Reuss isolert fra sine tidligere kollegaer. Det brøt også ut krangel mellom ham og Crowley, spesielt over den thelemiske læren som Reuss i henhold til Crowley anklaget for å være kommunistisk. Crowley insisterte likevel på at Reuss i et av sine siste brev utnevnte ham som overhode for Ordenen, men man finner ingen slike brev og Crowley selv hevdet han hadde mistet det. For en diskusjon vedrørende dette se nedenfor som omhandler susseksjonen innen ordenen. Under Crowley utviklet Ordenen seg til et system på 12 grader og ved Reuss sin død i 1923, ble han innsatt som Ordenens Overhode med tittelen Frater Superior Phønix XII° O.H.O. Fra dette året ble Mysteria Mystica Maxima navnet på de første innledende gradene, den ytre sirkelen, snarere enn på den Nasjonale Storlogen i Storbritannia. Ordenen under Crowley: 1923-1947. Samtidig, blant annet på grunn av første verdenskrig, mistet Crowley kontakten med de andre avdelingene av Ordenen. De eneste han hadde kontakt med var de som ble drevet av hans disipler i Sør-Afrika, Australia, Nord-Amerika, Storbritannia, Tyskland og Sør-Amerika. Til tross for iherdige forsøk fra Crowley sin side på å snu utviklingen, var det på slutten av hans liv, selv om det var spredt enkeltmedlemmer omkring i flere land, kun en aktiv loge, kun en loge tilbake, Agape Loge i California, USA. Kalifatet: 1947-1985. Etter Crowleys død i 1947 ble «Kalifatet» grunnlagt for å sikre susseksjonen i Ordenen. Den første Kaliffen ble Karl Germer. Germer var en stille og tilbaketrukket mann som hadde overlevd de tyske konsentrasjonsleirene hvor han ble satt på grunn av sitt arbeide for Ordenen. Under ham ble Ordenens hovedfokus derfor rettet mot publisering av Crowleys verker. Samtidig stoppet han med få unntak innvielsen av nye medlemmer inn i Ordenen og etter noen få år i sitt virke som O.H.O. la han ned Agape Loge. I 1962 døde han dessuten uten å utnevne sin etterfølger, noe som førte til kaos. Crowley hadde forutsett denne muligheten og hadde i hemmelighet gitt Grady L. McMurtry autorisasjon til å ta over som Frater Superior Kaliff Hymenæus Alpha XII° O.H.O. Med utgangspunkt i disse «Kalifatbrevene», gjenopplivet han med hjelp av de få gjenlevende medlemmene fra Agape Loge ordenen. På grunn av fragmenteringen under Germer så eksisterte det en rekke rivaliserende fraksjoner. I 1985 vant O.T.O. en rettssak hvor de ble anerkjent som de rettmessige innehaverne av tittelen og suksesjonen til O.T.O. fra Crowley. Siden hans død har Ordenen vært under ledelsen til Frater Superior Kaliff Hymenaeus B XII° O.H.O. som har fortsatt revideringen av systemet til det uttrykket vi kjenner O.T.O. under i dag. Ordenen i dag. Ordenen er i dag en verdensomspennende, ideell organisasjon, med forgreninger i over 25 land og over 4000 medlemmer. Den består av et internasjonalt hovedkvarter under ledelse av Frater Superior, to storlosjer under ledelse av de Nasjonal Stormestergeneralene og en rekke nasjonale seksjoner under ledelse av Frater Superiors Representanter i de respektive landene. Ordenens Nasjonale Overhoder. Ordenens manifestasjoner nasjonalt har vært inntil nylig av sporadisk art, med unntak av kjerneområdene hvor Theodor Reuss og Aleister Crowley og hans disipler bodde. Det er således en rekke hull i Storlosjenes eksistens og det er først de siste tyve årene at Ordenen har manifestert Nasjonale Storlosjer av mer stabil karakter. Struktur. Ordenen har en hierarkisk struktur som ledes internasjonalt. Under denne har du en rekke Storlosjer og nasjonale seksjoner. I tillegg til den Gnostisk Katolske Kirken så organiseres aktivitetene til Ordenen av en rekke avdelinger som er knyttet opp mot gradsystemet. Internasjonalt. Høyest i hierarkiet finner vi det Internasjonale Hovedkvarteret. Dette ledes av Ordenens Ytre Overhode sammen med Generalkassereren og Generalsekretæren. Disse danner Høyrådet som er Ordenens høyeste administrative avdeling og har ansvar for å drive Ordenen internasjonalt så vel som å overse utviklingen i de landene som ennå ikke har fått sin egen Storlosje. Nasjonalt. Ordenen har gått vekk fra den opprinnelige politikken hvor man ofte grunnla Storlosjer uten å la dem modnes til den størrelsen og erfaringen som kreves for å opprettholde en forsvarlig drift av Storlosjer. Når nok infrastruktur er opprettet til at dette er mulig opprettes derfor nasjonale seksjoner som ledes av Frater Superiors utvalgte representant for den regionen. Når disse har modnet nok vil de etterhvert kunne etablere en Nasjonal Storlosje. Den Amerikanske Storlosjen. Den amerikanske storlosjen ble først grunnlagt i 1919, men stoppet etterhvert å fungere. Det var fra gjenlevende medlemmer av denne Storlosjen at O.T.O. på mange måter gjenoppsto i 1969. Den ledes av Frater Sabazius X° som Nasjonal Stormestergeneral som ble innsatt i 1995. Den Engelske Storlosjen. Den engelske Storlosjen ble gjenåpnet i 2005 med Frater Hyperion X° som Nasjonal Stormestergeneral 93 år etter grunnleggelsen av den første engelske Storlosjen i 1912. Nasjonale Seksjoner. Ordenen har nasjonale seksjoner i en rekke land: Island, Finland, Sverige, Danmark, Norge, Russland, Tyskland, Israel, Østerrike, Belgia, Bulgaria, Kroatia, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Makedonia, Nederland, Skottland, Slovenia, Spania, Jugoslavia, Canada, Australia, Japan, New Zealand, Taiwan, Tyrkia, Brazil og Sørafrika. Disse ledes av Frater Superiors Representant som besørger for den daglige driften av landets medlemmer og avdelinger. O.T.O. Norge har hatt aktiviteter siden begynnelsen av åttitallet og drives av Frater Evmaios VII° Frater Superiors Representant for Kongeriket Norge. Den Gnostisk Katolske Kirken. Den Gnostisk Katolske Kirken, eller Ecclesia Gnostica Catholica, er Ordenens kirkelige arm, og har som hovedfokus å administrere sakramenter som dåp, konfirmasjon, giftemål, begravelse, de hellige Ordener og Messens Mirakel. Kirkens autoritet er delt opp i følgende Hellige Ordener: Patriark, som er Kirkens overhode. Primat, som Patriarkens nasjonale representant. Biskop. Prest og Prestinne. Diakon. Alle disse Ordener er nært knyttet opp mot Ordenens gradstruktur og deres innvielser informerer således deres virke som offiserer i E.G.C. Avdelinger. Ordenen består av en rekke ulike typer avdelinger, noen av dem av mer initiatorisk art, mens andre av mer administrativ art. Disse har forskjellige plikter og privilegier innen Ordenen og er nøye forbundet med Ordenens gradsystem. Leir. En Leir er benevnelsen for den seksjonen hvor innvielsen til Minervalgraden (0°) finner sted. Temaet for Minervalgraden i henhold til Crowley er Tiltrekning til et solsystem. Den er en utpost til Mysterienes Oase og fungerer i stor grad som et kontaktpunkt for de som måtte være interesserte i O.T.O. Det er få plikter forbundet med å drive en leir og Leirmesteren må være minst medlem av I°. Oase. Mysterienes Oase er den seksjonen hvor innvielsene inn i I°-III° finner sted. Temaet for disse gradene i henhold til Crowley er fødsel, liv og død. En Oase drives av den Mest Mystiske Mester som er minst medlem av III° og to medlemmer som er minst medlem av I°. Den skal være i stand til å holde regelmessige innvielser uten hjelp utenfra opp til og med III°. Utover at det forventes at den arrangerer kurs, workshops og foredrag av diverse slag, forventes det dessuten at den arbeider mot å sette opp jevnlig den Gnostisk Katolske Messen. Losje. Losjen har foruten pliktene forbundet med Oasen plikt til å regelmessig sette opp den Gnostisk Katolske Messen. I tillegg skal den sørge for å spre Thelemas Lov gjennom foredrag, kurs, publikasjoner etc. rettet mot offentligheten og være i stand til med hjelp fra Høyrådet å innvie inn i gradene IV°, P.I. og Ridder av Øst og Vest. Den drives av den Mest Mystiske Mester som er minst medlem av V° og to andre medlemmer som er medlemmer minst av III°. Perfeksjonslosjen. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i IV° forekommer. Crowley benevnte temaet for denne graden som opphøyelse. Den regnes sammen med P.I. som en tillegsgrad og utdyping av III°. Jersualemskonsil. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i P.I. forekommer. Crowley benevnte temaet for denne graden som tilintetgjørelse. Dette er den siste graden i den ytre triaden og fullender således syklusen som startet i Minervalgraden. Den er således også den siste graden som alle mennesker som er frie, myndige og av godt ry har en ukrenkelig rett til. Øst og Vest Losje. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i graden Ridder av Øst og Vest forekommer. I denne graden må de innvidde undertegne et nytt løfteformular hvor de sverger å spre Thelemas Lov. Dette er den første av gradene som man kun kan motta ved invitasjon og regnes som en bro mellom den ytre og den andre triaden. Rose Croix Kapittel. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i V° forekommer. Denne graden søker å spre skjønnhet, harmoni og kjærlighet til resten av Ordenen og er ansvarlig for de sosiale aspektene til Ordenen. Kapittelet ledes av den Mest Vise Regent. Senatet. Dette er den første av de styrende forsamlingene til Ordenen og er hvor innvielsen inn i graden Ridder av den Røde Ørn forekommer. I dette senatet eksisterer det en forsamling kalt for Valgkollegiet som består av 11 personer og som sitter på dette kollegiet i 11 år. Valgkollegiet styrer affærende til den ytre triaden og leirene, oasene og losjene. Valgkollegiet ledes av Presidenten. Mystisk Tempel. Dette er navnet på seksjonen hvor innvielsene inn i VI° forekommer. Den er Ordenens utøvende eller militære forsamling og representerer den verdslige makten til den Øverste og Mest Hellige Konge i hvert land. Hvert medlem er underlagt militær disiplin. Egenhendig eller sammen med sine kamerater er hver Ridder edssvoren til å gjennomføre ledelsens bestemmelser. Stortribunalet. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i graden Storinkvisitorkommandør forekommer. Dette er Ordenens dømmende forsamling, som avgjør alle tvister og klager som ikke har blitt avgjort av Rose Croix Kapittelet eller Losjemestrene. Dets kjennelser kan ikke ankes, såfremt et medlem av Valgkollegiet gir samtykke i å bringe saken frem for åttende grads Areopagus. Alle medlemmer av Ordenen, selv de av høyere grader, er underlagt Stortribunalet. Konsistorium av den Kongelige Hemmelighet. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i graden Prins av den Kongelige Hemmelighet forekommer. Hvert medlem av denne graden vier seg til å fremme Loven på en meget spesiell måte; for denne graden er den første i hvilken begynnelsen til den innerste hemmelighet erklæres åpent. Høyrådet. Dette er seksjonen hvor innvielsene inn i VII° forekommer, som er Generalstaben til sjettegradshæren og fra dens medlemmer utpeker den Øverste og Mest Hellige Konge det Høyrådet. Høyrådet er pålagt å styre hele den andre triaden eller Elskerne. Alle medlemmer av syvende grad reiser som Ordenens Høyst Utmerkede Storgeneral Inspektører, og rapporterer på eget initiativ til den Øverste og Mest Hellige Konge når det gjelder tilstanden i alle Losjer og Kapitler; til det Høyrådet når det gjelder alle saker vedrørende den andre triaden; og til Valgkollegiet når det gjelder den tredje. Dette er den høyeste nasjonale myndigheten. Høyrådet ledes av den Nasjonale Generalstormesteren i det enkelte landet. Areopagoset. Dette er seksjonen hvor innvielsene inn i VIII° forekommer. Denne graden en filosofisk forsamling. Da dens medlemmer er fullt instruert i Ordenens prinsipper, bortsett fra på ett punkt, helliger de seg til forståelsen av hva de har lært i sin innvielse. De har makt til å omgjøre bestemmelsene til Stortribunalet, og til å løse alle konflikter mellom noen av de styrende forsamlinger. Og dette gjør de på grunnlag av de store filosofiske prinsipper. For det vil ofte hende at det er strid mellom to parter, hvor begge har rett fra sitt eget synspunkt. Foran åsynet til Areopagus står et uavhengig Laugsparlament. Innen Ordenen, uavhengig av grad, danner medlemmer av de forskjellige håndverk, handeler, vitenskaper, eller yrker, forskjellige Laug, lager sine egne lover, og arbeider for sitt eget beste i alle saker som har med deres arbeid og leverbrød å gjøre. Hvert Laug velger det mest fremragende medlem til å representere det fremfor åttendegrads Areopagos; og alle tvistemål mellom de forskjellige Laugene drøftes foran denne forsamling, som vil avgjøre i overenstemmelse med Ordenens høye prinsipper. Dets bestemmelser går for bekreftelse til Den Hellige Kunnskaps Høyeste Sanktuarium, og derfra til Tronen. Denne seksjonen er i tillegg Ordenens internasjonale styringsorgan og ledes av Frater Superior. Den Hellige Kunnskaps Sanktuarium. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i IX° forekommer. Graden er syntetisk og den fremste plikten til dens medlemmer er å studere og praktisere gradens teurgi og taumaturgi, men i tillegg må de være forberedt på å handle som direkte representanter for den Øverste og Mest Hellige Konge, utstrålende hans lys på hele verden. Dog, som følge av deres innvielses natur, må de tilsløre sin stråleglans i en sky av mørke. De beveger seg usett og uten å bli gjenkjent blant de yngste av oss, mens de med listighet og høyverdighet leder oss inn mot de hellige uutsigelige mysterier til det Sanne Lys. Tronen. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i X° forekommer. Den Øverste og Mest Hellige Konge utpekes av O.H.O. Han har det endelige ansvar for alt innen hans hellige kongerike. Palasset. Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i XII° og XI° forekommer. Den ledes i likhet med tronen av Frater Superior. Tronfølgen til det høye embedet O.H.O. avgjøres på en måte som ikke skal erklæres her og alle medlemmer av Ordenen er valgbare. Gradssystem. Ordenen består av et gradert system som minner i struktur om andre initiatoriske broderskapsforeninger slik som Frimureriet. Det er tretten nummererte og tolv unummererte grader. Disse deles igjen inn i tre Grader eller "triader": Eremitten, Elskerne og Jordens Menneske i tråd med Lovens Bok. Innvielser. Ordenens fremste pedagogiske verktøy er dens rituelle innvielser inn i gradene. Ordenens forståelse av innvielse er at den assisterer hvert enkelt menneske med å trenge gjennom til sin egen stjernekjerne. Menneskets lys er formørket gjennom at denne kjernen er ikledd lag på lag som hindrer lyset å skinne gjennom. Innvielser fungerer således som at man avkler de ytre lagene som hindrer lyset å skinne gjennom. Innvielsen som sådan er således et individuelt prosjekt og som Ordenen kun kan gi en påbegynnelse, fokus og referanseramme for hvor og hvordan den kan oppstå i ens eget liv. I hver grad blir man derfor presentert for symbolske og allegoriske verktøy, som det er meningen at du skal kunne benytte deg av for å kunne leve et mer harmonisk og suksessrikt liv. Gradene er strukturert slik at de gjennom allegori og symbol kan instruere individet i sin ferd gjennom livet. Således symboliserer de første 6 gradene, Minerval til og med Perfekt Innvidd prosesser som kjennetegner ethvert liv: unnfangelse, fødsel, liv, død, opphøyelse og tilintetgjørelse. Gradene etter disse er en utvidet kommentar på II eller livet. Ordenen gir således instruksjon i de grunnleggende mysterier som livet tvinger en til å undres over og hver grad representerer dessuten ulike stadier hvor man gradvis tar på seg mer ansvar og mottar flere privilegier. Hemmelighetsholdelse. Det er kun det pedagogiske hjelpemiddelet, det vil si selve innvielsens form og gradenes grep, tegn, steg og ord, man avlegger en hemmelighetsed om i O.T.O.. Selve innholdet i gradene regnes som universelle sannheter og Ordenen påstår at hvis de skal ha noen verdi må de uttrykkes gjennom enkeltmedlemmets liv. Ordenens doktriner regnes således ikke som hemmelige i seg selv og ordenen publiserer mange bøker og tidsskrifter som uttrykker og illustrerer den thelemiske lære, som ordenens doktriner hviler på. Ordenen mener også at det er dessuten flere aspekter ved hemmelighetsholdelsen enn bare å holde det pedagogiske hjelpemiddelet hemmelig: den mener at at en del av virkemidlene virker best ved at kandidaten ikke på forhånd er klar over dem og at diskresjon i seg selv er en dyd som den ønsker at dens medlemmer skal lære seg. Denne diskresjonen tenkes at skal muliggjøre en fortrolighet mellom medlemmene som man kun kan finne mellom de nærmeste venner og dermed er dette med på å legge en av de mange viktige grunnsteinene til det Universelle Brorskapet som Ordenen aspirer mot å manifestere. Riter. Ordenen består av to riter, den første Mysteria Mystica Maxima består av gradene fra 0°-VII°. Dette er de såkalte forgradene til O.T.O. og tar navnet sitt fra den første Storlosjen i England hvor denne riten dannet de ytre gradene. Den andre riten er Fraternitas Lucis Hermeticæ og består av gradene fra VIII°-XII°. Dette er det såkalte egentlige O.T.O. og der Ordenen åpent underviser i sine hemmeligheter. Triader. I henhold til Lovens Bok er Ordenen også inndelt i tre Grader eller triader: Jordens Menneske som utgjør gradene fra 0°-P.I., Elskerne som utgjør gradene fra V°-VII° og Eremitten som utgjør gradene VIII°-XII° Lære. Ordenen erklærer at alle som har valgt å undergå den heroiske bragd det er å inkarnere seg, blir før eller siden stilt overfor de samme spørsmålene: hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, og hvor går jeg? Antikkens filosofer søkte å gi svar på disse tre spørsmålene og over Akademiet i Athen sto det «Kjenn deg selv». Dette er det de hermetiske skriftene kalte Magnum Opus, det Store Verket og som Ordenen søker å assistere sine medlemmer med. Med andre ord er det Store Verket til ethvert menneske å erkjenne sin egen sanne natur og forsøke å uttrykke denne gjennom sitt liv. Hva dette innebærer vil gi forskjellige svar, avhengig av hvem og hvor man er i livet. Det Store Verket regnes således som et individuelt prosjekt og det ordenen mener den kan tilby er kun luft, næring og vann. Det er derfor i stor grad opp til medlemmene selv å tolke og uttrykke lærdommene i gradene. Et av Ordenens høye formål har tradisjonelt vært å kjempe mot undertrykkelse og fremme individets frihet og dets fremgang i lys, visdom, forståelse, kunnskap og makt. Dette søkes oppnådd gjennom skjønnhet, mot og vidd, på grunnlaget til det universelle brorskap. Susseksjonen. Susseksjonen i O.T.O. har vært mye omdiskutert helt siden Theodor Reuss, ordenens første overhode, sin død i 1923. Det har også vært en del misforståelser på gang, spesielt bør det nevnes at mange feilaktig har trodd at Weidakonferansen i 1925 dreide seg rundt å velge Crowley som O.H.O. 1. Det franske O.T.O.. Det franske O.T.O. ble stiftet i 1908 med innsettelsen av Gerard Encausse som Nasjonal Stormestergeneral for den franske Storlosjen. I praksis fungerte O.T.O. som en papirorden og Encausse drev hovedsakelig med sine egne sysler gruppert under Martinistordenen og Memphis og Mizraim ritene. Hemmeligheten til O.T.O. ble kun gitt til spesielt utvalgte om den ble gitt i det hele tatt. Det er lite trolig at andre enn Encausses næreste medarbeidere visste noe mye om O.T.O. Encausse døde under andre verdenskrig hvor han tjente som feltlege og ble etterfulgt Henri Détré, som i tillegg til hans autorisasjon i O.T.O. også tok over ledelsen av Martinistordenen og Memphis og Mizraim ritene. Beklageligvis døde Détré to år senere og hans arvtager Bricaud hadde ingen grunnleggende interesse i O.T.O. og tar ikke over som Nasjonal Stormestergeneral for den franske seksjonen. Mao. kollapser og dør ut den franske seksjonen av Ordenen i 1918. 2. Det slaviske O.T.O.. Det slaviske O.T.O. ble ledet av Czeslaw Czynski. Reuss mister kontakten med ham under første verdenskrig og man hører aldri mer om denne seksjonen av Ordenen og den må derfor anses som utdødd. 3. Det tyske O.T.O.. Denne delen ble stiftet med Reuss som første Stormester, i 1921 innsatte han Heinrich Traenker som Nasjonal Stormestergeneral. Traenker innrømmer i et brev til Charles S. Jones datert 8. mars 1924, at han ikke har noe interesse i O.T.O. og at han aldri har gjort noe ut av autorisasjonene annet enn å sitte på dem og ta over Reuss sitt Ordensarkiv etter hans død i 1923. Endog videre kan han fortelle at selv om han har vært medlem fra begynnelsen var det ingen unntatt Reuss, Kellner og Hartman som visste om hans medlemskap og at Storlosjen under ham kun hadde to medlemmer, inkludert ham selv, den ene en overvintrende person fra Reuss sine dager. Traenker er langt mer opptatt av sin egen bevegelse Collegium Pansophicum. Faktisk visste ingen om Traenker før han kontakter Charles Stansfeld Jones og de ved en tilfeldighet forteller sin aktiviteter i ulike Ordener til hverandre i et brev, noe som blir opptakten til Weidakonferansen. 4. Det sveitsiske O.T.O.. Det sveitsiske O.T.O. ble også stiftet av Reuss som første Stormester i 1916, men i 1917 gikk han av til fordel for Rudolf Laban de Laban-Varalya. Etter at Reuss forlot Ascona hvor Storlosjen hadde sitt tilholdssted i 1918 dalte også interessen blant medlemmene. Laban la formelt ned den sveitsiske Storlosjen i 1919 og den eneste avdelingen under hans styre søkte senere om og fikk regularisering inn hos den regulære Sveitsiske Storlosjen for frimureriet. Mao. kollapset også denne seksjonen av Ordenen. 5. Det amerikanske O.T.O.. Det amerikanske O.T.O. ble først grunnlagt i 1921 med Charles Stansfeld Jones som første Stormester. Før dette fungerte Jones som såkalt Visekonge under autorisasjonen til Crowley. Dette var den mest suksessrike av Storlosjene og hadde flere aktive Losjer som alle aksepterte Thelema. 6. Det danske O.T.O.. Det danske O.T.O. ble grunnlagt av Carl William Hansen som Stormester i 1921. Hansen opererte denne seksjonen omtrent som Encausse hadde operert det franske O.T.O., som et vedheng som kun utvalgte fikk ta del i og som få visste noe særlig om. Etter Reuss sin død visste ingen om denne nasjonale seksjonen og man fikk ikke kontakt med den før Hansens etterfølger Grunddal Sjallung den 9. september 1938 skrev til Crowley: "As I have stated we have lost connections with other branches of the Order, which may have developed very special lines not fully known to us. [...] I therefore should be very grateful you could give me all possible information also concerning your appointment as O.H.O. of the Order, that I may place them before my Danish Supreme Council." De to diskuterer hvordan det danske O.T.O. kan regulariseres inn under Crowley og det blir lagt planer for at de nyeste ritualene og instruksjonene skal bli kopiert og sendt til Hansen. Arbeidet med å regularisere det danske O.T.O. blir brått stoppet med at andre verdenskrig bryter ut. 7. Det australasiske O.T.O.. Det australasiske O.T.O. ble grunnlagt allerede i 1916 av Ernest W. T. Dunn og Frank Bennett. Men i 1921 tar Bennett over etter Dunn som Stormester for seksjonen. Thelemitten Bennett leder Ordenen til en renessanse, men så blir ordenen i australia rammet av skandalisering fra tabloidpressen og blir erklært for å være en kjærlighetskult. Selv om den ikke blir formelt lagt ned så stopper alt aktivt arbeide og seksjonen dør ut med Bennett i 1930. 8. Det sørafrikanske O.T.O.. Ble grunnlagt av James Thomas Windram i 1913. Windram en thelemitt driver den sørafrikanske avdelingen i stillhet, etter at han får finansielle problemer går derimot også all aktiv drift av seksjonen dukken og den dør ut med ham i 1936. Windram forblir allikevel en intens støtte til Crowley frem til sin død. 9. Søramerika. Ble grunnlagt av Arnold Krumm-Heller i 1908. Krumm-Hellers i henhold til sin sønn og arvtager i alle hans ordener forteller senere at Krumm-Heller aldri grunnla eller arbeidet i noen losjer, eller innvidde noen med utgangspunkt i sin O.T.O. bevilling. Seksjonen som sådan var aldri i drift og Krumm-Heller gjorde et poeng ut å sende de i hans hovedgeskjeft Fraternitas Rosicruciana Antiqua som var interessert i O.T.O., først til Crowley for innvielse og etter hans død til Crowleys arvtager Karl Germer. 10. Det Britiske O.T.O.. Crowley ble innsatt som Stormester for den britiske Storlosjen i 1912. Han grunnla flere avdelinger og fikk raskt en del medlemmer som ivrig arbeidet i de reviderte ritualene han skrev for Ordenen. Under andre verdenskrig raider de britiske myndighetene Londonlosjen under unnskyldning av at et medlem som er en astrolog driver på med "fortunetelling." Etter dette er det ingen organisert aktivitet i England i løpet av Crowleys liv, selv om flere feilede forsøk blir gjort på å dra noe i gang. Weidakonferansen og O.H.O.. Som vi ser så var etter Reuss sin død, av 11 nasjonale seksjoner, 3 utdøde (den franske, sveitsiske og slaviske), 1 hadde droppet utenfor radaren (det danske), 1 var praktisk sett aldri i funksjon men lojal mot Crowley (det søramerikanske), fire var thelemisk orienterte (det amerikanske, britiske, sørafrikanske og australasiske) og en kom ved tilfeldighet i kontakt med Jones og Crowley (det tyske). I sitt brev fra mars 1924 med Jones foreslår Traenker som øverste og eneste representant for det Tyske O.T.O. Crowley som O.H.O. etter Reuss. Jones sier seg enig og støtter forslaget og skriver til Crowley om rapporterer om dette. Crowley skriver i sitt brev til Traenker 1. januar 1925: "I received from Frater Achad your nomination to the post of Frater Superior and O.H.O." men kommenterer "I may add that [Theodor Reuss] in the last letters that we exchanged definitely designated me to succeed him." Crowley hevder at han ikke lenger har brevet (noe som sett alene er troverdig da han på dette tidspunktet hadde mistet over 2/3 av sitt store arkiv, inkludert ritualene og instruksjonene til O.T.O. som han selv hadde skrevet og som han måtte be om å få nye kopier av fra sine amerikanske tilhengere). I alle tilfelle så finnes det ikke noen andre dokumenter som utnevner noen andre som Reuss sin etterfølger og Crowley har som vi ser ovenfor støtten til samtlige av de ulike seksjonene implisitt gjennom at de senere fortsatte å behandle ham som O.H.O. og eksplisitt til de tyske og amerikanske seksjonene i det at de nominerte ham som O.H.O. Både Traenker og Jones blir innsatt under nye titler som Nasjonale Stormestergeneraler under Crowleys autoritet. Traenker og Crowley planlegger så en konferanse hvor de skal lansere Crowley som et slags motstykke til J. Krishnamurtti som verdenslærer. Jones vil ikke ha noe med konferansen og foruten Crowleys egen delegasjon bestående av ham selv og et par disipler så deltar kun Traenker og noen få av hans nærmeste betrodde fra Collegium Pansophicum. Weidakonferansen er noget spesiell da man inntil nylig hadde lite informasjon og kunnskap om det. Det var faktisk først når korrespondansen mellom de involverte menneskene dukket opp på 1990-tallet at man fikk et visst innblikk i hva som foregikk. Weidakonferansen kollapser på grunn av personlige konflikter mellom Crowley og Traenker (fasilitert i stor grad av at Traenker ikke snakket engelsk og Germer hele tiden måtte bistå som tolk) og deltagerne bryter opp i tre fraksjoner. Den største av disse består av Eugen Grosche som tar med seg størstedelen av Traenkers medlemmer i Collegium Pansophicum og danner Fraternitas Saturni, denne grupperingen aksepterer Thelema, men ønsker ikke å bli med i O.T.O. eller å ha Crowley som leder. Den nest største delen av konferansen bestod av Crowley og hans disipler. I tillegg fikk han med seg flere av Traenkers nøkkelspillere, deriblant Karl Germer, som var hovedfinanseren av Traenkers esoteriske bedrifter og Martha Kuentzel. Begge disse ble med i Crowleys Ordener O.T.O. og A.'.A.'. Den minste grupperingen bestod av Traenker, hans kone og et par lojale støttespillere. Etter konferansen sto Collegium Pansophicum tilbake med brukket rygg og all åpen organisatorisk aktivitet forsvant i løpet av få år etterpå og døde ut med Traenker på tredve-tallet. Han tok allikevel hevn på Crowley ved å hevde at han selv var O.H.O. til tross for at han selv hadde understreket at han ikke hadde noen interesse av det, at han nominerte Crowley som Reuss arvtager og aksepterte Crowleys historie om at Reuss hadde utnevnt han som O.H.O. Crowley på sin side avsetter i henhold til konstitusjonen til O.T.O. Traenker som Stormestergeneral og innsetter i stedet Karl Germer. Utenfor Crowley og hans tilhengere er det med andre ord ikke noe O.T.O. å snakke om og han hadde støtte av samtlige av de nasjonale seksjonene, inkludert de som ikke deltok på Weidakonferansen, med unntak av den danske seksjonen som man ikke var klar over eksisterte. Denne seksjonen tok alliekvel kontakt på slutten av Crowleys liv for å regularisere seg selv. Susseksjonen etter Crowley. Crowley passet på at susseksjonen etter ham ikke skulle falle i like stor villfare som etter Reuss og utnevnte Germer i et brev datert 14.3 1942 som sin etterfølger som O.H.O. Han mistenkte allikevel som vi skal se under diskusjonen av Kalifatet at Germer kom til å feile i sin oppgave å utnevne sin etterfølger og ga ham vide fullmakter til å gjøre seg klar til å ta over i tilfelle Germer feilet. Ganske riktig, som Crowley forutså, Germer greide ikke å utnevne sin etterfølger og det som fulgte har vært preget av en lengre diskusjon om hvem som er hans rettmessige etterfølger. Til tross for dette har det allikevel eksistert kun fire seriøse konkurrenter om susseksjonen. S.O.T.O.. S.O.T.O. ble grunnlagt av Marcello R. Motta som var et A.'.A.'. medlem under Karl Germer. Han skrev nye ritualer og instruksjoner til O.T.O. som reflekterte hans egne interesser og ideer om O.T.O. I 1985 tapte han rettssaken mot Kalifatet og ble beordret om å stoppe å utgi seg for å være O.T.O. Interessant innrømmet han under rettssaken at han ikke var medlem av O.T.O. og at han aldri hadde blitt innvidd i O.T.O. T.O.T.O.. Det såkalte tyfonske O.T.O. ble grunnlagt av Kenneth Grant. Grants rolle i O.T.O. er en kompleks affære, ikke minst fordi han selv har endret fortellingen om sitt involvement og autorisasjon flere ganger. Grant startet som Crowleys personlige sekretær og Crowley skriver i sitt memorandum i 1945 dagboken: "(2) value of Grant. If I die or go to USA, there must be a trained man to take care of English OTO." Men Grant forsvinner gradvis ut av Crowleys liv og nevnes sjeldnere og sjeldnere i dagboken, før han forsvinner helt i 1947 dagboken. Hverken dagbøkene til Crowley eller hans korrespondanse med Kenneth Grant nevner noen innvielse inn i O.T.O. eller formell utnevnelse innen ordenen. Således ser vi at Germer skriver til Grant den 8. juni 1955: "You are not a full member of the O.T.O. at all. (You have knowledge of the IX, but that does not make you more than jus this! You have not accepted its Constitution, in fact you have been putting yourself repeatedly on record of being hostile to some of its provisions." Germer henviser her til det faktumet at Grant ikke var tatt opp i O.T.O. under Crowley, men først ble regularisert som IX' av Germer etter Crowleys død. Grants eneste bevis på sin status innen O.T.O. er hans signerte niendegradsed og bevilling til å drive en leir, begge utstedt av Germer i hans funksjon som O.H.O. Kritikken til Germer sentrerer seg rundt Grants New Isis Lodge manifesto som endelig hadde nådd Germer, hvor Grant ikke bare erklærer at han har endret systemet til O.T.O. uten Germers godkjennelse, men også misrepresenterer bevillingen til en Leir til å gjelde en Losje. Samme år, den 20. juli, kaster derfor Germer Grant ut fra Ordenen: "You are notified that the very small and limited authority I gave you at one time to establish a Camp of O.T.O. in the valley of London is withdrawn, and I formally expel you from membership in the Ordo Templi Orientis." Grants forklaring på hva som skjedde og hva som gjør ham til Ordenens leder har endret seg for hver tiår som har gått. Her ser man at han anerkjenner Germer som O.H.O. (han anerkjenner også Germer som verdensoverhode for O.T.O. i New Isis Lodge Manifesto) og bruker sin forbindelse med denne til å styrke sin autoritet i O.T.O. Han velger helt tydelig bevisst å ikke nevne at Germer hastet ham ut fra Ordenen og misrepresenterer fremdeles leirstatusen som losje. I tillegg fremstiller han det som om han drev losjen frem til 1956 under Germers autoritet, det vil si et år etter at Germer kastet ham ut. På 1970 tallet i et brev til en elev har historien endret seg noget. Det er tydelig at det faktumet at han var blitt kastet ut hadde nådd folks ører og han nå trengte å endre på historien. Her vektlegger han at selv om Germer var O.H.O. så hjalp ikke dette da han drev New Isis Lodge ut i fra helt andre prinsipper og fikk en magisk autorisasjon. Han argumenterer her med andre ord for en slags åndelig susseksjon som ikke er gyldig i rettsalene. Med andre ord er argumentasjonen nå at Germer aldri var O.H.O. og som sådan ikke hadde rett til å kaste ham ut. Han endrer også historien sin om hvordan han ble med i O.T.O. og nå forteller han at Crowley autoriserte et annet niendegradsmedlem fra den tiden David Curwen til å innvie ham i O.T.O. Som vi allerede har sett så aksepterte Grant Germer som O.H.O. helt til han innså at hans egen autoritet innen O.T.O. også falt med dette. Men uten Germer som O.H.O. har han heller ingen status eller bevis på sitt medlemskap i O.T.O. Det Sveitsiske O.T.O.. Herman Metzger dannet det såkalte sveitsiske O.T.O. på 1950-tallet med utgangspunkt i de påståtte rettighetene til en F.L. Pinkus. Det er meget usikkert hvor regulært disse rettighetene kan sies å ha vært da de synes å ha vært grunnlagt i at en forhenværende sekretær til Reuss og medlem av den den nå nedlagte Sveitsiske Storlosjen ga ham ordensmaterialer og foreslo at de skulle starte opp virksomhet. Metzger kom etterhvert i kontakt med Germer og anerkjente ham som O.H.O. Germer på sin side satte som betingelse for anerkjennelse av dem at de skulle regulariseres inn i O.T.O. Det vil si at de måtte begynne å bruke ritualene Crowley hadde skrevet for Ordenen. Et niendegradsmedlem Friedrich Mellinger ble satt til å overse denne utviklingen. Etter Germers død holdt Metzger valg hvor kun hans egne niendegradere var inviterte og han ble valgt som O.H.O. for sitt eget O.T.O. Etterhvert distanserte han seg fra O.T.O. og systemet undergikk stadig nye revideringer. Det sveitsiske O.T.O. opererer i dag etter helt andre linjer enn de til O.T.O. og under tittelen Ordo Illuminatorium. De hevder ikke å være O.T.O. men bevarer de historiske anene fra O.T.O. i sine ritualer og instruksjoner. De er også vennligsinnete mot Kalifatet og har formell autorisasjon som forskningslosje fra Kalifatet. Kalifatet. Germer benevnes som den naturlige kaliffen (som bokstavelig betyr etterfølger) og tittelen selv knyttes direkte opp mot O.H.O. tittelen i siste setning av det siterte avsnittet. Dette i tillegg til en rekke andre vide fullmakter autoriserte McMurtry til i tilfelle nødstilfelle å ta over Ordenen. I 1968 seks år etter Germers død samler McMurtry restene av Agape Losjen, den eneste aktive Losjen ved Crowleys død og sammen med dem starter han O.T.O. opp på nytt. Denne grupperingen er den eneste som suksessfult har forsvart retten til å kalle seg O.T.O. i en rettsal, noe den har gjort flere ganger. Den er også den som innehar rettighetene til navnet, tittelen etc. til O.T.O. i samtlige vestlige land, hvor organisasjonen er registrert. Allikevel så er det flere thelemitter og okkultister som bestrider Kalifatets rettmessighet til å erklære O.H.O. tittelen og susseksjonen vil nok fortsette å være omstridt. O.T.O. Norge. Det offisielle seglet til O.T.O. Norge O.T.O. Norge er navnet på den nasjonale seksjonen for Ordo Templi Orientis i Norge. Denne administrerer rundt hundre medlemmer fordelt på forskjellige byer og avdelinger og står for dag til dag driften av Ordenen nasjonalt og kontakten med Ordo Templi Orientis sitt internasjonale hovedkvarter. O.T.O. Norge regner seg på god vei til å danne en autonom seksjon i fremtiden. OTO Norge. O.T.O. har hatt organisert aktivitet i Norge lengre enn i noen andre europeiske land i nyere tid. Allerede i 1981 fikk det som i dag er en losje i Bergen bevilling til å drive det som ble kalt "«en assosiert leir»". Dette var et unntak, fordi det den gang ikke fantes initierte medlemmer i Norge. Leiren fungerte nærmest som en studiegruppe og som et kontaktpunkt for dem som var interessert i denne typen arbeid. De første initieringer inn i 0° på norsk grunn ble holdt i Bergen i august året etter, med til sammen fem kandidater. De første initieringer inn i I° fant sted i Bergen i 1982, da daværende Overhode for Ordenen, McMurtry, besøkte leiren i forbindelse med en lengre reise i Europa. Gruppen i Bergen vokste i årene som fulgte og på 90-tallet hadde man i underkant av 30 medlemmer, og man oppnådde etter hvert status som Losje. I dag er man nede i en bølgedal, og medlemstallet har blitt kraftig redusert i forhold til dette. På nasjonal basis har imidlertid O.T.O. vokst sakte men sikkert, og det er etter hvert blitt etablert egne grupper ellers i landet – Oslo, Trondheim, Mo i Rana, Fredrikstad og Stavanger. Arbeidet i disse gruppene varierer, fra å være rene kontaktpunkter til mer utviklede organisatoriske enheter som arrangerer initieringer, gnostiske messer, studiegrupper etc. I dag har O.T.O. ca. 100 medlemmer fordelt på de forskjellige gradene i Norge. Etter hvert har flere også blitt invitert til de høyere gradene, og som følge av dette ble det i 1992 e.v. dannet et pan-skandinavisk Rosenkors-kapittel under norsk ledelse. Organisasjons-strukturen har utviklet seg etter hvert som Ordenen har bekledd de forskjellige posisjonene, og O.T.O. i Norge er på god vei til å danne en autonom norsk seksjon. Struktur. O.T.O. Norge drives av en nasjonal administrasjon bestående av tre medlemmer. Dette er Frater Superiors Representant for Norge, Nasjonal Sekretær og Nasjonal Kasserer. Ledelse. For tiden så betjenes ledelsen av følgende medlemmer. Frater Superiors Representant: Den H. Utm. og Suv. Storinspektørgeneral +Evmaios VII°. Nasjonal Sekretær: Den Suv. og Perf. Pr. Gimel V°. Nasjonal Kasserer: Den Utm. Ridderherre +ὀμφαλός VI°. Adresse. Ordo Templi Orientis Norge, Postboks 247, 7477 Tiller. Avdelinger. Hugin & Munin Losje, Sangraal Losje, Heimdall Losje, Ain Soph Leir, Amrita Leir, Lidskjalv Leir, Akademi. a> «Skolen i Athen» fremstiller Platons akademi. Et akademi (gresk "akademeia") er en utdanningsinstitusjon eller forening til støtte for høyere læring innenfor ulike disipliner som vitenskap eller kunst. Navnet stammer fra Platons skole for filosofi og læring i Athen, grunnlagt ca. år 385 f.Kr.. Skolen i Athen lå i nærheten av et tempel i utkanten av byen som etter tradisjonen skulle være oppkalt etter helten Akademos. Navnet på tempelet kom også til å betegne Platons skole. Det første offisielle kunstakademiet, Accademia del Disegno, ble grunnlagt i 1563 i Firenze av Giorgio Vasari med hertug Cosimo I de' Medici og Michelangelo som ledere. En viktig oppgave for dette og senere akademier var å overflødiggjøre laugsystemet og heve kunstnerens status over håndverkerens ved å gi både teoretisk og praktisk undervisning. Denis Clement. Denis Clement (født 5. juli 1971 i Canada) er en canadisk musiker, kjent som trommeslager for bandene Tokyo Rose, Stone Soul Picnic, Steve Grove Trio, Spyral Jones og Camel. Han ble med progrockgruppen Camel i 2000 og var med under deres turné etter bandets utgivelse "Rajaz". Clement var også involvert i innspillingen av albumet "A Nod and a Wink" fra 2002 og livealbumet "The Paris Collection" fra 2001 samt den omfattende farvelturnéen i 2003. I dag bor Denis Clement i Gatineau, Québec, Canada, hvor han er frilanser som trommeslager og studiomusiker. Han arbeider også som musikklærer. Idag 2008, bor Denis i Flyinge, Sverige och arbetar fortfarande med musik. Han spelar bl.a. med Prince Robinson runt omkring i Europa men även med det lokala bandet The Boogie Dukes. Ræka. Ræka (nordsamisk: "Goivo") er et fjell i Vesterålen. Fjellet ligger på Langøya, i Sortland kommune, på vestsiden av Eidsfjorden. Fjellet er 607 moh. Ræka er Vesterålens nest best kjente fjell, etter Møysalen. Navnet Ræka har ingenting med dyret reke å gjøre, men kommer av et gammelt vesterålsk ord for "spade". Fjellet kan ligne litt på bladet av en gammel jordspade. Det gamle samiske navnet "Goivo" betyr snøskuffe. Det finnes et gammelt sagn om Eidsfjordtrollet som prøvde å grave en kanal fra Eidsfjorden til Skjellfjorden. Men skaftet på spaden (ræka) brakk, og trollet kastet spaden fra seg. Akkurat da rant sola, og bladet og skaftet ble til stein. Bladet ble fjellet Ræka, og skaftet ble Rækøya. Ræka ble besteget første gang i 1902 av engelskmennene Mundal og Ouster. Sirion. Sirion er en elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Denne elva var den største elva i Beleriand. Gjennom nesten hele elvas løp fra nord mot sør var den grenseskillet mellom øst og vest Beleriand. Karen Wynn Fonstad har antatt at lengden på elva er omtrent 627 kilometer i boka "Atlas of Middle-earth". Kilde. Sirions kilde var ved Eithel Sirion i den østre siden av Ered Wethrin, som lå mellom Ard-galen (senere "Anfauglith") og Mithrim og Hithlum. Den var bevoktet av tårnet Barad Eithel. Veien mot havet. Sirion fløt sørover langs Ered Wethrin, og passerte Serech myrene før elva rant inn i den trange brattsidede dalen mellom Ered Wethrin og fjellene Echoriath, denne dalen fikk navnet Sirions pass'". Så fortsatte Sirion videre mot sør inn i Beleriand, med skogen Brethil på den vestre siden av elva, og Dimbar og senere Doriath mot øst. Etter at elva forlater Doriath ved Aelin-uial ("Sirionmyrene") dykket elva ned under bakken i "Sirionfallene" ved Andram ("Langmuren"), hvor grunnen falt bratt. Et stykke lenger mot sør rant Sirion ut fra den underjordiske tunnelen, dette stedet fikk navnet Sirions porter. Derfra rant elva videre sørover gjennom skogen "Nan-Tathren" og videre til den møtte Balarbukta, som var en del av Belegaer, ved Sirions munninger. Tilløp. I rekkefølge fra nord til sør er de viktigste tilløpene til elva Sirion følgende: elva Rivil som fløt fra Dorthonion til den møtte Sirion ved Serech myrene, elva Mindeb som hadde sitt utspring i "Nan Dungortheb" og fjellene Ered Gorgoroth, elva Teiglin, elva Esgalduin av Doriath, elva Aros som fløt sør for Dorthonion (og også forbant elva Celon fra Himring og Himlad med Sirion) som møtte Sirion ved Aelin-uial, og elva Narog som sluttet seg til Sirion i "Nan-Tathren". Krysningspunkt. De største krysningspunktene som er nevnt i "Silmarillion" var Brithiach, der hvor veien fra Himlad krysset Sirion. Den samme veien krysset også elva Esgalduin ved Iant Iaur. I tillegg var det Doriaths ferger. Bebyggelse. Barad Eithel, ved Sirions kilde i fjellene Ered Wethrin, var den viktigste festningen for Fingolfin og hans sønn Fingon, og voktet antakeligvis et pass inn i deres rike Mithrim. Lenger mot sør, i Sirions pass, lå "Tol Sirion" (se "Øyer" under). Etter menneskenes komme, skapte Edain fra Haleths hus seg et hjem i skogen Brethil, og sindaene som ble styrt av kong Thingol la et beskyttende gjerde, Melians belte, rundt sitt rike Doriaht. Ved Sirions munninger, etter ødeleggelsen av Eglarest og Brithombar, ble "Havnene av Sirion" bygd av Círdan og hans folk. Øyer. Den viktigste øya i elva Sirion var "Tol Sirion". Den originale Minas Tirith ble bygd der av Finrod Felagund på dette strategiske stedet som kontrollerte Sirions pass der hvor det gikk inn i Beleriand mellom Ered Wethrin og Echoriath. Kort tid etter Dagor Bragollach ble festningen tatt av Sauron og øya ble da kjent som "Tol-in-Gaurhoth". Thalía. Thalía (født "Ariadna Thalía Sodi Miranda" 26. august 1971 i Mexico by) er en meksikansk sanger og skuespiller. Biografi. Thalía ses på som et ikon innen latino-genren, og synger i mange forskjellige musikkstiler (fra den meksikanske musikkformen "banda" til hiphop). Thalía har lansert musikkalbum på spansk, engelsk, portugisisk, fransk og tagalog, nasjonalspråket på Filippinene. Hun har solgt flere millioner CD-er, ikke bare i sitt hjemland Mexico, men også i hele Latin-Amerika, samt i Senegal, Elfenbenskysten, Filippinene, Russland og Japan med flere. Hennes internasjonale karriere har skutt fart som følge av hennes mange hovedroller i flere meksikanske telenovelas (såpeoperaer) i regi av det meksikanske fjernsynsselskapet Televisa. Hun begynte sin karriere som ung jente i barnegruppa "Din Din". Videre fortsatte karrieren med popgruppa Timbiriche på 80-tallet, som ofte kalles Mexicos svar på britiske S Club 7. I 1990 begynte hun sin solokarriere, og fikk hovedrollen i flere "telenovelas" i Mexico. Hun ble programleder i det spanske tv-showet "VIP Noche" i samarbeid med den spanske kjendisen Emilio Aragón. Hennes karriere vokser nå "på andre siden", nemlig i USA. Hun fikk hovedrollen i den amerikanske filmen "Mambo Café" i 1999, redigert av Reuben González. Nå er hun gift med Sony Musics tidligere president og Mariah Careys eks-mann Tommy Mottola. Hittil har hennes forsøk på det engelskspråklige markedet kun hatt moderat suksess. Fløyte. En fløyte er et instrument i treblåsefamilien. Fløyter produserer lyd ved at luft blåses mot en kant i instrumentet. De mest utbredte fløytene i musikk i dag er blokkfløyter og tverrfløyter. Innenfor de fleste typer etnisk musikk finnes også ulike fløyter, slik som panfløyte og blikkfløyte. Til sjøs brukes båtmannspipe som signalinstrument. I sport og spill kan dommere bruke dommerfløyte for å gi signal om dømming. Kroppsøvingslærere kan bruke fløyte i undervisningen. Fløyter av samme type er også anvendt som lydsignal i trafikkdirigering. I en hule ved Tübingen kalt "Hohle Fels" («hul klippe» på tysk), er det funnet fløyter laget av bein fra gribb og elefant, som dengang levde i området. Fløytene kan ikke være yngre enn 35 tusen år. Elias Figenschou. Elias (Hansen) Figenschou (født omkring 1599, død 1660), også stavet "Figenschoug", "Figenschou", "Figenschau" og "Fiigenschow", var en av Nordens fremste barokkmalere på 1600-tallet. Elias Figenschou ble født omkring 1599 i den lille byen Allgäu i Hindelang, angivelig på et gods der i Bayern. Byen beskrives som porten til Italia. Der drev familien Figenschou et stutteri som var kjent over hele Europa. Godset ble forøvrig solgt i 1600 til den mektige familien Fugger. Verdt å nevne er også at verdens første bok om hesteavl ble skrevet på godset. Faren til Elias Figenschou het Hans Fügenschuh. Navnet Fügenschuh skal visstnok bety «skoen som ikke trykker» på oldtysk. Sko var et statussymbol. Hans var en viden kjent og respektert salmaker. Figenschou produserte ypperste kvalitet, noe som førte til at de ble adlet i Østerrike. Hans takket ja til en invitasjon fra kong Christian IV av Danmark og Norgeog flyttet til København. Senere malte han portrett av den avdøde dansk-norske kongen; maleriet heter «Christian IV på likstrå» og ble utstilt i Billedgalleri Bergen. Maleriet er sannsynligvis en kopi etter Berent Hillwaerts. I Billedgalleri Bergen henger også portrettet av Margaretha Rasmusdatter Spons. Elias utdannet seg antakelig i Nederland og kom til Bergen, der han virket. Han malte også Norges første kjente landskapsmaleri, det er av Halsnøy kloster og henger på veggen i Skoklosters slott utenfor Stockholm. Elias giftet seg med datteren til fogden i Salten, hun het Anna Christensdatter Bloch. Faren het Christen Jensøn Bloch og moren var Birgitte Andersdatter Benkestok. Elias fikk barn med henne men døde relativt tidlig, og Anne giftet seg med fogden i Troms. Barna ble med nordover og ga mange etterkommere. Hun døde i 1689 på Karlsøy. Figenschou fikk borgerskap i Bergen den 14. august 1632. Han var kunstmaler og virket der i byen i tiden 1630–60. Han var den betydeligste i barokkens malerkunst i Norge. Det antas at han hadde gått i lære i Amsterdam, hvor han hadde forbindelse med ledende kunstmalere, og hans arbeider har flamsk påvirkning, med direkte «lån» av Rubens slik det kommer til uttrykk blant annet i Figenschous altertavle i Voss kirke. Han har malt en rekke presteportretter, portrettmedaljoner av tyske kjøpmenn og epitafier som henger i Mariakirken i Bergen. I Bergens Museum kan man se hans malerier av sogneprest Peder Gabrielsen og magister Bendix Nielsen Friis, deres hustruer og barn. Et vakkert og verdig kvinneportrett fra 1644 og et mannsportrett fra 1651 henger i Innvik kirke. I Bergen kom Figenschou i kontakt med en rekke kjøpmenn og prester nordover langs kysten. Kunstneren Ernst Lockertsen (1931–2003) fra Karlsøy i Troms var etterkommer av Figenschou. Det samme er musiker og kunster Tord Ustad Figenschou (f. 1982) fra Sandnes i Rogaland og skribent og gullmedalist på EXPO 96 Michael Holmboe (f. 1952) fra Stavanger i Rogaland. Også billedkunstneren Aslaug Duwe (født Nordli/Ditlefsen) er etterkommer av Figenschou. Sjøforsvarets vernedyktighetsmedalje. Sjøforsvarets vernedyktighetsmedalje er en av fire norske vernedyktighetsmedaljer fra Forsvaret. Tildeling. Medaljen tildeles som påskjønnelse for fullført førstegangstjeneste i Sjøforsvaret av Generalinspektøren for Sjøforsvaret (GIS), og utdeles etter direktiv fastsatt av GIS. Medaljen finnes i begge målformer og heter på nynorsk «Sjøforsvarets vernedugleiksmedalje». Medaljen tildeles vernepliktig personell som har gjennomført full militær førstegangstjeneste, samt vervede og befal med militær utdanning eller tjeneste av tilsvarende lengde, og kan i alminnelighet bæres med stjerne for hver etterfølgende to repetisjonsøvelser. Det kan ikke bæres mer enn tre stjerner til samme medalje. Kvinnelig personell oppnår medaljen etter tjeneste av tilsvarende lengde. Vernedyktighetsmedaljen knyttes til kvalifiserende tjeneste som eneste kriterium. Medaljen tildeles vernepliktige mannskaper/utskrevet befal før dimisjon ved utført førstegangstjeneste etter de til enhver tid gjeldende bestemmelser for godskriving av full militær førstegangstjeneste, herunder også mannskaper med 6 måneders tjeneste som godkjent fullført førstegangstjeneste. Som tjeneste i denne sammenheng teller også militær tjeneste ved FN-oppsetninger eller tjeneste ved fellesinstitusjoner/staber i Forsvaret og NATO. Personell som er blitt eller blir overført til Heimevernet før de har gjennomført full førstegangstjeneste i Hæren tildeles Heimevernets fortjenstmedalje etter sammenlagt 200 dagers tjeneste i Hæren og Heimevernet. Vernedyktighetsmedaljen rangeres som #48, etter Forsvarets innsatsmedalje. Utførelse. Medaljen er laget i bronse. På advers bærer den Sjøforsvarets våpenskjold, som er delt i fire med to ankere og to tårn. Revers har teksten på bokmål eller nynorsk, «SJØFORSVARET – FOR FRED OG FRIHET» eller «SJØFORSVARET – FOR FRED OG FRIDOM». Medaljen er rund og har en diameter på 30 mm. Den er opphengt i et bånd i Sjøforsvarets farger, blått og hvitt. Båndet er blått, 35 mm bredt og har ti vertikale hvite striper, hver 1 mm brede. Det kan utstyres med inntil tre stjerner. Stjernene var tidligere gylne av farge. I statuttene av 2011 er stjernen beskrevet som forsølvet. Stjerner. Etter tildeling av Vernedyktighetsmedaljen, tillates den båret med en stjerne for hver etterfølgende to repetisjonsøvelser, maksimalt tre stjerner. Det skal nyttes stjerner av fastsatt type til den enkelte forsvargrens medalje. Stadig tjenestegjørende personell, dvs. militært personell med yrkes- og kontraktsstatus, kan også tildeles en stjerne for hver sammenlagte 4-års tjenesteperiode, etter tildeling av medaljen uansett hvilken avdeling tjenesten er ved. Opptjening av tid for tildeling av stjerner under frivillig tjeneste etter plikttjenesten er underlagt de samme regler som for stadig tjenestegjørende personell. Befal og menige kan også tildeles en stjerne for FN-tjeneste av minimum 6 måneders varighet. Kvinnelig reservepersonell tildeles stjerner etter gjennomført tjeneste tilsvarende fullstendig førstegangstjeneste i forsvarsgren. Stjernene tildeles etter 5, 10 og 15 gjennomførte årlige øvelser/årlig tjenesteplikt. Hukommelse. Hukommelse kan defineres som evnen til å innkode, lagre og gjenhente informasjon. Innen psykologi studeres hukommelsen både på kognitivt og biologisk plan. Det er vanlig å skille mellom korttidshukommelse og langtidshukommelse. I alle faser kan hukommelsen bli påvirket av emosjoner, og den sies å være konstruktiv på den måten at den kan manipuleres av informasjon som inntreffer i etterkant av selve minnet. Korttidshukommelse. Korttidshukommelsen (KTH) er det stadiet hvor vi for første gang får en bevisst opplevelse av innkommen informasjon. Forskning viser at KTH har en kapasitet på omtrent 5-9 informasjonsenheter som vi kan uten å repetere huske i opp til 20 sekunder. Frem til 1970-tallet trodde man at KTH var et passivt lagringssted hvor informasjon midlertidig oppholdt seg før den enten ble tatt opp til varig lagring av langtidshukommelsen eller ble glemt. Banebrytende forskning gjort av bl.a. de britiske psykologene Alan Baddeley og Graham Hitch har imidlertid demonstrert at KTH er et mer komplekst og sofistikert fenomen enn tidligere antatt. Blant annet viser det seg at korttidshukommelsen selv består av flere komponenter og kan redigere, sette sammen og manipulere informasjon. På grunn av korttidshukommelsens aktive rolle, foretrekker mange forskere å kalle den for "arbeidshukommelse". Langtidshukommelse/minne. Med langtidshukommelse menes det lager av informasjon som finnes i minnet. Forskning viser at det er lite sannsynlig at det kun finnes ett ”lager” for hukommelse, derimot tilsier variasjonen i informasjon at det sannsynligvis er flere systemer. Støtte for at det finnes flere systemer kommer blant annet fra forskning på mennesker med hjerneskade. Det har imidlertid vært diskutert hvor mange slike systemer det kan være. Ved forskning er det funnet sterk støtte for at man kan skille mellom korttids- og langtidhukommelse, fordi man har funnet dobbel dissosiasjon for dette. Med det menes at noen pasienter har skadet korttidshukommelse, men intakt langtidshukommelse, mens andre pasienter viser det motsatte mønsteret. Man antar da at de ulike formene for hukommelse er knyttet til ulike deler av hjernen. Det kan finnes flere kompontenter innen langtidshukommelse. Ett skille går på hvorvidt minnene er bevisste eller ikke. Dette kalles deklarativ og non-deklarativ hukommelse, eller også kalt henholdsvis eksplisitt og implisitt hukommelse. Det er verdt å merke seg at det sterke skillet mellom deklarativ og non-deklarativ hukommelse nok er en overforenkling. Dette ser man på bakgrunn av forskning på amnesipasienter. Non-deklarativ hukommelse kommer til uttrykk i atferd og involverer ikke bevisst erindring. Enkelte mener at non-deklarativ hukommelse igjen deles opp i to systemer. Det perseptuelle representasjonssystem kan sees på som en samling av domenespesifikke moduler som operer på perseptuell informasjon. Et annet system er prosedural hukommelse, som referer til noe man kan gjøre. Et eksempel på dette er å lære å sykle. Finnes også andre former for non-deklarativ hukommelse: klassisk betinging, operant betinging, habituering og sensitisering. Deklarativ hukommelse kan også deles opp i flere undersystemer. Tulving (1972) foreslo at man kan skille mellom episodisk og semantisk hukommelse. Episodisk hukommelse refererer til minner som i biografisk kontekst i form av hendelser og episoder (f.eks. å huske en spesifikk middag hos bestemor), mens semantisk hukommelse refererer til generell kunnskap vi har om verden, uten at vi kan sette det i en biografisk kontekst (f.eks. hva dyr er eller hva ulike ord og uttrykk betyr). Ved hjelp av hjerneavbildingsteknikker har det blitt indikert at ulike hjerneområder er knyttet til henholdsvis episodisk og semantisk hukommelse. Mange tenker på episodisk hukommelse som en ”film” som kan spille på en indre skjerm, men i psykologien har man lenge visst at gjenhenting av minner er en konstruktiv prosess. Det betyr at når man tenker tilbake på ting som har skjedd, blir minnene påvirket av den konteksten man er i for øyeblikket. Dette har blant annet betydning i rettsvesenet, når det gjelder vitners hukommelse av hendelser. Også når det gjelder å se for seg hva som vil skje i framtiden bruker vi episodisk hukommelse. På bakgrunn av det vi mener har skjedd med oss tidligere, gjør vi en vurdering av hva som kan eller ikke kan skje. Det er likheter mellom disse formene for hukommelse. Tulving (2002) mener episodisk hukommelse i evolusjonær historie stammer fra semantisk hukommelse, men at det er et nyere hukommelsessystem og derfor mer sårbart. Episodisk hukommelse ligner autobiografisk hukommelse, men er ikke det samme. Førstnevnte relateres til mer trivielle hendelser i tilværelsen, og huskes i et kortere tidsrom. Til sammenligning relaterer autobiografisk hukommelse seg til hendelser som er viktig for personens forståelse av seg selv, og disse minnene kan være mange tiår gamle. Koding og gjenhenting involverer flere prosesser, og det er tydelig at det er mer komplekst enn man tidligere har antatt. Forskning på dette er basert på funksjonelle avbildingsteknikker og pasienter med hjerneskade. I hjernen har man funnet ut at hvert hukommelsessystem er knyttet opp mot ulike deler av hjernen. Dette gir støtte for antagelsen om at det er snakk om delvis separate systemer. Det er likevel sånn at et hjerneområde kan være involvert i et hukommelsessystem på ulike måter: enten det er snakk om innkoding, lagring av informasjon, kontroll av hukommelsesrelevante prosesser eller for gjenhenting av informasjon. Prefrontal cortex er viktig når det gjelder de fleste prosesser som involverer oppmerksomhet, og altså også for langtidshukommelse. Dorsolateral prefrontal cortex er viktig for deklarativ hukommelse. I semantisk hukommelse spiller anterior temporallapp en rolle. For episodisk hukommelse er det foreslått at følgende systemer er involvert: hippokampus, mammillærformasjonene, fornix og anterior talamisk nukleus. Når det gjelder læring av ferdigheter og prosedural hukommelse, er striatum og cerebellum viktige. I forskning på denne formen for hukommelse har Parkinsonpasienter spilt en viktig rolle. Laterale og mediale områder av partietallappene kan se ut til å være involvert i episodisk hukommelse. Det som er viktig å merke seg når det gjelder forskning på lokasjon av funksjoner i hjernen, er at det ofte blir å forenkle en kompleks virkelighet. Stort sett er mange flere områder involvert enn bare de som er nevnt her. hvor formula_2 er gjenkallelse, formula_3 er den relative styrken til minnet formula_4 er tid. En typisk grafisk fremstilling vil vise at det meste av glemmingen vil inntreffe de første timene og dagene etter innlæring. Etter denne perioden er det relativt lite informasjon som glemmes. De siste årene har man også i større grad forsket på emosjonenes betydning for hukommelsen. Forskningsmetoder. Man benytter ulike tilnærminger i hukommelsesforskningen. Innen eksperimentell forskning blir forsøkspersoner med normal hukommelse gitt ulike typer informasjon, og det blir gjort nøyaktige målinger av deres evner, som regel ved hjelp av datamaskiner. Moderne visualiseringsteknologi som positronemisjonstomografi og fMRI blir også i stor grad benyttet til å undersøke det biologiske grunnlaget for hukommelse i hjernen. Også kasusstudier hvor en utfører omfattende undersøkelser av folk med enten eksepsjonelt god hukommelse eller folk med svekket hukommelse (f.eks. amnesipasienter) har gitt viktige innsikter. Tilfellet HM som utviklet nærmest total anterograd amnesi etter bilateral fjerning av mediale tinninglapper i et forsøk på å behandle hans intraktable epilepsi, er et av de mest kjente enkeltkasus i nevropsykologiens historie. Problemstillinger og utfordringer. Hukommelsesforskningen lider av at en del forskningsresultater er vanskelig repliserbare. Videre finnes det store uenigheter om hvordan ulike hukommelsesystemer skal inndeles. Det har også vært utfordringer med tanke på å forene forskningen fra kognitiv og biologisk psykologi. Anvendt forskning. Individuelle variasjoner i hukommelsesevnen synes å være medfødt og genetisk bestemt, og det er lite trolig at man kan endre på dette. Riktignok er det utviklet ulike memoriseringsstrategier som mennesker i læringssituasjoner med fordel kan benytte seg av. Innen rettsspsykologien benyttes kunnskap om hukommelsen i forbindelse med gyldighetsvurdering av vitneutsagn, av erindringer i forbindelse overgrep e.l. som fant sted langt tilbake i tid og av hukommelsestap. Forskning viser at hukommelsen blir påvirket av emosjoner og sinnsstemninger. For eksempel har deprimerte mennesker en tendens til å huske negative minner om seg selv fremfor positive. De kommer i en «ond sirkel» hvor depresjon fører til overrepresentasjon av negative minner som igjen fører til økt depresjon. Innen klinisk psykologi blir dermed en del av den psykoterapeutiske behandlingen å hjelpe pasienten til å bryte et slikt tankemønster. Hukommelsestester blir benyttet til å kartlegge barn med læringsvansker og innen klinisk nevropsykologi til undersøkelse og behandling av hjerneskader. Visse former for hukommelsestester inngår også som en del av intelligenstester. Gloria Trevi. Gloria Trevi, døpt Gloria de los Angeles Treviño Ruiz (født 15. februar 1970 i Monterrey, Nuevo León, Mexico), er en meksikansk sanger. Gloria Trevis karriere og liv har vært like kontroversielt som vellykket, og har gitt henne betegnelsen «Mexicos Madonna». Bakgrunn. Trevi ble født i et voldelig og fattig hjem. Hun måtte slåss for å overleve da hun var liten på grunn av mangel på mat og penger. Fra hun var en liten pike ønsket hun å underholde, og lærte seg å lese lyrikk i en alder av fem år, deretter begynte hun å ta ballett- og pianoundervisning. Trevis foreldre skilte seg da hun var ti år, og det har vært påstått at moren hennes mishandlet henne og forsøkte å få henne fra å bli sanger. Gyldigheten i disse beskyldningene har aldri blitt fastlagt. At moren stilte opp i TV for å be datteren endre sin ville livsførsel har kanskje ikke styrket disse beskyldningene. Gatesanger. Trevi forlot hjembyen da hun var tyve år og dro til hovedstaden Mexico by hvor hun møtte den kontroversielle manageren Sergio Andrade, som det er blitt påstått har foregrepet seg på barn og har vært involvert i frihetsberøvelse. Før hun møtte Andrade, forsøkte hun skrape sammen penger ved å synge og danse på gata, foruten å lære aerobics (gymnastikk) og servere tacos og hurtigmat. I 1985 hun var hun i kort tid medlem av et jenteband ved navn «Boquitas Pintadas» ("Små Malte Munner"). Profesjonell. Ved hjelp av Andrade fikk Travi utgitt sitt første musikkalbum i 1989; «¿Qué Hago Aqui?» ("Hva gjør jeg her?"). Albumet ga henne øyeblikkelig en hit, «Dr. Psiquiatra» ("Dr. Psykiater"), som fikk førsteplass på de meksikanske hitlistene. Utfordrende. Hun ble kjent som en som utfordret det meksikanske macho-idealet, brøt med sosiale standarder og inntok feministiske standpunkt til mange politiske spørsmål i sangene sine, men hun utnyttet sin kvinnelige seksualitet på en direkte måte som ingen kvinnelig underholder i Mexico hadde gjort før henne. Hun lot også mannlige publikummerer komme opp på scenen slik at hun kunne kle av dem. Men uansett hvordan hun oppførte seg på scenen ble hun en populær artist for mange småjenter i Mexico og Latin-Amerika. Det ble vanlig for mange småjenter og tenåringsjenter å kle seg som sitt store idol. Trevis oppførsel forbløffet også. Flere ganger når hun ble intervjuet på TV og spørsmål om hennes barndom kunne hun veksle mellom å se lykkelig ut til sprute ut i gråt. Ny plate og film. Gloria Trevi fulgte opp sin første plateutgivelse med et nytt album i 1991: «Angel De La Guardia» ("Våkende engel") som ble enda mer populær, og en sang fra albumet, «Pelo Suelto» ("Mistet hår") ble hennes mest kjente sang og listetopper over hele Latin-Amerika, og meget populær også blant spansktalende i USA. Trevi deltok i en film med samme tittel som sangen, «Pelo Suelto», hvor hun deltok sammen med en tidligere bokser, Jorge Paez. Filmen ble en stor suksess, og Trevi ble invitert til å turnere i mange land. I 1992 turnerte hun over hele Karibia og Sør-Amerika, hvor hun besøkte Puerto Rico, Den Dominikanske republikk, Argentina, Venezuela og Chile. Hun utga også sin første kalender med bilder av seg selv i badedrakt, og som mange synes var nærgående og seksuelt orientert. Samtidig fortsatte hun å snakke offentlig om temaer som tenåringssex, abort, narkotika, AIDS, prostitusjon og annet. Tredje album. Hennes tredje album, «Me Siento Tan Sola» ("Jeg føler meg så ensom") ble utgitt i 1993, og ga henne også en tredje hitsang med «Zapatos Viejos» ("Gamle sko"). Albumet ble innspilt i Los Angeles. Hun utga også sin andre kalender som var enda mer avslørende enn den forrige. Hennes andre film kom ut, igjen med tittel et hitsingelen, «Zapatos Viejos». Da jobbet hun for Televisa, Latin Amerikas største fjernsynnsselskap basert i Mexico by. Hun fikk også tilbud for å jobbe for Televisas største konkurent, TV Azteca. Først aksepterte hun å delta i TV Aztecas programmer, men fikk deretter et bedre tilbud hos Televisa. Som en følge av dette uttalte TV Aztecas programledere seg bitrere om Trevi på lufta. Da hun og Andrade dro til Spania, mistet Televisa mye penger investert i Trevi. Hun mistet dermed sympati og støtte fra begge selskapene. Trevi ble mer tilbaketrukket etter disse utgivelsene, og det eneste som man hørte fra henne var rykter og spekulasjoner. Men så, i 1995 utga Sergio Andrades tidligere kone, Aline Hernández, en bok om hvordan Andrade tilsynelatende hadde plukket opp småjenter og lurt dem inn en nett av sex og slaveri ved å love dem at de skulle bli stjerner. Ifølge boken, som het «De La Gloria Al Infierno» ("Fra glorie til helvete" ISBN 970-05-1226-6) var også Gloria Trevi en villig deltaker i Andrades bedrag ved at hun var forelsket i sin manager og at hun deltok i managerens sexorgier og slaveforhold med disse småjentene for å gjøre ham til lags. Skandalen begynner. Omkring 1997 hadde mange av de småjentene som tilsynelatende var blitt misbrukt sluppet unna fra Andrade og fortalte historier om brutalitet og skrekk foran TV-kameraene. Andrade og Trevi flyktet fra Mexico uten å bli anholdt, stoppet i Spania og Chile, før de ble erklært som ettersøkt av det meksikanske rettssystemet, sammen med en tredje medsammensvoren ved navn Mary Boquitas. Rett etter fødte en pike, Karina Yapor fra det nordlige Mexico, et lite guttbarn som hun påsto at Andrade var faren til. Yapor skrev boken "Revelaciones" ("Avsløringene" ISBN 970-05-1293-2), hvor hun beskriver sitt liv som Trevis korjenta. På denne tiden ga Trevi, Andrade og Boquitas intervjuer til hver eneste spansktalende tabloidshow i USA og i de øvrige Latin-Amerika. Deretter unnslapp trioen til Argentina, og dro deretter til Brasil hvor de levde noen år før de ble innbrakt av det brasilianske politiet. I Brasil ble det sagt at Trevi likte å spasere rundt i nabolaget hvor hun bodde og spise ved det lokale bakeriet. Da de ble innbrakt spredte nyheten seg til hver eneste spansktalende nyhetsstasjon og avisredaksjoner over alt. Drakamp i Brasil. En juridisk drakamp kom i gang ettersom de brasilianske påtalemyndighetene ønsket å tiltale dem i Brasil, mens de meksikanske påtalemyndighetene ville tiltale de tre fangene i hjemlandet hvor tiltalen først ble utformet. Trevi, Andrade og Boquitas ble overført til et annet fengsel på grunn av kapasitetsproblemer, og kort tid etter ble det spredt et lydbånd hvor man kunne høre Trevi synge en improvisert sang hvor teksten handlet om at hun "ville gjøre alt" for den mannen hun elsket. I det nye fengselet ble Trevi gravid. Først påsto hun at en fengselsvakt hadde voldtatt henne, men etter at hun fødte en gutt, innrømmet hun at faren var Andrade. Etter brasiliansk lov ble hun midlertidig løslatt slik at hun kunne ta seg av spedbarnet. Friheten var kun midlertidig da meksikanske myndigheter igjen krevde henne utlevert, og hun ble da ført tilbake til fengselet. Tilbake til Mexico. Brasils myndigheter ble enige med de meksikanske myndighetene, og den 21. desember 2002 ble Trevi, Andrade og Boquitas overlevert til Mexico for å bli tiltalt. Hennes nyfødte barn ble gitt videre til Trevis mor. Det hadde også vært rykter i omløp om en pike som Andrade også var far til og som de etterlot dødt et sted, men dette er sannsynligvis usant, og intet bevis er blitt framlagt. Den 27. november 2003 ble Andrade fengslet på samme sted som Trevi, men de fikk ikke lov til å ha kontakt. Den 24. februar 2004 var det meningen at Trevi skulle bli løslatt, men det ble avslått. Da dette ble fortalte henne, begynte hun en sultestreik. Gloria Trevi er fri. 21. september 2004 ble Gloria Trevi frikjent og løslatt av en meksikansk rett på grunn av mangel på bevis. Hun hadde tilbrakt til sammen bortimot fem år i fengsel i Brasil og Mexico. Gloria Trevi begynte en ny konsertturne i 2005 som startet i Monterrey, men turnen ble kansellert da hun kom til Puerto Rico da en graviditetstest viste at hun var gravid på nytt. Hun rakk å fullføre konserten i Disney World i Orlando, Florida, hvor hun hadde sin lille sønn med seg. Eksterne lenker. Trevi, Gloria Trevi, Gloria Trevi, Gloria Trevi, Gloria Paulina Rubio. Paulina Rubio (født Paulina Rubio Dosamantes 17. juni 1971 i Mexico by) er en meksikansk sanger og skuespiller. Hun er datter av Susana Dosamantes og Enrique Rubio. Hun har gitt ut en rekke album og spilt i flere TV-serier, i såkalte såpeserier.Den har solgt 20 millioner eksemplarer og 1 millioner digitale nedlastninger og er den mest internasjonale meksikanske sangerinne. Biograf. Paulina Rubio ble født i Mexico by, Mexico, det første barnet til en advokat av Spansk avstamning, og en skuespillerinne fra Mexico.Rubio har en bror, Enrique Rubio Jr. Hun var fra 1982 til 1991 med i gruppen Timbiriche. Rubio har sammen med Christina Aguilera, Shakira og Jennifer López hatt en stor musikalsk suksess på grunn av den eksplosive interessen for latinomusikk som kom på 1990-tallet, spesielt i USA som har en stor spansktalende andel av befolkning, men også i andre deler av verden. I 2004 ble hun presentert på Oscar-utdelingen i USA. I 2006 ble presentert i Nobelprisen. å promotere albumet «Ananda» og dro nummer tre i Finland. Sangeren promoterer for tiden sitt album "Gran City Pop" som fikk platinum og gull etter en uke i USA og Mexico. Referanser. Rubio, Paulina Rubio, Paulina Rubio, Paulina Rubio, Paulina Maurnes. Maurnes er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Hinnøya, ved Sortlandssundet. Riksvei 82 mellom Sortland og Andenes går gjennom Maurnes. Fram til Sortlandsbrua og Kvalsaukan-brua ble ferdig i 1975 gikk det ferge mellom Sortland og Maurnes. Maurnes har barneskole med svømmebasseng og gymsal. Også elevene på skolen på Strand har svømming og gym på Maurnes. Postkontoret på Maurnes var i drift til 1. mai 1997. Stedet har fiske- og småbåtforening og egen småbåthavn. Det finnes også en kirkegård på Maurnes. Maurnes har vært senter for boksesporten i Vesterålen. Maurnes Bokseklubb ble stiftet i 1980, men klubben er nå ikke lenger aktiv. Det største idrettslaget i området er IL Holmgang. Laget har avdelinger for fotball, skøyteløp og gang- og turmarsj. Laget har bane for skøyteløp (Holmen stadion) på Holmen ved Hognfjorden. På Maurnes finnes også en gressbane for fotball, som har vært brukt som reservebane for seriekamper for FK Vesterålen. IL Holmgang har imidlertid ikke selv noe seniorlag i fotball nå. Den mest kjente maurnesværingen er nok politikeren Hill-Marta Solberg, som var stortingsrepresentant og har vært ordfører i Sortland og sosialminister. Hun har vært fylkesmann i Nordland fra 1. november 2009. Liste over norske motorveier og motortrafikkveier. Dette er en liste over norske motorveier og motortrafikkveier. Den inneholder en oversikt over motorveistrekninger i Norge, samt strekninger med såkalt motortrafikkvei selv om dette ikke er det samme som motorveier. Motortrafikkveier er typisk veier som ligner på motorveier, men ikke oppfyller alle krav. I Norge ble disse veiene tidligere benevnt "motorvei klasse B" (eller tofelts motorvei, mer informellt benevnt motorvei), mens vanlige motorveier ble kalt "motorvei klasse A". Dette skapte imidlertid forvirring internasjonalt og førte til feil på kart ved at veier fremsto med en høyere standard enn de i virkeligheten hadde. Begrepet ble erstattet av motortrafikkvei i 2006. Strekningene på listen her omfatter til sammen cirka 407 km motorvei og 388 km motortrafikkvei, planlagte og uferdige veier ikke medregnet. Utover det som er minimum bredde og antall kjørefelt for de to veitypene, er veibredden på disse strekningene varierende og fremgår ikke av denne oversikten. Europavei 6. " 2630 km – 189 km – 191 km" Europavei 16. " 707 km – 11 km – 16,4 km "458 km – 6 km – 6 km "178 km – 5 km – 10,4 km "44 km – 0 km – 0 km Europavei 18. " 415 km – 167 km – 140 km" Europavei 39. " 1330 km – 21 km – 26 km Europavei 136. " 176,4 km – 0 km – 0 km Riksvei 3. " 291 km – 0 km – 12 km" Riksvei 4. " 140 km – 0 km – 33 km" Riksvei 23. " 40,2 km – 0 km – 0 km" Riksvei 25. " 116,5 km – 0 km – 0 km" Riksvei 80. " 62,0 km – 0 km – 0 km" Riksvei 159. " 11,4 km – 11,4 km – 0 km" Riksvei 190. " 7,6 km – 0,7 km – 6,9 km" Riksvei 555. " 45 km – 7 km – 1 km" Fylkesvei 557. " 5,7 km – 0 km – 0 km" Fylkesvei 580. " 24,1 km – 0 km – 0 km" Dybde. Dybde er et spesialtilfelle av lengde. Begrepet blir brukt når en vil fremheve at lengden angir avstanden til en overflate. Begrepet kan også brukes abstrakt. Eksempler er «et "dypt" hull», «et "dypt" sår», «"dybden" av fjorden» og liknende, eller abstrakt: å være i «"dype" tanker», overflaten er her den dagligdagse bevissthetstilstand. Betraktes bilder brukes begrepet dybde for å beskrive den tilsynelatende avstanden til bildets bakgrunn. I fotografien brukes dybdeskarphet som et mål for å angi maksimal avstand til objekter som blir gjengitt skarpt. Jennifer Lopez. Jennifer Lynn López, også kjent som "J. Lo", (født 24. juli 1969 i New York City, New York) er en kjent amerikansk skuespiller av puertorikansk opphav. Hun har også markert seg som sanger med spanskspråklig popmusikk («latino»), motedesigner og danser. Hennes mest minneverdige film til nå er kanskje "Selena" (1997) hvor hun spilte sangerinnen Selena Quintanilla Pérez. I denne filmen var Lopez den første latino-skuespillerinnen som fikk betalt 1 million dollar i gasje. Tidlig liv og oppvekst. Jennifer Lopez var født og oppvokst i Castle Hill, et nabolag i Bronx i New York. Foreldrene hennes kommer fra Puerto Rico, og faren, David Lopez, er en dataspesialist og moren, Guadalope, er en førskolelærer. Hun har to søstre som heter Lynda og Leslie. Lopez ble oppdratt som katolikk. Hun gikk på Preston High School, en katolsk pikeskole i Bronx. Da hun var 19 år, tok hun egen danse- og sangopplæring. Etter en stund fikk hun småroller i filmer og i 1993 var hun bakgrunnsdanseren til Janet Jackson i musikkvideoen "That`s The Way Love Goes". Karriere. I løpet av rundt 10 år, har Jennifer Lopez utgitt 6 album og vært med i en rekke reklamekampanjer og vært forsidepike for sider som Cosmopolitan, Marie Claire og Seventeen. Hun har sitt eget klesmerke, J.Lo, og har latt flere parfymer bli utviklet for sitt merke, blant annet "Glow By J.Lo", "Still", "Miami Glow", "Live", "Deseo", "Deseo Forever" og "Live Blue". Disse har solgt over 100 millioner tilsammen verden over. Etter at Jennifer fødte tvillingene, har hun tatt en pause fra musikken. I 2010 kom albumet "Love?". Privatliv. López har tidligere vært gift med Ojani Noa og Chris Judd. Hennes forlovelse i 2002 med skuespilleren Ben Affleck var lenge en mediebegivenhet. Ben Affleck ga en forlovelsesring til Jennifer som var verdt over $1,2, noe som tilsvarer rundt 8,1 millioner NOK. De avsluttet forholdet i 2004. Sangeren Marc Anthony møtte Jennifer høsten 2006 og de fant rask tonen. 22. februar 2008 fødte Jennifer Lopez tvillingene, Emme og Max med ektemannen Marc Anthony. I 2011 kunngjorde paret at de skilte lag. Tommy Mottola. Tommy Mottola (født 14. juli 1949 i The Bronx, New York City) er tidligere president av plateselskapet Sony Music. Han var gift med amerikanske sangerinnen Mariah Carey, og er nå gift med den meksikanske sangerinnen Thalía. Minas Tirith (Første tideverv). I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Minas Tirith et tårn på øya "Tol Sirion" i det første tidevervet. Dette tårnet voktet "Sirions pass". Minas Tirith ble bygd tidlig i det første tidevervet av Finrod for å holde vakt over Morgoths gjøremål på de nordre slettene av Ard-galen. Tårnet ble styrt av Finrods egen nevø Orodreth. I 457 i det første tidevervet ble tårnet invadert av Sauron like i etterkant av Dagor Bragollach. Sauron, på den tiden også kjent som "Gorthaur", gav øya Tol Sirion det nye navnet Tol-in-Gaurhoth, "Varulvenes øy". Omtrent ti år senere, mens Beren prøvde å få tak i en silmaril fra Morgoths jernkrone, ble Beren og Finrod fanget der av Sauron. Finrod ble drept, men Beren ble reddet av Lúthien. Sauron ble slått, og måtte gi opp herredømmet over tårnet, som ble lagt i ruiner, Finrod ble gravlagt der. Selv om landet rundt Sirions pass forble under noldoenes kontroll i noen flere år, prøvde de aldri å gjenoppbygge tårnet Minas Tirith. I det tredje tidevervet ble navnet Minas Tirith brukt som et nytt navn på byen Minas Anor i Gondor. Luis Miguel. Luis Miguel (født Luis Miguel Gallego, 19. april 1970 i San Juan på Puerto Rico, med meksikansk statsborgerskap) er en meksikansk sanger og skuespiller. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han har fått fem Grammypriser og fire Latin Grammys, han har solgt over 95 millioner album og er dermed den mestselgende nålevende artisten i Latin-Amerika. Luis Miguel var blant artistene som sang duett med Frank Sinatra på sistnevntes "Duets"-album. Han har tidligere hatt forhold til blant andre Mariah Carey og Daisy Fuentes, men er nå sammen med den meksikanske skuespilleren Aracely Arambula. Paret fikk sønnen Miguel i januar 2007. Filmer. Miguel, Luis Miguel, Luis Miguel, Luis Miguel, Luis Déjà vu. Déjà vu er en betegnelse for en følelse av at man tidligere har opplevd noe man i virkeligheten opplever for første gang. Begrepet ble første gang brukt av franskmannen Emile Boirac i hans bok "L'Avenir des sciences psychiques". Begrepet Déjà vu er fransk og det betyr «Allerede sett». Følelsen av déjà vu følges av en sterk fornemmelse av gjenkjennelse, og ofte en underlig eller nifs stemning. Fylkesvei 464. Fylkesvei 464 (Fv464) går mellom Møska bru og Alléen i Lyngdal. Veiens lengde er 2,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Henning von Tresckow. Henning Hermann Robert Karl von Tresckow (født 10. januar 1901 i Magdeburg i Tyskland, død 21. juli 1944 i Ostrow ved Białystok i Polen) var generalmajor i den tyske Wehrmacht under andre verdenskrig. Han var en ledende skikkelse i den hemmelige militære opposisjonen mot Adolf Hitler og forsøkte flere ganger å få ham drept. Bakgrunn. Tresckow kom fra en prøyssisk adelsfamilie med lange militære tradisjoner. Faren var general i kavaleriet og hadde deltatt ved fredsslutningen i Versailles i 1871 etter seieren i den fransk-prøyssiske krig. Han fikk sin første skolegang ved hjemmeundervisning på familiens gods som lå langt fra nærmeste by. I årene 1913–1917 var han elev ved videregående skole i Goslar og tjenestegjorde deretter som en av de yngste soldatene i første verdenskrig som løytnant på Vestfronten. Etter det andre slaget ved Marne fikk han jernkorset av første klasse. Samtidig uttalte hans sjef at «"Du, Tresckow, vil enten bli sjef for generalstaben eller dø i galgen"». Militær løpebane under andre verdenskrig. Vinteren 1939/40 var han generalstabsoffiser under Gerd von Rundstedt og Erich von Manstein i Armégruppe A. Fra 20. november 1943 tjenestegjorde han under feltmarskalk Günther von Kluge som stabssjef for "Heeresgruppe Mitte" i Sovjetunionen frem til sin død. Han overtalte Kluge til å sende en liten delegasjon fra Ukraina til Hitler; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler ønsket ikke å treffe noen delegasjon av slavisk opprinnelse og sørget for å få utsendingene skutt på stedet. Attentatplaner mot Hitler. a> og generalmajor Henning von Tresckow, medlemmer av motstandsgrupper mot Hitlers styre. Til å begynne med var han velvillig innstilt overfor nasjonalsosialismen, men snudde i 1938. Fra da var han aktiv i den hemmelige tyske militæropposisjon mot Hitler. Han utviklet en rekke attentatplaner mot Hitler og Himmler, men de slo alle feil. For eksempel klarte han det nesten i 1943: En bombe han hadde smuglet inn som to likørflasker med Cointreau i Hitlers fly i Smolensk i det okkuperte vestlige Sovjetunionen den 13. mars 1943, hadde en feil ved tenningsmekanismen (den fungerte ikke i sterk kulde ved store høyder, antas det), og eksploderte ikke. Da han og de medsammensvorne hørte at Hitler var kommet vel frem til Wolfsschanze (Rastenburg), fløy Tresckows ordonnansoffiser Fabian von Schlabrendorff dit med én gang, fikk fatt i flaskene og byttet dem ut med to med ekte vare. Flaskene var blitt sendt som angivelig gave til general Helmuth Stieff ved Hitlers hovedkvarter. Han tilhørte også kretsen av opposisjonelle. Få dager etter, den 21. mars, forsøkte Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, en meningsfelle som Tresckow kort før hadde rekruttert, å komme nær nok innpå Hitler under åpningen av en utstilling av krigsbytte tatt fra russerne, som ble holdt i "Zeughaus Berlin" på Unter den Linden i Berlin, til å sprenge ham og seg selv i luften med en bombe han bar under frakken. Men Hitler hadde det travelt og hastet gjennom utstillingen uten å stanse ved montrene, til tross for Görings oppfordringer. Gersdorff rakk så vidt å storme ut på toalettet, knuse detonatoren og skylle den ned. Han reddet livet. Men det gjorde også Hitler. I august og september 1943 lyktes det Tresckow sammen Claus Schenk Graf von Stauffenberg å tilpasse planene til «Operasjon Valkyrie» "(«Walküre»)" (en slagplan for hvordan det militære skulle forholde seg for å motvirke et kuppforsøk) slik at forholdene faktisk heller ville gagne kuppmakerne. Dermed steg sjansene for at man etter et vellykket attentat faktisk ville lykkes i både å gripe og beholde makten. Dette var et element som hadde manglet ved tidligere planer. Tjeneste ved Østfronten, selvmord. Tresckow lyktes ikke selv å komme nær nok innpå Hitler til å delta i den faktiske iverksettelsen av et angrep. Han ble i november 1943 forfremmet til stilling ved Østfronten som ikke bragte ham i Hitlers nærhet. Han kom også på avstand fra Berlin, og dermed ble Stauffenberg en mer sentral person enn tidligere under forberedelsene. Tresckow tok sitt eget liv med en håndgranat under et simulert partisanangrep, etter at Claus von Stauffenbergs attentat mot Adolf Hitler og det påfølgende kuppet i Berlin (20. juli-attentatet i 1944) hadde slått feil. Tresckow tok avskjed med Kluges adjutant Philipp von Boeselager med ordene: «På gjensyn. Vi ses i en bedre verden.» Så satte han seg i bilen, med maskinpistolen klar, så det skulle se ut som om han var blitt angrepet, og med granaten han utløste under seg. Han ble gravlagt med militære æresbevisninger; men så pekte etterforskningen ham ut som medskyldig, og i midten av august plyndret SS-folk graven. Liket forsvant, enken Erika ble fengslet og de små døtrene sendt på barnehjem. Fylkesvei 460. Fylkesvei 460 (Fv460) går mellom Håland i Audnedal og Lindesnes. Veiens lengde er 77,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Bygdøy Curling Club. Bygdøy Curling Club (BCC) er en norsk curlingklubb som ble stiftet 21. oktober 1960. Historie. BCC ble stiftet etter initiativ av Rolf Winther-Larsen, som sammen med Canadas ambassadør i Norge, Robert Macay, etablerte klubben. Macay ble BCCs forste formann, og senere utnevnt til æresmedlem. Isbane. I begynnelsen ble en, senere fire, baners isflate lagt over tennisbanene syd for Bygdøyhus. Usikre klimaforhold gjorde at det trengtes baneanlegg under tak, og i 1972 ble det satt opp en to-baners hall langs fotballbanen ved Bygdøyhus. Sesongen 1972/73 var det fremdeles natur-is, men under tak. Frysemaskineri ble installert foran sesongen 1973/74. Fremste drivkraft for bygging av hallen var BCCs trofaste og entusiastiske formann Nils Anton Riise-Hanssen. Medlemmer. Klubbens formann i dag er Gjert V.Henriksen. Flere av BCCs medlemmer har hatt tillitsverv i Norges Curlingforbund. Birger Mortensen var president i NCF 1965-69 og 1977-81. Peter M.Lange var visepresident 1977-81, og president 1981-89, samt skandinavisk representant i the International Curling Federations (WCF) styre 1983-90. Meritter. BCCs har vunnet 1. VM, 1. VM-sølv, 5 NM-herrer, senior i lagspill. BCC er den klubben som har flest lag i divisjonsspillet i Oslo og Akershus Curlingkrets (OACK) Hadeland videregående skole. Hadeland videregående skole (HVS) er et resultat av sammenslåingen av Brandbu, Gran og Roa videregående skoler. De tre skolene ble 1. januar 2005 slått sammen som følge av et vedtak fra fylkestinget i Oppland. Skolen har hovedadministrasjon lagt til avdeling Roa, med rektor Trond Kristian Holter. En ny videregående skole er planlagt å stå ferdig på Gran i 2012. Kongsberg Storband. Kongsberg Storband er et storband som hadde sitt utspring i et storbandprosjekt som ble startet i forbindelse med Kongsberg bys 350-års jubileum i 1974. Bandets første leder var Odd Sønstebø. Idag er storbandet underlagt organisasjonen Ung Musikk Kongsberg og ledet av Jon Gunnar Tovsrud. Det viktigste prosjektet i 2005 var samarbeid og konsert med Lars Martin Myhre og Odd Børretzen som ble framført på EnergiMølla 24. november. I 2006 spilte bandet bl.a musikk av og ble instruert av komponisten og trombonisten Marius Tobias Hoven, som før han startet sin musikkutdannelse spilte fast i bandet. I 2007 holdt bandet konsert med musikk av Pat Metheny arrangert og instruert av Jarle Storløkken. I 2008 hadde bandet en «Chet Baker tribute» konsert sammen med trompetisten og vokalisten Ole Jørn Myklebust, ledet av Morten Barrikmo Engebretsen. Bandet er en av de faste bandene som hvert år spiller i «Jazzgata» under Kongsberg Jazzfestival. Fylkesvei 43. Fylkesvei 43 (Fv43) går mellom Lista fyr i Farsund kommune og Skeie i Hægebostad. Veiens lengde er 76,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Tove Kari Viken. Tove Kari Viken (født 11. august 1942 i Oppdal, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1989. Hun var vararepresentant i periodene 1981 – 1985, 1985 – 1989 og 1997 – 2001. Viken var varaordfører i Oppdal i 1987–1989. Viken vokste opp på Kongsvoll der hennes far i mange år var stasjonsmester. Hun var sauebonde i Oppdal og startet sin politiske aktivitet der. Olivier Occean. Olivier Occean (født 23. oktober 1981) er en kanadisk fotballspiller som spiller for Eintracht Frankfurt. Tidlig karriere. Occean spilte college fotball ved Southern Connecticut State University i NCAA II. divisjon mellom 2001 og 2003. I løpet av denne perioden scoret han 57 mål. Etter at han var ferdig på college ble han hentet til prøvespill i MetroStars og ble med på til turneringen La Manga. Det var kun en tilfeldighet som gjorde at daværende Odd-trener Arne Sandstø så ham i aksjon og ble overveldet. Odd Grenland. Før sesongen 2004 signerte Occean en tre-årskontrakt med Odd Grenland. Siden overgangen til Odd ble Occean en gjenganger på, og var i kikkerten til mer pengesterke lag, både i Norge og i utlandet, som kunne tilby mer enn Odd hadde råd til. Lillestrøm. Han fulgte sine tidligere klubbkamerater Heinz Müller og Anders Rambekk og gikk tilslutt til Lillestrøm i desember 2005. Han signerte en fem-årskontrakt den 10. desember 2005. Avtalen kostet omtrent €885 000 pluss ca €126 000 i mulig betaling. Etter en lovende start, ble hans første sesong mørkelagt av en fem måneder lang måltørke, som endte kun i den siste kampen av sesongen 2006. Olivier Occean avgjorde i 2007 cupfinalen mellom Lillestrøm SK og Haugesund. Han skåret begge målene i 2-0 seieren, som sikret Lillestrøm NM-tittelen. Kickers Offenbach og SpVgg Greuther Fürth. I 2010 valgte han å skrive under for den tyske 3. divisjonsklubben Kickers Offenbach. 25. mai 2011 skrev han under en tre-årskontrakt med 2. Bundesliga-klubben SpVgg Greuther Fürth. Morgedal. Morgedal er en bygd i Kviteseid kommune i Vest-Telemark med ca 300 innbyggere, og ligger ca 20 mil fra Oslo. Morgedal er kjent som "skisportens vugge" der den moderne skisportens far Sondre Nordheim ble født. Sørpolsfareren Olav Bjaaland som var med i selve pol-laget til Roald Amundsen til Sørpolen i 1911, kom fra denne fjellbygda. Det har vært drevet jordbruk her siden før vikingtiden. Det har ellers kommet en rekke kjente skiløpere fra denne bygda, deriblant Torjus Hemmestveit og Mikkel Hemmestveit som var to av de fremste pionerene for moderne skiløping i USA. Den olympiske ild ble tent på Sondre Nordheims fødested, Øvrebø, til vinter-OL i Oslo i 1952 og til vinter-OL i Sqaw Valley i 1960. Prinsesse Märtha Louise tente den olympiske ilden på Øvrebø til OL på Lillehammer i 1994. Jutulhogget. Hogget sett fra luften, mot vest. I bakgrunnen fjellet Nordsetevola i Østerdalen, 1 032 moh. Jutulhogget er en 2,4 kilometer lang canyon i Alvdal og Rendalen i Hedmark og er en av Nord-Europas lengste canyoner. Formasjonen oppsto under siste istid, da den bredemte sjøen Nedre Glåmsjø plutselig brøt ut under isen og dannet et nytt løp østover gjennom løsere bergmasser. En demning av is brast i løpet av kort tid og det var flommen av smeltevann som gravde ut «hogget» i østlig retning – fra reservoaret i Østerdalen og østover gjennom fjellet og inn i Rendalen. Det finnes mange sagn fra stedet. Det vanligste opphavssagnet handler om fiendskap mellom Rendalsjutulen og Elvdalsjutulen. Dette ble gjengitt i en billedbok av Helge Ness i 1978. Et annet sagn er gjengitt av Jacob Breda Bull i romanen "Jutulskaret". Sagnet om Tater-Kristen ble filmatisert under tittelen Tater Kristen i 1991. XDSL. Norske tilbydere har i det siste også begynt å levere ADSL2/ADSL2+. Dette er en videreføring av ADSL-teknologien som gir større overføringshastigheter. ADSL2/ADSL2+ er enklere å bygge, og har vil i stor grad tatt over betydningen VDSL har hatt. De tre største tilbyderne i Norge er: Telenor, NextGenTel og Broadnet. Tarjei Dale. Tarjei Dale (født 4. januar 1983 i Skien) spiller fotball for Notodden. Han spilte aldersbestemt fotball for Gjerpen, før han som junior ble hentet til Odd Grenland. Med unntak av våren 2005, da han spilte i Pors Grenland, spilte han i Odd frem til sommeren 2008, da han gikk vederlagsfritt til Sogndal. Han har tidligere først og fremst spilt på midtbanen, men ble i løpet av 2006 omskolert til spiss. Da Odd Grenland høsten 2006 spilte kvalifisering for å overleve i Eliteserien mot Bryne FK, scoret Dale totalt 5 mål i de to kampene, og ble spådd en stor karriere. Etter dette har han imidlertid vært skadet store deler av tiden, og han har ikke fått sjansen til å utvikle potensialet sitt. Derfor valgte Odd å slippe ham to og et halvt år før kontraktslutt. I 2009 skrev han under en treårskontrakt med Notodden, han blir også assistenttrener. Espen Ruud. Espen Ruud (født 26. februar 1984) er en norsk fotballspiller som spiller for den danske klubben Odense Boldklub. Han spiller for det meste på høyresiden i forsvar eller på midtbanen. Klubbkarriere. Ruud kom fra IL Hei til Odd Grenland som junior, men han ble lånt ut til Pors Grenland i 2002-sesongen. I 2003 fikk han kontrakt med Odd. Han etablerte seg som fast i forsvaret til Odd i 2005, mens han året etter først og fremst ble brukt på midtbanen. Før 2007-sesongen ble han koblet til Viking, men ble holdt igjen av Odd da klubben bare hadde til hensikt å selge en spiller (Rune Jarstein). Ruud lovet deretter å fullføre kontrakten med Odd Grenland ut 2008-sesongen, men 4. juni 2008 ble overgangen til danske Odense BK klar, med gyldighet fra 7. juli 2008. Motsatt vei gikk Søren Jensen. I sesongen 2007 ble han Odds toppscorer i Tippeligaen med åtte ligamål. Han var også visekaptein denne sesongen. Landslagskarriere. Ruud debuterte for det 14. november 2009 i 1-0-seieren mot. Totalt har han ti landskamper. Han har også 21 kamper for aldersbestemte landslag. Jan Frode Nornes. Jan-Frode Nornes (8. januar 1973 i Tønsberg) er en tidligere norsk fotballspiller, nå assistentrener for Odd Grenland i Tippeligaen. Nordnes er oppvokst i Tønsberg og spilte i barne- og ungdomsårene for IL Flint, og vant blant annet Norway Cup i 1985 og 1987. Han har spilt i flere klubber, blant annet Odd Grenland, hvor han spilte i 8 år. I 2004 var Nornes kaptein for laget. I 2006 ble han utlånt til Strømsgodset, før han i 2007 skrev under for Sandefjord Fotball. Etter sesongen ble han først hentet inn som ny trener for FK Tønsberg, men han ble allerede før han hadde begynt i jobben hentet inn som assistenttrener under Dag-Eilev Fagermo i Odd på en treårs kontrakt. Selv om han i all hovedsak har lagt opp som spiller, vil han innløse spillerlisens i tilfelle skadeproblemer. Nornes kalles "Spike" etter rollefirguren Spike i filmen Notting Hill. Tarsus. Moské og biler i Tarsus. "Andre betydninger – se hase." Tarsus er en by i Tyrkia, på slettelandet ved elva Seyhan Nehris utløp innerst i Middelhavet. Byen hadde 238 000 innbyggere, i 1997. Historie. Tarsus er en svært gammel by, og historia strekker seg tilbake til steinalderen. Byen har ligget i krysningspunktet mellom flere viktige handelsruter. Den har gjennom tidene vært underlagt hettitterriket, Assyria, Perserriket, Alexander den store, Romerriket, Armenia, Bysants, seldsjukkene og det osmanske riket. I flere historiske perioder har Tarsus (Tarsos) vært administrasjonssenter; fra ca. 400 f.Kr. var den sete for den ene av Perserrikets fire satraper i Lilleasia, og etter romernes erobring ble byen i 66 hovedstad i provinsen Cilicia. Fra romersk tid er byen kjent som apostelen Paulus' fødeby. I nyere tid er Tarsus kommet noe i skyggen av nabobyen Adana. Somen Tchoyi. Somen A Tchoyi (født 29. mars 1983) er en kamerunsk fotballspiller som for øyeblikket er kontraktsløs etter sist å ha spilt for West Bromwich Albion FC frem til mai 2012. Spillerkarriere. Han kom til Odd Grenland fra Union Douala før sesongen 2005, men da Tommy Svindal Larsen kom til klubben senere samme år ble det mindre spilletid. Svindal Larsen følte heller ikke at samarbeidet hans med Tchoyi satt, så Somen ble overflødig i klubben. Før fotballferien i 2006 startet han bare fire kamper for Odd. Dette, kombinert med at han ikke har pass fra noe EØS-land, gjorde at han ble solgt videre for tre millioner kroner. I Stabæk har han i enkelte kamper spilt glimrende, men også varierende. Først da han i sesongens siste kamper fikk spille i favorittposisjonen sin, sentral midtbane, viste han at han kunne spille jevnt, og viste seg å være en utrolig god spiller. Somen Tchoyi ble videresolgt til Red Bull Salzburg 2. juni for et ukjent antall millioner kroner. Tchoyi er rask, sterk og teknisk midtbanespiller. Han ble tatt ut til sin første landslagssamling for høsten 2005. Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede. Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio) er Norges nest største hovedorganisasjon på arbeidstakersiden og ble etablert i 2001 under navnet Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO). I 2006 skiftet organisasjonen navn til Unio. Unio består av 10 medlemsforbund og er Norges nest største hovedorganisasjon (etter Landsorganisasjonen (LO)) med 300 486 medlemmer per 31. desember 2011. Bakgrunnen for å danne en ny hovedorganisasjon i 2001 var at flere store utdanningsgrupper i offentlig sektor sto uten tilknytning til en hovedorganisasjon. Samtidig var det et ønske fra forbundene å ha tilknytning til en hovedorganisasjonen som var partipolitisk uavhengig. Unios medlemsforbund består av yrkesgrupper med høyere utdanning. Unio er latin for «Jeg forener». Medlemsforbund. Politisk leder har vært Anders Folkestad siden etableringen av Unio i 2001. Hamarkrøniken. Hamarkrøniken er en bok skrevet på 1500-tallet av en ukjent forfatter. Den handler om livet i Hammer by i katolsk tid (fram til 1537). Boken har vært en viktig kilde for å forstå Hamars historie, da den beskriver byens bebyggelse. Først og fremst er boken en lokalpatriotisk skildring av Hamar i middelalderen. Den tar for seg de viktigste bygningene (Domkirken, Bispegården, St. Olufs kloster, korskirken, S Jørgens kirke, rådstuen og fengselet) samt livet i byen, hvordan den var styrt og en liten fortelling om den siste biskopens farvel med byen. Dessuten står det oppramset alle biskopene i Hamar i katolsk tid. Opprinnelsen. Som nevnt vet man ikke sikkert hvem som skrev Hamarkrøniken, men ut fra språket og beskrivelsen har man grunn til å tro at forfatteren var fra Hedmarken, helst Hamar. Derimot forteller boka selv om sitt opphav: Den 22. juli 1553 var mange viktige mennesker samlet på Hamar gård, altså bispegården, for å se gjennom biskopens brev og bøker. Etter kongelig ordre fra København skulle en del katolske arkiv registreres, og lensmann Christen Munk, svigersønn av Truid Ulfstand, skulle være ansvarlig. Hos seg hadde han samlet odelsbønder og andre verdslige menn, og sammen skulle de skrive ned det viktigste om byens bygninger, gater, organisasjon og befolkning. Merkelig nok er det også skildret mange minner fra byens gullalder og en historie om jærtegn og den siste biskopens kamp. Mange tror det er Trugels Kantor, lederen av kirkesangen, som har lagt til disse bemerkningene. Jærtegnene før biskopen ble fanget. Hamarkrøniken beskriver jærtegnene før biskop Mogens ble fanget. Krøniken forteller at midt på natten begynte alle klokkene i domkirken, klosteret og i korskirken å slå av seg selv. Koret og Domkirken lyste som om det skulle være midt på dagen, og det bråkte som om to hærer skulle sloss. Dessuten forteller krøniken: «Sammeledes lod sig til Syne om lys Dag en forferdelig stor sjøorm udi Mjøs som syntes at naa fra øens Land og ind i Kongens Land.» (Øen = helgøya). Deretter fortelles det om hvordan en av biskopens menn drepte udyret med en pil og om hvordan de fikk vekk det enorme kadaveret. Om den siste biskopen. Helt til sist i boka fortelles det om foranledningen og hendelsene den dagen biskop Mogens ble fanget og sendt til Danmark. Biskopen måtte gi tapt for Truid Ulfstands moderne våpen. Det var kuler og krutt mot biskopens piler og armbrøst. Da biskopen forlater byen faller han på kne og takker Gud for hver dag han har hatt i byen. Han ber byen be for seg og sier at han vil komme tilbake. Så forteller krøniken at han ba: «O Gud Fader udi Himmelen, findes vi ikke før, da Gud give det vi findes i Himmerige. Denne bøn bad han med grædende Taare og sagde vale, vale, vale*.» Hamars våpen. Det står også beskrevet hvordan Hamars våpen så ut, og det er ut fra denne skildringen dagens kommunevåpen ble tegnet i 1899, i anledning av byens 50-årsjubileum. Krøniken skriver: «Hammers vaapen var en Urhane med udslagne Vinger udi Toppen paa et Fure Træ, som voxer grønt…». Altså: En orrhane i toppen på et grønt furutre. Krøniken forteller at dette våpenet var utgravd i treverket over Rådstua i den gamle kaupangen. Sør-Fron kirke. Bilde av Guds navn slik det er skrevet på Sør-Fron kirke. Sør-Fron kirke (i folkelig tale også kalt Gudbrandsdalsdomen) i Sør-Fron i Gudbrandsdalen er oppført i perioden 1786-1792. Kirken ble bygget som hovedkirke i Fron prestegjeld, men var fra 1864 kirke i Sør-Fron prestegjeld i Hamar bispedømme. Kirken er den eneste sognekirken i prestegjeldet, men i tillegg finnes det en fjellkirke i Espedalen. Kirken rommer 750 personer. Det er en åttekantet steinkirke i louis seize-stil. Kirken har sentraltårn, knekket tak og hjørnestilte pilastre. Utvendig er kirken hvitkalket med blå pilastre og grønt tårn. Kirken er en av Norges flotteste 1700-tallskirker. Svend Aspås fra Røros var kirkens byggmester, men neppe det vi i dag vil kalle arkitekt. Det finnes ingen direkte forbilder i Norge, man må lete i tysk kulturområde for å finne paralleller. Interiør. Kirken er en bredkirke, det vil si at kirkens bredde er større enn lengden. Alteret står på en av kirkens langvegger, rett overfor inngangen. Kirken har prekestolalter, det vil si at prekestolen er innebygget i altertavlen over alteret. Kirken er orientert med alteret mot nord-øst. Den tradisjonelle orienteringen mot øst var ikke lenger enerådende på 1700-tallet, da kirker i større grad ble orientert etter landskap og veier. Et galleri går rundt hele kirkerommet. Over inngangsdørene er galleriet utvidet til innbygde pulpiturer. Kirken er innvendig malt med marmorering som etterligning av Carrara-marmor. Trolig var det Peter Kastrud og sønnen Frederik Petersen som opprinnelig malte kirken. Den nåværende malingen er utført i 1860 av Even Knutsen Sulengshaugen. Det er marmorering av meget høy kvalitet, og imitert stukkdekor i taket. Inventar. Selve prekestolen er en eldre prekestol, laget av Lars Jensen Borg i 1703. Altertavlens maleri er Kristus på korset, malt av Frederik Petersen i 1797. Døpefonten og kongemonogram er utført av treskjæreren Kristen Listad, som var klokker i Fron. Kirken hadde som den første kirken i Gudbrandsdalen orgel allerede ved åpningen i 1792. Dette stod på et eget galleri over nåværende orgelgalleri, rett overfor prekestolalteret. Kirken har hatt flere orgler, i 1930 ble det satt inn et elektropneumatisk orgel fra Olsen og Jørgensen. Orgelprospektet ble tegnet av arkitekt Fredrik Pettersen. Dette orgelprospektet er fortsatt brukt til det nåværende orgelet som er fra 1992 og er et mekanisk orgel med 21 stemmer laget av Marcussen & søn, Danmark. Kirkegård. Kirkegården er innhegnet med gråsteinsmur som går inn til kirken på hver side av hovedinngangen, slik at det dannes en monumental kirkebakke. På kirkegården er det bevart en rekke gravminner av kleberstein. I Fron var det utstrakt bruk av klebergravminner i perioden 1800 til omkring 1870, gjerne med akantusdekor, symboler og figurscener og lange innskrifter, til dels med bruk av salmevers og bibelsitater. Basilisk. En basilisk er et fabeldyr i gresk og europeisk mytologi og folketro. Den blir beskrevet på flere måter, men har fra middelalderen av ofte blitt framstilt som en kronet, oppreist blanding av slange, drage og hane med et drepende blikk og etsende pust. Fabeldyret har også gitt navnet til en gruppe iguaner, slekten "Basiliscus". Basilisker i mytologien. Navnet "basilisk" er en diminutivform av det greske ordet "basileos", som betyr «konge». Betegnelsen skal ha opptått på grunn av en diademliknende flekk på dyrets hode og basilisken ble ofte kalt reptilenes konge. Dyret beskrives oftest som en stor slange eller øgle, men Plinius den eldre beskrev basilisken som en liten slange hvis gift var så dødelig at bare det å krysse dens spor var nok til å drepe et menneske. I tillegg til den sterke giften ble det gjerne sagt at basiliskens blikk kunne forvandle et menneske til stein. I middelalderen mente man at en basilisk ble skapt ved at en hane la egg som så ble ruget ut av en slange. Det hender faktisk at haner danner harde knoller av kalk og urinsyre i kloakken som kan se ut som misformede egg. Dette kan ha vært med å å gi næring til myten. Etter å ha blitt ruget ut i et slangereir ville dette dyret oppkaste seg til slangenes konge. I samtidige illuminasjoner framstilles basilisken gjerne som en hane med hale som en øgle eller krokodille, og med krone på hodet eller en kroneliknende hanekam. "Harry Potter og Mysteriekammeret". I "Harry Potter og Mysteriekammeret", den andre boka i J.K. Rowlings populære serie om Harry Potter, blir en basilisk beskrevet som en stor slange som kontrolleres av en som kan snakke «ormtunge», slangenes språk. Den har store gule øyne som dreper den som ser rett inn i dem, og forsteiner den som ser dem gjennom noe eller reflektert fra noe. Basilisken beveger seg gjennom rørsystemer så ingen oppdager at den forflytter seg fra ett sted til ett annet. Den siste alliansen av alver og menn. Den siste alliansen av alver og menn var et forbund som ble dannet i J. R. R. Tolkiens fiktive verden i hans roman Ringenes Herre. Forbundet ble dannet i det andre tideverv år 3430, som en respons på trusselen fra Mordor, det svarte landet der Sauron hersket. Konflikten, som utspilte seg på slutten av det andre tidevervet, er også kjent som Det siste forbunds krig. Dette inkluderer to store slag: Slaget ved Dagorlad og slaget ved Dommedagsberget. Dannelsen av forbundet. Sauron hadde i 1200 år kjempet mot alvene for å prøve å få herredømmet over Midgard. Han påbegynte et stort angrep på Gondor i annet tideverv år 3429, på grunn av hans frykt for de mektige eksilkongedømmene Arnor og Gondor. Han tok Minas Ithil i et overraskende angrep og ødela det Det hvite Treet, til tross for at Isildur og hans familie rømte ned Anduin-elva for å advare Elendil, høykonge over dúnedain og Gondor. Anárion klarte å holde Sauron stangen ved Osgiliath og drev hans styrker tilbake for en stund. Som et svar på den ondskapen Sauron hadde funnet på, dannet Elendil en allianse med noldoenes (alvenes) høykonge, Gil-galad, for å stoppe Sauron en gang for alle. Det er uvisst hvor stor denne hæren egentlig var, men i følge Tolkiens tekster besto de av «ti ganger ti tusen mann», altså rundt 100 000. Forbundets seier over Sauron. Forbundet samlet sine hærer i Arnor og marsjerte mot Mordor, der Saurons enorme orkehærer ventet på dem. I år 3434 i det annet tideverv knuste forbundet Saurons hær i slaget ved Dagorlad, og knuste svartportene. Derfra gikk de inn i Mordors mørke, og påbegynte beleiringen av Saurons festning, Barad-dûr. Beleiringen varte i syv år, og Elendils sønn Anárion ble drept under kampene. Dette resulterte i at Sauron selv forlot festningen sin og blandet seg direkte inn i kampene, noe som førte til at både Elendil og Gil-galad falt. Elendil falt oppå sitt eget sverd, Narsil, som knakk det idet han døde. Ved å bruke et bruddstykke av farens sverd, klarte Isildur å kutte Den ene ringen av Saurons finger. Berøvet for ringens livgivende kraft, flyktet Saurons sjel, og ville ikke gjeninnta sin kropp i Midgard på tre tusen år. Med seieren over Sauron, dødsfallene til Elendil og Gil-galad pluss enorme tap på alvenes side ble alliansen oppløst. Den Ene ringen ble ikke ødelagt av en uvillig Isildur, som senere falt under et angrep i fjellene. Konya. Konya (eller Koniah, Konieh, Konia og Qunia; førtyrkisk navn Iconium, "Konya") er en by i Tyrkia på den anatoliske høyslette. Den hadde i 2000 en befolkning på 742 690 og er hovedstaden i provinsen Konya, som er Tyrkias største provins hva areal angår. Konya er en by fra antikken. Det nye testamente bevitner at den ble besøkt av Apostelen Paulus. Den gjelder også som fødestedet til den hellige Tekla. Fra 1097 til 1243 var den hovedstad for de seldsjukkiske tyrkiske sultanene av Rüm, skjønt det kom midlertidig under korsfarerne Godfred av Bouillon (august 1097) og Fredrik Barbarossa (18. mai 1190). Konya nådde høydepunktet i velde og rikdom mellom 1205 og 1239 da sultanene kontrollerte hele Anatolia, Armenia, deler av Midtøsten foruten Krim. I 1219 ble byen fylt av flyktninger fra Khwarezmideriket i Persia. Da flyktet unna de fremadstormende mongolene som hadde nedkjempet shahen av Khwarezmid, Muhammad II. I 1243 ble også Konya erobert av mongolene. Byen forble hovedstad for en tyrkisk marionettstat under den mongolske krigsherre Möngke Khan. Etter sultanatet Rüms fall var Konya et emirat fra 1307 til 1322, da byen ble erobret av karamanidene. I 1420 ble Karamanid erobret av Det ottomanske rike og i 1453 ble Konya provinshovedstad for den ottomanske provinsen Karamanid. Både Saladin og den ottomanske sultan Selim II bygde moskéer i Konya. Andrew Murray. Andrew Murray, også kalt Andrew de Moray (født ca. 1265, død 1297) var en adelsmann fra nordlige Skottland som startet et opprør mot England i det nordlige Skottland og deretter ledet en felles hærstyrke sammen med William Wallace i Slaget ved Stirling Bridge. Sammen med Wallace korresponderte han med tyske handelsbyer. Andrew Murray er blitt kalt for «den ukjent braveheart». Bakgrunn. Duffus Castle. Festningen i stein er et tillegg fra 1300-tallet. Det er lite som er kjent om Andrew Murray før 1296 da han ble tatt til fange og sendt i fengsel i Chester Castle mot grensen til Wales i kjølvannet av det katastrofale slaget ved Dunbar i 1296. Rundt 40 000 dårlig væpnede skotter ble overkjørt av en betydelig mindre, men adskillig mer velorganisert engelsk styrke, og rundt 10 000 skotter ble massakrert eller tatt til fange. Patriotisk opprør mot England lå i familien; Andrew MurrayS far, Sir Andrew de Moray, kjempet også ved Dunbar sammen med broren og de ble begge internert i Tower of London sammen med andre skotske adelige som garanti mot framtidige opprør. Kampen ble ført videre av Andrew Murray og igjen med hans sønn, også med samme navn som faren og bestefaren (se nederst), som tok opp sverdet og kjempet i den skotske uavhengighetskrigen med den samme intense besluttsomhet som faren og bestefaren. Etter Dunbar ble den skotske kongen John Balliol ydmykende strippet for sine kongelige regalier og tvunget til å abdisere. Det la Skottland under engelsk administrasjon. Edvard I av England krevde troskapseder fra de skotske adelsmennene som møysommelig ble ført inn i Ragman-rullene. Balliol selv ble ført sørover og fengslet i Tower of London. Andrew Murray var «sønn og arving av Skottlands beste familie, bærer av et historisk navn, en leder som nedstammet fra en slekt av krigere», ifølge historikeren Ewan MacLeod Barron. «Han er nylig gift, han er ung, galant, og full av liv og håp. Han er arving til familiens store eiendommer, landene ved Petty, Avoch, Boharm, Croy, og de store godsene ved Bothwell. Han er den mest begunstiget av samtlige unge skotske adelsmenn, og om lojalitet til kong Edvard I av England ville betale noen, ville det ha betale nettopp ham, men likevel er ham forberedt til å risikere alt på et foretak som ingen visste bedre enn ham selv om den enorme faren han satte seg i. Med faren og onkelen i engelske fengsel hadde han ingen illusjoner om Englands styrke og den engelske kongens karakter.» Fra fengsel til opprør. Hugh av Avranches bygde Chester Castle i en typisk normannisk stil, først i tømmer, deretter i stein og deretter utbygd til formidabel festningsverk av stor strategisk betydning. Senere overtok kronen og utbedret og forsterket festningen, først Henrik III og deretter Edvard I og i årene 1247–1251 ble den ytre palisaden erstattet av massiv steinmur. Chester Castle var grensefestningen og herfra ble nordlige Wales angrepet og til slutt erobret. Her satt betydningsfulle fanger bak høye murer og tung bevoktning. Det var vanskelig å slippe levende ut og de færreste klarte det. Andrew Murray var øyensynlig en særdeles viljesterk og målbevisst motstandsmann for han brøt øyeblikkelig ut av fengselet, sannsynligvis i mai 1297. Detaljene om hvordan finnes ikke, men han reiste gjennom fiendeland til han nådde tilbake til provinsen Moray på det skotske høylandet og familiens sete, Avoch Castle. Det var på alle måter en utrolig prestasjon. Med Avoch Castle, knappe 12 km fra Inverness på motsatt bredde av Inverness Firth, som utgangspunkt samlet Andrew Murray støtte for et gjenopptatt opprør mot de forhatte engelskmennene. Innen kort samlet opprørte patrioter seg om Andrew Murray som leder. Fra Inverness kom en fri mann (ikke adelig og ikke livegen) ved navn Alexander Pilche og ble Murrays fortrolige nestkommanderende. Engelskmennene hadde okkupert Inverness, og holdt festningene ved Urquhart, Nairn, Forres, Elgin og Lochindorb. Andrew Murrays gruppe av frynsete og sammenraskete høylendere red rundt og foretok korte og hurtige geriljaangrep på engelske utposter, en krigføring som ble speilet av tilsvarende angrep i sydlige Skottland av andre frihetskjempere som William Wallace, og de vant små, men viktige psykologiske seire. Andrew Murrays krigere skapte så mye uro at den 25. mai 1297 viser opptegnelser at Sir Reginald le Chen, den engelske vokteren av området, tilkalte sin underordnete til en rådslagning om hvordan skottenes uortodokse krigføring best kunne bekjempes. Etter konferansen rir Sir William Fitzwarine, konstabel på Urquhart Castle, i spissen for sine menn mot Loch Ness, sydvest for Inverness, og rir rett inn i et bakhold. Andrew Murray og mennene hans angriper, dreper storparten av engelskmennene, men Fitzwarine og noen av hans folk greier å bryte igjennom og haster tilbake i sikkerhet bak murene av Urquhart Castle. Beleiringen av Urquhart Castle. Tegning av Urquhart Castle ved Loch NessDen påfølgende morgenen beleirer Murray, Pilche og en stadig voksende hærstyrke av skotter Urquhart Castle. I løpet av de neste timene kommer enda en hærstyrke til Urquhart, ledet av grevinnen av Ross og hennes sønn. Hennes ektemann, jarlen av Ross, er en av de skotske adelsmennene som sitter i engelsk fengsel, og hun forsøker å få ham satt fri ved å støtte England. Hun sender en utsending til festningen for å tilby hjelp, og de samtaler over murene til skue for Murray og opprørene. Fitzwarine er mistenksom for hennes motiver og avviser forslaget. Grevinnen trekker da sin hærstyrke tilbake og overvåker beleiringen på avstand. Grevinnen er mellom barken og veden. Jarldømmet Ross grenser mot de Marrays landområder, og hennes sønn er venn av Andrew Murray. Deltar hun på skottenes side risikerer hun sin manns liv eller frihet, og hjelper hun engelskmennene risikerer hun skottenes hevn. Likevel tar hun til slutt stilling og beordrer sønnen til å frakte proviant til festningen. Det finnes ingen opptegnelser på hvordan dette ble utført, men Fitzwarine har bekreftet handlingen i et brev og takket være forsyningene bryter beleiringen sammen. Andrew Murrays hær forlater området uten å ha tapt eller vunnet, men ryktene om hendelsen går fra munn til munn og nye menn samler seg om opprørernes banner. Det finnes ingen opptegnelser av hvor mange, men mange nok til at Andrew Murray deler hærstyrken i to grupper, den ene opererer fra Avoch Castle og den andre fra den erobrede Balconie Castle. Balconie Castle tilhørte grevinnen av Ross. Etter å ha forlatt Urquhart Castle ledet Andrew Murray hærstyrken inn i landområdet Ross og slo dermed fast at samarbeid med engelskmennene hadde konsekvenser. Balconie Castle ble ytterligere et sted for rekruttere patrioter fra nordområdene og med to festninger utvidet de Murray angrepene på engelskmennene på flere fronter. Innenfor murene på Inverness Castle sender Sir Reginald le Chen besked til Edvard I av England om militær støtte. Sir Andrew de Rait på Rait Castle i nærheten av Nairn og nabo til Murray er den sannsynlige budbringeren. Mens brevet er på veg til London øker Andrew Murray angrepene på engelske utposter. På samme tid leder Robert Bruce angrep på engelske hærstyrker i Ayeshire og William Wallace begynner å bli en faktor i Argyll. Comynene. Før brevet om hjelp når Edvard I kommer han med et tilbud til de fengslede skotske adelsmennene. Han tilbyr dem amnesti hvis de deltar på hans militære kampanje i Flandern. Mange tar imot tilbudet. Blant disse er John Comyn (sorte), jarl av Buchan; sønnen John Comyn (røde); Alexander Balliol; Alexander, jarl av Menteith; Reginald de Crauford og andre. Disse får dra tilbake til Skottland for klargjøre seg til krigføring på kontinentet. Underveis får de ordre om å slå ned det skotske opprøret ledet av Andrew Murray. Ordren setter Comynene i en vanskelig stilling. Kong John Balliol hadde abdisert fra den skotske tronene og Comynene var arveberettiget, men de var avhengig av den engelske kongens hjelp for holde tronen innen familien. De fire mennene som Edvard har beordret å slå ned opprøret kommer sammen i Aberdeen for å finne ut hva de skal gjøre. Det er Henry le Chen, biskopen av Aberdeen; Sir Gartenet, sønn av jarlen av Mar, John Comyn, jarlen av Buchan og konstabel av Skottland; og Sir Alexander Comyn, hans bror. Av disse er det kun biskopen av Aberdeen som er fullstendig lojal til den engelske tronen. De andre følte seg nødtvungent til å delta. Samtidig hadde en engelsk hærstyrke tvunget det skotske opprøret i Ayr, ledet av Robert Bruce, biskopen av Glasgow og Sir William Douglas, far til den berømte Svarte-Douglas, til å kapitulere. En annen engelske hærstyrke på 300 ryttere og 10 000 fotsoldater er kommet til Berwick-upon-Tweed i Northumberland, og disse to engelske hærstyrkene ville snart bli slått sammen. Med vissheten om det engelske styrkeforholdet bestemmer Comynene seg for å utføre den engelske kongens ordre. Slaget som ble utsatt. Unge Andrew Murray satt ikke uvirksom mens planene om å uskadeliggjøre ham skjedde. Han siktet seg inn mot landområdene mellom Forres og Elgin som Reginald le Chen ervervet via ekteskap med Murray-familien. Andrew Murray rir om Inverness og herjer og brenner landområdene, erobrer og ødelegger festningen Duffus Castle, den gamle ættestedet til de Murray, og tar Sir Reginald le Chen til fange. Deretter krysser han Spey og samler hærstyrken ved Boharm, en av farens festninger, og her akter han å møte den engelske hærstyrken fra Aberdeen som hovedsakelig besto av skotter. Unge Andrew Murray hadde valgt grunnen med taktisk omhu. Murray hadde en betydelig styrke av menn fra Moray og frie menn fra Inverness ledet av Alexander Pilche. Han posisjonerte hærstyrken på en skogkledd bakke med den hensikt å ligge i bakhold mens motstanderne fra Aberdeen krysset Spey mellom Cullen og Elgin på veg til Inverness. John Comyn er vel kjent med høylendernes måte å sloss på og nærmer seg i kampberedskap. Den forsiktige Andrew Murray oppfatter dette og trekker seg tilbake for en bedre anledning. Comyn sender Sir Andrew de Rait fra Rait Castle etter fienden for å forhandle med ham, men Murray avviser samtaler og overvåker Comyns bevegelser uten å angripe. Aberdeen faller. Trygg bak murene i Inverness Castle samler Comynene og rådslår med Sir William de Fitzwarine. Her møter også styrkene til John av Aird og grevinnen av Ross. Sir Reginald le Chen, bror til Henry, biskopen av Aberdeen, er den engelske kongens stedsfortreder i Moray. Sønnen hans er gissel i fangenskap i England. Det samme gjelder for sønnen til John av Aird og ektemannen til grevinnen. Man får nyheter om omfanget av de Murrays opprør, størrelsen på hans styrker og den skaden som blir gjort på engelske interesser på det skotske høylandet. De bestemmer seg for å sende et brev til Edvard I med beskrivelse av forholdene, og Andrew de Rait reiser på nytt den sammen ruten han hadde foretatt seks uker tidligere. Samtidig tør ikke biskopen av Aberdeen, Henry le Chen, å la Aberdeenshire være ubeskyttet og forlater festningen med sine menn. Frykten er begrunnet for underveis får de høre om et spontant opprør i byen. De sender beskjed tilbake til Inverness om støtte. Comynene og Sir Gartenet av Mar oppgir kampanjen mot opprørerne og vender tilbake til Aberdeen. Andrew Murray og hans menn ser at muligheten har åpnet seg. I hurtig rekkefølge angriper og erobrer de festningene Inverness, Urquhart, Nairn, Forres og Elgin. De tar også Sir Reginald le Chen til fange for en tid. I mellomtiden har sheriffen av Aberdeen, Henry de Latham, kommandoen av Aberdeen Castle, men når opprøret skjer bytter han side, overgir festningen til dem og de gjenværende engelskmennene blir fengslet. Med kontroll over festningen faller Aberdeen i hendene på opprørerne, inspirert av Andrew Murrays eksempel. Forholdene i Skottland var da at i nord var det Andrew Murray og byen Aberdeen i kamp mot engelskmennene. I sør er William Wallace i skogene ved Selkirk med sin hærstyrke, men Lothian er under engelsk kontroll. Robert Bruce, sammen med Sir William Douglas, Sir Alexander Lindsay og Wisehart, biskopen av Glasgow, har kapitulert for England uten at et sverdslag ved Irvine i Ayreshire den 7. juli 1297. Det er Andrew Murray og William Wallace som representerer motstanden mot England på skotsk jord, men disse to har ennå ikke møtte hverandre. Wallace drar mot nord. Etter den ydmykende kapitulasjonen ved Irvine leder William Wallace sine styrker ut av skogene i Selkirk og inn i Argyll for å ta opp kampen mot en hærstyrke bestående hovedsakelig av irer og et mindre antall skotske leiesoldater, ledet av MacFadyen, en irsk alliert av kong Edvard I. Etter en besværlig marsj møtes hærstyrkene i nærheten av Loch Dochart. Kampen er jevn, men svinger så i Wallaces favør og MacFadyen unnslipper med 15 mann inn i en hule ved Craigmore. Wallaces fortrolige, Duncan av Lorne, følger etter og slakter dem ned. Wallace inn i Høylandet og erobrer Perth med kastemaskiner for første gang. Deretter går han mot Cupar og fortsetter nord for Aberdeen. På vegen angriper han Dunnottar Castle. Til tross for biskopen av Dunkelds bønn om at det engelske mannskapet skal bli spart beordrer Wallace at 4000 mann skal henrettes. Wallace synes å ha nådd Aberdeen da opprøret raste for fullt. Når han kommer inn i byen er de gjenværende engelskmennene i ferd med å flykte sjøveien. Wallaces hær stormer ned mens tidevannet er på det laveste og ødelegger de engelske skipene før de seiler sørover og beleirer den kraftig befestete Dundee. I august 1297 er Edvard I klar til å invadere Frankrike og beordrer John de Warenne, 7. jarl av Surrey, sammen med Hugh de Cressingham, til å samle og lede en stor hærstyrke av riddere og fotsoldater inn i Skottland og marsjere mot Stirling Castle. Nyheten når William Wallace og han bryter straks beleiringen, bortsett fra en mindre styrke ledet av Alexander Scrymgeourer til å fullføre jobben. Den engelske hærstyrken er på formidable 50 000 mann. Wallaces hær er på knappe 5 000. Han er ikke i stand til å slå tilbake engelskmennene alene. Han trenger hjelp. Han kontakter Andrew Murray. Alliansen mellom Murray og Wallace. Vi kjenner ikke til detaljene om hvordan det historiske møtet mellom Andrew Murray og William Wallace forløp, heller ikke hvor, men antageligvis er det nord for Forth, i nærheten av Ochil Hills. Sannsynligvis hadde de to opprørslederne kommuniserte sammen etter at Wallace dro nordover. Kanskje fungerte den skotske geistligheten som mellommenn slik de ofte gjorde under den skotske uavhengighetskrigen. På veg sørover møtes de to hærstyrkene og blir til en stor arme på rundt 15 000 mann, ledet av den store Wallace og den unge, men erfarne Andrew Murray. Antagelig sto de to sammen ved Abbey Craig og stirret ned på at den massive engelske hæren komme fra Stirling Castle og mot elven. Alle odds var imot en skotsk seier; at en sammenrasket gjeng av skotske geriljasoldater skulle kunne slå tilbake en profesjonell og tallmessig overlegen engelsk hær må ha syntes som en umulighet. Slaget ved Stirling Bridge. Stirling Bridge, slik det ser ut i dag. De fleste historikere anser at det var Andrew Murray som var strategen bak skottenes posisjoner. Selv om det er spekulasjon er det grunner til å tro at Murray stasjonerte de skotske styrkene slik at de tok fordel av broen og den bløte bakken på motsatt side av Stirling Castle. Regulære feltslag var ikke Wallaces måte. Han var en nådeløs geriljakriger. Til tross for Murrays unge alder, han var trent i krigsstrategi og regulær krigføring. Wallace håpløse valg ved Falkirk et år senere understøtter dette synet, men uansett hvem som sto for strategien, det var to kommandanter som bar Skottlands skjebne på sine skuldre den 11. september 1297. De hadde liten støtte fra den skotske adelsstanden, kun en mindre gruppe kavalerister av lavadelige og en hovedhær bestående av vanlige folk fra lav- og høylandet. «De er ingen grunn til å trekke dette lenger ut og sløse med vår konges utgifter for ingenting!» På motsatt side av elven sier William Wallace, ifølge historikeren John McKay: «La oss rykke framover og gjøre vår plikt slik vi bundet til å gjøre.» Da Cressingshams kavaleri krysset broen, fulgt av fotsoldatene, ble hestene tungt manøvrerbar på den bløte bakken. Deretter stormet ville og motiverte skotter på dem og hogde dem ned for fote. Den skotske seieren ble total og aldri tidligere hadde Skottland noen gang triumfert så stort over den engelsk aggresjonen. Andrew Murray dør. Hvordan Murray fikk sitt dødelige sår er ikke nedtegnet, men det er kjent at han levde i flere uker etter slaget. Sannsynligvis ble han tatt nordover til familiens festning ved Bothwell. På det skotske rådsmøtet i Perth i oktober ble Murray og Wallace begge tiltalte som «ledere av kongeriket Skottlands hær», men om Murray var til stede er ikke kjent. Noen historikere mener at både Murray og Wallace ble gjort til riddere ved rådsmøtet og at Robert Bruce, den framtidige kong Robert I av Skottland, utførte seremonien. Det er fra denne perioden hvor det berømte brevet som var signerte både Murray og Wallace ble sendt til borgermesterne av Lübeck og Hamburg for å informere om at Skottland var «ved krig blitt frigjort fra Englands tyranni» og landets havner igjen var åpen for handel. Brevet kan ses på som et bevis at Murray virkelig var tilstede. To andre brev ble sendt fra Hexam den 7. november. Alle de tre brevene var signert "«Andrew Murray og William Wallace»", med Murrays navn først. Det er blitt rapportert at brevet til Lübeck gikk tapt i 1942 under engelsk bombing av den tyske byen, men det har senere blitt avslørt at brevet, sammen med byens øvrige arkiver, ble flyttet i trygghet til en saltgruve. Ved krigens slutt tok den sovjetiske arme arkivene østover, og det ble formodet tapt, men gjenfunnet i 1970 og etter forhandlinger tilbakelevert Lübeck i 1990 hvor de fortsatt er. Wallace dro sørover med armen for å føre uavhengighetskrigen på engelsk jord. Andrew Murray nevnes ikke etter 7. november 1297. Han dør av infeksjoner kort tid etter at brevene blir sendt og et par uker etter triumfen ved Stirling Bridge. Ettermæle. «Det var Andrew de Moray heller enn William Wallace som gjorde hendelsene ved Stirling Bridge mulige,» skriver Evan MacLeod Barron i boken "The Scottish War of Independence". «Sommeren 1297 var navnet og berømmelsen til Andrew de Moray større i områdene Midland og i syd enn navnet og berømmelsen til William Wallace var i nord…» Hadde Andrew Murray levd videre er det sannsynlig at hans berømmelse i skotsk bevissthet hadde vært tilsvarende den som ble Wallace til del. Han var direkte ansvarlig for opprøret i nord, ansvarlig for opprøret i Aberdeen og den ene av to ledere ved Stirling Bridge. Mens både faren og onkelen døde under miserable forhold i Tower of London fortsatte en annen onkel, David de Moravia, uavhengighetskrigen som et medlem av den geistlige militsen før han ble biskop av Moray i 1299. Han figurerer prominent ved siden av biskop Lamperton under Robert Bruce. Murrays sønn, Sir Andrew Murray, 4. lord av Bothwell, tredje regent av Skottland (1297–1338), løftet også sverdet mot England og kong Edvard III. For sine tjenester ga kong Robert I sin datter Christian Bruce som hans ektefelle. Murray ble tatt til fange ved Roxburgh i 1333 og satt fortsatt i fengsel i England da slaget ved Halidon Hill skjedde, men ble løslatt tidsnok til å komme sine kone til hjelp da hun tappert forsvarte Kildrummy Castle. Han fortsatte krigen mot England inntil han døde i 1338. Den siste lord Murray av Bothwell døde for øvrig i 1360 av pesten. Det finnes ingen monumenter etter Andrew Murray, helten fra Stirling Bridge, men han er begravd ved Fortrose Cathedral. Eksterne lenker. Murray, Andrew Rosevindu. Rosevindu fra katedralen i Reims Rosevindu er et stort, rundt vindu som ofte kan være satt inn i kirkefronten og tverrskipgavlene. Rosevinduer ble mye brukt i kirker og katedraler i gotikken. Rosevinduene har som oftest glassmaleri. Thomas Bernhard. Thomas Bernhard (født 9. februar 1931 i Heerlen, død 12. februar 1989 i Gmunden) var en østerriksk romanforfatter og dramatiker. Han er kjent for sin krasse fordømmelse av alt småborgerskap, og spesielt den østerrikske. Han var også sterkt kritisk til den østerrikske kulturen etter krigen, og mente det meste ved den var forfalsket. Liv. Thomas Bernhard var uekte sønn til Herta Fabjan (1904–1950) og snekkeren Alois Zuckerstätter (1905–1940), men vokste stort sett opp hos besteforeldrene under det nasjonalsosialistiske Tysklands regime. Han tok utdanning innen klassisk musikk, men valgte i stedet forfatteryrket. Etter oppveksten hos bestefaren i krigens år, og en påfølgende vanskelig periode ved en katolsk skole, kom han til hektene gjennom en jobb i en dagligvareforretning i et arbeideklssestrøk. Årene 1949-51 var han innlagt på sanatorium for en lungesykdom. Barndommen og ungdommen har han gjort rede for i sine fem erindringsromaner, Årsaken (1975), Kjelleren (1976), Pusten (1981), Kulden (1981) og Et barn (1982), som kom ut i Norge på 1990-tallet på Gyldendal forlag. Verk. Bernhards romaner og skuespill kretser rundt temaene ensomhet, sykdom og død, men har ofte også et sentralt politisk aspekt. Hans tekster har en høyst original komposisjon. Han utelot fullstendig avsnitt- og kapittelinndelinger, og benyttet seg hyppig av gjentagelser.Gjentakelsen er en av grunnsteinene i den verdenen Bernhards romanfigurer lever i. Setningene har en flytende og musikalsk form, og alt dette gjør at leseren lett blir oppslukt av teksten. Samtidig bidrar hans hang til overdrivelser til at humoren og alvoret i hans historier flettes sammen. Bernhards sterke kritikk av den østerrikske stat og negative utleveringer av faktiske personer gjorde ham til en omdiskutert og upopulær forfatter i hjemlandet, og han ble flere ganger saksøkt og hans bøker sensurert. I utlandet ble han derimot mottatt som en stor forfatter som mange unnet Nobelprisen. Interessen for Bernhards litteratur har vært økende de siste årene. Mange av Bernhards bøker er oversatt til norsk og flere av hans skuespill er satt opp på norske scener, blant annet ble Teatermakeren satt opp på Rogaland teater i 1999 og i Oslo i 2004. I Tyskland blir han satt opp av Claus Peymann ved Berlinisches Ensemble (1990), en regissør som for øvrig figurer i de tre dramolettene Claus Peymann kauft sich eine Hose und geht mit mir essen, ennå ikke oversatt til norsk. Blant hans viktigste romaner er Amras (1962), Ja (1978), Billigspiserne (1980), Wittgensteins nevø (1983), Havaristen (1983), Trær som faller (1984), Utslettelse (1986) og Gamle mestere (1985), alle oversatt til norsk. Utslettelse ble skrevet før Gamle Mestere, men da den var tenkt som en pensjonsinntekt, kom den ut senere. Den spanske inkvisisjonen. St. Dominikus presederer over en "auto de fé". Maleri av Pedro Berruguete. Den spanske inkvisisjon, eller "Tribunal del Santo Oficio de la Inquisición" («Det hellige inkvisisjonsbyrås domstol») var en institusjon grunnlagt i 1478 av de katolske monarker for å verne om den katolske ortodoksi i deres riker. Den hadde forbilder - som den tildels fravek fra - i lignende institusjoner i Europa siden 1200-tallet. Den spanske inkvisisjon var ikke underlagt autonom kirkelig kontroll (verken pave eller biskoper), men var direkte undergitt den spanske trone. Bakgrunnen for opprettelsen var gjenerobringen av Spania fra maurerne og kongens påfølgende behov for kontroll over muslimer og jøder. Inkvisisjonen hadde som et religiøst tribunal utelukkende jurisdiksjon for saker som gjaldt døpte kristne. I og med at det ikke var kultfrihet i Spania eller i de spanske kolonier betød det alle kongens undersåtter, som altså bestod av presumptivt døpte. Dermed var jurisdiksjonen temmelig omfattende. Bakgrunn. I det 15. århundre var Spania en konføderasjon av små riker, som hver hadde sin egen administrasjon. De viktigste var Aragon og Castilla, som ved gjenerobringen ble styrt av henholdsvis Ferdinand og Isabella. I Aragon fantes det en lokal inkvisisjon, men i Castilla og Leon hadde man ingen slik organisasjon. Store deler av den iberiske halvøy hadde blitt styrt av maurerne, og spesielt i de sørlige områdene var det en muslimsk befolkningsgruppe av betydelig størrelse. Granada var under muslimsk styre helt til 1492. I en del av byene, spesielt Sevilla, Valladolid og Barcelona, fantes det også store jødiske grupper. Opprettelsen. Ferdinand så religion som et effektivt redskap for å få kontroll over befolkningen. Han ønsket å kvitte seg med de jødiske og muslimske befolkningsgruppene, og brukte inkvisisjonen som et av sine redskap for å kontrollere både de som nektet å la seg døpe og de som hadde konvertert til kristendommen. Inkvisisjonen ble dermed en sentral institusjon for håndhevingen av "limpieza de sangre" («blodets renhet»), politikken som skulle hindre blanding mellom konvertittene og spanjolene. Historikere har også spekulert i andre årsaker, og mange mener at inkvisisjonen ble opprettet også for å svekke opposisjonen. Det er også mulig at det var økonomiske årsaker som lå bak; Ferdinands far hadde lånt mye fra jødiske finansmenn, og store deler av gjelden kunne slettes dersom de han skyldte penger ble fradømt sin eiendom. Paven ønsket ikke å opprette en inkvisjon i Spania, men Ferdinand insisterte. Kardinal Rodrigo Borgia drev, mens han var biskop av Valencia, lobbyvirksomhet for å få Sixtus IV til å godkjenne den spanske inkvisisjonen. Han lyktes delvis, da paven sanksjonerte opprettelsen i Castilla. Borgia ble senere lønnet med støtte fra Spania under et konklave, og ble pave under navnet Alexander VI. På Sixtus IVs tid ble den spanske inkvisisjonen også opprettet i Sevilla. Paven motarbeidet dette, men Ferdinand presset ham til å akseptere det ved å true med å stoppe den militære støtten til Den hellige stol. I 1478 utstedte paven en bulle som godkjente opprettelsen. Han påla en del restriksjoner mot de mest ekstreme sider ved inkvisisjonen. Paven mente at den spanske inkvisisjonen var del av et kynisk spill for å sikre seg jødiske eiendommer, og nektet å la den opprette i Aragon. Ferdinand fortsatte å trosse Roma, og brukte pavedømmets avhengighet av hans militære støtte, i en tid hvor tyrkerne tok stadig større områder og stater i Europa stadig manøvrerte for å få mer makt, til å presse gjennom en godkjenning av opprettelsen også i Aragon. Da tyrkerne angrep Otranto i Italia i august 1480 var presset så stort at Sixtus IV gav etter. Utvisningen av jødene. Ferdinand og Isabella utnevnte i 1481 Tomás de Torquemada til leder for inkvisisjonen, med ansvar for å etterforske og straffe "conversos", det vil si jøder og muslimer som hadde konvertert til kristendommen men som fortsatte å praktisere sin opprinnelige religion i smug (også kalt "marranos" og "moriscos"). Prosessen begynte i Sevilla, og det ble snart etter opprettet domstoler i Córdoba, Jaén og Ciudad Real, som så ble fulgt av Aragon, Catalonia og Valencia. Mellom 1486 og 1492 ble det avholdt auto de fé 25 ganger bare i Toledo. Mellom 1481 og 1826 ble det holdt minst 464 slike seremonier. Mellom 1480 og 1492 ble mer enn 13 000 "conversos" stilt for retten. Den delen av Spania som fortsatt var under muslimsk kontroll ble et fristed for jøder frem til 1492. Den 31. mars det året, etter Granadas fall, utstedte Ferdinand og Isabella et utvisningsedikt for jøder som ikke hadde latt seg døpe. De fikk frist til siste dag i juli, og kunne ta med seg alle eiendeler unntatt gull, sølv eller mynt. Begrunnelsen som ble gitt var at så mange av jødene som hadde konvertert ble lokket tilbake til jødedommen fordi det fantes jødiske miljøer i nærheten. Mer enn 200 000 jøder ble utvist, og flere tusen døde under denne prosessen. Et resultat av utvisningene var opprettelsen av det sefardiske samfunnet. Det ble utstedt et forbud mot at sefardiske jøder kunne bosette seg i Spania; dette var et uttrykk for kongens raseri over opprettelsen av dette samfunnet, ettersom jøder uansett ikke kunne bosette seg i Spania før ediktet ble trukket tilbake i 1858. Inkvisisjonens virke. Sixtus IV døde i 1484. Han ble etterfulgt av Innocent VIII, som to ganger utstedte buller hvor han ba om større barmhjertighet og velvilje mot "conversos". Samtidig bidro han også til å styrke inkvisisjonens makt ved å befale at alle katolske monarker skulle arrrestere flyktende jøder og utlevere dem til Spania så de kunne stilles for retten. Som en religiøs domstol ble inkvisisjonen drevet av kirkelige myndigheter. Når en person var dømt for heresi, ble han eller hun overlevert til sekulære myndigheter for å bli straffet. Straffene varierte fra offentlig ydmykelse (personen ble kledd i "sambenito" og måtte gå i prosesjon gjennom byen) til brenning på bål. De som bekjente sin anger ble henrettet med garotte før brenningen, mens de som ikke bekjente ble brent levende. Personer som ble dømt "in absentia" ble brent symbolsk, ved at en dukke ble plassert på bålet. Straffene ble eksekvert under offentlige seremonier, kjent som "auto de fé", «troshandling». Rettssakene ble ført for tribunaler, der de geistlige dommerne hadde assistanse fra legdommere, kalt "familiares". Dette var et prestisjefylt embete. Mange av anklagene som ble etterforsket var fremmet av hevnmotiver eller for personlig vinnings skyld. Kronen stod muligens bak en del av anklagene, for å få slettet gjeld og inndratt eiendommer. Hekseprosesser befattet inkvisisjonen seg meget lite med. Det var noen få tilfeller i Baskerland, men dommene ble da forkastet av en høyere instans ettersom inkvisisjonens ledelse ikke trodde på hekseanklagene; noen hadde dog blitt henrettet før dommen ble omstøtt. Senere tilfeller ble normalt avvist med henvisning til at den tiltalte var mentalt ustabil eller at anklagene var falske. Mens det i mange land kom i gang store hekseprosesser, ble det i Spania tidlig slutt på anklagene fordi inkvisisjonen truet med å stille de som anklaget falsk for retten. Bruk av tortur. Den spanske inkvisisjonen har fått et rykte for seg for å ha benyttet tortur i stor utstrekning. Dette bilde synes å ha blitt fremdyrket av den anti-spanske propaganda som rivaliserende og til tider fiendtlige makter som England benyttet overfor sin egen befolkning. Nyere undersøkelser viser at tortur var langt mindre vanlig enn det som har vært antatt. I Valencia ble tortur brukt i mindre enn 2 % av de over 7000 sakene, og i de fleste tilfeller dreide det seg om mindre enn femten minutter med tortur. Mindre enn 1 % ble torturert mer enn én gang. I forhold til utbredelsen av tortur i det sekulære rettssystemet er dette meget lave tall. Inkvisisjonen hadde ikke egne torturkamre, men tortur kunne bli utført i rettssalen. Mange torturinstrumenter har blitt knyttet til den spanske inkvisisjonen, men ser nå ikke ut til å ha blitt brukt der. Det gjelder for eksempel jernjomfruen, som man ikke har funnet noen eksempler på i Spania; den eldste man kjenner er fra Tyskland og ble laget etter reformasjonen. Strekkbenken er en engelsk oppfinnelse, som man heller ikke kjenner fra Spania. I et britisk museum har det lenge vært utstilt tommeskruer som ble attribuert til den spanske inkvisisjonen; først i senere tid fant man ut at de var engelske og ble brukt i William Cecils forfølgelse av katolikker under Elizabeth I. I de tilfeller tortur ble brukt dreide det seg for det meste om kniping med tenger og slag med forskjellige gjenstander. Målet med torturen var å få en bekjennelse, som var viktig i religiøs sammenheng fordi den gjorde det mulig for den dømte å bli frelst. Senere historie. Inkvisisjonen ble brukt mot tidlige protestanter og andre ikke-katolske kristne. I det 18. århundre ble den også brukt mot fritenkere, spesielt de som trakk mot encyclopedismen og den franske opplysningstidens idealer. Under Napoleons styre, 1808–1812, ble inkvisisjonen nedlagt. Da Ferdinand VII av Spania kom til makten ble den gjenopprettet. Den 26. juli 1826 ble den siste dødsdommen fra inkvisisjonen eksekvert da skolestyreren Cayetano Ripoli ble garottert Valencia. Institusjonen ble formelt avskaffet 15. juli 1834. Det fantes to forlengede armer av den spanske inkvisisjonen: Den meksikanske inkvisisjonen og Limainkvisisjonen, som hadde ansvar for å etterforske og dømme personer som hadde flyktet fra Den spanske inkvisisjonen til koloniene i vest (Amerika og – videre over Stillehavet – Filippinene). Dødstall. Det er uenighet mellom historikere om hvor mange som ble henrettet etter en dom fra inkvisisjonen. Nyere forskning har normalt lavere tall enn de tidligere historikere har operert med, men det er vanskelig å komme frem til noen konsensus. I senere år har forskningen kunne bruke originalprotokoller fra inkvisisjonen som grunnlag, og disse gir et annet bilde enn tidligere forskning. Geoffrey Parker studerte aktene fra 49 000 rettssaker mellom 1540 og 1700, og disse resulaterte i 776 henrettelser. Dette antyder totalt omkring 2000 henrettelser i løpet av inkvisisjonens virketid. Tidligere protokoller er dårligere bevart, men det som finnes tyder ikke på at det var noe større blodbad under Torquemada. Det som er tydelig er at jøder og muslimer ble rammet meget hardt i forhold til andre i den tidligste perioden. Agostino Borromeo, professor i historie ved Universitá della Sapienza i Roma, oppgir at omkring 125 000 ble stilt for retten, og av disse ble 1200 til 2000 henrettet. Kilder. Inkvisisjonen Coming of Age. "Coming of Age" er et progrockalbum utgitt på henholdsvis CD i 1998 og VHS i 2000 fra bandet Camel. Utgivelsen er et dobbeltalbum med konsertopptreden fra «The Billboard Live Club», Hollywood i California den 13. mars 1997. Utgangspunktet for denne utgivelsen er turnéen fra albumet "Harbour of Tears" (1996), som blir spilt i sin helhet. Den første delen av utgivelsen er en generell oppsummering er før øvrig fra flere tidligere utgitte album enn "Harbour of Tears". Det har en kombinasjon mellom eldre og nyere låter, og starter med en dramatisk åpning fra «Lunar Sea» utgitt på albumet "Moonmadness" (1976). Så fortsetter «Hymn to Her» fra "I Can See Your House from Here" (1979), før delen nærmest avsluttes med den sterkt gitarpregede «Ice» fra samme album. Den andre delen kombinerer låter fra utgivelsene "Dust and Dreams" (1991) og "Harbour of Tears", som begge mer eller mindre følger samme tema. "Harbour of Tears" skildrer emigrasjon fra Irland til USA, mens "Dust and Dreams" fremstiller portrettet av forflytning vestover under den amerikanske depresjonen. Majoriteten av denne delen er likevel av "Harbour of Tears" siden det var bandets nyeste utgivelse fra året før. Coming of Age kom også ut på formatet VHS i 2000, mens den kom ut på formatet DVD i 2002. Kling Klang. Kling Klang er det tyske bandet Kraftwerks private musikkstudio. Navnet er hentet fra et spor på albumet deres "Kraftwerk 2". Studioet ligger i Mintropstraße 16 midt i "Red Light District" i Düsseldorf i Tyskland. Kraftwerks grunnleggere, Ralf Hütter og Florian Schneider leide først et rom for å benytte det som øvelokale i 1970. Fasilitetene utviklet seg til stadighet, og i 1975 var studioet så omfattende at de spilte inn et helt album der ("Radio-Activity"). Studioet ser ikke ut til å ha fått navnet "Kling Klang" før i 1976. Gruppen har til tider referert til studioet som sitt moderskip, og ofte sett på studioet som et instrument i seg selv. På "Computer World"-turnéen i 1981 tok Kraftwerk praktisk talt hele studioet med seg verden rundt. Norges Cykleforbund. Norges Cykleforbund (NCF) ble stiftet 26. oktober 1910. Forbundet administrerer grenene landeveissykling, terrengsykling, BMX og banesykling. Historie. Norges første sykkelklubb ble stiftet allerede i 1882 i Oslo (som da het Christiania). De første velocipeder (sykler) hadde da vært kjent i Norge siden tidlig på 1870-tallet. I 1885 ble landets i dag eldste klubb stiftet, Trondhjems Velocipedklub. Det ble holdt offisielt verdensmesterskap for første gang i Chicago i 1893, og sykling var en olympisk øvelse allerede fra 1896-lekene. Under VM i Antwerpen i 1894 ble Wilhelm Henie verdensmester på banesykling. Første NM i landeveissykling ble avholdt 1912. Knut Knudsen vant 4000 m banesykling i Munchen 1972, og vant VM-gull på samme distanse året etter. Innen BMX-sykling har vi kun en verdensmester i Thor-Arne Dybdahl, med VM-gull på hjemmebane i Sandnes i 1991. Landeveissykling har fått et oppsving i Norge fra midten av 1990-tallet. Det begynte med at Monica Valvik vant norges første gullmedalje i fellesstart under landeveis-VM på Sicilia i 1994. Deretter fikk Kurt Asle Arvesen gullmedalje i VM fellesstart for U23 i 1997 i Verona i Italia, og året etter ble Thor Hushovd verdensmester i tempo-VM for U23 i Falkenburg, Nederland i 1998. Gunn Rita Dahle har hatt sin egen suksess med terrengsykling, og tok sitt første VM-gull i Terreng Rundbane i Østerrike. Etter dette har hun vunnet det meste som er å vinne innen terreng-sykling. Eksterne lenker. Cykleforbund Moritz av Sachsen. Moritz av Sachsen (Dresden, Fürstenzug) Moritz av Sachsen (født 21. mars 1521 i Freiberg, død 11. juli 1553 i slaget ved Sievershausen), av den albertinske linje av huset Wettin, var hertug (fra 1541) og kurfyrste (fra 1547) av Sachsen. Han var en av historiens mest betydningsfulle saksiske fyrster. Liv. Moritz av Sachsen ble født 21. mars 1521 som sønn av hertug Henrik V av Sachsen (Henrik den Fromme) og Katharina av Mecklenburg. Han deltok i den schmalkaldiske krig på keiser Karl Vs side. Årsaken var hans dårlige forhold til sin fetter, den daværende kurfyrste av Sachsen, Johann Fredrik I av Sachsen, lederen for Schmalkalden-forbundet. Hans familie stod i strid med den andre linjen av familien siden landsdelingen i 1485. På den annen side stod de på samme side i det konfesjonelle spørsmålet. Den katolske keiseren stod imot reformasjonen, mens Moritz og Johann Fredrik var protestanter. Som typisk renessansefyrste lot imidlertid Moritz realpolitiske maktspørsmål gå foran prinsippene. Keiser Karl V gav Moritz i oppdrag å utføre «riksakten» (prosessen) mot sin fetter i Kursachsen og mot sin svigerfar i Hessen. Moritz utsatte det så lenge som mulig. Men da keiserens bror, Ferdinand I, selv ville innlede et felttog mot Kursachsen, måtte han komme ham i forkjøpet, for ikke å tape initiativet i sine egne land. Han okkuperte nesten uten motstand Kursachsen, hvor han sikret religionsfrihet, men måtte trekke seg tilbake til Bøhmen. Da grep keiser Karl V, hans bror Ferdinand og hertug Alba selv inn. De seiret sammen med Moritz i slaget ved Mühlberg i 1547. Keiseren utnevnte Moritz til ny saksisk kurfyrste, og Moritz sikret seg en stor del av de ernestinske landene og den ernestinske andel av de saksiske sølvminer i Erzgebirge. Senere ble imidlertid forholdet til keiseren dårligere, noe som ikke minst skyldtes hans såvel utyske som urealistiske politikk. Den keiserlige makt støttet seg i Tyskland ikke bare på den rike Fugger-familiens penger og hans bror Ferdinand, men også de forhatte spanske troppene under hertug Alba, spanske råder og den katolske tro, som var en stor del av folket fremmed. I tillegg holdt keiseren Moritz' svigerfar, landgreve Philipp av Hessen, i fangenskap, til tross tross for at Moritz hadde garantert hans frie leide. Etter tysk rettsoppfattelse gikk keiseren utover sine fullmakter overfor fyrstene, noe riksdagen i Augsburg i 1548 og fengslingen av lederne for Schmalkalden-forbundet tydelig viste. Den synkende støtten for keiseren gjorde det lettere for den saksiske kurfyrsten å skifte side. Moritz forberedte en kursendring i hemmelighet, og knyttet kontakter til andre protestantiske fyrster og til Frankrike (traktaten i Chambord med kong Henrik II i 1552). Fyrstenes krav var slutt på forfølgelsen av protestantisk adel, slutt på den urettmessige fengsling av Hessens landgreve Philipp og større frihet for den tyske nasjon innenfor det tysk-romerske rike. Da han fikk i oppdrag å utføre riksakten mot Magdeburg, samlet han isteden en hær mot keiseren. Dermed marsjerte han overraskende mot Syd-Tyskland og tvang den uforberedte Karl V på flukt. Keiserens bror Ferdinand forholdt seg nøytral, og forhandlet senere med protestantene, slik at det kom til Passau-traktaten i 1552 og senere religionsfreden i Augsburg i 1555. Den 9. juli 1553 fant et av de blodigste slag under religionskrigene i det 16. århundre sted, slaget ved Sievershausen. Moritz seiret med sin forbundsfelle i dette store slaget mot markgreve Albrecht Alcibiades av Brandenburg-Kulmbach. Denne var en tidligere forbundsfelle av Moritz, som ikke hadde anerkjent Passau-traktaten, hovedsakelig av egeninteresser, men muligvis også som verktøy for keiseren. Moritz ble imidlertid sterkt skadet av et skudd i ryggen. To dager senere døde han i feltleiren. Hans gravmæle, domen i Freiberg, ble et av de mest omfattende noen Wettiner noen gang har fått. Moritz forbedret skatt-, berg-, hytte- og krigsvesenet. Han reorganiserte forvaltningen i Kursachsen (kanselli- og hoffordning av 1549), og befestet Dresden, Leipzig og Pirna. Videre utbygget han den protestantiske landskirke og stiftet de fyrstelige skolene Pforta, Meissen og Grimma som utdannelsesinstitusjoner for den saksiske adel. Dessuten bygget han en rekke slott, bl.a. Schloss Moritzburg. Han var også fjernere engasjert i tyrkerkrigene. Moritz hadde med sin kone Agnes av Hessen en sønn, som døde tidlig, og en datter, Anna av Sachsen, som ikke var arveberettiget. Han ble derfor etterfulgt som kurfyrste av sin bror August I av Sachsen, som førte en vesentlig fredeligere regjering. Sandnessjøen og Omegn Cykleklubb. Sandnessjøen og Omegn Cykleklubb (SOCK) ble startet 31. august 1985 på Dønna av bl.a. Jarl Høberg, Roy Hansen og Geir Bausta. På 1980-tallet var SOCK en av Nord-Norges største sykkelklubber. Mot slutten av 1990-tallet dabbet syklemiljøet i Sandnessjøen av. Fra 1998 og frem til 2004 var SOCK så å si uten aktivitet. Men i 2004 ble klubben startet igjen av bl.a. Cato Årnes, Tommy Edvardsen og Henny Kristiansen. Klubbens viktigste arrangement er sykkelrittet Sandnessjøen Criterium. Johann Fredrik I av Sachsen. Johann Fredrik I ("Johann Friedrich", kalt "«der Großmütige»") (født 30. juni 1503 i Torgau, død 3. mars 1554 i Weimar), av den ernestinske linje av Wettinslekten, var kurfyrste (1532–1547) og hertug (1547–1554) av Sachsen. Som sin onkel og far (Johann av Sachsen) før ham støttet han reformasjonen, og stod i spissen for den protestantiske fyrstealliansen, Schmalkalden-forbundet. Under den schmalkaldiske krig ble han under slaget på Lochauer Heide tatt til fange. Etter å ha først blitt dømt til døden ble han benådet etter forbønn fra tallrike innflytelsesrike fyrster (bl.a. hans fetter Moritz av Sachsen, som hadde deltatt i krigen på den katolske keiserens side) og isteden dømt til livsvarig fengsel og fratatt kurverdigheten, mens han mistet de fleste av sine land til Moritz. Etter fem års fangenskap ble han løslatt, og residerte sine siste år i Weimar. Allerede under sitt fangenskap lot han grunnlegge den «høye skolen» i Jena, som erstatning for det tapte landsuniversitetet i Wittenberg. Høyskolen ble først i 1558, etter hans død, opphøyet til universitet av keiser Ferdinand I. Etterkommere. Johann Friedrich var siden 1526 forlovet og ble i 1527 gift med Sibylle av Jülich-Kleve-Berg (1512–1554). De hadde følgende barn Liste over sykkelklubber i Norge. Dette er en liste over norske sykkelklubber som er registrert hos Norges Cykleforbund pr. 2005. __NOTOC__ Å. *Sykkelklubber Yield management. Yield Management vil på norsk være prosessen med å forstå, forutse og reagere på konsumentenes handlinger, slik at vi kan maksimere salgssinntekten. Firmaer som benytter seg av Yield Management har gjerne IT-systemer til hjelp. Systemet går ut på at man periodisk betrakter gods- og tjenestetransaksjoner som allerede har blitt utført og gods- og tjenestetransaksjoner som blir utført på et senere tidspunkt. Systemet tolker og analyserer også informasjon og statistikk om hendelser, både i fortid og framtid. Eksempel på dette kan være høytider, men i den siste tiden har man også valgt å inkludere de terroristangrepene som har skjedd. Andre faktorer som systemet tolker og analyserer, er informasjon om konkurrentene (også priser), faktorer som kjennetegner de forskjellige årstidene medfører, og andre viktige faktorer som påvirker salget. Når vi så har alle de nødvendige faktorer analysert, så får vi en prognose for framtidig etterspørsel, som kan være en god pekepinn på hvordan markedet blir. Siden total etterspørsel normalt overskrider hva en enkelt bedrift klarer å produsere i den perioden vi har analysert, prøver modellen å optimalisere bedriftens produktmengde, slik at vi får en inntektsoptimalisering. Denne optimaliseringen prøver å besvare følgende spørsmål: ”Gitt at vi har en budsjettlinje, hva vil være den optimale produktmiksen/tjenestemiksen for oss å produsere og selge i perioden for å maksimere forventet inntekt?” Optimalisering. Yield Management passer spesielt bra for bedrifter som selger produkt som på et eller annet tidspunkt blir usalgbart, for eksempel flyseter etter flyets avgang. Selve prisjusteringen vil si at man opererer med høyere priser i perioder da prisfølsomheten er lav (f.eks rushtider, høytider, etc.) enn når prisfølsomheten er høy (perioder med lite trafikk). Ved hjelp av dette, så kan man altså styre etterspørselen, og man får mer i salgsinntekter da betalingsvilligheten er større. Christoph Willibald Gluck. Christoph Willibald Ritter von Gluck (født 2. juli 1714 i Erasbach ved Berching, død 15. november 1787 i Wien) var en tysk komponist. Han regnes som en av de mest betydelige operakomponister i klassisismen. Bakgrunn. I årene 1748-49 var Gluck kapellmester for kong Frederik Vs operatrupp i København. Det vites ikke om han selv skrev operaer til truppen, men ved kronprinsens (Christian VII) fødsel i 1749, komponerte Gluck opptrinnet "La Contesa dei Numi" (Gudenes trette), hvor de olympiske gudene samledes ved Storebælt for å diskutere hvem som i særlig grad skulle beskytte den nye prinsen. I 1750-årene ble han engasjert som operakomponist i Wien. Her innledet han sammen med sin librettist, Ranieri Calzabigi, et reformprogram av den seriøse opera-sjangeren, opera seria, som i stigende grad ble utsatt for kritikk og var i ferd med å miste popularitet til fordel for konkurrerende sjangrer som opera buffa og det tyske og wienske "Singspiel". I 1770-årene oppholdt Gluck sig i perioder i Paris, hvor han bearbeidet sine operaer for den franske scenen, og skrev nye operaer som "Iphigenia i Aulis" (1774), "Armide" (1777) og "Iphigenia på Tauris" (1779). Gluck komponerte over 30 operaer. De syv siste var «reform-operaer», som alle er skrevet over emner fra gresk mytologi. Best kjent er "Orfeus og Eurydike." Glucks operaer vakte beundring over hele Europa. Glucks opera-reform. I sitt arbeid for å slå gjennom i Frankrike, søkte Gluck Rousseaus støtte og vennskap. Paris-versjonen av "Orfeus og Eurydike" hadde premiere først tolv år etter at den hadde skapt sensasjon i Wien, og Gluck var blitt mer avslappet i forhold til de rousseauske idealene om det naturlige, så han tillot nå en del ornamentering i ariene. Likevel traff stykket det franske publikumet som noe helt nytt. Dels varte Glucks opera knapt halvannen time, og var ytterst enkel i stil og oppsett. Dertil kom den sentrale scenen, dvs. Orfeus' møte med furier og fiendtlige ånder ved ankomsten til underverdenen, hvor han i løpet av ett minutt vinner dem over på sin side. Han akkompagnerer seg selv på harpe mens han synger til skyggevesnene og til publikum at "han vet hvordan de føler det, fordi hans smerte er som deres". Skyggene trekker sig dermed tilbake, åpner portene til Hades og lar scenen ende «"in un confuso mormorio"» (= i en forvirret mumling). Publikum og de opptredende ble alle deltakere i stykket, for Orfeus sang til dem alle. Gluck forsøkte å reformere den italienske opera med sitt krav om at musikken skulle underordnes teksten, og var dermed på kollisjonskurs med Mozart som satte musikken høyest. Under Mozarts besøk i Paris havnet han midt i striden om dette mellom Gluck og Piccinni, der den fredsommelige Piccinni helt uforvarende ble gjort til fører for Glucks motstandere. Carlos Filipe Ximenes Belo. Carlos Filipe Ximenes Belo (født 3. februar 1948 i Wailakama, Øst-Timor) er mest kjent som Biskop Belo, en katolsk biskop i Øst-Timor. Han studerte filosofi og teologi i Portugal og Roma, ble ordinert til prest (1980), returnerte til Øst-Timor som lærer (1981). I 1983 ble han biskop, og siden kjent for sitt ikke-voldelige arbeid for menneskerettigheter i et land der de okkuperende indonesiske myndigheter fôr hårdt ad med det timoresiske folk. Han har overlevd to forsøk på likvidering, og mottatt Nobels fredspris sammen med José Ramos-Horta (1996). Grunnet sviktende helse trakk Belo seg fra politikk og arbeidet som biskop, og begynte i 2004 som misjonær i Mosambik. José Ramos-Horta. José Ramos-Horta (født 26. desember 1949 i Dili, Øst-Timor) er en politiker fra Øst-Timor. Han ble landets president i 2007. Bakgrunn. José Ramos-Hortas far var en deportert portugisisk aktivist og moren timoresisk. Han fikk sin første skolegang på en katolsk misjonsskole i den lille landsbyen Soibada. Ramos-Horta studerte en periode jus i USA før han returnerte til Øst-Timors frigjøringskamp fra kolonimakten Portugal i 1968. Han arbeidet som journalist og korrespondent. Etter frigjøringen i 1975, var han utenriksminister i ni dager, før Indonesia okkuperte landet. José Ramos-Horta studerte internasjonal jus i Haag i Nederland i 1983 og tok master i fredsstudier ved Antioch University i Ohio i USA året etter. Politisk fredsaktivist. Han flyktet til Sydney (Australia) og arbeidet ved Universitetet i New South Wales en periode. I 1993 ble Raftoprisen gitt til det timoresiske folk, representert ved Ramos-Horta. I 1996 mottok han Nobels Fredspris med Carlos Filipe Ximenes Belo for sitt arbeide for menneskerettigheter i hjemlandet. Politisk karriere. José Ramos-Horta har siden vært utenriksminister i hjemlandet fra 2002 til 2006, og statsminister i perioden fra2006 til 2007. Ramos-Horta stilte til valg som landets nye president i 2007, der han etter å ha blitt nummer to i første runde, i andre runde vant en overlegen seier med 69 prosent av stemmene. Han tiltrådte 20. mai. Ramos-Horta ble skutt i magen under et attentat 11. februar 2008, men overlevde angrepet. Alvorlig skadet ble han sendt til Darwin i Australia for medisinsk behandling, og returnerte først til Øst-Timor 17. april. Ryvingen fyr. Ryvingen fyr er Norges sydligste fyr, beliggende i Mandal kommune på øya Ryvingen (Låven er i noen tilfeller brukt som navn på øya, men Låven er det høyeste punktet, der varden står). Første fyr ble reist i 1867, deretter kom et nytt fyrtårn i 1897, som ble det første, elektriske fyr i Norge. Dette siste står i dag, og er 22,5 meter høyt. Fyret har vært automatisert siden 2002. Begynnelsen. En voksende handelstrafikk med gode vilkår på midten av attenhundretallet skapte fundament for økt satsing på trygghet til havs. I 1865 ble det foreslått bygging av fyr sør for Mandal, og to år senere så man det første fyret stå klart. Det første lyset – hvitt med rødt blink hvert hele minutt – ble tent 20. oktober, ved hjelp av en oljebrenner med veke og skorstein i glass. Konstruksjonen var enkel, en hytte i tre bar fyrlykten på taket. I de tidlige dager var fyret bemannet av fyrvokteren og deler av hans familie, om han hadde noen. En fyrbøter var også nødvendig for driften, og ble etter sannsynlighet leid inn av fyrvokteren selv med de midler han fikk for å drive fyret. Natten til den 23. mars 1887 forliste 27 hvalfangere fra hvalfangstskipet "Vardöhus" utenfor fyret. Oppgraderinger. Voksende skipstrafikk kom til å stille krav om bedre fyrlykt, og innen 1897 ble det bestemt at et fyr i støpejern skulle bygges der det gamle trefyret stod. De teknologiske framskrittene som var gjort hadde på kort tid blitt mange, og Ryvingen ble høyt prioritert. Oppslutning om fyret førte til at det ble det første med elektrisk lykt, og blant de første med såkalt lynblinkapparat. Mange mennesker måtte søke husvære ute på øyen når arbeidsmengden tiltok, og flere ble ansatt. Hele familier levde ofte på øyen, gjerne med guvernanter til å passe barn som skulle få undervisning, enten i Mandal by eller som fant sted på fyret. På det meste skal det ha bodd 34-36 mennesker på Ryvingen, med sosiale hierarkier hvor fyrmesteren, som gjerne var fintfolk, stod øverst. Til dels fruktbare jordlapper og husdyr var også å finne ute på øyen, med fordeling som bar preg av sosial status gjennom ansiennitet o.l. Verdenskrigene. Den første verdenskrig forårsaket en mangel på kull, som igjen førte til innskjerpinger på en rekke fyr. På kalde vinternetter kunne forbruket av kull for oppvarming av dampkjelene komme opp i 900 kg, forståelig nok ble denne praksisen umulig da prisene steg. Fra 1917 fram til 1921 ble det ikke brukt elektrisitet ved fyret, man brukte istedet oljelamper. Etter dette tok man i bruk gass, hvilket forble praksis en del tiår fram i tiden. Ikke relatert til dette er hendelsen hvor et russisk skip gikk på land like i nærheten på vinterstid; mannskapet kom seg til fyrtårnet og reddet seg. Under den andre verdenskrig kom denne delen av Norge raskt under okkupasjon, og fyrtårnet ble tatt i bruk av den tyske okkupasjonsmakten. Fyret var som regel aldri slått på uten at melding hadde blitt gitt fra havnesjefen i Kristiansand, da som oftest i de tilfeller tyske konvoier skulle forbi. Fyret var bemannet av 20 tyske soldater i løpet av krigen. Det skulle komme til skuddveksling ved Ryvingen fyr den 14. februar 1943, som skulle vare fra 23:00 til nærmere 00:20. Noen kilder hevder dette var et forsøk på et alliert raid mot en radar som hadde blitt satt opp på øyen (som ikke ble tatt ned før mange tiår senere). En annen teori hevder det var to lokale fiskebåter brukt til transport som, uten å ha meldt ifra til den tyske kommandoen, hadde nærmet seg fyret to ganger, delvis på grunn av en misforståelse. Det kom ikke til personskade under denne hendelsen. Automatisering. Ved omlegging til ren elektrisk drift i 1957 mistet fyret noe av sin lyskraft, men var fortsatt regnet som meget kraftig. Bemanning fantes fortsatt etter krigen, men etter omleggingen ble stasjonen til et tørnfyr – det vil si at fyrvokteren ikke bemanner fyret hele tiden, men har uker på og uker av fyret. Telegrafstasjonene ble byttet ut på syttitallet i favør av VHF radiolinje, og i 1988 ble en strømkabel lagt til øyen som tillot bruk av hovedaggregatet som kun reserve. I 2002 mistet Ryvingen fyr bemanningen sin, og det er nå automatisert. Dili. Dili er hovedstaden i landet Øst-Timor. Den ligger på nordkysten av øya Timor, og har geografiske koordinat 8°34' S, 125°34' Ø (-8.5667, 125.5667). Dili ble etablert i 1520 av portugisiske kolonibyggere, og gjort til hovedstad i Portugisisk Timor i 1596. I 1999 ble byen i stor grad ødelagt under frigjøringskampen. Byen huser 150 000 av landets 800 000 innbyggere og er landets viktigste havneby, flyplassbase og handelssentrum. Dili Portugisisk Timor. Portugisisk Timor er det tidligere navnet på Øst-Timor. Det ble brukt fra 1520, da Portugal koloniserte den østlige del av øya Timor (Nederland koloniserte den vestlige del). Landet ble i 1975 en del av Indonesia, og fikk i 1999 uavhengighet og navnet Øst-Timor. Harald Trefall. Harald Trefall (født 10. november 1925 i Bergen, død mars 2008) var professor i eksperimentell fysikk og leder for Fedrelandspartiet 1990–1994 og 1996–2002. Som offentlig person var han mest kjent for å ha utformet Fedrelandspartiets idégrunnlag, program og vedtekter. Partiet var kjent for å være sterkt konservativt. Vitenskapsmannen Trefall var kjent for sin banebrytende forskning innen eksperimentell astrofysikk. Yrkeskarriere. Gjennom mange år var han en sentral forsker ved Universitetet i Bergen og sterkt engasjert i internasjonal forskning med høy status. Spesielt var Harald Trefall involvert i studier av jordens nærmeste omgivelser ved hjelp av ballonger. Denne typen forskning har tapt terreng i forhold til ny teknologi, men den var lenge avgjørende for innhenting av viktige data. Ballongeksperimentene til Universitetet i Bergen tok til i 1962 og vedvarte til langt ut på 1980-tallet. Trefall tok realartium ved Sydneshaugen skole i 1944 i den tiden skolen selv var evakuert til andre deler av byen. Realfagstudiene begynte han i Oslo, men fortsatte i Bergen som fra 1946 hadde fått sitt eget universitet. I årsberetningen til Universitetet i Bergen for 1950–1951 er Harald Trefall nevnt. Som hovedfagstudent konstruerte han et apparat til registrering av intensiteter i kosmisk stråling. Han ble uteksaminert fra samme universitet i 1951 som cand. real. Harald Trefall tok sin eksamen med innstilling. Det var uklarhet om hvilke regler som gjaldt, men universitetsdirektør Wilhelmsen engasjerte seg og Trefall ble den første realstudent fra Bergens universitet som fikk innstilling. Da hadde Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd allerede gitt realisten arbeidsstipendium som ble brukt til videre strålingsforskning. Trefall var først lønnet av NTNF men ble fra 1952 instituttets første universitetsstipendiat. Da Jan Orlin sluttet som amanuensis på Geofysisk institutts avdeling C i 1954, overtok Trefall denne amanuensis-stillingen fra 1955. I januar 1957 er han tilbake på Fysisk institutt som dosent. Han tok føringen i eksperimentene i kosmisk geofysikk, og virksomheten i nord begynte. Trefall fullførte doktorgraden i 1961. I april 1964 ble Trefall professor og leder for det som senere ble den eksperimentelle avdeling B ved Fysisk institutt. Etter at Trefall ble professor i eksperimentell fysikk, ble det i noen år drevet forskning innen kosmisk fysikk på 2 adskilte avdelinger ved instituttet (Avdeling A ledet av Arvid Erdal og Avdeling B ledet av Trefall). Fra 1. november 1974 ble avdelingsstrukturen ved Fysisk institutt oppløst. Instituttet ble organisert med Olaf Skjeggestad som felles instituttstyrer. Trefall var sterkt uenig i den nye strukturen og prosederte på at han hadde rett til å lede en avdeling. I denne prosessen sluttet han hopehavet med tidligere avdeling B og deltok ikke lenger i ballong-gruppen. På denne tiden var Fysisk Institutt i ferd med å flytte fokus fra ballong til raketteksperimenter. Politisk karriere. Harald Trefall satt som representant for Fremskrittspartiet i Bergen bystyre og skolestyre for perioden 1983–1987 etter lokalvalget i 1983. I perioden meldte han seg imidlertid ut av FrP i protest mot deres innvandringspolitikk og ble parti-uavhengig. Etter lokalvalget i 1991 kom Harald Trefall inn i Hordaland fylkesting som representant for Fedrelandspartiet for perioden 1991–1995. Etter at finopptellingen var ferdig, ble det klart at Fedrelandspartiet tok det siste mandatet fra Fremskrittspartiet med bare fire stemmers overvekt. Av hans mer markante forslag kan nevnes «Ytterligere innvandrere som kommer uten etter avtale med FNs Høykommissær for flyktninger, mottas ikke.» Dette kom under debatten om utbygging av egne innvandrerboliger i Løbergsveien i Bergen. I tillegg markerte Trefall seg som en aktiv EU-motstander. Kritikken og motstanden mot Trefall som politiker og person var ved enkelte anledninger intens. Den kjente BA-spaltisten og forfatteren Erling Gjelsvik omtalte Harald Trefall som «Harald Avfall» i forbindelse med et valgmøte i 1993. Samtidig tok Gjelsvik avstand fra personer som kastet råtne egg på Trefall, noe som skjedde flere ganger under valgkampen samme år. Under en debatt om u-hjelp, innvandring og Operasjon Dagsverk på Fyllingsdalen videregående skole etter valget, der Trefall fikk støtte fra mange elever for sitt syn, kom Sturla Pilskog fra Arbeiderpartiet med sterke karakteristikker mot Trefall som person. Pilskog hevdet blant annet at «[h]er i salen er denne typen rasistsvin representert ved Harald Trefall». Trefall sa i forbindelse med valgkampen i 1995 at han ønsket Norge etnisk homogent. Dette, samt at Fedrelandspartiet lå an til å få to representanter inn i Bergen Bystyre, bidro til at flere av de største partiene advarte mot Fedrelandspartiet under valgkampen i 1995. Han ble også bedt om å forlate skolevalgdebatten på Fana Gymnas etter å ha brukt benevnelsen «quislinger» om elever som demonstrativt hadde vist ham ryggen. Samme høst ble Trefall og et annet partimedlem sperret inne i Fedrelandspartiets valgbod på Torgallmenningen i Bergen. Etter 15 minutter fikk politiet brutt opp hengelåsene og sluppet dem ut. Studenter fra Universitetet i Bergen forsøkte i 1995 å få fjernet Trefall som foreleser i vitenskapsfilosofi. Blant annet satte aksjonistene opp søppelbøtter under tittelen «Harald Trefall og annet avfall». I desember 1997 vakte det en viss oppsikt da Trefall som partileder for Fedrelandspartiet gikk inn i debatten om en egen samisk stat og gav støtte til sameaktivisten Niillas Aslaksen Somby. Trefall støttet imidlertid bare deler av forslaget og ikke kravet om råderett over land og vann. Målmannen Trefall. Ludvig Jerdal inviterte Trefall med i mållaget Vestmannalaget på midten av 1980-tallet. Trefalls engasjement i Vestmannalaget ble ikke offentlig kjent før Trefall gikk inn i styret som første varamann i 2000. Under de stormfulle årsmøtene i 2000 og 2001 fungerte Trefall som møteleder. På årsmøtet i 2002 ble et benkeforslag om Trefall som ordstyrer nedstemt, og dette ble referert i Bergens Tidende 15. mars 2002. På Norsk Målungdom sitt landsmøte på Sandane i 2002 ble en resolusjon vedtatt i protest mot Trefalls engasjement. Xanana Gusmão. Kay Rala Xanana Gusmão (født José Alexandre Gusmão, 20. juni 1946 i Manaututo, Portugisisk Timor) er en politiker fra Øst-Timor. Han gikk på Jesuittisk skole, hadde førstegangstjeneste i den portugisiske hær (1968-1971), deltok i ikke-voldelig frigjøringsarbeid (1971-1974) før kortvarig arrest i 1975. Under Indonesisk styre var Gusmao sentral i arbeidet med å synliggjøre overgrepene mot det timoresiske folk og fikk for dette Sakharovprisen (1999) og Sydneys Fredspris (2000). Etter å ha vært med i den FN-ledete interimregjeringen ble han i 2001 valgt til president. Han tiltrådte samtidig med at Øst-Timor fikk sin selvstendighet 20. mai 2002. Han stilte ikke til gjenvalg i 2007. Gusmão fikk 6. august 2007 i oppdrag av landets nye president José Ramos Horta å stable på beina en ny regjering, og to dager senere ble han tatt i ed som ny statsminister. Vest-Timor. Vest-Timor er betegnelsen på den vestlige del av øya Timor. Arealet er. Den var siden 1520 en del av Portugisisk Timor, men ble i 1640 nederlandsk og kjent som Nederlandsk Timor, da under ledelse av det Hollandske Ostindiske Selskap, som i 1799 overga styret til Nederland. Rundt 1860 vedtok Portugal og Nederland en grenseoppgang, som ble iverksatt i 1914. Vest-Timor var under japansk okkupasjon under andre verdenskrig og ble i 1945 en del av Indonesia som provinsen "Nusa-Tenggara-Timur". Befolkningen er som i Øst-Timor. Mandelbrotmengden. Mandelbrotmengden er en fraktal, oppkalt etter den franske matematikeren Benoît Mandelbrot. Definisjon. Mandelbrotmengden i det komplekse planet. La "c" være et komplekst tall. Definer en følge av komplekse tall "z"0, "z"1, "z"2... ved Mandelbrotmengden formula_3, består av alle komplekse tall "c" slik at denne tallfølgen er begrenset, det vil si at den ikke divergerer mot uendelig. Figuren til høyre viser mandelbrotmengden tegnet i det komplekse planet. Egenskaper. Mandelbrotmengden har mange interessant egenskaper. Hvis man zoomer inn langs randen av mandelbrotmengden, vil man kunne finne små kopier, kalt satellitter, av mandelbrotmengden selv. Hvis man tar et hvilket som helst utsnitt av det komplekset planet som både inneholder punkter i formula_3 og punkter utenfor formula_3, vil det innholde uendelig mange satellitter. Bildegalleri. Denne bildesekvensen er en zoomreise til et bestemt punkt "c" i det komplekse planet. Hvert bilde er et utsnitt av det foregående. Det siste bildet er en forstørrelse av det første på omtrent 60 milliarder. De svarte punktene er selve mandelbrotmengden. De fargelagte punktene er punkter utenfor mandelbrotmengden, og fargen er bestemt ut fra hvor raskt følgen definert ovenfor divergerer. Fylkesvei 101. Fylkesvei 101 (Fv101) går mellom Søtholmen og riksgrensen ved Kornsjø i Halden kommune. Veiens lengde er 11 km med variabel standard. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Thoracotomi. Thoracotomi (gresk: "thorax"=brystkasse, -"tomi"=å dele) er en den medisinske betegnelse for kirurgisk åpning av brystkassen, som utføres blant annet i forbindelse med hjerte- og lungeoperasjoner. Albert Bandura. Albert Bandura (født 4. desember 1925) er en kanadisk psykolog. Han har gjort viktig forskning innenfor feltene læring og personlighet. Bandura har vært en foregangsmann i psykologi og har vært med på å etablere sosial-kognitiv teori, og begrepet self-efficacy (mestringstro) som har fått stor påvirkning på moderne psykologi. Eksterne lenker. Bandura, Albert Hallux valgus. Hallux valgus er en ervervet feilstilling i stortåens ledd. Valgus er beskrivelse av en feilstilling i et ledd er benet lengst vekk fra kroppen er dreid utover, vekk fra kroppens symmetriplan. Kalvbent er feilstilling i knærne «geno valgus», det vil si at anklene står et stykke fra hverandre når knærne er rette og samlet. Hallux valgus betyr at stortåen peker utover fra symmetriplanet, eller mot de andre tærne på samme fot på grunn av skjevhet i stortåens grunnledd (metatarsophalangealledd). Ofte sees dette sammen med diagnosen «hammertå» som innebærer feilstillinger i i stortåens ledd slik at grunnleddet er bøyd oppover (dorsalfleksjon) og at det ytre leddet i stortåen (interfalangealleddet) er bøyd nedover (plantarfleksjon). En annen diagnose som ofte forekommer samtidig er en dannelse av en kul på benet (eksostose) på innsiden av foten ved stortåens grunnledd. Det vil si en kul på benet i foten innenfor stortåa, (første metatars). Denne kulen vil trykke ut læret på siden av skoen ved stortåas grunnledd og gir ubehagelig trykk og smerter. Tilstanden opptrer som regel hos middelaldrende og er mest vanlig hos kvinner, hvor bruk av sko med høye hæler og smal såle foran på skoen trykker tærne sammen. En ortopeditekniker kan lage fotsenger, som har et løft slik at forfoten/området som er vondt ikke blir belastet. Han kan også lage sko som er tilpasset etter foten. Ved operasjon fjernes den innerste delen av det innerste benet (proksimale falang) av stortåa. Dette gir endel ubehag noen få uker, men pasientene er vanligvis meget fornøyde når disse ukene er over. Tidlig korreksjon av tverrplattfot og fornuftig bruk av sko, kan bremse utviklingen av tilstanden. Dog på lang sikt er kirurgi den eneste behandlingsformen som kan gi varig bedring av tilstanden. Frank B. Kellogg. Frank Billings Kellogg (født 22. desember 1856 i Potsdam i New York i USA, død 21. desember 1937 i St. Paul i Minnesota) var en amerikansk jurist og politiker. Han var USAs utenriksminister 1925–1929. Han mottok Nobels fredspris i 1930 for 1929. Alfred Russel Wallace. Alfred Russel Wallace (født i 8. januar 1823 i Usk, Wales, død 7. november 1913) var en engelsk antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med Henry Walter Bates utforsket han Amazonas (1848–1852), men tapte alle funn da briggen forliste på hjemveien (1852). På basis av toktet utviklet han en egen evolusjonsteori beskrevet i "On the Law Which has Regulated the Introduction of Species" (1855) og "On the Tendency of Varieties to Depart Indefinitely From the Original Type" (1858/1860, med Charles Darwin). Wallace utforsket 1854-1862 det Malayiske arkipel (Ost-India, nå Malaysia og Indonesia) og definerte Wallacelinjen, en dyregeografisk delelinje. Ekspedisjonen resulterte i en rekke bøker, blant annet "The Malay Archipelago" (1869) og "Island Life" (1880). Av utmerkelser fikk Wallace den engelske Order of Merit (1908), Royal Society's Copleymedaljen (1908) og Linnaeiske Gullmedalje (1892). Ulvådalsvatnet. Ulvådalsvatnet er et vann som ligger i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Nøkkelvatnet. Nøkkelvatnet, eller Nøklevatnet, er et vann som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Den norske delen ligger i Grue i Hedmark. Otrøvatnet. Otrøvatnet er et vann som ligger i Vang kommune i Oppland, 971 moh. Dette er utspringet til den lengste grenen av Drammensvassdraget: Begna, som renner gjennom Valdres. Den lange vannveien fra Otrøvatnet til Drammensfjorden er 301 km. Omliggende steder og landskap. På nordsiden av vannet går riksvei mellom Bergen og Oslo langs et bratt fjellparti opp mot et fjellplatå som ligger ca 400 m høyere. På sørsiden skråner det skogkledte terrenget mye slakere opp mot et platå på ca 1200 moh. I vestenden av vannet ligger Nystuen skysstasjon «Nystøgo», som opprinnelig var en av statens fjellstuer. Ca 4 km i vest er grensen til Sogn og Fjordane, og bare 1 km over grensen ligger Øvre Smeddalsvatnet (932 moh) som har utløp vestover mot Lærdal ved Sognefjorden. Vest for Otrøvatnet ligger også St. Thomas-kirken. På nord-østsiden, hvor Begna har sitt utspring, ligger gården Grinde. Langs hele østsiden ligger et spredt hyttefelt i skogsterreng i tilknytning til alpinbakkene ved Filefjell skiheiser. På sørsiden ligger hyttetunet Gamlestoga. Fauna. Det er ikke bare mennesker som har dette området som hovedvei mellom øst og vest. Liene på spesielt nordsiden, men også delvis på sørsiden, av vannet er en viktig sesongvis trekklinje for bl.a. hjort og elg mellom Vestlandet (Lærdal) og Østlandet (Valdres). Breidvatnet (Fjaler). Breidvatnet er et vann som ligger i Fjaler kommune i Sogn og Fjordane. Gutulisjøen. Gutulisjøen er et vann som ligger i Engerdal i Hedmark. Østbredden av vannet danner grense for Gutulia nasjonalpark. Navnet uttales "guttuli-sjøn" og blir også kalt "Fåleguttulisjøen". Vannet har tilsig fra Fjellgutusjøen i nord, og drenerer videre mot sørøst til Sverige. Vannet har bestander av abbor, gjedde, harr, lake, sik, ørekyte og ørret. Kulivatnet. Kulivatnet er et vann som ligger i Sirdal kommune i Vest-Agder. Vannet er magasin for Kuli kraftverk. Sildhopvatnet. Sildhopvatnet (lulesamisk: "Silldavuopjávrre") er et vann som ligger i Sørfold kommune i Nordland. Vatsvatnet. Vatsvatnet er et vann som ligger i Vindafjord kommune i Rogaland. Burusjøen. Burusjøen er et vann som ligger i Midtre Gauldal kommune i Sør-Trøndelag. Risevatnet. Risevatnet er et vann som ligger i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Lømsen. Lømsen er et vann som ligger i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Autonomi. Autonomi refererer i internasjonal politikk til en delstat, provins eller region som har blitt gitt betydelig selvstyre i indre anliggender av nasjonen området ligger under. Autonomi er en følelse av frihet til å gjøre valg om hvordan en vil utføre arbeidet, og de resulterende følelsene av personlig ansvar for disse valgene (Spreitzer, 1992. Thomas & Regioner med indre selvstyre. Regioner som blir gitt autonom status har ofte en annen etnisk sammensetning enn resten av landet, eksempler på dette er den finske regionen Åland der flertallet av befolkningen har svensk som morsmål; og den Kurdiske autonome region i Irak der flertallet er av kurdisk etnisitet. Andre kjente eksempler på autonome områder er Grønland, Færøyene, Tsjetsjenia, Dagestan og Hongkong. Vestre Bjonevatnet. Vestre Bjonevatnet er et vann som ligger mellom Sperillen og Randsfjorden, i all vesentlighet i Ringerike kommune i Buskerud, men også delvis i kommuene Gran og Søndre Land i Oppland. Askevatnet. Askevatnet er et vann som ligger i Askøy kommune i Hordaland. Kaldvågvatnet. Kaldvågvatnet er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland, omtrent fem kilometer sør for Ulvsvåg, mellom grendene Kaldvåg og Skillvassbakk. Vatnet har avløp mot sør via Skjevågelva til Skjevågen og Innhavet. Saglivatnet. Saglivatnet er et vann som ligger i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag samt Bindal kommune i Nordland. Hanemsvatnet. Hanemsvatnet er et vann som ligger i Tingvoll kommune i Møre og Romsdal. Strindvatnet. Strindvatnet (lulesamisk: "Tjoalmejávrre") er en innsjø som ligger i Hamarøy kommune i Nordland, omtrent ti kilometer sør for Innhavet. Vatnet ligger i Sagvassdalen mellom Strindfjellet i nordøst og Strindnes- og Rokkvikfjellet i sørvest, og er et av de nordligste av en rekke innsjøer som går under navnet Sagvatnan. I nordenden er det forbindelse gjennom Nerstraumen til Rotvatnet og videre via Sagelvvassdraget til utløpet i Sagfjorden. E6 går langs nordøstsiden av vatnet mellom grenden Strinda og Strindberg. Magasinet Monitor. Magasinet Monitor var et norsk «antifascistisk» nettmagasin som overvåket og publiserte informasjon om høyreekstreme og innvandringskritiske personer og miljøer. Monitor startet i Bergen, i samarbeid med det engelske tidsskriftet Searchlight, og utkom første gang i mai 1994. Sommeren 1997 flyttet bladet redaksjonen til Oslo, med Lars Jørgen Tvedt som redaktør. Samme år startet de også å publisere på web. Sommeren 2001 gikk Monitor fra å være papirmagasin til å bli et rent nettmagasin. Samme år overtok Tor Bach redaktørvervet frem til han ble avløst av Espen Grønlie i 2004. Bladet ved redaktøren har blitt sitert noe i media. I forbindelse med stortingsvalget 2005 gjorde Monitor seg bemerket med en kampanje rettet mot partiet Demokratene. De har også gjort seg bemerket ved å fronte kampanjer mot musikkgrupper. Monitor samarbeidet med andre magasiner på venstresiden, som Searchlight (Storbritannia), Reflex (Frankrike), Antifa infoblatt (Tyskland), Tum Balalaika (Russland) og Expo (Sverige). Tidsskriftet eksisterer ikke lenger, hverken som papir- eller nettutgave. Eksterne lenker. Monitor Motortrafikkvei. Norsk skilt som angir motor-trafikkveia>) med midtrekkverk. Antallet kjørefelt er tre; kjøreretningene veksler mellom å ha to respektive ett kjørefelt. Motortrafikkvei (i Norge tidligere "motorvei klasse B") er en type vei i europeiske land, som defineres av det enkelte lands veimyndigheter. På motortrafikkveier er det krav om minst ett felt av god standard i hver kjøreretning, og bare motorkjøretøy med en viss minstehastighet tillates å bruke veien. Kryss bør være planskilte, men unntak kan tillates. Det er ikke krav om midtskille som skiller kjøreretninger. Det kan være flere, men det vanligste på motortrafikkveier er to felt og forbikjøringsfelt på enkelte strekninger. Liknende veitype finnes blant annet i Nederland ("Autoweg"), Sveits og Østerrike ("Autostrasse"), Sverige ("motortrafikled"), Danmark ("motortrafikvej"), Tyskland ("Kraftfahrstraße") og Polen ("Droga ekspresowa"). Autostrasse/Kraftfahrstrasse. Autostrasse er det tyske navnet for motortrafikkvei, benyttet i Sveits og Østerrike. I Tyskland brukes Kraftfahrstrasse Vanligvis er det planskilte kryss og på høyt trafikkerte strekninger og ved bratte stigninger er det ofte forbikjøringsfelt. På enkelte strekninger er det også midtdeler. De har Autobahn-nummer i Sveits, og spesielle nummer med S foran i Østerrike. Fartsgrenser. Norge har ingen særskilt fartsgrense for motortrafikkveier, men noen er skiltet til 90 km/t. I Danmark er fartsgrensen 80 km/t, men ved lokal skiltning normalt 90 km/t. I Sverige er fartsgrensen formelt 70 km/t men er vanligvis skiltet til 100 km/t. I Tyskland er fartsgrensen vanligvis 100 eller 120 km/t, men på en del motortrafikkveier fri fart. Akademie für Alte Musik Berlin. Akademie für Alte Musik Berlin er et berømt musikkensemble i Berlin etablert på begynnelsen av 1980-tallet. Ensemblet arbeider med barokkmusikk og annen eldre musikk. Det legges stor vekt på autentisk instrumentbruk. Ensemblet har utgitt mange kjente innspillinger. Helmut Hirsch. Helmut (Helle) Hirsch (født 27. januar 1916 i Stuttgart, henrettet 4. juni 1937 i Plötzenseefengselet) var en tysk jødisk student som planla å bombe nazistenes paradeområde i Nürnberg. Hirsch vokste opp i Stuttgart, hvor han ble medlem av "Deutsche Jungenschaft". I 1935 emigrerte han til Tsjekkoslovakia, hvor han studerte arkitektur. Han opprettholdt kontakten til vennene i Deutsche Jungenschaft, som i mellomtiden var blitt forbudt. I Praha kom han i forbindelse med en gruppe av organisasjonen "Schwarze Front", ledet av Gregor Strasser. Sammen med et angivelig medlem av denne gruppen, som i virkeligheten var agent for den tyske politiske sikkerhetstjenesten (Gestapo), planla han et bombeangrep på rikspartidagområdet i Nürnberg. Ved slutten av 1936 ble han arrestert under en reise til Stuttgart. Etter at Hirsch den 8. mars 1937 ble dømt til døden, forsøkte den amerikanske ambassadør i Berlin, William Dodd, forgjeves å redde hans liv ved å tildele ham amerikansk statsborgerskap, og rettet en direkte appell til Adolf Hitler. Benådningsansøkningen ble avvist. Han ble henrettet ved halshugning 4. juli 1937 i Plötzensee-fengselet. Han ble også brukt som vitne av myndighetene mot forbudte ungdomsgrupper som ble anklaget for forberedelse til høyforræderi og brudd på sprengstoffloven. Adam Mickiewicz. Adam Bernard Mickiewicz (født 24. desember 1798, død 26. november 1855) var en polsk romantisk dikter. Han blir vurdert som en av de tre viktigste polske diktere (med Juliusz Słowacki og Zygmunt Krasiński) og den største slaviske dikter (ved siden av Aleksandr Pusjkin). Verk. Den politiske situasjonen i Polen på 1800-tallet ble speilet i den polske litteraturen, som etter Polens deling ble engasjert tendensdiktning. Mickiewicz's patriotiske verk hadde den gang en stor innflytelse på det polske folk. Med sin litterære stil nådde han flere polske hjerter enn andre diktere fra denne perioden. Han ble ansett for å være den største fortolker av folkets håp og idealer. Mickiewicz skrev i en tid da Romantikken preget den europeiske litteratur og hans bøker bærer i stor grad preg av denne, men handler også i stor grad om den politikiske og kulturelle sitasjon i Polen. "Pan Tadeusz" ble oversatt til dansk av Valdemar Rørdam og består av tolv sanger og mer enn ti tusen linjer. Nasjonalitet. Adam Mickiewicz er normalt kjent som en polsk dikter. Alle hans bøker ble skrevet på polsk. I akademiske kretser betviles ikke hans polske nasjonalitet, men hos folk flest er det mer kniving. I Litauen ses han som lituaer og hans navn er skrever som "Adomas Mickevičius" og i Hviterussland er han kjent som "Ада́м Міцке́віч" og hans familie blir sett på som «poloniserede hviderussere». Disse kontroverser peker tilbake på at nasjonalitet på 1800-tallet ikke var så hardt nedtømret som konsept som i dag. De geografiske begreper, som Mickiewicz brukte, hadde en meget bredere betydning enn i dag. Dikteren vokste opp i Polen-Litauen, en multikulturell stat som besto av hva det som i dag er ulike land: Polen, Litauen, Hviterussland og Ukraina. Den første linje "Litauen, mit hjemland" dreier seg faktisk om territoriet som i dag ligger i Hviterussland. Mickiewicz brukte ordet "Litwa" (Litauen) som en geografisk og ikke et nasjonalt eller kulturelt begrep. Bibliografi. "Merk at bøker med oversatt tittel ikke nødvendigvis betyr at de er utgitt på norsk." La Scala. Teatro alla Scala (også kjent som La Scala) er et av de ledende og mest berømte operahus i verden. Det ligger i Milano i Italia. Teatro alla Scala ble grunnlagt under den høye beskyttelse av keiserinne Maria Theresia av Østerrike som erstatning for Teatro Regio Ducale som brant ned 26. februar 1776 og som tidligere hadde fungert som opera i Milano. Den neoklassisistiske bygningen ble tegnet av Giuseppe Piermarini. Teateret åpnet 3. august 1778 med Antonio Salieris opera "L'Europa riconosciuta", med libretto til Mattia Verazi. Teateret gjennomgikk flere ombygginger og utvidelser fra 1813. Scenen ble gjort større og det ble bygd en ny inngang fra Piazza della Scala. En gjennomgripende modernisering foregikk fra 1921 og utover. Et scenetårn ble bygd i 1924. Det scenetekniske anlegget ble også moderisert i 1937 av Lorenzo Secco. Man bygde da sceneheiser. 2002 – 2004 ble den bakre delen av La Scala gjenoppbygd. Man bygde en scene på 1600m2 og utvidet både høyde og dybde. Videre ble de historiske bygningsdelene restaurert og modernisert. Akustikken ble videre forbedret, gjennom spesialbygde gulv i sal og scene. I denne perioden holdt kompaniet til i Teatro degli Arcimboldi i utkanten av Milano. Josef Thomas. Josef Thomas (fra Ebersfeld i Tyskland) var en sinnsforvirret mann som den 26. november 1937 ble arrestert inne i Rikskansliet i Berlin der han virret omkring med en ladd pistol. Han ble grepet like i nærheten av Adolf Hitlers arbeidsrom, og overlatt til Gestapo. Det er ikke kjent hva som deretter skjedde med ham. Thomas, Josef Rasmus Hjort. Rasmus Hjort (død 1604) var en norsk prest. Det vites ikke om Rasmus Hjort var norsk eller dansk av fødsel. I sin ungdom har han gjort grundige humanistiske studier, og Sjællands biskop, Poul Madsen, nevnes som hans venn fra den tiden. Etter å ha vært hører ved Oslo skole ble han rektor sammesteds. 1562 ble han forlenet med Tønsberg prosti, som hans svigerfar, biskop Frants Berg i Oslo hadde avstått til ham. Til dette len var den forpliktelse knyttet, at besitteren skulle opprettholde skolen i Tønsberg og forsørge de fattige i hospitalet. Hjort var biskop Jens Nielsens lærer, og ble hans svoger. Blant hans barn kan merkes Christoffer Hjort. Loudoun Hill. Loudoun Hill ligger i hjertet av de skotske bygdelandskapet i Ayrshire, rundt 5 km øst for byen Darvel. Loudoun Hill har vært årsted for flere historiske slag gjennom årene hvor betydningsfulle historiske skikkelser fra engelsk og skotsk historie har vært involvert. Beskrivelse. På en klar dag kan man se bakketoppene av Arran og Ailsa Craig herfra. Ved foten av Loundoun Hill ligger Loudoun Hill Inn, et familiedrevet vertshus omtrent 2 km fra Darvel. På sletten nedenfor Loudoun Hill finnes byen Kilmarnock, hjemstedet for Johnnie Walker whisky, og utover dalen ligger eiendommene Caprington, Treesbank, Coodham, og Knockmarloch. Blant de mange bondegårdene finnes også Mosshead hvor James Shaw ble født, som fra beskjedne kår endte opp som borgermester av London, England. Darvel, som ble 250 år gammel i 2002, er kjent for sin produksjon av kniplinger, og ikke minst for å være fødestedet til Nobel-prisvinneren Alexander Fleming. Loudoun Hills geofysiske alder er minst 3 millioner år gammel. Dets form av klipper og bratte fjellskrenter ble glattet ut av istiden. Romerske fort. På sydsiden av Loudoun Hill lå det et romersk fort som opprinnelig var 165 m langt og 100 m bredt. Den siste okkupasjon var under regimet til keiser Antonius Pius, 150 e. Kr. Romerske mynter og fragmenter av vaser og boller er funnet av arkeologer, foruten våpen som slyngsteiner av hard leire. Det viktigste funnet er kanskje en romersk oljelampe i bronse, det eneste av sitt slag i Skottland. William Wallace. I det sydøstlige hjørnet av det romerske fortet ble en engelsk konvoi ledet av Fenwick overfalt av Skottlands store frihetshelt William Wallace på slutten av 1200-tallet. Bakholdet lå på innsiden av den romerske ruinen. Det sies at Wallace hadde en hevn å gjøre opp ettersom Fenwick hadde myrdet frihetsheltens far, Malcolm Wallace. Fenwick endte livet ved Wallace lange sverd som i mange år senere ble lagret på Loudoun Castle. Wallace var selv født i Kilmarnock. Robert Bruce. I det samme området som William Wallace hadde sitt bakholdsangrep kjempet Robert Bruce, den senere Robert I av Skottland, slaget ved Loudoun Hill i 1307. Med 600 soldater nedkjempet Bruce jarlen av Pembroke og en engelsk arme på 6000 mann. På toppen av Loudoun Hill er det en plate av marmor som minnes hendelsene. Christoffer Hjort. Christoffer Hjort (død 1616) var en norsk prest. Christoffer Hjort var sønn av prost Rasmus Hjort i Tønsberg. Under sine studier fikk han inntekten av et prebende i Oslo. 1596 var han hos Tyge Brahe på Hven. Han erhvervet magistergraden utenlands, og etter hjemkomsten ble han, da han hadde gode forbindelser, sogneprest i Aker og slottsprest på Akershus. Men da det kom til regjeringens kunnskap, at han og to av hans brødre, som også var prester i Oslo stift, samt et par andre av stiftets prester, hellet mot katolisismen, utgikk det befaling om at de skulle innstevnes til herredagen i Skien 2. august 1613. Her lyktes det biskop Niels Clausen Sinning i Oslo etter tre dagers forhør å bringe dem til bekjennelse, hvorpå de ble dømt til embetsfortapelse og til innen tre døgn å forlate kongens riker og land. Vendte de uten tillatelse tilbake, skulle de ha sitt liv forbrutt. Christoffer Hjort skal ha dødd i Danzig (Gdańsk) i 1616. Axel von dem Bussche. Axel von dem Bussche (født 24. april 1919 i Braunschweig, død 26. januar 1993 i Bonn; egentlig Axel Freiherr (baron) von dem Bussche-Streithorst) var en tysk kaptein "(Hauptmann)" i Wehrmacht (bataljonskommandør i IR 9) som planla å ta livet av Adolf Hitler ved selvmordsbombing, men som aldri kom til. Senere ble han diplomat, og engasjerte seg særlig i utviklingshjelp. Den 16. desember 1943 skulle Hitler være med på en fremvisning av nye vinteruniformer. Hauptmann Axel von dem Bussche hadde klart å bli blant de utvalgte «modeller». Planen hans gikk ut på å avsikre to håndgranater han skulle ha i lommen, styrte seg på Hitler og klamre seg fast til ham til granatene detonerte. Men natt til 16. desember bombet britiske bombefly Berlin, og blant de mål som ble rammet var jernbanesporet med godsvognen der uniformene var lagret. Godsvognen brant opp, fremvisningen måtte utsettes. Grev Claus Schenk von Stauffenberg, som hadde planlagt det hele, forsøkte i januar 1944 å få Bussche «utlånt» til seg fra fronten nok en gang, men denne gangen motsatte divisjonskommandanten seg det. Kort etter ble Bussche hardt såret ved fronten, og dermed falt han helt ut som mulig attentatsmann. Den neste selvmordsbomberkandidaten som ble funnet var Heinrich Ewald von Kleist fra samme avdeling. Ved siden av Fabian von Schlabrendorff og Rudolf von Gersdorff var han en av få av offiserssammensvergelsen som overlevet krigen. Etter krigen studerte han jus, og arbeidet først som programassistent ved BBC Londons tyske avdeling. 1948/49 arbeidet han for Suhrkamp-forlaget, før han ble engasjert i forberedelsene til den tyske gjenopprustning. Han ble etter hvert ansatt ved presse- og informasjonskontoret til den føderale tyske regjering i sekretariatet for informasjonsarbeide ovenfor britiske samveldestater og USA. Fra 1954 til 1958 var han legasjonsråd ved den tyske ambassade i Washington. Etter grunnleggelsen av Deutsche Entwicklungsdienst GmbH ble han en av dens to direktører, og bidro avgjørende til utviklingen av den tyske utviklingshjelp. Dessuten var han fra 1964 medlem av presidiet i den tyske protestantiske kirkekongress ("Evangelischer Kirchentag"), medarbeider for Verdenskirkerådet og rådgiver for Verdensbanken. Han deltok i arrangeringen av FNs miljøkongress i Stockholm i 1972 og var medlem av Vitenskapskollegiet i Berlin. Han var siden 1950 gift med britiskfødte "lady" Camilla Mildred Nicola Acheson, datter av Archibald Alexander John Stanley Acheson, 6. jarl av Gosford. Ewald von Kleist-Schmenzin. Heinrich Ewald von Kleist-Schmenzin, herre til Schmenzin (født 22. mars 1890 i Dubberow, død 9. april 1945 i Berlin) var en tysk offiser i Wehrmacht (IR 9) som planla å ta livet av Adolf Hitler ved selvmordsbombing, men som aldri kom til. Han var den andre som skulle prøve å drepe Hitler under en fremvisning av vinteruniformer vinteren 1943/44. Den første var Axel von dem Bussche fra samme militæravdeling. Hitler skulle den 11. februar 1944 være med på en fremvisning av vinteruniformer. Kleist skulle være en av «modellene». Planen gikk ut på å avsikre to håndgranater han skulle ha i lommen, styrte seg på Hitler og klamre seg fast til ham til granatene detonerte. Men kort før fremvisningen meldte Hitler avbud. Den 7. juli skulle en annen selvmordskandidat, generalmajor Helmut Stieff, forsøke seg på samme vis under en uniformsfremvisning. Men i siste øyeblikk fikk han kalde føtter og trakk seg. Kleist, som var tilgjengelig og kanskje kunne klart å steppe inn, fikk ikke sjansen fordi det var så kort tid igjen at en overlevering av granater ikke lenger var mulig. Hans sønn Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin var også aktiv i forsøket på å drepe Hitler. Etter 20. juli-attentatet, som Kleist-Schmenzin ikke spilte noen stor rolle i, ble han og hans sønn arrestert. Sønnen ble løslatt på grunn av bevismangel, men Ewald von Kleist-Schmenzin ble dømt til døden og henrettet ved hengning i Plötzenseefengselet i Berlin. Dagsposten. Dagsposten var en dagsavis som ble utgitt i Trondheim i perioden 2. oktober 1877 til 8. mai 1945. Dagsposten var i nesten hele sin levetid Trondheims største avis. Avisen ble etablert som en avhengig avis, men erklærte seg som Venstre-avis i 1882. Samme år tok Dagsposten opp i seg to andre aviser, "«Trondhjems nye stiftstidende»" (etablert i 1855 under navnet "«Trondhjems Stiftsavis»") og "«Trondhjems-Posten»". I 1890 skiftet Adresseavisen navn til "«Trondhjems Adresseavis»" og feiret syv år senere sitt 130 års jubileum. Samtidig kunne en konstatere at den 20 år gamle Dagsposten med sitt opplag på vel 10 000 var dobbelt så stor. Dagspostens eiere mente i 1902 at redaktør Håkon Løken var blitt for radikal. Det endte med at han tok med seg hele staben og startet en ny Venstre-avis, Nidaros. Dagsposten erklærte seg som organ for Frisinnede Venstre i 1909. 30-tallets gryende politiske opprør og fremveksten av fascismen og nazismens tanker og ideer i Europa gav også ringvirkninger for Trondheimspressen. Dagsposten fant sammen med to andre byaviser, Nasjonalbladet og Adresseavisen, en slags forståelse for den nye politiske retningen, noe som senere skulle bli dødsstøtet for Dagsposten. Avisen var blant annet svært negativ til at den tyske journalisten og sosialisten, Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris i 1936. Dagsposten gikk inn i andre verdenskrig som Trondheims ledende avis, tett fulgt av Adresseavisen. Dagsposten la uten påtrykk helt om til en tyskvennlig linje til forskjell fra Adresseavisen som fikk innsatt redaktør av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Den 15. oktober 1940 framsto Dagsposten med undertittelen «organ for Nasjonal Samling». Dette skjedde etter direkte påtrykk fra Vidkun Quisling. Tiden som åpent NS-organ varte i to måneder. Etter et stort frafall av abonnenter og småannonser bad Dagspostens ledelse det offisielle Pressekontoret om lov til å trekke setningen fra tittelhodet. Men skaden var allerede skjedd. Som tidligere NS-organ hadde avisen ingen muligheter i maidagene 1945. Avisen hadde et opplag på vel 18 000 da den kom ut med sin siste utgave 8. mai 1945. Avisen ble ekskludert med en gang og deltok ikke i fellesavisa Trondheims-Pressen, noe de tre andre byavisene, Adresseavisen, Arbeider-Avisen og Nidaros gjorde. Avisens lokaler, trykkeri og øvrige ressurser ble av norske myndigheter stilt til rådighet for etablering av den nye kristne Dagsavisa. Helmuth Stieff. Helmuth Stieff (født 6. juni 1901 (Iława), henrettet 8. august 1944 i Plötzenseefengselet i Tyskland) var en tysk offiser i Wehrmacht som skulle ta livet av Adolf Hitler ved selvmordsbombing, men som ombestemte seg i siste øyeblikk. I 1938 ble han med i hærens generalstab, og i oktober 1942 ble han organisasjonssjefen for selve hovedkvarteret. Han var kanskje hærens yngste og korteste general, og oppviste et betydelig organisatorisk talent. Hitler syntes ikke noe om ham, og omtalte ham som en "giftig liten dverg". Han var blitt rekruttert til den hemmelige militærkonspirasjon mot Hitler av gruppens anfører, oberst Henning von Tresckow. Stieff var blitt opprørt over de overgrep som fant sted i Polen. I sine brev til sin hustru viste at han var fortvilt over hvordan Hitler oppførte seg på. Han rekrutterte tre andre til konspirasjonen: Løytnant Bernhard Klamroth, major Kuhn og kaptein Albrecht von Hagen. Helmuth Stieff var den tredje som skulle prøve å drepe Hitler under en fremvisning av vinteruniformer i 1943/44. Den første var Axel von dem Bussche, den andre Heinrich Ewald von Kleist. Hitler skulle den 7. juli 1944 være med på en fremvisning av vinteruniformer. Stieff skulle være en av «modellene». Planen gikk ut på å avsikre to håndgranater han skulle ha i lommen, styrte seg på Hitler og klamre seg fast til ham til granatene detonerte. Men kort før fremvisningen fikk Stieff kalde føtter og trakk seg. De medsammensvorne under ledelse av Claus Schenk von Stauffenberg rakk da ikke på kort varsel å få satt inn Kleist, som var tilgjengelig og kanskje kunne klart å steppe inn. En overlevering av granater var ikke lenger mulig. Han medvirket ikke ved det mislykkede 20. juli-attentatet i Wolfsschanze på noen måte; Stauffenberg hadde forsøkt å involvere ham flere ganger men han vek unna. Man hans tilknytning til militærkonspirasjonen ble kjent, og natt til 21. juli ble han arrestert i Wolfsschanze og hardt torturert. Han klarte etter alt å dømme å holde tilbake navnene på andre av de opposisjonelle offiserene. Han ble stilt for Folkedomstolen, dømt til døden den 8. august og henrettet samme dag i Plötzenseefengselet. Café Pelé. Café Pelé er en serie instantkaffe produsert av det brasilianske selskapet Cacique de Café Solúvel. som har fått sitt navn etter fotballspilleren Pelé. Café Pelé selges i dag i mer enn 50 land og finnes også i dagligvarehandelen i Skandinavia. Cacique de Café Solúvel har i staten Paraná verdens største fabrikk for produksjon av tørrkaffe og var i 2003 Brasils største eksportør av disse kaffetypene som kategoriseres i; lufttørket (spray dried), agglomerert og frysetørret kaffe. Wallacelinjen. thumb Wallacelinjen (eller Wallaces linje) er en dyregeografisk linje som skiller to veldig forskjellige faunaer; asiatiske (vest) og australasiatiske (øst). Den ble definert av Alfred Russel Wallace i hans bok "Island Life" (1880), som var et resultat av hans tolv år lange ekspedisjon i området. Wallace mente å påvise to helt evolusjonsmessige forskjellige biosfærer. Visstnok ble den også kommentert av Pigafetta under Ferdinand Magellans reise i 1521. Forskjellen skyldes antakelig stor geografisk avstand mellom områdene i jordas fortid. Grensen går mellom Borneo og Sulawesi, mellom Bali og Lombok. Wallaces kollega Thomas Henry Huxley definerte Huxleylinjen i samme området, men da for fuglelivet. On the Road 1982. "On the Road 1982" er et progrockalbum utgitt i 1994 fra bandet Camel. Utgivelsen er et konsertalbum og regnes som den tredje offisielle piratutgaven (bootleg) fra Camel Productions. Konserten ble opprinnelig spilt inn av en nederlandsk radiostasjon den 13. juni 1982 ved "Congressgibau" i Haag i Nederland. Hovedtapen fra radiostasjonen ble for øvrig ødelagt og denne utgivelsen er derfor tatt opp direkte fra miksebordet til lydtekniker Pete Ward. Gitaristen Andrew Latimer så på denne kilden som «lite ønsket» fra et produksjonsstandpunkt, siden blant annet bassgitaren på tapen ble betegnet som av meget dårlig kvalitet. Tre sanger som også ble spilt denne kvelden, «Remote Romance», «Rhayader Goes to Town» og «No Easy Answer» var av så dårlig forfatning at de ikke kunne brukes og er av den grunn ikke med på denne utgivelsen. Andy Dalby kjent fra Kingdom Come og Vapour Trails er med som bakgrunnsvokalist under turneen og er med på denne utgivelsen. Mesteparten av låtene fra "On the Road 1982" er fra det da nyutgitte albumet "The Single Factor" (1982), men inneholder også låter fra "Nude" (1981) og tidligere album. Folkerepublikken Polen. Folkerepublikken Polen ("Polska Rzeczpospolita Ludowa", "PRL") eksisterte fra 1952 til 1990, og var en sovjetisk satellittstat styrt av det polske kommunistpartiet, Polska Zjednoczona Partia Robotnicza. Folkerepublikken Polen var offisielt en suveren stat, og alliert med Sovjetunionen og de andre landene i Warszawapakten. Dens ledere ble likevel utnevnt (Bolesław Bierut) eller godkjent (fra 1956) av Sovjetunionens ledere, og Sovjetunionen kontrollerte i stor grad direkte Folkerepublikken Polens innenriks- og utenrikspolitikk. Et stort antall sovjetiske styrker var stasjonert i Polen, og ministeriet for indre sikkerhet var underlagt sovjetiske rådgivere. Til tross for liten støtte i den polske befolkningen hadde sovjetlojale polske kommunister total kontroll over landet, opposisjonelle ble forfulgt og ingen frie valg ble holdt før 1990. Kommunistene kontrollerte den polske regjeringen fra 1944, men det nye navnet ble først tatt i bruk med den polske forfatningen fra 1952. Borrehaugene. Borrehaugene, også kalt Borreparken og uoffisielt «Nasjonalparken», er en park i Horten kommune i Vestfold med en samling gravhauger og andre hauger fra omkring år 600 til 900. Området ligger ved Oslofjorden på Kirkebakken nedenfor Borre Kirke. I dag er det opprettet et historisk senter ved Borrehaugene, Midgard historisk senter. Bakgrunn og omfang. Parken er ca. 182 000 m² stor og samlingen av gravhauger innenfor dens grenser er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre røyser innenfor området. Noen av de mindre røysene ble undersøkt i 1925 og viste seg å inneholde enkle branngraver. Noen av gravhaugene er inntil 45 m i diameter og inntil 6 m høye. I 2007 ble det funnet to store kongshaller fra 700- eller 800-tallet like ved gravhaugene. Borrefunnet. Den første storhaugen som ble gravet ut lå utenfor selve parken, der det nå er dyrket mark vest for muren og nedenfor Midgardsenteret. Denne rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, som ble undersøkt av Nicolay Nicolaysen, og som senere er kjent som Borrefunnet. Gravfeltet. "«… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»" Bare tre måneder etter at Nicolaysen avsluttet sine undersøkelser ved Borre utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk "Det Norske Folks Historie". Dermed var det fastslått en gang for alle (trodde man) at saken var klar. Tre store autoriteter var sikre i sin sak. Snorres Heimskringla, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderer likt: "Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass." Nasjonalparken. Denne konklusjonen skulle bli stående uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år. Det skyldes ikke minst innsatsen til arkeologen A.W. Brøgger I 1915 ble han utnevnt til professor ved Universitetet. Hans tiltredelsesforelesning Hadde titelen "Borrefundet og Vestfoldkongernes graver", og handlet nettopp om Borrefeltet. Her slutter han seg til Nicolaysens og Munchs oppfatning. Brøggers konklusjon vakte vid interesse. Dette var i tiden etter unionsoppløsningen, det var tid for nasjonsoppbygging, man trengte henvisninger til en rik fortid og storhet. Det skulle vise seg at Borrefeltet passet perfekt. Brøgger var kjent som en dyktig forsker, men han hadde også gode forbindelser innenfor det politiske miljøet, og innenfor næringslivet. Han begynte med å få fredet 65 dekar for å sikre selve haugene, men han hadde større mål. På 1920-tallet kjøpte Sam Eyde gården Søndre Voll, nabogård til Borre prestegård, og han ble dermed grunneier for nordre delen av gravfeltet på Borre. Det var han Brøgger gikk til med ideen om å lage Borrefeltet om til et nasjonalt monument. Eyde var med på det, og festet bort sin del av feltet på betingelse av at Opplysningsvesenets fond ved Kirkedepartementet gjorde det samme med sin del. Til sammen ble det 180 dekar. I 1927 var avtalen gjort, og Nasjonalparken var et faktum. Den ble offisielt åpnet av kong Haakon i et stort anlagt arrangement i den 19. juni 1932. Seks tusen tilhørere hadde møtt fram. Ved den anledning holdt Brøgger en tale der han gikk langt utover det arkeologiske og historiske kilder skulle tilsi. 22. april 1937 fastslo Vestfold fylkesting at nasjonalparken i Borre forvaltes Vestfold fylke og det ble bestemt at parken skulle få et tilsyn som bestod av tre medlemmer fra fylkestinget, en fra Riksantikvaren og en fra Universitetets Oldsaksamling. I sin åpningstale hadde Brøgger brukt uttrykket "rikshage" om parken. Det var gangbart i 1932, men det skulle snart bli mindre stuerent. NS tar over. Året etter at nasjonalparken ble åpnet stiftet Vidkun Quisling sitt eget nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Samling. Partiet hentet mye av sitt verdigrunnlag fra en stolt fortid, og brukte det aktivt til sitt eget formål. Allerede i 1935 holdt NS sin første pinsesamling ved Borrehaugene, og den tradisjonen ble holdt i hevd helt til 1944. Stedet ble hele tiden brukt for å skape og vedlikeholde myter om fortiden, myter som igjen ble brukt aktivt av nazistene for å legitimere Quislings visjoner om et nytt Norge. Dessverre kom dette til å stigmatisere Borrehaugene i folks bevissthet. Nazistene hadde på en måte «overtatt» disse kulturminnene, og det ble etter hvert vanskelig å identifisere seg med den gode stemningen fra åpningen i 1932. Etterkrigstid og nye undersøkelser. Dette førte til at i den første etterkrigstiden, som var preget av knapphet på nær sagt alle ressurser, ble nasjonalparken på Borre nedprioritert. Kratt og busker vokste fritt, og parken grodde igjen. Bare stevneplassen og stiene ble holdt åpne og frie for vegetasjon. Likevel ble 17. mai-feiringen for Horten og Borre lagt til parken. Etter hvert ble det holdt flere arrangementer her, og det ble utgitt en offisiell informasjonsbrosjyre. I den ble Snorres og Brøggers versjon av historien brukt for det den var verd. Borrefeltet var fremdeles ynglingekongenes gravplass. Likevel, utover på 1960- og 70tallet var det arkeologer og historikere som satte forsiktige spørsmålstegn ved denne versjonen av historien. I 1988 fikk Universitetets Oldsaksamling donert en større pengesum for å utforske Borrefeltet med tanke på dets kronologi, og dets kulturelle, økonomiske og politiske bakgrunn. Det ble åpnet et tverrfaglig forskningsprosjekt under ledelse av professor Bjørn Myhre. Det første feltarbeidet kom i gang allerede på sensommeren samme år, og gikk fram til 1992. Før antok man at feltet ble anlagt over en relativt kort periode. Nå ser vi at innenfor parken har det opprinnelig ligget to små gårdsgravfelt, kanskje allerede så tidlig som i romertid. Omkring 600 e.Kr. kommer de første storhaugene opp. Den yngste ser ut til å være skipsgraven med Borrefunnet, fra ca. 900, men det er også funnet en ryttergrav fra 950-975 her. Den har antakelig vært lagt som sekundærgrav i haug nr. 2, som ligger som en haugruin like innenfor porten til parken. Midgard historisk senter, et lite museum og forskningssenter like utenfor parken, ble åpnet 27. mai 2000 av dronning Sonja. Vestfold fylkeskommune eier og driver institusjonen. I november 2007 kom en nyhet som befester bildet av Borre som et sted noe for seg selv. Da ble det påvist spor av to store hallbygninger rett på vestsiden av gravfeltet, under dyrket mark utenfor steinmuren. Bygningene må ha vært så store og monumentale at de uten tvil definerer Borre som et viktig nordisk sentralsted, på linje med Gamle Uppsala i Sverige og Lejre i Danmark. Navnet på parken. Borreparken har tradisjonelt blitt kalt «Nasjonalparken». Navnet ble foreslått av professor Brøgger til åpningen av parken i 1932. Selv om det ble aldri gjort noe offisielt vedtak om at parken skulle ha dette navnet, ble dette et mye brukt navn på parken. Det offisielle begrepet "nasjonalpark" ble innført først i 1970 i forbindelse med naturvernloven. Siden Borrehaugene er et fredet kulturminne og ikke et vernet på grunn av naturverdier, kan betegnelsen nasjonalpark ikke lenge benyttes i offisiell sammenheng. Parken har likevel stor betydning for biologisk mangfold. I de gamle store løvtrærne lever mange truede arter, og fuglelivet er rikt. Flere spettearter skaper hekkemuligheter for mange andre arter, herunder den ikke lenger vanlige skogdua. Litteratur. Bjørn Myhre: Borregravfeltet som historisk arena. I "Viking 46", Oslo 2003 Gåsfjorden. Gåsfjorden er en fjord på østsiden av Langøya i Vesterålen. Fjorden ligger i Sortland kommune. Innerst i fjorden finnes et offentlig friluftsområde som er eid av staten. Der ligger også et område som er populært for oppstilling av campingvogner. Like innenfor fjordbotnen ligger Gåsfjordvatnet, som er populært som fiskevann. Fiskekort selges av grunneierne. Fylkesvei 956 går rundt fjorden. Fjellet på sørsiden av fjorden er bratt, og det går snøras der hver vinter. På begynnelsen av 1990-tallet ble veien utbedret noe, for å unngå at veien skulle bli stengt av ras. På nordsiden av Gåsfjorden ligger bygda Gåsbøl. Gås-delen av navnet skal visstnok ikke ha noe med fuglen gås å gjøre, men kan komme av et gammelt samisk navn; "Gåse". Rundt fjorden finnes gamle samiske boplasser og rester fra steinalderen. I januar 1981 ødela et jordskred en gård på Gåsbøl. (Kilde: Bladet Vesterålen.) Kari-Mette Eidem. Kari-Mette Eidem (født 14. januar 1944) er legfransiskaner og generalsekretær i Caritas Norge (2002). Hun var en periode leder for legfransiskanerne. On the Road 1981. "On the Road 1981" er et progrockalbum og et konsertalbum utgitt i 1997 fra bandet Camel og regnes som den fjerde offisielle piratutgaven (bootleg) fra Camel Productions. Konserten ble opprinnelig spilt inn av BBC den 2. april 1981 i Hammersmith Apollo i London som en del av turneen etter albumet "Nude", som kom ut samme år. Utgivelsen "On the Road 1981" er av bedre kvalitet enn tilsvarende opptak fra denne konserten rent lydmessig, også i motsetning til konsertutgivelsen "On the Road 1982". Det at konserten ble redigert av BBC og deres teknikkere uten kreativ kontroll fra bandet er således årsaken til at det mangler sanger som ville gjort denne liveutgivelsen av "Nude" komplett. "On the Road 1981" byr for øvrig også på sanger fra tidligere studioutgivelser av Camel, og Kit Watkins opptreden med fløyte på enkelte sanger er for øvrig godt dokumentert. Dette er også den siste turneen til trommeslageren Andy Ward, som ble tvunget til å gi seg av personlige grunner. Ellers er besetningen fra dette albumet det samme som fra henholdsvis "I Can See Your House from Here" (1979) og "Nude" (1981). Norsk Katolsk Flyktningehjelp. Norsk Katolsk Flyktningehjelp var en norsk bistandsorganisasjon, organisert under Den katolske kirke. I 1964 ble den omorganisert og skiftet navn til Caritas Norge. Katolsk Flyktningehjelp Fiskfjorden (Vesterålen). Fiskfjorden (også skrevet Fiskefjorden, uttales "Feskfjorden") er en fjord på vestsiden av Hinnøya i Vesterålen, på grensa mellom Hadsel og Sortland kommuner. I dalen innenfor fjorden finnes en kraftstasjon som er eid av Trollfjord Kraft AS (tidligere Hadsel Energiverk AS). Kraftstasjonen ble bygd i 1937. Den ble automatisert i 1978, og fjernstyres nå fra Stokmarknes. Vannene i Fiskfjorddalen er populære som fiskevann. Fiskekort selges. I dalen har det også vært drevet drevet gruvedrift på jern i tidligere tider. Riksvei 822 mellom Langvassdalen og Kaljord går gjennom Fiskfjorden. Oslo-Pressen. Oslo-Pressen var en fellesavis som ble utgitt i Oslo i de fem første frigjøringsdagene i mai 1945. Etter anmodning fra Hjemmefrontens ledelse ble det de første fredsdagene etter andre verdenskrig utgitt en fellesavis i Oslo, der medarbeidere fra både stansede aviser og ikke-stansede aviser deltok. Hjemmefronten ville hindre at ikke-stansede aviser skulle få dra nytte av å ha intakt produksjonsutstyr på bekostning av avisene som var blitt stanset. Første utgave ble produsert i all hemmelighet i Aftenpostens lokaler natt til 8. mai. Avisen kom ut to ganger daglig. Første avis ble trykket i 453 100 eksemplarer, med hovedoverskrift: «Vår kamp er kronet med seier». Kveldsutgaven 8. mai ble trykket i 324 200 eksemplarer. Opplaget holdt seg like høyt i dagene som kom. Oslo-Pressen ble utgitt frem til 12. mai. De ordinære avisene kunne gjenoppta normal drift og utgi sine vanlige aviser fra 14. mai. Det ble lagt særlig vekt på hovedstaden og forholdene der, men også mange andre steder fikk sine fellesaviser fra 8. mai og noen dager utover, så som "Askim-Pressen, Fellesavisen (Lillehammer), Fellesavisen (Harstad), Fredrikstad-Pressen, Den frie Rørospresse, Fritt Norge (Drammen), Halden-Pressen, Hamar Frie Presse, Haugesunds-Pressen, Mosjøpressen, Romsdalspressen (Molde), Sarpsborg-pressen og Trondheims-Pressen." Jarl av Gosford. Tittelen jarl av Gosford ble opprettet i 1806 for Arthur Acheson, 2. vicomte Gosford. De subsidiære titlene som tilhører grevskapet er "vicomte Gosford" (opprettet 1785), "Baron Gosford" (1776), "Baron Worlingham of Beccles" (1835) og "Baron Acheson" (1847). Baroniet, visegrevskapet og grevskapet Gosford tilhører den irske adelskalenderen, mens de øvrige baronier tilhører den britiske. Jarler av Gosford (1806). Gosford Gosford Ikkevold. Ikkevold eller Ikke-vold betegner ulike tankesett og strategier som avviser fysisk vold som virkemiddel for å nå et mål, men som samtidig er rettet inn mot sosial endring. Ikkevold kan dermed ses som et alternativ til både passiv aksept av undertrykkelse og til voldelig, væpnet eller militær kamp mot denne. Ikkevold blir ofte, men likevel noe feilaktig brukt synonymt med pasifisme. Begge deler innebærer riktignok en avvising av vold, men der pasifisme gjerne er tuftet på en religiøs, filosofisk eller humanistisk livsanskuelse som i prinsipiell og absolutt forstand avviser bruk av vold, er ikke-vold ofte begrunnet ut fra mer strategiske og pragmatiske hensyn. Utøvere av ikkevold kan bruke varierte metoder i kampanjer for sosial endring, eksempelvis demonstrasjoner, opprop, opplysningsarbeid, streik, sultestreik, blokader, boikott, sivil ulydighet og ikke-deltagelse, det vil si aktivt å motsette seg samarbeid med og deltagelse i visse samfunnsinstitusjoner. Ikkevold oppfattes som en sentral teknikk for mange bevegelser og aktører innenfor fredsarbeid, også i Norge. Rajaz. "Rajaz" er et progrockalbum utgitt i 1999 fra bandet Camel. Utgivelsen var bandets tredje studioutgivelse på 1990-tallet og markerer en forandring fra tidligere konseptbaserte album til et mer løsere format. Andrew Latimer viser et bredere spekter av engasjement og utvider sin gitarspilling med eksperimentale jazzinnflytelser. Latimer synger også på alle albumets sanger, og gir dermed en mer personlig følelse på tekstene, som ofte reflekterer hans livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet. Albumets tittel, "Rajaz", refererer til sangene sunget av østens reisende, som passer deres rytme med dyrenes fotsteg. Dette er et gjennomgående tema gjennom hele albumets tekster, som er skrevet av Latimer og hans partner Susan Hoover. Da Andrew Latimer skrev musikken for "Rajaz" hadde han allerede øvelser på materialet med Colin Bass og Dave Stewart, som sammen dannet bandets trio. Arbeidet med bandet førte til et fokus rettet mot Latimers gitarspilling uten dobbeltlag av keyboardspillere, som da hadde vært et av bandets varemerke under utgivelsene "Dust and Dreams" (1991) og "Harbour of Tears" (1996). Da innspillingen fant sted deltok keyboardspilleren Ton Scherpenzeel, som sendte hans materiale fra sitt nederlandske hjemmestudio, over internett til Latimers amerikanske studio. Dette på grunn av at Scherpenzeel led av flyskrekk, noe som gjorde artistisk samarbeid med Latimer vanskelig inntil internett gav mulighe for samarbeid. Til tross for at Scherpenzeels keyboardelementer er tilstede hele veien i utgivelsen er det få keyboardsoloer i dette albumet, som for det meste er gitarorientert. Olav Sigurd Alstad. Olav Sigurd Alstad (født 17. mars 1946) er en norsk lokalpolitiker i Arbeiderpartiet. Han er mest kjent som ordfører i Narvik, noe han var fram til kommunevalget i 2007. Brenning på bål. Brenning på bål er en henrettelsesmetode som særlig har vært knyttet til religiøst motiverte henrettelser, både brenning av kjettere og av hekser. Bakgrunnen for dette er oppfatningen om ilden som renselsesmiddel. Metoden har også vært brukt i sekulære saker, blant annet var brenning på bål i England lenge den vanligste henrettelsesmetoden for kvinner, uansett forbrytelse, fordi man anså det som uanstendig å henge kvinner ettersom tilskuerne da kunne se under skjørtene deres. I Norge er metoden særlig knyttet til hekseprosessene fra 1600-tallet og senere. Metoder. Det er to hovedformer av metoden: Levende brenning eller brenning etter forutgående henrettelse utført på annen måte. En vanlig ordning var at de som tilstod ble henrettet først. Dette skjedde på forskjellige måter avhengig av lokale skikker; for eksempel med garotte i Spania og ved halshugging i Sverige. De som nektet å tilstå ble gjerne brent levende, men det finnes mange eksempler på at bøddelen enten av medlidenhet eller etter å ha blitt bestukket enten kvalte den dømte eller hengte en kruttpose om den dømtes hals. Den dømte ble normalt bundet til en stige. Det variererte fra sted til sted om denne ble plassert på et utent bål eller om den ble kastet på et allerede brennende bål. Førstnevnte metode er mer langvarig og smertefull, ettersom det tar tid før det er nok røyk og varme til at dem dømte mister bevisttheten. Når man kastet den dømte inn i et allerede brennende bål ville bevisstløshet normalt inntreffe raskt på grunn av sjokk og oksygenmangel. Ved levende brenning ville døden normalt inntreffe på grunn av kvelning fra røyken. Det var vanlig å legge en del våte kvister eller løv på bålet for å få en del røyk, slik at den dømte mistet bevisstheten raskere. Ved et røykfattig bål kunne døden inntreffe på grunn av overoppheting og massive brannskader; normalt mistet den dømte bevisstheten en tid før døden inntraff. Reddet av regn? Den legendariske Tekla av Ikonium (100-tallet) skal ha blitt reddet fra å bli brent av en mirakuløs regnskyld. På Island var det en Lassi Didriksson, som var dømt til brenning for trolldom i 1675, slukket ilden tre ganger. Foxes "Book of Martyrs", først utgitt i 1563, nevner minst tre tilfeller hvor sterk vind blåste ut ilden, eller fra ofret. I alle tilfeller ble ilden tent på nytt inntil henrettelsen var gjennomført. Fjære skole. Fjære skole lå i Grimstad kommune og er grunnskole med elever fra 1. til 10. trinn. Skolen ble opprettet fra 1. august 2005 ved at Vik skole og Fjære ungdomsskole ble slått sammen. I tidligere Fjære kommune lå det også en skole som het Fjære skole. Skolen er nå igjen delt, i Fjære undomsskole og Fjære barneskole. Granmatriske. Granmatrisken ("Lactarius deterrimus") er en riske som er rødoransje med grønt mønster. Den gir i fra seg en saft som blir grønn ganske fort. Den er en matsopp, som imidlertid blir regnet for å ikke ha så høy kvalitet som furumatriske som er eneste forvekslingsart. Furumatriske. Furumatriske tilhører riskene. Den er rødlig, gjerne med grønne flekker og regnes som den mest delikate av matriskene. Den gir i fra seg en gulrotfarget saft som ikke skifter farge før etter en lang stund. Denne vokser under furu Forvekslingsart er granmatriske som også er en god matsopp, men en del skarpere og kan derfor med fordel forvelles kort før tilberedning. Denne vokser som navnet tilsier under gran. Mobile Army Surgical Hospital. Mobile Army Surgical Hospital (MASH), "mobilt armé-kirurgisk sykehus", er betegnelsen på et selvstendig kirkurgisk feltsykehus i den amerikanske armeen, fullt utstyrt og bemannet til å utføre kirurgiske inngrep og gi postoperativ behandling rett bak frontlinjene i en krig. Avdelingene ble etablert for første gang i august 1945 og deployert under Koreakrigen og senere konflikter. MASH-enhetene ble unnfanget av den berømte kirurgen og forskeren Michael E. DeBakey og andre konsulenter som et alternativ til det komplekse systemet av transportable kirurgiske sykehus, feltsykehus og allmenne militærsykehus fra andre verdenskrig. Avdelingene ble konstruert til å plassere erfarne, høyt utdannede leger nærmere frontlinjen slik at sårede soldater ble behandlet raskere og med bedre resultat. Dette viste seg å ha stor suksess; under koreakrigen hadde en alvorlig såret soldat 97% sjanse til å overleve hvis han kom seg raskt til en MASH-enhet og fikk behandling. MASH-enhetene fant sin vei til populærkulturen gjennom romanen "M*A*S*H" av Richard Hooker, spillefilmen basert på romanen og TV-serien basert på filmen. Sykehusene fortsatte å tjenestegjøre under flere konflikter, inkludert vietnamkrigen. I 1991 var 159th MASH i Irak og støttet 3rd Armored Division under gulfkrigen. Dette er foreløpig siste gang en MASH har vært aktiv i krig, og enhetene har etterhvert blitt erstattet av den nye enheten "Combat Support Hospital" (CSH). I 2005 ble den siste aktive MASH-enheten, 212th MASH, deployert til Pakistan etter jordskjelvkatastrofen, og etter fullført tjeneste ble også denne enheten deaktivert og alt det medisinske utstyret overlatt til pakistanerne. Nordisk Ministerråd. Nordisk ministerråd for fiskeri, jordbruk, næringsmidler og skogbruk (MR-FJLS) i Trondheim 28. juni 2012. Nordisk Ministerråd (ofte forkortet MR-SAM – Ministerrådet for de nordiske samarbeidsministrene) er et nordisk, politisk samarbeidsråd som ble etablert i 1971. I motsetning til Nordisk Råd, som er for parlamentarikere («på stortingsnivå»), er Nordisk Ministerråd et forum for representanter for de nordiske regjeringene. Her drøftes tema som er av felles, nordisk interesse. Ministerrådet kan, ved enstemmighet, legge fram forslag for Nordisk Råd, og kan i noen tilfeller også fatte vedtak selv. Disse vedtakene er bindende for de enkelte regjeringene. Det overordnede ansvaret for Nordisk Ministerråd ligger hos statsministrene, men ansvaret er delegert til den som er Nordisk samarbeidsminister i de enkelte land, samt Den nordiske samarbeidskomiteen (NSK). Til tross for at dette er et nordisk forum behandler Nordisk Ministerråd også saker som dreier seg om europeiske forhold, herunder EU. To av medlemslandene, Sverige og Finland ble EU-medlemmer i 1995. Formannsskapet i rådet går på omgang mellom de fem medlemslandene. Generalsekretær er Halldór Ásgrímsson. Nordisk Ministerråd har også en representant i Østersjøkonferansen (BSPC). Paul Bley. Paul Bley (født 1932) i Montreal i Canada, er en frijazz-pianist som har bodd mange år i USA. I tillegg til på egen hånd å være en markant og kreativ musiker, har han samarbeidet med mange viktige musikere på avgjørende tidspunkt i deres karrierer. I 1957, spilte han med Don Cherry og Ornette Coleman i California. Tidlig på 1960-tallet var han med i Jimmy Giuffre 3, en trio med klarinett, piano and bass, med bassisten Steve Swallow. Det slillferdige uttrykket i denne musikken kan lett føre til at man overser dens sterke grad av nyskaping. I tillegg til å presentere komposisjoner av Carla Bley, utviklet gruppa seg mot fri improvisasjon. I 1964 var Bley med på å danne Jazz Composers Guild – en ko-operativ organisasjon som brakte mange av de mest radikale musikerne i New York sammen. Bley hadde lenge vært interessert i å utvide sitt musikalske repertoar ved å ta ibruk ukonvensjonelle lyder, som f.eks å spille direkte på pianostrengene. Det var derfor naturlig at han ble interessert i nye muligheter som åpnet seg på slutten av 1960-årene gjennom utviklingen av elektroniske instrumenter. Han var en pioner i bruk av Moog syntesisere, da han første gang brukte dem i en konsert. Dette førte til en periode med "Bley-Peacock Synthesizer Show", en gruppe hvor han arbeidet med låtskriveren Annette Peacock på bass og vocal. Etter hvert returnerte han til å fokusere på solopiano. I løpet av 1970-årene var Bley ansvarlig for et viktig multimediainitiativ, "Improvising Arts Inc" som gav ut viktige LPer som dokumenterte tidlige grupper med både Ornette Coleman og solo piano innspillinger med Sun Ra og videoer. Bley var også en viktig innflytelse for Keith Jarrett. Gosford Park. "Gosford Park" er en film fra 2001 regissert av Robert Altman. Manuset er skrevet av Julian Fellowes, basert på en idé av Altman og Bob Balaban. Filmen er et kostymedrama som finner sted på et engelsk gods i 1932. En gruppe rike briter og deres to amerikanske gjester – alle ledsaget av tjenere – er samlet i «Sir William McCordles» hjem til en uke med fasanjakt. Et mord finner sted om natten, og filmen følger deretter et tradisjonelt «hvem gjorde det?»-mønster, og kombinerer elementer av britisk mordmysterium og "comedy of manners". Filmens egentlige tema er imidlertid en studie av det britiske klassesystem på 1930-tallet. Således står filmen i tradisjonen etter Jean Renoirs "Spillets regler" og den britiske fjernsynsserien "Upstairs, Downstairs" fra 1970-tallet. Mange underordnede temaer berøres også gjennom det komplekse forholdet mellom filmens rollefigurer, både ovenpå (herskapet) og nedenunder (tjenerskapet). Den britiske sangeren, komponisten og skuespilleren Ivor Novello portretteres i filmen, som bruker flere av Novellos sanger. Handlingen og de øvrige personene er fiktive. Aldburg. Aldburg (Gammelengelsk for "Gammel festning") er en av de eldste bebyggelsene i J.R.R. Tolkiens fiktive land Rohan i verdene Midgard. Det skal visstnok ha vært bygd av Eorl Unge, og ligger i det området kalt Fold som ligger sørøst for det nåværende Edoras. Selv om han og hans familie flyttet til Edoras alt tidlig i Rohans historie, forble Aldburg et sete for de kongelige eller hærførere med høy rang. På den tiden da Krigen om ringen foregikk var Aldburg hjemmet til Éomer, kong Théodens nevø og 3. marsk i Ryttermarken. Det var han som siden ble konge etter sin onkel. Serech myrene. Serech myrene er en rekke med myrer i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Disse myrene lå i "Sirions pass" hvor mange av Beleriands slag ble utkjempet. Serech myrene lå der hvor elvene Sirion og Rivil møttes, og myrene var "fanget" i en klemme skapt mellom fjellene Ered Wethrin og Dorthonions høyland. I løpet av slaget Dagor-nuin-Giliath ble Morgoths orker fanget i disse myrene i ti dager, og der ble de drept av Fëanors sønner. I slaget Dagor Bragollach var det Finrod Felagund som ble fanget i myrene, og hadde det ikke vært for den modige Barahir ville Finrod ha møtt døden der. I slaget Nirnaeth Arnoediad, skapte Huor og Húrin sammen med resten av de gjenlevende mennene fra Dor-lómin en levende vegg over Serech myrene for å beskytte kong Turgon av Gondolins tilbaketrekning. Turgon tok med seg de fleste av de gjenlevende Noldoene med seg. Der ble de alle drept, ved unntak av Húrin som klarte å rømme. Akkurat som resten av Beleriand forsvant også Serech myrene i havet i Vredens krig på slutten av det første tidevervet. Sortland kirke. Sortland kirke ligger på Sortland i Nordland. Kirka er ei lang korskirke i tre i nygotisk stil. Byggingen begynte i 1899 og kirka ble innviet 26. juli 1901. Den har 840 plasser. Arkitekter for kirka var Carl Julius Bergstrøm og Karl Norum. Den gamle kirka på stedet ble revet i 1902. Den var trolig bygd i 1776. Tårnet fra den gamle kirka er bevart, og står i dag ved inngangen til minnelunden på den gamle kirketomta på Sortland. Klokka i tårnet har en innskrift fra 1476. Sortland kirke er først nevnt i skriftlige kilder i 1370. En kilde i 1408 forteller at kirka på Sortland var tilegnet helgnene St. Mikhael og St. Dionysos. Trondhjems reformats 1589 forteller at Sortland kirke var annekskirke under Hadsel og at den ble betjent av presten som bodde på Hadsel. (Kilde: Lofoten og Vesterålens historie.) Matlaging. Matlaging er å tilberede næringsmidler til mat. Det omfavner en rekke forskjellige metoder, redskaper og kombinasjoner av ingredienser for å forbedre smaken og/eller fordøyeligheten til maten. Matlaging innebærer vanligvis utvelgelse, utmåling og blanding av ingredienser i en bestemt rekkefølge for å oppnå det ønskede resultatet. Matlaging er ofte en del av nasjonal og kulturell identitet; se også. Når det gjelder kulturplanter har enkelte begreper forskjellig betydning i botanikk og i matlaging. Dette gjelder begrepene «frukt», «bær» og «nøtt». Begrepet «grønnsak» benyttes innen matlaging, men har ingen botanisk betydning. Sigerfjord kirke. Sigerfjord kirke ligger i Sigerfjord i Sortland kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den har 280 plasser, og ble innviet 17. mai 1933. Arkitekt for kirka var Harald Sund. Sigerfjord kirke har en St. Olavsfigur fra 1400-tallet. Den ene av de to kirkeklokkene var i sin tid gitt av Hedly Ridderseth Ved kirka står en bauta over falne i andre verdenskrig, reist i 1947 av Sigerfjord Sjømannsforening. Ulf Aas. Ulf Aas (født 14. september 1919 i Kristiania, død 16. desember 2011) var en norsk tegner og illustratør. Han var særlig kjent som avistegner i Aftenposten. Biografi. Ulf Aas var sønn av fotballspilleren Macken W. Aas (1891–1960) og ble utdannet ved SHKS der han gikk ett år i bokkunstklassen. Han ble ansatt som reklametegner i A/S Høydahl Ohme reklamebyrå i 1939, men begynte å arbeide som avistegner for Aftenposten fra 1. januar 1948. Han har siden levert bidrag til avisa helt fram til i dag, blant annet til Per Arne Dahls søndags-betraktninger «Under en åpen himmel». Ulf Aas har skildret natur i lyriske stemninger, tegnet teater, ballett og veddeløp, ofte med fokus på bevegelse, reiseskisser og treffsikre, følsomme portretter i en lett og elegant stil gjerne utført med penn og blekk. Han har ellers illustrert over 200 bøker, og teatertegningene omfatter over 2000 forestillinger. Han har hatt sju separatutstillinger og deltatt på en rekke kollektivutstillinger Ulf Aas ble innjøpt av Nasjonalgalleriet i Oslo da han var 31 år. Han er også innkjøpt av Bergen Billedgalleri, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd. Aas døde den 16. desember 2011 i en alder av 92 år. Priser. Han mottok Kirke- og undervisningsdepartements pris for barnebokillustrasjoner i 1965. Han har fått Oslo bys Kunstnerpris og er kommandør av Tegnerforbundets orden. I 1999 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han har også Deltagermedaljen med rosett for deltagelse i andre verdenskrig. Indre Eidsfjord kirke. Indre Eidsfjord kirke, juni 2006 Indre Eidsfjord kirke ligger på Holmstad i Sortland kommune i Nordland. Kirka er ei arbeidskirke i tre. Den har 250 plasser og ble innviet 14. juni 1970. Arkitekt for kirka var Rolf Harlew Jensen. Utenfor kirka står en bauta til minne om de som omkom da D/S Havskaaren forliste utenfor Kvalnes i Lofoten 19. desember 1946. Christopher Walker. Christopher Walker er dåpsnavnet til det første Fantomets far, og alle hans etterkommere i rett linje. 2 Angband. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Angband (Sindarin for Jernfengsel) navnet på fortet til den onde valaen Morgoth. Angband ble skapt før begynnelsen av det første tidevervet, og lå i Jernfjellene (også kalt Ered Engrin) nord i Beleriand. Morgoth bygde denne festningen for å beskytte seg selv mot et mulig angrep av Valaene, og satte sin tjener Sauron til å styre det. Til tross for dette angrep valaene Angband, og de greide å fange Morgoth og ødela hans andre festning, Utumno. Etter tre år i fangenskap vendte Morgoth tilbake til Midgard og Angband, og skapte nå vulkanen Thangorodrim over fortet for å beskytte det. Han regjerte der helt til slutten av det første tidevervet, da Angband ble knust i Vredens krig, og Morgoth ble tatt til fange igjen og forvist ut i det "store intet". I den tidligere versjonen av Tolkiens mytologi (se: "The History of Middle-earth") er Angband kalt for Angamandi. Trondheims-Pressen. Fellesavisa mellom Adresseavisen, Arbeider-Avisen og Nidaros den 9. mai 1945. Trondheims-Pressen var en fellesavis utgitt i Trondheim i perioden 8. mai 1945 til 12. mai 1945, av Arbeider-Avisa, Nidaros og Adresseavisen. Fellesavisa kom i stand etter mildt press fra Hjemmefrontens ledelse, med Londonregjeringens velsignelse. De avisene som var blitt stanset av den tyske okkupasjonsmyndigheten og NS-styret skulle få tid og anledning til å stable på beina sin egen organisasjon. De skulle imens få benytte utstyret hos avisene som hadde fått komme ut. For ingen av avisene som hadde intakt produksjonsutstyr skulle få dra nytte av dette på bekostning av avisene som ble stanset. I Trondheim var to av de tre gjenværende avisene stanset under krigen. Aviser som frivillig hadde latt seg nazifisere ble stanset, og dermed var det over og ut for Dagsposten. Situasjonen var ikke ulik i andre deler av landet. Hjemmefronten bestemte at de stansede avisene i størst mulig utstrekning skulle være fellesaviser med nøytrale navn og redaksjoner godkjent av Hjemmefronten for å møte det enorme behovet informasjon i fredsdagene. Redaktørene ble informert av Hjemmefronten om beslutningen allerede i april og hadde god til på å planlegge den nye tiden. Overgangsordningen sikret at pressefolk både i stansede aviser og i aviser som hadde fortsatt å komme ut, kunne komme sammen og lage avis, samtidig som en kunne forberede sine egne aviser. Det var avisene som hadde kommet ut under krigen som «måtte» stille utstyr til rådighet. Hjemmefronten hadde tvangsmidlene klare om noen nektet. Det skjedde imidlertid ikke. Det ble lagt særlig vekt på hovedstaden og forholdene der, og Oslo-Pressen utkom som fellesavis i Oslo. Men også mange andre steder fikk sine fellesaviser fra 8. mai og noen dager utover, så som "Askim-Pressen, Fellesavisen (Lillehammer), Fellesavisen (Harstad), Fredrikstad-Pressen, Den frie Rørospresse, Fritt Norge (Drammen), Halden-Pressen, Hamar Frie Presse, Haugesunds-Pressen, Mosjøpressen, Romsdalspressen (Molde) og Sarpsborg-pressen." Barad Nimras. Barad Nimras (Hvite horns tårn) var et tårn i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Dette tårnet ble bygd av Finrod, i Falas på en odde mellom havnene Brithombar, nordvest for tårnet, og Eglarest, sørøst for tårnet. Tårnet var bygd for å holde vakt, i tilfelle Morgoth skulle prøve å angripe dem fra havet. Viktor Brack. Viktor Brack (født 9. november 1904 i Haazen i Tyskland, henrettet 2. juni 1948 i Landsberg am Lech) var sjef for II. embede i Adolf Hitlers private kanselli (KdF) i Berlin og fikk 9. november 1940 rang som SS-Oberführer. Han var en sentral medarbeider ved organiseringen av eutanasiprogrammet «Aktion T4». Brack, som kom fra en legefamilie, studerte økonomi i München etter første verdenskrig. Der meldte han seg inn i NSDAP (medlemsnr. 173 388) i 1929. Fra 1932 arbeidet han under Philipp Bouhler i «Det brune hus» i München, og var venn av og i perioder sjåfør for Heinrich Himmler. Da Bouhler i 1934 ble utnevnt til sjef for Adolf Hitlers kanselli, fulgte Brack med. I 1936 ble han Bouhlers stedfortreder og sjef for "Amt II" i kanselliet. Fra desember 1939 til august 1941 tjenestegjorde Brack ved "Dienststelle T4" og var dermed en av sjefsorganisatorene for Eutanasiprogrammet «Aktion T4». Han var personlig beskjeftiget med å velge ut personell for "Aktion T4". Senere ble de satt inn som eksperter ved de nazistiske anstrengelser for å utrydde den europeiske jødedom (holocaust). I 1941 tilbød han Himmler «sine» anstalter for tvangssterilisering av 3000-4000 jøder daglig ved hjelp av røntgenbestråling. Han var aktivt medvirkende ved oppbyggingen av dødsleirer og innsatsen av mobile gassingkjøretøy i Riga og Minsk. I 1947 ble han dømt til døden under legeprosessen i Nürnberg, og henrettet i Landsberg. Sverre Klingenberg. Sverre Sverressøn Klingenberg (født 7. november 1882 i Trondheim, død 1958) var en norsk gårdbruker, ingeniør og politiker (H). Klingenberg var bosatt i Strinda som gårdbruker, ingeniør og teknisk konsulent fra 1905. Han var utdannet bygningsingeniør fra NTH, i det første kullet, fra 1914. Han var byggeleder for Trøndelagsutstillingen i 1930, Trøndelag Traverbane, Reitgjerdet asyl, Trondheim sykehus og flere byggverk nordenfjells. Han var bestyrer ved Strinden Torvstrøfabrikk fra 1918, og arbeidet som selvstendig entreprenør. Han var 1. vararepresentant til Stortinget fra Sør-Trøndelag 1931–1933. Klingenberg hadde en rekke tillitsverv for Høyre, blant annet som medlem av Høyres sentralstyre 1924–1936 og formann i Sør-Trøndelag Høyre 1927–1936. Han hadde også en rekke tillitsverv innen norske bondeorganisasjoner, blant annet som styreformann i Bøndernes Salgslag i Trondheim, formann i Trøndelag Melkesentral fra 1930, styremedlem i Norges Melkeprodusenters Landsforbund fra 1930, og formann i Trondhjems Meieri 1923–1934. Han var medlem av Strinda kommunestyre 1917–1922 (varaordfører 1919–1922), skolestyret, fattigstyret og styremedlem i flere selskaper nordenfjells. Han var sønn av overrettssakfører Sverre Olafssøn Klingenberg, og bror av Odd Klingenberg, Olaf Klingenberg og Kaare Klingenberg. Han var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Nargothrond. Nargothrond var en underjordisk festning i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Den lå under elvebredden av elva Narog i Beleriand, og ble bygd av alven Finrod Felagund. Den lå nedenfor åsrekken Taur-en-Faroth, men også landene mot nord (Talath Dirnen) ble styrt fra dette fortet. inspirert av Menegroth i Doriath, og på leting etter et trykt sted å lage en festning gjemt for Morgoth, skapte Finrod Nargothrond allerede på begynnelsen av det første tidevervet. Festningen lå i Narogs hulrom under de skogklette åsene Taur-en-Faroth på den vestre elvebredden av elva Narog. Finrod fikk hjelp til dette av dverger fra Ered Luin (Blåfjellene), som også lagde Nauglamír til ham, "dvergenes halskjede". Men Finrod var ikke den første som brukte disse hulene: de hadde vært bebodd av Lurvedvergene før de var blitt jaget ut derfra. Slik som hulene var fra begynnelsen av kunne de bare bli nådd ved hjelp av en smal sti langs den vestre elvebredden, men senere ble det også bygd en bro over Narog. Finrod regjerte over Nargothrond helt til han sluttet seg til Beren og hans jakt etter en silmarill, og da gav han herredømmet over festningen til Orodreth. Men Fëanors sønner, Celegorm og Curufin bodde i Nargothrond på den tida og de var mektigere enn Orodreth, helt til Finrods død ble meldt, og da ble de forvist. Túrin Turambar kom senere til Nargothrond og ble den fremste krigeren der, men han overtalte også folket der til å kjempe openlyst mot Morgoth (det var på den tiden broa ble bygd), noe som til slutt førte til at dragen Glaurung og hans hær plyndret Narogthrond. A Saucerful of Secrets. "A Saucerful of Secrets", utgitt 29. juni 1968 er Pink Floyds andre studioalbum. Det er det eneste Pink Floyd-albumet hvor alle de fem medlemmene i bandet medvirket, men den tidligere frontfiguren Syd Barretts rolle var begrenset. Han laget bare en av låtene på platen, det siste sporet «Jugband Blues». Ellers spiller han gitar på et par andre spor. Barretts mentale helse, angivelig på grunn av LSD-misbruk, var så dårlig at trommeslager Nick Mason fikk hentet inn bandets venn David Gilmour til å bidra med gitar og vokal i januar 1968. Etter en stund lot de andre være å plukke opp Barrett når de skulle spille konserter, men de håpet fremdeles at han kunne bidra på platene, først og fremst som låtskriver. Etter at det heller ikke viste seg å være en gunstig løsning ble de gjenværende medlemmene, Barrett, og managerene Andrew King og Peter Jenner enige om at Barrett skulle forlate bandet. King og Jenner fulgte med Barrett, fordi de ikke hadde noen tro på at de andre medlemmene skulle få suksess på egen hånd. Bandet spilte også inn to andre låter av Syd Barrett til albumet, men Roger Waters mente at «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» hadde for dystre tekster. De er senere gjort tilgjengelig blant annet via Internett, selv om de aldri har blitt offisielt utgitt. Barrett jobbet også med en fjerde sang til albumet,«Have You Got it Yet?», som han stadig vekk endret tekst og melodi, til de da bandet forsøkte å øve den inn. Roger Waters og Richard Wright tok hovedansvaret med å lage låter ettersom Barrett var forsvunnet. Etter å ha innsett at de var dårlige til å kopiere Syd Barrett, ble låtene på dette albumet mer eksperimentelle. Waters-komposisjonen «Set the Controls for the Heart of the Sun» har helt siden albumet ble utgitt vært en populær sang blant Pink Floyd-fansen. Med Nick Masons Østen-inspirerte perkusjonsspill og Waters's bassriff, er den utvilsomt en av bandets mest særegne låter. Teksten ble inspirert av kinesiske dikt. På Roger Waters' soloturné mellom 1999–2002 hadde han suksess med en nyarrangert versjon av sangen. Den ble plukket ut på Echoes i likhet med «Jugband Blues». Teksten på «Let There Be More Light» ble inspirert av flere bøker som omhandler science-fiction. Albumets tittelspor var den første Pink Floyd-sangen der David Gilmour begynte å finne sin stil som bandets nye gitarist. Det var i mange år en av bandets live-favoritter. «A Saucerful of Secrets» er det eneste albummet fra Pink Floyd som ikke kom inn på de amerikanske albumlistene, mens det nådde en 9. plass i Storbritannia. Tol Brandir. Tol Brandir eller Tindpigg er en øy i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne øya har aldri blitt satt fot på av verken menneske, alv eller dverg. Denne øya har en svært høy tind, og ligger midt i den lange sjøen ved navn Nen Hithoel. Den ligger mellom åsene Amon Hen og Amon Lhaw og så ut over Raurosfallene. Tol Galen. Tol Galen er en øy i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne øya var svært grønn, og lå mellom de to armene av elva Adurant hvor den delte seg og så fant sammen igjen. Den lå helt sør i Ossiriand. Det var her at Beren og Lúthien Tinúviel levde deres dødelige liv til endes. Øya forsvant i havet på slutten av det første tidevervet, under Vredens krig. Baker Street. Baker Street er en gate i Marylebone i City of Westminster, London. Den er mest kjent for den fiktive detektiven Sherlock Holmes, som bodde i Baker Street 221B. Dette er en ikke-eksisterende adresse; nr. 221 er ikke delt i A og B. Gaten har navn etter William Baker, som var ansvarlig for å anlegge den i det 18. århundre. Opprinnelig var det bolighus i høyere prisklasse langs gaten, men det er nå for det meste næringsbygninger der. Den er en travel gjennomfartsvei, som går sørover fra Regent's Park, krysser Park Street og Marylebone Road, York Street, Portman Square og Wigmore Street. I sistnevnte kryss går den over i Orchard Street, som så ender når den møter Oxford Street. Undergrunnsstasjonen Baker Street ligger ved gaten, og ved siden av den ligger Transport for Londons hittegodssentral. Tol-in-Gaurhoth. Tol-in-Gaurhoth eller Varulvenes øy var i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard et fort som var holt av Sauron i det første tidevervet. Tol-in-Gaurhoth begynte som Minas Tirith, tårnet bygd av Finrod Felagund, og ble holt av Orodreth, Fingons nevø, for å vokte "Sirions pass". Men Orodreth var maktesløs ovenfor Sauron og kunne ikke hindre ham i å ta øya, og flyktet sørover. Sauron begynte å bringe store ulver til øya og han sendte onde ånder inn i dem, og skapte dem om til varulver. Beren Erchamion var på jakt etter en av silmarillene fra Morgoths jernkrone, sammen med Finrod, men de ble fanget da de passerte øya, og følget deres ble drept en etter en. Finrod reddet Berens liv, men ble selv drept. Lúthien og hunden Huan kom til unnsetning for Berens, og mens Huan drepte varulvene tok Lúthien kontrollen over øyas magi fra Sauron. Øya ble ødelagt, og restene ble renset etterpå, og det ble bygget et nytt tårn på øya. Taur-en-Faroth. Taur-en-Faroth er navnet på noen åser i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Disse skogklette åsene lå i Beleriand, på den vestre siden av elva Narog. Disse åsene var de som lå over Finrods festning Nargothrond. Åsene forsvant i havet på slutten av det første tidevervet, under Vredens krig. Transept. Transept kommer fra "latin","trans" på den andre siden og "sept" skranke og brukes om den delen av kirkebygningen som danner armene i den korsformete grunnplanen. Et norsk uttrykk er Tverrskip. Brazzaville. Brazzaville er hovedstaden og den største byen i Republikken Kongo, og ligger ved elven Kongo. Byen har 1 370 612 innbyggere (2009). Historie. Byen ble grunnlagt i 1880 på stedet der landsbyen Ntamo lå, av den italienske oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza, som byen er oppkalt etter. I 1944 var Brazzaville vertskap for et møte mellom de frie franske styrkene og representanter for Frankrikes afrikanske kolonier. Dette munnet ut i Brazzaville-erklæringen, som hadde som formål å omdefinere forholdet mellom Frankrike og landets afrikanske kolonier etter andre verdenskrig. Brazzaville har vært arena for regionale konflikter, inkludert konflikter mellom opprørere og regjeringsstyrker, og mellom styrker fra Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo og Angola. Geografi. Brazzaville ligger på 4°16' sør, 15°17' øst (-4.26667, 15.28333). For å skille mellom de to afrikanske landene med «Kongo» i navnet, blir Republikken Kongo iblant kalt Kongo-Brazzaville, mens Den demokratiske republikken Kongo (i perioden 1971–1996 kalt «Zaire») blir kalt Kongo-Kinshasa (etter hovedstaden Kinshasa). Kinshasa ligger på den sørlige bredden av elven Kongo, overfor Brazzaville. Transport. Den internasjonale flyplassen Maya-Maya internasjonale lufthavn ligger i Brazzaville. Det går ferjer fra Brazzaville til byene Kinshasa som er hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo og til Bangui som er hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk via elven Kongo. Ferjen som går til Bangui går innom byen Impfondo på veien. Taxier er lett tilgjengelige i byen siden så mye som 20% av alle kjøretøyene i byen er taxier. Kor (arkitektur). Kor (fra gresk: "khoros", som betyr «ringdans med sang», et uttrykk som er hentet fra greske skuespill) er avslutningen av kirkerommet opprinnelig mot øst der alteret står. I middelalderen ble koret utvidet for å gi plass til flere geistlige. Koret er også ofte reservert prester og sangere. I enkelte kirker finner vi en korskranke eller ikonostasis i den ortodokse kirken. Midtskip. Et midtskip er det langsgående midtrommet en finner i en kirke eller en annen flerskipet bygning. Kryss (arkitektur). Kryss er skjæringspunktet mellom midtskip med sideskip og transept i en kirke. Narthex. Narthex er en enetasjes forhall ofte i hele kirkens bredde som fører inn i en tidlig kristen eller bysantinsk kirke. Ligger narthex inne i selve bygningen kalles det "esonarthex" og ligger det foran fasaden kalles det "exonarthex". Omgang. En omgang eller ambulatorium av (fra latin "ambulo", "vandre") er en lang og smal gangsone som går rundt en bygning. Uttrykket er ofte brukt om den sonen som går rundt koret, koromgangen, og som ble brukt av pilegrimer på vei til en helgengrav eller et annet hellig sted i kirken. Sideskip. Sideskip i en kirke eller basilika er rommet mellom skipets søyler eller pilarer og sidemurene. Portal (arkitektur). Portal (av gresk "porta", som betyr å "bære" eller "bærer") er et monumentalt utformet inngangsparti, med eller uten dører. Puerta del Estadio Nacional har en dekor av massiv stein Portal betegner særlig en arkitektonisk utsmykket inngang til monumentale bygninger som kirker og slott. Spesielt under renessanse- og barokkepokene kunne slike portaler være rikelig utsmykket. Betegnelsen i seg selv indikerer et byggverk som bærer noe over seg, for eksempel en arkivolt og/eller et tak. Portaler er ofte, men ikke alltid, utformet med dekor, for eksempel skulpturelle innslag. Spesielt var dette vanlig i romansk arkitektur, gotikk og i stavkirker. Moderne portaler kan ha dekor hentet fra for eksempel postmodernismen. Eksempler på åpne portaler (portaler uten dører) i arkitekturen er portaler inn mot gamle åpne stadionanlegg og lignende byggverk. Eksempler på lukkede portaler er portaler i kirkebygg, kjøpesentra med videre. En portal er en hovedport eller praktport. Ordet stammer fra middealalderlatin i betydningen «forhall» og er avledet av det latinske "porta" som betyr «dør» eller «port». Ordet "portal" kan også brukes om andre store, vide portlignende åpninger, for eksempel i en skog eller mellom to fjellvegger. Annen bruk av begrepet. I dataterminologi betegner portal, ofte også kalt "webportal" eller "nettportal", en nettside på internett som fungerer som en inngang til en rekke andre ressurser og sider innen et visst emneområde eller rettet mot en spesielle brukergrupper. På wikipedia er portaler eller wikiportaler metasider eller «hovedsider» for utvalgte emner. Portal kan også være i spill, for å komme seg videre. Strebebue. En strebebue er en bue som leder trykket i et hvelv bort fra muren og over i en pilar. Strebebuesystemet ble for det meste utviklet og brukt i gotikken, men det finnes også eksempler i romansk arkitektur. A Nod and a Wink. "A Nod and a Wink" er et progrockalbum utgitt i 2002 fra bandet Camel. Etterfulgt av en suksessfull turné i 2000, leverte Andrew Latimer, kona Susan Hoover og den canadiske keyboardisten Guy Le Blanc et sett med komposisjoner som fulgte røttene til Camel og reflekterte over dem. Resultatet er et muntert, flytende og gledesrikt album, som refererer til progrockmusikk fra det tidlige 1970-tallet og musikk fra Camel selv. Mange av sangene gir klare relasjoner til andre progrockstorheter som Genesis, Yes og Peter Gabriel. I motsetning til albumet "Rajaz" (1999), som var sterkt gitarorientert, byr denne utgivelsen på mye fløyte og keyboard. Mens noen låter er opplagt humoristisk og morsom, er albumets siste låt, den ti minutter lange verket «For Today», en relasjon til terrorangrepet 11. september 2001 og konkluderer albumet med et sensitivt og emosjonellt klimaks. Albumet er dedikert til Peter Bardens (1945–2002), og er foreløpig den siste studioutgivelsen fra Camel. Travé. Travé er avstanden mellom to vertikale støtter som søyler eller pilarer som danner et fag. Uttrykket brukes også om en hvelvenhet for eksempel et krysshvelv mellom to forsterkningsbuer. Olaf Krohn. Olaf Krohn (født 4. juni 1863 i Oslo, død 1933) var en norsk tegner. Han hadde utdannelse som maler, men arbeidet først og fremst som karikaturtegner, særlig i vittighetsbladet "Vikingen". Her presenterte han karikaturer av kjente nordmenn samlet under tittelen "Vore mænd". Han utgav "Theaterkatten" fra 1897 til 1929 og flere humoristiske samlinger, f.eks. "Joujou; aarsrevue med vers" (1886), "Razzia gjennem Chr.a og ude paa landsbygden" (1902 og 1909) og "Oslo-short-stories" (1929). Nasjonalgalleriet i Oslo har to tegninger av ham. Olaf Krohn var sønnen til skuespilleren Georg Herman Krohn (1831–1870) og broren til ingeniør Georg Monrad Krohn (1865–1934) og skuespillerne Lully Krohn (1862–1947) og Michael Krohn (1867–1918). The Wall. "The Wall" er et dobbelt konseptalbum utgitt av Pink Floyd i 1979. I tillegg utviklet det seg til å bli et konsertshow – også omtalt som rockeopera – og en film. "The Wall" blir regnet som Pink Floyds største suksess etter "The Dark Side of the Moon" fra 1973. Det regnes også som verdens mest solgte dobbeltalbum, selv om det bare nådde 3. plass på den britiske albumlisten. I USA derimot toppet "The Wall" salgslistene. Pink Floyd fikk også sin første og eneste nr. 1 singel på den britiske singel-lista og Billboard Hot 100 med «Another Brick in the Wall pt. 2». Konseptet tar for seg ensomhet, depresjon og isolasjon. Det tok utgangspunkt i Waters' misnøye med å spille konserter på store fotballarenaer, der han følte at kontakten og intimiteten mellom bandet og publikum ble borte. Foranledningen var en konsert i Montreal i 1977, der Roger Waters spyttet på en tilhenger i fremste rekke som oppførte seg temmelig utagerende. (På samme konsert nektet David Gilmour å bli med på det siste ekstranummeret fordi han var misfornøyd med bandets opptreden). Sjokkert over sin egen oppførsel og opplevelsen i Montreal, begynte Waters umiddelbart på det som skulle bli "The Wall". Musikk og tekst. Hovedpersonen i konseptet er Pink som mistet sin far under andre verdenskrig (slik også Waters gjorde). Han hadde en overbeskyttende oppvekst hvor både moren og samfunnet rundt ham bidrar til å gjøre ham isolert. Han begynner å lage sin egen fantasiverden der hver negative opplevelse i livet er en stein i muren som han begynner å bygge rundt seg selv i sitt eget hode. Til slutt innser han at han er innestengt bak muren, og tilkaller hjelp, men innser at det er for sent. Til slutt tror Pink at han er fascist, og må sette i gang en rettssak mot seg selv. Dommeren i hans eget hode beordrer ham til å rive ned muren slik at han kan åpne seg mot verden på utsiden igjen. Hovedpersonen Pink bygger ikke bare på Waters' egne livserfaringer. I likhet med "Wish You Were Here" (1975) har også dette albumet klare referanser til Pink Floyds første frontfigur Syd Barrett. Noen trekk hos Pink tar også utgangspunkt i keyboardist Richard Wrights livskrise, som han opplevd på samme tid som albumet ble laget. Musikalsk er albumet i mindre grad preget av David Gilmours gitarer enn de to foregående albumene "Wish You Were Here" og "Animals" (1977), men inneholder likevel det som av mange regnes som hans mest berømte gitarsolo («Comfortably Numb»), i tillegg til videreutvikling av hans gitarlyd i sanger som «Another Brick In The Wall» (alle tre delene) og «Run Like Hell». Bandet hentet inn Bob Ezrin til å produsere albumet sammen med Gilmour og Waters, og han arbeidet sterkt for utstrakt bruk av symfoniorkester på albumet. Samtidig var det også Ezrin som påvirket David Gilmour til å utvikle «Another Brick in the Wall Part 2» i en nærmest discoaktig retning. Den samme sangen er også berømt for bruken av elevene fra Islington Green School til å synge det ene verset. Referansene til andre verdenskrig har i lydbildet fått et snev av militære rytmer. Da de andre medlemmene for første gang fikk høre demoen til "The Wall", presenterte også Roger Waters et annet konsept for bandmedlemmene. Han ga Gilmour, Mason og Wright valget om hvilket de ville satse på, og hvilket Waters skulle lage som et soloalbum. Konseptet som ble avvist var grunnlaget for det som skulle bli "The Pros and Cons of Hitch Hiking" som Waters ga ut i 1984. Dessuten ble noen av låtene som ble forkastet fra "The Wall" funnet frem igjen på "The Final Cut". På grunn av plassmangel måtte Pink Floyd droppe sangen «What Shall We Do Now» fra originalinnspillingen. Det var en fortsettelse av «Empty Spaces», som både er funnet plass til i filmen, og under konsertshowet. Innspilling og produksjon. Wrights problemer var medvirkende årsak til at innspillingen var preget av interne stridigheter i bandet, noe som blant annet førte til at Wright ble tvunget til å forlate bandet. Roger Waters mente at Wright ikke bidro med noe som helst til albumet. Da Wright ikke gikk med på å forkorte ferien en uke for at bandet skulle klare å bli ferdige med albumet innen sin selvpålagte deadline, ga Waters ultimatet om at Wright enten måtte slutte, eller så ville det ikke bli noe album som ville hjelpe bandet til å nedbetale den store gjelden de hadde pådratt seg etter noen uheldige økonomiske transaksjoner. Heller ikke David Gilmour var særlig fornøyd med Wrights innsats på denne tiden. Wright var likevel til en viss grad med på å gjøre albumet ferdig, selv om Gilmour, Waters, Bob Ezrin og en innleid studiomusiker måtte spille tangentinstrumenter på deler av platen. Også da bandet la ut på turné med materialet senere, var Richard Wright med. Som betalt per konsert var han den eneste i bandet som tjente på turnéen som ellers gikk med store tap fordi den var så dyr å produsere. Først da "The Final Cut" ble lansert i 1983 ble det kjent for omverdenen at Wright hadde sluttet i bandet, for øvrig det eneste albumet utgitt av bandet der Wright ikke medvirker. Mottagelse. "The Wall" er bandets mest kjente album ved siden av "The Dark Side of the Moon". Da albumet ble lansert i november 1979, nådde "The Wall" nummer én på Billboard 200. Albumet ga Pink Floyd internasjonal anerkjennelse. "The Wall" oppnådde 23 x platina-status i USA, dobbel diamant – som er det samme som 20 x platina – i Canada, og platina-status i Storbritannia og Nederland. Stephen Thomas Erlewine av Allmusic uttalte: «Vanligvis er de fullt utviklete sangene blant de fineste av Pink Floyds senere arbeid, men "The Wall" er først og fremst en triumf av en produksjon: den lukkede overflaten, blandingen av melodiske fragmenter og lydeffekter som gjør dens musikalske mangler og tvilsomme tekster lett å ignorere. Men går man "The Wall" nøyere etter i sømmene faller den fra hverandre, siden den ikke har nok bra sanger til å støtte sine ambisjoner, sitt budskap og sin briljante produksjon, som arter seg som et relikvie fra slutten av 70-årene.» En CD med konsertopptak av hele "The Wall" ble gitt ut under navnet "Is There Anybody Out There? The Wall Live 1980-81". I tillegg til «What Shall We Do Now» var det også en medley fra andre sanger på "The Wall" som var ny. Den ble spilt mot slutten av første halvdel under konserten for at scenearbeiderne skulle bli ferdig med å bygge opp muren, og fikk navnet «The Last Few Bricks». På grunn av den omfattende produksjonen ble konsertene bare oppført i noen få større byer i 1980 og 1981. I tillegg fikk Roger Waters med seg en rekke kjente artister til å fremføre "The Wall" på ruinene av Berlinmuren 21. juli 1990, fem år etter at han selv hadde forlatt Pink Floyd. Konserten ble sendt direkte på TV i 35 land, og opptakene ble utgitt på CD og VHS 10. september 1990 under tittelen "The Wall Live in Berlin". Dette var verdens største rockekonsert noensinne. Pink Floyd: The Wall. ' er en britisk film utgitt av Metro-Goldwyn-Mayer og regissert av Alan Parker i 1982 basert på albumet Pink Floyd-albumet "The Wall", som ble lansert i 1979 av Pink Floyd. Filmmanuset ble skrevet av Pink Floyd-vokalisten og bassisten Roger Waters. I utgangspunktet var Waters selv tiltenkt hovedrollen, men valget ble tilslutt på Bob Geldof. Denne rollen var mer eller mindre basert på biografien til både Roger Waters og det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett, som begge var grunnleggende medlemmer av bandet. Filmen baserte seg på musikken fra det opprinnelige Pink Floyd-albumet, hvor mye ble innspilt av bandet på nytt, med ekstra orkestrering ledet av Michael Kamen og med små forandringer i tekst og musikk. To sanger fra albumet ble ikke inkludert i filmen («The Show Must Go On» og «Hey You»), mens to sanger som ikke er med på albumet var inkludert i filmen: «When the Tigers Broke Free» (som ble skrevet spesielt til filmen av Roger Waters) og «What Shall We Do Now?» (som originalt var innspilt til albumet, men ikke gitt ut før filmversjonen, selv om den ble spilt på konsertene). Låten «Empty Spaces» ble utstrakt til to minutter for å passe til en animasjonssekvens. System of a Down. System of a Down er et amerikansk metal-band, som ble etablert av Serj Tankian og Daron Malakian i 1994. De har tidligere spilt sammen i bandet Soil. I tillegg fikk de med seg John Dolmayan på trommer. Shavo Odadjian ble egentlig spurt om å være manager, men da han viste at han kunne spille bassgitar, tok de ham med som bandmedlem. Alle fire er av armensk opprinnelse. Bandet gav ut sitt første album, "System of a Down", i 1998. Det var først i 2001, da de slapp albumet "Toxicity", at de fikk sitt gjennombrudd i Europa og resten av verden. Singelen «Chop Suey!» var den første singelen på albumet. I 2002 slapp de sitt tredje album, "Steal This Album!" som besto av sanger som det ikke var plass til på «Toxicity». I november 2005 slapp de albumene «Mezmerize» og «Hypnotize». De to albumene skulle komme samlet i en dobbelutgave, men det ble valgt å slippe dem separert som to album. System of a Down kjemper for at USA skal fordømme og offisielt akseptere folkemordet på armenerne som ble gjennomført av det osmanske riket under første verdenskrig. Sangen «P.L.U.C.K» (Politically Lying Unholy Cowardly Killers) handler om dette. System of a Down er stolte over sin armenske opprinnelse og armensk folkemusikk har en viss innflytelse på noen av sangene og andre sanger handler om politikk og narkotika. System of a Down. "System of a Down" var debutalbumet til System of a Down og ble lansert i 1998. Albumet har klart seg bra kommersielt og har solgt over 1 million kopier i USA, med dette albumet klarte bandet å bygge opp en sterk fanbase. Det ble utgitt to singler fra albumet under navnene «Sugar» og «Spider». Debut-albumet deres inneholdte mange politiske sanger, som «Spider» som handler om det armenske folkemordet og «War?» som er en antikrigssang. Albumet nådde 124. plass på Billboard 200. I 1999 hadde albumet blitt sertifisert til gull av The RIAA, men når albumet Toxicity senere ble gitt ut, ble albumet sertifisert til platinium. Etter at albumet ble lansert dro bandet på turne sammen med mange ulike artister som Incubus og Fear Factory for å nevne noen. System of a Down skulle egentlig delta på Family Values Tour sammen med kjente band som Taproot og Limp Bizkit, men de ble avvist av Limp Bizkit-vokalisten Fred Durst. Toxicity. "Toxicity" var bandets andre studioalbumet og ble lansert i 2001. Albumet har blitt bandets mest-solgte album. Platen inneholdte singlen «Chop Suey!» som ble en stor hit på MTV og andre musikk-kanaler. Det ble utgitt fire singler fra albumet under navnene «Chop Suey!», «Toxicity», «Aerials» og «Prison Song». «Prison Song» ble gitt ut som en promosingel som betyr at den ikke hadde en musikkvideo. Etter terrorangrepet på New York, ble «Chop Suey!», på grunn av sangens kontroversielle tekst, fjernet fra spillelistene til flere amerikanske radiostasjoner. «Chop Suey!» ble nominert til en Grammypris og ble bandets første grammynominasjon. Etter utgivelsen av albumet dro bandet til Mexico og senere USA sammen med det kjente metall bandet Slipknot og senere turnerte de også sammen med det tyske bandet Rammstein. Steal This Album! Bandets tredje studioutgivelse "Steal This Album!" ble utgitt i 2002. Etter turneen for støtte av Toxicity begynte bandet innspillingen av "Steal This Album!". Da de innspilte Toxicity hadde bandet mange demoer som de ikke inkluderte på "Toxicity". Disse sangene ble gjeninnspilt og ble inkludert på bandets nye album. "Steal This Album!" fikk navnet sitt fra boken Steal This Book. Det ble bare lansert en singel fra albumet under titlen «Innervision», og Michael Moore reggiserte musikkvideo til sangen «Boom!». Tekstmessig inneholdte albumet mange politiske sanger, som «A.D.D.» (American Dream Denial) og «Thetawaves» og «Boom!» som er en protestsang mot krigen i Irak. Mezmerize. Etterfølgern til "Steal This Album", "Mezmerize", ble lansert den 16. mai, 2005. Mezmerize skulle egentlig bli lansert sammen med "Hypnotize" under navnet "Mezmerize/Hypnotize", men etter litt tenking ble de albumene utgitt separate album. Albumet toppet den amerikanske album lista og var det andre albumet deres som klarte å toppe den amerikanske albumlista, den første var "Toxicity". Sangen «B.Y.O.B. (Bring Your Own Bombs)» vant en Grammy og ville bli den første og siste Grammyprisen bandet vant. Det ble lansert tre singler «B.Y.O.B.», «Question!» og «Violent Pornography». «Violent Pornography» ble utgitt som en promo-singel i Japan. I etterkant av albumutgivelsen, dro bandet på turne sammen med The Mars Volta og Bad Acid Trip. Hypnotize. "Hypnotize" var den femte og siste studioutgivelsen til System of a Down før de splittet opp. Albumet ble utgitt den 22. November, 2005 og nådde nummer 1 på den amerikanske albumlista. I forhold til tidligere utgitte plater fra bandet, var dette et roligere album som ikke hadde de tunge riffene man var vant til. I stedet for, fikk man sanger som «Lonely Day» og «Soldier Side». «Lonely Day» ble nominert til en Grammy i 2006. Det ble utgitt fire singler; «Hypnotize», «Lonely Day», «Kill Rock 'n' Roll» og «Vicinity of Obscenity». Pause og framtidige sideprosjekter for medlemmene i bandet. I mai 2006 sa System of a Down at bandet skulle ta en pause. Daron Malakian sa at pausen sannsynligvis ville vare i noen år, mens Shavo Odadjian sa at den ville vare i maksimum tre år. Dette har ført til rykter om at bandet blir oppløst. Odadjian ble intervjuet i Guitar Magazine da han sa dette om framtiden til bandet. "We're not breaking up. If that was the case, we wouldn't be doing this Ozzfest. We're going to take a very long break after Ozzfest and do our own things. We've done System for over ten years, and I think it's healthy to take a rest."Shavo Odadjian" På en konsert i Houston, Texas sa Malakian at bandet ikke skulle bli oppløst og at de skulle holde sammen. "There's been a lot of rumors about us breaking up. Well, don't listen to them. Us four right here, we will always be System of a Down!"."Daron Malakian" Malakian har startet å jobbe på hans nye sideprosjekt;Scars on Broadway. Med seg har han John Dolmayan som skal hjelpe Malakian med prosjektet. Bandet ble egentlig startet i 2003, men ble oppløst. De ga ut sitt debutalbum i 2008. Shavo Odajian har startet band sammen med den rapperen RZA fra hip hop gruppen Wu-Tang Clan. Det nye bandet heter Achozen. Serj Tankian har jobbet med et soloprosjekt, og 22. november 2007 ble debutalbumet hans sluppet. Tankian sa at han ville fortsette å jobbe med soloprosjekter i mange år. Han sa óg at det er lenge til det kommer et nytt System Of a Down-album. "Maybe in a few years the band would want to make another album. It's impossible to tell right now. It'll be later down the line; then we'll be able to tell what might happen."."Serj Tankian" Samtidig som John Dolmayan spiller i bandet Scars on Broadway sammen med Malakian, startet han også en tegneseriebutikk sent i 2007. Den siste konserten System of a Down holdt var i West Palm Beach, Florida. Gjenforening. 29. November 2010 erklærte System of a Down at de skulle gjenforenes. Serj Tankian. Serj Tankian (født 21. august 1967 i Beirut, Libanon) er en armensk/amerikansk sanger, sangskriver, poet og aktivist. Han spiller også mange forskjellige instrumenter, deriblant; bass, gitar og piano. Tankian er mest kjent som vokalist i bandet System Of A Down, der han også spiller keyboard og gitar på enkelte sanger. Han startet bandet sammen med Daron Malakian etter at Soil ble splittet. Shavo, som var manager fra tiden i Soil ble med som bassist da Daron og Serj bestemte seg for å lage et nytt band med navnet «Victims Of A Down», etter et dikt Daron hadde skrevet, men Shavo syntes at "System" var et mye sterkere ord, og bandet ble derfor kalt System Of A Down. Ontronik «Andy» Khachaturian ble med på trommer. Etter tre år ble Andy byttet ut med John Dolmayan, fordi Andy hadde skadet hånden. Serj har vært med på å lage fem album med System Of A Down i årene 1998 – 2006. Den 23. oktober 2007 slapp han et nytt solo album som ble kalt "Elect the Dead". Serj Tankian har sitt eget lille plateselskap som heter Serjical Strike. Et av prosjektene der startet han sammen med Arto Tuncboyaciyan. Serj Tankian har sammen med Audioslave-gitarist Tom Morello dannet en organisasjon kalt Axis of Justice som skal motivere unge til å følge med i politikken. I 2003 ledet de en demonstrasjon der de delte ut matpakker til fattige. Tankian er vegeterianer og liker poesi. Han har laget en poesibok som heter «Cool Gardens». Jono El Grande. Jono El Grande er artistnavnet til Jon Andreas Håtun (født 29. juli 1973). Han er en autodidakt komponist, bandleder, gitarist og dirigent, inspirert blant annet av Frank Zappa, Captain Beefheart, King Crimson, Gentle Giant, Arne Nordheim, Sjostakovitsj, Magma (rockeband) og Igor Stravinsky. Jono El Grande har utgitt fem album, og er et navn som vokser på internasjonal avantgardescene. I Norge er han er best kjent med sine eksentriske og morsomme performance/dada-inspirerte live-opptredener, og som sentralt medlem av kunstnerfraksjonen Den Nye Vinen på nittitallet. I 2000 dannet han The Jono El Grande Orchestra, som hadde sin debutopptreden live i studio på den Oslobaserte TV-kanalen Metropol. Bandet skiftet navn i 2005 til Jono El Grande & The Luxury Band. Jono El Grande var festivalkomponist for "Happy Days 2007", presentert av Ny Musikk, den norske seksjonen for ISCM (International Society For Contemporary Music). I 2009 var han jubileumskomponist for 5-årsmarkeringen av Bærum Kulturhus. Jono El Grande bor i Oslo sammen med sin kone, forfatteren og helsejournalisten Anbjørg Sætre Håtun. Biografi. Jono El Grande ble født på Bærum sykehus i 1973. Han vokste opp med to eldre brødre på Rykkinn (1973 - 83) og Bekkestua (1983 - 92). I 1983 skapte Jono El Grande sitt første dada-inspirerte bandkonsept The Handkerchiefs, lenge før han kunne spille noe instrument. Han fikk sin første gitar i 1987 og dannet sitt første faktiske band i 1989 - et teenage-kunstrockprosjekt ved navn Mannes Fatales, som fremførte surrealistisk poesi kombinert med dynamisk støy. Jono El Grande var vokalist og tekstforfatter. Mannes Fatales holdt bare tre konserter før de ble oppløst i 1990. Mellom 1990 - 1992, dannet Jono El Grande atskillige konseptband ment for éngangsforestillinger: Terrorduoen, The Pez Dispensers, Black Satan, Acetated Beat og As Drosera. Han jobbet i platebutikken Musikk og Foto i Sandvika i 1989 - 90. Fra 1991 - 92 jobbet Jono El Grande som programleder ved nærradiostasjonen Radio Express. To timer hver søndag ble viet utelukkende Frank Zappa- og kunstrock-relatert musikk. Han var også gjesteprogramleder for progrock-programmet Uhørt, et program som eksisterer fremdeles i dag på FM 99,3. I 1992 - 93 gikk han på scenografilinjen ved Romerike Folkehøgskole. I 1993 - 94 gikk Jono El Grande på Kunstskolen i Bergen (KIB) og jobbet som programleder for programposten Brunt Platå på Studentradioen i Bergen. I 1994 hadde Jono El Grande jobb som dekoratør på Norsk Film, der han jobbet på Pakten (movie) ("Waiting For Sunset") med Hollywood-veteranen Robert Mitchum. I 1995 sa han opp denne jobben for å bli komponist. Jono El Grande var et sentralt medlem av den Oslo-baserte kunstnergruppen Den nye vinen, med forfatter Ari Behn, fotograf Per Heimly, lyriker Bertrand Besigye, popartist Alexander Stenerud og smykkedesigner Owe Egon Grandics. Han er fadder til Prinsesse Märtha Louise og Ari Behns andre datter Leah Isadora Behn. Smykkedesigner og venn Owe Egon Grandics har oppkalt et par sølvmansjetter "Jono El Grande". Nasjonalbladet. Nasjonalbladet var en avis utgitt i Trondheim fra 1922 til 1942. Avisen ble egentlig startet i 1891 under navnet "«Folketidende»", men ble etter økonomiske vansker reetablert i 1922 under navnet Nasjonalbladet, med undertittelen Norges Bondelags organ for Trøndelag. I 1928 var avisen nær ved å bli nedlagt, men etter initiativ fra Adresseavisen etablerte Nasjonalbladet et samarbeid med denne. Adresseavisen hadde året før byttet navn fra "«Trondhjems Adresseavis»" og fått Aftenpostens Harald Torp som ny redaktør. Samarbeidet betydde at Nasjonalbladet ikke lenger kom ut som egen avis, men fikk i stedet daglig en side i Adresseavisen som fritt ble redigert av en egen redaktør. Jacob Skylstad ble ansatt som redaktør for denne siden. For Adresseavisen var dette samarbeidet svært verdifullt, for på denne måten fikk avisen også et fotfeste utenfor byen, noe som Nasjonalbladet og aviskonkurrenten Nidaros på denne tiden var alene om. Nasjonalbladet kom med sin siste side i Adresseavisen fredag den 3. januar 1942. Pressedirektoratet hadde i november 1941 innsatt NS-medlemmet og redaktøren i Nasjonalbladet, Jacob Skylstad, som redaktør også av Adresseavisen. To måneder senere mente han at det ikke var praktisk mulig å gi ut Nasjonalbladet lenger. Bak dette lå dels politiske årsaker, men papirrasjoneringen veide nok også tungt. Mandag 5. januar 1942 kom Adresseavisen ut med undertittelen «og Nasjonalbladet». Bibliotek 2.0. Bibliotek 2.0 betyr at bibliotekene vil levere sine tjenester til brukerne på nye måter. Forandringene vil først og fremst gjelde de digitale tjenestene. Det som tidligere ble kalte for "katalogen" (brukergrensesnittet til bibliotekenes samlinger) vil bli langt rikere og bedre tilpasset brukernes konkrete behov. Brukerne får adgang til langt flere og mer varierte nettbaserte tjenester. Den største endringen gjelder imidlertid samspillet med brukerne. Bibliotek 2.0 innebærer at brukerne får nye roller som partnere og medspillere. De blir like mye produsenter som forbrukere av alle de informasjonstjenestene som organiseres gjennom biblioteket. Begrepet Bibliotek 2.0 er avledet av Web 2.0, og springer ut av den samme tankegangen. Forkjemperne for Bibliotek 2.0 regner med at de nye interaktive tjenestene etter hvert vil erstatte de gamle tilbudene som bare gikk en vei: fra biblioteket og til brukerne. Bakgrunn. Det ser ut til at den amerikanske bibliotekaren Michael Casey var den første som løftet fram begrepet, på bloggen. Bloggen ble startet i september 2005. Her antydet Casey at bibliotekene – og spesielt folkebibliotekene – nå står ved et veiskille. Den økte datakraften – med bredbånd, trådløse forbindelser, raske prosessorer og nesten ubegrenset lagringskapasitet – gir grunnlag for en ny fase i nettets utvikling. En strøm av nye og mer sosiale IKT-anvendelser er på vei inn. Brukerne blir selv produsenter og organiserer selv sine ressurser på nettet. Bibliotek 2.0 beskriver bibliotek som tar i bruk de nye verktøyene – og som dessuten aksepterer tankegangen bak. Verktøyene er digitale, men tankegangen gjelder også de fysiske tjenestene. Bibliotek 2.0 er en bibliotekmodell som legger mindre vekt på hierarki og kontroll, og mer på nettverk, prosjekter og brukermedvirkning. Lars Fredrik Beckstrøm. Lars Fredrik Beckstrøm under en konsert i Langesund. Lars Fredrik Beckstrøm (født 22. januar 1960) er en norsk musiker, mest kjent for å spille bassgitar i deLillos og deLillos'85, men har også gitt ut fire soloalbum under artistnavnet "Beckstrøm" og et album med sitt eget band "Beckstrøm Kvartett". Han er også medlem av det psykedeliske orkesteret Dog Age samt det noe mer spirituelle "Humble Servants". Beckstrøm har vært medlem av deLillos siden starten, og har skrevet flere av bandets mest kjente låter, blant annet «1984» og «Balladen om Kåre og Nelly», som han selv er vokalist på. Som soloartist har han gitt ut fire soloalbum og blitt spilt en del på radio med låtene «Svigermor» fra 1997 og «Skjebne» fra 2003. I 2008 startet han Beckstrøm Kvartett hvor han selv er vokalist og spiller akustisk gitar. Øvrige medlemmer er Marius Kristiansen (gitar), (kontrabass og cello) og Lars Birkelund (slagverk). Bandet ga ut albumet "Døgenikt" i juni 2008. Raurosfallene. Raurosfallene eller bare Rauros er en stor foss i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Fallene ligger i den store elva Anduin, like under den lange sjøen Nen Hithoel, hvor elva falt fra Emyn Muil ned til våtmarken Nindalf. Da Ringens brorskap ble brutt opp, padlet Frodo Lommelun og Samvis Gamgod fra den vestre siden av sjøen til den østre like ovenfor Raurosfallene slik at de måtte bruke all sin styrke for ikke å bli dratt ned i fossfallet av strømningen i vannet. Kort tid etter dette ble Boromirs døde kropp lagt i en annen av alvebåtene, som følget hadde fått i Lórien, av Aragorn, Legolas og Gimli og sent mot fossen, men det virker som om båten overlevde dette fallet, for kort etter ble både båten og Boromirs kropp sett av Faramir ved den lavere elvebredden av Anduin nedenfor fossen. Faramir følte det som i en drøm, men han våknet aldri, og han tok Boromirs kløvene horn fra båten, og hornet var ekte nok og ingen drøm. Ahlmannfonna. Ahlmannfonna er en isbre på Svalbard. Breen er omtrent 6 kilometer i diameter og ligger på den sørlige delen av Prins Oscars Land på Nordaustlandet. Breen har navn etter Hans Wilhelmsson Ahlmann (1889–1974). Se også Ahlmannfjellet. Amenfonna. Amenfonna er en isbre på Nordaustlandet, Svalbard. Breen er en del av den østlige delen av Vestfonna og ligger på. Aurkollfonna. Aurkollfonna er en isbre på Svalbard. Breen er omtrent 3,5 km lang og ligger sørvest i Friherrefjella mellom Armfjellet og Aurkollen, nordøst på Wedel Jarlsberg Land. Breen ligger på. Gendarmenmarkt. Blikk på den tyske domen og Königliches Schauspielhaus Gendarmenmarkt er en plass beliggende i den sentrale bydelen Mitte i Berlin. Her ligger Französischer Dom (den franske domen), Deutscher Dom (den tyske domen) og arkitekten Karl Friedrich Schinkels Königliches Schauspielhaus, som brukes som konserthus ("Konzerthaus Berlin"). Plassen oppstod fra 1688 etter planer av Johann Arnold Nering som del Friedrichstadt, som kurfyrst Fredrik III av Brandenburg lot oppføre. I denne historiske bydelen slo fremfor alt franske innvandrere (hugenotter) seg ned. Etter at forfølgelsen av hugenotter ble gjenopptatt i Frankrike garanterte den brandenburgiske kurfyrste dem beskyttelse, religionsfrihet og fulle borgerrettigheter i Brandenburg med Potsdam-ediktet i 1685. Kurfyrsten, som senere ble kong Fredrik I av Preussen, gav både den lutherske og den fransk-reformerte (kalvinistiske) menigheten en plass til å bygge kirke på. Begge kirkene ble oppført fra 1701. Den egentlige utformelsen av plassen fant sted under kong Fredrik den Store med oppførelsen av to identiske kuppeltårn ved siden av kirkene. De ble bygget mellom 1780 og 1785 etter planer av Carl von Gontard. Som forbilde hadde Fredrik den Store Piazza del Popolo i Roma. Plassen var opprinnelig anlagt som marked, og het først Linden-Markt, senere Friedrichstädtischer eller Neuer Markt. Sitt nåværende navn fikk det da «soldaterkongen» Fredrik Vilhelm I av Preussen i 1735 lot oppføre staller for "Kürassierregiment «Gens d'armes»". Hans sønn Fredrik den Store lot stallene fjerne i 1773, og plassen fikk etter planer av Georg Christian Unger en enhetlig utformelse. Mellom begge kirkene ble det bygget et lite fransk komedieteater. Det ble erstattet av et nytt nasjonalteater med 2000 sitteplasser bygget mellom 1800 og 1802. Teatret, bygget av arkitekten Carl Gotthard Langhans, brant imidlertid ned allerede 1817. Karl Friedrich Schinkel utarbeidet planene for Königliche Schauspielhaus (det kongelige teatret) bygget samme sted, som ble ferdigstilt i 1821. Schiller-minnesmerket foran teatret ble utført av Reinhold Begas, sønn av Carl Begas den eldre. Den festlige grunnstensnedleggelsen fant sted 10. november 1859 i anledning 100-årsdagen for nasjonaldikteren Friedrich Schillers fødsel, og minnesmerket ble innviet tolv år senere. Gendarmenmarkt spilte også en rolle i Preussens politiske liv. En forsmak på revolusjonen i 1848/1849 fant sted allerede i 1847 på Gendarmenmarkt med den såkalte «kartoffelrevolusjonen» (potetrevolusjonen), et opprør mot stigende matvarepriser. De falne fra barrikadekampene under marsrevolusjonen i 1848 ble begravet under en stor seremoni fra Deutscher Dom. Fra september 1848 møttes den prøyssiske nasjonalforsamlingen i flere uker i den store salen i det kongelige teatret. Om aftenen den 2. oktober 1990 fant den siste statsakt i DDR sted under Lothar de Maizière med oppførelsen av Ludwig van Beethovens 9. symfoni. Dagen etter opphørte DDR å eksistere. Plassen ble i forbindelse med Vitenskapsakademiets 250-årsjubileum omdøpt til Platz der Akademie av DDR-regjeringen. Etter gjenforeningen fikk den sitt opprinnelige navn tilbake. Francisco Zurbarán. Francisco Zurbarán (født 7. november 1598, Fuente de Cantos, død 27. august 1664, Madrid) var en spansk maler, og en av de betydeligste kunstnerne fra den spanske barokken. Zurbarán er kjent for sine spektakulære religiøse bilder og sine særegne stillebenmalerier, utført i en realistisk stil som ga ham tilnavnet «Spanias Caravaggio». Hans arbeider hadde stor innflytelse i Spania og i de spanske koloniene i Sør-Amerika, og ble en inspirasjonskilde for franske 1800-tallsrealister som Gustave Courbet. Se også. Zurbarán, Francisco Zurbarán, Francisco Zurbarán, Francisco Maximilian av Mexico. Portrett av Maximilian I, ca. 1860. Maximilian I (født 6. juli 1832 i Wien, død 19. juni 1867 ved Querétaro) tilhørte Habsburg-familien og var født erkehertug av Østerrike og prins av Ungarn og Böhmen. Keiser Napoleon III av Frankrike lokket ham til å la seg innsette som keiser av Mexico i 1864. Men meksikanske republikanere under ledelse av Benito Juárez beseiret Maximilians regjeringsstyrker og hans franske hjelpetropper, og han ble tatt til fange og henrettet 19. juni 1867 i Querétaro. Liv. Maximilian var en bror av keiser Frans Josef av Østerrike. Han ble en dyktig sjøoffiser og ble kjent for liberale anskuelser. I 1857 ble han gift med prinsesse Charlotte av Belgia, og samme år ble han utnevnt til visekonge av Lombardia-Venezia. Men hans keiserlige bror avsatte ham to år senere på grunn av hans liberale styre, og han trakk seg da tilbake til slottet Miramare ved Trieste. Mexico hadde i korte perioder etter uavhengigheten fra Spania vært et keiserdømme, og monarkistene spilte en viss rolle i landets urolige politiske liv. I 1859 fikk Maximilian tilbud fra monarkistene om å bli keiser, men nølte lenge. Napoleon III intervenerte i Mexico i 1862 med sikte på å skaffe seg et fotfeste for fransk imperialistisk ekspansjon i Amerika. Anledningen bød seg mens USA var opptatt med den amerikanske borgerkrig (1861–1865) og ikke kunne sette makt bak håndhevelsen av Monroe-doktrinen. Franske styrker inntok Mexico by i 1863 og lot konservative monarkister komme til makten. De arrangerte en folkeavstemning som viste flertall for keiserdømmet, og Maximilian tok denne gang imot tilbudet om Mexicos trone og gikk i land i Vera Cruz i mai 1864. Keiser Maximilian og keiserinne Carlota slo seg ned i et slott i Chapultepec i åsene utenfor hovedstaden. Siden de var barnløse, adopterte de Agustín de Iturbide, en sønnesønn av landets første keiser, og gjorde ham til tronarving. Keiserens liberale holdninger gjorde at han fastholdt jordreformen, religionsfriheten og den utvidede stemmeretten som var innført under president Juárez. Dette skaffet ham fiender på høyresiden. Men han klarte heller ikke å vinne venstresiden for seg. Juárez nektet å anerkjenne keiserdømmet, til tross for tilbud om amnesti, og førte en vedvarende borgerkrig mot Maximilians regjeringsstyrker og hans franske hjelpetropper. Maximilian gjorde da sin største taktiske feil ved å beordre at alle opprørere skulle skytes, noe som styrket motstanden. Etter avslutningen av borgerkrigen kunne USA igjen begynne å føre utenrikspolitikk og motarbeide europeisk innblanding på det amerikanske kontinent. USA begynte å levere våpen til de meksikanske republikanerne, som stadig vant terreng i kampene mot regjeringen. I 1866 trakk Frankrike sine tropper ut av Mexico da det ble klart at motstanden fra USA og de mexikanske opprørerne var for sterk. Keiserinne Carlota reiste med dem tilbake til Europa, hvor hun forgjeves forsøkte å skaffe støtte i Paris og Wien. Napoleon III oppfordret Maximilian til å følge etter, men han nektet å svikte sine lokale tilhengere, selv om slaget var tapt. I 1867 ble han sammen med sine siste lojale styrker omringet Santiago de Querétaro, som ble beleiret i flere uker. 11. mai forsøkte han å flykte fra byen, men ble fanget og stilt for krigsrett. President Juárez nektet ham benådning for å demonstrere at utenlandsk innblanding ikke ville bli tålt. Keiser Maximilian ble skutt i Querétaro 19. juni sammen med to av sine generaler. Liket ble sendt hjem for begravelse i Habsburgernes familiegravsted i Wien neste år. Austfonna. Austfonna er den største isbreen på Svalbard og i Europa, og utgjør den østre halvdelen av øya Nordaustlandet. Austfonna inkluderer Palanderisen, i det sentrale området, og Vegafonna i vest. Arealet er 8 492 km² (inkludert Vegafonna). De fire store i norsk rock. De fire store i norsk rock er et uttrykk som blir brukt om musikkgruppene Jokke & Valentinerne, deLillos, DumDum Boys og Raga Rockers, som var særlig store med sin norskspråklige musikk på 1980-tallet. Navnet spiller på uttrykket «de fire store», som blir brukt i norsk litteratur om Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen. Uttrykket ble introdusert i Arbeiderbladet i 1994 i et intervju med Joachim Nielsen. Uttrykket var også i bruk før deLillos slo igjennom, men da om Kjøtt, The Aller Værste!, De Press og The Cut, som var de store i norsk rock i den store blomstringstiden først på 1980-tallet. Französischer Dom. Klokkespill i den franske domen Französischer Dom ("den franske domen") i Berlin ligger på Gendarmenmarkt. Den består av Französische Friedrichstadtkirche, som ble bygget mellom 1701 og 1705 for franske reformerte trosflyktninger, såkalte hugenotter, samt av et tårn bygget i 1785. De franske flyktningene utgjorde en vesentlig del av Berlins innbyggertall fra slutten av 1600-tallet. Strengt tatt betegner "Französischer Dom" egentlig kun tårnet, som ikke har noen geistlig funksjon, og kirken er ingen domkirke. Betegnelsen kommer derimot av det franske ordet "dome", «kuppel». Det samme forhold gjelder Deutscher Dom som også står på Gendarmenmarkt. Den prøyssiske konge Fredrik den Store lot bygge to omtrent identiske tårn i 1785 ved begge kirkene etter forbilde av Piazza del Popolo i Roma. Tårnenes eneste funksjon var å gi plassen en praktfull utforming. Den franske kirken benyttes som kirke av to menigheter, og siden 2000 også av Evangelische Akademie Berlin-Brandenburg for arrangementer. I tårnet er det et hugenottmuseum. Barlaupfonna. Barlaupfonna er en isbre på Spitsbergen, Svalbard. Breen ligger øst og sør for Barlaupen ved Doktorbreen, mellom Nathorst Land og Torell Land. Breen ligger på. Bergfonna. Bergfonna er en isbre på Svalbard. Breen ligger øst for Atndalen på Edgeøya, på. Deutscher Dom. Deutscher Dom ("den tyske domen") er en av de mest betydelige kirker i Berlin. Den ligger rett ovenfor Französischer Dom på Gendarmenmarkt i bydelen Mitte. Deutscher Dom består av en protestantisk kirke kalt Neue Kirche eller Deutsche Kirche, som ble bygget mellom 1701 og 1708 etter planer av Martin Grünberg i barokkstil, samt av et kuppeltårn bygget mellom 1780 og 1785. Tårnet er vesentlig større enn kirken, men har ingen sakral funksjon. Det ble oppført to nærmest identiske tårn etter planer av Carl von Gontard, et foran den franske og et foran den tyske kirken, i forbindelse med en ombyggelse av plassen som den prøyssiske konge Fredrik den Store lot utføre etter forbilde av Piazza del Popolo i Roma. Mellom 1881 og 1882 ble kirken på grunn av dårlig bygningsmessig forfatning i stor grad demontert og gjenoppbygget i nybarokk. Etter marsrevolusjonen i 1848 ble 183 revolusjonsofre begravet fra kirken. Etter en protestantisk gudstjeneste ble det holdt prekener av en protestantisk, en katolsk og en jødisk geistlig, før kistene under stor folkelig deltagelse ble ført til Friedhof der Märzgefallenen og bisatt. I 1943 ble kirken ødelagt av brann. Den ble restaurert mellom 1982 og 1996. Harald Victor Hove. Harald Victor Hove (født 25. februar 1983 i Bergen) er en norsk politiker (H). Han var formann i Bergens Unge Høyre 2001–2003, formann i Hordaland Unge Høyre 2003–2004, fraksjonsleder i Oppvekstkomiteen i Bergen kommune 2003–2007, 2. nestleder i Unge Høyre 2004–2006, 2. vararepresentant til Stortinget 2005–2009, gruppesekretær og politisk rådgiver for ordfører Herman Friele 2005–2007, politisk rådgiver for byrådsleder Monica Mæland 2007–2009, byråd for finans, konkurranse og eierskap i Bergen 2009–2010 samt byråd for kultur, kirke, idrett og eierskap 2010–2011. Hove er medlem av Bergen bystyre fra 2003, 5. vararepresentant til Stortinget fra 2009, leder i Bergen Høyre fra 2010 og byråd for barnehage og skole fra 2011. Hove har avgangseksamen fra Bergen Handelsgymnasium samt ex.phil. og ex.fac. fra Universitetet i Bergen fra 2002, og er utdannet markedsøkonom fra Handelshøyskolen BIs avdeling i Bergen fra 2004. Balderfonna. Balderfonna er en isbre på Svalbard. Breen ligger sør for Lomfjorden, vest for Hinlopenstretet på Ny-Friesland. Balderfonna ligger på Balderfonna er et av mange stedsnavn rundt Hinlopenstretet som har fått navn hentet fra norrøn mytologi av Gerard De Geer. Gerard De Geer. Baron Gerard Jacob De Geer (1858–1943) var en svensk geolog som kom med verdifulle bidrag innen særlig geomorfologi og geokronologi. Tromsø By. Tromsø By, eller TromsoBy.no, er en nettavis som ble startet høsten 2002 av uavhengige journalister som ønsket en avis med et sterkere fokus på kultur i Tromsø. Nettavisen er politisk uavhengig, med Yngve Bergheim som redaktør. Tromsø By er i dag den tredje største nettavisen i Tromsø etter «Nordlys» og «Bladet Tromsø». Redaksjon. Redaksjonen under oppstarten besto av redaktør Dag Bergheim, Yngve Bergheim, Live Almås-Sørensen, og Tore Høgås. Mandag 25. april trakk Yngve Bergheim seg som ansvarlig redaktør i TromsøBy med umiddelbar virkning etter sterkt press fra Bladet Tromsø. Bladet Tromsøs redaktør Yngve Nilssen skal ha presset Bergheim ved å erklære ham uønsket i en felles e-post til sine ansatte og ved å nekte ham tilgang til hans kontor. Dag Bergheim var i en kort periode redaktør igjen, inntil Yngve Bergheim byttet jobb og igjen kunne tiltre som redaktør i oktober 2005. Zoologischer Garten Berlin. Inngang ved Budapester Straße, «elefantporten» Zoologischer Garten Berlin eller Zoo Berlin er en zoologisk hage i Berlin i Tyskland. Med sine 35 hektar er den en av landets største, og med ca. 14 000 dyr (ca. 1 500 arter) også verdens mest artsrike zoologiske hage. Dyreparken, som ble åpnet i 1844, ligger i det sydvestlige hjørne av parken Großer Tiergarten, og besøkes årlig av ca. 2,6 millioner mennesker. I 1869 ble dr. Heinrich Bodinus zoodirektør. I 1871 lot han oppføre et antilopehus som på grunn av sin eksotiske stil ble meget berømt. I de følgende årene ble det bygget bl.a. et elefanthus, et hus for afrikanske strutser og en elefantport. Det ble også bygget paviljonger og restauranter. 1888 overtok Dr. Ludwig Heck ledelsen og utvidet dyrebestanden. Den zoologiske haven kom fort på høyde med London Zoo. Akvariet ble åpnet 1913 etter planer av forskeren dr. Oskar Heinroth. Etter første verdenskrig ble anlegget ombygget til uteområde etter forbilde av Tierpark Hagenbeck i Hamburg. Under annen verdenskrig ble haven sterkt skadet — av 3 715 dyr overlevet kun 91. Fra 1945 til 1956 ledet dr. Katharina Heinroth, Oskar Heinroths hustru, den zoologiske haven. Hun organiserte gjenoppbyggelsen. Den ble etter hvert bygget opp til en av verdens største, og man begynte med avl av sjeldne eller truede dyrearter. Etter den tyske gjenforeningen i 1990 innledet man et samarbeide med Tierpark Berlin i Berlin-Friedrichsfelde, som er Europas største landskapsdyrehave. David Howell. David Howell (født 23. juni 1975) er en profesjonell golfspiller fra Swindon i England. Han ble profesjonell i 1995 og vant sin første turnering i Australian PGA Championship i 1998. Året etter vant han Dubai Desert Classic, men deretter gikk det seks år til hans neste seier, selv om formen stadig ble bedre. Han endte som nummer 10 på Europatourens pengeliste, "Order of Merit", i 2004, mens 2005 ble hans beste år noensinne. Våren 2005 hadde han to annenplasser etter hverandre, i The Daily Telegraph Dunlop Masters og Nissan Irish Open, og i august gikk han seirende ut av BMW International Open. I løpet av høsten lå han blant de 20 beste på verdensrankingen i golf. Howell vant HSBC Champions i november 2005, åpningsturneringen i 2006-sesongen på Europatouren. Eksterne lenker. Howell, David Howell, David Oslo fengsel. Oslo fengsel er Norges største fengsel med 392 innsatte og 367 ansatte. Fengselet sorterer under Kriminalomsorgen Region Øst og ligger ved siden av Politihuset på Grønland i Oslo. Historie. I 1841 vedtok Stortinget, etter forslag fra Straffelovskommisjonen av 1837, å bevilge midler til oppføring av et botsfengsel i Christiania. Arbeidet startet i 1844, og fengselet ble tatt i bruk i 1851. Ved åpningen hadde anstalten en kapasitet på 240 fanger. Man fulgte da «Philadelphia-systemet» som medførte at fangene ble forvart strengt isolert i eneceller. Bygningen ble tegnet av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer, og bestod av et hovedbygg med tre fløyer. I 1886 fikk fengselskirken en egen fløy tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Avdeling A, «Botsen». Avdelingen som består av det gamle botsfengselet åpnet i 1851, og ble fra 1975 en del av Oslo Kretsfengsel. Avdelingen består av en stor hovedbygning med fløyer i vifteform, samt noen mindre forbygninger, alt oppført i teglstein. Bygget, og ikke minst inngangspartiet, er gjort kjent blant annet gjennom filmene om Olsenbanden og Egon Olsens løslatelse og marsj ut gjennom porten og ned alleen. Den gamle hovedinngangen er delvis erstattet av inngangen gjennom «Bayeren», i Åkebergveien, som i dag fungerer som hovedinngang. Direkteinngangen til avdeling A benyttes likevel fortsatt av både ansatte og besøkende. Gitterporten i den indre enden av tunnelen er også et yndet motiv til mange reportasjer som omhandler fengselet og kriminalomsorgen generelt. På hver side av den gamle hovedinngangen ligger hus som i sin tid fungerte som bolig for hhv fengselslegen (venstre side) og fengselsdirektøren (høyre side). På baksiden av hver av disse bygningene ligger en langstrakt, lav bygning, som en gang bl.a fungerte som stall. I dag finner finner vi "Benny Butikk", med utsalg av produkter produsert av fanger, på venstre side og "Egon Barnehave", for ansatte ved fengsel og Politihuset like ved, på høyre side. Den kjente inngangen der Egon Olsen alltid kom ut. Avdeling B, «Bayeren». Avdelingen ble inkludert i fengselet i 1934 og ligger i de gamle lokalene til Aktiebryggeriet. Avdelingen inneholder 10 avdelinger. 1. til 10. avdeling. Disse avdelingene har forskjellige profiler, men baserer seg i hovedsak på varetektsinnsatte. Avdeling B er delt i to blokker. A- og D-blokk. Avdeling C, «Stifinner'n». Avdelingen ligger i de gamle lokalene til fengselssykehuset. Stifinner’n er et tilbud til innsatte med rusproblemer som ønsker å bruke soningstiden til å starte en endringsprosess. Formålet er å skape et rusfritt miljø som gir rom for læring, vekst og utvikling. Stifinner’n drives av Oslo Fengsel i samarbeid med Tyrilistiftelsen. Annet. Oslo fengsel ble 3. februar 2005 tildelt kriminalomsorgens første arbeidsmiljøpris. Harald Langhelle. Harald H. Langhelle (født 25. desember 1890 i Brudvik sokn i Dale ved Bergen, død 6. oktober 1942) var journalist og redaktør i flere aviser knyttet til arbeiderbevegelsen, deriblant Arbeider-Avisen i Trondheim. Han var eldste sønn av Hans og Laura Langhelle. Langhelle fikk i 1919 jobben som redaktør i avisa Nordlands Social-Demokrat i Bodø, men flyttet til Trondheim i 1924 da han ble journalist i Arbeider-Avisen. I perioden 1922-1924 representerte han Det norske Arbeiderparti (DnA) på Stortinget, og fra 1935 satt han i Trondheim bystyre for DnA. Etter utbruddet av andre verdenskrig og den tyske okkkupasjonen av Norge, la Langhelle aldri skjul på sin mening om NS-styret og den tyske okkupasjonsmakten, noe som førte til at avisa ble stengt flere ganger. Langhelle var aktiv i motstandsarbeidet og nektet blant annet som redaktør i oktober 1940 å la være å offentliggjøre at Trondheims ordfører Ivar Skjånes ble avsatt. I oktober 1942 ble Trondheim valgt som sted for tysk avskrekkning mot sabotasjeaksjoner fra Hjemmefrontens og de alliertes side, blant annet på Glomfjord kraftanlegg og Fosdalen gruver i Malm. Reichskommissar Josef Terboven erklærte 6. oktober unntakstilstand i Trondheim, samt de omliggende kommunene, Nord-Trøndelag fylke, samt Grane kommune i Nordland. I dagene før dette hadde Gestapo mottatt en liste over personer som skulle fengsles og henrettes. 6. oktober, om morgenen ble det avholdt rettssak i Stiftsgården med blant annet Terboven og SS-general Wilhelm Rediess til stede, noe de anklagede ikke var. I en notis dagen etter i de to avisene som fikk komme ut, Dagsposten og Adresseavisen, ble det gjort kjent at 10 borgere fra byen eller områdene rundt var blitt skutt som sonofre. To av de som ble skutt i Falstadskogen var Arbeider-Avisens redaktør, Harald Langhelle og teatersjef ved Trøndelag teater Henry Gleditsch. Familiene ble ikke informert og eiendelene til sonofrene ble beslaglagt. I dagene som fulgte ble ytterligere 24 personer henrettet ved standsrett på Falstad. Harald Stanghelle. Harald N. Stanghelle (født 13. januar 1956 i Vaksdal) er en norsk pressemann. Han vokste opp som sønn av en landhandler i en, etter eget utsagn, pietistisk indremisjonsfamilie i et politisk konformt miljø på Stanghelle mellom Vaksdal og Dale. Han tok aldri noen høyere utdannelse utover folkeskolen. Politisk var hjemstedet dominert av Arbeiderpartiet, men Stanghelle var medlem av Unge Høyre 1969–1975. Han har siden ikke vært medlem av noe politisk parti, men har et utpreget liberalt ståsted. Allerede som 19-åring ble han redaktør og eier av lokalavisen "Vaksdals-Nytt" i 1975. Fra 1977 var han en periode fisker, vernepliktig soldat og presseoffiser ved Den norske FN-styrken i Libanon. Han var journalist i "Dag og Tid" i to år før han ble ansatt i "Arbeiderbladet" i 1982. I 1991 ble Stanghelle ansatt i "Aftenposten", hvor han var nyhetsredaktør 1994–1995, og etter en periode som sjefredaktør i "Dagbladet" 1995–2000, er han politisk redaktør i "Aftenposten". Han er leder i Norsk Redaktørforening fra 2009. Harald Stanghelle er gift med Einar Gerhardsens barnebarn Anne Lieungh. Sativex. Sativex er et legemiddel i munnsprayform utviklet av det britiske farmasøytiske selskapet GW Pharmaceuticals, bestående av ekstrakter fra cannabis, hovedsakelig tetrahydrocannabinol (THC) og cannabidiol (CBD). Ett spray av Sativex inneholder 2,7 mg THC og 2,5 mg CBD. Preparatet, som er godkjent til bruk i blant annet Canada, er ment til bruk ved nevropatiske smerter og spastitistet ved multippel sklerose. Preparatet er godkjent til medisinsk bruk i Norge og forventes å være ute på markedet i november 2012. Legemiddelet Marinol er et annet THC-basert legemiddel. Se også. Cannabis (medisin) Firfisler. Firfisler er skjellkledde øgler med et konisk hode, lang hale og fire velutviklede bein. Kroppslengde er som regel under 9 cm, men perlefirfisle kan bli over 15 cm. De er dagaktive, og blir lett lagt merke til. Føden består hovedsakelig av insekter. I Norge lever bare én art, på norsk bare kalt firfisle. Den arten lever lengst nord av alle krypdyr, og finnes helt nord til Alta. Firfislene er rikest utviklet i Middelhavsområdet, der det ofte finnes seks til sju arter i det samme området. Her har alle større øyer og halvøyer sine egne endemiske arter og underarter. På engelsk kalles denne familien "wall lizards", mens ordet "lizards" brukes om alle øgler. Dette kan lett kan føre til misforståelser når man skal oversette fra engelsk til norsk. Firfisler finnes ikke i Amerika, bortsett fra tre europeiske arter som er er forvillet noen steder i USA. En annen øglefamilie, tejuer, som ligner mye på firfislene, er derimot vidt utbredt i Amerika. Underfamilie Gallotiinae. En har tidligere antatt at "P. algirus" er utbredt både i Nord-Afrika og Sørvest-Europa, men både genetiske data og morfologiske trekk tyder på at dette ikke er riktig. De afrikanske og europeiske populasjonene utvekslet sist gener for tre millioner år siden. Ettersom "P. algirus" ble beskrevet fra Afrika, må de europeiske formene få nye navn, og det er derfor "P. jeanneae" og "P. manuelae" ble beskrevet i 2006. Preußisches Staatstheater Berlin. Preußisches Staatstheater Berlin var navnet på teatret som holdt til i det såkalte Königliches Schauspielhaus på Gendarmenmarkt i Berlin fra 1821 til teatret ble ødelagt i 1945. Etter at bygningen ble restaurert har den siden 1984 blitt brukt til konserthus (Konzerthaus Berlin). Under Weimarrepublikken var Preußisches Staatstheater Berlin det fremste og mest representative teater i Tyskland. Idrettslaget Express. Idrettslaget Express (stiftet 1. mai 1919 som "Fotballklubben Express") er et idrettslag fra Fevik i Grimstad, som driver med fotball, friidrett, håndball, innebandy, orientering og turn. Historikk. Klubben ble stiftet 1. mai 1919 på Fevik som en ren fotballklubb av innflyttere fra Bergen og Fredrikstad. Fotballklubben fikk sitt navn grunnet sin hurtige fremgang, men i 1921 ble Sørlandets skipsbyggeri nedlagt og klubben kom i krise. De dårlige tidene førte til at mange emigrerte til USA, og i 1924 mistet klubben sin fotballbane. De gjenværende spillerne satset på bryting og skiidrett. A-laget i fotball spiller idag i 4. divisjon. Meduseld. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Meduseld den store Gyldene hall som ble bygd i Rohans hovedstad Edoras. Etter at folket Éothéod hadde slått seg ned i landet Rohan, begynte den andre kongen av Rohan, Brego sønn av Eorl Unge, å bygge en stor hall på toppen av åsen hvor byen Edoras lå. Meduseld var en stor hall med et stråtak, noe som fikk det til å virke som om det var laget av gull hvis man så det på lang avstand. Veggene var rikt dekorert og pyntet med bildevever og malerier som illustrerte Rohans historie, og Rohirrims legender. Denne hallen tjente som hus og hjem for "kongen av marken", som Rohans konge ofte ble kalt, og hans familie. Hallen ble også brukt som møtested for kongen og hans rådgivere og hærførere, og som en festhall hvis anledningen bød seg. På slutten av det tredje tidevervet, var Meduseld hjemmet til kong Théoden av marken. Ordet "Maeduselde", i det "Anglo-Saksisk språket", betyr mjød-hall (engelsk: "Mead-hall"). På mange måter er Meduseld inspirert av den Angel-Saksiske poesien, særlig Beowulf, som inneholder mjød-hallen Heorot. Beskrivelsen "lyset av den skinner langt over landet" er en av linjene fra dette diktet, som også passer til Tolkiens Meduseld. Nick Mason. Nicholas Berkeley Mason (født 27. januar, 1944 i Birmingham, England) er trommeslager, perkusjonist og leilighetsvis komponist for bandet Pink Floyd. Pink Floyd-karriere. Mason er oppvokst ved Hampstead, London og gikk på privatskolen Frensham Heights i Surrey. Han studerte senere på "Regent Street Polytechnic", hvor han i 1964 møtte Roger Waters, Bob Klose og Richard Wright som sammen grunnla bandet Sigma 6, som var forgjengeren til Pink Floyd. Da bandets første frontfigur Syd Barrett fikk problemer med sin mentale helse ved årsskiftet 1967/68 var det Mason som tok kontakt med David Gilmour for å få ham som ny gitarist og vokalist i bandet. I tillegg til å spille trommer, sto Mason bak mange av lydeffektene som ble benyttet på Pink Floyds album. Han er også kreditert for albumgrafikk på Relics (1971) og Animals (1977). På 1970-tallet var Mason blant hoveddesignerne på konsertprogrammene som Pink Floyd laget. Mason har bare sporadisk blitt kreditert som komponist på Pink Floyds låter. De to eneste offisielle Pink Floyd-utgivelsene Mason er kreditert for helt alene, er den tredelte «The Grand Vizier's Garden Party» fra Ummagumma og «Speak to Me» fra The Dark Side of the Moon. Mason er den eneste personen som har blitt værende i Pink Floyd siden grunnleggelsen i 1965 og har også spilt på samtlige album. I mange år hadde han et nært vennskap til Roger Waters også utenfor bandet, men da Mason og David Gilmour ønsket å fortsette å gi ut Pink Floyd-album, mens Waters ønsket å oppløse bandet på midten av 1980-tallet, ble forholdet dårlig. Mason og Waters snakket ikke sammen på nesten 15 år før de plutselig møttes under en ferie i Karibien. Møtet førte til at de to musikerne fikk vennskapet gjenopprettet. Mason spilte på de to siste konsertene på Waters' verdensturné i 2002. Mason spilte da trommer på den "Set the Controls For The Heart Of The Sun". Mason var også trommeslager på noen av konsertene på Waters' turné i 2006 og 2007. I 2006 spilte han også på en av konsertene på David Gilmours soloturné. 2. juli 2005 spilte Mason for første gang på 24 år sammen med David Gilmour, Richard Wright og Roger Waters i forbindelse med Live 8-konserten i Hyde Park, London. Den nåværende Pink Floyd-besetningen spilte sist sammen – kreditert som Rick Wright, David Gilmour og Nick Mason – under en minnekonsert for Syd Barrett i London i 2007. Nick Masons bok, "Inside Out: A Personal History of Pink Floyd", ble publisert i Storbritannia i oktober 2004. Denne boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt. Etter Live 8 ga Mason ut en oppdatert versjon av boken som også hadde et kapittel om gjenforeningskonserten. Samarbeidsprosjekter. Mason har også arbeidet litt med andre musikere, som trommeslager og produsent for Steve Hillage og Robert Wyatt, trommeslager for Michael Mantler og produsent for bandet The Damned.. Privatliv. Nick Mason er gift for andre gang og har tre barn. De bor i grevskapet Wiltshire, i det tidligere huset til Camilla Parker Bowles. Ettersom Pink Floyds innspillinger og turnéer ble mer sporadiske fikk Mason mer tid til å forfølge sin favoritthobby billøp. Han eier og kjører flere klassiske biler og har blant annet konkurrert i 24-timersløpet i Le Mans. Han er også en erfaren pilot. På Pink Floyd-låten «Learning to Fly» er lydopptak av kommunikasjonen med kontrolltårnet under Masons første flytur på egen hånd, en av lydeffektene. Lindesnes fyr. Lindesnes fyr er Norges eldste fyr beliggende tilnærmet helt på sydspissen av Lindesnes-halvøya i Lindesnes kommune. 27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent her. Dette ble slukket allerede 1657, men man regner likevel at fyret ble grunnlagt i 1656. Det var ingen tilfeldighet at nettopp Lindesnes ble stedet der det første fyr i Norge ble tent. Helt siden middelalderen har Lindesnes, eller "Neset", som man kalte stedet, vært en av de viktigste landkjenningene for de seilende mellom Nordsjøen og Østersjøen. Middelalderen. Her ved Norges sydspiss møttes den viktige kystleia med de oversjøiske forbindelsene. De fleste seilskipene som skulle ta seg ut og inn Skagerrak søkte opp under Norskekysten. Her kunne de tross alt bli loset i havn om været tvang dem mot land. På danskesida var bare den langgrunne Jammerbukt uten naturlige havner å søke tilflukt i mot vær og vind. På slutten av 1500-tallet omtaler den norske presten og historikeren Peder Claussøn Friis Lindesnes som "dette nes som alle sjøfarende folk kjenner til", blant annet fordi de ut fra denne landkjenningen setter sin kurs videre langs kysten. Men farvannet omkring Lindesnes var fryktet, og det med god grunn. Her møtes to hav: Skagerrak og Nordsjøen. Kraftige vinder og havstrømmer har blåst mang en skute på grunn i dette området, og strekningen mellom Lindesnes og Lista er av sjøfartshistorikere blitt omtalt som "et klassisk forlisdistrikt". 1600-tallet. Det var derfor ingen tilfeldighet at Norges første fyr ble tent her på Lindesnes. Men mye gikk galt i starten. Det var danskekongen Frederik III som 18. juli 1655 utstedte formaningen som ga Pouell Hansønn, borger av Christiansand privilegium til å etablere fyrdrift på Lindesnes. Driften skulle finansieres ved å skattlegge alle skipsanløp i havnene mellom Bergen og Båhuslen. Men det var dårlig vær høsten 1655. De tre skipene som ble sendt ut med materialer og utstyr fra Kristiansand brukte mer enn 7 uker på turen til Lindesnes. Og skipet som skulle hente kull fra England, kom ikke fram i det hele tatt. Det ble derfor reist et tre etasjes tårn i tre, hvor det ble plassert 30 blafrende talglys bak noen blyglassvinduer. Det kan ikke ha vært rare fyrlyset, og klagene lot ikke vente på seg. Selv om kullfyret kom i drift etter en tid, så kongen seg likevel nødt til å befale fyret slukket allerede neste høst. Det gamle kullblussanlegget og fyret i bakgrunnen. Assistentboligen og fyrvokternes uthus. Halve assistentboligen er i dag brukt som ferieleilighet, i den andre halvdelen bor vakthavende fyrvokter. Maskinrommet til tåkeluren på Lindesnes fyr. Tåkeluren er Norges eneste gjenværende fungerende diafonanlegg, men er ikke lenger i operativ drift. Det brukes kun ved spesielle anledninger. Detalj av fyrlinsa sett innenfra. Linsa er fra 1854 og er en såkalt 1. ordens fyrlinse. Den roterer og har 8 kraftige linser som, når fyret sees på litt avstand, gir karakteren et blink hvert 20. sekund. 1700-tallet. Først 69 år senere, ble fyrdriften på Lindesnes gjenopptatt. Og da ble det bestemt at det skulle være to kullbluss: Ett på selve Neset og ett på Markøy, litt lenger vest. Dette var for å unngå forveksling mellom Lindesnes og fyret på Skagens Odde! De to blussene ble begge tent 1. februar 1725. Både på Lindesnes og Markøy besto fyret bare av en åpne fyrgryte med kull som var plassert rett på fjellet. 1800-tallet. I 1822 ble begge blussene ombygget til lukkede kullblussfyr. Det vil si at fyrgryta ble plassert inne i et lukket lykterom på toppen av et murt fundament med trekkanaler som skulle sikre jevnere og mer økonomisk brenning. Røyken ble sluppet ut i et avtrekk i toppen av lykta. Det er fundamentet til disse lukkede kullblussfyrene som fortsatt er bevart, både på Lindesnes og Markøy. Fyret på Markøy ble lagt ned i 1844 og i 1854 ble fyret på Lindesnes ombygget. En første ordens linse ble installert på toppen av det gamle kullblusset. Lyskilden var en moderne vekebrenner (parafin). 1900-tallet. I 1915 ble linsa flyttet over i et nytt støpejernstårn. Det ble bygget nytt maskinhus i 1920 og montert tåkeanlegg (tåkesirene). Med andre ord fikk Lindesnes fyrstasjon i 1920 den utformingen stasjonen fortsatt har i dag. Under andre verdenskrig okkuperte tyskerne fyret og bygde store bunkere, batterier og utallige rom og ganger i fjellet under fyret. Det var viktig for tyskere å ha kontroll over dette fyret for å kunne sikre navigasjonen for tyske fartøy og for å villede fienden. En stor del av fjellanlegget er siden 1992 restaurert og tilgjengelig for publikum. Noe av det brukes til utstillingsrom. Lindesnes fyr har hatt fast bemanning fram til 2003. Selv om fyret offisielt ble avbemannet dette året er det fortsatt fyrvokter på plass 24 timer i døgnet. Lindesnes fyr er dermed det enste norske fyr med fyrvoktere. I 1992 ble det opprettet en egen stiftelse som har hatt ansvar for bevaring og tilrettelegging av fyrstasjonen for besøkende. I 2000 ble Lindesnes fyr valgt til Vest-Agders tusenårssted og som en følge av dette ble det bygget et nytt formidlingsanlegg inne i fjellet under fyrstasjonen. Byggingen startet høsten 2003. Siden høsten 2008 har Lindesnes fyrmuseum inngått som et av fire museer i Kystverkets etatsmuseum: Kystverkmusea. Lindesnes fyr har koordinatorrollen i dette samarbeidet og de andre museene som inngår er: Tungenes fyr (en del av Jærmuseet), Dalsfjord fyrmuseum, som inngår i Sunnmøre museum og lengst nord: Lofotmuseet som er den del av Museum Nord. Turisme. Fyret er et av Vest-Agders mest besøkte steder etter Dyreparken. Årlig legger omtrent 100 000 mennesker turen innom fyret. I 2004 ble Norges første fyrmuseum åpnet ved Lindesnes fyr. Fyret idag. Det er Stiftelsen Lindesnes Fyrmuseum som i dag drifter fyret, dets aktiviteter og severdigheter. I 2004 ble det bygget opp en stor fjellhall i fjellet under dagens fyr. Hallen blir brukt til konserter, begivenheter og arrangementer i kommunen samt filmfremvisning av historien rundt fyret og fyr i Norge gjennom hele turistsesongen. I tillegg til Fjellhallen finnes en museumsbutikk og flere utstillinger i fyrets bygninger og i noen av hulene som tyskerne etterlot seg i 1945. Lindesnes fyr har åpent hele sommersesongen og er ellers åpent hver helg. Milt. Milten er et rød-lilla organ som er plassert helt opp til venstre i bukhulen. Den er kledd av en glatt bindevevskapsel. Miltens hovedoppgave er å rense blodet for fremmede substanser, organismer, partikler og skadede/gamle erytrocytter (røde blodceller). Disse funksjonene blir utført av fagocytter (hvite blodceller) som er i stand til å ta opp og tilintetgjøre inntrengere som nevnt ovenfor. En av metodene milten bruker for å fjerne gamle røde blodceller er å redusere det osmotiske trykket. En del blodceller vil da svulme opp og sprekke. Ved hemolytisk anemi er erytrocyttene nesten runde, i stedet for skiveformede, og de sprekker lettere ved lavt osmotisk trykk. En behandling for hemolytisk anemi er å fjerne milten. I tiden før man blir født blir milten brukt til å produsere røde blodceller, men etter fødselen blir denne funksjonen overtatt av benmargen. I noen tilfeller vil milten gå tilbake til oppgaven den hadde før fødselen, altså å produsere erytrocytter (f.eks. når man brekker lengre ben eller ødelegger benmargen). Hos dyr, som f.eks. hester, er milten også et blodlager. Milten vil legge mer blod i omløp når det er behov for mer blod, for eksempel når dyret skal løpe raskt og langt. Måten milten gjør dette på er at den trekker seg sammen slik at blodet presses ut akkurat som vann i en svamp. Denne egenskapen har ikke mennesker. Milten består av mye lymfevev som kan likne på vevet i lymfeknuter. Det er rimelig å anta at milten er viktig for immunsystemet ved produksjon av antistoffer og ved produksjon av enkelte hvite blodceller. Ved skader, f.eks. ved trafikkulykker, kan milten sprekke og gi betydelige blødninger i bukhulen. Da er det ofte vanskelig å stoppe blødningen uten å fjerne hele milten. Königliches Schauspielhaus. Königliches Schauspielhaus ("det kongelige teatret") er en bygning på Gendarmenmarkt i Berlin, oppført mellom 1818 og 1821 av arkitekten Karl Friedrich Schinkel. Den erstattet Carl Gotthard Langhans' tidligere "National-Theater", som brant ned få år etter at det ble ferdigstilt. På stedet hvor det hadde stått hadde det fra slutten av 1700-tallet vært et lite fransk komedieteater. Königliches Schauspielhaus regnes som en av Schinkels viktigste bygninger. Den indre utførelsen samt den ytre utsmykning med tallrike skulpturer stammer fra Christian Friedrich Tieck og Balthasar Jacob Rathgeber. Fra åpningen i 1821 frem til slutten av annen verdenskrig var det sete for Preußisches Staatstheater Berlin. Siden 1984 brukes det som konserthus under navnet "Konzerthaus Berlin". Dets husorkester er siden 1994 Konzerthausorchester Berlin, og det er årlig 550 konserter eller andre arrangementer i huset. Barad-dûr. I J.R.R. Tolkiens bok Ringenes Herre er Barad-dûr tilholdsstedet til Sauron, Mørkets herre. Med kraften til Den ene ringen lot han bygge Mørketårnet i andre tideverv. Det tok 600 år før festningen var ferdigstilt, og det var den største og mest uinntakelige festning noensinne bygget, siden Angbands fall. Det skal også nevnes at mye av Saurons kraft ble flettet inn i grunnmurene til Barad-dûr. Mørketårnet ble beleiret i syv år av Den Siste alliansen av alver og menn ("det siste forbund"), og ble ødelagt etter Saurons fall på slutten av det andre tidevervet. Siden festningen ble bygget med Ringens kraft, kunne dets grunnmur ikke ødelegges med mindre Ringen også ble ødelagt. Isildur ble grepet av ringens skjønnhet, og maktet ikke å kaste den ned i Orodruin. To tusen år senere kunne Sauron returnere og gjenoppbygge Barad-dûr. Bare når Den ene Ringen ble ødelagt, falt endelig Tårnet; uten Saurons kraft til å vedlikeholde det, kunne det ikke stå lenger. Barad-dûr kollapset, og Sauron var endelig utslettet. Det mørke tårnet ble beskrevet som et så stort tårn at det nesten var ufattelig. Det er også godt sannsynlig at det hadde flere vakttårn rundt seg, og det er dessuten beskrevet som "mørkt" og omkranset av skygger, slik at det ikke kunne bli sett tydelig Barad-dûr som kunst. Kunsterne Alan Lee og John Howe ble ansatt av Peter Jackson for å tegne områder i Midgard til hans nye filmer, Ringenes Herre-trilogien som kom ut i 2001, 2002 og 2003. De fikk i oppgave å tegne Mørketårnet slik de så det for seg, og resultatet kan man se i "To tårn" og "Atter en konge". Sverdliljevollene. Sverdliljevollene eller Sindarin Loeg Ningloron er et område i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Sverdliljevollene ligger i dalen skapt av elva Langlilja eller Sverdliljeelven, som er et tilløp til den store elva Anduin. Det var her at Isildur og hans sønner ble drept i et bakholdsangrep av orker. Isildur prøvde å unnslippe ved å hoppe i elva Langlilja og ta på seg den ene ringen for å bli usynelig, men ringen var svikefull og falt av Isildurs finger. Dette gjorde Isildur til et lett bytte for orkene og han ble skutt. Men Estelmo overlevde overfallet her. Det var også her, tjuefem århundrer etter bakholdsangrepet, at hobbiten Déagol fant den ene ringen i elva Langlilja, og så ble drept av sin fetter Sméagol, som var blitt ond av begjæret etter denne ringen. Sarumann lette gjennom hele området Sverdliljevollene og elva Langlilja etter den ene ringen, men han fant den ikke. Gwent Police. Gwent Police (walisisk Heddlu Gwent) er en britisk politistyrke med ansvar for det bevarte grevskapet Gwent, som består av hovedområdene City of Newport, Blaenau Gwent, Torfaen, Caerphilly og Monmouthshire. Hovedkvarteret ligger i Cwmbran. Kontrollorganet for styrken er Gwent Police Authority, en komité med 17 medlemmer. Lars Lundevall. Lars Lundevall under en konsert i Langesund. Lars Lundevall (født 15. januar 1970) er en norsk musiker som var gitarist i deLillos. Han ble med i bandet som turnégitarist i 1991, og fast medlem fra 1992. Fra 1988 til 1993 spilte han i funkrockbandet The Suspenders. Han har gitt ut et soloalbum under artistnavnet Mr. Smith'". Han var med i gruppa Blister, som ga ut et album i 2003. Han ble påkjørt og fikk knust albuen (24. september 2007) mens han krysset et fotgjengerfelt på grønn mann. Dette forhindret han midlertidig fra å spille gitar, men han kom tilbake som fullverdig medlem av deLillos i 2009. Terje Krogh. Terje Krogh (født i 11. september 1939 i Sandviken i Bergen) er en norsk politiker, og tidligere leder av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Liv og virke. Foreldrene, Ruth f.Eidevik og Bjarne Olsen, begge fra Bergen, flyttet til Mathopen vest for Bergen samme år, og her vokste han opp og gikk på Vassenden folkeskole. Familien flyttet i 1953 til Laksevåg fordi NATO kom til Mathopen og hans barndomshjem ble ekspropriert av staten. Utdanning. Etter fullført framhaldsskole på Laksevåg, fikk Krogh sin utdannelse som elev på Hotel Norge i Bergen. Først i hotellets resepsjon, og siden som elev i spisesalen i 1955-1958. Han utdannet seg i 1960 til steward/purser i SAS. Yrkesliv. Krogh arbeidet i flere år som purser på SAS sine ruter til Nord-Amerika. Seilte i mange år i Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) som spisesaltjener på selskapets cruise-båter som seilte på Vestindia De karibiske øyer M/S Meteor, og M/S Venus iMiddelhavet og mellom Madeira og England. Han seilte også noen år i byssen på tankbåter mellom Den persiske Gulf og Europa og på stykkgodsbåter mellom Skandinavia, Australia og New Zealand. I Norge arbeidet Krogh som kelner i Båtsfjord, Narvik, Mo i Rana, Bergen, Stavanger og Oslo. Krogh meldte seg inn i Unge Pionerer i 1953 og i Bergens Kommunistiske Ungdomslag (BKU) i 1954. Han ble medlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 1960 mens han bodde og arbeidet i Oslo. Tilbake i Bergen ble han med i lokalpartiet, "Bergens Arbeiderparti av NKP" og ble innvalgt i lagstyret i 1980. I 1981 ble han valgt til lagstyrets sekretær/kasserer og arbeidet siden fast på NKPs kontor frem til 1999. Først i Folkets Hus, og fra 1987 til 1999 i partilagets nyinnkjøpte lokaler i Prof. Hansteens gate 20, det som i dag heter Torborg Nedreaas gate. Da NKPs ledelse flyttet fra Stavanger til Bergen i 1993, ble Krogh valgt til sentralstyrets sekretær, og var én av tre talsmenn for sentralstyret i Norges Kommunistiske Parti, han tok gjenvalg i 1995. Krogh var med å stifte "NKP-radio" iBergen tidlig på 1980-tallet, og var i flere år radioens redaktør. Han organiserte også arbeidet med å få startet opp igjen "Studieforbundet Ny Verden" i Bergen og Hordaland, og var i flere år dets leder og sekretær på Vestlandet. Han sluttet som styremedlem i partiet i 1999 og er nå (2005) vanlig partimedlem. Overvåket. Som medlem av Norges Kommunistiske Parti var han overvåket av etterretningspolitiet i mer enn 40 år, og etter søknad til Innsynsutvalget fikk han i 2003 utlevert sin «mappe» som inneholdt overvåkingstjenestens dokumenter om ham. Mappen inneholdt 125 sider dokumentert nitid ulovlig overvåking av ham som privatperson og som kommunist og medlem av Norges Kommunistiske Parti i årene 1960 til 1987. Blant annet dokumentert yrkesforbud på grunn av manglende sikkerhets-klarering fra politiet i 1963, telefonavlytting, åpning av post av E-politiet, og generell overvåking av deltaking i avisdebatter i mer enn 20 år. Etter søknad om økonomisk erstatning for dokumentert yrkesforbud og ulovlig overvåking, ble han i 2003 tilkjent 50 000 kroner i erstatning av Innsynsutvalget. I senere år har Krogh arbeidet politisk i lokalmiljøet, og ellers brukt tid til familie og reiser. Verdensarven i Italia. UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») er en liste over natur- og kultursteder som har særlig betydning for menneskeheten. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden. Nedenstående liste tar for seg verdensarvsteder i Italia. Årstallene i angir når stedet ble opptatt på listen. Liguria. Palasser langs gaten "via Garibaldi" som er en av de "nye gatene" i Genova Berlins sporvei. Berlins sporvei ("Berliner Straßenbahn") er et av de eldste og frem til idag største sporveisnett i verden. Det drives siden 1929 av Berliner Verkehrsgesellschaft (BVG). Sporveisnettet har en lengde på 187,7 km og 377 holdeplasser. Berlin hadde allerede 1865 hestetrukne sporvogner, i 1881 ble den første elektriske sporvogn i verden tatt i bruk i Berlin. Tallrike private og offentlige transportselskaper anla nye strekninger og konkurrerte om markedet. Mot slutten av 1800-tallet vokste linjenettet voldsomt og ble omstilt fra hestetrukne til elektriske sporvogner. Omkring 1930 hadde det en lengde på over 630 km. og 90 linjer. Alle transportselskapene ble slått sammen til BVG i 1929. Etter annen verdenskrig ble BVG delt i et vestlig og østlig selskap, som ble gjenforent i 1992. Sporveislinjene i det vestlige Berlin ble frem til 1967 avviklet til fordel for U-Bahn og bussdrift, og idag finnes det sporvogner nesten utelukkende i den østlige delen av Berlin inkludert bydelen Köpenick. Det finnes imidlertid noen kortere strekninger i den vestlige delen som er bygget etter gjenforeningen – det gjelder linjene M13 og Tram 50 som er forlenget til Virchow Klinikium i bydelen Wedding og M10 fra (U) Eberswalder straße til (S) Nordbahnhof og fra (S) Warschauer Straße til (U) Warschauer Straße. Det finnes idag tilsammen 22 sporvognslinjer i Berlin. I desember 2004 ble linjenettet omregulert og de viktigste linjene fikk nå MetroTram-status (markert med M foran linjenummeret). Disse linjene kjører hele døgnet (med unntak av visse grener på linje M1). Sammen med Metrobusser i de vestlige bydeler fungerer disse linjene som et supplement til Berlins metro. Materiell. Disse vognene ble satt i prøvedrift BVGs nett – først og fremst på linje M4 og M5, men også på M2, M6 og M8. Som et resultat av prøvedriften ble det foretatt noen modifikasjoner før vognene ble satt i serieproduksjon. Høsten 2009 bestilte BVG 99 trikker av Flexity-typen – 50 lange og 39 korte. Leveringen startet i september 2011 med nr. 8002 og flere i samme serie. Men selv når denne leveransen er fullført, vil det ikke være tilstrekkelig til å fase ut alle Tatra-trikkene i Berlin, til det trengs det flere vogner og BVG har opsjon på levering av ytterligere 36 stk. Flexity-trikkene er 10 cm bredere enn de vognene BVG ellers har og som følge av dette er det deler av nettet (i Pankow og Köpenick) der Flexity ikke kan brukes. Her er det planen å bruke GTN-trikkene istedet etterhvert som Tatra-trikkene forsvinner. Under prøvedriften ble vogn nr. 4001 utlånt til Strausberger Eisenbahn høsten 2010. Dette selskapet driver trikk mellom Strausberg Stadt og Lustgarten i Berlins nordlige utkant, og selskapet har besluttet å kjøpe to vogner av denne typen. Olaf Beyer. thumbOlaf Beyer (født 4. august 1957 i Grimma, Sachsen, Tyskland) var en friidrettsutøver som representerte det tidligere Øst-Tyskland. Beyer ble europamester på 800 meter i Praha i 1978 ved å beseire de britiske favorittene Steve Ovett og Sebastian Coe. Tiden hans, 1.43,84, er fortsatt mesterskapsrekord. Han hadde ellers flere gode plasseringer på 800 meter og 1500 meter i Europa- og Verdenscup-finaler i perioden 1977 til 1985. Beste resultat var seieren på 1500 meter i Europa-cupen 1981. Deutsches Theater Berlin. Deutsches Theater ("Das Deutsche Theater in Berlin") ved Schumannstraße 13 i bydelen Mitte i Berlin er et teater grunnlagt i 1849, og først (fra 1850) kjent som Friedrich-Wilhelm-Städtisches Theater. Bygningen ble oppført under ledelse av Eduard Titz 1849-1850. Et teater grunnlagt av Adolph L'Arronge i 1883 med navnet "Deutsches Theater" overtok 1894 teaterbygningen, og innførte et mer seriøst repertoar. Sjef for teatret efter L'Arronge var Otto Brahm (1894–1903), Max Reinhardt (1905–1932), Heinz Hilpert (1934–1944). Teatret ble stengt i 1944, og gjenåpnet 1946. Deretter ble det ledet av Wolfgang Langhoff (1946–1963), Wolfgang Heinz (1963–1969), Hanns Anselm Perten (1969–1972), Gerhard Wolfram (1972–1982), Rolf Rohmer (1982–1984), Dieter Mann (1984–1991), Thomas Langhoff (1991–2001) og Bernd Wilms (2001-). I tilknytning til teatret fantes det en berømt teaterskole. Øystein Paasche. Øystein Paasche (født 3. mai 1963) er en norsk musiker, og var trommeslager i deLillos. Han ble med i bandet i 1988, og tok over for Øystein Jevanord. Han spilte i Badegjestene, som ga ut et album i 1999. Han har også spilt perkusjon på Randall Meyers-albumet "Era / Indian impressions". Saïd Aouita. thumb Saïd Aouita (født 2. november 1959 i Kenitra) er en tidligere marokkansk friidrettsutøver. Aouita var i verdenseliten både på mellom- og langdistansene, men det var på 5000 meter han høstet de største triumfene i mesterskap. Hans mesterskapsdebut kom under VM 1983 i Helsingfors, da han tok bronse på 1500 meter. Vinneren ble briten Steve Cram, en mann han senere skulle utkjempe mange harde dueller med på 1500 meter og 1 engelsk mil. I OL 1984 i Los Angeles satset han på 5000 meter, og vant overbevisende. Året etter dominerte han mellomdistansene sammen med Steve Cram, først ved å være et halvt skritt bak briten da 3.30-barrieren første gang ble brutt på 1500 meter, og dernest ved å sette verdensrekord på egenhånd med 3.29,46. Han satte også verdensrekord på 5000 meter med 13.00,40. Ved VM 1987 i Roma satset han igjen på 5000 meter og tok gullet. Denne sesongen ble han første mann i verden under 13 minutter på 5000 meter (12.58,39). Under OL 1988 i Seoul forsøkte han seg på begge mellomdistansene. Han klarte bronse på 800 meter, men måtte trekke seg fra 1500 meter grunnet skade. I starten av 1990-årene hadde denne fremragende løperen gjort sitt, og han la opp etter en skuffende 11.plass på 1500 meter ved VM 1991 i Tokyo. Tyrkias historie. Mustafa Kemal - Atatürk - det moderne Tyrkias grunnlegger. Tyrkia er blant de eldste kulturområdene i verden i henhold til geografisk plassering, men republikken Tyrkia som arvtager til Det osmanske rike er av nyere dato, skapt da sultan Mehmet VI ble kastet av den nye republikanske forsamlingen i Tyrkia i 1922. Det nye regimet gjorde statskupp mot det osmanske regimet som hadde tap det meste av sitt territorium i den første verdenskrig. Historien til det moderne Tyrkia begynner med grunnleggelsen av republikken i 1923 med Mustafa Kemal (Atatürk) som den første president. Denne artikkelen vil likevel gå tilbake til de eldste tider. Forhistorie. Tyrkia rommer de eldste spor av mennesker utenfor Afrika. Disse er funnet i en hule ved Yarimburgaz, og er ca. 1 mill. år gamle. Deler av dagens Tyrkia (omkring Eufrats og Tigris’ øvre løp) ligger innenfor den fruktbare halvmåne, og har hatt fastboende jordbrukere i svært lang tid – kanskje 12 000 år. Tyrkia har senere vært åsted for noen av de tidligste bydannelser i historien. Den mest kjente er Çatal Höyük, som i det 7. årtusen f.Kr. hadde en befolkning på 5 000. Byen hadde et irrigasjonssystem som er det eldste en kjenner til i verden. Ved Çayönü i nærheten av Diyarbakir har tyrkiske arkeologer gravd ut en by der det ser ut til at en har framstilt jern så tidlig som 5 000 f.Kr. og kobber så tidlig som 7 000 f. Kr. – den eldste kjente metallframstilling i verden. Den mest berømte arkeologiske lokaliteten i Tyrkia er Troja, som ble anlagt ca. 3 000 f.Kr. Størrelsen på noen av husene, foruten alle kostbarhetene som ble funnet under utgravningene i Troja, viser at det på denne tida fantes maktsentra av en viss størrelse i Anatolia i det 3. årtusen. Dette bekreftes også av andre funn fra samme tid. Mot slutten av årtusenet gikk mange av de tidligere blomstrende bysentrene til grunne, og ble etter hvert avløst av langt mindre og fattigere byer. Det ser ut til at Anatolia ble invadert av et folk fra nordvest, og at kriger herjet. Tidlig historisk tid. De eldste lilleasiatiske innskriftene finnes på leirtavler fra omkring 1800 f.Kr. Det første samfunnet som har etterlatt seg skrift, er hettitterriket. Tavler med dels kileskrift, dels hieroglyfer, forteller om et sentralisert rike styrt av en overkonge som dominerte et føydalt nett av småkonger. Hettittene lå i krig med naboriker som Arzawa og Ahhiyawa. I løpet av det 2. årtusen brer det assyriske riket seg oppover Eufrat- og Tigrisdalen. Egeerhavs- og middelhavskysten hadde på denne tida mykensk bosetting. Omkring 1250 f.Kr. ble hettitterriket og andre nærliggende riker i sentrale Lilleasia invadert av frygerne. Frygerne var et indoeuropeisk folk som sannsynligvis kom fra Thrakia, men utgravninger av de to største frygiske byene Midas Şehri og Gordion har ikke avdekt noe skriftlig materiale etter frygerne. Omkring 700 f.Kr. var det ute med det frygiske riket, og i en periode var Lydia det store riket i Lilleasia. Den siste store lydiske kongen var Kroisos (Krøsus). I 546 f. Kr. trengte perserne inn i Lydia og gjorde riket til en persisk provins med hovedstad i Sardes. I et par hundre år var hele Lilleasia styrt av perserne, og var da inndelt i fire provinser, hver styrt av en satrap. I de greske områdene på kysten var perserne hatet for sitt hardstyre og sine ødeleggelser, mens i det indre av landet, der en del persiske handelsmenn selv slo seg ned, kan forholdene ha vært bedre. Hellenismen. I 334 f. Kr. gikk Alexander den store over Hellesponten (Dardanellene), og i løpet av et års tid hadde han lagt hele den persiske delen av Lilleasia under seg. Etter Alexanders død i 323 ble de ulike regionene styrt av generaler i Alexanders hær og deres etterkommere. Dermed begynte en utstrakt hellenisering av det indre av Lilleasia – kysten hadde da gjennom århundrer vært under innflytelse av de mange greske bystatene. Denne utbredelsen av gresk kultur har gitt navn til tiden mellom Alexander og Romerriket. I byene ble det bygd greske templer, stadioner, teatre og odeoner for dyrking av gresk kultur. Den mest imponerende av disse hellenifiserte byene har trolig vært Pergamon. Det greske språket spredte seg på bekostning av eldre, lokale språk som lykisk, pamfylisk og frygisk. Det var hyppige stridigheter mellom ulike rivaliserende dynastier, og i 279 f.Kr. engasjerte kong Nikomedes I av Bithynia keltiske leiesoldater fra Sentral-Europa som militær støtte. Disse galaterne slo seg ned i det østlige Frygia i nærheten av Ankara, og kalte landet Galatia. Keltisk språk holdt seg i århundrer i denne delen av Tyrkia. Romerriket. Omkring 200 f.Kr. begynte romerne å gjøre innfall på kysten av Lilleasia, og det første store slaget mellom romerne og lokale fyrster sto ved Magnesia i 190 f.Kr. I løpet av de følgende to århundrer la romerne under seg hele det området som i dag er Tyrkia. Mange lokale herskere prøvde å stanse den romerske frammarsjen, og mange romerske generaler skaffa seg ære og berømmelse på slagmarkene i Lilleasia, blant dem Sulla og Pompeius den store. Julius Cæsar avsluttet Pompeius’ arbeid i 47 f.Kr. med slaget ved Zela, der han uttalte: «"Veni. Vidi. Vici"». Det romerske styret brakte fred og stabilitet til Lilleasia, og særlig det fra før mindre utvikla innlandet nøt godt av romersk administrasjon. Ankara ble bygd opp til en stor og viktig innlandsby. Samtidig førte romerne en hard skattleggingspolitikk som førte verdier ut av landet. De folkevandringene som etter hvert sprengte Romerriket, var også merkbare i Lilleasia. I 258 e.Kr. trengte gotiske stammer inn i landet og plyndret Ankara og byer så langt øst som i Kappadokia. Goterne ble slått tilbake av Claudius II i 269. Omtrent på samme tid økte perserne presset mot Romas østgrense. Her ble endatil en romersk keiser, Valerian, tatt til fange og døde i persisk fangenskap. Lilleasia ble raskt et kristent kjerneområde. Apostelen Paulus var fra Tarsus, og mange av de reisene som er beskrevet i Apostlenes gjerninger gjorde han mellom byer i Lilleasia. Ett av de kristnes tidlige tilholdssteder var Antiokia, der Peter bodde. Romerske guvernører bekjempet de kristne i varierende grad, og under keiser Diokletian ble det i 303 satt i verk store kristenforfølgelser i flere byer. Etter at keiser Konstantin omvendte seg og ble den første kristne keiser i Romerriket, tok det bare et par årstider før kristendommen var blitt statsreligion. Det bysantinske riket. a>, når det sted hvor han ble proklamert "Augustus" i 306. Etter sin omvendelse til kristendommen ville keiser Konstantin den store bort fra det gamle maktsenteret i Roma med dets hedenske tradisjoner. I 322 beslutta han derfor å flytte hovedstaden nærmere det kristne kjerneområdet i Lilleasia. Etter først å ha pekt ut Troja som ny hovedstad, ombestemte han seg og oppretta det nye Roma i provinsbyen Bysants ved Bosporos, som nå fikk navnet Konstantinopel. Fra 330 var Konstantinopel romersk og kristen rikshovedstad. Mens den vestlige delen av det romerske riket i de følgende århundrene ble invadert av germanske og andre barbariske stammer, var den østlige delen upåvirka av kaoset i vest. Det 5. og 6. århundret var prega av fred, stabil økonomi og stor praktutfoldelse. Etter hvert fortrengte gresk språk latinen som hoff- og administrasjonsspråk. Utdanningssystemet ble fullstendig kristent, kirken ble den mektigste institusjonen i alle byer, og dessuten den største byggherren. Katedralen Hagia Sofia fra midten av det 6. århundret står som et symbol på den kristne praktutfoldelsen i det østromerske riket. Østromerriket ca. år 550, Justinian Is erobringer er farget i grønt.Ved keiser Justinus Is død var hele det området som i dag er Tyrkia innafor det østromerske rikets grenser. Men i tiåra som fulgte ble riket satt under press av nabofolk både i nord og øst, og på begynnelsen av 600-tallet rykka persiske styrker inn og nådde så langt vest som Kadiköy (Kalsedon) ved Marmarahavet. Mange byer ble ødelagt; særlig gikk det hardt ut over den praktfulle provinsbyen Ankara. Samtidig skjedde et kulturelt og økonomisk sammenbrudd. I 628 lyktes det keiser Heraklios å drive ut perserne, men krigen svekka både Bysants og Perserriket i den grad at angripende muslimske arabere i 654 kunne trenge helt fram til Ankara. De østlige provinsene gikk tapt, men de nye muslimske herskerne praktiserte stor grad av religionsfrihet, slik at kristne samfunn har kunnet leve videre innafor de muslimske områdene like til vår tid. I Poson vant Bysants et avgjørende slag mot en arabisk hær, og det bysantinske riket fortsatte å være en stormakt i de følgende århundrene. Under Basileios II ble grensene flytta både nordover mot Bulgaria, østover mot Armenia og sørover mot Palestina. Etter Basileios’ død i 1025 ble riket svekt av blodig rivalisering om makta. Samtidig gjorde splittelsen i en østlig og en vestlig kirke at Bysants ble isolert fra tidligere forbundsfeller i Europa. Tyrkernes ankomst. Tyrkerne var et rytterfolk som kom fra steppene langt øst i Sentral-Asia, og som hadde begitt seg på vandring. På 1000-tallet grunnla et tyrkisk folk under ledelse av Seldsjuk-klanen et rike på armensk, persisk og arabisk område, og begynte å legge press på det bysantinske rikets østgrense. I 1071 sto et slag mellom 14 000 seldsjukryttere og 150 000 leiesoldater fra Bysants ved Malazgirt – et slag som tyrkerne vant. Ennå i lang tid holdt Bysants stand mot de muslimske tyrkerne. I Anatolia skjedde imidlertid en gradvis innvandring og islamisering, og den bysantinske sentralmakta sto svakt i de østlige områdene. På 1200-tallet slo seldsjukkene og bysantinerne hærene sine sammen i et forsøk på å stoppe den mongolske invasjonen fra øst, men kunne likevel ikke hindre at mongolene trengte langt inn i Lilleasia. Det osmanske riket. Det samla trykket av korstogene, mongolene og andre tyrkiske stammer som trengte vestover gjorde at seldsjukdynastiet gikk i oppløsning og på 1200-tallet ble avløst av en rekke mindre, islamske fyrstedømmer. Ett av disse hadde sete på et gods nær byen Eskişehir i det vestlige Lilleasia, og var leda av Osman Gazi. Plasseringa var strategisk mellom det sterkt svekka Bysants i vest og svake seldsjukkiske småstater i øst. I 1301 vant Osmans hær over en tallmessig overlegen bysantinsk styrke i slaget ved Baphaion. Ryktet om Osmans krigslykke spredte seg i den muslimske verden, og muslimer over hele Lilleasia slutta seg til. I slaget ved Nicomedeia i 1308 seira osmanene igjen, og i de følgende åra ble det bysantinske riket redusert til ikke stort mer enn en bystat som fikk leve videre på osmanenes nåde. Osmanene oppretta hovedstaden sin i Bursa i 1326. Under Osmans sønn Orhan Gazi og sønnesønn Murat I begynte det osmanske rikets ekspansjon for alvor. Osmanene kryssa Bosporos og besatte i løpet av det 14. århundre den største delen av Balkan. Hovedstaden ble flytta til Adrianopel i Thrakia og fikk sitt tyrkiske navn Edirne. Murats sønn Beyazit motsto det kristne Europas siste desperate forsøk på å kaste muslimene ut, og 10 000 korsfarere måtte bøte med livet i slaget ved Nikopolis i dagens Bulgaria i 1396. En ny mongolsk angrepsbølge under ledelse av Timur Lenk brakte nesten det osmanske riket til opphør, da Timur og hans ryttere knuste en osmansk hær i slaget ved Ankara i 1402 og tok Beyazit til fange, for deretter å rykke helt fram til Izmir. Mongolenes innfall ble imidlertid et intermesso, og det osmanske riket var snart reorganisert. I 1451 bestemte sultan Mehmet seg for å innta Konstantinopel, og 29. mai 1453 falt de siste restene av det bysantinske riket etter en langvarig beleiring. Det osmanske riket nådde sitt høydepunkt, både territorielt og organisatorisk, så vel som kulturelt under sultan Suleiman I på 1500-tallet. Fra begynnelsen av 1700-tallet begynte en langsom nedgangstid, da Europa gjorde seg mindre avhengig av Istanbul ved å finne andre veger til Østen, og beriket seg på oversjøisk gull og sølv fra Amerika. Dessuten førte indre stillstand og motstand mot modernisering som følge av en strengere fortolkning av islam til at Europa gradvis fikk et vitenskapelig og teknologisk forsprang. 1800-tallet. Europas stigende økonomiske overlegenhet viste seg tydelig under den industrielle revolusjon, da all ny industri og infrastruktur i Tyrkia ble bygd av utenlandske selskaper, og det osmanske riket i løpet av det 19. århundre ble tildelt rollen som råvareleverandør. Fortsatt representerte det osmanske riket stor rikdom og mye kjøpekraft, og ble derfor også et viktig marked for vesteuropeiske industrivarer. Under Krimkrigen ble osmanene redda av Storbritannia, Frankrike og Italia, nettopp for å sikre Tyrkia som marked. Regimet i Istanbul levde over evne, og tok opp store lån til høg rente, noe som førte til statsbankerott i 1875. Året etter kom sultan Abd al-Hamid II (el Abdülhamid) til makta, og i et forsøk på å reformere det skrantende regimet fikk han vedtatt den første osmanske forfatninga, og noen forsiktige reformer. Abdülhamid prøvde å industrialisere og modernisere det store, men svekkede riket etter evne. Mot slutten av århundret fikk reformvennlige krefter sultanatet mer og mer til å framstå som en fortidslevning, og i 1909 gjorde de korrupte ungtyrkerne statskupp og avsatte Abdülhamid. Statskuppet kunne ha blitt stoppet, men Abdülhamid var fast bestemt på å ikke bruke vold. Ungtyrkernes styre utartet til et militærdiktatur som samarbeidet sterkt med Tyskland, i stedet for å følge Abdülhamids balansepolitikk. Det osmanske rikets undergang. Den indre utilfredsheten falt sammen med et kappløp fra de vesteuropeiske stormaktene om å gjøre sin innflytelse gjeldende hos «Europas sjuke mann». Særlig hadde Tyskland suksess, og oppretta handels- og militæravtaler med Istanbul. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ønska osmanene å være nøytrale, men ble ganske snart trukket inn i krigen på tysk side. Den eneste vellykte osmanske militæraksjon under krigen var forsvaret av Dardanellene mot en fransk-britisk styrke. Aksjonen var leda av general Mustafa Kemal, som vant stort ry som militærstrateg, og fikk ord på seg for å være modig og uovervinnelig. Ellers ble første verdenskrig en katastrofe, særlig for sivilbefolkninga i det østlige Tyrkia. Her hadde armenere gått i ledtog med Russland, og ble straffa med massedeportasjoner som førte til at en stor del av den armenske befolkninga omkom av sult, vannmangel og sjukdommer. Samtidig døde titusenvis av tyrkiske sivile av liknende årsaker etter angrep fra armenske opprørshærer. Kampene mellom tyrkere og armenere endte ikke før ved underskrivelsen av Alexandropol-traktaten i 1920, og har resultert i langvarig bitterhet mellom armenere og tyrkere. Et overslag går ut på at 40 % av den totale befolkninga i det østlige Tyrkia døde som følge av krigshandlingene. Hendelsen ble kjent som Armenia-massakren. Ved Mondros-våpenstillstanden i november 1918 og seinere ved Sèvres-traktaten måtte det osmanske riket ikke bare avstå alle landområder utafor det tyrkiske kjerneområdet, men også godta at Bosporos og Dardanellene var besatt av de allierte, at Frankrike og Italia okkuperte både øyer i Egeerhavet og områder på fastlandet, at armenerne fikk et stort landområde mot det østlige Svartehavet, og at Hellas besatte det meste av Thrakia og et område rundt Izmir. Grekernes landstigning i Izmir 15. mai 1919 var gnisten som tente tyrkernes patriotisme. Mustafa Kemal gikk i gang med å organisere nasjonalistiske styrker, og den 23. april 1920 sammenkalte han til en tyrkisk folkeforsamling i Ankara. Her fikk han bemyndigelse til å innlede en frihetskrig. De krigstrøtte engelskmennene, franskmennene og italienerne trakk seg ganske snart ut, deretter gikk Kemal mot armenerne i øst og pressa dem tilbake til dagens grense. De hardeste kampene kom mot grekerne ved Izmir, men etter å ha tapt to avgjørende slag ved Sakarya og Dumlupinar trakk Hellas seg i september 1922 ut av Izmir og det østlige Thrakia. Republikken Tyrkia. 3. mars 1923 erklærte folkeforsamlinga i Ankara sultanatet for oppløst, og 29. oktober samme år ble republikken Tyrkia formelt oppretta, med Mustafa Kemal som sjølskreven president. Med det nystifta republikanske folkepartiet (RPP) som redskap satte Kemal seg fore å bryte med de osmanske tradisjonene og gjenoppbygge Tyrkia som et verdslig demokrati etter vestlig mønster. Undervisningssystemet ble totalt reorganisert, i 1925 ble alle klostre nedlagt, og i 1928 ble det arabiske alfabetet bytta ut med det latinske. Fez – som var tett forbundet med det gamle embetsmannsveldet – ble avskaffa. Kvinnene fikk fulle politiske rettigheter, og ble oppfordra til å ta utdanning og søke seg inn i alle yrker og posisjoner i samfunnet. På 1920-tallet oppmuntra staten til privat foretaksomhet, men etter at krakket i 1929 hadde ramma tyrkisk økonomi hardt, begynte lederne å tvile på kapitalismemodellen. I stedet knytta de seg tettere til Sovjetsamveldet. Den tyrkiske staten påtok seg et stort økonomisk engasjement, organisert gjennom det statlige kontoret SEE. Den første femårsplanen kom på plass i 1934, og på 1930-tallet var Tyrkias økonomi igjen i god vekst. RPPs holdning til demokratiske rettigheter var prega av vakling. Ved et par tilfeller ble dannelsen av opposisjonspartier tillatt, men etter at muslimsk propaganda begynte å true hele moderniseringsprosessen, stramma myndighetene til igjen. Mustafa Kemal døde i 1938, og hans gamle venn og kampfelle Ismet Inönü overtok presidentembetet. Under 2. verdenskrig førte han en fast nøytralitetspolitikk, og først i krigens siste uker erklærte Tyrkia det slagne Tyskland krig. Etterkrigstida. Etter krigen ble det tidligere gode forholdet til Sovjetunionen avløst av gjensidig mistillit. Da Sovjet krevde kontroll over Bosporos og Dardanellene og dessuten områder øst i landet, fikk Tyrkia vestlig støtte. USA sendte slagskipet USS Missouri til Istanbul, og Sovjet frafalt kravet. I 1945 fikk en gruppe opposisjonelle tillatelse til å danne Det demokratiske parti (DP), som sanka støtte dels fra godseiere og konservative bønder – dels fra middelklassen i byene, som var lei av RPPs Sovjet-eksperimenter. Ved det første frie valget i 1950 kom DP til makta etter et valgskred, og de to partistifterne Celal Bayar og Adnan Menderes ble henholdsvis president og statsminister. På 1950-tallet førte Tyrkia en sterkt pro-amerikansk politikk; de sendte tropper til Koreakrigen, meldte seg inn i NATO i 1952, og tillot USA å anlegge baser i landet. Statssosialismen ble avløst av en kapitalistisk økonomisk politikk. Utover på 50-tallet opplevde Tyrkia likevel en økonomisk krise, med en forverra betalingsbalanse og stadige devalueringer. Etter hvert som Menderes mista støtte i befolkninga, ble han mindre og mindre demokratisk innstilt; han innførte pressesensur, fengsla opposisjonelle og manipulerte valgene. Militærstyre. 27. mai 1960 ble Menderes avsatt ved et militærkupp og henretta. De demokratisk innstilte kupplederen fikk i stand frie valg i 1961, og en storkoalisjon danna regjering. I 1965 overtok Rettferdighetspartiet under ledelse av Süleiman Demirel regjeringsmakta. Rettferdighetspartiet var danna på restene av det forbudte DP. I 1971 førte streiker og voksende spenning mellom konfliktvillige grupper på høyre og venstre fløy til et nytt kupp. Denne gangen slo generalene hardt ned på både konservative og venstreorienterte, og tusener ble fengsla. I 1972 gjenoppretta kuppmakerne parlamentet, og i 1973 danna et reorganisert RPP under ledelse av sosialdemokraten Bülent Ecevit regjering sammen med partiet til de islamske fundamentalistene – det såkalte historiske kompromiss. Ecevit styrka sin popularitet da han i 1974 sendte tyrkiske tropper til Kypros for å hindre at generalene i Athen skulle innlemme øya i Hellas. Øya har siden vært delt i en greskkypriotisk og en tyrkiskkypriotisk del, og Kypros-spørsmålet har gjort forholdet til nabolandet Hellas anstrengt. Siste halvdel av 1970-åra var prega av en uoversiktlig parlamentarisk situasjon. Mangelen på politisk stabilitet førte til sammenstøt og gatekamper mellom ulike politiske grupper, og Tyrkia var langt inne i borgerkrigsliknende tilstander som resulterte i at anslagsvis 5 000 mennesker ble drept i politiske uroligheter på slutten av 1970-tallet. 12. september 1980 grep militæret inn på nytt. Nå ble alle politiske partier forbudt, mange tusen ble internert og et tjuetall henretta. Kuppgeneralen Kenan Evren oppretta et nasjonalt sikkerhetsråd som skulle ta alle beslutninger. I denne perioden ble Tyrkia helt isolert fra Vesten, og forhandlingene om EU-tilslutning ble avbrutt. Ny demokratisk kurs. I 1983 tillot militæret nytt parlamentsvalg. Turgut Özals parti ANAP kom til makta og danna den første flertallsregjeringa i Tyrkia på 30 år. Özal gjennomførte politiske og økonomiske reformer som brakte Tyrkia ut av den internasjonale isolasjonen. For første gang siden 1930-tallet ble importen frigitt, og skiftende regjeringer har ført en mer markedsorientert økonomisk politikk. Forbedringer i menneskerettighetssituasjonen førte igjen Tyrkia inn i Europarådet, og etter å være blitt gjenvalgt i frie valg i 1987 utarbeidde Özal Tyrkias nye EU-søknad. Et av de mest betente spørsmåla både innenriks og i forholdet til Vesten har vært behandlinga av den kurdiske minoriteten i sørøst. Kampen mellom det marxistiske kurdiske arbeiderpartiet PKK, som står i EUs og FNs liste over terrororganisasjoner, og Tyrkias hær og politistyrker har siden 1984 krevd rundt 40 000 dødsofre fra begge partner. Geir Ellingsrud. Geir Ellingsrud (født 29. november 1948) er en norsk matematiker og professor ved Universitetet i Oslo, der han spesialiserer seg i algebra og algebraisk geometri. Han var universitetets rektor i perioden 2006–2009. Akademisk løpebane. Ellingsrud ble fil. dr. ved Stockholms universitet i 1983, og har siden 1992 vært professor i matematikk ved Universitetet i Oslo. I 1988 fikk Ellingsrud Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråds pris for fremragende forskning. Han var redaktør for fagtidsskriftet Acta Mathematica i seks år og ansvarlig redaktør for det populærvitenskapelige tidsskriftet NORMAT i fire år. Rektor ved Universitetet i Oslo. Ellingsrud stilte som en av fem kandidater ved rektorvalget ved Universitetet i Oslo høsten 2005, og profilerte seg under valgkampen som delvis kritisk til «Kvalitetsreformen». Sammenlignet med de andre kandidatene, hadde han en lavmælt stil under valgkampen, men han hadde betydelig støtte hos fagorganisasjonene på universitetet og endte med å vinne valget. Ellingsrud tiltrådte som rektor i januar 2006. Han gikk ikke til gjenvalg i 2009, og ble etterfulgt av Ole Petter Ottersen. Berlins undergrunnsbane. Berlins undergrunnsbane ("U-Bahn") er et av tre skinnegående lokaltransportsystemer i Berlin. Den drives av det kommunale transportselskapet "Berliner Verkehrsbetriebe" BVG. I tillegg finnes lokaljernbanesystemet S-bahn som drives av Deutsche Bahns datterselskap S-Bahn Berlin GmbH og sporvogner drevet av BVG. Årlig er det 480 millioner reisende med U-Bahn. Det er idag ti ulike linjer med tilsammen 173 stasjoner, og linjenettet er 145,5 km langt. Store stasjoner er blant annet Alexanderplatz, Nollendorfplatz og Zoologischer Garten. Nettet i Berlin har to ulike linjeprofiler, dvs. ulik størrelse på togene og tunnelene. De eldste linjene (U1, U2, U3 og U4) har en liten profil, mens nyere de er større – på tysk omtales de gjerne som Kleinprofil og Großprofil. Vognene er tradisjonelt gulmalt. Noen deler av nettet er bygget som høybane midt i et gateløp, mens for det meste er linjen gravd ned i gaten slik at det er liten høydeforskjell – på tysk kalles disse Unterpflasterbahn som best kan oversettes med underbroleggingen-bane Stamstrekningen. Den første undergrunnsbane ble åpnet i 1902 med en linje fra Stralauer Tor til Zoologischer Garten, og med en avstikker til Potsdamer Platz omtrent midtveis. Her ble det laget en trekant-krysning og stasjonen der heter fortsatt Gleisdreieck (sportrekanten) selv om krysset senere er bygget om. Allerede senere samme år ble banen forlenget vestover til Knie (kneet) – idag heter stasjonen Ernst-Reuter-Platz, og østover til Warschauer Brücke (idag Warschauer Straße). Fra Warschauer Brücke til Bülowstraße var det høybane, mens banen videre vestover var en undergrunnsbane, og også på Potsdamer platz var stasjonen under jorden. Denne såkalte "stamstrekningen" betjenes idag hovedsakelig av U1. I de nærmeste årene ble stamstrekningen forlenget i to retninger – vestover og nordover. Strekningen vestover fra Knie til dagens stasjon Olympiastadion ble ferdigstilt i 1913. Viktigst var imidlertid forlengelsen fra Potsdamer Platz gjennom Berlins sentrum til Alexanderplatz og videre nordover til den daværende S-bahn-stasjon Nordring (idag Schönhauser Allee). Den første strekningen til Spittelmarkt stod ferdig i 1908. Banen videre var undergrunnsbane til og med Senefelder Platz og derfra ble det bygget høybane gjennom Shönhauser Alle. Denne strekningen ble åpnet for trafikk i 1913. I 1930 ble den forlenget til Pankow (idag Vinetastraße) og i 2000 videre til Pankow. Idag trafikkerer U2 hele strekningen fra Pankow gjennom sentrum og vestover til Olympiastadion og Ruhleben som er dagens endestasjon. Nye linjer sørover. Utviklingen av linjenettet siden 1902. Kort tid etter at stamstrekningen var ferdig, ble det bygget to nye linjer. I Schöneberg som den gang var en egen kommune, ville myndighetene ha en tilknytning til stamstrekningen ved Nollendorfplatz, men selskapet som drev banen, var ikke interessert i en slik utbygging. Kommunen bygget derfor selv en undergrunnsbane fra en ny stasjon ved høybanestasjonen på Nollendorfplatz og sørover til Hauptstraße (idag Innsbrucker Platz). Banen ble åpnet i 1910 og er idag U4. Det er den korteste linjen (når man ser bort fra U55 før den er knyttet sammen med U5.) Også i Wilmersdorf var det interesse for bygging av en egen U-bane-linje, men denne måtte gå gjennom Charlottenburg for å kunne knyttes sammen med stamstrekningen på Wittenbergplatz. Det var forhandlinger mellom de to kommunene som resulterte i at den nye banen ble bygget mot at det også ble bygget en forlengelse under Kurfürstendamm til Uhlandstraße (idag endestasjon til U1). Den nye linjen som idag er U3 ble bygget frem til Thielplatz og den er senere blitt forlenget til Krumme Lanke. Med disse utbygning av disse banene, som alle er bygget med liten profil, ble den første epoke i byggingen av undergrunnsnettet i Berlin avsluttet. Mellomkrigstiden. U-bane-linjene som ble bygget før første verdenskrig gikk hovedsakelig øst-vest i Berlin og betjente i stor utstrekning innbyggere i byens bedre strøk, og for selskapet som drev banene var det naturligvis viktig å ha betalingsdyktige passasjerer. Men Berlins myndigheter ønsket at også andre bydeler skulle få undergrunnsbane og byggingen av tre mye baner startet på tjuetallet. To av disse (U6 og U8) går nord-syd, mens den tredje (U5) går østover fra Alexanderplatz. For å få større kapasitet, ble tunnelene laget i en større profil enn tidligere og vognene ble også større (großprofil). Dagens U6 het tidligere "die Nord-Süd-U-Bahn" og hadde betegnelsen linje C. Den følger i stor utstrekning gateløpet i Friedrichstraße gjennom sentrum av byen og banen er bygget som en nedgravet tunnel rett under gateløpet. Den første delstrekningen fra Stettiner Banhof (idag Naturkundemuseum) til Hallesches Tor ble åpnet i januar 1923. Allerede to måneder senere ble den åpnet videre nordover til Seestraße som var endestasjon frem til 1958. Byggingen medførte at stamstrekningen ble krysset ved Stadtmitte på U2 og ved Hallesches Tor stasjon på U1. Ved kryssingen av U2 ble det ikke bygget en tårnstasjon slik som det senere ble gjort ved andre krysninger. Istedet bygget man en ny stasjon lenger sør i Friedrichstraße med en lang fotgjengertunnel som forbindelse til U2 – på folkemunne kalles den Mäusetunnel (musetunnelen). Ved Hallesches Tor krysset den nye undergrunnsbanen stamstrekningen som høybane. Banens sørlige del bestod av to linjer. Hovedlinjen hadde betegnelsen CI og gikk til Neukölln – idag er dette en del av U7. Fra Mehringdamm førte sidelinjen CII til Tempelhof (idag U6), og det var bare trafikk mellom disse to stasjoner Forlengelsen til daværende Flughafen stasjon (idag Paradestraße) var ferdig i 1927 og det var denne linjens sørlige endestasjon frem til 1960-tallet da den ble forlenget til Alt-Mariendorf. Forlengelse videre til bydelen Lichtenrade er lagt på is. Den andre delstrekningen – fra Mehringdamm til bydelen Neukölln – ble åpnet etappevis frem til Grenzallee som var denne linjens sørlige endestasjon frem til 1960-tallet. Den andre banen i retning nord-sør som ble bygget i mellomkrigstiden, var U8 som tidligere het linje D. Den går gjennom det østlige sentrum av Berlin og krysser stamstrekningen ved Alexanderplatz (U2) og Kottbusser Tor (U1). Arbeidet her ble startet før første verdenskrig, men ble innstilt under krigen. Byggearbeidene kom igang igjen i 1919, men selskapet som forestod byggingen gikk konkurs slik at kommunen overtok. I første omgang ble banen bygget fra Gesundbrunnen i nord til Neukölln i sør. Banen ble åpnet i etappevis fra 1927 og 18. april 1930 var hele strekningen fra Leinestraße i sør til Gesundbrunnen i nord ferdig. Siden banen gikk mellom bydelene Gesundbrunnen og Neukölln, ble den også kalt "GN-Bahn". Den tredje banen fra mellomkrigstiden er U5 fra Alexanderplatz og østover til Friedrichsfelde. Dette var den tredje banen fra Alexanderplatz stasjon og perrongen ligger et nivå under U2 og U8. Disse to ligger parallelt slik at de tre plattformene danner en H. U5 fulgte den daværende Frankfurter Alle til S-bane-stasjonen med samme navn – idag heter den første delen av gaten Karl-Marx-Allee. Den ble hovedsakelig bygget som Unterpflasterbahn og alle stasjonen fra denne tiden er like, men med ulik fargesetting. Banen ble åpnet 21. desember 1930 og het den gang linje E. Etterkrigstiden. Bombeangrep på slutten av andre verdenskrig førte til store skader på Berlins undergrunnsbaner. Særlig gjaldt det strekninger med høybane (U1 og U2), og også et bombeangrep på S-bane-tunnelen under Landwehrkanalen førte til en oversvømmelse som spredte seg til store deler av undergrunnsnettet. Men skadene ble reparert hurtig og trafikken kom etterhvert igang som før. Etter krigen er det bare bygget en helt ny linje (U9), men delingen av Nord-Syd-banen og forlengelsen av den delen som ble den nye U7, er i realiteten en ny linje. I tillegg ble det foretatt betydelige utvidelser av det eksisterende linjenett. Nord-Syd-Banen (idag U6) hadde to linjer syd for Landwehrkanalen og i 1963 ble den østlige av disse forlenget sydover til Britz-Süd, i 1970 til Zwickauer Damm og 1. juli 1972 til dagens endestasjon Rudow. Vikigere var forlengelsen vestover og etableringen av denne linjen som en selvstendig bane. Første del – fra Mehringdamm til til Möckernbrücke – ble åpnet 28. februar 1966 etter at Mehringdamm stasjon var ombygget til en krysningsstasjon. Fra dette tidspunkt fikk denne banen betegnelsen Linje 7 (ikke linje H som den het i planleggingsfasen). I 1967 begynte arbeidet med forlengelsen vestover til bydelen Wilmersdorf og videre nordvestover gjennom Charlottenburg til Spandau. I 1971 ble strekningen fra Möckernbrücke til Fehrbelliner Platz åpnet og 28. april 1977 var linjen ferdig til Richard-Wagner-Platz. Strekningen til Rohrdamm åpnet 1. oktober 1980 og endelig frem til dagens endestasjon Rathaus Spandau 1. oktober 1984. I 1955 startet byggingen av U-9 (tidligere linje G) som skulle binde sammen bydelene Wedding i nord og Steglitz i sør med Vest-Berlins sentrum rundt Bahnhof Zoo. Det var en prioritert oppgave å få en nord-syd-forbindelse som ikke gikk gjennom Øst-Berlin slik som U6 og U8. Den første strekningen – mellom Leopoldplatz og Spichernstraße stod ferdig 28. august 1961 – bare to uker etter etablering av Berlin-muren. Sydover ble linjen forlenget til Walther-Schreiber-Platz 29. januar 1971 og til Rathaus Steglitz 30. september 1974, mens forlengelsen nordover til Osloer straße var ferdig 30. april 1976. Med unntak av U1, U3 og U4 er det foretatt forlengelser i etterkrigstiden. U2 er bare forlenget med en stasjon i øst – fra Vinetastraße til Pankow i 2000, men det gir overgangsmulighet til S-Bahn på Berliner Ringbahn. U5 er forlenget østover i flere omganger og kom til Hönow i bydelen Marzahn i 1989. U6 ble forlenget nordover fra Seestraße til Alt-Tegel i 1958 og sydover til Alt-Mariendorf i 1966. U8 er ført nordover i flere etapper og dagens endestasjon Wittenau var ferdig i 1994. Sydover ble U8 forlenget med en stasjon fra Leinestraße til Hermannstraße i 1996 og det gir forbindelse til S-Bahn på Berliner Ringbahn. Fremtidig utvidelse. Arbeidet med en forlengelse av linje U5 fra Alexanderplatz gjennom sentrum av Berlin til Brandenburger Tor startet høsten 2009. Den nye linjen vil få fem stasjoner, Alexanderplatz, Berliner Rathaus, Museumsinsel, Unter den Linden og Brandenburger Tor. Strekningen videre til Hauptbahnhof ble ferdigstilt i forbindelse med byggingen av den nye jernbanetunnelen under Tiergarten og de nye regjeringskontorene, og 9. august 2009 ble den satt i drift som en ensporet pendellinje med betegnelsen U55. Det finnes ytterligere planer for utvidelse av linjenettet, og også delvis infrastruktur bygd for dette formålet, men foreløpig er videre utbygging lagt på is (av økonomiske årsaker). Stasjoner. Berlins undergrunnsbane har 173 stasjoner og de fleste er underjordiske. Den gjennomsnittelige avstanden mellom stasjonene er 785 meter. Det er også noen få nedlagte stasjoner. Rune Lindstrøm. Rune Peder Lindstrøm (født 2. mars 1963) er en norsk musiker som blant annet har spilt i bandene deLillos, Blister og Ping Pop. Han har gitt ut et soloalbum under artistnavnet Men from Vaikuntha. Lindstrøm sluttet i deLillos i 1985 for å bli med Hare Krishna-bevegelsen. Han har senere spilt med bandet ved flere anledninger, blant annet medvirker han på konsertopptaket på CD-en "Mere". I forbindelse med deLillos sitt 20 års jubileum startet originalbesetningen til deLillos sitt eget band med navnet deLillos'85. '85 ble fjernet etter hvert og i dag heter bandet deLillos igjen. Rune Lindstrøm var komponist og arrangør av melodien «Lys» som ble fremført av artisten Manjari i den norske Grand Prix finalen i 1997. Lindstrøm kommer fra en musikalsk familie: Han er bror av Morgan Lindstrøm fra electronica-gruppa Langsomt Mot Nord. Joaquim Cruz. Joaquim Carvalho Cruz (født 12. mars 1963 i Brasilia) er en tidligere brasiliansk friidrettsutøver. Cruz var en av verdens beste 800 meter-løpere på 1980-tallet, og høydepunktet i karrieren kom under OL i 1984 i Los Angeles da han vant gull foran briten Sebastian Coe. Med dette ble han den første brasilianer med olympisk gull i friidrett. Samme sesong løp han distansen på 1.41,77, bare fire hundredeler bak Coes verdensrekord. Under OL i 1988 tok han sølv på 800 meter (etter Paul Ereng fra Kenya). Han har også bronse på distansen fra verdensmesterskapet i Helsingfors i 1983. Cruz endte karrieren sin på slutten av 1980-tallet grunnet akillesproblemer. Berlins forstadsbaner. Berlins forstadsbaner ("S-Bahn") er Tysklands eldste forstadsbane. Sammen med Berlins undergrunnsbane ("U-Bahn"), Berlins sporvei og busser utgjør de Berlins offentlige transportsystem. De består av 166 stasjoner, og har et totalt nett på 329,3 km. Historie. Berlin hadde siden 1882 dampdrevne forstadstog som kjørte på Berliner Stadt- og Ringbahn, samt egne skinner, adskilt fra fjerntogene. Etter mange års forarbeider ble 8. august 1924 den første elektriske strekningen, Stettiner Bahnhof–Bernau, åpnet. 1. desember 1930 ble Berlins Stadtbahn, Ringbahn og forstadstog forent under navnet S-Bahn. Berlins forstadsbaner ble drevet av Deutsche Reichsbahn (DR). Etter annen verdenskrig ble hele S-banenettet drevet av DDRs Deutsche Reichsbahn, og befolkningen i Vest-Berlin boikottet S-banen etter fra 1961 etter at Berlinmuren ble reist. I september 1980 planla Deutsche Reichsbahn å legge ned mye av sin virksomhet på Vest-Berlins nett ettersom boikotten hadde ført til sterkt redusert trafikk. Dette førte til en streik blant de ansatte, men den ble resultatløs, og de fleste strekningene ble innstilt. Den 9. januar 1984 overtok Berliner Verkehrsgesellschaft (BVG) på oppdrag fra (Vest-)Berlins senat å drive forstadsnettet i Vest-Berlin. Til å begynne med ble bare strekningene Anhalter Bahnhof–Lichtenrade og Friedrichstraße–Charlottenburg drevet (tilsammen 21 km). Etter gjenåpningen av strekningen Frohnau og Wannsee øket trafikktallene igjen sterkt i Vest-Berlin. På oppdrag fra BVG ble det bygget nye tog, som idag brukes på Berlins forstadsbanenett. Etter murens fall ble det gjort store anstrengelser for å få hele det gamle rutenettet i Vest-Berlin igang igjen. Siden 1995 driver Deutsche Bahns datterselskap S-Bahn Berlin GmbH hele nettet. Idag består det av 16 linjer, og det kjøres moderne strømskinne-likestrømsvogner, som nylig helt erstattet enkelte vogner fra 1920- og 1930-tallet som fremdeles var i drift. Joseph Merrick. Joseph Carey Merrick (født 5. august 1862, død 11. april 1890), også kjent som «Elefantmannen'"» ("The Elephant Man" på engelsk), var en engelsk underholdningsartist og medisinsk kuriositet som fikk stor oppmerksomhet i viktoriatidens England. Hans deformerte utseende førte til sympati blant mange, og hans liv og person har inspirert til flere bøker, skuespill og fjernsynsprogrammer siden. Merricks frastøtende og fascinerende kropp ble en periode vist fram i folkelige «freakshow» der han tjente seg en liten formue. I 1886 kom han til London. Forestillingene var da blitt forbudt og han var skadet, men ble oppdaget av legen Frederick Treves, som undersøkte og hjalp ham. Joseph Merrick led av underernæring og bronkitt og ble innlagt på Royal London Hospital der han tilbrakte de siste årene av livet. David Lynchs prisbelønte spillefilm "Elefantmannen" fra 1980 skildrer Merricks liv fra han blir funnet av Treves til han dør. Filmen er likevel en fri dramatisering som på flere punkter avviker fra virkeligheten. «Elefantmannen» kalles for eksempel feilaktig «John» Merrick både i filmen og i Frederick Treves biografi fra 1923, et kallenavn Treves bare brukte i sine notater. En antok lenge at Merrick led av tropesykdommen elefantiasis, men seinere DNA-tester har vist at han hadde det sjeldne Proteus syndrom, som han viste symptomer på fra toårsalderen. Merrick døde av vekten av sitt eget hode da det falt bakover og han knekte nakken i søvne. Merrick's skjelett er bevart og til utstilling på Royal London Hospital. Eksterne lenker. Merrick, Joseph Merrick, Joseph Avisoppgjøret. Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de tapene aviser som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet. Sommeren etter fredsslutningen i 1945 ble derfor Riksadvokatens Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp. Erstatningsdirektoratet reiste en prøvesak mot "Morgenposten" i Oslo der en skulle få avklart om det var rettslig grunnlag for tilsvarende saker mot andre aviser. Høyesterett slo tre år senere fast at det kunne foretas inndragning av avisens inntekter så lenge avisen hadde hatt NS-innsatt redaktør og brakte videre propagandameldinger, kommentarer og bilder fra den tyske okkupasjonsmakten. "Morgenposten" ble til slutt dømt til å få inndratt 170 000 kroner, fastsatt av Høyesterett. Prøvesaken førte til at Erstatningsdirektoret utarbeidet retningslinjer for erstatningskrav mot de øvrige avisene, basert på de inntekter avisene hadde hatt under krigen. 20 aviser måtte betale til sammen 1,5 millioner kroner. Stansede aviser fikk på sin side utbetalt 6,5 millioner kroner i erstatning fra Krigsskadetrygden og Justisdepartementets oppgjørsavdeling. Det var da "Aftenposten" inngikk en hemmelig avtale om inndragning på 100 000 kroner høsten 1949, at lufta gikk ut av ballongen. "Aftenposten" var under krigen landets største og viktigste avis, og dermed ble det klart at det ikke ville bli særlig høye inndragningsbeløp for de andre avisene. Ettersom oppgjøret trakk ut i tid var det stadig flere som også mente at en burde se framover og heller tenke gjenreisning og forsoning heller enn oppgjør etter krigen. Avisen som måtte betale tilbake mest var Adresseavisen med 600 000 kroner, deretter Bergens Tidende med 194 000 kroner, Stavanger Avis (Stavanger Aftenblad og Stavangeren) med 136 800 kroner. Av 76 avissaker henla Erstatningsdirektoratet 53 saker. Det er i hovedsak forfatteren Guri Hjeltnes sitt arbeide som har brakt til veie opplysninger knyttet til avisoppgjøret etter krigen, og hun gav blant annet ut boken "Avisoppgjøret etter 1945" i 1990. Til da var etstatningsbeløpene holdt hemmelige, noe som var en forutsetning fra de ikke-stansede avisenes side for å få til et forlik. Recep Tayyip Erdoğan. Recep Tayyip Erdoğan (født 26. februar 1954 i Istanbul) er en tyrkisk politiker. Han har vært Tyrkias statsminister siden 14. mars 2003, og er leder av partiet Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP). Erdoğan er utdanna økonom fra Marmara-universitetet i Istanbul. Han var i mange år en kjent fotballspiller i hjemlandet. Sin politiske skolering fikk han under Necmettin Erbakan i det nå oppløste Nasjonale redningspartiet. Etter militærkuppet i 1980 ble alle politiske partier forbudt, men etter demokratiseringa i 1983 danna tidligere medlemmer av Redningspartiet Velferdspartiet ("Refah Partisi"). Erdoğan ble valgt til partileder i 1985. Ved valgene i 1991 brøt Velferdspartiet sperregrensa på 10 %, og Erdoğan ble innvalgt i nasjonalforsamlinga fra Istanbul. Ved lokalvalgene i 1994 ble Velferdspartiet største parti, og Erdoğan ble ordfører i Istanbul. Her vant han ry som en effektiv administrator; han sørga for å effektivisere byens transportsystem, og iverksatte samtidig populære byfornyelsesprogrammer. I siste halvdel av 1990-åra var tyrkisk politikk inne i en kaotisk periode. I 1996 ble Velferdspartiet erklært grunnlovsstridig, hvoretter medlemmene straks organiserte seg i Dydspartiet ("Fazilet Partisi"), som på nytt ble funnet grunnlovsstridig i 1999. Dessuten ble Erdoğan i 1998 dømt til fire måneders fengsel for å ha oppfordra til religiøst hat, etter at han på et politisk møte leste høyt fra et kontroversielt dikt. I 1999 oppsto det en splittelse blant medlemmene av det tidligere Velferdspartiet mellom tradisjonalister som ville være tro mot den islamske bevegelsen og Erdoğans fraksjon, som ville forene islamske verdier med et sekulært demokratisk system. De siste organiserte seg da i AK Parti, mens tradisjonalistene danna Saadet Partisi. Ved valget i november 2002 var det stor misnøye med den økonomiske politikken til de etablerte partiene og med måten de hadde håndtert jordskjelvet i 1999, og AK Parti fikk 34,3 % av stemmene og rent flertall i nasjonalforsamlinga. Etter først å ha blitt utelukka fra statsministerposten av formelle juridiske grunner, ble han i mars 2003 bedt av presidenten å danne regjering. Erdoğans regjering har til tider hatt et anspent forhold til landets militære ledere, som har ment at den setter den nasjonale enheten på spill med en påstått islamistisk politikk. Erdoğan er også blitt utsatt for kritikk av den sekulære intellektuelle eliten, fordi han ville at eksamenskarakterene til yrkesorienterte videregående skoler, deriblant de offentlige imam-skolene (Imam Hatip-skolene), skulle telle like mye som karakterene til allmenne-orienterte videregående skoler ved opptak til universiteter og høyskoler. Han fikk også mye kritikk fordi han ville tillate religiøse symboler i universitetet, deriblant bruken av hijab. Røykeforbudet som Erdogan innførte etter Norge og Irland fikk også kritikk fra sekulære-eliten. I utenrikspolitikken har Erdoğan fortsatt å pleie vennskapelige forbindelser med både USA og Israel, samtidig som han prøver å bedre forholdene til de arabiske nabolandene (som kritiserer Tyrkia for sekulærismen), mens EU-forhandlingene er kanskje det viktigste området i utenrikspolitikken. Dessuten har han fått i stand en oppmyking av forholdet til Hellas ved å gi avkall på en hard linje i Kypros-spørsmålet. I mai 2004 ble han den første tyrkiske statsminister som gjesta Hellas siden 1988, og den første som besøkte den tyrkiske minoriteten i det greske Thrakia siden 1952. Besøket ble en diplomatisk triumf, da den greske statsministeren, Costas Caramanlis, kunngjorde at Hellas ville støtte Tyrkias søknad om EU-medlemskap. Etter Gaza-krigen har Erdogan vært den politiske lederen både i Tyrkia og ut i verden som har kommet med de skarpeste kritikkene til Israel, noe som toppet seg etter Israels bording av hjelpeflåten Mavi Marmara til Gaza, noe som førte til at 9 sivile ble drept og flere alvorlig skadet. Under valget 12. juni 2011 ble han gjenvalgt for en tredje periode, etter at AKP fikk 49,83 % av stemmene. Landwehrkanal. I Kreuzberg, Höhe Sommerbad Prinzenstr. Brücke der Hochbahn um 1900 Landwehrkanal ("landvernkanalen") i Berlin ble bygget mellom 1845 og 1850, for å forsørge byen med bygnings- og brennmateriale. Den forbinder den øvre Spree ved Østhavnen med den nedre Spree og flyter gjennom bydelene Kreuzberg, Tiergarten og Charlottenburg. Kanalen er 10,3 km. lang, og ble utgravet etter planer av Peter Joseph Lenné. Begrepet «landvern» betegnet i middelalderens festningsbygning en feltbefestning som lå utenfor bymuren. Den markerte ofte yttergrensen for byens innflytelsesområde, og tjente til å forhindre omgåelse av byen og dens toll og markeder. Idag brukes den minst 2 meter dype og gjennomsnittlig 23 meter brede kanalen for utfluktsskipsfart. Under spartakistopprøret i Berlin ble likene av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht dumpet i kanalen 15. januar 1919. Den 17. februar 1920 ble en 20 år gammel pike reddet fra kanalen, som hevdet hun var storfyrstinne Anastasia, tsar Nikolai IIs datter. Richard Wright (musiker). Richard William Wright (født 28. juli 1943 i London, England, død 15. september 2008) var kjent som keyboardspiller i bandet Pink Floyd. Wright var en av de grunnleggende medlemmene av bandet i 1965, såvel som forgjengeren Sigma 6. Selv om han ikke var like markant som låtskriver, som hans kollegaer Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour, var Wright en vesentlig bidragsyter til Pink Floyds lange og episke komposisjoner som «A Saucerful of Secrets», «Echoes», og «Shine on You Crazy Diamond». Hans mest kommersielle og populære bidrag var «The Great Gig In The Sky» og «Us And Them» fra albumet "Dark Side Of The Moon" (1973). Wright ble også kreditert for vokal på låtene «Time» og «Echoes». Med personlige problemer og et økende motstridende forhold til Roger Waters, ble Wright fordrevet av sistnevnte fra innspillingen av "The Wall" (1979). Han fikk likevel lønn som studiomusiker under liveforestillingene av albumet i 1980, 1981 og ironisk nok var han den eneste som tjente på forestillingene. Dette på grunn av at The Wall-prosjektet var så omfattende og kostbart at det gikk i minus. Tapet ble dekket av de tre gjenværende bandmedlemmene. Wright jobbet seinere på albumet "A Momentary Lapse of Reason" (1987), hvor han spilte på tre låter, og gjør bakgrunnsvokal på to. Han ble offisielt ikke medlem av bandet igjen før den påfølgende turnéen var over. Flere sanger fra konsertene de spilte i USA denne høsten endte opp på utgivelsen "Delicate Sound of Thunder" (utgitt som CD, LP og VHS) fra (1987). Han skrev fem låter sammen med David Gilmour og hadde vokal på «Wearing The Inside Out» på det neste Pink Floyd-albumet "The Division Bell" (1994). Dette var første gang siden The Dark Side of The Moon Wright sang hovedvokal på en Pink Floyd-sang. Det samme året turnerte Pink Floyd i hele verden og spilte for til sammen over 5 millioner mennesker, blant annet 14 dager på rad i Earls Court i London. De fleste sangene spilt på denne turnéen endte opp på live-albumet "P-U-L-S-E" (1995). P-U-L-S-E ble gitt ut på DVD den 10. juli 2006. Det eneste Pink Floyd-albumet Richard Wright ikke var med på var "The Final Cut" (1983). 2. juli 2005 spilte Pink Floyd på Live 8 konserten i London. Dette var første gang på 24 år at Gilmour, Mason, Waters og Wright sto på samme scene. Våren og sommeren 2006 spilte Wright i bandet til David Gilmour i turnéen for å promotere hans nye plate, On an Island. Han så ut til å trives med å "komme ut", hadde en sentral rolle i bandet og sang selv på flere sanger. 10. mai 2007 sto Pink Floyd (kreditert som Rick Wright, David Gilmour og Nick Mason) igjen på scenen, denne gangen uten Waters. Anledningen var en konsert til hyllest for avdøde bandkollega Roger "Syd" Barrett i London. Pink Floyd spilte Barrett-låta Arnold Layne, og fellesnummeret Bike. Roger Waters opptrådte tidligere på konserten og hyllet sin gamle venn med egenkomposisjonen Flickering Flame. Siste gang Wright opptrådte offentlig var 6. september 2007, sammen med turnébandet til David Gilmour. De fremførte «Island Jam» på Odeon Leicester Square i London. Richard Wright ble diagnostisert med kreft, og døde kort tid etter i hjemmet sitt i Storbritannia den 15. september 2008. I tiden før hans død, så jobbet Wright med et nytt soloalbum som skulle omfatte en rekke instrumentelle musikkkomposisjoner. Etter hans død så siterte hans langvarige venn David Gilmour følgende: "In my view, all the greatest Pink Floyd moments are the ones where he is in full flow. No-one can replace Richard Wright – he was my musical partner and my friend." Han la i tillegg til: "In the welter of arguments about who or what was Pink Floyd, Rick's enormous input was frequently forgotten. He was gentle, unassuming and private but his soulful voice and playing were vital, magical components of our most recognised Pink Floyd sound. Like Rick, I don't find it easy to express my feelings in words, but I loved him and will miss him enormously. I have never played with anyone quite like him." Han sier her blant annet at Richard Wright gjorde mye musikalsk i Pink Floyd som han aldri ble kreditert for, og at han blant annet hadde veldig mye å si for den lyden og musikken som ble Pink Floyd. Han var veldig glad i ham og vil komme til å savne ham fryktelig mye. Karl Marius Anton Johan Hals. Karl Marius Anton Johan Hals (født 1822, død 1898) var en norsk pianofabrikant. I 1851 ble han gift med Thora Alvide Christina Svanekiær (1820–1904). Karl Hals er i hovedsak kjent for å ha grunnlagt, sammen med sin bror Petter Hals (1823–-1871), pianofabrikken "Brødrene Hals". Hals var også engasjert i organisasjonslivet innen håndverk og industri. Han hadde en rekke offentlige verv, satt flere perioder i bystyret i tillegg til at han representerte Kristiania Høyre på Stortinget i perioden 1889–1891. Karl Hals ble i 1874 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden og fikk kommandørkorset av 1. klasse i 1889. I tillegg var han kommandør av Dannebrogordenen og ridder av Æreslegionen. Å leve og la dø. "Å leve og la dø" (engelsk: "Live and Let Die") er en "James Bond"-film fra 1973. Det er den første filmen med Roger Moore som «James Bond». Filmen er nummer åtte i rekken av "James Bond"-filmer. Den inneholder sangen med samme tittel som filmen, skrevet av Paul McCartney. North Wales Police. North Wales Police (walisisk Heddlu Gogledd Cymru) er en britisk politistyrke med ansvar for hovedområdene Gwynedd, Anglesey, Conwy, Denbighshire, Flintshire og Wrexham i Wales. Kontrollorganet for styrken er North Wales Police Authority. Udo Di Fabio. Udo Di Fabio (født 26. mars 1954 i Walsum, nå del av Duisburg) er en tysk jurist og tidligere dommer ved den føderale forfatningsdomstolen, Bundesverfassungsgericht. Liv. Di Fabio var først ansatt i statsforvaltningen i Dinslaken, før han tok den annen juridiske statseksamen i 1985. Fra 1985 til 1986 var han dommer ved sosialdomstolen i Duisburg. I 1987 tok han den juridiske doktorgrad med avhandlingen "Rechtsschutz im parlamentarischen Untersuchungsverfahren". I 1990 tok han dessuten med avhandlingen "Offener Diskurs und geschlossene Systeme" en sosialvitenskapelig doktorgrad. Fra 1986 til 1990 var Di Fabio vitenskapelig medarbeider ved Institut für Öffentliches Recht ved Universität Bonn, fra 1990 til 1993 ved samme institutt vitenskapelig assistent. I 1993 habiliterte han seg med en avhandling om "Risikoentscheidungen im Rechtsstaat", og i mai 1993 ble han professor ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster. I november samme år fikk han et professorat ved Universität Trier. I 1997 overtok han et professorat ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, i året 2003 et ved Universität Bonn. I 1999 ble han utnevnt til dommer ved den føderale forfatningsdomstolen der han var medlem i domstolens Andre Senat fram til 2011. Han er gift og har fire barn. Kaufhaus des Westens. Kaufhaus des Westens ("KaDeWe") er et berømt varehus i Berlin. Det er det nest største i Europa etter Harrod's i London, og det største på kontinentet. Det ligger i Tauentzienstraße i bydelen Schöneberg nær Wittenbergplatz. Varehuset omfatter 60 000 m² og har over 380 000 salgsartikler, fremfor alt av det dyrere og mer luksuriøse slaget. Daglig besøkes det eksklusive varehuset av mellom 40 000 og 50 000 kunder. Kaufhaus des Westens ble åpnet i april 1907. Bygningen ble utført av arkitekten Emil Schaudt. Fra 1927 tilhørte varehuset Hertie, og gjennom Hertie-overtagelsen ble det i 1994 en del av Karstadt AG, som gjennom en fusjon nå er blitt kjent som KarstadtQuelle AG. Særlig kjent er den sjette av de tilsammen syv etagene, den såkalte "Feinschmeckeretage" med et voldsomt internasjonalt delikatessetilbud. En ombygning i 2005 øket dets areal med tre nye moteetasjer med tilsammen 20 000 m², anlagt i sjakkbrettaktige segmenter. Det selges moteklær av høyere til allerhøyeste kvalitet på ca. 40 % av arealet. KaDeWe har omkring 2 400 ansatte. Ettersom det lå i Vest-Berlin, var det et viktig symbol under den kalde krigen. KaDeWe feiret sitt 100-årsjubileum i 2007. Gullklokka (norsk fotball). Gullklokka er en hedersbevisning som deles ut til alle norske i fotball som når 25 kamper for det norske A-landslaget. Gullklokka deles ut av Norges Fotballforbund. Gunnar Andersen var den første spilleren nådde denne milepælen, da han spilte sin 25. landskamp 29. juni 1919. Gullklokka som æresbevisning ble imidlertid ikke innført før i 1930, da Andersen og tre andre spillere (Per Skou, Einar «Jeja» Gundersen og Adolph Wold) fikk hver sin gullklokke under en bankett på Grand Hotel i Oslo. I 1998 vedtok fotballtinget å heve kravet for å få klokka til 50 landskamper. Dette førte til at Bent Skammelsrud fikk sin 25. kamp 20 dager etter at kravet var hevet, og dermed gikk glipp av gullklokka. Men allerede på det neste tinget, i 2000, gikk man tilbake til det gamle kravet på 25 kamper, og Skammelsrud fikk gullklokka på etterskudd. Totalt har 138 mannlige spillere fått gullklokka. Den foreløpig siste er Jon Inge Høiland, som ble tildelt gullklokka 31. mai 2010 etter privatlandskampen mot. Det er også kjent at alle med «gullklokka» har gratis adgang til alle arrangementer i regi av NFF. Gullklokkevinnere, menn. Denne listen gir en oversikt over gullklokkevinnere etter antall spilte kamper (oppdatert per 31. desember 2008). Årstall for tildeling av gullklokka oppgis der dette er kjent. John Arne Riise fikk gullklokka i 2003, og har 105 kamper for Norge Steffen Iversen fikk gullklokka i 2001, og har 76 kamper for Norge Jan Åge Fjørtoft fikk gullklokka i 1990, og har 71 kamper for Norge Ole Gunnar Solskjær har 67 kamper for Norge Gunnar Halle har 64 kamper for Norge Ståle Solbakken har 58 kamper for Norge Thomas Myhre har 56 kamper for Norge Frode Grodås fikk gullklokka i 1996, og har 50 kamper for Norge Åge Hareide fikk gullklokka i 1983, og har 50 kamper for Norge Hallvar Thoresen fikk 50 kamper for Norge Kvinner. Siden 1978 er det 59 kvinner med minst 25 kamper for Norge. Unni Lehn har 134 kamper for Norge Solveig Gulbrandsen har 128 kamper for Norge Ane Stangeland Horpestad har 107 kamper for Norge Nordfold-Kjerringøy. Nordfold-Kjerringøy er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke. Kommunen ble opprettet 1. januar 1887 da Folden kommune ble delt i Sørfold og Nordfold-Kjerringøy kommuner. Nordfold-Kjerringøy kommune hadde ved opprettelsen 1 347 innbyggere. Den 1. januar 1894 ble en del av kommunen med 30 innbyggere (gården Movik) overført til Sørfold. 1. januar 1906 ble kommunen delt. Nordfold kommune fikk et folketall på 1 485 mens Kjerringøy kommune hadde 857 innbyggere ved opprettelsen. 1. januar 1964 ble det meste av Nordfold med 1 212 innbygger slått sammen med Leiranger, Steigen, deler av Hamarøy samt et lite område av Kjerringøy med 30 innbyggere til Steigen kommune. En del av Nordfold med 268 innbyggere ble samtidig overført til Sørfold. Det meste av Kjerringøy (unntatt Brennsundområdet) med 524 innbyggere ble på samme tid slått sammen med Bodin og en del av Sørfold til Bodin kommune (senere slått sammen med Bodø). Folden. Folden er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, opprettet som Folden formannskapsdistrikt i 1837. Folden var en selvstendig kommune frem til 1. januar 1887 da den ble delt i Sørfold og Nordfold-Kjerringøy kommuner. Folden kommune hadde ved delingen 3 293 innbyggere. This Land Is Your Land. «This Land Is Your Land» er en av de mest kjente folkemusikksanger i USA. Dens tekst ble skrevet av Woody Guthrie basert på en eksisterende melodi som svar på Irving Berlins «God Bless America», som Guthrie betraktet som urealistisk og selvgod. Etter å ha blitt trøtt av å høre Kate Smith synge denne på radioen, skrev han en alternativ sang, opprinnelig kalt «God Blessed America for Me». Guthrie endret sangteksten over tid, og tidvis la til mer åpent politisk vers på linje med hans positive syn på kommunismen, enn hva som ble innspilt på plate eller trykt på papir. Melodien som Guthrie benyttet, selv om den oftest er kreditert ham selv, kommer opprinnelig fra en gammel gospelsang, tone for tone, «When The World's On Fire». Det er mest kjent fra innspillinger gjort av The Carter Family, amerikanske gruppe av country- og bluegrass-musikere på 1930-tallet, ti år før Guthries utgivelse. Guthrie skrev sangen i 1940 og spilte den inn i 1944. Sangen ble ikke utgitt før i 1945 da den ble inkludert på stensilert hefte på ti sanger med sangertekster tastet inn på skrivemaskin og med håndtegnede illustrasjoner. Heftet ble solgt for 24 cent og ble opphavsbeskyttet i 1951. Den første kjente profesjonelle trykte utgivelsen var i 1956 av Ludlow Music som administrerte sangens utgivelsesrettigheter for Guthrie. Ludlow utga senere versjoner med akkompagnement for piano og gitar. I 2002 var sangen en av 50 innspilninger valgt for dette året av Library of Congress (USAs nasjonalbibliotek) som ble lagt til registeret for nasjonale innspilninger. Sangen har blitt spilt og framført av en rekke andre musikere, blant annet Bruce Springsteen, som blant annet har sunget den i duett med Pete Seeger for president Barack Obama og av Billy Bragg, som mer enn noen annen har videreført Guthries musikk, på hans album med kampsanger. Teksten. I en annen versjon blir skiltet fra å være «Gjennomgang forbudt» til «Privat eiendom», men disse versene ble tatt bort ved at de var altfor radikale og kontroversielle i senere versjoner, tilogmed av Guthrie selv, og det omgjorde sangen fra å være en protestsang til en mer tradisjonell, patriotisk sang som alle kunne like, både på venstre som høyresiden, og ikke minst den store gruppen i sentrum. Innspilling. Woody Guthrie spilte inn sin første plate med sangen i 1944 og den ble første gang utgitt i 1945 i et lite egenprodusert hefte på ti sanger som hadde teksten maskinskrevet og med håndtegninger. Heftet ble solgt for 25 cent og hadde «Copyright 1945» over hele forsiden, noe pussig med tanke på hans og den radikale bevegelsens forhold til eiendomsrett. Den første kjente profesjonelle utgivelsen var i 1956 ved Ludlow Music (nå en gruppe under The Richmond Organization), som administrerte utgivelsesrettighetene til Guthries sanger. Ludlow ga senere ut versjoner tilpasset piano og gitar. En versjon med de politiske versene som omhandlet «no trespassing» og «relief office» ble utgitt så sent som i 1972. Andre versjoner. Den har senere blitt spilt inn av mange andre musikere, spesielt Bruce Springsteen, og dessuten oversatt til mange språk, blant annet har Mikael Wiehe laget en strålende oversettelse i «Det här är ditt land» som viser hvor tilpassningsdyktig sangen er. Budskapet er at nasjonen er ikke kun for de rike og vellykkede, men for alle; de fattige, de arbeidsledige, emigrantene og kanskje spesielt de svakeste i samfunnet som ikke har mye, men iallfall skjønnheten og stoltheten av sitt eget land. Lil Yunkers har også skrevet en svensk tekst med tittelen «Det här är ditt land». Sangen ble spilt inn av Grynet Molvig med Mats Olssons orkester på singlen RCA FAS 696. I 1986 utga Bruce Springsteen en konsertutgave av sangen på sin boks-utgave kalt "1975–85". På hele sin "Born in the USA"-turné spilte han sangen etter en introduksjon hvor han fortalte om sangens opprinnelse. George H. W. Bush benyttet, underlig nok, den som en kampanjesang da han stilte som presidentkandidat. Et uvanlig valg for en republikaner med tanke på sangens sosialistiske opprinnelse. I 2004 var det en nettside ved navn JibJab som hadde en parodi av sangen laget i Flash som fikk Richmond Organization til å true med å saksøke for brudd på rettigheter. Parodien hadde presidentkandidatene John Kerry og George W. Bush som sang en ny og parodisk tekst. Det ble da oppdaget at 1945-rettighetene hadde gått ut i 1973 da de ikke var blitt fornyet. De såkalte rettighetsinnehaverne ble da enige med JibJab-nettstedet kort tid etter, skjønt de fortsatt krever at de har alle rettigheter til alle andre utgaver av sangen, slik som den ble utgitt i 1956 og senere utgaver. Rent rettslig gjelder slike krav kun for de originale delene av sangen som ikke er i felles eie ("public domain"). Tekst fra 1945-versjonen. Nedenfor er sangteksten slik den ble utgitt i 1945, og som er forskjellig fra senere utgaver. Utstillingen «Bound for Glory» på Museum of Musical Instruments har stilt ut originalmanusskriptet fra 1940 foruten den radikale utgivelsen fra 1972. Variasjoner. Denne sangteksten ble skrevet og popularisert av den kanadiske folkemusikkgruppen Travellers i 1955. Den engelske anarko-punkegruppa Zounds skrev om sangen for deres debutplate i 1981 kalt "The Curse of Zounds" og utga en remikset utgave som CD-singel for et fond for McLibel-støttekampanjen i 2001. Den svenske musikeren Mikael Wiehe, som nevnt over, oversatte sangen til svensk i «Det här är ditt land». Kanskje en av de beste gjendiktningene av sangen. Parodier. Som de fleste populære sanger har det vært mange parodiske utgaver av sangen, som JiBJab-utgaven nevnt overfor, men de fleste er skrevet anonymt og har blitt spredt fra munn til munn. Nedenfor er den velkjent utgave som ble spredt blant skolebarn som kunne ha vært sunget av en person på den andre siden av «Adgang forbudt»-skiltet som Woody Guthrie refererte til. Sangen ble også parodiert av tegnefilmfigurene The Simpsons hvor ordene ble endret til «This Log is My Log» med referanse til et stort redwood-tre som hadde stukket av. I TV-serien Friends synger Joey, da han møter en man han mener har hans tvillinghånd: «This Hand is My Hand». Filmen "Bob Roberts" av Tim Robbins har en sang hvor tittelkarakteren synger «This land is my land/This land is my land». Norsk versjon. Juul Hansen har skrevet en norsk tekst. Den norske tittelen er «Det er ditt land». Den ble innspilt av «Grynet» Molvig med Mats Olssons orkester og utgitt på singlen RCA NA 1259 i 1963. Gol stavkirke. Gol stavkirke er en stavkirke fra Gol kommune i Buskerud som nå står på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo og tilhører den til enhver tid regjerende monark i Norge. Dendrokronologiske undersøkelser indikerer at deler av bygningen er oppført etter 1216, men den har også elementer som er så tidlige som fra 1157. Historie. Tegning av J. N. Prahm av stavkirken i Gol i 1846 Skisser av T. Prytz, etter oppmåling på Gol i 1883 Opprinnelig sto stavkirken – "Garðar kirkja" – på den gamle kirkegården, 300 meter sørvest for den nåværende Gol kirke på Leikvollen i Golreppen. Dette er langt fra stedet hvor den moderne kopien av Gol stavkirke, Gol nye stavkirke, ble reist i 1994 nær Gol sentrum. Kopikirken står i tilknytning til et hotell nede i tettstedet, som ble bebygget etter at Gol fikk jernbanestasjon. Rundt den er det reist rekonstruerte vikingtidshus og andre innslag i et lokalt opplevelsessenter, Gordarike familiepark. Kirken har mange likhetstrekk med Hegge stavkirke i Valdres, og det har vært antatt at samme byggmester hadde ansvar for begge. Den sto antagelig i sin opprinnelige skikkelse helt til 1600-tallet, med svalgang omkring skip og kor. Takrytteren ble fornyet i 1694. Samtidig ble det lagt inn en himling over skipet, og i samme periode ble det satt inn to vinduer på sørveggen i skipets midtrom. Omkring 1730 ble det bygget et galleri på nordsiden av skipet. Noe senere ble kor og apsis revet, og et nytt laftet kor oppsatt. Men de gamle materialene ble gjenbrukt til himling i det nye koret, og slik overlevde veggmaleriene og kunne bli restaurert i forbindelse med flyttingen. I 1802–1803 ble kirken utvidet slik at den «tilforn altfor lille Kirke for en saa talrig Almue (var blitt) merkelig større, saa den rummer en Gang til saa mange Tilhørere som tilforn». Svalgangene rundt skipet ble revet, og nye yttervegger av bordkledd reisverk ble oppsatt omtrent der hvor svalgangsveggene hadde stått. Foran vestportalen ble det reist et våpenhus med saltak. Kirken fikk da det utseendet som den hadde da J. N. Prahm tegnet den i 1846. Flytting og gjenreisning. Mot slutten av 1870-årene ville menigheten i Gol ha en større og mer tidsmessig kirke. Fortidsminneforeningen oppfordret til å bevare stavkirken på stedet, men menigheten ville rive den og selge materialene. Det endte med at Foreningen kjøpte kirkens opprinnelige deler for 200 kroner, på betingelse av at den ble fjernet når den nye sto ferdig. Foreningen hadde ingen tomt for kirken, men tidlig i 1881 ble kong Oscar IIs historiske samlinger – verdens første friluftsmuseum – etablert på Bygdøy Kongsgård. Kongen stilte tomt til disposisjon for gjenreisningen midt i sitt planlagte bygningsmuseum. Fortidsminneforeningens pengeinnsamling til formålet innbrakte bare 387 kroner, mens totalkostnadene var anslått til minst 6500 kroner. I mars 1884 reddet kongen prosjektet ved påta seg å bære de utgiftene som Foreningen manglet dekning for. Eiendomsretten til kirken ble overdratt fra Foreningen til den til enhver tid regjerende monark i Norge. På grunn av flere snøfattige vintre ble demonteringen og transporten til Kristiania utsatt til vinteren 1884. Oppmålingstegninger ble i mellomtiden utarbeidet av arkitekt Torolf Prytz vinteren 1882–1883. Siden han ble opptatt med andre oppdrag, ble ansvaret for gjenreisningen på Bygdøy overtatt av arkitekt Waldemar Hansteen med kongsgårdens byggmester Torsten Torstensen som utførende. Kirken ble demontert i januar 1884. I mars var sledeføret godt nok til å frakte materialene til Krøderen stasjon. Derfra fikk de gratis skyss med jernbanen og kom uskadd frem til Bygdøy stasjon. De opprinnelige delene var ferdig oppsatt i slutten av juli 1884, og kirken sto ferdig som midtpunkt i Kong Oscars friluftsmuseum sommeren 1885. Som museumskirke ble den så godt besøkt at den måtte holdes åpen hver dag, ikke bare på søndager som de øvrige bygningene i kongens samling. De betydelige forandringene gjennom 1700-årene og utvidelsen i 1805 gjorde det umulig å gjenreise kirken slik den sto, men det var det heller ingen i datiden som kunne tenke seg. Kirken ble restaurert til det som var antatt å være opprinnelig form. Med støtte i bevarte spor og gamle materialer ble skip, kor og apside rekonstruert. En antok at skipet hadde vært omgitt av en svalgang og at den hadde hatt en takrytter, og disse delene ble gjenskapt med Borgund stavkirke som modell. Gode forbilder til detaljer som vindskiene fant man ikke i Borgund, så de ble laget etter mønster av vindskiene i Hopperstad stavkirke, Kong Oscars samlinger ble overdratt til Norsk Folkemuseum i 1907, etter at dette hadde kjøpt nabotomten til sitt friluftsmuseum i 1898. Stavkirken forble imidlertid i kongelig eie, men forvaltes av museet. Kirkebygningen. Da kirken ble flyttet og gjenreist, ønsket arkitekten bare å bevare og restaurere delene fra middelalderen. I det ytre er den derfor hovedsakelig en rekonstruksjon fra 1880-årene av nye materialer. Men store deler av hovedkonstruksjonen i skipet er bevart. Dette er: "grunnstokkene", "svillene", "stavene", en stor del av veggtilene og "stavlegjene". Mesteparten av det hevede midtrommet og avstivingssystemet er også bevart. Kirken er av typen med hevet midtrom med omgang i et rektangulært skip. Den har et litt smalere kor som avsluttes med en apside. De konstruktive delene av kor og apside forsvant ved utvidelsen i 1802-03 og måtte lages nye ved gjenreisningen. Eksteriør. Kirken har svalgang som er laget med Borgund stavkirke som modell. En tidligere svalgang rundt skipet ble revet ved utvidelsen i 1802-03. Kirken har også sannsynligvis alltid hatt takrytter. En takrytter av middelaldersk type med to klokker ble omtalt i regnskaper fra 1600-årene. Den ble fornyet i 1694. Den nye ble antagelig stående helt til flyttingen, men hjelmen fikk skifer istedenfor bordtekking i 1821. Den vises på Prahms tegning fra 1846. Den nåværende er en rekonstruksjon fra 1880-årene med forbilde i Borgund stavkirke. Takene var opprinnelig spontekket og tjærebredd, men ble i 1820-årene tekket med skifer. Portaler. Vestportalen er for det meste opprinnelig. Den er dekorert med kjempende drager og bladranker. Nærmest åpningen har den to halvsøyler med baser og kapiteler. Søyleskaftene er dekket med planteornamentikk, og i mønsteret er det innarbeidet kronede mannshoder. Drager og bladranker springer ut av to dyrekjefter nederst inntil halvsøylene. Ornamentikken består av en midtdrage, to toppdrager og to mindre drager på hver sideplanke. Dørbladet har middelalderske smijernsbeslag. Som i mange andre stavkirker ble det hengslet om fra innadslående til utadslående etter brannen i Grue kirke, og da ble portalplankene sterkt forhugget. Skipets sørportal ble fjernet ved utvidelsen i 1802-03, men deler av den ble brukti det nye våpenhuset og kunne brukes som holdepunkter for arkitekt Hansteens rekonstruksjon. Korets sørportal var delvis bevart og ble rekonstruert ved gjenreisningen. Den er satt direkte inn mellom to profilerte veggplanker. Interiør. Masker på toppen av stavene Kirken har alltid hatt tregulv. Langs veggene i skipet har det antakelig vært lave benker, og disse ble rekonstruert ved gjenreisningen. Bevart er avstivningssystemet med selvgrodde bueknær og med utskårne andreaskors mellom tenger. Stavene rundt midtrommet er avsluttet øverst med utskårne groteske masker av samme type som kjennes fra flere kirker i Hallingdal og Valdres. Ved gjenreisningen ble benkene, prekestolen i sørøstre hjørne og galleriet på nordsiden av skipet sløyfet. Korbuen er en rekonstruksjon uten sikre holdepunkter. Inventar. Nadverden på apsidens vegg. Tresnitt fra Nicolaysen, 1888 På grunn av ønsket om å beholde og gjenskape en middelalderkirke, ble alt etterreformatorisk inventar fjernet, og interiøret mangler derfor benker, prekestol og døpefont. Istedet satte kong Oscar II inn en utskåret benk fra Heddal stavkirke. Men den malte dekoren fra 1652 i koret og apsiden overlevde flyttingen og restaureringen. På apsidens vegg er en fremstilling av Nadverden, på nordveggen i koret de fire evangelister, og sørveggen er inndelt i felter dekorert med blader, blomster og frukt, og navn på alle som bekostet utsmykningen. Over korportalen hang tidligere et krusifiks som kom fra Veum stavkirke i Telemark, datert ca. 1300. Kopier av kirken. Som en del av Gordarike Familiepark i Gol ble det i 1995 bygget en tro kopi av stavkirken, kalt Gol nye stavkirke. Ytterligere en kopi, kjent som Stavkirka på Savjord, er under bygging i Beiarn i Nordland. Byggingen er privat finanisert og ble påbegynt i 2005. Denne kirken har en noe mindre målestokk enn originalen. En kopi av Gol stavkirke står også i Scandinavian Heritage Park i Minot, North Dakota i USA. I Norgespaviljongen i Epcot, Orlando er Gol stavkirke Norges landemerke. Kulturminne. Gol stavkirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Nikel. Nikel (russisk: Никель, finsk: Kolosjoki) er en russisk bymessig bosetning med 12 000 innbyggere. Nikel er den russiske bosetningen som ligger nest nærmest Norge (Boris Gleb ligger nærmest med kun Pasvikelva i mellom), bosetningen ligger ca 8 km fra grenselinja, og avstanden mellom Nikel og Kirkenes er bare 40 km. Bosetningen har fått sitt navn etter de store forekomstene av nikkel utenfor byen. Bosetningens eksistens er tett knyttet til det store nikkelverket rett utenfor sentrum som er eid av Norilsk Nickel. Nikel har en jernbanestasjon som er knyttet til Russlands jernbanenett, gjennom Murmansk-stasjonen. Nikel er også kjent for lav levealder og mange luftveisinfeksjoner, som en følge av utslippene fra fabrikken i byen. Innbyggerne anses som fattige, selv i russisk målestokk. Mo i Telemark. Mo er en tidligere selvstendig kommune i Telemark fylke, opprettet som Mo formannskapsdistrikt i 1837. I 1879 ble en del av daværende Tokke kommune, med 6 innbyggere, overført til Mo. 1. januar 1964 ble Mo, som da hadde 1 658 innbyggere, slått sammen med Lårdal til nåværende Tokke kommune. Malm i Nord-Trøndelag. Malm er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke, opprinnelig del av Beitstad, fradelt som egen kommune 1. juli 1913. Malm hadde ved opprettelsen 993 innbyggere. Den 1. januar 1964 ble Malm med 2975 innbyggere slått sammen med Verran til den nye Verran kommune. Åmot IF Fotball. Åmot Fotball (stiftet 19. mars 1919) er fotballavdelingen i Åmot Idrettsforening fra Åmot i Modum kommune. Klubbens A-lag spilte i 2. divisjon i 2006 og 2007, før det ga plassen til Modum FK fra 2008. Laget spiller på Åmot stadion. Stykkgodsskip. Kaffesekker som stykkgods i lasterommet til "Cap San Diego" Stykkgodsskip er skip spesielt tilpasset transport av stykkgods. De har gjerne kraner eller lasteramper for lastebil eller gaffeltruck for å anbringe lasten i skipets rom. Ved utgangen av 2003 hadde verdens flåte av stykkgodsskip en total lastekapasitet på 94,8 millioner dødvekttonn noe som utgjør 11,1 % av den totale verdensflåten. Andelen av verdensflåten har gått sterkt tilbake de siste tiårene (30,2 % i 1970). På én side er det nå større avstand mellom råvareleverandørene og produsentene, derfor fraktes mer råvarer med tørrlasteskip til produserende land. På en annen side har spesialiserte containerskip tatt over store deler av transporten av ferdige varer fra produksjonsstedene til konsumentene. Gjenkjennelse. Stykkgodsskipene finnes i mange ulike varianter avhengig av hvilken spesiell last de er beregnet på. De som har lasteluker på dekk, vil ha kraner for å laste og losse. Disse skipene vil typisk laste sekker eller ruller. Andre igjen vil ha sideporter eller akter- eller baugporter for tilgang til lasterommene. Dette er typisk for kjøleskipene som kjører last på paller inn i lukkede lasterom med kjøleanlegg. Kjent i norske farvann er Nor-Cargo sine lasteskip med styrhus forut, åpne dekk og hekkport. Norske redere. De største norske rederne i dette segmentet er Bergensbaserte redere som Kristian Gerhard Jebsen, Westfal-Larsen og Grieg Billabong. De har stykkgodsskip som lastes gjennom lasteluker på dekk. Nor-Cargo er en annen aktør som opererer skip for norske redere i Norge, mens Green Reefers har kjøleskip for transport av fisk fra Norge til kontinentaleuropa. Lårdal. Lårdal er en tidligere selvstendig kommune i Telemark fylke, opprettet som Lårdal formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1964 ble Lårdal og Mo slått sammen til den nåværende Tokke kommune. Lårdal ligger på nordsiden av innsjøen Bandak. Det er en bygd som ligger noen kilometer fra grensen til Kviteseid kommune. Bandak er en del av Telemarkskanalen, og om sommeren går kanalbåtene MS «Victoria» og MS «Henrik Ibsen» fra Skien til Dalen 6 dager i uken. Båtene stopper i Lårdal dersom noen vil av eller på. I Lårdal er det et oppvekstsenter med barnehage og barneskole, kirke, dagligvarebutikk (BUI), campingplass, marina, gjestebrygge, sesongbakeri og gatekjøkken som holder åpent hver dag i sommersesongen og ellers i noen helger. For øyeblikket bor det mellom 200 og 250 mennesker i Lårdal. Åmot Idrettsforening. Åmot Idrettsforening (stiftet 19. mars 1919) er et idrettslag fra Åmot i Modum kommune. Klubben driver blant annet med driver med allidrett, turmarsjer, boksing, fotball, håndball og langrenn. Fotball. A-laget i fotball spiller i 2011 i 4. divisjon. Didaktikk. Ordet didaktikk kommer fra to greske ord, "didaskein", som betyr å lære, undervise eller klargjøre, bevise og "didakti’ké techné", som betyr undervisningskunst. Ordet blir derfor gjerne oversatt med undervisningslære. Didaktikken befatter seg med tre grunnspørsmål: Undervisningens "hva", "hvordan" og "hvorfor". I pedagogikken finner man en snever og en vid forståelse av didaktikkens innhold. Enkelte avgrenser didaktikk til å bare omfatte undervisningens "hva" og "hvorfor", dvs. en drøfting av undervisningens mål, innhold og begrunnelser, mens "hvordan" man skal undervise reserveres for metodikken, slik at didaktikk og undervisningsmetodikk blir sideordnede begreper. I vid betydning inkluderer didaktikken ikke bare undervisningens mål, innhold og begrunnelser, mens også den praktiske tilretteleggelse og vurdering av undervisningen. Her blir med andre ord undervisningsmetodikken og evalueringen av undervisningen og læringen en del av didaktikken. Denne siste forståelsen er nok den mest vanlige i dag. Enkelte opererer med en teoretisk orientert didaktikkforståelse. En kan finne didaktikk definert som teori om undervisning og teori som anvisning for undervisning, mens andre fokuserer mer på praksissiden og definerer didaktikk som praktisk-teoretisk planlegging, gjennomføring, vurdering og analyse av undervisning og læring. En kan skjelne mellom en analytisk didaktikk og en normativ didaktikk. I den analytiske didaktikken legges det vekt på å forstå det som skjer i undervisningen. I den normative didaktikken er man opptatt av å drøfte idealene for opplæringen og foreskrive prinsipper for valg av innhold og framgangsmåter i undervisningen. En kan også skjelne mellom allmenn didaktikk og spesiell didaktikk. Allmenn didaktikk omfatter problemer som gjelder undervisning generelt, mens den spesielle didaktikken konsentrerer seg om problemer knyttet til undervisning i bestemte fag (i historie, matematikk osv, også kalt fagdidaktikk, yrkesdidaktikk) eller undervisning rettet mot bestemte aldersgrupper (førskoledidaktikk, voksenpedagogikk). I faglitteraturen kan en finne at enkelte inkluderer i didaktikken en drøfting av de spørsmål som i særlig grad er knyttet til oppdragelsen, mens andre skiller ut oppdragelsesteori som et eget fagfelt som krever en egen framstilling. En modell for didaktisk analyse som er mye brukt i Norge de siste tiårene er såkalt didaktisk relasjonstenkning. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (UiB). Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er ett av seks fakultet ved Universitetet i Bergen, og har ca. 2700 studenter. Det blir gitt undervisning på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Fakultetet har åtte institutt som er grunnstammen for forsking og undervisning. Ved fakultetet er det tilsatt ca 500 personer i vitenskapelige og teknisk/administrative stillinger. I tillegg er ca 200 eksternt finansierte stillinger tilknyttet fakultetet. Eksterne lenker. Mat Morten Borgersen. Morten Borgersen (født 12. oktober 1950) er en norsk skuespiller og instruktør, utdannet ved Statens Teaterhøgskole.Debut 1970. Skuespiller ved Rogaland Teater, Trøndelag Teater, Riksteatret, Den Nationale Scene, Oslo Nye Teater, Thalia og TV- teatret. Roller i film og TV. Han var teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen fra 2001 til 2008. Han har tidligere vært teatersjef ved Teatret Vårt og Teater Ibsen. FF Lillehammer. Faaberg Fotball Lillehammer (19. november 1999 – 14. april 2010), mest kjent som FF Lillehammer, var en fotballklubb som ble stiftet som et samarbeidsprosjekt mellom Lillehammer Fotballklubb (LFK) og Faaberg Fotball (FF). Historie. Laget ble startet opp i sesongen 2000 etter en fusjon av toppfotballsatsingen til Faaberg Fotball og Lillehammer Fotballklubb, den 19. november 1999. Den nye klubben FF Lillehammer beholdt Faabergs plass i 2. divisjon, men utropte nytt styre med nye målsetninger. Deriblant visjonen "toppfotball i vinterland". Den første sesongen gjorde de det bra, og vant sin avdeling i 2. divisjon, men de klarte ikke å vinne kvalifiseringen til 1. divisjon. I 2003 rykket de ned til 3. divisjon, men rykket rett opp igjen året etter. I 2005 endte de igjen på nedrykksplass og måtte spille 2006-sesongen i 3. divisjon. De rykket rett opp igjen, før de rykket ned igjen etter 2007-sesongen. I 2009 spilte de igjen 2. divisjonsfotball, og avsluttet sesongen med en sikker 8. plass som ga plass i 2. divisjon i sin siste sesong. Birkebeinerbanden. Birkebeinerbanden var FFLs supporterklubb. Den ble først stiftet som Ballberget (som et ordspill på Balbergkampen, en fjellkolle i Lillehammer), 13. oktober 2008. Det ble senere kjent at en annen lokal klubb, Mesna Fotball, hadde en supporterklubb med et tilsvarende navn. Ved et ekstraordinært styremøte ble det dermed vedtatt at et navnebytte måtte finne sted, og at en folkeavstemning var rette veien å gå. Etter et suverent flertall ble supporterklubben omdøpt til sitt nåværende navn, Birkebeinerbanden, 1. desember 2008. Grunnleggerne var juniorspillerne, og. Realistavisen QED. Realistavisen QED er avis for studentene ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen. Avisen ble startet i 1995 som en søsterorganisasjon til Bergen Realistforening, RF. Etter at RF mistet deler av sin realfagstilknytning, bestemte redaksjonen seg for å fortsette som en fakultetsavis for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen, men delte fortsatt maskoten Hans Majestet Capra Hircus Capra Caprarum og generalforsamling, GF, som de høyeste autoriteter i organisasjonene. I tillegg har QED en gurugruppe som er de eneste som kan overstyre de beslutninger redaktøren tar. Høsten 2008 ble den frigjort fra RFs generalforsamling og er nå uavhengig. Nicolai Cleve Broch. Nicolai Cleve Broch (født 14. november 1975 i Bærum, oppvokst i Oslo) er en norsk skuespiller, som tok eksamen ved Statens teaterhøgskole i 1999. Broch har vært ansatt ved Oslo Nye Teater og Det norske teatret, fra høsten 2005 har han vært ansatt ved Nationaltheatret. Han har gjort seg spesielt bemerket på filmlerretet, og regnes som en av landets fremste, unge filmskuespillere. Han er gift med skuespillerkollega Heidi Gjermundsen og har to barn. Broch var «Shooting Star» ved filmfestivalen i Berlin i 2007. I 2008 spilte han i Torshovteatrets "Et drømspill" samt i filmene "Den siste revejakta" og "Max Manus". Nicolai Cleve Broch er halvbror til skuespilleren Ida Elise Broch. Axel Lindahl. Den svenske fotografen Axel Lindahl (1841-1906) portrettert på 1870-tallet. Axel Theodor Lindahl (født 27. juli 1841 i Mariestad, død 11. desember 1906) var en svensk fotograf som arbeidet i Norge i seks år fra 1883. Hans landskapsbilder holder usedvanlig høy kvalitet. Senere ble en stor del av Axel Lindahls norske bilder overtatt og innlemmet i negativarkivet til den norske fotografen Anders Beer Wilse. Disse har fulgt Wilses fotoarkiv, og tilhører i dag Norsk Folkemuseum. Deler av hans arbeider er tilgjengelig på nettet hos Galleri NOR. Eksempler på norske motiver 1883-1889. Galleriet viser et utvalg Lindahl-fotografier fra blant annet Nasjonalbibliotekets og Norsk folkemuseums arkiver. Aberffraw. Aberffraw er en liten landsby på sørvestkysten av øya Anglesey i Wales, ved vestbredden av elven Ffraw. Fra det 9. til det 13. århundre var stedet sete for prinsen av Gwynedd. Dette endte i 1282, da Llywelyn ap Gruffydd ble drept. Aberffraw var en av de tre fremste kongelige residenser i Wales, ved siden av Mathrafal og Dinefwr. Detr ligger en kirke fra det 7. århundre viet til St. Cwyfan nær landsbyen. Det holdes fortsatt gudstjenester i den om sommeren. Aberffraw har også en strand, og innsjøen Llyn Coron ligger i nærheten. Essex Police. Essex Police er en britisk politistyrke med ansvar for grevskapet Essex i England. Hovedkvarteret ligger i Chelmsford. Kontrollorganet for styrken er Essex Police Authority. Peter Hærem. Peter Lorentzen Hærem (født 1840 i Stavanger, død 1878) var en norsk prest og filantrop. Han stiftet KFUM i Norge og Norges første studenterhjem, Studenterhjemmet i Kristiania (1876). Som sekretær i Lutherstiftelsen ledet han i vesentlig grad det norske indremisjonsarbeidet. Fra 1867 redigerte han en kristelig-politisk avis, "Fædrelandet" (senere "Landsbladet"). Studenterhjemmet. Studenterhjemmet av 1875 ble stiftet av presten Peter Hærem fra Stavanger i 1875. Hjemmet ligger i Underhaugsveien 13, i tilknytning til Homansbyen i Oslo. Arkitekt var Niels Stockfleth Darre Eckhoff. Studenthjemmet er Norges eldste av sitt slag og huser 39 studenter. Tilintetgjørelsesleir. Transport gjennom Europa til utryddelsesleirer. Tilintetgjørelsesleirer, eller på tysk "Vernichtungslagern", er betegnelsen for de konsentrasjonsleirene i Det tredje rikes maktområde hvis funksjon var å avlive mennesker så effektivt som mulig. I tilintetgjørelsesleirene ble mer enn halvparten av ofrene for holocaust drept. I disse leirene ble ingen (eller ikke noen stor del) av de internerte satt i arbeid, men ble myrdet med en gang eller kort tid etter ankomst. Som regel ble de drept med gass i gasskamre, enten karbonmoniksid- (kullos-) eller Zyklon B-gass. De fleste av tilintetgjørelsesleirene lå i Generalguvernementet, den del av det tyskokkuperte Polen som ikke var blitt direkte inkorporert i Det tredje rike. De leirene som oftest refereres til som tilintegjørelsesleire er Auschwitz, Sobibor, Treblinka, Majdanek, Chełmno og Belzec. Konsentrasjonsleire ellers ble i Tyskland kalt "KZ-leire" eller på tysk "KZ-lagern". Arthur Arntzen (politiker). Arthur Arntzen (født 29. april 1906 i Borge i Østfold, død 28. mars 1997) var en norsk politiker og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Arntzen var en aktiv lokalpolitiker, og var medlem av Borge kommunestyre i tre perioder; 1934–1937, 1947–1951 og 1951–1955. I perioden 1955–1958 var han ordfører i Borge kommune. Arntzen var først vararepresentant til Stortinget i perioden 1937–1945, og ble valgt inn som fast representant fra 1945. Han satt i tre perioder, frem til 1957. Arntzen hadde Handelsskole (1928) som sin høyeste utdannelse. I tillegg til en rekke offentlige verv, hadde også Arntzen en rekke verv i Arbeiderpartiet gjennom hele sin politiske karriere. Hans offentlige verv omfatter blant andre vervet som medlem i Helserådet, Ligningsnemnda, Skatteutvalget, Finansutvalget og Foketrygdkomiteen. Han hadde også formannsverv, blant annet i Tiltaknemnda og i Husbanken. Han var også formann i Norsk kommuneforbunds styre i Fredrikstad og Borge kommunale tjenestemannsforbund i hver sin periode. Han var sønn av bruksformann Arnt Edvard Pettersen (1878–1946) og husmor Andrine Dehlin (1875–1947). Lands Museum. Lands Museum er et museum for natur, kultur og historie for Nordre og Søndre Land kommuner i Oppland fylke. Museet ligger i Dokka, ved nordenden av Randsfjorden og Dokkadeltaet naturreservat. Museet ble opprettet i 1927, og gikk i 2004 sammen med Hadeland Folkemuseum i den nye organisasjonen Randsfjordmuseene. Lands Museum er et 40 mål stort senter innen kultur- og naturhistorie som befinner seg i Landregionen. På museets området rundt 40 bygninger, den eldste fra 1630 og den yngste fra ca 1924. Disse er historiske bygninger som gjenspeiler områdets gamle bondekultur gjennom århundrene. Det varierer fra storgårder til husmannsplasser og skogsarbeiderkoier. Blant dem er et hus fra 1700-tallet fra Thomle gård, som har rokokko malerier av kunstneren Peder Aadnes (1739–92). Videre faller en restaurert husmannsplass i Ringelia i Søndre Land, og en uteløe i Dokkadeltaet under museet. Museet spiller også en rolle i Grønvold Sag- og Mølle i Torpa og Ringelia Gamle Skoles venneforening. Museet har et amfi som muliggjør konserter, teater- og filmforestillinger. Dette er også et av stedene der innbyggerne i Land samles 17. mai. Et annet nytt bygg er teateret. Dette ble bygget i forbindelse med markeringen av årtusenskiftet. I museets administrasjonsbygning finnes flere utstillinger, som foreksempel «I beverens rike», «Laft gjennom 1000 år» og «I Fugleperspektiv, om fauna og kulturlandskap». Lands Museum deltar i ulike prosjekter, et eksempel på dette er «Middelalderprosjektet». Dette prosjektets mål er å øke kompetansen innen tradisjonshåndverk som for eksempel lafting. I dette prosjektet arbeider museets ansatte sammen med lokalt fagpersonell, og slik tilføres verdifull kunnskap både til museet og det omliggende distrikt. Lands Museum eier også Brustuen Elektrisitetsverk. Hadeland Folkemuseum. Museets inngangsområde.Hadeland Folkemuseum er et friluftsmuseum i Gran kommune i Oppland, sentralt plassert i kulturlandskapet på Tingelstad. Museet. Hadeland Folkemuseum er regionalt museum for Hadeland, dvs kommunene Gran Lunner og Jevnaker, og er en del av Randsfjordmuseene AS. På friluftsmuseet fins mer enn 30 bygninger fra distriktet samt faste og skiftende utstillinger. Samlingen med hus er i hovedsak fra 1700- og 1800-tallet og de fleste er innredet. Disse inkluderer en husmannsplass fra ca 1850, en Bekkekvern, flere hovedbygninger fra garder, et snekkerverksted, et mekanisk verksted og veveri. Det finnes også rekke permanente utstillinger fra 1950- og 1960-tallet: Skredderverksted, tannlegeutstilling, landhandel, skolestue og ungkarshybel. I sommersesongen vises temporære utstillinger i Arkivbygningen. Museet har egne tilbud for skoler og barnehager. I sommersesongen arrangeres det omvisninger i friluftmuseet og i Tingelstad gamle kirke (St. Petri) ved museumsområdet, og ellers etter avtale. I sommersesongen arrangeres det ulike temadager hvor det inviteres til aktiviteter for voksne og barn. Museet har en museumsbutikk og kiosk. I sommersesongen egner museumsområdet seg godt til en rusletur og piknink, for eksemepl nede ved dammen og urtehagen. I «Dokumentasjonssenter for Hadeland» er det godt tilrettelagt for slektsgranskere og andre som ønsker å finne informasjon om Hadeland. Dokumentasjonssenter for Hadeland. "Dokumentasjonssenter for Hadeland" inneholder bl.a. arkiv, bibliotek og en stor fotosamling. Denne samlingen er godt tilrettelagt for slektsgranskning o.l. Arkivet og lesesalen er åpent 2. torsdag i måneden (ikke juli og august) og etter avtale. Helleristningene ved Møllerstufossen. Helleristningene ved Møllerstufossen er mer enn 6000 år gamle Helleristningene ved Møllerstufossen, er et helleristningsfelt ved Nordsinni i Nordre Land kommune i Oppland. Dette er et felt med veideristninger fra steinalderen. Feltet dekker rundt 20 m² og 12 av figurene er av elg. Den største av figurene er omtrent 90 cm lang og forestiller en elgokse med stort gevir. To små figurer har vært tolket som mennesker. Den ene kan ha en hale, og er derfor isteden forsøksvis tolket som bever. Ristningene ligger rett ved Fylkesvei 33 omtrent 10 km vest for Dokka. De er malt opp og er godt synlige, og området er tilrettelagt med plattformer for besøkende. Eksterne lenker. Møllerstufossen Königlich Preußische Militär-Eisenbahn. thumb Königlich Preußische Militäreisenbahn var en jernbanestrekning mellom Berlin og Kummersdorf respektive Jüterbog. Historie. Den ble bygget etter den fransk-prøyssiske krig for å gi jernbanetroppene øvelsesmuligheter, etter at jernbanens strategiske betydning hadde vist seg svært viktig i den pågående krigen. Den militære jernbanen ble forvaltet av "Königliche Direction der Militäreisenbahn". Den 26. februar 1874 ble det gitt ordre til å bygge banen. Den 45,6 km lange strekningen fra "Berlin Militärbahnhof (Schöneberg)" til "Kummersdorf Schießplatz" kunne åpnes allerede 15. oktober 1875. Den løp frem til Zossen ca. 30 km parallelt med strekningen til Berlin-Dresdener Eisenbahngesellschaft og bøyet deretter av i sydvestlig retning. Den 1. mai 1897 ble den forlenget med ytterligere 25 km frem til "Jüterbog Militärbahnhof". Offentlig transport ble også tillatt på strekningen, mellom Berlin og Zossen imidlertid først fra 1. november 1888. Pionéerstrekning for elektrifisering. Til utprøvelse av elektrisk togdrift ble strekningen elektrifisert i en lengde på 33 km. mellom Berlin-Marienfelde og Zossen av det såkalte "Studiengesellschaft für elektrische Schnellbahnen", som bestod av AEG, Königlich Preußische Eisenbahn-Verwaltung, og Siemens. 1901 ble på denne strekningen første gang en hastighet over 160 km/t oppnådd, og 7. oktober 1903 første gang en toghastighet over 200 km/t. 27. oktober samme år stilte AEGs forsøkstog med 210,2 km/t enda en verdensrekord. Chamissoplatz. ChamissoplatzChamissoplatz, oppkalt etter Adelbert von Chamisso, ligger i Kreuzberg i Berlin, mellom Willibald-Alexis-Straße og Arndtstraße i et gammelt boligområde nær Tempelhof lufthavn. De vakre bygningene ved plassen stammer fra slutten av 1800-tallet, den såkalte Gründerzeit da det var en stor byggeboom i Berlin og andre tyske byer. Hver lørdag holdes et marked for økologiske produkter fra Berlin-Brandenburg-regionen på den østlige delen av plassen Chamissoplatz er populær blant kunstnere og studenter. Pariser Platz. Pariser Platz er en omtrent 1,5 hektar stor kvadratisk plass i bydelen Mitte i Berlin. Den ligger på østsiden av Brandenburger Tor i enden av Unter den Linden. På vestsiden av Brandenburger Tor ligger Platz des 18. März, og videre vestover går Straße des 17. Juni gjennom Tiergarten. Pariser Platz ble anlagt under Fredrik Vilhelm I av Preussen mellom 1732 og 1734 som del av en barokk byplan for utvidelse av Berlin. Plassen ble bebygget med adelspaléer. Dens opprinnelige navn var "Viereck". Sammen med plassene "Achteck" (idag Leipziger Platz) og "Rondell" (idag Mehringplatz) markerte den de nye bygrensene. I 1814 fikk den sitt nåværende navn etter de prøyssiske og allierte troppenes erobring av Paris i befrielseskrigen mot Napoleon Bonaparte. Fra ca. 1850 ble plassen enhetlig ombygget i klassisistisk stil. I sluttkampene av andre verdenskrig i 1945 ble bygningene rundt plassen nesten fullstendig ødelagt og senere fjernet. Brandenburger Tor med kvadrigaen ble sterkt ramponert. Senere ble Berlin delt og plassen var i mange år grenseområde uten spor av tidligere bebyggelse. Etter murens fall startet gjenoppbygging i henhold til Berlins senats retningslinjer for "kritisk rekonstruksjon". Det innebar «blokkrandbebyggelse» i kvartaler og rekonstruksjon i henhold til tidligere tomtegrenser. Plassen er idag helt gjenoppbygd som en lukket plass. Plassens bygninger. Ved plassen, med adresse Unter den Linden 77, ligger også det i 1997 gjenreiste Hotel Adlon. Lisa Tønne. Lisa Tønne (født 21. desember 1977 i Teheran i Iran) norsk standupartist, programleder og skuespiller. Tønne er av iransk opphav. Bakgrunn. Hun ble født under navnet "Forozan Sadogi Nazer" (فروزان صادقی ناصر), men ble forlatt av sine foreldre på et barnehjem i Teheran. Hun var blant de siste adoptivbarn fra Iran som ble adoptert til ikke-muslimske adoptivforeldre. Hun ble hentet av et par fra Trondheim, der hun bodde til hun var 16 år gammel. Lisa Tønne giftet seg i 2007 med programlederen Kyrre Holm Johannesen. Karriere. Tønne debuterte som standup-komiker på utestedet Lille i Oslo i 1999. Hun ble senere programleder i progammet "Tur/retur" på TVNorge. Hun hadde en rolle under riksteatrets turné med showet «Skitt au, sjøl sola har flekker!», og var musikalartist i musikalen "The Space Vixens". Hun spilte rollen «Solfrid» i TV 2-serien "Seks som oss". Hennes solo standupshow med rollefiguren «Ali Reza» har gitt henne en rekke oppdrag. Våren 2010 var Tønne deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald. Viktoria-Luise-Platz. Viktoria-Luise-Platz i Schöneberg i Berlin er en oval plass anlagt i året 1900, som er oppkalt etter prinsesse Viktoria Louise av Preussen (1892–1980), datter av den siste prøyssiske konge og tyske keiser, Vilhelm II. Kvartalet rundt plassen grenser i nord til Bayerisches Viertel, det bayerske kvartalet, og består av besteborgerlige leiegårder ("Mietshäuser"), og har karakter av byvillaer fra gründertiden. Husene overlevet krigen uten større skader. Viktoria-Luise-Platz er et av de mest populære boligområder i den sentrale indre by. Avstanden til Kurfürstendamm er omkring en kilometer. Den feministiske kunstskolen Lette-Verein holder til ved plassen siden 1902. Undergrunnsbane-stasjonen Viktoria-Luise-Platz ble åpnet i 1910. Den ligger ved undergrunnsbanens linje U4, som går fra Nollendorfplatz til Innsbrucker Platz. U-banestasjonen ble tegnet av arkitekten Ernst Deneke. Legfransiskanerne. Legfransiskanerne er en katolsk lekmannsorden som er tilknyttet Fransiskanerordenen. Den består av lekpersoner som er medlem av Den katolske kirke og som har forpliktet seg til å leve i tråd med fransiskansk spiritualitet og som har Frans av Assisi som forbilde. Ordenes kirkerettslige navn er Ordo Fransicanus Saecularis. I Norge kaller ordenen seg fra Lekfransiskanerne. Uformelt kaller medlemmene seg for botsbrødre og botssøstre, etter eksempel fra Frans av Assisi. Ordenen er stor, særlig i Italia, hvor ungdom og unge voksne utgjør hoveddelen av medlemmene. På verdensplan har ordenen over 1 million medlemmer, og er dermed den største lekordenen innen den katolske kirke. Medlemmene avlegger profess (evige løfter), hvor man offentlig lover å leve i fransiskansk ånd og føre en enkel livsførsel. Medlemmene avlegger ikke løfte om sølibat, og kan derfor være gift og stifte familie. I Norge er det 37 lekfransiskanere med avlagt profess. Det er kommuniteter med Lekfransiskanere i Oslo, Lillestrøm, Tønsberg og Bergen. Karbonmonoksid. Karbonmonoksid, også kalt "kullos" og "karbonoksid", med kjemisk formel CO, er en fargeløs, tilnærmet luktfri, brennbar og svært giftig gass. Historie. I 1776 produserte den franske kjemikeren de Lassone CO ved å varme opp sinkoksid ved hjelp av koks, men feilaktig konkluderte han med at det var hydrogengass som ble produsert på grunn av den blåaktige fargen den fikk når den brant. Det var den skotske kjemikeren William Cumberland Cruikshank som i året 1800 fastslo at gassen inneholdt oksygen og karbon, og var en egen kjemisk forbindelse. Rundt 1846 ble den giftige egenskapen grundig etterforsket på hunder av Claude Bernard. Kilder. Karbonmonoksid i luft er først og fremst et resultat av ufullstendig forbrenning av karbon og karbonholdige stoffer, som organisk materiale, ved, bensin, diesel og parafin. Ufullstendig forbrenning kan for eksempel skje ved mangelfull tilførsel av oksygen ved en brann, slik at det dannes CO istedenfor CO2. Vedovner med lite trekk og som kan slippe forbrenningsgassen med CO ut i rommet kan være livsfarlige. Generelt sett er biltrafikk den største utslippskilden i uteluft, slik at CO-forurensning først og fremst kan være et problem i by- og tettstedsluft. Bilkatalysator. Bilkatalysatorer omdanner karbonmonoksid til karbondioksid ved hjelp av en kjemisk reaksjon der CO-holdig eksos blir ledet inn i langsgående celler der et keramisk materiale lar oksygen reagere med karbonmonoksid ved hjelp høy temperatur som følge av varmeovergang fra forbrenningen i motoren. Katalysatoren har høyest effekt når den er gjennomvarm. I motorer der prosessene styres elektronisk, er motoren justert slik at det slippes litt oksygen forbi forbrenningskammeret, oksygen som katalysatoren senere kan benytte ved forbrenning av CO til CO2 og flere andre lignende reaksjoner. Eksempler på slike motorer er moderne mikroprosessorstyrte motorer som dieselmotorer, motorer med fuel injection, med flere. Helseeffekter. Helseeffekter som følge av karbonmonoksid kan forekomme ved innånding av CO. CO binder seg 300 ganger lettere enn oksygen til hemoglobinet i de røde blodlegemene. Ved lav konsentrasjon av karbonmonoksid i lufta vil det aller meste av hemoglobinet være bundet til CO og kan derfor ikke transportere oksygen. Vedkommende vil ikke få tilført oksygen til vevene i kroppen og blir kvalt. Dersom behandling kan gis før døden inntreffer, bør en pasient med kullosforgiftning puste ren oksygen, gjerne i trykkammer, såkalt hyperbar oksygenbehandling. Abrahamsenbreen. Abrahamsenbreen er en isbre på Spitsbergen, Svalbard. Den er en ca. 14 km lang bre fra Holtedahlfonna ned i Woodfjorddalen helt i sørvest på Andree Land. Breen er oppkalt etter Edvard Abrahamsen, som overvintret i Kongsfjorden vinteren 1912 til 1913. Han var senere deltaker på Kurt Wegener (meteorolog og leder for den geofysiske stasjonen i Kongsfjorden og bror til Alfred Wegener) sin ekspedisjon over Spitsbergen for å lete etter Herbert Schröder-Stranz. Adambreen. Adambreen er en isbre på Svalbard. Den er en liten isbre sør for Magdalenefjorden, ved Hoelhalvøya, vest på Albert I Land. Adolfbreen. Adolfbreen er en isbre på Svalbard. Breen ligger på vestsiden av Bockfjorden, nord på Haakon VII Land. Hos Thea. Hos Thea er en gourmetrestaurant på Skillebekk i Oslo. Restauranten åpnet 9. juni 1987 i en gammel slakterforretning. Eier og grunnlegger er Sergio Barcilon. Hos Thea har mottatt flere matpriser, og har fått gode anmeldelser («terningkast» 5 og 6) i de største norske avisene. Agnorbreen. Agnorbreen er en isbre på Svalbard. Den er en 2,5 km lang isbre på nordsiden av Elisebreen, mellom Brattskarvet, Prinsesseryggen og Bolken i Prins Heinrichfjella, vest på Oscar II Land. Breen ligger på. Akademikarbreen. Akademikarbreen er en innlands isbre på Svalbard. Breen ligger øst for Svanbergfjellet og Backlundtoppen, mellom Billefjorden og østkysten av Spitsbergen, sørvest på Olav V Land på grensen til Sabine Land. Akademikarbreen domineres av en rekke nunataker. Den glir over i Kvitbreen i nord, Hochstetterbreen i nordøst, Negribreen i øst, Filchnerfonna i sør og Lomonosovfonna i vest. Breen er ca 500 km² stor. Den har navn etter medlemmene av det Russiske vitenskapsakademi. Terningkast. Terningkast er et uttrykk brukt i norske medier som en poengskala i forbindelse med kritikker. Som en terning strekker poengskalaen seg fra 1 til 6. I trykte kritikker vises ofte poengberegningen som en terning med riktig antall øyne opp. Terningkastet ble introdusert av Arne Skouen i Verdens Gang 31. mars 1952. Mens helt andre poengskalaer er vanlig i andre land (gjerne 1–3, 1–5 eller 1–10), er terningkast med 1–6 poeng etterhvert blitt svært utbredt – og på mange måter standarden – i Norge. Uttrykket ble først brukt i aviser, men har spredt seg til TV, radio og Internett. De mediene som ikke bruker terningkast for å representere skalaen kan bruke emotikoner, prosent, desimaltall eller heltall, hvor sistnevnte gjerne kan minne om et karaktersystem. Det benyttes som konklusjon og sluttresultat i et uttall forskjellige kritikker, fra film- og teateranmeldelser til frossenpizzatester til kjolevurderinger under kongelige bryllup og lignende. Kritikk. Kritikk kommer fra det greske "krinein" som betyr «å (be)dømme» eller «å kunne skjelne» (mellom sant og falsk, mellom det gyldige og det ugyldige) i etisk-politiske og juridiske sammenheng, men også rent allment. Ikke særlig presist kunne man si at det handler om evnen til at felle adekvate og riktige dommer. På norsk kan man snakke om korrekt bruk av dømmekraft. Det står i motsetning til kun å akseptere eller bare forkaste noe. Kritikk er således en vurdering eller bedømmelse, ofte av en kunstnerisk eller vitenskapelig prestasjon. Ideelt sett skal kritikk være åpent granskende, men ordet brukes i dagligtale særlig om bebreidelser og en negativ bedømmelse, for eksempel rettet mot en person, en sak eller et forhold. Kritikk kan mer spesielt bety anmeldelse eller undersøkende omtale for eksempel av et kunstnerisk verk og gjengitt i en avis. Innen presse, kultur og politikk utgjør kritikere en egen yrkesgruppe som er organisert i Norsk kritikerlag. Ofte gis tilsvar til kritikk slik at det utløses diskusjon. Slik meningsutveksling kalles retorikk. Anmeldelser. Kritikk i form av en anmeldelse av for eksempel en bok eller film er mer bedømmende, analyserende og vurderende enn en enkel omtale. En slik kritikk kan være formulert som en avisartikkel, en TV-reportasje, et «terningkast», men, ved andre forhold, også i form av en kommisjon og en uttalelse. Terningkast eller tallvurderinger brukes for det meste om produkter eller kulturbegivenheter og er en oppsummering av vurderingen som formidler konklusjon og dommen på en umiddelbar måte. Enkelte hevder imidlertid at kritikk av særlig kunstneriske prestasjoner ikke kan sammenfattes på en tilfreddsstillende måte i et enkelt tall eller terningkast. Vitenskapelige kritikker publiseres gjerne i vitenskapelige tidsskrifter som lengre artikler. Ris og ros. Når kritikken retter seg mot en person, kan den ha mange ulike former og motiver. Ris og ros brukes ofte for å hedre eller mobbe personer, og da er graden av saklighet et kriterium for å vurdere om kritikken er berettiget eller ikke. Slik kritikk fremkommer ofte i diskusjoner mellom likeverdige personer eller i f.eks. arbeidslivet der den ene parten dominerer. Krass kritikk kan være straffbart dersom den inneholder diskriminering av rase, kjønn eller andre personlige egenskaper. Ulike former for kommunikasjon er et fagfelt innenfor psykologien. Saklig diskusjon. Filosofen Arne Næss' normer for en saklig diskusjon Eksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument. Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål. Flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken. Dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for. Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon. Eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler. Friede Springer. Friede Springer (født 15. august 1942 i Oldsum på Föhr) er en tysk forlegger og enke etter Axel Springer. Hun var datter av en gartner, og arbeidet som barnepike i Springer-huset, før hun innledet er kjærlighetsforhold med Axel Springer. I 1978 ble hun Springers femte kone. Etter mannens død i 1985 arvet hun, sammen med hans barn og barnebarn fra tidligere ekteskap, Springers medieimperium og ble direktør for både Axel Springer Verlag og Springer-Holding. Friede Springer eier 55 % av aksjene i Axel Springer AG (pr. 2003) og er nestleder i styret. Ifølge Forbes har hun en privatformue på ca. 2,2 milliarder amerikanske dollar, eller omkring 14 milliarder norske kroner. Den 12. juli 2004 fikk hun den bayerske fortjenstorden. Peugeot 307. Peugeot 307 er en liten familiebil som ble produsert av den franske bilprodusenten Peugeot. Modellen ble lansert i 2001, og vant Årets Bil i Europa i 2002. Bilen ble i 2007/2008 erstattet av Peugeot 308. Historie. 307 ble opprinnelig presentert som prototypen «307 Prométhée» i 2000. Produksjonsmodellen ble presentert i Europa i 2001 som en etterfølger til den ekstremt vellykkede Peugeot 306, som ansees som den beste bilen i sin klasse fra den ble lansert i 1993 og frem til Volkswagen Golf Mk4 ble lansert i 1997. Design. 307s plattform er en videreutvikling av forgjengerne, og ble delt med Citroën Xsara. 307 videreførte Peugeots nye designspråk, som tidligere hadde blitt vist på Peugeot 206 og Peugeot 607. Med sine store frontlykter og bratte panser og frontrute var 307 en stor videreutvikling fra sin forgjenger. Karosserivarianter. Ved lanseringen kom 307 som tre- og femdørsutgaver, og i 2002 ble modellutvalget utvidet med to stasjonsvogner, kalt "307 Break" og "307 SW". Utvendig er de nesten identiske, bortsett fra SW-versjonens sølvgrå takstativ og store panorama-takvindu som standard. Innvendig er 307 Break en konvensjonell stasjonsvogn, mens SW har en valgfri tredje seterad, slik at den blir mer fleksibel. 307 CC, en cabriolet med avtagbart ståltak, ble lansert i 2003. I 2004 ble en firedørs sedan-versjon av 307 lansert i Kina. 307 blir produsert for det kinesiske markedet av Dongfeng Peugoet-Citroën Automobile. Modellen blir også bygget i Argentina (siden 2006), og lanseres på det spanske markedet høsten 2006. Ansiktsløftning i 2005. I 2005 fikk modellen en ansiktsløftning, som inkluderte oppgraderte frontlykter og et nytt panser. Bilen fikk også en annerledes støtfanger foran med større luftinntak. Innvendig ble materialer av høyere kvalitet brukt. Ved samme anledning ble 8-ventilede dieselmotorer byttet ut med de nye 1,6-liters dieselmotorene. 307 i rally. Peugeot 307 WRC, en WRC-bil basert på 307 CC, erstattet 206 WRC i World Rally Championship i 2004. Bilen har tatt tre WRC-seire, men ble tatt ut av rally da PSA Peugeot Citroën trakk seg fra WRC etter 2005-sesongen. Den sto på toppen av pallen i Rally Finland i 2004 og 2005, samt i Rally Japan i 2005, alle gangene med Marcus Grönholm bak rattet. Også norske Henning Solberg har rattet en 307 WRC i verdensmesterskapet i rally. Bård Vegar Solhjell. Solhjell i debatt under NHOs årskonferanse 2011. Bård Vegar Solhjell (født 22. desember 1971 i Kristiansand) er en norsk politiker (SV). Han er siden 23. mars 2012 Norges miljøvernminister i Jens Stoltenbergs 2. regjering. Solhjell har vært innvalgt på Stortinget for Akershus siden 2009. Høsten 2011 utga Solhjell boka "Solidaritet på ny", hvor han skisserer sine tanker og visjoner for SVs videre utvikling. Her presenterer han det rødgrønne regjeringssamarbeidet som et langsiktig strategisk prosjekt som bør videreføres uavhengig av valgresultat. I tiden omkring utgivelsen trakk han seg som partilederkandidat og overlot den interne kampen om ledervervet til Audun Lysbakken og Heikki Holmås. Etter at Lysbakken trakk seg fra regjeringen våren 2012 trådte Solhjell inn igjen som statsråd, denne gang som miljøvernminister. Han ble også medlem av Regjeringens underutvalg, sammen med Arbeiderpartiets og Senterpartiets ledere. Solhjell ble dermed SVs reelle lederskikkelse i regjeringen, og han er formelt statsminister Jens Stoltenbergs stedfortreder. Bakgrunn. Solhjell er oppvokst i Naustdal i Sogn og Fjordane. Han er utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, med fagkretsen sosiologi, sammenlignende politikk og idéhistorie. I skoleåret 1990–1991 arbeidet Solhjell som ufaglært lærer ved Instedalen skule i Naustdal, og i 1995 var han ansatt i Posten i Bergen. I tillegg har han jobbet på postkontor i Oslo og en kort periode i Danmark. Solhjell er en habil sjakkspiller. Politisk liv. Solhjell var nestleder i Sosialistisk Ungdom fra 1992 til 1994, deretter ble han politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe. Han har vært sentralstyremedlem i Sosialistisk Venstreparti siden 1999. Mellom 2001 og 2005 var han partisekretær i SV. I perioden 2002 til 2005 var han medlem av Kringkastingsrådet. Fra 1992 til 1993 var Solhjell rådsmedlem i organisasjonen Nei til EU. Han ble valgt til nestleder for SV 25. mars 2007. Valget skjedde på under en kampvotering på partiets landsmøte, der Solhjell fikk 114 stemmer og motkandidaten Ingrid Fiskaa 90 stemmer. Ved stortingsvalget 2009 ble Solhjell valgt inn fra Akershus, og han trådte like etter ut av regjeringen. På Stortinget er han andre nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen og parlamentarisk leder for SVs gruppe. Den 23. mars 2012 tok han over som Norges miljøvernminister i Jens Stoltenbergs 2. regjering, etter Erik Solheim. Solhjell i media. Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland uttalte til NRK bare timer før utnevnelsen av Solhjell som skolestatsråd at hun hadde nettopp Bård Vegar Solhjell på sin ønskeliste som Øystein Djupedals etterfølger. Jiehkkevárri. Jiehkkevárri (også kjent som "Jiekkevarri" eller "Jiekkevarre") er det høyeste fjellet i Troms på 1834 moh. Toppen er kjennetegnet av en stor brekuppel som i tillegg til fjellets beliggenhet gjør toppen fysisk, men ikke teknisk, krevende å bestige. Fjellet er det høyeste og mest dominerende i Lyngsalpene, og kan sees på lang avstand. Fjellet er det nest høyeste i Norge ut fra en primærfaktor på 1736 meter (etter Galdhøpiggen). Jiehkkevárri er et av de fem fjellene i Skandinavia som har primærfaktor over 1000 m og sekundærfaktor over 100 km. Parmalat. Parmalat SpA er et italiensk meieri- og matvareselskap som nær ble slått konkurs sent i 2003. Selskapet var i sin tid Europas største meieriselskap. Selskapet hadde fabrikker i flere land og hadde om lag 140 fabrikksteder og om lag 36 000 ansatte på verdensbasis. Om lag 5 000 italienske bønder hadde leveranser til selskapet. Selskapet ble etablert i 1961 av Calisto Tanzi da han etablerte en liten pasteuriseringfabrikk i Parma i Italia. De neste førti årene ekspanderte selskapet til å bli et selskap som drev med blant annet meieriprodukter, bryggerier og bakerier i seks land. Selskapet ble notert på børsen i Milano i 1990 og ekspanderte videre innen reiseliv (ParmaTour) og TV (Odeon TV), og eide også fotballklubben Parma. Selskapet hadde på slutten operasjoner i 30 land. I 2003 ble det kjent at selskapet hadde trikset med regnskapene. Dette hadde skjedd gjennom forfalskning av dokumenter i selskapets stråselskap Bonlat på Cayman-øyene. Italias statsminister Silvio Berlusconi nedsatte som en følge av dette en kommisjon som skulle granske forfalskningene. Pyinmana. Pyinmana er en by som ligger sentralt i Burma (Myanmar), med omtrent 97 400 innbyggere (2005 est.) Den nybygde byen Naypyidaw 3 km vest for Pyinmana er Burmas administrative hovedstad etter en beslutning av landets styrende militærjunta i november 2005. Flyttingen av hovedstad. Militærjuntaen som styrer Burma flyttet landets hovedstad fra Yangon til Pyinmana den 7. november 2005. Grunnene som ligger bak flyttingen er svært uklare, men den offisielle begrunnelsen er at byen er mer sentral og har en geografisk plassering som er mer tjenlig for landets behov. Det har vært antydet at flyttingen er grunnet i ordrer fra general Than Shwes personlige astrolog. Syd Barrett. Roger Keith Barrett, mest kjent som Syd Barrett (født 6. januar 1946 i Cambridge, England, død 7. juli 2006 i Cambridgeshire, England), var en av grunnleggerne av det britiske rockebandet Pink Floyd. Han var bandets første frontfigur, som låtskriver, gitarist og hovedvokalist. Selv om hans musikkarrière var kort på grunn av psykiske problemer og utstrakt misbruk av det narkotiske stoffet LSD, har hans påvirkning på artister fra 1960-tallet og senere generasjoner vært meget stor. Hans bandkollegers senere suksess og hans mystiske forsvinning fra rampelyset har bidratt til at det i starten av det 21. århundre fortsatt er en meget stor interesse rundt Barrett. Syd Barrett vokste opp i et hjem hvor hans talent for musikk og maling ble oppmuntret. Han oppdaget tidlig rock, men jazz var på denne tiden den mest toneangivende musikksjangeren og tenåringsguttene snek seg inn på den lokale jazzklubben, hvor båndene til kretsen rundt Pink Floyd ble knyttet. Sammen med skolekameraten David Gilmour brukte han all ledig tid på skole og fritid til å øve på gitar. Da han i tenårene sammen med Gilmour besøkte en konsert med Bob Dylan var Syd Barrett som besatt. Han gikk hjem og skrev en låt som ble innspilt i 1970 som «Bob Dylan Blues», men som først ble utgitt på samlealbumet ' i 2001. Pink Floyd. Etter at Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright i et års tid hadde mislyktes med å starte et levedyktig band, kom de tre i kontakt med Syd Barrett og gitaristen Bob Klose i 1965. Barrett hadde på dette tidspunktet flyttet til London for å begynne på kunstcollege, og videreutvikle sine evner som maler. Barrett gav bandet navnet «The Pink Floyd Sound» etter de to amerikanske bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council. Barrett skrev de fleste av bandets låter, men det var først da Bob Klose mot slutten av 1965 forlot bandet, som nå bare het «The Pink Floyd», at Barrett også ble sologitarist. Etter hvert ble også «The» sløyfet fra bandnavnet. Pink Floyd ble i løpet av kort tid et stort navn på mange av Londons undergrunnsscener og etter at de fikk kontakt med managerene Peter Jenner og Andrew King, fikk Pink Floyd platekontrakt med EMI-selskapet Harvest. Barrett skrev låtene til bandets to første singler, «Arnold Layne» og «See Emily Play»,som kom på henholdsvis 20. og 6. plass på de britiske singlelistene. Han skrev 8 av 11 låter alene, og bidro sammen med resten av bandmedlemmene på ytterligere to til Pink Floyds debutalbum "The Piper at the Gates of Dawn" som ble utgitt i 1967. Albumet blir den dag i dag regnet som en milepæl innen psykedelisk musikk. Men allerede på denne tiden var det klart at suksessen var i ferd med å bli for mye for Syd Barrett. På konserter kunne hans utilregnelige oppførsel føre til at det nesten var umulig for bandet å opptre. På en konsert sto Barrett og stirret tomt ut i luften mens han spilte samme akkord hele tiden. Etterhvert fikk Pink Floyds trommeslager Nick Mason hentet inn Barretts gamle venn fra Cambridge, David Gilmour, som det femte medlemmet. Først var det meningen at Gilmour skulle fylle inn for Barrett under konsertene. Etter en stund sluttet Pink Floyd å ta med Barrett på konserter, men de håpet fremdeles at han kunne bidra som låtskriver på albumene. Likevel skrev han sangen «Jugband Blues» til Pink Floyds neste album "A Saucerful of Secrets" samtidig som han spilte på noen av de andre låtene. Bandet spilte også inn «Vegetable Man» og «Scream Thy Last Scream» til albumet, men disse ble utelatt på grunn av de dystre tekstene. Barrett hadde også en skisse til en fjerde sang til "A Saucerful of Secrets", men da bandet skulle øve inn «Have You Got It Yet» endret han tekst og melodi hver gang de kom til refrenget. Dette var det som fikk begeret til å renne over for de andre bandmedlemmene, har Roger Waters senere fortalt. Solokarriere. De andre bandmedlemmene glemte aldri Syd Barrett, og da han skulle lage sitt første soloalbum "The Madcap Laughs" var David Gilmour produsent, med god hjelp fra Roger Waters, under siste del av innspillingen. Også Malcolm Jones og Peter Jenner bidro som produsenter på et album der innspillingene startet i slutten av 1968. Det ble først utgitt i januar 1970 og nådde en 40. plass på de britiske hitlistene etter generelt gode anmeldelser. Tekstene på albumet bekrefter Barretts fascinasjon for en drømmende verden med et figurgalleri som få andre kunne ha kommet opp med. Allerede i februar samme år startet innspillingen av det andre soloalbummet som rett og slett fikk navnet "Barrett". Gilmour var igjen produsent, denne gang sammen med Richard Wright. Gilmour har senere fått kritikk for måten han produserte albumene på, fordi han tok vare på flere ubrukelige opptak av Barrett. Disse har i re-mastrede versjoner blitt utgitt i offisielle versjoner, og mange mener at Barrett blir hengt ut istedenfor at intensjonen om å gi en mer autentisk opplevelse av opptakene blir oppfylt. "Barrett" som ble utgitt i november 1970 klarte i motsetning til forgjengeren ikke å nå opp på albumlistene i Storbritannia. Deprimert av dette og sin generelle tilstand, flyttet Barrett hjem til sin mor i Cambridge. Han forsøkte en kort periode å komme tilbake som musiker i bandet Stars i 1972 og gjorde noen spede opptak til et soloalbum i 1974. Gjennom 70-tallet bodde han periodevis i et leilighetskompleks i London, men etter 1981 flyttet han for godt hjem til sin mor i Cambridge. Senere år. De siste 30 årene brukte Barrett stort sett tiden på å male, mens han levde et enkelt liv. Han elsket også å stelle i hagen. Han brukte utelukkende sitt fødenavn: Roger Keith Barrett. På grunn av Pink Floyds globale suksess, og inntektene fra royalties, led ikke Barrett noen økonomisk nød. Hans søster, som hadde best kontakt med ham på hans eldre dager, var blant familiemedlemmene som ba om at offentligheten respekterte hans ønske om å få gå videre med livet sitt i fred. Det skjedde riktignok bare i liten grad. Stadig vekk forsøkte media og fans å komme i kontakt med Barrett, men de ble i de aller fleste tilfellene avvist. Video filmet i skjul blant buskene rundt hjemmet hans og mens han tok sine daglige turer for å kjøpe aviser ble solgt på internett. Så sent som i forkant av Live 8-konserten ble det publisert ferske bilder av Barrett i britiske aviser, tatt på gaten i Cambridge. Pink Floyd. Det er neppe noen andre som har vært mer påvirket av Syd Barrett enn de gamle bandkameratene i Pink Floyd. Albumet "Wish You Were Here" er i stor grad en hyllest av Syd Barrett, spesielt gjennom tittelsporet og på «Shine On You Crazy Diamond», der de første bokstavene i de første, tredje og femte ordet kanskje ikke er noen tilfeldighet. Det som derimot var en tilfeldighet, var vedkommende som dukket uanmeldt opp under innspillingene av låten i Abbey Road Studios 5. juni 1975: Syd Barrett. Men den overvektige mannen med det glattbarberte hodet som gikk og bar på en tannbørste var ikke lett å kjenne igjen, selv for tidligere nære venner. Roger Waters og Richard Wright var de som først så hvem han var. David Gilmour var i ferd med synge bakgrunnsvokalen på «Shine On...», og har fortalt at de fikk sjokk av opplevelsen. Syd Barrett hadde kommet for å fortelle at han var klar for å slutte seg til gruppen igjen. Men det var et tilbud som selv ikke han tok alvorlig. Han forlot innspillingsstudioet. Det var siste gang hans forhenværende bandkolleger så ham. Roger Waters har i senere intervjuer ikke lagt skjul på at han gråt etter denne opplevelsen. Også på Pink Floyds dobbeltalbum "The Wall" er hovedpersonen Pink delvis basert på Syd Barretts skjebne. Da David Gilmour holdt en halvakustisk konsert i 2001 fremførte han «Terrapin» fra Barretts soloalbum "The Madcap Laughs". Da han fulgte opp med en miniturné i 2002 spilte han en jazzinspirert versjon av «Dominoes» fra "Barrett". Da et gjenforent Pink Floyd spilte under Live 8 2. juli 2005 i London sa Roger Waters under introen av «Wish You Were Here»: – Vi gjør dette for de som ikke kunne være tilstede her i kveld, og selvsagt spesielt for Syd. Cover. Flere artister har gjort coverversjoner av Syd Barrett-låter de siste-årene, som R.E.M. David Bowie, The Jesus and Mary Chain, Robert Smith (fra The Cure), The Smashing Pumpkins, Julian Cope, My Bloody Valentine, Captain Sensible (fra The Damned) og Robyn Hitchcock. Disse og flere andre artister har ikke lagt skjul for sin fascinasjon og beundring for Syd Barrett. Skuespilleren Johnny Depp sa i 2005 at han har planer om å lage en film som tar utgangspunkt i Syd Barretts liv. Død. Fredag 7. juli 2006 døde Roger Keith Barrett i all stillhet. Først fire dager senere ble meldingen om dødsfallet offentliggjort verden over. Barrett hadde i mange år slitt med sviktende helse grunnet en diabetes 2 han ikke pleiet ordentlig, men dødsårsaken var kreft i bukspyttkjertelen, noe som ble diagnostisert for sent for behandling i mai 2006. Begravelsen fant sted i det private rom – helt i henhold til hvordan han hadde levd den siste halvdelen av sitt liv. Annie Borckink. Anna Johanna Geertruida Maria (Annie) Borckink (født 17. oktober 1951 i Hupsel) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Etter en mangeårig karriere uten toppresultater slo hun til under Vinter-OL 1980 i Lake Placid ved å ta gull på 1500 meter, der Natalja Petrusiova var den store forhåndsfavoritten. Ria Visser gjorde dagen enda større for nederlenderne, ved å ta sølvmedaljen. Motorsykkeldagbøkene. «Motorsykkeldagbøkene» er en argentinsk spillefilm fra 2004 som baserer seg på Ernesto Guevaras egne nedtegnelser fra turen han og kameraten Alberto Granado gjennomførte da Guevara var 23 år og før han ble Che. På vei ned til en koloni for spedalske reiste biokjemikeren Granado og legestudenten Guevara gjennom Argentina, Chile, Peru og Brasil. Opplevelsene dannet grunnlaget for deres revolusjonære ideer. Om filmen. Che Guevaras "«The Motorcycle Diaries: A Journey around South America»" er ikke eneste litterære forelegg for filmen. Ches reisefølge Alberto Granado lever fortsatt på Cuba, og hans erindringsbok," «'With Che Through Latin-Amerika»", danner også grunnlaget for José Riveras filmmanus. Filmen vant også Oscar for beste sang for låta "Al otro lado del río". Danske Kancelli. Danske Kancelli var frem til grunnlovens innføring i 1848 det eneste regjeringskontor for kongeriket Danmark, og ekspederte alle statssaker. Under Danske Kancelli var en særlig avdeling rentekammeret, som sto for statens finanser. Under den dansk-norske personalunionen var Danske Kancelli regjeringskontor for begge kongerikene Danmark og Norge. Saker vedrørende hertugdømmene Slesvig og Holsten ble ekspedert av Tyske Kancelli. Hertugdømmene. Hertugdømmene er en ofte benyttet fellesbetegnelse for Slesvig og Holstein etter at Holstein i 1474 ble et hertugdømme i likhet med Slesvig. I perioden 1815–1864 dekket betegnelsen også Lauenburg. Hertugdømmet Slesvig var et dansk len, mens hertugdømmene Holstein og Lauenborg var tyske len. Den danske kongen var dermed både hertug eller medhertug og lensherre i hertugdømmet Slesvig, mens han som hertug eller medhertug i Holstein måtte hylle den tyske keiser. Wilhelm Hensel. Wilhelm Hensel (født 6. juli 1794 i Trebbin; død 26. november 1861) var en tysk maler. Han var sønn av en protestantisk prest. Han var først lærling ved den kongelige bygningsskolen i Berlin, men viet seg senere til malerkunsten. Hans studier ble avbrutt av befrielseskrigen mot Napoleon, hvor han deltok som frivillig. To opphold i Paris benyttet han for å gjøre seg kjent med kunsten i byen. Mot slutten av krigen gjorde han stor suksess som dikter, særlig med verker som "Bundesblüten" (Berlin 1816) og lystspillet "Ritter Hans", noe som nesten gjorde maleriet overflødig for ham. Men familieforhold gjorde at han måtte tenke mer på erhverv enn utdannelse, og han malte og tegnet derfor portretter, tegninger for almanakker og leverte også til en sal i Königliches Schauspielhaus fremstillinger av berømte tragedier og teatergruppene ved hoffestspillet "Lalla Rookh". I 1825 reiste han med kongelig understøttelse til Italia, hvor han beskjeftiget seg med utførelsen av en kopi av Rafaels forvandling og med et stort eget bilde, "Christus und die Samariterin". Fra denne tiden stammer også hans "Vittoria Caldoni von Albano", som tar avskjed fra sine venninner for å gå i kloster. 1828 reiste Hensel tilbake til Berlin, ble kongelig hoffmaler, professor og medlem av Kunstakademiets senat. Hans kunstneriske virksomhet ble avbrutt 1848 da han ble sjef for det væpnede kunstnerkorps og ivrig engasjerte seg i det konservative partiets organisasjon. Han døde 26. november 1861. Fontane har i sitt siste kapitel i "Wanderungen durch die Mark Brandenburg" gitt ham et litterært minnesmerke. Til hans hovedverker hører: "Christus in der Wüste", "Kaiser Wenzel", "Italienische Landleute am antiken Brunnen", "Mirjam den Reigen der Jungfrauen eröffnend" (1836), "Christus vor Pilatus" (1834, Garnisonkirche zu Berlin), "Der Herzog von Braunschweig vor der Schlacht bei Quatrebras auf dem Ball zu Brüssel". Hensel lavet særlig tegninger i stift og sepia samt raderinger, f.eks. til Johann Ludwig Tiecks "Genoveva" og "Phantasus". Kjent er hans over 1000 tegninger av berømte samtidige under Berlins romantikk. Han var gift med komponisten Fanny Mendelssohn, søster av Felix Mendelssohn. Mens hans kones far og bror hadde en konservativ innstilling til kvinner som gjorde egen karrière, var Wilhelm Hensel mer liberal og støttende overfor sin kone i dette henseende. Hans søster Luise Hensel var en på sin tid meget lest religiøs dikter. Alfred Enoch. Alfred Enoch (født 31. desember 1988) er en britisk skuespiller. Han er mest kjent for rollen som «Tommy Ding» i "Harry Potter"-filmene. Faren hans er William Russell, som er kjent fra TV-seriene "The Adventures of Sir Lancelot" og "Doctor Who". Frances de la Tour. Frances de la Tour (født 30. juli 1944 i Bovingdon i Hertfordshire, England) er en engelsk skuespiller best kjent for rollen i den britiske situasjonskomedien "Rising Damp" fra 1970-tallet, og også anerkjent for sine kritikerroste teaterroller. For den yngre generasjon er hun kanskje mest kjent for rollen som «Madame Maxime» i "Harry Potter og Ildbegeret" (2005). Helsingør. Helsingør er en by i Danmark og senter for Helsingør kommune. Byen har 35 000 innbyggere av kommunens totale 61 000. Den ligger på Sjælland ved den smaleste delen av Øresund. Havnen har bilferge til Helsingborg i Skåne. Helsingør utgjør sammen med København den danske del av Øresundsregionen. Helsingør er Harstads vennskapsby. På engelsk kalles byen av og til Elsinore, som i Shakespeares skuespill "Hamlet". Historie. Helsingør er opprinnelig plassert på den ytterste spissen av Nordsjælland, på en liten stripe hevet landjord fra siste istid. Byen nevnes første gang i 1231 som en liten by ved Flynderborg. I 1426 får byen utvidede byrettigheter av Erik av Pommern, som samtidig flyttet bebyggelsen til området omkring Sankt Olai-kirken. Omkring samme tid innførtes Øresundstollen, hvilket betød en kraftig stigning i handelen i Helsingør. Tollen gikk direkte til kongen, men når skipene allikevel skulle legge til for å betale toll, kunne de likeså godt proviantere. Øresundstollen har hatt en avgjørende innflytelse på Helsingørs historie. Slottet Krogen ble anlagt som en direkte følge av den. På 1500-tallet gjennomgikk slotet om omfattende ombygging og ble samtidig omdøpt til Kronborg. Helsingør ble på den måten avhengig av skipsfarten på godt og ondt. I krigs- og ulykkestid kunne det umiddelbart merkes i Helsingør, som for eksempel ved pesten i 1710–1711 som drepte 1/3 av byens innbyggere. Til gjengjeld kom de utenlandske idéene raskt til Helsingør i kraft av den omfattende kontakten med utenlandske handels- og sjøfolk som Øresundstollen gav. Påvirkningen kan idag blant annet ses på mange bygninger omkring i Helsingør. Øresundstollens opphevelse i 1857 satte byen i dyp økonomisk krise, da skipene ikke lenger behøvde å ankre opp for å betale toll. Men allerede i 1882 begynte et nytt kapittel i Helsingørs historie, da S åpnet. Dette ble startskuddet til industrialiseringen i Helsingør. I 1892 ble fergeforbindelsen til Helsingborg åpnet, og da Kystbanen åpnet i 1897, ble Helsingør til et trafikknutepunkt til resten av Skandinavia. I 1930-årene vokste Helsingørs befolkning betraktelig og byens areal ble tredoblet frem til 1970-tallet. Arkitektur. Helsingør har vært forskånet for store branner; derfor består en stor del av sentrum i dag av hus fra 1500-1800-tallet. Det er især de to store kirkebygningene som dominerer Helsingør. Byens domkirke, Sankt Olai-kirken er byens eldste bygning, de eldste delene av kirken stammer fra 1200-tallet, da den var på størrelse med en liten romansk landsbykirke. Kirken som den står i dag er imidlertid fra 1559. Kirken er bemerkelsesverdig på grunn av de mange innvendige utsmykningene, hvoriblant kalkmaleriene og prekestolen bør fremheves. Ved siden av domkirken finnes Karmelitterklosteret, som i dag står som det best bevarte klosteranlegg i hele Norden. Især imponerende er de nyrestaurerte kalkmaleriene og orgelet, som stort sett ser ut som det gjorde i 1660-årene, da den berømte organisten Diderich Buxtehude spilte på det. Helsingør er blant annet hjemsted for LO-skolen og Den Internationale Højskole. Helsingør Theater. Det gamle teatret er revet. Det ble gjenoppbygd i 1961 i Den Gamle By i Århus, hvor det i dag brukes til kulturelle begivenheter. Transport i Latvia. Jernbane. Jernbane i Latvia faller inn under Latvijas dzelzceļš, et statlig eid aksjeselskap. De har elektrisk lokaltog i Riga-området og dieseldrevne tog ellers. Fra Latvia er det mulig å ta tog til Estland, Litauen og Russland. Fra Riga går det ekspresstog til Moskva. I Rēzekne øst i landet krysser jernbanelinjen Riga-Moskva linjen Warszawa-St. Petersburg. Den første jernbanen i Latvia (og i de baltiske stater) ble åpnet 25. desember 1861 mellom Riga og Daugavpils. Den linjen var 217 km lang. Latvia var da en del av Russland, og nøt godt av utbyggingen av jernbanenettet i det russiske tsardømmet, som hadde åpnet med strekningen Moskva-Petersburg i 1851. Grunnen for å åpne denne strekningen var at det hadde blitt mindre farbart i elva Daugava, hvor gods som ble skipet ut via Riga ble fraktet. En jernbane ble da bygget av et privat aksjeselskap med statlige garantier. Byggingen foregikk fra 1858, hovedsakelig med britisk ekspertise. I hovedstaden Riga har det vært trikk fra 1882. Havneanlegg. Havna i Riga mellom 1890–1900 Lyngsalpan. Lyngsalpan (også kalt Lyngsfjellan) er et fjellområde i kommunene Balsfjord, Lyngen, Storfjord og Tromsø, alle i Troms fylke. Området er vernet som Lyngsalpan landskapsvernområde, som utgjør størstedelen av Lyngenhalvøya. I den sørlige delen ligger Jiehkkevárri (1833 moh), som også er det høyeste fjellet i Troms. Galleri. Panoramabilde av Lyngsalpene sett fra ferga Breivikeidet-Svensby Trangviksposten. "Trangviksposten" var et norsk vittighetsblad i form av en fiktiv lokalavis, forfattet av redaktør Jacob Hilditch og utgitt i "Aftenposten"s søndagsnummer fra 1899 til 1907. "Trangviksposten" er en satire over norske lokalaviser og de sosiale forholdene i norske småbyer slik det må ha fortonet seg de siste tiårene av 1800-tallet. Det fiktive «Trangvik» ligger tilsynelatende, slik man kan lese mellom linjene i "Trangviksposten", et sted ved kysten mellom Horten og Kristiansand. "Trangvikspostens" redaktør «Syvertsen» fører en daglig kamp mot sin argeste konkurrent, «Trangvik Tidende». Ut over parodien inneholder "Trangviksposten" også elementer av småbyens kollektivbiografi, slik en også finner det i diktsuitene "Spoon River Anthology" av Edgar Lee Masters og "Om desse steinane tala" av Ola Jonsmoen. "Trangviksposten" er kommet i bokform i flere utgaver, første gang 1900. Et utvalg ble utgitt av Den norske Bokklubben i 1980, redigert av Mentz Schulerud. "Trangviksposten" ble illustrert av Øyvind Sørensen, Th. Kittelsen, og Olaf Gulbransson. Xine. Xine er et filmavspillingsprogram basert på XMMS. Det spiller de aller fleste filmformatene, flere enn Windows Media Player. Xine er inkludert i Linuxdistribusjonen Knoppix. Parissalongen. Edouard Dantan, motiv fra Salongen i 1880. Parissalongen, Parisersalongen eller bare Salongen, på fransk Salon de Paris, var en årlig utstilling i Paris som skulle vise det nyeste innen samtidskunsten. I perioden fra 1784 til 1890 ble den arrangert hvert eller hvert annet år og var da den viktigste faste kunstbegivenheten i verden. Siden oppstod det konkurrende utbryterutstillinger, og Salongen skiftet navn og profil. Historikk. Salongen ble organisert første gang i 1667, etter initiativ fra Ludvig XIV, for å fremvise det franske hoffets kunstneriske smak. Fra 1725 ble Salongen vist i Louvre, og utstillingen fikk fra da av sin offisielle betegnelse "Salon de Paris". Salongen ble den fremste autoritet for kunstnere i hele Europa utover på 1700- og 1800-tallet, og det ble ansett som en stor ære og et viktig karriereskritt å få stille ut her. Også norske kunstnere, som Edvard Munch, Christian Skredsvig og Frits Thaulow stilte ut på Salongen (Skredsvig oppnådde også, som eneste norske kunstner noensinne, å bli tildelt den prestisjefulle gullmedaljen ved utstillingen i 1881). Utover på 1800-tallet ble Salongen mer og mer forbundet med en konservativ og akademisk smak, og ble kritisert av stadig flere kunstnere. Både de franske realistene og impresjonistene opplevde å bli refusert av juryen gjentatte ganger, noe som førte til at en gruppe kunstnere brøt ut og arrangerte sin egen utstilling, De refusertes salong ("Salon des Refusés") i 1863. Kunstnere som Édouard Manet og Paul Cézanne viste bilder på De refusertes salong, som ble arrangert også i 1874, 1875 og 1886. Man regner De refusertes salong som den europeiske avantgardens fødsel. Kaospilotstudiet. Kaospilotstudiet er et kurs som tilbys av forskjellige private skoler i Skandinavia og Nederland. Kurset fokuserer på organisasjon og ledelse, særlig innovasjon og interkulturell forståelse. Personer som har gjennomgått kurset bruker betegnelsen «kaospilot». Dette er imidlertid ikke noen offisiell eller beskyttet tittel. Utdannelsen har sitt utspring i den danske Kaospilotskolen i Århus, som ble startet i 1991. Utdannelsen baserer seg i stor grad på prosjekt- og prosessarbeid med samfunns- og næringsliv, gjennom prinsippet om «learning by doing». Utdannelsen. I Norge startet Kaospilotene en bachelorutdanning høsten 2005. Undervisningsspråket er norsk og "interskandinavisk", en blanding av de skandinaviske språkene. I Århus er det en internasjonal linje med engelsk som undervisningsspråk. Høsten 2006 startet det Kaospilotutdanning også i Sverige, ved Malmö Högskola, og i september 2007 startet Kaospilotutdanning i Rotterdam i Nederland. Studiet har en akkumulativ logikk; for hvert år legger studentene til dypere og mer kompleks kunnskap på de samme fagfeltene. MPlayer. MPlayer er et mediespilleprogram som støtter de aller fleste formater, både innen lyd og video. Opprinnelig var det et filmvisningsprogram til Linux, men finnes også til andre operativsystemer. MPlayer er et tradisjonsrikt program, og mye liknende programvare avhenger av komponenter utviklet av MPlayer-prosjektet, blant annet VLC. Likevel anbefales det å kompilere det selv hvis man vil ha den nyeste funksjonaliteten. Kontroll. På Linux kan Mplayer styres fullstendig fra kommandolinja, slik at bare filmvinduet synes. Det er også mulig å bruke et ekstra grafisk vindu til å styre med, men da bruker programmet lengre tid på å starte opp. Uansett kan man bruke knappene på tastaturet til å styre de vanligste funksjonene, som framover/bakover (piltastene), fullskjerm/ikke_fullskjerm (f), endre lydstyrke osv. Man kan også dra filmvinduet til ønsket størrelse med musa. Mencoder. Mencoder er et program som følger med MPlayer. Det brukes til enkel konvertering og miksing av filmer og filmklipp. Det benytter seg av MPlayer til avspilling, og seg selv til innspilling. Mencoder kan dermed åpne alle medieformater som MPlayer kan. Konteinerformater. Ogg, Ogm, AVI, ASF Ta skjermbilde av filmen. Den optimale måten for en datamaskin å vise film på er at visningsprogrammet oppdaterer skjermkortets minne direkte. Alternativet er at hvert bilde settes sammen i arbeidsminnet og hele tiden kopieres til skjermkortet. Den siste metoden er normalt en nødløsning, men bare denne gjør det mulig å ta skjermbilde av filmen. Ellers får man en blå eller gjennomsiktig del av bildet der filmen skulle vært, fordi programvaren man bruker til å ta skjermbildet bare har tilgang til den delen av skjermen som ikke er film. Det man må gjøre er å få filmvisningsprogrammet til å bruke et programbasert visningsverktøy. På Linux kan Mplayer benytte vindussystemet X til å vise filmen. Det gjør man ved å legge til parameteret "vo x11", for eksempel skrive "mplayer -vo x11 film.mpg" for å spille filmen "film.mpg". Så er det bare å knipse i vei bilder. Flåklypa Tidende. Flåklypa Tidende er en fiktiv avis, forfattet og tegnet av Kjell Aukrust. Avisen dekket et fiktivt Norge bebodd med et bredt utvalg karikaturaktige personer fra det meste av landet. Disse karakterene ble alle skapt i avisspalten «Våre Duster» i Mannskapsavisa fra 1954 til spalten ble avsluttet i 1963. "Flåklypa Tidende" vekslet mellom ren absurd-komikk og hendelser som med skjult ironi kommenterte reelle hendelser i samtiden. "Flåklypa Tidende" ble noen år senere videreført i Forsvarets forum og forflyttet seg senere til Dagbladet, hvor den regelmessig utgjorde en del av lørdagsunderholdningen på 1980-tallet. Alf Bonnevie Bryn. Alf Bonnevie Bryn (født 26. august 1889 i Kristiania, død 12. september 1949 samme sted) var en norsk fjellklatrer, forfatter og patentingeniør. Han var sønn av patentingeniør Alfred J. Bryn og Sofie Augusta Bonnevie, tok examen artium (1906). Sammen med blant andre Ferdinand Schjelderup, var han i 1910 med på en rekke førstebestigninger i Nord-Norge, den mest kjente av disse var Stetind. Senere studerte han ved den tekniske høyskole i Zürich (1911) og Universitetet i Oslo, og mottok dr.philos for avhandlingen "Über die Frage der Erfindungshöhe" som var opptatt av oppfinnelses-grad, måleteknisk filosofi rundt oppfinnelser. Med brødrene Harald Bryn og Tom Bryn videreførte han farens Bryns Patentbyrå, men etablerte etter hvert eget byrå "Alf B. Bryns Patentbyrå" (1927) også kjent som Oslo Patentkontor. Bryn var med i planleggingen av Roald Amundsens ferd med luftskip (1926). Han skrev fire kriminalromaner, den første av disse er utgangspunktet for filmen Peter van Heeren. Han utga også boken "Tinder og banditter" (1943) og ble en av landets bedre golfspillere. Formatering. Å formatere et lagringmedium betyr å fylle det med et tomt filsystem. Alt som tidligere var lagret på lagringsmediet blir da borte. Lagringsmediet kan være harddisk, harddiskpartisjon, DVD, USB-minnepinne, eller en hvilken som helst sekvens av data med konstant lengde som kan gjennomsøkes vilkårlig (det som på engelsk heter "block device"), til og med en fil på et annet filsystem, eller virtuelle enheter bestående av flere fysiske lagringsmedier (RAID). Hvilket filsystem som ligger på et lagringsmedium er avgjørende for hvilke operativsystemer som er i stand til å bruke det. Hvilke filsystemer man har å velge mellom er av programvaren man bruker til å formatere med avhengig. Partisjonering oppretter grensene for bindet, formatering datakriteriene for selve bindet, f.eks., slags filsystem det skal ha, antall spor, sektorer pr. spor, dataklaser pr. sektor, osv. Rask eller grundig. Formatering kan skje på tre måter: raskt, grundig, eller på lavt (grunnleggende) nivå. Mens rask formatering tar få sekunder, kan de to siste kreve i timevis. Filsystem. Et filsystem kan være betegnelsen på den logiske organiseringen av kataloger og filer i en datamaskin, men også på hvordan filer, kataloger og metadata fysisk er lagt ut på et lagringsmedium. Til sist kan betegnelsen brukes om programkoden som brukes for å organisere og få tilgang til data på et lagringsmedium. Alle lagringsenheter må ha et filsystem for å kunne lagre filer. Disse kan være svært enkle, eller veldig komplekse alt etter hvor store mengder, hvilken type data og hva slags bruksmønster man forventer på dataene som er lagret. Å klargjøre en lagringsenhet for et filsystem kalles å formatere. Hvilket filsystem som ligger på en lagringsenhet avgjør i stor grad hvilke operativsystemer som er i stand til å bruke den og hvilke funksjoner som må fungere med filsystemet. Logisk organisering. De fleste filsystemer organiserer filer i et hierarki av "mapper" og "filer". En mappe kan inneholde andre mapper og/eller filer. Det finnes én mappe i systemet som alle andre mapper og filer springer ut fra, denne kalles "rotmappen". Hele systemet av mapper og filer kalles gjerne et "tre". Hver fil og hver mappe har et navn som er unikt innenfor mappen den ligger i. Listen av mapper man må bla igjennom for å finne frem til en bestemt fil kalles ofte for "banen" (eng: path) til filen. Noen operativsystemer deler opp filsystemet videre ved å angi hvilken lagringsenhet mappen eller filen ligger på. Eksempler på dette er M, MS-DOS, Windows og 2 som bruker en "stasjonsbokstav" for å representere hver fysiske eller logiske lagringsenhet i maskinen. Enkelte veldig gamle filsystemer (M, tidlig MS-DOS) hadde filsystemer uten støtte for mapper og lagret alle filene i samme navnerom på lagringsmediet. Intern organisering. Selv om de fleste filsystemer ser noenlunde like ut fra en brukers side med et hierarki av mapper og filer, kan det være store forskjeller på hvordan filsystemet organiserer sine forskjellige biter med data på selve mediet. Tidligere filsystemer var ganske enkle, og hadde begrenset plass til både filer og metadata. Etter hvert som behovene har vokst har også filsystemene blitt mer avanserte, og mer optimalisert mot sine forskjellige bruksområder. Filsystemets lagringsplass deles gjerne opp i clustre, hvor et cluster er den minste enheten filsystemet kan gjøre bruk av. På en disk vil dette som regel tilsvare én eller flere sektorer. Størrelsen på et cluster vil dermed avgjøre hva som er den minste plassen i filsystemet en mengde data kan bruke. F.eks. vil en fil på 15 bytes i virkeligheten oppta minst 4kB lagringsplass på et filsystem med 4kB store clustre. Filer som er større enn ett cluster vil lagres ved hjelp av så mange clustre som trengs. Disse behøver ikke å utgjøre en sammenhengende rekke av clustere i filsystemet. Det som brukeren ser som én sammenhengende fil, kan i virkeligheten ligge spredd rundt på mange forskjellige steder i filsystemet. Dette kalles fragmentering av filsystemet. Windows. Windows 95, 98 og Me bruker FAT 32. FAT 12 og 16 blir brukt av DOS. FAT-filsystemene (File Allocation Table) er ganske gamle, og har noen litt snevre begrensninger på lengden av filnavn, filstørrelse, og det ikke skiller mellom store og små bokstaver. Windows NT, deriblant XP, 2000 og Vista, bruker NTFS til sine harddisker, men støtter fortsat FAT, siden det brukes på eksterne harddisker og disketter. Derimot nekter de å formatere FAT-filsystemer over 32 GiB, selv om det går an med Linux og eldre utgaver av Windows. Linux. På Linux kan man velge selv, men ext3 brukes mest nå for tiden, og regnes som et svært pålitelig filsystem. Dessuten er det vanlig å installere forskjellige deler av Linux på forskjellige partisjoner, slik at man kan ha forskjellige filsystemer etter hva som passer best på den enkelte partisjonen. Ext2 var det vanligste før, det er velprøvd og sikkert. Ulempen med ext2 er at det mangler journalføring, noe som gjør at ext2 må sjekkes grundig hvis det ikke ble avmontert riktig, for eksempel ved strømbrudd. Dermed passer det best til små partisjoner hvor man ikke endrer så mye, for eksempel disketter eller en liten oppstartspartisjon. På disketter er det også vanlig å bruke FAT12, ettersom Windows gjør det. Reiserfs er svært raskt og plasseffektivt for små filer. Det skyldes først og fremst at det bruker en teknikk som kalles "tail packing". Alle filsystemer bruker et helt antall av en størrelse som kalles "block size" (vanligvis 0,5-4 KB) for å lagre hver fil. En fils siste blokk kalles en "tail" (hale); slutten av fila kan ligge hvor som helst inne i denne, så resten er ubrukt plass. Men med tail packing kan slutten av mange filer legges i samme blokk. I reiserfs kan denne funksjonaliteten skrus av ved å montere det med parameteret "notail". Reiserfs var det første journalførende filsystemet som kom til Linux. Dessverre har det vist seg at reiserfs under spesielle omstendigheter kan tape data, for eksempel hvis filsystemet lagres i en fil på et et annet reiserfs-filsystem. Derfor velger mange ext3 framfor reiserfs til å ta vare på viktige filer. Mange superraske servere, spesielt filtjenere og vevtjenere bruker reiserfs, blant annet den nyeste serveren på Wikipedia, som ble tatt i bruk 22. november 2005. Neste versjon heter Reiser4. Det strever for tiden med å få innpass i Linux-kjernen, på grunn av skepsis til kodekvalitet, men tester tyder på at reiser4 for tiden er verdens raskeste filsystem. NFS er et nettverksfilsystem, som gjør det mulig å montere filsystemet til en server (NFS) i det lokale filsystemet til en Linux-maskin. Det som lagres her, vil altså lagres på serveren. Mapuche. Mapuche var den dominerende indianske urbefolkningsgruppen som levde midt og sør i Chile og sør i Argentina. Deres område avgrenset seg naturlig i nord ved Biobio-elven. På spansk omtales også gruppen som "araukanere." I Chile er byen Temuco et kulturelt senter for Mapuche-folket, hvor det blant annet undervises i språket deres. Alfred J. Bryn. Alfred Jørgen Bryn (født 29. mai 1862 i Trondheim, død 3. august 1937 i Oslo) var en norsk patentingeniør. Han var en av nestorene i utviklingen av patentvesenet i Norge. Bryn tok eksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1880 og arbeidet så noen år i Tyskland og USA. Tilbake i Norge var han ei tid privatlærer hos familien Jølsen, blant annet for datteren i huset, den seinere forfatteren Ragnhild Jølsen. Han begynte i 1887 som ingeniør i Otto Schönheyders patentbyrå. Da eieren kort tid etter døde, overtok Bryn driften og utviklet firmaet – under navnet Bryns patentkontor A/S – til å bli markedsledende i Norge. Alfred Bryn drev kontoret fram til sin død i 1937, da sønnen Harald overtok. Det er nå en del av Zacco-gruppen. Bryn stod sentralt i å utvikle patentbransjens juridiske side. Fra 1900 til 1904 var han medlem av en offentlig kommisjon for å revidere patentloven. Den nye loven trådte i kraft i 1910 og var gjeldende fram til 1968. Bryn skrev flere bøker om patentrettslige emner og ble omtalt som «Patentlovens far». Bryn var i 1910 med på å stifte Norsk Forening for Industriel Retsbeskyttelse, og seinere en tilsvarende nordisk forening. Under en debatt i 1915–16 om regulering av rådhusområdet i Pipervika i Oslo lanserte Bryn ideen om å ha en utsiktsakse fra Nationaltheatret til Vestbanen. Dette ble gjennomført som Roald Amundsens gate (nå Olav Vs gate). Bryn var gift med Sofie Augusta Bonnevie og hadde datteren Fie og sønnene Alf, Harald og Tom. Alle de tre sønnene ble aktive i patentbransjen, etter hvert med hvert sitt firma. Kilder. Bryn, Alfred J. Bryn, Alfred J. Bryn, Alfred J. Harestua. Harestua er et tettsted i Lunner kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 14 kilometer sør for kommunesenteret Roa og rundt 46 kilometer nord for Oslo ved Fylkesvei 16 (gamle Riksvei 4). Stedet. Harestua har to stoppesteder på Gjøvikbanen; Harestua og Furumo. Den største industriarbeidsplassen er Lunner Almenning. Handels- og servicenæringen er i hovedsak representert ved kjøpesenteret "Harestua Senter". Stedet har også en bensinstasjon og en kinarestaurant. Ved Harestuvatnet (234 moh.) er det gode badeplasser og muligheter for kanoutleie. Harestua og Stryken lengre sør, er utgangspunktet for turer i Nordmarka og Romeriksåsene. Ved Viubråtan, nord for Harestua, ligger et camping- og hytteområde med selskapslokale. Her er hus og hytter med til sammen 200 sengeplasser. Fram til 2007 ble musikkfestivalen Kloppstock hvert år arrangert på Harestua. Historie. Arkeologiske undersøkelser på slutten av 1980-tallet viser at det har vært bosetning i området siden steinalderen. Det er gjort løsfunn av flintgjenstander ved Harestuvatnet og ved Gagnumssetra i åsen vest for Harestua. En kastespydspiss av jern fra yngre romersk jernalder er også funnet ved Harestua gård. Navnet Harestua kommer muligens fra det norrøne "Haðastofa", «hadelendingenes stue» eller «krigernes stue». Første ledd av navnet kan være folkenavnet "haðar", som også finnes i navnet Hadeland. Stedsnavnforskeren Oluf Rygh mente imidlertid at navnet rett og slett kommer fra ordene «hare» og «stue». Den bergenske kongevei, som er en gammel veg mellom Oslo og Bergen, gikk før langs Harestuvannet, men er nå erstattet av Fylkesvei 16. Rester av kongeveien kan sees øst for den gamle riksveien mellom Harestua og Viubråtan. Blyverket i åsen nordvest for Harestua, var i drift på slutten av 1700-tallet. Trefningen ved Harestua i 1716. "Se hovedartikkel om Trefningen ved Harestua i 1716" I 1716, under den Store nordiske krig (1700–1721) sendte Karl XII, etter et mislykket angrep på Akershus festning, oberst Axel Löwen og 500–600 dragoner gjennom Hakadal for å falle de norske troppene ved Lier i ryggen. Den 26. mars ankom svenskene Hakadal, hvor soldatene blant annet overnattet på gårdene Kirkeby og Hakadals verk. Dagen etter kom det til kamp på Harestuskogen. Her hadde Gregers Granavollen, lensmann i Gran, samlet 60–70 hadelendinger, og det var lagt hindre i veien for å stanse svenskene. Hadelendingene holdt stand i rundt ni timer og sju dragoner ble drept i slaget. Disse ble senere ført til Hakadal kirkegård der de ble gravlagt. Forsinkelsen gjorde at svenskene først den 28. mars kom til Norderhov prestegård. Dette ga de norske styrker anledning til et overraskelsesangrep natten til 29. mars hvor rundt 40 svensker ble drept. Trefningen ved Harestua i 1940. Området mellom Stryken i sør og Bjørgeseter i nord så også kraftige kamper under det tyske felttoget i april 1940. Ved Runddelen nord for Bjørgeseter er det reist en bauta over de som kjempet og falt i 1716 og 1940. Nyere historie. Solobservatoriet i åsen øst for tettbebyggelsen ble åpnet i 1954 og var i drift som forskingsstasjon frem til 1986. Det brukes i dag som kurs- og konferansesenter. Statsheraldiker. Statsheraldikern er en stilling ved det svenske Riksarkivet som statens tjenestemann for offentlig heraldikk. Fram til 1953 hadde tilsvarende tjenstemann tittelen "riksheraldiker" og var sjef for en egen myndighet, Riksheraldikerämbetet. Mens riksheraldikeren tidligere også behandlet person- og slektsvåpen, behandler statsheraldikeren bare offentlige våpen, dvs våpenskjold for statlige og kommunale myndigheter Sveriges høyeste heraldiske organ er Riksarkivets heraldiska nämnd med medlemmer utnevnt av regjeringen. I nemnden er juridisk, antikvarisk og kunstnerlig sakkunskap representert. Riksarkivaren er formann og statsheraldikern talsmann. Nemnden befatter seg i dag kun med offentlig heraldikk (Sveriges riksvåpen, kommunevåpen, våpen for myndigheter). I Norge har vi verken statsheraldiker eller riksheraldiker. Hos oss er Utenriksdepartementet rette myndighet for riksvåpen, kongekrone og statsflagg, mens militære myndigheter behandler avdelingsmerker og andre militære, heraldiske merker og faner. For kommunevåpen er det ingen felles myndighet, men Riksarkivet er brukt av Kommunaldepartementet som faginstans ved fastsetting av kommunevåpen i kongelig resolusjon. Heller ikke i de andre nordiske land har de statsheraldiker eller lignende, men noenlunde tilsvarende stilling har de derimot i Canada, Irland og Sør-Afrika. England har heroldsmyndigheten College of Arms under Earl Marshal, mens Skottland har Lord Lyon King of Arms. Duncan Ferguson. Duncan Ferguson (født 27. desember 1971) er en skotsk tidligere fotballspiller som frem til 2006 spilte klubbfotball for Everton FC. Ferguson begynte sin fotballkarriere i Dundee United FC før han i 1994/1995-sesongen gikk over til Rangers FC i det som den gang var rekordovergangsum på fire millioner pund. I Dundee hadde han i tillegg til sine mål også gjort seg kjent ved å pådra seg fengselsstraff for en forseelse som skjedde på banen. Han maktet aldri å sette skikkelig spor etter seg hos Rangers og ble lånt bort til Everton som kjempet for å overleve i den øverste divisjonen. Her hadde han også problemer med å markere seg inntil Liverpool FC, som var en klar favoritt, kom som motstanderlag. Ferguson skåret sitt første mål for klubben og Everton vant 2–0. Han ble deretter tilhengernes favoritt og hjalp klubben å vinne FA-cupen i 1995 mot Manchester United FC med 1–0. For sine tre tidligere sesonger hos Dundee United lagde han 28 mål. På til sammen elleve sesonger hos Everton (etter et kort opphold i Newcastle) gjorde han 57 mål på 223 kamper. Duncan Ferguson er kjent for sine mange kallenavn som «Big Dunc», «Fergie», «Dunceth», «Drunken Duncan», «Big Yin» og «Dunkey Ferguson». Ferguson er ellers kjent for sin tøffe spillestil og sitt uregjerlige temperament. Sammen med tidligere Arsenal-kaptein Patrick Vieira har han Premier League-rekorden i antall røde kort med hele åtte. Kristine Bonnevie. Kristine Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondhjem, død 1948 i Oslo) var en norsk biolog og Norges første kvinnelige professor. Hennes forskningsfelt var cytologi, genetikk og embryologi. Hun var datter av Jacob Aall Bonnevie som en av ni søsken. Familien flyttet i 1886 fra Trondhjem til Kristiania. Bonnevie startet å studere zoologi i 1892, men byttet senere til biologi. Studiene endte med doktoravhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos "Enteroxenos østergreni"» (1906). Hun var også student hos Arnold Lang i Zürich i årene 1898-99, hos Theodor Boveri i Würzburg i 1900-01 og hos E. B. Wilson ved Columbia University i New York fra 1906 til 1907. Hun tok over ledelsen av Zootomisk laboratorium etter Johan Hjort i 1900. Rundt 1914 startet hun på arbeidet hun er mest kjent for, arvelighetsforskning, og etablerte Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Etter å ha vært innstilt som førstevalg ved et professorat ved Bergens Museum i 1912 ble Bonnevie tilbudt et nyetablert professorat ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hun takket ja til. Tiltredelsesforelesning 28. november 1912 hadde titelen: «Retninger og resultater inden den moderne eksperimentel-biologiske forskning.» Hun hadde dette professoratet frem til 1937. Bonnevie ble det første kvinnelige medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1911. Senere etablerte og ledet hun Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund i perioden 1922-1925. Hun etablerte Studiehjem for unge piker i 1916 og Studenterhus i Schulz' gate i 1923. Hun tok over husholdningen hos Vilhelm Bjerknes etter hans kone Honorias døde (Kristine og Honoria var søstre). Hun satt i bystyret i årene 1908-1919, var suppleant til Stortinget i perioden 1916-1918 og satt i universitetets kringkastingsnemnd fra 1927 til 1937. Kristine Bonnevie mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1920, St. Olavs Orden av første klasse i 1946 og Fridtjof Nansens Belønning i 1935. På Blindern bærer biologibygningen navnet "Kristine Bonnevies hus". Både i Oslo og i Stavanger er det en gate oppkalt etter Bonnevie. Länsväg 165. Länsväg 165 er en svensk vei, som går fra den norsk-svenske grensen til Dingle. Den møter norske Riksvei 22 i nord og E6 i sør. Liste over idrettslag i Sortland. Sortland Länsväg 166. Länsväg 166 er en svensk vei, som går fra Kornsjø ved den norsk-svenske grensen til Mellerud i Dalsland. Veiens lengde er 61 km. Den møter norske Riksvei 101 i vest og europavei 45 i øst. Jacob Aall Bonnevie. Jacob Aall Bonnevie (født 21. desember 1838 i Kristiania, død 13. august 1904 i Linköping, Sverige) var norsk skoledirektør og politiker (Høyre). Bonnevie giftet seg i 1863 med Anne Johanne Daae (født 18. desember 1839, død 3. desember 1876), og sammen fikk de barna Sofie Honoria (gift med professor Vilhelm Bjerknes), Hanna, Sofie Augusta (gift med pat.ing. Alfred J. Bryn), Nils Cornelius (1870– emigrerte), Christine Elisabeth Heuch (professor Kristine Bonnevie), Jacob Aall og Christian (1876–1899). Etter hennes død ble han gift med Susanne Bryn, og de fikk barna Thomas Bonnevie (høyesterettsdommer) og Carl Emil Christian Bonnevie (politiker). Han var utdannet cand.real.. Som skoledirektør i Nidaros stift fra 1872 etablerte han realgymnaset i lovs form (1869) og var visstnok pådriver for at kalkulus med differensial- og integralretning skulle være med i pensum. I denne perioden ga han også ut boken "Kortfattet Lærebog i Arithmetik og Algebra med Exempelsamling" (1871), som en tid etter kom under kritikk av Sophus Lie, som mente at også bevisteknikker var sentrale i pensum. I perioden 1880–1897 satt han på Stortinget, og var Kirke- og undervisningsminister fra juli 1889 til mars 1891. Mot århundreskiftet var han involvert i forhandlingene rundt det som etterhvert resulterte i unionsoppløsningen. En biografi om ham er skrevet av Åsmund Lønning Strømnes – "Jacob Aall Bonnevie: Sentral norsk skulemann og politikar sist i det 19. hundreåret". Robbie Coltrane. Robbie Coltrane (født Robert MacMillan 30. mars 1950 i Glasgow, Skottland) er en skotsk skuespiller, som er mest kjent for sin rolle som «Gygrid» i filmene om «Harry Potter». Coltrane begynte å jobbe som skuespiller da han var tidlig i tyveårene. Han tok scenenavnet Coltrane som en hyllest til jazzsaxofonisten John Coltrane, og jobbet på teatre og med stand up-komedie. Martin Bayfield. Martin Bayfield (født 21. desember 1966) er en tidligere rugby union-spiller som har spilt for Northampton Saints og det engelske landslaget. Bayfield er utdannet politi, og gjorde sin England-debut i 1991. Sin siste kamp for England spilte han i 1996, da mot Wales' landslag. Hans siste kamp var mot Gloucester i februar 1998. En nakkeskade han hadde pådratt seg på trening noen få dager tidligere tvang ham til å slutte. Siden han sluttet som rugbyspiller, har Bayfield jobbet som journalist, foredragsholder og har også opptrått i "Harry Potter"-filmene, hvor han har spilt «Gygrid» når filmingen krever å implisere «Gygrid»s høyde. Bayfield er 2,08 m høy. Mark Williams (skuespiller). Mark Williams (født i 17. juni 1959 i Bromsgrove, Worcestershire, England) er en engelsk skuespiller, komiker og manusforfatter, som i hjemlandet er mest kjent for sine opptredener i BBC-showet "The Fast Show". Han har regissert de to skuespillene "Bleeding Hearts" og "In Exile". I tre år turnerte han med The Mikron Theatre Company. I den senere tid har han opptrått som «Arthur Wiltersen» i den første, andre, tredje og fjerde, femte og sjette av "Harry Potter"-filmene Lindeberg. Lindeberg er et sammensatt navn av lind og berg, og beskriver er sted eller område med en ås beplantet med Lindtrær. Navnet et vanlig brukt etternavn i Norge og Sverige. 1770 (Queensland). 1770 er en landsby i Queensland, Australia, bygd på det andre stedet James Cook og mannskapet på HM Bark «Endeavour» gikk i land, i mai 1770. Landsbyen er en turistattraksjon, og ligger på ei halvøy med Korallhavet og Bustard Bay på tre sider. Agnes Water ligger åtte kilometer lenger sør. Opprinnelig het stedet Round Hill, etter høyden den ligger på, men navnet ble endret i 1970 i forbindelse med 200-årsjubileet etter Cooks landgang. Området har fire nasjonalparker: Deepwater, Eurimbula, Mount Colosseum og Round Hill. I alle disse parkene er det lov å gå på telttur. Blender (programvare). Blender er en fri 3d-programvare som kan brukes til modellering, UV-unwrapping, tekstur, rigging, vann-, partikkel- og røyksimuleringer, skinning, animering, rendering, ikke-lineær videoredigering, bilderedigering, match moving og kameratracking, utvikling av interaktive 3D-applikasjoner inkludert dataspill, animert film, eller visuelle effekter. Det finnes til alle de største operativsystemene og gis ut under GNU General Public License. Det kan konkurrere med kommersielle pakker som Maya og 3DS Max. Utvikling. Blender er under rask utvikling, og får stadig nye forbedringer ved hver oppdatering. Oppdateringen 2.44 førte med seg skulpteringsmodellering som kan sammenlignes med Zbrush og Mudbox. Blender inneholder blant annet animasjonsverktøy, spillmotor, fysikksimulasjon av væske og faste stoffer, partikkelsystemer, filmredigeringsverktøy og digitalt bildebehandling. Stiftelsen "The Blender Foundation" har en utviklingsmodell som bruker Blender ekstensivt i prosjekter både for å teste Blender i «felten» slik at nye verktøy blir tilpasset bruk i et studiomiljø, og for å vise at Blender er moden nok til å brukes i sammenheng med større prosjekter. Pr. oktober 2012 befinner programmet seg i produksjonsversjon 2.64. Blender blir vanligvis utgitt i stabile versjoner annenhver måned. Filmer. Derek de Lint i "Tears of Steel" I 2006 ble Blender brukt til å lage verdens første åpne film, "Elephants Dream" (kodenavn). Senere ble også animasjonsfilmen "Big Buck Bunny" () laget med Blender. Stiftelsens kortfilm "Sintel", med kodenavn, ble ferdig i siste halvdel av 2010. Filmprosjektet "Tears of Steel" i 2011/2012 (kodenavn) tok for første gang i bruk en kombinasjon av live action og animasjon. Deler av filmen er spilt inn i studio med "green screen," som siden ble kombinert med animerte elementer. Det var også første gang den nye fotorealistiske rendermotoren Cycles (se under) ble tatt i bruk i filmproduksjonen. Filmene med produksjonsfiler gjøres åpent tilgjengelig for nedlasting. Blenders brukergrensesnitt er fullstendig omarbeidet i versjon 2.5. Modeller fremstilt i versjon 2.63 Med Blender kan man lage modeller og renderinger med meget høy oppløsning. Thomas Bonnevie. Thomas Bonnevie (født 12. september 1879 i Trondheim, død 19. mai 1960 i Oslo) var en norsk høyesterettsdommer. Han var sønn av skoledirektør og stortingsmann Jacob Aall Bonnevie og Susanne Bryn, og gift med kvinnesakskvinnen Margarete Bonnevie. Han ble cand. jur. i 1902, høyesterettsadvokat fra 1910 og var høyesterettsdommer fra 1922 til 1950. Som fritenker engasjerte han seg i livssynsspørsmål, og skrev bl.a. boken "Av den fri tankes ABC" (Fram forlag 1933). Han engasjerte seg også i Gustav Vigelands kunst og byggingen av Vigelandsparken. Som sekretær i "fontenekomitéen" arbeidet han aktivt for å få Vigelands fontene og skulpturpark lagt til Frognerparken. Han utga i 1947 boken "Høyesterett og riksråds-forhandlingene" om høyesteretts stilling og holdning under riksråds-forhandlingene i 1940. Rentenmark. Rentenmark var navnet på den nye, tyske valutaen som ble innført 15. november 1923 i et forsøk på å demme opp for den økende inflasjonen i landet. 1 Rentenmark tilsvarte 1 billion papirmark. Valutaen ble i oktober 1924 erstattet av Reichsmark. Fredensborg slott. thumb Fredensborg slott er et slott i Fredensborg på Sjælland i Danmark. Det er den danske kongefamiliens vår- og høstresidens, og er ofte brukt ved viktige statsbesøk og begivenheter i kongefamilien. Slottet er den residensen kongefamilien bruker mest. Arkitektur. Fredensborg slott ble tegnet og oppført av arkitekt J.C. Krieger under Frederik IV. Byggingen startet i 1719 og slottet ble innviet på kongens fødselsdag den 11. oktober 1722. Senere er slottet bygget om og utvidet flere ganger av blant annet arkitektene Nicolai Eigtved, de Thurah og C.F. Harsdorff, samt Vargas Fredriksson. Hedalen stavkirke. Hedalen stavkirke er en korskirke, opprinnelig en enskipet stavkirke ("langkirke"), i bygda Hedalen. Stilhistorisk er stavkirken datert til rundt år 1165. Senere årringdatering viser at tømmeret ble hugget vinteren 1161–1162. Kirken bestod opprinnelig kun av det som nå er den vestre delen av skipet. Kirkebygningen. Madonnaen fra Hedalen, dette er kopien Kirkemodell muligens en baldakinkroning på et madonnaskap Den opprinnelige stavkirken var en enskipet langkirke bygd i siste halvdel av 1100-tallet. Den hadde også et litt smalere kor og muligens en apside. Den vestre delen av kirken og taket laget av sperr med gavl og bislag er det som er bevart av den originale kirken. Den første skrevne referansen til kirken er "Pavelige Nuntiers (sendebuds) Regnskapsbok" fra 1327. Ombyggingen til en korskirke ble antakelig gjort i 1699. Da ble det opprinnelige koret også revet og erstattet med et nytt i laft. I 1738 ble det bygget en takrytter over krysset. Kirken hadde spontak like til 1902 da dette ble erstattet med et skifertak. Full restaurering ble utført i 1902 under ledelse av Carl Berner. Som en del av denne restaureringen ble det tidligere sakristiet erstattet med et nytt kor, og de nye delene fikk en omgang. Restaureringsdebatt. Denne restaureringen kom i stand da det var allmenn enighet om at kirken var i dårlig forfatning. Etter noe diskusjoner, hvor ett av alternativene var å bygge en ny kirke og overlate stavkirken til fortidsminneforeningen, ble det til at det i Stortingsproposisjon nummer 2 for 1901–1902 ble bevilget penger til en restaurering. Der står det "Kirken har i de senere aar været i en meget daarlig forfatning, den er helt igjennem skjev, og korsbygningen har sviktet i sine sammenføyninger, trykket av taarnet ovenfor. Taget er raadent og adskillig lækt". Sognestyret forsøkte allerede i 1894 å få departementet til å gi et bidrag på 6000 kroner til bygging av ny kirke i Hedalen. Det ble gitt fikk tilsagn om 3000 kroner. Sognestyret mente dette var for lite og utarbeidet derfor en ny byggeplan. Igjen ble det uenighet om størrelsen på bidrag og lån og saken ble lagt bort i 1986. Det ble stadig mer splid i bygda om det skulle bygges ny kirke eller om den gamle kirken skulle settes i stand. Det var så sterke meninger om bygging av ny kirke eller restaurering av den gamle at enkelte hevdet de ville melde seg ut om ikke gamlekirka ble restaurert. Det ble så sendt en ny forespørsel i 1898 om midler til bygging av ny kirke og, hvis dette ikke var mulig, støtte til å utarbeide en plan for restaurering av den gamle kirken. Det ble bestemt at en restaureringsplan skulle utarbeides og og arkitekt Carl Berner ble sendt til Hedalen. Planen fikk et kostnadsoverslag på kroner 11291,90 og ble fremlagt for sognestyret 9. desember 1899. Det skulle imidlertid fortsatt gå en tid før planen ble satt ut i livet, og først i 1902 kom arbeidet igang. Senere i 1902, 30. oktober, ble kirken innviet på nytt. Restaureringsarbeidet til arkitekt Berner ble sterkt kritisert, både fra kirkelig og antikvarisk hold. I 1907 fikk arkitekt Henr. Jürgensen i oppdrag av fortidsminneforeningen å reise til Hedalen for å undersøke restaureringsarbeidet. I sin rapport reiser han sterk kritikk mot arbeidet. Blant annet sier han i omtalen av det nye koret at det "burde nedrives og bygges overenstemmende med den approberede plan". Koret er fortsatt ikke slik det opprinnelig ble foreslått i Berners plan, med sitteplasser i en sval-lignende utbygging. Stavkirkedelen ble restaurert på nytt allerede i 1908 for å gi den noe av middelalderkarakteren tilbake. Riksantikvar Harry Fett skal ha vært meget misfornøyd med restaureringen da han senere inspiserte arbeidet, i henhold til hva Ole Nerby forteller i Valdres 8. august 1922. Overskytende deler fra denne ombyggingen ble brukt der en manglet deler til Øye stavkirke. Portal. Portalen tegnet av G. A. Bull omkring 1853 Vestportalen er en av de eldste, en representant for de mest dekorerte og blant de flotteste i landet. Den har likhetstrekk med vestportalen i Hopperstad stavkirke og Borgund stavkirke Interiør. Kirken er ganske liten og enkelt innredet. De gråmalte benkene er fra forrige århundre. Alteret består av et middelalderskap som er blitt bemalt, antakelig i 1766, av rosemaleren "Hovel Gaarder" fra Nordre Land. Foran alteret finner vi et krusifiks som kan ha hengt foran koråpningen i den opprinnelige kirken. Dette er ett av de vakreste eksemplene på middelalderkunst fra den norske middelalderen. Madonna. Kirken har en berømt Madonna som nå er tilbake i kirken, i en ny monter for sikker oppbevaring og for å gi den et kontrollert miljø. Skulle forholdene bli utilfredsstillende har kirken også en kopi. Madonnaen er tidfestet til 1230-40. Kirkemodell. I kirken finnes en kirkemodell. Det er sannsynlig at den kan ha vært brukt som baldakinkroning på toppen av helgenskapet som nå brukes som altertavle idag.. Relikvieskrin. Relikviskrinet med motiver av Thomas Becket Til kirken hører også et relikvieskrin. Dette er lagd av tre og messing og med bibelske motiver. Dette ble brukt som inspirasjon til kommunens våpenskjold. En annen inspirasjonskilde som ble brukt var Reinli stavkirke. Relikvieskrinet har bilder av Thomas Becket (1118–1170), erkebiskop av Canterbury som ble drept ved alteret i Canterbury. Døpefont. Det er en romansk døpefont i kleberstein i kirken, med en konisk topp. Denne er fortsatt i bruk. Prestestugu. Utenfor kirkegården finnes en flere hundre år gammel to-etasjers bygning i laftet tømmer, «Prestestugua». I tillegg til å gi presten husly når han kom på besøk, ble bygningene også brukt som tinghus i gammel tid. Huset brukes nå som museum for kirken og inneholder blant annet den opprinnelige kirkedøren og noen kirketekstiler fra 1600-tallet. Sagn. "Det er et sagn om denne kirken: Under Svartedauen på midten av 1300-tallet ble Hedalen forlatt, og dalen ble en uframkommelig krattskog. En jeger skjøt en dag en pil etter en fugl, men bommet og traff i stedet kirkeklokka. Slik fant han kirken midt inne i den tette skogen." "Jegeren trodde at dette måtte være ei huldrekjørke eller ei kjørke for andre overnaturlige makter, derfor tok han flintstålet og kastet det over kjørka. Dette trodde dei at kunne sikre gods fra huldra så det ikke forsvant. På stedet der flintstålet fall ned ble det siden lagd en gard kaldt Ildjarnstad." "I kirken skjøt jegeren en bjørn som hadde lagd seg hi inne ved alteret. rester av dette skinnet henger fortsatt på veggen i sakrestiet." Sannhet eller skrøne? I en nærliggende dal, Vassfaret, finnes en liten nasjonalpark, etablert blant annet for å sikre bjørnen yngleplass, selv om bjørnen i de seneste årene har valgt å bedrive sine aktiviteter helt andre steder. Kanskje det kom for mange turister til Vassfaret etter at det ble nasjonalpark der? James Michael Harvey. James Michael Harvey (født 20. oktober 1949 i Milwaukee, Wisconsin) er en amerikansk katolsk erkebiskop. Han er prefekt for den pavelige husholdning ved Den romerske kurie. Harvey ble presteviet i Milwaukee den 29. juni 1975. I 1998 ble han utnevnt til titulærbiskop av Memphis. Han ble konsekrert av pave Johannes Paul II. I 2003 ble han forfremmet til titulær erkebiskop. Cointreau. Cointreau er varmerkenavnet for en type likør smakssatt med appelsin. Den har likhetstrekk med Grand Marnier og blir produsert i Saint-Barthélemy-d'Anjou, en forstad til Angers i Frankrike. Uttalen er "kånntrø". Cointreaubrenneriet ble opprettet i 1849 av Adolphe Cointreau og hans bror Edouard-Jean Cointreau fra Angers. De laget en blanding fra søte og bitre appelsiner og ren alkohol fra sukkerbeter. De første flaskene Cointreau ble solgt i 1875. Rundt år 2000 ble det solgt ca tretten millioner flasker i året, i mer enn 200 land og territorier. Cointreau benyttes både som drikke og til matlaging. Likøren har en alkoholprosent på ca 40. Oppskriften er en familiehemmelighet. Ved omvisninger i brenneriet er det fotoforbud. Eva Kolstad. Eva Lundegaard Kolstad (født Hartvig 6. mai 1918, død 26. mars 1999) var en norsk Venstre-politiker og forkjemper for kvinnesaken. Hun var formann for Norsk Kvinnesaksforening, familie- og forbrukerminister i Norge, leder for partiet Venstre og verdens første likestillingsombud. Hennes svigerfar var tidligere statsminister Peder Kolstad. Hun startet egen revisjonsforretning i Oslo (1945), ble en av landets første kvinner som fikk kalle seg statsautorisert revisor (1946). Hun var Norges første kvinnelige partileder da hun ble leder av Venstre i 1974. Hun ble i 1978 også verdens første likestillingsombud, ledet Oslo Kvinnesaksforening (1950-1952 og 1954-1956), var leder av Norsk Kvinnesaksforening (1956–1968), og medlem av FNs kvinnekommisjon (fra 1969). Kolstad satt i Oslo bystyre og formannskap i årene 1960-75, var familie- og forbrukerminister i 1972-73, partileder i Venstre 1974-76, leder av arbeidsutvalget for Hovedkomiteen for FNs internasjonale kvinneår 1975 i Norge og likestillingsombud 1979-88. Hun var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet "Kvinnen og Tiden". Eva Kolstad var kommandør av St. Olavs Orden, mottok St. Hallvardsmedaljen i 1986 og var æresmedlem i International Alliance of Women (fra 1979) og i Unge Venstre. Eva Kolstads gate i Oslo er oppkalt etter Eva Kolstad. Louise Mountbatten. Louise av Sverige (Louise Alexandra Marie Irene) (født 13. juli 1889, død 7. mars 1965) var dronning av Sverige og kong Gustav VI Adolf av Sveriges andre hustru. Hun ble født som "prinsesse Louise av Battenberg". Hennes far var prins Louis av Battenberg, som i 1917 sa fra seg alle tyske titler og anglifiserte familienavnet Battenberg til Mountbatten. Samtidig ble han adlet til marki av Milford Haven, og datteren Louise ble da kjent som "Lady Louise Mountbatten". Moren hennes var prinsesse Victoria av Hessen og ved Rhinen, som var barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia. Gjennom søsteren, prinsesse Alice, var Louise tante til hertugen av Edinburgh, dronning Elisabeth IIs ektemann. 3. november 1923 giftet hun seg med kronprins Gustav Adolf av Sverige, enkemannen som senere ble kong Gustav VI Adolf. Ekteskapet var lykkelig, men deres eneste barn var dødfødt. Dronning Louise døde 7. mars 1965, nær 76 år gammel. Hossbach-protokollen. Hossbach-protokollen er det historiske kildeskrift som fastholder de krigsplaner som Adolf Hitler fremla for ledende tyske militære i generalstaben og riksutenriksministeren på en konferanse i sitt rikskansli i Berlin den 5. november 1937. Fem dager etter konferansen utferdiget oberst Friedrich Hossbach et referat på grunnlag av sine egne stikkordsmessige notater. Det dreier seg således strengt tatt ikke om en protokoll, men om en nedtegnelse. Overleverelseshistorien til dokumentet er kompleks, og derfor anfektes dets ekthet ofte av høyreekstremister. Hitler erklærte på denne hemmelige konferansen at det tyske "romspørsmål" "(«die deutsche Raumfrage»)" bare kunne løses ved en krig som måtte utkjempes senest mellom 1943 og 1945. Deltagere på konferansen var krigsminister Werner von Blomberg, hærens øverstkommanderende Werner von Fritsch, marines øverstkommanderende Erich Raeder, luftvåpenets øverstkommanderende Hermann Göring, utenriksminister Konstantin von Neurath og Hitlers militæradjutant oberst Friedrich Hoßbach. På dagsorden stod egentlig krigsøkonomien; Hitler ignorerte dette og benyttet anledningen til å legge frem sine mål. I protokollen heter det blant annet at "«løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt»." Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike. Frants Berg. Frants Berg (født ca. 1500, død 2. november 1591) var en biskop i Oslo. Frants Berg ble født i Odense i Danmark som sønn av hoffkunstneren Claus Berg. Han ble holdt over dåpen av kong Hans' dronning Christine, som gav ham navnet Franciscus etter sin skytshelgen og bestemte ham til å inntre i fransiskanerordenen. Følgelig holdt hun ham i skole i Odense og sendte ham til Rostock for å studere. Da dronningen døde 1521 følte Frants Berg, som allerede var blitt påvirket av den lutherske lære, seg ikke bundet ved hennes bestemmelse, og da han etter å ha blitt magister kom hjem til Odense, lyktes det ham i 1531 å bli rektor samme sted etter Peder Palladius. Imidlertid mislikte faren hans hang til den nye lære, og da denne beklaget seg over dette for biskop Iver Munk av Ribe, som under et besøk i Odense oppholdt seg i hans hus, overtalte biskopen Frants Berg til å oppgi sin skolegjerning for å motta en plass i hans kanselli. Da denne stillingen imidlertid ikke behaget ham, oppnådde han på en visitas, antagelig samme år, biskopens samtykke til å overta skolen i Viborg, hvor rektor akkurat var død. På begjæring av prost Svend i Vestervig om en læremester til sitt kloster valgte kapitlet i Viborg Frants Berg til denne stillingen; her gjorde han bekjentskap med sin tilkommende hustru, Karine Lauridsdatter, prost Svends søsterdatter, og etter at reformasjonen var gjennomført, inngikk han ekteskap med henne. De ble foreldre til kanikken Claus Berg og fra disse stammer en norsk slekt Bergh gjennom kvinneledd. I 1540 ble Frants Berg sogneprest ved Domkirken i Ribe og i 1546 ved Nicolai kirke i København. Herfra ble han allerede i 1548 befordret til superintendent i Oslo og Hammer stifter og fulgte dit opp med prins Frederik, som om sommeren samme år ble hyllet i Norge. Kanskje har kapitlet ikke vært helt tilfreds med valget; i alle fall klager Frants Berg i 1556 over at kannikene ofte viser seg gjenstridige, men forholdet synes senere å ha blitt godt. Også i sin nye stilling bevarte Frants Berg den yndest, han tidligere hadde nytt fra kongehusets side, ettersom mange begunstigelser ses å være tilstått ham til forbedring av hans innkomster. I 1555 fikk han til sitt underhold Tønsberg prosti, som han i 1562 avstod til sin svigersønn Rasmus Hjort. I 1572 fikk kapitlet kongelig befaling til å utnevne en medhjelper for ham på grunn av hans alder. Hertil valgtes hans svigersønn, rektoren i Oslo Jens Nilssøn. Kongen stadfestet valget 1574, idet denne da også ble valgt til svigerfarens etterfølger. Etter helt å ha overlatt svigersønnen sitt embede 1580, levde Frants Berg ennå flere år som en hedret mann i Oslo, hvor en anselig mengde av dyktige geistlige etter hvert hadde samlet seg i den siste halvdel av 1500-tallet. Skjønt svakelig i sine siste leveår, var han ennå sommeren 1591 så frisk, at han 8. juni kunne overvære Christian IVs hyldning på Hovedtangen ved Akershus, støttet av flere prester, for bedre å kunne se den unge kongen; men allerede 2. november samme år døde han i Oslo og ble begravet i Domkirken Kilder. Berg, Frants Berg, Frants Carl Johan av Sverige. Carl Johan Arthur Bernadotte af Wisborg, greve av Wisborg, (født 31. oktober 1916, død 5. mai 2012) var den fjerde sønnen av kong Gustav VI Adolf av Sverige og hans første hustru, prinsesse Margaret av Connaught. Han ble født som "Hans Kongelige Høyhet prins Carl Johan av Sverige, hertug av Dalarna", men mistet både tittel og arverett da han giftet seg med Kerstin Wijkmark i 1946. Han ble da helt enkelt hetende Carl Johan Bernadotte, men 2. juli 1951 ble han adlet til greve av Wisborg ("comte de Wisborg") innen Luxembourgs adel av storhertuginne Charlotte av Luxembourg. Han var formann i Ointroducerad adels förening fra 1948 til 1963 og ble utnevnt til æresmedlem i 1963. Kona Kerstin døde i 1987, og i 1988 giftet grev Carl Johan seg på nytt, denne gang med grevinne Gunilla Wachtmeister af Johannishus. Dire Straits. Dire Straits var et britisk rockeband dannet i 1977 av brødrene Mark og David Knopfler, John Illsley og Pick Withers. Til tross for at gruppen ble dannet i en periode hvor punkrocken regjerte, arbeidet de innen konvensjonen av klassisk rock, dog med et nedtonet lydbilde som appellerte til det moderne publikumet fordi de var lei overprodusert stadionrock fra 1970-tallet. I bandets tidlige dager spurte Mark Knopfler pubinnehavere om de kunne senke volumet til forsterkerne slik at gjestene kunne konversere mens bandet spilte. Til tross for denne noe merkelige og ydmyke innfallsvinkelen til rock and roll, kom Dire Straits til å bli en veldig suksessfull gruppe. Historie. Dire Straits spilte inn og ga ut sitt første album med samme navn i 1978, uten nevneverdig suksess. Fem måneder senere ga de ut en singel med låten «Sultans of Swing», som ble en populær listeklatrer og dermed gjorde at salget av albumet tok av. Deres andre album "Communiqué" (1979) fulgte etter, og begge albumene har det karakteristiske rolige lydbildet. Det tredje albumet "Making Movies" (1980) hadde med keyboardspilleren Roy Bittan, kjent fra Bruce Springsteens band, og markerte en forflytning mot komplekse arrangementer og produksjoner, musikalske kjennemerker som skulle fortsette gjennom gruppens karriere. Bandets utgivelse av "Brothers in Arms" (1985) ble en internasjonal suksess og fikk flere hitsingler, inkludert «Money for Nothing», som ble deres første musikkvideo som ble spilt på MTV i Storbritannia. Låten var forøvrig skrevet av Knopfler/Sting og sistnevnte synger de høye partiene gjennom hele sangen. Den kommersielle suksessen av "Brothers in Arms" ble godt hjulpet av å være en av de første digitale innspillingene og for å være produsert for det da nye formatet CD, noe som gjorde albumet til et ikon blant den nye teknologien i det begrensede landskapet som formatet utgjorde. Videre bidro det nye formatet til at Knopflers nøyaktige produksjonsverdier på tidligere album, fikk fansen til å kjøpe hele katalogen. Delvis som et resultat av dette, og en suksessfull opptreden på Live Aid, ble Dire Straits en av verdens største salgsuksesser i midten av 1980-årene. Populariteten til bandet strekker seg lenger enn Storbritannia og USA — i mange andre deler av verden som inkluderer India, sørøst-Asia og Afrika, er Dire Straits et av de mest kjente av de vestlige gruppene. En lang periode med inaktivitet fulgte etter suksessperioden og i løpet av de neste seks årene var de eneste utgivelsene noen samlealbum og livealbum. Gruppens siste studioalbum, "On Every Street" (1991), ble utgitt til blandet mottagelse og moderat salgssuksess. I ettertid avslo countrymusikeren og sangeren Vince Gill, (som sang bakgrunnsvokal på albumet), tilbudet om å bli fullt medlem av gruppen. Mark Knopfler ville senere konsentrere seg om soloprosjekter og filmmusikk. Dire Straits valgte å oppløse seg i 1995 etter utgivelsen av albumet "Live at the BBC", siden alle de ni medlemmene holdt på med separate prosjekter. Bandets medlemsrekke har forandret seg siden oppstarten, med bare Mark Knopfler og John Illsley som faste medlemmer. Knopfler forble den primære kraften bak bandet og skrev mesteparten av sangene. Øyvind Sørensen. Øyvind Sørensen (født 1887 i Fredrikstad, død 1962) var en norsk tegner. Han regnes av flere som Norges første avistegner. Sørensen var ansatt i Aftenposten 1909–1914 og 1918–1962, og i VG 1914–1918. Han ble særlig kjent for sine treffsikre portretter, blant annet i Aftenpostens A-magasinet. Han tegnet også i ukebladet Urd, i vittighetspressen og i andre ukeblad og julehefter. Han illustrerte over 60 bøker, bl.a. Henrik Haugstøls bøker om det gamle Christiania. Mest kjent er hans illustrasjoner til Trangviksposten (4.–7. samling), som han ble knyttet til i 1914. Dessuten deltok han på en rekke utstillinger med frittstående arbeider, og er representert i Nasjonalgalleriet. Litteratur. Nilsen, Harald. "Forsøk på et portrett av Øyvind Sørensen: Fragmenter av en avistegners liv" (Oslo, 1963). 39 s. "Særtrykk av Aftenposten. Brekkjern. Et brekkjern med håndtak på den rette enden Et brekkjern, også kalt kubein på grunn av formen, er i prinsipp en vektstang som tjener til å forsterke mekanisk kraft. Det et verktøy av jern som særlig brukes til å brekke løs trekonstruksjoner og trekke ut spiker. Brekkjernet består av en stang som er krummet i den ene enden. Det er vanlig at begge endene er flate. Enden med krumming har ofte et hakk slik at brekkjernet kan brukes til å trekke ut spiker som stikker litt opp. En mindre form for brekkjern kalles spikerfjerner eller spikerjern. Snekkerhammere har gjerne en slik kløyd ende. Brekkjern brukes ofte under innbrudd, og er nok opphav til den folkelige betegnelsen «brekk» for dette. Claus Berg. Claus Berg (født 1546, død 1614) var en norsk kannik. Claus Berg var sønn av biskop Frants Berg i Oslo, og ble etter eget utsagn født i København. Faren satte ham i 1555 i sin fødeby Odense, hvorfra han i 1565 ble student. Mens han gikk i skole i Odense, søkte faren i 1559 om et kannikedømme i Oslo Domkirke for ham, hvilket han vel ikke fikk, men derimot løfte om underhold, når han hadde studert og kunne tjene kirken. I 1570 drog han til Rostock og derfra til Wittenberg, Leipzig, Strasbourg og mange andre steder og kom i 1574 tilbake til København og derpå til Norge, hvor han visstnok kort etter fikk et kannikedømme i Hammer og ble sogneprest i Skjee i Vestfold. Etter å ha fått flere kongebrev på kantorens, Clemens Pedersens, kannikedømme i Oslo, synes han i 1581 å være kommet i rolig besittelse av dette, idet han avstod Skjee prestekall til hr. Clemens' sønn. Claus Berg ble samtidig kantor og var fra 1590 dessuten dekanus ved Oslo kapittel. Han døde sommeren 1614 og ble begravet i Oslo Domkirke. Han ble gift første gang i 1575 med Inger Jensdatter Bagge og andre gang i 1594 med Elsebe Olufsdatter Theiste av Bjelland, som senere giftet seg med Peder Christophersen Rytter til Fosser. I disse ekteskapene fikk han 20 barn. Claus Berg tilhørte den krets av litterært interesserte menn, de såkalte Oslohumanistene, som levde i Oslo på slutten av 1500-tallet, og har selv latt trykke en "Vise om Fru Sophie Juels Liv og Leved" og et Calendarium perpetuum etter Oslo polhøyde samt etterlatt en interessant beretning om sin farsslekt. Claus Bergh skal ha påbegynt en samling våpenskjold fra sin og ektefellenes slekter samt noen av deres slektninger. Samlingen inngår i «Nicolas Berghs våpenbok» som har navn etter hans dattersønns sønn. Claus Berg har som decanus capituli innlagt seg fortjeneste ved sin omsorg for stiftets gamle jordebok (Den røde bok) fra biskop Øysteins tid; denne forsynte han også med et register og forskjellige bemerkninger. Eksterne lenker. Berg, Claus Berg, Claus Berg, Claus Akkarbreen. Akkarbreen er en isbre på Svalbard. Breen er 3 km lang og ligger sør på Torell Land. Den er en østlig sidebre til Storbreen. Breen har navn etter blekksprutarten akkar. Aktivbreen. Aktivbreen er en isbre på Svalbard. Den er en liten isbre som ligger mellom Ramsayfjellet og Bottfjellet, helt sør på Ny-Friesland, på. Aktivbreen har fått navnet sitt på grunn av breens relativt høye fart sammenlignet med Passivbreen, som ligger ikke langt unna. Laurids Nielsen. Laurids Nielsen (latin "Laurentius Nicolai Norvegicus"), født ca. 1538–1540 i Tønsberg eller Oslo, død 5. mai 1622 i Vilnius i Litauen). Han ble i alminnelighet kalt «Klosterlasse». Han var en norsk jesuittprest. Det er hevdet at Laurids Nielsen var bror av biskopen i Oslo, Jens Nilssøn, men dette er tvilsom. Han er bare omtalt å ha søstre. Da Laurids var omkring ti år, ble han elev ved Oslo katedralskole. Om hans ungdomstid vet man ikke annet, enn at han omkring 1558 var elev av Vor Frue Skole i København. Senere drog han ut for å studere ved de katolske universitetene i Douai, Köln og Louvain. Om han før sin avreise var påvirket av den jesuittiske filosofi eller ikke, vet man ikke. Sikkert er det derimot, at han under sitt opphold i Louvain først gikk over til katolisismen, og at han derpå lot seg oppta i jesuitterordenen 1564. Etter at han det følgende år var blitt viet til prest, fortsatte han sine studier med den fremgang, at han ble magister in artibus, på samme tid som man utnyttet hans evner som lærer i forskjellige fag, lot ham preke, forestå de foreskrevne åndelige øvelser osv. Glødende i troen og ivrig i studier kunne pater Laurentius i fullt monn glede seg ved sine overordnedes tillit og tilfredshet. Han ble i 1575 professor «quatuor votorum» og foruten de tre sedvanlige munkeløfter også oppgav det særlige løfte å påta seg enhvert oppdrag, paven ville bruke ham til. Den gang pater Laurentius avgav «de fire løfter», var han allerede av sine overordnede bestemt for å dra til Sverige for der å virke for «Guds sak», det vil si søke å gjenforene landet med Roma «på enhver tillatelig måte». Med dette mål for øye forlot han Louvain, hvor han hadde oppholdt seg i så mange år, og tok i slutten av oktober 1575 til Braunsberg, hvor han ble vinteren over; i slutten av april 1576 var han ankommet til Stockholm og stod således midt oppe i den uro og gjæring, som var frukten av kong Johan IIIs katoliserende reformplaner og hans katolske dronning Katarina Jagellonicas stille, men energiske virksomhet for å undergrave den lutherske kirke. Ikke lenge etter sin ankomst til Stockholm ble pater Laurentius ansatt ved den nettopp anlagte høyskolen i hovedstaden, det såkalte «kongelige kollegium», hvis formål var å gi undervisning særlig om kirkefedrene, og som holdt til i Franciskanerklosteret på Riddarholmen. Av den grunn fikk han tilnavnet «Klosterlasse». Etter at han fra først av hadde opptrådt med stor forsiktighet og behersket måtehold og vunnet stor anseelse med sin lærdom, sin dialektiske ferdighet og sin elegante latin, ble han etter hvert mer og mer pågående, inntil han til slutt våget å kaste masken og fremkomme med de mest hensynsløse angrep på Luther og Reformasjonen; hans anonyme «Brev fra Satan til de lutherske prester» vakte også stor forbitrelse. På samme tid falt han også i unåde hos kongen, som ble harm over at Klosterlasse og de andre jesuittene i Sverige ikke ville eller kunne få noe kompromiss i stand mellom ham og Roma. Etter folkeoppløpet i Stockholm i pinsen 1580 var Klosterlasses stilling i den grad rokket, at kongen avsatte ham fra kollegiet og forviste ham fra hovedstaden. I august samme år forlot han Sverige; at hans oppdrag mislyktes, var for en stor del hans egen skyld, om et enn visstnok er så, at en mer besindig opptreden heller ikke ville ført til målet. Om Klosterlasses senere skjebne vet man at han senere drog til Braunsberg, hvor han virket et års tid ved det jesuittiske seminaret. Etter han derpå hadde oppholdt seg en tid i Roma, ble han ansatt ved seminaret i Olmütz (Olomouc) i Mähren, som liksom Braunsberg var et av utgangspunktene for den katolske propaganda i Norden. Etter flere års opphold i Olmütz ble han omkring 1586 overflyttet til Praha, hvor han det følgende år ble doktor i teologi, og hvor han i 1600 fikk besøk av sin søstersønn, den senere prost i Tønsberg Finn Sigurdsen. I 1602 var Klosterlasse i Braunsberg, hvor han avfattet sitt betydeligste skrift: "Confessio christiana", som utkom på latin i 1604, og på dansk, trykt i Braunsberg, det følgende året, tilegnet kong Christian IV samt Danmarks og Norges adel og råd. Med dette skriftet, som skulle fjerne miskjennelsen av den katolske lære og bane veien for den dansk-norske kirkes omvendelse til den eneste saliggjørende tro, gav han seg i året 1606 på vei til Danmark, hvor han først i hemmelighet oppholdt seg i Helsingør og senere tok til København; der var han naiv nok til ikke bare å oversende kongen et latinsk og dansk eksemplat av sin «Bekjennelse», men til også å tilby sin hjelp til å utjevne de religiøse stridigheter og frembringe enhet i religionen. Men i stedet for å motta hans tilbud lot man han transportere ut av landet. Etter dette mislykkede forsøket på å erobre det frafalne Danmark tilbragte Klosterlasse sine senere leveår dels i Braunsberg, dels på andre steder i Mellomeuropa. Referanser. Nielsen, Laurids Nielsen, Laurids Nielsen, Laurids Nielsen, Laurids Guri Hjeltnes. Guri Hjeltnes (født 1953 i Stavanger) er en norsk historiker og journalist. Fra 2004 har hun vært professor ved Institutt for kommunikasjon ved Handelshøyskolen BI og hun tiltrådte som prorektor 1. januar 2008. Hjeltnes har vært involvert i utviklingen av BIs journalistutdanningsprogram, bachelor i medieutvikling og journalistikk. Hjeltnes er dr. philos. i historie fra Universitetet i Oslo 2002. Innenfor journalistikk er hun kjent som mangeårig leder av SKUP-juryen. Hjeltnes var medlem i Brurås-utvalget som i 2003 ga en vurdering av medienes håndtering av Tønne-saken. Hun har selv arbeidet som journalist, og har som historiker skrevet flere bøker, særlig omkring norsk okkupasjonshistorie. Deriblant "Hverdagsliv" om 2. verdenskrig, "Avisoppgjøret etter 1945", samt to bind i verket "Handelsflåten i krig". I 2004 ble hun først ansatt i avisen "VG", før hun etter to måneder sluttet for å tiltre i et nyopprettet professorat i journalistikk ved BI. Hun skriver imidlertid ofte politiske kommentarer i "VG" fremdeles. Hjeltnes ble i statsråd 12. august 2011 utnevnt til medlem av 22. juli-kommisjonen. Hun er gift med statsviteren Bernt Hagtvet, en kjent ekspert på totalitarisme. Julius Rosenberg. Julius Rosenberg (født 12. mai 1918 i New York, henrettet 19. juni 1953 i Sing Sing) var en amerikansk kommunist. Han ble sammen med sin kone Ethel Rosenberg anklaget for spionasje for Sovjetunionen og dømt til døden for landsforræderi og henrettet i den elektriske stol. Nikita Khrusjtsjov skrev i sine memoarer at ekteparet Rosenberg hadde overlatt atomhemmeligheter til Sovjetunionen. Julius Rosenberg ble født i en jødisk familie, og var aktiv i Young Communist League, hvor han møtte Ethel Greenglass, som også var jødisk. De hadde to sønner. Sønnene deres var bare små da foreldrene ble henrettet. Finn Sigurdsen. Finn Sigurdsen (født 1567, død 1627) var en norsk prest. Finn Sigurdsen var sønn av sogneprest Sigurd Pedersen i Trøgstad og Margrethe Nielsdatter. Han var søstersønn av biskop i Oslo Jens Nielsen, som under hans skolegang og senere tok seg meget av ham, og hvis ledsager han jevnlig var på visitasreisene. Allerede 1594 var Finn Sigurdsen ordinert prest, men synes i en lang tid ikke å ha hatt noen fast prestestilling. 1594-1597 studerte han utenlands, og i slutten av 1599 begav han seg igjen ut på reise. I Rostock, hvor han 1600 tok magistergraden, traff han den unge Jens Bjelke til Austrått, som antok ham som sin hovmester. I dennes følge besøkte han flere tyske universiteter, men de skiltes i Leipzig, hvorfra Finn Sigurdsen begav seg til Praha, hvor han gjennom en derboende slektning ventet å oppnå understøttelse hos jesuittene; han var visst allerede under sin første reise påvirket av dem. I Praha har han antagelig oppholdt seg inntil han 1602 kom tilbake til Danmark og ble rektor ved Herlufsholms skole. Sine katolske sympatier må han ha fått bukt med, men tillot seg som rektor et annet kjetteri, i det han ved sin skole innførte den reformerte kirkes (såkalte heidelbergske) katekisme. Etter knapt to års skoletjeneste oppnådde han en anselig stilling i Norge, i det han 1604 ble utnevnt til sogneprest i Tønsberg og av kongen ble forlenet med det tønsbergske prosti, en forlening som gav gode inntekter, men riktignok også forpliktet innehaveren til å dekke den lille latinskolens utgifter og forsørge de fattige i hospitalet. Finn Sigurdsen døde 1627, og da hans gravsten finnes i Lund domkirke, må han antas å være død under et besøk i denne byen. Hans hustru, Karen Hjort, var datter av hans formann som prost i Tønsberg, Rasmus Hjort. Hun ble etter hans død gift med Christen Andersen, sogneprest i Hurum. Coffea liberica. "Coffea liberica" er en av de tre hovedtypene kaffebusker. Den kommer fra Liberia og har liten betydning for verdenshandelen på grunn av sin spesielle smak. Beleriand. Beleriand var et landområdet fra J.R.R. Tolkiens Midgard, som lå i den nordvestre delen av Midgard i det første tidevervet. Opprinnelig var Beleriand bare navnet på området rundt Balarbukta, men så ble navnet gitt til hele landet. Elementet "Beler/Balar" refererer antakelig til maiaen Ossë, som ofte var ved Balars kyst. Mot vest og sør hadde Beleriand en lang kyst som møtte det Storehavet Belegaer, mot nord lå høylands regionene Hithlum, Dorthonion og Himring åsene, mot øst lå fjellkjeden Ered Luin (Blåfjellene) som nådde nesten helt ned til havet i sør. Landet Nevrast i nordvest ble også noen ganger sett på som en del av Beleriand. Elva Sirion, den største elva i hele Beleriand, rant fra nord til sør og delte Beleriand inn i Vest Beleriand og Øst Beleriand. Fra øst til vest gjennom landet løp også en rekke med åser og et plutselig fall i høyde, disse var kjent som Andram, "Langmuren". (Elva sank ned i bakken ved "Sirionmyrene", og så dukket den opp igjen nedenfor Andram ved "Sirions porter".) Øst for Langmuren lå elva Gelion, og de seks sideelvene dens som kom fra fjellene Ered Luin, i området kjent som Ossiriand eller "Landet av de syv elver". Elva Brithon og elva Nenning var de to nedre elvene i de vester områdene kjent som Falas. I året 583 i det første tidevervet ble det aller meste av Beleriand ødelagt under Vredens krig mellom valaene og Morgoth. Bare noen svært få deler av Øst Beleriand overlevde denne krigen, og de ble kjent som Lindon. (Til tross for dette er det noe som tyder på at ikke alt var helt ødelagt i det andre tidevervet, men dette ble helt klart ødelagt ved Númenors fall.) Det må likevel sies at gravene til både Túrin Turambar og Morwen overlevde og ligger på øya Tol Morwen, noe som oppfyller en gammel profeti. På samme måte er det også deler av Dorthonion som ble øya "Tol Fuin", og åsen Himring ble stående som øya "Himling". Alle disse øyene sammen ble kjent som "De Vestre Øyer". Byer i Beleriand. "Beleriand har hatt mange forskjellige navn i Tolkiens tidligere skrifter (se: "The History of Middle-earth"): Broceliand, Broseliand, Golodhinand, Noldórinan, Geleriand, Bladorinand, Belaurien, Arsiriand, Lassiriand, Ossiriand." Hege Skjeie. Hege Skjeie (født 15. mai 1955) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun ble i 2001 Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap. Skjeie satt i forskergruppen til Makt- og demokratiutredningen 1998–2003, og tok dissens på konklusjonen med en egen særuttalelse. I 2010 ble hun utnevnt av regjeringen til leder for Likestillingsutvalget, som bl.a. foreslo opprettelsen av et likestillingsdirektorat. Hun er fast spaltist i Dagens Næringsliv. Obi-Wan Kenobi. Obi-Wan Kenobi er en fiktiv figur i Star Wars-universet skapt av George Lucas. Han er en av de viktigste figurene i sagaen og er, sammen med Anakin Skywalker, C-3PO og R2-D2, en av de få figurene som i en eller annen form dukker opp i samtlige seks filmer. I alle filmene bruker han en blå lyssabel. I den originale trilogien ble rollen spilt av Alec Guinness, og i den nye av Ewan McGregor. Obi-Wan Kenobi dukker første gang opp i episode IV. Luke Skywalker, filmens helt, tror at Kenobi er en mystisk eneboer ved navnet Ben Kenobi. Han avslører seg etterhvert som en tidligere jediridder som nå er gått i eksil og begynner å lære Luke om den ene kraften, en altomspennende kraft bruk av jediridderne. Biografi i sagen. I filmene er Obi-Wan medlem av jediordenen. Han ble opplært av jediridderen Qui-Gon Jinn, og er den eneste jedien i filmene man får se både som padawan, jediridder og jedimester. Han ble mentoren til Anakin Skywalker og Luke Skywalker og blir general i klonekrigen. I reiser han sammen med sin mester Qui-Gon Jinn til planten Naboo for å forsøke å bryte opp en blokade av planeten. Når de to jediridderene ankommer planeten innser de at de ikke er en enkel blokade, men snarere en invasjon av Naboo som er igang. De hjelper dronning Amidala med å flykte til Coruscant. Under denne flukten plukker de også opp slavegutten Anakin Skywalker fra planeten Tatooine. I det avgjørende slaget på Naboo er Obi-Wan vitne til at Darth Maul dreper Qui-Gon. Obi-Wan tar livet av Darth Maul etter dette og blir dermed den første jediridder som har klart å drepe en sith på over tusen år. På slutten av filmen utnevner Jedirådet Obi-Wan til jediridder og tillater at han tar Anakin Skywalker som padawan, til tross for at den vise jedimester Yoda stemmer imot dette. I Star Wars II og III fekter han mot Count Dooku, men begge gangene blir han slått ut. I begynnelsen av er han med på et oppdrag for å redde kansler Palpatine som er fanget av General Grievous på et av føderasjonens kommandoskip i atmosfæren over planeten Coruscant. Han og Anakin klarer oppdraget, etter en del trøbbel. På slutten av Klonekrigen får han i oppdrag å ta seg av droidelederen General Grievous. Han dreper droidelederen etter en hard kamp, og krigen roer seg. På slutten av Star Wars III fekter han mot Anakin på lavaplaneten Mustafar, og det ender med at Anakin blir kraftig forbrent. I Star Wars IV går han under aliaset Ben Kenobi og han bor på planeten Tatooine. I episode IV blir han drept av Darth Vader i en lyssabelduell ombord på Dødsstjernen, men han opptrer i de neste to filmene som et kraftspøkelse. Tol Morwen. Tol Morwen er en øy i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Det er en av "De Vestre Øyer" øyer som ble skapt da Beleriand sank i havet i Vredens krig på slutten av det første tidevervet, og ligger derfor vestenfor Midgards kyster. Tol Morwen er en av de få stedene i Beleriand som ikke gikk under. På denne øya star "De ulykkeliges stein", og her er også graven til Morwen Eledhwen, derfor navnet "Tol Morwen". Sjøfarere fra Númenor, og senere også fra Arnor, besøkte denne øya for å vise sin respekt for helten Túrin Turambar, som også var gravlagt der. Túrin var sønn av Morwen og Húrin. Lensvik. Lensvik er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag. Kommunen ble opprettet 1. januar 1905 da Rissa kommune ble delt i to. Lensvik hadde ved opprettelsen 1019 innbyggere. 1. januar 1964 ble Lensvik, som da hadde 1136 innbyggere, slått sammen med deler av Agdenes og Ingdalen krets i Stadsbygd til den nye Agdenes kommune. Lensvik ble kåret til å ha de beste jordbærene i hele Norge. Lensvik er også administrasjonssenter i og postadresse til Agdenes kommune. Leiranger. Leiranger (Ledingen) er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke opprettet ved fradeling fra Steigen 1. september 1900. Kommunen hadde da 1 117 innbyggere. 1. januar 1964 ble Leiranger slått sammen med Steigen og deler av Hamarøy, Kjerringøy og Nordfold til den nye Steigen kommune. Leiranger hadde 1 397 innbyggere ved sammeslåingen. Daron Malakian. Daron Malakian (født 18. juli 1975 i Hollywood i California, USA) var andrevokalist og gitarist i alternative metal-bandet System of a Down frem til avbrekket i 2006 og er nå frontfigur i bandet Scars on Broadway. Han er av armensk opprinnelse. I 1995 startet han System of a Down sammen med Serj Tankian. Andre bandmedlemmer er Shavo Odadjian og John Dolmayan. Bandets navn oppsto faktisk inspirert av et dikt han skrev som heter «Victims of a Down». Han brukte å spille på en Ibanez Iceman-gitar, men i perioden da albumet «Mezmerize» kom ut begynte han å bruke en Gibson SG-gitar. Han har produsert alle System of a Down-albumene sammen med Rick Rubin. I tillegg har han sitt eget plateselskap som heter EatUrMusic. Lavik. Lavik er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke opprettet som Lavik formannskapsdistrikt i 1837. Lavik har vært selvstendig kommune i to perioder. I 1858 ble Kyrkjebø (Klævold) skilt ut fra Lavik som egen kommune. Lavik kommune hadde etter fradelingen 2042 innbyggere. I 1861 ble Lavik slått sammen med Brekke til Lavik og Brekke kommune. 1. januar 1875 ble en del av Kyrkjebø (Klævold) med 90 innbyggere overført til Lavik og Brekke kommune. 1. januar 1905 ble Lavik og Brekke kommune delt i to. Lavik kommune hadde etter delingen 1182 innbyggere 1. januar 1964 ble Lavik med 894 innbyggere, slått sammen med Kyrkjebø og deler av Vik til den nye Høyanger kommune. Kyrkjebø. Kyrkjebø er et tettsted i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på nordsiden av Sognefjorden omtrent 13 kilometer sørvest for kommunesenteret Høyanger. Austreim ligger ca. tre kilometer øst for Kyrkjebø. Kyrkjebø kirke ligger på Kyrkjebø. Den tidligere kommunen Kyrkjebø. Kyrkjebø var tidligere en selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, opprinnelig del av Lavik formannskapsdistrikt. I 1858 ble Kyrkjebø (Klævold) skilt ut som egen kommune med 1645 innbyggere. 1. januar 1875 ble en del av Kyrkjebø med 90 innbyggere overført til Lavik og Brekke kommune. 1. januar 1964 ble Kyrkjebø kommune med 4742 innbyggere slått sammen med Lavik kommune og en mindre del av Vik til den nye Høyanger kommune. Politiske partier i Danmark. Et politisk parti er en krets av personer med samme grunnholdninger, som har samla seg sammen for å prøve å påvirke den politiske utviklinga. Det er flere veier til påvirkning og eventuell innflytelse; partiet kan stille til Folketinget, kommunestyrer eller amtsråd og søke å få direkte innflytelse der. Partiet kan også virke som en presjonsgruppe utenfor de folkevalgte organer, for eksempel ved at partiets medlemmer skriver innlegg i avisene, avholder møter og på andre måter prøver å få partiets synspunkter fram i offentligheten. Politiske partier er ikke nevnt i Danmarks grunnlov, som utgjør ramma for det politiske systemet i Danmark. Likevel spiller det en stor rolle i det politiske livet. Spillereglene og betingelsene i politikk er i Danmark, som i mange andre land, andre og flere enn de skrevne grunnleger i landets forfatning. Tradisjon, praktiske hensyn og den allmene samfunnsutviklinga er i høy grad med på å sette betingelsene for det politiske livet. Partier fra det 19. århundre. Med 1849-grunnloven fikk Danmark sitt første demokratiske parlament, Rigsdagen, som besto av Folketinget og Landstinget. I starten fantes ingen partier. I 1849 ventet man ikke at folket skulle tilkjennegi sin vilje gjennom partier, men via enkeltpersoner, som så ble valgt for sine synspunkter og personlige egenskaper. Det var ikke alle som kunne stille i Riksdagen – kvinner var utelukket, det samme gjaldt ca en fjerdedel av den voksne mannlige befolkning over 30 år, primært tjenestefolk og mottakere av fattighjelp. Etterhvert begynte folketingsmedlemmer med like holdninger å danne klubber, der de møttes og diskuterte. I begynnelsen var klubbene løst organisert, men de fikk etterhvert en fastere form. Klubbene utgjorde grunnlaget for partiene som ble danna rundt 1870. Det Konservative Folkeparti (tidligere Højre) og Venstre (tidligere Det forenede Venstre) oppsto begge som slike klubber i Riksdagen, det vil si, som sammenslutninger av folketingsmenn som allerede var valgt. I begynnelsen fungerte disse to partiene kun i Riksdagen. Først senere kom lokalavdelinger, i form av velgerforeninger. Socialdemokratiet ble, i motsetning til Højre og Det forenede Venstre, stifta utafor Riksdagen, i 1871. Partiet hadde fra starten en sterkt partiorganisasjon. Partiets hovedoppgave var i begynnelsen bare å få så mange medlemmer som mulig. Det var først i løpet av 1880-åra at partiet klarte å vinne noen få mandater i Folketinget. Samfunnsoppdelinga i slutten av det 19. århundre førte til en skarpere oppdeling av samfunnet. Felles for de tre nevnte partier er at de alle var knytta til en spesiell samfunnsgruppe eller klasse: Højre til godseiere og embetsmenn, Det forenede Venstre til bønder, og Socialdemokratiet til arbeiderne. Både Det forenede Venstre og Socialdemokratiet var dessuten også del av en mer omfattende bevegelse, andels- og arbeiderbevegelsen. Rundt 1920 spilte disse partiene og bevegelsene en avgjørende rolle for organiseringa av det danske samfunnet. Partier fra det 20. århundre. Noen av partiene som oppsto i det 20. århundre, oppsto ved at en folketingsgruppe ble splitta. I 1905 utskilte Det Radikale Venstre seg fra Venstre. I 1959 ble Socialistisk Folkeparti, og i 1995 ble Fremskridtspartiet delt i to – utbryterne ble til Dansk Folkeparti. Andre partier fra dette århundret ble dannet ved at en rekke mennesker har slutta seg sammen, enten fordi de delte samfunnsoppfattelse, eller i protest mot enkeltsaker. En slik sammenslutning stifta utafor Folketinget har så senere prøvd å bli valgt inn i det. Både Venstre og Det konservative Folkeparti besto inntil starten av det 20. århundre av en rekke mindre grupper som siden ble samlet til de landsdekkende partiene slik de er i dag. Enhedslisten starta opprinnelig som et valgteknisk samarbeid utafor Folketinget mellom Socialistisk Arbejderparti, Venstresocialisterne og Danmarks Kommunistiske Parti, men har i dag utvikla seg til en medlemsorganisasjon uavhengig av de partiene som tok initiativet. Kristeligt Folkeparti og Fremskridtspartiet oppsto som reaksjoner på enkeltsaker. For Kristeligt Folkeparti var det av loven som tillot salg av pornografiske bilder, og den friere tilgangen til abort, som var den utløsende faktoren. I Fremskridtspartiets tilfelle var det de høye skattene. Begge partiene har nå utforma politikk angående de fleste av samfunnets områder. Det er imidlertid også eksmpler på partier som kun har konsentrert seg om enkeltsaker, for eksempel Pensionistpartiet og De grønne. Det finnes også partier og lister som kun stiller til kommunevalgene. For å kunne stille opp til folketingsvalg må et parti enten ha sittet i Folketinget året før, eller ha et samla antall underskrifter som tilsvarer 1/175 av de gyldige stemmene ved forrige valg. I 1998 var det 19 015 stemmer. For at en slik underskrift skal kunne telle, må underskriften godkjennes i folkeregisteret, sendes tilbake til den underskrivende, som så selv må sende den videre til partiet. Partienes oppbygning. Medlemmer i danske partier er enkeltpersoner, ikke erhvervsorganisasjoner, fagforeninger eller lignende. Til gjengjeld prøver hvert parti å verve så mange medlemmer som mulig, noe som gir dem betegnelsen «massepartier». Partiene stiller som regel ikke spesielle betingelser til de som ønsker å melde seg inn. Medlemmet skal imidlertid overholde partiets vedtekter, være enig i og lojal mot partiets program, og kun være medlem av ett parti om gangen. Alle medlemmer går inn i en lokalavdeling eller velgerforening. Velgerforeningene er med på å utbrede partiets synspunkter i befolkninga, blant annet ved å verve nye medlemmer. Velgerforeningene er med på å utpeke kandidater for eksempel ved uravstemning, og preger oppstillingsrekkefølga til valg. De er dessuten med på stemmeopptelling og -kontroll. De store partiene har lokalavdelinger i alle valgkretser og/eller kommuner, de mindre kun i enkelte amter eller kanskje kun i visse deler av landet. Lokalavdelingene utgjør til sammen partiets landsorganisasjon. Hvis partiet har representanter i Folketinget, utgjør disse en selvstendig gruppe, folketingsgruppen, som løpende holder møter om arbeidet i Folketinget for kommunal- og amtspolitikere finnes en byrådsgruppe og en amtsrådsgruppe. Den øverste myndighet i partiene er landsmøtet, hvor representanter fra alle nivåer i partiet samles for å diskutere de overordnede politiske linjene. Det er forskjell på hvor ofte disse møtene holdes, typisk er en gang hvert andre år. Landsmøtet velger et hovedstyre og eventuelt et forretningsutvalg, som tar seg av beslutningene mellom landsmøtene. Hos Socialdemokraterne kalles den øverste myndigheten for «kongressen». I Det Konservative Folkeparti kalles det «landsråd». Enhedslisten foretrekker navnet «årsmøte». De øvrige partiene kaller sin øverste myndighet for et landsmøte. Partiprogrammer. De fleste partier arbeider på grunnlag av et partiprogram. Man kan skjelne mellom to typer partiprogrammer: Prinsipprogrammer og arbeidsprogrammer. Prinsipprogrammet inneholder partienes overordnede og prinsipielle holdninger. Arbeidsprogrammet er mer konkrete og tjener som et arbeidsredskap i det daglige. Her beskrives partiets politiske planer for den nærmeste fremtid på en rekke samfunnsområder. Det er stor forskjell på hvor mange slags programmer et parti har, og hvor ofte de revideres. Socialdemokraterne vedtar med jevne mellomrom både prinsipprogrammer og samlede arbeidsprogrammer. Andre partier har ett samlet prinsipprogram og en rekke arbeidsprogrammer om forskjellige emner. Centrum-Demokraterne har ikke noe egentlig partiprogram, men arbeider i stedet ut fra en bred formålsparagraf. Partiet gir løpende ut flyveblad og mindre utgivelser med holdninger til forskjellige spørsmål. Partienes holdninger kommer dog til uttrykk andre steder enn i partiprogrammene, blant annet i innlegg i aviser og fjernsyn, valgmateriale, uttalelser fra Folketingets talerstol osv. Fastleggelse av partiets holdninger. Prinsipprogrammet vedtas av partiets øverste myndighet. Det skjer som regel etter en omfattende debatt på alle nivåer av partiet, det vil si i lokalavdelinger, hovedstyret, partiledelsen og i folketingsgruppen. Noen partier nedsetter et programutvalg som lager et forslag til nytt prinsipprogram. Andre lar folketingsgruppen ta seg av det. Arbeidsprogrammene blir derimot ofte vedtatt av partiets hovedstyre eller folketingsgruppe. Partiets øverste myndighet eller hovedstyret kan vedta uttalelser hvori partiet forholder seg til en gitt sak eller utvikling. Uttalelsen kan være bred eller snevert konsentrert om et bestemt emne. I begge tilfeller har uttalelsen samme betydning som det som står i programmet. Partiene har forskjellige fremgangsmåter i spørsmålet om hvem som bestemmer partiets politikk i Folketinget. I noen partier er det folketingsgruppens medlemmer; i andre er det landsorganisasjonen og/eller hovedstyret. I Socialistisk Folkeparti bestemmer hovedstyret over folketingsgruppen. I Det Konservative Folkeparti og Centrum-Demokraterne er det folketingsgruppen som alene fastlegger politikken i Tinget. Avvik fra partiets linje. I grunnlovens § 56 står det: «Folketingsmedlemmerne er ene bundet ved deres overbevisning og ikke ved nogen forskrift fra deres vælgere.» Ikke desto mindre forventes det at folketingsmedlemmene følger den linjen som partiet har blitt enig om. Partiene har forskjellige praksis for hvor stor avvik fra partilinjen som blir akseptert. Generelt kan man si at de fleste partier mener at det skal være plass til individuelle tilkjennegivelser, men at det samtidig sjelden tillates at et medlem offentlig taler for oppfattelser som fraviker helt fra partiets. I visse «følsomme spørsmål» stiller partiet imidlertid sine medlemmer fritt, det vil si at de ikke behøver å stemme det samme som hverandre, men kan følge sin egen overbevisning. Dette var for eksempel tilfellet da Folketinget skulle bestemme hvorvidt det skulle reises riksrettssak mot tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen i forbindelse med Tamilsaken. Partiene og valgsystemet. 2 %-regelen er oftest den avgjørende. 2 % tilsvarer fire mandater i Folketinget. Landsdelene som er nevnt i den andre regelen er: Hovedstaden, øyene og Jylland. Utvelgelse av kandidater. De fleste kandidater vel folketingsvalgene stiller opp som representanter for et parti. Av de 1127 kandidatene i valget i 1998, var kun 12 partiløse. Mens kandidater som er oppstilt for et parti kun trenger partiets godkjennelse for å stille, er det flere krav til dem som stiller opp uten parti. For det første må kandidatene anbefales av minst 150 velgere i oppstillingskretsen. For det andre må de vinne minst ett av de 135 kretsmandatene for å komme på Folketinget, noe som skjer meget sjelden. Siden 1930-tallet har det kun lyktes for én person, Jacob Haugaard. Ved valget i 1994 fikk han 23 253 personlige stemmer. Til sammenligning kan det nevnes at statsminister Poul Nyrup Rasmussen fra Socialdemokratiet fikk 23 983 personlige stemmer ved samme valg. Partiene kan velge å stille opp sine kandidater enten kretsvis eller sideordna. I den kretsvise oppstillinga får kandidaten alle de stemmene som er avgitt til partiet i den gjeldende valgkretsen, pluss de personlige stemmene han får i amtskretsens oppstillingskretser. Den kretsvise oppstillinga kan suppleres med oppstilling på partilister med forhåndsprioritering av kandidatene. Utvelgelsen av kandidater foregår ofte ved en uravstemning i partiet. Kun en kraftig reaksjon fra velgerne kan endre rekkefølgen på partilista. I den sideordna oppstillinga er det ingen forhåndsprioritering av kandidatene. Forskjellen fra den kretsvise oppstillinga er at partistemmene ikke går til kretsens kandidat, men fordeles på alle kandidatene i forhold til deres personlige stemmer. Et flertall av partiene bruker denne oppstillingsmetoden. Socialistisk Folkeparti har derimot ofte anmeldt partiliste. De fleste partiene overlater det til lokalavdelingen eller velgerforeninga i kretsene å stille opp partiets folketingskandidat. Medlemstall og valgdeltakelse. Det er medlemmene i partiet som bestemmer hvem som blir stilt opp til Folketing, amtsråd og kommunestyrer. Valgsystemets regler for oppstilling går tilbake til den tida da en stor del av befolkninga var medlemmer av partier. Man har beholdt disse reglene selv om medlemmstallene har falt markant de siste tiåra. I dag er omtrent ni prosent av velgerne som kan være med på å bestemme hvem som kan bli valgt. Samtidig er det færre av dem som er medlemmer i et parti som stemmer på det partiet de er medlem i. Det er særlig i de «unge» partiene at organisasjonsprosenten er lav. Central-Demokraterne hadde i 1994 en organisasjonsprosent på 1,5. I Fremskridtspartiet og Socialistisk Folkeparti var tallet tre. De «gamle» partiene klarer seg bedre. Det tilsvarende tall for f.eks. Venstre er ca 11 prosent. Sammenligna med andre land er valgdeltakelsen ved folketingsvalg i Danmark høy. 80–90 %av velgerne stemmer. Ved de kommunale valgene er stemmeprosenten på ca 70. Sortland idrettspark. Sortland idrettspark er et stadionanlegg på Sortland i Nordland. Anlegget har fotballbane med gressdekke og løpebane (tartandekke) for friidrett. Banen er hjemmebane for Sortland IL, og har også delvis vært hjemmebane for SFK Ajaks. Banen var også hjemmebane for FK Vesterålen. Sortland idrettspark har en anslått tilskuerkapasitet på 2000. Byggingen begynte i 1983 og anlegget ble åpnet 10. juni 1989. Anlegget kostet 10 millioner kroner. Et problem med Sortland idrettspark er at banen ligger slik til at snøen smelter relativt sent om våren. Dette gjør at banen ikke alltid er brukbar til de tidligste seriekampene. Dermed har Sortland IL og FK Vesterålen måttet bruke andre baner i området til de tidligste kampene i sesongen. En storhall for fotball, Blåbyhallen, er bygd i tilknytning til Sortland idrettspark. Hallen ble åpnet i februar 2007. Sesongen 2007 alternerte Blåbyhallen og Sortland idrettspark som hjemmebane for Sortland IL. Lavik og Brekke. Lavik og Brekke kommune i Sogn og Fjordane fylke ble etablert ved at Lavik og Brekke kommuner ble slått sammen i 1861. Lavik hadde 926 innbyggere og Brekke 898 ved sammenslåingen, slik at den nyetablerte kommunen fikk et folketall på 1824. 1. januar 1875 ble en del av Kyrkjebø (Klævold) kommune med 90 innbyggere slått sammen med Lavik og Brekke. 1. januar 1905 ble Lavik og Brekke kommune med et folketall som hadde økt til 2164, delt i to. Den nye Lavik kommune fikk 1.182 innbyggere, Brekke kommune 982. Kornstad. Kornstad er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke, opprettet 1. januar 1897 da Kvernes kommune ble delt i fire. Kornstad kommune hadde ved etableringen 1599 innbyggere. 1. januar 1964 ble det meste av Kornstad med 1356 innbyggere slått sammen med Kvernes og det meste av Bremsnes til den nye Averøy kommune. Vevang krets i Kornstad med 562 innbyggere ble på samme tid overført til Eide kommune. Diagnose-relaterte grupper. Diagnose-relaterte grupper (DRG) er et system for klassifisering av behandling i sykehus, hvor det er laget ca. 500 grupper av behandlinger, som gruppevis forventes å kreve tilsvarende mengde ressurser. Systemet ble opprinnelig utviklet for det amerikanske Medicare, senere innført i norsk helsevesen. Kjerringøy. Kjerringøy er ei halvøy som tidligere var en egen kommune, nå innlemmet i Bodø kommune, beliggende ca 40 km. nord for fylkeshovedstaden Bodø. På Kjerringøy bor det ca. 340 mennesker spredt over et stort geografisk område. De fleste er bosatt på Fjære, i Kjerringøy sentrum, Alsos, Os, Strandå, Eidet og Nevelsfjord. Kjerringøy er kjent for vakker, variert natur, det godt bevarte handelsstedet, en aktiv befolkning og et variert foreningsliv. Området, og spesielt handelsstedet, har vært nyttet som bakgrunn for flere kjente TV-serier og filmer; Benoni og Rosa, Pan og Telegrafisten (Sværmere) som alle er basert på Knut Hamsuns bøker. Filmen "Jeg er Dina" basert på boken "Dina" av Herbjørg Wassmo ble spilt inn på Kjerringøy i 2001. Kjerringøy fikk Europas bygdeutviklingspris i 2000. Mulighetene for fiske og friluftsliv er gode hele året. Bygda har butikk, 10-årig grunnskole, barnehage og SFO. Nærheten til Bodø gjør det mulig å dagpendle til arbeid i byen. For å komme til og fra Kjerringøy må man benytte ferge mellom Festvåg og Misten. Fergeturen tar ca. 10 minutter. Om navnet. Omkring år 1430 var navneformen "Kellingarøy". Navnet var opprinnelig et gardsnavn, og kan henspille på en enke som bodde på øya. Navnet Kjerringøy er også brukt om et fredet handelssted. Kjerringøy kan ha vært modellen for stedet "Sirilund" i Knut Hamsuns romaner "Pan" (1894), "Rosa" og "Benoni" (1908). Administrativ historie. I årene fra 1906 til 1964 var Kjerringøy en selvstendig kommune i Nordland fylke. 1. januar 1887 ble kommunen Folden delt i kommunene Sørfold (1 946 innbyggere) og Nordfold-Kjerringøy (1 347 innbyggere). 1. januar 1894 ble gården Movik (30 innbyggere) i Nordfold-Kjerringøy en del av Sørfold kommune. 1. januar 1906 ble deretter kommunen Nordfold-Kjerringøy delt i kommunene Kjerringøy (857 innbyggere) og Nordfold (1 485 innbyggere). 1. januar 1964 ble det meste av Kjerringøy (524 innbyggere), og Øyjordområdet i Sørfold slått sammen med Bodin kommune. Brennsundområdet i Kjerringøy kommune (30 innbyggere) ble samtidig slått sammen med Leiranger, Steigen og deler av Nordfold og Hamarøy til den nye Steigen kommune. Bodin ble slått sammen med Bodø kommune i 1968. Pan American World Airways. Pan American World Airways, vanligvis omtalt som Pan Am, var et amerikansk flyselskap som, fra 1930-årene og fram til det gikk konkurs i 1991, var verdens største. Selskapet ble opprinnelig etablert i Key West i Florida som et sjøflyselskap, men under sin leder Juan Trippe vokste det til å bli en betydelig aktør i luftfarten. Selskapet var en pioneer på mange felter og var blant annet det første flyselskapet som tok i bruk jetfly, jumbo jet og digitaliserte bookingsystemer. Selskapet var lett gjenkjennelig med sin blå globus-logo og navn på sine fly som ofte inkluderte ordet «Clipper», og betraktes av mange amerikanere som et kulturelt ikon for 1900-tallet og som USAs uoffisielle flaggbærer. Pan Am gjenoppstod to ganger etter 1991. Det andre Pan Am (Pan Am II) var i drift fra 1996 til 1998 med fokus på lavpris, langdistanse-flyvninger mellom USA og Karibia. Det nåværende selskapet (Pan Am III), som har hovedsete i Portsmouth, New Hampshire, også kjent som the Pan Am «Clipper Connection,» opereres av Boston-Maine Airways. Selskapet flyr til destinasjoner i det nordøstlige USA, Florida og Puerto Rico. Pan Am bruker fortsatt IATA koden PA og ICAO koden PAA, selv om den nåværende reinkarnasjonen av selskapet ikke har noe slektskap med det opprinnelige selskapet eller med Pan Am II. Etablering. "Pan American Airways Incorporated" ble etablert den 14. mars 1927 av Henry H. "Hap" Arnold og medarbeidere. Selskapet deres fikk kontrakten på å levere post fra USA til Cuba, selv om de ikke hadde noen fly til å utføre jobben. Noen måneder senere, den 2. juni, dannet Juan Trippe selskapet "Aviation Corporation of America." Han ble støttet av mektige sponsorer med gode politiske kontakter, som blant annet William A. Rockefeller og Cornelius Vanderbilt Whitney. Whitney fungerte som selskapets president og det nye selskapet sikret seg landingsrettigheter i Havanna. Dette ble gjort gjennom å kjøpe opp et lite sjøflyselskap som var etablert i 1926 og som drev flygninger mellom Key West og Havanna. Det tredje selskapet, "The Atlantic, Gulf, and Caribbean Airways company" ble etablert den 11. oktober 1927 av finansmannen Richard Hoyt som selv gikk inn som president. De tre selskapene fusjonerte til et holdingselskap som fikk navnet "Aviation Corporation of the Americas" året etter, den 23. juni 1928. Richard Hoyt ble utnevnt som styreformann i dette nye sleskapet, hvor Trippe og partnere eide 40%. Whitney ble utnevnt til president mens Trippe fikk det operative ansvaret. Et nytt "Pan American Airways Incorporated" ble dannet og dette selskapet skulle fungere som det operative flyselskapet til "Aviation Corporation of the Americas". Årsaken til at Pan Am så lett fikk kontrakten på postleveranser, var at de amerikanske myndighetene fryktet at det tysk-eide colombianske selskapet "SCADTA" ikke skulle ha noen konkurranse når de leverte inn anbud på postruter mellom Latin-Amerika og USA. Myndighetene hjalp Pan Am videre ved å hindre at andre amerikanske selskaper fikk tilsvarende kontrakter, da de anså at selskapet var deres «valgte instrument.» Dette sikret i realiteten Pan Am monopol på internasjonale postruter og som en følge av dette vokste selskapet. Anført av Trippe utviklet Pan Am planer for å utvide selskapets rutenettverk til hele Sør- og Mellom-Amerika. På slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene kjøpte Pan Am opp en rekke svake flyselskap og forhandlet deretter med postvesenet i de ulike land for å sikre seg kontrakter på leveranser av post i regionen. I september 1929 turnerte Trippe sammen med Charles Lindbergh for å forhandle frem landingsrettigheter i en rekke land i Latin-Amerika. Dette inkluderte også Colombia som var hjemmemarkedet for selskapet "SCADTA". På slutten av året kunne Pan Am tilby flygninger ned vestkysten av Sør-Amerika til Peru. Det påfølgende året kjøpte man opp flyselskapet «New York, Rio, and Buenos Aires Line» (NYRBA), noe som sikret Pan Am en sjøflyrute langs østkysten av Sør-Amerika til Buenos Aires i Argentina og deretter vestover til Santiago i Chile. Aviation Corporation of the Americas, som var Pan Ams eierselskap, hadde en av de mest omsatte aksjoene på New York Curb Exchange i 1929 og det var en stor rykteflom rundt hver enkelt ny rute som selskapet fikk tildelt. Iløpet av en enkelt dag i mars 1929 steg aksjeverdien med 50%. Trippe og medarbeidere måtte kjempe for å hindre at selskapet ble overtatt av konkurrenten United Aircraft and Transport Corporation (UATC). UATC var eierselskapet til det som i dag er Boeing, Pratt & Whitney og United Airlines. Clipper-æraen. a> var en av Pan Ams tidligst amfibiefly og ble brukt til i planleggingen av en rute mellom San Francisco og Kina. Samtidig som Pan American utviklet sitt rutenett i Sør-Amerika, forhandlet Det Norske Luftfartsselskaps direktør Bernt Balchen med Pan Ams direktør Juan Trippe om et samarbeide for atlanterhavstrafikken. Pan American skulle fly strekningen New York-Reykjavík med sine Clipper fly og DNL skulle fly fra Reykjavík til Bergen med en nyinnkjøpt Sikorsky S-43. Uten begrunnelse brøt Pan American avtalen og Pan American vendte seg til myndighetene i Storbritannia og Frankrike for å starte en amfibieflyrute mellom USA og Europa. Storbritannias statlige flyselskap Imperial Airways var ivrig for å få til et samarbeide med Pan Am mens man i Frankrike var mer avventende. Dette skyldes at det statlige franske flyselskapet Aéropostale var en stor aktør i Latin-Amerika og konkurrent til Pan Am på enkelte ruter. Man fikk imidlertid på plass en avtale med begge land om å tilby en rute som gikk fra Norfolk, Virginia og til Europa via Bermuda og Azorene. Flygningene ble utført med et Sikorsky S-40 amfibiefly. Pan Am sikret seg også en kontrakt på flygning av post mellom Boston og Halifax i Canada. Pan Am planla å starte flyruter over Alaska til Japan og Kina, og sente Lindbergh på en sonderingstur i 1930, men de politiske endringene i Sovjetunionen og Japan gjorde en slik rute uaktuell. Trippe bestemte seg da for å åpne en rute fra San Francisco til Honolulu og videre til Hongkong og Auckland, langs de eksisterende dampskiprutene. Etter å ha forhandlet fram løyver i 1934 til å lande ved Pearl Harbor, Midway Island, Wake Island, Guam og Subic Bay, sente Pan Am aeronautisk utstyr til 500 000 dollar vestover i mars 1935, og gjennomførte den første sonderingsturen til Honolulu i april med et Sikorsky S-42 «flygende båt» amfibiefly. Pan Am vant kontrakten for en postrute mellom San Francisco og Canton senere samme år, og gjennomførte sin første kommersielle flygning 22. november med en Martin M-130 til stor mediainteresse. Senere gikk Pan Am over til Boeing 314 sjøfly på Stillehavsruten. I Kina kunne passasjerer skifte over til innenriksfly med det Pan Am eide China National Aviation Corporation (CNAC) nettverket. Fra 1939 ble Boeing 314 flyene også brukt på Atlanterhavsruter. «Klipperne», navnet kommer fra klipper-seilskipene fra 1800-tallet, var de eneste amerikanske passasjerfly i stand til å fly interkontinentalt. For å konkurrere med passasjerskipene kunne flyselskapet tilby seter i første klasse på slike turer, og besetningen ble mer formell. Istedet for flygere med lærjaker og silkeskjerf, hadde klipperflygerne uniformer som lignet på de i marinen, og de fulgte en streng rutine når de gikk ombord på flyet. Under 2. verdenskrig tok militæret kommando over de fleste klipperfly, mens Pan Am pilotene fløy flyene etter kontraktavtale. På denne tiden begynte Pan Am med en ny flyrute over vest- og sentral-Afrika til Iran og tidlig i 1942 ble Pan Am første selskap til å ha en rute som gikk jorden rundt. I januar 1943 ble Franklin D. Roosevelt den først presidenten til å fly ombord, på «Dixie Clipper». Det var også på denne tiden at Star Trek-skaperen Gene Roddenberry var en klipperpilot. Han var ombord på «Clipper Eclipse» da den styrtet i Syria 19. juni 1947. Etterkrigstiden. Etter krigen ble Pan Ams flåte raskt erstattet av raskere fly som Boeing 377, Douglas DC-6 og Lockheed Constellation. Selv om Pan Am jobbet intenst for å forsterke sin posisjon som landets internasjonale flyselskap, tapte det sin posisjon, først til American Overseas Airways, deretter til flere selskap som konkurrerte med Pan Am i visse markeder, som Trans World Airlines til Europa, Braniff til Sør-Amerika og Northwest Orient til Øst-Asia. I 1950, kort tid etter at jorden-rundt ruten ble startet, og konseptet «økonomiklasse» ble utviklet, skiftet Pan American Airways Inc. navn til Pan American World Airways Inc. Jorden rundt-ruten, den legendariske, «Pan Am Flight PA 001» var dominerende for all trafikk i vestlig retning med en rute som startet i San Francisco og så hoppet kloden rundt. Ruten ble introdusert den 17. juni 1947 med Lockheed Constellation L-749 «Clipper America». Med propellfly tok turen 13 dager med natt-stopp, og samlet flytid var 103 timer. Ved introduksjon av jetfly i 1958 ble flytiden halvert og uten natt-stopp. Da var rutemønsteret Honolulu, Tokyo, Hongkong, Bangkok, Delhi, Beirut, Istanbul, Frankfurt, London for tilslutt å lande i New York, 46 timer etter første take-off. Med sterk konkurranse på flere ruter, investerte Pan Am i flere nyvinninger som jetfly og «wide-body» fly. Pan Am kjøpte Douglas DC-8 og Boeing 707 som gav plass til seks istedet for fem passasjerer i bredden etter press fra Pan Am. Flyselskapet startet transatlantiske flygninger med jetfly mellom New York og Paris 26. oktober 1958, med 707-flyet «Clipper America». Pan Am var første kunde til å kjøpe Boeing 747 jumbojet med 25 bestillinger i april 1966, og det første selskapet til å sette flyet i kommersiell tjeneste i 1970. Selskapet var også et av de tre første til å ta opsjon på innkjøp av overlydsflyet Concorde, men som andre selskap som tegnet opsjoner, med unntak av British Overseas Airways Corporation (BOAC) og Air France, lot Pan Am være å kjøpe flyet. Pan Am var også en potensiell kunde for det amerikanske prosjektet som skulle bygge et overlydsfly, Boeing 2707. Alle disse planene ble imidlertid skrinlagt. På 1950-tallet begynte Pan Am å se på andre markeder. Blant bedriftene Pan Am investerte i var hotellkjeden InterContinental Hotel, og forretningsjetflyet Dassault Falcon. Selskapet var også involvert i utvikling av et rakettovervåkningssystem i Sør-Atlanteren, og i å åpne et kjernefysisk testlaboratorium i Nevada. Økende trafikk i 1962 fikk Pan Am IBM til å bygge PANAMAC, en stor datamaskin som håndterte fly- og hotellbestillinger. Datamaskinen inneholdt også mye informasjon om byer, land, flyplasser, flytyper, hotell og restauranter. Datamaskinen ble plassert i 4. etasje av Pan Am-bygningen, som da var under bygging på Manhattan og som ville bli den største kommersielle kontorbygningen i verden i en tid. Pan Am bygget også Terminal 3 («Worldport») ved John F. Kennedy flyplassen i New York. Terminalen var verdens største flyplassterminal i flere år. Den hadde et karakteristisk eliptisk tak på 16 000 m², som hang ned langt fra de utvendige søylene av terminalen under ved hjelp av 32 stålstenger og wires. Terminalen var designet for å la passasjerer gå av og på flyene ved at nesene på de parkerte flyene var under overhenget. Innføring av flybroer har senere gjort dette unødvendig. I Pan Ams storhetstid hadde selskapet ruter til alle verdensdelene bortsett fra Antarktis. Mange av rutene var mellom New York, Europa og Sør-Amerika, samt mellom Miami og destinasjoner i det Karibiske hav. Fra 1964 begynte selskapet med helikopterflygninger mellom New Yorks største flyplasser og Manhattan. Flåten besto i den tiden av DC-8, 707 og 747 samt noen Boeing 720, Boeing 727 (erstattet 720 flyene), og Boeing 737 fly. I tillegg kjøpte Pan Am i 1976 747SP, som tillot direkteflygninger mellom New York og Tokyo. I 1980-81 fikk selskapet 12 Lockheed L-1011 fly og senere Airbus A300 og A310 fly. Selskapet var også med på flere humanitære flygninger. Pan Am stod for 650 turer mellom Vest-Tyskland og Vest-Berlin, først med DC-6 maskiner og så med Boeing 727 fly.. Pan Am fløy også R&R (Rest & Recreation, eller Hvile og Fritid) turer under Vietnamkrigen. Disse avgangene fraktet amerikansk personell til permisjoner i Hongkong, Tokyo og andre asiatiske byer. Nedgangstider. Oljekrisen i 1973 rammet Pan Am hardt. I tillegg til høye drivstoffpriser, var det lav etterspørsel etter flyreiser samt overkapasitet i markedet for internasjonale flygninger. Blant annet ga de føderale myndighetene andre flyselskaper kontrakter på å fly Stillehavsruten. Disse faktorene bidro til reduserte passasjertall og reduserte fortjenestemarginer for Pan Am. I likhet med en rekke andre flyselskap hadde selskapet investert i en stor flåte av den nyutviklede Boeing 747 Jumbojet. Man hadde forventet at Jumbojetene skulle dekke den økende etterspørselen for flyreiser, men dette slo ikke til. For å holde seg konkurransedyktig med andre selskap, begynte Pan Am med innenlandsruter i USA. Etter flere mislykkede forsøk for å få tillatelse kom dereguleringen og Pan Am kunne endelig begynne flygninger mellom sine amerikanske hovedflyplasser i 1979. Men dereguleringen skadet likevel Pan Am fordi Pan Am hadde ikke noen innenlandsruter fra før, et reultat av Juan Trippes fokus på å dominere de lange internasjonale rutene. I mellomtiden begynte andre selskap, som tidligere hadde betjent innenriksmarkedet, å konkurrere med Pan Am også på de internasjonale rutene. Med styreformann William Seawell, fikk Pan Am et innenriksnettverk over natten da det kjøpte National Airlines i 1980. En intensiv budrunde gjorde imidlertid at Pan Am betalte mye mer enn det National Airlines var verdt. Det kombinerte selskapet fortsatte å bygge opp gjeld på grunn av flyflåter som var dårlig tilpasset hverandre, (Pan Am hadde L-1011 fly med Rolls-Royce motorer mens National hadde DC-10 fly utstyrt med motorer fra General Electric). Rutenettverkene var også dårlig tilpasset hverandre (National hadde fokus på Florida) samt ulike bedriftskulturer. Seawell forsøkte å redde selskapet ved å selge noen av eiendommene. Dette inkluderte salg av Pan Am bygningen til MetLife i 1981 og hele nettverket av Stillehavsruter ble solgt til United Airlines i 1985. Pengene ble brukt for å kjøpe nye fly som Airbus A310 og Airbus A320, selv om A320 flyene aldri ble levert. Pan Am startet også med korte ruter mellom Boston, New York og Washington DC. Likevel fortsatte Pan Am å gå med underskudd og kritikk om dårlige service fortsatte å hemme selskapet. Pan Ams ry gjorde selskapet til et mål for terrorister. I et forsøk på å overbevise publikum om at selskapet var trygt å fly med, og for å ta hensyn til brudd på deres egen sikkerhet, utviklet Pan Am sikkerhetssystemet Alert Management Systems i 1986, men dette gjorde lite for å bedre sikkerheten. Problemene ble verre av de økonomiske vanskelighetene som fikk selskapet til å skjære ned på sikkerheten for å unngå å plage passasjerene og miste kunder ved avgang. De amerikanske luftfartsmyndigheter bøtela Pan Am for nitten brudd på sikkerheten, av de totalt 236 bruddene som ble oppdaget blant 29 flyselskap i 1988. Etter Lockerbie-bombingen falt selskapet nærmest sammen. Mange passasjerer unngikk å reise med Pan Am da de assosierte selskapet med fare. Familiene til de omkomne etter Lockerbie-katastrofen stevnet selskapet for retten med krav om en samlet erstatning på over 300 millioner US-Dollar. Som et motsvar viste Pan Am til informasjon fra seks ulike statlige organer, inkludert CIA, Drug Enforcement Administration og State Department. Informasjonen fra disse organene antydet at de amerikanske myndighetene kjente til at det var fare for bombing, men at man ikke hadde videresendt denne informasjonen til flyselskapet. Familiene til de etterlatte hevdet imidlertid at Pan Am prøvde å fri seg fra ansvaret sitt ved å legge skylden på myndighetene. I Mars 1991, solgte selskapet sin lønnsomme rute og Pan Am's utvilsomt mest trafikkerte destinasjon London – Heathrow, til United Airlines. Etter dette salget satt Pan Am tilbake med kun en London-rute som omfattet to daglige flyvninger til Gatwick. Gulfkrigen førte til at den transatlantiske trafikken ble redusert til et minimum og tvang Pan Am til å erklære seg konkurs i august 1991. Delta Air Lines kjøpte de gjenværende lønnsomme aktiva inklusive de gjenværende europeiske rutene samt terminalen på Kennedy-flyplassen i New York (Pan Am Worldport). Delta skjøt også inn kapital på mindre Pan Am-ruter til Karibien og Mellom-Amerika. Men Pan Am fortsatte å tape penger og all operativ virksomhet opphørte 4. desember 1991, da Delta ikke lenger ville skyte inn mer kapital. Selskapets siste ruteflyvning var Pan Am Flight 436 fra Bridgetown, Barbados, til Miami, Florida. Flyet var et Boeing 727 «Clipper Goodwill». Pan Am's siste gjenværende knutepunkt var på Miami International Airport som i de følgene år ble delt mellom United Airlines, som tok brorparten av rutene, mens American Airlines tok det meste av terminalen. Pan Am II. En gruppe investorer, inklusive Charles Cobb, som var USAs tidligere ambassadør på Island, kjøpte rettighetene til Pan Americans merkevare etter at selskapet var blitt erklært konkurs. I september 1996, startet Pan Am II flygninger med en Airbus A300 «Clipper Fairwind». Siktemålet var å tilby lav-kostbiletter på langdistanseruter til de viktigste amerikanske byene samt til byer i Det karibiske hav. Det nye selskapet ble ledet av den siste visepresident og operativ sjef i Pan Am, Marty Schugrue, som tidligere hadde innført begrepet bonusreiser («Frequent Flyer program») og også innehatt stillingen som president for American Airlines og senere styremedlem i Eastern Airlines. Etter kort tid sluttet Pan Am II seg sammen med Carnival Airlines, et selskap i økonomiske vansker. Snart skulle det imidlertid vise seg at den raske ekspansjonen og de økonomisle problemene ble en for stor belastning for det nye Pan Am II— som etter bare to års drift måtte erklære seg konkurs, og Am II opphørte i 1998. Pan Am III. I 1998 ble the Pan Ams merkevarerettigheter solgt til Guilford Transportation Industries, et jernbaneselskap ledet av Tim Mellon og i familie med bank-familien fra Pittsburgh. Guilford lanserte Pan American Airlines på ny med en flåte bestående av syv Boeing 727. Pan Am III fløy til ni ulike byer i New England, Florida, de kanadiske maritime provinsene samt til Puerto Rico. Selskapet fokuserte på sekundære flyplasser som Orlando Sanford International Airport istedet for hovedflyplassen Orlando International Airport, man fløy også til Pease International Airport og Worcester Regional Airport istedet for den overflylte Logan International Airport i Boston-området. Pan Am hadde også samarbeide på flygninger med Boston-Maine Airways. Guilford sluttet å drive Pan Am 1. november 2004 men driften ble overført til Boston-Maine Airways som gjenopprettet flyruter med 727-fly med Pan Ams «Clipper Connection» merke fra 17. februar 2005. I august 2005 ble det satt igang føderal etterforskning omkring falske regnskapstall fra Boston-Maine Airways og dette stanset Pan Ams planer om videre utvidelse av flyflåten og rutenettverket. Samtidig hadde flygerforeningen erklært selskapet som uskikket for drift og ba det amerikanske samferdselsdepartement om å nekte selskapet tillatelse for videre utvidelse. Selskapet erklærte senere at den ville innstille alle avganger fra 6. september til 6. november på grunn av høyere drivstoffpriser og lavere bestilling. Midt i oktober stanset selskapet alle 727 flygninger på ubestemt tid fra flere av flyplassene den betjente, inkludert hjemmebasen i Portsmouth, New Hampshire. Ulykker og terroristanslag. Fly fra Pan Am var involvert i tilsammen 40 ulykker, der flere hadde dødelig utgang. Den første ulykken skjedde 16. juli 1932 da en Ford Trimotor styrtet inn i et fjell ved Vitacura i Chile. Alle ni ombord omkom. Den siste ulykken var Lockerbie-katastrofen med Pan Am Flight 103 i 1988 da en Boeing 747-121A med navnet «Clipper Maid of the Seas» eksploderte i lufta. Alle 259 passasjerer og besetning omkom, det samme gjorde 11 personer på bakken. En annen av Pan Ams Jumbojeter, en Boeing 747-121 «Clipper Victor» var innblandet i Tenerife-ulykken den 27. mars 1977. Med unntak av terrorangrepet 11. september 2001 er dette den verste ulykken i flyvningens historie. Flyet som utførte en charteflyvning fra Los Angeles til Las Palmas på Kanariøyene, var blitt omdirigert til Tenerife på grunn av bombetrussel på Las Palmas. En KLM 747 som var i ferd med å ta av kolliderte med Pan Am midt på rullebanen. Tilsammen 583 passasjerer og mannskap ble drept. Av disse kom 335 fra Pan Am-maskinen. Katastrofen førte til endringer og forbedringer i de prosedyrer som var felt ned angående kommunikasjon mellom fly og flykontroll. Pan Am opplevde et alvorlig terroranslag den 17. desember 1973, da en Palestinsk gruppe kastet bomber mot Pan Ams Flight 110 (en Boeing 707-321B «Clipper Celestial») i Roma, Italia. Flyet brant opp og tredve mennesker ble drept. En annen Boeing 747-121 «Clipper Empress of the Seas», som opererte som Pan Ams Flight 73, ble kapret den 5. september 1986. Tyve ble drept da antiterrorpolitiet stormet flyet på flyplassen i Karachi, Pakistan. En av de ulykker som Pan Am var involvert i og som førte til at FAA's beordret installasjon av sikkehetstiltak i fly var en Pan Am Boeing 707-121, «Clipper Tradewind». som opererte fra San Juan på Puerto Rico som Pan Am Flight 214 til New York med mellomlanding i Baltimore, Maryland og Philadelphia, Pennsylvania 8. desember 1963. Mens den kretset for å få klarering til å lande i Philadelphia, ble venstre vingen truffet av lynet, og flyet styrtet ukontrollert mot bakken omslynget av flammer. Etterfølgende granskning slo fast at et lyn-nedslag hadde antent drivstoffdamp fra flyets brennstofftanker. Et resultat av ulykken var at lynavlededere («veker») ble installert på vingene på alle passasjerfly. Pan Am som kulturelt fenomen. Pan Am hadde en høy posisjon i populærkultur under den kalde krigen. En av de mest kjente bildene var fra 1964 da The Beatles ankom JFK flyplassen på en Boeing 707-321 «Clipper Defiance» fra Pan Am. I senere år har Guilford Transportation malt flere av sine varevogner med Pan Am logoen. Mens Apollo-programmet pågikk, solgte Pan Am billetter til fremtidige flygninger til månen. Disse har senere blitt verdifulle samlerobjekter. En oppdiktet Pan Am «Space Clipper», en kommersiell romferge kalt «Orion III», hadde en fremtredende rolle i Stanley Kubricks film «». Den var også med på filmplakaten. Flyselskapet har dukket opp også i andre filmer, blant annet i flere James Bond-filmer. Selskapets Boeing 707 fly var med i "Dr. No" og "From Russia With Love", mens et Pan Am 747 dukket opp i "Live and Let Die". Pan Ams logo kunne ses i "Med rett til å drepe", hvor Bond sjekker inn til en Pan Am flight som han ikke blir med på likevel. Flyselskapets logo var også med i filmen "Blade Runner", og nylig har også flyselskapet vært med i "Catch Me If You Can". Kampen mellom Juan Trippe og eieren av TWA, Howard Hughes, om hvem som skulle ha monopol på transatlantisk trafikk ble viet mye tid i The Aviator. Eksterne lenker. PanAm Kinsarvik. Kinsarvik fergekai sett fra ferga Kinsarvik er en tidligere selvstendig kommune i Hardanger i Hordaland. Kinsarvik kommune ble opprettet da Ullensvang kommune ble delt i tre (Ullensvang, Odda, Kinsarvik) 1. juli 1913. Kinsarvik hadde da 1736 innbyggere. 1. januar 1964 ble det meste av Kinsarvik kommune med 1513 innbyggere slått sammen med Ullensvang og Eidfjord kommuner til den nye Ullensvang kommune. Lussand og Kvanndal krets i Kinsarvik med 72 innbyggere ble samtidig overført til Granvin kommune. Slaget ved Morannon. Slaget ved Morannon er et fiktivt slag, og utspilte seg i J.R.R. Tolkiens fantasiverden, Midgard. Dette var det siste slaget mot Sauron i Ringkrigen, og ble utkjempet ved Mordors svarte porter. Vesten hærer besto av minst 7000 menn, og var ledet av Aragorn. Hæren marsjerte mot portene med et håp om å tiltrekke seg Øyets oppmerksomhet, slik at Frodo og Sam kunne passere usett forbi Barad-dûr. Før slaget begynte, sendte Sauron en av hans mest betrodde tjenere: den Svarte Númenoraner, også kalt Saurons munn. Han prøvde å overbevise Gandalv om at Frodo nå var i Saurons varetekt ved å vise frem noen av hans og Sams eiendeler (som var blitt frastjålet dem i vakttårnet i Cirith Ungol). Munnen presiserte også at om ikke Vestens hærer godtok Saurons krav for overgivelse, ville Frodo få lide store pinsler. Det er imidlertid viktig å være klar over at Sauron visste at det var en hobbit i Mordor, bare at han ikke visste "hvorfor". Gandalv lot seg ikke overbevise og fratok Munnen de tingene han hadde fremvist for Vestens hærførere, og sendte ham tilbake til den svarte porten. Overrasket red Saurons Munn tilbake til Muren, der han lot den åpne og Saurons hærer marsjerte ut. Aragorns hær sto nå overfor Saurons horder som besto av orker, troll og barbariske allierte som østerlinger og Haradrim fra sør. Man vet ikke nøyaktig hvor stor Saurons hær var, men de orkene som hadde omringet Vestens hær var i det minste i titusenvis (ca 60 000-70 000). Tolkien sa en gang at orkenes hær besto av ti tusen ganger ti tusen enkeltindivider. Dette overstiger de antatte 60 000 i veldig stor grad. Gjennom slaget angrep de gjenlevende åtte nazgûlene vestens hærer. Ørnene fra Tåkefjellene, som var ledet av Gwaihir Vindherre, ankom slaget og angrep Ringskrømtene. I det øyeblikket da alt håp så ut til å være ute, puttet Frodo på Den ene ringen, og Sauron forsto at Frodo var inne i Orodruin. Ringskrømtene forlot slaget med én gang, på Hans ordre, for å drepe Frodo og ta Ringen fra ham. Men, Gollum bet Ringen av Frodos finger og falt ned i Orodruins hete ved et uhell, og Saurons kraft ble utslettet. Nazgûlene hadde fløyet over Dommedagsberget akkurat da det fikk et vulkansk utbrudd, og de ble alle sammen utslettet i brannstormen som fulgte. Barad-dûr, Svartporten og Tennenes Tårn kollapset til ruiner. Orkene og andre kreaturer ble rådløse og grepet av panikk da de forsto at deres herre var styrtet, og Vestens hærer slaktet dem alle. Sudringene og de ville austringene la ned sine våpen og overgav seg, for senere å bli sendt hjem i fred av Aragorn, senere kong Elessar. Slutten av Ringkrigen ble markert med en kroningsseremoni på toppen av Minas Tirith, der hobbitene ble hyllet av manneætten og alle folkeslagene som hadde tatt del i krigen mot Sauron. Slaget på film. I Peter Jacksons film Atter en Konge blir vestmaktenes hær omringet av den enorme overmakten, og det vises tydelig at vestens hærførere er i mindretall. Dessuten, i øyeblikket da Sauron kaller på ringskrømtene idet Frodo erklærer Ringen som sin egen, får vi se at flere hundre tusen orker står og venter bak Porten. Morannon Nyksund. Nyksund i august 2004. Nyksunds karakteristiske toetasjes kaianlegg. Nyksund er et fiskevær i Øksnes kommune i Nordland. Stedet ligger nord på Langøya, ei drøy mil nord for Myre. Bebyggelsen i Nyksund er spredt på to øyer, Nyksundøya og Ungsmaløya. Disse øyene er forbundet med en 65 meter lang molo. En molo forbinder også Nyksundøya med Langøya. En kommunal grusvei går mellom Nyksund og Høydalen, og derfra asfaltvei (fylkesvei 938) inn til Myre. Nyksund var på begynnelsen av 1900-tallet det nest største fiskeværet i Vesterålen. Nærheten til fiskefeltene utenfor Vesterålen gjorde stedet til et attraktivt fiskevær. Men etter 2. verdenskrig ble nærheten til fiskefeltene mindre viktig, da ny teknologi i form av motorer og større båter ble tatt ibruk. Havna i Nyksund ble for lita, og tettstedet Myre tok over som viktigste havn i området. Fiskeværet ble avfolket, og etter at de siste fastboende hadde fått fraflyttingstilskudd fra staten, var Nyksund helt fraflyttet rundt 1970. Nyksund ble en spøkelsesby. I 1980- og 90-årene kom tyske studenter til Nyksund, og skapte ny aktivitet på stedet. Etter hvert ble stedet populært for tilreisende kunstnere og turister. I dag har Nyksund noen få fastboende og et helårlig tilbud til turister. Flere av de gamle bryggene i fiskeværet er i ferd med å bli restaurert. Nyksund er et populært sted for fotografer og billedkunstnere. Blant annet ble spillefilmene "Etter Rubicon" og "Insomnia" delvis spilt inn i Nyksund. Mellom Nyksund og Stø går turløypa «Dronningruta». Den er den mest kjente turløypa i Øksnes. Dronningruta er oppkalt etter dronning Sonja, som har gått denne ruta. Flere små øyer og holmer nord for Nyksund og Stø er vernet som naturreservat. Dette området er et viktig produksjonsområde for sjøfugl og steinkobbe. Høykirkelig. Høykirkelig er betegnelsen på de kirkesamfunn og menigheter som praktiserer en høytidelig og liturgisk kristendom. Høykirkelige kirker er også kjennetegnet for å ha rikt utsmykkede kirker og gjerne også store kirkebygg og katedraler. Graden av høykirkelighet varierer sterkt fra kirkesamfunn til kirkesamfunn, og i en del tilfeller innenfor ett og samme kirkesamfunn. Den katolske kirke og Den ortodokse kirke er blant de klareste eksemplene på høykirkelige samfunn, selv om man etter Annet Vatikankonsil har sett også mer lavkirkelige uttrykksmåter innenfor den katolske liturgi. Den lutherske og Den anglikanske kirke anser seg for å ligge midt mellom de høykirkelige katolske kirkene og de øvrige protestantiske kirkesamfunn. Den anglikanske kirke rommer et stort spenn, fra en høykirkelig del som har en liturgi som er til forveksling lik den romerske ritus til en lavkirkelig del med kalvinistiske trekk i gudstjenestelivet. Det har eksistert, og eksisterer fortsatt, høykirkelige retninger innen Den norske kirke. Mens Bønne-og Arbeidsfellesskapet "Kirkelig Fornyelse", "Pro Ecclesia" og tidligere "Samråd på Kirkens Grunn" først og fremst organiserer teologisk konservative aktører i kirken, har andre geistlige forkynt en mer moderat teologisk høykirkelighet, blant annet sokneprest emeritus Torgeir Havgar. Etter hans virketid i Gamle Aker menighet i Oslo, intervenerte tidl. biskop Andreas Aarflot mot det som da ble oppfattet som tegn på at menigheten hadde beveget seg vekk fra Luthers lære. Vanlige elementer i høykirkelig liturgi er formaliserte og faste messeledd, bruk av røkelse, fastlagte regler for prestenes messeklær og ritualiserte handlinger under feiringen. Enkelte kirkesamfunn har også brukt egne liturgiske språk, slik Den katolske kirke både har og jevnlig fortsatt har gudstjenester på latin og slik Den ortodokse kirke bruker gammelgresk som språk i sine gudstjenester. Frongoch. Frongoch (walisisk Fron-goch) er en by Gwynedd i det nordlige Wales. Den ligger ikke langt fra Bala, ved B4501. Under første verdenskrig ble Frongoch interneringsleir anlagt i byen. Den ble først brukt til tyske krigsfanger, og senere til irske fanger etter Påskeopprøret i 1916. Ånstadblåheia. Ånstadblåheia er et fjell på Langøya i Sortland kommune i Nordland. Fjellet er 503 moh. På vestsiden av Ånstadblåheia ligger Vesterålens eneste alpinanlegg, åpnet i 1979. Alpinanlegget fikk snøkanon i 2007. På toppen av heia står flere radiomaster. Mastene har sendere for blant annet lokal radiokommunikasjon, nærradio, mobiltelefoni og internet. Toppen av Ånstadblåheia er flat og steinete. Fra toppen er det god utsikt til Vik, Jennestad og mot Andøya i nord, Hognfjorden i øst, Sortland og mot Sigerfjord i sørøst, Holmstaddalen i vest og Frøskeland og Vikeidet i nordvest. Fjellet er et landemerke for innbyggerne i store deler av den nordre delen av Sortland kommune. Ånstadblåheia er det vanlige målet for Sortland Videregående Skoles turdag om høsten og vinteren. Deler av vestsida av Ånstadblåheia dekkes av Sortland Orienteringslags o-kart «Sortlandsmarka». Toppen og deler av nord- og nordvestsida dekkes av kartet «Hornet». Glynneath. Glynneath (skrives også Glyn Neath, fra walisisk Glyn-nedd) er en liten by i Neath Port Talbot i det sørlige Wales. Den ligger ved elven Neath. Lomen stavkirke. Lomen stavkirke er en stavkirke med hevet midtrom som ligger i bygda Lomen. Det er antatt at kirken er bygd i andre halvdel av 1100-tallet. Ved hjelp av årringsdatering er kirken datert til 1179 mens de første skrevne kildene som omtaler kirken dukker opp i 1325 og 1334. Kirken ble senere bygd om og gjort større i 1779. Den gikk ut av daglig bruk i 1914 da den nye Lomen kirke var ferdig om lag 2 km lenger nord. Innvendig er kirken støttet på fire staver, den har tre utskårne portaler, arkader og søyle kapiteler. Under den siste restaureringen av kirken ble det utført en arkeologisk utgravning og 71 gjenstander ble funnet. Blant annet deler av smykker og mynter. Noen av myntene stammet fra 1100-tallet. Lomen stavkirke med støpulen til venstre Saurons munn. I J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard, var Saurons Munn den mest betrodde tjeneren til Sauron (han fungerte som hans stemme) og var Barad-dûrs nestkommanderende. Hans liv. Han var en av de svarte Númenoranerne, og man møter ham først når han dukker opp ved Svartporten for å overbevise Gandalv og Aragorn om å gi opp og la Sauron vinne kampen om Midgard. Når Gandalv avslo, slapp Saurons Munn alle Barad-dûrs hærer løs på Vestens hærer. Saurons Munn er også kjent som "Barad-dûrs general", da han hadde tjent Sauron hele sitt liv og glemt sitt eget navn. Han kan sammenliknes med Dúnedain, men hadde falt inn i mørket. Han ble dessuten beskrevet som en høy, ond og mannsliknende skapning som satt på en svart hest som var like vemmelig å se på som ham selv. Som en svart númenoreer, kom han mest sannsynlig fra Umbar, og det er teorier om at han begynte å tjene Mørketårnet når det først ble reist igjen. Gjenoppbygningen av Mørkets Tårn ble påbegynt i år 2951, tredje tideverv. Han må ha begynt i sin tjeneste like etter dette året. Umbar hadde blitt knust av Gondor under Thorongil (et av Aragorns mange navn) i 2980, så Munnen må ha flyktet til Mordor da. Munnens alder og dødsfall. Det er også en diskusjon om hans alder, da han mest sannsynlig ble Saurons tjener rundt 2980. Det ville da si at han måtte ha vært 3200 år da Ringkrigen brøt ut. Selv for en númenoreer var dette en uvanlig høy alder, kun matchet av Ringskrømtene, og han må derfor selv ha vært en ringbærer – han må ha båret en mindre ring, og ikke en av de mektige Ringene. Det er ikke skrevet noe om Munnens skjebne, og det er mest sannsynlig at han døde i Slaget ved Morannon. Hvis han overlevde, ville han vært en av lederne av tilbaketrekkingen av Saurons tjenere etter hans og Barad-dûrs fall. Saurons Munn på film. I Peter Jacksons filmer dukker Saurons Munn ikke opp i kinoversjonen av "Atter en Konge". Men han dukker opp i den utvidede dvd-versjonen, spilt av en ugjenkjennelig Bruce Spence med ordene «LAMMEN GORTHAUR» (Sindarin for «Saurons Stemme») i runer risset inn på hans hjelm. Hans hjelm dekker hele hans ansikt unntatt hans munn, hvilket er horribelt maltrakert og disfigurert av alt det onde han har snakket. Den er dessuten unormalt stor, og lager dermed en uhyggelig effekt. I den utvidede versjonen dreper Aragorn Saurons Munn ved å halshugge ham med Andúril. Lavkirkelig. Lavkirkelig er en samlebetegnelse på de kirkesamfunn eller menigheter som praktiserer en friere liturgisk og mindre høytidelig gudstjeneste enn de høykirkelige kirkesamfunnene. Under reformasjonen kom Den katolske kirkes rikelige bruk av utsmykking i kirken under kritikk. I følge reformatoren Jean Calvin skulle kirken kun være et bønnens og tilbedelsens hus og derfor skulle alle elementer som tok oppmerksomheten vekk fra Kristus bort. Andre kirkesamfunn går lenger. Den karismatiske bevegelsen har gått bort i fra de liturgiske rammene de mer høykirkelig samfunnene har holdt fast ved. Pinsebevegelsen er dessuten også kjent for jevnlig bruk av nådegaver (f.eks. tungetale) i sine gudstjenester. Uttrykket lavkirkelig brukes spesielt om de mange legkristne bevegelser som vokste frem på 1800- og 1900-tallet, som står for en mer fundamentalistisk kristendom enn de mer etablerte kirkene, som ledes av akademisk utdannede teologer. Evangelisk-luthersk kristendom har både høykirkelige og lavkirkelige strømninger, og ligger stort sett på et mellomnivå. Det samme gjelder Den anglikanske kirke, som spenner fra en høykirkelighet som til forveksling ligner den katolske kirke til klart lavkirkelige strømninger. Idrettslaget Runar. Idrettslaget Runar (stiftet 7. januar 1949) et idrettslag fra Sandefjord, som driver med fotball, friidrett og håndball. Klubben har hovedsete og hall på Haukerød. Håndball. Håndballaget til Runar har vært i den norske toppserien i over ti år, og er kjent for profiler som Thomas Johansen, Simen Hansen, Einar Sand Koren, Ståle Berg Aspestrand, Christian Rustand, Trym Bilow-Olsen, Peder Trevland, Christoffer Rambo og Heidi Løke Fotball. A-laget i fotball spiller i (2012) i 3. divisjon, avd 5. Kjente profiler. Vadim Demidov, Kevin Larsen, Morten Fevang, Caleb Francis (Trener), Fredrik Thorsen, Jarle Raastad, Bjørn Odmar Andersen (Trener), Glenn Jacobsen, Jan Fredrik Bjørntvedt, Bjørn Erik Rui, Tor Hansen (Trener), Silje Andersen, Kjell "jakken" Jacobsen, Arne Lunde, Elisabeth "Betten" Bjørvik, Morten Thorsen, Helge Nilsen, Geir Ludvig Fevang, Bjørn Larsen. Samira Munir. Samira Munir (født 20. september 1963 i Pakistan, død 11. november 2005 i Follo) var en pakistansk-norsk politiker (H). Munir, bystyrerepresentant i Oslo, var en uttalt kritiker av det hun så på som kvinneundertrykkelse i islamske miljøer, og hadde mottatt flere drapstrusler på grunn av sine standpunkter. Munir omkom da hun ble påkjørt av toget mellom Rosenholm og Kolbotn stasjon 11. november 2005. Streaming. Streaming eller direkteavspilling er overføring av data, bilder eller lyd fra en sender til en eller flere mottakere. Streaming kan innebære midlertidig kopiering av data i arbeidsminne/cache hos mottakeren, men innebærer ikke varig lagring av de mottatte data hos mottakeren, i motsetning til nedlasting. Streaming kan skje som fast sending (f.eks. samtidig og uendret "simulcast" på web av en kringkastingssending) eller som en avspilling på forespørsel (on demand). Med streaming on demand kan man se eller høre innholdet når man selv vil, mens kringkasting foregår i sanntid. Som med nettradio er det mulig å lytte på lydbøker som har rulletekst. Gjennom Windows Media, og andre formater, blir teksten synkronisert og tillater lytteren å lytte til og lese teksten samtidig. Dette er praktisk i forbindelse med f.eks. språkkurs. Nettradio. Nettradio er betegnelsen på radio som streames over Internett. Nettradio trenger ikke være tradisjonelle radiostasjoner som lokale- og riksdekkende FM-stasjoner. Fordi radiosignalet blir distribuert over Internett, blir det mulig å lytte på radiostasjoner fra hele verden. Det kan eksempelvis være å lytte på lokalradio i Tyskland fra Norge. På samme måte kan vi fra Norge reise til utlandet, og samtidig lytte på lokalradio hjemme – dette kan gjøres fra hele verden. Kringkaste nettradio. For å sende nettradio må tilbyderen ha en lydkilde som f.eks. CD-plate, MP3 eller tilsvarende, i tillegg til en tjener som faktisk sender lyden ut på nettet. Tjeneren er en datamaskin med spesiell programvare som tillater utsendelse av lyd. Slik programvare kan være SHOUTcast, Streamcast, MuSE, Windows Media eller i kombinasjon med nettbaserte løsninger som PhpStreamcast, for å nevne noen. Radiostasjonen kopierer normalt musikk fra en CD til datamaskinens platelager, eller kjøper/laster ned musikk fra Internett. Dette blir lagt til i spillelister, som ved vanlig avspilling. Radiostasjonen sender normalt denne sendingen videre til en egen tjener som nyttegjør seg av stor båndbredde. Tjeneren distribuerer så sendingen direkte til lytterne. Historikk. Kringkasting av radio startet tidlig på 1920-tallet, men ble ikke mobilt tilgjengelig før i 1954, da transistorradioen ble tilgjengelig. Nettradio følger samme utvikling og er en nyere form for radio. Nettradio har siden 1990-tallet vært tilgjengelig bare for PC-er med installert programvare til å spille av. Dette har de siste årene endret seg i utvikling, og i likhet med vanlig radio blir nettradio mobilt og trådløst tilgjengelig for produkter som bilstereo, PDA-er og mobiltelefoner i neste generasjons nettverk. Virtuelle kringkastere. Det finnes mange virtuelle radiokringkastere på Internett. Slike kringkaster ikke selv men opererer som portaler for reelle kringkastere. Den største er VTuner som har over 7 800 nettradiostasjoner. I Norge er den største Aller Edge, tidligere Nordic Web Radio, som også driver kringkastingstjenester. Virtuelle radiokringkastere kan åpne en direkte kobling mellom klienten – brukeren – og radiostasjonens tjener, eller radiokringkastingen kan rekodes for nye formater eller på andre måter endre karakter. Hvis det settes opp en direkte tilgang mellom brukeren og kringkasteren antar enkelte aktører at opphavsretten ikke blir krenket. Hvis sendingen omkodes for andre formater mener disse at en må inngå avtaler som sikrer opphavsretten. Dette er tildels parallelt med søkemotorer på nettet som lenker nettsteder uten å endre disses karakter, mens tjenester som behandler materialet og endrer utseende og innhold må inngå egne avtaler. De små utdragene i trefflistene vil falle inn under sitatretten. Norske nettradiostasjoner. Det finnes en rekke radiostasjoner i Norge som sender primært på Internett. Eksempler på nettradiostasjoner, PowerWave, Radio 3 Norge og Radiolive. Norske nettradiokanaler i iTunes. Nettsiden Mac1.no har en til iTunes som legger inn rundt 100 norske nettradiokanaler. Alt fra små lokalstasjoner til de store kommersielle. Pakken inkluderer i tillegg flere svenske og danske nettradiokanaler. Den automatiske pakken er til Mac OS X, mens Windows-brukere kan legge M3U-filene inn i iTunes. Jenő Takács. Jenő Takács (født 25. september 1902 i Siegendorf, død 14. november 2005 i Eisenstadt, Burgenland) var en østerriksk komponist og pianist. Han hørte til de mest betydningsfulle samtidige østerrikske komponister og pianister. Liv. Fra 1920 gjorde Jenő Takács konsertreiser gjennom Tyskland, Ungarn og Jugoslavia, og studerte ved Akademie für Musik und darstellende Kunst i Wien under Joseph Marx (komposisjon) og Paul Weingarten (klaver) samt ved Universität Wien under Hans Gál (kontrapunkt) og Guido Adler (musikkvitenskap) frem til 1926. Omkring 1926 møtte han første gang Béla Bartók, og de holdt nær kontakt frem til Bartóks emigrasjon til USA i 1940. Fra 1927 til 1932 var han professor i klaver ved konservatoriet i Kairo, hvor han også utforsket egyptisk og arabisk musikk. Fra 1932 til 1934 var han professor i klaver og komposisjon ved universitetet i Manila (Filippinene). Han gav også konserter i Japan, Kina og Hongkong. Etter et nytt professorat i klaver ved konservatoriet i Kairo reiste han første gang til USA i 1938. I 1939 slo han seg ned i Sopron i Ungarn, og var direktør for konservatoriet i Pécs fra 1942 til 1948. Han ble gift med Eva Pasteiner i 1943. Mellom 1948 og 1949 forlot han det sovjetiskokkuperte Ungarn. Etter opphold i Østerrike, Sveits og Italia, slo han seg endelig ned i Grundlsee i Steiermark. I årene fra 1949 til 1952 gjorde han konsertreiser i Europa og Amerika, og innehadde et gjesteprofessorat ved konservatoriene i Genève og Lausanne i Sveits. Deretter ble han professor ved kollegkonservatoriet ved universitetet i Cincinnati i USA. Etter sin eremitering i 1970 slo han seg ned i fødebyen Siegendorf, som da han ble født hadde tilhørt den ungarske riksdel av Østerrike-Ungarn, men etter første verdenskrig ble østerriksk. Her levet han til sin død 35 år senere, i 2005. I forbindelse med hans 100 års fødselsdag ble det arrangert rundt 200 konserter med verkoppførelser. Ralph Myerz and the Jack Herren Band. Ralph Myerz and the Jack Herren Band er et norsk electronicaband. Gruppen ble dannet i 1997 da Erlend Sellevold spurte etter folk som ville spille slagverk sammen med han på en fest i Bergen. Thomas Lønnheim og Tarjei Strøm møtte opp via en kombinasjon av felles venner og vennskap fra videregående. Det var angivelig et engangstilfelle, men de hadde det så moro med å spille sammen at de bestemte seg for å danne et band, og Ralph Myerz & The Jack Herren Band ble dannet. De lanserte en 7" og en 12" på plateselskapet Tellé Records, som ble etterfulg av en del oppmerksomhet fra blader og DJ-er rundt i Europa, inkludert Dimitri from Paris som brukte låten «Nikita» på en av sine «Playboy Mansion CD-samlinger». I 2002 signerte Ralph Myerz en kontrakt med det amerikanske plateselskapet Emperor Norton Records, og de lanserte sin første EP, "A Special EP". Albumet "A Special Album" fulgte ett år senere. Det inneholdt blant annet sporene «Casino» og «Think Twice», som begge ble slagere i klubber rundt omkring i Europa, og kommersielt i Norge, og gikk rett inn på 2. plass på VG-lista topp 20. For albumet vant de Alarmprisen 2004 i klassen elektronika. I løpet av turneene der de promoterte albumet, slo gitarist Mads Berven seg sammen med dem på liveshows. I 2004 kom albumet "Your New Best Friends", og ble godt mottatt av kritikere i Europa. Blader som Mixmag, Djmag og Sunday Times lovpriste det nye albumet som «Downtempo Heaven». Nok en gang ga albumet de en en Alarmpris i klassen elektronika, denne gang under Alarmprisen 2005. Liveshowene deres fikk et stort rykte på seg både i Norge og resten av Europa om at de kombinerte diverse slaginstrumenter og pyroteknikk. Bandets medlemmer har uttalt i mange intervjuer at de er fans av rockegruppen KISS, og at dette har hatt stor innvirkning på liveshowene deres. Navnet til bandet er tatt fra B-filmregissøren Russ Meyer, og Jack Herren er en fiktiv kameramann. I juni 2006 utkom singelen «Kill the DJ». Låten er hentet fra albumet "Sharp Knives & Loaded Guns" som kom ut i september 2006. Låten "The Teacher" fra samme album (en tolkning av The Kids' "Forelska i Lærer'n") er å finne på radiokanalen "Radio Broker" i actionspillet Grand Theft Auto IV. Mot slutten av 2008 trakk Thomas Lønnheim seg fra bandet. Forholdsvis raskt ble 2 nye bandmedlemmer rekruttert; bassist Benjamin Helland og gitarist Thomas Larsen. Brita Collett Paus. Brita Lucie Collett Paus (født som "Brita Lucie Collett" 3. juli 1917 på Salsbruket i Kolvereid kommune (nå Nærøy kommune) i Namdalen, død 28. juni 1998 i Oslo) stiftet i 1956, sammen med den katolske pater Johan Castricum, Fransiskushjelpen, en katolsk hjelpeorganisasjon, som hun ledet i 37 år, frem til 1993. Hun startet sammen med sin mann Bernhard Paus hospice-bevegelsen i Norge. Hennes arbeid er dokumentert i boken "Fransiskushjelpen" som utkom i anledning Fransiskushjelpens 50-årsjubileum høsten 2006. Hun konverterte til katolisismen i 1950 og var blant annet formann i Legmannsrådet i Oslo Katolske Bispedømme, medlem i Kreftrådet, medlem av styret i Caritas og medlem av utvalg i Sosialdepartementet. Paus mottok en rekke utmerkelser; hun var ridder av St. Olavs orden, ble tildelt St. Hallvardmedaljen, pavelig orden, Luxembourgs orden, Rotary Internationals Paul Harris Fellow utmerkelse, Torstein Dales minnepris fra Norges Røde Kors m.v. Hun var datter av brukseier Axel Collett og Lucie Trozelli Krefting, og gift med lege og stormester i Frimurerordenen Bernhard Paus. De fikk seks barn, Lucie, ordfører og statssekretær, Bente, cand.mag og bed.økonom, Henriette, lærer, Nikolai, siv.ing og konsernsjef, Albert, seksjonsoverlege og dr.med., Lilian, sykepleier. Hun døde i sitt hjem i 1998 med sine nærmeste rundt seg. Hun ble bisatt i en stuvende full St. Olav katolske domkirke den dagen hun ville ha fylt 81 år. Pater Castricum, hennes venn og veileder gjennom alle år, forrettet. Hans Thiis Møller. Hans Thiis Møller (født 6. august 1812 i Molde, død 1900) var en norsk kjøpmann, ett av elleve barn av Peter Ricardus Møller. Han fikk sin utdanning ved Trondhjems Realskole, senere Handelsexamen i Bergen (1834). Han giftet seg i Bergen, med Else Ulricke Fritzner Wibye (1814–72) og fikk seks barn, ett av dem var stortingsrepresentant og byens ordfører Ulrich Wiby Møller (1853–1926). Møller overtok Moldegård etter sin fars død (1849) og var blant annet vert for både sin venn Bjørnstjerne Bjørnson, og for Henrik Ibsen, da sistnevnte foretok sin kjente Vestlandsreise. Ellers var han jo i flere tiår leder av amtets landhusholdningsselskap, han var kemner i fire år, og senere direktør i Molde sparebank. Russ Meyer. Russell Albion «Russ» Meyer (født 21. mars 1922, død 18. september 2004) var en amerikansk filmregissør. Han gjorde flere amatørfilmer i en alder av 15, og arbeidet under andre verdenskrig om en kameramann for en filmavis. Da han returnerte til det sivile liv, ble han en glamourfotograf, og arbeidet etterhvert for Hugh Hefners nyopprettede blad "Playboy". Meyer ble deretter regissør for en rekke nakenfilmer. Filmene hans er mer rått snakk enn de er pornografi og kvinnelige skuespillere er forholdsvis ofte storbrystede. Hans senere filmer er nesten fullstendig hengitt dette temaet. Han var medforfatter på filmen "Beyond the Valley of the Dolls" sammen med filmkritikeren Roger Ebert. "Faster Pussycat! Kill! Kill!" blir vanligvis sett på som hans største, eller i det minste hans mest særegne film. "Beneath the Valley of the Ultravixens", blir sett på som hans morsomste film. Meyers var kjent for sine kjappe replikker. Mens han samarbeidet med Roger Ebert i en paneldebatt ved Yale University, ble han konfrontert med en sint kvinne som anklaget ham for å være «ingenting annet enn en brystfetishist». Hans raske svar var «Det er bare halvparten». Meyer døde i sitt hjem i Hollywood Hills av komplikasjoner av lungebetennelse og demens 18. september 2004. Selv om mange påstår han var gift med Kitten Natvidad, som ofte var hovedrolleinnehaver i filmene hans, stemmer ikke dette. Dommer (golf). En dommer i en golfturnering er en regelekspert som skal hjelpe spillerne i situasjoner de er usikre på. Selv om spilleren gjerne har et godt kjennskap til golfreglene, kan lokale forhold gjøre ham usikker. Her kommer golfdommeren inn, han skal informere spilleren om hans muligheter. Dommeren gir ikke råd. I andre situasjoner er det dommerens plikt å informere spilleren om regelkonsekvensen av en gitt handling eller feil handling i løpet av runden. Froland verk. Froland verk er et kulturminne i Froland kommune i Aust-Agder. Froland verk var på slutten av 1700-tallet et av landets jernverk, bl.a. med en omfattende produksjon av kanonkuler. Verket hadde også en omfattende produksjon av jernovner, og knyttet bl.a. til seg ovnskunstneren Ole Nilsen Weierholt. I dag er lite tilbake av selve jernverket, men hovedbygningen, gårdstunet og kontorbygningen er på plass. De fleste bygningen eies i dag av Froland kommune, og hovedbygningen er restaurert i 2008. Froland verk ligger ved riksvei 42 12 km fra Arendal. Niels Henrik Abel er knyttet til Froland verk fordi han døde her. Utenfor hovedbygningen står en skulptur med matematikeren som motiv. Historie. Froland verk ble grunnlagt på gården Træ i 1763, og jernverksdriften startet noe senere. Grunnleggeren het Hans Hagerup som var veier og måler i Arendal. Under utskiftningen ble bøndene i omegnen pålagt å levere trekull til verket. Bøndene fikk betaling i kontanter eller varer fra verksbutikken. Etter noen år ble verket oppkjøpt av Johan Fredrik Classen som opprinnelig kom fra Kongsberg, men hadde betydelige bedrifter i Danmark. Blant annet eide han Fredriksverk i Danmark, hvor han drev med fremstilling av krutt og våpen. Han var bosatt i Danmark. Classen engasjerte seg i Froland verk for å sikre seg leveranser av jern til sin våpenproduksjon i Danmark. Den totale kjøpesummen lå på 45 000 riksdaler. Jernet fra verket ble transportert på lektere til Rore ved Grimstad. På tilbakeveien ble det fraktet korn til bøndene og arbeiderne. Denne handelen bidro i stor grad til kjøbstadsutviklingen i Grimstad. Classens inngiftede slektning Hans Smith (gift med Magdalene Marie Classen) overtok driften og bygde ferdig hovedbygningen i 1791. Smith var sorenskriver i Råbyggelaget og var også involvert i Lofthusopprøret (1786 – 87) hvor bøndene skaket det dansknorske riket i grunnvollene. Hans Smith døde i 1804, og hans kone med familien bodde i hovedhuset frem til 1830-årene. Etter 1867 ble Froland Verk omgjort til sagbruk og Hans Smiths barnebarn, Hans Roosen Smith (født 1810), overtok driften midt på 1870-tallet. Etter 2. verdenskrig ble flere småeiendommer som hadde tilhørt Froland verk solgt til driverne. Seilskutetiden i Norge. Seilskutetiden i Norge spenner fra midten av 1800-tallet og frem til første del av 1900-tallet. Gullalderen var fra 1848, da England opphevet navigasjonsakten og frem til første verdenskrig, da dampskip for alvor overtok transporten på havet. Frem til 2. verdenskrig seilte det imidlertid norske seilskuter i handelsfart. I den første fasen var de norske fortrinnene lave lønninger og en lang kyst. Eksport av trelast var oså en viktig næring som hadde stor betydning. Hoveddelen av de norske seilskutene hørte hjemme på Sør-, Øst- og Sørvestlandet. Eierformen var ofte partrederi. Det betyr at skipet (hver skute var ett rederi) var eid av flere eiere som hver hadde et visst antall parter i skipet. I området rundt Arendal var det vanlig at bøndene ble redere ved å levere tømmer til skipene. Midt på 1880 tallet, i gullalderen, oversteg ligningsverdien av seilskutene i Nedenes amt alle gårdene i amtet. Bokavtalen. Bokavtalen, tidligere Bransjeavtalen for bokomsetning eller Bokbransjeavtalen, er en avtale mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening som regulerer konkurranseforhold omkring omsetning av bøker i Norge. Avtalens bestemmelser om fastpris på bøker krever dispensasjon fra konkurranseloven, hvilket gjør staten til tredjepart ved framforhandling av avtalen. I 1998 ble slik dispensasjon gitt av Konkurransetilsynet under henvisning til avtalens kulturpolitiske målsetting. Etter endring av Konkurranseloven i 2004 ble det imidlertid ved kongelig resolusjon fattet en generell forskrift som regulerte omsetning av bøker og la føringene for den nye avtalen av 2005. Bokavtalen av 26. april 2005. Den nye bokavtalen ble arbeidet fram under betydelig press fra Moderniseringsdepartementet i Kjell Magne Bondeviks 2. regjering. Etter at den nye og mer liberale Konkurranseloven trådte i kraft 1. mai 2004, ble Bokbransjeavtalen av 25. juni 1998 og andre avtaler som hadde tidsbestemt dispensasjon fra tidligere konkurranselovgivning bundet av de nye reglene. Bokbransjeavtalens dispensasjon utløp 1. januar 2005. Ved kongelig resolusjon av 17. desember 2004 ble det gitt dispensasjon for videreføring av denne avtalen i en forhandlingsperiode inntil 30. april 2005. Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen kom 10. november 2004 fram til en ny Bokavtale. Etter forhandlinger ble det den 27. april 2005 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt «Forskrift om unntak fra konkurranseloven paragraf 10 for samarbeid ved omsetning av bøker» gjeldende til 31. desember 2010. Forskriften fulgte i hovedsak den avtalen partene hadde framforhandlet, men ga ikke adgang til å videreføre fastpris på fagbøker og skolebøker slik partene hadde ønsket. Forskriften er generell, og gjelder også for forleggere/detaljister som ikke er part i Bokavtalen. Avtalen ble gjort gjeldende fra 1. mai 2005. Frans David. Biskop Frans David (ungarsk: Ferenc Dávid) (født 1510 i Kolozsvár i Transilvania (Cluj-Napoca i dagens Romania), død 15. november 1579). Han grunnla den første unitarkirken i 1568, som fortsatt finnes i Romania og Ungarn. Studietid og tidlig virke. Frans David studerte i årene 1546–1551 teologi i Wittenberg og Frankfurt. Etter studiene virket han en tid som lærer og prest i Transilvania. Hans søkende natur gjort at han som prest skulle komme til å ha ledende stillinger innen forskjellige kirkesamfunn. Således ble han biskop for de ungarske lutheranere i perioden 1557–1559 og for de reformerte (kalvinistene) i perioden 1559–1564. Unitarisk virke. På 1500-talletspredte reformasjonen seg raskt i flere forskjellige retninger. I Nord-Tyskland og Skandinavia oppsto de evangelisk-lutherske kirkesamfunn. I England ble den anglikanske kirke grunnlagt av Henrik VIII. I Sveits vokste den reformerte kirke fram inspirert av Zwingli og ikke minst Calvin. Samtidig vokste det fram en liberal og dogmefri kristen bevegelse i Transilvania, også kalt den radikale reformasjon. Frans David ble hoffprest hos prins Sigismund av Transilvania (1540–1571), og de ble begge grepet av de liberale tanker som den radikale reformasjonen førte med seg. På riksdagen i Torda i 1568 får Frans David med prins Sigismunds støtte gjennom et lovforslag som gir religionsfrihet til de såkalte vedtatte kristne religioner i de områder prinsen regjerte. Kort etter etablerer Frans David et kirkesamfunn som særlig forkastet den kristne treenighetslære og senere også skulle komme til å forkaste forestillingen om at Jesus var guddommelig. Medlemmene av dette kirkesamfunnet ble senere omtalt som unitarer, og kirkesamfunnet som den unitariske kirke. Kirkesamfunnet finnes fortsatt i Romania og Ungarn, og også representert i Norge og i Italia. Siste leveår. Da prins Sigismund dør i en rideulykke i 1571 overtar en reformasjonsfientlig gruppe regjeringsmakten, og umiddelbart starter et arbeid som tar sikte på å vedta lover som vanskeliggjør situasjonen for unitarene. På dette tidspunkt har Frans David gjort kjent at han ikke lenger kan anse Jesus som guddommelig. Det legges press på ham for å få ham til å endre mening, men uten hell. Til slutt fengsles Frans David og sendes til Deva-borgen (dagens Romania). Her dør han syk og nedbrutt 15. november 1579. Litteratur. John Erdö: "Transylvanian Unitarian Church." USA 1990. David, Frans David, Frans David, Frans Den amerikanske revolusjon. Den amerikanske revolusjon var en revolusjon i andre halvdel av 1700-tallet da de tretten koloniene som i dag utgjør USA, tilkjempet seg uavhengighet fra det britiske imperiet. I løpet av denne perioden samlet de tretten koloniene seg mot det britiske imperiet og innledet en tid med væpnet konflikt, kjent som den amerikanske uavhengighetskrigen, mellom 1775 og 1783. Denne krigen endte med at det britiske imperiet tapte og ble tvunget til å undertegne Parisavtalen, denne avtalen gikk ut på at koloniene erklærte seg uavhengig og den satte grensene for det nye landet. Frankrike spilte en viktig rolle som støtte for revolusjonen. Landet utstyrte de amerikanske patriotene med penger og våpen, organiserte en koalisjon mot Storbritannia og sendte en hær og en flåte som spilte en avgjørende rolle i ved beleiringen av Yorktown som i praksis avgjorde krigen. Men de amerikanske patriotene var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer, var mot enevelde og så ikke den franske regjeringsformen som en modell. Den franske kongen prøvde også å overtale amerikanerne til å ikke gå med på Parisavtalen, dette var på grunn av at Frankrike prøvde å være den største handelspartneren med det nye landet, dette hadde hjulpet landet med både økonomien og det hadde svekket deres fiende; England. Den amerikanske revolusjonen inkluderte en rekke store intellektuelle og sosiale endringer i det unge amerikanske samfunnet, særlig interessen for et republikansk styresett. I noen kolonier var det skarpe debatter over demokratiets rolle i organiseringen av staten. Endringen av opinionen i retning republikansk styresett og et gradvis utvidet demokrati ga store endringer i samfunnsstrukturen og la grunnlaget for de sentrale ideer som USA fremdeles styres etter. USA ble det første frie demokratiet siden antikken. Den amerikanske revolusjonens begynnelse var i 1763 da den militære trusselen mot de engelske koloniene fra Frankrike opphørte. Storbritannia mente at koloniene måtte betale en vesentlig del av kostnadene for å forsvare dem og økte derfor skattene. Det var svært upopulært, ikke minst fordi koloniene ikke var representert i det britiske parlamentet og kolonistene hevdet at skatteøkningene derfor var ulovlige. Etter protester i Boston sendte britene tropper til byen, amerikanerne mobiliserte sin milits og kamper brøt ut i 1775. Selv om mellom 15-20 % av befolkningen besto av lojalister klarte britene kun å holde noen få byer ved kysten, 80-90 % av landområdet ble kontrollert av patrioter. I 1776 stemte representanter for de 13 koloniene enstemmig for å vedta en uavhengighetserklæring hvor de opprettet den nye staten USA. I 1778 inngikk amerikanerne en allianse med Frankrike som jevnet ut det militære og økonomiske styrkeforholdet. To større britiske hærstyrker ble tatt til fange ved Saratoga i 1777 og ved Yorktown i 1781, det ledet til Parisavtalen i 1783. Den nye staten USA var da avgrenset av britisk Canada i nord, spansk Florida i sør og elven Mississippi i vest. Etter Parisavtalen i 1783 var USA endelig uavhengig fra det britiske imperiet og landet hadde sine egne grenser, men det var ingen sentral styresmakt. I krigen hadde en kongress styrt styrkene og fungert som et midlertidig styresmakt, men nå som det endelig ble fred trengte man ledere til å styre landet. I 1787 ble grunnloven skrevet og i 1788 ble den tatt i bruk som landets offisielle grunnlov. Etter et valg ble George Washington (som hadde tjent som en hærfører under krigen) valgt til president av de tretten statene. Minken Tveitan. Minken Tveitan (født 30. desember 1985) er en norsk skuespillerinne som er kjent for rollen som Vilde Mykland i TV 2s såpeserie "Hotel Cæsar". Hun fikk rollen etter en massiv PR-kampanje fra TV 2 om at de søkte skuespillere til serien, og mellom og personer søkte på rollen. Hun hadde i TV 2s dramaserie "Hvaler" rollen som Ylva, og hun hadde også en rolle i filmen "Hora". Tveitan deltok i 2010 i kjendisutgaven av "71° nord. Vernet bedrift. Vernet bedrift er en uformell betegnelse på en bedrift som tilbyr arbeid til personer som ellers ville vært ufrivillig arbeidsløse og som av ulike grunner ikke er kvalifisert til en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. Den som er ansatt i en vernet bedrift mottar en liten lønn i tillegg til trygd eller sosialstønad. En mer korrekte betegnelse på vernede bedrifter er Arbeidssamvirketiltak (ASVO). Andre betydninger. Vernet bedrift brukes også i nedsettende betydning om bedrifter og foretak som har lave prestasjoner. Arbeidssamvirketiltak. Arbeidssamvirketiltak (ASVO) er et tilbud til yrkeshemmede med trygdeytelser og som ikke kan nyttiggjøre seg andre arbeidsmarkedstiltak. Målet med tiltaket er å skape varige arbeidsplasser som hjelp til å utvikle ressurser hos yrkeshemmede. Deltakerne beholder sin uførepensjon og arbeidssamvirket får årlig driftstilskudd per plass. Arbeidssamvirke er i stor grad benyttet for personer med utviklingshemninger. Det finnes en rekke ASVO-bedrifter over hele landet. Arbeidsmarkedstiltak. Arbeidsmarkedstiltak er offentlige tiltak som skal forhindre at arbeidssøkere blir passive stønadsmottakere. Hjemmelen for arbeidsmarkedstiltak er nedfelt i «Lov om tiltak til å fremme sysselsetting» av 27. juni 1947 nr. 9. Loven sier at staten kan organisere arbeidsmarkedstiltak i det omfang som anses hensiktsmessig, og innenfor rammen av Stortingets bevilgning av midler. Et eksempel på slike tiltak er arbeidssamvirketiltak eller f.eks. en attføringsbedrift. Vektorrom. Et vektorrom i matematikk er en mengde av elementer, kalt vektorer, definert med to operasjoner vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon. De to operasjonene oppfyller et sett av egenskaper som er definert aksiomatisk. Mange viktige matematiske resultater kan utledes for samtlige vektorrom ved å basere utledningen kun på de definerte aksiomene. Dersom en kan vise at en gitt mengde er et vektorrom, så har en dermed vist at disse resultatene er gyldige også for den aktuelle mengden. Ett og samme matematiske resultat kan dermed vise seg å være gyldig for tilsynelatende ulike objekter som funksjoner og matriser, fordi begge desse typene objekter er elementer av vektorrom. Vektorrom er dermed en abstraksjon som gjør en i stand til å studere mange ulike matematiske objekter ut fra et sett av sentrale felles egenskaper. En sentrale egenskap for elementene i et vektorrom er at de kan adderes og summen vil også være et element i vektorrommet. Tilsvarende kan en også multiplisere en vektor med en skalar, og produktet vil være et nytt element i rommet. Disse egenskapene omtales som at rommet er lukket under vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon. Linearitetsegenskapene til vektoraddisjonen er også en sentral karakteristisk egenskap, og vektorrom er sentrale i studiet av lineær algebra og i funksjonalanalyse. Et vektorrom er karakterisert ved en dimensjon, som løst sagt er lik antall uavhengige retninger i rommet. Dimensjonen kan være både endelig og uendelig. Mengden av alle punkt med tre koordinater (x,y,z) kan defineres som et tre-dimensjonalt vektorrom, med en passende definisjon av addisjon og skalarmultiplikasjon for punktene. Med passende definsjon av operasjonene er mengden av alle kontinuerlige funksjoner et uendelig-dimensjonalt vektorrom. Formell definisjon. Et vektorrom er en mengde "V" definert med et sett av skalarer, samt to operasjoner, addisjon og skalarmultiplikasjon. Addisjonen er en regel som til hvert par av elementer u og v i "V" tilordner et nytt element (u+v) i "V". Tilsvarende er skalarmultiplikasjon en regel som for hver skalar formula_1 og hver element u i "V" tilordner et nytt element (formula_1 u) i "V". Definisjonen medfører at "V" er en abelsk gruppe med hensyn på addisjonen. Euklidske n-rom. Dimensjonen til rommet er lik "n". Matriserom. Mengden av alle "n" × "m"-matriser utgjør et vektorrom ved å bruke definisjonen av matriseoperasjonene addisjon og skalarmultiplikasjon. Dimensjonen til vektorrommet er lik produktet "nm". Nullvektorrommet. "Nullvektorrommet" er et vektorrom som består av bare ett element, kalt 0, sammen med operasjonene Dimensjonen til vektorrommet er lik 1. Funksjonsrommet formula_10. Vektorrommet formula_11 er definert som mengden av alle kontinuerlige reelle funksjoner definert på hele R. Vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon er definert som Lineær uavhengighet. En mengde av vektorer er lineært uavhengige dersom det ikke er mulig å uttrykke en vilkårlig vektor i mengden som en lineærkombinasjon av de andre. Dersom vi er en vektor i mengden kan en alternativt uttrykke dette som at ligningen medfører at alle skalarverdiene formula_15 er lik null. Basis og dimensjon. En mengde av lineært uavhengige vektorer i et vektorrom er en "algebraisk basis" eller en "Hamelbasis" for vektorrommet, dersom en vilkårlig vektor i rommet kan uttrykkes som en lineærkombinasjon av disse. Ofte brukes bare kortversjonen "basis". Det vil alltid eksistere mange alternative basiser for et vektorrom. Dersom antallet vektorer i en basis er endelig, så vil alle alternative basiser ha samme antall vektorer, og antallet vektorer i en basis kalles "dimensjonen" til rommet. To vektorrom med samme endelige dimensjon er isomorfe, de er strukturelt identiske. Vektorene (1,0,0), (0,1,0) og (0,0,1) er en basis for vektorromet R3. Dimensjonen i rommet er tre. Underrom. Et "underrom" er et vektorrom som er en delmengde av et annet vektorrom. Definerer en vektorrommet "P"n som mengden av alle polynom av grad mindre eller lik "n", med vanlig operasjoner for polynom, så vil "P"i være et underrom av "P"j når "i" < "j". Vektorrom med tilleggsstruktur. Vektorrom som med en definert norm kalles et "normert" vektorrom. Definisjonen av en norm gjør at det er mulig å snakke om "lengder" og "avstander" i vektorrommet. Det er da også mulig å introdusere begrepet konvergens. Et normert vektorrom er "komplett" dersom en hver Cauchyfølge av vektorer har en grenseverdi som også er en vektor i rommet. Et komplett normert vektorrom kalles et Banachrom. Et "indreproduktrom" er et vektorrom definert med et indreprodukt. Et komplett indreproduktrom kalles et Hilbertrom. Cluj-Napoca. Cluj-Napoca (i dagligtale som regel omtalt som Cluj; ungarsk: Kolozsvár; tysk: Klausenburg; latin: Claudiopolis), er en by i Romania, hovedsete for Cluj fylke, et av de viktigste akademiske, kulturelle og industrielle sentra i Romania. Byen er beliggende i det nordvestlige hjørne av landet, ca. 480 km fra București. Gothmog. Gothmog er en skikkelse fra J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre, og vi møter ham først mot slutten av Ringkrigen. Han var generalen i Minas Morgul, og nestkommanderende etter Heksekongen Angmar, Nazgûlenes herre. Han kommanderte Morguls hærer i løpet av Slaget på Pelennor-enga og beleiringen av Minas Tirith etter at heksekongen ble drept av Éowyn. Dette er den eneste referansen i Ringenes Herre om Gothmog, og hans skjebne er ikke kjent, men det er mest sannsynlig at han og de fleste av Saurons tjenere som kjempet foran Minas Tiriths porter ble utslettet. Nesten ingenting er kjent om Gothmog – selv ikke hva slags rase han tilhørte. Tolkien-entusiasister mener at han må ha vært en av Nazgûlene, en ork eller en mann som i hans tilfelle må ha vært en av de svarte Númenoranerne, som Saurons munn, nestkommanderende i Barad-dûr. Den andre sterkeste nazgûlen, etter Angmar, er kalt Khamûl – den svarte østerling – i Tolkiens «Uferdige Fortellinger». Han var plassert i Dol Guldur, og da må det ha vært en annen nazgûl som var nestkommanderende i Minas Morgul. Det at en ork kunne kommandere en så stor beleiring virker nærmest umulig, siden orkenes intelligens ikke var den beste. Dette styrker dermed muligheten for at Gothmog var en veldig smart og ond mann i Saurons tjeneste som kan sammenliknes med Saurons munn. I Peter Jacksons filmatisering av Ringenes Herre, Atter en Konge, blir Gothmog spilt av Lawrence Makoare som en ork med et misdannet ansikt. Det er også mulighet for at han var en bolrog (en falt maia i orkeham). I den utvidede DVD-versjonen av «Atter en Konge», dreper Aragorn og Gimli en skadet Gothmog som beveger seg mot Éowyn med det formål å drepe henne etter at hun ble skadet i kampen mot Heksekongen. Gothmogs navnebror. Gothmog deler sitt navn med en tidligere karakter som dukket opp i Silmarillion, Balrogenes herre. Den første Gothmog er helt klart en forskjellig karakter fra den Gothmog vi møter i Ringenes Herre. Det ser ut som om tredje tidevervs Gothmog hadde tatt – eller blitt gitt – det navnet i minne om Morgoths kaptein. Et interessant valg, siden Sauron og Balrogenes Herre var rivaler i de eldre dagene. Gil-galad. Erinion Gil-galad er en skikkelse i J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard og dukker opp både i Silmarillion og Ringenes Herre. Gil-galad var den siste av Noldo-høykongene i eksil i Midgard. Han var en alv av Finarfins hus, og ble gitt tittelen høykonge over eksil-noldoene i Beleriand etter Gondolins fall og Turgons bortgang. Gil-galads far var Orodreth, sønn av Angrod, som igjen var sønn av Finarfin, og hans mor var en Sindarinsk alv. Hans søster var Finduilas. Hans fars navn på quenya var Artanáro, overført til Rodnor på sindarin, men var mest kjent med hans mors navn Gil-galad og hans "epessë" (honnørtittel), Ereinion. Det er spekulert om at Gil-galad sto bak i Nargothrond mens Nargothronds hær – ledet av Turin og Orodreth – dro ut for å kjempe mot Glaurung, alle drakers far. Gil-galad klarte å rømme ut av byen selv om hans søster ble kidnappet, og han flyktet til Sirions munning og dro derfra til Balar-øyene. Etter Turgons dødsfall, gikk kongetittelen videre til Gil-galad – som var det siste overlevende, mannlige medlemmet av Finarfins hus. Etter Vredens krig og slutten av første tideverv, grunnla Gil-galad et rike i kystområdet av Lindon langs kystene av Belegaer, den store sjøen. På dets høyde, strakte hans rike seg mot øst og så langt som til Tåkefjellene. I løpet av det meste av andre tideverv nøt Gil-galad godt av vennskapet til Númenoranerne. En stor númenoransk hær hjalp ham til å stå imot et angrep fra Sauron etter at han hadde smidd Den ene ringen. Gil-galad hadde spydet Aeglos. Etter Númenors fall, dannet Gil-galad Det Siste Forbund med Elendil som var høykongen over Dúnedain, mot Sauron som hadde overlevd destruksjonen av Númenor og returnert til hans rike, Mordor. Det siste Forbund vant en stor seier i Slaget ved Dagorlad, og beleiret deretter Barad-dûr i syv år. I løpet av den harde beleiringen av Barad-dûr (Slaget ved Dommedagsberget), ble begge høykongene drept. Historien om Gil-galad levde videre gjennom tredje tideverv, det vil si, gjennom Ringenes Herre-historien. Respirasjon. Respirasjon eller åndedrett er en funksjon som utføres i åndedrettssystemet, en utveksling av gassene oksygen (O2) og karbondioksid (CO2) mellom levende organismer og omverdenen. Respirasjonen deles inn i to distinkte deler, gassutvekslingen, som er prosessen som transporterer oksygen og karbondioksyd mellom blodet og atmosfæren, og den cellulære respirasjonen, som er den metabolske prosessen som ved hjelp av oksygen skaper energi gjennom oksidasjon og dannelse karbondioksid. Hos mennesket er det vanlig å dele respirasjonen inn i faser, nærmere bestemt inspirasjon (eller inhalasjon) hvor luften trekkes inn i lungene, gassutveksling og cellulær respirasjon og til slutt ekspirasjon, hvor luften i lungene pustes ut. Hos mennesket styres respirasjonen av egne områder i hjernestammen, og den viktigste faktoren for kontroll av respirasjonshastighet og -dybde er hos friske personer blodets innhold av karbondioksid (CO2), slik at det er en økt mengde CO2 i blodet som stimulerer til økt respirasjon, og ikke mangel på oksygen. Apparently Unaffected. "Apparently Unaffected" er det tredje studioalbumet fra Maria Mena, utgitt i 2005. Grigorij Rasputin. Grigorij Jefimovitsj Rasputin, Григорий Ефимович Распутин, (født i landsbyen Pokrovskoje i Sibir, død i St. Petersburg) var en russisk mystiker som hadde en viss innflytelse over Romanov-dynastiet under dets siste fase. Rasputin spilte en viktig rolle i tsar Nikolai IIs familie, og hadde innflytelse både over tsaren selv og over tsarinaen Aleksandra og deres eneste sønn, tsarevitsj Aleksej, som led av hemofili. Oppvekst. Grigorij Jefimovitsj Rasputin ble født i en bondelandsby langt borte fra de glitrende salongene til tsarfamilien i St. Petersburg. Som barn hadde Rasputin stadige visjoner om guddommelige og magisk helende krefter – han kunne kurere en hest ved å berøre den. Men helbredelsene ga ham ikke navnet Rasputin (som betyr «den utsvevende»). Det fikk han pga. sin uanstendige seksuelle oppførsel. Da han var 30 var Rasputin gift og hadde fire barn. Imidlertid var hans hang til drikking og hestetyveri på kant med et konvensjonelt familieliv. Da han som reaksjon på beskyldninger om å være hestetyv, flyktet fra landsbyen og søkte tilflukt i et kloster, gikk han gjennom den religiøse omvendelsen som skulle prege resten av hans liv. Forandret av sine åndelige opplevelser, forlot Rasputin landsbyen sin for å bli en «strannink» – en pilegrim eller vandrer – og reiste vidt om i Russland og i utlandet. I løpet av disse reisene vasket han ikke klærne eller skiftet dem på månedsvis, og bruk av jernlenker økte strabasene ytterligere. Disse vanskelige religiøse pilegrimsferdene inkluderte en reise til fjellet Athos i Hellas, og de hjalp ham med å få innflytelsesrike beskyttere som «Hermogen, biskopen av Saratov». I løpet av vandringene kom han under påvirkning av Khlysty – en fredløs kjettersk sekt tilbøyelig til pisking og seksuelle orgier. Deres spesielle kombinasjon av gudfryktighet og seksuell promiskuitet appellerte spesielt til «den utsvevende», og skulle danne grunnlag for Rasputins senere religiøse praksis. Forestillingen om at han ved å begå kjødelig synd med vilje og så angre enda mer brennende, kunne bringe ham nærmere Gud, forlot ham aldri. Tsarevitsjens helbreder. På sine reiser imponerte Rasputin både aristokrater og geistlige. Etter hvert som hans berømmelse vokste, økte også intensiteten i hans visjoner tilsvarende. Ved én anledning viste jomfru Maria seg for ham og ba ham reise til St. Petersburg for å hjelpe tsarfamilien. Rasputins første forflytning mot nasjonens hovedstad var i 1902, da han besøkte byen Kazan nær elven Volga. Han begynte raskt å få en stadig større gruppe med disipler og en bekjentskapskrets blant overklassene. Uten å la seg skremme av hans gale, hypnotiske øyne, hans lange, skitne skjegg og tvilsomme personlige hygiene, så det «dannede samfunn» på Rasputin som en «starets»; en hellig mann. Innen 1903 hadde ryktet om en mektig mystiker fra Sibir med ville, strålende øyne og et manisk blikk nådd St. Petersburg. Det virket som om Rasputin hadde planlagt sin entré i sosieteten til rett tid: I St. Petersburg var det svært populært med mystisisme og i byen var det høy seksuell toleranse – til og med avisene var fulle av annonser for medisiner mot kjønnssykdommer. Aristokratiet var ville etter alt som var okkult, og seanser og Ouija-brett var dagligdags. I 1905 møtte Rasputin en teolog som var leder for et religiøst akademi og skriftefar for tsarina Aleksandra Fjodorovna. Han ble presentert på slottet under beskyttelse av høytstående geistlige og to svarthårede søstre – kjent som «kråkene» – som hadde stor innflytelse når det gjaldt å forsyne slottet med mystikere. Tidligere hadde den russiske tsarfamilien hatt som tradisjon å motta hellige menn for å øve innflytelse på mange måter – spesielt det å sikre fødselen av en mannlig arving til den russiske tronen. Tsar Nikolai II noterte det første møtet i sin dagbok den 14. november 1905. «Vi har blitt kjent med en mann av Gud, Grigorij, fra provinsen Tobolsk.» Rasputin var som alltid en suksess med damene og gjorde et sterkt inntrykk på tsarina Aleksandra Fjodorovna. Hun ble fullstendig overbevist om hans krefter da han på mirakuløst vis greid å lette lidelsene og blødningene til den svake, blødersyke arvingen til den russiske tronen, Alexei Nikolajevitsj. Etter at han hadde bevist sine hellige krefter for Aleksandra, ble Rasputin raskt hennes fortrolige og personlige rådgiver, og han besøkte henne ukentlig i palasset. Mordet på Rasputin. Etter hvert som Rasputins berømmelse bredte seg, tiltrakk han seg flere og flere entusiaster fra hele det sosiale spekteret. Disse «idiotene» som han kalte dem, meldte seg frivillig til «å drive ut synden» med en mann hvis tiltrekningskraft de ikke kunne motstå. Det var i St. Petersburgs badstuer at praktiseringen av Rasputins religiøse doktrine uforstyrret fant sted. Han ble sett mens han gikk inn på disse stedene fulle av magi og overtro, med både aristokrater og prostituerte. Innenfor utførte han ritualer hvor han forsøkte å drive ut vellystens demoner ved bokstavelig talt å slå dem ut av kvinnene. Etterpå hadde han sex med dem. En sosietetskvinne, Olga Lokhtina, var så grepet at hun trodde Rasputin var Kristus og at hun var den hellige jomfruen. Hun forlot til og med sin rike mann og sine barn. Ved én anledning ble det observert at Rasputin slo henne voldsomt mens hun hadde et fast grep om penisen hans og ropte «Jeg er din søye og du er Kristus». Da munkens stjerne steg i St. Petersburg, gjorde også antallet fiender det. Utenfor slottets grenser så mange at han levde et drikkfeldig og utsvevende liv, og han ble ofte sett i selskap med prostituerte. Når topp-politikerne ble informert om disse ryktene, satte de det hemmelige politiet på ham. Det kom rapporter til tsar Nikolai som fortalte om Rasputins usmakelige handlinger; utflukter til badstuer, slåing og voldelig sex med sosietetskvinner og prostituerte. Det gikk også rykter om at han hadde beholdt jomfruers hår, og tsarfamiliens guvernante påsto til og med at Rasputin hadde misbrukt tsarens barn. Men innen dette skjedde kalte imidlertid den helgenaktige synderen tsaren for mamma og pappa. To tidligere tilhengere av Rasputin, Illiodor, en fanatisk høyrevridd munk, og Hermogen, biskopen av Saratov, var overbevist om at Rasputin var djevelen i menneskeskikkelse. I 1911 lurte de ham inn i en kjeller hvor de anklaget ham for å bruke djevelens krefter til å utrette mirakler og slo ham med et krusifiks. Illiodor tok angivelig tak i penisen hans og sa «Dette er det som leder deg». Rasputin fortalte tsarinaen om hendelsen og sa de hadde prøvd å drepe ham. De to geistlige ble landsforvist. Den 27. juni 1914 returnerte Rasputin til sin landsby i Sibir. Den neste dagen mottok han et telegram, og idet han gikk ut for sende et svar angrep Chionya Gusyeva, en misdannet tidligere prostituert uten nese, ham vilt med en kniv. Hun var sendt av Illiodor for å drepe Rasputin. Mens Rasputin frisknet til igjen etter knivstikkingen beordret av Illiodar, mobiliserte tsar Nikolai sine tropper for å slåss i første verdenskrig. Denne krigen var en katastrofe for hans land og mer enn fire millioner russere mistet livet. Tilbake i St. Petersburg og med tsaren fraværende fikk Rasputin mer og mer politisk makt og var involvert i å ansette og sparke ministere. Med så mye innflytelse på tsarens politiske bestemmelser, ble den sibirske mystikeren i økende grad klandret for Russlands problemer – så mye at St. Petersburg ble kjent som «Chertograd», eller «Djevelbyen». I desember 1916 skrev Rasputin et brev til tsaren der han spådde at han ville bli drept. Om de potensielle gjerningsmennene skrev han: «Hvis det er dine slektninger som har stått bak min død, så vil ingen i din familie, det vil si ingen av dine barn eller slektninger være i live i mer enn to år. De vil bli drept av det russiske folk...Jeg vil bli drept. Jeg er ikke lenger blant de levende. Be, be, vær sterk, tenk på din velsignede familie.» 23 dager senere ble Rasputin drept av to av tsar Nikolai IIs slektninger. 19 måneder etter Rasputins død ble den russiske tsaren og hans familie henrettet av de revolusjonære bolsjevikene. Før sin nedslående profeti hadde Rasputin blitt kjent med prins Felix Jusupov, den biseksuelle ektemannen til tsarens niese Irina. Jusupov ønsket Rasputin død, det gjorde også begge tsarens søskenbarn, storhertug Dmitrij Pavlovitsj og politikeren Vladimir Purisjkevitsj. Sammen planla de tre mennene å drepe Rasputin og gjenreise Russlands tsardynasti. På kvelden den 16. desember 1916 var Rasputin invitert av Jusupov til Moika-palasset under påskudd om at Irina – ryktet sa at hun var den vakreste kvinnen i St. Petersburg – ville møte ham. Mens de ventet på at hun skulle dukke opp, ga mennene Rasputin vin og kaker blandet med cyanid. Men til konspiratørenes forferdelse var Rasputin tilsynelatende immun mot giften. I desperasjon trakk Jusupov frem sin pistol og skjøt Rasputin. På mirakuløst vis sjanglet Rasputin ut på gårdsplassen hvor Purisjkevitsj og Pavlovitsj skulle til å forlate palasset. Purisjkevitsj skjøt Rasputin igjen, og de banket og bandt hans kropp før de kastet ham i elven Neva. Da liket ble funnet to dager senere, avslørte en obduksjon vann i Rasputins lunger, noe som antydet at han fremdeles levde da han ble kastet i elven. Rasputins blodige endelikt markerte begynnelsen på slutten for tsar Nikolai og tsarina Aleksandra. Bare ti uker etter hans død styrtet den russiske revolusjonen i 1917 det siste Romanov-dynastiet. Mindre enn to år senere ble Nikolai og hele hans familie henrettet i Sibir av en eksekusjonspelotong. Boleyn Ground. Boleyn Ground er et fotballstadion i London. Det ligger i Upton Park, og er hjemmebanen til fotballklubben West Ham United. Banen ligger på det gamle godset til Boleyn-slekta. Mest berømt er Anne Boleyn, henrettet ekskone til Henrik VIII av England. Trøndelag Social-Demokrat. Trøndelag Social-Demokrat var en avis utgitt i Trondheim første gang 3. september 1921, siste gang 2. februar 1927. Avisa var hele tiden partiavis for Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti sine avdelinger i Trondheim, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. Trøndelag Social-Demokrat ble etablert av de sosialdemokratiske utbryterne av Det norske Arbeiderparti (DnA) etter den første partisplittelsen i 1921. Avisa kom tre ganger ukentlig. Ved partisamlingen i Arbeiderpartiet i 1927, ble avisa tatt opp i den yngre Arbeider-Avisen, som ble etablert av Arbeiderpartiet i Midt-Norge i 1924 etter den andre partisplittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti fikk flertall i Trondheim, og tok med seg partiavisa Ny Tid. Også Arbeidets Rett i Levanger ble tatt opp i Arbeider-Avisen, som da ble Arbeiderpartiets organ i begge Trøndelagsfylkene. Alan Parker. Sir Alan William Parker (født 14. februar 1944 i London) er en britisk filmregissør, filmprodusent, og manusforfatter som har skapt flesteparten av filmene sine i USA. Alan Parker startet i reklamebransjen på 1960-tallet. Han ble tidlig regnet som en av Londons mest talentfulle tekstforfattere innen reklame. Da reklame på TV begynte å vokse frem i Storbritannia, startet han sin regissørkarriere. Her innledet han også samarbeidet med filmprodusent David Puttnam som produserte flere av filmene hans. Alan Parker skrev manuset til spillefilmen "Melody" (1971). I 1976 hadde Parker sin spillefilm-debut som regissør med den amerikansk-produserte filmen "Bugsy Malone". "Bugsy Malone" er en gangsterkomedie-musikal, der alle rollene blir spilt av barn. Blant barna som spilte i filmen var Jodie Foster, som da var 13 år, og Michael Jackson, 17 år. I 1978 regisserte Parker filmen "Midnight Express" som ble elsket av kritikerne og endte opp med at Parker fikk flere Oscar-nominasjoner, inkludert for «Beste Regissør» og «Beste Film». I 1980 regisserte han klassikeren "Fame". Deretter kom han med spillefilmen ' (1982), basert på Pink Floyds suksess-album "The Wall". Alan Parkers neste film var den poetiske filmen "Birdy" (1984), med Matthew Modine og Nicolas Cage i hovedrollene. "Angel Heart" fra 1987 står i sterk kontrast til Parkers andre produksjoner. Filmen beveger seg i et område mellom thriller-, skrekk- og kriminalfilm. Med Mickey Rourke, Robert De Niro og Lisa Bonet i hovedrollene lagde Parker her en dyster og tung kriminalhistorie som beveger seg i en okkult underverden. "Mississippi i flammer" ("Mississippi Burning", 1988) er basert på en sann historie og tar opp rasehatet som preget Mississippi på 1960-tallet. Alan Parker ble Oscar-nominert som «Beste Regissør» for filmen. Etter å ha jobbet med Dennis Quaid i den politiske filmen "Come See Paradise" (1990) lagde han filmen "The Commitments" (1991) som ble spilt inn i Irland. Madonna og Antonio Banderas spilte hovedrollene i musikalen "Evita" (1996). Boken "Angelas Ashes", skrevet av Frank McCourt, la grunnlaget for Parkers neste film. "Angela's Ashes" (1999) omhandler Frank McCourts fattige oppvekst i Irland før krigen, og hans drøm om å reise til USA. Alan Parkers hittil siste film, "The Life of David Gale" (2003) med Kevin Spacey, Laura Linney og Kate Winslet i hovedrollene, tar opp temaet dødsstraff i USA. Alan Parker ble slått til ridder i januar 2002. Han fikk også en æresdoktorgrad i kunst fra University of Sunderland i 2005. Utvalgt filmografi. Han har også regissert flere reklamefilmer. Kvaløya. Kvaløya (Nordsamisk: "Sállir") er Norges femte største øy. Hele øya ligger i Tromsø kommune og er knyttet til Tromsøya med Sandnessundbrua. Kvaløya har også broforbindelse til Håkøya, som ligger i Sandnessundet, mellom Kvaløya og Tromsøya. Håkøya består av spredt bosetting, en del hytter og fritidsboliger. Kvaløya er også knyttet til Ringvassøy i nord med Kvalsundtunnelen. I sør gir Ryatunnelen forbindelse fra Larseng til Balsnes på Malangshalvøya. I sørvest går det ferge i sommerrute mellom Brensholmen og Botnhamn på Senja. I vest er det broforbindelse til Store Sommarøya. De største befolkningssentrene er Kvaløysletta, Storelva, Kaldfjord, Brensholmen og Ersfjordbotn, men det er spredt bebyggelse langs kysten over nesten hele øya. Geografi og geologi. Geografisk er Kvaløya nesten delt i tre av fjordene Ersfjorden og Kaldfjorden. Store deler av øya er fjellandskap. Det høyeste fjellet er Store Blåmann, 1044 moh. På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning. Langs nordsiden av Ersfjorden finnes den opptil 1800 millioner år gamle Ersfjordgranitten. Dette er en arkeisk dypbergart som sannsynligvis er en vestlig forlengelse av tilsvarende mer metamorfe bergarter i Finnmark. Latvias geografi. Latvia ligger på østkysten av Østersjøen mellom Estland og Litauen. Landet, som også grenser mot Hviterussland i sørøst og Russland i øst, har tradisjonelt blitt sett på som et lite land, med bare rundt 2,3 millioner innbyggere. Geografisk dekker landet 64 589 km², som er større enn flere europeiske land, som Belgia, Nederland, Sveits eller Danmark. Latvia er et flatt land, og rundt 98 % av Latvia ligger lavere enn 200 meter over havet. Bortsett fra kystslettene førte isbreene under siste istid til at Latvia ble delt inn i tre hovedregioner, morenelandskapet i vest, det østlige høylandet og det midtre lavlandet. Latvia har rundt 12 000 elver, men bare 17 av disse er 100 km eller lenger. De største elvene i landet er Daugava, Lielupe, Gauja og Salaca. Førstnevnte er den lengste av dem, med sine 1020 km, hvorav 367 km i Latvia. I tillegg har landet over 3 000 innsjøer og vann og de fleste av disse er eutrofe. Lubānas er Latvias største innsjø, med et flateinnhold på 82 km². Av skogområdene består mer enn halvparten av nåletrær og dekker 41 % av landet. Bortsett fra torv, dolomitt og kalkstein er det skralt med naturressurser. Latvia har en 531 km, sanddekt kystlinje, og havnebyene Liepaja og Ventspils er viktige, isfrie havner langs kysten av Østersjøen. Latvia er litt større enn Danmark, Estland, Nederland eller Sveits. Den strategiske plasseringen har ført landet ut i mange kriger og mange stormakter har kjempet om områdene. Så sent som i 1944 ga Sovjetunionen Abrene-regionen ved grensen til Livland til Russland, noe Latvia fremdeles krangler om. Før andre verdenskrig grenset Latvia også til Polen, men etter grenseendringene som Sovjetunionen gjorde ble området en del av Hviterussland. Geografiske kjennetegn. Satellittbilde av Latvia i mars 2003 Den fysiografiske utformingen av Latvia og naboområdene ble i stor grad formet under kvartærperioden og istidene i pleistocen, da jord og løs stein ble presset rundt av isbreene til hauger og åsar. De bølgeformede slettene dekker 75 % av Latvia og gir gode forhold for jordbruk. 25 % av området ligger noe høyere med moderat store åser. Omtrent 27 % av hele landet kan dyrkes og den sentrale Zemgalesletten sør for Riga er det frodigste området. De tre største høylandene er Kurzeme (vest i Latvia), Vidzeme (sentralt i Latvia) og Latgale (øst i Latvia). I dette området finnes mange morener, rullesteinsåser og drumliner. Omkring 10 % av Latvia består av myrland og noen av disse er dekket av skog. Skogene dekker omtrent 42 % av Latvia. Tømmer er en av de største eksportvarene i landet. To tredjedeler av skogene består av furu eller norsk gran. Få av skogene er fullt utvokst på grunn av tidligere overhogst og flere kraftige stormer i 1960-årene, som rotveltet millioner av trær. Derfor kommer det meste av tømmeret i dag fra uttynning av skogene. Lenge har skogen vært en energikilde, og selv i byene blir det fyrt mye med ved. Den lokale skogen er også viktig for cellulose og papirindustrien og møbelfabrikkene. Ikke alle skogene er produktive og i mange områder, særlig nær forlatte gårder har skogen vokst til og or og annet kratt, som har mye mindre verdi, har vokst opp. Disse områdene blir igjen avskoget for å utnyttes til jordbruk. Dette har igjen ført til en trussel for dyrelivet. I følge en studie av World Wildlife Fund i 1992 har Latvia uvanlig stor forekomst av svartstork, mindre skrikørn, oter, bever, gaupe og ulv. Det er også store bestander av hjort (86 000) rådyr, villsvin (32 000), elg (25 000) og rødrev (13 000). På grunn av den strategiske kysten av Latvia rev Sovjetunionen ned alle husene langs vestkysten og flyttet innbyggerne til andre steder. Dette har gitt omtrent 300 km med kystlinje der naturen i stor grad har fått være i fred med skoger av furu og gran og økologisk unike sanddyner. I dag er det ikke lov å bygge innenfor en kilometer fra sjøen i dette området. Den største elven i Latvia er Daugava, som har vært en viktig ferdselsåre i mange tusen år. Den ble benyttet av både lokale stammer, vikinger, russere og andre europeere for handel, krig og erobringstokt. Med en lengde på over 1000 km renner Daugava fra Valdajhøydene i Russland og svinger seg gjennom det nordlige Hviterussland. 370 km av elven renner gjennom Latvia før den munner ut i Rigabukten. Den er omkring 200 meter bred når den kommer inn i Latvia og fra 650 meter til 1,5 km bred ved munningen. Den høye vannføringen i elven har gjort at det har blitt bygd flere vannkraftverk langs elven. Det første var ved Kegums og senere er det bygd to til. Av mindre elver bør Lielupe, sentralt i Latvia, Venta i vest, Gauja i nordvest og Aiviekste i øst også nevnes. Lite av disse elvene blir brukt til vannkraftproduksjon. Gauja er en relativt ren elv og renner blant annet gjennom en nasjonalpark. Det kalde vannet trekker til seg aure og laks. Mer enn 60 % av vannet som renner gjennom Latvia kommer fra nabolandene, hovedsakelig Hviterussland og Litauen. Dette krever at samarbeid mellom disse landene for å holde forurensningsnivået nede. Samarbeidet fikk seg en alvorlig knekk i november 1990 da en polymerfabrikk i Navapolatsk i Hviterussland ved et uhell slapp ut 128 tonn cyanidderivat i Daugava uten å advare Latvia. Det eneste sporet på at noe var galt var all den døde fisken som kom flytende. Klima. Latvia har et temperert klima som ikke er ulikt det man finner i Skandinavia. Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene gir relativt mildt vær sammenlignet med andre områder på samme breddegrad. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har Latvia regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er den tørreste tiden på året. Riga har en normal årsnedbør på 567 mm. Naturressurser. Latvia har ikke særlig mange verdifulle naturressurser, men likevel store mengder kalkstein som benyttes til å lage sement, gips og leire av høy kvalitet, i tillegg til dolomitt, torv og byggesmaterialer. Fisk fra Østersjøen er en annen potensiell eksportvare. Man kan ofte finne rav langs kysten, som det er stor etterspørsel etter hos smykkeprodusenter. Enkelte geologer mener det finns olje i havgrunnen på latvisk sokkel. Miljø. Luft- og vannforurensning på grunn av dårlig håndtering av søppel. Rigabukten og elven Daugava er kraftig forurenset. Forurensning av jordsmonnet og grunnvannet av kjemikalier og petroluemsprodukter ved militærbaser. Luftforurensning, biologisk mangfold, klimaendringer, utryddingstruede dyrearter, miljøfarlig avfall, vern av ozonlaget, skipsforurensning, våtmarksområder. Luftforurensning ved persistente organiske stoffer, Kyotoavtalen. Iguaçu nasjonalpark. Iguaçu-fossene inngår i Iguaçu nasjonalpark. Iguaçu nasjonalpark ligger i delstaten Paraná i Brasil, på grensen til Argentina hvor Iguazú nasjonalpark ligger. Elva Iguaçu og Iguaçu-fossene er en viktig del av de to nasjonalparkene. Nasjonalparken ble grunnlagt i 1939 og omfatter i dag 1700 km². I 1986 ble Iguaçu nasjonalpark satt på UNESCOs liste over verdens naturarv. Maria Bonnevie. Anna Maria Cecilia Bonnevie (født 26. september 1973 i Västerås) er en norsk-svensk skuespillerinne. Hun er datter av skuespillerne Jannik Bonnevie og Per Waldvik. Bonnevie er utdannet ved Stockholm Scenskola (1997) og fikk sin første teaterrolle i Hrafn Gunnlaugsons Den hvite viking. I 1997 debuterte hun på den svenske teaterscenen Dramaten, i stykket "Yvonne" (Ingmar Bergman) På filmlerretet debuterte hun i "Kvitebjørn kong Valemon" (regi Ola Solum, 1991). Hennes gjennombrudd kom i filmen "Jerusalem" (regi Bille August, 1997), og senere har hun blant annet agert i "Insomnia" (1997), "Øyenstikker" (2001) og "Syndare i Sommarsol" (2001). For filmen "Jeg er Dina" (2002) mottok hun utmerkelse for beste utenlandske kvinnelige skuespiller ved filmfestivalen i Montreal. I 2009 portretterte hun den britiskfødte prinsesse Maud/dronning Maud av Norge i den norske TV-miniserien "Harry & Charles". For rollen vant hun Gullruten 2010 i klassen beste kvinnelige skuespiller. Jakob Cedergren spilte rollen som ektemannen, den danskfødte prins Carl/kong Haakon VII av Norge. Hot Cars and Spent Contraceptives. "Hot Cars and Spent Contraceptives" er et album av det norske bandet Turbonegro, utgitt i 1992. I 1993 ble albumet utgitt i Tyskland med tittelen "Helta Skelta", en referanse til The Beatles-låten «Helter Skelter» som fikk kult-status etter mordene begått av tilhengere av Charles Manson. "Helta Skelta" inneholdt fem ekstra spor. Da det tyske plateselskapet Bitzcore i 1999 kjøpte ut Turbonegro av kontrakten med Boomba og ga det ut på nytt sammen med "Never Is Forever". Nyutgivelsen inneholdt også de sporene som var på "Helta Skelta". Brasils kvinnelandslag i fotball. Brasils kvinnelandslag i fotball representerer Brasil i internasjonale fotballturneringer. Laget ble dannet på 1980-tallet. I løpet av 1990-tallet forbedret laget seg kraftig og tok sin første medalje under VM i fotball for kvinner 1999 i USA. Under VM i fotball for kvinner 2003 ble laget slått ut av Sveriges kvinnelandslag i fotball i kvartfinalen, mens laget tapte 0-1 i finalen mot Tyskland under VM i fotball for kvinner 2007. Jannik Bonnevie. Jannik Bonnevie (født 16. juni 1945) er en norsk skuespiller. Hun er utdannet ved Statens Teaterhøgskole (1967–1971). Jannik Bonnevie var ved Den Nationale Scene i Bergen 1971-1976. Hun var senere tilknyttet Fjernsynsteatret og barneprogrammet Lekestue i en fireårs-periode, og gjestespilte ved Nationaltheatret, Det Norske Teater, Riksteateret, Sogn og Fjordane Teater, Nordland Teater og Teatret Vårt i Molde. I de senere år har hun vært tilknyttet flere frie teater og produsert egne stykker. I 2005 turnerte hun landet rundt med monologen "Martha" (av Margaret Johansen), som omhandler omsorgsarbeidet for en dement far. Familie. Jannik Sofie Bonnevie, f. i Oslo 16. juni 1945, datter av Christian Fredrik Bonnevie (1906–1992) og Betty Birgitte Sofie Piene (1909–2001). Bonnevie var en periode gift med den svenske skuespilleren Per Waldvik, sønn av Waldemar og Margit Waldvik. Ekteparet fikk ett barn, skuespilleren Maria Bonnevie, f. 1973. Jannik Bonnevie har tre søsken – Mai Bente, f. 1936, Jan Stig, f. 1938 og Betty Britt, f. 1950. Marta Vieira da Silva. Marta Vieira da Silva, artistnavn "Marta" (født 19. februar 1986 i Dois Riachos, Alagoas) er en brasiliansk fotballspiller. Marta begynte sin fotballkarriere i "Vasco da Gama". Hun har spilt for Umeå IK i Sverige fra 2004 til 2009, og var med på å løfte serien til en av de beste i verden. Marta spilte for det Brasil under VM i 2003 og 2007. I 2009 ble Marta med på oppstarten av den amerikanske profesjonelle ligaen WPS, og har vist seg å være et tveegget sverd. Begge klubbene hun var i, Los Angeles Sol i 2009 og FC Gold Pride i 2010, har vunnet serien (Sol vant imidlertid ikke sluttspillet), men begge gikk konkurs kort tid etterpå. Etter at Gold Pride gikk konkurs, spiller Marta på Santos' kvinnelag på lån. Både LdB FC Malmö og Piteå IF Dam var på jakt etter Marta, som det ryktesat var på vei tilbake til Damallsvenskan. Imidlertid signerte Marta med Western New York Flash, et nytt WPS-lag. Vinteren 2011-2012 er Marta tilbake i svensk toppfotball, denne gangen for Tyresö. Etter årene i Umeå snakker hun flytende svensk. Kontinuerlig funksjon. En kontinuerlig funksjon formula_1 er intuitivt sett en funksjon som har den egenskapen at små endringer i formula_2 medfører små endringer i funksjonsverdien formula_3. Overfører vi denne intuisjonen til geometrien ser vi at funksjonsgrafen til en kontinuerlig funksjon kan skisseres uten å løfte pennen. For en presis matematisk definisjon av kontinuitet, se under. En funksjon som ikke er kontinuerlig kalles diskontinuerlig. De viktigste resultatene for kontinuerlige relle funksjoner er skjæringssetningen og ekstremalverdisetningen. Kontinuitet for reelle funksjoner av en reell variabel. Se på funksjoner formula_1 hvor definisjonsmengden og verdimengden er delmengder av de reelle tall. Epsilon-delta definisjon. La formula_5 være et punkt i definisjonsmengden til formula_1. Vi sier at formula_1 er "kontinuerlig i formula_5" dersom det for hver formula_9 finnes en formula_10 Funksjonen formula_1 kalles "kontinuerlig" dersom formula_1 er kontinuerlig i alle punkt i definisjonsmengden. Ved grenseverdier. La formula_5 være et punkt i definisjonsmengden til formula_1. Vi sier at formula_1 er "kontinuerlig i formula_5" dersom formula_5 er et isolert punkt i definisjonsmengden eller grenseverdien formula_22 eksisterer og er lik formula_23. Funksjonen formula_1 kalles "kontinuerlig" dersom formula_1 er kontinuerlig i alle punkt i definisjonsmengden. Ved sekvensielle grenseverdier. La formula_5 være et punkt i definisjonsmengden til formula_1. Vi sier at formula_1 er "kontinuerlig i formula_5" dersom for hver følge formula_30 av punkt i definisjonsmengden med formula_31, så eksisterer grenseverdien formula_32 og er lik formula_23. Funksjonen formula_1 kalles "kontinuerlig" dersom formula_1 er kontinuerlig i alle punkt i definisjonsmengden. Eksempler. Funksjonen formula_54 er ikke kontinuerlig i formula_55. Funksjonen formula_56 er ikke kontinuerlig i noe punkt. Å avgjøre kontinuitet. Dersom en reell funksjon formula_1 er gitt ved en formel, så er det upraktisk å bruke definisjonen til å avgjøre om formula_1 er kontinuerlig. I stedet bruker man teoremet som sier at dersom funksjonen formula_1 er bygget opp av kontinuerlige funksjoner ved operasjonene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og sammensetning, så er også formula_1 kontinuerlig i hele sin definisjonsmengde. Viktige resultater. Skjæringssetningen: Anta at formula_78 er en kontinuerlig funksjon hvor formula_23 og formula_80 har motsatte fortegn. Da finnes et tall formula_37 mellom formula_5 og formula_83 slik at formula_84. Ekstremalverdisetningen: La formula_78 være en kontinuerlig funksjon definert på et lukket, begrenset intervall. Da eksisterer både maksimumspunkt og minimumspunkt for formula_1. Kontinuitet for komplekse funksjoner av en kompleks variabel. Kontinuitet for en kompleks funksjon formula_1 av en kompleks variabel formula_88 defineres på samme måte som kontinuitet for reelle funksjoner av en reell variabel. Kontinuitet for funksjoner av flere variable. Kontinuitet for en funksjon formula_1 av flere variable formula_90 defineres på samme måte som kontinuitet for reelle funksjoner av en reell variabel. La formula_91 Selv om formula_92 og formula_93 begge er kontinuerlige i formula_55, så er ikke formula_95 kontinuerlig i formula_96. Epsilon-delta definisjon. La formula_97 og formula_98 være metriske rom med metrikker formula_99 og formula_100 henholdsvis. En funksjon formula_101 er "kontinuerlig i punktet formula_102" dersom det for alle formula_9 finnes en formula_10 slik at En funksjon er "kontinuerlig" dersom funksjonen er kontinuerlig i alle punkt formula_5 i formula_97. Ved grenseverdier. La formula_101 være en funksjon mellom metriske rom og la formula_5 være et punkt i formula_97. Vi sier at formula_1 er "kontinuerlig i formula_5" dersom formula_5 er et isolert punkt i formula_97 eller grenseverdien formula_22 eksisterer og er lik formula_23. Funksjonen formula_1 kalles "kontinuerlig" dersom formula_1 er kontinuerlig i alle punkt i formula_97. Ved sekvensielle grenseverdier. La formula_101 være en funksjon mellom metriske rom og la formula_5 være et punkt i definisjonsmengden til formula_1. Vi sier at formula_1 er "kontinuerlig i formula_5" dersom for hver følge formula_30 av punkt i formula_97 med formula_31, så eksisterer grenseverdien formula_32 og er lik formula_23. Funksjonen formula_1 kalles "kontinuerlig" dersom formula_1 er kontinuerlig i alle punkt i formula_97. Definisjon. En funksjon formula_101 mellom topologiske rom er "kontinuerlig" dersom formula_136 er en åpen mengde i formula_97 for hver åpen mengde formula_138 i formula_98. En kan også gi en ekvivalent definisjon ved bruk av omegnsstrukturer. En slik definisjon viser at kontinuitet er en lokal egenskap. Merk at sammensetningnen av to kontinuerlige funksjoner er kontinuerlig. André Muri. André Muri (født 22. april 1981) er en norsk fotballspiller. Han er midtstopper, og spiller for Vålerenga. Muri kom til VIF fra Stabæk før 2005-sesongen, etter at Stabæk hadde rykket ned året før. Andre halvdel av 2007-sesongen var han utlånt til Odd Grenland. Kontrakten hans med Vålerenga utløper etter 2015-sesongen. Muri har spilt mange kamper for aldersbestemte landslag, blant annet U21-landslaget. Spartakusforbundet. Spartakusforbundet (tysk "Spartakusbund") var en sosialistisk organisasjon i Tyskland under første verdenskrig. Den er mest kjent for spartakistopprøret i Berlin i 1919. Organisasjonen oppstod som "Gruppe Internationale" i 1915, og omfattet bl.a. Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og Clara Zetkin. I artikler kalt «Spartakusbrevene» ble krigen og den sosialdemokratiske partiledelsens tilslutning til krigføringen kritisert. Derfor ble "Gruppe Internationale" kjent som "Spartakusgruppen" og kalte seg senere Spartakusforbundet. Flere av de ledende medlemmene i organisasjonen ble etter hvert arrestert i perioder, og organisasjonens virksomhet forhindret av myndighetene. Da Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD) ble dannet i 1917, sluttet spartakistene seg til. Men deres program var betydelig mer radikalt enn USPDs. Etter at den tyske novemberrevolusjonen i 1918 hadde brutt ut, gikk Spartakusforbundet inn for en «rådsrepublikk» bygget på arbeiderråd og soldatråd. Dette lignet tilsynelatende på bolsjevikenes program i Russland, men den ideologiske lederen i Spartakusforbundet, Rosa Luxemburg, stod i virkeligheten for en annen og mer demokratisk sosialisme enn Vladimir Lenin gjorde. Bl.a. slo hun i "Hva vil Spartakusforbundet?" fast at de bare ville overta regjeringsmakten om det var den klare og utvetydige viljen til flertallet av befolkningen. Den 30. desember 1918 ble Det tyske kommunistpartiet (KPD) dannet, selv om Rosa Luxemburg hadde frarådet det. I januar 1919 kom det til oppstand i Berlin, med kommunister i spissen. Rosa Luxemburg var uenig i oppstanden, men ble likevel arrestert og henrettet. Det samme ble de to andre fremste lederne i KPD, Karl Liebknecht og Leo Jogiches. Men i flere år fremover var arven etter Spartakusforbundet og Rosa Luxemburg en viktig faktor på den ytterliggående tyske venstresiden, delvis innenfor KPD før dette partiet ble helt dominert av stalinister, og delvis utenfor. Mort Walker. Addison Morton Walker (født 3. september 1923 i El Dorado i Kansas i USA), populært kalt Mort Walker, er en amerikansk tegneserieskaper, mest kjent for tegneserien Billy. Serien hans, Billy, bærer preg av ting Walker selv har opplevd. En gruppe studenter som kommer inn på college og verver seg for å delta i Koreakrigen. Etter Koreakrigen valgte Walker å sende Billy tilbake til college, men det vakte så stor misnøye blant fansen at han lot Billy og resten av de noe vennene hans bli i militæret. Mort Walker begynte å skrive tegneserier på 1950-tallet. Andre serier av Walker-familien. • Betty Boop og Felix (1984) Oberkommando der Wehrmacht. Oberkommando der Wehrmacht (forkortet OKW, på norsk "Vernemaktens overkommando") var den høyeste tyske militære planleggings- og forvaltningsmyndighet fra 1938 til 1945. OKW ble opprettet etter at Werner von Blomberg ble tvunget til å gå av fra Wehrmachtsembedet i Rikskrigsministeriet. Det rettslige grunnlag for opprettelsen var en forordning gitt av Adolf Hitler den 4. februar 1938. Leder for OKW var under hele embedets eksistens generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel. OKW hadde ingen umiddelbar kommandomyndighet over ledelsesstabene til de tre våpengrenene, som alle hadde sine egne overkommandoer. OKWs funksjon tilsvarte det oppløste krigsministeriets. Édouard Daladier. Édouard Daladier (født 18. juni 1884 i Carpentras i Frankrike, død 10. oktober 1970 i Paris) var en fransk politiker (Parti Radical Socialiste). Daladier var medlem av Parti Radical Socialiste og parlamentsmedlem fra 1919. Mellom 1927 og 1932 var han partiformann og medansvarlig for bruddene med det sosialistiske parti i 1926 og med den konservative statsminister Raymond Poincaré i november 1928. Fra 1924 var han flere ganger minister med forskjellige porteføljer, og på trettitallet (1933, 1934, 1938 – 1940) flere ganger statsminister for sentrum-høyre-koalisjoner. Under Folkefrontsregjeringen var han krigsminister. I 1938 tilsluttet han seg den britiske Appeasementpolitikk og hadde sammen med Arthur Neville Chamberlain en vesentlig andel i inngåelsen av Münchenavtalen som i løpet av sudetkrisen førte til at de sudetentyske områdene i Tsjekkoslovakia ble avstått til Det tyske rike. Den 3. september 1939, etter Hitlers invasjon i Polen den 1. september 1939, erklærte Daladier krig mot Tyskland, i pakt med Frankrikes bistandsavtale med Polen. Han gjorde dette nølende, i det han i det lengste hadde forsøkt å unngå en storkrig. I mars 1940 trådte Daladier tilbake fra statsministerembedet, fordi offentligheten mente at han hadde sviktet Finland ved ikke å sende landet hjelp mot de angripende sovjetrusserne under Vinterkrigen. Hans etterfølger i embedet ble Paul Reynaud. Etter den tyske Blitzkrieg mot Frankrike flyktet Daladier til Marokko. Der ble han imidlertid tatt til fange, og anklaget av Vichy-regjeringen for forræderi. Fra 1943 til 1945 var Daladier internert i Tyskland. Fra 1946 til 1958 var han igjen parlamentsmedlem, og var Charles de Gaulles motspiller under Den fjerde republikk. Fra 1956 var han sitt partis fraksjonsleder i nasjonalforsamlingen. Daladier var ærespresident for sitt parti inntil det ble sammenslått med Parti Socialiste Français. Fra 1953 til 1958 var han også borgermester i Avignon. Bichon frisé. Bichon frisé (FCI #215) er en gammel hunderase med små proporsjoner som trolig opprinnelig stammer fra landene rundt de nordvestre delene av Middelhavet. Alt på 1500-tallet var den poulær blant adelen, og den var et hyppig innslag ved hoffene sør i Europa. Da som nå hadde den løveklipp. Opprinnelse og alder. Opprinnelsen til denne lille hunderasen er ikke helt klar, men før i tiden mente man at den opprinnelig stammet fra Spania og at den ble ført derfra til Kanariøyene på 1300-tallet. Der skal den ha vært spesielt tallrik rundt hovedstadsområdet på øya Tenerife, derav navnet "bichon tenerife" eller "tenerifehund". Om dette medfører riktighet er imidlertid høyst usikkert, men som type snakker man uansett om en relativt gammel hund. Rasen utviklet seg først og fremst under den italienske renessansen, gjennom at den opprinnelige typen ble krysset med bl.a. malteser, barbet og puddel. Dagens rasenavn stammer fra det franske uttrykket "barbichon". Rasen kom til Frankrike under Frans Is tid som konge (1515–1547). Og til Belgia kom den under den spanske okkupasjonen av Flandern. Den var først og fremst en hund for sositeten, og populariteten har holdt seg høy helt inn i våre dager. Rasen ble først anerkjent av Frankrike i 1933, og i 1960 ble den stadfestet å være en fransk-belgiske rase. Den er alltid hvit, og er som oftest veldig klok og fin familiehund. Utseende, anatomi og fysikk. Bichon frisé er en liten hund med en langstrakt kropp og en karakteristisk krøllet hvit pels. Hodet står i forhold til kroppen og bæres høyt på en relativt lang hals. Ørene er hengende og dekket av et langt småkrøllet hårlag. Den har muskuløse lemmer og små runde labber. Halen bæres høyt i en bøy, men skal ikke være ringlet over ryggen. Pelsen er silkeaktig hvit, tett og krøllet. Den skal henge løst og må ikke være bølget eller rett. Lengden på pelsen er normalt 7–10 cm, men den er voksende og må kontrolleres gjennom trimming og klipp. Mest vanlig er såkalt "løveklipp". I størrelse blir denne hunden normalt ca. 25–30 cm i skulderhøyde, mens vekten ligger på ca. 3–5 kg. Bruksområde. Bichon frisé er først og fremst en hendig, god og snill familiehund, dernest en populær utstillingshund og brukshund. Den regnes som lettlært og ivrig. I Norge har minst en hund av rasen oppnådd championat i agility, og en finsk Bichon Frisé (White Symphony Cassandra) har blitt Nordisk mester i agility. Lynne og væremåte. Det sies av bichon frisé er en liten hund med stor personlighet. Den er meget vital, livlig og glad, og den har gjerne en god porsjon egenvilje. Den hendige størrelsen gjør den egnet for nærmest alle som ønsker seg en god kamerat og turvenn, så man kan slå fast at den er en ypperlig familiehund for mange formål. Annet. Pelsen gjør denne hunden meget godt egnet for nordlige strøk, selv om den krever en viss kontinuitet i vedlikeholdet. Imidlertid er pelsen lite motstandsdyktig mot vann, slik at hunden lett vil fryse om den blir våt, selv om temperaturen er over null grader. Dette kan begrense bruksegenskapene noe, og gjør det nødvendig å beskytte hunden mot å bli våt dersom den skal oppholde seg ute over lengre tid. Den bør børstes daglig og bades minst en gang i måneden. Pelsen røyter ikke og må klippes regelmessig, og minst hver tredje måned. Også øynene og ørene må kontrolleres jevnlig og eventuelt renses/vaskes ved behov. Den er gjerne glad i lange turer og jevnlig mosjon utedørs. Frankenstein's Daughter. "Frankenstein's Daughter" er en amerikansk film, hvor den opprinnelige historien om Frankensteins monster var basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley. Filmen var den tredje av fire klassiske drive-in-filmer av produsent Marc Frederic og regissør Richard Cunha. Novemberrevolusjonen. Novemberrevolusjonen var et opprør i Tyskland i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig. En utløsende faktor var misnøye med de sosiale forholdene, som hadde forverret seg under krigen. Opprøret først i flåten og så blant arbeiderne utviklet seg til en revolusjon der keiseren måtte abdisere. Revolusjonen ble innledet med matrosopprøret i Kiel den 3. november 1918. De neste fem dagene ble det dannet soldat- og arbeiderråd i mange større tyske byer. Keiser Wilhelm II abdiserte og overlot regjeringsmakten til ledelsen i SPD. Den ytterliggående venstresiden ønsket et kommunistisk styre, men det moderate og sentrumsorienterte SPD viste seg å ha støtte i flertallet av arbeiderklassen, også på arbeiderrådskongressen. Resultatet ble en demokratisk, parlamentarisk og liberal forfatning. Det kommunistiske opprøret i Berlin, det såkalte Spartakistopprøret i januar 1919, markerte avslutningen av Novemberrevolusjonen og ble slått ned av høyreorienterte "frikorps" på vegne av den sosialdemokratiske regjeringen. Anadromi. a> som vandrer opp i ferskvann for å gyte kan ofte forsere særdeles kraftige stryk Anadromi er et vandringsmønster hos fisk som gyter og har yngelstadiet i ferskvann, men som vanligvis lever hele sitt voksne liv i saltvann. Fisk som lever på denne måten blir kalt anadrome, og kan ofte gå gjennom til dels særs imponerende vandringer før de vender tilbake mot elven de ble klekket i. Blant de mest kjente anadrome fiskene finnes laksefisk som laks, sjøørret og sjørøye. Det finnes også rene ferskvannsbestander av disse artene, men det vanlige er at de voksne lever i havet. Hos mange arter dør fisken rett etter at den har gytt, men noen (blant annet laks og sjøørret) kan svømme tilbake til havet og leve til neste gytesesong. Anadromi forekommer også hos andre fiskegrupper, for eksempel hos havniøye, maisild, stamsild, stør og trepigget stingsild. Det omvendte av anadromi er katadromi. Eksempel på katadrom fisk er ål. Polsk riksdag. Polsk riksdag er en betegnelse på en kaotisk og støyende forsamling hvor det er tilnærmet umulig å fatte vedtak. I det polsk-litauiske samvelde (1569–1795) kunne ethvert medlem av parlamentet, Sejmen, nedlegge et liberum veto. Om et slikt veto ble nedlagt, måtte parlamentet oppløses. Alle lover og vedtak parlamentet hadde gjort, ble da opphevet. Polen lå på denne tiden mellom tre stridige stormakter, Russland, Preussen og Østerrike, som alle gjorde sitt hver for seg til å fyre under enhver splittelse og uenighet i forsamlingen. Bruken av uttrykket er for det meste begrenset til Skandinavia, skjønt uttrykket kjennes også fra de tyskspråklige land. Lokaltrafikkhistorisk forening. Lokaltrafikkhistorisk forening (LTF) er en partipolitisk uavhengig idealistisk organisasjon med formål å utbre interesse for og kunnskap om kollektivtrafikken og dens historie. LTF ble stiftet i 1966 da trikken og trolleybussen var i ferd med å forsvinne fra bybildet i Oslo. I Bergen var nettopp sporveisdriften nedlagt, og bare en vogn var blitt tatt vare på. Mulighetene for at noe slikt også kunne skje i Oslo, fikk noen ildsjeler til å gå inn for å redde denne betydningsfulle delen av byens historie. Det hele startet med to motorvogner og en tilhenger. I dag eier og disponerer foreningen 84 sporbundne kjøretøy, 41 busser og 5 andre kjøretøy. Dette er landets største samling av kollektivtrafikkjøretøyer. De fleste vognene er fra Oslo og Akershus. Foreningen har over 450 medlemmer i alle aldre; de fleste fra Oslo og Akershus. LTF driver Sporveismuseet Vognhall 5 på Majorstuen i Oslo og har et museumsanlegg under oppbygging på Vinterbro ved fornøyelsesparken TusenFryd. Sporveismuseet Vognhall 5. Sporveismuseet Vognhall 5 ligger på Majorstuen i Oslo. Vognhallen, som ble bygget i 1913 for Kristiania Elektriske Sporvei, er tegnet av Paul A. Due. Lokaltrafikkhistorisk forening flyttet inn i 1983 og åpnet museet første gang i 1985. I perioden 1995 – 1996 ble bygningen pusset opp, og hele utstillingen ble bygget opp på nytt. Sporforbindelse. Museet fikk tilbake sporforbindelse med AS Oslo Sporveiers øvrige nett i 1994. I perioder kjøres det veterantrikk i samarbeid med Oslo Sporvognsdrift. Vognene er bemannet med frivillig mannskap, men alle vognførerne er fra før av ansatt ved Oslo Sporvognsdrift. Utstillingen. Selve museet består av en omfattende vognpark som representerer alle epoker av Oslos kollektivtransport-historie. Det finnes rundt 25 sporvogner og 10 busser i utstillingen. I tillegg kommer andre kjøretøy. I museet finnes blant annet: Hestesporvogn fra 1875, Holmenkolbanevogn fra 1897, Ekebergbanevogner, A-vogn, “Gullfisk”, “Kylling” og mange andre toakslede vogntyper. På bussiden finnes blant annet “Justerbussen” fra Ekebergbanen, trolleybuss, bensinbuss fra 1939, Leyland Worldmaster og Büssing. Rundt vognutstillingen finnes en stor fotoutstilling med forklarende tekster, skilteffekter og kart. Museumsbutikk. Sporveismuseet inneholder en liten museumsbutikk som selger alle slags sporveisrelaterte effekter: Bøker, tidsskrifter, DVDer, postkort, modeller og kalendre. Museumssporveien, Vinterbro. LTF arbeider med å bygge opp en museumssporvei ved fornøyelsesparken TusenFryd på Vinterbro. Arbeidet med anlegget startet opp på 70-tallet og har sakte, men sikkert, skredet fremover. En del tekniske arbeider rundt det elektriske anlegget gjenstår før museumssporveien kan åpne for drift med passasjerer. Nåværende trasélengde er om lag 300 meter, og anlegget består forøvrig av vognhall, hovedbygningen Slemdal stasjon fra 1898, en likeretterstasjon, Narvesenkiosken "Tyrihans", en hvilebrakke fra Stortorvet og flere andre historiske bygninger. Det er opprettet et eget aksjeselskap, Museumssporveien AS, hvis oppgave er å besørge driften av anlegget. Samtlige A-aksjer med stemmerett eies av foreningen, mens B-aksjene uten stemmerett er fordelt mellom medlemmene. SS-vogn 87 er tiltenkt rollen som ordinær driftsvogn ved anlegget, supplert med kjøring med SS-plogvogn 398. I forbindelse med ombygging av Holmenkollbanen har foreningen fått overta skinner og kjøreledning for en symbolsk sum. Publikasjoner. Lokaltrafikkhistorisk forening gir ut tidsskriftet Lokaltrafikk med normalt 3-4 nummer i året. I tillegg utgis nyhetsbulletinen LTF-nytt ved behov, og informasjon og meninger utveksles på e-postforumet. Restaurering. LTF restaurerer busser og trikker. Eksempler på dette er Blåtrikktoget 307 + 347 fra 1913 og vogn nr. 32 fra Grønntrikken fra 1899. Foreningens Holmenkolbanevogn nr. 42 er ført tilbake til utseendet fra 1925. Et stort, pågående restaureringsprosjekt er gjenoppbyggingen av Oslo Sporveiers buss nr. A-177 fra 1933. Arbeidet finansieres dels med egne midler, dels gjennom bevilgninger fra stat, kommune og sponsorer. Restaureringsarbeidet drives av både fagfolk og legfolk. Se linken til LTFs vognpark for mere infomasjon om de forsjellige enhetene. Vognparken. LTF har satt opp en opp en bevaringsplan for vogner som er tatt ut og som skal bli tatt ut til museumsformål. Det er kriteriene i bevaringsplanen som ligger til grunn for. Pr. 18. desember 2011 eier og disponerer LTF 130 enheter. I alt er dette 84 sporbundne kjøretøy, 41 busser og 5 andre kjøretøy. Noen av enhetene er demontert eller mangler vitale deler. Eksterne lenker. Sporveismuseet Urbino. Urbino er en by i Marche i Italia. Urbino står på UNESCOs verdensarvliste på grunn av at byen representerer det aller fremste av arkitektur og kunst fra renessansen. Den tiltrakk seg eliten av humanistiske tenkere og kunstnere. Den betydeligste bygningen er "Palazzo Ducale", som ble gjenoppbygget av Luciano Laurana, en arkitekt fra Dalmatia. Brand. "Brand" av Maurice Dumont, 1895 "Brand" er et drama i verseform av Henrik Ibsen, utgitt i 1866, om presten som stiller de aller største krav til seg selv og sine omgivelser, noe som går dramatisk ut over hans mor, kone og barn. Stykket hadde premiere i Stockholm 24. mars 1885. Første akt. Vi møter Brand på vei over en isbre. Bak ham følger det en bonde og sønnen hans. Bonden har tatt på seg å vise Brand veien over vidda, men kvier seg fordi Brand går raskt fram over i et usikkert område. I enden gir bonden opp og reiser hjem, selv om han har bedt Brand om å gå sognebud til en syk datter. Etter at han er kommet over breen er Brand framme ved kanten av den dalen han vokste opp i. Nedenfor seg ser han et muntert følge av ungdommer som prater og ler. To av dem skiller seg ut og danser bortover. Det er Agnes og Einar. Brand advarer dem før de går baklengs utfor et juv, og Einar kjenner igjen Brand som en skolekamerat fra barneårene. Einar er maler, og han og Brand drøfter hvordan det et riktig å avbilde Gud. Imens avslører Brand sitt gudssyn. Han skilles fra de to, men Agnes står tankefull igjen og ser etter ham. Mens Brand nærmer seg veien nedover mot dalen, møter han taterjenta Gerd. Hun kaster stein etter en hauk, og advarer Brand mot kirken der nede. Hun vil vise ham en større kirke oppe på heia. Brand går fra henne i tanker og erklærer at han vil ta et oppgjør med disse tre sinnelagene han har møtt, også i seg selv: Slappsinnet (bonden), lettsinnet (Einar), og villsinnet (Gerd). Annen akt. Nede i bygda viser det seg å være stor hungersnød. Vi møter en desperat situasjon der fogden, den lokale myndigheten, deler ut matrasjoner til en nødstedt allmue. Brand kommer fram og refser fogden for innstillingen hans, og får kjeft som svar. Da dukker en fortvilet mor opp med bud om en nødlidende far som har tatt livet av de to yngste barna heller enn å se dem sulte. På den andre siden av fjorden er det enda verre stilt. Kona ber noen om å komme mannen til hjelp, og Brand stiller opp. Han tar ut i båt på fjorden, i et vær der ingen andre ville våget en slik overfart. Han ber om at en skal komme med ham for å øse, og det er bare en som stiller opp – Agnes! Sammen seiler de over, og Brand gir den arme faren syndsforlatelse. Når dette er over, kommer to av bygdens menn til ham og ber ham om å slå seg til som prest hos dem, men Brand kvier seg – han ønsker en større oppgave. Imens sitter Agnes på stranda og ser innover i seg selv, og hennes monolog her omtales ofte som et av de vakreste partiene i skuespillet. Etter dette dukker Brands mor opp. Dermed kommer det fram at Brand vokste opp i den delen av dalen der sola aldri falt, rett under breen. Moren er pengekjær, og Brand anklager henne for det. Hun anklager Brand for å ikke ha fulgt opp farens arv, som Brand mener hun stjal fra ham på farens dødsleie. Men denne dialogen ender med at Brand likevel velger å bli i bygda som prest. Mot slutten av andre akt kommer det til avklaring mellom Brand og Einar – Agnes velger å gå med Brand. Tredje akt. Det har gått tre år, og Brand og Agnes har fått en sønn, Alf. Men klimaet i dalen er usunt, og gutten er syk. Mens Brand sliter med et vanskelig valg, skal han bli i bygda som prest eller reise bort for å berge sønnens liv, ligger også moren hans for døden. Og her kommer den gamle konflikten fram igjen. Brand vet at morens formue er skaffet på tvilsomt vis, og vil ikke ha den. Han krever av moren at hun skal skjenke alt til de fattige. Moren nekter fordi hun vil skjenke alt til sønnen. Dermed kan ikke Brand for sin samvittighets skyld gi henne syndsforlatelse på dødsleiet. Denne konflikten følges gjennom hele akten. Imens kommer doktoren ut og stiller et ultimatum: Enten må Brand reise mot sør med Alf, eller så dør gutten. Brand ønsker mest av alt å reise, men bygda krever ham som prest. Han har nesten bestemt seg for å bryte opp da Gerd viser seg, og påpeker at når presten reiser, vil mørkemaktene rå i bygda. Dette gjør utslaget for Brand, men han lar Agnes velge for seg. Hun forstår Brands kval, men stiller seg og sønnen som offer for Brands sak. De velger å bli i bygda. Fjerde akt. Det er jul året etter. Det er stille på prestegården, og Agnes driver ensom og rådløs omkring i stua mens hun venter på Brand. Brand har på et vis hardnet til etter sønnens død. Han har planer om å bygge en større kirke – visjonene hans får ikke plass inne i det gamle kirkerommet, mener han. Imot ham står fogden som ønsker å få bygda med på å bygge et samfunnshus med fengsel og dårekiste og derfor hadde håpet på Brands støtte ettersom han nå medgir at Brand har menigheten med seg. Men når han hører at Brand vil finansiere kirken med morsarven, snur han og støtter planen. Samtidig forteller fogden ham om moren til Brand, som i sin ungdom ble nektet å gifte seg med den hun var glad i. Gutten slo lag med et taterfølge og ble far til Gerd. Moren til Brand ble etter hennes fars ønske giftet bort til en rik bonde i bygda. Ekteskapet ble kjærlighetsløst. Agnes kritiserer Brand fordi han tilsynelatende nekter å sørge over Alf. Brand på sin side refser Agnes for å henge ved barneklærne og trøste seg ved dem. Han ber om en løsning for Agnes, og denne kommer i form av en tatermor med et frysende spedbarn på armen. Brand krever at Agnes skal kle dette barnet i den døde sønnens klær, og Agnes gir gradvis etter. Offeret er nødvendig i en trengt situasjon, men forferdelig for Agnes. Hun beholder allikevel Alfs dåpslue som hun gjemmer på brystet. Da Brand ser dette, krever han henne igjen, og Agnes gir etter. Når offeret er gitt, erklærer Agnes seg fri, og forteller Brand at det nå er hans tur til å ofre – Agnes. Hun forteller at hun snart skal dø. Med stor overvinnelse aksepterer Brand. Femte akt. Enda et år er gått, og Brand har fått bygget en ny kirke, mye større enn den gamle. Han merker likevel at noe er galt – kirken gir ikke det svaret han gjerne skulle hatt. Dagen er kommet for at kirken skal innvies med pomp og prakt, og prosten selv kommer for å overvære det hele. Når begivenheten inntreffer, gjør Brand opprør, låser av kirken og kaster nøkkelen i elva. Han vil ikke tjene en slik øvrighet. Han holder en flammende tale og vekker menigheten til utferd, og de reiser opp på vidda. Prost og fogd står alene igjen. Folket spør Brand om når de skal få sin belønning. De vender seg mot ham når de får høre at det først vil skje i det hinsidige. Fogden, som sammen med prosten har tatt igjen de andre, forsterker bygdefolkets ønske om å dra tilbake til det normale livet i bygda med løgnen om en stor fiskestim like ut i fjorden som vil gjøre alle rike. Brand blir kjeppjaget ensom innover vidda. Her oppe blir han plaget av dårlig samvittighet, selvbebreidelse og usynlige stemmer om hva han har gjort med sine nærmeste. En frister kommer til ham i skikkelse av Agnes, og lokker ham til å gi opp sitt forsett. Brand avviser fristelsen med henvisning til lengselen som eneste vei tilbake til paradiset. Den siste som følger ham er Gerd, den gale taterjenta. Hun tar ham igjen og hevder han er den lidende Kristus, og sammen kommer de til den kirken Gerd snakket om i første akt: Isbreen og en stor overhengende snøfonn. Brand forstår plutselig hvor han har havnet og bryter sammen. Gerd, som har børsa med, får hauken på skuddhold og skyter. Skuddet utløser et stort snøskred som river med seg Brand og Gerd og begraver hele dalen. Det siste spørsmålet Brand får stilt er om manneviljen ikke strakk til allikevel. Svaret gjennom bulderet er at Gud er "deus caritatis" – kjærlighetens gud. Mulig inspirasjon. Bygda Sunnylven, med kirken på Hellesylt og den daværende sognepresten Ole Olsen Barman (f.1816) kan vere inspirasjon for "Brand". Ibsen besøkte Hellesylt og sognepresten der på reisen på Vestlandet og gjennom Gudbrandsdalen sommeren 1862. I 1859 var det satt opp en ny kirke på Hellesylt til erstatning for kirken fra 1726 som var for liten. Før 1726 sto kirken på Korsbrekke, men ble der tatt av skred og ny kirke ble satt opp på dagens tomt. Sunnylven var fra 1861 eget prestegjeld. Andre akt av "Brand" beskriver en gammel kirke: «Nede ved Fjorden med bratte Bergvægge omkring. Den gamle forfaldne Kirke ligger paa en liden Bakke i Nærheden.» Femte akt beskriver innvielse av en ny kirke: «Halvandet år senere. Den nye kirke står fuldfærdig og smykket til indvielsen. Elven rinder tæt forbi.» Peter Chr. Asbjørnsen, Ibsens venn og stoffkilde, leverte forklarende tekst til tegningene i Chr. Tønsbergs «Norge fremstillet i tegninger» (1848). For tegningen fra Hellesylt skrev Asbjørnsen: «Intet Præstegjeld i Söndmöres Fogderi er saa besværligt og fjeldrigt som dette; ingensteds ere Fjeldene saa höie og steile, og ingensteds Dalene saa indknebne og udsatte for Elvebrud, Steen – og Sneskred som her. (...) Ved Bunden af Fjorden oppe paa Bakken ved Hellesylt seer man Sönelvens Kirke. Elven styrer sin betydelige Vandmasse forbi den ud i Fjorden.» I femte akt sier Klokkeren til Skolemesteren: «I har jo været Storthingsmand». Skoleholder og gårdbruker Ole Karl Frøysøye (1783–1823) fra Sunnylven representerte Romsdals amt 1821-1823. På gården Frøysøye er det reist bautastein til hans minne. Sommeren 1862 besøkte Ibsen også Suzannahs fetter på Solnør, Ludvig Daae, som ble valgt inn på Stortinget i 1859. Også presten Ole Barman var en bekjent av «cand. L. Daae» – «vi havde begge gjennemgaat Heltbergs studenterfabrikk». I tredje akt sier Brand: «Vort hus er ingen trivsel ved; det ligger midt i urd og skred.» Agnes svarer: «Her ligger det desmere trygt. Så yderligt har bræen bygt, at når,ved løvspræts-tid den går, den skrider udenover os, og prestehuset urørt står, som inde i en hulfalds-fos.» Brand igjen: «Og sol, som aldrig rækker hid.» Agnes svarer: «Den danser jo så varm og blid på bergets skulder bent imod.» Lars Karbø drøfter om dette kan være gården Me-Åkneset, eller Midt-Åkerneset, i Sunnylvsfjorden. Da Ibsen reiste med dampbåten ut Sunnylvsfjorden kan ha sett de særpregede husene på Me-Åkneset der de ligger under en hammer beskyttet mot ras - Storfjordens Venner skriver i den forbindelse at dette nok er eneste plassen i verden der fonna (snøskredet) går over taket. Karbø tror at Ibsens samtale med prestefruen om senskred og stenskred (som gjengitt i Barmans erindringer) kan ha gitt Ibsen ideen til disse versene "Brand". «"Jo," svarede han [Ringdal], "der er kommen en rar fyr til Hellesylt. Han kalder sig Henrik Ibsen og han giver sig ud for at være student;" jeg maatte svare at dermed var vel intet at gjøre. (...) "Jo, han udspørger folk om alt muligt, og det man svarer, skriver han ned," var Ringdals svar. Ja, det er nu flere, som gjør det, mente jeg, manden har vel fornøielse af det. Ja, men det er noget med ham som er værre end det, framførte Ringdal, han er nok fritænker. (...) Nogle dage efter kom begge to, baade Ibsen og Ringdal op i røgstuen, og begge var meget hyggelig. Med præstefruen talte Ibsen om sneskred og stenskred.» Catilina (drama). "Catilina" er et drama av Henrik Ibsen som ble utgitt 12. april 1850. Verket ble skrevet under hans tid som apotekerlærling i Grimstad. Stykket var hans offisielle debutarbeid, skrevet under psevdonymet "Brynjolf Bjarme". Catilina ble utgitt på kommisjon hos bokhandler P. F. Steensballe i Kristiania, men hadde premiere på Nya Teatern i Stockholm først 3. desember 1881. Stykket hadde norgespremiere på Det Nye Teater i Oslo 24. august 1935. Handlingen. Handler om Catilina, en romersk statsmann, som vil gjenreise Romas storhet, men hans "tøjlesløse glæder" (erotiske feiltrinn) i fortiden hindrer hans politiske ambisjoner. Bocce. Bocce er et boulespill, og er beslektet med boccia og petanque. Disse spillene stammer fra kulespill som ble spilt i det gamle Roma. Regler. Bocce spilles på en jordbane, 20-30 meter lang og 2,5-4 meter bred. Banen skal gjerdes inn med et ca. 15 cm høyt tregjerde. Kulene kan være lagd av metall, tre eller plast. De må ha samme tetthet i hele kulen, og ikke ha noen kjerne av tyngre materiale for å oppnå bedre skru. Spillet spilles med to lag á 1, 2 eller 4 spillere. Hvert lag har 4 kuler. Spillet startes med at en liten ball (norsk: "grisen", engelsk "the Jack", ellers "pallino" eller "boccino") kastes inn i en sirkel i den andre enden av banen enn der spillerne står. Dersom spilleren som kaster "grisen" bommer på sirkelen to ganger, kan det andre laget plassere den hvor som helst innenfor sirkelen. Det laget som plasserer "grisen" inne i sirkelen får også kaste først. Målet er å treffe så nær "grisen" som mulig. Det er ikke tillatt å treffe "grisen" på det første kastet. Det laget som "ikke" har sin kule nærmest "grisen" skal kaste, helt til dette laget ligger nærmest. Da skal det andre laget kaste. Spillet spilles til begge lagene har kastet alle sine kuler. Det laget som har kule(r) nærmest "grisen" får like mange poeng som det antall kuler de har som ligger nærmere "grisen" enn det andre laget, akkurat som i curling. Spillet spilles helt til et lag oppnår 13 eller 16 poeng, dette varierer litt. Man kan enten trille kulene langs bakken, eller kaste dem i en bue. Det er også tillatt å treffe motstanderens kule eller "grisen", slik at man kommer nærmest selv. Mesterskap. Det arrangeres årlig VM i bocce, og sporten er også en del av World Games, som arrangeres hvert 4. år. Peder Claussøn Friis. Presten og humanisten Peder Claussøn Friis (1545-1614) Peder Claussøn Friis, (født 1. april 1545 i Egersund, Rogaland, død 15. oktober 1614 i Valle) var en norsk geistlig og historisk- topografisk forfatter. Oppvekst og utdanning. Hans far het Niculas (Claus) Torolfssøn Friss og var fra ca. 1550 var sogneprest i Undal, sør i Audnedal. Peder fikk trolig sin utdannelse i Stavanger under rektor Jakob Matssøn. Sin prestegjerning begynte han allerede som 20-åring, som kapellan under faren. Da denne døde 1566 overtok Peder stillingen som sogneprest, og ble allerede samme år innsatt som prost i Lista prosti. Biskopen i Stavanger, Jørgen Eriksen, hadde lært å kjenne Peder Claussøn på sin første visitas i 1572, og han knyttet ham allerede 1575 til stiftets geistlige styrelse ved å gjøre ham til kannik i Stavanger og noen år senere til kapitelets viseformann (erkediakon). Streng luthersk prest. Peder Claussøn var som sin biskop strengt kirkelig og luthersk. Han sørget for å utrydde restene etter katolske kirkeskikker. Han sørget også for at kirkeskatten ble krevet inn, såkalt tiende. Han deltok med biskopen på herredagen i Skien (juli 1576), hvor tienden for Stavanger len ble regulert. Men det som ble bestemt på dette møtet likte ikke bøndene i Nedenes fogderi, og av den grunn reiste Peder Claussøn på biskopens og lensherrens vegne sommeren 1592 til hvert sogn i Nedenes fogderi for å forhandle med bøndene. Bøndene på Lista var svært lite villige til å betale kirkeskatten, og derfor måtte Peder Claussøn gjentatte ganger gripe inn, dels selv, dels med øvrighetens hjelp. Som geistlig tilsynsmann hadde han mange vanskeligheter med stridige og løsaktige prester, men etter hvert fikk han også reformert sitt eget presteskap. Han kom en gang i konflikt med myndighetene, siden regjeringen blandet seg inn i hvordan prestene skulle velges. Peder Claussøn mente det var menigheten som skulle velge sine egne prester, ifølge luthersk lære. Men Claussøn måtte gi etter for regjeringens krav. Også almuen var det vanskelig å komme overens med. Flere ganger lå han i strid med noen av sine egne sognefolk, og en gang ble han stukket med kniv av en bonde. En annen gang måtte han selv bøte for å ha brukt kniven og såret en bondelensmann. Forøvrig nøt Peder Claussøn stor tillit hos bøndene, og han var alltid hjelpsom og tjenestevillig. Ofte stilte han seg på deres side. Lensherren Peder Grubbe var i 1604 klaget inn til herredagen i Bergen av listerbøndene, og han mente det var Peder Claussøn som hadde hisset bøndene mot ham. Grubbe hevnet seg på Claussøn ved å stevne ham også til herredagen, og han hadde samlet en rekke ankeposter over hans embetsførsel. Men ved herredagens dom 9. juli 1604 ble Peder Claussøn dels frikjent, dels slapp han med en mild bebreiding, mens Peder Grubbe fikk en skarp advarsel og kort etter ble fjernet fra sitt len. Da stiftet i 1605 fikk ny biskop, Laurids Scavenius, utviklet det seg et nært vennskap mellom Peder Claussøn og den nye biskopen. Peder Claussøn, som allerede 1591 hadde vært kapitelets fullmektig ved Christian IV's hylding i Oslo, var også til stede ved hertug Christians hylding i Oslo 1610. Han døde i sitt 70. år på sin prestegård. Han etterlot seg en sønn, Claus, som ble hans ettermann, samt flere døtre, som ble gift med bønder. I 1938 ble det reist en statue av Peder Claussøn Friis ved Valle prestegård. Den ble laget av kunstneren Gustav Vigeland (1869–1943), som hadde sine ungdomsår på gården Mjunebrokka på Vigeland i Valle (nå Lindesnes) kommune. Verker. thumb Peder Claussøn har fått sitt litterære navn som topograf og sagaoversetter. Han var ikke universitetsutdannet og var aldri utenfor Norge, men hans skoledannelse ser ikke ut til å ha vært dårlig. I kraft av sin stilling kom han i kontakt med mange lærde og opplyste mennesker. Det har vakt hans interesse for Norges geografi, historie og gamle språk. Den lærde lagmannen i Agder, Jon Simonsen, ser ut til å ha vært hans lærer i gammelnorsk, særlig lovspråket. Men også andre lagmenn eller geistlige ser ut til å ha hjulpet ham, blant annet til å låne eldre håndskrifter, særlig Kongesagaene, Kongespeilet og de gamle lovhåndskrifter. Av utenlandske forfattere har særlig Olaus Magnus' og Arngrim Jonssons tidligste arbeider gitt ham impulser til historisk-geografiske opptegnelser. Hans første skrift var en beskrivelse av Island fra (1580). Deretter fulgte korte opptegnelser om Færøyene (1592) og om Grønland (1596). I 1599 fullførte han en vidløftigere fremstilling av Norges naturhistorie i en rekke mindre skildringer: «Om alle slags Djur, som ere udi Norrig», «om Fiske», «om Fugle», «om Skove og Træ» samt «om Urter og Blomster». Denne ble utgitt først etter hans død – i 1632 under tittelen «Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Besschriffuelse». Han var den første som oversatte Snorres kongesaga til norsk: «Norske kongers Chronica». Den ble også utgitt etter hans død, i 1633. Det var i 1599 han fikk en oppfordring fra stattholderen Axel Gyldenstjerne som gjorde at han tok fatt på en oversettelse av Snorre Sturlasons kongesagaer. Han gjorde først en «kort Extrakt af Norriges Chronica» og fortsatte oversettelsen av kongesagaene med de følgende kongers historie (1202–1263). Men når det gjaldt kong Sverres historie, nøyde han seg med å skrive av den eldre, bergenske oversettelsen. På denne tiden samlet han tekster til de gamle lovene og forordningene, som han i 1600 oversatte. I sine senere år var han særlig beskjeftiget med topografiske arbeider, kanskje etter oppfordring av biskop Scavenius. Først utarbeidet han en Stavangers beskrivelse (1609), og senere samlet han sine iakttagelser og opptegnelser til "Norriges Beskrivelse" (1613). Hans småskrifter «Om Tienden» og «Enfoldig Forklaring over Fader vor» (gått tapt) viser at han også var virksom som geistlig forfatter. Ingen av Peder Claussøns skrifter ble trykt i hans levetid. De ble spredt ved avskriving som ble gitt som gaver. Utgivelsene kom lenge etter hans død. Omkring 1630 hadde en følgende Stavanger-biskop, Wegner, sendt Peder Claussøns «Beskrivelse over Norge og omliggende Øer» til kansleren Christian Friis, som overlot eksemplaret til Ole Worm. Han sørget da for at en utgave av boken ble trykt (1632). Omtrent samtidig ble et eksemplar av sagaoversettelsen «Norske Kongers Chronica» sendt til København, og Worm påtok seg å utgi denne også. Omkring 1650 fikk Worm tak i Peder Claussøns naturhistoriske opptegnelser, som ble benyttet i Worms senere arbeider fra 1654–54. Etter Worms død ble håndskriftet forært til Thomas Bartholin, som tenkte på å oversette det til latin og utgi det, men dette ble hindret av brannen i hans bibliotek (1670). En avskrift av Peder Claussøns naturhistorie og topografiske arbeider kom til Skåne til Ove Gjedde, og ble senere gitt til W. J. Coyet. Manuskriptene ble i (1710) innlemmet i det store kongelige biblioteket, hvor de lå ubenyttet og skjult. Men i 1876 ble de oppdaget av Gustav Storm og senere lagt til grunn for hans utgivelse av Peder Claussøns skrifter. Peder Claussøns skrifter i Worms utgaver ble for lang tid hovedskriftene om Norges geografi og historie. «Beskrivelsen» ble mønster og forbilde for en rekke lignende arbeider, den ble oversatt til tysk og latin, og dens etterretninger inngikk i de geografiske håndbøker og de hollandske atlaser. «Norske Kongers Chronica» sørget for at Snorre Sturlason ble ansett som en historisk forfatter. Norge fikk en sammenhengende og lesverdig fremstilling av sin historie, fra oldtid og middelalder. Peder Claussøn fikk tilnavnet «Undalinus» eller «Petrus Claudii». Selv etter at de originale håndskriftene var dratt frem av Torfæus og Peringskiöld, har Peder Claussøns sagaoversettelser bevart sin rang som kildeskrift for et enkelt tidsrom (1202–17), i det han her gjengir en senere tapt, fullstendig original. Litteratur. A. Steinnes: “Eit eventyr om Friis-namnet i Audnedal”, i Årsskrift for Agder historielag 40, 1961 d.s.: biografi i NBL1, bd. 14 (Rettelser og tillegg), 1962 E. Gunnes: “Peder Claussøn og hans samtid”, i H. Try (red.): Peder Claussøn Friis. Samtid og miljø på Agder, Kristiansand 1986 L. Hamre: “Jon Simonssøn, jurist og humanist, tradisjonsformidlar og sambandsledd mellom gammal og ny tid”, sst., 1986 J. G. Jørgensen: “Sagaoversettelser i Norge på 1500-tallet”, i Collegium Medievale nr. 2/1993 Lars Rosland, Peder Claussøn Friis – Ætt og Heim årbøker 2009 og 2010. Birger Dobloug. Birger Dobloug (født 1881, død 1944), sønn av venstrepolitiker og grosserer Mikkel Dobloug. Birger Dobloug gikk ut av tekstilhuset Brødrene Dobloug etter uoverensstemmelse med sin bror Ingar Dobloug sr. Birger Dobloug opprettet med tiden en rekke legater og stiftelser. Han opprettet blant annet Doblougprisen Thomas Wegner. Thomas Wegner (født 31. januar 1695 i Stavanger, død 22. januar 1758) var en norsk prest. Thomas Wegners foreldre var kongelig translatør Valentin Wegner og Christiane Sørensdatter (født Wendelboe). Han gikk først på skole i sin fødeby, senere i Christiania. 1721 ble han kapellan i Stavanger, og etter å ha tjent som sådan i 10 år, drog han til København, fikk preke for Christian VI, ble sjelesørger for prinsesse Sofie Hedvig av Danmark og fikk 1731 Spjellerups kall på Sjælland; herfra ble han 1732 eller 1733 forflyttet til Vemmetofte. Da prinsessen var død 1735, søkte han bort og ble samme år sogneprest til Ås, den gang et dårlig kall. Her satt han i 16 år, til 1751, da han hadde den lykke å få være vert for Frederik V, som forhørte seg om hans liv og forhold og lovet ham det første ledige embede, som passet for ham. Han ble da samme år stiftsprost i Christiania, hvor hans virksomhet må ha vært meget stille, siden hans samtidige, slottsprest Otto Holmboe, i sin dagbok kun nevner hans ankomst og hans død. Han har åpenbart vært av den pietistiske tids tilbakeholdne og stillferdige menn. Et legat til de fattige bærer hans og hans hustrus minne. Han ble gift 1724 med Sara Godtzen (1692–1768). Boule. Boule er en fellesbenevnelse på spill som spilles ved at kuler kastes mot en mindre målkule. ADHD Norge. ADHD Norge, tidligere kalt Foreldreforeningen for MBD-barn og ADHD-foreningen, er en norsk pasientorganisasjon for personer med ADHD (oppmerksomhetssvikt og hyperaktivvitet) og deres pårørende. Foreningen jobber blant annet med å spre kunnskap om ADHD og kjemper for samfunnsmessig likestilling for mennesker med ADHD. Foreningen har lokallag over hele Norge. Foreningen har omkring 10 000 medlemmer. Historikk. Foreningen ble stiftet som "Foreldreforeningen for MBD-barn" i 1979 og ble medlem av FFO i 1986. Foreningen skiftet navn til "ADHD-foreningen" på 1990-tallet. 16. juni 2007 vedtok foreningen at organisasjonen endrer navn til ADHD Norge som da ble blant de største brukerorganisasjonene innenfor psykiatriområdet i Norge med over 9 300 medlemmer. I september 2006 hadde ADHD- foreningen 10 700 medlemmer. Pontos (oldtidsrike). Pontos er et landområde og skiftende administrative enheter i oldtidas Lilleasia. Etter at Svartehavskysten av Lilleasia var blitt kolonisert av jonere, ble snart navnet "Pontos" («Havet») – som opprinnelig betegna Svartehavet ("Pontus Euxinus") – tatt i bruk om landområdet som grensa opp mot havet. En mer eksakt betydning fikk navnet ved opprettelsen av kongeriket Pontos etter Aleksander den stores død og den etterfølgende oppstykkinga av hans verdensrike. Pontos ble grunnlagt omkring 300 f.Kr. av Mitridates, og ble styrt av ei rekke med konger – der mange bar navnet Mitridates – fram til 64 f.Kr. I denne perioden utgjorde Pontos kyststripa mellom Bitynia i vest og Kolkhis i øst. I 64 f.Kr. ble Pontos underlagt Romerriket og slått sammen med Bitynia til provinsen "Pontos og Bitynia". Ved Diokletians nyordning av provinsinndelinga ble den gamle provinsen delt i flere mindre, som i sin tur ble utgangspunkt for inndelinga i "tema" i det bysantinske riket. Gjennom det meste av det bysantinske rikets historie utgjorde Pontos en autonom region, og også under det osmanske riket var Pontos anerkjent som en egen del av sultanatet. Etter sammenbruddet for det osmanske riket etter første verdenskrig forelå det forslag om Pontos som en egen stat, men ved opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923 ble Pontos ikke tilkjent noen form for sjølstyre. Kjæmpehøjen. Kjæmpehøjen er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1850. Stykket hadde premiere på Christiania Theater 26. september 1850. Sitater. Du, Pige! Du har vækket denne Tvil, Og kaldt en Storm tillive i mit Indre, Mit Blod er luehedt som Helas Ild, Og intet mægter denne Qual at lindre. O Gandalf! Fat dig, – nu jeg føler først, Hvor kjær Du vorden er for dette Hjerte! De unges Forbund. "De unges Forbund" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1869. Stykket hadde premiere på Christiania Theater 18. oktober 1869. Bakgrunn. Daniel Hejre, som er en kvikk, ful kar, som har mistet sin formue, anses å være basert på Knud Ibsen, Ibsens far. Handlingen. Sakfører Stensgård er en ambisiøs ung mann som ønsker å gjøre politisk karriere i en liten norsk by. På en 17. mai-feiring holder han en flammende politisk tale og angriper den lokale jernverkseier, kammerherre Bratsberg. Han erklærer at han vil stifte et nytt radikalt parti, De unges forbund. Bratsberg tror imidlertid at angrepene i talen er rettet mot hans konkurrent og motstander, proprietær Monsen. Stensgård blir derfor til å begynne med en velkommen gjest i kammerherrens hus. Stensgård har tidligere beilet til Monsens datter Ragna, men bestemmer seg nå for at han vil gifte seg med Bratsbergs datter Thora i stedet. Han gir Bratsberg en storslagen offentlig unnskyldning, men kammerherren blir rasende og viser ham døren. Når Stensgård får rede på at Bratsbergs sønn Erik har forfalsket en veksel med farens underskrift for å skaffe penger til noen risikable forretninger han har med Monsen, vender han for et øyeblikk oppmerksomheten tilbake til Ragna, og planlegger å fri til henne. Men siden også Monsen risikerer å bli skandalisert gjennom disse forretningene, frir Stensgård i stedet, for sikkerhets skyld, til den rike enken madam Rundholmen. Det viser seg imidlertid at det bare var Monsen og ikke Bratsberg som var involvert i vekselfalskneriet, og Stensgård flytter igjen oppmerksomheten og planene om frieri tilbake til Thora. Men nå vil hun ikke lenger ha ham, og madam Rundholmen har også, på grunn av et kjærlighetsbrev som ble forbyttet, valgt å forlove seg med Monsens sønn, Bastian. Resultatet blir at Stensgård står tilbake uten noen ekteskapspartner. Han forlater byen, og alt faller tilbake til sine vante former, bare med den forskjell at byen nå har en rekke nyforlovede og lykkelige par. Kejser og Galilæer. "Kejser og Galilæer" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1873. Stykket hadde premiere på Leipzig Stadttheater 5. desember 1896. Stykket hadde norgespremiere på Nationaltheatret 30. mars 1903. I følge tysk Wikipedia viser forskning at uttrykket "tredje rike" eller "drittes Reich" dukker opp her i dette dramaet for første gang overhodet. Riket er en slags syntese mellom hedenskap og kristendom. Det utviklet seg gjennom årene en del intellektuelle ledd i Tyskland mellom begrepet fra dette dramaet og nazistenene sin omfavnelse av det. 1. akt. Første akt foregår i Konstantinopel, og vi blir presentert for den østromerske keiseren Constantius, og hovedpersonen, den unge fyrst Julian. Det går fram at de lokale byboerne er svært splittet i synet på hva som er korrekt kristendom, og i tillegg at keiserens hoff er korrupt. Julian på sin side er en søkende sjel, og ønsker svar på de sentrale spørsmålene i livet. Han blir oppsøkt av barndomsvennen Agathon, som er en ærlig kristen. Julian på sin side svermer for den greske antikken, og spør seg selv hvorfor kristendommen har ødelagt for den greske skjønnhetstanken. Han lar seg smigre av visdomslæreren Libanios, og følger denne til Athen. Agathon på sin side, forteller Julian om et syn han har hatt, og tror dette synet gjelder Julian, som dermed er utpekt av Gud til å "brytes med løvene". 2. akt. Andre akt foregår i Athen, og her møter vi også kirkefedrene Basilios fra Cæsarea og Gregor fra Nazianz. Begge to er i kretsen rundt Julian, som er blitt ganske populær i det greske akademiet. Her drives det retoriske diskusjoner og logisk ordkløveri. Julian viser seg å være ganske skuffet over læreren sin, og synes ikke han har funnet det han egentlig lette etter, nemlig sannheten. Det går rykter om en mystiker ved navn Maximos, og Julian bestemmer seg for å bryte opp for å finne denne mannen. 3. akt. Handlingen foregår i Efesos. Her setter mystikeren Maximos i gang et mystisk symposion for at Julian skal finne ut hva som er meningen med livet hans. Her møter han først en stemme i lyset, som forteller ham at han skal "grunnfeste riket på frihetens vei". Friheten og nødvendigheten er ett, sier stemmen, og Julian er nødt til å "ville det han må". Det kommer ikke mer, og Julian blir konfrontert med de to store "fornekterne", Kain og Judas Iskariot. Den tredje fornekteren er ennå ikke blant de døde, og Maximos vil ikke vise mer. Samtidig viser det seg at tronarvingen Gallus er død, og Julian er utnevnt til ny Cæsar i romerriket. Julian tar det som et tegn på at det er dette riket han skal grunnfeste. 4. akt. Handlingen foregår i Lutetia, og det viser seg at Julian har gjort seg upopulær hos keiseren på grunn av misforståelsen til en lokal stammehøvding som kom til å hylle ham som "keiser". Kjæresten hans, Helena, dør i en sammensvergelse, og soldatene hyller ham for at han skal gå mot Konstantinopel og ta makten. 5. akt. Handlingen foregår i Wien, og Julian venter på bud om keiserens tilstand, og på varsler fra mystikeren Maximos. Akten er en lang troskamp, som ender med at Julian endelig vraker kristendommen fullstendig, og vender seg til ren nyplatonisme. Akten ender med at han ofrer til Helios eller sola, samtidig som han blir utropt til keiser over romerriket. Samfundets Støtter. "Samfundets Støtter" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1877. Handlingen foregår i konsul Bernicks hus i en mindre, norsk kystby. Gengangere. "Gengangere" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1881. Stykket hadde verdenspremiere i Chicago på Aurora Turner Hall 20. mai 1882, og ble fremført av norske og svenske immigranter, med den danske skuespillerinnen Helga von Bluhme i rollen som Helene Alving. Resten av skuespillerne synes å ha vært glade amatører, som ville slå et slag for Ibsens dramatikk. Intensjon. Med "Gengangere" viser Ibsen hvordan borgerskapets nedarvede meningsdannelser legger bindinger og stengsler for den fri livsutfoldelse. Sønnen i huset, Osvald Alving, fungerer kan hende som dikterens talerør, som en forkjemper for kunstnerne og for livsgleden, mot «den theologiske bande». Både Osvald og hans mor, Helene Alving, tar sine oppgjør med Pastor Manders' oppfatninger og stiller spørsmål ved det sviktende grunnlag han har grunnlagt sine meninger på. I hele sitt vesen fremstår pastoren som en blind beskytter av det bestående embetsmannssamfunnet. Ibsen selv påstår i brev til Georg Brandes 3. januar 1882, at: «Den storm, der har rejst sig imod «Gengangere», var jeg forberedt på. Men jeg syntes ikke, jeg kunde tage noget hensyn dertil; det vilde have været fejghed.» Stykket som Ibsen omtalte som "Et familjedrama i tre akter" ble stemplet som skandaleskuespill, og ingen av de faste teatrene ville eller turte å sette det opp. For "Et dukkehjem" (1879) fikk han kritikk fordi Nora forlot ektemannen, nå viste han hvordan det gikk om en kvinne ikke forlot et skakkjørt ekteskap. Stykket har både naturalistiske og realistiske trekk. Handlingen. Handlingen finner sted i enkefru Alvings borgerlige hagestue på en «landejendom ved en stor fjord i det vestlige Norge.» I stykket møter vi Helene Alving og hennes sønn Osvald, som akkurat har kommet hjem fra Paris, etter å ha forsøkt å livnære seg der som kunstmaler. Fru Alving holder på å bygge et asyl for pengene kammerherre Alving har etterlatt seg. Pastor Manders, som er på besøk for første gang siden kammerherren døde, står som byggeforetagendets høye beskytter. Han ser på det hele som en velgjerning styrt av Guds velsignede, lykkebærende og vernende hånd over prosjektet, og av hensyn til folks omdømme taler han Helene Alving fra å forsikre bygningen. Fru Alving minner Manders på den gangen hun forsøkte å forlate ektemaken, og han overtalte henne til å vende tilbake: Nå avslører hun for ham at hele hennes liv med Alving kun var vært en fasade, hvor hans umettelige omgang med kvinner og alkohol gjorde hverdagen uutholdelig. Derfor var det også at hun sendte Osvald fra seg, så han ikke skulle oppdage farens laster, hans løslevnet og slappe natur. Hun bygger også barneasylet «Kammerherre Alvings minde» for å forhindre at Osvald skulle arve noe som helst fra sin far, heller ikke pengene. Hun ønsker at han skal arve absolutt alt etter seg selv. Det viser seg imidlertid at Osvald har sterke erindringer om sin far, og at han ikke er kommet hjem på midlertidig besøk, men for å dø av en livstruende sykdom, som arter seg ved anfall av bevisstløshet og tiltakende sløvsinn. Den alminnelige oppfattelse i samtiden var at han hadde pådratt seg en syfilitisk sykdom. Da asylet brenner ned dagen før den høytidelige åpningen, legger snekker Engstrand skylden på pastor Manders for uforsiktig omgang med lysene under andakten for bygningsarbeiderne. Hushjelpen Regine har lagt planer om å returnere til Paris sammen med Osvald, og har på fritiden i hemmelighet lært seg en temmelig inkompetent fransk på egenhånd etter en lærebok. Det er da fru Helene Alving avslører for Regine at kammerherren er hennes egentlige far, og at de to unge er for halvsøsken å regne. Regine svarer med raseri over at det har vært holdt skjult for henne og ønsker straks å forlate posten som hushjelp. Dermed feiler også Osvalds plan om at hun skal ta livet av ham med morfin. Osvald ber nå sin mor om å overta esken med morfintabletter og ber henne gjøre ende på hans lidelser når han trer inn i tredje stadium av syfilis og ikke lenger er i stand til å gjøre det selv. Fremskyndet av brannen får Osvald et nytt anfall og roper: "Mor, gi' mig solen." Hun blir forvirret og handlingslammet og svarer: «Nej; nej; nej! – Jo! – Nej; nej!» Dramaet ender på typisk ibsensk vis uavklart, ved at vi ikke får vite om hun velger å gi sønnen aktiv dødshjelp og ta tilbake det livet hun har skjenket ham. Knuten er da også uløslig: Ved å drepe sin sønn undergraver hun en mors plikter, og ved å la Osvald bli sittende der som en grønnsak i vindusposten og rope på «solen» overspiller hun sin morsrolle. Aristotelisk dramaturgi i Gengangere. Ibsens stykke er en dramaturgisk bautastein der et moderne innhold blir presentert i en tradisjonell form. Mange av begrepene innen den tradisjonelle teaterformen bygger på teorier Aristoteles utga i en bok med tittelen Poetikken. Tittelen "Gengangere" har en dobbeltbetydning, nemlig gjengangere som i spøkelser, og som hendelser som gjentar seg. Helene Alving overhører Regine og Osvald som flørter inne i spisestuen og kjenner gjentakelsen av Alvings lek med Regines mor for lenge siden, den som resulterte i at Regine kom til verden. Den engelske tittelen «Ghosts» og den tyske tittelen «Gespenster» mister denne dobbelte betydningen. Undertittelen "Et familiedrama i tre akter" henspiller på det antikke familiedrama, som "Kong Oidipus" av Sofokles, et drama som inneholder incest, en skjult forhistorie og død. Tittelen peker framover mot det tematiske og det innholdsmessige og hinter også om likehetstrekk i oppbygningen. Slik blir leseren eller publikum advart mot innholdet i dramaet. De tre aktene står for en begynnelse, en midtdel og en slutt og følger den tradisjonelle oppbyggingen med eksplosjon, fallende handling og til slutt en katastrofe med Osvalds sykdom og fru Alvings innsikt. Slik som i "Oidipus" har det egentlige dramaet utspilt seg før det som skjer på scenen slik at handlingen egentlig er en systematisk avdekking av fortiden. Det som gjenstår er å få oversikt over det som har skjedd, vinne innsikt og ta konsekvensene av dette. Fru Alving gjør alle de samme feilene som Oidipus og må ta like store konsekvenser av sine handlinger. Det strukturelle. Dramaet overholder de tre elementene tid, sted og handling som fransk klassisistisk teater krever. Dramaet utspiller seg i løpet av en dag, i fru Alvings dagligstue og det er en enhetlig handling rundt familietragedien og den uavdekkede fortid. Valget av rom er ikke tilfeldig, da denne stuen er det rommet hvor det er sannsynlig at alle personene vil oppholde seg i løpet av en dag, inkludert tjenerne. Dramaturgiske grep. For å bli antatt som en tragisk heltinne, som Fedra av Racine, må denne heltinnen ha fallhøyde og det har fru Alving. Som kapteinsenke viser hun at hun sosialt har høy nok posisjon til at et fall blir en katastrofe. Fru Alving begår overmot, eller "hybris", i sitt forsøk på å fri seg fra Alving ved å reise til asylet. Det er innsiktsløst av henne å tro at dette er løsningen på problemet. "Hamartia" er heltens tragiske feil. I dette tilfellet er det at hun ikke forlot ektemannen sin, slik som Nora i "Et dukkehjem", men istedet vek fra oppgjøret med Alving da hun var yngre. Det at hun kom tilbake til Alving er direkte årsak til Osvalds sykdom. Selv om man kan si at denne sykdommen har gått i arv fra far til sønn er det dramaturgisk sett fru Alvings feil, fordi hun er hovedpersonen i denne tragedien. "Peripeteia" er omslaget, vanligvis fra lykke til ulykke, men her fra forventet lykke til fullendt ulykke. Dette skjer idet fru Alving får vite at Osvald slett ikke har kommet hjem på besøk, men for å dø. Hennes håp om et liv med sønnen slik hun har ønsket det helt fra hun sendte ham vekk faller i grus. "Anagnorisis" er den gjenkjennelsen som skjer når fru Alving ser at det er hun som er årsaken til Osvalds sykdom, og at hun derfor er den som er nødt til å ta livet av ham. Dette fordi hun kom tilbake til Alving og lot gutten vokse opp og smittes av sin far. Dette skjer like før den endelige innsikt der hun får en annen holding til sin avdøde ektemann: hun innser at det livet Alving ønsket å leve ikke var mulig for ham og at han var ulykkelig. Grekernes metafysiske tankegang. Tanken om at livet er forutbestemt av gudene og inkluderer deres varsel og straff, slik som Orakelet i Delfi forutså Oidipus' skjebne, måtte tilpasses verden anno 1881, og dette løste Ibsen med de moderne teoriene om arv og miljø. Mennesket har en pre-destinasjon ut fra arv og en pre-destiansjon ut fra miljø. Osvald arvet sin lettsindighet og sykdommen fra sin far. Denne type tankegang er typisk for naturalismen, der det må ende galt fordi den arven du har fått og det sosiale miljøet du vokser opp i gir deg en type forutbestemmelse. Det kan hevdes at Fru Alving egentlig ikke hadde noe valg dengang hun ville forlate Alving, fordi hun var bundet av klasse- og kjønnstilhørighet. Hun måtte bo hos noen som kunne forsørge henne, og en skilsmisse ville skape skandale. Slik kan man si fru Alving var bundet av livets forutbestemmelse. På den annen side viser Noras kontroversielle valg i Ibsens "Et dukkehjem" at man alltid har et valg, man kan overskride sin samfunnsbestemte situasjon. Syfilis eller radesyke? Hvilken sykdom Osvald lider av nevnes aldri ved navn i stykket, men det ble straks oppfattet slik at han led av syfilis, som var en svært utbredt og vanlig sykdom dengang. En mente det hang sammen med lettsindig livsførsel. I følge tidens kristne, religiøse tenkning var syfilis nærmest ensbetydende med arvesynden, som nedfelles fra en generasjon til den neste. Den tåken Osvald faller inn i i slutten av stykket er karakteristisk for tredje stadium av sykdommen. Den gamle Sandhed, at Fædrenes Misgjerninger hjemsøges paa Børnene, har i Forening med Forestillinger om den nys antydede Sygdoms arvelige Natur lokket Henr. Ibsen til først i ”Et Dukkehjem” at gjøre Antydninger om en saadan Fædrene Arvs Indflydelse i Dr. Ranks Person, dernæst at tage Skridtet helt ud i ”Gjengangere”, hvor den ulykkelige Oswald Alving fremstilles som Offer for Faderens tøjlesløse Liv. Men den snilrige Forfatter har desværre forladt Erfaringens sikre Mark og konstrueret et Forhold, hvortil Livet intet Modstykke kan præstere. En Sygdomsform som Oswald Alvings kommer aldrig af arvelig Aarsag, og naar den findes, maa vi med den i Stykket anførte udenlandske Læge antage, at Oswald ikke har kunnet taale sit saakaldte herlige Frihedsliv. Den specifike Sygdom, hvortil der sigtes, rammer sit uskyldige Offer i den første Barndom, og enten dræber Giften hurtig, eller ogsaa kan den ved god, heldig Sundhedspleje svækkes saaledes, at den i de senere Dage viser ringe eller slet ingen Spor af sin Tilværelse. Har Forfatteren derimod tænkt paa en anden Art af Sygdommen, saa møde vi den Urigtighed, at Kammerherre Alving, stadig fortsættende sine vilde Udsvævelser, efter Oswalds Fødsel er bleven Fader til et i fysisk Henseende kjærnesundt Væsen som Regina, hvorfor der paanødes en saadan Tolkning som at Faderen trods Alt har været sund, men at Forskjellen mellem Børnene er betinget af Mødrene. Herefter maatte Oswalds Sygdom blive en Arv efter Fru Alving. Hvorledes man betragter dette Drama, træder dets naturlige Umulighed klart frem, og hvor udmærkede Sandheder det end paa anden Vis indskærper, tilhører det langt mere Fantasiens end Virkelighedens Verden, hvad der dog lader dets Lærdomme miste noget af den Kraft, de vilde ejet, hvis Handlingen var bygget paa Erfaringens Grund. I ”En Folkefjende” har Ibsen derimod tilfredsstillende og mønstergyldigt anvendt Nutidens Opdagelser om Bakterier som Sygdoms-Aarsager. Erik Henning Edvardsen har i sin presentasjon av kunstmaleren August Schneider (med en far og en farfar, som etterfulgte hverandre som apotekere i Flekkefjord og hadde nær befatning med stedets radesyke), påpekt det faktum at Ibsens hjemby, Skien, faktisk hadde et av landets tidligste radesykehus. Den syfilitiske sykdommen forsvant som ved et trylleslag med bedre stilte diagnoser omkring 1850, men sykehusdriften var i full virksomhet i dramatikerens oppvekst. I dramaet anklages Osvald Alvings sykdom for å ha smittet fra kunstnermiljøet i Paris, og nettopp «fransos» var vanlig brukt navn på radesyken i Telemark og Setesdal, fordi en i disse områdene faktisk mente sykdommen «stammet fra Frankrike.» I motsetning til den seksuelt overførbare syfilisen kunne hele familier med besteforeldre og barn bli lagt inn for kvikksølvbehandling mot radesyke. Alle vidløftige, folkelige påstander om smitte påført fra Frankrike, Nederland, Sverige eller Russland viste seg ikke å stemme. Radesyken var kun en hjemlig oppfinnelse, ukjent utenfor Norges grenser, hevder Edvardsen, som mener selve sykdomsbeskrivelsen reiser en debatt omkring arv og miljø. Det synes altså som om Ibsen i dramaet vil antyde at smaken på det gode liv («røgningens vane») gikk som en nemesis gjennom slekten, og at den kjønnssykdom Osvald skaffet seg dels skyldtes hans åndelige testamente, dels den biologisk arv (dvs. kromosomene) fra foreldrene. Etter en slik alternativ lesning synes det som om Osvald kun var blitt smittet av den dårlige påvirkningen, som hans mor ville skåne ham fra ved å sende ham bort, den gang han som barn fikk sitte på farens fang og smatte på pipene hans. Tobakken hadde altså andre bivirkninger enn bare å gjøre gutten kvalm. Poenget var dermed ikke nødvendigvis at pipene i seg selv var istand til å overføre smitte, bare holdninger. Utsagn om dramaet. «... Hjemme behøver man egentlig ingen digterværker; man hjælper sig så godt med "Storthingstidenden" og "Luthersk ugeskrift".» I Storbritannia ble "Ghosts" (stykkets engelske tittel) forbudt straks det var oversatt. Kort etter dronning Victorias diamantjubileum i 1897, ble stykket likevel satt opp i "The Independent Theatre" i London, og dronningen var så uvitende om sensuren at hun tok med seg moralens vokter, erkebiskop Temple, for å se stykket. George Bernard Shaw, som seks år tidligere hadde utgitt "The Quintessence of Ibsenism", satt i journalistlosjen, og skrev etterpå: «Dronningens jubileum representerer det nittende århundrets egenerklærte stolthet. "Gengangere" representerer den avsky det samme århundret har for seg selv.» Parodier. Harald Hjalmar Schmidt: "4de Akt af Gengangere". [Upublisert studentkomedie, oppført av «Samfundstheatret» ved studentsamfunnet i Kristiania i 1883.] Rosmersholm. "Rosmersholm" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1886. Stykket hadde urpremiere på Den Nationale Scene i Bergen 17. januar 1887. Mange kritikere regner "Rosmersholm" som Ibsens mesterverk. Som formulert av protagonisten Rosmer er skuespillets tema sosiale og politiske endringer, som innebærer at de tradisjonelle herskende klasser gir avkall på å påtvinge resten av samfunnet sine idealer. Skuespillets umoralske, eller amoralske, «fritenkende», heltinne, Rebekka, setter seg fore å underminere Rosmers religiøse og politiske anskuelser, fordi han er en innflytelsesrik person i samfunnet. Rebekka har ikke bare gitt opp kristendommen, men også hele dens etiske system. Rollene. Johannes Rosmer, eier av Rosmersholm, forhenværende sogneprest Handlingen foregår på Rosmersholm, en gammel herregård i omegnen av en liten fjordby i det vestlige Norge. Visningshistorie. "Rosmersholm" hadde urpremiere på Den Nationale Scene i Bergen 17. januar 1887. To måneder seinere fant første oppsetning i utlandet sted – ved Stora Teatern i Göteborg – og innen utgangen av året var stykket oppført i Sverige, Danmark, Finland og Tyskland. Repertoardatabasen på ibsen.net har pr. 15.10. 2006 registrert til sammen 179 oppsetninger av "Rosmersholm". Stykket har tre ganger blitt dramatisert for NRK Fjernsynsteatret Fruen fra Havet. "Fruen fra Havet" er et drama av Henrik Ibsen. Stykket ble utgitt 28. november 1888 og hadde premiere på både Christiania Theater og Hoffteatret i Weimar 12. februar 1889. I "Fruen fra havet" tar Ibsen opp problematikken omkring hvilke konsekvenser de valgene vi tar får for oss selv og andre. Rollene. a> som Ellida i "Fruen fra havet", 1928. Fru Ellida Wangel, hans andre hustru. Hilde, halvvoksen. Hans døtre fra første ekteskap. Handlingen. Doktor Wangel er lege i en liten by på vestkysten av Norge. Han har to døtre fra sitt første ekteskap, Bolette og Hilde. Etter at hans første kone døde, giftet han seg med Ellida, som er mye yngre enn ham. Hun er datter av en fyrvokter, og har vokst opp ute i havgapet. Ellida og Wangel fikk en gutt sammen, som døde som spedbarn. Etter den tid har de ikke hatt noe skikkelig ekteskap eller seksualliv, og doktoren er bekymret for Ellidas mentale helse. Doktor Wangel har skrevet til Bolettes tidligere huslærer Arnholm og invitert ham til å komme og besøke dem, fordi han tror det vil ha gunstig virkning på Ellida. Men Arnholm misforstår og tror det er Bolette som går og venter på ham, og han prøve å lokke henne til seg ved å bruke muligheten til å komme seg ut i verden som agn. Da Bollete skjønner at Arnholms egentlige ønske er et ekteskap, nekter hun først, men mot slutten av skuespillet går hun motstrebende med på å gifte seg med sin gamle lærer. Dette gjør hun kun siden hun ser det som sin eneste mulighet til å komme seg ut i verden og få lære ting på andre måter enn fra bøker. Ellida var for ti år siden forlovet med en sjømann. Etter å ha begått et mord på en skipskaptein ble han nødt til å rømme, men han ba henne om å vente på ham til han kom tilbake for å hente henne. Hun forsøkte forgjeves å heve forlovelsen, men siden Ellida følte at hun sverget ved havet på å gifte seg med den fremmende, klarer hun ikke skyve ham fra seg. Denne fremmede mannen har en dragende makt over henne, og når han nå etter alle disse årene kommer tilbake for å ta henne med seg, forstår Wangel at han er nødt til å gi Ellida valget i frihet mellom å bli hos ham eller reise med den fremmede. Hun velger da å bli hos sin mann, og stykket ender med at den fremmede drar sin vei mens Ellida og Wangel tar fatt på sitt nye samliv. Sitater. "Jeg sitter paa berget og ser ned paa de skummende bølger" Trivia. Kunstmaleren Johan Martin Nielssen (1835-1912) som solgte sine landskapsbilder til adelige i Østerrike-Ungarn, mente at hans kone, malerinnen Clemence Lederer, som var datter av Wiens ordfører, hadde stått modell for Elida Wangel, kvinnen som forlater sin mann fordi hun har forelsket seg i en annen. Ifølge Nielssen skulle dette ha ført til at Clemence identifiserte seg med Nora i "Et dukkehjem". Saken ble ikke bedre av at Ibsen, som var en venn av ekteparet, på julaften 1879 forærte henne en førsteutgave av nettopp "Et dukkehjem" med personlig dedikasjon. Dette ble for mye for den spissborgerlige Nielssen, som brøt opp fra kone og barn, og forlot Wien uten noengang å se dem igjen. Han levde i Norge som en bitter og innadvendt mann, og fascinerte Knut Hamsun i en slik grad at denne brukte ham som modell for Johan Nilsen Nagel (nesten samme navn) i sin roman "Mysterier". Hedda Gabler. "Hedda Gabler" er et drama av Henrik Ibsen. Det ble første gang utgitt i 1890 og hadde premiere året etter i Tyskland. Kritikken dengang var negativ, men etter hvert har stykkets anseelse økt og det betraktes i dag som en klassiker innen realismen. I 1902 ble stykket satt opp på Broadway i New York, Minnie Maddern Fiske spilte Hedda og spilletiden ble forlenget grunnet stor publikumsinteresse. Rollefiguren Hedda Gabler er en av de store dramatiske rollene innen teateret, det kvinnelige motstykket til Hamlet og noen tolkninger har vært svært kontroversielle. Hedda har blitt fremstilt som en idealistisk heltinne i kamp mot samfunnet, et offer for sin samtid, en prototypisk feminist og en manipulerende skurk. "«Jeg har derved villet antyde at hun som personlighed mere er at opfatte som sin faders datter end som sin mands hustru.»" Handlingen. Hedda Gabler er datter av avdøde General Gabler, som ikke har etterlatt henne noen formue. Hun er i slutten av tyveårene og etter noen år med et aktivt sosietetsliv, giftet hun seg med Jørgen Tesman. Jørgen har vokst opp hos sine to tanter Julle og Rina. Tante Julle er en omsorgsfull person, som tar seg av Rina som ligger for døden. I slutten av skuespillet dør Rina. Ekteskapet til Hedda og Jørgen er basert på at Jørgen blir professor ved universitetet. I løpet av knappe to dager setter Hedda i scene en rekke handlinger som får dramatiske følger. Handlingen i «Hedda Gabler» starter med at Hedda og Jørgen Tesman kommer tilbake fra en seks måneder lang bryllupsreise. Hedda har kjedet seg, mens Tesman har brukt mye av tiden til arbeidet sitt. Til tross for stor motvilje mot ektemannen har Hedda blitt gravid, noe hun ovenfor omgivelsene har nektet for. Tesman blir fortvilet når han får vite fra lagdommer Brack at han vil få konkurranse om stillingen som professor av Heddas forhenværende flamme Ejlert Løvborg. Hedda virker imidlertid lite interessert i dette. Ejlert Løvborg er kjent som en alkoholisert bohemtype, men de siste årene har han levd et nøkternt og tilbaketrukket liv. Ejlert har gitt ut en bok som får veldig gode kritikker, og har skrevet manuskriptet til en ny, som han kun har et eksemplar av, sammen med Thea Elvsted. Manuskriptet blir beskrevet som barnet til Ejlert og Thea. Dette er noe som plager Hedda. I starten av stykket har Ejlert Løvborg kommet til byen, og har med seg manuskriptet. Thea, som er dypt forelsket i Ejlert, har forlatt mannen sin og reist etter han. Løvborg lar seg provosere av Hedda til å bli med Jørgen og lagdommer Brack på fest. Der drikker han seg full, og mister manuskriptet. Tesman finner manuskriptet og gir det til Hedda. Ejlert forteller Hedda og Thea at han har revet i stykker manuskriptet. Dette gjør han for å skåne Thea. Til Hedda sier han at det verste ikke er å drepe et barn, det er enda verre å miste det. Hedda forteller ikke Ejlert at hun har manuskriptet hans, men oppfordrer han heller til å begå selvmord «i skjønnhet». Hun gir han en av de gamle pistolene hun har arvet fra faren, general Gabler. Denne løsningen er svært enkel for Løvborg, da slipper han flere problemer og han slipper å forklare seg til Thea flere ganger. Etter at Løvborg har gått, brenner Hedda manuskriptet til Eilert. Senere kommer assessor Brack for å fortelle nyheten. Han forteller at Ejlert Løvborg er funnet på et horehus med en avfyrt pistol i lommen, skuddet traff underlivet. Assessor Brack forteller også at han kjente igjen pistolen, at den var Hedda sin. Brack bruker denne informasjonen til å presse Hedda til å bli hans elskerinne. Mens Hedda og assessor Brack snakker sammen, jobber Jørgen og Thea med å sette sammen manuskriptet til Løvborg ved hjelp av små notatlapper. Frem til Brack kjenner igjen pistolen Ejlert har skutt seg med, har Hedda full kontroll over alt hun foretar seg. Når assessor Brack forteller Hedda hva som vil skje, merker vi at oppførselen til Hedda forandrer seg. Hun virker redd, nesten litt desperat. Hun forstår at ektemannen hennes vil være lite hjemme, og Hedda kan ikke slippe unna Brack. Hedda liker ikke tanken på at livet hennes skal bli styrt av en annen enn henne selv. Og med dette ser hun ingen grunn til å leve og tar den andre av farens pistoler og skyter seg i skjønnhet. Visningshistorie. Hedda Gabler ble første gang spilt i München i Tyskland, den 31. januar 1891 ved «Königliches Residenz-Theater», Clara Heese spilte Hedda. Den første forestillingen i Storbritannia var 20. april samme år på «the Vaudeville Theatre» i London, med Elisabeth Robins. Hun spilte også Hedda i den første oppsetningen i USA, den 30. mars 1898 på «the Fifth Avenue Theatre» i New York. Bygmester Solness. "Bygmester Solness" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1892. Stykket hadde premiere i Berlin 18. januar 1893. Handlingen. Skuespillet innledet en ny vending i Ibsens forfatterskap. Hovedpersonen er en gammel mann som har nådd toppen i sin karriere, men som oppdager at han ikke er tilfreds. Han synes at han egentlig ikke har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller i kjærligheten. Han frykter og undertrykker dem som er yngre enn seg, men han lengter desperat etter ungdom, også. Den unge og forførende frekke "Hilde Wangel" (som også er med i "Fruen fra havet") trenger inn i livet hans og tvinger ham til å se alt dette i øynene. Mens Ibsens samtidsdramaer opp til nå har hatt enkle og klare sosiale konflikter, ekteskapsdramaer, økonomiske kriser og så videre, er Solness en person som er konfrontert med mer abstrakte eksistensielle dilemmaer. Han sier han har drømt om å bygge tårn, men har bygd hus. Det symbolske og det mystiske, som begynte å komme til syne i Rosmersholm, preger nå måten Ibsens bygger opp intrigen på. Det er rimelig at mange har spurt seg om Ibsen nå skrev om seg selv som gammel mann. Alle hans fire siste stykker handler om veletablerte menn som hadde feilet, i sine egne eller andres øyne. I tre av dem dør disse mennene før stykket er over. Mislykket kjærlighet, og gjerne lengsel etter ungdom, er også sentrale temaer. Noen produksjoner. 2004: Trøndelag Teater. Stein Grønli som Halvard Solness. Regi: Jo Strømgren. 29. desember 1981 Fjernsynsteatret. Kjell Stormoen i tittelrollen. Regi: Terje Mærli Trivia. I Andrew Lloyd Webber sin musikal Aspects of Love starter forestillingen med at hovedpersonen Rose spiller Hilda i Bygmester Solness. Ibsen, og forestillingen, blir nevnt flere ganger i musikalen Lille Eyolf. "Lille Eyolf" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1894. Stykket hadde premiere på Deutsches Theater i Berlin 12. januar 1895. Handlingen. Stykket foregår i løpet av halvannet døgn på ekteparet Rita og Alfred Allmers eiendom, ikke langt fra fjorden, noen mil fra nærmeste by. De to har en delvis lam sønn på ni år, Eyolf. Guttens handikap er et resultat av at han som spedbarn falt ned fra bordet etter å ha blitt overlatt til seg selv under foreldrenes heftige elskovsakt. Etter denne ulykken ser det ut til at Alfred Allmers har fjernet seg fra Rita både seksuelt og emosjonelt, og begravd seg i arbeidet med en filosofisk avhandling om "det menneskelige ansvar", som han har sett på som sitt store kall og livsverk. Rita føler seg avvist av ektemannen, og det gir seg utslag i utbrudd av voldsom sjalusi overfor sønnen og Alfreds halvsøster Asta, som han er sterkt knyttet til. Handlingen tar til etter at Alfred er kommet tilbake fra en tur i fjellene, der han har bestemt seg for å gi opp arbeidet med avhandlingen og helt ofre seg for Eyolfs lykke og utvikling. En gammel kone, Rottejomfruen, kommer til huset for å spørre om de har "noe som gnager i huset" og tilbyr seg å lokke rottene med seg ut på fjorden så de drukner, men ingen i huset mener de har noe slikt gnagende å kvitte seg med. Lille Eyolf er imidlertid fascinert av den uhyggelige Rottejomfruen, og trekkes etter henne ned mot vannet, hvor han drukner. Guttens død utløser kriser hos de som er tilbake. Vi forstår at Alfred er forelsket i Asta, som på sin side gjennom noen gamle brev etter moren har funnet ut at de to faktisk ikke er i slekt i det hele tatt. Hun reiser avgårde med Borgheim, en ingeniør som vil gifte seg med henne. Etter oppgjør og selvransakelse beslutter Rita og Alfred seg for å holde ut med hverandre tross alt. De vil innlede et nytt liv i omsorg for stedets fattige barn. Skyldfølelsen, sorgen og savnet etter Eyolf skal omdannes til sosial samvittighet. John Gabriel Borkman. "John Gabriel Borkman" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1896. Stykket hadde premiere på Svenska Teatern og Suomalainen teatteri (Finlands nationalteater), begge i Helsingfors, 10. januar 1897. Når vi døde vågner. Titelblad til manuskriptet "Når vi døde vågner", 1899 "Når vi døde vågner" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1899. Stykket var Ibsens siste, og hadde premiere på Königliches Hoftheater in Stuttgart 26. januar 1900. Det har en kunstnertematikk, og diskuterer spørsmål omkring forholdet mellom liv og kunst som kan ha vært påtrengende for Ibsen ved avslutninga av forfatterskapet. Handlingen. Arnold Rubek er en aldrende billedhugger som er kommet hjem til Norge på et sommeropphold etter å ha bodd mange år i utlandet. Han reiser sammen med kona Maja, som er en del år yngre. De har vært gift i fem år, og ekteskapet later ikke til å være lykkelig. Han tok Maja ut av trange hjemlige kår og førte henne til et hus ved Taunitzer See der de har levd i stille og tilbaketrukket velstand, men uten å ha noe å si hverandre. Nå sitter de i parken ved et norsk badehotell og planlegger en reise langs kysten. En flyktig bekjent av Rubek, godseier Ulfheim, stopper ved hotellet på vei til bjørnejakt i fjellet. Den uvørne og mandige bjørne- og skjørtejegeren tar Maja med storm, og han har snart overtalt henne til å bli med ham til fjells for å felle bjørn. I mellomtiden har Rubek brakt på det rene at en mystisk kvinne han observerte i parken nattestid, er den Irene som han forlot for mange år siden. Irene stod modell for det store arbeidet «Oppstandelsens dag» som i sin tid gjorde ham verdensberømt. Rubeks store feiltrinn i livet var at han lot Irene gå, selv om han skjønte at hun var villig til å dele alt med ham. Irene er nå blitt en lidende psykiatrisk pasient som omtaler seg sjøl som en avdød, og som ledsages av en svartkledd diakonisse. Irenes liv mistet sin mening etter at Rubek forlot henne; hun fortsatte å kle av seg for menn, men på nattklubbscener. Hun har oppnådd å gjøre menn gale – den første mannen hennes skjøt seg – men hun har sjøl tatt skade og har vært tvangsinnlagt på asyl. I møte med Irene må også Rubek innrømme at det har gått nedover; etter at de skiltes har skaperkraften forlatt ham, og i stedet for stort tenkte idéverker har han lagd byster av kjente og betalingsdyktige personer. For å forsøke å gjenopprette det tapte, avtaler også de å dra til fjells. Andre og tredje akt foregår i nærheten av et høyfjellsanatorium. Maja har søkt opp i høyfjellet med Ulfheim, som både fascinerer og skremmer henne. På et tidspunkt åpenbarer han også andre sider ved seg enn den faunen og kvinneerobreren hun trur han er. Det viser seg at han er blitt svikta av en kvinne, og det er sviket som har gjort ham bitter og fått ham til å spille rollen som en hensynsløs forfører og jeger. Nå ser han i Maja en såret person som seg sjøl, en han kan dele livet med på et realistisk grunnlag. De to er på vei ned til menneskene mens tåka kommer sigende, og støter på Rubek og Irene som er på vei opp. Ulfheim advarer dem om at å gå opp i fjellet nå betyr den visse død; det eneste som kan redde dem er om de søker tilflukt i jakthytta og venter på redningsmannskaper. For Rubek og Irene kan det ikke komme på tale å søke noen slags tilflukt. Deres siste, desperate forsøk på å gjenfinne kjærligheten og våkne opp fra de døde fører dem rett til topps. Et snøskred utløses og begraver dem sammen. Visningshistorie. Den første offentlige fremførelse av "Når vi døde vågner" var en opplesning i Theatre Royal på Haymarket i London 16. desember 1899. "Wenn wir Todten erwachen" ble uroppført på Königliches Hoftheater in Stuttgart 26. januar 1900. To dager senere hadde Det Kongelige Teater i København premiere på "Naar vi døde vaagner", og 29. januar ble "När vi döda vakna" spilt på Svenska Teatern i Helsingfors. Stykket ble første gang spilt i Norge på Nationaltheatret 6. februar i regi av Bjørn Bjørnson, med Egil Eide som Arnold Rubek, Johanne Dybwad som Maja og Ragna Wettergreen som Irene. Skogsøya. Skogsøya er ei øy i Øksnes kommune i Nordland. Skogsøya er den største av øyene i den vestre delen av kommunen, med et areal på 32,5 km². Høyeste punkt på øya er Stigkollen på 707 moh. Øya hadde 41 innbyggere i 2001. Skogsøya var tidligere sentrum i Øksnes kommune. Stedet Øksnes ligger på Skogsøya, og øya hadde på 1930-tallet mellom 400 og 700 fastboende. Da mer og mer kommunikasjon begynte å gå på landeveien framfor med båt, flyttet administrasjonen over til Myre. Da kommunene Øksnes og Langenes ble slått sammen igjen i 1964, beholdt storkommunen navnet Øksnes etter kirkestedet på Skogsøya. Sør på Skogsøya går det 4,5 km fylkesvei mellom Hjellsand og Øksnes. Fra Øksnes er det hurtigbåtforbindelse til Myre, Smines og Skjellfjord på Langøya. 12. november 1988 strandet den utrangerte russiske jageren «Boiki» på grunt vann utenfor Hjellsand på Skogsøya mens det var under slep fra Murmansk til Spania for opphugging. Vraket lå lenge delvis synlig utenfor øya, og det ble en lokal turistattraksjon. Men vraket ble endelig hugget opp og fjernet i 2001. Forfatteren Herbjørg Wassmo ble født og vokste opp på Skogsøya. Salmedikter Magnus Brostrup Landstad har også bodd på øya. 25. januar 1893 omkom 26 fiskere fra Skogsøya i en storm. Over 100 andre fiskere omkom i uværet ellers i Vesterålen og Lofoten samme dag. Fylkesvei 456. Fylkesvei 456 (Fv456) går mellom Tangvall i Søgne og Hannevika i Kristiansand. Veiens lengde er 18 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Øksnes kirke. Øksnes kirke ligger på stedet Øksnes på Skogsøya i Øksnes kommune i Nordland. Kirka er ei korskirke med 450 plasser. Kirka ble bygd i 1703 med tømmer fra 1500-tallet. Den ble restaurert i 1796 og 1900. Fylkesvei 458. Fylkesvei 458 (Fv458) går mellom Skinnsnes og Gismerøya i Mandal. Veiens lengde er 2,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Ilen kirke. Ilen kirke (ofte omtalt som "Ila kirke") ligger i Ila vest for Trondheim sentrum, der landet mellom Nidelven og Trondheimsfjorden er på det smaleste. Kirken ble tegnet av arkitekt Eugene Sissenére i nygotisk stil, bygget i stein med tretak og innviet 7. juni 1889. Orgelet er fra samme år som kirken, og ble bygget av dansken Claus Jensen fra Schleswig-Holstein. Kirken har en kirkegård/urnelund som ble ferdig rehabilitert til desember 2007 (ligger dog et stykke bort fra kirken). Det er sannsynligvis første gang i Trondheim bys historie at en nedlagt kirkegård taes i bruk igjen. Kirkegården er rehabilitert med henblikk på at det der kun skal være urnenedsettinger. Ilen kirke er en del av Ilen menighet og Byåsen prosti. Eksterne lenker. Kirke, Ilen Fylkesvei 455. Fylkesvei 455 (Fv455) går mellom Ime i Mandal og Kyrkjebygdi i Åseral. Veiens lengde er 77,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 459. Fylkesvei 459 (Fv459) går mellom Døle bru og Møll bru i Mandal. Veiens lengde er 6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Tony Banks. Anthony George «Tony» Banks (født 27. mars 1950) er en engelsk pianist, keyboardist og låtskriver (og i mindre grad sanger), på noen soloplater spiller han også selv gitar, bass og trommer. Han er mest kjent som medlem i bandet Genesis, der han var medlem fra starten i 1967 og gjennom hele bandets karriere. I Genesis var han viktig som låtskriver, kanskje vel så viktig som de mer kjente sangerne Peter Gabriel og Phil Collins. Som soloartist har han gitt ut flere album, uten å oppnå den samme suksessen som de andre medlemmene i Genesis har nådd med sine solo-prosjekter. Județ. Et județ er en administrativ-geografisk enhet i Romania, og ble i en periode også brukt i Moldova. Ordet kan oversettes til norsk som fylke. Ordet er avledet fra det romerske «jude» (Latin: "judicis"), hvilket var en funksjon i antikkens Roma, med administrativ og juridisk makt, som grovt kan beskrives å tilsvare dommer og ordfører. Harald Thaulow. Harald Thaulow (født 12. september 1887 i Bærum, død 1971) var en norsk forfatter, skribent og hage-entusiast. Han var sønn av maleren Frits Thaulow. Etter krigen bosatte Thaulow og kona Pus seg på gården Hasla på Fevik ved Grimstad. Romanias geografiske inndeling. Romanias administrasjon er forholdvis sentralisert, og den geografisk-administrative inndeling av landet er ganske enkel og oversiktlig. Utover kommunene og byområdene, finnes det ingen ytterligere administrativ underinndeling, selv om det i hver enkelt kommune kan være flere landsbyer (totalt 13.092 landsbyer). Disse har imidlertid ingen individuell administrasjon. Et unntak i forhold til denne strukturen er București, som administrativt er plassert i nivå med județene, som er inndelt i seks sektorer, hvor hver enkelt sektor har lokalt selvstyre og administrasjon. Regionale utviklingsområder i Romania. Kart over de regionale utviklingsområdene i Romania Liste over byområder i Romania. De rumenske "municipiu" (kan oversettes som by eller område med bystatus) er plassert som den laveste geografisk-administrative enhet i Romania, på linke med kommunene. Denne status blir gitt til byer, eller mer presist urbane områder innenfor et județ (fylke). Det foreligger ingen klar definisjon på hva som utgjør et "municipiu" (by), men det dreier seg hovedsakelig om områder med betydelig urbanisering og befolkningsstørrelse vanligvis over 15 000. Områder som ikke faller innenfor denne kategorien, karakteriseres som kommuner. De rumenske "municipiu" ledes av en ordfører. Romania Michael Kamen. Michael Kamen (født 15. april 1948, død 18. november 2003) var en amerikansk komponist (spesielt for filmmusikk), orkesterarrangør, orkesterleder, låtskriver og studiomusiker. Kamen ble født i New York, USA og studerte ved "The New York High School of Music & Art", så "The Juilliard School for Music Dance and Drama", hvor han lærte å spille obo. Han grunnla deretter "New York Rock & Roll Ensemble" på slutten av 1960-tallet, som spilte klassisk rock lignende det "Electric Light Orchestra" kom til å fremføre senere. Kamen spilte obo og keyboard såvel som komponerte. Sangen "Sing Lady Sing" som han skrev, byttet navn og ble en hit med Buddy Miles. Hans arbeid med artister er omfattende og inkluder blant annet David Gilmour og Roger Waters. Han er en av få personer som har blitt invitert til å arbeide med begge Pink Floyd-medlemmene etter bruddet deres. I 1990 ble han med flere andre gjester på Roger Waters massive forestilling av "The Wall" i Berlin. Kamen skrev elleve balletter og skrev filmmusikk for en hel del filmer. Han var nominert for to Grammypriser, to Golden Globepriser og en Emmypris. Han fikk BAFTA-prisen sammen med Eric Clapton for beste originalmusikk etter serien "Edge of Darkness" som gikk på BBC i 1985. Kamen ble diagnostisert med multippel sklerose i 1997, men døde av et hjerteinfarkt. Hans siste innspilte verk er på Kate Bushs album "Aerial" som kom ut November 2005. Honoré Daumier. Honoré Daumier (født 26. februar 1808, død 10. februar 1879) var en fransk maler og karikaturtegner. Han regnes som en pioner innen den kunstneriske realismen på midten av 1800-tallet. Han var født i Marseille og visste fra tidlig at han ville bli kunstner. Faren var ikke for dette og satte ham først i arbeide hos en rettsskriver og deretter hos en bokhandler. Gutten klarte likevel å skaffe seg kunnskaper om litografisk teknikk og startet med å lage klisjeer til musikkforleggere og reklameillustrasjoner. Etterhvert fikk han levere bokillustrasjoner anonymt. Han ble lagt merke til og fikk plass i staben til vittighetsbladet "La Caricature" ledet av Charles Philipon. I tillegg til Daumier var der dyktige kunstnere som Devéria, Raffet og Grandville. Karrieren hans startet dermed med beske satirer over borgerskapets svakheter, politikorrupsjon og udugelighet og regjeringens mangel på kompetanse. Hans karikatur av kongen som "Gargantua" førte til at Daumier måtte i fengsel i 6 måneder i 1832. Ikke lenge etter var det slutt for "La Caricature", men redaktøren var raskt tilbake med et nytt blad, "Le Charivari". Der fortsatte han med å latterliggjøre borgerskapet og tok i bruk sekvenser, slik at den ene utgavens tegning bygget opp under neste, nær opp til dagens seriestriper. I alt omfatter oversikten over disse litografiene 3958 plater. Han laget også malerier, og da i en helt annen stil. Bilder som "Kristus og hans apostler" (Rijksmuseum, Amsterdam), "Den gode samaritan", "Don Quixote og Sancho Panza", "Kristus blir spottet", viser en helt annen side av kunstneren. Som maler fikk han først gjennombrudd året før han døde. Da samlet galleristen "M. Durand Ruel" en utstilling som viste at han var på høyde med de bedre i sin samtid. Daumier var da blitt blind og bodde i en hytte i Valmondois, som Corot hadde stilt til rådighet for ham. Han døde der. En utstilling av hans verker ble holdt på École des Beaux-Arts i 1900. Galleri. "Klikk på bildet for å få det større." Norsk Presseforbund. Norsk Presseforbund (NP) er et fellesorgan for norske medieorganisasjoner og bedrifter. Det ble etablert 28. oktober 1910, og har vært fellesorganisasjon for presseorganisasjonene fra 1971. Medlemmer fra 1971 er Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening. Av andre medlemmer er NRK, TV 2, Landslaget for Lokalaviser og sju andre organisasjoner og bedrifter. NP opptrer på vegne av medlemmene når dette er nødvendig, som er i prinsipielle saker, eller i saker der ytringsfriheten settes på prøve eller utfordres. Organisasjonen skal fremme den etiske standard, yrkesetikken og integriteten i norske massemedier, og styrke og verne ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Dette skjer blant annet gjennom oppdatering av pressens egne retningslinjer i Vær Varsom-plakaten. Det er NP som utsteder pressekort i Norge, via medlemsorganisasjonene basert på disses medlemskriterier. Forbundets to viktigste utvalg er Pressens Faglige Utvalg og Offentlighetsutvalget. Generalsekretær i NP siden 1996 er Per Edgar Kokkvold. Styreleder (2009–2011) er Arne Blix, mens nestleder er Arvid Sand. Børøya. Børøya er ei lita øy i Hadsel kommune i Nordland. Øya ligger i Langøysundet, mellom Langøya og Stokmarknes på Hadseløya. Mellom Børøya og Hadseløya går Børøysundet. Børøya har et areal på 1,4 km² og høyeste punkt er 52 moh. Riksvei 82 (tidligere europavei 10) går over øya. I øst går Hadselbrua over til Langøya (med veien på lang fylling på hver side av brua). I vest krysser Børøybrua det smale Børøysundet over til Stokmarknes. På Børøya finnes et stort boligområde, men også flere bedrifter. Skretting AS fòrfabrikk og Nordlaks AS lakseslakteri og produksjonsanlegg ligger på øya. Det gjør også et mindre skipsverft med slipp, og en bensinstasjon. Miljøselskapet Reno-Vest IKS har en gjenvinningsstasjon på øya. I tillegg finnes flere andre bedrifter på øya. I mange år lå et kjøpesenter på Børøya, men bygget er nå tatt i bruk av NorEngros Helseservice Engros. Et turistsenter ligger på vestsiden av øya, like ved Børøybrua. Børøya har også småbåthavn og barnehage. Historie. Hadsel kommune kjøpte Børøya i 1963, og prosjekterte bolig- og industriområder på øya. Kommunen finansierte og bygde brua over til øya; den ble offisielt åpnet 1. juli 1967. Et dagligvaresenter ble etablert på Børøya i 1971. Strid om brutrasé. Da bruforbindelsen mellom Hadseløya og Langøya skulle planlegges, ønsket Hadsel kommune at brua skulle bygges rett over Langøysundet fra Børøya til Hov ved Sandnes på Langøya. Et annet alternativ var å bygge bru fra Skagen eller Bitterstad lenger øst på Langøya, til Hadselhamn eller Andvågen øst for Stokmarknes. Hadsel kommune var negative til det forslaget, siden det ville lede trafikken utenom både Stokmarknes og Børøya. Traséen som til slutt ble valgt, etter het debatt i Hadsel kommunestyre, gikk fra Bitterstad på Langøya til Børøyas østside, og med vei over Børøya fram til Børøybrua. Striden om trasévalget forsinket byggingen av Hadselbrua, men brua ble åpnet 1. juli 1978. Børøybrua. Børøybrua er en platebro som går over Børøysundet mellom Børøya og Stokmarknes på Hadseløya i Nordland. Sammen med Hadselbrua knytter den Hadseløya til Langøya. Børøybrua er 326 meter lang og har 15 meter seilingshøyde. Den er en del av riksvei 82. Børøybrua ble offisielt åpnet 1. juli 1967, som den første av de lengre bruene i Vesterålen. Hadsel kommune finansierte og bygde brua, etter at kommunen hadde kjøpt Børøya i 1963. Børøybrua fikk påbygd fortau på 1980-tallet. Liste over frankiske konger. Følgende er en liste over frankernes konger. Karolingerdynastiet. Karolingerne var opprinnelig "major domus" under det merovingiske dynastiet i Austrasia og senere i det gjenforente Frankerriket. Over tid overtok de den reelle styringen av riket med med merovingerne some marionetter. Denne ordningen varte fram til Pipin den lille avsatte Childerik III med pavens velsignelse. Frankiske konger Norsk Journalistlag. Norsk Journalistlag (NJ) er et frittstående fagforbund som organiserer journalister, eller som organisasjonen selv definerer det: «redaksjonelle medarbeidere som har journalistikk som hovedyrke og som i sitt daglige arbeid foretar frie journalistiske vurderinger». NJ organiserer det aller meste av landets papiravisjournaister samt en stor del av journalistene i etermedier, som radio, TV og nettaviser, og utgjør vel 9500 medlemmer. Organisasjonen ble etablert 1. april 1946, men flere av organisasjonens 21 lokallag er mye eldre enn det. Eldst er Oslo Journalistklubb, hvis forgjenger "Kristiania Journalistklub" ble stiftet i 1894. Deretter fulgte "Trondhjems Journalistklub" (i dag Trondhjems Journalistforening) i 1902, mens Bergen kom etter i 1904 med "Nordre Bergenhus presseforening" (dagens Bergen Journalistlag). I tillegg finnes lokallag for Agder, Akershus, Buskerud, Finnmark, Haugesund, Hedmark, Helgeland og Salten, Hålogaland, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Oppland, Sogn og Fjordane, Stavanger, Telemark, Troms, Vestfold og Østfold. NJ har egne konsernlag for NRK, A-pressen, Edda Media, Schibsted og Polaris Media. Frilansmedlemmene er organisert i NJ. NJ er først og fremst en tarifforganisasjon og representerer medlemmene i forhandlinger med arbeidsgiverorganisasjonene i hovedoppgjør. Men organisasjonen driver også med mediepolitikk, dels som selvstendig aktør og kommentator, dels gjennom medieorganisasjonens fellesorgan Norsk Presseforbund. NJ er en av eierne av etterutdanningsinstitusjonen Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. NJs sekretariat ligger i Oslo, hvor det arbeider vel 20 mennesker. NJ utgir fagbladet Journalisten. Den internasjonale tilknytningen til NJ er gjennom Nordisk Journalistforbund, European Federation of Journalists og International Federation of Journalists. Trymprisen. Norsk Journalistlag deler ut Trymprisen til personer som har arbeidet for sine kollergers ve og vel gjennom organisasjonsarbeid. Mangeårig leder og generalsekretær i NJ, Trygve Moe (med kallenavnet «Trym»), har gitt navn til prisen, og er også den som deler ut prisen på organisasjonens landsmøte. Prisen består av et stipend på 20.000 kroner. Norsk Redaktørforening. Norsk Redaktørforening (NR) er en interesseorganisasjon for redaktører og mellomledere i norske mediebedrifter. Organisasjonen er ikke en fagforening i tradisjonell forstand, men har som formål «å verne om ytringsfriheten og trykkefriheten som rettsstatens og demokratiets grunnpilarer». NR ble etablert i 1950 og har vel 750 medlemmer (2011). Sekretariatet ligger i Oslo. Organisasjonen er medlem av Norsk Presseforbund. Generalsekretær er Nils E. Øy. Mediebedriftenes Landsforening. Mediebedriftenes Landsforening (MBL) er mediebedriftenes bransje- og utgiverorganisasjon. Den kan skrive sin historie tilbake til 18. august 1910 ved etableringen av "Norsk Bladeierforening". I 1947 slo denne seg sammen med "Osloavisenes Forening" (etabl. 1912) til "Norske Avisutgiveres Landsforbund", som igjen var grunnlaget for etableringen av den nye "Norske Avisers Landsforening" i 1958. I 2001 tok organisasjonen dagens navn for å omfavne de nye mediene. MBL har per august 2005 tilsammen 301 medlemmer hvorav 167 er avisbedrifter, 21 trykkerier, 24 distribusjonsselskaper, 21 lokalfjernsynsselskaper, 18 annonsesamkjøringer, 13 konserner og driftsselskaper, ni ukepresse, seks multimediaselskaper, fire pressebyråer, tre radiostasjoner og to reklamebyråer. 13 selskaper kommer inn under kategorien annet. Medlemsavisene representerer vel 97 prosent av det totale avisopplaget. Mediebedriftene er medlem av NHO, og er den sentrale forhandlingspart i forhold til avisenes arbeidstagerorganisasjoner, som for eksempel Norsk Journalistlag. MBL organiserer blant annet innkjøp av avispapir. MBL står også som medeier i Norsk Opplagskontroll, selskapet som er ansvarlig for kontroll av avisenes opplagstall. Disse tallene ligger til grunn ved fordeling av pressestøtten. MBL utgir avisoversikten Aviskatalogen, basert på disse tallene. Gjennom Avis i Skolen bidrar MBL til at elever i grunn- og videregående skole får kunnskap om avis. MBL utgir avisoversikten Aviskatalogen. I perioden 1924 til 2008 gav organisasjonen ut fagbladet Dagens Medier. Hvert år arrangerer MBL Årets Mediepriser som tildeler priser og utmerkelser til aviser og ukeblad innenfor kategoriene "Årets Avisside" og "Årets Nettavisside" der en kan oppnå hederlig omtale, bronse, sølv eller gull. I tillegg kommer kategoriene "Årets Ukeblad/magasin", "Årets Avis" og "Årets Nettavis" der det tildeles én pris til en vinner i hver kategori. Mediebedriftenes Landsforening er medlem av Norsk Presseforbund. SMERSJ. Bakgrunn. Virksomheten startet opprinnelig da det 3. februar 1941 da NKVD opprettet slike avdelinger innen hæren og marinen. Da andre verdenskrig brøt ut for Sovjetunionenes del, ved innledningen av Operasjon Barbarossa 22. juni samme år, ble virksdomheten igjen reorganisert og flyttet tilbakle til NKVD i januar 1942. Del av det statlige sikkerhetsapparat. Ettersom utviklingen i krigen flyttet kamphandlingene over på tidligere tysk-okkuperte områder, ble det behov for en annen type virksomhet, da Den røde arme ble mer utsatt for partisanvirksomhet og sabotasje. 15. april 1943 ble derfor SMERSJ opprettet med de ovenfornevnte oppgaver. Leder var Viktor Semjonovitsj Abakumov som rapporterte direkte til Lavrentij Berija. Dette viser at virksomheten ble ansett som en del av statens sikkerhet og ikke en del av Den røde armes militære virksomhet. Etter andre verdenskrig. Dette understrekes også av det faktum at virksomheten fortsatte etter at krigen var over, med et større fokus på kontraspionasje. Til tross for senere reorganiseringer, eksisterte enheter fra det opprinnelige SMERSJ utover på 1950-tallet, og var særlig aktive under Koreakrigen og Den kalde krigen. Barmouth. Barmouth (på walisisk formelt Abermaw og i dagligtale Abermo eller Y Bermo) er en by i Gwynedd i Wales. Den ligger ved fjorden som elven Mawddach renner ut i og Cardigan Bay, i et a de mest naturskjønne områder i Wales. William Wordsworth besøtke Barmouth i det 19. århundre, og beskrev byen og den omegn i rosende ordelag. Byen vokste opp omkring skipsindustrien, og har i senere tid blitt et feriested. Mange av de besøkende kommer fra West Midlands i England, ettersom Barmouth er det nærmeste stedet med en god strand for de som bor der. Blant severdigheter finner man Barmouth Viaduct som fører Cambrian Line over Mawddach, middelaldertårnet Ty Gwyn, fengselet Ty Crwn fra det 18. århundre og et livbåtmuseum. Det er fergeforbindelse mellom Barmouth og Penrhyn Point, og så videre forbindelse via den smalsporede jernbanen Fairbourne Railway til Fairbourne. Avis i Skolen. Avis i Skolen er et utdanningsprosjekt som ble etablert i 1970 av "Norske Avisers Landsforening", som i dag heter Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Avis i Skolen var både en undervisningsmetode og et middel i undervisningen til å øke elevenes kunnskaper og interesser for nyhetsstoff. Målet var å øke interessen for og bruken av aviser blant barn og unge i grunnskolen og de videregående skolene. En ønsket også å gjøre unge vant til å lese avis, og det ble oppfordret til å bruke avis som hjelpemiddel i undervisningen. De fleste MBL-medlemmene har en egen Avis i Skolen-kontaktperson som er ansvarlig for tiltak i egen avis. Avis i Skolen har 35 instruktører rundt i landet som arrangerer kurs for opptil 7 500 lærere og foreldre i året. Liste over Frankrikes monarker. Liste over Frankrikes monarker er en liste over Frankrikes konger etter Hugo Capet. Listen omfatter de personer som har vært konge eller keiser av Frankrike. Et rike styrt av èn hersker oppsto i Gallia da det Vestromerriket begynte å falle sammen på 400-tallet. De saliske frankere ble den ledende stammen i området og under dem ble Frankerriket grunnlagt, som senere ble til Frankrike. Merovingerne ble den herskende ætten over alle frankere i begynnelsen av 500-tallet og kom til å herske til midten av 700-tallet, da den siste merovingiske kongen ble avsatt av Pipin den yngre (som var far till Karl den store). Denne grunnla dermed den nye kongeslekten Karolingerne, som i sin tur kom til å herske over Frankerriket og, etter dets deling gjennom traktaten i Verdun i 843, det Vestfrankiske riket frem til slutten av 900-tallet. Disse regentene listes på liste over frankiske konger. I 987 ble Hugo Capet den første Capetingerkongen og fra og med dette tidspunkt begynte riket mer å ansees som "Frankrike" snarere enn det "Vestfrankiske riket", ettersom man startet å gå bort fra planene om å gjenforene det med Burgund og det Østfrankiske riket. Selv om tittelen "Frankernes konge" offisielt fantes frem til begynnelsen av 1200-tallet startet den gradvis å bli mindre benyttet og standardtittelen ble "Konge av Frankrike". Også tittelen "Konge av Frankrike og Navarra" ble brukt fra slutten av 1200-tallet til begynnelsen av 1300-tallet og fra slutten av 1500-tallet til den franske revolusjonens utbrudd i 1789. I den korte perioden før Ludvig XVI ble avsatt benyttet man tittelen "Franskmennenes konge", noe som også gjenoppsto etter julirevolusjonen i 1830. Både Napoléon Bonaparte og Napoleon III var keisere og bar derfor tittelen "Franskmennenes keiser". I og med den fransk revolusjon ble det franske kongedømmet avskaffet og det ble innført republikk, men etter noen år gjorde Napoleon Bonaparte seg til keiser og kongedømmet ble dermed gjenopprettet på begynnelsen av 1800-tallet. I 1848 ble Frankrike republikk igjen, men den ble avskaffet i 1852. Da ble Napoleon III landets keiser. Han ble avsatt i 1870 og landet ble på nytt republikk noe det har forblitt. I tillegg til de franske kongene gjorde også de engelske regentene krav på den franske tronen. I en kort periode hadde kravet en viss riktighet ettersom Karl VI gjennom traktaten i Troyes i 1420 erkjente svigersønnen Henrik V av England som fransk regent og sin tronarving. Henrik V døde før Karl VI og derfor etterfulgte hans sønn Henrik VI av England sin morfar Karl VI som konge av Frankrike. Store deler av Nord-Frankrike var på engelskmennenes hender til 1435, men i 1453 hadde engelskmennene blitt drevet bort fra hele Frankrike bortsett fra Calais og Kanaløyene og skulle komme til å beholde Calais i ytterligere 100 år, til 1558. Huset Capet. Huset Capet er navnet på kongeslekten som styrte kongedømmet Frankrike i årene 987 til 1328. Huset Capet har fått navn etter Hugo Capet, den første kongen fra denne slekten. Huset Valois. Den direkte mannlige linjen av Huset Capet døde ut i 1328 da ingen av de tre sønnene til Filip IV klarte å produsere en mannlig arving som kunne overta tronen. Etter Karl IVs død i 1328 gikk tronen videre til Huset Valois. Medlemmene av slekten var direkte etterkommere av Karl av Valois, som var en yngre sønn av Filip III. Huset Bourbon. Etter at Henrik III ble drept i attentat og døde uten arvinger var Henrik III av Navarra en av de nærmeste til å arve tronen. Han var blant annet etterkommer av Ludvig IX i mannlig linje, tremenning og svoger gjennom første ekteskap med Margrete av Valois av Frans II, Karl IX og Henrik III. Den første franske republikk. Mange nektet å godkjenne at monarkiet ble oppløst og regnet Ludvig XVI som konge fram til hans død i 1793. Og videre hans sønn, Ludvig XVII, fram til hans død i 1795, og Ludvig XVIII frem til restorasjonen i 1814. Det første franske keiserdømme. 1 I eksil i Elba 30. april 1814–1. mars 1815 Huset Bourbon. 1 Eksil i Gent 23. mars – 8. juli 1815. Julimonarkiet. Fra 31. juli til 9. august 1830 var Ludvik-Filip hertug av Orléans under tittelen «general-løytnant av kongedømmet». Den 9. august 1830 etablerte han Juli-monarkiet. Det andre franske keiserdømme. 1 Fange i Preussen fra 2. september 1870 Referanser. Frankrikes monarker Mantophasmatidae. Mantophasmatidae ligner en «blanding av» et pinnedyr (Phasmatodea), gresshoppe (Orthoptera) og en kneler (Mantodea). De lever i isolerte fjellområder i Afrika. De er cirka to centimeter lange, er rovinsekter og sekundært vingeløse. Gruppen har ikke noe norsk navn, og er ikke funnet i Norge. På engelsk kalles de "gladiators", men også "mantophasmids", "mantos" eller "heelwalkers". Historie. Ordenen Mantophasmatodea er nylig beskrevet (2002). Sist det ble «oppdaget» en ny insekt«orden» var i 1914, da jordlus (Zoraptera) ble oppdaget. Ordenen Mantophasmatodea er beskrevet av Klaus-Dieter Klass, han arbeidet da ved Københavns Universitet. Han hadde bare to eksemplarer til rådighet og kunne ikke da konkludere med om det var bare en art eller to arter. Idag er disse beskrevet som to arter: "Mantophasma zephyra" og "M. subsolana". Siden 2002 har man funnet en rekke arter, både nålevende og fossile. De nålevende artene finnes bare i Afrika, men fossiler kjennes spredt over mye av verden. En årsak til at denne forholdsvis artsrike gruppen har forblitt uoppdaget inntil 2002 kan være at disse insektene er helt vingeløse også som voksne, og dermed er blitt tatt for å være nymfer av spøkelsesinsekter eller kanskje knelere. Systematisk inndeling. Systematisk er de plassert i Neoptera («nyvinger»), sammen med: grylloblattider (Notoptera), jordlus (Zoraptera), saksedyr (Dermaptera), spinnfotinger (Embioptera), steinfluer (Plecoptera), kakerlakker og termitter (Blattodea), knelere (Mantodea), gresshopper (Caelifera), vortebitere og sirisser (Ensifera) og spøkelsesinsekter (Phasmatodea). Etter de nyeste klassifikasjonene blir de plassert i ordenen Notoptera sammen med grylloblattidene (Grylloblattodea). Noen ganger blir underfamiliene eller stammene hevet til egne familier. Kilde. Publikasjon med slekt, artsbeskrivelse og bilder., av Klaus-D. Klass, Oliver Zompro, Niels P. Kristensen, og Joachim Adis. "Science" 296 (24 Mai 2002), 1456-1459. Yep Kramer. Yep Gerardus Kramer (født 15. november 1957) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Han er far til skøyteløperen Sven Kramer. Yep Kramer måtte i hele sin karriere finne seg i å komme i skyggen av sine landsmenn Hilbert van der Duim, Frits Schalij og Hein Vergeer. Kramers beste plassering i internasjonale mesterskap var en 2. plass i allround-EM 1983, som ble vunnet av Hilbert van der Duim. Etter avsluttet hurtigløpskarriere deltok Kramer i mange år i den nederlandske marathon-serien. I 1997 deltok han i Elfstedentocht og kom på en god 8. plass. Dette løpet ble vunnet av Henk Angenent. Julemusikk. Amerikansk barnekor med nisseluer opptrer med julesanger i 2006. Rumenske julesangere med stjerne på 1800-tallet. Julemusikk eller julesanger er sanger av varierende innhold og form som har til felles at de særlig blir framført eller spilt i tiden rundt jul. De har ofte et innhold som minner om julen, for eksempel ved å henvise til Jesusbarnet, juleevangeliet, julefeiring eller vinter, men kan også være knyttet til høytiden gjennom tradisjon, uten å ha noe egentlig juleinnhold. Mange julesanger er folkeeie, er kjente og blir sunget av store deler av samfunnet. De kan dermed kalles «ekte» folkemusikk. På samme måte som julemat og julepynt følger julesanger forskjellige tradisjoner innen ulike land og språksamfunn, men mange av dem finnes også på flere språk og er spredd rundt i hele verden. Flere julesanger har røtter tilbake til middelalderen, mens andre er blitt skrevet senere. Særlig på 1800-tallet, da mange av de moderne juletradisjonene ble formet, ble det skrevet mange julesanger, men det kommer fremdeles nye til. Historie. Engelsk mor og barn fremfører julesanger akkompagnert av gitar. Illustrasjon fra 1800-tallet. Den kristne julesangtradisjonen går tilbake til kirkelige julespill og feiringer av juletiden, som man begynte med i middelalderen. Julesangene og -salmene feiret den vidunderlige fødselen av en frelser slik han ble skildret i juleevangeliet. Man finner slike julesanger i hele Europa; noen av dem har trekk som peker i retning av av å være utviklet fra tidligere hedenske sanger. Norske julesanger i den middelalderske tradisjonen som fremdeles blir sunget er blant annet «Et barn er født i Betlehem» og «Jeg synger julekvad». Samtidig med den kristne sangtradisjonen har man også alltid hatt muntre julesanger uten kristelig innhold, for eksempel sangleker som «Reven rasker over isen» eller «Så går vi rundt om en enebærbusk». Etter reformasjonen ble feiring av jul med sang og dans uglesett av puritanske retninger. «Bort, Verdens Jule-Glæde» starter en av julesalmene til Hans Adolph Brorson med. Som en av de store dikterne i pietismen kom han til å stå for en fornyelse av julesangene, med mer inderlige tekster, som «Mitt hjerte alltid vanker» og «Her kommer dine arme små». Samtidig gikk julesangene ut av bruk i høyere samfunnslag, men ble ofte holdt i hevd på landsbygden, sammen med mange eldre juleskikker. På 1800-tallet vokste interessen for julesanger i hele det borgerlige Europa da den opprinnelige tyske skikken med å gå syngende rundt et juletre bredde seg. Man tok opp igjen folkesanger (som den opprinnelig tyske «Deilig er jorden») og skrev en rekke nye julesanger, som «Det kimer nå til julefest» og «Du grønne, glitrende tre». Mange av de nyskrevne sangene var salmer som lik de gamle kristne sangene la vekt på hendelsene omtalt i juleevangeliet, men på 1800-talet begynte man også å lage sanger uten religiøst innhold. Dette nådde Norge utpå 1900-tallet, da blant annet sanger som «På låven sitter nissen» ble til. Fra slutten av 1800-tallet og senere ble julesanger spredd ved hjelp av massemedia, fra trykte noter til spilling i radio og på fjernsyn, og slik kunne nyskrevne sanger spres raskt over store deler av verden, eller artister gjøre en julesang til «sin» gjennom en minneverdig innspilling. Nyere sanger kan for eksempel gjøres kjente gjennom julesingler, julekalenderserier på fjernsyn eller som del av en julefilm. Skikk og bruk. Man synger særlig julesanger når man går rundt juletreet julaften og på juletrefester eller ved kirkebesøk i forbindelse med julen. Julesanger er ofte allsang, men kan også fremføres for tilhørere. Gruppene som synger kan være dannet særskilt for dette formålet, eller de kan væra vanlige kor eller andre musikere som opptrer med juleprogram. Musikere kan også opptre med julekonserter eller spille inn singler eller plater med julesanger. I tillegg blir sangene mye spilt på radio, fjernsyn og på handelssteder som torg og kjøpesenter i hele juletiden. Julesangene kan brukes til å skape julestemning, fremkalle følelser av glede og inderlighet, eller for å få tilhørerne til å gjøre store juleinnkjøp eller å gi penger til gode formål som sangerne samler inn for. Å «synge julen inn» er en gammel skikk hvor en gruppe sangere kunne besøke hjemmene og synge julesanger, ofte i bytte mot mat og drikke eller penger. Man kan regne det som lykkebringende å få besøk av julesangere og gi dem noe. Det finnes mange forskjellige lokale tradisjoner for å gå fra hus til hus og framføre julesanger, som skandinavisk julebukk, barn kledd som nisser (tidligere ungdommer utkledd som bukk), kontinentaleuropeiske «stjernesangere» (tysk "Sternsinger"), der barn kledd som de hellige tre konger går med stjerner på stenger og synger religiøse sanger, eller britisk "wassailing", der en gruppe voksne eller unge jenter pyntet med bånd synger til ære for hus, dyr eller Det er uvanlig å synge julesanger utenom juletiden, og er for mange et tabu som det å bryte i noen tilfelle kan regnes Albertbreen. Albertbreen er en isbre på Svalbard. Den er en liten isbre vest for Liefdefjorden, mellom Siktefjellet, Högeloftet og Fotkollen, nord på Haakon VII Land, på. Albrechtbreen. Albrechtbreen er en isbre på Edgeøya på Svalbard. Den er den nordligste av utløperne fra Edgeøyjøkulen. Hovedbrefronten ligger rundt tre kilometer innenfor Blåbukta, mens en mindre brefront ligger mot Blåbuktdalen i nordvest. Breen har navn etter George Albrecht, leder av Bremens geografiske selskap i Tyskland. Miljödepartementet. Miljödepartementet er et svensk departement som ble opprettet 1. november 2004 som "Miljö- och samhällsbyggnadsdepartementet". Det var statsminister Göran Persson som etablerte departementet og ville med det virkeliggjøre sin visjon om «det gröna folkhemmet». Departementet overtok oppgaver fra Finansdepartementet (bolig- og bygningspolitikk) og Näringsdepartementet (energipolitikk). Departementet har fått kritikk for å være påvirket av tankeganger om sosial ingeniørkunst. Da regjeringen Reinfeldt overtok regjeringsmakten ble det bestemt at navnet skulle endres fra 1. januar 2007. Cairn terrier. Cairn terrier, som også blir kalt bare cairn, er en liten terrierrase med opprinnelse fra Highland i Skottland. Det er en kvikk og våken hund som gir inntrykk av å være en brukshundtype, selv om den i dag i hovedsak er en typisk familiehund. Cairn terrieren er også en populær utstillingshund. Opprinnelse og alder. Cairn terrier regnes som en av de eldste terrierrasene Hunderasen har sin opprinnelse fra de nordvestre delene av Skottland og øygruppen Hebridene vest for fastlandet, spesielt øyene Skye, Mull og Harris. Her har folk holdt små terriere i århundrer. Flere kilder forteller om små terrierlignende hunder som kan minne om moderne terrierraser alt på 1500-tallet. Den opprinnelige skotske høylandstypen ble kalt highland terrier. Skotske høylandsterriere på første halvdel av 1800-tallet (og trolig tidligere), eksisterte som lokale typer med relativt stor variasjon i både utseende og størrelse (selv om de nok var små). Dette var hunder som opprinnelig ble avlet som hetsende hihunder, som ble brukt til jakt på skadedyr som smågangere, rødrev og mårdyr. Fram til 1873 ble alle skotske terriere gruppert sammen, men fra da av ble typene delt i de to gruppene "dandie dinmont terriere" og "skye terriere". Til den siste gruppen hørte skotsk terrier, west highland white terrier og "cairn terrier". Disse har felles progenitor og stammer opprinnelig fra øyene utenfor fastlandet og de vestre delene i det skotske høylandet. På denne tiden ble imidlertid disse hundene fortsatt ansett som varianter av samme rase. Alle tre variantene kunne oppstå i samme kull. I 1881 ble det dannet en egen raseklubb for "stivhårede skotske terriere", og den første rasestandarden ble publisert i 1882. Den gang ble hvite markeringer i hårlaget ansett som en feil, mens helhvite hunder ble verdsatt. Mot slutten av 1800-tallet begynte man så å avle på separate linjer. "The White Scottish Terrier Club" ble dannet i 1899, men først på Crufts i 1907 ble slike hunder stilt som en egen gruppe. Stamboka for west highland white terrier ble åpnet i 1908. Parallelt med overnevnte er det kjent at en kaptein med navnet Martin MacLeod, fra Drynock på øya Skye (Indre Hebridene), avlet korthårede skyeterriere på midten av 1800-tallet. Disse hundene var lokalt kjent som "Drynock-flokken". MacLeod emigrerte imidlertid selv til Canada, og avlsflokken skal ha blitt overtatt av John Macdonald, som fortsatte å avle på den korthårede typen. En annet korthåret avlsflokk ble holdt av familien Mackinnos i Kilbride, og det er med bakgrunn i disse to avlsflokkene at skotske kynologer i dag hevder at den moderne hunderasen Cairn terrier trolig oppsto. Tidlig på 1900-tallet var det flere som også ønsket å få den korthårede varianten registrert som en egen hunderase. Noen av de mest kjente pionerene i dette arbeidet, var Mrs. Alastair Campbell og Mary Hawke. Mange har siden hevdet at det var disse kvinnenes standhaftighet som til slutt første til at The Kennel Club åpnet opp for en egen stamboka og begynte å registrere denne varianten som en egen rase i 1909. Da cairn terrier første gang ble presentert på en utstilling i Inverness i 1909 under navnet "korthåret skyeterrier", ble det imidlertid protestert på navnevalget, og dommeren nektet å dømme den korthårende varianten. Det gikk derfor ytterligere en tid før denne korthårede varianten ble akseptert. Den 29. mai i 1912 godkjente imidlertid The Kennel Club endelig rasen, men da under navnet cairn terrier. Helt fram til 1923 var hvite hunder en del av rasestandarden. De første cairn terrierne som kom til Norge, ble importert fra Danmark i 1929. Året etter ble de første cairn terrierene av norsk oppdrett registrert. Frem til begynnelsen av 1960-tallet var rasen meget sjelden i Norge, og det ble ikke drevet noe systematisk avl. Antall stambokførte cairn terriere var 0–10 individer per år mellom 1929 og 1959. Da "Ingrid Bakkane" fra Kolbotn importerte tispa "Redletter Maud" i 1959, ble det for første gang etablert et oppdrett av virkelig omfang i Norge. Antallet stambokførte cairn økte hvert år, til 75 registreringer i 1973. Utover på 1970-tallet sank registreringstallene kraftig, og var på et lavmål med bare 16 registreringer i 1982. Deretter steg registreringstallene gradvis igjen, og i første halvdel av 1990-tallet lå antall stambokføringer på 1973-nivå. Fra 1995 har økningen i antall nyregistreringer vært eksplosjonsartet, og i 2007 var det i underkant av 400 nyregistreringer i NKK sitt stambokregister. Antall cairn terriere som avles og omsettes utenfor stambokregistret til NKK, er ikke kjent. Utseende, anatomi og fysikk. Oppstilt cairn terrier i utstillingstrim. Anatomien til en cairn terrier kan beskrives i ett enkelt ord: «middels». Den skal være helt fri for anatomiske overdrivelser av noe slag. I motsetning til de fleste andre små terriere som har forholdsvis korte ben, skal cairn terrieren ha middels lange ben. Den skal heller ikke ha samme grove benbygning som en skotsk terrier, eller et stort hode slik som en dandie dinmont terrier. Denne «middels» oppbygingen gjør at en cairn terrier får de frie bevegelsene som er nødvendig for å ta seg effektivt frem i ulendt terreng. Cairn terrieren skal stå godt forover på frampotene, ha en sterk bakpart og et dypt bryst. Hunden skal gi inntrykk av å være en brukshundtype, og den skal ha meget frie bevegelser. Cairn terrieren skal være ca. 28–31 cm i skulderhøyde, men høyden skal være i proporsjon med vekten som skal ligge på ca. 6–7,5 kg. Standarden til American Kennel Club krever en langt lavere hund, med en skulderhøyde på 24–25 cm. Hodet er lite, men passer godt i størrelse til resten av kroppen. Ørene er stående små og spisse, og skal ikke stå for tett. Hunden har et forholdsvis kraftig snuteparti, med sort nesebrusk og tydelig stopp. Kjeve og tenner er kraftige, og med saksebitt. Øynene er plassert middels langt fra hverandre, og har en hasselnøttbrun farge. Ryggen er middelslang og rett, og brystet godt hvelvet med dype ribben. Skuldrene er skråstilt, og lårene er meget muskuløse. Hunden er velvinklet, men det skal ikke være overdrevent. Hasene er lavt ansatt, og tredeputene er tykke og kraftige. Halen er kort og harmonisk til resten av kroppen. Den bæres i en glad positur, men skal ikke bøyes over ryggen. Pelsen er dobbel, og svært værbestanding. Dekkpelsen er stri og rikelig, og underullen er tett, kort og bløt. Fargen er gjerne kremfarget, hvetefarget, rød, grå eller nærmest sort. "Brindle" i alle fargene er tillatt, men hunden kan ikke være helt sort, helt hvit eller "black-and-tan". Ører og snuteparti er normalt mørkere i fargene enn resten av pelsen. Bruksområde. En cairn terrier i agility-ringen. Cairn terrier ble opprinnelig avlet for sine egenskaper som hetsende hihund i ulendt steinet terreng, der den tykke pelsen beskyttet den godt mot rift og skader. Rasen har derfor ypperlige forutsetninger for å jage byttedyr i jordganger under bakkenivået. Cairn terrier og lignende terriere har tradisjonelt blitt brukt til å jakte skadedyr, og da spesielt rotter, mus og mårdyr. Typen var også populær til jakt på rødrev, røyskatt, oter og smågnagere. Etter at mink ble innført til Europa har rasen suksessfult også jaktet på denne arten. Rasen har dessuten egenskaper som vakthund. I tillegg til brukshundegenskapene er cairn terrier også godt egnet som familiehund. Rasen er dessuten stadig oftere å se på hundeutstillinger rundt om i verden. Dens energiske og pågående natur gjør den også godt egnet til flere former for hundesport, for eksempel agility. Lynne og væremåte. Cairn terrier er en energisk hund med sterk egenvilje. Den er pågående, modig, tøff, årvåken og aktiv. Den har sjarmerende karakter og liker å være med på alt som skjer. Den skyr verken kulde eller regn, men tåler ikke høy varme særlig godt. Størrelsen er også svært hending, og den tilpasser seg like lett et liv i byen som på landet, bare den får nok med mosjon og psykiske utfordringer. Den vil naturlig varsle når det kommer fremmede, men er ellers regnet som rolig, avbalansert og lydløs i sin adferd. Rasen passer for de fleste, selv om den nok passer aller best for folk med litt erfaring med hunder som har «egne meninger». Mosjon og stell. Pelsen til en cairn terrier røyter minimalt, gir meget god beskyttelse mot vær og vind, og tiltrekker seg minimalt med smuss og skitt. Men for at pelsen skal ha alle disse gode egenskapene, kreves det en del stell. Om pelsen klippes, vil den bli myk og fargeløs. Den eneste måten å opprettholde en god pels på, er å nappe ut den overpelsen som har blitt for lang. Den korte underpelsen trenger normalt ikke noe spesielt stell. En cairn terrier er en forholdsvis aktiv hund, som har godt av å bli jevnlig mosjonert. På tross av sin lille størrelse, kan en veltrent cairn klare ganske tøffe fysiske påkjenninger. Finansdepartementet (Sverige). Finansdepartementet er et svensk departement som er regjeringens organ i økonomisk-politiske spørsmål. Departementet sysselsetter rundt 470 ansatte innen områdene økonomisk politikk, statsbudsjett, skatter, sosiale avgifter, hasard, økonomisk samarbeid i EU, EMU, finansmarked, statlig forvaltningspolitikk, kommuner, landsting og länsstyrelser. Underlagt Finansdepartementet er 60 etater, to statlige selskaper og 15 nemnder. Departementet ledes av en finansminister, med en kommune-, forvaltnings- og finansmarkedsminister som stedfortreder. Den politiske ledelsen består i tillegg av rundt 20 personer. Departementets embetsverk er organisert i ni avdelinger som hver ledes av en avdelingssjef, og som igjen er inndelt i mindre enheter som hver ledes av en departementsråd. Liste over tyske keisere. Tysk keiser var den offisielle tittel for statsoverhodet i det tyske keiserrike. Den tyske keiseren var samtidig i realunion konge av Preussen. Tittelen var en nyskapning, da herskerne i det hellige romerske rike av den tyske nasjon, som var blitt oppløst i 1806, ble betegnet som konge av romerne (før evt. keiserkroning) eller romersk keiser, ikke som "tysk keiser". Etter at de sydtyske statene i 1871 hadde sluttet seg til det nordtyske forbund ble navnet endret til det tyske rike. Samtidig ble funksjonsbetegnelsen "Bundespräsidium" (altså formannskapet i forbundet) knyttet til tittelen "tysk keiser". Innehaver av dette forbundspresidiet – og dermed fra 1871 tysk keiser – var etter forfatningen den prøyssiske kongen, som den mektigste av forbundsfyrstene. Se også. Tyske keisere Eilert Sundt (d.y.). Eilert Sundt, tidl. Eilert Sundt-Ohlsen (født 31. oktober 1964) er en norsk filosof. Han disputerte med doktoravhandlingen ved King's College, London i 2000. Avhandlingen tar for seg et sentralt spørsmål i Immanuel Kants "Kritikk av den rene fornuft" – hvordan «rene» begreper som "årsak" og "nødvendighet" kan anvendes på erfaringsområdet – og gir en fortolkning og rekonstruksjon av Kants resonnement i lys av filosofihistorien siden Kant generelt, og nyere forskning spesielt. Sundt har siden 2003 vært generalsekretær i Norsk Kartozoologisk Forening. Muddy Waters. McKinley Morganfield (født 4. april 1915, død 30. april 1983), bedre kjent som Muddy Waters, var en amerikansk bluesmusiker som har øvd stor innflytelse på musikken i det 20. århundre. Han har dessuten spilt en sentral rolle i utviklingen av Chicago-blues, og regnes som en av de beste bluesgitaristene noensinne. Han ble født i Issaquena County i Mississippi. Kallenavnet sitt fikk allerede i barndommen fordi han stadig lekte i søla (mud). I ungdommen lærte han seg først å spille munnspill, siden gitar, og fra 17-årsalderen underholdt han på fester med sanger av Son House og Robert Johnson, to svært populære musikere på den tiden. I 1941 spilte han med showet til Silas Green. De neste årene drev han en «juke joint», der han omsatte hjemmebrent og opptrådte. I 1941 kom Alan Lomax til området for å gjøre opptak av country blues fra området til Kongressbiblioteket. Waters fikk spille inn noen sanger, og enda flere sommeren 1942. Det kan ha vært dette som inspirerte Waters til i 1943 å reise nordover til Chicago for å bli profesjonell musiker. Der ble han hjulpet inn i miljøet av den velkjente Big Bill Bronzy, som lot ham åpne showene sine. I 1945 fikk Waters sin første elektriske gitar. De neste tre årene var Waters med i bandet på innspillinger med Sunnyland Slim og spilte inn endel sanger selv, uten at de ble utgitt, før han ble populær med sangene «I Can't Be Satisfied» og «I Feel Like Going Home» i 1948, og like etter, med sitt signaturnummer «Rollin' Stone». I 1952 gjorde Waters innspillinger med det som må ha vært et av tidenes beste bluesband: Little Walter Jacobs på munnspill, Jimmy Rogers på gitar, Elga «Elgin Evans» Edmonds på trommer, Otis Spann på piano, Big Crawford på bass; selv sang han og spilte gitar. De spilte inn en rekke klassiske bluesnumre gjennom de tidlige 1950-årene: «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You» og «I'm Ready». Waters ble den dominerende skikkelsen i Chaicagos bluesverden; om noen konkurrerte var det Howlin' Wolf med et band som blant andre hadde den etterhvert legendarisk gitaristen Hubert Sumlin. Karrieren hans nådde et høydepunkt rundt 1954. I 1958 reiste Waters til England, der han sjokkerte publikum med de tunge rytmene og høylytte gitarene. En viktig grunn til at han igjen forlot USA til fordel for England i 1972 var at han opplevde at han manglet støtte fra plateselskapet.På 1970-tallet spilte han b.l.a med storheter som Johnny Winter og The Band (The Last Waltz). Munnspill-legender som James Cotton, Cary Bell og Jerry Portnoy ble også kjent ved å spille med Muddy Waters. Waters sovnet inn i 1983, med kreft. Hans innflytelse på blues, rhythm and blues, rock and roll, folk, jazz og country er enorm. I 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame, i 1987 i Rockens æresgalleri, og i 1992 ble han hedret med en "Grammy Lifetime Achievement Award". Liste over județer i Romania. Județer (som kan oversettes til norsk som fylker) er geografisk-administrative enheter i Romania. Rik Mayall. Rik Mayall (født 7. mars 1958 i Harlow, Essex, England) er en engelsk komiker og skuespiller. Han er kjent for sitt samarbeid med komikeren Adrian Edmondson, og var en av pionerene innen den alternative komedien tidlig på 1980-tallet. Da han var tre år gammel, flyttet Mayall sammen med foreldrene sine til Redditch i Worchestershire, der han tilbragte resten av barndommen sin. Begge foreldrene hans underviste i drama, og Mayall var ofte med i foreldrenes skuespill. Han studerte selv drama ved Universitetet i Manchester, og ble kjent gjennom at han opptrådte i The Comedy Store sammen med Edmondson fra 1980. De opptrådte som «The Dangerous Brothers» (eng: «"De farlige brødrene"»), et par naive og lovløse våghalser, de utførte komiske stunts på scenen og satte ofte fyr på hverandre. Mayall opptrådte for første gang på TV med figuren «Kevin Turvey» i serien "A Kick Up the Eighties". Han fikk publikums oppmerksomhet med rollen som sosiologistudenten og Cliff Richard tilhengeren Rick i "The Young Ones" i 1982. Serien ble skrevet av Mayall sammen med kompisen Ben Elton og Lise Mayer. Tilleggsmateriell ble skaffet til veie av komiker og skuespiller Alexei Sayle. Mayall opptrådte også i "Filthy, Rich and Catflap" sammen med Edmondson og Nigel Planer, og "Bottom", igjen med Adrian Edmondson. Hans første bemerkelsesverdige arbeid alene var som Alan Beresford B'Stard i situasjonskomedien "The New Statesman for Yorkshire Television. I 1986 oppnådde Mayall en førsteplass på de engelske singellistene da han og hans medspillere fra "The Young Ones" slo seg sammen med Cliff Richard og spilte inn en ny (og noe utradisjonell) versjon av "Living Doll" for åpningen til "Comic Relief"-kampanjen. Mayall spilte Rick en siste gang i det etterfølgende sceneshowet, og han har støttet "Comic Relief"-saken helt siden den gangen. Mayall har også opptrådt i filmer, spesielt kan kanskje nevnes "Drop Dead Fred", og seks individuelle komediedrama under samlingstittelen "Rik Mayall Presents" i 1993. Han opptrådte også i sesong 1 av "Sorte Orm" som «Mad Gerald», i sesong 2 og 4 som «Lord Flashheart», og i spesialepisoden til millenniumet "Blackadder: Back & Forth" som «Robin Hood». Mayall ble også tildelt rollen som «Gnav» i "Harry Potter og De vises stein", og selv om scenene ble spilt inn, ble de klippet bort fra den endelige versjonen av filmen. Sørøya (Finnmark). Sørøya (nordsamisk: "Sállan") (ofte kalt den grønne øy i nord) er ei stor øy i Vest-Finnmark. Den er Norges fjerde største øy etter areal og Norges største øy uten fastlandsforbindelse (Svalbard ikke medregnet). Den vestlige delen av Sørøya utgjør så godt som hele Hasvik kommune og alle kommunens 995 innbyggere bor her. Den østlige delen tilhører Hammerfest kommune og har 97 innbyggere (2012). Hasvik kommune markedsfører seg som «storfiskens rike». Dønnesfjorden ligger på ytter-/nordsiden av øya; det drives med fiskeoppdrett der, men plassen er fraflyttet. Her ligger også Dønnesfjord kirke, som ble flyttet etter krigen fra fiskeværet Galten, som ikke ble bygd opp igjen etter krigen. I Hammerfest kommunes del av Sørøya ligger plassene Sandøybotn, Langstrand, Hellefjord, Lundhamn og Akkarfjord, hvor det fremdeles bor folk. Det er mange plasser på øya som har blitt fraflyttet. Noen av disse er Skarvfjord, Slettnes, Breivik og Børfjord. I Børfjord ble kortfilmen "Året gjennom Børfjord" filmet i 1991. Yrkesfiskere benytter andre fiskeredskaper enn stangfiske. De oppgir at de får fisk som er vesentlig større enn de som er notert på stangfiske. For yrkesfiskere gjøres ingen offisielle registreringer av enkeltspecier av fisk, kun av hele fiskefangster i henhold til reglene til Norges Råfisklag. John Flaxman. a> av den britiske billedhuggeren og tegneren John Flaxman (1755–1826) John Flaxman (født 6. juli 1755, død 7. desember 1826) var en engelsk billedhugger og tegner. Han var den toneangivende i den britiske nyklassisimen. Blant hans viktigste verk kan nevnes relieffer og medaljonger som som ble tegnet for den berømte poselensprodusenten Wedgewoods. Han er i dag kanskje mest kjent for sine illustrasjoner til Odysseen Flaxman, John Flaxman, John Flaxman, John Flaxman, John M6 Linebacker. M6 Linebacker er et amerikansk selvdrevet luftvernssystem for kort hold, bygget på stormpanservognen M2AODS Bradley. Vognen er bevæpnet med 4 Stinger-missiler i en launcher på tårnet, samt den vanlige 25 mm maskinkanonen og 7,62 mm mitraljøsen som M2 Bradley har. Historie. I mars 1995 fikk Boeing en kontrakt av US Army Missile Command for å integrere Stinger på M2 Bradley. Ni vogner ble levert før november 1997, inkludert en prototyp og åtte produksjonsmodeller. Disse ble evaluert av 1-44 Air Defense Artillery ved Fort Hood, Texas, og deltok i en større øvelse. Den amerikanske hæren bestilte så 99 enheter, alle bygget av Boeing. Linebacker overtok for et tidligere luftvernsystem basert på Bradley, kalt Bradley Stinger Fighting Vehicle (BSFV). Ulempene med det tidligere systemet var at Stinger-mannskapene måtte ut av vogna for å bruke våpenet. Linebacker er også bedre integrert i det amerikanske kommando- og kontrollsystemet, og får oppdaterte ildledningsdata i høyere tempo enn BSFV. Fra sommeren 1998 ble Linebacker gradvis innført i aktive tunge amerikanske divisjoner. Fra 2003 har Linebacker blitt oppgradert til M2A3 Bradley-standard, blant annet med full digital integrasjon. Målene for oppgraderingen var å skape et system med høyere ytelse enn forrige Linebacker. Dette ble kvantifisert som en 140% øking av ildkraft, 30% lavere tap av eget personell, en vesentlig øking av evnen til å bekjempe mål og beskytte manøverstyrkene mot trusler fra helikoptre, droner, kryssermissiler og fly. I februar 2005 fikk United Defence (nå BAE Systems Land & Armaments) en kontrakt for å fjerne Stinger-systemene fra 69 av vognene og konvertere dem tilbake til M2A2 ODS Bradley stormpanservogner innen juni 2006. Teknisk. M6 Linebacker fyrer av et missil Stinger-launcheren er montert på siden av tårnet. Fire missiler bæres i launcheren, med seks ekstra i mannskapsrommet. For å hjelpe med avstandsbedømming er en laser avstandsmåler med rundt 10 km rekkevidde montert. Oppgraderte vogner har også et annen generasjons termisk sikte. De andre tekniske dataene for M6 Linebacker er de samme som M2 Bradley-variantene de er basert på. Pyrrhosseier. Pyrrhosseier er et uttrykk for dyrekjøpt seier. En seier som innebærer store egne tap, på grensen til selvutslettelse. Uttrykket stammer fra Pyrrhos av Epirus som, etter en seier i slaget mot romerne ved Asculum i år 279 f. Kr., der mesteparten av hæren og offiserene gikk tapt, skal ha ytret: "«En slik seier til, og jeg er fortapt»". Mai Bente Bonnevie. Mai Bente Bonnevie (født 15. mai 1936) er en norsk billedkunstner, datter av Christian Fredrik Bonnevie og søster til Jannik Bonnevie. Hun ble utdannet ved John Cass Art School i London, oppnådde en cand.mag fra Universitetet i Oslo, studerte ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1957–1958) og Statens Kunstakademi (1980–1984). Selv har hun undervist i kunsthistorie ved Oslo Tegne- og Maleskole (1986–1999) og utgitt (m.fl.) boken "Et annet språk. Analyser av norsk kvinnelitteratur, "Pax forlag (1977). Bonnevie har utført flere utsmykninger i norske rederi og skoler, vært innkjøpt til flere galleri og hatt flere separatutstillinger. Den finske fortsettelseskrigen. Områder avstått av Finland til Sovjetunionen etter krigens slutt. Den finske fortsettelseskrigen ble utkjempet mellom Finland og Sovjetunionen under annen verdenskrig. Krigen var en fortsettelse av Vinterkrigen. Den finske fortsettelseskrigen begynte med sovjetiske bombeangrep mot Finland 25. juni 1941. Finnene kunne imidlertid gå til motangrep, og gjenerobret det karelske neset og Øst-Karelen. Krigen varte til våpenstillstanden 4. september 1944 (på finsk side) og 5. september (på sovjetisk side). Storbritannia erklærte krig mot Finland 6. desember 1941, men deltok ikke aktivt i krigen mot finnene. Krigen fikk i Finland navnet «fortsettelseskrigen», i betydningen fortsettelse av Vinterkrigen. Finland fikk militær støtte fra Tyskland under fortsettelseskrigen, og det tyske bidraget var avgjørende for å forsvare Finland mot de sovjetiske angrepene. Våpenstillstanden påla blant annet Finland å drive de tyske styrkene ut av landet. Hvis dette mislyktes, skulle sovjetiske styrker gjøre det, noe som ville bety sovjetisk okkupasjon av Finland. Finnene klarte imidlertid å presse ut de tyske styrkene, som trakk seg tilbake gjennom Lappland og inn i Finnmark i den såkalte Operation Nordlicht. Krigen ble formelt avsluttet ved fredsavtalen i Paris i 1947. Det finske engasjementet på tysk side under Fortsettelseskrigen førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland invaderte Sovjetunionen som en del av Operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen la opp til å ikke bare ta tilbake de områdene landet hadde tapt under Vinterkrigen, men i tillegg kunne være et svar på kravene om et Stor-Finland som inkluderte Øst-Karelen hvor befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941. I fortsettelseskrigen mistet Finland 60 000 mann og 50 000 ble invalidisert. De karelere som hadde begitt seg hjem etter den finske gjenerobringen måtte igjen flykte hals over hode. Som følge av de store territorielle tapene (omtrent 10 prosent av landets totale areal) måtte 10 prosent av landets befolkning flykte. I 1944 var en halv million finner blitt hjemløse. Men Finland unngikk altså å bli okkupert av Stalin. Til gjengjeld måtte landet holde seg alliansefritt under den kalde krigen. Spørsmålet om Karelen har fortsatt å spille en viktig rolle for finsk nasjonalisme i etterkrigstiden. Piranhas (Alagoas). Piranhas er en by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger på nordsiden av elva São Francisco, på grensen til nabodelstaten Sergipe. Piranhas ble grunnlagt i 1891 og var opprinnelig oppkalt etter Brasils 2. president, Floriano Peixoto. Det hevdes at byen fikk navnet "Porto de Piranhas" da en lokal fisker fanget piranha-fisk i nærheten. På 1930-tallet ble byen angrepet flere ganger av lovløse cangaceiroer som ble ledet av den beryktede Lampião, som gjemte seg for politiet i områdene rundt byen. Predrag Bjelac. Predrag Bjelac (født 30. juni 1962 i Beograd) er en serbisk skuespiller. Han har rollen som «Igor Karkaroff» i filmen "Harry Potter og Ildbegeret". Han gikk ut av «the Faculty of Dramatic Arts» (FDU) i Beograd i 1986. Han er i tillegg til å være skuespiller en entreprenør. Suppleant. Suppleant er en betegnelse på en person som fungerer som stedfortreder, vararepresentant eller varamedlem for en som er valgt til et bestemt verv ved forfall eller fravær. Johan Hjort (1869–1948). Johan Hjort (født 18. februar 1869 i Kristiania, død 7. oktober 1948 i Oslo) var en norsk marinbiolog, fiskeridirektør og professor. Etter ønsker fra faren startet han medisinutdannelse, men tok senere Fridtjof Nansens råd om å følge sin interesse, og tok en dr.grad i zoologi ved Universitetet i München i 1892. Tilbake i Kristiania ble han konservator ved Det Kongelige Frederiks Universitet 1893 og var dets leder da Kristine Bonnevie overtok i 1900 og for Drøbak forskningsstasjon 1897-1900. Han presset frem byggingen av «Michael Sars» i 1900 som han også ledet på flere tokt, blant andre Michael Sars-ekspedisjonen i Nord-Atlanteren sommeren 1910. Han ledet fiskeristyret fra 1900 til 1906, da han ble fiskeridirektør og studerte prosesser og metoder som ble viktige for havbruk, et langvarig arbeide som kulminerte i rapporten «Fluctuations in the Great Fisheries of Northern Europe», publisert i "Rapports et Procès-Verbaux des Réunions du Conseil International pour l'Exploration de la Mer" (1914). Hans forskningsmiljø var også opptatt av samspillet mellom fiskerinæring og hvalfangst. Hjort sa opp stillingen som fiskeridirektør da han i 1916 ble uenig med regjeringen om fiskeripolitikken. Han var professor i marinbiologi ved Universitetet i Oslo (1921–1939). Ellers var Johan sønn til medisinprofessoren Johan Storm Aubert Hjort. Selv var han far til Johan Bernhard Hjort og farfar til Johan Hjort (1922) og Haldis Hjort. Akademisk kunst. Alexandre Cabanel, "Venus' Fødsel" (1863). Akademisk kunst betegner en stil innenfor maleri og skulptur på 1700 og 1800-tallet slik den ble praktisert ved ulike europeiske akademier og universiteter. Akademisk kunst er særlig den kunsten og de kunstnerne som ble påvirket av standardene ved det franske Académie des Beaux-Arts, slik de ble utviklet under den nyklassisistiske og romantiske perioden. Kunstnere som William-Adolphe Bouguereau, Thomas Couture og Alexandre Cabanel søkte å kombinere disse to stilartene, og skapte en blandingsstil som har blitt karakterisert som «akademisme» eller «eklektisme», og blir satt i sammenheng med historismen. Karakteristisk for den akademiske kunsten er en utpreget perfeksjonistisk stil, fremstillingen av historiske eller mytologiske motiver og kunstverkets «moralske tone», dvs. at kunstneren formidler et moralsk budskap. «Akademisk kunst» i videre forstand kan også bety den til enhver tid rådende stil eller holdning innenfor akademier eller universiteter. I en slik sammenheng vil enhver nyskapende retning som vinner aksept i akademiske og institusjonelle miljøer bli ansett som «akademisk». Slik vil det som engang ble ansett som et opprør mot akademisk kunst, i sin tur også få status som akademisk kunst. Miraildes Maciel Mota. Miraildes Maciel Mota, artistnavn "Formiga" (født 3. mars 1978 i Salvador, Bahia) er en brasiliansk fotballspiller. Hun spiller for tiden for FC Gold Pride. I sesongene 2004 og 2005 spilte hun for Malmø FF i Sverige. Formiga spilte for det Brasilianske kvinnelandslaget i fotball under fotball-VM i 2003. Mohawkene. a> med de respektive hjemområder til de fem opprinnelige stammer i irokeserføderasjonen, ca 1650 Mohawkene (Kanienkeh eller Kanienkehaka som betyr «flintfolket») er et innfødt folkeslag i Nord-Amerika som lever rundt Ontariosjøen og St. Lawrence-elva i det som nå er Canada og USA. Deres tradisjonelle hjemland strekker seg fra rest sør for Mohawk-elva, øst til Green Mountains ved Vermont, vest til grensa til oneida-nasjonen og nord til St. Lawrence-elva. De tilhører irokeserføderasjonen, eller "haudenosaunee". Etter dannelsen av irokeserføderasjonen, ble mohawkene kjent som «vokterne av den østlige dør» og voktet medlemmene mot invasjoner fra den retningen. Det tradisjonelle språket til mohawkene er mohawk-språket. Mohawkene er en irokesisk stamme med tradisjonelt hjemsted i det nordøstlige USA, fortrinnsvis i delstaten New York. Mohawkene var blant de fem (senere seks) irokesiske indianerstammer som sammen utgjorde irokeserføderasjonen som ble dannet i 1642. Mohawkene var de østligste i føderasjonen. Deres stammemarker var for det meste i New York, men strakk seg til dels inn i Canada og i den amerikanske delstaten Vermont. Fra 1710 og frem til avslutningen av den amerikanske uavhengighetskrig var de allierte med England – først mot franskmennene, senere mot amerikanerne. I 1783 flyktet de fra staten New York og inn i Canada. Mohawkene teller i dag (2008) om lag 35 000 personer. Mange bor på de amerikanske indianerreservatene "St. Regis Mohawk" (på grensen mellom New York og Canada) og de kanadiske reservatene "Akwesasne", "Kahnawake", "Kanesatake", "Tyendinega" og "Six Nations". I 1969/70 og 1990 kom det under Oka-krisen til væpnede sammenstøt mellom mohawker og kanadiske styresmakter. Nansenfondet. Nansenfondet ble etablert i 1897 Nansenfondet er et norsk fond. Det ble etablert i 1897, under ledelse av Waldemar Christopher Brøgger og forskervenner som ønsket å forsterke nasjonens evne til å bidra til vitenskapen. Fondet var initielt fylt med diverse frivillige gaver og premieobligasjonslån fra Stortinget på en halv million kroner (1898). Inntil etableringen av Norges Forskningsråd etter Andre verdenskrig, var Nansenfondet den viktigste pengepremiering innenfor norsk vitenskap. Hovedprisen er "Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning", med to underklasser: Historisk-filosofisk (siden 1903) og matematisk-naturvitenskapelig (siden 1907). I 1961 fikk vi "Fridjof Nansens belønning for yngre forskere"; etter initiativ fra Norsk Varekrigsforsikringsfond, og i 1974 overtatt av Nansenfondet. Nansenfondet er tilknyttet Det Norske Videnskaps-Akademi som også gir en årlig Nansen minneforelesning. Sofie Helene Wigert. Sofie Helene Wigert (født Sofie Helene Olsen i 1913, død 1989) var skipsreder og i en årrekke redaktør for riksmålsavisen Frisprog. Hun var datter av skipsreder Rudolf Olsen og kusine av skipsreder Fred. Olsen. Hun var gift med skuespilleren Knut Wigert. Ettersom kvinner ble holdt utenfor ledelsen i familierederiet, grunnla hun sitt eget rederi, "Olsen Daughter". Sofie Helene Wigert var blant pionerene i miljøvernsaken. I tillegg var hun opptatt av kulturminnebevaring, og sørget for at Militærhospitalet i Oslo ble bevart for eftertiden ved at hun for egne midler kjøpte bygningen efter rivning og lagret den. Hospitalet ble senere gjenreist på Grev Wedels plass, og huser idag blant annet Kulturrådet. Fra 1951 var hun blant lederne for Foreldreaksjonen mot samnorsk, som innbrakte ca 448.000 underskrifter. Foreldreaksjonen ble forløper for en ny type aksjonsdemokrati. Sofie Wigert fortalte at en dag kom pastor Lohne opp på kontoret og sa at hadde han hatt så mange navn og adresser i et arkiv, ville han startet en avis. «Og der og da lovet jeg pastoren at avis skulle det bli. Jeg ante ikke rekkevidden av hva jeg innlot meg på.» Sofie Helene Wigert opprettet i 1953 riksmålsavisen "Frisprog" og redigerte denne til 1981. Hun var levende opptatt av dyrenes vel, og fortalte selv: «Hadde det ikke vært for at jeg traff Knut Wigert, var det dyrebeskyttelsen jeg hadde gått inn for. Men så fikk jeg jo også kontor i en stall.» Riksmålsforbundet holdt nemlig til i det som tidligere var stallen til Francis Bulls far, Edvard Bull som var huslege både for Ibsen og Bjørnson. «Mens Øistein Parmann (på permisjon fra "Morgenbladet)" utformet "Frisprog"s første sider, spadde jeg hestemøkk ut av dette rommet, innredet det som kontor og fikk innsatt glass i stalldøren. Senere anbragte jeg Parmann på høyloftet over oss, efter å ha kastet ut høyet og lagt inn overlys. Samtidig pågikk Foreldreaksjonen.» «Jeg så i mishandlingen av sproget den samme respektløshet som gjør seg gjeldende ved mishandling av dyr.(...)Plikten tii å respektere individets frie liv og rett var det jeg ville kjempe for. Det var min mening å gjøre det gjennom dyrebeskyttelsens arbeid. I stedet har jeg gjort det som riksmålskvinne!» Hun mottok St. Hallvardsmedaljen i 1986 og ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. En stund var hun etter 1948 sammen med bl.a. Albert Nordengen, Lille Graah, Ragnar Andersen m.m. med i styret i Norsk-Tsjekkoslovakisk Hjelpeforening. Studiehjem for unge piker. Studenthjem for unge piker er en stiftelse i Oslo med adresse Geitmyrsveien 11-13. Studenthjemmet ble etablert som pensjonat 20. august 1916 av landets første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie. Opprinnelig holdt pensjonatet til i de to øverste etasjene i huset, som forøvrig er bygget rundt 1887. Norges første kvinnelige arkitekt, Lilla Hansen, innredet bygningen som var en av de aller første bygningene på St. Hanshaugen. Bygningen er oppført som bevaringsverdig på Byantikvarens gule liste på grunn av stor kulturhistorisk verdi. Under ledelse av Ellen Bonnevie Seip ble også etasje en og to innlemmet i det som i dag er et losji med 67 hybler for kvinnelige universitets- og høgskolestudenter over 18 år, ikke tilknyttet noe spesielt lærested. Helleristningene i Herand. Helleristningene i Herand består av rundt 150 jordbruksristninger på Bakko ved tettstedet Herand i Jondal kommune, Hordaland Helleristningsfeltet er antatt å være rundt 3 000 år gammelt og fra yngre bronsealder (1100 – 500 år fkr). Motivene spenner over skip, mennesker, offergroper, ringer, og fruktbarhetssymbol. Feltet er spesielt på grunn av de mange erotiske motivene. Feltet ligger like ved Riksvei 550 til Utne, 500 meter øst for kaia i Herand på det som er kalt Kalhagen. På en bergknaus som kalles Mariskarvet er det 85 figurer som fremstiller blant annet båter, mennesker, fotspor, vann, ringer og groper. Tolking av symbolikken til motivene går på livssyklus, religion, grøderikdom, sol og ritualer. Flere undersøkelser har vært gjort på stedet og i perioden fra 1972 til i dag er det utført konserveringsarbeid, og flere nye ristninger er funnet. Ristningene er hogd inn i bergflaten ved hjelp av metallredskap eller hard stein. Opprinnelig har de ikke vært malt, men i dag er er dette gjort av fagfolk for å gjøre motivene tydeligere for besøkende. Den første som rapporterte om helleristningene var lokalhistoriker og sogneprest i Ullensvang O. Olafsen i 1903. Poet. En poet er en person som skriver poesi. I dagligtale brukes like gjerne ordet dikter og i nedsettende sammenheng: "rimsmed". Lilla Hansen. Urealisert utkast av Lilla Hansen til situasjonsplan for Trosterudveien 10, 1912. Lilla Georgine Hansen (født 1. april 1872 Oslo, død 11. juni 1962 Oslo) var Norges første kvinnelige arkitekt med egen praksis i Oslo fra 1912. Hun hadde utdannelse fra Den Kongelige Tegneskole i Kristiania 1894 og praksis hos arkitektene Victor Horta i Brussel, hos Halfdan Berle i Kristiania, og hos Martin Nyrop i København. Hennes første kjente verk var «Maristuen», en hytte i Nordmarka ved Frønsvollen, oppført i 1902 for tobakksfabrikant Nicolai Andresen – et laftet tømmerhsue med sval og torvtak. Hennes neste verk var sommerhuset for Theodor Frølich på Nesøya i Asker fra 1903. Begge disse tidlige arbeidene fritidshusene tegnet hun før hun etablerte eget kontor. I Asker tegnet hun i 1910 hovedbygningen på Hval gård for Wilhelm Roede. I 1912 sto hennes villa i Aker for Lil og Nils Roede i Trosterudveien 10 ferdig, et hovedverk i norsk nasjonalromantikk. Omtrent samtidige er villaene i Nobels gate 10 og Fritzners gate 4 i Oslo. Gjennombruddet kom med førstepremien i arkitektkonkurransen 1912 om leiegårdskomplekset "Heftyeterrassen" i Oslo i nybarokk stil. Gyldenløves gate 19 fra 1929 er en monumental nyklassisistisk leiegård på Arno Bergs plass. Hun har også vært ansvarlig for innredningen av Studiehjem for unge piker («Dydens hvile») i en eldre leiegård på Geitmyrsveien 11, og for den i 2004 omstridte villaen i Hoffsjef Løvenskiolds vei 4, som Karina Hyggen Amland forhindret riving av. Takket være Støtteforeningen for bevaring av Hoffsjef Løvenskiolds vei 4 fikk villaen innpass på Riksantikvarens liste over bevaringsverdige gårder, den såkalte utoverbuen. Piggdekk. Piggdekk er dekk til kjøretøy som har pigger av metall i slitebanen. De er beregnet på kjøreforhold med is- og snødekte veier. Piggdekk er vanligst i de nordiske landene (unntatt Danmark), men dekktypen brukes også andre steder i verden. I mange land er piggdekk også forbudt. De siste årene har piggdekkenes negative miljøkonsekvenser fått mye oppmerksomhet, spesielt i Norge. I et forsøk på å redusere mengden svevestøv i luften har derfor flere norske byer innført eller vurdert å innføre avgifter eller begrensninger i bruken av piggdekk. Piggdekk har imidlertid også sine tilhengere. Piggdekk brukes også i mange typer motorsport, for eksempel speedway og rally. Ellen Bonnevie Seip. Ellen Bonnevie Seip er en norsk forsker, tilknyttet kvinneforskning. I 1977 var hun sterkt involvert i utbyggingen av Studiehjem for unge piker i Oslo. Steve O'Rourke. Steve O'Rourke (født 1. oktober 1940, død 30. oktober 2003 i London, England, var mest kjent som manager for bandet Pink Floyd etter avgangen til Syd Barrett i 1968 inntil hans død. Han begynte å administrere mens han arbeidet ved «Bryan Morrison Agency», og deretter «NEMS». I 1987 ble han manager for Pink Floyd Ltd. via sitt nylig grunnlagte selskap, «EMKA Productions», oppkalt etter datteren Emma Katheryne. Han har også tre sønner. Han var også manager for David Gilmour, Nick Mason og Richard Wright. O'Rourke var også en ivrig motorsportsutøver og hadde sitt eget selskap kalt «EMKA Racing». I 1979 fullførte han 24-timersløpet på Le Mans på en tolvteplass, mens han i 1997 kom på en respektabel fjerdeplass. I 1991 deltok han i billøpet «La Carrera Panamerica» som David Gilmours kartleser. De krasjet og O'Rourke brakk benet mens Gilmour slapp unna med skrubbsår. Billøpet ble filmet, og gitt ut på film med musikk fra Pink Floyd. Han produserte også albumene Delicate Sound of Thunder (1988) og P-U-L-S-E (1995). O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i 2003. Hans begravelse ble holdt 14. november 2003 i Chichester Cathedral, Sussex, England hvor Pink Floyd medlemmene David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason sammen offentlig fremførte «Fat Old Sun» og «Great Gig in the Sky» for første gang siden oktober 1994. Dick Parry spilte saksofon mens han fulgte kisten. Sikkerhetsbelte. Skjematisk tegning av trepunkts sikkerhetsbelte Et sikkerhetsbelte eller bilbelte er en innretning for å holde en passasjer eller fører fast i setet sitt i et kjøretøy. Sikkerhetsbelter klassifiseres etter hvor mange punkter de er festet til kjøretøyet med. Et "topunktsbelte" er et enkelt magebelte, og er mest i bruk på rutefly. Et "trepunktsbelte" er den vanligste typen i moderne biler. "Firepunktsbelter" og bedre brukes i barnestoler, til motorsport, i jagerfly og annet. De første som kom med trepunktsbelte til masseprodusert bil var Volvo i 1959 med Volvo Amazon. Påbud om bruk av sikkerhetsbelte i Norge kom i 1979: «Forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn» ble fastsatt av Samferdselsdepartementet 21. september 1979. Gebyret for ikke å bruke sikkerhetsbeltet var de første årene 30 kroner. 1. juli 2009 ble gebyrsatsen økt fra 750 til 1.500 kroner. Busser som kun brukes i bytrafikk (klasse I) er normalt ikke utstyrt med belte, og har gjerne mange ståplasser også. Setene i forstadsbusser (klasse 2) og langdistansebusser (klasse III) skal være utstyrt med setebelte. Bruk av belte i buss er påbudt hvis bussen er utstyrt med dem. Passasjerer kan ilegges gebyr om påbudet ikke overholdes, men påbudet blir i praksis sjeldent håndhevet, og undersøkelser har vist at under halvparten av passasjerer overholder regelen. Sandeltre. Sandeltre er et tre i slekten Santalum. Dets sterke duft gjør det attraktivt som ingrediens i parfyme og terapeutiske midler. Et indisk tempel ble i sin tid bygd med sandeltre, det antydes at kongelige på Ceylon i sin tid, har blitt delvis balsamert med sandeltre. Av varianter har man indisk sandeltre (Santalum album) og australsk sandeltre (Santalum spicatum). Treet fins også på Hawaii og andre stillehavsøyer. Det vest-indiske sandeltre (Amyris balsamifera) er av en annen slekt. Eksport av sandeltreet har vært viktig, men treet er i dag svært truet. Imitasjoner lages, basert på luktsetting fra svært små doser av original sandeltreolje. Lars Onsager. Lars Onsager (født 27. november 1903 i Kristiania, død 5. oktober 1976 i Coral Gables i Florida) var en norsk-amerikansk vitenskapsmann i fysikalsk kjemi. Han mottok Nobelprisen i kjemi i 1968. Onsager hadde sin utdannelse som sivilingeniør i fysikk fra NTH i Trondheim (fra 1996 NTNU) i 1925. Fra 1925 jobbet han tre år som assistent for Peter Debye ved Eidgenössische Technische Hochschule (ETH) i Zürich før han flyttet permanent til USA i 1928. Her jobbet han ved Johns Hopkins University i Baltimore, Maryland og ved Brown University på Rhode Island før han endte opp ved Yale University hvor han jobbet frem til han ble pensjonist i 1972. Mens han jobbet ved Brown, utviklet han det som senere er kjent som Onsagerrelasjonen som kort beskrevet er en statistisk analyse av diffusjon. Den første versjonen kom i 1929 mens det utvidede ligningssettet ble publisert i 1931. Relasjonen ble oversett i mange år, men ble gradvis mer og mer kjent etter andre verdenskrig. I 1968 fikk han Nobelprisen i kjemi for dette arbeidet. Onsager var kjent som en fremragende teoretiker, men som en dårlig foreleser. Selv doktorgradsstudenter hadde problemer med å forstå forelesningene hans. Etter Lars Onsagers bortgang donerte familien hans nobeldiplom og æresbevisninger, vitenskapelige arbeider og noen av hans forskningsrelaterte eiendeler til NTH som hans Alma mater. De var overbevist om at NTH ville være den institusjonen som best kunne ivareta hans ettermæle. For å leve opp til denne tilliten etablerte NTH i 1993 Lars Onsagers professorat og Lars Onsager-forelesningen. Lars Onsager-arkivet ved NTNU inneholder Onsagers samlede arbeidsnotater, bilder, illustrasjoner og forskningsresultater, og er i dag organisert som et eget arkiv ved NTNUs vitenskapelige arkiver. Det er åpent for alle som er interessert i Lars Onsagers arbeider, og det meste av hans arbeider kan brukes fritt innen forskning og undervisning. I 1947 ble han utnevnt til æresmedlem i Norsk kjemisk selskap. Litteratur. Per Chr. Hemmer, Helge Holden og Signe Kjelstrup Ratkje (Eds.): "The Collected Works of Lars Onsager (with Commentary)". World Scientific Series in 20th Century Physics – Vol. 17 (World Scientific, Singapore 1996) ISBN 981-02-2563-6 Martin H. Krieger: "Constitutions of matter: mathematically modelling the most everyday of physical phenomena." University of Chicago Press 1996. ISBN 0-226-45304-9 Inneholder en detaljert pedagogisk diskusjon av Onsager's løsning av faseovergang til 2-D Ising model. Anda fyr. Anda fyr er et fyr i Øksnes kommune i Nordland. Fyret ligger på den lille øya Anda, ca. 5 km nord for nordspissen av Langøya og vest for Andøya. Fyret ble bygd i årene 1931–1933, og tent første gang høsten 1932. Det ble automatisert og avfolket i 1987. Fyret var den siste bemannede fyrstasjonen som ble opprettet i Norge. Anda er et viktig hekkeområde for lundefugl. I tillegg hekker også krykkje, alke, toppskarv, gråmåke, svartbak og teist på Anda. Det er også en stor selkoloni ved øya. For noen år siden ble til og med en elg observert svømmende langt til havs ved Anda fyr. Anda er vernet som naturreservat. Brødrene Marx. Brødrene Marx var fem komikerbrødre som opptrådte i vaudevilleforestillinger, teaterstykker, filmer og på TV. Brødrene var Chico (Leonard, 1887–1961), Harpo (Adolph Arthur, 1888–1964), Groucho (Julius Henry, 1890–1977), Gummo (Milton, 1892–1977) og Zeppo (Herbert, 1901–1979). En sjette bror, Manfred, ble født i 1885 men døde som barn. De første årene. Brødrene Marx, alle født i New York City, var sønner av jødiske immigranter. Moren, Miene Schönberg, kom fra Tyskland, mens faren, Simon «Sam» Marx, kom fra Alsace i Frankrike. Han het opprinnelig Marrix, men endret etternavnet til Marx for å få det til å høres mer tysk ut i håp om at det vil bedre mulighetene til å få seg jobb. Da Miene, eller Minnie som hun etter hvert kalte seg, i en alder av 18 år møtte «Sam», eller «Frenchie» som han også ble kalt, jobbet han i en dansehall. Brødrene var talentfulle musikere allerede i ung alder. Spesielt Harpo som kunne spille bortimot alle instrumenter, inkludert harpe som han ofte spilte på film. Chico var en utmerket pianist, og Groucho spilte gitar. De fikk sin første begynnelse på scenen i vaudeville hvor deres onkel Al Shean allerede jobbet som halvparten av duoen «Gallagher and Shean». Groucho debuterte i 1905 som sanger. I 1907 sang han sammen med Gummo og Mabel O’Donnell i «The Three Nightingales». Året etter ble Harpo det fjerde medlemmet. I 1910 ble den syngende gruppen utvidet til også å inkludere moren og deres tante Hannah, og gruppen ble omdøpt til «The Six Mascots». En kveld de hadde en forestilling på Opera House i Nacogdoches i Texas, ble de avbrutt av rop om et muldyr som hadde løpt av sted. Publikum løp ut for å se hva som skjedde og da de etter hvert kom tilbake kunne Groucho, irritert over avbrytelse, kunngjøre at «Nacogdoches is full of roaches!» ("på norsk, uten allitterasjon, «Nacogdoches er full av kakerlakker»"), og «The jackass is the flower of Tex-ass» ("på norsk, også med tap av ordspill, «eselet er Texas-rumpens blomst»"). Istedenfor å bli forulempet, brølte salen av latter, og det var da familien fikk en anelse om at de også hadde et komisk talent. Et tidlig fotografi av alle fem Marx-brødrene med foreldrene Minnie og Frenchie. Langsomt ble forestillingen utviklet fra sang med noen enkelte komiske trekk til en rendyrket komisk forestilling satt i scene i et klasserom med Groucho som læreren og hvor elevene var Harpo, Gummo og fra 1912 også Chico. Den siste versjonen av klasseromsforestillingen med navnet «Home Again» ("Hjemme igjen"), var skrevet av Al Shean. På denne tiden forlot Gummo gruppen for å delta i første verdenskrig under mottoet «Alt er bedre enn å være skuespiller!» Zeppo erstattet ham i det siste varietéåret, overgangen til Broadway, og de påfølgende filminnspillingene for Paramount. Scenepersonligheter. På denne tiden hadde brødrene, nå De fire brødrene Marx, begynt å innlemme deres unike komiske trekk inn i sine forestillinger og utvikle sine individuelle skikkelser. Groucho begynte å benytte sin umiskjennelige malte mustasje og den fremoverbøyde gangen; Harpo begynte å gå med en rød parykk, en liten sykkelfløyte og aldri snakke; Chico begynte å snakke med en falsk italiensk aksent, noe han hadde utviklet i sitt nabolag for å stå opp mot en tøff gategjeng; og Zeppo utviklet den ungdommelige, elegante og romantiske skikkelsen og var i kontrast til de andre, den eneste normale. Det er blitt påstått at scenepersonlighetene til Groucho, Chico og Harpo var basert på deres virkelige liv, men utenfor scenen kunne Harpo snakke og Zeppo var faktisk ansett for å være den morsomste av brødrene, til tross for hans mer begrensete roller. Scenenavnene ble utdelt av den lokale stand up-komikeren Art Fisher under et slag poker da de turnerte, delvis basert på brødrenes personligheter. En populær tegneserie i samtiden, "Monk"-stripene tegnet av Gus Mager, hadde blant annet en figur som het ‘Groucho the Monk’, og Julius Marx fikk dette navnet på grunn av sin mørke framtoning ("«grouchy» betyr «gretten» på engelsk") og for det faktum at han bar med seg pengene i en såkalt «grouch-bag». Arthur fikk navnet Harpo siden han spilte harpe, og Leonard fikk navnet Chico ("uttales «Chick-o»") på grunn av hans hang til damer ("«chicks» betyr «jenter» på engelsk"). I sin selvbiografi "«Harpo Speaks»" (1985) forklarer Harpo at Milton ble Gummo fordi han forholdt seg til teateret som en «detektiv på gummisko». Herbert fikk kallenavnet Zeppo for hans atletiske dyktighet og for å kunne blåse opp kinnene som apekatten «Zippo the Chimpanezee». Skjønt, i en dokumentar fra 1993, "«The Unknown Marx Brothers»", kommer Groucho med en kommentar om at Zeppo fikk navnet etter den første zeppelinerne, mens Chicos datter Maxine insisterer på at Zeppo fikk kallenavnet etter de såkalte «Zeke and Zeb»-vitsene som var populære i den amerikanske Midtvesten på den tiden da brødrene levde i Chicago. Øyensynlig varierer kallenavnenes opprinnelse på hvem av brødrene man spør. Under Chicos administrasjon og med Grouchos kreative rettledning, ble brødrenes vaudeville-forestilling suksessfull nok til at de kunne bli stjerner på Broadway med sin første musikalske revy, «I’ll Say She Is» (1924–1925), fulgt av to andre musikalske komedier, «The Cocoanuts» (1925–1926) og «Animal Crackers» (1928–1929). Skuespillforfatteren George S. Kaufman jobbet med de to siste forestillingene og hjalp brødrene med å spisse sine skikkelser. Hollywood. Brødrene Marx’ forestillinger ble populære akkurat på den tiden hvor Hollywood gikk over til talefilm. Brødrene fikk kontrakt med Paramount, og ga seg i kast med en filmkarriere. Deres to første filmer var tilpasninger av deres Broadway-forestillinger: «The Cocoanuts» (1929) og «Animal Crackers» (1930). Begge var skrevet av George S. Kaufman og Morrie Ryskind. Disse to ble etterfulgt av en kortfilm som ble inkludert i Paramounts tyveårs jubileumsdokumentar, «The House that Shadows Built» (1931), hvor de tilpasset en scene fra «I'll Say She Is». Faktisk hadde brødrene spilt inn en film før debuten, en kort stumfilm kalt «Humor Risk», men den ble aldri vist. Deres tredje film, «Monkey Business» (1931), var også den første som ikke var basert på en Broadway-forestilling. Den fjerde filmen, «Horse Feathers» (1932), drev gjøn med det amerikanske gymnassystemet, og ble deres mest populære film til da. Den samme filmen sendte dem på forsiden av Time Magazine. Den inkluderte en løpende vits fra deres filmer hvor Harpo viser seg å ha bortimot det meste stukket unna i sin lange frakk; her en trehammer, taukveil, et slips, en poster av en kvinne i undertøy, en kopp varm kaffe, og et stearinlys som brenner i begge ender! Den siste filmen for Paramount, «Duck Soup» (1933), regissert av Leo McCarey, er i ettertid ikke bare blitt anerkjent som en av brødrenes fineste, men den er også på listen over amerikansk films 100 beste som Det amerikanske filminstituttet har satt opp. I 1933, derimot, var publikum slett ikke moden for en satirisk film som handlet om diktatorer og krig. Den solgte dårlig og filmens kontroversielle tema endte også med at brødrene fikk sparken fra filmselskapet. I tillegg annonserte Zeppo at han var lei av å spille den normale, romantiske rollen, og ville ikke delta i flere filmer etter «Duck Soup». Og så var de tre. De tre gjenværende brødrene flyttet over til Metro-Goldwyn-Mayer, og etter forslag fra produsent Irving Thalberg, besluttet de å endre opplegget for de neste filmene. For sine øvrige filmer ville de mikse romantiske plott med ikke-komiske, musikalske innslag og la klart definerte skurker være skyteskiven for deres ugagn. Det er først og fremst de fem første filmene hvor brødrenes originalitet kommer best til sin rett. I de øvrige filmene tok de færre sjanser. Den første filmen som brødrene spilte inn med Thalberg var «A Night at the Opera» (1935), en vittig satire om operamusikk og hvor brødrene hjelper to unge, forelskede sangere med å gjøre en produksjon av It Trovatore til kaos av tåpeligheter. Filmen ble en stor suksess, og fulgt opp to år senere med filmen «A Day at the Races» (1937), hvor brødrene lager kaos på en veddeløpsbane. Dessverre, midt under en filminnspilling i 1936 døde Thalberg plutselig, og brødrene sto brått uten en som kunne tale deres sak hos filmselskapet. Etter et kort eksperiment hos filmselskapet RKO med «Room Service» (1938) gjorde brødrene tre rimelig gode filmer før de forlot MGM, «At the Circus» (1939), «Go West» (1940) og «The Big Store» (1941). For å nedbetale Chicos spillegjeld gjorde de ytterligere to filmer sammen, «A Night in Casablanca» (1946) og «Love Happy» (1949), begge produsert av selskapet United Artists. De jobbet fortsatt sammen i filmen «The Story of Mankind» (1957), men de hadde ingen scener sammen. Filmen ble etterfulgt av en TV-spesial i 1959 kalt «The Incredible Jewel Robbery». Warner Brothers stod bak klassikeren «Casablanca» og mente de hadde enerett til navnet i slik grad at de truet med å anlegge sak mot brødrene Marx for bruk av tittelen «A Night in Casablanca». Det var snakk om et millionbeløp i erstatning. Groucho sendte dem svar: «Hvis dere anlegger sak mot oss fordi vi har brukt ordet "Casablanca", anlegger vi sak mot dere fordi dere kaller dere "brothers". Hvem tror dere dere er? Tror dere virkelig dere er de første brødre på jorden? Hva med brødrene Kain og Abel, Jakob og Esau, "Brødrene Karamasov", osv?» – Og saken ble virkelig henlagt. Hvor vidt dette er en sann historie er usikkert, men Groucho Marx skal ha referert til den flere ganger, noe som sier lite om sanhetsgehalten. De siste årene. Chico og Harpo spilte inn flere filmer, noen også sammen, pg hadde dessuten en del opptredener på teaterscenen, mens Groucho begynte en karriere som radio- og TV-underholder som varte fra 1947 til midten av 1960-tallet. Han var vert i det morsomme spørrelek-programmet "You Bet Your Life", men han ble også en populær skribent med mange vittige kåserier. Han skrev en selvbiografi i 1959, "Groucho and Me", og nok en i 1964, "Memoirs of a Mangy Lover". Talkshowet "Tonight! America After Dark", med Jack Lescoulie, hadde i 1957 den eneste offentlige deltagelse hvor alle de fire brødrene deltok. Den 16. januar 1977 ble Brødrene Marx valgt inn i Motion Picture Hall of Fame. Litløy fyr. Litløy fyr ligger på Litløya i Bø kommune sørvest i Vesterålen. Fyranlegget var ferdigbygd høsten 1912 og elektrifisert i 1959. Det ble automatisert midt på 1980-tallet. Av hensyn til vedlikehold og overvåkning av skipstrafikken var Litløy fyr et av fyrene som fikk beholde bemanningen. Dessuten lå en meteorologisk stasjon på øya. Men etter hvert kostet bemanningen av fyret 1,2 millioner kroner i året, og fyret ble endelig avfolket 26. juni 2003. Utsikt mot Lofoten fra Litløy fyr. Litløy fyr var et av 20 fyr som Kystverket solgte i 2005/06. Bø kommune ble tilbudt å kjøpe fyret, men kommunen valgte å ikke benytte seg av tilbudet. Fyret ble solgt til Ellen Marie Hansteensen. Hun kjøpte fyret for «å gjøre det tilgjengelig for allmennheten» - som det heter i avhendingsinstruksen og loven om salg av statlig eiendom (Stortingsmelding 28 (2000-2001). Hansteensen har siden 2006 jobbet med et prosjekt for å sette i stand fyranlegget til overnatting og dagsbesøk. Stein Halvorsen er arkitekt for prosjektet, som er omtalt i NRK. Hansteensen er i dag den eneste fastboende på Litløya. November 2009 erstattet Kystverket den dieseldrevne fyrlykta med en ny lykt drevet av solcellepanel, batterier og dobbel LED 350 pære. Fyrlyktas karakter er nå ett hvitt blink hvert 10 sekund. Rekkevidden er 12 nautiske mil. Det gamle fyrlyset hadde en rekkevidde på 20 nautiske mil. Isdalstø. Isdalstø er et sted i Lindås i Hordaland og er postnavnet til kommunens administrasjonssenter Knarvik. Stedet ligger ca. 2 kilometer fra Knarvik. Isdalstø var før 1970-tallet et sentralt trafikknutepunkt i Nordhordland, med både ferge- og båtruter. Knarvik. Knarvik er et tettsted og administrasjonssenteret i Lindås kommune i Hordaland, og regionsenter for Nordhordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedets postnavn er Isdalstø, som ligger ca. 500 meter fra Knarvik. Som derifra stammer fra plassen Isdal som ligger ca 1,5 kilometer fra Knarvik Før 1970-tallet besto ikke Knarvik av mer enn ca. 30 innbyggere, men da Hordaland Fylkeskommune avgjorde at Knarvik skulle bygges opp som regionsenter skjøt utviklingen en voldsom fart. Knarvik Senter ble i løpet av få år et av landets største kjøpesentere. Kommuneadministrasjonen ble flyttet til Knarvik fra stedet Lindås, som ligger nord i kommunen. Boligutbygging, skoleutbygging og økt næringsvirksomhet førte til at Knarvik ble det største tettstedet i Nordhordland i løpet av 1980-tallet. Frem til åpningen av Nordhordlandsbrua i 1994 var fergesambandet som bandt sammen Nordhordland med Bergen, Knarvik–Steinestø, landets mest trafikkerte i antall biler. Knarvik er hjem for Knarvik videregående skole, en av Hordalands største videregående skoler. I september hvert år arrangeres mosjonsløpet Knarvikmila som er et av Norges største mosjonsløp. Gavlfjorden. Gavlfjorden er et sund i Vesterålen som skiller Andøya i øst fra Langøya, Gisløya, Meløya og flere andre øyer i vest. Sør for Gavlfjorden skiller Sortlandssundet Langøya og Hinnøya, og nordøst for Gavlfjorden skiller Risøysundet Andøya og Hinnøya. Gavlfjorden fungerer som nødhavn for lasteskip i dårlig vær. Ordføreren i Øksnes tok i 2003 til orde for å etablere en offisiell internasjonal nødhavn i Gavlfjorden. Kobling. Kobling, clutch eller (kun bokmål) kløtsj er en mekanisk innretning som gjør at en roterende del kan frikobles fra en annen. I dagliglivet finner vi koblinger helst i drivverket på biler, der de sitter mellom motoren og girkassen. De fleste bilkoblinger opereres med en pedal. De består av en eller flere friksjonsplater som holdes mot svinghjulet med fjærer. Koblingen kan være "våt" eller "tørr"; hvis den er våt ligger den i en væske som kjøler den ned og frakter bort møkk. Eddie Van Halen. Edward «Eddie» Lodewijk Van Halen (født 26. januar 1955, i Amsterdam, Nederland) er en gitarist, låtskriver og plateprodusent, mest kjent som medgrunnleggeren av hardrock-bandet Van Halen. Han spiller også flere instrumenter, blant annet piano, keyboard, bassgitar og trommer Tidlige år. Eddie flyttet til California i 1962, der han lærte seg å spille klassisk piano sammen med sin bror Alex Van Halen. Eddie ble etterhvert lei av piano, og kjøpte seg et trommesett. Men hver gang Eddie var ute, øvde Alex på trommesettet hans. Etter en liten stund fant Eddie ut at Alex var mye bedre enn han, og han ga trommesettet til broren og kjøpte seg en gitar istedet. Edward begynte å spille gitar som tolvåring, og det skulle tidlig vise seg at han hadde talent for instrumentet. Da han var 14 år kunne han alle soloene til bandet Cream, som var bandet til hans favorittgitarist, Eric Clapton. Van Halen. I 1974 gikk Eddie, hans bror Alex, og Mark Stone, sammen og dannet bandet «Mammoth». Mark Stone ikke var god nok for bandet, og han ble til slutt erstattet av Michael Anthony. De rekrutterte etter hvert David Lee Roth. Da de fant ut at det fantes et annet lokalt band som også kalte seg Mammoth, bestemte de seg for å endre navn. David Lee Roth ville ha navnet Van Halen, fordi han syntes det var stilig, inspirert av Santana. Anerkjent gitarist. Eddie Van Halen er en av verdens mest anerkjente gitarister. Han ble kjent for sin ekstreme hurtighet på gitar, og er også kjent for å være en av de beste til tapping. Han ble i 2011 ranket som nummer 70 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene». Han har vært gjestemusiker på flere innspillinger til andre artister, blant annet spiller han gitarsoloen i Michael Jacksons «Beat It» fra 1982. Sykdom. På slutten av 1990-tallet ble Eddie behandlet to ganger for munn- og tungekreft. Han har etter dette hatt flere behandlinger, blant annet etter eget utsagn via en ulovlig behandlingsmetode. I 2012 ble han innlagt for divertikulitt, og måtte hasteopereres, noe som førte til utsettelse av novemberturneen i Japan. Niels Clausen Senning. Niels Clausen Senning (død 4. januar 1617) var en biskop i Oslo. Niels Sennings fødested og herkomst kjennes ikke. Mens han oppholdt seg i Orléans som hovmester for Christoffer Ulfeldt, Arild Huitfeldts søstersønn, fikk han 1602 stillingen som sogneprest til Vor Frue Kirke i København; etter hjemkomsten tok han samme år magistergraden. Hans virksomhet her ble kun kortvarig, i det han 22. januar 1608 ble utnevnt til biskop over Oslo og Hammer stift. Som biskop ble han kjent for den iver og bestemthet han opptrådte med overfor noen av stiftets prester, som mistenktes for å være katolikker. Han utvirket at de ble innstevnet til herredagen i Skien 1613, hvor Niels Senning i nærværelse av kongen selv og alle landets biskoper forhørte dem i tre dager, før de ble dømt til embetsforlatelse og landflyktighet. I det hele gjør Niels Senning inntrykk av å ha vært en kraftig og virksom, men også myndig og visstnok lite omgjengelig mann; i gamle opptegnelser benevnes han endog «den onde biskop». Forholdet mellom ham og hans domkapittel var ikke alltid det beste. Siden 1606 var han gift med biskop Peder Vinstrups datter Elline, som overlevde ham. Kilder. Senning, Niels Clausen Senning, Niels Clausen Niels Simonsen Glostrup. Niels Simonsen Glostrup (død 6. januar 1639) var en biskop i Oslo (fra 1624: Christiania). Niels Glostrup var født i en liten by ved navn Glostrup i nærheten av København, hvor hans far, Simon Jensen, var prest. Han forekommer 1604 som student og 1608 som respondens ved en disputas, som professor Hans Jensen Alanus holdt ved universitetet. Deretter reiste han utenlands. 1609 var han således i Wittenberg. 1612 tok han magistergraden i København og ble samme år sogneprest i Køge. 1616 ble han sogneprest i Helsingør, hvor han kun ble en kort tid, da han allerede 6. juni 1617 ble utnevnt til biskop i Oslo. Her utfylte han sin plass godt, var ivrig for ungdommens undervisning og for sedelig orden og gjorde seg så yndet i stiftet, at han i motsetning til sin formann Niels Clausen Senning ble kalt «den gode bisp». 1636 innviet han gymnasiet i Christiania og søkte å skaffe dyktige lærere hit. Kilde. Glostrup, Niels Simonsen Glostrup, Niels Simonsen Tone Aanderaa. Tone Aanderaa (født i Bergen) er en billedkunstner bosatt i Kvinnherad kommune i Hordaland. Utdannet ved Pratt Institute, New York (Bachelor of Fine Arts 1987, Master of Fine Arts 1989) Bildene hennes er bl.a. brukt som gjennomgangstema på musikkgruppen Secret Gardens hjemmesider. Separatutstillinger ved bl.a. Hardanger Folkemuseum, Galerie Unique, Galleri Parken, Higgins Hall (Brooklyn). Aanderaa har deltatt på bl.a. Høstutstillingen, Vestlandsutstillingen, Nordisk Teckningstriennal, Galleri LML, Gregg Galleries (New York), Nordic Heritage Museum (Seattle), St. Olaf College (Minnesota). Innkjøpt av bl.a. Art Without Walls (New York), Brooklyn Hospital, Troll A-plattformen, Voss Fylkessjukehus, Eide Omsorgshjem. Gruppe- og kollektivutstillinger inkluderer bl.a. Høstutstillingen, Vestlandsutstillingen, Nordisk Teckningstriennal, Bergen Kunstforening, m.m. Eide omsorgshjem i Odda, Fylkessjukehuset på Voss, Brooklyn Hospital, Gateway National Park, New York. Jury. En jury er en gruppe av lekmenn (ikke-jurister) som avgjør skyldspørsmålet i straffesaker. Vanligvis vil juryens hovedoppgave være å bedømme bevisene i saken, mens det er fagdommerens jobb å vurdere de rettslige spørsmål. Det vil imidlertid ofte være umulig å skille klart mellom jus og fakta i en sak, slik at juryen ofte i realiteten vil måtte avgjøre også sakens rettslige side. Innen kontinental rett, som Norge er en del av, er jury stort sett utelukkende brukt for å avgjøre skyldspørsmålet i straffesaker. Innen anglo-amerikansk rett, som omfatter Storbritannia, USA og enkelte tidligere britiske kolonier, forekommer det derimot også at man bruker jury for å avgjøre sivile saker. Det vil variere fra land til land hvor mange medlemmer juryen skal ha (vanligvis 10 eller 12), og hvordan juryen skal fatte sine avgjørelser. Det normale er at juryen gir kun et kort svar (f. eks. «ja» eller «nei» på om en tiltalt er skyldig) uten å begrunne dette nærmere. I noen land må alle medlemmene av juryen være enige før man kan nå frem til en avgjørelse, ellers vil saken måtte gå på nytt. Et alternativ er å kreve et kvalifisert flertall, slik tilfelle blant annet er i Norge (minst 7 må stemme for domfellelse). I Norge ble juryordningen innført i 1887 for straffesaker som behandles av lagmannsretten. Slike juryer består av 10 personer og kalles lagrette. Lagretten trer bare i kraft for lagmannsretten i saker som kan medføre strengere straff enn 6 år. For tingretten er det i stedet to meddommere i straffesaker, mens Høyesterett vil settes med normalt fem fagdommere. Lagretten skal kun ta stilling til skyldspørsmålet, hvilket vil si spørsmålet om tiltalte gjorde det han var anklaget for og hadde det nødvendige forsett, herunder eventuell vinnings hensikt ved formuesforbrytelser. Hvilket forsett som er nødvendig og de rettslige vilkårene for at det nødvendige forsett skal foreligge, skal foredras av lagmannsrettens administrator (formann) under ankeforhandlingene i det som kalles lagmannsrettens rettsbelæring over skyldspørsmålet. Alle spørsmål skal stilles slik at lagretten kan svare ja eller nei. Lagmannsrettens administrator skal da også opplyse lagretten (juryen) om at enhver rimelig tvil må komme tiltalte til gode under skyldspørsmålet. Dersom lagretten skal avgjøre om det foreligger slike særlige omstendigheter som etter loven ville bringe forholdet inn under en strengere eller mildere straffebestemmelse, kan det stilles tilleggsspørsmål om dette. Spørsmålet skal bare besvares dersom det svares ja på det spørsmål som tilleggsspørsmålet knytter seg til. For at lagretten skal kunne dømme tiltalte, kreves minst sju stemmer. Det skal i lagrettens svar til lagmannsretten kun opplyses i svaret at det er gitt med flere enn seks stemmer, og stemmetallet må ikke i noe tilfelle opplyses nærmere. Hvis lagrettens kjennelse går ut på at tiltalte ikke er skyldig, men lagmannsretten finner det utvilsomt at han er skyldig, kan lagmannsrettens tre fagdommere med enstemmighet beslutte at saken skal behandles på ny for andre dommere. Ved den nye behandlingen settes lagmannsretten som meddomsrett, hvilket vil si med tre fagdommere og fire legdommere. Yamoussoukro. Yammoussoukro er den administrative hovedstaden i Elfenbenskysten og har et innbyggertall på 190 000. Byen ligger 240 km nord for Abidjan. Historie. Høvding Yamousso, niesen til Kouassi N'Go, styrte landsbyen N'Gokro under den franske koloniseringen. Da var innbyggertallet 457 og landsbyen var en av 129 akouélandsbyer. Diplomatiske og kommersielle forbindelser ble opprettet, men i 1909, på ordre fra høvdingen av Djamalbo, gjorde akouéene opprør mot administrasjonen. Bonzi stasjonen, syv kilometer fra Yamoussoukro ved Bouafléveien ble satt fyr på. Den franske administratoren, Simon Maurice, kom levende fra det takket være velvilje fra Kouassi N'Go. Denne tidligere lederen hadde stor respekt blant akouéene og fikk dem fra å starte en krig som kunne endt i katastrofe. Da situasjonen hadde normalisert seg syntes Simon Maurice at Bonzi fremdeles var utrygg og bestemte at den franske militærstasjonen skulle flyttes til Yamoussoukro istedet. Til ære for Kouassi N'Go bygde den franske administrasjonen en pyramide. Til ære for Yamousso ble N'Gokro nå kalt Yamoussoukro. I 1919 ble administrasjonen flyttet vekk fra Yamoussoukro og Félix Houphouët-Boigny ble leder for landsbyen i 1939. I en lang periode havnet den lille jordbrukslandsbyen i skyggen. Men etter krigen da African Agricultural Trade Union ble opprettet og hadde den første konferansen i Yamoussoukro, begynte byen å snike seg ut av skyggene igjen selv om utviklingen ikke tok til for alvor før etter frigjøringen av Elfenbenskysten i 1964. Hovedstad. Etter at Houphouët-Boigny ble president hadde han en drøm om å gjøre den lille byen til landets hovedstad, noe som ble offisielt i 1983. Den ble dermed landets fjerde hovedstad i løpet av et århundre etter Grand Bassam (1893), Bingerville (1900) og Abidjan (1933). Storslåtte byggeprosjekter ble gjennomført, deriblant presidentpalasset, Félix Houphouët-Boigny stiftelse for fredsforskning og kanskje først og fremst Basilique Notre-Dame de la Paix, verdens største kirke og sterk inspirert av Petersdomen i Roma. Likevel har for eksempel de fleste land valgt å ha sine ambassader i de-facto hovedstaden Abidjan. I forbindelse med borgerkrigen i 2004 ble den 6. november Yamoussoukros flyplass angrepet av franske militære etter at et fly fra FNs fredsstyrker ble angrepet av ett fly fra flyplassen. Ni franskmenn og en amerikaner ble drept i angrepet. To Sukhoi Su-25-fly og flere Mil Mi-24-helikoptre ble ødelagt under angrepet av flyplassen. Dette utgjorde mesteparten av Elfenbenskystens flyvåpen. Etter angrepet ble franske tropper mål for opprørere. Lielupe. Lielupe (latvisk: "stor elv", tysk: "Kurländische Aa" eller "Kurische Aa") er en elv i Latvia. Lengden er 119 km (310 km sammen med Mēmele). Overflaten er 17 600 km². Lielupe starter hvor elvene Mēmele og Mūsa møtes. Ved enden renner den parallelt med kystlinjen i Rigabukten. Byen Jūrmala ligger mellom elva og sjøen. Lielupe er farbar opp 100 km. Dâmbovița (elv). Elven Dâmbovița (kan også staves "Dîmbovița") renner gjennom Romania fra dets kilde Făgăraș-fjellene, hvorfra den renner sydover og krysser Bucuresti og møter elven Argeș 258 kilometer fra starten. Dâmbovița județ er oppkalt etter denne elven. Sortland Orienteringslag. Sortland Orienteringslag (Sortland O-lag) er en orienteringsklubb i Sortland i Vesterålen, stiftet 11. desember 1975. Klubben arrangerer treningsløp og turorientering. Medlemmer i klubben har også deltatt i konkurranser ellers i nordre Nordland og Sør-Troms. I 1993 arrangerte Sortland Orienteringslag NM for junior i området ved Jennestad. I dag er imidlertid aktiviteten i klubben ganske lav. Klubbens draktfarger er grønt med gule og røde markeringer. Black Rebel Motorcycle Club. Black Rebel Motorcycle Club (forkortet BRMC) er et rockeband fra San Francisco, California. Bandet ble startet i 1998, og har hentet navnet sitt fra filmen "The Wild One" (1953). Bandets første album, det selvtitulerte "Black Rebel Motorcycle Club", kom ut samtidig som den nye rockebølgen startet, med band som The Strokes og The White Stripes, og de ble svært populære. Andrealbumet gjorde ikke like stor suksess, og på tredjealbumet endret bandet stilen litt fra støyrock til folkrock. Bandet har spilt fire ganger i Norge, under Norwegian Wood i 2002, året etter på Rockefeller Music Hall, i 2005 på John Dee og på Quartfestivalen i 2007. Dagfinn Vårvik. Dagfinn Vårvik (født 8. juni 1924 på Leinstrand) er en tidligere norsk pressemann og politiker (Sp). Han var formann i Senterpartiet 1973–1977, og har vært statsråd i tre norske regjeringer. Han har vært en markant pressemann, og tilbragte stort sett hele sin yrkeskarrière i "Nationen", både som politisk medarbeider og ansvarlig redaktør. Vårvik regnes å tilhøre den borgerlige fløyen i Senterpartiet. __NOTOC__ Yrkeskarrière. Vårvik ble født på Leinstrand i dagens Trondheim kommune i Sør-Trøndelag i 1924, som sønn av gårdbruker Johan Kristian Vårvik (1894–1981) og husmor Helga Føll (1899–1986). Han deltok tidlig i gårdsarbeidet sammen med sine brødre, og broren Martin Vårvik var senere generalsekretær i Senterpartiet. Han tok examen artium i 1944 og ble cand.oecon. i 1951. Han gikk også et internasjonalt seminar ved Harvard University i 1959. Han var sekretær for Budsjettnemnden for jordbruket i 1951, og innledet sin politiske karrière som sekretær for Bondepartiets (fra 1959 Senterpartiets) stortingsgruppe 1952–1961. Allerede da markerte han seg som en toneangivende premissleverandør for partiet. Deretter ble han ansatt som politisk medarbeider i den daværende partiavisen "Nationen". To år senere, i 1963, ble han ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør). Vårvik ble sittende i denne stillingen inntil 1988, bare delvis avbrutt av periodene som statsråd og partiformann, og var politisk kommentator i avisen frem til 1991. Politisk arbeid. Som ansvarlig redaktør i partiavisen, og dermed en innflydelsesrik person innenfor partiorganisasjonen, var det ingen tilfeldighet at Vårvik ble statsråd i tre regjeringer. Første gang var etter Kings Bay-saken, da Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå av, og John Lyngs regjering ble etablert som en bred borgerlig koalisjon mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Vårvik var regjeringens finansminister fra utnevnelsen 28. august 1963 til dens avgang 25. september, bare en knapp måned etter. Selv om regjeringen ikke fikk utrettet stort, var den et bevis på at det fantes et borgerlig alternativ til Arbeiderpartiet. Vårvik var 2. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1961–1965, møtte ialt 10 dager på Stortinget, og har bortsett fra dette aldri møtt på Stortinget i annet enn egenskap som statsråd, hverken som fast innvalgt representant eller vararepresentant. Han var forøvrig varamedlem av Oslo bystyre 1971–1975. Vårvik var formann i Senterpartiets programkomité foran stortingsvalget 1965, hvor Arbeiderpartiet gikk på et sjokkartet nederlag og måtte overlate regjeringsmakten til en borgerlig koalisjon lik den i 1963, denne gang under ledelse av Senterpartiets Per Borten. I Per Bortens regjering var Vårvik lønns- og prisminister fra utnevnelsen 12. oktober 1965 til den måtte gå av grunnet Lekkasje-saken 17. mars 1971. Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972 gav flertall imot, i tråd med blant andre Senterpartiet og Vårviks syn, og Trygve Brattelis første regjering gikk derfor av. Stortingspartiene som var imot norsk medlemskap (Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) fikk i oppdrag å danne ny regjering, med fremforhandling av en handelsavtale med EF som hovedoppgave, og 18. oktober 1972 kunne Vårvik tiltre som utenriksminister i Lars Korvalds regjering. Regjeringen hadde bare 38 av 150 representanter bak seg på Stortinget, ettersom Det Nye Folkepartiet med 9 representanter brøt ut av Venstre grunnet EF-saken i 1972. Som utenriksminister stod Vårvik sentralt i EF-striden, og etterhvert greide også regjeringen å forhandle frem en handelsavtale. Ved stortingsvalget 1973 fikk regjeringen, som ventet, ikke fornyet tillit, og Vårvik og resten av regjeringen gikk av 16. oktober 1973. I 1973 ble han valgt til formann i Senterpartiet, etter å ha vært nestformann siden 1967. Han stod sentralt i gjenreisningen av det borgerlige samarbeidet etter folkeavstemningen i 1972, og var ikke i tvil om at Senterpartiet tilhørte den borgerlige fløyen. Dette synet gjorde ham imidlertid omstridt innad i partiet, men han maktet allikevel å gjenreise Senterpartiet som en troverdig enhet på borgerlig side. Han ønsket også samarbeid med Høyre, til tross for ulike syn på EF. Han gikk av som formann i 1977, men Vårviks samarbeidstanker ble videreført til og med dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989. Senterpartiet felte regjeringen grunnet EF-saken i 1990, og har aldri sittet i regjering med Høyre siden, og den nylig avgåtte sjefredaktøren Vårvik ble i stor grad gjort til syndebukk for det endel anså som Senterpartiets svekkede posisjon etter «det borgerlige tilbakefallet» under hans ledelse. Selv har han karakterisert dette synet som «komisk» i et intervju. Vredens krig. Vredens krig var det siste, store slaget mot Morgoth og det største i hele det første tidevervet, og fant sted i J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard. Slaget. 500 år inn i det første tidevervet hadde Morgoth blitt mektig og uutfordret i Midgard, ikke minst på grunn av angrepene mot noldoene. Sjømannen Eärendil (faren til Elrond og Elros) dro sin vei i sin søken etter Valinor med én av silmarillene, for å på vegne av de to folkeslagene i Midgard: alvene og menn, be valaene om støtte alvene og menneskene som bodde i Midgard. Valaene ble rørt av Ëarendils tale, og sammen med Vanyar og de gjenværende noldoene i Aman, reiste de til Midgard med en så stor krigsmakt at ingen hær kunne måle seg med den. Teleri-alvene som bodde i Aqualondë gav valaene mulighet til å bruke skipene sine, i minnet om at deres folk engang ble drept av Morgoths orker. Amans hær marsjerte over Beleriand og brakte sammen med Morgoths fryktelige hærer midt på slagmarken på Anfauglith. Valaene knuste Morgoths hærer, orkene forgikk som brennende gress, og nesten alle Balrogene ble utryddet. Mens de tre menneskeslektene og edain kjempet sammen med valaene, kjempet menn fra øst for Morgoth og ble enten knust eller flyktet tilbake til sine egne land. Da Morgoth innså at enden var nær gjorde han et siste, desperat forsøk og slapp ut de bevingende drakene som aldri før var blitt sett, og de slo valaenes hær med en så stor frykt at de ble drevet tilbake. I det øyeblikket ankom Ëarendil i skipet Vingilot sammen med Manwës ørner, og det sto et slag i luften hele dagen. Ëarendil selv kastet Ancalagon, den svarte lederdraken, ned på tårnene i Thangorodrim. Morgoth ble omsider endelig fanget i den dypeste av sine kjellere i Angband, og han ble bundet fast med den gamle lenken Againor, og de to silmarillene som ennå var i hans varetekt ble tatt fra ham av Eönwë. Jernkronen hans ble hamret fast som en lenke rundt halsen hans, og ble deretter ble han kastet inn i evigheten – et sted han er ment å bli helt til det siste slag og dommens dag. Etterspill. Krigens herjinger var grusomme: det meste av alt land vest for Ered Luin var lagt øde og ble spist opp av havet. De gjenværende alvene ble bedt av Eönwë om å returnere med ham til Amans land, og de fleste reiste mot vest mens noen avslo tilbudet og reiste heller mot øst der de ble herrer av de gjenværende Eldaene eller de alvene som fremdeles hadde slått seg til ro i øst, silvan-alvene. Galadriel, Celeborn og Elrond var noen av disse. Emerson, Lake & Palmer. Emerson, Lake & Palmer er et britisk band som ble stiftet 1970 i Bournemouth, Dorset, England. Gruppen ble formelt oppløst i 1978, men har spilt sammen også senere. Gruppen regnes som progressiv rocks første «supergruppe». De var ekstremt populære, solgte over 40 millioner album og hadde store stadionkonserter. Bandet er også kjent under forkortelsen "E.L.P.", som er forkortelsene til medlemmene Keith Emerson, Greg Lake og Carl Palmer. Oversikt. ELPs lydbilde var tungt dominert av prangende Hammond-orgel- og synthesizer-spill fra Keith Emerson. Bandets komposisjoner var sterkt influert av klassisk musikk samt jazz, samtidig som den også har elementer av hardrock. Mange av gruppens stykker er arrangementer av eller inneholder sitater fra klassisk musikk og de kan plasseres i undersjangeren symfonisk rock av progressive rock. På scenen ga de et klart uttrykk med en uortodoks miks av virtuos teatralsk sceneshow med bombastiske individuelle musikerferdigheter. Deres ekstravagante og ofte aggressive liveforestillinger fikk mye kritikk på grunn av dette – selv om dette i ettertid var en heller liten forandring sammenlignet med senere rockesjangre. Det teatralske var begrenset til et persisk teppe, et klassisk piano som spant fra scenekant til scenekant, store smell på kinesiske cymbaler og et Hammond-orgel som ble misbrukt på scenen. (Det sympatiske orgelet ble forøvrig reparert og brukt om igjen i neste forestilling). 1970-tallet. ELP ble grunnlagt i 1970. De første fire årene var en kreativ og fruktbar periode. Greg Lake produserte deres første seks album, som startet med "Emerson, Lake & Palmer" (1970, som inneholder den populære hit'en «Lucky Man». Det neste albumet "Tarkus" (1971) var deres første suksessfulle konseptalbum, beskrevet som en fortelling om den «omvendte evolusjonen». "Trilogy" (1972) inneholdt ELPs undervurderte og bestselgende single «From the Beginning». I mars 1971 holdt de konsert i Newcastle hvor de framførte sin egen tolkning og orkestrering av Modest Musorgskijs pianosuite "Bilder på en utstilling", inspirert av vennen Viktor Hartmanns bilder og avskjedutstillingen av disse etter Hartmanns død. Konserten ble tatt opp og utgitt i 1972 på et lavprisalbum under navnet "Pictures at an Exhibition", og dette ble en meget stor salgssuksess og bidro til bandets økende popularitet. Sent 1973 ble albumet "Brain Salad Surgery", med det fengende omslaget av H. R. Giger, sluppet og ble et av de mest kjente studioalbumene fra bandet. Tekstene var delvis skrevet av Pete Sinfield, som var skaperen bak konseptene og eneste låtskriver til King Crimsons første fire album. Den påfølgende verdensturnéen ble dokumentert med en massiv tre-LP'ers liveinnspilling som het "Welcome Back my Friends to the Show that Never Ends". Denne inkluderer blant annet en innspilling av William Blake og Hubert Parrys «Jerusalem». Deres relativt moderate debutforestilling var på Isle of Wight-festivalen i 1970, og var en av de siste «Flower power-festivalene» av Woodstock-æraen. I april 1974 var ELP hovedattraksjonen på California Jam Festival og ble markedsført som en større attraksjon enn storheten Deep Purple. Forestillingen ble kringkastet nasjonalt i USA og er ofte sett på som et høydepunkt i bandets karrière. ELP tok deretter en tre års pause for å ny inspirasjon til musikken, men mistet kontakten med den stadig skiftende musikkscenen. Bandet turnerte så i USA og Canada i 1977 og 1978 i et drepende program med forestillinger kveld etter kveld – noen med full orkestrering, med lønninger som tok en stor andel av inntektene. ELP arbeidet hardt på disse turnéene på slutten av 1970-tallet for å holde fast på fansen. Men ettersom Disco, Punk og New Wave sjangerne begynte å få innpass i musikklandskapet så kunne ikke ELP lenger skape det oppstyret av å være nyskapende i musikkinnovasjonen. Som et resultat av dette oppstod det personlige konflikter og uforsonlige forskjeller angående musikalske retninger. Men deres versjon av Aaron Coplands «Fanfare for the Common Man» fra albumet "Works Vol. I" fra 1977 var oppsiktsvekkende og nyskapende. Deres siste studioalbum var "Love Beach" (1978), ble avvist av trioen som selv innrømte at det ble fullført på grunn av kontrakten med plateselskapet Atlantic Records. Dette albumet fikk dårlig kritikk av både fans og anmeldere, som enkelt forsto at gruppen var lei, noe Greg Lake senere vedgikk i forskjellige intervjuer. 1980-tallet. I 1985 grunnla Keith Emerson og Greg Lake et annet «ELP» sammen med Heavy Metal-trommeslageren Cozy Powell (kjent fra Black Sabbath og Rainbow) og ga ut et album med navnet "Emerson, Lake & Powell". Carl Palmer foretrakk å bli værende hos Asia og avslo fra å delta i gjenforeningen. Ryktene ville også ha det til at Bill Bruford også ville bli et medlem, men den tidligere Yes og National Health trommeslageren ble værende i King Crimson og hans egen gruppe "Earthworks". "Emerson, Lake & Powell" fikk en hit i «Touch and Go» og fikk spilletid på radio og MTV. Men, de gamle personlige feidene mellom Greg Lake og Keith Emerson kom opp igjen under turnéen i 1986 og gruppen ble oppløst igjen. 1990-tallet. De originale ELP medlemmene ble gjenforent og ga i 1992 ut comebackalbumet " Black Moon" på Victory Records. Verdensturnéen i 1992/1993 ble en suksess, og kulminerte i en forestilling i Los Angeles i 1993, som ble gjengitt i veldig mange piratutgaver (). Under denne turneen besøkte de også Norge, og spilte på Sentrum Scene. Men, oppfølgeralbumet "In the Hot Seat" (1994) fulgte ikke opp til forventningene på grunn av sykdom/skade hos både Carl Palmer og Keith Emerson. Emerson og Palmer kom tilbake og turnerte igjen. De siste ELP-turnéene var i 1996, 1997 og 1998. Turnéprogrammet brakte dem til Japan, Sør-Amerika, Europa, USA og Canada, hvor de spilte helt nye versjoner og tidligere arbeider. Selv om disse turnéene var positive så spilte ELP på betydelig mindre arrangementer og merkbart mindre publikum. Den siste forestillingen deres var i San Diego, California i 1998. Konflikter angående et nytt album var utslagsgivende for den tredje oppløsningen. Greg Lake insisterte på å produsere albumet, siden han hadde produsert alle de suksessfulle albumene tidlig på 1970-tallet. Keith Emerson klaget offentlig (på internett) at selv om han og Carl Palmer arbeidet daglig med å opprettholde deres musikalske evner, så gjorde ikke Greg Lake det samme. Lake innrømte selv at han ikke trente stemmen, og påsto at et par liveforestillinger var nok til å få den i form. Kritikk. Som en rekke andre band innen progrocken, ble også ELP anklaget for å være pompøs og stort anlagt. Blant annet ble det trukket fram 1978-turneen, hvor bandet hadde med seg et 60 manns orkester og 20 manns kor og fikk laget et trommesett i rustfritt stål som veide 1,5 tonn. Ved ekstravagante vaner (som de ikke er alene om innen populærmusikken), dyrt persisk teppe til å stå på på scenen og spesielle silkeputer av en spesiell hardhet på hotellrommet. Nåværende status. Keith Emerson turnerte Storbritannia med sine gamle bandmedlemmer fra The Nice i 2002. Trommeslager Carl Palmer turnerer på regulær basis med sitt "Carl Palmer Band", hvor han spiller elektrisk gitar på ELPs keyboarddeler på klubber. I 2002 spilte Greg Lake i USA sammen med trommeslageren Ringo Starr. Sløverfjordtunnelen. Sløverfjordtunnelens vestre åpning på Årnøya Sløverfjordtunnelen er en undersjøisk veitunnel som går under Sløverfjorden øst for Fiskebøl i Hadsel kommune i Nordland. Tunnelen går mellom den lille Årnøya i Sløverfjorden og Holdøya på østsiden av fjorden. Sløverfjordtunnelen er 3 337 meter lang – den lengste tunnelen i Vesterålen. På det dypeste når tunnelen 112 meter under havoverflata. Tunnelen ble tatt i bruk 19. desember 1997 da Lofast-etappen mellom Fiskebøl og Myrland ble åpnet. Største stigning er 8 %. Da Lofotens fastlandsforbindelse («Lofast») ble åpnet 1. desember 2007, ble Sløverfjordtunnelen en del av E10. I et av sine sykkelturforslag karakterisererer Vesterålen Friluftsråd Sløverfjordtunnelen som «bratt, men lys og oversiktlig, med et godt avtrekkssystem». Skattefogd. Før 1. januar 2008 hadde Skattefogden ansvar for å kreve inn merverdiavgift, arveavgift og noen andre statlige krav i sitt fylke (bortsett fra Oslo og Akershus, som hadde felles skattefogdkontor). Skattefogden fastsatte også avgift på arv eller gave. Skattefogden skulle også føre kontroll med kemnerne (skatteoppkreverene) for å sikre at disse krevde inn de skatter og avgifter som varr foreskrevet. I fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal hette kontoret skattefuten (nynorsk). Fra 1.1.2008 inngår oppgavene til skattefogdkontorene i skattekontorene. Bidragsfogd. Det lokale NAVkontoret opptrer som bidragsfogd når det krever inn underholdsbidrag på vegne av bidragsmottakeren. Normalt krever bidragsfogden inn barnebidrag og andre lovpålagte, avtalte, fastsatte eller idømte bidrag dersom skyldneren mangler betalingsevne eller -vilje. Appeasement. Appeasement-politikk eller "ettergivenhet", (fra fransk "apaiser", lat. "pax", «tilfredsstille») betegner en politisk strategi og måte å møte konflikter på, der en gir etter for en aggressiv makt for å unngå krig eller en mer alvorlig konflikt. Ettergivenheten der en aksepterer en angripende parts krav i stedet for å gå til væpnet motstand eller treffe andre tiltak som kan føre til at konflikten forverres, kan være basert på en pragmatisk vurdering av styrkeforhold. Det kan også være et håp om at konflikten kan mildnes ved at en gir litt etter for mindre viktige krav og søker dialog snarere enn konfrontasjon. Endelig kan ettergivenheten være basert på moralske forestillinger om at angrepet er å forstå som en gjengjeldelse for en urett som den aggressive part tidligere har lidd. Appeasement under forløpet til andre verdenskrig. Etter den annen verdenskrig har ettergivenhet fått en negativ klang, både i politikk og i allmennhet, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag. Den negative klangen skyldes den ettergivenhet som de europeiske maktene viste overfor Hitlers tiltakende krenkelser av Versaillesfreden, fram mot den annen verdenskrig. Særlig tydelig ble ettergivenhetspolitikken da europeiske politikere under ledelse av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain i 1938 ga etter for Tyskland og inngikk en avtale om Tysklands annektering av Sudetenland, og senere den øvrige tsjekkiske delen av det daværende Tsjekkoslovakia. Motivet var å avverge en europeisk storkrig. Men mange ledende politikere og intellektuelle mente at Tyskland hadde vært utsatt for altfor strenge krav etter den første verdenskrig. Chamberlain var med støtte fra en gruppe britiske politikere, den såkalte Cliveden-klikken, av den oppfatning. Kort tid etter at Hitler kom til makten, brøt han stadig flere av de begrensninger som Tyskland var pålagt ifølge Versaillestraktaten (opprustning, innmarsj i det demilitariserte Rhinlandet). Storbritannia viste en viss forståelse for denne politikk, og undervurderte Hitlers aggressivitet. Landet var dessuten i en tung økonomisk krise, og var ikke beredt til å gå til krig. Storbritannia var beredt til å gi Tyskland et visst rom til å utfolde seg i Øst- og Sørøst-Europa så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Men samtidig øket Storbritannia sine opprustningsbevilgninger. Den tysk-britiske flåteavtale fra 1935 kan sees i dette perspektivet. Münchenavtalen. Da Tyskland marsjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet "«Anschluss»" som et internt anliggende mellom disse to tyske stater. Det var først da Hitler utløste sudetkrisen ved å true med å okkupere de tyskspråklige områder av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte et krigsutbrudd, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i München i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med Münchenavtalen, noe som førte til at Tyskland kunne annektere Sudetenland. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett at sudettyskere og østerrikere som ønsket det kunne tilslutte seg Det tyske rike. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innen Tysklands gamle grenser til å stemme sine områder over til sine respektive nasjonalstater. Chamberlain kom tilbake fra München med den overbevisning at han hadde sikret «fred for vår tid» («Peace in our time!»). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder. Annekteringen av de gjenværende delene av Bøhmen og Mähren i mars 1939 åpnet de vestalliertes øyne for at man ikke kunne inngå bindende avtaler med Hitler. Men det var først etter angrepet på Polen at Storbritannia og Frankrike tok konsekvensen av dette, og erklærte Tyskland krig den 3. september 1939. På den annen side hadde Münchenavtalen gitt de vestallierte tid til å forsere sin gjenopprustning. For Frankrikes del viste det seg ikke å strekke til, men Storbritannia var i stand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940. Andreas Cappelen. Andreas Zeier Cappelen (født 31. januar 1915 på Vang i Hedmark, død 2. september 2008 i Stavanger) var en norsk jurist og politiker (Ap). Cappelen var statsråd i til sammen nesten ti år. Politisk karrière. Cappelen begynte sin regjeringskarrière som kommunal- og arbeidsminister mellom 1958 og 1963 i Einar Gerhardsens tredje regjering. I 1963 ble han en av Gerhardsens mest sentrale medarbeidere da han tok over som finansminister. Etter tre uker med borgerlig regjering på grunn av Kings Bay-saken, kom Cappelen tilbake som finansminister og hadde den jobben fra 1963 og fram til 1965 da den borgerlige 4-partikoalisjonen fikk flertall på Stortinget og overtok regjeringsmakten. Da den borgerlige koalisjonsregjeringen under Per Bortens ledelse sprakk i 1971 tok Trygve Bratteli over som statsminister, og utnevnte Cappelen til utenriksminister. I den jobben opplevde Cappelen et av sine største politiske nederlag, da det norske folk sa nei under folkeavstemningen om EF i 1972. Regjeringen måtte gå av, ettersom statsminister Trygve Bratteli på forhånd hadde erklært at den ville fratre dersom den fikk resultatet mot seg. Cappelen kom tilbake som justisminister mellom 1979 og 1980 i Odvar Nordlis regjering. I den posten måtte han blant annet håndtere den vanskelige striden om utbyggingen av Alta-vassdraget. Yrkeskarrière. Andreas Cappelen fikk også en lang karrière som jurist. Blant annet var han statsadvokat for landssviksaker i Rogaland mellom 1947–1949. I 1967 ble han byrettsdommer i Stavanger, mens han ble byrettsjustitiarius i samme by i 1969. Slekt. Cappelen var bror av tidligere sosialrådmann i Oslo Hans Johan Zeier Cappelen og ambassadør Johan Zeier Cappelen. De tilhører den såkalte «Skiensgrenen» av den norske slekten Cappelen. Andreas Cappelen er far til Frede, Hans og Ådne Cappelen. Begravelsen. Andreas Cappelen ble 10. september 2008 bisatt i Stavanger Domkirke. Både daværende og tidligere statsråder og stortingsrepresentanter, sentrale folk fra Ap, og fra det juridiske miljøet samt fra Stavanger kommune var til stede i begravelsen. «Andreas Cappelen var en bygger av det norske samfunn. Han var en av våre beste. Med Andreas Cappelens død har norsk sosialdemokrati og Det norske Arbeiderparti mistet en av sine aller fremste lederskikkelser», sa partisekretær i Arbeiderpartiet Martin Kolberg i begravelsen. D-dag. D-dag (av engelsk "D-day") er et militært uttrykk som kan spores tilbake til første verdenskrig. Det blir brukt i forbindelse med planleggingen av spesifikke, større militære operasjoner. "D-dag" og "klokken-H" er starttidspunkt i planen. Planen blir utarbeidet lenge før aktuell dato blir bestemt. Betydning. "D"-en i "D-dag" betyr i seg selv ingenting, men er en forkortelse av det påfølgende "dag", og kan således leses som "Day-day", eller "Dagen-dagen". I overført betydning kan dette tolkes som «dagen det skal skje», og er med andre ord en pleonasme. Da D-dag er selve dagen operasjonen finner sted, blir etterfølgende dager kalt "D + 1", "D + 2" osv., mens de foregående dagene blir kalt "D – 1", "D – 2". Selve klokkeslettet som operasjonen skal finne sted blir kalt "klokken-H" (eng. "H-hour") og har samme opprinnelse som D-dag ("Timen-timen"). Minutter før klokken-H blir kalt "H – 30" og etter "H + 30" osv. Ordet D-dag vil for alltid være knyttet til de alliertes invasjon av Normandie 6. juni 1944, «Operasjon Neptune» (også referert til som «Operasjon Overlord»). Dette med rette, fordi denne operasjonen var den største og viktigste amfibie-landgang under krigen og gjorde at begrepet ble allment kjent. Derfor er det ikke galt å omtale denne hendelsen som «D-dagen». Men dette gjorde også at militære planleggere i ettertid har vegret seg for å bruke uttrykket. General Douglas MacArthur benyttet seg derfor av begrepene «A-day» og «L-day» om henholdsvis angrepet på "Leyte" og invasjonen av Okinawa. Operasjoner før dette hadde derimot sine D-dager, så som invasjonen av Nordvest-Afrika 8. november 1942 («Operasjon Torch») og av Sicilia 10. juli 1943 («Operasjon Husky»). Historikk. Begrepene D-dag og klokken-H er første gang funnet brukt i en amerikansk feltordre fra første verdenskrig, datert 7. september 1918, for den første amerikanske armés angrep på St.Mihiel. I dag blir begrepet også brukt i sivile sammenhenger, da gjerne i forbindelse med et større prosjekt. Luftbårne styrker. Luftbårne styrker har ofte integrert støtte fra kamphelikoptre. Amerikanske infanterister i en luftmobil operasjon. Fallskjermsoldater regnes som luftbårne styrker. Luftbårne styrker er soldater og krigsmateriell som kan transporteres med luftfartøy og landsettes med fallskjerm, glidefly, helikopter eller lignende transportmidler. De kan dermed innsettes bak fiendens linjer og har evnen til å deployere nesten hvor som helst uten forvarsel. Formasjonene begrenses kun av luftfartøyenes antall og størrelse, og med nok kapasitet kan en enorm styrke dukke opp «fra intet» i løpet av få minutter, en operasjon som kalles "vertikal omringning". Som regel mangler imidlertid luftbårne styrker forsyninger og utstyr for langvarig strid, og de er derfor bedre egnet til å etablere et brohode enn til å utføre en langtrukken besettelse. I tillegg er fallskjermoperasjoner spesielt sensitive for dårlige værforhold. Fremgang innen helikopterteknologi siden andre verdenskrig har gitt større spillerom for luftbårne operasjoner, og luftlandsetting fra helikopter har i stor grad erstattet storstilte fallskjermslipp. Mange armeer opprettholder likevel store fallskjermavdelinger. Amfibisk krigføring. Amfibisk krigføring innebærer angrep på et landbasert mål med militære styrker fra skip. Amfibisk krigføring krever landgangsfartøyer eller helikoptre for å transportere soldater til land fra skipene som har brakt dem til området. Hensikten med å landsette soldater er å avgjøre konflikter. Det er sjelden at ren sjøkrig har noen avgjørende effekt, og det er ikke alltid marsj over land er et alternativ. Mange av verdens land har egne styrker med marineinfanteri for dette formålet. For tiden er det amerikanske marinekorpset det største, og det eneste med eget flyvåpen. Halvparten av verdens marineinfanterister hører hjemme i denne avdelingen. Et amfibisk angrep er en av de vanskeligste militære operasjonene. Det kreves koordinering av ild fra skip og luftfartøyer, mens bakkestyrkene landsettes på en kystlinje som kontrolleres av fienden – som ofte har en enorm fordel på grunn av det åpne landskapet på de fleste strender. Berømte amfibiske operasjoner inkluderer invasjonen av Normandie, Slaget om Iwo Jima og Falklandskrigen. En planlagt militær landsetting som foregår uten kamphandlinger, kalles en "administrativ landsetting". Før første verdenskrig. Japanske skip rundt 1243, fylt med fotsoldater. I krigene mellom antikkens Hellas og Persia i 499–448 f.Kr. og de peleponnesiske kriger ble det brukt landgangsoperasjoner. Den første amfibiske operasjonen man kjenner til var da grekerne, i følge Homers "Iliaden", landsatte styrker på stranden i nærheten av Troja. Det første angrepet på en strand var antageligvis ved slaget ved Maraton i 490 f.Kr.. Perserne etablerte et brohode i et forsøk på å invadere Hellas. De hadde modifiserte skip med ramper for hestene, forløpere til moderne landgangsfartøyer. Romerne tok Kartago med en landgangsoperasjon i 202 f.Kr., og Julius Cæsar ga til og med styrkene sine spesiell trening i landganger før han invaderte England i 55 f.Kr.. Engelskmennene ble også slått av Vilhelm Erobreren etter en landgang før Hastings i 1066. Mongolene forsøkte å ta Japan på 1200-tallet med en invasjonsflåte, men mislyktes. Japanerne invaderte Korea sent på 1500-tallet, men ble slått tilbake to ganger av flåten til den koreanske admiral I Sun-sin. Under den amerikanske revolusjonen i 1776 stormet amerikanske styrker Britisk Bahamas. Skipskanoner gjorde nå at flåten kunne støtte soldatene som gikk i land, men på samme tid ble det utviklet kystartilleri som var en trussel mot flåten. Krigsskip måtte nå begynne å eskortere skipene som brakte inn menn, utstyr og forsyninger. Under den amerikanske borgerkrigen landsatte den amerikanske marinen gang på gang små styrker både langs kysten og opp elvene. Sørstatsgeneralen Robert E. Lee uttalte «Hvor enn flåten kan sendes kan vi ikke stå i mot landsettingene... Vi har ingen ting som kan stå i mot hans tunge skyts.» Under den spansk-amerikanske krigen utviklet den amerikanske marinen nye taktikker for landsettinger. Mest kjent av trefningene er da 650 marineinfanterister tok Guantánamo Bay og 16 000 soldater ble landsatt ved Santiago på Cuba, selv om den sistnevnte styrken stort sett mislyktes i sine krigsmål. Første verdenskrig og mellomkrigstiden. Britiske soldater i mai 1915 gjør seg klar til å gå i land ved Gallipoli. Under første verdenskrig var moderne amfibisk krigføring fremdeles et nytt felt. Både taktikk og utstyr var enkelt og ofte improvisert. I denne perioden var britiske Royal Marine Light Infantry (RMLI) stort sett i bruk som militærpoliti og kanonmannskaper om bord på krigsskip. De ble i 1914 integrert med en divisjon satt opp av Royal Navy, kalt Royal Naval Division. Hensikten var å kjempe på land. På tross av dette måtte hærstyrker utgjøre hovedtyngden av kampstyrkene i landgangsoperasjoner gjennom krigen. RMLI ble på 1920-tallet slått sammen med Royal Marine Artillery og dannet Royal Marines. Den første landgangen i krigen fant sted i 1914 og endte i katastrofe. En større styrke fra den britiske indiske hæren ble sendt for å gå i land ved byen Tanga i det som den gang het Tysk Østafrika. Tyskerne der oppdaget de britiske forberedelsene og rakk å forberede seg på invasjonen. Resultatet ble at de britisk/indiske styrkene måtte trekke seg tilbake med store tap og uten det tyngre utstyret sitt. Den allierte invasjonen mot Det osmanske riket ved slaget ved Gallipoli i 1915 var en enda større katastrofe enn Tanga. Soldater rodde i land i åpne hvalbåter eller ble fraktet inn med slepebåter. De uerfarne allierte soldatene ble praktisk talt slaktet ned av de osmanske forsvarerne. Mange kom ikke engang ut av båtene. Ved den andre landgangen ved Suvla i august hadde de forgjengeren til moderne landgangsfartøyer, den pansrede «Beetle» (engelsk: "Bille"). 489 000 soldater ble satt inn på alliert side, og av disse ble 252 000 drept, skadet eller syke. Tallene for de tyrkiske forsvarerne var rundt en halv million mann i forsvar, og rundt halvparten av disse drept, skadet eller syke. I mellomkrigstiden utviklet den amerikanske marinen og marinekorpset spesialisert utstyr for landganger. Nye landgangsfartøyer og amfibiske kjøretøyer ble testet ut. Skipene ble lastet for å kunne losses hensiktsmessig; ikke bare for å maksimere hva som kunne tas med som tidligere. I 1910 hadde marinekorpset etablert sin skole for amfibiekrigføring i New London, Connecticut, og under general John Lejeune utviklet de en ny doktrine, publisert i 1934 som "Tentative Landing Operations Manual", en manual som til en viss grad er aktuell fremdeles. Andre verdenskrig. Den japanske ekspansjonen fram til 1942 gav dem et enormt område å forsvare, mye av det var spredte øyer. I løpet av Stillehavskrigen ble det gjennomført et utall landgangsoperasjoner, først under den japanske ekspansjonen, deretter under den allierte «øyhoppingen» for å drive japanerne tilbake. Japanerne lot sine amfibiske styrker svinne hen etter framgangene de hadde hatt fram til 1942, og forberedte seg heller på statisk forsvar av de nye besittelsene. I mellomtiden perfeksjonerte det amerikanske marinekorpset og den amerikanske hæren landgangsoperasjoner. På grunn av marinekorpsets begrensede størrelse gjennomførte hæren både flere landgangsoperasjoner og hadde flere skip enn marinekorpset. På denne tiden ble også luftbåret angrep bak strandlinjen i samspill med landgangen tatt i bruk. Presis nærstøtte både fra skipsartilleri og fly fra hangarskip hjalp angriperne i å nedkjempe forsvarerne. Samvirket mellom de amerikanske våpengrenene satte standarden også for ettertiden. I Europa innså de allierte etter det mislykkede Diepperaidet i 1942 at videreutvikling av amfibisk krigføring var helt nødvendig før en invasjon av det europeiske kontinentet kunne settes i verk. En av de direkte følgene av dette var at det ble utviklet et stort antall spesialkjøretøyer spesielt for amfibiske operasjoner. Først av disse var Amtrac (kort for "Amphibious Tractor"), et amfibisk pansret kjøretøy. Marineinfanteriet hadde nå en viss beskyttelse i den sårbare perioden fram til de kom opp på stranden. Amfibielastebilen DUKW, kalt "Duck" til vanlig, ble også tatt fram og mye brukt. Stridsvogner ble tilpasset svømming eller spesielle oppdrag på stranden. Dette inkluderte «teppelegging» for å bedre underlaget for andre kjøretøyer, fylling av grøfter med bunter med rør ("fascine"), minerydding og bergning av andre kjøretøyer. De nye kjøretøyene spilte en viktig rolle da invasjonen av det europeiske kontinentet endelig ble satt i verk gjennom historiens største landgangsoperasjon, den allierte landgangen i Normandie. To arméer, en britisk og en amerikansk, ble landsatt. Fra 6. juni 1944 til slutten av måneden hadde de allierte fått i land 850 000 mann og 150 000 kjøretøyer på det europeiske fastlandet. Andre kjente landganger under andre verdenskrig var Operasjon Torch i Nord-Afrika i 1942, landgangen på Sicilia i 1943 og landgangen på det italienske fastlandet ved Anzio i 1944. Nyere tid. a> tjeneste noen år i forveien. Etter andre verdenskrig ble amfibiske operasjoner mindre viktige, men ikke uaktuelle. Det forble nyttig å holde fienden på tærne gjennom å kunne true hans kystlinjer. Bare USA vedlikeholdt amfibiske styrker på samme skala som under andre verdenskrig, men fikk bare brukt dem til én stor operasjon i etterkrigstiden, nemlig ved Incheon i 1950 under Koreakrigen. Der ble det satt i land 70 000 mann bak de nordkoreanske linjene, noe som lettet trykket på FN-styrkene i Busan og var et vendepunkt i krigen. Etter dette hadde amerikanske flåter i Stillehavet og Middelhavet marineinfanteri lastet klar på skip med utstyret sitt. Det ble brukt en eller flere forsterkede bataljoner på rundt 1 800 mann per flåte. Amfibiske styrker ledet operasjoner i den Dominikanske republikk i 1965, under Suez-krisen i 1956 og i Falklandskrigen i 1982. Under Gulfkrigen deltok en landsettingsstyrke på 43 skip med 18 000 marineinfanterister fra amerikansk side. Denne styrken bandt opp mellom 7 og 11 irakske divisjoner som forberedte seg på en landsetting som aldri kom. Under hele den kalde krigen hadde Warszawapakten stående amfibiske styrker for å true Norge, landene rundt Østersjøen, Svartehavet og Middelhavet. Nato hadde sine styrker stående klare for mottrekk i de samme områdene. Amfibiestyrkene ble spådd en kort framtid under hele etterkrigstiden, men er fremdeles med oss. Folkerepublikken Kina bygger forøvrig stadig ut sin amfibiske slagkraft som en forsikring mot en eventuell formell uavhengighetserklæring fra den selvstyrte øya Taiwan (Republikken Kina), som ligger like utenfor det kinesiske fastlandet. Amfibiske operasjoner. Filippinske marineinfanterister på amfibisk angrepsøvelse. Amfibiske operasjoner deles inn i flere typer, og vanligvis nevner man fire av disse: "Amfibisk landsetting", "amfibisk tilbaketrekking", "amfibisk demonstrasjon" og "amfibisk raid". Amfibiske styrker brukes også til andre oppgaver enn disse, for eksempel evakuering av sivile fra krigssoner og elveoperasjoner. Dette siste har blitt mye brukt i de siste 20 årene, da amfibiske styrker ofte er de som er best egnet til den type operasjoner. En eksempel fra nyere tid er da USA, Frankrike og Storbritannia løftet ut omtrent 4 000 sivile fra Elfenbenskysten i november 2004. Et annet eksempel er Operasjon Assured Response, hvor USA hentet ut 2 440 sivile fra Monrovia i Liberia mellom april og juni 1996. Under planlegging av amfibieoperasjonen skal man koordinere sjøstyrker, landstyrker og luftstyrker. Denne koordineringen er et av de vanskeligste punktene, og man har flere historiske eksempler på at det kan gå galt. Det praktiseres forskjellige metoder, men man utnevner vanligvis en maritim styrkesjef og en landstyrkesjef. Før styrkene er landsatt er det ofte den maritime styrkesjefen som har kommandoen over landstyrkene. Amfibisk landsetting. En amerikansk flåte med forskjellige klasser skip for amfibisk krigføring underveis på en øvelse. Amfibisk landsetting regnes som den vanligste formen for amfibieoperasjon. Det er en operasjon foretatt fra sjøen mot et fiendtlig eller antatt fiendtlig område. I forbindelse med operasjonen blir det ofte landsatt styrker fra luften, bak fiendens linjer. Dette er for å sikre egne styrker fra motangrep og for å generelt skape kaos for fienden. Operasjonen blir nesten alltid understøttet av fly i taktiske og strategiske operasjoner, for å opprette et luftherredømme over landgangsområdet. Konseptet har vært i bruk siden før Kristi fødsel, og romerne gjorde for eksempel bruk av det i sitt angrep på Storbritannia i 1. århundre f.Kr. I moderne tid blir tropper som skal foreta selve landgangen, transportert til like utenfor kysten av større skip (for eksempel et amfibisk landingsskip), for deretter å gå ombord i mindre båter eller amfibiske kjøretøy, som kan gå helt inn til landingsstedet. I de tilfeller helikopter brukes, er dette for å gi sikring til selve landgangen eller som en mindre, begrenset redningsoperasjon. Det finnes også spesialbygde skip som kan transportere utstyr og soldater direkte til landingsstedet. USA, Storbritannia og Russland bruker i stor grad luftputefartøyer i slike operasjoner, fordi de har høy fart og kan bevege seg også på land (og slik landsette styrkene et godt stykke inn på stranden), i tillegg til «konvensjonelle» skip. Eksempel på landsetting av US Marine Corps. USS «Fort McHenry» i bakgrunnen, med luftputefartøyer og helikoptre i gang med landgangsoperasjonen a> blir dirigert inn på stranden. Det amerikanske marinekorpset er den dominerende amfibiestyrken i verden i dag. Mange andre nasjoner bruker metoder utviklet av dem, dog i mindre skala. Eksempelet her viser en "Marine Expeditionary Force" ("MEF") og hvordan den kan tenkes å angripe en forsvart kyst i moderne tid. En MEF består av en forsterket divisjon, en luftstridsving og en trenbrigade, som fraktes på over 60 skip, med over et dusin krigsskip som eskorte. Styrken som nærmer seg den fiendtlige kysten har antageligvis planlagt operasjonen minst en ukes tid. Før de forlater det amerikanske fastlandet har de en travel periode. Skipene som skal brukes ankommer i tilfeldig rekkefølge, men alt utstyret må pakkes hensiktsmessig for selve landgangsoperasjonen. Hvis det er tid gjør divisjonen en øvelselandgang sammen. Det er sjelden øvelser på divisjonsnivå, så hvis man kan øve sammen før den skarpe operasjonen kan man kanskje unngå å gjøre kostbare feil. Imens jobber etterretningsstyrkene hardt for å kartlegge fiendens posisjoner og mulige mottrekk. På veien mot kysten som skal angripes gjør flåten styrken fraktes med forsøk på å enten unngå å bli oppdaget eller å skjule sine hensikter for fienden. Den samlede flåten ønsker å bruke bare en dag eller to på å nå den fiendtlige kysten, et tidsrom som gir tid for avledningsmanøvre, men allikevel minimaliserer tiden brukt på sjøen. Når styrken nærmer seg kysten går fly fra hangarskipene i gang med å angripe fienden. Rundt 40 kilometer fra stranden går skipene ut i angrepsformasjon. I teorien er det da bare noen få timer til hele angrepsstyrken er satt i land. To tredjedeler av soldatene skal landsettes over stranden - den siste tredjedelen med helikopter. Minesveipere har ryddet en serie ankomstleder mot stranden, hver av dem en kilometer bred. Selve brohodet på stranden er rundt fire kilometer bredt. På hver side av ledene ligger et kontrollskip. Det ene fører den primære kontrolloffiseren og staben hans. De ligger fire kilometer ut; utenfor maskingeværrekkevidde, men ikke utenfor rekkevidden til artilleri. De to regimentene som skal landsettes over stranden laster opp to av sine tre bataljoner, klare til å gå inn i den første angrepsbølgen. Hver av disse to bataljonene sender inn to av sine kompanier. Av en styrke på 54 000 mann er det omtrent to dusin LVTP7 landgangsfartøy med rundt 700 passasjerer som er den første angrepsbølgen. Den første bølgen bruker rundt 25 minutter på å komme i land. Med intervaller på to minutter kommer de neste bølgene inn, fulgt av stridsvognene, støtteavdelinger og annet personell. I løpet av åtte minutter har 3 000 menn og mer enn 150 pansrede kjøretøyer og artilleri kommet i land. I bakre linje ligger seks jagere og to kryssere. Over hodene deres er opp til 400 kampfly klare. Det tredje regimentet er i mellomtiden blitt landsatt med helikoptre. De har landet 10 til 30 km inne i landet, godt hjulpet av jagerbombere og kamphelikoptre. Den første bølgen består av 65 helikoptre som bærer en infanteribataljon og et batteri med artilleri. Noen ganger er det flere landingsområder. Målet nå er å rydde stranden og få koblet sammen de forskjellige brohodene. Kamphandlinger foregår til et tilstrekkelig stort brohode er etablert. Det må være stort nok til å romme en flyplass og et drivstofflager utenfor rekkevidde av fiendtlig artilleri. En flyplass et på plass i løpet av et par-tre dager, og da trekkes hangarskipet antageligvis tilbake. Grunnen til at flyplassen er viktig er at det gir stor slitasje på utstyret å ta inn forsterkninger og forsyninger over stranden. Tap på grunn av mekaniske feil savnes like mye som tap i kamp. Amfibisk tilbaketrekking. Ved en amfibisk tilbaketrekking tar man ut egne styrker fra en fiendtlig eller antatt fiendtlig kyst. Hensikten kan være å evakuere slagmarken, flytte styrkene raskt til et annet sted eller simpelthen hente ut styrker som har gjennomført oppdraget sitt. Et kompliserende faktor her kan være at styrkene man henter ut ikke er trenet i amfibiestrid, noe som gjør jobben for marinestyrkene vanskeligere. Den mest kjente operasjonen av denne typen er tilbaketrekkingen fra Dunkerque i 1940, hvor britene måtte mobilisere så å si alt som kunne flyte på Kanalkysten for å hente ut slagne britiske og allierte styrker fra Dunkerque under angrep fra tyske styrker. Amfibisk demonstrasjon. Dette er en villedende operasjon for å forvirre fienden. Den kan gjennomføres for å maskere egne hensikter eller størrelsen på egne styrker. Gjennomføringen kan være ved å seile styrken tilsynelatende mot et annet sted enn der landsettingen skal finne sted, eller sette i land mindre styrker. I Gulfkrigen i 1991 praktiserte det amerikanske marinekorpset denne taktikken i stor skala, og bandt opp nesten 1/4 av Iraks styrker i området. Amfibisk raid. Et amfibisk raid eller strandhugg er en operasjon som utnytter skjul og hurtighet for å overraske motstanderen. Målområdet blir okkupert bare midlertidig, og operasjonen følges av en rask planlagt tilbaketrekning. Denne taktikken ble praktisert av norske vikinger allerede i sen jernalder. I nyere tid ble det utført en del raids på norskekysten av britiske og norske kommandosoldater under andre verdenskrig. Det mest kjente er kanskje Måløyraidet. Fartøyer. To amerikanske LSTer på stranden i 1944. Legg merke til hvor høyt propellene og rorene sitter. Amerikansk "Landing Craft, Vehicle, Personnel" (LCVP) også kjent som Higgins-båt, brukt under andre verdenskrig Den innvendige dokken på USS «Fort McHenry», en moderne LSD. Det har alltid vært behov for spesialfartøy ved amfibieoperasjoner. Et tidlig eksempel på dette er vikingenes langskip. De hadde en kombinasjon av god framdrift både med seil og årer og flat bunn som gjorde dem godt egnet til landsetting. I nyere tid var andre verdenskrig den perioden da fartøyer for amfibiekrigføring gjennomgikk sin største utvikling. Det er mange forskjellige typer og kategorier. Grovt kan man dele dem inn i større fartøy egnet for oversjøisk fart og mindre farkoster som brukes til å bringe i land folk og materiell fra de større fartøyene. "LHA" – ("Amphibious Assault Ship General Purpose") er blant de største skipene og har både dokk, helikopterdekk og hangar. Et eksempel er den amerikanske Tarawa-klassen på rundt 40 000 tonn. "LHD" – ("Amphibious Assault Ship Multipurpose") er ganske like LHA, men kan også brukes for kampfly av STOVL-typen ("Short Take-Off Vertical Landing") som Harrier. Et eksempel er den amerikanske Wasp-klassen på rundt 40 500 tonn. "LPD" – ("Landing Platform Dock") har dokk for landgangsfarkoster, plass for kjøretøyer og et lite helikopterdekk med hangar. Et eksempel er den nederlandske Rotterdam-klassen på omtrent 13 000 tonn. "LPH" – ("Landing Platform Helicopter") er en type med god plass for helikoptre, men uten intern dokk. Et eksempel er den britiske Ocean-klassen på rundt 22 000 tonn. "LCC" – ("Amphibious Command Ship") er kommando- og kontrollskip for en felles styrkesjef. Det bærer i tillegg noe materiell og tropper. De eneste som har slike skip er den amerikanske marinen, og den har to. De er av Blue Ridge-klassen og er på omtrent 17 000 tonn. "LSD" – ("Landing Ship Dock") er ofte lik LPD, med større dokk, men færre tropper og utstyr om bord. Et eksempel er den amerikanske Whidbey Island-klassen på rundt 16 000 tonn. "LSL" – ("Landing Ship Logistic") er et forsyningsfartøy som kommer med i andre bølge av et amfibieangrep. Et eksempel er den britiske Lyme Bay-klassen på rundt 16 000 tonn. "LST" – ("Landing Ship Tank") er en større landgangsfarkost, faktisk så stor at den er havgående. På tross av dette kan den gå helt opp på stranden og landsette kjøretøy og soldater gjennom en rampe i baugen. Et eksempel er den amerikanske Newport-klassen. Moderne landgangsfarkoster kan deles i tre hovedgrupper; LCU, LCAC og LCVP. "LCU" – ("Landing Craft Utility") er den farkosten som vanligvis tar mest last. Avhengig av typen kan dette være fra en til fire stridsvogner eller enda flere lastebiler eller lettere kjøretøyer. Et eksempel er den amerikanske LCU 2000-klassen på 584 tonn. "LCAC" – ("Landing Craft Air Cushion") er luftputefarkoster på samme størrelse som en LCU. De kan ta mindre last, men går til gjengjeld to til fire ganger så fort. Et eksempel er den russiske Lebed-klassen. "LCVP" – ("Landing Craft Vehicle and Personell") er den minste klassen og har kapasitet til å ta 20 til 60 soldater eller en til to mindre kjøretøy. Disse er så små at de kan henge på siden av et fartøy i daviter. Kjøretøy. a>, en spesiell versjon tatt fram for svømming i forbindelse med landganger. LVT-/AAVP-serien. Amerikanerne har utviklet en serie amfibiske kjøretøy for å ta infanteriet opp på stranden relativt beskyttet. Den siste inkarnasjonen er AAVP7A1. Den første forgjengeren var Roebling Alligator, utviklet mellom 1932 og 1937. Hastigheten i vannet var først rundt 4 km/t, noe som var lite praktisk. Med større motorer gikk det litt fortere, og etterfølgeren Crocodile kom i 1940 og kunne nå rundt 15 km/t i vannet og 40 km/t på land. LVT-1 var en kopi av Crocodile, bortsett fra at den var laget i stål i stedet for aluminium. Den var tyngre og hadde litt dårligere ytelse. Den var ikke bevæpnet og ble i begynnelsen bare brukt til å bringe fram forsyninger. Ved slaget om Tarawa ble panserplater boltet på og et antall.30 kaliber mitraljøser montert. LVT-1 var i produksjon fra 1941 til 1943. Neste generasjon var LVT-2, i produksjon fra 1942 til 1945. Den ble produsert i en rekke varianter og ble senere oppdatert og var i tjeneste til midt på 1950-tallet. Senere kom LVT-3, LVT-4 og LVT-5, og midt på 1950-tallet kom den nye LVTP-5-serien. Etter den kom LTP-7, som skiftet navn til AAVP7 som er versjonen som er i tjeneste i dag. Andre kjøretøy. Sovjetiske pansrede personellkjøretøy var i etterkrigstiden tradisjonelt amfibiske. Dette ble hovedsakelig gjort for å lette elvekryssinger, men etter at Sovjetunionen gjenopprettet sitt marineinfanteri i 1961 utnyttet også disse avdelingene kjøretøyenes egenskaper. BTR-60 var i tjeneste fra 1961, og en forbedret variant kalt BTR-60PB ble standardkjøretøy for marineinfanteriet. Kjøretøyet og senere varianter (BTR-70 og BTR-80) har åtte hjul, med styring på de to framre akslene, både på land og til vanns. Fremdriften i vannet besørges av en vannjet. BTR-ene opererte sammen med den lette amfibiske stridsvognen PT-76 i landsettingsfasen, men ble forsterket med konvensjonelle stridsvogner og andre kampkjøretøy så snart som mulig. En rekke andre lettere pansrede kjøretøy både i Vesten og Østblokken er også amfibiske, men dette har som regel vært for at de skal kunne ta seg over elver og vann. Amfibiske upansrede kjøretøy eksisterer også, for eksempel den svenske Hägglunds Bv206 som er i bruk blant annet i det norske forsvaret. Litteratur. Nytt fra KOF er tidsskriftet til Kystartilleriets offisersforening. A Momentary Lapse of Reason. "A Momentary Lapse of Reason" er et album utgitt av Pink Floyd i 1987. Dette er det første Pink Floyd-albumet som ble utgitt etter at Roger Waters forlot bandet, og forberedelsene til innspillingen var i stor grad preget av det. Bakgrunn. Etter at "The Final Cut" ble utgitt i 1983 – det eneste Pink Floyd-albumet som Richard Wright ikke medvirker på, var stemningen meget dårlig internt i bandet. Istedenfor å legge ut på en ny turné, valgte de å jobbe med soloprosjekter de neste par årene. Da Roger Waters etter uenighet med plateselskapet EMI og Pink Floyd-manager Steve O'Rourke ga beskjed om at han sluttet i bandet, regnet de fleste med at det var slutten for Pink Floyd ettersom Waters hadde skrevet det meste av materialet på de foregående albumene. Mange, inkludert Roger Waters, ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å gå i gang med et nytt albumprosjekt som Pink Floyd. Waters gikk til sak mot Gilmour og Mason fordi han hevdet at han hadde rettighetene til bandnavnet, men da juristene hans forsto at så lenge Waters selv hadde forlatt Pink Floyd, ville han ikke ha en sjanse i retten, ble det istedenfor inngått et forlik som ga Gilmour og Mason retten til å fortsette å bruke Pink Floyd-navnet. Innspillingen. Gilmour og Mason hadde problemer med å komme i gang med innspillingen av det nye albumet, spesielt var tekstene et problem fordi Waters hadde stått for alle tekstene i bandet siden "The Dark Side of the Moon" fra 1973. Samtidig hadde Gilmour lyst til å ha et mer moderne lydbilde på dette albumet enn de foregående utgivelsene, men hans medprodusent Bob Ezrin var svært opptatt av Pink Floyd-preget måtte bevares. Etter å ha forsøkt et samarbeid med flere tekstforfattere om å finne et konsept, fant etter hvert Gilmour og Ezrin ut at konseptet likegodt kunne være den musikalske atmosfæren, enn tekstene. Platen starter med at en hører noen som ror på «Signs of Life», og det som går igjen i flere av tekstene på albumet er referansene til vann, elv og natur. Albumcoveret, som er laget av Storm Thorgerson, viser 800 sykehussenger på elven Devon. Nick Mason hadde åpenbart ikke øvd så mye på trommer som ønskelig i forkant av albumet, og ble erstattet av studiomusikere på flere spor. Derimot høres hans snakkende stemme på noen av låtene på albumet, blant annet åpningssporet og på «Learning to Fly» der opptaket av Masons første flytur er med. Richard Wright, som hadde blitt tvunget vekk fra bandet av Roger Waters i 1981, kom tilbake i Pink Floyd i løpet av innspillingene, men han ble foreløpig ikke gjeninnsatt som fast medlem av bandet og preget ikke "A Momentary Lapse of Reason" nevneverdig, med unntak for albumets siste spor «Sorrow», der både Wrights koring og hans måte å spille tangenter på er lett gjenkjennelig. Dermed falt det meste av ansvaret på albumet på David Gilmour, og mange hevder at akkurat som "The Final Cut" på mange måter var et Roger Waters-soloalbum, er "A Momentary Lapse of Reason" et David Gilmour-soloalbum. I så måte var Gilmour fornøyd med at "A Momentary Lapse of Reason" solgte bedre enn forgjengeren, mye takket være den tre år lange turnéen som fulgte. «Learning to Fly» ble en brukbar radiohit, og er fremdeles blant de Pink Floyd-låtene som spilles mest på radio, i likhet med «On the Turning Away» fra samme album. «Sorrow» har på Pink Floyds seneste turneer utviklet seg til å bli en stor live-favoritt. Albumet fikk nokså variable kritikker da det kom ut, fra de som mente at det var det beste Pink Floyd hadde gjort på en stund, til de som anså at savnet av Roger Waters' poengterte tekster ble for stort. Besetning. Momentary Lapse of Reason, A Stempelmotor. En stempelmotor er en veldig utbredt type motor. I dag er de mest vanlige variantene bensinmotoren og dieselmotoren som drives av henholdsvis bensin og diesel. Disse motorene kommer i mange varianter, og er mest brukt i biler, båter og andre kjøretøy. Prinsipp. Prinsippet for en stempelmotor er at et stempel som beveger seg fritt i en sylinder blir koblet til et svinghjul eller veivaksel på en slik måte at den roterer dersom stempelet beveger seg opp og ned. Man bruker så det roterende svinghjulet eller veivakselen til å utføre et arbeid. For å sette stempelet i bevegelse setter man det under trykk. Det er flere måter å gjennomføre dette på, i dampmaskinen og lignende motortyper benytter man seg av et konstant, eksternt trykk som periodevis blir overført til hver sin side av et enkelt stempel, eller mellom to stempeler der det ene stempelet står øverst når det andre står nederst i sylinderen. I stempelmotorer med internt trykk utføres det periodevis en forbrenning i sylinderen som øker temperaturen og derav også trykket. Stempelmotorer som bruker internt trykk er former for interne forbrenningsmotorer. Firetaktsmotoren. Firetaktsmotoren eller Otto-motoren er i dag den mest brukte stempelmotoren. Både bensinmotoren og dieselmotoren kan operere etter firetaksprinsippet. Her brukes ventiler i den øverste delen av sylinderen til å slippe inn drivstoff og slippe ut avgasser. Bakgrunnen for navnet er at en syklus består av fire "takter"; innsugstakt, kompresjonstakt, forbrenningstakt og utblåsningstakt. I motsetning til i totaktsmotoren utføres det en forbrenning bare for hver annen gang stempelet beveger seg nedover i sylinderen. Kompresjon. For å få en bedre virkningsgrad i interntrykksmotorer komprimeres drivstoffet i sylinderen før det antennes. Kompresjonsforholdet er forholdet mellom lufttrykket utenfor motoren og trykket i sylinderen når stempelet er i sin høyeste posisjon. Selv om høyere kompresjonsforhold øker virkningsgraden, fører for høyt trykk i bensinmotorer til at temperaturen blir så høy at drivstoffet selvantenner før tennpluggen tenner. Dette fører til motorbank, og er skadelig for motoren. I dieselmotorer blir det kun sluppet inn luft i sylinderen, og deretter sprøytet inn drivstoff når stempelet er i den posisjonen hvor tennpluggen vanligvis ville tent, slik at dieselen selvantenner. Derfor kan dieselmotoren ha høyere kompresjonsforhold enn en bensinmotor, og har derav høyere virkningsgrad. Historie. Den første kjente stempelmotoren var dampmaskinen, som ble patentert i 1769 av James Watt. Senere begynte man å eksperimentere med andre måter å øke trykket i sylindrene på. I 1860 lagde belgiske Jean Joseph Etienne Lenoir den første gassdrevne forbrenningsmotoren, ikke ulik James Watts dampmaskin av utseende. Den første firetaktsmotoren ble utviklet av tyskeren Nikolaus Otto i 1870-årene. Dette var den første kjente stempelmotoren med intern kompresjon i sylinderen(e). Tidligere hadde man hatt jevnt trykk i hele systemet. Denne motoren er forgjengeren til dagens firetaktsmotor. Flersylindrede motorer. De fleste store stempelmotorer har flere enn en sylinder. Avhengig av sylindernes plassering i forhold til hverandre betegnes de som rekkemotor, V-motor, boksermotor, stjernemotor eller den noe uvanlige dobbeltvirkende stempelmotor. I biler er det mest utbredt å benytte en firesylindret rekkemotor. Fordampning. a> er usynlig, men skyene av vanndråper er et bevis på at fordampning følges av kondensasjon. Fordampning eller evaporasjon er den prosessen hvorved et stoff i væskeform mottar nok energi til å gå over i gassform. Den energien som væsken mottar under fordampning går med til å gi atomer eller molekyler den bevegelsen som trengs for å unnslippe overflata. Under fordampningen er det de molekylene som beveger seg raskest (og som altså har den høyeste temperaturen) som unnslipper. Dermed går gjennomsnittshastigheten for de resterende molekylene ned, og væsken avkjøles. Det kan erfares når en kommer ut av dusjen og fordampningen gir en avkjølende virkning på huden. Hvis fordampning finner sted i et lukket kammer, vil de molekylene som unnslipper hope seg opp over væsken. Det dannes en gass over væskeoverflaten, og en toveis utveksling av molekyler mellom gass og væske kommer i stand. Hvis energi stadig tilføres, stiger tettheten og damptrykket til gassen, og når utvekslingen av molekyler mellom gass og væske er nådd en likevekt, sies gassen å være «mettet». Fordampning kan brukes til å skille stoff i en blanding fra hverandre. Oppvarming av blandingen fører til at de mer flyktige komponentene (f. eks. vann) fordamper og etterlater en mindre flyktig rest. Den motsatte prosessen, altså at damp går over til væske, kalles kondensasjon. Fordampning kan også skje fra et fast stoff, og kalles da sublimasjon. Destillasjon foregår ved å fordampe og deretter kondensere væske. Margarete Bonnevie. Margarete Ottilie Bonnevie (f. Skattebøl), født 13. desember 1884 i Nesbyen, død 28.mars 1970 i Oslo, var en norsk kvinnesaksforkjemper og forfatter. Gift med høyesterettsdommer Thomas Bonnevie. Hun var utdannet fransk translatør og arbeidet 1906-13 som fransk korrespondent i Norsk Hydro. Som forfatter, aktiv debattant og leder av Norsk Kvinnesaksforening (1936–1946) bidro hun til å vekke nytt liv i kvinnesaksbevegelsen, som hadde ligget nede i 20-30-årene. Fra 1910 publiserte hun artikler om norsk og fransk litteratur, og var en tid leder av "Leseforeningen for Kvinder", og fra 1920-årene skrev hun også om kulturelle og politiske emner. I 1928 utga hun den første sitatsamling på norsk, "Ord som lever". Engasjementet for kvinnesak ble for alvor vekket da Oslo kommune i 1928 besluttet at gifte kvinner ikke lenger skulle ansettes i kommunen, og at kvinner som var gift med en mann som hadde arbeid skulle være de første til å bli sagt opp ved innskrenkninger – og i 1932 kom hennes første bok "Ekteskap og arbeide". I resten av sitt liv kjempet hun, i skrift og tale, for kvinnesaken. Hun var tidlig ute med å se hvilke reformer som var nødvendige for at kvinner skulle kunne delta i yrkes- og samfunnslivet på lik linje med menn, slik som barnehager, daghjem og mulighet for deltidsarbeid. Den viktigste reformen hun foreslo var imidlertid lønnsreformen, som ville innebære lik lønn for begge kjønn, og et eget forsørgertillegg etter antall barn, betalt av lønningsmassen. Hun fremmet sitt reformforslag gjennom sin mindretallsinnstilling som medlem av barnetrygdkomitéen (1934 til 1937). Etter vervet i barnetrygdkomitéen ble hun forøvrig aldri siden oppnevnt i noen offentlig komité eller utvalg. I 1956 la hun frem et privat lovforslag som bygget på mindretallsinnstillingen sin fra 1937. Forslaget ble aldri behandlet i Stortinget. Politisk var Margarete Bonnevie forankret i Venstre. I 1930-årene var hun en tid vararepresentant for partiet til Oslo bystyre og leder av Oslo Venstrekvinnelag. I 1956 var hun med på stiftelsen av Human-Etisk forbund, og satt i styret frem til 1958. Hun var styremedlem i International Alliance of Women fra 1939 til 1949. Bunnpris. Bunnpris er en kjede av dagligvareforretninger, eid av selskapet I.K. Lykke AS, med hovedkontor i Trondheim. Daglig leder er Christian Lykke. Den første Bunnprisbutikken ble etablert i 1981 på Øya i Trondheim. Pr. juni 2011 har Bunnpriskjeden 216 butikker i Norge. De fleste ligger i Trondheimsregionen, Oslo og Møre. Bunnpris var tidligere en del av Norgesgruppen men gikk fra 2012 over til et samarbeid med Rema 1000 Kløver og Bunnpris er varemerker som eies av I. K. Lykke AS og selges i selskapets Bunnprisbutikker. Kløver ble første gang registrert i 1916, og har sannsynligvis vært i bruk i en tid forut for dette. Ekspansjon. Det kom fram i "Dagens Næringsliv" 18. mars 2009 at kjeden satte seg som mål å mer enn doble antall butikker til 400. Dermed satset de på en markedsandel på 12,5 prosent innen 2015. De nye butikkene skulle være i størrelsesorden 1 000 kvm. I juni 2011 ble det imidlertid klart at dette målet ikke ville bli nådd. Lervig Aktiebryggeri. Lervig sin produksjonshall på Hillevåg Lervig Aktiebryggeri er et lokalt Stavanger-bryggeri som ble stiftet på forsommeren 2003 som en reaksjon på at Tou Bryggeri ble kjøpt opp av Ringnes og flyttet produksjonen til Oslo. Bryggeriet leverte sine første produkter 4. juli 2003, da produsert av Mack i Tromsø. Den 15. september 2005 flyttet produksjonen til Vierveien i Hillevåg. Lervig produserer diverse pilsnertyper, hveteøl, ale og eplemost. Blant produktene finner man Grusomme (pilsner), Herlige (pilsner), White Dog (hveteøl), Lucky Jack (american pale ale), Betty Brown (norsk brown ale), Nydelige (sommerøl) og Gledelige (juleøl). Bryggeriet har de siste årene vunnet en rekke priser for sitt øl, bl.a beste sommerøl (VG 2008) og beste lyse øl ("Apéritif" 2008). Største aktionærer er Kristoffer Stensrud og Macks Ølbryggeri, i tillegg til en rekke lokale investorer. Damptrykk. Damptrykk for ulike væsker vist i et typisk diagram. Damptrykket er det trykket som en gass utøver når et stoff i flytende form er i likevekt med sin egen gass. Når en væske lukkes inne i et tett kammer, vil noe av væsken fordampe ved at molekyler river seg løs og går over i gassform, og det oppstår en utveksling av molekyler mellom gass og væske, inntil det er en likevekt, slik at det pr. tidsenhet går like mange molekyler den ene som den andre vegen. Det trykket gassen har på dette stadiet, kalles "metningstrykket", eller bare "damptrykket", for vedkommende stoff ved den gitte temperaturen. Trykk som måles før metning inntreffer, omtales oftest som "gasstrykk". Hvis væsken varmes opp, vil mer stoff fordampe, og damptrykket stige. Hvis gassen er en blanding av ulike stoff, snakker en om de ulike gassenes partialtrykk. Stoff som har et høgt damptrykk ved normale temperaturer, omtales som "flyktige". Også faste stoff har et damptrykk. Det kan defineres som gasstrykket som oppstår når sublimasjon og avsetning (deposisjon) er i likevekt. For de aller fleste faste stoff er gasstrykket svært lavt, og vanskelig å måle. Ett viktig unntak er is. For væsker som er en blanding av ulike stoff, er damptrykket tilnærma beskrevet ved Raoults lov. Fram forlag. Fram forlag var et norsk forlag. Det ble etablert som publiseringsorgan for organisasjonen Mot Dag i 1929, med Erling Falk som pådriver og Torolf Elster som tidlig medarbeider. Forlaget ble overtatt av Tiden Norsk Forlag i 1936. Mal de debarquement. "Mal de debarquement-syndromet" (MdDS eller MDD) er en sjelden tilstand hvor symptomene inkluderer konstant opplevelse av ubalanse. Reisende opplever ofte dette kortvarig etter en sjøreise eller lengre flyreise, men hos de som lider av MdDS, kan symptomene vedvare i 6 til 12 måneder eller, i enkelte tilfeller, årevis. Det franske ordet «debarquement» betegner det å "gå fra borde". En direkte oversettelse ville da bli "debarkasjonssyke-syndromet". Frits Thaulow. Frits Thaulow (egentlig Johan Fredrik, født 1847 i Christiania, død 5. november 1906) var en norsk maler. Han er en av de internasjonalt mest kjente norske kunstnerne fra 1800-tallet. Thaulow fikk sin utdannelse ved Kunstakademiet i København i 1870 -72, og i årene 1873–75 var han elev av Hans Gude i Karlsruhe. De følgende år oppholdt han seg for det meste i Paris og mottok her avgjørende inntrykk fra de franske impresjonistene. I 1880 vendte Thaulow hjem som overbevist naturalist. Sammen med Christian Krohg og Erik Werenskiold ble han raskt en av lederne i de unge kunstnernes kamp for et rikere og romsligere norsk kunstmiljø. Thaulow var bl.a. med på å etablere den første Høstutstillingen i 1882. I 1892 slo han seg ned i Frankrike, og han besøkte USA i 1898. Fra samme år bosatte han seg i Paris, der han ble en kjent skikkelse og vant internasjonalt ry, bl.a. gjennom å bli antatt på den prestisjetunge Salongen. Mange av Thaulows mest kjente norske motiv er fra Åsgårdstrand, der han også har en sentral plass oppkalt etter seg. Thaulow ble hedret med en rekke norske og utenlandske ordener for sitt virke. Han ble i 1892 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ble i 1905 forfremmet til kommandør av 2. klasse «for fortjenstfuld Kunstnervirksomhed». Han var videre offiser av den franske Æreslegionen, den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden og av den tunisiske Iftikhar-ordenen. C-SPAN. C-SPAN (Cable-Satellite Public Affairs Network'") er en amerikansk kringkastingsstasjon som er viet til kontinuerlig dekning av offentlige myndigheter og begivenheter. Alle radio- og fjernsynssendingene sendes i tillegg gratis over Internett. Historie. C-SPAN ble unnfanget av Brian Lamb, som senere har vært stasjonens direktør og styreformann. C-SPAN ble grunnlagt som en gratis, allmenn fjernsynsstasjon for å dekke Kongressens sesjoner på en objektiv og nøytral måte. Stasjonens første fjernsynssending fant sted 19. mars 1979 og dekket en tale av daværende representant Al Gore. Stasjonens andre fjernsynskanal, "C-SPAN2", gikk på luften 2. juni 1986, og den tredje, "C-SPAN3", 22. januar 2001. Stasjonens radiokanal, "C-SPAN Radio", gikk på luften 9. oktober 1997. Organisasjon. C-SPAN drives som en ideell organisasjon av selskapet National Cable Satellite Corporation, hvis styre hovedsakelig består av representanter fra de største kabel-TV-selskapene. Kringkastingsstasjonen mottar ingen offentlig støtte og selger ikke sponsoravtaler eller annonser, og finansieres i stedet av abonnementsavgifter som betales av kabel- og satellitt-TV-industrien. Dekning. I tillegg til direktesendinger fra sesjonene i Senatet og Representantenes hus, dekker C-SPAN en rekke offentlige høringer, pressekonferanser, viktige offentlige konferanser, bokdebatter, intervjuer, og iblant sesjoner i det canadiske eller britiske parlamentet, eller andre utenlandske myndigheter når det har interesse for amerikanske seere. Tilsvarende vil C-SPAN sende nyhetsreportasjer fra hele verden ved store internasjonale hendelser. Utenlandske sendinger dubbes til engelsk. C-SPAN har jevnlig anmodet om å få sende direkte fra sesjonene i Høyesterett, men domstolen tillater ikke kameradekning. Stasjonen har imidlertid sendt lydopptak fra rettssalen ved viktige avgjørelser, og dekker iblant høyesterettsdommeres private foredrag. Harry Potter og dødstalismanene. "Harry Potter og dødstalismanene" (originaltittel "Harry Potter and the Deathly Hallows") er den syvende og siste boken i serien om trollmannslærlingen Harry Potter, som går på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Boken kom ut i Storbritannia den 21. juli 2007 og ble utgitt på norsk lørdag 1. desember 2007. Forfatteren til romanserien, J.K. Rowling, har hele tiden hatt det siste kapitelet i hele serien klar og det har vært godt beskyttet. Da Rowling i et TV-intervju ble bedt om å vise fram manuskriptet til det siste kapittelet torde hun nesten ikke, som om kameraene kunne se direkte gjennom papiret hun oppbevarte teksten i. Allikevel ble det vist frem i to sekunder, og så hurtig pakket vekk igjen. Farvel med familien Dumling. Harry og familien Dumling byr hverandre farvel ganske få dager før Harrys syttende fødselsesdag, dagen han blir myndig og som også er dagen da beskyttelsesformelen moren påkalte over ham vil opphøre. For å unngå å bringe Harry i for stor fare velger Føniksordenen å flytte Harry til et sikkert gjemmested. For at dette skal lykkes, bruker de en polyksir for å gjøre seks av dem om til dobbeltgjengere av Harry, for dermed å narre dødseterene i tilfelle de har utplassert vaktposter rundt huset i påvente av et fluktforsøk. I forkant har de også plassert ut et falskt spor om avreisedatoen for å narre dødseterne og deres medspillere innenfor Magidepartementet. De seks som gjør seg til falske Harry-er er Ronny, Hermine, Fred og Frank, Fleur og Mundungus Styrfeder. Likevel blir reisefølget og den ekte Harry overfalt av Voldemort og hans dødsetere, som på uforklarlig vis har fått rede på datoen for avreisen til sitt skjulested. Idet Voldemort skal til å ta livet av Harry, skjer det noe mystisk med sistnevntes tryllestav, og Harry unnslipper med nød og neppe til Hiet, men Hedvig, ugla hans og Galøye Bister begge blir drept under flukten. Frank Wiltersen får det ene øret hogd av som følge av en forbannelse fra Severus Slur. Et par dager senere ankommer magiministeren, Rufus Grimst Hiet, for å gi Harry, Ronny, og Hermine de ting som Albus Humlesnurr har etterlatt dem i sitt testamente. Ronny får Humlesnurrs avlyser, Hermine mottar en barnebok skrevet med gamle runer; Harry arver Gudrik Griffings sverd og snoppen som han fanget i den aller første rumpeldunkkampen han spilte. Magidepartementet nekter imidlertid å utlevere sverdet, da de hevder at det er et historisk objekt og fra begynnelsen av ikke tilhørte Humlesnurr og at det derfor ikke tilfalt ham å gi det bort. Etter at Grimst har forlatt scenen, oppdager Harry en skjult inskripsjon på snoppen: «Tida er inne når tida er ute». Jakten på malacruxene. Under Rulle og Fleurs bryllup ankommer Nestor Bindebolts skytsverge, og advarer om at departementet har falt, Rufus Grimst er død og at dødseterne er på vei. Noen øyeblikk senere dukker dødseterne opp på jakt etter Harry. Harry, Ronny og Hermine unnslipper angrepet og flykter til familien Svaarts gamle hjem, Grimolds plass 12, som Harry arvet fra sin gudfar, avdøde Sirius Svaart. Her oppdager de at Regulus Arcturus Svaart, Sirius avdøde yngre bror, er den «R.A.S.» som fjernet amulett-malacruxen fra hulen hvor Voldemort hadde plassert den. De innser også at den ekte malacruxen inntil nylig befant seg i huset – og etter å ha avhørt husnissen Krynkel – at Venke Dolorosa Uffert nå har den. De tre infiltrerer Magidepartementet ved hjelp av polyksir og klarer å få tak i malacruxen. Under flukten blir imidlertid Ronny såret. Etter flere måneder på flukt overhører de tre en samtale som avslører at Gudrik Griffings sverd, som departementet konfiskerte, nå oppbevares i Bellatrix DeMons' hvelv i trollmansbanken Flirgott. De oppdager at dette sverdet er en forfalskning, men uten å vite hvor Griffings virkelige sverd befinner seg. Harry spør portrettet av Finius Persillius og får vite at Humlesnurr ødela en malacrux med det virkelige sverdet for en tid tilbake. De innser da at sverdet kan ødelegge malacruxer og at det derfor må finnes for å tilintetgjøre medaljongen, men Ronny blir lei av jakten (under påvirkning av medaljongen) og forlater dem. Harry og Hermine blir sterkt truffet av dette, men bestemmer seg videre for å dra til Gudriksdal, Harrys fødested, i håp om at Humlesnurr har skjult den der. Der blir de imidlertid overfalt av Voldemort og hans slange Nagini og under flukten knekker Hermine Harrys tryllestav ved ett uhell. En kveld viser en skytsverge av form som en hind seg i nærheten av leiren, og leder Harry til Griffings virkelige sverd, som ligger på bunnen av et frosset tjern. Idet Harry tar sverdet, begynner amulett-malacruxsen som han nå bærer rundt halsen å kvele ham av sin egen vilje. Ronny, som plutselig har kommet tilbake, redder Harry men blir veldig motvillig til å ødelegge malacruxen men han klarer det til slutt. Dødstalismanene. De tre drar av sted for å finne Xenofilius Lunekjær, Lulla Lunekjærs far, og spør ham om et symbol de har sett flere ganger i løpet av handlingen, blant annet i boken som Humlesnurr testamenterte til Hermine. Han forteller dem at symbolet representerer Dødstalismanene, tre legendariske objekter som visstnok overvinner døden: "Oldstaven", "Oppstandelsessteinen" og "Usynlighetskappen". De må dog flykte da Xenophilius forråder dem til dødseterne i håp om at de vil løslate hans datter, som holdes fanget. Etter samtalen med Xenophilius er Harry av den oppfatning at hans usynlighetskappe er en dødstalisman. I leiren blir de tre fanget av en gruppe «hukere»(en slags dusørjegere, som leter etter og fanger Voldemorts fiender), og de blir stengt inne på Malfang-godset, som er dødseternes nye hovedkvarter. Da Bellatrix DeMons finner sverdet blant de tres eiendeler, frykter hun at de har brutt seg inn i bankhvelvet hennes i Flirgott. Ettersom DeMons tror at de har stjålet av henne, setter hun Harry og Ronny i fangenskap, og tar Hermine til fange og torturerer henne grusomt. Deretter blir hun reddet av Noldus som fikk lysekrona i taket til å dette ned på DeMons. Til slutt: Husnissen Noldus dukker opp for å befri fangene, men Ormsvans oppdager dem. Idet han setter kvelertak på Harry, minner Harry ham på livsgjelden han skylder ham (ettersom Harry reddet livet hans i den tredje boken i serien) og løsner grepet. Til gjengjeld blir han kvalt til døde av sin egen sølvhånd. Da de flykter, tar Harry Bellatrix' og Draco Malfangs tryllestaver, men Noldus blir drept av Bellatrix idet han hjelper dem å slippe unna. Etter å ha kommet seg unna og grublet på det de har funnet ut, gjetter de tre på at Bellatrix' bankhvelv i Flirgott inneholder en malacrux og bryter inn i Flirgott, hvor de får fatt i malacruxen, begeret til Helga Håsblås, og unnslipper ved å ri på en blind drage som var satt til å vokte de fire nederste hvelvene i banken. Voldemort blir fra seg av raseri og redsel når han får vite om innbruddet og blir endelig klar over at hans malacruxer er i ferd med å bli destruert. Mens han tenker over hvor han har skjult sjelfragmentene, avslører hans telepatiske forbindelse med Harry ved et uhell at én malacrux er skjult på Galtvort. Slaget om Galtvort. Humlesnurrs bror, Abriam, hjelper de tre med å komme inn på Galtvort via et speil med søsteren. Via forbindelsen med Voldemort innser Harry at førstnevnte nå er i gang med å undersøke hvor mange av malacruxene som er tilintetgjort og at han snart vil sette kursen mot Galtvort. Han advarer lærerne om Voldemorts snarlige ankomst. De yngste elevene blir evakuert fra borgen, mens medlemmene av Føniksordenen ankommer. Da styrkene under Voldemort nå angriper Galtvort, får Harry vite at diademet til Rasla Ravnklo er malacruxen som er skjult i slottet, og husker på at han har sett den i Nødvendeligrommet. I mellomtiden trenger Ronny og Hermine inn i Mysteriekammeret for å få basilisk-tenner, hvis gift Hermine kan bruke til å ødelegge begeret til Helga Håsblås (ettersom de har mistet Griffings sverd). I Nødvendeligrommet blir de tre konfrontert av Malfang, Krabbe og Gurgel. Krabbe kaster en svært kraftig trylleformel som slår feil. Han blir drept og diademet blir ødelagt. Harry, Hermine og Ronny unnslipper med nød og neppe og redder samtidig Malfangs liv. Innen Harry vender tilbake fra Nødvendeligrommet ankommer også Perry Wiltersen, som endelig innrømmer at han har tatt feil og nå hjelper til med å bekjempe dødseterne og magiministeren som han trodde var på «de godes» side. Harry får deretter enda ett syn fra Voldemorts tanker og leder sine venner til Hylehuset hvor han blir vitne til at Voldemort beordrer Nagini til å drepe Severus Slur. Voldemort tror at Slur ble herre over oldstaven da Slur tok livet av dens tidligere eier, Humlesnurr, og at staven i og med Slurs død vil være i hans makt. Slur blir dødelig såret og Voldemort forlater scenen, hvorpå Harry går bort til den sårede. Før han dør gir Slur ham sine minner, og Harry bruker Humlesnurrs tanketank til å se minnene. Her oppdager han at Slur var lojal mot Humlesnurr helt siden han gikk over til føniksordenen før Voldemorts første fall, takket være sin livslange kjærlighet til Lilly Eving, Harrys mor. Humlesnurr, som var dømt til å dø etter at han ble rammet av forbannelsen som lå over Dredolos ring (en av Voldemorts malacruxer), hadde bedt Slur om å drepe ham, om nødvendig, for å forhindre at Draco skulle å begå drapet. Humlesnurr ville skåne Draco for konsekvensene som ville følge. Det avsløres at det var Slur som på Humlesnurrs ordre ga dødseterne opplysninger om datoen for flyttingen av Harry til hans nye skjulested for dermed å unngå mistanke fra Voldemort. Det var også han som sendte den dådyrformede skytsvergen som førte Harry til Griffings sverd. Harry oppdager også at han selv er en malacrux grunnet Voldemorts mislykkede forsøk på å drepe ham som liten gutt, og at Voldemort ikke kan drepes mens Harry er i live. "For neither can live, while the other survives". Harry godtar sin skjebne, og går alene ut i Den forbudte skogen hvor Voldemort venter. Harry åpner snoppen han mottok fra Humlesnurr og finner oppstandelsessteinen. Han bruker den til å kalle til seg åndene av Jakob og Lilly Potter, Sirius Svaart og Remus Lupus (som ble drept i kamp sammen med sin hustru, Nymfadora Dult), som trøster ham. Rede til å død lar han Voldemort ramme seg med Avada Kadavra-forbannelsen. Men Harry våkner deretter på et sted som for ham ser ut som King's Cross jernbanestasjon. Her møter han Albus Humlesnurr, som forklarer ham at selv om malacruxen inne i Harry er blitt ødelagt, kan Harry ikke dø så lenge blodet som bærer Lillys beskyttelse befinner seg i Voldemorts kropp. Dette stammer fra den fjerde boken, hvor Voldemort gjenoppsto ved på bruke blod tatt fra Harry. Voldemort har dermed gjort seg selv til en «malacrux» for Harry. Harry får vite at han kan velge «å dra videre» eller å vende tilbake til livet. Han velger det siste og kommer til seg selv igjen i skogen. Han later som om han er død og blir båret til Galtvort som et trofé for Voldemorts makt. Idet Voldemort skal til å statuere et eksempel med å straffe Nilus Langballe, ankommer det forsterkninger fra mange hold og går til angrep. Harry skjuler seg da under Usynlighetskappen, mens Nilus trekker Griffings sverd opp av valghatten og halshugger Nagini og ødelegger dermed den siste malacruxen. Det voldsomme angrepet fra Føniksordenens forsterkninger trenger Voldemort og hans gjenværende styrker inn i selve borgen, hvor flere og flere av dødseterne faller. Bellatrix DeMons blir drept i duell mot Molly Wiltersen og Harry konfronterer Voldemort før han rekker å gjengjelde dødsfallet. Han blir klar over at da Draco Malfang tok tryllestaven fra Humlesnurr like før han ble drept av Slur, ble Draco Oldstavens herre uten å være klar over der selv. Da Harry senere tok Dracos tryllestav, ble Harry Oldstavens herre. Voldemort holder derfor en tryllestav som er lojal mot Harry. Han kaster Avada Kadavra-forbannelsen mot Harry, men Oldstaven beskytter sin herre, og kaster forbannelsen tilbake på Voldemort selv, som dør. Kort etter besøker Harry Humlesnurrs portrett. Han forteller rektoren at han vil beholde Usynlighetskappen, men at han har etterlatt oppstandelsessteinen i Den forbudte skogen og vil bringe Oldstaven tilbake til Humlesnurrs grav. Så lenge Harry ikke blir overvunnet, vil Oldstavens makt dø sammen med ham. Epilog. I historiens epilog, som foregår nitten år senere, er Harry og Gulla gift og har tre barn, Jakob Sirius, Albus Severus og Lilly Luna og han er Gudfar til Teddy Remus Lupus. Ronny og Hermine har to barn ved navn Rosa og Hugo. Harry forteller Albus, som ikke vil velges inn i Smygard av Valghatten, at Severus Slur, hans navnefelle, er den tapreste mann Harry noensinne har møtt og at også han var Smygard-elev. Han forteller videre at hatten tar elevens eget ønske med i betraktningen, slik den gjorde det for ham. Nilus Langballe er nå Galtvorts lærer i urtologi og er nær venn med Harry. Trommesett. 200px Trommesett eller batteri er et perkusjonsinstrument som oftest bestående av basstromme, skarptromme, tammer og cymbaler. Trommesettet betjenes vanligvis av en person alene, som kalles "settslager" eller "batterist". Trommesettet settes sammen av ulikt antall av disse delene, vanligvis fem trommer; en basstromme, en skarptromme, og tre tammer hvor de to minste ofte er montert på basstrommen og den største står på gulvet. Av cymbaler er det vanlig med en hi-hat, en ride, og en eller to crasher. Historikk. Trommesettet ble utviklet da man trengte mer effektive trommeslagere. Det begynte med å lage en enkel konstruksjon som lot slagverkeren stå og spille stortromme og slå på en skarptromme samtidig. Dette var forløperen til basstrommeklubben. Etterhvert kunne man legge til cymbaler man kunne slå på med trommestikker. Den første virkelige funksjonelle basstrommeklubben ble laget på tidlig 1900-tallet. Delene. Illustrasjon av et standard trommesett Basstromma (Stortromma). Basstromma spilles med høyre fot for høyrehendte, og spilles på slag 1 og 3 i store deler av dagens kommersielle musikk. Basstromma finnes i diametre mellom 16" til 52", men det vanligste er 18"-24". Mange jazztrommeslagere foretrekker en basstromme på 18", fusiontrommeslagere finner gjerne 20" basstrommer for ideelle mens enkelte rocktrommeslagere trives godt med 24" eller 22" basstrommer. Trommeslager innenfor storbands jazz – svingjazz liker mye å bruke 26" eller 28". Basstromma opptrer i dybder mellom 14" til 22" der de grunne trommene responderer raskere enn de dype som trenger mer tid for trommeskinnene å vibrere. Innenfor marsj er størrelsene fra 20" til 30", mens innenfor klassisk musikk er størrelsen fra 32" i diameter til den største som er laget på 77". Den største serieproduserte basstrommen som lages idag er på 52" og det er DW som produserer den. Dybdene her varierer fra 10" til 30". For å oppnå bedre lyd fra basstromma lager man ofte et hull i resonansskinnet. Dette hullet kalles for et «porthole». Portholet frakter lufttrykket ut av trommen. For at portholet ikke skal sprekke i kanten fester man en holtz, som er en metallring som man fester i kanten. Disse er ca 4 til 6 tommer i diameter. Skarptromma. Skarptromma er sjelen i trommesettet, og har meget mye å si for lydbildet. I de fleste rytmer er skarptromma å finne på slag 2 og 4 i takten. Skarptromma opptrer i diametre i mellom 10" og 15" og er mellom 3" og 11" dype. Skarptromma har et kjempetynt underskinn, for å gi mest mulig respons til seidematten, som er en rekke med lange spiraler som ligger inntil skinnet. Det er disse spiralene som skaper den distinkte lyden som skarptromma gjengir, ved at spiralene spretter på underskinnet. Dette burde stemmes relativt høyt, uten at det mister klangen fullstendig, for å gi et tilstrekkelig underlag som seidenmatten kan sprette i. Mange trommeslagere (spesielt innen rock) velger å teipe en liten klut eller liknende på skinnet og/eller stemme ned tromma for å skape en mer komfortabel og mer produsert lyd. Dette hører man på de fleste tromme-innspillinger fra 80-tallet.Innenfor marsj og klassisk musikk brukes også de samme størrelsene som til band musikk. Men her brukes det opp til 16" i diameter og dybder på 14" til 16". Disse kalles som regel for "tenor" / parade trommer og "field drums". Tammer. Tammene finnes i diametre mellom 6" og 18" og dybder mellom 5" til 18". Tammen brukes som krydder i en rytme eller i overganger. Tammene i et fem trommers trommesett opptrer oftest i størrelser med et like stort størrelsesprang mellom alle tammer (10", 12", 14"). I musikksammenheng kan tammene også kalles tim, tam og tom eller tam-tam og gulvtam. Cymbal. En cymbal er laget av en metall legering, ofte en bronselegering, bestående av ca 20% tinn og 80% kobber eller en messinglegering for billigere cymbaler. Mengden tinn i en legering kan endres (minskes) for å oppnå en annen lyd karakteristikk, men den kan ikke økes/overstige 20%. Legeringen vil da bli uegnet til å lage cymbaler av. Cymbaler finnes i de fleste størrelser, og brukes ofte til å markere skifter og/eller aksenter i musikken. De vanligste typene cymbaler er Hi-hat (se under), Crash og Ride. Crash cymbalene brukes som markeringer i melodier enten det er i begynnelsen, i deler av melodien og til slutt. Crash cymbalene deles inn i hovedsakelig 3 kategorier; crash, splash, china og effekt cymbaler. Splash cymbaler er stort sett i str 6" til 12", crash cymbaler fra 12" til 24", mens effekt cymbaler kan være alt i fra 6" til 20". Ridecymbalen har mye av den samme funksjonen som en hi-hat, men som regel i refrengene. Ridecymbaler opptrer oftest i størrelser mellom 18"-28", men det vanligste er 20" og 22". Hi-hat. En hi-hat er to cymbaler som er lagt oppå hverandre, og er ofte 14" skjønt man finner både 10,12,13,15 og 16" hi-hatcymbaler. Hi-haten er trommesettets puls, og spilles vanligvis på hvert slag, alle åttendedelene eller alle sekstendedelene i en takt, litt avhengig av den rytmiske underdelingen til stykket så vil det være mange kombinasjoner av ovennevnte i en og samme takt. Vanndamp. Vanndamp som kondenserer over en kopp varm te Vanndamp er gassfasen til vann. På jorden er vanndamp en av fasene i vannets kretsløp i hydrosfæren. Vanndamp dannes ved at flytende vann fordamper eller ved at is sublimerer. Under normale atmosfæriske forhold vil vann hele tiden fordampe, mens vanndampen kondenserer. Vanligvis er det ikke mulig å se vanndamp med det blotte øye. Vann utvider seg opptil 1700 ganger ved overgang til vanndamp. Generelt. Atmosfæren inneholder den mengden vanndamp den gjør på grunn av avgrensinger i forhold til partialtrykket og temperaturen. Duggpunkttemperatur og relativ fukt er retningslinjer for vanndampprosessen i vannets kretsløp. Tilført energi, som sollys, kan føre til mer fordampning fra havoverflaten eller mer sublimasjon fra is og snø. "Balansen" mellom kondensasjon og fordampning gir vanndampens partialtrykk (forkortet til vanndamptrykket). der "T", er temperaturen i fuktig luft, gitt i enheten Kelvin, og "p" er trykket gitt i hPa. Formelen gjelder fra −50 til 102 °C, men det finnes svært få målinger av vanndamptrykket over vann som er underkjølt. Under spesielle forhold, som når vann begynner å koke, vil det skje en netto fordampning under standard atmosfæriske forhold uansett hva den relative fuktigheten er. Denne prosessen vil spre store mengder vanndamp inn i en kjøligere atmosfære. Med kroppstemperatur er utåndet luft nesten helt i likevekt med vanndamp. I kald luft vil den utåndede dampen raskt kondensere, og vise seg som en liten sky av små vanndråper som kondenserer eller fryser på overflater. Fordampning/sublimasjon. Når et vannmolekyl forlater en overflate, sier vi at det har fordampet. Hvert vannmolekyl som blir til vanndamp tar med seg litt varme. Denne prosessen kaller vi fordampingsavkjøling. Hvor mye vanndamp det er i luften avgjør hvor mange molekyler som vil gå tilbake til overflaten. Så når man har en netto fordampning, vil vannet få en netto avkjøling på grunn av vannmengden det mister. Andre forhold i atmosfæren kan derimot avgrense denne fordampningsavkjølingen. Mengden av vanndamp i luften kalles fuktighet. Vi kan måle vanndampinnholdet i luften med et hygrometer. Målingene uttrykkes som spesifikk fukt eller relativ fukt. Temperaturen i atmosfæren og vanndampen avgjør vanndampens likevektstrykk eller metningstrykk. 100 % relativ fukt har vi når partialtrykket fra vanndampen er likt likevektstrykket til vanndampen. Vi sier da at luften er mettet. En annen form for fordampning er sublimasjon, der vannmolekylene blir til damp fra is istedenfor flytende vann. Her gjelder de samme prinsippene som ved fordampning. Når isen har høyere temperatur enn omgivelsene vil det oppstå sublimasjon. Det er sublimasjon som fører til at is og snø sakte kan forsvinne selv om temperaturen er for lav til å kunne smelte is og snø. Kondensasjon. Vanndamp vil bare kondensere på en annen overflate hvis overflaten er kaldere enn temperaturen til vanndampen, eller om luften er overmettet på vanndamp. Når vanndamp kondenserer på en flate skjer det en netto oppvarming av flaten fordi vannmolekylet tar med seg varme. Derfor vil lufttemperaturen under kondensasjonsprosessen falle litt. I atmosfæren fører kondensasjon til skyer, tåke og nedbør, men vanligvis bare hvis vanndampen har en lita kjerne å kondensere på. Duggpunktet til luften er temperaturen luften må avkjøles til for at kondensasjon skal oppstå. Kondensasjon av vanndamp på en flate vil altså oppstå hvis temperaturen til flaten er under eller like stor som duggpunkttemperaturen i atmosfæren. Deposisjon er en type kondensasjon, der vanndamp går direkte fra vanndamp til iskrystaller uten å kondensere til vann først. Rim og snø er eksempler på denne prosessen. Tetthet. Vanndamp er lettere, eller har mindre tetthet, enn luft. Dette fører til at under like temperaturforhold vil vanndampen stige i forhold til luften. Utregning av tetthet ved 0°C. Den molare massen til vann er 18,02 g/mol, som er regnet ut fra summen av atommassen til hvert atom. Luft består normalt av 78 % nitrogen, 21 % oksygen og 1 % andre stoff. Den gjennomsnittlige molekylærvekten til tørr luft er omtrent 28,57 g ved standard temperatur og trykk (STP). Ved å bruke Avogadros lov og tilstandsloven for gass, vil både vanndamp og luft ha et molekylært volum på 22,414 l/mol ved standard temperatur og trykk. Dermed er tettheten til vanndamp 0,804 g/l som er mye mindre enn tørr luft som er 1,27 g/l ved standard temperatur og trykk. Merk at for STP-forhold er temperaturen lik 0 °C, og da er fordampningsevnen til vannet svært avgrenset, siden luft inneholder lite vanndamp ved 0 °C. Mengden øker derimot en god del med temperaturen. Tilstandsloven for gass kunne like gjerne vært brukt ved 100 °C, men det ville fremdeles ha vært en tetthetsforskjell. Vanndampen medvirker mer til det totale lufttrykket når mengden øker. Partialtrykket til vanndampen øker også, og partialtrykket til de andre atmosfæriske gassene minker siden det totale lufttrykket må være konstant (Daltons lov). Virkninger mellom luft og vanndamp med lik temperatur. En luftsøyle uten vanndamp har større tetthet og er tyngre enn en luftsøyle som inneholder vanndamp, så lenge begge søylene har samme temperatur. Så tørr luft vil synke om den kommer inn i et volum med luft som inneholder vanndamp. På samme måte vil luft som inneholder vanndamp stige dersom den blir blandet inn i et volum med tørr luft. Vanndamp i atmosfæren. Vanndamp er en liten, men svært viktig del av atmosfæren, og det meste av dampen finner vi i troposfæren. Vanndamp står for det meste av Jordas naturlige drivhuseffekt, som varmer planeten. Hvor stor del av den naturlige drivhuseffekten som skyldes vanndamp, er riktignok vanskelig å fastslå – anslagene ligger mellom 35 og 70 %. Samtidig deltar vannet i atmosfæren i kompliserte tilbakekoplingsmekanismer, som gjør klimavirkningen usikker. Global oppvarming fører til mer fordamping og økt innhold av vanndamp i atmosfæren. Samtidig fører mer vann i atmosfæren til mer skyer og mindre innstråling til jordoverflata. Vanndamp kan derimot også kondensere til skyer, som både kan varme og kjøle ned jorda. Vann i atmosfæren og været er begge svært avhengige av, og påvirker, hverandre. Tåke og skyer dannes ved at vanndamp kondenserer på en kondensasjonskjerne. Uten kondensasjonskjerner må det mye lavere temperatur til for at kondensasjon skal oppstå. Med vedvarende kondensasjon eller deposisjon kan skydråper eller snøflak dannes, og når disse blir store og tunge nok faller de ned til overflaten som regn eller snø. Vanndamp blander seg fritt med de andre gassene i atmosfæren. Til forskjell fra oksygen og nitrogen – som utgjør det meste av atmosfæren – kan vann skifte mellom fast, flytende og gassform ved de temperatur- og trykkforholdene som forekommer nær jordoverflaten. Denne egenskapen tillater vann å gå opp i atmosfæren som vanndamp ved fordamping fra havoverflata og andre fuktige overflater, for deretter å falle ned i fast form som snø, hagl og rim, eller i flytende form som regn og dugg. Den gjennomsnittlige tiden vanndamp holder seg i troposfæren er rundt ti dager. Vanndampen som forsvinner fra atmosfæren som regn, blir ført tilbake ved fordampning fra hav, innsjøer og elver og transpirasjon fra planter og andre biologiske og geologiske prosesser. Den årlige gjennomsnittlige globale konsentrasjonen av vanndamp ville gi et lag på 2,5 cm flytende vann over hele Jorda om alt hadde kondensert på en gang. Den gjennomsnittlige årlige nedbøren på Jorda er derimot omtrent 1 meter, noe som indikerer rask omsetning av vannet i luften. I løpet av ett år fordamper en vannmengde tilsvarende 380 000 km³ vann. Vannmolekylene har en gjennomsnittlig oppholdstid i atmosfæren på 7 dager. Summen av alt vann i atmosfæren tilsvarer en vannsøyle på 25 mm. Innholdet varierer fra nær null ved polene til 75 mm ved ekvator – se figur. For å fordampe 1g vann kreves en energimengde på 2 500 J – det samme som kreves for å varme opp 600g vann 1 – og en større andel av den solenergien som jordoverflata absorberer, tilbakeføres til atmosfæren som latent fordampingsvarme. Den samme energimengden frigis i atmosfæren under kondensasjon av vanndamp, og denne kondensasjonsenergien er kilde for viktige meteorologiske forløp, og har stor betydning for klimaet på jorda. F.eks. står den for en stor del av energioverføringa fra låge til høge breddegrader. Radar- og satellittbilder. Satellittbilde som viser atmosfærens innhold av vanndamp Siden vannmolekyler absorberer mikrobølger og andre radiobølgefrekvenser, blir radarsignaler svekket av vann i atmosfæren. I tillegg vil atmosfærisk vann reflektere og refraktere signalene på forskjellige måter avhengig av om det er damp, flytende vann eller is. Generelt vil radarsignal kontinuerlig miste styrke jo lenger de går gjennom troposfæren. Forskjellige frekvenser svekkes forskjellig, slik at enkelte luftkomponenter stopper enkelte frekvenser, men slepper andre gjennom. Radiobølger som blir brukt til kringkasting og annen kommunikasjon blir for eksempel svekket av denne effekten. Vanndamp "reflekterer" radar mindre enn flytende vann og is. Når man har dråper og iskrystaller fungerer vannet som et prisme. Kilde til lyn. Vanndamp har en nøkkelrolle i dannelse av lyn i atmosfæren. Skyer genererer statisk elektrisitet i atmosfæren, men evnen skyer har til å holde på store mengder elektrisk energi er direkte avhengig av vanndampmengden i skyen. Vanndampen styrer permittiviteten i luften. Når luften har lav fuktighet, oppstår det raskt utladning av statisk elektrisitet. Når fukten øker skjer det færre utladninger, men permittiviteten og kapasitansen fører til at luften kan produsere større elektriske ladninger før de utlades som lyn. Etter at en sky har startet å generere lyn fungerer vanndampen som et stoff (eller en isolator) som motvirker utladingen av den elektriske energien. Dersom skyen fortsetter med å generere statisk elektrisitet, vil ikke vanndampen lenger klare å hindre en utladning. Energien blir utladet mot et lokalt, motsatt ladet område, i form av lyn. Styrken på hver utladning er direkte tilknyttet permittiviteten og kapasitansen til atmosfæren i tillegg til kilden til utladningen. Vanndamp utenfor jorda. Vanndamp forekommer på andre planeter i solsystemet og også utafor vårt solsystem. Når en komet nærmer seg sola, sublimerer noe av isen i kometkjernen til vanndamp, som reflekteres av sollyset og gir kometen dens lysende hale. På Mars befinner det meste av vannet seg som is ved nordpolen. Forskerne antar at en del av denne isen går over i gassform i løpet av sommeren. Carl Woese. Carl Richard Woese (født 15. juli 1928) er en amerikansk mikrobiolog kjent for å ha definert det riket "Archaea" i 1976 etter å ha analysert ribosom-RNA. Warwick Davis. Warwick Davis på Norwich Sci-Fi Film, Toy, and Collectors' Fair i 2006 Warwick Davis (født 3. februar 1970 i Epsom, Surrey, England) er en engelsk skuespiller som er omtrent en meter høy. Han er mest kjent som den lille figuren i "Willow", Professor Pirrevimp i "Harry Potter"-filmene og en morderisk nisse i skrekkfilmene "Leprechaun". Biografi. Som hans offisielle internettside forteller, ble Davis skuespiller av ren tilfeldighet. Da han var 11 år gammel (i 1981) hørte hans bestemor en radioreklame som ønsket personer som var 4 fot eller kortere til '. Siden hun visste at han var en stor fan av "Star Wars"-filmene, var dette en drøm som gikk i oppfyllelse. Han skulle opprinnelig være en statist, men da Kenny Baker, som opprinnelig skulle være Wicket W. Warrick, ble syk, plukket George Lucas ut Davis som den nye Wicket etter å ha sett hvordan Davis oppførte seg som Ewok. Davis baserte sine Ewok-bevegelser på hvordan hunden hans beveget seg, og tiltet hodet fra side til side når han så noe merkelig. Et lite kjent faktum er at under produksjonen av filmen, gjorde Davis sin egen film som Wicket, en «håndokumentar», såkalt «mockumentary», som han laget ved hjelp fra assistentregissøren av "Return of the Jedi", David Tomblin. Den ulanserte filmen var et fiktivt syn på hans valg om å bli skuespiller og å opptre i filmen, og hans transformasjon til Wicket the Ewok. Davis var så talentfull som Wicket at han gjentok rollen i TV-filmene "Caravan of Courage: An Ewok Adventure" og "Ewoks: The Battle for Endor". I 1985 arbeidet han sammen med David Bowie i filmen "Labyrinth". I 1987 ble Davis innkalt til Elstree Studios i London for å møte Ron Howard og George Lucas for å diskutere et nytt filmprosjekt de kalte "Willow", som ble skrevet med Davis spesielt i minne. "Willow" var Davis første mulighet til å opptre med ansiktet synlig. Han opptrådte sammen med Val Kilmer i filmen, som var privilegert nok til en kongelig premiere med prinsen og prinsessen av Wales. Senere gikk han tilbake til å være med i BBCs TV-klassiker "Drømmen om Narnia". I 2008 var han igjen med i en innspilling av Narnia, men da i en annen rolle. I 1993 fikk han endelig muligheten til å spille slemming i "Leprechaun", noe han virkelig hadde ønsket å gjøre. Etter dette fikk han tre roller i ', som Weazel, en kortspiller som sitter ved siden av Watto på Podracet, Wald, som var Anakins kompis fra Rodian, og Yoda i scenene der han gikk. Siden har Davis blitt kjent for rollen som «professor Pirrevimp» i "Harry Potter"-filmene. Han hadde også rollen som gnomen i Flirgott i den første filmen, "Harry Potter og De vises stein". I "Harry Potter og Ildbegeret har han igjen rollen som Pirrevimp. I "Haikerens guide til galaksen" hadde han rollen som Marvin the Paranoid Android. Tilbakekobling. Uttrykket tilbakekobling (engelsk: "feedback") blir brukt i forbindelse med systemer som kjenner en inngangsstørrelse og en utgangsstørrelse, hvor inngangsstørrelsen styrer den mer energetiske utgangsstørrelsen mer eller mindre nøyaktig. Begrepet tilbakekobling viser til at utgangsstørrelsen får lov til å påvirke, altså endre, den opprinnelige inngangsstørrelsen før den når systemets inngang. Tilbakekobling deles inn i to forskjellige typer, alt etter om tilbakekoblingen virker forsterkende eller svekkende på den opprinnelige inngangsstørrelsen. Disse to typene kalles henholdsvis "positiv" og "negativ" tilbakekobling. Det finnes slik to forskjellige inngangsstørrelser: den opprinnelige og den (av utgangsstørrelsen) modifiserte. Den opprinnelige inngangsstørrelsen er den som kilden gir fra seg. Den modifiserte størrelsen er den som når frem til systemets inngang, som forsterket eller svekket av systemets utgang. Positiv tilbakekobling. Positiv tilbakekopling (også kalt medkobling) kan skje ukontrollert og kan gi systemet en kaotisk oppførsel som bringer det til sine grenser. Det kommer av at «mer inn» gir «mer ut» som igjen gir enda mer inn og så enda mer ut og så videre, inntil en systemgrense blir nådd. Et populært eksempel på dette er mikrofon-forsterker-høyttaler-rom systemet som kan hyle hvis forsterkningen settes kraftig nok opp. Grensen settes oftest av PA-anleggets utgangseffekt. (Moderne PA-utstyr har ofte mekanismer som tar seg av slike tilfeller.) I kontrollerte systemer som anvender positiv tilbakekopling som et middel er grensen satt med målrettede kriterier. En bensinmotor kan tjene som eksempel. Grensen settes av gasspedalen/forgasseren som begrenser drivstofftilførselen. Utgangsstørrelsen er omdreiningstallet. Inngangsstørrelsen er obskur eller null ved positiv tilbakekobling, men kan også være en impuls som setter en prosess i gang, som ved ild som trenger påtenning. Et igangsatt system er oscillatorisk (selvstimulerende) og må ikke kjenne eller trenge noen klart definert inngangsstørrelse. Positiv tilbakekobling er et fenomen som har innflytelse på både fysiske og biologiske systemer. Noen få eksempeler er eksplosjoner, skred, krangling og inflasjon. Negativ tilbakekobling. a> vist som eksempel på negativ tilbakekobling. Jo fortere maskinen dreier, desto lengre ut kommer vektkulene og armen trekkes ned. Det fører til reduksjon av drivstofftilførselen. En likevekt (som ideelt sett ikke påvirkes av andre faktorer) stiller seg inn. For eksempel opprettholdes hastigheten uavhengig av motorens belastning. Negativ tilbakekopling (også kalt motkobling) er en meget verdifull teknikk for linearisering av en mengde høyst forskjellige systemer. Negativ tilbakekopling virker som en feilkorreksjon for det opprinnelige systemet. Her kan størrelsene kalles for «skal-være»-verdi (kildeverdien), «feil»- eller «korreksjons»-verdien (den modifiserte inngangsverdien) og «er»- (eller «nå»-)verdien (utgangsstørrelsen). Et eksempel: Øynene sanser posisjonen (er-verdien) og tilbakekobler informasjonen til føttene når posisjonen avviker fra målsettingen (kildeverdien). Dette er negativ tilbakekopling, den virker korrigerende. En person går ikke lengre mot høyre når den alt er kommet for langt til høyre. Negativ tilbakekopling er allestedsnærværende. Den finnes i alt liv og i alle deler av det og på alle nivåer. Uten denne mekanismen er høyere livsformer utenkelige. Eksempelvis Parkinsons sykdom er noe forenklet et angrep på tilbakekoblingsmekanismen som behandler styringen av muskelgrupper. Skjelvingen kommer av at en normalt negativ er blitt til en positiv tilbakekopling. Alkohol påvirker flere tilbakekoblingsmekanismer, men også kildeverdien. Negativ tilbakekobling er ellers en svært utbredt metode for linearisering i flere retninger i teknikken. I et atomkraftverk er det en indre positiv tilbakekobling som fører til frigjøringen av energi, mens en ytre negativ tilbakekobling holder systemet innen grenser slik at det ikke eksploderer. Termostaten er del av et negativt tilbakekoblet system. Tilbakekobling i forsterkere. I forsterkerteknikken (som er en del av reguleringsteknikken, eller kybernetikken) er negativ (og til dels positiv) tilbakekobling hovedingredienser. Med negativ tilbakekobling byttes forsterkningsmengde bort mot å oppnå linearitet. Det brukes ofte en forsterkerenhet som internt kan forsterke et signal ti-tusener til ti-millioner ganger i en resulterende kobling som forsterker et signal bare et femtalls ganger. Problemstillingen som førte til oppfinnelsen av negativ tilbakekobling i apparater oppstod innen telefonteknikken, som måtte løse problemet med å transportere talesignaler over store strekninger. Løsningen var gitt: å forsterke signalet på veien, på steder før det blir for svakt. Det igjen betydde at det ble mange forsterkere koblet etter hverandre; ethvert avvik (som eksempelvis et foretrukket frekvensområde eller en forvrengning) ville derigjennom bli meget påfallende hos mottakeren. Den amerikanske elektroingeniøren Harold Stephen Black (1898–1983) arbeidet for Bell Telephone Laboratories og fant opp negativ tilbakekobling i 1927. Han publiserte en klassisk avhandling "Stabilized feed-back amplifiers" om det i 1934. Forsterkerne ble slik svært linjære og hele frekvensområdet fikk samme mengde forsterkning. På dette viset kom signalet frem uten store forandringer. Illustrasjonen viser et enkelt teknisk system som anvender tilbakekobling og kan behandles matematisk. A er det opprinnelige, energetisk forsterkende systemet som ikke må være spesielt linjært. Mengden av tilbakekobling settes av den faste størrelsen B, som er mindre enn 1 i tallverdi og negativ ved negativ tilbakekobling. Hvis B er null har systemet bare (rå)forsterkningen A. For stor råforsterkning A og en middels verdi for B blir A*B» 1 og forsterkningen til systemet blir tilnærmet Dette uttrykket blir positivt for negativ tilbakekobling. I formelen over kan trolldommen ved negativ tilbakekopling tydelig ses: A, selve forsterkeren, det aktive elementet som driver kreftene, dets egenskaper ble tryllet ut av ligningen. Det betyr at A sine egenskaper blir uviktige i sin kvalitet, (så lenge A er stor i verdi, som forutsatt). Den tilnærmede formelen sier at B's linjæritet bestemmer hele systemets linjæritet. I elektronikk utføres B som en spenningsdeler laget av elektriske motstander, som kobles til en negativ inngang på summekretsen for å få riktig fortegn. Siden motstandene er svært linjære blir også den resulterende forsterkningen Atotal linjær. Forsterkningen blir uendelig når formula_3 Dette viser i prinsippet det oscillatoriske tilfellet av positiv tilbakekobling. Ved all negativ tilbakekobling kan formula_4 ikke bli 1 eller et annet positivt tall. Om en tilbakekobling er positiv eller negativ er ikke alltid så greit å holde styr på som det kan virke. Det kommer av eventuelle tidsforsinkelser og at systemet gjelder for hele frekvensområdet. Særlig A, men også B kan være underlagt fasedreininger som varierer med frekvensen. En fasedreining på 180 grader er det samme som å forandre fortegnet. Av denne grunn kan forsterkere og andre systemer lett bli ustabile (oscillatoriske) ved ekstreme frekvenser. I noe kompleksere styrekretser føres også tidsintegralet og flere graders derivasjoner av utgangssignalet tilbake til inngangen. Slik kan systemets oppførsel optimaliseres for et gitt formål; eksempelvis påvirkes presisjon og reaksjonshastighet. Den svenskfødte ingeniøren Harry Nyquist (1889–1976) utarbeidet de matematiske kriteriene for stabilitet i forsterkere i 1932, ved Bell Telephone Laboratories. Kaosteori. Hvordan lyden vil oppføre seg i et hylende mikrofon-forsterker-høyttaler-rom-system kan ikke forutsies og lyden eller klangen kan endre seg mye for bare mikroskpopiske endringer i salen eller på miksepulten. Når systemet som betraktes blir utvidet i konseptet og tilbakekoplingens betingelser og regler likeså, kan positiv tilbakekopling føre til ikke-intuitive, ofte besnærende eller estetiske, mønstre som kan være vanskelige å beskrive og særlig være vanskelige å forutsi. Hendelser som ikke er forutsigelige eller styrbare kalles gjerne kaotiske i dagligtale. Et eksempel på et utvidet system kan være at det blir flerdimensjonalt, med mulighet for forskjellige innflytelser mellom dimensjonene, også i tilbakekoplingen. Slikt kan eksempelvis oppnås gjennom et stabilt montert videokamera rettet mot en skjerm som viser videokameraets utgangsbilde. Resultatet må ikke nødvendigvis bli til et statisk bilde over tid, men det kan bli det. Det er slikt som er vanskelig å forutsi. Et annet eksempel oppnås når størrelsene som behandles er tall og 'forsterkningen' er en matematisk formel, og der beregningsresultatet stadig tilføres den samme formelen pånytt. Her kan antall rundganger med formelen, eller antall iterasjoner som det kalles, bli den parametereren som tiden har i andre betraktninger. Det mest kjente eksempel for slik type tilbakekopling er mandelbrotmengden. Slike og flere andre typer tilbakekoplede systemer er gjenstand for analyse innen feltet kaosteori. Amfibiekåren. Amfibiekåren («amfibiekorpset») er Sveriges marineinfanteri. Korpset utgjør en del av Marinen og har ansvaret for det kystnære forsvaret. Etter forsvarsbeslutet 2004 består amfibiekåren av ett regiment, Första Amfibieregementet (Amf 1). Korpset holder til ved Berga, Haninge like sør for Stockholm. Amfibiebrigaden er amfibiekorpsets overordnede operative forband. Innen brigaden utrustes hver amfibiebataljon med missiler, miner og stridsbåter. Deres naturlige stridsmiljø er skjærgården. Innen Amfibiebrigaden finnes også avdelinger med bevåkningsbåter som anvendes for havovervåkning, sjøtrafikkontroll og samvirke med sjøstridskreftene i strid mot ubåter. Institutt for fysikk og teknologi. a> benytter 4. og 5. etasje. Institutt for fysikk og teknologi er ett av åtte institutter ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiB. Instituttet er inndelt i åtte forskningsgrupper og fire fellesenheter og har i underkant av 100 medarbeidere. Instituttet har en ledergruppe på fire personer som står for den daglige driften og et instituttråd til strategiske beslutninger. Eksterne lenker. Fysikk og teknologi Fysikk og teknologi Riksväg 61. Riksväg 61 er en svensk vei, som går mellom Eda glasbruk ved den norsk-svenske grensen og Karlstad i Värmland. Veiens lengde er 109 km. Riksväg 62. Riksväg 62 er en svensk vei, som går mellom Långflon ved den norsk-svenske grensen og Karlstad i Värmland. Morten Strand. Morten Gunnar Strand (født 23. september 1947) er er en norsk lokalpolitiker (H), tidligere ordfører i Asker, administrerende direktør i bedriften Basberg Papir AS. Oslo Taxi. Oslo Taxi er en drosjesentral som utfører sentralfunksjoner for drosjeeiere med løyvetilknytnig i Oslo Taxi. Oslo Taxi ble etablert i 1921 under navnet Den Kommunale Bilcentral og er i dag Skandinavias største drosjesentral. Sentralen er i dag også Norges fjerde største foretak innen persontransport målt i antall passasjerer. Foretaket transporterer årlig nesten 15 millioner passasjerer i Oslo og Akershus. Hele konsernet utgjør i dag ca. 200 ansatte og har tilknyttet ca. 2900 sjåfører (inkl. eiere) og 1388 kjøretøy. Oppgaver og drift. Oslo Taxi har som formål å dekke behovet sentraltjenester for drosjeeiere i Oslo-området, i likhet med de fem andre drosjesentralene i Oslo. Sentralen har ansvar for organisering av taxidrift i tråd med de krav som er hjemlet i Samferdselsloven. Oslo Taxi AS eies av et andelslag bestående av ca. 1 151 selvstendig næringsdrivende med drosjeløyver. Den driver ordinær drosjetransport samt utfører faste oppdrag og kontraktskjøring av skolebarn, funksjonshemmede, rullestolbrukere, pasienter og pleietrengende til legevakt og sykehus. I tillegg til Oslo Taxi AS inngår bussoperatøren Oslo Taxibuss AS og IT-selskapet CenCom AS i konsernet. Oslo Taxi AS har egen kursavdeling som gjennomfører kurs for taxieiere, sjåfører og administrativt ansatte i Oslo Taxi AS. I tillegg utdanner avdelingen mer enn 150 nye sjåfører hvert år. Selskapet foretar selv kontinuerlig kvalitetskontroll for å påse at det leveres taxitjenester i tråd med høye krav innen effektivitet og trygghet. Oslo Taxi er et SA, noe som innebærer at konsernet eies av hundrevis av drosjeeiere. Oslo Taxi AS har en funksjon som formidlingssentral, og er generelt «back-office» for den daglige driften. De individuelle sjåfører er ansatt hos sine respektive eiere, og har intet formelt ansettelsesforhold under AS'et. Kundesenteret, som er åpent 24 timer i døgnet, 365 dager i året har som hovedoppgave mottak og effektuering av alle typer taxibestillinger. Oslo Taxi har utviklet sitt eget trafikkdirigeringssystem – OTT. Flere drosjesentraler med totalt 4 500 drosjer i Norge er knyttet opp mot OTT. Også flere utenlandske taxisentraler har valgt OTT som leverandør av sitt trafikkdirigeringssystem, deriblant Gøteborg Taxi i Sverige og Aarhus Taxi i Danmark. Oslo Kino. Oslo Kino AS (Oslo Kinematografer AS fram til 2007) driver kinovirksomhet i Oslo. Virksomheten ble etablert i 1926, og organisert som kommunalt eid aksjeselskap 8. desember 1997. Selskapet hadde om lag 2,2 millioner besøkende i 2010, og er heleid av Oslo kommune. Det har omkring 240 ansatte. Oslo Kino er Norges største kinovirksomhet og driver 7 kinoer i Oslo: Colosseum, Gimle, Klingenberg, Ringen, Saga, Symra og Vika. I tillegg driver datterselskapet Norsk Kino ytterligere 9 kinoer utenfor Oslo i Asker, Askim, Halden, Horten, Hønefoss, Kristiansund, Sarpsborg, Tønsberg og Verdal. Totalt består konsernet Oslo Kino av 65 saler med ca 12.000 seter. Selskapet utvidet i 2010 virksomheten med oppkjøp av reklamesalgsselskapet Media Direct Norge AS som holder til i Drammen. I 2011 ble konsernet ytterligere utvidet med oppkjøpet av distribusjonsselskapet Norsk Filmdistribusjon (tidligere Sandrew Metronome Norge AS).. Fra 2004 har selskapet de heleide datterselskapene Colosseum Kino Eiendom AS og Eldorado Kino Eiendom AS. Oslo Kino overtok 1. juni 2008 drift og videreutvikling av sin salgsvirksomhet i kinoenes kiosker og kafeer, etter 83 års drift fra eksterne operatører som Freia. Oslo Kinematografer som filmprodusent. I perioden 1947 til 1982 produserte Oslo Kinematografer ca. 180 kortfilmer, som vi dag kjenner som Oslofilmene. Hensikten med oslofilmene var å sikre dokumentasjon av Oslos miljøer og historiske utvikling, og resultatet ble en samling historisk filmer med helt enestående verdi, både i en byhistorisk, kommunalhistorisk og filmhistorisk sammenheng. Kinoer. Oslo Kino har syv kinoer som til sammen har 27 saler. Nye kinoer. 21. november 2008 åpnet Oslo Kino en ny kino, Ringen kino, i det gamle bryggeriområdet på Grünerløkka. Tilsammen har Ringen 940 seter fordelt på seks saler. Konsilet i Trient. Konsilet i Trient eller Tridentinerkonsilet var et økumenisk konsil i Den katolske kirke. Det var 25 sesjoner i periodene 1545–1549, 1551–1552 og 1562–1563. Konsilet ble innkalt av Paul III, og senere ledet av Julius III og Pius IV. Keiserne Karl V og Ferdinand I deltok også på konsilet. Foranledningen til at konsilet ble sammenkalt var reformasjonen og behovet for reform eller motreformasjon innenfor Den katolske kirke. Tridentinerkonsilet bekreftet katolsk lære mot de protestantiske reformatorer; bekreftet læren om bibel og tradisjon, nåde, synd, rettferdiggjørelse ved tro (men brukte ikke formelen «troen alene»), den hellige messe som et virkelig offer, skjærsilden, Pavens myndighet; igangsatte motreformasjonen; reformerte presteskapet og sedene; fremmet religionsundervisning; forordnet opprettelsen av seminarer for utdanning av prester. På grunn av den nye religiøse verden etter reformasjonen ble den katolske kirke tvunget til å innrette seg med flere kristne kirker på en helt annen måte enn tidligere. Protestantismen var ikke noe den kunne fjerne ved å anklage den for kjetteri. Derfor trengte den katolske kirken å fornye seg institusjonelt og teologisk. Disse to reformene innenfor kirken gjør at en kan snakke om en konfesjonalisering på 1500- og 1600-tallet. Konsilet spilte en stor rolle når det gjaldt disse reformene. Bakgrunn. Konsiler er en viktig autoritetsinstans i den katolske kirke, helt siden senantikken. Konsilene var en forsamling der alle biskoper, erkebiskoper og ofte verdslige ledere møttes for rådslagning og for å fatte vedtak. I høymiddelalderen og senere var det ofte vanlig for tiggerordenene å ha representanter på konsilene. I høymiddelalderen hadde paven kontrollert konsilene, men på 1300- og 1400-tallet begynte de såkalte reformkonsilene å utfordre pavens makt ved å sette konsilinstansen opp mot pavestolen. Rett etter reformasjonen, i 1545, innkalte den romersk-katolske kirken til konsil i Trient i Nord-Italia. Kirken trengte en nærmere konfesjonell profil. Tre av de tjuefem sesjonene av konsilet ble avholdt i Bologna. På konsilets første sesjon møtte 24 biskoper og erkebiskoper opp, av dem var 19 italienere. Trientkonsilet ble i stor grad styrt og dominert av paven og italienerne. Trientkonsilet førte til en mer moderne, effektiv og klarere teologisk profilert katolsk kirke. I den fjerde sesjonen av Trientkonsilet våren 1546 ble et av de mest siterte dekreter fra konsilet vedtatt. Dette vedtaket slår fast at tradisjon skal sidestilles med Skriften. Med dette menes det at Den Hellige Ånd er sidestilt med skriften. Likevel må tradisjonen følge visse regler for å kunne påberope seg å være likestilt med Skriften. Den må være diktert av Den Hellige Ånd til apostlene og senere overlevert i en ubrutt rekkefølge i kirken. Ettersom den eneste instansen som kan påberope seg både den rette inspirasjon og den nødvendige suksesjonen er Peters stol, gir konsilet paven indirekte mer makt. Fra protestantisk hold er det tolket som at paven ble sidestilt med Skriften. Konsilfedrene (biskopene) følte seg truet av paven. Dette var en av grunnene til at konsilet nølte med å gjøre reformer som hadde med kirkeinstitusjonen å gjøre. Et av de største stridspunktene i forholdet mellom pave og biskoper gjaldt biskopenes såkalte residensplikt. Residensplikten var en ordning fra middelalderen som gikk ut på at biskoper og erkebiskoper vanligvis fikk bo- og oppholdstøtte fra paven når de ble tildelt et sted å lede. Slik høstet biskopene ære og fikk inntekt uten å måtte gjøre grovarbeidet på for eksempel gårder. Dette spørsmålet ble ikke stemt på før i 1562. Da ble det fastlått at residensplikt er en menneskelig (ikke guddommelig) rett som paven kan bruke til å gi penger til biskopene. Etter konsilet fulgte en kraftig innstramming av residensplikten. Trient Luftherredømme. Luftherredømme er tilkjempet kontroll i luftrommet over et landområde, slik at egne tropper kan operere uten å bli utsatt for angrep fra fiendtlige luftstyrker, og egne luftstyrker uhindret kan angripe fiendens bakkestyrker. Stevnemøte. Et stevnemøte (engelsk "date"; fransk "rendez-vous") er et avtalt møte, mellom mennesker som er, eller kan tenke seg å bli kjærester. Et stevnemøte kan for eksempel innebære et måltid, gjerne middag eller lunsj på en restaurant, en tur på kino, en tur i skogen eller simpelthen et møte i hjemmet. Ii (Finland). Ii (eldre svensk: Ijo) er en kommune i landskapet Norra Österbotten i Finland. Kommunen har cirka 9 000 innbyggere og et areal på 635,24 km², hvorav 15,38 km² er vann. Ii er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Haukipudas, Pudasjärvi, Ranua, Simo og Yli-Ii. Navnet Ii kommer fra samisk, og betyr «rasteplass» eller «overnattingssted». Keith Emerson. Keith Noel Emerson (født 2. november 1944 i Todmorden i England), er en britisk keyboardspiller og komponist. Som tidligere medlem av bandet The Nice grunnla han Emerson, Lake & Palmer (ELP), en av de første «supergruppene» av progressiv rock i 1970. Ved gruppens brudd ble han gjenforent med The Nice på midten av 90-årene for deretter å bli med dem på turné. Som ung lyttet Keith mye til jazz og fikk etterhvert god kjennskap til klassisk musikk, som inspirerte ham til å utvikle sin egen stil, hvor han kombinerte sjangrene klassisk musikk, jazz og rock and roll. Som en tidlig bruker av Hammond-orgel fikk han kontakt med Robert Moog, og samarbeidet med ham i videreutviklingen av "«Moog»", en analog synthesizer, i 1969. Selv om andre artister som The Beatles og The Rolling Stones hadde brukt "«Moog»", var Emerson den første artisten som brukte den på turné. Emerson hadde skoleringen innen klassisk musikk og er kjent for sine rockearrangementer av en rekke klassiske komponister, fra Johann Sebastian Bach via Modest Musorgskij til 20. århundres komponister som Béla Bartók, Aaron Copland, Leoš Janáček og Alberto Ginastera. Særlig tidlig i karrieren, fram til 1972, krediterte ikke alltid Emerson når han tok partier fra klassiske eller jazz.komponisters arbeider. Nummeret «Rondo» med The Nice er en 12/8-takt tolkning av «Blue Rondo à la Turk» av Dave Brubeck, opprinnelig i 9/8 takt. a> i Oslo 3. september 2012 Keith Emerson er kjent for sin tekniske virtuositet og for sine ablegøyer på scenen, inkludert bruk av kniver for å holde nede tangenter under soloer og å spille på orgel opp ned mens han lå under og over det, slik at han måtte spille speilvendt. Ved siden av keyboardspillere som Richard Wright fra Pink Floyd og Rick Wakeman fra Yes er Emerson sett på som en banebryter mht. bruk av keyboard både på scenen og som instrument i oppsettingen. Slik plasserer han seg helt sentralt innen progrock. Emersons bruk av synthesizer og hans akkorder har satt musikalske spor i sin ettertid. Europavei 40. Europavei 40 går mellom Calais i Frankrike og Ridder i Kasakhstan. Den er omtrent 8500 km lang, og den lengste europaveien. Trasé fastlagt av UNECE: Calais – Oostende – Gent – Brussel – Liège – Aachen – Köln – Olpe – Gießen – Bad Hersfeld – Herleshausen – Eisenach – Erfurt – Gera – Chemnitz – Dresden – Görlitz – Legnica – Wrocław – Opole – Gliwice – Kraków – Przemyśl – Lvov – Rivne – Zjytomyr – Kiev – Kharkov – Rostov-na-Donu – Lugansk – Volgograd – Astrakhan – Atyrau – Bejneu – Kungrad – Nukus – Daşoguz – Bukhara – Nawoy – Samarkand – Jizzax – Tasjkent – Sjymkent – Taraz – Bisjkek – Almaty – Sary-Ozek – Taldy-Kurgan – Usjaral – Taskesken – Ajagoz – Georgijevska – Ust-Kamenogorsk – Ridder Styx. Styx (gresk: Στύξ, i betydning «hat» og «avsky») er i henhold til gresk mytologi en elv som utgjør grensen mellom Jorden og Underverden (ofte kalt for Hades som også var navnet dette rikets hersker). Elvene Styx, Phlegeton, Acheron, og Kokytos gikk alle sammen i midten av Underverden i en stor sump som tidvis ble kalt for Styx. De viktigste elvene i Underverden er Lethe, Eridanos, og Alpheios. Elven til Hades. Gudene var bundet av Styx og sverger eder ved den. Grunnen for dette er under krigen mot titanene, stilte gudinnen Styx, guddom over elven Styx, seg på Zevs' side. Etter krigen lovte Zevs at hver eneste ed skulle bli sverget til henne. Zevs sverget på å la Semele få hva enn hun ønsket seg og var forpliktet til å adlyde selv da han innså til sin skrekk at hennes ønske innebar hennes død. Helios lovte tilsvarende sin sønn Faeton hva han enn ønsket, noe som også resulterte i guttens død. I henhold til en del versjoner hadde Styx mirakuløse krefter og kunne gjøre andre usårlige. I henhold til en tradisjon ble Akilles dyppet i elven mens han var barn og fikk således usårbarhet, unntatt hælen sin som hans mor holdt ham i. Dette er kilden til uttrykket «Akilleshæl», en metafor for sårbar flekk. Styx var hovedsakelig et trekk med Underverden i gresk mytologi, og tilsvarende til kristen tids konsept om Helvete i tekster som "Den guddommelige komedie" og "Det tapte paradis". Fergemannen Karon er antatt å ha transportert sjelene til nylige døde over elven Styx til Underverden, skjønt i de originale greske og romerske kildene, foruten også hos Dante, var det elven Acheron som Karon seilte på. Dante plasserte Flegyas over Styx og gjorde den til den femte sirkelen i Helvete hvor de rasende og utilfredse ble straffet ved å bli druknet i gjørmevann i all evighet hvor de rasende slåss med hverandre. I antikken var det muligens de som trodde at hvis det ble lagt en mynt i munnen på den avdøde, skjønt dokumentasjonen for at dette var antikk praksis er svak. Tanken var at mynten fungerte som tollbetaling for å bli fraktet over Styx, noe som ville gi tilgang til Underverden. Om noen ikke betalte var det sagt at de aldri ville komme seg over elven. Gudinnen Styx. Skilt for elven Styx i Canada Styx, som nevnt over, var også navnet på en datter av Okeanos og Tethys. Hun var hustru av titanen Pallas, sønn av Krios, og hun fødte Zelos, Nike, Kratos og Bia (og tidvis også Eos). Styx støttet Zevs i krigen mot titanene hvor hun var den første som kom til han hjelp og av denne grunn ble hennes navn knyttet til en forpliktende ed for gudene. Chris de Burgh. Chris de Burgh (født Christopher John Davison, 15. oktober 1948 i Buenos Aires, Argentina til britiske foreldre) er en irsk sanger og låtskriver. Blant hans mest kjente sanger er «Lady in Red», «A Spaceman Came Travelling», «Lonely Sky», «So Beautiful», «Don't Pay the Ferryman», «High on Emotion», «Spanish Train», «Missing You», «Borderline», «Say Goodbye To It All» og «The Snows of New York». Nordfirfisle. Nordfirfisle også kalt bare firfisle ("Zootoca vivipara") er den ene av våre to norske øglearter; den andre er stålorm. Utbredelsen i Norge er dårlig kjent, men den finnes i alle landsdeler, både i lavlandet og høyt til fjells. Det er mulig at den mangler på deler av Vestlandet, og i deler av Nordland og Troms. Nordfirfisla er ganske vanlig mange steder i Finnmark, og går her lengst nord av alle verdens krypdyr. Arten har et enormt utbredelsesområde i Eurasia, og finnes fra Irland i vest, og helt til Øst-Sibir, Sakhalin og Hokkaido i øst. I Europa lever nordfirfisla sør til De kantabriske fjellene, Pyreneene, Alpene og De dinariske alpene. I fjellene i Sør-Europa går den helt opp til 3000 meters høyde. Nordfirfisla finnes i mange naturtyper, og føden består mest av insekter og edderkopper. Selv er nordfirfisla bytte for buorm, hoggorm, fugler og små rovpattedyr. I likhet med mange andre øgler kan firfisla kaste halen, såkalt autotomi. Når et rovdyr prøver å ta den, knekker halen i en virvel. Halen blir liggende igjen og sprelle, mens firfisla stikker av. Rovdyret blir naturligvis svært forvirret. Halen vokser ut igjen, men virvelen blir erstattet av brusk. Det vitenskapelige navnet var inntil nylig "Lacerta vivipara", men arten er nå plassert i den monotypiske slekten "Zootoca". "Vivipara" hentyder til at denne arten føder levende unger. Dette er ikke helt riktig, men nordfirfisla er ovovivipar. Dette innebærer at eggene blir klekket samtidig som hunnen legger dem. Dette er en tilpasning som er vanlig blant krypdyr som lever i kaldt klima: Ungene kan utvikle seg raskere dersom de oppholder seg lengst mulig i kroppen til hunnen fordi hun velger å oppsøke varme steder. Faktisk er alle norske krypdyr, unntatt buormen, ovovipare. Antall unger hos nordfirfisla varierer fra to til ti, og de er 4 – 4,5 cm ved «fødselen». Det første året er ungene ensfarget mørke, ofte helt svarte. Når de er årsgamle, får de den voksne brune fargen med tegninger. Maksimallengden er 17 – 18 cm, og hunnen er gjerne noe større enn hannen. Om vinteren går nordfirfisla i dvale. På mange andre språk kalles arten skogfirfisle: svensk "skogsödla", dansk "skovfirben", tysk "Waldeidechse". Den skyldes at arten lenger sør helst finnes på fuktige og skyggefulle steder. På solrike steder overtar sandfirfisle og andre firfislearter. Underarter. Denne oppdelingen har blitt diskutert i de siste åra. Det finnes også eggleggende populasjoner i Sør-Frankrike og Spania, men disse skiller seg klart ut fra "Z. v. carniolica". Greg Lake. Gregory Stuart Lake (født 10. november, 1947 i Poole i Dorset, England) er en engelsk bassist, gitarist, vokalist, låtskriver og produsent. Lake var med på å grunnlegge den opprinnelige gruppen King Crimson, og han ble etterpå et viktig medlem av «supergruppen» Emerson, Lake & Palmer. Han turnerte også en kort periode for Asia i 1985, og ga ut to soloalbum, med en påfølgende turné, tidlig på 1980-tallet. Albumene var "Greg Lake" (1981) og "Manoeuvres" (1983). Som soloartist ble Lake kjent for sin julesang «I Believe in Father Christmas» i 1975, som hadde med «Troika» fra Sergej Prokofjevs verk "Lieutenant Kije" som bakgrunnsspor. Andre kjente sanger omfattet blant annet «C'est la vie» ("Works, vol. I"), «Still... You Turn Me On» ("Brain Salad Surgery") og «From the Beginning» ("Trilogy"). Greg Lake i Toronto 3. februar 1978 Greg Lake er en viktig brikke i moderne musikk siden King Crimsons debutalbum "In the Court of the Crimson King". ELPs store suksess på 1970-tallet har også bidratt til å endre verdens musikkbilde. I 1998 fikk medlemmene av "Emerson, Lake and Palmer" sitt endelige brudd, og Lake forlot bandet. Han har ikke vært spesielt aktiv på musikkscenen i form av egne utgivelser siden, men har turnért blant annet som medlem i Ringo Starrs band i 2002. I 2003 spilte han bass på The Whos singel «Real Good Looking Boy». Høsten 2005 hadde han en omfattende soloturne i Storbritannia. Falas. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden var Falas ("kyst" eller "strand") et område i den vestre delen av Beleriand, og lå helt ved kysten, sør for Nevrast. Elva Brithon og elva Nenning rant ut i sjøen i dette området. Sindar alver, med Círdan som leder, bodde her, og bygde de to havnene Brithombar og Eglarest. I år 65 i det første tidevervet bygde Finrod tårnet Barad Nimras ("Hvite horns tårn") på et nes i Falas mellom havnene Brithombar og Eglarest, for å holde utkikk mot eventuelle angrep fra sjøen av Morgoth. Falas er bare med i Midgards historie i det første tidevervet, men da blir det nevnt blant annet i Det Første slaget av Beleriand, da Morgoths hærstyrke overtok Falas og beleiret de to havnene, men beleiringen ble opphevet fordi hæren behøvdes et annet sted. Havnene i Falas ble ødelagt for godt i året 473 F.T., og da flyktet Círdans folk til Sirions munninger og Balar øya. Antikvariat. Antikvariat eller en antikvarbokhandel er en gren av bokhandelen som driver på med kjøp og salg av gamle og sjeldne bøker, av gamle kunstblader, manuskripter, autografer, hele biblioteker og brukte bøker, hvis verdi retter seg etter utgavenes sjeldenhet, etter den tilstand bøkene er i og tidvis også etter innbindingens art. I våre dager taler man også om «kunst-antikvariater». Antikvariater kan også selge kart, dekorative trykk, kort og lignende. I tillegg har også musikkplater og tegneserier fått sine egne samlere. Innehaveren av et antikvariat kalles vanligvis for en antikvar. Bøkene skal i en viss utstrekning være systematisert og den som driver antikvariatet skal ha kompetanse og kunnskap om sin samling. Antikvarbokhandlernes salgsmidler er i dag først og fremst salg via Internett, hvor felles nettverk gir overblikk over bøker som er til salg i øyeblikket – således er "antikvariat.net" en av de første databaser på Internett, som for øyeblikket er Nordens største bokdatabase. Utover salg via nettet anvender antikvarbokhandlere også den mer tradisjonelle salgsmetode som å trykke bokkataloger, selv om den mest brukes til å presentere spesielle samlinger, lik mange samlinger selges på bokauksjoner. "Les bouquinistes" er en helt spesiell type antikvarbokhandlere som i Paris finnes langs kaien ved elva Seine og som har utstilt sine bokkasser for spaserende publikum og hvor man stundom kan finne sjeldne og interessante ting. Carl Palmer. Carl Fredrick Kendall Palmer (født 20. mars 1950 i Birmingham, England) er en engelsk trommeslager og perkusjonist. Han er ofte kreditert som en av de mest respekterte og innflytelsesrike britiske trommeslagerne. Han er bror til Steven Palmer, kjent bl.a. fra Steppenwolf. Palmer er en veteran i flere britiske band, inkludert The Crazy World of Arthur Brown, Atomic Rooster, Emerson, Lake & Palmer og Asia. Han har også bidratt på arbeid av Mike Oldfield. Han var turnerende trommeslager for The Crazy World of Arthur Brown, men var ikke trommeslager på gruppens album med samme navn. Drachen Theaker var trommeslager på albumet, men hans frykt for å fly gjorde turnering med gruppen vanskelig, og slik ble Palmer et medlem av bandet. Etter hans avgang fra The Crazy World of Arthur Brown grunnla Palmer Atomic Rooster sammen med Vincent Crane. Palmer spilte bare på ett album med dette bandet før han gikk til Emerson, Lake & Palmer i 1970. Han var i bandet til bruddet i 1978. Han dannet et mindre kjent band kalt P.M., som imidlertid bare ga ut et album, før han så dannet Asia sammen med tidligere medlemmer av Yes, King Crimson, og The Buggles. Palmer var i 1992 med på en gjenforening med ELP, og som deretter laget albumene "Black Moon" (1992), "In the Hot Seat" (1994), boxsettet "The Return of the Manticore" (1993) og flere DVDer samt gjorde en påfølgende turné. Etter ELPs endelige brudd i 1998 turnerte Carl Palmer i varierende grad med sitt Carl Palmer Band. I tillegg til disse turnéene har han gitt ut fire nye album – "1:PM" (1998), "Do Ya Wanna Play, Carl?" (2001), "Working Live, Vol. 1", "Working Live, Vol. 2" (2004). Han reiser også fortsatt jevnlig rundt med sin "Carl Palmer Drum Clinic", hvor han demonstrerer og gir instruksjon om å spille på trommer. Hans 2½ tonn tunge trommesett i rustfritt stål ble tidligere kjøpt av Ringo Starr, men er nå donert til Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland, USA. Knighton (Powys). Knighton (walisisk: Tref-y-clawdd eller Trefyclo) er en by i Powys i det sentrale Wales. Den ligger ved elven Teme, nær grensen til England; byens jernbanestasjon ligger på den andre siden av grensen i Shropshire. Byen er kjent for at det ligger et spesielt godt bevart stykke av Offas dike der. Det går to turveier gjennom den, Offa's Dyke Path og Glyndwr's Way. Blant andre severdigheter finner man en festningsvoll, et observatorium, Europas største "camera obscura" og et planetarium. Observatoriet er en del av prosjektet Spaceguard UK, som leter etter asteroider som kan true jorden. Maiko Nishino. Maiko Nishino (født 1980 i Osaka, Japan) er en prisbelønt danser ved Nasjonalballetten. Hun studerte ballett med Sachiyo Hashimoto og Hans Meister, før hun i 1996 begynte ved The Royal Ballet School i London. I 1999 ble hun ansatt i Nasjonalballetten og her ble hun i 2005 utnevnt til solist. Hun var Aurora i Petipas Tornerose, Mdm. de Tourvel i Grand-Maitres Farlige forbindelser, Titania i Sunds En midtsommernattsdrøm, sukkerfeen i Bjørns Nøtteknekkeren, Tatjana i Crankos Onegin og tittelrollen i Stevensons Askepott. Hun har også danset Bianca i Crancos Troll kan temmes. Av annet nevnes solopartier i Tetleys Strender, Andersens Holbergsuite, Balanchines Serenade, Agon, De fire temperamenter og Symfoni i C, Wheeldons Polyphonia og The Christening Suite, Duatos Por Vos Muero, Lightfoot Leóns Step Lightly, Sh-Boom, Softly as I Leave You, Shangri-La og Skew Whiff, KyliánsVoluntaries, Heart’s Labyrinth, Stamping Ground og Bella Figura, Welch’ Maninyas, Lees Fractured Wake*, Elos Cut to Drive* og Brake-Green*, og i Forsythes The Second Detail. Halvautomatisk skytevåpen. Et halvautomatisk skytevåpen (noen ganger kalt «semi-automatisk skytevåpen») er et våpen hvor man avfyrer et prosjektil hver gang man trykker inn avtrekkeren, og drivkraften i patronen lader ny patron inn i kammeret automatisk. Ved bytte av magasin er det dog nødvendig å foreta et ladegrep, med mindre magasinbytte gjøres mens det befinner seg et skudd i kammeret. Mekanismen ble utviklet på slutten av "1890-årene" og i dag benyttes halvautomatiske mekanismer i rifler, hagler, pistoler, maskinpistoler og som tillegg på enkelte helautomatiske skytevåpen. Hans Jacob Stabel. Hans Jacob Stabel (født 1769, død 1836) var prest og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Han representerte «Christians Amt» og ble regnet til Selvstendighetspartiet. Stabel hadde ikke noe eget program for møtet på Eidsvoll. Han hadde imidlertid underskrevet Weidemanns grunnlovsforslag, og sentralt i dette forslaget er den såkalte «innfødsretten». Kun innfødte nordmenn skulle få embeter, av frykt for at Storting og embetsverk skulle tas over av utenlandske embetsmenn. Etter 1814 fortsatte Stabel som prest i Sør-Aurdal. John Moses. John Moses ("den yngre") (født 16. april 1781 i Kristiansund, død 29. januar 1849 Limehouse i London) var skipsreder og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Han representerte «Christiansund, Dramen, Friderichshald» og knyttet seg til unionspartiet. John Moses var 33 år gammel i 1814, kom fra en kjøpmannsfamilie av britisk herkomst som hadde slått seg ned i Kristiansund fra 1740-årene for å drive eksport av fisk. Som 20-åring i 1802 startet han eget firma framfor å begynne i faren sitt. Da han ble valgt til riksforsamlingen var han Kristiansunds fremste forretningsmann, men etter riksforsamlingen forlot han Norge til fordel for Storbritannia og Frankrike, hvor han forsøkte å berge forretningene. Under lavkonkunkturen etter Napoleonskrigene gikk han i 1818 gikk han konkurs. I politikken deltok han aldri mer aktivt. 1846 drev han et skipsutstyrs- og agenturfirma i Limehouse øst for London og her døde han noen år senere. Valentin Sibbern. Valentin Christian Wilhelm Sibbern (født 9. september 1779 på Værne kloster ved Moss, død 1. januar 1853) var major og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Aggershuske Ridende Jæger Corps». Han var sønn av major Georg Christian Sibbern (1732–96) og dennes andre hustru Søster Hvuitfeldt, kom inn på Landkadetakademiet i København, og ble utnevnt til sekondløytnant 1. januar 1796. Etter farens død levde han på slektens eiendom Værne kloster, som han selv overtok 1800. Under et besøk i København 1801–02 tok han dansk juridisk eksamen. Han rykket etterhvert opp i de militære gradene, og ble 1812 major ved akershusiske ridende Jægerkorps. 1814 ble han valgt til representant ved Riksforsamlingen for korpset og for Smaalenenes amt, og ble ved fullmaktsprøvelsen antatt for det første. På Eidsvoll var han en tid mistenkt for å helle til grev Wedels parti, men var først og fremst en tilhenger av Christian Frederik. Han møtte igjen på det overordentlige storting 1814 som representant for den del av Smaalenenes amt som ikke var besatt av svenske tropper. 28. november 1814 ble han utnevnt til amtmann over Smaalenenes amt. 1823 ble han også utnevnt til stiftsamtmann over Akershus stift, og til amtmann over Akershus amt, mens han inntil videre også skulle forestå Smaalenenes amt. Han var altså stiftsamtmann, da «Torgslaget» fant sted i Christiania 17. mai 1829. Han ble valgt for Smaalenenes amt til stortingene 1815–16, 1818, 1821 og 1822, og for Christiania til stortinget 1824. I årene 1818–24 var han president i det samlede storting og i lagtinget, samt formann i viktige komiteer. Han var dessuten president i riksretten 1821. I 1828 og 1841 fikk han tilbud om å overta posten som norsk statsminister i Stockholm, men avslo begge ganger. Han mottok derimot 1830 tilbudet om å tre inn i regjeringen som statsråd, og forble i stillingen inntil han ba om avskjed 1850. Som statsråd bestyrte han dels revisjonsdepartementet, dels justis-, dels armé-, dels marine- og dels finansdepartementet. Fra 1850 til sin død bodde han på Carlberg i Rygge. Han var gift to ganger, første gang 19. mai 1802 med Alette Margrethe f. Aagaard (1776–1810), annen gang 13. mai 1811 med Anne Cathrine f. de Stockfleth (1785–1865). Ordener. Sibbern var innehaver av St. Olavs Orden, Sverdordenen og Nordstjerneordenen. Frederik Wilhelm Stabell. Frederik Wilhelm Bruenech Stabell (født 25. mai 1763 i Hole, død 2. juni 1836 i Christiania) var oberstløytnant og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Der representerte han Akershusiske skarpskytterregiment. Han var sønn av Lars Bastian Stabell og Lucie Marie Bruenech, ble overjeger ved søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment 1777, var 1780–1783 elev ved den matematiske skolen i Christiania og ble ved avgangen fra skolen tilkjent medalje for «Dyd og Flittighed». Han tok nå avskjed fra krigstjenesten, men gikk inn i tjeneste igjen som underoffiser ved slesvigske infanteriregiment. 1785 ble han overført til det nyopprettede holstenske jegerkorps, ble 1786 fenrik ved kongsvingerske lette infanterikompani, som 1788 ble opptatt i det da opprettede norske jegerkorps. Han fulgte dette under felttoget samme år, avanserte kort etter til premierløytnant, ble 1796 stabskaptein, 1801 kompanisjef, 1807 major, og fikk under krigen 1808 Ridderkorset av Dannebrogordenen for å ha utmerket seg ved Trangen (25. april) og Jaren (18. mai). Stabell tjenestegjorde her ved oberst Staffeldts brigade, hvor han var stabssjef. Samme år ble han kommandant for norske lette infanteribataljon, mens han stadig beholdt sitt jegerkompani. 1809–1810 var han midlertidig kommandant ved Kongsvinger festning og deretter ansatt ved det nyopprettede akershusiske skarpskytterregiment, hvor han 1811 ble oberstløytnant. 1814 ble han valgt som deputert til Riksforsamlingen både fra regimentet og fra Smaalenenes amt. Her tilhørte han Grev Wedels parti og ble innvalgt i Konstitusjonskomiteen, men spilte ellers ingen fremtredende rolle. Under felttoget mot Sverige samme år førte Stabell kommandoen over 3000 mann mellom Enningedalen og Krokfoss. Han mottok støtet av svenskenes overmakt og dekket retretten for Staffeldts og Hegermanns brigader. Personlig ledet han baktroppsfektningene 5. august ved Kjølen og 6. august ved Rakkestadelva. 11. august måtte Stabell med sine til dels sterkt medtatte tropper, til sammen 4000 mann, utholde et overlegent angrep ved Trøgstad kirke, før han i god orden trakk seg tilbake over Glomma ved Fetsund. Etter krigen ble Stabell adjutant hos kronprins Karl Johan og 1815 utnevnt til tjenestegjørende generaladjutant for hæren og sjef for generalstaben, 1818 til oberst og sjef for den nyopprettede 2. akershusiske infanteribrigade. Samme år ble han generalmajor, 1821 generalløytnant og 1833 general. Fra 1825 var han førsteadjutant hos kong Karl Johan og sjef for hans norske stab. 1829 ble han øverstkommanderende general i kongens fravær. Han ble gift med Helene Voigt (1772–1850) 17. januar 1792. Stabell er gravlagt på Krist kirkegård i Oslo. Utmerkelser. Stabell var innehaver av Serafimerordenen, Dannebrogordenen, Vasaordenen og Nordstjerneordenen. Zacharias Mellebye. Zacharias Mellebye (født 1781 i Skjeberg, død 1854) var kommandersersjant og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Aggershuske Skarpskytter Regiment». Alexander Christian Møller. Alexander Christian Møller (født 1762, død 1847) var distriktslege i Nedenes amt og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Arendals deputation». Møller arbeidet noen år ved apoteker i Christiania, Helsingør og København. I 1792 tok han kirurgisk eksamen i København og slo seg samme år ned som privatlege i Arendal, hvor han 1796–1835 var distrikts-kirurg i Nedenes amt. Han ivret for opplysning og naturvitenskap, og hadde en stor mineralsamling. Han var en av stifterne av Arendals Museum i 1832, samt testamenterte penger til et legat for opprettelse og vedlikehold av Møllers Asyl barnehage i Arendal. I barnehagen er det reist en bauta til hans minne. Han var enkemann da han reiste til Eidsvoll i følge med Jacob Aall og Hans Jacob Grøgaard. Han døde barnløs. Peter Motzfeldt. Peter Motzfeldt (født 3. august 1777 på Stubban i Orkdal, død 1. april 1854) var kaptein og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Artillerie-Corpset». Han var også statsråd fra 1814 til 1837. Bakgrunn. Motzfeldt var sønn av infanterikaptein Ulrik Anton Motzfeldt og Andrea Birgitte født Bull. Da faren døde i 1783 satt moren igjen i små kår. Peter Motzfeldt kom da i huset hos sin onkel major Jacob Motzfeldt, hvor han vokste opp. I 1792 kom han inn ved Artilleriakademiet i København og ble sekondløytnant i artilleriet med stasjon i Fredrikstad i 1796. Derfra ble han sendt som premierløytnant til St. Thomas i Dansk Vestindia. Her tilbragte han fem år, inntil engelskmennene erobret kolonien og han ble ført i krigsfangenskap til Reading. Han ble utvekslet og kom tilbake til Norge i april 1809. Her ble han sjef for en artilleriavdeling i Bergen, hvor sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie var en av hans venner. Sammen med ham var han medlem i den litterære klubben «Quodlibet». Riksforsamlingen. I 1814 ble han valgt til en av Bergens representanter ved Riksforsamlingen, men ettersom han samtidig ble valgt også av artillerikorpset, inntrådte han etter Christian Frederiks råd som korpsets representant. I forsamlingen inntok han en fremtredende plass som en av lederne for selvstendighetspartiet og viste seg som en ivrig tilhenger av Christian Frederik og motstander av unionen med Sverige. Som medlem av konstitusjonskomiteen tok han vesentlig del i grunnlovsarbeidet og var en av forsamlingens mest virksomme talere. Ved grunnlovens vedtagelse og kongevalget 17. mai var han forsamlingens visepresident. Etter Riksforsamlingen. Etter oppløsingen av riksforsamlingen vendte han tilbake til Bergen. Han møtte så igjen som representant for Bergen ved det overordentlige storting i oktober-november 1814. De fire bergenserne stemte da imot unionen med Sverige, men Motzfeldt ble likevel medlem av komitéen som skulle forhandle med de svenske kongelige kommissærene. Etter valget av Karl II gikk Motzfeldt inn i den nye regjeringen 18. november. Han ble først medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm sammen med Christian Krohg. Da det første ordentlige storting kom sammen i Christiania 1. juli 1815, trådte han ut av statsrådsavdelingen og vendte tilbake til Norge, kanskje fordi Karl Johan ønsket at han skulle påvirke stemningen til fordel for forslaget til riksakt. Motzfeldt reiste imidlertid videre til Bergen av helbredshensyn. Først 4. mai 1816 trådte han inn i den norske regjering og overtok Armédepartementet. I denne posisjonen ble det hans første oppgave å gjennomføre en lov om hærens innskrenkning. I 1818–19 var han igjen medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, hvor han senere gjorde tjeneste enda fire ganger. 1822 overtok han det nye Revisjonsdepartementet, og i 1825 var han under et opphold i Stockholm medlem av komiteen som forberedte Mellomriksloven av 1827. På grunn av et kjøligere forhold til Karl Johan ønsket Motzfeldt seg etter hvert bort fra statsrådsposten, men det varte lenge innen han fikk ønsket oppfylt. Først i 1837, da sønnen Ulrik Anton Motzfeldt ble tilsidesatt av kongen i forbindelse med en professortittel ved universitetet, ba han om avskjed. Han ble så formann i den første Unionskomite 1839, men trådte ut 1840. Da Karl Johan var i Norge i 1838/39 ble Motzfeldt tildelt Serafimerordenen. Resten av sitt liv levde han tilbaketrukket som privatmann i Christiania. Han var blitt gift i 1804 på St. Thomas med Erneste Birgitte Margrethe Stenersen. Motzfeldt er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Hans Haslum. Hans Haslum (Hans Johnsen Haslum) (født 8. november 1789, død 5. juli 1875) var gårdbruker, sersjant, medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og ordfører.Han var også ansatt som statens første oppsynsmann på Eidsvollbygningen i 1857. Haslum var oppvokst på en gård i Bærum. Han fikk undervisning hjemme av en huslærer. Haslum valgte en militær karriere og var først i dragonkompaniet, senere i Artillerikorpset, hvor han var da han ble valgt som representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Under forhandlingene stemte han med Selvstendighetspartiet. To år senere giftet han seg og overtok ektefellens gård i Ås i Akershus. Etter hvert fikk han en posisjon i bygden, var poståpner, fungerende lensmann og i 1838–1841 var han bygdens første ordfører. Etter at staten overtok Eidsvollsbygningen i 1851 fikk han stilling som oppsynsmann og innehadde den til sin død. Hedvig. Hedvig er et kvinnenavn dannet som en moderne form av gammelhøytyske "Haduwig", som har opprinnelse i gammelhøytyske "hadu", «slag, kamp», og "wig", «slag». "Jadwiga" er en polsk form av navnet og "Helvi" er en finsk form og "Hedvika" er en tsjekkisk og slovensk form. "Hadhui" er en eldre tysk form, og "Hedevi" og "Hedewig" er eldre svenske former. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. USAs president. USAs president er et embete i Amerikas forente stater. Embetet utgjør landets føderale utøvende myndighet, og innehaveren er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den offisielle embetstittelen i grunnloven er "President of the United States" (forkortes iblant POTUS). På grunn av USAs status som «supermakt» blir presidenten ofte regnet som verdens mektigste person. Under den kalde krigen oppstod sågar tittelen «den frie verdens leder». Den 44. og sittende presidenten er demokraten Barack Obama, som ble valgt 4. november 2008. Valg. «"I do solemnly swear" (eller "affirm") "that I will faithfully execute the office of President of the United States, and will to the best of my ability, preserve, protect and defend the Constitution of the United States."» I tillegg er det vanlig at presidenten legger til eget navn mellom «"I"» og «"do"», samt ordene «"so help me God"» til slutt. Etter det 22. tillegg til USAs grunnlov, ratifisert i 1951, kan man bare velges til president for to perioder, med det unntak at en som har fungert som president i inntil to år allikevel kan velges for to perioder, altså maksimalt ti år totalt. En som allerede har fungert som president i over to år kan bare velges en gang. For å være valgbar til presidentembetet må man ha fylt 35 år, være født amerikansk statsborger, samt ha bodd der i 14 år. Maktbalansen. Forholdet mellom presidentembetet, den lovgivende forsamlingen Kongressen, og Høyesterett er regulert gjennom grunnloven. Grunnloven omtaler presidenten i artikkel II. Den lovgivende og bevilgende makt ligger i Kongressen. Presidenten utarbeider forslag til føderalt budsjett for USA, og presidenten kan legge fram forslag til lover. Lovforslag må formelt fremmes av et medlem av Kongressen; i motsetning til f.eks. den norske regjeringen har ikke presidenten rett til å introdusere lovgivning direkte. Presidenten kan dessuten nedlegge veto mot vedtak i Kongressen. Kongressen kan overprøve presidentens veto med 2/3 flertall i begge kamre. Da må presidenten godkjenne loven. Presidenten nominerer regjeringsmedlemmer, ambassadører, føderale dommere og hundrevis av andre embeter, men for mange av disse stillingene må kandidatene først godkjennes av et flertall i Senatet. Presidenten kan avsettes av Kongressen ved riksrett ("impeachment"). Dette fordrer at Representantenes Hus først reiser tiltale, noe som gjøres med rent flertall. Deretter behandles tiltalepunktene i Senatet hvor det kreves to tredjedels flertall for å fjerne presidenten. Ved riksrett mot presidenten er det Høyesterettsjustitiarius som leder Senatets forhandlinger. Hvis en president dør, blir avsatt, eller går av før endt regjeringstid, skal visepresidenten etter grunnloven overta presidentembetet. Loven Presidential Succession Act fra 1947 regulerer den videre rekkefølgen dersom ikke visepresidenten kan overta. Her står Speaker of the House som nestemann. Skulle heller ikke han kunne overta embetet, overtar Senatets President Pro Tempore, normalt den eldste senator fra flertallspartiet. Deretter følger regjeringsmedlemmene, rangert etter departementenes alder. Fire presidenter har avgått ved døden av naturlige årsaker mens de var president: William Henry Harrison, Zachary Taylor, Warren G. Harding, og Franklin D. Roosevelt Fire presidenter er blitt drept mens de var president: Abraham Lincoln, James A. Garfield, William McKinley og John F. Kennedy. En president har forlatt presidentembetet frivillig. Richard Nixon trakk seg som president i 1974 etter Watergate-skandalen. Annet. USA var det første land til å opprette presidentembetet som statssjef i en moderne republikk. Denne presidentmodellen er senere innført i en rekke andre land. USA har mange partier, men siden 1853 har alle presidenter enten kommet fra demokratene eller republikanerne. Øverstkommanderende. En øverstkommanderende er en person som har øverste kommando over militære styrker i et bestemt område eller en stat. I praktisk betydning beskriver begrepet den militære myndighet som tilligger statssjefen i en nasjonalstat. Den øverstkommanderende behøver ofte ikke å være eller tidligere ha vært offiser eller å ha tjenestegjort i militæret, og det er på denne måten at sivil kontroll over militæret blir virkeliggjort. Sivil kontroll over militæret er et krav for NATO-medlemskap. Vervet som øverstkommanderende tilfaller vanligvis statssjefen, selv om den reelle utøvende myndighet innehas av en separat regjeringssjef. I monarkier er monarken øverstkommanderende, mens i republikker er presidenten øverstkommanderende. I kolonier er ofte koloniguvernøren utnevnt til øverstkommanderende over militære styrker i kolonien. Under den nasjonale øverstkommanderende utnevnes ofte forskjellige regionale øverstkommanderende. For eksempel hadde Royal Navy ved begynnelsen på andre verdenskrig ni forskjellige øverstkommanderende, fra Øverstkommanderende Portsmouth ("Commander-in-Chief Portsmouth") til Øverstkommanderende Kina ("Commander-in-Chief China Station"). Slike lokale øverstkommanderende har vanligvis full avgjørelsesmyndighet. NATO har også etablert flere øverstkommanderende, for eksempel Øverstkommanderende Allierte styrker Nord ("Commander-in-Chief Allied Forces North") og Øverstkommanderende Øst-Atlanteren ("Commander-in-Chief East Atlantic"). Aker Brygge. Aker Brygge er et strøk og et kjøpesenter i bydel Frogner i Oslo sentrum. Det har i følge Dagens Næringsliv vært regnet Norges beste – og dyreste – kontorstrøk de siste 25 årene. Om lag 6 000 personer arbeider på Aker Brygge til daglig, og rundt 900 har sin bolig i dette attraktive området. Avgrensning. Aker Brygge ligger på vestsiden av Pipervika, en arm av Oslofjorden. Strøket har klare gategrenser: Dokkveien i øst, Munkedamsveien (som Ring 1) i nord, og den navnløse veien til Filipstadkaia i vest. Dermed grenser Aker brygge til Vika i øst og nord, Filipstad i vest (for Aker Brygges nordlige del), Tjuvholmen i sørvest, og Oslofjorden i sør. Historie og utvikling. Aker Brygge ligger på det tidligere verftsområdet til Akers Mekaniske Verksted AS, som ble nedlagt i 1982. Før verkstedet etablerte seg her i 1854, ble området kalt "Holmen". Det var en gammel løkke hvor noen industribedrifter etablerte seg og en forstadsbebyggelse vokste fram tidlig på 1800-tallet. Utbyggingen av Aker Brygge ble gjennomført i fire trinn av eiendomsselskapet Aker Eiendom AS. En del gamle industribygninger ble revet, mens flere av de store verkstedshallene ble ombygget til forretningslokaler. Første byggetrinn sto ferdig i 1986 med Telje-Torp-Aasen som arkitekter. Fjerde og siste byggetrinn, forsikringsselskapet Storebrands nybygg mot Munkedamsveien, sto ferdig i 1998. Det er også ca 400 boliger på Aker Brygge, og er registrert av Oslo kommune at det bor 433 mennesker her (rodens grenser er identiske med strøket). Dagens situasjon. Aker Brygge er Oslos møteplass for shopping, servering og underholdning. Området som hvert år besøkes av nærmere 12 millioner mennesker består av ca 70 butikker samt ca 40 caféer, restauranter, barer og nattklubber. Latter/Stand Up Norge og Felix kino, kontorlokaler og leiligheter finnes også. Butikkene holder åpent 10-20 (18). Serveringsstedene har ulike åpningstider. Trikklinje 12 har holdeplass her, bussholdeplasser, Nasjonalteateret jernbane- og t-banestasjon og båtterminal finnes innenfor en gangavstand på 1-5 min. Aker Brygge p-hus (Europark) med 907 P-plasser inkl. el-bil plasser. På utsiden finner man Nordens største el-bil parkering. I tillegg finnes det en småbåthavn, Herbern Marina, og terminal for Nesoddbåtene på området. Gatene på Aker Brygge er Beddingen, Bryggegata, Bryggepassasjen, Dokkveien, Fjordalléen, Grundingen, Holmens gate, Koøyet, Riggergangen, Sjøgata, Stranden og Støperigata. Kaien langs Pipervika heter Tingvallakaia (etter de tidlige amerikabåtene i Thingvalla-linjen). Mot Tjuvholmen ligger Bryggetorget. Veolia Transport. Veolia Transportation (tidligere Connex) er et multinasjonalt selskap basert i Frankrike som driver kollektivtrafikk på anbud over hele verden. Selskapet eies av selskapet Veolia Environnement. Selskapet driver sin virksomhet i en rekke land, bl.a. Australia, Belgia, Colombia, Tsjekkia, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Israel, Nederland, Norge, Sverige og USA. Veolia Transport Norge. Veolia Transport Norge AS (tidligere Connex Norge AS) var den norske avdelingen av Veolia-konsernet med hovedkontor i Stavanger. Selskapet drev rutetrafikk i bl.a. Rogaland og Finnmark. I 2003 kjøpte Veolia Transport Norge selskapet Finnmark Fylkesrederi og Rutebilselskap AS. I 2005 kjøpte Veolia Transport Norge selskapene s Gråkallbanen i Trondheim og Helgelandske i Sandnessjøen. Selskapet het Connex Norge AS fram til 1. mars 2006. Høsten 2006 kjøpte Veolia Transport Norge AS opp buss- og fergeselskapet Nordtrafikk i Vesterålen. I mars 2007 tildelte Kolumbus Veolia Transport Sør AS kontrakten for alle de fylkeskommunale bussruter i Sør-Rogaland. Kjøringen startet 1. januar 2008 og varer i fem og et halvt år. Veolia Transport Sør kjørte også ruter for Ruter As (tidligere Stor-Oslo Lokaltrafikk) i Oslo og Akershus, med hovedkontor i Lommedalen (Bærum). Selskapet kjørte rutene 142, 143, 144, 731 og 753 m.fl. i Oslo og Bærum. Våren 2011 ble Veolia Transport Norge overtatt av norske eiere ved at topplederne i det norske datterselskapet kjøpte selskapet. Nytt navn ble Boreal Transport. Gina Krog. Gina Krog (født 20. juni 1847 i Flakstad i Lofoten, død 14. april 1916 i Kristiania) var en norsk politiker og kvinnesaksaktivist. Hennes far var sogneprest Jørgen Sverdrup Krogh, og moren het Ingeborg Anna Dass Brinchmann. Faren døde før datterens fødsel, hvorpå hun med familien (mor, søster og broren Fredrik) flyttet til farens hjemsted Karmøy, og i 1855 videre til Kristiania. Der gikk hun på Fru Autenrieths Pikeskole før hun selv studerte videre og tok på seg ulik undervisning. Kvinnens rett til studier var enda ikke etablert. I 1880 reiste hun til England og fikk etablert kontakt med kvinnesaksmiljøet der, på Bedford College, og begynte en periode som aktiv skribent i dagspressen, for kvinnesaken. Krog ble etterhvert en nasjonal lederskikkelse som etablerte Norsk Kvinnesaksforening (1884, viseformann til 1888), Kvindestemmeretsforeningen (1885, formann), Landskvindestemmeretsforeningen (1898), Norske Kvinders Nasjonalråd (1904, Krog formann frem til 1916) og var regjeringens representant i Den Internasjonale Stemmerettsallianse. Hun var eneveldig redaktør i bladet "Nylænde" i perioden 1885-1916. Gina Krog var også interessert i fjellklatring og var blant annet med Wilhelm Keilhau og venner på turer i Jotunheimen. Gina Krogs vei på Lambertseter, og Gina Krog-prisen som deles ut av Norsk Kvinnesaksforening, er oppkalt etter henne. Royal Dutch Shell. Royal Dutch Shell plc er et multinasjonalt oljeselskap med virksomhet i omkring 90 land. Selskapet har sitt hovedkontor i Haag, mens selskapets forretningsadresse er London. Den norske delen av virksomheten har hovedkontor sitt i Risavika i Stavanger, Norge. Royal Dutch Shell-gruppa er et av de fire største oljeselskapene i verden, på linje med BP, Exxon Mobil og Total. Historie. Selskapet ble grunnlagt i 1890 av Jean Kessler, sammen med Henri Deterding og Hugo Loudon. Dronning Vilhelmina av Nederland gav selskapet «Royal Dutch» løyve til å lete etter petroleumsressurser. For bedre å kunne konkurrere mot det amerikanske oljeselskapet Standard Oil, fusjonerte Royal Dutch i 1907 med «The "Shell" Transport and Trading Company». Shell Transport-selskapet hadde hovedkontoret i Storbritannia. Selskapet utviklet seg til et multinasjonalt selskap, som markedsfører seg under varemerket "Shell" med logo som viser et kalkskall av fossilet portlandia fra juratiden. Shell ble etablert i Norge den 14. oktober 1912 under navnet Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab (NEMAK). Michael Glos. Michael Glos (født 14. desember 1944 i Brünnau) er en tysk politiker (CSU). Han var formann for CSU-gruppen og stedfortredende formann for CDU/CSU-fraksjonen i det tyske parlamentet fra 1993 til 2005, og var nærings- og teknologiminister i Angela Merkels føderale regjering fra 2005 til 2009. Thomas Newcomen. Animasjon av en skissert Newcomen dampmaskin.– Damp vises i rosa, vann i blått.– Ventilene vises rød for stengt og grønn for åpen. Thomas Newcomen (døpt 24. februar 1664, død 5. august 1729) var en britisk oppfinner som ofte blir kalt den industrielle revolusjons far. I 1712 bygde han, sammen med sin forretningspartner Thomas Savery, en atmosfærisk dampmaskin beregnet på å pumpe vann ut av gruver. Maskinen ble senere forbedret av James Watt. Utviklingen av Newcomens dampmaskin. Da Newcomen begynte å utvikle sin maskin, gjorde han det fordi han var interessert i mulighetene for å bruke dampkraft til å pumpe vann opp av gruvene. Dette gjaldt særlig gruvene i Cornwall i Sør-England slik at de ikke skulle bli oversvømt. Før dampmaskinen ble vannpumpene drevet av hester, og dette ble vanskelig i gruvedriften. Lik Savery brukte Newcomen Papins ideer om å lage undertrykk i en sylinder. Systemet fungerer slik at tyngden av pumpesystemet trekker stempelet opp. Samtidig fylles sylinderen under stempelet med damp. Når stempelet når sitt toppunkt, slippes det vann inn i sylinderen. Derved kondenseres dampen og trykket i sylinderen faller. Det utvendige atmosfæretrykk presser derved stempelet ned og samtidig gir arbeidsslag til pumpa. Når stempelet når bunnen, slippes kondensvannet ut og syklusen repeteres. Newcomen, Thomas Newcomen, Thomas Newcomen, Thomas Kollisjonspute. a>. Kollisjonsputen klapper sammen igjen etter 0,3 sekunder. Kollisjonspute (engelsk "airbag") er en sikkerhetsinnretning for kjøretøyer som er utviklet som et supplement til sikkerhetsbelter. Innretningen består av en sensor og en pute som blir fylt med luft eller en annen gass når sensoren registrerer en kollisjon. Kollisjonsputer ble først brukt på fly på 1940-tallet, og kom til biler i 1974, da slikt utstyr ble et tilbudt som ekstrautstyr på flere Buick-, Oldsmobile- og Cadillac-modeller. Først var bare føreren beskyttet, men på 1990-tallet ble kollisjonsputer vanlig på passasjerplassen foran også. Den første passasjer-puten kom i 1988. Sidekollisjonsputer kom i 1995, og i 1998 kom sidekollisjonsputer som utløser i hodehøyde, også kalt "sidekollisjonsgardiner". I 2003 ble Toyota Avensis som første bilmodell på det europeiske markedet lansert med knekollisjonspute på førerplassen. Denne har til oppgave å beskytte førerens ben og underkropp mot skader i sammenstøt mot rattstamme og underkant av dashbord. I 2009 kom Toyota iQ med kollisjonsgardin også over bakvinduet slik at kupéen er dekket av puter 360°, med 9 kollisjonsputer tilsammen. Kollisjonsputer gir et vesentlig bidrag til å redusere risiko for skader i tilfelle kollisjon, såfremt alle i bilen også bruker sikkerhetsbelte. Kollisjonputer er ikke en erstatning for beltebruk, men et supplement. Visste du at. Om kollisjonsputen utløses mens bilen er i liten fart kan den faktisk gjøre mer skade enn om den ikke hadde vært der. Fredrikke Marie Qvam. Fredrikke Marie Qvam (født 31. mai 1843 i Trondheim, død 10. september 1938 på Gjævran Gård ved Steinkjer) var en norsk kvinnesaksforkjemper. Hun vokste opp på By i Steinkjer, og ble gift med Ole Anton Qvam i 1865, hvorpå de flyttet til Gjævran Gård ved Steinkjer for godt. Qvam mistet flere av sine barn på grunn av tuberkolose, dette kan sies å være en start for mye av hennes engasjement. I 1896 stiftet hun Norske Kvinders Sanitetsforening, og satt som for"mann" til 1933. Hun arbeidet for full stemmerett, etablerte i 1898 Landskvindestemmeretsforeningen sammen med Gina Krog, og satt i perioden 1899 til 1903, som formann i Norsk Kvindesagsforening. Fra 1904 var hun stifter og deretter nestformann i Norske Kvinders Nasjonalråd. Qvam var sentral i forløpet til kvinneoppropet som støttet unionsoppløsningen i 1905, og hadde betydelig kontakt gjennom sin manns politikernettverk i Venstre. Måten hun nådde frem til ulike kvinnegrupper på, har blitt kalt «husmorlinjen», og i tidsskriftet Samtiden ble hun i 1915 benevnt «Korridorenes Dronning». En av hennes taktikker var å kontakte fruer som var gift med landets ledende ledende menn, for derved å få en sterkest mulig indirekte innflytelse. Hun har fått en gate i Oslo oppkalt etter seg – Fredrikke Qvams gate ligger ved Gamle Aker kirke. Snitter. Snitter er smørbrød av tynnskårne skiver av brød, som regel loff. Snitter serveres i Norge gjerne til sammenkomster som bryllup, konfirmasjon, dåp, mottagelse, begravelse eller andre passende høytidlige eller festlige anledninger. Det som skiller snitter fra vanlige brødskiver er måten brødskiven er delt på. Kjennetegnet på en «snitte» er at brødskiven er «snittet» diagonalt. Snitter regnes i likhet med koldtbord som tradisjonell selskapsmat. Gjævran Gård. Gjævran Gård er en gård på Egge i Steinkjer, Nord-Trøndelag. Gården nevnes i tiendepengeskatten i 1521 og var allerede da storgård, eid av Reins Kloster. Den ble i 1863 kjøpt av Ole Anton Qvam og bosatt av ham i 1873. Fra 1894 til 1898 var gården sete for fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Navnet "Gjævran" kan komme av at den nærtliggende Lundelva kan ha hatt navnet "Get, Gefar/Gefrain". Området har antagelig vært bebodd siden steinalderen. Funn fra yngre jernalder er gjort nord for gården, ved Gjævranmarka (sverd, tre gravhauger og en langgrav). Siden 1850-tallet har gårdene Homnes Østre i Beitstad, og Østre og Vestre Lilleby tilkommet, slik at den i dag er områdets største. Tubulin. Tubulin er det proteinet som bygger opp fibrene i cellenes indre skjellet (mikrotubuli). Tubulin er bygd opp av en polypeptidkjede på ca. 475 aminosyrer. De blå spiralene er alfa-helikser, mens de grønne pilene er beta–tråder. De gule trådene er molekylet GTP, som binder alt sammen. Selve tubulinen består av at beta-trådene danner to flak inne i proteinet, og 11 alfa-helikser er tvinnet rundt, mens 10 beta-tråder holder alt sammen. Ole Anton Qvam. Ole Anton Qvam (født 5. august 1834 i Molde, død 8. juli 1904 i Steinkjer) var en norsk jurist og politiker (V). Han var en av Venstres ledende politikere fra rundt 1870 og frem til sin død, og satt på Stortinget fra 1874–1888 og 1895–1900, mesteparten av tiden for Nordre Trondhjems amt. Qvam var partiformann to ganger, justisminister tre ganger, samt Norges statsminister i Stockholm, indreminister, revisjonsminister og landbruksminister én gang. Han tilhørte Venstres «venstrefløy», og gjorde kanskje sin største innsats i forarbeidet til en ny straffeprosesslov og innføringen av juryordningen av 1887. Han ble alltid liggende som nummer to i partiet Venstre, først under Johan Sverdrup, så under Johannes Steen og Otto Albert Blehr. Dette skyldtes nok hans radikalisme og kompromissløshet. Han stod dog for en viktig del av landets politiske ledelse. I debatter kunne han være «brutal» ifølge motstandere i Høyre. Privat avreagerte han gjennom musikken, og han skrev flere komposisjoner. Tidlig liv. Ole Anton Qvam ble født i Bolsøy i dagens Molde i Romsdalen i 1834. Han var sønn av gårdbruker Ole Larsen Qvam (1782–1844) og Johanne Pedersdatter Ryen (1797–1850), som begge døde tidlig. Han vokste opp på gården Mek (Kvam) i Bolsøy, som også gav ham og hans bror Peter deres etternavn. Han gikk på borgerskolen i Molde sammen med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson, og tok examen artium i 1853. Qvam arbeidet deretter som lærer i Christiania, Arendal og Setesdal noen år, mest avgjørende som huslærer hos David Andreas Gram på Helge-Rein-By bruk i Stod i Nord-Trøndelag 1857–1859, som oppdaget Qvams talenter. Qvam begynte så å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Christiania, og ble cand.jur. i 1862. Han giftet seg deretter med Grams datter, som han også hadde hatt som elev, den 21. mai 1865 i Stod, nemlig Fredrikke Marie Gram (1843–1938). De kjøpte sammen storbruket Gjævran Gård på Egge. Fullmektig hos sorenskriveren i Stjør- og Verdal 1863–1864. Qvam åpnet sakførerforretning i Steinkjer. Han fikk bevilling som overrettssakfører og høyesterettsadvokat i henholdsvis 1863 og 1867. Amtsmann i Nord-Trøndelag 1894–1898. Stortingsrepresentant. Hans politiske løpebane startet lokalt, og han markerte seg tidlig ved å grunnlegge Sparbu og Egge sparebank i 1872, hvor han var styreformann 1873–1886. Også formann i Stenkjær Dampskibsselskab. Medlem av Stod herredsstyre fra 1867, ordfører 1868–1869. Ordfører i Egge 1869–1885. Qvam ble deretter valgt inn på Stortinget for Nordre Trondhjems amt 1874–1885, og for Søndre Trondhjems amt 1885–1888. Han samlet nordtrønderbenken til å danne den radikale fløyen av opposisjonen, og Nordre Trondhjems amt fikk tilnavnet «det røde amt». Han gikk tidlig inn for målsaken, og foreslo så tidlig som i 1874 at norrønt og landsmål skulle innføres ved lærerseminarene. Påvirket av sin ektefelle ble Qvam også en tidlig talsmann for allmenn stemmerett, også for kvinner, og at kvinnene skulle være fullmyndige som gifte og at særeie skulle være utgangspunkt mellom ektefeller. Qvams forhold til Johan Sverdrup ble etterhvert anstrengt, da Qvam var kompromissløs i kampen for parlamentarisme i 1884. Qvam motsatte seg dessuten kongens bevilgningsveto under forfatningsstriden. Han ble så satt på utsiden av politikken i noen år grunnet sitt rykte for å være en fremstående radikaler. På nytt på Stortinget for Søndre Trondhjems amt 1894–1897, og Nordre Trondhjems amt 1897–1903. Han var formann i Stortingets protokollkomité 1877–1879, og Stortingets justiskomité 1880–1888. President i Lagtinget 1882–1885, og president i Odelstinget 1886–1888. Partipolitiker. Qvam gikk inn for en sterk partiorganisasjon med et fast program og medlemsdisiplin da Norges Venstreforening, eller bare Venstre, ble dannet som Norges første politiske parti i 1884. Han hadde på forhånd vært med på å stifte Nord-Trøndelag Venstre året før. Johan Sverdrup ville det imidlertid annerledes, og det endte med at Sverdrup ble partiets første formann, mens Qvam ble dets første viseformann. Qvam tok uansett over formannskapet i partiet da Sverdrup ble statsminister senere samme år, og ble sittende inntil 1889, og kom senere også tilbake som formann 1894–1896. Da partiet ble splittet i 1880-årene gikk Qvam sammen med Jacob Lindboe inn for å radikalisere Venstres unionspolitikk gjennom det som ble kalt Hammarresolusjonen. Statsråd. Qvam var justisminister i Johannes Steens første regjering fra 6. mars 1891 til 1. mai 1893, og senere også justisminister i Johannes Steens andre regjering fra 17. februar 1898 til 31. mars 1899. Han var deretter indreminister fra 1. april 1899 til 28. februar 1900, og tok over som revisjonsminister fra 1. februar. Landbruksminister fra 31. mars. Gikk av som revisjonsminister 31. oktober 1900, og som landbruksminister 5. november. Justisminister for tredje gang fra 6. november 1900 til 20. april 1902. Qvam nådde toppen av sin politiske karriere den 21. april 1902, da han ble statsminister i Stockholm i Otto Albert Blehrs første regjering. Qvam måtte gå av som statsminister etter en tids sykdom den 21. oktober 1903, og døde hjemme på Egge den 8. juli 1904. Han fikk derfor aldri oppleve unionsoppløsningen. Utmerkelser. Han er avbildet på døren til Tinghuset i Trondheim, og det ble reist en bautastein over hans grav på Egge i 1919. Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1891, kommandør av 1. klasse fra 1899, og storkors fra 1901. Simplicissimus. a> (1873–1908) i "Simplicisimus" 1905 karikerer to gamle, selvgode studentforeningsmedlemmer. Simplicissimus var et tysk satirisk vittighetsblad. Det ble grunnlagt som et illustrert, humoristisk ukeblad i München i april 1896 av forlagsbokhandler Albert Langen og tegneren Thomas Theodor Heine (1867–1948). Bladet kom blant annet som et mer radikalt motstykke til de eldre vittighetsbladene Fliegende Blätter og den forsiktig politiske Kladderadatsch i Berlin. Simplicissimus hadde sin storhetstid før første verdenskrig med et opplag på 85 000 i 1904. Det var kjent for høy kvalitet på tegninger og litteraturanmeldelser og hadde stor betydning for de velutdannede samfunnsklassene og som inspirasjonskilde for kunstnere, også for norske tegnere. Bladet kom ut ukentlig med åtte til 20 sider per nummer. Det gikk inn 13. september 1944, men utkom på nytt fra 1954 til 1967. Fru Autenrieths Pikeskole. Fru Autenrieths Pikeskole var en jenteskole i Kristiania. Gerhard Henrik Armauer Hansen var en tid lærer. Av kjente elever kan nevnes Gina Krog. Vegard Skogheim. Vegard Skogheim (født 28. april 1966) er en norsk fotballtrener, og tidligere fotballspiller. Han er spillerutvikler for HamKam, og har tidligere vært trener hos Kongsvinger, FF Lillehammer og Brumunddal. Kallenavnet er «Skogen». Han har totalt 468 kamper for Ham-Kam, 120 kamper for Viking og fem for Werder Bremen. Han fikk også 13 kamper for, og skåret ett mål. Han debuterte mot i 1984. Han var aktuell for troppen som skulle til VM i USA, men ble langtidsskadet høsten 1993. Karrièren som fotballspiller. Som utøver spilte han for Hamarkameratene, Viking Fotballklubb og Werder Bremen. Han spilte for Hamar-laget fra 1983 til 1995, med et kort Tysklandsopphold i 1988. Han dro sammen med Rune Bratseth, men ble ikke en like stor suksess som Bratseth og vendte snart tilbake til Ham-Kam. Han takket nei til et tilbud fra Rosenborg i 1993. Da Ham-Kam rykket ned fra Tippeligaen i 1995, ønsket Skogheim å prøve et annet lag, og gikk til Viking, hvor han spilte til 1998. Etter sesongen la han opp fotballkarrièren og gikk over i jobb som sportsjournalist i Hamar Dagblad. I 1998 rykket Ham-Kam ned til 2. divisjon, og sesongen 1999 startet ikke som forventet. Tapet for Grei på Briskeby gressbane i andre serierunde nevnes jevnlig blant supporterne som den største nedturen i lagets nyere historie. En presset Skogheim valgte å finne fram fotballskoene igjen, og gjorde comeback mot Årvoll 13. juni. HamKam vant 6–1, og Skogheim skåret to mål. Av de 16 kampene med Skogheim i 2. divisjon vant laget 14 og spilte to uavgjort, og rykket opp etter play-off mot Vidar. Skogheim spilte også for HamKam i 2000, før han la opp for godt. Skogheim fikk med seg 13, 19 kamper for ungdomslandslagene, åtte for junior- og tre for guttelandslaget. Karrièren som fotballtrener. Skogheim var trener i Brumunddal Fotball i 2001, og i Faaberg Fotball Lillehammer i 2002. Deretter fortsatte han i Kongsvinger i 2003, og førte laget opp fra 2. divisjon til 1. divisjon i denne første sesongen. Han har opplevd suksess blant annet gjennom å satse på unge lokale talenter fremfor å hente inn dyre spillere utenfra. Også 2004-sesongen ble en opptur, da Kongsvinger sikret tredjeplassen i divisjonen og spilte, men tapte, kvalifisering om opprykk mot Glimt. Høsten 2006 fikk Skogheim beskjed om at han ikke lenger var aktuell som trener for Kongsvinger, og ble senere på høsten ansatt som spilleruvikler og assistenttrener i Ham-Kam på en pressekonferanse den 13. november 2006. Skogheim skrev for øvrig D-trener-oppgaven om humør på fotballbanen. Den 11. juni 2009 overtok Vegard Skogheim som hovedtrener i HamKam etter Arne Erlandsen. Bridgestone. Bridgestone Corporation (株式会社ブリヂストン) stiftet i 1931 av Shojiro Ishibashi (石橋 正二郎 "Ishibashi Shōjirō") i byen Kurume i Japan. Navnet Bridgestone kommer fra en direkte omskrivning og oversettelse av "ishibashi", som betyr «stone bridge» på japansk. Selskapet er verden nest største dekkprodusent, og Japans største. Michelin er større på verdensbasis. Bridgestone bygget etter andre verdenskrig motorsykler, men hadde i liten grad noen suksess med det, og de tjente mer penger på å levere dekk til konkurrentene som Honda, Suzuki og Yamaha, så de bestemte seg for å legge ned produksjonen av motorsykler og heller satse på kjernevirksomheten. I 1988 kjøpte de den amerikanske dekkprodusenten Firestone Tire and Rubber Company. Bridgestone leverer dekk til samtlige Formel 1-team. Hagbart Berner. Hagbart (Hagbard) Emanuel Berner (født 12. september 1839 i Sunndal, død 1920) var en norsk jurist, redaktør og politiker (Venstre). Hans viktigste politiske verv var som stortingsrepresentant (1880–1888) og borgermester i Christiania (1892–1912). Han var den første redaktøren i "Dagbladet". Han ble cand.jur. ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1863 og fikk i 1865 H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for en avhandling om de utenlandske kildene til grunnloven. I ungdommen var han med i Døleringen knyttet til Aasmund Olavsson Vinje og han skrev også i "Dølen" og i Henrik Krohns "Ferdamannen", og han var medarbeider i "Vort Land". Berner var den første redaktøren i "Dagbladet" 1869 til 1879 og gjorde den til partiet Venstre sitt hovedorgan og samtidig et kulturorgan. Berner engasjerte seg i striden for det rene norske flagget (uten unionsmerket) fra 1879. Fra 1880 til 1888 var han stortingsrepresentant for Akershus amt. Fylkets første "folkevæpningssamlag" (heimevern) startet han i 1881. I 1883 var han med i tiltalenemnda i riksrettsaken mot regjeringen Selmer. Han var jo statsrevisor 1871-98 og kunne i 1884 tiltrå som direktør i Hypotekbanken der han satt til 1899. Fra 1892 til 1912 var han borgermester i Kristiania. Han satt også i en rekke utvalg. Berner gikk som politiker inn for en ny valgordning med forholdstallsvalg og folkeavstemninger. Hagbart Berner var opptatt av sosial reform, og var den første (og hittil eneste mannlige) "formannen" i Norsk Kvinnesaksforening, som han grunnla i 1884 sammen med Gina Krog. Han var medstifter av Det Norske Samlaget i 1868 og Noregs Mållag i 1906. Prediksjonsmarked. Et prediksjonsmarked – også kalt «informasjonsmarked» eller «veddemålsbørs» – er et marked som er opprettet med formål om å bruke den informasjonen som kan leses ut i fra markedsverdiene til å predikere bestemte framtidige hendelser (Berg, Nelson og Rietz 2003). Slike hendelser kan være politiske valgutfall, en bedrift sitt framtidige salgsvolum av ei vare, eller annet. Deltakerne kjøper og selger «aksjer» på samme måte som på regulære aksjebørser, og deltakerne maksimerer sin profitt ved å kjøpe til lav pris og selge til høg pris. Prediksjonsmarked har vært et pågående eksperiment ved University of Iowa – de såkalte Iowa Electronic Markets (IEM). Siden 1988 har disse markedene mellom annet predikert utfallene i de amerikanske presidentvalgene med større presisjon enn konkurrerende meningsmålinger i 74 % av alle tilfeller (Berg et al. 2008). I kjølvannet av suksessen til IEM ble det på 1990-tallet gjort ulike forsøk på å overføre prediksjonsmarkedene til forretningslivet, blant annet av Hewlett Packard og av Siemens (Chen og Plott 2002). Den første kjente bruken av prediksjonsmarked i bedrift er økonom Robin Hanson som jobbet på Project Xanadu. De brukte markedet for eksempel for å finne ut om Xanadu lanserte sitt produkt før general Deng Xiaoping døde. Cricketball. En cricketball er en hard og solid ball som blir brukt i ballspillet cricket. Produksjon. Cricketballer blir laget fra en kjerne av kork som blir belagt med et lag av tett viklet snor, og så dekt med et lærtrekk med en såvidt hevet sydd søm. Trekket blir konstruert av fire deler av lær som er formet likt skallet av en kvart appelsin, men en halvkule er rotert 90 grader i forhold til den andre. «Ekvator» i ballen blir sydd med en tråd for å lage en søm, med en total av seks rader med sting. De gjenværende to sammenføyningene mellom lærdelene blir ikke sydd igjen. I herrecricket må ballen veie mellom 115,9 og 163,0 gram, og måle mellom 224 og 229 mm i omkrets. Baller som blir brukt i damecricket og ungdomscricket er noe mindre. Cricketballer blir tradisjonelt farget røde, men i senere tid er også hvite baller blitt vanlige, og sistnevnte brukes i store endagskamper, som ofte kan trekke ut til det blir mørkt. Det brukes dog aldri hvite baller i lengre kamper ("first class"-kamper, som går over tre til fem dager) siden disse alltid spilles om dagen. Det har også blitt eksperimentert med andre farger, som gul og oransje for å øke synligheten i mørke, men fargeprosessen har så langt ført til at slike baller ikke egner seg i profesjonelle kamper på grunn av at de utmattes ulikt fra standardballene. Tilstanden til cricketballen. En ny, godt polert ball blir brukt i starten av hver periode (inning) i en kamp. Ballen blir ikke erstattet hvis den blir slått inn i publikum, men publikum må returnere den (i motsetning til i baseball). Hvis ballen blir skadet, tapt eller på annen ulovlig måte endret, vil den bli erstattet av en "brukt" ball i en lignende tilstand til den erstattede ballen. En "ny" ball kan bare bli brukt etter et spesifisert antall sidebytter. På grunn av at en enkelt ball blir brukt i en lang tidsperiode, vil overflaten til ballen bli nedslitt og ruglete. Kasteren («bowleren») polerer ballen ved hver mulighet han får, vanligvis ved å gni den mot buksene sine, noe som gir buksene en karakteristisk rød flekk. De vil imidlertid vanligvis bare polere en side av balle for å kunne gi ballen en skru igjennom luften. Man kan tilføre ballen naturlige stoffer (spytt og svette) mens man polerer den, men andre stoffer er ulovlige. Selv om disse reglene finnes kan det være fristende for spillere å få en fordel ved å bryte dem. Det har vært en håndfull hendelser med brudd av disse reglene i de høyeste cricketseriene. Alternativer til cricketballer. Noen ganger kan man foretrekke å bruke erstatninger for ekte cricketballer av sikkerhetshensyn, tilgjengelighetshensyn og kostnadshensyn. Eksempler kan være tennisballer (som er vanligst), eller plastversjoner av cricketballer. Det er vanlig blant mindre seriøse cricketspillere å bruke en tennisball som er belagt med en type klebende tape (ofte elektrikertape) som gjør den relativt myke tennisballen hardere og glattere. Dette blir ofte referert til som en "tapet ball". En vanlig variant er å tape bare halve tennisballen for å få to forskjellige sider og gjøre det lettere å gi ballen skru. Randi Blehr. Randi Marie Blehr (født Nilsen i Bergen, 1851, død 1928) var norsk forkjemper for kvinnesak, målsaken og fred. Hennes søster var Hildur Nilsen (g.m. den kjente Ferdinand Christian Prahl). Randi Blehr ble gift (1876) med stortingsmann, senere statsminister Otto Albert Blehr, og var mor til Eivind Blehr, samt tante til Dagny Juel. Randi Blehr var en av stifterne av Norsk Kvindesagsforening i 1884, der hun var formann 1895–1899 og 1903-1922, samt styremedlem 1894-1895 og 1899-1900. Hun var også opptatt av husstell- og husflidsundervisningen. I 1875 flyttet paret til Lærdal der de i 1877 anskaffet eiendommen Brattegjerdet. Etter å ha fått opplæring av Kjerstina Hauglum (i en utdøende vevteknikk) opprettet Blehr den første norske billedvevskole i sammen med Frida Hansen (1889). Hun var også kvinnen bak «Norsk Kvindesagsforenings Fagskole i huslig Økonomi», samt Statens Lærerskoles linjer innen husstell. Blehr, Randi Marie Blehr, Randi Marie Blehr, Randi Marie Gulla Wiltersen. Gunilla «Gulla» Molly Wiltersen (født 11. august 1981) er en fiktiv figur fra "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. Hun er det yngste barnet til Arthur og Molly Wiltersen, og den eneste jenta. Av utseende har hun livlig rødt hår og brune øyne, og blir stadig beskrevet som liten, men pen. Er flink med magi, og ofte bemerket for sine talenter med «Flaggerbus-våden» (en forhekselse). Ifølge forfatter Rowling er hun også den første jenta som er født inn i familien Wiltersen på «flere generasjoner» "Harry Potter og De vises stein". Gulla blir introdusert i "Harry Potter og De vises stein". Hun er den første jenta på Harrys alder som blir introdusert skikkelig i serien. Hun gjør bare to opptredener i boken, begge på jernbanestasjonen King's Cross. Den første opptredenen er en utvidet cameo da Harry og Gullas brødre drar til Galtvort, da hun løper nedover plattformen og jager toget ut av stasjonen. Den andre er en kort opptreden ved slutten av boken da hun blir opphisset over å få et glimt av Harry da han returnerer fra Galtvort. "Harry Potter og Mysteriekammeret". Gulla begynner ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom i "Harry Potter og Mysteriekammeret", ett år etter Harry og hennes bror Ronny. Det blir etter hvert avslørt at den magiske dagboken til Tom Venster (senere avslørt som en av Voldemorts sju malacruxer) benyttet seg av Gullas usikkerhet og uskyldighet, og besetter henne for å få tilgang til mysteriekammeret og slippe løs en basilisk på skolen. "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" og "Harry Potter og Ildbegeret". Gulla er ikke involvert i hovedhistorien i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" og "Harry Potter og Ildbegeret", og er sammen med Harry bare tre ganger i disse to bøkene. I bok nr tre fanger hun blikket hans på stasjonen til Galtvortekspressen, og de ler sammen. I bok nr fire utveksler de glis og prater kort sammen da Harry kommer til huset til familien Wiltersen. Noen få måneder senere avviser hun Harrys forsøk på å få henne som følge ved juleballet, selv om hun er forelsket i ham. "Harry Potter og Føniksordenen". I "Harry Potter og Føniksordenen" lar hun ikke lenger forelskelsen sin i Harry påvirke handlingene sine når han er i nærheten. Bortsett fra Finius Persillius er Gulla den eneste figuren i bøkene som kan prate kaldt og rolig til Harry under hans fæle humørsvingninger og raserianfall. I en scene bruker Harry tid på å rulle seg i ulykkelige tanker om at han er våpenet Voldemort bruker for å angripe folk, og at han er «forurenset» og uverdig selskapet til vennene. Han hadde glemt at Gulla også en gang var besatt av Voldemort, og at hun kunne gi Harry et innsyn i hvordan dette føltes. Da hun tvinger ham til å huske hennes erfaring, skjønner han at han har glemt hele greia, og beklager oppriktig til henne. Da Venke Dolorosa Uffert stenger Harry ute fra rumpeldunk på livstid, tar Gulla over plassen hans som speider for huslaget til Griffing. Hun blir også med i (og gir navn til) Humlesnurr-legionen, en gruppe Harry, Hermine og Ronny starter for å gi praktisk undervisning i forsvar mot svartekunster. Hun er en av medlemmene i legionen som hjelper Harry i hans forsøk på å redde Sirius Svaart fra mysterieavdelingen ved slutten av året. Hermine forteller Harry i "Føniksordenen" at Gulla likte ham det tidligere året, men at hun «ga ham opp» for en stund siden. Hun møtte en elev fra Ravnklo på juleballet, og begynte å gå ut med ham i "Ildbegeret". De er sammen i mesteparten av bok nr fem, men gjør det slutt da han blir sur for at Griffing slo Ravnklo i rumpeldunk. "Harry Potter og Halvblodsprinsen". I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" er Gulla primært involvert i den romantiske delen av handlingen. Harry får i slutten av bok nr fem vite at hun har begynt å gå ut sammen med Tommy Ding. Det blir også avslørt at hun i sitt femte år (Harry, Ronny og Hermines sjette år) har blitt en av de mest populære jentene ved skolen. Hun blir ikke prefekt (den eneste av barna i familien Wiltersen bortsett fra Fred og Frank som ikke blir en prefekt), men gutter, dødsetere og fremmede på gaten syns hun er ekstremt attraktiv og Horatsion E.F. Snilehorn respekterer hennes magiske ferdigheter (etter å ha vært vitne til en av hennes berømte «Flaggerbus-våder») nok til å invitere henne med til sin snileklubb. Hun blir også en flink jager for rumpeldunklaget til Griffing, sammen med Katti Bull og Denise Robert, selv om hun må ta på seg jobben som speider igjen i den siste kampen av året, da Harry må ha gjensitting sammen med Slur. Etter at Harry forstår at Gulla stadig avslår hans invitasjoner om å være sammen med ham til fordel for Tommy Dings invitasjoner, begynner han å føle noen merkelige stikk av hat som han ikke helt forstår hvorfor oppstår. Under Snilehorns første time kjenner Harry en merkelig blomsteraktig lukt som kommer av en kjærlighetseliksir Snilehorn har laget, som skal fremkalle duftene hver enkelt liker best. Harry mener å huske at han har kjent lukten i Hiet, og senere kjenner han den samme lukten av Gulla. Til slutt skjønner han at han har følelser for henne, da Harry og Ronny støter på Gulla og Tommy mens de kysser en gang i november. Ronny blir rasende på grunn av at han er overbeskyttende overfor sin søster, men Harry blir grepet av en kraftig lyst til å forhekse Tommy om til en haug med gelé. Senere forsøker Harry å tvinge seg til å innrømme at hans følelser for Gulla kun er broderlige, men han må etterhvert innse at han er tiltrukket av Gulla med romantiske interesser, og han strever med en kraftig forelskelse for henne fra da av, der han veksler mellom å fantasere om henne og bekymre seg for hvordan Ronny vil reagere hvis han finner ut av forelskelsen. Gulla og Tommys forhold blir litt surt etter jul, og de slår til slutt opp i april (med en hjelpende «dytt» fra Harrys Felixir). Selv om Harry føler seg litt skyldig (han er fortsatt nervøs for hvordan Ronny vil reagere), kan han ikke hjelpe for å benytte seg av muligheten til å tilbringe mer tid med henne, og etter at Griffing vinner rumpeldunkcupen, kysser Gulla og Harry spontant i festen de har etter seieren. De fleste blir overrasket over kysset, Hermine skinner av samtykke, og Ronny blir stum, men gir dem til slutt motvillig sitt samtykke han også. Da dødseterne angriper Galtvort, blir Gulla med i kampen, sammen med Ronny, Hermine, Lulla og Nilus, sammen med flere av medlemmene i Føniksordenen. Hun er mye mer effektiv i kampen enn hun var det foregående året, og holder dødseterne litt på avstand og kommer fra det uten skader, selv om dette kan ha sammenheng med en liten dose Felixir som hun og de andre tok like før kampen. Etter at Albus Humlesnurr blir drept, bestemmer Harry seg for å gjøre forholdet deres slutt, siden han tror Fyrst Voldemort ville forsøke å ta livet av henne hvis han visste at de var et par. Gulla aksepterer denne avgjørelsen, og bemerker at hun nesten forventet noe slikt etter som hun kjenner til Harrys prioriteringer. Hun virker også håpefull om at deres framtid etter at Voldemort er drept er lys. Hun innrømmer at hun aldri virkelig ga opp at han skulle legge merke til henne, og at Hermine hadde gitt henne noen råd på dette området. Hun sier også at det er mulig at Harrys helte-kompleks er grunnen til at hun liker ham så godt. "Harry Potter og Dødstalismanene". Når Harry kommer seg trygt til Hiet fra Hekkveien 4, møter han Gulla og fru Wiltersen. Gulla virker glad for å se ham, men det er en slags pinlig taushet mellom dem, siden de ikke hadde snakket sammen siden Harry slo opp. Hun gir ham masse informasjon og når han går ut for å se etter de andre som skulle komme (forkledd som ham etter å ha drukket polyksir) tar hun ham i hånden. De har lite kontakt mens han er i Hiet, men på hans syttenårsdag spør hun om et ord på tomannshånd. Hun sier at hun ikke visste hva hun skulle gi ham i gave. Hun sier at hun ville gi ham noe som fikk ham til å huske henne, hvis han møtte noen andre jenter på turen. Harry sier helt ærlig, at han ikke tror det vil bli så mye tid til overs til å date. Hun sier at det var den setningen hun ventet på og så kysser hun ham. Harry kysser henne tilbake og det er et mer meningsfullt kyss enn noe som helst kyss de har hatt før. De blir avbrutt av Ronny, som sier til Harry at han ikke kan gripe hver sjanse han får. Harry forsikrer ham om at det ikke vil skje igjen. Gulla er brudepike sammen med Gabrielle i bryllupet til Rulle og Fleur. Hun og Lulla danser alene sammen, midt på gulvet. Dette beviser Gullas selvsikkerhet og at hun ikke er redd for å drite seg ut og hennes sterke vennskap med Lulla. Hun danser også med Laffen Styx. Harry blir også irritert når Viktor Krumm (invitert av Fleur) bemerker hvor pen Gulla er. Hun har ikke noen rolle i boka før på slutten, selv om Harry stadig vekk ser etter henne på Ukruttkartet sitt og håper at hun vet at han tenker på henne. Hun kjemper i slaget ved Galtvort. Etter broren Fred sin død er hun samlet sammen med familien i Storsalen. Øynene hennes er røde og hovne og tårene sildrer. Hermine skynder seg bort og klemmer henne. Når kampen er i gang igjen kjemper hun, Lulla og Hermine mot Bellatrix DeMons. Gulla unslipper så vidt en dødsforbannelse og fru Wiltersen blir så sinna at hun overtar og dreper Bellatrix. Etter at Voldemort er død ser Harry henne sitte med hodet på moren sin skulder og velger å ikke avbryte, siden det vil bli tid til å snakke senere; dager, måneder og år. "Hennes liv mellom den siste boken og epilogen". Hun var en berømt rumpeldunkspiller, helt til hun valgte å slutte for å være sammen med familien. Hun ble rumpeldunkanmelder i Aftenprofeten. Kjærligheten mellom Gulla og Harry blomstrer etter at Voldemort har dødd og de gifter seg et sted mellom bok 7 og epilogen" "Nitten år senere". Hun og Harry er på King's Cross stasjon for å sende avgårde deres to eldste barn, Jakob Sirius og Albus Severus, til Galtvort. De møter Ronny og Hermine på stasjonen også, sammen med deres barn, Rosa og Hugo. Gulla nevner også Nilus, som har blitt professor i urtologi på Galtvort. Hun og Harry står lenge og vinker til barna sine, sammen med deres yngre datter Lilly Lulla. Gulla i filmene. Gulla blir portrettert av Bonnie Wright i filmene om "Harry Potter". Bare hennes første opptreden i "Harry Potter og De vises stein" er igjen i filmen, siden filmen slutter på Galtvortekspressen på vei tilbake igjen, og de aldri kommer til King's Cross station. Gullas rolle i "Harry Potter og Mysteriekammeret" er større, men bare marginalt. Hennes forelskelse i Harry, som er veldig merkbar i boken, blir bare såvidt hintet om, og mesteparten av hintene om at hun opptrer merkelig blir utelatt. Siden Gulla ikke spiller en stor rolle i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", opptrer hun bare i den tredje filmen som statist. Etter disse sporadiske opptredenene i de første tre filmene, blir Gulla mer synlig i den fjerde filmen. Hun har fortsatt bare en håndfull dialoger, men hun er stadig til stede i bakgrunnen (og noen ganger i forgrunnen). Selv om hun sjelden handler direkte med Harry, tilbringer hun mye tid sammen med Hermine, Ronny, Fred, Frank og Nilus Langballe (som er hennes følge til juleballet). Både hennes vennskap med Hermine fra bøkene og hennes forhold til brødrene blir for første gang vist klart fram i filmene. I Harry Potter og Føniksordenen, viser filmene at Gulla fortsatt er tent på Harry, selv om det ikke er noen tegn på dette i selve boka og hennes kjæreste, Mikkel Kroken er ikke nevnt. Det blir vist at hun er blitt flink med magi og hvordan karakteren hennes vil forandres i framtida. Kilder. Wiltersen, Gulla Betzy Kjelsberg. Betzy Kjelsberg fotografert i 1935. Bilde i Byhistorisk samling, Oslo Museum. Betzy Aleksandra Kjelsberg (født "Børresen" 1. november 1866 i Svelvik, død 3. oktober 1950) var en norsk politiker (Avholdspartiet, Venstre), Norges første kvinnelige fabrikkinspektør i perioden 1910–36 og forkjemper for kvinnesaken. Hun kjempet frem Fabrikktilsynsloven av 1892. Hun hadde norsk far og skotsk mor, og ble etterhvert bosatt i Drammen, der hun visstnok var byens første kvinnelige syklist. Hun hadde påbegynt examen artium som utdannelse, men avbrøt da hun i 1885 ble gift med overrettssakfører Oluf Fredrik Kjelsberg. Paret fikk seks barn. Betzy Kjelsberg er oldemor til den nåværende FrP-politikeren Siv Jensen. I 1883 var hun med på å opprette diskusjonsgruppen "Skuld". Hun dannet "Kvinnelig Handelsstands forening" (1894), "Drammen Kvinnesaksforening" (1896), dens husmorskole (1899), "Drammens Sanitetsforening" (1899) og "Drammen Kvinneråd" (1903). I 1905 ble hun innvalgt i kommunestyret for Avholdspartiet. Nasjonalt sett var hun sentral i etableringen av Norsk Kvindesagsforening (1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885), og var med i Norske Kvinders Nasjonalråd (1904), også som leder. I 1909 ble hun en av de fem første kvinner i Norge med tittelen fabrikkinspektør, med arbeidstittel "inspektrise". For Venstre var hun, som det første kvinnelige medlem, med i sentralstyret mellom 1926 og 1938. Fra 1926 satt hun dessuten som viseformann for International Council of Women. Kjelsberg ble 30. januar 1935 av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for almennyttig virksomhet». Hun var også innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull. Betzy Kjelsberg ble hedret på frimerke i 1993 og har flere veier oppkalt etter seg. Den ene veien er i Stavanger, "Betzy Kjelsbergs gate" og den andre i Oslo, "Betzy Kjelsbergs vei", vedtatt av Oslo bystyre 29. april 1959, og den tredje og siste ved samme navn på Åssiden i Drammen. Betzy Krisesenter ble i 1980 etablert i Drammen. Aslaug Moksnes. Aslaug Moksnes (født 1930) er en norsk forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hun er cand.philol. i historie og tidligere lektor. Hun var nestleder i Norsk Kvinnesaksforening fra 1968 til 1972 og har gitt ut boken "Norsk Kvinnesaksforenings historie 1884 – 1913: Likestilling eller særstilling?", Gyldendal (1984). Hun mottok Gina Krog-prisen i 2009. Kropp (matematikk). I matematikken betegner en kropp (på engelsk "field") en mengde av «tall» hvor man kan utføre operasjonene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. Mer presist er en kropp formula_1 en kommutativ ring hvor formula_2 og formula_3 er en gruppe under multiplikasjon. Örnen. Örnen var en ballong brukt av Ingeniør Salomon August Andrée i et forsøk på å nå Nordpolen i 1897. Ballongen ble bygget av den franske ballongfabrikanten Henri Lachambre. Ballongens tekniske data. Den øverste delen besto av 4 lag silke. Deretter tredobbelt lag med silke til ca. 4 meter nedenfor ballongens ekvator. Det nederste laget var dobbelt silke. Peter Jebsen. Peter Jebsen (født 6. mai 1824, Broager, Danmark, død 30. oktober 1892, Bergen) var en norsk industripioner, skipsreder og politiker. Etableringen av landets første, mekaniske bomullsveveri. Peter Jebsen kom til Bergen i 1843. I 1845 undertegnet han kjøpekontrakt på Blindheimselven som renner ut i Ytre Arna, og grunnla i 1846 det som ble landets første, mekaniserte bomullsveveri. Han brukte halve formuen sin, 200 spesiedaler, på å få elven i eie. Virksomheten økte raskt, og etter hvert ble det bygget både bomullsspinneri, fargeri og blekeri på stedet. Dette ble starten på Arne Fabrikker, en av landets største og viktigste tekstilfabrikker. Bygden Ytre Arna ble bygget rundt fabrikken, og ble et industrisamfunn som tiltrakk seg arbeidere fra hele Vestlandet. Fabrikken var i stor grad også sammfunnsorganisator, og besørget i tillegg til arbeidsplasser også boliger, skole, idrettsanlegg, fattigvesen, veibygging, brannkorps, legetjeneste, kino, kirke, – et komplett lite samfunn. Brødrene Johan Jebsen grunnla en båndfabrikk, Trengereid fabrikker, på Trengereid i 1895 og Jürg Jebsen grunnla ullvarefabrikk i Fossekleivane i Berger i Vestfold. Samferdsel. I tillegg til å være industrigründer ble Peter Jebsen også en pioner i samferdselshistorien i Norge. Han kjøpte i 1864 dampbåten S Arne, som stod for transport mellom fabrikken i Ytre Arna og Bergen, og som også ble den første rutebåten som gikk i trafikk mellom Bolstad og Bergen. Før D/S Arne sin tid måtte man ro de ferdige bomullslerretene fra Ytre Arna til Bergen, noe som ble uholdbart ettersom produksjonen steg. Dale fabrikker. Peter Jebsen var direkte eller indirekte involvert i etableringen av en rekke tekstilfabrikker i Norge, og var også blant dem som jobbet for å få på plass jernbanen mellom Bergen og Voss, i dag kjent som Bergensbanen (1909). På rekognosering i forbindelse med jernbanen til Voss legger han merke til Bergsdalselva som løper gjennom Dale, og han kjøper rettighetene til det kraftige vassdraget. I 1879 grunnlegger han Dale Fabrikker, og når Vossabanen åpner i 1883 blir fabrikken liggende perfekt plassert langs en travel jernbane. Amerikalinjen. Peter Jebsen var også en av grunnleggerne av den «Norsk Amerikanske Dampskibslinie», «The Norwegian American Steamship Company», grunnlagt i Bergen i 1870. Han var deleier i det norske selskapet Norske Lloyd. Grunnleggingen av amerikalinjen var det første forsøket på å opprettholde en direktelinje med dampskip til Amerika. Før 1870 reiste de fleste emigrantene med seilskip over Atlanteren, og ønsket man å reise med dampskip måtte man via England eller Tyskland. Våren 1872 settes dampskipet «D/S Peter Jebsen» i rute, og setter kursen mot New York 3. mai. Men mengden emigranter minket utover på 1870-tallet, ironisk nok blant annet fordi antall arbeidsplasser i Norge økte kraftig på grunn av industrien Jebsen var med på å utvikle, og rederiet hadde også problemer med å få noe som helst med seg i retning Norge. Ruten blir kansellert i 1876. I løpet av fem år fraktet selskapet 8 622 passasjerer fra Bergen til New York. D/S Peter Jebsen ble etter hvert solgt flere ganger, og gikk gjennom flere navneskifter før hun i 1913 ankom Almeria med lasten i brann, og ble solgt som skrap. Politikk. Peter Jebsen satt også på Stortinget i periodene 1874-1876 og 1880-1882. Henning Stockfleth. Henning Stockfleth (død 5. februar 1664) var en biskop i Christiania. Han ble født i Haderslev i Danmark, og var bror til borgermesteren Hans Stockfleth. Etter å ha studert i Wittenberg i tre år, ble han 1635 innskrevet ved Københavns universitet. 1637 ble han utnevnt til rektor ved katedralskolen i Christiania samt professor i logikk og metafysikk ved det nyopprettede gymnasiet i byen. Samme år tok han magistergraden. Allerede 1639 avstod han rektoratet og ble slottsprest på Akershus og sogneprest i Aker, men beholdt sin stilling ved gymnasiet. 1646 ble han utnevnt til biskop i Christiania stift og virket som sådan til sin død. Han var gift med Magdalene Schnell. Thomas Theodor Heine. Thomas Theodor Heine (født 28. februar 1867 i Leipzig, død 26. januar 1948 i Stockholm) var en tysk-svensk maler, tegner og satiriker. Thomas Th. Heine var sønn av en jødisk forretningsmann og fikk utdannelse som impresjonistisk landskapsmaler. Etter hvert gikk han over til symbolske figurscener og satiriske tegninger fra det politiske og sosiale livet, og tegnet blant annet for det upolitiske vittighetsbladet Fliegende Blätter og kunsttidsskriftet Jugend. I 1896 ble Heine invitert av bokhandlerforleggeren Albert Langen til å være med på å starte det radikale og antiklerikale vittighetsbladet Simplicissimus i München. Heine ble en av hovedtegnerne i bladet og fast forsidetegner, og arbeidet som karikaturtegner i Simplicissimus helt til han måtte flykte fra Tyskland ved Hitlers maktovertakelse i 1933. Da hadde Heine latterliggjort både føreren og den fascistiske propagandaen i flere tegninger. Etter opphold i Tsjekkoslovakia og Norge slo han seg ned i Sverige og ble svensk statsborger. Den satiriske selvbiografien "Jag väntar på under" («Ich warte auf ein Wunder») kom i 1944 og handler blant annet om byråkratiet og militarismen i Tyskland. Journalisten. "Journalisten" ble etablert i januar 1917 som "organ for Kristiania Journalistklub", fra 1945 "blad for Norsk Presseforbund", og fra 1984 "organ for Norsk Journalistlag". Det er Norsk Journalistlag (NJ) som eier og utgir bladet i dag. Journalisten er i første rekke et yrkesorientert fagblad for NJs medlemmer, som er journalister i dags, fag- og ukepresse, samt ulike etermedier. Andre lesergrupper er redaktører, samt yrkesgrupper med tilknytning til massemedier, enten det er reklame- og annonsesalg, informasjons- og PR-virksomhet, politikere og offentlige myndigheter foruten andre interesserte. Journalisten bringer nyheter, reportasjer, kommentarer og debattartikler om den norske og utenlandske medieverden. Journalisten kommer i papirutgave ca. 20 ganger per år i et opplag på ca. 10 500 (2009). I tillegg kommer en daglig oppdatert nettavis, Journalisten.no. Kvarts. Varianter. En krystall som består av klar kvarts kalles bergkrystall. Dette er den vanligste varianten av kvarts i krystallform. Kvarts finnes i mange forskjellige farger, og de forskjellige fargene har egne navn. Sort kvarts kalles morion, men både sort til brunlig kvarts kalles røkkvarts, rosa kvarts kalles rosenkvarts sies å bringe lykke når det gjelder kjærlighet, gul kvarts kalles citrin, og fiolett kalles ametyst. En krystall med to farger, fiolett og gul, kalles for ametrin. Kvarts forekommer også i mange andre varianter, f.eks. agat, aventurin, tigerøye, kalsedon, kryssopras med flere. Historie. Navnet «kvarts» kommer fra tysk «Quarz», som er av slavisk opphav. Andre kilder mener at navnet kommer fra det saksiske ordet «Querkluftertz», som betyr kors-venemalm. Den romerske vitenskapsmannen Plinius den eldre trodde at kvarts var permanent frosset is. Han visste også om evnen kvarts har til å splitte lys inn i et spektrum. Kvarts er sannsynligvis også den mystiske substansen maban i australsk aborigin mytologi. Nicolas Stenos studium av kvarts banet vei for den moderne krystallografien. Han oppdaget at uansett hvor fordreiet en kvartskrystall var, ville den lange prismen alltid lage en perfekt 60 graders vinkel. Charles Sawyer oppfant den kommersielle kvartskrystallproduksjonsprosessen i Cleveland. Etter dette gikk en over til å bruke kunstig fremstilt kvarts i elektriske apparater. Kvarts opptrer som materiale for redskapsproduksjon i norsk steinalder. Ettersom kvarts spaltes på en langt mindre forutsigbar måte enn flint, regnes produksjonsavfall av kvarts som krevende å erkjenne i en arkeologisk arbeidssammenheng. Det er derfor noe uklart hvor utbredt redskapsproduksjon av kvarts har vært. Når arkeologer graver ved helleristningsfelt, er avslag av flint og kvarts blant de aller vanligste funnene. Når kvarts eller flint slås sammen, slår det gnister. Trolig har bronsealderens presteskap frembrakt virkningsfulle lysglimt under religiøse seremonier i nattemørket. Vitsetegning. a> som en av de første avisseriene i verden. Vitsetegning er tegne- og illustrasjonskunst der hensikten med tegningen er å more betrakteren. Vitsetegning er betegnelse både på faget, aktiviteten og produktet, altså selve den tegnede vitsen. En vitsetegningen kan være med eller uten tekst. Det vil si at poenget enten kan formidles gjennom tegningen eller gjennom teksten. Ofte er det et samspill mellom tekst og bilde. Vitsetegninger forekommer særlig i blader og aviser og lages av avistegnere og illustratører, tekstforfattere og vitsemakere. Historikk. Humoristiske bilder har lange tradisjoner i kunsthistorien, og en rekke dyktige og anerkjente tegnere og illustratører har vært utøvere i faget opp gjennom tidene. Underholdende vitsetegninger for et massepublikum oppstod først med trykkekunsten på 1500-tallet, men vokste spesielt med den europeiske vittighetspressen fra 1700- og 1800-tallet. Vittighetsbladenes poengterte småtegninger, morsomme tegneserier og satiriske karikaturer ble ytterligere spredt på 1900-tallet, med lettere varianter særlig i USA. Humoristiske tegninger forekommer i dag både i tegneserier, humorblader, dags- og ukepresse, ofte i form av enkelttegninger eller såkalte avis- eller tegneseriestriper. Vitsetegningene blir ofte distribuert gjennom internasjonale pressebyråer. Kjennetegn. Ideinnholdet eller det humoristiske sluttpoenget eller overraskelsen er det viktigste i en vitsetegning, og den tekniske utførelsen er ikke avgjørende for å få leseren til å smile eller le. Likevel må tegneren ha en god visuell kommunikasjonsevne, det vil si kunne formidle budskapet raskt og entydig og i en personlig og levende strek. De reine vitsetegningene har en mer uskyldig underholdende karakter enn politiske karikaturer og satiriske samfunnskommentarer. På tross av dette må en vitsetegning uttrykke noe karakteristisk og gjenkjennelig ved tilværelsen, samfunnet eller et fenomen for å kunne finne gjenklang hos betrakteren og virke som den skal. Vitsetegnerne bruker dessuten visuelle og språklige klisjeer og forenklinger for å formidle innholdet effektivt. Eksempler på typiske vitsetegning-klisjeer er «en skipbrudden passasjer på ei øde palmeøy», «en fange får en bløtkake med fil som gave» og «kannibaler skal koke oppdagelsesreisende». Kjente vitsetegnere. Begrepet «vitsetegner» oversettes ofte med «cartoonist» på engelsk. «Cartoonist» kan imidlertid dekke flere fagfunksjoner enn «reine» vitsetegnere, først og fremst karikatur- og avistegnere, tegneserieskapere og animatører. Det fins en mengde populære vitsetegnere og tegneserieskapere som har spesialisert seg på humoristiske tegninger og serier, blant annet danske Storm P., amerikanske Gary Larson og norske Frode Øverli. Lista under viser noen kjente navn som særlig har arbeidet med upolitiske, humoristiske illustrasjoner i aviser og blader, og som har formidlet vitser i ett eller få bilder og ikke i form av en lang serie tegninger. Apatitt. Apatitt er navnet på en gruppe mineraler som alle er kalsiumfosfater som danner heksagonale krystaller. Fluor-apatitt er det vanligste mineralet i gruppen. Bildet viser mineralet hydroksylapatitt - Ca5(PO4)3OH. Apatitt er den viktigste kilden for fosfor i naturen. Apatitt er vanlig også i Norge og det har vært gruvedrift etter apatitt som råstoff til gjødselsindustrien i mange forekomster i Norge. De største gruvene var ved Ødegården Verk i Bamble kommune, Telemark. Bruk. Apatitt inneholder fosfor og brukes av kunsgjødselindustrien til å produsere fosfat som er en viktig bestanddel i kunstgjødsel. Hithlum. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Hithlum et landområde i nord for Beleriand, og ikke langt fra Helcaraxë. Hithlum var adskilt fra Beleriand av fjellkjeden Ered Wethrin, og var navngitt etter sjøens tåke som fantes der en tid: "Hithlum" er Sindarin for "Tåke skygge"; og navnet er Hisilómë i Quenya. Hithlum var delt inn i Mithrim, hvor Noldorenes "Høykonger" hadde sine haller, og Dor-lómin, som senere ble et len (utleid landområde) til folkene av Hadors hus. Ered Wethrin skapte den søndre grensen og den vestre grensen til Hithlum, og det fantes bare noen få pass inn i landet, og dette gjorde landet lett å forsvare. Den østre veggen ble skapt av fjellene i Ered Lómin, som bøyde av mot nord vest mot Helcaraxë. Landet Lammoth lå øst for Ered Wethrin og var verken en del av Beleriand eller Hithlum, og landet Nevrast var avskilt fra Hithlum ved den søndre delen av Ered Lómin. Nevrast ble vanligvis sett på som en del av Hithlum, men klimaet var mer som i Beleriand. Hithlum var svært kaldt og regnfylt, men ganske fruktbart. Noldorene slo seg først ned ved bredden av Mithrim sjøen da de kom dit. Senere i det første tidevervet ble Hithlum stadig vekk angrepet av Morgoth, og til slutt gikk det tapt etter slaget Nirnaeth Arnoediad. Hadorianerne (folket av Hadors hus) ble spredd, drept eller gjort til slaver, mens Noldorene ble gjort til slaver i Morgoths gruver hvis de ikke rakk å flykte i tide, Morgoth fanget også Austringene der. Hithlum ble ødelagt i Vredens krig. Monazitt. Grunnstoffene i parentes er listet opp i rekkefølge etter den relative sammensetningen i mineralet. Det finnes også spor av silica (SiO2) og uran i mineralet. På grunn av alfastråling fra de radioaktive grunnstoffene thorium og uran, inneholder monazitt betydelige mengder helium, som kan bli trukket ut av mineralet ved oppvarming. Monazitt finnes ofte i sedimentavsetninger, hvor sand er vasket bort og monazitt (og annen tung materie som gull og tunge mineraler) blir liggende igjen. Det er spesielt rike forekomster i India. Det er også forekomster av mineralet i Norge. Flusspat. Flusspat, CaF2, også kalt fluoritt, er et relativt vanlig mineral som opptrer aksessorisk i flere bergarter og også hydrotermalt. Flusspat har hardhet 4 i Mohs hardhetsskala. Flusspat brukes til framstilling av fluor og som tilsetning i aluminium- og stålproduksjon. Ved reaksjon mellom flusspat og svovelsyre dannes flussyre HF, som har mange tekniske anvendelser, vesentlig fordi fluorets komplekserende evne gjør den meget sterkt etsende. Den etser bl.a glass. Forbindelsen har en særegen atomstruktur,til vanlig kalt fluorittstrukturen fordi den først ble kjent ved undersøkelser av mineralet. I denne danner kalsiumatomene en kubisk tetteste kulepakning mens de mindre fluoridatomene fyller alle tetraederhullene i denne. Enhetscellen blir dermed flatesentrert kubisk. Vanligvis er det anionene som danner kulepakninger i lignende stoffer, og kationer som går inn i ledige hull (oktaeder- eller tetraederhull). Derfor er de fleste analoger man kjenner til denne strukturen inverse utgaver, og disse sies da å ha antifluoritt- struktur. Halitt. Halitt eller stensalt er mineralformen til natriumklorid og oppstår fra uttfelling av havvann eller salte innsjøer. Stavset. Stavset er et område som ligger på vestkanten i Trondheim. Området er en del av den større bydelen Byåsen. Stavset grenser i vest til Bymarka, i sør til Granåsen, i øst til Buenget og i nord til Dalgård. Stavset er et relativt nytt boligområde, som ble utbygd på 1980-tallet. Da Stavset grenser til både Bymarka og Granåsen er veien kort til vakre naturopplevelser både om sommeren såvel som om vinteren. __TOC__ Innbyggere. Det bor omkring 3000 innbyggere på Stavset. Bebyggelse. Stavsets bebyggelse består for det meste av rekkehus og villaer. Det er ca 15 forskjellige hustyper der, samt noen servicebygg som yter ulike bydelsfunksjoner. Hele området ligger på leire eller myr i skråning nedover mot Selsbakk og Buenget og ble utbygget på 1980-tallet. Fasiliteter. Stedet er mest kjent for gratis parkering til Ski-VM i Granåsen. Barneskolen Stavset skole (tidligere Stavset Oppvekstsenter) befinner seg også på Stavset, tvers ovenfor gaten i forhold til Stavset Senter. Skolen har rundt 400 elever og 50 ansatte. Berit Kvæven. Berit Kvæven (født 19. november 1942) er en norsk politiker (Venstre) og vitenskapskvinne. Hun arbeidet en periode som personlig sekretær ved Forbruker- og Administrasjonsdepartementet (1972–1973), før hun ble nestleder i partiet. Hun har doktorgrad i kjemi fra NTNU, på avhandlingen "Undersøkelser av kondensasjonsreaksjoner hos aminoforbindelser" (1975). Hun satt som Teknas president (1990–1993) og arbeidet siden for Statens forurensningstilsyn. 2004-2006 var hun leder for Norsk Kvinnesaksforening. Dennis Nilsen. Dennis Andrew Nilsen (født 23. november 1945 i Fraserburgh i Skottland) er en britisk seriemorder, som i en periode på fem år, fra 1978 til 1983, drepte minst 15 menn. Bakgrunn. Nilsen var sønn av Olav og Betty Whyte Nilsen. Olav Nilsen (en norsk soldat) var alkoholiker og ekteskapet tok slutt etter 7 år. Dennis Nilsen bodde sammen med sin mor hos hennes foreldre. Nilsen var svært knyttet til sin bestefar Andrew Whyte, som døde da Nilsen var 6 år. Uten å fortelle Nilsen hva som egentlig var skjedd (bestefaren hadde druknet) tok moren gutten med for at han skulle se liket av bestefaren. Etter at Nilsen var blitt arrestert, hevdet han at denne hendelsen forårsaket en slags emosjonell død hos ham. I barndommen viste han ingen tendenser til raseri, dyremishandling eller andre trekk som vanligvis forbindes med seriemorderes barndom. I 1961 gikk han inn i hæren og ble kokk i Army Catering Corps. Han begynte å drikke ganske mye. Han ble sterkt knyttet til menn og har antagelig på denne tiden innsett at han var homoseksuell. I 1972 var han en kort periode ansatt i politiet. I 1975 flyttet han til 195 Melrose Place i nord-London og bodde der sammen med David Gallichan, som siden benektet at hans og Nilsens forhold hadde vært seksuelt. 2 år senere flyttet Gallichan ut og Nilsen slet mer og mer med ensomhet. Ett og et halv år senere skjedde det første drapet. Mordene. Mennene som Nilsen drepte, hadde blitt med ham hjem frivillig. De ble kvalt, deretter gjemt under gulvplankene. Nilsen tok dem frem av og til, onanerte på dem, vasket og stelte dem. Når likene begynte å råtne, parterte han dem, kokte kjøttet av knoklene og spylte det ned i toalettet. Mange kroppsdeler ble også brent i hagen hans. Drapene skjedde først i Melrose Place, og fortsatte deretter i Cranley Gardens da han flyttet dit i 1981. Arrestasjon og dom. I 1983 ble Nilsens aktivitet oppdaget av en rørlegger. Menneskekjøttet Nilsen hadde spylt ned i toalettet hadde blokkert rørene. Da politiet kom, tilstod Nilsen alt. Da dommeren i den etterfølgende rettssaken spurte hvorfor han gjorde det svarte Nilsen: «Jeg hadde håpet du kunnet fortelle meg det.» Nilsen ble i november 1983 dømt til en straff på minimum 25 år, og ville da komme til å bli løslatt i 2008. Men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. I 2006 fikk han avslag på prøveløslatelse og kan ikke søke igjen. Han blir sittende bak murene resten av sitt liv. Litteratur. "Killing for Company", av Brian Masters. New York: Dell, 1993 Alzheimer/Silverspurs. Alzheimer/Silverspurs var et rockeband grunnlagt i Bergen som i sin korte karriere kun fikk utgitt en enkelt plate. "Og mysteriet med den glemte sangen" kom ut i 1993 på plateselskapene Rec 90 og Universal. De mest kjente låtene er «Signaler fra kosmos», «Den glemte sangen», «Vrolok Camilla» og «Dødspakten». Bandet spilte rock med innslag av punk i et industrielt lydbilde. Medlemmer i bandet var Jo Gjedrem (bass og vokal), Tor Harald Rødseth (orgel og piano) og Harald Skeie (gitar). Det mest kjente bandmedlemmet er Martin Smith-Sivertsen som senere var ordførerkandidat for Høyre i Bergen. "Og mysteriet med den glemte sangen" ble av musikkjournalister i 2003 kåret til det 37. beste albumet noensinne i Norge. Sea Shadow (IX-529). "«Sea Shadow» (IX-529)" er et eksperimentelt stealth-skip bygd av Lockheed i 1985 for den amerikanske marinen. Fiksjon. Et svært lignende fartøy ble vist i James Bond-filmen "Tomorrow Never Dies" (1997). Statsstipendiat. Statsstipendiat er en norsk stilling som etter søknad og innstilling fra Kulturdepartementet tildeles av Stortinget gjennom statsbudsjettet. Det tilknyttede stipendet løper til stipendiaten oppnår pensjonsalder, for tiden 67 år (2007). Dagens statsstipend må sees som en støtte til uavhengig, fri virksomhet for kultur, samfunn og vitenskap. Statsstipend gis som støtte til personer innenfor tverrfaglige eller uvanlige arbeidsfelt av samfunnsmessig betydning, noen ganger til personer som på grunn av arbeidsområdet eller manglende formell kompetanse har begrensede muligheter til å få stillinger ved vitenskapelige institusjoner eller kulturinstitusjoner. Tildeling av statsstipend skal normalt skje på faglig grunnlag etter anbefaling fra en eller flere kompetente personer som kjenner kandidatens bakgrunn og virksomhet. Oversatt til engelsk kan statsstipend kalles et "Government grant", og en statsstipendiat en "Government grant holder"; eventuelt supplert med "Lifetime government grant". Også "government scholar" er brukt som oversettelse. I og med utnevnelsene i statsbudsjettet for 2013 er det 33 statsstipendiater; 25 menn og 8 kvinner. Historie. a> har språk- og litteraturarbeidere utgjort en stor andel av statstipendiatene Allerede på 1800-tallet ble flere personer tildelt "statsstipend" av Stortinget for ulike typer kulturelt og vitenskapelig arbeid. Ivar Aasen, Hans Ross og Andreas Aubert er eksempel på dette. Allerede dengang forelå det altså tilsynelatende en erkjennelse av at noen forskningsoppgaver best lot seg løse utenfor rammene av etablerte forskningsinstitusjoner, på den tiden i praksis bare Universitetet i Oslo. Noen ganger var det manglende formelle kvalifikasjoner som hindret tilknytning til Universitetet. Andre ganger var det snakk om forskningsfelt som det ikke fantes lærestoler for, eller om en mer allmenn virksomhet. Fra 1895 og fram til ca 1920 var det en sterk vekst i antall statsstipend, med vekt på "utforskningen av det nasjonale": dialekter, folkemusikk, folketradisjoner og lokalhistorie. Tov Flatin, Ivar Kleiven og Jørgen Reitan er noen av eksemplene på dette. Er særtilfelle i ordningens historie er "nasjonalgaven" som fra 1913 ble gitt til Roald Amundsen og fra 1926 til Otto Sverdrup. Siden stipendordningen vokste fram, har det også vært en kraftig vekst i institusjoner som finansierer forskning og kulturarbeid. Likevel virker etterspørselen etter statsstipend stabil og økende. Stipendiene har betydning for "frie forskere" innenfor emner som faller utenfor institusjonene. Noen stipend gis også som en ukonvensjonell, personrettet støtte til institusjonen: flere jazzhistorikere tilknyttet Norsk jazzarkiv har fått stipend, på samme måte som Troldhaugens første intendant. Andre stipend gis til utøvende kunstnere som kombinerer sitt virke med en grad av innsamlings- og formidlingsarbeid; Sven Nyhus, Knut Buen og Kristian Kildal er eksempler på dette. Atter andre tildeles for kunst-, skribent- eller samfunnsvirksomhet av allmenn interesse; Iver Jåks, Kjell Risvik, Martin Nag og Walid al-Kubaisi er eksempler på dette. En annen kjent stipendiat er rørlegger Erling Johansen fra Østfold, han oppdaget som amatør-arkeolog en mengde nye helleristninger, og ble utnevnt av Stortinget i 1950. I Johansens – og andres – tilfelle ga ordningen rom for at kompetente amatører kunne få arbeidsvilkår "på siden av" det akademiske. De fleste stipendiatene er "godt voksne" når de får statsstipend. Dette har flere årsaker: Stipendiatene må ha vist over tid at de har en kompetanse og et engasjement på et område. For manges vedkommende vil stipendiet også være en sosial og økonomisk "trygghetsfaktor", etter flere år som frilanser eller prosjektfinansiert. I flere tilfeller, like fra Sars i 1918 til Steinnes og Sirevåg på 60- og 70-tallet ble stipend gitt til fortjente statsansatte idet de fratrådte sine tidligere stillinger ved oppnådd pensjonsalder. Stipendet fikk på den måten preg av "tilleggspensjon", eller "seniorstipend" for å videreføre et arbeid av offentlig interesse som vedkommende hadde arbeidet lenge med. I noen tilfeller har stipendium blitt gitt som en form for "kompensasjon" for at vedkommende ikke fikk et embete. Amund B. Larsen og Torstein Høverstad er to av flere eksempler på dette. Både innen akademiske kretser og innen kirken har statsstipend vært gitt til personer som har synspunkt, ofte velbegrunnede og av sterk overbevisning, som har ført dem inn i konfrontasjoner med fagmiljøet/overordnede. Blant de første statsstipendiater i denne kategorien kan nevnes geologen/etnografen Andreas Hansen fra 1908 og Frederik Macody Lund fra 1909; blant de senere kan nevnes Helge Hognestad. Ordningen kan fremstå som tilfeldig og brokete, og dette er et berettiget inntrykk. Som hovedregel tildeles stipend "når og dersom" det finnes personer med et prosjekt og/eller et behov; og det er ingen "fast kvote" av stipendier som skal oppfylles. Ettersom ordningen totalt sett er forholdsvis liten, har den sjelden hatt stor kulturpolitisk interesse eller oppmerksomhet. De siste 15–20 årene har det imidlertid festet seg som praksis at det utnevnes noen stipendiater hvert år. Oversikt over statsstipendiater finnes fra 1903 i Norges statskalender. Lønnsvilkår. Statsstipendiatordningen var todelt fra starten og helt fram til 1999: noen mottok stipend som et lønnstrinn, og noen som et fastsatt kronebeløp. Todelingen avspeilet opprinnelig et skille mellom den frie, fullfinansierte kulturarbeideren, og det smalere prosjektet, for eksempel et lokalt innsamlingssarbeid av folkeminner og folketradisjoner, eller et "deltidsengasjement". Denne todelingen ble mye kritisert på slutten av 90-tallet, og det ble blant annet pekt på at beløpsstipendiene ikke ble indeksregulert, og slik sett ble løpende devaluert. Som følge av kritikken ble stipendiatordningen i 1999 gjort til gjenstand for en grundig gjennomgåelse og vurdering i Kulturdepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Resultatet ble lagt frem i St.prp. nr. 1 (1999–2000) ("Statsbudsjettet") og Stortinget hadde ikke merknader til opplegget. Stipendiatenes økonomiske kår ble bedret ved at alle stipendinnehavere som var under pensjonsalder og som hadde hatt såkalt beløpstipend, ble overført til stipend tilsvarende lønnstrinn 33 på statens regulativ og innmeldt i Statens pensjonskasse. Videre ble det bestemt at alle stipendiater utenom pensjonistene skal ha stipendbeløp som følger kode 1017 Stipendiat, eller i spesielle tilfeller kode 1378 Stipendiat, i statens lønnsplaner; for å få del i den generelle lønnsutviklingen på regulativet Det er utarbeidet retningslinjer for ordningen. "Retningslinjer for statsstipendiatordningen" finnes på Wikisource. Liste over statsstipendiater. Kronologisk, med sist utnevnte øverst. År for tildeling i parentes. Nürnberglovene. Nürnberglovene (på tysk "die Nürnberger Gesetze") eller Raselovene fra Nürnberg ble enstemmig vedtatt den 15. september 1935 ved riksdagen under den 7. rikspartidagen for Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti («Frihets-riksdagen») i Nürnberg. Med dette nedfelte de tyske nasjonalsosialistene antisemittismen i lovverket på en helhetlig måte. Omfang og følger. I Blodsvernloven heter det blant annet: "«Det er forbudt for jøder å heise riks- eller nasjonalflagget eller bære Rikets farger. Det er derimot tillatt for dem å bære de jødiske farger. Denne rett er beskyttet av staten.»" I Nürnberglovenes kjølvann kom også en omfattende sensur av jødiske tidsskrifter. En rekke emner ble forbudt, for eksempel beskrivelsen av det tyske landskap, og ordet «blond» måtte ikke benyttes av jøder, verken skriftlig eller muntlig (i tilfelle det var et kodeord for «nasjonalsosialist»). Jøder fikk forbud mot å fremføre verker av «ariske» komponister. Musikere som engang hadde spilt Bach og Beethoven, måtte nå spille østeuropéiske, jødiske folkesanger i stedet. Videre var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet "Mary Berg" utgav sin dagbok fra Warszawagettoen, var født i Lódz i Polen 20. april 1924. I dagboken oppgir hun likevel sin fødselsdag som 10. oktober, i tilfelle den skulle bli funnet. Jelly Roll Morton. Ferdinand «Jelly Roll» Morton (født Ferdinand Joseph Lamothe 20. september 1885 eller 20. oktober 1890 i New Orleans, Louisiana, USA, død 10. juli 1941) var en pianovirtuos, en orkesterleder og en komponist som noen kaller den første sanne jazzkomponist. Morton var en fargerik personlighet som likte å skape blest om seg ved å skryte av seg selv. Visittkortet hans refererte til ham som «The Originator of Jazz», og han var, og er, sett på som en kilde om sjelden informasjon om tidlig jazz, til tross for hans tilbøyelighet til å overdrive. Fødsel. Ferdinand Joseph Lamothe ble født inn i et kreolsk samfunn i bydelen Faubourg Marigny i sentrum av New Orleans omkring 1885 eller 1890. En dåpsattest utstedt i 1984 daterer hans fødsel som 20. oktober 1890; imidlertid påsto Morton selv og hans halvsøstre at 20. september 1885 er korrekt. Foreldrene hans var F.P. La Menthe og Louise Monette (skrevet som Lemott og Monett på dåpssattesten). Eulaley Haco (Eulalie Hécaud) var gudfaren. Eulalie hjalp ham med å bli døpt med navnet Ferdinand. Mortons foreldre var i et papirløst ekteskap og ikke legalt gift. Det er ennå ikke funnet noen fødselsattest. Han tok navnet "Morton" som en anglifisering av stefarens navn, Mouton. New Orleans. Han var (sammen med Tony Jackson) en av de best ansette pianistene i distriktet Storyville tidlig i det 20. århundre. Ved fjortenårsalderen begynte han å jobbe som pianist i et bordell. Mens han jobbet der bodde han sammen med sin religiøse kirkegående oldemor og overbeviste henne om at han jobbet i en tønnefabrikk. En dag så hans oldemor ham ha på seg en veldig kostbar skreddersydd dress. Da hun fant ut hvordan han kunne ha råd til den ble han kastet ut av huset hennes. Tony Jackson hadde stor innflytelse på musikken hans; i følge Morton var Jackson den eneste pianisten som var bedre enn ham; han var også en pianist ved bordeller, i tillegg var han en dyktig gitarist. Turnevirksomhet. Omkring 1904 begynte Morton å reise rundt i de amerikanske sørstatene, der han jobbet med såkalte "minstrel shows" i tillegg til gambling og komponering. Verkene "Jelly Roll Blues, "New Orleans Blues", "Frog-I-More Rag", "Animule Dance" og "King Porter Stomp" ble komponert i løpet av denne perioden. Han kom til Chicago i 1910 og New York City i 1911 der de framtidige "stride"-pianistene James P. Johnson og Willie "The Lion" Smith så hans opptreden, mange år før bluesen ble utbredt i nordstatene. I 1912-1914 turnerte han med kjæresten Rosa Brown som en varieté-oppsetning før han slo seg til ro i Chicago i tre år. I 1914 startet han å skrive ned komposisjonene sine og i 1915 ble hans "Jelly Roll Blues" sannsynligvis den første jazzkomposisjonene som noensinne ble utgitt. I 1917 fulgte han orkesterlederen Bill Johnson og hans søster Anita Gonzalez til California der Mortons tango "The Crave" ble en sensasjon i det tidlige Hollywood. Chicago. Morton flyttet tilbake til Chicago i 1923 for å hevde opphavsrett for sin nylig utgitte rag "The Wolverines" som hadde blitt en hit som "Wolverine Blues" i Chicago. Mens han var der ga han ut den første av sine kommersielle innspillinger, først som pianoruller, deretter på plate, både som pianosolist og med ulike jazzband. Victor Records. I 1926 greide Morton å få en kontrakt for plateinnspillinger for Victor, USAs største og mest prestisjetunge plateselskap. Dette ga han en sjanse til å få sine arrangement spilt inn i Victors platestudio i Chicago. Disse innspillingene av Jelly Roll Morton & His Red Hot Peppers er regnet som klassikere i 1920-åras jazz. Orkesteret besto av jazz-personligheter som Kid Ory, Omer Simeon, George Mitchell, Barney Bigard, Johnny Dodds og Baby Dodds. Jelly Roll Morton & His Red Hot Peppers ble en av de første som ble booket til turnéer av MCA. New York. I november 1928 giftet Morton seg med sparkepiken Mabel Bertrand i Gary, Indiana og flyttet til New York City hvor han fortsatte sine innspillinger for Victor. Hans pianosoloer og trioinnspillinger er høyt ansett, men bandinnspillingene hans lider sammenlignet med opptakene fra Chicago der Morton kunne få tak i mange store musikere fra New Orleans som medspillere. Selv om han spilte inn plater med store musikere som klarinettistene Omer Simeon, George Baquet, Albert Nicholas, Wilton Crawley, Barney Bigard, Lorenzo Tio og Artie Shaw, trompetistene Bubber Miley, Johnny Dunn og Henry "Red" Allen, saksofonistene Sidney Bechet, Paul Barnes og Bud Freeman, bassisten Pops Foster og trommeslagerne Paul Barbarin, Cozy Cole og Zutty Singleton hadde Morton generelt problemer med å finne musikere som ville spille hans jazzstil og innspillingene fra New York lagde aldri noen hit. På grunn av den store depresjonen og nesten-kollapsen til fonografplateindustrien, ble ikke Mortons platekontrakt fornyet av Victor i 1931. Morton fortsatte å spille mindre fremgangsrikt i New York, og hadde en kort periode et radioprogram i 1934. Deretter ble han redusert til å dra på turné med et band i en omreisende varieté, mens komposisjonene hans ble spilt inn av Fletcher Henderson, Benny Goodman og andre, men han mottok aldri royalties fra disse innspillingene. Han endte opp i Washington D.C. der folkloristen Alan Lomax hørte han spille solopiano i en kneipe i et afro-amerikansk nabolag, denne skiftet navn ofte og hadde navn som "The Music Box", "Blue Moon Inn" og "Jungle Club". (Morton var også ansvarlig for seremonier, leder og bartender i denne klubben). Intervjuene fra The Library of Congress. I mai 1938 begynte Alan Lomax å ta opp intervjuer med Morton for the Library of Congress. Disse opptakene, som opprinnelig var tenkt som korte intervjuer med musikalske eksempler til bruk av musikkforskere på the Library of Congress, økte raskt til å inneholde åtte timer med Morton som snakket og spilte piano, i tillegg til lengre intervjuer som Lomax tok notater fra, men som han ikke tok opp. Til tross for den lave kvaliteten til disse ikke-kommersielle innspillingene har deres musikalske og historiske betydning tiltrukket jazzfans, og deler har gjentatte ganger blitt gitt ut kommersielt. Disse intervjuene bidro til å forsikre Mortons plass i jazzhistorien. Lomax var veldig interessert i Mortons tid i Storyville og noen av de falmete sangene som ble spilt i Storyville. Morton var motvillig til å fortelle om og spille inn disse, men føyde Lomax etterhvert. Mortons kallenavn "Jelly roll" er en seksuell referanse og mange av tekstene fra tiden i Storyville var vulgære. Noen av innspillingene fra the Library of Congress har ikke vært utgitt før slutten av det 20. århundre på grunn av dette. Morton var klar over at på grunn av at han ble født i 1890 så var han litt for ung til å overbevise om at han var jazzens oppfinner, og presenterte derfor seg selv som fem år eldre. Forskning har vist at Morton plasserte datoene på noen av de tidligste hendelsene i livet sitt noen år for tidlig, og at uttalelsen hans om at Buddy Bolden spilte ragtime, men ikke jazz er benektet av andre samtidige fra New Orleans. Det er likevel mulig at disse motsetningene kan stamme fra ulike definisjoner på begrepene "ragtime" og "jazz". De fleste av de andre av Mortons erindringer, har likevel vist seg å være pålitelige. Disse intervjuene, som har blitt utgitt i ulike former opp igjennom årene, ble utgitt på en 8-CD boks i 2005, "The Complete Library of Congress Recordings". Denne samlingen vant to Grammy-priser. Det samme året ble Morton hedret med Grammy Lifetime Achievment Award. Mortons senere år. I løpet av perioden da han spilte inn sine intervjuer, ble Morton alvorlig skadet av knivstikk da en slåsskamp brøt løs i kneipen i Washington, D.C. der han spilte. Rett ved lå det et sykehus som kun var åpent for hvite, men han måtte fraktes til et sykehus som både var lengre unna og som var dårligere på grunn av hans afroamerikanske hudfarge. Da han lå på sykehuset la legene is på sårene han i flere timer før de tok seg av hans omsider dødelige skader. Han kom seg aldri helt etter skadene og var i ettertid mye syk og fikk lett pusteproblemer. Morton gjorde en ny serie med kommersielle innspillinger i New York, flere fortellende låter fra sine tidligere år som han hadde snakket om i intervjuene fra the Library of Congress. Død. Han flyttet deretter til Los Angeles, California med en rekke manuskripter av nye låter og arrangementer med en plan om å lage et nytt band og få ny sving på karrieren sin. Han ble alvorlig syk etter sin ankomst og døde den 10. juli 1941, i en alder av 50 eller 55, etter et elleve dagers langt opphold ved Los Angeles County General Hospital. Komposisjoner. Morton skrev mange sanger, inkludert «Wolverine Blues», «The Pearls», «Mama Nita», «Froggie More», «Black Bottom Stomp», «London Blues», «Sweet Substitute», «Creepy Feeling», «Good Old New York», «Sidewalk Blues», «Tank Town Bump», «Kansas City Stop», «Freakish», «Shake It», «Dr. Jazz Stomp», «Burnin' The Iceberg», «Ganjam», «Pacific Rag», «My Home Is In A Southern Town», «Turtle Twist», «Why?», «New Orleans Bump», «Fickle Fay Creep», «Stratford Hunch», «Shreveport Stomp», «Milenberg Joys», «Red Hot Pepper», «Jungle Blues», «Mint Julep», «Pontchartrain», «Pep», «Someday Sweetheart», «The Finger Buster», «The Crave» og «Grandpa's Spells». Flere av hans komposisjoner var musikalske hyllester til seg selv, dette inkluderer "Winin' Boy", "The Original Jelly-Roll Blues" og "Mister Jelly Lord". I storband-æraen ble "King Porter Stomp", som Morton hadde skrevet flere tiår tidligere, en stor hit for Fletcher Henderson og Benny Goodman, og den ble en standard som ble gjort av de fleste andre swingorkestre på den tiden. Morton hevdet også at han hadde skrevet noen låter som andre hadde rettighetene på, inkludert "Alabama Bound" og "Tiger Rag". Morton kategoriserte sine komposisjoner i tre grupper som blues, "stomps" og "Spanish Tinge" for de med habanera-rytmer.. Låter inkludert i gruppen "Spanish Tinge" var "New Orleans Blues", "La Paloma", "The Crave" og "The Spanish Tinge". Arven etter Morton. To show på Broadway har hatt med musikken hans; "Jelly Roll" og "Jelly's Last Jam". Den første bygger tungt på Mortons egne ord og historier fra intervjuene fra the Library of Congress. Den siste forestillingen har laget store kontroverser med sitt eget og veldig oppdiktede og usympatiske portrett av Morton, og har forfatteren har blitt saksøkt av Mortons familie. Et uvanlig musikkdokument er "The Piano Rolls" fra 1997, der et utvalg av Mortons pianoruller fra 1923/24 ble innspilt på et elektronisk styrt piano ved hjelp av computerteknikk. Jelly Roll Morton er også portrettert i Giuseppe Tornatores film The Legend of 1900 av skuespilleren Clarence Williams III. I denne fiktive episoden er han skildret som en gretten og uforskammet vidunderbarn i en pianokonkurranse mot filmens hovedperson. Merknader vedr. fødselsdag. Hans dødsattest fra California oppgir hans fødselsdag til å være 20. september 1889, og angir hans mors pikenavn som "Monette". Ard-galen. Ard-galen ("Grønn region"), senere kalt Anfauglith, var et landområde i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Ard-galen var de vide grønne slettene som lå nord for Dorthonions høyland og sør for Morgoths festning Angband i Jernfjellene i det første tidevervet. I de første dagene etter solens komme til Midgard var Ard-galen en grønn slette med mye frodig gress, som strakte seg fra Hithlum og Ered Wethrin i vest helt til Ered Luin i øst, og helt ned til Dorthonions høyland i sør. Men disse slettene ble lagt øde og dødt av elver med ild og giftige gasser i slaget Dagor Bragollach og fikk det nye navnet Anfauglith ("Gispende støv"). Slaget Nirnaeth Arnoediad ble utkjempet på disse slettene, og de døde ble lagt i en haug midt på disse slettene, navngitt "Haudh-en-Ndengin", "De dreptes ås", av alvene, og Haudh-en-Nirnaeth, "Tårenes ås", og gresset grodde igjen på denne haugen, men ikke noe annet sted i Anfauglith. Slik som de andre landene rundt, Anfauglith sank i under bølgene etter Vredens krig på slutte av det første tidevervet. Oprah Winfrey. Oprah Gail Winfrey (født 29. januar 1954 i Kosciusko i Mississippi) er amerikansk talkshow-vertinne. I 1971 ble hun nyhetsoppleser på radiostasjonen WVOL i Nashville, Tennessee. Fra 1973 til 1978 var hun nyhetsoppleser på TV for kanalen WTVF-TV i Nashville og senere WJZ-TV i Baltimore, Maryland. I 1978 fikk hun sitt eget talkshow, "People Are Talking", på samme kanal. Fra 1984 var hun vert i talkshowet A.M. Chicago i Chicago i Illinois, som ble omdøpt til The Oprah Winfrey Show året etter. Showet gikk nasjonalt i USA fra 1986 til 2011. Oppvekst. Oprah vokste opp på gården hos den fattige bestemoren, flyttet så til moren og ble misbrukt av slektninger før det ble bestemt at hun skulle sendes til et hjem for uskikkelige piker på grunn av utagerende oppførsel. Men hjemmet hadde ikke plass til henne, så Oprah ble isteden plassert hos sin strenge, men menneskelige far Vernon og hans kone. Der måtte hun lese bøker og levere bokrapporter hver uke, noe hun senere har uttrykt stor takknemlighet for. The Color Purple. Siden Oprah selv ble seksuelt misbrukt som barn, hadde hun stor glede av Maya Angelous bok «I know why the caged bird sings», og Alice Walkers bok "A Color Purple". Det var da hun var 14 år gammel hun ble gravid, men barnet døde under fødselen. Som nyhetsoppleser i Baltimore tidlig på 80-tallet fikk hun høre at sistnevnte bok skulle filmatiseres. Da begynte hun å dramatisere den for seg selv. Det var ingenting hun hadde mer lyst til enn å spille en rolle i filmen om fattige, svarte "Oprah-er" i begynnelsen av det 20. århundret. Oprah ble styrket i sin tro på universets logikk da Quincy Jones oppdaget henne på nyhetene og ba henne spille rollen som den hardt belastede Sofia i Purpurfargen (1985). Steven Spielberg regisserte, og Oprah ble Oscar-nominert for beste kvinnelige bi-rolle. The Oprah Winfrey Show. Det er ikke bare mannen i gata som betror seg til Oprah. I 1993 lot Michael Jackson seg intervjue av henne i over en time, etter 11 års offentlig taushet. Det var slik The Oprah Winfrey Show kom til Norge, og siden har showet gått vekselvis på TVNorge og TV3, med en liten pause rundt årtusenskiftet da norske seere ble henvist til Svensk TV4. Norges første møte med Oprah var ledsaget av kjenningsmelodien «I'm Every Woman» (instrumentalversjon), som Oprah trente til da hun ble kvitt vektproblemet sitt for godt. Det er først og fremst kvinner Oprah henvender seg til, fordi hun mener de symboliserer den arbeidsomme veien til suksess. Etter en mengde kurer, forsto Oprah at vektproblemet hennes var et livssynsproblem. Med dette skjønte hun en hel del, for eksempel at talkshow-verters kurer for å skaffe seere gjennom å henge ut gjestene var et selvbedrag. Dermed ble nordmenn mer eller mindre spart for Oprahs første strategi: Å lage et sedvanlig amerikansk talkshow. Etterhvert kunne TIME magazine konstatere: «Perhaps previous ages suffered from a lack of self-examination. The age of Oprah does not.» Dermed var "the oprahtization of America" et faktum. Det som skiller et Oprah-show fra et hvilket som helst annet talkshow er idéen om at man skal bli et bedre menneske av å se på. Oprahs livsfilosofi baserer seg på et sett universelle lover, og en av dem er at man alltid får tilbake det man gir. Ikke nødvendigvis fra personen man ga noe, men fra «God, the greater spirit, the Universe or whatever,» som det heter i Oprahs diplomatiske livssyn. Våren 1996 nevnte Oprah i et show at hun hadde sluttet å spise hamburgere etter rykter om kugalskap. Kjøttsalget i USA sank øyeblikkelig med 10 %, og kjøttarbeiderne i delstaten Texas var ikke sene om å saksøke Oprah. Hun vant saken, og psykologen hennes under rettssaken, «Tell-it-like-it-is-Phil», ble oppbyggelig stamgjest i showet. Senere fikk Phil McGraw sitt eget talkshow, Dr. Phil, med stor suksess. I 1996 startet Oprah også en egen bokklubb, Oprah's Book Club, som idag er verdens største bokklubb. I 1997 stiftet Oprah "The Angel Network", som gir penger, heder og ære til folk som gjør en god gjerning. Dette førte til en rekke aksjoner i hele USA, deriblant frivillig husbygging. Senere begynte Amazon.com milliardær Jeff Bezos å matche alle beløp som kom inn til fondet fra egen lomme. Høsten 1998 dukket det stadig opp eksperter på mental og åndelig helse i showet, veltalende og karismatiske, med enkle, praktiske leveregler og korstog for selvtillit. Oprahs satsning på "Change your life-TV" i denne perioden var inspirert av studiostabens sommerkurs i selvutvikling hos John Gray, forfatter av "Men are from Mars, women are from Venus". John ble også stamgjest, og gjester som ikke var berømte fra før ble det hos Oprah, deriblant Iyanla Vanzant og Gary Zukav. Oprah sendte også en rekke ukjente forfattere til bestselgerlisten med bokklubben sin. I 2004 ledet Oprah nobelpriskonserten i Oslo Spektrum sammen med Tom Cruise, og i 2005 feiret showet 20 års jubileum med utgivelse av DVD-en "The Oprah Winfrey Show 20th Aniversary Collection", hvor alle inntektene gikk til The Angel Network. På dette tidspunktet ble showet vist i 121 land. I oktober 2006 ble Trine Grung den første norske gjesten hos Oprah. Hun snakket om det å være mor i Norge. I 2006 lanserte Oprah kanalen Oprah and Friends på XM Satellite Radio. Hun har også laget egne sendinger for podcast og web-TV. Best kjent er ti programmer med forfatteren Eckhart Tolle og hans spirituelle bok "A New Earth" fra 2008. I 2009 annonserte Oprah at hun ville legge ned showet i 2011, og vie seg til den nye TV-kanalen OWN (The Oprah Winfrey Network). Programmet ble avsluttet 25. mai 2011 etter 25 sesonger og totalt 4561 episoder. Suksessen. «It’s not just about being able to write a check. It is being able to touch somebody's life in such a way that Mrs. Duncan touched mine. It is being able to make someone see the light in him or herself». «Det handler ikke bare om muligheten til å kunne skrive ut en sjekk. Det handler om å kunne gjøre en forskjell i noens liv slik Fru Duncan gjorde i mitt. Det er å ha evnen til å la andre se lyset i seg selv.» Fru Duncan var en av Oprahs lærere på barneskolen. Da hun dukket opp i showet, skapte hun det største Oprah-utbruddet noen sinne. «I would have been an entirely different person if I had not been taught to read at an early age. Even in my darkest moments of sexual and physical abuse, I knew there was another way. I knew there was another kind of life because I had read about it.» «Jeg ville vært en totalt annen person dersom jeg ikke ble lært opp til å lese i ung alder. Selv i mine mørkeste stunder under seksuell og fysisk mishandling, visste jeg at det fantes en annen vei. Jeg visste at det fantes et annet liv fordi jeg hadde lest om det.» «Never in my life has any one person taught me so much. Oprah has picked me up when I was at my worst, and brought me higher when I was at my best. She has changed the way I live and my beliefs in ways I could not explain in words.» «Aldri i mitt liv har noen person lært meg så mye. Oprah dro meg opp da jeg var på mitt verste, og bragte meg høyere da jeg var på mitt beste. Hun har forandret måten jeg lever på og min tro på måter jeg ikke kan forklare med ord.» Åpenhjertig TV-venninne. For Oprah betyr framtoningen lite for hvor vidt hun er på TV eller ikke. Rett som det er må hun si «get me some Clenex please,» og det betyr at det er en running-mascara-day, altså en meget trist eller rørende dag i showet. Hun har latt seerne ta del i sin skrekk for å ta hull i ørene (og selvsagt selve inngrepet), og refererer stadig til telefonsamtaler med bestevenninnen Gayle. Seerne har fått vite at hun er minst like glad i vennen John Travolta som i samboeren Steadman Graham, at hun ble gravid og tok abort i svært ung alder, at hun trener pilates, mediterer og skriver dagbok hver dag om det hun er takknemlig for og at det første hun gjorde da hun fikk god råd var å pensjonere moren sin. Don Juan de Austria. thumb Don Juan de Austria (født 24. februar 1547 i Regensburg, død 1. oktober 1578 i Bouge) var en militær leder fra huset Habsburg. Han er mest kjent som de kristnes leder i slaget ved Lepanto i 1571. Juan var uekte sønn av keiser Karl V og Barbara Blomberg, en tysk vertshuspike som var keiserens elskerinne en periode i 1546, da hun var 19 år gammel. Juan ble født i hemmelighet, ble tatt fra moren og vokste opp i en anonym tilværelse i Spania, ukjent også for Karls øvrige familie. Etter farens avgang som keiser i 1556 ble Karls arving, Filip II, klar over sin ukjente halvbror. Filip kalte Juan til hoffet og gav ham en passende tittel og lot han bo på et av sine slott. Keiser Karl og kong Filip ønsket i utgangspunktet at Juan skulle velge en karriere innenfor kirken, men selv ønsket han heller å gå for en militær karriere. Han ble i 1568 leder for en spansk flåtestyrke i Middelhavet, og ble senere også leder for en styrke som slåss mot muslimske opprørere i Granada. I slaget ved Lepanto i 1571 ledet Juan Den hellige liga i kampen mot de osmanske tyrkerne. Slaget endte med kristen seier, og hindret den videre tyrkiske ekspansjonen i Middelhavsområdet. Juan blir beskrevet som en elegant mann, ridderlig av sinnelag, storslagen og impulsiv. Dette var i motsetning til den mer grå halvbroren kong Filip, noe som førte til en viss misunnelse fra kongens side. I 1576 ble Juan utnevnt til guvernør i de spanske Nederlandene, som på denne tiden var herjet av åttiårskrigen. Juan mislikte dette vervet, da det i praksis satte ham på sidelinjen i europeisk storpolitikk. Denne utnevnelsen var et bevisst trekk fra kong Filip, som ønsket å begrense halvbrorens innflytelse. Don Juan de Austria døde i 1578 etter bare to år som guvernør. Han ble begravet i San Lorenzo de El Escorial, det vanlige gravstedet for spanske kongelige. Eksterne lenker. Juan, Don Juan de Austria Juan, Don Juan de Austria Juan, Don Juan de Austria Ystrad Mynach. Ystrad Mynach er en by i grevskapsdistriktet Caerphilly i Wales, omkring 8 km nord for Caerphilly. Byen har omkring 10 000 fastboende, men i tillegg kommer over 12 000 studenter knyttet til Ystrad Mynach College, en høyskole som ble opprettet i 1959 for å utdanne lokale gruvearbeidere. Det er nå ikke noen gruvedrift i dalen etter at den siste gruven, Penallta Colliery, stengte. Byen har en jernbanestasjon fra 1890 og flere gamle puber. Blant kjente borgere finner man kunstnerne Gwynfor Roberts og Ken Burrows. Slaget ved Lepanto. Slaget ved Lepanto fant sted den 7. oktober 1571 mellom det kristne Europa organisert i den hellige liga, og de osmanske tyrkerne. Slaget endte med en klar kristen seier og markerte slutten på tyrkernes ekspansjon rundt Middelhavet. Bakgrunn. I 1566 døde den osmanske sultanen Soliman II. Han etterfølger Selim II ønsket å fortsette farens pågående utenrikspolitikk, og bestemte seg for å ta kontrollen over Kypros. Kypros lå på denne tiden under Republikken Venezia, og da det venetianske rådet avviste det tyrkiske ultimatumet om å overgi øya erklærte sultanen krig. Under ledelse av pave Pius V ble en liga til forsvar for kristenheten dannet. Den viktigste bidragsyteren til denne ligaen ble den spanske kongen Filip II. Kongens bror, Don Juan de Austria, ble utnevnt til øverstkommanderende for ligaens flåte. Styrkene. På den kristne siden deltok styrker fra Spania, Republikken Venezia, Kongedømmet Napoli, Kirkestaten, Republikken Genova, Savoie og Malteserordenen, i tillegg til skip som deltok på privat initiativ. De kristene styrkene besto av 13 000 sjømenn og 43 000 roere, i tillegg til 30 000 spanske infanterister. Dessuten deltok en stor mengde tyske og italienske leiesoldater og frivillige. Hovedstyrken ble ledet av habsburgeren Don Juan, i tillegg til en reservestyrke som ble ledet av Alvaro de Bazán. De tyrkiske styrkene ble ledet av Ali Pasa. Tyrkerne var overlegne i antall skip, men mange av de tyrkiske skipene var av en lettere type enn de europeiske. De tyrkiske sjøfolkene var regnet som erfarne og dyktige, men i antall soldater var osmanerne underlegne. Tyrkerne var også støttet av en piratflåte, ledet av Uluj Ali. Slaget. Slaget begynte med en manøver av Uluj Ali som utflankerte de kristne styrkene, noe som førte til at Alis styrker kunne erobre seks skip fra Malteserordenen. Alvaro de Bazán kom imidlertid de pressede kristne til unnsetning, og fikk kastet Alis styrker tilbake. Senere i slaget gikk de kristne styrkene inn for å borde det tyrkiske flaggskipet. Etter harde kamper med de tyrkiske janitsjarene måtte de spanske troppene avbryte angrepet to ganger, men tredje gang var angrepet vellykket. Ali Pasa ble drept, og hodet hans ble satt på en stake på det spanske flaggskipet. Dette bidro til å svekke de resterende tyrkiske styrkenes moral. En viktig faktor i seieren var den nye venetianske skipstypen galeasen. De seks galeasene som deltok i salget var tungt bestykket med artilleri, og var så høye at tyrkerne ikke greide å borde dem. Eksterne lenker. Lepanto Lepanto Automatgevær. Et automatgevær er et gevær for militær bruk med oftest med mulighet for helautomatisk ild. Automatgeværer brukes som personlig våpen, og har en rolle mellom lette maskingeværer og maskinpistoler. Geværene kan deles i 2 grupper, de som bruker lett ammunisjon og de som bruker vanlig militær rifleammunisjon. Førstnevnte kalles på engelsk for «assault rifle» (angrepsrifle). Sturmgewehr 44 fra andre verdenskrig som regnes som opphav til konseptet. Av utbredte angrepsrifler kan nevnes tidligere sovjetiske AK-47, og amerikanske M16. Automatgevær som bruker kraftigere ammunisjon heter på engelsk «battle rifle» (kamprifle). Som eksempel kan man nevne tyske Heckler & Koch G3, den norske AG-3, amerikanske M14 og belgiske FN FAL. Vanlige militære rifles kalles både «assault rifles» og «battle rifles» på engelsk, så dette blir en krysskategori. De fleste automatgeværer har et kaliber mellom 5 og 8 mm, en magasinkapasitet på mellom 20 og 30 skudd og veier mellom 3 og 5 kg. De har som regel en velger for skytemodus, som gir mulighet for enkeltskudd eller automatisk ild, og noen ganger automatisk ild begrenset til to- eller treskudds byger. Det finnes også en del andre kontroller for skytemodus, f. eks Steyr AUG bruker en avtrekker med to trinn. Trykkes avtrekkeren ca. halvveis inn skyter våpenet enkeltskudd, hvis skytteren fortsetter og trykke inn avtrekkeren vil våpenet fyre automatisk ild. Hjørnestatene. Hjørnestatene (engelsk: "Four Corners States") er ofte brukt om statene Utah, Colorado, New Mexico og Arizona. Disse møter hverandre i et hjørne, det eneste stedet i Amerikas forente stater der fire stater møter hverandre. Blackwood (Caerphilly). Blackwood (walisisk: Coed-duon) er en liten by i Caerphilly i Wales. Den var tidligere en gruve- og jernverksby, men etter andre verdenskrig har begge disse industriene forsvunnet. Den er kjent som hjembyen til bandet Manic Street Preachers. Anne Lorentzen. Anne Helene Lorentzen (født 16. januar 1963 i Tromsø) er en norsk komponist, musiker og sanger. Hun er også sosiolog og medieviter med en doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Anne Lorentzen begynte som gitarist og låtskriver i de bergensbaserte bandene Ta Sats, Hypathia og Minx in Mire. Før solodebuten i 1997 ga hun ut musikkalbumet "Rød Ravn i en Blå By" med duoen Ravn i 1995, produsert av Jonas Fjeld. I 1996 begynte hun sitt samarbeid med Jan Tore Diesen i Bermuda Triangle som førte frem til utgivelsene "Lykkens Narr" (1997) og "Såre sinn" (1999), hvor sistnevnte var basert på tekster skrevet av Hilchen Sommerschild. I 2006 kom albumet "Krim", et album som utelukkende baserte seg på krimtitler, deriblant sporet «Drømmefangeren» som også var filmmusikk til filmatiseringen av Unni Lindells bok med samme navn. I 2006 gav hun også ut EP-en "Horizons", med elektronisk musikk skrevet til en fotoutstiling av den finske fotografen Marja Pirilä. Lorentzen har skrevet og satt opp to helaftens konsertforestillinger: "Krim" (2006) og "Alias Belle Gunnes – en seriemorderske fra Selbu" (2009), begge uroppført på Grusomhetens teater i Oslo. M1 (Thompson). Submachine Gun, Calibre.45ACP, M1 (Thompson) er en amerikansk maskinpistol i kaliber .45 ACP. Maskinpistoler generelt oppsto som et behov fra den første verdenskrig, da man innså at infanteriet trengte et håndholdt våpen med rask skuddtakt som kunne «feie skyttergravene rene (for fiender)». De første maskinpistolene ble produsert og levert helt på slutten av den første verdenskrig. Originalmodellen til M1 så dagens lys i 1918,og var et ganske så vellaget våpen, men ble først verdenskjent under forbudstiden (primært som «gangstervåpen»), under navnet Tommygun. Produsenten hadde klart å få den likestilt med pistoler og rifler, og våpenet kunne dermed i stor grad kjøpes i en hvilken som helst jernvareforretning i USA, noe som resulterte i store salgstall. Thompson ble designet av den amerikanske general John T. Thompson, og bærer derfor hans navn. Ingen av de militære styrkene i USA ville ha et slikt våpen, da de mente det var "unødvendig" («det var jo ikke krig lenger»). Det var først gangsterne som tok dette våpnenet i bruk, på 1920-tallet. Politiet så raskt hvor effektiv våpenet var og gikk selv til anskaffelse av det for å bruke det i mot gangsterne. Det kom først med et 50-skudds trommelmagasin, med pistolgrep som forskjefte foran magasinet, men etterhvert kom produsenten opp med et 20-skuddsmagain. Britene var de første til å bestille våpenet for krigsbruk, etter at å hadde truffet på tysk infanteri utstyrt med MP 38 i Frankrike under annen verdenskrig, da dette var det eneste våpenet av denne typen de kunne få kjøpt. Ut ifra erfaringene britene gjorde med sine Tommyguns, og det samme med amerikanerenes under japanerenes erobring av Filippinene, ble det utvilket flere typer Thompson, deriblant versjoner med rett forskjefte. Virkemåte. Thompson gjør bruk av både helautomatisk og halvautomatisk ild. På grunn av kraftig rekyl er halvautomatisk ild å foretrekke, for økt presisjon. Arno Breker. Arno Breker (født 19. juli 1900 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, i Tyskland, død 13. februar 1991 i Düsseldorf) var en tysk bildende kunstner som særlig arbeidet som billedhugger. Under Det tredje rike fikk han mange oppdrag fordi man fant hans kunst i samsvar med tidens og ideologiens germanske idealer. Arno Breker nedstammet fra en hugenottisk protestantisk familie i Lorraine. Han gikk i steinhuggerlære og fikk kunsthåndverkutdannelse på hjemstedet Elberfeld 1916–1920 og fortsatte studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf 1920-1925. Før annen verdenskrig. Etter en reise i Nord-Afrika i 1927 laget han raderings- og litografiserien «Tunisisk reise». Breker utviklet en fremgangsmåte som førte til den «rene form» uten overflateujevnheter som ble stilpregende for den idealiserende typifisering som nazistene skulle betrakte som det ypperste. Etter flere reiser til Paris bosatte Breker seg i den franske hovedstaden og arbeidet som billedhugger. Han bodde der fra 1927 til 1933, og stod i vennskapelig kontakt med kunstnere som Robert Delaunay (1885–1941), Jean Cocteau (1889–1963) og Man Ray (1890–1976). I 1933 mottok han det prøyssiske innenriksdepartements Roma-pris og tilbragte et år i Villa Massimo. Berlinperioden. a> 1939. Skulpturene ble fjernet 1945. Steinvågen. Steinvågen ligger på Aspøya i Ålesund Steinvågen er et område i Ålesund, sørvestre del av sentrumsøya Aspøy. Steinvågen ligger i Steinvågssundet som skiller Hessøya (Hessa) og Aspøya. Steinvågen er nevnt i Heimskringla og har vært reisemål for mange vikinger. Steinvågens høyeste punkt er Jenshaugen. Fra denne haugen kan man få en god oversikt over Steinvågen og Ålesund. Alexander Mathisen. Alexander Mathisen (født 24. november 1986) er en norsk fotballspiller, som spiller for Lierse. Mathisen spilte tidligere for Vålerenga, der han ble tatt opp i A-lagsstallen før 2005-sesongen. Skadeproblemer ødela dessverre mye av Mathisens første sesong. Han startet ingen kamper i Tippeligaen, men han fikk fire innhopp med tilsammen 74 minutter spilletid. I bortekampen mot Aalesund scoret han Vålerengas andre mål. Mathisen fikk også 25 minutter som innbytter i Champions League-kvalifiseringskampen borte mot Club Brugge. Mathisen har også hatt et opphold i italienske Parma. Kontrakten med Vålerenga utløp 30. november 2007, etter dette gikk han til Aalesund FK. Etter 2010-sesongen gikk han til belgiske Lierse. Snarøya. Snarøya (tidligere: "Snarøen") er en halvøy i indre Oslofjord i Bærum kommune i Akershus. Til Snarøya regnes nå Halden og Langodden, og grensen går mellom det nye Fornebu og det som tidligere het Rolfsøya. Navnet kan komme fra "snar" (kratt, småskog) eller at det er en "snarvei" over isen og inn til middelalderens Oslo. Historie. På 1500-tallet var den en øy, begrenset av det som i dag er Snarøykilen og Hundsundet, opprinnelig sundet mellom Snarøya og fastlandet, som senere er blitt fylt igjen. På 1600-tallet nevnes "Snarøen gård" i skrevne kilder som kronens gård med "Jon Snarøen" som bruker av gården fra 1612 til 1640. Teologen Christian Kølle eide gården mellom 1770 og 1803. Han ble bonde og drev ved siden av gårdsdriften også pensjonatskole for gutter fra høyere sosiale lag. Valentin Fürst kjøpte gården i 1867 og anla Snarøen Høvleri. Dette sagbruket var i virksomhet til 1907, og tomtene ble deretter utparsellert til særlig hyttetomter. I 1923 ble gården kjøpt av visekonsulen, maleren og senere møbelsnekkeren Mario Caprino gården, og den har vært i denne familiens eie siden. Sønnen Ivo Caprinos filmstudio ble oppført i to byggetrinn, i 1952 og 1962. I dag. Nå er Snarøya etter hvert blitt et tett bebygget strøk, i hovedsak av boliger og rekkehus, med innslag av boligblokker på Rolfstangen fra tidlig på 1950-tallet, samt nyere blokkbebyggelse. Snarøya har mange populære badeplasser, blant annet Rolfstangen og Halden Brygge. Like utenfor fastlandet på Snarøya ligger Vassholmene. Ytre Vassholmen har naturreservat på sydspissen, og friområde med utleiehytte tilknyttet Kystleden og brygger for allmennheten. Indre Vassholmen er boligområde med omlag 20 fastboende, og har ingen offentlige brygger. Snarøya er også endeholdeplass for buss 31(Snarøya – Grorud) og 733(Snarøya – Rykkinn). Snarøya har i dag to skoler, en barneskole og en ungdomsskole. Barneskolen, Snarøya skole, skulle stå ferdig i 1956, men på grunn av forskjellige vanskeligheter kunne ikke skolen taes i bruk før 1958. Skolen har i dag ca 320 elever. Ungdomsskolen, Hundsund grendesenter, ble tatt i bruk i 2008 og har ca 230 elever. Eva Braun. Eva Anna Paula Braun, døde som Eva Anna Paula Hitler (født: 6. februar 1912 i München i Tyskland, død i selvmordspakt 30. april 1945 i Berlin) var Adolf Hitlers livsledsagerske og ektefelle. Gjennom sitt arbeid som sekretær for Hitlers livfotograf Heinrich Hoffmann ble hun kjent med Hitler i 1929. Etter Hitlers niese Angela («Geli») Raubals selvmord den 18. september 1931 ble det en mer intensiv kontakt mellom Eva Braun og Hitler. Braun simulerte selvmordsforsøk i 1932 og 1935 for å komme mer i fokus for Hitlers oppmerksomhet og binde ham tettere til seg. Hun var heller upolitisk, interesserte seg for mote, musikk og film, og stilte aldri spørsmålstegn ved noe Hitler stod for. Det er vanskelig å vite enkeltheter om forholdets mer personlige og intime sider. Paret opptrådte nesten aldri sammen offentlig, og til og med i den engere krets i Obersalzberg, der Braun og Hitler bodde sammen fra 1936, fremstilte han henne som en ansatt. Men forholdet mellom dem var naturligvis forlengst kjent blant Hitlers nærmeste. Rommene deres lå ved siden av hverandre, med en indre forbindelsesgang. Etter 20. juli-attentatet i 1944 sendte Adolf Hitler sin ødelagte uniform til Eva Braun i München. Natten mellom 28. og 29. april 1945 giftet de to seg i Førerbunkeren i Berlin (vitnene var Joseph Goebbels og Martin Bormann), hvorpå hun i halvannen dag var kjent som "fru Hitler". Den 30. april 1945 begikk de selvmord sammen i Førerbunkeren. Likene ble etter Hitlers instruks brent av Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, hans SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter i hagen ved Rikskanselliet, og de forkullede restene lagt i en granatgrav. Senere ble likene funnet av sovjetrusserne, og restene ble flyttet og gravd ned en rekke steder opp gjennom årene. Den siste av de antagelig åtte begravelser var i Magdeburg, men derfra ble restene tilslutt fjernet og skuflet ned i elven Elbe. Noen vitnesutsagn fra tyskere i sovjetisk krigsfangenskap ville ha det til at Eva Braun ved sin død var gravid. Eva Braun hadde to søstre, Ilse og Gretel Braun. Gretel giftet seg med Hermann Fegelein, en av Heinrich Himmlers forbindelsesoffiserer, kort før krigsslutt. Men Fegelein forsøkte etterpå å flykte fra sin post i hovedkvarteret, hvorpå Hitler fikk sin svoger henrettet. Eva Braun hadde to skotske terriere på Berghof, «Negus» og «Stasi». Modellfly. Et batteridrevet lite modellfly Modellfly er små fly som styres via radiostyring. De kan variere fra å ha et vingespenn på 30 cm, til et spenn på over 6 meter. De mest vanlige har et vingespenn mellom 1 og 3 meter. Skalamodellfly. Det er flere typer modellfly. Den ene typen er skala-modellfly, det er fly som mest mulig etterligner vanlige større fly, for eksempel Piper, Cessna, P51 Mustang og Spitfire. Disse modellene kan være enten statiske, eller utstyrt med motor og radiostyring. Vanlige modellfly. Skalamodellene er ofte dyre og de fleste har fly som kun er laget for å fly med radiostyring. Disse flyene kan koste fra 1000 kroner for et lite elektrofly. Disse flyene kan være veldig ulike med forskjellig form på både vinger og kropp. Dette gir dem ulike flyegenskaper, noen er laget for kunstflygning, andre er laget for fart, mens noen er laget med meget gode flyegenskaper og er beregnet som treningsfly. Det er også mange fly som er laget for å gjøre det aller meste i luften uten store begrensninger, disse kalles 3d fly. En legger til her at 3D fly utfører kunststykker som fullsize fly normalt ikke kan utføre. Linestyrte fly. Det finnes også «linefly» eller linestyrte fly. Piloten kontrollerer da flyet ved hjelp av liner (snorer eller tynne wirer) som er festet til flyet inn i den ene (innerste)vingen. Den ene line for ned ror og den andre for opp ror (dykk og høyderor) Flyet flyr da i en stor sirkel. Modellhelikopter. Modellhelikopter flys også av mange, og finnes både som skalamodell, treningsmodell og 3d helikopter. Med sistnevte kan man gjøre mye mer enn man kan gjøre med ett vanlig fullscala helikopter. Drivstoff. Modellfly kan være statiske modeller (laget for utstilling?, eller drevet med elektriske motorer, eventuelt gå på metanol eller bensin. Det mest vanlige er metanol som er blandet med olje og nitrometan. Ofte går metanol og bensinmodeller under kategorien bensin men det er litt feil. Metanol omtales som glowmotorer og bensin – nettopp som bensin. Elektrofly blir stadig vanligere. Bensinmotorer brukes oftest på større fly med vingespenn på over 2 meter. Det har siste årene også kommet motorer for vanlig bensin, de leveres med eget tenningsanlegg og trenger driftsspenning via eget batteri. Fordelen med slike motorer er mange, de er rimelige i drift og pålitelige. Historie. Å bygge og fly motoriserte modellfly er en hobby som har vært populært siden 1930-tallet. I Norge ligger modellfly som hobby under Norges Luftsportforbund- NLF med omtrent 3500 registrerte medlemmer fordelt på ulike klubber i landet. De aller første modellfly med strikkmotor var en enkel balsapinne med vinger og hjul. «Motoren» ble aktivert ved at propellen ble dreid i motsatt retning og dermed tvinnet strikken. Når en slapp flyet kunne en være heldig hvis flyet fløy 50-60 meter og var luftbåren et halvt minutt. Etter krigen ble det utviklet en norsk modellflymotor etter kompresjonstenningsprinsippet. Den kom i to utgaver med slagvolum på 1 respektive 2,5 ccm. I motsetning til datidige amerikanske og tyske motorer tålte motorene å gå i bakken i stor hastighet uten nevneverdig skade. Utbredelse. Modellflyvning kan være en sport eller en hobby, og er i dag meget utbredt. Fly og utstyr kan stort sett kjøpes over hele Norge. Det er mange norske utøvere som hevder seg internasjonalt, spesielt innen seilfly. Fra år 2000 er modellflyging tatt opp som idrett i Norges Idrettsforbund. Komplette nybegynnerfly er tilgjengelig i de fleste prisklasser. Prisene er nede i 1000 NOK. I en modellflyklubb kan en få hjelp til å gjøre modellen flyklar og en kan få hjelp til å lære seg å fly, kanskje spesielt å lande. Mange øver seg også på en modellflysimulator. Det kan være en metode for å lære seg stikkebevegelsene på en langt billigere måte enn å prøve og feile. Khania. Khania (gresk: Χανιά, "Khaniá"), også skrevet "Chania" og "Hania", er en by på den greske øya Kreta i Middelhavet og samtidig navnet på den vestre av de fire forvaltningsenhetene som øya er delt inn i. Khania ligger som en havneby nordvest på Kreta omkring 70 km vest for byen Rethymno og 145 km vest for hovedstaden Heraklion. Byen har rundt 55 000 innbyggere og er den nest største etter Heraklion. Byen er sentrum for den omfattende masseturismen i distriktet, særlig på Kretas utbygde nordvestkyst. Den internasjonale flyplassen i Khania ligger omkring 12 km nordøst for byen på halvøya Akrotiri. Khania var tidligere hovedstad på Kreta og ble kalt Canea på latin. I middelalderen, da venetianerne hersket på Kreta, ble Khania gitt tilnavnet «Østens Venezia». Navnets opphav er Khanias vakre venetianske havn med fyrtårnet som landemerke. Havnebassengets stille vann, bryggene og de gamle husfasadene danner en enhet som minner om Venezia og Canal Grande. Inne i Khania ligger det spennende markeder, et arkeologisk museum og Janitsjarmoskeen. Rundt gamlebyen ligger de moderne kvartalene med forretningsstrøk, torg og grønne parker. Her ligger også den kjente «skinngaten» med et rikt utvalg av skinnvarer. En annen attraksjon i Khania er Agora. Det er et overbygd marked i sentrum av byen. Markedet ble åpnet 1913. Her selges det fersk fisk, grønnsaker og kjøtt. Midt på sommeren er det svært mange turister. Markedet er bygget med den vakre hallen i Marseille som forbilde. Den tidligere flyplassen i nærheten av Khania var ett av flere steder på Kreta hvor det raste harde kamper da tyskerene invaderte og erobret øya under den andre verdenskrig fra 20. mai til 31. mai 1941. Eksterne lenker. Khania ligger på Kretas nordvestkyst. Amy Lightfoot. Amy Deborah Lightfoot (født 12. desember 1954 i USA) er tekstilhåndverker på Kvenvær på Hitra i Sør-Trøndelag. Da hun i 2004 ble gjort til statsstipendiat fra 2005, ble det begrunnet blant annet med at hun var initiativtaker og daglig leder for Stiftelsen Tømmervik tekstilverksted og ansvarlig for ulike prosjekter innenfor dokumentasjon av kystens tekstiltradisjoner fra det nordatlantiske område. Åge Haavik. Åge C. Haavik (født 22. april 1947) er seniorrådgiver i Kirkerådet i Den norske kirke med ansvar for liturgi og gudstjenesteliv, foruten at han deltar i arbeidet med utvikling av ny salmebok. Haavik ble i 2005 statsstipendiat. Ved bekjentgjørelsen i 2004 ble det fremhevet at Haavik arbeidet med en norsk salmedatabase for å bevare en viktig del av norsk kulturhistorie for framtidig bruk i kirker, kulturinstitusjoner og skoler. Han har bakgrunn fra arbeid med salmebok og koralbok i Det Norske Bibelselskap og som forlagsdirektør med ansvar for Den norske kirkes liturgiske bøker og noteproduksjoner. Åge Haavik har i mange år vært tilknyttet Den norske kirkes sentrale organer for liturgiske spørsmål i ulike stillinger. Per Arne Dahl. Per Arne Dahl (født 18. august 1950 i Sarpsborg) er prest i Den norske kirke, forfatter og skribent. Han vokste opp på Gjøvik, Vålerenga i Oslo og Kolbotn. Per Arne Dahl er også kjent for et mangeårig engasjement som spaltist i Aftenposten Søndag sammen med tegneren Ulf Aas. Han er dessuten blitt brukt flittig som andaktsholder i NRK, vært engasjert i sjelesorg og kriser, og vært leder av Institutt for Sjelesorg og Samlivssenteret på Modum Bad. I sin tid var han dessuten medlem av den første Bondevik-regjeringens verdikommisjon. Dahl har vært nominert ved flere bispevalg i den norske kirke, senest ved utnevnelsen av biskop i Tunsberg i 2004. Han frasa seg nominasjon ved bispeutnevnelsene i Oslo og Borg i 2005. Han ble i 2003 utnevnt til statsstipendiat med virkning fra 2004. Ved bekjentgjørelsen ble det fremhevet at han med sitt allsidige virke bidrar «til å sprenge grenser når det gjelder kommunikasjon mellom kirke og folk». De nordiske ambassader i Berlin. De nordiske ambassader sett utenfra De nordiske ambassader i Berlin (tysk: "Nordische Botschaften") er et felles ambassadekompleks bestående av Norges, Danmarks, Sveriges, Finlands og Islands ambassader i Berlin. Det ligger i Tiergartens sydlige utkant i bydelen Mitte. Hver ambassade har sin egen bygning, bygget i materialer fra vedkommende land, og dessuten har ambassadene en felles bygning som inneholder bl.a. en nordisk restaurant og brukes til utstillinger. Hele komplekset forbindes av et markant arkitektonisk element. Ambassadekomplekset er tegnet av det østerriksk-finske arkitektkontoret til Alfred Berger og Tiina Parkkinen i Wien, og ble åpnet av de fem nordiske lands statsoverhoder i 1999. Det er det første i sitt slag i verden. Eksterne lenker. Berlin Marianne Heske. Marianne Heske (født 21. februar 1946 i Ålesund) er en norsk billedkunstner. Hun bodde de første leveårene i Tafjord der faren var direktør ved kraftverket. Marianne Heske er utdannet ved "Bergen Kunsthåndverkskole" 1967–71, "École Superieure des Beaux-Arts" i Paris 1971-75, "Royal College of Art" i London 1975-76 og "Jan Van Eyck Academie" i Maastricht 1976-79. Siden 1973 har hun et utall separatutstillinger bak seg i inn- og utland, bl.a. I Cité Internationales des Arts i Paris, Henie-Onstad Kunstsenter, Bergen Kunstforening og Galleri F15 i Moss. I 1993 var hun festspillutstiller i Bergen. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk hun med såkalte computermalerier. Dette er malerier som har sitt utgangspunkt i videoopptak av landskaper. Opptakene blir så digitalisert, eller overført til datamaskin. Utfra dette materialet lages enorme panoramabilder. Marianne Heske har deltatt på utstillinger rundt om i hele verden, som i Paris, London,*Brussel, Düsseldorf, Lisboa, São Paulo-biennalen i Brasil. Heske regnes i dag som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere. Verket «Gjerdeløa» (1980) er kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Hun ble statsstipendiat fra 2004. Ved bekjentgjørelsen i 2003 ble det fremhevet at Marianne Heske med sine banebrytende bilder, installasjoner og prosjekter på tvers av teknikker og begreper hadde skapt oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Heske er innkjøpt av bl.a. Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd, og en lang rekke store offentlige og private samlinger i mange land. Hun har undervist på kunstskoler i bl.a. Norge, Canada og Tyskland. Nina Karin Monsen. Nina Karin Monsen (født 29. mai 1943 i Bergen) er en norsk filosof, forfatter og statsstipendiat. Monsen har både skrevet skjønnlitteratur og en rekke faglitterære bøker. Hennes tidlige arbeid lå innenfor logikk og feministisk filosofi, men hun har siden konsentrert seg om moralfilosofi (etikk) og har fra begynnelsen av 1980-tallet vært en fremtredende representant for personalismen i Norge. Hun har vært en markant deltager i norsk offentlig debatt siden begynnelsen av 1970-tallet, først om feministiske og senere særlig om moralfilosofiske emner, og ble tildelt Fritt Ord-prisen for dette i 2009. Monsen har vært statsstipendiat siden 2004. Tidlig akademisk karriere. Hun var en av de første kvinnene som tok magistergrad i filosofi, i 1969, på en avhandling om Quine og logikkens grunnlagsproblemer. Monsen var forskningsstipendiat NAVF 1971-1973 og universitetsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo i perioden 1973-1980. Hun underviste ca. 12 år ved examen philosophicum ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim, og andre steder. Hennes doktorgradsavhandling om personalistisk språkfilosofi ble ikke antatt, men det ble heller ikke komiteens arbeid (1981). UiO bestemte at hun skulle få ny komite og kunne levere inn på nytt etter et halvt år. Denne retten benyttet hun seg ikke av. Hun utga senere "Det elskende menneske, person og etikk" (1987), en bearbeidet versjon av avhandlingens første del. Boken ble en bestselger og er oversatt til flere språk. Monsen deltok i to år i redaksjonen for "Norges Kulturhistorie" (utgitt 1979-1981), men trakk seg «grunn av meningsforskjell om kvinnestoffets plass i deler av verket, men står oppført som med redaktør for alle åtte bind.» Til VG uttalte hun at deltok i redaksjonen som feminist. Ved lanseringen av verket sa forelegger William Nygaard om Monsen bidrag «Uten hennes innsats hadde kvinnestoffet ikke fått den tyngden i verket som det har fått». Nyfeminist. Monsen var blant grunnleggerne av nyfeministbevegelsen i 1970. Bevegelsen la vekt på behovet for selvbestemt abort, likestilling og likeverd. Hun utgav en bok om feministisk filosofi, "Det kvinnelige menneske", i 1975. Monsen kom senere til å distansere seg fra dogmatisme innen den feministiske bevegelsen, noe som kommer til uttrykk i boken "Jomfru, mor eller menneske?" (1984). Forfatterskap. Monsen skriver innenfor personalismen, en filosofisk skoleretning som fikk vind i seilene fra 1930-årene av, først i Frankrike. Den bygger på personbegrepet, menneskeverdet og kjærlighetens avgjørende betydning for tenkningen, «personen er alle verdiers kilde». Statsstipendiat. Hun er statsstipendiat fra 2004. Ved bekjentgjørelsen i 2003 ble det fremhevet at hun var aktiv i den norske offentlige debatt innenfor et bredt spekter av temaer der livssyn, etikk, kjønnsroller og menneskerettigheter stod sentralt. Deltagelse i offentlig debatt. Monsen har skrevet en rekke kronikker og avisartikler siden 1970. Hun var fast skribent i Aftenposten i ca. ti år, og har skrevet flere hundre kronikker og artikler, i all hovedsak om moralfilosofiske emner. Hun har holdt over seks hundre foredrag. Hun sitter i representantskapet for avisen Vårt Land og var medlem av Venstres prinsipprogramkomité i 2006. Motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov og assistert befruktning. Nina Karin Monsen taler ved utdelingen av Fritt Ord-prisen i 2009 Monsen har markert seg som en sterk motstander både av utvikling i retning av å gjøre ekteskapsbegrepet «kjønnsnøytralt» (likekjønnet ekteskap) og av at assistert befruktning skal brukes for å hjelpe homofile å få morløse eller farløse barn. Hun argumenterer for at barn trenger sin mor og far, og mener det er både et overgrep mot barn og avhumanisering av samfunnet å skape morløse og farløse barn ved bruk av medisinsk teknologi. I følge Monsen er dette å sette de voksnes interesser foran barna. Monsen mener dette åpner for en utvikling i rasehygienisk retning, der utvelgelsen av perfekte donorer for egg og sæd i virkeligheten er en privatisert rasehygiene. Monsen argumenterer for et tradisjonelt familiesyn, der den ideelle kjernefamilien består av mor, far og barn. Hun har kritisert både innholdet og prosessen knyttet til innføringen av «Felles ekteskapslov» i Norge. Monsen anfører at ektepar som giftet seg før 1. januar 2009 skal ha den samme rett som registrerte partnere til å samtykke og eventuelt «si nei» til å omfattes av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble innført i Norge på den datoen, og hevder samtidig at ekteskapsloven de giftet seg under i likhet med partnerskapsloven er opphevet. Hun er også motstander av at bioteknologiloven og barneloven gir alle gifte og samboende kvinner rett til behandling med kunstig befruktning. Monsen og hennes mann, jusprofessor og familierettsekspert Helge Johan Thue, sammen med tolv andre personer, blant dem forlagssjef Asle Dingstad, gikk i 2009/2010 til rettssak mot staten for å få annullert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Bakgrunnen var et ønske om at ektepar gift før 1. januar 2009 skulle kunne beholde sitt gamle ekteskap i likhet med registrerte partnere, som kan forbli partnere også etter at partnerskapsloven ble opphevet. Gruppen med ektepar krever likebehandling med registrerte partnere, og krever retten til å samtykke, eventuelt si nei, til at den nye «kjønnsnøytrale» ekteskapsloven skal gjelde for deres ekteskap. Gruppen har uttalt at de vil de ta saken videre internasjonalt dersom de ikke vinner frem i norsk rettsvesen. Saken ble avvist både av Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og endelig av Høyesteretts ankeutvalg 2. juli 2010. I Ankeutvalgets begrunnelse heter der i avsnitt (18) at I mars 2009 utgav hun boken "Kampen om ekteskapet og barnet" om dette emnet. Priser. Monsen ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2009, «for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Tildelingen førte til en lengre debatt i media, der både Monsen og Fritt Ord mottok både støtte og kritikk fra flere hold. Monsen holdt Gordon Johnsons minneforelesning i 1993 og den første Karin Westman-Berg forelesning ved Uppsala universitet i 1984, og har mottatt "Kjetterprisen" fra Nyorienteringsbevegelsen. Tidligere har hun blitt tildelt «nidpriser» som Hedningsamfunnets "Kristendummen" og LLH Bergen og Hordalands "Forbedringsprisen". Skjønnlitteratur. I tillegg kommer en rekke artikler og bokkapitler. Hun har også skrevet en utredning for Kommunal- og arbeidsdepartementet om tradisjonelle muslimske kvinner og vestlige verdier. Pressedirektoratet. Pressedirektoratet var en avdeling av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet mellom 1940 og 1945. Anders Beggerud var direktoratets direktør under hele andre verdenskrig. Mens direktoratet skulle jobbe med organiseringen av avisene sørget Presseabteilung for å forsyne avisene med innhold. Pressedirektoratet sendte imidlertid også ut direktiver om innhold, men begrenset til norske og lokale forhold. Direktoratet hadde som hovedjobb å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. Nyordningen gav seg flere utslag, og en rekke aviser ble lagt ned i 1942. En rekke aviser fikk også innsatt NS-redaktør. Dette gjaldt blant annet Aftenposten, Fredriksstad Blad, Østlendingen, Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Lofotposten, Tromsø, samt en rekke mindre aviser, særlig på Vestlandet. I tillegg ble flere aviser slått sammen. I Stavanger ble Stavanger Aftenblad (V) og Stavangeren (H) bestemt slått sammen til Stavanger Avis, i Sandefjord ble Sandefjords Blad (H) og Vestfold (V) slått sammen til Sandefjords Presse, i Larvik ble Østlands-Posten (V) og Nybrott (Ap) slått sammen til Larvik Dagblad. Aftenposten ble utsatt for den kanskje sterkeste grad av sensur ettersom dette var landets største avis ved andre verdenskrigs start. Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943, særlig med tanke på å frigjøre arbeidskraft og redusere papirforbruket. Papirrasjoneringen var til tider brutal og Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen. Senere samme år ble derfor blant annet Akershus Arbeiderblad og Akershus (H) slått sammen til Nedre Romerike og Hamar Arbeiderblad og Hamar Stiftstidende (H) ble til Hedemarkingen. Senere i 1943 mente Pressedirektoratet at norsk presse var ferdig rasjonalisert og lite skjedde på denne fronten resten av krigen. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet var et departement i Norge, opprettet 26. september 1940, og lagt ned ved krigens slutt. Departementet ble opprettet som en direkte følge av den tyske okkupasjonen, ved Reichskommissar Josef Terboven gjennom forordning av 25. september 1940. Fra starten av bestod det av tre avdelinger og fire direktorater. Blant avdelingene fantes Propagandaavdelingen, som fra 1944 ble hetende Avdeling for folkeopplysning. Det mest kjente av direktoratene var nok Pressedirektoratet. Departementet fikk blant annet også overført NRK, Nasjonalgalleriet, Statens Kunstakademi og alle andre museer unntatt de vitenskapelige. Departementets forbilde var Reichskommissariats Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda, og ble etablert som et redskap i forsøket på å nazifisere Norge. Materialet fra dette departementet oppbevares nå i Riksarkivet. Thorvald Steen. Thorvald Steen (født 9. januar 1954 i Oslo) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1983, og har siden utgitt en stor variasjon av romaner, skuespill, diktsamlinger, noveller, barnebøker og essays. Han har markert seg som en av Norges mest internasjonalt orienterte forfattere. Hans norske gjennombrudd kom i 1992 med diktsyklusen "Ilden", og kort tid etterpå ble han internasjonalt anerkjent med sine nyskapende historiske romaner "Don Carlos", "Giovanni", "Konstantinopel", "Den lille hesten", "Kamelskyer" og "Løvehjerte" som utkom i 2010. I 2010 utkom også Steens historiske romaner i en egen pocketserie. I 2006 skrev Steen oppvekstromanen "Vekten av snøkrystaller" og i 2008 utkom oppfølgeren "Det lengste svevet". Skuespillet "Ørkenstormer" (2010), skrevet sammen med Tariq Ali, ble nominert til Heddaprisen 2010 for årets beste forestilling. Steens første skuespill "De tålmodige" ble oppført på Nationaltheateret i 1997. Steens bøker er oversatt til 22 språk. I 1993 mottok han Gyldendals legat. Den belgiske avisen Le Soir kåret "Don Carlos" til en av de fem beste romaner oversatt til fransk i 1996. Avisa Clarin i Argentina utpekte Don Carlos til «Årets Nykommer» samme år. I 2001 mottok Steen Doblougprisen for hele sitt forfatterskap. Romanen "Kamelskyer" ble i 2006 kåret til årets roman av avisa Bir Gun i Tyrkia. I 2006 mottok han Comenius-medaljen ved universitetet i Bratislava for sine historiske romaner. I 2007 fikk han Jan Holly-prisen for beste oversatte roman til slovakisk for Kamelskyer. I 2010 mottok han C.H.Thomsen-prisen i København. Steen var formann i Den norske forfatterforening fra 1991 til 1997, og han har vært æresmedlem i samme forening siden 1997. I 2003 mottok han Stortingets statsstipend. Steen har bidratt til diverse antologier i inn- og utland, med dikt, noveller og essays. Presseabteilung. Presseabteilung eller presseavdelingen ble opprettet like etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940. Både NS og Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ville styre de norske avisene, men tyskerne ville ha siste ord, og fikk det ved hjelp av presseavdelingen. Avdelingen bestod av kontor for allmenn pressepolitikk, dagsaviser, illustrert presse, kulturstoff og økonomisk journalistikk, nyhets- og informasjonsstoff. Arbeidet var basert på at avisene skulle styres politisk, noe som betydde direkte inngrep, stengning, avsettelse og avsettelse av redaktører og journalister, men også arrestasjoner. Oslo-avisene som kom ut fikk meddelelse for hva som skulle på trykk gjennom de daglige pressekonferansene, de øvrige avisene fikk fortrolige dagsordre via telefon eller fjernskriver, sistnevnte en oppfinnelse som tyskerne brakte med seg til norske redaksjoner. Ordrene var ganske detaljerte om hvordan okkupasjonsmakten ville ha behandlet de enkelte nyheter, samt hvilke nyheter som ikke skulle behandles i hele tatt. Egne NS-aviser ble i tillegg startet, og den mest kjente og største var Fritt Folk, som overtok Arbeiderbladets tidligere lokaler på Youngstorget etter at denne ble stengt i august 1940. Flere aviser som nektet å følge retningslinjer ble stengt for kortere eller lengre tidsrom. Noen ble underlagt forhåndssensur, (mens det normale var etterhåndssensur), men det som kanskje sved mest var papirrasjonering. Avdelingen klarte å redusere antall aviser som følge av tiltakene, og dette lettet dessuten avdelingens eget sensurarbeid. Byer og tettsteder som før hadde hatt flere aviser satt som oftest tilbake med en. Anthony Daniels. Anthony (A.M.) Daniels (født 11. oktober 1949) er en engelsk skribent og pensjonert lege (fengselslege og psykiater), som ofte bruker pseudonymet Theodore Dalrymple. Han har skrevet mye om kultur, kunst, politikk, utdannelse og medisin, både i Storbritannia og utenlands. Han arbeidet som lege og psykiater i Zimbabwe og Tanzania, og nylig ved et fengsel og et offentlig sykehus i Birmingham. Han har reist i mange land i Afrika, Sør-Amerika, Øst-Europa og andre steder. Daniels har i sine bøker avslørt at hans far var kommunist, mens hans mor var født i Tyskland og kom til Storbritannia som flyktning fra naziregimet. I sine skrifter argumenterer Daniels ofte for at radikale ideer, vanlige blant vestlige intellektuelle, tenderer til å minske individets ansvar for dets egne handlinger og underminere tradisjonelle verdier. Dette vil ifølge ham føre til en stor underklasse av mennesker plaget av vold, kriminalitet, seksuell promiskuitet og narkotikamisbruk. Han blir ofte anklaget for å være misantrop, men benekter anklagen; hans forsvarere peker til at hans arbeider er anti-ideologiske, skeptiske, rasjonelle og baserte på erfaring. I 2005 flyttet han fra England til Frankrike, hvor han planlegger å fortsette som skribent. Dorthonion. Dorthonion ("Furuenes land") var en høylandsregion i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Dette området ble senere kalt Taur-nu-Fuin. Det lå rett nord for Beleriands nordre grense, og like sør for slettene Ard-galen (senere "Anfauglith") som grenset til Morgoths festning i Thangorodrim. I nord reiste høylandene seg gradvis fra slettelandet, med store furuskoger. Fjellene Ered Gorgoroth skapte den søndre grensen til området Dorthonion, for så å bøye av mot nord på østsiden av landet og skapte der passet Aglon mellom Dorthonion og Himring åsene. I sør og øst av Dorthonian lå fjellene Echoriath ("Omkransende fjell") og i dem lå alveriket Gondolin. Den øverste delen av elva Sirion rant forbi de vestre hellingene av Dorthonions høyland mellom dem og fjellene Ered Wethrin. Dorthonion ble opprinnelig styrt av Angrod og Aegnor, sønner av Finarfin, men de ble overmannet av Morgoth i Dagor Bragollach, og etter det var landet kjent som Taur-nu-Fuin ("Skog under natt"). De nordøstre hellingene av Dorthonion var kjent som Ladros, og dette området var gitt i len (utleid) til Boromir av Bëors hus. Det var her at Barahir, og senere også hans sønn Beren, streifet omkring i villmarken. Sammen med de andre landene vest for Ered Luin (Blåfjellene), ble det meste av Taur-nu-Fuin ødelagt i Vredens krig på slutten av det første tidevervet. Men de høyeste delene av landet overlevde, og ble da kjent som Tol Fuin ("Nattens øy"), og var en del av "De vestre øyer". Taur-nu-Fuin. Taur-nu-Fuin var en skog i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Taur-nu-Fuin ("Skog under natt") var det Sindarinske navnet på to skoger som var blitt formørkede og onde. I det første tidevervet, etter at Dorthonion hadde blitt tatt av den onde valaen Morgoth, ble skogen besatt av onde ånder sendt dit av Sauron, og landet fikk det nye navnet Taur-nu-Fuin. Skogen ble så ond at selv ikke Morgoths egne orker gikk inn i den. I det andre og tredje tidevervet ble Store Grønnskog, øst for elva Anduin befestet av de onde edderkoppene etter kjempe-edderkoppen Hutula, og etter at Sauron skapte sin festning ved Dol Guldur ble denne skogen så full av ondskap at den fikk det nye navnet "Taur-e-Ndaedelos", men også "Taur-nu-Fuin", eller Myrkskog i dagligtale. Tolkien tegnet en gang et bilde av en mørk skog, som ble brukt både til å beskrive skogen i Dorthonion etter at den var blitt ond, og Myrkskog mens ondskapen var der. Pelle Parafins Bøljeband. Pelle Parafins Bøljeband var navnet på et band i Tramteaterets TV-serier for barn og ungdom, vist på NRK fra 1979 til tidlig på 1980-tallet. Seriene med Pelle Parafins Bøljeband var "Serum Serum" (1978), "Pelle Parafins Bøljeband og automatspøkelsene" (1981) og "Randi og Ronnis restaurant" (1986). De ble vist i NRKs lørdagsprogram "Halvsju". Seriene, som ble populær underholdning for hele familien, ble skrevet av Terje Nordby, musikken av Arne Garvang og Anders Rogg, regissør var Kalle Fürst. PPB som popkulturell referanse dukket opp i en sketsj i NRKs Team Antonsen-serie, (februar 2004) der Harald Eia, utstyrt med pannebånd a la Pelle Parafin, blir utsatt for et politiavhør som egentlig består av de 4 første linjene i kjenningsmelodien. «Her kommer Pelle Parafins bøljeband som spiller nybøljemusikk...») Bøljebandet var også tema for en 4-ruters stripe i den sterkt popinspirerte tegneserien "M" i humorbladet Pondus i 2005. Fritt Folk. Fritt Folk var en avis som ble utgitt i Oslo i perioden mellom 26. mars 1936 og 7. mai 1945. Fritt Folk var hovedorganet til partiet Nasjonal Samling og erstattet avisa «Nasjonal Samling» som utkom mellom 1934 og 1936. Den ble utgitt som dagsavis fram til oktober 1936, deretter ukeavis fram til 1. april 1940 da den på ny ble dagsavis. 11. april 1940 krevde NS' riksøkonomisjef John Thronsen at Nasjonal Samlings hovedorgan skulle trykkes av Aftenpostens trykkeri. Samtidig kom det pålegg om at avisa skulle ligge som vedlegg i samtlige Oslo-aviser. I august 1940 ble Arbeiderbladets lokaler og trykkeri på Youngstorget i Oslo beslaglagt og stilt til Fritt Folks disposisjon. Fritt Folk ble aldri særlig utbredt ut over NS' egen medlemsmasse og inneholdt stort sett propaganda for okkupasjonsmakten og NS, men kunne også være kritiske til NS' virksomhet, særlig mot slutten av krigen. Fritt Folk var som alle andre aviser som fikk lov til å komme ut underlagt Presseabteilungs sensurbestemmelser. Etter krigen ble det dokumentert at opplaget sjelden passerte 20 000 eksemplarer, selv om det påstås å ha vært opp mot 100 000 inkludert gratis-distribusjon. Ragnar Andersen. Ragnar Andersen (født 29. april 1947 i Arendal) er ordinert prest i Den norske kirke og statsstipendiat fra 2005. Han er engasjert i kirkehistorisk forskningsarbeid, tilknyttet Menighetsfakultetets doktorgradprogram, med et prosjekt ved navn "De Ecclesia: CAs kirkebegrep i rammen av reformatorisk teologi, særlig i Melanchthons utforming". Ragnar Andersen er del av nettverket rundt abortmotstanderen Børre Knudsen, som også ble ordinert i Den norske kirke, men ikke lenger virker i denne kirkes tjeneste etter å bli fratatt sitt embede. Ragnar Andersen er cand. theol. 1970 fra Menighetsfakultetet i Oslo, og tok det praktisk-teologiske seminar som lutherske prester i Norge må gjennom i 1971 ved Menighetsfakultetet. Han var bibelskolelærer ved Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo 1972–77, og deretter sokneprest i Tjøtta 1977-83. Deretter foretok han fordypende studier om den lutherske reformasjonen, og var reiseprest i "Hordalandsaksjonen mot fosterdrapsloven / Ja til livet Norge" 1987-88. Han var sokneprest i Kvæfjord 1989–93. I 1993 ble Andersen avskjediget som sokneprest i Kvæfjord i Troms etter mange års kirkestrid. En domstol ga ham senere medhold i at oppsigelsen var usaklig, men han fikk ikke sokneprestjobben tilbake. I 1997 deltok Andersen ved en omstridt «bispevigsel» av Børre Knudsen i Kautokeino. Da truet KrF-statsråd Jon Lilletun med å frata Andersen, Børre Knudsen, Ludvig Nessa og flere andre prester retten til å utføre kirkelige tjenester. Ragnar Andersen fikk første gang et statsstipend i 2001. Dette møtte opposisjon i Stortinget fra SVs side. Pitch (vinkel). Pitch kan beskrives som rotasjonsvinkel i forhold til et gitt utgangspunkt rundt en akse. I sammenheng med flyving brukes begrepet om flyets vridning langs den horisontale tverraksen, det vil si flyets forandrede stilling (nese opp/ned) som oppstår ved endring av høyderorets innstilling. Endring av pitch kan også bety å endre vinkelen på rotorbladene på et helikopter, en båt- eller flypropell, for å optimalisere virkningsgraden, som også, blant annet, bestemmes av forholdet mellom rotasjonshastighet og vehiklets fart. Endring av virkningsgraden ved forandring av pitch brukes også for å styre den aksialt rettede bevegelsen. Et helikopter kan, for eksempel, vris rundt den vertikale tverraksen ved bruk av halerotorens pitch. På grunn av at hastigheten på en propell øker fra sentrum mot ytterkanten er den faste vinkelen, pitchen, avtagende utover for beste totale virkningsgrad. En turbin kan sies å fungere omvendt av en propell, da den i stedet tar opp bevegelsesenergi, men dets pitch er like betydningsfull. Universität St. Gallen. Universität St. Gallen ("HSG") er et eliteuniversitet i St. Gallen i Sveits som ble grunnlagt i 1899. Det er et av verdens ledende universiteter innen økonomiske og juridiske fag. Universitetet hadde i 2003 ca. 5 000 studenter, derav en fjerdedel utenlandske. Selv om St. Gallen er et av de mindre universitetene i Sveits, er dets økonomiske fakultet det største. Universitetet er underlagt kantonen St. Gallen. Eksterne lenker. St. Gallen Phil Ochs. Philip David Ochs (født 19. desember 1940 i El Paso i Texas, død 9. april 1976 i Far Rockaway, Queens, New York) var en amerikansk protestsanger (eller som han selv sa, en «aktuell sanger») tidlig på 1960-tallet, kanskje mest kjent for sanger som «Power and Glory», «There But for Fortune», «Changes», «When I’m Gone» og «I Ain’t Marching Anymore». Bakgrunn. Phil Ochs vokste opp i en upolitisk familie fra middelklassen som barn av legen Jacob Ochs, og moren Gertrude Phin Ochs fra Skottland. Familien flyttet til Far Rockaway i Queens i New York City da Ochs var tenåring, og deretter til Perrysburg i Staten New York, hvor han påbegynte musikkutdannelse, da han var en ganske talentfull klarinettist. Senere flyttet familien til Columbus, Ohio. På grunn av sitt talent med å spille klarinett, fikk han spille ved orkesteret ved Capital University hvor han i en alder av 16 var solist. Han ble imidlertid snart mer interessert i andre musikkformer, og påbegynte studium i journalistikk ved Ohio State University, men hoppet av etter ett år. Han flyttet deretter til New York City og ble en del av folkemusikkmiljøet i Greenwich Village. Han stakk seg fram som en upolert, men svært emosjonell sanger som skrev ironiske, triste og gripende tekster om krigen i Vietnam, arbeiderklassekamp og andre temaer fra samtiden. Ochs ble gjerne kalt en «syngende journalist» og sa at han bygget sangene sine fra artikler han leste i Newsweek. Det er tvilsomt om han mente akkurat det, -han var en stor ironiker, som alltid hadde en skjev, dobbeltbunnet replikk på lur når han introduserte sangene sine. Den ironiske holdningen gjennomsyrer alt han skrev. Det er antakelig dette som gjør at hans tekster skiller seg fra den gjengse politiske retorikken som er så vanlig i sosialistisk kunst. Ideologisk var han en slags frihetorientert sosialist, som knyttet seg tydelig til tradisjonen i amerikansk arbeiderbevegelse. Han kan kanskje beskrives som en krysning av sosialdemokrat og tidlig hippie. Ochs var akriv i YIP-bevegelsen (Youth International Party) og samarbeidet tett med aktivister som Jerry Rubin. Hans samfunnskritikk var alltid sterkt patriotisk, i en amerikansk liberal tradisjon, samtidig som han var sosialt bevisst. Han opererte helt tydelig i en forlengelse av tradisjonen etter Woody Guthrie. Musikk. Ochs skrev mange flere sanger enn han rakk å spille inn på sine første tre album, "All the News That's Fit to Sing" (1964), "I Ain't Marching Anymore" (1965), og "Phil Ochs in Concert" (1966), men albumene representerer likevel noe av hans beste arbeid. To tradisjonelle sjangrer som Ochs bidro til i begynnelsen var snakke-blues ("talking blues") og musikalsk fortolkning av gammel poesi, eksempelvis Alfred Noyes' "The Highwayman" og Edgar Allen Poes "The Bells". I løpet av begynnelsen av hans karriere sa hans kompis Bob Dylan: «Jeg kan rett og slett ikke holde følge med Phil. Han blir bare bedre og bedre.» I hans siste studioalbum, "Pleasures of the Harbor" (1967) "Tape from California" (1968), "Rehearsals for Retirement" (1969), og den ironisk titulerte "Greatest Hits" (1970), bevegde han seg mer og mer i fra aktuelle sanger og eksperimenterte med ensemble og til og med fullt orkester i håpet om å skape en hybrid mellom populærmusikk og folkemusikk. Han kjøpte seg til og med en gull-lame dress av samme type som den Elvis hadde brukt. Forsøket ble ikke godt mottatt noe sted. De mest populære melodiene fra disse albumene var «Outside of a Small Circle of Friends», «Chords of Fame», «Pleasures of the Harbor», «Crucifixion», og «Jim Dean of Indiana», men ingen ble slagere eller solgte i store mengder, skjønt «Small Circle of Friends» ble ofte spilte i radioen før den ble bannlyst ettersom den inneholdt setningen at «det å røyke marihuana var morsommere enn å drikke øl». Det var det nærmeste han kom en listeplassering. Politisk aktivist. Som en livslang filmtilhenger arbeidet han inn, spesielt den unge Ochs, fortellinger om rettferdighet og opprør som han hadde sett i filmer, inn i musikken sin. Han ble derfor forferdet da hans store helt John Wayne omfavnet og forsvarte Vietnam-krigen i filmen "The Green Berets" som Ochs så på som blind patriotisme. Ochs var dypt bekymret for utviklingen av Vietnam-krigen. Han turnerte også sammen med den chilenske folkesangeren Víctor Jara og sang sammen med Chiles president Salvador Allende før presidentvalget og før Allende og Jara ble myrdet i 1973. Ochs organiserte konserter for å protestere mot den politiske høyrevridningen under president Richard Nixon og spilte inn igjen sin gamle og sarkastiske sang «Here's To The State Of Mississippi» med ny tekst som ble kalt for «Here's To The State Of Richard Nixon». Depresjon. Phil Ochs levde nært på de politiske hendelsene, en som følte sterkt og brente sitt lys fra begge ender, og fikk betale for sin overbevisning. Han ble etter hvert intenst skuffet over mangelen på kommersiell suksess og deretter hjemsøkt av personlige demoner som alkoholisme, skrivesperre, bipolar lidelse og depresjon i en stadig tettere sirkel. Den ironiske tonen i teksten ble stadig mørkere, og endte i en helsvart kritikk av amerikansk kultur i sanger som «When in Rome». Etter demonstrasjonene og politivolden under det demokratiske landsmøtet i Chicago i 1968, der han og Jerry Rubin selv hadde kjøpt inn grisen som demonstrantene nominerte til presidentkandidat, ser det ut til at han mistet troen på de demokratiske amerikanske idealene hans tekster alltid refererte til. I 1976 begikk Phil Ochs selvmord ved å henge seg selv. I tillegg til de grunner nevnt overfor var han dypt deprimert over en alvorlig skade i halsen. Da han hadde turnert i Afrika ble han overfalt av banditter i Dar-es-Salaam i Tanzania. De forsøkte å kvele ham og dette ødela delvis stemmebåndene. Etter hans død ble det avslørt at FBI hadde en mappe på 410 sider om Phil Ochs. Ettermæle. Phil Ochs’ sanger har vært spilt inn og sunget av andre artister som Jim and Jean, Joan Baez, Billy Bragg, Teenage Fanclub, Ani DiFranco, Dick Gaughan, Eugene Chadbourne, John Wesley Harding, Eddie Vedder, Diamanda Galas, Freddie Feldman og They Might Be Giants og andre. Lillebjørn Nilsen, som møtte Phil Ochs, har spilt inn sin gjendiktning av sangen «Changes», på norsk «Forandring». Jello Biafra og Mojo Nixon spilte inn en versjon av «Love Me, I'm a Liberal» med oppdaterte tekst på albumet "Prairie Home Invasion". Britiske The Clash brukte noe av teksten til Ochs’ sang «United Fruit» i sin egen sang «Up in Heaven (Not Only Here)» som ble utgitt på deres trippel-album "Sandinista!" fra 1980. Ochs blir også nevnt i Dar Williams’ sang «All My Heroes Are Dead», tilsvarende også med Will Oldhams sang «Gezundheit», og en sang av They Might Be Giants, «The Day». The Josh Joplin Group spilte inn en beslektet hyllest til Ochs på deres album "Useful Music". Schooner Fare spilte inn «Don't Stop To Rest (Song for Phil Ochs)» på deres album "Closer to the Wind" (1981). Punkebandet Squirrel Bait siterer Ochs som en vesentlig kreativ innflytelse i albumnotatene på deres 1986-album "Skag Heaven" og spiller en av hans sanger, tittelsangen fra hans "Tape From California"-album. P.J. O'Rourke. Patrick Jake O'Rourke (født 14. november 1947 i Toledo i Ohio i USA) er en amerikansk politisk satiriker, journalist og forfatter. Han ble utdannet ved Miami University (Ohio) og Johns Hopkins University. Han innrømmer at han i studiedagene var en hippie med tendenser mot venstresiden, men stod senere frem som en politisk observatør og humorist med libertarianske, av og til konservative synspunkter. O'Rourke skrev artikler for flere publikasjoner før han begynte å skrive for "National Lampoon" i 1973. I 1981 ble han frilanser og skrev artikler for magasiner som "Playboy", "Vanity Fair", "Car and Driver" og "Rolling Stone". Han ble senere sjef for utenriksredaksjonen hos "Rolling Stone", hvor han ble til 2001. O'Rourke har vært gift to ganger, og har tre barn. Partisplittelse. Partisplittelse er et begrep som gjerne benyttes når to grupperinger som begge står bak et politisk parti blir sterkt uenige om et viktig politisk spørsmål. I Norge brukes begrepet ofte om tre historiske begivenheter; de to partisplittelsene i Arbeiderpartiet i 1921 og i 1923, samt i Venstre i 1972. Arbeiderpartiet. Ved partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1921 meldte mindretallet seg ut og dannet det nye partiet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Spørsmålet som delte partiet var om Arbeiderpartiet fortsatt skulle være medlem av Komintern og følge Kominterns retningslinjer. Da flertallet innad i Arbeiderpartiet hadde endret mening i 1923 og ønsket å trekke partiet ut av Komintern, fulgte partiets andre splittelse. Da brøt mindretallet som fortsatt ønsket å stå i Komintern ut og dannet Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet og sosialdemokratene fusjonerte senere som følge av partisamlingen i 1927. Venstre. Etter krigen er det partisplittelsen i Venstre som er den mest omtalte. På partiets landsmøte på Røros i 1972 i etterkant av folkeavstemningen om EF-medlemskap kom det til splittelse mellom partiets tilhengere og motstandere av medlemskap. Landsmøtet vedtok å støtte deltakelse i Lars Korvalds nye "Nei"-regjering, noe som førte til at et stort mindretall marsjerte ut av landsmøtesalen med Helge Seip i spissen og etablerte Det Nye Folkepartiet, senere omdøpt til "Det Liberale Folkepartiet" (DLF). Splittelsen førte til at de to partiene nesten falt ut av Stortinget, fra 13 representanter for gamle Venstre ved Stortingsvalget i 1969, til 2 for Venstre og 1 for utbryterne ved valget i 1973. Ved lokalvalgene i 1987 stilte Venstre og DLF felles lister i en rekke fylker og kommuner og en gjenforeningsprosess ble startet. I 1988 ble de to partiene gjenforent på en ekstraordinær samlingskongress. Warpzone. warpzone er et rusfritt datatreff som blir avholdt i Stavanger Turnhall i Rogaland. De tidligere årene har det vært to arrangement i året, ett i skolens vinterferie og ett i høstferien. Arrangementet i høstferien var størst, mens det i vinterferien trekte færre deltakere. I den senere tid har det kun blitt arrangert dataparty i høstferien. Den frivillige ungdomsorganisasjonen WarpCrew er arrangør for treffet og har holdt på siden 1997. Arrangmentet har utviklet seg i takt med organisasjonen. Warpzone er av datatreff-kategorien "dataparty". Det vil si at arrangementet har mer enn bare et LAN. Warpzone utenom spillkonkurranser (gamecompoer) også talentkonkurranser (talentcompoer), kiosk, sceneshow og annen underholding. De siste arrangmentene har også hatt stand fra HCS, NITH og andre sponsorer. Arrangement. Merk at deltakertallene før warpzone 15 muligens er inkludert crew. WarpCrew. WarpCrew er arrangør av datatreff i Rogaland. Den norske ungdomsorganisasjonen ble grundet av Bjørn Gunnar Knudsen og Roy Olsen i 1997 og stiftet under demokratisk styre fra 1999. Organisasjonen har rundt 650 medlemmer (2006) og har vært involvert i over 100 datatreff, hvorav 45 i egen regi, noe som gjør den til en av Norges største og fremste datatrefforganisasjoner. De er organisert gjennom et arbeidsutvalg (drift og planlegging av arrangement, hovedsakelig warpzone), et styre (økonomi, ta seg av organisasjonens fremtid og kontrollere AU) og et årsmøte (øverste organ). De fleste medlemmene til organisasjonen er fra Rogaland, men WarpCrew har også medlemmer fra andre deler av landet. Snittalder på medlemmene ligger stabilt på rundt 17 år. WarpCrew arrangerer datatreffene warpzone og MetroLAN, begge i Stavanger, begge rusfri. Warpzone er størst og avholdes hver høst- og vinterferie mens MetroLAN er mindre og avholdes omtrent hver 2. måned. WarpCrew er også medlem av den landsdekkende organisasjonen Hyperion, Norsk Forbund for Fantastiske Fritidsinteresser. Organisering. WarpCrew er organisert gjennom årsmøtet som blir avholdt før 1. februar hvert år. På årsmøtet velges det et styre, et arbeidsutvalg og en revisor. Styret er WarpCrew sitt øverste organ mellom årsmøtene. Hovedoppgavene består av økonomi og regnskap, planlegge organisasjonens fremtid, kontrollere arbeidsutvalget og ta beslutninger i viktige saker (ofte med stor økonomisk konsekvens). Styremedlemene blir valgt annen hvert år (leder, styremedlem 1 og 2 på likt og motsatt i andre år). Den daglige driften av organisasjonen er lagt til arbeidsutvalget. Hovedoppgavene til arbeidsutvalget er å plaglegge og gjennomføre arrangementene til WarpCrew, warpzone og MetroLAN samt skaffe sponsoravtaler og ellers andre oppgaver nedsatt av årsmøtet og styret. Johan Norberg. Johan Norberg (født 1973) er en svensk idéhistoriker, forfatter og debattør som arbeider for liberalisme, kapitalisme og globalisering. Norberg var tidligere aktiv i den svenske foreningen Frihetsfronten og redaktør for deres avis "Nyliberaleren". Han jobbet for tankesmien Timbro fra 1999 til 2005. Norberg er utdannet ved Stockholms universitet, der han har studert filosofi, litteratur, statsvitenskap og idéhistorie. Videre har han studert økonomi ved City University. Han avla i 1999 fil.mag.-graden ved Stockholms universitet. Norberg er mest kjent for sin populære bok ved navn "Till världskapitalismens försvar", som har blitt oversatt til 28 språk, bl.a. engelsk, tysk, spansk, kinesisk, arabisk og russisk. Den engelske tittelen på boken er "In Defence of Global Capitalism". I boken argumenterer han for at fattige land bør innføre liberale økonomiske reformer for å komme ut av fattigdommen. Han begrunner dette med å vise til tall og statistikker over hvorledes utviklingen har vært i de land i Asia og Afrika som har gjennomført slike reformer kontra de som ikke har gjort det. I 2003 produserte Norberg dokumentarfilmen "Globalisation is good" for den britiske fjernsynskanalen Channel 4. "Till världskapitalismens försvar" har en oppfølger (Civita, 2008) i "Da mennesket skapte verden" (svensk: "När människan skapade världen", 2006). Eksterne lenker. Norberg, Johan Norberg, Johan Johan Daniel Ramus. Johan Daniel Ramus (født i juli 1685 i Trondhjem, døde 14. oktober 1761 i Köln i Tyskland) var norsk katolsk prest tilknyttet jesuittordenen. Han virket for det meste i Tyskland. Johan Daniel Ramus' foreldre var Melchior Ramus, lektor i teologi, og Anne f. Kyhn, datter av kommandanten på Munkholmen, oberstløytnant Kyhn. Hans far døde allerede i 1693, og hans mor sendte ham derfor til katedralskolen i Bergen, hvor han ble uteksaminert sammen med Ludvig Holberg i 1702. Under sine studier, som han foretok ved Københavns universitet, stiftet han bekjentskap med den katolske legasjonsprest Konrad Weys S.J., og det var denne som i 1707 opptok Remus i Den katolske kirke. Han reiste nå til Trier i Tyskland, der han fortsatte sine studier ved det derværende universitet og avla en glimrende eksamen, idet han ble nr. 1 av 52 studenter. I 1709 trådte han inn i jesuitterordenens novisiat i Trier. Etter avsluttede studier mottok han prestevielsen i Roma den 28. oktober 1717. Tretten år senere ervervet han doktorgraden i teologi og var derpå i tyve år professor i dette fag ved Kölns universitet. I 1733 mottok han et nytt vitnesbyrd om sine foresattes anerkjennelse av hans dyktighet og kunnskaper, idet han fikk i oppdrag å katalogisere det store universitetsbiblioteket. Den høyt avsette og lærde norske jesuitt ble i 1752 utnevnt til provinsialrådgiver dor sitt ordenssamfunn. Han døde den 14. oktober 1761 i Köln. Einhart Lorenz. Einhart Lorenz (født 17. februar 1940) er en tysk-norsk historiker bosatt i Oslo siden 1965. Han studerte statsvitenskap, sosiologi, og psykologi i Berlin, tok sin doktorgrad i Hannover 1978, arbeidet som forlagslektor i Pax Forlag Oslo1968–1976. I 1976 var han initiativtaker og redaktør for Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, i 1978-1980 vit.ass. for nordisk historie ved Universitetet i Kiel, deretter frilans til 1985. Fra 1985 var han arkivar ved Arbeiderbevegelsens Arkiv Oslo, 1987-88 professorvikar i nordisk historie ved Universitetet i Kiel; 1995 fungerende leder ved Arbeiderbevegelsens Arkiv Oslo. Fra 1996 til 2010 har han vært professor i moderne europeisk historie ved Universitetet i Oslo, 1999-2000 dessuten første Heinrich-Steffens-gjesteprofessor ved Humboldt-Universität Berlin. Han har vært ansvarlig for to bind av Willy-Brandt-utgaven ("Berliner Ausgabe"), var styremedlem i Gesellschaft für Exilforschung (2000–2009) og i Senter for forskning i Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Oslo (2002–2009) og er siden 2008 medlem i den tyske Bundeskanzler-Willy-Brandt-Stiftungs internasjonale råd. Priser og utmerkelser. Lorenz ble i 2003 tildelt Willy-Brandt-prisen med begrunnelsen: "Professor Einhart Lorenz har med sine Willy Brandt-biografier bidratt vesentlig til forskningen omkring Willy Brandts politiske liv. Med sitt verk har han formidlet omfattende kunnskap om Willy Brandt og Tysklands og Norges historie i begge land". Islendingesaga. Islendingesagaer, eller de islandske ættesagaer (norrønt "Íslendingasǫgur"), er skrevet av anonyme opphavsmenn, og handler om ulike slekter i landnåmstiden, fra ca. 930 da Island ble befolket fra Norge. Sagaene ble nedskrevet på 1200- og 1300-tallet. Avhengig av hvor en trekker grensen mot kortere, sagaliknende fortellinger ("tætter"), er mellom 30 og 45 sagaer bevart. Det er sannsynlig at mange sagaer i tillegg til disse er gått tapt. Islendingesagaene er, ifølge Peter Hallberg, Nordens eneste samlede, originale bidrag til verdenslitteraturen. I vid forstand omfatter de islandske sagaene også andre fortellinger enn de egentlige ættesagaene, som befatter seg med tidsrommet mellom landnåmet og innføringen av kristendommen på Island. En gruppe sagaer handler om mytiske helter fra forhistoria; disse kalles fornaldersagaer. En tredje gruppe – samtidssagaene – skildrer begivenheter nær opp til nedskrivningstidsrommet 1200-1350. Kjennetegn ved sjangeren. «Saga» har sammenheng med verbet segja, og kan oversettes med "fortelling". Sagaene er sannsynligvis basert på en rik muntlig tradisjon, og det er omdiskutert om sagaene skal ses på som historie eller diktning. Begivenhetene fortelles i strengt kronologisk orden. Sagaene har en relativt standardisert komposisjon. I innledningen blir handlingen plassert i tid og sted, og det blir gjort rede for personenes slektskapsforhold. Deretter presenteres hovedkonflikten, som kan bunne i erotiske forhold, i fornærmelser eller i strid om eiendom. Konflikten mellom de stridende partene trappes opp – ofte i form av en spiral av drap og hevndrap – mot et klimaks som ofte innebærer at helten lider en skjebnebestemt død. Noen sagaer kan ha en kort epilog som oppsummerer hva som videre skjedde med personene rundt helten. De ulike emnene blir behandlet i saklig, realistisk ånd, uten indre grublerier av metafysisk eller moralsk art. Sagaene har en streng episk objektivitet hvor fortellerens jeg er totalt fraværende. Synsvinkelen ligger alltid utenfor personene, men deres indre liv kan komme til uttrykk ved at de forteller om drømmer de har hatt eller kveder strofer med følelsesladd innhold. Stilen er knapp og uten utsmykning, påpeker den norske litteraten Edvard Beyer, ofte preget av underdrivelser ("litotes" – ‘understatement’) og med en djerv humoristisk virkning, skjønt heller ikke fremmed for dramatiske overdrivelser. Framstillingen veksler mellom referat og scene på den måten at lange tidsrom som er uten betydning for hovedkonflikten komprimeres i én eller noen få setninger, mens det dveles ved avgjørende situasjoner der replikkvekslinger får stor vekt. Ideologien avtegnes i personenes tale og handlinger og gjenspeiler en norrøn, hedensk opprinnelse hvor sporene av kristen etikk sjelden trenger under overflaten. De er preget av ubetinget lagnadstro (skjebne), selvhevdelse, stolthet, manndom (det motsatt av "ergi", umandighet), løftetro, men også rettsbevisthet. Trekk fra sagaene. Stofflig eller innholdsmessig nærmer eller overlapper islendigesagaene seg kongesagaene, spesielt "Egils saga" som har sterk tilknytning til norsk, nasjonal historie, men de fleste forholder seg vesentlig til Island i sǫguǫld, det vil si tiden mellom landnåm og ca. 1030. Til tross for bestemte fellestrekk er de innbyrdes svært ulike med tanke på omfang, oppbygging og kunstnerisk kvalitet. Den største og kanskje rikeste av alle islandske ættesagaer er "Njåls saga" ("Brennu-Njáls saga" eller "Njála"), trolig skrevet på 1270-tallet. Det rike tradisjonsstoffet er samlet og behandlet med nøysomhet, behendighet og med klare dramatiske høydepunkt, som Gunnars død og brenningen av den kloke og skjeggløse Njål. I motsetning til "Egils saga" handler Njåls saga kun om forhold på Island, helt fra første strofe: «Det var en mann som het Mård, Mård Gigja de kalte. Han var sønn til Sigvat Røde og bodde på Voll på Rangåvollene.» Nøyaktigheten i navn og steder er et typisk sjangertrekk, og levende den dag i dag, i den forstand at det lever folk på de samme stedene med et fortsatt nært forhold til de islandske sagaene. I "Egils saga", som er en av de eldste og største, er hovedskikkelsen Egil Skallagrimsson alt annet enn enkel. Han er en stridbar voldsmann og einstøing, men mildnes og til dels forsones av sine dikterevner. "Kormarks saga" rommer sterk lidenskap og stor tragedie. Hovedpersonen, med det irske navnet Kormark, svikter sin kjæreste Steingerd, men opprettholder kontakten med henne lenge etter at hun er gift, ut ifra grunner som kan virke fremmed for dagens lesere. Over seksti av Kormarks lidenskapelige, tildels også kryptiske skaldekvad (kalt "lausavisur") blir gjengitt, tilsynelatende diktet av Kormark selv, men integrert i fortellingens gang. Jan Hansen (fotballspiller). Jan Hansen (født 14. februar 1955 i Trondheim) er en tidligere norsk fotballspiller. Jan Hansen kom til Rosenborg BK fra Ranheim IL i 1975. Han spilte for Rosenborg frem til han avsluttet karrieren i 1988, og fikk blant annet med seg opprykk i 1978, seriemesterskap i 1985 samt «the double» i 1988. Hansen spilte 234 kamper og skåret 36 mål for Rosenborg, én kamp for U-21-landslaget (1975) og 19 kamper for A-landslaget (1975–1981). Jan Hansen innehar 5. plassen på listen over spillere med flest kamper for Rosenborg i eliteserien. Jan Hansen arbeider i dag som salgskonsulent for Xerox i Trondheim. Kidwelly. Kidwelly (walisisk Cydweli) er en by i Carmarthenshire i det vestlige Wales. Den ligger ved elven Gwendraeth over Carmarthen Bay. Blant byens severdigheter er Kidwelly Castle fra 1106, en bro og byport fra det 14. århundre, den gamle kaia som når er et naturreservat og et industrimuseum. Byen har bare omkring 3000 innbyggere, men blir besøkt av omkring 30 000 turister hvert år. Mange av dem kommer i forbindelse med det årlige Kidwelly Carnival, hvor Red Arrows har flyoppvisning. I 1136 stod slaget ved Maes Gwenllian ved byen. Sletten hvor det stod, som ligger nær slottet, har fått navn etter prinsesse Gwenllian av Gwynedd som ledet sin mann Owain Gwynedds tropper mot en normannisk hær. Det antas at hun falt i slaget eller ble drept kort tid etter. Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994. En rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til Den europeiske union fant sted 28. november 1994. 52,2 % stemte mot norsk tilslutning, mens 47,8 % stemte for. I Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud stemte flertallet av befolkningen for medlemskap. I alle andre fylker stemte flertallet mot. Valgdeltakelsen var på 89 %. Bakgrunn. Et flertall i Stortinget bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet vedtok høsten 1992 å sende søknad om forhandlinger med Den europeiske union (EU) med sikte på medlemskap for Norge. Dette var tredje gang Norge søkte. Første søknad i 1962 hadde blitt stoppet av Frankrikes president Charles de Gaulle, som på en pressekonferanse 14. januar 1963 ensidig la ned veto mot britisk medlemskap. Dermed stoppet prosessen opp, og den norske (og den danske og irske) søknaden ble også lagt død. Det samme gjentok seg i 1967, da Norge for andre gang fulgte etter da britene søkte om medlemskap, denne gangen ledet av Labour og statsminister Harold Wilson. Etter at de Gaulle gikk av i 1969, ble det åpnet for utvidelse av EF. Norsk medlemskap ble imidlertid avvist i en Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF i september 1972. Endringer i Europa. EF hadde tradisjonelt vært knyttet opp mot den USA-ledede parten i den kalde krigen, noe som hadde gjort det vanskelig for nøytrale land som Sverige, Finland, Østerrike og Sveits å søke om medlemskap. Murens fall og omveltningene i årene 1989–1991 endret grunnleggende på dette, og mens Sverige og Østerrike søkte i 1991, søkte både Finland og Sveits om forhandlinger før Norge i 1992, selv om Sveits avbrøt forhandlingene etter at det ble nei til EØS i en folkeavstemning året etter. Samtidig hadde EF gjennomgått flere forandringer. Mens organisasjonen ti år tidligere hadde fremstått som lite handlekraftig, var den nå på full fart mot et tettere samarbeid. "Enhetsakten", som satte en politisk og økonomisk union som mål, hadde blitt vedtatt i 1986, og forhandlingene om dette var i full gang. EØS. En sentral del av den politiske og økonomiske unionen var det indre marked, der varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skulle kunne flyte fritt mellom medlemslandene. På initiativ fra Jacques Delors ble det iverksatt forhandlinger for også å knytte medlemmene av EFTA til det indre marked, og i 1992 ble EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, signert i Portugal. Sveits avviste avtalen i folkeavstemning, mens resten av EFTA-medlemmene 1. januar 1994 blir en del av det indre marked. Diskusjonen om EØS satte for alvor Norges forhold til EF på dagsorden, og på tross av at Arbeiderpartiet ved Stortingsvalget 1989 hadde sagt at det ikke skulle bli tema før neste periode, ble dette forholdet kraftig endret før neste Stortingsvalg. Nei-siden anklaget på sin side ja-siden for å bruke EØS som et sklibrett inn i EU. Folkeavstemningen. Den fremforhandlede avtalen mellom Norge og det som nå var blitt EU ble underskrevet 25. juni 1994. Østerrike hadde allerede sagt ja, og det ble bestemt at den skulle legges ut til avstemning 28. november samme år, etter både Finland og Sveriges avstemninger, med den begrunnelsen at det såkalte "svenskesuget", dvs. et eventuelt ja i Sverige, skulle kunne overbevise nordmenn om også å stemme ja, siden man da ville vite hvilke land man kunne forholde seg til i EU. Ja-siden. Den viktigste organisasjonen på ja-siden var Europabevegelsen, ledet av Inge Lønning, og deres ungdomsorganisasjon Europeisk Ungdom. Selv om dette var en eldre organisasjon med også andre perspektiver, ble EU-saken dominerende. Av partiene var Høyre det klareste ja-partiet. Også ledelsen i Arbeiderpartiet og alle regjeringsmedlemmene var fremtredende ja-folk, men partiet var splittet i spørsmålet. Fremskrittspartiet hadde lansert parolen «Ja til EF, nei til union», og John Alvheim avslørte i ettertid at han, som eneste Frp-representant hadde stemt nei. Utbryterne av Frp, som hadde dannet Fridemokratene, var også tilhengere av medlemskap. Næringslivet var også i all hovedsak tilhengere av medlemskap, og selv om det fantes unntak her, bevilget blant annet Næringslivets Hovedorganisasjon penger til ja-siden. Pressen var også i all hovedsak tilhenger av medlemskap. Ved siden av Europabevegelsen fantes også flere mindre ja-institusjoner, som Turid Birkelands "Ja-kampanjen" og Fredrik Vogt Lorentzens "Fra nei til ja". Nei-siden. Nei til EU, ledet av Kristen Nygaard og ungdomsorganisasjonen Ungdom mot EU var den viktigste organisasjonen på nei-siden. Organisasjonen ble grunnlagt i 1990 med henblikk på å forhindre både medlemskap i EU og tilslutning til EØS-avtalen, selv om det sistnevnte perspektivet ble tonet ned under selve EU-kampen. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse var rene nei-partier, mens Venstre og Kristelig Folkeparti også tok stilling mot medlemskap, selv om det i begge partiene var betydelige mindretall som var for medlemskap. Blant næringslivet var bonde- og fiskerinteressene viktige for nei-siden, og utgjorde dens viktigste økonomiske fundament. LO vedtok på sin kongress 22. september 1994 å gå mot medlemskap, selv om lederen Yngve Hågensen var en uttalt ja-mann, mens de andre fagorganisasjonene valgte ikke å ta stilling. Videre organiserte nei-siden i Arbeiderpartiet nettverket "Sosialdemokrater Mot EU", mens "Pøbler Mot Unionen" var et mer fargerikt innslag, som lanserte slagord som «Det er nok bønder i byen», «Ja til etnisk rot, nei til EU» og «EU er et helvete – satanister for EU». "Borgerlige mot EU" var et annet innslag som senere dannet mye av grunnlaget for Kystpartiet. Også den demokratiske norske miljøbevegelsen bestående av Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender tok stilling mot EU. Det samme gjorde organisasjoner som Juvente, Ungdom mot narkotika og SOS Rasisme. EU-kampen. Kampen om norsk EU-medlemskap tok for alvor til høsten 1994. Selv om diskusjonen hadde pågått i flere år var det nå aktiviteten virkelig tok av. Nei til EU hadde lokallag i alle landets kommuner, og det ble daglig arrangert stands og arrangementer både av ja- og nei-siden. 25. september, samtidig som 10 000 mennesker markerte at det var 22 år siden folket hadde sagt nei, annonserte Gro Harlem Brundtland at Thorvald Stoltenberg ville bli Norges eventuelle EU-kommissær, med ansvar for fiskeripolitikken. 19. november arrangerte nei-siden den til da største demonstrasjonen i Norge etter krigen da omkring 35 000 personer gikk i tog. Selv om også ja-siden hadde fotsoldater og aktivister med et aktivitetsnivå som ikke sto tilbake for nei-siden, foregikk mer av ja-sidens aktivitet ovenfra. Den dominerte det meste av media, og regjeringen produserte materiell for ja-siden som ble fulldistribuert gjennom offentlige kanaler. Nei-siden kritiserte derfor regjeringen da den sa den ville gi like mye til Europabevegelsen som til Nei til EU, særlig all den til Nei til EU hadde langt flere medlemmer. Regjeringen gikk derfor tilbake på dette, og nei-siden ga både ut en motmelding til regjeringens fulldistribuerte melding og en lesebok bestående av skjønnlitterære stykker som var skrevet av forfattere som var mot EU. Begge ble fulldistribuert, delvis ved hjelp av posten, delvis ved hjelp av aktivister. Nei til EU ga også de siste ukene ut den gratis dagsavisa "Ikke dytt nytt". Den massive aktiviteten i Norge ble også merket utenfor landet. Den danske EU-parlamentarikeren Jens-Peter Bonde uttalte at Norge var helt annerledes enn Danmark. Her kunne man komme til den ytterste avkrok og høre folk sitere fra Maastricht-traktaten, noe som ikke minst tydet på at folk hadde grunnlag for egne meninger. 16. oktober sa Finland ja til EU, og 13. november fulgte Sverige etter. Mens ja-siden helt siden Danmark hadde sagt nei til Maastricht-traktaten i 1992 hadde ligget langt etter nei-siden på meningsmålingene, jevnet det seg nå ut, og "svenskesuget" virket reelt. Dagen for folkeavstemningen presenterte Verdens Gang til og med en måling som for første gang på flere år viste et ja-flertall. I skolevalget i forkant av folkeavstemningen ble det imidlertid et klart nei-flertall. Resultatet. Resultatet av folkeavstemningen ble et knapt, men likevel klart nei-flertall. Valgdeltakelsen var 89,0 %. Orvieto. Orvieto er en by i provinsen Terni i regionen Umbria, sentralt i Italia. Byen har drøyt 20 000 innbyggere. Orvieto har en flott plassering på en topp, med stupbratte fjellsider ned mot dalbunnen på alle kanter. Etruskerne hadde bosetninger her, og museet "Museo Claudio Faina e Museo Civico" har en samling med etruskiske gjenstander som er funnet i området. Mange mener etruskerbyen Velzna, som var den siste som ble erobret av romerne og som var med i De tolv byers forbund, lå her. Den kan imidlertid også ha ligget i Bolsena ca 20 km unna. a>s freske "Dommedag" i katedralen i Orvieto. Porsgrunnssangen. «Porsgrunnssangen» er en lokalpatriotisk sang om Porsgrunn som ble skrevet av Hans Reynolds (d. 1933) og musikk av H. Christiansen. Tramteatret. Tramteatret var ei norsk, politisk radikal teatergruppe som var aktive på 1970- og 1980-tallet. Gruppa ble stiftet 15. juni 1976 på initiativ av Liv Aakvik, etter at ei kjerne gikk ut av Studentersamfunnets Teater på Chateau Neuf i Oslo. Tramteateret ble nedlagt i 1986, men har senere gjenoppstått i forbindelse med konsertturnéer. I formålsparagrafen, som ble vedtatt ved stiftelsen, står det at teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning. Ikke desto mindre kunne de også sparke til venstresida, som i sangene "Den myke mannen", "Vannmannens solfyle tiår" og "Borgeropera". I løpet av de ti årene Tramteatret eksisterte produserte de ti LP-plater, seks helaftens revyer, fire tv-serier, 20 radioprogram og 200 konserter og turneer. TV-seriene om Pelle Parafins Bøljeband ble populære blant barn og ungdom gjennom ungdomsserien "Halvsju" på NRK. Blant gruppas mest kjente sanger er "Back to the Eighties", "Det enkleste er pistol" og "Naken greve jager neger med øks". Tramteatret har blitt parodiert i humorprogrammet Torsdag kveld fra Nydalen på TV 2 da omtalt som Rammteateret. I 2011 produserte P2s Radiodokumentaren et tre kvarters program om Tramteatret, som igjen førte til en one-off konsert på Chateau Neuf i mars dette året. Leo Baeck. Leo Baeck på frimerke fra Tyskland Leo Baeck (født 23. mai 1873 i Lissa (Posen), død 2. november 1956 i London) var en tysk rabbiner og kjent representant for den liberale (progressive) jødedom. Liv. Etter studier ved det konservative rabbinerseminaret i Breslau skiftet han i 1894 til den liberale "Hochschule für die Wissenschaft des Judentums" i Berlin, hvor han et år senere tok doktorgraden under veiledning av Wilhelm Dilthey med et arbeide om Spinoza. I 1897 fikk han en rabbinerstilling i Oppeln. Her skrev han sitt hovedverk, "Das Wesen des Judentums", som utkom 1905. Her gikk han kritisk imøte med Adolf von Harnacks synspunkter. Mellom 1907 og 1912 virket han som rabbiner i Düsseldorf. Fra 1912 underviste han ved universitetet i Berlin, hvor han var studentrabbiner. Under første verdenskrig deltok han som tysk offiser og feltrabbiner. Under Weimarrepublikken ble han en av de mest kjente representanter for den liberale jødedom, og fikk en rekke fremtredende posisjoner i jødiske organisasjoner, bl.a. i den tyske avdelingen av B'nai B'rith. Fra 1925 var han formann for velferdsorganisasjonen "Zentralwohlfahrtsstelle der Juden in Deutschland". Under det nasjonalsosialistiske styret ble Baeck i 1933 president for Reichsvertretung der Deutschen Juden, en paraplyorganisasjon for de jødiske organisasjonene. Organisasjonens oppgaver omfattet forskjellige former for understøttelse av og utdannelse for jøder, og hjelp til utvandring. Myndighetene forsøkte fra 1939 å frata de andre jødiske organisasjonene deres selvstendighet gjennom innbindingen i Reichsvertretung der Deutschen Juden, og gjennom sikkerhetspolitiet direkte å kontrollere organisasjonens aktivitet. Også under et slikt press avviste Baeck tilbud om emigrasjon, og pleiet kontakter med de konservative antinazister rundt Carl Friedrich Goerdeler. I 1943 ble Baeck og de fleste andre representanter for Reichsvertretung der Deutschen Juden innsatt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Der ble han medlem av eldsterådet, og fungerte som rabbiner under de vanskelige forholdene. Etter krigen ble han president for Verdensunionen for progressiv jødedom i London. I tillegg fikk han i 1948 et professorat i Cincinnati. Han døde i 1956 og er begravet på Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee. Eksterne lenker. Baeck, Leo Baeck, Leo Vikingen (tidsskrift). Vikingen var et norsk vittighetsblad, utgitt i Oslo fra 1862 til 1932. Første nummer utkom den 4. oktober 1862. Bladet hadde ved starten bare 11 abonnenter, men "Vikingen" vakte stor oppmerksomhet og snart ble den et viktig, om ikka akkurat seriøst, organ i samfunnsdebatten. Datidens kjendiser ble flittig omtalt og mang en stemning i folkeopinionen fikk næring gjennom antydningens kunst og ble til hardnakkede rykter etter å ha kommet på trykk i bladets spalter. Den første periode. Vittighetsbladet "Vikingen" var grunnlagt av boktrykker Henning Tønsberg med de tre studiekameratene Johan Ludvig Vibe, Olaf Skavlan og Johan Schønheyder som redaktører. For å holde sin identitet skjult ble redaksjonsmøtene holdt i største hemmelighet i et bakværelse på Jacob L'Orsas Kafé eller et skjenkested i Store Strandgate. De fikk en medisinerstudent, August Schneider (1842–1873), til å tegne bladets første vignett, og da bladet fra 1863 begynte å utkomme illustrert opptrådte den samme Schneider som bladets illustratør. Illustrasjonene hadde ofte et politisk tilsnitt og Schneider var samtidig en skarp portrettør. Schneider må gjennom sin virksomhet som tegner for "Vikingen" regnes som Norges første profesjonelle karikaturtegner. Senere ble Andreas Bohr Olsen Vikingens illustratør, men portrettlikheten var ikke lenger så slående som i Schneiders tid, og satiren heller ikke på langt nær så besk som på 1860-tallet. Rundt nyttår 1863/-64 oppsto det en konflikt om bladets eierskap mellom redaksjonen og forleggeren, Henning Tønsberg. Da Tønsberg gikk seirende ut av prosessen sluttet hele redaksjonen ved utgangen av 1864. Ny redaktør ble nå David Habel. I Theodor Løvstads redaktørtid. Abonnementstalene gikk stadig nedover og Henning Tønsberg tenkte på å la vittighetsbladet opphøre. Heldigvis kom han til å henvende seg til Theodor Løvstad, som en siste utvei. Løvstad overtok som redaktør 15. september 1883, og det lyktes ham virkelig å drive opplaget opp fra 1400 til hele 12000. Først i 1890-årene ble det for alvor en ny giv for vittighetsbladets karikaturtegninger gjennom en ny generasjon illustratører. Tegningene ble nå i hovedsak utført av Andreas Bloch (1860–1917) og Eivind Nielsen (1864–1939). Samtidig dukket det også opp flere konkurrenter i blader som "Korsaren", "Tyrihans", m.fl.. Fra 1897 var det Gustav Lærum (1870–1938) og Olaf Krohn (1863–1933) som leverte bladets vittige streker. Fra tid til annen dukket også Olaf Gulbransson (1873–1958) opp. Han ble først utdannet xylograf, men tok snart steget over i karikaturtegnernes leir. Gulbransson kanskje landets fremste utøver av profesjonen. Profil og gjennomgangsfigurer. Foruten «Herr Viking» selv var «Kopist Supander» blant de tidligste gjennomgangsfigurene som "Vikingen"s redaksjon skapte. Et viktig litterært bidrag til at vittighetsbladet fikk så langt liv var humoristen Theodor Løvstad. Han er nok også "Vikingen"s mest kjente. Han fanget opp noe av den ekte Kristianiatonen etter Olaves Pedersen, pseudonym for Alfred Sinding-Larsen og lanserte en egen avdeling i bladet for Vika-nytt, med navn som «Avskjæringen», «Skjælpadda» og «Kjæftausa». Innslaget var redigert av pseudonymet «Ka'l Olsen fra Vika» med bidrag fra redaksjonsstaben. Det finnes klare paralleller mellom «Ka'l Olsen fra Vika» og Kjell Aukrusts "Flåklypa Tidende". Redaksjon. "Vikingen" var opprinnelig navnet på et tidsskrift som fra april 1833 til mars 1834 ble utgitt månedlig i Trondhjem og trykket i Thorkild Borgs Bogtrykkeri, hvor man også kunne tegne subskripsjon. Vikingen bragte blant annet artikler oversatt fra en rekke kjente franske, tyske og engelske tidsskrifter, samt norske bidrag, blant annet fra den unge Henrik Wergeland. Heftene var på 104 sider i format 11 x 18 cm og med blå omslag. Pris pr. hefte var 48 skilling. Antall numre var 12 hefter, fordelt på 3 "bind". ID: NBO-080599 «Vikingen» (skip). Vikingen er et ofte brukt skipsnavn. Eksempler på disse er motorkutteren M/K «Vikingen» fra 1915 og på flere båter eid av Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD) i Bergen. Eksterne lenker. Vikingen Havnene i Falas. Havnene i Falas var to av alvenes byer i Beleriand i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Falas var riket til Círdan "Skipsbyggeren" og hans folk, Sindar-alver kjent som "Falathrim". De bodde i to store havner omgitt av murer. Disse to havnene var Eglarest, som lå ved munningen av elva Nenning og var den søndre av de to, og den andre havnen var Brithombar, som lå ved munningen av elva Brithon og var den nordligste av de to. Havnene var beleiret under det Første slaget av Beleriand, men i løpet av slaget Dagor-nuin-Giliath måtte orkene som beleiret byene dra mot nord for å slåss mot Noldoene, og ble drept. Etter året 45 F.T. ble vest Beleriand styrt av alven Finrod Felagund som styrte fra Nargothrond, og Círdan Skipsbyggeren var hans allierte. Havnene i Falas holt ut gjennom de senere slagene i Beleriand, helt til de til slutt ble ødelagt i året 473 i det første tidevervet, og da flyktet Círdan og hans folk til Sirions munninger og til Balar øya. Millisekund. Millisekund er en SI-enhet for måling av tid. Et millisekund er lik 10−3 sekunder. Enheten brukes i dagligtale som «et tusendels sekund». Enheten brukes i idretter som bob og aking. Enheten har vært oppe til vurdering også i alpint. Runnymede. Runnymede er en eng ved Themsen i Surrey. Den er kjent for at Magna Carta ble undertegnet der, og har senere også blitt kjent for minnesmerker som er reist der. Stedet har gitt navn til distriktet Runnymede. Magna Carta Memorial. Magna Carta Memorial er et bygning i klassisk stil med kuppeltak. Den ble reist av American Bar Association. I midten står en pilar av engelsk granitt hvor det er inngravert «To commemorate Magna Carta, symbol of Freedom Under Law» («Til minne om Magna Carta, et symbol på frihet under loven»). John F. Kennedy Memorial. John F. Kennedy Memorial er det offisielle britiske minnesmerket for USAs president John F. Kennedy. Det er bygget i Portlandstein. Et sitat fra Kennedys innsettingstale er inngravert på monumentet. Adgang til monumentet er via en granittrapp med uregelmessige trinn, som symboliserer en pilegrimsferd over vanskelig terreng. Tomten monumentet står på ble gitt til USA av det engelske folk, og regnes som amerikansk territorium. Air Forces Memorial. Air Forces Memorial er reist til minne om menn og kvinner i de allierte flyvåpnene som falt under andre verdenskrig. Navnene på de 20 456 av dem som ikke har noen kjent grav er inngravert på monumentet. Fra toppen av tårnet kan man se utover Windsor og grevskapene omkring, og man kan se fly som letter og lander på Heathrow. Ludvig Filip av Frankrike. Ludvig Filip (født 6. oktober 1773 i Paris, død 26. august 1850 i Claremont) var konge av Frankrike under det såkalte julimonarkiet fra 1830 til 1848. Han ble Frankrikes siste konge. Napoleon III ble senere keiser og dermed landets siste monark. Ludvig Filip ble født i Paris som sønn av Louis Philippe Joseph, hertug av Orléans. Som etterkommer av kong Ludvig XIII tilhørte han Huset Bourbon. I løpet av de første fasene av den franske revolusjonen var Ludvig positivt innstilt til omveltningene, og tjenestegjorde i den franske hæren i 1792–93. Da faren gikk over på østerrikernes side i 1793 ble Ludvig Filip med, noe som førte til at han var i landflyktighet i tiden da Frankrike ble styrt av Napoléon Bonaparte. I løpet av denne perioden reiste Ludvig Filip innom Finnmark i 1795 og var ellers mye rundt i USA. I 1809 giftet Ludvig Filip seg med prinsesse Marie Amalie, datter av kong Ferdinand I av De to Sicilier. De fikk ti barn sammen. Etter at Napoleon ble fjernet fra makten i Frankrike, kunne Ludvig Filip vende hjem. I Frankrike markerte han seg som liberal og støttet ofte opposisjonen mot kong Ludvig XVIII og kong Karl X. Etter at julirevolusjonen i 1830 tvang Karl X til å gå av, ignorerte det franske "Chambre des Députés" Karls ønske angående sin etterfølger, og proklamerte heller Ludvig Filip som ny konge. Han tok imidlertid ikke den vanlige kongetittelen "roi de France" (konge av Frankrike), men heller "roi des Français" (franskmennenes konge). Ludvig Filip fikk kallenavnet «borgerkongen», og unngikk den vanlige pompen og prakten tidligere franske konger hadde omgitt seg med. Dette gjorde at han ble populær blant middelklassen. Etterhvert som Ludvig Filip gikk i mer konservativ retning mistet han imidlertid noe av denne støtten, og ble mindre populær. I 1848 ble det nok en gang revolusjon i Frankrike. I den såkalte februarrevolusjonen måtte kongen gå av, og han forlot straks landet, klok av skade etter hva som hendte med Ludvig XVI og Marie Antoinette. Forkledd og under psevdonymet «Mr. Smith» snek han seg til England den 24. februar. Nasjonalforsamlingen hadde i utgangspunktet tenkt å utnevne Ludvig Filips sønnesønn Ludvig Filip til ny konge, men på grunn av press fra demonstranter unngikk man dette og valgte heller å gjøre Frankrike til republikk. Denne republikken, kalt den annen franske republikk, varte bare i fire år frem til Napoleon III ble keiser i 1852. Ludvig Filip ble boende i England frem til sin død i 1850. Han ble begravet sammen med sin ektefelle Marie Amalie i familiegravstedet Chapelle Royale de Dreux i Dreux i Frankrike. Tiden i Norge. Hans tid i landflyktighet innebar i 1795 at han reiste inkognito innom Norge fordekt som herr Müller. Med seg hadde han italieneren comte Gustave de Montjoye (kalte seg Froberg), tjeneren Baudoin og islendingen Holm som tolk. De var innom Moss, Kristiania, Gudbrandsdalen, Trondheim, Bodø, Alta, Nordkapp. De bodde lenge hos konsul Buck i Hammerfest og hos hans bror handelsmann Buck i Måsøy. Som takk sendte kongen sin to meter høye statue, brakt med La Recherche-ekspedisjonen som han hadde utrustet 1838-40. Statuen står i dag i Havøysund. Returen gikk via finske Muonio der han fikk en sønn (Erik Kolström), og Stockholm. Den norske maleren Peder Balke fikk i 1846 audiens hos Kong Ludvig Filip som kjøpte "Vue de Drontheim" og "Vue du Cap Nord", begge ble hengt opp i Louvre. Videre bestilte kongen tretti verk, men grunnet revolusjonen var eks-kongen i 1849 ikke lenger interessert i at oppdraget skulle fullføres, og døde jo i 1850. Papirmark. Papirmark var navnet på den tyske valutaen i perioden 1914–23, da den ble erstattet av Rentenmark på grunn av den økende inflasjonen i landet. James McNeill Whistler. James Abbott McNeill Whistler (født 14. juli 1834, død 17. juli 1903) var en amerikansk kunstner, bosatt i England. Whistler flyttet til Paris som ung mann, hvor han ble kjent med, og påvirket av, fremstående franske kunstnere som Gustave Courbet og Édouard Manet. Etter å ha tatt avstand fra Courbet og realismen, slo han seg ned i London hvor han utviklet sitt karakteristiske og forenklede billeduttrykk. Mange ser Whistlers bilder som forløpere for det abstrakte maleriet på 1900-tallet. Ukeavis. En ukeavis er en avis som kommer ut en dag i uken. Ukeblader kommer også ut en gang i uken, men en skiller gjerne mellom ukeblader og ukeaviser, dels ved ulik papirkvalitet, dels ved at ukeavisen er mer nyhetsorientert enn ukebladet. Ukeblader har et innhold som henvender seg til et bredt publikum med et mer underholdende og almenopplysende innhold (for eksempel Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad), mens ukeaviser gjerne retter seg mot en smalere nisje med større nyhets- og kommentarpreg (for eksempel Dag og Tid, Morgenbladet, Friheten og Utrop). Ukeaviser er typisk kvalitetsaviser med vesentlig større vekt på kommentar- og kulturstoff enn dagsaviser. Ukeblad. Ukeblad er en papirbasert, trykt publikasjon som normalt kommer ut én gang per uke. Klassiske ukeblad har gjerne en underholdende, nytte og almenopplysende karakter med stor vekt på foto og illustrasjoner. Bladene har som oftest lang trykningstid og har derfor ikke aktualitetsstoff. Papir- og trykkvaliteten er gjerne høyere enn for aviser. Ukeblader som journalistisk medium og publikasjonstype kan også omtales under samlebetegnelsen "ukepresse". Ukeblader med mange bilder, særlig fotografier, og et mer underholdende innhold kan kalles "kulørt ukepresse". Norske eksempler på tradisjonelle ukeblader med bred appell, dog først og fremst blant kvinner, er Hjemmet, Norsk Ukeblad, Familien og Allers. Disse fire, som er de største i denne gruppen ukeblad, har opplag på fra rundt 100 000 til vel 200 000. Vi Menn er det eneste klassiske ukebladet rettet mot menn som har overlevd, og det har et opplag på rundt 90 000. (Alle opplagstall i denne artikkelen er 2006-tall, avrundet). En egen kategori er nisjeblader som er mer tematisk orientert. Disse er spesialisert på emner som f.eks bil, båt, bolig, interiør, hobby, mote, data, digitalfoto, kosthold og friluftsliv. Nisjebladene ligger opplagsmessig i størrelsesorden fra 5 000 til 50 000 og flere har 14. daglig eller månedlig utgivelsesfrekvens. Norsk Golf skiller seg ut i denne gruppen med et opplag på hele 75 000, mens det minste nisjebladet, Terrengsykkel, kun kan skilte med 4 500 eksemplarer. En del av ukebladene kalles også for sladrepresse, deriblant Her og Nå og Se og Hør, sistnevnte kommer med to utgaver hver uke. Disse bladene som er av relativt ny dato, er opplagsmessige suksesser og selger mellom 170 000 og 270 000 av hver utgave. Foreningen Norsk Ukepresse organiserer 80 blader og magasiner fra 11 forlag. Disse representerer vel 90% av det norske bladmarkedet. Samlet årlig salg av disse ukebladene er over 97 millioner eksemplarer. Ukeavis. Ukeaviser kommer også ut en gang i uken, men en skiller gjerne mellom ukeblad og ukeavis, dels ved ulik papirkvalitet, dels ved at ukeavisen er mer nyhetsorientert enn ukebladet. Ukeaviser har gjerne større nyhets- og/eller kommentarpreg. Eksempler på ukentlige nyhetsmagasiner og ukeaviser er Dag og Tid, Morgenbladet og Ny Tid. Flere av de større avisene ga i etterkrigstiden ut ukesammendrag som var myntet på lesere som ikke kunne ta seg tid til å lese aviser midt i uken. Redaksjonen var da gjerne avsluttet onsdag, slik at bladene kom med posten senest på lørdager de fleste steder i (på) landet. Helse Nord-Trøndelag. Helse Nord-Trøndelag HF er en del av helseforetaksgruppen i Midt-Norge med Helse Midt-Norge RHF som eier. Helse Nord-Trøndelag HF ledes for øvrig av eget styre og administrerende direktør. 2300 medarbeidere er ansatt i helseforetaket, om lag 200 000 pasientkontakter årlig. Sykehusene i helseforetaket tilbyr høyspesialisert behandling innen de fleste felt. Helse Nord-Trøndelag HF driver sykehusene Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos. Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for 10 Nord-Trønderske kommuner. Sykehuset Namsos har sentral og lokal sykehusfunksjon for 14 kommuner i Nord-Trøndelag, 1 i Sør-Trøndelag og 1 i Nordland. I tillegg har helseforetaket ansvaret for drift av ambulansetjenesten i Nord-Trøndelag, samt to distriktspsykiatriske sentre, et i Stjørdal og et i Kolvereid. Metallbinding. Metallbindinger er en kjemisk binding mellom metallatomer. Metallatomene deler alle elektronene mellom seg og det er det som gir dem de karakteristiske egenskapene. Metallbindinger ble oppdaget av Frederick Louise i 1922. Generelt. Metallatomene gir fra seg alle valenselektronene og putter dem i en felles "pott". Alle valenselektronene er felles. Elektronene er ikke bundet til kjernen, men flyter fritt rundt metallionene. De flyter mest rundt i ytterkantene, det er få elektroner innerst i metallet. I et metall ligger atomene side om side, oppå hverandre og parallelt skrått ovenfor hverandre, i tilsynelatende uendelig lange rekker. Metallene har lav ioniseringsenergi, det vil si energien det kreves for å fjerne elektroner, og derfor har metaller den egenskapen at mange atomer kan dele de ytterste elektronene. Urdi. Urdi (eller Urdihuset), Michael Krohns gate 62, er et praktbygg på Gyldenpris like utenfor Bergen sentrum. Urdi regnes blant de beste eksemplene på senempire. Arkitekten bak huset er ukjent, men det antaes at det kan ha vært stadskonduktør Ole Peter Riis Høegh, som arbeidet i byen i perioden 1834–1848. Urdi ble fredet i 1927. Bygningen. Urdi har en grunnflate på 250m², men kun én full etasje under et enkelt valmtak. På forsiden, som vender mot nordøst, finner man en utstikkende bygningsdel med tempelgavl som hviler på fire søyler med doriske kapiteler. Den delen av veggen som ligger under det utstikkende taket er trukket tilbake i forhold til den øvrige nordøst-veggen, slik at her dannes et større område under gavlen, hvor man kan sitte, delvis beskyttet mot vær og vind, og ha utsikt over byen og de østlige Byfjellene. I tillegg danner den tilbaketrukne veggen et skygget område som skaper kontrast mot søylene. På den tilbaketrukne veggen under gavlen finnes en dør som fører en inn til den såkalte Havestuen. Dette navnet kommer av at området foran huset er å betrakte som husets have, og den nevnte døren er da havedøren, ikke hovedinngangsdøren. På hver side av Havestuen finner man ytterligere stuer. Disse tre rommene utgjør Urdis forside, og omtrent halve byggets grunnflate. Den bakre halvdelen rommer en gang (med hovedinngangsdøren midt på husets bakside) og en forstue, foruten kjøkken og soveværelser. Soveværelsene er oppsiktsvekkende små i forhold til oppholdsrommene, hvilket antaes å ha sammenheng med at representasjonsoppgaver stod sentralt i husets tiltenkte funksjon. Husets historie. Huset fikk navnet i 1895, da Olav Rusti og den tyskfødte konen Frida Hoeck Rusti kjøpte det. Det het da Uren, men Rusti, som var aktiv i Vestmannalaget, forandret navnet til Urdi. Olav døde i 1920, mens Frida flyttet ut under andre verdenskrig på grunn av nærheten til Marineholmen. I 1956 solgte enkefru Rusti bygningen for en symbolsk sum til Kunstnersamfundet i Bergen og Bildende Kunstneres Forening i Bergen. I 1991 kjøpte Bergen parapsykologiske forening bygningen. Huset ble i ekteparet Rustis eie brukt som samlingssted for byens musikere og kunstnere. I 1896 var bygningen åsted for den første Landskappleiken på hardingfele, hvor blant andre Edvard Grieg var tilstede. I moderne tid har Urdi mistet mye av sin fornemhet ved at plasseringen, som opprinnelig var landlig og isolert, er blitt dominert av bilveien som i 1915 ble anlagt like foran bygningen, og ved at området er blitt bebygget med nyere bolighus som rager langt høyere enn Urdi med sin ene etasje. I tillegg har fremveksten av småindustri nedenfor Michael Krohns gate, langs Puddefjorden, bidratt til å forandre områdets særpreg. Idag har imidlertid Janne Gullaksen klart å gjenopprette Urdis tilknytning til kunsten ved å bruke huset som atelier og galleri. Her driver hun også opplæring innen malerkunst og selger kunstnermateriell. I tillegg har hun laget en liten kafé i bygningen. Unitarisme. Unitarisk kristendom eller unitarisme er en gren av kristendommen som legger vekt på fornuftsbasert og dogmefri tro. De unitariske kirkesamfunn oppsto på 1560-tallet som en direkte følge av reformasjonen i Transilvania og Polen. I Ungarn og Romania i dag regnes unitarkirkene som nasjonale kirker, og har en felles sammenhengende historie som går tilbake til grunnleggeren Frans David 1568. De første unitarinspirerte kirker i Polen (De polske brødre eller socinianere) døde ut som kirkesamfunn på 1600-tallet. Felles for de fleste unitarkirker er at de betrakter treenighetslæren som uforenlig med troen på at Gud er én, derav navnet «unitar» (fra latin: "unitas", som betyr "énhet"). Allikevel stilles den enkelte unitar fritt til selv å bestemme sitt forhold til treenighetslæren og andre dogmer. Dette har ført til at det i mange land – og særlig i Tyskland og USA – har vokst fram unitarmenigheter som enten har forlatt kristendommen eller som består av både kristne og ikke-kristne grupperinger. Blant de mest kjente norske unitarer finner vi Hans Tambs Lyche, Kristofer Janson, Herman Haugerud og ekteparet Nina og Edvard Grieg. I Norge er unitarismen i dag representert ved Den norske unitarkirke. Port Authority of New York and New Jersey. Port Authority of New York and New Jersey (PANYNJ) er en offentlig myndighet i USA, opprettet ved traktat mellom delstatene New York og New Jersey. Etaten kontrollerer mesteparten av den regionale transportinfrastrukturen, inkludert broer, tunneler, flyplasser og havner i New York–New Jersey havnedistrikt. Dette 3900 km² store distriktet er definert som en sirkel med 40 km radius der sentrum er Frihetsgudinnen på Liberty Island. Etaten ble grunnlagt 30. april 1921 og fikk sin nåværende tittel og organisasjonsform i 1972. Flyplasser som drives av PANYNJ omfatter JFK og LaGuardia i New York og Newark Liberty og Teterboro i New Jersey, samt helikopterstasjonen Downtown Manhattan Heliport. Annen infrastruktur inkluderer Lincoln Tunnel, Holland Tunnel og George Washington Bridge, som knytter Manhattan til det nordlige New Jersey; Goethals Bridge, Outerbridge Crossing og Bayonne Bridge, som knytter Staten Island til New Jersey; bussterminalene Port Authority Bus Terminal og George Washington Bridge Bus Station; tunnelbanen Port Authority Trans-Hudson (PATH) som knytter nedre og midtre Manhattan til New Jersey; monorailbanen AirTrain Newark som knytter flyplassen Newark Liberty til hurtigtogbanen Northeast Corridor; jernbanen AirTrain JFK som knytter flyplassen JFK til Howard Beach og Jamaica; samt en rekke eiendommer, inkludert World Trade Center-tomten. Det meste av virksomheten til PANYNJ dreier seg idag om samferdsel, men myndigheten ble grunnlagt for å drive skipshavnen. Opprinnelig lå det meste av havneanleggene i New York, og spesielt Brooklyn, men idag ligger så godt som alt i Newark og Elizabeth i New Jersey. Etaten har sin egen politistyrke som har ansvar for å håndheve lov og orden og forebygge kriminalitet ved alle anlegg som eies av myndigheten. 84 av etatens ansatte, inkludert administrerende direktør Neil D. Levin og 37 polititjenestemenn, ble drept i terrorangrepet 11. september 2001. Da World Trade Center raste sammen mistet havnemyndigheten sitt offisielle hovedkontor, og etatens arkiver ble ødelagt. 1. divisjon fotball for herrer 2006. 1. divisjon fotball for herrer 2006 (også kalt Adeccoligaen 2006'") var det nest høyeste nivået i norsk herrefotball. Ligaen bestod av 16 lag. Opp- og nedrykk. De to beste lagene rykket direkte opp til Eliteserien 2007, mens nummer tre spilte kvalifisering om opprykk mot nummer 12 i Eliteserien. Fire lag rykket ned til 2. divisjon 2007. Kvalifisering: beholdt plassen etter kvalifiseringskamper mot Gloucestershire Constabulary. Gloucestershire Contabulary er en britisk politistyrke med ansvar for grevskapet Gloucestershire i England. Styrken er delt i tre divisjoner: Cheltenham and Tewkesbury, Cotswolds and Stroud og Forest and Gloucester. Hovedkvarteret har siden 1921 i Cheltenham, men i desember 2005 flytter det til Gloucester. Kontrollorganet for styrken er Gloucestershire Police Authority. Knut Reiersrud. Knut Reiersrud (født 12. februar 1961) er en prisbelønt norsk blues-gitarist og komponist, kjent fra en rekke samarbeid i ulike musikk-sjangere, og bidrag til rundt tre hundre innspillinger. I sine yngre år spilte han conga, piano og gitar (1971). Et samarbeid med Buddy Guy og Otis Rush i Chicago (1979) foranlediget utgivelser med Chicago Blues Meeting (1988). Som programleder for Bluesasylet har han blitt ytterligere kjent. Reiersrud spilte i bandet "buskeRud" med Vidar Busk, og deltok i 2007–2008 på Jon Larsens surrealistiske «Strange News From Mars». Et spilleteknisk kjennetegn ved Reiersrud er at han spiller uten plekter når han spiller elektrisk gitar. Hans utgivelser er mye med Kirkelig Kulturverksted. Gitarist i Cloudberry Cream. Radiotjänst i Kiruna. Radiotjänst i Kiruna AB er et svensk statlig selskap som inndriver TV-avgiften i Sverige. Selskapet eies av Sveriges Television (SVT), Sveriges Utbildningsradio (UR) og Sveriges Radio (SR), og ble grunnlagt i 1988 da Riksdagen vedtok å flytte ansvaret for forvaltningen av TV-avgifter fra Televerket. Radiotjänst har rundt 100 ansatte ved hovedkontoret i Kiruna. De øvrige er avgiftskontrollører som er stasjonert over hele Sverige. I tillegg har selskapet omkring 100 frilanskontrollører. Kontrollørene besøker alle husstander som ikke har betalt TV-avgiften, og søker etter en såkalt «kanalvelger» som finnes i både TV- og videoapparater. Innehav av kanalvelger uten å betale TV-avgift er straffbart etter svensk lov og kan resultere i politianmeldelse og dagsbøter. Pengene som Radiotjänst samler inn blir overført til en konto ved Riksgäldskontoret. Riksdagen vedtar hvert år hvordan TV-avgiftene skal fordeles til de ulike programselskapene. SVT, UR og SR vedtar deretter hvor mye penger som skal gå til Radiotjänsts virksomhet. Thyra av Danmark. Thyra av Danmark (Thyra Louise Caroline Amalie Augusta Elisabeth) (født 14. mars 1880 i København, død 2. november 1945 i København) var prinsesse av Danmark. Hun var datter av kong Frederik VIII av Danmark og dronning Louise, og søster til blant andre kong Christian X av Danmark, kong Haakon VII av Norge og prinsesse Ingeborg av Danmark, som var mor til kronprinsesse Märtha av Norge og dronning Astrid av Belgia. Etter at hennes eldre bror ble kong Haakon VII av Norge var prinsesse Thyra ofte på besøk i hans nye hjemland, og da gjerne sammen med broren prins Gustav. Prinsesse Thyra forble ugift og barnløs livet ut, og døde i 1945, 65 år gammel. Terje Langli. Terje Bjarte Langli (født 3. februar 1965 i Steinkjer) er en norsk tidligere langrennsløper for Henning IL, og tidligere smøresjef for langrennslandslaget. Han vant 10 kilometer klassisk under VM 1991, og fikk bronse på 30 kilometer klassisk under OL 1992. Han har dessuten stafettgull fra de samme lekene, samt fra VM 1993. I 1991 ble han tildelt Olavstatuetten. I 2003 startet han opp firmaet Oneway Norge AS. Gustav av Danmark. Gustav av Danmark (Christian Frederik Vilhelm Valdemar Gustav) (født 4. mars 1887 i København, død 5. oktober 1944 i Egelund) var prins av Danmark. Han var yngste sønn av kong Frederik VIII av Danmark og dronning Louise, og bror av kong Christian X av Danmark og kong Haakon VII av Norge. Prins Gustav, som var ugift og barnløs, tilbrakte store deler av livet sitt sammen med søsteren Thyra, som også var ugift. Han døde 57 år gammel i 1944. Lovisa av Sverige. Louise av Danmark (Lovise Josefine Eugenie, prinsesse av Sverige-Norge) (født 31. oktober 1851 i Stockholm, død 20. mars 1926 i København) var dronning av Danmark, gift med kong Frederik VIII. Hun var mor til kong Christian X av Danmark og kong Haakon VII av Norge. Hun ble født som svensk og norsk prinsesse, med norsk tittel "Hennes Kongelige Høihed Prinsesse Lovise av Norge og Sverige". Hun var datter av kong Karl XV av Norge og Sverige og dronning Louise, født prinsesse av Nederland. Prinsesse Lovise hadde en yngre bror, men han døde to år gammel. Hun ble dermed farens eneste etterkommer, men ettersom kvinner ikke hadde arverett til tronen, ble det onkelen, den senere kong Oscar II av Sverige, som etterfulgte kong Karl XV på tronen. Imidlertid overtok hennes sønn Carl den norske tronen under navnet "Haakon VII" i 1905. 28. juli 1869 giftet prinsessen seg med kronprins Frederik av Danmark, den senere kong Frederik VIII. I Danmark ble hun kjent som Louise, først som kronprinsesse, senere som dronning. Dronning Louise døde på Amalienborg slott i København i 1926, 74 år gammel. Larne. Larne er en by i Antrim i Nord-Irland. Den irske formen av navnet, Latharna, betyr «Lathars land» og viser til en irsk prins som levde i området. Byen er administrasjonssenter for distriktet Larne. Havnen i Larne har vært i bruk i mer enn 1000 år, og er i moderne tid mest brukt av fraktskip. Byen ligger like nord for Belfast og er en mye brukt fergehavn. Tidligere var det vanligst å ta ferge til Stranraer i Skottland. Nå går det også ferge til Fleetwood i England. Den har en egen politistyrke, Larne Harbour Police. Kevin Carter. Kevin Carter (født 13. september 1961, død 27. juli 1994) var en sørafrikansk fotograf. I 1994 vant han Pulitzerprisen for beste foto, av en gribb som ventet på at et barn skulle dø under hungersnøden i Sudan. Han ble kritisert for å ikke ha gjort noe for å redde livet til barnet. Selv hevdet han at han hadde blitt advart mot nærkontakt med flyktningene med tanke på smitte. Siden angret han midlertidig på at han ikke hadde hjulpet jenta. 33 år gammel tok han livet sitt, delvis på grunn av denne hendelsen, men også etter å ha slitt med depresjoner og økonomiske problemer. Han etterlot seg mange brev til venner og kjente der han beskriver den manglende lysten på å leve, mange tror det var på grunn av alle tragediene han opplevde som fotograf i frontlinjen til flere av Afrikas kriger og sultkatastrofer.. Hans venn Ken Oosterbroek sin død tidligere samme år gikk også svært inn på ham. Han ble blant annet nevnt i Carters selvmordsbrev. Larne Harbour Police. Larne Harbour Police er en britisk politistyrke med ansvar for havnen i Larne i Nord-Irland. Kontrollorganet for styrken er Police Ombudsman for Northern Ireland. Police Ombudsman for Northern Ireland. Police Ombudsman for Northern Ireland er kontrollorganet for politistyrkene i Nord-Irland. Organet ble opprettet i november 2000. I tillegg til Police Service of Northern Ireland har organet også ansvar for å behandle klager mot Larne Harbour Police, Belfast Harbour Police, Belfast International Airport Police samt Ministry of Defence Polices enheter i Nord-Irland. I februar 2006 annonserte Police Ombudsman at det var mottatt over 14 000 klager, hvilket var et høyere antall enn de hadde forventet. Mer enn 4000 av de som klagde svarte på spørsmål om sin bakgrunn. Man fant at flertallet var protestanter, mens andelen katolikker som klagde var synkende. Dette antyder en endring fra det tidligere forholdet mellom politiet og de to religiøse gruppene, og andelene avspeiler nå i større grad befolkningssammensetning i Nord-Irland. Man fant også at hele 41 % av de som klagde ikke støttet noe politisk parti. Piet Hein. Piet Hein foran H.C. Andersen-statuen i København i september 1983. Piet Hein (født 16. desember 1905, død 17. april 1996) var en dansk dikter, forfatter, oppfinner, matematiker og verdensborger. Hein brukte pseudonymerne "Kumbel", "Kumbel Kumbell" og "Notorius Jubelco". Piet Hein vokste opp i en velutdannet familie, hvor kunstnere og vitenskapsmenn (blant andre Niels Bohr) vanket, og hans mors kusine var mor til Karen Blixen. En av Piet Heins forfedre er den hollandske marineoffiseren og folkehelten Piet Pieterszoon Hein. Etter å ha avlagt matematisk studentereksamen på Metropolitanskolen, flyttet han til Stockholm for å gå på den kongelige svenske kunsthøyskolen. Uten å ha fullført sine studier, flyttet han tilbake og leste teoretisk fysikk på Københavns Universitet, en utdannelse han heller ikke avsluttet. Hein er kjent for sine geometriske figurer superellipsen (superellipsebordet), superellipsoiden og superegget. Som matematiker var Hein opptatt av kombinatorikk, herunder spill. Han oppfant i 1942 spillet Hex, opprinnelig Polygon. Piet Hein ble valgt til leder for den danske anti-fascistiske front i april 1940. Han fortsatte å offentliggjøre anonyme dikt under annen verdenskrig. Hein var også en norgesvenn, og har skrevet flere hyldningsdikt til landet, deriblant et med de kjente ordene «Danmark var ikke Danmark, hvis ikke Norge var til». Forfatteren Arnulf Øverland var blant hans venner. Kumbels Gruk. Piet Hein publiserte en rekke gruk under pseudonymet Kumbel. Husk at nemme hvad det gælder Husk at elske, mens du tør det Husk at leve, mens du gør det Den som kun tar spøk for spøk, han og hun har faktisk fattet "Man fødes gammel, klok og tung, belastet av sin uerfaring. Man gror seg gradvis lett og ung ved livets sakte åpenbaring." Eduard Bloch. Eduard Bloch i hans legekontor i Linz (ca. 1938) Eduard Bloch (født 30. januar 1872 i Frauenburg i Böhmen, død 1. juni 1945 i Bronx, New York City i USA) var familielege for enkefru Klara Hitler med familie i noen år, frem til 1907. Han var jøde, og Adolf Hitler tillot at han fikk emigrere til USA i 1940. Levned. I løpet av Blochs levetid hadde den lille landsbyen Frauenburg vært under tre flagg, det østerrikske, det tsjekkoslovakiske og så, som Sudetenland, under det tyske. Bloch studerte medisin i Praha, og gikk deretter inn i den østerrikske hær som lege. I 1899 ble han beordret til Linz i Oberösterreich. Etter å ha fullført tjenesten i hæren i 1901 bestemte han seg for å bli i Linz og åpne privat legepraksis der. To år etter kom familien Alois Hitler til byen og bosatte seg i forstaden Leonding. Kort etter døde faren. Dr. Bloch oppdaget kreftsvulsten i Klara Hitlers bryst i 1907, og sørget fort at hun ble operert av dr. Karl Urban bare fire dager etter oppdagelsen på et sykehus drevet av "De barmhjertige søstre" i Linz. Bloch ledsaget henne under den langvarige pleien etterpå, helt til hun døde den 7. desember 1907. Etter at Østerrike ble innlemmet i Det tredje rike i 1937 ble jødenes kår stadig vanskeligere. Men dr. Bloch ble øyensynlig skjermet slik at han og hans hustru fikk være i fred i sitt hjem frem til de hadde utvandringsdokumentene klare og dro til New York i 1940. Han gjenopptok ikke noen medisinsk praksis i USA. Amerikansk etterretning gjorde et avhør av Bloch i 1941 og 1943 for å få et innblikk i Adolf Hitlers unge år. Doktoren husket ham godt, og sa at Adolf hadde bare oppført seg fint mot ham. Men han brydde seg lite om skolearbeid, med unntak av fagene tegning og historie. Han fortalte om en livlig gutt som svømte i Donau og slukte guttebøker, indianerbøkene av James Fenimore Cooper og den tyske forfatter Karl May. Eksterne lenker. Bloch, Eduard Bloch, Eduard Bloch, Eduard Palikir. Palikir er hovedstaden i republikken Mikronesiaføderasjonen i Stillehavet. Byen hadde 9 885 innbyggere i 1998. Oda Krohg. Oda Krohg (Oda Lasson Krohg) (født 11. juni 1860 i Åsgårdstrand, død 19. oktober 1935 i Oslo) var en norsk maler. Hun fikk lite formell kunstutdannelse, men absorberte raskt kunnskap fra kunstnermiljøet hun ble en del av. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1886 med «Ved Christianiafjorden (Japansk lykt)». Hennes første år som kunstner regnes som en foregripen av nyromantikkens stemningsmaleri. De senere portrettene fikk et annet og mer robust uttrykk. Oda Krohg var født "Othilia Pauline Christine Lasson", som datter av regjeringsadvokat Chr. Lasson og Alexandra von Munthe af Morgenstierne. Hun var en av ialt ti søsken. Blant disse var broren Per Lasson og søstrene Bokken og Alexandra Lasson de mest sentrale i hennes liv. Oda giftet seg i 1881 med forretningsmannen Jørgen Marianus Flood Engelhart (1852–1921) og fikk to barn med ham. Hun flyttet fra Engelhart i 1883, og ble formelt skilt fra ham i 1888. I 1885 ble hun elev av Erik Werenskiold og Christian Krohg. Hun giftet seg med Krohg i oktober 1888. Oda og Christian fikk i 1885 datteren Nana og i 1889 sønnen Per, som også ble en kjent maler. I perioden 1901-1909 bodde familien i Paris, og også 1890-årene var preget av utenlandsopphold. Oda Krohg er kjent for landskapsbilder som «Ved Christianiafjorden (Japansk lykt)» (1886) og «Ved engen (Kinesisk lykt)» (1889), og andre arbeider som «En abonnent på Aftenposten» (1887), «Fra festen» (1892), «Rouge et Noir» (1912) og det muntre «Christian Krohg på Karl Johan» (1912). Hun malte også portretter av blant andre Aasta Hansteen, Ivar Arosenius, Gunnar Heiberg, Johanne Dybwad og Christian Krohg. Oda var en sentral skikkelse i den motkulturelle bevegelsen Kristiania-bohemen på 1880-90-tallet. Bildet av «bohem-prinsessen» har imidlertid til tider overskygget inntrykket av en kompetent kunstner. På Edvard Munchs etsning «Kafeinteriør» (1893) er Oda omgitt av bohemene og tilknyttede menn: Munch, Christian Krohg, Jappe Nilssen, Hans Jæger, Gunnar Heiberg og Jørgen Engelhart. Oda skal ha hatt et forhold til i alt fire av disse mennene: Engelhart, Jæger, Heiberg og Krohg. I boka «Syk Kjærlighet» (1893) skildret Hans Jæger et trekant-forhold der Jæger hadde sterk kjærlighet til en kvinne som skulle gifte seg med en maler. Oda skal ha vært modell for kvinnen, og boka skildrer forholdet mellom Jæger, Oda og Christian sommeren og høsten 1888. Oda Krohg hadde et ønske om å skrive, men publiserte svært lite. Hennes liv er beskrevet i Ketil Bjørnstads roman «Oda!» (1983). Hun er gravlagt på Æreslunden i Vår Frelsers gravlund i Oslo. Bærum Sportsklubb. Bærum Sportsklubb (stiftet 26. mars 1910 som "Grane Fotballklubb") er et norsk idrettslag som holder til på Sandvika Stadion på Kadettangen i Sandvika i Bærum kommune. Klubben er i dag en ren fotballklubb, men har tidligere organisert og drevet flere andre idretter og er norgesmester i både bandy og ishockey fire ganger. I aldersbestemte klasser har klubben både jente- og guttelag, men på senior- og juniornivå er det foreløpig bare herrelag. A-laget spiller i 2012 i 1.divisjon, Adeccoligaen, etter i 2011 å ha vunnet avdeling 2. Der hadde de håpet å møte nabobygdingene Asker som tok steget opp i 2010, men som i 2012 er tilbake i 2. divisjon. Målet for Bærum Sportsklubb er nå å beholde plassen i Adeccoligaen. Forrige gang klubben var i 1. divisjon (2003) rykket rett ned igjen etter 13.plass i serien av 16 lag. Klubben har vært med å fostre store spillere som Vidar Davidsen, Lars Bohinen, Thomas Finstad, Thomas Rogne, Jørgen Hammer og Christer Basma. Fra 1. januar 2009 var Jan-Erik Aalbu, som i sin tid som spiller for Bærum fikk notert 82 kamper og 40 mål, daglig leder. Han kom fra stillingen som sportsdirektør i Vålerenga Fotball, men gikk 1. mars 2011 over i full stilling som fotballkommentator og programutvikler i TV-kanalen MAX. Aalbu er fortsatt engasjert i sportsklubben, men p.t. kun som medlem i Sportslig Utvalg. Hjemmebane. De spiller sine hjemmekamper på Sandvika stadion, som i forbindelse med klubbens 100-års jubileum i 2010 skiftet navn fra det tidligere "Kadettangen kunstgress". Før klubben tok i bruk Sandvika stadion, var Nadderud stadion klubbens hjemmebane i over 25 år. På Sandvika stadion har klubben egen helårs fotballbane (oppvarmet kunstgress), med helårs treningsbane (7-er) langs den ene kortsiden, og eier også sin egen idrettshall med kunstgressdekke på området, Bærumhallen (åpnet 1. oktober 1979). Etter krav fra NFF kommer nytt kunstgress på plass på hovedbanen før seriestart 2012, sammen med nye tribuner og forbedrede fasiliteter som tilfredsstiller krav til Adeccoligaspill. Olympiske vinterleker i Oslo (1952) gjorde bruk av Kadettangen som ishockeyarena i tre kamper. Spillerutvikling. Junioravdelingen er en av landets fremste og har gjennom tidene stått for en stadig strøm av spillere til aldersbestemte landslag og kretslag, og nesten alltid gjort det bra i store turneringer som Norway Cup og Dana Cup. Jenter-96 vant Norway Cup 2009 i klasse T (delt med Fyllingen etter 0-0). Juniorlaget (G19) kom helt til semifinalen i NM (cupen) i 2010, før de ble slått ut av Rosenborg. Sportsklubbens ungdomsfotball (fra 13 år) inkluderer både et satsnings- og et breddetilbud til unge spillere som er glad i fotball. Bærum Sportsklubb er en av få fotballklubber i Asker og Bærum som ikke har inngått samarbeidsavtale med Stabæk om spillerutvikling, og har de siste årene bevist godt at de selv evner å utvikle gode lag og enkeltspillere som markerer seg – bl.a. ved Interkretslag i både G19 og G16-serien i 2012. Bærum Junior Elite har innehatt medaljeplass i Interkretsserien de 3 siste årene, i fjor (2011) kun slått av Lillestrøm og Vålerenga – og med Skeid, Stabæk og Fredrikstad på plassene bak. Spillestil. Målet er i hver kamp å score flere mål enn motstander og aldri slippe inn mer enn ett." Historie. Klubben ble stiftet av Harald Julsrud og Hans Larsen, som «Grane Fotballklubb», 26. mars 1910. Navnet ble endret til Grane Sportsklubb 6. september samme år, slik at også andre idretter kunne drives. Hopp, langrenn, friidrett, ishockey, boksing, orientering, bandy, håndball og kappgang er de idrettene som er blitt drevet aktivt gjennom klubbens historie, men i dag er det kun fotball som teller. Klubben vant fire "norgesmesterskap" med både bandylaget (1931, 1934, 1936 og 1949) og ishockeylaget (1936, 1937, 1939 og 1940), samt ett i håndball. Ishockeylaget opplevde også å bli "seriemester" to ganger. De opprinnelig draktfargene var røde og hvite, men ble alt i 1911 endret til gult og svart. Bortedrakten for 2012 er helrød. 5. november 1945 slo Grane seg sammen med Sandvika Arbeideridrettslag (stiftet 1927) og Sandvika Idrettslag (stiftet 1944), under navnet Grane – Sandvika. Det nye navnet ble ikke godkjent av NIF og ble etter påbud endret til Idrettslaget Mode den 18. desember 1946. På klubbens halvårsmøte 21. april 1969 ble det bestemt å endre navnet til Bærum Sportsklubb. Én av klubbens mest minneverdige hendelser i nyere tid var da fotballaget i 1980 for første gang rykket opp til landets nest øverste divisjon (den gang annendivisjon). De hadde vært der tidligere, før annen verdenskrig, men ligaen var da ikke landsdekkende. På laget var en av norsk fotballs første afrikanere, «Peggy» Joof fra Gambia, en stor profil både i klubb og lokalmiljø. Et annet stort øyeblikk var da Vålerenga ble slått ut i tredje runde av cupen med 3-2 i 2004 på Kadettangen. Bærum var kommunens ledende fotballag frem til Stabæk startet sin klatring i divisjonssytemet på begynnelsen av 1990-tallet. Klubbene hadde lenge vært rivaler i kommunen om å sikre seg de beste spillerne og lokale talenter, og lokalderbyene samlet alltid mange tilskuere. Fremdeles er det disse to klubbene som er kommunenes to sentrale utviklingsarenaer for ungdommer som ønsker å utvikle seg på fotballbanen. Nyere historie. 2002: Rykket opp til 1. divisjon 2003, 9. oktober: Kunstgressbanen på Kadettangen åpnes, med gjenbruk av plastsetene fra historiske Bislett stadion. 2003: Trettendeplass/nedrykk fra 1. divisjon (Av 16 lag, etter 30 kamper; 7 seire, 6 uavgjort, 17 tap og målforskjell 34-58) 2004: Annenplass i 2.divisjon avdeling 3. 4.runde av cupen (etter å ha slått ut Vålerenga Fotball i tredje runde med 3-2) 2005: Fjerdeplass i 2.divisjon avdeling 1 2006: Annenplass i 2.divisjon avdeling 1 2007: Sjetteplass i 2.divisjon avdeling 2 (38 poeng). Toppscorer: Nick Rios Haugen, 16 mål 2008: Femteplass i 2.divisjon avdeling 4 (46 poeng). 1. runde av cupen. Toppscorer: Petter Hermstad, 15 mål 2009: Sjuendeplass i 2.divisjon avdeling 4 (42 poeng). 3. runde av cupen (etter å ha slått Strømsgodset i andre runde). Toppscorer: Thomas Finstad, 14 mål 2010, 24. april: Kadettangen Kunstgress skifter navn til Sandvika Stadion. Seriekamp mot Os samme dag er første kamp på "ny stadion". 2010: Sjuendeplass i 2.divisjon avdeling 1 (35 poeng). 2. runde av cupen. Toppscorer: Andreas Aalbu, 11 mål 2011: Førsteplass i 2.divisjon avdeling 2 (51 poeng). 2. runde av cupen. 2012, 9. april: Åpning av oppgraderte Sandvika stadion i første seriekamp mot Bodø/Glimt i Adeccoligaen. Lag i seriespill 2012. For sesongen 2012 har klubben påmeldt 62 lag i seriespill: 2 seniorlag – A-laget i Adeccoligaen (1.divisjon), Bærum 2 (rekrutt/B-lag) i 3.divisjon (avd.3), 11 jentelag i barnefotballen (5er/7er), 5 jentelag i ungdomsfotballen (11er), 41 guttelag i barnefotballen(5er/7er), 15 guttelag i ungdomsfotballen (11er), samt 3 lag i Old-boys/Veteran. Kalvøya Cup. Kalvøya Cup (eller "Kalvøya Budstikka Cup" etter siste års hovesponsor) er en barnefotballturnering (aldersgruppen 6–12 år), arrangert av Bærum Sportsklubb hvert år siden 1983. Arrangementet foregår på Kalvøya, men har i enkelte år også blitt spilt på kunstgressanlegget på Kadettangen når værforholdene tilsier problemer med å gjennomføre spill på Kalvøyas gressletter. Turneringen er blant de største og mest populære i sitt slag i Norge, og ble i 1995 utvidet fra én til to helger, som regel ved månedsskiftet mai/juni. Da spilles 5er-fotball den første helgen (6-10 år) og 7er-fotball den andre helgen (11-12 år). Den foreløpige deltagerrekorden ble satt i 2007, da 450 lag med nær 5500 spillere var med i Kalvøya Cup. Bærum Sportsklubbs sekretær Inger Breifossmo har vært sentral i arrangementet siden 1985. Arrangementet kjøres i 2012 for 30. gang – og er et samlende dugnadsprosjekt for hele sportsklubben. Ragnar Kvam jr.. Ragnar Kvam jr. (født 23. september 1942 i Kvinesdal) er forfatter, globetrotter og journalist. Kvam er utdannet cand.philol. med hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet som journalist i Dagbladet. I 1987 solgte Kvam alt han eide, kjøpte en 37 fots seilbåt og la ut på en omfattende jordomseiling. I de tre reiseskildringene "Oppbrudd", "Havet har meg nå" og "En sjøreise til Sibir" skriver han åpenhjertig og personlig om de ulike etappene fra denne reisen. Siste etappene sammen med sin ektefelle Sidsel Wold Hans bok om polfareren Hjalmar Johansen kastet et helt nytt lys over omstendighetene rundt Hjalmar Johansens konflikt med Roald Amundsen under sydpolferden. I "Straffen" skriver han om den norske straffangen Knud Bull, komponisten Ole Bulls ukjente bror som ble dømt for falskmynteri i London og deportert til Australia. I sin bok "De fire store" er Kvam tilbake til polarheltene. Her beretter han om Nansen, Amundsen, Shackleton og Scott, og hva som kjennetegner lederadferden deres. Kvam ble betrodd arbeidet med å skrive en autorisert biografi om Thor Heyerdahl. Biografien er delt i tre bind. Første bind ble utgitt i 2005 og annet bind i 2008. Tredje bind er annonsert. Bibliografi. Flere av Kvams bøker er utgitt som lydbøker Aldegondabreen. Aldegondabreen er en 7,5 km² stor isbre på Spitsbergen, Svalbard. Den er rundt 4,5 km lang og ligger ved Hermod Petersenfjellet (588 m), Christensenfjella (682 m) og Qvigstadfjellet(770 m). Breen renner nordøst mot den sørlige delen av Grønfjorden, nordvest på Nordenskiöld Land. Breen er oppkalt etter prinsesse Aldegonda av Braganza, gemalinnen til fyrst Albert I av Monaco som besøkte Svalbard. Breen ligger i forkastningen mellom Det sørvestlige terreng med grunnfjell i vest, og Spitsbergens sentrale tertiære basseng med sedimenter i øst. Bren heller nedover forkastningen. Strikk. Strikk var en norsk popgruppe som var aktiv i 1970- og 1980-årene. Deres mest kjente sang er «Sol» (med refrenget «God dag, god dag, dette her er meteorologisk institutt …»), skrevet av Asbjørn Krogtoft og utgitt i 1980 (og på albumet "Fine Norske Sommerlåter 2" (diverse artister) i 1994). Medlemmene i Strikk var Ottar «Big Hand» Johansen, Asbjørn Krogtoft og Dag Spantell. B-siden til singelen «Sol» var «Været i sommer». Knud Bull. Vraket av George the Third Knud Geelmuyden Bull (født 1811, død 1889) var en eldre bror av fiolinisten og komponisten Ole Bull og arkitekten Georg Andreas Bull. Hans bestefar het Ole Bornemann Bull, apoteker som eide Svaneapoteket i Bergen. Familien eide landstedet Valestrandpå Osterøy med 15 husmannsplasser, En av Hordalands eldste gårder og tidligere eid av Munkeliv kloster på Nordnes, også virket som fogd sete. Bull var det man kaller «familiens sorte får». Som barn viste han evner for tegning og maling, og allerede som 15-åring var han elev hos datidens mest kjente norske maler, I. C. Dahl. Knud Bull fikk aldri noen formell utdannelse som maler, men dro i 1833 til Dresden for å opprette et elevforhold til I. C. Dahl som hadde et professorat der. Oppholdet i Dresden varte imidlertid ikke lenge, og Knud vendte hjem til Bergen hvor han prøvde å skape seg en karriere som maler, men uten å lykkes helt og fullt. På slutten av 1830-tallet var han også på farten rundt i Europa. Han traff sin bror Ole i London i 1837 (hvor Ole også hjalp Knud med penger), og han var i 1843 i Stockholm for å prøve å skaffe seg noen maleroppdrag. Finansielt må Knud Bull imidlertid ha hatt problemer. Han forsøkte seg som falskmyntner,men mislyktes og 19. desember 1845 ble han dømt i Central Criminal Court i London til 14 års straffarbeid i Australia, etter å ha blitt funnet skyldig i å utgi seg for representant for Norges Bank og forsøk på falskmynteri. En hundredaler plate var bestilt hos en engelsk gravør og spesialpapir på 2400 ark. Den norske regjering antok at Bull og hans medsammensvorne hadde tatt sikte på å trykke opp 200.000 hundredalersedler, altså 1/5 av Norges driftsbudsjett. Straffen lød slaveri og forvisning. Knud ble ført i lenker inn på fangeskipet John Calvin, en bark på 510 tonn, bygget i 1839. 190 fanger i lenker under dekk følger med på turen til Australia. Knud ankom først Norfolk Island, men havnet etter hvert i Hobart, hovedstaden på Tasmania. Der var han heldig og slapp på grunn av en byråkratisk bommert fri før tiden, trass i et mislykket fluktforsøk. I 1852 møtte han Mary Ann Bryen, en straffedømt engelsk kvinne. De giftet seg og fikk fem sønner sammen Edward Knud, Ole, Johan Storm, Alfred Johan og Joseph Jens. Alle guttene begynte å male bortsett fra Johan som døde som 2 åring. Knud Bull forsøkte å tjene til livets opphold som maler, av portretter såvel som landskapsmalerier. Han virket i tillegg som tegnelærer ved flere av byens utdanningsinstitusjoner. Det var få etablerte kunstnere i Australia på denne tiden, og Knud Bull var således av dem som var med på å etablere en nasjonal australsk kunsttradisjon. Han var praktisk talt ukjent i Norge inntil Ragnar Kvam jr. og hans ektefelle, journalisten Sidsel Wold kom over noe arkivmateriale i Tasmanias hovedstad Hobart. Dette førte til at boken "Straffen" ble utgitt. Den kom ut i 1999. Knud vendte aldri tilbake til Norge. Det finnes lite av hans malerier i Norge. Oslo Bymuseum er i besittelse av et maleri: «Udsigt fra Tuengen». Ortodoks jødedom. Ortodoks jødedom er den strømning innen jødedommen som holder seg til en relativt strikt utlegning og anvendelse av de lover og etiske bud som først ble fastlagt i Talmud og senere kodifisert i lovsamlingen Shulhan Arukh. De kan ikke kle seg i farger, kun svart og hvitt, og mennene ber tre ganger hver dag. Den ortodokse jødedom holder seg til disse arbeider, og til de rabbinske kommentarer til dem som er vokst frem gjennom tiden fra ca 1000 til ca 1800. Ortodokse jøder. De ortodokse jødene ønsker å følge alle de religiøse lovene og skikkene fra Toraen og Talmud. Menn og kvinner har forskjellige regler å følge. For eksempler deltar ikke kvinnene aktivt i gudstjenestene, for det er mennenes oppgave. Menn skal be til tre faste tider om dagen, mens kvinner er fritatt fra dette. De religiøse pliktene som kvinnene har, er knyttet til hjemmet. Ifølge den ortodokse jødedommen er det bare menn som kan bli rabbinere. Noen av de ortodokse retningene er ekstra strenge. Jødene som tilhører disse retningene lever for seg selv i egne boligområder, de går i spesielle klesdrakter og har egne skoler for barn og ungdom. Mennene har gjerne langt skjegg, og peyos, sidelokker langs kinnet, og de går i svarte frakker og hatter. En slik retning er hasidismen. Denne bevegelsen oppsto i Øst-Europa på 1700-tallet og la vekt på den enkeltes religiøse erfaringer. Personlig bønn og kontakten med Gud var det viktigste i jødedommen, mente de. Dette har de hasidiske gruppene holdt fast ved, samtidig som de er svært nøye med å følge de religiøse lovene. Nicolas Sarkozy. Nicolas Paul Stéphane Sarközy de Nagybócsa (født 28. januar 1955 i Paris), kjent som Nicolas Sarkozy (), er en fransk konservativ politiker og Frankrikes president 2007–2012. Sarkozys politiske karriere begynte da han var 23 år, da han ble medlem av bystyret i Neuilly-sur-Seine. Sarkozy var fra 1983 til 2002 ordfører i Neuilly-sur-Seine, en av de rikeste kommunene i Frankrike. Han var minister under styret til François Mitterrand under hans siste periode som president, 1993–1995. Sarkozy var leder for Unionen for en folkebevegelse (UMP). Da Jacques Chirac satt som president var Sarkozy innenriksminister i regjeringen hans, deretter ble han utnevnt til minister for økonomi i Jean-Pierre Raffarins siste regjering mellom mars 2004 og mai 2005. Sarkozy ble utnevnt til innenriksminister igjen i Dominique de Villepins regjering, som satt ved makten i Frankrike i perioden 2005-2007. Sarkozy er som president kjent for å ville revitalisere den franske økonomien. Han har lovet å gjenopplive arbeidsmoralen, fremme mer initiativ og bekjempe intoleranse blant befolkningen. I utenrikspolitikken har han lovet en styrking av handelsbåndene med Storbritannia og han har lovet et mye tettere samarbeid med USA, på det politiske plan. I presidentvalget i 2012 fikk Sarkozy nest flest stemmer (27,18%) i valgets første runde og møter François Hollande fra Parti socialiste til den avgjørende valgomgangen 6. mai 2012. Familiebakgrunn. Sarkozy er franskmann, men av blandet nasjonal og etnisk opphav. Han er sønn av Pál István Ernő Sarkozy de Nagy-Bócsa, en ungarsk aristokrat, og hans kone Andrée Jeanne «Dadu» Mallah (født Paris, 12. oktober 1925), som er av fransk-katolske og gresk-jødisk opprinnelse. De ble gift den 8. februar 1950 og skilte lag etter 9 år, i 1959. Selv om Sarkozys familie opprinnelig var protestantiske, så tilhørte Sarkozys mor, Katalin Tóth de Csáford, en katolsk adelsfamilie. Hans far ble født 5. mai 1928 i Budapest inn en familie som tilhørte den ungarske adelen. Hans fars stamfar ble en del av adelen i Ungarn, 10. september 1628 for sin rolle i bekjempelsen av hæren til det osmanske riket. Familien hadde ca 705 dekar med jord i det 18. århundre, og i tillegg eide familien et lite slott i landsbyen Alattyán, i nærheten av Szolnok, som ligger 92 km øst for den ungarske hovedstaden Budapest. Da den sovjetiske røde armé rykket inn i Ungarn i 1944, flyktet familien til Sarkozy fra landet og de kom seg inn i Tyskland. De kom tilbake til hjemlandet igjen året etter, men alt de eide var blitt beslaglagt. Nicolas Sarkozys bestefar døde kort tid etterpå, og hans mor, fryktet at sønnen ville bli innkalt til den ungarske folkehæren eller sendt til fangeleir i Sibir. Hun oppfordret derfor sønnen til å forlate landet med en gang, og lovet at hun etter hvert ville følge etter ham til Paris. Sarkozy flyktet først til Østerrike og deretter videre til Tyskland, samtidig som hans mor rapporterte til myndighetene om at sønnen hadde druknet i Balatonsjøen. Til slutt kom han til Baden Baden, nær den franske grensen, der hovedkvarteret til den franske hæren i Tyskland var stasjonert, og der møtte han en flere rekrutterer for den franske fremmedlegionen. Han registrerte seg til den franske fremmedlegionen for en periode på fem år, og ble sendt for militær opplæring til Sidi Bel Abbes, der den franske Fremmedlegionens hovedkvarter var plassert. Mot slutten av opplæringen skulle han egentlig bli sendt videre til Indokina, men doktoren som sjekket ham før avreise, som også var av ungarsk avstamming, sympatiserte med den unge mannen og ga ham en medisinsk diagnose som han egentlig ikke hadde. Dette gjorde legen for å redde ham fra en mulig død i hendene på Viet Minh. Han vendte derfor tilbake til det sivile liv og han flyttet til Marseille i 1948. Han søkte også om å få et fransk statsborgerskap (ettersom han var blitt regnet som statsløs person frem til da). Det var på denne tiden at han møtte sin fremtidige kone, Andrée Mallah. Andrée Mallah, som var en juss-student, var datter av Benedikt Mallah, en velstående urologisk kirurg med en godt etablert rykte i Paris. Benedict Mallah, som opprinnelig ble kalt Aaron Mallah (og hadde klengenavnet Benico), ble født i 1890, inn i det sefardiske jødiske samfunnet i Thessaloniki, som på denne tiden var en del av det ottomanske riket. Familien hans var opprinnelig fra Spania, og de bosatte seg etterhvert i Provence, i det sørlige Frankrike, og senere flyttet hele familien til Thessaloniki og inn det jødiske samfunnet som var blitt etablert der av andre spanske ofre av tvangsflytting som hadde fulgt dem under og rett etter den spanske inkvisisjonen. Benico Mallah, sønn av gullsmed Mordechai Mallah og hans kone Reyna Magriso, forlot Thessaloniki for å studere medisin i Paris og han bestemte seg for å bosette seg i Frankrike og bli en fransk statsborger. Han arbeidet som lege i den franske hæren under den første verdenskrig, der møtte han også enken Adèle Bouvier (1891–1956), som han giftet seg med i 1917. Adèle Bouvier var Nicolas Sarkozys mormor og ble født inn i en velstående katolsk borgerlig familie, som opprinnelig kom fra Lyon. Hun konverterte i voksen alder til katolisismen for å kunne gifte seg med Adèle Bouvier. Ektemannen endret også navnet sitt til Benedict på denne tiden, istedet for å hete Benico. Selv om Benedict Mallah hadde konvertert til katolisismen, måtte han og hans familie likevel flykte fra Paris og søke tilflukt på en liten gård i Corrèze under den andre verdenskrig for å unngå å bli arrestert og overlevert til de tyske nazistene. Under Holocaust ble mange av deres slektninger som fremdeles opphold seg i Thessaloniki, deportert til konsentrasjons-og utryddelsesleirer. I alt ble minst 57 familiemedlemmer drept av nazistene under krigen. Paul Sarkozy og Andrée Mallah slo seg etter krigen ned i Paris, og hadde tre sønner: Guillaume, født i 1951, som er en entreprenør innen tekstil-industrien og er nåværende visepresident i MEDEF (den franske unionen av arbeidsgivere), Nicolas, født i 1955, og yngstesønnen François, født i 1957 (en manager for et konsulentselskap innenfor det franske helsevesenet). I 1959 forlot Paul Sarkozy sin kone og deres tre barn. Han giftet seg senere på nytt, hele tre ganger og fikk to barn med dem. Hans tredje kone, Christine de Ganay, var gift med USAs ambassadør Frank G. Wisner. Sarkozy giftet seg med sin første kone, Marie-Dominique Culioli, 23. september 1982, hennes far var en farmasøyt fra Vico (en landsby nord for Ajaccio, Korsika). De hadde to sønner, Pierre (født i 1985), nå en hip-hop produsent, og Jean (født i 1986) nå en regional rådgiver i byen Neuilly-sur-Seine, Frankrike. De skilte seg etter å ha vært separert i mange år. Som ordfører i byen Neuilly-sur-Seine, møtte Sarkozy den tidligere modellen og samfunnskontakten Cécilia Ciganer-Albeniz (oldebarn av komponisten Isaac Albeniz), da han forrettet i bryllupet hennes, som var med TV-verten Jacques Martin. I 1988 forlot hun sin ektemann til fordel for Sarkozy. Sarkozy giftet seg med henne i oktober 1996. De fikk en sønn, Louis, født den 23. april 1997. Mellom 2002 og 2005 opptrådt paret ofte sammen på forskjellige offentlige anledninger. Sarkozy og Cecilia skilte lag den 15. oktober 2007, kort tid etter han ble valgt som president. Hun var hans andre kone. Mindre enn en måned etter skilsmissen fra Cécilia, møtte Sarkozy den italiensk-fødte sangeren og modellen Carla Bruni i et middagsselskap, og snart begynte han et forhold med henne. De giftet seg 2. februar 2008 i Elysee Palace i Paris. I 2010 fantes det flere kontroversielle rapporter og rykter om at presidentens ekteskap var i alvorlig trøbbel. Påstander på nettstedet Twitter uttalte at begge parter hadde hatt flere utenomekteskapelige affærer. Airbus A350. Airbus A350 er et langdistansefly som er under utvikling hos Airbus. Første leveranse er ventet i 2014. Flyet, en videreutvikling av Airbus A330, blir et to-motors jetfly som til å begynne med blir tilgjengelig i to varianter. A350-800 får plass til 253 passasjerer og vil ha en rekkevidde på 16 300 km. A350-900 får plass til 300 passasjerer, men vil ha en tilsvarende kortere rekkevidde – 13 890 km. Flyet vil først og fremst være en konkurrent til Boeing 777 og 787. Spesifikasjoner. Kabinen til A350 vil bli henholdsvis 3,4 & 5 tommer bredere enn for Boeing 787 ved armlenet, i skulderhøyde og i øyenhøyde. Kabinen til Boeing 777 er større. Kjemoterapi. Kjemoterapi betegner bruk av kjemiske substanser for å kurere sykdom. Det skilles mellom den antineoplastiske kjemoterapi (kreftbehandling) og den antimikrobielle (behandling av infeksjonssykdommer). Begrepet ble tatt i bruk i 1906 av den tyske legen og Nobelprisvinneren Paul Ehrlich. Han beskrev behandlingen av infeksjonssykdommer med metoder som direkte angrep patogener. Ehrlich begynte sine forsøk den 31. august 1909 i Frankfurt am Main, ved å injisere syfilispatogener i rotter og kurere dem med kjemoterapeutiske midler. Disse forsøkene hadde en så overbevisende effekt, at man i kjemoterapien så det nye «våpenet» mot infeksjonssykdommer. Medikamentene som ble brukt var enten kunstig fremstilt, eller fremstilt av naturlige stoffer. Kjemoterapien skal rette sin skadelige virkning mot bestemte sykdomsforårsakende celler eller mikroorganismer, og drepe dem eller hemme dem i deres vekst. Normale kroppsceller skal ikke, eller hvertfall i betydelig mindre grad, skades av kjemoterapien. I behandlingen av infeksjonssykdommer het disse substansene antibiotika, i kreftbehandlingen cytostatika. De forhindrer bl.a. dannelsen av nye DNA-strenger, dannelsen av nye celler eller blokkerer den skadelige kjernens eller kreftcellens vekst. I moderne bruk refererer kjemoterapi vanligvis til bruk av cytostatiske medisiner for å kurere kreft. Valletta. Valletta (maltesisk: il-Belt Valletta eller kun il-Belt) er en by på øya Malta og hovedstaden i republikken Malta. Byen har 6315 innbyggere (2005), og ble grunnlagt 28. mars 1556 av Jean de Vallette, stormester i Johanitterordenen. Byen preges av barokkarkitektur, men har også manieristiske, nyklassiske og enkelte moderne bygninger. Valletta slapp ikke uskadd fra andre verdenskrig, men byen ble i 1980 tatt opp på UNESCOs verdensarvliste. Navn. Johanitterordenen ga byen det offisielle navnet "Humilissima Civitas Valletta" – «det ydmykeste by Valletta». Byens bastioner, murvegger og skanser og dens vakre barokkbygninger gjorde den imidlertid kjent som "Superbissima" – «det stolteste» – blant Europas herskere. På maltesisk ble den ofte kalt "Il-Belt", som betyr «Byen». Jarl Benjamin Disraeli besøkte Valletta i august 1830, etter å ha fått byen anbefalt av sin venn Lord Byron. Han beskrev Valletta som «en by med palasser, bygget av gentlemen,» og bemerket at «Vallettas edle arkitektur er på linje med, hvis den da ikke likefrem overgår enhver hovedstad i Europa,» og i senere brev, at byen «kan sammenlignes med Venezia og Cadiz … ikke et eneste tre, men fullt av palasser som ville gjort Palladio stolt.» Historie. Valletta ble grunnlagt av Johanitterordenens stormester Jean Parisot de la Valette den 28. mars 1556, da ordenen, som lenge hadde regjert over øya, valgte å grunnlegge en ny by på Scebberrashalvøyen umiddelbart etter avslutningen av Maltas beleiring, med tanken å styrke ordenens posisjon på Malta. Byen ble tegnet av arkitekten Francesco Lapparelli, og mange viktige bygninger ble bygget av Gerolamo Cassar. Den 12. november 1592 åpnet det jesuittdrevne Collegium Melitense, som fungerte frem til 1768, da Jesuittordenen ble forvist fra øya. Johanitterne inndro jesuittenes eiendom og stiftet Maltas universitet den 22. november 1769. Universitetet har i dag hovedadresse i Tal-Qroqq, en del av Msida. Neste bygningsoppsving i Valletta inntrådde under britisk overhøyhet, hvor portene ble gjort bredere og en del bygninger revet eller ombygget, og byen fikk diverse moderne fasiliteter. Byen ble svært bombeskadet under den andre verdenskrig – blant annet ble byens operahus fra 1800-tallet rammet. Byen har mange historiske kafeer, møtesteder, restauranter, banker, hoteller og regjeringsbygninger. Det finnet også offentlige haver med utsikt over blant annet byens havn. Bystyre. Dr. Paul Borg Olivier er borgermester i Valletta og har ledet byen siden 1999. Dr. Borg Olivier tilhører Nasjonalistpartiet (PN), som har fire av byrådets syv plasser. Arbeiderpartiet (MLP) har de siste tre plassene. Geografi. Byen er bygget som et festningsverk hvor gatene ligger vinkelrett på hverandre. Byen ligger på en halvøy mellom de to naturlige havnene Marsamxett og Grand Harbour, og er langt ifra den største på Malta, selv om den er hovedstad. Byen inneholder flere bygninger av historisk interesse, og den meste betydningsfulle er St. John's Co-Cathedral (Ridderkirken). Andre viktige steder er statsministerens hovedbygning "Castille Place", bymuren som ble bygget av Johanitterordenen, parlamentshuset og det nasjonale kunstmuseet. Valletta er tatt med på UNESCOs verdensarvliste. Valletta har en forstad, Floriana, som ble oppført utenfor Vallettas bastioner for dem som ikke hadde råd til et hus i Valletta. Innenfor murene finnes "il-Mandraġġ" ("Manderaggio"), som opprinnelig var planlagt som en kanalr som skulle huse ordenens flåte, men som senere ble et slumområde for hjemløse. På 1950-tallet ble området delvis renovert, men den er fortsatt i relativt dårlig stand. Stor-Valleta omfatter foruten Valletta selv de nærmeste sammenvokste byene Floriana, Birkirkara, Qormi, Zabbar, San Ġwann, Fgura, Sliema og Ħamrun med i alt godt over 100 000 innbyggere. Demografi. Vallettas befolkning er forminsket gjennom årene og ligger nå på omtrent en tredjedel av sitt maksimum. Denne prosessen tok virkelig fart etter andre verdenskrig, da nye forsteder ble bygget og folk flyttet ut fra hovedstaden. Byen er likevel fortsatt Maltas kommersielle og administrative sentrum Kommunikasjon. Maltas kollektivtrafikk utgjøres av busser, som særlig går til og fra Valletta, med en hovedterminal like utenfor byporten. Trafikk i selve byen er begrenset og visse gater er rene gågater. I Vallettas hovedgate (gågate), "Triq ir-Repubblika" (tidligere "Kingsway") blir man i butikkene ekspedert med samme selvfølgelighet, samme om man snakker engelsk, italiensk eller arabisk – ganske enestående for Malta. Paul Ehrlich. Paul Ehrlich (født 14. mars 1854 i Strehlen, Nedre Schlesien, Kongeriket Preussen, død 20. august 1915 i Bad Homburg, Hessen, Tyskland) var en tysk kjemiker, lege, serolog og immunitetsforsker. Han gjelder som grunnlegger av den moderne kjemoterapi. Han fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1908. Liv. Paul Ehrlich ble født 1854 i schlesiske Strehlen. Han studerte medisin mellom 1872 og 1878, og tok doktorgraden i Leipzig med avhandlingen "Beiträge zur Theorie und Praxis der histologischen Färbung". Etter klinisk utdannelse og habilisasjon i 1887 med avhandlingen "Das Sauerstoffbedürfnis des Organismus" ved Charité i Berlin ble han av Robert Koch, som han tidligere hadde samarbeidet med, kalt til det nygrunnlagte Institut für Infektionskrankheiten i Berlin. Etter å kommet seg etter en laboratoriepåført tuberkulose i Egypt, støttet han vennen Emil Adolf von Behring i utviklingen av et difteriserum. Disse arbeidene inspirerte ham i 1897 til hans berømte "Seitenkettentheorie", som forklarte serumets virkningsmåte og muliggjorte nøyaktig måling av antigenmengden. I 1896 ble Ehrlich direktør for det nye "Königliche Institut für Serumforschung und Serumprüfung" i Steglitz ved Berlin. Dette instituttet ble i 1899 forlagt til Frankfurt am Main og utvidet til "Königliche Institut für experimentelle Therapie", hvor Ehrlich viet seg til kreftforskning og kjemoterapi. I 1904 ble han honorarprofessor i Göttingen Han mottok Nobelprisen i medisin i 1908 sammen med Ilja Iljitsch Metschnikow, for sine oppdagelser innen kjemoterapiens område. I Frankfurt hadde han også eksperimentert med andre kjemikalier. Med støtte fra sin assistent Sahachiro Hata utviklet han i mai 1909 legemiddelet Salvarsan mot syfilis. Dette var det første spesifikt virkende kjemoterapeutikum. Senere utviklet han tallrike andre medikamenter på kjemisk basis, med hvilke en rekke til da dødelige sykdommer virkningsfullt kunne kureres. 1911 mottok han Liebig-Medaille, og i 1914 ble han professor ved det nye universitetet i Frankfurt (Goethe-universitetet). 17. august 1915 fikk han et hjerteinfarkt, og døde 20. august samme år i nærvær av sin hustru og to døtre på sin venn Dr. Curt Parisers klinikk i Bad Homburg. Keiser Wilhelm II skrev i sitt kondolansetelegram: "Ich beklage mit der gesamten gebildeten Welt den Tod dieses um die medizinische Wissenschaft und die leidende Menschheit so hochverdienten Forschers, dessen Lebenswerk ihm bei der Mit- und Nachwelt unvergänglichen Ruhm und Dank sichert". Paul Ehrlichs liv og verk ble i 1940 filmet av William Dieterle i den amerikanske filmen "Dr. Ehrlich's Magic Bullet" med Edward G. Robinson i titelrollen. Albertine. Albertine er et pikenavn. Det er hunkjønnsformen av navnet Albert, som igjen er en kortform for Adalbert, av gammelhøytysk "adal" (edel) og "bert" (glansende, berømt). Rigas turistattraksjoner. Rigas bysilhouett mot elva har vært gjenkjennelig gjennom mer enn 500 år. Riga Slott til venstre, De viktigste severdighetene i Latvias hovedstad Riga dreier seg rundt byens historie, og spesielt gamlebyen. Byens opprinnelse fra middelalderen kan fremdeles sees i arkitekturen, sammen med spor av gotisk arkitektur, barokk arkitektur og art nouveau. Senteret av byen regnes som den beste samlingen av art nouveau-bygninger i Europa og står på UNESCOs liste over verdensarven. Byen har også gamle luftskiphangarer hvor Europas nest største utendørsmarket holder til. Gamlebyen. Svarthodenes hus i sin gjenoppbygde prakt Gamlebyen var opprinnelig omgitt av en bymur, men bare noen rester er igjen nå. En av portene, kalt «Svenskeporten», står fremdeles og kan beskues. Av middelalderarkitektur står det blant annet 24 lagerbygninger fra perioden i gamlebyen fremdeles, men det mest kjente eksemplet på middelalderarkitektur er tre bygninger side som side som uoffisielt kalles «Tre brødre». Den eldste av de tre er fra 1400-tallet, den i midten er fra 1646 og den yngste er en rekonstruksjon fra midten av 1700-tallet. Det latviske arkitekturmuseet holder til i en av bygningene. Byen var med i Hansaen fra 1289, og denne arven kan sees i gildehallene i gamlebyen, samt det gjenoppbygde «Svarthodenes hus». Denne siste bygningen er først nevnt i kilder fra 1334, og var senere eid av Det store gildet. Gildet besto av rike handelsmenn og godseiere i Baltikum. På 1400-tallet ble huset leid ut til Svarthodenes gilde, en organisasjon av ugifte utenlandske handelsmenn som bodde i baltiske byer uten egne familier. Gildet fungerte som en sosial forening. Bygningen var gotisk med en fasade i nederlands renessansestil, men ble ødelagt under andre verdenskrig. I 2001 ble en rekonstruksjon åpnet i forbindelse med byens 800 års jubileum. Kirker. Sentralt i gamlebyen står Dome-katedralen, påbegynt i 1211. Gjennom århundrene har katedralen blitt bygget på, og fremstår i dag som en blanding av romansk, renessanse, barokk og klassisk arkitektur. Katedralens orgel med nesten 7000 piper er en av verdens største, og fremdeles i jevnlig bruk. Den mest kjente av de andre kirkene er St. Peter, som med sitt 137 meter høye spir rager over byen. Bygningen nevnes først i skrevne kilder i 1209. Kirken har brent og blitt rekonstruert flere ganger. Den siste brannen var i 1941, ironisk nok på St. Peters dag. En heis går opp i tårnet, med en utkikksplattform øverst. Dette er et populært turistmål, da man på grunn av byens flate geografi ser svært langt. Den mest fremtredende russisk-ortodoks kirken blir kalt «planetariet» på folkemunne, ettersom sovjetmyndighetene brukte bygningen til dette formålet under okkupasjonen. Museer. Riga har om lag 50 større og mindre museer. Noen av dem er lokale og spesielle, mens andre er nasjonale museer for Latvia. Latvia nasjonale historiske museum ligger i Riga festning (Riga pils) og viser i sine utstillinger Latvias historie fra istiden til i dag. Riga festning rommer også Latvias museum for utenlandsk kunst, samt presidentens bolig og kontor. (Det historiske museet gjemmer seg bort i øverste etasje). Riga by- og sjøfartsmuseum holder til i de profane bygninger tilknyttet domkirken. Riga var en viktig sjøfartsby. Dette museet fører sine røtter helt tilbake til år 1773. Større museer inkluderer okkupasjonsmuseet like utenfor gamlebyen, som også er et eksempel på sovjetisk arkitektur. Det knytter seg en viss kontrovers til om bygningen bør bli stående slik den er, som et minne om okkupasjonstiden, eller om den bør rives og erstattes av en bygning som passer mer til de historiske omgivelsene. To store kunsmuseer er i byen, samt motormuseet utenfor sentrum, med blant annet Stalins og Leonid Brezjnevs biler. Krigsmuseet ligger i Kruttårnet ("Pulvertornis") nær den gamle bymuren. Bygningen var opprinnelig en del av bymuren fra 1300-tallet, men ble senere brukt som kruttlager, derav navnet. Krigsmuseet tar for seg latvisk krigshistorie fram til i dag. Museet ble stengt av sovjetiske myndigheter i 1940, men åpnet igjen i 1990. Utenfor byen ligger Latvias folkemuseum, et stort friluftsmuseum ("Brivdibas musejs"), bygget etter forbilder i Norden. Der er det gårder og landsens bygninger som ble bragt til museet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er spesielt stor aktivitet på sommeren, med håndverkere som demonstrerer sine fag. Rigas parker. 19% av byens flate er dekket av parker, noe som blir over 54 km². Monumenter. Blant få gjenværende minner fra sovjettiden kan man se minnesmerket over latviske geværmenn ("strelnieki") utenfor okkupasjonsmuseet og en mye større skulptur som hedrer de falne fra 1. verdenskrig på vestsiden av elva. Det mest kjente monumentet er Frihetsmonumentet, reist som et symbol for latvisk frihet og uavhengighet i 1935. Det er en søyle med en kvinneskikkelse som holder tre stjerner, symboler på de tre opprinnelige landskapene i Latvia. På forsiden er en inskripsjon, «Tēvzemei un Brīvībai», oversatt «for fedreland og frihet». Monumentet ble ikke revet under sovjettiden, men sovjetiske myndigheter oversatte betydningen til at kvinneskikkelsen var moder Russland og de tre stjernene var de baltiske republikkene. Kultur. Hvert femte år arrangeres den latviske sangfestivalen, med titusener av korsangere. Sang har en svært sentral plass i latvisk kultur, og byen preges i stor grad av festivalen så lenge den pågår. Riga har et operahus som huser den latviske nasjonaloperaen. Siden 1998 har de arrangert en årlig operafestival. Lysterapi. Lysterapi er en terapiform som nyttiggjør lysets påvirkning av menneskets fysiologi. Behandlingen brukes fremfor alt ved døgnrytmeforstyrrelser, og kan i korte trekk sies å hjelpe kroppen i å «stille klokken». Lidelser som kan behandles med lysterapi er jetlag, forsinket søvnfasesyndrom, midtvintersøvnforstyrrelse, sesongavhengig depresjon, søvnproblemer på grunn av skiftarbeid og lignende. Lysterapi har også vist seg å kunne lindre premenstruelle spenninger. Disse produserer lys som tilsvarer sollysets frekvensspektrum. Andre lyskilder vil ikke være like effektive (verken vanlige lyspærer, solarium eller høyfjellssol). Mest vanlig er bruken av store lysstoffrør med plastdeksel i størrelsen ca. 70 × 40 cm. Pasienten bør sitte nokså nær lampen (ca. 0,5–0,8 m) for å oppnå en effektiv belysningstetthet på minst 2,5 kilolux. Det er ikke nødvendig å stirre inn i lampen, men lyset må treffe øynene. Det fins også mindre terapilamper i størrelsen av en vanlig sparepære som kan skrus i vanlige pærefatninger. Disse gir mindre effekt. Alt etter hvilken avstand øynene befinner seg på, vil behandling pr. dag vare fra en halv time og opp. Til privat bruk kan man kjøpe eller leie lamper fra størrelse som en bok (lysdioder) via skrivebordslampe til lyspanel. Lysterapi er så godt som bivirkningsfri. Lettere bivirkninger, som smerte i øynene eller i hodet, kan opptre, men bare sjelden. Disse forsvinner igjen når behandlingen utsettes. Dog er lysterapi ikke anbefalt ved visse øyensykdommer (macular degeneration), ved inntak av visse fotosensitive medikamenter og ved manisk-depressiv sykdom. Stillehavskrigen. Stillehavskrigen var den delen av andre verdenskrig som ble utkjempet i Øst-Asia, Sørøst-Asia og Stillehavet. Krigen kan deles i to deler: krigen i Kina utkjempet mellom Republikken Kina og Japan fra 1937 til 1945, og krigen i Stillehavet og de vestlige koloniene som hovedsakelig ble utkjempet mellom USA og Japan, selv om styrker fra mange allierte land deltok, fra 1941 til 1945. Bakgrunn. Under siste halvdel av det 19. århundre utviklet Japan seg fra å være en føydalstat til en industrialisert nasjon på linje med Europa og Nord-Amerika. Under Første verdenskrig allierte Japan seg med den seirende Trippelententen. Som belønning fikk Japan de tidligere tyske besittelsene i Kina og Stillehavet. Det store børskrakket i 1929 skjøv Japan inn i en dyp økonomisk og politisk krise. Resultatet ble at de økonomisk motiverte politikerne ble skjøvet til side og erstattet med militante nasjonalister. I 1931 okkuperte Japan Mandsjuria og opprettet lydriket Mandsjukuo. Folkeforbundet nektet å anerkjenne denne nye staten og Japan meldte seg ut i 1934. Samtidig hadde Adolf Hitler kommet til makten i Tyskland. Med Tysklands nye ekspansjonspolitikk som forbilde begynte Japans ledere å legge planer for å kaste de Europeiske kolonimaktene ut og etablere Japan som den ledende stormakt i Øst-Asia og Stillehavet. Det første skrittet var å oppnå herredømme over Kina, som ble invadert i 1937. Den andre kinesisk-japanske krig kan derfor betraktes som Stillehavskrigens egentlige begynnelse. Kina var på denne tiden herjet av borgerkrig, men de to hovedrivalene, Chiang Kai-shek og Mao Zedong, inngikk en avtale om våpenhvile. I begynnelsen vant Japan en rekke seire og erobret store deler av Nord-Kina, inkludert Beijing. Under disse kampene led Kina store tap og de kinesiske generalene besluttet derfor å unngå større slag og benytte den brente jords taktikk. Som et resultat ble den japanske framrykkingen bremset ned til sneglefart samtidig som hæren trengte stadig større forsterkninger. For å kunne produsere den nødvendige mengden krigsmateriell var den japanske industrien avhengig av råvareimport fra de vestlige kolonimaktene. Kina hadde også problemer med å skaffe forsyninger, men mottok støtte fra utlandet, blant annet Tyskland og Sovjetunionen. Krigsutbruddet i vest i 1939 betydde at Japan ikke lenger kunne forvente å importere de nødvendige mengder med råstoffer fra vesten. På sikt ville dette bety at erobringene i Kina måtte oppgis. Etter Tysklands knusende seire våren 1940 lå Frankrike og Nederland med brukket rygg og et isolert Storbritannia så ut til kunne falle når som helst. Dermed lå mulighet åpen for japansk hegemoni i Asia. Samtidig som krigsplanleggingen begynte, økte Japan det diplomatiske presset. 27. september inngikk Japan Tripartite-pakten med Tyskland og Italia. 24. juli1941 ga Vichy-regjeringen i Frankrike Japan tillatelse til å bruke baser i Fransk Indokina. Som svar på den aggressive japanske politikken besluttet USAs president Franklin D. Roosevelt å starte en handelsblokade mot Japan. Storbritannia og Nederland sluttet seg også til denne blokaden. Japanerne kalte den «ABCD-omringningen av Japan» (ABCD = America, Britain, China and Dutch). De japanske oljelagrene ville ta slutt mot slutten av desember, mens de 11 divisjonene (av 46) som kunne avses fra Kina ikke ville være klare før november. Et angrep måtte altså finne sted i løpet av denne tidsperioden. En invasjon av det amerikanske fastlandet ville være dømt til å mislykkes. Strategien ble derfor med ett stort overraskelsesangrep å sikre seg de nødvendige ressursene. Håpet var at den amerikanske befolkningen skulle bli krigstrett og forlange fred. Hovedmålet var å sikre seg Nederlandsk Østindia og de store oljekildene som var der. Siden Storbritannia og USA neppe ville godta en slik okkupasjon, måtte også Britisk Malaya og Amerikansk-kontrollerte Filippinene erobres. Ved den amerikanske generalstaben hadde man på 1920-tallet utarbeidet en plan for en eventuell krig mot Japan – Krigsplan Oransje. I følge denne planen skulle den amerikanske stillehavsflåten, som i fredstid var oppankret ved Pearl Harbor på Hawaii, seile vestover til Filippinene via flåtebaser på Wake Island og Guam for så å innlede en flåteblokade av Japan. I tillegg til å erobre Wake og Guam ble det besluttet å angripe Pearl Harbor med hangarskip. 26. november begynte den japanske hangarskip-flåten sin strengt hemmelige ferd østover. Pearl Harbor. Angrepet på Pearl Harbor fant sted om morgenen 7. desember og kom som en knusende overraskelse. Åtte amerikanske slagskip ble senket eller hard skadet, samt flere mindre skip. Mange fly ble også ødelagt, enten på bakken eller i lufta. Japanske tap var minimale. Angrepet demonstrerte at hangarskip nå var hovedelementet i en moderne flåte. Etter å ha nøytralisere de amerikanske flystyrkene i Filippinene ved hjelp av bombefly fra baser på Taiwan gikk de første framskutte avdelingene av den japanske 14. armé i land 10. desember. Hovedstyrken, kommandert av general Masaharu Homma gikk i land 22. desember. De amerikanske og filippinske styrkene under general Douglas MacArthur trakk seg tilbake mot Bataan halvøya og MacArthur opprettet sitt hovedkvarter på den befestede øya Corregidor. Erobringen av Guam var problemfri. På Wake gjorde marinesoldater hard motstand, men måtte 23. desember gi etter for overmakten. Dermed var de amerikanske førkrigsplanene lagt i grus. Det japanske angrepet kom ikke like overraskende på Storbritannia hvor man hadde fryktet at noe var i gjære. Derimot var det britiske imperiet allerede hardt presset i sin krig mot Tyskland, og hadde kun begrensede resurser å avse til forsvaret av sine kolonier i Asia. I tillegg var slagkraften til det japanske infanteriet kraftig undervurdert. Hongkong var håpløst isolert og garnisonen kapitulerte 25. desember. Også i Malaya fikk britene raskt store problemer. Forsvaret her var til dels basert på å holde Singapore for enhver pris, men også tilstedeværelse av en sterk flåteavdeling for å avverge eventuelle landgangforsøk. Imidlertid kunne Royal Navy avse kun en mindre styrke, Force Z, ledet av det moderne slagskipet HMS «Prince of Wales» og den gamle slagkrysseren HMS «Repulse». Som ved de andre frontene gikk Japan aggressivt fram. Bangkok ble okkupert og Thailand tvunget til å underordne seg. Styrker ble satt i land på Malaya. Force Z seilte 9. desember ut i et forsøk på å avskjære nye troppekonvoier. Eneste resultat ble senkingen av «Prince of Wales» og «Repulse» ved japanske torpedofly. Den japanske invasjonshæren var tallmessig underlegen, men bedre opplært og utrustet. Den tok raskt initiativet og tvang forsvarerne sørover. USA hadde i utgangspunktet ikke tenkt å engasjere seg direkte i konflikten i Europa. Imidlertid erklærer Hitler (og Mussolini) overraskende USA krig 11. desember, dermed ble USA involvert både i Stillehavet og i Europa. USA og Storbritannia ble enige om å prioritere krigen i Europa. Filippinene. thumb Japan invaderer Filippinene ved Slaget om Filippinene 8. desember 1941. Malaya/Singapore. Den japanske 25. armé invaderte Britisk Malaya fra Fransk Indokina og Thailand. Japanerne angrep så Singapore i Slaget om Singapore for å sikre seg et godt knutepunkt til Malaya. Rundt 130 000 indiske, australske og britiske tropper ble tatt som krigsfanger. Øst-India og Burma. Felttoget i Burma begynte da japanerne invaderte i januar 1942 og varte helt til 1945. Krigsområdet var de østlige delene av Britisk India, altså det som i dag kalles Burma, samt deler av India (Nagaland og Manipur), men også Kina (Yunnan). Siden Hongkong og Singapore var okkupert allerede i 1941 ble dette Storbritannias hovedfront i Stillehavskrigen. Javasjøen. Slaget i Javahavet var det største overflateskipsslaget siden Slaget ved Jylland under første verdenskrig. Slaget varte fra 27. februar til 1. mars 1942, og var mellom allierte styrker og Japan. Korallhavet. Slaget i Korallhavet varte fra 4. til 8. mai og var mellom USA/Australia og Japan. Slaget var et av vendepunktene i Stillehavskrigen, og det første slaget hvor hangarskip kom i kamp med hverandre, og det første sjøslag hvor de involverte krigsfartøyene ikke avførte skudd direkte mot hverandre. Slaget endte uten noen klar seierherre, men erfaringene som begge parter trakk under denne konflikten la grunnen for Slaget ved Midway en måned senere. Midway. En måned etter kampene i Korallhavet, forsvarte amerikanerne Midwayøyene i Slaget ved Midway i juni måned. Amerikanerne hadde klart å knekke radiokodene til japanerne, og sto klare da japanerne startet sitt angrep, som de trodde skulle være en overraskelse på samme måte som ved Pearl Harbor. Amerikanerne klarte å slå tilbake angrepet, og mistet kun ett hangarskip, mens Japans hadde et stort nederlag ved å miste fire av totalt seks hangarskip. Guadalcanal. Japan begynte å besette Salomonøyene i slutten av mai, først Tulagi, siden også Guadalcanal. Den japanske hæren hadde derfor besluttet at Guadalcanal skulle være hovedbasen i området. Lunga på Guadalcanal var det eneste stedet i øykjeden hvor det ville være mulig å bygge en større flyplass og herfra ville det være mulig å true forsyningskonvoiene til Australia. Som et mottiltak bestemte derfor de allierte seg for å bruke amerikanske marineinfanterister. Slaget om Guadalcanal startet ved massiv bombing, og deretter ilandsetting av 1. marinedivisjon på Guadalcanal 7. august. De besatte flystripa, som de døpte «Henderson Field», uten motstand. Japan svarte med å frakte inn flere soldater. Månedene som fulgte var preget av harde kamper hvor japanske styrker uten hell og store tap forsøkte å kaste amerikanerne på sjøen. Samtidig foregikk et kappløp til sjøs ettersom begge sider fortsatte å frakte inn forsyninger og forsterkninger. En rekke sjøslag fulgte med betydelige tap på begge sider. På øya klarte amerikanerne etterhvert å trenge japanerne tilbake slik at brohodet ikke lenger var i noen umiddelbar fare. Mot slutten av året innså det japanske hovedkvarteret at en seier ved Guadalcanal ville bli for kostbar i menn og materiell, og det ble besluttet å evakuere øya. Borneo. Borneo, som hadde vært delt mellom Storbritannia og Nederland, var en viktig erobring for Japan på grunn av olje-forekomstene der. Bygging av en flyplass ble igangsatt i 1942, og 1.500 australske krigsfanger satt til å utføre jobben. I begynnelsen ble de behandlet anstendig; de fikk morfin ved sykdom, og da den første australske offiseren døde, ble det arrangert en militær begravelse i Sandakan by. Etterhvert ble forholdene verre. Mindre forseelser ble straffet med innesperring i bur som stod 75 cm over bakken. Fangen kunne bare sitte ned, og ble daglig hentet ut til «mosjon», som bestod i at han ble jult opp. Fluktforsøk ble straffet med henrettelse ved skyting. I Sandakan-leiren overlevde bare seks av ialt 2 500 krigsfanger. De underernærte og utmattede fangene ble slått om de ikke maktet å utføre en ordre øyeblikkelig; men også de japanske vaktene ble jult opp for forseelser, og måtte etterpå presentere gevær for den som hadde slått og sparket dem. Frank Mills som var lege i leiren, bevitnet hvordan en japansk sersjant banket opp en menig, deretter selv ble banket opp av en løytnant, som i sin tur fikk bank av kapteinen, i fangenes påsyn – de fikk lov å applaudere. Salomonøyene. thumb Slaget om Treasury-øyene fant sted mellom 27. oktober og 12. november. Kampene om Salomonøyene ble avsluttet, og alle øyene ble tatt av allierte styrker, unntatt Choiseul og Shortland-øyene, som forble under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Slaget ved Kapp St. George 26. november var det siste sjøslaget mellom overflateskip under felttoget på Salomonøyene. Gilbertøyene. Amerikanerne invaderte atollene Makin og Tarawa i Slaget om Makin og Slaget om Tarawa 20. november. Invasjonen var en suksess og de japanske styrkene ble overvunnet på kun fire dager. Øyene ble så brukt til støtte for invasjonen av Marshalløyene året etter. Peleliu. Slaget om Peleliu ble kjempet fra 15. september til 27. november på koralløya Peleliu. USMC 1. marinedivisjon invaderte øya for å ta en japansk flystripe, og fikk senere forsterkninger av US Army 81. infanteridivisjon. Det var beregnet at slaget skulle ta fire dager, men grunnet kraftig forsvar fra japanerne tok det hele fire måneder å ta øya. Slaget er et av amerikanernes mest kontroversielle i andre verdenskrigs grunnet viktigheten av øya kontra antall falne. I forhold til antall kjempende så hadde dette slaget det høyeste antall falne og skadde på amerikansk side i hele stillehavskrigen. 1 794 døde og 8 010 ble skadet. Japanerne mistet 10 695 mann. Hensikten var å bruke flystripen til å invadere Filippinene, men dette ble ikke gjort, selv om amerikanerne tok øya. Filippinene. Det andre slaget om Filippinene var et slag hvor allierte styrker invaderte Filippinene for å befri landet fra den japanske okkupasjonen, som hadde vart fra landet ble invadert av Japan, etter det allierte nederlaget i det første slaget om Filippinene i 1941 og 1942. Slaget startet 20. oktober 1944, og varte helt fram til krigens slutt. Iwo Jima. thumb Slaget om Iwo Jima stod mellom USA og Japan fra 19. februar til 16. mars 1945. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassen der. 22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble drept. Okinawa. Slaget om Okinawa var et 82 dager langt slag som varte fra april til midten av juni. Øya Okinawa var den siste hindringen før amerikanerne kunne starte en invasjon av Japan. Øya hadde en stor sivil befolkning, og man regner med at en fjerdedel, 100 000 sivile, ble drept under slaget. Japansk propaganda drev mange av innbyggerne til selvmord. Over 90 prosent av bygningene på øya ble ødelagt. Okinawa forble okkupert av amerikanerne fram til 1972, mange år etter at okkupasjonen av resten av Japan hadde endt. Hiroshima og Nagasaki. Den 6. og 9. august 1945 ble det sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Bombene drepte minst mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. Etterspill. Bare ca 5 000 japanere ble tiltalt for krigsforbrytelser i rettsoppgjøret. Gjennomsnittlig dødelighet for de ca 350 000 allierte soldatene i japansk fangenskap lå på ca 27% – mot bare 4% for allierte soldater i tysk og italiensk fangenskap. (Til sammenligning omkom likevel 3,3 millioner av de 5,7 sovjetiske soldatene i tysk fangenskap – langt over halvparten.) Standardfeil. Standardfeilen (ofte forkortet som SE etter engelsk "standard error") er i statistikk en vanlig måte å angi feilmarginen av en måling eller et estimat på. formula_1 Standardfeilen kan brukes til å regne ut et konfidensintervall. Statistisk feil. En statistisk feil innebærer at man trekker en feilaktig statistisk konklusjon fra datamaterialet man har hatt til rådighet. I og med at statistikk handler om å estimere (beregne) ukjente størrelser ut ifra en stikkprøve som er mindre enn den totale populasjonen som man ønsker å vite noe om, er alle slike beregninger beheftet med en viss sannsynlighet for feil. Vanligvis er man ikke interessert i nullhypotesen, men i en alternativ forklaring, En type-I-feil innebærer dermed at man "aksepterer en alternativ forklaring som ikke stemmer" («godtroenhet»). En type-II-feil betyr på den andre siden at man "forkaster en alternativ forklaring, selv om den egentlig stemmer" («overforsiktighet»). Vitenskapsteoretisk sett er det viktigst å unngå type-I-feil. Derfor «foretrekker» man vanligvis type-II-feil over type-I-feil, og ved å minske sjansen for type-I-feil øker man samtidig sannsynligheten for type-II-feil. Grunnen til dette er at «bevisbyrden» vanligvis ligger ved den alternative forklaringen, ikke ved nullhypotesen. En måte å kontrollere type-I-feil på, er ved hjelp av signifikansnivå. Jo lavere signifikansnivå man velger, desto mindre er sannsynligheten for type-I-feil, men desto mindre er også sannsynligheten for å oppdage at en alternativ forklaring er sann når den faktisk er det. Dette problemet kan statistisk sett ikke unngås, slik at valg av signifikansnivå alltid er en avveining mellom disse to målsettingene. Et mye brukt signifikansnivå er 5 %. Bruker man dette signifikansnivået, må man altså regne med å gjøre én type-I-feil per 20 statistiske tester. Det fins likevel tilfeller der det er påkrevd å minimere faren for type-II-feil. Dette kan være tilfellet hvis den alternative forklaringen krever handling for å unngå et problem eller en farlig situasjon. Når man f.eks. får mistanke om en hittil ukjent alvorlig bivirkning av et nytt medikament, har minimaliseringen av type-II-feil av etiske grunner høyere prioritet enn minimaliseringen av type-I-feil. Nullhypotesen i dette eksempelet ville lyde «Medikamentet har ingen bivirkninger.» Å forkaste denne hypotesen når den er sann (dvs. å akseptere at medikamentet har bivirkninger, når det ikke har det – en type-I-feil), er uheldig sett fra et vitenskapsteoretisk perspektiv. Men å akseptere den når den er falsk (dvs. å anta at medikamentet ikke har bivirkninger, når slike fins – en type-II-feil), kan resultere i menneskelige lidelser. Derfor kan forskningsetikken i slike tilfeller tilsi at vitenskapsteoretiske overveininger settes til side, og at en liten mistanke om fare veier mer enn «god vitenskapelig praksis» (føre-var-prinsipp). Zyklon B. Zyklon B var varemerket for et middel mot skadedyr med virkestoffet blåsyre. Fra 1941 ble det brukt til gassing av mennesker i flere av nazistenes tilintetgjørelsesleirer. Det tyske kjemiselskapet IG Farben var sentral i produksjonen av Zyklon B, gjennom at selskapet hadde en kontrollerende aksjepost i firmaet Degesch, som produserte Zyklon B. Zyklon B besto av små kuler eller skiver av trefiber eller lignende porøst materiale, som var impregnert med flytende blåsyre. Produktet ble markedsført i lufttette bokser, og blåsyren fordampet raskt når boksene ble åpnet og innholdet kom i kontakt med luft. Zyklon B var altså et husholdningsprodukt opprinnelig markedsført til bekjempelse av skadedyr. Også i nazitysklands konsentrasjonsleire ble Zyklon B brukt til desinfeksjon. Etterhvert ble stoffet tatt i bruk til å utføre massedrap. Zyklon B ble hovedsakelig benyttet til massedrap i gasskamrene i Auschwitz-Birkenau og i utryddelsesleiren Majdanek. I de andre utryddelsesleirene ble ofrene avlivet ved hjelp av CO-holdig eksos, blant annet ved bruk av gassvogner. Feil. Feil betegner en uoverensstemmelse mellom noe og enten sannheten eller en vedtatt standard. Vemork. Vemork er en kraftstasjon som ligger i Vestfjorddalen vest for Rjukan i Telemark. Stasjonen ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen og bygd av Norsk Hydro, og sto ferdig i 1911. Kraftverket leverte 200 000 HK (147 MW) og var i sin tid et av verdens største. Under den andre verdenskrig produserte tyskerene tungtvann som de trodde var nødvendig i utviklingen av atombomben. Det ble sendt ut et militær styrke også kalt Kompani Linge fra England med to nordmenn. Vinteren 1943 saboterte de tungtvannproduksjonen, men etter kort tid startet tyskerne opp produksjonen igjen. De gamle lokalene huser i dag Norsk Industriarbeidermuseum. Historie. Norsk Hydro hadde tidligere bygget ut Svelgfoss kraftverk og en mindre salpeterfabrikk med lysbueovner på Notodden. Utbyggingen av Vemork var et ledd i etableringen av «Rjukan I», salpeterfabrikken på Rjukan. I desember 1906 hadde Norsk Hydro inngått en samarbeidsavtale med "Badische Anilin und Sodafabrik" (BASF) om å bygge en salpeterfabrikken på Rjukan. Badische og den tyske ingeniøren Otto Schönherr hadde i 1905 utviklet en egen lysbueovn der buen var spent ut inne i et vertikalt rør. Denne var mer effektiv enn Birkeland-Eyde-ovnene som hadde vært driftet ved salpeterfabrikken på Notodden. Hydro utviklet også en ny lysbueovn som tålte 3000 kilowatt, mer enn tre ganger mer enn de gamle ovnene. Som et kompromiss på striden om teknoligivalg ble det i ovnshuset på kalksalpeterfabrikken på Rjukan installert 96 Schönherr-ovner og åtte Birkeland-Eyde-ovner. Fabrikken ble prøvekjørt i november 1911 og satt i regulær drift i 1912. Da «Rjukan I» var ferdig gikk man i gang med planleggingen av neste byggetrinn, Såheim kraftstasjon og utbyggingen «Rjukan II». Vemork-aksjonen, sabotasjeaksjonen mot tyskernes produksjon av tungvann under andre verdenskrig, ble første gang filmatisert i 1948, ved navn "Kampen om tungtvannet". Dette var en norsk-fransk filmproduksjon der flere av dem som faktisk deltok i de historiske begivenhetene, spiller seg selv. Senere ble aksjonen dramatisert av et britisk filmselskap med bistand fra Hollywood i filmen "Heltene fra Telemark" fra 1965. Annet. En av leirene til Telemark bataljon KFOR I ble kalt opp etter Vemork. Den var plassert i Obilić. Det er 1568 trappetrinn til toppen av fallrørene. Mongstad. Mongstad er et industristed beliggende i Nordhordland i kommunene Lindås og Austrheim. Oljeraffineri. Stedet er kjent for sitt store oljeraffineri, som ble satt i drift i 1975 av Statoil. Det eies i dag av selskapet Mongstad Refining, hvor Statoil har 79 prosent og Shell 21 prosent eierandel. Raffineriet ble utvidet for omkring 14 milliarder kroner på slutten av 1980-tallet, noe som gjorde at stedet fikk omfattende oppmerksomhet på grunn av budsjettoverskridelser på over seks milliarder kroner. Dette ble kjent som Mongstad-skandalen, og førte til omfattende utskiftninger i Statoils ledelse. Raffineriet har en kapasitet på 10 millioner tonn råolje i året. Foruten Statoil har flere andre industriselskap også etablert seg på Mongstad, blant dem Norsk Hydro. Oljeterminal. På Mongstad har Statoil også en råoljeterminal med lagerkapasitet på 9,5 millioner fat. Havneanlegget på Mongstad er Norges største målt i tonnasje og Europas største oljehavn etter Rotterdam i Nederland. Det er også et LPG-prosess anlegg (Vestprosess) på området. Gasskraftverk. Industrianleggene på Mongstad bruker like mye strøm som alle husstandene i Oslo gjør til sammen. Statoil har i flere år jobbet med planer om å bygge et gasskraftverk på Mongstad, men på grunn av høye CO2-utslipp har de ikke fått konsesjon. Derfor jobber selskapet i samarbeid med danske DONG Energy (Elsam) med å bygge et gasskraftvarmeanlegg istedenfor, som skal bruke gass fraktet i rør fra terminalen på Kollsnes i Øygarden til å gi Mongstad-anlegget nødvendig energi. Byggingen av Mongstad gasskraftverk startet i januar 2007, og driften ble igangsatt i oktober 2009 med en effekt på 280 MW samt leveranse av kraftvarme til industribruk. Det planlegges å bygge et fullskala CSS-anlegg for fangst og lagring av CO2 på Mongstad innen 2014. Planer om CO2-fangst. Regjeringens «månelandingsprosjekt»: I forbindelse med planene for gasskraftverket på Mongstad avtalte Staten og Statoil å bygge et teknologitestsenter for CO2-fangst der to ulike teknologier utprøves. Senteret heter European CO2 Technology Centre Mongstad (TCM) og er nå under bygging. Teknologisenteret skal stå ferdig ved årsskiftet 2011/12. Formålet med senteret er å gjøre CO2-fangstteknologien billigere og mer effektiv. Oppsamlet CO2 skal innledningsvis slippes ut, men vil når det er bygget et anlegg ("Fullskalaanlegget") for fjerning av CO2 fra gasskraftverket på Mongstad, bli fraktet i denne ut i Nordsjøen og deponeres i geologiske formasjoner. Aker Clean Carbon, et datterselskap av Aker, har fått kontrakt på en av teknologiene til teknologisenteret basert på Amin. Alstom skal levere den andre basert på kjølt ammoniakk. Totalt er kostnadene for å bygge teknologisenteret budsjettert til litt over fem milliarder kroner. Parsifal (opera). "Parsifal" er en opera i tre akter av Richard Wagner, komponert i 1882, løselig basert på det episke middelalderdiktet "Parzival" fra det 13. århundre, skrevet av Wolfram von Eschenbach. Det handler om en av kong Arthurs riddere og dennes søken etter den hellige lanse som var brukt til å stikke den korsfestede Jesus med. Wagner fikk idéen til verket allerede i april 1857, men det var først ferdig femogtyve år senere. Uroppførelsen fant sted i Bayreuth den 26. juni 1882. Wagner omtalte aldri Parsifal som en opera eller et musikkdrama, men som et "Bühnenweihfestspiel" (et festspill for helliggjørelse av scenen). Handlingen foregår dels på Gralsborgen, dels på Klingsors slott. Mufti. En mufti (arabisk: مفتى) er en islamsk lærd som fortolker og appliserer islamsk rett (sharia) og som har myndighet til å utstede fatwaer (eller "fataawa", som er den arabiske flertallsformen). I teokratier som Saudi-Arabia og Iran, og i visse land der grunnloven hviler på sharialoven, som i Egypt, kan stormuftien ta stilling til om en dødsdom er i pakt med islamsk jurisprudens og sharialoven, og kan i visse tilfeller omgjøre kriminaldomstolenes kjennelser. I motsetning til hva som antas av både muslimer og ikkemuslimer, er en fatwa ikke bindende for alle som bekjenner seg til den islamsk tro. De eneste som er pliktige til å adlyde en gitt fatwa er den mufti som har gitt den og hans tilhengere. Stormufti. Stormufti er en tittel som benyttes om den mufti som er den høyeste embedsbærer innen det religiøse rettsvesen i et sunni muslimsk land. Stormuftien kan gi rettsbelæringer og edikter, fatwa, som fortolker islamsk lov. Dette skjer gjerne etter henvendelse fra privatpersoner i egne rettsanliggender, men kan også gis for å assistere dommere i enkeltsaker eller i saker av generisk samme karakter. Stormuftiens "fataawa" (flertall av "fatwa") er "ikke" bindende eller presendensdannende for borgerlige lover vedrørende ekteskap, skilsmisse eller arv. Som regel er stormuftiens anbefalinger heller ikke bindende innen kriminalretten. I Det ottomanske rike var stormuftien en statlig embedsmann, og den høyeste av stormuftiene var i Istanbul. Britene videreførte stormuftiembedet i noen av de muslimske områder som kom under deres kontroll etter første verdenskrig, og blant dem var det stormuftien av Jerusalem som ble tillagt den største politiske vekt. Gutt (bok). "Gutt" er en bok skrevet av Roald Dahl, utgitt i 1984. Originaltittelen er "Boy". Den norske oversettelsen er ved Tor Edvin Dahl. Dahl skriver i innledningen at det ikke er en selvbiografi, for han ville aldri ha funnet på å skrive en bok om seg selv, men på mange måter er den selvbiografisk. Boken handler om hendelser i skoletiden hans og like etterpå. Hendelsene er ikke viktige, men de gjorde stort inntrykk på ham. Noen er fra sommerferiene i Norge. Grotten. Grotten regnes som Norges første sveitserhus, og er reist av dikteren og samfunnsaktivisten Henrik Wergeland som bodde der fra 17. mai 1841 til 15. april 1845. Huset er tegnet av Wergeland selv i et visst samarbeid med slottsarkitekten, Linstow. Det enkle huset ligger vakkert til på en fjellknaus i utkanten av Slottsparken i Oslo med adresse Wergelandsveien 2. Da det kom opp på nyåret 1841, lå det 'på landet', dvs. et godt stykke utenfor det som den gang var byen. Byen, nærmere bestemt Christian IVs by, var det området som i dag kalles Kvadraturen. Bygningen er et laftet og panelt tømmerhus. Tomta hadde opprinnelig vært en del av den åpne Bymarken. Wergeland kjøpte den i januar 1841 og fikk bygd huset ved hjelp av bygningsfolk som hans far, Nicolai Wergeland, skaffet fra Eidsvoll. Huset var klar til innflytting 17. mai 1841 som ble en festdag for Henrik Wergeland og hans unge hustru, Amalie Sofie. Da et svalepar snart tok bolig under takskjegget på uthuset, diktet Wergeland «Omen accipio», dvs. jeg tar varsel. Diktet begynner med ordene: «Nu blev mit Hus velsignet / en Svale fløi derind» Området kaltes Grønnebergløkka og skrenten som eiendommen nå har navn etter kaltes Skredderkneika. Her var det blitt tatt ut brolegningsstein (diabas eller "grønnstein") til byens gater og til Slottsplassen, og det hadde skapt den dype kløften. I stedet for å fylle den igjen, bygde Wergeland en portal og en terrasse over, slik at det virkelig ble en grotte. Wergeland var en habil tegner, og tegnet selv huset, men skal ha fått noe hjelp av vennen, slottsarkitekt Linstow. Huset er sammen med vaktbygningen ved Slottet (og Linstows eget hus i Wergelandsveien, revet i 1950-årene) et av de første eksemplene på «Den nye træstil» som etterhvert fikk navnet sveitserstil. Sveitserstilen ble senere mer utbrodert enn den var på Wergelands tid, med flerfargede vindusglass og dekorative utskjæringer. Wergeland brukte grotten under huset som utstillingssted for alle mulig rariteter han samlet. Blant annet sto det en globus der, og en figur som skulle forestille en astronom. I dag står det en byste av Wergeland i grotten under huset, som er åpen for publikum 17. mai. Statens æresbolig. Siden 1922 har Grotten vært statens æresbolig for fortjente kunstnere, og tre av 1900-tallets kjente norske kunstnere har hatt huset som sin bolig. Det var snakk om å gjøre det om til både barnehage og Wergelandsmuseum i årene etter 1978, men det ble beholdt som æresbolig for kunstnere og rehabilitert. Hannibal. a> av den franske kunstneren Sébastien Slodtz (1655–1726). Hannibal (punisk: «Baal er meg nådig», født 247 f.Kr., død 182 f.Kr.) var en fønikisk statsmann, politiker og general fra Karthago. Han er mest kjent for sine bedrifter i den andre punerkrig, der han førte en armé fra Hispania over Pyreneene og Alpene inn i Italia hvor han gjentatte ganger nedkjempet hærstyrker fra den romerske republikk. Hannibal er regnet som en av de aller beste militære ledere gjennom tidene, likestilt med Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus og Napoleon. Militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge kalte Hannibal "«strategiens far»". Bakgrunn. Hannibal Barca, sønn av Hamilcar Barca, ble født i 247 f.Kr. Etter Karthagos nederlag i den første punerkrig, satte Hamilcar igang arbeidet med å forbedre Karthagos stilling. For å gjøre det begynte han å legge under seg flere stammer i Hispania. På dette tidspunktet var Karthago i en så dårlig økonomisk stilling at han ikke klarte å transportere sin hær til den iberiske halvøy, i stedet måtte han marsjere til Gibraltarstredet og krysse Middelhavet der. Det var ved Herkulessøylene Hannibal som ung mann sverget sin berømte ed om at han alltid skulle være Romas fiende. Hannibal sa til sin far: «Jeg sverger at så snart alderen tillater det... skal jeg med flammer og stål besegle Romas skjebne.» Hannibals far ledet deretter et vellykket felttog i Hispania. Da faren ble drept i kamp, tok Hannibals svoger, Hasdrubal, over kommandoen. Hasdrubal gjennomførte en konsolidering av de erobrede områdene på den iberiske halvøy, og gikk med på en avtale med romerne, om at Karthago ikke skulle erobre områdene nord for elven Ebro og at romerne ikke skulle krysse sørover. Etter at han tok kommandoen brukte han to år på å konsolidere og erobre de gjenværende områdene i Hispania sør for Ebro. Etter dette satte han ut på det han mente var sin livsoppgave: Erobringen og ydmykelsen av Roma. I 219 f.Kr. gikk han til angrep på byen Saguntum som var kontrollert av romerne, og etter en åtte måneders beleiring inntok han byen. På grunn av hans popularitet protesterte ikke den karthagiske regjeringen på Hannibals avgjørelse. Dermed hadde han fått sin krigserklæring mot Roma. Hannibal var nå bestemt på å føre krigen inn i hjertet av Italia ved hjelp av en marsj gjennom Hispania og Sør-Gallia. Krysser Alpene. Hannibals hær i Hispania var på rundt 90 000 fotsoldater og 12 000 ryttere. Styrken som skulle bli med til Italia, var imidlertid «bare» på 75 000 fotsoldater og 9 000 ryttere. Hannibal forlot Carthago Nova våren 218 f.Kr. Han kjempet seg gjennom de nordlige stammene i Hispania til Pyreneene, noe han mestret ved hjelp av sine utspekulerte taktikker. Etter å ha marsjert 464 km gjennom fiendtlig terreng til elven Ebro, valgte Hannibal i slutten av juni det året ut de mest lojale av de libyske og iberiske soldatene. Han forlot en avdeling med 11 000 soldater i garnisonen han hadde laget i de nyerobrede områdene og fortsatte på sin reise til Gallia med en hær på 50 000 fotsoldater og 9000 ryttere. Hannibal ble klar over at han måtte krysse både Pyreneene, Alpene og flere store elver samtidig som han måtte kjempe mot gallerne som var i området. Gjennom de nordlige delene av Spania hadde erobringen gått greit, og da han i tillegg klarte å mekle med de galliske høvdingene han møtte på veien, gikk turen enklere enn antatt. Dette førte til at Hannibal nådde Rhone i september, før romerne hadde klart å samle seg og gjøre motstand. Ved Rhone talte Hannibals hær 38 000 fotsoldater, 8000 ryttere og trettisyv krigselefanter. Etter å ha utmanøvrert de innfødte som hadde prøvd å forhindre hans ferd gjennom Gallia, gikk han forbi en romersk styrke som var sendt for å stanse ham. Deretter gikk han opp dalen i en av bielvene til Rhone (sannsynligvis Isere), og i løpet av høsten kom han frem til foten av Alpene. Hans ferd over Alpene (sannsynligvis i nærheten av Col de Mont Cenis) er en av de mest berømte militære bragder fra antikken. Hannibal klarte å komme seg over fjellkjeden til tross for vanskelig klima og terreng, geriljaangrep fra de innfødte og det faktum at han måtte kommandere en styrke med flere språk og nasjonaliteter. Turen over Alpene kostet imidlertid ganske mye for Hannibal. Totalt mistet han halve besetningen på 46 000 mann, og han hadde bare noen få elefanter igjen da han kom frem til Italia. Historikeren Adrian Goldsworthy har skrevet at på grunn av motstanden fra de innfødte, faren for skred og den store høyden over havet, var prisen for Hannibals ferd meget stor. Ticinus og Trebia. "Hovedartikler: Slagene ved Ticinus og Trebia" Hannibals marsj førte ham inn i romersk territorium og forhindret fiendens taktikk som gikk ut på å føre krigen på fremmed jord. Han dukket plutselig opp blant gallerne i Po-dalen og fikk muligheten til å knytte disse til seg som allierte før romerne kunne gjøre noe med opprøret. Etter at soldatene hadde fått hvile, sikret Hannibal først ryggen ved å kue den fiendtlige stammen i Taurini. Publius Cornelius Scipio, den romerske konsulen som hadde ledet de romerske styrkene i forsøket på å avskjære Hannibal, hadde hastet tilbake til Italia med en liten avdeling for å møte Hannibal. Mens Hannibal beveget seg ned Po-dalen, møtte han styrkene til Scipio i en liten trefning ved Ticinus. Her tvang Hannibal med sitt overlegne kavaleri romerne til å trekke seg ut av Lombardia-sletten. Denne seieren hadde stor betydning i Hannibals forsøk på å svekke romernes kontroll over gallerne. Resultatet av romernes nederlag ved Ticinus, var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til karthagerne. Snart var nesten hele det nordlige Italia uoffisielt alliert med Hannibal. Galliske og liguriske tropper sørget for at hæren hans snart var tilbake til en styrke på 40 000 mann. Hannibals hær var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble alvorlig skadet i trefningen og trakk seg tilbake over elven Trebia med sin uskadde armé og slo leir ved Placentia for å avvente forsterkninger. Den andre romerske konsulhæren skyndte seg til Po-dalen. Selv før nyheten om nederlaget ved Ticinus hadde nådd Roma, hadde senatet beordret konsulen Titus Sempronius Longus til å ta med sin hær tilbake fra Sicilia for å slutte seg til Scipio og møte Hannibal. Hannibal klarte gjennom dyktige manøvrer å jage ham bort, da han klarte å posisjonere seg på veien mellom Placentia og Arminum, som Sempronius måtte ta for å nå Scipio. Hannibal erobret så Clastidium hvor han skaffet seg store mengder rasjoner for mennene sine. Men mens han erobret byen, kom Sempronius seg rundt flanken hans og sluttet seg til Scipio ved Trebia. I desember samme år hadde Hannibal dermed fått en mulighet til å vise sine overlegne militære ferdigheter ved Trebia. Etter å ha slitt ut det glimrende romerske infanteriet, slaktet han det med et overraskende bakholdsangrep på flanken. Trasimene. "Hovedartikkel: Slaget ved Trasimene" Etter at han hadde sikret posisjonen sin i Nord-Italia gjennom denne seieren, innkvarterte Hannibal troppene sine hos gallerne for vinteren. Dette gjorde at misnøyen blant gallerne steg, og Hannibal bestemte seg for å finne en sikrere operasjonsbase lenger sør. Romerne var derimot svært urolige og misfornøyde etter nederlaget til Sempronius ved Trebia og startet umiddelbart å legge planer for å møte den nye trusselen fra nord. Det romerske senatet valgte Cnaeus Servilius og Gaius Flaminius til konsuler. Begge forventet at Hannibal ville fortsette sin fremrykning og tok sine arméer ut for å stenge av de østlige og vestlige rutene som Hannibal kunne bruke for å rykke frem mot Roma. Servilius plasserte seg ved Arminum ved Adriaterhavet, mens Flaminius posisjonerte seg ved Arretium nær Appenninene. Den eneste veien til det sentrale Italia utenom de romerske styrkene lå ved Arno. Denne ruten var praktisk talt en eneste stor myr og denne våren var det mer vann her enn vanlig. Å krysse her ville utsette mennene for de samme lidelsene de måtte gjennomgå i Alpene. Hannibal visste at denne ruten var vanskelig, men den forble den sikreste og raskeste ruten inn i det sentrale Italia. Polybios hevder at «"han (Hannibal) visste at de andre veiene inn i Etruria var lange og velkjente blant hans fiender, men at en som gikk gjennom myrene var kort og derfor ville føre dem overraskende på Flaminius. Dette var det som passet hans merkelige genialitet, og derfor valgte han denne ruten."» I fire dager og tre netter marsjerte Hannibals menn «"gjennom en rute som var under vann"» og led forferdelig av søvnmangel og utmattelse. Han krysset Apenninene og det tilsynelatende uoverstigelige Arno uten motstand, men i de lavereliggende myrene i Arno mistet han en stor del av styrken sin, inkludert, virker det som, hans siste elefant. Da han ankom Etruria våren 217 f.Kr., bestemte Hannibal seg for å trekke den romerske hovedarméen under Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området Flaminius var satt til å beskytte, foran øynene på ham. Polybios forteller at «"han (Hannibal) regnet med at dersom han passerte leiren og steg ned i distriktet nedenfor, ville Flaminius, delvis av frykt for befolkningens vrede og personlig irritasjon, ikke klare å sitte passivt å se på ødeleggelsen av landet, men spontant følge etter ham...og gi ham muligheter for å angripe."» Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å vise at hun ikke var i stand til å beskytte dem. Til tross for dette ble Flaminius sittende i leiren ved Arretium. Ute av stand til å trekke Flaminius til et slag, marsjerte Hannibal modig rundt hans motstanders venstre flanke og kuttet i realiteten av Flaminius fra Roma. Hannibal rykket raskt gjennom høylandet i Etruria og provoserte Flaminius til en rask forfølgelse. Hannibal overrasket romerne på en lysning på bredden av Trasimeno og ødela hæren og drepte Flaminius. Han hadde nå kvittet seg med den eneste feltstyrken som kunne hindre ham i å rykke frem mot Roma, men han innså at uten beleiringsmaskiner hadde han ikke håp om å ta byen. Han foretrakk å utnytte seieren sin ved å rykke inn i det sentrale og sørlige Italia og forsøke å utløse et generelt opprør mot Roma. Etter Trasimene sa Hannibal at «"jeg har ikke kommet for å slåss mot italienere, men på vegne av italienerne mot Roma."» Fabius "Cunctator". a>, og er den beste kilden om Hannibal Roma var i panikk. «"Da nyhetene om nederlaget nådde Roma",» forteller Polybios, «"klarte ikke statens ledere å skjule eller tone ned faktaene på grunn av katastrofens omfang, og var påkrevd å kalle sammen til et folkemøte og annonsere dem. Da praetoren sa 'Vi har blitt beseiret i et stort slag' skapte det en slik redsel at for de som hadde vært til stede ved begge anledninger, virket katastrofen mye større nå enn under det faktiske slaget."» I en slik krise var der bare en ting å gjøre, og det var å oppnevne en diktator. Diktatorisk makt gav en enkelt person muligheten til å utvikle sine egne strategier, gjøre utnevnelser i den sivile styresmakten og forberede arméer uten politisk krangling, en post som gav ham nesten total makt i en periode på rundt et halvt år. «"Ved å gi avkall på styring av årlige valgte embetsmenn,"» sier Polybios, «"kan de (romerne) bestemme seg for å ta seg av situasjonen mye mer radikalt når de tenker at statens affærer og den overhengende fare krever utnevnelsen av en enkel general med all makt."» Mannen de utvalgte som enslig kommandant, eller «diktator», var Quintus Fabius Maximus, en intelligent og dreven general. Fabius forlot romersk militærtradisjon og adopterte fabianstrategi som går ut på å nekte å delta i feltslag med sin motstander mens han plasserte flere romerske arméer i nærheten av Hannibal for å hindre hans bevegelser. Mens han forsøkte å unngå slag, sendte Fabius istedet ut avdelinger mot avdelinger fra Hannibal som var ute og sanket forsyninger, og han manøvrerte den romerske hæren alltid i ulendt terreng for å utligne Hannibals overlegne kavaleri. Innbyggere i små nordlige landsbyer ble oppfordret til å plassere ut utkikksposter slik at de kunne samle husdyrene og eiendelene sine og flykte inn i befestede byer. Dette, visste Fabius, ville tære på invasjonshærens kampevne og forhindre at Romas allierte skulle gå over til fienden uten å måtte utfordre karthagerne i kamp. Etter å ha herjet Apulia uten å ha klart å provosere Fabius til slag, bestemte Hannibal seg for å marsjere gjennom Samnium til Campania, en av de rikeste og mest fruktbare provinsene i Italia i håp om at ødeleggelsene ville trekke Fabius til slag. Titus Livius forteller oss at «"Han (Hannibal) begynte å provosere og teste ut hans temperament ved jevnlig forflytte leiren sin og legge territoriet til de allierte øde foran øynene på ham. Hannibal trakk seg raskt ut av syne og stoppet plutselig og gjemte seg i veiens svinger, dersom det var mulig, for å fange ham (bakholdsangrep) når han startet nedstigningen til sletten".» Diktatoren fulgte nøye Hannibal i hans ødeleggelser, men nektet fremdeles å la seg trekke inn i et feltslag og forble dermed på defensiven. Troppene hans ble stadig mer irritert over hans «"feige og lite konstruktive ånd"». Hans mangel på handling ble svært upopulær selv om den var tolerert i senatet, fordi romerne lenge hadde vært vant til å møte sine fiender på slagmarken. Fabius sin strategi var særlig frustrerende for folkemassen som ivret etter å se en rask avslutning på krigen og de begynte å kalle ham "Cunctator", «nøleren» på latin. Det var også vidt antatt at dersom Hannibal fikk fortsette plyndringen av Italia uten motstand, ville de livredde allierte tro at Roma ikke kunne beskytte dem, desertere og sverge lojalitet til karthagerne. Etter som året gikk mot slutten, bestemte Hannibal seg for at det ville være svært uklokt å overvintre i det ødelagte lavlandet i Campania, men Fabius hadde sørget for at alle passene ut av Campania var blokkert. En natt samlet Hannibal sammen alt kveget og festet brennende fakler på hornene deres. Han drev dem langs en kløft nær passet. For romerne som voktet passet, gav dette inntrykk av at karthagerne ved hjelp av fakler forsøkte å flykte gjennom skogene og forlot posisjonen for å angripe dem. Etter at romerne hadde jaget bort kveget, okkuperte Hannibal passet og hæren hans kom seg gjennom uten motstand. Fabius var nær nok til å angripe, men denne gangen arbeidet forsiktigheten hans mot ham. Hannibal fant komfortable vinterkvarter på den apuliske sletten. Adrian Goldsworthy sier om bragden at det var «"en klassiker av antikk lederskap, det finner sin vei inn i nesten alle historiske fortellinger om krigen og blir brukt av senere militære håndbøker"». Dette var et alvorlig slag mot prestisjen til Fabius. Kort tid etter var hans maktperiode over. Resten av høstsesongen det året fortsatte krigen med jevnlige trefninger, og etter seks måneder med diktatorisk makt, ble Fabius fjernet fra sin posisjon, i henhold til romersk lov. Cannae. "Hovedartikkel: Slaget ved Cannae" Hannibal klarte ikke å få innpass hos italienerne i år 217, men det følgende året fikk han en ny mulighet til å snu krigen. Våren 216 tok Hannibal det store forsyningsdepotet ved Cannae på den apuliske slette. Ved å ta Cannae hadde Hannibal plassert seg mellom romerne og deres livsviktige forsyningslinje. Polybios kommenterte at dette «"førte til stort oppstyr i den romerske hær, for det var ikke bare tapet av stedet og lageret som bekymret dem, men det faktum at det kontrollerte distriktene rundt"». Da det romerske senatet gjenopptok valget av konsuler i 216, utnevnte de Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus. I mellomtiden satte romerne sammen en ny armé som var større enn de noen gang hadde hatt, i håp om å få suksess gjennom tallmessig overlegenhet. «"De bestemte"», skriver Polybios, «"å sende åtte legioner i felten, noe som romerne ikke hadde gjort før. Hver legion bestod av rundt fem tusen mann...De fleste av deres kriger ble avgjort med en konsul og to legioner sammen med deres allierte, og de satte sjelden inn alle fire på en gang og i en tjeneste. Men ved denne anledningen var romerne så alarmerte og redde for hva som kunne skje, at de bestemte å sende ikke bare fire, men åtte legioner ut i felten."» Hver legion ble fulgt av et tilsvarende antall allierte, både infanteri og kavaleri, derfor kan ikke styrken som Hannibal stod ovenfor være mye mindre enn 90 000. Noen anslag mener at romerne hadde 100 000 menn, men dette kan ikke bekreftes. Ødeleggelsen av den romerske hær. De romerske og allierte legionene til konsulene Aemilius og Varro marsjerte sørover til Apulia, fast bestemt på å avgjøre konflikten. Etter to dagers marsj, fant de ham på den venstre bredden av Aufidus-elven med leiren 10 km unna. I slakten som fulgte i slaget ved Cannae mistet mellom 50 000 og 70 000 romere livet eller ble tatt til fange. Blant de døde var den romerske konsulen Aemilius, to konsuler fra året før, to kvestorer, 29 av 48 militærtribuner og 80 senatorer. Dette gjorde slaget ved Cannae til et av de mest katastrofale nederlagene i Romas historie og et av de blodigste i hele menneskehetens historie (i antall drepte på en enkelt dag). Den moralske effekten av denne seieren var at nesten hele det sørlige Italia sluttet seg til Hannibal. «"Hvor mye alvorligere nederlaget ved Cannae var, enn de som hadde vært før,"» skrev Polybios, «"kan ses på oppførselen til Romas allierte. Før den skjebnesvangre dagen var deres lojalitet urokkelig, nå begynte den å smuldre bort av den enkle grunn at de var fortvilet over Romas manglende makt."» Samme år ble de greske byene på Sicilia oppmuntret til å gjøre opprør mot Romas politiske kontroll, mens den makedonske kongen Filip V lovet støtte til Hannibal, og satte dermed i gang den første makedonske krig mot Roma. Hannibal sikret seg også en allianse med den nylig utnevnte Hieronymus av Syrakus. Hadde Hannibal nå fått materielle forsterkninger fra sine landsmenn i Karthago, kunne han kanskje ha gjennomført et direkte angrep på Roma. For øyeblikket måtte han nøye seg med å overvinne festningene som fremdeles stod ham i mot, og den eneste andre nevneverdige hendelsen i 216 var Capuas desertering, den nest største byen i Italia som Hannibal gjorde til sin nye base. Men selv ikke denne deserteringen kunne tilfredsstille ham, siden bare noen få av de italienske bystatene han hadde forventet å få som allierte, valgte å slutte seg til ham. Stillstand. Krigen i Italia ble en strategisk stillstand i årene som fulgte Cannae. Romerne hadde blitt utsatt for tre påfølgende nederlag og tapte utallige andre slag, og på dette tidspunktet hadde de lært. De brukte utmattelsestaktikkene som Fabius hadde lært dem, de hadde endelig innsett at dette var eneste måte å beseire Hannibal på. De hadde alltid Hannibal i synet, de kjempet kun når alt talte for dem og forsøkte å sulte ham i hjel fremfor å knuse ham i et slag. De forsøkte å hindre ham i å gjøre skade så langt omstendighetene tillot. Til tross for nederlagene og deserteringen kunne romerne fremdeles stille med større arméer enn Hannibal. Hans hær ble dårligere i kvalitet og var ikke større enn halvparten enn romernes hær. Romerne kunne med letthet erstatte sine tap. Konsulene som det romerske senatet valgte hadde opp til 80 000 mann til rådighet mot Hannibal. I stedet for å bruke en eneste hær, begynte romerne nå å sette opp flere mindre arméer. Disse arméene forsøkte å utmatte Hannibal gjennom trettende marsjer, konstante trefninger og hindre ham i å sanke mat. Resultatet var at Hannibal, de neste årene, ble tvunget til å gå gjennom en brent jords taktikk og måtte føre forlengede og ineffektive operasjoner i det sørlige Italia. Siden han ikke lenger kunne trekke sine motstandere inn i et feltslag, ble hans objektiver redusert til mindre operasjoner som hovedsakelig pågikk rundt byene i Campania. Ettersom krigen trakk ut, appellerte Hannibal gjentatte ganger til det karthagenske oligarkiet om forsterkninger og hjelp. Krigsfraksjonen og det proromerske fredspartiet var de to viktigste politiske partiene som kontrollerte Karthago på denne tiden. Det sistnevnte partiet ønsket fred og gjenforening med Roma, mens det andre ytret en krigspolitikk og motstand mot Roma. Til tross for splittelsen i synet på krigen, fordømte Hanno, lederen for fredspartiet, Hannibals handlinger. Som talsmann for den karthagenske adelsklassen motsatte han seg erobringspolitikken i utlandet som Hannibal drev med. Resultatet var at Hanno undergrov støtten i Karthago for Hannibals militæroperasjoner i Italia. Videre hadde suksessen til romerne i Iberia (Karthagos hovedkilde for ressurser i Middelhavet) overbevist karthagerne om at deres mest verdifulle koloni var i fare. Derfor ble forsterkninger som Hannibal desperat trengte, sendt til Iberia i håp om å demme opp mot romerne der. Karthago hadde også sendt sine begrensede ressurser til Sardinia og Sicilia. Samtidig hadde Hannibal store problemer med å få noe ut av sine allierte. Mange av de allierte hadde desertert til karthagerne på den betingelse at de ikke kunne tvinges til å tjene mot sin vilje. Dette gjorde ikke bare deserteringene mindre lønnsomme for Hannibal, men gjorde også at han ikke kunne støtte seg på dem slik han hadde håpt. For å gjøre det verre ble hans menn svekket så mye at han ikke lenger kunne slå romerne som daglig ble sterkere i antall og erfaring. Ettersom styrkene hans ble svekket og verken hans regjering hjemme eller hans nye allierte Filip V av Makedonia hjalp til med å erstatte tapene, ble hans posisjon i det sørlige Italia stadig vanskeligere og hans sjanse for å til slutt erobre Roma ble fjernere og fjernere. Men Hannibal vant fremdeles noen betydelige seire. Han knuste fullstendig to romerske arméer i 212 f.Kr. og drepte to konsuler (inkludert den berømte Marcellus) i et slag i 208 f.Kr. Men uten de ressursene hans fiende kunne stille til rådighet, eller forsterkninger fra Karthago, kunne ikke Hannibal gjøre fremskritt. Med mangelfull støtte fra sine italienske allierte, oppgitt av hans regjering og ute av stand til å svare på Romas ressurser, begynte Hannibal langsomt å sakke akterut. Hannibal fortsatte å beseire romerne hver han gang han kunne trekke dem inn i et slag, men han klarte aldri å fullføre en ny fullstendig seier som produserte varende strategisk effekt. Leonard Cottrell sammenlignet Hannibals situasjon med en interessant analogi: «"Derfor ble resten av krigen mer som en gruppe mindre dyr (romerne) som fulgte en skadet løve (Hannibal). Nå og da snudde beistet seg, og dyrene ble spredt. Noen ganger gjemte den seg, løp ut og rev sine plageånder i stykker. Etterpå beveget den seg videre alene og i fred for en stund, men det gikk ikke lenge før stillegående skritt atter fulgte et stykke bak."» Slutten på krigen i Italia. Krigen begynte så vidt å helle over til romernes favør i 212. Hannibals bror, Hanno, ble beseiret ved Beneventum, som førte til at den karthagenske styrken ble ytterligere svekket. Til tross for at Hannibal slo romerne ved Herdonia det året, var tendensen et svekket Karthago og et styrket Roma. Året etter mistet Hannibal sin besittelse rundt Campania da han ikke klarte å forhindre romernes samling rundt Capua. I 210 beviste Hannibal nok en gang taktisk brillianse i det andre slaget ved Herdonia. Hannibal ødela byen Herdonia etter slaget på grunn av dens illojalitet. Til tross for nok en seier to år senere, i beleiringen av Locri Epizephyri, var tapet av Tarentum i 209, i tillegg til romernes stadige gjenerobringer, så alvorlig at Hannibals grep om sør-Italia var borte. I 207 f.Kr. klarte han nok en gang å komme seg til Apulia, der han skulle samle en hær sammen med sin bror, Hasdrubal, og marsjere mot Roma. Da han hørte at hans bror hadde falt i slaget ved Metaurus, trakk han seg tilbake til Bruttium, der han oppholdt seg de neste årene. Disse hendelsene markerer slutten på Hannibals suksess i Italia. Hannibal gjennomførte en mislykket forhandling med Filip V av Makedonia som et siste desperat forsøk på å få tilbake herredømmet over Italia. Samtidig forsøkte Hannibals bror, Mago, en mislykket kampanje i Liguria (205–203 f.Kr.) som ble den siste dråpen for Hannibal. Dermed var femten år med krigføring på den italienske halvøyen over, og den karthagenske militærmakten var betydelig svekket. Hannibal ble nødt til å reise tilbake til Karthago for å beskytte landet mot en romersk invasjon ledet av Scipio Africanus. Tilbake til Afrika. Da Scipio var i ferd med å legge Nord-Afrika for sine føtter i 203 f.Kr. og det karthagenske fredspartiet var i ferd med å fremforhandle en fredsavtale, ble Hannibal kalt tilbake fra Italia av krigspartiet i Karthago. Han etterlot seg en inngravert beretning om ekspedisjonen på punisk og gresk på messingtavler i tempelet til Juno i Crotona og seilte tilbake til Afrika. Hans ankomst gjeninnsatte umiddelbart herredømmet til krigspartiet som gav ham kommandoen over en kombinert styrke av afrikanske vernepliktige soldater og hans leiesoldater fra Italia. Hannibal møtte Scipio i 202 i en mislykket fredskonferanse. Til tross for gjensidig respekt, strandet forhandlingene på romerske påstander om «punisk skjebne», noe som henviste til protokollbruddet som endte den første punerkrig gjennom det karthagenske angrepet på Saguntum, i tillegg til oppfattede brudd på samtidens militæretikette (Hannibals tallrike bakholdsangrep). Det avgjørende slaget ved Zama fulgte kort tid etterpå. Slaget ved Zama. "Hovedartikkel: Slaget ved Zama" Scipio og Hannibal møttes på de åpne slettene ved Zama. Hannibal stilte med 50 000 fotsoldater og 4000 ryttere, mens Scipio hadde 34 000 fotsoldater og 8700 ryttere. Hannibal organiserte sine tropper i tre forskjellige grupper bak 80 krigselefanter, mens han plasserte sine uerfarne ryttere ved flankene. Den første gruppen bestod av infanteri av forskjellige folkegrupper, gallere, ligurianere og balerianere. I den andre gruppen plasserte han karthagenere og libyanere, mens han plasserte sine veteraner fra Italia i den tredje gruppen. Hannibal holdt bevisst tilbake den tredje gruppen for å få Scipio til å angripe sentrum, slik at han kunne omringe den romerske hæren med den tredje gruppen. Da slaget var i gang oppstod det panikk blant de karthagenske krigselefantene, noe som førte til at Hannibals kavaleri ble splittet. Da det romerske og numidiske kavaleriet angrep, flyktet det karthagenske kavaleriet med romerne hakk i hel. I sentrum var det store, blodige kamper mellom infanteriene. Det så lenge ut til at Karthago skulle gå av med seieren, og da Hannibal satte inn veteranene fra gruppe tre, så det veldig stygt ut for romerne. Hadde det ikke vært for at det romerske kavaleriet kom tilbake til slagmarken, ville nok utfallet av kampen vært noe annerledes. Resultatet ble imidlertid at de romerske rytterne angrep Hannibals styrker i ryggen, noe som førte til at de ble slaktet ned i stort antall. Hannibal selv klarte så vidt å unnslippe med livet i behold. 31 000 karthagenske soldater ble drept og 15 000 ble tatt til fange. Fredstid i Karthago (200—196 f.Kr.). Da Hannibal kom tilbake til Karthago beviste han at han også kunne være en politiker i tillegg til soldat. Etter fredsavtalen med Roma som la det store karthagenske riket i grus, bestemte Hannibal seg for å sette seg på den politiske sidelinjen for en stund. Men korrupsjonen i oligarkiet gav Hannibal muligheten til å gjøre et skikkelig inntog i de politiske rekkene. Hannibal ble dermed valgt som sjefmagistrat. Institusjonen hadde etterhvert blitt ganske ubetydelig, men Hannibal gjeninnførte dens makt og autoritet. Oligarkiet var sjalu på Hannibal og anklaget ham for å ha forrådt Karthago mens han var i Italia, ved å ikke innta Roma da han hadde muligheten. Hannibal restaurerte det politiske systemet i Karthago så bra at den store tributten Karthago måtte gi til Roma, kunne bli betalt med avdrag uten å innføre ekstra skatter. I tillegg reformerte han hundremannsrådet, det karthagenske senatet, slik at medlemmene ble valgt gjennom direkte valg fremfor selvsupplering. Eksil og død (195—183 f.Kr.). Syv år etter slaget ved Zama forlangte romerne Hannibal utlevert i frykt for den voksende karthagenske velstanden. Av den grunn gikk Hannibal frivillig i eksil. Først gikk turen til Tyrus, opphavsbyen til Karthago, deretter til Efesos, der han ble hjertelig mottatt av Antiokos III av Syria som forberedte en krig mot Roma. Hannibal så umiddelbart at kongens armé ikke var stor nok mot den romerske krigsmaskinen, derfor anbefalte han kongen å sette sammen en flåte og seile hæren til de sørlige delene av Italia. Hannibal tilbød seg å lede kongens armé, men Antiokos som heller hørte på hoffmennene sine, ville ikke gi Hannibal kommandoen. Cicero gjengir en historie der Hannibal gjester en forelesning av en filosof ved navn Phormio. Da Phormio var ferdig med sin tale om generalens plikter, ble Hannibal spurt om sin mening. «Jeg har sett mange tåper gjennom mitt liv,» svarte han, «men denne slår dem alle.» I 190 f.Kr. ble Hannibal satt til å kommandere en punisk flåte som ble beseiret i et slag ved elven Eurymedon. Ifølge Strabo og Plutark, møtte Hannibal gjestfrihet i det armenske hoffet i Artaxias der han planla og overvåket byggingen av den nye kongelige hovedstaden Artaxata. Hannibal måtte flykte fra hoffet til Antiokos som planla å overlevere ham til romerne. Hannibal rømte til Kreta, men han reiste fort videre til Lilleasia der han søkte tilflukt hos Prusias I av Bitynia som var i krig med en alliert av Roma, kong Eumenes II av Pergamon. Hannibal var kommandør under Prusias i denne krigen. I en av sjøseirene Hannibal fikk mot Eumenes, er det sagt at han gjennomførte et av de første eksemplene på biologisk krigføring: Han kastet gryter med slanger i båtene til fienden. Atter en gang var romerne bestemt på å innhente Hannibal. De sendte Flaminius for å gjøre jobben. Prusias godtok kravene om å overlevere ham, men Hannibal nektet å overgi seg. Ved Libyssa, den østlige delen av Marmarahavet, avled han ved egen hånd. Hannibal tok gift som han, etter legendene, trolig har oppbevart i en ring en lang stund. Det nøyaktige årstallet for Hannibals dødsfall er usikkert, men i følge Titus Livius døde han i 183 f.Kr., samme år som Scipio Africanus. Kilder. De fleste kilder vedrørende Hannibal er romerske, og preget av romernes syn på ham som den største fienden de noen gang har hatt. Livius gir oss inntrykk av at han var ekstremt ondskapsfull. Cicero berettet om den «ærefulle» Pyrrhus og den «grusomme» Hannibal da han snakket om Roma og hennes to store fiender. Likevel er det noen ganger gitt et annet bilde av Hannibal. Da Hannibals følge varslet om at to konsuler av Roma var falt, lette Hannibal forgjeves i vannkanten ved innsjøen Trasimeno. En annen beretning forteller at Hannibal holdt seremonielle ritualer for å anerkjenne Lucius Aemilius Paullus, og at han sendte asken etter Marcellus tilbake til hans familie i Roma, i motsetning til Nero som kastet hodet til Hannibals bror inn i leiren hans. Det er vanskelig å knytte feilmarginer til skrifter av Polybios siden han tydelig følte sympati for Hannibal. Men ettersom Polybius tilbragte en lang periode som gissel i Roma, er det mulig at han kunne ha reprodusert elementer av romersk propaganda. Kulturelle referanser. Lenge etter Hannibals død fortsatte navnet å hjemsøke romerne. Det er skrevet at han lærte romerne som hevdet de var fryktløse etterkommere av Mars, å kjenne frykt. I generasjoner fortalte romerne fryktelige historier om Hannibal til sine barn (kan sammenlignes med dagens «busemann»). Hannibal ble et så stort symbol på frykt at senatorene, uansett hva slags fare som truet, utbrøt "Hannibal ad portas", «Hannibal står ved porten», for å vise deres frykt eller bekymring. Dette berømte latinske sitatet utviklet seg til å bli et så vanlig uttrykk at det ofte er brukt når en kunde står ved døren eller når en står overfor en katastrofe. Dette viser den psykologiske effekten Hannibal hadde på Italia og den romerske kulturen. Lik Robert E. Lee og Erwin Rommel etter ham, gav Hannibals seirer over overlegne styrker ham stor berømmelse som gikk langt utover hans hjemland. Hans ferd over Alpene står igjen som en av de absolutt største militære bragdene i antikkens historie. Militærhistorie. a>, den tyske generalen Alfred von Schlieffen, lærte mye av Hannibal Hannibals arv inngår også i militærhistorien. Han er regnet som en av de største militære taktikkere og strateger i den vestlige verden ved siden av blant andre Epaminondas, Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus, Gustav II Adolf, Turenne, Hertugen av Marlborough, Fredrik den store og Napoleon. Hans bedrifter, særlig hans seier ved Cannae, blir fortsatt den dag i dag studert ved militærakademier over hele verden. Napoleon Bonaparte betraktet Hannibal som en begavet strateg og beskrev ham som «den mest dristige av dem alle, trolig også den mest overveldende, så hardfør og stor i alt.» Alfred Graf von Schlieffens «Schlieffenplan» ble utviklet av hans militære studier, der Hannibals seier ved Cannae sto i første rekke. Patton mente han var en reinkarnasjon av Hannibal, i tillegg til flere personer, inkludert en romersk legionær. Norman Schwarzkopf, kommandanten av koalisjonsstyrkene under Gulfkrigen, hevdet at «teknologien i krigføringen forandrer seg og våpnene blir stadig mer avansert, men de samme krigsprinsippene som ble anvendt av Hannibal gjelder også i dag.» «Strategiens far». I følge militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge, a>. Napoleons berømte ferd over Alpene, under hans andre kampanje i Italia, er ofte assosiert med Hannibal, hvis navn er inngravert i steinen til venstre i bildet. Reinhard Scheer. Reinhard Scheer (født 30. september 1863 i Obernkirchen, død 26. november 1928 i Marktredwitz) i Bayern var en tysk marineoffiser. Han var admiral i den keiserlige tyske marine, og kommanderte den tyske Hochseeflotte i Jyllandslaget i 1916 under den første verdenskrig. Scheer gikk inn i marinen i 1879, der han tjenestegjorde på skipet SMS «Bismarck». I 1905 fikk han graden Kapitän zur See, i 1910 ble han kontreadmiral, i 1913 viseadmiral og i 1916 admiral. Han var kjent som en strikt offiser, og fikk tilnavnet «mannen med jernmasken» på grunn av sin strenge disiplin. I januar 1916 ble han utnevnt til sjef for Hochseeflotte. Den 30. mai ledet han flåten i kamp mot den britiske Royal Navy. Slaget ble en begrenset tysk suksess, britene led et tonnasjetap på 115 025 tonn mot det tyske tapet på 61 180 tonn. Scheer fikk tilbud av keiser Wilhelm II om å bli adlet for sin innsats under slaget, men han tok ikke i mot tilbudet, i motsetning til hans nestkommanderende Franz von Hipper. Etter Jyllandslaget mistet Scheer troen på at den britiske marinen kunne slås i regulære sjøslag og gikk inn for å legge om strategien. Etter dette satset Scheer primært på ubåter, og han støttet den uinnskrenkede ubåtkrigen som Tyskland innledet mot ententen. Scheer gikk av som sjef for Hochseeflotte i 1918 og ble erstattet av Hipper. Etter matrosopprøret i Kiel, startskuddet til Novemberrevolusjonen, trakk Scheer seg tilbake og pensjonerte seg. Begravelse af Admiral Scheer i Weimar november 1928 I 1928 skulle Scheer besøke sin britiske motstander fra Jyllandslaget, John Jellicoe, i England. Like før avreise døde imidlertid Scheer. Han ble begravet i Weimar. Den tyske Kriegsmarines panserkrysser «Admiral Scheer» var oppkalt etter Reinhard Scheer. Litteratur. Scheer, Reinhard Scheer, Reinhard Scheer, Reinhard Sentripetalkraft. Sentripetalkraft ("senter-pekende kraft") er en resultantkraft som virker på en gjenstand i en sirkelbane. Kraften virker innover mot sentrum i sirkelen, og gjenstanden vil dermed få en akselerasjon i samme retning. Absoluttverdien av sentripetalkraften der formula_1 er banefart og formula_2 er baneradien, er gitt ved formula_3 formula_4 formula_5 Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere. Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere var et utvalg underlagt Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, som hadde nasjonalt ansvar i Norge for å fastsette kravene til godkjennelse av medisinsk utdannelse fra utlandet og senere fra land utenfor EØS-området. Dette omfattet utarbeidelsen av kravene til å bestå medisinsk fagprøve. Bestått medisinsk fagprøve er et krav for å få utdannelsen godkjent som jevngod med cand. med. Først med godkjent utdannelse kan utenlandske leger få tildelt lisens og senere autorisasjon som lege. Utvalget ble opprettet på 1960-tallet. I forbindelse med omlegging av praksis for tildeling av lisens til utenlandske leger ble utvalget nedlagt ved årsskiftet 2007/2008. Utvalgets arbeid fokuserte i senere år særlig på vurdering av medisinsk utdannelse fra Øst-Europa. Utvalgets sekretariat var Sekretariatet for utenlandsmedisinere ved Universitetet i Oslo. Tidligere, særlig før EØS-avtalen ble inngått, var det vanskelig for utenlandske medisinere å få autorisasjon i Norge, spesielt medisinere utdannet i land som norske helsemyndigheter hadde liten erfaring med. På 1950-tallet kunne selv medisinere utdannet i Danmark ha problemer med å få autorisasjon, men det ble gradvis lettere for medisinere fra de landene i Vest-Europa som hadde mange norske studenter. Den restriktive praksisen var ønsket av Den norske lægeforening og de medisinske fakultetene i Norge, som også lenge var negative til at nordmenn studerte medisin i utlandet. Verdensrekorder på skøyter. Liste over verdensrekordene på skøyter. For tiden er det kun Olympic Oval i Calgary i Canada, og Olympiabanen i Salt Lake City i USA det er gjeldende verdensrekorder på. En nordmann, Eskil Ervik, er innehaver av en verdensrekord på skøyter (3000 meter menn). Herrer. a> - verdensrekordholder på de to lengste distansene for menn. Damer. a> - verdensrekordholder på 5000 m for kvinner. Arnsteins. Arnsteins er et norsk gammeldansorkester dannet i Trøndelag i 1975. Orkesteret startet karrieren med å underholde i bryllup og mindre sammenkomster, men fikk etter hvert et større publikum. De etablerte seg raskt som et populært gammeldanskorkester og fikk den norske sølvplaten i 1980 for det gode salget av "Gammeldansens Beste 3". Blant de mest kjente låtene til orkesteret er: «Tjo og hei og itjnå ainna», «Piggsvinskinnet», «Jammen va det livat» og «Vi fann livet». Bandet har hatt flere melodier på Norsktoppen, de har vunnet "Gammeldanskategorien" i Dagbladets leseravstemming 2 ganger, og de har opptrådt på Momarken. I tillegg til selvskrevet materiale har orkesteret også spilt inn mange skandinaviske standardlåter, fortrinnsvis av komponister som Carl Jularbo, Olav Indal, Alf Prøysen, Thore Skogman og Evert Taube. Rundt år 2000 hadde fan-klubben ca. 1200 medlemmer. Medlemmer. Den opprinnelige besetningen bestod av Arnstein Moen på trekkspill og sang, Håkon Renanger på vokal og gitar, Per Haugan på bass og sang og Knut Sjøvold på trekkspill. Både Haugan og Renanger hadde tidligere spilt i en forløper til dansebandet Vikings. Ved enkelte spillejobber, på 1980-tallet, ble den opprinnelige besetningen av og til supplert med ytterligere musikere, deriblant Kai Bierman på trommer, Kjell Karlsen på steelgitar og Per Johnny Norlén på fele. Senere sluttet Sjøvold og Haugan i orkesteret og ble etter hvert erstattet av Kay Vang og Per Adolfsen. I tillegg til originalmedlemmene Arnstein Moen (trekkspill/sang) og Håkon Renanger (gitar/sang) har den andre utgaven av orkesteret bestått av Per Adolfsen (trekkspill/synth/sang), Harry Fuglem (trommer), Per Johnny Norlen (fele/bass/sang) og Jostein Sveen (gitar/bass/sang). Med denne besetningen, som var spesielt aktiv på 1990-tallet, gjennomførte orkesteret flere nye plateinnspillinger, samt spilleoppdrag i USA og Karibien. I 2005 ble den opprinnelige besetningen med Moen, Renanger, Sjøvold og Haugan gjenforent i forbindelse med at orkesteret feiret 30 års jubileum. Denne besetningen er også kjent under navnet "Arnsteins Original". Innspillinger. De 3 første plateutgivelsene i serien "Gammeldansens Beste" var alle innspilt i Arctic Studio med Kolbjørn Alstad som produsent. På plate nr. 2 og plate nr. 3 medvirket forøvrig lydtekniker Rune Nordal på trommer. Den fjerde platen var innspilt i Nidaros Studio med Hans Rotmo som produsent. Felles for alle disse utgivelsene var at de var tuftet på norsk og skandinavisk tradisjonsmusikk. I 1980 kom samleplaten "Arnsteins Beste", en foreløpig oppsummering av karrieren så langt. Utover på 1980-tallet valgte bandet å endre noe av lydbildet i retning av country-musikk, noe som ble reflektert på utgivelsen av platen "Tjo og hei! Med ny steel" i 1983. Flere nye plateutgivelser, forankret i Gammeldans og tradisjonsmusikk, fulgte utover på 1990-tallet. Deriblant albumet "Rugsvekusen" som var en samling med slåtter, komponert av Olav Indal. I 2005, i forbindelse med at orkesteret feiret 30 års-jubileum, ble de fem første plateinnspillingene utgitt på nytt av Nidelven Grammofon, denne gang i CD-format. Konsertvirksomhet. Bandet har spilt mye ute i bygdene og har spesielt hatt et trofast publikum i fylkene Trøndelag og Hedmark. I 1995 feiret orkestret 20 års-jubileum med å spille på Titano-festivalen på Vinstra, med «Hjallis» som innleid konferansier. I 2004 var Arnsteins en av 4 aktører, i tillegg til orkestrene Bjarnes, Jhohans og Tømmerdalens, som var med på å arrangere den første Gofotfestivalen på Hell i Stjørdal. Orkesteret har også hatt flere opptredener i Nord-Amerika. Allerede på midten av 1970-tallet gjorde de en sommerturné i statene Nord-Dakota og Minnesota. Turen medførte 3 opptredener i amerikansk fjernsyn I 1986 spilte orkesteret under Verdensutstillingen i Vancouver. Med den senere besetningen har orkesteret gjennomført flere spillejobber i Nord-Amerika og Karibien, deriblant et eget gammeldanscruise på skipet SS Norway. I forbindelse med dette oppdraget opptrådte orkesteret også på Danske-Klubben i Brooklyn i New York, Den Norske Paviljongen på Epcot-senteret i Orlando, Leiv Eiriksson Center i Miami og Scandinavian Culture Festival i New Jersey. De var også innom den karibiske øya St. Thomas Den maritime tematikken ble plukket opp igjen i 2000 da Arnsteins spilte ombord på Richard With. Begivenheten markerte tidenes første dansegalla ombord på et hurtigruteskip. Samarbeidspartnere. Blant bandets samarbeidspartnere finner vi den trønderske trubaduren og forfatteren Hans Rotmo, og den tidligere platedirektøren Gunnar Hordvik (1952–2005). Samarbeidet med Rotmo strekker seg over flere plater, inkludert juleplaten "Selbunissens jul" (Nidelven Grammofon, 1993). Josef Stangl. Josef Stangl (født 12. mars 1907 i Kronach, død 8. april 1979 i Schweinfurt) var katolsk biskop av Würzburg. Han viet den senere pave Benedikt XVI til biskop 28. mai 1977 i Münchens Liebfrauendom. Liv. Stangl ble presteviet 16. mars 1930. Pave Pius XII utnevnte ham 27. juni 1957 til biskop av Würzburg. Han ble konsekrert 12. september samme år av erkebiskop Josef Schneider av Bamberg. Den 8. januar 1979 trådte han tilbake som biskop av Würzburg, og døde tre måneder senere. Kardinal Ratzinger holdt messen over ham 11. april 1979 i Würzburg. I løpet av sitt virke gav han tillatelse til eksorsismen (djevelutdrivelsen) mot Anneliese Michel som ble gjennomført av pater Arnold Renz «nach reiflicher Überlegung und guter Information». Anneliese Michel. Anneliese Michel (født 21. september 1952 i Leiblfing, død 1. juli 1976 i Klingenberg am Main) var en tysk katolikk og lærerstudent, som etter årelang og alvorlig sykdom, hvis årsak til dags dato er omstridt, døde 23 år gammel. Hun var selv overbevist om at hun var besatt av demoner. I de siste måneder av hennes liv ble det utført en eksorsisme (djevelutdrivelse) for henne av to katolske prester med tillatelse fra biskopen av Würzburg, Josef Stangl. Etter hennes død ble prestene Ernst Alt og Arnold Renz og Annelieses foreldre tiltalt og dømt for uaktsomt drap og gitt betingede fengselsstraffer. «Klingenberg-tilfellet» har vært gjenstand for omfattende debatt. Den amerikanske filmen "The Exorcism of Emily Rose" (2005) er løselig basert på Michels liv. En tysk film kalt "Requiem" (2006) ligger nærmere den faktiske historien. Rhyl. Rhyl (walisisk Y Rhyl) er en kystby ved Irskesjøen i Denbighshire, Wales. Den ligger ved elven Clwyds munning, og var tidligere et elegant viktoriansk feriested. Etter andre verdenskrig kom mange tilreisende fra Liverpool og Manchester, noe som førte til store forandringer for byen og omegnen. Rhyl Football Club vant mesterskapet i Welsh Premier League, Welsh Cup og Welsh League Cup i sesongen 2003/2004. De kom til finalen i FAW Premier Cup samme sesong. Tidligere var byens mest kjente bygning Rhyl Pavilion, en elegant bygning med fem kupler. Den ble revet i 1970-årene, og den mest iøynefallende bygningen er nå det 80 meter høye Sky Tower som åpnet i 1993. I september 2005 var det frykt for at tårnet skulle rase under uvær, men det klarte seg. Strandpromenaden er den viktigste gaten, og det ligger en rekke turistfasiliteter langs den. Stranden er populær, selv om vannet har en utpreget brunfarge. Dette skyldes antagelig gjørme fra elven Clwyd som føres ut i bukten, og til tross for farger holder vannet de renhetskrav som stilles for badestrender. Rhyl var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1892, 1904, 1953 og 1985, samt en uoffisiell nasjonal Eisteddfod i 1870. Singularitet. Singularitet i relativitetsteorien er et punkt i romtid der en egenskap er uendelig. I et sort hull er volumet til en endelig masse presset sammen til tilnærmet lik null, og massetettheten blir da uendelig. Man får da følgelig uendelig stor gravitasjon. I ligningene for det sorte hullet opptrer singulariteten som et 'dele på null'-problem. Ifølge Stephen Hawking bruker vi "vanlige folk" ordet gravitasjon som et annet ord for det rommet som et objekt følger. Jmf. teorien om mørk materie vil mørk materie bøye seg hvis det kommer et legeme i nærheten. Ethvert legeme som kommer inn i denne bøyde materien vil opptre som om den er i en bane. Dette gjelder både lys og legemer med masse. Når vi får et sort hull vil massen presse denne mørke materien med såpass stor kraft at det dannes en "bane" rundt det. I motsetning til lys som blir bøyd av fra sin vei fra sola til jorden, vil lys i nærheten av et sort hull bøye såpass mye av at det forsvinner inn i det sorte hullet. Debut (album). "Debut" er islandske Björks første internasjonale soloalbum og ble utgitt i 1993. Frikirker. Frikirker betegner i norsk dagligtale protestantiske kirkesamfunn utenfor Den norske kirke, uavhengige av statsmakten. De frikirkelige kirkesamfunnene regner seg som helt uavhengig av noen øvrige myndigheter, kun underlagt Gud selv. Historisk bakgrunn. De første frikirker ble dannet på 1500-tallet under sluttfasen av reformasjonen og ble drevet frem av anabaptistene, som sammen med unitarisme var den mest radikale bevegelsen under reformasjonen. Disse kristne reagerte på det katolske synet på at troen lå latent i alle mennesker, og at denne bare trengte å vekkes til live gjennom kirken og sakramentene. Både den katolske, lutherske og kalvinske kirke regnet seg som folkekirker der alle mennesker kunne vekke sin tro til livet. Anabaptistene mente på sin side at kirken var en institusjon som kun var til for de kristne som aktivt hadde omvendt seg. Dåpen var kun for dem som hadde omvendt seg til kristendommen, og anabaptistene avviste derfor dåp av spedbarn. Verken Martin Luther eller Jean Calvin mente å opprette nye kirkesamfunn. Begge tok et oppgjør med den katolske kirke, men ønsket bare å forandre dens læremessige innhold og praksis. Anabaptistene på sin side mente den katolske kirke var kommet så på villspor at det ikke holdt å kun endre dens innhold; Kristi kirke måtte starte på ny fra grunnen av. I motsetning til lutherdommen avviste også anabaptistene ethvert formalisert samarbeid med en statsmakt; kirken skulle være fri fra en hver sekulær makt og ha full råderett over seg selv. Ifølge Bibelen er Kristus kirkens hode, og derfor mente de at det kun var Gud som skulle ha myndighet over den jordiske kirke. Senere dukket det flere frikirker opp i Europa og USA. Noen av disse gikk enda lenger i frikirkelig retning. Kongregrasjonalismen er læren om at hver enkelt menighet regner seg som helt selvstendige fra høyere organer i kirkesamfunnet. Disse forfektet normalt et kalvinsk læreinnhold. Pinsebevegelsen har et lignende syn. Frikirker i Norge. Mange av de frikirkelige kirkesamfunnene har også etablert seg i Norge. Allerede på 1700-tallet oppstod under ledelse av Søren Jensen Bølle en pietistisk-døperisk bevegelse som ble kalt zionittene. Også brødremenigheten (herrnhutene) fantes i Norge på samme tid. Den første moderne frimenigheten, Skien Misjonskirke, ble stiftet i Skien i 1856 av Gustav Adolph Lammers, en prest som brøt med statskirken. Etter hvert ble det dannet flere menigheter som fulgte Lammers. Hovedårsaken til bruddet med statskirken var at de hadde et mer avvikende syn på dåp, nattverd, konfirmasjon, menighetstukt og menighetsordning. De lammerske menighetene ble opphavet til Det Norske Misjonsforbund. På slutten av 1800-tallet brøt en annen gruppe kristne seg løs fra Den norske kirke og stiftet i 1877 Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Bakgrunnen var et opprør mot sammenblandingen av stat og kirke. Læreinnholdet er ellers stort sett likt, bortsett fra det strukturelle. Der følger Frikirken, som er kortformen av navnet, presbyteriansk lære, det vil si at de i motsetning til Den norske kirke har et eldsteråd i hver menighet og et øverste organ i synoden. Den eneste frikirken med utspring i Norge som har fått internasjonal utbredelse er Brunstad Christian Church. Roger Risholt. Roger Risholt (født 10. april 1979 i Arendal) er en norsk fotballspiller. Han er midtbanespiller og spiller for tiden for den svenske klubben GIF Sundsvall. Risholt har tidligere spilt for Start, Fredrikstad, AGF Aarhus, BK Häcken og Tromsø. Han gikk til Kongsvinger i desember 2008, og hadde en toårskontrakt med hedmarkingene. Den 31. august 2010 dro han tilbake til Fredrikstad, hvor han var i perioden fra 2002 til 2005. Etter sesongen var eventyret med FFK over igjen. Risholt fikk ikke fornyet kontrakten med FFK etter sesongen. Den 9. mars 2011 signerte han under på en toårskontrakt med den svenske klubben GIF Sundsvall. Risholt debuterte på det norske landslaget i 2005, og har spilt tre landskamper. Han er også tvillingbror til Kai Risholt. Chico Marx. Chico Marx (født Leonard Marx 22. mars 1887, død 11. oktober 1961) var en av skuespillerne og komikerne i Brødrene Marx. Navnet. Opprinnelig ble han gitt kallenavnet «Chick'"o» ettersom i de dager, på 1920-1930-tallet, (og for så vidt også i våre dager) ble attraktive kvinner i dagligtale referert til som «chicks» ("tilsvarende norsk, «ryper»") og de som løp etter dem var «chicken chaser» ("på norsk, «rypejegere»"). Og Chico var en av dem. En trykkfeil kom ved et uhell til å miste «k» i navnet, og det ble værende slik, men uttalen har en kvass «k», «sjikk-o». Italieneren. Chico utviklet en tykk og overdrevet italiensk aksent da han forsøkte å overbevise noen bøller i nabolaget at han var italiener og slett ikke jødisk. Innenfor vaudeville var det vanlig å vise etniske grupper som stereotyper, og ikke alltid flatterende heller. Alle brødrene benyttet seg av karakterer med bred dialekt i begynnelsen av karrieren, men det var bare Chico som fortsatte å gjøre det. Det opplagte faktum at han slett ikke var italiensk ble en gang benyttet som et poeng i en film, i deres andre film «Animal Crackers». Chico oppdager en person han vet er en lyssky type og som bare er forkledd som en respektfull kunstsamler. "Chico:" «Hvordan har du klart å bli Roscoe W. Chandler?» "Chandler:" «Hvordan greide "du" å bli "italiener"?» "Chico:" «Hopp over det – hvem sin tilståelse er dette?» Pianisten. Chico var en talentfull pianist. Som en ung gutt kunne han skaffe familien penger ved å spille piano. Noen ganger kunne han også spille piano på to steder på samme tid. Han vil skaffe seg jobben ved hjelp av sin dyktig pianoferdigheter, arbeide noen kvelder, og deretter bytte seg selv ut med broren Harpo (uten parykk) på en av jobbene. De to brødrene lignet så mye på hverandre at ingen kunne se forskjell. Dessverre kunne Harpo bare et par sanger for piano, noe som ofte sørget for at begge brødrene fikk sparken. Groucho Marx har en gang sagt at Chico aldri øvde på et eneste pianostykke før han spilte det. I steden for dyppet han fingrene i varmt vann før forestillingen. Han var kjent for å «skyte» pianotangentene. Deler av spillingen ville han spille passasjer med tommelen opp og pekefingeren rett, omtrent slik man holder en pistol. Lederen. Chico ble leder for Brødrene Marx etter at deres mor Minnie døde. Som leder sørget han for å ordne en avtale at brødrene skulle få en prosent av en films bruttoinntjening, den første avtalen av denne typen i Hollywood. Det var hans forbindelser med filmbyen som sørget for å inkludere Irving Thalberg som igjen overtalte brødrene til å signere for MGM da de fikk problemer etter at filmen «Duck Soup» feilet. En tid på 1930- og 1940-tallet var Chico leder av et storband, og den unge Mel Torme begynte sin profesjonelle karriere ved å synge med «The Chico Marx Orchestra». Gambling. Chico Marx en livslang problem med gambling og som alltid sørget for at han var tom for penger og stort sett i gjeld. Det var denne plagen som sørget for at han måtte fortsette i underholdningsbransjen lenge etter at de andre brødrene hadde pensjonert seg. Riktignok drev Goucho på som vert for et TV-show, men det var på grunn av hans behov for å være foran et publikum enn av finansielle behov. De siste to Brødrene Marx-filmene ble spilt inn på grunn av Chicos uansvarlige gambling og de to andre brødrene gikk med på å spille inn film for å redde Chico ut av en bunnløs gjeld. På grunn av hans tyngende last besluttet brødrene å ta vare på pengene hans og gi ham en fast ukelønn som han levde på helt til han døde. Chico hadde et rykte for å være en førsteklasses kortspiller i «pinochle». Det ble sagt at han bevisst kastet fra seg gode kort for å gjøre, som han sa, det hele «mer interessant». Epilog. Chico Marx giftet seg først med Betty Carp som han i 1918 fikk datteren Maxine med. Etter at de ble skilt giftet han seg så med Mary De Vithas i 1958 og til sin død. Marx døde av hjertesvikt og er begravd i Forest Lawn Memorial Park Cemetery i Glendale i California. Pontypridd. Pontypridd (kalles lokalt Ponty) er en by i Rhondda Cynon Taf i det sørlige Wales, omkring 20 km nord for Cardiff. Navnet er walisisk, og betyr «broen ved jordhuset». Broen det vises var en gangbro over elven Taff. Byen er dog mer kjent for en nyere bro, nemlig Old Bridge fra 1755. Den ble bygget av William Edwards, og var hans tredje forsøk på stedet. Da den ble åpnet var den Europas lengste enkeltspennsbro i stein. Den utgjør et perfekt segment av en sirkel, 43 meter lang og 11 meter over elven. Gjennom hver ende går tre hull av forskjellig diameter, som ble laget for å redusere vekten, men som viste seg å få en interessant estetisk effekt som en bonus. Den kraftige stigningen gjorde det vanskelig å kjøre en hestekjerre over, og i 1857 finansierte befolkningen en ny bro, Victoria Bridge, ved siden av. I perioden etter konstruksjonen av Old Bridge og frem til 1860-årene var byen kjent som Newbridge. Byens historie preges av kull- og jernindustri. Den ligger på stedet for dalene Rhondda og Taff krysser hverandre, og ble derfor et viktig sted for transporten av kull fra Rhondda og jern fra Merthyr Tydfil, først via Glamorganshirekanalen og senere over Taff Vale Railway til havnene i Cardiff og Barry, Glamorgan. Den hadde en periode verdens lengste togplattform. University of Glamorgan, som ble grunnlagt som en høyskole for gruvearbeidere, ligger i byen. Pontypridd har et at de fremste rugbylagene i Wales, og mange av spillerne derfra har vært på landslaget. Blant kjente personer fra Pontypridd finner man sangeren Tom Jones (som ble født i Treforest like ved); Evan og James James, forfatterne av Wales nasjonalsang «Hen Wlad fy Nhadau»; William Price, den første som utførte en kremasjon i moderne tid i Storbritannia; operasangerne Stuart Burrows og Geraint Evans; bokseren Freddie Welsh; rugbyspilleren Michael Owen og bandet Lostprophets. Pontypridd var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1893. Våpenmagasin. a>, vist både samlet og demontert Våpenmagasin er metallbokser eller -esker som fylles med patroner, til bruk i skytevåpen. Dette forenkler bruken av skytevåpnene, da disse dermed har et lager av patroner og lading fra brukers side blir unødvendig for hvert skudd. I dagligtale blir våpenmagasin kun omtalt som "magasin". Våpenmagasin deles inn i to hovedtyper: "Avtagbart" og "integrert". Den første typen kan, som navnet tilsier, separeres fra våpenet. Den andre typen er en del av våpenet og består av et rom inne i våpenet, ofte med en boks på utsiden for å øke våpenets "ammunisjonskapasitet" («antall patroner eller skudd tilgjengelig i våpenet»). Disse lades enkeltvis med patroner (slik som "jaktrifler" eller "hagler".) eller i en mindre ansamling (5–10) satt sammen i en åpen metallramme (slik som M1 Garand og den italienske Carcano M91 riflen). "Revolvere" og "automat-pistoler" benytter seg også på en måte av integrerte magasiner. På revolvere er "tønnen" et magasin, med separate "kamre", som lades enkeltvis (det er dog innført "metallclips", inneholdende riktig antall patroner satt i rett avstand til kamrene i tønnen, til innsettelse i «ett grep» (for "hurtiglading")). Avfyringen av nye skudd skjer ved et tønnen roterer og plasserer en ny patron eller skudd ved enden av løpet. For "pistoler" er det en blanding av integrert og avtagbart. Patronene lades i en egen metallboks etter prinsippet for avtagbart magasin, men magasinet settes inn selve "håndgrepet" for pistolen, slik at magasinet ikke stikker utenfor pistolen og dermed blir «en del av» pistolen. Avtagbare magasiner. Avtagbare magasiner er hovedregelen av magasiner og finnes i tre utforminger: "Stav" (rett), "banan" (krumt) og "trommel" (rundt). Prinsippet i virkemåte er for de to første likt, mens det avviker noe for sistnevnte. Det er utforming og "kapasitet" som utgjør hovedforskjellen. For stav- og bananmagasiner finnes det en «falsk bunn» med en fjær under, noe som er vanlig også for de fleste integrerte magasiner. Ladet sitter fjæren i spenn, og skyver patronene oppover etter hvert som skudd avfyres. I trommelmagasinet er det en spiralfjær, som etter lading må trekkes opp for å gi spenn nok til at patronene kan skyves fremover. Uten denne operasjonen kan våpenet rett og slett ikke avfyres! Trommelmagasinets fordel er evnen til å ta store mengder ammunisjon, uten at det gir et kjempelangt magasin. Ulempen er høy vekt, at det er vanskelig å ha med i strid og er tungvint i bruk. Derfor benyttes de så å si ikke i våre dager, og når de brukes er det som regel på våpen brukt i maskingevær-roller, og stav- og bananmagasiner er dominerende. Kjente våpen som benyttet seg av trommelmagasin er den amerikanske M1 (Thompson), og den russiske PPSj 41 som beholdt denne typen gjennom hele andre verdenskrig. I dag plasseres magasinet på våpenets underside. Under andre verdenskrig ble magasinet på enkelte våpen plassert på siden eller over, fordi magasiner med en kapasitet på over 20 plassert på undersiden, gjorde det vanskelig å bruke våpeenet liggende, slik at brukeren ble lettere synlig for fienden. Dette gav opphav til bananmagasinet, som brukes for over 20 patroner (og opptil 40), mens stavmagasinet brukes til 10–20 patroner. Bananmagasinet ble første gang tatt i bruk under andre verdenskrig, i det tyske StG 44 (også kjent som MK 42 og 43). Andre kjente våpen med bananmagasin er AK-47, mens det norske forsvarets AG-3 benytter seg av stavmagasin. I tillegg finnes patronbelter for bruk i maskingevær. Dette er patroner satt inn i et langt metall-, tøy- eller gummibelte, for å gi maskingevær den nødvendige kapasitet, og består vanligvis av 200 til 250 patroner for lette maskingevær og 100 for tyngre maskingevær. Et patronbelte lagres vanligvis i metallbokser, som (ofte) kan festes til maskingeværet. De fleste patronbelter kan kobles sammen for å gi flere skudd. Medianøye. Medianøye / Punktøye ("ocellus", lat.: "lite øye") er en type enkeltøyne som finnes hos flere arter leddyr. Punktøyne oppfatter bare lys eller mørke. De brukes derfor ikke til å se med, men mer som ekstraøyne. Fasettøyne er store øyne, sammensatt av mange små sekskantede enkeltøyne. Mange insekter har slike punktøyne oppå hodet eller på pannen. De danner ofte en trekant. Disse øynene kan også finnes plassert på andre måter som for eksempel blant plantesugerne (Homoptera) der de opptrer foran på hodet, nemlig midt på pannen og mellom fasettøynene. Ernst Haeckel. Ernst Heinrich Philipp August Haeckel (født 16. februar 1834 i Potsdam, død 9. august 1919 i Jena) var en tysk zoolog og filosof som gjorde Charles Darwins arbeider kjent i Tyskland og på dette grunnlag bygde opp en avstamningslære for menneskeheten. Han regnes også som embryologiens far. Haeckel var lege og senere professor for sammenlignende anatomi. Han var en av de første som betraktet psykologien som en gren av fysiologien. Han utviklet endel begreper som senere er blitt de gjengse faguttrykk innen biologien, både på tysk og en rekke andre språk. Ett slikt begrep er økologi. Han anså også politikk som anvendt biologi. Dette og andre standpunkter ble etter hans død innsanket av nazistene og ble brukt til å begrunne eller støtte opp om nazismens rasisme og "«Sozial-Darwinismus»". Han var en viktig forløper for den nazistiske eugenikk eller rasehygiene. I dag leses hans populærvitenskapelige og hans polemiske verker og reiseberetninger mer for deres historiske og idehistoriske betydning (et særlig viktig skrift i så måte er verket "«Die Welträthsel»" av 1899 og det posthumt utgitte "«Briefe aus Insulinde»", 1924). I «bestselleren» "Die Welträthsel" reagerer han på fysiologen Emil Heinrich du Bois-Reymonds tese "ignoramus et ignorabimus" (lat., ca: «Vi vet det ikke og kommer aldri til å få vite det») som uttrykker en radikal skepsis mot naturvitenskapenes evne til å oppklare «verdensgåtene». Men hans rent vitenskapelige verk fortsetter å inspirere forskere. Man kan fremheve hans "«Generelle Morphologie»" fra 1866, som ble verdens første lærebok i biologi skrevet på grunnlag av Darwins evolusjonsteori, og hans "«Anthropogenie»" fra 1874, der Haeckel ved hjelp av sammenlignende anatomi undersøker menneskets opprinnelse i dyreriket og rekonstruerer dets stamhistorie. Man kan også nevne hans i dag mindre leste "«Systematische Phylogenie»", et trebinds monumentalverk om hele dyreriket som ble offentliggjort i årene 1894 til 1896. Livsløp. Ernst Haeckel var sønn av regjeringsråden Philipp August Haeckel og hans hustru Charlotte født Sethe, som stammet fra en juristfamilie. Han tok abitur ved domgymnasiet i Merseburg. Så studerte han medisin i Berlin, der han promoverte til doktorgraden i 1857 og 1858. Men ettersom han hadde problemer med å forholde seg personlig til menneskelig lidelse, gikk han ikke inn i noen legekarriere. I 1858 forlovet Haeckel seg med sin kusine Agnes Sethe; de giftet seg i 1862. Fra 1859 til 1860 bedrev han havsbiologiske studier i Napolibukten. Etterpå beskjeftiget han seg for første gang med Darwins «Origin of Species». Ernst Haeckel fotografert i 1860 I 1861 habiliterte han seg som doktor og ble privatdosent i sammenlignende anatomi i Jena. I 1862 holdt Haeckel sin første forelesning om artenes opprinnelse. Haeckel på Kanariøyene 1866, sammen med sin assistent Nicolaus von Miclucho-Maclay I 1865 ble han æresdoktor i filosofi og fikk et professorat i zoologi i Jena, som den gang sorterte under det filosofiske fakultet. Fra 1866 til 1867 foretok Haeckel en reise til Kanariøyene. Det var på denne tiden at han møtte Charles Darwin, Thomas Huxley og Charles Lyell. I 1867 giftet han seg med Agnes Huschke. De fikk barna Walter (1868), Elisabeth (1871) og Emma (1873). I 1869 reiste han til Norge, 1871 til Dalmatia, 1873 til Egypt, Tyrkia og Hellas. Fra 1876 var Haeckel prorektor ved universitetet i Jena og foretok forelesningsreiser Tyskland rundt. Til 1879 fulgte flere reiser til England og Skottland, og i den forbindelse møtte han igjen flere ganger Charles Darwin. Han reiste også til Korfu. Mellom 1881 og 1882 reiste Haeckel for første gang til tropene, blant annet til øya Ceylon. I 1887 reiste Haeckel til Palestina, Syria og Lilleasia, i 1890 til Algerie, 1897 gjennom det sørlige Finland og Russland, 1899 til Korsika og 1900 for annen gang til tropene. På denne tid begynte også hans vennskap med Frida von Uslar-Gleichen (1864–1903). I 1907 foretok forskeren sin siste større reise, til Sverige. I 1908 stiftet Haeckel det phyletiske museum i Jena. Haeckel var også politisk engasjert. Han var medlem av Det alltyske forbund og fra 1905 æresmedlem av Selskapet for rasehygiene. For å utbre sin verdensanskuelse grunnla Haeckel i 1906 Det tyske monistforbund i Jenas zoologiske institutt. I 1909 sluttet Haeckels professorvirksomhet. I 1910 meldte han seg ut av den evangeliske (lutherske) kirke. Hans kone Agnes døde i 1915. Haeckel ble stadig mer gebrekkelig, og døde den 9. august 1919. "Kunstformen der Natur" beskjeftiger seg med naturens symmetri og harmoni. Kunst og natur. Haeckel så biologien som beslektet med kunsten. Han var sterkt betatt av naturens symmetri og harmoni i sine former. Dette beskrev og viste han i flere verker, og han påvirket dermed den moderne kunst ved inngangen av 1900-tallet. Den biogenetiske grunnregel. Haeckel var en foregangsmann innen embryologi, og var den første som satte stadiene i utvikling av fostere i forbindelse med den nye evolusjonsteorien til Darwin, slik som gjeller og hale hos tidlige menneskefostre. Hans observasjoner av parallellene mellom ontogenese og fylogenese gjorde at han mente det fantes en årsaksforbindelse mellom fosterutvikling og evolusjon. Hans teori sammenfattes gjerne i setningen «ontogenese rekapitulerer fylogenese». Haeckel mente man ville kunne spore menneskets utvikling fra fisk til menneske gjennom å studere fosterutviklingen. Han tanker om kausalforbindelse var omstridt, og ble etter hvert helt avvist av biologene i sin opprinnelige form. I dag tolkes Haeckels observasjoner som at strukturer har endret funksjon gjennom evolusjonen, der gjeller dannes fordi disse i sin tid dannet grunnlaget for kjever, øreknoklene og thymus. Haeckels filosofi. Ettersom Haeckels forsøk på å bevise evolusjonsteorien var unøyaktige, og Haeckel selv oppsatte den naturvitenskapelige erkjennelse som en motsetning til religionen, ble hans mislykkede bevisførsel et yndet angrepspunkt for kreasjonister som ville tilbakevise evolusjonsteorien. Senere ble han også sterkt kritisert av biologen Stephen Jay Gould. Men Haeckel var ikke en konsekvent ateist. Vel avviste han enhver skapelsesakt, men påvirkningen fra hans kristelige barndomshjem lot det guddommelige trenge gjennom i form av en besjeling av naturen. Hans materialisme var om en gjennomåndelig materie, og han betraktet Gud som identisk med de allmenngyldige naturlover. Han opererte i den forbindelse blant annet med «cellehukommelse» "(Zellgedächtnis, Mneme)" og med "«krystallsjeler»". Haeckel var i september 1904 på den internasjonale fritenkerkongressen i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble han høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der. Haeckel var villig med på alt dette. Disse demonstrasjonene i Pavens by utløste en massiv kampanje fra kirkelig hold. Hans vitenskapelige integritet ble også anfektet, og han ble beskyldt for å fare med forfalskninger. Men 46 anerkjente professorer gikk god for ham. Han tok også til motmæle med skriftet "«Sandalion – Eine offene Antwort auf die Fälschungs-Anklagen der Jesuiten». Den 11. januar 1906 ble Det tyske monistforbund grunnlagt i Jena, noe Ernst Haeckel hadde ivret for helt siden september 1904 i Roma. Haeckel ble ærespresident for forbundet. I 1909 ble også det østerrikske, i 1913 det sveitsiske og det tsjekkiske monistforbundet grunnlagt. Som alle materialistiske monister var Haeckel en innbitt fiende av kristendommen, og da i særlig grad Den katolske kirke som han omfattet med utilslørt hat. Den katolske kirke var for ham «"en elendig karikatur av den opprinnelig rene kristendom"». Han var også en iherdig motstander av det tyske katolske partiet Zentrum. Protestantismen tolererte han i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen. Dogmer som Jesu oppstandelse og jomfrufødsel avviste han naturligvis og gjorde narr av, for eksempel fremholdt han at Jesus sikkert var barn fra et fritt kjærlighetforhold mellom Jomfru Maria og en romersk centurion. Haeckel fremhevet at døden tilintetgjorde den menneskelige eksistens, at selvmordet var en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke. Ernst Haeckel tilhørte kretsen av ledende fritenkere og tilhengere av en materialistisk fremskrittstiltro, og hans tanker ble attraktive både i borgerlig-liberale og i venstreorienterte kretser. Blant monistene rundt Haeckel kunne nevnes Ferdinand Tönnies, Henry van de Velde, Alfred Hermann Fried, Otto Lehmann-Rüssbildt, Helene Stöcker, Magnus Hirschfeld og Carl von Ossietzky. Også sosialister og anarkister som August Bebel, Franz Mehring og prins Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin betjente seg av hans tankegods. Også antroposofen Rudolf Steiner hadde en sterk beundring for Haeckel. Deler av hans tanker ble også overtatt av nasjonalsosialismen; det gjaldt fremfor alt hans sosialdarwinisme. Haeckels sosialdarwinisme. I hvilken grad Haeckel i det først nevnte sitatet fra hans egen polemikk bare gjengav Darwins ideer, eller selv hadde utviklet konseptet, er omstridt. Men i alle fall hadde Charles Darwin altså selv overført seleksjons- og evolusjonsprinsipper på sosiale systemer og fellesskap, om enn ennå ikke i den forstand som ordet «sosialdarwinisme» senere ble brukt i tandem med eugenikk (altså med kunstig og aktiv seleksjon fra samfunnets side og ikke bare som naturens egen implisitte regel, slik Darwin og Haeckel beskrev det). Nazi-eugenikere tok det hele et ytterligere skritt videre. Hos dem dreide det seg ikke lenger bare om en avholdenhet fra medisinske og sosiale tiltak som «strider mot den naturlige seleksjons prinsipper», men snarere om aktiv bortsortering eller sterilisering. At Adolf Hitler hadde fått sterke impulser fra den sterkt tysknasjonale sjåvinist Haeckel anses som ubestridt. Derimot er påstandene om at Haeckel var medlem av en av NSDAPs forløperorganisasjoner Thuleselskapet entydig gale; det dreier seg om en personforveksling med en «Ernst Häckel». Utmerkelser. Royal Society tildelte ham i 1900 Darwinmedaljen «for hans lenge pågående og svært viktige arbeid innen zoologien, som i alt var inspirert av darwinismens ånd». I 1894 ble Haeckel valgt til æresmedlem av det tyske Nassauischer Verein für Naturkunde. Accademia dei Lincei førte ham opp fra 1899 som utenlandsk medlem. Kampene ved Dybbøl. a> etter stormen 18. april 1864 Kampene ved Dybbøl varte fra 7. til 18. april 1864, og var det avgjørende slaget mellom danske og prøyssiske styrker under den andre slesvigske krig. Den danske stillingen ved Dybbøl var en flankestilling. Herfra kunne den danske hæren angripe fiendens forsyningslinjer opp i Jylland og dermed binde store fiendtlige styrker foran stillingen. Als og Sønderborg kunne med flåtestøtte brukes som oppmarsj- og forsyningsområde. 1864. I åra 1862 og 1863 anla danske ingeniørtropper ti skanser ved Dybbøl i en halvsirkel fra Vemmingbund til Alssund. Skansene ble av økonomiske årsaker oppført med treblokkhus som beskyttelsesrom for mannskapet i stedet for betong, noe som skulle koste mange danske soldater livet. Bare ammunisjonskamrene ble støpt i betong. Den 7. februar ankom 20 000 mann, 500 ryttere, 80 feltkanoner og 1 100 festningsartillerister Dybbøl fra Dannevirke. Dagen etter kom de prøyssiske forpostene. Omkring 20. februar hadde prøysserne 20 000 mann, 1 200 ryttere og 88 kanoner foran stillingen. 28. mars forsøkte Prøyssen en storm på stillingen, men ble tvunget tilbake. Ved denne anledningen fikk Dybbøl flåtestøtte av panserskipet «Rolf Krake». 2. april ble Sønderborg skutt i brann. Prøysserne stilte opp batterier, hvorav de farligste sto i stillingens flanke på Broager. Fra den 7. april begynte den avgjørende artillerikampen. Denne toppet seg den 18., da prøysserne på fire timer skøyt 7 900 granater mot stillingen, og forvandlet skansene til rykende hauger av sand og grus, der bare noen få kanoner fungerte. Klokka 10 den 18. april stormet prøysserne med 10 000 mann skansene, som ble forsvart av 2 200 mann, samt en reservestyrke på 7 000. Danske tap var på 391 falne og 664 savnede, 1 250 ble såret og ca. 2 500 tatt til fange. Regjeringen hadde av politiske årsaker besluttet at stillingen skulle holdes lengst mulig. Overkommandoen hadde av militære grunner bedt regjeringen om tillatelse til å rømme, men det ble ikke etterkommet. Eksterne lenker. Dybbøl Fasettøye. Fasettøyne forekommer hos de fleste insekter samt hos krepsdyr, dolkhaler og den fossile gruppen trilobitter. Noen insekter har også medianøyne. Fasettøyne mangler hos noen arter maur og termitter (arbeidere), noen parasittiske arter, samt hos noen hulelevende insekter. a> er en hunn, fasettøynene er skilt med en pannestripe, jfr. "Chrysops"-arter, "Tabanidae", "Diptera". Fasettøyne er to «store» øyne litt foran, på siden av hodet. De består av mange små enkeltøyne ("ommatidier") samlet i ett «stort øye». Hvert slikt "ommatidium" er sekskantet. Det enkelte fasettøye kan inneholde fra noen få til opp imot 30 000 små sekskantete fasetter. Øynene er enten hårløse eller forsynt med mengder av små korte og rett utstående hår mellom fasettene. Fasettene øverst på øyet kan hos noen arter være større enn fasettene nederst. Hos noen arter er fasettøynene metalliske og lysreflekterende - som hos kleggene (se bilde). Andre arter har mindre fargesprakende fasettøyne. Hos enkelte fluer dekker de store øynene nesten hele hodet. Ganske ofte har hannen større øyne enn hunnen, øyne som møtes på toppen av hodet ("holoptiske"). Vanligvis er øynene skilt med en pannestripe ("dioptiske"). Detalje av et fasettøye. Akkurat dette øyet har små, rett utstående hår mellom hver fasett. Noen arter av insekter kan se farger, særlig blå og fiolette farger. Noen, særlig bier og veps, kan oppfatte ultrafiolett lys. Dette gjør det lettere å finne blomster med nektar. Dagflygende insekter har generelt et skarpere syn enn de som er skumrings- eller nattaktive. Sophie Scholls siste dager. "Sophie Scholls siste dager" (orig. "Sophie Scholl – Die letzten Tage") er en tysk biografisk film regissert av Marc Rothemund, med Julia Jentsch i hovedrollen som Sophie Scholl. Scholl var medlem av den tyske antinazistiske gruppen "Den hvite rose" under andre verdenskrig. Priser. Under Filmfestivalen i Berlin fikk regissør Marc Rothemund Sølvbjørnen for beste regissør, mens hovedrolleinnehaver Julia Jentsch fikk Sølvbjørn for beste skuespiller. Filmen var nominert til Oscar-utdelingen i 2005 for beste utenlandske film. Handling. Filmen forteller om de siste levedagene til Sophie Scholl, fra hun blir arrestert sammen med broren Hans 18. februar 1943 i universitetet i München, for å ha delt ut pamfletter, til hun blir henrettet med giljotin 22. februar. Avhørene av henne blir vist, samt rettssaken mot henne og de to andre tiltalte. Filmen er en svært detaljtro gjengivelse av den faktiske historien, og grundig forskning ligger til grunn for filmen. Stor vekt er lagt på å gjenskape autentiske kulisser. Comet Halden. Ishockeyklubben Comet Halden er en norsk ishockeyklubb fra Halden som ble startet i 1961. Klubben spilte i GET-ligaen i årene 2004-2008. Blant annet spilte den middels kjente ishockeyspilleren Martin Arup i klubben. Klubben skiftet etter en konkurs i 2009 navn til Ishockeyklubben Comet Halden, og startet opp i 1. divisjon i 11. Klubben spiller sine hjemmekamper i Halden Ishall, som tar tilskuere (opprinnelig tilskuere før ombygging). Historikk. Ishockeyklubben Comet ble stiftet 1. desember 1961 av Tor-Erik Gustavsen, Odd Borge, Jon-Inge Pettersen, Knut Berg, John Gummesen og J. Sverre Woldheim. Fra 1963 til 1988 spilte Comet sine kamper i Sparta Amfi. I 1988 sto Halden Ishall ferdig, og IK Comet fikk endelig sin egen hjemmebane. I årene som kom spilte IK Comet i lavere divisjoner, samtidig som barne- og ungdomsarbeidet begynte å blomstre. Comet gjorde god fremgang, og spilte etter en tid i 1. divisjon kvalifisering for Eliteserien i 1995. Klubben klarte ikke rykke opp, men forble i 1. divisjon fram til 1997, da den søkte seg til 3. divisjon – bl.a. for å bli kvitt opparbeidet gjeld. Med god hjelp fra frivillige, spillere og sponsorer rykket klubben senere opp til det som nå heter GET-ligaen, den 14. mars 2004. 2. oktober 2009 ble Comet slått konkurs grunnet økonomiske problemer, delvis relatert til problemer med utbyggingen av hjemmebanen Halden Ishall – men allerede samme helg ble en ny klubb startet, under navnet Comet Hockey. Klubben ble tatt opp i Norges Ishockeyforbund i november 2009, med det endelige og nåværende navnet Ishockeyklubben Comet Halden. Halden Ishall åpnet igjen 27. mars 2010, og klubben har siden spilt i 1. divisjon. Frisk Asker Ishockey. Frisk Asker Ishockey er en norsk ishockeyklubb underordnet Idrettsforeningen Frisk Asker, som ble stiftet den 5. februar 1922. Frisk Asker er en av de eldste hockeyklubbene i Norge, og spiller sine hjemmekamper i Askerhallen. Klubbens hjemmedrakt er oransje trøye med sorte detaljer, sort bukse og oransje strømper, mens bortedrakten består av hvit trøye med rødgrønne detaljer, rød bukse og hvite strømper. Historie. Frisk er en av de eldste ishockey klubber i Norge helt tilbake til 1935. De spillet for det meste i de lavere ligaene. I 1968 ønsket Bonde Bjørn Mortensen å gi noe tilbake til samfunnet ved å bygge en innendørs skøytebane i Asker. Det var den første i sitt slag i Oslo-området, og ga klubben en enorm løft. 60 og 70-tallet: Storhetstiden. Askerhallen ble åpnet 31. august 1969, og førte til en serie hendelser som ville bringe Frisk til toppen av norsk ishockey i løpet av bare noen få år. I Asker var fasilitetene første klasse, men spillermateriale var mangelvare. I Oslo hadde en klubb kalt Tigrene nøyaktig motsatte problemer, så de to klubbene besluttet å fusjonere. Frisk steg umiddelbart å bli en av de beste lagene i 1. divisjon. I mai 1972 ble Askerhallen sterkt skadet i en brann. Bjørn Mortensen ønsket å fortsette sitt engasjement, og har gjenoppbygd Askerhallen. Den «Nye Askerhallen» ble åpnet i 1973. Syttitallet viste seg å være de mest suksessrike årene for Frisk Asker, og de vant det norske mesterskap i 1975 og 1979. 80-tallet: I 1.divisjon. Gjennom åttitallet var Frisk Asker i den øverste divisjonen, og utmerket seg med å produsere talentfulle ishockey spillere. Anført av den inspirerende treneren Barry Smith gjorde de et bra sluttspillet i 1986. 90 tallet: økonomiske problemer, nedrykk og Asker Hockey. På de mest men de klarte ikke å gjøre noen reell innvirkning og økonomiske problemer førte klubben inn i en resesjon og til slutt nedrykk på midten av nittitallet. En fusjon med den lokale klubben Holmen, under navnet Asker Hockey viste seg mislykket. 1995-2009: De beste lagene i ligaen. i 1995 var Frisk Asker tilbake i den øverste ligaen på sine egne føtter. Med lokal forankring og stadig mer populært klubben gikk inn i det nye årtusenet som en av de beste lagene i ligaen. I 2002 kunne Frisk endelig feire sin tredje norske mesterskapet, etter å ha slått den Storhamar Dragons i en meget spennende finale. Etter å ha fullført oppdraget, klarer ikke Frisk å gjenoppbygge samme suksen, og for de neste par sesongene resultater langsomt forverret. Fremdeles har en av de beste unge akademier i norsk hockey Frisk jobbe hardt for å vende tilbake til den øverste kantene med begrensede ressurser. I 2007/2008 sesongen ble Frisk Asker serimestere. 2008 fikk Frisk Asker NM-sølv etter 3–2 tap i sudden death mot Storhamar Dragons, og totalt 4–2 i kamper. 2010-. Frisk Tigers i kamp mot Rosenborg, kvalifisering for opprykk til eliteserien, 11. mars 2010 I mai 2010 ble Frisk Asker Elite AS opprettet, som følge av krav fra Norges Ishockeyforbund, at alle lag i eliteserien skal skille den kommersielle driften fra den sportslige virksomheten i lagene. Lillehammer Ishockeyklubb. Lillehammer Ishockeyklubb (stiftet 2. november 1957) er en norsk ishockeyklubb fra Lillehammer. Klubben spiller i Kristins Hall på Stampesletta i Lillehammer. Klubben vant norgesmesterskapet i 1993/94-sesongen da de slo Storhamar i finalekampene. Klubbens historie. Lillehammer Ishockeyklubb ble stiftet 2. november 1957 rundt kjøkkenbordet til Kåre Bergh i Mejdellsgate i Lillehammer. De første årene spilte Lillehammer på Mjøsisen, før det ble laget en utebane på Stampesletta. I disse årene på Mjøsisen spilte Lillehammer i de lavere divisjonene. Hockeyinteressen i Lillehammer kom med Kristins Hall. Kristins Hall stod ferdig i 1988, og den første kampen til Lillehammer I.K i hallen ble spilt mot Oshaug 10. desember 1988. I perioden etter dette gikk det fort oppover for L.I.K., og med de tilbakevendte Lillehammeringene Øystein Tronrud, Lars Bergseng og Arne Bergseng på laget spilte de om opprykk til eliteserien i sesongen 1990-1991. I opprykkskampen mot LM 90 vant Lillehammer hele 10-0, og var dermed klare for eliteserien. I Lillehammers aller første eliteseriekamp, var det duket for tidenes første mjøsderby i eliteserien. Lillehammer møtte Storhamar til stinn brakke i Kristins Hall, og vertene var ikke snauere enn at de til slutt vant 4-3 etter å ha ligget under 1-3 etter to perioder. Lillehammer var en middelhavsfarer i de første årene i toppen, men i OL-året 1994 hadde Lillehammer forsterket laget sitt med profiler som Trond Magnussen, Tommy Jakobsen og Svein Enok Nørstebø, samt at Geir Myhre var inne som trener. Det førte til at Lillehammer hadde et sterkt lag som nådde helt til NM-finalene, etter at de hadde slått ut selveste Vålerenga i semifinalen. I finalen var det Storhamar som var motstander og det var duket for nok et historisk mjøsderby. Som i Lillehammer første eliteseriekamp måtte Storhamar til slutt gi tapt og Lillehammer kunne hente hjem den gjeveste pokalen. Tirsdag 5. april 1994 husker nok mange på Lillehammer. Jubelen stod i taket i Kristins Hall da Tor Nilsen, som er dagens L.I.K.-trener, satte pucken bak SIL-keeper Remo Martinsen 17.39 ut i den 4. perioden. I oktober 1994 spilte Lillehammer Europa-cup i Østerrike. Motstanderne var Feldkirch fra Østerrike, Jaca fra Spania og Kloten fra Sveits. Lillehammer var ikke bra nok, da mange spillere forsvant etter gull-sesongen. Årene som fulgte ble ikke bra for Lillehammer, som i havnet litt nede på tabellen og som slet med økonomien. I sesongen 2001/02 ble det bronse på Lillehammer etter en satsing som brakte blant andre Tommy Kiviaho, Glenn Detulleo, Magnus Axelsson, Mats Graesén og Jyrki Poikolainen til Lillehammer for å spille ishockey. Den sesongen var også gjennombruddssesongen til NHL-spilleren Ole-Kristian Tollefsen. Men moroa kostet, og Lillehammer var veldig nær konkurs våren 2003. Men med Kjell Stenberg i førersetet for en økonomisk snuoperasjon av de sjeldne klarte Lillehammer å både beholde eliteserieplassen, og å reise seg igjen organisatorisk og økonomisk. Noe av nøkkelen til dette var en bevisst satsing på unge og lokale spillere, i kombinasjon med spillere fra Tsjekkia. Lillehammer har også en avtale med Norges Toppidrettsgymnas og det er en del spillere derfra som er stammen i dagens L.I.K lag. Uten dette samarbeidet hadde nok ikke Lillehammer vært der de er i dag. Blant spillerne som har gått der kan nevnes Ole-Kristian Tollefsen, Mathias Gundersen, Knut Henrik Spets og Lars Erik Spets. 2005/06 sesongen endte Lillehammer på 8 plass i serien og tapte for Stjernen i kvartfinalen. Foran sesongen 2006-2007 hentet L.I.K. inn den gamle helten Tor Nilsen som ny hovedtrener, og etter en svært turbulent sesong ledet Nilsen laget til 9. plass i grunnserien og fornyet toppseriekontrakt etter kvalifiseringsserien. Meritter. Eliteserien i ishockey for junior U-19 Eliteserien i ishockey for junior U-17 Langenes i Øksnes. Langenes er en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, opprettet da Øksnes ble delt i to 1. juli 1919. Langenes hadde 1 085 innbyggere ved opprettelsen. 1. januar 1963 ble Holm krets i Langenes med 65 innbyggere slått sammen med Sortland og Indre Eidsfjord i Hadsel til den nye Sortland kommune. 1. januar 1964 ble resten av Langenes med 2 037 innbyggere slått sammen med Øksnes til den nye Øksnes kommune. Administrasjonssenter i Langenes kommune var Strengelvåg. Jostedal. Jostedal er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, opprettet som Jostedal formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1963 ble Jostedal kommune, som da hadde et innbyggertall på 796, slått sammen med Hafslo og Luster kommuner til den nye Luster kommune. Stavanger Oilers. a> var Stavanger Oilers sin hjemmearena fram til høsten 2012 Stavanger Oilers er en norsk ishockeyklubb fra Stavanger og spiller i GET-ligaen. Stavanger Ishockeyklubb er klubbens offisielle navn. Klubben benytter likevel Oilers som sitt navn og merkevare i de fleste sammenhenger. Klubben kom til sin første finale i sluttspillet i sesongen 2005/06, men tapte da 0-4 i kamper for Vålerenga. Sesongen 2009/10 vant klubben sluttspillet ved å slå Vålerenga 4-2 i kamper og ble norgesmester for første gang. Klubben spiller fra og med høsten 2012 sine hjemmekamper i DnB Arena etter at de flyttet fra Siddishallen. Sesongen 2011/12 vant de seiren med god margin. Jari Kesti og Tomi Souniemi er begge regnet som legender i Stavanger Oilers og har fått fredet sine tidligere draktnumre, #7 og #22, i tillegg til at man har hengt opp to drakter i Siddishallen til heder og ære for dem. Ishockeyhistorie fra Stavanger. Klimaet i Stavanger gjør det vanskelig å spille ishockey utendørs, da det ikke fryser til sikker is på vannene i kommunen. Men da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ. Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år, noe som gjør klubben til en av de eldste i Norge. Viking kjempet mot den lokale klubben Siddis i 70-årene, og med Terry Fyck og Ron Pulak på laget rykket det opp til øverste divisjon i 1977. Med trener Bernie Lynch tok Viking bronse mot Bjørn «Botta» Skaares Furuset i 1982. Richard David gjenskapte noe av den samme stemningen med bronse i 1993, før Viking Ishockeyklubb endte i teknisk konkurs og ble lagt ned i 1996. Da Viking Ishockeyklubb ble avviklet etter sesongen 1996–97, ble Viking Ungdomshockey etablert for å ivareta ungdomsavdelingens interesser. Viking Ungdomshockey slo seg sammen med Svithun Ishockeyklubb i 1998 og fikk dermed et seniorlag i klubben. I denne forbindelse ble klubben døpt om til Viking Hockey. Klubbens seniorlag gikk ubeseiret gjennom 3. divisjon i sesongen 1998–1999 og vant 2. divisjon sesongen 1999–2000. I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. I begynnelsen ble klubben nesten utelukkende drevet av penger fra hans lomme. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2008 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben kom til finale i sluttspillet i 05/06-sesongen, men tapte for Vålerenga. Sesongen 06/07 tapte de semifinalen mot Storhamar Dragons. De siste årene har klubben gått med budsjettert underskudd, senest med 10,3 millioner i 2008. I 2010 ble de som første lag utenfor østlandsområdet norgesmestere og vant Kongepokalen etter 4-2 i kamper over regjerende mester Vålerenga. Stavanger Oilers vant i 2011 sølvet i GET-ligaen med 4-0 i den avgjørende kampen mot Frisk Asker. Norges Ishockeyforbund fikk kritikk fordi ingen fra forbundet var til stede for å dele ut medaljene etter kampen i Askerhallen Det var på det tidspunktet den beste plasseringen Stavanger Oilers hadde oppnådd i GET-ligaen noensinne. I 2012, i tidenes siste sesong med topserie-ishockey i Siddishallen, vant Oilers byens aller første seriegull i ishockey, endatil med ny poengrekord (112 poeng). Høsten 2012 flyttet Oilers inn i sin nye storstue DnB Arena som ligger et lite steinkast vest for Siddishallen. Sancthansnatten. "Sancthansnatten" er en satirisk komedie av Henrik Ibsen utgitt i 1852. Stykket hadde premiere på Det norske Theater i Bergen 2. januar 1853. Rollene. Ellers: "Alver, haugfolk, bønder og piker". Handlingen foregår på og omkring en gård i Telemark. Handlingen. Stykket behandler en konflikt mellom det urbane og det rurale Norge, representert ved en gård i Telemark. På denne gården bor Anne og bestefaren hennes, og i tillegg fru Berg og datteren Juliane. Fruen har bygget et nytt og prektig hus på gården, og vil gjerne bli kvitt den gamle bjelkestuen der bestefaren bor. Men Anne, rettedatteren på gården, vil heller være i bjelkestuen enn i det nye huset, og hos bestefaren får hun høre alle de gamle eventyrene og visene han kan. Dette er Annes store glede, men fruen ønsker ikke at Anne skal holde på med slike «narrestreker». Julianes bror Jørgen kommer fra byen til sankthans med to venner, den poetiske svermeren Julian Paulsen, og vennen Johannes Birk. Den siste er forlovet med Juliane. Men mens de forbereder seg på sanktansfeiringen, dukker Nissen opp, og blander nektaren fra en blomst i punsjebollen. Det framgår imidlertid at det er noen dråper av Suttungs mjød, kjent som skalde- og visdomsdrikk i norrøn mytologi, som nissen blander i punsjen. Den har bl.a. den virkningen at de som drikker av den, får sitt syn opplatt og gjenvinner erindringen, om de skulle ha glemt noe vesntlig her i verden. Johannes, Anne, Julian og Juliane drikker av punsjen før de vandrer opp på «Sankthanshaugen». Der oppe opplever de alle at berget åpner seg, og Anne, som kjenner de gamle visene, forklarer Birk at det han får se inne i berget, er fortellingen om «liden Karen» (Liti Kjersti), som ble tatt i berg, og tvunget til å drikke glemselsdrikken til Bergekongen. Julian og Juliane opplever det samme, men Paulsen tror det dreier seg om en mottagelse, og tolker bergekongen til å være en «dannet herre fra byen». Deretter begynner drikken å virke på dem, og Anne og Johannes husker at de pleide å leke sammen som små, mens Julian og Juliane plutselig husker at de møtte hverandre på «madam Olsens danseinstitutt» i Christiania. Dagen etter viser det seg at Anne uforvarende har funnet nøkkelen til et gammelt skrin, som inneholder hennes fars testamente. Fru Berg har villet skjenke gården til Johannes og Juliane, mens faren ville at eiendommen skulle gå til Anne. Dette har fruen villet fortie. Til slutt blir Anne og Johannes forlovet, mens Julian Paulsen får Juliane. Nissen har vunnet spillet. Visningshistorie. "Sancthansnatten" ble første gang satt opp i Bergen vinteren 1853. Stykkets satiriske brodd rammet den urbane nasjonalromantikken, og publikum tok det ikke nådig opp. Flere av de tilstedeværende tok ikke satiren, og stykket ble slaktet. Ibsen svarte fornærmet at de herrer kritikere er «Paulsener gode nok», og lot stykket ligge. Som konsekvens av dette ble det aldri tatt med i hans samlede verker. Stykket ble ikke tatt fram igjen før i 1978 da den ble tatt opp parallelt i Telemark og i Hedmark. Suttungteateret satte det opp på Tangen. Denne siste oppsetningen ble også vist i Oslo. Instruksjonen var ved Ingrid Elise Wergeland. Stykket ble spilt med stor suksess vinteren 1978-79. På samme tid ble den satt opp i Brekkeparken i Skien som utespill, også her med stor suksess. Siden er Sancthansnatten satt opp to ganger til i ungdomsteater-sammenheng, på Ekeberg skole i 1989. En ny oppsetning fant sted på Nordstrand Videregående Skole høsten 1994. Den ble gjentatt på Ekeberg i februar 1995. En uteoppsetning av "Sancthansnatten" i beskåret versjon er dertil spilt i Maridalen, med profesjonelle skuespillere. Siste oppsetning av stykket er det Nord-Trøndelag teater som har stått for. Sitater. "Paulsen": "Så er vi da endelig i den ville natur". "Birk" (tørt): "Nei, om forlatelse, dette er haven". "Paulsen": "Kan du se den nydelige måne bak granetrærne, og de mørke granetrær foran månen?" Litteratur. Aslaug Groven Michaelsen: "Velkommen til samarbeid" bind I – med innledning til forestillingen i 1978. Gildet paa Solhoug. "Gildet paa Solhoug" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1855. Stykket hadde premiere på Det norske Theater i Bergen 2. januar 1856. Trivia. Stykket ble parodiert av Olaf Skavlan med "Gildet paa Mærrahaug", først fremført 1858, utgitt 1876. Blaenau Ffestiniog. Blaenau Ffestiniog er en liten by i Gwynedd i det nordlige Wales. Den ligger i fjellene i Snowdonia, og var tidligere et sentrum for skiferbrudd. Det gikk kraftig nedover for denne industrien i første del av det 20. århundre, og byen er nå først og fremst avhengig av turisme. Den ligger i midten av Snowdonia National Park, men byen og skiferbruddene er ikke definert som del av parken. Blant severdigheter finner man Ffestiniog Railway og Llechwedd Slate Caverns, en skifergruve som er åpen for tilreisende. Blaenau Ffestiniog var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1898. Den formelle uttalen av byens navn på walisisk er [ˈblaɪnaɪ fesˈtɪnjɒg], men lokalt uttales første ledd oftest som [ˈblaɪna], mens engelsktalende ofte uttaler det [ˈblaɪnaʊ]. Jelsa. Jelsa er et lite strandsted som ligger ved Jelsafjorden i Suldal kommune i Rogaland fylke. Det er nå om lag 250 innbyggere, og her finnes barneskole, barnehage, dagligvarebutikk, bensinstasjon, bo- og omsorgssenter og et steinknuseri. Tidligere var det også en tønnefabrikk på stedet, men denne blei lagt ned vinteren 2009. Hver sommer strømmer det folk til for å feriere i sommerhus, hytter eller båt. Jelsa har ferjeforbindelse med Foldøy, Hebnes (Suldal), Nedstrand (Tysvær)), Helgøy, Eidssund (Ombo), Halsnøy, Fogn og Judaberg (Finnøy). Ferja går to ganger daglig. Fra Jelsa går til Lovraeid og Fv686 Vik. Høyland (Sandnes). Høyland er et område i Austrått bydel i Sandnes. Høyland var tidligere en selvstendig kommune, opprettet som Høyland formannskapsdistrikt i 1837 og slått sammen med Sandnes kommune i 1965. Høyland grunnkrets og gård ligger i Austrått bydel, mens Høyland sokn dekker bydelene Austrått, Figgjo og Sviland. 6. april 1861 ble Høyland kommune delt i to da en mindre del ble skilt ut til Sandnes som en egen kommune. Høyland hadde 3 376 innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1912 ble en del av Høyland med 41 innbyggere overført til Hetland kommune. 1. januar 1957 ble en del av Høyland med 18 innbyggere overført til Sandnes kommune. 1. januar 1965 ble Høyland kommune som da hadde 20 353 innbyggere, slått sammen med Riska sokn og Dale krets av Hetland og det meste av Høle kommuner samt Sandnes kommune til den nye Sandnes kommune. Se også. Høyland kirke Groucho Marx. Groucho Marx (født Julius Henry Marx 2. oktober 1890, død 19. august 1977) var en amerikansk komiker, som stundom jobbet alene, men stort sett med sine brødre som Brødrene Marx. Bakgrunn. Familien Marx vokste opp i Upper East Side i New York i et liten jødisk nabolag presset sammen mellom irsk-tysk og italienske nabolag. I løpet av begynnelsen av Brødrene Marx’ karriere på revyscenene, som vaudeville, benyttet de parodier av etniske aksentene de hørte rundt seg. Den eldste broren, Leonard Marx, brukte en grov italiensk aksent i sin skikkelse som Chico Marx. Groucho brukte en tysk aksent, men etter at RMS Lusitania i 1915 ble senket av en tysk ubåt vokste det fram en anti-tysk stemning, og publikum begynte å bue mot ham. Han sluttet derfor med den tyske aksenten og utviklet den hurtigsnakkende smarte typen som hevet de svære øyenbrynene som gjorde ham berømt. Hans scenenavn sies å ha oppstått blant annet for i den tiden han drev på med vaudeville at han bar pengene sine i en bag rundt nakken, kjent som en «grouch bag». En alternativ historie for scenenavnet er at han var kjent for å være «grouchy», det vil si gretten og grinete. Komikeren selv har skrevet at han egentlig ikke kjenner til opprinnelsen, men i sin selvbiografi setter han på trykk at det i allefall ikke var på grunn av noe «grouch bag». Bruken av svart fett hadde sin spontane opprinnelse en gang før et show hvor han ikke hadde tid til å lime på en teatermustasje. Senere i livet antok han en ekte mustasje. Tidligere kunne han skjule seg for tilhengerne som ikke gjenkjente ham uten mustasje, en effekt han oppga. Rolle som slyngel. Groucho utviklet en rutine som en sigarrøykende, vitseslyngende slyngel med et framoverbøyd ganglag som en fortung høne, en mustasje påsmurt med svart fett, improviserte fornærmelser mot snerpete og fornemme damer, vanligvis spilt av Margaret Dumont, og generelt overfor hvem som helst som måtte stå i vegen. Som en mester i improviserte fornærmelse var en av hans frustrasjoner senere i livet at når han virkelig forsøkte å fornærme noen, begynte de å le. Groucho og brødrene Marx hadde hovedrollene i en serie av meget populære filmer og revyshow, ofte etter velregisserte manusskriper – se Brødrene Marx. Radio- og TV-show. På 1930-tallet og 1940-tallet arbeidet Groucho også alene som en radiokomiker, På slutten av 1940-tallet var han vert i et populært radioprogram, «You Bet Your Life» ("Du kan vedde livet ditt"), som ble flyttet over til TV i 1950. Showet besto av at Groucho intervjuet deltagerne og med «ad libbing»-vitser. De ville deretter delta i en kort spørrelek. Showet var ansvarlig for en rekke, kjente fraser som «Say the secret woid ("egentlig ‘word’") and divide $100» ("hver deltager ville få $50"); og «Who’s buried in Grant’s Tomb» eller «What color is the White House?» som Groucho spurte en sørgelig deltaker som ikke hadde vunnet noe som helst. Showet eksisterte i 11 år. Gjennom hele sin karriere introduserte Marx en serie av minneverdige sanger i sine filmer, blant annet "Hooray for Captain Spaulding", "I'm Against It", "Hello I Must be Going", "Everyone Says I Love You" og "Lydia the Tattooed Lady". Frank Sinatra har en gang sagt at det eneste han kunne gjøre bedre enn brødrene Marx var å synge. De siste årene. Utenfor scenen var Marx interessert i å lese og kommenterte senere at han angret på at han aldri fullførte skolen eller tok høyere utdanning. Til tross for mangelen på formel utdannelse skrev han flere bøker, inkludert en selvbiografi, «Groucho and Me» (1959). I løpet av begynnelsen av 1970-tallet gjorde Groucho et slags comeback med et enmannsshow, inkludert ett som ble innspilt i Carnegie Hall og utgitt på plateselskapet A&M Records som et dobbeltalbum kalt "An Evening with Groucho". Hans tidligere arbeid ble igjen populært og etterfulgt av en serie med nye bøker bestående av intervjuer og samtaler med Richard J. Anobile og Charlotte Chandler. Han ble derimot svært skrøpelig på denne tiden, skled inn i senilitet og hans siste få år ble etterfulgt av en kontrovers på grunn av et partnerskap han hadde utviklet med ‘beskytterinne’, Erin Fleming, og påfølgende krangel om arven etter ham Groucho Marx døde den 19. august 1977. Han ble kremert og asken ble spredd i Eden Memorial Park Cemetery i Mission Hills i Los Angeles i California. Han var 86 år da han døde og den av brødrene Marx som levde lengst, skjønt den yngste broren Zeppo skulle overleve ham med to år. Hans død ville uten tvil ha fått mye mer oppmerksomhet hadde det ikke vært for det faktum at det skjedde tre dager etter dødsfallet til Elvis Presley. Grouchos arv. Ulike Goucho-lignende skikkelser har dukket opp i populærkulturen, noen lenge etter hans død, et vitnesbyrd til hans evigvarende appell. I en spørreundersøkelse i 2005 ble Groucho Marx stemt fram som den femte største komiske skikkelse av sine medkomikere. Hans briller, nese og mustasje har blitt komikkens ikoner, og til denne dag er briller med falsk nese og mustasje for å ligne på Groucho fortsatt solgt i lektøysforretninger og lignende steder. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Fru Inger til Østeraad. Agnes Mowinckel i tittelrollen i skuespillet "Fru Inger til Østeraad" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1857. Stykket hadde premiere på Det norske Theater (Bergen) 2. januar 1855. Stykket er en forholdsvis uhistorisk dramatisering av begivenheter i norsk og svensk historie rundt 1530, med den historiske personen Inger Ottesdotter Rømer på Austråttborgen som hovedperson. Visningshistorie. Stykket ble første gang trykt over fem nummer av ukesbladet "Illustreret Nyhedsblad" i perioden 31. mai – 23. august 1857. En revidert utgave ble utgitt i november 1874. filmatisering. Stykket ble filmatisert i 1975 i regi av Sverre Udnæs, og med Ingerid Vardund i tittelrollen. Olaf Liljekrans. "Olaf Liljekrans" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1857. Stykket hadde premiere på Det norske Theater den 2. januar 1857. Stykket tar utgangspunkt i sagnet om Jostedalsrypa. Hærmændene paa Helgeland. "Hærmændene paa Helgeland" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1858. Stykket hadde premiere på Kristiania norske Theater 24. november 1858. Handlingen. Hanndlingen foregår i Eirik Blodøks' tid på og i nærheten av Gunnars gård på Helgeland i Nord-Norge. Kjærlighedens Komedie. "Kjærlighedens Komedie. Komedie i tre Akter" er et versedrama av Henrik Ibsen, sendt ut den 31. desember 1862 som "Nytaarsgave til Illustreret Nyhedsblads Abonnenter for 1863". H.J. Jensen. Christiania 1862. Stykket hadde premiere på Christiania Theater 24. november 1873. Plakat for "Kjærlighedens Komedie" (tysk = "Komödie der Liebe"), laget av Edmund Edel (1863-1934) i forbindelse med åpningsforestillingen ved Berliner Secessionsbühne den 15. september 1900. I dramaet settes ekteskapet under debatt: Er det mulig for kjærligheten å overleve slike institusjoner som forlovelser og krav til god økonomi, forsørgelsesevne, og pakten de gifte inngår om evig troskap til døden skiller dem ad? Og mer spesifikt kan diktergjerningen krav til ubunden frihet eksistere og trives innenfor ramene av et lykkelig familieliv? Kunst skapes enten ved forelskelsens inspirasjon, slik Falk, Styver og den unge Staamand var bevis for, eller gjennom sorg, forsakelse, smerte og tap, slik Jatgejr Skald hevder overfor Hertug Skule at har hjulpet ham selv til dikterdåd i Ibsens neste drama, "Kongs-Emnerne". Stykket ble påbegynt under arbeidstittelen «Svanhild» i 1860, men enkelte ideer som ledet til dramaet kan spores tilbake til sommeren 1858. Da det utkom ble stykket skandalisert, og teateret turte ikke sette opp stykket. Personerne. Handlingen foregaar paa Fru Halms Løkke ved Drammensvejen. Mye tyder på at Ibsen omtrent har tenkt seg enkefru Grünnings løkke ved Wessels plass ved Drammensveiens østre ende, som allerede i 1866 ble omdøpt til Stortingsgaten. Sitater. I følge et dagboksnotat av politikeren Ludvig Daae uttalte teaterets styreformann, regjeringsadvokat Bernhard Dunker under et selskap hos Christian Birch-Reichenwald 5. januar 1863: «Ibsens nye Stykke maa for at kunne opføres, forkortes til det Halve, og dette er vanskeligt nok, navnligt fordi der ingen Handling er i det.» Henrik Ibsen i brev til Peter Hansen 28. oktober 1870: «Denne bog gav anledning til megen snak i Norge; man blandede mine personlige forholde ind i diskutionen, og jeg tabte meget i det almindelige omdømme. Den eneste, som dengang billigede bogen, var min kone.» Kongs-Emnerne. "Kongs-Emnerne" er et drama av Henrik Ibsen utgitt i Chrisitania 31. oktober 1863. Stykket hadde premiere på Christiania Theater 19. januar 1864. Stykket skildrer konflikten mellom kong Håkon IV Håkonsson og hans svigerfar Hertug Skule. Handlingen. Boken starter med at Håkon Håkonsson, hertug Skule, med flere er samlet for å se at det blir båret jernbyrd for Håkon. Denne blir fullbyrdet vellykket, og Håkon blir konge i landet. Skule ønsker seg kongemakten, men han vil ikke brenne alle broer, så han reiser seg ikke direkte mot kongen. I det skjulte arbeider Skule for å selv bli konge... Til slutt ender det med at Skules menn angriper Håkons, men Skule taper, og flykter til en kirke. Utenfor samles hans fiender, og etter hvert går han frivillig ut og blir drept der. Adventus regis. Ritualene i forbindelse med kongens ankomst (adventus regis) er et synlig mål på om herskerens status og verdighet er anerkjent. Nettopp dette er et viktig motiv i Ibsens drama i det renkesmeden bisp Nikolas Arnessøn, som selv fremstilles som kongsemne, forsøker å ramme både Haakons og Skule jarls ambisjoner om å være landets leder. Da Haakon i 1217 tok kongsnavn protesterte erkebispen i Nidaros ved å nekte de geistlige å gjøre prosesjon for ham. I Bergen valgte imidlertid biskopen og byens prestene å ringe med klokker og gå Haakon i møte da han kom. Først da Haakons mor, Inga fra Varteig, bar jernbyrden (glødende jern) for å bevise at han var av kongsætt, måtte også erkebispen bøye av og gi etter. Noen år senere tok også Skule Jarl kongsnavn, men kirkens respons på hans nyervervede verdighet var heller laber. Dermed opplevde hertug Skule at det verken ble ringt for ham eller gjort prosesjon til hans ære. Kun to korbrødre kom ham i møte og leide ham på veien, som var det vanlige uttrykk for ritualisert intimitet mellom kirke og stat. Mens biskop Nicolas fremstilles som veik, viste Hertug Skule at han var en dyktig administrator, men viljen og lederevnen var det bare kong Haakon som hadde, for i hans sinn fantes det ingen tvil. Allerede før stykket ble publisert var det kjent at dikterkollega Bjørnstjerne Bjørnson hadde stått modell for kong Haakon. Senere har litteraturforskere pekt på trekk ved Ibsen selv både i tvileren hertug Skule og i Jatgeir Skalds diskusjoner omkring sitt livsprosjekt og selve dikterrollen. Bakgrunn. Inga fra Varteig er basert, «med fornødne overdrivelser», på Ibsens mor Marichen Altenburg. I det litterære portrettet av moren bekrefter han søsteren Hedvigs «beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne». Proturer. Proturer er vingeløse primitive insekter, og er svært små, mellom 0,5 og 2 mm. Proturer ble først oppdaget så seint som i 1907. På norsk kalles de bare proturer. Men navnet kan oversettes med «enkelt hale». Liv og utvikling. Proturer tilhører ikke de «ekte insektene», men danner sammen med tohaler og spretthaler gruppen «gjemtkjevinger» (Entognatha). Navnet «gjemtkjevinger» kommer av at munndelene er gjemt i et hulrom på undersiden av hodet, når de ikke er i bruk. Proturer har stikkende og sugende munndeler og lever av planterester og sopp. De mangler øyne og antenner, De løfter opp og strekker frem frambeina, som sanseorgan når de beveger seg. Bare det mellomste og det bakerste beinparet brukes til å gå med. De fleste er hvite av farge, og nokså langstrakte av utseende. De mangler haletråder (som hos tohaler) og «sprettgaffelen» (som hos spretthaler). Proturer finnes i jord, mose, råtnende trær, under bark, plantestrø og i vissent løv. Helst foretrekker de litt kjølige og fuktige steder. Parring skjer ikke ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Hannen avsetter en «pakke» med spermier (spermatofor) på bakken. Hunnen tar denne opp i kjønnsåpningen. Proturer har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) individene ("imago"), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom fem hudskift, før det når det voksne stadiet ("imago"). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden. Systematisk Inndeling / nordiske arter. Det finnes bare 2 arter i Norge, og de tilhører hver sin familie. Ottesen, P.S. angir en usikkerhet om hvilke som er de norske artene i slekten "Eosentomon", men antar at det er "E. transitorium". I verden er det oppdaget omtrent 400 arter. I Europa 175 arter inkludert noen varianter (underarter). Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Nomenklaturen for familiene innen Proturer, følger Ottesen (1993), (se kilde for detaljer). Digte. "Digte" er Henrik Ibsens eneste diktsamling, utgitt 3. mai 1871. Samlingen inneholdt enkeltdikt skrevet fra 1847 til 1870. Det mest kjente av diktene er Terje Vigen. En replikk av førsteutgaven ble utgitt i 2010. En utvidet utgave ble utgitt i desember 1875, supplert med fire dikt. Mountain Ash. Mountain Ash (walisisk: Aberpennar) er en by i Rhondda Cynon Taf i det sørlige Wales. Den ligger i Cynon Valley. Jernbanelinjen Merthyr Line betjener byen. Mountain Ash var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1905 og 1946. Sgwd Henrhyd. Sgwd Henrhyd er det høyeste fossefallet i det sørlige Wales, med en høyde på 27,4 meter. Det ligger i Brecon Beacons nasjonalpark i Neath Port Talbot, og området eies av National Trust. Fossen ligger i dalen som dannes av elven Nant Llech. Den nærmeste landsbyen er Coelbren, som ligger ved veien mellom Glynneath og Abercraf. Man når fossen via en bratt sti ned i dalen, og den er et populært turistmål. Cilgerran Castle. Cilgerran Castle er et slott ved elven Teifi i Pembrokeshire, Wales. Det eldste slottet, i jord og tømmer, antas å ha blitt reist omkring 1100. Dette slottet ble inntatt av William Marshal den yngre, jarl av Pembroke, i 1223, og han bygde et nytt i stein. Det er Marshals slott man nå kan se rester av. To tårn er godt bevart, men ellers ligger det i ruiner. Det går flere turstier fra slottet ned til elven Teifi. Ruinene eies av National Trust Sophie Scholl. Sophia Magdalena «Sophie» Scholl (født 9. mai 1921 i Forchtenberg, død 22. februar 1943 i München-Stadelheim) var en tysk student og medlem av Den hvite rose, en kristen, opposisjonell gruppe som engasjerte seg mot det nasjonalsosialistiske regimet ved å dele ut regimekritiske pamfletter. Hun ble dømt til døden for landsforræderisk fiendebegunstigelse, forberedelse til høyforræderi og undergravelse av stridsevnen, og henrettet med giljotin 21 år gammel. Tidlig liv. Sophie Scholl var datter av Magdalena (1881–1958) og Robert Scholl (1891–1973). Moren var diakonissesøster og faren var en jurist og liberaler som var borgermester i Forchtenberg og senere ble overborgermester i Ulm. Hun hadde fire søsken, og hjemmet var kristelig-humanistisk preget. Familien Scholl var protestantisk. Den eldste søsteren, Inge, skrev etter krigen flere bøker om Den hvite rose. Den andre søsteren i rekken, Elisabeth, giftet seg med Sophies forlovede Fritz Hartnagel. Politisk engasjement. Sophie Scholl trodde først på nasjonalsosialistenes samfunnsideal, og ble medlem av Bund Deutscher Mädel som tolvåring. Hun ble et ledende medlem av ungpikeorganisasjonen i BDM. Entusiasmen i starten gikk gradvis over til kritikk, ettersom hun ble klar over de regimekritiske politiske meningene til sin far, venner, og også noen av lærerne. Den politiske holdningen ble etterhvert et viktig kriterium for valg av venner. Atriet på Ludwig-Maximilians-universitetet. Her ble Sophie og Hans Scholl pågrepet mens de delte ut løpesedler. I 1940 påbegynte hun et studium til barnepleier, og håpet dermed å unngå riksarbeidstjenesten som var et krav for å studere ved universitetet. Dette viste seg imidlertid å være feil. Hun ble tvangsutskrevet til riksarbeidstjeneste og fikk forlenget tjenesten med krigshjelpetjeneste. Hennes opplevelser og inntrykk forsterket avvisningen av det nasjonalsosialistiske regimet. I mai 1942 begynte hun å studere biologi og filosofi ved Ludwig-Maximilians-universitetet i München - ingen selvfølge i et land der tillatt kvote av kvinnelige studenter var blitt senket til ti prosent av studentmassen. Kursene hun kunne se frem til, var blant annet: "Fødsel, ekteskap og død: Rasens rolle i folkekarakteren (med lysbilder)"; "Regressive folk, primitive raser, gamle kulturer (med lysbilder"; og "Krigens sosiologi (åpent for allmennheten)". I sommerferien samme år måtte hun gjøre arbeidstjeneste ved jernverket i Ulm. De fleste der var kvinnelige, russiske slavearbeidere som måtte jobbe sytti timer i uken (tyskerne slapp med sekstitimersuke), bodde i brakker bak piggtrådgjerde ved siden av fabrikken, og knapt overlevde på sin rasjon av suppe. Sophie stakk til dem litt brød og prøvde seg med russiske fraser hun hadde lært. På samme tid satt faren hennes i fengsel fordi han hadde sagt at Hitler var «en svøpe for menneskeheten» – og ble overhørt av sin sekretær, som angav ham til Gestapo. Dette var et sjokk for Scholl-familien, som hadde ansett kvinnen som en venn. Han ble umiddelbart hentet til avhør, men satt fri igjen en tid fordi hans konsulentfirma da var involvert i et større prosjekt for Ulm kommunes økonomiavdeling. Familien fikk lov å sende ham et brev hver 14. dag, og han kunne svare en gang i måneden. Noen kvelder gikk Sophie ut til fengselet og stilte seg så tett inntil hun torde, og spilte så på fløyten sin "Die Gedanken sind frei" (i norsk oversettelse heter den "Din tanke er fri"), skrevet under revolusjonen i 1848. Etter å ha sonet to av de fire månedene han var idømt, ble faren løslatt uten noen forklaring, dog med forbud mot å praktisere sitt yrke. Samtidig var Sophie ferdig med sine åtte ukers arbeidstjeneste.Broren hennes hadde opprinnelig forsøkt å holde henne utenfor Den hvite roses arbeid, men hun insisterte på å delta. I begynnelsen av sommeren deltok også Sophie i produksjonen av Den hvite roses pamfletter, samt distribusjonen av disse. Hun ble arrestert 18. februar 1943, mens hun delte ut den sjette pamfletten på universitetet i München. Hun og hennes bror ble oppdaget av vaktmesteren, og innbragt til Gestapo i München, hvor Sophie Scholl ble forhørt av kriminaloversekretær Robert Mohr. Hun benektet først alt, men etter at broren tilstod valgte hun også å tilstå. Hun og broren forsøkte da å påta seg hele ansvaret og beskytte vennene. Gravene til Sophie og Hans Scholl og Chrisoph Probst ved siden av Stadelheimfengselet i München. Den 22. februar 1943 ble Sophie, broren Hans og vennen Christoph Probst dømt til døden av Folkedomstolen. Domstolens beryktede president Roland Freisler var kommet ens ærend fra Berlin til München for å lede rettssaken. Noen timer etter domsavsigelsen ble hun henrettet med giljotin i fengselet München-Stadelheim av skarpretter Johann Reichhart under oppsyn av lederen for henrettelsesavdelingen ved landretten i München, førstestatsadvokat Walter Roemer. Tilstede ved henrettelsen var også Roemers assistent, en prest, en lege og tre skarpretterassistenter. Hun er begravet på gravlunden "Am Perlacher Forst" like ved siden av. Filmatisering. Sophie Scholl er portrettert i tre filmer. Lena Stolze spilte Sophie Scholl både i Michael Verhoevens film "Die weiße Rose" og Percy Adlons film "Fünf letzte Tage", begge fra 1982. I februar 2005 kom filmen "Sophie Scholls siste dager" ut, hvor Julia Jentsch spiller Scholl. Den siste filmen er basert på avskriftene fra forhørene av henne og grundig forskning, og er svært historisk korrekt og detaljtro. Æresbevisninger. Hans og Sophie Scholl var lenge de eneste, ikke-kommunistiske, opposisjonelle fra nazitiden som ble offentlig hedret av myndighetene i DDR. Instituttet for statsvitenskap ved Ludwig-Maximilians-Universität München har fått navnet "Geschwister-Scholl-Institut" etter søskenparet. Et stort antall plasser og gater har fått navn etter de to, enten sammen eller enkeltvis. Også Christoph Probst har fått en gate oppkalt etter seg i München. Det finnes også flere skoler som er oppkalt etter søsknene. I 2003 ble en byste av Sophie Scholl avduket i Walhalla-tempelet. I 2000 stemte leserne av damebladet "Birgitte" Sophie frem til første plass blant 1900-tallets mest betydningsfulle kvinner. I en meningsmåling utført av TV-kanalen ZDF i 2005, ble Sophie og Hans Scholl sammen kåret til de fjerde viktigste tyskere gjennom historien, foran Goethe og Bach. Blant unge seere havnet de på førsteplass. Primærradar. Primærradar (også kalt PSR, engelsk for "primary surveillance radar") er en type radar som baserer seg på refleksjoner/ekko fra objekter. En primærradar sender ut radiosignaler, og når dette signalet treffer et objekt, reflekteres det og radarantennen oppfatter det returnerte signalet. Radaren tar tiden fra den sender ut signalet til den mottar svaret, og deler dette på 2 (frem og tilbake). Utfra dette regner radaren ut avstanden til objektet. Innen lufttrafikktjenesten beskrives dette svaret/ekkoet fra radaren som et "primærtarget" når det vises på radarskjermen. The Cocoanuts. The Cocoanuts (1929) er den første filmen som Brødrene Marx utga. Den har alle de fire brødrene Marx på rollelisten, foruten Oscar Shaw, Mary Eaton og den person som noen ganger blir referert til som «den femte bror», Margaret Dumont. Filmen ble produsert av Walter Wanger og regissert av Joseph Santley, den ble overført til lerretet av Morrie Ryskind fra George S. Kaufmans Broadway-skuespill.. Filmen har sangen «When My Dreams Come True», skrevet av Irving Berlin og sunget av Oscar Shaw og Mary Eaton. Musikalske nummer i The Cocoanuts. Tagline: "Paramount's All Talking-Singing Musical Comedy Hit!" Sekundærradar. Sekundærradar er en type radar som baserer seg på svar fra en transponder i et luftfartøy. En sekundærradar sender ut radiosignaler, og når dette signalet mottas av transponderen, så sender transponderen et signal tilbake som radaren behandler. På samme måte som en primærradar måler radaren tiden fra den sender ut signalet til den mottar svaret, og deler dette på to for å finne avstanden til objektet. Et svar fra en transponder kan inneholde mange opplysninger. Det mest vanlige er en firesifret kode (mode A, såkalt transponderkode) og høyde (mode C) basert på lufttrykk. Innen lufttrafikktjenesten beskrives dette svaret fra transponderen som et "sekundærtarget" når det vises på radarskjermen. Mot Dag. Mot Dag var et norsk tidsskrift og en kommunistisk organisasjon med samme navn. Det ble etablert i 1921 etter initiativ fra Erling Falk, dels med utspring i debattfora i det sosialdemokratiske studentting i Oslo (senere Studentenes Kommunistorganisasjon); dels fra en Falk-ledet studiesirkel som fra 1919 involverte Viggo Hansteen, Axel Sømme, John Hazeland og Arnold Hazeland. Første redaktør var Sigurd Hoel. Mot Dag var et kollektivt medlem i Det norske Arbeiderparti fra mars 1922 til august 1925, men ble ekskludert etter en rekke uoverensstemmelser. I årene 1927–29 var Mot Dag med i Norges Kommunistiske Parti. Viggo Hansteen var en av meget få medlemmer som ble i NKP da Mot Dag brøt ut. Organisasjonen hadde på det meste ca. 200 medlemmer, og da den ble oppløst i 1936, hadde den omtrent 100. På midten av 1930-tallet gjorde Mot Dag et mislykket forsøk på å etablere et nytt arbeiderparti. Etter at den karismatiske lederen Erling Falk ble syk, tok senere leder for Stortingets finanskomite Trond Hegna over den faktiske ledelsen. Mot Dag ble lagt ned i 1936, og de fleste medlemmene fulgte den interne parolen om å melde seg inn i Arbeiderpartiet. De tilknyttede ble kalt «motdagister». Mange kjente forfattere, intellektuelle og senere ledende politikere og embedsmenn var blant dem. Av disse kan nevnes filmregissøren Olav Dalgard, forfatterne Odd Eidem, Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Inger Hagerup, for øvrig en av de få kvinnene som var tilknyttet Mot Dag, senere sjef for Norges militære etterretning Vilhelm Evang, senere sjef for Overvåkingspolitiet Asbjørn Bryhn, senere helsedirektør Karl Evang (formann 1931-) og sosialøkonom (senere professor) Johan Vogt, som sammen med Falk sto bak den første oversettelsen av Kapitalen til norsk. I 1930 etablerte man Fram forlag, delvis for å gi ut Arbeidernes Leksikon (1933). Etter den andre verdenskrig var mange av medlemmene ledende i norsk politikk og kulturliv. Norges tre første etterkrigsstatsministre Einar Gerhardsen, Oscar Torp og John Lyng var alle på et tidspunkt med i Mot Dag. Det var også Gro Harlem Brundtlands far, forsvarsminister Gudmund Harlem, Arbeiderpartiets mangeårige partisekretær Haakon Lie, som i likhet med Torp og Gerhardsen ble værende i Arbeiderpartiet da Mot Dag ble ekskludert, Oslos mangeårige ordfører Brynjulf Bull og den senere vesttyske forbundskansler Willy Brandt. Sundøybrua. Sundøybrua er ei fritt frambygg-bru i Leirfjord kommune i Nordland. Brua forbinder stedet Sundøya på øya Alsten med fastlandet. Brua har en lengde på 538 meter og et hovedspenn på 298 meter. Seilingshøyden er 43,5 meter. Brua ble åpnet for trafikk den 9. august 2003 og er en del av fylkesvei 220. Historikk. Sundøybrua ble bygget av entreprenørene NCC og Reinertsen Anlegg i et arbeidsfellesskap. Prosjektleder for prosjektet var Kurt E. D. Johnsen, Reinertsen Anlegg. Byggeleder for Statens Vegvesen, Nordland var Hallgeir Skog. Brua kostet 176 millioner kroner. Beslutningen om å bruke så mye penger på en bruforbindelse til et sted med færre enn 150 innbyggere skjedde ikke uten diskusjon. Men Sundøya fikk ikke fastlandsforbindelse sammen med resten av Alsten da Helgelandsbrua ble åpnet i 1991, siden fjellene på Alsten gjør at veiene på øya ikke er knyttet sammen. Så befolkningen på Sundøya mente det var rett og rimelig at de også fikk sin fastlandsforbindelse. Byggematriale. Det ble ved byggingen av Sundøybrua brukt betong av typen C65 og LC60. Det er ved prosjektet pumpet lettbetong i en avstand på over 120 meter. Det ble importert tilslag for lettbetong fra Stalite i USA. Sundøybrua ble i august 2003 åpnet av daværende samferdselsminister Torild Skogsholm. Det ble på Sundøya holdt en stor fest for den lokale befolkningen som var veldig glad for etter en lang kamp å få sin bru ferdig. Trivia. I januar 2008 hadde Sundøybrua en birolle i episode 2 i serien Uti vår hage 2 på NRK1. Brua var avbildet i panorama og illustrerte forbindelsen mellom Ødøy og fastlandet. Erling Falk. Erling Falk (født 12. august 1887 på Hemnesberget, død 1. august 1940) var en norsk forretningsmann og politiker. Falk gikk på skole i Trondheim (1901), Mosjøen (1903) og videregående i Stavanger (1905) før han flyttet til Duluth i Minnesota i 1907. I USA hadde han varierte former for arbeid og kortvarige studier, deriblant landoppmåler i Montana og regnskapsfører for "Industrial Workers of the World" (IWW) i Chicago. I 1918 flyttet han tilbake til Norge, og etablerte "Mot Dag", et radikalt forbund utgått fra universitetsmiljøet som frem til 1925 var tilknyttet Arbeiderpartiet og i årene 1927–29 var tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Falk skrev i de 15 årene han styrte gruppen to bøker, som begge utkom i 1925. Den ene het "Racerne", den andre "Utviklingslæren". Boken "Racerne" var grunnlaget for Falks politiske indoktrinering og var preget av samtidens raseteorier, eugenikk og rasehygiene med røtter i Herbert Spencers teorier om «survival of the fittest»: Raser og enkeltmennesker med defekter ville i henhold til dette syn bli sjaltet ut av utviklingens eller konkurransens harde lov. I 1928 deltok han på Kominterns verdenskongress i Moskva. Han oversatte Karl Marx’ "Das Kapital" til norsk, og skrev boka "Hvad er marxisme?" i 1936. Samme år ble Mot Dag nedlagt, kort tid etter at Falk selv hadde meldt seg ut, og i motsetning til de fleste medlemmene ble han stående utenfor Arbeiderpartiet. Vinteren 1934-35 ble Falk syk, og han døde 53 år gammel i Stockholm av hjernesvulst. Hoppkontroll. Hoppkontroll utføres innen distribusjon, der man ønsker å unngå at et objekt flyter mer enn et visst antall hopp. Vanligvis er det avsenderen som markerer hvor mange hopp objektet skal få hoppe, mens hvert knutepunkt markerer objektet for hvert hopp. Når markeringen sier at antall hopp er over det tolererte, skal objektet slettes. Dette kan avstedkomme en feilmelding til avsenderen. Mekanismen er en av de sentrale i Internett, og brukes på IP-laget såvel som i enkelte høyere protokoller. Andre distribusjonsmekanismer som epidemisk ruting er også avhengige av distribuert hoppkontroll. Ferdinand Bertelsen. Ferdinand Bertelsen (født 1873, død 1963) var en norsk forretningsmann fra Skien. Bertelsen ble aktuell høsten 2005 i forbindelse med at hans etterkommere solgte det store naturområdet Vestre Vollane på Hardangervidda til Folke Hermansen. Sammen med to venner hadde han i 1904 kjøpt dette området av Telemarkens Rensdyrselskab for 4000 kroner. Ulrich Wilhelm. Ulrich Wilhelm (født 1961) er regjeringstalsmann for Angela Merkels regjering og sjef for Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. Etter Abitur (artium) avtjente Ulrich Wilhelm verneplikten hos Luftwaffe. Deretter studerte han jus og avla etter åtte semestre sin juridiske statseksamen. I tillegg er han utdannet journalist ved den tyske journalistskolen, og arbeidet som journalist ved den bayerske kringkastingen. Fra 1992 var han medarbeider for den daværende innenriksminister og nåværende statsminister Edmund Stoiber. Mellom 1998 og desember 2003 ledet han presse- og offentlighetsavdelingen ved det bayerske statskanselli. I januar 2004 ble han ansatt som ministerialdirektør i det bayerske vitenskapsministerium under vitenskapsminister Thomas Goppel, som yngste person i denne stillingen. Wilhelm ble i 2007 utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Ulrich Wilhelm er gift og har to barn. Wilhelm Bölsche. Wilhelm BölscheWilhelm Bölsche (født 2. januar 1861 i Köln i Tyskland, død 31. august 1939 i Oberschreiberhau/Riesengebirge) var en tysk forfatter og naturforsker. Han var en ivrig forkjemper for den materialistiske monisme, og presenterte og populariserte Charles Darwins og Ernst Haeckels tanker for det tyskspråklige publikum. Han var også medlem av Det tyske selskap for rasehygiene fra stiftelsesåret 1905, og således med på å fremme den form for rasisme som nasjonalsosialismen senere skulle dra nytte av. Han var sønn av redaktøren Carl Bölsche i Köln, studerte filosofi, kunsthistorie og arkeologi fra 1883 til 1885 i Bonn, bodde fra 1885 i Berlin. Etter 1890 bosatte han seg i Berlins bydel Friedrichshagen. Der ble han snart den sentrale skikkelse i «den friedrichshagenske dikterkrets». Som forfatter av "«Das Liebesleben in der Natur»" (1898) gjelder Bölsche som skaper av den nyere tyske fagbok. Dessuten var han initiativtager til Tysklands første folkehøyskole og gav viktige impulser til levnedsreformbevegelsen. Han var tilhenger av naturalismen og redigerte fra 1890 til 1893 «Freie Bühne», som den gang gikk for å være Tysklands viktigste kulturtidsskrift. I dusinvis av bøker og andre skrifter populariserte fritenkeren og evolusjonstilhengeren Blösche fremfor alt Charles Darwins og Ernst Haeckels tanker. En fjellrygg i Riesengebirge, en øy i øygruppen Svalbard og en rekke tyske gater ogh skoler ble oppkalt etter ham. I januar 2001 ble også en asteroide oppkalt etter Wilhelm Bölsche. Online bibliografi. Bölsche forfattet over hundre bøker: Se Konsistent hashing. Konsistent hashing er en teknikk for indeksering i et datanett. Det er en variant av hashing som forsøker å fordele lagringen likt på de ulike bøtter i tabellen. Dette er spesielt anvendelig i en distribuert hashtabell, der ansvaret for lagring er spredt på flere noder i et datanett. Hver bruker har et synsfelt ("view") bestående av en andel av tabellens bøtter. Andelen er fast, men kan bestå av ulike bøtter over tid. Ulike brukere kan ha forskjellige synsfelt, men når de arbeider med felles bøtter, vil hashfunksjonen med overveldende sannsynlighet, sikre at arbeidet skjer mot samme ansvarlige, slik at en unngår inkonsistens, sprikende tilstand. Dette gjør at en kan lagre tabellen distribuert, uten å kopiere endringer til alle noder når endringene skjer. Nye bøtter er betraktelig enklere å legge til, og ved oppslag tar det kun O(1) tid. Teknikken ble først utviklet ved Massachusetts Institute of Technology og beskrevet i Brigaden i Nord-Norge. Brigaden i Nord-Norge eller Brig N var en norsk hæravdeling dannet da Tysklandsbrigaden ble trukket hjem i 1953. Brigaden var i mange år en hovedkomponent i landforsvaret, spesielt invasjonsforsvaret mønstret mot Sovjetunionen. Avdelingen ble lagt ned i 1995. Ikke til å forveksle med dagens Brigade Nord. Historie. Stortinget besluttet 26. juni 1952 å avvikle engasjementet i Tyskland og etablere to brigader i Norge, en i sør og en i nord. Grunnen var den stadig økende spenningen i den kalde krigen. Norge trengte å etablere et troverdig forsvar i nord, og hadde ikke midler til å både delta i okkupasjonen av Tyskland og å holde en stående brigade hjemme. Forsvarsstudien av 1992 konkluderte med at et endret trusselbilde ikke rettferdiggjorde å ha en stående brigade, og Brig N ble satt i mobiliseringsstatus i 1995. Underavdelingene gikk så inn 6. divisjon. En kjent offiser som tjenestegjorde i Brigaden i Nord-Norge er den senere forsvarssjefen, general Sigurd Frisvold. Avdelingene. Brigaden (Brig. N.) var satt opp med en infanteribataljon på Setermoen, en i Øverbygd og en i Harstad. Stabs- og støtteavdelingene på brigadenivå, bl.a Sambandskompaniet, MP-troppen og Brigadestabskompaniet, var stasjonert i Heggelia leir på Bardufoss. Rusta leir var underlagt Heggelia leir. I Rusta leir var bl.a. Transportkompaniet og Lett luftvernbatteri (LLAbtt) lokalisert. I Øverbygd var det i tillegg til infanteribataljonen en motorisert eskadron og Kløvkompaniet i Maukstadmoen leir. Like ved var Holmen leir med et ingeniørkompani. Disse avdelingene utgjorde Skjold garnison, og infanteribataljonen bemannet også Brennfjell leir og Helligskogen leir i Skibotndalen. På Setermoen hadde man lett feltartilleri, rakettkompani og sanitetstjeneste (sanitetskompani) som delvis betjente det lokale sykehuset: Brigadesykehuset i Nord-Norge. Sykehuset tok mot pasienter fra distriktet, og ga anledning til praktisk opplæring av vernepliktige på de fleste nivåer. Uniform. Soldatene i Brig. N. var utstyrt med en uniform til daglig bruk (arbeidsuniform), en feltuniform og en permisjonsuniform i tillegg til privat treningsdress og blå tildelt kortbukse. Permisjonsuniformen var en battledress av den typen Hæren brukte på den tiden. Soldatene bar et avdelingsmerke (Brigaden i Nord-Norge) på venstre overarm. Infanterisoldatene hadde blå beret til permisjonsuniformen og et avdelingsmerke som viste hvilken infanteribataljon de hørte til. Permisjonsuniformen ble også brukt ved vakttjeneste i hovedleirene. Feltdisiplin. Feltavdlingene var utstyrt med telt som ble kneppet sammen av syv enkeltmannsduker. Et sjudukstelt kunne romme et lag og tjente som bivuakk for dette. Infanteriet var fotsoldater som også ble flyttet med andre transportmidler enn feltmarsj. Både lastebiler, feltvogner og helikoptre ble brukt for å få avdelingene i stilling i felten. Marí Alkatiri. Marí Alkatiri (født 26. november 1949) er en politiker fra Øst-Timor. Alkatiri var med i etableringen av motstandsbevegelsen FRETILIN tidlig på 1970-tallet, men måtte rømme landet under indonesisk okkupasjon. Han var i eksil i Angola, samt en tid som landmåler i Mosambik, men returnerte til hjemlandet i 1999. Under interimsstyret var han finansminister. I 2002 ble han statsminister i Øst-Timor. Alkatiri gikk 25. juni 2006 av etter sterkt press blant annet fra daværende president Gusmão etter de omfattende urolighetene i landet. FRETILIN. Frente Revolucionária de Timor-Leste Independente (FRETILIN) var en østtimorsk frigjøringsbevegelse. Det ble etablert 20. mai 1974 i forbindelse med at Portugal igangsatte en prosess i retning selvstyre. 28. november 1975 proklamerte de den demokratiske republikken Øst-Timor, som motsvar til det pro-indonesiske kupp noen få dager tidligere. Etter at Indonesia intervenerte ni dager senere, fortsatte FRETILIN sitt arbeide, inntil i 1984 da de formelt sett ga opp. Et fåtall var utover 1990-tallet engasjert i geriljaarbeide, men en mer ikke-voldelig linje har dannet seg den senere tid, ledet av José Ramos-Horta og Carlos Filipe Ximenes Belo. I et forsøk på gjenoppliving fikk FRETILIN 57 % av stemmene ved valget i 2001 og fikk 55 av de 88 seter i regjeringen. Home Depot Center. Home Depot Center er en flerbruksarena som befinner seg på universitetsområdet til California State University, Dominguez Hills i Carson. Det er kort avstand til Los Angeles sentrum fra arenaen. Det finnes blant annet en fotballbane med plass til 27 000 der. Denne er hjemmebanen til Major League Soccer-lagene Los Angeles Galaxy og Club Deportivo Chivas USA. Finalen i kvinnenes fotball-VM 2003 ble spilt her. Finalen i MLS-cupen 2003 og 2004 ble også spilt her. Home Depot Center blir også brukt til USAs Rugby Sevens-kamp i turneringen World Seven Series. Rugby Sevens er en versjon av rugby union. Den har også en innendørs friidrettsarena, samt velodrom, med en kapasitet på 20 000, en tennisbane med plass til 13 000, og en utendørs friidrettsbane med plass til 22 000. Anlegget eies og drives av Anschutz Entertainment Group. Pátria. Glória ao povo e aos heróis da nossa libertação. Glória ao povo e aos heróis da nossa libertação. o inimigo dos povos, até à vitória final. Tetum. Tetum er et austronesisk språk som snakkes på øya Timor, og er offisielt i landet Øst-Timor. Enkelte av dialektene er meget påvirka av portugisisk, det andre offisielle språket i Øst-Timor, både i ordforråd og grammatikk. Axl Rose. W. Axl Rose (født 6. februar 1962 i Lafayette, Indiana) er en amerikansk rockemusiker. Han er mest kjent som vokalist i bandet Guns N' Roses. Han het egentlig "William Bruce Bailey", men skiftet senere navn til "William Rose Bailey", da moren hans giftet seg på nytt med Stephen Bailey. Da han ble eldre byttet han tilbake igjen til Rose, som var hans biologiske fars navn. Ifølge et intervju med magasinet Rolling Stone tidlig på 1990-tallet, hadde han en vanskelig barndom. Han vokste opp uten far, og gikk på en strengt religiøs skole. Han har fortalt at han tidlig kom i vansker med politiet. Samtidig var han svært opptatt av musikk og dannet bandet Axl da han var 17 år gammel. I jakten på berømmelse flyttet han til Los Angeles. Axl Rose ønsket å smelte sammen de to mest populære musikkstilene i bandmiljøet i Los Angeles på den tiden, punk og heavy metal. Blant bandene han var med i var Hollywood Rose, L.A. Guns, Rapidfire, enda et band med navnet Axl og "Rose". I 1985 startet han bandet Guns N' Roses sammen med Tracii Guns, som etter kort tid ble erstattet med Slash, og Rob Gardner som ble erstattet av Steven Adler, Izzy Stradlin, og Duff McKagan. De fikk platekontrakt med Geffen Records i 1986. Deres første album "Apetite for Destruction" fra 1987 slo ikke gjennom med en gang, men ble etter hvert en sensasjon, mye takket være Roses spesielle måte å synge på. På det første albumet ble alle medlemmene i bandet kreditert for sangene, men det var Stradlin og Rose som sto bak de fleste av de mest kjente sangene. Rose skrev blant annet teksten til «Sweet Child O'Mine» til sin daværende kjæreste Erin Everly. Samtidig med at suksessen kom, ble det også kjent at bandet også fulgte opp livsstilen som følger med rockemyten, ikke minst gjennom omfattende narkotikabruk. Bandet kansellerte flere konserter, men kom likevel ut med albumet "G N' R Lies" i 1988 som delvis var et livealbum og delvis akustisk album. De fulgte opp med dobbeltalbumet "Use Your Illusion" i 1991. Da innspillingen skulle til å starte måtte Steven Adler slutte i bandet fordi hans narkotikamisbruk ble for belastende for bandet. Han ble erstattet av Matt Sorum som er av norsk avstamming. Samtidig ble Dizzy Reed hentet inn for å hjelpe Axl Rose med å spille tangentinstrumenter. Bandet fikk igjen strålende kritikker, men samtidig fortsatte bråket rundt bandet. Axl Rose gikk blant annet til angrep på en tilhenger under en konsert i St. Louis under den 28 måneder lange turnéen bandet hadde. Under en konsert på olympiastadion i Montreal gikk han av scenen etter at bandet bare hadde spilt noen få sanger. En av hans første venner etter at han flyttet til Los Angeles, Izzy Stradlin, valgte også å slutte i bandet. Til tross for at Stradlin var rytmegitarist, ble han av mange regnet som bandets kreative kraft sammen med Rose. I løpet av årene ble Roses forhold til de andre bandmedlemmene bare dårligere, og bortsett fra et album fylt med coversanger, et dobbelt livealbum og en samleplate, kom omsider et mye omtalte chinese democracy ut 14 år etter siste plate. I tur og orden forlot Slash, Matt Sorum og Duff McKagan bandet. Guns N'Roses spilte imidlertid inn 13 låter med den gamle besetningen, men disse er aldri blitt utgitt. Rose holdt i mange år en lavere profil, men lagde en sang til filmen "End of Days" i 1999. Samme år ble det kjent av Guns N'Roses med en hel ny besetning skulle komme med albumet "Chinese Democracy". Albumet kom ut i 2008. Guns N'Roses holdt også en del konserter i 2001 og 2002 med stoff fra det uutgitte albumet. Guns N'Roses er igjen kommet i rampelyset etter å ha spilt en rekke vellykkete konserter i Europa og USA. Axl har også deltatt på andre prosjekter de siste årene, han hjalp til på Gilby Clark sin solo-CD, der han sang på Dead Flowers. Axl var også stemmen til radioverten Tommy "Nightmare" Smith på GTA San Andreas., Han har også hjulpet Sebastian Bach, kjent fra Skid Row, med sitt solo-album "Angel Down" ved å synge på tre av sangene. 14. oktober 2010 ble han gjenforent med Duff Mackagan da han spilte med bandet på noen låter i O2 arena i London. Duff spilte bassgitar på You could be mine og gitar på Nice boys, Knockin' On Heaven's Door og Patience. Krigsadvokaten for Sør-Norge. Krigsadvokatene for Sør-Norge utgjør sammen med Generaladvokaten den militære påtalemyndighet. Tre brødre som ikke er brødre. Tre brødre som ikke er brødre er en komiserie som gikk på NRK1 høsten 2005. Medvirkende var Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen. Serien fulgte opp tradisjonen fra tidligere programserier som Team Antonsen og Uti vår hage, og gav oss uforglemmelige øyeblikk med blant annet Sketsjemannen og den velkjente (samt høyt kritiserte) parodien på daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide. Bardonecchia. Bardonecchia er en kommune i Alpene i den italienske provinsen Torino i regionen Piemonte. Kommunen har 3037 innbyggere (2004). Den ligger vest for Susa i dalen av samme navn (Susadalen), og er omgitt av høye fjelltopper som rager opp til høyder på over 3000 moh – "P. Valfredda" 3051 moh, C. Cardiola 3124 moh, P. Bagna 3129 moh, C. de la Planetta 3149 moh). Nær småbyen Bardonecchia begynner den eldste av jernbanetunnelene gjennom Alpene, den 13,7 km lange Fréjustunnelen (1871) som kommer ut ved Modane på fransk side. En moderne motorveitunnel følger en parallell trasé. Selve byen Bardonecchia ligger 1312 moh, ved Bardonecchia-strømmen, en liten sideelv til Dora Riparia, og der fire mindre daler møtes, Rochemolles, Fréjus, Rho og Valle Stretta. Det historiske senter "(Borgovecchio)" ligger elevert og tilbaketrukket; en nyere bydel "(Borgonuovo)" er vokst frem rundt jernbanestasjonen. Byens vekst skyldes blant annet tollvesenet (den er en grenseby mot Frankrike), kommunikasjonslogistikk og turisme. Den er en av de større småbyene i Susadalen. Kommunen har dessuten kommunefraksjonene "Lez Arnaus", "Melezet", "Millaures" og "Rochemolles". Nabokommunene er Avrieux, Bramans, Exilles, Modane, Névache og Oulx. Stedets katolske vernehelgen er "Sant'Ippolito", hvis årlige liturgiske minnedag er den 13. august. Under Vinter-OL 2006 var konkurransene i snøbrett lagt til Bardonecchia. The International Tussler Society. The International Tussler Society er det musikalske sideprosjektet til nåværende, forhenværende, og assosierte medlemmer av det norske rock-bandet Motorpsycho. Disse medlemmene er representert ved kunsternavnene Charlie Bob Bent, Snakebite Ryan, Duellin' Flint Gebhardt, "K. K." Karlsen, Barry "Space" Hillien, Chickenshakin' Lolly Hanks Jr og Ringo 'Fire' Karlsen. Bandet spiller fortrinnsvis musikk innenfor sjangeren country og sørstatsrock. Den første platen, "Soundtrack from The Tussler", kom i 1994 og utga seg for å være lydsporet til en obskur italiensk spaghetti-western film. Plata inneholdt blant annet country-versjoner av Motorpsycho-låter som "Babylon", "Hogwash" og "Sunchild". I 2004 kom oppfølgeren "Motorpsycho presents: The International Tussler Society". Denne platen var innspilt i Lars Liens studio i Stugudal, Larsville, og trakk på tydelige referanser til både country og sørstatsrock. Platen ble kåret til beste "Americana"-utgivelse i desember-nummeret av det internasjonale musikk- og filmbladet UNCUT, og gikk rett inn som nummer 1 på VG-listen. Alle eksemplarer av platen, både på vinyl og CD, inneholdt en DVD med dokumentaren "Yee-Haw, Yee-Haw, Laila and the Seven Tusslers". Dokumentaren inneholder opptak fra innspillingen av platen, og ble filmet av den lokale filmskaperen Frode Dreier. Boknafisk. Boknafisk eller boknafesk (fra nordsamisk: "boahkkeguolli") er en variant av tørrfisk og er fisk som er delvis tørket av sol og vind på hjell eller vegg. Boknafisk henges ut i vintermånedene til tørking. Fisken er oftest usaltet, men stedvis brukes også saltet fisk. Hengetiden varierer alt etter tørk og smak/behag, som regel rundt i 1-2 uker, til den er ganske tørr utenpå, men fortsatt bløt inni. Den skal fortsatt være myk ved ryggbenet. Man sier da at fisken er "bokna". Det er mest vanlig å bruke torsk til boknafisk, men andre fiskeslag kan også benyttes. Dersom man bruker sild, snakker man om "boknasild". Boknafesk er en delikatesse i Nord-Norge, og serveres gjerne med stekt bacon, grønnertestuing, dopp og kokte poteter. «Dopp» er ukrydret tykk hvit saus laget av margarin, mel og melk. Boknafisk er mest brukt i Nord-Norge, men er kjent langs hele kysten sørover til Bergen. Hallvard Rieber-Mohn. Hallvard Rieber-Mohn O.P. (født 2. oktober 1922 i Molde, død 4. august 1982) født "Gottlieb" R.-M., var en norsk katolsk prest (dominikanerpater) og forfatter. Faren var redaktør i Hamar Stiftstidende på 30-tallet. Rieber-Mohn var student ved dominikanerordenens høyskole (Paris 1945–53), presteviet av Jacob Mangers i august 1951, og deretter tilknyttet St. Dominikus' kloster (1953). Han skrev ofte i det norske katolske St. Olav tidsskrift, gjerne med pseudonymet "Fr. Candidus", og var da også redaktør der 1959–66. Hallvard Rieber-Mohn var offisiell talsmann for Den katolske kirke i Norge og en særdeles aktiv samfunnsaktør som essayist, journalist og debattant. Foruten å være spaltist i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) og Aktuell, var Rieber-Mohn fast bidragsyter til NRKs radioprogrammer «Tanker i tiden» og «Som dagene går». I tillegg var han hyppig gjest i debattprogrammer som hadde med religion og europeiske forhold å gjøre. Medlem av Pressens Faglige Utvalg. Han var farbroren til Georg Fredrik Rieber-Mohn. Referanser. __NOTOC__ Veien Frem. Veien Frem var et tidsskrift utgitt av Nordahl Grieg. I februar 1936 startet Nordahl Grieg et antifascistisk tidsskrift, "Veien Frem". Tidsskriftet fikk en forholdsvis kort levetid. Det kom i med åtte utgaver i 1936 og åtte utgaver i 1937. Et utvalg av artikler fra "Veien Frem" ved Odd Hølaas ble utgitt i 1947. I artikkelen «Dramaet i Moskva» (februar 1937) angrep Grieg åtte norske forfattere som kritiserte Moskvaprosessene. Grieg hadde fått med seg flere kjente personer da han startet opp tidsskriftet, men etter at tidsskriftet fremstod med en tydelig stalinistisk profil i forbindelse med diskusjonen om Moskvaprosessene, falt de fleste fra. Bjørg Jønsson. Bjørg Jønsson Eidem (født 3. mars 1940) er en norsk forfatterinne, skribent og kulturjournalist. Hun startet som journalist i hjembyens Moss Avis og Moss Dagblad. Fra rundt 1969 var hun litteraturkritiker i VG, og spurte Brikt Jensen, som i 1972 hadde utgitt "Hverdagene mine" av Gunnar Lunde følgende: «hvordan kan [du] som er direktør på Norges største forlag, utgi så mye rart». Senhøstes samme året mente hun at Allers var bedre enn Einar Øklands nye bok "Gullalder". Ifølge Tore Johannessen glødet telefonledningene til VG, etter at Jønsson hadde skrevet til Ebba Haslund i Forfatterforeningen om at «det er likefrem logisk at en stinkende talentløshet som de nettopp utgitte diktene ["Nå er det jul igjen! og andre dikt"] av Arild Nyquist blir innkjøpt i ett tusen eksemplarer til norske biblioteker». Nyquist svarte at folk burde heller reagere over Vietnamkrigen, mens Haslund mente hun burde «blåse i søppelet». Haslund ville ikke la seg avbilde sammen med Jønsson i NRK, da Eilif Straume lot dem debattere i «Kunst og Kultur». I 1980 stusser hun på om Gyldendal oversatte Günter Grass sin "Das treffen in Telgte" til norsk fordi Grass var nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. I mange år var hun spaltist i Farmand under psevdonymet "Femina". Om sin egen rolle som spaltist uttalte hun i 1981 at hun mest av alt beundret Arne Skouen, Hallvard Rieber-Mohn og Gidske Anderson. Som "Femina" utga hun sin første roman der en fremmedgjort husmor er i dialog med tidsånden, altså feminismen og uttalte til Eli Oftedal at «vi er ikke overflødige, vi mødre som sitter ved et åpent vindu og ser etter en gutt som leker i gresset». Sirene (magasin) boikottet umiddelbart boken. Tjuefem år senere uttalte hun om førsteboka at «jeg ville ikke la meg diskriminere av kvinnedebatten på den tiden, som oppfattet mine meningsytringer som skudd i foten». Hennes andre bok var om "Emily" sitt forhold til sin far, og Eli Oftedal mente Jønsson «har teki for seg eit interessant emne og gjevi det ei form som til sine tider er like lyrisk blond og sommarlett flagrande som den purunge Emily sjølv». En lærerinnes tilbakeblikk på livet i "Livsfrisen" ble av Knut Ødegård omtalt som en «urovekkende bok og et finstemt dikterverk». Da Jan E. Hansen intervjuet henne om "En sommer i Visby" (munken Petrus' brev til Kristina) uttalte hun at «selv om vi lever i en bortimot symbolløs verden, insisterer jeg fortsatt på at mennesket har enslags sjel». På 1970-tallet giftet hun seg med teaterkritikeren Odd Eidem og bosatt på Nesodden, de hadde eget cembalo. Vintrene tilbrakte familien i Provence, landsbyen Le Bar-sur-Loup med deres tre barn. Ifølge Jønsson: «Det var i disse årene Odd Eidem skrev sine bestselgere. I kraftfeltet mellom nord og syd fant vi begge en harmonisk evneutfoldelse, og det var i disse årene jeg debuterte som forfatter». Hun var også redaktør for noen samlebøker med hans artikler. Selv dramatiserte hun Riksteatrets oppsetning av mannens "Jeppe Jansens giraff" i 1984, scenografi av Hans Normann Dahl og Einar Dahl. Året etter satt hun i Riksteatrets styre. Ellers var hun i Kringkastingsrådet (1991) og hadde en kort periode som forlagssjef i Stenersens Forlag (1992). Hun stod en tid også bak "Eidem forlag". Sønnen Kim Eidem var i 2004 fotograf for boken "Tre muntre herrer i Roma" med nevnte Jan E. Hansen, såvel som for NRK-serien ved samme navn. Jønsson utga i 2008 en biografi om Odd Eidem, der hun ifølge Kåre Bulie, «drukner sine knappe nedslag i Eidems (skrive)liv så til de grader i svulmende vendinger, at leseren sitter igjen lattermild», Bokens mange skrivefeil opptar også Kjell Olaf Jensen, som «synes boken virker snarere som et gedigent sammenrasket hastverksarbeid», selv om den får frem Odd Eidem's «stilistiske virtuositet». Cellegift. Cellegift eller cytostatika er en samlebetegnelse på medisiner mot ulike kreftsykdommer. Cellegift gis for å bekjempe kreftcellen, eventuell drepe den. Vanligvis angripes cellenes DNA metabolisme for å forhindre at den kan dele seg på nytt. Siden også kroppens friske celler er mottakelig for cellgiftens virkning har de mange og til dels alvorlige bivirkninger. Medisinen gis intravenøst i form av drypp eller sprøyter, eller i form av tabletter. Behandlingsform, dosering og antall cellegiftkurer avhenger blant annet av typen kreftsykdom som behandles og dennes utbredelse i kroppen. Høydosebehandling. Når cellegiftbehandlingen har et kurativt mål (altså å fjerne all kreft) gis som regel doser som er så høye som mulig i forhold til hva pasienten kan forutsettes å tåle. Dette beregnes blant annet etter vekt, alder og blodverdier. Særlig barn tåler høye doser med cellegift ved behandling av kreft. Særlig ved endel kreftsykdommer i blod og lymfe (leukemi, lymfom), kan det være aktuelt å gi såkalt høydosebehandling med autolog stamcelletransplantasjon (HMAS-behandling), hvis dette kan gi utsikt til å kurere pasienten. Pasienten må da avgi stamceller fra benmargen før behandlingen og ligge i isolat. Cellegiften vil ødelegge benmargen og dermed produksjonen av hvite blodlegemer slik at immunforsvaret blir borte. Etter behandlingen sprøytes stamceller tilbake i kroppen og produksjonen av hvite blodlegemer kommer igang igjen. Lavdosebehandling. Cellegiftbehandling gis også som behandling for å kontrollere kroniske kreftsykdommer, men da i andre doser. Det er blitt noe vanligere å gi enkelte cellegifter for andre sykdommer, for eksempel noen former for leddgikt. Bivirkninger. Cellegiftbehandling har en rekke bivirkninger. De vanligste er håravfall, kvalme og tretthet. Andre bivirkninger kan være stikking i fingertuppene og tærne, og sterilitet. De fleste bivirkningne forsvinner etter avsluttet behandling, dette vil også avhenge noe av alder og fysikk. Vanligvis gis medisiner som demper bivirkningene (kvalmestillende midler, hormoner) sammen med cellegiftkurene. Andre forhold. Det har i noen land blitt mulig å få forskrevet medisinsk cannabis for å lindre bivirkningene av cellegift. Se den engelske wikipedia for fullstendig og oppdatert liste over hvilke land. Steve Ballmer. Steven Anthony Ballmer (født 24. mars 1956 i Detroit, Michigan) er administrerende direktør i Microsoft. Han begynte i Microsoft i 1980 som ansatt nr. 24, og fikk den nåværende direktørstillingen i januar 2000. Før den tid hadde han en rekke ledende stillinger i selskapet. Harpo Marx. Harpo Marx (født Adolph Arthur Marx 23. november 1888, død 28. september 1964) var en komiker og skuespiller i Brødrene Marx, en gruppe vaudeville-underholdere som senere ble berømte i en serie komiske filmer. Stum harpespiller. Harpo er velkjent for sine varemerker; han spilte harpe (derav også scenenavnet), han snakket aldri, men plystret, og brukte blant annet et sykkelhorn for å kommunisere. Han brukte en stor, krøllet og rød parykk, og ofte benyttet seg av gjenstander for å skåre et vittig, skjønt absurd poeng. Eksempelvis ble han i en film med Brødrene Marx fortalt at han ikke kunne brenne sitt lys i begge ender (et ordtak som betyr at «man ikke skal leve over evne»), og øyeblikkelig drar han fram fra frakken et lys som brenner i begge ender! I januar 1910 begynte Harpo sammen med sine to brødre for å danne et musikalsk innslag for revyscenen som de kalte «The Three Nightingales». Harpo ble inspirert til å utvikle sin stumme figur etter å ha lest en anmeldelse av en av deres forestillinger. Teaterkritikeren mente at «Adolph Marx har en vakker pantomime som ble fullstendig ødelagt hver gang han snakket.» Navnet. Harpo fikk sitt navn under et slag poker. De andre brødrene fikk tilsvarende navn som speilte personlighetene deres; hans bror Leonard ble kalt Chico fordi han alltid jaktet på kvinner ("«chicks» = «ryper»"); hans bror Milton ble Gummo fordi han så ut som en detektiv som lusket rundt i gummisko, og hans bror Julius ble Groucho fordi han tilsynelatende så gretten ut ("«grouchy»"). Brødrene selv har gitt andre forklaringer på opprinnelsen til navnene, men Harpos navn er ikke blitt bestridt. Han spilte virkelig harpe. Harpo endret sitt egentlige navn fra Adolph Arthur til kun Arthur kort tid før den første verdenskrig. Den anti-tyske stemning steg i USA under krigen og han mente at Adolph lød litt for mye tysk. Harpen. Harpo lærte seg selv å spille harpe, og spilte på en meget ukonvensjonell måte med en særdeles egenartet stemming av strengene. Mens han senere lærte seg at han ikke trengte å spille instrumentet på den måten, fikk hans berømmelse andre musikere til å flokke seg om ham for å lære hans uvanlige spillestil. Gjesteopptreden. I 1955 hadde Harpo en minneverdig opptreden i Lucille Balls populære sitcom ("situasjonkomedie") på TV, «I Love Lucy», hvor de gjenskapte den berømte speilscenen fra den klassiske Brødrene Marx-filmen «Duck Soup». For andre filmer han spilte i, se Brødrene Marx. Privat. Harpo giftet seg med skuespilleren Susan Fleming den 28. september 1936. Paret adopterte fire barn, Bill, Alex, Jimmy og Minnie. I 1961 utga Harpo Marx sin selvbiografi, «Harpo Speaks». I boken forteller han om en mann som nektet å tro at han faktisk kunne snakke. Mange trodde at han faktisk var stum. Faktisk kan innspillinger av stemmen hans finnes på internett, dokumentarer, og på bonus materiell på DVD-utgivelser med Brødrene Marx. I ett tilfelle hadde han en rimelig distingvert stemme tilsvarende en profesjonell oppleser, skjønt han beholdt en New York-aksent hele livet. Ordet «girl» ville han uttale «goils». Den 28. september 1964 døde Harpo Marx etter en hjerte-operasjon. Julie Walters. Julie Walters (født 22. februar 1950 i Smethwick, West Midlands, England) er en engelsk skuespiller av irsk katolsk avstamming, som hovedsakelig er kjent for medvirkning i komedier og for sine karakterroller. Walters ble først kjent som partneren til komikeren Victoria Wood. Deres serie, "Wood and Walters", ble sent i fjernsynet i 1982, og de har fortsatt å opptrå sammen ved flere anledninger i årene etter. En av Walters mest kjente roller er som «Fru Overall» i Wood såpeserie-parodi "Acorn Antiques". Hennes første seriøse rolle i fjernsynet var i den klassiske "Boys from the Blackstuff" i 1980, og hennes debut i filmverden ga henne en sensasjonell Oscar-nominasjon og BAFTA-pris for Beste skuespillerinne. Dette var for filmen "Rita" i 1983, hvor hun spilte mot Michael Caine. Walters har blitt tildelt en rekke utmerkelser. Hun ble i 1999 offiser av Order of the British Empire for innsats for teatret og ble i 2008 forfremmet til kommandør. I 2001 mottok hun Laurence Olivier-prisen for sin opptreden i Arthur Millers "All My Sons". Hun fikk sin andre BAFTA for sin rolle som ballettlæreren i "Billy Elliot" (2000). Hun spiller ofte eldre kvinner, og i 2002 mottok hun BAFTA for Beste kvinnelige skuespiller i fjernsynet for sin opptreden som Paul Reisers mor i "My Beautiful Son". Walters spilte også «Molly Wiltersen» i "Harry Potter og De vises stein" (2001), "Harry Potter og Mysteriekammeret" (2002) og "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" (2004). I 2004 spilte Walters rollen som enken som var bestemt på å gjøre noe positivt ut av sin ektemanns kreftdød i "Kalenderpikene", som også hadde Dame Helen Mirren i en av rollene, og i 2005 spilte Walters igjen en inspirerende person fra virkeligheten i "Ahead of the Class". Richard Griffiths. Richard Griffiths (født 31. juli 1947 i Thornaby-on-Tees, Cleveland, England) er en engelsk skuespiller. Begge Griffiths foreldre var døve så han lærte tegnspråk i oppveksten. Han utviklet også et øre for dialekter, som har gitt ham flere etniske roller. I barndommen forsøkte han å rømme hjemmefra ved flere anledninger. Han sluttet på skolen da han var 15 år og jobbet en stund som portvakt, inntil sjefen hans overtalte ham til å begynne på skole igjen. Han bestemte seg for å ta dramatimer ved Stockton & Billingham College, en beslutning som endret livet hans for alltid. Etter han var ferdig utdannet, fikk han plass i BBC Radio. Han jobbet også i små teatre, både som skuespiller og manager. Han arbeidet seg tidlig opp et rykte som Shakespear-«klovn», og portretterte både Henry VIII og flere andre karakterer på hysteriskt morsomme måter ved Royal Shakespeare Company. Han bosatte seg i Manchester og begynte å få flere store hovedroller i teaterstykker. Han begynte å opptre i fjernsynet og fikk så sitt store filmgjennombrudd i "It Shouldn't Happen to a Vet" (1975). Lita Prahl. Lita Prahl (født 21. mars 1905, død 1978), også kalt Lizzie Prahl, var en norsk skuespillerinne og kostymedesigner. Hun spilte ved Den Nationale Scene i Bergen og ved Nationaltheatret. I årene 1926–1975 arbeidet hun hovedsakelig med kostymedesign ved Nationaltheatret, hvor hun etter hvert ble kostymesjef. For publikum er hun kanskje best kjent for rollen som den beskjedne guvernanten "Mlle de Polignac" i den norske juleklassikeren "Tante Pose" fra 1940, hvor hun for øvrig også hadde kostymeansvaret. Fiona Shaw. thumb Fiona Shaw (født Fiona Mary Wilson 10. juli 1958 i County Cork, Irland) er en irsk skuespiller som vanligvis spiller i London-teatrene, og er ansett som en av de dyktigste klassiske skuespillerne av sin generasjon. Hun ble kommandør av Order of the British Empire i 2001. Hilde Hagerup. Hilde Børresen Hagerup (født 26. februar 1976 i Tromsø) er en norsk forfatter. Hun har hovedsakelig skrevet ungdomsbøker, men høsten 2005 ga hun ut sin første voksenroman, "Lysthuset". Familien flyttet tidlig fra Tromsø til Viker utenfor Fredrikstad. Hun begynte tidlig å skrive, og fikk utgitt sin første novelle bare 14 år gammel. Da hun var 17, flyttet hun til Wales for å gå på en internasjonal videregående skole, og deretter studerte hun verdenshistorie ved University of London. Hun er bosatt i Fredrikstad. Ekstremfeminisme. Ekstremfeminisme er et begrep benyttet om ytterliggående feministiske grupper som propagerer hat mot menn. I offentlig diskusjon i Sverige har det vært brukt for å referere til de synspunkter organisasjonen ROKS og sosiologen Eva Lundgren står for. Generalstab. En generalstab er en militær sjefsorgan for planlegging og ledelse av den samlede militære virksomhet ved en høyere landmilitær enhet. Dens leder blir ofte kalt generalstabssjef. Generalstab i moderne forstand er en prøyssisk oppfinnelse. I Norge. Den norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben fikk egen sjef ved kongelig resolusjon 14. november 1857. Dette var en tilstand som varte fram til 1940, med unntak av årene 1930–1933. I den perioden lå generalstaben under kommanderende general. Generalstaben hadde en rekke inndelinger opp gjennom tidene. En kongelig resolusjon 13. juni 1900 delte generalstaben inn i fem avdelinger: A. Sjefsekspedisjon. B. Generalkvartermesteravdeling. C. Mobiliseringsavdeling. D. Taktisk-administrativ avdeling. E. Topografisk avdeling. Dette ble endret ved en annen resolusjon 19. januar 1912. Da ble organiseringen med et adjudantur (senere sjefsekspedisjon) og fire avdelinger, kalt Avdeling I, Kommunikasjonsavdelingen (overtok for generalkvartermesteravdelingen); Avdeling II, Mobiliseringsavdelingen; Avdeling III, Den administrative avdeling (overtok Taktisk-administrativ avdelings saker) og Avdeling IV, Den topografiske avdeling. Fra 11. september 1915 ble det opprettet en etterretningsavdeling som ble lagt under Den topografiske avdeling. Denne ble i 1937 omdøpt til Utenriksavdelingen. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene. Samenes Folkeforbund. Samenes Folkeforbund (SFF, nordsamisk "Sámiid Álbmotlihttu" (SÁL)) er et samisk politisk parti i Norge. SFF ble stiftet i 1993, og partileder er Odd Roar Strømme. Kamphelikopter. Et kamphelikopter er et militært helikopter som er beregnet på å angripe mål på bakken. Bevæpning inkluderer som regel et roterende maskingevær eller maskinkanon og panservernmissiler eller raketter. Noen helikoptre kan i tillegg bevæpnes med luftvernmissiler for selvforsvar. Kamphelikoptre brukes for å gi nærstøtte til egne styrker eller på egen hånd patruljere etter fiendtlige panserstyrker. Eksempler. NATO har lenge anmodet Norge om å anskaffe kamphelikoptre, noe som vil kunne gi mer fleksible kapasiteter blant annet knyttet til forsvar av olje- og gassinstallasjoner. Innkjøp av kamphelikoptre var sist oppe i Stortinget i 2000–2001. Norge har en kvote på 24 kamphelikoptre etter Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen), som tallfester øvre begrensninger på fem kategorier militært materiell: artilleri, stridsvogner, pansrede kampvogner, jagerfly og kamphelikoptre. Giftsprøyte. a>.Giftsprøyte er en henrettelsesmetode hvor den dømte blir tilført dødelige kjemikalier intravenøst. Ifølge USAs regjering er den den mest humane, til tross for at denne metoden også har fått mye knallhard kritikk de senere år. Den brukes blant annet i USA, Filippinene, Guatemala og Thailand. I Kina har man et prosjekt med mobile dødskamre med denne metoden, men hittil blir den bare brukt på ett lite mindretall. Utførelse. Mellom hvert trinn strømmer saltoppløsning gjennom intravenøsten slik at all giften kommer inn i fangen. Noen stater har en standard for hvor mye av hvert stoff som blir injisert uansett vekt, mens andre beregner det individuelt. Hjerterytmen til den dødsdømte blir overvåket av medisinsk personale og etter døden har blitt erklært trekkes gardinene til vitnene for slik at de ikke skal se resten som innebærer flytting av liket til likhuset og overlevering til familien. Bruk. Giftinjeksjoner er brukt som henrettelsesmetode i alle de amerikanske delstatene som praktiserer dødsstraff. Noen delstater har alternativer som elektrisk stol, gasskammer, og henging. Metoden brukes til dels også i andre deler av verden, men er ikke standard metode for noe land eller område utenfor USA. Kritikk. Mange hevder at «Dødssprøyten» er den mest humane formen for henrettelse, men leger sier at det kan være vanskelig å gjennomføre «Dødssprøyten» ettersom mange av fangene er narkomane og har arrete årer. En rekke rapporter viser at giftsprøyten kan føre til store lidelser for fangen. Ofte blir giftnålen satt inn feil, og noen ganger fungerer ikke injiseringen som den skal. Hvis barbituratet ikke fungerer etter hensikten, kan fangen være bevisst og oppleve både kvelningen og hjerteinfarktet. Abruzzo. Abruzzo er en region i Italia. I nordvest grenser Abruzzo til Marche, i vest til Umbria, i syd til Lazio, i sydøst til Molise og i øst til Adriaterhavet. Glasnost. Glasnost (russisk: гласность, som kan oversettes til «åpenhet») er et ord som først ble tatt i bruk av Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov på slutten av 1980-tallet. Glasnost kom om lag to år etter perestrojka, «omstrukturering», og betegnelsene blir ofte brukt sammen siden de har tilknytning til hverandre. Politbyrå-medlemmet Aleksander Jakolev var hjernen bak begge ideologiene, og glasnost sørget for såpass mye åpenhet i det økonomiske politiske arbeidet at det sørget for at Sovjetunionen ble oppløst. Van Gogh. Van Gogh er et nederlandsk etternavn som betyr «fra Gogh». Playoff (golf). Playoff er et uttrykk innen golf som betyr ytterligere spill etter at turneringens standardvarighet ender uavgjort. Playoff-spillet kan vare fra ett enkelt hull til en full golfrunde på 18 hull. Lengden på playoff-spillet kan være fastsatt på forhånd til et bestemt antall hull, eller til en av spillerne vinner ett hull, kalt "sudden death". Høle. Høle er et tettsted og en tidligere selvstendig kommune ved Høgsfjorden i Rogaland fylke. Høle er nå en bydel i Sandnes. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Tidligere kommune. Kommunen ble fradelt Strand som et eget formannskapsdistrikt i 1842. Ved fradelingen av Forsand som egen kommune 1. januar 1871 ble kommunenavnet endret ved kongelig resolusjon fra Høgsfjord til Høle. Høle hadde da 1 122 innbyggere. 1. januar 1965 ble det meste av Høle med 926 innbyggere slått sammen med Høyland og Sandnes kommuner samt det meste av Hetland kommune til den nye Sandnes kommune. Samtidig ble Oltesvik krets i Høle med 37 innbyggere slått sammen med den nye Gjesdal (Gjesdal) kommune. Tettsted og kommunikasjoner. Høle ligger i rolige omgivelser nær sjøen, har aktive idrettslag og en grunnskole (1.-10. klasse). Skolen – som ble grunnlagt så tidlig som i 1863 – har 163 elever. Riksvei 13 passerer bygda og fra Lauvvik, like ved Høle, går det ferge til Ryfylke. Det er to ferjeavganger i timen til Oanes og turistferje (bare sommerstid) og hurtigbåt i Lysefjorden til Lysebotn. Fra Oanes er det en kort biltur til Prekestolhytta, som er utgangspunktet for en tre timers vandring til Preikestolen. Riksvei 508 starter fra rv. 13 på Høle og går til Oltedal i Gjesdal og via andre fylkes- eller riksveier til Sandnes sentrum. Det er bussforbindelse fra Lauvvik og Høle til Sandnes sentrum. Humor Risk. "Humor Risk" (sannsynligvis 1921) er den første, men aldri utgitte filmen til Brødrene Marx, og på listingen i Internet Movie Database som en tapt film. Den kan ha blitt ødelagt av Groucho Marx, som har sagt at han brente negativene etter en særdeles dårlig mottagelse ved premiere-visningen. Alle de fire brødrene Marx er kjent for å ha deltatt i denne korte filmen. Det var den siste filmen regissert av Dick Smith, og den første filmen som var skrevet av Jo Swirling (som mange år senere var medskribent på "It’sa Wonderful Life" og "Tatt av vinden", og andre). Humor Risk er noen ganger sammenblandet med et annet filmprosjekt fra 1926 som Brødrene Marx, men som heller aldri ble utgitt. Denne filmen ble senere omdannet til filmen The Cocoanuts fra 1926. Chirk Castle. Chirk Castle er et slott i Wrexham i Wales, som ble bygget i 1295 av Roger Mortimer, 1. jarl av March som en del av Edvard I av Englands nettverk av festninger i det nordlige Wales. Den bevokter inngangen til Ceiriog Valley, og ligger nær byen Chirk. I 1595 kjøpte Thomas Myddelton den eldre slottet for 5000 pund. Hans sønn, Thomas Myddelton of Chirk Castle, var parlamentarianer under første del av Den engelske borgerkrigen, men under Cheshireoppstanden i 1659 skiftet han side og ble rojalist. Etter restaurasjonen ble hans sønn Thomas baronet av Chirk Castle. A Night at the Opera (film). A Night at the Opera er en amerikansk filmkomedie fra 1935 med Brødrene Marx i hovedrollen. Den norske tittelen er "Galla i operaen". Bakgrunn. Denne filmen var den første filmen som Brødrene Marx utga hos filmselskapet MGM etter at de fikk sparken fra Paramount. Det er blitt hentydet at det var på forslag fra filmprodusent Irving Thalberg at filmen markerte en retningsforandring i brødrenes karriere. I deres filmer utgitt av Paramount var brødrene mer anarkistiske, og angrep alle ("med komisk midler") som var så uheldige at de kom i deres veg, enten de fortjente det eller ikke ("vanligvis hadde de fortjent det"). Thalberg mente derimot at dette gjorde at brødrene ikke alltid virket like sympatisk, spesielt hos den kvinnelige delen av publikumet. Hos MGM ble brødrene omdannet til mer hjelpsomme karakterer. Fra nå av rettet de sine (komiske) angrep mot de opplagte skurkene i filmen. Innhold. I «A Night at the Opera» hjelper brødrene Marx et ungt kjærlighetspar til å lykkes i sin kjærlighet og dessuten i operaverden. Filmen har Groucho Marx, Chico Marx, Harpo Marx, Kitty Carlisle, Allan Jones, Walter Woolf King, Siegfried Rumann og Margaret Dumont på rollelisten. Klassisk komikk. 1: Scene i liten lugar, Groucho: «Er det min innbilning, eller er det fullt her?» I scenen som består av at flere og flere mennesker blir stablet oppå hverandre i Grouchos lille lugar som allerede har en seng og en stor koffert, inntil de bokstavelig flyter over når Margaret Dumont åpner døra. Det er en av de mest berømte komediescener i filmverden, delvis formgitt av Buster Keaton. I det overfylte rommet er de tre brødrene Marx, Harpo allerede i søvn, Allen Jones, to rengjøringsdamer, en manikyrist, skipets maskinist, ei jente som roper på sin tante, og tre servitører med brett med mat og kanskje mer. Betydningsfull. Tro til sin tittel, filmen har faktisk noen reelle operascener, spesielt fra «Il Trovatore», og med spektakulær duett sunget av Kitty Carlisle og Allan Jones. Filmen ble tilpasset for film ved George S. Kaufman, Morrie Ryskind, Al Boasberg ("ikke kreditert") og Buster Keaton ("ikke kreditert") fra en fortelling av James Kevin McGuinness. Sam Wood var regissør. Filmen har blitt anerkjent som «kulturell betydningsfull» av Kongressens bibliotek, og utvalgt for bevarelse i De forent staters nasjonale filmarkiv. Det britiske rockebandet Queen har senere gitt sin hyllest til denne filmen ved navngi ett av sine album etter den, se A Night at the Opera. Albion. De hvite klippene ved Dover Albion er det tidligst kjente navnet på Storbritannia. Navnet har imidlertid vært brukt spesielt om både England og Skottland. Navnet kan ha keltisk opprinnelse eller være enda eldre, fra en proto-indo-europeisk grunnform som betyr både «hvit» og «fjell». På latin betyr "albus" hvit, og romerne regnet med at navnet Albion kom av dette, i forbindelse med de hvite klippene ved Dover. Annen bruk av navnet. Albion var navnet på et britisk bilmerke som ble bygget i Glasgow i Skottland mellom 1899 og 1980. Flere britiske fotballag har Albion i navnet. De mest kjente er West Bromwich Albion, Brighton & Hove Albion og Burton Albion i England og Albion Rovers i Skottland. Flere steder i USA og Canada heter Albion. Folke Hermansen. Harald Carsten Folke Hermansen (født 9. juni 1945, død 5. oktober 2006) var en gründer og forretningsmann fra Stavanger. Han var aktiv høyrepolitiker, og satt som daglig leder og eier av bl.a. Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD). Kapital verdsatte formuen hans i 2006 til 5 milliarder, noe som ga ham en 18. plass blant Norges rikeste og en suveren førsteplass i Stavanger. Hermansen startet karrieren i 1966 som salgssekretær for Electrolux i Stavanger. Utover 1970-tallet etablerte han seg som en viktig aktør i Stavangers næringsliv gjennom sitt eierskap i Elektrosenteret AS. Videre gikk veien til Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD), hvor han i løpet av 1980-tallet kjøpte seg opp litt etter litt til han i 1991 hadde full kontroll. Gjennom sitt eierskap har Hermansen forandret selskapet fullstendig. I 1989 opprettet han en ny avdeling for internasjonal shipping, med base i Shanghai. I tillegg er selskapet store på fergetransport og lokaltrafikk i Rogaland. I 2002 kjøpte Folke Hermansen, sammen med Stangeland Maskin, Cator og Norsea, en 100 mål store tomt på Risavika i Sola kommune, hvor Shells raffineri hadde vært. På tomten er det nå planer om en energipark og havn, som skal bygges i samarbeid med Shell, Statoil og Lyse Energi. Han eide en rekke eiendommer i Stavanger-området, blant annet det ærverdige "Ankerbygget" hvor skipsreder Sigval Bergesen tidligere holdt til. I tillegg eide han en 146 000 mål stor tomt på Hardangervidda, kjent som Vestre Vollene, som han i november 2005 kjøpte for 111 millioner kroner av etterkommerne til Ferdinand Bertelsen. Kjøpet skapte mye oppstyr og gjorde Hermansen kjent over hele landet. Holdingselskapet Folke Hermansen AS, som blant annet eier DSD, hadde i 2004 driftsinntekter på 792,1 millioner kroner og et resultat på 783,1 millioner kroner. I 2005 ble det tatt ut et rekordstort utbytte på 578 millioner kroner til Hermansen og familien. I tillegg har blant annet Oljemuseet mottatt penger fra Hermansen, og han var sentral i finansieringen av Viking Stadion. Det Stavangerske Dampskibsselskabs Stipendiefond deler ut hvert år flere tusen kroner i stipend til studenter som har tatt eksamen ved St. Olav videregående skole i Stavanger. Rally Norway. Rally Norway er navnet på det norske rallyet som foreløpig har vært arrangert i 2006, 2007 og 2009. Med unntak av 2006 har det vært arrangert som en del av World Rally Championship. Fra tidligere er det kun Sverige som har arrangert rally-VM på snø. Kjøring på snø og is blir sett på som veldig eksotisk i rallysammenheng og med bruken av Vikingskipet som servicehall og testmulighetene på WRC Test Camp på Haslemoen er Rally Norway en unik VM-runde, Rally Norway arrangeres i Hedmark & Oppland fra Kongsvinger i sør til Lillehammer i nord, det går også en spesialetappe i Oslo. Løpet kjøres både i fjellet, i skogen og på spesialarenaer. Rallyet har utspring i Rally Finnskog Norway og KNA Kongsvinger. Prøve-VM. Et kandidatløp, populært kalt prøve-VM, ble arrangert 10. og 11. februar 2006 med stor suksess. Start og mål gikk fra Hamar, mens etappene gikk til Lillehammer, Sjusjøen, Kongsvinger og Elverum m.m. Løpet ble vunnet av Henning Solberg. Lenge var Daniel Carlsson rett i hælene på Solberg, men kjørte ut på SS12 og måtte bryte. På henholdsvis andre og tredje pallplass kom talentene Mads Østberg og Anders Grøndal. VM-status. FIA avgjorde 5. juli 2006 i et møte i Paris at Rally Norway skulle få status som VM-runde. I første omgang for ett år, men med mulighet for fornyet etter dette. 18. oktober 2006 bestemte FIA at ingen av de nye rundene fra 2007 skulle arrangere VM i 2008, mot at andre kandidater skulle få prøve seg. FIA har bestemt at fra og med 2009 vil antall runder per sesong reduseres til 12. Det første rally-VM på norsk snø ble avholdt 15.-18. februar 2007 og vunnet av Mikko Hirvonen som ledet rallyet fra og med første etappe. På 2.-plass kom Marcus Grönholm mens Henning Solberg ble beste nordmann på 3.-plass. Rally Norway 2009. I 2009 ble Rally Norway arrangert fra 12. til 15. februar. Rallyet ble kjørt i Hedmark og Oppland og hadde 23 etapper (Special Stages). Det var fantastisk vintervær i rallyregionen under rallyet med sol, masse snø og store brøytekanter. Malcolm Wilson teamsjef i Ford sa følgende under løpet: "«I think we’ve got the best winter rally conditions that I’ve seen for many, many years, On some stages the snow banks are as high as the roof of the cars – they really are dream conditions for a driver. Okay, it’s still 100 per cent snow and ice, but what you’ve got is a consistent surface which gives the drivers a fantastic feeling. If any driver goes away from here and doesn’t enjoy it, my advice to them is don’t do another rally – because this is perfect, It’s not often that I wish I was actually doing a rally, but to come here and see these conditions, I must admit it would be fantastic to do that here.»" Franske Sebastien Loeb (Citroën) vant rallyet foran finnene Mikko Hirvonen (Ford) og Jari-Matti Latvala (Ford). På fjerde kom norske Henning Solberg (Ford) mens spanske Dani Sordo (Citroën) kom på femte plass. På sjette kom Petter Solberg i sin nyervervede Citroën Xsara 2006-modell, og debuterte også med sitt eget team (Petter Solberg World Rally Team). Engelskmannen Matthew Wilson (Ford) kom på sjuende og estiske Urmo Aava (Ford) kom på åttende. Patrik Sandell vant i P-WRC klassen i en Škoda Fabia, Eyvind Brynildsen (Mitsubishi) fra Norge kom på andre, foran Martin Prokop (Mitsubishi). Organisasjon. Fra begynnelsen var Jim Carlsen daglig leder, men Even Wiger, som blant annet hadde hatt ansvar overfor myndighetene, overtok den rollen i oktober 2005. Under kandidatløpet i 2006 var Bertil Klarin, med mangeårig erfaring fra Uddeholm Swedish Rally, løpsleder med Stig Rune Kjernsli som assistent. I 2007 og 2009 var Stig Rune Kjernsli løpsleder. Arild Antonsen overtok som daglig leder i 2010. Testosteron. Testosteron er et androgen steroidhormon som produseres i testiklene og i binyrebarken hos både menn og kvinner. Det dannes via andre steroider fra kolesterol. Testosteron er det dominerende androgenet hos menn, og stimulerer til utvikling av mannlige kjønnskarakteristika som vekst av mannlige kjønnsorganer, stemmeskifte i puberteten, økt masse hos menn, utvikling av skjegg og kroppsbehåring og abdominal fettfordeling hos voksne menn. Det er vesentlig for normal seksualfunksjon og ereksjon. Strukturen til testosteron etterliknes i mange midler og testosteron kan også benyttes i dopingøyemed. Om testosteron tilføres kunstig slutter kroppen (midlertidig) å produsere hormonet selv (i testiklene). Testosteron kan omdannes til det kvinnelige kjønnshormonet østrogen ved hjelp av enzymet aromatase. Da oppnås en omvendt effekt hos den som inntar (for mye) testosteron, ved at man får bryster (gynekomasti), vannansamling i kroppen osv. Nivåer. Testosteronnivået varierer mellom 200 og 1200 ng/dl for menn og mellom 15 og 70 ng/dl for kvinner. Edelråte. Edelråte er en sopp som kan angripe druer. Hvis høsten er varm og fuktig nok, kan druer som henger igjen på rankene bli angrepet av en sopp som kalles edelråte eller "Botrytis cinerea". Den angriper og perforerer drueskallet slik at vannet fordamper. De angrepne druene skrumper og tørker ut, men sødmen konsentreres. Soppen setter også sin spesielle og ettertraktede smak på vinen. De beste utgavene av meget søte dessertviner lages av druer med edelråte, og disse fremstilles i Frankrike ("Sauternes"), Tyskland (predikatsvinene "beerenauslese" og "trockenbeerenauslese" fra Mosel og Rheingau), og Ungarn ("Tokayer"), men også i andre land. Edelråteviner. Edelråte påvirker Riesling, Sauvignon, Chenin Blanc, Semillon og Gewurztraminer fordelaktig. Herod Atticus. Herod Atticus Herod Atticus er et friluftsteater som ble bygget av Lucius Vibullius Hipparchus Tiberius Claudius Atticus Herodes (født ca. 101, død ca. 171) i år 161 e.Kr. Teateret er bygget i typisk romersk stil og ligger ved foten (sørsiden) av selve Akropolis i Athen (Hellas). Det var det siste store antikke byggverket i dette området. Det er det best bevarte teateret ved Akropolis og det har blitt restaurert innvendig. Herodes, som kom fra en rik og mektig familie, var lærer og filosof, og hadde arvet sin store formue etter sin far. Da kona "Annia Rigilla" døde bygget han teateret (som opprinnelig hadde tak) for å ære hennes minne. Teateret ble benyttet til framføring av musikk, da som nå. Bl.a. avholdes musikkfestivalen i Athen der årlig. Selv om nordmenn flest liker å kalle denne typen teater for amfiteater, så er det ikke det. Amfiteatere var teatere som ble bygget for sportslige begivenheter, som f.eks. gladiatorkamper mot ville dyr o.l. Rimi. a> (før ombyggingen av kjedens butikker). Rimi butikk på Jar (viser ny grafisk profil som ble introdusert i 2008). Rimi er et kjedekonsept innen dagligvarehandel som inngår i selskapet ICA Norge. Kjeden har posisjonert seg seg som lavpriskjede. Rimi ble startet i 1977 av Stein Erik Hagen under navnet "RIMI 500" og med slagordet «Enklest er billigst». I begynnelsen hadde hver butikk et sortiment med bare 500 forskjellige produkter. Etter en tid ble det utvidet til 800, og navnet ble endret til "RIMI 800". Etter ytterligere et par år ble varesortimentet utvidet igjen, og butikkene fikk da dagens navn: "RIMI" (senere "Rimi"). I 1992 solgte Hagen 30 prosent av kjeden til svenske ICA AB, før han senere selger ytterligere 15 prosent til samme selskap. I 1998 inngår Hagen og ICA en avtale om å selge halve konsernet til nederlandske Royal Ahold. I 2004 selger Hagen sin siste eierandel (20 prosent) til ICA og Royal Ahold. I juni 2011 hadde kjeden 276 butikker i Norge. Butikkene drives både som franchise og som filialer eid og drevet direkte av ICA-konsernet. Rimi har per august 2011 en markedsandel i det norske dagligvaremarkedet på 5,9 prosent. På slutten av 2000-tallet ble alle kjedens butikker bygget om samtidig som kjeden byttet grafisk profil. Dette var et tiltak man gjennomførte for å snu den negative utviklingen Rimis markedsandel hadde. Kjetil. Kjetil og Ketil er nordiske mannsnavn. "Kjetil" er den norske formen, mens "Ketil" også brukes på dansk og færøysk. Begge har opprinnelse i det norrøne navnet Ketill. Navnet er dannet av ordet "ketill", «kjele», men som navn har betydningen «offerkjele», som ble brukt for å samle opp blod ved ofring, og senere «hjelm» (en omvendt kjele) vært betraktet som bakgrunn for navnet.. se også. Like trolig er det at 'kjele' henspiller på matkjelen, mannen skulle bli flink til å skaffe mat til kjelen hjemme. Den gammeldanske formen av navnet var "Ketil", og den gammelsvenske "Kætil". Det islandske "katla" antas å være en tidligere variant, og brukes blant annet om tettstedet Katla (i Norge), et sted med jettegryter. Det engelske "kettle" betyr også kjel, og nordmenn med navnet Ketil blir ofte tiltalt som "kett'l" i engelsktalende land. "Kjell" er en nyere form av navnet, kjent fra 1400-tallet. Det kan imidlertid ha sin bakgrunn i "kjelde", "kilde". Andre lite brukte navn med samme opphav er ", Kittel, Kittil, Kjetill, Kell, Keld, Kjeld, Ketel, Ketill, Kettil, Kield, Kiättel, Kjetel, Käll, Kätil, Kättil". Tradisjonell uttale av Ketil har vært med kj-lyd, altså som Kjetil. Skriveformen Ketil er altså ikke opprinnelsesmessig korrekt, men har vokst frem over tid. "Kjetil" har norsk navnedag 11. juli. Utbredelse. Oversikten nedenfor viser hvor mange som har navnet i 2005 (del av fornavnet), samt hvilket år som var toppår, der dette er relevant, med prosentandel av døpte som fikk navnet. "Ketill" var det mest brukte navnet blant landnåmsmennene på Island på 900-tallet, og navnet var vanlig i hele Norden i middelalderen. "Kætill" er det 13. mest brukte mannsnavnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden. David Friedrich Strauss. David Friedrich Strauß, norsk staving Strauss (født 27. januar 1808 i Ludwigsburg i Württemberg i Tyskland, død 8. februar 1874 i Ludwigsburg) var en tysk forfatter, filosof og teolog (protestantisk). David Friedrich Strauß studerte teologi i Tübingen. I 1830 ble han tilknyttet seminaret i Maulbronn. Men i 1831 dro han til Berlin for å studere under Hegel og Schleiermacher. I 1832 ble han "repetitor" ved Tübinger Stift og holdt samtidig filosofiske forelesninger ved universitetet. Han vekket svært stor oppsikt med sitt skrift "«Das Leben Jesu, kritisch bearbeitet»" der han hevdet at den allerede tildels bredt aksepterte forståelsen av en rekke bibeltekster som "mytiske" også kunne anvendes om de fire evangelier i sin helhet. Dette utløste livlige kontroverser med bidrag fra nesten alle til denne tiden viktige teologiske eller filosofiske navn. Strauss utdypet og forsvarte sine standpunkter i en utgivelse fra 1837 kalt "«Streitschriften»". Senere skulle teologer Martin Kähler og deretter Rudolf Bultmann utdype dette idet de utviklet en distinksjon mellom den historiske person Jesus av Nasaret og troens Kristus-skikkelse. For Strauß selv har hans tolkning først og fremst en applikasjon av hegeliansk filosofi på evangeliene. Han betraktet ikke Guds Sønn som enkeltmenneske men som enn idé. Dette anvendte han på den tradisjonelle lære om Jesu to naturer. Strauss støttet sine påstander ikke med kilder fra bibelen. Men spørsmålene og tesene hans åpnet et bredt arbeidsfelt for kildeforskning av bibelen, noe som for det Gamle Testamentet ble tatt opp bl.a. fra Julius Wellhausen. Ettersom den lutherske ortodoksi fremdeles var fremherskende, støtte dette på stor motstand. Den lutherske teolog Ernst Wilhelm Hengstenberg gikk så langt at han avviste enhver kritikk (kritisk granskning) av evangeliene som «bedrageri» eller utslag av «sinnssykdom». Striden som Strauß utløste førte til at hegelianismen delte seg i to leirer, det "hegelske høyre" og det "hegelske venstre" (uttrykkene stammer fra Strauß). Selv kunne han innordnes til venstre, den side som senere skulle kulminere i Ludwig Feuerbachs ateistiske materialisme og så fant en vei videre til Karl Marx' (og senere bl.a. Stalins) dialektiske materialisme. Strauß selv, som var blitt fjernet fra sin repetitorstilling i 1835 og sendt til en mindre sentral stilling i Ludwigsburg, og snart oppgav sin yrkeskarriére, kom etterhvert mer og mer på avstand fra kristendommen. I Stuttgart utgav han i 1839 "«Charakteristiken und Kritiken»" og avhandlingen "«Über Vergängliches und Bleibendes im Christentum»". En neddempet utgave av "Das Leben Jesu" (1838) erstattet han i 1839 med en ny som reflekterte den gamle radikalitet. Da han ble kalt til professor i dogmatikk og kirkehistorie til Zürich utløste det en så kraftig motbør at han allerede før sin tiltredelse ble pensjonert med en pensjon på 1000 Franken. Hans annet hovedverk, "«Die christliche Glaubenslehre, in ihrer geschichtlichen Entwickelung und im Kampf mit der modernen Wissenschaft dargestellt»" utkom i to bind i 1840 og 1841. Her kom han med sterk kritikk av enkelte dogmer. I 1841 giftet han seg med sangerinnen A. Schebest, men de ble skilt etter få år. I årene som fulgte, skrev Strauß en rekke historiske verker og biografier, gjerne med brodd mot kristendommen i sin alminnelighet og den lutherske ortodoksi i sin særdeleshet. En ny utgave av "«Das Leben Jesu»" (1864, «bearbeidet for folket») ble oversatt til en rekke språk. Blant det nye materiale inkorporerte han sine ferskeste tilbakevisninger av hans kritikere. I 1872 kom verket "«Der alte und der neue Glauben»" der han forsvarte en materialistisk influert monisme. Spørsmålet om «vi» (dvs. han selv og de som kunne se seg enig med has syn) fremdeles er kristne, besvarer han med åpent «nei». En religiøsitet som står i forbindelse med universet og dets naturlover ville Strauss ikke valgt for seg selv men så dette som et legitimt og bedre alternativ til den kristne gudstro. Boken ble sterkt kritisert blant annet av den unge Friedrich Nietzsche. Eksterne lenker. Strauß, David Friedrich Strauß, David Friedrich Strauß, David Friedrich Strauß, David Friedrich Stad skipstunnel. Illustrasjon som viser profilen på Stad skipstunnel Historien om en skipstunnel gjennom Stadlandet går langt tilbake i tiden. I vikingtiden dro de sjøfarende båtene sine over Dragseidet på Stadlandet istedenfor å seile rundt. Allerede i 1870-åra fantes det planer og skisser for bygging av skipstunnel gjennom Stad. Dokumentasjon på det finnes ved Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Planene den gang var selvsagt langt mer beskjedne enn dagens. Under den siste verdenskrig hadde tyskerne alvorlige planer om en skipstunnel. Trafikken rundt Stad var risikabel både fordi seilingsforhold var vanskelige og fordi fartøyene var lett bytte for allierte fly og ubåter. Krigen sluttet før prosjektet ble påbegynt. I 1967 skrev Arthur P.M. Vik fra Rovde en artikkel i Handels- og Sjøfartstidende. Artikkelen viste til farene ved Stadhavet og behov for en skipstunnel. I 1984 tok en pensjonist ved navn Johannes Baldersheim opp ideen på nytt. Han kontaktet ordfører Åge Starheim i Selje gjentatte ganger om ideen og tok på eget initiativ kontakt med rådgivende ingeniørfirma Bjarne Instanes A/S (nå S) i Bergen for a få en utredning av prosjektet. Et forprosjekt ble utarbeidet i 1985, og på bakgrunn av dette ble så selskapet stiftet samme år. Styret har fungert uendret i utredningsfasen fram til 1989 da det ble vesentlig utvidet med tanke på finansieringsfasen. Selskapet har ufortrødent jobbet med saken til dags dato(2005). Styreleder er Jan Helgøy, nestleder Oddmund Barmen. Åge Starheim har de seneste årene vært daglig leder. Høsten 2005 ble Åge Starheim valgt inn på Stortinget (FrP). Denne stillingen innehar nå John Breivik. I 2005 laget filmselskapet Jatoja DA filmen om Stad Skipstunnel, personene bak dette selskapet er Per Kåre Våge (Vågsøy), Arild Skorge og Jermund Rekkedal (Vanylven). Filmen har gitt nytt liv i prosjektet om Stad Skipstunnel. Den norske Helsingforskomité. Den norske Helsingforskomité er en av 44 nasjonale Helsingforskomiteer og assosierte medlemmer i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. Inntil den ble nedlagt i januar 2008, hadde Den internasjonale Helsingforsføderasjonen (IHF) sete i Wien. Startet som avspenning. Helsingforsbevegelsen utviklet seg som en følge av økt internasjonalt øst-vest samarbeid, der USA og dets allierte på den ene og Sovjetunionen og dets allierte på den andre siden møttes til en rekke konferanser om sikkerhet og samarbeid fra 1973 til 1975, før stats- og regjeringssjefer fra 35 nasjoner møttes i den finske hovedstaden Helsingfors i 1975. Resultatet ble «Helsingforserklæringen», en av de første internasjonale avtaler som kobler spørsmål om fred og sikkerhet sammen med respekt for menneskerettigheter. Erklæringen balanserte mellom øst og vest sine ulike ønsker og behov. Dels viser erklæringen en aksept for de rådende forhold, men også muligheter for forbedringer. Blant det avtalen slo fast, var at en stat ikke kunne avvise forespørsler om menneskerettighetsbrudd som innblanding i indre anliggender. De første komiteene. Den første Helsingforskomiteen ble dannet i Moskva i 1976. Tolv kvinner og menn utfordret myndighetene, og krevde bedre forhold og respekt for menneskerettighetene. Mandatet til «Moskow Helsinki Group» var å undersøke og rapportere om hvorvidt de sovjetiske myndighetene handlet som de hadde forpliktet seg til i Helsingforserklæringen; nemlig å respektere innbyggeres sivile og politiske rettigheter. Myndighetene i Sovjetunionen var negative til Moscow Helsinki Group, og medlemmene ble trakassert, arrestert eller utvist. Men nyheten om komiteen og ideen bak hadde rukket å spre seg til andre områder, og det ble i tiden etter stiftet Helsingforskomiteer og dissidentbevegelser i mange land i Øst-Europa. En av de mest kjente var Charta 77 i Tsjekkoslovakia. En av denne gruppens medlemmer, Václav Havel ble senere landets president. På tross av trakassering og forfølgelse klarte dissidentgruppene å bryte den psykologiske barrieren av frykt som fantes i de øst-europeiske samfunnene på den tiden, og fremmet moralske standarder som skulle bli viktig for den senere demokratiutviklingen. I Vest-Europa ble det også etablert Helsingforskomiteer der målet fra starten var å støtte komiteene i øst, men også å rette et kritisk søkelys på egne myndigheters overholdelse av menneskerettighetene. I Norge ble komiteen etablert i 1977, deretter kom Nederland, Sverige, Østerrike, Belgia, Frankrike og Canada, foruten Helsinki Watch i USA, senere kjent som Human Rights Watch. I 1982 etablerte komiteene The International Helsinki Federation (IHF). Tanken var at føderasjonen skulle styrke samarbeidet mellom de eksisterende organisasjonene, bistå opprettelsen av nye, og støtte enkeltorganisasjonene i deres arbeid. IHF ble ledet av et sekretariat i Wien, inntil organisasjonen i januar 2008 ble slått konkurs som følge av et underslag. Etter jernteppets fall. Helsingforskomiteene som har påtatt seg oppgaven å overvåke at statene følger opp forpliktelsene. Helsingforsføderasjonen har tidligere utgitt årlige rapporter om den politiske situasjonen i enkelte OSSE-land. Rettferdig handel. Rettferdig handel (Engelsk: Fair Trade) er handel som sikrer varenes produsenter et minstemål av rettigheter. Blant disse rettigheter er vanligvis en garantert minstelønn, krav på lønn ved sykdom eller graviditet, forsikring mot arbeidsulykker og retten til å danne fagforeninger. Ofte innbefatter rettferdig handel også kjøpsgarantier og kredittordninger for produsentene. Begrepet er mest brukt for handel mellom i-land og u-land, i og med at arbeidsrettighetene til bønder og ansatte i mange u-land ofte er dårlig ivaretatt gjennom den nasjonale lovgivningen. I «vanlig» (eller «urettferdig») handel er det ofte mellomleddene som tjener mest på handelen, mens produsentene delvis må arbeide under slavelignende forhold. Derfor er det vanlig at rettferdig handel kutter i antall mellomledd mellom produsent og sluttforbruker. Politikk, priser og toll. Rettferdig handel kan styrkes gjennom en mindre ulik tilgang til de vestlige markeder, eksempelvis ved å redusere omfanget av intern subsidiering og vernetoll i de markeder der det er vanskeligst å få innpass. En annen er å øke prisen på varen. Direkteoverføringer til tilvirkerne, fra mellomledd og sluttselgere, har også vært diskutert, men sjelden realisert. Ett eksempel på dette ville være om et norsk kaffebrenneri brenner av deler av årets overskudd med en overføring til de opprinnelige produsenter i Columbia. Slike variable overføringer kan også gjennomføres ved at varen påplusses en ekstrapris i utsalg, som er øremerket tilvirkerne. Informasjon og holdningsarbeid. Innsyn i de respektive produksjonskjeder er viktig for å understøtte arbeidet for rettferdig handel. Det arbeides også globalt med synliggjøring slik at de som ønsker å bedrive rettferdig handel, kan forholde seg til en garanterende sertifisering og merking av varene, slik som Stiftelsen Fairtrade Max Havelaar Norge og Fairtrade, samt den samkjørende Fair Trade Labelling Organizations International. Norske Fairtrade-byer/kommuner. Fairtrade-by-konseptet kommer fra Storbritannia hvor Bruce Crowther, et lokalt Oxfam-medlem, sammen med Garstang Oxfam Group i 2001 tok initiativ til å gjøre Garstang, Lancashire til verdens første Fairtrade-by. I dag finnes det Fairtrade-byer i Belgia, Frankrike, Irland, Italia, Norge, Sverige, Storbritannia og USA. 23. august 2006 ble Sauda offisielt Norges første Fairtrade-kommune. Sauda kommune er også medlem av Initiativ for etisk handel, som er et ressurssenter og pådriver for rettferdig handel. I 2011 var det 30 norske kommuner som oppfylte kravene for Fairtrade-kommuner i Norge, inkludert Oslo, Bergen, Trondheim og Bærum. En. Norske forhold. Norske myndigheter ga i 2004 støtte til blant annet Initiativet for Etisk Handel og Stiftelsen Fairtrade Max Havelaar Norge. Initiativ for Etisk Handel. Initiativ for Etisk Handel (IEH) er en norsk organisasjon som arbeider for forbedringer i norske bedrifters, organisasjoners og myndigheters leverandørkjede. Organisasjonen ble opprettet 27. november 2000 av LO, Kirkens Nødhjelp, Coop og HSH. Per april 2009 er antall medlemmer 106, hvorav ti fra offentlig sektor. IEHs formål er samarbeid for handel som bidrar til å ivareta menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og bærekraftig utvikling i global handel og produksjon. IEH er en medlemsorganisasjon for bedrifter, fagbevegelse, organisasjoner, kommuner, fylkeskommuner og andre offentlige virksomheter med import fra eller egen produksjon i utlandet. Medlemskap forplikter til konkret forbedringsarbeid i medlemmenes leverandørkjeder og til åpen rapportering om fremdrift i arbeidet med etisk handel en gang i året. IEH arbeider for å styrke medlemmenes arbeid med etisk handel og for å styrke oppslutningen om etisk handel i Norge. Organisasjonen er hovedsakelig finansiert av medlemskontingenter og mottar støtte fra norske myndigheter. Fairtrade Labelling Organizations International. Fairtrade Labelling Organizations International (FLO) er en internasjonal organisasjon som arbeider for rettferdig handel. Organisasjonen er en sammenslutning av 3 produsentnettverk og 20 nasjonale sertifiseringsinitiativ. Dens primærområde er sertifisering av organisasjoner som arbeider med rettferdig handel, da spesielt innen varmemerking. Varemerket «Fair Trade» utstedes av FLO. Organisasjonen er aktiv i 15 europeiske land, Canada, USA, Japan, Australia og New Zealand. Kropp. En kropp eller bol er den sentrale delen av et legeme, som også omfattter elementer som festes til kroppen. På dyr og mennesker kan derfor kroppen sies å være et legeme uten hode, hals og lemmer, mens den på et fly (flykropp) vil være den delen man fester hjulene, vingene og haleroret til. Skorve. Fra vestsiden av Hestnutan, Nordnippa til venstre i bilde Skorve er et fjell i Seljord kommune, der toppen (Gøysen) er 1370 moh, med en primærfaktor på 760 meter. Østsiden av fjellet er avgrenset av Flatdal og på vestsiden av Kivledalen. Det er merkede turløyper over fjellet, de mest populære turstiene går fra Kivledalen. Spådomsnuten. På østsiden av Skorve ned mot Flatsjå er det en del av fjellet som kalles Spådomsnuten. Og de sies at den dagen tre søstere fra Flatdal gifter seg på samme dagen vil denne delen av fjellet rase ut i Flatsjå. Andre sier at det skal skje når det har blitt by mellom Vallaråi og Bygdaråi. Da vil det bli skapt en flodbølge som skylder innover hele Flatdal og helt opp til Nutheim, i følge sagnet. Flyvrak. Under andre verdenskrig den 9. september 1944 styrtett et alliert fly av typen B24 Liberator like under Gøysen. Flyet skulle levere forsyninger til hjemmestyrkene. 16. oktober 1944 styrtet et tysk passasjerfly av typen m på Hestnutan. 15 personer omkom. Are og Odin. «Are og Odin» var et radioprogram på NRK P3. Programledere var trønderne Are Sende Osen og Klaus Joacim Sonstad, sistnevnte i rollen som sauebonden «Odin Jensenius». Are Sende Osen slo gjennom med radioshowet «Bare Are» i 1998 etter først å ha deltatt med innslag i programmet «XL». Odin var først med som bidragsyter, men ble etter hvert med som fast programleder da første sendinga av Are og Odin startet 8. januar 2002. De ble kåret til «årets radionavn» i 2005, og mottok samtidig publikumsprisen. «Are og Odin» ble tildelt Norsk Målungdoms gjeveste pris for å ha brukt dialekt på en positiv måte, og de har lekt mye med språk og dialekter gjennom hele programmets historie. Den 19. desember 2005 ble det åpnet et eget Are og Odin-museum på Tyholt i Trondheim, hvor gjenstander sendt inn fra radiolytterne står utstilt. Siste sending var 23. desember 2005, noe som i forkant førte til store medieoppslag. Samme dag lanserte de en mimrenettside, og på NRK1 kunne du se dokumentaren om programmet og selve karakterene Are og Odin. Nettsiden vant gull under "Sterk reklame 2005". Den 6. mars 2006 startet Klaus' nye radioprogram på NRK P3, "Klaus Sonstad Show". Den 10. april 2006 startet Ares nye radioprogram på NRK P3, "Osenbanden. Den 17. oktober 2009 hadde Are og Odin et lite comeback, da de hadde en times radioprogram til inntekt for TV-aksjonen 2009. Sven-Agne Larsson. Sven-Agne Larsson (født 6. oktober 1925, død 5. januar 2006) var en svensk fotballtrener og fotballspiller. I Norge trente han Ham-Kam i 1984 og 1985. Han har også vært trener på Island, og i Sverige trente han blant annet Åtvidabergs FF til gull i 1972. Han har også trent Halmstads BK og Örgryte IS (1979–82). Han var en av de som startet BK Häcken, og han spilte 360 kamper for laget mellom 1940 og 1955. Madonna-gåten. "Madonna-gåten" er en bok skrevet av Knut Nærum, Elisabeth Botterli og Peder Udnæs. Handling. Museumsdirektøren på Nasjonalgalleriet blir funnet myrdet, og kongehistorikeren Bror Anton Lamsen blir satt til å løse en hel rekke gåter som skal føre til oppklaring av mordet. Lamsen blir samtidig jaget av både politidirektøren og en polsk leiemorder på oppdrag fra en tvilsom dagligvaremilliardær. Boken er en parodi på "Da Vinci-koden" av Dan Brown og følger samme opplegg, med de unntak at handlingen er lagt til Norge, og at den omhandler sammensvergelser involverende Slottet, Edvard Munch og Norske Kvinners Sanitetsforening. Det er forskjellige «teorier» som blir lagt ut i boka, og alle er (med hensikt) tvilsomme inntil det parodiske. Edvard Munch skal visst ha vært hemmelig leder for Norske Kvinners Sanitetsforening og gjemt på Norges riksregalier. Regaliene var gjemt ved Den Norske Bank i en safe, der passordet var "Passord". Det blir en jakt på regaliene og historiker Bror Anton Lamsen og gjengen blir ettersøkt av politiet, noe som viser seg å være riv ruskende galt. Nærum skriver at "Alle de historiske fakta i boka er riktige. Slik vi ser det." Amfiteater. Et amfiteater (av gr. "amfi" og "theatron", «teater på begge sider») er i utgangspunktet et teater med sitteplasser (tribuner) på begge sider av, eller helt rundt, en sentral scene. Scenen var alltid plassert på det laveste punktet. Amfiteatrene ble oppfunnet i Romerriket. I romerriket ble amfiteatre bygget for sportslige aktiviteter og underholdning, som gladiatorkamper mot ville dyr og mennesker, kamper mellom ville rovpattedyr o.l. Teatrene var helst åpne (uten tak) friluftsbygg, gjerne kringsatt av dekorerte vegger av stein. Det mest kjente amfiteatret er trolig Colosseum i Roma, som rommet omkring 50 000 tilskuere. Slike teatre hadde god akustikk; man kunne høre noen hviske nede på scenen helt øverst på tribunen, og det sies at om noen mistet en nål på scenen så kunne man høre det. Symra. Symra var et tidsskrift for nordmenn som ble gitt ut i Decorah, Iowa mellom 1905 og 1914. Tidsskriftets formål var å fremme norsk litteratur, historie og åndsliv. Det ble ugitt av Kristian Prestgard og Johs. B. Wist. Jodometri. Jodometri er en kjemisk undersøkelse som går ut på å la et stoff oksidere negative jodioner til molekylært jod og så finne mengden molekylært jod ved hjelp av titrering. Mengden molekylært jod gjenspeiler mengden av det første stoffet. Tryllestaver i Harry Potter. Både Gygrid og Ronny Wiltersen greier å utføre trylleformler med ødelagte tryllestaver, men resultatene er imidlertid uforutsigbare. Tryllestavprodusenter. Rundt om i verdenen som blir presentert i romanserien har det vært flere tryllestavprodusenter. Olivanders. Olivanders ser litt shabby ut, med flassende gullbokstaver over døren og en eneste tryllestav på en blek pute i vinduet. Butikken er liten, støvete og stille, og det føles litt som å være inne i et veldig strengt bibliotek, men isteden for bøker er hyllene fylt med tusener av små, tynne bokser som er stablet pent opp mot taket. Olivanders ser ut til å dirre av en slags hemmelig magi. Herr Olivander er en elskverdig gammel magiker med brede, bleke, sølvaktige øyne og lange fingre. Herr Olivander kan huske samtlige av tryllestavene han har solgt. Han blir innkalt til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom i Harrys fjerde år ("Harry Potter og Ildbegeret") for å overvære veiingen av tryllestavene til Tretrollmannsturneringen. Olivanders butikk i Diagonallmenningen er nå forlatt etter "Harry Potter og Halvblodsprinsen". Gregorovitsj. Gregorovitsj er en magiker fra østeuropa, og er produsenten bak Viktor Krumms tryllestav. Han blir av de fleste betraktet som enda bedre i sin profesjon en Olivander selv. Han pensjonerte seg for noen år siden og Viktor Krum var en av de siste som fikk en stav laget av han. Kjente tryllestaver. Den følgende listen viser karakteristikken til tryllestaven til flere av figurene i Harry Potter-bøkene. Kilder kan være bøkene og. Stadion. Stadion (av gresk στάδιον) er opprinnelig et gammelt gresk lengdemål, lik 600 gamle greske fot ("podes") eller ca. 192 meter. I antikken brukte man begrepet "stadion" om kappløpbaner som hadde form av et langstrakt rektangel og var omgitt av sitteplasser (tribuner). Det gamle stadionet i Olympia (Hellas) kan i så måte stå som modell. Det var dessuten «et stadion langt» (192,3 m). Det er ikke kjent at et stadion har hatt påvirkning på skandinaviske lengdemål i tidligere tider. Det er uvisst i hvilken grad lengdemålet for et stadion har variert, men det fantes også ulike typer stadion. Disse var Attic i Lilleasia og Sør-Italia (177,4 m), Olympic i Hellas og på Sicilia (192 m), Pergamene i Pergamon (nå) Tyrkia (198 m) og Aeginetan på den greske øya Aegina (199,8 m). I tillegg kjenner man målene fra de greske stadion i Delfi (177,5), Athen (185 m) og Milet (191,4 m). Dette gir samlet sett grunnlag for å anta at målet har variert. I romersk tradisjon var et stadion lik 625 pes (romerske fot á 29,57 cm) eller 184,8 meter. Legg for øvrig merke til at ordet stadion på norsk er intetkjønn og ikke hankjønn, slik mange feilaktig tror. Moderne stadionanlegg. I moderne betydning brukes ordet "stadion" om idrettsarenaer som er kringsatt med tribuner, der folk kan sitte eller stå. Dagens moderne stadion er gjerne multibruksarenaer der flere former for idrett kan utøves. Mange har en løpebane med en omkrets på 400 meter dersom den skal benyttes til kappløp innen friidrett og skøytesport. Blant fotballpublikum er imidlertid løpebaner for friidrett rundt fotballbaner upopulært, siden det gjør at tribunene må stå lenger unna fotballbanen, og sikten for publikum dermed blir dårligere. Også hoppbakker og andre idrettsarenaer kringsatt med tribuner kan kalles stadion. Se også: Liste over fotballstadioner etter tilskuerkapasitet A Day at the Races (film). "A Day at the Races" (1937) er navnet på en amerikansk filmkomedie fra 1937. Det er den syvende filmen med de tre brødrene Marx i hovedrollen. Ellers spiller blant andre Margaret Dumont, Allan Jones og Maureen O'Sullivan. På norsk fikk filmen tittelen "Sensasjon på veddeløpsbanen". Innholdet utvikler seg rundt Hugo Z. Hackenbush (Groucho), som er en veterinær ulovlig ansatt som overlege ved Standish Sanitarium, et sykehus eid av av Judy Standish (Maureen O'Sullivan). Blant det som de må gjøre for å redde sanatoriet fra utviklerne er å beholde Mrs. Upjohn (Margaret Dumont) som pasient. Hun, selvfølgelig, insisterer på å bli behandlet av kun Dr. Hackenbush og ham alene. For å avsløre Groucho som en svindler tilkaller skurkene Dr. Steinberg, spilt av Siegfried Rumann (også kjent som Sig Rumann), som også var Grouchos erkefiende i forrige film, «A Night at the Opera (film)» og i «A Night in Casablanca». Utendørsscenene ble filmet i Santa Anita Park. Den scenen som oftest blir sett på som den morsomste i filmen er hvor Chico gir Groucho et tips på en veddeløpshest, men i kode, slik at Groucho må kjøpe bok etter bok fra Chico for å fortolke koden. En annen scene forsøker Chico og Harpo å holde Groucho unna filmens femme fatale ved å dekke alt med tapet. Bøtta med tapetlim plasserer Harpo på hodet. Noen av sangene i filmen er ved Bronislaw Kaper, Walter Jurmann, og Gus Kahn og inkluderer sanger som "Tomorrow Is Another Day", "All God's Chillun Got Rhythm", "Cosi-Cosa" og "On the Beach at Bali-Bali". Selv om filmen generelt ble godt mottatt er det mange tilhengere som mener at filmen representerer en brødrene Marx’ nedtur i filmverden. Grunnen for dette er at filmens produsent, Irving Thalberg, dør midtveis inn i produksjonen, og var den i filmselskapet som best forsto brødrenes anarkistiske humor. Opplysningskontoret for Meieriprodukter. Opplysningskontoret for Meieriprodukter (melk.no) as er et bransjeeid selskap som driver markedsovervåkning og -påvirkning på vegne av meieribransjen. Selskapet ble etablert i 2003 og kontoret offisielt åpnet i april 2004. Selskapet driver PR- og reklameaktiviteter på vegne av aktørene i meieribransjen. TINE SA og Q-meieriene as har vært med siden starten, og i 2008 kom også Synnøve Finden as med på eiersiden. Kontoret betegner seg som et kompetansesenter for norsk melk og meieriprodukter og som innehar kunnskap innen ernæring, tilberedning av mat og undervisning. I tillegg til påvirkningstiltak gjennom barnehager, skoler og helsepersonell, arbeider kontoret aktiv i forhold til media og journalister. I tillegg til påvirkning gjennom ikke-betalte kommunikasjonskanaler, bruke kontoret også reklamemedia, bl.a på TV og internett. Kontoret har som formål å øke kunnskapen om melk og meieriprodukter basert på saklig og vitenskapet grunnlag. Det har fokus på ernæring, og ønsker også å skape matglede og inspirasjon ved å vise bruk av melk og meieriprodukter i kostholdet. Opplysningskontoret besitter kompetanse som det mener forbrukere generelt, og foreldre, lærere, presse og helsepersonell spesielt, kan dra nytte av og tilbyr bl.a. gratis oppskriftshefter, brosjyrer og faktaark, holder foredrag og undervisning, arrangerer seminarer og leverer innhold til ulike typer presse. Mye av stoffet kontoret har utarbeidet er samlet på kontoret internettsider. Disse har hundrevis av ernærings- og matfaglige artikler og nær tusen oppskrifter. Mange av oppskriftene finnes også på web-tv. I et fyldig og innholdsrikt meierileksikon kan brukere får svar på mange spørsmål i forhold til melk og meieriprodukter. Virksomheten og aktivitetene til Opplysningskontoret for Meieriprodukter er finansiert via en omsetningsavgift fra melkeprodusentene i Norge, på lik linje med andre opplysningskontor i landbruket. Omsetningsavgiften forvaltes av Omsetningsrådet og administreres av Statens Landbruksforvaltning (SLF). Kontoret har 8 ansatte og et årlig budsjett på vel 20 millioner kroner. Sodomi. Sodomi er begrep som i vår kulturkrets har sin opprinnelse i kirkelatin ("sodomita") og som viser til byen Sodoma og det som kalles "Sodomas synd". Begrepet brukes blant annet i religiøs, litterær og juridisk kontekst, og har forskjellige definisjoner avhengig av sammenhengen. I norsk og dansk språk brukes det synonymt med bestialisme og zoofili, på fransk og spansk synonymt med analsex, i USA med homoseksualitet og i England med alle former for seksuelt samkvem utenom vaginalt samleie. På tysk refererer sodomi ikke til oral- eller analsex, men i første rekke til bestialitet, tilsvarende bruken på de skandinaviske språk. Persisk og arabisk refererer ikke til Sodomas synd eller sodomi, men til "det Lots folk praktiserer", et uttrykk som har tilsvarende konnotasjoner som på engelsk, dvs. alle former for seksuelt samkvem som er forbudt i følge Koranen. Ofte brukes begrepet fordømmende og det kan i enkelte slike sammenhenger henvise til alle former for seksuell atferd som i samfunnet generelt eller av spesielle grupperinger oppfattes som "uønskede", "unormale", «naturstridige» og/eller perverse. Uttrykket er hentet fra byen Sodoma (Bibelen: 1 Mos 19,5, jf. Dom 19,22 og Rom 1,27). I mange land er eller har sodomi vært straffbart, og reagert strengt mot. Uttrykkene "sodomi" og "sodomitt" har tidligere blitt benyttet primært i forbindelse med homoseksuelle menn. Sodomi er fortsatt brukt som juridisk uttrykk i en rekke land i verden, men definisjonen av begrepet varierer. Norge. Sodomi, i juridisk sammenheng først definert som «omgjængelse, som er imod naturen» (Christian Vs Norske Lov), fra 1889 redefinert til «lægemlig omgjængelse [...] mellem personer af mandkjøn», var straffbart i Norge til 1972. Maksimalstraffen som i 1687 var «bål og brand» (dødsstraff), ble fra 1902 satt til ett års fengsel. Men bestemmelsen sa også at «påtale finder alene sted, når det påkræves af almene hensyn». Straffeloven § 213, som kriminaliserte både seksuelle handlinger mellom menn og seksuelle handlinger mellom dyr og mennesker, ble opphevet 21. april 1972. Den rettslige situasjonen når det gjaldt seksuell omgang med dyr har siden vært uklar. Til 1972 var seksuelle handlinger med dyr ansett som et sedelighetsspørsmål; sex med dyr har senere blitt oppfattet som et spørsmål om dyreplageri i utvidet forstand, og det har vært vist til dyrevernloven §2 som sier at det «skal farast vel med dyr». For å avklare den uklare rettssituasjonen tok regjeringen i 2007 initiativ til å gjeninnføre et klart forbud mot seksuell omgang med dyr i den nye Dyrevelferdsloven. Dette blir sett som en gjeninnføring av formell sedelighetstankegang. USA. USA har fra de tidligste år hatt forbud mot sodomi, men hva begrepet innebærer har aldri hatt noen konsistent juridisk definisjon som gjelder alle statene. Den første kjente juridiske artikkel som behandler spørsmål vedrørende sodomi ble publisert i 1905. Etter at De forente staters høyesterett i saken Lawrence v. Texas i 2003 underkjente delstaten Texas' forbud mot homoseksuell omgang som grunnlovsstridig, kan disse ikke håndheves. Opplysningskontoret for egg og kjøtt. Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK), er et norsk selskap som driver merkevarenøytral, produsentfinansiert informasjons- og reklamevirksomhet for norske produkter av egg, kylling, kalkun, storfe, svin, lam og rein. OEK fungerer også som et verktøy i markedsreguleringen av norske landbruksprodukter ved å bidra til balanse mellom tilbud og etterspørsel av produsentenes råvarer. Opplysningskontoret for egg og kjøtt er ifølge dem selv Norges fremste kompetansesenter for matopplysning. Gjennom kommunikasjonskanalen MatPrat som eies og driftes av OEK, promoteres mat med egg, kylling, kalkun, svin, storfe, lam og rein. Markedsføring, teknologiske løsninger, presseaktiviteter, samarbeid med handelen og satsninger mot skole og utdanning er de viktigste virkemidlene. Kontoret har (2012) 22 ansatte og driften finansieres av «omsetningsmidler» som er generert ved en avgift produsentene er pålagt. Det er Omsetningsrådet som administrerer og fordeler midler til informasjons- og reklamevirksomhet på vegne av norske landbruksprodusenter. Statens landbruksforvaltning er sekretariat for rådet. Opplysningskontoret for egg og kjøtt ble stiftet i 2010 etter en fusjon mellom Opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt og Opplysningskontoret for kjøtt. David Crane. David Crane (født i Philadelphia) er en amerikansk manusforfatter og produsent. Han er mest kjent som skaperen av TV-serien "Friends" eller Venner for Livet sammen med Marta Kauffman. Han er også skaper av TV-serien Episodes. Den hadde premiere på amerikansk TV i 2011, og Matt LeBlanc, som spilte Joey i Venner for Livet, har en stor rolle i denne også. Marta Kauffman. Marta Kaufman (født 21. september 1956) er en amerikansk TV-produsent, mest kjent for å ha skapt TV-serien Friends (Venner for Livet) sammen med David Crane. Aralsjøen. Animasjon som viser inntørkingen av Aralsjøen Aralsjøen (kasakhisk: Арал Теңізі – "Aral Tengizi", usbekisk: "Orol dengizi", russisk: Аральскοе мοре – "Aralskoje more", tadsjikisk/persisk: "Daryocha-i Khorazm" – «Khwarazm-sjøen») er en endorheisk innsjø i Sentral-Asia. Den ligger i den nordvestre delen av Turanbekkenet, mellom Aktobe og Kyzylorda oblast i Kasakhstan i nord, og den autonome regionen Karakalpakstan i Usbekistan i sør. Navnet kan grovt oversettes som «innsjøen med øyene», og henspeiler på de tusenvis av øyer som en gang lå spredt ut over sjøen. Aralsjøen var tidligere verdens fjerde største innsjø, med et areal på 68 000 km². Siden 1960-tallet har den imidlertid blitt stadig mindre, etter at sjøens to tilløpselver, Amu-Darja og Syr-Darja, ble avledet for sovjetiske irrigasjonsprosjekter. Uttørkingen av Aralsjøen, som har pågått siden ca. 1960, er en av de største menneskeskapte miljøkatastrofer noensinne. Den er idag redusert til tre separate innsjøer: Nord-Aralsjøen og det østre og vestre bekkenet av Sør-Aralsjøen. __TOC__ Innen 2004 hadde sjøen skrumpet inn til 25 % av sitt opprinnelige areal, og en nesten femdobling av sjøens saltinnhold hadde utslettet mesteparten av dens naturlige flora og fauna. Innen 2007 var sjøen redusert til 10 % av opprinnelig størrelse, og var splittet opp til tre adskilte innsjøer, hvorav to er for saltholdige til at fisk kan overleve der. Aralsjøens en gang så rike fiskeindustri er praktisk talt helt ødelagt, og tidligere fiskebyer langs den opprinnelige strandlinjen er blitt til skipskirkegårder. I kjølvannet av kollapsen har det fulgt arbeidsledighet og økonomisk nedgang. Aralsjøen er også sterkt forurenset, som følge av våpentesting, industri, insektmidler, avløpsvann og gjødsel fra jordbruksområdene. Vindblåst salt fra den inntørkede innsjøen skader avlinger og forurenser drikkevann, og salt- og støvmettet luft forårsaker alvorlige helseproblemer hos befolkningen i området. Inntørkingen av sjøen har også ført til endringer i det lokale klimaet; somrene er blitt varmere og tørrere, og vintrene kaldere og lengre. I Kasakhstan pågår det arbeid med sikte på å redde og fylle opp det som er igjen av den nordlige delen av Aralsjøen (Lille Aral, eller Nord-Aral). Et damprosjekt (Kokaraldiket) som ble fullført i 2005 har hevet vannstanden i denne delen av Aral med flere meter. Saltinnholdet har avtatt, og fisk finnes igjen i tilstrekkelig antall til at et visst fiske er forsvarlig. Utsiktene for den betydelig større sørlige delen av sjøen (Store Aral, eller Sør-Aral) er imidlertid fortsatt dystre. Hydrologi og klima. Aralsjøens hovedtilløp er elvene Amu-Darja, som munner ut i den sørlige delen av sjøen, og Syr-Darja, som munner ut i nordøst. Med sine årstidsbetingede variasjoner i vannføring og den naturlige fordampningen sørget de to tilløpselvene gjennom århundrene for et balansert vannregnskap. I løpet av et år mottok sjøen 8,7 km³ vann i form av nedbør og 55 km³ fra tilløpselvene, mens 63,8 km³ forsvant i form av fordamping. Vannstanden i sjøen varierte innenfor +/- 0,6 meter per år. Sjøen hadde opprinnelig et areal på 68 000 km², og var med det verdens fjerde største innsjø. Den var 428 kilometer lang fra nord til sør, og 234 km bred, med en største dybde på 69 meter. Om vinteren kan sjøen være islagt, spesielt i den nordlige delen, hvor vannet er mindre salt. Den østlige delen av sjøen er svært grunn og landskapet langs den tidligere bredden er flatt, og det lå hundrevis av mindre øyer spredt langs kysten. Den vestlige bredden er derimot preget av klipper som stuper bratt ned mot vannet fra Ustjurtplatået, og her ligger også den dypeste delen av sjøen. I nord var bredden innskåret av flere store bukter. Aralsjøen ligger i Turan-senkningen, som er en del av den eurasiske steppe. Regionen har et kontinentalt og tørt klima (klimatype "BSk" i Köppens klimaklassifisering), og består av ørkener og halvørkener med vegetasjon preget av tørr steppe. Det tørre klimaet skyldes høyfjellene som strekker seg fra sørvest til øst for regionen, og sperrer for monsunvindene fra det Indiske hav. Fuktighet kommer imidlertid om sommeren med skymasser fra Nord-Atlanteren. De dominerende vindene kommer fra vest og nord. Lokale lavtrykksområder forårsaker et stort antall virvelstormer. Det faller mellom 30 og 200 mm nedbør pr år i regionen, ved Aralsjøen rundt 100 mm. Nedbøren er svært uregelmessig fordelt, og det kan forekomme månedslange tørkeperioder, men også snefall. Det er mulig at Aralsjøen før 1960 hevet luftfuktigheten på bakkenivå med mellom 3 og 5 % og økte den årlige nedbøren med 10 mm. Geologisk historie. Aralsjøen utgjør sammen med Svartehavet og Det kaspiske hav restene av det store innlandshavet Paratethys, som oppsto under oligocen, da rekken av fjellkjeder fra Alpene i vest til Hindu Kush i øst ble dannet, og skilte det fra urhavet Tethys i sør. Paratethys, som i senere perioder også kalles "Den sarmatiske sjø" og "Den maeotiske sjø", varierte sterkt i utstrekning. I perioder eksisterte det også forbindelser til de omkringliggende havene. Selve Aralbekkenet oppsto gjennom tektoniske bevegelser mellom 3 – 5 millioner år siden, i tidsalderen pliocen. På grunn av fjellkjedene som var dannet i sør var klimaet i regionen blitt tørrere og det store innlandshavet ble etterhvert redusert til enkeltstående innsjøer, det som i dag er Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen. På grunn av istidene og andre naturlige klimavariasjoner har Aralsjøen flere ganger gjennomgått store endringer i vannstanden. Også etter siste istid har det forekommet betydelige vannstandsvariasjoner. I yngre steinalder lå vannspeilet i innsjøen lavt nok til at bosetninger ble anlagt på 42 til 46 moh. Fra det 13. århundre er det sogar funnet en bosetning på bare 32 moh. I andre perioder har vannstanden vært så høy at Aralsjøen har hatt avløp via Uzboj til Det kaspiske hav. Flora og fauna. Aralsjøens spesielle isolasjon gjorde at det utviklet seg en rikdom og variasjon i regionens biota som var sammenlignbart med Afrikas. Halvparten av alle plante- og dyrearter i den tidligere Sovjetunionen fantes i og rundt sjøen. Det fantes rundt 500 fuglearter, 200 typer pattedyr og 100 arter av fisk i regionen, samt et rikt utvalg av insekter og virvelløse dyr. I elvedeltaene alene fantes fram til 1960 over 70 forskjellige pattedyr og 319 fuglearter. Fra 1852 finnes beretninger om stor rikdom av geiter, ulv, antiloper, europeisk malle, stør, pelikaner, måker, piggsvin og tiger i og rundt Aralsjøen. Sjøen hadde tidligere et svært rikt marint økosystem, og det ble drevet fangst på 24 typer fisk. Blant disse var karpe, abbor, stør, laksefisker og maller. Fisket var imidlertid hovedsakelig basert på tre fiskesorter: brasme, en karpefisk kalt "sazan", og en liten mort kalt "vobla". Reduksjonen i vanntilførselen til Aralsjøen har ført til irreversible endringer i sjøens hydrologi og hydrokjemi og følgelig dens økosystem. Endringen i saltbalansen har mangedoblet saltinnholdet i sjøen, som i dens sørlige deler i dag er å anse som en biologisk ørken. Floraen i regionen var også imponerende: 1200 arter av blomstrende planter og 560 arter av annen vegetasjon, hvorav 29 var endemiske for Sentral-Asia. Ved den tidligere kysten av selve Aralsjøen fantes 423 plantesorter fra 44 forskjellige familier. Dagens uttørkede innsjøbunn preges av lavere biodiversitet sammenlignet med de tidligere kystområdene. Konsentrert på de tidligere øyene langs østkysten finnes en helt spesifikk variant av sandvegetasjon. Historie. Mennesker har bodd i området rundt Aralsjøen siden steinalderen, og har hovedsakelig livnært seg gjennom nomadisk pastoralisme, som regionens klima og terreng er velegnet til. Flere av de tidlige kulturene i Sentral-Asia under bronsealderen, hvorav Andronovokulturen var den viktigste, har etterlatt seg spor i områdene rundt sjøen. Mellom 500 f.kr. og 500 e.kr. lå Aralsjøen innenfor maktområdene til de første nomadiske krigerfolkene i regionen, de iranske sakaene og senere hunerne. Etter hunerne begynte tyrkiske folk å vandre inn fra øst. Området ble en del av den göktürkiske staten, som ble opprettet i året 552 som den første kjente statsdannelsen i regionen. På 700- og 800-tallet ble området erobret av araberne som introduserte islam. De neste århundrene tilhørte Aralsjøen vekselvis oghuz-tyrkere, kiptsjaker og andre, fram til mongolenes invasjon under Dsjengis-Khan i 1219-1221. Etter dette lå området under Den gylne horde, og fra 1456-1731 under det etterfølgende Kasakh-khanatet. På 1700-tallet begynte Russland å vise økende interesse for Sentral-Asia, og området rundt Aralsjøen havnet i løpet av 17- og 1800-tallet gradvis under russisk herredømme. Med det russiske styret fulgte også russisk innvandring og bosetning, som ved Aralsjøen spesielt var konsentrert til de to havnebyene Aralsk i nord og Mujnak i sør. Etter den russiske revolusjon ble Sentral-Asia inndelt i sovjetrepublikker etter etniske skillelinjer, og Aralsjøen ble delt mellom Kasakhstan i nord og Usbekistan i sør. Denne grensa ble også beholdt da de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater i 1991. Bakgrunn og utvikling. I 1918 bestemte den sovjetiske regjeringen at de to elvene som munnet ut i Aralsjøen, Amu-Darja i sør og Syr-Darja i nordøst, skulle avledes for vanningsprosjekter i ørkenen, med dyrking av ris, meloner, korn og bomull som formål. Dette var en del av en sovjetisk plan for å gjøre bomull til en viktig eksportvare, noe som etterhvert også ble tilfelle, da Usbekistan er i dag en av verdens største eksportører av bomull. Byggingen av irrigasjonskanaler begynte i stor skala på 1940-tallet. Mange av kanalene ble dårlig bygget, og mye av vannet lekket eller fordampet bort fra kanalene underveis. Fra Karakumkanalen, som er Sentral-Asias lengste, blir et sted mellom 30 og 75 % av vannet borte på denne måten. Kun 12 % av Usbekistans irrigasjonskanaler er i dag vanntettet. Innen 1960 gikk hvert år mellom 20 og 60 kubikkkilometer vann til landet rundt istedet for til Aralsjøen. Mesteparten av sjøens vannforsyning hadde blitt avledet, og på 1960-tallet begynte Aralsjøen å krympe. Fra 1961 til 1970 falt vannstanden i sjøen gjennomsnittlig 20 cm pr år. På 1970-tallet ble dette nesten tredoblet, til 50–60 cm pr år, og økningen fortsatte på 1980-tallet, til 80–90 cm pr år. Vannbruken til irrigasjon fortsatte å øke: Vannmengden som ble tatt fra elvene ble doblet mellom 1960 og 2000, og bomullsproduksjonen ble nesten fordoblet i samme periode. Aibugirsjøen, en mindre, sørvestlig del av sjøen ble fraskilt allerede før 1960. Øya Kokaral i nord var før 1960 Aralsjøens største øy, men ble på slutten av 1960-tallet landfast i vest og på slutten av 1989 også i øst, og Aralsjøen ble dermed delt i to separate innsjøer, "Nord-Aral" (eller Lille Aral) og "Sør-Aral" (Store Aral). I 1990 hadde Sør-Aral ennå en overflate på rundt 33 000 km², mens Nord-Aral da lå på 3000 km². En kanal ble gravet for å knytte dem sammen igjen, men kanalen ble tørrlagt i 1999 ettersom de to sjøene fortsatte å krympe. Øya Barsakelmes, som før 1960 var den nest største i Aral, ble landfast rundt 1995/96, og den tredje største øya i sjøen, Vozrozjdenijaøya, ble i 2001 til ei halvøy. I 2003 ble også Sør-Aral delt i en vestlig, dyp del, og en østlig, grunn del. Inntørkingen av sjøen har også skapt ørkenen Aralkum på den tidligere innsjøbunnen. Kommentar til tabellen: Aralsjøens størrelse til enhver tid avhenger av vær og nedbørmengder, og dette gjør at måleverdiene for areal og dybde kan variere betydelig. Dette medfører også at de relevante data i forskjellige kilder kan avvike fra hverandre. Tidlige advarsler. Inntørkingen av Aralsjøen var ingen overraskelse for sovjeterne, de forventet at det skulle skje mye tidligere. Så tidlig som i 1964, påpekte Aleksandr Asarin ved Hydroprojekt-instituttet at innsjøen var fortapt: «Det var en del av femårsplanene, godkjent av Ministerrådet og Politbyrået. Ingen på et lavere nivå ville våge å si noe som motsa disse planene, selv om det betød slutten for Aralsjøen.» Reaksjonene på forutsigelsene varierte. Enkelte sovjetiske eksperter betraktet tydeligvis Aralsjøen som «en feil fra naturens side», og en sovjetisk ingeniør sa i 1968 at «det er åpenbart for alle at fordampningen av Aralsjøen er uunngåelig.» På den annen side ble det helt fra 1960-tallet vurdert storskalaprosjekter for å lede deler av vannføringen til elva Ob til Sentral-Asia via et gigantisk kanalsystem. Gjenoppfylling av Aralsjøen ble sett på som et av prosjektets hovedmål. Imidlertid ble prosjektet skrinlagt av de føderale styresmaktene i 1986, på grunn av de enorme kostnadene og negative reaksjoner fra Russland. Nåværende situasjon. Den tidligere havna i Aralsk i Kasakhstan Den uttørkede innsjøbunnen ved Aralsk Skadevirkninger. Økosystemet i Aralsjøen og elvedeltaene som munner ut i den er nesten fullstendig ødelagt, både på grunn av inntørkingen i seg selv, men ikke minst på grunn av det sterkt økte saltinnholdet i sjøen. Det opprinnelige saltinnholdet lå på rundt 9 g/l (gram per liter = 0,9 % = 9 ‰; 1960). Innen 1980 hadde det allerede nådd 16,5 g/l og på midten av nittitallet var det økt til 30 g/l. I 2003 ble det i det vestlige bekkenet av Sør-Aral målt et gjennomsnittlig saltinnhold på over 75 g/l, og i det østlige bekkenet over 150 g/l. I Nord-Aral var saltinnholdet imidlertid bare 20 g/l. Til sammenligning er saltinnholdet i Østersjøen ca. 9 g/l, i vanlig sjøvann typisk rundt 35 g/l, og Dødehavets saltinnhold varierer mellom 300 og 350 g/l. Økningen i saltinnholdet i sjøen førte til omfattende fiskedød og påfølgende kollaps i fiskeriene, og Aralsjøens fiskeindustri forsvant praktisk talt helt. Den sysselsatte anslagsvis 40–60 000 personer og produserte en sjettedel av SSSRs totale fiskefangst. Fangsten av bisam i deltaområdene til Amu-Darja og Syr-Darja, som tidligere kunne gi opptil 500 000 bisamskinn pr år, forsvant også. Aralsjøen var gjennom mange tiår blitt tilført høye innhold av kunstgjødsel og sprøytemidler, herunder pesticider som DDT, aldrin og lindan, samt herbicider og defolianter, som ble fraktet med elvene og ut i Aralsjøen. Etter at vannet trakk seg tilbake ble det liggende igjen enorme sletter med salt og giftig støv, som igjen ble fraktet bort av de sterke vindene i regionen og spredt ut over de omkringliggende områdene. Den fremherskende vindretningen i området er nordlig, og mye av støvet havner derfor i Amu-Darjas tidligere deltaområde sørøst for sjøen, hvor uttørkingen av elva i tillegg også har medført at ørkenen i økende grad har trengt inn i de fruktbare jordbruksområdene. Landet rundt Aralsjøen er i dag sterkt forurenset og menneskene som bor i området lider av mangel på ferskt vann og andre helseproblemer. Fra 1970-tallet av steg antallet luftveissykdommer svært brått, og var per 1999 den viktigste dødsårsaken blant barn i området. Sykdommer som tyfus, paratyfus, hepatitt og tuberkulose spredte seg raskt, og forekomsten av anemi, sykdommer i lever og nyrer, samt allergier og kreft, steg til nivåer som lå høyt over resten av det tidligere Sovjetunionen og dagens Russland. Forekomsten av kreft i spiserøret er den høyeste i verden, og står for 80 % av krefttilfellene i regionen. Barn og gravide kvinner ble hardest rammet. Spedbarnsdødeligheten er betydelig høyere i Karakalpakstan og Kzyl-Orda oblast enn i andre deler av Usbekistan og Kasakhstan, og langt høyere enn i Russland. I tillegg er det et stigende antall misdannelser og handicap hos nyfødte barn, samt dødfødsler og komplikasjoner under svangerskap. Som de viktigste årsakene fremheves forurensede næringsmidler og høye forekomster av plantevernmidler i morsmelken, og 30 % av barnedødeligheten kan tilbakeføres til akutte tarmsykdommer. I Karakalpakstan sør for Aralsjøen lider 99 % av gravide kvinner og 91 % av kvinner i fruktbar alder av anemi, forårsaket av høye nivåer av insektmidler som hindrer kroppens evne til å oppta jern. Saltstøvet i lufta fører også til mange luftveis- og øyesykdommer, og i 1989 hadde minst 6 av 10 personer, voksne som barn, et sykdomsbilde. Det er anslått at de helsemessige konsekvensene av uttørkingen av Aralsjøen i størrelse kan sammenlignes med Tsjernobylulykken. Gjenoppfyllingen av Nord-Aral. I et forsøk på å opprettholde vannstanden i Nord-Aral, bygde Kasakhstan på 1990-tallet et dike over Bergstredet mellom den tidligere øya Kokaral og fastlandet i øst. Hensikten med diket var å hindre vannet å renne ut i Sør-Aral. Diket var imidlertid bygget av jordmasser fra området, en byggemetode som viste seg utilstrekkelig, og det brøt derfor sammen etter kort tid. Så lenge diket varte ble imidlertid vannstanden i "Nord-Aral" høyere, klimaet forbedret seg, og det ble igjen tatt fisk i sjøen. Disse erfaringene gjorde at Kasakhstans regjering i oktober 2003 bekjentgjorde at det skulle bygges en ny demning, kalt Kokaraldiket. Ettersom også Verdensbanken nå stilte midler til rådighet, kunne det denne gang brukes betong som byggemateriale i demningen. Samtidig med byggingen av denne demningen ble det satt i gang tiltak for å forbedre vanningssystemene ved elva Syr-Darja, som munner ut i den nordlige delen av sjøen. Irrigasjonskanaler ble reparert og tettet og delvis også kledd med betong, for på den måten å føre ytterligere vann inn i sjøen. Kokaraldiket ble fullført i august 2005, og siden da har vannstanden i Nord-Aral steget og saltinnholdet har gått ned. En viss stigning i vannstanden ble registrert allerede i 2006, noe som var tidligere enn forventet. I løpet av 2006 steg sjønivået med 3 meter, overflatearealet økte med 900 km², vannvolumet med 11 km³, og saltinnholdet sank betraktelig. Demningen har gjort at Lille Arals vannstand raskt har steget til 38 moh, fra et minimum på under 30 m, hvor 42 m anses som det levedyktige nivå. I april 2007 ble det publisert en rapport i tidsskriftet Nature, som bekreftet de første positive følgene av redningsforsøket for Nord-Aral. Ettersom Nord-Aral har et utløp (mot Sør-Aral) sank også konsentrasjonen av giftstoffene, som ble spylt videre til Sør-Aral. Som følge av dette økte også fiskefangsten i sjøen, og støvbelastningen sank betydelig – i alle fall så lenge det ikke blåste vinder fra sør, noe som fører med seg støv fra Sør-Aral. Fiskebestander av økonomisk betydning har kommet tilbake, og observatører som hadde avskrevet Nord-Aral som en miljøkatastrofe ble overrasket av uventede rapporter om at deler av fiskeindustrien allerede i 2006 hadde blitt gjenopplivet og endog produserte fangster for eksport. Det ble også rapportert at restaureringen hadde ført til at lenge fraværende regnskyer kom tilbake, og også endringer i lokale mikroklima, noe som igjen brakte forsiktig håp til en jordbrukssektor som lenge hadde vært kvalt av regionale støvstormer. På noen steder har kystlinjen flyttet seg mer enn 75 kilometer, som i Sarytsjoganak-bukta sør for den tidligere havnebyen Aralsk, hvor innsjøbredden nå bare ligger 25 km unna byen. Det foreligger planer om å bygge en ny kanal for å knytte byen til innsjøen igjen. Byggingen er planlagt å begynne i 2009, og det er da håpet at avstanden bare vil være 6 km. En ny demning er også planlagt bygget, for å utvide Nord-Aralsjøen videre, for til slutt å nå helt fram til den tidligere havnebyen Aral. Demningen er basert på et lån fra Verdensbanken til Kasakhstan, og byggestart er også her planlagt til 2009. Den kasakhiske regjeringen håper også at ytterligere forbedringer av vanningssystemene langs Syr-Darja vil bidra til at Nord-Aralsjøen vil vokse seg ennå større. Ulempen med prosjektene i Nord-Aral er at uttørkingen av den sørlige delen av sjøen forventes å akselerere, i og med at vannet som fyller opp Nord-Aral mangler i sør. Usbekistan, hvor den sørlige delen av "Store Aral" ligger, kaller av denne grunn prosjektet for egoistisk fra Kasakhstans side. Den kasakhiske regjeringen fremholder imidlertid at det ikke finnes noe håp for å berge hele sjøen så lenge Usbekistan ikke foretar seg noe med situasjonen langs Amu-Darja, og at de derfor bare gjør det beste de kan ut av situasjonen. Sør-Aral. Aralsjøen. Det opphøyde området til venstre er den tidligere bredden. Sør-Aral, som hovedsakelig ligger i det fattigere Usbekistan, ble imidlertid overlatt til sin egen skjebne. Prosjekter i Nord-Aral syntes til å begynne med å bringe glimt av håp til Sør-Aral også: «"I tillegg til å gjenopprette vannstanden i den nordre sjøen, var det en luke i diket som periodevis ble åpnet, for å la overskuddsvann flyte inn i den stort sett uttørkede Sør-Aralsjøen."» Det har vært samtaler om å gjenskape en forbindelse mellom den forbedrede Nord-Aralsjøen og det uttørkede sør, samt om usikre planer for restaurering av våtmarker over hele regionen, men den politiske viljen mangler. Usbekistan viser ingen interesse i å slippe taket i Amu-Darja som en rik kilde til irrigasjonsvann for landets bomullsområder, og beveger seg i stedet mot utvinning av olje i den uttørkede innsjøbunnen i Sør-Aral. Enorme saltsletter som er blitt tørrlagt etterhvert som Aralsjøen krympet har forårsaket støvstormer, og har medført at vintrene i regionen har blitt kaldere og somrene varmere. Det gjøres forsøk på å motvirke disse effektene, blant annet gjennom planting av vegetasjon på den uttørkede sjøbunnen. I Nord-Aral har den nylige økningen i vannstanden delvis dempet disse effektene enkelte steder, og våren bringer nå lenge savnet og etterlengtet regn. Byen Mojnaq i Usbekistan hadde tidligere en livskraftig havn, med et fiskeri og en tilhørende fiskeindustri som sysselsatte rundt 60 000 personer, men byen ligger nå milevis unna bredden av innsjøen. Fiskebåter ligger spredt rundt på tørt land som en gang var sjøbunn, og mange har vært der i over 20 år. Det eneste fiskeselskapet som fremdeles finnes i området får sin fisk fraktet inn fra Østersjøen, tusenvis av kilometer unna. Sommeren 2003 viste det seg at Sør-Aralsjøen forsvant raskere enn hva som var forventet. Overflaten lå bare 30,5 meter over havflaten, hvilket var 3,5 meter lavere enn prognosene fra starten av 1990-tallet, og vannet hadde et saltinnhold på rundt 2,4 ganger havvannets. I sjøens dypeste deler var bunnvannet imidlertid saltere og dermed tyngre enn på overflaten, og lagene blandet seg ikke. Dermed ble bare overflatelaget oppvarmet om sommeren, og vannet fordampet dermed raskere enn forventet. Basert på de nyeste data forventes den vestre delen av Sør-Aral å være forsvunnet helt rundt 2020. Til den østre delen vil tilløpet fra Amu-Darja og årsnedbøren i området på rundt 100 mm garantere en kontinuerlig, om enn liten, tilførsel av vann. Det er nylig også oppdaget et tilsig av grunnvann til Aralsjøen, som utgjør rundt 4 milliarder kubikkmeter pr år. Dette grunnvannet har sin opprinnelse i fjellene i Pamir og Tian Shan og siger gjennom geologiske lag til en sprekkesone på bunnen av Aralsjøen. Selv om dette tilsiget er større enn tidligere antatt, så vil det ikke i seg selv være nok til å stoppe inntørkingen. Det er imidlertid antatt at disse tilsigene i sum er tilstrekkelige til at Sør-Aralsjøen aldri vil tørke helt inn. Mulige løsninger. Kart over Aralsjøen utgitt i 1853 I januar 1994 undertegnet landene Kasakhstan, Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan og Kirgisistan en avtale om å bruke 1 % av sine statsbudsjetter for å hjelpe Aralsjøen. Innen 2006 hadde Verdensbankens restaureringsprosjekter, spesielt i Nord-Aral, gitt grunn til uventet om enn forsiktig lettelse i det som til da hadde vært et ekstremt pessimistisk bilde. Anlegg for biologiske våpen på Vozrozjdenijaøya. I 1948 ble det opprettet et topphemmelig sovjetisk laboratorium for biologiske våpen på Vozrozjdenijaøya midt i Aralsjøen. Øya lå i Usbekiske SSR, i et område som nå er omstridt mellom Kasakhstan og Usbekistan. Den nøyaktige historien, funksjonene og nåværende status til dette anlegget er ennå ikke brakt for dagen. Basen ble forlatt i 1992, etter oppløsningen av Sovjetunionen. Vitenskapelige ekspedisjoner viste at det her hadde foregått produksjon, testing og senere dumping av patogeniske våpen. I 2002 ble det dekontaminert 10 steder hvor miltbrannsporer var nedgravd, gjennom et prosjekt organisert av USA og med assistanse fra Usbekistan. I følge "Kasakhstans vitenskapelige senter for karantene og zoonotiske infeksjoner", ble alle dumpingstedene for miltbrann dekontaminert. Leting etter olje og gass. Usbekistans visestatsminister Ergash Shaismatov bekjentgjorde 30. august 2006 at den usbekiske regjeringen og et internasjonalt konsortium bestående av det statlige Uzbekneftegaz, LUKoil, Petronas, Korea National Oil Corporation og China National Petroleum Corporation hadde undertegnet en avtale om produksjondeling, med sikte på å lete etter og bygge ut olje- og gassfelter i Aralsjøen, og han uttalte: «Aralsjøen er stort sett ukjent, men den er svært lovende med henblikk på funn av olje og gass. Det finnes selvfølgelig risiko, men vi tror på dette prosjektets suksess.» Konsortiet ble dannet i september 2005. Filmer og dokumentarer. Aralsjøens tragedie ble i 1989 beskrevet i filmen "Psy" («Hunder») av den sovjetiske regissøren Dmitrij Svetozarov. Filmen ble tatt opp i de forlatte byene, og viste scener med forlatte bygninger og båter strødd ut over tørt land. I 1999 laget den tyske filmmakeren Joachim Tschirner dokumentaren «Der Aralsee» for TV-kanalen Arte. 9.–10. juni 2007 viste BBC World en dokumentar kalt «Back From The Brink?» laget av Borna Alikhani og Guy Creasey, som viste noen av endringene i regionen siden bygningen av Kokaraldemningen. John Hansen Sørbrøden. John Hansen Sørbrøden (1775–1857) var medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 som vedtok Norges grunnlov. Sørbrøden stammet fra en gammel lensmanns-slekt, som hadde flyttet til Østfold fra Båhuslen da dette området ble innlemmet i Sverige i 1658. Familien hadde etter hvert mistet lensmannsembetet, men Sørbrøden var fortsatt en viktig aktør i det politiske landskapet i 1814. Sørbrøden var også en velkjent omreisende predikant, og sto sentralt i Hauge-bevegelsen. Slektsgården Sørbrøden ble et haugiansk sentrum i området. I riksforsamlingen representerte han «Smaalehnenes Amt» (Østfold) for selvstendighetspartiet. Politisk sett fulgte han trofast prosten, Peter Hount. Senere var han vararepresentant til stortingene i 1815–1816 og 1818 og siden stortingsrepresentant i 1833. Marigot. Marigot (18°04'N 63°05'V) er den største byen på den franske siden av Saint-Martin, som ligger i Karibien. Philipsburg. Philipsburg er den største byen på nederlandsk side av St. Martin, som ligger i Karibien. Den nederlandske delen av øya utgjør landet Sint Maarten. Byen er oppkalt etter den nederlandske guvernøren John Philips. Theodorich Hagn. Theodorich Hagn (født 23. mars 1816 i Griesbach i Bayern, død 29. august 1872 i Lambach i Østerrike var abbed ved benediktinernes abbedi i Lambach. Hagn fikk humanistisk utdannelse i Linz i Østerrike, og trådte inn i benediktinerordenen. Han mottok ordensdrakten den 21. september 1836 i Stift Kremsmünster i Oberösterreich, og ble presteviet den 24. juli 1841. Fra 1850 til 1858 var han novisemester, og i årene 1857 til 1859 var han i sammenheng med reformbestrebelsene sekretær til kardinal Friedrich Schwarzenberg. I denne egenskap kom han også til Prag og Einsiedeln. Den 8. september 1858 ble han utnevnt til abbed av Lambach i Oberösterreich, og ble presentert for konventet av biskop Rudigier av Linz den 17. mars 1859. Han fikk fornyet og reformert ordenslivet trass i endel vanskeligheter, og det religiøse liv blomstret opp. Klosteret ble restaurert, og han fikk hentet Borromeussøstre fra Praha til Stadl. Hans innsats for vitenskapene ble belønnet med den østerrikske "«Goldene Medaille für Kunst und Wissenschaft.»" Hans heraldiske våpenskjold er vel hovedgrunnen til at han i ettertid er blitt husket. Da han ble valgt til abbed, fikk han den tanke at han skulle inkorporere et element som kunne knyttes til hans slektsnavn «Hagn». Ekspertene løste det ønsket ved å utlegge «Hagn» som en variasjon av ordet «Haken». De tegnet et likeformet kors (som et plusstegn), og la til skråplasserte «haker» fra spissene. Slik fremstod et stilisert hakekors. Det var nokså ulikt det senere nazistiske hakekorset, men det var like fullt et hakekors. Mange år etter Hagns død gikk Adolf Hitler i to skoleår (folkeskolens 2.- og 3.-klasse) på benediktinernes skole i Lambach, og var "Sängerknabe" i klosterkirken. Han kan ikke ha unngått å se det innmeislede våpenskjoldet til den avdøde abbeden. Det er stadig blitt hevdet at det var dette hakekorset som gav Hitler inspirasjonen til hakekorset som sitt partis bumerke. Litteratur. Hagn, Theodorich Hagn, Theodorich Hagn, Theodorich Hagn, Theodorich Hagn, Theodorich Hagn, Theodorich Kasino. The Mirage Hotel & Casino, Las Vegas Strip Et kasino er et sted hvor du kan spille hasardspill. Kundene kan gamble ved å spille forskjellige pengespill, slik som spilleautomater eller andre spill som blackjack (tjueett), craps (terningspill), poker (kortspill) eller rulett. Disse spillene består hovedsakelig av tilfeldigheter, men i noen teller også ferdigheter. Systemet er laget slik at oddsen er i kasinoets favør. En viss prosentandel blir utbetalt til spillerne. I landbaserte kasinoer er denne prosenten ofte rundt 70–90%. I såkalte nettkasinoer er denne prosentandelen ofte mellom 95-98%. I noen spill tas det en skatt/kommisjon av potten kundene foretar med hverandre. Dette gjøres i spill som poker og baccarat. Kasinoene ligger som regel nær et hotell eller i et hotell. Det finnes som regel restauranter, barer og andre fornøyelser i forbindelse med disse. Navnet kasino (casino) kommer opprinnelig fra en liten villa eller paviljong bygget for fornøyelser på eiendommen til en større italiensk villa. I løpet av 1900-tallet ble kasinonavnet brukt på andre offentlige bygninger som ble brukt til hasardspill. I Norge er det ikke åpnet for kasinodrift, slik som i de fleste andre land. Det er derimot åpnet for kasinoer i Sverige og Danmark. Franz von Sales Maria Doppelbauer. Franz von Sales Maria Doppelbauer (født 21. januar 1845 i Waizenkirchen i Østerrike, død 2. desember 1908 i Linz) var katolsk biskop av Linz. Han var juniorseminarist i Linz i årene 1856–65 og fortsatte på presteseminaret i byen fra 1865 til 1869. Prestevielsen fulgte den 26. juli 1868. Han arbeidet først på presteseminaret, men ble i 1876 "kooperator" (hjelpeprest) i forstaden Steyr. Der utviklet han en særlig interesse for sjelesorgen blant industriarbeiderne. Her ble grunnlaget lagt for et sosialt engasjement han senere skulle videreutvikle som biskop. Det var også her han ble interessert i å fremme den katolske presse. Han kom inn i redaksjonen for avisen «Steyrer Zeitung» (grunnlagt 1876), og ble samme år sendt til Roma der han studerte kirkerett og ble viserektor ved det østerrikske kolleg Santa Maria dell'Anima. Han tok to juridiske doktorgrader i Roma, og vendte deretter tilbake til Linz. Biskop Franz Josef Rudiger ville helst ha Doppelbauer til sin etterfølger, men istedet ble det en annen og Doppelbauer ble så raskt sendt tilbake til Roma der han var rektor ved "Anima". Han rakk å grunnlegge en skole for tyskspråklige barn i Roma før han den 17. desember 1888 ble nominert av keiseren til biskop av Linz etter biskop Ernest Maria Müllers tidlige død. Han ble bispeviet i kapellet i Santa Maria dell'Anima den 10. mars 1889av kardinal Serafino Vannutelli, og ble intronisert i den ennå ufullendede nye domkirken i Linz den 5. mai samme år. Noe som opptok Doppelbauers interesse over all måte, var prestekall. Han grunnla to nye juniorseminarer og utvidet presteseminaret. Videre arbeidet han med å utvikle den katolske presse, særlig i lys av det press som ble utøvet mot den katolske tro fra borgerlig-progressivt liberalt hold. Litteratur. Doppelbauer, Franz Doppelbauer, Franz Doppelbauer, Franz David Irving. David John Cawdell Irving (født 24. mars 1938 i Hutton ved Brentwood i Essex i England) er en omstridt britisk forfatter og selvlært historiker som har skrevet nærmere tretti bøker om Den andre verdenskrig, blant annet "The Destruction of Dresden", samt biografier om Göring, Goebbels, Milch og Churchill. Størst oppmerksomhet og de høyste salgstallene fikk Irving som forfatter da han i 1977 utga "Hitler's War", en biografi om Hitlers krigsår. Irvings faglige meritter er både omstridte og bestridte, og han regnes som svært kontroversiell, noe som understrekes av at åtte land nekter Irving innreise. Mens mange andre historikere vil berømme Irving for sin evne til å spore opp ukjente kilder, avviser de som oftest troverdigheten til hans tolkninger av kildene. Irving satt fengslet i Østerrike i 13 måneder, fra 2005 til 2006, etter å ha blitt arrestert og dømt for å ha «fornektet Holocaust» under et foredrag i 1989. Til tross for at hans forfatterskap i all vesentlighet knytter seg til andre temaer enn Holocaust, har Irving siden 1988 vært mest kjent som Holocaustfornekter. Denne betegnelsen avviser han imidlertid selv, idet han har argumentert for at drapene på jøder under Den andre verdenskrig ikke skjedde som følge av en bevisst plan og at gasskamrene ikke fantes. Irvings oppfatninger om Holocaust var et hovedtema i den svært medieomtalte injuriesaken som han førte mot Deborah Lipstadt i 2000, en rettssak han tapte. Tidlig liv. Irving ble, sammen med tvillingbroren Nicholas, født i Hutton i nærheten av Brentwood i England. Hans far, John James Cawdell Irving (1898–1967), var kommandør i Royal Navy, mens moren Beryl var illustratør. Under andre verdenskrig tjenestegjorde faren på den lette krysseren HMS «Edinburgh», som ble senket av en tysk ubåt i Barentshavet den 2. mai 1942. Faren overlevde, men brøt kontakten med sin familie. Senere i livet møtte Irving sin far bare to ganger. David Irving taler under en tilstelning ved Brentwood i 1955. Etter å ha blitt uteksaminert ved Brentwood School i Essex, studerte Irving fysikk ved Imperial College London, men innstilte studiene av økonomiske grunner før han rakk å oppnå en akademisk grad. Ham studerte aldri historie. Under studietiden var Irving redaktør for studentavisen "Phoenix" og ble i 1959 også redaktør for London University Carnival Committees "Carnival Times", hvor han blant annet rakk å havne i søkelyset ved å antyde at massemediene ble eid av jøder og komme med støtteerklæringer til Sør-Afrikas apartheidregime. Det vakte anstøt da Irving i et av numrene kalte Hitler «den største forenende kraften som Europa har kjent siden Charlemagne.» Irving hevdet imidlertid at innholdet i avisen var ment som satire, men collegeledelsen var ikke av samme oppfatning, og han trakk seg deretter som redaktør. "The Destruction of Dresden" – Irvings bokdebut. Etter de avbrutte studiene ønsket Irving å gå inn i det britiske flyvåpenet Royal Air Force, hvor begge av hans brødre gjorde karriere, men han ble avvist av medisinske årsaker. Irving forlot deretter Storbritannia og slo seg ned i Tyskland, hvor han arbeidet på stålverket til Thyssen i Ruhr-området i den hensikt å forbedre sine tyskkunnskaper. Der kom han i kontakt med en kollega som innviet ham i historien om de alliertes bombing av Dresden. Han flyttet senere til Spania, hvor han arbeidet som kontorist på en britisk flybase. I 1961–1962 skrev han en samling på 37 artikler om den allierte bombekrigen, "Wie Deutschlands Städte starben", for det tyske magasinet "Neue Illustrierte". Disse artiklene dannet utgangspunkt for hans første bok, "The Destruction of Dresden" (1963), hvor han gjennomgikk den allierte bombingen av Dresden i februar 1945. På dette tidspunktet var det allerede et begynnende oppgjør i Storbritannia med terrorbombingen mot tyske byer, og boken fikk stor oppmerksomhet og ble en bestselger i både Storbritannia og Vest-Tyskland. I boken satte Irving antallet drepte i Dresden til 135 000. Kort tid etter utgivelsen kom han over en kopi av "Tagesbefehl No. 47" hvor antallet drepte ble beregnet til 202 000-250 000. Dette tallet tok Irving med i den neste utgaven av boken. Imidlertid ble det snart fastslått at det virkelige tallet drepte var på 25 000-35 000, og at "Tagesbefehl No. 47" var en forfalskning. Denne avsløringen tok ikke David Irving hensyn til, og han fortsatte å bruke forfalskningen som kilde i senere utgaver av boken. a> i 1962, i forbindelse med Irvings arbeid med boken "The Destruction of Dresden" En karriere i kontroversenes landskap. I november 1963 ble Irving også på andre måter et tema i britiske avisers spalter. For han hadde tilkalt politiet da han mistenkte at tre menn forsøkte å ta seg ulovlig inn i leiligheten til han og hans daværende kone. Gerald Gable ble arrestert, og sammen med to andre tilstod han å ha brutt seg inn hos Irving for å stjele papirer som de håpet skulle avsløre Irvings kontakter med nynazistiske grupper. Gable startet senere det anti-nazistiske magasinet "Searchlight" og ble et nærvær som Irving stadig skulle få merke. Irving hadde allerede flere bøker på planstadiet, og mottakelsen til hans debutbok oppmuntret ham bare til å satse videre på en karriere som forfatter på fulltid. Han ga opp planene om å fullføre en universitetsgrad og fikk i stedet kontrakt på to bøker. Den ene av dem, en bok om det tyske V2-programmet, "The Mare's Nest", fulgte allerede i 1964. Både denne og hans kommende bok, "The Virus House", utgitt i 1967, om det tyske atomvåpenprogrammet dro nytte av at svært mange viktige tidsvitner stadig levde i beste velgående. Bokutgivelsene "Accident: The Death of General Sikorski" og "The Destruction of Convoy PQ 17" førte til enda flere medieoppslag for David Irving, om enn av det sterkt kritiske slaget. I førstnevnte bok, også den utgitt i 1967, påstod Irving at Winston Churchill stod bak dødsfallet til den polske eksillederen general Wladyslaw Sikorski. Den tyske populærhistoriker Rolf Hochhuth grep fatt i dette, og skrev samme år et teaterstykke med identisk "plot" i 1967, noe som gav Irvings utgivelser ytterligere oppmerksomhet, og som fikk Churchill-familien til å vurdere søksmål. Det ble imidlertid raskt avslørt at Irvings påstander om at Sikorskis død skulle ha skyldtes sabotasje, trolig var helt uten røtter i de faktiske omstendigheter, men snarere basert på feillesning av dokumentene og annet slett arbeid fra Irvings side. Mer kritikk mot Irving kom også i boken som Carlos Thompson skrev om saken, "The Assassination of Winston Churchill". Irvings svar til Thompson kom i form av et injuriesøksmål. Søksmålet førte ikke frem, men endte derimot med at Irving selv måtte betale saksomkostningene. I 1968 kom "The Destruction of Convoy PQ 17", hvor Irving fremstilte konvoisjefen, kommandør Jack Broome, som uansvarlig og klandret ham for konvoiens store skipstap. Broome saksøkte deretter Irving for injurier.Den påfølgende rettssaken i 1970 endte med at Irving ble dømt til å betale 45 000 £ (hvorav 40 000 £ i erstatning), det meste av hva han og hans familie hadde av sparepenger. Boken ble også trukket tilbake fra markedet. I en avisartikkel samme år hånet Irving en kvinnelig journalist. Resultatet ble nok et injuriesøksmål, men en offentlig unnskyldning fra Irving hindret saken i å komme for retten. Slik vant han tidlig rykte som en høyst kontroversiell forfatter av bøker om Andre verdenskrig.a> i 1967, da de begge kom i hardt vær i forbindelse med deres teorier om Sikorskis endelikt Irving hadde allerede gjort det til sitt varemerke å basere sine bøker utelukkende på primærkilder. Han begynte å hevde – helt feilaktig – at han var den eneste av historikerne som forsket på den nasjonalsosialistiske perioden som drev arkivgranskning; de andre var bare «kopister». Sin forakt for etablerte historikeres arbeid viste han ved konsekvent å la være å benytte deres avhandlinger som kilder til sine egne bøker. Likevel plasserte han seg gjerne i selskap med profesjonelle historikere, og fremstilte seg som en av dem, men hevdet at han var dyktigere enn utdannede historikere. "Hitler’s War". På et tidlig stadium i skrivekarrieren varslet Irving at han ønsket å skrive en bok om Hitler. Bokavtalen ble inngått i 1965. Imidlertid måtte han først beskjeftige seg med en del kortsiktige prosjekter for å klare seg økonomisk, slik som da han samme år oversatte Wilhelm Keitels memoarer til engelsk. Arbeidet ga et magert økonomisk utbytte, men åpnet derimot døren til det Irving selv kalte «Den magiske sirkelen». Det var et nettverk bestående av Hitlers sekretærer, adjutanter, tjenere, sjåfører og andre menige medarbeidere, som fortsatte å holde kontakten med hverandre etter krigen. Deres beundring for Hitler hadde ikke bleknet gjennom årenes løp, noe som gjorde et sterkt inntrykk på Irving, desto mer fordi han merket seg at dette var velutdannede mennesker. De vakte Irvings aktelse og tiltro, noe han selv villig innrømmet mange år senere. Deres tillit til Irving ble på sin side styrt av vissheten om at han ikke hadde noen anti-nasjonalsosialistisk dagsorden. Møtene med dem skulle få stor innvirkning på hans research, for kretsen betrodde ham en hel del nytt kildemateriale. Dokumentasjonsmengden vokste dermed kraftig, slik at det skulle gå mange år før han kunne fullføre Hitler-boken. Behovet for inntekter fortsatte imidlertid å melde seg, og også inn i 1970-årene valgte han å arbeide på noen mindre ambisiøse prosjekter. Viktigst blant disse var en biografi om Erhard Milch, utgitt i 1973. Uvanlig nok ble bokverket om Hitler først utgitt i Vest-Tyskland, i 1975, og da under navnet "Hitler und Seine Feldherren". Boken, som Irving selv betraktet som sitt "Magnum opus", fikk en kritisk mottagelse, selv om det vanket ros for Irvings fremlegging av nytt kildemateriale. Forleggeren hadde imidlertid fjernet noen av bokens mest kontroversielle påstander, noe som utvilsomt medførte at de sterkeste reaksjonene uteble. Ikke desto mindre var Irving så opprørt over forleggerens grep at han senere fikk stanset videre salg av "Hitler und Seine Feldherren", inntil han til slutt fant en ny utgiver som godtok hans originale manuskript. Irving hadde opprinnelig samtykket i utelatelsene, men bare i vissheten om at forlaget ellers ville nekte å utgi boken. Irving fikk likevel anledning til å hevde, i bokens innledning, at Anne Franks dagbok var en forfalskning. Følgene ble at forlaget måtte betale injurieerstatning til Annes far, Otto Frank. Først to år senere, i 1977, forelå den engelskspråklige utgaven, som bar navnet "Hitler’s War". De britiske og amerikanske forleggerne hadde gått god for bokens faglige innhold, og følgelig kunne man her finne de utdragene som var strøket fra den tyske utgaven. I boken, hvis formål skulle være å fremstille krigen slik den tok seg ut fra Hitlers perspektiv, ble Hitler beskrevet som en rasjonell, respektabel og intelligent politiker. Ifølge Irving skulle Hitlers eneste mål ha vært å øke Tysklands velstand og innflytelse i Europa. Han utviste her en beundring og sympati for Tysklands diktator som heretter skulle forbli et kjernepunkt i hans virksomhet som forfatter, skribent, taler og foredragsholder. Det mest oppsiktsvekkende i "Hitler’s War" var likevel påstandene om at Hitler ikke hadde beordret folkemordet på jødene og at Hitler ikke en gang hadde visst om jødeutryddelsen før tidligst i 1943. Irving var tydeligvis selv opptatt av å rette oppmerksomheten mot akkurat disse påstandene, i det han frontet dem allerede i bokens innledning. Påstandene om Hitlers angivelige uskyld og uvitenhet i forhold til Holocaust ble avvist som absurde av et samlet historikerkorps. Den tyske historikeren Eberhard Jäckel avdekket dokumentasjon som viste at Irvings tese var basert på uriktig kildebruk og regelrett villedende bevisførsel. Han kunne også avsløre at det ikke eksisterte noen «dokumentkjede» som beviste denne påstanden, stikk i strid med hva Irving hadde hevdet. Etter "Hitler’s War". Oppstyret rundt "Hitler’s War" overskygget til dels Irvings Rommel-biografi "The Trail of the Fox", som også utkom i 1977. Denne biografien var et biprodukt av arbeidet med "Hitler’s War". Irving tegnet et bilde av en Rommel som var overbevist nasjonalsosialist og lojal mot Hitler til det siste – en fremstilling som stod i sterk kontrast til det eksisterende bildet av ham. Ifølge Irving hadde Rommel blitt lurt av sine medarbeidere, først og fremst hans stabssjef Hans Speidel, som angivelig skulle ha vært misunnelig på Rommels suksess. Den tyske motstandsbevegelsens mest fremtredende menn ble derimot levnet liten ære av Irving: De ble fremstilt som forrædere, manipulatorer og personlige feiginger. Irving gjorde det dessuten klart at han anså de brutale henrettelsene av dem som fullt fortjent. Irvings tilbøyelighet til å betrakte tyske motstandsbevegelsen mot Hitler som forræderi, kom nok en gang frem i en liten trykksak som han i 1978 lot distribuere i Vest-Tyskland: "Verrat und Widerstand im Dritten Reich". Dette var på et tidspunkt da tyske motstandsfolk som kjempet mot Hitler og det nasjonalsosialistiske regimet forlengst hadde vunnet bred anerkjennelse i vest-tysk historiekultur og historieoppfatning. Forhistorien til "Hitler’s War" ble utgitt som "The War Path" i 1978 og solgte bra, om enn uten å bli den samme salgssuksessen. Irving opprettholdt sitt skrivetempo, og i 1981 utkom det to større bokverk fra hans hånd. Den ene av dem handlet om oppstanden i Ungarn i 1956 og hadde navnet "Uprising!". Det hadde vært av avgjørende betydning for Irving at ungarske og sovjetiske myndigheter stilte noen av sine arkiver til rådighet for ham. Boken ble ingen salgssuksess, men vakte oppsikt på grunn av de oppfatningene av jøder som Irving avslørte her. Irving påstod at begivenhetene i Ungarn ikke var en antikommunistisk oppstand, men en antijødisk oppstand. Han begrunnet dette med at Ungarns regime frem til 1956 kunne betegnes som et jødisk diktatur. Denne tesen ble avvist av bl.a. bokanmelderen Neal Ascherson, som bemerket at «Irving er jøde-besatt». Journalisten Kai Bird fulgte opp med å skrive at «jøder er tungtveiende i Irvings tanker». Flere anmeldere la ellers merke til at Irving var langt mer positiv i sine beskrivelser av regimet som sovjeterne innsatte etter deres invasjon av Ungarn, til forskjell fra menneskene bak oppstanden. Irving avviste at dette hadde vært en gest til de sovjetiske og ungarske myndighetene som takk for at disse hadde gitt ham innsyn i arkivene. Lukacs kritikk munnet ut i følgende observasjon: "«Problemet er ikke at herr Irving er en amatørhistoriker; det er at han er en profesjonell skribent. Problemet er ikke bare at mange av hans ’fakta’ er feil og at hans politiske preferanser ofte er slette; det er at han ikke har mot nok til å vedstå seg sine overbevisninger. Han vet at nynazistiske bøker ikke er publiserbare og ikke vil tjene penger. Faktisk er denne boken ikke skrevet for tidligere nasjonalsosialister eller nynazister, men for et bredest mulig amerikansk publikum»." "The War Between the Generals" ble en salgsmessig fiasko, og Irving mente senere at Lukacs bokanmeldelse var årsaken til at NBC trakk tilbake sin intervjuavtale med Irving, noe som igjen førte til at mediene vegret seg for å omtale boken. De falske dagbøkene. I 1983 trykket det anerkjente vest-tyske nyhetsmagasinet "Stern" utdrag fra det de hevdet var Hitlers dagbøker, nylig skaffet til veie fra øst-tyske kilder. Senere begynte også den britiske avisen "Sunday Times" å trykke utdrag fra en engelsk oversettelse av dagbøkene. Da en rekke historikere, deriblant Eberhard Jäckel og Gerhard Weinberg, begynte å betvile dagbøkenes ekthet, arrangerte "Stern" en pressekonferanse den 25. april 1983. Irving hadde i 1982 kjøpt 800 sider med Hitlerdokumenter fra August Priesack, mannen som hadde skaffet "Stern" tilgang til dagbøkene. Irving oppdaget at dette var forfalskninger, akkurat som mye annet i Priesacks samlinger. På denne bakgrunn konkluderte Irving med at også dagbøkene måtte være forfalsket. Han gikk offentlig ut og uttrykte sin overbevisning om at dagbøkene var falske, noe som skaffet ham en god del interesse fra magasiner som ikke hadde fått tilslaget på det angivelige scoopet. En av "Sterns" konkurrenter smuglet Irving inn på pressekonferansen den 25. april. Irving gikk i gang med å rope ut: «Jeg kjenner samlingen hvor disse dagbøkene kommer fra. Det er en gammel samling, full av forfalskninger. Jeg har noen her». Han viste deretter frem noen av de forfalskede dokumenter fra samlingen. Da arrangørene grep inn og fikk stanset ham, var det for sent. Irving hadde fått det fremmøtte presseoppbudets oppmerksomhet. Resten av dagen tilbragte han med å gi intervjuer til en rekke medier. Han fikk tilbud om å stille opp for TV-kanaler, og tjente totalt flere titusen dollar på sin rolle i saken. Noen dager etter pressekonferansen ombestemte Irving seg. Han mente nå at dagbøkene var ekte. Ifølge Robert Harris, som skrev bok om oppstyret rundt «Hitlers dagbøker», gjorde Irving helomvending fordi han følte seg uvel i selskapet med majoriteten av respektable historikere som mente dagbøkene var falske. Irving klarte heller ikke å tro at noen orket å ta seg bryet med å forfalske dagbøkene, som talte totalt 62 bind. Men først og fremst gjorde det inntrykk på Irving at han ikke fant en eneste henvisning til Holocaust i dagbøkene. Dermed tok Irving dagbøkene til inntekt for sin påstand om at Hitler ikke hadde visst om jødeutryddelsen. Dagbøkene ga det samme sympatiske inntrykket av diktatoren som det Irving formidlet. Der hvor de fleste historikerne ga Hitler skylden for Krystallnatten, viste dagbøkene at Hitler hadde beordret pogromen stanset så snart han hadde blitt orientert om den, akkurat slik Irving hadde påstått i "The War Path". Det bildet av Hitler som trådte frem i dagbøkene var på punkt etter punkt i overensstemmelse med Irvings fremstilling av Hitler. Han sendte ut en presseerklæring der han meddelte sin nye overbevisning om at dagbøkene måtte være ekte, og holdt deretter en pressekonferanse. Dette nye utspillet fra David Irving bragte ham på forsiden av "The Times". Få dager senere ble det kunngjort at det tyske riksarkivet hadde gjennomført prøver av blekket i dagbøkene. Undersøkelsene etterlot ingen tvil om at dagbøkene faktisk var falske. Det kom frem at de blitt ført i pennen av Konrad Kujau, en maler med forhistorie som forfalsker av gjenstander fra Hitler-tiden. Irving sendte deretter ut en pressemelding der han godtok denne kjennelsen. Han påpekte likevel at han var den første til å avsløre dagbøkene som forfalskninger, noe som fikk en journalist fra "The Times" til å svare: «Ja, og den siste til å erklære dem autentiske.» Mannen bak de falske Hitler-dagbøkene, Konrad Kujau. I ettertid har episoden med Hitlers dagbøker blitt fremholdt som nok et eksempel på at Irvings omgang med dokumenter fra den nasjonalsosialistiske perioden verken var feilfri eller fordomsfri. Fra sakkyndig hold har det i ettertid blitt poengtert at Irvings omfavnelse av Hitlers dagbøker avslørte en tilbøyelighet til å anvende kilder akkurat slik det passet hans interesser og ideer. Da det endelig ble klart at dagbøkene var falske, sendte NBC et TV-team for å intervjue Irving, som var i Vest-Tyskland på en forelesningsturné. Arrangør var det høyreekstreme partiet Deutsche Volksunion. TV-teamet filmet idet publikum forlot rommet. Blant dem var det flere som gikk i uniformen til nynazistgruppen "Wiking-Jugend". «Heldigvis ble de ikke observert av NBC», skrev Irving i sin dagbok. Irving hadde allerede begynt å assosiere seg med tyske høyreekstremister. Tilnærming til Holocaustfornekterne. Utgivelsen av "Hitler’s War" i 1977 førte til at det ble fattet positiv interesse for Irving i miljøer som betvilte sider ved jødeutryddelsen. I ham så de en mann som kunne tilføre deres dagsorden mer legitimitet. Det samme gjorde folk som regelrett benektet at jødene hadde blitt utsatt for et folkemord, selv om disse gjerne kritiserte Irving for ikke å ha gått langt nok i sin omgang med Holocaust. På dette tidspunktet benektet ikke Irving eksistensen av utryddelsesleirene og gasskamrene, han nøyde seg med å avvise at Hitler hadde hatt noen rolle i folkemordet. I 1980 mottok Irving den første invitasjonen til å tale på den årlige konferansen arrangert av en forening som fremmet Holocaustfornektelse, Institute for Historical Review. Men Irving trakk seg som taler da det var klart at han ville måtte dele podium med beryktede Holocaustfornektere som Arthur Butz. Irvings valg skyldtes ikke mangel på sympati for de øvrige talerne, noe han selv påpekte senere: «Dette er ren realpolitikk fra min side. Jeg er allerede farlig utsatt og jeg kan ikke ta sjansen på å bli utsatt for skyts ment for andre.» Han inngikk imidlertid et kommersielt samarbeid med Institute for Historical Review ved å la dem distribuere hans bøker. I 1983 gikk Irving omsider med på å stille opp på konferansen til Institute for Historical Review. Ved denne anledningen fortalte Irving om sin forestående Churchill-biografi, samt jødiske gruppers reaksjoner på "Hitler’s War". Andre talere på programmet denne dagen var Holocaustfornektere som Robert Faurisson og Wilhelm Stäglich. I 1982 dannet Irving det politiske partiet Focus, som ideologisk sett plasserte seg på ytterste høyrefløy. Irving beskrev seg selv som en «moderat fascist» og uttrykte håp om at han gjennom partiledervervet skulle klare å bli britisk statsminister. Både partiet og hans politiske ambisjonene strandet imidlertid snart som følge av økonomiske problemer. I denne perioden drev også Irving magasinet "Focal Point", med bidrag fra John Tyndall, daværende leder for British National Party. Irving fortsatte med å opptre på Holocaustfornekternes sammenkomster og publiserte artikler i instituttets tidsskrift, "Journal of Historical Review", men han kom ikke med konkrete fornektelser av Holocaust. Det han på dette tidspunktet hadde til felles med kretsen rundt Institute for Historical Review var at han hevdet at de alliertes gjerninger var minst like ille som nasjonalsosialismens forbrytelser. Sistnevnte var han lite interessert i å beskrive. Da hadde det seg annerledes med omtalen av de allierte. Foran en sørafrikansk forsamling i 1986 uttalte han: «Vi gikk inn og vi bombet belgierne, og polakkene, og franskmennene og nederlenderne. Vi gjorde rystende skade. Vi drepte millioner av folk i Europa på den mest bestialske måte, på tvers av alle konvensjoner.» Under en tale i Toronto påstod han at de allierte hadde drept 20 millioner mennesker. Nye fremstøt på bokmarkedet: 1985-1989. I 1972 hadde Irving begynt forberedelsene til det han planla som et trebindsverk om Winston Churchills krigsår, "Churchill’s War". Kildeinnsamlingen ble gjennomført parallelt med hans øvrige bokprosjekt, men han brukte lengre tid på skrivingen av første bind enn planlagt. Manuskriptet var først ferdig i 1985. Utgiftene til research hadde vokst seg til en betydelig økonomisk belastning, desto mer ettersom det var gått mange år siden Irvings forrige salgssuksess. Omdømmet hans som historieskriver hadde også lidt alvorlig skade i løpet av disse årene, og hans nye bok gjorde det ikke bedre. Det fikk Irving nå merke: Bokforlaget Michael Joseph, som 13 år tidligere hadde inngått avtale med Irving om å utgi bøkene, forkastet manuskriptet etter å ha lest igjennom det. Heller ingen andre eller anerkjente bokforlag i Storbritannia ønsket å utgi Churchill-boken. Først i 1987 ble boken antatt av et lite og ukjent forlag i Australia, Veritas publishing company.Winston Churchill Første bind av Churchill’s War skilte seg markert fra øvrige bøker om Churchill ved sin konsekvent ufordelaktige beskrivelse av mannen. I Irvings fremstilling var Churchill en alkoholiker, en feiging, en skamløs rasist, og en korrupt krigshisser som gjorde knefall for den «internasjonale jødedommens» interesser. Irving mente at Churchill hadde skuslet bort det britiske imperiet gjennom sine handlingsvalg som statsminister, og klandret ham spesielt for ikke å ha inngått fred med Tyskland i 1940. Den fikk minimal oppmerksomhet fra historikere og bokanmeldere. Historieprofessoren David Cannadine mente å vite hvorfor: Irvings metode var full av «utskeielser, motsigelser og utelatelser». Cannadine la ellers til at Irving virket helt uvitende om den senere forskningen innen temaet. Han kalte bokens argumentasjon for «perverst tendensiøs og uforsvarlig sensasjonalistisk. Den er også skrevet i en tone som i beste fall er ledig journalistisk og i verste fall helt ualminnelig støtende.» Blant historikerne var det ellers bred enighet om at Churchill’s War demonstrerte Irvings dobbeltmoral når det gjaldt bevisførsel: Han forlangte absolutte skriftlige beviser for å dømme tyskerne, men baserte seg på indisier i sin fordømming av britene. Etter å ha ferdigskrevet første bind av "Churchill’s War", gikk Irving i gang med å skrive en bok om Rudolf Hess’ fire år i britisk fangenskap under Andre verdenskrig. Dette var et resultat av at han de siste årene hadde fått tak i en rekke tidligere utilgjengelige eller ukjente kilder. Denne gangen fant han en britisk utgiver i Macmillan, som imidlertid ønsket å utsette utgivelsen til etter Hess’ død. De trengte ikke å vente mer enn noen uker, men grunnet rot fra forlagets side ble utgivelsen forsinket ytterligere en tid slik at boken ikke kunne dra nytte av medieoppstyret rundt dødsfallet til Hess den 17. august 1987. Boken oppnådde heller ikke større salgstall, også sett i forhold til de fleste av Irvings tidligere bokutgivelse. Irving gikk videre med å skrive en biografi om Hermann Göring, som ble utgitt i 1989. Her redegjorde han for sitt ønske om å fremheve, men samtidig ikke gå god for, riksmarskalkens mer «positive» trekk. Irving hadde konsentrert seg om å søke etter kilder som var i private hender, og kom med en hel del mindre kjente opplysninger om Görings liv, foruten bred beskrivelse av mannens joviale personlighet. Til tross for at Göring hadde vært en av drivkreftene i prosessen som førte frem mot jødeutryddelsen, unngikk Irving å diskutere Görings rolle i Holocaust. Irving prioriterte i stedet å legge frem dokumenter som han mente beviste at Göring hadde tatt avstand fra jødeforfølgelsene og andre forbrytelser av det nasjonalsosialistiske regimet. Biografien fikk positiv omtale av en del bokanmeldere, men eksperter på den nasjonalsosialistiske perioden stilte seg ganske annerledes til bokens kvaliteter. Professor Peter Hoffmann, som hadde bak seg mange års kildestudier i tyske arkiver, var i sin anmeldelse opptatt av å vise hvordan Irving førte sine lesere bak lyset. Hans dom var representativ for de sakkyndiges innvendinger: Hermann Göring Over Rubicon. Etter 1986 begynte Irving gradvis å pleie tettere kontakt med Holocaustfornekteren og høyreekstremisten Ernst Zündel og hans omgangskrets. Zündel ble i 1988 stilt for retten, tiltalt for Holocaustfornektelse, og ba Irving om å være «ekspertvitne». Dette gikk Irving med på. I forbindelse med denne rettssaken ble Fred A. Leuchter jr. engasjert av Zündel til å foreta kjemiske tester i gasskamrene ved Auschwitz-Birkenau. Der mente Leuchter å påvise at det ikke fantes spor av Zyklon B. Dette var også konklusjonen i rapporten som Leuchter skrev. Da Irving fikk se Leuchters rapport, utbrøt han ifølge Zündel: «Hvorfor tenkte jeg ikke på dette selv?» Han kalte rapporten et «knusende dokument» og uttalte at enhver historiker som ikke tok hensyn til Leuchters «funn», ville skrive propaganda, ikke historie. På grunnlag av rapporten bestemte Irving seg for å avvise at det hadde eksistert gasskamre, utryddelsesleirer, eller et organisert folkemord på jødene under Andre verdenskrig. Fra vitneboksen under rettssaken mot Zündel viste han frem boken "Did Six Million Really Die?", skrevet av Holocaustfornekteren Richard E. Harwood, og påstod at 90 % av bokens opplysninger var korrekte. Han fortalte at han gikk fullt og helt god for Leuchter-rapportens innhold. Retten avslørte imidlertid at Leuchter ikke hadde noen som helst kompetanse på området, og rapporten hans ble forkastet som verdiløs, en bedømmelse som også vitenskapsfolk støttet. Leuchter ble deretter fratatt enhver troverdighet; også ingeniørtittelen hans viste seg å være falsk. Diskrediteringen av Leuchter gjorde imidlertid ikke noe som helst inntrykk på Irving. Rapporten forble kjernepunktet i hans fornektelse av utryddelsesprogrammets eksistens og kalte rapporten for en «i sannhet epokegjørende undersøkelse», en lovprisning som han aldri har trukket tilbake. Etter rettssaken mot Zündel startet Irving en omfattende reisevirksomhet for å markedsføre sitt nye syn på Holocaust. Han sørget også for å utgi rapporten på sitt eget forlag, Focal Point Publishing, med et ukritisk forord skrevet av ham selv: Irving snakket nå om en «Holocaust-legende», «myte» og «mytologi», skapt ut fra et ønske om økonomisk vinning. Irving påstod at Forbundsrepublikken Tyskland hadde betalt 90 milliarder D-mark i erstatning til Israel, selv om det faktiske tallet var på 735 millioner dollar. Han hevdet også at dette var kompensasjon for de døde, når summene i virkeligheten hadde til hensikt å finansiere Holocaust-overlevendes bosettinger i Israel. Flyfoto av Auschwitz-Birkenau tatt 25. august 1944. Nederst til høyre sees to av gasskamrene, som Irving benektet å ha eksistert. På forelesningsturneene kalte han øyenvitnene fra Auschwitz for «løgnere» og psykiatriske tilfeller. Fra talerstoler uttalte han at flere kvinner døde i baksetet i Edward Kennedys bil enn det gjorde i gasskamre i Auschwitz. Overfor en canadisk forsamling i 1990 viste han med følgende uttalelse hva han mente om de overlevende: «I’m forming an association especially dedicated to all these liars, the ones who try to kid people that they were in these concentration camps. It’s called ’The Auschwitz Survivors, Survivors of the Holocaust, and Other Liars’ – A.S.S.H.O.L.E.S.» Han kunne også håne Holocaust-overlevende ansikt til ansikt, slik han gjorde under et australsk radioprogram, da han henviste til fangenummeret som var tatovert på armen til en tilstedeværende kvinnelig eks-konsentrasjonsleirfange: «Fru Altman, hvor mange penger har du tjent på den tatoveringen siden 1945?» Irving påstod i samme åndedrag at mange jøder hadde skaffet seg slike tatoveringer i den hensikt å utgi seg for å være Holocaust-overlevende. Som følge av sitt nye standpunkt i forhold til Holocaust besluttet Irving å utgi en revidert utgave av "Hitler’s War", der han fjernet alle henvisninger til gasskamrene, utryddelsesleirene og Holocaust forøvrig. Sin utelatelse av Holocaust forklarte han slik: «Om noe ikke skjedde, så verdiger du det ikke engang en fotnote». Boken, som bare lot seg utgi på Irvings eget forlag i 1991, fikk beskjeden oppmerksomhet. Den fikk heller ingen innflytelse på faghistorikernes omgang med Holocaust. Irving raste mot tyske historikere fordi de enten overså eller forkastet hans bidrag til historiografien om det nasjonalsosialistiske Tyskland og innspill til debatten om Holocaust; de ville heller ikke ha noe med ham å gjøre. Under en demonstrasjon som Irving hadde organisert i Tyskland, bar han og meddemonstrantene følgelig bannere der det stod: «Tyske historikere – Løgnere og feiginger». Til tross for slike utspill forsøkte Irving tidvis å gi inntrykk av at det bare var konflikter mellom ham og jødiske historikere, og at ikke-jødiske historikere sa seg enige med ham. Han snakket i 1993 om «vi uavhengige historikere, skal vi si de ikke-jødiske historikerne, de med et helt åpent sinn», selv om dette betydde å overse de ikke-jødiske historikernes svært omfattende bidrag til Holocausthistorien. I 1992 spådde Irving overfor den britiske avisen "The Guardian" at Holocaust ville bli «diskreditert» innen et år, og la til: «Ingen kommer til å like det når de finner ut at de i 50 år har trodd på en legende basert på sludder.» Denne spådommen slo ikke til, men Irving følte seg stadig mer vel blant folkene i "Institute for Historical Review", som han tidligere hadde forsøkt å distansere seg fra. I 1995 omtalte Irving seg som en del av en større bevegelse, hvor «folk som meg selv og den modige flokken av vitenskapsfolk, og skribenter og journalister gradvis har gått inn i. (...) De har gått inn skulder ved skulder med oss og marsjerer ved vår side i dette usedvanlig interessante eventyret». David Irving og betegnelsen «Holocaustfornekter». Selv fremholdt Irving ofte at han ikke betraktet seg som en Holocaustfornekter. Likesom andre Holocaustfornektere unngikk han også å kalle seg for dette. Holocaustfornektere har foretrukket å omtale seg som historierevisjonister eller Holocaustrevisjonister. For Irvings del hendte det at han forsøkte å distansere seg fra «revisjonistene» ved å påstå å bedrive «virkelig historie». Han kunne f.eks si at han var «glad for ikke å ha antatt den snevre tilnærmingen om at det ikke hadde vært noe Holocaust.» Han vedgikk at jødene hadde fått en brutal behandling under Andre verdenskrig, at de var blitt utsatt for forfølgelser og mord. Hans anslag over antallet drepte jøder varierte sterkt: Han oppga tall som strakte seg fra 100 000 og opp til fire millioner drepte, men baserte aldri disse tallene på empirisk forskning. Imidlertid foretrakk han å operere med sekssifrede dødstall, dvs. færre enn én million døde. Ifølge Irving døde jødene først og fremst som følge av vanskjøtsel og skjødesløshet fra tyskernes side. Han var ellers tilbøyelig til å gi de allierte skylden for jødenes død, blant annet ved å hevde at britenes og amerikanernes bombing av Tyskland gjorde fangeleirene til humanitære katastrofeområder. Kritikere av Irving mener at disse ovennevnte standpunktene avslører at Irving har en forståelse av begrepet «Holocaust» som er uforenlig med den formuleringen som er allment akseptert av de sakkyndige. De mener at det Irving benevner som «Holocaust», ikke passer til de sakkyndiges kriterier for betegnelsen. Bruken av navnet «Holocaust» formidler også en oppfatning om at utryddelsen av jødene skiller seg ut, og muligens også er unikt, i forhold til andre folkemord i verdenshistorien. I sin bok skrev historikeren Ronnie S. Landau at i Holocaust «inngikk det bevisste, systematiske mordet på omtrent 6 millioner jøder i det nazi-dominerte Europa mellom 1941 og 1945.». Historikeren Martin Gilbert skrev om «det systematiske forsøket på å ødelegge hele den europeiske jødedom – et forsøk nå kjent som Holocaust». Et annet standardverk av historikeren Michael Marrus omtalte «Holocaust, det systematiske massemordet på den europeiske jødedom av nasjonalsosialistene.» Betegnelser som «systematisk», «planmessig», «industrialisert» folkemord har derimot ikke inngått i Irvings vokabular når han har behandlet jødenes skjebne. Han har kategorisk avvist slike beskrivelser. Følgelig ble Irving karakterisert som Holocaustfornekter fra og med 1988. Likevel ga Irving også uttrykk for at det ikke var selve merkelappen «Holocaustfornekter» han hadde noe imot, men snarere dens negative hentydninger, «som om det er noe galt ved å nekte å godta (...) hele historien», slik han fortalte et publikum i Calgary i 1991. Andre ganger ga Irving uttrykk for at han var helt uinteressert i jødenes skjebne under Andre verdenskrig. Gjentatte ganger betegnet han Holocausthistorie som uendelig «kjedelig». Beskyldninger om antisemittisme. På slutten av 1980-tallet begynte Irving for første gang å omtale jødene som «våre tradisjonelle fiender». I 1991 kalte han også The Board of Deputies of British Jews for kakerlakker. Samtidig snakket han om «jødiske ghettoer» i Storbritannia. Han hevdet at jødene i USA var i ferd med å få den samme graden av makt som jødene angivelig skulle ha hatt i Weimar-republikkens tid i Tyskland, og mente at det var sjanser for at de også ville gå samme skjebne i møte. I en annen tale i 1991 spådde han en antisemittisk bølge verden over. Han uttalte at jødene burde ha blitt deportert til Madagaskar av Tyskland fordi dette antagelig ville «ha vært den mest fredelige [løsningen] for den nåværende verden». Irving henviste med dette til en deportasjonsplan som aldri ble satt ut i livet av nasjonalsosialistene, men han nevnte ikke at planen ville medført en langsom utsulting av jødene ettersom nasjonalsosialistene ikke hadde til hensikt å forsyne dem, på en øy som var helt uegnet til å holde liv i millioner av tvangsforviste urbaniserte mennesker. Hans liste over det han kalte verdens «tradisjonelle fiender av ytringsfriheten» bestod utelukkende av jødiske organisasjoner, eller organisasjoner han mente var under jødisk kontroll. Han regnet dessuten regjeringene i Tyskland, Australia og New Zealand for å være blant disse «fiender». «Jeg er ingen antisemitt,» hevdet like fullt Irving i 1992. Det samme holdt han fast ved etter å ha fått dette spørsmålet av en journalist: «Når man leser dine bøker får man inntrykk av at Churchill var betalt av jødene, at jødene trakk Storbritannia inn i krigen, at mange av kommunistregimene deretter har blitt kontrollert av jøder, og at en stor del av kontrollen over verden blir utøvd av jøder.» Men samtidig som han benektet å være antisemittisk, hevdet Irving at disse fire påstandene var riktige og kunne dokumenteres av kilder. Det var ikke uvanlig at Irving påstod at hans usmigrende karakteristikker av jødene ikke var antisemittisme, men sannferdige utsagn. "I have no plans to marry an Skribenten og forfatteren Christopher Hitchens kunne senere bekrefte at dette ikke var et engangsinnfall fra Irvings side. Etter en privat middag med ham hadde Hitchens' kone og datter befunnet seg alene sammen med Irving i en heis. Irving hadde da sunget det samme verset til Hitchens' datter. En paria. Irving fortsatte med å reise rundt i sitt forsøk på å overbevise om at den fastlagte Holocausthistorien var full av løgn og at jødene var et uredelig folk. Ringvirkningene kom i form av stadig krassere motreaksjoner. Østerrike ble i 1989 det første landet som utestengte Irving etter at han fremmet en oppfatning av Holocaust som myndighetene fant uakseptabel. Da hadde han allerede seks år tidligere blitt arrestert i Østerrike og deretter deportert fra landet. Verdenskart som markerer (med rødt) landene hvor Holocaustfornektelse er forbudt Siden 1980-årene hadde Irving vært på tallrike foredragsturneer i Sør-Afrika. Etter flere måneders foredragsvirksomhet her, ble han i april 1992 informert om at han ikke fikk oppholde seg i Sør-Afrika mer. Han ble fratatt visumfritaket som gjelder for britiske statsborgere. I mai 1992 fortalte Irving et tysk publikum at gasskammeret ved Auschwitz var «en forfalskning bygget etter krigen» og benektet at det noen gang hadde eksistert gasskamre i området. Da han måneden etter landet på flyplassen i Roma, ble han arrestert og satt på et fly til München. Der ble han siktet for å ha «bakvasket minnet om de døde», noe som betydde en bot på 3000 DM. Irving anket, og kalte deretter dommeren for et «senilt, alkoholisert misfoster». «Det var ingen gasskamre ved Auschwitz, jeg vil ikke forandre mening», gjentok dessuten Irving i Tyskland. Følgelig ble boten forhøyet til 30 000 DM. Sent i 1992, mens han var i California, ble Irving informert av canadiske myndigheter om at han ikke ville få adgang til landet. Dette hindret ham likevel ikke i å reise til Canada. Visitten endte med at Irving ble arrestert og tvangsutsendt fra landet. Dette skjedde i lys av Irvings runder med det tyske rettsvesenet, i tillegg til at Canadas myndigheter fryktet at Irving ville bryte loven som forbød oppildning til rasehat.David Irving blir deportert fra Canada i 1992 I 1992 ble han også utestengt fra Australia, en kjennelse som ble bekreftet året etter. Irving gjorde i etterkant av dette ytterligere tre forsøk på å få reise til landet, uten at dette førte frem. Irving ble også utestengt fra Italia, mens New Zealand i 2004 ble det foreløpig siste i rekken av land som har ilagt ham innreiseforbud. I april 1993 ble Irving stevnet for en fransk domstol etter anklager om Holocaustfornektelse. Men Irving nektet å reise til Frankrike og unngikk dermed en eventuell rettsforfølgelse. Fengsel ble det derimot på Irving i februar 1994 da han viste ringeakt for retten under en rettssak som gjaldt utgiverrettigheter: Irving måtte sone ti dager av en dom på tre måneders fengsel. Stilt overfor Irvings vedvarende Holocaustfornektelse og aktive kontakt med tyske høyreekstremister, valgte tyske myndigheter i november 1993 å utvise og utestenge ham fra Tyskland. Dermed var han heretter utelukket fra å arbeide i det landet hvor mange av de viktigste kildene til Tysklands historie befant seg; tidligere på året hadde Irving blitt kastet ut fra det tyske føderale arkivet ("Bundesarchiv") i Koblenz, et straffetiltak som ti år senere ble utvidet til å omfatte et kontaktforbud mellom Irving og arkivets ansatte. I tråd med de krasse reaksjonene som Irvings offentlige virke fremkalte, kom også hans forfatterkarriere under angrep. Irvings bøker hadde tidligere blitt utgitt på mange av de fremste forlagene i Storbritannia, USA og Tyskland. Siden slutten av 1980-årene hadde imidlertid ingen nye bøker fra Irvings hånd blitt utgitt av disse forlagene. Forlaget Macmillan valgte i 1992 å makulere deres restbeholdning av Irvings bøker. Etter dette har Irvings bøker, nye som gamle, nesten utelukkende blitt utgitt på forlaget Focal Point Publishing, som drives og eies av ham selv. Samtidig begynte det utover 1990-tallet å bli stadig mer vanlig at bokforretninger nektet å selge bøkene hans; i andre tilfeller ble Irvings bøker ikke lenger stilt ut til skue. Irvings foredragsvirksomhet røpet også at ryktet hans hadde fått en alvorlig knekk: Der hvor Irving i 1980-årene hadde klart å fylle større auditorier med et interessert publikum, var det heretter bare mulig for ham å tiltrekke seg begrensede tilhørermengder i mer beskjedne forsamlingslokaler. Goebbels og Irving. Etter sin Göringbiografi, ga Irving seg i kast med et nytt biografiprosjekt: Han skulle skrive om Joseph Goebbels. Det gjorde han med forhåpningen om at denne boken skulle få fart på karrieren hans igjen. Våren 1992, da biografien nesten var ferdigskrevet, fikk han vite at historikeren Elke Fröhlich hadde funnet samtlige av Goebbels' dagboknotater i et Moskva-arkiv. Støttet av "Sunday Times" dro Irving straks til Moskva og klarte å få med seg mikrofilmene. Store deler av Goebbels' dagbøker var på forhånd kjent, men det fantes betydelige hull. Irvings besittelse av dagbøkene bragte ham dermed tilbake i medienes søkelys. At en mann med Irvings omdømme skulle ha fått tak i denne viktige historiske kilden, vakte avsky i store deler av den vestlige verden. Reaksjonene var så sterke at "Sunday Times" trakk tilbake avtalen om å betale Irving £75 000 for å redigere en serieutgave av dagbøkene for avisen. Joseph Goebbels I lys av funnet av de ukjente delene av Goebbels dagbøker, omskrev Irving store deler av biografien, og fullførte den i løpet av 1994. Utestengelsen fra "Bundesarchiv" var til stort hinder for arbeidet, og han hadde måttet ty til en mellommann for å fullføre sin research der. I februar 1995 gikk forlaget St. Martin’s Press i New York med på å utgi boken. Irvings forskudd for boken beløp seg til det forholdsvis lave $25 000, men han godtok summen på grunn av sin allerede anstrengte økonomi. Forlagets avtale med Irving fikk behørig omtale i amerikansk presse. Reaksjonene kom i form av kraftig fordømmelse. Forlaget, som påstod å være uvitende til Irvings forhistorie, bestemte seg for ikke å utgi Goebbels-biografien, rett før den skulle sendes ut til bokforhandlerne. 90 000 eksemplarer av boken ble senere makulert. Irving hevdet at jødiske pressgrupper hadde skylden for at det endte slik. Biografien "Goebbels. Mastermind of The Third Reich" inneholdt mange av momentene som fremtrådte i Irvings tidligere bøker: Ifølge Irving hadde jødene provosert det nasjonalsosialistiske regimet og deretter fått unngjelde. Mennene bak 20. juli-attentatet ble stemplet som «forrædere», polske motstandsfolk var «terrorister», mens tyske okkupasjonssoldater ble kalt for ofre. De siste års motbør hadde heller ikke påvirket Irving til å moderere seg i sin omgang med Holocaust: Auschwitz, skrev Irving, var ikke annet enn en «arbeidsleir med et uheldig høyt dødsnivå». Tina Rosenberg var blant de mange anmelderne som reagerte på bokens innhold. I "The New York Times Book Review" skrev hun den 2. juni 1996 at David Irving «tar ikke bare feil, han ser ut til å begi seg inn på bevisst forvrengning. Enda verre: han er en snik; den uvarsomme leser vil ta inn over seg en historieversjon som frikjenner Hitler og minimaliserer Holocausts onde uten å vite det...» Irving kunne ha tatt tiden til hjelp for å finne en annen utgiver til sin nye bok. Det gjorde han ikke. Han utga heller boken på eget forlag. Han saksøkte Deborah Lipstadt og hennes forlegger, Penguin Books, for påståtte injurier. Og av samme grunn saksøkte han Gitta Sereny i forbindelse med hennes bokanmeldelse av Goebbels-biografien. Bakgrunnen for søksmålet. Den amerikanske professoren Deborah Lipstadt hadde i 1993 utgitt boken "Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory". Året etter ble den også utgitt i Storbritannia. I denne boken om fenomenet Holocaustfornektelse ble Irving viet behørig omtale. Lipstadt betegnet ham som «en av de farligste talsmennene for Holocaustfornektelse». Slik Lipstadt beskrev det, drev Irving med forvrengning av sikre historiske bevis og informasjoner, han feilrepresenterte fakta, feilsiterte utsagn, forfalsket statistikk, manipulerte dokumenter og kom med vitenskapelig ugyldige konklusjoner som han feilaktig tilskrev pålitelige kilder. Videre skrev hun at Irving vridde det historiske bevismaterialet, som han på forhånd var velkjent med, inntil det rimte med hans ideologiske overbevisninger og politiske dagsorden. Lipstadt mente dessuten at Irving var en Hitler-beundrer, høyreekstremist og antisemitt. Irving hevdet å være uvitende om bokens eksistens frem til 1995, da han begynte å forberede sitt injuriesøksmål. Da Irving året etter formelt fremmet søksmålet, hevdet han at Lipstadt hadde vært aktivt delaktig i begivenhetene som førte til at St. Martins Press innstilte utgivelsen av Goebbels-biografien. Ifølge Irving stod Lipstadt i spissen for en verdensomspennende jødisk sammensvergelse rettet mot ham: På oppdrag av det han kalte «sannhetens fiender» skulle hun ha ødelagt ham, hans rykte og troverdighet som historiker. Han hadde dermed mistet sitt levebrød og krevde følgelig økonomisk kompensasjon. Ved å gå rettens vei håpet Irving dessuten å tvinge sine kritikere til å tie, foruten å avskrekke eventuelle fremtidige forsøk på å stille hans virksomhet i negativt lys. Rettssaken forberedes. Irving kunne ha saksøkt Lipstadt i USA; det var her boken først ble gitt ut; det var her de fleste eksemplarene var blitt solgt. Men i amerikansk injurielovgivning må offentlige personer som går til søksmål bevise at motparten har handlet i ondsinnet hensikt, dvs. spredt usanne opplysninger med vitende og vilje. Ettersom Irving hadde stilt seg selv i offentlighetens søkelys, også i USA, og dermed var å regne som en «offentlig person», ville hans søksmål mest sannsynlig blitt forkastet før saken kunne komme for retten. Irving valgte å føre saken i Storbritannia. Britisk injurielovgivning gir fordel til saksøkeren: Den saksøkte er skyldig inntil det motsatte er bevist. Lipstadt ville tape rettssaken dersom hun ikke tok opp kampen mot Irving; for å vinne måtte hun bevise at hun hadde dekning for sine påstander i boken. I samråd med sine advokater valgte de derfor å gå offensivt til verks: De skulle vise at Lipstadts påstander var berettigede. Sakkyndige ble engasjert til å skrive ekspertrapporter. Tre av disse skulle omhandle Holocaust, for å vise at dette var et ubestridelig og etablert historisk faktum; dermed ville det også gå frem at Holocaust-fornektelse ikke ble bedrevet av sannhetssøkende mennesker. Hajo Funke ble dessuten engasjert til å skrive en rapport om Irvings forhold til høyreekstremister, mens Richard J. Evans skulle vurdere Irving som historiker.David Irving holder foredrag i Omaha i 2005 I henhold til loven hadde partene rett til innsyn i motpartens bevismateriale. På forespørsel fra Lipstadts forsvarsteam sendte Irving dem en liste over nesten 1500 bevisgjenstander. Saksøkte part ble på ingen måte tilfredsstilt: De pekte på at listen inneholdt mye materiale som ikke virket å ha relevans for saken, deriblant videoopptak av fødselen til Irvings datter og informasjon om attentatet på John F. Kennedy. Lipstadts advokater visste at Irving hadde materiale i sitt privatarkiv som var langt mer relevant enn dette. De gikk derfor til retten igjen og krevde å få utlevert Irvings dagbøker, telefonlogger, brev, samt lydopptak, videoopptak og utskrifter fra hans taler og foredrag. Her mente de å finne ytterligere beviser på Irvings Holocaustfornektelse, hans kontakt med Holocaustfornektere, hans antisemittisme og forbindelser til høyreekstremister. Irving motsatte seg dette, men retten ga Lipstadt fullstendig medhold. Irving kunne bare unngå å utlevere dette materialet, som var svært ødeleggende for hans sak, dersom han trakk tilbake søksmålet. Det gjorde han ikke. Innholdet i Irvings privatarkiv skulle utgjøre en sentral del av bevismaterialet som Richard J. Evans fremla i sin ekspertrapport. Etter å ha foretatt en grundig og systematisk granskning av fire av Irvings bøker, noe som blant annet medførte å kontrollere samtlige kildehenvisninger og forfatterens bruk av disse kildene, fant Evans at bøkene var gjennomsyret av bedrageri og uærlighet. Alle manipulasjonene, forvrengningene og utelatelsene tjente til å fremstille Hitler og hans regime i et best mulig lys, svartmale jødene og diskreditere Holocaust. Evans konstaterte dermed at dette ikke handlet om dårlig historiefaglig håndverk fra Irvings side, men bevisste og kalkulerte feil. I sin 740-siders ekspertrapport skrev han bl.a: «Om vi med historiker mener noen som er opptatt av å oppdage sannheten om fortiden, så er ikke Irving en historiker.» I rettssalen. Saken kom opp for retten i den 11. januar 2000. Hvilket standpunkt Irving ville innta i forhold til Holocaust, ble indikert da en kvinne benyttet en av rettssakens pauser til å fortelle ham at hennes foreldre ble gasset i hjel i Auschwitz. Irving svarte: «Madam, det vil kanskje glede deg å vite at de nesten helt sikkert døde av tyfus.» Irving skulle under rettssaken presisere at han ikke har nektet for at jødeforfølgelsene fant sted, men mente at omfanget var overdrevet av jødiske grupper og at de fleste jødene som døde i konsentrasjonsleirene døde av tyfus og lignende sykdommer, først og fremst som følge av vanskjøtsel. Han benektet imidlertid at drapene på jødene skjedde i henhold til en overlagt og systematisk plan, og han nektet stadig å medgi at Hitler hadde gitt direkte ordre til folkemordet. Han brukte mye av tiden på å argumentere for at gasskamrene aldri hadde eksistert. Og Irving kalte stadig de overlevende fra Auschwitz og andre utryddelsesleirer for «løgnere». For de mange tilhørerne under rettssaken vakte det oppsikt at Irving ofte omtalte Hitler som «Adolf». Det førte også til medieoppslag da Irving under sin sluttprosedyre ved en glipp tiltalte dommeren som «Mein Führer» fremfor «My lord». Irving førte sin egen sak, uten hjelp fra assistenter. Dette var først og fremst et kostnadsbesparende tiltak, men det har også blitt hevdet at Irving ikke ønsket å dele rampelyset med en advokat. Dessuten hadde han liten tro på at en advokat kunne beherske den omfattende informasjonsmengden som skulle fremlegges under rettssaken. De to ekspertvitnene Christopher R. Browning og Peter Longerich la frem en omfattende mengde vitenskapelige bevis for hvordan folkemordet på jødene hadde funnet sted, som et korrektiv til Irvings historieversjon. Men forsvarssidens kronvitne var likevel Richard J. Evans, i kraft av hans avsløringer av Irvings metoder og fremgangsmåter. Irving brukte flere dager på utspørringen av Evans, men begrenset seg hovedsakelig til å angripe Evans’ integritet og diskutere detaljforhold fra hans ekspertrapport, deriblant spørsmål om diverse oversettelser av tyske ord og tolkningen av tyske dokumenter. Han gjorde få forsøk på å utfordre Evans’ konklusjoner. Evans tok det standpunkt at ingen av Irvings setninger eller utsagn kunne stoles på før originalkilden var kontrollert. Dette videreførte han i rettssaken ved alltid å insistere på å lese originalteksten hver gang Irving stilte spørsmål fra Evans ekspertrapport. Det viste seg også at Irving mange ganger gjenga innholdet i denne ekspertrapporten på en uriktig måte. Evans forsvarte innholdet i sin rapport, uten å måtte gjøre noen innrømmelser overfor Irving. Irving førte tre vitner: Historikerne Sir John Keegan og Donald Cameron Watt, som ga ham reservert ros, og den svært omstridte psykologiprofessoren Kevin B. MacDonald. Sistnevnte, som var den eneste som vitnet frivillig, argumenterte for at jødene selv var skyld i jødeforfølgelsene. Keegan hadde tjue år tidligere erklært at "Hitler's War", sammen med Chester Wilmots bok "The Struggle for Europe", skilte seg ut i litteraturen om Den andre verdenskrig, en bedømmelse han gjentok i vitneboksen. Til tross for tidligere løfter om å avdekke beviser for eksistensen av den påstått verdensomfattende jødisk sammensvergelse mot ham, fikk Irving problemer med å dokumentere denne. I et brev til Lipstadt hadde Holocausthistorikeren Yehuda Bauer bedt henne om å gi Irving bredere omtale i hennes bok "Denying the Holocaust". Irving mente at dette brevet knyttet Lipstadt til sammensvergelsen, men presenterte ingen flere bevis. Hans utlegninger om den angivelige jødiske sammensvergelsen, og Lipstadts deltakelse i denne, ble derfor avvist av dommeren allerede før kjennelsen ble avsagt. Dommen. Den 15. mars ble rettssaken avsluttet. Irving fikk ikke medhold av retten. Dommer Sir Charles Gray kom frem til at Lipstadts karakteristikker av Irving var berettigede. I dommen som ble kunngjort den 11. april slo Gray fast at Irving var en «aktiv Holocaust-benekter» og «antisemittisk rasist» med nære bånd til høyreekstremister som fremmet nynazisme. Dommer Gray gjorde det klart at Evans på samtlige punkter hadde forsvart konklusjonene i sin ekspertrapport. Dommeren levnet Irving i det hele tatt liten ære som historiker. Bare på et punkt fant dommeren å ikke gi Lipstadt rett, og det gjaldt hennes påstand om at Irving hadde skadet mikrofilmene med Goebbels dagbøker under sitt arkivopphold i Moskva. Rettssaken ble av Irvings meningsfeller fremstilt som en politisk sak, men dommen ble ellers hilst velkommen av øvrige observatører og kommentatorer. Mange mente at dommen viste at historisk sannhet og objektivitet faktisk eksisterte, både når det gjaldt Holocaust og andre historiske hendelser. De mente at en dom i Irvings favør ville ha innskrenket forskernes frihet til å beskrive og bedømme samtidsfenomener. Irving forsøkte å anke dommen på stedet, med den begrunnelsen at dommeren ikke hadde forstått hans argumenter, men denne anmodningen ble avvist av Gray. Irving kalte dommen «pervers». Hans neste trekk kom i juni 2001 da han overfor et dommerpanel forsøkte å få saken tatt opp på nytt, idet han hevdet å ha funnet nye beviser. De såkalte bevisene var en 384-siders rapport, skrevet av den tyske kjemikeren og Holocaustfornekteren Germar Rudolf, som gjentok Leuchter-rapportens konklusjon. Rudolfs rapport ble likevel ikke lagt frem som bevis under rettshøringen, ettersom advokaten som nå bistod Irving, Adrian Davies, erkjente at den var historisk og vitenskapelig verdiløs. I stedet ble det fra Irvings side rettet angrep mot motpartens ekspertvitner, deres ekspertise så vel som deres integritet. Og han forsøkte å diskreditere bevisene for gassmordene i Auschwitz-Birkenau. Ankedomstolen avviste Irvings begjæring om å få sin sak prøvd på ny. David Irving og hans yngste datter Jessica i 2004 Utfallet av de to rettsrundene viste at Irving ikke hadde noen sak mot Lipstadt. Ikke desto mindre gjorde han et svakt forsøk på å bringe saken for retten en tredje gang, i en operasjon han kalte «The final gavel». Omstendighetene rundt dette siste fremstøtet var uklare, for Irving ønsket minst mulig oppmerksomhet rundt denne juridiske manøveren og holdt bare sine nærmeste støttespillere informert om saken. Men nye rettslige nederlag i januar og februar 2003 fikk også Irving til å innse at Lipstadt-dommen var uomstøtelig. Derimot erklærte Irving i 2001 at han var fast bestemt på å følge opp sitt andre søksmål og trekke Gitta Sereny for retten. Men denne planen virket lite sannsynlig. Serenys anklager mot Irving skilte seg ikke særlig fra Lipstadts; dessuten hadde Irving i det siste tiåret blitt så gjeldstynget at de økonomiske realitetene snart innhentet ham. I henhold til britisk rett skal taperen i utgangspunktet dekke motpartens saksomkostninger, som i Lipstadt-rettssakens tilfelle beløp til £2 000 000, og Irving ble etter domsavsigelsen beordret til å betale £150 000 i første omgang. Ankedomstolen stadfestet beløpet, uten at dette førte til at Irving viste større interesse for å betale. Det endte med at han i mars 2002 ble slått konkurs. To måneder senere ble hans eksklusive leilighet i London, verdsatt til £750 000, og mange av hans eiendeler beslaglagt, etter at hans siste forsøk på å unngå konkurs mislyktes. Lipstadt og bokforlaget ga deretter opp forsøket på å inndrive en større andel av sine utgifter, ettersom dette ville kreve for mye tid og krefter. Søksmålet mot Sereny, som hadde vært under forberedelse i flere år, døde hen i all stillhet. I august 2001 utga Irving det lenge bebudede andre bind av "Churchill's War". Boken hadde undertittelen "Triumph in Adversity" og fulgte Churchills krigsår fra 1941 og frem til 1943. Likesom forgjengeren fikk boken blandede og til dels sterkt negative kritikker i avisene. Irving gikk umiddelbart i gang med å skrive tredje og avsluttende del av "Churchill's War". Etter å ha undersøkt saken og funnet kildegrunnlaget godt nok, gikk han også etter hvert i gang med arbeidet på en biografi om Heinrich Himmler. Irving varslet at han ville avslutte sin forfatterkarriere med denne boken. Rettsforfølgelse og fengselsopphold i Østerrike. 11. november 2005 ble Irving arrestert i Østerrike på bakgrunn av en 16 år gammel pågripelsesordre. Han ble satt i varetekt og siktet for å ha fornektet Holocaust i to taler som han hadde holdt til østerrikske studenter i 1989. Holocaustfornektelse er et lovbrudd som i Østerrike kan straffes med opptil 10 års fengsel. Arrestasjonen kom etter at østerriksk politi mottok et anonymt tips om at Irving var i landet. Irving hadde reist dit for å tale til en gruppe studenter som tilhørte ytterste politiske høyrefløy. Han var fullt på det rene med at det forelå en arrestordre på ham og visste dessuten godt at han hadde forbud mot å reise inn i Østerrike. Ikke desto mindre valgte Irving å risikere et oppgjør med østerriksk rettsvesen. Planen om å tale til studentene måtte Irving oppgi da han oppdaget at han ble skygget av sivilkledd politi. Han gjorde vendereis i et forsøk på å ta seg ut av landet igjen. Men denne gangen unnslapp han ikke lovens lange arm, slik han hadde gjort under sitt forrige Østerrike-opphold tolv år tidligere. David Irving føres inn i rettssalen den 20. februar 2006 20. februar 2006 ble Irving dømt til tre års fengsel av en domstol i Wien for å ha benektet Holocaust. Under rettssaken uttalte Irving at han nå vedkjente seg gasskamrenes eksistens og Holocausts fulle omfang; han kjente seg følgelig skyldig i tiltalen. Etter rettssaken ga han imidlertid et radiointervju der han tilsynelatende trakk tilbake denne innrømmelsen. Han spurte bl.a.: «Tatt i betraktning tyskernes effektivitet, dersom det var et utryddelsesprogram for å drepe alle jødene, hvordan kan det ha seg at så mange overlevde?» Han mente også at det var tvilsomt om Hitler var innblandet i folkemordet. Irving anket dommen på stedet, idet han kunngjorde at han anså seg for samvittighetsfange. Etter å ha gitt flere intervjuer der han fortsatte med å betvile Holocaust, fikk Irving forbud mot å snakke med pressen. I etterkant av dette meddelte påtalemyndighetene i Wien at de vurderte å reise nye tiltaler mot Irving for å ha benektet Holocaust offentlig. Dette skjedde ikke. På forhånd hadde påtalemyndighetene anket straffeutmålingen, som de mente var for lav. Deres ønske var at Irving skulle straffes med 10 års fengsel. Irving benyttet bl.a. tiden i Josefstadt-fengselet i Wien, til å skrive på sin selvbiografi. Han arbeidet også videre på sin planlagte Himmler-biografi. Lipstadt-saken endte med å rette et knusende slag mot Irvings økonomi. Rettsforfølgelsen i Østerrike så lenge ut til å få enda mer skjebnesvangre konsekvenser for Irving: En ting var de betydelige utgiftene til juridisk bistand, noe annet var at fengslingen avskar ham fra å tjene penger gjennom boksalg og foredragsvirksomhet. Den rettskraftige dommen mot Irving truet også en stund hans muligheter til å få innreisetillatelse i USA, hvor Irvings største marked har befunnet seg. Arrestasjonen og fengslingen ble fordømt av en del menneskerettighetsorganisasjoner og organisasjoner som arbeider for ytringsfrihet, bl.a. PEN-klubben. Mange av Irvings kritikere poengterte på sin side at Holocaust-fornektelse ikke bør straffes med fengsel, men bekjempes gjennom tale og skrift. Deborah Lipstadt uttalte at hun ikke er «glad når sensur vinner, og jeg tror ikke på det å vinne slag gjennom sensurering (...) Måten å bekjempe Holocaustfornektere på er med historie og med sannhet» Under ankesaken den 4. september 2006 stadfestet en jury at han var skyldig i Holocaustfornektelse. Straffeutmålingen ble derimot behandlet senere, den 20. desember. Domstolen bekreftet dommen på tre års fengsel, men bestemte at to av årene skulle gjøres betinget. Irving ble dermed løslatt siden han allerede hadde tilbragt 13 måneder i fengsel. Det ble samtidig bestemt at Irving skulle utvises fra Østerrike og tvangssendes tilbake til Storbritannia. Det skjedde to dager senere, hvorpå Irving holdt en pressekonferanse der han bl.a. uttalte at han ikke angret på sine påstander om Holocaust. Ute igjen. Etter løslatelsen ga Irving seg i kast med en omfattende reisevirksomhet i Polen, som en del av sitt researcharbeid i forbindelse med Himmler-biografien. Sine fengselsmemoarer, kalt «Banged Up», utga han i 2008. For øvrig har Irving bebudet utgivelsen av sin selvbiografi. Men noen utgivelsesdato for tredje bind av "Churchill’s War", med den tiltenkte undertittelen "The Sundered Dream", som etter planen skulle ha vært ferdig i 2005, har ennå ikke blitt kunngjort, selv seks år etter. Han har imidlertid ikke gitt noen hint om at han etter løslatelsen har arbeidet videre på dette bindet. Imidlertid har han i mellomtiden vært travelt opptatt med å holde foredrag, både i USA og Europa. Irving meldte opprinnelig at biografien om Heinrich Himmler sannsynligvis ville komme i slutten av 2011, men på tampen av det året holdt han stadig på med skrivingen av boken. Irving vekker storm på Lillehammer. Kunstnerisk leder for Litteraturfestivalen på Lillehammer, Stig Sæterbakken, inviterte i 2008 Irving til å holde en innledning om begrepet «sannhet» på festivalen i 2009. Styret for festivalen la sterkt press på Sæterbakken om å trekke innbydelsen tilbake, og organisasjonen Fritt Ord truet med å fjerne sin pengestøtte dersom den ble opprettholdt. Presset medførte til slutt at Sæterbakken trakk seg som leder, og invitasjonen til Irving ble kansellert. Det fremkom i ettertid at rådet for festivalen mente at både lederen og styret presenterte det for et fait accompli, før rådet fikk tid til å komme med en prinsipiell vurdering. Rådet fattet et vedtak, der det bl.a. står: «Ytringsfriheten gjelder også de ytringer som de fleste finner uhyrlige. En litteraturfestival må i ytringsfrihetens navn også gi plass til meninger som er omstridte og som kan oppfattes som krenkende». I etterkant bekjentgjorde Irving at han likevel ville komme den 28. mai 2009 for å holde et foredrag på hemmelig sted ved Lillehammer, i privat regi. Men overraskende nok ankom Irving tre dager i forveien. Den 26. mai ble han intervjuet i TV 2-programmet "tabloid", og det ble samme dag kjent at Irving hadde fått flyreise og opphold i Norge betalt av TV2. Hendelsen utløste både diskusjon og protester, også fra enkelte politiske hold. Et tjuetalls demonstranter fra SOS rasisme forsøkte å stanse bilen som kjørte Irving bort fra TV2-studioet etter intervjuet, men ble hindret av politiet. Senere samme dag valgte Irving å returnere til England, etter råd fra politiet, som mente at en reise til Lillehammer kunne være farlig for ham. Irving erklærte etterpå at han hadde lyktes med sitt mål, nemlig å snakke til så mange nordmenn som mulig. Rifle. Rifle er et gevær som man vanligst avfyrer med kolben mot skulderen, og med løp som har spiralformede styrespor inni. Dette gjør at prosjektilet roterer og man oppnår bedre presisjon og større rekkevidde i forhold til glattborede løp. Opprinnelse. Når de første riflene kom er ikke sikkert, men man regner at allerede på 1500-tallet ble det gjort eksperimenter med riflede løp. Man så at ved å ha skråstilte styrefjær på piler så øket treffsikkerheten, og man ville overføre dette til skytevåpen. De første riflene ble primært brukt som skarpskyttergevær, og infanteristene hadde fortsatt musketter. Først på 1800-tallet ble riflene masseprodusert, og tok over for musketten. Rifling. Styresporene (riflingen) i løpet griper inn i prosjektilet slik at kruttgass ikke slipper forbi, og dette skaper skyv bak prosjektilet. Vinklingen på riflene i løpet skaper rotasjon som muliggjør en stabil kulebane og hindrer kulbutering i den effektive skyteavstanden for det aktuelle våpen. Godset mellom to riflinger kalles for «bom». Det er rifling i de fleste moderne skytevåpen (unntaket er haglegevær som er glattboret). Maskingevær maskinpistoler og pistoler har også rifling, men omtales ikke som rifler, heller ikke kanoner og andre grove skyevåpen med rifling. Rifler i Norge. Krag-Jørgensen er den mest kjente norskproduserte riflen. Rifler er det eneste skytevåpenet som er godkjent for jakt på storvilt i Norge, med unntak av bruk av hagle på rådyr. Hanns Johst. thumb Hanns Johst (på podiet med framsiden vendt mot kameraet) (1935) Hanns Johst (født 8. juli 1890 i Seerhausen ved Riesa i Sachsen, død 23. november 1978 i Ruhpolding) var en tysk dramatiker og ekspresjonistisk og senere nasjonalsosialistisk dikter. Levned. Johst studerte medisin og filosofi, og senere kunsthistorie. Han meldte seg frivillig til militærtjeneste i 1914 og kjempet i første verdenskrig. Etter krigen slo han seg i 1918 ned ved Starnberger See i Bayern. Hans tidligste verker var inspirert av ekspresjonismen (som f.eks. "Der Anfang" (1917) og "Der König" (1920)). Senere hengav han seg til naturalistisk psykologi ("Wechsler und Händler" (1923), "Thomas Paine" (1927)). I 1935 ble Johst president for "Reichsschrifttumskammer" (underlagt Reichskulturkammer) og "Deutsche Akademie für Dichtung". I "Standpunkt und Fortschritt" (1933) hadde han tilkjennegitt sin tilslutning til Adolf Hitlers ideologi. "«Wenn ich Kultur höre... entsichere ich meinen Browning»." Essays, taler m.m.. Johst, Hanns Johst, Hanns Johst, Hanns Johst, Hanns Johst, Hanns Håkon Løken. Håkon Løken (født 1859 på Inderøy i Nord-Trøndelag, død 1923) var en norsk journalist, jurist og forfatter. Han var redaktør i Dagsposten fra 1890 til 1902, før han tok med seg staben over i den nystartede Nidaros, der han var fram til 1910. Han var dessuten kst. borgermester i Trondheim, før han i 1910 ble statsadvokat i Bratsberg og Nedenes ("Telemark og Aust-Agder"), fra 1913 i Oslo. Han var konstituert fylkesmann i Oslo i periodene 1918–1920 og 1921–1923. Løkens skjønnlitterære forfatterskap er trilogien "Anne Kathrines ungdom, Landsens liv" og "Fra Fjordnes til Sjøvinn" (1910–12). Bøkene veksler mellom erindringer og fiksjon, med handlingen lagt til hjembygda Inderøy. Hans memoarer "Urolige tider. Billeder og minner fra ungdoms- og studentertiden 1875–1881" (1923) ble aldri videreført ettersom han døde i 1923. Eksterne lenker. Løken, Håkon Løken, Håkon Løken, Håkon Løken, Håkon Løken, Håkon Møhlenpris. Møhlenpris, tidligere kalt "Vestre Sydnes", er et strøk i Bergen sentrum, fra Nygårdshøydens vestlige skråning i øst til Damsgårdssundet i vest. Puddefjordsbroen passerer over Møhlenpris. Strøket er navngitt etter Jørgen Thor Møhlen som anla en del industri der på 1600-tallet: først trankokeri, senere også reperbane, saltkokeri, såpekokeri, oljemølle og tønnemakeri. Dette gjorde at en liten forstad vokste frem i området. I 1877 ble Møhlenpris innlemmet i Bergen. Navnet går også igjen i Thormøhlens gate, som går langs Nygårdsparken og ender under Puddefjordsbroen. Jørgen Thor Møhlens oldebarn Claus Fasting opparbeidet sin tomt på Sydneshaugen til en vakker liten gård, det nåværende "Fastings Minde", etter modell av Hyde Park i London. Siden 1968 tilhører eiendommen Universitetet i Bergen. Grensene går i linje fra Gamle Nygårdsbroen, langs Puddefjordstranden til Klubben i Dokken (nå innerst på Dokkeskjærskaien), opp gjennom Industrihuset, Møhlenprisbakken til Joachim Frieles gate og videre langs Nygårdshøydens vestside (Nygårds grense) tilbake til utgangspunktet. Møhlenpris omfattes av de fem grunnkretsene Tullins gate, Storms gate, Møhlenpris, Marineholmen og Nygårdsparken (bebyggelsen, men ikke selve parken som hører til strøket Nygård). Arealet i de fem grunnkretsene (inklusive parken) er på 0,32 km² hvorav 0,01 km² er ferskvann, og disse hadde til sammen 2 456 innbyggere 1. januar 2012. Møhlenpris ble administrativt innlemmet i Bergen i 1877. Strøket grenser til Sydnes i nord og til Nygård i øst. I vest går Puddefjordsbroen over til Gyldenpris, og i sør går Nygårdsbroen over til Solheim. Møhlenpris i dag. Møhlenpris i dag rommer et område med boligbebyggelse, hovedsakelig plassert mellom Puddefjordsbroen i nord og Wolffs gate i syd, et område med industri mellom Wolffs gate og sydover mot Høyteknologisenteret som per 2009–10 skal utvides til å omfatte det meste av Marineholmen, Møhlenpris idrettsplass mellom industriområdet og boligområdet, og noe ytterligere industri og havnevirksomhet langs sjøkanten utenfor boligområdet, og til slutt noen kontorbygg umiddelbart nord for Puddefjordsbroen. Innimellom kontorbygningene står også to praktbygg: Møhlenpris hovedgård, trolig fra 1680, og Monclairhuset fra ca 1760 (gamle Bergen Husmorskole) som broen passerer direkte over. De nedre delene av Nygårdsparken kan også sies å være del av Møhlenpris. Møhlenpris skole, Raftostiftelsen og det populærvitenskapelige opplevelsessenteret Bergen Vitensenter ligger i også i strøket. Boligområder. Boligområdet har et strengt rettvinklet gatenett, og det meste av bygningsmassen er murbygninger fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Olaf Ryes vei ble anlagt cirka 1880, og skapte derved den første veiforbindelsen mellom Bergen sentrum og Møhlenpris over Nygårdshøyden. I den veien finner man det student-drevne utestedet Hulen, som ligger i et gammelt tilfluktsrom. Møhlenpris idrettsplass, som sommeren 2005 ble gjort om fra grusbane til kunstgressbane etter en donasjon fra Trond Mohn, er hjemmebane for SK Djerv. Den er også eksersisplass for Nygaards Bataljon. Ved en feilberegning ble banen lagt slik at cornermerket i det sydvestre hjørnet ligger på utsiden av gjerdet som omkranser banen. Ved neste omlegging av gatenettet ble banen utvidet de nødvendige meterne for å få hjørnet innenfor gjerdet – men det hevdes at det ikke er nok plass til å ta cornerskudd med tilsprang. Møhlenpris Velforening er en interesseorganisasjon for alle beboere i området. Kulturminner. I umiddelbar nærhet av boligområdet finner man også Bergen Tekniske Museum, i lokalene til Bergens gamle trikkehall. Bergenstrikken kjørte sin siste tur nyttårsaften 1965, men med base i den gamle trikkehallen prøver entusiaster å holde liv i noen gjenværende trikker. Det er også lagt ned ny skinnegang i noen av gatene på Møhlenpris og ved hver gateoppgradering over Nygårdshøyden og mot sentrum. Denne skal etter planen koples sammen i den gamle traseen rundt det nye studentsenteret og forbi Bergen Museum og mot sentrum. Videre finner man Møhlenpris skole, en barneskole grunnlagt 1912. «Trikkebyen» er et gammelt borettslag som var anlagt for ansatte i Bergen Sporveier, så trikkefolket hadde kort vei til jobb. Industri/Universitet. Industriområdet er dominert av det tradisjonsrike skipsverftet som fortsatt er kjent under sitt gamle navn Mjellem & Karlsen Verft. Som en følge av Seim-saken i 2002 er verftsvirksomheten idag slått sammen med Laksevåg BMV i konsernet Bergen Yards. Når dette skrives (2006), arbeides det imidlertid med å erstatte industrivirksomheten med en større høyteknologisk forskningspark med 4-5000 ansatte fra bedrifter, Universitetet i Bergen og andre institusjoner, i tilknytning til det allerede eksisterende Høyteknologisenteret, som ligger helt syd på Marineholmen. Første byggetrinn er VilVite, som åpnet 31. mai 2007. Der er også noen andre bolig- og kontorbygg under oppføring, blant annet Puddefjorden borettslag like nord for veftet. Per Oddvar Hildre. Per Oddvar Hildre (født 23. april 1950) er en norsk sangkordirigent og korpedagog. I kormiljøet går han under kallenavnet «Prots». Hildre har grunnlagt korene SKRUK og Det Norske Kammerkor. Han er fortsatt dirigent for SKRUK, og var dirigent for Det Norske Kammerkor fra det oppstod i studentmiljøet ved Volda Lærarhøgskule på slutten av 70-tallet og holdt et meget høyt aktivitetsnivå, helt til de avsluttet sitt virke i 1992. Med disse korene har han utgitt 27 musikkalbum, De fleste er utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Han har også virket som musikkprodusent for blant andre Kirkelig Kulturverksted og Norsk Film. Han har siden 1980 drevet som frilanser korinstruktør med workshops og seminarer over hele Norden. Han har hatt oppdrag som redaktør og programleder i NRKP2 der han ledet et magasinprogrammet "Tatt på koret" fra 1986 til 1992 og ukesprogrammet "trallalaprots" i TV 2 sin startfase. Hildre har også medvirket i flere musikkprosjekter i utlandet, som for eksempel "The International Music Festival of Baku" i Aserbajdsjan. Siden 1994 har han også vært engasjert i et tur-konsept for reise- og musikkinteresserte ("Kulturmix"). I 2006 ble boken "Prots - trollmann med kor" utgitt på "Enter forlag". Den er et biografisk portrett, ført i pennen av Stig Nilsson. Dryppsteinshulene i Nerja. Dryppsteinshulene i Nerja er av de største i verden. Den ligger rundt 3 km øst for Nerja ved den lille byen Maro i Spania. Grottene har arkeologiske spor som hulemalerier som er 20 000 år gamle foruten andre prehistoriske funn som knokler, steinverktøy og keramikk. I grottene er det tilrettelagte stier for besøkende. En av de store grotterommene har blitt omdannet til en konsertsal. Hvert år feirer Nenja en internasjonal grottefestival, "International Cave Festival", med opptredener fra internasjonale artister som musikere og dansere. Jens Rolfsen. Jens Rolfsen (født 1765 i Kristiansand, død 1819). Han var først skipsbygger i Kristiansand, senere skipper, grosserer, sykehusforstander og forlikskommisær i Bergen og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Bergen Byes Deputerede». Han tilhørte selvstendighetspartiet. Gjennom svigerfaren, biskop Johan Nordahl Brun, kom han inn i samme akademiske krets som Wilhelm Frimann Koren Christie, Peter Motzfeldt, Jonas Rein og Lyder Sagen. På Eidsvold satt han i finanskomiteen og var også medlem av deputasjonen til den nyvalgte kongen 17. mai. Blant hans etterkommere finner vi både lesebokforfatteren Nordahl Rolfsen og forfatteren Nordahl Grieg. Jonas Rein. Jonas Rein (født 30. januar 1760 i Sunndal, død 21. november 1821 i Bergen) var pastor i Bergen og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han «Bergen Byes Deputerede», og hørte til Selvstendighetspartiet. Fra 1808 var han sogneprest i Nykirken i Bergen. Der finnes en minneplate som blir bekranset hver 17. mai av sjefen i Nordnæs Bataillon Minneplate over Jonas Rein i Nykirkens vegg Jonas Rein var også forfatter og medredaktør i de første fem årgangene av "Den Norske tilskuer" fra 1817 til 1821. I 1882 ble en gate på "Nygård i Bergen" oppkalt etter ham. Arnoldus von Westen Sylow Koren. Arnoldus von Westen Sylow Koren (født 22. juli 1764, død 8. oktober 1854) var sorenskriver og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Der representerte han «Søndre Bergenhuus Amt». Koren tilhørte selvstendighetspartiet. Koren ble også valgt til det overordentlige Storting i 1814 og var stortingsrepresentant fra 1818 til 1820. Georg Burchard Jersin. Georg Burchard Jersin (født 1767, død 1827) var sorenskriver, sogneprest og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814. Der representerte han Søndre Bergenhuus Amt. Brynjel Andersen Gjerager. Brynjel Andersen Gjerager (født 1761, død 1838) var gårdbruker og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Der representerte han «Søndre Bergenhuus Amt». Han stemte med Selvstendighetspartiet. Anton Sport. Anton Sport er en kjede av 14 sportsbutikker i Oslo, Akershus og Østfold. Kjeden ble etablert i 1932 og eies i dag av MOBO sportsholding. Omsetningen i 2004 var på 215 millioner med et resultat på 8 millioner. I 2005 var omsetningen på 235 millioner. Finansavisen kåret i 2005 kjeden til landets beste sportshandler. Daglig leder i kjeden i dag er Morten Borgersen. Han startet sin første sportsbutikk på Colosseum Senter på Majorstua i Oslo i 1994. I dag er Anton Megastore i Sandvika og Anton Sykkeldelisk i Bogstadveien i Oslo (sykkelbutikk) de to ledende butikkene i kjeden. Under motoet «Anton var her» arrangerer kjeden turer. Norgesbuss. Norgesbuss AS er et busskonsern som i hovedsak driver rute- og skolekjøring i Oslo og Akershus på kontrakter fra Ruter As (tidl. Stor-Oslo Lokaltrafikk og Oslo Sporveier). I tillegg kjører de Flybussekspressen i samarbeid med NOR-WAY Flybussekspress A/S. Selskapet tilbyr også turkjøring. Konsernet består idag av morselskapet Norgesbuss AS og datterselskapet Omniservice AS (tidl. Norgesbuss Vedlikehold AS) Konsernet har om lag 700 ansatte, 350 busser og omsetter for 730 millioner (2012-tall). Hovedkontoret ligger på Rosenholm, på Kolbotn, i Oppegård kommune. Norgesbuss har pr. januar 2012 driftsgarasjer på Rosenholm, Ulven, Furubakken, Skui, Slemmestad, og Drøbak. Selskapet ble etablert høsten 1993 med en rekke større rutebil- og transportselskaper som eiere. Formålet med Norgesbuss var å skape en sterk enhet som kunne konkurrere med internasjonale selskaper om bussanbud og bussoppdrag i Norge. Norgesbuss skulle kjøpe opp selskaper, og tanken var at eierselskapene skulle fortsette som selvstendige selskaper i sine regioner. Hovedkontoret til Norgesbuss var i starten i Bergen, og siviløkonom Knut Per Grini ble tilsatt som administrerende direktør. Disse selskapene hadde på dette tidspunkt ca. 1600 ansatte og ca. 800 busser. Linjer. Administrerende direktør er Atle Rønning. Gunnar Jahn. Gunnar Jahn (født 10. januar 1883 i Trondhjem, død 31. januar 1971 i Oslo) var en norsk sosialøkonom og jurist som hadde statsrådsposter (V) i to regjeringer og satt som sentralbanksjef i Norges Bank og en periode ledet den norske Nobelkomiteen. Jahn var videre også en fremtredende skikkelse i motstandskampen under andre verdenskrig. Gunnar Jahn var født i Trondhjem, men bodde det meste av sitt yrkesaktive liv i Oslo. Han var gift med kvinnesaks- og fredsforkjemperen Martha Emily Larsen. __NOTOC__ Karriere. Jahn ble cand.jur. i 1907 og ble cand.oecon. i 1909 ved Universitetet i Oslo. Han ble ansatt i Statistisk Sentralbyrå i 1910. Etter å ha jobbet noen år i Rasjonaliseringsdirektoratet kom han tilbake til Statistisk sentralbyrå der han ble direktør i 1920. Samtidig som han var direktør der, jobbet han som lærer ved Oslo Handelsgymnasium og foreleser ved Universitetet i Oslo. Han var også finansminister i Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering mellom 1933–1935. 25. juni 1937 – 31. desember 1943 og 5. november 1945 – 31. desember 1966 var Jahn medlem av Nobelkomiteen. Han var komiteens viseformann 1940–1941 og overtok som formann etter avdøde Fredrik Stang d.y. 15. november 1941 – 31. desember 1943 og 5. november 1945 – 31. desember 1966. Under 2. verdenskrig var Jahn medlem av Administrasjonsrådet i 1940. Som motstandsmann ble han i 1944 formelt en av lederne i Hjemmefronten. Samme høst ble han arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir. I rettsoppgjøret etter krigen markerte Jahn seg som en konsekvent motstander av dødsstraff. I Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945 ble Jahn på nytt finansminister. I 1946 ble han direksjonens formann i Norges Bank (tilsvarer i dag posisjonen sentralbanksjef), en stilling han hadde frem til 1954. Han fortsatte å være tilknyttet Norges Bank etter at han sluttet som direksjonsformann. Økonomihistorikeren Einar Lie har karakterisert Jahns innsats i Norges Bank som: «Han var den ruvende samfunnspersonen som ble en marginal sentralbanksjef – ikke av mangel på maktvilje, men av mangel på reelt handlingsrom.» Han ble sett på som en mann med enorm faglig tyngde, men det hindret ham ikke i å skrive mer trivielle bøker som "Byggeskikker på den norske landsbygd" og "Om binding av ørretfluer". Han var også blant dem som introduserte idretten bueskyting i Norge. Registrering av jøder i Norge. Gunnar Jahn var i første del av krigen direktør for Statistisk Sentralbyrå (SSB). Den 29. januar 1941 fikk SSB ved Gunnar Jahn et brev fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor. I brevet ble det bedt om spesifiserte oversikter over antall jøder i forskjellige regioner i Norge. Dagen etter, den 30. januar, svarte Statistisk Sentralbyrå: «Som svar på Deres brev av 29 ds. meddeles at Byrået bare har oppgaver over antall medlemmer av Det mosaiske trossamfunn tatt opp i forbindelse med folketellingen per 1/12 1930 og trykt i publikasjonen «Trossamfund». Etter disse oppgaver tilhørte i 1930 1359 personer det Mosaiske Trosamfund og disse fordeler seg slik på rikets bygder og byer». Svarbrevet etterfølges av tabeller som viser den nøyaktige fordelingen av jøder rundt om i kongeriket. Statistisk Sentralbyrå mottok imidlertid ingen flere henvendelser fra NS' Statistiske kontor i denne anledning, da folketellingen i 1930 ble ansett foreldet. Forsker Espen Søbye, som fant disse fakta i 1998, mener at tallene fra Jahn ble brukt på Wannseekonferansen i januar 1942. Opplysningene understøttes av dokumentet Population Statistics, the Holocaust and the Nuremberg Trials (1998), som er forfattet av den kjente amerikanske forskeren William Seltzer. I november 1942, like før massearrestasjonene og deportasjen av jødene til konsentrasjonsleirene, bisto den samme Gunnar Jahn også sammen med kollega Julie Backer, (Statistisk Sentralbyrås første byråsjef fra 1936 og en av landets ledende demografer), til utarbeidelse og utsending av «Rundskriv fra Statistisk Sentralbyrå til førerne av de sivile registrene» i november 1942, rett før massearrestasjonene og deportasjonen av de norske jødene. I den sammenheng finnes det flere eksempler på at SSB kom med forslag om hva som skulle foregå for at de sivile registrene skulle fungere best mulig, uten at institusjonen var spurt på forhånd. «Statistisk Sentralbyrås delaktighet i opprettelsen av folkeregistrene i alle landets kommuner kommer i et grelt lys. Gunnar Jahn var kjent med at det var behovet for overvåkning som var okkupantmaktens begrunnelse for å opprette folkeregister i alle kommuner» skriver forsker Espen Søbye i sin artikkel «Et mørkt kapittel i statistikkens historie» i Samfunnspeilet nr. 4/98. Pentium. Pentium er en serie 32-bits prosessorer fra Intel som bruker x86-prosessorarkitekturene i586 og i686. Den første Pentium-prosessoren ble solgt 22. mars 1993. Pentium. Den originale Pentium-prosessoren var en femte-generasjons x86-prosessor (i586). Blant viktige endringer fra den tidligere 486-prosessoren var at Pentium-arkitekturen var superskaler, dvs. at den hadde to datastier som tillot den å utføre mer enn en operasjon per klokkesykling. Dessuten var datastiene 64-bits som doblet mengden informasjon prosessoren fikk fra minnet. Pentium MMX. Pentium MMX var en videreutvikling av grunnbasen som ble lagt med den originale Pentium-prosessoren. Pentium MMX innførte blant annet MMX-støtte i prosessoren, som gjorde den mer egnet til spill og multimedia. Pentium Pro. Til tross for at den bar "Pentium"-navnet, var Pentium Pro en nesten total bakoverkompitabel redesign av Pentium-prosessoren. Pentium Pro var den første i686-prosessoren og settes dermed i samme klasse som alle de senere Pentium-prosessorene fram til og med Pentium III. Pentium Pro ble utviklet samtidig med Pentium MMX; og mens Pentium MMX var rettet mot hjemmemarkedet som brukte Windows 95 med en hel haug 16-bits-applikasjoner var Pentium Pro rettet mot bedriftsbrukere og nettverkstjenere der de rene 32-bits-operativsystemene Windows NT og UNIX ble brukt. Pentium Pro støttet ikke MMX. Pentium II. Pentium II, lansert i 1997 var en videreutvikling av Pentium Pro-prosessoren blant annet med forbedret 16-bits-ytelse og MMX-støtte som gjorde den bedre egnet for hjemmemarkedet enn Pentium Pro hadde vært. Pentium II-prosessorene hadde hastigheter på 233-450mhz. Pentium III. De første Pentium III-prosessorene var veldig lite annet enn Pentium II-prosessorer med SSE-støtte og minimalt økt L2-cache. Senere Pentium III-utgaver hadde opptil 512KiB L2-cache og høyere klokkefart: opptil 1,4GHz. Pentium 4. Pentium 4 er en prosessor som har større minne enn Celeron og er også litt dyrere. Denne prosessoren er godt egnet til spill, filmredigering og krevende oppgaver og kan nesten sammenlignes med AMDs Athlon-prosessor. Den er nå i senere tid blitt erstattet med Intel Pentium D-prosessoren, men som igjen er på vei til å bli erstattet med Intel Core 2 Duo prosessoren, som igjen er på vei til å bli erstattet med Intel Core 2 Quad prosessoren, som igjen er på vei til å bli erstattet med Intel i7 prosessoren. Pentium M. M står for Mobile, og Pentium M ble utviklet for bruk i bærbare datamaskiner. Pentium D. Denne modellen er en oppgradert Pentium 4-prosessor med dobbel kjerne. Den blir ofte brukt til tunge og krevende spill eller videoredigering. Intel Pentium Extreme Edition. Denne modellen har både dobbel kjerne og 64-bits prosessor. Revisjonisme. Revisjonisme kommer av ordet "revidere", det vil si å endre eller forandre, og brukes oftest om det å endre teorier. Begrepet brukes særlig om to helt ulike fenomen, nemlig sosialisters kritikk av Karl Marxs ideer eller av senere kommunistiske klassikere (revisjonisme i forhold også til den leninistiske variant av kommunismen), og historikeres kritikk av det rådende historiesyn, kanskje særlig angående jødeutryddelsene under den andre verdenskrig. Revisjonisme innen sosialismen. Revisjonisme innen sosialismen betegner den Marx-kritiske retningen i internasjonal sosialisme fra og med tysk-jødiske tenkeren og politikeren Eduard Bernstein. Denne erkjenner åpent at Karl Marx, selv om han er svært viktig som grunnlegger av vitenskapelig sosialisme, ikke er feilfri. Ifølge revisjonistene, har visse av teoriene og ideene hans vist seg å være feilaktige eller utdaterte. Marxistiske sosialister må derfor først og fremst bruke Marx som en inspirasjonskilde til selvstendig og kritisk tenking, en metode Marx selv brukte. Den revisjonistiske sosialismen er ofte knyttet til reformisme som praktisk politikk i demokratiske land, selv om blant annet Bernsteins eget parti, det tyske sosialdemokratiske partiet lenge kombinerte revolusjoner marxistisk ortodoksi med reformistisk praksis (såkalt «sentrisme»). I realiteten har ikke bare de erklærte revisjonistene, men og de påståtte ortodokse marxistene revidert Marx. Dette gjelder for eksempel Vladimir Lenin, som mente en kunne gjennomføre en sosialistisk revolusjon i et tilbakeliggende, i hovedsak før-kapitalistisk land som Russland, mens det hos Marx er en premiss for sosialismen at kapitalismen har løpt linjen ut (ved at de kapitalistiske produksjonsforholdene står i veien for utviklingen av produktivkreftene, som Marx blant annet uttrykte det). Historierevisjonisme. En annen bruk av begrepet revisjonisme er "historierevisjonisme". Det brukes gjerne om historikere som omtolker historien på en måte som er annerledes enn det som er vanlig og etablert. Særlig mye brukt er denne betegnelsen knyttet til historieskrivning om annen verdenskrig, og de forfølgelser som ble utført av henholdsvis nazister og stalinister. En av de mest kjente historierevisjonister idag er engelskmannen David Irving. Fremfor alt er det holocaustfornektere som kaller seg for historierevisjonister. For å unngå misforståelse/feilassosiasjon er derfor gjerne begrepet unngått av andre historikere om sin egen virksomhet når de ser på nytt (revidere = «se på nytt») og omvurderer historieskrivning på et eller annet område. Wilhelm Keilhau. Wilhelm Christian Ottesen Keilhau (født 30. juli 1888 i Kristiania, død 9. juni 1954 i Oslo) var norsk sosialøkonom. Han var utdannet cand.jur., ble dosent i sosialøkonomi (1921) og professor i sosialøkonomi (statsøkonomi og statistikk) ved Universitetet i Oslo (1934). Keilhau var med i Den konsultative norske komite for rasehygiene og bidro med utformingen av Steriliseringsloven (1934). Senere var han også leder av Straffelovkomiteen. Han skrev mange artikler og avhandlinger om penge- og valutaspørsmål. Han var medlem av Norges Banks direksjon i London under krigen og var den norske utsendingen til Bretton Woods-konferansen i 1944. Slekt. Wilhelm Keilhau var sønn av Harald Keilhau (1854–90) og Louise Ottesen (1867–1927). Han var gift to ganger. Barndom. Keilhau ble foreldreløs bare to år gammel, og vokste opp som enebarn sammen med moren. Fordi han var sykelig, flyttet de fra Kristiania til Lillehammer. Alt som 16-åring, i tiden omkring unionsoppløsningen i 1905, oppnådde han landsomfattende innflytelse. Han tok initiativ til å opprette landets første gutteskytterlag ved sin skole. Gjennom onkelen, general Hans Vilhelm Keilhau, ble forsvarsminister Strugstad oppmerksom på idéen. Gutteskytterlaget ble etterlignet over hele landet, og det ble utarbeidet en egen stortingsproposisjon om saken. Akademisk karrière. Som 21-åring tok han eksamen i statsøkonomi, og tre år senere ble han "cand. jur." med laud. Siden slo han inn på statsøkonomiens bane, og skrev en doktoravhandling om grunnrentelæren. I avhandlingen påsto Keilhau at den berømte økonomen David Ricardo hadde tatt feil, men ble skarpt tilbakevist av den svenske nasjonaløkonomen Knut Wicksell. Etter å ha tatt doktorgraden ble Keilhau universitetsstipendiat, og foreleste samtidig ved Norges Landbrukshøyskole. Han hadde søkt om professorstillingen etter avgåtte Nicolai Rygg, men Thorvald Aarum ble foretrukket, og et foreslått dosentur ble tildelt Gunnar Jahn. Først i 1921 fikk Keilhau sitt eget dosentur. I 1926 søkte han igjen om et professorat, men etter konkurranseforelesninger tilfalt det Ingvar Wedervang. Først i 1934 fikk Keilhau et eget professorat. Keilhau og norsk pengepolitikk. I mellomkrigstiden ble Keilhau en av de skarpeste kritikerne av den norske pengepolitikken, paripolitikken. Etter første verdenskrig gikk sentralbanksjef Nicolai Rygg inn for å gjenopprette pariteten fra før krigen. Keilhau skrev artikler og holdt foredrag rettet mot denne politikken, og han skrev dessuten historiske avhandlinger om pengepolitikk samt Norges Banks historie. Etter at Norge hadde forlatt gullstandarden i 1931 skrev Keilhau utredningen en analyse av landets pengevesen, "Overgang til ny pengeenhet". Han vendte tilbake til dette emnet etter andre verdenskrig i "Den nye internasjonale pengeordning" og i "Den norske pengehistorie". Under og etter andre verdenskrig. Da tyskerne invaderte Norge i 1940, fulgte Keilhau regjeringen til London, hvor han var blant annet virket som krigsadvokat og medlem av Norges Banks direksjon. Her skrev han også en bok på engelsk om norsk historie, "Norway in World History", samt et ubenyttet filmmanuskript. Han ble benyttet som taler i BBCs sendinger til Norge; talene ble i 1945 utgitt som "Norsk røst i London". Etter krigen var Keilhau formann for den norske delegasjonen på Bretton Woods-konferansen. I etterkrigsårene markerte han seg som motstander av planøkonomi, og var sterkt kritisk til Wilhelm Thagaards lovforslag. Keilhau som historiker. Som økonom skrev Keilhau ofte om historiske emner, og han beveget seg også over i den rene historien. I tidsskriftet "Samtiden" hadde han en artikkelserie med portretter av norske politikere. Han skrev Norges historie under første verdenskrig i "Norge og verdenskrigen" (1927), og han skildret Norges historie i perioden 1814–1938 i de fire siste bindene av "Det norske folks liv og historie". Her ga han en bredere historisk skildring enn det som til da hadde vært vanlig, for eksempel tok han også med emner som kunst, litteratur, økonomisk og sosial historie. Hans skarpe portretter av historiens personligheter vakte imidlertid oppsikt. Statsråd Anton Omholts etterkommere anla injuriesak mot ham, og hverken de militære, arbeiderbevegelsen, målbevegelsen eller bøndene var fornøyd med hans skildring. Skjønnlitterær forfatter. Keilhau forsøkte seg i 1913 som dikter med samlingen "Der blir engang", men diktene hans ble slaktet av anmelderne og parodiert av studentene. Etter første verdenskrig skrev han imidlertid to populære romaner under pseudonym. "Tore Tank", som ble utgitt på forlaget H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i 1923, er en skildring av jobbetidens Kristiania, mens "Bankchefens dagbok" skildrer de første etterkrigsårene. Pseudonymet ble ikke avslørt før etter hans død. Mangesidig virksomhet. Foruten virket som statsøkonom og historiker, gjorde Keilhau seg gjeldende på en rekke områder innenfor norsk samfunnsliv i mellom- og etterkrigstiden. Han hadde alt fra gymnasiast- og studentdagene tatt del i samfunnsdebatten, og var særlig kjent for sin skarrende stemme. Under første verdenskrig skrev han krigskorrespondanser fra vestfronten, og han leverte sjakkspalter til "Morgenbladet". 1918–21 var han direktør for Det Norske Luftfartsrederi, og han stiftet Den norske forening for Nasjonenes Liga sammen med Fridtjof Nansen. Høstsemesteret 1915 var han formann for studentersamfundet, og han var i mange år formann i Statsøkonomisk Forening og den norske PEN-klubben. Han virket dessuten som konsulent ved Nobelinstituttet og var medlem av Den pengetekniske komité 1932–34. Lesjaverk. Lesjaverk er et sted i Lesja kommune, nord i Gudbrandsdalen. Stedet ligger om lag 4 mil nord for Dombås. Lesjaskogsvatnet ligger blant annet her. Raumabanen passerer Lesjaverk på vei til Åndalsnes og Dombås; toget stopper ved behov på Lesjaverk stasjon, som ligger 633 moh.. Europavei 136 går også forbi bygda. I Lesjaverk har det også vært et jernverk; det er rester etter gruver, masovn og mange kolmiler spredd utover hele bygda. Ungene i bygda går på skole på Lesjaskog. Allied Forces Act. Allied Forces Act var en britisk lov som regulerte allierte staters juridiksjon over egne tropper på britisk jord under andre verdenskrig. Loven var et hastetiltak og ble vedtatt 22. august 1940 etter en kort debatt i Parlamentet foregående dag. Loven ble opphevet i 1952. Allierte tropper på britisk jord ble under Allied Forces Act underlagt sine egne regjeringers militære juridiksjon og disiplin, mens tilfeller av brudd på britisk kriminallovgivning fortsatt ville falle inn under det britiske rettsvesenet. Loven bygget på erfaringer fra Det Britiske Samvelde og var en modifisert utgave av "Visiting Forces (British Commonwealth) Act" fra 1933. Da loven ble vedtatt omfattet den tropper under kontroll av eksilregjeringene fra Belgia, Tsjekkoslovakia, Luxembourg, Nederland, Norge og Polen. Senere kom den også til å omfatte styrker under kontroll av eksilregjeringene fra Hellas og Jugoslavia, samt de frie franske styrkene under general Charles de Gaulle. I 1942 kom det til en egen "Visiting Forces (United States of America) Act". Denne loven gikk enda videre enn Allied Forces Act, i og med at også brudd på sivil lov kunne etterforskes og straffes under amerikansk lovvgivning. Allied Forces Act ble under og etter andre verdenskrig gjenstand for debatt i Storbritannia fordi flere allierte land hadde en strengere lovgivning enn vertslandet og utmålte straffer som i flere tilfelle ble sett på som unødig brutale. Det var flere eksempler på at allierte soldater ble henrettet på britisk jord for desertering eller feighet i strid. Amerikanske myndigheter praktiserte også dødsstraff ved hengning for sivile forbrytelser som voldtekt. Katla. Katla er en vulkan på Island, 1512 moh. Den ligger 300–400 meter under den 595 km² store isbreen Mýrdalsjökull. Krateret har en diameter på 10 km. Vulkanen har siden år 874 hatt i overkant av tyve utbrudd, med omtrent femti års mellomrom. Store utbrudd skjedde rundt årene 1000, 1357 og 1490. Sikre årstall for utbrudd er 1580, 1612, 1625, 1660, 1721, 1755, 1823, 1860, og sist, 12. oktober–5. november 1918. De tre siste utbruddene hadde en varighet på henholdsvis 30, 20 og 24 dager. Instituttet for geovitenskap ved Háskóli Íslands mener vulkanen også muligens hadde et lite utbrudd i 1955, men dette var i så fall så lite at det ikke brøt igjennom isen. Beboerne i tettstedet Vík í Mýrdal opplevde da at vann flommet nedover fjellsiden. Forskere og geofysikere tror vulkanen kan våkne til liv igjen. Etter utbruddet frykter Island smelting av breen som kan føre til storflommer. Utbrudd fra Katla oppfattes som svært alvorlige, grunnet kraftig elvedannelse, askenedfall og nærhet til lokalsamfunnet Vík. Det er funnet avsetninger på Sunnmøre, som stammer fra Katlas utbrudd. Under utbruddet til Eyjafjallajökull i mars 2010 uttrykte den islandske geofysikeren Pall Einarsson bekymring for et sekundærutbrudd ved Katla. De tre forrige ganger Eyjafjallajökull har hatt utbrudd, senest i 1823, har Katla hatt et utbrudd like etterpå. Denne vulkanen er spesielt farlig på grunn av isbreen og risikoen for Jökulhlaup. Andre geofysikere mente (dagen etter utbruddet) at det ikke var noen fare for utbrudd fra Katla "samme dag", men om en uke eller et år, hvis i det hele tatt. Utbrudd fra Katla i 1918 Saab 37 Viggen. Saab 37 Viggen er et svensk kampfly utviklet av Saab Aerospace. Prototypen fløy første gang i 1967, og de første produksjonsmodellene ble levert til avdelinger i 1971. Viggen har deltavinge og canardvinge, som sammen med et reverseringssystem for motorene bidrar til flyets STOL-egenskaper ("Short Take-Off and Landing"). Både start- og landingsstrekningen kan holdes under 500 meter. Historie. Viggen skulle erstatte J 35 Draken i svensk tjeneste. En rekke forskjellige konfigurasjoner ble testet, blant annet med rakettmotor og vertikal start og landing. I 1962 ble det besluttet at man trengte 831 fly. Modell 37 fløy første gang 8. februar 1967, og allerede seks uker senere bestilte den svenske regjeringen 100 fly. Målet fra 1962 hadde blitt moderert. Den første, operative skvadronen ble etablert i 1972 ved Såtenäs med jagerbomber-varianten. Den første ordren på 100 fly besto av 83 av jagerbomberen AJ 37 og 17 av skoleflyet SK 37. Et år etter kom en ordre på nok 75 fly: 25 AJ 37, 1 SK 37, 27 SH 37 for maritim overvåkning og 22 SF 37 fotoovervåkningsfly. I 1974 kom en ordre på fem til av SF 37. I senere år ble det serieproduksjon to ganger til, og den siste Viggen ble levert av Saab 29. juni 1990. De siste av Flygvapnets Viggen ble pensjonert 26. juni 2007. Teknisk. Viggen hadde en digital datamaskin utviklet fra tidligere «numeriske stridskalkulatorer» (svensk militærsjargong) i bruk i Lansen. Denne ble kalt CK 37 og var avansert for sin tid. De første fire versjonene av Viggen (AJ 37, SK 37, SH 37 og SF 37) hadde da et analogt elektronisk system med en digital datamaskin i sentrum. Dette systemet, sammen med en "taktisk indikator", et system for å vise trusler på et instrument, ble senere utviklet til et kommando- og kontrollsystem som kunne koble sammen flere jagerfly og gi datakommunikasjon mellom jagerflyene og stridsledelsen på bakken. Dette var operativt i 1985, noe som var tidlig i forhold til andre lands ambisjoner om nettverksbasert forsvar. Flyet er også utstyrt med dopplerradar for navigasjon og automatisk landing. Dette siste systemet kalles TILS ("Tactical Instrument Landing System"). Motoren i Viggen er en videreutvikling av en sivil Pratt & Whitney JT8D. Varianter. Svenske betegnelser med navnet i parentes. Liste over figurer i Harry Potter-serien i oversettelser. Denne siden er en liste over figurer (inkludert dyr, ikke-mennesker og enkelte objekter) i oversettelsene av "Harry Potter"-serien av J.K. Rowling. Harry Potter og Ildbegeret (videospill). "Harry Potter og Ildbegeret" er et dataspill som ble lansert 11. november 2005, få dager før filmen med samme navn ble lansert. Både spillet og filmen er lansert på J.K. Rowlings fjerde bok i "Harry Potter"-serien, "Harry Potter og Ildbegeret". Spillet følger de tre hovedpersonene i bøkene, Harry Potter, Hermine Grang og Ronny Wiltersen. Steve Kloves. Steven Kloves (født 18. mars 1960) er en anerkjent amerikansk manusforfatter, mest kjent for å ha tilpasset romaner til filmmanus, og spesielt for filmene i "Harry Potter"-serien. Han har også regissert to filmer. Han ble nominert til en Golden Globe og en Oscarpris for manuset til filmen "Wonder Boys" (2000). Kloves ble født i Austin, Texas, og vokste opp i Sunnyvale i California, der han gikk på Fremont Hight School. Han ble immatrikulert ved UCLA, men droppet ut etter først å ha redusert timeplanen sin til bare noen få fag i sitt andre år. Som ulønnet kandidat for en Hollywoodagent, fikk han oppmerksomhet for et manus han skrev som het "Swings". Dette førte til et møte der han fikk oppdraget med å skrive manus til "Racing with the Moon" (1984). Hans første erfaring med profesjonell manusskriving etterlot ham med en følelse av å ønske mer samhandling med skuespillerne slik at karakterene deres ville være slik han ønsket det. Kloves skrev "The Fabulous Baker Boys" med et ønske om at det også skulle være hans debut som regissør. Etter å ha forsøkt å selge brosjektet i Hollywood i flere år, ble filmen endelig lansert i 1989. "The Fabulous Baker Boys" gjorde det etter forholdene bra, men hans neste forsøk som forfatter/regissør i filmen "Flesh and Bone" feilet stort i billettlukene. Kloves sluttet med dette å skrive manus i flere år. Da han etterhvert forsto at han måtte gå tilbake til skrivingen for å forsørge familien, begynte han å tilpasse Michael Chabons roman "Wonder Boys" til et filmmanus. Kloves ble tilbudt sjansen til å regissere, men takket nei, da han foretrakk å regissere bare sine egne originale manus. Dette var hans første forsøk på å tilpasse en annens verk til film. Manuset hans ble nominert til en Golden Globe og en Oscar etter at filmen ble lansert i 2000. Warner Bros. sendte Kloves en liste over romaner som selskapet vurderte å filmatisere. Listen inneholdt den første "Harry Potter"-boken, som Kloves straks fikk et kjærlighetsforhold til, selv om han egentlig er likegyldig til slike bøker. Han skrev dermed manus til de første fire filmene i serien. Etter å ha fullført den fjerde tilpasningen gikk Kloves over til å utvikle "The Curious Incident of the Dog in the Night-time", et prosjekt han forventet å være ferdig med i 2006. Harry Potter-produsent David Heyman avslørte på en pressekonferanse i oktober 2005 at Kloves ville komme tilbake igjen for å skrive manus til den sjette filmen, "Harry Potter og Halvblodsprinsen". Lohengrin. Lohengrin-postkort fra rundt 1900, ukjent kunstner. Lohengrin er i noen tyske versjoner av Kong Arthur-legenden sønn av Parzival (Percival). Han ankommer i en båt trukket av svaner for å redde en jomfru i nød, men må forlate henne når hun spør ham hvem han er. Hans historie er en versjon av legenden om Svaneridderen. Lohengrin opptrer først som «Loherangrin», sønn av Parzival og Condwiramurs i Wolfram von Eschenbach's "Parzival". Loherangrin og tvillingbroren Kardeiz slutter seg til sine foreldre i Munsalväsche når Parzival blir Gralens konge. Kardeiz arver senere farens landområder mens Loherangrin forblir i Munsalväsche som gralsridder. Disse ridderne sendes i hemmelighet ut for å skaffe ledere til kongedømmer som har mistet sine beskyttere, og Loherangrin kommer etterhvert til Brabant, der hertugen døde uten å etterlate seg en mannlig arving. Hans datter frykter at kongedømmet vil gå tapt, men Loherangrin ankommer i en båt trukket av en svane og tilbyr seg å forsvare henne. Men han advarer henne at hun aldri må spørre ham om hans navn. Han gifter seg med hertuginnen og er hertug av Brabant helt til den dag hans elskede spør hvem han er. Han forklarer det til henne, men stiger så opp i båten igjen og drar, for aldri å vende tilbake. Det er uvisst hvorfor Wolfram tilføyde svaneridderelementet til sitt "Parzifal", et element som den gang kun var kjent fra legendene om Godfred av Bouillons forfedre. Historien ble tatt opp og videreutviklet sent på 1200-tallet av en viss «Nouhusius» eller «Nouhuwius». Han endret skikkelsens navn til "Lohengrin" og knyttet romansens grals- og svaneknektelementer til Det hellige romerske rikes historie. Han følger ellers Wolframs historie tett, men tilføyer noen nye elementer og utvikler det til en romanse. (Prinsesse Elsam begynner ikke å utspørre sin mann før en motstander hadde spredt rykter om at Lohengrin ikke var av blått blod). På 1400-tallet kommer en ny versjon, og nå kalles helten "Lorengel". Her får historien en lykkelig utgang, Lorengel og hans prinsesse får leve lykkelig sammen alle sine dager. I 1848 tok Richard Wagner fatt i historien i sin populære opera "Lohengrin", og det er denne versjonen av lohengrinlegenden som idag er best kjent. Ifølge Wagner må Svaneridderen forlate Elsa fordi han har fått mystiske krefter fra gralen som kun kan bevares dersom hemmeligheten holdes. Den kanskje mest kjente sangen fra Wagners opera er Brudekoret "Treulich geführt." The Smashing Pumpkins. Smashing Pumpkins er en amerikansk rockegruppe fra Chicago, Illinois, som ble dannet i 1988 av Billy Corgan (vokal, gitar) og James Iha (gitar). Samme år ble D'arcy Wretzky (bass) og Jimmy Chamberlin (trommer) medlemmer av bandet. Sammen med Nirvana og Pearl Jam var Smashing Pumpkins blant de største alternative rockegruppene på 1990-tallet. Anført av låtskriver, vokalist, gitarist, pianist, produsent og ubestridte leder, Billy Corgan, skapte Smashing Pumpkins en særegen blanding av arenarock, progressiv rock, grunge, hard rock og senere elektronisk rock, som sammen med Corgans karakteristiske vokal, adskilte dem fra andre grupper i samme periode. "Siamese Dream" og dobbeltalbumet "Mellon Collie and the Infinite Sadness" regnes som to av 90-tallets viktigste rockealbum. Begge albumene ble av Rolling Stones lesere rangert blant de 10 beste platene fra 1990-tallet. Interne stridigheter, narkotikamisbruk og synkende platesalg førte til at bandet i 2000 splittet opp. Billy Corgan og Jimmy Chamberlin gjendannet gruppen i 2006. De nåværende bandmedlemmene er Billy Corgan (vokal, gitar), Jeff Schroeder (gitar), Nicole Fiorentino (bass) og Mike Byrne (trommer). De har solgt over 18,75 millioner album i USA alene, og over 30 millioner album totalt. Begynnelsen: 1988–1991. Etter at Billy Corgans band The Marked splittet opp, flyttet han tilbake til hjembyen Chicago og kom på ideen om å starte et nytt band - The Smashing Pumpkins. Han møtte James Iha gjennom jobben hans på en platebutikk, og de begynte å skrive låter sammen. Inspirasjonskilder var The Cure og New Order. Duoen opptrådde for første gang 9. juli 1988 i Chicago. Ikke lenge etter møtte Corgan D'Arcy Wretzky, og han rekrutterte henne til bandet. Trioen trengte en trommeslager, og Jimmy Chamberlin ble anbefalt av en av Corgans venner. I 1989 deltok Smashing Pumpkins på samlealbumet Light Into Dark, sammen med andre alternative grupper fra Chicago. I 1990 ble deres første singel, "I Am One", lansert gjennom et lokalt plateselskap. De ga ut enda en singel, "Tristessa", på samme selskap før de signerte med Caroline Records. Gruppen ga ut debutalbumet "Gish" med hjelp av produsent Butch Vig. Gish ble en mindre suksess (men endte opp med å selge over 1 million eksemplarer i USA alene), og singelen Rhinoceros ble noe spilt på radio. De ga ut EP-en "Lull" senere samme år, før de signerte med Virgin Records. Gruppen dro deretter på turne, hvor de også varmet opp for band som Red Hot Chili Peppers, Jane's Addiction og Guns N' Roses. I løpet av turneen gikk bandet gjennom flere problemer, Corgan gikk blant annet inn i en dyp depresjon. Gjennombruddet: 1992-1994. Sommeren 1992 hadde Smashing Pumpkins en mindre hit med låten "Drown", fra soundtracket til filmen "Singles". I desember 1992 gikk Smashing Pumpkins på nytt i studio for å spille inn deres andre album, "Siamese Dream". Albumet skulle spilles inn i Atlanta, USA, langt unna hjembyen Chicago. Dette var en forsøk på å få trommeslager Jimmy Chamberlin, som under Gish-turneen hadde pådratt seg et alvorlig narkotikamisbruk, ut av sin vante omgangskrets. Forsøket mislyktes, da Chamberlin raskt fant nye forbindelser i Atlanta, som medførte at han noen ganger var borte flere dager av gangen. Som ved innspillingen av "Gish", bestemte Corgan og produsent Butch Vig at Corgan skulle spille inn mesteparten av bass- og gitardelene på platen selv. Dette skapte dårlig stemning innad i gruppa, og musikkpressen begynte å portettere Corgan som en tyrann. Corgans depresjon hadde under innspillingen forverret seg dithen at han vurderte selvmord. "Siamese Dream" ble utgitt i juli 1993 til svært gode kritikker og kommersiell suksess, og debuterte på 10. plass på Billboards albumliste. Per dags dato har albumet solgt over 5 millioner eksemplarer i USA alene. Bandet fikk en rekke hits, deriblant "Today" og "Disarm". Suksessen medførte at de også ga ut en samling av b-sider og outtakes fra platen, "Pisces Iscariot", i 1994. Dette var i utgangspunktet ment som en utgivelse til bandets største fans, men platen ble likevel en stor suksess og debuterte enda høyere enn Siamese Dream på Billboard-lisen, som nr. 4.Smashing Pumpkins andre verdensturné, hvor bandet bl.a. var headliner på festivalen Lollapalooza, varte i over et år, og bandet ga i 1994 også ut en livevideo, "Vieuphoria", med konsertopptak av flere av låtene fra "Gish" og "Siamese Dream". "Mellon Collie and the Infinite Sadness": 1995-1997. Billy Corgan skrev 56 låter til deres neste album i løpet av det neste året, hvorav 28 endte opp på dobbeltalbumet "Mellon Collie and the Infinite Sadness". Smashing Pumpkins gikk i studio med produsentene Flood og Alan Moulder og spilte inn det Corgan kalte "The Wall" for Generation X, en sammenligning med Pink Floyds dobbeltalbum fra 1979. I oktober 1995 ga Smashing Pumpkins ut dobbeltalbummet "Mellon Collie and the Infinite Sadness". Det gikk direkte inn som nr. 1 i USA, og ble i 2012 sertifisert Diamond i USA for 10 millioner solgte discer. Det ble utgitt fem suksessfulle singler fra albumet - "Bullet with Butterfly Wings", "1979", "Zero", "Tonight, Tonight" og "Thirty-three". Platen fikk sju Grammy-nominasjoner i 1997, og låten Bullet With Butterfly Wings ga bandet prisen for Best Hard Rock Performance. Musikkvideoen til "Tonight, Tonight" ga bandet sju priser ved MTV Video Music Awards i 1996, og bandet opptrådde med låten under prisuddelingen. En del av låtene som ikke fikk plass på dobbeltalbumet ble utgitt som b-sider på singelene, som etterpå ble samlet i en boks - "The Aeroplane Flies High". Utgivelsen var i begrenset opplag, men etterspørselen var overveldende. På tross av den voldsomme suksessen ble sommeren 1996 tragisk for gruppen. Under et turnéstopp i New York tok trommeslager Jimmy Chamberlin og keyboardspilleren Jonathan Melvoin en overdose heroin. Melvoin døde, og Chamberlin ble umiddelbart sparket fra bandet. Etter en pause gjenopptok bandet deres pågående verdensturné. De hyret trommeslager Matt Walker som midlertidig erstatning for Chamberlin. Verdensturnéen sluttet først i 1997, over 18 måneder etter utgivelsen av "Mellon Collie and the Infinite Sadness". I 1996 og 1997 bidro Smashing Pumpkins på flere soundtracks, deriblant "Eye" for filmen Lost Highway og "The End Is The Beginning Is The End" for Batman & Robin. Disse to låtene markerte et drastisk musikalsk skifte fra gruppens tidligere materiale, med en mye mer elektronisk musikkstil. "The End Is The Beginning Is The End" ga dem en ny Grammy i 1998 for Best Hard Rock Performance. "Adore", "MACHINA" og oppløsningen: 1998-2000. Bandets fjerde album, "Adore", ble spilt inn uten trommeslager Jimmy Chamberlin, og dette skulle få stor innflytelse på det endelige resultatet. Dessuten døde Billy Corgans mor, Martha Corgan, av kreft under innspillingen av albumet, noe som fikk en markant innflytelse på hans tekstunivers." Adore" ble utgitt 1. juni 1998 og inneholdt ganske få gitarbaserte låter og markerte en betydelig endring av bandets lyd og image. "Adore" ble innspilt med en rekke forskjellige trommeslagere og indeholdt stort sett ingen elementer av hardrock eller gitarsoloer. Albumet var roligere enn alle deres tidligere utgivelser, og mye av innholdet grenset mot electronica. På tross av positive anmeldelser og en Grammy-nominasjon ble platesalget skuffende i forhold til bandets forrige album. Ved utgangen av 1998 var det kun blitt solgt ca. 830.000 eksemplarer i USA, noe som var langt under bandets standard. Verdensturnéen i forbindelse med utgivelsen av "Adore" varte kun i noen mådeder. Det ble kun utgitt to singler, "Ava Adore" og "Perfect", fra albumet, og en potensiell tredje single, "Crestfallen", ble droppet. I november 1998 gikk Smashing Pumpkins tilbake i studio for å begynne innspilningen av bandets femte album. Corgan hadde planlagt dette som et omfattende konseptalbum, som spilte på medias karikerte bilde av dem. Albumets historie skulle handle om "Zero" (Corgan) som hørte en stemme fra Gud, og deretter forandret navnet sitt til "Glass" og bandets navn til "The Ghost Children". "The band had become such cartoon characters at that point in the way we were portrayed in the media, the idea was that we would sort of go out and pretend we were the cartoon characters", har Corgan senere forklart. En rehabiliteret Jimmy Chamberlin vendte tilbake til bandet etter 2½ års fravær, og han satt bak trommene, da bandet spilte en kort turné i april 1999. Konsertene på denne turnéen skulle derimot vise seg å bli de siste med bassisten, D'arcy Wretzky, da hun forlot bandet i september 1999 etter innspilningene til albumets låter var ferdige. At Wretzky forlot gruppen førte til at albumet de hadde jobbet med ikke kunne gjennomføres som planlagt. De påbegynte albumprosjektet på nytt, og resultetet ble helt annerledes enn den opprinnelige tanken. Wretzky ble erstattet av "Hole"-bassist Melissa Auf der Maur, som spilte bass på den påfølgende verdensturnéen, fra desember 1999. "Machina/the Machines of God" ble utgitt i februar 2000, og var et mer tradisjonelt låtende Smashing Pumpkins-album enn forgjengeren Adore. Likevel ble heller ikke dette den store kommersielle suksessen for Smashing Pumpkins, og albumet har i 2012 solgt mellom 0,5 og 1 million eksemplarer i USA. En etterfølger til albumet, "MACHINA II/Friends and Enemies of Modern Music" ble utgitt for gratis nedlasting på internett, og ble bedre mottatt enn forgjengeren av bandets fans. I mai 2000 offentliggjorde Billy Corgan oppløsningen av Smashing Pumpkins, og bandet spilte en fire timer lang avskjedskonsert 2. desember 2000, i hjembyen Chicago. Comeback: 2007. Corgan røpet i april 2006 at bandet igjen skrev sanger til et nytt album. De ga ut albumet "Zeitgeist" i juli 2007, det første på 7 år. På dette albumet spilte Corgan gitar/bass og Chamberlin trommer. I omslaget til albumet var de to kreditert som de eneste medlemmene av bandet. Jeff Schroeder og Ginger Reyes forsterket Corgan og Chamberlin på deres påfølgende verdensturne. Etter at Jimmy Chamberlin forlot bandet i 2009, består bandet i dag av de faste medlemmene Billy Corgan (vokal/gitar), Jeff Schroeder (gitar), Nicole Fiorentino (bass) og Mike Byrne (trommer). I desember 2009 lanserte The Smashing Pumpkins første låt fra deres 8. album "Teargarden by Kaleidyscope", et konseptalbum som kommer til å bestå av 44 låter. Albumet legges ut gratis på internett, låt for låt. Et nytt studioalbum, "Oceania", ble lansert 19. juni 2012. Selv om "Oceania" er et frittstående album ble låtene spilt inn som en del av bandets pågående album, "Teargarden by Kaleidyscope". Diskografi. "Gish", "Siamese Dream" og "Pisces Iscariot" ble 2012 relansert i remasterede deluxe-utgaver. "Mellon Collie and the Infinite Sadness" og "Adore" blir relansert på samme måte i 2012/13. "Machina - The Machines of God" og "Machina II/The Friends and Enemies of Modern Music" blir kombinert til et dobbeltalbum i 2013, slik intensjonen opprinnelig var. HNLMS «Rotterdam» (L800). «Rotterdam» i Amsterdam i 2005 HNLMS «Rotterdam» (L800) er et nederlandsk amfibieskip med et stort helikopterdekk og en dokk for store landgangsfartøyer. Skipet ble sjøsatt i 1997 og et lignende skip, «Johan de Witt», skal stå ferdig i 2007. Skipene utgjør hovedsatsingen i den nederlandske marinens satsing på «ekspedisjonskrigføring». Skipsklassen ble utviklet i samarbeid mellom Nederland og Spania. De to skipene i den spanske «Galicia»-klassen er «Galicia» (aktivert i 1998) og «Castilla» (2001). «Rotterdam» er utviklet for å kunne ta om bord, transportere og landsette en bataljon fra Nederlandse Korps Mariniers (marineinfanteriet), inkludert bataljonens kamp- og logistikkmateriell. Dette omfatter 170 pansrede personellkjøretøyer eller 33 stridsvogner, seks landgangsfartøyer, og inntil 613 marineinfanterister, i tillegg til skipets besetning på 124 mann. Skipet er utstyrt med et helikopterdekk på 58 × 25 meter med plass til to store helikoptre, på størrelse med EH101. Skipets hangar har plass til fire store (EH101) eller seks middels store (Super Puma eller NH90) helikoptre. Alaskas historie. Alaska ble først bebodd av mennesker som kom over Beringstredet. Over tid ble Alaska befolket av de eskimostammer som kalles for Inupiaq, Inuit og Yupik, foruten en rekke indianerstammer. All befolkning i Nord- og Sør-Amerika fra før Christofer Columbus nedstammer fra befolkningsgrupper som vandret inn i kontinentet over Beringstredet og videre sørover. Europerne kommer. Den første skrevne opptegnelsen som indikerer at de første europeere nådde Alaska kom fra Russland. Vitus Bering seilte østover og så St. Elias-fjellet. Et russisk-amerikansk selskap jaktet på sjøoter for pelsen skyld. Kolonien var aldri spesielt innbringende på grunn av kostnadene ved transport. USA kjøper Alaska. Generalmajor Jefferson C. Davis var den første kommandant over Alaska Etter påtrykk fra William Seward besluttet det amerikanske senatet å kjøpe Alaska fra Russland for $7,2 millioner, noe som tilsvarer $134 millioner i dagens kurs, justert for inflasjon, den 9. april 1867. Før dette var området kjent som Russisk Amerika eller Russisk Alaska og styrt av ledelsen for Russian-American Company. Det amerikanske flagget ble reist den 18. oktober det samme året, nå kalles dagen for Alaska-dagen. I henhold til det nye eierskapet ble datolinjen flyttet vestover og Alaska skiftet fra å følge den julianske kalender til gregorianske kalender. På grunn av dette ble det to fredager på rad for innbyggerne da den 6. oktober 1867 ble etterfulgt av den 18. oktober 1867. Den første amerikanske administrator for Alaska skal ha vært den polske immigranten og oberst i unionstyrkene under Den amerikanske borgerkrigen, Włodzimierz Krzyżanowski, men dette har ikke latt seg dokumentere. Overtagelsen fra Russland var ikke like populær i alle deler av USA hvor de nedsettende henviste til Alaska som «Sewards tåpskap» ("Seward's Folly") og «Sewards kjøleskap» ("Seward's Icebox"). Alaska feirer overtagelsen hvert år på den siste mandagen i mars måned og kaller den for «Sewards dag». Etter overtagelsen av Alaska mellom 1867 og 1884 ble navnet endret til Department of Alaska. Mellom 1884 og 1912 ble det kalt for District of Alaska. Etter 1912 og fram til området ble en delstat i USA i 1959, het det Territoriet Alaska. Disse ulike benevnelsene har sammenheng med graden av selvstyre og som følge av befolkningsvekst. Det territoriet Yukon i mellom Alaska og Canada ble åsted for et gullrush på sluttet av 1800-tallet og forble et betydelig kilde for gruvedrift inntil gullreservene ebbet ut. Gull. Gullrushet startet i byen Juneau, som senere ble Alaskas hovedstad. I 1897 ble det oppdaget gull ved Klondike River i Yukon Territory i Canada. 100 000 gullgravere var på vei. I 1898 ble det funnet gull på strendene nær byen Nome nordvest i Alaska. To år senere var nærmere 18 000 gullgravere på plass. Alaska ble kjent verden over. I 1900 ble administrativt rettssystem og lover innført i Alaska for å holde kontroll med lovløsheten som fulgte gullrushet. Sammen med gullrushet kom industri basert på laksefiske. Etterhvert fikk man også opp øynene for områdets rike naturressurser. Etter Japans angrep på øyene utenfor Alaska under den andre verdenskrig, bygget amerikanerene store flybaser. Alaska er fremdeles av stor militærstrategisk betydning for USA. Under krigen ble Alaska Highway fra USAs grense gjennom Canada til Alaska bygd – 2450 km vei i løpet av 8 måneder. En del av unionen. President Dwight D. Eisenhower signerte "Alaska Statehood Act" den 7. juli 1954 som brola vegen for Alaskas inntog i den amerikanske unionen den 3. januar 1959 og Alaska ble offisielt USAs 49. stat Alaska led under det verste jordskjelvet som opptegnet i Nord-Amerikas historie på langfredagen 1964. I 1976 endret innbyggerne i Alaska på delstatens lover og etablerte Alaska Permanent Fund. Fondet investerer deler av statens mineraloverskudd, inkludert overskudd fra Trans-Alaskan Pipeline System, til fordel for alle generasjoner i Alaska. I mars 2005 var fondets verdi på nesten $40 milliarder. Terrengsykkel. En hardtail, altså en terrengsykkel med stiv ramme og dempergaffel. En terrengsykkel eller mountainbike er en type sykkel som er utviklet spesielt for sykling i forskjellige grader av ulendt terreng, også kjent som terrengsykling. Typiske trekk er mange utvekslinger – oftest 21, 24 eller 27 – grove dekk, demping og skivebrems. Terrengsykkelen ble populær på 1990-tallet, både som treningsredskap og som transportmiddel. Historie. At utviklingen av terrengsykkelen begynte på USAs vestkyst står relativt klart. Den vanligste og kanskje mest troverdige historien handler om en gjeng syklister som begynte å konkurrere mot hverandre nedover Mount Tamalpais (Mt Tam) i Marin County nord for San Francisco i California. Den lille grusveien hadde en strekning på tre kilometer med en fallhøyde på 400 meter. Dette blir nå kalt «mountainbikens fødested». Man syklet på gamle avdankede Schwinn Excelsior. Rammen var relativt stabil, ballongdekk tok opp noe av støtene, og det var forholdsvis lett å henge på de komponenter man trodde man trengte. Girsystemet tok man fra landevegracere, mens resten tok man stort sett fra BMX-sykler. Modifiserte Schwinn Excelsiors er blitt symbolet for de tidlige offroadsyklene. Gubbesykkelen fra Schwinn ble bygget om med hovedhensikt å ta seg ned fjellet raskest mulig, såkalt utforsykling. Dessuten var man ute etter å få lav utveksling og mange gir for også å kunne komme seg oppover fjellsiden. Rammene ble forsterket, og man satte på kraftigere bremser, til å begynne med trommelbremser både foran og bak. Kanzleramt (Wien). Kanzleramt (norsk: "kanslerkontoret", "rikskanselliet") i Wien er den østerrikske kanslerens residens. Bygningen. Kanzleramt ligger rett ovenfor Hofburg på Ballhausplatz. Bygningen ble oppført mellom 1717 og 1719 av Johann Lukas von Hildebrandt som "Geheime Hofkanzlei". Frem til utropelsen av Republikken Tysk Østerrike i 1918 var bygningen sete for det østerriksk-ungarske utenriksministerium. Grindverk. a> ble bygget ut i 2006. Grindverk er en gammel byggeteknikk som i Norge nå kjennes bare på Vestlandet. Det er alminnelig antatt at denne konstruksjonsteknikken er en videreutvikling av forhistoriske byggemåter for langhus hvor folk og fe bodde under ett tak, båret av parstilte, jordgravne stolper. Arkeologiske undersøkelser har påvist stolpehull etter langhus som kan være over 4000 år gamle. I dag finner vi grindverk i gamle løer, naust og uthus. Grindbygde hus har to eller flere "grinder" etter hverandre på tvers av husets lengderetning. Antallet avhenger av lengden på huset. En grind består av to "staver" som knyttes sammen med en "bete" (tverrbjelke) og to (eller to par) "snedband" (skråband). Det ble ikke brukt spiker, men snedbandene er festet med trenagler laget i et hardt tremateriale. Over beten, inntil stavene, ligger to "stavlegjer" som binder huset sammen i lengderetningen og støtter taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet slik at alle delene låses fast sammen. Stavene i grindhus er ikke nedgravd i jord slik som i forhistoriske hus, men står på stein. Grindkonstruksjonen har i nyere tid bare vært brukt til uthus som ikke trenger oppvarming. Veggene er som regel av bordkledd bindingsverk. Bindingsverket kan være frittstående utenfor rekken av staver, eller det kan være festet til stavene i hver grind. Artilleribatteri. Et batteri er en militær enhet innen artilleri, på nivå med kompani og eskadron i andre våpenarter. Et batteri består typisk av to til tre tropper samt et lite hovedkvarter for ledelse og logistikk. Flere batterier danner et regiment eller en bataljon. Varianter. Batterier består vanligvis av 100–200 artillerister og er inndelt i tropper, som igjen er inndelt i lag. Flooding. Flooding (engelsk av flood, oversvømmelse) er en teknikk innen distribusjon, der man ønsker å sende et objekt O til mange eller alle. En kopi av O sendes da ut fra den opprinnelige sender, til alle noder (distribusjonsledd) som er direkte koblet til denne. Alle mottakere vil, når de får kopien, gjøre det samme. Sålenge alle nodene følger denne regel, vil alle, etter et visst antall slike runder, ha mottatt en kopi av O. En slik regel kan medføre at enkelte noder får en kopi av O flere ganger. For å unngå at kopier av O sendes to ganger ut fra samme node, kan hver node notere seg hvilke objekt det har videresendt, og ignorere kopier. For å begrense oversvømmelsen kan en bruke hoppkontroll for å sikre at kopieringen ikke går over mer enn en viss grense. Flooding er en vanlig teknikk i datanett, spesielt i situasjoner der man forsøker å finne ut hvor spesielle ressurser befinner seg (lokalisering). Det tas da kopi av en digital melding (en pakke) som sendes videre. Det gamle varde-baserte varslingssystemet langs kysten benyttet seg også av en lik teknikk (objektet er da en synlig flamme). Kringkasting via radio er et meget egnet medium for slik oversvømmelse, da en med en enkelt utsending vil nå alle innenfor dekningsområdet til senderen. Videre kopiering av radiosignalet krever forsterking og regenerering av signalet. Bernd Neumann. Bernd Otto Neumann (født 6. januar 1942 i Elbing, Østpreussen) er en tysk politiker (CDU). Siden 2005 er han "statsminister" hos kansleren og den føderale regjeringens kultur- og medieansvarlige ("Beauftragter der Bundesregierung für Kultur und Medien"), et embede som "de facto" tilsvarer kulturminister på føderalt nivå. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Neumanns familie ble fordrevet fra Østpreussen i 1945, og kom som flyktninger til Bremen. Etter Abitur (artium) i 1961 avtjente Neumann verneplikten, og studerte fra 1963 til 1966 pedagogikk i Bremen. Han arbeidet som lærer i byen frem til 1971. Parti. Han ble medlem av CDU i 1962, var formann for Junge Union i Bremen fra 1967 til 1973 og har vært medlem av CDUs nasjonale styre siden 1975 og formann for CDU i delstaten Bremen siden 1979. Han var CDUs kandidat til stillingen som senatspresident (statsminister) ved valgene i Bremen i 1975, 1979 og 1983. Parlamentsmedlem. Han var medlem av Bremens "borgerskap" (parlament) fra 1971 til 1987. Fra 1973 var han formann for CDU-fraksjonen. Neumann er medlem av det tyske parlamentet siden 18. januar 1987 (fem valgperioder). Han tilhører komitéen for kultur og medier. Offentlige verv. Han var parlamentarisk statssekretær for den føderale ministeren for forskning og teknologi fra 1991 til 1998. I Angela Merkels regjering er han en av to statssekretærer ved kanslerens kontor, og har tittelen "kulturstatsminister". Han er dermed en av Tysklands viktigste kulturpolitikere. Familie. Han er gift og har to barn Politikk. Bernd Neumann betegnet i 1977 diktet "Die Anfrage" av den venstreorienterte østerriksk-jødiske dikteren Erich Fried som "forfatningsstridig materiale". I en plenardebatt sa han at slikt materiale var det best å brenne. Pegasus (mytologi). Pegasus er en bevinget hest i gresk mytologi. Helten Bellerofon red på Pegasus da han bekjempet kimæren. Fabeldyret ble også brukt av sønnen til Zevs, Herakles, og hjalp også Zevs med å bære lynglimt. I billedkunsten er Pegasus vanligvis hvit, men kan også ha gylne vinger. Fødsel. Faren til Pegasus var havguden Poseidon, og moren var gorgonen Medusa. Da Medusa ble halshogget av helten Persevs og blodet hennes rant ned på marken, vokste Pegasus fram. En annen legende sier at Pegasus ble til da Medusas blod blandet seg i havet. Død i den greske mytologi. Pegasus var ikke udødelig, men på grunn av sin trofaste tjeneste til guden Zevs ble den belønnet med et stjernebilde. På den siste dagen i Pegasus' liv ble den forvandlet av Zevs til et stjernebilde. Annet. Pegasus bar med seg lyn og torden, og når den slo hoven mot et fjell, vokste det fram en kilde med rent vann. Kildene ble kalt Hippocrene etter hesten. Pegasus var svært sky, men vennlig innstilt overfor mennesker. I nyere tid. Vingehesten er et ofte brukt symbol for poesien, ofte ved metaforen om dikteren som sadler sin Pegasus. Fantasyfictionforfatteren Anne McCaffrey ga tittelen "To ride Pegasus" til første bok i en etterhvert lang rad fortellinger om et alternativt univers der noen mennesker var særskilt utstyrt med mentale evner (også kjent som Damia-universet). São Cristóvão. São Cristóvão er en by og kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Byen ble etablert av portugisere rundt 1590 og er Brasils fjerde eldste by. Byen var delstatshovedstad frem til 1855 da den ble flyttet til Aracaju av daværende provinspresident Inácio Joaquim Barbosa. Byen har en befolkning på om lag innbyggere (2004), noe som gjør den til den tredje største byen i delstaten etter Aracaju og Nossa Senhora do Socorro. São Cristóvão er en havneby og den viktigste industrien er raffinering av sukker. THX. THX ("Tomlinson Holman's eXperiment") er en teknisk standard for lyd, bilde og komfort i kinoer. Det er samtidig er firma stiftet av George Lucas i den hensikt å nettopp sikre standarden. Hvis en kino godkjennes av THX får den et THX-seritifikat. THX ble oppkalt etter George Lucas første film THX 1138, og ble utviklet tidlig på 1980-tallet hos Lucasfilm. George Lucas ville ha en måte å sikre at en film ville ses og høres nøyaktig lik ut uansett hvor den ble spilt. Tomlinson Holman, tidligere korporativ teknisk direktør for Lucasfilm, og et lag av THX-ingeniører påtok seg utfordringen ved å utvikle et grunnlegende sett av standarder. Essensen av THX er et sett av retningslinjer som fjerner disse problemene. For å vise THX-logoen, må en kino følge et sett av standarder og så bli sertifisert ved Lucasfilms THX-avdeling. Den først filmen som ble vist i et THX-sertifisertauditorium var Star Wars Episode VI "Return of the Jedi" ("Jedi-ridderen vender tilbake") i 1983. Det er i dag mer enn 2000 kinosaler rundt omkring i verden som har blitt sertifisert. Det er 18 THX-sertifiserte kinoer i Norge. Colosseum Kino på Majorstua er verdens største THX-kino. Maria Böhmer. Maria Böhmer (2010)Prof. dr. phil. Maria Böhmer (født 23. april 1950 i Mainz) er en tysk politiker (CDU). Hun er statssekretær i Kanzleramt under Angela Merkel, og har tittelen "statsminister". Utdannelse. Etter Abitur (artium) i 1968 studerte Böhmer matematikk, fysikk, statsvitenskap og pedagogikk. Hun avla sin statseksamen (hovedfag) i 1971, og tok doktorgraden (dr. phil.) ved universitetet i Mainz i 1974 med avhandlingen "Zur Wahlpflichtfachentscheidung in der Realschule – eine Untersuchung über Entscheidungskriterien der Realschüler in Rheinland-Pfalz". I 1982 habiliterte hun seg (fikk professorkompetanse) med avhandlingen "Zentrale und dezentrale Lehrerfortbildung – Entwicklung, Strukturen und Innovationen". Senere fulgte forskningsopphold ved universitetetene i Cambridge og Augsburg. Siden 2001 har hun vært professor ved den pedagogiske høyskolen i Heidelberg. Parti. I 1985 ble Böhmer medlem av CDU, og engasjerte seg først i kommunalpolitikk og den kristeligdemokratiske arbeidstagerorganisasjon. Fra 1991 til 1993 var hun viseformann for grunnprogramkommisjonen i CDU og leder for kommisjonsgruppen "Ökologische und Soziale Marktwirtschaft". Hun er medlem av CDUs nasjonale styre, viseformann for CDU i Rheinland-Pfalz og formann for CDUs nasjonale utvalg for kvinnepolitikk. Til november 2001 var hun formann for CDUs kvinneorganisasjon i Rheinland-Pfalz, og siden september 2001 er hun formann for CDUs kvinneorganisasjon på nasjonalt nivå. Parlamentsmedlem. Siden 1990 er Maria Böhmer medlem av det tyske parlamentet. Hun var viseformann for CDU/CSU-fraksjonen fra 2000 til 2005. Forskjellige verv. Böhmer er viseformann for ZDFs fjernsynsråd, beskytter for Dialyse-Patienten Deutschlands e. V. og var i 1994 initiativtager til kampanjen "Rote Karte" (rødt kort) mot vold i media. Meddle. "Meddle" er et rockealbum fra Pink Floyd, utgitt i oktober 1971. Mange mener albumet representerer starten på bandets gullalder, selv om det på ingen måte nådde populariteten til "The Dark Side of the Moon" som kom to år senere. Albumet blir regnet som det første der Pink Floyd finner retningen som preget de neste studioalbumene, med ikke fullt så eksperimentelle melodier som på de foregående platene, samtidig som tekstene fremdeles ikke var like poengterte som på albumene som fulgte. Platen er preget av et variert lydbilde. Åpningssporet «One of These Days» er preget av perkusjoneffekter, en basslinje spilt av to bassgitarer og røff bruk av steelgitar. Den eneste tekstlinjen i sangen er når Nick Mason sier: «One of these days, I'm going to cut you into little pieces». Den neste sangen «A Pillow of Winds» er en helt rolig låt preget av at David Gilmour tok seg tid til å spille inn utallige gitarspor i tillegg til båndløs bass. «Fearless» er den første Pink Floyd-låten der Roger Waters' tekst befatter seg med temaet galskap. I motsetning til mange ganger senere tar ikke teksten opp Syd Barrett, men den har likevel en viss tilknytning til Pink Floyds første frontfigur. Måten gitaren er stemt på, lærte Waters av Barrett. I avslutningen er det gjort et lydopptak av Liverpools supportere som synger hymnen «You'll Never Walk Alone». «San Tropez» er en jazzinspirert sang, mens «Seamus» er et blues-spor der bandet har fått en hund til gjø til musikken. Sangen er i flere uoffisielle avstemninger kåret til Pink Floyds verste låt gjennom historien, til bandmedlemmenes forargelse. På LP'en opptok den over 23 minutter lange «Echoes» hele den andre siden. Låten ble til ved at hvert av bandmedlemmene gikk i studio og spilte inn ideer de hadde til «Echoes» uansett tid på døgnet. Til slutt hadde de 24 (noen kilder sier 36) deler som de sydde sammen til en lang sang. De slet litt med å få til en start som fungerte, men etter at Richard Wright gjentatte ganger hadde spilt en og samme tone, lurte Roger Waters på hvordan tonen ville høres ut gjennom en Leslie-forsterker. I motsetning til «Seamus» har «Echoes» i alle år blitt regnet som et Pink Floyds beste spor. Det var derfor ingen overraskelse at da Pink Floyd ga ut sitt samlealbum i 2001, ', fikk det navnet etter låten. "Meddle" havnet på 3. plass på de britiske albumlistene, men kom bare på 70. plass i USA. Det er imidlertid blant de Pink Floyd-albumene som har hatt mest glede av Pink Floyds suksess i årene etterpå. Da den remastrede CD-versjonen kom i 1994 brukte ikke albumet lang tid på å oppnå både platina og dobbel-platina i USA, nesten 23 år etter at albumet ble utgitt første gang. Besetning. Meddle Alf Kåre Tveit. Alf Kåre Tveit (født 26. april 1967) er en tidligere fotballspiller som spilte for Viking Fotballklubb fra 1988 til 1993, hvor han blant annet fikk med seg opprykk, seriegull og cupgull. "Fygaren" Tveit ble tatt ut i landslagstroppen mot Skottland, men fikk aldri sin første landskamp. Fikk kallenavnet "fygaren" for sine feiringer etter scoringer. Han strakte armene sine rett ut fra kroppen og løp flere meter i sikk-sakk. En av hans mer minnerike "fygar-feiringer" kom etter at han hadde stupheadet ballen i mål. Hans luftferd stoppet ikke før hodet hans traff stolpen, og han ble liggende skadet i flere minutter. Etter behandling, reiste han seg opp, strakte ut armene og feiret scoringen med en "fygar". Huskes også for den kontroversielle situasjonen mot Vard i 1988 hvor han på overtid headet ballen ut av hendene på Vard-keeperen, rundet keeper og ble lagt i bakken. Det påfølgende straffesparket, satt inn av Arild Ravndal, sendte Viking til 1. divisjon på bekostning av Start, som måtte ut i kvalifisering. Alf Kåre Tveit bor og jobber i dag (2006) i Sandnes, og spiller oldboys fotball. Han har sluttet å feire målene sine med en "fygar", men sier at hans sønn feirer sine mål på samme måte som faren gjorde det i glansdagene. Nossa Senhora do Socorro. Nossa Senhora do Socorro er en by og kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Tippeligaen 2003. Tippeligaen 2003 startet 12. april og sluttet 1. november. Tromsø og Aalesund rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Det ble spilt 26 runder. Aalesund og Bryne rykket ned etter denne sesongen etter en av tidenes mest dramatiske sesongavslutninger, Vålerenga beholdt tippeligaplass etter sammenlagt å ha slått Sandefjord 5 – 3 i to kvalifiseringskamper. Dommere. Terje Hauge er en av dommerne Tilskuertall. Totalt var 1 190 604 tilskuere, og det ble et snitt på 6 541. Hildegard Müller. Hildegard Müller (født 29. juni 1967 i Rheine) er en tysk politiker (CDU). Utdannelse og yrke. Etter utdannelse til "Bankkauffrau" ved Dresdner Bank i Düsseldorf, studerte hun mellom 1987 og 1989 ved Heinrich-Heine-Universität samme sted, og avsluttet studiet med diplom (hovedfag). I 1995 ble hun avdelingsdirektør ved Dresdner Bank. Politisk karrière. Hun var leder for Junge Union, de konservative partienes ungdomsorganisasjon, mellom 1998 og 2002, og frem til 2000 også medlem av CDUs nasjonale styre. Etter at Angela Merkel ble CDU-leder, rykket Müller opp til å bli medlem av CDUs presidium (sentralstyre). Siden 2002 er hun medlem av det tyske parlamentet. I november 2005 ble hun utnevnt til statssekretær for Thomas de Maizière i Kanzleramt. Forskjellig. Hildegard Müller er medlem av Zentralkomitee der deutschen Katholiken siden 2001 og tilhører også styret i foreningen Donum Vitae siden 2003. Zentralkomitee der deutschen Katholiken. Zentralkomitee der deutschen Katholiken (ZdK) er en paraplyorganisasjon for forskjellige romersk-katolske legorganisasjoner i Tyskland. Den har sete i Bonn. Organisasjonen ble grunnlagt i 1848 som "Katholischer Verein Deutschlands". Dagens navn ble tatt ibruk i 1952, men navnet har vært omdiskutert, siden «sentralkomité» i noens ører kan minne om komitéene i totalitære kommunistiske stater. ZdK er initiator og arrangør av de såkalte "Katholikentage". Organisasjonens president er CDU-politikeren Hans-Joachim Meyer. Jordalsgrenda. Jordalsgrenda med Skrommelnebba (t.v.) og Ryssdalsnebba i bakgrunnen Jordalsgrenda er en liten bygd i Sunndal kommune på Nordmøre med om lag 50 innbyggere. Bygden ligger langs riksveien mellom Sunndalsøra og Molde. Bygden har trolig vært befolket siden jernalderen. Etymologi. Navnet kommer fra elven som går mellom de to gårdseiendommene, Øvre og Nedre Jordal, "Hjo", og det gammelnorske navnet for dal, "dalr", "Hjordalr". Etter 1600-tallet ble navnet omgjort til Jordal. Historie. Det er usikkert hvor lenge det har vært folk i bygden, men det er funnet spor av mennesker som kan dateres 3000 år tilbake i nærheten av bygden. Det er sikkert at det har vært fast bosetning i bygden siden jernalderen, med et unntak etter svartedauden, som antakeligvis skal ha lagt bygden øde i noen tiår på 13-1400-tallet. Fingerbøl. Fingerbøl er en hette til å putte på en finger; en liten kopp, enten av metall, lær, plastmateriale eller gummi, på størrelse med tuppen av en finger. Det finnes varianter for alle fingertyper, inklusive tommeltotter. Det eldste kjente fingerbøl ble funnet i Pompeii. Bruksområder. Fingerbøl fungerer som fingerbeskyttelse under sying, ved reparasjon av lærvarer, samt for å unngå papirkutt (gummi-variant), da den fungerer som et beskyttende skall over fingertuppen. Naust. Naust (nøst) er et hus for oppbevaring av båter og fiskeredskaper. De ligger nesten alltid med ene gavlen mot sjø eller vann (eller mot støa hvis det er en krokstø). Denne gavlen har en stor dør med rom for å ta båten inn og ut. I motsetning til sjøhus har tradisjonelle naust i Norge ikke ligget direkte ved sjøen, men gjerne noe over flomålet. Byggene har gjerne god lufting for at båt, garn, not, line og snøre skal kunne tørke innendørs. De har nesten aldri plankegulv, men har gulv som en del av stranden, eller fortsettelse av stranden, da altså sand-, stein- eller jordgulv. Dette antyder at naust er hus som er bygd over øvre del av en eksisterende båtstø. De fleste naust har altså en båtstø ned mot sjøen. Dette er et ryddet område mellom naustet og sjøen eller vannet, og fungerer som landingsplass og glideflate for båten for å lette arbeidet når båten skal inn eller ut av naustet. Etymologi. Ordet naust kommer av norrønt "nava", for 'skip', og "sta" å stå. Et naust er dermed en "navarstad", eller et sted der skipet eller båten står. Nausttyper. Tradisjonelt har det vært tre nausttyper i Norge: Tømmernaust, steinnaust, og grindnaust. Det var ikke uvanlig å kombinere disse typene i ett enkelt bygg, og beliggenhet og tilgang til byggematerialer var gjerne avgjørende for hva som ble brukt. Et naust nyttiggjør seg i dag moderne byggeteknikker. Tømmernaust. Inne i fjordene der tilgangen på trevirke var god, har tømmernaust vært mest vanlige. Byggene var ikke uvanlig noe grovere bygget enn andre bygg, og gjerne lafta av grovhogget tømmer. Takkonstruksjonen bestod gjerne av sperretak, og var gjerne torvtekket. I overkant har sperrene vært samanhefta med sperrelås og bolt. På rafta lå sperrehakket i sperrehogget på raftestokkene. Raftestokkene ble holdt på plass av tverrbitene. Et vanlig mål for sperrelengda har vært 2/3 av bitelengda. Steinnaust. Steinnaust som er gravd inn i bakken i bakkant. Ute ved kysten hvor det er det knappere tilgang til tre, finner vi de fleste gamle steinnaustene. Ikke uvanlig er tre av veggene i steinnaustet steinmur. Gavlen mot sjøen eller vannet er enten åpen eller har tredør. Over steinmuren er det gjerne ei tømra treramme, forankret med tverrgåande biter. Taksperrene er reist over denne ramma. Et steinnaust kan ha både hellelagde tak og torvtak. Står naustet i en bakke er de gjerne gravd inn i bakken i bakkant. Grindnaust. Detaljer fra innsida av et grindnaust Et grindnaust krever mindre trevirke. Reisverket er sammensatt av grinder, der ei grind er to stavar, og like høye som naustet er tenkt, forankret av en tverrbite. Grindene står etter hverandre i naustet, med noen meters mellomrom. Et storbåtnaust har ofte 5 grinder. Konstruksjonen er forankret gjennom skråband og trenagler. I lengderetningen ligger raftehallen, som i tillegg til å holde sperrene, også bidrar til å binde sammen grindene. Takene på grindnaust er gjerne dekket av torv, never, tro, vindskier og torvvol. Torvtak som har råtnet har blitt skiftet ut med nyere takkledning. Ytterveggene har ikke uvanlig blitt dekket med stående bordkledning. På Mørekysten har gjerne gamle båtsider blitt brukt til veggkledning. Noen grindnaust har også steinvegger. Jektenaustene var ofte store grindnaust uten veggkledning. Leidangnaust. Restene etter leidangnaustene fra mellomalderen er gjerne steinmura tufter. Disse naustene har vært store. Kinsarviknaustet, som truleg rommet to leidangskip, har vært 34 meter langt og 13 meter bredt. Ved Steinkjer er det funnet tufter etter 40 meter lange naust. I tillegg til steinmurer ble det også brukt grindverk i disse naustene. Gulatingloven nevner i denne forbindelse både stav, stavlægje, sperre, torvol, vindskier, never og torv. Naustrekker. Naust står ofte samlet på de best egnede stedene langs fjæra. Stedene med god tilkomst og rolig sjøgang har vært prioritert. Også de som ikke har jord som grenser til sjø og vann har hatt behov for naustplass, det kan derfor bli mange naust på liten plass, og de står derfro gjerne i tette rekker, såkalte naustrekker. I nyere tid har byggemåten og bruksmåten for det tradisjonelle naustet forandret seg. Selv om man fortsatt bruker den tradisjonelle definisjonen om lagring av båt og utstyr, finnes det ingen bestemt definisjon på hvordan et naust skal være utformet eller hva det skal brukes til, bortsett fra at det ikke skal være fritidsbolig; med andre ord brukes til overnatting. Kultur. "Naustet" er navnet på eit skuespill av Jon Fosse Ryan Giggs. Ryan Joseph Giggs, eg. "Ryan Joseph Wilson" (født 29. november 1973 i Cardiff, Wales) er en profesjonell fotballspiller kjent som en av verdens beste vinger noensinne. Han spiller klubbfotball for Manchester United. Han har spilt mest venstre flanke på midtbanen, men kan også spille i andre midtbaneposisjoner og i angrep. Giggs spilte for Englands skoleguttlag som ung, men siden han, foreldrene og besteforeldrene er walisere er det Wales han spiller for. Ryan Giggs' fødenavn er "Ryan Joseph Wilson", men han tok morens etternavn da foreldrene skilte lag. Han viste at han hadde potensial til å nå langt fra ung alder, og var best i alle posisjoner på laget. Etter å ha prøvespilt for Manchester City som 14-åring, ble han oppdaget av en av Manchester Uniteds lokale speidere. Det ble raskt klart for Alex Ferguson hvilket eksepsjonelt talent Giggs var, og han møtte opp personlig på trappa til Giggs for å få ham til å spille for Manchester Uniteds ungdomslag, og siden har han vært i Manchester United. To år senere, den 9. juli 1990, skrev han læreguttkontrakt, og på 17-årsdagen signerte han proffkontrakt med Manchester United. Han debuterte for a-laget 2. mars 1991 mot Everton som innbytter for Denis Irwin, og fikk sin første kamp fra start mot Manchester City 4. mai samme året, der han også ble kreditert scoringen som gjorde ham til matchvinner i den kampen. I både 1992 og i 1993 ble han kåret til PFA Young Player of the Year, og er den eneste sammen med Robbie Fowler og Wayne Rooney som har vunnet denne prisen to ganger. Giggs har rekorden for flest seriemesterskap i England med tolv mesterskap. Det første kom i 1993 og det foreløpig siste i 2011. Han er også engelsk fotballs mestvinnende spiller med 33 vinnermedaljer. I Champions League-finalen i 2008 gikk han forbi Sir Bobby Charltons klubbrekord med 759 opptredener for United. Giggs er offiser av Order of the British Empire. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 22. september 2012" Hemer. Hemer er en by i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Byens folketall er om lag 37 735 (2010). Thranduil. Thranduil er en skikkelse fra J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard. Han var en Sinda-alv og konge over silvanalvene i den nordre delen av den store Grønnskog (Myrkskog), som lå like øst for Tåkefjellene. I Hobbiten blir han beskrevet som en alv med blondt hår, noe som er uvanlig for en sindaalv. I "Hobbiten" er han, ganske enkelt, kalt "Alvekongen". Når Thorin Eikenskjold og hans dvergefølge entrer nordre Myrkskog, blir de tatt til fange av Thranduils alver og låst inn i hans fangekamre når de velger å ikke avsløre deres hensikter. Etter draken Smaugs død, draken som hadde voldt mye trøbbel for gråalvene i årevis, begjærte Thranduil skatten fra Erebor delt mellom ham, Bard og dvergene. Thorin avslo, noe som førte til Femhærerslaget. Slektsbånd/vennskapsbånd. Thranduil var sønn av Oropher og far til Legolas Grønnløv. I Ringenes Herre bidrar det nylig etablerte vennskapet mellom Legolas og dvergen Gimli, Glóins sønn, til å knytte nye og sterkere bånd mellom Thranduils folk og dvergene. Det er utrolig å merke seg at en av dvergene som var sperret inne av Thranduil, var Glóin, Gimlis far – og både Legolas og Gimli vokste mest sannsynlig opp og hørte fortellinger som involverte den andres far – og begge endte opp på en reise sammen og vennskapet mellom en alv og en dverg blomstret. Theodor Fontane. Henri Theodore Fontane (født 30. desember 1819 i Neuruppin, død 20. september 1898 i Berlin) var en tysk forfatter, poet og journalist. Han skildret den berlinske middelklassens liv og verdinormer i sine romaner fra 1880- og 1890-årene, og regnes som den førende romanforfatteren innenfor naturalismen i Tyskland og som en av Tysklands viktigste forfattere. Unge år. Han tilhørte en hugenottisk familie og var sønn av apotekeren Louis Henri Fontane. Etter fullført gymnas utdannet også han seg til apoteker. Samtidig begynte han å skrive og hans første novelle «Geschwisterliebe» ble publisert i 1839. Dessuten begynte han å skrive for ulike aviser. Etter å ha jobbet ved forskjellige apoteker i ulike byer i dagens østlige Tyskland flyttet han 1845 til Berlin. Han deltok kort i den 49. I 1849 ga han opp apotekeryrket og ble journalist og forfatter på heltid. I 1850 giftet han seg med "Emilie Rouanet-Kummer" (1824–1902); paret fikk sju barn fra 1851 til 1864, hvorav fire levde opp. I 1851 ble han ansatt i den konservativ-pietistiske "Kreuzzeitung" (egentlig "Neue Preussische Zeitung") og jobbet fra 1852 også for bladet "Centralstelle für Preßangelegenheiten". Fontane ble Storbritanniaekspert. Siden 1844 hadde han reist flere ganger til Storbritannia og var korrespondent i London i perioden 1855-1859. Etter et regjeringsskifte i det prøyssiske kongehuset 1858 håpet han på en politisk liberalisering, ga opp sin korrespondentjobb og flyttet tilbake til Berlin. I tillegg til jobben ved Kreuzzeitung begynte han å skrive reiseskildringer fra sitt hjemmeområde Brandenburg. Slike skildringer var populær på denne tiden. Krigskorrespondent og forfatter. Fontane sluttet i "Kreuzzeitung" i 1870 og jobbet deretter som teaterkritikker for den liberale "Vossische Zeitung." Likevel tok han ferie i 1870 for å dekke den fransk-prøyssiske krig 1870/71. Han ble tatt til fange og mistenkt for spionasje. På intervensjon av rikskansler Bismark ble han frigitt. Før hadde han allerede vært krigskorrespondent under den andre slesvigske krig 1864 og den østerriksk-prøyssiske krig 1866. Hans første «litterære» skriverier var en serie med "Wanderungen durch die Mark Brandenburg", en kåserende tekstsjanger med minner, anekdoter og observasjoner fra hans eget barndomsmiljø. Skildringene inneholdt også beskrivelser av den gamle tids landadel og embetsmenn som «overlevninger fra en annen tid» som gjorde at han etterhvert falt i unåde hos dem han skildret. Etter flere reiser med konen til Østerrike, Italia og Sveits (1874-76) begynte han i en alder av 57 år å skrive det han siden skulle bli mest husket for, nemlig romaner. Han sluttet som journalist i "Vossische Zeitung" og deretter kom utgivelsene tett helt frem til hans død. «En slik forsinket litterær karriere er ikke så sjelden nettopp på denne tiden da tysk litteratur syntes å tvile på seg selv. Men for Fontane var forsinkelsen dobbelt heldig; som romanforfatter kunne han dra nytte av iakttagelser han hadde gjort og livskunnskap han hadde ervervet seg gjennom mange år på reiser og som journalist.» Både debutromanen "Vor der Sturm" (1878, «Før stormen») og "Schach von Wuthenow" (1883) var historiske romaner fra napoleonskrigenes tid; og særlig i den første var vekten lagt på folkelivsskildringen. Kvinneskildringen "Effi Briest", som utkom som føljetong 1894-95 og i bokform i 1896, blir vanligvis ansett som hans hovedverk. Utroskapshistorien i "Effi Briest" inngår i et gjentagende tema i flere av hans samtidsromaner: "L'Adultera" (1882), "Cécile" (1887) og "Unwiederbringlich" (1892, «Uopprettelig»). «Fontanes talent lå ikke i oppfinnsomhet; alle hans bøker ligner hverandre i emnevalg, i struktur, i den lære de vil formidle. Verdien ligger i detaljrikdommen, i den fine analytiske evne […] En kvinne blir gift for ung med en for gammel mann. Fåfengt nøling før […] ekteskapsbruddet som blir gjennomført uten anger, men sjelden fører til lykke.» I romanen "Frau Jenny Treibel" (1892) skildrer han Berlins nyrike med humor og ironi. Fontanes ettermæle. Flere av hans romaner er filmatisert flere ganger, særlig "Effi Briest" og "Frau Jenny Treibel". Vitamin D. Vitamin D (kalsiferol) er et fettløselig vitamin. En viktig funksjon for vitamin D er å sikre nok opptak av kalsium fra tarmen. Tilstrekkelig med vitamin D helt fra barndommen av har betydning for å kunne unngå beinskjørhet i eldre år. Kroppen lager selv vitamin D når du er ute i solen. Vitamin D finnes i fet fisk, fiskerogn og lever. Viktig å huske at frukt og grønnsaker ikke inneholder vitamin D. Definisjon. Vitamin D (også kalt "kalsiferol") har flere former el. metabolitter. Da vitaminet ble oppdaget i 1922 ble det kalt et vitamin, mens det egentlig ikke er et vitamin, pga. at kroppen kan produsere det selv – ved eksponering for sollys. Ved sollys synteseres vitaminet til sin aktive metabolitt mens ved inntak i kost blir det lagret i fettvev som et slags lager som videre kan omdannes til aktiv metabolitt. D-vitamin er rent molykelært strukturert som et hormon el. nærmere bestemt et secosteroid, også pga dens funksjon i kroppen. D2 (ergokalsiferol) fra planter og D3 (kolekalsiferol) fra f.eks. fet fisk er de d-vitaminformer vi finner i sjømat og andre kost-kilder. Calciodol, mer spesifikt 25-hydroxyvitamin D3, er metabolitten som dannes i leveren fra D3 cholecalciferol el D2, i kost-kilder som sjømat o.l. Ved målinger og når en snakker om "mangel" er det som regel kun denne metabolitten som måles. Calciotriol, mer spesifikt 1,25-Dihydroxyvitamin D3 er den aktive metabolitten av D-vitaminet. Klassifisert som hormonell kontroll-substans for kalsium-metabolisme. Denne blir dannet fra Calciodol i nyrene, og er av stor betydning for en rekke funksjoner i menneskekroppen. Forløperen claciodol har ingen bestemt funksjon utover å være forløper til calciotriol. Når en snakker om mangel på D-vitamin er dette oftest kun basert på måling av calciodol, hvilket bør anses for å være på litt mangelfullt grunnlag. VDR reseptor blir aktivert Calciotriol. Den fullstendige rollen til VDR-reseptoren i menneskelige celler er enda ikke fullt forstått, men nåværende vitenskap viser at VDR er tett knyttet opp mot immunforsvaret og en rekke andre funksjoner. Dr Tony Norman, UCR, som oppdaget 1,25-D, er en forsker som har tilbragt sitt liv med å studere d-vitaminet fra et rent biologisk ståsted. Ved eksponering for sollys produseres aktiv metabolitt(Calciotriol) direkte fra 7-dehydrocholesterol i huden. D-vitamin er et fettløselig vitamin, og kan ikke skilles ut i urinen. Derfor bør man ikke ta store doser vitamin D, fordi det da vil hope seg opp i kroppen. Andre fettløselige vitaminer er A, E og K. Former. Vitamin D eksisterer i flere forskjellige typer, men de to mest kjente er ergokalsiferol (vitamin D2) og kolekalsiferol (vitamin D3). Disse ble tidligere antatt å ha samme biologiske effekt. Men nyere forskning viser at vitamin D3 har større biologisk aktivetet Den formen som forekommer hyppigst hos mennesket er kolekalsiferol, da det er denne som dannes i huden og som finnes i animalske matvarer (f.eks. fete fiskeslag og tran). Funksjon. Vitamin D antas å ha en viktig rolle i omsetningen av kalsium i kroppen, selv om toxisitet ofte fører til nedgang i kalsiumnivå. Den er nødvendig for opptaket av kalsium og fosfor i tarmen, for reabsorpsjon i nyrene, og for lagring av mineralene i skjelettet. Den antas dermed for å være viktig for å opprettholde en stabil konsentrasjon av kalsium i blodet. I tillegg har vitamin D en rekke andre cellulære funksjoner i kroppen som er lite utforsket, men som kan tenkes å være viktige for å opprettholde god helse og forebygge en rekke sykdommer, bl.a. visse kreftformer. Vitamin D sies å ha virkning på å øke sjansen til at kviner bli gravide etter samleie. D-vitaminet fungerer også som immunsuppresserende dvs. undertrykker immunforsvaret – noe som kan tilskrives den teoretiske fordelen ved autoimmune sykdommer. Kilder i kosten. Vitamin D kan tilføres kroppen gjennom fet fisk (makrell, sild, kveite, ørret, laks) og fiskelever. I Norge blir for tiden smør og margarin samt noen få melketyper beriket med vitamin D slik at disse også blir gode kilder. Dersom kroppen ikke tilføres nok vitamin D gjennom kosten, kan man bruke tilskudd som tran, kapsler med vitamin D eller multivitamintabletter. Mangelsykdom. Mangelsykdommen som følger av alvorlig vitamin D-mangel er rakitt (engelsk syke) hos barn, og osteomalasi hos voksne. Mildere vitamin D-mangel hos voksne kan også bidra til tap av skjelettmasse med osteopeni og benskjørhet til følge, noe som medfører økt risiko for brudd. Disse tilstandene er klassifisert av WHO som risikotilstander, og ikke som sykdom. Nyere studier har også vist at vitamin D-mangel hos unge kan øke fettlagringsprosessen og bryte ned muskler. Inntak. Anbefalt inntak er 7,5 mikrogram om dagen for barn fra to år og voksne opp til seksti år. For barn opptil to år og eldre over seksti år er anbefalt inntak 10 mikrogram om dagen. Utsatte grupper. I Norge er grupper av befolkningen som har høy risiko for å utvikle vitamin D-mangel,Transplanterte personer har stor risiko for å utvikle D vitamin mangel. Morsmelkernærte spedbarn, mørkhudede mennesker samt eldre med nedsatt funksjonsnivå som får lite soleksponering og har lavt inntak fra kosten. Spedbarn fra 4 ukers alder samt eldre over 60 år anbefales rutinemessig et daglig tilskudd med 10 µg vitamin D. Tilfeller av d-vitamin-forgiftning er spesielt farlig ved spedbarn, derfor bør det utvises forsiktighet med vitaminet da skader forårsaket av dette ofte er irreversible. Eldre mennesker som tar tilskudd med d-vitamin og kalsium har vist seg å ha økt forekomst av hjerne-lesjoner ved MR, noe som assosieres med kognitiv svikt og nedsatt motorisk funksjon. Det bayerske statskanselli. Det bayerske statskanselli er den bayerske statsministerens kontor og embedsverk. Det koordinerer også den bayerske regjeringens arbeide og beslutningsprosesser. Videre har det ansvaret for representative oppgaver. Ministeriet ledes av kansellisjef Eberhard Sinner. Det saksiske statskanselli. Det saksiske statskanselli er den saksiske statsministerens kontor og embedsverk. Det ledes av en kansellisjef, for tiden Hermann Winkler (CDU). Statskansellisjefen tilhører den saksiske regjering. Sachsens statsministre. Fristaten Sachsen (1990–). Statsministre Gunilla Süssmann. Gunilla Irene Süssmann (født 22. juni 1977 i Bergen) er en norsk klassisk pianist. Hun er blant de ledende i den yngre generasjonen av norske pianister, og har begynt å opparbeide en internasjonal karrière i tillegg til å være vel ansett innad i Norge. Hun er utdannet ved Norges musikkhøgskole og Hochschule für Musik i Hannover. Hun begynte å spille piano som seksåring, og har blant annet vunnet Ungdommens pianomesterskap i 1987 og 1995, Grieg-konkurransens spesialpris i 2000 og Robert Levins Festspillpris i 2002. Det foreløpige høydepunktet i karrièren nådde hun da hun 10. november 2005 spilte solokonsert i Amsterdam Concertgebouw. Hun har i tillegg fremført Griegs klaverkonsert på avslutningskonserten for Festspillene i Bergen, spilt på Festival d'Ile de France, vært finalist i EBU-konkurransen i Lisboa i 1996 og vært Rikskonsertenes intromusiker i årene 2001–2003. Hun solodebuterte i 2005 med CD-en "Tockà" (russisk: lengsel; uttales «taská») på NMA. Her fremfører hun verker av Aleksandr Skrjabin og Sergej Rakhmaninov. Hun har også spilt inn Geirr Tveitt sammen med Håvard Gimse, en innspilling som ble belønnet med nominasjon ved Cannes Classical Awards, samt meget gode kritikker i utenlandsk presse. I 2008 utkom albumet "Romanser" (NMA/Musikkoperatørene) sammen med sopranen Solveig Kringlebotn. På albumet fremføres verker av blant annet Halfdan Kjerulf, Agathe Backer-Grøndahl og Edvard Grieg. "Tockà" (2005). Aleksandr Skrjabin: Sonata no. 2 (Sonata-Fantasy) in g-sharp minor op. 19 Sergej Rakhmaninov: Sonata no. 2 in b-flat minor op. 36 NMA. NMA er et norsk plateselskap med sete i Drøbak. Det utgir utøvere av klassisk musikk fra eller med tilknytning til hele Norden. Av norske artister med utgivelser på NMA finner vi Gunilla Süssmann, Solveig Kringlebotn og Einar Henning Smebye. Nassau (Bahamas). Nassau er hovedstaden og den største byen på Bahamas og har omkring 210 000 innbyggere (2000). Byen ligger på øya New Providence. Nassau ble grunnlagt av britene på 1600-tallet, og ble da kalt Charles Towne. Byen fikk dagens navn i 1695 da den ble oppkalt etter William III av Orange-Nassau. Bernhard von Lindenau. Bernhard August von Lindenau (født 11. juni 1779 i Altenburg, død 21. mai 1854 samme sted) var en tysk jurist, astronom, minister og mesen. Liv. Lindenau var sønn av Johann August von Lindenau, herre til Pohlhof, Windischleuba og Nobitz, sachsen-altenburgisk apellasjonsråd og landskapsdirektør. Han studerte jus i Leipzig, fra 1798 var han statstjenestemann i hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg, først i Altenburg, senere som kammeråd i Gotha. Han begynte han sine astronomiske studier hos overstallmester von Hardenberg og deretter hos Franz Xaver von Zach på Seeberg-observatoriet. 1804 måtte han som følge av Zachs avreise midlertidig overta ledelsen av observatoriet. Etter et opphold i Altenburg ble han utnevnt til ny direktør for observatoriet av hertug August av Sachsen-Gotha-Altenburg. Han pleiet nære forbindelser til Carl Friedrich Gauss, som flere ganger besøkte Seeberg. Etter at observatoriet i 1813 var blitt plyndret av franskmennene, deltok han i befrielseskrigen som generaladjutant for hertug Carl August av Sachsen-Weimar-Eisenach. Han ble sterkt skadet under en duell i Paris. Fra 1815 til 1818 utgav han tidsskriftet "Zeitschrift für Astronomie und verwandte Wissenschaften". Imidlertid ble han 1817 kalt tilbake til statstjenesten og måtte avslutte sitt astronomiske virke. Fra 1820 var han minister og geheimeråd i Gotha, og måtte fra 1822 utføre regjeringen for den utilregnelige hertug Fredrik IV av Sachsen-Gotha-Altenburg. Dermed ble hertugdømmet opprettholdt frem til Fredriks død. Etter nyorganiseringen av de thüringske hertugdømmene trådte Lindenau i 1827 i kongeriket Sachsens tjeneste. Han var først gesandt til Forbundsdagen i Frankfurt am Main, før han i 1829 kom til Dresden, hvor han ble utnevnt til geheimeråd og fra 1830 kabinettsminister. Etter innføringen av den første saksiske forfatning den 1. desember 1831 ble han utnevnt til formann for regjeringen (statsminister). Denne stillingen beholdt han til han tok avskjed i 1843. Lindenau mottok tallrike utmerkelser for sitt vitenskapelige og politiske virke, og ble medlem av en rekke vitenskapelige selskaper. For Zach var han frem til hans død i 1832 juridisk rådgiver og formuesforvalter. Han etablerte den "Lindenau-Zachsche-Stiftung" til fremme av unge kunstnere og teknikere. I Altenburg oppstod av hans kunstsamlinger Lindenau-Museum. Fra 18. mai til 18. september 1848 var han fraksjonsløs representant for Sachsen-Altenburg i Frankfurt-nasjonalforsamlingen. Han tilhørte forretningsordenutvalget og fungerte som 2. alderspresident ved åpningsesjonen. Eksterne lenker. Lindenau, Bernhard von Lindenau, Bernhard von Lindenau, Bernhard von Lindenau, Bernhard von Julius Traugott von Könneritz. Julius Traugott Jakob von Könneritz (født 1792 i Merseburg, død 28. oktober 1866 i Dresden) var en saksisk politiker. Han var formann for den saksiske regjeringen (statsminister) fra 1843 til 1848. Rigmor Aasrud. Rigmor Aasrud (født 26. juni 1960) er en norsk politiker (Ap). Hun ble utnevnt til statsråd for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i oktober 2009, og er Nordisk samarbeidsminister. Rigmor Aasrud er utdannet bedriftsøkonom fra Handelshøyskolen BI, og har studert informasjonsfag ved Høgskolen i Lillehammer. Hun var økonomi- og administrasjonsleder ved Hertz bilutleie 1978–85, og avdelingsleder i Aas Data i årene fra 1985 til 1992. Aasrud var sekretær i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse i perioden 1992–1996 og ordfører i Gran kommune i årene 1995–2005. Hun ble innvalgt i kommunestyret i Gran allerede i 1983. Fra 1999 til 2005 var Aasrud styreleder i Hadeland Energi. Fra 2005 til hun ble statsråd, i 2009 var Aasrud statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, med saksansvar for bl.a primærhelsetjenesten og IT i helsevesenet. Hun var settestatsråd (for Hanne Bjurstrøm) i Arbeidsdepartementet 20. oktober 2009–21. desember 2009, og for statsråd Kristin Halvorsen 10. juni 2011. Aasrud ble som Arbeiderpartiets andrekandidat fra Oppland innvalgt på Stortinget ved stortingsvalget 2009. Damn Small Linux. Damn Small Linux (DSL) er en av verdens minste Linux-distribusjoner med GUI. Den er foreløpig på 50 MB, og målet er å aldri lage den større enn det for at den den skal passe inn på en visittkort-CD. Firefox følger også med. Damn Small Linux kan bootes opp fra en CD eller en kompatibel usb-penn/stick. Herred. Herred (hered/herad) er en hovedsakelig historisk term for administrative områder (tilsvarende dagens kommune), blant annet brukt i Norge og en rekke andre land. Termen «herred» har sitt opphav i det norrøne "herað" (beslektet med "her", "hær"), og var opprinnelig særlig brukt om de administrative grunnenhetene på Østlandet i middelalderen. I øvrige deler av landet ble termen «bygd» brukt isteden. Herred betegnet i følge Norsk Riksmålsordbok det minste tingområdet (og er i følge samme kilde, sannsynligvis den eldste, politiske organisasjonsenhet på Østlandet i Norge, i det sydlige Sverige (Götaland) og i Danmark) og var i bruk fra middelalderen. Betegnelsen har også vært i bruk om landkommuner (også kalt "herredskommuner") fra 1863 fram til 1980-tallet. I England brukte man gjerne navnet "hundred" (et hundrede), som muligens opprinnelig kom av at området stilte hundre væpnede menn; etter hvert ble den engelske definisjonen et område som hadde nok dyrkbar mark til å fø hundre familier. Det bør tas i betraktning at betegnelsen hundre på denne tiden var signifikant for antallet 120. (100 ble kallt smalhundre. Det samme prinsipp gjaldt for 'tusen'). Andre land hadde tilsvarende navn, og denne navneformen er den eldste som er kjent for systemet; den er nevnt av Tacitus i år 98 som "centeni" i hans beskrivelse av hvordan germanerne organiserte seg. Norge. Ordet foreligger også som kvalifiserende ledd i sammensetningene "herredskommune" ("landkommune") og i de historiske termene "herredsrett" og "herredsstyre". England. I England ble hvert shire delt inn i hundreder for administrative, militære og juridiske formål. Det ble innført av sakserne mellom 613 og 1017. Hvert hundrede skulle ha mulighet til å fø omkring hundre hushold. Hvert hundrede ble ledet av en "hundred-man" eller "hundred eolder". Innen det 10. århundre hadde dette blitt et embete som var forbeholdt noen få familier. På grunn av det militære aspektet kunne hundredene også kalles "wapentakes". Et hundrede kunne deles inn ytterligere. De større distriktene ble delt i to, kalt "divisions" (i Sussex "half hundreds"). Alle hundreder var delt inn i "tithings" (tiende), som hver hadde ti husholdninger. Under dette var basisenheten en hud, som var nok mark til å fø én familie. Over hundredene hadde man shires, som ble styrt av en "shire-reeve" (etterhvert forvansket til sheriff). Grensene mellom hundreder var uavhengige av sognegrenser og grevskapsgrenser. Et hundrede kunne dermed være delt mellom to grevskap, og et sogn kunne være delt mellom flere hundreder. Systemet var ikke like stabilt som grevskapssystemet som ble utviklet. Oversikten over hundreder i "Domesday Book" er radikalt forskjellig fra det som senere ble etablert. Antallet kunne variere sterkt mellom grevskapene: Leicestershire hadde til slutt seks, mens Devon som er omkring tre ganger større, hadde hele 32. Hundredet forsvant gradvis ut av bruk som administrativ enhet, og innen det 19. århundre hadde en rekke andre inndelingsformer, som Poor Law Union-er, landlige sanitærdistrikter og parlamentskretser blitt opprettet, og disse hadde tatt over de fleste av hundredenes oppgaver. Enheten har aldri blitt formelt avskaffet. Flere moderne administrative distrikter har fått navn etter gamle hundreder. Chiltern Hundreds er et spesielt tilfelle, som fortsatt eksisterer. Det er et område hvor en stedfortreder for monarken, en "Crown Steward", styrte, men pliktene som tillå embetet bortfalt i det 16. århundre, og i det 17. århundre bortfalt også økonomiske fordeler. Hundredet er bevart som en juridisk fiksjon, som brukes når en person ønsker å fratre House of Commons. Det er i utgangspunktet ikke mulig å trekke seg når man har blitt valgt, men dersom det foreligger spesielle grunner kan personen utnevnes til "Crown Steward" eller "Deputy Steward" for Chiltern Hundreds, eller hvis det «embetet» er opptatt til ett av to andre slike kongelige embeter. Bakgrunnen for dette er at det tidligere var slik at et parlamentsmedlem som avla ed som kongelig embetsmann automatisk mistet sin plass og måtte stille til gjenvalg; ved å la være å stille til gjenvalg hadde man oppnådd å trekke seg. Denne regelen eksisterer ikke lenger som en generell regel, men for Chiltern Hundreds og de to andre embetene er den bevart for å ta vare på denne løsningen på et problem. Sverige. I Svealand het distriktene opprinnelig "hundare", tilsvarende det engelske begrepet, mens man i Götaland kalte det härad. Etter hvert innførte også Svealand navnet härad. I Norrland hadde man, fordi området var så tynt befolket, ikke herreder. USA. Fylker i Delaware, New Jersey og Pennsylavia ble i det 17. århundre delt inn i "hundreds", som en etterligning av det engelske systemet. Det er kun i Delaware at disse er bevart; de ble der brukt for ligning og stemmedistrikter inntil 1960-årene, men har nå bare ett offisielt bruksområde, nemlig ved angivelse av en eiendoms beliggenhet i eiendomsskjøter. Agder Fotballkrets. Kjell Johnsen Agder Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Aust-Agder og Vest-Agder. 2. divisjon. Lag i 2. divisjon 2012:,, 3. divisjon. Lag i 3. divisjon 2012:,, 4. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Agder som rykker ned fra 3. divisjon fotball for herrer 2012) 5. divisjon. Nedrykksplasser: 3-5 (3 + antall lag fra Agder som rykker ned fra 3. divisjon fotball for herrer 2012) Akershus Fotballkrets. Yngve Arne Solberg Akershus Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Seriesystemet for herrer 2011. Kretsen har foran 2011-sesongen, ett lag i Tippeligaen, ett lag i Adeccoligaen, to lag i Fair Play ligaen og ni lag i 3. divisjon. Kretsen har også egne avdelinger i 4.–9. divisjon. 4.divisjon. Nedrykksplasser: 0-5 (antall lag fra Akershus som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 2 og avdeling 3) 5.divisjon. Nedrykksplasser: 0-5 (antall lag fra Akershus som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 2 og avdeling 3) 6.divisjon. Nedrykksplasser: 0-5 (antall lag fra Akershus som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 2 og avdeling 3) 7.divisjon. Nedrykksplasser: 0-5 (antall lag fra Akershus som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 2 og avdeling 3) 8. divisjon. Nedrykksplasser: 0-5 (antall lag fra Akershus som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 2 og avdeling 3) Buskerud Fotballkrets. Idrettens Hus, Marienlyst stadion Jan Olav Knutsen Buskerud Fotballkrets (stiftet 19. november 1922) er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Buskerud, samt Jevnaker i Oppland og Svelvik og Sande i Vestfold. Kretsen bestyrer 92 klubber (2012). Daglig leder er Odd Magne Olsen. Styreleder er Jan Olav Knutsen. Stiftelsen. Buskerud krets ble opprinnelig stiftet 7. desember 1919, men ble 19. november 1922 delt i Drammen og omegn krets og Øvre Buskerud krets. Kretsene ble i 1968 slått sammen igjen, men 19. november 1922 regnes likevel for stiftelsesdatoen. Inntil kretsen ble dannet, hadde klubbene fra Buskerud tilhørt Vestfold Fotballkrets. 4. divisjon. "For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2012" Nedrykksplasser: 0-3 (antall lag som rykker ned fra 3. divisjon) 5. divisjon. "For tabeller se 5. divisjon fotball for herrer 2012" Nedrykksplasser: 0-3 (antall lag som rykker ned fra 3. divisjon) 6. divisjon. Nedrykksplasser: 0-3 (antall lag som rykker ned fra 3. divisjon) Abergavenny. Abergavenny er en markedsby i Monmouthshire i Wales. Den ligger omkring 23 km vest for Monmouth, ved stedet for den lille bekken Gavenny renner inn i elven Usk. Byen er nesten omringet av høye fjell. Den hadde i middelalderen en bymur på grunn av nærheten til grensen til England, og man finner restene av et slott som ble bygget kort tid etter normannernes erobring der. I romersk tid var stedet kjent som Gobannium. Det lå et lite fort der, hvor man voktet veien gjennom Uskdalen for å holde fred mellom stammene i fjellene der. Det finnes bare små spor etter fortet. I 12. og 13. århundre var byen ofte åsted for grensestrider. Giraldus Cambrensis fortalte at slottet i 1173 ble tatt av waliserne. Hamelyn de Baalun, første lord av Abergavenny, grunnla et benediktinerkloster der. William de Braose sørget for at det ble gitt tiende av slottets og byens inntekter for å finansiere klosteret. Det ble oppløst ved reformasjonen. Kirken St. Mary's er den gamle klosterkirken, men den er ombygget i gotisk stil. Under den engelske borgerkrigen besøkte Karl I av England byen, før beleiringen av Raglan Castle i 1645. Han styrte personlig rettssaken mot Trevor Williams og andre parlamentarianere. I 1639 ble byen inkorporert under et charter. Et nytt charter med større privilegier ble skrevet i 1657, men det ser ikke ut til at det ble formelt utstedt. Fordi byens embetsmenn nektet å avlegge troskapsed til Vilhelm III i 1688 ble charteret annullert, og det gikk nedover med byens velstand. Tittelen lord av Abergavenny ble innført i normannisk tid. Den ble så definert som et baroni for William Beauchamp, første baron Abergavenny (død 1411). I 1784 ble den erstattet av en jarletittel, som i sin tur ble erstattet av tittelen marki av Abergavenny i 1876. Den nåværende marki er Christopher George Charles Nevill, 6. marki av Abergavenny. Abergavenny Thursdays Football Club ble grunnlagt i 1927, og spiller pr. 2005 i Gwent County Leagues tredje divisjon. Bare femten år tidligere var den et av topplagene i Wales, med seiere i Welsh Football League i 1991 og 1992. I 1993, etter at den nye League of Wales hadde blitt opprettet, rykket den ned, og har siden falt to divisjoner til. Byen var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1913. Neath. Neath er en by i Neath Port Talbot i Wales. Den ligger ved elven Neath. På walisisk heter elven "Afon Nedd" og byen "Castell-nedd". Det har vært bosetning på stedet siden romersk tid, da fortet Nidum stod der. Det finnes rester etter dette fortet i et boligområde. Man finner også ruiner etter et lite slott fra normannisk tid, såvel som ruinene etter Neath Abbey. Byen var tidligere et eget distrikt, men ble i 1996 innlemmet i det nye hovedområdet Neath Port Talbot. Neath var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1918, 1934 og 1994. De hvite bussene. De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen. Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder. Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS. Skandinaviske fanger i Tyskland. Danmark og Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940, og allerede i juni ble den første norske fangeleiren opprettet; Ulven leir utenfor Bergen. Etterhvert som motstanden mot okkupasjonen økte ble stadig flere nordmenn arrestert. De fleste ble holdt fanget i Norge, men etterhvert ble, av ulike årsaker, tusenvis av nordmenn sendt til leirer og fengsler i Tyskland og Polen – de første allerede høsten 1940. I Danmark begynte arrestasjonsbølgen og deportasjonene først for alvor med samarbeidsregjeringens avgang 29. august 1943. De skandinaviske fangene i Tyskland var delt i ulike kategorier, fra såkalt sivilinternerte som bodde sivilt og hadde en viss frihet til NN-fanger (Nacht und Nebel, «natt og tåke») som skulle arbeides til døde. Etter hvert som den skandinaviske fangebefolkningen i Tyskland økte, ble det organisert hjelpearbeid. De norske sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, oppsøkte fanger, hjalp dem med mat og formidlet brev til familie i Norge og Danmark. Hiltgunt Zassenhaus var fast tolk ved fangebesøk og gjorde en stor innsats for deres vel. Vogt-Svendsen knyttet også kontakt med de sivilinternerte på godset Gross Kreutz, familiene Hjort og Seip. Sammen med andre skandinaver utarbeidet kretsen på Gross Kreutz omfattende lister over fanger og hvor de ble holdt. Listene ble sendt til Sverige og den norske eksilregjeringen i London via den svenske ambassaden i Berlin. I Stockholm var den norske diplomaten Niels Christian Ditleff spesielt engasjert i de skandinaviske fangenes skjebne. Ved årsskiftet 1944-45 var det totale antall norske sivile politiske fanger i Tyskland rundt 8 000, i tillegg var det 1 125 militære krigsfanger. På dansk side hadde admiral Carl Hammerich lenge arbeidet med hemmelige planer for et «Jyllandskorps» for å redde dansker og nordmenn ut fra leirene. Hammerich hadde god kontakt med både de norske sjømannsprestene i Hamburg, kretsen på Gross Kreutz og med Ditleff i Stockholm. I 1945 var det om lag 6 000 dansker fanger i Tyskland. I løpet av 1944 gjorde danskene et omfattende planleggingsarbeid, registrerte fanger, transportressurser, forpleining og karantene for fangene ved ankomst Danmark. Hammerich besøkte Stockholm i februar, april og juli 1944 og diskuterte der planene med Ditleff. Evakuering eller «stay put»? Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes; forslaget ble imidlertid først kjølig mottatt. Det ble ansett for å være en norsk jobb, og man var lite innstilt på å gi svenskene noen mulighet til å utmerke seg ved krigens slutt. I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra Londonregjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30. november notatet «Momenter til svensk aksjon for fangehjelp» til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ. Den 29. desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene. Mens Ditleff forsøkte å påvirke Londonregjeringen fikk danskene tysk tillatelse til å hente ut fanger. De første var danske politimenn fra Buchenwald, og den første transporten gikk den 5. desember. Frem til slutten av februar 1945 hentet danskene med egne kjøretøy hjem 341 fanger, de fleste av dem syke. Disse transportene ga danskene verdifulle erfaringer som senere skulle komme de hvite bussene til gode. Svensk hjelp til fangene. SS øverste leder, Heinrich Himmler Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig; men det var en nøytralitet som svingte i takt med krigen. Frem til tyskernes nederlag i slaget om Stalingrad var Sverige tvunget til å være imøtekommmende overfor Tyskland, men etter Stalingrad endret Sverige sin politikk og nærmet seg de allierte. Felix Kersten, massør for den tyske SS-lederen Heinrich Himmler, hadde oppholdstillatelse i Sverige og formidlet kontakt med svensk UD. Himmler og hans betrodde mann Walter Schellenberg hadde lenge innsett at Tyskland ville tape krigen og vurderte separatfred med vestmaktene; i forhandlinger om dette kunne Sverige være en nyttig formidler av tyske forslag. Ved hjelp av Kersten fikk svensk UD i desember 1944 utlevert 50 norske studenter, 50 danske politimenn og tre svensker. Forutsetningen for frigivningen var at det skulle skjules for pressen; om Hitler fikk vite om det ville videre utleveringer bli umulig. Den 5. februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Den svenske utenriksministeren Christian Günther var positiv, regjeringen gav samtykke til at Folke Bernadotte som nestleder i Svensk Røde Kors skulle Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16. februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere; utenriksministeren Joachim von Ribbentrop, Ernst Kaltenbrunner, sjef for sikkerhetstjenesten, Walter Schellenberg og Heinrich Himmler, Reichsführer-SS. Himmler, som Hitlers stedfortreder og Nazitysklands nest mektigste mann, var først negativ til å transportere ut fangene. De ville jo kunne utdannnes som polititropper, slik det nøytrale Sverige allerede gjorde med andre nordmenn og dansker. Bernadotte var tvunget til å gå til sitt sekundære forslag, at fangene skulle kunne samles i en leir slik at det svenske Røde Kors der kunne bistå fangene. Bernadotte anslo overfor Himmler at antallet skandinaviske fanger var 13 000, mens Himmler mente det ikke dreide seg om mer enn 2-3 tusen. Ved et nytt møte med Schellenberg den 21. februar fikk Folke Bernadotte beskjed om at Himmler hadde godtatt forslaget om å samle de skandinaviske fangene i en leir. Under besøket i Berlin hadde Folke Bernadotte også flere møter med kretsen fra Gross Kreutz; Didrik Arup Seip, Conrad Vogt-Svendsen, Wanda Hjort og Bjørn Heger. Bernadottes sekundære forslag til Himmler (som han så godtok) var utarbeidet av Heger. Ekspedisjonen etableres. Samme betraktning hadde danske Johannes Holm, han bemerket at: «Det var tydeligt for os, at det var en militærkolonne under ledelse af militære officerer, til trods for deres Røde Kors uniformer.» Sammensetning av ekspedisjonsstyrken. Styrken ble oppdelt i tre busstransporttropper (hver med 12 busser), en lastebiltropp (med 12 lastebiler) og en intendanturtropp. Styrkens transportkapasitet ble 1 000 personer for lengre distanser, 1 200 personer for kortere distanser der også lastebilene kunne benyttes. Bussene gikk på Motyl (en blanding av 50 % bensin og 50 % alkohol), hadde åtte sykebårer, eller sitteplass for 30 passasjerer. Forbruket var fem liter pr mil, full tank var ti mil. Hver buss hadde to sjåfører som skiftet på kjøringen. For å unngå oppslag i pressen sendte Statens Informationsstyrelse ut såkalte gråa lappar til redaksjonene med henstilling om å unngå oppslag om ekspedisjonen. Den danske ambassadøren i Stockholm hadde den 13. februar tilbudt en større styrke (40 busser, 30 lastebiler, 18 ambulanser og andre kjøretøy). På tross av at Folke Bernadotte tidligere hadde sett for seg en blandet svensk-dansk aksjon ble dette avvist den 23. februar, ekspedisjonen måtte av hensyn til tyskerne være svensk. Avmarsj. Den 8. mars startet den første delen av ekspedisjonsstyrken fra Hässleholm og tok fergen fra Malmö til København. Av sikkerhetsgrunner var den danske motstandsbevegelsen informert; men det var ingen problemer, den svenske Røde Kors-ekspedisjonen ble svært entusiastisk mottatt. Den 12. mars var ekspedisjonen fremme ved sitt hovedkvarter, slottet Friedrichsruh; det lå 30 kilometer sydøst av Hamburg, ikke så langt fra Danmark og tett ved konsentrasjonsleiren Neuengamme hvor fangene skulle samles. Friedrichsruh tilhørte Otto von Bismarck, svensk gift og en bekjent av Folke Bernadotte. Ekspedisjonens ledelse ble innkvartert på slottet og i en nærliggende vertshus mens mannskapene etablerte en teltleir i slottsparken. Gestapomenn som fulgte de hvite bussene, alle transportene hadde med tysk liasonpersonell overfor de lokale myndighetene Ekspedisjonen hadde tyske liasonoffiserer, fremst av dem var Himmlers sambandsoffiser, SS-Obersturmbannführer Karl Rennau. Franz Göring var liasonoffiser med Gestapo. Totalt hadde ekspedisjonen rundt 40 tyske sambandsfolk, SS-offiserer og Gestapomenn; tyskerne krevde at annenhvert kjøretøy skulle ha en tysker med. De hvite bussene var totalt avhengig av samarbeid med tyskerne, Tyskland under nazistene var en politistat; med liasonpersonell fra Gestapo og SS kom man frem overalt. Bernadotte hadde lovt Schellenberg å forsøke å ha kolonnen i Warnemünde den 3. mars, men den ble forsinket med over en uke. Den viktigste grunnen til dette var problemer med å få garantier fra de allierte så ekspedisjonen ikke ble angrepet. De allierte flyene hadde på dette tidspunktet totalt luftherredømme og angrep hensynsløst trafikk på de tyske veiene. De hvite bussene ville i hovedsak bevege seg i områder kontrollert av britiske fly. Den 8. mars meddelte den britiske regjeringen svensk UD at man var innforstått med ekspedisjonen, men ikke kunne gi noen garantier mot angrep; de svenske kolonnene beveget seg på eget ansvar inne i Tyskland. Nye forhandlinger. Den 6. mars landet Folke Bernadotte i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger. Himmlers massør Kersten hadde allerede ankommet Berlin fra Stockholm; svensk UD instruerte sin ambassadør i Berlin, Arvid Richert, å bistå Kersten så han kan påvirke Himmler. Parallelt med dette forsøkte danske representanter, fremst Danmarks Berlinambassadør Otto Carl Mohr å få frigitt flere danske fanger. De svenske og danske forhandlingsmål var noe ulike; svenskene forhandlet med Himmler/Schellenberg og konsentrerte seg først om å samle fangene i Neuengamme. Danskene forhandlet med Kaltenbrunner og forsøkte å få tillatelse til å få fangene frigitt, eventuelt internert i Danmark. Fra den 12. mars fikk danskene tillatelse til tre transporter, frem til 21. mars ble totalt 262 fanger av forskjellige kategorier hentet hjem til Danmark med danske kjøretøy. Deretter ble det et opphold i danske transporter og svenskene tok for en tid over. Transportene starter. Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt. Ved denne første transporten ble 559 fanger hentet, mens 67 svært syke fanger ble igjen. Et stort problem under transportene var fangenes kroniske diarre, dette ble etter hvert avhjulpet av at danskene leverte nødklosett som de hadde god erfaring med fra sine transporter. I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren. Svensker til Sverige. Allerede i begynnelsen av februar hadde en liten svensk Røde Kors-kolonne under kaptein Hultgren ankommet Berlin: seks mann, to busser og en personbil. Hensikten var å hente tilbake til Sverige svenskfødte kvinner som var gift tysk, men som nå grunnet Tysklands snarlige sammenbrudd søkte seg vekk. Transportene startet 26. mars og frem til 20. april ankom rundt 1 400 kvinner og barn med svensk bakgrunn Malmö via Lübeck og Danmark. Håndlangere for SS. Neuengamme konsentrasjonsleir var imidlertid full, og for å få plass til de skandinaviske fangene, krevde SS at fanger derfra ble forflyttet til andre leire. SS-leirsjefen i Neuengamme hadde ikke transportmuligheter til dette, og forlangte at De hvite bussene påtok seg å transportere andre lands fanger ut av leiren for å gjøre plass til de nyankomne skandinavene, i en bygning benevnt som Schonungsblock. Om lag 2 000 franske, belgiske, nederlandske, russiske og polske fanger ble transportert til andre leire. Disse fangene var svært syke, da Schonungsblock var en brakke for arbeidsudyktige, syke og døende fanger. Allerede under transporten døde mellom 50-100 fanger, og mange flere døde i de dårligere forhold i de andre leirene de kom til, eller i forbindelse med nye transporter, for å unngå fremrykkende allierte soldater. Den siste transporten for SS skjedde så sent som den 13. april, med rundt 450 såkalte prominente franske fanger (senatorer, ledende forretningsmenn osv, fengslet etter invasjonen) som tyskerne anga skulle sendes tilbake via Sveits. Fangene skulle etter planen leveres i konsentrasjonsleiren Flossenburg (hvor de skulle hentes av sveitsisk Røde Kors). Utleveringen til Sveits viste seg å være en løgn og leiren var full, så fangene ble tatt med videre til Theresienstadt hvor de hvite bussene skulle hente 400 danske jøder. Samling i Neuengamme. Transporter den 30. mars og 2. april fra leirene Torgau, Mühlberg og Oschatz fra området rundt Leipzig hentet dansk politi og flere nordmenn; totalt 1 200. De danske politimennene ble av to danske kolonner fraktet videre til Danmark den 3.-5. april. Den 23. april ble om lag 1 000 av disse sendt videre til Sverige. Den 29. mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de priviligerte, skandinaviske fangene. I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme. Operasjonen dro ut; oberst Björck dro tilbake til Sverige og ny sjef for kolonnen ble major Sven Frykman. Endel av personellet dro også, men etter løfte om dobling av dagslønnen, ble litt under halvparten, om lag 130 mann igjen. I underleiren Vaihingen ble 16 av de 30 funnet i live, resten var døde; blant de overlevende (som alle var alvorlig svekket) var Trygve Bratteli og Kristian Ottosen. Totalt reddet denne kolonnen 75 fanger; 16 fra Vaihingen, 16 kvinnelige NN-fanger fra Mauthausen og 43 alvorlig syke menn fra Dachau. Danskene blir med. Den 5. april dro om lag halvparten av det svenske personell hjem og ble erstattet av dansker. Dette ble akseptert av tyskerne og svensk UD. Danskene stilte 33 busser, 14 ambulanser, syv lastebiler og fire personbiler; leder var Frants Hvass fra dansk UD. Den danske styrken ble samordnet med den svenske og fra den 8. april var «de hvite bussene» en svensk-dansk aksjon, hvor svenskene hadde kommandoen. De danske kjøretøyene var også hvitmalte, men hadde det danske flagget Dannebrog istedet for det røde korset. Fanger som ble holdt i regulære fengsler (tukthus) var en egen kategori, ekspedisjonen fikk først tillatelse til å hente disse i april. Den 9. april ble en blandet svensk-dansk kolonne under kaptein Folke sendt til Berlin for å hente 200 tukthusfanger; etter informasjon fremskaffet av Vogt-Svendsen. Totalt 211 tukthusfanger ble hentet fra 20 steder, blant dem Waldheim (øst for Dresden) og Dresden, Cottbus, Luckau, Zeithin og Groitsch. På vei tilbake til Neuengamme den 11. april så man for første gang en tysk bil merket som de hvite bussene; malt hvit med Røde Kors-merker. Den 15. april ble 524 tukthusfanger hentet fra Mecklenburg. Theresienstadt. De danske jøder som ikke klarte å unnslippe arrestasjon hadde blitt deportert til Theresienstadt konsentrasjonsleir, ved byen Terezin i dagens Tsjekkia. Det drøyde innen tyskerne ga klarsignal og det hastet; de allierte frontene nærmet seg. Den tyske liasonoffiseren Rennau klarte til slutt å få Gestapos tillatelse og den 12. april startet en kolonne under kaptein Folke med 23 svenske busser, tolv svenske biler, tremotorsykler og et antall danske ambulanser med danske leger og sykepleiere. Situasjonen i Tyskland var nå kritisk, de svenske sjåførene fikk beskjed om at reisen var meget risikabel. I siste øyeblikk forsøkte svensk UD å stoppe avreisen da man hadde fått beskjed om at sovjetiske styrker hadde blokkert veien; men kolonnen dro. Med seg fra Neuengamme hadde bussene 450 franske fanger som i følge SS skulle til Sveits via leiren Flossenbürg; det viste seg å være en løgn og fangene ble med videre til Theresienstadt. Den 15. april ble 423 skandinaviske jøder hentet og kunne starte på den farlige veien tilbake til Danmark. Underveis passerte man Dresden som nettopp var jevnet med jorden og hadde nattestopp ved Potsdam som samme natt ble bombet. Kolonnen nådde uskadd frem til Padborg den 17. april. Dagen etter ble de sendt med fergen over til Malmö. Det første angrepet mot de hvite bussene skjedde den 18. april; den danske leiren ved Friedrichsruh ble angrepet av allierte jagerfly, fire sjåfører og en sykepleier ble lettere skadet mens ti biler ble ødelagt. De neste dagene skjedde flere lignende angrep fra luften, flere av personellet og fangene ble drept og skadet. «Vi åker till Sverige». Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9. april fra Neuengamme; 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö. Frem til den 18. april hadde 1 216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige. To dager etter, den 20. april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme. Den 19. april om kvelden ble evakuering av skandinaviske fanger fra Neuengamme diskutert i et møte på Friedrichsruh. Bernadotte, Frykmann, Richert, fra svensk side, Rennau fra tysk mens Hvass og Holm representerte dansk side. Situasjonen var i ferd med å bli akutt og de eksisterende svenske og danske kjøretøy i Friedrichsruh hadde ikke nok kapasitet til å evakuere alle fangene raskt nok. Danskene tilbød å stille ekstra kjøretøy fra Jyllandskorpset og det ble akseptert. Ialt 4 255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige. Evakuering fra Ravensbrück. Ravensbrück var en konsentrasjonsleir om lag 90 kilometer nord for Berlin, opprettet i 1938 for kvinnelige fanger. Den 8. april 1945 ble rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger (inkludert to franske kvinner) hentet fra leiren og kjørt direkte til Padborg i Danmark. Folke Bernadotte hadde imidlertid fått tillatelse av Himmler å hente alle syke fanger; så den 22. april kjørte en kolonne med 15 danske ambulanser fra Friedrichsruh under kaptein Arnoldson for å hente ut syke kvinner fra Ravensbrück. Kvinnelige fanger i Ravensbrück, det hvite krittmerket på ryggen viser at de er tatt ut for transport Ved ankomst til leiren var det kaos, den skulle evakueres og Arnoldson fikk beskjed om at han kunne ta med alle franske, belgiske, nederlandske og polske kvinner, totalt 15 000. Arnoldson sa ja, selv om det var tre ganger så mange som de hvite bussene hadde reddet i løpet av den perioden man hadde holdt på. Ambulansene tok med 112 syke kvinner, ved ankomst Lübeck fikk Arnoldson gitt beskjed til Folke Bernadotte om behov for ytterligere transportkapasitet, og ble lovt at alle disponible ressurser skulle settes inn. To nye kolonner kom til Ravensbrück; den ene avmarsjerte den 23. april med 786 kvinner, de fleste franske; de ble kjørt direkte til Padborg. Den andre delen av kolonnen hentet 360 franske kvinner. Den siste kolonnene ankom Ravensbrück den 25. april; tilstanden i Tyskland ble nå stadig vanskeligere med jevnlig beskytning av transporter mens frontene raskt nærmet seg. I leiren ble 706 franske, belgiske, nederlandske og polske kvinner lastet på en kolonne med danske ambulanser og lastebiler fra det internasjonale Røde Kors. Denne kolonnen ble på veien tilbake til Padborg angrepet av allierte jagerfly; minst 11 ble drept og 26 alvorlig skadet; endelig antall drepte ble oppgitt til 25. Den siste kolonnen ledet av løytnant Svenson hadde 934 kvinner i sine 20 busser, de fleste polske; men også franske, amerikanske, engelske kvinner. Kolonnen tok nattestopp, ble beskutt fra jagerfly men uten at noen ble skadet og ankom Padborg 26. april 1945. Dette var den siste svenske transporten før Tyskland kapitulerte. Svenskene fikk imidlertid disponere et togsett, 50 godsvogner hvor 80 fanger ble stuet inn i hver vogn; toget avgikk Ravensbrück den 25. april og ankom Lübeck den 29. april. Etter å ha fått mat gikk toget videre mot Danmark, 3 989 kvinner ble reddet med denne transporten. I løpet av noen få dager ble altså rundt 7 000 kvinner reddet fra Ravensbrück til Danmark og videre til Sverige. De siste evakuerte. Rittmester Ankarcrona ledet den 28. april en kolonne fra det internasjonale Røde Kors til leiren Neu-Brandenburg. Kolonnen ble passert av fremrykkende sovjetiske styrker, fant 200 kvinner som var tvunget ut på marsj, og vendte tilbake til Lübeck med dem. Den tyske gestapomannnen Franz Göring organiserte en togtransport fra Hamburg med 2 000 kvinner (960 jøder, 790 polakker og 250 franske), dette toget ankom Padborg den 2. mai. Denne togtransporten er ikke regnet med i Sveriges Røde Kors oversikt over hvem de reddet, men det synes uansett riktig å nevne transporten i sammenheng med de hvite bussene. Den 30. april avgikk to svenske skip Lübeck med fanger tvunget ut på marsj fra Neuengamme, «Magdalena» hadde 223 og «Lillie Matthiessen» med 225 kvinner. Transporten med båtene hadde blitt organisert av den svenske legen Hans Arnoldsson, med hjelp av Bjørn Heger. De måtte imidlertid forlate tusenvis av fanger stuet ombord på skip som den 3. mai ble bombet av britene, den såkalte Cap Arcona-tragedien. Den siste gruppen kvinnelige fanger reiste fra København med ferge til Malmö den 4. mai. Mottak og regnskap. I Danmark var den store mottaksstasjonen i grensebyen Padborg, her fikk fangene mat og legehjelp før videre transport innenfor Danmark til København. Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11 000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger. I følge Sveriges Røde Kors ble totalt 15 345 fanger reddet, av dem var 7 795 skandinaver og 7 550 fanger fra andre land. Om lag 1 500 tysk-svensker ble fraktet til Sverige. Fra Neuengamme ble 2 000 fanger transportert til andre leire for å gjøre plass for skandinaviske fanger. 400 franske fanger ble fraktet fra Neuengamme og satt av i Theresienstadt da de ikke kunne leveres til leiren i Flossenburg. Etter den tyske kapitulasjonen ble det i mai og juni 1945 i samarbeid med UNRRA transportert ut ytterligere 10 000 mennesker. Fortsatt debatt. Om flere hadde overlevd hvis de hadde blitt i Neuengamme er umulig å si, da mange av fangene fra leiren ble plassert på skip, som siden ble bombet og senket av britiske fly. At Røde Kors' regler om lik behandling av alle ble brutt ved denne hestehandel med SS er dog et faktum. Hvite busser til Auschwitz. Hvite busser til Auschwitz er en norsk stiftelse som arrangerer reiser for skoleelever til nazistenes tidligere konsentrasjonsleirer. Reisene har som formål å bidra til økt kunnskap om menneskerettigheter og skal inspirere skoleelevene til å få kraft og vilje til å ta personlig ansvar. Stiftelsen ble startet som en forening i 1992, og i løpet av 2007 vil 100.000 deltagere har reist med Hvite busser til nazistenes tidligere konsentrasjonsleire. Turproduksjonen, undervisningopplegg og markedsføring utføres av selskapet Hvite busser AS, som er heleid av stiftelsen. Hvite busser fikk sitt navn fra de hvite bussene som i 1945 tok med seg fangene fra konsentrasjonsleirene, og sendte de hjem. NRK P1. NRK P1 er en av NRKs radiokanaler, og Norges største radiokanal med rundt 1,9 millioner lyttere daglig. Kanalen er NRKs eldste radiokanal, og ble etablert i 1933. P1 har som mål å treffe det brede, voksne lag av folket. Den har sitt hovedkontor på Tyholt i Trondheim og sender mange av programmene derfra. Kanalen har mer enn seks timer med distriktssendinger på hverdagene. P1 er også NRKs sportskanal, blant annet med 4-4-2 og direkte dekning av serierundene i norsk fotball. Andre populære programmer er «Norgesglasset», aktualitetsprogrammet «Her og Nå» og «Nattønsket». Dessuten sendes Reiseradioen om sommeren. Dette programmet ovetar da Nitimens sendetid og sender to timer, sju dager i uka. P1 er NRKs beredskapskanal, og har et nasjonalt ansvar for å varsle befolkningen i krisesituasjoner. Kanalsjef er Jon Branæs. Priser. Kanalen og kanalens musikksjef Per Ole Hagen ble tildelt Bjellesauprisen fra FONO da den ble delt ut for første gang i 1994. P1 fikk prisen for deres holdning til norsk musikk og målet om at mer enn 40% av musikken som spilles i kanalen skal være norsk. Eksterne lenker. P1 Urinblære. Urinblæren ("vesica urinaria") er et blæreformet organ som inngår i urinveiene og har vegger som utvendig hovedsakelig består av muskelvev med bukhinne og innvendig av slimhinne. Bare de landlevende virveldyrene har urinblære. Organet samler opp og lagrer urin, et avfallstoff som kroppen skiller ut fra nyrene. Urinblæren dannes på fosterstadiet fra allantois, en av fosterhinnene. Tømming av urinblæren styres av urinblæremuskelen, som sender et signalstoff (hormon) via sentralnervesystemet til hjernen. Når signalet returneres derfra vil blæremuskelen trekke seg sammen slik at urinen presses ut, samtidig som urinlukkemuskelen åpner seg og slipper urinen ut i urinrøret. Overaktiv blære fører til oftere vannlating og kan være et symptom på sykdom eller bruk av medikamenter med vanndrivende effekt. Dersom det ikke finnes en åpenbar årsak bør dyr søke til veterinær og mennesker lege. En gjennomsnittlig menneskeblære kan holde på ca. 4 dl væske. Når dette overstiges tømmer blæren seg automatisk. Blæreproblemer. Noen mennesker har en overaktiv blære. Dette betyr at personen må urinere mye oftere enn andre. Dette kan føre til at personen vannlater ofte og at han/hun føler at blæren er full når den er helt tom. Et annet blæreproblem kan være at han/hun ikke klarer å kontrollere blæren sin og at urinblæren ikke kan styres. Complex. CompLex (Computer Lex) er en skriftserie utgitt av Institutt for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo. Første utgave kom i 1981 og siden er det kommet over 100 utgaver. Antigen. Antigener er molekyler som kan fremkalle en immunologisk respons, især dannelse av antistoffer. Antigener er vanligvis proteiner eller polysakkarider, men kan være ethvert molekyl, inklusive små haptener bundet til et bæreprotein. Ordet er en slags forkortelse av "anti(stoff)gen(ererende)". Eksogene antigener. Mikroorganismer kan være bakterier, virus, sopp og parasitter. Bakterier kan skille ut fordøyelsesenzymer som virker som giftstoffer på kroppens celler. Virus kan trenge inn i kroppens celler og formere seg der. Antigener kan også være vev fra andre personer som blodtypeantigener vi får i oss ved blodoverføring eller vev som settes inn ved organtransplantasjon. Antigener finnes overalt både i naturen og på kroppen. Kroppen skiller mellom de mikroorganismene som er velkjente og som vi er født med, og de som er fremmede for immunforsvaret vårt. De fremmede mikroorganismene, antigenene, setter i gang immunreaksjoner. Endogene antigener. I hornhinnen er det et protein som er godt skjermet fra immunapparatet. Ved skader av hornhinnen kan kroppen begynne å lage et antistoff mot dette proteinet, som gjør at begge hornhinnene blir matte. Denne sykdommen kalles sympatisk oftalmi. Ryder-rapporten. Ryder-rapporten omhandlet problemene til British Leyland Motor Corporation og ble utarbeidet av Sir Don Ryder i løpet av 14 uker i 1975. Ryder utviklet rapporten på oppdrag av Tony Benn og overleverte den 26. mars 1975. Det offisielle navnet på rapporten var «British Leyland: The Next Decade» (engelsk: "British Leyland: Det neste tiåret"). Bakgrunnen for rapporten var at British Leyland var nær konkurs, og bankene som hadde interesser i selskapet overtalte ledelsen til å gå til de britiske myndighetene og be om hjelp. Myndighetene ga sin støtte, men ville ha innflytelse i selskapets ledelse. I ettertid ble det klart at Ryder-rapportens prognose om at British Leyland kom til å ha over 30% markedsandel innen 1981 var for optimistisk. Lymfe. Lymfe (fra latin "lympha" som betyr "klart vann") er en gulaktig væske som dannes i lymfekjertlene, som inngår i lymfesystemet. Lymfeårene i kroppen transporterer den tyntflytende lymfevæsken, som holdes i bevegelse ved hjelp av kroppens ulike bevegelser, som presser på lymfekjertlene. Troupes de Marine. Troupes de Marine er en del av den franske hæren som er beregnet på eksterne operasjoner. De het opprinnelig "troupes coloniale" (fransk: "kolonitropper"), ble opprettet i 1622, og var ment for bruk i de franske koloniene. De rekrutterte både i Frankrike og koloniene og ble administrert av marinedepartementet. På sitt største i 1940 besto Troupes de Marine av ni divisjoner og flere demi-brigader som befestet Maginot-linjen. Navnet ble endret på 1960-tallet for å unngå imperialistiske hentydninger, og fra 1958 har Troupes de Marine – på tross av navnet – tilhørt den franske hæren. Symbolet for styrkene er et anker som bæres på uniformen. I Frankrike er de kjent som "marsouins" (niser) og marineskyttere som "bigors". Hviterusslands historie. Hviterusslands historie strekker seg like langt tilbake i tid som andre østslaviske folk. For hviterussere som folk begynner den en gang på 800-tallet med folkevandringen gjennom Øst-Europa. Etter en innledende periode som en uavhengig føydal sammenslutning falt de hviterussiske områdene etterhvert til Storhertugdømmet Litauen og Det polsk-litauiske samvelde, før Hviterussland ble en del av Det russiske keiserdømmet i forbindelse med Polens delinger. Under Sovjetunionen eksisterte Hviterussland som Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk, før landet fikk sin uavhengighet i 1991. Opprinnelse. a> og prinsesse Rahneda av Polatsk. Østslaviske grupper kom til området som utgjør dagens Hviterussland under folkevandringstiden, på 600-tallet e.Kr. Disse gruppene fortrengte eller assimilerte de finsk-ugriske folkene, balterne og steppenomadene som bodde der fra før. I det 9. århundre begynte østslavernes område å bli besøkt av svenske vikinger på vei til Konstantinopel. Disse vikingene bygde en rekke handelsposter i området, og tok gradvis også over den politiske kontrollen langs de store elvene. I 860-årene oppsto Kievriket, den første statsdannelsen i det østslaviske området. Da denne staten var på sitt høydepunkt ble den styrt av prins Jaroslav den vise, som døde i 1054. Etter prinsens død ble riket delt i mange fyrstedømmer, hver sentrert rundt én by, og alle fortsatt en del av riket. Rundt 20 mil nordøst for dagens Minsk oppstod på dette viset fyrstedømmet Polatsk som er kjernen i dagens Hviterussland. Litauen som stormakt. I 1240, etter at mongolene plyndret og ødela Kiev, gikk det skjøre Kiev-riket i oppløsning. I maktvakuumet som fulgte ble sentrale deler av det gamle riket lagt under litauisk kontroll, som en del av det nye Storhertugdømmet Litauen. Størstedelen av storhertugdømmets landområde var bebodd av kristne rutenere. Disse fikk stor innflytelse på de hedenske litauerne, og var en viktig grunn til at også disse, et av Europas siste ikke-kristne folkeslag, ble kristnet. I forbindelse med dette ble også det rutenske språket storhertugdømmets offisielle språk, en posisjon det beholdt helt frem til 1696. I 1385 ble et føderalistisk forbund mellom Polen og Storhertugdømmet Litauen stiftet med inngåelsen av Krevounionen. Dannelsen var en følge av storhertugens giftermål med den 12 år gamle polske dronningen, på denne måten ble storhertugen også konge over Polen. Forbundet utviklet seg senere til Det polsk-litauiske samveldet. Utover på 1400-tallet ble det innført mange diskriminerende regler som svekket den ortodokse kirkes stilling på bekostning av den katolske kirkes stilling, det var for eksempel forbud mot bygging av nye ortodokse kirker i det hviterussiske området. Dette problemet ble løst i 1511 da kong Sigismund I gav de ortodokse geistlige autonomi, og etter 1531 ble de helt fristilt fra den katolske erkebiskopens kontroll. Med boktrykkingens inntog gikk det rutenske språket fra å være et typisk byfenomen til å bli det dominerende språket i hele det hviterussiske og ukrainske området. Dette skjedde med massetrykkingen av bibler og annen religiøs litteratur, som ble spredt til hele riket. Det var også på denne tiden det gamle rutenske språket begynte å utvikle seg i retning av dagens hviterussisk og ukrainsk. Ny stat, ny tro. a>. Dagens Hviterussland var en del av dette riket. I 1569 ble Polen og Storhertugdømmet Litauen forent i en stat, Det polsk-litauiske samvelde, med en romersk-katolsk statlig religion omfavnet av adelen. Polsk begynte langsomt å fortrenge de lokale språkene i de østlige deler av riket. Dette gjorde at litauiske og hviterussiske bønder ble styrt av mennesker som verken delte deres språk elle religion. I 1596 oppstod en ny kirke med Unionen i Brest. Denne unionen førte til at den rutenske kirken ble løsrevet fra Patriarken i Konstantinopel, og plassert under den katolske kirke. Den nye kirken fikk i hovedsak beholde sine skikker, ritualer og gamle doktriner, men måtte godta pavelige forordninger. Denne omveltningen ble støttet av kong Sigismund III og av mange av rikets religiøse ledere, men var svært upopulær blant mange vanlige kirkegjengere, adelige i rikets østlige provinser samt blant kosakkene. Denne religiøse striden førte til flere opprør. I 1606–10, 1623 og 1633 forsøkte bøndene i Hviterussland å kaste sine polske herrer. Unionens politikk ble dominert av den polske adelen. Av 180 plasser i Sejmen hadde representanter fra det litausk-rutenske området bare 46 av dem. Mange jøder og polakker flyttet østover, og dominerte etterhvert byene og dermed også handelen. Dette gjorde at økonomien blant rutenerne (hviterusserne) var dårlig, majoriteten var fattige bønder. I 1648–54 oppstod det en storstilt revolusjon mot polske landeiere samtidig som det foregikk en revolusjon i Ukraina under ledelse av Bogdan Khmelnytskij. Mange rutenere flyktet til Ukraina og slo seg sammen med og gjorde felles sak med kosakkene. Deling av Polen og tidlig nasjonalisme. a>. Hviterussland ble da en del av Russland I årene 1772–95 foretok Russland, Østerrike og Preussen tre delinger av Polen, noe som innebar at unionen Hviterussland hadde vært en del av i flere hundre år ble oppløst. Hviterussland ble i 1795 en del av Russland. Den nevnte særegne kirken ble delvis tolerert frem til tsar Nikolai I i 1839 tvang kirken, som da var kirken til av hviterusserne, til å konvertere tilbake til den ortodokse lære. I tillegg var det viktig for tsaren å erstatte «Hviterussland» med det identitetløse navnet «Nordvestre territorium» ("Severo-Zapadanyj Kraj"). Dette var da starten på en mer altomfattende russifisering av hviterusserne. Innen 1861 var Hviterussland i store trekk et område bestående av bønder og landeiere. Bøndene hadde frihet, men det var i store trekk det de hadde. Bøndene forble fattige, landløse, under sterk beskatning, med krav om å bruke russisk og med en militærtjeneste som varte i 25 år. Mange så heller nostalgisk tilbake på tiden under polsk styre, og Kastus Kalinowski prøvde å vekke en idé om dette blant folk med utgivelsen "Bøndenes Sannhet". Kalinowski prøvde å inspirere til et opprør i solidaritet med et polsk opprør mot russerne i 1863. Opprøret mislyktes, og Polen ble lagt i sin helhet under Russland. Kalinowski ble senere hengt i Vilnius, og regnes i dag som far til hviterussisk nasjonalisme. En kultur fødes på ny. Til tross for storstilt emigrasjon på slutten av 1800-tallet var ikke den hviterussiske gløden død. Som ellers i det russiske rike startet den nye århundret med opprør som resultat av blant annet tap i den russisk-japanske krigen. Opprøret ble forsøkt roet av tsaren ved først å innføre, deretter utvide friheter til folket. Russiske myndigheter ble tvunget til å roe ned undertrykkende politikk overfor ikke-russiske befolkningsgrupper, noe som passet vel sammen med gryende hviterussisk nasjonalfølelse. En kulturell oppblomstring startet, ikke minst fordi bannlysningen av hviterussisk som språk opphørte, men fortsatt med restriksjoner over bruksområder. Utdannelsesmuligheter ble utvidet og bønder begynte å gå på skole, hviterussiske forfattere laget klassikere innen litteraturen. En ukeavis, "Nasja Niva", ble utgitt av det hviterussiske sosialistpartiet, noe som gav navnet «nasjanivisme» til de første to tiårene av 1900-tallet i hviterussisk historie. Verdenskrig og revolusjon. Første verdenskrig hadde stor negativ betydning for Hviterussland. Store hærstyrker fra både Tyskland og Russland kjempet mot hverandre, og gjorde Hviterussland til et område bestående av slagmarker og ødeleggelse. Samtidig ble over en million mennesker tvunget til å flytte fra landet på grunn av krigen. Ineffektiv økonomi og utagerende krigsinnsats ga høye matpriser, utbredt knapphet av ressurser og unødvendige tap av liv ga så stor misnøye både i by og land, at den forårsaket tsarens fall. I 1917 var det to revolusjoner, Februarrevolusjonen og Oktoberrevolusjonen. Dette ga nasjonalistisk bevisste hviterussere muligheten til å sette deres politiske kampanje ut i livet. Hviterusserne var ikke spesielt bolsjevikvennlige, i stedet var det lokale politiske livet dominert av Det sosialistiske revolusjonære partiet og andre sosialistiske partier, som var mensjeviker. Også leninistpartiet og andre moderate sosialistiske partier fantes. På slutten av 1917 møttes 1900 delegater i Rada, kongressen, med det formål å etablere en demokratisk, hviterussisk regjering. Møtet ble oppløst av bolsjeviksoldater før alt var gjennomført, og i begynnelsen av 1918 ble mesteparten av Hviterussland kontrollert av Tyskland. Ved freden i Brest-Litovsk i mars samme år ble uavhengighet for Den hviterussiske republikk garantert av Tyskland. Det tyske styret kollapset senere i 1918, noe som førte til at myndighetene ikke kunne stå imot hviterussiske bolsjeviker støttet av bolsjevikene i Moskva. Det Hviterussiske Bolsjevikpartiet ble etablert 1. januar 1919 med våpenmakt. Den 5. januar forlot representantene i Radaet Hviterussland, og dro i eksil til Berlin og senere Praha. Fra utlandet forberedte ledelsen i den gamle republikken et mulig opprør og frigjøringen av Hviterussland, men i 1923 ble disse planene oppgitt for godt etter at Folkeforbundet anerkjente den sovjetiske kontrollen og den nye grensen. I to år var Hviterussland selve premien i den polsk-sovjetiske krig. Riga-freden fra mars 1921, som avsluttet krigen, delte Hviterussland i 3 deler. Den hviterussiske staten ble en del av Sovjetunionen da unionen oppsto i 1922. Som følge av at Hviterussland ble en del av Sovjetunionen ble Russlands besittelser i etterkant av Rigaavtalen tilbakeført til Hviterussland, noe som mer enn doblet landets størrelse, til 124 000 km², og økte folketallet fra 1,5 til nesten 5 millioner. I 1921 kom Lenins NEP-politikk, en slags erstatning for kapitalisme som ga et kortvarig oppsving i hviterussisk økonomi. Landeierne var nå erstattet med en middelklasse med selveide, mindre bruk. Da tvunget kollektivisering ble innført at Stalin i 1928 medførte dette sterk motstand i Hviterussland, blant annet slaktet bønder dyrene sine fremfor å gi dem over til kollektivbrukene. Bønder som ytet motstand ble sultet, eller deportert til Sibir, noe som førte til et omfattende tilbakeskritt for Hviterussland. Stalins løsning var å starte opp tungindustri i Hviterussland. Stalins regime hadde startet veldig avslappet i forhold til hviterussisk språk og kultur, som blomstret i Hviterussland. Dette ble drastisk endret i 1930, da det ble veldig viktig for Moskva å knytte Hviterussland så sterkt som mulig til unionen. I tillegg til nok en russifisering av språket i 1933 ble historiebøker skrevet om for å vise at Hviterussland alltid hadde ønsket å bli en del av Russland. Polske besittelser i Hviterussland. Områdene under Polen hadde tilsvarende utvikling. I starten var regjeringen veldig demokratisk, og minoritetene hadde mange friheter. Hviterusserne etablerte et eget utdanningssystem, regjeringen støttet aktivt kulturlivet og hviterussiske delegater ble valgt inn i det polske parlamentet i 1922. Allerede i 1924 snudde den polsk regjering drastisk. Forkledd som kamp mot kommunisme ble skoler stengt, publikasjoner på hviterussisk forbudt, etniske polske bosettere ble oppmuntret til å slå seg ned i hviterussiske regioner, regioner som i sin helhet ble oversett økonomisk. Dette ga et bondesamfunn med høy arbeidsledighet og sult i et ellers industrialisert Polen. I 1926 etablerte den polske krigshelten Józef Piłsudski et autoritært regime. Påfølgende år forsøkte den hviterussiske arbeider- og bondeforening å starte en protestaksjon mot regimet. Aktivistene ble satt i fengsel, og nok en gang ble det viktig å etablere en polsk og romersk-katolsk innflytelse over hviterusserne. Ca et tiår senere, i 1935, erklærte Polen at de ikke lenger ville være bundet av avtaler om etniske minoriteter, med argumenter som at deres egne lover var adekvate. Det samme året ble hviterussere som var i opposisjon til regimet plassert i konsentrasjonsleirer ved Bereza Kartuska i Polen. Hviterusserne mistet sin siste delegat i parlamentet i valget i 1935, og i 1938 ble loven som tillot skoler for etniske minoriteter fjernet. Det siste leddet i regimets kamp var å gjøre den ortodokse kirke til en polsk kirke underlagt det polske regimet. Andre verdenskrig. Tyskland angrep Polen den 1. september 1939. To og en halv uke senere inntok Sovjetunionen de østre delene av Polen, områder som i dag hører til Hviterussland og Ukraina. De sovjetiske troppene ble tatt imot med glede av hviterussere uvitende eller uforstående til masseforfølgelsene under Stalin. Kommunistenes brutalitet ble raskt et faktum for befolkningen, arrestasjoner ble vanlig, ytterlige kulturelle restriksjoner innført og litteratur omskrevet for å passe kommunistpartiet. Ca 300 000 mennesker ble deportert til arbeidsleire i Sovjetunionen. Tilsvarende ble tyske tropper tatt vel imot i Hviterussland da de dro igjennom landet på vei mot Moskva. Mange trodde nazistene skulle frigjøre det hviterussiske folk fra kommunistenes undertrykkelse. Sannheten i planen til nazistene var derimot grufulle, det kom for dagen at 25% av hviterusserne skulle germaniseres, 75% skulle ødelegges ved å splitte og fordele Hviterussland mellom Litauen, Ukraina, Østpreussen og lage den sentrale delen til et hviterussisk militærdistrikt under den tyske fane, mens det østre Hviterussland skulle totalt legges under det tyske regimet. Tysk okkupasjon og nasjonalisme. Fronten var langt øst for Hviterussland, men den tyske okkupasjonen fortsatte mellom 1941 og 1944. I løpet av de tre årene ble området utsatt for enorme ødeleggelser forårsaket av geriljakrigføring, strategiske branner av hele landsbyer, massehenrettelser av den jødiske befolkningen og tofrontsbevegelser gjennom Hviterussland. Mer enn to millioner mennesker døde, og en million bygninger ble ødelagt. En amerikansk observtør kalte Hviterussland det det mest ødelagte territoriet i verden etter seks måneders reise hvor han blant annet så store byer som Minsk og Vitsebsk totalt i ruiner. Igjen kom hviterussisk nasjonalisme til overflaten, denne gangen som politisk konsekvens av tysk okkupasjon, og at den røde arme og den sovjetiske administrasjonen hadde stukket av før tyskerne kom. Med en gang sovjetmyndighetene var ute startet hviterussere å bygge opp sin egen politistyrke og administrasjon, noe tyskerne oppmuntret på flere måter. Hviterussiske antikommunsiter i eksil returnerte etter at de fikk tillatelse til å returnere fra Tyskland. Tyskerne tillot foreningen for hviterussisk ungdom (BCC), som ble dannet og mobiliserte en forsvarsstyrke i 1944. Til og med kongressen hadde tillatelse til å møtes i Minsk for å samle en antirussisk motstandbevegelse. Allikevel ble ikke de tyske okkupantene bedre likt av dette. Det førte i store trekk til at hviterussere kunne velge mellom vondt og verre, enten å flykte med tyskerne, eller å slutte seg til russerne. Stalins russifisering. Etter at den røde armé gjenerobret Hviterussland fra tyskerne ga Stalin ordre om omfattende folkemord og deportasjoner. Dette gjaldt lokal administrasjon, folk som hadde samarbeidet med tyskerne, de av befolkningen som hadde tilbragt tid i tyske fangeleire, øvrige folk som var mistenkt for antisovjetiske nykker og til slutt de som var tiltalt for nasjonalisme. Først i 1971 var folketallet i Hviterussland tilbake på førkrigsnivå, men da uten den jødiske befolkningen. Ruineringen av Hviterussland var total. Menneskeliv hadde gått tapt, men også hjem, dyr og dyrkbar mark, offentlige bygninger, utdanningssystemer, kulturelle ressurser, veier, kommunikasjonsmulihgeter og det som var av grunnlag for industri. Stalin beordret oppføring av fabrikker, fabrikker som ble Sovjetunionens mest effektive. "50 år med sovjetmakt i Hviterussland" - et sovjetisk frimerke fra 1969 Etter krigen brukte Stalin fortsatt russifisering om et viktig virkemiddel, og et program skulle intensivere dette for å beskytte Hviterussland og andre sovjetrepublikker mot vestlig påvirkning. Konsekvent ble lederstillinger i vestre grensebyer og i Minsk gitt til folk fra andre steder i Russland for å bygge opp et linje av russisk innflytelse mot den polske grensen. Det hviterussiske språket ble uoffisielt bannlyst fra bruk i offisielle posisjoner, i institusjoner innen utdanning og kultur, samt innen media. Denne kulturelle rensningen ble intensivert etter 1959 da Nikita Khrusjtsjov, førstesekretæren i kommunistpartiet, proklamerte at «jo raskere vi alle starter å snakke russisk, jo raskere skal vi bygge kommunismen». Motstanden man fant blant studenter, forfattere og intellektuelle i Minsk i 60- og 70 årene ble møtt med av KGB, og førte ofte til at de aktuelle personer mistet jobben eller ble arrestert. Perestrojka. Den første tiden av Gorbatjsovs regjeringstid var i Hviterussland var preget av to store hendelser. Tsjernobylulykken i 1986, der Hviterussland absorberte ca 70 % av det radioaktive nedfallet, og et desemberbrev skrevet av 28 intellektuelle i Hviterussland til Gorbatsjov, der de uttrykte hviterussernes misnøye med den kulturelle tilstanden i landet. Dette brevet blir ofte kalt det kulturelle Tsjernobyl. Atomreaktorulykkens fulle skadeomfang ble holdt hemmelig i over 3 år, men det kulturelle Tsjernobyl ble et diskusjonstema og inspirasjon for betydelig politisk aktivitet. Desemberbrevet ba Gorbatsjov om å forhindre utryddelse av hviterussisk som språk ved å innføre språket i stat, regjering og i utdannelsessystemet, samt massemedia og andre områder. Etter at nasjonale krefter hadde våknet av diskusjonen som kom etter at brevet ikke fikk noe svar, gikk særlig ungdomsgrupper ut i gatene og krevde støtte for den radikale restruktureringen av Hviterussland. Kravene om reformer ble ytterligere styrket av at man i juni 1988 fant massegraver med opptil 250 000 ofre fra stalinregimet. I oktober demonstrerte på ny 10 000 mennesker, en viktig sak denne gangen var støtten for det nye partiet Hviterussisk Folkefront. Politisk apati og deretter uavhengighet. Den største delen av befolkningen var på denne tiden politisk uengasjerte. Av i alt 360 plasser i nasjonalforsamlingen tilhørte 86 % kommunistpartiet, samtidig som 83 % av befolkningen i en folkeavstemning stemte for å bevare Sovjetunionen. Dette var til tross for at det øverste sovjet i Hviterussland vedtok en lov om suverenitet som kommunistpartiet selv hadde gått i bresjen for. Videre i august 1991 fulgte myndighetene i Minsk opp selvstendighetserklæringene til sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen ved å gi suverenitetserklæringen grunnlovsstatus og ta tilbake navnet Den hviterussiske republikk. Etter Minsk-avtalen i desember 1991 ble en samveldetraktat for uavhengige stater innført, med Minsk som hovedkvarter. Samveldet skulle stå for koordinering av utenrikspolitikk, økonomisk politikk og forsvarspolitikk. Lukasjenko kommer til makten. I 1994 fikk Hviterussland en ny grunnlov som erklærte Hviterussland for å være et demokrati med deling av makt, religionsfrihet og med målsetting om at Hviterussland skulle bli en nøytral stat uten kjernefysiske våpen. I det raskt organiserte valget vant Aleksandr Lukasjenko, på løfter om å fjerne korrupsjonen. Lukasjenko har siden måttet tåle mye kritikk på grunn av sin autoritære styringsmåte som mange vestlige medier og politikere anser som et diktatur. Alt i 1996 konsoliderte Lukasjenko sin egen maktposisjon ved å på grunnlovsstridig vis innføre grunnlovsendringer som åpnet for presidenten kan vedta lover per dekret. Han har i tillegg fått utvidet presidentperioden fra fire til seks år, og ønsker å ta gjenvalg til en tredje presidentperiode ved presidentvalget i 2006, selv om grunnloven sier at en bare kan gjenvelges en gang. Presidenten har blitt anklaget for å kaste ut ambassader (fra enkelte eiendommer) og har vært ustabil i forhold til utenlandske investeringer idet han har nasjonalisert og privatisert utenlandske interesser. Hviterussland har hatt underskudd på sitt utenlandsbudsjett siden 1995, og økonomien er alt annet enn oversiktlig og de offisielle tallene trenger ikke reflektere de faktiske forhold. Regjeringsmøtene som ofte kringkastes på hviterussisk TV fremstår som rene taler fra presidentens side der han blant annet fastsetter påbudte hviterussiske priser på landbruksvarer. Over halvparten av de offisielle eksportverdiene kommer fra eksport til Russland. De offisielle importtallene viser at Hviterussland importerer 65 % av verdiene fra Russland. Lukasjenko har arbeidet for et nært statlig samarbeid med Russland. Blant annet ble det 8. desember 1999 inngått en avtale mellom landene som kan virke som en intensjonsavtale om fremtidig sammenslåing av de to landene. I tiden etter Vladimir Putins maktovertakelse har forholdet mellom Russland og Hviterussland kjølnet. Kondom. thumb Et kondom er et prevensjonsmiddel i form av et slags futteral, ofte laget av latex, som dekker mannens penis under samleie. Kondom reduserer risikoen for graviditet og for å få kjønnssykdommer som klamydia, gonoré, syfilis eller hiv. Kondomer kan også brukes til å holde sexhjelpemidler, som for eksempel dildoer, rene, og også hindre spredning av kjønnssykdommer. Tidligere ble kondomer ofte omtalt som kardonger, eller bare donger, men siden 1980-tallet brukes disse uttrykkene mindre. Fordeler og ulemper med kondombruk. De første kondomene ble laget av innvoller fra dyr. Seriøs avis. Seriøs avis er en betegnelse brukt (særlig i Storbritannia) om aviser som ikke er tabloidaviser. Tradisjonelt ble seriøse aviser trykket i fullformat, i motsetning til tabloidavisene. De skiller seg også fra tabloidavisene ved typisk å være abonnementsaviser. Eksempler på seriøse aviser inkluderer Aftenposten og Bergens Tidende i Norge, The Times i Storbritannia, Frankfurter Allgemeine Zeitung, Süddeutsche Zeitung og Die Welt i Tyskland, Neue Zürcher Zeitung i Sveits, New York Times i USA og Politiken og Berlingske Tidende i Danmark. Art deco. a> er et typisk eksempel på art deco. Art deco (fransk: "Exposition Internationale des Arts Déco'"ratifs et Industriels Modernes") var en bevegelse innenfor dekorativ kunst tidlig på 1900-tallet, som vokste til å influere arkitektur, mote og visuell kunst. Oversikt. Art deco tok navnet sitt fra Verdensutstillingen som ble arrangert i Paris i 1925, som tidligere hadde navnet Exposition Internationale des Arts Décoratifs et Industriels Modernes. Her ble franske luksusvarer fremvist og dette ble gjort for å forsikre verden om at Paris fortsatt var det internasjonale senteret for stil etter første verdenskrig. Art deco var en av hovedretningene i Europa fra tidlig på 1920-tallet og nådde USA rundt 1928, og utviklet seg raskt til Streamline Moderne gjennom 1930-tallet, i tiåret som amerikanisert art deco er mest assosiert med i dag. Paris opprettholdt sin status som sentrum for art deco-designet, gjennomført i møbler av Jacques-Emile Ruhlmann, den mest kjente art deco-møbeldesigneren og kanskje den siste av de tradisjonelle parisiske "ébénistes", Jean-Jacques Rateau, bedriften Süe et Mare, skjermbrett fra Eileen Gray, smijernet fra Edgar Brandt, metall- og lakkarbeidene fra Jean Dunand, glass fra René Lalique og Maurice Marinot, klokker og smykker fra Cartier. Uttrykket art deco ble først brukt under Verdensutstillingen i 1925, men kom ikke i vanlig bruk før det ble reevaluert på 1960-tallet. Utøverne arbeidet ikke som et kohorent miljø. I samsvar med disse påvirkningene er art deco kjennetegnet ved bruken av materialer som aluminium, rustfritt stål, lakk, intarsia, hai- og sebraskinn. Den djerve bruken av sikksakk- og avtrappede former, og spenstige kurver (til forskjell fra sinuskurvene i art nouveau), chevron-mønstre, og solstrålemotiv. En del av disse motivene var allestedsnærværende – for eksempel ble solstrålemotivet benyttet i slike sammenheneger som kvinnesko, radiatorgrill, auditoriet i Radio City Music Hall og i spiret på Chrysler Building. Art deco er en overdådig stil og denne overdådigheten er tilskrevet en reaksjon på den påtvungne sparsommeligheten i årene under den første verdenskrig. Art deco var en populær stil for kinointeriører, teatre og de store passasjerskipene som "Ile de France" og "Normandie". En parallell strømning fulgte hakk i hæl, strømlinjeformen eller Streamline Moderne, var påvirket av produksjon og strømlinjeformete industriprodukter som skrev seg fra vitenskap og masseproduksjon, som former fra geværkulen og passasjerskipene, hvor hydro- og aerodynamiske tilpasninger er formdimensjonerende. Chryslers Air-Flo design fra 1933 ("date") hadde stor suksess, «strømlinjete» former ble anvendt til og med på produkter som blyantspissere og kjøleskap. I arkitekturen ble art deco-byggene kjennetegnet av avrundete hjørner, spesielt i bygg ved veikryss. Enkelte historikere ser på art deco som en type eller tidlig form for modernisme. Art deco tapte langsomt terreng i vest etter den kom inn i masseproduksjonen, ble latterliggjort som prangende og for å gi et falsk bilde av luksus. Til slutt ble stilen overkjørt av den spartanske holdningen som hersket under den andre verdenskrig. I koloniene, som for eksempel India, ble stilen en døråpner for modernisme og var i fortsatt bruk langt inn på 60-tallet. En fornyet interesse for art deco skjedde innen grafisk formgiving i 80-årene, hvor stilens sammenheng med film noir og 30-årenes glamour førte til at art deco ble brukt i reklamen for smykker og moter. Dette er fremdeles herfra at det store flertallet av amerikanere har bildet av hva art deco bærer i seg. I London kan man finne Art-deco i forbindelse med London Underground, svært mange av t-banestasjonene i forstedene er bygd i art-deco stil, Arnos Grove undergrunnsstasjon er en av de mest kjente t-banestasjonene i art-deco stil. Hovedkvarteret til London Transport 55_Broadway, tegnet av Charles Holden er også gjennomført i Art-Deco stil. Hotellet Claridge's på Mayfair i London er også kjent for sitt Art-Deco interiør. Kjent art deco-design. a> i New York, et kjent eksempel på art deco-arkitektur Jean Gardners bok "Houses of the Art Deco Years" (ISBN 1-898030-71-5) tar for seg art decos innflytelse på forstedsbebyggelsen i England. Hun tar for seg hver enkelt arkitektonisk utforming, kapittel for kapittel, for å vise i hvor stor utstrekning art deco-stilen har influert britisk privatbebyggelse på 1920- og 1930-tallet. Stridsvognsbevæpning. a> fyrer av sin 120 mm kanon Stridsvognbevæpning består av et hovedskyts, vanligvis en kanon, og sekundære våpen som maskingevær og røykgranatkastere. Kanonen. Alle moderne stridsvogner er bevæpnet med en kanon. Stridsvognkanoner er de mest grovkalibrede våpen i bruk i landstridsføring, hvis man ser bort fra noen artillerivåpen. Selv om kaliberet ikke har gått opp vesentlig siden andre verdenskrig så er moderne stridsvognkanoner teknisk overlegne. De vanligste kalibrene er 120 mm for vestlige stridsvogner og 125 mm for tidligere østblokk-materiell. De fleste stridsvognkanoner i dag er glattløpede, med kanonene til britiske og indiske styrker som nevneverdige unntak. De første stridsvognkanonene var utviklet fra lette artillerikanoner. De hadde lav utgangshastighet på granaten, og fyrte høyeksplosive granater. Dette var tilstrekkelig for rollen stridsvogner hadde under første verdenskrig, nemlig å støtte infanteriet. Denne tankegangen var rådende til et stykke ut i mellomkrigstiden. På 1930-tallet begynte to klasser av stridsvogner å krystalliseres. Infanteristøttevogna beholdt sitt klassiske skyts, men en ny klasse vogner som skulle bekjempe andre stridsvogner dukket opp. Britene kalte disse "cruiser tanks". Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde disse rundt 37 mm hovedskyts. I løpet av krigen ble det nødvendig med stadig kraftigere og kraftigere kanonen, og kaliberet økte fra 37 mm gjennom 50 og 75 mm opp til rundt 90 mm mot slutten av krigen. Løpene ble også lengre og lengre for å gi prosjektilene nødvendig utgangshastighet. Etter krigen var kalibere fra 90 til 115 mm enerådende, før 120 og 125 mm kanoner ble vanlige fra 1970-tallet. Infanteristøttevogna og både de lette og de tunge stridsvognene forsvant, og igjen sto det som tidligere var den middelstunge stridsvognen, nå enerådende. Flere faktorer bidro til at utviklingen hadde slakket av. En faktor var stadig bedre ammunisjon, og en annen var at mengden pansring på stridsvogner ikke fulgte samme utvikling som tidligere. Nesten alle stridsvognkanoner hadde riflet løp, før Sovjetunionen, Tyskland og USA på 1960-tallet utviklet glattløpede kanoner. I dag er nesten alle stridsvognkanoner glattløpede. Ammunisjonen. Oppbygningen av pilammunisjon. 1. Prosjektilhylse 2. Penetrator 3. Tetningsringer Kanonen kan fyre av flere forskjellige typer ammunisjon. De vanligste i dag er "pilammunisjon" og høyeksplosive granater. Pilammunisjon består av en penetrator med mindre kaliber enn løpet, og et prosjektilhylster kalt "sabot" rundt denne. Penetratoren består av et svært hardt stoff, vanligvis utarmet uran eller wolframkarbid, og er spiss og stabilisert i flukt av finner. Pilammunisjon omtales som regel som "kinetisk ammunisjon" eller "APFSDS", et akronym for "Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot". Eksplosive granater deles som regel mellom "HEAT" (High Explosive Anti Tank), som bygger på hulladningsprinsippet, og HEP (High Explosive Plastic) som inneholder en mengde plastisk sprengstoff som detoneres ved treff. Sistnevnte brukes som regel mot harde mål som bunkere, som for det meste er laget av andre materialer enn metall. Sekundærskyts. Vanligvis bærer stridsvogner andre våpen for forsvar mot infanteri eller fly. Oftest er dette en 7,62 eller 12,7 mm maskingevær montert koaksialt langs hovedvåpenet. Et par franske stridsvogner (AMX-30 og AMX-40) har brukt en 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner et maskingevær for vognkommandøren eller laderen på taket av tårnet. Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm maskingevær er også i stand til å bekjempe lettpansrede kjøretøy på kort hold. Noen stridsvogner har blitt bygget om til spesialroller og har hatt uvanlig bevæpning slik som flammekastere, rakettkastere eller kortholds bombekastere. I den tidligere østblokken ble flere vogner utstyrt med muligheten for å fyre panservernmissiler gjennom løpet på kanonen. Dette var for å øke rekkevidden, da hovedskytset ikke kunne skyte presist ut til de avstandene et missil kunne. Sikter og ildledelse. I begynnelsen ble våpnene siktet gjennom enkle optiske sikter. Avstander ble i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Senere ble stereoskopiske avstandsmålere introdusert, og disse forble standard fram til laseravstandsmåler ble innført. Presisjonen var ikke så god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig. Moderne stridsvogner har en rekke systemer for å få til mer presis beskytning og kunne skyte mens vognen er i bevegelse. Gyroskoper stabiliserer løpet på kanonen, det vil si at det automatisk kompenseres for vognens bevegelser. For skytteren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til målet, mens vognen beveger seg. Under andre verdenskrig hadde man stabilisering kun i horisontalplanet, men mot slutten av krigen og etterpå ble stabilisering i flere plan raskt standardutstyr. Moderne stridsvogner stabiliserer skytters hovedsikte, og "tvinger" kanonen til å følge siktets bevegelser. Dette gir en mye bedre stabilisering enn tidligere stabilisering, som prøvde å stabilisere selve kanonen. Sensorer og datamaskiner hjelper til med avstandsmåling og sikting, med faktorer som lufttemperatur, luftfuktighet, kanonens temperatur, hastigheten til stridsvognen og hvor slitt løpet er. Nattsikter av forskjellig slag gjør også stridsvognen i stand til å kjempe om natten. Under andre verdenskrig kom de første nattsiktene. Disse besto av infrarøde lyskastere og sensorer. Infrarødt lys er usynlig for det menneskelige øye, men med sensoren kunne man bruke lyskasteren til å se målet. Ulempen er at straks fienden har en infrarød sensor, så synes den som bruker lyskasteren svært godt i terrenget. På 1970-tallet ble passive termiske sikter vanlig, altså et sikte som ser varmestråling uten at man behøver en infrarød lyskilde. I dag er en kombinasjon av lysforsterkere og termiske sikter vanlige på stridsvogner. Laserbelysere kan gjøre stridsvognen i stand til å dirigere ild fra andre. Walk the Line. "Walk the Line" er en biografisk film om livet til countryartisten Johnny Cash, som fokuserer på det tidlige livet hans og kjærligheten til June Carter. Tittelen er hentet fra sangen «I Walk the Line», en av Cashs største hiter. Filmen er regissert av James Mangold, og hadde verdenspremiere under Filmfestivalen i Telluride 4. september 2005. I Norge ble den første gang vist under Oslo Internasjonale Filmfestival 21. november. Skuespillerne måtte synge sangene selv, og det er gitt ut et filmmusikkalbum: "Walk the Line". Rollen til Waylon Jennings spilles av hans og Jessi Colters sønn Shooter Jennings. Indreprodukt. Et indreprodukt (eller skalarprodukt eller prikkprodukt) er en funksjon som avbilder to vektorer i et vektorrom inn på en skalar. Funksjonen er definert slik at den gir et mål for et forhold mellom de to vektorene og gir en generalisering av intuitive geometriske begrep som avstand og vinkel også i mer abstrakte vektorrom. Begrepet ortogonalitet får en naturlig generalisering ved hjelp av indreproduktet. Ved å la indreproduktet generalisere vinkelbegrepet kan en i matematikk elegant utlede mange grunnleggende resultater for tilsynelatende helt ulike matematiske objekter, basert på de grunnleggende egenskapene til «vinkelmålet». Indreproduktet spiller en viktig rolle i mange deler av matematikk, for eksempel i Fourieranalyse og i approksimasjonsteori. Et vektorrom utstyrt med et indreprodukt kalles et indreproduktrom. Et komplett indreproduktrom kalles et Hilbertrom. Navnet "pre-Hilbertrom" brukes av og til for et indreproduktrom som ikke er komplett. I en del litteratur finner en betegnelsen «prikkprodukt» avgrenset til å gjelde det "Euklidske indreproduktet". Definisjon. Et indreprodukt på et vektorrom formula_1 er en funksjon som for ehvert par av vektorer formula_2 og formula_3 definerer en skalar formula_4, slik at funksjonen oppfyller de følgende egenskapene for Definisjonen gjelder for både reelle og komplekse vektorrom. I symmetriegenskapen inngår definisjonen av kompleks konjugasjon. Merk at indroproduktet av en vektor med seg selv formula_16 alltid er reell, slik at bruken av ulikheten i positivitetsegenskapen gir mening. Ett og samme vektorrom kan utstyres med ulike indreprodukt, og dermed definere et flere uavhengige indreproduktrom med ulik struktur. Det Euklidske indreproduktet og det vektede Euklidske indreproduktet, omtalt i den påfølgende ekseempelsamlingen, er eksempel på dette. Norm, avstand og vinkler. Gitt et indreproduktrom formula_1, så definerer vi normen til en vektor formula_2 ved Avstanden formula_30 mellom to vektorer formula_2 og formula_3 settes lik Vinkelen formula_34 mellom to vektorer formula_2 og formula_3 begge ulik formula_37 defineres ved og denne vinkelen er veldefinert på grunn av Cauchy–Schwarz' ulikhet. Videre kalles to vektorer formula_2 og formula_3 ortogonale dersom formula_41. Synomyner til ortogonal er normal og vinkelrett. Indreprodukt. formula_43 (skalar) Ytreprodukt. formula_44 (matrise) Euklidske indreprodukt. For vektorer formula_45 og formula_46 i det Euklidske n-rommet kan man definere det "Euklidske indreproduktet", gitt ved Dersom man tenker på formula_2 og formula_3 som kolonnevektorer, så har man også notasjonen Indreprodukt på funksjonsrom. På vektorrommet av kontinuerlige funksjoner definert på et lukket begrenset intervall formula_56 kan man definere indreproduktet mellom formula_57 og formula_58 til å være Atlasfjellene. Atlas skiller Sahara fra havetAtlasfjellene, beliggende i Nord-Afrika, er verdensdelens lengste fjellkjede. Fjellkjeden er rundt 2400 km lang, og går gjennom Marokko, Algerie og Tunisia. Den høyeste toppen er Jbel Toubkal (4 165 moh.), beliggende i det sørvestlige Marokko; Jebel Toubkal er også det høyeste fjellet i Marokko. Fjellkjeden skiller atlanterhavs- og middelhavskysten fra ørkenen Sahara. Jbel Toubkal. Jbel Toubkal (eller Jebel Toubkal, Djebel Toubkal) er den høyeste toppen i Atlasfjellene. Fjellet, som er 4 167 meter høyt, ligger i det sørvestlige Marokko. Jbel Toubkal er landets høyeste fjell, og også det høyeste fjellet i Nord-Afrika. Tommy Øren. Tommy Øren (født 10. mai 1980 på Årdalstangen) er en tidligere norsk fotballspiller som senest spilte Sogndal. Han spilte som regel på venstresiden på midtbanen eller i angrep. Tommy Øren har tidligere spilt for Hamarkameratene og har én A-landskamp samt flere kamper på aldersbestemte landslag. Under en kamp mot Molde 16. mai 2001 brakk han beinet i en stygg takling av Odd Inge Olsen. Dommer Tom Henning Øvrebø fikk senere en kamps karantene for ikke å ha gitt Olsen rødt kort for taklingen. Under Ørens opphold i Sogndal skåret han 83 mål i løpet av 275 kamper. Den 5. desember 2005 ble Øren klar for Ham-Kam, da klubbene kom til enighet etter to ukers forhandlinger. Han ble enig med Ham-Kam om en 4-års avtale og ble klubbens første nykommer foran 2006-sesongen. Etter om lag 90 kamper og 16 skåringer for Hamar-laget gikk han tilbake til Sogndal da han skrev under på en kontrakt den 20. november 2009. Berlinerformat. Berlinerformat, eller «medium», er et avisformat på normalt omkring 470 mm × 315 mm, altså noe høyere enn tabloidformatet, men bare litt bredere. Det brukes av en rekke europeiske aviser, bl.a. kvalitetsaviser som "Le Monde" (Frankrike), "la Repubblica" (Italia) og (siden 12. september 2005) "The Guardian" (Storbritannia). Den franske finansavisen "Les Échos" skiftet til dette formatet i september 2003, og de største avisene i Slovenia ("DELO") og Kroatia ("Večernji list"), utkommer også i dette formatet. Den siste kvalitetsavisen som tok formatet i bruk er "Le Soir", den viktigste franskspråklige avis i Belgia (fra 15. november 2005). Navnet "Berliner" refererer til Berlin, og stod i begynnelsen av det tyvende århundre i motsetning til "nordtysk" og "fransk" format. De eneste tyske avisene som idag bruker Berlinerformatet er de venstreorienterte avisene "die tageszeitung" ("taz") og "Junge Welt" (siden 2004). De fleste «seriøse» tyske aviser bruker storformatet kalt "nordisch", på 570×400 mm. I Norge var Klassekampen den siste avisa som ble utgitt i Berlinerformat. Dette ble endret i 1998. Etterskjelv. Etterskjelv er et jordskjelv i det samme området som hovedskjelvet, men med mindre magnitude. Et etterskjelv befinner seg normalt innen noen få bruddlengder vekk fra hovedskjelvet. Man kan si at etterskjelv er mindre justeringer etter hovedskjelvet der mindre spenninger utløses. Det er også vanlig at større jordskjelv blir følgt av mange etterskjelv. Dette er fordi det tar tid før jordskorpa faller til ro igjen. Etterskjelv kan gjøre stor skade, ettersom bygninger og transportnett ofte er skadet etter hovedskjelvet. Dette gjør dem ekstra sårbare for et nytt skjelv. Sakharovprisen. Utdeling av prisen for 2009 i Europaparlamentet Sakharovprisen for tankefrihet er en internasjonal utmerkelse. Den deles ut hver 10. desember av Europaparlamentet til personer eller organisasjoner som kjemper for menneskerettigheter. Prisen er oppkalt etter den russiske dissidenten, menneskerettsforkjemperen og fredsprisvinneren Andrej Sakharov og er i 2005 på 50 000 Euro. Eksterne lenker. * Corwen. Corwen er en by i Denbighshire i det nordlige Wales, ved elven Dee. Den er best kjent for at den var basen til Owain Glyndwr, en walisisk opprørsleder i det 15. århundre. Byen vokste opprinnelig frem som et senter for kvegdrift. Det finnes rester etter et normannisk slott, en kirke fra det 13. århundre og Capel Rùg som ble bygget i 1637 av William Salisbury. Corwen ligger langs A5, veien mellom London og Holyhead. Den har flere hoteller som startet som skysstasjoner, ettersom byen er den siste større bosetningen langs veien før Betws-y-Coed, slik at den ble et naturlig sted for en pause. Byen var vertskap for det nasjonale Eisteddfod i 1919. Terry Brooks. Terry Brooks (født 8. januar 1944) er en amerikansk fantasyforfatter. Brooks er nok mest kjent for sine bøker i «Shannara-serien», første boken Shannaras sverd (på engelsk «The Sword of Shannara») kom ut i 1977. De første bøkene i Shannara-serien har blitt kritisert for at handlingen er blitt plagiert fra Tolkiens bøker, noe Brooks avviser. Gustav Storm. Gustav Storm (født 18. juni 1845 i Rendalen, død 23. februar 1903 i Kristiania) var en norsk historiker. Han tok filologisk embedseksamen i 1868, og debuterte straks deretter som historisk kritiker og polemiker med avhandlingen "Om den gamle norrøne literatur" (1869), som ble fortsatt med den banebrytende tekstkritiske arbeidet "Snorre Sturlassons historieskrivning" (1873). 1874 tok han doktorgraden, ble universitetsstipendiat 1875, og 1877 professor i historie ved Kristiania universitet. Der kom han til å utøve stor innflytelse ikke bare som lærer, men også på universitetets administrative forhold og dets vitenskapelige virksomhet i sin helhet. På sitt hovedområde, Norges historie i middelalderen, utførte Storm et veldig nyskapningsarbeide, som tok form av en stor mengde avhandlinger i historiske, filologiske og geografiske fagtidsskrifter. Han oversatte de gamle kongesagaene til norsk for den store folkeutgaven som utkom i 1899. Storms avhandling fra 1894 om det norske riksvåpenet, er fortsatt den mest grunnleggende og vitenskapelige behandling av dette våpenets oppkomst og tidlige utvikling i middelalderen. Blant annet drøftet han Snorres skildring av kong Magnus Berrføtts bruk av løven, og konkluderte med at skildringen er uhistorisk, og bare beskriver kongevåpenet på den tid Snorre skrev kongesagaen. Draug (rollespill). "Draug" er et norsk rollespill, skrevet av Matthijs Holter. Spillets miljø er lagt til Norge på det tidlige 1800-tallet, og både historiske og overnaturlige ingredienser inngår i spillet. Spillsystemet er løst basert på det fritt tilgjengelige FUDGE-systemet, som er laget for å kunne variere omgivelsene spillet spilles i fra innenfor samme regelsystem, noe som gjør det lett og bygge nye spill på. "Draug" ble utgitt av forlaget Spartacus i 2004, ISBN 82-430-0301-0. Tillegget "Beist og Borgerskap" ble utgitt av samme forlag i 2005. Black Isle Studios. Black Isle Studios var en underavdeling i det elektroniske underholdnings-selskapet Interplay Entertainment og spesialiserte seg i utvikling av datarollespill. Black Isle Studios ble grunnlagt i 1998 og var basert i Los Angeles, California, USA. Utviklede titler. I tillegg til sin egen spill utvikling, så har Black Isle Studios bistått utviklingen av flere rollespil publisert av Interplay. Hjalmar Söderberg. a>.Hjalmar Emil Fredrik Söderberg (født 2. juli i Stockholm 1869, død 14. oktober 1941 i København) var en svensk forfatter og journalist, kjent for sine bøker med motiv fra Stockholm omkring forrige århundreskifte. Han er idag en av de mest leste svenske forfatterne fra sin periode. Levned. Hjalmar Söderberg ble født i Grev Turegatan 42A på Östermalm i Stockholm, og vokste opp i Majorsgatan 10 og 12. Hans søster Frida ble født 1866. Hans foreldre Fredrik Söderberg (f. 1833) Emilia (f. Brander, 1836). 20 år gammel begynte Söderberg som journalist i Svenska Dagbladet. Han ble student i Stockholm 1888 og i Uppsala 1890. Etter å ha tjenestegjort noen år i tollverket, ofret han seg fra 1890-årene helt for litteraturen. Han ble gift 1899 med Märta Abenius (1881–1932. Med henne hadde han tre barn: Dora (1899–1990), Tom (f. 1900) og Mikael (1903–1931). I årene 1901–07 bodde familien i Observatoriegatan 6 i Vasastan. Etter 1906 vekslet Söderberg mellom å bo i København, Stockholm og Frederiksberg. I august 1907 møtte han danskan Emelie Voss i Mölle i Skåne; de fikk en datter Betty (1910–1986) i München. Etter Söderbergs skilsmisse i februar 1917 giftet han og Emelie Voss seg i rådhuset i København den 23. august. De bosatte seg i Allégade 15A i Frederiksberg, hvor de bodde til desember 1938. Deretter bodde de noen år i Nørre Farimagsgade 1. I begynnelsen av 1941 flyttet de til Øster Søgade 96; datteren Betty og hennes familie bodde i nabohuset. Söderberg er begravet på Vestre Kirkegård i København. I sine senere år beskjeftiget han seg med religionshistorie og politiske spørsmål; spesielt engasjerte han seg mot fascismen. Hapten. Et hapten er et lite molekyl som er i stand til å utløse en immunologisk reaksjon, men kun når det er bundet til et bæremolekyl, typisk et bæreprotein. Bæreproteinet kan også ha den engenskap at det heller ikke i ubundet form har mulighet til å utløse en immunologisk reaksjon. Inger Johanne Beisland. Inger Johanne Beisland (Johanne Vie) (født 18. oktober 1966) er en musiker, sanger og korist. Før sin solodebut – "Beautiful Girl" (2005) – har hun koret på flere (11) utgivelser og også hatt noen egne låter på andre artisters utgivelser, blant annet Roger Helmers' «Yonder – Distant But Within Sight». Mest kjent er hennes arbeid sammen med "Growing" ("Growing up to be a child"), prosjektkoret "Souls" (dirigent Lisa Strandengen), og en serie produksjoner fra Oslo Kristne Senter. "Beautiful Girl" er et konseptalbum i samarbeid med kunstneren Guro Vesterlid, hvor innleggsheftet inneholder en presentasjon av noen av hennes arbeider. Stavanger bybru. Stavanger bybru er en skråkabelbru med ett tårn. Den krysser Strømsteinsundet fra Kjelvene nær Stavanger sentrum over Grasholmen og ender på Sølyst. Derfra er det broer videre til Engøy (Engøybrua) og Buøy (Pyntesundbrua) som er forbundet med Hundvåg. Hovedspennet er på 185 meter, samlet lengde er 1067 meter og seilingshøyden er 26 meter. Den er en del av fylkesvei 435, og er Rogalands lengste bru. Hovedspennet er bygd etter «fritt frambygg-bru»-prinsippet. Tilfartsbroene er bygd med et kassetverrsnitt i betong. Hovedspennet består av seksjoner av kassetverrsnitt i stål. Den var Norges første skråkabelbru og åpnet nyttåret 1978 og er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Trafikken på brua er så stor at den er overbelastet, men det foreligger planer om å bygge tunnel med mye høyere kapasitet enn brua har. Dette er en del av et prosjekt som skal gi Ryfylke fastlandsforbindelse (Ryfast) ved en 24 km lang tunnel fra Solbakk i Strand til Hundvåg. Blir prosjektet realisert vil det også fjerne en del av gjennomgangstrafikken i sentrum som oppstår spesielt på grunn av pendlere til og fra Hundvåg. Kvalsundbrua. Kvalsundbrua er ei hengebru som krysser Kvalsundet mellom fastlandet og Kvaløya i Kvalsund kommune i Finnmark. Brua ble åpnet i 1977 og er 741 meter lang. Hovedspennet er 525 meter. Tårnhøyden er 81 meter på Kvalsundsiden og 97 meter på Stallogargosiden. Seilingshøyden er 26 meter, og brua har i alt 11 spenn. Stålfagverket ble produsert/montert i samarbeid mellom Alfred Andersen i Larvik og Erik Ruud i Oslo. Brua er en del av riksvei 94. Kvalsundbrua ble laget etter tegninger av Skjomen bru i Nordland. Avvik i byggingen gjorde hovedspennet noen cm lengre, og det ble dermed Norges lengste fram til Skarnsundbrua åpnet i 1991. Brua ble betalt opp av bompenger etter det første 14 åra i bruk. Gravitasjonsbølge. Gravitasjonsbølger er en effekt av Einsteins generelle relativitetsteori. I den generelle relativitetsteorien forklares gravitasjon som krumming av rom. Et eksempel. Dersom man bruker sola som eksempel og fjerner denne, hva vil da skje med planetene i baner rundt? Ifølge Newton ville planetene øyeblikkelig gå ut langs en tangent av banen. Dette strider mot at ingenting kan gå fortere enn lyset i vakuum. Einstein mente derimot at planetene ville gå ut av banene sine etter de minuttene som tilsvarte avstanden mellom sola og jorda i forhold til lyshastigheten, dvs gravitasjonsbølgene ville bevege seg like fort som lyset. Bølgene forklares som en forstyrrelse i rommet. Akkurat som man løfter en ball som ligger i overflaten av vann, brer det seg bølger ut fra punktet der hvor ballen lå. Det er det samme som skjer dersom sola plutselig skulle bli borte, en massiv stjerne eksploderer som en supernova eller hvis sorte hull kolliderer. Skjomen bru. Skjomen bru er ei hengebru i stål som krysser fjorden Skjomen ca. 20 km sør for Narvik i Nordland. Brua er 711 meter lang, med største spenn på 525 meter og seilingshøyde 35 meter. Brua har 9 spenn. Den er en del av europavei 6. Skjomen bru ble åpnet 10. november 1972. Stålet og montasje: Erik Ruuds mek. verksted i Oslo. Oslotunnelen. Oslotunnelen er en jernbanetunnel fra Oslo S til Skøyen stasjon som binder sammen de vestlige linjene med de østlige. Tunnelen er 3632 meter lang og har to spor. Ved Nationaltheatret er det en underjordisk stasjon, Nationaltheatret stasjon. Deler av strekningen deler tunnelen trasé med T-banen, der T-banen går i én etasje mens jernbanen går i etasjen under. I Oslotunnelen kjøres det 600 tog i døgnet, og på en hverdag er det 60.000 passasjerer som kjører gjennom tunnelen. I 1990-98 gikk også motorveitunnelen mellom Havnelageret og Frognerkilen på E18 (Festningstunnelen) under navnet «Oslotunnelen». Historie. Tunnelen ble vedtatt bygget i 1968, men ferdigstilt først i 1980. Den kunne da binde sammen de vestlige og østlige linjene som før hadde hatt endepunkt på henholdsvis Vestbanen og Østbanen. I de opprinnelige planene inngikk to underjordiske stasjoner – Elisenberg og Nationaltheatret. Byggingen av begge stasjonene ble satt igang, men bare Nationaltheatret ble fullført. Stasjonen ble opprinnelig bygget med én plattform og to spor og en oppgang mot øst. I 1999 ble stasjonen utvidet og fikk fire spor, noe som økte kapasiteten i tunnelen fra 16 til 24 tog i timen hver vei. En slik jernbanetunnel har minst like stor kapasitet som tre firefelts motorveier i rushtiden. På samme tid ble stasjonens vestre oppgang fra Dronningparken tatt i bruk. Nye Nationaltheatret stasjon ble åpnet av Kong Harald V den 6. desember 1999. I 2007 var antall persontog gjennom Oslotunnelen gjennomsnittlig 532 pr. dag, den blir dessuten også brukt av godstog. Kapasiteten har nærmet seg metningspunktet (noen mener at Oslotunnelen allerede er sprengt), særlig i rushtidene. Noen ny eller utvidet Oslotunnel ligger imidlertid ikke inne i Nasjonal Transportplan 2010-19. Iserlohn. Iserlohn er en by i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Byens folketall er om lag 94 966 (2010). Johnny Cash With His Hot and Blue Guitar. "Johnny Cash With His Hot and Blue Guitar" er debutalbumet til country-artisten Johnny Cash. Det ble gitt ut i 1957, og inneholdt hitsinglene «I Walk the Line,» «Cry Cry Cry,» «So Doggone Lonesome» og «Folsom Prison Blues». Det ble gitt ut på nytt 23. juli 2002 i en utvidet utgave, og inneholdt fem bonusspor, hvor tre var alternative versjoner av sanger på albumet. Sings the Songs That Made Him Famous. "Sings the Songs That Made Him Famous" er det andre albumet til country-artisten Johnny Cash. Det ble først gitt ut i 1958, og senere gitt ut på nytt i 2003, med fire forskjellige versjoner av sanger som allerede var på albumet. Folsom Prison Blues. «Folsom Prison Blues» er en amerikansk countrysang skrevet av Johnny Cash tidlig på 1950-tallet, og originalt spilt inn med backingbandet The Tennesse Two i 1956 for plateselskapet Sun Records. Sangen kombinerer elementer fra de tradisjonelle tog- og fengselssangene. Cash ble inspirert til å skrive sangen etter at han så filmen "Innenfor murene i Folsom fengsel" (1951) mens han tjenestegjorde i Vest-Tyskland for det amerikanske luftforsvaret. Den innsatte protagonisten hører lyden fra togfløyta utenfor cellen, og gjenforteller udåden sin (sangens mest berømte linje er uten tvil: «"I shot a man in Reno / just to watch him die"»). Deretter ser han for seg de de frie menneskene på toget, og drømmer om hva han ville gjort hvis han var fri. «"I know I had it coming / I know I can't be free,"» synger fangen. «"But those people keep a'moving / and that's what tortures me."» Sangen var med i Cashs liveopptredener gjennom alle år. Høydepunktet var da han framførte den i Folsomfengselet 13. januar 1968 foran de innsatte. Hele fengselskonserten ble gitt ut under tittelen "At Folsom Prison". Sangen går raskere live enn på studioalbumene, samtidig får man høre fangenes jubel etter noen av tekstlinjene. Denne sangen, sammen med Cashs alkohol- og pilleproblemer, banet vei for myten om at Johnny Cash hadde sittet i fengsel over en lengre periode. Slagene i Beleriand. Slagene i Beleriand fant sted i J.R.R. Tolkiens roman Silmarillion allerede i første tideverv, da Morgoth hadde gjort opprør mot Eru Ilúvatar og hans lære. Krigene som ble utkjempet, var primært mellom Noldoene (alvene) og Morgoths hærskarer. Vi følger flere generasjoner menn og ulike alveraser gjennom 500 år, fra det første slaget til Vredens krig, der Morgoth ble styrtet av valaene og deres tallmessige overlegne hærstyrke. Sun Records. Sun Records var et plateselskap som holdt til i Memphis, Tennessee. Det ble startet 27. mars 1952 av Sam Phillips, og er berømt for å ha oppdaget og gitt ut Elvis Presley, Carl Perkins, Roy Orbison, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis sine første plater. Sam Phillips startet senere plateselskapet Phillips International. Slaget om Nanduhirion. I J.R.R. Tolkiens fiktive univers, Midgard, var Slaget om Nanduhirion det siste slaget i krigen mellom dverger og orker. Slaget om Nanduhirion, også kalt Slaget om Azanulbizar på det dvergiske språket khuzdul, ble utkjempet i år 2799 i det tredje tidevervet ved den østlige porten til Moria mellom dverger fra alle hus og orkene fra Tåkefjellene. Det var den største kampen i krigen, og seieren gikk til dvergene. Men, slaget hadde krevd mange liv, som for eksempel Frerin, Thráin IIs andre sønn, og Thorin Eikenskjolds yngre bror. Hans venn Fundin falt også. Náin, sønn av Grór ble slaktet i kamp mot orken Azog rett utenfor Østporten. Azog ble deretter drept av Náins bror, Dáin II Jernfot (senere konge over Jernhøene). Thráin II, som var Durins etterkommer, ønsket å entre Moria og gjenkreve det etter krigen. Dessverre var Durins etterkommere altfor få, og dvergene fra de andre seks husene ønsket å ikke bli involvert i Durins bane. Nanduhirion Tegnspråk. Tegnspråk er språk som er basert på visuell kommunikasjon. Det finnes mange forskjellige tegnspråk i verden. Dette fordi ingen har oppfunnet tegnspråkene, de har i mange tilfeller utviklet seg akkurat like naturlig som talespråkene. Tegnspråkene er ikke talespråk med tegn heller, de har en egen grammatikk. Grammatikken i tegnspråk er like komplekse som i talespråk og baseres på å kombinere håndformer, plasseringen og bevegelsen til hendene, armene eller kroppen og ansiktsuttrykk. Tegnspråket i Norge heter norsk tegnspråk og er førstespråket eller morsmålet til mange døve, tunghørte og en del hørende i Norge. For å styrke døves rettigheter og ikke minst øke det norske tegnspråkets status som et minoritetsspråk i Norge, ble det lenge kjempet for at norsk tegnspråk skulle bli et offisielt språk i Norge. Dette var Norges Døveforbunds viktigste kampsak. Også Forening for norsk tegnspråk arbeider for økt status av og mer viten om norsk tegnspråk i Norge. Tegnspråk blir brukt av hørselshemmede, døve og hørende og man kan grovt si at hvert enkelt land har sitt eget tegnspråk (bl.a. USA har ASL – American Sign Language), men i noen land finnes det flere tegnspråk (Belgia for eksempel). Vi har dessverre ingen klare tall for hvor mange som finnes i verden per i dag. Når mennesker som bruker ulike tegnspråk møter hverandre, oppstår det ofte mindre kommunikasjonsproblemer enn når mennesker som snakker ulike talespråk møtes, selv om tegnspråkene "kan" være svært forskjellige. Dette skyldes blant annet ett spesielt trekk ved tegnspråkgrammatikk, nemlig den utstrakte bruken av ikonisitet. Dette sett i betraktning, får tegnspråkbrukere tilgang til et internasjonalt nettverk bestående av døve, hørselshemmede og hørende mennesker med tegnspråkkompetanse. Der det eksisterer tegnspråk-nettverk, er det tegnspråk – men det finnes også systemer hvor talespråklige trekk og tegnspråklige trekk har blitt blandet sammen, som for eksempel systemer som er basert på talespråkets grammatik men bruker tegn i tillegg (tegn-til-tale). Ved tegn-til-tale ledsager enkeltstående tegn, gjerne hentet fra tegnspråk, sentrale ord i talespråket. Til forskjell fra tegnspråk, knyttes dermed de manuelle tegnene ved tegn-til-tale nært til det aktuelle landets talespråk. Tegn-til-tale benyttes også i mange tilfeller sammen med grafiske symbolsystemer som pictogrammer eller bliss. Bruk av tegnspråk blant ikke-hørselshemmede. Tegnspråk blir også brukt av mennesker som ikke er hørselshemmede. Personer med svært ulike typer og grader av psykisk utviklingshemming (f.eks. Downs syndrom eller autisme), vil ofte ha stor nytte av at den verbale kommunikasjonen støttes av manuelle tegn ved å utnytte både auditive og visuelle evner i kommunikasjonen. Men i slike sammenhenger er det ennå vanligere å benytte tegnstøttet tale eller tegn-til-tale enn tegnspråk. Frem til 1980-tallet ble også tegn-til-tale ofte kalt tegnspråk. Men i dag er det allment akseptert at dette er to grunnleggende forskjellige kommunikasjonsformer. Mens norsk tegnspråk er et eget, fullstendig språk er tegn til tale et blandingssystem mellom to ulike språksystemer som ikke har eget språkstatus. Det er også viktig å være klar over at to tegnbrukere kan uttrykke et bestemt begrepsinnhold på helt ulike måter akkurat som talespråkbrukere på sitt talespråk. Det finnes også dialekter på norsk tegnspråk, «ungdomsspråk» og andre varianter som skyldes kjønn eller andre sosiale faktorer. Bruk av manuelle tegn og gester er også i andre sammenhenger naturlig knyttet til det verbale språk, som for eksempel i situasjoner der det ikke er lov å bruke stemmen: i religiøse sammenhenger, dykking, TV-studioer, bråkete arbeidsplasser, på jakt (buskmenn i Kalahari, f.eks.) og i naturlige talespråklige samtaler. Tegnspråk derimot er mye mer avansert enn gester som ledsager talespråklige ytringer. I enkelte tilfeller har tegnspråk blitt et «uoffisielt» språk, i situasjoner der det er en stor prosentandel hørselshemmede i samfunnet – dvs. nesten alle i lokalsamfunnet – uavhengig av hørselsstatus – har lært seg tegnspråk for å ikke holde tegnspråkbrukerne utenfor i samtaler. Berømte eksempler på dette inkluderer Martha's Vineyard i USA, Kata Kolok i Bali, Yucatec i Mexico og Providencia i Colombia. Det er interessant å merke seg at døve mennesker i slike samfunn "ikke" er sosialt handikappet. Sist, men ikke minst bør det nevnes at tegnspråk også har blitt brukt i deler av verden der det er mange folk som snakker forskjellige språk for å kunne kommunisere på tvers av språkgrensene. Et slikt tegnspråk ble brukt av indianerne. Dette tegnspråket har blitt sagt å være meget lett forståelig. Også noen andre steder i verden kjenner man en slik bruk av tegnspråk. Tegnspråkets forbindelse med talespråk. En vanlig misforståelse er at tegnspråk er "avhengig" av talespråk. Faktum er at det orale språket blir brukt når man staver ord med håndalfabet, og disse språkene som er ‘avhengig’ av vanlig tale ble ofte oppfunnet av hørende folk. Hørende lærere på døveskoler, som for eksempel Thomas Hopkins Gallaudet blir ofte feilaktig referert som tegnspråk-oppfinnere. Norges første døveskole ble startet av Andreas Christian Møller. Staving (fingerstaving) blir brukt i tegnspråk, oftest når man skal stave navn. Bruken av fingerstaving var en gang et slags ‘bevis’ på at tegnspråket var forsimplede versjoner av talespråk. Fingerstaving er faktisk et verktøy som blir hyppig brukt blant mange, og kan av og til være kilden til "nye" tegn. Ulike tegnspråk bruker fingerstaving i ulik grad. I USA er dette en vanlig måte å bruke lånord fra engelsk, mens det i Europa er mer vanlig å låne ved å bruke munnbevegelser som svarer til lånordet. Stort sett, er tegnspråk over hele verden uavhengig av det talte språk og har sin egen grammatikk og tegnforråd. For eksempel er BSL ("British Sign Language") og ASL ("American Sign Language") ganske forskjellige, selv om de hørende folkene i Storbritannia og Amerikas Forente Stater deler det samme språket. Årsaken til dette er historiske hendelser som ledet til at amerikansk tegnspråk er i slekt med fransk tegnspråk og ikke britisk tegnspråk. Kristian Kalmer. Kristian Kalmer (født 18. mars 1907, død 1969) var en norsk kunstner. Han ble født på Rolvsøy, men hadde sitt virke som kunstner i Oslo, hvor han bodde i Tromsøgata 17 med sin kone og deres to sønner. Familien eide bygården, nedenfor denne har et borettslag fått navnet Kalmers have. Han er særlig kjent for sine raderinger med scener fra Oslos gater og sine lyse, idylliske oljemalerier med både landlige og urbane scener. Max-Born-Institut für Nichtlineare Optik und Kurzzeitspektroskopie. Max-Born-Institut für Nichtlineare Optik und Kurzzeitspektroskopie (MBI) er et forskningsinstitutt i Berlin grunnlagt 1991. Det er underlagt stiftelsen Forschungsverbund Berlin og Wissenschaftsgemeinschaft Gottfried Wilhelm Leibniz (WGL). Max-Born-Institut ligger i Berlin-Adlershof. Det er oppkalt etter fysikeren Max Born. MBI utviklet i juli 2004 en krystallbasert harddisk, som kan danne grunnlag for en ny type elektronisk lagringsmedium. Jerry Lee Lewis. Jerry Lee Lewis (født 29. september 1935 i Ferriday, Louisiana, USA) er en amerikansk musiker, sangskriver og pianist, også kjent som «The Killer». Lewis vokste opp i en meget religiøs familie og sang mye gospel. Han begynte å spille piano åtte år gammel. Lewis var tidlig pioner innen rock'n'roll-musikk. Han ble oppdaget i 1956 i Memphis, Tennessee av lydtekniker Jack Clement, som jobbet i Sun Studios. Han slo igjennom følgende år med rockabilly-sangene «Whole Lotta Shakin' Goin' On» og «Great Balls of Fire». Under perioden 1957-58 var han en blant ytterst få rockabilly-artister som kunne måle seg med Elvis Presley i popularitet, basert på antall oppførte sanger på amerikanske og britiske hit-lister, og antall solgte LP-er. Under en turné i England i 1958 fikk populariteten imidlertid en brå slutt. Hans ekteskap med sin 13-årige slektning, Myra Gale Brown, (datter av hans fetter, på engelsk "first cousin once removed"), fikk medias oppmerksomhet, og førte til at Lewis ble svartelistet av mange radiokanaler over flere år. I Lewis' sørstatlige familiebakgrunn var det på denne tiden fremdeles forholdsvist vanlig at jenter tidlig i tenårene giftet seg med eldre menn, noe som ofte ble oversett i medias omtale av saken. Lewis fortsatte å produsere musikk hos Sun Studios fram til 1963, men var sjelden å finne på hit-listene lengre. Populariteten begynte imidlertid å vokse igjen da han gjorde karriere som country-artist fra 1968 og utover 70-tallet. I dag nyter Lewis legendestatus, og turnerer fremdeles. Hans hittil siste album "Last Man Standing" ble sluppet høsten 2006 og mottok gjennomgående positive kritikker. Lewis har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og ble medlem av Rockens æresgalleri i 1986. Han er fetter av countrysangeren Mickey Gilley og predikanten Jimmy Swaggart. Snooker. Snooker er et biljardspill som ble oppfunnet i 1875 av britiske soldater stasjonert i India. Det spilles på et bord som er større enn et vanlig biljardbord (12 × 6 engelske fot, som tilsvarer ca. 366 × 183 centimeter). Spillet har én hvit kule, 15 røde og seks fargede kuler, hvor de fargede kulene er henholdsvis gul, grønn, brun, blå, rosa og sort gitt i stigende poengrekkefølge fra to til syv. Den hvite kula kalles køballen, og er den som man bruker til å slå mot de andre kulene med. De røde kulene er verdt ett poeng, mens de fargede kulene har ulike verdier fra to til syv poeng, gitt ovenfor. Størrelsen på kulene er mindre enn i andre biljardvarianter. Som i andre biljardvarianter brukes det en kø (en støtestokk i tre med myk tupp), der man skal treffe med tuppen på den hvite køballen, som igjen skal treffe noen av poengkulene (rød eller farget). Historie. På 1800-tallet var biljardspill populært blant britiske soldater stasjonert i India, og det ble eksperimentert med forskjellige variasjoner av biljard. Det sies så at en gang i 1875 foreslo oberst Sir Neville Chamberlain (som ikke må forveksles med den senere statsministeren med samme navn) å bruke fargede kuler i spillet. I 1885 reiste den britiske biljardmesteren John Spencer til India der han ble introdusert for snooker. Ordet "snooker" var slang for førsteårskadetter, og ble også brukt om nybegynnere i dette spillet. Roberts introduserte senere spillet for andre i England. Snookermesterskap ble første gang avholdt i 1916 i England, og i 1927 hjalp Joe Davis til, den da klart beste snookerspilleren, med å arrangere det første verdensmesterskapet i snooker, der han selv gikk av med seieren. Han vant også de etterfølgende verdensmesterskapene helt frem til 1946. Pga. konflikter mellom de profesjonelle snookerspillerne og det offisielle biljardforbundet, avholdt de profesjonelle spillerne sitt eget verdensmesterskap mellom 1952 og 1957, der vinnerne av dette generelt aksepteres som verdensmestere. På 1950-tallet og 1960-tallet var det en nedgang i interessen for spillet, som resulterte i at det ikke ble avholdt noen mesterskap mellom 1958 og 1963. I 1969 lanserte BBC en ny snookerturnering de kalte "Pot Black" for å promotere fargesendingene sine. Spillet og de mange fargerike snookerspillerne vekket igjen interessen blant folk for spillet, og programmet ble en stor suksess. Men generelt var det dårlig TV-dekning av snooker frem til 1976, da det raskt ble en populær sport, og verdensrankingen ble introdusert i 1977. Det kom mer penger inn i snooker, og med pengene kom det flere gode spillere. Steve Davis, som fortsatt spiller snooker på profesjonelt nivå, var en av de nye, gode snookerspillerne som kom til. Snooker nådde kanskje toppen i 1985 da 18,5 millioner briter fulgte finalen i verdensmesterskapet mellom Dennis Taylor og Steve Davis på BBC2. Utbredelse. Spillet er veldig populært i engelsk-talende land: Storbritannia, Irland, Canada, Australia, Sør-Afrika og Hongkong, men har de siste årene også hatt stor fremgang i India, Pakistan, Kina og Thailand. Snooker i Norge. Norsk-engelske Kurt Maflin, som representerer Norge, ble i 2006 amatørverdensmester, og deltok i sesongen 2007/08, som andre nordmann, i profesjonelle turneringer, men klarte ikke å nå lenger enn til kvalifiseringen, og falt dermed ut av touren. Den første, Bjørn L'orange, deltok i proffserien mellom 1994 og 1997. Den kvinnelige norske snooker-spilleren Anita Rizzuti, som også er Maflins samboer, har to ganger nådd kvartfinalen i kvinnenes verdensmesterskap og en gang nådd semifinalen i europamesterskapet. Spillet. Plassering av kulene ved starten av et parti snooker Alle de røde og fargede kulene plasseres på bestemte plasser på bordet før spillet begynner, som vist på figuren til høyre. Køballen kan plasseres hvor som helst inni D-en (halvsirkelen), av den som starter spillet. Man begynner alltid å skyte på en rød kule, og spilleren får ett poeng for hver rød kule han klarer å senke på ett slag. Hvis spilleren senker en eller flere røde kuler, så skal det spilles på en av de fargede kulene. Spilleren velger en av de fargede kulene og prøver å senke denne. Hvis spilleren senker den fargede kula han prøvde å senke, skal denne taes opp igjen og settes i den posisjonen hvor den var da spillet startet, og spilleren skal nå skyte på en rød kule igjen. Hvis spilleren ikke senker en kule i sitt slag, er det den andre spilleren sin tur. Han spiller da fra hvor køballen ble liggende etter forrige spiller. Spillet fortsetter slik til alle de røde kulene er senket. Hvis det senkes fargede kuler mens det fremdeles er røde kuler igjen på bordet skal disse taes opp og plasseres der de var da spillet startet. Når så alle de røde kulene er senket skal man spille på de fargede kulene i en bestemt rekkefølge; fra den med lavest til den med høyest verdi, mao. i rekkefølga gul, grønn, brun, blå, rosa og sort, og nå skal kulene bare taes opp igjen og plasseres på bordet hvis feil kule ble senket. Spillet vinnes av den som har flest poeng når den siste kula er senket eller når det bare er den sorte kula igjen og den ene leder med mer enn syv poeng, eller hvis en av spillerne frivillig gir seg. Hvor mange poeng motstanderen får om man begår en feil avhenger av hvilken kule det ble feilet på. Man vil minst få fire poeng hvis motstanderen begår en feil, men hvis det ble gjort en feil på en kule med høyere verdi enn fire (den blå, rosa eller sorte kula), så vil man få det antall poeng som tilsvarer verdien på kula det ble feilet på. Fordi man kan ta poeng selv ved å putte kuler og ved at motstanderen feiler, er en viktig del av spillet å gjøre det så vanskelig som mulig for motstanderen. Det gjør man for eksempel ved å plassere køballen i en snookerposisjon for motstanderen. Med det menes det at motstanderen ikke har mulighet til å slå køballen direkte i rett linje, uten skru på køballen eller å treffe vantet, for å treffe en kule det må spilles på. Man kan dermed vinne et parti uten å senke en eneste kule selv. Et parti med snooker spilles over et ulikt antall frames (partier), og kulene legges opp på samme måte som vist på figuren ovenfor ved hver ny frame. Dersom et parti består av elleve frames, vil vinneren være den spilleren som først har vunnet seks frames. Hjelpemidler. En «spider» som brukes for å komme over baller som ligger i veien for køballen Walther Nernst. Walther Hermann Nernst (født 25. juni 1864 i Briesen, Vestpreussen, død 18. november 1941 i Zibelle, Oberlausitz ved Bad Muskau) var en tysk fysiker og kjemiker. Han var en av grunnleggerne av den moderne fysiske kjemi, og bidro innen elektrokjemi, termodynamikk og fotokjemi. Han er også kjent for å ha oppdaget Nernst-ligningen. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 1920. __NOTOC__ Liv. Etter artium ved gymnasiet i Graudenz studerte han i Zürich, Berlin og Graz. Det samarbeidet han med Albert von Ettingshausen (Ettingshausen-Nernst-effekten) og Ludwig Boltzmann. Han tok doktorgraden i 1887 under veiledning av Friedrich Kohlrausch i Würzburg. I 1889 habiliterte han under veiledning av Wilhelm Ostwald i Leipzig. 1889 ble han assistent og privatdosent for Eduard Riecke i Göttingen. 1892 ble han gift med Emma Lohmeyer, datter av en medisinprofessor og kirurg fra Göttingen. I ekteskapet fikk han døtrene Hildegard, Edith og Angela og sønnene Rudolf og Gustav. Begge sønnene falt i første verdenskrig. 1899 anskaffet Nernst seg den første privatbilen i Göttingen. En videre lidenskap var jakt. Han slo seg ned i Berlin i 1905. I 1922 kjøpte han riddergodset Ober-Zibelle ved Muskau, hvor han etter sin eremitering i 1933 trakk seg tilbake. Bruce Springsteen. Bruce Springsteen (født 23. september 1949) er en amerikansk rockemusiker, gitarist, sanger og låtskriver. Springsteen er internasjonalt kjent for sin blanding av engasjert rockemusikk, poetiske sangtekster og sine stemninger av Americana sentrert rundt hjemstaten New Jersey. Springsteen har turnert og innspilt plater, hovedsakelig sammen med sin gruppe E Street Band, men også alene og sammen med andre musikere. Springsteens innspillinger har bestått av både kommersielt tilgjengelige rockealbum og mer melankolske folkemusikkorienterte verker. Da han debuterte med den folkrockaktige "Greetings from Asbury Park, N.J." (1973) ble han sammenlignet med Bob Dylan og Van Morrison. Gjennombruddsalbumet "Born to Run" (1975) representerte en ny intensitet, og har blitt karakterisert som banebrytende. Med "The River" (1980) fortsatte han å skildre den amerikanske arbeiderklassens dagligliv, mens den lavmælte, akustiske "Nebraska" (1982) viste en mer melankolsk side av ham. Hans største kommersielle suksess er "Born in the U.S.A." (1984) med sju singleplater. Med plater som (1995) og ' (2006) har han markert sin tilknytning til den politisk engasjerte amerikanske folkemusikken, mens ' (2002) var et forsøk på å gi stemme til fortvilelsen etter terrorangrepet 11. september 2001. Han har engasjert seg politisk i flere saker, som kjernekraftmotstand og støtte til Amnesty International, og har støttet de to siste demokratiske presidentkandidatene John Kerry og Barack Obama. Han har solgt mer enn 65 millioner album i USA, og 200 millioner over hele verden, og han har mottatt mange priser: tyve Grammypriser, to Golden Globe-priser og én Oscarpris. Springsteen ble i 2004 rangert av magasinet "Rolling Stone" som den 23. største musikeren gjennom alle tider på bladets liste over de 100 største artister. Oppvekst. Springsteen ble født i Long Branch, New Jersey og vokste opp i Freehold, i New Jersey. Faren Douglas Frederick Springsteen (1925–1998), var av nederlandsk og irsk avstamning og arbeidet stort sett som bussjåfør. Moren Adele Ann Zirilli (født 1925), var advokatsekretær og av italiensk avstamning. Hans morfar var født i Vico Equense i nærheten av Napoli. Han har to yngre søsken, Virginia og Pamela. Pamela Springsteen hadde en kortvarig filmkarriere, men sluttet som skuespiller for å bli fotograf på fulltid. Hun var fotograf på hans album "Human Touch" og "Lucky Town". Springsteen fikk en katolsk oppdragelse, og gikk på den katolske skolen St. Rose of Lima i Freehold hvor han kom på kant med nonnene og protesterte mot de strenge reglene. En del av hans senere musikk viser imidlertid en katolsk "etos" og omfatter også noen få tradisjonelle irsk-katolske salmer i en mer rocket utgave. I niende klasse ble han overført til den offentlige Freehold Regional High School, men passet ikke inn der heller. Gamle lærere har sagt at han var en «loner», en ensom gutt, som ikke ønsket noe annet enn å spille på gitar. Han fullførte videregående skole i 1967, men følte seg såpass ubekvem at han uteble fra sin egen eksamensseremoni. Han avsluttet skolegangen med ett år på Ocean County College fra 1967 til 1968. 1962–1972: De første årene. Springsteen ble inspirert til å begynne med musikk da han var syv år gammel etter å ha sett Elvis Presley i "The Ed Sullivan Show" på fjernsynet. Da han var 13 år gammel kjøpte moren hans første gitar til ham for 18 dollar; senere tok hun opp et lån for å kjøpe en Kent-gitar til 60 dollar da han var blitt 16 år, noe han minnes i sangen «The Wish». I 1965 tok han kontakt med Tex og Marion Vinyard som støttet unge band i byen. De hjalp Springsteen til å bli førstegitarist og deretter førstevokalist i gruppen The Castiles. Denne gruppen spilte inn to egenkomponerte sanger ved et offentlig innspillingstudio i Brick Township, og de hadde spillejobber ved en rekke steder, blant annet på Cafe Wha? i Greenwich Village. Marion Vinyard sa siden at hun trodde på den unge Springsteen da han forsikret at han ville gjøre det stort. a> har inspirerte dagligdagse temaer i Bruce Springsteens musikk. Da Springsteen var 18 år ble han innkalt for å gjøre verneplikten, men han klarte ikke den fysiske undersøkelsen og ble således ikke innkalt til å tjenestegjøre i Vietnamkrigen. I et intervju i magasinet "Rolling Stone" i 1984 sa han at «Da jeg gikk på bussen for ta den fysiske undersøkelsen, tenkte jeg bare én ting: Jeg vil ikke dra». En hjernerystelse i en motorsykkelulykke da han var 17 år og «sprø» oppførsel på sesjonen, var nok til å gi ham en «klasse 4F»: «ikke akseptabel for militærtjeneste... under etablerte fysiske, mentale eller moralske standarder.» På slutten av 1960-tallet opptrådte Springsteen kortvarig i powertrioen Earth som spilte i klubber i New Jersey. Det var i denne perioden han fikk oppnavnet «The Boss». Springsteen hadde oppgaven med å samle inn gruppas betaling etter opptredener og fordele pengene rettferdig blant gruppas medlemmer. Springsteen selv var mindre begeistret for oppnavnet da han mislikte sjefer, men han synes å ha gitt det en stilltiende godkjennelse. Tidligere hadde han blitt kalt for «Doctor». Fra 1969 til tidlig i 1971 spilte Springsteen i gruppa Steel Mill sammen med Danny Federici, Vini Lopez, Vinnie Roslin og senere også Steve Van Zandt og Robbin Thompson. De turnerte på colleger i Mid-Atlantic-regionen, og de var også såvidt innom California. I januar 1970 ga musikkritikeren Philip Elwood i avisen "San Francisco Examiner" gruppen denne anmeldelsen: «Jeg har aldri blitt så overveldet av et totalt ukjent talent.» Elwood fortsatte ved å lovprise deres «bindekraftige musikalitet», og i særdeleshet pekte han ut Springsteen som «en meget imponerende komponist». I løpet av denne tiden spilte Springsteen jevnlig på små klubber i Canton, Massachusetts; Richmond, Virginia, Asbury Park og langs Jersey Shore, og fikk raskt en trofast tilhørerskare. Andre opptredener fulgte i de neste to årene mens Springsteen søkte å forme en særegen og ekte musikalsk og lyrisk stil: «Dr Zoom & the Sonic Boom» (tidlig-til midten av 1971), «Sundance Blues Band» (midten av 1971), og «The Bruce Springsteen Band» (midten av 1971–midten av 1972). Med tillegg av pianisten David Sancious, var dette kjernen av hva som senere skulle bli E Street Band, med tidvis tillegg av en blåseseksjon,«The Zoomettes» (en gruppe av kvinnelige korister for «Dr. Zoom») og Southside Johnny Lyon på munnspill. De musikalske sjangrene som ble utforsket var blues, R&B, jazz, kirkemusikk, tidlig rock'n'roll, og soul. Springsteens frodige evne til sangskriving ble av hans plateselskap beskrevet som: «Flere ord i en del sanger enn andre musikere hadde på et helt album». Hans musikalske og lyriske dyktighet førte til at han tiltrakk seg oppmerksomhet av folk som managerne Mike Appel og Jim Cretecos, og den legendariske talentjegeren fra Columbia Records, John H. Hammond, som under påtrykk fra Appel, lot Springsteen prøvespille i mai 1972. Selv etter at Springsteen hadde oppnådd internasjonal anerkjennelse var røttene fra New Jersey tydelig i hans musikk, og han hyllet ofte «den fantastiske staten New Jersey» på sine konserter. Ved å trekke på sin omfattende lokale appell solgte han rutinemessing ut påfølgende kvelder i store konserter i New Jersey og Philadelphia. Han gjorde også mange overraskende opptredener på The Stone Pony og andre nattklubber langs New Jersey-kysten i årenes løp, og ble selv den fremste eksponenten for hva som ble karakterisert som «Jersey Shore-lyden». 1972–1974: På veien mot suksess. I 1972 signerte Springsteen ved hjelp av John Hammond en platekontrakt med Columbia Records, Hammond hadde fått Bob Dylan til samme plateselskap et tiår tidligere. Springsteen tok med seg mange av sine kolleger fra New Jersey inn i innspillingstudioet og dannet gruppa som senere skulle bli kjent som E Street Band. Hans debutalbum, "Greetings from Asbury Park, N.J.", ble gitt ut i januar 1973, og etablerte ham som en kritikerfavoritt, men salget tok derimot ikke av. På grunn av Springsteens lyriske tekster og musikk forankret i folkrocken, for eksempel i sanger som «Blinded by the Light» – som senere skulle bli en stor hit med Manfred Mann's Earth Band, og «For You», ble Springsteen i begynnelsen sammenlignet med Bob Dylan. Sammenligningen med Dylan skyldtes også forbindelsen til Columbia og Hammond. «Han synger med en friskhet og en heftighet som jeg ikke har hørt siden jeg ble rystet av [Dylans] ‘Like a Rolling Stone’,» skrev Peter Knobler, redaktør for magasinet "Crawdaddy" i Springsteens første store intervju i mars 1973. "Crawdaddy" var det første større musikkbladet som oppdaget Springsteen og var hans tidligste forkjemper. Springsteen og E Street Band anerkjente dette ved å gi en privat framføring ved Crawdaddys 10-årsfest i New York City i juni 1976. Musikkritikeren Lester Bangs skrev om Springsteens første album i musikkmagasinet "Creem" to år senere: «...mange av oss avskrev det: han skrev som Bob Dylan og Van Morrison, sang som Van Morrison og Robbie Robertson, ledet et band som lød som Van Morrisons.» Sangen «Spirit in the Night» var den som særlig viste Morrisons innflytelse, mens «Lost in the Flood» var det første av mange portretter av Vietnam-veteraner og en forbausende moden sang, var «Growin' Up» hans forsøk på å behandle det tilbakevendende temaet oppveksttid. I september 1973 kom hans andre album, "The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle", det ble godt mottatt av kritikerne, men ble ingen kommersiell suksess da det kom ut. Som "Greetings" handlet også dette albumet om gatene i New York og New Jersey, med en blanding av romantikk og realisme: "«And the boys from the casino dance with their shirts open like Latin lovers on the shore,/Chasin' all those silly New York virgins by the score.»" Springsteens sanger var blitt større i form, format og omfang; E Street Band dempet folkrockpreget og lente seg mer mot R&B. Sangtekstene tenderte til å romantisere tenåringenes gateliv. «4th of July, Asbury Park (Sandy)» og «Incident on 57th Street» ble favoritter hos fansen, og den lange, ekstatiske «Rosalita (Come Out Tonight)» var inntil 1984 fast innslag på Springsteens konserter, og har også vært spilt sporadisk de senere år. Den 22. mai 1974 skrev musikkritikeren Jon Landau i Bostons "The Real Paper" etter å ha vært på en konsert med Springsteen i Harvard Square Theater: «Jeg så rockens framtid og dens navn er Bruce Springsteen. Og på en kveld da jeg trengte å føle meg ung, fikk han meg til føle som om jeg hørte musikk for den aller første gangen.» Etter denne skjellsettende opplevelsen ble Landau senere Springsteens manager og plateprodusent og bidro til å fullføre det nye albumet "Born to Run". Springsteen hadde fått et stort budsjett til disposisjon for å gjøre albumet kommersielt tilgjengelig. Han brukte svært lang tid i studio, blant annet på jakt etter et Wall of Sounduttrykk. Publikums forventinger ble bygget opp gjennom en tidlig versjon av tittelsangen «Born to Run» på radio, men det kom til å ta mer enn 14 måneder å spille inn albumet, hvor seks måneder gikk på sangen «Born to Run» alene. I løpet av denne tiden hadde Springsteen kjempet med raseri og frustrasjon over albumet og sa at han «hørte lyden i hodet» men ikke lyktes med å forklare den for de andre i studioet. Det var i løpet av disse sesjonene at Steven Van Zandt ble hentet inn i studioet for å hjelpe Springsteen å organisere blåseseksjonen på «Tenth Avenue Freeze-Out». Dette første til at Van Zandt ble med i bandet; han hadde lenge vært Springsteens venn og musikalske partner på tidligere prosjekter. Da Springsteen hørte det ferdige albumet første gang slengte han plata fra seg og sa til Jon Landau at han heller ville gjøre plata helt på ny som et konsertopptak. 1975–1983: Gjennombruddet. Den 13. august 1975 begynte Springsteen og E Street Band en heseblesende serie på ti konserter, fem dager på rad ved New Yorks Bottom Line club. Spilleoppdraget tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra media, ble sendt direkte på radioen WNEW-FM, og overbeviste mange skeptikere om at Springsteen var ekte vare. Noen tiår senere kalte magasinet "Rolling Stone" disse konsertene for det ene av 50 øyeblikk som endret rock'n'roll. Med utgivelsen av "Born to Run" den 25. august 1975 fikk Springsteen sin første kommersielle suksess. Albumet nådde tredjeplass på Billboard 200, og selv om ingen singler gikk topps, fikk «Born to Run» (Billboard #23), «Thunder Road», «Tenth Avenue Freeze-Out» (Billboard #83), og «Jungleland» alle omfattende spilling på radiostasjoner som var orientert mot rockealbum, og forble flerårige favoritter på radiostasjoner som spilte klassisk rock. Med sin energiske, desperate optimisme har "Born to Run" blitt høyt vurdert, og vurdert som banebrytende. «While parts of the album have dated, it's impossible to dismiss the effect "Born to run" had at the time of its release; its impact was like seeing James Dean in "Rebel without a cause"». En slags ytre bekreftelse på gjennombruddet var at Springsteen kom på omslaget av både "Time" og "Newsweek" den samme uken, den 27. oktober 1975. En juridisk tvist med tidligere manager Mike Appel holdt Springsteen borte fra platestudio i bortimot et år, men i løpet av denne tiden holdt han en omfattende konsertturne i USA. Etter å ha oppnådd en avtale med Appel i 1977 vendte han tilbake til studioet og produserte "Darkness on the Edge of Town" (1978). Musikalsk var dette albumet et vendepunkt i Springsteens karriere. Han forlot de rå, raske tekstene med overdimensjonerte karakterer; og skrev tekster som gjenspeilet et voksende politisk engasjement. På slutten av 1970-tallet ble flere av Springsteens sanger gjenbrukt av andre band. Manfred Mann's Earth Band fikk en førsteplass på de amerikanske hitlistene med en omarrangert utgave av «Blinded by the Light» fra debutalbumet tidlig i 1977. Patti Smith nådde 13. plass med sin versjon av Springsteens da uutgitte «Because the Night» i 1978, mens The Pointer Sisters fikk en andreplass i 1979 med «Fire» som han på det tidspunktet heller ikke hadde spilt inn selv. I september 1979 deltok Springsteen og E Street Band i et konsertprogram for «Musicians United for Safe Energy», en kampanje mot kjernekraftverk, på Madison Square Garden to konserter på rad. Han han spilte da en forkortet utgave av sitt vanlige konsertopplegg, foruten to sanger fra sitt kommende album. Konsertalbumet "No Nukes" og den påfølgende dokumentarfilmen er de første offisielle konsertopptakene med ham. Saken var også hans første politiske ytring som musiker. Springsteen fortsatte sin skildring av arbeiderklassens liv med dobbelalbumet "The River" med hele 20 sanger i 1980. Albumet veksler fra lystig partyrock til intense emosjonelle ballader. Han fikk sin første listetopplassering med singelen «Hungry Heart». Dette albumet markerte en endring i Springsteens musikk i retning av en pop-rock-orientert lyd som ikke fantes på hans tidligste plater. Karakteristisk er blant annet noen 1980-tallsaktige poprock-kjennetegn som tilbakekastende tenortrommer, grunnleggende perkusjon og gitar og gjentagelser i tekstene. I intervjuer har han snakket om at han søkte tilbake til den perfekte rockelåten på et par minutter fra sin ungdom. Tittelsangen kan sees som et uttrykk for Springsteens intellektuelle ambisjoner, mens lydbildet i andre spor varslet den musikalsk stilretningen hans kom til å følge. Albumet solgte godt, og ble det første av hans album som toppet Billboards albumliste. En lang konsertturne fulgte i 1980 og 1981 hvor Springsteen for første gang dekket det meste av Europa, blant annet med opptreden i Drammenshallen i Norge den 5. mai 1981. Det var ved denne anledningen at Springsteen trakk opp den da 17 år gamle Nini Stoltenberg på scenen og danset med henne. Turnen ble avsluttet med flere opptredener i de store byene i USA. "The River" ble fulgt av hans første soloalbum i 1982, den lavmælte, akustiske og intense "Nebraska". Opprinnelig gikk bandet i studio for å lage et ordinært studioalbum med utgangspunkt i en demotape som Springsteen hadde laget hjemme med enkel firespors båndopptaker. Etterhvert innså både Springsteen og produsenten Landau at sangene fungerte bedre som akustiske numre spilt av Springsteen alene enn i en utgave med fullt band. De opprinnelige demotapene ble derfor utgitt som et soloalbum. Selv om innspillingene med E Street Band ble lagt i skuffen ble andre sanger fra disse innspillingssesjonene senere utgitt, blant annet sangene «Born in the U.S.A.» og «Glory Days». Biografen Dave Marsh skriver at Springsteen var deprimert da han skrev dette materialet, og resultatet er en dyster skildring av det amerikanske samfunnet. "Nebraska" solgte mindre enn Springsteens to foregående album, men fikk ros fra mange musikkritikere. Det ble kåret til «Årets album» av magasinet "Rolling Stone" og skal ha vært en inspirasjon for andre, senere musikere, blant annet U2s album "The Joshua Tree". Plata var også en inspirasjonskilde for sjangeren kjent som «lo-fi-musikk», musikk med lavere teknisk kvalitet på innspillingen. 1984–1991: Kommersielt og folkelig. Springsteen med Steven Van Zandt Albumet "Born in the U.S.A." kom ut i 1984 og solgte 15 millioner eksemplarer i USA og ble et av de bestselgende album gjennom alle tider. Albumet hadde syv singler som nådde Topp 10. Tittelsangen var en bitter og kraftfull kommentar til behandlingen av Vietnam-veteranene. Teksten i sangen var fullstendig entydig når man lyttet til den, men den nærmest nasjonalsang-aktige musikken og sangtittelen gjorde det vanskelig for mange, fra politikere til folk flest, å få tak på sangtekstens opprinnelige budskap – unntatt i refrenget – som kunne bli lest på flere vis. Sangen ble av mange feiltolket som kraftpatriotisme, og under presidentkampanjen i 1984 ble ulike tolkninger diskutert. I senere år, for å gjøre sangens opprinnelige mening mer tydelig, har Springsteen framført den med kun en akustisk gitar som akkompagnement. En akustisk versjon er også tilgjengelig på "Tracks" (1998). Med "Born in the U.S.A." fikk Springsteen sitt bredeste gjennomslag noensinne hos det amerikanske publikumet. «Dancing in the Dark» var den største av de syv hitsinglene som kom fra "Born in the U.S.A.", og den fikk andreplass på Billboards musikklister. Sangens musikkvideo hadde en ung Courteney Cox dansende på scenen med Springsteen, en opptreden som hjalp til med å sette skuespillerkarrieren hennes i gang. Sangen «Cover Me» ble skrevet av Springsteen for Donna Summer, men plateselskapet overtalte ham til å beholde den selv for sitt eget album. Ettersom Springsteen var en stor fan av Summer, skrev han en annen sang for henne, «Protection». Videoer for albumet ble gjort av de kjente filmregissørene Brian De Palma og John Sayles. Springsteen var med på sangen «We Are the World» og på albumet i 1985. Hans konsertsingel «Trapped» fra dette albumet oppnådde moderat spilling i amerikansk radio og kom på førsteplass på Billboards liste over Top Rock Tracks. I løpet av turnen "Born in the U.S.A." møtte Springsteen den tidligere modellen og skuespilleren Julianne Phillips som han giftet seg med i 1985. Patti Scialfa Bokssettet "Live 1975–85" med fem LP-plater (eller tre CDer) med konsertopptak som ble utgitt i slutten av 1986 og ble det første bokssettet som debuterte på førsteplass på de amerikanske albumlistene. Det er et av de mestselgende konsertalbum gjennom alle tider, med over 13 millioner solgt i USA. "Live 1975–85" oppsummerte Springsteens karriere til da og viste fram en del av det som gjorde konsertene populære: skiftene fra melankolske sanger til festrock og tilbake, de lange personlige fortellingene før enkelte sanger – blant dem også noen som beskrev Springsteens vanskelige forhold til faren, og den instrumentale djervheten og dyktigheten i E Street Band som eksempelvis den lange kodaen (avsluttende del) på «Racing in the Street». I løpet av 1980-tallet ble det startet flere fanziner omkring Springsteen, blant annet "Backstreets" i Seattle som fortsatt eksisterer, nå som en profesjonell utgivelse i samarbeid med Springsteens management. Etter dette kommersielle toppunktet utga Springsteen det langt mer sedate og innadvendt grublende albumet "Tunnel of Love" (1987), en moden refleksjon over kjærlighet som blir funnet, tapt og sløst bort. Her medvirket E Street Band bare på deler av plata. Albumet skildret et ulykkelig forhold, og sees som et forvarsel om bruddet med ektefellen Julianne Phillips. Kjærlighetens utfordringer ble skildret i sangen «Brilliant Disguise»: «"I heard somebody call your name, from underneath our willow. I saw something tucked in shame, underneath your pillow. Well I've tried so hard baby, but I just can't see. What a woman like you is doing with me."» Under den påfølgende turneen "Tunnel of Love Express" gjorde Springsteen flere endringer i sceneopplegget, han hoppet over flere gamle favorittsanger og introduserte en blåserrekke. Under den europeiske turnen ble Springsteens nære forhold til korsangeren Patti Scialfa offentlig, og Phillips og Springsteen ba om skilsmisse i 1988. Senere i 1988 ble Springsteen hovedtrekkplasteret i den verdensomspennende turnen "Human Rights Now!" for Amnesty International. I slutten av 1989 oppløste han E Street Band, og sammen med Scialfa flyttet han til California hvor de giftet seg i 1991. 1992–2001: Opp- og nedturer. Mens han bodde i Los Angeles arbeidet Springsteen med studiomusikere og utga i 1992 to album: "Human Touch" og "Lucky Town" samtidig. De er mer innadvendte enn hans tidligere album, og vitner om en fornyet selvtillit. I motsetningen til hans to første album, som drømte om lykke, og i hans neste fire album som viste en voksende frykt for det, kan man hevde at i "Lucky Town" krever Springsteen lykke for seg og sine. Han opptrådte på MTVs TV-serie Unplugged som i utgangspunktet skulle inneholde akustisk musikk, men det varte ikke lenge før bandet «plugget inn», og opptaket ble senere utgitt på plate som "In Concert/MTV Plugged". Etter en rekke Grammy-priser vant Springsteen i 1994 også en Oscar for sangen «Streets of Philadelphia», fra soundtracket til filmen "Philadelphia" med Tom Hanks og Denzel Washington i hovedrollene. Filmen, og sangen, fikk ros for sitt sympatiske portrett av en homofil mann som er i ferd med å dø av AIDS. Musikkvideoen til sangen viste Springsteens faktiske vokalframføring, som ble innspilt med en skjult mikrofon til forhåndsinnspilt musikk. Denne teknikken ble først utviklet for videoen til sangen «Brilliant Disguise». I 1995 samlet han igjen E Street Band en kort periode for å spille inn noen nye sanger til sitt første samlealbum. Innspillingen ble også skildret i dokumentarfilmen "Blood Brothers". I 1995 utga han også sitt andre soloalbum, "The Ghost of Tom Joad", hvor tittelsporet og plata som helhet er inspirert av hovedpersonen Tom Joad i John Steinbecks roman "Vredens druer" og av boka "Journey to Nowhere: The Saga of the New Underclass", skrevet av Dale Maharidge og med fotografier av Michael Williamson. Dette albumet fikk generelt sett en dårligere mottagelse enn hva "Nebraska" hadde fått. Skepsisen kan skyldes enkle melodier, nasal sang eller det politiske innholdet i sangene. Han fikk imidlertid også anerkjennelse for å ha gitt stemme til innvandrere og andre usynlige deler av amerikansk historie. Under den påfølgende verdensturneen, hvor han gjennomgående spilte i mindre lokaler, framførte Springsteen materialet fra "Ghost of Tom Joad" sammen med sine gamle sanger, som hadde fått nye akustiske arrangement, som for fleres vedkommende betød store endringer i uttrykket. Etter den turnen flyttet Springsteen tilbake til New Jersey med familien. I 1998 utga han den ujevne samlingen "Tracks" på 4 cd, med sanger som hadde blitt til overs fra andre innspillinger. Springsteen innrømmet i intervju at 1990-tallet hadde vært en «tapt periode» for ham: «Jeg arbeidet ikke så mye. Mange vil si at jeg ikke gjorde mine beste ting.» Springsteen ble innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame i 1999; talen ved introduksjonsarrangementet ble holdt av Bono fra U2, og Springsteen gjengjeldte tjenesten med å holde den tilsvarende introduksjonstalen for Bono i 2005. I 1999 kom Springsteen og E Street Band offisielt sammen igjen og dro på en omfattende Reunion Tour som varte i et år. Turneen omfattet blant annet 15 utsolgte hus på Continental Airlines Arena i East Rutherford i New Jersey og ti kvelder, også utsolgt, på New York Citys Madison Square Garden som avsluttet turnen. De siste to konsertene ble filmet for visning på HBO, og med en tilhørende DVD- og albumutgivelse kalt "Bruce Springsteen & the E Street Band: Live in New York City". 2002–2007: Tilbake til suksess. Springsteen sammen med fans i 2003. I 2002 utga Springsteen "The Rising", som var hans første studioalbum med fullt band på 18 år. Tekstene var for det meste tanker omkring terrorangrepet 11. september 2001, og mange av sangene var inspirert av telefonsamtaler som Springsteen hadde hatt med pårørende etter tragedien som i nekrologer hadde nevnt hvordan hans musikk hadde berørt deres liv. Albumet ble Springsteens mestselgende album med nytt materiale på femten år, og var populært både hos musikkritikerne og hos publikum. Lanseringen skjedde med en opptreden i Asbury Park på ', og deretter gikk "The Rising"-turnen gjennom USA og Europa, og tilbake til USA for et storstilt show over flere kvelder i 2003. Turneen ble avsluttet med tre kvelder på i New York, hvor kontroversene omkring sangen «American Skin» ble gjentatt, men hvor det også kom en gjesteopptreden med Bob Dylan. Tidlig på 2000-tallet engasjerte Springsteen seg for revitalisering av Asbury Park, og spilte årlig flere veldedighetskonserter. Disse konsertene var ment for hengivne fans og inneholdt blant annet framføring av en overskuddssang fra andrealbumet "E Street Shuffle" kalt «Thundercrack». Sangen «My City of Ruins» ble opprinnelig skrevet om Asbury Park for å støtte arbeidet med å revitalisere byen, men Springsteen valgte å bruke den på en støttekonsert etter 11. september, og sangen fungerte godt i denne situasjonen med sitt gospelpreg og formaninger om å «Rise up!» Han valgte senere sangen som avslutningssang på "The Rising" og som ekstranummer på den påfølgende turneen. Ved Grammyutdelingen i 2003 framførte Springsteen The Clashs kjente sang «London Calling» sammen med Elvis Costello, Dave Grohl, og bandkollega Steven Van Zandt fra E Street Band og No Doubts bassist, som en hyllest til den nylig avdøde Clah-vokalisten Joe Strummer. I 2004 deltok Springsteen og E Street Band på turnen «Vote for Change» (Stem for endring) sammen med John Mellencamp, John Fogerty, Dixie Chicks, Pearl Jam, R.E.M., Bright Eyes, Dave Matthews Band, Jackson Browne, og andre musikere. Alle konsertene ble holdt i de såkalte «swing states», de delstatene hvor valgresultatet kunne gå begge veger, og håpet var å påvirke til fordel for den liberale politiske organisasjonen "America Coming Together" og å oppmuntre folk til å registrere seg slik at de kunne stemme ved valget. En avslutningskonsert med mange artister ble satt opp i Washington, D.C.. Flere dager senere holdt Springsteen ytterligere en valgkampkonsert i New Jersey, ettersom meningsmålinger viste jevnt løp mellom de to partiene. Tidligere hadde Springsteen spilt på veldighetskonserter for saker han trodde på – mot kjernekraft, for Vietnam-veteranene, Amnesty International, og advokatene i – men han hadde alltid vegret seg for å støtte en politisk kandidat framfor en annen. Han avvist henvendelser fra Walter Mondale i 1984 da Mondale stilte mot Reagan som forsøkte å dra veksle på «Born in the U.S.A.». Når Springsteen nå i 2004 valgte side for den ene politiske kandidaten fikk han som ventet både kritikk og ros fra de respektive sidene. Springsteens sang «No Surrender» (Ingen overgivelse) ble kampanjesangen for John Kerrys presidentkandidatur. I de siste dagene av kampanjen gikk Springsteen opp på podiet sammen med Kerry og spilte akustiske versjoner av denne og andre sanger. Albumet "Devils & Dust" ble utgitt den 26. april 2005 og var blitt innspilt uten E Street Band. Det var et lavmælt og hovedsakelig akustisk album i samme leie som "Nebraska" og "The Ghost of Tom Joad", men med noe mer instrumentering. En del av sangene hadde vært skrevet bortimot ti år tidligere, eller kort tid etter turnen med "Ghost of Tom Joad", og et par av dem hadde blitt framført på scenen tidligere, men aldri utgitt. Tittelsporet handlet om vanlige soldaters følelser og frykt under Irakkrigen. Albumet nådde førsteplass på albumlistene i ti land: USA, Østerrike, Sveits, Sverige, Danmark, Italia, Tyskland, Nederland, Storbritannia og Irland. Etter utgivelsen la han ut på en soloturne med materialet fra plata. I motsetning til hans akustiske turne på midten av 1990-tallet, spilte han nå også piano, elektrisk piano, pumpeorgel, autoharpe, ukulele, banjo, elektrisk gitar, akustisk gitar og munnspill. I april 2006 utga Springsteen albumet ', hvor han brukte sanger fra den sosialt og politisk engasjerte folkemusikken som Pete Seeger (1919–) hadde levendegjort. De femten sangene ble innspilt med et stort ensemble av musikere, blant annet Patti Scialfa, Soozie Tyrell, og The Miami Horns. I kontrast til tidligere studioalbum ble dette innspilt på kun tre dager. Turneen "Bruce Springsteen with The Seeger Sessions Band" begynte den samme måneden med et stort band på 18 personer. På turneen spilte han både sanger fra den nye plata, og noen av sine egne, eldre sanger, gjerne tungt omarbeidet, på en måte som "Dagbladet" kalte for «Villskap fra folkedypet: Rufsete, ydmykt, vilt og vakkert». Turnen var særlig populær i Europa. Mens han var i Oslo spilte han inn ytterligere en sang, «Bring 'Em Home» som Pete Seeger skrev i forbindelse med Vietnamkrigen. Turneen fikk derimot mindre publikum i USA. Ved slutten av 2006 hadde Seeger Sessions turnert to ganger over Europa og i mindre grad i USA. Et konsertalbum og DVD kom ut i 2007, "Bruce Springsteen with The Sessions Band: Live in Dublin" som inneholdt et sammendrag fra tre konserter i november 2006 på The Point Theatre i Dublin. Springsteens neste album, "Magic", ble utgitt den 2. oktober 2007. Det var innspilt sammen med E Street Band og hadde ti nye Springsteen-sanger pluss «Long Walk Home», som han hadde framført en gang med The Sessions Band, og et skjult spor (dette var første gang Springsteen benyttet dette salgstrikset), «Terry's Song», som var Springsteens hyllest til sin assistent over mange år, Terry Magovern, som døde 30. juli 2007. Den første singelen fra albumet, «Radio Nowhere», ble gjort tilgjengelig for fri nedlasting den 28. august. Den 7. oktober debuterte Magic på førsteplass i Irland og i Storbritannia. Samtidig gikk hans tidligere "Greatest Hits" inn på de irske listene på nytt på plass 57, og "Live in Dublin" føk nesten til topp av listen i Norge. Springsteen og E Street Band begynte sin turne med Magic på Hartford Civic Center, og tok ruten gjennom Nord-Amerika og til Europa. Bandets organist Danny Federici forlot turneen i november 2007 for å få behandling for føflekkreft, og han døde av sykdommen i 2008. 2008–. Springsteen erklærte sin støtte til Barack Obamas presidentkandidatur i april 2008 og opptrådte med akustisk gitar på flere av Obamas valgmøter. Det kuliminerte den 2. november hvor han opptrådte for første gang med sangen «Working On A Dream» i duett med Scialfa. På et valgmøte i Ohio sa Springsteen at det er viktig med «sannhet, gjennomsiktighet og rettskaffenhet i regjeringen, retten for enhver amerikaner til å ha en jobb, en lønn til å leve av, å bli utdannet på en anstendig skole, og et liv fylt med arbeidets verdighet, og et trygt hjem … Men i dag har disse friheter blitt skadet og innskrenket av åtte år med tankeløs, skjødesløs og umoralsk politisk ledelse». Springsteen på scenen i Spania. Etter Obamas valgseier 4. november 2008 sang Springsteen sangen «The Rising» på valgfeiringen i Chicagos Grant Park. Han opptrådte også på Obamas innsettelsesfest 18. januar 2009 med sangen «The Rising» sammen med et damekor og Woody Guthries alternative nasjonalsang «This Land Is Your Land» sammen med en aldrende Pete Seeger. Under den 66. Golden Globe-utdelingen 11. januar 2009 vant Springsteen prisen for beste sang med «The Wrestler» fra filmen "The Wrestler" med Mickey Rourke i hovedrollen. Springsteen opptrådte i pausehowet ved Super Bowl XLIII den 1. februar 2009, etter at han mange ganger tidligere var blitt invitert til dette. Hans show på 12 minutter og 45 sekunder med E Street Band og Miami Horns inneholdt kortversjoner av «Tenth Avenue Freeze-Out», «Born to Run», «Working on a Dream» og «Glory Days», den sistnevnte fylt med referanser til amerikansk fotball. Bruce Springsteen & The Seeger Sessions Band - Arena, Verona - 5. oktober 2006. Springsteens album "Working on a Dream" ble utgitt i januar 2009 og den påfølgende konsertturneen begynte i april 2009 og gikk fram til november samme år. Han spilte noen få sanger fra det nye albumet, men sanglisten var dominert av klassikere og han spilte også sanger på oppfordring fra publikum. En DVD fra turneen "Working of a Dream" med tittelen "London Calling: Live in Hyde Park" ble utgitt i 2010. I tillegg til sin egen turné deltok Springsteen på flere veldighetsarrangement i 2009, blant annet "Clearwater Concert", en feiring av Pete Seegers 90-årsdag, Rock and Roll Hall of Fames 25-årsjubileum, "Autism Speaks" ved Carnegie Hall til støtte for autisme, og i januar 2010 på "Hope for Haiti Now", for ofrene etter jordskjelvet i Haiti 2010. Springsteen sammen med De Niro blir gratulert av president Obama ved utdelingen Kennedy Center Honors. Springsteen mottok Kennedy Center Honors i desember 2009, en årlig pris til utøvere i ulike kunstarter for deres bidrag til amerikansk kultur. President Obama holdt en tale hvor han sa at Springsteen på en beundringsverdig måte hadde synliggjort livene til vanlige amerikanere med sine sanger og at hans konserter er mer enn den typiske rock'n'roll-konserten – i tillegg til stor energi gir de også en følelse av fellesskap. Obama avsluttet med at «mens jeg er president, er han "The Boss"». Springsteen ble hedret av flere, blant annet av Jon Stewart som beskrev Springsteens «uovertruffne kombinasjon av lyrisk veltalenhet, musikalsk mesterskap, og ren uhemmet, barnslig glede». En musikalsk hyllest ble framført av John Mellencamp, Ben Harper og Jennifer Nettles, Melissa Etheridge, Eddie Vedder og Sting. 2000-tallet endte med at Springsteen ble karakterisert som en av åtte «Tiårets artister» av magasinet "Rolling Stone" og med sin konsertvirksomhet ble han rangert som den fjerde blant tiårets konsertmusikere. Dokumentarfilmen "The Promise: The Making of Darkness on the Edge of Town" hadde i september 2010 premiere på Toronto internasjonale filmfestival. Filmen skildrer arbeidet med Springsteens album fra 1978, "Darkness on the Edge of Town", og ble også vist på fjernsynskanalen HBO. Utgivelsen ble fulgt av en boks med en nyutgivelse av albumet kalt "The Promise: The Darkness on the Edge of Town Story". Albumet "Wrecking Ball" ble utgitt 6. mars 2012. Albumet ble produsert sammen med Ron Aniello, som også samproduserte albumet "Play It As It Lays" fra 2007 med Springsteens ektefelle Patti Scialfa. Ron Aniello har også produsert «Children's Song» tidlig i 2011, en duett med Bruce og Patti som ble gjort for et veldedighetsprosjekt. På Wrecking Ball-turneen i 2012 spilte Springsteen 17. juni sin til da lengste konsert på tre timer og 48 minutter på Santiago Bernabéu Stadion i Madrid. Turneens europeiske del ble avsluttet med et show på fire timer og seks minutter i Helsingfors 31. juli. Musikalsk stil og lyrisk uttrykk. Springsteen og E Street Band under framføringen av «Working on a Dream» ved eks-Hartford Civic Center, 2009, Bruce Springsteen har hentet impulser fra mange deler av amerikansk populærmusikk som rock'n'roll, folkemusikk, blues og country. Springsteens musikalske fortellinger og uttrykk har gjennomgått flere endringer i løpet av hans karriere; men han har likevel beholdt et særlig uttrykk og en integritet, uten at det har gått på bekostning av publikumsinteressen. Arrangement og instrumentering har blitt tilpasset budskapet i tekstene. Helt fra begynnelsen av karrieren har rock'n'roll vært det dominerende uttrykket, og dette har understreket at Springsteen ønsker å gå inn i en eksisterende musikalsk tradisjon og samtidig markere sin egen posisjon i den og i forlengelse av tradisjonen. På debutalbumet "Greetings from Asbury Park, N. J." er røttene i amerikansk folkemusikk åpenbare. I sangen «This Hard Hand» finnes en åpenbar påvirkning fra Woody Guthrie. På det andre albumet, "The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle", er hans maniske frodighet et uttrykk for at han står i gjeld til forgjengerne Bob Dylan, Van Morrison og The Band. På det andre albumet utvider han samtidig sitt musikalske repertoar ved å trekke inn elementer fra latinamerikansk musikk, jazz, soul og funk. Sangen «New York City Serenade» har i tillegg minner om musikken til George Gershwin. På disse to første albumene var også pianisten David Sancious framtredende i lydbildet, men han forlot gruppa underveis i innspillingen av Springsteens tredje album "Born to Run". Dette albumet framhever også pianoets betydning, selv om ansvaret nå hvilte på Roy Bittan. Tidlig i sin karriere fokuserte Springsteen mer på rockeelementene i sin musikk. Han komprimerte innledningsvis lyden og utviklet albumet "Darkness On The Edge Of Town", rettfram som et kortfattet og presist musikalsk formspråk med enkle riff og klart gjenkjennbare sangstrukturer. Springsteens musikk har blitt karakterisert som «heartland rock», en form for emosjonell, ektefølt rock som blir beskrevet som typisk ikke bare for ham, men også for andre amerikanske musikere som John Fogerty, Tom Petty, Bob Seger, og John Mellencamp. Denne musikken har tekstmessige referanser til det amerikanske hverdagsliv og musikken er bevisst holdt enkel og rettfram, uten komplekse musikalske referanser. Denne utviklingen kulminerte med Springsteens album "Born in the U.S.A." hvor tittelsangen har en konstant gjentagelse, fanfarelignende pianoriff og en dundrende trommerytme. Disse musikalske grepene ble utfylt av Springsteens stemme, som skriker ut en sint, desillusjonert fortelling. Selv sanger som tematisk sett er i ytterkanten av denne tematikken hadde suksess som singler, blant annet «My Hometown» og «I'm on Fire», hvor trommingen er bygd opp med finurlig hi-hat og "rim-clicks-shock" med "shock" framført på kanten av skarptrommen. I senere år har Springsteen tatt opp flere elementer fra den sangbare folkemusikken og den sosiale protestsangen, særlig i "We Shall Overcome: The Seeger Sessions", hvor det også er innslag av gospel. På "We Shall Overcome" framførte han klassikere fra bluegrass, country og rhythm and blues sammen med tolv folkemusikere med en besetning av gitar, munnspill, tuba, fiolin, orgel, bass, banjo, piano, trekkspill og blåsere, i stedet for å bruke det rockbaserte E Street Band. På den påfølgende konsertturneen framførte han også en del av sine egne rockesanger med denne folkemusikkbesetningen. I kontrast til Pete Seeger, opphavsmannen til de fleste av sangene, høres Springsteen ut som en Tom Waits eller en sen, aldrende Bob Dylan med sin grove, rustne og sterke røst, eksempelvis på sangen «Erie Canal». Springsteens sanger er en totalformidling av musikk, tekst og framføring. Sangtekstene er knyttet til det musikalske uttrykket, likevel kan de studeres som poesi, noe som også gjøres på amerikanske universitet. Fra Springsteen dekket begge forsidene av "Time" og "Newsweek" i 1977 har han blitt oppfattet som noe langt mer enn en musiker, og som Bob Dylan før ham, har også Springsteen blitt anerkjent som en særegen stemme, en poet og historieforteller hvis medium er populærmusikk. Som Dylan står Springsteen stødig i den amerikanske sanger-låtskriver-tradisjonen. Hans sanger har blitt beskrevet som filmatiske i sitt omfang, og hans sangtekster, lest som lyrikk, undersøker ofte tema som personlige forpliktelser, misnøye og uro over livet generelt i en hverdagslig kontekst. Det kom en endring i tekstene hans fra albumet "Darkness on the Edge of Town" hvor han fokuserte på kampen for tilværelsen for den jevne kvinne og mann. Fra å skrive om seg selv i første person benyttet han sin egen bakgrunn for å beskrive en allmenn tilstand mellom håp og håpløshet, eksemplifisert i sangen «The River» (1980) hvor inspirasjonen var hans svoger og søster. Sangen beskriver en hverdag med forelskelse, ekteskap, økonomiske vanskeligheter og småbyliv. Springsteen har selv sammenfattet det i et intervju: «Jeg har tilbrakte det meste av mitt liv som musiker ved å måle avstanden mellom den amerikanske drøm og den amerikanske virkelighet.» Samtidig viser den også at som lyriker fungerer Springsteen ikke først og fremst i forlengelsen av andre lyrikere, men i den amerikanske sangtradisjonen da sangen også er inspirert av tekstlinjer fra Hank Williams' «Long Gone Lonesome Blues» (1950). Politikk og aktivisme. Bruce Springsteen lar et barn få synge deler av «Waitin' on a Sunny Day» da han og E Street Band framførte sangen på Meadowlands Arena i New Jersey i 2009. Fotografert fra storskjermen. Springsteens musikk har ofte hatt en sosial og politisk tematikk. Flere av sangene hans kan bare forstås hvis de sees i lys av hans politiske oppfatninger. I tillegg har han stilt seg selv i tradisjonen av protestsangere som Woody Guthrie og Pete Seeger. Guthries sang «This Land is Your Land» har han gjort til en del av sitt eget repertoar, og spiller den ofte på konserter. Sangens budskapet er at nasjonen ikke bare er til for de rike, men for alle; også de fattige og arbeidsledige. Sangen «American Skin (41 Shots)» er basert på en hendelse i New York hvor den sorte og ubevæpnete Amadou Diallo ble skutt av fire politifolk med hele 41 skudd. Sangen ble først framført på en konsert den 4. juni 2000 i Atlanta, og førte til skarpe reaksjoner fra politiet som oppfordret til boikott av Springsteen. Ved å ta slike standpunkter fremmedgjorde Springsteen seg fra deler av det amerikanske publikumet. At han samtidig støttet først John Kerrys presidentkandidatur i 2004 (Kerry tapte) og deretter Barack Obamas presidentkandidatur i 2008, viser at Springsteen var villig til å tape tilhengere og platesalg for sin overbevisnings skyld. For å beskytte sin egen og sangenes integritet har han også avslått han et tilbud fra bilfabrikanten Chrysler på flere millioner dollar for å bruke sangen «Born in The U.S.A.» i reklamekampanjer. Springsteen har stilt opp for en rekke veldedige saker som blant annet kampen mot kjernekraft og for ren energi i 1979. Han har gjentatte ganger stilt seg på Vietnamveteranenes side, blant annet med en støttekonsert i 1981, og sangen «Born in The U.S.A.» ble skrevet som støtte for dem, skjønt dette budskapet hadde en tendens til å bli misforstått. Mindre kontroversielt har det vært å stille opp i 1985 for de sultrammede i Afrika på sangen «We Are the World» og den påfølgende konserten og albumet. I 1988 var han et av de fremste navnene på en verdensomspennende konsertturne, "Human Rights Now!", for Amnesty International og menneskerettigheter. Han stilte også opp for jordskjelvofrene på Haiti med støttekonserten "Hope for Haiti Now" den 22. januar 2010. Springsteen har i tillegg samarbeidet med veldedighetsorganisasjoner som fordeler mat til trengende. Særlig har han støttet matbanken i New Jersey i mange år. I løpet av konserter har han ofte stoppet opp og annonsert sin støtte og ofte selv gitt like mye penger som lokalt har blitt samlet inn. Under en konsert i Charlotte i Nord-Carolina den 3. november 2009 ga han 10 000 dollar til den lokale matbanken for å starte en innsamlingskampanje, og ga deretter på nytt like mye som totalt ble samlet inn. Han har også bidratt med betydelige beløp til fagforeninger og arbeiderbevegelsen, både i USA og i Europa. Privatliv. a> i Ohio den 2. november 2008. Springsteen og Julianne Phillips (født 1960) var gift fra 13. mai 1985 og til mai 1988 da de ble separert. De to hadde ulik bakgrunn og hans turneer skapte slitasje i forholdet. Det endelige tilbakeslaget skjedde da Springsteen startet et forhold til Patti Scialfa (født 1953) som han faktisk hadde vært sammen med kortvarig i 1984 etter at hun begynte i bandet. Phillips og Springsteen ble separert våren 1988 uten at det ble gitt noen meddelelse til presse og media, og den 30. august 1988 tok Phillips ut skilsmisse, som ble endelig den 1. mars 1989. Etter separasjonen i 1988 begynte Springsteen å bo sammen med Scialfa. I pressen ble han kritisert for å ha innledet et nytt forhold for raskt. I et intervju med magasinet "The Advocate" i 1995 snakket han ut om den negative omtalen som paret fikk: «Det er et merkelig samfunn som forventer at det har rett til å fortelle folk hvem de skal elske og hvem de ikke skal. Men sannheten er at jeg i grunnen overså hele greia så mye som jeg kunne. Jeg sa, ‘Vel, alt jeg vet er at dette føles virkelig’, og kanskje har jeg rotet ting til ved å gå hit på det viset, men det er livet.» Han gjorde også bekjent at «Jeg gikk igjennom en skilsmisse, og det var virkelig vanskelig og smertefullt og jeg var meget redd for å bli gift igjen. Så en del av meg sa ‘Hei, det betyr ingenting’. Men det betyr noe. Det er meget annerledes enn bare å leve sammen. Først av alt, å stå fram offentlig, det er hva du gjør: du får din lisens, du gjør alle de sosiale ritualene, det er en del av din plass i samfunnet og på ett vis en del av samfunnets godkjennelse av deg… Patti og jeg fant ut at det betydde noe.» Den 25. juli 1990 fødte Scialfa deres første barn, Evan James Springsteen. Den 8. juni 1991 giftet Springsteen og Scialfa seg i sitt hjem i Beverly Hills. Deres andre barn, Jessica Rae Springsteen, ble født den 30. desember 1991, og deres tredje barn, Samuel Ryan Springsteen, ble født den 5. januar 1994. Familien eier og lever på en gård med hester i Colts Neck i New Jersey. De har også et hus i Wellington i Florida, et rikt hestesamfunn i nærheten av West Palm Beach i Los Angeles, og Rumson i New Jersey. Deres eldste sønn studerer ved Boston College. Deres datter Jessica er en nasjonalt rangert rytter, og studerer ved Duke University. Siden 1991 har Springsteen ført et tilbaketrukket liv. Han flyttet fra Los Angeles og tilbake til New Jersey tidlig på 1990-tallet for særlig å kunne oppdra sine barn i et miljø uten nærgående paparazzier.Det har blitt sagt at pressekonferansen angående Super Bowl XLIII 2009 var hans første pressekonferanse på mer enn 25 år. Det betyr ikke at han ikke har stilt opp for intervjuer, både med aviser og radio. "60 Minutes" sendte hans foreløpig siste eksklusive intervju på TV før han dro på konsertturne for å promotere albumet "Magic". E Street Band. Bruce Springsteen har vært medlem av eller støttet opp av en rekke band i løpet av sin karriere, først og fremst E Street Band, men hans første band var The Castiles. Før han signerte sin første platekontrakt i 1972 var Springsteen medlem av flere band, inkludert Steel Mill. I oktober 1972 dannet han en ny gruppe for å spille inn sin debutplate "Greetings from Asbury Park, N.J.", og de ble kjent som E Street Band, skjønt dette navnet ble ikke offisielt introdusert før i september 1974. Blant de navnene på hans tidligere band, mange av dem i svært kort tid i hans første, prøvende tid, er: The Castiles, Earth, Child, Steel Mill, Sundance Blues Band, Dr Zoom and the Sonic Boom, og Bruce Springsteen Band. E Street Band spilte på alle Springsteens plater fra debutplaten og fram til "Nebraska" i 1982, et soloalbum hvor han selv spilte alle instrumentene. E Street Band kom sammen igjen for det neste albumet "Born in the U.S.A.", men deretter fulgte en periode fra 1988 og til 1999 hvor albumene hans ble innspilt med studiomusikere. E Street Band ble kortvaring gjenforent i 1995 for nye bidrag til samlealbumet "Greatest Hits", og ytterligere en gang på endelig basis fra 1999 hvor de innspilte 3 album sammen: "The Rising", "Magic" og "Working on a Dream", og spilte på en rekke profilerte konsertturner. Albumet "Devils & Dust" fra 2005 var hovedsakelig en soloinnspilling, med en del bidrag fra studiomusikere, og folkrockalbumet "We Shall Overcome: The Seeger Sessions" fra 2006 ble innspilt og turnerte med ytterligere et sammensatt band som ble kalt for The Sessions Band. Turnéer. ¹ Antall forskjellige sanger som Springsteen har spilt på den enkelte turné. ² Det mangler spillelister for en del konserter, antallet er derfor usikkert. Konserter i Norge. Bruce Springsteen i Norge i 1981 Bruce Springsteen har besøkt Norge 12 ganger siden 1981 og har spilt 16 konserter her, 11 av disse sammen med E Street Band. Springsteen har siden 2008 solgt over 200 000 billetter i Norge, og hver gang billetter legges ut til nye konserter selges de som regel ut på minutter. I tillegg deltok han og Steven Van Zandt på minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 på Rådhusplassen. James Guthrie. James Guthrie (født 1953 i London, England) er en britisk plateprodusent og lydtekniker best kjent for sitt arbeid med Pink Floyd. Guthrie var lydtekniker og medprodusent for Pink Floyds bestselgende album "The Wall" (1979), samt turnéen og har i ettertid arbeidet med bandet i forskjellige roller på alle utgivelser siden da. Han har også ført oppsyn med nyutgivelsen til cd av hele katalogen og vært tekniker under nyutgivelser til 5.1 Surroundlyd. James Guthrie fikk en «Grammy-pris» for beste lyd på ' i 1982. Guthrie var bindeleddet mellom Roger Waters og resten av Pink Floyd etter at Waters forlot bandet, og han klarte å få til et samarbeid mellom medlemmene om utgivelsen av samlealbummet Echoes i 2001. Guthrie har vært å finne bak miksepulten på soloutgivelser til både Roger Waters, David Gilmour, Nick Mason og Richard Wright. Han har også produsert Totos «Grammyvinnende» debutalbum, Queensrÿches album "The Warning" (1984), Judas Priests album "Stained Class" (1978) og "Hell Bent for Leather" (1979) mens han i 1983 var lydtekniker på filmen "The Dead Zone". Ulf von Euler. Ulf Svante von Euler-Chelpin (født 7. februar 1905 i Stockholm, død 9. mars 1983 samme sted) var en svensk fysiolog og nevrokjemiker av delvis tysk opprinnelse. Euler-Chelpin fant 1930 i menneskelig sperma det såkalte prostaglandin. Han oppdaget at noradrenalin fungerer som kjemisk informasjonsformidler. Han fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1970 sammen med Julius Axelrod og Bernard Katz. Hans far Hans von Euler-Chelpin mottok Nobelprisen i kjemi i 1929. Walk the Line (filmmusikk). "Walk the Line" er filmmusikken til biografien om Johnny Cash, "Walk the Line". Istedenfor å bruke Cashs versjoner, valgte regissør James Mangold å spille inn sangene på nytt, med skuespillerne. Han fikk hjelp av produsent T-Bone Burnett, som tidligere hadde satt sammen filmmusikken til "O Brother, Where Art Thou?" Bilderedigeringsprogram. Bilderedigeringsprogram er et grafisk dataprogram eller en samling av programmer som gjør det mulig å redigere og manipulere visuelle bilder på en datamaskin. Det mest kjente bilderedigeringsprogrammet er Adobe Photoshop. Et fritt alternativ til dette er the GIMP. Theodor Oberländer. Theodor Oberländer (født 1. mai 1905 i Meiningen, død 4. mai 1998 i Bonn) var en tysk politiker. Etter studier i landbruksvitenskap og økonomi deltok han i 1923 i Ølkjellerkuppet, og ble i 1933 medlem av NSDAP. Han tok to doktorgrader, først i 1929 i Berlin til Dr. agr. med avhandlingen "Die landwirtschaftlichen Grundlagen des Landes Litauen". Deretter i 1933 til Dr. rer. pol. i Königsberg med avhandlingen "Die Landflucht in Deutschland und ihre Bekämpfung durch agrarpolitische Maßnahmen". Som SA-Hauptsturmführer var han fra 1934 til 1937 riksfører for Bund Deutscher Osten (BDO). Etter å ha innehatt professorater i Danzig, Königsberg og Prag tjenestegjorde han som offiser under annen verdenskrig, både ved den ukrainske Wehrmachtsenheten "Nachtigall" og senere i bataljonen "Bergmann". Etter annen verdenskrig ble han først medlem av FDP (det liberale partiet) i Bayern, men skiftet allerede i 1950 til Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten (GB/BHE). Han ble innvalgt i landdagen for GB/BHE, og ble statssekretær for flyktningespørsmål. I 1953 ble han innvalgt i Forbundsdagen, og ble utnevnt til forbundsminister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede. Han la dermed ned sitt embede og mandat i Bayern. Den 12. juli 1955 forlot han GB/BHE, som han hadde vært leder for siden 1954, og meldte seg sammen med flere andre representanter inn i CDU den 20. mars 1956. Han var medlem av det tyske parlamentet til 1961 og igjen fra 1963 til 1965. Han gikk av som flyktningeminister den 4. mai 1960. På 1970-tallet engasjerte han seg i den høyrekonservative stiftelsen Gesellschaft für freie Publizistik og i Verein für das Deutschtum im Ausland. Theodor Oberländer er far til historikeren Erwin Oberländer Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten. Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten var et nasjonalkonservativt politisk parti som representerte de østtyske flyktningenes interesser i Vest-Tyskland. Det eksisterte fra 1950 til 1961. Historie. Det ble grunnlagt i januar 1950 av Waldemar Kraft i Schleswig-Holstein og fikk allerede et halvt år senere hele 23,4 % ved landdagsvalget. Ved det føderale valget i 1953 fikk det 5,3 % og ble representert med 27 representanter i det tyske parlamentet. Partiet inngikk sammen med CDU, FDP og Deutsche Partei i Konrad Adenauers føderale regjering. Partiets leder Waldemar Kraft ble forbundsminister for særlige oppgaver og Theodor Oberländer forbundsminister for fordrevne, flyktninger og krigsskadede. Etter interne uoverensstemmelser, som eskalerte på partiets landsmøte i 1954 i Bielefeld, trådte Kraft, Oberländer og andre tilhengere av den såkalte "borgerblokk-fløyen" eller "K.O.-gruppen" ut av partiet, og meldte seg 1956 inn i CDU. GB/BHE fusjonerte før det føderale valget i 1961 med Deutsche Partei, og ble til Gesamtdeutsche Partei. Politikk. Partiets viktigste sak var interessene til de tyske flyktningene fra Østpreussen, Vestpreussen, Pommern, Schlesien, Øst-Brandenburg, Posen og andre deler av Øst-Europa. Partiet fikk vedtatt den føderale flyktningeloven, lover om massiv understøttelse til flyktninger og bygning av boliger til flyktninger. Hundrevis av boligområder med navn av østprøyssisk, pommersk eller schlesisk herkomst minner om dette. Partiformenn. Seiboth ble etter fusjonen sammen med Herbert Schneider formann for GDP. Hinterpommern. Hinterpommern ("Bakpommern", polsk "Pomorze Tylne") var del av den tyske historiske region Pommern. I dag er dette i Polen. Det meste av dette området ligger nå i Wojwodskapet Vestpommern. Med "Hinterpommern" forstod man (i motsetning til Vorpommern) etter Freden i Westfalen i 1648 den del av Pommern som lå øst for Oder. Blant de viktigere byer som i det gamle tyske Hinterpommern kan nevnes Stargard (i dag "Stargard Szczeciński", den gamle hovedstaden), Stolp ("Stolp", den største byen), Kolberg ("Kołobrzeg"), Köslin ("Koszalin") og Neustettin ("Szczecinek"). Amused to Death. "Amused to Death" er et konseptalbum fra Roger Waters, tidligere bassist, vokalist og hovedlåtskriver i Pink Floyd. Albumet var hans tredje rene soloalbum etter at han forlot Pink Floyd. Waters fortsetter med å vise sin misnøye med det vestlige samfunnet, spesielt fjernsynets og massemedias påvirkning. Albumet er delvis inspirert av den amerikanske forfatteren Neil Postmans bok "Amusing Ourselves to Death". Albumets rammes denne gang løselig om en ape som sitter og zapper mellom kanalene på TV. Den første gulfkrigen i 1991 får sin dose med kritikk i sangen «Perfect Sense» som er delt opp i to deler. I «Watching TV» tar Waters opp massemedias påvirkning i forbindelse med studentopptøyene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. I den tredelte «What God Wants» er det politiske lederes bruk av religion som får gjennomgå på Waters' tradisjonelt krasse vis. Likevel er det i motsetning til de fleste andre konseptalbumene Waters har skrevet, en viss optimisme å spore, mot slutten av avslutningslåten «Amused to Death». Albumet er dedikert til den amerikanske soldaten Bill Hubbard som døde under 1. verdenskrig. Alf Razzel som måtte forlate en døende Hubbard medvirker på albumet. Albumet er innspilt i QSound som er en måte å fremstille 3D-lyd på. Dette var for å få fremhevet Roger Waters' karakteristiske bruk av lydeffekter. Musikalsk minner det mer om Pink Floyd fra 1970-tallet enn forgjengeren "Radio K.A.OS.". Noen av gitarsoloene har et visst preg av David Gilmour over seg, til tross for at Waters ikke var på talefot med sin gamle kollega fra Pink Floyd på denne tiden. "Amused to Death" fikk langt bedre kritikker enn Waters' to foregående album "The Pros and Cons of Hitch Hiking" og "Radio K.A.O.S.", og solgte adskillig bedre. Det nådde 8. plass i Storbritannia og 21. plass i USA. I tillegg gjorde singelen «What God Wants, Part 1» det brukbart, og ble spilt en del på radio. Norge var det landet der "Amused to Death" gjorde det best. Der havnet albumet på 2. plass på VG-lista. Roger Waters har senere gitt uttrykk for at albumet ville blitt regnet som en klassiker på linje med "The Dark Side of the Moon" og "The Wall" om det hadde stått Pink Floyd på albumet istedenfor Roger Waters. Waters hadde allerede begynt å skrive på albumet da "Radio K.A.O.S" ble lansert i 1987, men han brukte fem år på å bli ferdig, delvis fordi han allerede på slutten av 1980-tallet gikk i gang med arbeidet på operaen "Ça Ira" som ble utgitt i 2005. Oversikt. "Amused to Death" utforsker ytterligere Waters' skuffelser over det moderne vestlige samfunnet, og fokuserer særlig på fjernsynets og massemedias dystre innflytelse. Albumet ble inspirert av boken "Amusing Ourselves to Death" (1985), en kritikk av fjernsyn og dennes kultur, skrevet av kulturkritikeren og mediateoretikeren Neil Postman. Albumet fortsatte også Waters' tendens til å benytte velkjente gjestegitarister på sine soloalbum, blant annet spilte Jeff Beck sologitar. Som med hvert studioalbum som Roger Waters hadde innspilt siden "The Dark Side of the Moon", er "Amused to Death" et konseptalbum. Denne er organisert løselig rundt ideen om en ape som skifter TV-kanal på måfå samtidig som albumet undersøker en rekke politiske og sosiale tema, inkludert kritikk av Gulfkrigen fra 1990–1991 i sangene «The Bravery of Being Out of Range» og «Perfect Sense». Den første sangen, «The Ballad of Bill Hubbard», har et lydspor av krigsveteranen fra første verdenskrig, Alfred «Alf» Razzell, et medlem av det britiske infanteriregimet Royal Fusiliers (tilsvarende slik Waters' far Eric Fletcher ble benyttet av Waters for den påfølgende krigen) som fortalte om hvordan han fant sin medsoldat William «Bill» Hubbard, som albumet er dedikert til, hardt skadet på slagmarken. Etter ikke å ha greid å frakte ham til et trygt sted ble Razzell tvunget til å etterlate ham i ingenmannsland. Dette lydkuttet fortsetter mot slutten av tittelsporet, helt mot slutten av albumet, og ga således en mer fargerik avslutningen til den tragiske historien. Den andre sangen, «What God Wants, Part I», følger og står i kontrast til de bevegende ordene til Razzell i åpningen med fjernsynet som blir avstemt til et utdrag som høres ut som det er tatt fra "vox pop", «folkets røst», i form av et barn som sier «I don't mind about the war. That's one of the things I like to watch, if it's a war going on. Cos then I know if, um, our side's winning, if our side's losing...» ("«Jeg bryr meg ikke om krigen. Det er det jeg liker å se på, om det er en krig på gang. Fordi jeg vet da om, um, vår side vinner, om vår side taper...»"), og blir deretter avbrutt av at kanalen byttes til en ny og et utbrudd med apeknising. Den tredje sangen, «Perfect Sense, Part I», begynner med en høy, uforståelig skråling, og etter dette kan man høre ord sagt baklengs spredt over i de første to minuttene av sangen. Om dette spilles baklengs hører man Roger Waters fortelle at han besluttet å innspille et budskap baklengs: «Julia, however, in the light and visions of the issues of Stanley, we changed our minds. We have decided to include a backward message. Stanley, for you, and for all the other book burners.» Waters hevdet i et intervju med "Rockline" den 8. februar 1993 at han ønsket å benytte lydkutt med HAL 9000 fra filmen '. Stanley Kubrick, regissøren, avslo på grunnlag av at det ville åpne døren for at alle kunne bruke lydkutt fra filmen. Budskapet får sitt klimaks når Waters skriker i aggressiv, skotsk-klinkende stemme, slik han også lot lærerfiguren lyde på albumet "The Wall". I «The Bravery of Being Out of Range» synger Waters: «I looked over Jordan and what did I see. Saw a U.S. Marine in a pile of debris», noe som er lignende ekko av hans tidligere tekstlinje i sangen «Sheep» fra Pink Floyds album "Animals" (1977): «I've looked over Jordan, and I have seen things are not what they seem». «Too Much Rope» avsluttes bestående av en gitarseksjon som svinner hen, og nær slutten kan man høre temaet på fire noter fra sangen «Shine On You Crazy Diamond Part II» fra albumet "Wish You Were Here". På begynnelsen av «What God Wants, Part II» framstiller Charles Fleischer (bedre kjent som stemmen til Roger Rabbit) en grisk vekkelsespredikants preken. Sangen «Watching TV» (i en duett med Don Henley) undersøker massemedias innflytelse på de kinesiske protestene i 1989 for demokrati og reformer på Den himmelske freds plass og som endte opp i massakrer. Sangen kan både oppfattes som en protest mot at demonstrantene ble brutalt slått ned og den hjelpeløshet som de som tittet på fjernsynet på andre siden av kloden følte. En grunn til Waters' avsky for sin musikalske kollega er i følge ham selv at Webber hadde plagiert musikk fra Pink Floyds «Echoes» for seksjoner i musikalen "The Phantom of the Opera". Det avsluttende tittelsporet, «Amused to Death», har et lydkutt fra lavbudsjettfilmen "Shock Waves", en zombiefilm fra 1977, hvor filmfigurene slåss om en lommelykt, og deretter begynner sangteksten: «Doctor, Doctor.» Sangen «Take Up Thy Stethoscope and Walk» på albumet "The Piper at the Gates of Dawn", som var den første sangen som Waters skrev, begynner med samme tekstlinje. Sporliste. Tekst og musikk av Roger Waters. Bloomsbury Publishing. Bloomsbury Publishing plc er et uavhengig, London-basert forlag etablert i 1986. Forlaget er mest kjent som forlaget som gir ut "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling i Storbritannia (samt resten av den engelsktalende verden unntatt USA). Bloomsbury fikk tittelen «"Publisher of the Year"» i 1999 og 2000. Immivering. Immivering er en magisk form for teleportering i "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. En magiker kan forsvinne ("eksivere") fra et sted, og med en gang dukke opp igjen ("immivere") et annet sted. Både eksivering og immivering er typisk fulgt av et skarpt smell, muligens forårsaket av den plutselige bevegelsen i luften som kommer av den plutselige tilstedeværelsen eller mangelen på kroppens volum. Da Harry immiverer sammen med Albus Humlesnurr i "Harry Potter og Halvblodsprinsen", får leserne av boken vite at det å immivere medfører en veldig ubehagelig følelse av å klemmes, som om man blir sendt gjennom et trangt gummirør. Det å immivere blir lært mens magikerne går i sitt sjette år på skolen, det året man blir myndig (17 år i magikersamfunnet). Treningen er vanskelig, og det er en risiko for at man skal splutsje — fysisk delt mellom to forskjellige lokasjoner, og avhengig av hjelp fra magidepartementets Magiannullerings-patrulje for å bli hel igjen. Splutsjing virker å være veldig vanlig mens man tar immiveringskurset som Galtvort arrangerer for sine sjetteårsstudenter. Merkelig nok så vil man ende opp helt uskadd, selv om man blir splutsjet. Det virker som om kroppsdelene fortsatt henger sammen på et vis. En magiker må være 17 år og bestå eksamenen i immivering før han kan immivere på egen hånd. Det blir også sett på som en noe upålitelig transportmetode over lengre distanser, og selv de som er erfarne immiverere kan foretrekke andre transportmetoder, som sopelimer, ved enkelte tilfeller. Ingen, ikke engang Albus Humlesnurr, er i stand til å immivere til og fra noe sted ved Galtvort på grunn av gamle formler som er lagt på stedet (selv om både Noldus og Krynkel greier det i bok 6), og magikere kan «binde» andre magikere i magiske bånd for å forhindre at de skal immivere (Humlesnurr gjør dette mot flere dødsetere i magidepartementet i "Harry Potter og Føniksordenen"). Kaffebrenneriet. Kaffebrenneriet AS er en kjede av kaffebarer i Oslo. Kjeden ble startet i 1994 og er inspirert av kaffebartradisjonene på den amerikanske vestkysten. I 1999 kom Norgesgruppen inn på eiersiden da de kjøpte 1/3 av aksjene. Året etter, i 2000, startet Kaffebrenneriet sitt eget bakeri, Kaffebakeriet, som leverer bakevarer og sjokolade til alle utsalgsstedene. Selskapet har i 2011 21 butikker i Oslo og om lag 180 del- og heltidsansatte. Rømskog kirke. Rømskog kirke ligger i Rømskog kommune i Østfold. Opprinnelig sto det en stavkirke på stedet, første gang nevnt i 1369, men antagelig bygget allerede ca. 100 år tidligere. Stavkirken sto frem til 1799. Da ble skipet erstattet med et tømret skip. Dagens kirke har har gjennomgått flere ombygginger og fikk sitt nåværende utseende i 1952–1957, da den ble restaurert utvendig og innvendig. Tårnet er fra 1892. Orgelet er bygget i 2004 av Mathias Becker. Kulturminne. Rømskog kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kurøen. Kurøen er en gård i Rømskog kommune, som idag er et kombinert bygdetun og kultursenter. Gården var en gave fra søsknene Melleby til kommunen i 1986. Bydefolket la da ned rundt 1 000 dugnadstimer for å sette stedet istand. Gårdens historie går tilbake til 1599. Låven er fra 1800-tallet. Våningsbygningen er bygd i to etapper med en nyere bygning utenpå den gamle. I tillegg finnes både tømret vedskjul, stabbur og smie på gården. Caruaru. Caruaru er en by og kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Caruaru har om lag 255 000 innbyggere (2000) og er sammen med Petrolina de største byene i det indre av delstaten. Byen ble opprinnelig grunnlagt av rømte slaver. Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen" er en barnebok skrevet av Thorbjørn Egner. Boka er delt inn i tolv kapitler og, som tittelen sier, handler den om en forholdene mellom de ulike dyra i Hakkebakkeskogen. Som vanlig med Egners barnebøker er språket enkelt og lett, og tegningene mange. Boken inneholder flere viser og bruker sangen og musikken for å skape stemning og spenning. Boken bruker replikker og dialogen for å skape nærhet og gjøre innholdet lettere å huske. Handling. Boken åpner med at Morten grubler om hvor ille det er at dyr skal spise hverandre. Han får besøk av Klatremus og de har et kakeselskap. Da kaken egentlig skulle være for Mortens bestemor må Morten ut og plukke nøtter for å kjøpe ny kake. Etter å ha kjøpt den slipper han såvidt unna Mikkel Rev. Den stadig sultne Mikkel prøver så å fange den syngende Klatremus, men Klatremus slipper unna og klatrer opp i et tre der han først terger Mikkel for så å synge en vuggevise som får Mikkel til å sovne. Sur over å ha mistet nok et måltid vandrer Mikkel bort til bakeren for å spise pepperkakene. Dessverre hadde bakergutten som hadde laget dem byttet om sukker og pepper i oppskriften, noe som gjør dem uspiselige. Mikkel må til slutt betale for nye, skikkelige kaker, og får til slutt mat. Det blir holdt møte i skogen, ledet av Bamsefar, der loven blir vedtatt til tross for at verken pinnsvinet, reven eller ugla er helt enig. Reven blir så sulten at han røver en skinke på bondegården like ved. Mannen og kona på gården går på revejakt, men istedenfor å finne reven finner de Brumlemann og tar med seg bjørnungen til gården. De vil selge ham til sirkus. Alle dyra i skogen leter etter Brumlemann og takket være reven klarer de sammen å befri vesle Brumlemann. Det ble stor fest i skogen da de feiret at alt gikk bra og at Bamsefar fylte 50 år. Historie. I etterkrigsåra var det viktig at politiske, sosiale og religiøse skillelinjer ikke skulle splitte tillitsforholdet mellom barn og voksne, heller ikke mellom folkeslag og nasjoner. Det ble viktigere å peke på det som samlet enn det som skilte. Dyrene i Hakkebakkeskogen ble idealfigurer i stedet for rovdyr. "Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen" ble først sendt som hørespill i barnetimen i radioen i 1953 og kom ut som bok i 1955. Senere redigerte Egner stoffet for teater og skuespill som har blitt vist i mange land. Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ble først dramatisert for dukketeater, og ble satt opp på Oslo Nye Teater med Egners egne hånddukker og dekorasjoner og i forfatterens iscenesettelse. (s.91 i En bok om T.E.) Det spilles blant annet som utendørs vandreteater på Gjøvik Gård hver sommer siden 2006 med Gjøvik Sommerteater. Forbilde for Dyrene i Hakkebakkeskogen var Hoppentott i Vänliga Skogen (1938) av Edith Unnerstad. Flere av figurene er derfra. Blodsukkerregulering. Blodsukkerreguleringens oppgave er å sørge for at blodets innhold av sukker, glukose, holdes på et stabilt og gunstig nivå for kroppens ulike organer og biologiske prosesser. Blodsukkeret er energibærer for organismens forskjellige vev og råstoff for deres biosynteser. Dessuten trenger både hjernen og de røde blodcellene blodsukker. Blodsukkernivået ligger vanligvis på 4,5–5,5 mmol/l (80–100 mg). Etter et måltid med høyt inntak av karbohydrater, kan blodsukkernivået stige til 6,7–7,2. Hormonet insulin er avgjørende for blodsukkerreguleringen. Insulinen øker musklenes og fettcellenes inntak av glukose fra blodet, og øker nedbrytingen av glukose til CO2 og vann. Insulinen øker også oppbygningen av glykogen og fett fra glukosen. Insulin produseres i bukspyttkjertelen, og utskillelsen blir regulert av glukosenivået i blodet. Et høyt innhold av glukose i blodet (som rett etter et måltid), øker utskillelsen av insulin. Et høyt innhold av insulin i blodet fører blant annet til høyere fettopptak i kroppen. Ved et lavt blodsukkernivå (som ved sult), synker også blodets innhold av insulin. Dette fører til at opptaket av glukose fra blodet til muskler og vev, svekkes. Kroppen, som er avhengig av glukose, bruker da av kroppens egne energilagre for å erstatte tilgangen på glukose fra maten man spiser. Hypoglykemi øker utskillelse av hormonene adrenalin og glukagon, og stimulerer tilførselen av glukose fra blodet til glykagon, som nedbrytes. Tine (roman). "Tine" er en roman av den danske forfatteren Herman Bang, utkommet i København i 1889. Førsteutgaven har 287 sider. «Tine» er en ung pike som vokser opp som degnens (skolemesterens) datter i en landsby på øya Als ved midten av 1800-tallet. «Tine» er av det slaget som tar i et tak og hjelper alle i landsbyen når det trengs. Særlig har hun blitt uunnværlig for familien «Berg», som er innflyttere på stedet. «Berg» er skovridder og ansatt på godset. Samværet med fru «Berg» og sønnen «Herluf» er samtidig blitt uunnværlig for «Tine», og hun blir nesten som et medlem av familien. Første del av romanen er en bred skildring av arbeid og fest i landsbyen, og Bang makter her å gi liv til et stort antall personer. Storpolitiske tildragelser kaster skygger over det idylliske livet på øya. Forholdet til Prøyssen er i ferd med å bli spent, og i et middagsselskap hos baronen når den danske nasjonalismen de store høyder. Snart er krigen en realitet, og livet i landsbyen blir snudd på hodet når prøyssernes bombardement av Dybbøl skanse begynner. I løpet av få dager er godset og hvert eneste hus i landsbyen fylt opp av sårede, blanda med flyktende sivile. Skovridderen er utkalt til forsvaret av skansen, og har fått sendt kone og barn i sikkerhet. De ekstraordinære omstendighetene gjør at det oppstår en sterk gjensidig tiltrekning mellom «Tine» og «Berg», og midt i død og elendighet gir de etter og får utløp for oppdemte følelser. Men nesten i samme stund mister «Berg» interessen for «Tine», og begynner på et kjærlighetesbrev til kona. Det blir aldri fullført, for snart er han en av de mange falne ved fronten. «Tine» overveldes av skam, angst og en følelse av å være forlatt, og ser ingen annen mulighet enn å gå i dammen. I et forord tilegner «Bang» romanen minnet om sin egen mor, og hvordan hun pga. krigen måtte evakuere hjemstedet på Als med han som lite barn. Brysthule. Brysthulen "(Thoraxhulen)" er et hulrom i menneskekroppen som dannes av brystkassens ribbein. Brysthulen er åpen på oversiden slik at luftrør, spiserør, nerver og halspulsårene skal kunne gå fra halsen og ned i brystet, mens den blir avgrenset på de andre kantene av "ribbeina (costae)" på sidene, av "brystbeinet (sternum)" foran og av "mellomgulvet (diafragma)" nedentil for å beskytte bla. "lungene og hjertet". Brysthulens omfang varierer ettersom hvilken tilstand man er i, f. eks. trekker den seg sammen når man er anspent. Fellesbetegnelsen på alle de strukturer som ligger omkring midtlinjen i brysthulen og skiller høyre og venstre lunge fra hverandre er "mediastinum", og disse omfatter bla. luftrøret og hovedbronkiene; aorta og lungearteriene, hulvenene og lungevenene, også spiserøret. "Nervus vagus" som hovedsakelig inneholder parasympatiske nervefibrer til fordøyelseskanalen, og "nervus phrenicus" som innerverer mellomgulvet (diafragma) ligger også i "mediastinum". Inspirasjonsmusklene (innåndingsmusklene) våres er "diafragma (mellomgulvet)" og "intercostalmusklene" (de små musklene som fyller ut mellomrommet mellom ribbeina (costae) våres). Kondomeriet. Kondomeriet AS er et firma som driver med salg og er norges største grossist av erotiske produkter. Det ble stiftet i 1989. Bedriften har 9 butikker: Oslo, Ski Storsenter, Strømmen Storsenter, Sandvika Storsenter, Sandnes (Kvadrat), Bergen (Kløverhuset), Trondheim, Bodø og Tromsø, og hovedkontor på Kolbotn, utenfor Oslo. De er per idag Norges største leverandør av erotiske produkter. I 2009 hadde Kondomeriet AS en omsetning på ca. 52 millioner kroner. 80% av Kondomeriet eies i dag av tyske Beate Uhse AG og 20% av henholdsvis Bente Helstad (daglig leder) og Merethe Sarris. Bedriften er i sterk vekst og ble i 2005 omtalt som en av Norges 100 sterkeste merkevarer. Bedriften hadde ved begynnelsen av 2007, 32 ansatte. Brysthinnen. Brysthinnen "(pleura)" eller lungehulen dekker innsiden av brysthulen og danner brysthinnesekken. Brysthinnesekken består av to slimhinner med spesialceller som produserer væske. Denne væsken justerer lungenes bevegelighet slik at friksjon ikke oppstår. Lungene er omsluttet av brysthinne. Den består av et enlaget plateepitel som hviler på noe fibret bindevev. Pleura omgir hele lungen, bortsett fra lungeroten, radix pulmonis, der hovedbronkiene går inn i lungen. Den delen av pleura som dekker lungeoverflaten, kalles den "viscerale" pleurahinnen (pleura viceralis). Den andre delen, som dekker innsiden av brystveggen, kalles den "parietale" pleurahinnen (pleura parietalis). De to plevrahinnene er atskilt av en smal spalte, pleurahulen, som i likhet med perikardhulen og peritonealhulen inneholder litt væske. Plevravæsken gjør at pleurahinnene glir nesten friksjonsløst over hverandre. Væsken fungerer også slik at pleurahinnene ikke kan trekkes fra hverandre under ventilasjonen. Lunge. Lungene ("pulmones") er det sentrale organet i åndedrettssystemet. De to lungene ligger i brysthulen, på hver sin side av brystskilleveggen ("metadiastinum"). De har form som tresidige pyramider og hviler på mellomgulvets to kupler. Innvendig i lungene finner man bronkietreet, som inneholder mange millioner lungeblærer ("alveoler") og er ansvarlig for blodets tilførsel av oksygen og avsetning for karbondioksid (CO2). En prosess som er absolutt nødvendig for stoffskiftet. Lungene kan hevdes å være et parti av kroppens indre overflate hvor luft kan komme inn og ut. De er utformet på en slik måte at det området som står for luftskiftet utgjør et areal på ca. 80 kvadratmeter hos et voksent menneske. Hos en rekke dyr er lungene enda større i forhold til kroppen, spesielt hos sjøpattedyr og dyr som løper eller flyr ofte og derfor har behov for større lungekapasitet. Lungene er kledd med en tynn, gjennomsiktig bindevevshinne ("pleura visceralis"), som ved lungeroten ("hilus") fortsetter over i brystskilleveggen (som "pleura parietalis"). Hinnen dekker også brysthulens vegg og mellomgulv. Denne sekkelignende hinnen kalles lungesekken og er dobbeltvegget og lufttett. Rommet mellom de to bladene (pleurabladene) av lungehinnen kalles pleurarommet og inneholder en tynn væske som får hinnene til å klebe seg sammen. Denne sammenklistringen mefører at lungene må utvide seg når brystkassen øker i volum. Ved lungeroten går hovedbronkien, lungearterien, lungevenen, lymfeåren og nervebaner inn og ut av lungen. I dette området finnes et antall store lymfeknuter (hilusglandlene). Lungene er ellers delt i såkalte lungelapper ("lobi"), men høyre og venstre lunge er ikke identisk oppbygget. Hos mennesker har høyre lunge tre lungelapper (over-, midt-, og underlappen) og er størst, mens den venstre kun har to (den midtre mangler) og er mindre. Lungelappene er videre delt i mindre segmenter av bindevevsdrag. The Fabulous Johnny Cash. "The Fabulous Johnny Cash" er countryartisten Johnny Cashs tredje album, og hans første på plateselskapet Columbia. Det ble gitt ut i 1958, og kom i en ny utgave i 2002 med seks ekstra spor. Albumet kom på 19. plass på Billboard-lista. Felttog. Et felttog er en større militær operasjon, og brukes noen ganger om en hel krig. Opprinnelig forstor man felttog som alle operasjoner en hær utførte fra den dro ut til den returnerte. Under «kabinettkrigene» i Europa (omtrent 1650 til 1800), hvor man ikke kriget på vinteren, så omhandlet et felttog alle operasjonene i et år, fra en vinterleir til neste vinterleir. Siden den tid har felttog også ofte betegnet alle de geografisk begrensede operasjonene til en hær (for eksempel felttoget i Nord-Afrika) eller en selvstendig del av krigen som hele. En krig består derfor noen ganger av flere felttog. Et eksempel på at en hel krig blir betegnet som felttog er Napoleons felttog i Russland i 1812. G-Sport. G-Sport på Kuben i Hønefoss. G-Sport er en kjede av sportsbutikker som inngår i Gresvig-konsernet. Kjeden har over 200 butikker som er fordelt over hele landet. Selskapet ble dannet av Aksel Gresvig i 1901. I 1908 begynte selskapet av utvikle og produsere Diamant-sykler. I 1969 ble G-Sport kjeden etablert. Denne kjeden ble senere formalisert til en franchise-kjede. Hovedkontoret til selskapet ligger i Oslo. Hymns by Johnny Cash. "Hymns by Johnny Cash" er countryartisten Johnny Cashs fjerde album, og hans andre på plateselskapet Columbia. Det ble gitt ut i 1959, og kom i en ny utgave i 2002 med en alternativ versjon av «It was Jesus». Maskinkanon. a> 40 mm maskinkanon på et fransk fartøy Maskinkanon er en kanon med kaliber 20 mm eller større som kan avgi automatisk ild. Ammunisjonen til maskinkanon er normalt granater, med en tennsats og et sprenglegeme. Virkningen er derved større enn for tunge maskingevær, som vanligvis skyter helmantlet blyammunisjon. Maskinkanoner ble vanlige rundt andre verdenskrig, og brukes vanligvis i fly, på skip og på stormpanservogner. De brukes mot fly, infanteri og lettpansrede kjøretøyer eller fartøyer. Vanlige kalibre for maskinkanoner er 20, 23, 25, 30 og 40 mm. Det norske Forsvaret bruker 20 mm maskinkanon på stormpanservognen NM135, jagerflyet F-16 og som luftvern. 30 mm brukes på stormpanservognen CV9030N og 40 mm som luftvern. Scott Fern. Scott Fern (født 27. oktober 1983) er en skuespiller som opptrådte i de to første "Harry Potter"-filmene. Der spilte han rollen som «Adrian Plom». Petrolina. Petrolina er en by og kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger ved elva São Francisco og har om lag 190 000 innbyggere. Emily Dale. Emily Dale er en skuespiller som spilte rollen som «Rumpeldunk»-spilleren «Katti Bull» i de to første "Harry Potter"-filmene. Shefali Chowdhury. Shefali Chowdhury (født i 1989 i Denbigh, Wales) er en walisisk skuespiller. Hun er vokst opp i en konservativ muslimsk familie med opprinnelse fra Bangladesh. Hennes foreldre emigrerte til Storbritannia fra Sylhet, Bangladesh, trolig på 1960-tallet, da mange emigrerte fra Bangladesh til Storbritannia. Chowdhury spiller rollen som «Parvati Patil» i "Harry Potter og Ildbegeret", som var «Harry Potter»s følge på juleballet. Tidligere har hun hatt en ukreditert rolle i "Kannathil Muthamittal" (2002). Jettegryte. Jettegryte er et glatt og ofte sylindrisk hull (en grop, fordypning) i fast fjell. Jettegryter har oppstått ved at en breelv har satt stein og grus i turbulent bevegelse under isen. Bredde og dybde på jettegryter varierer fra noen få desimeter til mange meter. Nord-Europas dypeste og bredeste jettegryte finner en i Helvete i Oppland. En sjeldnere brukt forklaring er at gryten dannes ved kavitasjon under isbreen, der vanntrykket gir en temperatur som eroderer frem gryten. Navnet kommer av jette (troll eller kjempe). Jettegryter kan være attraktive badeplasser, fordi vannet varmes opp på fjellet og samles i jettegrytene. Jettegryten i Kvinesdal kalt Heksegryten er en veldig populær badeplass lokalt. I 2003 og 2006 skjedde det dødsulykker under bading i jettegryter i Farå og Otra i Setesdal. På 1700-tallet var folk åpne for at jettegryter kunne skyldes geologiske fenomener, men da sogneprest Johan Nicolai Wilse omtalte dem i sin beskrivelse av Spydeberg i 1779, hellet han mer til den tanken at de var menneskeskapte når de fantes på steder der det ikke var vann. I Sverige forbandt man dem med Olav den hellige og kalte dem ofte «St. Oles gryter», og de gikk for å kunne helbrede sykdom om man kastet penger nedi, forteller han. Han nevner en spiralformet jettegryte ved Vestby prestegård. Wilse mente den var laget av munker, «som havde Tiid nok til saa langsomt Arbeide; her blev da en forunderlig følgelig snart en hellig Kilde, ey større end man deraf kunde optage det nedkastede Offer.» Wilse forbinder munker med griskhet og falske mirakler. I sin beskrivelse av Halden med Fredriksten festning forteller ingeniøroffiser E.H. Hoff at distriktet er rikt på jettegryter. Særlig den ved gården Nærsrød forbauser ham, for den befinner seg ca 340 fot over havoverflaten. Da ser heller ikke han annen mulig forklaring enn at den må være menneskeskapt: «De ellers dovne og ørkesløse Munke vare dog visstnok flittige, og flittige med Vittighed, saasnart samme kunde forøge deres Fordele, hvorpaa haves altfor mange Exempler.» Aboriginer. Aboriginer (i entall "aborigin") er et urfolk som innvandret til i Australia og mange av øyene i Oseania. Det finnes i dag omkring 517 000 aboriginer i Australia, fordelt over hele landet. Aborigin og aboriginer er fremmedord som betyr innfødt eller urfolk, de første som bosetter seg på et stykke land. Uttrykket benyttes som samlebetegnelse for ulike urfolksgrupper, vanligvis i Australia. Ordet brukes i dag som erstatning for «australnegere», et uttrykk som er delvis utdatert begrep og misvisende, ettersom aboriginer ikke er negre av afrikansk opprinnelse. Ordet "aborigin" stammer fra det latinske uttrykket «ab origine», som betyr "fra begynnelsen". På andre språk, særlig engelsk, kan "aborigin" gjerne brukes om ethvert urfolk (eller folkegruppe som, i henhold til et referansetidspunkt, bodde i et område), mens vi på norsk, i all hovedsak, benytter det "kun" om urbefolkningen i Australia. Opprinnelse og historie. Aboriginene kom trolig til Australia fra Sørøst-Asia for omkring 40 000-60 000 år siden, og er dermed en av verdens eldste urbefolkninger. Moderne forskning med mitokondrielt DNA har avslørt at aboriginene ikke er særlig nært beslektet med folk i Polynesia, men derimot nært beslektet med folk i Melanesia. Med bakgrunn i bevis fra DNA-forskningen har det også blitt spekulert på om de kan være beslektet med visse folkegrupper i India. Aboriginene livnærte seg i utgangspunktet trolig av jakt på storvilt. Deres inntog i Australia hadde en umiddelbar og dramatisk virkning på vegetasjon og dyreliv. I løpet av noen få tusen år var alle dyrearter med kroppsvekt større enn menneske, med unntak av saltvannskrokodille, utryddet. Av de gjenlevende dyreartene overlevde bare de mindre individene, slik at dagens former er atskillig mindre enn de var før aboriginenes innvandring. Jaktformen med å sette fyr på vegetasjonen for å jakte på mindre dyr har påvirket plantelivet betydelig. I tiden etter koloniseringen vokste folketallet, men aboriginene forble jegere og samlere og utviklet aldri noen form for jordbruk. Australias natur har ikke plantearter egnet for domestisering og naturen har ikke høy nok produksjon til å livnære den nødvendige folketettheten. Folketettheten var derfor relativt lav da James Cook og hans mannskap gikk i land på det australske kontinentet i 1770. Til å begynne med brukte «den hvite mann» Australia som en fangekoloni, et sted man førte straffanger som ikke lenger var ønsket i Europa. Aboriginer ble drevet vekk fra sine landområder. Mange døde av sykdommer som fulgte med engelskmennene, fordi immunforsvaret deres ikke var innrettet på å takle slikt. Så mange som 90% av aboriginer kan ha blitt utryddet av ulike årsaker. Da James Cook kom kan det har vært omkring 300 000 aboriginer i Australia. De som ikke døde av sykdom risikerte å bli vilkårlig skutt eller tatt som slaver. De ble betraktet som usiviliserte eller som dyr, ettersom de ikke brukte klær, hadde hus eller moderne våpen. Engelskmennene ga dem tilnavnet "australnegre" på grunn av den mørke hudfargen, men aboriginene har ingen tilknytning til eller bakgrunn fra Afrika ut over den som er felles for alle mennesker. Det var stadig konflikter mellom aboriginer og engelskmenn, noe som nådde et metningspunkt mot slutten av 1800-tallet. Da ble blant annet aboriginene utryddet fra Tasmania og mange andre steder i Australia. På begynnelsen av 1900-tallet ble det startet en kampanje som gikk ut på å skille aboriginbarn fra foreldrene og sende dem til barnhjem og andre institusjoner for å gi dem en sivilisert, kristen oppdragelse. Når de ble voksne ble de ofte tvangsgiftet. Disse har i ettertid blitt beskrevet som «den stjålne generasjonen». Etter andre verdenskrig fikk aboriginene bedre levevilkår, men først i 1967 ble statsborgerskapet deres anerkjent på linje med øvrige innbyggerne i Australia. Fortsatt lider mange aboriginer under rasismen som oppsto. I 1992 ble det vist en amatørvideo på det lokale fjernsynet som demonstrer politiets mangelfulle oppførsel overfor aboriginene. Videoen skapte avsky og det ble igangsatt flere politiske program for å fjerne fordommene. Allikevel finnes det et rasistisk politisk parti med navn «One Nation» ("En nasjon") som insisterer på at aboriginer ikke skal ha de samme rettigheter som hvite australiere har. Aboriginene selv kjemper med politiske og juridiske virkemidler for å få igjen landområder de ble fratatt da engelskmennene kom dit. Samfunnsorganisering. Tidligere var aboriginer delt opp i stammer. Hver og en hadde sin helt spesielle oppgave. De var organisert anarkistisk uten en opphøyd leder. Dette forundret James Cook. Han mente at uten en leder ville organiseringen falle sammen i kaos og forvirring. Aboriginenes system var at alle og enhver var leder for sin oppgave. Det felles målet var overlevelse. Når en sanker bær, fisker, eller jakter gjorde den enkelte det til det beste for helheten. Aboriginer hadde egne roller for menn og kvinner. Kvinnene samlet råvarer til mat, stekte eller kokte den og bearbeidet klær. Mennene hadde ansvaret for jakt og fiske. Aboriginene hadde et komplisert regnskapssystem for å holde rede på hvem de var i slekt med. Det var et system for å vise hvem som kunne gifte seg med hvem ut ifra bestemte roller i samfunnet. Regnskapssystemet besto av sylindere med skrifttegn på. Disse kan ikke avbildes ettersom den australske loven har fastsatt at de er hellige. Språk. De fleste aboriginene i dag forstår engelsk og er gjerne tospråklige, men det finnes fortsatt noen få som kun snakker det opprinnelige språket. Opprinnelig talte australias urbefolkning rundt 250 forskjellige språk som nå er redusert til rundt 130. Hver stamme hadde sitt eget språk og det ble benyttet tegnspråk for å kommunisere på tvers av stammene. Klassifikasjonen av de australske språkene er usikker. Man grupperer gjerne språkene som tales i nord og nordvest i flere små familier, mens de som tales i hele den gjenværende delen av Australia som en gruppe. Dette slektskapet er likevel på ingen måte bevist. I dag er det bare omkring 20 språk som fortsatt er alminnelig i bruk, og enda færre som videreføres til barn. Kunnskapen om de gjenværende aboriginske språkene blir hurtig redusert og er utrydningstruet. Næringsgrunnlag. Før europeerne kom, var aboriginer nomader og levde av jakt, fiske og sanking av ulike bær og frukter. De hadde en sommerleir og vinterleir, avhengig av mattilgangen. I dag finnes det ikke mange aboriginer som bor og lever som i gamle dager. De fleste aboriginene bor i de fattige strøkene rundt storbyene hvor de lever som fattigfolk. Arbeidsledigheten er 20% høyere enn hos andre etniske grupper. Grunnen er at mange ikke kan lese og skrive engelsk. De fleste er analfabeter. Kultur. Aboriginene har en kultur som er bygget opp rundt gamle tradisjoner knyttet til jakt og sanking. Materialutvalget i Australia er til dels svært annerledes enn det som er kjent fra for eksempel Europa, hvilket ha vært med på å forme bruksgjenstander. Det finnes for eksempel ikke flint i Australia, og de kvartsittene som aboriginene i stedet har brukt til spydspisser og steinskraper har vært av en kvalitet som har gjort fine arbeider slik vi kjenner det fra Aurignackulturen fra Europa umulig. Det finnes også få egnede fiberplanter i Australia, slik at tau og bånd har vært laget av bark og menneskehår i stedet for hamp og lin som har vært vanlig ellers i verden. Tilgjengjeld finnes det flere uvanlig harde treslag på kontinentet, og aboriginene har har utviklet en rekke enestående treredskap og -våpen. De har ikke kjent til pil og bue, men har i stedet utviklet spesielle kastevåpen. Religion. Drømmetiden er et mangetydig nøkkelbegrep i australsk mytologi. Det er et originalt og komplekst system, som det ikke er lett å gjengi i korte trekk. Drømmetiden er både en periode i tidenes morgen da verden ble til, og samtidig den kraften som skapte livet og opprettholder livet, noen ganger omtalt som "Drømming". I tillegg kan «drømmetiden» forstås som en tidløs, evig tilblivelse opprettholdt gjennom seremonielle aktiviteter. Ytterligere en forståelse er at «drømmetiden» er en måte å lese landskapet på; landet er preget av skapelsen og drømmetiden, og den som har innsikt kan lese landskapet som en fortelling om skaperkreftene. Den store monolitten Uluru («Ayers Rock») regnes som et slikt mytisk landskap av mange aboriginer. Uluru er 4,6 km lang, 2,4 km bred og 348 meter høy. Det er knyttet mange myter til Uluru. I forbindelse med Mutitjulu-hullet er det en fortelling om slangekvinnen Kuniya og at man kan se sporene etter henne på berget. Det finnes også unike hulemalerier og helleristninger på Uluru. Fjerde tideverv. Det fjerde tidevervet er en tidsalder fra J.R.R. Tolkien fiktive verden Midgard. Det fjerde tidevervet begynte etter at Sauron var slått for godt, da den ene ringen endelig var blitt ødelagt, og alvene forlot Midgard for å dra til det Ytterste Vest. Tolkiens skrifter og bøker gir ikke informasjon om mer enn de første få årene av dette nye tidevervet, så det er ikke kjent når det sluttet eller om hva som skjedde. Dette tidevervet ble (antakelig) merket av gjenoppbygningen av de Númenoreanske eksil-kongerikene (Arnor og Gondor), mennenes endelige høydepunkt og bortgangen av de siste alvene som forlot Midgard for å dra til Valinor. Tolkien sa at han trodde at avstanden mellom slutten på det tredje tidevervet og det 20. århundre var omtrent 6000, og at i 1958 skulle det vært enden på "det femte tidevervet" hvis det fjerde og det femte tidevervet var omtrent like lange som det andre og det tredje tidevervet. Til tross for dette skrev han i et brev i 1958 at han trodde at tidevervene ble kortere og at det derfor heller nærmet seg slutten på det "sjette tidevervet" heller enn det femte. Se også: det første tideverv, det andre tideverv og det tredje tideverv Tidslinje fra det fjerde tidevervet. "I følge Gondors tidsregning, begynte det fjerde tidevervet den 25. mars T.T. 3021. Siden mange av de følgende årstallene er datert etter Sysselregning, er det noe vanskelig å plassere dem helt riktig.". Pansertropper. Den tyske Panzerjäger-Abteilung 39 fra «Afrikakorpset» (en del av "Kampfgruppe Gräf" som er en del av 21. Panzer Division) Pansertropper eller mekaniserte tropper er militære tropper som bruker pansrede kjøretøyer. Vanligvis så betyr dette avdelinger med stridsvogner eller mekanisert infanteri. I det norske forsvaret er denne typen tropper vanligvis Kavaleriets domene. Barad Eithel. Barad Eithel er et fiktivt fort fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard i det første tidevervet. Fortet ble bygd av alven Fingolfin. Barad Eithel ble bygget i de østre høydene i fjellkjeden Ered Wethrin, og lå ved kilden til den store elva Sirion. Richard von Friesen. Richard Freiherr von Friesen (født 9. august 1808 i Thürmsdorf, død 25. februar 1884 i Dresden) var en saksisk politiker. Friesen, som tilhørte en friherrelig adelsslekt, studerte fra 1825 ved Bergakademie Freiberg og arbeidet ved Geognostische Landesuntersuchung Sachsens. Han oppgav imidlertid arbeidet som geolog til fordel for videre studier mellom 1829 og 1832 i Göttingen og Leipzig. I 1834 trådte han inn i den saksiske statstjenesten. Under maioppstanden i Dresden ble Friesen, som arbeidet som råd i innenriksministeriet, utnevnt til innenriksminister den 6. mai 1849. Etter at han gikk av som minister i juni 1853 ble han kretsdirektør i Zwickau. I 1858 ble han igjen medlem av regjeringen i kongeriket Sachsen, som finansminister. Han gjaldt som kritiker av statsminister Friedrich Ferdinand von Beust, en erklært motstander av Bismarck. Under den prøyssisk-østerrikske krig i 1866 tilhørte han landskommisjonen som overså regjeringen av kongeriket i kong Johann Is fravær. I denne egenskap undertegnet Friesen i Berlin den 21. oktober 1866 fredsavtalen mellom Sachsen og Preussen. Samme år ble han utnevnt til Sachsens utenriksminister. I 1869 ble Friesen også generaldirektør for kunst- og vitenskapssamlingene i Dresden. Som saksisk utenriksminister reiste Friesen i oktober 1870 sammen med Rudolf von Delbrück til Versailles og deltok i forhandlingene og avtaleslutningene med Storthertugdømmet Hessen, Baden og kongeriket Württemberg om en tysk rikssamling. Som etterfølger etter Johann Paul von Falkenstein ble Friesen den 1. oktober 1871 utnevnt til formann for regjeringen (statsminister) i kongeriket Sachsen. Han beholdt denne stillingen til han gikk av med pensjon den 1. oktober 1876. I 1880 utkom han memoarer, "Erinnerungen aus meinem Leben", i to bind. Memoarene fikk Beust til å skrive motskriftet "Erinnerungen zu Erinnerungen", som utkom 1881. Også historikeren Theodor Flathe reagerte med skriftet "Die Memoiren des Herrn von Friesen" svært kritisk på verket. Richard Freiherr von Friesen var æresborger av Dresden og Zwickau. Friesen, Richard von Friesen, Richard von Friesen, Richard von AGF Serval. Serva er et lettpansret oppklaringskjøretøy fra tyske AGF. Det er bygget på en Mercedes-Benz G270 CDI. Kjøretøyet kan utstyres med en 12,7 mm mitraljøse eller 40 mm automatisk granatkaster på veltebøylen, og MG-3 mitraljøser framme og bak. I tillegg har det 10 røykgranatkastere for å dekke retrett. Motoren er en DC 270 CDI turbodiesel som yter 115 kW fra Mercedes-Benz. Den driver alle fire hjulene gjennom en automatisk femtrinns girkasse. Foran er det montert en vinsj for selvbergning. Serval er i tjeneste i Tyskland. Alfred von Fabrice. Georg Friedrich Alfred greve von Fabrice (født 23. mai 1818 i Quesnoy-sur-Deule ved Lille; død 25. mars 1891 i Dresden) var en saksisk general av kavaleriet og fra 1876 til sin død formann for regjeringen (statsminister) i kongeriket Sachsen. Fabrice ble født under den franske okkupasjonen som sønn av en saksisk generalløytnant. Han trådte 1831 fra kadettkorpset inn i det saksiske rytteri. Som rittmester deltok han i den slesvig-holstenske krig i 1849, og ble 1850 kalt til generalstaben, og var som oberst mellom 1863 og 1864 generalstabssjef for forbundseksekusjonskommandoen i Holsten. 1865 ble Fabrice befordret til generalmajor og sjef for generalstaben. Han deltok i den prøyssisk-østerrikske krig i 1866, hvor Sachsen deltok på Østerrikes side mot Preussen, og tjenestegjorde under kronprins Albert av Sachsen i det saksiske armékorps i Bøhmen med stor suksess. Etter fredsslutningen ble han i oktober betrodd ledelsen av det saksiske krigsministerium, og i desember befordret til generalløytnant. Fabrice sluttet med Preussen den militærkonvensjon som kom til å bestå i mange tiår, og gjennomførte raskt omdannelsen av den saksiske armé til det 12. armékorps i Det nordtyske forbund etter prøyssisk mønster. Ved utbruddet av den fransk-prøyssiske krig i 1870 ble Fabrice generalguvernør for det 12. armékorps' distrikt, og ble sent 1870 kalt til Versailles, hvor han ledet forvaltningen av de besatte nordlige franske departementer. Under våpenstillstanden ble Fabrice i Frankrike som rikskansler Bismarcks representant og formidlet under gjennomføringen av fredsforberedelsene. Han mottok senere en takk for sin innsats av riket. I juni 1871 reiste Fabrice tilbake til Dresden og ble 1873 befordret til general av kavaleriet. Han reformerte hærens indre organisasjon, og rettet sin oppmerksomhet mot bygning av kaserner for hæren, som tidligere hadde hatt mangelfull innkvartering. Han bygget en militærkaserne i Albertstadt i Dresden som for sin tid var et mønstergyldig forbilde. Fabrice ble i november 1876 utnevnt til formann for statsministeriet (statsminister) og overtok 1882 også embedet som utenriksminister. Ved sitt 50 års tjenestejubileum i 1884 ble han av kong Albert I av Sachsen opphøyet i grevestanden. Grev Georg Friedrich Alfred von Fabrice døde 25. mars 1891 i Dresden. Fabrice, Alfred von Fabrice, Alfred von Fabrice, Alfred von Fabrice, Alfred von Friedrich Ferdinand von Beust. Friedrich Ferdinand greve von Beust (født 13. januar 1809 i Dresden; død 23. oktober 1886 på Schloss Altenberg i Niederösterreich) var en saksisk og østerriksk politiker. Beust var fra 25. oktober 1858 til 15. august 1866 formann for regjeringen (statsminister) i Kongeriket Sachsen. Han vant stor innflytelse over kong Johann I av Sachsen. Beust så seg som motstander av den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck og førte Sachsen inn i den prøyssisk-østerrikske krig på Østerrikes side. Etter nederlaget i slaget ved Königgrätz trådte han tilbake, og slo seg ned i Østerrike. Beust var fra 1866 til 1871 østerriksk og deretter østerriksk-ungarsk utenriksminister, fra 1867 også østerriksk statsminister og fra 1868 med tittelen rikskansler. Han gjennomførte kompromisset med Ungarn i 1867 og overså innføringen av den nye forfatningen. Etter at han gikk av som rikskansler i 1871 ble han østerriksk-ungarsk ambassadør i London og fra 1878 til 1882 i Paris. Hans etterfølger som utenriksminister var grev Gyula Andrássy. Hans eldre bror Friedrich Constantin var "Oberberghauptmann" i Sachsen og generalinspektør for bergverkene i Cisleithanien. En av hans etterkommere er bystaten Hamburgs regjeringssjef, Ole von Beust. Eksterne lenker. Beust, Friedrich Ferdinand von Beust, Friedrich Ferdinand von Beust, Friedrich Ferdinand von Beust, Friedrich Ferdinand von Ole von Beust. Ole von Beust (fullt navn "Carl-Friedrich Arp Ole Freiherr von Beust") (født 13. april 1955 i Hamburg) er en tysk konservativ politiker. Han har siden 2001 vært førsteborgermester og regjeringssjef i den tyske bystaten Hamburg. Fra 1. november 2007 til 1. november 2008 var han president for Forbundsrådet. Familie. Han er sønn av Achim-Helge Freiherr von Beust og Hanna Freifrau von Beust, og er en etterkommer etter grev Friedrich Ferdinand von Beust, som var statsminister i Sachsen og senere utenriksminister og rikskansler i Østerrike-Ungarn. Faren var en av grunnleggerne av CDU i Hamburg og den første lederen for Junge Union i Hamburg. Han var lenge CDUs eneste bydelsordfører i Hamburg, og ble derfor kalt «baronen av Wandsbek» (baron er tiltaleformen for en friherre). Ole von Beusts mor Hanna er halvt jødisk. Derfor måtte foreldrene flykte under nasjonalsosialismen. Fyrstinnen av Stolberg-Wernigerode er hans kusine, mens hertuginnen av Meiningen var hans grandtante. Politisk karrière. Han trådte inn i CDU i 1971 og ble etter sin Abitur (artium) i Hamburg i 1973 assistent ved CDUs fraksjon i bystatens "borgerskap" (parlament). Fra 1975 studerte han jus. Han var leder for Junge Union i Hamburg fra 1977 til 1983, og ble innvalgt i "borgerskapet" i 1978. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1980, og den annen statseksamen i 1983. Han har siden arbeidet som advokat. Han ble medlem av styret i CDU i Hamburg i 1992, og er siden 1998 medlem av CDUs nasjonale styre. I 1993 ble han formann for CDUs borgerskapsfraksjon i Hamburg, og i 1997 var han toppkandidat ved delstatsvalget. Ved valget i 2001 tapte CDU mange stemmer, og fikk bare 26,2 %, mens SPD med 36,5 % forble største parti. Men CDU dannet overraskende en koalisjonsregjering med Partei Rechtsstaatlicher Offensive (19,4 %) og FDP (5,1 %), og Ole von Beust ble valgt til delstatens nye regjeringssjef den 31. oktober samme år. 1. november 2007 ble han president for Forbundsrådet, da det var delstaten Hamburgs tur til å inneha dette vervet. Som president for Forbundsrådet er han også den tyske presidentens stedfortreder. Ved delstatsvalget i Hamburg 4. februar 2008 fikk CDU 42,6 %, og dannet en ny koalisjon med De grønne. I 2003 oppstod en skandale da Beust gav sin viseborgermester Ronald Schill sparken. Schill outet ham som hevn som homofil og beskyldte ham for å ha utnevnt en mann han hadde et kjærlighetsforhold til, til senator. Uttalelsene fra Schill ble av mange oppfattet som homofobe. Beust avviste beskyldningen om å ha blandet privatliv og politikk. Hans far bekreftet siden at sønnen faktisk var homofil. Ole von Beust anser selv dette som en privatsak, og avstår fra å kommentere spørsmålet. Hans Rosing. Hans Rosing (født 9. august 1625 i Brønnøy, død 13. april 1699) var en biskop i Oslo. Han var sønn av Claus Rosing (død 1644, sogneprest i Brønnøy, og Birgitte Christensdatter Schanke. Han gikk ut av skolen Trondheim 1645, var utenlands 1649–1652 og ble i sistnevnte år sogneprest i Tureby, hvorfra han ble overflyttet til Kalundborg 1660. Han ble 1661 magister, 1664 biskop i Christiania, 1674 dr. theol., 1685 konsistorialråd. Han hadde som biskop stor anseelse for sin lærdom, ikke bare i teologi, men også i verdslige saker. Han ble derfor høyt skattet av U. F. Gyldenløve og gjaldt for dennes private rådgiver i de viktigste ting både under krigen og i fredstid, og stattholderen erklærte en gang, at «denne mann kan vi ikke miste i Norge», da det var tale om å sette ham på Sjællands bispestol. Rosing ble gift 1661 med Christine Bang (1635-1699), datter av professor Thomas Bang. Kilde. Rosing, Hans Rosing, Hans Rosing, Hans Tjura. Tjura var det gamle bygdesentret i Grue kommune i Hedmark. Tjura åa er også navnet på åa ved stedet, den renner fra Frysjøen i øst og munner ut i Gardsjøen. Der var det butikker, møller, sager og jernbruk. Stedet har en meget gammel historie, det fins skriftlige kilder fra Tjura åa og Aurbekkholen fra 1300-tallet, der en badstue er nevnt. Det ble bygget privat lysverk i åa, dette ble ekspropiert av Grue kommune som da bygde sitt eget kraftverk i åa 1919 dette ble en dyr fornøyelse, det ble for liten vanntilgang og verket ble lagt ned etter store tap for kommunen. Åa har i dag utspilt sin rolle som kraftkilde og fallrettighetene er ført tilbake til grunneierne. Da jernbanen kom i 1893, mistet Tjura sin rolle som bygdesentrum. Kirkenær med jernbanestasjon ble nå det nye bygdesentrumet. Hans Munch. Hans Munch (født 5. juni 1654 i Torkildsrup, død 24. juni 1712) var biskop i Christianssand stift (1694–99) og etter det biskop i Oslo. Han var født av foreldrene Niels Munch (1626–1682) og Karen Sadolin (d. 1685), gikk ut av skolen i Helsingør 1672 og ble magister 1677. I 1680 ble han sogneprest i Kalundborg, og siden han var gift med Sofie Amalie Moths søskenbarn Anna Aagaard, gjorde han karriere uten å være synderlig begavet. Han ble 1686 stiftsprost i Christiania, 1694 biskop i Kristiansand, hvor han fikk kongelig løfte om å forflyttes til Christiania, hvilket skjedde 1699. Året etter var han til stede ved Frederik IV's kroning og ble dr. theol. Under kongens opphold i Christiania 1704 holdt Munch en preken for ham, som ble karakterisert som mer passende for en landsbyprest enn for en biskop. Siden han var lite begavet og led av sovesyke, var også hans virsomhet som biskop av liten betydning. Hans ettermann fant regnskapene ureviderte fra 1698 til 1712, og den klage, som ble inngitt fordi han hadde ordinert «lidderlige personer» til kapellaner, viste seg i alle fall i ett tilfelle å være begrunnet. Kun én gang synes han å ha utvist noen iver, nemlig da det gjaldt å få den forhenværende London-prest Meidell, som var blitt kveker, ut av landet og hans skrifter konfiskerte. Oslo bispegård, som ikke hadde blitt reparert siden dens oppførelse 1623, fikk han satt i stand, og adskillige saker, som i arkeologisk henseende hadde interesse, gikk derved tapt. I Kristiansand hadde han samlet seg en formue, som han betydelig forøket ved sitt andre giftermål med Anna Andersdatter Gjerdrum (1661–1738). Kilde. Munch, Hans Munch, Hans Munch, Hans Sophie Amalie Moth. Sophie Amalie Moth, grevinne av Samsø, ca. 1700 Sophie Amalie Moth (født 1654, død 17. januar 1719 på herregården Jomfruens Egede) var kong Christian Vs elskerinne, og var mor til bl.a. Ulrik Christian Gyldenløve. Hun var datter av kongelig livlege (hoffmedicus) Poul Moth (se Moth) og Ida Dorothea Bureneus. Hennes far hadde vært den senere kong Christian Vs lærer, var livlege for Frederik III og ble i 1670 livlege for Christian V. Han døde imidlertid noen måneder senere. Etter dette arbeidet Sophie Amalies mor iherdig for at den 16 år gamle datteren skulle vekke den 24 år gamle kongens interesse, noe hun etterhvert lyktes med. Forholdet ble ikke lenge noen hemmelighet i hoffkretsene, men foreløpig trådte hun ikke mye frem; hun bodde en tid hos en søster, som var gift med proviantkommissær Nicholaus Bennich. Hennes stilling som kongens offisielt anerkjente elskerinne ble først slått fast ved Griffenfelds fall, da kongen forærte henne Samsø og 31. desember 1677 opphøyet henne til grevinne av Samsø; ved et åpent brev av 1. januar 1679 erklærte kongen dessuten sine barn med henne for sine naturlige barn med tilnavnet Gyldenløve. Hun synes å ha vært temmelig ubetydelig og har visst heller ikke hatt noen som helst politisk innflytelse. Den innskrenket seg, så vidt man kan se, til å oppnå forskjellige personlige begunstigelser for hennes nærmeste slekt. Etter kongens død levde hun et meget tilbaketrukket liv på Jomfruens Egede, etter sigende oppfylt av dyp anger over sitt tidligere liv. Hun ble mor til to sønner og tre døtre. Av døtrene døde to i ung alder, den tredje, Christiane Gyldenløve, ble gift med grev Frederik Ahlefeldt. Sønnene var Christian Gyldenløve og Ulrik Christian Gyldenløve. Hun er også stammor til slekten Danneskiold-Samsøe. Eksterne lenker. Moth, Sophie Amalie Moth, Sophie Amalie Moth, Sophie Amalie 2. divisjon fotball for herrer 2006. 2. divisjon fotball for herrer 2006 er den sjette sesongen 2. divisjon spilles med fire avdelinger. Klubbene fra Trøndelag og Nord-Norge ble skilt denne gangen, for å variere reisebelastningen. Johan Thorbjørnsen. Johan Thorbjørnsen (født 19. august 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for Fyllingsdalen, han er målvakt. Han var i flere år i Brann og spilte i yngre år for Nymark og Årstad, mens han var utlånt til Hovding i 2003. Thorbjørnsen debuterte i eliteserien i 1. serierunde i 2005-sesongen for Brann fordi førstemålvakt Håkon Opdal var skadet. Han har totalt spilt elleve eliteseriekamper for Brann. I 2002 ble han norgesmester for juniorer da Brann vant 3-2 mot Glimt i finalen på Aspmyra stadion. Han satt på benken da Brann vant cupen i 2004, men fordi han ikke hadde vært innpå i noen av kampene fikk han ikke kongepokalen. Han har vært Branns andrevalg i mål siden sommeren samme år, da Ivar Rønningen ble solgt til Rosenborg. I 2007-sesongen fikk Thorbjørnsen totalt ni kamper for Brann, først og fremst i NM og i UEFA-cupen. Den harde konkurransen fra førstekeeper Håkon Opdal var hovedgrunnen til at Brann besluttet å låne Johan Thorbjørnsen ut til Sandefjord i 2008-sesongen, men i løpet de fem månedene han var i klubben ble det kun en cupkamp for Thorbjørnsen. Den samme sommeren hentet Brann tilbake Thorbjørnsen, etter skadeproblemer hos de to andre Brann-målvaktene. Thorbjørnsens kontrakt med Brann gikk ut etter 2009-sesongen og han signerte da en ettårs-kontrakt med Løv-Ham. Etter at han spilte samtlige kamper for klubben i 2010-sesongen forlenget han kontrakten med ett år, med opsjon på ytterligere ett år. Etter 2011-sesongen ble Løv-Ham og Fyllingen slått sammen til FK Fyllingsdalen og Thorbjørnsen signerte som den første spilleren for den nye klubben. Max Streibl. Max Streibl i 1989Max Balthasar Streibl (født 6. januar 1932 i Oberammergau, Bayern, død 10. desember 1998) var en bayersk politiker (CSU). Han studerte jus og økonomi og trådte 1955 inn i statstjenesten. I 1957 ble han medlem av CSU, og ble innvalgt i landdagen i 1962. Han var formann i Bayern for Junge Union fra 1961 til 1967, og var generalsekretær for CSU fra 1967 til 1971. Fra 1970 til 1977 var han miljøvernminister, og deretter frem til 1988 finansminister i Bayern. I 1988 etterfulgte han Franz Josef Strauss som ministerpresident. Han måtte gå av 27. mai 1993 på grunn av den såkalte "Amigo-affæren". 10. desember 1998 døde han av et slaganfall, 66 år gammel. Håkon Opdal. Håkon André Eikemo Opdal (født 11. juni 1982 i Odda) er en norsk fotballspiller som spiller for den danske klubben SønderjyskE. Opdal er Norgesmester med Brann i 2004, og seriemester med klubben i 2007. Opdal har fått Kniksenprisen som Årets målvakt både i 2006 og 2007. Karriere. Han ble for alvor en del av klubbens a-lag da Brann solgte Magnus Kihlstedt sommeren 2001 til FC København, og debuterte i cupkampen mot Ørn Horten kort tid etter. Han fikk sin eliteseriedebut for Brann i den siste seriekampen i 2002, som innbytter mot Rosenborg. I 2003 fikk han spille flere kamper fra start ettersom Ivar Rønningen i perioder var ute med skade. Han ble ved enkelte anledninger foretrukket foran Rønningen da sistnevnte var skadefri, men forble for det meste andrevalg. I 2004-sesongen fikk Opdal mye av æren for at Brann gikk til cupfinalen som de vant. Han ble helt i straffesparkkonkurransen i cupens 4. runde mot Glimt da han ble matchvinner både som følge av viktige redninger, og ved at han satte inn det avgjørende straffesparket selv. Han var en av Branns bedre spillere i 2005 til tross for at Brann-fansen og fotballeksperter mente at keeperplassen var Branns svakeste lagdel før sesongstart. Opdal har fått kritikk for at han mangler autoritet i feltarbeidet, og har flere ganger sluppet inn mål som følge av dårlige inngripninger i feltet. På den annen side er han regnet som svært god på streken, og spesielt imponerende i én-mot-én-situasjoner. I 2006-sesongen fortsatte Opdal utviklingen sin. I tillegg til å være god på streken, utviklet han sine egenskaper i feltet. Før sommerpausen slapp Opdal bare inn syv mål på elleve kamper. Dette gjorde at media og landslagstrener Åge Hareide virkelig fikk øynene opp for Brann-keeperen. Som et resultat av dette ble Opdal tatt ut i landslagstroppen mot Sør-Korea i mai 2006, men Opdal satt på benken hele kampen. 15. november 2006 debuterte Opdal på A-landslaget i kampen mot, tre år etter at han avsluttet U-karrieren mot den gang. Han vant Kniksenprisen for beste keeper dette året. I januar 2007 signerte Opdal en ny kontrakt med Sportsklubben Brann. 25-åringens nye kontrakt strekker seg fem år frem i tid og går ut etter sesongen 2011. I 2007-sesongen ble Opdal førstevalg i landslagsmålet, og han tok seriegull med Brann. For dette vant han Kniksenprisen som årets beste keeper for andre gang. Etter et par svake landskamper samt en dårlig innledning på sesongen 2008 mistet han før kampen mot plassen som førstekeeper for Norge til Rosenborgs Rune Almenning Jarstein. Opdal spilte store deler av 2008-sesongen med skader i begge knærne, og ble operert i oktober samme år for problemene. Opdal startet 2011-sesongen som Branns førstekeeper, men måtte etter få kamper gi fra seg plassen til nyinnkjøpte Piotr Leciejewski som overtok rollen som førstekeeper i klubben resten av sesongen. I oktober 2011 ble det klart at Opdal ikke ville bli tilbudt ny kontrakt med Sportsklubben, og 30. november 2011 deltok Opdal på sin siste Brann-trening. Etter noen måneder uten kontrakt signerte Opdal for SønderjyskE og er førstemålvakt i klubben. M3 Bradley. M3 Bradley er en amerikansk amfibisk oppklaringsvogn. Den er basert på M2 Bradley og utviklet av FMC, og de første produksjonsvognene ble levert i 1981. M3 Bradley er forskjellige fra M2 ved at i stedet for å bære seks-syv infanterister bak, så har M3 med to jegere, ekstra radioer, ammunisjon og ekstra missiler til TOW, Dragon eller Javelin. De eneste eksterne forskjellene på vognene er at skyteskårene mangler på M3. Sommerfugler. En amerikansk sommerfugl ("common buckeye") med tydelige øyeflekker Sommerfugler er med over 170 000 arter en av insektenes større delgrupper. Ved siden av de fargesprakende og vakre dagsommerfuglene hører også mange mer uskinnbarlige og ofte natt- eller skumringsaktive arter til sommerfuglene. Disse «nattsvermerne» eller «møll», som de ofte sammenfattes som, utgjør hovedvekten (92 %) av sommerfuglene, men ikke noen naturlig gruppe. Et avledet fellestrekk for alle sommerfugler er at vingene er dekt med små skjell. Det er disse som muliggjør de fantastiske fargespillene hos dagsommerfuglene, men de fins altså også i møll, om enn i ofte litt mer uskinnbarlige utgaver. Også mangelen av cerciene og av det midterste medianøyet er egenskaper som oppstod i sommerfuglenes stamart. Dagsommerfuglene har en lang sammenrullet sugesnabel, denne var derimot ikke til stede i sommerfuglenes stamart. Noen, som gruppen kjevesommerfugler, har fortsatt bitende munndeler, noe som også gjelder samtlige larver. Evolusjonært sett skjedde ikke dannelsen av sugesnabelen som én enkel hendelse, men i mange små trinn, som kan rekonstrueres ved å undersøke hvordan munndelene er bygget i de ulike «grenene» i sommerfuglenes stamtre. (Se inndelingen for en oversikt over stamtreet og definisjonen av delgruppene.) De første trinnene skjedde i stamarten til Glossata, der "galea", en del av "maxillen" («underkjeven»), ble omdannet til en enkel sugesnabel. "Mandiblene" («overkjeven») tapte samtidig leddene sine, ble mindre og funksjonsudyktige. Snabelen var uten egen muskulatur til å begynne med, men fikk egne muskler i stamarten til Myoglossata. Det var derimot først i stamarten til Ditrysia at sugesnabelen også fikk skråstilte muskler, noe som gjorde den så bevegelig som den f.eks. er i dagsommerfuglene. I Norge har man funnet 2200 sommerfuglarter. Inndeling og evolusjon. Sommerfuglenes stamtre er litt spesiell i at den består av mange små grener «nederst» i treet (som stort sett ikke har fått norske, men bare vitenskapelige navn), mens de mest artsrike gruppene er konsentrert lenger «oppe» i stamtreet. Utover disse slektskapsgruppene har en del kunstige grupper vært i bruk i den tradisjonelle systematikken. For å nevne noen evolusjonære nyvinninger som skjedde i sommerfuglenes stamtre, ble skjellene på vingene «forfinet» i stamarten til Coelolepida. (De fikk små hulrom, som man kan se under mikroskopet.) I stamarten til Neolepidoptera (ordrett oversatt «nysommerfugler») ble hjernen forstørret ved at det smeltet sammen med ganglionet under svelget. Dessuten ble puppenes kjever ubevegelige, mens puppene til de tidligere grenene i sommerfuglenes stamtre fremdeles hadde funksjonsdyktige kjever. Søstergruppen til sommerfuglene er vårfluene. Cato Guntveit. Cato Falck Guntveit (født 6. august 1975) er en norsk fotballspiller som spiller for Øystese. Han er kjent for sine mange sesonger i Brann hvor han spilte i flere ulike posisjoner og tidvis også var kaptein. Han har tidligere spilt for Aberdeen og Fana. Sportsklubben Brann. Guntveit debuterte for Brann som 20-åring i 1995 og ble spesielt i tiden før Hallvar Thoresen ble sparket som trener, benyttet mye på sidebackene. Etter at Kjell Tennfjord tok over som Brann-trener ble det mindre spilletid på Guntveit, og i de neste sesongene var han mye inn og ut av laget. I 1998-sesongen fikk han igjen mulighet som back, men ble den store syndebukken da Brann tapte for Viking i den tradisjonsrike 16. mai-kampen. Han var så skuffet over sin egen innsats at han nektet å gå bak Branns parole under hovedprosesjonen i Bergen på 17. mai. Ironisk nok kom hans store gjennombrudd bare noen få uker etterpå. Guntveit ble flyttet opp på høyresiden av midtbanen av lagets nye trener Harald Aabrekk der han umiddelbart ble en suksess. Han fikk mye av æren for Branns gode høstsesong i 1998 og bidro sterkt til at Brann tok bronsemedaljen i eliteserien i 1999 og at klubben nådde cupfinalen sammen år. Aberdeen. Høsten 1999 ble han utenlandsproff i den skotske Premier League-klubben Aberdeen. Der markerte han seg som pliktoppfyllende spiller, men slet også i perioder med skader. Retur til Brann. Sommeren 2002 bestemte Guntveit seg for å returnere til Brann, men det tok nesten et år før han ble spilleklar på grunn av en mystisk skade. Da han endelig kom på banen, fikk han mye av æren for at Brann gjorde en meget god høstsesong i 2003 etter en elendig start på sesongen. I 2004 ble Guntveit Branns lagkaptein, men da Brann vant cupen var det uten Guntveit på banen under cupfinalen mot Lyn på grunn av for mange gule kort. Han beholdt kapteinsvervet til tross for at Brann hentet landslagskaptein Martin Andresen foran 2005-sesongen. Han fikk imidlertid store deler av 2005-sesongen spolert på grunn av skade. Senere avslørte Guntveit at han opplevde kapteinsrollen distraherte han fra sitt eget spillet og før 2006-sesongen ble kapteinsbindet tatt fra han og gitt til Andresen. Guntveit ble i Brann regnet som en spiller med en oppofrende spillestil, som er kjent for å gå på smarte løp. Samtidig ble det pekt på at han manglet stabilitet. Han passet best som indreløper på midtbanen eller som kantspiller, men hans allsidighet gjorde at hans egenskaper ble ofret for Branns behov for en back de siste sesongene. Høsten 2010 sluttet Guntveit i Sportsklubben Brann etter mange sesonger i klubben. Sin siste sesong var også tynget under skader og han var på banen i 14 kamper gjennom året. Han var likevel god da han var frisk og fikk tillit sentralt på midtbanen. 13. november ble han presentert som spiller for lokalklubben Øystese. Guntveit hadde også tilbud fra Løv-Ham og gamleklubben Fana men valgte Øystese mye på grunn av et nært vennskap til hovedtrener Håkon Østevold. Leilah Sutherland. Leilah Sutherland (født 22. mars 1985 i Reading, England) er en britisk skuespiller som spilte «Alliken Spunt» i filmen "Harry Potter og De vises stein". Philipp Mißfelder. Philipp Mißfelder (født 25. august 1979 i Gelsenkirchen, Nordrhein-Westfalen) er formann for de tyske konservative partienes ungdomsorganisasjon Junge Union (siden 2002) og medlem av det tyske parlamentet (siden 2005). Etter Abitur (artium) i Bochum i 1999 avtjente han militærtjenesten i Berlin, og har siden 2000 studert historie i Berlin. Han ble medlem av Junge Union i 1993, og av CDU i 1995. Mellom 1998 og 2000 var han formann for "Schüler Union", de konservative partienes elevorganisasjon. Han er medlem av CDUs nasjonale styre siden 1999. Han er katolsk, har vært gift siden 2006 og fikk i 2009 en datter. Rochelle Douglas. Rochelle Douglas er skuespilleren som spilte «Alliken Spunt» i "Harry Potter og Mysteriekammeret". Tiana Benjamin. Tiana Benjamin (født 5. oktober 1984) er en engelsk skuespiller som spilte rollen som «Angelica Johnson» i "Harry Potter og Ildbegeret". Hun har også hatt noen små roller i enkelte TV-serier. Varemagasin. Et varemagasin er en detaljforretning med mange avdelinger og et bredt vareutvalg. Store varemagasiner kalles gjerne varehus. Varemagasiner selger ofte klær, møbler, elektronikk samt utvalgte produkter som kosmetikk, fotografiutstyr, smykker, leker og sportsutstyr. Frem til 1900 var det forbudt å etablere varehus i Wien, fordi man antok dette vil skape problemer for byens småbutikker. Dengang levde mer enn halvparten av Wiens befolkning av å drive sin egen forretning. Noen varemagasiner er spesialisert innen én bransje, for eksempel som glass- eller skotøymagasin. Soknedalen. Soknedalen er et dalføre i Ringerike kommune, i Buskerud fylke. Dalføret ligger langs elva Sogna og går i vest-nordvestlig retning til grensen mot Krødsherad og Flå i Buskerud og Sør-Aurdal i Oppland fylke. Dalføret ligger i Norderhov prestegjeld. Den første strekningen i dalen er strekningen mellom Ask ved Tyrifjorden, der Sogna renner ut ved Karlsrudtangen naturreservat, og Sandaker bru ved riksvei 7. Dette området refereres gjerne til som Sandakerveien, og det ligger mellom Sogna og Holleia, men det blir egentlig ikke regnet med til Soknedalen, som først kan sies å begynne ved Sandaker bru. Ytre Soknedalen. Ytre Soknedalen er den øst-sørøstre delen av Soknedalen, eller den delen som ligger nærmest kommunesentrumet Hønefoss. Ytre Soknedalen strekker seg vest-nordvestover fra Sandaker langs begge sider av Sogna og riksvei 7, opp til Bårnås. Denne delen av dalen grenser mot Heradsbygda ved Nøkleby i sørøst, langs fylkesvei 174 fra Veien til Heggen, og mot Ytre Ådal i øst og nordøst. På andre siden av elva ligger Holleia. Området preges av jordbruk langs elva og barskog langs åssidene. Kirkelig tilhører Ytre Soknedalen Veme menighet, der Veme kirke er hovedkirke. Veme er det største tettstedet i denne delen av dalen. På Heggen ligger Heggen skole, en fådelt barneskole som nå er nedlagt, men som tidligere dekket barneskoletrinnet i Ytre Soknedalen. Sokna. Ved Bårnås breier dalføret seg ut og løper i nordvestlig retning opp mot Sokna langs begge sider av elva. Sørvestsiden kalles Tranby og fører via Tranbyveien til Soknas vestside. Sokna er naturlig sentrum i dalen og det klart største tettstedet. Ved Sokna møtes Verkenselva fra Torevannet i Rudsvassdraget og Sogna fra Sognevannet i Strømsoddbygdvassdraget og danner Soknavassdraget. Denne delen av dalen preges av jordbruk langs elva og barskog langs åssidene. Kirkelig hører Sokna til Lunder menighet, der Lunder kirke er hovedkirke. På Sokna ligger også Sokna skole, som er en kombinert barne- og ungdomsskole. Skolen dekker hele Soknedalen. Vestbygda. Vestbygda strekker seg sørvestover langs Torevannet og Bliksrudlangevannet til grensen mot Krødsherad, ved sørvestenden av Bliksrudlangvannet og avkjøringen til Bergsjø og Havikskogen. Sørøst for Torevannet og Bliksrudlangvannet går riksvei 7, mellom vannene og Holleia. Vestbygda omfatter også Bergsjøvassdraget. Denne delen av dalen preges av jordbruk langs innsjøene og barskog langs åssidene. Vestbygda hører til Lunder kirkesogn, der Lunder kirke er hovedkirke. Brekkebygda. Brekkebygda strekker seg fra Sokna og nordvestover langs Bergensbanen, Langvannet og Breivannet inn mot Haverstingtunnelen, en 2 300 meter lang jernbanetunnel på grensen mellom Ringerike og Krødsherad innerst i Brekkebygda. Tunnelen, som også kalles «Hølet i fjellet», kommer ut ved Ørgenvika, langs østbredden av Krøderen. I nord grenser bygda mot Flå kommune. Brekkebygda omfatter også Rudsvassdraget med Rudselva. Denne delen av dalen preges av grankledte åser og koller, mindre innsjøer og elver. Brekkebygda hører til Lunder kirkesogn, der Lunder kirke er hovedkirke. Strømsoddbygda. Strømsoddbygda strekker seg nordover fra Sokna og utgjør den største sammenhengende delen av dalføret. Strømsoddbygda grenser i nord mot Flå i Buskerud og Sør-Aurdal i Oppland, i vest mot Brekkebygda og i øst mot Ådalsfjellene. Strømsoddbygdvassdraget, som også inkluderer Kollsjøvassdraget, renner ut nord i Sognevannet. I sørenden dannes elva Sogna som renner ned til Sokna, der den møter Verkenselva. Denne delen av dalen preges av furukledte moer, fjell og mindre innsjøer og elver. Strømsoddbygda hører til Lunder kirkesogn, der Lunder kirke er hovedkirke, men bygda har også ei egen kirke, Strømsoddbygda kapell ved Strømsodd. Danielle Tabor. Danielle Tabor, enkelte ganger kreditert som Danielle Taylor, er en skuespiller som spilte rollen som «Angelina Johnson» i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban", "Harry Potter og Mysteriekammeret" og "Harry Potter og De vises stein". I "Harry Potter og Ildbegeret" ble rollen spilt av Tiana Benjamin. Type 99. Type 99 eller WZ-123 (tidligere kalt Type 98) er en moderne kinesisk stridsvogn med en 125 mm kanon. Den ble først sett av vestlige observatører på en militærparade i Beijing 1. oktober 1999. Stridsvognen likner russiske T-72 utvendig, men med et mye større og mer kantete tårn. Kanonen er utstyrt med automatlader, noe som gjør at mannskapet er på bare tre personer. Kineserne melder at vognen veier rundt 50 tonn. Den er produsert av Norinco. Historie og utvikling. Type 99-prosjektet var basert på Tysklands Leopard 2 og tok hensyn til kinesiske analyser av Gulfkrigen (i følge Armor Magazine). I 1999 ble det vist en lignende stridsvogn på kinesiske våpenmesser kalt Type 98 som mest sannsynlig var en prototyp til Type 99. Stridsvognens nåværende status i kinesisk tjeneste er usikker. På den første paraden ble 18 vogner vist, og kineserne har ikke bekreftet hvor mange som er produsert eller i hvilket tempo de produseres. Teknisk. Vognføreren sitter framme i skroget, vognkommandøren sitter på høyre side av tårnet og skytteren på venstre side. Kanonen har kaliber 125 mm og er utstyrt med en automatlader. Motoren er en 1 200 hk dieselmotor plassert bak i skroget. Type 99 er utstyrt med et lasersystem til selvforsvar. Det består av en sensor som kan merke om vogna blir truffet av en laserbelyser. Dette er kuppelen oppå tårnet. Hvis vogna bli belyst, så dreier tårnet mot trusselen og bruker sin egen laser mot kilden. Laseren sitter i boksen oppå tårnet bak skytterens posisjon. Stadnamnlova. Lov om stadnamn (korttittel: stadnamnlova (forkortet: "stadnl") eller stedsnavnloven) er en norsk lov som regulerer skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk. Den trådte i kraft 1. juli 1991. Endringer i loven trådte i kraft 1. august 2006. Ny forskrift trådte i kraft 1. juni 2007. Skrivemåter som er vedtatt i henhold til loven, skal føres inn i Sentralt stedsnavnregister. Firefly. "Firefly" er en science fiction-serie som først ble vist på fjernsyn i USA og Canada i september 2002. Skaper var Joss Whedon som står bak suksesseriene Buffy the Vampire Slayer og Angel. Den er regissert av Whedon sammen med Tim Minear. Serien er en blanding av science fiction og western, og handler om eventyrene til de ni medlemmene av mannskapet på romskipet «Serenity» 500 år inn i fremtiden. Serien ble vist på Fox i 2002, og ble kansellert etter bare 11 episoder. Sterkt salg av en DVD-samling med alle 14 episoder har gitt håp om ny liv og "Universal Studios" har produsert en film basert på serien, Serenity, med navn etter romskipet. Serien er ikke vist på norsk fjernsyn og DVD-samlingen er ikke utgitt her, men serien har en norsk fanklubb. Filmen "Serenity" hadde norsk premiere 2. desember 2005. Det er også gitt ut en tegneserie kalt, som skal bygge bro mellom serien og filmen, bokversjon av filmen og et rollespill som finner sted i Firefly universet. En annen tegneserie ved navn "Serenity: Better Days" er også bekreftet, samt et Massive Multiplayer Online spill basert på serien. Bakgrunn. Serien er lagt 500 år inn i framtiden. Overbefolkning og utarming av ressursene på jorden har ført til at mange ble tvunget til å forlate sitt gamle solsystem for å finne seg et nytt hjem. De forlater jorden i store skip, og etter flere generasjoner finner de et stort solsystem med mange planeter og måner som kan forandres for å gjøre dem mer levelige for mennesker – såkalt "terraforming". De sentrale planetene er rike, med store byer og høyt utviklet teknologi, mens planeter og måner i ytterkanten av solsystemet har forhold som minner mer om "Det ville vesten" på 1800-tallet, med nybyggere, hester, kveg, seksløpere og banditter, men ingen lov. Etterhvert ble de sentrale planetene samlet under ett felles styre kalt "Alliansen", mens de ytre planetene var uavhengige. Alliansen utviklet seg etterhvert til et styre med klare fascistiske trekk og gikk til krig mot de ytre planetene for å legge de under sitt styre. I "Uavhengighetskrigen" vant Alliansen mot de "Uavhengige", men i serien har likevel de ytre planetene en viss frihet og uavhengighet. I serien dominerer amerikansk språk og kultur, men det er et betydelig kinesisk innslag. Det reflekterer at på den tiden man forlot jorden dominerte de to supermaktene USA og Kina og at kinesisk språk og kultur hadde stor utbredelse. I serien skifter ofte rollefigurene mellom kinesisk og engelsk og kinesisk brukes ofte av de med lav status. Rollefigurer. "Serenity" er et lite transportskip av «Firefly-klassen». Navnet har klassen fått fordi bakenden lyser opp under kraftig akselerasjon lik en ildflue (Firefly) i mørket. Klassen er ikke i produksjon lenger og kaptein "Mal" Reynolds fant "Serenity" hos en opphugger. Firefly skiller seg ut fra andre filmer/serier i sjangeren ved at alt liv er jordbasert, altså ingen «aliens». Handling. Seriens handling starter året 2517. Malcolm "Mal" Reynolds er tidligere veteran fra krigen på de Uavhengiges side. Han eier et nedslitt romskip av "Firefly-klassen" kalt "Serenity" som tar transportoppdrag og ymse andre oppdrag, lovlige eller ikke, for å skrape sammen nok inntekter til å holde skipet i gang og gi et levebrød for seg og mannskapet. Mannskapet får bryne seg mot kriminelle, Alliansens styrker, de svært voldelig "Reaverene" og de mystiske «blåhendene» som er hemmelige agenter for megaselskapet "The Blue Sun Corporation". Mannskapet må balansere behovet for inntekter mot behovet for å holde en lav profil for å unngå de mange fiendene, mange ganger må de skyte seg ut av situasjoner og det har hendt at de flyktet hals over hode fra en planet, men er egentlig aldri i alvorlig trøbbel. Det forandrer seg når "Mal" tar med en ung doktor og hans geniale, men ustabile søster "River" som passasjerer. Det viser seg at de flykter fra "Alliansen" som ikke skyr noe middel for å få tilbake "River" og de hemmelighetene hun bærer på. Mannskapet, som en gang kunne drive med sine saker relativt ubemerket, er nå presset mellom sentralmaktens ustoppelige militærstyrker og "Reaverene" i ytterkanten. De skal oppdage at den største faren kanskje finnes ombord på "Serenity" selv. Handlingen i "Firefly" er preget av at serien ble kansellert så tidlig at plotlinjene ikke får utvikle seg fullt ut. "Joss Whedon" har sagt at han ønsker å fortsette serien, men det avhenger av hvor bra filmen "Serenity" gjør det og at FOX, som han ikke ønsker å samarbeide med, slipper rettighetene. Episoder. Rekkefølge etter visning på FOX Network. De tre siste episodene ble kun vist på DVD, og er i kronologisk produksjons-rekkefølge. Masashi Kishimoto. Masashi Kishimoto (岸本斉史, Kishimoto Masashi) født 8. november 1974, er en japansk tegneserietegner. Han er opphavsmannen til den populære mangaserien "Naruto". Kishimoto debuterte som tegneserietegner i 1996 med "Karakuri". Det neste serien hans, "Naruto", ble utgitt i mangabladet "Shonen Jump". Hans tvillingbror Seishi Kishimoto tegner også manga. Han har blant annet stått bak serien "666 Satan". Verkene til Seishi og Masashi Kishimoto har blitt karakterisert som svært like. I en av sine mangabøker skriver Seishi at grunnen til fellestrekkene i både "Naruto" og "666 Satan", er at de begge to har blitt påvirket av de samme inspirasjonskildene da de vokste opp. Albert Ballin. Albert Ballin (født 15. august 1857 i Hamburg, Tyskland, død 9. november 1918) var en tysk skipsreder fra Hamburg. Han var generaldirektør for Hamburg-Amerika-linjen, og regnes som oppfinneren av cruiseskip. Han ble født i en jødisk middelklassefamilie i Hamburg. Foreldrene var innvandret fra Danmark. Ballin var en av de mest betydningsfulle troende jøder i det tyske monarkiet, og en ivrig tysk patriot. Før første verdenskrig startet stadig flere rederier å anskaffe cruiseskip til sine flåter. Men da mange av disse luksusskipene ble utsatt for stor skade under krigen, trodde Ballin i 1918 at hans oppfinnelse ville bli en økonomisk flopp, og begikk selvmord. Ballin pleiet personlig omgang med keiseren, og forsøkte å megle mellom England og Tyskland før utbruddet av første verdenskrig. Han var redd for å miste sine skip under fiendtlighetene til sjøs. Utbruddet av krigen gjorde ham dypt desillusjonert og de siste årene av sitt liv så han sitt verk ødelagt over hele verden. SS «Albert Ballin» var oppkalt til ære for ham, og det samme er gaten Ballindamm i Hamburg. SS «Albert Ballin». SS «Albert Ballin» ved buksering til kai i USA, fotografi tatt 27. september 1923 SS «Albert Ballin» var et cruiseskip tilhørende Hamburg-Amerika-linjen. Det ble sjøsatt i 1923, og var oppkalt etter Albert Ballin, rederiets visjonære direktør og oppfinner av cruiseskip, som hadde begått selvmord i desperasjon over første verdenskrigs ødeleggelser i 1918. «Albert Ballin» ble bygget av Blohm & Voss i Hamburg, og seilte på linjen Hamburg-New York. I 1928 ble en turistklasse introdusert, og en ny maskin øket skipets hastighet til 19 knop i 1929. I 1934 ble skipet forlenget med 50 fot og hastigheten øket til 21,5 knop. Skipet ble omdøpt til «Hansa» av Hamburg-Amerika-linjens styre i 1935 fordi Albert Ballin var jøde. «Hansas» siste atlantiske tur var i 1939. I 1945 ble skipet satt inn i evakueringen av Gotenhafen, men gikk 6. mars på en mine utenfor Warnemünde og sank. Vraket ble berget og gjenbygget av Sovjetunionen ca. 1949, og gitt navnet «Sovjetski Sojus». Dette skipet ble det største passasjerskip som seilte under sovjetisk flagg. Fra 1955 seilte skipet mellom Vladivostok og destinasjoner i det fjerne østen. Det ble omdøpt til «Sojus» i 1980, men et år senere ble det hugget opp. Verne Troyer. Verne J. Troyer (født 1. januar 1969 i Sturgis, Michigan, USA) er en amerikansk skuespiller og stuntmann som har spilt i flere filmer. For det meste har han hatt roller uten replikker. Troyer er 81,3 cm høy. Troyer vokste opp og har sin utdannelse fra Centreville i Michigan. Han gikk ut fra Centreville High School i 1987. Han har gitt navnet sitt til "Verne Troyer festival" som holdes i hans hjemby Centreville. Troyers mest kjente rolle er som «Mini-Me» i "Austin Powers"-filmene, en rollefigur som skal være miniatyr-kloningen av «Dr. Evil» («Dr. Ond»), spilt av Mike Myers. Han har opptråtte også som «Klotak» i "Harry Potter og De vises stein", den lille servitøren i "Frykt og avsky i Las Vegas" (orig. "Fear and Loathing in Las Vegas") og "Grinchen". Troyer var gift med Genevieve Gallen, et ekteskap han søkte om annulering av den 23. februar 2004. Paul Whitehouse. Paul Whitehouse (født 17. mai 1959 i Cardiff, South Glamorgan, Wales) er en walisisk komiker og skuespiller, godt kjent for sitt arbeid med Harry Enfield og som en av stjernene i det populære BBC-programmet "The Fast Show". Fjernsyn. Whitehouse har jobbet fortrinnsvis for BBC, først som manusforfatter, deretter som skuespiller i show som "Harry Enfield's Television Programme", hvor han utviklet et uttal figurer, inkludert «Mike Smash» i "Smashie and Nicey". I 1994 utvidet hans berømmelse seg, da han ble en del av skuespillerstaben i "The Fast Show", hvor han spilte sammen med sin gamle venn fra universitetet, Charlie Higson. I 2001 og 2002 skrev og spilte Whitehouse i to serier av komedie-dramaet "Happiness" for BBC, hvor han spilte en voice-over-skuespiller i midtlivskrise. I den senere tid har Whitehouse skrevet, produsert og opptrått, sammen med Chris Langham) i komedie-dramaet "Help" (2005), også dette for BBC. I dette showet innehar han 25 forskjellige roller, alle pasienter hos Langhams psykoterapeut, unntatt én, hvor han spiller Langhams psykoterapeuts psykoterapeut. Sitara Shah. Sitara Shah, (født 21. januar 1991 i London), er en engelsk skuespiller som spilte rollen som «Parvati Patil» i de første tre "Harry Potter"-filmene. Hun ble kun kreditert for sin opptreden i "Harry Potter og Fangen fra Azkaban. RISK. RISK (Regulering av inngangsverdi med skattlagt kapital) var en metode i det norske skattesystemet for å unngå at næringsinntekter blir dobbeltbeskattet. Selskaper betaler skatt av overskuddet hvert år. Et overskudd som selskapet ikke betaler ut som aksjeutbytte (tilbakeholdt skattlagt kapital) vil føre til at selskapet får høyere verdi og dermed høyere aksjekurs. Ved kjøp og salg av aksjer må man betale skatt av et eventuelt overskudd. Hvis en aksje går opp i verdi på grunn av opplagret overskudd i bedriften, vil dette overskuddet bli dobbeltbeskattet fordi både bedriften (gjennom skatt på overskuddet) og aksjeeieren (gjennom skatt på verdistigningen) må skatte av dette. For å unngå dette fastsettes et "RISK-beløp" hvert år av skattemyndighetene, som kan legges til kostprisen til en aksje når verdistigningen til aksjeeieren skal beregnes. Dermed vil den skattemessige verdistigningen bli så mye mindre at dobbeltbeskatning unngås. Hvis et selskap betaler ut mye utbytte blir RISK-beløpet mindre og kan også bli negativt. RISK ble innført da det ble vedtatt at det ikke skulle beregnes skatt på lovlig utbetalt utbytte fra og med 1992. Ordningen ble avviklet i 2005, og siste RISK-beløp ble beregnet 1. januar 2006, når det igjen ble innført en viss beskatning av utbytte. Hapag-Lloyd. Hapag-Lloyd AG er et tysk transport- og logistikkselskap med sete i Hamburg. Selskapet omfatter både cruiseskipsfart og containerskipsfart. Selskapet oppstod i 1970 ved fusjon av to tradisjonsrike tyske rederier: Norddeutscher Lloyd (grunnlagt 1856) og Hamburg-Amerikanische Packetfahrt-Actien-Gesellschaft (HAPAG; bedre kjent som "Hamburg-Amerika Linie", HAL, grunnlagt 1847). Hapag-Lloyd eies av TUI AG, og omfatter idag samtlige av TUIs skipsfarts- og logistikkvirksomheter. I august 2005 gjorde TUI kjent at de vil kjøpe det kanadisk-britiske rederiet CP Ships, og legge det under Hapag-Lloyd, som dermed blir verdens 5. største containerrederi. Hapag. Hamburg-Amerikanische Packetfahrt-Actien-Gesellschaft ble grunnlagt av forretningsmenn i Hamburg i 1847 for transportvirksomhet over atlanteren. I 1891 oppfant Albert Ballin cruiseskipet, senere tatt i bruk både av Hapag, Lloyd og andre rederier. I 1910 ble Hapag involvert i flyproduksjon for første gang, og sponset Zeppelinere. Under første verdenskrig ble hele Hapags flåte på 175 skip ødelagt, deriblant mange cruiseskip. Det førte til Ballins selvmord i 1918. Under annen verdenskrig mistet selskapet sin flåte på nytt. Lloyd. Lloyd ble grunnlagt i 1856 i Bremen for transportvirksomhet mellom Bremerhaven og New York, og bygget en stor flåte som transporterte 240 000 passasjerer over atlanteren bare i 1913. Utbruddet av første verdenskrig førte til at hele rederiets flåte gikk tapt. Virksomheten ble tatt opp igjen i 1922. Under annen verdenskrig ble flåten igjen tapt. Hapag-Lloyd. Selskapene bygget seg opp igjen etter begge krigene. De fortsatte å konkurrere inntil de etablerte en felles containerlinje i 1968. I 1970 fusjonerte selskapene under navnet Hapag-Lloyd. Konglomeratet grunnla i 1972 flyselskapet Hapag-Lloyd Flug, og kjøpte noen Boeing 727-fly for å fly sine passasjerer fra Tyskland til cruiseskipenes oppholdssteder. Flyselskapet begynte etterhvert også med regulære passasjerflyvninger. Aksjemajoriteten i Hapag-Lloyd ble i 1998 overtatt av turismekonglomeratet TUI AG i Hannover. I 2002 ble Hapag-Lloyd et heleiet datterselskap. I 2004 ble det imidlertid planlagt å selge ut noen aksjer i selskapet. Marius Hægstad. Kristofer Marius Hægstad (født 15. juli 1850 i Ålesund, død 21. november 1927) var en norsk lingvist, skolebestyrer og politiker (V). Han var professor i norsk språk fra 1899, da han ble utnevnt til den første professor i landsmål. I 1898 ble Marius Hægstad formann for en nemnd som skulle finne frem til en offisiell rettskrivning for landsmål (nynorsk). De andre medlemmene i nemnda var Arne Garborg og Rasmus Flo. Flertallet i nemnda ville gjennomføre en radikal nyskapning, men Hægstad gikk inn for en moderat endring av Ivar Aasens norm. Departementet delte Hægstads syn, og Hægstad-normalen ble den 6. februar 1901 dermed vedtatt som den første offisielle rettskrivningen Marius Hægstad satt også på Stortinget for Venstre i Nordre Trondhjems amt 1892–1894 og 1898–1900, og var vararepresentant 1889–1891 og 1895–1897. I 1884 stiftet han Namdals folkehøgskole på gården Hylla i Namsos. Han er far til filologen Leiv Heggstad. Ulf Lundell. Ulf Lundell, døpt Ulf Gerhard Lundell'", også kalt for «Uffe» (født 20. november 1949) på Söder i Stockholm, er en svensk rockesanger, låtskriver, forfatter, billedkunstner og poet. Forfatteren. Debuterte i 1975 med albumet «Vargmåne». Året etter kom debut- og generasjonsromanen «Jack» (1976) som han slo igjennom med dunder og brak. Foruten som egen bokutgivelse, gikk den i Norge som føljetong i Dagbladet. Hans forbilder er rastløse kunstnere som Jack Kerouac, Bob Dylan, Cornelis Vreeswijk og Bruce Springsteen. Mottagelsen av «Jack» var enorm. Romanen skildret det enhver forfatter kjenner best, seg selv, og Jack har åpenbart en gjennomsiktig selvbiografisk forankring i det å bli voksen i Stockholm under de første frynsete årene av 1970-tallet. Med Jack slo Lundell an tonen som skulle bli hans kjennetegn, et direkte, muntlig språk som flyter av inntrykk, en Lundellsk prosa som aldri synes å ta slutt. Det er det vitale og spontane, tekstens musikalske tekstur som er Lundells storhet, ikke nødvendigvis romanens gjennomtenkte dramaturgi. «Jack»s høydepunkt er når Jack og hans venner en midtsommer spontant drar på ferie til Gotland. Noen hastige uker blir gjennomført med fyll og en jakt etter å bli høy på dop på en uromantisk måte, skjønt ikke uten stor humor. Film. Jacks entusiasme nærmest skrek etter en filmatisering, og den kom i 1977. Regissøren var Janne Halldoff som skrev manuset sammen med Ulf Lundell. Forfatteren prøvefilmet med seg selv for hovedrollen, men ga den isteden til Göran Stangertz. Musikken sto Lundell for sammen med bandet Nature. Filmen er ikke uten høydepunkter, men blir endimensjonal i forhold til romanen, og konsentrerer seg stort sett om sex, hasj og rock’n’roll. Også romanen «Sömnen» ble filmatisert i 1984, men ble ingen stor suksess, verken kunstnerisk eller salgsmessig. Poesi. Lundell, som også har blitt kalt for Sveriges største rockepoet, har også utgitt lyrikksamlingene «Modus Vivendi, Molngrabb!» (1972), «Fruset guld» (1979), «Det är långt mellan lycka och leda» (1982) og «Tid För Kärlek» (1984), men i tillegg har en rekke dikt blitt utgitt i ulike tidsskrifter. Et karakteristisk trekk ved hans poesi er at han aldri benytter ord som «meg», «deg» og «seg», men heller «de» og «dem». Direkte språk og bannord er heller ikke mangelvare i hans diktning, og kjernen i både hans diktning som musikk er ærlighet og åpenhet, en fri strøm fra hjertet, fra det sluntrende, hverdagslige til det presise poetiske uttrykket. «Mine bøker og plater ligner mitt eget liv, og det har virket som om jeg holdt fram hånden og sagt: Værsgod. Hogg den av!», sa Lundell i 1996 til den danske avisen Politiken. Billedkunst. På skolen var maling og tegning det faget som Lundell best utmerket seg i. I dag arbeider han mest med malerier og grafikk, og benytter akryl på lerret og kunstpapir samt blekk, tusj og kull. Musikeren. Lundell er mest kjent for sangen «Öppna landskap», som er blitt kalt for Sveriges alternative nasjonalsang, som først kom på albumet «Kär och Galen» (1982). Andre sanger som forbindes med ham er «Oh la la (Jag vill ha dig)», «Stackars Jack» og «Chans». I de siste årene har produktiviteten ikke sunket, noe dobbeltalbumene vitner om, skjønt enkelte anmeldere har savnet en større kritisk konsentrasjon av sanger. Kontroversiell. Lundell er blitt genierklært, men ved å være en omdiskutert forfatter og musiker har han også vært kontroversiell i mange kretser, men er samtidig en av få kunstnere i Norden som skaper bølger i samtlige nordiske land når han først uttaler seg. Karolina Ramqvist som hadde anmeldt en av Ulf Lundells bøker fikk etterpå et irritert og engasjert brev fra forfatteren, og hun lot brevet uten videre trykke i boken «Fittstim», en antologi av Sveriges yngste kvinnelige forfattere. Hensikten var åpenbart et forsøk på å ydmyke Lundell som en gammel mannlig forfatter stilt til veggs av unge kvinnelige forfattere. Lundell ble ytterligere forbannet og anmeldte forlaget, Bokförlaget DN, som viste seg å være et datterforlag av Bonnierkonsernet som også utgir Lundells bøker. Gjennom sin advokat krevde Lundell den symbolske summen på 1000 kroner i erstatning. Lundell vant i retten, og brøt deretter tvert med sitt gamle forlag til fordel for det mindre Schultz förlag. I 1999 uttalte Lundell til Dagbladet at «Sverige er farlig. Hele landet er inne i en stor åndelig krise. (...) Jeg hadde en visjon med Sverige, jeg var stolt og forelsket i mitt hjemland. I dag er jeg bare frustrert... forbannet. (...) Alt er gjennomkommersialisert. Media, hele samfunnet. Jeg kan ikke akseptere å forsone meg med utviklingen. Den som skjøt Palme sendte Sverige inn i dumheten. Derfor må jeg skru opp forsterkeren og lage larm med gitaren.» Aktuell. Lundell er i 2005 mer aktiv enn noensinne som artist og ga ut en roman, en diktsamling og to musikkalbum, foruten at han dro ut på turne med bandet sitt. Hans elektriske gitar, "Den Vita Viskningen", er for mange like legendarisk som Bruce Springsteens gitar, og er avbildet på mange av albumomslagene. Å være produktiv er hva Lundell kaller å være «inne i en overkill-periode». Maria Jepsen. Maria Jepsen (født 19. januar 1945 i Bad Segeberg) er verdens første kvinnelige evangelisk-lutherske biskop. Hun ble i 1992 biskop av Hamburg i den evangelisk-lutherske nordelbiske kirke, og forble i dette embede til hun i juli 2010 trakk seg tilbake. Etter Abitur (artium) i 1964 i Bad Segeberg studerte Jepsen klassisk filologi og luthersk teologi ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen, Christian-Albrechts-Universität Kiel og Philipps-Universität Marburg. Hun tok sin første teologiske eksamen i Kiel i 1970, og kom som vikar til Lemsahl-Mellingstedt. I 1972 tok hun sin andre teologiske eksamen, og ble sogneprest i Meldorf. I 1977 ble hun sogneprest i Leck, hvor hun virket til 1990. I 1991 ble hun prostinne i Hamburg-Harburg. Den 4. april 1992 ble hun valgt til etterfølger etter Peter Krusche som biskop av Hamburg. Hun ble gjenvalgt for ti nye år av synoden i 2002. Hun kunngjorde sin fratreden 16. juni 2010, etter at hun var blitt utsatt for kritikk i sammenheng med hennes håndtering av misbruksbeskyldninger mot en prest i hennes bispedømme. Hun er siden 1972 gift med presten Peter Jepsen. Erlend Hanstveit. Erlend Hanstveit (født 28. januar 1981) er en norsk fotballspiller som spiller i belgiske AA Gent. Han spiller stort sett venstreback, og er samtidig en habil midtstopper. Hanstveit ble regnet som et av Norges største fotballtalenter da han debuterte i eliteserien for Brann som 17-åring i 1998. Da hadde allerede Manchester United-manager Sir Alex Ferguson på egen hånd vært i kontakt med Hanstveit for å få ham til å skrive under for den engelske storklubben, men Hanstveit prioriterte skolegang. Et røket korsbånd 1999 preget Hanstveit i over et år, noe som førte til at han bare fikk sporadisk med kamper i 2000-sesongen. Skaden har trolig også hatt sitt å si for at Hanstveits utvikling stoppet noe opp, men i 2001 var han tilbake for fullt igjen på Brann-laget, og spilte i flere posisjoner på Brann-laget. Han var både midtstopper og sentral midtbanespiller i tillegg til venstreback. Da Raymond Kvisvik forsvant til Austria Wien i Østerrike i 2002 spilte Hanstveit mye på venstrekanten, uten at det var noen stor suksess. Derfor bestemte han seg for å satse for fullt som venstreback da Mons Ivar Mjelde ble trener i Brann i 2003. Han gjorde det såpass bra den sesongen at han fikk sin landslagsdebut mot Singapore på sin 23-årsdag 28. januar 2004. Da hadde han allerede vært tatt på landslaget uten å få spille ved enkelte anledninger. Hanstveit har i alt spilt fem A-landskamper for. Da Brann vant cupen i 2004 var Hanstveit lagkaptein på grunn av Cato Guntveits karantene og fikk dermed heve kongpokalen i åsyn av tusenvis av Brannsupportere. I 2005-sesongen fikk Hanstveit i vårsesongen mye kritikk for svakt backspill av Brann-supportere og fotballeksperter. I motsetning til resten av Brann-laget hadde Hanstveit en vesentlig bedre høstsesong da han var en av klubbens bedre spillere. Derfor ble han igjen belønnet med landslagsplass da Åge Hareide tok ut landslagstroppen til to kamper i USA i januar 2006. Han var tidligere samme måned på prøvespill i den tyske bundesligaklubben Werder Bremen, men fikk ikke tilbud om kontrakt. Etter godt spill i 2006-sesongen var Hanstveit tilbake på landslaget i august 2006. På grunn av Cato Guntveits skadeproblemer fungerte Hanstveit som Brann-kaptein i store deler av 2005-sesongen. I 2007-sesongen tok Hanstveit seriegull i Tippeligaen med Brann. Denne sesongen spilte han 19 av Branns 26 seriekamper, og scoret 0 mål. De siste sesongene i Brann var Hanstveit spillergruppens talsmann, og samtidig styremedlem i NISO (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon). Hanstveit rundet 200 seriekamper for Brann i kampen mot Stabæk. Da kontrakten med Brann gikk ut 31. desember 2008 valgte Hanstveit å ikke signerte ny kontrakt og da kontrakten gikk ut 31. desember 2008 var han bosmannspiller. Etter elleve og en halv sesong i Brann-drakten signerte Hanstveit for den belgiske klubben AA Gent. Kontrakten gjelder frem til 30. juni 2011 I yngre år spilte Hanstveit for Fotlandsvåg og Osterøy. Aasmund Bjørkan. Aasmund Karl Bjørkan (født 3. juli 1973) er en tidligere norsk fotballspiller som fra 2011-sesongen er trener for Ranheim Fotball. Han er fra Bodø, og var sentral på Glimts tippeligalag fra 1993 til 2005. I sine yngre dager var han Norges raskeste fotballspiller, og en stadig trussel for bakrom og sidebacker. Etter 2005-sesongen la Bjørkan opp som fotballspiller på toppnivå. Foran 2006-sesongen inngår Bjørkan i Glimts trenerapparat med særlig ansvar for Bodø/Glimts andrelag i 3. divisjon. Et av de fineste målene han laget kom mot Viking, hvor fikk en gjennombruddspasning som han lot gli til venstre for keeper, mens han selv løp til høyre, og puttet ballen i det åpne målet. I avisene dagen etter ble han sammenlignet med Pelé. Aasmund Bjørkan har hele vegen vært en publikumsfavoritt på Aspmyra stadion. Fra 2009-sesongen ble han hovedtrener for Adeccoligalaget Alta IF. Hans første sesong som trener for Alta endte klubben på sjetteplass i Norges nest øverste divisjon, eller 20. plass totalt i det norsk toppfotball – klubbens desidert beste sesong noensinne. De slo også Tippeligalaget Bodø/Glimt i cupen med 3-0 på hjemmebane, før de tapte for Molde FK i neste runde. Han var spilleberettiget for Alta sesongen 2010. Foran 2011-sesongen signerte han for Ranheim. 1566 Icarus. Icarus, eller 1566 Icarus, er en asteroide. Den bruker omkring 460 dager på å gå rundt solen. Dens avlange bane er slik at den når den er nærmest solen er nærmere enn Merkur, men når den er lengst borte fra solen, er lenger unna enn Mars. Asteroiden ble oppdaget i 1949 av Walter Baade. Icarus er den latinske formen av det greske navnet Ikaros, som for øvrig var navnet på en mytisk person som tok på seg vinger og fløy for nær solen. Oleana (USA). Oleana, også skrevet Oleanna, var navnet på en norsk nybyggerkoloni i Pennsylvania i USA som ble etablert av Ole Bull. Historie. Under sitt opphold i USA kjøpte fiolinisten Ole Bull i 1852 et større landområde i Potter County i Pennsylvania. Han gav det navnet "Oleana" eller "New Norway". Bulls hensikt var å invitere skandinaviske immigranter til å bygge og bosette seg der. Det viste seg snart at landområdet overhodet ikke var egnet til bosetting. Første året bosatte det seg opptil 700 immigranter som forsøkte å skaffe seg et nytt hjem der, og det ble bygget veier og bl.a. et sagbruk. Men allerede etter ett år innså alle at det ikke var mulig å kunne livberge seg, slik som jordsmonnet var, og alle flyttet videre, flere til Wisconsin. Da Bull ankom New York i 1852, var han dypt skuffet over at Stortinget hadde avslått hans søknad om støtte til et teater han selv hadde startet i Bergen, nemlig Den Nationale Scene. I stedet viet han seg nå til prosjektet med et "New Norway" langt oppe i Allegheny-fjellene, som Henrik Wergeland hadde skrevet et vakkert dikt om. Han kjøpte området der sammen med sakfører John Hopper og en tredjemann. 11.144 acres fikk han for totalt 10.388 dollar, og ble styreformann i et driftsselskap med en Cowan som disponent. Bulls bidrag til driftsselskapet var 25.000 dollar, for her trengtes alt fra veier og boliger til kirke og skole, mølle og kanaler. Men i nabofylket lå det et støperi, og selskapet håpet på en lønnsom regjeringskontrakt på støping av 10.000 kanoner. De håpet også på jernbane, og på å finne malm. De første nybyggerne kom i september 1852. De fikk femten dollar i måneden, samt kost og losji. Jord fikk de kjøpe til introduksjonspris tre dollar pr acre (rundt fire mål), stigende til ti dollar etter noen år. Bull valgte også ut en tomt til sitt eget hus. «"Vi skal her grunnlegge et nytt Norge, viet til frihet og uavhengighet, og beskyttet av Amerikas herlige flagg,"» erklærte han ved innvielsen 8.september 1852. Men for å eie jord i Pennsylvania måtte man være amerikansk statsborger, eller erklære at man ønsket å bli det. Bull løste floken ved å komme med en slik erklæring ved en egen seremoni i Philadelphia. Mange nordmenn tok dette ille opp. Bull hadde en agent i New York og en i Norge til å verve nye kolonister, men inntektene hans sviktet, siden han også selv hadde en agent, samt en sangerinne ved konsertene sine. Tidligere kunne han tjene opp til tre tusen dollar på én konsert, riktignok brutto. Men nå var han heldig hvis han satt igjen med fem hundre i fortjeneste. I kolonien var det tolv dødsfall den første vinteren og skrale tider, mens Bull fablet om å kjøpe et forlatt jernverk, og planla en polyteknisk skole med professorer fra Europa, samt et eget sanatorium. I mars 1853 sluttet penger til lønningene å komme. Til gjengjeld var skjøtet i orden, men da viste det seg at avtalen inneholdt tre parseller som ikke inngikk i kjøpet. Disse unntakene utgjorde vel 650 acres, nemlig dalbunnene i området, der det kunne drives jordbruk i det ellers svært kuperte terrenget. Selve Oleana og tomten der Bulls eget hus stod, var heller ikke omfattet av kjøpet, men tilhørte Cowan. Først 17.mai dukket Bull opp og delte personlig ut syv tusen dollar i utestående lønninger og andre fordringer. Han avtalte å komme tilbake til den amerikanske nasjonaldagen 4.juli, men dro i stedet til New York, syk og konkurs. Prosjektet var avsluttet for hans del, og han foretrakk å informere advokat L.E. Bulkley om dette, i stedet for nybyggerne. Da han utpå høsten fikk vite hvor ille det stod til med dem, gav han flere konserter til inntekt for dem. Da hadde flere nær gått til sak mot ham pga penger han skyldte dem. Sheriffen i en småby beslagla Bulls fiolin pga en ubetalt hotellregning på 403 dollar, men ble sterkt kritisert for dette av "New York Times". De fleste nybyggerne dro sin vei; om vinteren var mindre enn femti tilbake, og senere dro også de. Bull på sin side antas å ha tapt rundt 70.000 dollar på prosjektet, i tillegg til at folk hadde mistet mye av respekten for ham. Tapet kunne trolig vært unngått om han hadde solgt tømmeret i området, men advokat Bulkley som rådet ham, visste ikke hvor verdifullt dette var. Bull var likevel ikke mer skremt av tapet enn at han to år senere startet en opera i New York, noe han tapte 12.800 dollar på. Ettermæle. Det gikk store ord i Norge om hvilke fantastiske muligheter emigrantene hadde i Oleana, og da det etterhvert ble kjent at det ikke fantes dyrkbar mark, ble det diktet en nidvise om forsøket på å skape et nordisk mønstersamfunn i Amerika. Denne sangen har fra tid til annen dukket opp igjen, blant annet i TV-personligheten og visedikteren Erik Byes repertoar. I dag er store deler av området lagt ut til naturpark, Ole Bull State Park. Norsk Forfattersentrum. Hovedkontoret ligger i Litteraturhuset i Oslo. Norsk Forfattersentrum er en forening for skjønnlitterære forfattere i Norge. Foreningen formidler opplesningsoppdrag og forfatterbesøk på skoler, bibliotek, i foreninger og liknende samt arrangerer turneer, kunstnerseminarer og litterære festivaler. Bakgrunn, medlemmer og aktiviteter. Norsk Forfattersentrum ble etablert i 1968 etter initiativ av forfatterne Einar Økland, Bjørn Nilsen og Tor Obrestad. Norsk Forfattersentrum er en medlemsorganisasjon for skjønnlitterære forfattere, et serviceorgan for litteraturinteresserte, og et kompetansesenter for forfatter- og litteraturformidling. Alle norske forfattere som har utgitt skjønnlitterære bøker, kan søke om medlemskap (forutsetter ikke medlemskap i noen av forfatterforeningene). Forfattersentrum formidler forfattere til alle typer arrangementer, og bidrar også som en forskutterings- og faktureringstjeneste for medlemmene sine. Norsk Forfattersentrum omfatter over 1180 forfattere og har hovedkontor i Litteraturhuset i Oslo sentrum, og avdelingskontor på Sørlandet i Kristiansand, på Vestlandet i Bergen, i Midt-Norge i Trondheim og Nord-Norge i Tromsø. Kontoret i Bergen arrangerer hvert år blant annet De litterære festspill med årets festspilldikter som blir valgt av arbeidsutvalget ved avdelingskontoret. Trondheim arrangerer hvert andre år litteraturfestivalen ÆÅ Trondheim litteraturfestival, og kontoret i Tromsø arrangerer årlig Nordnorsk bokdag som ambulerer mellom de tre nordligste fylkene, samt samarbeidsarrangementer som Ordkalotten. Oslokontoret står for arrangeringen av Forfatterforelsinga, som det i 2011 ble utgitt en antologi fra. Omkring halvparten av oppdrag registrert gjennom Forfattersentrum er skoleoppdrag. Norsk Forfattersentrum fikk oppgaven å være nasjonal aktør for litteraturformidlingen i Den kulturelle skolesekken i mai 2009. Hedersprisen Wergelands åre ble innstiftet av Norsk Forfattersentrum i 1997 på initiativ fra Arne Ruste. I 2010 mottok Forfattersenteret 11 millioner i driftstilskudd over statsbudsjettet. Pr 2011 har Forfattersentrum 17 ansatte. Daglig leder for Norsk forfattersentrum har siden 2006 vært Ingvild Christine Herzog. Norske Populærautorer. Norske Populærautorer, forkortet NOPA, er en forening for underholdningskomponister og sangtekstforfattere i Norge. NOPA arbeider med opphavsrettslige spørsmål, utdeler priser og stipendier, og gir økonomisk støtte til sine medlemmers prosjekter. Den organiserer i dag over 600 utøvere. deriblant de fleste kjente komponistene og sangtekstforfatterne i landet. NOPA er medlemsorganisasjon under TONO og søsterorganisasjon av Norsk Komponistforening. Foreningen er dessuten tilknyttet Nordisk Populærautorunion. NOPA står for utdelingen av Prøysenprisene (Prøysenprisen / Teskjekjerringprisen / Alf Prøysens Ærespris) og Kardemommestipendiet. Tidligere delte foreningen også ut prisen Årets verk og NOPAs mediapris. Styreleder er for tiden Ragnar Bjerkreim, mens Lill Øyen er administrerende leder. Historikk. NOPAs historikk går tilbake til 1937 da forløperen Norsk Slagerkomponistforening ble stiftet. Foreningen skiftet navn til TONOs Populærkomponister i 1949 og senere til Foreningen Norske Underholdningskomponister (FNUK). I 1957 ble NOPA etablert som en paraplyorganisasjon for FNUK, TONOs Forfatterlag, Norsk Filmkomponistforening (alle tre TONO-foreninger) og Norsk Revyforfatterforening. Norsk Filmkomponistforening ble senere innlemmet i FNUK og i 1983 fusjonerte FNUK og TONOs Forfatterlag i det som i dag er NOPA. Blant tidligere medlemmer er Thorbjørn Egner, Inger Hagerup, Alf Prøysen, Jakob Sande, Bjarne Amdahl, Finn Ludt, Halldis Moren Vesaas og Arnulf Øverland. Norske Dramatikeres Forbund. Norske Dramatikeres Forbund eller NDF er en forening for forfattere som arbeider med dramatikk. Forbundets formål er å ivareta medlemmenes kunstneriske og økonomiske interesser, samt fremme norsk samtidsdramatikk. Medlemskap i forbundet oppnås for den som har fått oppført minst ett helaftens skuespill eller en egen dramatisering av roman eller lignende på et profesjonelt norsk teater. Videre er forfattere av egne filmmanus og TV-serier kvalifisert for medlemskap. Forbundet ble stiftet i 1938 og organiserer i dag over 300 dramatikere innenfor sceneteater, film, radio og fjernsyn. NDF holder til i Oslo. Richard Burns. Richard Burns (født 17. januar 1971, død 25. november 2005) var en britisk rallyfører. Han ble verdensmester i 2001. Allerede det første året han kjørte i det britiske rallymesterskapet, 1993, vant han fire seirer. Han ble den yngste britiske mesteren i rally. I 1994 debuterte han i VM-sirkuset. Han fikk fabrikksete for Mitsubishi i 1998 og vant sin første VM-seier samme år i Rally Sardinia. Samme år vant han også Rally Storbritannia. I 2001 ble han den første engelske verdensmester i rally da han kjørte for Subaru. Etter 2003-sesongen måtte han gi seg i VM-sirkuset etter at det ble oppdaget at han hadde svulst på hjernen. Han gikk gjennom en vellykket operasjon og hadde håp om å komme tilbake i en rallybil. Men 25. november 2005 – på dagen fire år etter at han vant sin VM-tittel – måtte han gi tapt for sykdommen. Edvard Storm. Edvard Storm av Andreas Flint (1738-1808), fra "Illustreret Dansk Litteraturhistorie" (1902), vol. 2 av P. Hansen Edvard (Edward) Storm (født 21. august 1749 i Vågå, død 29. september 1794 i København) var en norsk dikter og skolemann. Han var sønn av Johan Mikkelsen Storm, prest i Vågå, og dennes annen hustru, Ingeborg Birgitta Røring. De første 12 år av sitt liv tilbragte han i Vågå prestegård, inntil han 1756 begynte på skolen i Christiania. 1765 tok han examen artium ved Københavns universitet, men vendte det følgende år tilbake til farens prestegård, antagelig av hensyn til helsen. En tid var han huslærer i Lesja, men med denne unntagelsen tilbragte han årene 1766–1769 i barndomshjemmet. De sterke inntrykkene fra barneårene av norsk dalnatur og dalliv ble i disse årene festnet og utdypet. Som gutt hadde han lekt sammen med bondeguttene i sognet, og som ung mann holdt han seg ikke fornemt tilbake fra bondebefolkningen. Studier i København. I juli 1769 dro Storm hjemmefra for å begynne sine studier i København for alvor; det var tanken at han skulle studere teologi, men han fikk aldri embedseksamen. Det skyldtes vel særlig at han tidlig ble dratt bort fra embedsstudiene av lyst til litterær virksomhet. Hans økonomiske forhold la også hindringer i veien; han måtte i mange år kjempe med harde kår. I anledning av sitt dikt «Indfødsretten» fikk han 1778 en årlig hedersgave på 100 riksdaler fra kongens kasse og like mye fra arveprinsen. Litt tjente han dessuten ved undervisning og ved litterært arbeid. Selv om Storm var nordmann, gikk han ikke inn i Det norske selskab. Han var nemlig en ivrig beundrer av den danske dikteren Ewald, og sluttet seg derfor til hans vennekrets. Men hans opphold i Norge som barn og ung mann hadde knyttet ham nøye til landet. Han skrev 9 sanger på norsk bygdemål, antageligvis i begynnelsen av 1770-årene. Disse sangene er ikke bare spesielle ved at de er de første i sitt slag, den første spire norsk litteratur på dialekt, men de er i seg selv de beste, Storm skrev. Skolemannen Storm. Storm sluttet i hovedsak sin dikteriske virksomhet omkring 1785. Fra nå av trer skolemannen i forgrunnen. I 1786 stiftet en krets av kjente menn «Selskabet for Efterslægten»: Storm var en av medstifterne og kom til å spille en betydelig rolle i dets virksomhet. Blant oppgavene selskapet satte seg, var den viktigste stiftelsen av en realskole for barn, og i forbindelse med denne ble det avholdt populære foredrag for eldre barn og unge mennesker over emner fra forskjellige vitenskaper. Storm foreleste fire timer om uken over «Leveklogskab», geografi, dansk språklære og gresk og nordisk mytologi. Da selve skolen kom i gang, fikk Storm fullt opp å gjøre: Det gikk ikke en dag, uten at han besøkte den, enten for selv å undervise, eller for å føre tilsyn med undervisningen. Fra 1790 ble han knyttet fastere til skolen som en slags overinspektør. En måned før sin død ble han utnevnt til å være en av direktørene for Det kongelige teater. I et av verkene hans, Zinklars vise, skrev han om slaget ved Kringen i viseform. Aall. Aall er navnet på en norsk borgerslekt. Den stammer opprinnelig fra i Vester Horne herred i Jylland, Danmark, hvor dens eldste kjente medlem Søren Nielsen var bonde til 1534, da han mistet gården. Fra Danmark kom slekten på slutten av 1600-tallet til London. Derfra innvandret i 1714 den norske slektens stamfar, "Niels Aall den eldre" (ca. 1702–1784) til Norge, hvor han ble en velstående kjøpmann, sagbrukseier, trelasthandler og skipsreder i Porsgrunn. Han var gift tre ganger og med norske ektefeller. Han hadde med disse ialt 14 barn, men 8 av barna døde før ham. Den ene ektefellen var "Benedicta Henrica Bergh" (1714–1748) som var datter til lagmann Nicolas Bergh. Hun har vært oppkalt i etterslekten helt til våre dager. Slektens våpenskjold. Slektsvåpenet er tatt i England og tilhørte der en slekt "Hall". Våpenet har slekten Aall brukt i Norge og det kan ha denne heraldiske beskrivelsen (blasoneringen): I rødt en gull linnorm innenfor en blå skjoldbord med vekselvis gående løver og liljer, alle i gull. På hjelmen en svart linnorm med et sverd i en hevet klo. Våpenet finnes blant annet i mange segl fra slektsmedlemmer og det er tegnet inn i Nicolas Berghs våpenbok. Avbildning av våpenskjoldet er lagt ut på Arnstein Rønnings nettsted: http://heraldikk.blogspot.com/ Som valgspråk bruker en del familiemedlemmer «Opes industria parit», som betyr "Flid skaper rikdom". Dette står bl.a. i seglet til eidsvollsmannen Jørgen Aall på Grunnloven av 17. mai 1814. Litteratur. Åll Astrid Alma Aakra. Astrid Alma Aakra (født 29. september 1960 i Bergen) er en norsk tegner, animatør og filmskaper. Astrid Aakra har studert kunsthistorie ved universitetet og har ellers utdannelse fra NRK. Hun har arbeidet som journalist, avistegner, TV-produsent og illustratør. Hennes animasjonsfilm "Snill" fra 2006, som er basert på Gro Dahles bildebok "Snill", fikk pris som beste norske kortfilm under Fredrikstad Animation Festival i 2007. Astrid Aakra har også animert store deler av Torill Koves "Den danske dikteren" som vant Oscar-pris i 2007. Aslaug Låstad Lygre. Aslaug Låstad Lygre (født 12. desember 1910 i Lindås, død 19. desember 1966 i Bergen) var en norsk lyriker. Diktningen hennes fokuserer på de små og nære ting i tilværelsen, blant annet gjennom naturskildringer. Hun tok først framhaldsskole, og i 1927 begynte hun på Fana Folkehøgskule. I 1932 tok hun eksamen fra Voss landsgymnas og to år senere eksamen fra handelsgymnas i Bergen. Hun bodde i Bergen i meste av livet og arbeidet i ti år som økonomimedarbeider i Vestlandske salgslag. Sviktende helse, blant annet som følge av tuberkulose, førte til at hun utover på 1940-tallet ikke kunne fortsette med slikt arbeid. Hun hadde imidlertid stor skriftlig produksjon, foruten dikt skrev hun både noveller, artikler og kronikker. Hun fikk publisert en rekke små eventyr og fortellinger i barnebladene "Magne" og "Norsk Barneblad" og artikler, gjerne om historiske emner i Bergens Tidende og reisebrev og artikler i Gula Tidend. Hun ble tildelt Statens kunstnerstipend i 1953, og dette ga henne anledning til å foreta en lengre reise i Mellom-Europa. I 1954 fikk hun gjennom Behrens' legat anledning til å foreta en reise til Sverige og Finland og Gyldendals legat i 1964 muliggjorde en reise til Danmark og Island året etter. Aslaug Låstad Lygre ga ut seks diktsamlinger, alle i en intim, personlig og noen ganger melankolsk stil. Hun debuterte som dikter så sent som i 1943, med samlingen "No blømer alle rosene". Gjennombruddet kom med de litt tungsindige diktene i samlingen "Den einsame roaren" (1952). Sitt mest kjente dikt, «Vi skal ikkje sova» skrev hun noen år tidligere, da hun bodde omgitt av døende mennesker på Lyster sanatorium, hvor hun var innlagt for tuberkulose. Geirr Tveitt har satt melodi til dette diktet som senere er mer kjent under navnet «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta». Diktsamlingene hennes er også utgitt i samlingene "Dikt i utval" (Gyldendal, 1978) og "Dikt i Samling" (Norsk Bokreidingslag, 2005). Priser. Aslaug Låstad Lygre ble tildelt Gyldendals legat i 1964. Knarvikmila. Knarvikmila er et mosjonsarrangement som arrangeres i Knarvik i Lindås kommune hvert år første helga i september. Det er et av Norges største mosjonsløp med over 7000 deltakere årlig. I 2011 ble Knarvikmila arrangert for 29. gang. Arrangementet er fordelt over flere dager og omfatter både konferanse, barneløp, ungdomsløp, naturløype og asfaltløpene som går over 5, 10 kilometer og 1/2 marathon. Fjord Norway Half Marathon ble arrangert for første gang i 2009. I 2010 var Bergen Fjord Tour et nytt tilbud. Dette er en gangmarsj fra Bryggen i Bergen til Knarvik Stadion (Ca 25 km). Sjef for Knarvikmila er Helge Brekke, som under 20-årsjubiléet i 2002 fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv for samfunnsnyttig og fremragende innsats for barn og unge. Todd Hamilton. Todd Hamilton (født 18. oktober 1965) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Hamilton ble født i den lille byen Galesburg i Illinois og vokste opp i Biggsville i Henderson County, rett øst for Mississippi, der han gikk på skole samtidig som han lærte seg å spille golf på en 9-hullsbane. Han studerte senere ved University of Oklahoma og fortsatte å spille golf der. Han ble profesjonell i 1987, men klarte ikke å bli medlem på den amerikanska PGA-touren. I stedet konkurrerte han internasjonalt i flere år, hovedsakelig i Japan. Etter åtte forsøk, da han var 38 år, kom han tilbake til kvalifiseringsskolen i 2003 der han for første gang lyktes å få sitt tourkort for medlemskap på PGA-touren. Hamilton vant den 133. utgaven av "major"-turneringen The Open Championship på Royal Troon Golf Club i 2004. Han vant over Ernie Els etter playoff over fire hull. Etter seieren sa han «"Jeg forsøkte å se meg omkring og ta inn alle inntrykk. Jeg har vunnet turneringer rundt om i verden tidligere, men ingen som ligner denne. Så å bli vinner i The Open Championship er veldig spesielt"». Hamilton tok sin neste PGA-seier 14. mars 2004 i Honda Classic på Mirasol Country Club i Palm Beach Gardens i Florida. Han gjorde da birdie på de to siste hullene og vant med ett slag over Davis Love III. Tom Lehman. Tom Lehman (født 7. mars 1959) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Lehman er født i Austin, Minnesota. Han ble profesjonell i 1982 og høydepunktet i karrieren hans kom da han vant "major"-turneringen The Open Championship i 1996. Seieren førte til at han lå som nr. 1 på verdensrankingen i golf i en uke og i 2005 var han nr. 16 på listen over mest innspilte penger i karrieren. Han har vunnet fem turneringer på PGA-touren, blant annet The Tour Championship og The Memorial Tournament, samt major-turneringen The Open Championship. I 2009 debuterte Lehman på Champions Tour med en seier i Liberty Mutual Legends of Golf sammen med Bernhard Langer. Sesongen etter vant Lehman major-turneringen Senior PGA Championship. I alt har han vunnet fem turneringer på seniortouren. Totalt har han vunnet 27 profesjonelle turneringer. Lehman var kaptein for USAs Ryder Cup-lag i 2006. Ved siden av golfen driver han banearkitektfirmaet Lehman Design Group. Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Skrivekunst-akademiet i Hordaland, ofte kalt Skrivekunstakademiet i Bergen, er en skole som gir utdannelse innen skjønnlitterær skriving. Skolen tilbyr, sammen med Forfatterstudiet i Bø, landets eneste forfatterutdanning med fulltids kurs over to semestre med vekt både på prosa og lyrikk. Skolen ble opprettet i 1985 av forfatteren Rolf Sagen, som fremdeles er skrivelærer der, og Hordaland fylkeskommune som finansierer institusjonen. Skrivekunstakademiet ligger på Kulturhuset USF (Georgernes Verft) på Nordnes i Bergen. Daglig leder er forfatteren Olaug Nilssen, som avløste Tormod Haugland 1. august 2008. Ryder Cup 2006. Ryder Cup 2006 var den 36. utgaven av Ryder Cup Matches, en lagkonkurranse i golf mellom USA og Europa. Turneringen ble arrangert 22. til 24. september 2006 på The K Club i landsbyen Straffan i Kildare i Irland. Med 18½–9½ vant Europa over USA for tredje gang på rad. Det europeiske laget slo USA i alle turneringens fem seksjoner; 2½–1½ i hver av fourball- og foursome-matchene og 8½–3½ i single-matchene. Kaptein for det europeiske laget var Ian Woosnam fra Wales. Kaptein for det amerikanske laget var Tom Lehman fra Minnesota. Åpningsseremonien fant sted torsdag 21. september på The K Club. Underholdningen bestod av tradisjonell irsk musikk og dans, inkludert det offisielle Ryder Cup-temaet komponert av Donal Lunny og fremført av tolv irske musikere, fullt kor og et 24-manns orkester. Etter at Irlands president Mary McAleese hadde ønsket velkommen, presenterte de to kapteinene sine grupperinger for fredagens fourball-matcher. I begynnelsen av uken, 18.–19. september, ble det også arrangert Junior Ryder Cup, som er ungdomsturneringen mellom USA og Europa. Turneringen, som fant sted på The Celtic Manor Resort i Wales, endte 6–6 og Europa beholdt dermed trofeet. USA. a> kvalifiserte seg som nr. 1 på Team USA Det amerikanske laget var klart etter PGA-mesterskapet 20. august. I tillegg til de ti direktekvalifiserte spillerne plukket Lehman ut Stewart Cink (nr. 12 på kvalifiseringslisten) og Scott Verplank (nr. 20) som sine kapteinsvalg. Lehman hadde hatt fire andre spillere på kortlisten: Lucas Glover (nr. 14), Davis Love III (nr. 15), Tim Herron (nr. 17) og visekaptein Corey Pavin (nr. 30). Fire av spillerne har ikke tidligere deltatt i Ryder Cup, men syv av spillerne har vunnet turneringer i 2006. Laget besøkte Irland i slutten av august for å bli kjent med banen. Europa. Det europeiske laget ble klart 3. september, under BMW International Open. José María Olazábal og Paul McGinley tok de to siste kvalifiserte plassene, etter at de eneste utfordrerne, Paul Broadhurst og Thomas Bjørn, mislyktes i å samle nok poeng. Woosnam valgte Darren Clarke og Lee Westwood som sine kapteinsvalg. Thomas Bjørn, som var foran Westwood på rankingen, ble rasende etter kunngjørelsen og gav Woosnam sterk kritikk for sine valg. Dagen etter unnskyldte Bjørn seg, og fikk samtidig en klekkelig bot fra PGA European Tour for sine uttalelser. Deler av det europeiske laget besøkte The K Club 7. september for å trene. Bane. The K Club var arena for Ryder Cup 2006, og dette var første gang turneringen arrangeres i Irland. The K Club er en golfklubb med tilhørende hotell i Kildare i Irland og har to 18-hullsbaner: Palmer Course og Smurfit Course, begge tegnet av Arnold Palmer. Ryder Cup ble spilt på Palmer Course, en bane på 7337 yards med par 72. Format. Ryder Cup omfatter diverse matchspill-runder mellom to lag på tolv spillere. Turneringen går over tre dager, fra fredag 22. til søndag 24. september. Det spilles om totalt 28 poeng, der vinneren av hver match tar ett poeng for sitt lag, mens et halvt poeng går til hvert av lagene dersom en match ender uavgjort etter 18 hull. Det lag som først får 14½ poeng, vinner Ryder Cup. Dersom begge lag ender opp med 14 poeng, går seieren til den regjerende mesteren. Fredag 22. september. Etter første dag ledet Europa 5–3 over USA og trengte 9½ poeng for å vinne Ryder Cup (9 for å beholde trofeet). Det var rundt 45 000 tilskuere på turneringens første dag. Syv av dagens åtte matcher ble avgjort på hull 18. Dette var femte gang på rad at Europa har ledet Ryder Cup etter første dag. Woosnam benyttet alle 12 spillerne på det europeiske laget, mens Lehman brukte alle unntatt Vaughn Taylor. Lørdag 23. september. For andre dag på rad valgte Woosnam å bruke alle lagets 12 spillere. Lehman gav ubrukte Vaughn Taylor en match, men sparte Brett Wetterich. Paul Casey avgjorde den 15. matchen med hole-in-one (den femte i Ryder Cups historie) på hull 14. Etter andre dag ledet Europa 10–6 og trengte 4½ poeng for å vinne Ryder Cup (4 for å beholde trofeet). Søndag 24. september. Europa var klare favoritter foran søndagens tolv single-matcher, og trengte med en ledelse på 10–6 over USA kun 4½ poeng for å vinne Ryder Cup (4 for å beholde trofeet). Turneringen ble avgjort da Luke Donald slo Chad Campbell 2&1 og dermed sikret at Europa beholdt trofeet, etterfulgt av Henrik Stensons 4&3-seier over Vaughn Taylor som gav det europeiske laget en full seier over USA. På hull 14 i den 28. matchen gjorde Scott Verplank turneringens andre og Ryder Cup-historiens sjette hole-in-one. Frans av Assisi. Frans av Assisi, den hellige Frans (it. "San Francesco d'Assisi"), egentlig Giovanni Francesco di Bernardone (født 5. juli 1182 i Assisi, Umbria, Italia, død 3. oktober 1226 utenfor Assisi), italiensk ordensgrunnlegger, erklært helgen 1228. Han er kjent som grunnlegger av fransiskanerordenen ("Ordo Fratrum Minorum", O.F.M.). Hans ettermæle er ut over dette todelt: dels huskes han som ekstatisk mystiker, som var den første kjente helgen som mottok stigmata; dels huskes han som de fattiges og sykes venn, og som en forkjemper for et konsekvent fattigdomsideal for sin orden. Hans eget forfatterskap er beskjedent, og består i hovedsak av forordninger for ordenslivet. Den mest kjente teksten er "Solsangen" "Canticum fratris solis" som han skrev i klosterhaven i San Damiano i 1224, og denne er regnet som det første betydningsfulle dikt på italiensk. Diktet ble senere endret til en salme, i norsk versjon kalt "Takk, gode Gud, for alt som finnes". Hans minnedag feires den 4. oktober og er markert med et halvkors på primstaven. Bakgrunn: levemann og ridder. Krusifikset i San Damiano som Frans opplevde at Kristus snakket til ham a>s Frans av Assisi-syklus i katedralen i Assisi a>. Den angrep Frans med åpen kjeft, men Frans forble rolig og sa til ulven at han skjønte at han var sulten; han ba likevel ulven om å ikke terrorisere byen mot at de skulle legge ut mat og slutte å jakte på ham, hvilket også skjedde. Franciskus var et av de mange barna til Pietro Bernardone, en rik tekstilhandler, og hans kone Pica som nedstammet fra en italiensk adelsslekt i Provence. Han ble egentlig døpt Giovanni, men faren endret det til Frans for å ære Frankrike ("France") som han hadde handelsforbindelser med. Han gikk som barn på sogneskolen ved San Giorgio-kirken, men var ikke særlig interessert i skolen. Som ung var Frans opptatt av utagerende liv og noe opprørsk, og var fremfor alt interessert i den moderne trubadurkunsten, foruten fest og moro i de nattlige gatene i Assisi, til stor ergrelse for byens befolkning. I november 1202 brøt en av mange kriger ut mellom Assisi og Perugia, og Frans var blant de mange unge menn som dro i krigen. Slaget endte med nederlag for Assisi og Frans ble sittende i en kummerlig fengselcelle i Perugia i et år før faren fikk kjøpt ham fri. Frans slet lenge med sykdom etter dette fengselsoppholdet. Omvendelsen. Våren 1205 ble det igjen krig med Perugia, og Frans skulle reise i krigen som ridder. Men allerede dagen etter vendte han hjem da han hadde fått et religiøst syn i Spoleto. Dette var det første tegnet på en religiøs oppvåkning hos Frans. Sommeren og høsten samme år vanket han rastløst omkring i Assisis omegn fram til han en dag gikk inn i den falleferdige kirken "San Damiano", rett nedenfor Assisi. Et vendepunkt i Frans' liv ble en opplevelse i den fattige, falleferdige kirken "San Damiano" rett nedenfor Assisi i 1205. Presten hadde knapt midler til livets opphold, og langt mindre til olje til lampene eller til vedlikehold av kirken. I halvmørket satte Frans seg ned ved alteret med et gammel bysantinsk krusifiks, og han begynte å be. I følge legenden snakket Kristus til ham fra krusifikset og oppfordret ham til å sette i stand Guds forfalne hus. Frans tok denne oppfordringen først svært bokstavelig og satte i gang med å restaurere først "San Damiano", og senere andre kirker i omegnen. Han skal også ha solgt sin fars varer for å bekoste renoveringen av en kirke. Etter dette hadde Pietro Bernardone aldri kontakt med Frans igjen. Ordensgrunnleggeren. Etterhvert skjønte Frans at Kristi ord i "San Damiano" også kunne forstås i overført betydning, at hans kall kunne være mer enn restaurering av kirkebygninger. I 1210 grunnla han fransiskanerordenen ("Ordo Fratrum Minorum", O.F.M.). Ordenen fikk pave Innocent IIIs godkjennelse samme år, men tilhengere begynte å flokke rundt ham allerede året før, i 1223 ble ordensreglene stadfestet av Honorius III. Klosterløftene er "fattigdom", "kyskhet" og "lydighet". Frans lot ledelsen av ordenen gå på omgang blant brødrene. Allerede i Frans' levetid vokste ordenssamfunnet til flere hundre ordensbrødre. Klara av Assisi grunnla en kvinnelig gren, Klarissene, i 1212. Omsorg for spedalske og fattige. De spedalske var i middelalderen samfunnets utstøtte, det var knyttet mye redsel og forakt overfor de syke og det var strenge regler for hvordan de skulle oppføre seg overfor det øvrige samfunnet for å holde seg isolert fra dette. Utenfor Assisi var det flere lasaretter for oppbevaring av spedalske og de ble erklært døde for denne verden. Frans delte den samme avskyen overfor de spedalske som resten av hans samtid. Han gjorde alt for å unngå dem, og ga han dem almisser var det gjennom en mellommann mens han selv snudde seg bort og holdt seg for nesen. Men han opplevde at hans avsky for spedalske (og andre deformerte mennesker) blokkerte for hans åndelige utvikling. Under bønn opplevde han å få en befaling om å snu ryggen til det som tidligere hadde vært tilgjengelige gleder, og heller gjøre det som han avskydde til glede. Da han en dag møtte en spedalsk på veien utenfor Assisi, bestemte han seg for å gjøre noe radikalt for å endre sin egen holdning: Han ga den syke en mynt direkte og kysset den deformerte hånden. For ytterligere å fjerne sin avsky mot de syke, bodde han en periode hos dem, gav dem almisser og kysset alltid de deformerte hendene til hver enkelt til det som tidligere hadde vært avskyelig ble en glede. Slik overvant han denne redselen og kunne fortsette sin videre åndelige utvikling. Samtidig styrket dette Frans' orientering mot de aller svakeste og samfunnets utstøtte og marginaliserte. Stigmata. Den 14. september 1224 skal han ha blitt stigmatisert på fjellet La Verna, og han gikk etter dette med Kristi sårmerker resten av livet. Historien om stigmatiseringen finnes ikke i de eldste fortellingene om Frans, og nevnes heller ikke i Greogr IXs kanoniseringserklæring fra 1228. Mye tyder på at paven var skeptisk til beretningen, antagelig fordi denne typen Kristusimitasjon var nytt og ukjent. I følge Bonaventuras biografi om Frans ble paven overbevist gjennom en drøm. I Bonaventuras fremstilling sees stigmatiseringen både som et martyrium - Frans blir likedannet med den lidende Kristus - og som fullendelsen av en streben etter å bli Kristus lik. Frans var den første av kirkens anerkjente helgener som var kjent for stigmata. I helgenbiografiene fra århundrene etter Frans nevnes stigmata ofte; og Frans kan, med Rasmussens ord, sees som «rollemodell for en ny type helgener, som i tradisjonen etter Frans opplevde stigmatisering som et ekstraordinært tegn på deres hellighet». Ettermæle. Den første biografien om Frans utkom i 1228, og var skrevet av fransiskaneren Thomas av Celano på oppfordring fra pave Gregor IX. Denne biografien omtales ofte som "Vita prima", den første livsskildring. Thomas skrev 16 år senere en ny biografi, kjent som "Vite secunda", på oppdrag fra fransiskanerordenens leder. Blant kildene til den andre utgaven var en tekst skrevet av tre av Frans' nærmeste medarbeidere: "Legenda trium sociorum". Til sist skrev Thomas i 1253 en folkelig traktat for å dokumentere historier om under knyttet til Frans "Traktat om den hellige Frans' mirakler". Allerede disse tidligste biografiene drøftet Frans' ulike sider: var han en from velgjører og iherdig Kristusetterligner i bønn og tilbedelse, eller en radikal forkjemper for et fattigdomsideal som indirekte innebar en kritikk av kirken? Bonaventura, som var leder for fransiskanerne, utgav i 1263 "Legenda major", den store legenden, om Frans. Den ble fremstilt som autorisert, og ordensbrødrene ble bedt om å ødelegge Thomas' bøker og heretter bare forholde seg til Bonaventuras tekst. "Legenda major" bygger på både Thomas' bøker, "Legenda trium sociorum" og andre kilder. Målet var ikke først og fremst å få fram nytt stoff, men å fremstille Frans' liv tematisk som et forbilde i fromhetsliv. "Legenda major" inneholder 15 kapitler, og er hovedsakelig disponert etter Bonaventuras og ordenens teologi og program for en åndelig utvikling. Boken innledes og avsluttes (kap 1-4 og 14-15) med et biografisk livsløp, mens kapitlene 5-13 skildrer Frans' åndelige modning i tre faser: renselse, opplysning og perfeksjon ("purgatio, illuminatio" og "perfectio"). De tre leddene i renselsen er askese, lydighet og fattigdom; de tre leddene i opplysningen er fromhet, kjærlighet og bønn; de tre leddene i perfeksjonen er profetiske gaver, forkynnelse og helbredelse og til sist stigmata. Alle fasene skildres gjennom hendelser fra Frans' liv. "Fioretti" (italiensk for «små blomster») er en samling legender om Frans, nedskrevet på italiensk tidlig på 1300-tallet. Dennis Schiller. Dennis Erik Schiller (født 18. mai 1965) er en svensk tidligere fotballspiller. Han var i mange år høyreback hos Lillestrøm Sportsklubb, men avsluttet sin spillerkarriere i Molde Fotballklubb. Han har også spilt for IFK Göteborg. Han var sterkt delaktig i at Lillestrøm ble seriemester i 1989. Han spilte også A-landskamper for. Hans eldre bror Glenn Schiller var også fotballspiller. Alexandrowka. Den russiske kolonien Alexandrowka er en landsby som ligger nord i byen Potsdam. Konge Fredrik Vilhelm III av Preussen lot den oppføre mellom 1826 og 1827 for de siste 12 russiske sangerne av et kor opprinnelig bestående av 62 soldater fra Napoleonskrigen. Som tegn på det tette slektskapet og vennskapet mellom huset Hohenzollern og huset Romanov-Holstein-Gottorp ble kolonien oppkalt til minne om den i 1825 avdøde tsar Alexander I av Russland. Kolonien er opptatt i UNESCOs liste over verdens kulturarv, under overskriften Slott og parker i Potsdam og Berlin. Historie. 1806 ble den prøyssisk-saksiske hær ved slaget ved Jena og Auerstedt knust av napoleonske tropper. Det beseirede Preussen måtte 1812 delta i et tvangsforbund med Frankrike mot Russland. Av de godt over 1000 russiske soldatene som ble tatt til fange i 1812, forble 62 soldater i Potsdam. Av denne gruppen ble det dannet et sangkor, som ble underlagt det 1. prøyssiske garderegiment og stod til disposisjon for kongen. Etter nøytralitetsavtalen, Tauroggen-konvensjonen av 30. desember 1812, allierte Preussen seg våren 1813 med Russland mot Frankrike, og de fleste tidligere russiske krigsfanger ble etter ønske fra den prøyssiske konge inndelt i et eget regiment. Under felles ledelse kjempet nå russiske og prøyssiske tropper, tidligere russiske krigsfanger og prøyssiske desertører, sammen mot Napoleon. I kongens feltleir sørget det russiske koret for underholdning. Tap i rekkene ble i 1815 erstattet av 7 nye russiske grenaderer, som tsar Alexander overlot den prøyssiske kongens garderegiment. 1827 flyttet sangerne inn i sine nye og ferdig møblerte hus. På det nærliggende Kapellenberg ble det oppført en russisk-ortodoks kirke, som ble innviet i september 1829 og oppkalt etter den russiske nasjonalhelgen Alexander Newski. 1861 døde den siste sangeren fra Napoleonskrigen. Fire familier som fremdeles bebor husene er direkte etterkommere etter sangerne. Selve kolonien ble frem til den statlige ekspropriasjonen av fyrstehusene eiet av Hohenzollern-dynastiet, men frem til 1919 forvaltet av 1. garderegiment til fots. Andre slesvigske krig. Andre slesvigske krig ble utkjempet mellom Danmark mot Keiserdømmet Østerrike og Preussen i tidsrommet 1. februar til 20. juli 1864. Bakgrunnen for krigen. Ved den danske kong Frederik VIIs død skulle ifølge London-protokollen av 1852 prins Christian av Glücksburg etterfølge han både som konge av Danmark og som hertug av Slesvig, Holstein og Lauenburg. Et sentralt element i konflikten, var de etniske spenningene mellom den i hovedsak tyske befolkningen i Holstein og de danske herskerne, mens Slesvig hovedsakelig var danske-befolket, med en tysk minoritet. Danskene vurderte derfor å oppgi det tyske Holstein for å kunne knytte det danske Slesvig nærmere Danmark, noe som imidlertid var i strid med London-protokollen. Kort før Frederik VIIs død i november 1863 vedtok den danske riksdag en ny, felles grunnlov for Danmark og Slesvig, den såkalte Novemberforfatningen. Denne såkalte «helstatspolitikken» vakte sterk motstand innen den tyske minoriteten i Slesvig, og i hele det tyske område. Under forbundsdagen for Det tyske forbund i Frankfurt falt det ord om å befri hertugdømmene fra avhengigheten av Danmark og skape en ny tysk stat av dem. Ministerpresident Bismarck i Preussen var imidlertid lite interessert i at Det tyske forbund skulle styrkes med enda en stat; derfor allierte han seg med Østerrike for å presse Danmark til å etterkomme London-protokollens bestemmelse om hertugdømmenes frie stilling. Bismarcks første trekk var å la forbundsdagen vedta at Holstein skulle besettes av forbundsstyrker, og vedtaket ble satt i verk julen 1863. Deretter fikk Danmark 16. januar 1864 et ultimatum som krevde at novemberforfatningen skulle oppheves innen 48 timer. Da Danmark avviste kravet, gikk prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig. I mange land var det en opinion til støtte for Danmarks sak, men ingen regjeringer ga støtte annet enn i ord, og Danmark måtte utkjempe krigen alene. Landkrigen. a>, 7. til 18. april 1864. Litografi. Planen for angrepet på Danmark var utarbeidet av sjefen for generalstaben, general Helmuth von Moltke, men kommandoen i felt ble gitt til den 80 år gamle generalfeltmarskalken Friedrich von Wrangel da man ønsket å utnyttet den gamle offiserens gode navn og rykte internasjonalt. Det fungerte, men viste seg snart å ikke være så vellykket i felt. 1. februar gikk imidlertid Østerrike og Preussen over Eider med 57 000 mann. De danske forpostene trakk seg tilbake til Dannevirke-stillingen, som i dansk bevissthet var ansett som nærmest uinntakelig. Vinteren 1864/65 hadde imidlertid vært så kald at prøysserne lett kunne rykke fram over de tilfrosne sumpstrekningene vest for stillingen, men til Moltkes frustrasjon ble ikke hans planer fulgt opp i felt og de mulighetene som ga seg ble ikke utnyttet. Den danske hæren under ledelse av Christian de Meza valgte derfor under kaotiske omstendigheter å trekke seg tilbake til den sterkt befestede stilling ved Dybbøl skanse. Etter harde kamper ved Dybbøl måtte imidlertid danskene gi opp denne stilling den 18. april. 30. april tok Moltke selv over som stabssjef for de tyske styrkene og som den reelle øverstkommanderende. Han ledet offensiven mot øyen Als 29. juni slik at danskene måtte evakuerte denne umiddelbart. Dette førte til at hele Jylland kom under tysk kontroll. Sjøkrigen. Som i den første slesvigske krigen var det den danske flåtens oppgave å hindre fiendtlig landstigning på Sjælland og Fyn, og blokkere de tyske østersjø- og nordsjøhavnene. Den prøyssiske flåten var ennå i 1864 lite utbygget, og danske orlogsskip kunne uhindret stoppe handelen på de tyske havnene og oppbringe tyske handelsskip. Et prøyssisk forsøk på å jage den danske flåten vekk fra farvannet omkring Rügen ble avverget. Den østerrikske flåten med base i Trieste sendte to fregatter til Nordsjøen for å heve blokaden av Hamburg, men i et sjøslag utenfor Helgoland den 9. mai seiret den danske flåten over en kombinert østerriksk-prøyssisk flåtestyrke – uten at det endret utfallet av krigen. Resultatet av krigen. Våpenstillstand ble inngått 20. juli, og ved en fredskonferanse i Wien måtte Danmark finne seg i å bli diktert betingelsene. Landet måtte avstå Holstein, Lauenburg og hele Slesvig, slik at den dansk-tyske grensen ble liggende ved Kongeåen. Cirka 200 000 dansker i Slesvig kom under tysk herredømme. Ved en avtale mellom seiersmaktene i Bad Gastein i august ble krigsbyttet fordelt mellom seiersmaktene. Østerrike skulle ha forvaltningen av Holstein, mens Preussen tok kontroll over Slesvig. Krigen i norsk opinion. a>" No. 238. Kjøbenhavn 17. april 1864, s. 237. Helt siden før den første krigen mellom Danmark og Tyskland hadde skandinavismen vært en faktor i norsk åndsliv. Da forholdet mellom Danmark og Preussen igjen begynte å bli spent utover høsten 1863, fikk skandinavistiske stemninger et oppsving. Særlig Bjørnstjerne Bjørnson mante til felles sak mellom de skandinaviske land, og skrev flere dikt om samhold i Norden – «Kong Fredrik den syvende» og «Til Sverige». Da krigen brøt ut og de norske og svenske regjeringer ikke sendte tropper, ga han ut dikt som hånte det norske sviket og hyllet danskenes kamp mot overmakten – «Da Norge ikke vilde hjælpe» og «Til Danebroge». Et dikt hyller Daniel Schiøtz, en av de få nordmennene som meldte seg frivillig til fronten, og som var falt i kampene. Henrik Ibsen hadde alt i 1861 i diktet «I Havsnød» lovet norsk hjelp. I 1863 advarte han den norske befolkningen mot løftebrudd i diktet «En Broder i Nød!» Ibsen var i København da Dybbøl falt, og i Berlin opplevde han de prøyssiske troppenes seiersinntog. Fra Roma skrev han om sviket i diktet «Troens Grund». Skuffelsen over Norges unnfallenhet danner noe av bakgrunnen for at Ibsen forlot den nasjonalromantiske posisjonen, og i stedet ga norsk nasjonalisme og selvgodhet velrettede spark i scenene fra Dovregubbens hall i "Peer Gynt". Veteraner. I følge Kongsvinger Arbeiderblad fra 27. november 1941, døde den siste registrerte veteranen fra krigen i 1864, Ole Jacobsen, i november 1941 i Herning i Jylland. Han var da nær 101 år gammel. New Deal. New Deal er navnet på president Franklin Delano Roosevelts reformprogram i USA. New Deal omfatter særlig årene 1933–1938 da det ble ført en aktiv reformpolitikk, men begrepet brukes også om hele Roosevelts presidenttid fra 1933 til 1945. I 1933 ble Franklin Delano Roosevelt valgt til amerikansk president på et statlig program for å løse krisen som blant annet hadde ført til 13 millioner arbeidsledige i landet. New Deal, dvs. «ny utdeling av kortene», var Roosevelt slagord, og i praksis kom han til å gjennomføre dramatiske forandringer i det amerikanske samfunnet. På kort sikt dreide New Deal seg om innføringen av en rekke tiltak for å avhjelpe krisen: Bankene fikk hjelp, unge arbeidsledige kom med i statlig støttede programmer, kommuner ble hjulpet økonomisk, bønder med gjeldsproblemer fikk støtte, statlig næringsvirksomhet ble igangsatt, og nye og spekulasjonsregulerende aksjelover ble vedtatt i Wall Streets hjemland. Nedenfor ser vi hvordan Staten underskuddsbudsjetterte dramatisk under New Deal. Industriproduksjonen og sysselsettingen fortsatte å synke helt til 1933. Før den begynte å stige igjen. Økonomer er delt i hvor stor påvirkning "New Deal" programmet hadde for Amerikansk økonomi. Idag ser vi at bruk av Keynesiske teorier tas i bruk av politikere verden over for å bekjempe finanskrisen. USA - Offentlige inntekter og utgifter, industriproduksjon (1929=100) og arbeidsløshet I tiden som fulgte, ble det gjennomført en rekke velferdstiltak. I det store og det hele dreide New Deal seg om å bygge opp det som er blitt kalt en amerikansk velferdsstat. Med Roosevelt og New Deal tok staten på seg et aktivt ansvar i økonomien, slik staten gjorde en rekke andre steder i den vestlige verden. Maskinpistol. a>, her med bærereim og innfellbar kolbe. En maskinpistol er opprinnelig et helautomatisk skytevåpen som avfyrer pistolammunisjon. Den første maskinpistolen, MP18, ble oppfunnet i Tyskland i 1918. Den ble utviklet for bruk av de tyske stormtroppene i håp om å få til et gjennombrudd i skyttergravskrigen. Senere har det blitt utviklet egne kalibere for maskinpistoler, og grensen mellom automatgevær og maskinpistol har blitt noe flytende. En maskinpistol er ofte forsynt med kolbe, og ligger mellom en pistol og et gevær i vekt. Våpenet ble utviklet for å gi større ildkraft, særlig ved nærkamp. Den historisk største utviklingen var før og under andre verdenskrig, hvor det var viktig å kunne produsere effektive våpen med enkle midler. Produksjonen foregikk i flere land, særlig i Tyskland og Storbritannia. Den engelske Stengun viste seg effektiv til motstandsarbeid da den kunne settes sammen ved deler som kunne gå for vanlige verkstedsdeler. På grunn av våpenets effektivitet og enkelhet, har de vært populære i kriminelle miljøer, som mafiaen. Den amerikanske «Tommygun» med sitt karakteristiske trommelmagasin sies å passe ned i en fiolinkasse og fikk tilnavnet «Chicagofele». Fordelene ved en maskinpistol i forhold til en alminnelig pistol er mange, større magasinkapasitet, ofte 30 skudd for hver lading, større nøyaktighet og mulighet for avfyring i automatmodus. Noen maskinpistoler, slik som Glock 18, er ganske enkelt vanlige pistoler med mulighet for å avfyre automatild. Forfatterstudiet i Bø. Forfatterstudiet i Bø eller Forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark er et ettårig høyskolekurs innen skjønnlitterær skriving. Undervisninga foregår i Bø i Telemark, og er et samarbeidsprosjekt mellom Den norske Forfatterforening og Høgskolen i Telemark. Fordatterstudiet i Bø ble etablert i 1982 etter en idé av lyrikeren Eldrid Lunden. Det var den første skolen i kreativ skriving i Norge, og den er i dag også den mest kjente. I ti år var studiet et halvårsskurs inntil det i 1992 ble utvidet til to semestre. Studiet inneholder både teoretisk undervisning og praktisk skriveverksted og har 15 studentplasser. Inntak skjer på grunnlag av innsendte tekster, og gjestelærere er anerkjente forfattere. Daglig leder siden starten har vært Eldrid Lunden. Kjente studenter. Også Skrivekunst-akademiet i Hordaland tilbyr forfatterutdanning som fulltidsstudium. Komplementærfarge. Komplementære farger er farger som motsetter og "komplementerer" hverandre. Ved en "additiv fargeblanding" vil to komplementære farger gi hvitt eller grått. Dette kan illustreres hvis man farger sektorer på en pappskive med like mye av to komplementærfarger og snurrer den raskt rundt. Da vil skiven oppfattes som grå eller hvit fordi det absorberes like mye ved alle bølgelengder av synlig lys. Ved en subtraktiv fargeblanding av to komplementære farger (som når man blander maling eller andre pigmenter) vil man få en "nøytral grå", dersom man har blandet i riktig mengdeforhold. Fargene man får ved en blanding, hvis forholdet ikke er riktig for å få en grå, vil være variasjoner av brunfarger. The Yardbirds. The Yardbirds var en britisk rockegruppe dannet i 1963. Gruppen var sterkt inspirert av amerikansk rhythm & blues. Gruppen hadde bl.a. Eric Clapton, Jimmy Page og Jeff Beck som medlemmer. The Yardbirds hadde sin første hit med "For Your Love" 1965. Den neste singelen, "Heart Full of Soul", ble også en hit. Jeff Beck Group. Sologitaristen Jeff Beck røk uklar med de andre og ble kastet ut av bandet. Han dannet nå sitt eget Jeff Beck Group og fremsto også som soloartist. The New Yardbirds / Led Zeppelin. Da bandet ble oppløst i 1968 gjensto en del konsertavtaler. Jimmy Page brukte anledningen til å få samspilt et nytt band under dekke av den tidligere gruppas navn. Bandet, som besto av Jimmy Page (sologitar), Robert Plant (vokal), John Paul Jones (bass, keyboards) og John Bonham (trommer), gjennomførte en kort turné i Skandinavia som The New Yardbirds, før de under innspillingen av sin første plate, i oktober 1968, skiftet navn til Led Zeppelin. Uannonsert spilte de på Gimle skole i Bergen 22. september 1968 og for Manglerudklubben i Oslo på Abildsø Folkets Hus, populært kalt «Kassa», 23. september 1968. Keith Relf & Renaissance. Den andre delen av The Yardbirds gikk sammen om å starte progrockgruppa Renaissance, som også oppnådde god omtale, men likevel ganske snart kom fullstendig i skyggen av Led Zeppelin. Den lett asmatiske vokalisten, Keith Relf, sluttet i Renaissance sommeren 1970. Han døde av et elektrisk sjokk i 1976. Gjenforening i 1992. Chris Dreja (gitar) og Jim McCarty (trommer) samlet seg om å gjenoppta The Yardbirds i 1992. De opptrer stadig med ulike støttespillere, og spilte også på Hellerudsletta utenfor Oslo i 2002. Grå. Grå er en farge som består av alle bølgelengder av synlig lys. En grå overflate reflekterer alle bølgelengder av synlig lys i like stor grad. I tillegg til å reflektere lys, vil en grå overflate også absorbere lys. Dermed får man en gråtoneskala fra svart (alt absorberes, ingenting reflekteres) til hvit (alt reflekteres, ingenting absorberes). Alle nyansene mellom svart og hvitt kalles gråtoner. Alle fargene på gråtoneskalaen kalles akromatiske farger. Grå anses av de fleste for å være den kjedeligste av alle farger, og i norsk kultur symboliserer den det kjedelige, triste og uinteressante. Ordet brukes mye i uttrykk som for eksempel «grå mus», «grå hverdag» og «grått og trist». Malerier som er laget i gråtoner kalles med det franske navnet "grisaille" Hovin. Hovin er en tidligere selvstendig kommune i Telemark fylke. Hovin var opprinnelig del av Tinn kommune, men i 1860 ble Hovin sogn i Tinn og Gransherad sogn i Hjartdal slått sammen slik at det ble etablert en ny kommune: Gransherad. Hovin sogn hadde på dette tidspunktet 815 innbyggere. Hovin har hatt en økning i folketallet på 8 prosent i 2008, som er 20 nye innbyggere. 1. januar 1886 ble Gransherad delt i to og Hovin ble egen kommune med 885 innbyggere. 24. mars 1903 ble en ubebodd del av Tinn kommune ved Kongelig resolusjon overført til Hovin. 1. januar 1964 ble det meste av Hovin slått sammen med Tinn til den nye Tinn kommune. Denne delen av Hovin hadde ved sammenslåingen 461 innbyggere. Fra samme dato ble Rudsgrenda i Hovin med 21 innbyggere slått sammen med Heddal og Notodden kommuner samt det meste av Gransherad til den nye Notodden kommune. Gjesdal Idrettslag. Gjesdal Idrettslag, stiftet i desember 1931, er et idrettslag i Gjesdal kommune i Rogaland fylke som har aktiviteter i grenene friidrett, ski og volleyball. I 2006 feiret klubben sitt 75 års jubileum. Klubben ble nummer tre og beste norske lag i Holmenkollstafetten i 2002 og 2003. Peg. En peg eller en tee er en liten pinne av tre eller plast til å plassere golfballen på ved utslag. Peggen stikkes i jorden og ballen plasseres oppå, noe som gjør det lettere å treffe ballen med golfkøllen. Opprinnelig ble golfballen lagt på en liten sandtue før utslaget. Ifølge de offisielle golfreglene kan man kun benytte peg ved utslag fra utslagsstedet ("tee") på et hull. Lokale regler kan imidlertid gjøre unntak og åpne for bruk av peg også på andre slag, for eksempel i vintersesongen når gress og torv er spesielt ømtålig. Å pegge ballen gir spilleren en betydelig fordel, spesielt ved bruk av driver, og det gjøres derfor så snart reglene tillater det. På par 3-hull der utslaget gjøres med en jernkølle, velger imidlertid noen spillere å slå ut uten peg. Plastpegger blir mindre og mindre vanlig, og er forbudt ved de fleste golfklubber. Dette skyldes både at den harde plasten ødelegger knivbladene i gressklipperne og at plastpegger ikke brytes ned i naturen. Holmenkollstafetten. Holmenkollstafetten er en stafett for løpere som blir arrangert av Idrettsklubben Tjalve. Det er et av Norges største friidrettarrangement i antall påmeldte og blir avviklet i begynnelsen av mai hvert år siden det første gang ble arrangert i 1923. I 2012 ble det satt deltagerrekord i stafetten, med 2508 fullførende lag. Den tidligere rekorden var fra 1993, med 2289 lag i mål. Holmenkollstafetten omtales også gjerne som «Vårens vakreste eventyr». Stafetten er åpen for alle, så vel profesjonelle som bedriftsklasser. I 1975 fikk kvinner lov til å delta for første gang. Fra 2006 ble det innført en individuell klasse. Fra 2010 ble det for første gang innført en klasse for funksjonshemmede. Menn. Idrettsklubben Tjalve: Anders Bredesen Hatlelid, Jens-Olaf Breivik Lingaas, Martin Breivik Smebye, Hans Kristian Fløystad, Magnus Skaar, Jan Christian Kaltenborn, Asbjørn Ellefsen Persen, Anders Knudsen, Magnus Bakke, Alem Adhanom, Håkon Brox, Frode Urdal, Stian Flo, Anders Sørensen og Magnus Bordal. Kvinner. Sportsklubben Vidar: Ingeborg Løvnes, Christina Bus Holth, Vibecke Brun, Silje Fjørtoft, Solfrid Braathen, Kristin Størmer Steira, Veronica Blom, Jessica Gunnarsson, Liz-Helen Løchen, Tone Hjalmarsen, Hanne Mette Sande, Siri Eritsland, Alvilde Ossum, Ragnhild Kvarberg og Karin Busch. Menn. Idrettsklubben Tjalve: Andreas Høiby, Halfdan Emil Færø, Torjus Halden, Hans Kristian Fløystad, Magnus Skaar, Jan Christian Kaltenborn, Alem Adhanom, Anders Knudsen, Magnus Husby Rostad, Håkon Brox, Mikkel Lund, Quincy Douglas, Jens-Olaf Breivik Lingaas, Stian Flo og Magnus Bordal. Kvinner. Sportsklubben Vidar: Ingeborg Løvnes, Silje Bæra Hørthe, Mette Riise, Kjersti Karoline Danielsen, Elise Retten, Solfrid Braathen, Karoline Bjerkeli Grøvdal, Jessica Gunnarsson, Vibecke Brun, Fride Vullum-Bruer, Siri Eritsland, Alvilde Ossum, Line Kloster og Karin Busch. Etappene. Stafetten er fordelt på 15 etapper. Start og mål er inne på Bislett stadion for eliteklassene. For de øvrige klassene er start fra Knud Knudsens Plass ved St. Hanshaugen. Stafetten er totalt ca 18 kilometer lang. 1. etappe. Klasse F1, F2, F3, M1, F6, F7, F8, H1 og FH. Start: Utgangen av Nordre sving på Bislett. Veksling: Ved fotballmål Nordre sving på Bislett. Løype: 1200 meter baneløp. Klasse A1, A2, A3, A4, A5, B1, B2, B3, B4, B5, B6, F4, F5, F9, F10, S1 og S2. Start: Start ved St. Hanshaugen. Veksling: Louises gt. Løype: 1100 meter på asfalt 2. etappe. Klasse F1, F2, F3, M1, F6, F7, F8, H1 og FH. Start: Ved fotballmål i Nordre sving på Bislett. Veksling: Pilestredet ved Wolffsgt. Løype: 1140 meter, 100 meter gress + asfalt. Klasse A1, A2, A3, A4, A5, B1, B2, B3, B4, B5, B6, F4, F5, F9, F10, S1 og S2. Start: Louises gt. Veksling: Wolffs gt. Løype: 1100 meter på asfalt 3. etappe. Start: Wolffs gt. Veksling: Wilh. Færdens vei. Løype: 600 meter på asfalt. Etappen starter med et flatt stykke på ca 360 m. Deretter kommer en svak stigning på ca 120 m. Etappen avsluttes med 140 m svak nedoverbakke.Løpsunderlag: Asfalt. 4. etappe. Start: Wilh. Færdens vei. Veksling: Forskningparken i Gaustadalléen. Løype: 1700 meter på asfalt. Løpstid: ca 5 min. 10 sek. – 7 min. 50 sek. Etappen kalles "Berg og dal". Starter med ca 150 m. slak unnabakke, ca 100 m. flatt, 50 m. stigning/flatt, 250 m stigning, 200 m flatt, og sving til høyre, slak stigning 300 m – 100 m flatt, ca. 100 m nedover/flatt, ca. 250 m jevn stigning, sving til venstre og ca. 200 m slakt nedover til veksling i Forskningsparken (v/Gaustadalleen 21). 5. etappe. Start: Forskningsparken. Veksling: Vindern i Holmenveien. Løype: 1035 meter på asfalt. Normal løpstid: ca 2 min.50 sek. – 5 min. 00 sek. Beskrivelse: Etappen starter ved Gaustadalleen 21 og går svakt nedover ca. 235 m, Hard høyresving – 200 m. flatt, 100 m. bratt stigning, ca 100 m slak stigning, ca 300 m. slak nedoverbakke og slak stigning, ca 100 m frem til veksling. Transport til etappen: T-bane nr 3 (Sognsvannsbanen) eller nr 5 (Storo) til Forskningsparken st. 6. etappe. Start: Vindern i Holmenveien. Veksling: Stasjonsveien på Slemdal. Løype: 1300 meter på asfalt. Normal løpstid: 4 min. 00 sek. – 6 min. 50 sek. Beskrivelse: Etappen kalles også "Lille Besserud". Etappen starter med 150 m slak unnabakke, derpå 500 m stigning, 350 m lett stigning, 150 m stigning og avsluttes med 150 m flatt terreng. Start på Vinderen ved T. Segersteds vei. Veksling ved Stasjonsveien på Slemdal. Transport til etappen: T-bane nr 1 (Frognerseteren) til Vinderen st. 7. etappe. Start: Stasjonsveien på Slemdal. Veksling: Besserud. Løype: 1790 meter på asfalt. Normal løpstid: 6 min. 00 sek.- 11 min. 00 sek. Beskrivelse: Etappen blir også kalt "Store Besserud" eller "klatreetappen. Den starter med 350 m flatt/nedover, derpå 400 m slak stigning, 300 m flatt, 250 m stigning, 50 m nedover, 150 m sterk stigning, 50 m stigning, 150 m sterk stigning og avsluttes med 90 flatt terreng. Transport til etappen: T-bane nr 1 (Frognerseteren) til Slemdal st. 8. etappe. Start: Besserud. Veksling: Gressbanen. Løype: 1800 meter på asfalt. Normal løpstid: 4 min. 00 sek.- 7 min. 30 sek. Beskrivelse: Etappen blir også kalt "Utfor-etappen". Den starter med 1350 m sterk nedoverbakke og avsluttes med 450 m flat/slak utfor. Transport til etappen: T-bane nr 1 (Frognerseteren) til Besserud st. 9. etappe. Start: Gressbanen. Veksling: Holmen bru. Løype: 650 meter på asfalt. Normal løpstid: 1 min.30 sek. – 2 min.30 sek. Beskrivelse: Etappen kalles også "Gressbanen". Etappen starter med 550 m lett nedover, deretter 100 m sterkt nedover. Løpsunderlag: Asfalt. Transport til etappen: T-bane nr 2 (Østerås) eller nr 6 (Husebybakken) til Smestad st. 10. etappe. Start: Holmen bru. Veksling: Frognerparken. Løype: 2800 meter på asfalt. Normal løpstid: 9 min 00 sek – 14 min 00 sek Beskrivelse: I etappe 10 krysses ikke Smestadlokket som tidligere, men det løpes langs Ringveien nesten bort til brannstasjonen, under en fotgjenger-undergang der og så tilbake mot Monolittveien på oversiden av Smestaddammen. Deretter som tidligere, men vekslingen mellom 10. og 11. etappe flyttes tilbake til Monolittveien 300m før tidligere veksling. Det er en liten stigning på slutten av etappen. Transport til etappen: T-bane nr 2 (Østerås) eller nr 6 (Husebybakken) til Smestad st. 11. etappe. Start: Frognerparken. Veksling: Nordraaksgate. Løype: 1520 meter på grus og asfalt. Normal løpstid: 4 min 30 sek – 7 min 30 sek Beskrivelse: Etappen begynner på lett grusvei og det løpes slakt utfor, over smal bru og krysser Halvdan Svartesgate v/Bymuseet. Løper så ned Nobelsgate, skarpt venstre i Solheimsgate,- litt svingete til man krysser Frognerveien og videre en stigning i Nordraaksgate til veksling. Denne etappen begynner på grus, fortsetter med asfalt og litt brustein, og så asfalt igjen. 12. etappe. Start: Nordraaksgate. Veksling: Arno Bergs pl. Løype: 390 meter på asfalt. Normal løpstid: 0 min.50 sek. – 1 min. 30 sek. Beskrivelse: Etappen går i Nordraaksgate, svinger sterkt høyre i Gyldenløvesgate til veksling like før Løvenskjoldgate. Etappen går på asfalt, og svakt nedover på slutten. 13. etappe. Start: Arno Bergs pl. Veksling: Camilla Collets vei. Løype: 1060 meter på asfalt. Normal løpstid: 3 min 00 sek – 5 min 30 sek Beskrivelse: Etappen går nedover Gyldenløvesgate, inn i Colbjørnsensgate, videre til venstre i Skovveien videre til veksling i Camilla Colletts vei. Etappen starter med litt nedover og er deretter flat. Alt på asfalt. 14. etappe. Start: Camilla Collets vei. Veksling: Maratonporten. Løype: 850 meter på asfalt. Beskrivelse: Denne etappen kalles "Sjarmøretappen". Etappen går rett frem i Josefinesgate og svinger til høyre ved rundkjøringen ved Bislett. Derpå langs Bislett stadion i Bislett gaten, fram til veksling utenfor Maratonporten. 15. etappe. Start: Maratonporten. Mål: Hovedtribunen på Bislett Stadion. Løype: 600 meter på tartandekke/asfalt. Normal løpstid: ca 1 min.30 sek. – 2 min. 20 sek. Beskrivelse: Det løpes inn Maratonporten samt 500 meter inne på Bislett. Løpsunderlag er grus og tartandekke. Kongeparken. Kongeparken er en fornøyelsespark ved Ålgård i Gjesdal kommune. Den ligger langs E39, ca 20 min. kjøring sør for Stavanger. Kongeparken er Rogalands største turistattraksjon og den største fornøyelsesparken på Vestlandet. Parken byr på over 60 attraksjoner og opplevelser for hele familien. Parken har fått flere internasjonale utmerkelser, blant annet på god service. Historie. Kongeparken er en av Norges 5 store fornøyelsesparker og Rogalands største turistattraksjon. Parken bygger på misjonen om å ”Gi våre gjester en god dag, fylt av opplevelser, magi og spenning.” Visjonen er å bli Skandinavias ledende temapark og er bygget rundt 6 verdier: Leke, lære, dele, utforske, magi og spenning. Parken er den eneste i verden som er basert på teddybjørner som tema og styres av Bamsekongen. Parken har blitt kjent for sine bamser og attraksjoner som Freia Sjokoladefabrikk, BamseBotellet og den enestående opplevelsen Barnas Brannstasjon, som vant THEA-Awards 2012 for verdens beste nye attraksjon. Kongeparken ble åpnet av Gabriel Ålgård 16.mai 1986 og var ment til å være en friluftspark med mange uteaktiviteter, bla. stort fuglebur, BMX-bane, rulleskøyting, spillehaller, golfbaner, Gulliver osv. Parken kostet 220 millioner kroner å ferdigstille. Besøkstallet det første året steg til over 200 000, men allerede i juli 1986 gikk parken konkurs. SR-bank var den største kreditoren og drev parken videre. Per Edvarsen og Per Aarnes kjøpte parken gjennom Park Holding AS for 19 millioner i 1990. I november 1991 gikk driftsselskapet Kongeparken AS konkurs. Eierselskapet Park Holding, som Edvardsen senere drev alene, overtok driften. Parken gikk igjen konkurs og ble overtatt av SR-Bank som drev parken frem til familien Lund kjøpte Kongeparken den 2. februar 1997. En av hovedoppgavene etter overtagelsen var å gi parken en klar familieprofil og snu den negative omtalen parken hadde fått etter gjentatte konkurser og turbulent drift. I tillegg til å drive Kongeparken driver familien også Lunds Tivoli og flere av Norges største messer og festivaler. Selskapet er et av Europas eldste underholdningsfirmaer etablert i 1895, og drives i dag av 4 generasjon. Bamser i Kongeparken. Kongeparken er en temapark basert på bamser og den eneste i sitt slag i verden. I 1997 ankom Brumle og Brumleline Kongeparken. Senere har flere bjørner kommet til parken. Brumle er kjent for å være litt rampete og elsker sjokolade. Brumleline er søsteren til Brumle. BamseKongen og Bamsedronningen bor i parkens slott. Her finner du også en av parkens største attraksjoner – Bukkerittet, en berg og dalbane med snurrende gondoler. Parken har sitt eget hotell for bamser, BamseBotellet. Her kan alle kosedyr sjekke inn og man har et eget spa for alle slitene helter. Bamsekongen, Bamsedronningen, Brumle, Brumleline, Pyjamas, Tranbamsen, Storm, Isbjørnen og Biedronningen er alle bosatt i parken. I tillegg er det flere bjørner i Brumleband og i Freias Magiske Sjokoladefabrikk. Opplevelser. Kongeparken har over 60 attraksjoner og opplevelser i tillegg til spisesteder og andre ting du forventer å finne i en tema park. Parken har hatt et ekspansivt fornyelsesprogram og har de siste årene kommet med 1 til 3 nyheter hvert eneste år. I 2011 var Barnas Brannstasjon årets nyhet, denne opplevelsen ble kåret til beste nye attraksjon i verden under Thea-awards i Los Angeles. Kongeparken er en tema-park mest rettet mot familier slik at hele familien kan delta, spes barn mellom 3 og 12 år, men parken har også større attraksjoner for barn i alle aldre. Gjestene kan blant annet kjøre en 1 000 meter lang bob-bane, som er Norges lengste, lage sin egen sjokolade i Freias Magiske Sjokoladefabrikk, låne gratis 3d digitalkamera osv. Ellers er parken stappfull av attraksjoner for hele familien. Parken blir også brukt til ulike andre arrangement. Årlig arrangerer Kongeparken et av Norges største russetreff, Landstreffet i Stavanger, med rundt 10 000 russ tilstede. I 1999 ble SvalbardEkspressen, som er en 207 meter lang berg- og dalbane, åpnet. Den ble bygget av Vekoma og var, da den ble bygget, Norges eneste tematiserte berg- og dalbane. I 2008 åpnet parken en ny berg- og dalbane. Denne er produsert av Reverchon, og er en såkalt Spinning Wild Mouse. Den er unik i Norge fordi gondolene snurrer rundt sin egen akse. Banen har en maksfart nesten 70 km/t, og på det meste utsettes gjestene for 2,5G under turen. Banen er bygget inn i et stort slott som skal være tematisert som Bamsekongens hjem. Priser og kritikk. Kongeparken har i løpet av årene vunnet mange priser, både lokalt, regionalt og internasjonalt. Kongeparken har også en egen lederutdanning, der to til tre personer som har jobbet som Eventyrere(arbeidere) i Kongeparken blir plukket ut til å være Storebjørn(mellom leder).Det betyr at man planlegger og legger til rette for sesongens Eventyrere, og at man fungere som leder under parkens åpningstider for eventyrerne. Hosanger. Kossdalsvingane på Osterøy med 5-6 av de 17 slyngene på veien Hosanger er et sted på Osterøya og var tidligere en selvstendig kommune i Hordaland fylke. Historie. Hosanger prestegjeld ble opprettet som formannskapsdistrikt den 1. januar 1838. 1. januar 1867 ble en del av Voss med 28 innbyggere ved Kongelig resolusjon overført til Hosanger. 1. januar 1885 ble annekssognet Seim (som lå som en eksklave i vest) overført til den nye kommunen Alversund. 1. januar 1964 ble den delen av Hosanger som ligger på Osterøy, og som hadde 1 616 innbyggere, slått sammen med deler av Bruvik, Hamre og Haus kommuner til den nye Osterøy kommune. Den delen av Hosanger som lå nord for Osterfjorden hadde 791 innbyggere, og dette området ble samtidig slått sammen med Alversund kommune og deler av Hamre, Lindås, Modalen og Sæbø kommuner til den nye Lindås kommune. Kultur. Stedsnavnet Hosanger er antakelig dannet av ordene "hose", det vil si «lang strømpe», og "angr", «fjord», og henviser til formen på fjorden. Utslagssted. Et utslagssted (engelsk tee) er i golf et oppmerket felt hvor man begynner spill på et hull. Grensene for utslagsstedet er vanligvis markert foran i bredden med kuler, og strekker seg ytterligere to køllelengder (opptil 2,44 meter) bakover. Gresset på utslagsstedet er kortklipt for å forstyrre ballens beliggenhet minst mulig. I Norge opererer de fleste baner med to utslagsstedstyper, med forskjellig avstand til hullet; «gul» for herrer og «rød» for damer. I tillegg har baner som arrangerer større turneringer vanligvis «hvite» utslagssteder for profesjonelle herrer og «blå» utslagssteder for profesjonelle damer. Solsangen. a>ske bakgrunnen for bildet er "Solsangen" Solsangen eller "Skapningens Lovsang" er skrevet av Frans av Assisi ca 1225. Den er det første betydningsfulle dikt på italiensk. I følge legenden talte Frans til dyr og fugler og de kom og hørte på ham, og han omtalte da dyrene og naturen som bror og søster. Dette kommer tydelig frem i denne bønnen. På norsk finnes det flere oversettelser av diktet. Best kjent er muligens Eyvind Skeies gjendiktning av Olov Hartmans salme over Solsangen, "Takk gode Gud for alle ting", som finnes i Norsk salmebok på nr 281. En noe enklere utgave av teksten er gjengitt på utallige hustavler uten at noe annet enn Frans av Assisis navn er oppgitt. Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt. Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen, og du gir oss lys ved den. Og den er skjønn og stråler med stor glans. Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde. Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene, på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre. Lovet være du, min Herre, for bror Vinden og for luften og skyene og himmelen og allslags vær, for ved det lar du all din skapning få livets opphold. Lovet være du, min Herre, for søster Vannet som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert. Lovet være du, min Herre, for bror Ilden, for ved den lyser du opp i natten. Og den er skjønn og sterk og mektig. Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor, som oppholder oss og som leder oss og frembringer frukter og gress og fargerike blomster. Lovet være du, min Herre, for alle dem som tilgir av kjærlighet til deg Lykkelig er den som bærer det med tålmod, for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone. Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død, som ikke noe levende menneske kan unnslippe. Ve den som dør i dødssynd. Lykkelig den som lar din hellige vilje skje, for den annen død skal ikke ramme ham. Lov og velsign min Herre og takk ham, og tjen ham med stor ydmykhet. Christian Kalvenes. Christian Kalvenes (født 8. mars 1977) er en norsk fotballspiller som spiller venstreback for den norske klubben Brann. Tidlig karriere. Kalvenes spilte sin første eliteseriekamp for Brann mot Ham-Kam 28. mai 1995. 10 år og én dag etter spilte han sin andre eliteseriekamp for klubben, mot Lyn 29. mai 2005. I mellomtiden spilte han for Åsane og Sogndal. Til tross for at han var et av Branns store talenter på 1990-tallet klarte han aldri å etablere seg i A-lagstroppen. Etter flere gode sesonger som midtstopper i Åsane ble han hentet til et Sogndal-lag som kjempet om opprykk til eliteserien sommeren 2000. Der spilte han i hovedsak venstreback, og bidro til at klubben vant kvalifiseringen mot Vålerenga samme år på flere scorede bortemål. I de neste sesongene var han et sikkert valg på Sogndals venstreback i tillegg til å score flere mål på frispark. Han var også visekaptein i klubben den siste tiden han var der. Foran 2004-sesongen ble han hentet tilbake til Brann, men der gikk han stort sett skadet frem til debuten i 2005. Ironisk nok var han tilbake fra skade omtrent samtidig som hans konkurrent om venstrebackplassen, Erlend Hanstveit. Etter at Hanstveit ble skadefri måtte Kalvenes finne seg i å være andrevalg i Brann-forsvaret. Dundee United. 2. august 2006 gikk Kalvenes til Dundee United for en overgangssum på omtrent £50 000. Kalvenes fikk sin debut for Dundee United i bortekampen mot Rangers FC 5. august 2006. Kampen endte uavgjort og Kalvenes skåret ett av målene for Dundee United. Kalvenes skåret mot Rangers også i sin siste kamp for Dundee United. I 2008-sesongen, ble Kalvenes stemt fram som den beste venstrebacken i Scottish Premier League etter en imponerende sesong. Burnley. I juli 2008 fikk han en 2-årskontrakt med Championship-klubben Burnley FC. Med det valgte han bort en planlagt retur til hjemlandet. Kalvenes debuterte i en ligacup-kamp som Burnley vant 12. august 2008, og fikk med seg 83 minutter av kampen, før han ble byttet ut. 25. mai 2009 spilte han hele kampen da Burnley slo Sheffield United 1-0 i Playoff-finalen på Wembley, noe som førte til opprykk til Premier League. I overgangsvinduet i januar 2010 ble Christian Kalvenes enig med Burnley om å avslutte kontrakten sin på grunn av spilletid. Kalvenes sitt mål var å spille for Brann, men Brann greide ikke å skaffe midlene som trengtes og han var derfor klubbløs i en liten periode. Kalvenes sa i media at han håper at han finner seg en klubb i neste overgangsvindu. Brann. 14. juni 2010 skrev han under for Brann for tredje gang i karrieren. Han skrev under en kontrakt ut sesonge med oposjon med ett år til. Han er ment som en erstatning for Olafur Örn Bjarnasjon som reiser hjem til Island. Roald Bruun-Hanssen sa følgende om signeringen: "Vi er veldig godt fornøyd med å få denne avtalen på plass. Christian er en lokal gutt som har bidratt positivt i klubben to ganger tidligere. Han har gode personlige egenskaper, og er en anvendelig spiller." Det absolutte nullpunkt. a> forårsaker den lavest observerte temperatur utenfor et laboratorium. Det absolutte nullpunkt i fysikken er den laveste temperatur som er mulig, og den er på -273,15°C, eller 0 K. Selve det absolutte nullpunkt kan ikke nås, men det er en meget viktig teoretisk og eksperimentell grense. Temperaturskalaen Kelvin har null ved det absolutte nullpunkt og kalles dermed for absolutt temperatur. Tilstanden det absolutte nullpunkt ble først foreslått av Guillaume Amontons i 1702 som la merke til at gasser trakk seg sammen når de ble kjølt ned. Han lurte på om det fantes en temperatur hvor volumet ble null. Vi vet nå at alle gasser endrer fase før de når det absolutte nullpunkt, men at antagelsen hans om en nedre grense likevel var korrekt. Ifølge klassisk termodynamikk stopper all termisk bevegelse opp ved det absolutte nullpunkt og entropien til et system går mot null (Nernsts lov). Dette bildet blir modifisert i kvantemekanikken, siden systemts grunntilstand kan være degenerert kan entropien går mot en konstant som ikke nødvendigvis er null. Generelt gjelder også at nær det absolutte nullpunkt er kvanteffekter viktige og mange spesielle kvantefenomener kan opptre, slik som superledning, superfluiditet, og kvante Hall-effekten. En samling kulderekorder. Det absolutte nullpunkt kan ikke nås, men i laboratorier har man kommet svært nær. Stigmatisering. Stigmatisering eller sosialt stigma i sosiologisk forstand er en prosess der individer plasserer andre individer i en bestemt kategori posisjonsinnehavere, Dersom personer eller grupper karakteriseres ved hjelp av samfunnsmessige eller gruppespesifikt negativt ladede kjennetegn, sier vi at de diskrimineres. Erving Goffman definerte stigmatisering som "«en diskrediterende egenskap som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept»". Han sier også at fenomenet er "«en prosess hvor andres reaksjoner ødelegger en normal identitet»". Goffmans tilnærming til studier av avvik kalles gjerne "stemplingsteori". Goffman betraktet stigma som et eksempel på et gap mellom det en person skulle være – eller personens virtuelle sosiale identitet – og vedkommendes faktiske sosiale identitet – dvs hva identiteten faktisk er. Et stigma er en generalisering der en persons spesifikke handlingsmønster eller særtrekk definerer vedkommendes allmenne karakter. Sagt på en annen måte tildeler stigmaet personer en sosial status som får forrang foran deres øvrige egenskaper. Følger og eksempler. Sosiale stigma fører ofte til usynliggjøring og/eller marginalisering. Eksempler er fysiske eller psykiske handicap eller sykdommer, alternative seksuelle orienteringer eller kjønnsuttrykk, spesifikke nasjonaliteter, religioner eller etnisiteter. Kriminelle har et sterkt sosialt stigma knyttet til seg. Med hjartet på rette staden. "Med hjartet på rette staden" (originaltittel: "Heartbeat") er en britisk TV-serie laget av Yorkshire Television. I Norge sendes den av NRK. Serien ble første gang sendt av ITV 10. april 1992. Serien har på det meste hatt seertall på 13,8 millioner i Storbritannia (2001). Også i Norge er den svært populær, enkelte episoder sendt på NRK lørdag kveld har hatt over en million seere. "Med hjartet på rette staden" er lagt til en fiktiv småby i Yorkshire, Aidensfield. Handlingen er lagt til 1960-tallet, og er sentrert rundt livet på en liten politistasjon, en pub og et bilverksted/begravelsesbyrå. Musikk fra 60-tallet er et vesentlig innslag i serien, både i handlingen og som lydspor. Bøkene i "Constable"-serien av Nicholas Rhea var utgangspunkt for serien. Kjenningsmelodien «Heartbeat» ble skrevet og innspilt av Charles Hardin Holley (1937–1959) bedre kjent som Buddy Holly. Versjonen i TV-serien synges av Nick Berry. Mange av naturscenene i serien er filmet i nasjonalparken North York Moors. Serien ble på NRK tekstet til nynorsk av Anne Margrethe Standal. Hun ble i 2006 tildelt Teksterprisen for blant denne serien. Også "Sjukehuset i Aidensfield" er tekstet av Standal. Seriens fremtidsutsikter. Kathleen Beedles, seriens nye produsent fra og med serie 18, sa tidligere at Med hjartet på rette staden var ventet å fortsette til minst 20-serien (2010–2011). Men d28 januar 2009 ble det annonsert at produksjonen av både Heartbeat og spin off-serien Sjukehuset i Aidensfield ville bli suspendert for en uspesifisert periode, slik at et stort etterslep av usendte episoder kunne bli klargjort. Noen avisreportere tolket dette som at showet ville bli permanent kansellert. Ytterligere rapporter fra tidlig i mars 2009 uttalte at Med hjartet på rette staden sammen med Sjukehuset i Aidensfield og flere andre ITV-serier hadde vært kuttet grunnet av budsjettmessige kutt, nødvendiggjort av fallende annonseinntekter. En rapport fra avisen The Telegraph foreslo at Heartbeat kan returnere i "en ny lavere budsjett form". I mars 2009 ble ITV-sjefene og Heartbeat-gjengen samlet for å diskutere fremtiden for serien. Stemningen etter møtet ble visstnok pessimistisk om seriens langsiktige overlevelse. Skuespiller Steven Blakeley som spiller PC Younger indikerte etter møtet at serien hadde blitt kansellert, og filmingen er ferdig. De siste ni episodene skal vises på TV i 2010. Men august samme år gikk ITV nok en gang ut å sa at ryktene om filmingstopp av serien ikke stemmer. De sier at det er pause i produksjonen, så de får sendt de usendte episodene, men de sier ikke uttrykkelig om eller når produksjonen vil fortsette. Seriens produksjonsstopp har ført til store protester fra Med hjartet på rette staden-fans fra hele verden, samt fra miljøet i Yorkshire regionen, der serien er filmet og hvor Heartbeat-settet er en viktig del av turistnæringen for den lokale økonomien. Rapporter fra ITV om et tap på 105 millioner britiske pund i løpet av første halvår av 2009, viser mangel på midler for at mange av ITV' TV-serier kan fortsette. Primeval er blant ITV' øvrige tap. Sjukehuset i Aidensfield. "Sjukehuset i Aidensfield" er en såkalt spin-off-serie av Med hjartet på rette staden. M-teori. M-teori er et foreløpig bare delvis kjent rammeverk som forener de fem ulike strengteoriene i fysikken i den forstand at de fremkommer som ulike grenser av M-teori. Det eksisterer ennå ingen fullstendig formulering av M-teori. Grunnen til at den antas å eksistere, er at man på midten av 1990-tallet fant nye og uventede relasjoner mellom de fem ulike variantene av strengteori. Disse relasjonene indikerer at det må finnes en dypere, underliggende teori. Dersom man lykkes i å finne en fullstendig og konsistent formulering av M-teori, vil den representere et viktig steg mot en forening av kvantemekanikk og den generelle relativitetsteorien og en enhetlig teori for de fundamentale kreftene i naturen. Edward Witten regnes av mange som M-teoriens far. Brian Greene har popularisert teorien gjennom sin bok og TV-serie "The Elegant Universe". Sagnet om Anders Soli. Sagnet om Anders Soli er et sagn som forteller at Anders Soli var på vei til kirken første juledag i 1612. Det var langt å gå og bitende kaldt. Han la i vei på ski tidlig denne søndagsmorgen, ikledd sin soldatuniform. Han hadde også en sabel med som hørte til uniformen. Etter en stund merket han at han hadde en ulveflokk etter seg. Da de kom opp på siden av ham og ville angripe trakk han sabelen opp av sliren og stakk ihjel en av ulvene. Straks kastet de andre ulvene seg over den døde ulven. Nå håpet han å ha ristet ulvene av seg, men etter en stund hadde han igjen flokken rundt seg. Han prøvde å dra sabelen opp av sliren men fordi sabelen var full av blod hadde den frosset fast. Han kjempet likevel imot ulveflokken, men måtte til slutt gi tapt. Han ble senere funnet og identifisert fordi man fant hans høyre hånd med gifteringen på liggende i snøen. Det står i dag en steinstøtte på Korsmyra hvor man mener at han ble revet ihjel av ulvene. Minnesmerket står ved gamleveien omtrent midtveis mellom Markabygda og Dalbygda. Sabel og slire henger i dag i Leksvik kirke. Det er omstridt om denne virkelig er identisk med den sabelen Anders Soli brukte. Sagnet finnes beskrevet i bokverket "Norges dyr", bind 1 (1969) og "Leksvik Bygdabok", kulturbind 1. Bakgrunn. Det er vanskelig å finne bevis for at ulv har drept mennesker, ettersom ulven vanligvis er sky. Derimot finnes det flere eksempler på at historier om mennesker som er drept av ulv, kun har overlevd på folkeminne. Kildene er ikke gode nok til at det kan bevises at hendelsene faktisk har funnet sted. Et slikt eksempel er sagnet om Anders Soli (benevnes stundom også som Anders Solli), som i moderne tid blir trukket fram i debatten om ulv og sauehold. Edward Witten. Edward Witten (født 26. august 1951) er en jødisk-amerikansk fysiker. Han vant Fieldsmedaljen i 1990 for sitt arbeid innen matematisk fysikk. Witten er en av vår tids fremste forskere innen strengteori, og er far til M-teorien og kvantefeltteori. Fjære kirke. Fjære kirke er en langkirke fra 1150 i Fjære sogn i Grimstad kommune. Adkomst til kirken er via Fv34 og Rv420/E18. Bygget. Byggverket er i stein og har 450 plasser. Kirken er bygget på stedet hvor det tidligere har stått en trekirke, og alteret i stein er mest sannsynlig fra denne trekirken. Altertavlen er dekorert med motiv fra Herrens aftensmåltid (nattverden) i midten og Jesu korsfestelse og oppstandelsen på sidene. Prekestolen er fra 1500-1700 og har doble hjørnestolper, utskårne evangelister og baldakin. Kirkeskipet er en kopi av Tordenskiolds «Løvendals Galei». Kirkens to klokker er fra 1660 og 1855. Gravkjeller. Under kirkegulvet er det en gravkjeller med blant annet 26 kister, og rester etter flere andre, hovedsakelig fra 1600-tallet. Der er også to murte gravkammer. Kirken er bygget på raet, og har derfor svært tørr luft i kjelleren, som igjen har gjort at likene er svært godt bevart. Gravkjelleren var åpen frem til midt på 1970-tallet, men ble så stengt for å gi de døde respekt. Kjelleren ble formelt stengt 20 år senere, i 1997. De som ble begravet i kjelleren var prominente personer som var fremtreden i lokalsamfunnet eller offentlige stillinger. Det innebar store avgifter eller større gaver til kirken for å bli plassert i kjelleren. Accept. Accept er et heavy metal-band fra Solingen, Tyskland som strekker seg tilbake til begynnelsen av 1970-tallet da det ble dannet av Udo Dirkschneider. Det er blitt anerkjent som et av de mer innflytelsesrike tysk band i denne sjangeren og en av gudfedrene til speed metal og europeisk power metal. De ble oppløst i 1989, gjenforent i perioden 1993-1996 og midlertidig for en avskjedsturne på festivaler i 2005. I mai 2009 fikk bandet ny vokalist, amerikaneren Mark Tornillo, som sluttet seg til et gjenforent Accept med Hoffmann, Baltes, Frank og Schwarzmann. En EP med to låter, "The Abyss", kom ut 5. mai 2010, og albumet "Blood of the Nations" kom ut 20. august 2010. Tidligere medlemmer. Innen de platedebuterte har Gerhard Wahl og Michael Wagener (senere plateprodusent blant annet for Accept) vært gitarister i bandet. Båndspillerklaviatur. Båndspillerklaviatur (engelsk: tape replay keyboard) er et musikkinstrument der lyden frambringes ved at forhåndsinnspilte lydbånd kombineres med et tastatur. Lydbåndene inneholder entonige opptak av ulike instrumenter, særlig strykere og blåsere. Når en tangent trykkes ned på tastaturet, bringes et lydhode i kontakt med et bestemt bånd. På den måten kan det pilles både kromatiske skalaer og akkorder. Instrumentet ble oppfunnet på slutten av 1940-tallet, og ble brukt i pop- og rockmusikk fra midten av 1960-tallet fram til slutten av 1970-tallet. Det ble helst brukt på konserter som erstatning for strykere og blåsere, men er også brukt under studioopptak for å oppnå spesielle effekter. Det mest kjente merket av båndspillerklaviaturer er Mellotron; andre merker er Chamberlin og Birotron. Utviklinga innafor elektroniske instrumenter og digital teknikk har løpt fra båndspillerklaviaturene. I dag frambringes tilsvarende effekter på samplere. De brukes likevel fortsatt i visse sammenhenger, og er også stadig i produksjon. Terner. Terner er slanke måsefugler med spisse nebb, korte bein, smale, spisse vinger og kløftet hale. Mange bærer svarte hetter i sommerdrakten. Ternene lever enten som sjø- eller som våtmarksfugler. Størrelsen varierer mellom 45 cm vingespenn (alveterne) og 36 g kroppsmasse (amerikadvergterne) til 146 cm vingespenn og 660 g masse (rovterne). I Norge hekker makrellterne og rødnebbterne. I tillegg kan dvergterne, splitterne og svartterne observeres mer eller mindre regelmessig. Inndeling og evolusjon. De fleste terner (32 av 45 arter) kategoriseres vanligvis som «"Sterna"», men denne «slekten» er ikke noen naturlig gruppe. Rundt 20 av disse artene kan imidlertid sammenfattes som havterner. Havternene er nærmere beslektet med f.eks. inka-, svart- og tykknebbterner enn med dverg- eller sotterner (som har blitt klassifisert i den samme «slekten»). Som ternenes nærmeste slektninger diskuteres både joer, måser og saksenebber. Disse skilte lag for om lag 20 millioner år siden. Ternenes alder (tidspunktet for den første forgreningen mellom nålevende grupper, dvs. mellom noddyer og resten) er ca. 15 millioner år. Terne. Terne er et navn som er blitt benyttet flere steder. På norsk kommer navnet fra måkefuglene Terner. Thesbiteateret. Thesbiteateret ble startet i Tønsberg i 1972 av italieneren Gianni Lepre. Det opprinnelige navnet var Tønsberg Alternativteater. Teateret har fram til idag oppført ca 100 forestillinger og er fortsatt en sentral aktør i Tønsbergs kulturliv, blant annet med faste sommerforestillinger som siden 1999 har blitt vist på en friluftsscene i Thaulowhullet i naturparken Frodeåsen rett nord for byen. Ungdomsportalene. Ungdomsportalene AS er et selskap som driver Ungdomsportalene Nettverket. Ungdomsportalene Nettverket består av en serie nettportaler som er koblet sammen i et nettverk. Hver av portalene representerer geografisk tilhørighet. Nettportalene er drevet av og for ungdom. Selskapet ble opprettet i 2005 og eies blant annet av avisa Østlendingen (10 %) og Orkla Media (44 %). Resten (46 %) kontrolleres av Håvard Solheim, Christoph Schmitz og Marcus Sæthershagen, som selv var med på å starte forløperen "HamarUngdom.no" i 2001. Målgruppen for nettportalene er ungdom i alderen 13 til 19 år. Ungdomsportalene har per 1. februar 2006 over 135 000 brukere fordelt på flere norske byportaler. Ungdomsportalene ble startet som en tjeneste for ungdom i Norge etter modell av "HamarUngdom.no". Samtlige portaler har identisk oppbyggning og brukerne har mulighet til å opprette og se på hverandres brukerprofiler, skrive og lese i hverandres gjestebøker, legge ut bilder, diskutere i forum, lese nyheter etc. Den 13. oktober 2004 avgjorde forøvrig formannskapet i Hamar kommune at HamarUngdom.no skulle få Hamarprisen på kr. 10 000, for sitt samfunnsarbeid for unge i regionen. Portaler i nettverket. 1 "IMoss' egentlige URL er imoss.moss-avis.no, men siden er kjent som IMoss." Tromsdalen Fotball. a> er hjemmebanen til Tromsdalen Fotball Tromsdalen Fotball (stiftet 27. oktober 1951) er fotballavdelingen til Tromsdalen Ungdoms- og Idrettslag (TUIL) og spiller i 1. divisjon. A-laget trenes av Gaute Helstrup og har Tromsdalen stadion som hjemmebane. Klubben har de siste årene gått hyppig opp og ned mellom første- og andredivisjon. Etter å ha rykket ned i 2007-sesongen, vant TUIL andredivisjon avdeling fire i 2008-sesongen og rykket opp igjen. Klubben rykket ned igjen etter 2010-sesongen. Historie. TUILs historie strekker seg tilbake til 1938, da idrettslaget het Fart og ungdomslaget Freidig. I 1947 ble det nye navnet Radar, men det skulle bare vare frem til 27. oktober 1951 da klubben fikk navnet Tromsdalen Idrettsforening. Klubben har hatt sitt nåværende navn, Tromsdalen Ungdoms og Idrettslag, siden 1968. U-en kommer fra sammenslåingen av ungdomslaget Freidig og Tromsdalen Idrettsforening. TUIL har nå fem avdelinger. TUIL-alliansen. Tromsdalen UIL spilte i lokal kretsserie frem til 1983, og debuterte i landsdelsserien i 1984. Klubben rykket ned i sin første sesong der, men var tilbake i landsdelsserien i 1988-sesongen. Ved midten av 1980-tallet var TUIL bare ett av mange lag i kretsserien i Troms. Vendepunktet som skulle gjøre klubben til Nord Norges tredje beste lag inntraff i 1985, da klubben fremproduserte et gyldent juniorlag som nådde finalen i juniorcupen det året. En kamp som endte med tap 3-4 mot Odd, sølvet var Tromsdalens første og eneste medalje på høyt nivå. Etter hvert som spillerne gradvis tok plass i Tromsdalens førstelag marsjerte klubben taktfast oppover i divisjonene, helt til opprykk til førstedivisjon ble nådd i 1990. Tromsdalens gyldne generasjon hadde ført laget høyere enn noen kunne drømt om ti år tidligere. At Per-Mathias Høgmo det året ble TUILs nye trener viser statusen klubben hadde opparbeidet seg. Høgmo førte laget til femteplass i den harde debutsesongen i 1991. Ingen kunne forvente at TUIL skulle beholde turbinen i laget intakt, og en etter en forsvant spillerne fra juniorsølvmedaljelaget. Tromsdalen beholdt likevel plassen i førstedivisjonene i fem år, inkludert totalt tre femteplasser. I 1996 førte imidlertid sammenslåingen av de to avdelingene til en felles allnorsk førstedivisjon til at klubben ikke klarte å komme over de mange nedrykksplassene. Halvparten av alle lagene i førstedivisjon rykket ned, og TUIL ble en av dem. Mange klubber som rykket ned stoppet ikke i andredivisjon, men fortsatte nedover divisjonssystemet og ut i glemselen. TUIL derimot etablerte seg som en sterk andredivisjonsklubb og klarte i 1999 å igjen rykke opp, etter dramatiske kvalifiseringskamper mot Aalesunds FK. 2000-sesongen var gjensynet med førstedivisjondivisjon og endte med en niendeplass. TUIL holdt seg i divisjonen frem til 2002-sesongen. Etter dette har laget vært et heislag som har rykket opp og ned mellom første- og andredivisjon. Laget var tilbake i førstedivisjon i 2004-sesongen, men rykket ned. De rykket rett opp jeg og var tilbake i 2006-sesongen, hvor de gjorde det bra og holdt seg. 2007-sesongen startet svært bra for TUIL, men en svak høstsesong førte igjen til nedrykk. 2008-sesongen var en typisk andredivisjonsesong for TUIL. Vårsesongen var på det jevne med TUIL i toppstriden, men litt bak de aller beste. En svært sterk høstsesong gjorde, som i 2005-sesongen, at TUIL til slutt vant avdelingen og rykket opp. I 2009-sesongen var TUIL det laget med det desidert minste budsjettet i de to øverste divisjonene i Norge. Med budsjett på 3,5 millioner kroner har TUIL mindre budsjett enn amatørklubben Mjøndalen. TUIL var sammen med Stavanger IF det eneste laget som har bare norske fotballspillere i A-lagstroppen. Laget har en veldig ung tropp og svært mange av spillerne kommer fra Tromsø og Nord-Norge. TUIL har en klar målsetning om å få frem lokale talenter, som også er noe av grunnen til at laget ofte blir kalt «Talentfabrikken». Sesongen endte med tolvteplass og klubben sikret ny sesong i første divisjon. I 2010-sesongen rykket klubben ned igjen til andre divisjon etter at de endte på fjortendeplass. Etter sesongen ble Gaute Helstrup ny trener i klubben, etter Morten Pedersen. Kjente spillere. Per-Mathias Høgmo trente TUIL i 1991. Rastergrafikk. Anta at det smilende ansiktet opp i det venstre hjørnet er et RGB rastergrafikk. Når man forstørrer det vil det ligne det store smilende ansiktet til høyre. Hvert kvadrat representerer en piksel. Forstørrer vi ytterligere vil vi se tre piksler hvor fargene er konstruert ved å legge til verdiene for rød, grønn og blå (= RGB). Rasterformat (bitmap) er et digitalt bilde, som i motsetning til vektorgrafikk, er en datafil eller en datastruktur som på en computerskjerm består av et rektangulært rutenett av små piksler - biter, et kart av biter, engelsk "bitmap", eller små punkter av farger. Fargen på hver piksel er definert hver for seg. Bilder, som for eksempel benytter RGB som fargeskjema, består av fargede piksler definert av 3 bytes – eller 1 byte hver for rød, grønn og blå. Bilder med færre farger trenger mindre informasjon for hver piksel, et bilde som består av kun svarte og hvite piksler trenger kun en enkel bit for hver piksel. Forskjellen mellom raster og vektorer. Rastergrafikk skiller seg fra vektorgrafikk ved at vektorgrafikk representerer et bilde ved å bruke geometriske objekter som kurver og polygoner. Populært kan man si at et program som lager rastergrafikk er et «maleprogram» mens et program som lager vektorgrafikk er et «tegneprogram». Hos firmaet Adobe som lager begge type programmer, er Photoshop maleprogrammet mens Illustrator er tegneprogrammet. Hos trykkerier er rastergrafikk kjente som «contones» ("fra engelsk «continuous tones» = «sammenhengende toner»") mens vektorgrafikk kjennes som strektegninger ("engelsk = line work"). Rutenett med piksler. Et bitmap (rutenett av biter) korresponderer bit for bit med et bilde som vises på en dataskjerm, sannsynligvis i det samme formatet som det blir lagret i skjermens videohukommelse, eller kanskje som et uavhengig rasterformat ("device independent bitmap"). Et slikt rutenett er karakterisert ved bredden og høyden på bildet i piksler og antallet biter pr piksel, som igjen bestemmer antallet farger som det kan representere. Rastergrafikk med farger vil normalt ha piksler med mellom et eller åtte biter for hver av de røde, grønne og blå komponentene, selv andre fargekoder kan bli benyttet, som fire eller åtte biter med indekserte representasjoner som benytter vektorkvantifisering av (R, G, B) vektorer. (Det grønne komponenten kan noen ganger ha flere biter enn de andre to fargekomponentene for å tillate å utligne det faktum at det menneskelige øye ikke ser denne komponenten slik som det ser de andre.) Ulik kvalitet. Kvaliteten på et rastergrafikk-bilde blir bestemt av det totale antallet av piksler (resolusjon), og den mengde av informasjon i hver piksel (også kalt fargedybde). For eksempel, et bilde som har lagret 24-bits fargeinformasjon pr piksel (som er standarden for alle dataskjermer siden 1995) kan da vise en mye mer glidende overgang mellom fargene enn et bilde som kun lagrer 16-bits fargeinformasjon pr piksel, men ikke med så glidende overgang som et som lagrer 48-bits fargeinformasjon (teknisk sett ville dette ikke bli oppfattet av det menneskelige øye uansett). På samme måte, et bilde som er skalert til 640 x 480 piksler i lengde og bredde, til sammen 307 200 piksler, vil se hakkete og uskarpt ut sammenlignet med et tilsvarende bilde som skalert til 1280 x 1024 piksler, til sammen 1 310 720 piksler. Komprimering av data. Ettersom det trengs mye dataplass på platelageret for å lagre et høykvalitetsbilde er ulike komprimeringsteknikker brukt for å redusere datamengden når bilder skal lagres. Noen slike kompremeringsteknikker fjerner rett og slett en del informasjon fra bildet og forringer derfor også en del av kvaliteten i bildet for å oppnå en mindre filstørrelse. En slik komprimeringsteknikk kalles på engelsk for en «lossy» ("fra lost = tapt") komprimering. Et eksempel på et filformat som benytter en slik komprimeringsteknikk er JPEG. Et rastergrafikk-bilde kan ikke bli skalert til en høyere resolusjon uten tap av åpenbar kvalitet, i motsetning til vektorgrafikk som ikke blir preget av denne bedre-verre-konflikten ved skalering. Rastergrafikk er mer naturlig og mer praktisk for fotografisk og fotorealisitiske motiver, det være malerier eller fotografier, og ikke minst bilder som blir skannet via en skanner. Vektorgrafikk er mer naturlig og praktisk for tegninger, strek, skrift, eller grafisk design. Visuelt eksempel på rastergrafikk. Hvor du ser en 0, er datamaskinens instruksjoner til videoskjermen å ‘male’ den nåværende bakgrunnsfargen. Et 1 kaller for den nåværende forgrunnsfargen. Selvsagt er det mer komplisert i virkeligheten, men alt koker ned til en bit eller skillet mellom ulike farger av tilgrensende piksler som sammen danner et bilde. Det er basisprinsippet bak å «male» på en datamaskin. Rastergrafikk ble først patentert av det amerikanske firmaet Texas Instruments i løpet av 1970-tallet og gjelder fortsatt. Bitmap. Bitmap eller rastergrafikk passer godt for fotografiske bilder, og hvis man forstørrer utsnitt av det, f.eks. øyet, ser man tydelig at det består av små fargeblokker som kalles for piksler. Bildet er altså bygget opp som et rutenett av farger. Bitmap er et engelsk datauttrykk som direkte oversatt betyr ‘kart over biter’, det vil si et ‘rutenett av små biter’, mens dets egentlige betydning er at et det er et grafikkformat for en datamaskin. Bitmap tilsvarer et likeværende uttrykk: Rastergrafikk. Siden begge begrepene er synonymer brukes de naturlig nok om hverandre. Forklaring. Innen billedbehandling på en datamaskin er bitmap en metode for å lagre digitale bilder. Et bilde blir delt opp i et finmasket nett av rader og kolonner. Hvert element i en gitt rad og kolonne kalles for en piksel ("fra engelsk pixel") og som har sin egen spesifikke farge. Eksempel på billedformat under Microsoft Windows og 2 som håndterer bitmap, er BMP. Det er et eldre format og består av like mye data som det som faktisk lagres på harddisken. Det er ingen komprimering i filformatet for å lage små datafiler. Formatet vokser proporsjonalt med størrelsen på bildet og fargedybden - til gjengjeld tapes ikke informasjon eller kvalitet når bildet lagres. Merk at BMP-formatet er bare "ett" av mange bitmap- eller raster-formater. XBM, JPEG, TIFF, GIF og andre er også bitmap- eller rasterformater, men hvert har sine egne karakteristiske kvaliteter. Willie Wilson. Willie Wilson (født 8. juli 1947 i Cambridge, England) er sanger, bassist og trommeslager. Han er kjent for sitt arbeide med Jokers Wild, Syd Barrett og David Gilmour. Wilson startet med å spille i Cambridge-bandet "«The Swinging Vibros»" da han var 16 år sammen med Nick Barraclough (gitar, bass og vokal), Brian Carling (vokal og gitar) og John Anderson (rytmegitar). Rundt 1966 spilte Willie Wilson i Jokers Wild sammen med David Gilmour, og dro senere til bandet Quiver. Han har arbeidet som studiomusiker på de to soloutgivelsene "The Madcap Laughs" og "Barrett" (begge 1970) for Syd Barrett og han var delaktig på David Gilmours første soloutgivelse, "«David Gilmour»", i 1978. Han er også kjent for å vært med i surrogatbandet til liveforestillingene av Pink Floyds "The Wall" i 1980, og for å ha bidratt med ekstra trommer på lydsporet til filmen. David Gilmour (album). "David Gilmour" er den første soloutgivelsen fra Pink Floyd-gitarist og vokalist David Gilmour, utgitt 25. mai 1978 i Storbritannia og 17. juni i USA. Albumet nådde 29. plass på den amerikanske Billboard-listen og sertifiserte til gull av RIAA. Albumet er produsert av Gilmour selv og han har skrevet samtlige sanger unntatt de nevnte i sporlisten under. Det består for det meste av gitar og blues-inspirerte sanger. En av melodiene han skrev på den tiden, men som han ikke brukte, utviklet seg til å bli en av Pink Floyd-klassikerene «Comfortably Numb». Sangen «Raise My Rent» inkluderer avsnitt av det som senere skulle bli brukt i Pink Floyd-sangene «What Do You Want From Me» og «Keep Talking» på "The Division Bell"-albumet fra 1994. About Face. "About Face" er den andre soloutgivelsen fra Pink Floyd-gitarist og vokalist David Gilmour, utgitt 5. mars 1984 i Storbritannia. Albumet er produsert av Bob Ezrin og David Gilmour. To sanger er skrevet i samarbeid mellom Gilmour og Pete Townshend kjent fra The Who, resten er skrevet av Gilmour selv. Albumet fikk ikke like mye oppmerksomhet som en Floyd-utgivelse, men flere låter fra dette albumet fikk betydelig spilletid på radio. «Until We Sleep» har rikelig med flimrende synthesizere og dyp porøs tromme, mens «Blue Light» var en populær «hit», med Gilmours forsinkede og vrengte gitarlyd som varemerke. Pete Townshend skrev låtene «Love on the Air» og «All Lovers Are Deranged». «Murder» er en forsiktig akustisk sang som eksploderer med tung gitar og markant keyboardspill av Steve Winwood. Albumet nådde 32. plass på Billboard-listen i USA og ble sertifisert til gull av RIAA. Fyrskip. Fyrskip er betegnelsen på en fyrlykt som er plassert på et permanent oppankret fartøy. Norge har hatt fyrskip på to steder. Sluppen «Enigheden» ble lagt ut ved Lepsøyrevet nord for Ålesund i 1856. Skipet havarerte året etter. Lepsøyrev fyr ble bygget i 1879, etter at det hadde vært gjort flere forsøk med nye fyrskip i området. I 1919 ble et fyrskip lagt ut ved Ildjernsflu ved Nesodden. Skipet ble pårent og sank 9. februar 1929. Et nytt fyrskip ble lagt ut, og det holdt seg flytende til 1968, da det ble kondemnert og erstattet med en bunnfundamentert fyrlykt. I Norge ble det ikke flere fyrskip. De fleste steder langs kysten var det mulig å plassere fyr langt ut fra land, derfor var det ikke behov for fyrskip. Fyrstasjoner på land var dessuten både langt sikrere og billigere i drift enn fyrskip. Men i mange andre land, for eksempel Danmark, Nederland og Storbritannia, fikk fyrskip en større utbredelse. Fiskefyr. Fiskefyr var ledfyr som ble opprettet under det rike kystfisket fra rundt 1850. Det ble brukt bare under sesongfisket. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" er det åttende albumet av The Beatles, utgitt i juni 1967. Albumet rangeres som et av de mest innflytelsesrike i rockens historie. The Beatles beveger seg i retning psykedelisk rock med sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Being for the Benefit of Mr. Kite!», «Within You Without You» og «A Day in the Life», mens sanger som «Getting Better», «Good Morning Good Morning» og tittelsporet (med reprisen) er mer konvensjonell rock. I 2003 kom "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" på 1. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Historikk. "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" ble innspilt på et tidspunkt da den første Beatles-feberen var i ferd med å avta. Tegn i tiden viste at det mest nyskapende innen rocken ikke lenger kom fra Storbritannia, men fra USA, og særlig fra den amerikanske vestkysten. Her hadde flere band begynt å eksperimentere med en annen instrumentering enn den standardiserte, og tekstene handla om mer enn kjærlighet og savn. Mange av de nye bandene tok fantasifulle navn som Jefferson Airplane og Grateful Dead. Personligheter som Bob Dylan, Frank Zappa, Phil Spector og Brian Wilson var i gang med å omdefinere hva som var mulig innafor rocken, både med hensyn til tekster, instrumentering og opptaksteknikker. Beatles-medlemmene innså at den frenetiske turnevirksomheten var i ferd med å tappe dem for skaperkraft, og de bestemte seg for å gå i studio. Som EMIs største popsuksess noensinne hadde de nå uavkortet tilgang på tid og ressurser i Abbey Road Studios. I månedene før opptakene starta hadde bandmedlemmene latt seg inspirere av andre typer musikk enn tidligere, og var blitt fortrolig med instrumenter som hammondorgel, elpiano, stryke- og blåseinstrumenter, foruten en lang rekke eksotiske instrumenter, inkludert sitar. Paul McCartney har sjøl oppgitt The Beach Boys' album "Pet Sounds" og Frank Zappas "Freak Out!" som viktige inspirasjonskilder for "Sgt. Pepper". McCartney var i Los Angeles i april 1967, der han møtte Brian Wilson og hørte låter som Wilson hadde tenkt å bruke i en planlagt utgivelse, "SMiLE". Oppfølgeren "Magical Mystery Tour" inneholder låter som er svært lik det som finnes på Sgt. Pepper. Men etter to år i spissen for den psykedeliske rocken vendte The Beatles i 1968 tilbake til et mer konvensjonelt repertoar. Konseptalbum. Den opprinnelige ideen var at The Beatles skulle framstå som et ukjent «Lonely Hearts Club Band» som gjennomførte en kabaretaktig konsert i en park. Ideen ble fastholdt i coverdesignet og i tittellåten som innleder side én og kommer i reprise mot slutten av side to; dessuten i introduksjonen av bandmedlemmet «Billy Shears» (Ringo Starr) før sangen «A Little Help from my Friends». For øvrig er låtene frittstående. Likevel er Sgt. Pepper blitt stående som popmusikkens første konseptalbum. Tekniske nyvinninger. The Beatles hadde også tatt i bruk tekniske nyvinninger som wah-wah-pedal og fuzzboks. I tillegg kom bandmedlemmenes egne kreative ideer, som å kjøre stemme og instrumenter gjennom en lesliehøytaler. Paul McCartney oppdaget at han kunne oppnå bedre presisjon, styrke og gjengivelse ved å plugge bassen direkte til en forsterker i stedet for å gå vegen om en mikrofon, slik det var vanlig. På den tida opptakene startet var de første åttespors båndopptakerne på markedet i USA, men hadde ennå ikke nådd Storbritannia. The Beatles gjorde sine opptak på firespors utstyr, men på den måten at firespors opptak på én opptaker ble miksa og spilt inn på ett spor på en annen. Slik kunne teknikerne i Abbey Road i virkeligheten arbeide med 16 spor – riktignok da med en andregenerasjons mastertape. Den støyen som dermed bygde seg opp, løste teknikerne ved å være de første som tok i bruk Dolby støyreduksjonssystem. Sgt. Pepper ble derfor berømmet for klar, presis og støyfri lydgjengivelse, og står som en milepæl i lydinnspillingshistorien. Produsent og teknikere tok også i bruk lydbåndteknikken på nye og innovative måter. På noen spor brukes en mellotron, og effekter som phaser, flanger og ekko er hyppig brukt. Særlig virkningsfull er den spesielle doublereffekten som er brukt på vokalsporet, og som får det til å høres ut som vokalisten synger duett med seg sjøl. Denne teknikken ble utvikla spesielt for The Beatles av lydteknikeren Ken Townshend i EMI i 1965, og fikk navnet automatic double tracking (ADT). Tidligere kunne dublert vokalstemme bare oppnås gjennom to separate opptak – nå kunne det gjøres automatisk på ett opptak. Etter Sgt. Pepper ble ADT et nærmest universelt fenomen i pop og rock. Viktig var også den såkalte varispeeding, det vil si opptak med forskjellige hastigheter på de ulike spora på båndet. The Beatles brukte denne teknikken mye på vokalen på Sgt. Pepper, og snart ble oppspeeda vokal (tweaking) en vanlig teknikk i popmusikkproduksjon. En annen nyhet var det at sluttrilla (run-out groove) var fylt med lyd. Den kakofonien som er lagt på sluttrilla er framkommet ved at alle fire brølte morsomme lyder inn i en mikrofon. Deretter ble lydbåndet klipt i biter, limt sammen og spilt baklengs. Tilfeldig sammenklipping av båndbiter og baklengs avspilling brukes også på andre spor på plata. I pausen mellom siste låt og sluttrilla er lagt inn den 15 kHz høge tonen av ei hundefløyte – foreslått av John Lennon «i den hensikt å irritere hunden din». Omslag. Oppdraget med å lage omslaget ble gitt til kunstneren Peter Blake. Omslaget skulle i tråd med konseptet for plata framstille de fire som medlemmer av et band som holdt konsert i en park. Hver av dem laga ei liste over levende og avdøde personer som de ville bli avbilda sammen med. Fotografier av disse ble forstørra opp i full størrelse på papplater og stilt opp som bakgrunn. Voksfigurene av The Beatles ble utlånt fra Madame Tussauds og stilt opp ved siden av. Blomstene ble levert av en blomsterforretning, mens de påståtte marihuanaplantene ikke er marihuana. Midt i bildet stilte The Beatles opp i sirkusaktige uniformer og nyanlagt bart. Omslaget er svært påkosta, med utbrett og innlagte utklippsbilder. På innsiden av omslaget var det et eget design ved Seemon Posthuma og Marijke Kooger. For første gang i rockens historie var tekstene trykt på omslaget. Produsent for omslaget var den framtredende kunsthandleren Robert Fraser. På baksiden kan man se at Paul er den eneste med ryggen til kameraet, dette blir av enkelte sett på som et spor på konspirasjonsteorien som sier han er død. Beslektet materiale. En stund var planen at "Sgt. Pepper" skulle bli et dobbeltalbum, og det ble spilt inn låter i studio som ikke fikk plass på den ene plata det endte opp med. Noen av disse innspillingene kom seinere på "Magical Mystery Tour", og tre andre («Only A Northern Song», «Hey Bulldog» og «It's All Too Much») ble først publisert i tegnefilmen "Yellow Submarine" i 1968. To andre låter som var innspilt på samme tid – «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» – kom heller ikke med på plata fordi EMI mente det gikk for lang tid mellom utgivelsene og derfor pressa George Martin til å gi ut disse som single allerede i februar 1967. Ulike versjoner. "Sgt. Pepper" er opprinnelig miksa og utgitt i mono. Samtidig ble det også laget en stereoversjon, og det er denne som oftest er brukt ved seinere nyopplag. De to versjonene er ulike på flere låter. For eksempel går monoversjonen av «She's Leaving Home» i et hurtigere tempo og i en høgere toneart. Den opprinnelige «Lucy In The Sky With Diamonds» er langsommere og har mer ekko. Sporliste. Tekst og melodi er ved McCartney unntatt hvor annet er oppgitt. Jan Halldoff. Jan Harry «Janne» Halldoff (født 4. september 1939 i Stockholm, død 23. juli 2010) var en svensk regissør. Han fikk den svenske utmerkelsen Silverspiken i 1974. I Norge var han kanskje mest kjent for å ha regissert kultfilmen «Jack» (1977) etter Ulf Lundells roman av samme navn. Göran Stangertz. Göran Nils Robert Stangertz (født 19. juli 1944 i Flen, Södermanlands län, død 27. oktober 2012) var en svensk skuespiller og regissør. Stangertz hadde lang erfaring fra Sveriges scener, og var teatersjef ved Helsingborgs Stadsteater 2001-2012. Han mottok Guldbaggen to ganger, første gangen 1975 i kategorien beste skuespiller for sin rolle i "Det sista äventyret", andre gangen 1997 for beste mannlige hovedrolle med filmen "Spring för livet". Fade. En fade er et golfslag som (for en høyrespiller) gir ballen høyreskru og underskru og får den til å bøye av svakt mot venstre og deretter i en bue tilbake mot høyre. Mange profesjonelle spillere slår sine lengre slag med en fade. Fade gir en svakere og mer kontrollert bue enn en slice. Et tilsvarende slag som skrur mot venstre kalles draw. Slice. En slice er et golfslag som (for en høyrespiller) får ballen til å bøye av i en bue mot høyre. En slice regnes ofte som et feilslag og gir en kraftigere og mer ukontrollert bue enn en fade. Slice skyldes ofte at spilleren treffer ballen med åpent kølleblad og at køllen svinges utenfra og inn. Et tilsvarende slag som går ut til venstre kalles hook. Jack (roman). "Jack" er Ulf Lundells debutroman fra 1976. Boken handler om «Jack», en bohemisk ung mann fra Stockholm med forfatter- og musikerdrømmer og hans ville liv og tumulter i Stockholm ved 1970-tallets første år. Den første delen av boken bruser av livslyst som suksessivt går over mot den siste delens mye mørkere alvor hvor bakrusen setter inn. Boken ble en stor suksess i hele Norden og ble hyllet av såvel lesere som kritikere og gjorde sitt til at Lundell ble genierklært i mange kretser. Filmen. I 1976 ble boken filmatisert av regissøren Janne Halldoff. Både Lundell og Halldoff skrev manus til filmen og Lundell prøvefilmet selv for hovedrollen som Jack, men lot den i steden gå til den framstormende skuespilleren Göran Stangertz. Filmen er på 1 time og 42 minutter lang og hadde premiere i mars 1977. Mange synes at filmen mangler bokens budskap og at den er mer rettet mot å beskrive sex, dop og rock'n'roll. Filmen er, sammenlignet med romanen, mer endimensionell, men ble en suksess i hele Norden og har absolutt sine høyepunkter. Rough. Rough er i golf betegnelsen for de viltvoksende partier som grenser opp til en golfbanes tilklippede gressteppe kalt fairway og green. Roughen er, avhengig av vegetasjonen, av varierende beskaffenhet på ulike baner, men består ofte av høyt og tett gress. Roughen utgjør en vanskelighet, men fungerer også som en sikkerhetssone ettersom den ofte stopper ballen fra å havne i ytterligere vanskeligheter. Allegori. a>s maleri "Venus' fødsel" er en allegorisk fremstilling. Uffici galleriet, Firenze Allegori (fra gresk "allos" = annet; "agorein" = å tale; å si noe ved å si noe annet) er en billedlig fremstilling av en abstrakt egenskap eller av en idé. I litterær fremstilling er allegorien overført betydning. Til dette bruker en fastlagte symboler. En allegori er derfor tale, skrift eller billedfremstillinger som ikke skal tolkes bokstavelig, men symbolsk. Allegorien kan ses som en kjede av symboler som tilsammen danner en liten fortelling. Selve allegorien er et symbol. Dyrefabler er et eksempel på allegoriske fortellinger. Tema fra bibelen og gresk–romersk mytologi har også vært brukt mye som emne for allegoriske fremstillinger. Eksempler på allegorier fra middelalderen er "Narrenes skip" og "Dødsdansen". I kunsten finner en utenom maleriet ofte allegoriske fremstillinger i blant annet takmalerier og andre dekorasjoner i både kirkelige og verdslige bygninger. Vi kan se allegorier også på gobeliner og store veggtepper. Allegorier forekommer i mange personsegl fra 1600- og 1700-tallene. Allegorier med symboler kan være inngravert i de populære tresidige signetene der det er våpenskjold på en side, monogram på en annen og allegori på en tredje. I våpenskjold fra 1600- og 1700-tallene forekommer allegorier, f.eks. slektsvåpen Leganger og Steenbuch som har i skjoldet en sky med en arm som med en sabel kutter et bånd mellom et jordisk rikseple og et symbolsk hjerte med vinger under en strålekrans med ordet Jahve skrevet med hebraiske bokstaver. Solheim Cup 2007. Solheim Cup 2007 ble spilt på Halmstad GK i Sverige 14.–16. september 2007. Det var tiende gang golfturneringen ble arrangert siden den ble startet i 1990. Helen Alfredsson var kaptein og Marie-Laure de Lorenzi visekaptein for det europeiske laget, mens Betsy King og visekaptein Beth Daniel ledet det amerikanske laget. USA var tittelforsvarer etter at de vant 15½–12½ i 2005. Lagene. med tidligere Solheim Cup-erfaring i parentes. Europa. Både Helen Alfredsson og visekaptein Marie-Laure de Lorenzi er gamle Solheim Cup-ringrever, og begge var med i den første Solheim Cup i 1990. Alfredsson spilte sin siste SC-match i 2002, mens de Lorenzi ikke har vært på laget siden 1998. I løpet av sine 7 Solheim Cup gikk Alfredsson totalt 24 matcher, hvorav 10 seire, 13 tap og en delt match. I de fleste matchene var hun parret med Lotta Neumann, men gikk også 4 matcher sammen med årets visekaptein. Det var sammen med årets kaptein at Suzann Pettersen fikk sin Solheim Cup-debut 2002. De var parret sammen i den første foursome-matchen, som de vant. USA. Betsy King og visekaptein Beth Daniel var også med i 1990. Dengang var formatet annerledes, med bare 2 matcher i tillegg til singelmatchene. Sammen knuste de først årets europeiske visekaptein Marie-Laure De Lorenzi og Trish Johnson 5&4, før de tok seg av Laura Davies og Alison Nicholas, et annet av Solheim Cup-historiens store radarpar. Deretter tapte de den første matchen de spilte i SC 1992, og dermed var det slutt på samarbeidet. King spilte sin siste Solheim Cup-match i 1998, mens Daniel har vært med hele veien til og med 2005, med unntak av nettopp 1998. Matchene. Resultatene fra alle matchene i turneringen, med vinneren uthevet med fet skrift. Ved deling av match går et halvt poeng til hvert av lagene. For mer informasjon om spilleformen, se hovedartikkelen om Solheim Cup. Fredag. Etter første dag ledet USA med 4,5 poeng mot Europas 3,5 poeng. Lørdag. Grunnet uvær natt til lørdag, ble hele programmet forskjøvet. Man rakk derfor ikke å spille ferdig fourballene før det ble mørkt lørdag kveld, men måtte ferdigspille dem søndag morgen før singlene kunne begynne. Da spillet ble avbrutt, lå Europa an til å vinne 3 av matchene, mens en lå likt. Men Creamer og Lincicome snudde sin match til en deling. Dermed var stillingen før singlematchene begynte: Europa ledet med 8,5 mot USAs 7,5. Søndag. USA vant med 16 poeng mot Europas 12. Halmstad GK. Halmstad Golfklubb er en golfklubb i Halmstad i Sverige som ble grunnlagt i 1930. Klubben har i dag to 18-hullsbaner i Tylösand 8 km fra Halmstad, hvorav den ene (Nordre) av mange anses å være blant Sveriges aller beste. Solheim Cup 2007 skal arrangeres på Halmstad GK 14.–16. september 2007. Nordre bane. Den nordre banens første ni hull sto spilleklare i 1938, mens de siste ni var klare i 1967. Den er tegnet av Rafael Sundblom og Nils Sköld og er en park- og skogsbane. Par er 72, og lengdene fra hvit, gul, blå og rød tee er henholdsvis 6317, 5955, 5468 og 5116 meter. Søndre bane. Den søndre banens første ni hull sto spilleklare i 1938, mens de siste ni var klare i 1979. Den er tegnet av Rafael Sundblom og Frank Pennink og er også en park- og skogsbane. Par er 72, og lengdene fra hvit, gul, blå og rød tee er henholdsvis 5824, 5542, 5082 og 4860 meter. Autoball. Autoball var en «idrett» i Brasil på begynnelsen av 1970-tallet og hvor man spilte med en fotball med biler. Sporten sluttet av seg selv under energikrisen i 1974, som gjorde at motorsport ble forbudt. For mer enn fem år var autoball en sport for Rio de Janeiros unge bedrestilte som kunne kjøpe og ødelegge biler slik andre kunne ødelegge et par sko. Autoball etablerte seg selv med regler, med en føderasjon og med lag som ble støttet av de store fotballklubbene som Flamengo, Fluminense, Botafogo, Vasco og América. Den som oppfant autoball sies å ha vært lege Mário Tourinho, og som i to tiår var medisiner for América Football Club. Det fortelles at han en dag kom kjørende langs Copacabana da en ball plutselig kom hoppende mot bilen. Istedenfor å unngå den kjørte han rett mot den, og ballen spratt tilbake som et perfekt spark. Det var da han fikk sin eureka-opplevelse. Autoball produserte sine egne stjerner. Ivan Sant’Anna skåret et mål i løpet av sin første opptreden i 1970 og ble autoballs mest profilerte angriper. Anne Michelle de Massy. Anne Michelle de Massy (født Anne Michelle Lütken 28. november 1959 i Oslo, død 25. november 2001 i London) var en norsk modell som 11. september 1982 ble gift med baron Christian de Massy, som er nevøen til fyrst Rainier III av Monaco. Ekteskapet var barnløst, og de ble skilt i 1987. Hun levde et jetsetliv etter skilsmissen, og var sammen med Constantine Niarchos i mange år før han døde av en overdose i 1999, dette førte til at hun var rubrikkstoff over hele Europa. 25. november 2001 døde hun i sin luksusleilighet i London som følge av pusteproblemer. Hun ble bare 41 år gammel. Bermudatriangelet. Bermudatriangelet er et område på ca 2,5 millioner km², i et triangel mellom Bermuda, Puerto Rico og Floridas sydligste spiss. Området er beryktet for mange skipsforlis, flystyrter og andre ulykker, noe som har fått folk til å utvikle forskjellige teorier om naturlige og overnaturlige årsaker til ulykkene. Ifølge amerikanske journalister på 1960-tallet skal så mye som 50 skip og 20 fly ha «forsvunnet sporløst». Historie. De første skildringene av forsvinningene i området ble fortalt i 1940 av E.V.W. Jones i en artikkel for Associated Press i forbindelse med nylige skipsforlis i området. Jones fortalte om mystiske forsvinninger for skip, båter og fly, og døpte området "Devil’s Sea". Det ble på nytt nevnt i 1952 i en artikkel i Fate magazine. Vincent Gaddis navnga området "Bermudatriangelet" i 1964 Flight 19 var en sveit på fem torpedobombere fra den amerikanske marine på øvelsesflyging ut fra Fort Lauderdale i Florida 5. desember 1945. Hele besetningen forsvant og flyets vrakrester har aldri blitt funnet. Berlitz gjør fenomenet allment kjent. Det har i lang tid vært mange forskjellige myter om hva som hender i Bermudatriangelet. Ryktene ble allment kjent da Charles Berlitz og J.M. Valentine skrev boken "Dødens triangel" (The Bermuda Triangle på engelsk) i 1974. I boken hevdes det at uvanlig mange fartøy og fly har forlist eller styrtet av uforklarlige grunner. Larry Kusche undersøkte fenomenet og skrev i 1975 artikkelen "The Bermuda Triangle Mystery – Solved". Han kom frem til at de fleste forlisene skjedde i hardt vær og at mange av ulykkene ikke hadde skjedd i området. Jordas magnetfelt. En teori er at ulykkene skjer som følge av at kompassnålen ikke peker mot Nordpolen, men mot den magnetiske nordpolen, noe som i dette området utgjør en stor forskjell. Det kan forklare enkelte ulykker, der fly har kommet ut av kurs og gått tomme for bensin. Et lignende område finnes øst for Japan, hvor det også skjer mange ulykker. Geologi- eller værfenomener. Det tropiske hav kan plutselig rammes av kraftig lokalt uvær, f.eks. skypumper. Også tropiske orkaner forekommer i området mellom Bermuda og Florida, og de kan bidra til å øke ulykkestallene. I tillegg kan jordskred på havbunnen medføre kjempeutslipp av metangass som kan gjøre havet fullt av bobler, som gjør at det blir sterke strømninger i forskjellige retninger og båtene dermed kan få slagside. Metanutslipp. Under forhold med lav temperatur og høyt trykk vil en blanding av vann og metan (eller andre gasser) kunne fryse og danne en isliknende struktur som kalles metanhydrat («metanis»). Naturlige forekomster av dette er siden 1970-tallet funnet i underjordiske soner både på land og til havs, tildels i store mengder. Slike metanhydrater er vanligvis stabile, men gassen kan frigjøres ved for eksempel jordskjelv og undersjøiske jordskred. Både skip og mennesker vil sannsynligvis synke i boblefylt havvann med lav tetthet. Slik gass kan også forårsake brann. Metanutslipp har derfor i nyere tid blitt lansert som en forklaring på de mystiske fly- og båtforsvinningene i Bermudatriangelet. Plutselig frigivelse av metaninnholdet i metanhydrat kan også være en av forklaringene til de økologiske katastrofene og voldsomme klimaforandringene som har skjedd flere ganger i jordas oldtid. Trafikkert område. Området i Bermudatriangelet er sterkt trafikkert og det er naturlig at det forsvinner flere skip og fly i dette området enn i mindre trafikkerte områder. Yersinia pestis. "Yersinia pestis" bakterie, tilhører familien Enterobakterier. Den forårsaker byllepest og lungepest. Alle former har gitt opphav til store dødstall ved flere kjente epidemier gjennom menneskehetens historie (uten behandling har sykdommen meget høy dødelighet), som f.eks. Svartedauden som førte til at mellom en tredjedel til halvparten av Europas befolkning døde. Slekten "Yersinia" er en Gram-negativ, stavbakterie, og i likhet med andre enterobakterier har den et Gjæringsstoffskifte. "Yersinia pestis" produserer et antifagocytisk slim. Organismen kan bevege seg når den isoleres men blir immobil i vertsdyret. Historie. "Y. pestis" ble oppdaget i 1894 av den sveitsiske/franske legen og bakteriologen fra Pasteurinstituttet, Alexandre Yersin, i forbindelse med en epidemi i Hongkong. Sensitivitet. "Y. pestis" er meget sensitiv overfor antibiotika, f.eks. streptomycin og kloramfenikol. Tyttebærkrigen. Tyttebærkrigen er det lite flatterende navnet på et felttog der Danmark-Norge forsøkte å invadere Sverige i 1788. Tyttebærkrigen er ofte forklart som en avledningsmanøver, der Sverige ble angrepet fra Norge inn i området kjent som Bohuslän, for å støtte Russland, som Danmark var alliert med. Disse var i sin tur blitt angrepet av Gustav III. Felttoget hadde liten suksess og de invaderte var særdeles lite villige til å la seg invadere, langt mindre yte de invaderende assistanse. Det hele endte med at de invaderende måtte ty til det skogen hadde å by på. Heldigvis foregikk felttoget i bærsesongen og de nødstilte invadanter måtte ty til skogsbær før de slukøret vandret hjem: derav navnet felttoget har fått. Den norske styrken var på 10 000 mann og bare 8 falt i trefninger. Derimot døde mellom 1500 og 3000 mann av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, dårlige klær, utstyr og dårlige sanitære forhold. Metylfenidat. Metylfenidat er et amfetamin-liknende stoff som brukes i medikamenter for behandling av Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) hos barn og voksne. Preparater med metylfenidat markedsføres i Norge under produktnavnene Ritalin, Concerta, Equasym og Medikinet. Metylfenidat står på dopinglista til Antidoping Norge, og er også oppført på den norske narkotikalisten. Farmakologi. Metylfenidat er både Dopamin-transporter/DAT og noradrenalin-transporter/NET. Både den dekstro- og levo-isomeren fungerte som ligand for det serotonerge 5HT(1a) og 5HT(2b)receptor subtypene, men direkte binding til Serotonin-transporterne ble ikke observert. De isomere profilene og relative virkninger av dextro- and levo-metylfenidat er analog til amfetamin, hvor dextro-amfetamin er ansett for å ha en gunstigere effekt enn levo-amfetamin. Dekstro-metylfenidat, det aktive enantiomeret, er ansett for å gi den farmakologiske effekt av mental fokus. Forskning. Klinisk signifikante bivirkninger er søvnvansker, magesmerter, hodepine, manglende sultfølelse (vekttap) og tørr munn. Mindre vanlige bivirkninger er hjertebank, høyt blodtrykk og pulsforandringer. Andre bivirkninger er klinisk depresjon og enkelte pasienter mister selvbevisstheten. Ritalin ble tidligere brukt som antidepressiva, men dette kunne føre til dypere depresjon når stoffet ikke lenger ble tilført. Andre studier indikerer at kan normaliseres i voksen alder. I et studium i 2005 ble bare ubetydelige endringer i høyde og vekt registrert." En undersøkelse i 2006 på sikkerheten ved bruk av metylfenidat på utviklingen av hjernen fant at i dyr med psykomotoriske forstyrrelser ble strukturelle og funksjonelle parametre i dopaminsystemet bedre ved behandling. Et studium i 2003 testet virkningen av d-metylfenidat (Focalin), l-metylfenidat og d, l-metylfenidat (Ritalin) på mus for å undersøke carcinogene effekter. Forskerne fant at alle tre var non-genotokse og non-klastogene; d-MPH, d, l-MPH, og l-MPH gav ikke mutasjoner eller genfeil. I februar 2005 fant forskere fra The University of Texas M. D. Anderson Cancer Center ledet av R.A. El-Zein at metylfenidat kan være kreftfremkallende. I studiet av 12 barn hadde alle kromosomfeil etter tre måneder. Dette er det første studiet av denne type som er utført på mennesker. Teresa Milner, professor i neurologi ved Weill Cornell Medical College, Journal of Neuroscience, 2007 at metylfenidat kan hemme utviklingen av hjernen hos barn, men at denne bivirkningen stanser når inntaket stanser. Skåtøy. Skåtøy er den største øya i Kragerø kommune, og i Telemark. Øya er 8,8 km² stor og består av delvis skogkledte, delvis bebygde knauser med fritidshus og helårsboliger for omkring 250 fastboende. Skåtøy ble skilt ut fra Sannidal kommune i 1882 og var egen kommune fram til 1960. Øya har vært en egen skolekrets på barneskolenivå fram til i dag med Skåtøy skole med 40-50 elever. På Skåtøy ligger også Skåtøy kirke, en stor trekirke fra 1863. Kragerø Fjordbåtselskap kjører rutebåt og bilferge i skjærgården mellom Skåtøy og Stabbestad, Bærøy, Tåtøy, Jomfruland, Gumøy, Langøy og Kragerø by. Skåtøy har egen kafé og galleri, og et mangfoldig kulturliv hele året. I tillegg har øya en aktiv velforening, Mellommyra fritidsanlegg, et flerbrukshus og «Lokalet», som tilhører alle lag og foreninger. Hvert år siden 2000 har Skåtøys innbyggere arrangert Skåtøy Vise- og poesifestival i midten av juli, med bl.a. musikk, lyrikk og konserter. Tom Vensters dagbok. Tom Vensters dagbok er et fiktivt magisk objekt som opptrår i "Harry Potter og Mysteriekammeret", en bok skrevet av J.K. Rowling. Harry Potter og Ronny Wiltersen finner dagboken på Stønne-Stinas do, og Harry blir overbevist om at dagboken, med dens tilsynelatende blanke sider, ikke er helt hva den utgir seg for. Etter hvert oppdager han at for å få dagboken til å fungere må han skrive i den, og Tom Venster, en elev ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom for femti år siden, skriver tilbake. Det Harry og hans venner ikke vet er at Tom Venster vokste opp til å bli den onde Fyrst Voldemort. Han åpnet Mysteriekammeret og anga Gygrid som kilde til angrepene som fulgte. Siden det ikke var trygt å åpne kammeret igjen da Albus Humlesnurr holdt et strengt øye med ham, lagde Venster dagboken, og forseglet en del av sin seksten år gamle sjel i den. Voldemort betrodde den farlige boken i dødseteren Lucius Malfangs hender, og år senere ga han boken videre til Gulla Wiltersen ved å i hemmelighet skjule den inne i hennes transfigurasjonsbok, i håp om at det skulle skape mistillit rundt hennes far, Arthur Wiltersen, og Humlesnurr. Gulla «tømmer hjertet sitt» til dagboken og blir mer og mer glad i Venster. Hun kaller ham sågar den eneste som forstår henne. Venster vokser i mellomtiden sterk nok til å besette henne, og tvinger henne til å åpne Mysteriekammeret nok en gang. Gulla, som glemmer alt som har skjedd hver gang noen blir angrepet, begynner å tro at det er hun som er ansvarlig og blir redd for at hun har mistet forstanden. Gulla blir etterhvert mistenkelig på dagboken og forsøker å bli kvitt den i Stønne-Stinas toalett. Dette er tidspunktet da Harry Potter får tak i boken, og Venster, som hadde hørt hvordan Harry overvant hans framtidige selv som baby, forsøker å oppnå Harrys tillit ved å vise ham hvordan Gygrid ble anklaget for Mysteriekammerets åpning for femti år siden. Dette virker ikke, og Gulla ser at Harry har fått tak i dagboken. Siden hun er redd for at Venster kan gjenta hennes hemmeligheter til Harry, nasker hun dagboken fra Harrys sovesal. Harry og vennene hans, som hadde en mistanke om at dagboken var kastet i Stønne-Stinas toalett av Smygards arving, ble forvirret av dette, siden bare en Griffingelev hadde muligheten til å stjele noe som helst fra Harrys sovesal. Gulla kunne tydeligvis ikke stå imot dagbokens krefter, siden hun gjenopptar skrivingen med Venster. Etter hvert absorberer Venster nok av Gullas livsenergi til å gjenoppstå fra dagboken, og etterlater henne bevisstløs i en tilstand han beskriver som «fortsatt i live, men bare såvidt». Gullas forsvinning lurer Harry inn i Mysteriekammeret, akkurat slik Venster hadde planlagt, men han greier ikke å ta livet av Harry. Harry redder Gulla og tilintetgjør Vensters minne ved å ødelegge dagboken med en av basiliskens hoggtenner. Da hun ble spurt om hva som hadde skjedd om Gulla hadde dødd og Venster hadde greid å stikke av, nektet forfatter J.K. Rowling å gi et ordentlig svar, men avslørte at det ville ha gitt dagens Fyrst Voldemort vesentlig større krefter. Dagboken fant veien i Gullas hender da Lucius Malfang skjulte den i transfigurasjonsboken hennes under en konfrontasjon med hennes far ved butikken Snirckel og Blæk i Diagonallmenningen. Boken hadde han hatt over lengre tid, og Malfang var fullstendig klar over hva han gjorde da han ga den til henne. Etter at den var ødelagt og ikke lenger fungerte som malacrux returnerte Harry boken til Lucius, med en gammel sliten sokk vedlagt som bokmerke. Som et resultat, da Lucius kastet bort sokken, tok husnissen hans Noldus imot, og ble utilsiktet satt fri. Det ble bemerket av Arthur Wiltersen kort tid senere at et magisk objekt som framstår som om det tenker selv ikke kan stoles på hvis man ikke kan se hvor den oppbevarer hjernen. Denne standarden er satt flere ganger senere i serien. Harry er opprinnelig skeptisk til Ukruttkartet, men stoler raskt på det da han skjønner hva det kan brukes til. Også Valghatten framstår som et objekt som tenker selv. Arthur Wiltersen blir oppgitt og litt sint da han forstår at datteren hans ikke har gjenkjent de tydelige tegnene på at dagboken var farlig, men det er verdt å merke seg at heller ikke Ronny eller Hermine tenkte tanken. I den sjette boken, "Harry Potter og Halvblodsprinsen", blir det avslørt at dagbokens uvanlige krefter kommer av at Voldemort har laget den som en malacrux. Voldemort hadde lagret en del av sin sjel inne i dagboken som en del av sin streben mot å lure døden — mens en del av hans sjel var separat fra den delen i kroppen, kunne han sant nok ikke dø. Kilder. Dagbok, Tom Vensters Konstitusjonell sedvanerett. Konstitusjonell sedvanerett er en betegnelse på sedvanebaserte rettsregler som regulerer forholdene mellom de øverste statsmakter – lovgivende, utøvende og dømmende makt. Det britiske politiske system er trolig mest kjente eksempel på et statsrettspraksis som i hovedsak baserer seg på konstitusjonell sedvanerett, men også Israel og New Zealand er uten skriftlig grunnlov. Mange av de viktigste endringene i det norske statsrettslige systemet er blitt til gjennom konstitusjonell sedvanerett, blant annet innføringen av parlamentarisme. Konstitusjonell sedvanerett kan være i strid med bestemmelser i vedkommende lands grunnlov (konstitusjon), eller utfylle den på et punkt der konstitusjonen selv ikke gir noe entydig svar. Konstitusjonelle sedvanerettsregler anses å ha lik trinnhøyde som konstitusjonen selv, noe som innebærer at vanlig lov ikke er nok for å sette den til side. Dette krever at selve konstitusjonen endres, noe som i de fleste land krever en form for kvalifisert flertall (vanligvis to tredjedeler). Læren om konstitusjonell sedvanerett har blitt utviklet av norske rettsteoretikere for å dekke over at det er liten sammenheng mellom hvordan den norske statsretten er "de jure" og hvordan den er "de facto". Dette kan forklares med Grunnlovskonservatisme, der beholdelse av opprinnelige grunnlovsbestemmelser av mange blir sett på som å ha en egenverdi. I mange land, for eksempel Frankrike, er det tradisjon for å nyskrive konstitusjonen ved større endringer i styresett. Diskusjon. Spesialister på offentlig rett har uttalt seg kritisk til hvorvidt begrepet konstitusjonell sedvanerett egner seg til å beskrive noe forhold i norsk rett. For eksempel har Eivind Smith hevdet at konstitusjonell sedvanerett bare kan aksepteres som den eneste mulige løsning i de tilfeller hvor langvarig praksis strider mot grunnloven, dette hevder han å ikke kunne finne noen klare eksempler på i norsk rett, forholdene kan dermed like gjerne beskrives som praksis som utfyller grunnloven, uten at denne praksisen har konstitusjonell rang. Magical Mystery Tour (album). "Magical Mystery Tour" er et album utgitt av The Beatles i 1967. Albumet ble utgitt som dobbelt-EP med 6 spor i Storbritannia og som LP med 11 spor i USA. Innspillingene til "Magical Mystery Tour" begynte i Abbey Road Studios 25. april 1967 – fem uker før lanseringa av "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Ideen til plata hadde Paul McCartney fra et besøk på den amerikanske vestkysten tidligere samme år, der han hadde observert de mange fargerike minibussene som hippiene kjørte rundt i. Fra Liverpool kjente han skikken med å fylle opp en buss med slekt og venner og reise til en annen by for å more seg. Nå ville han lage en film som kombinerte hjemlige tradisjoner med aktuelle psykedeliske trender – se "Magical Mystery Tour (film)". Filmen hadde premiere på britisk fjernsyn 26. desember 1967, mens plata med sangene til filmen ble sluppet 8. desember. Albumet inneholdt 6 låter og kom i form av en dobbelt-EP med et 24-siders hefte med tekster, bilder fra filmen og en tegneserie som gjengir handlinga. I USA ville Capitol Records av praktiske grunner ha et mer vanlig format, og bestemte seg for å utgi en LP. De seks originale låtene fikk plass på den ene sida, mens side 2 ble fylt opp med de fem singlelåtene fra 1967 som ikke var utgitt på LP. Det originale coveret ble plassert midt på LP-coveret i ei ramme der låttitlene er satt inn. Seinere CD-utgivelser har brukt LP-en som grunnlag. Sporliste (LP, CD). Alle sangene er skrevet av McCartney, unntatt hvor annet er notert Sporliste (dobbel-EP). Alle sangene er skrevet av McCartney, unntatt hvor annet er notert Noregs Ungdomslag. Noregs Ungdomslag (NU) ble danna i 1896 og er en kulturorganisasjon med over 16 000 medlemmer i 450 lokale ungdomslag i hele Norge. Mye av aktiviteten er knytta til folkedans, teater, bunad og barne- og ungdomsarbeid, men ungdomslagsbevegelsen har et unikt mangfold av aktiviteter. NU har et tett samarbeid med Det Norske Teatret, Norsk Barneblad, Norsk Teaterråd, Rådet for folkemusikk- og folkedans, Nynorsk Pressekontor og andre kulturaktører i Norge. Formål. Noregs Ungdomslag skal gjennom folkelige kulturaktivitetar skape engasjement og levende lokalmiljø. Prinsipprogram. Det frilynte miljøet er basert på toleranse, og begrep som menneskeverdighet og likeverdighet står derfor sentralt i Noregs Ungdomslag. I ungdomslaget skal alle kunne finne en trygg og inkluderende møteplass, der en vinner respekt for ulik livspraktisering, politisk oppfatning eller kulturbakgrunn. Den folkelige kulturen slik den for eksempel kommer til uttrykk i dans, teater, handverkstradisjoner og språk, utgjør viktige deler av det kulturelle mangfoldet. Tradisjonene har flere kvaliteter, og ei drøfting av disse kvalitetene er en sentral del både av tradisjonen i seg sjøl og identitetsdanninga knytta til kulturen. Noregs Ungdomslag skal medvirke til levendegjøring, formidling og videreutvikling av folkelige kulturuttrykk. Noregs Ungdomslag trur på humor, kreativitet, galskap, fantasi og mot som viktige virkemiddel både i organisasjonen og i samfunnet. Ungdomslaget skal vere åpne arenaer for kreative tanker og ideer til ny aktivitet. Det er en verdi i seg sjøl at mennesker møtes til felles aktivitet på tvers av generasjonene, og dette er en viktig del av en folkelig opplærings- og utviklingstradisjon. Møtestedene i Noregs Ungdomslag er åpne for alle generasjoner, og aktivitetene er retta mot mennesker i alle aldre. En del av aktivitetene i ungdomslaga skal likevel være retta mot spesielle målgrupper, og en vil særlig legge vekt på barn og ungdom. Noregs Ungdomslag har en aktiv og positiv samværskultur. De rusfrie møtestedene i ungdomslaga skaper trygge og inkluderende miljø. Gjennom skolering og deltaking i demokratiske prosesser i ungdomslaga, skal medlemmene utvikle seg som sjølstendige og fellesskapsorienterte mennesker. Ungdomslaget har ei viktig rolle for mennesket, lokalmiljøet og storsamfunnet, og skal være aktiv i arbeidet for å medvirke til gode og livskraftige lokalsamfunn i bygd og by. Ledelse og ledere. Noregs Ungdomslag ledes av styreleder Endre Kleiveland. Kleiveland har bakgrunn fra Ungdomslaget Fram på Osterøy og Bergen Ungdomslag Ervingen, og representerer Hordaland Ungdomslag. Generalsekretær er Eli Ulvestad. Støvlett-Cathrine. «Støvlett-Cathrine» (eller «Støvlet-Katrine»), Anna Cathrine Benthagen (født ca. 1745, død 25. august 1805) var en prostituert, som i en periode rundt 1767–1768 var kong Christian VIIs elskerinne. Sammen fartet de rundt på Københavns vertshus og bordeller. Statsrådet grep inn og fikk tvunget gjennom at Støvlett-Cathrine ble deportert til Holstein. Bakgrunn. Cathrine var illegitim datter av prins Georg Ludvig av Braunschweig-Bevern, som var sjef for det sjællandske regiment og hans elskerinne Anna Marie Schröder. Slik datidens skikk og bruk var når det gjaldt «uekte» fyrstebarn, ble Schröder gift med en av prinsens soldater, Johan Ernst Benthagen, og slik fikk Cathrine etternavnet Benthagen. Etter at hun ble enke levde Anne Marie Schröder av å fremstille støvler og støvletter, som Cathrine hjalp med å bringe ut til kundene, derav økenavnet. Allerede før Cathrine fikk forbindelse med kongen, var hun kjent i Københavns forlystelsesliv. Hun var maitresse hos den engelske gesandt og siden offentlig fruentimmer, altså prostituert. Hun ble beskrevet som «"en hore af 30 år, som havde været tilfals for alle, og var ei kiøn, men velvoxet, raffineret, dristig og uinteresseret..."». Kongens elskerinne. Kong Christian VII var kjent for sine ødeleggende natteturer gjennom Københavns mere brodne kvarterer. Kongens «forlystelsessjef», den like utsvevende greve Conrad Holck (1745–1800) sørget for at kongen stiftet intimt bekentskap med Støvlett-Cathrine. Forholdet mellom dem skal kun ha vart et par måneder i slutten av 1767, men Støvlett-Cathrine fikk meget stor innflytelse på majesteten, ettersom hun i særlig grad evnet å tilfredsstille hans sære tilbøyeligheter. Bo Bramsen påstår, at det muligens var hun, som var pådriveren i å få kongen til å sparke kabinettsekretæren Élie Reverdil (1732–1808), mens Ulrik Langen i sin biografi over Christian VII hevder at Støvlett-Cathrine ikke hadde noe med det å gjøre, men at det var et resultat av en motvilje fra flere sider i hoffet bl.a. grev Holck og Caspar von Saldern. Kongens og Cathrines forhold utviklet seg til en rendyrket hærverksbølge, ettersom Støvlett-Cathrine fikk kongen og hans skare av drikkebrødre til å besøke de bordellene, som hun tidligere hadde hatt forbindelse med. Alle var utkledd og Cathrine gikk i herreklær. De smadret systematisk alt inventaret og truet halliker som skyldte henne penger eller andre luddere, som hadde behandlet henne dårlig. Når dette var overstått tok hun av forkledningen for å være sikker på å vise, hvorfor det skjedde. Kongen ga Cathrine en leilighet på Vandkunsten hvor han ofte oppsøkte henne, og hvor gjenboerne tvers ovenfor kunne se dem ligge nakne sammen på gulvet. Støvlett-Cathrines fall. Ministrene var ikke glade for Støvlett-Cathrines innflytelse og de rykter både i inn- og utland som den fremkalte. De innså at det måtte gjøres noe for å fjerne henne fra hoffet. Men tross gjentatte overtalelsesforsøk var kongen, til forskjell fra de mange andre hyppige avskjedigelser av mere eller mindre mektige hoffolk, som var skjedd under hans regjering, ikke til å rokke, når det gjaldt Støvlet-Cathrine. Det lyktes allikevel til slutt Heinrich Carl von Schimmelmann å få Christian VII til å tro, at landet var truet av opprør på grunn av hans forhold til Cathrine, og den lettskremte kongen ga omsider etter.. 5. januar 1768 ble Støvlett-Cathrine forvist til tukthuset i Hamburg, hvor hun imidlertid skal ha fått en ganske mild behandling. Da Christian VII på vårparten i 1768 oppholdt seg på slottet Travendahl i Holsten, forsøkte Cathrine å få adgang til han og tale sin sak. Forkledd i herreklær gikk hun til slottet, hvor hun presenterte seg for hofftjenerne som «monsieur de Brockdorff». Hun fikk hjelp av løperen Andreas Hjort, som hadde introdusert Cathrine for kongen. Hun ble gjenkjent og ført tilbake til Hamburg innen hun rakk å treffe kongen. I 1770 fikk hun tildelt en livsvarig pensjon på 500 riksdaler, men forpliktet seg samtidig til ikke å ta opphold i de byene hvor hoffet kunne ventes. Hun døde 25. august 1805 i Plön i Holsten. Hun bodde i en periode i Bondebyen i Kongens Lyngby. Huset i Sorø, hvor hun bodde, er nå en restaurant "Støvlet Katrines Hus". I litteraturen. Den nyeste oversikt over Støvlet-Cathrines liv finnes i Ulrik Langens bok "Den afmægtige – en biografi om Christian 7" fra 2008. Støvlet-Cathrine er beskrevet litterært blant annet av Karen Blixen i "Samtale om Natten i København". Hun er en av personene i Bo Holtens opera "Livlægens Besøg" bygget over Per Olov Enquists bok. Karius og Baktus. "Karius og Baktus" er en norsk barnebok om to tanntroll. Den er skrevet og illustrert av Thorbjørn Egner. Figurene dukket første gang opp i en bok med flere fortellinger for barn fra 1941, "Den nye barneboka", og historien var på ti-tolv sider. Da hadde Baktus også en kjæreste med navn Karoline. De to skulle bygge et hus oppi hjørnetanna. Den første egne boka ble utgitt første gang i 1949, men kom i en nyillustrert utgave få år seinere. I 1954 kom en 15 minutter lang dukkefilmversjon av boka, med flere enkle viser av forfatteren, regissert av den norske animatøren og filmskaperen Ivo Caprino. Hovedpersonene Karius (mørkhåret) og Baktus (rødhåret) er to små tanntroll som bor i et hull i en av tennene til gutten Jens. De lever glade dager når Jens spiser loff med sirup og ikke pusser tennene, men får et ubehagelig møte både med tannbørsten og tannlegeboret. I Senere utgaver forandret Egner slutten fra den originale, der de to tanntrollene endte i sluket, men dette førte til at mange barn ble triste. I nyere utgaver ender Karius og Baktus på en flåte på havet. Historien om Karius og Baktus har med sine muntre tegninger og aktuelle tema blitt en klassiker i norsk barnelitteratur. Den vesle boka ble svært populær og utbredt med et stort antall nye opplag, ikke minst takket være Caprinos filmversjon. Boka fikk derfor mye å si for holdningene til tannhelse og tannpuss hos barn i Norge etter andre verdenskrig. Boka er oversatt til flere språk. Boka og filmen er særlig kjent for sitatet «Ikke gjør som mora di sier, Jens!», som Karius og Baktus roper i kor for å forhindre ham i å pusse tennene sine. Egennavnene skal være avledet av «kariesbakterier», dvs de bakteriene som forårsaker hull i tennene: "Karius" (karies) og "Baktus" (bakterie). Norsk Standard. Norsk Standard (NS) er en benevnelse på standarder fastsatt og utgitt av Standard Norge. Det er Standard Norge som har enerett på å fastsette og utgi Norsk Standard, og er det norske medlemmet i CEN og ISO. Norsk Standard kan utvikles på de fleste områder i samfunnet, fra petroleum, bygg og anlegg, til samfunnsansvar og tjenester. Eksempel på Norsk Standard er standardbestemmelser for private anskaffelser (anbudskonkurranser og konkurranser om forhandlet kontrakt), kontrakter mellom oppdragsgivere/byggherrer og aktører innenfor bygge- og anleggsfagene (rådgivere og entreprenører), tekniske standardbeskrivelser for utførelsen av bygge- og anleggsarbeider, geografisk informasjonsteknologi, miljø- og kvalitetsstyring (ISO 9000), utforming av oppdrettsanlegg og kontoplan. En av de nyeste standardene er eksempelvis for tilgjengelige reiselivsmål (NS 11010). Standardene utarbeides vanligvis av høyt kvalifiserte fagfolk i komiteer med medlemmer utpekt av interesseorganisasjoner eller andre som ønsker å engasjere seg i arbeidet. Dette kan påvirke innholdet i standardene som dermed vil kunne framstå som kompromisser eller forhandlingsresultater mellom ulike partsinteresser. Standardene utarbeides først som høringsutkast og vedtas deretter av Standard Norge. Norsk Standard får gjerne høy prestisje og autoritet, slik at de rettslig sett blir ansett som «agreed documents». Norsk Standard er i utgangspunktet frivillig å bruke. Unntaket er når det henvises til standarder i lover og forskrifter, slik som ved offentlige anskaffelser. Selv om standarder er frivillige å bruke, velger likevel mange å benytte dem. Grunnene kan være at standardene er vanlige og velkjente i bransjen, at de kan gi praktiske løsninger, at kundene forventer at de blir brukt, og/eller at de gir bedre markedstilgang. Noen standarder er blitt kritisert for å være for kompliserte og for vanskelige å forstå og anvende i praksis. Andre standarder blir ignorert og overstyrt av andre organisasjoner med offentlig gitt makt. For eksempel Språkrådets definisjon av at DD.MM.YYYY (og varianter) er korrekt datoformat, ikke YYYY-MM-DD som NS-ISO 8601 angir. Det kan dog bemerkes at Språkrådet ikke er fremmed for bruken av YYYY-MM-DD i internasjonal korrespondanse; «Denne måten kan brukast i internasjonal korrespondanse» Innholdet i Norsk Standard er dels regler som er i samsvar med vanlig praktiserte regler i de aktuelle bransjer, dels nye, spesielle regler som bare får anvendelse der den enkelte standard er gjort til avtale mellom partene og/eller er vedtatt av dem. Heimskringla.no. heimskringla.no (tidligere Kulturformidlingen norrøne tekster og kvad) er et nordisk samarbeidsprosjekt grunnlagt av islendingen Jon Julius Sandal. Formålet med prosjektet er bl.a. å formidle norrøn litteratur på internett. I tillegg til kildetekster på originalspråket er det ulike oversettelser til nyere skandinaviske språk, klassiske vitenskapelige tekster og annet bakgrunnsmateriale. Prosjektet ble først startet i 1997, men åpnet for publikum i august 2005 etter å ha gjennomgått en kraftig oppdatering. Dølahest. Dølahest eller dølehest er en norsk hesterase som stammer fra Gudbrandsdalen, der den moderne dølahesten kan hevdes å ha blitt skapt på 1800-tallet. Dette er en kaldblodshest med mange egenskaper. Beskrivelse. Dølehest er av type sterkbygd med gode kroppsforhold, gode bein, ledige bevegelser, ærlig, og ikke minst har den et rolig og godt gemytt. Størrelsen varierer. Hesten en en brukshest som også har gode egenskaper som fritidshest, for eksempel til ridning og kjøring, men den har også egenskaper innen andre former for hestesport. Helhetsinntrykket varierer fra hest til hest. De viktigste kjennemerker er kjønn, farge og avtegn. Fargene svart og brun er dominerende, men det finnes også røde og blå hester. Avtegn som stjerne og bless eller i kombinasjon er vanlig. Opprinnelse. Dølahesten er en hesterase som trolig nedstammer fra lokale arbeidshester som gjennom lang tid har vært i bruk blant bøndene i Gudbrandsdalen. «Den Gudbrandsdalske hest har ved en meget sakkyndig drevet avl og under særegne lokale forhold utviklet seg til den norske hests edleste og verdifulleste representant, den kan brukes som jordbruk- og artillerihest samt solide, og etter norske forhold, enda en vakker vognhest.» – J.Lindeqvist. 1860 Omtrent samtidig skrives et annet sted at «Den Gudbrandsdalske hest har et så eiendommelig preg, at den er lett at igjenkjenne hvor som helst og iblandt nok så mange hesteraser». Landslaget for dølehest. Landslaget for Dølehest har som oppgave å arbeide for den best mulige utvikling av dølehesten. Det er den kombinerte arbeids-/fritidshest som landslaget gjennom sitt arbeid forsøker å holde intakt. Typene varierer i størrelse og gir muligheter for bruk til ulike formål. Julekalenderen på Oslo S. Oslo S med Posthuset til høyre, Oslo Plaza til høyre for midten og Byporten til venstre Julekalenderen på Oslo S er en adventskalender som er et fast innslag i eller på Oslo Sentralstasjon. Julekalenderen for 2005 på Oslo S var av kunstneren Ingrid Toogood Hovland fra Stavanger. Denne utstillingen har fått sin inspirasjon fra blant annet fortellingen om «Piken med svovelstikkene». Beretningen utviklet seg over 24 dager. Julekalenderene på Oslo S startet med prosjektet «Juletrekalender på Oslo S» i 2001. Hickory. Hickory er en hard tresort av slekten "Carya" i valnøttfamilien. Den har tradisjonelt vært brukt for å gi styrke til håndtak og skaft på redskaper, verktøy og våpen. Nå er hickory til dels erstattet av mer moderne og billigere materialer. I Norge blir også hickory brukt som såle i ski, og de fleste trommestikker lages av hickory. Gummo Marx. Gummo Marx (født Milton Marx 23. oktober 1892 i New York City, død 21. april 1977 i Palm Springs i California) var en av Brødrene Marx. Han jobbet sammen brødrene sine i vaudeville, men forlot scenen under begrunnelsen at han egentlig ikke like å være skuespiller. Dette skjedde "før" brødrene slo igjennom i filmen. Etter at Gummo forlot scenen gikk han inn i tekstilindustrien, senere slo han seg igjen sammen med broren Zeppo Marx og ledet et teateragentur. Agenturet ble senere solgt og Gummo begynte da å representere sin bror Groucho Marx og TV-showet "The Life of Riley", som han var med på å utvikle. Kallenavnet Gummo fikk han på grunn av sin tendens til å snike bak scenen på gummisko uten en lyd og hoppe fram og skremme folk. Under et kortspill fikk alle brødrene navnene sine, Gummo, sammen med Groucho, Chico og Harpo. Således var også navnet Zeppo gitt, ved at det måtte ende med bokstaven O. Navnene fulgte dem resten av livet. Gummo Marx som var ett år yngre enn sin bror Groucho døde faktisk samme år som ham. Toby Jones. Toby Edward Heslewood Jones (født 7. september 1967) er en engelsk skuespiller. Han hadde stemmen til husnissen «Noldus» i filmen "Harry Potter og Mysteriekammeret". Han har også spilt i iflmer som "Finding Neverland", "Infamous", "Nixon", "Harry Potter og dødstalismanene – del 1", ', "Muldvarpen" og "The Hunger Games". Eric Flaim. Eric Joseph Flaim (født 9. mars 1967 i Pembroke, Massachusetts) er en tidligere amerikansk skøyteløper. Eric Flaims store sesong var 1988. Dette året tok han sølv på 1500 meter under OL 1988 i Calgary, bak overraskelsesmannen André Hoffmann. Videre vant han allround-VM på Medeo-banen i Alma Ata og tok bronsemedalje i sprint-VM i West Allis. Fra 1988 og fire år fremover tronet Flaim øverst på Adelskalenderen, inntil Johann Olav Koss skjøv ham ned fra toppen. Harstad barneskole. Harstad barneskole (tidligere Harstad folkeskole) Harstad barneskole ligger i St. Olavsgate, men grenser også til Skolegata, og har omkring 250 elever fra 1. til 7. klassetrinn. Rektor er "Vidar Larsen". Skolen ble etablert i 1964 i forbindelse med opprettelsen av Harstad ungdomsskole. Barneskolen sammen med ungdomsskolen utgjør de to avdelingene ved det som i 2007 fikk navnet Harstad skole. Bygningen, som er fra 1918, huset tidligere Harstad folkeskole. Den har tre etasjer pluss kjeller, og regnes arkitektonisk å høre til nybarokk, noe påvirket av jugendstil. Trapperommene ble i 1957 utsmykket av skolens tidligere elev Karl Erik Harr. Zeppo Marx. Zeppo Marx (født Herbert Marx 25. februar 1901 i New York City i New York, død 29. november 1979 i Palm Springs i California) var en av fire brødrene Marx, og Zeppo, kjent som den flotte av dem, var den fjerde og den første til å hoppe av etter at de var blitt berømt i filmverden. En femte bror, Gummo Marx, hadde hoppet av tidligere mens de alle fortsatt jobbet i vaudeville. Navnet Zeppo. Det er flere ulike fortellinger om hvordan Zeppo fikk sitt scenenavn. Groucho sa en gang at navnet kom fra Zeppelin, et berømt tysk luftskip på den tiden da han ble født. Et annet forslag er at navnet ble overført fra en annen vaudeville-skuespiller, en Mr. Zeppo. Det er mulig at begge fortellinger er like sanne. Faktisk er det også en tredje forklaring som forteller at brødrene forsøkte å late som de var bønder for å unngå å bli innkalt til tjeneste under den første verdenskrig. Brødrene begynte å referere til hverandre med typiske bondenavn som Zeke og Zep, og Zep etter hvert ble Zeppo og det hang med videre. Zeppo Marx deltok i de fem første Brødrene Marx-filmene, alltid som den eneste normale av dem og samtidig som den romantiske hovedrollen. Zeppo hadde et mindre komisk talent ved siden av Groucho på scenen, skjønt han hadde et rykte for å være den morsomste av dem utenfor scenen. Han fant aldri opp en komisk skikkelse som kunne stå opp mot de tilsvarende til Groucho, Harpo og Chico, skjønt den rollen han tross alt spilte ville fortsatte bli spilt av andre etter at han sluttet. Mekanisk talent. Utenfor teater- og filmverden hadde Zeppo et talent for mekanikk og var den som var ansvarlig for at familiens bil kunne kjøre. Under den andre verdenskrig eide han et selskap som produserte mekaniske deler for krigsindustrien, inkludert skrutvingene som holdt atombomben fast inn i flyet Enola Gay før den ble sluppet over Hiroshima. Han grunnla også et stort teateragentur med sin bror Gummo Marx, og oppfant et armbåndsur som kunne overvåke pulsen på pasienter med hjertelidelser. Ekteskap. Den 12. april 1927 giftet Zeppo seg med Marion Benda. Paret ville adoptere et barn, Timothy, i 1944 og de ble skilt den 12. mai 1954. Den 18. september 1959 giftet han seg med Barbara Blakely, og han adopterte hennes sønn, Bobby Oliver, og ga ham sitt etternavn. Også dette ekteskapet gikk i oppløsning og de ble skilt i 1972 (eller 1973). Barbara Blakely kom senere til å gifte seg med sangeren Frank Sinatra. Som den siste av Brødrene Marx døde han av lungekreft i en alder av 78 år i 1979. Skuespilleren. I de seneste år har det vært en diskusjon blant tilhengerne om Zeppo hadde utviklet en komisk personlighet i sine filmer eller ikke. Gerald Mast i sin bok «The Comic Mind: Comedy and Movies» (1979) mente at selv om Zeppo var mer underfundig enn sine brødre så var hans komiske personlighet likevel tilstede. «Han ga en fjerde dimensjon som klisjeen ved å være den romantiske unge mann (...) for schleppy, for nasal, og for stiv til å bli tatt seriøst.» Danél Griffin, en filmkritiker ved University of Alaska Southeast, har utdypet Masts teori. «Zeppos rolle var alltid beregnet å være en parodi på den romanitiske mannlige hovedrollen som ofte var i de sukkersøte musikalene på 1920-1930-tallet. Noen ganger ville han bare ha noe få setninger, ellers ville han bare stå i bakgrunnen med et stort smil. I disse rollene var han den beryktede ekstra, alltid smilende bredt som en unødvendig dekorasjon, og alltid stiv som en trestokk. I andre filmer kunne Zeppo ha en mer betydelig rolle i den romantiske hovedrollen, men fortsatt stiv som en trestokk, og, ja, med et stort glis i fjeset. Uansett, han ville aldri bli sett på som en "ekte" normal fyr. Han var en energisk forvrengning av den ekte varen, og på en måte døren til den forbindelsen vi kunne bli forbundet med de andre brødrene. Vi tolket ham som ‘den normale, den som så bra ut’, en av gjengen, men var han virkelig? Som den replikken han kom med i filmen The Cocoanuts: «Du kan stole på meg, Mr. Hammer!» Det var litt "for" muntert. Han var ‘den normale fyren’ bare slik som det ga mening på i brødrene marxisk måte. Mens brødrene spyttet på filmklisjeene, imiterte Zeppo dem og beviste på sin egen måte at han var en briljant komiker.» I sin bok «Hello, I Must be Going: Groucho & His Friends», forsvarer Charlotte Chandler Zeppo ved at han er den som fortolker den verden brødrene invaderer. Han er verken helt normale eller helt komisk, men kombinerer elementer fra begge, slik som Margaret Dumount gjør. Zeppos betydning for brødrene Marx' suksess var at én av brødrene kunne bli forvekslet med en som faktisk var normal. Ingen av de som erstattet Zeppo, Allan Jones, Kenny Baker og andre, kunne tilføre den samme troverdighet som hans rollefigur. Fordi de var skuespillere, mens han var den ekte varen som spilte seg selv. Live Songs. "Live Songs" er Leonard Cohens første konsertalbum, utgitt i 1973. Albumet inneholder sanger opprinnelig fra "Songs from a Room" og komposisjoner som ikke finnes på studioalbum. Helsingin Sanomat. Helsingin Sanomat ("Helsingfors Avis") er Finlands og Nordens største abonnementsavis. I 2003 var hverdagsopplaget 429 244 og søndagsopplaget 500 269. Historie. Helsingin Sanomat ble grunnlagt under navnet "Päivälehti" ("Dagsavisa") i 1889 som talerør for det politiske partiet Ungfinnene. Blant grunnleggerne var Eero Erkko, forfatteren Juhani Aho og maleren Arvid Järnefelt. Det første nummeret ble utgitt 16. november 1889, regelmessige utgaver seks dager i uka kom først i 1890. Päivälehti ble stoppet av myndighetene i juni 1904 fordi avisa omtalte mordet på generalguvernør Bobrikov i positive ordelag. I stedet grunnla utgiverne Helsingin Sanomat, det første nummeret kom ut 7. juli 1904. Posisjon på det finske avismarkedet. Helsingin Sanomat har blitt kritisert for avisens dominerende posisjon på det finske avismarkedet, særlig etter at den eneste riksdekkende konkurrenten, Uusi Suomi gikk inn i 1991. Internett, gratisaviser og tabloidavisene Ilta-Sanomat og Iltalehti har likevel svekket monopolet til Helsingin Sanomat det siste tiåret. Omsk. Satellittbilde av området omkring Omsk Omsk (russisk: Омск) er en by vest i Sibir i Russland. Byen ligger i lavlandet vest i Sibir ved elven Irtysj. Omsk ble grunnlagt i 1716. Byen har om lag 1,2 millioner innbyggere. Omsk er administrasjonsby for Omsk oblast. Omsk er en viktig industriby for Russland. Byen har også universitet, fra 1974. Omsk er et knutepunkt innen det transsibirske jernbanenettet. Jernbanen har hatt mye å si for utviklingen til Omsk. Luftens friheter. Luftens friheter er et sett med regler som regulererer den kommersielle luftfart. Luftens friheter, opprinnelig Luftens fem friheter, er en avtale regulert i Chicago-konvensjonen (Convention on International Civil Aviation] fra 7. desember 1944. Senere har andre «friheter» blitt lagt til, selv om de ikke er offisielt godkjent under internasjonal avtale. Første frihet. Etter den kalde krigen er den første frihet nesten fullstendig universell, selv om enkelte land krever en forhåndsnotis før en overflyvning. Annen frihet. Rett til teknisk mellomlanding (uten trafikkrettigheter). Det mest kjente eksemplet på anvendelsen av den annen frihet var Shannon Airport, som ble brukt til tekniske mellomlandinger for fly fra Kontinentet og frem til 1960-årene. For SAS-fly i atlanterhavstrafikk ble Prestwick i Skottland brukt tilsvarende. Tredje frihet. Rett til å sette av passasjerer og last fra flyets hjemland. Fjerde frihet. Rett til å ta opp passasjerer og last bestemt for flyets hjemland. Det mest kjente eksemplet på anvendelse av tredje og fjerde frihet var det islandske flyselskapet Loftleiðir. På grunn av Islands lave trafikkgrunnlag hadde ikke selskapet noen mulighet for økonomisk å kunne operere i atlanterhavstrafikken. Fra 1950-tallet tok Loftleiðir en stor del av atlanterhavstrafikken ved å kombinere de to friheter. Passasjerer mellom Europa og USA ble utstyrt med to billetter, en for strekningen Europa – Island og en for Island – USA, selv om det ble benyttet samme fly hele veien Femte frihet. Rett til å ta opp og sette av passasjerer og last mellom to fremmede land. Sjette frihet. Retten til å frakte passasjerer og gods fra et annet land til et tredje, ved å mellomland i ens eget land Syvende frihet. Retten til å frakte passasjerer og gods mellom to fremmede land. Åttende frihet. Retten til å frakte passasjeres og gods innen et fremmed land i forbindelse til eller fra ens eget land. Niende frihet. Retten til å frakte passasjerer og gods innen et fremmed land uten forbindelse til eller fra ens eget land. Denne frihet har British Airways brukt i Norge på sin rute Billund – Oslo – Geilo. Continental (tysk selskap). Continental AG er et selskap som produserer dekk, bremsesystemer, stabilitetskontrollsystem og andre komponenter til bil. Selskapets hovedkontor ligger i Hannover i Tyskland. Continental, eller Conti, har 69 000 ansatte. Selskapet ble etablert i 1871 som en gummiprodusent.. Continental hadde tidligere dekkfabrikker i Askim i Norge og Gislaved i Sverige. Viking dekkfabrikk i Askim ble nedlagt i 1992 mens Gislaved Däck ble nedlagt i 2001. Serum Serum. "Serum Serum", som første gang ble sendt på NRK i 1980, var den første tv-serien med Tramteatrets Pelle Parafins Bøljeband. Manuskriptet var skrevet av Terje Nordby. Regissører var Kalle Fürst og Terje Nordby. Theodor Kjerulf. Theodor Kjerulf (født 30. mars 1825 i Christiania, død 25. oktober 1888 i samme by) var en norsk geolog og dikter. Slekt. Theodor Kjerulf var sønn av ekspedisjonssekretær Peder Kjerulf og bror av komponisten Halfdan Kjerulf. Han giftet seg med Marie Agnes Christiane Anker, datter av Erik Theodor Christian Bernhard Anker og Betzy Sneedorff. Biografi. Kjerulf fikk sin utdanning ved Det Kongelige Frederiks Universitet, der han senere ble tilsatt som professor (1866), samt i Heidelberg under professor Bunsen. I 1855 publiserte han sin avhandling "Das Christiania Silurbecken, chemisch-geognostisch untersucht". Året etter, i 1856, tok han initiativ til Norges geologiske undersøkelse, og ble direktør for denne i 1858. Som student var han i 1849 teatersjef på Studentteatret ved Det Norske Studentersamfund. Som geolog var han empiriker, og stilte seg kritisk til kjente teorier som manglet empirisk fundament, slik som arvelighetslæren og Darwin, som Kjerulf kommenterte og kritiserte via korrespondanse med denne. Kjerulf viste i 1854 at Oslofeltets granitter dannet ved krystallisasjon av smeltet magma og vant H.K.H. Kronprinsens gullmedalje året etter. Han var også den første til å fremsette teorien om isavsmelting i Oslofeltet og dermed dannelsen av israndavsetninger. Han veiledet blant annet Waldemar Christopher Brøgger og Hans Reusch. Av utgivelser kan nevnes et verk som oppsummerer et av hans viktigste arbeidsområder, geologien i det sydlige Norge; "Udsigt over det sydlige Norges geologi". Kjerulf har fått isbreen Kjerulf på Sør-Georgia oppnevnt etter seg, og han ble også avbildet på et norsk frimerke (1974). Hans undersøkelser resulterte i ca. 25 geologiske rektangelkart som ble utgitt i perioden 1870-1890. "Men der var baade Luur og Lok og en heel Buskap med klingende Bjælder oppe i hans Spil. Snart var det lutter Løb og Triller, Tonerne haglede saa tæt paa hinanden, at Øret neppe kunde følge dem, snart faldt han ligesom hen og aandede sig bort i Klage." Han er ellers enig med Ole Bull i hans bedømmelse av Myllarguten. Han utga noen samlinger av sine dikt, og oppnådde internasjonal leserkrets. Lyrikk. Kjerulf bidro også med teksten "Længsel" til Frederick Delius' musikkstykke. Han bidro også til "Nordisk familjebok", 1884 og 1911. Betzy Sneedorff. Elisabeth (Betzy) Sneedorff (født Tønder, 19. september 1790, død 12. mars 1875) var dansk-norsk hoffdame hos prinsesse Charlotte av Danmark. Hun var datter av Hans Christian Sneedorff og Marie Elisabeth Tønder, og ble gift 19. februar 1816 i Holmen kirke, med Erik Theodor Christian Bernhard Anker, og var svigermor til Hans Gude, Halfdan Kjerulf og Theodor Kjerulf. Sneedorff, Betzy Sneedorff, Betzy Ólafur Örn Bjarnason. Ólafur Örn Bjarnason (født 15. mai 1975) er en islandsk fotballspiller som er spillende trener for islandske Grindavík. Fra 2004 til 2010 spilte han for norske Brann. Klubbkarriere. Bjarnason startet sin karriere i Grindavík, der han debuterte i 1995. I 1998 gikk han til den svenske klubben Malmö FF, før han i 2000 reiste tilbake til Grindavik. I 2004 gikk han videre til SK Brann, der han spilte samtlige seriekamper i 2004-sesongen. Han etablerte seg også på det. I 2006 forsvarte Bjarnasson plassen i Branns midtforsvar. Sammen med landsmannen Kristjan Örn Sigurdsson var de tippeligaens beste stopperpar og ble kalt for "Örneredet". Han returnerte til Grindavík i august 2010 som spillende manager. Med 213 offisielle kamper for Brann, er han den utenlandske spilleren med flest kamper for klubben og den spilleren med 11. fleste kamper totalt. Internasjonal karriere. Bjarnason spilte 28 landskamper for times for det islandske landslaget. Han debuterte i en privatlandskamp mot Sør-Afrika som innbytter for Sverrir Sverrisson. Trenerkarriere. 24. juni 2010 returnerte han til Knattspyrnudeild UMFG og erstattet Milan Stefán Jankovic som trener. Referanser. Olafur Ørn Bjarnason Kubisme. Kubisme er en kunstretning som oppstod omkring 1907. Navnet kubisme kommer av det "greske" ordet "kybos" som betyr terning. Kubismen blir ansett å være en av de viktigste kunstbevegelsene siden renessansen, og hadde stor påvirkningskraft på europeisk maleri og skulptur på begynnelsen av 1900-tallet I 1907 ble det holdt en minneutstilling over maleren Paul Cézanne. Cezanne hadde vært opptatt av hvordan en kunne forklare formene i naturen ved hjelp av geometriske figurer som terninger, kuler og kjegler. Og med inspirasjon fra Cézanne skapte Picasso og maleren Georges Braque kubismen, hvor motivet ble brutt opp i geometriske enkeltformer. Picasso malte samme året som minneutstilling et bilde som heter "Pikene fra Avignon", og dette blir regnet for det første kubistiske maleriet. Picasso og Braque, arbeidet i mange år med å analysere gjenstander de hadde foran seg. De forenklet dem og bygget dem opp som geometriske former. Et menneske fikk da for eksempel en kule til hode, og en sylinder til overarm. I tillegg til de geometriske formene var kubistene opptatt av afrikansk kunst. Kubistene malte ikke et motiv bare fra en bestemt kant, men viste motivet som om det er sett fra forskjellige steder på samme tid. Dette var et forsøk på å presentere motivet på en så helhetlig måte som mulig. Ofte vil disse planenes overflate møtes med kanter som ikke viser noe gjenkjennelig dybdeperspektiv. Bakgrunnen og motivets plan møter hverandre på en måte som skaper bare en overfladisk dybdefølelse; noe som regnes som en av karakteristikkene ved kubismen. Kubismen var en komplett og klart definert estetikk. Kvinnene på Picassos bilde «Pikene fra Avignon» har ansikter som ser ut som afrikanske masker. Med kantete trekk og med fordreide kropper. Det var mange som mente at det Picasso malte var forferdelig stygt. Kubismen var i konstant forandring, og den deles inn i tre hovedfaser: fasett-kubisme, analytisk-kubisme og syntetisk-kubisme. De mest kjente kunstnerne innen kubismen var Georges Braque, Pablo Picasso, Juan Gris og Fernand Leger. Kubismen hadde også påvirkning på skulpturen. Norge. Den norske maleren Alfred Hagn hadde mens han oppholdt seg i Paris 1910-13 blitt inspirert av kubismen. Han stilte ut kubistiske bilder på Høstutstillingen i 1910 og årene etterpå. Han ble hardt kritisert og hengt ut som futurist av norske kunstanmeldere, mente han selv at han hovedsakelig var kubist. Også Per Krohg hadde vært i Paris før første verdenskrig. Han stilte også ut på Høstutstillingen, men med mer moderate kubistbilder enn det Hagn gjorde. En annen tildige norsk kubist med bakgrunn fra Paris var Thorvald Hellesen. Kristján Örn Sigurðsson. Kristján Örn Sigurðsson (født 7. oktober 1980) er en islandsk fotballspiller som spiller for Hønefoss. Vinteren 2005 kom han til Brann, der han i 2005-sesongen for det meste ble benyttet som høyreback, men siden ble flyttet inn som midtstopper. Han er lillebror av den mer kjente Lárus Sigurðsson som har hatt brukbar suksess i de engelske klubbene Stoke og West Bromwich. Nettopp etter brorens anbefaling ble Kristján hentet til Stoke som 17-åring, men han klarte aldri å slå gjennom der og reiste tilbake til Island i 2001 der han spilte for KR Reykjavík. Han markerte seg bedre i den islandske toppdivisjonen og fikk sin debut på mot i 2004. I den første tiden han var i Brann var han andrevalg som høyreback, men som følge av godt spill samtidig som konkurrentene fikk skadeproblemer, spilte han de fleste eliteseriekampene i 2005-sesongen. Etter noen varierende prestasjoner på høyrebacken ble han flyttet inn på midtstopperplass. Her hevet han spillet sitt. Sigurðsson blir regnet som en svært rask fotballspiller, samtidig som han er taklingssterk og har god spenst. Han er også en meget god hodespiller. I 2006-sesongen spilte han godt i to-spann med sin islandske kollega Ólafur Örn Bjarnason og har fylt skoene til Branns tidligere midtstopperprofiler Ragnvald Soma og Paul Scharner Sigurðsson tok nye steg i 2007. Han var en sentral brikke i sesongen som endte med Branns første gull i serien på 44 år. Som resten av laget klarte ikke «Ørn2» å følge opp prestasjonene fra 2007 verken i 2008 eller i 2009. Glimtivis viste han prov på gammel storhet, men det var mye varierende prestasjoner. Kontrakten med Brann gikk ut 1. januar 2010. Den 7. januar 2010 ble det kjent at Kristján Örn Sigurðsson hadde signert en toårskontrakt med den nyopprykkede klubben Hønefoss. Eksterne lenker. Kristjan Orn Sigurdsson Kristjan Orn Sigurdsson Hans Reusch. Hans Henrik Reusch (født 5. september 1852 i Bergen, død 27. oktober 1922) var en norsk geolog. Han fant de første fossiler fra silurtiden i sterkt metamorfe skifre sør for Bergen. Etter examen artium 1869 fra Bergen katedralskole, studerte han ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania til cand.real. i 1875, en slags lærereksamen, men fikk heller jobb på Norges geologiske undersøkelse. Han studerte så geologi under Waldemar Christopher Brøgger, de reiste til Elba og Korsika i 1876. Selv var han utplassert hos Ferdinand Zirkel ved Universitetet i Leipzig og mottok dr.philos. 1883 på avhandlingen "Silurfossiler og pressede konglomerater i Bergensskifrene", der han blant annet lanserte begrepet strandflaten. Han var amanuensis ved universitetets mineralkabinett 1882 til 1885, det året han ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Fra 1885 til 1888 var han universitetsstipendiat. Fra 1888 til 1921 var Reusch direktør for Norges geologiske undersøkelse etter Theodor Kjerulf. Reusch foreleste i Kristiania 1902–1905 og 1909–14, samt under oppholdet 1897–98 som "Sturgis-Hooper Professor of Geology" ved Harvard University der hans inspirator William Morris Davis var professor. Fra 1898 til 1903 ledet han Norsk Geografisk Selskap som han hadde vært med på å etablere i 1889. I forbindelse med unionsoppløsningen 1905 arbeidet han (sammen med Brøgger) sterkt for å fremme en Norsk informasjonstjeneste, for å synliggjøre Norge som nasjon; dette ledet etterhvert til Utenriksdepartementet. I Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ble han innvalgt i 1900. Reusch vant Lyellmedaljen i 1905. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Oxford University i 1907, anledningen var 100-årsjubileet til Geological Society of London. I 1910 deltok han da den internasjonale geologkongressen i Stockholm tok en tur til Spitsbergen, og fikk oppkalt Reuschhalvøya og "Reuschfjellet" etter seg. På Antarktis finner man Reuschbreen dit Southern Cross-ekspedisjonen dro 1898–1900. Reuschmedaljen ble opprettet i 1926 av Norsk geologisk forening som han hadde vært med på å etablere i 1905. Reusch reiste mye omkring på feltarbeid og ivret for naturvern. Han var blant de første som lanserte tanken om nasjonalparker. På 1870-tallet utforsket han Lepsøya. I 1877 ble han med vennen William Cecil Slingsby på førstebestigningen av Stølsnostinden. Reusch startet Naturen (tidsskrift) og var redaktør 1877-80 før det ble for travelt. Han var en ivrig boksamler og i 1900 en av stifterne av Foreningen for norsk bokkunst som han ledet frem til 1903. Etter han hadde pensjonert seg, startet han i 1922 Bibliofilklubben. Hans død samme året skyldtes klemming mellom to togvogner ved påhoppforsøk ved Hvalstad stasjon, han hadde akkurat flyttet til «Villa Morene» og skulle på morgenmøte i Norsk geologisk forening. Reusch efterlot seg et privat bibliotek på 12 000 bøker. Reusch var også en habil tegner og landskapsmaler, han illustrerte sine egne bøker og avhandlinger. Hans far var jo maleren Hans Leganger Reusch (1800–54) og hans mor var skolebestyrer Anna Sophie Lootz (1820–79). Selv ble Hans gift i Fredrikstad 1893 med kunstmaler Helga Marie Ring Reusch (1865–1944), dattera til brigadeintendant Ove Wilhelm Ring (1822–87). Med kona etablerte han i 1893 "Hans og Helga Reuschs legat" til fremme av geografi og geologi (grunnkapital 800 000 norske kroner). Satyricon (band). Satyricon (tidligere Eczema) er et norsk black metal band, etablert i 1990. Det blir i dag regnet som et av verdens mest kjente band i sin sjanger. Det er samtidig et av landets ivrigst turnerende band over hele verden. Tekstene til bandet omhandler temaer som natur, apokalypse og antikristenhet. Satyricon er blant annet et av hovedbandene som inspirerer utenlandske mennesker til å studere norsk. Satyricon er representative innenfor sjangeren True Norwegian Black Metal. Bandoppstart. Bandet ble startet opp av Wargod og Exhurtum. Kort tid etter ble Lemarchand medlem. De startet som et death metal band under navnet «Eczema», og var inspirert av band som Cadaver, Carcass og Napalm Death. De spilte inn sin første demo "Omnipotence" i 1991. Den hadde to spor og ble aldri utgitt. I 1991 bestemte de seg for å spille i black metal-sjangeren, skiftet navn til Satyricon og fikk Satyr som medlem. Etter den første demoen ble Exhurtum kastet ut av bandet, mens Wargod sluttet. Etter den andre demoen "The Forest Is My Throne" ble Lemarchand kastet ut av bandet. Etter denne andre offisielle demoen ble plateselskapet Fashion Records i Sverige interessert i kontrakt med dem, noe de fikk. Bandet var meget fornøyd med dette, spesielt fordi det på den tiden var veldig vanskelig for black metal-band å få platekontrakt. Debutalbumet. Satyr skrev de aller fleste tekstene til debutalbumet "Dark Medieval Times" som ble utgitt på Satyricon sitt eget plateselskap Moonfog Productions. I begynnelsen skrev han med stor inspirasjon av middelalderen. Dette finner vi tydelig i tekstene. Under innspillingen av albumet oppsto det en stans på grunn av dårlig økonomi. Det resulterte i at Satyr og Frost samlet sammen penger fra oppsparte midler og gjennom private lån. Satyr reiste etter dette til Grieghallen i Bergen, for å mikse albumet. Etter noen dager mente han at albumet kunne bli bedre mikset i det studioet han kom fra, og reiste tilbake igjen. Bandet hadde nå ikke noe plateselskap, derfor sendte de ut albumet til mange selskap. De fleste selskapene ønsket å gjøre endringer i albumet. Det var noe Satyr ikke ønsket, så han gikk aktivt ut og kom over plateselskapet Tatra Productions. Samtidig med dette var interessen for norsk black metal økende, og raskt etter utgivelsen av debutalbumet ble Satyricon sett på som en av de viktigste black metal-bandene i Norge. Da albumet ble utgitt var Satyr bare 18 år. Satyricon, Hole In The Sky 2011 Satyricon, Hole In The Sky 2006 Senere album. Senere kom albumet "The Shadowthrone". De valgte også å gi ut demoen "The Forest Is My Throne" på LP og senere CD, fordi interessen var så stor. Etter studioalbumet "Nemesis Divina" var det mange låter som ikke var blitt publisert. Det resulterte i EP-en "Megiddo" i 1997. I 2006 ble "Now, Diabolical" utgitt. Det kom på en annen plass på VG-lista, og blir sammen med "Volcano" fra 2002 sett på som gjennombruddet til bandet. Gruppen utgav sitt syvende album, "The Age of Nero" i november 2008. Den første USA-turneen. I mars og april 2004 var Satyricon på turne i USA. Før turnéen fikk ikke trommeslager Frost visum og arbeids/oppholdstillatelse. Dette førte til at Trym Torson fra Zyklon og tidligere Emperor, spilte i stedet. Satyricon valgte å turnere sammen med bandet Morbid Angel. Under turnéen deres ble bussen stormet av et SWAT-team uten at det ble noen siktelse. Senere fikk de problemer med turnémanageren som forsvant midt i turnéen med alle pengene. Til tross for alt dette var plateselskapet fornøyd med resultatet. Byene Satyricon besøkte var blant annet Orlando, Atlanta, Baltimore, Saratoga, Worchester, New York, Philadelphia, Cleveland, Cincinnati og Hollywood. Den andre USA-turneen. «Vi har som resultat av at disse sitter anholdt i Toronto, blitt nødt til å kansellere resten av vår Nord-Amerika-turné. Dette beklager vi på det sterkeste på vegne av fansen, våre samarbeidspartnere og ikke minst gruppen selv» Åtte dager senere ble en spillejobb avlyst fordi Satyricon skulle opptre på samme scene der tidligere turné-partnere i bandet Damageplan (under turneen Pantera) ble skutt på nattklubben Alrosa Villa i Columbus, Ohio. Andre turneer. "Et utdrag av turnéer Satyricon har utført:" Festivaler. "Et utdrag av festivaler Satyricon har vært på:" Utmerkelser. Bandet har vunnet Alarmprisen 2001 i klassen beste konsert-band, Spellemannprisen 2002 i klassen «Metal» for albumet "Volcano", Alarmprisen 2003 i klassen «Metal» for samme album, og klassen «Beste låt» for «Fuel For Hatred» under samme utdeling. Bandet var på forsiden av Kerrang! i 2008, uke 44. Vektstang. a>, med alle krefter i balanse, hvis F1D1 = F2D2. En vektstang er et legeme formet som en stang. Den kan dreie om en akse eller et fast punkt og blir påvirket av krefter i motsatte retninger. Størrelsen av de enkelte dreiekreftene kalles dreiemomenter. Vektstangprinsippet. Vektstangen blir utsatt for to like sterke, men motsatt rettede rotasjonskrefter (dreiemomenter) så lenge den er i ro. Dreiemomentet beregnes som produktet av kraften som virker i punktet og avstanden fra punktet til aksen, altså som kraft ganger avstand (= arm). Kreftene forholder seg altså omvendt proporsjonalt til armlengdene. Hvis dreiekreftene skulle bli forskjellige, vil stangen måtte bevege seg i den retningen som har det største dreiemomentet. Vektstangprinsippet kan formuleres med ord som hvor F er kraft og D er avstand fra vippepunktet, og indeksene refererer til de to stedene kreftene tilføres stangen. Typisk bruk av vektstang, her i form av et spett. Bevegelsen av stenen blir kort, men kraftig. Bruk. Vektstangen utnyttes både i mekaniske maskiner og i enkle innretninger i hverdagen, for eksempel spett til å løfte og vippe tunge ting, håndtak på dører, i redskaper som nøkler, tenger, klyper, sakser, dumphusker og trillebårer. Vektstangen og mennesket. Vektstangens enkle prinsipp sammen med den store nytten den alltid har hatt for mennesket har ført til at virkemåten er kjent for mennesket som et medfødt trekk. Forskjellige anvendelser av vektstangen er derfor selvfølgeligheter for mennesket og må ikke læres. Ved bruk av spett tenkes at andre siden vil gi etter når kraften økes nok. Mennesket tenker altså funksjonelt og ikke fysisk når det anvender en vektstang. Vektstangklasser. Det finnes tre vektstangklasser (første-, andre- og tredjeklasse) der plasseringen av vippepunktet og påvirknings- og resultatkraft varierer. Førsteklasse vektstang. Vippepunkt er plassert mellom påvirkningskraft og resultatkraft. Andreklasse vektstang. Resultatkraft er plassert mellom påvirkningskraft og vippepunkt. Tredjeklasse vektstang. Tredjeklasse vektstang. Virker kun når vektstangen er festet til vippepunktet. Påvirkningskraft er plassert mellom resultatkraft og vippepunkt. Steffen Haraldsen. Steffen Haraldsen (født 23. mars 1986) er en norsk fotballspiller. Han spiller i Fyllingen Fotball som målvakt. Haraldsen kom fra Molde til Sportsklubben Brann foran 2005-sesongen. I Molde kombinerte han videregående utdanning med å være reservelags- og juniorkeeper i klubben. Han er opprinnelig fra Bildøy utenfor Bergen, og starten karrieren i Øygard. I Brann var Haraldsen tredjevalg, og slapp aldri til på A-laget, men han satt på innbytterbenken i enkelte eliteseriekamper. Før 2007-sesongen gikk Haraldsen fra Brann til Fyllingen. Geolog. Geolog er en naturviter som studerer geologien hos en terrestrisk planet. I Norge kan man bli geolog ved flere universiteter og høyskoler. Størst er Institutt for geofag i Oslo og Institutt for geovitenskap i Bergen. Arbeidsområdet kan være alt fra oljeleting til gruvedrift. Men avhenger vanligvis av hva man har som fagfelt. Dogleg. Dogleg er et begrep innen golf som beskriver et golfhull hvor fairwayen brått skifter retning til venstre eller høyre. Hull med dogleg er vanligst blant par 5-hull, men forekommer også på hull med par 4. Fore. "Fore" er et varselrop i golf. Golfspillere plikter å rope «"fore!"» når det finnes den minste mulighet for at golfballen kan treffe en annen spiller eller en tilskuer. Opprinnelse. Uttrykket "fore" kan oversettes med «forut» og stammer fra det britiske infanteriet. Ved angrep i doble rekker måtte den fremre rekken legge seg ned når den bakre skulle avfyre sine våpen. Den bakre rekken ropte «beware before», som kan oversettes til «se opp der fremme». Uttrykket ble etter hvert innen golfsporten forkortet til "fore". En annen teori sier at uttrykket er en forkortelse av ordet "forecaddie" og stammer fra 1600-tallet. På den tiden var golfballer dyre, og golfspillerne ansatte derfor forecaddies som skulle stå i området der hvor ballen landet for å finne igjen ballen. Når spilleren hadde slått er det sannsynlig at han ropte "forecaddie" for å varsle at ballen var på vei. Dette er senere blitt forkortet til "fore". Likestillingsrådet. Likestillingsrådet var en norsk statlig etat. Det ble etablert i 1972 som et offentlig, men frittstående organ, og lovhjemlet i 1978. Rådet skulle arbeide på omtrent alle områder som berørte kvinnesaken. De syv medlemmer ble utnevnt av Kongen. I 1997 vedtok Stortinget en omorganisering der Likestillingsrådet nedlegges, men videreføres i form av Kompetansesenter for likestilling, Likestillingssenteret. Blant likestillingsrådets ledere var Reiulf Steen (1973–1976), Kari Vangsnes, Tove Beate Pedersen (80-tallet), Åse Klundelien og Brit Fougner (to perioder). Tove Beate Pedersen. Tove Beate Pedersen (født 26. august 1950) er en norsk psykolog. Hun har embedseksamen innen psykologi, med studieopphold ved University of California, Los Angeles. På slutten av 1990-tallet var hun generalsekretær i Human-Etisk Forbund og leder for Likestillingsrådet. I 1998 ble hun leder av Sekretariatet for kvinneforskning i Norges Forskningsråd. Hun er i dag seniorrådgiver i Norsk Psykologforening. Pedersen, Tove Beate Pedersen, Tove Beate Pedersen, Tove Beate Rug. Rug, eller Rugslekta'", er en planteslekt i grasfamilien. Den viktigste arten er dyrket rug, en økonomisk viktig kulturplante. Plantene finnes både som ettårige, toårige eller også som stauder. Rug vokser hovedsaklig i tempererte områder i Europa og Asia. Lopphavet. Lopphavet er et havområde utenfor vestkysten av Finnmark. Havområdet ligger mellom Tromsøflaket i vest og Nordkappbanken i øst. Det er påvist store svampsamfunn og korallrev i havområdet. Loppa og Hasvik er de to kommunene i Finnmark som grenser til Lopphavet. Åse Klundelien. Åse Arna Klundelien (født 8. januar 1946 i Kongsberg) er en norsk Ap-politiker. Hun var stortingsrepresentant 1989–1993, og vararepresentant i periodene før og etter. I 1983 ble hun den første kvinnelige fylkesordfører, i Buskerud. På 1990-tallet var hun leder i Likestillingsrådet, før hun i 1988 ble Skjold leir. Skjold leir er en militærleir ved tettstedet Øverbygd i Målselv kommune i indre Troms fylke. Leiren består av to tidligere leirer som ligger like inntil hverandre, Maukstadmoen leir og Holmen leir. Fram til 1. juni 2002 var dette en egen garnison, Skjold garnison (SKG) mens dagens Skjold leir administrativt ligger under Troms garnison (TG). Fra leiren er det omtrent fire mil til E6 og Bardufoss. Reisetid med bil eller buss til Tromsø er på rundt to og en halv time. Avdelingene som holder til på Skjold er 2. bataljon (mekanisert infanteri) og Ingeniørbataljonen. Tidligere lå et av hærens kløvkompanier på Skjold. (Det andre var i Starum leir). Skjold leir består av seks kaserner som primært huser et kompani hver, befalshybler, garasjeanlegg, depoter, varme og kalde vedlikeholdshaller, administrasjonsbygg for bataljonene, undervisningsbygg, gymsal, messe, velferdsbygg (med kantine, bibliotek og kino), brannstasjon og Skjold tekniske verksted (SKTV). Undervisning og øvelser foregår i nærområdet og i Mauken skytefelt, som ligger drøyt to kilometer vest for leiren og er kjent for sin utsikt mot fjellet Hattavarre (1408 moh) som 3. februar 2000 hadde et av norgeshistoriens største snøskred. Det pågår i disse dager arbeid for å binde sammen skytefeltene Mauken og Blåtind i form av en veg. Holmen leir er en nedlagt militærleir for Ingeniørbataljonen med kort gangavstand fra Skjold leir. Her finnes det kaserner, befalsboliger, garasjeanlegg, kapell og messe som Skjold leir disponerer. Området ligger idyllisk til omkretset av elven. Den 5. mars 1986 under Nato-øvelsen «Anchor Express» omkom 16 ingeniørsoldater fra Holmen leir i et snøskred i Vassdalen. Ulykken er den største enkeltulykken i Brigade Nords historie. Det ble reist et minnesmerke over de døde ved siden av kapellet på Holmen leir. Bodø Innebandyklubb. Bodø Innebandyklubb (stiftet 20. oktober 2002) er en norsk innebandyklubb fra Bodø. Klubben har i dag tre herrelag og et damelag, samt tre ungdomslag og et lag for funksjonshemmede. Historie. Klubben ble stiftet etter en henvendelse fra Harstad i 2001, da de ønsket å få Bodø med i innebandyseriene i Nord-Norge. Så langt var Bodøs innebandy organisert gjennom bedriftsidrettlag, blant annet Vestbyen Ibk, Bodøstudentenes Idrettslag og Bodø Breeze. Det var Vestbyen innebandyklubb som etter hvert endret navn til Bodø Innebandyklubb. Klubben ble styrket med spillere fra de andre bedriftsidrettsklubbene, og i 2002 startet klubben i 2. divisjon avdeling Troms/Nordland, men spilte seg etter et par sesonger opp i 1. divisjon Nord. Klubben ble også utvidet med eget damelag i 1. divisjon Nord, og et andre lag for herrer. I dag har klubben også en ungdomsavdeling, og et eget lag for funksjonshemmede. Verdiene engasjement, kvalitet, allsidighet og glede er arbeidsmål for klubben. Rulledingsmoro. Rulledingsmoro er Bodø Innebandyklubbs storprosjekt innen el-innebandy. El-innebandy foregår i spesialbygde, elektriske sportsstoler som er spesiallaget for denne sporten. Den stiller store krav til spillerens kjøreferdigheter, da den styres med joystick. Stolene kan stilles inn på forskjellig fart og på det meste kjøre 14 kilometer i timen. I 2007 fikk klubben 596 000 kroner fra Helse og Rehabilitering til prosjektet og oppstart av en innebandygruppe for funksjonshemmede. Breivikbotn. Breivikbotn (nordsamisk: "Goahtečorru") er et tettsted og administrasjonssenteret i Hasvik kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Breivikbotn ligger innerst i Breivikfjorden, en del av Lopphavet, som er kjent for sine rike fiskeforekomster. Stedet ligger 15 kilometer fra tettstedet Hasvik og 20 kilometer fra tettstedet Sørvær. Breivikbotn kapell ligger her. Norske Kvinners Nasjonalråd. Norske Kvinners Nasjonalråd er en tidligere norsk organisasjon. Den ble etablert 8. januar 1904 av Gina Krog (første formann) for å være et samlende råd for diverse kvinnesaksforeninger i Norge. Ved oppstarten var det sytten lokalforeninger representert og ni nasjonale foreninger representert. Det første styret besto av Gina Krog (formann), Fredrikke Marie Qvam (første nestformann, senere æresmedlem), Betzy Kjelsberg, Katti Anker Møller og Karen Grude Koht. Norske Kvinners Nasjonalråd ble ganske snart medlem i International Council of Women (ICW). De hadde også representant i Likestillingsrådet. Rådet opprettet også egen sosialskole, kalt Sosiale kurser. Skolen var lenge ledet av Anna Caspari Agerholt, og var Norges første organiserte sosialutdanning. Tidlige kampsaker var stemmerett for kvinner, rett for kvinner til å bli verge, kvinners rett til fritt valg av utdanning og yrke, kamp mot hvit slavehandel (prostitusjon). Senere arbeidet de for blant annet for mødreforsikringen og kvinnelig representasjon på Stortinget. Organisasjonen ble oppløst i 1989. Ledere. Av andre formenn i foreningen kan nevnes Litteratur. En omtale ble utgitt av foreningen i anledning 50-årsjubileet: "Norske Kvinners Nasjonalråd", 1957. Popkorn. Popkorn er maiskorn som eksploderer, eller «popper», når de blir varmet i matolje eller i mikrobølgeovn. Det finnes enkelte typer mais som passer bedre til popkorn enn andre. Tørkede maiskorn varmes opp til kjernen rett og slett eksploderer. Inne i denne maisen er det stivelsesrikt materiale og litt vann. Når maiskornet utsettes for varme blir vannet til vanndamp, som tar mer plass, og dette fører til at maiskornet sprekker. Det stivelsesrike materialet blir omgjort til skum som størkner, og det er dette vi kjenner som det hvite, gode popkornet. Ved lavt trykk blir popkornene store. Popkorn ble først laget av indianerne i Amerika, for tusener av år siden. Første gang europeerne lagde popkorn var i 1492, da Christofer Columbus kom til Amerika. Popkorn er populært snacks og selges både ferdig poppet og upoppet. Skal man poppe selv er det viktig å følge bruksanvisningen, enten det er av typen man popper i varm olje eller i mikrobølgeovn. Hvis ikke kan det oppstå både brann og man kan få kjøkkenet fylt med popkorn. I senere tid har popkorn blitt brukt mest på kino. Det blir som regel servert med smeltet smør og salt. I andre land som for eksempel Tyskland spises det også med sukker eller honning. Sjøvann. Årlig gjennomsnittlig saltholdighet for overflatevann i verdenshavene, data fra «Verdens havatlas» 2001 Sjøvann eller havvann er vann i havet. Sjøvannet har høyere saltinnhold enn ferskvann fordi forvitring av fjellene har avsatt mineraler, og spesielt salter gjennom millioner av år. Gjennomsnittlig saltinnhold er 3,5 %. Hvert kg eller hver liter sjøvann har altså omkring 35 g oppløste salter, som hovedsakelig men ikke utelukkende er koksalt: Na+ og Cl-. Sjøvannets gjennomsnittlige tetthet ved overflaten er 1,025 g/ml ved en temperatur av 4°C. Sjøvann er dermed tyngre enn ferskvann som maksimalt har en tetthet av 1,000 g/ml ved 4°C. Sjøvannets frysepunkt avtar med økende saltholdighet og er omkring -2°C ved 35 g/l. Det rekordkaldeste sjøvannet ble målt til -2,6°C under isbremmen i Antarktis i 2010. Havstrømmer. Vannet som synker ned, presser bunnvannet opp og ut til sidene. Det vannet som blir presset utover, blir til dypvannsstrømmer. De stedene hvor tungt vann synker ned, kalles brønnsoner. På overflaten skaper en kombinasjon av vind og corioliseffekten overflatestrømmer. Corioliseffekten vrir vannet 90° grader i forhold til vinden. Disse havstrømmene fører med seg varmt vann nordover og sørover, slik at varmen fra ekvator fordeles utover hele jorda. Fra nord- og sørpolen kommer det strømmer med kaldt vann som senker temperaturen ved ekvator. Salinitet. Det aller meste sjøvannet holder mellom 3,1 % og 3,8 % salt, som tilføres gjennom forvitring av fjell, og vulkansk aktivitet. Saltinnholdet i havet varierer både i den vertikale vannsøylen og hvor det er geografisk. Ved polene vil saltinnholdet være noe høyere, da vannet som fryser til is etterlater saltet i det gjenværende vannet. Saltinnholdet vil være lavere ved et elveutløp med ferskvann eller ved utløpet av en isbre. Fordi salt er tyngre enn vann, blir vannet tyngre jo saltere det er. Det salteste åpne hav er Rødehavet med en kombinasjon av høy fordampning, lite nedbør, lite ferskvannstilførsel ved elver og bekker, og en innelukket sirkulasjon. I isolerte innsjøer som f.eks. Dødehavet kan saltholdigheten være betydelig høyere, Overflatevannets tetthet varierer med temperatur og saltholdighet mellom 1,020 og 1,029 kg•m−3. I dyphavene, under stort trykk, kan tettheten være 1,050 kg•m−3 eller høyere. Sjøvannets pH er begrenset til intervallet mellom 7,5 og 8,4. Lydens hastighet i sjøvann varierer med temperatur, saltholdighet og trykk omkring 1.500 m/s. Vannet blir også tyngre ned til 4°C. Når havvann fordamper blir saltet igjen i det vannet som ikke fordamper. Dette vannet blir da tyngre og synker ned til bunnen. Geokjemisk forklaring. De vitenskapelige teoriene om sjøsaltets opprinnelse startet med Sir Edmond Halley i 1715. Han foreslo da at salt og andre mineraler ble ført ut i havet ved elver etter at regnet hadde vasket det ut av grunnen. Etter å ha nådd havet ble disse saltene oppkonsentret ved at fordampning fjernet vann (jfr. Vannets kretsløp). Halley bemerket at de fleste innsjøene som ikke har utløp til havet (eksempelvis Dødehavet og Kaspihavet, se endorheisk bekken) har høyt saltinnhold. Halley betegnet denne prosessen «kontinental forvitring». Halleys teori er delvis korrekt. I tillegg har natrium lekket ut fra havbunnen mens havene ble dannet. Forekomsten av det andre dominerende ionet, klorid, kommer fra jordens indre i form av saltsyre i vulkaner og varme kilder. Havets saltinnhold ahr vært stabilt i flere milliarder år, sannsynligvis som følge av et kjemisk/tektonisk system der fjerning av salt er i balanse med det tilførte. Eksempler på sluk for natrium og klor er evaporitt-avsetning, avleiring i porevann, og reaksjoner med basalter i havbunnen. Siden havene første gang ble dannet har ikke natrium lenger lekket fra havbunnen, men er i stedet fanget i sedimentære lag under havet. En teori er at platetektonikk fører salt under kontinentenes landmasser, hvorfra det igjen lekker til overflaten. FN-bygningen. FN-bygningen (også kjent som FNs sekretariatsbygning) i New York City står som et landemerke i Turtle Bay på Manhattans østside, med utsikt mot East River. Hovedkvarteret har adressen "760 United Nations Plaza" og ligger langs First Avenue mellom 42nd Street og 48th Street. Bygningen stod ferdig i 1952 etter tegninger av den amerikanske arkitekt "Wallace K. Harrison" som prosjektleder i samarbeid med en rekke internasjonalt anerkjente arkitekter som rådgivere, blant dem Oscar Niemeyer fra Brasil og Le Corbusier fra Frankrike, som hadde størst innflytelse på utformingen av anlegget. Foran den 39 etasjer høye bygningen står nesten 200 flaggstenger, hvor medlemslandenes flagg står i alfabetisk rekkefølge. 5 000 mennesker arbeider der. Området blir definert som internasjonalt og nøytralt territorium. PGA (golf). PGA er innen golf en forkortelse for Professional Golfers' Association, et vanlig engelsk navn på interesseorganisasjoner for profesjonelle golfspillere. De fleste land med et profesjonelt golfmiljø har et interesseforbund for de profesjonelle spillerne, og betegnelsen "PGA" inngår ofte i navnet. Det eldste PGA-forbundet er The Professional Golfers' Association, som ble stiftet i 1901 og som representerer profesjonelle golfspillere i Storbrtiannia og Irland. I USA er profesjonelle spillere representert av PGA of America, og i Norge av PGA of Norway. Profesjonelle damespillere representeres i noen områder av et eget dameforbund, gjerne kalt Ladies Professional Golf Association (LPGA). Hvert forbund tilbyr instruksjon og videreutdanning til sine medlemmer, arrangerer turneringer, støtter amatørgolf som gir arbeid til medlemmene og støtter juniorgolf som bidrar til rekruttering. Mange forbund er delt i en divisjon for klubbproer, som arbeider som instruktører i golfklubber, og en divisjon for turneringsspillere, som tjener til livets opphold ved å delta i turneringer. I noen tilfeller er turneringsavdelingen skilt helt ut av forbundet og etablert som en selvstendig organisasjon. Eksempler på dette er PGA European Tour, som ble skilt ut av det britiske forbundet, og PGA TOUR, som arrangerer turneringer i USA. Kondor (golf). Kondor er et uttrykk innen golf for å slå ballen i hullet på fire slag under hullets par. Det regnes som uhyre sjeldent, om ikke umulig, det kan utføres på et hull med par 6 eller flere (som sjelden forekommer), eller på et par 5-hull, noe som også vil være hole in one. På engelsk kalles kondor også "triple eagle" eller "double albatross". En kjenner til i alle fall 3 tilfeller der en spiller har oppnådd hole in one / kondor på par 5-hull. Kondorer. Kondorer, også amerikanske gribber eller vestgribber'", er en familie store rovfugler som finnes i Nord- og Sør-Amerika. Kondorene likner i bygning og levevis på virkelige gribbene, et slående tilfelle av konvergent evolusjon ettersom de begge først og fremst lever av åtsler Familien omfatter blant annet andeskondor, som er verdens tyngste flygende fugl, med et vingespenn som bare blir slått av enkelte av de langvingede albatrossene. På engelsk brukes begrepet «condors» bare om andes- og kaliforniakondor, hele gruppen kalles «New Wold vultures». Bygning og levevis. Kondorer er store gribbeliknende fugler med et nakent hode og delvis naken hals. Nebbet er krumt og klørne kraftige. Disse tilpasningene likner dem vi finner hos gribber, og kondorene lever i stor grad på samme måte. Hovednæringen er åtsler, men de kan i sjeldne tilfeller også ta levende dyr. De har delvis vært utsatt for utryddelsesjakt fordi de har blitt beskyldt for å ta lam. Tross likheten med gribber stammer kondorene fra en annen gruppe. Kondorene ser ut til å være nærmest i slekt med storkefugler, i motsetning til de virkelige gribbene som er rovfugler. Fellestrekkene skylles at de to gruppene har utviklet seg til å leve på samme måte, som åtseletere i tørre strøk. Kondorer jakter først og fremst med en høyt utviklet luktesans, mens de virkelige gribbene baserer seg på synet. Harrytur. Harrytur eller "harryhandel", er en nedsettende betegnelse på det å reise til et naboland, navnlig fra Norge til Sverige, for å kjøpe matvarer, alkohol og tobakk til lavest mulig priser. Begrepet fikk ekstra oppmerksomhet da den daværende landbruksministeren Lars Sponheim i et intervju i Dag og Tid i februar 2002 uttalte at det var «harry» å dra på handletur til Svinesund. Fornavnet Harry kan i norsk slang benyttes som adjektiv eller substantiv for å karakterisere en person eller handling som «vulgær», «smakløs» eller «udannet». Siden særlig kjøttvarer, alkohol og sigaretter er dyrere i Norge enn i nabolandene, har mange nordmenn innarbeidet den tradisjon å dra til grensebutikker i Sverige (spesielt Strömstad, men også Charlottenberg og Töcksfors), Finland og Russland. I grensenære deler av Norge har det utviklet seg en folketradisjon med handleturer til Sverige på skjærtorsdag, en helligdag som er arbeidsfri i Norge, men ikke i Sverige. Da er det også vanlig at enkelte rånere reiser med biler på harrytur til Strömstad, hvor øl, sprit og vin drikkes for å lage desto mer kvalm. Handelslekkasjen til Sverige har svekket norsk varehandel i grenseområdene på Østlandet. Handelen har også gitt flere nordmenn som bor nær Sverige, arbeid i svenske butikker fordi det bor få folk i områdene på svensk side av grensa. Disse nordmennene har betalt skatt til hjemkommunene i Norge. Nicoline Christine Hambro. Nicoline Christine «Nico» Hambro, født "Harbitz" (født 1. januar 1861 i Bergen, død 9. mai 1926) var en norsk politiker og forkjemper for kvinnesaken. Hun stiftet Bergens Kvinnesaksforening (1885), var medlem i Bergen Sædelighedsforenings styre og stifter av arbeidshjem for kvinner. Hun var leder for Norske Kvinners Nasjonalråd 1916–1921. Hun var datter av malermester Niels Andreas Harbitz og mor til Carl Joachim Hambro. Greenfee. Greenfee er en avgift som golfspillere betaler til golfklubber de ikke er medlem av for å få spille på deres golfbaner. Greenfee varierer i størrelse mellom klubber og kan gi spillerett hele dagen eller for en enkeltrunde. Mange klubber har greenfee-medlemmer (også kalt "non-residents"). Medlemsformen innebærer at medlemmet bor langt unna golfbanen og derfor kan bli medlem til en lavere pris enn fullverdige medlemmer. Greenfee-medlemmer må betale, ofte redusert, greenfee hver gang de spiller. I noen områder forekommer greenfee-samarbeid mellom golfklubber, som innebærer at klubbenes medlemmer spiller for redusert greenfee på de banene som inngår i samarbeidet. Prosess (informatikk). Prosess er innenfor informatikken eksekvering av et program. I operativsystemer som er av typen multitasking vil det eksistere mange prosesser til enhver tid. Da en prosessor bare kan gjøre én ting av gangen, vil operativsystemet fordele prosessortid til de forskjellige prosessene etter en bestemt algoritme (såkalt scheduling). Operativsystemet vil også sørge for at de forskjellige prosessene ikke kan ødelegge for hverandre. Prosessene vil få tildelt adskilte minnesegmenter, som prosessen selv har eksklusiv tilgang til. De fleste operativsystemer tilbyr likevel måter for flere prosesser å dele bestemte minneområder, for å la flere prosesser kunne kommunisere på en effektiv måte. Prosesser i UNIX. I UNIX skapes en prosess av at en allerede eksisterende prosess kaller en rutine kalt "fork". UNIX skaper da en kopi av den allerede eksisterende prosessen. Denne nye prosessen sies da å være "barnet" ("barneprosessen") til "foreldreprosessen", prosessen som gjorde kallet på fork. Hver prosess i UNIX får tildelt et spesielt prosessnummer, kalt pid ("process id"). Foreldreprosessen får tilgang til dette prosessnummeret, mens barneprosessen oppfatter det slik at den selv har prosessnummer 0. Ofte vil foreldreprosessen vente («sove») til barneprosessen er ferdig med å kjøre. Da vil forelderen si fra til systemet om at den ikke trenger prosessortid før barnet har kjørt seg ferdig. Dette kalles "seriellprosessering". Enkelte applikasjoner (for eksempel et shell) ønsker imidlertid at foreldreprosessen skal fortsette å kjøre, parallelt med barneprosessen. Dette kalles da "parallellprosessering". I motsetning til i mange andre operativsystemer er det i UNIX små forskjeller i hvordan man skaper serielle og parallelle prosesser. UNIX bruker en "prosesstabell" til å holde rede på de forskjellige prosessene. En "anførsel" (engelsk: entry) skapes i denne tabellen når en ny prosess skapes. Denne plassen frigjøres igjen når prosessen har kjørt seg ferdig. Hver anførsel i tabellen inneholder de data UNIX trenger å holde rede på når prosessen "ikke" er aktiv. Hver anførsel i tabellen har en "prioritet", og når en prosess har avsluttet eller brukt opp prosessorkvoten sin vil den prosessen i listen med høyest prioritet bli valgt som ny aktiv prosess. Prosesser i Microsoft Windows. Microsoft Windows er et såkalt "preemtive multitasking" operativsystem, det støtter altså flere prosesser og tråder av gangen. Hver prosess får en gitt mengde tid, kalt "kvantum", som kan brukes til å få tilgang til prosessoren. Når kvantumet er brukt opp, avbryter Windows prosessen og gir prosessen med høyest prioritet til prosessoren. Windows XP bruker 32 forskjellige prioritetsnivåer, nummerert fra 0 til 31. Nivåene fra 16 til 31 er reservert for operativsystemkjernen, mens nivåene 0 til 15 brukes av brukerens prosesser. Hver brukerprosess begynner med en bestemt prioritet. Kjernen kan fortløpende manipulere disse prioritetene om den finner det nødvendig. Dette kan for eksempel være nødvendig når en interaktiv prosess venter på inndata fra brukeren, og det derfor er nødvendig å prioritere denne på bekostning av mindre viktige prosesser, eksempelvis prosesser som skriver til platelageret. Prosesser på Mac OS X. Mac OS Xs kjerne er en mikrokjerne. Denne mikrokjernen holder rede på forskjellige "oppgaver", der en oppgave består av mange "tråder". I denne sammenhengen er en tråd grunnenheten som kjernen tildeler prosessortid. Det man ville ha kalt en prosess på et annet system består altså i OS Xs kjerne av en oppgave og en eller flere tråder. Over kjernen finnes det på Macplattformen et BSD-lag. BSD ser på det aktive programmet som en prosess, og tilordner denne til en enkelt oppgave i kjernen, samt til en eller flere tråder. På samme måte som Windows XP holder kjernen i OS X alle trådene i en prioritetskø, der kjernen kan manipulere prioritetene til trådene. Det finnes fire forskjellige prioritetsnivåer, og kjernen kan flytte tråder mellom disse. Rasebiologi. a> viser «fordelingen av hovedrasene» i verden. Menneskene er delt inn i hvite (rød farge på kartet), brune, gule, svarte (grå farge) og amerikansk-indianske (oransje farge). Rasebiologi var en pseudovitenskap som forsket på forskjeller mellom menneskeraser. Rasebiologiens blomstringstid var fra 1800-tallet til 1940-tallet. I dag er det stor enighet blant biologer om at rasebiologien må betegnes som misbruk av (og ikke som en fagdisiplin innen) biologien. Grunnen til at rasebiologisk forskning ble forlatt, er fordi det ideologiske og politiske misbruket av resultatene, som resulterte i ufattelige menneskelige lidelser. Det vitenskapsteoretiske problemet bestod i at rasebiologer ikke satte frem testbare hypoteser, men selektivt lette etter støtte for sine antakelser – antakelser som i sin tur var basert på fordommer og politiske overbevisninger. At de funnene som ble gjort på denne måten, i neste omgang ble brukt til å rettferdiggjøre politikken, gjorde ikke saken bedre. Rasebiologiens teoretiske fundament kan sies å ha vært sosialdarwinismen, som så dagens lys i Storbritannia på 1860-tallet. Dette utløste blant annet den eugeniske forskningen som ble gjennomført i store deler av den vestlige verden i begynnelsen av 1900-tallet. Mens man i USA overveiende omtalte den som "eugenikk", ble denne betegnet som "rasehygiene" i mange europeiske land. Det mest dramatiske eksempelet på rasebiologisk forskning var imidlertid menneskeforsøkene i nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer. Raseforskning i dag. De genetiske forskjellene mellom etniske menneskegrupper er forsvinnende små. I den grad humangenetikere uttaler seg om politiske konsekvenser, tar de vanligvis eksplisitt avstand fra politisk (mis)bruk av funnene. Tvert imot har enkelte humangenetikere hevdet at det ikke fins noe vitenskapelig grunnlag for rasebegrepet i det hele tatt (se menneskerase). Hurtigminne. Hurtigminne (engelsk: "cache") (uttale /kæʃ/, kæsj) er betegnelsen på en type høyhastighetsminne i datamaskiner. En datamaskins kjørende programmer (prosesser) ligger i hovedhukommelsen (RAM). Under kjøring flyttes de aktive instruksjonene og dataene kontinuerlig over i hurtigminnet, slik at prosessoren kan hente dem derifra. Det går typisk rundt hundre ganger fortere å lese fra hurtigminne enn fra hovedhukommelsen, så flyttingen over til hurtigminnet øker maskinens regnehastighet betraktelig. En maskins hurtigminne er begrenset, en typisk hjemmemaskin kan ha i størrelsesordenen 1-8 MB hurtigminne. Dette kommer av den høye prisen på hurtigminne. Om prosessoren trenger data eller instruksjoner som ikke ligger i hurtigminnet, sier man at man får en "bom" ("miss"). Da vil deler av hovedhukommelsen kopieres over i hurtigminnet. Operativsystemet vil da gjerne gjøre antagelser om hvilke data prosessoren trenger den neste tiden, slik at hele sekvenser av data vil kopieres over. Dette kan også gjøres parallelt med at prosessoren regner, slik at man minimerer tiden prosessoren må vente på nye instruksjoner. Mange maskinarkitekturer opererer med flere nivåer av hurtigminne. De fleste nye maskiner har nå to nivåer fra ca 1-8MB, mens firekjerneprosessoren Phenom fra AMD har 3 nivåer hurtigminne (2MB), der hastigheten på det primære hurtigminnet er enda raskere enn hastigheten på det sekundære hurtigminnet osv. Verfassungsschutz. Verfassungsschutz ("forfatningsbeskyttelse") betegner Tysklands føderale og statlige sikkerhetstjenester for innenriks politisk overvåkning. På grunn av landets føderale struktur, består Verfassungsschutz av både et føderalt byrå ("Bundesamt für Verfassungsschutz") og i stor grad uavhengige enkeltbyråer (kalt "Landesämter für Verfassungsschutz") i hver enkelt delstat. Koordinasjonen mellom de forskjellige tjenestene og de 16 delstatsbyråenes parallelle arbeide er et problem som ofte diskuteres. En fusjon til én føderal tjeneste har vært foreslått, men forslaget har strandet på politisk motstand som skyldes føderalismens sterke stilling i Tyskland. Oppgaver. Den viktigste oppgave som tilligger Verfassungsschutz er å overvåke organisasjoner som ansees som en trussel mot den «frihetlig-demokratiske grunnordning». Den direkte foranledning for opprettelsen av tjenestene var den kalde krigens kommunistiske trussel. Selv om Verfassungsschutz bruker alle typer overvåkningsteknologi og infiltrasjon, baserer den største delen av deres informasjon seg på publikasjoner fra organisasjonene som observeres. Informasjonen samles i årlige rapporter, kalt "Verfassungsschutzberichten", som er tilgjengelig for almenheten; trolig gis det også mer detaljerte og hemmelige rapporter til regjeringen. Verfassungsschutz har ingen politimyndighet; når de får informasjon er de avhengig av politiet eller statsadvokatene for å forfølge straffbare forhold. Det er den til enhver tid sittende regjering (føderalt, eller i den enkelte delstat) som avgjør hvilke organisasjoner som skal overvåkes. Dette fører til at partiet Die Linke overvåkes kun i delstatene hvor partiet CDU regjerer. Noen av Verfassungsschutz-byråene har også andre oppgaver, som beskyttelse av regjeringsrelatert informasjon, overvåkning av utenlandske hemmelige tjenester, og av organisert kriminalitet. Ludwig-Holger Pfahls. Dr. jur. Ludwig-Holger Pfahls (født 13. desember 1942 i Luckenwalde) er en tysk politiker (CSU). Han var president for Bundesamt für Verfassungsschutz fra 1985 til 1987, og fra 1987 til 1992 statssekretær i Forsvarsministeriet. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Han var sønn av en offiser, og er utdannet jurist med doktorgrad. Han virket som dommer ved "Bayerisches Oberstes Landesgericht" og som statsadvokat for næringslivssaker. Politisk karrière. Fra 1974 arbeidet Ludwig-Holger Pfahls i det nye bayerske miljøvernministeriet og i 1976 ble han parlamentarisk sekretær i Det bayerske statskanselli, hvor Franz-Josef Strauss oppdaget ham og gjorde ham til sin personlige sekretær da han ble statsminister i 1978. Fra 1981 var Pfahls sjef for statsministerens kontor, og i 1982 ble han sjef for den såkalte «Grundsatzabteilung» i statskanselliet. 1985 ble Pfahls utnevnt til president for Bundesamt für Verfassungsschutz. Forsvarsminister Manfred Wörner (CDU) kalte ham til det føderale forsvarsministeriet som statssekretær på forslag fra Strauss i 1987. Han var ansvarlig for rustningskontroll, anskaffelse og eksport av våpen. På grunn av manglende innbetaling av partikontingent ble han strøket fra CSUs medlemslister i 2000. Korrupsjonsanklager i forbindelse med våpensalg. Det er blitt fremsatt påstander om at Pfahls skal ha tatt imot flere millioner mark i smørepenger fra våpenlobbyister. Konkret er Pfahls blitt anklaget for korrupsjon og skatteunndragelse i forbindelse med et våpensalg til Saudi-Arabia. I 1999 utstedte statsadvokaten i Augsburg en arrestordre på ham. Riksadvokaten i Bayern overprøvet denne beslutningen; noe som knapt er skjedd tidligere. I mellomtiden reiste Pfahls til Taiwan og holdt seg borte fra Tyskland i de neste fem årene. Hans spor forsvant i Taipei 6. juli 1999, og det kan synes som han har levet i Hongkong. Den daværende statsadvokaten i Augsburg utelukket ikke at Pfahls var blitt advart på forhånd av venner i den bayerske justistjenesten. Men den 13. juli 2004 ble han arrestert i Paris og utlevert til Tyskland 20. januar 2005. 3. august samme år ble han fritatt for skyld i korrupsjonsanklagen, etter at tidligere kansler Helmut Kohl tok på seg ansvaret for våpenhandelen med Saudi-Arabia. Pfahls ble isteden 12. august dømt for å ha skaffet seg fordeler og for skatteunndragelse til en minimal fengselsstraff på 2 år og tre måneder. 1. september ble han løslatt, da man tok høyde for tiden han hadde sittet i varetekt siden han ble arrestert i Frankrike. I oktober 2005 avslørte en fjernsynskanal at Pfahls under sin langvarige flukt var blitt støttet av de franske sikkerhetstjenester "Direction de la surveillance du territoire" og "Direction Générale de la Sécurité Extérieure", som hadde hjulpet ham å passere ubemerket forbi personkontroller på lufthavner. Motivet synes å være å unngå å røre opp i den pågående Elf-skandalen og Leuna-affæren, som han også var innviklet i, og kan også forklares med politisk og personlig vennskap mellom franske og tyske konservative. Music From the Film More. "Soundtrack from the Film More", også bare kalt "More", er et filmmusikk-album fra det britisk bandet Pink Floyd. Det kom ut i 1969, og er musikk til filmen "More" regissert av Barbet Schroeder. Det var det første albumet fra bandet der Syd Barrett ikke medvirket. Albumet kom ut midt i bandets mest eksperimentelle periode, og bærer preg av at bandet søkte mot forskjellige stilretninger. Det kommer tydelig frem allerede på albumets to første spor. «Cirrus Minor» er en rolig låt som innledes av fuglelyder, mens «The Nile Song» kanskje er den hardeste rockelåten Pink Floyd noen gang har spilt inn. Den perkusjon- og pianobaserte «Up The Khyber» og «A Spanish Piece» der en lespende David Gilmour nærmest hvisker sammen med sin akustiske gitar blir regnet som noe av det mest originale Pink Floyd har laget. Bandet brukte ikke mer enn åtte dager på å spille inn albumet. I tillegg er noen av versjonene på platen annerledes enn musikken som høres i filmen. Blant annet synges det kanskje mest kjente sporet på "More", «Cymbaline», av Roger Waters på filmversjonen mens David Gilmour er vokalist på albumversjonen. Forøvrig er "More" det eneste albumet der Gilmour er hovedvokalist på samtlige sanger bortsett fra de seks instrumentallåtene. «Cymbaline» ble fremført på konserter rundt 1970, i tillegg var «Green is the Colour» en del av bandets uutgitte prosjekt «The Journey» som ble spilt live en rekke ganger. «More Blues» regnes som inspirasjonen til blueslåten Pink avsluttet mange konserter med fra 1970 til 1972. Albumet havnet på 9. plass på den britiske salgslisten, mens den bare fikk beskjedne plasseringer i USA. Synet på albumet er like sprikende som innholdet. Mens enkelte fans og kritikere mener at albumet er det mest undervurderte bandet har gitt ut, synes andre at "More" er det svakeste i Pink Floyd-katalogen. Roland Utbult. Roland Utbult (født 1951 på Öckerö) er en svensk kristen sanger, forfatter og riksdagsmann. Utbult har samarbeida med blant annet Oslo Gospel Choir, Tomas Ledin, Andrae Crouch, Per-Erik Hallin, Triple & Touch, Gladys del Pilar, Janne Schaffer, Bandmaskinen og Sveriges Radios Symfoniorkester. Han var flere ganger med i tv-serien "Minns du sången". Hans sang «Längtan till havet» lå over lengre tid på Svensktoppen. Roland Utbult har jobbet på Räddningsmissionen i Göteborg med arbeid blant hjemløse. Sammen med avisa "Dagen" har han innstifta Utbult-stipendiet. Ved Riksdagsvalget i 2010 ble han valgt inn som representant for Kristdemokraterna, som er søsterpartiet til Kristelig Folkeparti. Svein Mathisen. Svein «Matta» Mathisen (født 30. september 1952, død 27. januar 2011) var en norsk fotballspiller og fotballeder. Bortsett fra et kort proffopphold i den skotske klubben Hibernian spilte «Matta» hele sin karriere i Start i Kristiansand. Han ble norsk seriemester i 1978 og 1980 og spilte 25 kamper (to mål, mot i 1979 og mot i 1980) for det norske. Han klarte imidlertid aldri å prestere på samme høye nivå på landslaget som han gjorde på klubbnivå. Han mottok Norges Fotballforbunds gullklokke etter kampen mot 26. september 1984, en kamp som også ble hans siste landskamp. «Matta» ble benyttet som offensiv midtbanespiller eller ren spiss. Han var en kreativ spiller som ble en stor publikumsfavoritt i Kristiansand. Til sammen spilte «Matta» 327 seriekamper i øverste divisjon og scoret 106 mål. Begge deler er klubbrekord, og da han la opp i 1989, hadde «Matta» rekorden for antall spilte kamper i den norske eliteserien. Denne rekorden har senere blitt slått av Ola By Rise, Daniel Berg Hestad, Roar Strand, Erik Hoftun og Bjørn Johansen. Hans 106 seriemål utgjorde 19% av alle Starts mål (563) i eliteserien fra 1969 til 89. Mathisen hadde sterke offensive egenskaper og var en av de farligste spissene i norsk klubbfotball, men hadde sin svakhet i hodespill og defensivt spill. I 1998 ble han utnevnt til æresmedlem av Start. Etter karriereslutt ble «Matta» mediemann på fulltid. Han var først journalist i Fædrelandsvennen, før han ble sportsredaktør i samme avis. Deretter gikk veien til NRK Radiosporten, før han meldte overgang til TV 2 som ekspertkommentator, en stilling han hadde i over 10 år. I 2007 vendte han tilbake til Start som sports- og mediedirektør, senere betegnet sportsjef. Mathisen døde i januar 2011 av kreft, en diagnose han fikk sommeren 2010. Svein Mathisen var sønn av Alf Mathisen og far til Start-spiller Jesper Mathisen. I november 2011 kommer boka om Svein Mathisen, en bok som i følge omtalen skal handle om "driblekongen, muntrasjonsrådet og familiefaren Svein Mathisen". Mathisen begynte selv å skrive før han ble syk, mens sønnen Jesper har fullført prosjektet. Trond Pedersen. Trond Pedersen (født 10. februar 1951 i Kristiansand) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var i mange år høyreback på og det norske. Pedersen spilte 41 kamper med flagget på brystet, og var blant annet med på den sensasjonelle seieren over i 1981. Han mottok Norges Fotballforbunds gullklokke etter kampen mot 9. mai 1979. På klubbnivå ble Pedersen seriemester med Start i og. Han spilte 269 kamper i eliteserien mellom og. Dette tallet var norsk rekord inntil det ble slått av hans tidligere lagkamerat Svein Mathisen noen år senere. I dag ligger Pedersen på 18. plass på denne adelskalenderen. Pedersen var hovedtrener for i sesongene og. Han har senere vært trener for og. I 1998 ble han utnevnt til æresmedlem av. Steinar Pedersen (fotballspiller). Steinar Pedersen (født 6. juni 1975) er en norsk fotballspiller fra bydelen Hellemyr i Kristiansand som spiller for. Pedersen er svoger av Marius Johnsen. Han begynte sin karriere i Start, og har også vært innom, og. I 1997 ble han den første nordmann som vant Champions League, da han spilte for Borussia Dortmund. Dette til tross for at han fikk lite spilletid i den tyske klubben, og ikke var på banen i finalen. I sine yngre dager spilte Pedersen en rekke kamper for det norske U21-landslaget. Han har spilt én kamp for. Hans far Erik Ruthford Pedersen har både spilt og vært trener i, mens broren Kjetil Ruthford Pedersen har spilt for Start og en rekke andre klubber, samt trent. Terje Winterstø Røthing. Terje Winterstø Røthing (født Terje Vinterstø 5. august 1977) er gitarist i det norske bandet Kaizers Orchestra. Han er dessuten også vokalist og gitarist i rockebandet Skambankt. I dette bandet går han under navnet «Ted Winters». Han ble med i Kaizers Orchestra 2001, men han var også med på prosjektene bandmedlemene hadde før den tid. Terje var en gammel musikerkamerat av Janove Ottesen og Geir Zahl, og hadde vært med på alle innspillinger Blod, Snått & Juling og gnom hadde gjort. Terje hadde, som Geir, bakgrunn fra Klepp Rockeklubb og spilte funk/rockegitar i Zombie Porkchop og senere indie-gitar i Watershed. Han er kjent som bandets blondine, og er også den yngste i Kaizers Orchestra. I følge bandintroduksjonen til Janove Ottesen på konserter spilte Terje tidligere i Johnny And The Sexual Problems som han turnerte med på Balkan på 90-tallet. Bård Borgersen. Bård Borgersen (født 20. mai 1972) er en tidligere norsk fotballspiller fra bydelen Vågsbygd i Kristiansand. Han var en stor og sterk midtstopper, som spilte ti kamper for. I landslagssammenheng huskes Borgersen kanskje best fra sin debut i en VM-kvalifiseringskamp mot i 2001 hvor han scoret to mål. På klubbnivå spilte Borgersen sist for. Han la opp etter 2011-sesongen, men fortsetter i klubbens støtteapparat med ansvar for talentsatsing i tillegg til å være trener for klubbens andrelag. Det var også i Start at han begynte sin karriere på toppnivå, men i sin første periode i klubben fikk han lite spilletid og dro til Bryne og videre til Odd Grenland. Det var i sistnevnte klubb at han skapte seg et navn i norsk toppfotball, og han var blant annet med på å vinne cupen i 2000 som Odd-spiller. I 2002 dro Borgersen til den danske klubben, som han representerte i fire sesonger (to hele og to halve sesonger) før han returnerte til foran 2005-sesongen. I sin comebacksesong for moderklubben var han med på å vinne sølv i Eliteserien og mottok Kniksenprisen som årets forsvarsspiller. Borgersen har skrevet boken "Bli en bedre fotballspiller" (ISBN 9788272861680), som ble utgitt på Akilles i 2006. Are Tronseth. Are Tronseth (født 3. september 1981 i Levanger) er en norsk fotballspiller som fra 2012-sesongen spiller for Ranheim. Han har spilt åtte landskamper for U21-landslaget. Tronseth er midtstopper, men har også blitt brukt på midtbanen samt som spiss. Spillerkarriere. Han startet sin karriere i Remyra og Blink, og ble tatt opp i A-stallen til Rosenborg sommeren 2000 etter salget av Bjørn Otto Bragstad til Derby County FC. Der fikk han sin første A-lagskamp i mai 2001 mot Bossekop i første runde av cupen, hvor han også skåret. Han ble senere omskolert til spiss og gjorde et positivt inntrykk for Rosenborgs andrelag. Tronseth ble hentet til Hamarkameratene foran 2003-sesongen av trener Ståle Solbakken på utleie fra Rosenborg. Her spilte Tronseth midtstopper, og var et vesentlig bidrag til at Hamarkameratene i 2003 rykket opp til Tippeligaen. Senere samme år ble overgangen gjort permanent og Tronseth fikk fast kontrakt, samtidig som han også fikk totalt åtte U21–landskamper for Norge. Han debuterte for U21–landslaget under en turnering i Qatar mot Brasil i januar 2003. Foran 2005-sesongen ble han likevel leid ut til Hønefoss, og foran 2006-sesongen meldte han overgang til Fredrikstad. Tronseth spilte deretter i Sarpsborg Sparta, før han i september 2008 signerte en treårskontrakt med FK Haugesund. Wrightegaarden. Buffy Sainte-Marie opptrer i Wrightegaarden, juli 2012 Wrightegaarden er en bygning som ligger i Langesund og er fra tidlig på 1800-tallet. Den har tidligere vært posthus. Bygningen er i tre og har tak av glassert tegl. Bygningen fungerer som konsertscene og kulturhus for Langesund. Mange kjente artister har opptrådt på Wrightegaarden, blant annet Bob Dylan, Elton John, A-ha, BB King, Postgirobygget og Dum Dum Boys. Tollnes Ballklubb. Tollnes Ballklubb (stiftet 27. september 1932) er et fotballag fra Skien. Trener er Terje Bråthen, og supporterklubben heter Tollnestigrene. Klubben er kjent for blant annet sitt kunstgressanlegg I 2002 var Tollnes for første og så langt eneste gang i 1. divisjon. Etter sesongen 2006 rykket laget ned til 3. divisjon. Navassaøya. Navassaøya er en ubebodd øy i Karibien som tilhører USA. Den er en del av USAs ytre småøyer. Haiti hevder også suverenitet over øya. Insidens. Insidensen av en sykdom er definert som antall «nye» tilfeller av en sykdom i en populasjon innenfor en definert tidsperiode. Dette tallet er anvendelig for epidemiologer, fordi det angir risikoen for en sykdom. formula_1 Denne brøken som inneholder antall individer med risiko for sykdom i nevneren er den vanligste måte å uttrykke insidens selv om det kan være store tall som 100 000 i nevneren. Insidens og insidensrate bør ikke forveksles med prevalens som defineres som antall individer som til enhver tid / på et tidspunkt har en sykdom i en definert befolkning. Denne verdien sier ingenting om risikoen for å få tilstanden. For eksempel en langvarig sykdom med stor spredning i samfunnet i 2002 vil få høy prevalens i 2003 på grunn av langvarig forløp, men den kan ha lav insidens rate i 2003. Men en sykdom som smitter lett og har kortvarig sykdomsforløp vil ha lav prevalens og høy insidens. Insidens kan også uttrykkes som absolutt risiko. Haugaland Arbeiderblad. Haugaland Arbeiderblad var en avis i Haugesund, som ble startet i 1907 under navnet "Arbeiderbladet". Avisen var organ for Arbeiderpartiet. Fram til andre verdenskrig var avisen igjennom en rekke navneskifter. I 1910 til "Haugesunds Folkeblad", i 1926 til "Haugesunds Arbeiderblad", i 1931 til "Haugarland Arbeiderblad" og i 1939 til "Haugaland Arbeiderblad". Avisen ble stanset av de tyske okkupantene 15. februar 1941. I perioden 8. mai til 30. august 1945 kom avisen ut sammen med de øvrige Haugesundsavisene, Haugesunds Avis (V) og Haugesunds Dagblad (H), som fellesavisen Haugesunds-Pressen. Haugaland Arbeiderblad fortsatte som dagsavis fram til avisen ble lagt ned som egen tittel i 1955. Abonnentene ble overtatt av Stavanger-avisen Rogalands Avis som samtidig byttet navn fra "1. Mai". Den var ved nedleggelsen byens minste avis. Landslaget for lokalaviser. Landslaget for lokalaviser (LLA) er en norsk organisasjon for lokalaviser. Organisasjonen ble etablert på Voss i 1976 og arbeider for medlemsbedriftenes rammebetingelser og interesser. Blant de første sakene var da også at de minste lokalavisene skulle bli inkludert i den direkte pressestøtte-ordningen, noe en fikk gjennomslag for i 1989. Nå står LLA som medeier i Norsk Opplagskontroll, selskapet som er ansvarlig for kontroll av avisenes opplagstall. Disse tallene ligger til grunn ved fordeling av pressestøtten. LLA representerer også medlemsbedriftene i ulike statlige organ og utvalg. LLA er ikke en tarifforganisasjon, og forhandler derfor ikke på vegne av sine medlemsbedrifter. Noen av LLA-medlemmene er også medlem av Mediebedriftenes Landsforening (MBL). LLA har vel 110 medlemsbedrifter som representerer et avisopplag på tilsammen 330 000 eller 950 000 lesere. De fleste medlemsavisene kommer ut mellom en og tre ganger i uka og har som oftest et opplag på fra 1000 til 6000 eksemplarer. LLA har et sekretariat i Oslo. Generalsekretær er Rune Hetland. Styret i organisasjonen ledes av Ståle Melhus, som også er redaktør i lokalavisa Fanaposten. På organisasjonens årsmøte deles avisprisen årets lokalavis ut. Celledeling. Celledeling betegner prosessen som skjer når en celle deler seg til to nye celler. Man skiller mellom mitose (vanlig celledeling) og meiose (reduksjonsdeling), der den cellen som kommer ut av meiosen har halvparten så mange kromosomer som modercellen. Hos flercellede organismer utgjør denne prosessen basis for vekst og dannelse av nytt vev, hos encellede organismer er celledelingen grunnlaget for formering. Før en celledeling finner sted er det nødvendig for cellen å lage en nøyaktig kopi av sitt arvemateriale. På grunn av forskjellene i lagring og plassering av DNA-et hos prokaryoter og eukayoter, er prosessen der de deler seg forskjellig. Varianter. Celler er klassifisert i to kategorier: enkle, kjerneløse prokaryote celler, og komplekse eukaryote celler med kjerne. På grunn av de strukturelle forskjellene, deler ikke eukaryote og prokaryote celler seg på samme måte. Celledelingen hos prokaryoter er vesentlig hurtigere enn den tilsvarende hos eukaryoter, dels på grunn av prokaryotens enklere oppbygning, men også som uttrykk for en mindre kontroll ved kopieringen av DNA-et. Dette resulterer i en høyere mutasjonsrate hos prokaryoter. Mutasjoner av en enkelt celle utgjør hos flercellede organismer en risiko som kan resultere i kreft og derved kan bety at hele organismen går til grunne. Hos encellede organismer kan den høye mutasjonsraten være en fordel, da den skaper større genetisk mangefold og dermed større muligheter for å tilpasse seg. Prokaryote celler. Prokaryoter deler seg ved en prosess kalt binær fission. Her lages først en nøyaktig kopi av cellens DNA, hvorved cellen får to kromosomer. Deretter vokser cellen i størrelse og de to kromosomene plasseres i hver sin ende av cellen. Deretter begynner celleveggen å skille de to endene ved midten, slik at to kromosomene blir adskilt i hvert sitt rom. Til slutt skilles de to endene, og det er dannet to datterceller. Eukaryote celler. Eukaryoter har flere kromosomer plassert i cellekjernen. Når eukaryoten deler seg går den gjennom en rekke faser. I den første fasen vokser cellen og blir større, og lager en nøyaktig kopi av hvert kromosom, hvorpå enda en vekstfase finner sted, som også virker som en kontrollfase. Til slutt finner den endelige celledelingen sted, hvor cellekjernen brytes ned og cellen trekker én kopi av hvert kromosom ut til hver sin ende av cellen. Deretter dannes en innsnøring midt på cellen, hvoretter den splittes i to datterceller. Dattercellene danner derpå en ny cellekjerne, hvor de plasserer sine kromosomer. Flercellede organismer benytter spesielt en form for celledeling kalt meiose til dannelsen av kjønnsceller, som anvendes ved formering. Hein Vergeer. Henricus Coenradus Nicolaas (Hein) Vergeer (født 2. mai 1961 i Reeuwijk) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Han vant allround-VM to år på rad, i 1985 på Hamar, og i 1986 i Inzell. De samme årene ble han også europamester. I 1985 ble han tildelt Oscarstatuetten. Blekk. Blekk er en flytende væske som er sort eller mørk i farge og brukes til å skrive, tegne, eller trykke med. Ved å dyppe en pensel eller en penn i en liten flaske med blekk, blekkhus, kan man påføre blekket på et skriveunderlag som papir. Blekk kan også bli brukt i fast form, og denne typen blekk blir benyttet i trykkerier og den litografiske presse. Vanligvis er blekk svart, men i våre dager kan man få det i ulike farger. Etymologisk kommer det norske ordet blekk fra et angelsaksisk ord og tilsvarer det engelske ordet "black". Karbonblekk. Blekk har lang historie, blant annet fra Kina og Egypt. Blekk bestod opprinnelig av sot ("engelsk «carbon black», norsk «karbonblekk»") eller farger fra mineraler, planter og dyr, utrørt i vann, vin eller eddik som bindemiddel. Oppfinnelsen av å fremstille karbonblekk er blitt tilegnet kineseren Tien Chen (ca. 2697-2657 f.Kr.). Karbonblekket ble laget av lampesot og gummi arabicum ("«Arabias tårer»") tynnet ut med et løsemiddel (som for eksempel vann). Karbonet ga farge til væsken. Gummien holdt karbonet flytende og virket som bindemiddel på skriveunderlaget. Grekerne kalte karbonblekket for "atéramnon", romerne "atramentum", som betyr sort. Som konserveringsmiddel ble det tilsatt moskusolje eller kamfer. Jerngallus. Rundt år 1100 e.Kr. ble det oppdaget at blekk kunne fremstilles ved en løsing av jernsulfat i ekstrakt av eikegalleple. Reaksjonen mellom jernsaltet og garvestoffene i et ekstrakt fører til utfelling av svarte, mikroskopiske partikler. Grekerne kalte det "énkauston" etter verbet "enkaiein" som betyr ‘å brenne inn’. Romerne betegnet jerngallusblekket "incaustum". Ordet lever videre i det gammelfranske ordet "enque" og det engelske "ink". Jerngallusblekk var standard i skrive- og tegneblekk i Europa fra 1100-tallet og til 1800-tallet, men holdt seg også langt inn i på 1900-tallet. En offisiell spesifikasjon for bruk av jerngallusblekk på offentlige dokumenter var i bruk i USA på 1940-tallet og i Tyskland helt frem til 1974. Moderne blekk. Siden 1860 er blekk hovedsakelig blitt fremstilt av syntetiske fargestoffer løst i vann, der tilsetning av salter av jern eller andre metaller kan gjøre skriften mer holdbar. Kulepenn- eller tørrblekk bestod opprinnelig av forbindelser mellom fargestoffer (basiske anilinfarger) og fettsyrer, men denne blekktypen hadde lang tørketid og dårlig lysfasthet, og senere er kulepennblekket videreutviklet til pastaer av lysfaste, organiske fargestoffer løst i blant annet glykoler og aromatiske alkoholer; til sammen opptil ti komponenter. I våre dager brukes blekk mye i datastyrte skrivere eller printere. Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold. Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold, Bund deutscher Kriegsteilnehmer und Republikaner («riksbanner sort-rød-gull, forbundet av tyske krigsdeltagere og republikanere», kort: "Reichsbanner") var en sammenslutning av krefter fra flere sentrumsnære politiske partier under Weimarrepublikkens tid, til beskyttelse av den liberale republikken mot dens fiender på høyre- og venstresiden. Grunnleggelse og mål. Nasjonale kampgrupper som "Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten" såvel som det nasjonalsosialistiske SA og kommunistiske organisasjoner og partier hadde radikalisert den politiske kamp i økende grad. Medlemmer av SPD grunnla først en rekke lokale beskyttelsesorganisasjoner. Som reaksjon på Ølkjellerkuppet og på det venstreekstreme kuppforsøket i Hamburg i 1923 grunnla medlemmer av SPD, Det katolske sentrumspartiet og det liberale Deutsche Demokratische Partei samt fagforeningsfolk organisasjonen Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold i Magdeburg den 22. februar 1924. Navnet henspiller på de forfatningsmessige riksfarvene fra flagget som ble innført i 1919. Under den tyske flaggstriden, som pågikk under hele Weimarrepublikken, var dette et klart republikansk symbol forbundet med republikkens liberale demokrati. Organisasjonen var en veteranforening, hvor krigsveteraner fra første verdenskrig brukte sin krigserfaring til å beskytte republikken. Ifølge organisasjonen hadde den i 1932 tre millioner medlemmer. Av medlemmene var den overveiende andel sosialdemokrater. Otto Hörsing betegnet Reichsbanner i 1931 som "überparteiliche Schutzorganisation der Republik und der Demokratie im Kampf gegen Hakenkreuz und Sowjetstern" («tverrpolitisk organisasjon for beskyttelse av republikken og demokratiet i kampen mot hakekorset og sovjetstjernen»). Henk van der Grift. Hendrik (Henk) van der Grift (født 25. desember 1935 i Breukelen) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Karrierens store høydepunkt var sammenlagtseieren i allround-VM 1961 i Göteborg. På 500 meter kom han på andre plass bak sprinteren Jevgenij Grisjin. Han tapte noen sekunder på 5000 meter, men gikk til topps på søndagens 1500 meter. På den avsluttende 10 000-meteren tapte han ikke flere sekunder enn at han gikk til topps sammenlagt, foran russeren Viktor Kositsjkin og nederlenderen Rudie Lieberechts. van der Grift ble dermed Nederlands første verdensmester på 56 år; den forrige gullvinneren var Coen de Koning helt tilbake i 1905. For sin prestasjon ble van der Grift tildelt Oscarstatuetten i 1961. Fredrik Klock. Fredrik Linge Klock (født 3. september 1981) er en norsk fotballspiller som spiller for Hødd. Der er han kaptein for 2008-sesongen. Som junior kom han til Aalesund. Der slet han i flere sesonger med å etablere seg på laget, men han var likevel med i A-troppen som spilte i eliteserien i 2003. Der fikk han sin debut da han spilte 12 sekunder mot Lillestrøm. Han ble kåret til banens beste spiller i sin første eliteseriekamp fra start mot Bryne, og han scoret sitt hittil (november 2005) eneste eliteseriemål mot Sogndal samme sesong. Sommeren 2004 gikk han til Brann, der han ikke klarte å etablere seg på laget. Skadeproblemer bidro også til at han måtte vente til Royal League-kampen mot Halmstad før han fikk sin Brann-debut i februar 2005. Klock fikk med seg tre eliteseriekamper for Brann i 2005. 7. februar 2006 forlot Klock Brann til fordel for 1. divisjonsklubben Hødd. Klock er midtstopper, men for Branns reservelag måtte han spille nesten en hel omgang som målvakt i 2. divisjonskampen mot FK Haugesund i august 2005. Der vartet han like godt opp med å redde et straffespark på overtid. Ved siden av fotballkarrieren studerer Fredrik Klock eksportmarkedsføring. Onsdag 1. oktober signerte Fredrik Klock en to-årskontrakt som vil holde Klock hos Hødd fram til 2010. Theodor Heuss. Theodor Heuss (født 31. januar 1884 i Brackenheim, død 12. desember 1963 i Stuttgart) var en tysk liberal politiker. Han var tysk president fra 1949 til 1959. Liv. Theodor Heuss studerte nasjonaløkonomi, historie, filosofi, kunsthistorie og statsvitenskap i München og Berlin. I 1905 tok han doktorgraden i økonomi i München under Lujo Brentano med avhandlingen "Weinbau und Weingärtnerstand in Heilbronn". Etter studiet arbeidet han som journalist og politisk redaktør. Fra 1905 til 1912 ledet han tidsskriftet "Die Hilfe" i Berlin. Fra 1912 til 1918 var han sjefredaktør for "Neckarzeitung" i Heilbronn, og dessuten skrev han for München-tidsskriftet "Der Kunstwart". Fra 1920 til 1933 var han studieleder og dosent ved Deutsche Hochschule für Politik i Berlin, og utgav fra 1923 til 1926 tidsskriftet "Die Deutsche Nation". 1903 ble Heuss medlem av den venstreliberale "Freisinnige Vereinigung", men meldte seg 1909 inn i "Fortschrittliche Volkspartei." 1918 var han en av grunnleggerne av "Deutsche Demokratische Partei (DDP)." 1919 ble han innvalgt i bystyret i Berlin-Schöneberg. Fra 1924 til 1928 og fra 1930 til 1933 var han medlem av den tyske Riksdagen. I juli 1933 ble han frakjent sitt mandat. Han fortsatte å utgi "Die Hilfe" i tre år, men fikk 1936 publikasjonsforbud og mistet sin stilling ved politikkhøyskolen. 1941 ble Heuss ansatt som journalist i den liberale Frankfurter Zeitung, hvor han særlig skrev historiske og kulturpolitiske artikler. I 1942 fikk avisen forbud mot å trykke noe av Heuss, men han fortsatte å skrive under pseudonymet "Thomas Brackheim" og forkortelsen "r.s.". Under eget navn offentliggjorde han en liten biografi om Justus von Liebig, som utkom 1942 i Hamburg. Etter krigen dro han fra Berlin til Stuttgart, og ble 1945 kulturminister i Württemberg-Baden. 1946 og 1947 underviste han som professor i historie ved den tekniske høyskolen i Stuttgart. Han var en av grunnleggerne av Demokratische Volkspartei og tilhørte mellom 1946 og 1949 landdagen i Württemberg-Baden. Den 17. mars 1948 ble han sammen med Wilhelm Külz formann for Demokratische Partei Deutschlands. Den 12. desember 1948 ble han ved grunnleggelsen av FDP valgt til formann. Han gikk inn for sammenslutning av alle liberale partier. I 1948 var han medlem av det parlamentariske råd som forberedte den nye forfatningen. Sitt mandat i det tyske parlamentet la han ned etter at han 12. september 1949 ble valgt til president av Forbundsforsamlingen mot den sosialdemokratiske kandidaten Kurt Schumacher. Han ble gjenvalgt uten motkandidat i 1954. Han gikk av i 1959. En tredje periode, som ville krevet en grunnlovsendring, avviste han. Han var siden 11. april 1908 gift med Elly Heuss-Knapp, og hadde en sønn. Ekteparet Heuss var personlige venner av Albert Schweitzer. Hans kone grunnla 1950 det såkalte "Müttergenesungswerk". Eksterne lenker. Heuss, Theodor Heuss, Theodor Heuss, Theodor Arthur von Gwinner. Arthur von Gwinner (født 6. april 1856 i Frankfurt am Main, død 29. desember 1931 i Berlin) var en tysk bankier, politiker og kunstmesén. Han var sønn av en renommert Frankfurt-familie, og gikk i banklære, blant annet i utlandet. I 1888 ble han eneeier av bankhuset Riess & Itzinger i Berlin. Men i 1894 nedla han sitt eget bankhus for å få en plass i styret i Deutsche Bank, hvor han samarbeidet nært med Georg von Siemens. Han tilhørte styret til 1919, fra 1910 som styretalsmann. Fra 1919 til 1931 tilhørte han Deutsche Banks "Aufsichtsrat". Gwinner spilte en viktig rolle i finansieringen av Bagdadbanen, AEG og Siemens. På grunn av sin utenlandserfaring arbeidet han særlig med Deutsche Banks utenlandsaffærer. I 1910 ble han av keiser Wilhelm II gjort til medlem av det prøyssiske overhuset ("Preußisches Herrenhaus"). I de følgende årene gjorde han seg kjent som motstander av å ta opp statslån. Eksterne lenker. Gwinner, Arthur von Gwinner, Arthur von Strykeinstrument. Strykeinstrument er musikkinstrument med strenger og resonanskasse der lyden og tonen blir fremstilt ved hjelp av en bue av tre med hestehår spent over. Buen strykes over strengene og fremkaller vibrasjoner. De vanligste strykeinstrumentene er fiolinen, bratsjen, celloen og kontrabassen. Strykeinstrumenter er en type av strengeinstrumenter. Renée Zellweger. Renée Kathleen Zellweger (født 25. april 1969 i Baytown i Texas) er en amerikansk skuespillerinne og filmprodusent. Zellweger ble først vidt kjent for sin rolle i filmen "Jerry Maguire" (1996) og mottok deretter to nomineringer for Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for hennes rolle som Bridget Jones i komedien "Bridget Jones' dagbok" (2001) og som Roxie Hart i musikalen "Chicago" (2002) og vant Oscar for beste kvinnelige birolle for hennes rolle i dramaet "Cold Mountain" (2003). Zellweger har vunnet tre Golden Globe-priser, tre Screen Actors Guild Awards og ble utnevnt til årets kvinne av Hasty Pudding i 2009, og har etablert seg selv som en av Hollywoods best betalte skuespillere på 2000-tallet. Biografi. Zellwegers mor, Kjellfrid Irene Andreassen, vokst opp i Kirkenes og Ekkerøy ved Vadsø, og sveitsiske Emil Zellweger, møttes på hurtigruten, og giftet seg i 1963. De fikk etterhvert sønnen Drew i 1967, og Renée i 1969 da de bodde i Baytown i Texas. Morens sterke norske aksent gjorde at Renée også snakket med aksent, noe hun ble mobbet for. Hun skiftet til bred Texas-aksent som niåring, da familien flyttet til byen Katy utenfor Houston i Texas. Den 9. mai 2005 giftet Renèe seg med den amerikanske countryartisten Kenny Chesney, i en seremoni som varte i kun 15 minutter. I september samme år søkte de om å få ekteskapet annullert, etter kun fire måneder som ektefolk. Karrieren som skuespiller. Zellweger slo gjennom i 1996 i filmen Jerry Maguire og har siden det hatt flere store roller i Hollywood, blant annet Jeg, meg og Irene og Bridget Jones' Dagbok, sistnevnte fikk hun en Oscarnominasjon for. Hun var også med i suksessfilmen Chicago som fikk flere Oscar. Hun er i dag en av de best betalte skuespillerinnene i Hollywood. For sin rolle som "Ruby Thewes" i filmen "Cold Mountain" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Zellweger har også vært med å produsere to filmer, "Miss Potter" (2006), og "Living Proof" (2008). Vigsel. Kirkelig vigsel eller brudemesse er en religiøs handling som erklærer eller gjør noe hellig. Selve handlingen kalles "vigsling". Eksempler på vigsling er inngåelse av ekteskap, kalt ektevigsel eller vielse. Andre eksempler på vigsling er ordinasjoner av prester og biskoper til kirkelige embeter eller vigsling av (kirke)rom, (kirke)bygninger og gravlunder. Den personen som foretar vigslen var tidligere kjent som vigselsmann. Vigsleren eller vigselperson er i dagens samfunn den personen som etter lovgivningen i Norge har rett til å forestå vielser eller ekteskapsinngåelser etter nærmere vilkår. Ektevigsel som sakrament. Ekteskapssermoni i en bysantisk katolsk kirke.I den katolske kirke, den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker regnes ektevigsel som et sakrament. Dette betyr at når et par gifter seg inngydes guddommelig nåde. Medlemmer av disse kirkene kan kun vies av en prest eller biskop (i den katolske kirke kan også en diakon vie ektepar); et ekteskap inngått i en annen kirke eller borgerlig regnes ikke som gyldig i kirkelig sammenheng, og kirken regner da de to som samboere og ikke ektefeller. Det ligger i sakramentsforståelsen av ekteskapet er uoppløselig. Disse kirkene godtar derfor ikke at fraskilte gifter seg igjen uten at visse vilkår er oppfylt. I den katolske kirke kan dette løses ved at det første ekteskapet erklæres ugyldig av en kirkelig domstol (et tribunal), dersom man kommer fram til at det ble inngått på sviktende grunnlag, eller at det var formelle feil ved ektevigselen. I østkirken har man et mindre legalistisk syn på sakramentene, og man behandler derfor gjengifte som en krenkelse av sakramentet; man kan gifte seg igjen, men det må forutgås av en botshandling (i enkelte kirker må også selve bryllupet i slike tilfeller utføres som en botshandling, f.eks. med bruden kledd i sort). Anders Beer Wilse. Anders Beer Wilse (født 12. juni 1865 i Flekkefjord, død 21. februar 1949 i Oslo) var en norsk fotograf. Han er kjent for sin dokumentasjon av Norge, men var også portrettfotograf. Liv. Anders Beer Wilse var sønn av stadsingeniør Lauritz Marius Wilse og Karoline Dorothea Beer. Han vokste opp i Kragerø, dro til sjøs 13 år gammel og tok eksamen ved Horten Tekniske Skole på Karljohansvern i Horten i 1882. I 1884 emigrerte han til USA, der han i 1886 kjøpte han sitt første kamera. Han arbeidet både som jernbaneingeniør og karttegner, men etablerte i 1897 også en fotografiforretning i Seattle. Han klarte seg godt som fotograf, og i 1901 flyttet han og familien tilbake til Norge, der han startet fotografisk forretning i Christiania. Han ble i 1925 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Anders Beer Wilse utgav i 1936 boka "En emigrants ungdomserindringer", og den til dels selvbiografiske boken "Norsk landskap og norske menn" i 1943. Virksomhet. I løpet av første halvdel av 1900-tallet reiste Wilse på kryss og tvers over hele Norge og ble kjent som landets store landskaps- og turistfotograf med en enorm produksjon. Han fotograferte særlig vakre og talende «postkortmotiver», men også idyllisk bygdeliv, kjente og ukjente personer. Wilses sønn, Robert Charles Wilse, ble kompanjong hos faren. Han var firmaets daglige leder i farens siste leveår og fram til virksomheten ble nedlagt omkring 1957/58. Foredrag. Ved siden av sin fotografiske virksomhet holdt han lysbildeforedrag i inn- og utland, der han promoterte Norge. I den selvbiografiske erindringsboken "Norsk landskap og norske menn" utgitt i 1943 forteller Wilse om foredragene: «I november 1909 hadde jeg mitt første offentlige foredrag. Det var i Den Norske Turistforening. Da jeg skjønte at foredraget slo godt an, animerte dette meg til å fortsette. Det ble særlig norsk natur det kom til å dreie seg om. Det å holde foredrag er ikke noen lukrativ affære som mange er tilbøyelig til å tro. Det er kostbart å legge i vei med 150 fargelagte lysbilder, samtidig holde like mange gratis foredrag som dem en blir betalt for. Etter hva jeg ser i min dagbok, har jeg holdt 498 betalte og 338 gratis foredrag.» Wilse overførte bildene fra svarthvitt negative glassplater til positive lysbilder, som deretter ble håndkolorert. DEXTRA Photo ved Norsk Teknisk Museum har en rekke av Wilses lysbilder, både håndkolorerte og i svarthvitt. Wilses fotoarkiv. Wilse kjøpte Axel Lindahls Norges-bilder fra 1880- og 1890-årene og brukte dem sammen med sine egne. Etter firmaets opphør ble Wilses fotoarkiv med ca. 200.000 plater ble solgt og er i dag spredt i mange museer og samlinger. Norsk Folkemuseum har den største samlingen med ca. 86.000 negativer og 369 arkivalbum. Oslo Bymuseum har store samlinger av Oslobilder, Norsk Maritimt Museum har skipsbilder, Nasjonalbiblioteket har portretter, og i tillegg finnes Wilsebilder i fotoarkivene ved Preus museum, Norsk Teknisk Museum og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Wilses bilder har stor kulturhistorisk verdi, og store deler er i dag tilgjengelig på Internett i DigitaltMuseum, Oslobilder og i Galleri NOR. Loftleiðir. En Boeing 757 fra Loftleiðir fotografert i 2004 Loftleiðir var et privat islandsk flyselskap grunnlagt den 10. mars 1944 av tre unge islandske flyvere som etter hjemkomst fra flyverutdannelse i Canada stiftet selskapet. Første årene opererte selskapet utelukkende på innenlandsnettet fra Reykjavik lufthavn. Historie. Den 17. juni 1947, på Islands nasjonaldag, startet Loftleiðir sin første internasjonale rute mellom Reykjavík og København. Flyet som ble brukt var en Douglas DC-4, Islands første virkelige fly egnet for utenrikstrafikk. I 1948 fikk Loftleiðir tillatelse til å fly til USA, og den 26. august 1948 landet Loftleiðir's "Skymaster" på Idlewild Airport (nå kjent som "JFK") med 46 passasjerer i den første kommersielle flygning mellom Island og USA. Fire år senere, i 1952, startet Loftleiðir regulær ruteflygning mellom New York og Europa via Island. På 1950-tallet var restriksjonene innen den internasjonale flytrafikken større enn i dag. De fleste selskaper hadde stort sett bare tillatelse til å transportere passasjerer og gods til og fra eget land gjennom bilaterale avtaler, noe som var regulert gjennom Luftens friheter. Men Loftleiðir utnyttet det som lå i det som den gang ble kalt Luftens fem friheter (den 3. og 4. frihet); muligheten til å transportere passasjerer mellom Europa og USA ved å fly disse "til" Island og "fra" Island. Det var ikke nødvendig, rent fysisk, å dele reisen i to, bare å utstyre passasjerene med to billetter. I løpet av 1960- og 1970-årene innførte Loftleiðir lavprisbilletter over Nordatlanteren med Luxembourg som utgangspunkt, via de nordiske landene og Island. Tilbudet om lavprisbilletter ble meget populært og selskapet tiltrakk seg mange passasjerer, men selskapet ble motarbeidet av IATA på grunn av dette. Etter hvert som selskapet fikk økonomiske problemer og konkurransen med Islands nasjonale selskap Flugfélag Íslands ble merkbar, samtidig med et økende press fra den islandske regjering om sammenslutning, gikk de to selskaper i 1973 sammen og dannet Icelandair. Navnet Flugfélag Íslands ble vakt til live igjen i 1997 gjennom en sammenslutning av Icelandair og Flugfélag Norðurlands og fra 2003 opererer Loftleiðir Icelandic igjen som et charterselskap og med utleie av fly. Nokian. Nokian er en finsk dekkprodusent. Selskapet var opprinnelig en del av Nokia-konsernet men ble skilt ut som et eget selskap i 1988 og byttet da navnet til Nokian tyres. Selskapet ble notert på børsen i Helsingfors i 1995. Selskapet produserer blant annet dekkmerket "Hakkapeliitta". Dekkforhandlerkjeden "Vianor" inngår i konsernet. Nokian Tyres har dekkfabrikker i Finland og Russland. Knud Knudsen (fotograf). Knud Knudsen (født 3. januar 1832 i Odda, død 21. mai 1915) var en norsk fotograf, og regnes som en av Norges mest betydelige landskapsfotografer på 1800-tallet. Han åpnet sitt fotoatelier i Strandgaten, Bergen november 1864 og slo seg opp som portrettfotograf. Fotovirksomheten rettet seg snart inn mot turistmarkedet, og han fulgte mange av de store turistrutene og dokumenterte hoteller og severdigheter. Reisevirksomheten førte ham på kryss og tvers i Norge, fra de sørlige breddegrader helt til Finnmark. Han fotograferte alt fra Ole Bull til seterjenter i Telemark og samer i nord. Knudsen utviklet sitt eget kunstneriske uttrykk og mange bilder er svært estetisk fotografert. Samlingen hans er tilgjengelig på nettet hos Billedsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen. Knut Knutsen. Knut Knutsen (født 4. desember 1903 i Kristiania, død 9. juli 1969 Portør i Kragerø, Telemark) var en kjent, norsk arkitekt på 1900-tallet. Knut Knutsen var født i Kristiania. Han ble utdannet på Statens håndverks- og kunstindustriskole 1925–1930 og startet egen virksomhet i Oslo i 1933. Hans arbeider før krigsutbruddet befant seg innenfor de rådende konvensjoner i arkitekturen. De ble de med tiden mindre bundet og mer i samklang med hans teorier. Han var fascinert av funksjonalismen, men aldri fanget eller styrt av den. Etter hvert kom han i opposisjon til det moderne i arkitekturen. I et essay fra 1961 «Mennesket i sentrum», 1961, var han en av de første som tok opp bygningenes sammenheng med tomt, landskap, ressursbruk og natur i videre forstand, samt ressursbruk og «sustainability» («bærekraft»). Tre praktiske eksempler i den retning kan være Knut Knutsens eget sommerhus i Portør (1949), Bergendahls sommerhus på Tjøme (1960) og Thorkelsens sommerhus i Portør (1961). Disse kan karakteriseres med ord som bruk av naturmaterialer, identifisering og samklang med tomten og naturen, og en en diskret tilhørighet, innordnende og naturlig tilstedeværelse, fri for romantiske og nasjonale undertoner. Knut Knutsen hadde en rekke større byggeoppdrag, men det er i første rekke hans mindre arbeider som har hatt størst påvirkningskraft. Han er blitt kritisert for å bryte ned hovedformene i byggene. Knut Knutsen var far til arkitekten Bengt Espen Knutsen. Liv og virke. Etter endt utdannelse ble Knut Knutsen ansatt hos arkitekt Sverre Knutsen, i 1928 ansatt hos arkitekt Ole Øvergaard. I 1934 ble han lærer i form ved aftenskolen på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1935 ble han ansatt hos arkitekt Thomas Chr. Hauff. Året etter, i 1936, startet han eget arkitektkontor i en kort periode i samarbeid med Arne Korsmo. I 1937 ble han lærer på dagskolen på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1947 sluttet han i lærerstillingen. Fire år senere, i 1955, ble han avdelingsleder for bygg ved arkitektkurset på Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1966 ble han professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Betydning. Knut Knutsen har hatt en betydelig innflytelse på etterkrigsgenerasjonens arkitekter i Norge. Han ytet dessuten en betydelig innsats i fagdebatten og forfattet 56 fagartikler, i det alt vesenligste i Byggekunst. At han meninger og virke er tillagt stor betydning gjenspeiles av det faktum at der er hittil er publisert 89 artikler med henvisning til Knut Knutsen. Som lærer og professor var han med på å øve innflytelse på betydelig antall arkitekter som hadde vært hans studenter. Siri Skjold Lexau i "Norsk arkitekturhistorie" (Oslo 2003): Der heter det på s. 408 om Knut Knutsen: en arkitekt «som utvikla norsk byggjeskikk vidare ved å inkorporere kvalitetar frå modernismen med eit meir lokalt stiluttrykk, og med bruk av lokale materialar som tre og naturstein.» Arbeider. Knut Knutsen var svært produktiv. Alt i alt omfattet hans produksjon ca. 900 prosjekter med stort og smått, fra små dekorasjonsoppgaver, møbler, påbygg, hytter, boliger, bebyggelsesplaner og monumentaloppgaver som forretningsbygg, fabrikkbygg, hotellbygg, ambassadebygg og kirker. Emma Goldman. Emma Goldman (født, død 14. mai 1940) er en av de store i anarkismens historie. Hun ble født i Kaunas av jødiske foreldre. Da hun var ung besøkte hun St. Petersburg, der hun kom i kontakt med russiske opposisjonelle narodniker. Goldman emigrerte til USA i 1889. Hun tok etternavnet Goldman da hun giftet seg med en annen innvandret russisk jøde. Hun gikk fra denne mannen etter kort tid. Hun møtte siden Alexander Berkman, også en jødisk-russisk innvandrer, og fant i ham en sjelevenn. De hadde et livslangt politisk og personlig forhold. Berkman fikk i 1892 16 års fengsel for et attentat på en fabrikkeier under en arbeidskonflikt. Denne hendelsen førte til en stor debatt blant anarkistene om slike individuelle terrorhandlinger, som var en arv fra desperate opposisjonelle i det autoritære tsar-Russland. Goldman mente hun måtte forsvare Berkman, men endret syn på terrorisme etter dette, og mente senere at metodene i den revolusjonære kampen må være i samsvar med målet. Goldman arbeidet i tekstilindustrien, som hadde 12 timersdager på denne tiden. Likevel leste hun mye på fritiden, og sluttet seg til Mikhail Bakunin sine ideer. Gruppene av radikale innvandrere hadde lite kontakt med vanlige amerikanere. I de kretsene som Goldman var en del av, diskuterte de på tysk eller jiddisch, og avisene de utgav var som regel på tysk. Goldman var også en tidlig feminist. Men hun var klar motstander av den puritanismen og seksualfiendtligheten hun mente å finne i den amerikanske kvinnebevegelsen. Det samme gjaldt også blant mange mannlige revolusjonære. Hun mente for eksempel at prevensjonsopplæring var et svært viktig tema. Goldman så på kvinnefrigjøringen som en del av klassekampen, verken uavhengig av eller overordnet denne. Viktige saker Goldman agiterte for var åttetimersdagen, fagorganisering av kvinner, kampen mot deltakelse i første verdenskrig og kamp for ytringsfriheten. I 1906 startet hun bladet «"Moder Jord"» med både politisk og litterært innhold. For å leve arbeidet hun, i tillegg til skrive- og foredragsvirksomheten, som sydame, sykepleier og jordmor. Myndighetene var etter både henne og andre radikale, og i 1903 kom det faktisk en egen anti-anarkistlov i USA. Hun ble beskyldt for å ha oppfordret til opprør (sedition), og å støtte terrorisme, etter voldelige aksjoner som ofte var fremprovosert av politiet selv. Hun ble også arrestert på mistanke om å ha vært involvert i Leon Czolgosz' mord på USAs president William McKinley, men løslatt da man ikke fant noen bevis. Bladet «Moder Jord» ble ikke sendt ut med posten, de måtte gå fra kontoret, og det ble gjort flere forsøk på å ta fra henne statsborgerskapet og få henne deportert. I 1919 skjedde nettopp dette. Hun ble sammen med Berkman og andre venstreorienterte deportert til Sovjet-Russland. Den russiske revolusjonen hadde gjort Goldman oppglødd, og hun kunne ikke skjønne hvorfor russiske anarkister var skeptiske til bolsjevikene. Oppholdet i landet førte imidlertid til at hun endret syn, spesielt etter at Kronstadt-opprøret ble slått ned i 1921. Hun reiste fra landet med en ny overbevisning om at målet aldri kan rettferdiggjøre midlene, at metodene en bruker ikke kan stå i motsetning til det målet man har. Goldman var uten statsborgerskap fra 1921 til 1925, og flyttet fra by til by i Europa. Hun fikk til slutt britisk statsborgerskap etter et proformaekteskap med en engelskmann. Hun bodde likevel lite i Storbritannia og oppholdt seg heller i Frankrike og Sveits. I april 1932 besøkte Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2–3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Det Norske Studentersamfund i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm nr. 10/1932, organet til Norsk Syndikalistisk Føderasjon, beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. Under den spanske borgerkrigen drev Goldman støttearbeid for de spanske anarkistene i "FAI/CNT" ("Federacion Anarquista Iberica/Confederacion Nacional del Trabajo"), som var en massebevegelse frem til de ble undertrykket under Franco. Goldman døde i Canada i 1940. Norsk krigstrykksamling. Norsk krigstrykksamling er en digital samling av foto, plakater og annet propagandamateriale knyttet til nazisme og motstandskamp fra perioden 1933–1945, utgitt av Nasjonalbiblioteket. Martin Knudsen. Martin Knudsen (født 4. januar 1978) er en norsk fotballspiller som har spilt for blant annet Viking, Brann og Tromsø. Han spiller nå i 3.divisjonsklubben Staal fra Jørpeland. Knudsen debuterte i eliteserien i 1997 da han spilte for Viking FK. Han ble på den tiden regnet som en av eliteseriens mer talentfulle spillere, og fikk med seg 22 eliteseriekamper for Viking den sesongen. I 1998 spilte Knudsen samtlige seriekamper for Viking. Knudsen markerte seg som en allsidig spiller som spilte mest på høyresiden på midtbanen, men han har i løpet av karrieren også spilt en del på de to backene og som venstrekant. Etter en brukbar 1999-sesong gikk han til Brann, der han raskt etablerte seg som høyrekant. Han spilte også på det norske U21-landslaget. Men i august 2000 ble Knudsen rammet av Salmonella, noe som førte til at det tok nesten et år før han kom tilbake på fotballbanen. Derfor spilte han bare sporadisk høsten 2001 for Brann. Siden 2002 var Knudsen litt inn og ut av Brann-laget, men han fikk likevel med seg de fleste kampene. Han ble også i stadig større grad blitt flyttet rundt på laget. Da Brann vant cupfinalen i 2004 ble Knudsen kåret til en av banens beste spillere. I januar 2007 ble han kjøpt opp av Tromsø, som hadde lyst til å satse på Knudsen. Etter 2009-sesongen forlenget Tromsø imidlertid ikke kontrakten med Knudsen. Knudsen blir regnet som en taklingssterk og løpssterk spiller, men han har tidvis fått kritikk for dårlig pasningsspill. I yngre år spilte Knudsen for Midtbygden og Fyllingen. Flugfélag Íslands. Air Iceland (på islandsk: Flugfélag Íslands) er et flyselskap med base i Reykjavík, Island.Det flyr til lokale destinasjoner samt til Grønland og Færøyene. De viktigste lufthavnene er Reykjavík lufthavn og Akureyri lufthavn. Selskapet ble stiftet i Akureyri av Tryggvi Helgason som Nordurflug. I Mai 1975 ble selskapets navn endret til Flugfelag Nordurland. En senere omorganisering og sammenslåing av Icelandair Domestic og Norlandair (Flugfélag Nordurland) resulterte i nåværende navn i 1997. Selskapet er heleid av Icelandair Group og hadde i mars 2007 226 ansatte. Cixi. Enkekeiserinne Cixi (kinesisk: 慈禧太后, pinyin: "Cíxī Tàihòu", Wade-Giles: "Tz'u-Hsi", født 29. november 1835, død 15. november 1908 i Beijing) var en mektig og karismatisk person som var de facto-leder av Qing-dynastiet og styrte Kina i det meste av perioden fra 1861 og frem til sin død i 1908. Historikere mener at hun sannsynligvis gjorde sitt beste for å håndtere sin tids problemer, men hennes konservative holdninger var ikke til gavn for henne. Vestlige supermakter kunne dermed utnytte landet. Ukjent fødselsnavn. Foruten hennes fødselsdato er det ikke meget som er kjent om hennes bakgrunn. Man kjenner for eksempel ikke hennes fødenavn; "Cixi" er et navn hun fikk langt senere. Det var ikke vanlig i mandsjuhoffkretser å omtale den indre krets ved deres navn. På den tid da hun ble tatt med i bewtraktning som keiserlig side, ble hun omtalt som «damen Yehenara, Huizhengs datter». Dette er imidlertid ikke noe fødselsnavn, men forteller hvilken mandsjuisk klan hun stammet fra ("Yèhè Nālā Shì", 叶赫那拉氏). Om hennes mor vet man intet; det er bare faren Huizheng men har informasjon om. Han var en adelig mandsju av Nara-slekten, som tilhørte de åtte banner som på 1600-tallet hadde utmerket seg i kamp mot Mingdynastiet. Slektstreet hennes kan i denne linjen følges helt tilbake til bestefaren til Nurhaci, grunnleggeren av Qing-dynastiet. Biografi. Cixi var førstekonkubine til Xianfeng-keiseren （咸丰皇帝）. Hun hadde en sønn med keiseren men da Xianfeng døde i 1861, var sønnen bare 5 år gammel og Cixi ble derfor regent sammen med enkekeiserinne Cian （慈安太后）. De to enkekeiserinner, med den avdøde keisers bror som rådgiver, beholdt denne posisjonen frem til 1873 da Cixis sønn Tongzhi-keiseren （同治皇帝） ble myndig. To år senere døde den 19 år gamle Tongzhi uten å ha fått noen sønner. Cixi brøt med den normale arvefølge og utnevnte sin tre år gamle nevø til etterfølger. De to enkekeiserinnene fortsatte som regenter inntil enkekeiserinne Cian døde i 1881. Da ble Cixi de facto leder av Kina. Da nevøen, keiser Guangxu （光绪皇帝） ble myndig forlot Cixi Den forbudte by, men hun fortsatte med å følge med i hva som skjedde via hennes nettverk av spioner. Etter at Kina hadde tapt Den første kinesisk-japanske krig (1894–1895) begynte Guangxu å implementere mange reformer som ble kjent under navnet «De hundre reformdagene». Som motreaksjon planla og gjennomførte Cixi sammen med de militære og konservative krefter et kupp som på nytt gjorde henne til aktiv regent. Som en følge av dette ble keiseren fange i sitt eget palass. Under de påfølgende år lå Cixi for det meste under for hoffraksjonen "Jernhattene", en tradisjonalistisk og utlendingefiendlig gruppering blant de mandsjuriske prinsene. De var de fremste kreftene bak Bokseropprøret (1899–1900), som var et opprør mot de kristne og mot utlendinger. Hun var blitt overbevist om særlig de kristnes ondskap og usedelighet, og trodde på historiene om at katolske nonner grov ut øyeeplene til barn ved deres barnehjem for å fremstille medikamenter. Hennes støtte til Jernhattenes kurs var ikke konsekvent, og det kan se ut til at det som fungerte politisk som en stilltiende støtte var mer realpolitisk motivert av det forhold at hun ikke hadde moderate politiske krefter rundt seg som hun kunne stole på. Hun forhindret dermed ikke at man beordret de militære styrker til ikke å gripe inn når bokserne angrep utlendinger og kristne og deres institusjoner, og under den lange beleiringen av Beitangkirken i Beijing i 1900 fikk de keiserlige styrker å forstå at de godt kunne delta i angrepene. Da de utenlandske allierte rykket nærmere Beijing for å unnsette de utenlandske legasjoner, som trodde seg i stor fare, evakuerte enkedronningen den forbudte by og dro ut av byen, og etterhvert inn i Shanxi og Shaanxi. Etter at utenlandske tropper gjorde gjengjeld da de inntok Beijing og gikk inn i Den forbudte by og gjennomførte store plyndringer, aksepterte Cixi de tilbudte og meget onerøse fredsbetingelser. For å mildne situasjonen gjennomførte hun de reformer som hun noen år tidligere hadde forhindret nevøen sin i å gjennomføre. Hun fortsatte med å lede, men med mye mindre makt, frem til sin død den 15. november 1908. Keiser Guangxu døde da hun selv lå for døden. Det var en utbredt antagelse at keiser Guangxu, som døde dagen før henne, ble forgiftet på hennes ordre. Det er imidlertid ikke noen holdbare historiske indisier som peker mot et slikt scenario. Samme dagen, men antagelig uten å vite hvor nær døden hun var, erklærte hun den lille gutten Pu Yi som etterfølger på keisertronen. Ettermæle. Cixi har fått et ettermæle som hard, herskesyk og grusom. Hun utviste ifølge den gjengse historieskrivning et utvilsomt talent hva gjaldt de maktpolitiske og diplomatiske manøvre som var nødvendig for å beholde makten, og var ikke frøkenaktig i sine valg av virkemidler for å beskytte sine interesser. Ikke desto mindre var «keiserinneenken» svært populær i det kinesiske folk. Den britiske propaganda gjorde meget for å utvikle, og sterkt overdrive, bildet av henne som en grusom, maktsyk og sexhungrig kvinne. Særlig Peking-korrespondenten for The Times, George Ernest Morrison, skildret Cixi som monster og snikmorder. I dag står det fast at Morrison tildels lot seg narre av sine kilder, hvorav Edmund Backhouse var den viktigste, hans «velinformerte kjennere av det kinesiske hoff», og dels var klar over hvordan de puritansk orienterte briters skjulte fantasier fungerte. I dag er det snarere ansett at Cixi knapt forlot Den forbudte By, slik at hennes beslutninger i høy grad var prisgitt de nyheter og analyser som ble henne forelagt av informanter som til tider var nokså manipulerende. Utover den innflytelse hun hadde på politikk i sin samtid er hun også husket for sin støtte til kunst, inklusive operaen, og grunnleggelsen av Pekings zoologiske hage (1906). Dette skulle senere bli det første zoo der man klarte å yngle panda. Edmund Backhouses forfalskninger. Briten Sir Edmund Backhouse klarte ved overdrivelser og bløff å få noe innpass hos evnukkene ved det keiserlige hoff i 1898. Det han fikk tak i av informasjon derfra gjorde han til gjenstand for omfattende og fantasifull bearbeidelse etter bokseroppstanden, og det munnet ut i to propagandatraktater som tegnet et vrengebilde av enkekeiserinnen Cixi og rettferdiggjorde den utenlandske militærintervensjon, og som i stor grad ble trodd i Vesten. Dermed skapte han,la han grunnlaget for, eller forsterket han, en mengde legender og myter som det senere har vist seg å ligge milevidt fra sannheten. Det var først i 1976 at den britiske historiker Hugh Trevor-Roper kunne bevise at en viktig tekst som Backhouse bygget på i virkeligheten var en forfalskning foretatt av Backhouse, og dermed raknet troverdigheten ved det meste av det Backhouse hadde kommet med i årtiene etter bokseropprøret. Multimedia. Multimedia (fra latin: "multus", «mange», "medius", «mellom») er bruken av flere forskjellige typer medier for å formidle informasjon (tekst, lyd, grafikk, animasjon, video og interaktivitet). Icelandair. a>Icelandair er Islands nasjonale flyselskap, og ble stiftet i 1973 ved en sammenslutning av de to konkurrerende islandske flyselskapene Flugfélag Íslands og Loftleiðir. Selskapet har et omfattende rutenett i Norden, Europa og USA, og drar mye nytte av Islands geografiske beliggenhet, som har og gjort Keflavik til en transittlufthavn for passasjerer som reiser mellom USA og ulike byer i Europa. Denne virksomheten står for omtrent halvparten av selskapets operasjoner. Selskapet opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim til Keflavik internasjonale lufthavn utenfor Reykjavik. Historie. Icelandairs røtter kan dateres tilbake til 1937, da selskapet "Flugfélag Aukureyrar" ble etablert. Det nye selskapet startet operasjoner året etter med et lite enmotors fly. I 1940 flyttet selskapet sine hovedkontor fra Akureyri til Reykjavik, og skiftet samtidig navn til "Flugfélag Íslands". Samtidig ble det etablert nok et islandsk flyselskap, Loftleiðir. Driften av de to islandske flyselskapene gikk som normalt gjennom andre verdenskrig. Ved krigens slutt åpnet muligheten seg for å etablere direkteruter fra Island til det europeiske kontinentet, og Flugfélag Íslands benyttet seg av dette ved å åpne ruter til Skottland og Danmark. På 50-tallet åpnet Loftleiðir en rute fra Island til Nord-Amerika. Ordningen var den gangen slik at det var IATA som fastsatte billettprisene på transatlantiske ruter. Loftleiðir var ikke medlem av IATA, og kunne derfor tilby langt billigere billetter enn de øvrige nettverksselskapene. Dette førte til at det ble veldig populært blant reisende å legge reisen over Island på vei til USA. Og omvendt. De to konkurrerende flyselskapene fusjonerte i 1973, og dannet det nye flyselskapet "Flugleiðir. Flugleiðirs" utenriksoperasjoner økte utover 70-tallet, og selskapet lanserte da en noe mer internasjonal profil, og opererte under navnet "Icelandair" i Europa. Gradvis skulle det engelske navnet ta over for det islandske. Flypark. Icelandairs flåte består av følgende fly: (Februar 2011) Destinasjoner. "Se full liste på engelsk Wikipedia: " Icelandair har et utstrakt rutenettverk i Europa og nord-Amerika. Selskapet satser sterkt på å transportere europeiske reisende via Island til USA og omvendt. Det gylne snitt. Fasaden av Santa Maria Novella i Firenze. Her har Alberti brukt det gylne snitt Det gylne snitt vil si deling av en linje eller en flate i to deler slik at den minste delen forholder seg til den største som denne til hele linjen eller flaten. Uttrykt som φ (phi) tilsvarer dette et irrasjonalt tall med verdi Man kan finne det delingsforholdet igjen mange steder i naturen, og spesielt på menneskekroppen. Forholdet mellom lengden fra skulderen til fingertuppene og lengden fra albuen til fingertuppene, knokene på hånda og lengden på bena i forhold til lengden fra kneet til tærne er noen eksempler. Det er også et viktig visuelt virkemiddel innen kunsten. Det gylne snitt var kjent blant grekerne. Det ble mye brukt i renessansen, særlig innen arkitektur. Det gylne rektangel eller rektangler med tilnærmet de samme proporsjoner opptrer også i menneskeskapte ting i vårt dagligliv, som i formen på bankkort og fyrstikkesker. Matematikk. Det gylne snitt bygger på en harmonisk deling av et linjestykke. Snittet deler linjestykket slik at forholdet mellom den lengste og den korteste delen er like stort som forholdet mellom hele linjestykket og den lengste delen av det. Matematisk kan dette uttrykkes slik: Hvis linjestykket AB er delt i et punkt S slik at forholdet mellom AB og AS er lik forholdet mellom AS og BS sies S å dele AB i det gylne snitt left Det kan enkelt verifiseres at den eneste positive løsningen til denne annengradsligningen er De to løsningene er innbyrdes inverse og har de samme desimalene. Fibonaccitall. 0+1=1, 1+1=2, 1+2=3, 2+3=5, 3+5=8, 5+8=13. Tallene videre er 21, 34, 55, 89, 144, 233... er "det gylne snitt". Johannes Kepler påviste at Fibonacci-følgen konvergerer. Når Fibonaccitallene går mot uendelig, vil forholdet mellom to påfølgende tall nærme seg stadig mer til grenseverdien φ eller det gylne snitt. Fibonaccitallene er altså nært beslektet med det gylne snitt og alle figurer som dette genererer, som det gylne rektangel, "det gylne triangel", "den gylne spiral", pentagon og pentagram. Fibonaccitallene opptrer i utallige naturfenomener, som måten blader blir organisert i mange planter, eller geometrien i en kongle, eller strukturen i en nautilus. Kunst. Leonardo da Vinci (1452–1519) åpnet en av sine bøker med følgende utsagn: "La ingen som ikke er matematiker lese mitt arbeid!". Denne spissformuleringen viser kunstnerens interesse for matematikkfaget. Ved siden av å interessere seg for geometri, studerte han menneskekroppen meget inngående. Han fant mange forhold på menneskekroppen som, ifølge ham selv, burde være lik det gylne snitt for at det skulle være en perfekt kropp. Da Vinci hevdet at forholdet mellom høyden fra navlen og ned og høyden fra navlen og opp bør være lik det gylne snitt. Det betyr at en person på 150 cm skal ha en navlehøyde på ca 93 cm. Mange billedkunstnere har, bevisst eller ubevisst, forholdt seg til det gylne snitt i sine verker. Piet Mondrian arbeidet ofte lenge med elementene i sine "Tableaux". Om han målte seg fram eller ikke, vet ingen, men de fleste delelinjene i disse bildene faller sammen med gylne snitt-proporsjoner. Et BBC-program om ansikter og skjønnhet handlet i stor utstrekning om at ansikter som hadde flatene fordelt etter det gylne snitt ble ansett av det brede publikum som mere tiltalende enn ansikter som ikke var det. De fleste populære skuespillere og modeller i dag faller inn under denne «normen». Arkitektur. Den sveitsiskfødte franske arkitekten Le Corbusier var opptatt av harmoniske proporsjoner i arkitekturen og benyttet ofte det gylne snitt som planleggingsverktøy. Hans "Villa Stein" i Garches (1927) har både i plan, oppriss og rominndeling rektangler som ligger nær det gylne snitt. Han mente å se det gylne snitt i menneskekroppens proporsjoner og festet seg ved at så mange førmoderne lengdemål over hele verden var knyttet til legemsdeler: alen (underarm), fot, tomme, favn, skritt osv. I 1948 utga han boken "Le Modulor", hvor han beskrev et målesystem for arkitektur som han selv utviklet og tok i bruk i 1940-årene. Det var basert på det gylne snitt, med utgangspunkt i en «ideell» mannskropp. Til å begynne med brukte han en gjennnomsnittlig høy franskmann på 175 cm. Men underveis ombestemte han seg og tok i stedet utgangspunkt i 6 fot eller ca 183 cm, som var idealhøyden for en britisk politimann, og dessuten mannens rekkeviddde, en favn. Dermed fikk han knyttet sitt system til de gamle målesystemene. Hvis man deler denne mannskroppen etter det gylne snitt, havner delingslinjen omtrent 113 cm over gulvet, og det tilsvarer navlehøyden. Videre deling etter forholdstallet φ gir «den røde serie» med høyder på 70 cm (et spise- eller arbeidsbord), 43 cm (et stolsete), 27 cm (en krakk). Så laget han en annen nummerserie basert på det dobbelte av navlehøyden, 226 cm, som han mente var så høyt en stående mann med oppstrakt arm kunne nå. Ved å dele denne høyden etter det gylne snitt fikk han «den blå serie» med lengdene 140 cm (en god høyde å hvile armene i stående stilling) og 86 cm, mannens skritthøyde og skrittlengde. I senere utgaver av boken viser han en rekke eksempler på bruk av "Le Modulor", blant dem "l'unité d'habitation" i Marseille (1947–52). Tidslinje. a>) som beskriver hvordan det gylne snitt kan beskrive forhold i menneskeansiktet. Palestinakomiteen. Palestinakomiteen i Norge er en selvstendig og partipolitisk uavhengig organisasjon. Komiteen driver solidaritetsarbeid for det palestinske folkets frigjøringskamp, først og fremst ved å drive opinionsarbeid i Norge, og også ved praktisk arbeid blant og for palestinerne. Organisasjonen er fra 2012 ledet av Annicken Lundgård. Den driver også sin egen butikk, Al Quds Palestinabutikken, i Oslo. Palestinakomiteen har i dag over medlemmer og lokallag 24 steder i landet. Organisasjonen er ledet av Annicken Lundgård. De driver også sin egen butikk, i Oslo. Organisasjonen er en del av paraplyen Fellesutvalget for Palestina med hovedkontor i Oslo. Politisk plattform. - Støtter det palestinske folkets frigjøringskamp. - Støtter opprettelsen av en demokratisk stat i Palestina med like rettigheter for alle. - Støter de palestinske flyktningers rett til å vende tilbake i tråd med FN-resolusjon 194. - Mener at sionismen er rasistisk. - Krever at staten Israel skal trekke seg ut av de okkuperte områdene i samsvar med FN-resolusjon 242. - Mener at den folkerettsstridige muren må rives. - Mener at konflikten har sitt opphav i kolonialismen og imperialismen. - Er mot stormaktsløsninger over hodet på det palestinske folket. Organisasjonen tar ikke stilling i den interne striden mellom palestinske grupper, men støtter tiltak som styrker palestinsk enhet og uavhengighet, og anser PLO som det palestinske folkets legitime representanter. Palestinakomiteen mener Israels okkupasjon av Palestina gir det palestinske folket rett til væpnet kamp mot Israel, og støtter denne kampen. Den anser PLO som det palestinske folks legitime representant. Historie. Palestinakomiteen ble dannet i 1970 på et relativt bredt politisk grunnlag. Organisasjonen ble imidlertid raskt assosiert med AKP(m-l). Den første større splittelsen kom i 1975. I sammenheng med 1. mai-markeringene sluttet flertallet i organisasjonen seg til Faglig 1. mai-fronts demonstrasjon, under parolen «Kamp mot all imperialisme – kamp mot de to supermakter USA og Sovjet». Medlemmer som ikke sluttet seg til dette ble ekskludert. Dette gjaldt omtrent en tredjedel av medlemmene i Oslo. I forbindelse med landsmøtet i 1976 kom det til nok en splittelse. Etter at den politiske linjen i organisasjonen ble samkjørt med AKPs linje, brøt et mindretall ut og dannet organisasjonen Palestinafronten. Tidlig på 1980-tallet startet Palestinakomiteen i Norge opp en boikott-aksjon mot israelske produkter, da særlig Jaffa-appelsiner. I perioden 1994 til 2004 var Venke Aarethun leder i Palestinakomiteen. Aarethun sørget blant annet for at hjembygden Lærdal inngikk en vennskapsavtale med byen Jeriko på Vestbredden. I 2004 fikk Palestinakomiteen noe mediaoppmerksomhet i forbindelse med at den ba fotballklubben Rosenborg om å trekke seg fra europacupkampen mot den israelske klubben Maccabi Haifa. Sommeren 2006 inviterte Palestinakomiteen Hamas-parlamentarikeren Yahya al-Abadsa til Norge. Palestinakomiteen i Oslo har også gått ut med støtte til irakiske opprøreres angrep mot «amerikanske mål og irakisk quislingpoliti». Solidaritetsarbeid. Palestinakomiteen har siden 1976 sendt solidaritetsarbeidere til Midtøsten, og sender jevnlig frivillige solidaritetsarbeidere til den palestinske flyktningeleiren Rashediyeh i Libanon, samt til den palestinske landsbyen Beit Ommar. Mens det tidligere var mer fokus på helsearbeid, er det nå fokus på arbeid rettet mot barn og unge. Organisasjonen deltar også i et fadderbarnprogram for barn hvor forsørgeren er død eller arbeidsløs. I akutte krisesituasjoner har organisasjonen i samarbeid med Den palestinske Røde Halvmåne også sendt kriseteam med helsearbeidere til Palestina og til Libanon. Fellesutvalget for Palestina. Fellesutvalget for Palestina er en paraplyorganisasjon for organisasjoner i Norge startet i 1980 som støtter palestinernes sak. Fellesutvalget består i dag av 22 medlemsorganisasjoner, de flest av disse landsomfattende. Leder er Elisabet Palerud (siden juni 2010). Organisasjonen ser det som sin hovedoppgave å koordinere og ta initiativet til solidaritetsarbeid til støtte for det palestinske folk. Arbeidet skjer blant annet gjennom politiske markeringer og arrangementer og gjennom å utvikle kontakt mellom folk og organisasjoner i Norge og palestinere samt palestinske organisasjoner. FuP arbeider i solidaritet med det palestinske folks rett til et liv i et samfunn fri for okkupasjon og mangel på reel selvbestemmelse, hvor sameksistens må baseres på likestilling og likeverd mellom folkegrupper. FuP vil derfor arbeide for å øke kunnskapen om palestina-spørsmålet. FuP vil sette palestinernes situasjon på dagsorden og spre informasjon om den israelske okkupasjonen i det norske samfunnet. FuPs hovedoppgave er å støtte det palestinske folkets kamp for friggjøring og legitime rettigheter. FuP støtter etableringen av en uavhengig palestinsk stat på grunnlag av FN-resolusjon 242 fra 1967, som oppfordrer til rettferdig og varig fred i Midtøsten gjennom blant annet tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra de okkuperte territorier; FN-resolusjon 338 fra 1973- en delvis forlengelse av resolusjon 242 og som oppfordrer til våpenhvile og fredsforhandlinger mellom partene; FN-resolusjon 1397- den første resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd som tok til orde for en palestinsk og israelsk stat side om side, samt de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake i henhold til FNs flyktningkonvensjon, resolusjon 194. Eksterne lenker. Palestina Nepalere i Bhutan. I Bhutan finnes en stor nepalskspråklig minoritet i den sørlige delen av landet; kalt Lhotshampa. Lhotshampa, eller "Lhotsampa", er et dzongkha-ord for "folk sørfra". Dzongkha er majoritetsspråket i Bhutan, og ordet lhotshampa brukes om jordarbeidere og innvandrere av nepalsk opprinnelse som bor og dyrker jorden på de fruktbare, sydvendte elveslettene i den sørlige delen av Bhutan. Lhotshampaene kommer i hovedsak fra Nepal, og er for det meste hinduer. På slutten av 1980-tallet ble mer enn 100 000 Lhotshampa fordrevet fra Bhutan, under beskyldinger om å være ulovlige innvandrere. Mange av disse har «vendt hjem» til Nepal, men mange bor fremdeles i flyktningleirer i India og Nepal. Beregninger over folketallet i Bhutan tyder på at 30-40% av landets befolkning er Lhotshampa, avhengig av om de fordrevne regnes som innbyggere i landet. Politiske partier var inntil valget i 2008 forbudt i Bhutan. Det fantes inntil da fire kjente eksilparti, alle med opprinnelse i Lhotshampa, jf. Bhutans politiske system. En minoritet som oppleves som truende. Fra de bhutanske myndighetenes side utgjør det voksende hinduistiske minoriteten et problem. Bhutans kultur og statsskikk er basert på buddhisme, språket dzongkha og kulturen til den herskende folkegruppen som lever i de midtre delene av landet. Hinduene bor i de mest fruktbare delene av landet, og myndighetene antas å frykte – uten at dette er sagt rett ut – at dersom hinduene over tid kommer til å utgjøre mer enn 50% av befolkningen, vil de kreve en folkeavstemning om uavhengighet kontra tilslutning til India. Hinduene antas å mene at deres tro vil bli bedre beskyttet av indiske enn av bhutanske myndigheter. En tilsvarende avstemning i den tidligere selvstendige staten Sikkim i 1974, førte til at staten ble innlemmet som en delstat i India. Karen Grude Koht. Karen Elisabeth Grude Koht (født 16. november 1871 på Brueland i Høiland (Jæren), død 1960) var en norsk lærer og forkjemper for kvinnesaken. Hun var datter av lensmann og gårdseier M.A. Grude og Anna Grude (f. Mossige). I 1898 ble hun gift med politiker og historiker Halvdan Koht, og de fikk datteren Åse Gruda Skard, psykolog som også ivret for kvinnesak. I 1893 tok Karen Grude Koht litt skolegang hjemme og på Sandnes, deretter mellomskole på Eikeland. Hun ble tidlig politisk interessert (Venstre), med unionsoppløsningen, stemmerett og kvinnesak på dagsordenen. Etter et kortvarig engasjement som huslærer reiste hun til Kristiania og begynte på Fru Ragna Nielsens skole (1894) med anneneksamen i 1895, etterfulgt av folkeskole (1896) og studieopphold ved Sorbonne i Paris (1898) og Oxford University (1908). Koht opparbeidet en sterk interesse for målsaken og språk generelt, og publiserte i Syn og Segn der hun også satt i redaksjonen, samt i For Kirke og Kultur (vesentlig bokanmeldelser). Hun oversatte endel, blant annet "Gjer Heimen din Fager" (fra svensk, 1903), "Naar Jordi Øydest" (fra Rene Bazin, fransk, 1913) og "Småkarane mine. Ein sumarbok for store og små" (fra G. Geijerstam, svensk, 1922). Hennes egen bok "Kvinnearbeid" kom ut i 1908, omtrent samtidig som hun antok sekretærrollen i det nystiftede Norske Kvinders Nasjonalråd, hvis historie hun beskrev i "Norske kvinners nasjonalråd 25 år", Steenske Forlag (1929). Med biskop Støylen utga hun skoleboken "Mi fyrste bok" (1909), etter påtrykk fra Moltke Moe og Nordahl Rolfsen. Hun er skildret i svigersønnen Sigmund Skards "Karen Grude Koht – drag av ein kvinnelagnad," Samlaget (1987). Koht, Karen Grude Koht, Karen Grude Koht, Karen Grude Koht, Karen Grude Koht, Karen Grude Steenske Forlag. Steenske Forlag (etablert 1829) var et norsk bokforlag, opprinnelig kalt "Det Steenske Bogtrykeri". I likhet med Cappelen som også ble etablert i 1829, var Steenske en bokhandel, som hadde eget trykkeri som bigeskjeft. Theodor Steen (1825–1901) ledet det på sent 1800-tall, og var en av de som startet Den norske forleggerforening. Steenske hadde på denne tiden blitt et forlag som ga ut medisinsk og liberal religiøs litteratur. Han ble etterfulgt av datteren Ingeborg Steen (1870–1937), som ved innvelgelsen ble første kvinne ever i forleggerforeningen. Hun var også William Nygaard d.e. sin suppleant til diskusjoner med Kirkedepartementet. Under hennes ledelse begynte forlaget å gi ut endel skjønn litteratur. Fra 1917 var det ledet av Torger Baardseth som også kjøpte det sammen med Jørgen Wright Cappelen fra Ingeborg Steen da hun ga seg i 1919. Det ble samtidig et søsterforlag til Cappelen, formelt eid av de samme. De to (søster)-forlagene var samlokalisert og ga stort sett ut skolelitteratur, mens Steenske fortsatte med litt mer skjønnlitteratur. I 1943 ble Steenske endelig innlemmet i Cappelen. Hyperion (organisasjon). Hyperion – Norsk Forbund for Fantastiske Fritidsinteresser (N4F) ble opprettet i 2002 og ble stiftet i 2003 for å samle alle fantasirike hobbyer og interesser i et stort og slagkraftig forbund. Hyperion er basert på et frivillig og ikke-kommersielt grunnlag, og er en partipolitisk og religiøst uavhengig interesseorganisasjon. Hyperion har selv definert de fantastiske fritidsinteressene i sin formålsparagraf. Interesseområdene innebærer datatreff, rollespill, laiv, brettspill, Sci-fi, miniatyrspill og tilsvarende. Hyperion mener de fantastiske fritidsinteressene har blitt vår tids mest utbredte ungdomsaktiviteter, og at det dermed er mange ungdommer i Norge som til daglig engasjerer seg i fantasirike interesser – fra gutterommet til festivaler, i skogen eller i store lokaler møtes mennesker som skaper en ny virkelighet gjennom kreativitet og fantasi. Hyperion organiserer ikke selv fantastiske aktiviteter for sine medlemmer. Hyperion fungerer i stedet som en paraply- og støtteorganisasjon for medlemsforeninger som organiserer slike aktiviteter. Hyperion arbeider med å aktivisere og engasjere medlemmene via arrangementer, kurs foredrag og sosiale aktiviteter arrangert av medlemsforeningene og forbundet sentralt. For medlemsforeningene bidrar Hyperion med økonomiske, administrative og menneskelige ressurser. Hyperion skal også tilstrebe samarbeid med lignende organisasjoner i andre land, med spesielt fokus på Norden og Europa, og er medlem i den nordiske organisasjonen Imagine. Medlemstallet til organisasjonen varierer ut ifra størrelsen på medlemsforeninger og ettersom medlemsforeninger faller fra og til. På det meste hadde forbundet 150 medlemsforeninger med til sammen over 11 500 medlemmer i 2006. I 2008 hadde forbundet 85 medlemsforeninger med nesten 9 000 medlemmer. Motto. Hyperions motto er "Per imaginationem in futurum" (gjennom fantasien inn i framtiden). Organisering. Hyperion sitt øverste organ er Landstinget som blir avholdt hvert år innen utgangen av oktober måned. Landstinget behandler forbundet sine vedtekter, program for kommende år, retningslinjer for valgkomiteen, regnskap, budsjett, valg og eventuelle andre innmeldte saker. Landstinget velger arbeidsutvalg, forbundstyre, desisjonskomite og valgkomite. Arbeidsutvalget skal bestå av leder, generalsekretær og tre til fem ordinære medlemmer. Arbeidsutvalget skal iverksette vedtak fattet av landstinget og ta seg av den daglige driften av forbundet. Valgperioden for arbeidsutvalget er fra 1. januar til 31.desember. Forbundstyret består av forbundets leder, 16 ordinære medlemmer og fem varamedlemmer. Fra og med 2009 velger ett landsting bare halve forbundsstyret, slik at det velges åtte styremedlemmer hvert år for to år av gangen. Forbundstyret er Hyperion sitt øverste organ mellom to ordinære landsting. Hovedoppgaven til forbundstyret å ivareta alle vedtak fattet av landstinget, foreta strategiske og prinsipielle avklaringer, samt å godkjenne alle saker av større betydning for forbundet. Valgperioden for forbundstyret er fra landsting til landsting. Desisjonskomiteen består av fire medlemmer som velges for to år av gangen. Desisjonskomiteen sine hovedoppgaver er å kontrollere at forbundet fungerer slik vedtektene beskriver og at landstingets vedtak blir fulgt. Valgkomiteen består av 5 medlemmer. Valgkomiteen sin oppgave er å finne fram til, nominere og innstille på kandidater til de øvrige organene ved Hyperion sitt neste ordinære landsting. 2002. Hyperion ble stiftet 19. februar 2002 i RF-kjelleren på Blindern i Oslo etter initiativ fra TSP-grunnlegger Inge Carlén og Fandom-nestor Johannes H. Berg jr. Tilstede på stiftelsesmøtet var representanter fra foreningene "The Shadow Project", "Ares", "theLAN" og "Oslo Magicforening". Møtet fastsatte et navn på organisasjonen, vedtok midlertidige vedtekter og valgte et interimstyre som skulle fungere ut året. I løpet av våren ble Hyperion registrert i Brønnøysundregisteret, og det ble gjort et omfattende arbeid med å rekruttere foreninger og grupper til forbundet. På slutten av året ble det avholdt et forbundsmøte der alle foreningene og gruppene som ville bli med på oppstarten av organisasjonen deltok. Vedtektene og det første arbeidsutvalget under ledelse av Inge Carlén ble valgt på møtet, og et av hovedpunktene for arbeidet i 2003 var å søke statsstøtte og å avholde det første landstinget (årlige landsmøte) for organisasjonen. På slutten av året var det nesten 30 medlemsforeninger og over 2500 medlemmer i forbundet. 2003. I 2003 søkte Hyperion om statsstøtte, og det ble innvilget 500 000 kr i etableringsstøtte fra. Stiftelsestinget ble avholdt høsten 2003, og der ble endelige vedtekter vedtatt, og man fikk valgt et nytt arbeidsutvalg og det første forbundsstyret. Medlemsmassen var i dette året oppe i over 5 000 medlemmer og nærmere 50 medlemsforeninger. 2003 var også det første året Hyperion mottok støtte fra Frifond-ordningen. 2004. Hyperion avholdt sin første "Lokallagslederkonferanse" (LLK) i mai 2004. Etableringsstøtten fra staten økte til 625 000 kr, og organisasjonen fikk på plass tillitsvalgte i deltidsstillinger, noe som lettet det administrative arbeidet. Mot slutten av året ble KANDU, Kreativ Aktiv Norsk DataUngdom, medlem. "KANDU" representerte med sine 5 000 medlemmer nesten halvparten av den totale medlemsmassen i Hyperion. I 2004 nådde Hyperion over 70 medlemsforeninger og over 11 000 medlemmer, og var med det en av landets største ungdomsorganisasjoner. 2005. Hyperion opplevde i løpet av 2005 en stor økning i aktivitetsnivå. Rekrutteringen av nye foreninger flatet imidlertid noe ut. En ny nettside kom på plass, og det ble gitt ut et omfattende hefte kalt "Guild Masters Guide" som er ment å være en utdypende manual for organisasjonsbygging, økonomistyring og generell informasjon for foreningene og interesserte medlemmer. Medlemsmassen steg noe fra 2004 og antall medlemsforeninger steg til omtrent 80. 2006. 2006 markerete en milepæl for Hyperion da organisasjonen for gikk over fra å motta etableringsstøtte til å motta full ordinær driftsstøtte fra staten. Hyperion ble innvilget 1 790 000 kr i ordinær driftsstøtte. Hyperion hadde i 2006 et langt større arbeidsprogram enn tidligere, og utvidet arbeidskapasiteten ved å øke antall sentrale tillitsvalgte. De viktigste nye store prosjektene for organisasjonen dette året var utgivelsen av medlemsbladet Pegasus og arrangering av "Fantasifestivalen". Antall medlemsforeninger steg til over 100 ved årets slutt. 2007. 2007 ble brukt mye på å videreføre arbeidsprogramet fra 2006 der særlig Pegasus og Fantasifestivalen fortsatt krevde mye ressurser. "Lokallagslederkonferansen" ble ikke arrangert dette året, derimot forsøkte organisasjonen å holde flere og mindre andre konferanser. Organisasjonen ønsket også å dreie fokuset noe tilbake til rekruttering etter at det ble nedprioritet de to foregående årene. Ved datapartyet The Gathering var Hyperion for første gang representert med en stor stand, og et eksemplar av Pegasus ble utdelt til alle deltakerene ved ankomst. 2008. For 2008 har Landstinget satt medlemstilbud som hovedfokus for organisasjonen. Prioriterte punkt på arbeidsprogrammet var konferanser, magasinet Pegasus, Fantasifestivalen, medlemssystemet HyperSys, rekruttering og internrekruttering. I 2007 ble det valgt ett nytt prosjektstyre for Fantasifestivalen da det tidligere styret ikke ønsket å fortsette. Prosjektstyret så på muligheter for å arrangere festivalen i Bergen eller Tønsberg. Av ulike årsaker lot dette seg ikke gjennomføre. Festivalen ble derfor ikke arrangert i 2008, men ble erstattet av mindre arrangementer i Oslo og Bergen under tittelen «Fantasinatt». I 2008 opprettet også Hyperion detterselskapet Unicorn Information System, og skilte ut videreutvikling og drift av medlemsystemet HyperSys til dette selskapet. 2009. Året ble preget av en flytteprosess der man sammen med, og flyttet inn i nye lokaler i Akersbakken 12. Året var også preget av mangelfull økonomisk kontroll og interne uenigheter knyttet til viktige veivalg for organisasjonen. I september trakk leder og generalsekretær seg når det ble klart at organisasjonen hadde pådratt seg store økonomiske problemer, og i oktober avholdt man et Landsting preget av et oppgjør mellom to fraksjoner i organisasjonen. Desisjonskomiteen framla der en beretning som tok for seg enkelte av de nevnte forholdene, men rapporten fikk sterk kritikk fra salen og sentrale tillitsvalgte og landstinget vedtok med stort flertall en merknad som uttrykte at beretningen var kritikkverdig og at komiteen ikke var tilstrekkelig nøytral i sin framstilling. I kjølvannet av dette trakk 3 av 4 medlemmer i Desisjonskomiteen seg i protest og 9 delegater (av ca 80) forlot møtet. Hovedkonfliktene dreide seg om ulike syn på organisasjonsbygging og -kultur, blant annet om hvilken rolle mer uavhengige prosjekter på sentralt plan skulle spille i forbundet, samt hvor mye midler som burde benyttes til sentralt organisasjonsarbeid kontra prosjektarbeid. Videre var det stor uenighet knyttet til 2008-opprettelsen av Unicorn Information Systems, der enkelte var prinsipielt uenige i at Hyperions Forbundsstyre i 2008 hadde vedtatt dannelsen av et selskap for å videreutvikle medlemsystemet. I etterkant av Landstinget dannet utbrytergruppen en ny prosjektbasert organisasjon kalt Fantasiforbundet, og fire medlemsforeninger hvor flere tillitsvalgte var blant utbryterne meldte seg ut i løpet av det neste halvåret. Fru Ragna Nielsens skole. Fru Ragna Nielsens skole var en norsk skole i Kristiania. Det var landets første fellesskole (gutter og jenter), da den ble etablert av Ragna Nielsen i 1885. Lærerpersonalet var også av begge kjønn, og dette var også uvanlig. I begynnelsen omfattet skolen bare forskole og middelskole, seinere gymnas, og den ble etterhvert en av byens største og best vurderte skoler. Ragna Nielsens niese Margrete Kjær var blant skolens ansatte. Blant elevene var Sigrid Undset og Karen Grude Koht. Skolen ble nedlagt i 1927. Sterling Airlines. Sterling Airlines A/S var et islandsk-eid lavprisflyselskap med hovedsete i København i Danmark. Sterling ble etablert i 1962 av tjæreborgpresten Eilif Krogager og Jørgen Størling. Krogager startet med reisevirksomhet i det små. Like etter krigen leide han en buss, med seg selv som reiseleder og medlemmer fra menigheten som deltakere arrangerete han turer til Middellhavskysten. Virksomheten økte raskt, i 1951 etablerte han sitt eget busseslskap, Nordisk Bustrafik, som senere ble til Tjæreborg Rejser. I 1962 etablerte han flyselskapet Sterling, og selskapets ruteprefiks NB stammer fra bussdriften. Reisene gikk den første tiden kun til Spania. Etterhvert ble antallet destinasjoner betydelig øket, også med reiser til land utenfor Europa, blant annet Sri Lanka (Ceylon). Tjæreborg ble i 1989 kjøpt opp av en annen dansk reiselivsoperatør, Simon Spies fra Spies-Rejser. Da Spies ble oppløst, overtok Fred. Olsens Flyselskap eierandelen og driften av Sterling. Selskapet ble hundre prosent norskeid i 1995. I 2002 ble selskapet et lavprisselskap, og de samarbeidet blant annet med Norwegian Air Shuttle om reiser til Europa. I september 2005 ble Sterling slått sammen med Maersk Air. Det ble imidlertid fortsatt markedsført under navnet Sterling. Den 23. oktober 2005 kunngjorde eierne av det islandske flyselskapet Icelandair, FL Group, at de overtok Sterling. 29. oktober 2008 gikk Sterling konkurs, noe selskapet selv hevder skyldes finanskrisen. Destinasjoner. "Se egen artikkel:" Sterlings destinasjoner The Gathering. The Gathering (ofte forkortet til TG) er Norges største datatreff og verdens nest største etter Dreamhack i Sverige. Arrangementet har siden 1996 blitt holdt hver påske i Vikingskipet i Hamar og varer fem dager i strekk. The Gathering trekker i dag over fem tusen deltagere i hovedsak unge mennesker med interesse for data. Historie. Det første arrangementet med navnet The Gathering ble arrangert i 1992, etter at demogruppen "Crusaders" fikk tilbakemeldingen «gjør det bedre selv» fra scenen etter at de klaget på kvaliteten på et datatreff. 1 100 mennesker ble samlet i Skedsmohallen i Lillestrøm. Arrangørene forventet omtrent 500. De neste årene fortsatte The Gathering å vokse, fra ca. 1 100 deltagere i 1992 til ca. 1 400 i 1993 og ca. 1 800 i 1994. I 1995 var det en nedgang i antall deltagere (ca. 1 500). Dette året arrangerte ikke "Crusaders" The Gathering. Offisielt navn på arrangementet i 1995 var simpelthen "Gathering 95". Det viste seg stadig vanskeligere å huse alle deltagerne, derfor begynte arrangørene å lete etter et større lokale. Valget falt til slutt på Vikingskipet i Hamar, grunnet stort areal og god infrastruktur; rikelig med strøm, gode parkeringsløsninger, med mer. I 1996 besøkte ca. 2 500 deltagere arrangementet. Siden har antallet deltagere fortsatt å øke. Siden 1997 er billettene blitt utsolgt. I 2004 hadde The Gathering omtrent 5 100 deltagere. Crew. Organisasjonen Kreativ Aktiv Norsk Dataungdom (KANDU) er arrangør av TG. I tillegg er det omtrent 300 frivillige som jobber for å realisere TG hvert år. Funksjonærene på TG har siden "The Gathering 1900" (som foregikk i år 2000, navnet er en spøk som refererer til Y2k-problemet) vært delt inn i ulike undergrupper. Andre grupper han ansvar for spill ("Event:Game") og for å bemanne informasjonsskranken ("Info:Desk"), sikkerhetsmannskap ("Security:Security"), et førstehjelpskorps ("Security:Medic"), og så videre. Hver av disse gruppene har en leder som rapporterer til en sin fagansvarlige (en for hvert av fagområdene "Core" (tidligere "Admin"), "Event", "Info", "Tech" og "Security") som sammen med de to ombudene (crewombud og deltagerombud) utgjør TG-ledelsen. TG-ledelsen rapporterer til KANDU-styret, som ikke involverer seg i daglig drift av arrangementet. Ingen av de frivillige får økonomisk kompensasjon for arbeidet de nedlegger, med unntak av gratis inngang, egne soveområder, parkeringsplass og gratis mat noen ganger hver dag under arrangementet. Alle som arbeider som frivillig under arrangementet må være til stede en dag før arrangementet starter, og er igjen en dag etter arrangementet er slutt. Alle som ønsker det, kan søke om plass som frivillig funksjonær (med unntak for sikkerhetsmannskapet, hvor minimumsalderen for å søke er 18 år). Vanligvis er det gruppelederne som velger ut personene han/hun ønsker å knytte til seg, basert på søknadsteksten og tidligere erfaring. Det er ingen automatikk i utvelgelsen, og tidligere frivillige må søke hvert år. «Arne». «Arne» er en intern spøk som har pågått på The Gathering (og spredd seg til andre datatreff) siden begynnelsen av 2000-tallet, der deltagerne roper «Arne» så høyt de kan i kor. «Arne»-ropingen starter som regel ved at én eller noen få begynner å rope, etterfulgt av et økende antall deltakere som slutter seg til ropingen. Det finnes ingen sikre kilder for hvordan «Arne»-ropingen oppsto, men det går mange historier om det. Den mest gjengående historien er den om en fortvilet gutt på jakt etter kameraten sin. Gutten skal ha vært stuptrøtt, visste ikke hvor soveposen, maten eller pengene var, bare at kompisen Arne hadde alt sammen og at han ikke visste hvor han befant seg. Så han skal ha gått rundt i salen og ropt på Arne. Ragna Nielsen. a> er malt av Ragna Ullmann. Akvarellen bærer påskriften "R.U. - 1871". Bildet tilhører Oslo Museum. Ragna Vilhelmine Nielsen (født Ullmann i 1845, død i 1924) var en norsk lærer og kvinnesaksforkjemper. Hun var datter av Vilhelmine Ullmann (kusinen til Aasta Hansteen og Jørgen Ullmann, samt søster av skolemannen Viggo Ullmann. I 1879 giftet hun seg med Ludvig Nielsen, som var overrettssakfører og politimester, og flyttet til Tromsø. Ekteskapet var svært ulykkelig og endte med separasjon i 1884, men hun fortsatte å kalle seg «fru Nielsen». Hun begynte sitt virke som lærer allerede som femtenåring, for å hjelpe moren økonomisk etter foreldrenes separasjon. Moren hadde i 1854 startet en pikeskole. Ragna foresto etablering og drift av den første norske fellesskole (skole med både piker og gutter som elever), Fru Ragna Nielsens skole (1885–1927). Hun dannet også Kristiania Kvindelige Handelsstands Forening (1890) og Hjemmenes Vel (1900). Ragna var med i stiftingen av Norsk Kvindesagsforening (1884), der hun også var for"mann" (1886–1888 og 1889–1895. Hennes hovedinteresse var stemmerett, så hun var da også med i Kvindestemmeretsforeningen som styremedlem (1903–1913), men faktisk imot alminnelig stemmerett for kvinner og dannelsen av den mer liberale Landskvindestemmeretsforeningen. I 1906 ble hun, som en av seks første kvinner noensinne, valgt inn i bystyret i Kristiania. Fra rundt 1910 var hun også aktivt med i Riksmålsforeningen. Av hennes utgivelser kan nevnes hyppig skriving i tidsskriftet Nylænde, samt bøkene "Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede" (1904), "Fra de smaa følelsers tid. Billeder af en norsk bygd" (1907). Ragna Nielsen sluttet seg til spiritismebevegelsen, og "Aftenposten" trykket en artikkel av henne, der hun gjengav sine åpenbaringer med Ivar Aasens og Bjørnstjerne Bjørnsons ånder. Karoline Bjørnson leste også hva hennes avdøde mann skulle ha fortalt Ragna Nielsen. Deretter brettet hun avisen sammen og sa tørt til Francis Bull: «Det er svært så konservativ han er blitt der oppe i himmelen!» I 1955 fikk hun gaten Ragna Nielsens vei i Oslo oppkalt etter seg. Vilhelmine Ullmann. Vilhelmine Ullmann (født 16. mars 1816, død 28. april 1915) var en norsk lærer, forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hun var datter av forfatterinnen Conradine Dunker, og kusine av Aasta Hansteen. Hun vokste opp i Kristiania, og bodde der inntil hun 15 år gammel flyttet med foreldrene til Trondheim i 1831. I boken "Fra Tyveaarene og lidt mere" har hun fortalt om hvordan hennes familie ivrig deltok i amatørteateroppsetninger i hovedstadens Dramatiske Selskab da hun var barn. I 1839 giftet hun seg med danskfødte Jürgen Nicolai Axel Ullmann (1813–1863). Etter skilsmissen i 1854 drev hun egen pikeskole, etterfulgt av en periode som bestyrer av Vaterland Børneasyl (fra 1862). Hun skrev under pseudonymet Minna Dunker i kvinnesaksbladet Nylænde, samt ga ut sin mors memoarer (1871). Hennes egen biografi er "Fra Tyveaarene og lidt mere," Det Norske Aktieforlag (1903). Vilhelmine Ullmanns liv er beskrevet i Astrid Lorenz' bok "Forstandens lys og hjertets varme. Kvinnesilhuetter i slektsramme. Conradine Dunker og Vilhelmine Ullmann" (1996). Kjernen. Kjernen er en uavhengig supportergruppering knyttet til Rosenborg Ballklub. Kjernen ble stiftet i 1996, som en arvtager etter den tidligere RBK-supporterklubben Fragleberget. Kjernen var i utgangspunktet en offisiell supporterklubb, men i 2002 tok den status som uavhengig etter ekstraordinært årsmøte. Grupperingen har (per juni 2011) i overkant av 850 medlemmer og driver blant annet egen supporterpub i Trondheim sentrum, Klokkesvingen Pub. Etter Kjernens årsmøte i 2007, ble det bestemt at det skulle være en ledergruppe, i stedet for 1 leder og et styre under denne ledere.. Denne ledergruppen består per juni 2011 av 8 personer og har flat struktur. Det ble i tillegg opprettet en kontrollkomite med ansvar for å bistå med rådgiving og for å holde kontroll med at styret utfører de oppsatte oppgaver. Per juni 2011 bestod kontrollkomiteen av 3 personer. Webred. Webred, som konsekvent skrives "[webred]", er et pseudonym for forfatterne på Kjernens hjemmeside, Stein Gorset og Jørgen Stuveold. Høsten 2005 ga de ut boken "Trist som faen: sesongen 2005 slik vi så den", som var en samling utvalgte artikler fra samme sesong. Den ble utsolgt på forhåndsbestillingene alene. [webred] ble med denne boka nominert til Årets Bok på Adresseavisas UTAwards i januar 2006. Artiklene er preget av daglige betraktninger og et skråblikk på alt som skjer i og rundt Rosenborg, og kjennetegnes av en knapp og vittig stil som har gjort tekstene populære også utenfor supportermiljøet til Rosenborg. [webred] startet med sine artikler allerede i 2000, men har hatt flere pauser siden den gang. I løpet av 2005 er [webred] fått en viss kultstatus; spesielt i Trøndelag, men også blant fotballsupportere andre steder i Norge. Den 25. desember 2006 valgte [Webred] å pensjonere seg for godt som skribenter for Kjernens hjemmeside. 12.03.2009 gjorde [webred] comeback som skribenter. Denne gang for Adresseavisen i forbindelse med dennes dekning av norsk fotball. Conradine Dunker. Conradine Birgitte Dunker (født Hansteen 25. august 1780 i Christiania, død 1866 samme sted) var en toneangivende kulturarbeider i sin generasjon, og kjent for sine memoarer, som ble utgitt i bokform og mye lest. Hun var datter av konsumptionsdirektør Johannes Mathias Hansteen og Anne Cathrine (født Treschow), og søster av vitenskapsmannen Christopher Hansteen. Hun ble gift to ganger, første gang bortgiftet med kaptein Ulrik Aamodt (1758–1806) som hun fikk en datter med, Elisabeth «Lisette» Aamodt. Hennes andre ektemake var bergassessor Wilhelm Dunker (1755–1844), som hun fikk fire barn med, Jacobine Dunker (1808–1857), pedagogen Vilhelmine Ullmann, juristen Bernhard Dunker og Gustav Dunker (1826–1892). Paret bodde i Tyskland 1807–1810 før de flyttet til Christiania og startet gruveforretning, losji og pikeskole. I hovedstaden var hun engasjert i kulturliv, spesielt innen teatermiljøet, som skuespillerinne. I 1831 flyttet de til Trondheim. Etter ektemannens død i 1844 bodde hun med datteren Jacobine og drev pikeskole. Ved datterens død i 1857 flyttet Conradine Dunker tilbake til Christiania og ble blant annet leder for Det Dramatiske Selskab. Hun skal ha vært modell for en av personene i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill "Leonarda". Hennes memoarer fra Christiania og Trondheim skrev hun selv, i brevs form: "Gamle dage; Erindringer og tidsbilleder", først utgitt 1871 og trykt i nye opplag Bernhard Dunker. Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (født 22. mai 1809 i Slesvig, Tyskland, død 28. juli 1870 i Christiania) var en norsk jurist, sønn av forfatteren Conradine Dunker. Han var modell for advokat Berendt i Bjørnstjerne Bjørnsons "En fallit". Han var ferdig utdannet "cand. jur." i 1834, en utdannelse som hadde startet sent (1828) og tatt lenger tid enn vanlig på grunn av sykdom. Deretter var han fullmektig ved kontoret til Frederik Stang en tid. Dunker var med i Intelligenspartiet, motstander av Henrik Wergeland, men god venn av Johan Sebastian Welhaven, Christian Birch-Reichenwald, Anton Martin Schweigaard og Andreas Fredrik Krieger. Som student var han for unionen mellom Norge og Sverige, for kongelig veto, og mot juryordningen og demokratiet. I 1847 bygde han landsted på Malmøya og oppholdt seg mye der. Dunker var ansett som en av landets beste skrankeadvokater, og ble etterhvert utnevnt til overrettsporkurator (1837), høyesterettsadvokat (1841) og endelig regjeringsadvokat (1859–1870). I løpet av karrieren endret hans politiske syn seg betraktelig, og han ble en ledende skikkelse i arbeidet for norsk selvstendighet. Han ble også tilhenger av juryordningen, og forsvarte Marcus Thranes agitasjon. Ellers var han i styret for Kristiania teater en tid. Dronningindisk. Dronningindisk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene 1.d4 Sf6 2.c4 e6 3.Sf3 b6. Åpningen er regnet som en av de «hypermoderne», da svart ikke straks forsøker å besette sentrum med bønder, men legger press på det med sine offiserer. Åpningen har visse likhetstrekk med nimzoindisk. I motsetning til 3.Sc3, truer ikke 3.Sf3 en stor ekspansjon av det hvite sentrum med 4.e4. Derfor har svart «råd» til å spille 3...b6 med plan om å utvikle hvitfeltsløperen til b7, der den legger press på e4-feltet, eller til a6, der den legger press på c4-bonden. Helge Haugen (1982). Helge Haugen (født 15. februar 1982) er en norsk fotballspiller som spiller for Hønefoss på lån fra Tromsø. Haugen spilte for det meste på reservelaget til Brann i sin første sesong i klubben, og det var ofte på en uvant midtstopperplass. Han hadde bare sporadiske innhopp i eliteserien. Han ble derfor fristilt av klubben foran 2003-sesongen, men for å avvente en eventuell juridisk behandling av hvordan saken skulle løses, fortsatte Haugen å trene med Brann. I mellomtiden skiftet Brann trener fra Teitur Þórðarson til Mons Ivar Mjelde, som valgte å gjøre om på avgjørelsen om å slippe Haugen. Etter en dårlig sesongstart for Brann, måtte Mjelde gjøre flere grep for at klubben skulle klatre opp fra bunnsjiktet. Raymond Kvisvik ble hentet fra Austria Wien, Cato Guntveit og Robbie Winters ble kvitt sine skadeproblemer, samtidig som han valgte å sette den kreative Seyi Olofinjana sammen med den løpssterke Haugen sentralt på midtbanen. Det førte til at Brann gjorde en meget sterk høstsesong, og klubben hadde små problemer med å holde plassen i eliteserien. I 2004 fortsatte Haugen å spille godt på Branns midtbane. Olofinjana ble midtveis i sesongen erstattet av østerrikske Paul Scharner og skotske Charlie Miller, men Haugen fortsatte likevel å være førstevalg på midtbanen. Han sendte blant annet Brann til semifinalen i cupen. Brann ble samme sesong cupmestere. Vinteren 2005 brakk Haugen foten. Det ødela hele sesongoppkjøringen. Samtidig hadde klubben hentet landslagskaptein Martin Andresen. Derfor var innhoppene bare sporadiske i vårsesongen. Det var først i løpet av høstsesongen Haugen klarte å etablere seg på laget, mye på grunn av Branns skadeproblemer. Ifølge fotballekspertene klarte han ikke å nå opp på samme nivå som sesongen før. Helge Haugen har landskamper på alle aldersbestemte nivå, men bare én U21-landskamp. Før han kom til Brann spilte han for Åsane. Som tenåring var han også en av Norges mest talentfulle orienteringsløpere. Den 4. juli 2007 ble det klart at Haugen hadde signert med Tromsø IL. I februar 2011 ble han utlånt fra Tromsø til Hønefoss til midten av august 2011. Londons kollektivsone 1. Kart over Londons kollektivsone 1 Londons kollektivsone 1 ("Travelcard Zone 1") er den sentrale sonen i den geografiske inndelingen av Londons kollektivsystem. Stor-London er delt inn i seks slike soner, der son 2-6 ligger som ringer rundt den sentrale sone 1. Sonesystemet omfatter både undergrunnsbanen og Docklands Light Railway, og tog. Bussreiser omfattes ikke av sonesystemet, men har en fastpris for hver reise. Grensen for sone 1 er tilnærmet lik ruten til Circle-linjen. Den dekker dermed West End, Holborn, Kensington, Paddington og City of London. De fleste stasjonene ligger nærmere hverandre enn det som er tilfelle i sonene som ligger lenger ut fra sentrum; for eksempel er det bare omkring 200 meter mellom Leicester Square undergrunnsstasjon og Covent Garden undergrunnsstasjon. Sonen dekker de fleste viktige turistattraksjoner, og mange tilreisende beveger seg derfor nesten utelukkende innenfor sone 1. Prisen for en reise innenfor sone 1 er pr. 2006 3,00 pund for papirbilletter og 1,50 pund for innehavere av reisekortet Oyster. Kollektivsone 1 Nøstvet. Nøstvet er navnet på gården i Ås i Akershus som har gitt navn til en type av øks fra den eldre steinalderen (mesolitikum), Nøstvet-øksa. Denne er en grovt tilhugget bergartsøks med tverr egg. Den har gjerne et trekantet tverrsnitt. Enkelte av dem er ikke bearbeidet på annen måte enn ved tilhugging, men ofte er eggpartiet slipt. Denne øksetypen har i sin tur gitt sitt navn til det som oppfattes som en fase eller et såkalt kulturkompleks i steinalderen; Nøstvetkulturen. Den første forskeren som postulerte at det her var snakk om en egen fase, var Andreas M. Hansen, og det fant sted i 1904. Boplasser med visse ledetyper omtales som Nøstvet-boplasser. Blant ledetypene finner vi nøstvet-øksa, prikkhugde bergartsøkser, samt mikroflekker. Boplasser med Nøstvet-redskaper ser ut til å ligge i perioden fra omtrent 7000 f.Kr til omtrent 4800 f.Kr. Bow. Bow er et sted i Tower Hamlets i London. Det ligger 7,4 km nordøst for Charing Cross. Området har fått sitt navn etter den svingen som elva Lee – som avgrenser området mot øst – gjør her. Victoria Park, som ofte kalles «East Ends lunger», ligger i Bow. Stedet blir ofte feilaktig knyttet til "Bow Bells", som henger i St Mary-le-Bow-kirken i Cheapside i City of London. North London Railway hadde sitt hovedkvarter i Bow. Historie. Bow ble bymessig bebygd fra 1700-tallet, da skitne industrier som garverier og stampeverk ble forvist fra City. Etter hvert som industrialiseringa skjøt fart på 1800-tallet, trakk Bow til seg nye og minst like forurensende såpe-, gummi- og fyrstikkfabrikker. Fyrstikkpikestreiken i 1880-årene, som var en del av suffragettebevegelsen, fant sted på fyrstikkfabrikk som nå er ombygget til et leilighetskompleks, Bow Quarter. Mye av Bows særpreg som veletablert industriarbeiderstrøk gikk tapt under andre verdenskrig, da området ble hardt rammet av tyske bomber. Den første V1-raketten som traff London, falt ned nær jernbanebroen over Grove Road. Heinrich von Friedberg. Heinrich von Friedberg (født 27. januar 1813 i Märkisch-Friedland, død 2. juni 1895 i Berlin) var en tysk jurist og liberal politiker. Han var Tysklands første justisminister. Friedberg, som var født som jøde, konverterte 16 år gammel til den lutherske kristendommen. Han studerte fra 1833 til 1836 jus i Berlin, og arbeidet ved Berlins kammerrett, før han i 1848 ble utnevnt til statsadvokat. Allerede fra 1846 øvet han stor innflytelse over lovgivningen. Under den prøyssiske justisminister Uhden fikk han igjennom den muntlige og offentlige undersøkelsesprosess. Den liberale Friedberg gikk inn for et sterkt statsadvokatembede, som skulle undersøke alle lovbrudd og ta hensyn til alle fakta, også fakta som talte til fordel for den anklagede. Han ville også overordne statsadvokatene politiet. Han fikk riktignok ikke gjennom denne og andre fremsynte idéer, men det ferdige lovforslaget stammet fra hans penn, mens ministeren for lovrevisjon Friedrich Carl von Savigny først senere ble informert. En tid senere dro Friedberg til Greifswald, hvor han fra 1850 virket som førstestatsadvokat. Dessuten underviste han ved universitetet i byen. Hans neste arbeidsplass var det prøyssiske justisministeriet i Berlin, hvor han fra 1854 var geheime-justisråd og fra 1857 geheime-overjustisråd. Friedberg fikk 1868 i oppdrag å utarbeide en straffelovkodifikasjon for Det nordtyske forbund. På grunn av hans energiske arbeide kunne den tre ikraft allerede 31. mai 1870. Etter grunnleggelsen av det tyske rike ble vesentlige deler overtatt av "Reichsstrafgesetzbuch", den føderale straffeloven for hele Tyskland. Dessuten deltok Friedberg i arbeidet med å utarbeide en militær straffelov, som kommisjonsmedlem og forbundskommissær. I 1870 ble han president for den såkalte "Justizprüfungskommission" og to år senere virkelig geheime-overjustisråd og medlem av "Preußisches Herrenhaus", det prøyssiske overhuset. I 1873 ble han understatssekretær i det prøyssiske justisministeriet, hvor han utarbeidet en tysk straffeprosessordning. I 1875 ble han utnevnt til "Kronsyndikus" og 21. desember 1876 til første statssekretær (justisminister) i det nye Riksjustisbyrået (justisdepartementet). Tre år senere etterfulgte han Leonhardt som prøyssisk justisminister, en stilling han innehadde til 1889. Med tildelingen av Den sorte ørns orden ble han av den liberale Fredrik III i 1888 opphøyet i den arvelige prøyssiske adelstanden. Han døde 82 år gammel i Berlin. Friedberg, Heinrich von Friedberg, Heinrich von Friedberg, Heinrich von Friedberg, Heinrich von Friedberg, Heinrich von P-pille. Påbegynt p-pillepakning, Levlen®ED (ikke på markedet i Norge) P-pille (forkortelse for Pincus-pille etter oppfinneren Gregory Pincus) er hormonpreparat i tablettform til forebygging av svangerskap. Med p-piller menes som regel kombinasjonspreparater som inneholder østrogen og progestin, mens rene progestinpreparater går under betegnelsen minipille. Virkningsmekanisme. P-piller hemmer eggløsning og follikkelmodning i eggstokkene. Østrogenkomponenten gir negativ tilbakemelding på hypofysen og hemmer utskillelse av follikelstimulerende hormon (FSH). Dette bidrar til at follikelmodningen i eggstokkene ikke stimuleres. Progestinet bidrar tilsvarende til hemming av utskillelse av luteiniserende hormon (LH) fra hypofysen, dermed får ikke eggstokkene noe signal om å sette i gang eggløsningen. Østrogenet og progestinet bidrar i kombinasjon til å gjøre endometriet mindre mottakelig for et eventuelt befruktet egg. I tillegg bidrar progestinet til at sekretet i livmorhalsen blir mindre gjennomtrengelig for sædceller. I Norge er østrogenkomponenten i alle p-piller på markedet etinyløstradiol, mens det finnes et betydelig antall ulike progestiner. En p-pilles egenskaper avgjøres av type progestin og mengden hormon tilstede. Monofasiske p-piller inneholder en fast kombinasjon av østrogen og progestin, mens man i bi- og trifasiske preparater har forsøkt å etterligne de «naturlige» svingningene av østrogen og progesteron i menstruasjonssyklusen. I disse preparatene stiger progestinmengden mot slutten av syklus. Progestinkomponenten er tilstrekkelig til å sikre god svangerskapsforebyggende effekt, men østrogentilsetning sikrer bedre blødningkontroll, mulighet for mindre total hormondose og mer fleksibilitet med hensyn til tidspunkt på dag for inntak av p-pille. Fordeler ved å bruke p-piller. P-piller av kombinasjonstype regnes av som forholdsvis sikre prevensjonsmidler med en graviditesfrekvens pr år på 0.3% ved perfekt bruk, og 8 % ved normal bruk. Kvinner med uregelmessig og/eller ubehagelig menstruasjon vil som regel merke bedring ved bruk av p-piller som blant annet vil bidra til redusert blødningsmengde. Ved behandling av endometriose vil p-piller ofte være et førstevalg. Det er redusert risiko for ovarialcyster, og flere undersøkelser tyder på redusert risiko for kreft i eggstokker og livmor (endometrium), cyster i eggstokkene, reumatoid artritt og bekkeninfeksjoner. Når det gjelder kreft, beskytter p-piller mot eggstokk-kreft (50 % reduksjon) og kreft i livmorslimhinnen ved langvarig bruk. Risikoen for brystkreft er 25 % økt, men dette er en meget sjelden tilstand i de aldersgruppene hvor bruk av p-piller er vanlig. Risikoen for brystkreft avtar etter avsluttet p-pillebruk, og er helt borte etter 10 år. Legetidsskriftet "The Lancet" offentliggjorde i 2011 en artikkel der forskerne Kara Britt og Roger Short tar til orde for at nonner settes på p-piller for å redusere risikoen for å få kreft. Barnløse kvinner har oftere uregelmessig menstruasjon, og denne uregelmessigheten menes å være årsak til den økte kreftrisikoen. I de periodene av livet hvor menstruasjonen oftest er uregelmessig – i puberteten og ved menopause – øker risikoen for å utvikle kreft i eggstokker eller livmor. I pave Paul IVs skrift "Humanae Vitae" fra 1968 bannlyses all bruk av prevensjon. Det sies likevel at kirken på ingen måte anser det som ulovlig med medisiner som beskytter mot fysisk sykdom, selv om disse også virker som prevensjon. Den positive effekten av p-piller menes å vedvare i tyve år. P-piller gir mulighet for å utsette menstruasjonen. Mindre alvorlige bivirkninger. Forbigående kvalme er vanlig. Hodepine, humørendringer, blødningsforstyrrelser, ømme bryster, hovne bryster. Det er en vanlig myte at p-piller gir vektøkning, men dette er ikke entydig dokumentert. Midlertidig vektøkning kan skyldes væskeopphopning i blant annet bryster. Hormonene i p-piller har visse strukturlikheter med binyrebarkhormonet aldosteron, og dette kan bidra til lett ødemdannelse. Noen av progestinene som brukes i p-piller har en ikke ubetydelig androgen effekt, og kan bidra til aknedannelse. Bytte til en p-pille med mindre hormoninnhold eller med et annet mindre androgent progestin vil hjelpe på dette. Ved store akneplager kan det være grunn til å bruke p-piller som inneholder antiandrogen, for eksempel cyproteronacetat som finnes i p-pillen "Diane". Alvorlige bivirkninger. Venøs blodpropp i form av dyp venetrombose eller lungeemboli er fire ganger hyppigere hos p-pillebrukere (risikoen øker fra 4 per 100 000 kvinner til 16 per 100 000 kvinner). Risikoen er størst det første året. Dette er imidlertid en meget sjelden tilstand, og den økte risikoen for venøs blodpropp ved p-pillebruk er anslått til 0,01 %. Til sammenligning er risikoen for venøs blodpropp dersom man blir gravid 0,05 %. Det er antatt at det er østrogenkomponenten som bidrar til den økte risikoen. Personer med arvelig hyperkoagulabilitet bør ikke bruke p-piller med østrogen, men minipille kan være et alternativ. P-pillebruk dobler risikoen for hjerteinfarkt. Risikoen øker betydelig ved røyking og for kvinner over 35 år. Hjerteinfarkt hos unge kvinner er ekstremt sjelden, og det går trolig flere år mellom hver gang det i Norge skjer et hjerteinfarkt som skyldes p-pillebruk. For kvinner under 24 år som ikke røyker eller har andre risikofaktorer, gir p-pillebruk 0,0003 % økt risiko for hjerteinfarkt. Det er ikke dokumentert økt risiko for hjerneslag ved bruk av p-piller. I Norge har antallet dødsfall av hjerte-/karsykdommer hos unge kvinner vært helt uendret i førtiårsperioden femten år før og 25 år etter at p-pillene kom på markedet. Rundt 1983 kom de første advarslene mot p-piller generelt, basert på vitenskapelige funn som senere viste seg å være feil. En har sett økt hyppighet av livmorhalskreft hos p-pillebrukere, men det er antatt at dette skyldes økt risiko for infeksjon med humant papillomavirus (HPV) på grunn av redusert bruk av kondom. Historikk. Noretindron ble første gang patentert som prevensjonsmiddel i 1951 av Carl Djerassi (1923–), en flyktning fra det nazi-okkuperte Østerrike. Dette syntetiske progesteronet gjorde hormonbehandling tilgjengelig for de store masser, noe som førte til at de første p-pillene ble utviklet av Gregory Pincus finansiert av prevensjonsaktivistene Margaret Sanger og Katherine McCormick i løpet av 50-tallet. I USA godkjente FDA p-pillen for klinisk bruk 9. mai 1960. Flere høyt profilerte rettssaker måtte til for å gjøre den tilgjengelig for alle USAs kvinner i fertil alder. I Vest-Tyskland kom legemiddelfirmaet Schering på markedet i 1961 med med p-pillen Anovlar. P-pillen var kontroversiell også i Tyskland. Den ble markedsført som et middel mot menstruasjonsforstyrrelser, og kunne bare forskrives til gifte kvinner. DDR startet produksjon av p-piller i 1965. I Frankrike ble pillen lovlig i 1967. I Japan var det sammenhengende debatter knyttet til sikkerhet og infeksjonsrisiko knyttet til fare for redusert kondombruk. Dette førte til et nesten 40 år langt forbud mot p-piller i Japan. Da den endelig kom på markedet, var det svært få kvinner som tok den i bruk. I Norge har antallet p-pillebrukere steget fra 20 000 i 1967 til ca. 200 000 i 2004. Jordmødre og helsesøstre har siden 2002 i tillegg til leger etter godkjenning kunnet forskrive p-piller. Denne ordningen er fra og med 1. mars 2006 utvidet til å gjelde også p-plaster, p-ring, p-sprøyte og minipille. For unge kvinner mellom 16 og 19 år gis det bidrag på inntil 100 kr for hver tredje måneds ekspedisjon. Hensikten er å begrense antallet aborter, noe som er dokumentert i en studie hvor antallet aborter i aldersgruppen gikk ned med 34 prosent ved utdeling av p-piller (Trondheim i perioden 1997-2000) sammenlignet med en annen kommune (Drammen). Det ble ikke registrert økning i antallet seksuelt overførbare sykdommer, og de fleste kvinnene som deltok i prosjektet rapporterte at det ikke medførte økte forventninger om økt seksuell aktivitet. P-pillen har i hele sin historie særlig i teologiske kretser blitt oppfattet som umoralsk. Den har i midlertid blitt en stor suksess i hele den vestlige verden og bidratt til seksuell frigjøring, kvinnefrigjøring og hatt stor betydning for moderne vestlig livsstil. Bundesärztekammer. Arbeitsgemeinschaft der deutschen Ärztekammern e.V., kort Bundesärztekammer (forbundslegekammeret), er paraplyorganisasjonen for de 17 tyske legeforeningene (legekamrene). Den representerer 388 201 leger (2003). Historie. Den tyske legeforeningen ble grunnlagt i 1872 som "Deutscher Ärztevereinsbund". Organisasjonen ble i 1935 erstattet av "Reichsärztekammer" (Rikslegekammeret). I 1946 ble Rikslegekammerets virksomhet tatt opp igjen under navnet "Arbeitsgemeinschaft westdeutscher Ärztekammern", som senere ble kalt Forbundslegekammeret. Siste stikk. "Siste stikk" er et album av den norske gruppen Vamp. Det er gruppens syvende studioalbum, og det andre etter at Vidar Johnsen overtok som vokalist i bandet etter Jan Toft. "Siste stikk" blir regnet som et roligere album enn det foregående albumet "Månemannen", men fremdeles er det flere låter som har et typisk rockepreg. Vamp samarbeidet på tre av låtene («Denne uro», «Kim du nå va?» og «Svin på skog») med Kringkastingsorkesteret. Hovedtekstforfatter på platen var Egersund-dikteren Ingvar Hovland, som skrev tekst til syv av låtene. Samtidig var Vamps huspoet Kolbein Falkeid også synlig på dette albumet med tekster på tre sanger. I tillegg var det tekster av Marit Synnøve Vea, Inger Hagerup og Trond-Ole Paulsen. Øyvind Staveland som skrev de fleste av melodiene, sto også bak teksten til sangen «Kim du nå va?». Stavelands sønn Odin Aarvik Staveland laget fire melodier, mens bassist Carl Øyvind Apeland bidro med musikk på to sanger. Vamp er et band som har vært bortskjemt med gode anmeldelser siden 1993, og "Siste Stikk" var i så måte ikke noe unntak. Albumet er også blitt gruppens største suksess til nå, og har (per desember 2005) solgt over 70 000 eksemplarer, noe som betyr platinaalbum. Det var også det første Vamp-albumet som gikk til topps på VG-lista. Albumet var dedisert til Øyvind Stavelands kone Åse Aarvik som døde av kreft sommeren 2005. Hank Garland. Walter Hank Garland (født 11. november 1930 i Cowpens, South Carolina, USA, død 27. desember 2004 i Orange Park, Florida, USA) var en amerikansk gitarist. Billy Gibbons. Billy Gibbons (født 16. desember 1949 i Dallas i Texas) er en amerikansk musiker og gitarist i ZZ Top. Han har skrevet flere av deres låter. Don Gibson. Don Gibson (født 3. april 1928 i Shelby, North Carolina, USA, død 17. november 2003 i Nashville, Tennessee, USA) var en amerikansk countryartist og låtskriver. Hans mest kjente sanger er «I Can't Stop Loving You», særlig berømt gjennom Ray Charles' innspilling, «Oh Lonesome Me», som Neil Young gjorde en populær versjon av på syttitallet og «Sea of Heartbreak». En annen av hans sanger som gjennom innspillinger av både The Hep Stars og The Pussycats ble en stor hit i Norden var «Cadillac», som han skrev sammen med Michael Brown, Graham Johnson, Ian Mallett og Vince Taylor. Benny Goodman. Benny Goodman i filmen "Stage Door Canteen" fra 1943 Benny Goodman (Benjamin David Goodman (født 30. mai 1909 i Chicago, Illinois, USA, død 13. juni 1986 i New York City, New York, USA) var en amerikansk klarinettist og storband-leder. Han er best kjent som jazzmusiker som en av grunnleggerne for swing-perioden og fikk derfor tilnavnet «King of Swing». Han begynte å spille klarinett da han var 11 år gammel og spilte profesjonelt allerede som 13-åring. I 1925 begynte han som 16-åring i Ben Pollacks orkester der han gjorde sine første innspillinger. I 1934 startet han sitt første egne orkester. Goodman opptrådte også som solist i klassisk musikk, komponister som Paul Hindemith, Aaron Copland, Malcolm Arnold und Béla Bartók har tilegnet ham verk. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Kamasutra. "Kamasutram", kjent i vesten som "Kama Sutra", er verdens mest kjente og omtalte tekst om seksualitet. Da den ble skrevet, ble seksualitet ansett som en av tre hovedpilarer i et menneskes liv innenfor hinduismen. Den er skrevet på språket sanskrit av Vatsayayana Mallanaga en gang i det tredje århundre. "Kama" betyr begjær. Kama sutra handler om nytelse, men den er langt mer enn bare dette. Boka handler om kjærlighet, lyst, flørt, frieri, forføring, avvisning, utroskap og ekteskap, om seksuell kraft, manipulasjon og bedrag. Teksten blir også i dag brukt mye til inspirasjon om sex. Arlo Guthrie. Arlo Guthrie (født 10. juli 1947) er en amerikansk musiker. Han er sønn av Woody Guthrie. Arlo Guthrie opptrådte på Woodstockfestivalen i 1969. To av Guthries låter er «Coming in to Los Angeles» og «Alices Restaurant». Brett Gurewitz. Brett Gurewitz (født 12. mai 1962) er en amerikansk musiker og gitarist i punkbandet Bad Religion. Han er også innehaver av plateselskapet Epitaph Records. Dekningsgrad. Dekningsgrad er dekningsbidrag i prosent av salgspris, evt. i prosent av salgsinntekt. Dekningsgraden forteller oss hvor stor del av salgsinntektene som blir igjen til dekning av faste kostnader og eventuell fortjeneste eller overskudd. formula_1 Dekningsgraden kan også måles som et rent forholdstall (Dekningsbidrag pr. enhet / salgspris pr. enhet eller totalt dekningsbidrag / total salgsinntekt). Basilicata. Basilicata er en region i Italia. Regionen grenser mot Campania i vest, Puglia i øst, Calabria i syd. Den har en kort kystlinje mot Tyrrenhavet i vest, og en annen mot Tarantobukten i det Ioniske hav i sydøst. Nullpunktomsetning. Nullpunktomsetning er den omsetningen som gir verken overskudd eller underskudd. For virksomheter med bare ett produkt er dette de faste kostnadene dividert på dekningsgrad (dekningsbidrag dividert på salgsinntekt). For virksomheter med flere produkter er det ikke hensiktsmessig å bruke dekningsbidrag pr. enhet, siden det er snakk om flere typer enheter. I stedet for brukes gjennomsnittlig dekningsgrad. Großer Tiergarten. Großer Tiergarten («store dyrehave») ligger i Berlins sentrum i den tidligere bydelen Tiergarten i det nåværende Berlin-Mitte. Med 210 hektar er det en av verdens største parker (Hyde Park i London har 125 ha., Central Park i New York er derimot med sine 335 ha. noe større). Noen store alléer krysser parken, bl.a. "Straße des 17. Juni". De møtes ved Großer Stern, hvor Seierssøylen står i midten. Jaktrevir og barokkpark. En første Tiergarten ble anlagt allerede i 1527 i nærheten av byslottet, vest for Cöllns bymur. Parken ble fra 1530 utvidet mot vest og nord gjennom oppkjøp, frem til de nåværende grensene for Tiergarten. Ville dyr ble satt ut i parken, som ble gjerdet inn for å forhindre dyrene i å rømme. Området tjente som jaktpark for kurfyrsten av Brandenburg. Men etterhvert som byen Berlin vokste, ble jaktområdet stadig mindre. I Fredrik I av Preussens regjeringstid oppstod den parkens moderne struktur. I forlengelse av alléen Unter den Linden ble det bygget en bred allé gjennom parken, for at man skulle kunne ride mellom byslottet og Schloss Charlottenburg (bygget 1695-99). Den såkalte "Großer Stern" med åtte og Kurfürstenplatz med syv alléer ble anlagt. Dermed begynte omdannelsen av jaktområdet til rekreasjonspark. Kong Fredrik den Store var i motsetning til sine forgjengere ingen jaktelsker, og gav i 1742 arkitekten Georg Wensel i oppdrag å fjerne inngjerdingen og gjøre Tiergarten om til en lystpark for befolkningen. Det ble anlagt blomsterbed, stier, labyrinter, bekker, dammer m.v. i geometriske mønstre etter barokkens smak. Langs alléene oppstod skogsrom og plasser, innebygget av hekker og trær, med sittemuligheter, brønner og vaser. Det ble også oppført et fasaneri. I nærheten fikk to "Refugiés", flyktninger fra hugenottkrigene eller deres etterkommere, siden 1745 sette opp telt og selge forfriskninger til folk som var ute og spaserte. Landskapshave. Knobelsdorffs senbarokke utformelse av Tiergarten ble fra slutten av 1700-tallet etterhvert avløst av det nye landskapshaveideal. Slottsparken Bellevue (1786-90) og det "Neue Partie" med Rousseauinsel, anlagt 1792 av hoffgartner Justus Ehrenreich Sello. I 1818 fikk Peter Joseph Lenné, da gartnersvenn i Sanssouci, i oppdrag å utføre en omdannelse av Tiergarten. Han planla en landskapsaktig «folkepark», som samtidig, i endring av befrielseskrigen mot Napoleon, skulle være en slags prøyssisk nasjonalpark som skulle styrke besøkernes moral. Kong Fredrik Vilhelm III av Preussen avviste imidlertid Lennés planer. Etter motstand fra statsbyråkratiet fikk Lenné senere gjennom et annet konsept, som ble realisert mellom 1833 og 1840. Tiergarten ble omdannet til landskapspark etter engelsk forbilde. Lenné tok imidlertid hensyn til viktige strukturer og ordenselementer i sin forgjenger Knobelsdorffs barokkpark. Det oppstod ride-, kjøre- og spaserveier, store plener, krysset av små vannløp og tregrupper, sjøer med små øer, tallrike broer og alléer. Inngjerdinger og lysninger ble gjort til store rom og synsakser. Det ble bygget prydhaveanlegg som Luiseninsel, Rosengarten og Englischer Garten. Parken bestod nesten uforandret i den form Lenné hadde gitt den til midten av tyvende århundre. Mindre endringer gjaldt oppførelse av patriotiske minnesmerker (fra 1849) og anleggelsen av Königsplatz (kongeplassen) med Seierssøylen. På 1930-tallet ble Charlottenburger Chaussee (Straße des 17. Juni) utvidet som øst-vest-akse fra 27 til 53 meter, og deler i denne formen frem til idag Tiergarten. Tiergarten var en kongelig besittelse frem til 1881, men ble da overdratt til byen Berlin. Dyreskulpturer og store jaktscener i bronse utsmykker parken, og en rekke statuer minner om fortidens konger og dronninger, bl.a. den folkekjære dronning Louise og hennes mann kong Fredrik Vilhelm III, og andre berømte personer som Gothe, Lessing, Fontane, Wagner, Lortzing og, sammen på komponistminnesmerket, Beethoven, Mozart og Haydn. Minnesmerke over lesbiske og homofile ofre. 27. mai 2008 ble et minnesmerke over lesbiske og homofile ofre for de tyske nazistenes forfølgelser innviet. Det ble laget av de norsk-danske kunstnerduoen Ingar Dragset og Michael Elmgreen. Det står i sørenden av Tiergarten-området, tvers overfor minnesmerket for jødene som ble drept i holocaust. Home Insurance Building. Home Insurance Building var en bygning i Chicago, tegnet av William LeBaron Jenney og oppført i 1885, men revet i 1931 for å gjøre plass for Field Building, nå kjent som LaSalle National Bank. Det var den første bygningen som i sin helhet baserte seg på en stålramme, og anses som historiens første skyskraper, med ti etasjer og 42 meters høyde. Bygningen anses som et eksempel på Chicago-skolen innen arkitekturen. Bygningen ble reist i kjølvannet av den store bybrannen i 1871 og var et eksempel på nyorientingen i den nye byplanleggingen. Grunewald. a>, malt 1788 av Johann Friedrich Nagel Havel ved «Schildhorn» i Grunewald Grunewald («grønn skog») er en ca. 4 500 hektar stor skog i den vestlige del av Berlin, i bydelene Charlottenburg-Wilmersdorf og Steglitz-Zehlendorf. Skogen har gitt navn til ortsteilen Grunewald. I vest grenser skogen Grunewald til elven Havel. En kjede av mindre sjøer renner gjennom skogen, den såkalte Grunewaldseenkette. De største sjøene er Grunewaldsee, Schlachtensee og Krumme Lanke. Ved Havel ligger på Karlsberg det såkalte Grunewaldturm. Overblikk. I skogsområdet, som først ble kalt "Teltower Heide" eller "Spandower Heide", ble det i 1542 av byggmester Caspar Theiss oppført et jaktslott, Jagdschloss Grunewald, for kurfyrste Joachim II av Brandenburg. Frem til 1904 ble Grunewald først og fremst brukt som herskapelig jaktområde. Med anleggelsen av jernbanestasjonen Grunewald ved Wetzlar-banen i 1879 utviklet Grunewald seg til et populært rekreasjonsområde for Berlin. Noen deler av Grunewald ble i de følgende årene bebygget, som villakolonien Berlin-Grunewald i 1889 og Eichkamp i 1919. Oppkjøp i 1915. Med det såkalte "Dauerwaldvertrag" kjøpte det kommunale Zweckverband Groß-Berlin i 1915 store skogsområder i Berlin-området av den kongelig-prøyssiske stat, deriblant deler av Grunewald. Bystaten Berlin overtok arealene fem år senere. __NOEDITSECTION__ Prinz-Friedrich-Leopold-Kanal. Prinz-Friedrich-Leopold-Kanal er en kanal i bydelen Steglitz-Zehlendorf i Berlin. Den er en del av Griebnitzkanalen, og forbinder sjøen Griebnitzsee med Stölpchensee. Kanalen er ca. 600 meter lang og grenser i vest til Wannsee og i øst til Düppel. Det går en bro, Hubertusbrücke, over kanalen omtrent midtveis i dens løp. Rett ved broen ligger Hubertusbygningene, med skogshus og restauranten Hubertusbrücke. Kanalen er oppkalt etter Friedrich Leopold von Preußen. Jan Helgøy. Jan Helgøy (født 7. januar 1945) er en norsk gårdbruker og politiker (KrF). Han er ordfører i Vanylven kommune siden 2003. Han ble gjenvalgt både i 2007 og 2011 Sandfirfisle. Sandfirfisle eller markfirfisle ("Lacerta agilis") er en firfisleart som er utbredt fra Sør-England og Frankrike helt øst til Bajkalsjøen og Xinjiang i Kina. Den lever ikke i Middelhavsområdet. I Alpene lever den helt opp til tregrensa. Den går nord til Danmark, Sverige, Estland og russisk Karelen. Den er aldri funnet i Norge, men lever tett ved grensa i Bohuslän. Grunnleggeren av moderne taksonomi, Carl von Linné, brukte sandfirfisla som typeart for slekta "Lacerta". Linné avskydde krypdyr og amfibier, og forstod merkelig nok ikke hvor mangfoldig disse dyregruppene er. Han plasserte faktisk krokodillene i denne slekta som "Lacerta crocodilus". Jim Holdaway. Jim Holdaway (født 1927, død 18. februar 1970) var en britisk tegneserietegner. Han begynte å jobbe som freelancetegner i 1950 til han i 1951 ble ansatt som tegner hos Scion Books. Senere tegnet han for ulike sportstegneserier og for westernserien kalt "Cal McCord". Hans første avistegneserie het" Romeo Brown". Han var den første tegneren av "Modesty Blaise" fram til han døde brått i 1970. High Street Kensington undergrunnsstasjon. High Street Kensington undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger på Kensington High Street i Kensington and Chelsea, i kollektivsone 1. Stasjonen betjener linjene Circle og District. Olav Martin Vik. Olav Martin Vik (født 25. mars 1956) er en norsk politiker (Tverrpolitisk Valliste for Øygarden). Han var ordfører i Øygarden kommune i Hordaland fra 2000 til 2011. Mastertape. En master(tape) er et innspilt lydbånd på produksjonsstadiet. Når lyd "mastres", overføres som regel en ferdig lydmiks i to kanaler til en mastertape for masseduplisering. En remaster er en lydinnspilling som er mastret på nytt, som regel med bedre utstyr enn tidligere. I dag gjøres dette som oftest digitalt. I noen tilfeller benyttes også lydbånd som er nærmere originalinnspillingen (kopiert i færre generasjoner) enn første gang produktet ble mastret. Molar masse. Den molare massen er massen av 1 mol av stoffet. 1 mol er 6,0221415 × 1023 partikler fordi da sammenfaller den molare massen i g/mol med atommassen målt i u. Begrepet brukes til beregninger på kjemiske reaksjoner og likevekter. formula_1 Molar masse = masse delt på stoffmengde Eksempel. Svovel har atommassen 32,06 u (står i periodesystemet). Det betyr at stoffmengden 1,00 mol svovel har massen 32,06 g. Den molare massen til svovel blir derfor formula_2 Molare beregning kan brukes til å beregne hvor mye utbytte man kan få av en kjemisk reaksjon med en bestemt mengde utgangsstoffer. Under produksjon av sprit gjæres glukose til etanol etter denne balanserte ligningen formula_3 Altså 1 mol glukose reagerer til 2 mol etanol og 2 mol CO2 Hvis man da begynner med 1000 g glukose kan man ved hjelp av molare beregninger finne hvor mye etanol som maksimalt kan dannes etter reaksjonsligningen. Man må da finne molar masse til glukose. 6*(atommassen til karbon) + 12*(atommassen til hydrogen) + 6*(atommassen til oksygen) = formula_4 Stoffmengde formula_5 Stoffmengde formula_6 siden det er dobbelt så mange etanolmolekyler som glukosemolekyler Molar masse formula_7 Masse formula_8 Det kan altså dannes 511g etanol av 1000g glukose, resten blir til karbondioksid. Margaret Dumont. Margaret Dumount (født Daisy Juliette Baker 20. oktober 1889 i Brooklyn i New York City i New York, død 6. mars 1965) var en amerikansk komedieskuespiller, kjent for sine roller i Brødrene Marx' filmer. Daisy Juliette Baker ble født i Brooklyn i New York City, hun tok scenenavnet Margaret Dumont (også Marguerite Dumont har vært benyttet), og huskes for sine syv roller som den som Brødrene Marx lot sine ablegøyer gå ut over, og hennes betydning ble markert av Groucho Marx som kalte henne for «i realiteten den femte Brødrene Marx». Faktisk var det fem av brødrene, men det var kun fire av dem som noen gang spilte sammen. Over 40 filmer. Med unntaket av en liten rolle i filmatisering av Charles Dickens-roman i 1917, tilbrakte Dumont de første årene av karrieren på teaterscenen før hun endte opp med Brødrene Marx på slutten av 1920-tallet i filmene "The Cocoanuts" (1929) og "Animal Crackers" (1930) som begge var filmatiseringer av teaterstykker. Durmonts karriere fulgte tett inntil brødrene og hun fikk kontrakt med filmselskapet Paramount på den samme tid som dem. I løpet av livet spilte Dumont i over 40 filmer, ikke inkludert hennes mindre deltagelser i stumfilmer. Den første filmen var "The Cocoanuts" og hennes siste var i 1964 hvor hun spilte Shirley MacLaines mor i "What a Way to Go!" Dumont spilte samme type karakter i andre filmer som hos brødrene, og da sammen med tidens store komikere som W.C. Fields (i "Never Give a Sucker an Even Break"), Laurel & Hardy (Helan and Halvan), Abbott & Costello, Jack Benny og Danny Kaye. Hennes egen interesse gikk i dramatiske roller, men ingen av disse rollene gjorde større inntrykk. Det er som Groucho Marxs måltavle som hun er blitt gjort udødelig. Kort tid før hennes død i 1965 ble hun ble gjenforent med Groucho Marx en siste gang i TV-programmet "The Hollywood Palace" i 1965. Rik sossedame uten humor. Dumont spilte som regel en rik enke fra sosieteten som Groucho vekselvis fornærmet og gjorde kur til for å slå kloa i pengene hennes. Hun var Mrs Rittenhouse i "Animal Crackers", Mrs Claypool i "A Night at the Opera (film)", Mrs Gloria Teasdale i "Duck Soup", Martha Phelps i "The Big Store", Mrs Susan Dewkesbury i "At the Circus", og Emily Upjohn i "A Day at the Races (film)". Som oftest spilte hun naiv, lett fornærmet og svært kortsint; hun reagerte kraftig på fornærmelsene i ansiktsmimikk, men hun glemte dem nesten like fort. Groucho Marx sa en gang at mange faktisk trodde at de to var gift i virkeligheten også, men det var ikke tilfelle. Kanskje noe som ikke Dumont likte å bli påminnet om ettersom hun var skallet og bar parykk både som skuespiller og i privatlivet. All etterretning synes å være enige om at Margaret Dumount aldri skjønte humoren til Brødrene Marx, hverken i rollen eller utenfor, hvilket også var grunnen til at hun var så morsom. Utenfor kameraene kalte hun Groucho for Julie, noe som var kort for hans virkelige navn Julius. I intervju med henne og presseprofiler opprettholdt hun myten om seg selv som tilsvarte den karakteren hun spilte i filmene – en rik sossedame som aldri helt forsto spøken – og erklærte at hun egentlig hadde blitt skuespiller uten å ville det etter at hun ble enke. Et motargument dukker imidlertid opp i filmen Animal Crackers, der Dumont sliter med å holde masken mens Groucho, som Captain Spaulding, forteller om sin tur til Afrika. Hun redder seg inn fordi hun reagerer med «vantro» på en av kommentarene til Groucho, noe som kan bety at hun stort sett bare var en profesjonell skuespiller som greide å holde rollen. Dumont var gift med millionæren John Moller Jr (1910 – ?) til han døde og da hun selv gikk bort i 1965 ble hun kremert og asken er plassert i en krypt i Chapel of the Pines Crematory i Los Angeles. Kensington High Street. Kensington High Street er en gate i Kensington i det vestlige London. Den var tidligere en del av A315. I den vestlige enden går den over i Hammersmith Road nær Kensington Olympia stasjon. Den går så øst-nordøst forbi Commonwealth Institute og High Street Kensington undergrunnsstasjon. Etter å ha krysset Kensington Church Street går den østover til det sørvestlige hjørnet av Kensington Gardens, nær Kensington Palace. Den går så over i Kensington Road. Stykket mellom Commonwealth Institute og Kensington Gardens er et populært handleområde, med både de vanlige butikkkjedene og en del mer eksklusive butikker. House of Fraser grunnla et varehus der i 1870; i 2005 ble det annonsert at dette skal legges ned og blir overtatt av Whole Foods Market, en amerikansk kjede av supermarkeder som kun selger organisk mat. Edwin Booth. Skuespiller Edwin Booth som Hamlet. Edwin Thomas Booth (født 13. november 1833 nær Bel Air i delstaten Maryland, død 7. juni 1893) var en berømt amerikansk skuespiller. Han var sønn av en annen kjent skuespiller, Junius Brutus Booth, som oppkalte Edwin etter Edwin Forrest og Thomas Flynn, to av sine skuespillerkollegaer. Booth og Lincoln. Edwins yngre bror, John Wilkes Booth, var også skuespiller, men er kjent som morderen av president Abraham Lincoln i 1865. Ironisk nok så reddet Edwin Booth livet til Abraham Lincolns sønn, Robert Lincoln, fra enten stor skade eller til og med den sikre død ved å dra ham opp på togplattformen etter at han hadde falt utenfor. Teaterkarriere. Edwin Booth gjorde sin debut på scenen i stykket Richard III i Boston i 1849. I sine første opptredener spilte han vanligvis sammen med sin far. To år senere hadde han sin første hovedrolle ved å overta for sin far. Etter farens død i 1852 dro Booth på en verdensturne, besøkte Australia og Hawaii, og fikk endelig anerkjennelse for egen navn etter en forestilling i Sacramento, California, i 1856. Han ville etter hvert bli anerkjent som en fremragende skuespiller. Fra 1863 til 1867 hadde Booth ha ansvaret for Winter Garden Theatre i New York City, hovedsakelig med Shakespeare-tragedier. I 1865 overtok han Walnut Street Theatre i Philadelphia. Mordet på Lincoln. Etter at Lincoln ble myrdet, var vanryet knyttet til familienavnet Booth og tvang ham til å holde seg unna scenen i mange måneder, en periode som ble dramatisert i 1955 i filmen "Prince of Players" med Richard Burton i hovedrollen som Edwin Booth. Filmen var basert på biografien til Eleanor Ruggles med samme tittel. Booth kom tilbake til scenen i Winter Garden i januar 1866 for spille hovedrollen i Hamlet, en rolle som etter hvert ble hans signatur. I 1867 ødela en brann Winter Garden Theatre med det resultat at bygningen ble ødelagt og revet. Booth bygget deretter Booth Theatre, ferdig i 1869 og fortsatte en fornyet skuespillerkarriere. Panikken i 1873 fikk Booth Theatre til å gå konkurs i 1874, og det tvang ham ut på en ny verdensturne for å gjenskape formuen. Gift. Booth var gift med Mary Devlin fra 1860 til 1863, det året hvor hun døde. Han giftet seg senere på nytt med Mary McVicker i 1869, og ble atter enkemann i 1881. I 1888 grunnla Booth Player’s Club i New York. Han siste forestilling var i hans signaturrolle som Hamlet i 1891 ved Brooklyn Academy. Han døde i 1893 i Player’s Club som fortsatt står og har et portrett av skuespilleren, malt av den berømte amerikanske maleren John Singer Sargent. Eksterne lenker. Booth, Edwin Booth, Edwin Marine-Ehrenmal Laboe. Marine-Ehrenmal Laboe (marineminnesmerket i Laboe) var opprinnelig et minnesmerke for tyske marinesoldater som falt under første verdenskrig. Minnesmerket ble ferdigstilt i 1936 og innviet av Adolf Hitler og viseadmiral Adolf von Trotha 30. mai 1936 på 20-årsdagen for Skagerrak-sjøslaget. I 1954 ble minnesmerket tilegnet sjøkrigens falne fra alle nasjoner. Tårnet som er 72 meter høyt og rager 85 meter over havet, er bare en del av minnesmerket. Nedenfor tårnet ligger ubåten U995 fra andre verdenskrig som museumsskip. Minnesmerket er en viktig turistattraksjon, og tyske marinefartøy som passerer stanser alltid for å ære de falne soldatene. Eilif Krogager. Eilif Krogager (født 5. februar 1910, død 7. januar 1992) var en dansk prest og reiselivsgründer. Krogager, som var prest i det danske sognet Tjæreborg i Jylland, ble kjent over hele Skandinavia som «Tjæreborgpresten» Han grunnla i 1951 Nordisk Bustrafik, og senere Tjæreborg Reiser. I 1962 startet han flyselskapet Sterling Airlines. Turene gikk i starten kun til Spania, men etter hvert ble antallet destinasjoner utvidet betydelig, både innen Europa og til andre verdensdeler. Krogager startet beskjedent: Like etter siste verdenskrig, da dansker hadde vært avskåret for all reisevirksomhet utenlands, leide han en buss, ble med selv som reiseleder og overtalte medlemmer fra menigheten til å være med på turen, til nær selvkost. Krogager var den som innførte det begrepet som vi senere kaller pakketurer Copyright (tegn). © er det engelske og amerikanske tegnet for opphavsrett. Lenge var det i England og USA et krav at man for å få opphavsrettsvern måtte bruke copyright-merket, men dette ble oppgitt ved landenes tilslutning til den verdensomspennende Bernkonvensjonen om opphavsrett. I tråd med denne konvensjonen oppstår opphavsretten i og med at åndsverket blir til, slik regelen også er i Norge. I Norge har bruk av copyright-merket aldri vært noe vilkår for opphavsrettvern. Imidlertid merkes ofte utgitte verk med symbolet både i Norge og andre land, men da kun for å opplyse brukere av verket om opphavsrettens eksistens, i kombinasjon med opplysninger om hva dette innebærer av begrensninger for utnyttelsen av verket. Bruk av copyright-merket har altså ingen rettslig betydning. Deutsche Marine. Deutsche Marine (den tyske marine) er Tysklands marine. Historie. Prins Adalbert av Preussen ivret for etableringen av en prøyssisk marine Den tyske marines historie går tilbake til forbundsmarinen fra revolusjonsårene 1848-1852, og mer direkte til den prøyssiske marine, som senere ble til den nordtyske forbundsmarine. Preussen hadde tradisjonelt sett seg som en landbasert kontinental makt og vært lite interessert i å utvikle en marine. Da det først skjedde overlot Preussen fort kontrollen over marinen til Det nordtyske forbund. Fra forbundsmarinen oppstod Den keiserlige marine ("Kaiserliche Marine"), som eksisterte fra 1872 til 1918. Fra slutten av 1800-tallet ble marinen i økende grad prioritert av keiser Wilhelm II og gjennomgikk en omfattende opprustning og kappløp med England om herredømmet på sjøen. Etter monarkiets fall var marinen fra 1919 til 1921 kjent som "Vorläufige Reichsmarine" (foreløbige riksmarine) og deretter frem til 1935 som Riksmarinen. Fra 1935 til 1949 var den kjent som Kriegsmarine (orlogsmarinen). Etter gjenopprustningen på 1950-tallet ble marinen referert til som forbundsmarinen, uten at dette var dens formelle navn. I DDR ble Volksmarine opprettet i 1956, som en del av landets militære styrker NVA. Etter gjenforeningen i 1990 ble det bestemt at marinens navn var "Deutsche Marine" (den tyske marine). Oppgaver. Den tyske marine er den ene av våpengrenene i det tyske forsvaret, Bundeswehr. Den er tett integrert i NATO-samarbeidet. Dens oppgaver inkluderer fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner, og beskyttelse av tysk og tyskalliert territorium. Marinen deltar i NATOs maritime grupper, og i operasjoner rettet mot internasjonal terrorisme. Organisasjon. Marinen kommanderes av marinestabssjefen i Forsvarsministeriet. Flåtekommandoen ligger ved Glücksburg i nærheten av Flensburg i Schleswig-Holstein og marinekontoret ("Marineamt") ligger i Rostock. Flåten omfatter alle typer militære sjøfartøyer, samt fly og helikoptre. Marineskoler, marinebaser og testintallasjoner administreres av marinekontoret. Marinen omfatter 19 000 soldater, i tillegg til ytterligere 6 000 som arbeider i andre deler av forsvarets organisasjon. Marinebaser, test-, trenings- og utviklingsinstallasjoner. a>s kyst i april 2005. Fregatten overvåker den afrikanske kysten som ledd i terrorbekjempelse. Med reorganiseringen av flåten vil marinebasen Olpenitz bli stengt og alle MCM-skip og noen hjelpefartøyer bli stasjonert i Kiel. Marinens flystasjoner ligger ved Nordholz i nærheten av Cuxhaven og Kiel. Det er meningen å samle disse til én flystasjon ved Nordholz. Marinen er ansvarlig for å utvikle og opprettholde kompetanse innen sjøkrig. Derfor har den flere utviklings- og testinstallasjoner Marinens medisinske institutt i Kiel er ansvarlig for sjø- og tropisk medisin. Marine-Ehrenmal Laboe er et minnesmerke over tyske marinesoldater som falt i første og annen verdenskrig. Hermann Aldinger. Hermann Aldinger (født 22. juli 1907 i Stuttgart-Cannstatt, død 1. november 1993) var en tysk flyoffiser. Han deltok som oberst og kommandør for et regiment i Legion Condor i den spanske borgerkrig, og mottok 24. september 1942 "Deutsches Kreuz" i gull for sine fortjenester. Senere ble han berømt som adjutant for generalfeltmarskalk Erwin Rommel. Kort før sin død bad Rommel Aldinger om å forelegge generalene kartene og dokumentene fra Afrikafelttoget, slik at den prekære situasjonen skulle bli klar for dem. Etter krigen ble Aldinger forfremmet til generalmajor og ble generalinspektør for Luftwaffe. Hans barnebarn var den senere tyske forsvarsminister og NATO-generalsekretær Manfred Wörner. Telemark bataljon. Telemark bataljon, forkortet TMBN, er en helprofesjonell avdeling i den norske Hæren. Bataljonen er Hærens eneste avdeling med utelukkende profesjonelle fulltidssoldater. Det vil si ingen vernepliktige styrker. TMBN ble vedtatt opprettet i 1993 og er organisert noe annerledes og med andre oppdrag enn andre infanteribataljoner i Forsvaret. TMBN holder til på Rena leir, Østerdal Garnison. Telemark bataljon er noen av det norske forsvarets mest etterspurte kapasiteter. Som en elitestyrke i det norske forsvaret, bærer Telemark Bataljon en annen beret enn øvrige avdelinger, den smaragdgrønne bereten. Bataljonen er (i 2006) oppsatt som en mekanisert bataljonsstridsgruppe med to mekaniserte infanterikompani, en stridsvognseskadron og en stabs- og stridstreneskadron. Historie. TMBN AfghanistanTMBN AfghanistanTMBN AfghanistanTMBN Afghanistan Avdelingen ble opprettet ved vedtak av Stortinget 18. juni 1993. Oppgaven skulle være å være styrkebidrag til NATOs utrykningsstyrker (Immediate Reaction Forces) i tråd med alliansens nye konsept fra 1991. Den opprinnelige rammen var en infanteribataljon med omtrent 900 befal og mannskaper. Telemark Regiment på Heistadmoen hadde ansvaret for å sette opp avdelingen. Innrykk av mannskaper var fra 1994, og i 1995 kunne bataljonen delta samlet i øvelsen Strong Resolve. Bataljonens første internasjonale oppdrag var Telemark kompani, et geværkompani som fungerte som vakt- og sikringsstyrke i NATO-styrken SFOR i Bosnia-Hercegovina fra januar 1997 til juli 1999. I juni 2001 ble avdelingen omorganisert. Stortinget vedtok 13. juni at avdelingen fra da av skulle omorganiseres. Ifølge proposisjon nr. 45 skulle avdelingen være en hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 befal, vervede og mannskaper på beredskapskontrakt snarest mulig og senest innen 1. juli 2003. Bataljonen skulle tilfredsstille NATOs krav til hurtige reaksjonsstyrker, hvilket innebar et beredskapskrav på 10 dager. Avdelingen inngikk i den nyoppsatte innsatsstyrke-Hær (FIST-H). Virksomheten for Telemark bataljon ved Heistadmoen ble nedlagt da bataljonen ble oppløst etter endt oppdrag i Kosovo våren 2002. En ny avdeling ble opprettet på Rena leir høsten 2002 med samme navn spesifikt for å oppfylle stortingsproposisjonen ovenfor. Avdelingen ble da opprettet som en helprofesjonell avdeling bestående av utelukkende vervet personell på 2-3 års kontrakter (Grenader). Fra å være en lett infanteribataljon på Heistadmoen ble avdelingen nå en mekanisert infanteribataljon. I daglig tjeneste var det 450 befal og grenaderer (vervet personell). Bataljonens materiell er til enhver tid pakket og klart til å fraktes dersom avdelingen blir beordret ut. Bataljonen har ellers et utdanningsprogram for å gi soldatene en sivil kompetanse i løpet av tjenestetiden. Soldatene kunne (pr 2004) derfor følge et utdanningsprogram innen internasjonal krisehåndtering, og soldatene kan avlegge eksamen og ta bachelor. Ellers har avdelingen to deployeringskonsepter i form av et tungt og et lett konsept. Det tunge konseptet involverer deployering av avdelingen med alle pansrede kjøretøy, mens lett konsept innebærer at alle avdelingene er oppsatt på feltvogn eller tilsvarende og fungerer i sine primær roller (ingeniør, tren, osv) eller som infanterister. Bataljonen har i 2009 og 2010 vært i harde kamper i det nordlige Afghanistan, og fått en betydelig kamperfaring i sine operasjonsområder. Avdelingens skarpe oppdrag. I tillegg til dette blir stadig personell fra bataljonen brukt til utdanning av andre avdelinger eller bidrag i form av støtte til andre avdelinger på oppdrag i utlandet. TMBN sto også i Natoberedskap i 2005 sammen med en tysk-nederlandsk brigade (NRF-4), og en tyrkisk ledet brigade i første halvdel av 2007 (NRF-8). Annet. Forsyninger, transport og reparasjoner blir levert av kompaniet "Nasjonalt støtteelement" (NATO-terminologi: "National Support Element"). Beredent artilleri. Beredent artilleri (ridende artilleri) var lett, hurtigbevegende og hurtigskytende artilleri som gav ildstøtte til kavaleriet i armeene på 1700- og 1800-tallet. Det besto av lette kanoner og haubitser, trukket av lette men solide vogner, med mannskapet enten ridende på hestene eller på vognene. Så snart de var i posisjon var de trent til å stige av, prosse av og ta sikte, for deretter å fyre av hurtig sperreild mot fienden. De kunne deretter raskt prosse på, stige på igjen og flytte seg til en ny posisjon rett bak kavaleriet. Beredent artilleri var ikke bare hurtigere enn det mer konvensjonelle fotartilleriet; mannskapet var også bedre rustet og trent til nærkamp. Dette satte dem i stand til å operere mye nærmere frontlinjen, hvor fotartilleri ville stått i fare for å bli bekjempet. Beredent artilleri var i realiteten en hybrid mellom kavaleri og artilleri, og ble først tatt i bruk av Fredrik den store på midten av 1700-tallet for å løse et taktisk problem som hadde eksistert siden Gustav II Adolfs tid over et århundre tidligere, nemlig hvordan man kunne gi kavaleriet den ildstøtten det behøvde for å håndtere konsentrerte infanteriformasjoner uten å ofre dets hurtighet, bevegelighet og kraft. Noen hærførere, inkludert Gustav Adolf, hadde forsøkt å plassere infanteriavdelinger blant kavaleriet, men dette saktnet rytterne til fotsoldatenes takt. Andre forsøkte nye kavaleritaktikker som halvvending, men også disse forsinket kavaleriet og viste seg å være overveiende ineffektive. De beste løsningene innebar opprettelse av hybridavdelinger med infanteri til hest, især dragoner. Selv om de viste seg å være svært nyttige og allsidige tropper, måtte de fortsatt saktne eller stoppe (ihvertfall midlertidig) enten de skjøt til hest eller til fots, og de mistet dermed fortsatt sin viktigste fordel som kavaleri. Kong Fredrik visste at den største trusselen mot konsentrert infanteri var artilleri, og han erkjente at selv små, lette kanoner kunne ha en knusende effekt hvis de kom nær nok og avfyrte ofte nok. Men selv lett fotartilleri beveget seg i gangfart. Så løsningen var å gjøre hver artillerist til en deltidsrytter. Fredrik foretrakk haubitser til sine beredne artillerister, fordi de var lettere (og dermed mer lettbevegelige) og fordi de skjøt i høyere bane og derfor kunne treffe fiendtlige reservestyrker som skjulte seg bak høyder. Gjennom nådeløs eksersis og disiplin la han vekt på mobilitet og hurtighet i alle operasjonsfaser. Resultatet var at hans beredne artilleri snart ble en elitestyrke som ble kopiert og tilpasset av armeer i hele Europa, spesielt i Frankrike. Den franske artilleristen, ingeniøren og generalen Jean Baptiste de Gribeauval, som hadde tjenestegjort i den militære misjonen i Preussen og kjempet mot Fredrik i syvårskrigen, gjorde mange tekniske forbedringer på de franske kanonene for å gjøre dem lettere, raskere og enklere å sikte inn. Disse forbedringene hadde også stor nytte for beredent artilleri. Senere, i Storbritannia, fant Henry Shrapnel opp en dødbringende ny type ammunisjon. Beredent artilleri var nå mer ødeleggende så vel som hurtigere og nøyaktigere. Under Napoleonskrigene ble beredent artilleri omfattende og virkningsfullt benyttet i alle større slag og kampanjer. I den mexicansk-amerikanske krig spilte det ridende artilleriet i den amerikanske hæren en avgjørende rolle i flere sentrale slag. Like fullt, etterhvert som teknologien ble bedre og ildkraften til infanteriet og fotartilleriet vokste, ble avhengigheten av rytteri, og følgelig beredent artilleri, mindre viktig. Det fortsatte å bli brukt og forbedret inntil begynnelsen av 1900-tallet og deltok i kamphandlinger i og mellom begge verdenskrigene. Etter som rytteravdelingene begynte å forsvinne fra armeene, så gjorde også det ridende artilleriet, for å bli erstattet av stridsvogner og selvdrevne haubitser. Bataljonsstridsgruppe. En bataljonsstridsgruppe er et lite forband i en armé. Bataljonsstridsgruppen består vanligvis av en redusert infanteri- eller panserbataljon (gjerne med to kompanier eller eskadroner) samt en attachert blanding av mindre panser-, kavaleri, infanteri- og støtteavdelinger organisert etter stridsgruppens oppdrag. Infanteri- eller panserbataljonen står for stridsgruppens stabs- og ledelseselement, og bataljonssjefen er stridsgruppens leder. Strukturen i en stridsgruppe er fleksibel, og den kan omorganiseres raskt for å tilpasse seg endringer i kampsituasjonen. En offensiv stridsgruppe kan for eksempel være sentrert rundt en redusert panserbataljon, med to stridsvogneskadroner støttet av et attachert infanterikompani. En mer defensiv stridsgruppe kan sentreres rundt en redusert infanteribataljon, med to kompanier og en pansereskadron. Støtteavdelingene vil ofte omfatte en oppklaringstropp (kavaleri), en luftvernenhet, en antipanserseksjon og ingeniørenhet, pluss artilleristøtte. En panserdivisjon eller mekanisert divisjon kan ha inntil 12 separate bataljonsstridsgrupper til disposisjon, med tre eller fire i hver brigade. Tracii Guns. Tracii Guns (født 20. januar 1966) er en amerikansk musiker og gitarist i bandet Brides of Destruction og L.A. Guns. Han startet karrièren som frontfigur i bandet L.A. Guns, som i 1985 slo seg sammen med Axl Rose's band Hollywood Roses og dannet Guns n' Roses. Tracii Guns forlot Guns n' Roses før bandet ble verdensberømte med blant andre albumene Appetite for Destruction, Use Your Illusion I og Use Your Illusion II. Tracii Guns gikk så tilbake og gjendannet bandet L.A. Guns. Norsk Forleggersamband. Norsk Forleggersamband er en sammenslutning for norske forlag med en kristen profil. Sammen med Norsk Bokhandlersamband utdeler Forleggersambandet årlig Emmausprisen for bøker som «på en fremragende måte formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier». Bokhandlersambandet og forleggersambandet har en velfungerende samarbeidsrelasjon til sine større, religionsnøytrale søsterorganisasjoner Den Norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Forleggersamband Norsk Bokhandlersamband. Norsk Bokhandlersamband er en sammenslutning av kristne bokhandlere. Sammen med Norsk Forleggersamband utdeler Bokhandlersambandet årlig Emmausprisen for bøker som «på en fremragende måte formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier». Bokhandlersambandet og forleggersambandet har en velfungerende samarbeidsrelasjon til sine større, religionsnøytrale søsterorganisasjoner Den Norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Bokhandlersamband Sølvguttene. Sølvguttene (NRKs guttekor) er et norsk guttekor som ble stiftet av Torstein Grythe i 1940 som dirigerte koret frem til Fredrik Otterstad tok over i 2004. Koret ble opprinnelig startet som en liten gruppe solister fra Oslo Domkor hvor Torstein var sanger og musikalsk assistent for domorganist Arild Sandvold, men ble etter hvert et eget kor. Navnet Sølvguttene kommer av korets sølvfargede drakter de første årene, som Grythe sydde selv. I 1968 ble koret slått sammen med NRKs guttekor og fikk det nåværende navnet «Sølvguttene – NRKs guttekor». Koret er en institusjon i norsk sang- og musikkliv. Sølvguttene har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale utmerkelser, og koret har vunnet den britiske korkonkurranse «Let the People Sing». Koret har en omfattende og variert nasjonal og internasjonal konsertportefølje. Sølvguttene er for mange blitt en viktig del av norsk juletradisjon med sine tradisjonelle julekonserter. Koret har sunget sammen med kjente, internasjonale artister som Kiri Te Kanawa, Andrea Bocelli og Barbara Hendrix. Koret har selv fostret nasjonale og internasjonale kunstnere som blant andre operasanger Terje Stensvold og cellisten Truls Mørk. Sølvguttene har hatt et nært samarbeide med Den Norske Opera, Oslo Filharmonien, Nationaltheatret og Rikskonsertene i Norge. Koret består av totalt omtrent 130 sangere, men opptrer sjelden med flere enn 60 gutter samtidig. Koret følger den tyske guttekortradisjon, der både sopran- og altstemmene synges av gutter, mens tidligere Sølvgutter besetter tenor- og basstemmene. Likevel blir noen gutter værende i altgruppen lenge etter stemmeskiftet for å trene opp falsettstemmen. Koret tilstreber å få frem en kraftfull og utadvendt brystklang, og legger mer vekt på dette enn musikalsk presisjon. Repertoar. Sølvguttenes repertoar består først og fremst av eldre og nyere kirkemusikk, fra Gregorianske sekvenser via gamle mestre til samtidsmusikk av blant annet Knut Nystedt og Kjell Mørk Karlsen, men omfatter også verdslig norsk og internasjonal korsang, folkesanger og madrigaler. En konsert har ofte en verdslig og en klassisk avdeling. Turneer. Siden starten i 1940 har koret gitt utallige konserter både i Norge og utlandet. Koret har flere ganger besøkt USA, de fleste land i Europa og det forhenværende Sovjetsamveldet med stor suksess. Det er også ofte brukt ved offentlig representasjon i inn- og utland. I 1990 kunne koret feire sitt 50 års jubileum bl.a. med festkonsert i Oslo Konserthus, som TV overførte store deler av. Ved OL i 1994 sang koret på offisiell LOOC-konsert og ved avsluttingsseremonien som ble overført på TV. I tillegg har koret en førjulsturné i Norge hvert år, samt flere mindre reiser innenlands ellers. Nyere utgivelser. Koret har i tillegg medvirket på utallige andre innspillinger. Flere innspillinger har innbrakt både sølv-, gull- og platinaplater. Det Dramatiske Selskab. Det Dramatiske Selskab er en betegnelse på flere norske organisasjoner og foreninger som beskjeftiger seg med teater. Selskapene oppstod som amatørteaterforeninger fra 1780 til 1839, en periode som av flere er betegnet som «de dramatiske selskapers tid». Selskapene viste teaterforestillinger, holdt kurs og reiste også enkelte teaterbygninger. De spilte dermed en vikig rolle i kulturlivet i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Det første profesjonelle teateret i Norge var Christiania offentlige Theater som åpnet i 1827. FONO. FONO er interesseorganisasjonen for uavhengige norske plateselskaper. Organisasjonen ble stiftet i 1980 og har som formål å fremme norsk musikkproduksjon og fonogrammet som kulturmedium. Organisasjonen har siden 1994 delt ut Bjellesauprisen til personer eller institusjoner som har gjort en spesiell innsats for norsk musikk. Sammen med IFPI Norge deler FONO ut Spellemannprisen og tildeler salgstrofeer i musikkbransjen. Intelligenspartiet. Det såkalte Intelligenspartiet eller "Troppen" var en norsk (kultur)politisk gruppering som samlet seg omkring Johan Sebastian Welhaven. «Intelligensen»s viktigste parole angikk forholdet til Danmark. De mente at det var viktig å bygge det nye Norge med sterk forankring til dansk kultur, dansk språk og en estetikk som var preget av Johan Ludvig Heiberg. De representerte en motpol til Patriotene der Henrik Wergeland var frontfigur; blant patriotene gikk Intelligenserne under navnet «danomanerne». Det var etterkommere av Intelligenspartiet som senere skulle komme til å stifte partiet Høyre. Konflikten hadde utspring i studentmiljøet og ble utløst av Welhavens angrep på Wergelands verdensdikt i Morgenbladet 15. august 1830, Skabelsen, Mennesket og Messias. Den utviklet seg gjennom Stumpefeiden og Dæmringsfeiden og tilspisset seg en siste gang i 1838, da Intelligensene iverksatte pipekonsert ved andre framføring av Wergelands syngespill "Campbellerne" eller "Den Hjemkomne Sønn". Framføringen ble brukt som et påskudd. Stykket i seg selv var harmløst, og det var første gang Wergeland fikk et stykke framført på et offentlig teater. Reaksjonene sto ikke i rimelig forhold til situasjonen. Hartvig Lassen skriver at «Partihadet» her hadde grepet «en meget upassende Anledning til at skaffe sig Luft mod en politisk Modstander». Intelligensepartiet led ved denne anledning nederlag. Men en av deres representanter, Peter Jonas Collett, forsøkte å forsvare Intelligensens opptreden ved en artikkelserie i Den Constitutionelle, der Welhavens estetiske synspunkter nok en gang ble anført mot Wergeland på en ekstrem måte. Blant annet ble følgende påstått: «Der er intet Haab længer; vi have intet mere at vente; hans Genius ligger dræbt i hans egen Barm.» Lassen konstaterer at hver gang Wergeland på denne måten ble fordømt, «gik hans Digtning frem med usvækket Friskhed, kun bestandig med større Renhed og Harmoni» (jf. Lassen, Harvig 1877, "Henrik Wergeland og hans Samtid"). Nidarosdomens Guttekor. Nidarosdomens Guttekor er Norges eldste guttekor. Det deltar regelmessig ved gudstjenester i Nidarosdomen og holder en rekke konserter rundt i Norge, Europa og Nord-Amerika. Koret regnes som et av de ledende guttekorene i internasjonal sammenheng. Hovedkoret har ca 75 sangere i alderen 9 – 70 år, fordelt på 8 stemmegrupper. Koret skriver sin historie fra middelalderen, da elever ved Trondheim katedralskole hadde korsang i domen som en fast plikt. Denne forbindelsen opphørte i 1806, og etter at domen i noen år hadde sangere fra andre skoler, og noen år var uten kor, ble guttekoret (re)etablert i 1927, i forkant av Olavsjubileet i 1930. Koret synger alt fra gregoriansk sang til nykomponerte korstykker, og fremfører med jevne mellomrom store korverk sammen med orkester og solister. Aspirantkoret. Gutter som ønsker å begynne i koret må normalt fullføre 2 års opplæring som aspiranter. Denne opplæringen er tilknyttet Trondheim kommunale kulturskole. Opplæringen omfatter grunnleggende sang- og notelære, og allerede her blir guttene delt inn etter stemmeleie (sopraner og alter). Aspirantkoret har også egne opptredener, både alene og sammen med "hovedkoret". I noen tilfeller kan koret ta inn sangere som ikke har gjennomført 2 år i aspirantkoret, hvis de kan vise til gode sangegenskaper og erfaring fra andre kor. Hovedkoret. Hovedkoret er delt inn i 8 stemmegrupper. Disse er sopran (1 og 2), alt (1 og 2), tenor (1 og 2) og bass (1 og 2). På denne måten er koret i realiteten to selvstendige kor med komplett stemmebesetning. Denne inndelingen åpner for flere muligheter i konsertsammenheng, ved at de to korene kan variere mellom å synge sammen og hver for seg. Hovedkoret består til enhver tid av 70 – 80 sangere. De yngste er 9 år når de har fullført aspirantkoret og tas opp i hovedkoret. Koret har ingen øvre aldersgrense, og har derfor hatt sangere helt opp til 70-årsalderen. Dirigenter. Etter at koret ble reetablert i 1927 har de hatt 3 dirigenter. Dagens dirigent er førsteamanuensis ved Musikkonservatoriet i Trondheim, Bjørn Moe, som har dirigert koret siden 1973. Turnévirksomhet. Oversikt over land hvor Nidarosdomens Guttekor har holdt konserter. Koret har en utstrakt turnévirksomhet og har de siste årene holdt en rekke konserter i USA og i europeiske hovedsteder. I senere år har konserter i Oslo og Stockholm blitt en årlig begivenhet i forbindelse med korets juleturné. I tillegg har de normalt 2-3 utenlandsreiser i året, enten i egen regi eller i forbindelse med internasjonale korfestivaler. I tillegg til dette, holder koret årlig en rekke konserter i Norge. Diskografi. Nidarosdomens Guttekor har spilt inn 12 CD-plater. I tillegg har de medvirket på en rekke andre innspillinger, blant annet den offisielle sangen for Ski-VM 1997 i Trondheim. Stenersens Forlag. J. M. Stenersens Forlag er et norsk bokforlag. Historie og utgivelser. Forlaget ble etablert i 1892 av Johan Martin Stenersen. I 1899 utgav det praktverket "Snorres kongesagaer" med illustrasjoner av malerne Halfdan Egedius, Christian Krohg, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Erik Werenskiold og Wilhelm Wetlesen. Denne utgaven regnes blant det ypperste av norsk bokkunst og er fremdeles i salg. Forlaget underla seg et samarbeid med Nasjonal Samling under andre verdenskrig med et spesielt ansvar for å utgi tyske bøker oversatt til norsk. Forlaget endret under krigen navn til "G. Stenersens Forlag", etter Gunnar Stenersen, sønn av Johan Martin Stenersen, og utga nazistisk propagandalitteratur, som i 1943 ble overtatt av det nyetablerte Centralforlaget. I denne perioden var disse to, samt Blix forlag, Atlantic forlag, Viking forlag og Kamban forlag, benevnt som «NS-forlagene». I nyere tid har forlaget inngitt seg på filmproduksjonen av Thor Heyerdahls liv, og i større grad gitt ut kunstbøker, blant annet med Ferdinand Finne. Endel kokebøker har det også blitt. I 2003 ble forlaget overtatt av Kagge forlag, men har beholdt navnet. Maur. Maur er hovedsakelig små insekter som utgjør en familie av årevinger. De er nær beslektet med vepsene, spesielt stikkvepser og Scoliidae. Enkelte entomologer plasserer maur systematisk i overfamilien Vespoidea, andre i en egen overfamilie, Formicoidea. De fleste artene er under 1 cm lange. Det er beskrevet 12 500 forskjellige arter i verden, men det blir stadig oppdaget nye og man regner med at det finnes 15 000. Maurene har mindre artsmangfold i kalde klima og det er funnet bare 53 arter i Norge. De er sosiale insekter, som lever i kompliserte samfunn. Mange arter bygger forseggjorte bol, kalt maurtuer. Utbredelse. Maur finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis, og bare noen få store øyer som Grønland, Island og deler av Polynesia og Hawaii mangler innfødte maurarter. Maur okkuperer et bredt spekter av økologiske nisjer og er i stand til å utnytte et bredt spekter av matressurser enten som direkte eller indirekte planteetere, rovdyr og åtseletere. Anslag i ulike miljøer antyder at de bidrar med 15-20% (i gjennomsnitt og nesten 25% i tropene) av den totale zoologiske biomassen, noe som overstiger vekten av virveldyr. De fleste artene lever i tropene. De nordligste forekomstene av maur er i Norge, hvor det er funnet maur så langt nord som 70. breddegrad. Utseende. a> er ikke særlig store og ligger plant med hodet. Mauren har et kuleformet kroppsledd ("pedicel"), mellom brystet ("thorax") og bakkroppen ("abdomen"), dette leddet er hos vepsene sammenvokst med brystet. Hodet har knebøyde antenner, det vil si at de har et langt ledd først, som er omtrent så langt som halve antennen. Deretter kommer flere små ledd som er runde, eller litt avlange. Foruten fasettøynene er det tre punktøyne plassert i en trekant på pannen. Munnen domineres av noen kraftige kjever. Med disse kan maur løfte og bære med seg mat og bygningsmaterialer til bolet. Kjevene brukes også til å dele opp større gjenstander. De fleste maur i et samfunn er vingeløse og kalles for "arbeidere" (sterile hunner). Noen arter har også ufruktbare hunner som kalles "soldater". Noen arter har arbeidere med forskjellige størrelser, som utfører forskjellige oppgaver. "Dronningene" (de forplantningsdyktige hunnene) og "hannene" er som oftest å finne utpå seinsommeren, og de fleste har vinger. Hos noen arter er det imidlertid bare ett av kjønnene som har vinger. Under svermingen, som består av kjønnsindivider (forplantningsdyktige), kan det være "arbeidere" med vinger. Når et nytt sted er valgt, biter disse arbeiderne av seg vingene. Noen arter har brodd. Noen arter har ikke brodd og kan isteden bite hardt og sprøyte «gift» i såret. Giften kalles "maursyre" og minner om et stoff som også fins i enkelte planter. Levevis. Maur er eusosiale og har mange likhetstrekk med andre samfunnsdannende arter innenfor årevingene, som stikkveps, honningbier og humler. Eggene legges av en eller, hos noen arter, flere fruktbare hunner eller "dronninger". De fleste utklekkede maurene utvikles til ufruktbare, vingeløse hunner som kalles "arbeidere". Grunnen til at de er sterile er dronningens kjemiske innvirkning på samfunnet. Arbeideren som steller avkommet «fôrer ikke larvene nok» til at de blir helt utviklet og kjønnsmodne. For at de skal bli kjønnsmodne, må de fôres på ekstra næringsrik mat. Hanner utvikles av ubefruktede egg. Kommunikasjon. Medlemmer av et samfunn kommuniserer ved hjelp av feromoner, lyd og berøring. Feromonene er bedre utviklet hos maur enn hos andre årevingearter fordi de for det meste ferdes nær jorden. Hvis en arbeider f.eks. finner føde på veien hjem etterlater den et spor på bakken. Dette sporet blir fulgt av andre fra kolonien, og når de vender hjem vil de forsterke sporet inntil matkilden er oppbrukt. Deretter fordamper sporstoffene langsomt og maurene slutter å følge sporet. Feromoner benyttes ikke bare i jakten på mat. En såret maur sender ut et alarmferomon som gjør andre maur i nærheten klar til kamp hvis signalet er kraftig. Hvis det er svakere tilkaller det i stedet andre fra boet. På dette tidspunktet vil noen av maurene utskille propaganda-feromoner som skal forvirre eventuelle fiender. I likhet med andre insekter bruker mauren følehornene som lukteorganer. De er svært bevegelige da de har et albueledd like utenfor det forlengede førsteleddet. Siden følehornene sitter parvis kan de gi opplysninger om både intensitet og retning til en luktkilde. Visse feromoner blir blandet med maten i bolet, på den måten utvekler maurene ikke bare føde, men også opplysninger om hverandres helse- og ernæringstilstand. Dessuten kan de også oppfatte hvilken arbeidsgruppe en annen maur tilhører (om det er fødesamlerne eller barnepleierne f.eks.). Det er også sentralt for samfunnet at dronningen utskiller et feromon som hindrer arbeiderne i å oppfostre nye dronninger. Når hun dør mangler dette stoffet, og arbeiderne går i gang med å fore opp nye arvtagere. Sverming. Noen ganger svermer maur, det vil si at en gruppe av maur forlater bolet (samfunnet) for å etablere seg et nytt sted. Dette skjer til litt ulike tider og på ulike måter. Når bolet har nådd en viss størrelse produserer samfunnet hanner (droner) og kjønnsmodne hunner (dronninger). Hos de norske artene, bortsett fra gjestemauren, har disse kjønnsindividene vinger, og flyr ut på en kort eller lengre paringsflukt. Hos enkelte arter svermer også mengder av arbeidere. Disse svermene kan telle svært mange individer. Tidspunktet for svermingen kan skje plutselig og til samme tid hos flere samfunn. På den måten kan gener fra ulike samfunn blandes. Disse kan noen ganger slå seg sammen til gigantiske svermer. Tidspunktet kan være styrt av blant annet temperatur, luftfuktighet og vindstille vær. Paring. Hos arter med lite antall individer i maurtuen er dronningen ofte vingeløs. Hun sitter ute på tuen og sender ut feromoner. Dette er luktstoff hun utsondrer på bakkroppen. Hannene (dronene) oppsøker dronningen for å pare seg på bakken, ved bolet. Arter som lever i store samfunn, har vingede kjønnsindivider, og de flyr gjerne langt bort fra bolet. Her er det hannene som utsondrer feromoner og dronningene som kommer inn i svermen for å pare seg. Under paringsflukten griper ofte en hann tak i en hunn i lufta, og de lander på bakken hvor paringen finner sted. Hannene dør kort etter paringen. Dronningene overvintrer. Danning av nye samfunn. Hos noen få arter vil de befruktede dronningene vende tilbake til maurtua som de kom fra, for å legge egg der. Men de fleste grunnlegger nye samfunn etter en overvintring. Bare noen få av dronningene vil lykkes med å etablere et nytt bol. Dronninger som flyr, blir ofte bytte for fugler, øyenstikkere og andre. Når de lander, biter de av seg vingene og kryper rundt for å finne et egnet sted for det nye samfunnet. På bakken er de utsatt for mange farer fra edderkopper, biller, fugler og pattedyr. Klaustral etablering. Hos enkelte arter danner dronningen et nytt samfunn alene, som hos jordmaur og stokkmaur. Det kan by på store påkjenninger. Om høsten finner hun seg et sted å overvintre, i et hulrom under en stein eller en grein. Hun tetter alle åpninger. Det er her hun etablerer det nye bolet. Når vårsolen begynner å varme, legger hun inntil 20 egg. Hun må alene sørge for de første larvene og ale opp de første arbeiderne. De får et næringsrikt «spytt», og hun legger noen spesielle «egg» som larvene spiser. Når de første arbeiderne har nådd sitt voksne stadium begynner de straks å hjelpe dronningen med bolet. De skaffer mat og pleier avkommet. Dronningen har nå helt siden høsten, nesten et helt år, fastet og ikke tatt til seg føde. Med sin egen opplagrede næring har hun funnet og begynt på byggingen av et nytt bol, overvintret, lagt egg og alet opp avkommet. Hos stokkmaur og jordmaur kan to dronninger gå sammen om å danne et nytt samfunn. I noen tilfelle kan faktisk to dronninger av to nærstående arter gå sammen. Da hver koloni hos disse artene har bare en dronning, må den deles, som hos jordmaurene. Stokkmaurdronninger som har hjulpet hverandre med å etablere bol, slåss til døden, og den ene seirer. Halvklaustral etablering. Hos de fleste "Myrmica"-artene lager dronningen en åpning i bolet under etableringen og tar seg en tur ut for å finne mat til seg selv og avkommet. Mange dronninger blir spist av rovdyr før bolet er blitt etablert med utvokste arbeidere. Dersom den lykkes og arbeiderne tar over matsankingen, forblir dronningen i bolet. Utvandring. Noe arter svermer ikke, men forlater moderbolet til fots for å etablere et nytt bol like i nærheten. Dette er vanlig hos de skogsmaur som bygger tue ("Formica sp."). Ofte er det kontakt (en maursti) mellom bolene. Temporære sosialparasitter. Noen maurarter er delvis parasitter og kalles "temporære sosialparasitter". De tar over et allerede etablert bol. Dronningen leter etter paringen opp et passende bol. Hun trenger seg inn og går til kamp mot bolets dronning. Klarer hun å drepe dronningen, tar hun over og starter eggleggingen. Arbeiderne i bolet hjelper hunnen med å ale opp avkommet. Etterhvert blir det flere og flere arter av parasittmauren, som til sist tar over hele bolet. En dronning av slekten "Formica". Dem kan man se hele sommeren, men særlig i juli-september. Bolet. Mange maurarter bygger de typiske bolene som kalles "maurtuer". Slike tuer har innvendige rom og ganger og kan gå dypt ned i jorden. Noen arter bygger bol som henger i trær. Noen bor i trær eller nede i jorda, under en stein og lignende. De såkalte vandremaur bor ikke fast, men flytter rundt. Noen vandremaur bygger midlertidige bol. Bolet til jordmaur er oftest anlagt i jorden, ofte under en større stein, eller annen gjenstand. Det dannes ofte løse tuer av jord over bolet. Det hender at jordmaur etablerer bol i råteskadet treverk innendørs, eller isolasjonen, som f.eks. under baderomsgulv. Maur i bygningsmaterialer er et problem som bør tas alvorlig. Ofte er det jakten på mat som er årsaken til at maur etablerer seg i hus. Dronningen er i bolet hele tiden, dens funksjon er å legge egg. Snyltere i maurtua. Mange andre insekter har sitt tilhold i maurkoloniene og bruker de utroligste måter for å tilpasse seg livet i tua. Enkelte biller lever hele sitt liv i maurtuer, de produserer et narkotisk stoff som de gir til mauren og får mat som «betaling». De maurene som blir avhengige av stoffet de får, konsentrerer seg om å skaffe mat til billene og produksjonen i maurtua går ned. Blir det for mange biller og avhengige maur, kan tua gå til grunne. Da flytter billene til ei ny tue. En annen bille, blind køllebille, lever av maurlarver og egg. Utrolig nok hjelper maurene billene inn til ungene og nærmest fôrer dem med sitt eget avkom. Man kjenner ikke til hvordan billene lurer mauren til dette. Det er også en del biller som lever rundt maurtua og utnytter maurene på ulike måter. Arter av glansbille-slekten "Amphotis" stopper maur på vei hjem til tua og får dem til å gulpe opp mat til billen. Dette klarer den ved å etterligne maurenes feromoner. Kortvinger av slekten "Zyras" ligger også på lur. De overfaller og dreper maurene. Uvanlig for insekter er det at flere biller tilsynelatende kan samarbeide om å overmanne en maur. Flere arter lever i samspill (symbiose) med maur. Blåvingelarven er myrmecofile. De utskiller et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfugllarven en viss beskyttelse. Slaver hos maur. Noen maur holder andre maur som slaver. Det fins ca. 35 maurarter som gjør det. Forsøk har vist at disse artenes samfunn går til grunne om de mister slavene sine. De skaffer seg slaver ved å angripe andre maursamfunn og røve kokonger som inneholder pupper av arbeidsmaur. Når arbeidsmauren kommer ut av kokongen starter de umiddelbart å finne mat til sine slavedrivere og annet arbeid de er genetisk programmert til. Slaver hos maur finnes bare i de nordlige kjølige områdene. I Norge fins det to arter som holder slaver, amasonmaur og rovmaur. Begge disse artene holder sauemaur som slaver. Plagsomme maur – skadedyr. Flere maurarter som normalt holder til under jordoverflaten kan også lage seg et bol i hus. Svart sauemaur, ("Formica fusca"), kan etablere seg i hulrom under gulv eller i vegger særlig i kjellere i eldre hus. Den vanlige sukkermauren ("Lasius niger") velger gjerne morkent trevirke som oppholdssted og er derfor normalt ikke et problem i nyere hus. Den kan likevel være vanlig i hagen og enkeltindivider kan søke inn i hus. Stokkmaur velger helst trevirke som er svekket, men kan også etablere sitt bol i helt friskt treverk. Systematisk Inndeling / norske arter. Maur. Formicinae – det lille runde ekstra kroppsleddet er enkelt og høyere enn langt. De to mest artsrike underfamiliene i Norge kan skilles på det lille runde ekstra kroppsleddet ("pedicel"), som hos "Myrmicinae" er todelt og lengre enn det er høyt, mens det hos "Formicinae" er enkelt og høyere enn langt. Systematikken følger delvis Bolton, 1995 og Seifert, 1996, delvis Rabeling, Brown og Verhaagh, 2008.. De norske navnene er hentet fra den norske navnelisten i Fauna 1982, 35(2). (se kilde) Sigbjørn Hjelmbrekke. Sigbjørn Hjelmbrekke (født 17. november 1979) var leder i Norsk Målungdom fra 2004 til 2005. Han er utdannet samfunnsøkonom og er i dag forsker ved Telemarksforskning i Bø i Telemark. Hjelmbrekke var også medlem av Rød Valgallianse og toppet partiets liste ved kommunevalget i Osterøy i 2001. Han har også stått på fylkeslister i Hordaland. I 2004 var han medvirkende i Opplysningskontorets "(ml) – en marxist-leninistisk popmusikal" som tar for seg ml-bevegelsens historie. Vaterland Børneasyl. Vaterland Børneasyl var et barneasyl i Kristiania. Det ble etablert i 1838–1839 i Spinderigaarden på Vaterlands Torv, og hadde som sitt mandat å gi beskyttelse til barn i alderen mellom to og syv år, dog ikke fler enn to hundre. En assosiert dameforening ble etablert samtidig. En av de tidligere ledere for asylet var Vilhelmine Ullmann. Asylet flyttet i 1847 til Tomtegården, som var gitt av kjøpmann Thor Olsen sammen med et legat på svimlende 48 000 norske kroner. I 1930 kjøper de nye lokaler i Sandakerbakken og endrer navn til Thor Olsens Stiftelse. Ane Hansdatter Kismul. Ane Hansdatter Kismul (født i 8. mars 1980 i Mosjøen) er politiker for Senterpartiet. 28. september 2012 ble Kismul oppnevnt til statssekretær i Olje- og energidepartementet og har vært politisk rådgiver for landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum og forgjengeren Lars Peder Brekk (Sp). Hun har jobbet som rådgiver for Senterpartiets fraksjon i energi og miljøkomiteen på Stortinget. Hun var leder av Natur og Ungdom i årene 2003–2005. På grunn av aldersgrensen på 25 år gikk Kismul av som leder i januar 2006. Natur og Ungdom er en norsk miljøvernorganisasjon for ungdom. Etter at hun gikk av som leder i Natur og Ungdom jobbet hun en periode som prosjektleder i Norsk Bioenergiforening (NoBio). I 2006 var Kismul generalsekretær i den nystiftede Norsk Vindkraftforening, Norwea. Referanser. Kismul, Ane Hansdatter Kismul, Ane Hansdatter Kismul, Ane Hansdatter Fylkesvei 889. Fylkesvei 889 (Fv889) går mellom Smørfjord i Porsanger og Havøysund i Måsøy. Veiens lengde er 85,3 km. Havøysundbrua mellom Havøysund og fastlandet ble åpnet i 1986. Hele veiforbindelsen ble åpnet av kong Olav V 18. august 1988. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonal turistvei. Strekningen mellom Havøysund i Måsøy og Kokelv i Kvalsund fått status som "nasjonal turistvei Havøysund". Turistveien er 66 km lang. Thor Olsen. Thor Olsen (født 20. november 1786 på Bråten i Nes i Akershus, død 1868) var en norsk kjøpmann i Kristiania, en kort tid gift. Hans karriere begynte som kramboddreng hos kjøpmann Christian Olsen i Grensen (1811), hvoretter han etablerte egen geskjeft i Skippergata (1813) og bygård (palé) i Dronningens gate 16 (1829). Som en av byens ti rikeste menn var Olsen innvalgt i bystyret og styret for Norges Børs, samt i den første gatenavnkomite for byen (med Johan Sebastian Welhaven og Christian Christoph Andrease Lange). Han var ivrig skytter og doyen (eldste medlem) for Skydeselskabet Christian Augusts Venner. Som menneskevenn var han også kjent for bidrag til barnevernet. Som mesén, med bidrag til kunsten, kan man peke på oppdraget til Peder Balke om veggdekorasjon til nevnte palé (1837–1843), samt tretten andre maleri som prydet Olsens hjem. Ved sin død testamenterte han viktige bidrag til Vaterland Børneasyl. I 1930 ble dette omdøpt til Thor Olsens Stiftelse. Han er også minnet med Thor Olsens gate i Militærhistorie. Militærhistorie omhandler væpnede konflikters hendelsesforløp, ledelse, årsaker og virkninger. Dette kan være alt fra et slagsmål mellom to stammer til en verdenskrig som berører majoriteten av verdens befolkning. De fleste utgivelser av militærhistorie drøfter kamphandlinger fra et militærfaglig perspektiv, men også historiefaglige fremstillinger i et samfunnsperspektiv. Militærhistorie skiller seg fra krigens historie, i det militærhistorien fokuserer på krigens institusjoner og folk mens krigshistorien fokuserer mer på krigen selv og dens påvirkning fra teknologi, styresmakter og geografi. Forhistorisk tid. Antropologer har debattert om neandertaler og cro-magnonmennesker var krigerske eller levde i fred. Arkeologiske funn blir brukt til å understøtte hver av disse teoriene. Mye tyder på at ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp mot hverandre. Antikken. I antikken ble krigføringen organisert, blant annet av romerne. Dette var også en periode der historieskrivning begynte å bli vanlig, og militærhistorikere kan støtte seg på skrevne kilder i tillegg til arkeologiske funn. Middelalderen. I middelalderens Europa forandret teknologiske, kulturelle og sosiale endringer krigføring fra antikkens dager. Spesielt taktikk, og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nordafrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert teknologi enn i Europa. I Japan ble krig etter middelaldersk modell ført helt til 1800-tallet. Det viktigste teknologiske framskrittet i middelalderen var trolig innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet fra Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i Antikkens Roma, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom. Det eksisterer mange skrevne kilder fra denne perioden, og mange byggverk står fremdeles rundt i verden og vitner om historien. Militærhistorikere kan også støtte seg til et rikt arkeologisk materiale. Tidlig moderne. Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i å dominere europeiske slagmarker. Senere kom kruttvåpen til å dominere, både for håndvåpen og artilleri. Organisasjoner og avdelinger fra denne perioden eksisterer fremdeles, og er ofte veldig bevisste på sin historie. Som et eksempel kan nevnes det britiske regimentet Coldstream Guards, i uavbrutt tjeneste fra 1650, da det ble stiftet av Oliver Cromwell. 1800-tallet. Fra tiden rundt Napoleonskrigene vokste det fram store folkehærer som møtte hverandre på slagmarken. I tillegg til fyldige skrevne kilder har også fotografisk materiale overlevd og studeres av militærhistorikere. Det drives også arkeologiske utgravninger, for eksempel av slagmarker fra den amerikanske borgerkrigen. 1900-tallet. På slutten av 1800-tallet ble piggtråden og maskingeværet oppfunnet, og krigføringen stagnerte i skyttergravskrig fram til ny taktikk og stridsvognen gjorde sitt inntog. Krigenes omfang nådde i samme periode nye, uante dimensjoner med to verdenskriger, hvor nasjoner på alle kontinenter var involvert. På samme tid ble også sivilbefolkningen sterkt skadelidende under såkalt total krig. Etter andre verdenskrig levde menneskeheten i en balanse kalt den kalde krigen, hvor både øst og vest hadde store mengder atomvåpen, men uten å bruke de. Krigføringen ble igjen begrenset til lokale konflikter, hvor de krigførende ofte hadde skjult eller åpen støtte fra stormaktene. Dette er en svært godt dokumentert periode. Militærhistorikere kan støtte seg på førstehåndskilder og et ekstremt fyldig skrevet materiale i tillegg til fotografier, lydopptak og film. Moderne tid. Med moderne tid menes tiden fra informasjonssamfunnet begynte å påvirke krigføringen på 1980-tallet og fram til nåtiden. På begynnelsen av 1990-tallet falt Sovjetunionen og Warszawapakten fra hverandre, og verden ble stående med USA som eneste stormakt. Kildematerialet er enormt, og de fleste aktører er fremdeles i live og kan nyttes som primærkilder. De største utfordringene går mer på hemmelighold og det å skape avstand til materialet. Mamelukk. a>. Mamelukkene var opprinnelig tyrkiske slavesoldater som dannet en herskerklasse i Egypt fra 1250 til 1517 Mamelukk (på arabisk skrevet مملوك (i entall) og مماليك (i flertall), «eid», også transkribert som "mamluk", "mameluk", "mameluke", "mamaluke" og "mamluke") var en type livvaktsoldater og militær herskerklasse av tyrkisk opphav som virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800. Historie. De opprinnelige mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i Ayyubide-dynastiet på 1100- og 1200-tallet. Mamelukkene utviklet seg til en stor hær og mektig krigerklasse som blant annet ble herskere over Mamelukk-sultanatet, et imperium de etablerte i Egypt og Syria fra 1250 til 1517. Mamelukkene fortsatte å være den dominerende eliten i Egypt under Det osmanske rikets overherredømme fram til den franske generalen Napoleon invaderte landet i 1798. Også i Nord-India fantes det fra 1200- til 1400-tallet dynastier av fryktede, tyrkiske mamelukker. Mamelukkene var formidable krigere, ettersom de var trent fra barndommen av, og en slik hær klarte å forsvare Egypt mot en mongolsk invasjonshær (dette var etter Djengis Khan). Skydeselskabet Christian Augusts Venner. Skydeselskabet Christian Augusts Venner var et skyteselskap i Kristiania. Det ble etablert i 1810 med begrenset adgang, aller helst for byens skyttere, og hadde ukentlig skytetrening og sammenkomst på restauratør Helverschous løkke. Den årlige «fuglekongen» var foreningens utmerkelse. Krav om høy årlig kontingent og enstemmig godkjenning av nye medlemmer, gjorde at dette i praksis ble en venneklubb for byens rike, der Henrik Wergeland aldri ble godkjent, tross utallige søknader og hyldningsdikt til klubben. Kjøpmann Thor Olsen var klubbens doyen, og etter dennes bortgang i 1868, avled også klubben ganske snart. Klubben er omtalt i Lars Kalvig, "Skydeselskabet Christian Augusts venner", Arkivmagasinet, 1:1994 Sang for skkydeselskabet «Kristian Augusts venner». O Fædreland, Du ejer / hver Normands Arm og Blod! Tvivl ei da om din Sejer / saalidt som om hans Mod. Han slumrer ei i Freden: / Paa Fienders Overmagt saa vak som ørn i Reden / Han vaager paa sin Vagt. Om Sværdet ved sin Hofte / Han end ei drager ud, trofaste Rifle ofte / maa ned til Prøveskud. Det Bly, som Maalet rammer, / vel rammede sin Mand, om Krigens vilde Flammer / slog om vort Fædreland. Han vælter Dagens Sorger / en Aften fra sit Bryst. sin Rifle vil han prøve, / Den er hans ældste Ven. Flyv sikkert da, vor Kugle! / Tør hænde, Du engang kan træffe andre Fugle / end Glædens paa vor Stang. Om Ørnesværmen bryder / engang fra mørken øst, paany blandt Normænd lyder / Kolbjørnsenernes Røst. Et Hurra, Skytter gjæve, / da for vor Kappedyst! Et freidigt Hjerte leve / i hver en Skyttes Bryst! Vort høie Hurra hvifter / fra Skjoldet Tidens Rust -- et Minni for vor Stifter, / for Kristian August! Erik Huseklepp. Erik André Huseklepp (født 5. september 1984) er en norsk fotballspiller. Han spiller for SK Brann i Tippeligaen. Han har tidligere utmerket seg som toppscorer for SK Brann og på landslaget. SK Brann. Som 16-åring ble Huseklepp vraket fra juniorlaget til Fyllingen. Derfor gikk han til Vadmyra, der han imponerte såpass mye at Fyllingen ønsket å hente ham tilbake foran 2004-sesongen. Etter returen markerte han seg såpass for 2. divisjonsklubben at han våren 2005 var ønsket av eliteserieklubbene Brann og Odd Grenland. Han valgte Brann, og gjorde seg bemerket umiddelbart etter overgangen. I sin første seriekamp på Brann stadion scoret han med sitt første spark på ballen etter 19 sekunder mot Fredrikstad. Han fortsatte med å være førstevalg på høyrekanten resten av sesongen. Etter en overbevisende start på Brannkarrieren klarte ikke Huseklepp å følge opp suksessen fra 2005-sesongen. Etter at Petter Vaagan Moen ble kjøpt fra Ham-Kam før sesongen 2006 slet Huseklepp med å få spilletid, og i ettertid har det vist seg at Huseklepp slet med formen den sesongen. 10. juli 2007 ble det kjent at Huseklepp kom fram til en muntlig avtale om en overgang fra Bergen til Nadderud og Stabæk. Dette forutsatte imidlertid at Stabæk kjøpte Huseklepp fri fra kontrakten med Brann før 1. september, noe de ikke gjorde. Huseklepp innledet derfor nye forhandlinger med Brann etter at sesongen 2007 var over og 13. november skrev han under på en ny 3-årskontrakt for Brann. Mot slutten av 2008-sesongen ble Huseklepp omskolert til spiss og spilte i denne posisjonen hele høsten. AS Bari. Den 30. januar 2011 ble det klart at Huseklepp hadde signert for AS Bari. 3. februar 2011 debuterte Huseklepp for Bari mot Internazionale som innbytter i det 70. minuttet for Gergely Rudolf. Kontrakten binder ham til tre og ett halvt år, men en klausul tilsa at han fikk dra til en annen klubb for samme pris dersom Bari skulle rykke ned. Nedrykket ble et faktum ettersom Bari bare vant fem kamper denne sesongen. Tiden var også preget av mye bråk rundt utbetalinger av både overgangssum og lønninger. SK Brann fikk ikke penger for Huseklepp og klaget Bari inn til FIFA, som på sin side satte i gang etterforskning av Bari. Foreløpig har dette ikke fått noen konsekvenser. SK Brann ønsket å innfri en bankgaranti som de mente at Baris bankforbindelse hadde utstedt i forbindelse med overgangen. Denne bankgarantien hadde imidlertid aldri blitt gitt, mye på grunn av at daglig leder for SK Brann, Roald Bruun-Hanssen, ikke hadde kvalitetssikret denne. Bergensklubben var imidlertid raske med å frede sin leder. Husklepp fikk bare 13 kamper for Bari, men rakk å score to mål. Blant annet det siste målet klubben scoret i Serie A før de rykket ned. Han ble også kåret til banens beste spiller mot Fiorentina 27. februar 2011. Det har kommet frem i ettertid at Huseklepp måtte frasi sin rett til 1,7 millioner kroner da han ble solgt fra SK Brann til Bari. Han måtte også frasi seg 600.000 kroner i utestående lønn fra Bari da han ble solgt videre til Portsmouth. Portsmouth. På grunn av nedrykk og pengerot ville Huseklepp finne seg en ny klubb, og 18. august 2011 kunne hans agent Tore Pedersen meddele på sin Twitter-konto at Huseklepp hadde signert for den engelske Championshipsklubben Portsmouth, og blitt tildelt trøye nummer 10. Hans årslønn skal ligge på mellom 8 og 10 millioner norske kroner, noe som gjør ham til en av klubbens best betalte spillere. På grunn av manglende betaling fra Bari til SK Brann var det snakk om at Huseklepps spillerlisens kunne bli holdt igjen inntil dette var ordnet ordnet. Huseklepps første mål kom mot Blackpool, han ble dermed overtidshelt og sikret Portsmouth seieren i det som så ut til å ende i en kjedelig 0-0 kamp på Fratton Park. Den 5. november scoret Huseklepp ytterliggere 2 mål, i en kamp mot Nottingham Forest. Birmingham. På grunn av Portsmouths dårlige økonomi var de tvunget til å låne ut Erik Huseklepp, som satt på en årslønn på rundt 9 millioner norske kroner. Turen gikk over til Birmingham City FC på en 3 måneders leiekontrakt med opsjon på kjøp. Han fikk en grei start med scoring mot Derby etter bare noen få kamper, men etter scoringen gikk det nedover. På 11 kamper fikk lysluggen fra Sandsli to mål notert. Birmingham rykket ikke opp etter å ha blitt slått ut mot Blackpool i opprykskvalifiseringen. Huseklepp fikk ikke forlenget kontrakten med klubben og måtte vende tilbake til Portsmouth, som rykket ned til Npwoer League 1. Det var ventet at Huseklepp forlot klubben. I følge agent Tore Pedersen var det alltid Brann som var førstevalget for bergenseren. Brann. Huseklepp tilbake i Norge, sommeren 2012 Den 28. juli 2012 meldte Portsmouth at Huseklepp igjen var klar til å spille for Brann go at han hadde skrevet under en langtidskontrakt. Dette var ikke helt riktig, det var fortsatt noen detaljer som gjenstod. Klubbene Brann, Bari og Portsmouth ble enige, og Huseklepp skrev under på kontrakten tirsdag 31. juli 2012. Internasjonal karriere. Den 12. august 2009 scoret han sitt første landslagsmål, i VM-kvalifiseringskampen mot på Ullevaal Stadion. Den 11. august 2010 scoret han to mål mot. Den 7. september 2010 scoret han det eneste målet mot i EM kvalifiseringen på Ullevaal Stadion. 26. mars 2011 fulgte han opp med Norges skåring i 1–1-kampen mot Danmark på Ullevaal Stadion. Huseklepp spiller vanligvis ving i Drillos 4-5-1-formasjon på landslaget. Familie og personlig liv. Erik Huseklepp er kjæreste med Stephanie Hassani, de har ett barn sammen. Hans far Ingvald Huseklepp ble cupmester for Brann i 1976, mens søsteren Elise Huseklepp var eliteseriespiller i håndball for Tertnes. Her og nå (radioprogram). "Her og nå" er et aktuelt nyhetsmagasin som sendes på NRKs radiokanaler NRK P1 og NRK Alltid Nyheter. Første sending gikk på lufta 24. august 1981. Innholdet er nyheter, reportasjer, sport, trafikkoversikt og aktuelle debatter. Det er et av de mest populære nyhetsprogrammene i Norge med 650 000 lyttere hver dag mandag til fredag. Programmet varer 55 minutter. Programleder er Håkon Olaussen. Frem til sommeren 2009 var Henning Olstad programleder sammen med Kari Sørbø. Til 9. mars 2012 ble programmet sendt i timen mellom 1500 og 1600. Fra 12. mars 2012 sendes programmet fra klokken 1700. I 2006 mottok de Prix Radio for «Årets Direktesending». Her og Nå (ukeblad). "Her og Nå" er et norsk ukeblad som hovedsakelig tar for seg kjendis- og kongestoff. Det ble lansert i 2001 av bladforlaget Hjemmet Mortensen i Oslo som konkurrent til "Se og Hør", men til lavere pris. Innholdet er først og fremst bildestoff, kjendisnyheter og TV-guide som hos hovedkonkurrenten, men samtidig har ikke "Her og Nå" krimstoff og mer tradisjonelle reportasjer slik "Se og Hør" har. I 2010 var "Her og Nå" Norges tredje største ukeblad. Sjefredaktør er Rino Rådahl. Mikhail Ivanov. Mikhail Petrovitsj Ivanov (russisk: Михаил Петрович Иванов; født 20. november 1977 i Ostrov) er en russisk langrennsløper. Han vant gull på 50 km klassisk i OL 2002 i Salt Lake City og bronse på 30 km klassisk i VM i Lahtis 2001. Han har 2 seire i verdenscupen, begge i klassisk stil. I tillegg tok han 2. plassen på femmila i Holmenkollen i 2000. Mikhail Devjatjarov. Mikhail Talgatovitsj Devjatjarov (russisk: Михаил Талгатович Девятьяров; født 25. februar 1959 i Tsjusovoj) er tidligere sovjetisk langrennsløper. Han tok gull på 15 km klassisk i OL i Calgary i 1988. Han har tatt to verdenscupseire. Nylænde. "Nylænde" (av "nytt lænde", "nytt terreng") var Norges første kvinnesakstidsskrift, og ble utgitt i Oslo fra 1887 til 1927 med undertittelen «Tidsskrift for kvindernes sak». Det fremad klinger og frem vil gaa, en Verden af Længsler nu banker paa, og foran os aner vi stort og vidt det Nylænde, Livet sig til har stridt. Tidsskriftet hadde en solsikke som symbol, angivelig etter påtrykk fra Aasta Hansteen som tok frø med seg fra et opphold i Amerika. Blant flere kvinneblad var Nylænde det mest politiske, og ble ansett for å være radikalt og kontroversielt i sin stil, hvilket var naturlig, gitt dets eierskap. Det utkom hver fjortende dag. Frem til sin død i april 1916, satt Krog som redaktør. Fra juni 1916 til nedleggelsen av tidsskriftet i 1927 satt Fredrikke Mørck som redaktør. Simon Spies. Simon Ove Christian Oglivie Spies (født 1. september 1921 i Helsingør, Danmark, død 16. april 1984) var en dansk forretningsmann, som stiftet reisebyrået Spies Rejser. Han er ofte blitt kalt «Danmarks reisekonge». Familiebakgrunn. Han ble født inn i en fattig familie. Hans far, kunstmaleren Willam Spies, var psykisk ustabil og var flere ganger innlagt i en psykiatrisk klinikk. Hans mor het Emma Spies. Utdannelse og karriere. Spies var en strålende begavelse, som fra Københavns Universitet oppnådde å bli både cand.psych. og cand.polit. I 1956 startet han firmaet Spies Rejser som med tiden vokste og endte med å bli landets største turoperatør av charterreiser og pakketurer. I 1965 kjøpte Spies opp det konkursrammende danske charterselskapet «Flying Enterprise» som var blitt startet i 1959. Og dette ble starten på hans eget charterselskap Conair. Spies Rejsers storhetstid døde sammen med grunnleggeren. I dag er Spies Rejser en del av konsernet MyTravel. Privatpersonen Spies. Han kunne finne på å gå på Strøget iført bare morgensko og leopardkåpe. Han kunne også, når han skulle i teater kjøpe to ekstra plasser, en for sin hund og en til sin stokk. Hans omgang med damer og alkohol kom også og medias søkelys. Simon var en spesiell type og en levemann. Hans gjøren og laten ble ofte omtalt i Danmarks motstykke til «Se og Hør» og tabloidavisene. Han kunne for eksempel la seg fotografere i sin brede seng omgitt av et halvt dusin lett påkledde, unge piker. Simons «morgenbolledamer» ble også et nytt begrep i Danmark. En del unge piker var ansatt til å bake boller om morgenen, men folk visste godt hva ordet i virkeligheten betød (det danske "bolle" betyr «knulle»). Spies var gift flere ganger. I 1983 ble han gift for siste gang som 62-åring, denne gang med den 20-årige Janni Brodersen, som arvet hele hans enorme formue og konsernet. Spies etterlot seg ingen barn. Ettermæle. I Spies' fødeby Helsingør har en plass fått navnet «Simon Spies Plads», I 2004 ble det oppført et stykke «n'Simon» av stand-up-komikeren Anders Matthesen i rollen som Spies. Stykket var en stor suksess og ca. 80 000 så showet, og det var stor enighet om at reisekongen var født på ny. Torleif Haugland. Torleif Haugland (født 1953) er en norsk apoteker og politiker (KrF). Han var ordfører i Tvedestrand kommune 1995–2003 og kommunestyremedlem 2003–2007. Firestone Tire and Rubber Company. Firestone Tire and Rubber Company ble etablert av Harvey Firestone sent i 1900 for å levere luftfylte dekk til vogner og andre hjulkjøretøy. Da bilen ble mer vanlig, så Firestone potensialet i dette nye markedet og sikret seg en kontrakt på leveranser av dekk til biler produsert av Ford Motor Company. Svake resultater over lang tid gjorde at selskapet ble solgt til den japanske dekkprodusenten Bridgestone i 1988. Virskomheten til Bridgestone og Firestone i Nord-Amerika er nå lokalisert til Nashville, Tennessee. Sedelighetsdebatten. Sedelighetsdebatten er navnet på flere norske debatter rundt seksualmoral og sedelighet. De største ble avholdt på 1880- og 1950-tallet, men hadde sine konkurrenter, kanskje spesielt i debatten rundt målsaken. På 1880-tallet var spesielt kunstnermiljøet og aktivister innen kvinnesaken, opptatt av begrepet likestilling mellom kjønnene og muligheten for fri omgang. Begge konsept var radikalt forskjellig fra borgerskapets århundrelange ide om at familien var samfunnets hjørnesten. Den hadde ulmet en tid, men da Henrik Ibsen lanserte sin Nora i "Et Dukkehjem" (1879), med sin uregjerlige og individuelle opptreden, "Samfunnets Støtter" (1877), med kvinnen som dominerende, og en annerledes Fru Alving i "Gengangere" (1881), ja, da ble det virkelig "debatt". Arne Garborg var noe negativ til Ibsens fremlegg, men han funderte også, i sin "Mannfolk" (1886) på hvorfor det skulle være mannen, og ikke andre, som satt med makt og oversikt i en familie og samfunnet ellers. Han mistet da jobben som statsrevisor. Debatten fortsatte, inspirert av boken "Christianiabohemen" av Hans Jæger og boken om sypiken "Albertine" (1886) av Christian Krohg. Sistnevnte malte også, i sakens anledning, maleriet "Albertine hos Politilegen". Andre nyttet også høvet til å publisere litt, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, som i sin "En Handske" (1883), skildret en mann som nettopp "skulle være" avholden før ekteskapet; altså hadde debatten i noe grad, endret hans syn i disse saker. Amalie Skram lanserer i boka "Lucie" (1888), Lucie som var usikker på dette med aktivitet før giftermålet. Jonas Lie var i favør av kvinnenes selvstendighet o.s.v., og noe av dette forårsaket splittelse mellom ham og nevnte Bjørnson (men, det var før Bjørnson snudde). Tilsist kan nevnes Alexander Kielland som skrev om tjenestepiken som ble utsatt for familiefaren, herr "Garman & Worse", en dramatisk fremstilling på den tiden. Rettsvesenets forskrift om den bimånedlige tvungne legekontroll og visitas for prostituerte ble lagt bort i 1888, men dannet også en basis for denne debatten. Det ble ellers avholdt et møte i Det Norske Studentersamfund i Kristiania, der problematikken ble lansert som en «privatsak» mellom de involverte (kvinne og mann), at kvinnesakskvinnene stilte for store krav til menns sedelighet. Kvinnelegen Oscar Nissen anslo ti prosent av kvinnene som kjønnsdriftige, og utledet derved at de hadde meget lettere for å være sedelige. En opprørt Norsk Kvindesagsforening var splittet i sitt syn på et motsvar. Der enkelte (anført av formann Ragna Nielsen) ville avholde protestmøte, mente andre og etterhvert generalforsamlingen, at debatten måtte holdes på et ordentligt nivå. Ny formann ble Anna Bugge. På 1950-tallet avstedkom Agnar Mykles romaner en debatt, knyttet til utgivelser av tekster der innholdet er uvanlig intimt, eller bare "uvanlig". Jens Bjørneboe hadde lignende effekter med sin "Uten en Tråd", noe senere. Aasta Hansteen. Aasta Hansteen portrett fra 1863. Aasta Hansteen, (født 10. desember 1824 i Kristiania, død samme sted 13. april 1908), var en norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken. Hun var datter av Christopher Hansteen som var professor i astronomi og anvendt matematikk ved Universitetet i Oslo. Norges første profesjonelle malerinne. Aasta Hansteen var blant de aller første kvinner i Norge som utdannt seg til billedkunstner, og hun ble den første kvinne i landet som livnærte seg som profesjonell malerinne. At hun valgte kunsten som yrke, hadde flere grunner. For det første var kunst, og særlig malerkunst, et av de få yrker som kunne aksepteres for kvinner på denne tiden. Aasta viste anlegg og interesse for tegning og maling fra barndommen av, og var så heldig å ha en far som var sterk tilhenger av at kvinner skulle få utdannelse og yrke. Norske kunstnere måtte på denne tiden til utlandet for å utdanne seg, men de kvinnelige kunstnerne hadde normalt ikke tilgang til samme skoler og akademier som menn. De var henvist til privatundervisning hos mannlige kunstnere. Christoper Hansteen ga økonomisk støtte til at Aasta kunne studere først i København, der hun fikk tegneundervisning av flere lærere. Den fremste var Johan Gørbitz, byens ledende portrettmaler, og Aasta ble hans elev i 1843. Under Gørbitz' veiledning malte hun sitt første bilde - interessant nok av seg selv som kunstner - i 1844.Sommeren 1849 reiste hun til Düsseldorf, var der i tre år og lærte fin penselføring. Senere kom hun til Paris og i 1855 var hun representert ved Verdensutstillingen. Hun slo seg ned i Kristiania, og var i flere år en ledende portrettmalerinne. Et portrett hun malte av sin far, ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Etter hvert fikk hun så mange bestillinger - privat, men også fra Kunstforeningen - at det ga seg utslag i nervøse problemer. Aasta Hansteen la etter en tid malerpenselen på hylla, og gikk igjennnom år med store vanskeligheter. Hun tok kunstneryrket fram igjen da hun i 1880-årene emigrerte til USA. Forfatter og nynorskforkjemper. Også som skribent gjorde hun seg gjeldende, dog først under pseudonym med den nynorske boken "Skrift og umsskrift i landsmaalet" i 1862. Hun var med dette den første kvinne som skrev på landsmål. I "«Ferdamannen»" slo hun til orde for en egen lesebok på dette målet. Hun skrev også flere dikt på landsmål. Etter 1870-årene viet hun seg helt til kampen for kvinners sosiale rettigheter. Hun bidro til kvinnesaken vesentlig gjennom skriverier i aviser, tidsskrifter og brosjyrer, og gjennom foredragsvirksomhet. Hun møtte mye motstand og reiste derfor til USA i 1880. I 1889 returnerte hun med nye impulser som hun videreførte blant annet i Norsk Kvindesagsforening og ved innlegg i bladet Nylænde som i mellomtiden hadde sett dagens lys. Hun møtte nå større forståelse for sitt syn og skrev i årenes løp atskillig om politikk, religion og litteratur. Henrik Ibsen brukte Aasta Hansteen som modell for Lona Hessel i "Samfundets støtter" og Gunnar Heiberg avbildet henne gjennom hovedpersonen i "Tante Ulrikke". I 1870-årene var det uvanlig at kvinner gikk på kafe. Gjorde de det ble de stemplet deretter. Frk. Hansteen gikk i spissen for kvinnene her og var ofte å se på Engebret kafe. Et annet fast tilholdssted var Petersens bodega, eller Blom som det nå heter. Den gang besto bodegaen av et smalt, langstrakt lokale med fulle vintønner i rad og rekke på begge sider. Langsetter sto de tomme tønnene og tjente som bord og stoler. Gjestene som var godt kjent i bodegaen åpnet og lukket selv kranene og merket av selv med krittstrek for hvert fylte og tømte glass. Aasta Hansteen hadde sin egen vintønne. Det står skrevet om henne i "Byoriginaler": «Jeg tror nok at Aasta Hansteen kanskje manglet sex-appeal og it, hun var jo rent ut mannevond. Impulsiv var hun og hadde et barskt humør. Jeg har sett henne danse can-can med Randi Blehr i kvinnenes stemmerettsklubb, og det var grotesk!» Aasta Hansteen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund og ble i 1910 beminnet med en byste hugget av Gustav Vigeland. I 1985 ble det avduket en bronsestatue av Hansteen på Aker Brygge. Den ble laget av Nina Sundbye og ble bekostet av Oslo kvinnesaksforening og Norsk kulturråd. Aasta Hansteens vei i Oslo ble i 1977 oppkalt etter henne. Den ligger på Stovner og er en blindvei fra Fossumveien til Stovner politistasjon. Preussens krigsministre. Det prøyssiske krigsministerium ble gradvis etablert mellom 1808 og 1809 som ledd i en rekke reformer initiert av den militære reformkommisjonen opprettet etter nederlaget som resulterte i Paris-traktaten. Krigsministeriet skulle bidra til å bringe hæren under konstitusjonell kontroll, og sammen med den tyske generalstab, systematisere krigføringen. Gerhard von Scharnhorst, den viktigste av forsvarsreformatorne, var den første krigsministeren og samtidig sjef for generalstaben. Frem til 1919 hadde ikke Tyskland noen felles krigsminister. Preussens krigsminister hadde ansvaret også for de forbundsstatene som ikke hadde egen krigsminister (Bayern, Württemberg og Sachsen hadde også krigsminister). Preussens krigsministre. "for videre suksesjon, se Tysklands forsvarsministre" Fylkesvei 543. Fylkesvei 543 (Fv543) går mellom Ølsvågen og Utbjoa i Vindafjord. Veiens lengde er 18,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 514. Fylkesvei 514 (Fv514) går mellom Ølen og Sandeid i Vindafjord. Veiens lengde er 8,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Sachsens krigsministre. Sachsens krigsministerium eksisterte fra 1831 til 1919 Liste over krigsministre. "For videre suksesjon, se Tysklands forsvarsministre" krigsministre Sachsens innenriksministre. Sachsens innenriksministre har en omfattende portefølje. Stillingen eksisterer siden 1831. Den offisielle tittelen er "statsminister for innenrikssaker". Innenriksminister siden 2005 er Albrecht Buttolo (CDU). Hans statssekretær er Jürgen Staupe. Eksterne lenker. Innenriksministre Jens Lehmann. Jens Lehmann (født 10. november 1969 i Essen) er en tidligere tysk fotballspiller. Han har vært keeper for flere europeiske klubber, sist for Stuttgart (2008–2010) og (1998–2008). Jens Lehmann begynte sin karriere i hjembyen Essen, og spilte fra 1988 til 1998 for Schalke 04. I juli 1998 ble han solgt til AC Milan, men han spilte bare fem ligakamper i Italia før han vendte tilbake til tysk fotball og Borussia Dortmund. Fra 2003 til 2008 spilte han for Arsenal FC. Før VM 2006 ble han tysk landslagskeeper, ettersom Jürgen Klinsmann vraket Oliver Kahn. Tyskland vant bronse i dette mesterskapet. Arsene Wenger valgte Manuel Almunia som førstelagskeeper istedenfor Lehmann i hans siste sesong i klubben. Lehmann ble også med i Tysklands tropp i EM i fotball 2008 som førstekeeper. Tyskland vant sølv i dette mesterskapet. I mai 2008 ble det klart at Lehmann skulle spille for den tyske klubben VfB Stuttgart for 2008/2009-sesongen. Sachsens utenriksministre. Det saksiske utenriksministerium eksisterte fra 1831 til 1882. Liste over utenriksministre. Utenriksministre Sachsens finansministre. Eksterne lenker. Finansministre Sachsens justisministre. Eksterne lenker. Justisministre Lleyton Hewitt. Lleyton Glynn Hewitt (født 24. februar 1981) er en tennisspiller fra Adelaide i Australia. Hewitt fikk sitt gjennombrudd som 17-åring da han vant ATP-turneringen Adelaide Invitational i 1998, som den yngste mannlige tennisspilleren som har vunnet en ATP-turnering. Han vant sin første Grand Slam-tittel i 2001, da han slo Pete Sampras i finalen i US Open. Han vant også Wimbledon-turneringen i 2002. Hewitt giftet seg i 2005 med den australske skuespilleren Rebecca Cartwright og har en datter sammen med henne. Fylkesvei 46. Fylkesvei 46 (Fv46) går mellom Knapphus i Vindafjord og Berge i Suldal. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonale turistveier. Sammen med og delstrekninger av har strekningen mellom Ropeid og Berge i Suldal fått status som "nasjonal turistvei Ryfylke". Turistveien er 183 km lang. Kjetil Røed. Kjetil Røed (født 15. desember 1973) er en norsk anmelder og kritiker som blant annet har skrevet i publikasjoner som Morgenbladet, Klassekampen, Billedkunst, kunstkritikk.no, Film & Kino, Vinduet, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Le Monde Diplomatique. Han skriver om både film, litteratur og kunst. Røed er kunstkritiker i Aftenposten og er med i redaksjonen i kunstkritikk.no. Han har også skrevet i kunstmagasinene Frieze, Artreview og Artforum.com. Røed har hovedfag i allmenn litteraturvitenskap og arbeider som frilansskribent og frilanskonsulent for forlag. Røed sitter i styret i Norsk kritikerlag. Røed, Kjetil Røed, Kjetil Propanol. Propanol C3H7OH betegner alkoholer avledet av propan. Isomerer. Det finnes to propanoler som har den samme kjemiske formelen, men som har ulik strukturformel og molekyloppbygning. Fysikalske egenskaper. På grunn av ulikhetene i oppbyggingen har de to væskene ulikt kokepunkt. Vanlig propanol (n-propanol) har koker ved 97°C, mens isopropanol koker ved 82°C. Nomenklatur. Riktig navnsetting på de to forbindelsene i følge de internasjonale IUPAC reglene er propan-1-ol og propan-2-ol etter hvilket karbonatom OH-gruppen er festet på. Slike forbindelser med like kjemiske formler, men med ulik struktur kaller vi for isomere forbindelser. Bruk. Både propanol og isopropanol er fargeløse væsker med typisk alkoholaktig lukt. De brukes som bl.a. i vindusspylervæske, kondensfjerner, fettløsende rensemidler, som desinfeksjonsmiddel og i andre sammenhenger, bla. annet i enkelte forsvarsprayer. Junius Brutus Booth. Junius Brutus Booth (født 1. mai 1796, død 30. november 1852) var en skuespiller og far til John Wilkes Booth og Edwin Booth som også ble skuespillere. Bakgrunn. Junius Brutus Booth var født i St. Pancras i London i England, som sønn av Richard Booth, en advokat, og Jane Elizabeth Game, og sønnsønn av John Booth, en sølvsmed, og Elizabeth Wilkes, en slektning av den radikale politikeren John Wilkes. Booth viste et spesielt talent tidlig og bestemte seg for en karriere som skuespiller da han var 17 år. Han spilte på flere små teatre på kryss og tvers i England, gjennomførte en turné i Nederland i 1814, før han året etter hadde sin debut i London. Den største i sin tid. Booth fikk et nasjonalt gjennombrudd med sin tolking av tittelrollen i Shakespeares "Richard III" i 1817 ved Covent Garden Theatre. Kritikerne fremhevet og sammenlignet hans framførelse med de som Edmund Kean hadde gjort tidligere. Kean var på denne tiden regnet som den fremste tragdiefortolker i Storbritannia. Tilhengere av begge skuespillere kunne tidvis komme i høylydt krangel når de to spilte sammen. Det stoppet dem ikke fra å fortsette å spille i samme stykke, noe de gjorde ved Drury Lane Theatre fra 1817 til 1821. Booth emigrerte til USA i 1821, bosatte seg nær Bel Air i delstaten Maryland på en gård han kalte «Tudor Hall». Han hadde deretter en skuespillerkarriere som varte i over 30 år og som gjorde ham kjent over hele USA. Booth reiste til byer som Baltimore, Boston og New York. Han fikk spesielt mye ros i New Orleans, ettersom han også kunne spilte på fransk. De siste årene. I årene 1825–1826 og 1836–1837 turnerte Booth i sitt gamle hjemland, England. I løpet av 1831 hadde han blitt bestyrer av Adelphi Theatre i Baltimore. Berømmelsen fortsatte å vokse gjennom hans levetid. Walt Whitman beskrev ham som «den mest storslåtte historiker i moderne tid». Privat levde han i et mindre vellykket ekteskap, og led tungt under tapet av to barn, noe som førte til problemer med alkohol og ødelagt helse. Helsen ble stadig redusert med årene. Gjennom hele 1852 turnerte Booth i California sammen med sin sønn, Edwin, spilte i San Francisco og Sacramento. I løpet av turnéen besøkte far og sønn igjen New Orleans, og her ble den eldre Booth syk og døde den 30. november om bord på en dampbåt på vei tilbake til Bel Air. Booth opplevde derfor ikke familieskjenselen da hans andre sønn, John Wilkes Booth, myrdet den amerikanske presidenten i 1865. John Sentamu. John Sentamu fotografert i 2007. John Tucker Mugabi Sentamu (født 1949) er en britisk-ugandisk jurist og teolog. Han var høyesterettsdommer under Idi Amin, men flyktet fra det blodige regimet til England i 1974. 30. november 2005 ble John Sentamu innsatt som erkebiskop av York, det er etter erkebiskopen i Canterbury erkebispedømme den nest høyeste geistlige stillingen i den engelske kirke. André Schei Lindbæk. André Schei Lindbæk (født 1. november 1977) er en norsk fotballspiller. Lindbæk står bokført med 35 mål på 91 kamper fra Eliteserien i fotball. Lindbæk startet fotballkarrieren i Nordstrand, før han spilte en sesong som junior i FC Lyn Oslo. Her han var med å vinne NM i fotball for herrer-gull samt Norway Cup-gull for juniorer. Som senior spilte han i Nordstrand Idrettsforening, Frogn, Abildsø IL og Kongsvinger Idrettslag i Tippeligaen før han gikk til den daværende Tippeliga-klubben Skeid Fotball i 1999. Lindbæk ble sett på som et av de største unge talentene i Norge på denne tiden. I sin første sesong i Skeid scoret Lindbæk 12 mål på 20 kamper i Tippeligaen. 28. august 1999, med seks kamper igjen av sesongen, solgte Skeid Lindbæk til Molde Fotballklubb for 5 millioner kroner. Dette var Norges nest største overgangssum gjennom tidene etter John Carews overgang fra Vålerengens Idrettsforening til Rosenborg Ballklub. Etter salget av Lindbæk rykket Skeid ned i 1. divisjon. Lindbæks tid i Molde startet fantastisk med mål borte mot Real Madrid i Mesterligaen. I Molde var han mye plaget med skader, med avsluttet med en god 2002-sesong med 10 mål og Tippeliga-sølv til Molde. Etter dette gikk han til spansk fotball, først til UD Las Palmas og senere Numancia. Oppholdet i Spania gikk ikke spesielt bra. I 2004 skrev han derfor under for Viking Fotballklubb hvor han scorte 3 mål på 10 kamper. Han ble etter kun en halv sesong i Viking solgt tilbake til Las Palmas. Deretter gikk han videre til Landskrona BoIS i Sverige, men heller ikke her fikk han nevneverdig suksess, plaget av mye skader. Lindbæk gikk derfor til islandske FH hvor han var med å vinne seriemesterskap, før han senere gikk til dansk 1. divisjon og Køge BK. I Køge BK scoret han 11 mål på 13 kamper og ble lagets toppscorer selv om han spilte bare halve sesongen. 14. juli 2007 ble han enig om en korttidskontrakt med Idrettsklubben Start, men trakk seg så fra avtalen. Han signerte isteden en 3 års avtale for Rot-Weiss Essen. Etter en god start med 8 mål på 12 kamper røk han akillessenen og etter lang tid med rehabiliteringstrening ble han nødt til å legge opp i 2009. Ikaros. Ikaros (gresk: Ἴκαρος, "Íkaros"; etruskisk: "Vikare"; latin: "Icarus") er i gresk mytologi sønn av håndverkeren og kunstneren Daidalos. Hovedfortellingen som er fortalt om Ikaros er hans forsøk sammen med sin far å rømme fra fangenskapet på Kreta ved hjelp av vinger som hans far konstruerte ved hjelp av fjær og voks. Han overhørte farens advarsel om ikke å fly for nær solen, og solens hete smeltet voksen og han falt i havet hvor han druknet. Myten deler tematiske likheter med den om Faeton — begge er sett på som tragiske eksempler på hybris eller forfeilede ambisjoner — og er hyppig avbildet i kunsten. I dag har det greske flyakademi fått navn etter Ikaros da han er sett på som Hellas' mytiske pioner i grekernes forsøk på å erobre himmelen. Axel Jensens første reelle debutroman var "Ikaros – ung mann i Sahara", 1957, hvor mytens Ikaros symboliserte den moderne unge manns ofte fåfengte forsøk på å frigjøre seg fra foreldregenerasjonen og konvensjoner. Myten. "Sørgingen over Ikaros", maleri av Herbert James Draper, 1898 Ikaros' far, Daidalos, var en talentfull, dyktig og bemerkelsesverdig håndverker og kunstner fra Athen. Han bygde labyrinten for kong Minos på Kreta i nærheten av hans palass ved Knossos for å holde fengslet uhyret Minotauros, halv menneske, halvt okse, som var født av hans hustru og en okse på Kreta. Minos fengslet deretter Daidalos i den samme labyrinten ettersom han ga Minos' datter Ariadne et taunøste for å kunne hjelpe den athenske helten Thesevs, Minos' fiende, til å overvinne labyrinten og beseire Minotauros. Daidalos konstruerte to par med vinger fra voks og fjær for seg selv og sin sønn. Daidalos forsøkte sin vinger først, men før de lettet fra øya, advarte han sin sønn om ikke å fly for høyt og for nær solen, og isteden følge hans egen flyrute. Overveldet av svimmelheten som flygningen ga ham, søkte Ikaros himmelen med nysgjerrighet og ungdommelig overmot, men i dette kom han for høyt og for nær solen som smeltet voksen som fjærene var festet til. Ikaros flakset med vingene, men oppdaget da at han knapt hadde fjær igjen, og hans egne armer var ikke stand til å gi ham oppdrift. Han falt nedover og stupte i havet hvor han druknet. Dette området bærer i dag hans navn, det ikariske hav i nærheten av øya Ikaria, som ligger sørvest for Samos. Senere hellenistiske forfattere ga euhemeriske varianter hvor de to unnslapp fra Kreta ved hjelp av en båt, anskaffet av Pasifaë, og da oppfant Daidalos det første seil, og seilte fra Minos' forfølgende galeier. Underveis falt Ikaros over bord på veg til Sicilia og druknet. Herakles reiste siden en grav for ham. Antikkens litteratur. Ikaros' flytur ble ofte hentydet av greske poeter i forbifarten, men fortellingen ble kortfattet fortalt av Pseudo-Apollodorus i "Biblioteca". I litteraturen fra antikkens Roma, var myten av interesse for forfattere under Augustus Octavius. Hyginus fortalte den i sitt verk "Fabulæ" 40 hvor han begynte med den spesielle kjærlighetsaffæren til Pasifaë, datter av Helios, solguden, som resulterte i uhyret Minotauros. Ovid fortalte historien om Ikaros i en viss lengde i hans "Metamorfoser" og refererte til den andre steder. Den klassiske tradisjonen. a>s "Landskap med Ikaros' fall" ("ca." 1558), berømt for å gjøre myten til en knapt merkbar hendelse i bakgrunnen Ovids behandling av Ikarosmyten og den dens forbindelse med Faeton påvirket den mytologiske tradisjon i engelsk litteratur slik den ble oppfattet og fortolket av betydelige forfattere som Geoffrey Chaucer, Christopher Marlowe, William Shakespeare, John Milton, og James Joyce. Innenfor renessansen ikonografi er betydningen av Ikarosmyten avhengig av kontekst: i Orionfontenen ved Messina er Ikaros en av mange figurer som er assosiert med vann; men han er også vist ved konkursdomstolen i Amsterdams rådhus hvor han symboliserer høytflyvende ambisjoner. I maleriet "Landskap med Ikaros' fall" fra 1500-tallet, tradisjonelt men muligens feilaktig tilskrevet Pieter Brueghel den eldre, ble inspirasjon for av 1900-tallets mest kjente ekfrasiske engelskspråklige dikt, «Musée des Beaux Arts» av W. H. Auden og «Landscape with the Fall of Icarus» av William Carlos Williams. Andre engelskspråklige dikt som referer til Ikarosmyten er «To a Friend Whose Work Has Come to Triumph» av Anne Sexton, «Icarus Again» av Alan Devenish og «Mrs Icarus» av Carol Ann Duffy. I Norge er som nevnt særlig Axel Jensens "Ikaros: ung mann i Sahara" fra 1957 som er knyttet opp til Ikarosmyten. Bokas «jeg» er en slags representant for «de sinte unge menn», sett i sammenheng med samtidens beatgenerasjon, som spilte en viktig rolle i europeisk litteratur på 1950-tallet, og til en viss grad også for 1960-tallet. Hovedpersonen er ikke ute etter å forbedre verden, men er opptatt av å utvide sitt bevissthet. Tolkning. Relieff fra 1600-tallet med labyrinten på Kreta i høyre hjørne, Musée Antoine Vivenel" Litterære fortolkninger har blitt gjort av mytens struktur og dens konsekvens av personlig hybris og overambisjoner. En undersøkelse relatert til Ikaros til myten om Daidalos ble utgitt av den franske hellenistforskeren Françoise Frontisi-Ducroux. Innenfor psykologien har det vært gjort syntetiske studier av Ikaroskomplekset med henhold til den påståtte forholdet mellom fascinasjonen for ild, enurese (ufrivillig vannlating), store ambisjoner, og annet. Sykdommer i det psykologiske sinn har blitt oppfattet som en form av det svingende, emosjonelle ekstatisk høy og depressive lav til bipolar uorden. Den amerikanske psykologen Henry Murray har foreslått at begrepet Ikaroskomplekset, tilsynelatende funnet symptomer særlig i en mani hvor en person er begeistret for høyder, fascinert av både ild og vann, narsissistisk og observert med fantastisk eller bisarr billedkognisjon. Fylkesvei 48. Fylkesvei 48 (Fv48) går mellom Håland i Etne og Frølandsvatnet i Samnanger. Veien (unntatt fergestrekningene) er 116,9 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Kowloon-distriktet. Kowloon-distriktet er et av Hongkongs administrative distrikter og utgjør kjernen av Kowloon. Fylkesvei 520. Fylkesvei 520 (Fv520) går mellom Hordalia i Odda og Ropeid i Suldal. Veiens lengde er 67,6 km, hvorav 11,8 km i Hordaland og 55,8 km i Rogaland. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonale turistveier. Sammen med delstrekninger av og har veien fått status som "nasjonal turistvei Ryfylke". Turistveien er 183 km lang. Billy Elliot. "Billy Elliot" er en britisk film fra 2000 regissert av Stephen Daldry. Handlingen. Filmen handler om 11 år gamle Billy Elliot (Jamie Bell) som vokser opp i et gruvesamfunn i nord-England under den store gruvearbeiderstreiken. Han er sønn av en gruvearbeider, og bor sammen med sin eldre bror, mormor og far. Moren er død. Billys far og storebroren Tony, som også er gruvearbeider, er sentrale personer i arbeidernes kamp. Med far som pådriver går Billy på boksetrening. Billy er fornøyd med sitt fotarbeid, men selve boksingen er det så som så med. Den store forandringen i Billys liv skjer når byens ballettklasse midlertidig må flytte inn i bokselokalene. Når Billy får i oppgave av boksetreneren å bli igjen for å levere nøklene til ballettlæreren Fru Wilkinson (Julie Walter), benytter han sjansen til å prøve seg litt. Fru Wilkinson har ikke sett et lignende talent på lang tid, og hun blir veldig engasjert i Billy, som forsøker å holde ballettundervisningen hemmelig for faren og broren. De sliter med å få mat på bordet, og faren blir rasende når han oppdager at Billy har kastet bort boksepengene på ballet. Billy tvinges til å slutte og bekymret for sine mentalt svekkede bestemor, søker han trøst hos kameraten Michael som han knytter sterke bånd til. I mellomtiden forsøker fru Wilkinson å oppmuntre Billy til å prøvedanse for Den kongelige ballettskolen i London hvor han kan finpusse talentet sitt samtidig som han slipper unna de nedbrytende omgivelsene i hjembyen. Billy føler seg dratt mellom ansvaret for familien og dansen. For ham er ønsket om å danse mer enn en hobby. Det er lidenskap, og det er hans skjebne. Ballettlæreren får til slutt overtalt både ham og faren, og sammen reiser de to på prøvedansen. Billy gjør ikke noe spesielt godt inntrykk danseteknisk hos sensorene, men når de spør ham om hvorfor han liker å danse, blir de så imponert av hvilken lidenskap det er hos ham, at han får plass ved skolen. Filmen avsluttes ved at vi ser den voksne Billy i premieren på "Svanesjøen". Frankfurt internasjonale lufthavn. Frankfurt internasjonale lufthavn (tysk: Flughafen Frankfurt am Main eller Rhein-Main-Flughafen) er Europas mest trafikkerte lufthavn regnet i godsmengde, og Europas nest største lufthavn etter antall reisende. I 2006 ble lufthavnen trafikkert av 52 810 683 passasjerer, og det ble transportert 2 127 646 tonn gods. Lufthavnen ligger 12 km. syd for metropolen Frankfurts bysentrum der hvor de tyske motorveiene A3 og A5 møtes, og utgjør under navnet Frankfurt-Flughafen en egen bydel i Frankfurt. Den har jernbanestasjoner, og er tilknyttet det tyske hurtigtognettet ICE. Med S-Bahn tar det ti minutter å reise mellom lufthavnen og bysentrum. Det arbeider nærmere 70 000 personer ved lufthavnen. Flughafen Frankfurt am Main er Lufthansas viktigste base. Historie. Et notat fra Frankfurts overborgermester Ludwig Landmann fra 1924 slo fast at den allerede eksisterende Flughafen Frankfurt-Rebstock trolig ikke kunne utbygges tilstrekkelig. I 1930 besluttet magistraten etter flere års meteorologiske, geografiske og transporttekniske undersøkelser og planlegning å bygge en ny lufthavn syd for Frankfurt. Planene ble lagt på is som følge av den økonomiske krisen, men i 1933 ble planene satt ut i livet av regjeringen og et stort område i Frankfurter Stadtwald (byskogen) ryddet for å gjøre plass til lufthavnen. Den 14. mai 1936 landet første gang et luftfartøy på den nye "Flug- und Luftschiffhafen Rhein-Main", LZ 127 «Graf Zeppelin». Den offisielle åpningen fant sted 8. mai 1936. I de neste årene var lufthavnen base for de to største tyske luftskip, LZ 127 «Graf Zeppelin» og LZ 129 «Hindenburg». «Hindenburgs» havari i Lakehurst i 1937 innebar en slutt på regelmessig sivil lufttransport ved lufthavnen, som under krigen ble benyttet som en viktig base for Luftwaffe. Etter annen verdenskrig foregikk en voldsom utbyggelse, og amerikanerne etablerte en stor luftbase i tilknytning til lufthavnen. Den ble brukt som en av de vestallierte hovedbaser under luftbroen til Berlin. Amerikanerne har nå avviklet sitt nærvær ved lufthavnen til fordel for Ramstein, for å konsentrere sine styrker i europeiske allierte NATO-land på færre baser. I forbindelse med dette vil den sivile delen av lufthavnen utbygges ytterligere med en ny rullebane og en tredje terminal. Terminaler. Frankfurt lufthavn har to passasasjerterminaler, disse er knyttet sammen med det førerløse toget "SkyLine" og med busser. En tredje terminal er projektert på området til den nedlagte "US Air Base", den skal stå ferdig i 2015. Terminal 1. To SkyLine-tog som går mellom pirene A og B i Terminal 1 passerer hverandre Terminal 1 ble åpnet 14. mars 1972, og ble da kalt "Terminal Mitte" (den midtre rerminal) fordi den lå midt på langs rullebanene og mellom den opprinnelige terminalen i øst og frakt-terminalen i vest. Pir A. Pir A har utganger på to nivåer, med utganger fra nummer A51 til A65 rett over utgangene A08 til og me A42. Terminal 2. Terminal 2 ble åpnet 24. oktober 1994. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Stephen Daldry. Stephen Daldry (født 2. mai 1961 i Dorset) er en engelsk filmregissør og produsent. Blant hans mest kjente verk er "Billy Elliot" (2000) og "The Hours" (2002). Fylkesvei 362. Fylkesvei 362 (Fv362) går mellom Haukeli og Rauland i Vinje. Veiens lengde er 40,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Andreas von Schoeler. Andreas von Schoeler (født 4. juli 1948 i Bad Homburg vor der Höhe) er en tysk politiker. Han var opprinnelig medlem av det liberale partiet, FDP, men skiftet senere til SPD. Fra 1976 til 1982 var han parlamentarisk statssekretær i det føderale innenriksministeriet, og fra 1991 til 1995 overborgermester i Frankfurt am Main. Utdannelse og yrke. Schoeler er utdannet jurist. Etter at han gikk ut av politikken har han arbeidet i konsulentfirmaet CSC Ploenzke AG. Familie. Andreas von Schoeler er gift og har to barn. Parlamentsmedlem. Fra 1972 til 1982 var Schoeler medlem av det tyske parlamentet, innvalgt for landslisten i Hessen. Etter SPD-FDP-koalisjonens sammenbrudd la han ned sitt mandat og forlot partiet sammen med andre sosialliberale. Messerschmitt Bf 109. Messerschmitt Bf 109 var et tysk jagerfly fra tiden før og under andre verdenskrig. Flyet var Luftwaffes viktigste jagerfly de første krigsårene og ble produsert i hele 33 000 eksemplarer. Historie og utvikling. Det finnes fortsatt flyvedyktige Bf 109. Bf 109 ble utviklet av Willy Messerschmitt tidlig på 1930-tallet. Første prototype ble klar i mai 1935, men på grunn av problemer med levering av motorer fløy den ikke før i september. Denne ble drevet av en britisk Rolls-Royce Kestrel motor. Flyet var en lettvektskonstruksjon i stor grad basert på Messerschmitt Bf 108. På tross av konstruksjonen var Bf 109 relativt tung. Sammen med den sterke motoren og relativt beskjedne overflatearealet på vingene gjorde dette flyet veldig manøvrerbart om midtaksen (det var mulig å snu flyet hurtig rundt i en roll). Den sterke motoren tillot også flyet å klatre fort. Ulempene med designet var at det førte til forholdsvis lav marsjfart og høyt drivstofforbruk, og selv om flyet kunne begynne svingen raskt med en rask roll, gjorde de relativt små vingene svingradiusen større enn for de britiske jagerflyene Hurricane og Spitfire. En fordel flyet hadde i forhold til tilsvarende britiske fly var den direkte innspøytingen av bensin. Motstanderne hadde vanlig flottørforgassere som hengte seg opp og kuttet ut motorkraften ved negativ g. Flyet hadde relativt små drivstofftanker, noe som begrenset operasjonsradiusen. Understellet var smalt og festet direkte til flykroppen, ikke til vingene. Dette gjorde det mulig å demontere vingene mens flyet sto på understellet, noe som var en stor fordel under reparasjoner og vedlikehold. Ulempen var at flyet kunne være vanskelig å balansere på det smale understellet – en hel del fly gikk tapt på grunn av ulykker under landing og avgang, særlig på små og ujevne rullebaner. A, B, C og D-variantene. De tidlige førkrigsvariantene av flyet ble produsert i lavt antall og en del av dem hadde ikke bevæpning (i henhold til Versailles-traktaten). A-modellen («Anton») ble aldri produsert, mens B-modellen («Bruno»), utstyrt med en Junkers Jumo 210-motor, ble levert til Legion Condor for bruk i den spanske borgerkrigen. C-varianten («Caesar») ble kun produsert i et lite antall, mens D-varianten («Dora»), med den nyutviklede Daimler-Benz DB 601A motoren, var det mest brukte jagerflyet i Luftwaffe før krigens utbrudd. E-varianten «Emil». Den første varianten som ble brukt av Luftwaffe i stort antall var BF 109 E «Emil». Denne varianten ble drevet av Daimler-Benz DB601A motor med 1 100 hestekrefter (808 kW). Flyet kom i mange utgaver og bevæpninger. De fleste hadde to maskingevær over motoren og en 20 mm maskinkanon MG FF (Oerlikon) i hver vinge. E-varianten ble brukt av Lufwaffe under erobringen av Polen, slaget om Frankrike og under slaget om Storbritannia. F-varianten «Friedrich». Den største forbedringen av designet kom med F-serien, drevet av den nye Daimler-Benz DB601E som hadde en ytelse på 1 175 hestekrefter (875 kW). Den kantete nesen fra E-varianten ble fullstendig redesignet og gitt en mer strømlinjet form, og støtten til haleroret ble fjernet. Flapsene ble mindre og vingene forlenget og gitt en avrundet tupp. Hele designet ble ryddet opp og gjort enklere for å gjøre maskinen lettere. De første flyene av de nye varianten kom i januar 1940, men problemer med motoren gjorde at den ikke kom ut til avdelingene før utpå forsommeren året etter. Bevæpningen ble også lettere, i begynnelsen 2 stk 7,92mm maskingevær over motoren og en kanon mellom sylinderrekkene i V-12-motoren. Etterhvert ble maskingeværene erstattet av 13,2mm mitraljøser og kanonen kunne være enten en 20mm MG FF, 15mm MG 151 eller 20mm MG 151. Kanonen skjøt gjennom en hul propellaksel. Enkelte F-varianter hadde bare mitraljøser. Enkelte flygere mislikte sterkt den lette bevæpningen, men de fleste likte den lette, manøvrerbare maskinen. Mange veteraner anser F-varianten som det beste jagerflyet i hele Bf 109-serien. Den tyngre bevæpningen på senere varianter skyldes først og fremst at deres hovedoppgave var å skyte ned bombefly, ikke kjempe mot små, lette jagere. G-varianten «Gustav». Den mest produserte utgaven av Bf 109 var Bf 109G «Gustav», med kallenavnet «Die Beule» på grunn av de to ganske distinkte kulene over panseret som huset to 13 mm mitraljøser over motoren. Standard bevæpning for G-varianten var i tillegg en 20mm MG 151 eller en 30 mm [MK 108] i propellakslingen samt en 20 mm kanon i hver vinge. G-varianten ble drevet av en Daimler-Benz DB 605 motor med en effekt på 1 475 hk. G-varianten var standardmodellen resten av krigen og fløy på alle fronter der tyske styrker var involvert. Det ble etter hvert bygget i et 30-talls forskjellige versjoner, med forskjellige bevæpninger, festepunkter for bomber og slipptanker og modifikasjoner av motoren og kompressorer for å kunne fly høyere eller fortere. H-varianten. Bf 109 H ble bygget i et lite antall for å kunne nå ekstreme høyder. Vingespennet ble forlenget til 11,92 meter og flyet kunne nå en hastighet på 750 km/t i 10 000 meters høyde. Produksjonen ble stoppet etter få eksemplarer, delvis på grunn av problemer med vibrasjoner i de lange vingene. K-varianten «Kurfürst». a>. Merk det nye cockpitdekslet med forbedret utsyn. Det store antallet versjoner av G-varianten ble etter hvert et logistisk mareritt for Luftwaffe, som var under stadig press på alle fronter og slet med etterforsyning. Messerschmitt ble derfor bedt om å pakke inn alle relevante forbedringer i en ny standardvariant. Den nye prototypen var ferdig på høsten 1943 og produksjonen begynte i august 1944. K-varianten hadde få ytre tegn som skilte den fra G-serien. Det nye Galland-dekslet til cockpiten (oppkalt etter jageresset Adolf Galland) som gav bedre utsyn var standard på K-varianten, men ble også etterinstallert på mange G-jagere. Bevæpningen var en 30 mm MK 108 bak propellen og to 13 mm mitraljøser over nesen. Ekstra 20 mm kunne henges på vingene for ekstra slagkraft mot bombefly. K-varianten var den raskeste av alle tyskproduserte Bf 109 med 715 km/h ved 7 500 meters høyde. Med sin høye toppfart var K-varianten fullt på høyde med de beste allierte jagerflyene i perioden, kanskje bedre. På dette stadiet av krigen var Luftwaffe på defensiven og hadde store problemer på grunn av mangel på drivstoff og piloter, og de allierte hadde nesten fullstendig kontroll over luftrommet. På tross av sine gode egenskaper kom derfor relativt få K-modeller på vingene og hadde liten innvirkning på krigens gang. Tjeneste. 24 eksemplarer av Bf 109 ble under den spanske borgerkrigen overført til Legion Condor, slik at modellen kunne testes ut. Her ble det klart at den originale bevæpningen ikke var tilstrekkelig, og to av de tre maskingeværene ble byttet ut med nye 20 mm kanoner. I 1939 deltok mange Bf 109 i angrepet på Polen og året etter i felttoget i Frankrike. Under slaget om Storbritannia høsten 1940 var Bf 109 Luftwaffes mest brukte våpen og sto for nedskytningen av blant annet 403 Spitfire og 631 Hurricane. Tyske BF 109-piloter utnyttet gjerne flyets meget gode klatreegenskaper og relativt høye hastighet til å angripe motstanderen i raske stupangrep fra overhøyde. På denne måten kunne de bekjempe andre fly som var langt mer manøvrerbare og tillot også Bf 109-pilotene å sette forutsetningene for striden. Senere i krigen ble Bf 109 satt noe i skyggen av det mer moderne Focke-Wulf Fw 190. Bf 109 var likevel en viktig brikke i forsvaret av Tyskland mot de amerikanske og britiske styrkene de siste krigsårene. Her var Bf 109s hovedmotstander USAFs P-51 Mustang. Bruk i andre luftforsvar. Bf 109 ble eksportert til flere av de tyske allierte. Under andre verdenskrig ble flyet brukt av Finland, Ungarn, Slovakia og Romania. Dessuten kjøpte det sveitsiske luftforsvaret flere Bf 109. Fortsatt produksjon av Bf 109 i etterkrigstiden. Israelsk Avia-S199 (Heyl ha-Avir museum). Etter krigen ble en variant basert på Bf 109G produsert i Tsjekkoslovakia under betegnelsen Avia S 199. Disse flyene var utstyrt med en Junkers Jumo 211F motor istedet for den originale Daimler-Benz DB 605. I alt 551 fly, inkludert et lite antall CS 199 to-setere, ble produsert frem til 1951. 25 Avia S 199 ble eksportert til Israel. Spania produserte også sine egne versjoner av Bf 109 under navnet Hispano Ha-1112-K «Tripala» og Hispano Ha-1112-M "Buchon". Ha-1112-K var utstyrt med en Hispano Suiza motor. 69 stykker ble ble bygget. En del av dem var Bf 109G-2-skrog som Spania hadde kjøp av Tyskland, men som ble levert uten motor. Ha-1112-M ble utstyrt med importerte Rolls Royce Merlin-motorer og 170 av disse ble satt sammen og brukt av det spanske flyvåpnet frem til 1965. Hispano Ha-1112-M ble ikke tatt ut av tjeneste av det spanske flyvåpenet før i 1967. Siden nesten ingen Bf 109 overlevde krigen i flygbar stand, ble mange av de spanske Hispano-jagerene brukt som «Messerschitter» i filmer som Battle of Britain. Som en kuriositet kan man nevne at Merlin-motoren i den spanske utgaven av Bf 109 var montert rettvendt, altså med sylindertoppene opp. De tyskbyggede flyene hadde DB-motoren opp-ned. Som en ennen kuriositet kan nevnes den finske VL Pyörremyrsky selv om den var mer løst basert på Bf 109G snarere enn en kopi som de Avia og Hispano produserte. Den ble også bare produsert i ett eksemplar. Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein. Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein (1818-1890) Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein (født 18. desember 1818 i Frankfurt am Main, død 29. april 1890 samme sted) var den første overborgermester i det prøyssiske Frankfurt am Main. Han tilhørte adelsslekten Mumm, som siden 1873 etter sin herkomst kalte seg Mumm von Schwarzenstein. Mumm studerte jus i Berlin og Heidelberg og tok den juridiske doktorgrad i 1840. Deretter slo han seg ned i fødebyen som advokat. Etter den prøyssiske anneksjonen av bystaten Frankfurt gikk han inn for å akseptere og tilpasse seg de nye forholdene. Han var overborgermester i Frankfurt fra 1868 til 1880. I hans tid som overborgermester ble freden i Frankfurt inngått, som avsluttet den fransk-prøyssiske krig. Han fikk igjennom gjenoppbygningen av keiserdomen St. Bartholomäus, og bygget en rekke nybygg, som ferskvannsledningen fra Vogelsberg til byen, den berømte broen Eiserner Steg, Untermain-, Obermain- og Wilhelmsbrücke, Kleinmarkhalle, Frankfurts operahus og Dreikönigskirche. Mumm von Schwarzenstein, Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein, Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein, Daniel Heinrich Petra Roth. Petra Roth (født 9. mai 1944 i Bremen) er en tysk politiker (CDU). Hun har vært overborgermester i Frankfurt am Main siden 1995. Hun er Frankfurts første kvinnelige, og også første direktevalgte overborgermester. Hun vant knapt over sin forgjenger Andreas von Schoeler. I 2003 ble hun også valgt til president for to år for "Deutscher Städtetag". I denne stillingen ble hun etterfulgt av Münchens overborgermester Christian Ude i 2005. Hun ble utnevnt til offiser av den franske Æreslegionen i 2001. Familie. Hun er enke og har to sønner. Geronimo. Geronimo (Goyaałé på "Chiricahua" bla. stavet Goyakleh, Goklayeh på norsk og Goyathlay på engelsk), (født 16. juni 1829 (Enkelte kilder påstår at han ble født tidligere), død 17. februar 1909) er en av de mest kjente Apacheindianerne. Han var en anerkjent medisinmann og kriger opprinnelig fra chiricahuabanden Bedonkohe og senere som leder for den banden av chiricahuaer som ble kalt Chokonen. Han var en nær samarbeidspartner med høvdingene Mangas Coloradas, Cochise og Juh. Hans indianske navn betyr "Han Som Gjesper", og ble angivelig gitt ham fordi han sov så mye som barn. Hvorfor meksikanerne gav ham tilnavnet "Gerónimo" er ikke helt avklart. Kanskje var det fordi det kunne minne litt om Goyakleh. Noen mener at hans spansktalende motstandere anropte den hellige Hieronymus "(San Gerónimo)" om hjelp i kampens hete. Geronimo hadde angivelig evnen til å se inn i fremtiden og forutse hendelser som skulle komme. Det blir i tillegg påstått at han, av sin «Kraft», var blitt lovet at han aldri skulle bli drept av noe våpen i krig. Barndommen. Geronimo ble født i Arizona, like ved utspringet til Gila-elven i juni 1829. Han var den fjerde av åtte barn, fire jenter og fire gutter. Geronimos bestefar Maco hadde vært høvding for Bedonkohe-stammen, men han døde da Geronimos far fortsatt var en liten gutt. Mangas Coloradas ble derfor valgt til høvding. Fra sin mor fikk Geronimo kunnskap om stammens legender, om naturens mysterier, og hun lærte han hvordan han skulle be til Usen, Apache-indianernes gud. Fra sin far fikk Geronimo kunnskap om forfedrenes bragder, jaktens gleder og om den ærefulle krigsstien. Tenårene. Geronimos far døde da Geronimo fortsatt var ung. Han tok derfor i ung alder over ansvaret for sin mor. Da han var 17 år ble han tatt opp som kriger. Opptaket til krigernes rekker skjedde i forbindelse med at meksikanske tropper i lang tid hadde ført en offensiv mot Apachene. Dette gjorde at Geronimos stamme hadde blitt tvunget til å forlate vinterleiren sin hvor matlageret for vinteren ble værende igjen. Dette førte til et desperat behov for mat, som ble løst ved å angripe en Meksikansk landsby i nærheten. Under dette krigertoktet utviste Geronimo stort mot og ble belønnet med seks hester for sine bragder, noe som ga han nok midler til å kunne gifte seg med sin ungdomskjæreste Alope. Vendepunktet. Innen sommeren 1858, hadde Alope født tre barn. På denne tiden levde Apachene i fred med de meksikanske landsbyene i nærheten, og brukte sommeren til handel med disse. På ett tidspunkt hadde Geronimos stamme slått leir like utenfor en landsby de kalte Kaskiyeh. En dag de fleste mennene var borte fra leiren ble den angrepet av meksikanske styrker stasjonert i en annen by i nærheten. Under dette angrepet ble Geronimos kone Alope og deres tre barn, samt Geronimos mor, mishandlet og drept av soldatene. Denne hendelsen forandret Geronimos liv, og var utspringet for et hat mot meksikanerne som skulle vare til hans død. Det var etter denne hendelsen at Geronimo angivelig skal ha mottatt sine påståtte overnaturlige evner. Omtrent ett år etter at familien hans ble utslettet tok Apachene hevn over meksikanerne. Det var under dette angrepet det blir påstått av noen at Geronimo fikk navnet sitt da døende meksikanske soldater høylytt ba til helgenen St. Jerome. De siste uavhengige indianere. Geronimo (til høyre) og noen av hans krigere, tatt i 1886 Omtrent på samme tidspunkt som Geronimos familie ble drept (rundt 1858), kom de første hvite til området. Dette var en delegasjon som var blitt sendt for å måle opp landområdet. Apachene levde i fred med disse, som var de første hvite Geronimo noen gang hadde sett. Delegasjonen hadde kun et kort opphold før de dro tilbake. Det var først ti år etter dette at de hvite virkelig begynte å strømme innover apachenes land, og denne gangen kom det også soldater. Det ble inngått flere traktater mellom U.S. Army og apachene, men disse ble stadig brutt av de hvite. Disse avtalene ble som regel gjort muntlig og bekreftet med et håndtrykk. For apachene var dette minst like bindende som en skriftlig avtale. Kort tid etter at de hvite kom, tvang de apachene til å bo i reservater, innenfor bestemte områder. Apachene hadde alltid vært vant til å flytte rundt avhengig av årstider og tilgang på byttedyr, så dette førte til flere slag mellom Apachene og soldatene. Overmakten var som regel for stor for Apachene, og i 1872 opprettet myndighetene Chiricahua Apache-reservatet sør i Arizona, og Geronimo flyttet dit sammen med store deler av apache nasjonen. I 1876, ble San Carlos-reservatet opprettet og apachene flyttet dit på grunn av økonomiske grunner i følge myndighetene. Området San Carlos-reservatet lå i var helt forskjellig fra Chiricahua-reservatet; landskapet var goldt og det var så godt som umulig å få brukt jorden der til noe. Dette forverret situasjonen til apachene betraktelig. Geronimo ville ikke flytte dit, så sammen med en gruppe apacher rømte han til Mexico. Dette førte til at han nå ble forfulgt og måtte føre krig både mot meksikanske tropper på den ene siden, og amerikanske tropper på den andre. I 1877 ble Geronimo tatt til fange og ført til San Carlos-reservatet. I 1878 rømte Geronimo igjen med en gruppe apacher, men vendte tilbake til reservatet igjen frivillig på grunn av presset fra forfølgerne. Nok en gang, i 1881, rømte Geronimo sammen med 26 krigere og deres familier. Geronimo holdt denne gangen ut frem til 1884 da han overgav seg til general George Crook og ble igjen ført tilbake til San Carlos-reservatet. På grunn av strenge reguleringer i reservatet, samt av frykt for represalier for hendelser fra tiden på rømmen, rømte Geronimo en siste gang fra reservatet i 1885. Denne gangen tok han med seg over hundre menn, kvinner og barn. På dette tidspunktet ble Geronimo og Apachene hans forfulgt av over 5000 soldater. I tillegg, hadde U.S. Army i lang tid brukt Apacher som speidere som en del av styrken, noe som førte med seg et enda større press på Geronimo. Til slutt overgav Geronimo seg til George Crook i Sonora i Mexico. I frykt for sitt liv flyktet han igjen sammen med 21 mann, 14 kvinner og seks barn på vei tilbake til reservatet. Mens Geronimo var på flukt, ble general Crook erstattet av General Nelson A. Miles. Nok en gang, på grunn av stort press, overgav Geronimo seg til slutt til general Miles 4. september 1886 i Skeleton Canyon sør i Arizona. Denne overgivelsen satte punktum for U.S. Army sin krig mot indianerne i USA, og gjorde Geronimo og hans apacher til de siste «ville indianere» i amerikansk historie. Sammen med de fleste andre apachene ble han deretter sendt til Florida som krigsfange. Da Geronimo overga seg var det fortsatt apacher igjen i Sierra Madre-fjellene i Mexico, men dette var et lite antall. De fortsatte med plyndring og holdt seg så godt de kunne i skjul. Siste gang det ble meldt om apacheangrep på en meksikansk landsby var i 1934. Apachene kom da etter sigende fra Sierra Madre-fjellene. Der sies også at en av grunnene at Geronimo overga seg var for at disse indianerne skulle få leve fritt i fjellene som de elsket. Den norske oppdageren Helge Ingstad ledet også en ekspedisjon for å finne Geronimos tapte stamme i Sierra Madre-fjellene i Mexico. Han fant mange spor etter dem, men han fant dem aldri. Livet som krigsfange. Geronimo og Apachene ble holdt som krigsfanger i Florida frem til 1887. I denne perioden ble Apachene tvunget til hard jobbing ved sagverk i Fort Pickens og Fort Marion. I 1887 ble Apachene flyttet til Mount Vernon Barracks i Alabama hvor de måtte være frem til 1894, da de ble flyttet til Fort Sill i Oklahoma. I perioden og frem til sin død livnærte Geronimo seg ved å dyrke jorden. Han tjente også litt penger på salg av hjemmelagde produker, samt salg av signerte bilder av seg selv. I 1906 ble boken «» skrevet, Geronimos egen historie som fortalt til S.M. Barrett. Geronimo fikk aldri dra tilbake til stedet han vokste opp og levde hele sitt voksne liv, og han døde i Fort Sill i 1909. Eksterne lenker. Geronimo Geronimo Værvarsling. Eksempel på symboler brukt i værvarsling. Værvarsling er en subjektiv tolkning av en meteorologisk prognose om det kommende været for et geografisk avgrenset område og for en bestemt tidsperiode. Varslingsmetoden, utviklet over de siste 150 årene, består i å skaffe så fullstendig oversikt som mulig om atmosfærens nåtilstand gjennom observasjoner, anvende kunnskap om atmosfæriske prosesser (se meteorologi) til å beregne hvordan atmosfæren vil endre seg fremover i tid. Siden værsystemene mer eller mindre er kaotiske systemer, og det ikke er mulig å observere alle detaljer i nåtilstanden, vil det være begrenset hvor langt frem varslene er pålitelige. Varslene blir gjerne spesifisert for vindforhold, temperatur, nedbør, solskinn og skyforhold. Når det er nødvendig kan det sendes ut prioriterte værvarsler som kulingvarsel og stormvarsel. Værvarslingens historie. Mennesker har alltid vært svært avhengige av været, særlig i eldre tider da mennesker begynte å bli avhengige av landbruk og fiske for å kunne overleve. Derfor har man i årtusener prøvd å forutsi været. Den første kjente beskrivelsen av en værvarslingsmetode er funnet i Kina 3000 f.Kr. Forfatteren het Nei Tsing Sou Wen. Metodene ble videreført i India 400 f.Kr. og i Babylonia. Aristoteles skrev i 340 f.Kr. om vær og vannets kretsløp i verket "Meteorologica". De mest vellykkede metodene var basert på gjenkjennelse av visse værfenomener, skyer og lignende, og ut i fra tidligere erfaringer visste man hvordan været sannsynligvis kom til å bli påfølgende dag eller i kort tid fremover. Koblingen til astrologi var mindre vellykket. Erfaringene har opp gjennom generasjonene blitt overlevert som værtegn. Mange tradisjonelle værtegn kan fortsatt fungere som gode varslingsindikatorer, mens andre er påviselig statistisk uholdbare. Etter at telegrafen var oppfunnet i 1837, ble det mulig å samle samtidig informasjon om værsituasjonen over et stort område i løpet av kort tid. Dermed kunne man lage de første værvarslene basert på hvordan været var i nærliggende områder. Francis Beaufort og Robert FitzRoy organiserte det første vellykkede bakkeobservasjonsnettet på midten av 1800-tallet, men det var først da nordmannen Vilhelm Bjerknes kom frem til sin syklonmodell tidlig på 1900-tallet at man virkelig begynte å få kunnskap om prosessene som ligger bak. Bjerknes ledet en gruppe meteorologer, som ble kjent som Bergensskolen ved det som senere ble Universitetet i Bergen. De oppdaget fysikken bak polarfronten, og innførte begrepene varmfront og kaldfront. Selv om disse teoriene møtte en del motstand da de først ble fremsatt, er de idag fullt akseptert og i daglig bruk av alle varslingsmeteorologer over hele verden. På grunn av dette blir Vilhelm Bjerknes regnet for å være personen som startet moderne værvarsling. Lewis Fry Richardson satte på 1920-tallet frem ideen om numerisk værvarsling, som kort sagt dreier seg om hvordan man kan regne ut atmosfærens tilstand i fremtiden ved hjelp av meteorologiske formler. Dette krever svært stor regnekapasitet og de første datamaskinene i verden ble laget nettopp for dette formålet. De norske meteorologene Ragnar Fjørtoft og Arnt Eliassen deltok i pionergruppen for elektronisk anvendelse av det matematiske formelverket, slik at reell varsling ble praktisk mulig. Den første 24-timers prognosen ble laget i 1947. Beregningen tok i seg selv 24 timer, og var dermed ikke praktisk anvendelig. De første anvendelige prognosene ble laget i 1950. Selv i dag er de kraftigste datamaskinene i verden (såkalte superdatamaskiner) i bruk for å varsle været. Innsamling av værdata. Værdata blir rutinemessig samlet inn flere ganger i døgnet av opplærte observatører, automatiske værstasjoner eller bøyer. Man observerer atmosfærisk lufttrykk, temperatur, vindstyrke, vindretning, fukt og nedbørmengder i tillegg til andre parametre avhengig av om det er en automatstasjon eller ikke (en automatstasjon kan f.eks. ikke observere skytyper). World Meteorological Organization (WMO) har ansvar for å standardisere instrumentene som blir brukt og hvordan værdata blir innhentet. Det er f.eks. viktig at alla data blir samlet inn på samme tidspunkt rundt om i hele verden. De innsamlede værdataene blir så sendt ut i form av kodede meldinger som f.eks. METAR-kode eller SYNOP-kode. Man sender også radiosonder (værballonger) opp i atmosfæren for å måle temperatur, fukt og vind i nivåene opp til tropopausen, som så blir sendt ned igjen til overflaten. I tillegg har man i økende grad begynt å bruke data fra værsatellitter, fordi de dekker nesten hele jordoverflaten. Selv om satellittbilder som viser synlig lys er nyttige for meteorologer for å se skysystemer, kan ikke disse brukes av numeriske varslingsmodeller. Infrarøde (IR) data kan derimot gi informasjon om temperaturen på overflaten og toppen av et skydekke. Individuelle skyer kan også spores fra et tidspunkt til det neste for å få informasjon om vindstyrke og retning i skynivået. I tillegg kan man ved hjelp av krusninger på havoverflaten vite vindstyrke og retning ved havnivå. Værradarer kan brukes for å få informasjon om hvor nedbøren befinner seg og nedbørsintensiteten. I tillegg kan Dopplerradarer brukes til å avgjøre vindstyrke og vindretning. Assimilering av data. Under assimilasjonsprosessen blir innsamlede værobservasjoner brukt sammen med den numeriske modellens siste varsel for tidspunktet da innsamlingen fant sted for å lage en meteorologisk "analyse". Dette blir det beste estimatet på atmosfærens nåværende tilstand, og er en tredimensjonal representasjon av fordelingen av temperatur, fuktighet og vind. Numerisk prognose (modellresultater). Numeriske værvarslingsmodeller er datasimuleringer av atmosfæren. De bruker analysen som utgangspunkt og regner ut atmosfærens tilstand fremover i tid ved å bruke meteorologiske ligningssett. De kompliserte ligningene krever superdatamaskiner for å løses raskt nok til at de kan brukes i et værvarsel for de kommende dagene. Modellresultatet utgjør så grunnlaget for værvarselet. Tolkning av prognosen (korrigering av modellresultat). Modellrådata blir ofte automatisk korrigert før de blir presentert for varslingsmeteorologen. Dette kan f.eks. være statistiske teknikker for å fjerne kjente systematiske feil i modellen, eller for å gjøre justeringer basert på andre numeriske værvarsel. Før Bergensskolens prinsipper ble realisert måtte varslingsmeteorologen produsere hele værvarselet bare ut i fra observasjonene. Idag, derimot, bruker meteorologene i stor grad data fra modellene for varsel som gjelder mer enn ett døgn etter observasjonstidspunktet. Meteorologene må tolke modellresultatene slik at de blir forståelige for sluttbrukeren. Meteorologene følger ikke nødvendigvis modellresultatene til punkt og prikke. Ofte har meteorologen tilgang til flere modellresultater, og dersom disse viser forskjellig resultat, må man ofte ta hensyn til dette. I tillegg spiller meteorologenes erfaring fremdeles en viktig rolle, spesielt med tanke på lokale effekter som modellene kanskje ikke er i stand til å fange opp. Norge er et relativt vanskelig område å bedrive værvarsling, fordi modellene som regel har for dårlig oppløsning til å fange opp alle fjorder og fjell. For store flate områder er modellene etterhvert blitt så gode at varslingsmeteorologene ikke trenger å gjøre stort med modellresultatene. Presentasjon av værvarsel. Den siste delen av værvarslingsprosessen er kanskje den viktigste. Man må ha kjennskap til hva sluttbrukeren trenger i et værvarsel for at informasjonen skal være nyttig og forståelig. Offentlig informasjon. En av de viktigste sluttbrukerne er den vanlige mannen i gata. Folk flest er mer eller mindre opptatt av hvordan været blir. Blir det sol, opphold, regn, snø eller kanskje tordenvær? Blir det varmt eller kaldt? Lite eller mye vind? Dette er faktorer som virker inn på svært mange områder. Tordenvær kan ødelegge elektriske apparater i hjemmet eller slå ut transformatorer. Mye snø eller regn kan skape store problemer for trafikkforholdene, og i tillegg føre til flom. Kraftig vind kan gjøre skade på både bygninger og personer. Fjernsyn, radio, aviser og Internett blir brukt til å bringe denne informasjonen ut til folket. Flytrafikk. Luftfarten er svært avhengig av værforholdene. Tåke eller lavt skydekke kan hindre mange fly i å lande eller ta av. Turbulens og ising kan føre til farlige situasjoner i luften. Tordenvær kan føre til svært kraftig turbulens, ising, hagl, kraftig vind og lyn. Flymannskapet blir alltid opplyst om værforholdene på ruten de skal fly før de tar av. Offshore. Både kommersielle selskaper og privatpersoner har stor nytte av værvarsel til sjøs, og her er det i stor grad faktorer som vindstyrke og retning, bølgehøyde, bølgeperiode og tidevann som er det viktigste. Oljeindustrien i havområdene utenfor Norskekysten er f.eks. svært avhengige av været både med tanke på å holde produksjonen i gang, og med tanke på logistikk. Det blir fort dyrt når en oljeplattform må stanse produksjonen på grunn av uvær. Energibransjen. Strøm- og gassleverandører og energimarkedet (som kjøper og selger strøm) er avhengige av været for å forutse forbruk og produksjon av energi. Generelt er temperaturen det viktigste med tanke på forbruk, mens nedbør og vind er det viktigste for produksjon (særlig nedbør i Skandinavia). Om vinteren kan kaldt vær føre til at folk bruker mer energi på oppvarming, mens varme perioder om sommeren kan føre til at folk bruker mer strøm på luftavkjøling. Nedbør virker inn på strømprisene ved at lite nedbør fører til mindre produksjon og dermed blir strømmen dyrere. For forbrukeren er derfor det verste scenarioet en tørr høst (lite produksjon) etterfulgt av en kald vinter (høyt forbruk). Privat sektor. Private selskaper betaler i økende grad for værvarsel skreddersydd for deres behov, slik at de kan øke sine inntekter eller unngå større tap. F.eks. kan butikkjeder tilpasse varene i hyllene etter hva de venter at forbrukerne skal kjøpe i forskjellige værsituasjoner. Enkelte store bedrifter vil ha været i de byene der de har kontor, slik at de ansatte raskt kan vite hva slags vær de kan vente hvis de må reise mellom de forskjellige kontorene. Militære formål. Militæret har også stor nytte av å vite hva slags vær de kan vente seg, både med tanke på flyoppdrag og andre strategiske formål. Som regel har militæret egne militære varslingsmeteorologer. Ensembleprognoser (EPS). Selv om varslingsmodeller varsler værsituasjoner som ser realistiske ut for den nærmeste fremtid, vil en liten feil i varselet vokse med tiden på grunn av atmosfærens kaotiske natur. Detaljene man kan få ut av et varsel blir derfor mindre og mindre ettersom disse feilene øker. Etter en stund vil feilene bli så store at varselet ikke lenger har noen nytteverdi (f.eks. når det nærmer seg 50 % sjanse for at et varsel er rett). Noe av årsaken til disse feilene kan være feil i observasjoner eller mangelfulle observasjoner. Et lavtrykk blir som regel dannet over hav, der det kan være lange avstander mellom observasjonene. Derfor kan et lavtrykk i utgangspunktet være dårlig representert i en modell. Dersom man ser på et enkelt modellvarsel får man derimot ingen indikasjon på om dette varselet er korrekt eller ikke. Derfor har man innført "ensembleprognoser" som består av et større antall prognoser (på det mest opp i 50 prognoser) der man har gjort små endringer i prognosenes starttilstand. Prognosene blir så delt inn i grupper (cluster) med tilsvarende værutvikling. Fordelingen av gruppene kan så brukes til å regne ut sannsynligheten for at ulike værsituasjoner skal inntreffe. Slike utregninger krever svært stor regnekapasitet. Ensembleprognoser blir i økende grad brukt i operasjonell værvarsling (f.eks. ECMWF, NCEP) Nowcast. "Nowcast" er et ord som kommer av det engelske ordet for varsling (forecast), og omfatter varsling på svært korte tidsrom fremover i tid, gjerne bare 6 timer frem. I dette tidsrommet har en meteorolog fremdeles mer å tilby enn numeriske datamodeller. På så korte tidsrom kan en meteorolog varsle individuelle regnbyger med forholdsvis stor sikkerhet. Slike værsystemer er ofte for små til å fanges opp av modellene. Meteorologer bruker radarbilder, satellittbilder og observasjonsdata til å lage analyser av småskala værsituasjoner, og kan på den måten lage et mer nøyaktig varsel for de neste timene. Temperatur. Skildrer temperaturendringer fra den ene dagen til den andre Skydekke. Skymengde blir målt i tallet på åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer (internasjonal standard) Nedbør. Verdiene viser til nedbør i løpet av 24 timer. Vind. Man bruker som regel bare én av åtte retninger (f.eks. nordøst (NE), sør (S)). Hvis vindretningen varierer i løpet av dagen, kan man bruke «omkring sør» eller vind «mellom sørøst og sørvest». Når man nevner to vindretninger på denne måten, blir de alltid nevnt med økende gradtall (med klokken). Vindstyrke under frisk bris blir vanligvis bare omtalt som «bris», og alle vindstyrker over dette følger Beauforts skala. Hanns-Martin-Schleyer-Halle. Hanns-Martin-Schleyer-Halle (kort: Schleyer-Halle) er den største arrangementshall i Stuttgart. Hallen, som har innebygget velodrom (lengde: 285,71 meter) ble bygget i 1984 og er oppkalt etter den myrdede president for den tyske arbeidsgiverforeningen, Hanns-Martin Schleyer. Hallen i Stuttgart-Bad Cannstatt ligger på Cannstatter Wasen direkte ved siden av Gottlieb-Daimler-Stadion. Den drives av Messegesellschaft Stuttgart. Hallen har en kapasitet på 10 000 sitteplasser eller 13 000 stå- og sitteplasser. Hallen blir for tiden ombygget og modernisert, og kapasiteten skal utvides til 15 000 sitte- og ståplasser. Ved siden av messer og andre typer arrangementer (partikongresser, kirkedager, hovedforsamlinger o.a.) holdes det først og fremst store musikk- og sportsarrangementer i hallen. Porsche Arena er under utbyggelse rett ved siden av, og skal åpnes 12. mai 2006. Begge hallene skal forbindes gjennom en felles foyer. Hitra (tidligere kommune). Kommunegrensene som delte de fire Hitra-kommunene fram til 31. desember 1963. Hitra er en tidligere selvstendig kommune på øya Hitra i Sør-Trøndelag. Kommunen var en del av Hitra formannskapsdistrikt da dette ble opprettet i 1837 og omfattet dagens kommuner Hitra og Frøya. 1. januar 1877 ble Frøya utskilt som egen kommune. Fillan (og den senere fradelte kommunen Sandstad) ble skilt ut fra Hitra som egen kommune 1. januar 1886. 1. januar 1913 ble Kvenvær skilt ut fra Hitra (som utgjorde en del av øya Hitra), og som etter delingen hadde 1 439 innbyggere. 1. januar 1964 ble de fire kommunene Hitra, Fillan, Kvenvær og Sandstad slått sammen til nye Hitra kommune (utgjorde hele øya Hitra). Den tidligere kommunen Hitra hadde ved kommunesammenslåingen 984 innbyggere. PGOne. PGOne er et europeisk teleselskap med base i Sverige, selskapet ble eid av Seven Nox AB frem til november 2005. Eierskapet var per desember 2005 uvisst. PGOne var en totalleverandør av Telecomtjenester til privatmarkedet i Norge. Produktporteføljen bestod av fast -og mobiltelefoni, Internett (ADSL) og bredbåndstelefoni. PGOne Norge eies av Ventelo Norge AS. PGOne har eksistert på det norske markedet siden 2002, og det danske fra januar 2005. Det var i 2002 et datterselskap av direktesalgselskapet Nature's Own, og hadde tegnet en avtale med Ventelo. PGOne ble i august 2002 solgt til Kosmo Services og Viva Networks. Selskapene PGOne AB, PGFREE Oy og PGFREE S.p.a hadde i 2003 ifølge egen pressemelding totalt aktive mobil- og fasttelefonikunder. I august 2003 ble Viva Networks sin andel i PGOne AB solgt videre til nettverkselskapet Seven for 5 millioner kroner, og utgjorde da kjernevirksomheten i Seven. Selskapet var dermed knyttet til Ørjan Sæle. Seven var et nettverksmarkedsføringselskap eller mlm-selskap som det også kalles. Det vil si at privatpersoner tjener penger på å selge produktene. I 2004 var PGOne i Norge delvis eid av ThinkSeven og Kosmo Services SA. Selgere i nettverkselskapet Seven solgte PGOne-abonnementer. Svenske PGOne AB var i januar 2005 eid av det Madeira-registrerte firmaet Valuengine. Selskapet tilbød på det tidspunktet fastnett- og mobiltelefoni i Danmark, Sverige, Norge og Finland. I 2005 solgte Seven sin andel i PGOne Norge AS for 17 millioner svenske kroner. PGOne Norge AS overtok i juli 2005 ca 8500 kunder fra Telenordic Norge AS, et datterselskap av svenske onetwocom AB, ifløge en pressemelding fra onetwocom. I 2005 og 2006 brukte PGOne i Norge Telenor Mobils nett. PGOne samarbeidet i 2005 fortsatt med Seven Nox AB, noe som innebar at de fleste kundene kom til selskapet via Seven. PGOne Norge AS ble rundt 2005 til Teleprivat AS. Teleprivat AS sin kundebase ble i 2005 kjøpt opp av Ventelo Bluecom. PGOne i Norge hadde i 2006 blant annet abonnementene PGIdyll og PGFree Star. Majkop. Majkop (russisk: Майко́п, adygisk: Мыекъуапэ – "Myequape") er hovedstaden i republikken Adygia i Russland. Den ligger ved foten av Kaukasusfjellene, på høyre bredd av elva Belaja (ei sideelv til Kuban), rundt 1300 km sør for Moskva. Innbyggertall: 156 931 (folketelling 2002); 148 608 (folketelling 1989). Historie. I utkanten av Majkop ligger en stor gravhaug fra tidlig bronsealder (3.årtusen f.Kr.). Haugen ble gravd ut i 1897. Det ble gjort rike funn som nå er oppbevart i Eremitasjen i St. Petersburg. Majkopkulturen, som funnet tilhører, har fått navn etter byen. Majkop ble grunnlagt i 1857 som russisk festning på adygefolkets område, og fungerte som en strategisk viktig utpost under Kaukasuskrigen (1858 – 1863). Den fikk innvilget bystatus i 1870. I 1911 ble det oppdaget reserver av olje i området ved byen. Etter den russiske revolusjonen var Majkop fra 1918 til mars 1920 i hendene på de hvite (kontrarevolusjonære) styrkene. Fra august 1942 til januar 1943 var byen okkupert av Tyskland. Økonomi og næringsliv. Byens viktigste næringsgrener er næringsmiddelindustri, treforedling og maskinindustri. Like i nærheten ligger de viktige "Majkop-oljefeltene". Kultur og utdanning. Majkop har et institutt for adygisk språk, litteratur og historie. Fillan (tidligere kommune). Kommunegrensene som delte de fire Hitra-kommunene fram til 31. desember 1963. Fillan er en tidligere kommune på øya Hitra i Sør-Trøndelag. Kommunen var en del av Hitra formannskapsdistrikt da dette ble opprettet i 1837 og omfattet dagens kommuner Hitra og Frøya. 1. januar 1877 ble Frøya utskilt som egen kommune. Fillan ble skilt ut fra Hitra som egen kommune med 2.241 innbyggere 1. januar 1886. 1. juli 1914 ble Fillan kommune delt. Sandstad, med 947 innbyggere, ble skilt ut som egen kommune. Fillan hadde 1.543 innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1964 ble Fillan, som da hadde 1.759 innbyggere, slått sammen med kommunene Hitra, Kvenvær og Sandstad til den nye Hitra kommune. Sistranda. Sistranda er et tettsted og administrasjonssenteret i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Navnet Sistranda er avledet av det norrøne «siða», som betyr kyst eller strandsone. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. På tettstedet er det de senere årene bygd opp en betydelig servicenæring, som foruten varierende forretningstilbud inkluderer Frøya videregående skole og Frøyahallen. Sistranda skole ligger på tettstedet. Sistranda har hurtigbåtforbindelse til Sula, Mausund og Froan, samt til Trondheim. Chiricahua. Chiricahua er en stamme av indianerstammen "dinéene" også kalt "apache". Blant de mest kjente Chiricahua-apachene finner man Cochise og Geronimo. De hadde på 1800-tallet Chiricahuafjellene (nå i Cochise County sørøst i Arizona) sentralt i sitt stammeområde. Tidligere hadde de sitt tyngdepunkt noe lenger øst. Da chiricahuaapachenes høvding Cochise forhandlet fred med militæret i 1872, ble han lovet disse fjellene som reservat. Cochise døde to år senere og i 1875 ble hans folk drevet mot nord til San Carlos-reservatet, trass i de løfter som var gitt. Fylkesvei 361. Fylkesvei 361 (Fv361) går mellom Ørvella og Gransherad i Notodden. Veiens lengde er 9,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 360. Fylkesvei 360 (Fv360) går mellom Notodden og Øygarden i Sauherad. Veiens lengde er 29,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Frankfurt am Mains byoverhoder. Etter innlemmelsen av Frankfurt am Main i Preussen har siden 1868 embedet som byens overhode blitt kalt overborgermester. Tidligere ble byen ledet av to personer, en "eldre" og en "yngre borgermester", som bare satt i ett år. Den siste, Viktor Fellner, begikk selvmord etter den prøyssiske anneksjonen i 1866. Den frie riksbyen Frankfurt am Main (til 1806). I det tysk-romerske rike var Frankfurt en fri riksby og dermed direkte underlagt keiseren, de facto som en selvstendig byrepublikk, styrt av sitt borgerskap heller enn av en fyrste. Byens overhoder var de såkalte "Schultheiße" og den "eldre borgermester. Eldre borgermestre i den frie riksbyen. Begge borgermestre ble valgt for ett år hver, men kunne gjenvelges en gang senere, dog ikke direkte etter det året de første gang var valgt. Byens overhode var den "eldre borgermester", hans stedfortreder var den "yngre borgermester". Storhertuger av Frankfurt. Under den franske okkupasjonen eksisterte fra 1810 til 1813 Storhertugdømmet Frankfurt, som ble regjert av en storhertug. Det omfattet både byen Frankfurt og det sekulariserte fyrstbispedømmet Mainz (Kurmainz). Eldre borgermestre i den frie byen (bystaten) Frankfurt (1816-1866). Den frie byen Frankfurt var en av fire bystater i Det tyske forbund. Stats- og byoverhode var den "eldre borgermester". Hans stedfortreder var den "yngre borgermester". Begge borgermestre ble valgt for ett år hver, men kunne gjenvelges en gang et år etter at de gikk av. Regjeringstiden var fra 1. januar til 31. desember. Guvernør. Etter at byen ble okkupert av Preussen 18. juli 1866 ble byen frem til det første overborgermestervalget styrt av en guvernør, Ernst Eduard Vogel von Falckenstein (1797–1885). Overborgermestre siden 1868. Frankfurt var fra 1867 til 1946 en kretsfri by i provinsen Hessen-Nassau i Preussen, og siden 1946 en kretsfri by i delstaten Hessen. Byoverhode har siden 1868 vært overborgermesteren. Stedfortrederne kalles borgermestre. Londons kollektivsone 2. Kart over sone 2. Sone 2 er den hvite ringen som omgir den sentrale sone 1. Londons kollektivsone 2 ("Travelcard Zone 2") er den nest innerste av de seks sonene i Londons kollektivsystem. Den brukes til å fastsette prisen for reiser med undergrunnsbanen, Docklands Light Railway og tog. Bussreiser følger ikke soneinndelingen, men har en fastpris for hver reise. Stasjoner. Kollektivsone 2 Fylkesvei 286. Fylkesvei 286 (Fv286) går mellom Damåsen i Øvre Eiker og Skollenborg i Kongsberg. Veiens lengde er 9,2 km. På folkemunne blir strekningen mellom Krekling og Skollenborg av og til omtalt som Burmaveien. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Per-Erik Hedlund. Per-Erik Hedlund (født 18. april 1897, død 12. februar 1975) var en svensk langrennsløper. Han hadde en lang karriere i toppen av internasjonal langrennsidrett, spesielt over lengre distanser. Han omtales ofte som den første svenske «skidkungen». Under OL 1928 i St. Moritz gikk han til topps på femmila. Svenske løpere la beslag på alle tre medaljene, og Hedlunds seiersmargin, 13 minutter og 27 sekunder, er den største i OL-historien. For denne prestasjonen ble Hedlund tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Under VM 1933 gikk Hedlund startetappen på det svenske laget som vant 4×10 km stafett. Hedlund vant Vasaloppet to ganger, i 1926 og 1928 (delt seier med Sven Utterström). Don. Den russiske elva Don er med sine 1980 km Europas femte lengste elv. Kildene ligger ved byen Tula sør for Moskva og munner ut i det Azovhavet ved nordre del av Svartehavet. Don er en viktig transportvei og forbundet med Volga gjennom Volga-Donkanalen. Den har også flere bielver, den viktigste er Donets som forbinder Don med den viktige industriregionen Donbas. Den største byen langs elva er Rostov-na-Donu ("Rostov ved Don"). Grekerne kalte Don for "Tanis", det er også navnet på en by ved elva. De opprinnelige skytiske og sarmatiske nomadefolkene snakket forskjellige iranske språk, og det var de som ga elva sitt nåværende navn. Don ble i antikken og middelalderen betraktet som grensen mellom Asia og Europa. I dag anser de fleste Uralfjellene som den naturlige grensen. Storhertugdømmet Frankfurt. Storhertugdømmet Frankfurt var en fransk marionettstat i Rhinforbundet i dagens Tyskland. Den oppstod etter Napoleons okkupasjon i 1810 ved sammenslåing av det tidligere fyrsterkebispedømmet Mainz' ("Kurmainz") territorier med den frie riksbyen Frankfurt am Main. Karl Theodor Anton Maria von Dalberg, Mainz' siste erkebiskop og kurfyrste, ble storhertug, men territoriet ble i virkeligheten styrt av franske kommissærer. Ifølge konstitusjonen skulle storhertugdømmet ved Dalbergs død tilfalle Napoleons stesønn, Eugène de Beauharnais. Storhertugen abdiserte til fordel for Beauharnais den 26. oktober 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig. Storhertugdømmet falt i desember 1813, da byen Frankfurt ble erobret av allierte tropper. Frankfurt ble gjenopprettet som fri by (byrepublikk), mens det meste av det øvrige territorium som hadde tilhørt storhertugdømmet ble til slutt annektert av Bayern. Frankfurt Frankfurt Folkeslaget ved Leipzig. Folkeslaget ved Leipzig fant sted fra 16. til 19. oktober 1813 ved Leipzig i Sachsen. Det var det viktigste slaget i det som i Tyskland er blitt kjent som "frigjøringskrigen" mot det franske fremmedherredømmet, og et av de avgjørende slag under Napoleonskrigene. Bakgrunn. Napoleon Bonaparte hadde behov for å¨komme på offensiven igjen etter nederlaget i Russland og i Den spanske selvstendighetskrigen. Samtidig hadde hans fiender samlet seg igjen i det som blir kalt den sjette koalisjonen, bestående av Østerrike, Preussen, Russland, Storbritannia, Sverige, Spania og Portugal, samt en del mindre tyske stater. Slaget. Franske tropper, sammen med tropper fra de franske lydrikene i Rhinforbundet, kjempet i dette slaget mot den sjette koalisjonen. Midt under slaget, 18. oktober, deserterte hele den saksiske armé og gikk over til koalisjonen. Koalisjonens overlegne styrker tilførte Frankrike et avgjørende nederlag. Slaget var et av de blodigste av alle slagene under Napoleonskrigene. Mens slag i denne perioden vanligvis hadde tapstall på under 5%, døde mer enn tredjeparten av soldatene som kjempet ved Leipzig. Av de ca. 400 000 soldater som deltok i slaget, falt ca. 130 000. Minnesmerke. I 1913, nøyaktig 100 år senere, ble det oppført et 91 meter høyt "Völkerschlachtdenkmal" i Leipzig. Det står der hvor kampene var på sitt mest intense og det største antall soldater falt. Monumentet er et av Leipzigs landemerker. Dnestr. Dnestr eller Dnjestr (russisk "Днестр", rumensk/moldovsk "Nistru", ukrainsk "Дністер") er en 1 352 km lang elv med utspring 1 000 moh. i den ukrainske delen av Karpatene. Elva renner gjennom Ukraina og Moldova til utløpet i Svartehavet. Den er grenseelv mellom de to landene, og går igjennom Moldova i omtrent halve løpet. Dnestr renner gjennom byen Tiraspol som er hovedstad i utbryterrepublikken Transnistria. Det er to større reguleringer i elva: Dnjestr-demningen med installert 2 268 MW, og Dnestrovsk vannkraftverk med installert 702 MW effekt. Førstnevnte anlegg er utbygd av Ukraina i forståelse med Moldova, som har rett på krafttilførsel fra kraftverket. På klassisk gresk og latin ble elven kalt "Tyras". Dnestr med Tiraspol i bakgrunnen Johann Mühlegg. Johann Mühlegg (født 8. november 1970 i Marktobendorf, Allgäu i Bayern) er en tidligere tysk langrennsløper. I 1999 byttet han statsborgerskap og begynte å konkurrere for Spania. Han ble felt i en dopingkontroll og utestengt fra OL 2002 i Salt Lake City. Mühlegg konkurrerte for Tyskland i OL 1992, 1994 og 1998, selv om han begynte å få et anstrengt forhold til sitt eget skiforbund i 1993, noe som førte til at han brøt med dem i 1998. Mühleggs gode forhold til det spanske landslaget fikk Mühlegg til å søke om spansk statsborgerskap. Sent i 1999, da han gikk for Spania, vant han sitt første verdenscupløp. Under OL 2002 vant Mühlegg gull på 30 km og 10 km jaktstart. Mühlegg fikk best tid på femmila, som ble arrangert på lekenes siste dag, 23. februar, men ble diskvalifisert fra dette løpet etter at han testet postiivt på darbepoetin¹ (et legemiddel som øker antallet røde blodlegemer; stoffet stod ikke på forbudslisten den gang fordi det nylig var blitt utviklet). Etter dopingskandalen besluttet først IOC at Mühlegg skulle få beholde gullmedaljene fra de to første løpene, men i desember 2003 bestemte Idrettens voldgiftsnemnd at også disse medaljene skulle inndras. Karl Konstanz Viktor Fellner. Karl Konstanz Viktor Fellner (1807-1866) Karl Konstanz Viktor Fellner ("i noen kilder også Carl Constanz Vic'"tor;" født 24. juli 1807, død 24. juli 1866 i Frankfurt am Main) var den siste borgermester i byrepublikken Frankfurt am Main før byen ble innlemmet i Preussen. Kjøpmannen Fellner var fra 1852 senator i Frankfurt. Han representerte den suverene bystaten i Det tyske forbunds forbundsdag og deltok i forhandlingene om den tyske tollunion. 1857, 1862 og 1864 var Fellner "yngre borgermester" (stedfortreder for by- og statssjefen, tilsvarende visestatsminister). 1865 ble Fellner valgt til etterfølger etter Philipp Friedrich Gwinner som "eldre borgermester", bystatens overhode. Han utøvet embedet fra 1. januar 1866 frem til de seierrike prøyssiske tropper i forbindelse med den østerriksk-prøyssiske krig okkuperte bystaten den 18. juli 1866. Under okkupasjonen, frem til Daniel Heinrich Mumm von Schwarzenstein ble valgt til byens første overborgermester i 1868, ble byen styrt av den prøyssiske guvernøren Ernst Eduard Vogel von Falckenstein. På sin 59. fødselsdag, den 24. juli 1866, tok Fellner sitt eget liv ved å henge seg i sitt havehus, i fortvilelse over tapet av byens århundregamle uavhengighet. I de følgende tiårene ble byrepublikkens siste borgermester æret nærmest som en martyr. Oppkalt etter ham er "Fellnerstraße" i Frankfurt-Westend. Et gravminnesmerke står på hovedgravlunden. Eksterne lenker. Fellner, Karl Konstanz Viktor Fellner, Karl Konstanz Viktor Fellner, Karl Konstanz Viktor Susanne Osthoff. Susanne Osthoff (født 7. mars 1962 i München) er en bayersk arkeolog som arbeidet som hjelpearbeider i Irak. Den 25. november 2005 ble hun og hennes sjåfør tatt som gisler av den irakiske motstandsbevegelsen, som krever at Tyskland avslutter alt samarbeide med den USA-innsatte regjeringen i Irak. Osthoff er den første tyske statsborger som er bortført i Irak. Bakgrunn. Osthoff studerte forasiatisk arkeologi, sammenlignende semittisk språkvitenskap og "Osteoarchäologie". Hun tok magistergraden med avhandlingen "Der Spiegel im Vorderen Orient". Siden 1991 skal hun ha levet i Irak, og vært virksom som hjelpearbeider, bl.a. med levering av medisiner og medisinsk utstyr. Hun har også deltatt i arkeologisk forskning. Tidligere har hun foretatt studie- og utgravningsreiser i bl.a. Tyrkia, Syria, Jordan, Irak og i Jemen. Fra 1998 har hun arbeidet som rådgiver og organisator innen forretningsrådgivning for München-konsulentselskapet "faktorM", og har også initiert, koordinert og deltatt som rådgiver ved gjennomføringen av prosjekter knyttet til oppbygningen av helsevesenet i Irak, og arbeidet for hjelpeprogrammet "Kinderhilfe Irak" med å sende behandlingstrengende irakiske barn til hospitaler i Bayern. Hun taler flytende arabisk. Den 23. mai 2003 dokumenterte hun i en førstesideartikkel i New York Times ødeleggelsen av det arkeologiske utgravningsfeltet Isin i Irak. Hun hadde deltatt i utgravninger der siden 1989. Familie. Hun var gift med en arabisk jordaner fra en innflytelsesrik familie, men de er nå skilt. Deres felles 11-årige datter bor på en internatskole i Bayern. Utmerkelser. For sitt engasjement og "Zivilcourage" i Irak mottok hun i 2003 Tassilo-prisen av Süddeutsche Zeitung Titran. Titran er et fiskevær i Frøya kommune i Sør-Trøndelag og ligger lengst vest på øya Frøya. Stedet har vel 130 innbyggere (2006). Stedet er fra gammelt av et tradisjonelt fiskevær med mottak og fabrikk for næringsmiddelindustri for videreforedling av hvitfisk. Det er også etablert et landbasert oppdrettsanlegg på stedet. Tidligere var været et av de viktigste i Midt-Norge med stor og god havn som til tider kunne huse mange titalls båter og hundrevis av fiskere. Ved Titran kapell står en bauta til minne om Titran-ulykken i 1899, da 140 fiskere fra hele Midt-Norge omkom under uvær på havet. Titran er også åsted for landets første vindkraftverk. Første vindturbin satt i drift i 1986, den andre i 1989. En plan om å etablere en vindmøllepark på 50 møller er prosjektert, men ikke realisert. På stedet ligger Stabben fort, som er rester av et kommandotårn og kanoner samt hundrevis av meter med underjordiske ganger, gravd ut og åpnet for publikum på 1990-tallet. Anlegget er en rest fra den tyske okkupasjonen og tyskernes Atlanterhavsvoll. Over sovjetiske og serbiske krigsfanger bygde anlegget under krigen, og mange ligger begravd på stedet. De tyske okkupantene okkuperte samtidig de som stod på Stabben, og familiene måtte finne andre steder å bo. Tyskerne forlot Stabben i 1944. Vest for Titran, på et stort skjær står norges høyeste fyr, Sletringen fyr, som er høyt. Dagens fyr er et rødt støpejernsfyr ferdigstilt i 1923, men det første fyret på stedet ble bygd i 1899. Pirelli. Pirelli & C. SpA er en produsent av dekk som har hovedkontor i Milano i Italia. Selskapet ble etablert i Milano i 1872 av Giovanni Battista Pirelli. Selskapet drev en periode med kabelproduksjon, men denne divisjonen ble solgt til Goldman Sachs i 2005. Selskapet har vært eneleverandør av dekk i World Rally Championship siden 2008, og det blir også eneleverandøren i både Formel 1 og feeder-serien GP2 i 2011, da Bridgestone trekker seg fra Formel 1 etter 2010-sesongen. Selskapet er allerede leverandør av dekk til GP3, feeder-serien til GP2. Progestin. Progestiner er syntetiske progestagener. De inngår som aktivt virkestoff i p-piller, minipiller, hormonspiral og medikamenter til behandling av plager i overgangsalderen. Andre bruksområder er forskyving av menstruasjon, behandling av blødningsforstyrrelser og som tilleggsterapi ved enkelte gynekologiske kreftformer og brystkreft. Kjemiske egenskaper. Progestiner klassifiseres ut fra kjemisk struktur i C19- og C21-progestagener. Testosteron er utgangspunktet for C19-progestagnener, mens C21 progestagenene er avledet fra progesteron. I motsetning til naturlig progesteron tas progestinene opp i tarmen, og har mye lengre halveringstid. De er derfor velegnet til bruk i tablettform. De ulike progestinene har ulik androgen (testosteronlignende) og progesteronlignende aktivitet. Dette er bakgrunen for at de ulike progestinene har noe ulik virknings- og bivirkningsprofil. Progestiner med høy androgen aktivitet gir høyere risiko for aknedannelse og uønsket hårvekst. Tabellen under sammenligner androgen og progestagen aktivitet i ulike progestiner sammenlignet med noetindron. Bivirkninger. Progestinenes bivirkninger er høyst individuelle, og avgjøres blant annet av progestagen og androgen aktivitet. Det er antatt at de alvorlige bivirkningene knyttet til p-pillebruk og hormonbehandling i overgangsalderen (venøs tromboembolisk sykdom, hjerteinfarkt og brystkreft) vesentlig skyldes østrogenkomponenten. Progestin er trolig mye tryggere enn østrogen, men det er ikke endelig avklart om progestiner bidrar til risikoen knyttet til bruk av hormonpreparater. Goodyear Tire and Rubber Company. Goodyear Tire and Rubber Company er et amerikansk selskap som driver med dekkproduksjon. Hovedkontoret ligger i Akron, Ohio. Selskapet ble etablert i 1898 av Frank Seiberling. Selskapet har ingen direkte forbindelse med Charles Goodyear som oppfant vulkaniseringsprosessen for gummi. Navnet ble imidlertid valgt for å hedre oppfinneren. Progestagen. Progestagener (også kalt gestagener) er hormoner med virkning lik progesteron, det eneste naturlige progestagenet. Alle andre progestagener er syntetiske, og disse kalles ofte progestiner. Alle progestagenene har antiøstrogen effekt. De hemmer også produksjonen av kjønnshormoner fra gonadene, og er dermed antigonadotrope. Progestagenene varierer i grad av progesteronlingende aktivitet og bivirkninger. De brukes i hormonell prevensjon (for eksempel p-piller, minipiller og hormonspiral). De er også nyttige ved en rekke gynekologiske tilstander. Progestiner er syntetiske, kjemisk fremstilte forbindelser med evne til å sette i gang blødning fra livmorslimhinnen. På den måten hindres for sterk vekst av livmorslimhinnen. Hvis østrogen gis alene, vokser livmorslimhinnen for mye og det kan føre til kreft. Rumpeball. Rumpeballene (også kalt seteballene, latin "gluteus") er avrundede deler av kroppen lokalisert på baksiden av bekkenet ("pelvis") hos mennesker og arter i menneskefamilien ("Hominidae"). Menneskekroppens største muskel, "musculus gluteus maximus" befinner seg i rumpeballen. "Seteballene" ("gluteus") hjelper deg med å sitte, stå, løpe, o.s.v. "Setemuskelen" er den samme som sitter i lårene, den går nedover fra rumpen og ned til lårene. Progesteron. Progesteron er et C21 steroidhormon som er involvert i menstruasjonssyklusen, svangerskap (svangerskapsbevarende effekt) og embryogenese i menneske og andre arter. Progesteron tilhører en klasse hormoner som kalles progestagener og er det eneste naturlig forekommende menneskelige progestagen. Progesteron må ikke forveksles med progestiner som er kunstig fremstilte progestagener. Forskere har nylig oppdaget at bladene på valnøttreet inneholder det progesteron. Tidligere trodde man at at bare mennesker og dyr kunne danne dette hormonet. Kjemi. I likhet med andre steroider er progesteron bygget opp av fire sammenhengende sykliske hydrokarboner. Progesteron inneholder keton og aldehyd som funksjonelle grupper i tillegg til to metyl-grener. Det er som alle steroidhormoner på grunn av manglende polare funksjonelle grupper hydrofob. Syntese. Progesteron syntetiseres som alle steroidhormoner fra pregnelon, et kolesterolderivat. Dette skjer i to steg: 3-hydroksy-gruppen omdannes til en keto-gruppe, og dobbeltbindingen flyttes fra C-5 til C-4. Progesteron er en forløper for blant annet aldosteron, testosteron og østradiol Kilder. Progesteron dannes i binyrene, gonadene – særlig etter eggløsning i corpus luteum, i hjernen og under graviditet i morkaken. Hos mennesker ses økende mengder progesteron i løpet av graviditeten. I starten er kilden corupus luteum (det gule legeme) som fortsetter som har blitt "reddet" av humant choriogonadotropint hormon (hCG) fra embryoet, men etterhvert overtar placenta (morkaken). Placenta utnytter maternetlt kolesterol som substrat, og mesteparten av progesteronet går inn i morens sirkulasjon, men noe tas opp av fosteret og brukes som substrat for føtale kortikosteroider. Ved termin produseres omtrent 250 mg progesteron per døgn. Sven Utterström. Sven «Uttern» Utterström (født 16. mai 1901, død 7. mai 1979) var en svensk langrennsløper. Han var i mange år blant Sveriges fremste langrennsløpere, og utkjempet tallrike dueller med landsmannen Per-Erik Hedlund. I 1925 delte disse løperne seieren i Vasaloppet. Sven Utterström ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1929. Peter Ricardus Møller. Peter Ricardus Møller (født 17. februar 1792 i Molde, død samme sted 5. februar 1849) var en norsk kjøpmann og visekonsul til Danmark. Han var sønn av Hans Thiis Møller, gift 18. oktober 1811 med Ingeborg Antonetta Pedersdtr, og far til elleve, deriblant kjøpmannen Hans Thiis Møller. Han tok sin utdannelse sammen med broren i København og kom tilbake i 1807. Han overtok Moldegård (inkludert Bjørset) etter sin far 20. august 1811. Hans arbeid som visekonsul til Danmark pågikk til hans død. Vredestein. Vredestein Banden B.V. er en produsent av dekk til biler, landbruk, industri og til sykler. Selskapet ble etablert i 1946 i Enschede i Nederland som et nederlandsk-amerikansk samarbeidsprosjekt. Den amerikanske partneren var selskapet BF Goodrich. I 1991 ble selskapet kjøpt fra den nederlandske staten av Vredestein Investment Consortium. I april 2005 ble selskapet kjøpt av russiske Amtel, og ble en del av selskapet Amtel-Vredestein Group. Det russiske eventyret ble imidlertid kort, og allerede i april 2009 gikk Amtel-Vredestein konkurs. Vredestein Banden BV ble etter konkursen overtatt av den indiske dekkprodusenten Apollo Tyres Ltd og skiftet navn til Apollo Vredestein BV. Selskapet er kjent for et langt samarbeid med italienske Giugiaro Design, som har stått for design av selskapets serie med premiumdekk. Micro væskekromatografi. Minatyrisert væskekromatografi, micro-LC (µLC), er en nedskalert teknikk av væskekromatografi der alle komponenter i systemet er nedskalert med en faktor på omtrent 200. Nedskaleringen reduserer fortynningseffekten som er tilstede i kolonner og koblinger og gir derfor en økt massesensivitet. Imidlertid blir injeksjonsvolumet også nedskalert, typisk injeksjonsvolum på 50 nL, slik at det totalt sett ikke blir en forbedret kromatografisk signal. Likevel er det klare fordeler med µLC der tilgjengelig prøvevolum er lite. I tillegg er det også mulig å sette på store prøvevolumer ved hjelp av kolonneoppkonsentreringsteknikker som kan gi en drastisk økning av det kromatografiske signalet og dermed også en betydelig senkning av konsentrasjonsdeteksjonsgrensen. Erik Larsson. Erik August Larsson, «Kiruna-Lasse» (født 20. april 1912 i Kurravaara, død 10. mars 1982 i Kiruna) var en legendarisk svensk langrennsløper. Kiruna-Lasse kom fra et fattig hjem i Kiruna. I 1936 vant han OL-gull på 18 km i Garmisch-Partenkirchen. For den prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Etter noen suksessrike år ble han omvendt til læstadianismen og sluttet deretter å konkurrere. Han er farfar til den svenske kriminalforfatteren Åsa Larsson (født 1966) og far til predikanten Lars Larsson i Luleå. Erna Osland. Erna Osland (født 24. februar 1951) er en norsklærer og barne- og ungdomsbokforfatter. Osland er fra Høyanger i Sogn og bosatt på Byrknes, i Gulen, i Sogn og Fjordane. Hun skrev norsk hovedfagsoppgave om barnelitteratur, og har undervist i ungdomsskole og videregående. I 1987 debuterte hun med ungdomsromanen "Natteramnen". Hun har mottatt Dammprisen for "Reisa til Maria" (1991), Skolebibliotekarforeningens litteraturpris 1992 for "Kryssord" og "Reisa til Maria", Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur for "Ivar Aasen: ei historie om kjærleik" (1996) og "Skarpe tenner" (2005), Nynorsk barnelitteraturpris for "Matti og den store stjernepassaren" (1995), Sigmund Skard-stipendet 1996, Sunnmørsprisen for "Det sjette grepet" (1997), Brageprisen og Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris for "Salamanderryttaren" (1999). Quebec Nordiques. Québec Nordiques var et NHL-lag med tilhold i Quebec, Canada i årene 1972-1995. I 1995 flyttet laget til Denver, Colorado, og skiftet navn til Colorado Avalanche. Dagfinn Grønoset. Dagfinn Grønoset (født 4. april 1920 i Trysil, død 28. januar 2008) var en norsk forfatter og journalist, bosatt i Elverum gjennom flere år av sitt liv. Hans største suksess var boka "Anna i ødemarka" fra 1972, som ble skoledannende for 1970-tallets dokumentarbiografier om glemte hverdagshelter i utkant-Norge. Grønoset ble ansatt i Østlendingen i 1939. Siden 1952 hadde Grønoset omfattende skriverier og opptredener i riksdekkende kanaler, hovedsakelig med hverdags-sliteren som artikkel- og intervjuobjekt. Flere av dem ble utgitt som bøker. Grønoset mottok en rekke priser for sitt arbeide, og ble i 1989 hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Han var gift med journalist og forfatter Rise Grønoset, og derigjennom svoger av tidligere dansk utenriksminister Uffe Ellemann-Jensen. Ragnar Frislid. Ragnar Frislid (født 29. juni 1926, død 14. juni 2009) var en norsk fotograf, redaktør, forfatter og oversetter. Frislid startet sin arbeidskarriere som skogsarbeider. I 1950 begynte han som journalist i Dagbladet, der han også signerte innlegg med sitt pseudonym "«Trollet»". Han arbeidet i avisen i en tiårsperiode. Han ble så redaktør i NJFFs tidsskrift "Jakt – fiske – friluftsliv" (nå: "Jakt & Fiske"), redaktør i Den Norske Turistforenings tidsskrift "Fjell og vidde", og Norges Naturvernforbunds medlemsblad "Norsk natur" (nå: "Natur & miljø"). Dette bladet bestyrte han i 21 år, fra 1966 til 1987. Han var fast medarbeider for bladet "Hytteliv" i over 20 år. Da Cappelen på begynnelsen av 1990-tallet ga ut standardverket "Norges dyr" var Frislid bilderedaktør. Han bidro med fotografi og illustrasjoner til mange bøker om natur. I tillegg til å lage egne bøker var han en aktiv bakmann og oppdragsforfatter. Han skrev bøker til jubileer og til «tema-år». Frislid regnet selv "Treet" som sin beste bok. På åttitallet laget han i sju år ukentlig kåseri for radio, i programposten «For en natur» i NRK P1. Han bidro også til fjernsynsprogram. Som oversetter vant Frislid i 1999 en viktig sak i Høyesterett. På 1980-tallet hadde han oversatt verket "Verdens dyr" for Cappelen. Da det senere ble spredt i nytt, høyt opplag via bokklubb forlangte han tilleggshonorar. Forlaget nektet, men Høyesterett ga ham til slutt medhold. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening hadde fremmet saken for ham, og organisasjonen så på dette som en viktig seier. Han var medlem i foreningen Norske Naturfotografer, der han en periode også var leder. I 1999 ble han utnevnt til æresmedlem i organisasjonen. Han var tilknyttet bildebyrået Samfoto. Frislid mottok Den Norske Friluftslivprisen i 1995. Jon Tomasson. Jon Tomasson, kalt "Lille-Jon" (født omkring 1470, død før 1561), var Bergens annen borgermester. Han var født på Orknøyene mens disse ennå var norske og var muligens av slekten Rendall. Lille-Jon bosatte seg i Bergen som kjøpmann i konflikt med det hanseatiske kontoret. Han var en av byens rådmenn i 1531, og fra 1543 en av to borgermestre. Magister Absalon Pedersson Beyer skrev i sitt verk "Om Norgis Rige" at «hand var gudfryctig from oc retuis, hand var oc en nyttig mand j denne bye». Jon var gift med hustru Magdalene Tørrisdotter av norsk lavadel og Aspa-ætten. De hadde minst tre barn. Trysil-forlaget. Trysil-forlaget er et norsk bokforlag i Søre Trysil. Forlaget ble etablert i 1993 som familieforetak i regi av journalist og forfatter Thorbjørn Bakken. Det er spesielt lokale krefter og tema som utgis på Trysil-forlaget. Noen av forfatterne som har utgitt her er Dagfinn Grønoset, Merete Wiger, Velaug Eidem Løvaas og Thorbjørn Bakken. I 2004 overtok de Solørforlaget. Forlaget utga i 2005 en biografi om Vidar Sandbeck, skrevet av forlagssjefen. KLM (humoristtrio). KLM var en norsk humortrio, bestående av Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen. Trekløveret har gledet tusener av nordmenn med sine ville sprell både på TV og i radio, og har også sin egen fanklubb, KLM Fanklubb. Selv om de har hatt stor suksess både i sine TV- og radioserier, er nok KLM aller mest kjent fra de fire seriene og teateroppsettingen om "Brødrene Dal" – Professor Drøvels Hemmelighet (1978), Spektralsteinene (1981), Legenden om Atlant-is (1993), Vikingsverdets forbannelse (1997) og Mysteriet om Karl XIIs Gamasjer (2005) Lystad og Mjøen traff hverandre i 1973 i forbindelse med Harald Tusbergs «Smil til det skjulte kamera». De fant tonen umiddelbart og begynte snart å lage radiosketsjer sammen. Kirkvaag «oppdaget» Lystad og Mjøen via radioprogrammet «Bedre Sent Enn Alvor» i 1975, og KLM startet sitt samarbeid med TV-serien "Nynytt" i 1976. Da hadde Kirkvaag allerede jobbet i NRK i nesten 10 år. Lystad og Mjøen fjernsynsdebuterte forøvrig i programmet "Hvad Nuh!" med en sketsj om hjemmefronten. Programmet ble sendt 8. mai (frigjøringsdagen) og utløste en storm av kritikk. KLM har hele tiden hatt britiske Monty Python som sine forbilder, og de fleste av seriene deres har mye av den samme humoren som man finner i "Monty Python's Flying Circus". I 1985 spilte KLM inn sin eneste spillefilm. Tittelen "Noe Helt Annet" er inspirert av Monty Pythons "And Now For Something Completely Different". KLMs TV-serier. Trond Kirkvaag døde i 2007 og dermed var KLM historie. Brødrene Dal. "Hovedartikkel: Brødrene Dal" KLM har laget fire serier om brødrene Gaus, Roms og Brumund Dal I tillegg spilte de teaterforestillingen "Brødrene Dal -Vikingsverdets Forbannelse" i Vikingland på Tusenfryd utenfor Oslo i august 1997. Denne forestillingen ble senere digitalt restaurert og sammensatt til en spillefilm, med premiere 10. september 2010. Noe helt annet. KLM laget i 1985 sin eneste spillefilm, "Noe helt annet". Handlingen spinner rundt Dracula og er en crazykomedie. Et mangfold av norske kjendiser medvirket i filmen. Filmen fikk senere kult-status i Norge. KLM i Montreux. KLM har laget i alt fire bidrag til humorfestivalen i Montreux. To ganger på 80-tallet og to ganger i 90-årene. I 1982 deltok de med "Nuts", som besto av høydepunkter fra "Klin Kokos", mens de i 1985 vant «Special Prize of the City of Montreux» med "Diplomatix". I 1994 vant de «Sølvrosen» (pris for morsomste program) etter å ha deltatt med "The Rise and Fall of an Olympic Village", og i 1996 stilte de opp med "The International KLM Show", som bestod av høydepunkter fra "KLMs Vorspiel". KLM i Kvitt eller Dobbelt. I 2006 vant Ådne Feiring 48 000 kr i Kvitt eller Dobbelt da han gikk opp i emnet KLM. Hederspris. I 2007 fikk KLM Komiprisens hederspris. James Cromwell. James Cromwell (født John Oliver Cromwell 27. januar 1940 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. Noen ganger blir han kreditert som Jamie Cromwell. Cromwell ble født i Los Angeles i California, men vokste opp på Manhattan i New York. Han er den adopterte sønnen til John Cromwell og skuespiller Kay Johnson. Cromwell fikk utdannelsen sin hos The Hill School, Middlebury College og Carnegie Institute of Technology. Han studerte skuespillkunst ved Carnegie Mellon University, og gikk etter dette til teateret, hvor han gjorde alt fra Shakespeare til eksperimentelle stykker. På midten av 1970-tallet begynte Cromwell å jobbe i TV-serier, blant annet "All in the Family" og Hot L Baltimore. I 1976 debuterte han på film i "Murder by Death". Cromwell spilte i de to siste sesongene av tv-serien "Six Feet Under", hvor han spilte George Sibley, Ruth Fishers mann. Andre kjente roller er bonden Arthur Hoggett i "Heldiggrisen Babe" (1995) og Dr. Zefram Cochrane i ' (1996). Han har også dukket opp i ' og '. Han spilte president Robert "Bob" Fowler i "Det absolutte mareritt" (2002) og rollen som tidligere president D. Wire Newman i en episode av "Presidenten" (2004). I 1997 spilte han kriminalsjefen Dudley Smith i "L.A. Confidential". James Cromwell er veganer, og går hyppig ut i media om emner som omhandler dyreplageri. Merete Wiger. Merete Wiger (født 3. januar, 1921) er en norsk forfatter, født "Samuelsen". Hun er datter av forfatter og programleder i radio Ranka Knudsen Samuelsen. Hennes debut kom under pseudonymet Stella Danner: "Jeg var sinnssyk", Gyldendal (1955). På samme forlag ga hun rapt ut (under eget navn) "Så låste hun seg inn" (1957), "Judith og treskjæreren" (1958). Etter noen års pause kom romanene "--grensen" (1965), "Et lite stykke bortover gaten" (noveller, 1968), "Romanen om Maria Sholovski" (1970), "Slik spiller mødrene våre liv" (1974), "Reisen til det Hellige Land" (1977), alle på Gyldendal. Novellene i "Hjemme bra, men borte best" (1980), dramaet "De uovervinnelige" (1982) og romanen "Min amerikanske kusine" (1984) kom derimot ut på Dreyer. To barnebøker ble så utgitt på Eide forlag, nemlig "Tåreklumpen" (1989) og "Jenta som ikke kunne si nei" (1991). Siden har hun utgitt dramaet "Spillet om innvandrerne" på Trysil-forlaget (1998), "Miss M: Tanker om dette og hint" (1995), samt romanen "Skudd fra klar himmel" på Kulturforlaget Brak (1997). Av utmerkelser kan nevnes 2. premie i 1956 for et barnehørespill (Æ vil væra dein æ e) der Liv Ullmann debuterte på radio. I 1970 fikk hun Gyldendals legat for norsk litteratur. Hennes drama "Tilfellet Harriet Grinde" ble oppført på Teaterhøgskolen scene (1986), med Juni Dahr i hovedrollen. Senere har dette stykket vært oppført også i utlandet. Hun har også bidratt til lokale oppsetninger, spesielt for Grue Finnskog Ungdomslags teatergruppe, som årlig setter opp stykket "Spillet om Innvandrerne" på Finnskogdagene. Kaptein Tordenbrak. Kaptein Tordenbrak var et norsk rockeband som startet på midten av 1990-tallet og ble oppløst høsten 1999. Kaptein Tordenbrak som ga ut albumet «Ut» på Columbia Records (Sony) i 1996. «Ut» inneholdt låta «Generasjon f. eks.», som før plata kom ut var den første demo-innspilte sangen A-listet i NRK P3, noe som førte til en opptreden på NRKs underholdningsprogram Wiese. Den kom også ut på singel samme år. Søre Trysil. Søre Trysil er det sørlige området i Trysil kommune, grendene sør for Nybergsund, mer spesifikt Lutnes, Plassen, Skjærberget, Vestsjøberget, Rundfloen, Busta, Galaasen, Landsjøåsen og Langtjønnåsen. Her finner man Trysil Montessoriskole, Søre Trysil barnehage og Åsene-Søre Trysil idrettslag. Fotballaget Åsene har, etter mange års dvale, gjenoppstått (2006) og spiller nå i sjette divisjon for herrer. Hjemmebanen ligger i Landsjøåsen. Området har også eget utmarkslag, butikk, kombinert pannekakerestaurant og mynthandel, samt musikk-korps og egen rocke-/aktivitetsfestival – Lutuvalen. Trysil-forlaget ligger her, og forfatteren Dagfinn Grønoset kom herfra. Matsuo Basho. Matsuo Bashō (japansk:松尾芭蕉, født 1644, død 28. november 1694) var kunstnernavnet til en japansk dikter i Edo-perioden. Han er ofte kreditert for å ha perfeksjonert haikudiktingen, men mens han levde var Bashō mest kjent som en dyktig dikter av "haikai no renga", halvkomiske verselenker som vanligvis ble laget av flere diktere sammen. I vår tid er Bashō hovedsakelig kjent for de elegante haikuene han skrev. Han utviklet diktformen fra det morsomme, underholdende verset til seriøs kunst med inspirasjon fra zen-buddhismen. Egentlig var ikke diktene hans rene haiku, men de første tre linjene fra lengre renga. De har likevel blitt samlet og publisert som haiku flere ganger, og har hatt sterk innflytelse på senere diktere, som Kobayashi Issa og Masaoka Shiki. Mange av dem er òg oversatt til norsk. Et av de mest kjente diktene til Bashō, om frosken i den gamle dammen (boksen), er holdt frem som et av mesterverkene innen haikudikting, og er kanskje blitt det best kjente diktet av denne typen. Navn. «Matsuo» var familienavnet til dikteren, men han er vanligvis bare kalt «Bashō», uten etternavnet. Han var kjent som Kinsaku som barn, og senere som Munefusa. Han tok mange pseudonym i livet sitt. Et tidligere pseudonym, Tosei, betyr "ferskenkart" (eller "fersken i blått"), og er en hyllest til den kinesiske dikteren Li Po: Navnet Li Po betyr "plomme i hvitt". Han tok navnet "bashō", som betyr "banantre", fra et tre en elev gav ham og plantet i nærheten av hytta der han bodde. Historien forteller at klimaet var for kaldt til at dette treet bar frukt, og at han mente å kalle frem bildet av en ubrukelig dikter med dette. Vestlige stavemåter for Basho er uvanlige, men kan inkludere Matuo Basyou, når man bruker Nihon-shiki, eller Matuwo Baseu om man bruker en transliterasjon som svarer mer nøyaktig til stavingen som var i bruk på hans tid. Claudia Nolte. Claudia Nolte (født 7. februar 1966 i Rostock) er en tysk politiker (CDU). Fra 1994 til 1998 var hun familieminister i den føderale regjeringen. Utdannelse. Etter Abitur (artium) i Rostock i 1985 utdannet hun seg til sivilingeniør i Ilmenau, og arbeidet som vitenskapelig medarbeider ved den tekniske høyskolen der. Under sin studietid var hun aktiv i "Katholische Studentengemeinde Ilmenau" Familie. Claudia Nolte er katolsk. Hun er skilt og har en sønn. Parti. I oktober 1989 arbeidet hun i Neues Forum i DDR, og trådte i februar 1990 inn i CDU. Fra 1992 til 1994 var hun medlem av CDUs landsstyre i Thüringen, og fra 1996 til 2000 i CDUs presidium. Parlamentsmedlem. Fra mars til oktober 1990 tilhørte hun det første og eneste demokratisk valgte Folkekammeret i DDR. Fra 3. oktober 1990 var hun medlem av det tyske parlamentet. Hun var fra 1991 til 1993 kvinne- og ungdomspolitisk talskvinne for CDU/CSU-fraksjonen. Fra 2002 til 2005 var hun nestleder for underutvalget "Vereinte Nationen", medlem av utenrikskomitéen, nestleder for husholdsutvalget og parlamentets betrodde for Moldavia. Hun mistet sitt mandat i parlamentet ved valget i 2005. Offentlige verv. Etter valget i 1994 ble hun familieminister i Helmut Kohls føderale regjering. Hun var da 28 år gammel og er dermed den yngste person som har sittet i en tysk føderal regjering. Den 30. november 1994 ledet hun første gang EUs ministerråd, og var dermed den hittil yngste rådspresident. Etter valget i 1998 gikk regjeringen av. Medlemskap. Hun er medlem av Deutsch-Amerikanische Gesellschaft, Konrad-Adenauer-Stiftung, Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft (CDA) og CDU/CSUs "Mittelstands- und Wirtschaftsvereinigung" (MIT). Byavisen Bergen. Byavisen Bergen er en partipolitisk uavhengig, reklamefinansiert gratisavis som kommer ut hver tirsdag i Bergen, og har et opplag på i overkant av 100 000 hver uke (2012). Avisen ble etablert i 1984 som "Annonse Avisen". Dagens navn er fra 2002. Den distribueres til alle husstander i Bergen, på Sotra og på Askøy. I tillegg blir den også lagt ut på en del offentlige steder i Bergen sentrum. Bergen Byavis gis ut av Avisprodukter A/S. Ansvarlig redaktør er Ole Tom Kolstad (pr. 2012). Grand Forks. Grand Forks County Office Building Grand Forks er en by som ligger i den nordlige staten Nord-Dakota i USA, nær grensen til Canada. Den ligger i fylket Grand Forks County og fylkets administrasjonssenter ligger i Grand Forks. Det bor om lag 50 000 mennesker (2003) i byen, som har en aktiv vennskapsbyavtale med Sarpsborg. Grand Forks er sete for det statlige universitetet University of North Dakota, hvor blant annet Avinor utdanner sine nye flygeledere. I likhet med mange andre byer i regionen var de første innbyggerne og besøkende handelsmenn og jegere. Selv om indianerne var der først av alle. Det var franskmenn som begynte å kalle byen ”les Grandes Fourches”, og som valgte å etablere et senter på stedet ved Red River. Mange ble boende. Det ble tidlig etablert jordbruk i området, takket være gode jordforhold. Navnet Grand Forks, slik vi kjenner det idag, dateres til 15. juni, 1870, da byens første postmester Sanfor C. Cady døpte byen med et engelskklingende navn. Grand Forks fikk bystatus 22. februar, 1881. Dampbåter som frekventerte Red River har mye av æren for at stadig flere jegere og handelsfolk kom til regionen og utviklet stedet til å bli en by. Fra 1880 til 1890 økte befolkningstallet i området fra 1701 til 4979, mye takket være introduksjonen av jernbanen og økt vekst i forretningslivet. Byens første ordfører var W.H. Brown. Bystyret hadde den gang 12 medlemmer. Central School åpnet i 1881, raskt fulgt av Belmont og Wilder School. All utviklingen i området kom takket være forretningsliv og landbruket. Møller og hoteller dukket opp i raskt tempo. Tilreisende turister begynte å dukke opp fra både nord og sør, og i 1900 ble den første handelsdagen ”Winnipeg Day” arrangert. Arrangementet tiltrakk hundrevis av canadiere til byen, i det som ble kalt ”Crazy Days”. Dette arrangementet fortsetter å være en årlig tradisjon, tidlig på høsten. På den andre siden av elven ligger East Grand Forks. Denne byen vokste også i et raskt tempo, takket være et bryggeri og 30 salooner som eksisterte allerede rundt 1900-tallet. North Dakota var på dette tidspunktet en ”tørr stat”, og for moro inklusive alkohol søkte innbyggerne over elven for denne type aktiviteter. I likhet med resten av landet fikk landet store problemer under den store depresjonen som herjet på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 30-tallet. De økonomiske tidene tok seg opp rundt andre verdenskrig, og i 1946 ble Grand Forks County rangert som nummer 37 i USA over innkomst per familie. Befolkningen økte fra i 1950 til i 1960. Susendalen. Susendalen (sørsamisk: "Sååvsoe") er et dalføre i Hattfjelldal kommune i Nordland og har veiforbindelse til kommunesenteret. I dalen ligger Susendal kirke som er bygget i laftet tømmer på dugnad av bygdefolket på begynnelsen av 2000-tallet. Kirken har en altertavle laget av Karl Erik Harr. Nitahå-Jussi. Nitahå-Jussi (født Johannes Johansson Oinonen i 1873, død på Finnskogen, 13. februar 1964) var en skogsfinsk vandrer. Han var født på gården Niittaho, i Sverige, nært Trysil, sønn av kraftkaren Bertils-Jussi og Anne Olofsdotter Oinonen. På svensk side omtales han som Niittaho-Jussi. En tid arbeidet han i USA, hvorfra han returnerte for å drive gårdsbruket etter at faren døde. En over tyve år lang rettsprosess startet da, ettersom gården var ulovlig overtatt av andre. Vel hjemme begynte han sine detaljerte dagbøker, og han var kjent for å beherske flere språk: Gammel-finsk, svensk, norsk og engelsk. Han er omtalt som «den siste vandreren på Finnskogen», og skal ha uttalt «Dette er mine skoger, men jeg eier dem ikke». Han ble portrettert i filmen "Finnskog og trollskap" (1956) med stoff fra boken av Dagfinn Grønoset (1957); samt gjest i det svenske TV-programmet Hylands Hörna. I ettertid er han minnet gjennom Niittaho-Jussis Förening i Helsingfors. Ekin Deligöz. Ekin Deligöz (født 21. april 1971 i Tokat, Tyrkia) er en tysk politiker (De grønne). Hun kom til Tyskland 8 år gammel i 1979. Deligöz har studert forvaltningsvitenskaper i Wien og Konstanz. Hun fikk tysk statsborgerskap i 1997, og er siden 1998 medlem av det tyske parlamentet. Finnskogprisen. Finnskogprisen er en utmerkelse som deles ut på arrangementet Finnskogdagene, til personer eller organisasjoner som på en eller annen måte kan tenkes å representere de verdier som er viktige for Finnskogen. Av mottakere kan nevnes Sinikka Langeland (1996), Dagfinn Grønoset, dansebandet Ingemars (2005) og Ove Berg (2006). Med prisen følger også en pris snus. Finnskogdagene. Finnskogdagene er et arrangement på Svullrya i Grue, Hedmark, nær grensen mot Sverige. Det ble etablert i 1969, og har årlig vært arrangert andre helgen i juli. Temaet for arrangementet er tradisjonene og folkelivet rundt Finnskogen Det finske ambassadørpar har i en årrekke vært gjester ved arrangementet. Mer informasjon om dagene finner du på http://www.finnskogdagene.no Charlie Miller. Charles David Copeland Miller (født 18. mars 1976 i Glasgow), mest kjent som Charlie Miller, er en skotsk fotballspiller. Han spilte tidligere i den norske eliteserien for Brann og spiller i dag i skotske Clyde FC. Miller ble i yngre år regnet blant de mest talentfulle spillerne i Skottland. Allerede som 17-åring i 1993 debuterte han for storklubben Rangers. Han fikk med seg fire seriemesterskap der, men han klarte aldri å etablere seg hundre prosent på laget. Han ble blant annet kritisert for at hans utensportslige livsstil ødela for full satsing på fotball. Etter korte opphold i de engelske klubbene Leicester og Watford gikk turen tilbake til Skottland og Dundee United i 2000. Der var det tydelig at han fikk gløden tilbake. Han fikk også sin eneste landskamp for i 2001. Sommeren 2004 valgte Miller å gå til Brann, til tross for at han kunne fortsette å spille i Dundee United. Men han slet med å etablere seg på laget, og var innbytter da Brann vant cupfinalen samme år. I 2005-sesongen spilte Miller stort sett fast på Brann, og ble en av Branns store profiler, til tross for at han ble flyttet rundt i de fleste offensive posisjoner på banen. I 2006-sesongen har Miller stort sett spilt på høyrekanten på Branns midtbane, selv om han har gitt uttrykk for at han helst vil ha andre roller i laget. Etter en lang periode vinteren 2006-2007 der Miller ønsket seg bort fra Brann, ble Miller fristilt fra sin kontrakt 31. januar 2007. I februar 2007 signerte Miller en avtale med den belgiske klubben Lierse. Han spilte deretter to år i Australia for Brisbane Roar FC og Gold Coast United FC, før han returnerte til Skottland og Clyde FC. Makhatsjkala. Kart over Dagestan med hovedstaden Makhatsjkala Makhatsjkala (russisk: Махачкала́) er hovedstad i den russiske republikken Dagestan. Den ligger ved østbredden av Kaspihavet, og hadde om lag 460 000 innbyggere i 2004. Den ble grunnlagt i 1844 som et russisk fort, og fikk bystatus i 1857. Opprinnelig fikk byen navnet "Petrovskoje", etter den russiske tsaren Peter den store som besøkte regionen i 1722. Byen ble omdøpt til Petrovsk-Port i 1857, og i 1921 "Makhatsjkala" etter den lokale bolsjeviklederen "Makhatsj". Byen ble hovedstad i 1922. Makhatsjkala er en viktig havneby. Rørledninger fører olje fra feltene ved Groznyj og "Izberbasj" til byens oljeraffinerier. Byen har også romfarts-, skipsbyggings-, næringsmiddel- og tekstilindustri. Byen er oppdelt i tre distrikter: "Leninskij", "Sovetskij", og "Kirovskij". Et jordskjelv gjorde stor skade i 1970, og en stor del av byen er gjenoppbygd siden da. Siden starten på krigen i Tsjetsjenia har byen vært utsatt for en rekke terrorhandlinger. Jan Groth (1946). Jan Leonard Groth (født 25. februar 1946) fra Greåker ved Sarpsborg) er en norsk rockevokalist. Han debuterte i 1964 med singelen "Burning Needles/Inside Love", med tekst og melodi av Thor G. Norås. Singelen fikk lovende omtale i USA av den eminente kjenneren av 60-tallsmusikk, Mike Stax i rockemagazinet Ugly-Things. Han roser særlig Jan Groth for hans «eerie» vibrato på "Burning Needles". Groth debuterte på MANU Records. Tidlig på 70-tallet var Groth medlem av rockegruppen Aunt Mary. I de senere år er han best kjent for sine tolkninger av Aage Samuelsens sanger og fra bandet Just 4 Fun med Hanne Krogh, Marianne Antonsen og Eiríkur Hauksson. Just 4 Fun deltok for Norge i Melodi Grand Prix i 1991 med låten «Mrs. Thompson». Jan Groth ga ut sin nye plate "Bridges Or Walls" i februar 2006. Platen er pop-rock med et snev av roots. I 2007 ga han ut Sanger fra T.B. Barratts salmebok til markeringen av 100-års jubileet for pinsebevegelsen i Norge. Jan Groth vokste opp i pinsebevegelsen og opptrer fremdeles med sanger fra sitt barndomsmiljø. Jan Groth er far til Stephan Groth, Jonas Groth og Andreas Groth. Disse tre sønnene er alle blitt respekterte musikere. Sinikka Langeland. Sinikka Langeland (født 1961) er en norsk musiker. Hennes instrument er det finsk-ugriske strengeinstrumentet kantele, men hun er også kjent for runesang og kveding. Langeland underviser også i disse instrumentene. På Finnskogutstillingen i mars 2012 ble Langelands nyskrevne verk Sammas - Himmelsøyle urfremført. Dette verket er basert på den skogfinske mytologien, og var et bestillingsverk for Finnskogutstillingen. Uken etter urfremføringen ble verket fremført på nytt i Gamle Aker kirke, under Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. I 1996 mottok hun Finnskogprisen. For utgivelsen "Runoja" fikk hun den høythengende Edvard-prisen i klassen musikk i grenseland i 2003. I 2004 mottok hun sammen med Ove Berg Finsk-norsk Kulturinstitutts kulturpris og i 2010 fikk hun Gammleng-prisen i klassen folkemusikk. Langeland har vært nominert til Spellemannprisen 1997 i klassen folkemusikk for "Strengen var af røde guld" og Spellemannprisen 2000 i klassen folkemusikk/gammaldans for "Lille Rosa"). Hun er bosatt på Finnskogen. Utgivelser. Hun bidro til Dølajazz 2006 med dikt av Hans Børli, fremført med jazzartistene Arve Henriksen/Trygve Seim samt finske Markku Ounaskari. Jan Groth (1938). Jan Groth (født 13. november 1938 i Stavanger) er en norsk billedkunstner. Groth var i flere år bosatt i New York, og er en av de mest suksessrike nålevende norske kunstnere internasjonalt. Han har hatt en rekke utstillinger i anerkjente gallerier og museer verden over, og er innkjøpt av bl.a. Tate Gallery i London, Museum of Modern Art, i New York, Guggenheim Museum, Whitney Museum og Metropolitan Museum i New York. Karakteristisk for Jan Groths arbeider er en enkel, organisk strekform som gjentas og undersøkes innenfor flere ulike teknikker, som tegning, skulptur og tekstil. João Goulart. João Belchior Marques Goulart (født 1. mars 1918, død 6. desember 1976) med kallenavn Jango var president i Brasil i perioden 7. september 1961–31. mars 1964. Han var den siste venstreorienterte presidenten i landet frem til valget av president Lula da Silva i 2002. Goulart var født i São Borja i delstaten Rio Grande do Sul, sør i Brasil. Han ble valgt til visepresident i 1956 og i 1960. Da president Jânio Quadros trakk seg i 1961, overtok Goulart presidentvervet. Han ble avsatt i 1964 da det ble gjennomført et militærkupp i landet. Han flyktet deretter i eksil utenfor Brasil. João Goulart døde i byen Mercedes i Argentina i 1976. Plankton. Plankton er en fellesbetegnelse for de små og oftest encellede organismer – mikroorganismer som lever svevende i de frie vannmasser (pelagisk) i hav eller ferskvann. Gruppen omfatter organismer som er svært små, men til gjengjeld er det store mengder av dem i havet. I en liter havvann finnes om lag 10-20 millioner av dem. Livsformen er dermed starten på næringskjeden i havet. Felles for alle typer plankton er at de følger vannmassenes bevegelser og ikke har betydelig horisontal egenbevegelse. Noen grupper plankton har imidlertid evnen til å stige eller synke i vannet. Organismer som lever hele sitt livsløp drivende kalles "holoplankton". Egg og larver av arter som seinere i livsløpet svømmer, kryper eller er fastsittende, kalles "meroplankton". Det motsatte av plankton er nekton, altså pelagiske dyr som kan bevege seg uavhengig av strømretningen, for eksempel voksne fisker. Et annet begrep er pleuston, som er plankton som stikker deler av kroppen opp i lufta, slik som portugisisk krigsskip og bidevindseiler. Neuston er organismer som lever på eller i overflatehinna, for eksempel vannløpere og virvlere. Attila. a> svevende over seg på vei til møtet med Attila i år 452 Attila (født ukjent - død 453 e.Kr.), også referert til som «Attila huneren», var herskeren av hunerne fra 434 og fram til sin død i 453. Han var den siste og mektigste herskeren av Hunerriket som strakte seg løselig fra elven Ural til elven Rhinen og fra elven Donau til Østersjøen. Riket omfattet Baltikum, deler av Tyskland, Ungarn, Balkan, store deler av Russland og Lilleasia (se kart). I løpet av sitt styre var en av de mest fryktede fiendene til både Vestromerriket og Østromerriket. Han krysset Donau to ganger og plyndret på Balkan, men var ikke i stand til å erobre Konstantinopel. Han forsøkte også å erobre romerske Gallia (dagens Frankrike), krysset Rhinen i 451 og marsjerte med en stor og tung hær så langt som til Aurelianum (Orléans) før han ble beseiret i slaget på se katalauniske marker eller ved Châlons. Til sist invaderte han Italia, herjet rundt i de nordlige provinsene, men var ikke i stand til å erobre Roma. Han planla flere hærtokt mot romerne, men døde i 453 etter sigende på sin bryllupsnatt av blodstyrtning fra nesen. Framtoning. Det er ingen bevart redegjørelse i første person av Attilas framtoning. Det er imidlertid en mulig annenhånds beskrivelse ved den gotiske historikeren Jordanes som siterte den greske, østromerske historikeren og sendebudet til Attilas hoff, Priskos. Det antyder en person med mulige asiatiske trekk: «Kort av vesen med en brei brystkasse og et stort hode; hans øyne var små, hans skjegg tynt og stenket med grått; og han hadde en flat nese og solbrent hud, som viste tegn på hans opprinnelse.» Etymologi. Opprinnelsen til Attilas navn er uklart. Den greske dramatikeren Menandros (død 291 f.Kr.) har benyttet betegnelsen Attila som navnet på elven Volga. Omeljan Pritsak mener at navnet kan bety «universal hersker» på et tyrkisk språk som er beslektet med donau-bulgarsk. Otto Maenchen-Helfen antyder en østgermansk opprinnelse og avviser en tyrkisk etymologi: «Attila er dannet fra gotisk eller gepidisk "atta", «far», ved diminutiv endelse "-ila".» Han finner Pritsaks etymologi «oppfinnsom, men av mange grunner uakseptabel». Imidlertid antyder han at disse navnene var «ikke de egentlige navnene til de huniske fyrstene og herrene. Hva vi har er huniske navn i germanske antrekk, modifisert for å passe gotisk tunge, eller populære gotiske etymologier, eller begge. Mikkola tenkte at Attila kunne gå tilbake til tyrkiske "atlïg", «kjent»; Poucha finner det i tokhariske "atär", «helt». Den første etymologien er for søkt til å bli tatt alvorlig, den andre er tøv.» Navnet har mange varianter i moderne språk via fortellinger blant germanske folk og er en viktig andel i den norrøne "Volsungesaga" og "Hervors saga", og i den middelhøytyske "Nibelungenlied": Atle på norrønt, Etzel på tysk og i tillegg Attila/Atilla/Etele på ungarsk (alle tre benyttes, men Attila er mest vanlig), og Attila, Atilla, Atilay eller Atila på moderne tyrkisk. Pakketur. Pakketur forbindes med feriereiser til sydlige og varmere strøk. Denne reisemåten kalles også for selskapsreiser. Pakketurer i Skandinavia. Det var den danske presten Eilif Krogager «Tjæreborgpresten» som var først ute i Skandinavia med å arrangere pakketurer. Det 20. århundredes reiseeventyr ble skapt i en prestegård i Allerup ved Tjæreborg, nær Esbjerg. Pastor Krogager så mulighetene da danskene i etterkrigsårene begynte å lengtes ut i Europa. Han leide to busser, og den 8. juli 1950 kjørte de feriestemte dansker over den spanske grense med Krogager selv som reiseleder og medlemmer fra menigheten som passasjerer, Slik ble denne ferieformen innledet. Behovet for et slikt tilbud var stort, og allerede året etter etablerte han sitt eget busselskap, Nordisk Bustrafik. De første årene var det Spania og Middelhavskysten som var det primære reisemål. Etter overgang til charterfly var reisemålet de første årene Mallorca. Frem til 1959 benyttet norske turoperatører danske og svenske flyselskaper. I 1995 ble salg og markedsføring av pakketurer lovregulert gjennom Pakkereiseloven. Charterfly. Den første pakketur med norsk charterfly ble arrangert av Erik Myhres Reisebyrå i samarbeid med Norrønafly som hadde anskaffet en Convair 240 (LN-LAU). Første tur startet fra Fornebu høsten 1959. Det ble det året transportert om lag 400 passasjerer fra Norge. Turoperatører. Før de norske turoperatørene kom på banen var det de danske turoperatørene Tjæreborg og Spies Rejser som dominerte det norske markedet. Foruten Erik Myhres Reisebyrå etablerte Saga Tours seg i 1959 og senere det danske Stjernereiser, nå Star Tours. Norsk Folke-Ferie som hadde sin bakgrunn i Landsorganisasjonen organiserte i det vesentlig bussturer innenlands Charterselskaper. Årene fra 1953 til 1993 var en periode da det dukket opp stadig nye charterselskaper i Skandinavia og Europa ellers som også tiltrakk seg kunder fra Norge. Og som ble benyttet av de norske turoperatører og reisebyråer. Mange selskaper fikk en kort levetid. Konkurransen var hard og de fleste selskaper måtte etter hvert melde pass. Omstendigheter som at charterpassasjerer ble stående igjen på feriestedet uten at arrangøren kunne organisere hjemreise førte til at Reisegarantifondet ble opprettet. Itamar Franco. Itamar Augusto Cautiero Franco (født 28. juni 1930, død 2. juli 2011) var en brasiliansk politiker. Han var president i Brasil fra 2. oktober 1992 til 31. desember 1994. Itamar Franco vokste opp i Juiz de Fora i delstaten Minas Gerais. I 1989 meldte han seg inn i partiet PRN (Partido da Reconstrução Nacional) for å bli kandidat til visepresident i Brasil. Franco ble valgt som visepresident under Fernando Collor de Mello. Da Collor ble avsatt på grunn av korrupsjon på slutten av 1992, overtok Franco presidentvervet. Etter at han gikk av som president, var han guvernør i Minas Gerais i årene 1998–2003. Han var deretter Brasils ambassadør i Italia frem til han forlot stillingen i 2005. Bartholomäus Kalb. Bartholomäus Kalb (født 13. august 1949) er en bayersk konservativ politiker (CSU). Han er siden 18. februar 1987 medlem av det tyske parlamentet. I april 2005 førte det til overskrifter at han hadde latt seg lure av en spøkefugl som hadde utgitt seg for kreftsyk kvinnelig millionær som søkte en arving. Kalb skrev 24 brev og kort til sin angivelige velgjører, hvor han forsøkte å fremstille seg selv i best mulig lys og skrev nedsettende om kolleger. Han avslørte også at Edmund Stoiber ikke lenger ville ha noen sjanse til et nytt kanslerkandidatur. Andreas Vollenweider. Andreas Vollenweider (født 4. oktober 1953 i Zürich) er en sveitsisk musiker. Hans hovedinstrument er egendesignet elektro-akustisk harpe, men han spiller også flere andre instrumenter, blant annet gitarer og keyboards. Vollenweiders far Hans var en av Europas ledende organister. Andreas Vollenweider vokste opp i kunstnerisk mangfoldige omgivelser, og han ble en selvlært multiinstrumentalist. 22 år gammel begynte han å spille harpe, og han utviklet en egen spilleteknikk. Han utviklet instrumentet etter egne behov, og slik oppsto den elektro-akustiske harpen. Deretter komponerte Vollenweider musikk for film-, teater- og fjernsynsproduksjoner. I 1970-årene spilte han sammen med René Bardet i ensemblet "Poesie und Musik". De satte musikk til dikt av Heinrich Heine og François Villon. Hans første soloalbum, "Eine Art Suite in XIII Teilen", ble utgitt i Sveits i 1979. Det regnes som "Vollenweider-soundens vugge". I 1984 hadde hans album "White Winds" suksess på de amerikanske hitlistene i kategoriene pop, klassisk og jazz. I 1987 ble Andreas Vollenweider den første sveitser som vant den amerikanske Grammy-prisen, for albumet "Down to the Moon". Solomusikken til Andreas Vollenweider ligger i spenningsfeltet mellom jazz og såkalt new age, men har også elementer av pop og klassisk. Musikken hans er for det meste instrumental, men han har også samarbeidet med flere kjente vokalister, blant annet Bobby McFerrin, Carly Simon, Luciano Pavarotti og Ladysmith Black Mambazo. Palmeira dos Índios. Palmeira dos Índios er en by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen ligger i det indre av delstaten. Den brasilianske forfatteren Graciliano Ramos var borgermester i byen i 1927. Hanne Krogh. Hanne Krogh Sundbø (født 24. januar 1956 i Oslo) er en sanger og tekstforfatter oppvokst i Haugesund. Debuten. Hun platedebuterte som 14-åring i 1970 med singlen "Lukk opp min dør", etter å ha prøvesunget for Arne Bendiksen. Året etter vant hun den norske Melodi Grand Prix-finalen med melodien «Lykken er», og representerte Norge i den internasjonale finalen i Irland. Hun opptrådte i TV-show i Tyskland og rundt om i Norden, og spilte inn «Lykken er» både på norsk, svensk og tysk. Etter flere plateutgivelser valgte hun å trekke seg bort fra platebransjen noen år, og hun søkte seg inn på Nissen gymnas der hun tok skuespillerutdannelse. Dette førte til hovedrollene i spillefilmene "Crash" og ikke minst klassikeren "Reisen til Julestjernen" der hun spilte Sonja. Filmen settes fortsatt opp på norske kinoer hvert år ved juletider. Comeback. I 1978 gjorde hun et comeback med LP-en "Hanne Krogh"; den solgte lite og kom aldri inn på VGs offisielle platebarometer. I 1979 deltok hun i Melodi Grand Prix med "Når vi er barn", men endte på sisteplass med to poeng. Samme år ble hun spurt om å gjøre en norsk versjon av den finske sangen «Höstvisa» med melodi av Erno Tauro og tekst av Tove Jansson, som hun oversatte til norsk. Denne gikk til topps på Norsktoppen og ble den mest ønskede sangen i radioprogrammet "Ønskekonserten". Dermed var comebacket et faktum og de påfølgende årene spilte hun inn flere LP-plater. I 1983 samlet hun sine personlige julefavoritter som hun gav ut på LP'en "Julens vakreste". Den har siden utgivelsen solgt eksemplarer og er fortsatt i handelen. Bobbysocks. I 1984 tok hun kontakt med norsk/svenske Elisabeth Andreasson og sammen dannet de duoen Bobbysocks. De ga ut sin første LP samme år som besto av swing-låter med harmonisang, samt flere pop-låter signert bl.a. Rolf Løvland. I 1985 ble Løvland invitert av NRK til å skrive et bidrag til årets norske Melodi Grand Prix og han skrev «La det swinge» til Bobbysocks som både vant den norske finalen og "Eurovision Song Contest 1985" som ble holdt i Göteborg. I Norge var det en svært populær seier, det var første gang en norsk artist vant konkurransen og den påfølgende jubelturnéen i Norge satte 34 publikumsrekorder og nærmere mennesker møtte frem i Nygårdsparken i Bergen. Jentene turnerte i 16 forskjellige land, solgte flere millioner plater og var nummer én på hitlistene i åtte forskjellige land. Hanne solo. I 1988 takket Bobbysocks for seg med en LP innspilt i Los Angeles og Hanne gikk så i studio med Bjørn Eidsvåg og Håkon Iversen som produsenter. Resultatet ble en litt mer lavmælt plate kalt "Hanne". Platen ble kritikerrost og inneholdt låter som "Det er tent et lys", "Gi meg ikke din styrke" og "Vakker når du sover". Just 4 Fun. Tidlig på 90-tallet ble hun med i kvartetten Just 4 Fun sammen med "Eiríkur Hauksson", "Marianne Antonsen" og "Jan Groth". Gruppen spilte 60-tallsmusikk og ga ut LP'en "Ren 60". Resultatet ble 30 uker på hitlistene, og et salg på over eksemplarer. I 1991 ble den norske finalen i Melodi Grand Prix 1991 avlyst, men gruppen ble spurt av NRK om å representerte Norge i Eurovision Song Contest 1991. Gruppen takket ja og stilte med låten "Mrs. Thompson" skrevet av Dag Kolsrud. Det kom mange reaksjoner på at Just 4 Fun takket ja til oppdraget. Bidraget endte på en skuffende 17. plass med kun 14 poeng. "Mrs. Thompson" ble heller ingen kommersiell suksess og aldri inn på VGs singleliste. Ta meg til havet. I 1992 spilte Hanne Krogh inn live-platen "Ta meg til havet" i hjembyen Haugesund. Platen inneholdt Hannes største klassikere, samt flere nyskrevne låter. Hanne debuterte her som komponist med låten "Ikke gi deg jente" som omhandlet hennes egen bestemor. Rolf Løvland bidro med "Jeg kan se en stjerne falle" som flere norske grupper har laget cover-innspilling av i ettertid. Platen fikk Spellemannprisen i 1993, og la grunnlaget for en turné over hele landet. Barneplater. Da Hanne Krogh ble mamma til Amalie i 1993, bestemte hun seg for at hun ville spille inn Alf Prøysens viseskatt i ny tapning. Pete Knutsen arrangerte låtene, og platen "Prøysens barnesanger" solgte over og ble nominert til Spellemannprisen. Dette banet vei for flere barneplater. Tidlig på 1970-tallet hadde forfatteren Thorbjørn Egner valgt seg ut Hanne til å gestalte forskjellige skikkelser når han skulle regissere musikk-eventyrene sine for TV og plate. På slutten av 90-tallet tok hun nå for seg hans melodier i "Egners barnesanger" som etterhvert kom til å selge over CD-plater og kassetter. Sist ut i Hannes barnemusikk-serie var "Sanger fra barnas skattkammer" i 2002. Vestavind. Hanne Krogh jobber nå mer og mer med tekstskriving, og da spesielt med temaet om utvandringen til Amerika ved forrige århundreskiftet. Hun er veldig interessert i historiene og mytene mellom Irland, Norge og Amerika, og i 1998 ga hun ut albumet "Vestavind" som handlet om lengselen mot vest. I årene etter har hun gitt konserter med fragmenter fra "Vestavind". Team Hanne. Våren 2009 samlet Hanne et 20 personer stort kor fra hjembyen Haugesund for å være med i TV2-programmet "Det store korslaget". Hennes «Team Hanne» vant hele konkurransen og de feiret seieren bl.a. med en jubelturné på vestlandet, opptredener i USA og CD-utgivelsen «Reis meg opp» som kom i desember samme år. Pengepremien på en halv million kroner bidro til å opprette Team Hanne Kulturfond som har som formålet å stimulere unge kunstnere til å utvikle ferdigheter som kan bidra til å øke regionens kreative aktivitet, oppfordre ungdom til å satse på sitt talent og styrke den kunstneriske kompetansen på Haugalandet. Team Hanne Kulturfond deler i 2010 ut et stipend på inntil,- kr til en ung kunstner som er under 23 år. Kandidaten må ha vist et uvanlig talent innenfor sin kunstgren som kan være musikk, dans, teater, litteratur, billedkunst, film og lignende. Hannes jul. Helt siden slutten av 1980-tallet har Krogh turnert landet rundt ved juletid med sine julekonserter. Hun samarbeider med lokale kor på de forskjellige konsertene som hvert år fyller kirkene over hele landet. Hanne Krogh gir hvert år rundt 100 konserter rundt om i landet. Marechal Deodoro. Marechal Deodoro er en by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen er et viktig turistmål i regionen med historiske bygninger fra kolonitiden og flere sandstrender. Byen ble grunnlagt i 1611 under navnet "Vila Madalena". Da Alagoas ble utskilt fra Pernambuco i 1817 ble byen hovedstad i den nye delstaten. Byen mistet denne statusen i 1839 da Maceió ble ny hovedstad. Byen er nå oppkalt etter Marechal Deodoro da Fonseca som var Brasils første president og som ble født i byen i 1827. Byen har et lite museum til ære for ham. Sigar. Sigarer av fire forskjellige merker Sigarer brukes til røyking, og mest for nytelse av tobakk. Sigarer har form som sylinderformede rør og er vanligvis større enn sigaretter og gjerne utformet på en mer kunstnerisk måte. Sigarer regnes gjerne for å være til finere bruk enn sigaretter. Ordet sigar kommer fra mayiske språk. Mest kjent og ettertraktet er håndrullede Havannasigarer fra Cuba. Alejandro Robaina eier plantasjen som leverer tobakk til de mest eksklusive sigarene. Historie. Tobakk ble opprinnelig innført til Europa på 1500-tallet fra de nyoppdagede områdene i Sentral-Amerika. Vi kjenner lite til tidlig amerikansk tobakksbruk, men likevel gir det begrensede dokumentariske og arkeologiske materialet oss et ganske konkret bilde av tobakkens rolle før Columbus’ tid. Tobakken ble ikke bare brukt som nytelsesmiddel, men hadde en langt viktigere rolle i rituell og medisinsk sammenheng. Dyrking og bruk av tobakk var fundamentale elementer i den sosiale og økonomiske orden i store deler av Amerika før Colombus' tid. Da Columbus seilte inn i Karibien i 1492 ble den beste tobakken produsert av en folkegruppe som ble kalt Taino. Den første europeeren som prøvde en kubansk sigar, var løytnant Rodrigo de Jeres, som Columbus sendte for å utforske innlandet sammen med en katolsk prest som skulle oversette til kinesisk. Rodrigo var en eventyrer og prøvde alt indianerne bød ham. Han oppdaget at han likte sigarer og tok med prøver av både indianere og tobakk hjem til Spania. Han likte å vandre i gatene mens han blåste i veg. Dessverre for Rodrigo erklærte den spanske inkvisisjonen at enhver som kunne blåse røyk ut av nesen måtte være i ledtog med Djevelen, og han havnet i fangehullet og satt inne i mer enn ett år. Under tidlig spansk styre var tobakken populær blant sorte og indianske slaver, men få spanske adelige tok opp skikken da de så på det som en "negervane". Andre steder i verden var ikke folk så fordomsfulle og rundt år 1600 hadde kubansk tobakk blitt en høyt skattet vare over hele verden, noe som forårsaket skatter og reguleringer fra den spanske kronen. Blant annet kom det en spansk lov som bare tillot hvite å dyrke denne planten. Store og små tobakksbutikker dukket opp i byer i Europa og som kjennemerke hadde de et malt skilt eller en statue av en indianer som tilbød tobakk. På midten av 1800-tallet var indianeren et vanlig syn over hele Europa og over alt i Amerika hvor røkere fantes. Etter den amerikanske borgerkrigen begynte man å pakke sigarer i forbrukerpakninger, og indianeren dukket opp på hundrevis av forskjellige sigarkasser mellom 1875 og 1925. Råvaren. Fra såing av frø til planten er ferdig til å høstes tar det omtrent tre måneder. Etter høstingen sorteres bladene etter blant annet størrelse og tykkelse, og henges til tørking i rundt to måneder. Bladene forandrer nå farge fra grønn til forskjellige toner av brunfarge. Tobakken må nå gjennom en rekke fermenteringsprosesser (gjæringsprosesser) før den er en sigar. Tobakksbladene lagres og «utvikles» gjennom en kombinasjon av varme og skygge for å redusere sukker- og vanninnholdet, uten at bladene råtner. Den fuktige tobakken legges i baller eller bunker, i tiden tobakken «modnes» kan temperaturen i bunkene/ballene komme opp i 60 grader. Arbeiderne sørger for en jevn modning og utvikling ved at de river ned og bygger opp den lagrede tobakken. I dette første stadiet avgir tobakken ammoniakk og det totale nikotininnholdet reduseres. Deretter pakkes den fermenterte tobakken i baller, for at den skal modnes. Modningstid er fra 18 måneder og opp til 10 år. Så kommer en ny sorteringsprosess, som bestemmer hva det enkelte blad er mest egnet til: Innlegg, omblad eller dekkblad. Før tobakken kommer til sigarmakerne, fuktes den igjen for å bli myk og lett å arbeide med. Håndrulling. Sigarmakeren presser forsiktig sammen sigarbladene med hendene før de legges på et omblad, som er et flatt elastisk tobakksblad. Tobakken rulles til en «sigar» og kappes i riktig lengde før den presses i en treform. Treformen åpnes gjentatte ganger for å rotere sigaren, slik at den blir helt rund. Sigarmakerne tar ut buntene og ruller de inn i et dekkblad, delt i to. Dekkbladet blir limt sammen med hodet på sigaren med litt vegetabilsk lim. Kontrollører inspiserer deretter hver eneste sigar for hånd, defekte sigarer blir sortert ut. Deretter blir sigarene veid og pakket i bunter på 50. Når sigarene er laget av erfarne sigarmakere, vil det være minimal forskjell på buntene med 50 sigarer, ikke mer enn et til to gram er målet. Bunter som ikke godkjennes blir returnert for å rulles på ny Lagring. Neste steg er lagring. De fleste fabrikkene lagrer i minst 20 dager, de beste lagrer i over 150 dager. Lagringen gjør at de forskjellige tobakkstypene kan forenes slik at sigaren blir mer helhetlig. Etter lagring blir sigarene sortert etter størrelse og farge, pakket i kasser og gjort klar for utsendelse. Norsk sigarproduksjon. Den siste norske sigarprodusenten var British American Tobacco Norway AS i Oslo som ble flyttet til Danmark i 2007. Selskapet laget en håndrullet sigar, 'Årgangssigaren', som ble lansert i begynnelsen av november hvert år. I tillegg produserte de Sorte Mand, maskinrullede sigarer i flere utgaver. Ved folketellingene i 1865 og 1875 var det vel 50 personer i Norge som ble registrert med yrker relatert til produksjon av cigarer. I 1900-tellingen var tilsvarende opp mot 300 personer. Omkring 2/3 av disse var lokalisert i Oslo, mens både Hordaland og Vest-Agder hadde over 20 personer engasjert innen cigarproduksjon. Virksomheten hadde et stort innslag av kvinner: Cigarmagerske, cigarkasseklistrerske, cigarlæggerske, cigarrullerske, cigarsortererske og cigarviklerske er blant yrkestitlene som er relatert til norsk cigarproduksjon på denne tiden. 12 personer er registrert med cigarfabrikant som yrke i 1900. Julesigarene. Sigarer har vært forbundet med festligheter, glede og det gode liv. Derfor har ikke noe tobakksprodukt vært mer assosiert med jul enn sigaren. Sigarer var populære gaver fordi de kunne gis på tvers av grenser som gjaldt kjønn, alder og sosiale klasser. Sigaren er det første lett tilgjengelige kommersielle produktet som fikk spesiell emballasje for høytiden. De første julesigarene ble solgt fra 1860-årene, og i 1880-årene var utvalget på hundrevis av merker, prisklasser og utforminger. I dag er de verdifulle samlerobjekter. Behandling. Noen klemmer, ruller og lytter på sigaren for å avgjøre kvalitet og tilstand. Er den altfor myk så har den for høy fuktighet. Knitrer den for høyt, er den for tørr. Oppbevaring. En sigar oppbevares best i en humidor, siden sigarer til en viss grad bør behandles som ferskvarer. Den ideelle luftfuktigheten for en sigar er på 72 %, men en fuktighet på mellom 60-70 % er også helt akseptabelt. Sigarstørrelser. Når det snakkes om størrelse er dette ikke bare lengde og tykkelse, men også form. Cubanerne opererer med 42 håndlagede størrelser. Cubanske bokskoder. Habanos S.A. har de siste to årene skiftet bokskoder tre ganger Kjente sigarrøkere. Mark Twain med sin sigar Skråtobakk. Skråtobakk er tobakk som tygges. Skråtobakk kan på samme måte som snus ha flere tilsetningsstoffer og aromaer. Skråtobakk kan i mange tilfeller også røykes. Skråtobakken ble fremstilt ved at hele tobakksblader ble innsatt med fruktsaus, ofte sviskesaus, halvtørket og vridd sammen til tykke hyssing- eller taulignende tråder. Tykkelsen kunne variere, men vanlige formater var ca. 1/2cm tykk eller som en stor sigar. Opprinnelig ble skråtobakk solgt etter vekt, ved at forhandleren skar av fra en stor kveil. Det ble etterhvert vanlig med standardpakninger av vokset papir. Bruken var litt forskjellig. De tynne snorene ble bitt eller skåret i porsjonsdoser som ble enten tygget langsomt eller bare brukt som en pris snus. Skrå i sigartykkelse ble skivet og sugd på mere enn tygget. Når smaken var gått ut fra en side, var det på tide å vende skråen i munnen – og spytte brunt. Både snus og skrå ga ofte økt spyttutsondring. Å svelge så mye nikotinholdig væske ga lett hjertebank. Spytting var derfor en del av ritualet og spyttebakken var standard tilbehør i mange hjem, på venteværelser samt tog og båt. Den utstrakte spyttingen var medvirkende til at en mange steder hadde skilt med tekst som fortalte at spytting på gulvet var forbudt. Sulfonamider. Sulfonamider er en gruppe bakteridrepende antibiotika som virker ved å hemme omdannelsen av PABA (para-aminobenzosyre) og pteridin til dihydropteroinsyre i folsyresyntesen. Sulfonamider var de første moderne antibiotika og utløste et paradigmeskifte i infeksjonsmedisinen. Prontosil var det første sulfonamid utviklet av Gerhard Domagk ved Bayer AG. Axé. Axé er en musikkstil som har sitt utspring i Salvador, Bahia i Brasil. Axé er ord for å hilse folk med og som brukes i den afrikanskinspirerte religionen Candomblé. Axé som musikkstil har sine røtter på 1950-tallet. Iløpet av 1980-tallet utviklet musikkstilen seg og på begynnelsen av 1990-tallet slo den igjennom for fullt. Baktericid. Et baktericid er et bakteriedrepende stoff. Antibiotika deles gjerne inn i de baktericide (dreper bakteriene) og de bakteriostatiske (hemmer videre vekst). For bakteriostatiske antibiotika er poenget at behandlingen skal vare så lenge at pasientens immunforsvar selv kan få tid til å rydde opp. Mamelukk (klesplagg). Ung jente med mamelukker, vide underbeinklær med blonder nedenfor kjolekanten. Detalj fra motetegning fra 1855 Mamelukk eller mamelukker er navn på forskjellige typer halvlange underbukser for jenter og kvinner. Mamelukker i form av vide, sydde underbeinklær med blonder som stakk fram nedenfor kjolekanten, kom på moten på 1800-tallet. Disse var motepregede underbukser til forskjell fra fattigfolks strikkede plagg. Mamelukker betegner i dag en halvlang, ofte elastisk, underbukse av ull som når ned på låret. Plagget har fått navn etter mamelukkene, mektige, hvite soldatslaver i Egypt, som bar bukser med løse buksebein som hang nedenfor frakkekanten. Under biedermeierperioden hadde småjenter lange og vide pantalonger («langbukser»), kantet med blonder under kjoler som gikk til midt på leggen. Disse kalles også mamelukker. Brit Holgersen. Brit Inger Sofia Holgersen (født 20. november 1927 i Småland i Sverige) er forfatter. Hun har blant annet gitt ut flere barnebøker og biografi om Sigbjørn Obstfelder. Hun var i mange år engasjert i bistandsarbeid. Gjennom organisasjonen Individuell Människohjälp jobbet hun blant annet i lengre tid i Skopje, Makedonia etter jordskjelvet der i 1963. Der møtte hun flere som holdt på sin ortodokse kristentro, til tross for at de kommunistiske makthaverne i Jugoslavia hadde innskrenket religionsfriheten. Dette inspirerte henne til å gi ut boken "Ikonmaleren" som kom på svensk i 1992. I 2005 kom den i en norsk versjon. Hun har bodd i Stavanger siden 1970-tallet, da hun giftet seg med den nå avdøde direktøren ved Stavanger Museum, Holger Holgersen. Steilene. Steilene består av fem øyer som ligger i indre Oslofjord, like vest for Alværn på Nesodden, nemlig Per- og Landsteilene med Steilene gjestehavn, Storsteilene med naturhavnen, Knerten med sitt fuglereservat og Fyrsteilene. På Persteilene og Landsteilene står flere bevaringsverdige bygninger som bærere av eldre industrihistorie. I dag blir bygningene benyttet til ulike formål knyttet til vern av kystkulturen. Persteilene har småbåthavn, toaletter, større gressletter, sandstrand, dusjanlegg, stellerom og allment tilgjengelige komfyrer. Øyene blir frekventert i sommerhalvåret av «Undine», som går i rute fra Alværn. Bare på Knerten, hvor det er fuglereservat, er det ikke tillatt å gå i land fra 15. april til 15. juli. Det nedlagte fyret på Fyrsteilene brukes i dag som kystledhytte i regi av Oslofjorden Friluftsråd. Her drives også prosjektet "kunstfyret" hvor barn og unge kan komme ut og oppleve og lære om historie, kunst og natur i inspirerende omgivelser. Øya er for øvrig vernet som plantefredningsområde. Steilene naturhavn ligger nord for den gamle fiskeoljetanken på Storsteilene. Uthavna er utsatt for nordlige vinder, og det er en sjøkabel i sundet mot vest. Da isforholdene i Kristianiafjorden på 1800-tallet gjerne la byen i fullstendig i vinterisolasjon fra sist november til langt ut i april, hendte det at passasjerene måtte vandre på isen ut til Ringene, eller ble tatt med av et mindre skip gjennom råken, til utenlandsdamperne, som lå og ventet ute ved Steilene. Etymologi. Navnet "Steilene" skal vise tilbake til en tid da henrettede kropper ble satt opp på «steile og hjul», noe som ikke nødvendigvis indikerer at forbrytere også har vært henrettet på stedet, bare at deres levninger havnet der. Enkelte har imidlertid ment at steilen kun var anbrakt til skrekk og advarsel for sjøfolk, som muligens hadde i sinne å begå mytteri til havs. Andreas Felder. Andreas Felder (født 6. mars 1962 i Hall i Tirol) er en tidligere, østerriksk skihopper. På 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet var han med på å dominere internasjonal hoppsport sammen med Jens Weissflog, Matti Nykänen og bestevennen, Ernst Vettori. Hele fem ganger var han blant de fem beste i sammendraget i verdenscupen, og i sesongen 1990/91 gikk han helt til topps. Han tok sin første, internasjonale mesterskapsmedalje under VM 1982 i Oslo, der det østerrikske laget som bestod av Felder, Armin Kogler, Hubert Neuper og Hans Wallner tok sølv i lagkonkurransen. Det store gjennombruddet kom i sesongen 1984/85. I desember 1984 vant han sitt første verdenscuprenn i Thunder Bay i Canada. Han vant seks renn i løpet av sesongen, men måtte nøye seg med andreplassen i sammendraget, etter Nykänen. Under VM 1985 i Seefeld vant han sølv både i normalbakkerennet og med det østerrikske landslaget. I 1986 ble han verdensmester i skiflyging i Bad Mitterndorf, og under VM 1987 i Oberstdorf ble han verdensmester i storbakken og fikk i tillegg bronse i lagkonkurransen. I sesongen 1990/91 sikret Felder seg sin eneste sammenlagtseier i verdenscupen, og han var med på å vinne laggull i VM 1991 i Val di Fiemme sammen med Ernst Vettori, Heinz Kuttin og Stefan Horngacher. Han fikk også med seg en sølvmedalje i laghopp under OL 1992 i Albertville sammen med Ernst Vettori, Heinz Kuttin og Martin Höllwarth. Felder avsluttet karrieren med en seier: 29. mars 1992 vant han skiflygingsrennet i Planica. Andreas Felder har også deltatt i ett verdenscuprenn i kombinert; i Falun i 1989. Han ledet etter hopprennet, men havnet på en 18-plass etter at langrennet var overstått. Under ski-VM i Trondheim var Andreas Felder sjefstrener for det østerrikske hopplaget. Året etter ble han ansatt som hopptrener for det tyske kombinertlandslaget. Senere fikk han jobben som hopptrener for det østerrikske kombinertlandslaget. Andreas Felder bor i Absam i Tirol. Han er gift, og har en datter og en sønn. Årnes (Nes). Årnes er et tettsted og administrasjonssenteret i Nes kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på Glommas østside seks kilometer sørøst for Vormsund. Årnes er sammen med Vormsund kommunens viktigste handelssentrum. Årnes har også noe småindustri og servicevirksomhet. Historie. Tettstedet ble anlagt og utviklet i forbindelse med at Kongsvingerbanen ble lagt gjennom området i 1860-årene. Årnes stasjon ble ferdigstilt i 1862 og trafikkeres nå av NSB Lokaltog og fjerntog (1 – 4 ganger daglig) til Karlstad og Stockholm. Ettersom tettstedet vokste, ble administrasjonen for Nes kommune i løpet av 1900-tallet etter hvert flyttet fra Vormsund til Årnes. Stedet. Årnes Kornsilo & Mølle er et av landets største kornmottak og tar i mot rundt 35 000 tonn korn årlig. Anlegget skal nå oppgraderes og har forpliktet seg til minimum 20 års videre drift. Årnes har barneskole (1982), ungdomsskole (2003) og videregående skole (1983). Nes Kommunes kulturhus ligger på Årnes. Kinoen er sertifisert for THX-lyd. Jean-Luc Godard. Jean-Luc Godard i USA i 1968 Jean-Luc Godard (født 3. desember 1930) er en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen "Nouvelle Vague", eller «Den nye franske bølge» innen film. Jean-Luc Godard vendte tilbake til Paris i 1948 for å studere. Fra før av hadde han studert i Nyon i Sveits. I bydelen Latinerkvarteret i Paris ble han gjennom "la Cinémathèque française" kjent med dem som skulle starte bevegelsen som senere ble kjent som «Den nye franske bølge». Blant disse var særlig regissørene André Bazin, Jacques Rivette, Claude Chabrol, François Truffaut, Jacques Rozier og Jacques Demy. Erwin Neutzsky-Wulff. Erwin Neutzsky-Wulff (født 24. november 1949) er en dansk forfatter innenfor sjangrene science fiction, populærvitenskap, grøss og prosa. Biografi. Han studerte en kort tid filosofi ved Universitetet i København, men fullførte aldri studiene. Etter å ha bodd i København hele sitt liv, flyttet han til Vinstrup nord for Randers og bor i dag sammen med sin kone i en nedlagt skole. Neutzsky-Wulff er Vita Andersens halvbror og sønn av Åge Neutzsky-Wulff (1891–1967). Hans søster er forfatteren Trolli Neutzsky-Wulff. Utover sin bokproduksjon har Neutzsky-Wulff skrevet en lang rekke noveller til diverse tidsskrifter, hvorav de fleste kan leses på . Han har i de senere år dessuten utgitt fanzinet og filmbladet "Bathos". Neutzsky-Wulffs roman "Gud" (1975) ble belønnet med Science fiction Cirklens pris. Tartaros. Tartaros (gresk: Τάρταρος; også skrevet "Tartarus") er i gresk mytologi en del av underverdenen (Hades, også: helvete, skyggeriket). Tartaros er straffebyen i underverden. Tytios, Ixion, Oknos, Danaidene, Sisyfos og Tantalos er dømt til evig fortapelse i Tartaros. De gamle romerne betegnet de plyndrende hunerne som tartarer, fordi man antok at de kom direkte ut fra underverden Tartaros. KLM Royal Dutch Airlines. KLM Royal Dutch Airlines (også kun KLM, eller Koninklijke Luchtvaart Maatschappij) er et nederlandsk flyselskap, og fungerer som Nederlands flaggbærende sådan. Selskapet ble grunnlagt i 1919. I 2004 fusjonerte KLM med Air France til "Air France-KLM", selv om begge selskapene fortsatt driver under eget navn, men samarbeider tett. KLM har et utstrakt rutenettverk i Norge, og opererer flygninger fra sin base på Schiphol lufthavn utenfor Amsterdam til Bergen, Oslo, Ålesund lufthavn Vigra, Kristiansand, Sandefjord, Stavanger og Trondheim. Historie. KLM ble etablert den 7. oktober 1919, noe som gjør det til verdens eldste flyselskap som fremdeles opererer under sitt opprinnelige navn. Selskapet startet operasjoner året etter, med en flygning fra London til Amsterdam. Men det skulle gå ett år til før selskapet begynte å operere ruteflygninger. Innen 1926 hadde KLM faste flygninger til Amsterdam, Rotterdam, Brussel, Paris, London, Bremen, København og Malmö. Selskapet startet også tidlig med interkontinentale operasjoner, og hadde allerede i 1929 en flyrute til Nederlandsk Østindia. (nåværende Indonesia) Selskapet åpnet noen år senere nok en interkontinental rute mellom Amsterdam og Curaçao. Flåten og antallet destinasjoner vokste i takt med det økende antallet passasjerer. Selskapets drift opphørte under andre verdenskrig, men ble raskt reetablert etter krigens slutt. Selskapet gikk til anskaffelse av enda større fly gjennom 60-, 70- og 80-tallet, og dannet i 1989en allianse med det amerikanske flyselskapet Northwest Airlines. Det norske flyselskapet Braathens var også medlem av denne alliansen frem til det fusjonerte med SAS i 2004.KLM er i dag medlem av flyalliansen SkyTeam. Flåte. KLM Administrerer følgende fly: (august 2009) Destinasjoner. "Se full liste: KLMs destinasjoner" Da Nederland er et lite land målt i areal, har KLM kun én innenriksrute, Amsterdam til Maastricht. KLM har imidlertid et omfattende internasjonalt nettverk, der de fleste ruter møtes på Schiphol lufthavn. Mindre ruter betjenes av datterselskapet KLM Cityhopper. Det er også et annet datterselskap, KLM Asia som ble dannet i 1995 på ruten til Taipei. Dermed slapp moderselskapet å fly til Taiwan og komme i klammeri med kinesiske myndigheter. På langdistanse har KLM ruter til Nord- og Sør-Amerika, Midtøsten, Asia og Afrika. Selskapet har et nært samarbeid med Northwest Airlines på ruter til USA. Ulykker. Tenerife-ulykken 27. mars 1977 var en kollisjon mellom to Boeing 747 jumbojetfly fra KLM og Pan Am på rullebanen på Los Rodeos-flyplassen på Tenerife i Kanariøyene. Til sammen 583 mennesker omkom i ulykken. Med unntak av terrorangrepet 11. september 2001, er det den verste flyulykken som har forekommet. Roberto Cecon. Roberto Cecon (født 28. desember 1971 i Gemona del Friuli i Udine) er en tidligere italiensk skihopper. Han regnes som Italias fremste skihopper gjennom alle tider. Han er nå trener for det italienske hopplandslaget. Cecon deltok i internasjonal hoppsport i hele seksten sesonger (1988–2003). Skihopping er en lite utbredt sport i Italia, men nyter langt større popularitet i noen av de andre landene omkring Alpene (Tyskland, Østerrike, Sveits og Slovenia) og ikke minst i Norden (Norge og Finland). Til tross for sine resultater er Cecon derfor lite kjent i Italia, men noe bedre i enkelte andre land. Cecon debuterte i verdenscupen 30. desember 1987, to dager etter at han fylte 16 år, i åpningsrennet i hoppuka i Oberstdorf. Han endte på 54. plass. Ett år senere fikk han sin første pallplassering, i Chamonix. I 1990 kom den første seieren på «hjemmebane», i Predazzo i Val di Fiemme. Den beste perioden hadde han i første halvdel av 1990-årene, da han to ganger vant bronsemedalje i VM i skiflyging, og kom på andre plass i verdenscupen sammenlagt i sesongen 1994/95. Han vant totalt seks verdenscuprenn i løpet av karrieren. Liste over verdens innlandsstater. Land som ikke har kystlinje er markert med grønt Det er 45 innlandsstater i verden, det vil si at de ikke har kystlinje. Historisk sett har en slik posisjon blitt ansett som en ulempe, fordi landet ikke får tilgang til havets ressurser og internasjonal sjøhandel. Land som er merka med asterisk i lista grenser til innlandshavet Kaspihavet. Scientologi. Scientologi eller Scientologikirken er en bevegelse grunnlagt i 1951. Den beskrives av noen som en nyreligiøs bevegelse, mens for eksempel tyske myndigheter beskriver den som en autoritær, antidemokratisk og kommersiell organisasjon. Opprinnelig ble organisasjonen startet som et alternativ til psykoterapi av science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard, men i 1953 valgte han å omdefinere det til en religiøs bevegelse, da religiøse organisasjoner i USA ikke betaler skatt. Scientologikirken påberoper seg «millioner av medlemmer» i 159 land. Den baserer seg på «dianetikk» eller «mental helsevitenskap». Tro og lære. Scientologikirkens hemmelige «Advanced Technology» blir bare avslørt for medlemmer som allerede har bidratt med store mengder penger og angivelig oppnådd den personlige styrken som kreves for å overleve denne kunnskapen. Hemmelighetene inneholder blant annet fantasifulle historier om Xenu, en utenomjordisk diktator som sendte milliarder av romvesener til jorda for 75 millioner år siden for å henrette dem ved å sprenge vulkaner. Scientologene hevder at Xenu er i live og romvesenes essens fortsatt finnes i verden og plager menneskene. Rekruttering. Scientologer tilbyr gratis «stresstest» ved hjelp av et e-meter for å rekruttere nye medlemmer og selge personlighetsutviklingsprogram. E-meteret måler elektrisk motstand i huden på forsøkspersonen. Scientologene tilbyr samtidig en omfattende, skriftlig personlighetstest. Kontroverser. Scientologikirken har tradisjonelt blitt oppfattet som kontroversiell og har måttet tåle mye kritikk. Til dels har også offisielle myndigheter karakterisert scientologikirken som en uærlig kommersiell organisasjon, og som en kult som trakasserer kritikere og som misbruker medlemmer. Et stadig tilbakevendende anklagepunkt er at nyrekrutterte medlemmer blir oppfordret til å kjøpe stadig nye og dyre produkter (tester og analyser) av scientologikirken. Religionseksperter er delte i synet på scientologikirken, særlig når det gjelder hvorvidt de skal klassifiseres som en religiøs bevegelse eller ikke. Det mest fremtredende blant mange nettsteder som kritiserer scientologibevegelsen, Operation Clambake, drives av nordmannen Andreas Heldal-Lund. Scientologene kom i fokus i Norge i slutten av mars 2008 i forbindelse med dødsfallet til Kaja Bordevich Ballo, franskstudent i Nice. Geir Isene, en OT VIII i scientologikirken, forlot i 2009 bevegelsen fordi han mente at den handlet i strid med Hubbards lære. Cult Awareness Network. Cult Awareness Network (CAN), en amerikansk organisasjon som ble dannet i 1978 for å overvåke og informere om destruktive sekter, mottok flere klager om scientologi enn om noen annen gruppe. Organisasjonen satte derfor Scientologikirken øverst på lista over kritikkverdige bevegelser. I 1996 gikk imidlertid CAN konkurs på grunn av kostbare rettssaker som ble satt i gang av scientologer. Scientologikirken kjøpte da opp Cult Awareness Network i United States bankruptcy court og driver nå nettverket for å fremme egne interesser. Scientologi i Norge i dag. Norske scientologer er organisert i Scientologi Kirken Norge som er registrert i Brønnøysundregistrene under sektorkode 770 som omfatter «private konsumentorienterte organisasjoner uten profittformål» (ideelle organisasjoner). Organisasjonsformen er kategorisert som «forening/lag/innretning». Scientologi Kirken Norge ledes av Niels Syvander Baardseth. Scientologikirken i USA, Frankrike og Tyskland. Scientologikirken er ansett som religion i USA siden 1973, som sekt i Frankrike siden 1995 og som grunnlovsstridig i Tyskland siden 2007. I Frankrike er sekten dømt for organisert bedrageri. Kjente medlemmer. De amerikanske skuespillerne John Travolta, Tom Cruise, Nancy Cartwright og Priscilla Presley, samt datteren Lisa Marie Presley og jazzpianisten Chick Corea er blant de mest kjente scientologer. Monique Garbrecht. Monique Garbrecht (født 11. desember 1968 i Potsdam) er en tidligere tysk skøyteløper. I løpet den ca. 15 år lange karrieren ble hun verdensmester i sprint fem ganger (1991, 1999, 2000, 2001 og 2003), og i tillegg vant hun fire gullmedaljer i VM enkeltdistanser, to på 500 meter og to på 1000 meter. Hun tok to OL-medaljer på 1000 meter med ti års mellomrom: første gang bronse i Albertville 1992, andre gang sølv i Salt Lake City 2002. Hun hadde opprinnelig planlagt å forsøke å kvalifisere seg til Torino-OL i 2006, men dårlige resultater i sesongens første verdenscupstevner fikk henne til å skrinlegge planene. Allmusic. Allmusic (før kjent som Allmusic Guide og forkortet til AMG) ble grunnlagt i 1991 for å hjelpe forbrukere i å finne informasjon om musikkinnspillinger. Den første «All Music Guide Reference Book» ble utgitt året etter. AMGs etablerte sitt eget nettsted i 1995, og er et oppslagsverk for musikkinnspillinger, artister, anmeldelser osv. Sogblettir. Sogblettir («Sugemerker») var et islandsk pønkrockband i årene 1986 til 1988. Sogblettir var et av de første bandene som ga ut på The Sugarcubes sitt plateselskap Smekkleysa (Bad Taste ltd). Arnar (bror til Björk), Ari og Gunnar hadde spilt sammen i et par år før Jon Julius Sandal tok over som vokalist i bandet. Sogblettir var svært aktivt på konsertfronten og ble valgt som årets nykommer i 1987. Sogblettir blir kanskje best husket for sine nærgående tekster skrevet bl.a. av forfatteren Didda. I 1987 sluttet Jon i bandet og ble erstattet av Grétar. Bandet sluttet kort tid etter dette. Arnar og Jon spilte senere sammen i rockebandet Niður (1992–1997). Ionebinding. En ionebinding inntreffer mellom to atomer (ofte mellom et metall og et ikke-metall) som har en elektronegativitetsverdi-differanse større enn 1,7. Det som skjer når to atomer inngår en ionebinding er at det ene atomet tar opp et eller flere elektroner ifra det andre atomet, slik at begge atomene får oppfylt oktettregelen. Dette fører til at atomene får forskjellige totalladninger, det ene atomet blir positivt og det andre negativt. Denne ladningsforskjellen fører til at de «slår seg sammen» i en binding. Eksempel på ionebinding: Natriumklorid (NaCl) har krystallformet struktur, såkalt kubestruktur. Natrium har elektronegativitetsverdi lik 0,9, forholdsvis lavt, og klor har en lignende verdi på 3,0. Differansen mellom de to er 2,1. Ut ifra dette kan vi trekke følgende konklusjon: for at kloratomet skal oppfylle oktettregelen, må det trekke vekk ett elektron ifra natriumatomet. Gitt disse forutsetningene gir dette at kloratomet blir negativt og natriumatomet positivt, med ±1 i ladning Denne ladningsforskjellen gjør at atomene trekker seg sammen og plasserer seg parvis i negativ og positiv rekkefølge i en kubestruktur. RNA-interferens. RNA-interferens (RNAi) er en molekylærbiologisk mekanisme som er påvist i en rekke organismer, blant annet planter og rundormer, deriblant "Caenorhabtitis elegans". Mekanismen bryter ned dobbelttrådet RNA, og ser ut til å ha en viktig funksjon i eukaryote organismer som beskyttelse mot dobbelttrådet RNA (dsRNA)-virus. Den kan også fungere som viktige faktorer i ekspressjonsregulering av gener. Når dobbelttrådet RNA brytes ned ved RNAi vil det dannes små biter på 20-24 basepar kalt small interference RNA (siRNA) som fester seg til eventuelle mRNA-transkripsjoner av gener som er komplementære. RNAse-enzymer, RNA-degraderende proteiner vil så ødelegge disse trådene og hindre translasjon (dannelse av proteiner). De vil også hindre dannelse av nytt virus-arvestoff hvis RNA opprinnelig entret cellen via et virus. RNAi har også en funksjon ved å regulere aktiviteten av visse gener. Såkalte mikroRNA transkriberes fra DNA i et av cellenes kromosomer. MikroRNA er små biter av RNA med en hårnålsstruktur, (for at dette skal kunne skje må de være helt eller delvis palindrome), og vil gjenkjennes som dsRNA av RNAi-maskineriet. Deretter vil det dannes siRNA igjen som hybridiserer med et mRNA og hindrer transkripsjon og dermed «stilner» genets ekspresjon. Dette er sannsynligvis en av de mange ukjente oppgavene til såkalt «junk»-DNA, DNA som ikke koder for proteiner. Blackfriars stasjon. Blackfriars stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i området Blackfriars i City of London. Stasjonen ligger i kollektivsone 1. Pga vedlikeholdsarbeid er Blackfriars undergrunnstasjon stengt helt til desember 2011. Jernbane. Jernbanestasjonen har både gjennomgående spor og terminalplattformer. De gjennomgående sporene brukes av Thameslinks tog som går fra Bedford og Luton i nord til Brighton i sør via London Bridge og til de sørvestlige forstedene omkring Sutton via Elephant & Castle. Nordgående tog gikk tidligere til Holborn Viaduct stasjon, men siden den ble nedlagt i 1990 har de istedet gått til til City Thameslink stasjon. Terminalplattformene brukes av South Eastern Trains' tog til Orpington via Denmark Hill, og noen ganger av ekstratog i rushtiden via Herne Hill. Mens det mange steder hvor det er både undergrunns- og jernbanestasjon enten er flest passasjerer på jernbanedelen eller nokså liten forskjell mellom de to, er det på Blackfriars omkring ti ganger så mange undergrunnspassasjerer som jernbanepassasjerer. Historie. Den opprinnelige Blackfriars stasjon åpnet i 1864 på sørbredden av Themsen. Den ble lagt ned i 1886 da Blackfriars Bridge ble åpnet, og den nye stasjonen ble åpnet under navnet St Paul's på nordbredden. Den fikk sitt nåværende navn i 1937. Undergrunn. Undergrunnsbanen betjener linjene Circle og District. Stasjonen er stengt frem til 2011 p.g.a. omfattende bygningsarbeider. Cambridge Buskers, en duo som spilte inn flere plater på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, begynte sin karriere med å spille på denne stasjonen. Roger Whittaker. Roger Whittaker (født 22. mars 1936) er en kenyansk-engelsk sanger og komponist som har solgt mer enn 55 millioner plater over hele verden. Han er kjent som en musiker som bruker plystring som et musikalsk instrument. Selv om Whittaker er født i Kenya er foreldrene hans opprinnelig fra Staffordshire i England. Whittaker ble innrullert i den kenyanske hæren og tilbrakte to år i uniform. I 1956 ble han demobilisert og han besluttet å studere medisin ved University of Cape Town i Sør-Afrika. Etter 18 måneder forlot han universitetet til fordel for en karriere som lærer. Whittaker kom til Storbritannia i 1959 og i de neste tre årene studerte han zoologi, biokjemi og marinbiologi og mottok graden B.Sc. Han fikk sitt første gjennombrudd som musiker da han opptrådte i et TV-show for Ulster Television kalt «This And That». Våren 1964 møtte han sin framtidige ektefelle, Natalie, og de ble gift 15. august. De bosatte seg i England og fikk etter hvert fem barn: Emily, Lauren, Jessica, Guy og Alexander. I løpet av tiden han arbeidet som lærer i Sør-Afrika, begynte han å synge og underholde i lokale puber, og han begynte å skrive sine egne sanger. Han gjorde en demoinnspilling som fant veien til en musikkutgiver og igjen til han fikk spille inn sin første singel, «The Charge of the Light Brigade». Hans andre utgivelse, «Steel Man», ble spilt en god del i radioen før den også gikk inn på de engelske listene. Det ble hans første hit, og han begynte å satse på en musikalsk karriere. Etter flere plater deltok han i et britisk lag i den årlige musikkfestivalen i Knokke i Belgia, hvor han sang musikalmelodien «If I Were a Rich Man» og sin egen komposisjon «Mexican Whistler», og det var utslagsgivende for at det britiske laget vant konkurransen. «Mexican Whistler» begynte deretter å gå verden rundt på hitlistene. Han begynte å turnere i Europa og delta i ulike lands fjernsynsprogram. Skjønt han var fortsatt bortimot ukjent i England inntil sangen «The Leavin' (Durham Town)» begynte å klatre på de engelske listene høsten 1969, til Whittakers egen overraskelse. «Jeg hadde ingen tro på den sangen i det hele tatt,» har han uttalt. Hans mest kjente sang ble «The Last Farewell», som først ble innspilt i 1971. Sangteksten ble skrevet i Birmingham i England. En sølvsmed hadde skrevet et dikt til en konkurranse der vinneren fikk diktet satt melodi til av Roger Whittaker. «The Last Farewell» var ironisk nok ikke vinnerdiktet, men ble innspilt sammen med en annen sang, «Why». «The Last Farewell» fikk stor oppmerksomhet i USA fordi innringere spurte etter den i et radioprogram. I ukene etter ble den en stor slager over hele verden. I USA ble den en Top 20-hit i 1975 og solgte 11 000 000 eksemplarer og åpnet USA for Whittaker, men han var spesielt populær i Tyskland, en berømmelse som også nådde Norge, og Whittaker dro på en Europaturne i kjølvannet av suksessen med The Last Farewell. I 1986 utga han sin selvbiografi, "So Far, So Good", som han skrev sammen med sin kone. På 1990-tallet måtte han få en kirurgisk operasjon for å få byttet ut kneet. Han flyttet til Irland og bosatte seg i nærheten av River Shannon. I 2003 turnerte han igjen i Tyskland, noe han gjentok på slutten av 2004 etter å ha kommet seg etter hjerteproblemer. Polsk mark. Polsk mark ("marka polska") var myntenheten i Polen i perioden 1916–1924. Historie. I 1916 ble Regentkongeriket Polen opprettet av sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn på det området som tidligere hadde ligget i Russland, og vært kjent som "Kongress-Polen". 9. desember grunnla sjefen for "Kaiserlich-deutsche Zivilverwaltung für Polen links der Weichsel" (senere "Kaiserlich-deutsche Zivilverwaltung beim Generalgouvernement Warschau"), Wolfgang von Kries, en polsk nasjonalbank, "Polska Krajowa Kasa Pożyczkowa" eller "Landesleihanstalt" på tysk, som fikk rett til å utstede en ny valuta, "Marka polska". Den tyske riksbanken stilte som garantist for emisjonen for inntil 1 milliard mark. I 1917 ble det trykket sedler i verdier av 1/2 Mark, 1 Mark, 2 Mark, 5 Mark, 10 Mark, 20 Mark, 50 Mark, 100 Mark, 500 og 1000 Mark. Frem til våpenstillstanden i 1918 ble det trykket for tilsammen 880 millioner polske mark. Den 7. september 1918 overtok regjeringen i den nyopprettede Republikken Polen ledelsen over sentralbanken. På grunn av hyperinflasjonen som gjorde valutaen verdiløs på begynnelsen av 1920-tallet ble valutaen 14. april 1924, etter grunnleggelsen av en ny sentralbank ("Bank Polski") erstattet av den nye valutaen złoty, som ble knyttet til gullstandarden. Vekslingskursen ved innføringen av złoty var 1 złoty = 1 800 000 polske mark. Livregementet till häst. Livregementet till häst "(det äldre)" ble opprettet i 1667 ved at Upplands ryttare ble opphøyet til kongelig livtropp. Samtidig ble greve Otto Wilhelm von Königsmark utnevnt til sjef for regementet. Regimentet utmerket seg for stor tapperhet i slaget ved Lund 1676 under Nils Bielke. Etter seieren skal Karl XI ha sagt: "näst Gud hade jag att tacka den tappre Nils Bielke och sitt Livregemente". I 1680 ble regimentet inndelt innen østre Svealand. Livregementet till häst var det eneste regimentet innen Stockholms garnison som ikke var vervet. Regimentet hadde siden 1780 sin øvelsesplass på Utnäs löt ved Strömsholm. I 1785 ble en særskilt tropp lette dragoner opprettet ved regimentet. Den ble opprettet ved at 18 mann fra respektive kompani ble tilført dragonene som utgjorde 4 kompanier på 36 mann i hver. Denne styrken ble senere utvidet og i 1789 under den russiske krigen opptrådte man som eget forband på 300 mann, 6 kompanier, under navnet Lätta Dragonkåren av Kungl. Maj:ts Livregemente. I 1791 ble regimentet omorganisert til en brigade bestående av Livregementsbrigadens kyrassiärkår, som besto av kompaniene som lå nærmest hovedstaden og som utgjorde tungt kavaleri, Livregementsbrigadens lätta dragonkår som besto av Örebro, Fellingsbro, Östra Närkes og Vadsbo kompanier og Livregementsbrigadens lätta infanteribataljon som besto av kompaniene i Västmanland og fra 1804 også Södermanlands kompani. Livregementet till häst, K 1, ble opprettet i 1928 gjennom en sammenslåing av Livgardet till häst, K 1, og Livregementets dragoner, K 2. Regimentet hadde sine aner fra to ulike spor. Livgardet till häst, K 1, stammet fra Finska lätta dragonkåren som ble oppsatt i Finland i 1770 og Livregementets dragoner, K 2, stammet fra Upplandsfanan som ble oppsatt etter Arboga møte i 1536. Livregementet till häst ble avviklet i 1949 men man besluttet samtidig at en skvadron med betegnelsen Livgardesskvadronen inntil videre skulle bibeholdes. Kyrassér. En kyrassér er en ryttersoldat ikledd kyrass, en bryst- og ryggharnisk av jern eller stål, og høy hjelm. Kyrassérene opptrådte først på slutten av 1400-tallet og var etterkommere av middelalderens riddere i rustning. Kyrassérer ble brukt i krig fram til første verdenskrig. Slike middels til tungt utstyrte kavalerister har vært bevæpnet med lanser, rette kårder, pistoler eller korte karabiner. Slikt tungt kavaleri opptrer i dag iført tradisjonelle uniformer bare i livgarder, parader og seremonielle sammenhenger. Betegnelsen er dannet fra det latinske "corium" (kyrass), som betyr lær, ettersom de eldste kyrassene var laget av lær. Historikk. De første kyrassérene skilte seg ikke spesielt fra middelalderridderne; de bar full rustning og det eneste utstyret som skilte dem fra ridderne var ridestøvler i lær og bruk av tønnelåspistoler, i tillegg til lanser og sverd. Kyrassérene bar rustning lenge etter at den ble overflødig på grunn av stadig hyppigere bruk av skytevåpen. Omfanget av rustningen ble imidlertid gradvis redusert, slik at den ved slutten av 1600-tallet kun besto av en brystplate ("plastron"), ryggplate ("carapace") og hjelm. De første registrerte kyrassérene ble organisert som 100-manns regimenter med østerrikske kyrassérer i 1484 for å tjene den fremtidige Maximilian I av det tysk-romerske rike. Frankrike introduserte sine egne kyrassérer i 1666. Ved 1705 inkluderte den tysk-romerske keiserens personlige styrker i Østerrike 20 kyrassérregimenter. Kyrassérer hadde en prominent rolle i armeene til Fredrik II av Preussen og Napoléon I av Frankrike. Sistnevnte økte antallet franske kyrassérregimenter til 14 ved slutten av hans regjeringstid. Kyrassérer ble som regel ansett som tungt kavaleri, det vil si «store menn på store hester». Omsider utviklet de fleste kyrassérregimentene seg imidlertid til andre kavalerityper som lansénerer, husarer eller dragoner. I 1914 var det fortsatt kyrassérer i den tyske hæren (ti regimenter), den franske hæren (tolv regimenter) og den russiske hæren (tre regimenter). De tyske og russiske kyrassérene bar kun kyrass som del av paradeuniformen, men de franske regimentene bar kyrass (med klesdekke) og hjelm med fjær i aktiv tjeneste de første ukene av første verdenskrig. Tyske kyrassérer bar en type stor pikkelhjelm ("pickelhaube") av blankpolert metall. Sehnsucht. "Sehnsucht" er det tyske metall-bandet Rammsteins andre album, som kom i 1997. De aller mest kjente sangene fra dette albumet er utvilsomt «Du Hast» som var deres gjennombrudd internasjonalt, og «Engel». Herzeleid. "Herzeleid" var det tyske metall-bandet Rammsteins første album (1995), og det ble en stor suksess i hjemlandet Tyskland. Da albumet "Sehnsucht" kom to år senere, fikk også "Herzeleid" suksess internasjonalt, om dog noe forsinket. De mest kjente sangene fra albumet er «Du Riechst So Gut», «Asche Zu Asche» «Heirate Mich» og «Rammstein». Mutter (album). "Mutter" (tysk: "mor") er det tyske industrimetallbandet Rammsteins tredje album. Det kom ut i 2001. Rosenrot (album). "Rosenrot" er det tyske industrial metal-bandet Rammsteins femte album og ble sluppet internasjonalt i slutten av oktober 2005. Medlemmene i Rammstein har uttalt at albumene "Reise, Reise" og "Rosenrot" er søskenalbum, og at de må ses på slik. Eksempel på andre band som har gjort det samme nylig er System of a Down med deres plater "Mesmerize" og "Hypnotize". Man kan allikevel merke at Rammstein har tonet seg ned og utforsket nytt territorium på "Rosenrot". Reise, Reise. "Reise, Reise" er det tyske metall-bandet Rammsteins fjerde album og ble utgitt i 2004. Med dette albumet ønsket Rammstein å vende tilbake til røttene, men samtidig få en ny start. Diann Roffe. Diann Roffe-Steinrotter (født 24. mars 1963 i East Burke) er en tidligere amerikansk alpinist. Det første høydepunktet i Roffes alpinkarriere kom under VM i alpint 1985 i Bormio, der hun vant storslalåmrennet. Under OL 1992 i Albertville tok hun sølv i storslalåm, og under OL 1994 kronet hun karrieren ved å bli olympisk mester i Super-G. I løpet av karrieren vant hun to verdenscuprenn, ett i storslalåm og ett i Super-G. Christian Lorenz. Christian «Flake» Lorenz er keyboardist i det tyske metall-bandet Rammstein, og bærer også kallenavnet «Doctor Flake». I musikkvideoene er gjerne Lorenz stakkarslig framstilt, antagelig grunnet sin høyde og hengslete vesen, som står i kontrast til kompakte Till Lindemann. Men Flake er alt annet enn stakkarslig, og er minst like intens som de andre medlemmene, spesielt når det gjelder showing. Kallenavnet Flake oppsto i hans barndom da noen latinamerikanske venner av ham gav ham tilnavnet. Flaco er slang for hengslete på spansk. Kantele. Kantele er et strengeinstrument. Det har vært mye brukt i finsk folkemusikk, og anses for å være det eldste instrument i finsk folkemusikk. Opprinnelige kanteler. De eldste typer har mellom fem og femten strenger og en trebasert uthult kropp. Egentlig var det en streng for hver finger, sålenge det var fem strenger. Denne spilles liggende på fanget, med eller uten plekter. Disse har, i alle fall i Finland, vært stemt i henhold til en diatonisk skala. Lyden av en kantele kan ligne en bjelle. På mange måter ligner kantelen en zither. På 1900-tallet tok man i bruk nye teknikker i tilvirkingen, og i stedet for en uthult kropp fikk man en finerbasert kropp, med mulighet for større dimensjonering og dermed flere strenger. De første fikk mellom ti og fjorten strenger. En 36-strengers kromatisk kanele ble utviklet rundt 1920. Moderne kanteler. I moderne tid ser man, som hos den norske kantelemusiker Sinikka Langeland, opptil trettini strenger. Dette blir da et noe større instrument som ofte legges på et bord, har egne ben, eller henges i snor rundt halsen. Moderne kanteler har også spissfindige løsninger for å senke og heve den avspilte tone. Elektriske kanteler (e-kantele) finnes også, og antas å være viktig for fremtidig rekruttering Mytiske forhold. Kantelen er sterkt knyttet til det finske nasjonalepos Kalevala, hvis viktigste bidragsyter var Elias Lönnrot fra Finland. Han skildret hvordan trollmannen Väinämöinen laget seg kantele basert på kjeven av en kjempegjedde, hvorpå han også kunne spille. I heftet kantele (1829–1831) utga Lönnrot over 6000 vers med trollformler og runesanger fra hans reiser til Savolax og Karelen. Kulturell betydning. Kantelen er Finlands nasjonalinstrument, og i Karelia arrangeres den årlige Kantelefestivalen. Det finske Sibelius-akademiet har egne studieretninger der kantelen inngår som viktig instrument. Områdene rundt Baltikum har avleggere, eller lignende instrumenter i kokle (Latvia), kankle (Litauen), kannel (Estland) og gusli (Russland). Det arabiske qanún er heller ikke ulikt. I Norge har Ove Berg fra Finnskogen kulturverksted et program for opplæring i kantele, som blant annet har vært avholdt ved Finsk-norsk Kulturinstitutt. Som nevnt er Sinikka Langeland en viktig utøver av instrumentet, spesielt som akkompagnement til hennes runesang. Både Langeland og Berg har mottatt Norsk-finsk kulturpris, for å stimulere til videre utøvelse og, ikke minst, kulturutveksling. Andre musikere som trakterer kantele er Tone Krohn. Gjendikteren Albert Lange Fliflet utga "Kanteletar: Finske folkevisestemningar" (1988). Den finske kvartetten Loituma kombinerer finsk sangtradisjon og musikk på kantele, og ble i 1997 kåret til årets band på folkemusikkfestivalen i Kaustby i Finland. Christoph Schneider. thumb Christoph «Doom» Schneider (født 11. mai 1966 i Stier i Tyskland) er trommeslager i det tyske heavy metal-bandet Rammstein. Brno. Brno (tysk "Brünn") er den nest største byen i Tsjekkia med over 380 000 innbyggere. Den ligger i den Sydmähriske regionen sørøst i landet der elvene Svitava og Svratka møtes, og er den historiske hovedstaden i Mähren. Brno er dessuten et viktig kulturelt, turistisk og vitenskapelig sentrum. Eksempelvis ligger landets nest største universitet, Masaryk-universitetet, i Brno. Til tross for at byen ikke er Tsjekkias hovedstad, har de viktigste rettsinstitusjonene sine seter her. Etymologi. Etymologien til byens navn er omdiskutert. Det stammer mest sannsynligvis fra et keltisk språk som ble brukt i området før det ble befolket av slaviske og germanske stammer. Det finnes likheter med andre keltiske ord for høyde eller bakke, slik som det walisiske ordet "bryn". Historie. Det eksisterte sannsynligvis bosetninger i Brno-området mellom det 5. og 7. århundre, men det var først rundt 1021–1034 at den přemyslidiske hertug Břetislav I etablerte en borg på Petrov-høyden, som ble grunnlaget for den videre utviklingen av byen. Brno nevnes for første gang som landsby i 1091 i Kosmas’ krønike. I 1243 ble Brno gitt byrettigheter av den bøhmiske kongen, Václav I. Et titalls år senere grunnla kong Přemysl Ottokar II en borg i byen, som en forløper til den senere Špilberk-festningen. På 1200-tallet tiltrakk byen seg flere utlendinger. Tyskere og nederlendere etablerte seg i området som utgjør dagens Náměstí Svobody, mens et jødisk kvartal oppstod nederst i det som i dag er kjent som Masaryks gate. På 1300-tallet ble byen sete for de moraviske Markgrafene, og fikk rundt 1000 nye bygninger og et innbyggertall på 11 000, i stor grad takket være en rekke handelsprivilegier. Fra midten av 1300-tallet ble byen sentrum for Mähren-regionens samling sammen med Olomouc, hvor politiske, rettslige og finansielle spørsmål ble avgjort. Under husitterkrigene forble byen tro mot kong Sigismund og ble beleiret to ganger (1428 og 1430) uten resultat. I 1454 ble jødene utvist fra byen etter ordre fra kong Vladislav av Böhmen. Under kong Georg av Poděbrady støttet Brno motstanderen hans Mattias Corvinus. Under begge borgerkrigene på 1400-tallet stagnerte byens utvikling. På midten av 1500-tallet beveget Brno seg mot protestantismen, som hadde flertall i bystyret. I et forsøk på å styrke den katolske innflytelsen i byen ble nye ordener sendt til Brno. De viktigste var Jesuittene og Kapusinerne. I denne perioden holdt innbyggertallet seg stabilt. I 1641 ble hovedstaden i Mähren flyttet permanent fra Olomouc til Brno. Under tredveårskrigen motstod byen to svenske beleiringer (1643 og 1645) under sin militære leder Louis Raduit de Souches, og gav på denne måten den østerrikske keiseren muligheten til å omdisponere sine armeer og motstå de svenske angrepene. I 1742 forsøkte Preussen uten hell å erobre byen. Det var først i 1805 at byen måtte overgi seg til Napoleon, etter hans seier ved slaget ved Austerlitz, som fant sted utenfor byens porter. Med utviklingen av tekstil- og verksindustrien på 1800-tallet ble Brno en viktig industriby. I 1839 ankom det første toget byen. Industriutviklingen fremskyndte også veksten av forstedene, noe som gjorde at byen mistet sin karakter som festningsby. Brno fikk gassbelysning i 1847 og trikk i 1869. I årene 1849–1918 var byen hovedstad i provinsen Mähren i den østerrikske delen av Østerrike-Ungarn. I 1919 ble Brno den nest største byen i det nye Tsjekkoslovakia, som samme år ble frigjort fra det østerrikskungarske riket. Under andre verdenskrig ble byen okkupert av Tyskland. Etter krigen og under den tsjekkoslovakiske sosialismen utviklet Brno seg videre som industriby, men stagnerte teknologisk sett. Mange landsbyer i området ble utbygget med store boligblokker. Etter kommunismens fall er det blitt lagt større vekt på bevaringen og renoveringen av den historiske gamlebyen. Finsk-norsk kulturinstitutt. Finsk-norsk kulturinstitutt er et norsk institutt. Det ble åpnet i juni 1997, med målsetting om å forbedre enhver form for samarbeid mellom de to nasjonene, kulturelt, økonomisk og sosialt. Instituttet har et åpent bibliotek og tilhørende utstillinger for publikum, og har siden oktober 2001 vært lokalisert i Kvadraturen i Oslo. Instituttet er nært knyttet, også lokaliseringsmessig, til Norsk-finsk kulturfond, som instituttet står som ansvarlig for. Dette fondet gir ut Norsk-finsk kulturpris, som har vært gitt til. Prisen er på 50 000 norske kroner. Åsa Waldau. Åsa M. Waldau (født "Jakobsson", 26. oktober 1965 i Örebro, Örebro län i Sverige), er en svensk pastor og sanger, kjent fra den såkalte Knutby-saken. Hun har også iblant blitt kalt Kristi brud. Waldau er pastor i Filadelfiamenigheten i Knutby, der hun er en av seks pastorer. Under rettssakene i forbindelse med Knutby-mordene i 2004, da hennes lillesøster Alexandra Fossmo ble myrdet, var mediefokuset på Åsa Waldau enorm. Etter rettssaken har Waldau startet Gränsta Spa i Gränsta i Knutby, som drives gjennom menigheten. I to års tid har hun også arbeidet på et musikkalbum med bare egenkomponerte sanger. Klaus Johan Myrvoll. Klaus Johan Myrvoll er en norsk språkstudent og målaktivist, tidligere kjent for sitt kompromissløse høgnorsksyn. Myrvoll studerer til daglig klassiske språk ved Universitetet i Oslo. Myrvoll har i den nynorske avisa Dag og Tid blitt omtalt av Svein Gjerdåker som «eit eineståande talent» (trenger referanse) innen norsk språkvitenskap. Som 19-åring vant Myrvoll Unge Forskere sin førstepris innenfor humanistiske fag for sin særoppgave om talemålsendringer på Smøla. Arbeidet ble vurdert til å være fullt på høyde med en hovedfagsavhandling. Myrvoll har også bidratt med en rekke vitenskapelige artikler til ulike tidsskrifter. I den organiserte målbevegelsen har Myrvoll hatt en rekke verv, både som landsstyremedlem og senere sentralstyremedlem i Norsk Målungdom (NMU), leder for Skuleboknemndi åt Studentmållaget i Oslo og leder for høgnorskforeningen Ivar Aasen-sambandet. Myrvolls engasjement i Målungdommen dalte brått da det kom fram at Myrvoll var den ene av de to målungdommene som først hadde gått til Økokrim og deretter til TV 2 med den avslørende rapporten om medlemsjuks i NMU. I en reportasje i Bergens Tidende 3. mai 2003 hevdet Harald Stabell, advokat for de tiltalte målungdommene, at avsløringene av medlemsjukset var målpolitisk motivert. Stabell nevnte ikke Myrvoll og Torheim med navn, men viste til deres engasjement i høgnorskbevegelsen. Stabell kom også med anklager om tyveri fra målungdommens kontor i Oslo. Oppslaget i Bergens Tidende førte til at Myrvoll sammen med Olav Torheim valgte å stå fram offentlig på TV 2-nyhetene og tilbakevise disse påstandene. Overfor TV 2 slo de to fast at de mente de hadde både rett og plikt til å ta affære da de fikk kjennskap til økonomisk kriminalitet i en organisasjon der de selv hadde tillitsverv. Runesang. Runesang (eller "runosang") er en sjanger innen finsk folkemusikk. De eldste av sangene er over 4000 år gamle, med opphav i det finsk-ugriske beltet fra Ural til Finnskogen. Et utvalg av disse ble publisert i Kalevala, og fremføres ofte sammen med kantele, helst av en religiøst fremtredende person. Runesangen har ofte et religiøst innhold, tildels besvergende, men kan også ha et historisk oppsummerende innhold med myter. Enkelte av besvergelsene var tilknyttet ønsket om beskyttelse og helbredelse, altså de medisinske runesanger. Runesang kan også utføres av såkalte runesangere, personer som hadde dette som næringsvei. Runesangerne hadde ofte stevner, såkalte rune-tevlinger, der de kappsang i par. I dag fremlegges runesang av enkelte utøvere, spesielt Sinikka Langeland som i 2003 ferdigstilte Runesangprosjektet. For dette mottok hun Edvard-prisen (samtidsmusikk) for boka "Karhun Emuu", samt CD-ene "Tirun lirun" og "Runoja". Tore Hansen. Tore Hansen (født 7. mai 1949 på Grue Finnskog) er en norsk billedkunstner. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (1967–71) og Statens kunstakademi (1973–75) og (1976–79) under Alf Jørgen Aas, Knut Rose og Arne Malmedal. Han arbeider med maleri, grafikk, skulptur og installasjon. Tore Hansen bor og arbeider på Finnskogen, i Grue kommune i Hedmark, sammen med billedkunstner Hanne Borchgrevink. Tore Hansen var med på å gjeninnføre det figurative maleri i Norge i begynnelsen av 1980-årene. Han flyttet etter akademitiden tilbake til sitt opphavlige miljø, stiliserte det og flyttet det fra skogen, inn i kunsten. De hverdagslige observasjonene glir helt naturlig over i eksistensielle menneskelige metaforer, - svært ofte akkompagnert av en skrå humor. Han har etter hvert økonomisert mer og mer med virkemidlene. Det å redusere og konsentrere har blitt en arbeidsmetode for å skape poesi. Motivkretsen har hele tiden vært skog, trær, elg og mennesker i "et tidløst og stedløst landskap". Tore Hansen har hatt separatutstillinger i bl.a. Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal (2001), Kunstbanken på Hamar (2004), Kunstnerforbundet i Oslo (2006) og Lillehammer Kunstmuseum (1995 og 2010). Hans arbeider er innkjøpt av sentrale private og offentlige samlinger i Norge og utlandet, som Nasjonalmuseet, Lillehammer Kunstmuseum, British Museum, Astrup Fearnley-samlingen, Chr Bjellands samling og H.M.Dronning Sonjas Kunstsamling. Han har utsmykket bl.a. NRK Elverum (1982), Norges Handelshøyskole i Bergen (1995), Hamar Tinghus (2001), Vestfold sentralsykehus, Tønsberg(2005), Hamar katedralskole (2007) og Regjeringens representasjonsanlegg, Oslo (2009). Daidalos. Daidalos (gresk: Δαίδαλος, "Daidalos" i betydningen «kyndig eller slu håndverker»; etruskisk "Taitale") var i henhold til gresk mytologi og sagn en dyktig håndverker og kunstner. Han er far til Ikaros og Iapyx, og onkel til Perdix. Daidalos er i dag særlig kjent for sagnet hvor han var fanget på Kreta sammen med sin sønn Ikaros, men flyktet ved hjelp av vinger som han hadde lagt. Men sønnen fløy for nær solen, og voksen på vingene smeltet slik at han falt i havet og druknet. Familie. Hans slekt ble gitt ved et senere tillegg til myten, noe som skaffet ham en far i enten Metion, Eupalamos eller Palamaon, og en mor, enten Alkippa, Athene, Ifinoe eller Frasimede. Daidalos hadde to sønner: Ikarus og Iapyx, sammen med en nevø som het Perdix. Athenerne overtok den kretiske Daidalos og gjorde ham født i Athen, sønnesønn av oldtidens kong Erechteus som flyktet til Kreta etter å ha drept sin nevø. I tidens løp ble det lagt til andre fortellinger om Daidalos. På 1800-tallet e.Kr. kombinerte den amerikanske forfatteren Thomas Bulfinch disse sammen en enkelt synoptisk syn på materialet som Andrew Stewart har karakterisert som et «historisk uregjerlig sammensurium av ‘bevis’, tungt sammenføyd med athensk kulturell sjåvenisme.» Labyrinten. Daidalos er først nevnt av Homer som skaperen av en bred danseplass for Ariadne. Han konstruerte også labyrinten på Kreta hvor uhyret Minotauros, delvis menneske, delvis okse, ble oppbevart. I fortellingen om labyrinten som grekerne fortalte ble den athenske helten Thesevs utfordret til å drepe Minotauros, og fant sin veg gjennom labyrinten ved hjelp av Ariadnes tråd. Daidalos' opptreden hos Homer er i en utvidet lignelse, «opplagt ikke Homers oppfinnelse,» har Robin Lane Fox observert: «han er et punkt for sammenligning og slik har hans tilhørighet i fortellingene slik tilhørerne allerede gjenkjenner.» Fra bronsealderens Kreta finnes en inskripsjon, "da-da-re-jo-de", som blitt lest som en referanse til et sted ved Knossos, og et sted for dyrkelse. Daidalos og hans sønn flyktet fra Kreta ved hjelp av vinger bygd av fjær. De hadde passert Samos, Delos og Lebynthos da gutten Ikaros glemte seg selv og steg opp mot solen. Den varme solen varmet opp voksen som holdt fjærene sammen, og de falt av. Ikaros falt i havet og druknet. Hans far gråt, bittert klagde han over sin eget håndverk, og kalt øya nær det stedet hvor Ikaros druknet for Ikaria i minne om sin sønn. Et tidlig bilde av en Daidalos med vinger opptrådte først på en etruskisk kopp en gang rundt 630 f.Kr. og ble funnet ved Cerveteri (i antikken kalt Caere). Den bevingede figuren nevnt som "Taitale" opptrår på den ene siden av koppen, på den andre siden unik i par med "Metaia" (greske Medeia). Å knytte disse to mytiske figurene sammen er uten parallell, slår Robin Lane Fox fast. «Forbindelsen var antagelig basert på deres usedvanlige, mirakuløse håndverk. Magisk kunne Daidalos fly, og magisk var Medeia i stand til foryngre det gamle (scenen på koppen synes å vise henne gjøre nettopp dette).» Den etruskiske koppen viser at sagnet om Daidalos var velkjent i vest. Daidalos og Perdix. Akropolis i Athen, sett fra høyden Pnyx i vest Daidalos var så stolt av hva han hadde oppnådd at han ikke utstå tanken på en rival. Hans søster hadde plassert sin sønn, navngitt ulikt som Perdix, Talos, eller Kalos, i hans omsorg for å bli undervist i de mekaniske kunster. Han var en begavet lærd og viste imponerende bevis på kløktighet. Ved å spasere langs kysten plukket han opp ryggraden til en fisk, og i henhold til Ovid, etterlignet han den. Han tok et jernstykke og skar hakk på langs kanten, og således fant han opp sagen. Han la to jernstykker sammen, klinket dem sammen i den ene enden og gjorde de to andre endene spisse, og således fant han opp kompasset. Daidalos ble derimot sjalu på sin nevøs prestasjoner at han grep en mulighet. Da de to var sammen en dag på Akropolis i Athen, spurte Perdix sin onkel om hvordan hans sønn Ikaros hadde dødd. Daidalos, som ikke kunne snakke om dette, tok en av sine mekaniske leketøy som han hadde arbeidet med og kastet den utenfor klippekanten. Perdix, som ville redde leketøyet, strakte seg ut og falt utenfor og i døden. Mens han falt ble han sett av Athene, gudinnen som favoriserte skarpsindighet, og hun endret hans skjebne ved å forvandle ham til en fugl som var oppkalt etter ham, "perdix", rapphøne. Denne fuglen ville ikke sitt rede i trær, heller ikke fly høyt og luftig, men bygde reder i hekker, og som husket at han hadde falt utenfor klippen, unngikk høye steder. For denne forbrytelsen ble Daidalos dømt og forvist. For alltid å minne ham om hans forræderi, merket Athene ham med bildet av en fugl slik at han aldri skulle glemme den synd han hadde begått. Daidalos og Ikaros. Den mest kjente litterære fortellingen som forklarer Daidalos' vinger er av sen opprinnelse og kommer fra den romerske forfatteren Ovid. I hans bok "Metamorfoser" ble Daidalos stengt inne i et tårn for å forhindre at hans kunnskap om labyrinten skulle bli kjent for andre. Han kunne ikke forlate Kreta sjøvegen da kongen holdt streng vakt over alle skip, tillot ingen å seile uten å bli nøye gjennomsøkt. Ettersom Minos kontrollerte vegene over land og hav, begynte Daidalos å konstruere vinger for seg selv og sin sønn Ikaros. Han knyttet fjær sammen midt på med tråder og festet dem i enden med voks slik at de til sammen ble lik vingene til en fugl. Da arbeidet var gjort, svingte han vingene og fant seg selv svevende oppover og hang ventende og balanserende i luften. Deretter utstyrte han sin sønn på samme vis og lærte ham hvordan han kunne fly. Da begge var klare til å ta av, advarte han sin sønn om ikke å fly for høyt da varmen fra solen ville smelte voksen, og heller ikke for lavt da havets skum ville gjøre fjærene bløte. De hadde passert øyene Samos, Delos og Lebynthos da gutten glemte seg selv og begynte å stige oppover mot solen. Den skinnende solen myknet voksen som holdt fjærene sammen og de falt av. Ikaros falt i havet og druknet. Hans far skrek ut, bittert gråt han over sin egen kunstart, og kalte landet nær stedet hvor Ikaros falt i døden for Ikaria som minne om sin sønn. Et tidlig bilde av den bevingende Daidalos finnes på en etruskisk mugge fra rundt 630 f.Kr. og som er blitt funnet ved Cerveteri. Avbildningen viser den bevingende Taitale på den ene siden av krukken og på motsatt side sammen med, meget spesielt, Metaia (Medea): «dets forbindelse med disse to mytiske figurer er uten parallell,» har forskeren Robin Lane Fox slått fast. «Forbindelsen var antagelig basert på deres usedvanlige, mirakuløse kunstarter. Magisk kunne Daidalos fly, og magisk var Medea til foryngre de gamle (scenen på krukken synes å vise henne å gjøre akkurat dette).» Det etruskiske bildet demonstrerer at fortellingen om Daidalos allerede var velkjent i vest. Sicilia. Daidalos løste Minos' gåte ved å la en maur trekke en tråd gjennom et spiralskjell. Lengre mot vest, Daidalos ankom trygt til Sicilia og kom inn under beskyttelse av kong Kokalos av Kamikos på øyas sørkyst. Der bygde han et tempel for Apollon, og hengte opp sine vinger som et offer for guden. I en nyvinning av Virgil, føy Daidalos isteden til byen Kumae i Italia og grunnla sitt tempel der framfor på Sicilia. Lenge senere møtte Virgils helt Aineias de skulpturerte gulldørene til tempelet. I mellomtiden søkte Minos etter Daidalos ved å reise fra by til by ved å spørre en gåte. Han presenterte en spiralskjell og spurte om noen kunne trekke en tråd gjennom det. Da han nådde fram til Kamikos og kom med den samme oppgaven, visste kong Kokalos at Daidalos ville være i stand til å løse gåten. Han sendte bud etter den gamle mannen som knyttet tråden til en maur som ble lokket av en dråpe honning i den ene enden til å gå gjennom skjellet og trekke tråden etter seg. Minos visste da at Daidalos var ved hoffet til Kokalos og forlangte ham utlevert. Kong Kokalos greide å overbevise Minos om at først måtte han ta et bad, og der ble han drept av kongens døtre. I en del versjoner er det Daidalos selv som heller varmt vann over Minos før han dreper ham. Anekdotene er imidlertid litterære og av sen dato. I opphavsmytene til den greske kolonien Gela, grunnlagt på 680-tallet f.Kr. på sørvestkysten av Sicilia er det bevart en tradisjon at grekerne hadde tatt kultbildene som var utarbeidet av Daidalos fra sikanere, den opprinnelige ikkegreske befolkningen der. Oppfinneren. Slike anekdoteiske detaljer som disse var broderinger i Daidalos' omdømme som en oppfinner i mange kunstarter. I "Naturalis Historia" av Plinius den eldre er han kreditert med å ha oppfunnet snekkeryrket «og med den sagen, øksen, loddesnor, drillen, limet og gelatin» (fiskelim). Geografen Pausanias i sine reiser rundt i Hellas har tilskrevet Daidalos en rekke arkaiske kultfigurer gjort i tre ("se Xoanon") som imponerte ham: «Alle disse arbeidene til denne kunstneren, skjønt noe besynderlig å se på, hadde uansett en strøk av det guddommelige i seg.» Daidalos ga sitt navn, eponymt, til enhver gresk håndverker eller oppfinner og til mange greske anordninger som representerte fingernem dyktighet. Ved Plataiai var det en festival, "Daedala" hvor et midlertidig alter av tre ble utformet, og skulpturell utforming ble gjort fra et eiketre og oppkledd i brudeklær. Det ble fraktet i vogn med en kvinne som symboliserte brudepike. Bildet ble kalt for "Daedale" og det arkaiske ritualet ga en forklaring via en hensiktsmessig myte. I den senere romantiske periode på begynnelsen av 1800-tallet ble Daidalos fremmet som den klassiske kunster, den dyktige, voksne håndverkeren mens Ikaros symboliserte den romantiske kunstner, den uimotsagte prototypen av klassiske kunstner, hvis heftig, lidenskapelige og opprørske natur, foruten hans utfordring og trass av formelle estetiske og sosiale konvensjoner, som til sist kan vise seg å være selvdestruktivt. Den litterære figuren Stephen Dedalus i James Joyces "Portrett av kunstneren som en ung mann" (1916) framstiller hans framtidige kunstner-jeg som «en bevinget form som flyr over bølgende [...] en hauklignende man flyr mot solen over havet, en spådom av slutten han hadde blitt født for å tjene.» Hanne Borchgrevink. Hanne Borchgrevink, (født 1951 i Oslo),er en norsk billedkunstner. Hun er utdannet ved Kunst- og håndverksskolen (1971–1974) og Statens Kunstakademi (1974–1979) under Ludvig Eikaas og Arne Malmedal. Hun arbeider likeverdig med grafikk (tresnitt) og maleri. Hanne Borchgrevink bor og arbeider på Finnskogen, i Grue kommune i Hedmark, sammen med billedkunstner Tore Hansen. Hanne Borchgrevink bidro til å fornye norsk maleri på 1980-tallet. Hus har hele tiden vært et sentralt motiv for henne, helt fra maleridebuten på Høstutstillingen i 1978. Hun har etter hvert gått over til en mer formal billedbygging der hun først og fremst dyrker flatene i bildet. Fargen er også helt avgjørende for både komposisjon og innhold. Motivet blir forenklet til et konsentrat av et hus. Bildene er blitt beskrevet som stillferdige, myndige dikt og som et spill med variasjoner over et kompositorisk tema - musikk i form og farge. Hanne Borchgrevink har hatt separatutstillinger i bl.a. Lillehammer Kunstmuseum (2000), Bomuldsfabriken Arendal (2001) og Kunstnerforbundet i Oslo (2007). Hun var festspillutstiller i Bergen kunsthall i 2011. Hennes arbeider befinner seg i sentrale private og offentlige samlinger i Norge og utlandet, som Nasjonalmuseet, Lillehammer Kunstmuseum og British Museum. Hun har utført flere utsmykkinger (kunstprosjekter), bl.a. glassmosaikk i et basseng i sentralhallen Tønsberg sykehus (2005). Feira de Santana. Feira de Santana er en by og kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Feira de Santana er den nest største byen i delstaten og har en rekke industribedrifter. Kåre Nordstoga. Kåre Nordstoga (født 18. desember 1954) er en norsk musiker, med orgel som hovedinstrument. Fra 1984 har han virket som domorganist i Oslo domkirke. Biografi. På hjemstedet Notodden gikk han i lære hos Harald Aune og Odd Jakob Unhammer; senere gjennomførte han eksamen i kirkemusikk ved Norges Musikkhøgskole.Her hadde han Kaare Ørnung som i lærer i klaverspill, og hans orgellærere var Søren Gangfløt, Magne Elvestrand og Bjørn F. Boysen. I 1982 mottok han stipendium fra Léonie Sonnings Musikfond som ga ham mulighet til videre studier hos David Sanger i London. Han debuterte i 1978 i Oslo Domkirke der han ble assisterende organist i 1984, underviste en tid ved Norges Musikkhøgskole, før han i 1994 ble domorganist på fulltid. Hans interesse for Johann Sebastian Bach avstedkom den kjente serien på 30 lørdagskonserter (1990–1992) og til Bach-jubileet (2000). Plater. Nordstoga har gitt ut flere langspillplater. Som solist har han bl.a. gjort to CD-innspillinger med fransk orgelmusikk av Franck og Widor på Cavaillé-Coll–orgelet i St. Etiennekatedralen i Caen og Bachs triosonater på kororgelet i Oslo Domkirke. Siste plateutgivelse er orgelverker av Franz Liszt på hovedorgelet i Oslo Domkirke. De siste årene har han blant annet vært solist i Notre Dame i Paris, ved den internasjonale orgelfestivalen i Århus og gjestesolist ved innvielsen av et nytt katedralorgel i Lausanne. Kåre Nordstoga samarbeider jevnlig med eliten av norske musikere som f.eks. Ole Edvard Antonsen, Arve Tellefsen og Knut Buen, for å nevne noen. Med sin oppvekst i Telemark har Nordstoga også en forkjærlighet for norsk folkemusikk og har deltatt på rekke plateinnspillinger med norske folkemusikere. For platen "Bjølleslåtten (slåttar etter Ola Mosafinn)" som han ga ut sammen med Knut Buen og Leif Rygg fikk han Spellemannprisen 1994 i klassen folkemusikk/gammaldans. Kåre Nordstoga blir regnet for å være en av de fremste konsertorganistene i Europa. Føniksordenen (Harry Potter). Føniksordenen er en fiktiv orden i Harry Potter-bøkene. Den ble grunnlagt av Albus Humlesnurr da Voldemort hadde sin storhetstid for første gang, i et forsøk på å hindre Voldemort i å ta kontroll over hele magisamfunnet. Ordenen ble oppløst etter at Voldemort forsvant sporløst da han forsøkte å drepe Harry Potter. Da Voldemort gjenoppstod på slutten av Harry Potter og Ildbegeret ble Ordenen gjenopprettet, mindre enn en time etter Voldemorts tilbakekomst. Ordenen består av mange trollmenn og hekser blant annet Alastor "Galøye" Bister, Styrian Pommer, den avdøde Emelin Vals, ekteparet Arthur og Molly Wiltersen, Remus Lupus, det avdøde ekteparet Jakob og Lilly Potter, Mundungus Styrfeder, Rulle Wiltersen, Kalle Wiltersen, Fleur Delacour, Nymfadora Dult, og den avdøde Sirius Svaart. Tidligere var også Severus Slur medlem av Føniksordenen, men etter at han drepte Albus Humlesnurr i juni 1997 i slaget ved Galtvort (i "Harry Potter og Halvblodsprinsen") kan det nå settet spørsmål ved hvor hans lojalitet virkelig ligger. Andre figurer som muligens er medlemmer. Har likevel aldri blitt omtalt i forbindelse med ordenen. Skapelse og formål. Etter at Føniksordenen ble gjenopprettet, møtte den stor motstand fra Magidepartementet, da i hovedsak fra daværende Magiminister Kornelius Bloeuf. Bloeuf fryktet at alt snakket om at Voldemort var tilbake egentlig var et forsøk fra Albus Humlesnurr på å tilrane seg Bloufs plass som Magiminister. På grunn av Bloeufs holdning tvang Magidepartementet trollmannsavisen Aftenprofeten til å unngå å trykke saker som ville fremstille Humlesnurr eller Harry Potter i et positivt lys. Føniksordenen ble tvunget til å eksistere under jorden og drive sitt arbeid i hemmelighet. Magidepartementets forsøk på å få Humlesnurr og Harry til å fremstå som løgnere fungerte godt, og mesteparten av det magiske samfunnet trodde at de begge to var løgnere. I nesten ett år fikk Voldemort og hans tilhengere, dødseterne, lov til å holde på uten motstand fra resten av magisamfunnet (bortsett fra Føniksordenen). De aller fleste trollmenn og hekser nektet å engang tenke seg muligheten for Voldemorts tilbakekomst. Kornelius Bloeuf så selv Voldemort i Magidepartementet, da Voldemort forsøkte å få adgang til Mysterieavdelingen. Dermed fikk Humlesnurr bevist ovenfor departementet at han hadde hatt rett hele tiden. På grunn av Bloeufs ignorans ovenfor Ordenen ble han avsatt som magiminister og erstattet av Rufus Grimst i begynnelsen av "Harry Potter og Halvblodsprinsen" Føniksordenen hadde sitt hovedkvarter i Grimolds Plass 12, Sirius Svaarts familiehjem helt frem til Svaarts død i slutten av "Harry Potter og Føniksordenen". I Harry Potter og Halvblodsprinsen har Ordenen flyttet sitt hovedkvarter til et ukjent sted. Edvard-prisen. Edvard-prisen er en utmerkelse innen norsk musikk utdelt av TONO, opphavsrettsorganisasjon for musikere og komponister. Prisen, som ble delt ut første gang i 1998, deles ut årlig og kan kun tildeles medlemmer i organisasjonen. Målet er å styrke musikklivet og øke oppmerksomheten rundt norske komponister og tekstforfattere og deres verk. Vinneren i en kategori mottar 50 000 kroner, EDVARD-trofeet (design: Bruno Oldani) og et diplom. Prisen er en videreføring av prisen Årets verk, som ble delt ut fra 1965 til 1996. Prisene for 2007 og 2008 ble delt ut samlet under TONOs jubileumskonsert 27. november 2008. 2008. Det ble ikke delt ut noen pris for 2009. Elias Lönnrot. Elias Lönnrot (født 9. april 1802 i Sammatti, død 19. mars 1882) var en finsk filolog, litteraturforsker og lege. Han er særlig kjent for å ha samlet kvadene i finnenes nasjonale heltedikt Kalevala. Det ble utgitt i endelig form i 1849. LIv og arbeid. Elias Lönnrot utdannet seg innen filologi i Helsingfors og oppnådde tilsvarende hovedfag på Väinämöinens diktning (1830) og doktorgrad på finnenes forhold til magi og medisin (1832). I 1828 startet han samlingen av lyrikk og reiste helt til Nurmes. Han etablerte den Finske Litteraturforening i 1831. Sommeren 1831 gjennomførte han sin andre reise, som resulterte i verket "Kantele", fire hefter som oppsummerte hans funn fra 1829-1831. Han ble utnevnt til distriktslege i Uleåborg i 1832. I perioden 1833-1853 virket han som lege i Kajana nær Karelen, der han samtidig samlet inn stoff til det finske nasjonalepos Kalevala. Hans siste tur gikk til Estland i 1844. Han ga ut samlingene "Vanha Kalevala" (den gamle) i 1840 og "Uusi Kalevala" (den nye) i 1849. Han forestod også etableringen av det første tidsskrift i Finland: "Mehiläinen" (rundt 1840). I 1849 giftet han seg med Maria Piponus. Han ble utnevnt til professor i finsk språk og litteratur (1851–1862). I denne siste perioden ga han ut en finsk-svensk ordbok (1866–1880) og en samling med magiske finske dikt (1880). Lönnrot spilte også det finske nasjonalinstrumentet kantele som er så nært knyttet til lyrikken og hendelsene i Kalevala. Olav Torheim. Olav Torheim (født 1979) er en norsk realfaglig forsker med bakgrunn innenfor mikroelektronikkutvikling for romfysikk- og høyenergifysikkeksperimenter. Torheim har studert fysikk ved Universitetet i Bergen og tok doktorgraden i 2010. Han arbeider nå som postdoktor ved Gesellschaft für Schwerionenforschung i Tyskland. Som offentlig person er han først og fremst kjent for sitt arbeid for å fremme klassisk nynorsk, høgnorsk. Torheim har blant annet vært aktiv i Norsk Målungdom og i Ivar Aasen-sambandet. Torheim var også blant initiativtakerne til det høgnorske språk- og kulturtidsskriftet Målmannen. I 2002 ble det avslørt at Norsk Målungdom i årevis hadde drevet med medlemsjuks, og seks tidligere ledere ble dømt for de ulovlige forholdene. Bevismaterialet var hovedsakelig en rapport skrevet av Olav Torheim sammen med Klaus Johan Myrvoll, først sendt til Politiet og deretter til TV2-dokumentarprogrammet Rikets Tilstand. I 2006 ble Torheim intervjuet av Bergens Tidende, der han som MIFF-medlem presenterte et israelsvennlig syn på Midtøsten-konflikten Referanser. Torheim, Olav Den europeiske romforskningsorganisasjon. European Space Research Organization (ESRO) eller Den europeiske romforskningsorganisasjon ble opprettet den 20. mars 1962 på grunnlag av en traktat som ble signert 14. juni samme år. Det var ti europeiske medlemsnasjoner med fra starten: Belgia, Danmark, Frankrike, Italia, Nederland, Spania, Sveits, Sverige, Storbritannia og Vest-Tyskland. Mellem 1968 og 1972 sende ESRO opp syv satellitter – Iris (ESRO-2B), Aurora (ESRO-1A), HEOS-1, Boreas, HEOS-2, TD-1A og ESRO-4 med amerikanske bæreraketter. I 1975 ble ESRO en del av European Space Agency. Bersaglieri. Alessandro La Marmora opprettet Bersaglieri i 1836 Bersaglieri («skarpskyttere») er et elite-korps innen Esercito Italiano (den italienske hæren). Den ble opprettet av general Alessandro Ferrero La Marmora i 1836 for å tjenestegjøre i den piedmontesiske hæren, og ble senere inkorporert i den kongelige italienske hær. De har alltid vært en mobil infanteriavdeling, og kan kjennes på den bredbremmede hatten, dekorert med stort tiurfjær (idag bare til parade og galla), mens det kan være fjær også festet i hjelmene i strid. Videre er de kjent for de hurtige, joggende tempoet de bruker i parader, i stedet for å marsjere. Bakgrunn. Kongedømmet Sardinia-Piemonte var relativt fattig og hadde ikke råd til å sette opp et stort kavaleri, så det var derfor behov for et raskt bevegelig infanteri. Disse enhetene ble trent til toppnivå både fysisk og som skarpskyttere. Dannelsen var inspirert av de franske chasseur, og avdelingene utmerket seg både ved sitt høye nivå, uavhengighet og rom for egne initiativ, slik at de kunne operere i løsere formasjoner enn tradisjonelle militære kommandolinjer. De var også utrustet med mer ammunisjon enn hva som var vanlig. De karakteristiske bredbremmede hattene ble opprinnelig innført som en beskyttelse mot sabelhugg. De nye styrkene imponerte umiddelbart kong Karl Albert. Opprinnelig ble avdelingene brukt som støtte for flankene, men også som stormtropper ved behov. Troppene var opprinnelig tenkt som fjelljegere, men etter at spesialstyrken "Alpini" ble opprettet i 1872, ble det en viss rivalisering mellom disse to eliteavdelingene. I strid. Dagens Bersaglieri med fjær i hjelmen Bersaglieri var i strid første gangen i Krimkrigen, under kommando av en av arkitektene bak italiensk forening, grev Camillo Benso di Cavour. 20. september 1870 rykket de inn i Roma gjennom Porta Pia og satte en stopper for den verdslige makten til paven, og fullførte dermed Italias samling. Under første verdenskrig kjempet 12 regimenter fra Bersaglieri med tilsammen 210 000 mann, hvor 32 000 ble drept og 50 000 såret. Etter krigen ble styrken redusert og til dels omdannet til lett infanteri hvor de også ble satt opp med hjulryttere. Da panserstyrkene kom i forkant av andre verdenskrig, ble også disse styrkene mekanisert. Under andre verdenskrig ble styrkene satt inn i den italienske okkupasjonen av den franske riviera under felttoget i Frankrike og under kampene mot Hellas i 1940. Senere ble de utplassert i Jugoslavia og i Nord-Afrika i 1941 og senere på Østfronten. I dag. Nå er de for det meste mekanisert, altså satt opp på kampkjøretøyer.De har tjenestegjort som en del av "Garibaldi mekaniserte brigade", som fredsbevarende styrker under Jugoslaviakrigene, krigen i Irak, Libanon og Somalia. Den norske Hans Majestet Kongens Garde har kopiert hattene sine med fjær fra Bersaglieri. Norra Savolax. Norra Savolax (finsk: Pohjois-Savo) er et av Finlands 19 landskap. Norra Savolax utgjør den nordlige delen av det historiske landskapet Savolax. Administarsjonssetet i Norra Savolax er universitetsbyen Kuopio. Norra Savolax grenser til landskapene Södra Savolax, Mellersta Finland, Norra Österbotten, Kajanaland og Norra Karelen. Kommuner og regioner. Norra Savolax er oppdelt i 21 kommuner, hvorav syv er bykommuner. Kommunene i landskapet utgjør fem økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de fem økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Södra Savolax. Södra Savolax (finsk: Etelä-Savo) er et landskap i Finland, i den sørøstlige delen av landet. Södra Savolax utgjør den sørlige delen av det historiske landskapet Savolax. Administarsjonssetet for landskapet er universitetsbyen Sankt Michel. Finlands største innsjø Saimen ligger her. Landskapets næringsliv er hovedsakelig trelast. Södra Savolax grenser til landskapene Kymmenedalen, Päijänne-Tavastland, Mellersta Finland, Norra Savolax og Norra og Södra Karelen. Kommuner og regioner. Södra Savolax har 17 kommuner, hvorav tre bykommuner. I de siste årene har det vært én kommunesammenslåing. Den 1. januar 2009 ble Savonranta slått sammen med Nyslott kommune. Kommunen utgjør dermed ikke lenger et sammenhengende landområde. Kommunene i landskapet utgjør tre økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de tre økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Kajana. Kajana (finsk: Kajaani) er en by og en kommune i landskapet Kajanaland i Finland. Den ligger geografisk midt i landet, på sørsiden av innsjøen Ule träsk, og har et areal på 1369 km², derav 212 km² vann. Kajana har 35 964 innbyggere (2004). Ruinene av Kajana Festning ligger ved Kajana-elven, midt i byen. Det var bygd 1604-1619 som base for et allerede etablert militærvesen. Byen som sådan ble etablert i 1651 av Per Brahe, på en tid da trelast og tjære var de viktigste næringsveier, med skipning via Ule älv til Bottenvika. Russiske styrker sprengte festningen i mars 1716. I dag er Kajana en universitetsby (Kajaani Polytechnic), med trelast og papirindustri som viktigste næringsveier. Bakerøya. Bakerøya ("engelsk: Baker Island") er en ubebodd øy like nord for ekvator i det sentrale Stillehavet. Øya ligger midtveis mellom Hawaii og Australia. Den er en del av USAs ytre småøyer. Sammatti. Sammatti er en tidligere kommune i landskapet Nyland i det sørlige Finland. Den strekker seg ut over et område på 85 km², derav 12 km² vann. Kommunen har cirka 1 300 innbyggere. Sammatti ble 1. januar 2009 innlemmet i bykommunen Lojo. Den finske filologen Elias Lönnrot ble født i Sammatti. Nurmes. Nurmes er en by og kommune i landskapet Norra Karelen, øst i Finland. Den har et innbyggertall på cirka 8 700, et areal på 1 855 km², derav 250 vann. Nurmes er en finskspråklig kommune som grenser til Juuka, Kuhmo, Lieksa, Rautavaara, Sotkamo og Valtimo. Byen ligger ved sjøen Pielinen, og er nordligste punkt i en sjøreise som via Saimen bringer en til Finskebukta. Opprinnelig var det tsar Aleksander II som grunnla byen som et senter for handel. I 1876 etablerte Hackman en fabrikk for produksjon av bestikk og kjøkkenvare, som skulle bli det kjente designmerket Iittala. I byen finner vi også «Bomba» et uforstyrret karelsk nabolag fra 1800-tallet, med årlig Bombafestival. Det norske bandet Nurmes er oppkalt etter denne byen. Fredrik Fasting Torgersen. Fredrik Ludvig Fasting Torgersen (født 1. oktober 1934) er en nordmann som er kjent som domfelt i Torgersen-saken, en drapssak fra 1957. I 1958 ble han idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Oslo. Han sonet 16 år i fengsel, og ble løslatt i 1974. Torgersen har begjært straffesaken sin gjenopptatt fem ganger i perioden mellom 1958 og 2007, og begjæringer om gjenopptagelse ble avvist av Eidsivating lagmannsrett i 1975, av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976, av Borgarting lagmannsrett i 2000, av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001, av Gjenopptagelseskommisjonen i 2006 og på nytt av Gjenopptagelseskommisjonen i 2010. Den såkalte Torgersensaken (først kalt Skippergata-saken) har vært gjenstand for betydelig interesse og offentlig kontrovers i Norge siden 1950-tallet. Torgersen selv og hans støttespillere hevder at Torgersen i denne saken er blitt offer for justismord. Tidlige dommer. I 1952 fikk Torgersen en betinget dom på 6 måneders fengsel for vold mot politiet, legemsfornærmelse og tyveri. I 1954 ble han dømt til bot for å ha slått ned en middelaldrende mann. I 1954 ble han også dømt til 6 måneders fengsel for forsøk på innbruddstyveri på et sykehjem, en straff som ble gjort betinget ved benådning. «Fru K» (1955). I 1955 ble Fredrik Fasting Torgersen dømt til 3 års fengsel og 5 års sikring for voldtekt på «fru K» på Løkken i Oslo i 1955. Han ble løslatt fra fengsel to måneder før han ble anholdt for sykkeltyveri i Torgersen-saken. Aktor i voldtektssaken var Lauritz Dorenfeldt. Politiet mener at det er tilnærmet sikkert at erklæringen er fabrikkert av Torgersen, blant annet fordi han ventet til Rolf A. K. døde i 1991 før han gjorde erklæringen kjent. Dette er 15 år etter erklæringens dato. Sønnen til «fru K.» har aldri hørt om at faren har nevnt dette i de 15 årene som har gått fra erklæringen angivelig ble skrevet til faren døde. Torgersen nekter å levere fra seg originalen av erklæringen til politiet og har forklart at det var han selv som, under en samtale med Rolf A. K., skrev ned erklæringen på sin egen skrivemaskin. «Torgersen-saken» (1958). Den 16. juni 1958, 23 år gammel, ble Torgersen idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo. Han sonet 16 år i fengsel, og ble løslatt 29. januar 1974. Aktor i straffesaken var Lauritz Dorenfeldt. Torgersen ble i 1971 dømt for overfall på en fengselsvakt. Forsøk på gjenopptagelse. Ved sin advokat Tor Erling Staff begjærte Torgersen gjenopptakelse av saken i 1973. Begjæringen ble sluttelig avvist av Høyesterett i 1976. På 1980-tallet var det stille om Torgersen-saken, men på 1990-tallet begynte mediestudent Camilla Juell Eide å interessere seg for saken. Flere advokater leste det hun skrev og den nye interessen endte med en ny begjæring om gjenopptakelse i 1997. Denne ble endelig avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001. 25. februar 2004 begjærte Torgersen på nytt gjenopptakelse, denne gang overfor den nye Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Begjæringen ble fulgt opp med professor Ståle Eskelands utredning "Bevisene i Torgersensaken". Gjenopptagelseskommisjonen sendte begjæringen til uttalelse hos Oslo statsadvokatembeter. Den 2. desember uttalte så påtalemyndigheten ved statsadvokat Anne M. Katteland at den gikk imot gjenopptakelse. Torgersens støttespillere, advokat Erling Moss og jussprofessor Ståle Eskeland, ba da om offentlig høring om de tekniske bevis i saken. I slutten av mars 2006 ble høringen avholdt i Gjenopptagelseskommisjonens lokaler i Oslo. Gjenopptagelseskommisjonen avviste 8. desember 2006 å gjenoppta saken. Torgersen og hans støttespillere har ikke gitt opp arbeidet for gjenopptakelse og retter på eget nettsted sterk kritikk mot Gjenopptakelseskommisjonen for dens vurderinger av bevisene i saken. Sommeren 2008 undertegnet 279 forskere innen naturvitenskap og medisin et opprop som er kritisk til Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av sakkyndiges konklusjoner i Torgersensaken. I 2007 søkte Torgersen gjenopptagelse for femte gang, og dette ble avslått 30. september 2010. Jens Bjørneboe og Torgersen. Forfatteren Jens Bjørneboe befattet seg mye med Torgersens saker. I 1972 skrev han en rekke essays der han bl.a. påpeker svakheter ved påtalemaktens argumentasjon, bevis- og vitneførsel. (Jf. Bjørneboe 1975: "Politi og anarki", s.67–117.) I 1973 skrev han skuespillet "Tilfellet Torgersen". Torgersen kjemper fremdeles for å få gjenopptatt drapssaken, og den debatteres fortsatt (i 2011) i norsk presse. Publikasjoner. I tiden han satt i fengsel og etter løslatelsen har Torgersen utgitt dikt og bøker. Han debuterte i 1972 med diktsamlingen "Særmelding" på Gyldendal Norsk Forlag. Tapsfri komprimering. Tapsfri komprimering er en betegnelse for en klasse algoritmer for komprimere (minske) data som tillater at de opprinnelige data kan bli rekonstruert fra de komprimerte data. I kontrast til denne teknikken finnes såkalt «lossy» (fra engelsk "loss" = tap) komprimering, eller komprimering med tap, det vil si komprimering hvor det ikke tillates nøyaktige og originale data til å bli rekonstruert fra de komprimerte data. Tapsfri komprimering av data blir brukt i mange applikasjoner. For eksempel blir det brukt med det populære programvaren WinZip for Windows eller UNIX-programvaren gzip som begge benytter filformatet ZIP. Tapsfri komprimering blir brukt når det er viktig at de opprinnelige data og den avkomprimerte data "må" være identisk. Typiske eksempler er kjørbare programmer og kildekode. Noen billedformater, eksempelvis PNG, benytter kun tapsfri komprimering, mens andre som TIFF og MNG kan benytte enten tapsfri komprimering eller komprimering med tap («lossy»). GIF benytter en tapsfri komprimeringsmetode, men de fleste utgaver av GIF er ikke i stand til gjenskape samtlige farger, og isteden kvantifiseres bildet (vanligvis med metoden «dithering») til 256 eller færre farger før det blir kodet som GIF. Fargekvantifisering er prosess med tap av data, men det kvantifiserte bildet kan bli avkvantifisert uten ytterligere tap av data. Tone Krohn. Tone Krohn (født 20. august 1960) er en norsk musiker med vokal, gitar og kantele som hovedinstrument. I perioden 1978-82 var hun medlem av visegruppen Huldrelått og mottok Prøysenprisen. Ellers har hun blant annet sunget med Georg Riedel og Dominique Chevaliér. Hun deltok med bandet Mildere Netter på Moldejazz (1994). I den senere tid har hun arbeidet med Ellen Lohne. Debututgivelsen "Ula" (2003) portretterer hulder fra Vestfold. Krohn er bosatt i Sandefjord og mottok Sandefjord kommunes kulturpris i 2004. Krohn deltok i 2009 på Grammy Awards-seremonien med gruppa Trio Mediaeval. Trioens CD "Folksongs" var nominert til grammy-pris, der mye av musikken er arrangert av Krohn. Toyota Supra. Toyota Supra er en Grand tourer produsert av den japanske bilprodusenten Toyota. Supra ble første gang lansert i 1978 som en spesialmodell av Toyota Celica, men ble i 1986 skilt ut som en egen modell i Toyotas modellprogram. Totalt har Supra blitt produsert i fire generasjoner, og alle har vært utstyrt med en sekssylindret rekkemotor. Supra er et ord hentet fra latin, som betyr "over, foran eller større enn". Supra ble produsert frem til 2002, da produksjonen av fjerde generasjon ble stanset. Toyota Celica Supra MK1 (1979–1981). Første generasjon Supra var basert på Toyota Celica, men var lenger (129,5 mm). Den største forskjellen var at bilen var utstyrt med en sekssylindret rekkemotor i stedet for Celicas firesylindrete motor. Toyotas opprinnelige plan for Supra var å konkurrere med Datsun (nå Nissan) Z. 1979. Produksjonen av Supra MK1 startet i Japan i 1978, og bilen debuterte i USA og Japan i 1979. USA-versjonen var i begynnelsen utstyrt med en 110-hesters (82 kW) sekssylindret rekkemotor med et sylindervolum på 2.6 liter (2563 ccm), 12 ventiler og overliggende kamaksel. Den japanske utgaven var utstyrt med en 110-hesters (82 kW) sekssylindret rekkemotor med et sylindervolum på 2 liter, 12 ventiler og én enkelt overliggende kamaksel. Begge var de første motorene fra Toyota med elektronisk bensininnsprøytning. Mk1 Supra kunne leveres med enten en femtrinns manuell girkasse eller en firetrinns automatisk girkasse. Begge var utstyrt med overdrive. I femtrinns-kassen var det øverste giret overdrivegiret, mens den automatiske girkassen hadde et overdrivegir som slo inn i hastigheter over 60 km/t. Supra var utstyrt med den samme T-bakakselen som Celica i den japanske MA45-versjonen, og en større F-serie bakaksel i MA46 og MA47. Bilen hadde også skivebremser på alle hjul som standard, og var utstyrt med et uavhengig hjuloppheng og stabilisatorstag bak. Foran hadde bilen MacPherson-understell og stabilisatorstag. Innvendig kunne Supra leveres med elektriske vinduer og sentrallås som en del av "luksus"-pakken. I tillegg inkluderte denne pakken cruisekontroll, spesielle dørsider og soltak. Blant standardutstyret var et kartlys i midtkonsollen, en nedfellbar armstøtte, tiltratt og en moderne (den gang) AM/FM-radio med fire høyttalere. 1980. I 1980 ble den japanske Mk1 (Chassiskode MA46) tilgjengelig med en 145 hk (108 kW) 2,0 l (1988 ccm) rekkemotor med seks sylindre, 12 ventiler, overliggende kamaksel og turbo. Motoren var utstyrt med en Garrett T03 turbo, men ingen intercooler. Dette var den første Toyota-motoren med turbolader. Endringene i den amerikanske utgaven var mindre, og stort sett kosmetiske. Interiøret fikk en redesignet midtkonsoll og en digital quartz-klokke. Utvendig hadde bilen redesignede sidespeil, 14x5.5 aluminiumsfelger (som var ekstrautstyr i 1979) var nå standard, og i tillegg kunne bilen leveres med skvettlapper. På fargene kopper og hvit ble skvettlappene lakkert i bilens farge, mens alle andre farger fikk sorte skvettlapper. Bak på skvettlappene var ordet «Celica» malt i hvitt. 1981. Påfølgende år, 1981, fikk Supra en økning i sylindervolum med en 2,8 l (2759 ccm) motor. Den hadde fortsatt 12 ventiler og overliggende kamaksel, men leverte 116 hk (87 kW) og 197 Nm. Bilens automatiske girkasse ble endret til den oppgraderte "Toyota A43D", og på grunn av endringene i motor og girkasse ble bilens chassiskode endret til "MA47". I 1981 ble også en ny "Sport Performance"-pakke tilgjengelig, med sportsunderstell, dekk med hvite bokstaver og spoilere foran og bak. Dette var også det siste året 8-sporsspillere var tilgjengelig. Toyota Celica Supra MK2 (1982–1986). I 1982 fikk Celica Supra en komplett redesign sammen med resten av Celica-programmet. I Japan ble bilen kjent som "Toyota Celica XX", mens den i resten av verden beholdt Celica Supra-navnet. Den var fortsatt basert på Celicas plattform, men det var en rekke forskjeller, hvor de største var utformingen av fronten med vippelyktene, og det uavhengige bakhjulsopphenget. Andre forskjeller var at Supra fortsatt var utstyrt med en sekssylindret motor i stedet for Celicas fire sylindre, og den var også lenger for å få plass til den større motoren. 1982. Celica Supra hadde nå en 2,8 l (2759 ccm) rekkemotor med seks sylindre, 12 ventiler og doble overliggende kamaksler som leverte 170 hk (125 kW) og 225 Nm. Motoren hadde en kompresjon på 9.2:1, og denne gangen var standardgirkasse en "Toyota W58" femtrinns manuell girkasse, mens "Toyota A43DL" automatisk girkasse var ekstrautstyr. Det uavhengige hjulopphenget ble designet og innstilt av Lotus. Bilen hadde elektriske vinduer og tiltratt som standard. 1983. For modellåret 1983 ble det ikke gjennomført særlige endringer, Den tilgjengelige automatgirkassen ble endret fra firetrinnskassen A43DL til den nyutviklede A43DE (også firetrinns). Denne var elektronisk styrt, og girskiftene ble justert for en balanse mellom ytelser og økonomi. Dette gjorde Toyota Supra til den første masseproduserte bilen med en elektronisk styrt girkasse. På denne måten kunne føreren velge «Power» eller «Normal»-modus ved å trykke på en knapp. I «Power»-modus hadde bilen best akselerasjon, mens «Normal» leverte en god kombinasjon mellom ytelser og økonomi. Innvendig fikk bilen ingen endringer, mens den utvendig fikk elektrisk antenne. Emblemene på B-stolpen og i grillen ble endret til «Celica Supra». Savolax. Savolax i gult innenfor dagens grenser Savolax (Savolaks, finsk: "Savo") er et historisk landskap i Finland. I dag er det landskapene Norra Savolax og Södra Savolax, samt deler av Norra Karelen som dekker det området som en gang var Savolax. Området var opprinnelsen for skogfinner som utvandret til Norge på 1600-tallet. Mirow. Mirow (av gammelslavisk "villa mirowe", «fredens sted») er en småby med 3 773 innbyggere (2005) i landkretsen (det tidligere hertugdømmet) Mecklenburg-Strelitz i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Den ligger midt i Mecklenburgische Seenplatte, sydlig for Mirow-sjøen, som gjennom sjøer, elver og kanaler er forbundet med Müritz og Havel. I kommunen Mirow ligger dessuten sjøene Labussee, Vilzsee, Rätzsee samt Granzower Möschen og Zotzensee. Historie. Johannitterordenen grunnla 1227 ved Mirowsjøens bredder et "komturi", etter at hertug Borwin II hadde skjenket dem et stykke land. Gjennom arv kom Mirow i 1701 til hertugdømmet Mecklenburg-Strelitz, og i 1919 fikk den byrettigheter. Prinsesse Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz, den senere dronning av Storbritannia, Irland og Hannover, ble født i Mirow i 1744. Byens "Schlossgymnasium Sophie Charlotte" var oppkalt etter henne. I 2003 ble slottsgymnasiet slått sammen med "Gymnasium Carolinum". Schlossgymnasium Sophie Charlotte og Gymnasium Carolinum har i mange år gjennomført elevutvekslinger med norske videregående skoler. Davy Wathne. David Frank Huey "Davy" Wathne (født 1. januar 1950 i Florida, USA) er en norsk journalist med sport som spesialfelt. Han har arbeidet som journalist i TV 2 siden oppstarten i 1992. Wathne er cand. mag. fra Universitetet i Bergen med mellomfag i latin, norsk og historie. Han har arbeidet som sportsjournalist i Bergens Tidende fra studietiden og frem til overgangen til det nyetablerte TV 2, hvor han er mest kjent som sportsanker. Han har også vært aktiv i fagforeningsarbeid i bedriften. Davy Wathne har beholdt sitt amerikanske statsborgerskap. Han er oppkalt etter sin morfar, David Johansen, men oppgir navnet sitt som Davy for å unngå den norske uttalen av navnet David. Moren til Davy, sykepleieren Aud Johansen, hadde flyttet til USA rett etter krigen og møtt Davys far, eiendomsmekleren Lester William Huey (d. 1986). Men allerede ett år etter at Davy ble født, tok moren ham med tilbake til Norge. Siden har ikke Davy sett sin far. Han takket nei til arv fra faren da han døde i 1986. Wathne har ett samboerskap og ett ekteskap bak seg. Han har to barn, ett fra et tidligere ekteskap (f. 1982) og ett med sin tidligere samboer (f. 1993). Riksvei 658. Riksvei 658 (Rv658) går mellom Ålesund og Vigra i Giske. Før 1. januar 2010 var fylkesvei 658 del av riksveien. Calabria. Calabria er en administrativ region i Italia. Den er den sydligste regionen på fastlandet. Calabria grenser i nord mot Basilicata, i øst og syd mot det Ioniske hav og i vest mot Tyrrenhavet. Helt i syd ligger Sicilia på den andre siden av Messinastredet. Kenneth Lee Boyd. Kenneth Lee Boyd (født 19. januar 1948, henrettet 2. desember 2005) var en amerikansk drapsmann som drepte sin kone Julie Curry Boyd og svigerfar Thomas Dillard Curry den 4. mars 1988 i Stoneville. Han ble dømt til døden og henrettet ved giftinnsprøytning kl. 2:15 EST den 2. desember 2005 i North Carolina Central Prison i Raleigh, og var da henrettede nr. 1 000 siden gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976. Henrettelsen var kontroversiell blant motstandere av dødsstraff, særlig siden straffen i en tilsvarende sak kun litt over et døgn før henrettelsen av Boyd ble endret til livsvarig fengsel. Boyd uttalte at han ikke ønsket å bli husket som et nummer, og at han burde tilbringe resten av sitt liv i fengsel. Honningdugg. Honningdugg er en sukkerholdig væske (karbohydrater) som utskilles gjennom en kjertel hos noen bladlus (Hemiptera) og andre plantesugende insekter. Det er et overskudd som insektene må kvitte seg med. Særlig maur ser nytten i dette og «melker» bladlusene for honningdugg. Maur og bladlus lever i symbiose, mauren beskytter bladlusene og får honningdugg som belønning. Til sammen er det regnet ut at en koloni maur i løpet av en sommer kan ta med seg så mye honningdugg til maurtuen, at det tilsvarer opptil 10 kg sukker. Dativ. Dativ (av lat. "dare", «gi») er betegnelsen på en morfologisk kasus. Syntaktisk er dativ ofte kasus for indirekte objekt, eller den kan være styrt av preposisjoner og adjektiver. Dativ kan også forekomme som (oblikt) subjekt. Kasus dativ finnes i flere moderne språk, som f. eks. i de germanske språkene som tysk, færøysk og islandsk. Dativ fins også i enkelte norske dialekter, men må i moderne norsk sees som rester fra gammelnorsk. Dativ brukes som regel i språk og dialekter som har fire eller færre kasus (som tysk og hedemarksmålet) for når man er i eller på et område. Det er også visse preposisjoner som styrer bruken (som nevnt i begynnelsen). Det er derfor vi ser at dativsuttrykkene i moderne norsk oftest har en preposisjon foran seg. Rester av dativ i moderne norsk. Rester av dativ i moderne norsk skriftspråk fins i faste uttrykk som "i live", "av gårde", "gå mann av huse", "i hende" og "tatt av dage". «å falle i søvn», men «å gå i "søvne"» Også: «å bli blind», men «å gå i "blinde"». Grammatikalsk ukorrekt: «"Trond snakker i søvn"» Grammatikalsk korrekt: «"Trond snakker i søvne"» Ukorrekt: «"Nora famler rundt i blind"» Korrekt: «"Nora famler rundt i blinde"» Det velbrukte uttrykket «"fordi"» kommer faktisk opprinnelig av to ord: «"for"» og «"di"». '«'Di"» er dativ av «"det"», så det man egentlig sier er «"for det"» (se eksempelet under:) «"Han kom fra di i live"» (gammelnorsk) som betyr «"han kom fra det i live"». Fra det gamle hedemarksmålet ved Hamar-området. I.«"Guren går på Foss-skola"» -- a-ending av hunkjønnsord er etter hovedregelen (det kan være unntak) akkusativ dvs. beveger seg mot, gjennom etc. II.«"Guren går på Foss-skolen"» --en-ending av hunkjønnsord er etter hovedregelen (det kan være unntak) dativ akkurat samme betydning. For den innforståtte har disse setningene ulik betydning. Den første setningen forteller at "Guren er på veg til skolen" (fordi her er "skola" akkusativ av "skole"), mens den andre forteller at "Guren er elev ved skolen" (fordi her er "skolen" dativ av "skole"). I. «"Hæn Ola går ned på vegen"» → en-endelse i hankjønnsord → akkusativ → på vei ned mot veien II. «"Hæn Ola går nedpå vega"». → a-endelse i hankjønnsord → dativ → er allerede på/oppå stedet (i dette tilfellet: veien) I. Ola er på vei ned mot veien. II. Ola allerede på veien mens han går bortover. I. «"Je kjøre ti bila"» → a-endelse i hankjønnsord → dativ II. «"Je kjøre ti bilen"» → en-endelse i hankjønnsord → akkusativ I. Jeg-personen kjører i en bil. Han/hun sitter allerede inni bilen. II. Jeg-personen kjører på en annen bil. Setningen har heller ingen spesifisering av hva jeg-personen kjører, bare at vedkommende kjører på en annen bil. I. «"Hu Stine går i dusja"» II. «"Hu Stine går i dusjen"» I. Stine er allerede i dusjen, samtidig som hun går rundt. II. Stine er på vei inn i dusjen. Fra valdresdialekten. Dativsformene i valdresdialekten er gradvis i ferd med å bli utryddet. Det finnes fortsatt voksne som benytter dativ mer eller mindre konsekvent, men det blir færre og færre av dem. Det er dativ ved preposisjon som er mest i bruk i dag, men dativ ved verb og adjektiv forekommer også. Dativ ved adjektiv er den sjeldnere av de to. I. Jeg er på Stølen nå Rester av dativ i engelsk. I engelsk har dativ gått ut av normert bruk, men man finner dativsrester her også. Typiske eksempler er «"methinks"» som betyr «"for meg virker det som"», og også spørreordet «"who"» ("hvem") har dativ «"whom"». «To "whom" did you give the present?» ("Hvem" ga du gava til?/ lit. Til "hvem"(dat.) gjorde du gi presangen?) «"Methinks" that you are lying right now!» («"Jeg tror" at du lyver nå!»/lit. «"For meg virker det som" du lyver akkurat nå!») Dativ i tysk. Men også etter preposisjonene: "aus, außer, bei, mit, nach, seit, von, zu" og dessuten "gegenüber", er det alltid dativ selv om objektet ikke nødvendigvis er indirekte objekt. Man sier at preposisjonen "styrer" dativ. Det finnes også preposisjoner som styrer både akkusativ og dativ: "an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, og zwischen". Når man skal bruke akkusativ, og når man skal bruke dativ, avhenger på om man "gjør noe med eller mot objektet" (akkusativ), eller om man "setter noe oppå, under, i, etc. objektet" (dativ). F. eks. Imago. Imago (entall: imago – flertall: imagines) er et fullvoksent eller ferdigutviklet, kjønnsmodent individ. Brukes særlig om leddyr i sitt siste stadium. Leddyr har et ytre hudskjellet som «bærer», holder på plass, de indre organene. De mangler et skjelett, som hos virveldyr. Den ytre huden (hudskjelettet) må skiftes for at leddyr skal kunne vokse. Under utviklingen fra egg til voksen er det mange hudskift, eller stadier. Et leddyr er 'imago' når det når sitt siste stadium og er voksent, kjønnsmodent. Vokativ. Vokativ (latin "cāsus vocātīvus") er en kasus som bl.a. finnes i latin, romansk, gresk samt de baltiske og slaviske språk som en tiltaleform av substantiver. Et kjent eksempel på latin på bruk av vokativ er "Et tu, Brute" fra Shakespeare. "Brute" er vokativsformen av "Brutus". Der er κύριε (kyrie) vokativsformen av κύριος (kyrios) "herre", og Χριστὲ (Khriste) er vokativsformen av Χριστός (Khristos) "Kristus". På litauisk er "Petrai" vokativformen for mannsnavnet "Petras", mens ordet for mann, "vyras" heter "vyre" i vokativ. På norsk brukes pronomenet «du» foran substantivet: «Du Guri...», «du mann» eller «dere barn». Ifølge språkeksperten Per Egil Hegge finnes det likevel én ekte vokativform i norsk, nemlig «folkens», f.eks. «hei, folkens», altså i henvendelser eller tiltale. Europavei 50. Europavei 50 går mellom Brest i Frankrike og Makhatsjkala ved Det kaspiske hav i delrepublikken Dagestan i Russland. Veiens lengde er rundt 4910 km. Trasé fastlagt av UNECE: Brest – Rennes – Le Mans – Paris – Reims – Metz – Saarbrücken – Mannheim – Heilbronn – Nürnberg – Rozvadov – Plzeň – Praha – Jihlava – Brno – Trencin – Prešov – Košice – Vyšné Nemecké – Uzhhorod – Mukačeve – Stryj – Ternopil – Khmelnytskyi – Vinnytsya – Uman – Kirovohrad – Dnipropetrovsk – Donetsk – Rostov-ná-Donu – Armavir – Mineralijnie Vodi – Makhatsjkala. Kokong. Kokong er et «hylster» som en larve spinner rundt seg selv før den går over i puppestadiet. Her ligger puppen til den er klar for å klekkes og bli til et fullvoksent insekt (imago). Mumiepuppe i kokong (spinn)Mest kjent er nok (sommerfuglen) Silkespinner. Silke lages fra kokongen til denne sommerfuglen. Mange arter sommerfugler spinner et slikt lite «hus», en kokong hvor de tilbringer puppestadiet. Men selv om det er flest sommerfugler som spinner kokonger, finnes det også noen andre som gjør det, blant annet noen biller, edderkopper. Meitemark omgir ofte sine eggklaser med en kokong. Norsk Tankesportforbund. Norsk Tankesportforbund er en sammenslutning av seks forbund som driver organisert tankesport. Tankesportforbundet ble stiftet 15. november 2005 som et supplement til Norges Idrettsforbund. Ved opprettelsen organiserte Norsk Tankesportforbund noe over 14 000 medlemmer. Forbundet er tilsluttet International Mind Sports Association (IMSA) som ble stiftet tidligere samme år. IMSA arbeider bl.a. med IOK for å arrangere World Mind Games i forbindelse med vinter-OL. Larve. stigmaJ - bukfotK - anal og analfotL - ett av kroppens ledd Larvens indre organer består hovedsakelig av fordøyelsesorganene. a>". Den lyse larven har nylig skiftet hud, og er bløthudet. Larven kan nå vokse (utvide seg), men snart er den nye huden herdet. Videre vekst kan da ikke skje før neste hudskifte. Den gamle tomme huden ligger ved siden av. Den mørke larven har et herdet hudskjellet med normal farge. Larve (latin: "larva", flertall: "larvae") eller åme, er ungdomsstadiet hos dyr der det nyklekkede individet er vesensforskjellig fra det voksne. Larvestadiet avsluttes ved at dyret gjennomgår en mer eller mindre tydelig metamorfose til den voksne formen (imago). Larve brukes helst som benevnelse på larver av insekter med føtter, særlig larver av sommerfugler, biller og vepser. "Mark" eller "makk" brukes om larver uten føtter, blant annet om fluelarvene, såkalte "maggot". Larver i dyreriket. Larver klekkes vanligvis fra små egg, der mengden plomme ikke tillater fosteret å utvikle voksne strukturer. I stedet utvikles egne strukturer som setter det uferdige individet i stand til å ta til seg næring, slik at det kan forsette å utvikle seg. Larvestadier forekommer hos mange dyregrupper, men begrepet «larve» brukes særlig om insekter med "fullstendig forvandling" (holometabole insekter). Hos fisk kalles larvestadiet for yngel, hos amfibier kalles det rumpetroll. En larve avviker tydelig fra det voksne insektet i utseende og ofte levevis. "Nymfe" brukes om «larver» hos insekter med "ufullstendig forvandling". En nymfe ligner mer og mer på det voksne insektet etter hvert hudskift. Nymfe brukes i zoologien også om enkelte voksne insekter, som vannymfene (Odonata). Anatomi hos insektlarver. Larvene har generelt tykk hud og er ganske hardføre. De fleste har en grønnlig eller brunlig farge, ofte med en eller flere lengdestriper. Oversiden kan være velvet og larven kan være bredest på midten, eller sylindrisk, jevnt tykk bakover. Enkelte larver blant sommerfuglene kan framvise et gaffellformet organ (osmeterium). Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider. Larver som lever i vann har trakégjeller (bladgjeller) eller pusterør. Hodet. Larvens hode består vanligvis av en hard hodekapsel. Larver har ikke fasettøyne, men noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Plasseringen av larvenes munndeler kan være framover rettet, eller nedoverrettet. Etter larvenes utseende kan larver deles inn i fem grupper eller former. Brystet. Bryststykket består av tre ledd og tre par bein. Vanligvis er det noe skille mellom brystet og bakkroppen hos en larve. Bakkroppen. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette går ganske direkte gjennom bakkroppen og er derfor ganske kort, det vil si at mye av maten larven spiser, passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene gjør vanligvis ikke noe forsøk på å samle avføringen et sted, men lar den vanligvis falle ned. Men enkelte larver har en egenskap som gjør at de kan «skyte» avføringen i fra seg som små kuler. Beina. Larver av insekter har seks bein. Men larvene til blant annet sommerfugler og plantevepser, har på bakkroppen noen bukføtter og en analfot. Disse er ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast med. Bukføttene finnes lengst frem under bakkroppen og aller lengst bak finnes en analfot. Både bukføttene og analfoten er nyttige for larvene. Puppestadiet. Det er i puppestadiet at det skjer en dramatisk endring (metamorfose) fra larve til voksen (imago). Under puppestadiet «tilbakedannes» de spesielle larveorganene, og andre organer som hodet, vingene, føttene utvikles. Når puppen klekker kommer et kjønnsmodent fullt utviklet insektet ut (det voksne stadiet). Eksempler er en sommerfugllarve som etter et puppestadiet er forvandlet til en stor flott sommerfugler. Eller en fluelarve (maggot) som både er «hodeløs», vingeløs og uten føtter. Honningdugg. Noen larver som hos sommerfuglgruppen glansvinger har et par tentakler, eller kjertler, på larvens sjuende bakkroppsledd. Disse kan skytes ut og trekkes inn igjen og som produserer aminosyrer og et sukkerholdige stoff, kalt honningdugg. Disse larvene lever ofte i sameksisitens med maur, som spiser honningduggen og til gjengjeld gir larvene en viss beskyttelse. Iveco LMV. LMV eller Light Multirole Vehicle er et lett militært kjøretøy med firehjulstrekk fra Iveco. Det er i tjeneste i Italia med 2500 eksemplarer i eller ferdig med produksjon og Belgia. Det britiske forsvaret skal også bruke en rekke versjoner de kaller MLV, CLV eller Panther. 24. mars 2006 bestilte Forsvaret 25 LMV til bruk av norske styrker i utlandet. Forsvaret skrev i pressemeldingen at «våre styrker i utlandet har erfart et utvidet behov for bedre beskyttelse mot ild fra håndvåpen, miner og mindre eksplosiver». 15 kjøretøy ble planlagt levert i løpet av 2006, og skal være klare til bruk i første halvår 2007. Avtalen hadde også for opsjon på levering av ytterligere 47 kjøretøyer innen to år. Teknisk. Oppbygningen på LMV er ganske likt en personbil, med vognføreren framme til venstre. Vekten og størrelsen på kjøretøyet er tilpasset å kunne transporteres med C-130J Hercules, Transall C-160/C-27 Spartan transportfly og CH-47 Chinook og CH-53 Sea Stallion helikoptere. Den britiske MLV-utgaven har en bruttovekt på 6 500 kg og lasteevne på litt over 1200 kg. Den bruker en 3-liters Iveco dieselmotor på 186 hk, og en sekstrinns automatisk girkasse. Kjøretøyene kommer med pansring på forskjellige nivåer, fra STANAG nivå 1 til 4, hvorav italienerne bruker den kraftigste bepansringen. Den britiske utgaven er litt lettere pansret. Pansringen består av tilleggsplater som plasseres mellom indre og ytre skrog, noe som ganske lett kan tilpasses forventede trusler. Mannskapet er også beskyttet mot landminer av størrelse opp til 6 kg. Kjøretøyet er laget for å kunne tåle å gå på landminer, blant annet ved at hjulene er plassert langt ut i hjørnene og skal ramle av framfor å overføre sjokkbølgen til resten av kjøretøyet hvis en mine går av. Gulvet er skrånende for å lede bort sjokkbølger, og mannskapskabinen er spesielt forsterket. LATV 440. LATV 440 er det belgiske anskaffelsesprogrammet for kjøretøyer basert på Iveco LMV. I 2005 bestilte Belgia 440 LMV med en opsjon på ytterligere 180. Den første leveransen, sammen med 120 ekstra pansringssett, skal komme i 2006. MLV, CLV og Panther. Denne britiske varianten av LMV kan bære fire fullt utstyrte soldater, i motsetning til den italienske versjonens fem. En forlenget utgave skal kunne ta syv soldater om bord. Den britiske hæren har bestilt 486 Panther for bruk som kommando- og liasonkjøretøy. Denne utgaven vil igjen bli spesialisert for forskjellige roller innenfor infanteriet, artilleriet, pansertropper, ingeniørvåpenet og sambandet, og vil bytte ut en rekke eldre kjøretøyer som Saxon, Spartan, FV430 og upansrede Land Rover Defender. Panther kan også utstyres med en fjernstyrt våpenstasjon med et 7,62 mm våpen. Opp til 15 forskjellige varianter kommer for hæren og Royal Air Force. Kjøretøyene skal leveres mellom 2006 og 2009, og britene har opsjon på 400 ekstra kjøreøyer, samt en vedlikeholds- og støttekontrakt med leverandøren. Norsk Industri (NHO). Norsk Industri (etablert 28. november 2005) er en norsk arbeidsgiverorganisasjon for industrien i Norge og største landsforening i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Norsk Industri organiserer all fastlandsindustri i Norge, utenom næringsmiddelindustrien. Oljeselskapene er organisert i Norsk olje og gass, utenom deres fastlandsanlegg som Snøhvit, Mongstad og så videre. Statoil er derfor et av de største medlemmene i Norsk Industri, i tillegg til å være størst i Norsk olje og gass. Organisasjonen ble etablert 28. november 2005, var virksom fra 1. januar 2006, og er en sammenslåing av de tidligere arbeidsgiverorganisasjonene Prosessindustriens Landsforening (PIL) og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) (tidligere De Mekaniske Værksteders Landsforening) Norsk Industri organiserer om lag 2 200 medlemsbedrifter med tilsammen 120 000 ansatte. Norsk Industri ledes av administrerende direktør Stein Lier-Hansen og styreleder Per A. Sørlie, som er administrerende direktør i Borregaard. Nestleder er Anne-Lise Aukner som til daglig er administrerende direktør i Nexans. Lukker. Lang lukkertid gir uskarp gjengivelse av bevegelig motiv Rennende vann ved kort lukkertid Rennende vann ved lang lukkertid a> om natten, tatt med 30 sekunders lukkertid. En lukker er en grunnleggende enhet i et fotoapparat som tillater lys å passere i et begrenset tidsrom. Det foregår en eksponering i perioden lukkeren er åpen, ved at lyset som slippes inn oppfattes av en lysfølsom film eller en digital bildebrikke. Eksponeringstida defineres med en lukkertid, typisk 1/60 sekund og kortere ved håndholdt fotografering. Vanligvis velger kameraet selv lukkertid etter en lysmåling, selv om de fleste mer avanserte kameraer har manuelle innstillinger som tillater fotografen å justere lukkertid selv. Det kreves et godt samspill mellom lukkeren og blenderen for å oppnå korrekt eksponering. Lukkerhastighet. Lukkerhastigheten bestemmer hvor lenge filmen eller bildesensoren skal eksponeres for lys. På kameraet framstår lukkerhastigheten som en serie med faste innstillinger angitt i brøkdeler av et sekund. En vanlig serie er fra 1 til 2000, dvs. fra 1 s til 1/2000 s. Hvert steg i serien dobler verdien av foregående steg, og utgjør altså halve tida og halve lysmenden av det foregående. I tillegg kan lukkertidsvelgeren ha en innstilling «B», som holder lukkeren åpen så lenge utløserknappen holdes nede. Det finnes også enkle kameraer som arbeider med en uspesifisert, fast lukkertid. Disse har en lukkerhastighet som ligger omkring 1/75 s. Valg av lukkerhastighet. Lukkerhastighet og blenderåpning bestemmer sammen hvor mye lys filmen eksponeres for, og lukker og blender kan kombineres på mange forskjellige måter avhengig av motiv, lysforhold og hvilken effekt en ønsker å oppnå. Også blenderen har en skala der hvert trinn dobler eller halverer lysmengden som treffer filmen. Ett trinn opp på lukkertidsvelgeren og ett trinn ned på blenderåpning utlikner altså hverandre med hensyn til lysmengde, men ikke alltid med hensyn til resultatet. Motiv som er i bevegelse mens lukkeren er åpen, vil bli utflytende på filmen. Det kan i visse tilfeller være en tilstrebet effekt, mens det som regel ikke er ønskelig ved vanlig amatørfotografering. Dessuten vil eventuelle rystelser i kameraet mens lukkeren er åpen, resultere i et uskarpt bilde ("bevegelsesuskarphet"). Ved håndholdt kamera bør en derfor ikke velge for lang lukkertid. Faren for bevegelsesuskarphet er avhengig av objektivets brennvidde. En tommelfingerregel er at en ikke velger lengre lukkerhastighet (i s-1) enn brennvidden (i mm). (For digitalkameraer må da brennvidden omregnes til samsvarende verdier på et 35 mm-kamera). Med et 50 mm normalobjektiv bør en dermed ikke velge kortere lukkertid enn 1/60 eller 1/30, mens en ved telefotografering med et 200 mm-objektiv ikke bør gå lengre ned enn 1/250. Mange mer avanserte kameraer har en automatisk varsling av risiko for bevegelsesuskarphet. Dersom en av en eller annen grunn vil arbeide med lange eksponeringstider, monteres kameraet på stativ. Kameraer med automatisk eksponering vil i de fleste tilfeller velge en lukkertid som er rask nok til å hindre bevegelsesuskarphet. Dreambox. Dreambox er en Linux-basert, digital paraboltuner produsert av det tyske selskapet Dream Multimedia. Til forskjell fra andre tunere, kan brukeren selv oppgradere og programmere den etter behov. Dreambox har i tillegg et nettverkskort som muliggjør oppkobling mot Internett, og det finnes programvare for den som lar brukeren både surfe på nettet og lese e-post. Dreambox finnes i flere forskjellige modeller. DM 8000 HD PVR, DM 7020 HD PVR, DM 7025+, DM 7020, DM 800 HD PVR, DM 600 PVR, DM 500+, DM 500 HD DM 500, DM 5600, DM 5620, DM 7000 Metamorfose (biologi). a>, "Aeshna juncea", som «henger til tørk» ved siden av den tomme nymfehuden. Øyenstikkere tilhører de hemimetabole insektene med en ufullstendig metamorfose. Den er ikke fullstendig fordi det ikke er et puppestadium. Nymfen (se nymfehuden) ligner mye på den nyklekte voksne øyenstikkeren, bortsett fra at den mangler vinger. Metamorfose er en gjennomgripende fysisk forandring som individer gjennomgår i løpet av levetiden. Dette forekommer hos mange virvelløse dyr (leddyr) og en del lavere virveldyr (rundmunner, fisk og amfibier) og innebærer normalt en gjennomgripende omstrukturering av dyrets indre og ytre oppbygning. Metamorfose i utviklingen hos insekter. Hos insekter er det bare de holometabole insektene som har en "fullstendig metamorfose". De skiller seg fra alle andre insekter ved at de har en "hvileperiode", et puppestadium. Eksempler på metamorfose er en sommerfugllarve som etter et puppestadium er forvandlet til en stor flott sommerfugl. Eller en fluelarve (maggot) som er både «hodeløs», vingeløs og uten føtter, men som etter puppestadiet, har både velutviklede føtter, vinger og et hode. Larver og nymfer. Ungdomsformene kalles larver eller nymfer. Ulike grader av forvandling. Hos insektene er det stor variasjon i utviklingen eller forvandlingen. Det skilles mellom flere ulike «forvandlinger». Bildegalleri. Aurorasommerfugl gjennomgår et puppestadium der larven endres (metamorfose) til den fullt utviklede voksne sommerfuglen. Metamorfose i leveområder (habitat). Metamorfose blir også brukt om arter som har ungdomsstadiene i et helt annet miljø enn de oppholder seg i som voksne. Det vil si at forvandlingen er byttet av habitat. Det kan være som hos øyenstikkere, som har ungdomsstadier i vann, mens de som voksne lever på land eller flyvende i luften. Den voksne øyenstikkeren og nymfen er svært forskjellige, selv om de ikke har hatt en hvileperiode, et puppestadium. Forvandlingen mellom et liv i vann og et liv på land skjer i løpet av noen timer. Puppe. Mumiepuppe - sommerfugluten noen frie (utvendige) kroppsdeler Puppe er hvilestadiet mellom larve og voksent insekt (imago), et stadium som bare forekommer hos insekter med fullstendig forvandling (metamorfose). Under dette stadiet som kan være fra noen dager til flere måneder forvandles insektet fra larve til voksen. Hudskifte. 1. Forberedelse til et hudskifte. Hudskiftevesken dannes i spesielle kjertler. 2. Den gamle huden ("kitikula") løsner fra de underliggende epidermalcellene. 3. Ny hud er dannet under den gamle, som er absorbert av hudskiftevesken og redusert til et minimum. Den gamle huden sprekker og vrenges av. Hudskifte ("ekdysis") forekommer hos bl.a. leddyr og rundormer og innebærer at huden i regelmessige eller uregelmessige avstander (tidsintervall) kastes av og erstattes med en ny. Ulike arter har forskjellig antall hudskifter, alt fra noen få og opptil tyve. Hudskifte forekommer hos arter som har en hud som ikke er tøyelig ("kutikula"), som f.eks. er tilfellet med leddyrenes ytre skjelett. For å kunne vokse, må dyrene av og til kvitte seg med sin gamle hud. Veksten skjer bare i en kort periode, før den nye huden er herdet. Prosessen er styrt av hormoner (såkalte "ekdysoner"). Når tiden er inne for et hudskifte produseres hormonene i noen kjertler som ligger i det «indre» hudlaget, de såkalt epidermal cellene. Kjertlene avgir en hudskifteveske, som løsner den ytre huden fra epidermal cellene. Den nye huden dannes under den gamle. Cellene i den nye huden ("kitikula") er sammenpresset, høye og tynne. Når den nye huden er dannet, under den gamle, er tiden kommet for selve hudskifte. Dyret går inn i en rolig periode uten noen aktivitet. Den gamle huden sprekker og «vrenges» av. Som regel sprekker den opp langs ryggsiden og hos enkelte dyregrupper også på tvers av kroppen. Den gamle huden er tynn og sprø og dyret må nå frigjøre seg fra den. All hud skiftes, også på beina. Den nye huden er myk en kort stund og dyret øker sin størrelse (vokser). Dette skjer ved at de sammenpressede, høye og tynne cellene i huden får utvide seg. Under et hudskifte er dyret svært sårbart. a>1-16. Den voksne sangsikaden frigjør seg fra nymfehuden.17-18. Vingene pumpes opp med kroppsveske og tørkes.19. Den tomme nymfehuden20. voksen hunn av sangsikade.21. voksen hann av sangsikade. a>n "Tenebrio molitor". Den lyse larven har nylig skiftet hud og er bløthudet. Larven kan nå vokse (utvide seg), men snart er den nye huden herdet. Videre vekst kan da ikke skje før neste hudskifte. Den gamle, tomme huden ligger ved siden av. Den mørke larven har et herdet hudskjellet med normal farge. Ludvigsbakke. "Ludvigsbakke" er en roman av den danske dikteren Herman Bang, utkommet i København i 1896. Romanen er på 411 sider. Fortellinga begynner på et mentalsjukehus i København, der «Ida Brandt» arbeider som pleierske. «Ida» er over sin første ungdom, og ugift. Hun leser et langt brev fra venninnen «Olivia» i Horsens, som nå er gift og har flere barn. Brevet rekapitulerer ungdomsåra i Horsens, og vi blir kjent med personer som har betydd mye for «Ida»: Bestevenninnen «Olivia», som var den viltre og skjødesløse kontrasten til den stille, nette og veloppdragne «Ida». Dessuten mora, som alltid holdt strengt på formene, og som var mer opptatt av at hun og «Ida» skulle framstå med en uklanderlig fasade enn av å vise noen form for glede eller kjærlighet. F.eks. irettesetter hun «Ida» når hun går med munnen halvt åpen; unge piker skal ha en rank holdning og lukket munn. I den første scenen får vi også inntrykk av at «Ida» ser sjukepleien som et kall, der hun kan få utløp for den trangen til å ofre seg for andre, som mora nøt godt av så lenge hun levde. Hun har et eget lag med de urolige og ulykkelige pasientene. Minnene blir avbrutt ved at den nytilsatte kontoristen «Karl von Eichbaum» stikker innom avdelinga. Det viser seg at de to er gamle kjente, fra barndommen på Ludvigsbakke. Ludvigsbakke er den herregården i Jylland der «Ida» vokste opp som eneste barn av godsforvalteren. I et langt tilbakeblikk får vi en skildring av «Ida»s barndom og oppvekst på godset. Her gir Bang oss et tidsbilde av livet på landet ved midten av 1800-tallet, med et stort persongalleri. Bang er en mester i å gi liv til personer og miljøer gjennom små, talende detaljer og ikke minst replikker. Etter forvalterens død må den vesle familien ut av forvalterboligen, og «Ida» og mora slår seg ned i Horsens i trange kår, men under nøye overholdelse av småborgerlige former. Egentlig har faren etterlatt seg en pen formue, men mora er så gjerrig at «Ida» må stjele penger fra lommeboka hennes for at de skal ha noe å leve av. «Karl von Eichbaum» har bare en birolle i tilbakeblikket, men han ser ut til å ha hatt en oppvekst ganske forskjellig fra «Ida»s. Han ble det ikke stilt krav til – tvert imot har han blitt forkjælt av mora, og har fått lov til å drive dank etter å ha avbrutt skolegangen i Sveits. «Karl» fatter nå interesse for den nette «Ida Brandt». De finner tonen gjennom felles minner fra barndommen, og snart er «Ida» redningsløst inntatt i «Karl». Når hun av arbeidskamerater hører rykter om at «Karl» lever på borg og har problemer med kreditorene, våkner hjelperinstinktet i «Ida». Hun sender «Karl» en konvolutt med penger. Han på sin side er ikke mer ærekjær enn at han tar imot pengene. Tvert imot – å oppvartes av en formuende pike er ingen ulempe. Seinere, når de begynner å treffes i smug på en restaurant, har «Ida» utstyrt seg med en mannslommebok som hun stikker til «Karl» slik at han kan betale. En kort og lykkelig periode følger, der forelskelsen er gjensidig, og der «Karl» ikke utnytter «Ida» på annen måte enn rent økonomisk. Nesten umerkelig kjølner «Karl»s interesse. Kanskje blir «Ida»s hengivelse for stor til at han kan respektere henne og elske henne. Men viktigst er kanskje at «Ida» ikke er av riktig god nok herkomst for den fattigfornemme herr «von Eichbaum». Han og mora har sin omgang i mer høyborgerlige kretser, og han kommer gjennom familien i kontakt med den unge «Kate Mourier», datter av en nyrik sukkerhandler fra Århus. Fra nå av begynner «Ida» på en sørgelig, nedadgående bane. Hun merker godt at «Karl» er forandra, men får ikke og tør heller ikke be om et ærlig svar. Hun fortsetter å bruke penger på deres felles fornøyelser; dessuten går hun til det dristige skritt å leie seg en stor leilighet ute i byen, som hun innreder etter det hun tror er «Karl»s smak. Formuen begynner å minke. «Karl» lever et dobbeltliv, der han legger planer med «Kate» og bruker «Ida» til å dekke sine fysiske og økonomiske behov. Riktignok har han korte øyeblikk med dårlig samvittighet, men er for svak til å ta et oppgjør med seg sjøl. Under et besøk i tivoli går det opp for dem begge hva som er i ferd med å skje. Her ser de en av «Ida» sine kolleger fra sjukehuset oppvartes av en mann med et svært dårlig rykte, og dermed ødelegge sitt eget rykte som en ærbar pike. Bunnen er nådd i et middagsselskap hos fru «von Eichbaum». «Ida» har sendt fruen blomster og andre oppmerksomheter gjennom hele vinteren, og fruen ser seg forplikta til å be henne. I dette selskapet av admiralinner, generalinner og rike borgere blir "lille frøken Brandt" behandla med vennlig nedlatenhet, og ender opp med å vaske kopper på kjøkkenet. Til alt overmål må hun se på at «Karl» og «Kate» opptrer som et kommende par, som legger planer for den nye hovedbygningen på Ludvigsbakke, som sukkergrossereren har kjøpt til datteren. «Ida» flykter ut i natta, tilbake til asylet. Romanen har en åpen slutt. Det er uvisst om «Ida» kommer seg igjennom og kan vende tilbake til et liv som sjukepleier og aldrende jomfru, eller om det ender med selvmord. KC Boutiette. KC Boutiette (født 11. april 1970 i Tacoma, Washington) er en amerikansk skøyteløper. I mange år konkurrerte han utelukkende med rulleskøyter, men for å få muligheten til å vinne olympiske medaljer, bestemte han seg for å prøve seg på isen. I 1993 møtte han opp i Pettit National Ice Center i Milwaukee for å prøve å kvalifisere seg til den amerikanske troppen til OL på Lillehammer i 1994. Før dette hadde ikke Boutiette noen erfaring fra hurtigløp på skøyter, men likevel klarte han å kvalifisere seg for laget i løpet av få måneder. Boutiette har aldri vunnet noen OL-medalje, men han viste for andre inlineløpere at overgangen var fullt mulig, og flere fulgte han eksempel. Under OL 2002 i Salt Lake City tok de tidligere inlineløperne Derek Parra, Jennifer Rodriguez (nå gift med Boutiette) og Joey Cheek totalt fem medaljer. Nymfe (zoologi). a>. Den er nå forvandlet til et tomt hudskjellet (exuvie) og en nyklekt (imago) øyenstikker Nymfe (av det greske ordet for «brud») er en larve, ungdomsformen, hos insekter med "ufullstendig forvandling" (hemimetabole insekter). En vannlevende nymfe, så som hos døgnfluer, øyenstikkere og steinfluer, kalles også najade, etter den greske mytologiens vannymfer. I engelsktalende land er «nymfe» («nymph») betegnelsen for alle larvestadier hos insekter med ufullstendig forvandling (Hemimetabole insekter). I mange europeiske land betegnes oftest bare det siste larvestadium som nymfe. En nymfe ligner til dels mye på det fullt utviklede og voksne insektet, bl.a. med tydelige vingeanlegg, og gjennomgår ikke noe puppestadium før det voksne stadiet. «Nymfe» brukes også i zoologien som artsnavn på enkelte voksne insekter, som vannymfene (Odonata). Ordet «larve» brukes vanligvis om larvene til insekter med "fullstendig forvandling" (holometabole insekter). Disse avviker tydelig fra det voksne individet, i utseende og ofte levevis. Eksempler er flere arter insekter som har larvestadiet i vann mens de som voksne lever på landjorden og flyvende i luften (vårfluer, mudderfluer, øyenstikkere, noen blomsterfluer, mygg og andre). En sommerfugllarve er et annet godt eksempel. Nymfe og fiske. Ordet nymfe brukes også om fiskekroken under fluefiske. Fluefiskekroken bindes som imitasjoner av voksne insekter (imago) som flyr over vann og elver. Særlig av døgnfluer, men også vannymfer, steinfluer, mygg og andre. Prosessindustriens Landsforening. Prosessindustriens Landsforening ("PIL") var en norsk arbeidsgiverorganisasjon tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). PIL representerte per 2005 ca. 700 medlemsbedrifter med over 47 000 ansatte, og var en av NHOs største foreninger. 28. november 2005 ble det besluttet at Prosessindustriens Landsforening og Teknologibedriftenes Landsforening skulle slås sammen til Norsk Industri. Den nye foreningen ble operativ fra 1. januar 2006. "Prosessindustri" er en form for industri som kjennetegnes av et enormt behov for energi. Dette kan være smelteverk og andre metallbearbeidingsvirksomheter. Teknologibedriftenes Landsforening. Teknologibedriftenes Landsforening ("TBL") var en norsk arbeidsgiverorganisasjon tilknyttet NHO. TBLs historie kan føres tilbake til 1889, da en del verkstedansatte i Oslo gikk sammen og dannet en forening, som fra 1908 fikk navnet «De Mekaniske Værksteders Landsforening» (MVL), senere «Mekaniske Verksteders Landsforening». 28. november 2005 ble det besluttet at Prosessindustriens Landsforening og Teknologibedriftenes Landsforening skulle slås sammen til Norsk Industri. Den nye foreningen ble operativ 1. januar 2006. Hans Petter Sjøli. Hans Petter Sjøli (født 16. januar 1974 i Steinkjer) er en norsk journalist og forfatter. Sjøli har hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo og annen studiebakgrunn fra Bergen og Trondheim. Han har jobbet i "Klassekampen", "Dagens Næringsliv", "Dagsavisen" og "Verdens Gang". Han har skrevet boka "Mao, min mao. Historien om AKPs vekst og fall", som utkom på Cappelen forlag i 2005. Intendantur. Intendantur er militære avdelinger som ordner med forpleining, bekledning, visse former for utrustning, drivstoff, brensel og kvarter- og kontormateriell. Intendanturet er ofte en egen våpenart. Intendant. Intendant (av latin "intendere", rette oppmerksomheten mot) er en betegnelse for en bestyrer, forvalter eller oppsynsmann. Tresnitt. a> og en av de fremste Tresnitt er en av de eldste grafiske trykkteknikkene for bilder. Avtrykket oppstår etter trykking fra en utskåret plate av tre. Begrepet dekker både teknikken og selve avtrykket eller bildet som blir laget ved hjelp av denne teknikken. Tresnitt-metoden hadde en storhetstid som kunstform og reproduksjonsteknikk i middelalderen og tidlig moderne tid i Europa, det vil si fra 1400-tallet til den industrielle revolusjonen. Teknikken ble særlig brukt for å lage illustrasjoner i bøker og ettbladstrykk. Tresnitt som moderne kunstuttrykk ble vanlig tidlig på 1900-tallet. Xylografi, også kalt trestikk, er tresnitt skåret ut i tett, hard endeved som gir finere linjer og detaljer. Teknikken var vanlig for bilder i bøker og blader på 1800-tallet. Xylografi. a> er eksempel på mesterlig tegning og håndverk. a>s karakteristiske småbilder i forbilledlig xylografisk teknikk. a> er typisk eksempel på xylografi brukt som trykkmetode for billige masseopplag. Man må studere bildet på nært hold for å se teknikken. a> viser arkitekten ved tegnebordet. Xylografisk teknikk passer godt til detaljerte motiver. Xylografi eller trestikket er en variant av tresnittet, en trykkmetode for bilder skåret inn i den harde endeveden av buksbom. Trykkplatene omtales på fagspråket som stokker. Xylografi brukes også om det ferdigtrykte produkt utført med denne teknikken. Xylografiet er basert basert på høytrykk på samme vis som de løse trykktypene som typografene brukte. De kunne derfor plasseres sammen med trykt tekst, noe som var helt avgjørende for fremveksten av den moderne ukepresse og billedmagasiner overhode. Ordet «xylografi» kommer fra gresk og er satt sammen av forstavelsen "xylo", som betyr «tre», og sufikset "grafi", «skrift». Teknikk. Xylografi er i prinsippet samme teknikk som tresnitt, men fordi trykkplaten er laget av endeved fra harde tresorter istedenfor av lengdetre, blir avtrykket finere og mer detaljert. Xylografen skjærer ut motivet med såkalte stikler som også brukes ved kobberstikk. Ved større arbeider limes flere stykker endeved sammen. Xylografiet, det vil si et xylografisk trykk, tåler langt større opplag enn tresnittet fordi det brukes hard og trykkbestandig endeved. Tresortene kan for eksempel være buksbom eller kristtorn Historikk. Xylografi er kjent fra Kina i det 1. århundre, men kom langt seinere til Europa. Albrecht Dürer (1471–1528) er kjent for sine arbeider med tresnitt og xylografi, men det skulle gå bortimot 350 år etter at Johann Gutenberg oppfant trykkeripressen i 1453 at teknikken med å skjære i tre ble utviklet videre. Teknikken ble tatt opp og gjort kjent av engelskmannen Thomas Bewick (1753–1829) gjennom arbeidene hans på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Oppsving og tilbakegang. Bewick gjorde gravering på en mye hardere treblokk enn tidligere, og istedenfor å skjære på siden av trekkstokken brukte han enden. Istedenfor en kniv brukte han en graveringskniv for kobber med en V-formet spiss. På denne måten kunne han skape meget detaljerte graveringer som likevel skilte seg fra de som ellers ble laget på kobberplater. I motsetning til trykk fra kobberplater, som hurtig ble ødelagt, var trykk fra trestokker tilpasset masseproduksjon på tusener av kopier. Ettersom gravering i tre er en relieffprosess mens metallgravering er det motsatte, kunne tregraveringer ble brukt direkte i trykkeprosessen. Trykkeriene hadde i tillegg en hurtig mekanisk forbedring på denne tiden. Som et resultat av Bewicks innovative forbedring av trykkeriprosessen ble den illustrerte trykksaken billigere å produsere i høyt opplag og dessuten kvalitativt bedre. Illustrasjoner av kunst, natur, tekniske prosesser, berømte mennesker, fremmede land og mange andre temaer ble tilgjengelig for et dannet publikum som begynte å sette pris på en illustrert presse, forløperen til dagens kulørte presse. En xylograf skar trykkblokken i tre, mens det originale bilde var i en annen teknikk, det kunne være en tegning eller et fotografi. Xylografiet hadde sitt høydepunkt som bokillustrasjon i 1880 og -90-åra. Bewicks oppfinnelse ble utviklet og forbedret av en stor gruppe av profesjonelle tregravører. Magasiner med store opplag, som «The London Illustrated News» og «Harper’s Weekly» i England, hadde mange og store, helsidedekkende illustrasjoner som var et samarbeid mellom håndverkere og tregravører. Gustav Dorés berømte tegninger var likeledes en samarbeid mellom Doré og en gruppe av talentfulle gravører. I Norge ble xylografi brukt i blader som Illustreret Nyhedsblad, Almuevennen, Norsk Folkeblad og andre. Tregravører, som behersket en reproduserende mer enn en kunstnerisk teknikk, har siden blitt totalt erstattet av andre metoder i utviklingen av trykkeriteknologien. I dag blir gravering i tre kun benyttet for å skape bokplater, kunsttrykk, spesielle kunstutgivelser i begrenset opplag, bokillustrasjoner og kommersiell kunst. Mansion House undergrunnsstasjon. Mansion House undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den ligger i kollektivsone 1, og betjener linjene Circle og District. Den har navn etter Mansion House, den offisielle residensen til City of Londons overborgermester; Bank undergrunnsstasjon ligger faktisk nærmere denne bygningen. Stasjonen åpnet i 1887. Fra 1989 til 1991 var den stengt for totalrenovering, og dagens arkitektur og utsmykning er fra den perioden. Mansion House undergrunnsstasjon er med i flere engelske spørrespill, fordi den er en av to som har alle de fem vokalene i det engelske alfabetet med i navnet; den andre er South Ealing. Panathinaikos. FC Panathinaikos ("Παναθηναϊκός") er en gresk idrettsforening. Klubben ble stiftet i 1908 som en fotballklubb; senere ble blant annet basketball og volleyball en del av virksomheten. I alt har klubben nå 482 greske mesterskap fordelt på 21 idretter. Fotballaget spiller i ligaen Alpha Ethniki og spiller hjemmekampene sine på arenaen OAKA (kapasitet: 66 132) i Athen. Kolbjørn Stenødegård. Kolbjørn Stenødegård (født 27. mars 1937 på Vestnes i Romsdalen, død 22. juli 1995 i Trondheim) var en norsk forsikringsekspert og forfatter av en rekke artikler om pseudovitenskap, ufologi, astrologi og øvrige påstander om det paranormale. Kolbjørn Stenødegård var ansatt i tilknytning til Skuld og utga i 1975 en lærebok om claimsbehandling. UFO-forskning. Stenødegård var også grunnleggeren av norsk ufologi og etablerte Trondheim UFO-Forening i 1968, senere Norsk UFO Center (NUFOC), og senere Norsk Institutt for Vitenskapelig Forskning og Opplysning (NIVFO) (1980–95). Han var forfatter av en rekke artikler om pseudovitenskap, ufologi, astrologi og øvrige påstander om det paranormale og medredaktør av NIVFO-bulletin. De første årene var Stenødegård opptatt av å registrere norske ufo-observasjoner som hadde fått store presseoppslag særlig på 1950- og 60-tallet. Hans fremste oppgave var å systematisere den norske registreringen og bygget derfor opp en landsomfattende organisasjonsstruktur av feltforskere. Som leder av NUFOC førte han en omfattende korrespondanse også med tilsvarende organisasjoner over hele verden, men særlig i Skandinavia og Amerikas forente stater. Skeptiker. I 1980-81 oppstod det et brudd mellom Stenødegård og majoriteten av NUFOCs medlemmer. NUFOC fortsatte under navnet UFO-Norge, og Kolbjørn Stenødegård opprettet sammen med Gunnar Bertelsen Norsk Institutt for Vitenskapelig Forskning og Opplysning som snart ble en norsk søsterorganisasjon til den amerikanske skeptikerorganisasjonen Committee for the Scientific Investigation of Claims of the Paranormal (CSICOP). Blant Stenødegårds samarbeidspartnere var blant annet Human-Etisk Forbund, Skepsis samt universitetsmiljøer. I tillegg til ufoproblematikken gikk Stenødegård til sterke angrep på ukritisk markedsføring av bl.a. helseprodukter, homeopati, scientologi, astrologi og healing. Et av høydepunktene var da NIVFO på slutten av 1980-tallet inviterte den amerikanske skeptikeren James Randi til å holde en forelesning ved NTH i Trondheim. Forelesningen som bidro til å løfte frem NIVFOs kampsaker var en stor suksess og ble karakterisert som et av årets høydepunkter ved høgskolen. De siste årene var Kolbjørn Stenødegård alvorlig syk. Han var ugift og hadde ingen barn. Tilgangssignaler. Tilgangssignaler er i Nevrolingvistisk programmering, menneskets bruk av bevisste og ubevisste kroppsignaler når det representerer sin egen indre verden (representasjonssystem). Mennesker har i stor grad de samme tilgangssignaler, men det er noen unntak som for eksempel hos venstrehendte og mennesker som har hatt en annerledes sosialisering. Hvilke signaler klienten med sin kropp gir til den som observerer. På en måte kan man kalle tilgangssignaler det man leser av et kroppspråk hvor en med innstilt nøyaktighet kan skille på hvordan klienten handterer ytre og indre inntrykk. Disse inntrykk er sanseinntrykk som bearbeider sansene, hørselen, synet, følelsene, smak og lukt. Smak, lukt og følelser går sammen om begrepet det kinestetiske (følelsemessige) inntrykk. Begrepene visuell og auditive, sier noe om syns- og hørselsansen. I tillegg har NLP en siste kategori som heter Digital, som er en monotonitet i tale. Tilsammen utgjør det visuelle, kinestetiske, auditive og det digitale kategoriene noe som kan skille forskjellige representasjonssystem ut i fra kroppens fysiologi. Denne informasjon kan igjen brukes for å påvirke, bevisstgjøre, lede eller følge(pace), finne adferdsstrategier og holde god rapport. Kropp og samtale. Både kroppens utforming og pust avslører typen tilgangssignaler som er vanlig. Også måten man snakker på og bruker ord (predikater) er avslørende. Det visuelle, den visuelle person beskriver sine tanker i det visuelle som eksempelvis billedlige uttrykk med noe man lett kan se for seg som bilder, farger, utsikter, perspektiver med farger og form som man kan se, få øye på osv. Den visuelle person puster ofte med øverste delen av brystkassen. Den visuelle taler snakker veldig høyt og fort, og veldig beskrivende i bilder. Det auditive, den auditive person beskriver sin tanker i det auditive som eksempelvis hørbare melodiøse uttrykk i klingende fraser og dialoger med volum, tonalitet, pitch som man kan høre eller lytte til. Den auditive person puster hovedsakelig med hele brystkassen. Den auditive formulerer presise setninger, og har et godt volum og varierende toneleie. Det kinestetiske, den kinestetiske person beskriver sine tanker i det kinestetiske som eksempelvis følbare uttrykk noe man kan føle med varme, behagelige og handfaste uttrykk som man kan kjenne i kroppen. Den kinestetiske person puster med hovedsakelig magen. Den kinestetiske taler sagte ofte med et lavere volum. Det digitale, den digitale person beskriver sine tanker med ord som ikke referer til en sansekanal, eksempelvis så forstår denne person å mene at verden er generell. Ofte gjelder dette akademikere og teknisk interesserte mennesker, som har ressurser som de eksternaliserer til sine respekterte mottakere av informasjon. De har en monoton måte å kommunisere på og bruker lange tungvinte setninger, de kommuniserer i samme rytme og tonalitet hele tiden, volumet er gjevnt. Kongruens. Mangel på kongruens kan avsløres i tilgangssignalene som at kropp er usymmatrisk, når man observerer ansikt, hender og bevegelser med kroppen. Hvis man kalibrerer hvordan kroppsspråket er i normal tilstand, kan man lære individuelt når mennesker ikke er i normal tilstand. Dette er en tilstand hvor en ikke er ærlig med seg selv eller de man kommuniserer med. Man kan si at man ikke er i rapport med seg selv. Kongruens i seg selv er normaltilstanden, i hvertfall den beste tilstanden og utgangspunktet man kan ha når man ser etter tilgangssignaler. Dette er den tilstanden hvor det ikke er noe som presser på fra yttersiden, ingen "må gjøre", "skal", "burde" eller ønsker som man skulle ønske man kunne oppnå. Det er rett en behagelig tilstand hvor du enkelt kan både fortelle verden hvem du er og hva du tror på uten å være beveget av noen som helst årsak. I alle andre tilstander er man er påvirket av egne inntrykk eller inntrykk man har av andre mennesker. Og det som er interessant med NLP, er at man kan lære individuelt hvordan dette foregår ved å studere tilgangssignaler og man kan endre situasjonen til å bli en situasjon av kongruens igjen ved forskjellige NLP teknikker. Jonas Lie (1899–1945). Jonas Lie (født 31. desember 1899 i Kristiania, død 11. mai 1945 i Bærum) var en norsk jurist, politiembedsmann, forfatter og politiker for Nasjonal Samling (NS). Som sønnesønn av den berømte forfatteren Jonas Lie har han tidvis blitt kalt "Jonas Lie den yngre". Han gjorde seg i mellomkrigstiden bemerket som en anerkjent kriminalforfatter og som politijurist som ledet aksjoner mot streikende arbeidere. Under andre verdenskrig var han politiminister både blant Josef Terbovens kommissariske statsråder og i Vidkun Quislings andre regjering, hvor han ble kjent som representant for en tyskvennlig linje. Dette gjorde at han ble møtt med mistenksomhet og manglende tillit innen de NS-kretser som var nasjonalistisk innstilt og prøvde å være en motvekt mot det tyske styret, og ble særlig forhatt innen motstandskretser i Norge under andre verdenskrig. Han sto også bak Politiets særdomstol og stadfestet dommene mot nordmenn som ble dømt til døden under krigen. Han hadde to perioder som frontkjemper hvor han var offiser i Waffen SS. Bakgrunn. Jonas Lie var sønn av forfatteren og journalisten Erik Røring Møinichen Lie (1868–1943) og tidsskriftredaktør og forfatter Kathrine Elisabeth Dons (1876–1947). Han var fetter av søsknene Ragna Stang og Helge Thiis. Nils Kjær var hans onkel (gift med morens søster) og hadde sammen med faren en sterk innflytelse på den unge Jonas, særlig når det gjaldt den sterke Tysklandsorienteringen, men også senere når det gjaldt antisemittismen som ble sterkere under krigen. De første årene av sitt liv bodde Jonas Lie og familien i Paris, men Erik Lie ønsket at sønnen skulle gå på norsk skole og mente at det landlige livet i Norge var bedre for sønnens fysiske fostring enn den urbane tilværelsen i Paris. De kjøpte da i mars 1906 Villa Granskog i den såkalte «Kunstnerdalen» på Hvalstad i Asker – med Hulda og Arne Garborg som nærmeste naboer og med Otto og Tilla Valstad, Gustav og Kitty Wentzel, Aagot og Andreas Singdahlsen, samt Rasmus og Marta Steinsvik i kretsen. Lie tok examen artium i 1917 ved Fru Ragna Nielsens skole i Kristiania, Ragna Nielsen var hans mors tante. Etter avlagt artium reiste han som krigskorrespondent på Østfronten og avslørte en sterk sympati for Tyskland. I årene 1918–1919 gikk han på Krigsskolens infanteriavdeling, og i 1924 tok han juridisk embetseksamen. Jonas Lie ble beskikket til kaptein i 1935. Han besøkte Tyskland flere ganger både før og etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse; mens han gikk på Krigsskolen reiste han en gang etter eget ønske iført sin kadettuniform. Tyskland var svært urolig etter første verdenskrig, blant annet med et høyreorientert statskuppforsøk, en kommunistisk revolusjon truet, landet led i en periode av hyperinflasjon, og det rådet tidvis en allmenn undergangssteming hvor Hitler bare var en av flere frelserfigurer. Da ting begynte å gå bedre igjen, så Jonas Lie det som en tysk gjenfødelse etter Versaillestraktatens ydmykelser, men han ga aldri uttrykk for at han likte de tyske nasjonalsosialistene, og SA oppfattet han som politiske fanatikere. Lie var gift tre ganger, i 1925 med Sigrun Lund, skilt i 1928, deretter gift samme år med Ruth Pettersen, skilt i 1934, og giftet seg samme år med sangerinnen Gunvor Evju (født 21. august 1901) som han var gift med resten av livet. Han hadde barn i to av disse ekteskapene, en sønn (født mai 1929) med Ruth Pettersen, og en datter (født 15. oktober 1935) og en sønn (født mai 1943) med Gunvor Evju. Han ble boende i Villa Granskog på Hvalstad fra han flyttet tilbake fra Bergen i 1931 og resten av livet. Polititjeneste. Etter fem år som sakfører i Holmestrand, gikk han inn i politiet i 1930. Det første året tjenestegjorde han som politifullmektig ved Bergen politikammer, og i 1931 ble han fullmektig ved det nyopprettede Statspolitiet i Oslo, hvor han allerede året etter ble nestleder under Bernhard Askvig. Han ble her sentral i flere av de store konfliktene i 1930-årene, blant andre Menstadslaget i 1931, Randsfjordkonflikten i mai 1932 og Meieritorget i Porsgrunn i november 1933. Han ledet også Statspolitiets støtte i utpantinger av gårdbruk, også i konflikt med Bygdefolkets Krisehjelp. Sommeren 1934 ledet han Statspolitiets vakthold under Nasjonal Samlings riksstevne på Stiklestad og i Trondheim i dagene 26. til 29. juli, hvor det var en del motdemonstrasjoner. Lie deltok i den internasjonale politistyrken som overvåket folkeavstemningen i Saargebiet i 1935. Avstemningen dreide seg om området skulle slutte seg til Tyskland eller Frankrike, og den overveiende tyske befolkningen stemte med over 90 % flertall for tilslutning til Tyskland under navnet Saarland. For sin innsats i Saarland ble Lie tildelt det tyske Røde Kors' æresmedalje. a>s delegasjon for å avklare tilknytning til Tyrkia eller Syria Lev Trotskij søkte politisk asyl i Norge i 1935, men norske myndigheter tvilte på at han overholdt betingelsen for oppholdstillatelsen, å ikke drive politisk virksomhet, så i 1936 ble han internert på Sundby gård ved Storsand i Hurum. Vaktholdet fikk Lie ansvaret for. Da Trotskij ble innvilget asyl i Mexico, fikk Lie oppdraget med å eskortere den utviste Trotskij på den 22 dagers lange båtturen til Mexico. Etter å ha avlevert Trotskij i Mexico, reiste Lie til USA og studerte FBIs arbeidsmetoder. Statspolitiet ble oppløst året etter, og Lie ble da utrykningssjef i Oslo og underlagt politimester Kristian Welhaven. Takket være erfaringene fra Saarland fikk Lie plass i Folkeforbundets delegasjon som i 1938 skulle organisere en folkeavstemning om hvorvidt provinsen Alexandrette skulle slutte seg til Tyrkia eller Syria, men avstemningen ble avlyst og området tyrkisk etter at Frankrike støttet Tyrkias krav. Under Vinterkrigen ble Lie sendt til Kirkenes for å lede overvåkingstjenesten i Øst-Finnmark. Her samarbeidet han blant annet nært med løytnant Karl Marthinsen. Forfatterskap. Jonas Lie var ikke bare sønn av forfatter Erik Møinichen Lie og sønnesønn av den berømte forfatteren Jonas Lie, ofte kalt «hjemmets dikter», men var selv en av mellomkrigstidens beste kriminalforfattere. De to første bøkene utgav han under eget navn uten at noen av dem vakte særlig oppsikt: romanene "Vestbaneguttene – ved en av dem" (1924) og "Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff" (1925). Den første er en selvbiografisk, humoristisk guttebok som tar utgangspunkt i hans egen situasjon som pendler på strekningen Asker, Vestbanen og skolen som lå i Oslo, og beskriver en rekke rampestreker han utførte sammen med sine venner. Den andre er et bredere anlagt verk som viser klare likhetstrekk med Knut Hamsuns "Victoria". Boken ble karakterisert som et mislykket forsøk på å gjøre forfatteren til en ny Hamsun. Allerede under polititjenesten i Bergen begynte han å skrive mer rendyrkede kriminalromaner – årsaken skal ha vært at han slet med gjeld. De to første skal han ha skrevet fordi han satt og kjedet seg i Holmestrand. Politijuristen Jonas Lie gav i mellomkrigstiden ut til sammen fem kriminalromaner under pseudonymet Max Mauser, blant annet "En hai følger båten" (1939), som han skrev på båten over Atlanteren da han fulgte Lev Trotskij til Mexico. Lie fortsatte å skrive krim også etter Max Mauser-bøkene: i årene 1938 og 1939 skrev han kriminalnoveller for A-magasinet hvor heltinnen var den vakre Barberina som ble framstilt som en hardkokt etterretningsagent og ingen honningfelle. Han utgav også politifaglige og politiske skrifter. Motstandskamp mot den tyske invasjonen. Da tyskerne angrep Norge i 1940, var Lie fremdeles i Kirkenes. Han hilste ikke det tyske overfallet velkommen, men var innstilt på å forsvare landet mot enhver invaderende fiende. Samtidig rettet han sitt sinne mot regjeringen Nygaardsvold som han mente hadde framprovosert det tyske overfallet ved å opptre ettergivende overfor England. Lie ble meget oppbrakt da han kvelden 10. april fikk melding om at Quisling hadde oppnevnt ham som justisminister i Quislings kortlivede kuppregjering 9. april 1940. Lie sammenlignet Quislings kuppregjering med Terijokiregjeringen til Otto Kuusinen og tok avstand fra den. Hans protest mot ministerutnevnelsen ble også offentliggjort i Finnmark Radio kl 23.00 10. april, og gjentatt i senere samtaler med C.J. Hambro i Stockholm, samt til svenske journalister. Det gikk melding om dette ut over Tidningarnas telegrambyrå 11. april. Han sendte også et telegram til Quisling med denne beskjed. Fiendskapet mellom Lie og Quisling fortsatte under hele okkupasjonen. For å renvaske seg og for å slutte seg til sin militære avdeling, anmodet Lie sine overordnede om tillatelse til å reise sørover. Dette ble innvilget, og han reiste sammen med to kolleger fra Utrykningspolitiet. 12. april passerte de grensen ved Utnes med hest og slede, reiste med bil til Ivalo, med buss via Rovaniemi til Torneå hvor de krysset grensen til Sverige. Deretter gikk de på ski til Kiruna, og tok derfra nattoget til Stockholm. Her snakket Lie med Hambro på Den norske legasjon og med svenske medier om at han tok avstand fra Quisling og hevdet han følte seg krenket over å stå på Quislings ministerliste. Lie kom seg inn i Norge ved Drevsjø 20. april 1940. Her traff han blant andre Ragnvald Hvoslef som også var blitt ufrivillig innlemmet i Quislings kuppregjering. Lie reiste deretter over Rena og med fly til et islagt vann ved Øyer. 21. april meldte han seg til tjeneste for Hærens Overkommando, som var midlertidig forlagt i skolebygningen på veien til Ringebu. Siden han var vernepliktig kaptein ble han satt inn i et nyopprettet militærpoliti i området Ringebu, og den 30. april stilte han seg opp ved Lesja kirke i full feltutrustning for å vente på de fremrykkende tyske styrkene. En av motorsyklistene stoppet og ba ham overgi seg. Slik ble han tysk krigsfange, men frigitt etter kort tid etter å ha avgitt æresord på ikke å slåss mere mot tyskerne. Tyskernes mann. a>. Himmler var begeistret for Jonas Lie og så på ham både som faglig uunnværlig og som en eksponent for den SS-stat og det ariske Germania han ville bygge opp Etter sine erfaringer fra felttoget i Sør-Norge, var Lie overbevist om at Tyskland ville vinne krigen, ikke minst på bakgrunn av det han oppfattet som en heller miserabel engelsk krigsinnsats i området. I den foreliggende situasjonen så ikke den tyskvennlige Lie et tysk styre som det verste som kunne hende Norge, og var av den oppfatning at hele Vest-Europa før eller siden ville komme under tysk styre. Den tyske okkupasjonsmakten behandlet Lie korrekt og høflig, og ville at han i tillegg til å fortsette i sin gamle stilling som sjef for utrykningspolitiet skulle fungere som kriminalpolitiets koordinerende politiinspektør for landets politidistrikter. Inspektørstillingen gjorde Lie til overordnet all politisk overvåkning i det okkuperte Norge. Etter at Lie ble utnevnt brente politimester Welhaven i Oslo sitt overvåkningskartotek over registrerte kommunister for å forhindre at det falt i Lie og tyskernes hender. Lie var imidlertid oppmerksom på at han var tiltenkt en politisk rolle, og at arbeidsoppgavene innen politiet var midlertidige, så han forholdt seg avventende sommeren 1940. Hans overordnede i Administrasjonsrådet og leder av Justisdepartementet, Ole F. Harbek, uttalte at «Lie aldri skadet norske interesser i sin daværende stilling». Men det skulle ikke vare lenge, for mens Lie ledet den politiske overvåkningen i Finnmark under Vinterkrigen hadde han vært med på å bygge opp et arkiv med opplysninger om personer fra hele Norge som ble antatt å spionere til fordel for Sovjetunionen. Arkivet var blitt etterlatt 12. april, men under en reise til Nord-Norge sommeren 1940 sammen med blant andre Josef Terboven, fant Lie fram arkivet igjen og overleverte det til "Sicherheitspolizei" og "Sicherheitsdienst". Den tyske okkupasjonsmakten, med Terboven i spissen, hadde svært liten tillit til at Quisling var den rette personen til å lede deres norske samarbeidspartnere. De så seg derfor om etter et annet alternativ innen Nasjonal Samling, men fant ingen, og søkte utenfor dette miljøet, blant andre vurderte de Jonas Lie. Dette møtte stor motstand blant de Quislingsvennlige elementene i NS, med særlig Albert Viljam Hagelin i spissen, som vurderte det slik at den tysk-vennlige Lie ville innebære en tysk overtakelse av partiet. Det norske nasjonalsosialistiske anti-Quislingsmiljøet rundt tidsskriftet "Ragnarok", med Hans S. Jacobsen, Johan B. Hjort og Victor Mogens i spissen, oppsøkte Lie for å få ham til å overta NS. Men til tross for at Heinrich Himmler støttet Lie, hadde Quisling Adolf Hitlers støtte, og dette ble utslagsgivende. Både Lie og Sverre Riisnæs ble under hele krigen mistenkeliggjort av mange i NS, både på grunn av deres tidligere uttalte NS-motstand og deres sterke tyskvennlighet. Skepsisen ble ikke mindre av deres nærhet til Himmler og at han fikk dem inn i begge regjeringene under krigen og inn i ledelsen av Norges SS og Germanske SS Norge. Den tyske planen. I henhold til den opprinnelig tyske planen skulle Josef Terboven fungere som rikskommissær i en overgangsperiode fram det ble stablet på bena en norsk regjering med en viss folkelig legitimitet, tilsvarende den i Danmark. Deretter skulle kontakten mellom Norge og Tyskland gå via en tysk riksfullmektig. Da dette ikke lyktes, blant annet på grunn av Quislings kuppforsøk 9. april, ble Administrasjonsrådet etablert sommeren 1940 som et styringsorgan. Konstituert statsråd. En rekke aktører, blant dem Lie, var ikke så lystne på å arbeide innenfor et Quislingsstyrt NS. Samtidig hadde han lovet tyskerne sin støtte. Himmler forlangte av Terboven at Lie skulle være politiminister i en norsk regjering. Som et kompromiss utnevnte Terboven 25. september 1940 en statsledelse omtalt som Josef Terbovens kommissariske statsråder ("kommissarisk" tysk: «konstituert»), uten Quisling og med Lie som sjef for Politidepartementet, slik Himmler ønsket. Samtidig meldte Lie og Riisnæs seg inn i NS 6. juli. Også dette var i tråd med Himmlers ønsker; han anbefalte alle sine venner om å arbeide gjennom NS, siden partiet hadde Hitlers støtte. Det politidepartement som Lie ble satt til å styre, var en nyskaping i den norske forvaltningen, og besto av de avdelingene i Justisdepartementet som arbeidet med politisaker. Det norske politiet hadde fram til 1937 vært kommunalt, men hadde etter at det ble statlig ikke hatt noen sterk, sentral styring. For Lie var det viktig at denne sentraliseringen av politiets ledelse lettet samarbeidet med de tyske myndighetene, og tyskerne ønsket også denne løsningen. Utover i 1941 omorganiserte han det norske politiet etter modell av det tyske politiets organisering. Samtidig fikk uniformene en feltgrå farge og et mer militært uttrykk. Høsten 1941 var Lie på studietur. I Berlin observerte han en fengslingsaksjon rettet mot jøder, deretter fulgte han aksjonene til "einsatzgruppen" i Ukraina, blant annet i Nikolajev, og overvar deretter de store massakrene i Odessa 22.–24. okober etter at byen falt 16. oktober etter to måneders beleiring. Jøder var hengt i alle trær og stolper og friområdene fylt med likhauger. Lie omtalte denne tiden i Odessa som «livlig», og kom hjem som en større antisemitt enn tidligere. Verveaksjon for NS. a>et i gult på rød bunn Høsten 1940 meldte så mange norske polititjenestemenn seg inn i NS at 40 prosent av dem ble medlem av partiet – riktignok med store geografiske forskjeller – mens andelen NS-medlemmer blant øvrige offentlige tjenestemenn var seks prosent. I ettertid fikk Lie mye av ansvaret for den massive vervingen av polititjenestemenn, men rollen han spilte er uklar. Vervingen ble frontet av lokale NS-ledere, Quisling, Hagelin og leder av Politiembetsmennenes Landsforening og politimester i Bergen, August Pedersen, mens Lie holdt seg mer i bakgrunnen. Dette sto i kontrast til den handlingsorienterte personen han ønsket å framstå som, men kan være et utslag av konfliktskyhet og manglende politiske erfaring. Forholdet til NS. Utover høsten 1940 og vinteren 1940/41 ble Lie stadig mer positivt innstilt til NS og partiets organisasjoner, blant annet sendte han 14. desember 1940 ut to rundskriv til alle landets politimestere, hvor han i det ene omtaler hirdens medlemmer som NS' «politiske soldater», at disse må støttes og det måtte vises varsomhet ved arrestasjon av disse. I det andre rundskrivet, som vel å merke kom etter den store verveaksjonen, oppfordret han alle politifolk om å melde seg inn i NS. Samlet viser disse to rundskrivene at han nå valgte i framstå som mer positivt innstilt til NS, og inntrykket ble forsterket da han 18. desember sendte ut et nytt rundskriv hvor politiet ble pålagt å bruke såkalt «nordisk hilsen» med "Heil og sæl!". Pålegget ble møtt med sterke negative reaksjoner, for eksempel sa alle ansatte ved politikammeret i Kristiansand unntatt tre opp stillingene sine. Etter at politimesteren og en politifullmektig ble sendt i tysk fangenskap, falt motstanden mot politiseringen av politiet sammen. Samtidig ble han oppmerksom på den motstanden han møtte i folket. Tidligere hadde han vært en anerkjent politimann og populær forfatter, og fikk nå et stort behov for å rettferdiggjøre sine valg, noe som bare forsterket hans oppslutning om NS. Frontkjemper. a>e stilen som de norske nasjonalsosialistene fremelsket Lie var en ivrig talsmann for frontkjempertjeneste på tysk side, og ble sammen med Riisnæs valgt ut til å lede den norske avdelingen av Allgemeine SS. Riisnæs var Lies nærmeste fortrolige i regjeringen og ble i likhet med Lie møtt med stor mistro innen NS. På et møte i forbindelse med Himmlers avreise etter Norgesbesøket i februar 1941, ble man enige om at Lie og Riisnæs skulle få fronterfaring. Dette var i tråd med SS', og særlig Reinhard Heydrichs, oppfatning at lederne i SS måtte ha kamperfaring ("Kämpfende Verwaltung"). Man ville unngå et tilbaketrukket og fjernt byråkrati uten kjennskap til realitetene, så for den som ønsket å gjøre karriere i SS var fronterfaring en betingelse. Balkan. a> var Lies øverstkommanderende under Balkan-felttoget 28. mars 1941 fløy Lie, Riisnæs, gauleiter Paul Wegener og Heinrich Fehlis til Berlin for å møte Himmler. Himmler ba Lie og Riisnæs om å melde seg for Sepp Dietrich, sjef for Leibstandarte SS Adolf Hitler ved hans midlertidige hovedkvarter i Bulgaria. Riisnæs, som ikke hadde militærfaglig bakkgrunn, ble krigskorrespondent, mens Lie fikk grad av Hauptsturmführer og tjenestegjorde i den 1. bataljons stab under invasjonen av Jugoslavia og slaget om Hellas. 6. mai ankom Himmler det erobrede Hellas og delte ut Jernkorset til 70 SS-offiser, deriblant Lie. Lie og Riisnæs hadde deretter møte med blant andre Himmler for å diskutere den framtidige dannelsen av Norges SS og Quislings innledende skepsis til planene. Senere var det seiersparade i Aten, og Lie deltok under defileringen forbi Himmler og felttogets tyske øverstkommanderende, Wilhelm List. Lie og Riisnæs reiste med fly til München 10. mai, og skulle etter planen ha møtt Hitler i Berghof, men dette ble avlyst som følge av Rudolf Hess' flytur til Skottland samme dag. 14. mai kom de tilbake til Norge. Etter opplevelsene på Balkan skrev Lie krigsdokumentaren "Over Balkans syv blåner" som ble utgitt i 1942. Boken gjennomsyres av krigsromantikk og beundring for Tyskland og nasjonalsosialismen. Han knapt antyder de massakrene som "Einsatzgruppen" utførte under felttoget, og det er uklart om han kjente til dem, selv om det regnes som sannsynlig. Leningrad. Lies neste frontoppdrag kom 16 måneder senere, etter at han var blitt politiminister i Vidkun Quislings andre regjering. Vervingen til Lies frontenhet foregikk samtidig som Germanske SS Norge ble etablert. I den forbindelse tok Lie i en artikkel i "Norsk Politiblad" 20. juli 1942 til orde for opprettelse en egen norsk politiavdeling ved Østfronten. Politimenn som sluttet seg til ble lokket med offiserskarriere i det norske politiet etter hjemkomst. Lie hadde hatt verveaksjonen gående helt siden januar samme år, men det gikk tregt. I løpet av det halve året Lie var borte, fungerte Riisnæs som leder av Politidepartementet. I denne perioden iverksatte Riisnæs og Karl A. Marthinsen arrestasjonen av norske jøder og deportasjonen med DS «Donau» 26. november 1942, en aksjon Lie hadde vært sentral i planleggingen av. I begynnelsen av september 1942 reiste det norske "1. politikompani" i Den norske legion med båt til Tallinn for å delta under Beleiringen av Leningrad. Som kompanisjef ledet Lie enheten da de tok oppstilling ved fronten den 8. oktober. Lies intensjon var imidlertid ikke at kompaniet skulle ha ordinær fronttjeneste, han ønsket at de skulle fungere som et ordenspoliti med ordenstjeneste i en russisk by eller distrikt bak de tyske linjene. Det er ikke klart hvilken type polititjeneste Lie så for seg, det kan ha vært anti-partisanvirksomhet eller det som ble omtalt som «bandebekjempelse» – i realiteten jødeutryddelser. Tjenesten ble imidlertid endret rett før avreise, og selv om kompaniet bare besto av tre geværtropper og en stab, tilsammen 90 mann, ble det satt inn i fronttjeneste som om det var fullt bemannet. Dette var også nødvendig etter at Den norske legion var blitt sterkt redusert samtidig som kampmoralen i legionen var svært lav etter at de fikk melding om at for seksmånederskontraktene var det bare tiden ved fronten som talte, og ikke den forutgående treningsperioden. I tillegg ble ikke støtten de skulle få fra Lies kompani tatt alvorlig, sammenrasket, liten og svakt trent som de var. I realiteten hadde de bare kapasitet til å opptre som en vaktlinje som avviste oppklaringspatruljer og mindre angrep. I januar 1943 ble kommandanten for Den norske legion, major Arthur Qvist sendt på permisjon i Berlin, og Lie ble fungerende sjef for legionen. Himmler var sterkt misfornøyd med legionens innsats, og da Quisling krevde at alle sårede og stridsudyktige i enheten skulle sendes tilbake til Norge, ble Himmler så rasende at han truet med å kaste alle nordmenn ut av Waffen SS. Kampmoralen var så lav at av 50 som hadde vært på permisjon i Norge, vendte bare 10 tilbake til tjeneste. Også Lie fikk ansvaret for at det sto så dårlig til, da han hadde vært med på å sende så dårlig trente mannskaper i felt, samtidig som han ble oppfattet som en av få nordmenn som hadde tilstrekkelig autoritet overfor tyskerne til å si ifra. I stedet for å si fra sendte Lie den 14. februar styrken ut på et offensivt oppdrag der oppgaven var å sprenge russiske bunkere i ly av snøværet. Aksjonen ble vellykket, særlig etter at russerne svarte med et mislykket angrep på stillingene, og ti russere falt. Lie ble dekorert med Jernkorset av første klasse, og kom tilbake i Oslo i slutten av februar 1943 som SS-Sturmbannführer. Han var imidlertid sterkt svekket, både fysisk og psykisk: smittet av malaria og redusert av alkoholbruk, og etter nederlaget ved Stalingrad, nederlaget i Nord-Afrika, avsettelsen av Benito Mussolini, invasjonen av Sicilia og tapet av det sørlige Italia var det begynt å gå opp for ham at Tyskland kunne komme til å tape krigen. Pangermanisme. Lie var, sammen med Sverre Riisnæs, Hans S. Jacobsen og Klaus Hansen blant de sentrale bannerførerne for pangermanismen i det tysk-okkuperte Norge. Men verken Lie eller Riisnæs var med i de pangermanske miljøene som, særlig etter det tyske nederlaget ved Stalingrad, arbeidet for å få avsatt Quisling. Norges SS. Etter å ha kommet tilbake fra fronttjenesten på Balkan, ble han 21. mai 1941 leder av det nystiftede Norges SS under en seremoni i Frimurerlosjens bygning i Oslo som var konvertert til partibygning for NS. Ved denne seremonien ble et hirdregiment på 130 mann opptatt som SS-medlemmer. Videre ble det opprettet en SS-skole på Elverum, med fire ukers utdannelse i blant annet nasjonalsosialistisk ideologi og verdensanskuelse, i tillegg til militære fag. Norges SS skulle være en norsk parallell til Allgemeine-SS, men falt sammen i forbindelse med det tyske overfallet på Sovjetunionen samme sommer og hovedstammen i Norges SS gikk inn i Den norske legion i Waffen SS, etter krav fra sjefen for SS-styrkene i Norge, Wilhelm Rediess. For de nasjonalt orienterte NS-medlemmene var opprettelsen av en norsk SS-organisasjon en stor provokasjon, særlig med Lie som leder og hvor hirden mistet sine sikkerhetsoppdrag og ble tildelt en rolle som en sports- og verneorganisasjon, og i tillegg være et rekrutteringsreservoar for Norges SS. Det ble argumentert med at dette var et anslag mot norsk suverenitet og at Himmler på denne måten overtok som forvalter også av Norge. Videre spredte det seg en misforståelse, helt opp til Quisling, om at hirden skulle være den norske parallellen til Allgemeine SS, mens Norges SS skulle være en del av Waffen SS, noe som ikke var tilfellet. Denne krangelen fikk ingen avgjørelse da Norges SS opphørte å eksistere etter at 85 mann gikk inn i Den norske legion. Germanske-SS Norge. a>' sorte uniformer, men med norske merker For å bryte Terbovens maktmonopol i Norge, var det viktig for SS å få etablert egne institusjoner i Norge. På Himmlers vegne kom derfor Gottlob Berger til Norge for å kunne gjenopprette Norges SS. På dette tidspunktet var det bare 50 medlemmer igjen, og disse ble av Hirden sett på som forrædere. Berger var imidlertid skeptisk til Lie. Han mente Lie ikke var i stand til å lede politiet, ikke maktet å se de store linjene og fortapte seg i detaljer, samtidig som han manglet støtte innen NS. Berger utnevnte sin svigersønn, Karl Leib, til leder av "Germanische Leitstelle" i Oslo, men de lyktes ikke å komme forbi Lie. 21. juli 1942, bare noen uker før han dro til Leningradsfronten, ble han leder av Norges SS' etterfølger Germanske-SS Norge (GSSN), som på samme måte var en norsk seksjon av Germanske-SS. Han var sammen med Riisnæs blant pådriverne til å etablere disse organisasjonene, som var mer pangermansk orientert. De hadde et ønske om at GSSN skulle bli en alternativ maktfaktor til Nasjonal Samling overfor den tyske okkupasjonsmakten og en videreføring av tankene om å opprettet en SS-stat. GSSN fikk de tidligere sorte uniformene til det tyske Allgemeine SS, men med påsydde norske merker. Finansieringen kom fra NSDAP i München og det ble opprettet en egen SS-skole på Kongsvinger og SS-avis med navnet "Germaneren". GSSN kom stadig i konflikt med Hirden om hvem som skulle ha hvilke oppgaver, og hirdleder Oliver Møystad klaget til Quisling at GSSN tok fra dem oppgaver. Videre hadde GSSN langt flere ressurser og bedre vilkår for sine medlemmer, noe som gjorde at en rekke hirdmedlemmer gikk over til GSSN. Da Lie kom tilbake fra Nord-Norge 27. november 1944, hadde han mistet stadig mer støtte blant toneangivende tyskere, blant annet foreslo Gottlob Berger at Lie burde fjernes som leder for GSSN. Dette skyldes både Lies fysiske og psykiske forfall, hans arbeidsstil, men også fordi han angivelig hadde forlatt GSSNs pangermanske linje. Lie skal ha gått i kompaniskap med NS' generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesangs nasjonalistiske linje, noe som skapte stor forargelse innen GSSN. Dette linjeskiftet skal ha kommet som følge av at Lie var desillusjonert over tyskerne, blant annet på grunn av de tyske løftebruddene overfor de norske frontkjemperne, blant annet ved å gjøre de «norske» avdelingene til rene tyske avdelinger, under tysk kommando. Politiminister. 31. januar 1942 holdt det kommissariske statsrådet sitt siste møte på Victoria terrasse, hvor de vedtok å legge ned sine embeter og anmode Quisling om å danne en ny regjering. Lie var imidlertid allerede på dette tidspunktet invitert til høytideligheten på Akershus festning, den såkalte «Statsakten på Akershus» dagen etter. Her ble Vidkun Quislings andre regjering innsatt og Himmlers krav fra 1940 om at Lie skulle være politiminister gjaldt forsatt. Denne endringen til en Quislingledet regjering viste seg ikke å medføre noen realitetsendring av den tidligere situasjonen med kommissariske statsråder. For Lie innebar heller ikke denne endringen særlige realitetsendringer, og han kunne videreføre prosessen med å omdanne politiet til et nasjonalsosialistisk redskap og prosessen med å omdanne Norge til en SS-stat. I denne stillingen var han ansvarlig for planleggingen av aksjonene mot jødene. Men perioden som politiminister i Quislings regjering var preget av hans engasjement andre steder, særlig innen GSSN, verving til Waffen SS og senere i Finnmark, videre ble svakhetene i hans arbeidsstil og dårligere psykiske og fysiske helse stadig tydeligere. Hans støtte hos tyskerne ble svekket, også hos Himmler. Lie etablerte Politiets særdomstol som dømte blant andre politimannen Gunnar Eilifsen og en rekke andre til døden. Lie var pådriver for dødsdommen mot Eilifsen. Saken mot Eilifsen vakte stor oppsikt, da Eilifsen ble dømt etter en lov som under press fra Terboven var skrevet av Sverre Riisnæs etter at Eilifsens ordrenekt hadde skjedd. Dette betydde at han ble dømt etter en lov med tilbakevirkende kraft. Loven ble undertegnet av Quisling tre dager etter Eilifsens henrettelse. Videre vakte Lies rolle i saken oppsikt, da Eilifsen var en gammel kollega og venn av Lie fra tiden ved Bergen politikammer. Etter at Finland gikk ut av krigen etter Den finske fortsettelseskrigens avslutning, skulle de tyske soldatene som stod i både Finland og i Finnmark og Nord-Troms, trekke seg tilbake til en forsvarslinje ved Lyngenfjorden og iverksette brent jords taktikk i områdene som ble evakuert. Da Terboven i oktober 1944 forberedte tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms, beordret Quisling om å bidra. Lie ble da utnevnt til leder fra norsk side, med tittelen «styresmann» og NS-mannen Johan Andreas Lippestad ble hans nestleder, begge med «særskilte fullmakter i krigstid». Etter hvert delte Lie og Lippestad området inn, slik at Lie tok ansvaret for Finnmark, mens Lippestad tok ansvaret for Nord-Troms. Lie kom imidlertid på kollisjonskurs med Wehrmachts øverstkommanderende, østerrikeren generaloberst Lothar Rendulic, som ville brenne ned alt og slakte husdyrene. Lie så som sin oppgave å verne norsk kultur, liv og hjem mot hordene fra øst. Slik ville han bare evakuere den del av sivilbefolkningen som selv ønsket det, unntatt offentlige embets- og tjenestemenn som var nødvendige for å holde samfunnet intakt. Men til Lies fortvilelse foretrakk befolkningen å vente på sovjeterne i stedet for å la seg evakuere frivillig. Hans svekkede framtoning og store alkoholkonsum medførte at han ikke ble tatt alvorlig, da han og hans reisefølge var «staur fulle». Slaget var tapt for Lie da Hitler 28. oktober bestemte tvangsevakuering og nedbrenning. Lie så da sin rolle å beskytte sivilbefolkningen gjennom tvangsevakueringen. Imidlertid benyttet Lie anledningen til å drive rasepolitikk, rettet mot samene, særlig sjøsamene. Denne holdningen mot samene var imidlertid på kollisjonskurs med Himmlers oppfatning av denne folkegruppen, som han ønsket å bevare som «raseren». Lie kom tilbake til Oslo 27. november, og fremmet før jul 1944 et forslag overfor Quisling rettet mot tatere og sigøynere, hvor han ønsket tvangssterilisering, bygging av en egen leir for disse i Norge, og eventuelt deportering til Øst-Europa. Planene ble imidlertid ikke iverksatt, da de kom for sent i krigen. Avslutningen. Lie barrikaderte seg på Skallum gård i Bærum i maidagene 1945 sammen med fylkesfører og nylig utnevnt leder av Statspolitiet Henrik Rogstad. 7. mai ble også justisminister Sverre Riisnæs på Lies ordre hentet til Skallum av SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig som da var stabsleder i Germanske-SS Norge. Sammen med disse tre var opprinnelig en gruppe frontkjempere, SS-menn og statspolitifolk samlet på Skallum. Det ble gjentatte ganger via telefon og kurer forsøkt å mobilisere forsterkninger, uten hell. Bortsett fra Lie, Rogstad og Riisnæs, kledde de øvrige på Skallum gård, inkludert Egil Reichborn-Kjennerud som disponerte denne, seg i sivil og reiste natten til 8. mai med en buss og ni personbiler forbi hjemmefrontmennene som hadde samlet seg rundt gården. Fra de neste dagene er det bevart to ulike avskjedsbrev, ett med tre underskrifter. Her heter det at de tre «foretrekker å ta sine liv som frie menn». Det ble innledet forhandlinger mellom Lie og lederen for hjemmefrontstyrkene, Jens Wulfsberg, pr telefon og de møttes også ved en anledning i oppkjørselen. På spørsmål fra Wulfsberg om hva de drev med, hadde Rogstad svart på telefon at de røkte, drakk og hygget seg sammen, og vekslet på å holde vakt ved maskingeværstillingen. Gårdsbestyreren på Skallum fikk lov til å hente dyrene på gården, og de tre spurte ham da om hva som foregikk utenfor, blant annet hadde de hørt om lynsjing av NS-medlemmer. Gårdsbestyrer hadde ikke hørt om dette, og fortalte etterpå at de alle tre virket nervøse og Lie hadde vært litt beruset, mens de to andre var edrue. Etter hvert fikk denne siste skansen av det nasjonalsosialistiske Norge større offentlig oppmerksomhet, og hjemmestyrkene hadde problemer med å holde unna de opptil 30–40 pressefolkene i området som prøvde å komme seg inn til de tre for å få fotografier og intervjuer. Hjemmefrontmannen Hans Aamodt klarte å snike seg inn til de tre forskansede 10. mai, og tok bilder og fikk uttalelser, hvor de tre hevdet at nå ble det bolsjevikisk og jødisk herredømme i Europa. Lie ba ham hilse til sine hustru, og Rogstad ba ham hilse til sin far. Utover natten til 11. mai 1945 ble Lie stadig dårligere, og klarte ikke å stå opp om morgenen. Ansiktet var rødt og opphovnet, han hadde store smerter og klarte ikke å spise. Da Lie på formiddagen fikk melding fra Wulfsberg om at hans ektefelle var løslatt, kviknet han noe til. På ettermiddagen klarte en ungdomsvenn av Lie, journalist Henning Sinding-Larsen, å komme igjennom på telefonen og ba dem overgi seg, men Lie nektet da han var overbevist om at han ikke ville få en rettferdig behandling. Etter samtalen gikk Lie, langsomt og ustøtt og la seg igjen. På veien tok han med en tysk skaftegranat og lot som om han skulle sprenge de alle tre. Deretter tok han en pistol, siktet på de to andre og trakk av. Da våpenet klikket, hev de seg over ham, og fjernet alle våpen i rommet. Det viste seg ved senere undersøkelser at våpenet hadde forkilt seg. Lie skal i følge Riisnæs ha fantasert om at han var ved Leningradsfronten. Utover ettermiddagen fikk Lie vanskeligheter med å puste. Da de etter en tur rundt på gården så til Lie ved 19.00-tiden, hadde han ingen pust, lå med oppspilte øyne og det hadde rent strimer av blod og slim fra munn og nese, slik at det var klart at han hadde vært død en stund. Samtidig fikk de et ultimatum om at våpenhvilen ville bli opphevet om en halv time, vann og strøm ville bli slått av og at de da ville bli pågrepet. I denne situasjonen valgte Rogstad å skyte seg selv, men fikk Riisnæs til å love å sette en kule i ham dersom hans eget skudd ikke var nok. Etter at Rogstad hadde skutt seg, trakk Riisnæs sin tjenesterevolver og skjøt en kule i Rogstad. Deretter bestemte Riisnæs seg for å overgi seg. Han gikk kl. 19.30 ut med et hvitt tøystykke i hendene til hjemmefrontsoldatene og ble først tatt med til hjemmestyrkenes base på Ungdomshuset på Stabekk, deretter kjørt til fengselet i Møllergata 19. Riisnæs skal ha vært edru, men nær et sammenbrudd. Lie ble funnet død på en sofa uten tegn på ytre skader. Likene av Lie og Rogstad ble 12. mai sendt til Rettsmedisinsk Institutt for obduksjon. Hans faktiske dødsårsak er ikke kjent, men det er opplyst at han skal ha dødd av en kombinasjon av stress, høyt alkoholkonsum, søvnmangel og en generelt redusert helsetilstand, blant annet hadde en undersøkelse i 1943 slått fast at han hadde dårlig hjerte. Han hadde også vært storrøyker hele sitt voksne liv, og kan ha vært svekket av de stadige feberanfallene han fikk av malariasykdommen. Kvikt hode, men lat. De første årene av sitt liv hadde Lie bare voksne rundt seg, han utviklet seg fort og ble ganske veslevoksen. Siden han hadde et kvikt hode, oppnådde han hurtig det han ønsket og kunne tillate seg å være lat; for eksempel tok han examen artium og juridikum etter noen raske skippertak rett før eksamen. Han skapte seg en forestilling om at han var en naturbegavelse som ikke trengte å anstrenge seg, og siden han var konfliktsky av natur og hovedsakelig omgav seg med folk som mente det samme som ham, utviklet han seg lite og ikke fikk det tilfanget av ny kunnskap, forståelse og modning som folk vanligvis får med årene. Dette blir tydelig når en sammenligner det han skrev under forskjellige faser i livet. Distansert. Jonas Lie var ærgjerrig, men gjerne skrev bøker i arbeidstiden i stedet for å prioritere arbeidsoppgavene, så underordnede måtte ta seg av papirarbeidet og de administrative gjøremål som var tillagt stillingen hans. Dette gjorde at enkelte omtalte ham som en bløff, blant annet politimester Kristian Welhaven etter krigen. Lies underordnede oppfattet ham som arrogant; han holdt stor avstand og omgikk bare folk som han anså å være på sitt nivå. Konfliktskyhet kan ha vært årsak til både den arrogante holdningen overfor sine underordnede og den tilbaketrukne rollen han spilte under massevervingen av politifolk til NS høsten 1940. Fra slutten av 1941 og ut 1942 hadde Lie en sjåfør, Henrik Hedbo, som tilbrakte mye tid tett innpå Lie, og som beskrev ham som «en hard og brutal type som ikke tok hensyn til andres behov». I følge Hedbo røkte Lie to pakker sigaretter pr dag og «styrket» seg på metamfetaminet Pervitin, koffeintabletter og store mengder alkohol. Men Lie var også omgjengelig og underholdende, for eksempel når han fortalte om sine opplevelser blant annet med Trotskij. Lie respekterte at Hedbo ikke ville melde seg inn i NS, og snakket ellers aldri politikk med sin sjåfør. Som kompanisjef ved Leningradfronten fulgte han opp sine underordnede langt tettere, han skal ha kunnet navnet på alle de 90 soldatene i kompaniet, besøkte dem i feltstillingene, delte ut sigaretter og slo av en prat. Av det oppblåste, røde ansikt forsto soldatene at han drakk ganske mye; i bunkeren skal han ha hatt en spritfylt glassballong. Lie omtalte oppholdet ved Leningradsfronten som «en frisk og morsom tid», men han kom tilbake ganske redusert: kjederøykende, nervøs og overspent – hendene skalv, han så herjet ut og håret grånet fort. Tysklands- og krigsfiksert. Lie ble tidlig militær- og uniformfiksert, allerede i fireårsalderen hadde han utviklet en altoppslukende interesse for krig, noe som blant annet kom fram etter et møte med franske soldater på øvelse. I barndommen og oppveksten likte han å spille beleiringsspill, og Den russisk-japanske krig forsterket i stor grad fascinasjonen for militærlivet. Han var preget av både faren og andre voksnes, særlig onkelen Nils Kjærs, sterke følelser for Tyskland, og utviklet tidlig en sterk identifikasjon med Tyskland. Jonas Lie hadde en oppfatning om at den prøyssiske militærtradisjonen var det tyske samfunnets lim, og at det eneste verdifulle var soldatenes kameratskap. Tysklands nederlag i første verdenskrig gjorde ham sterkt nedstemt, og rystet verdensbildet hans inntil nasjonalsosialismen og det han oppfattet som en nasjonal oppblomstring i bevegelsens kjølvann, begynte å gjøre seg gjeldende. Han reagerte imidlertid negativt på den blinde, politiske fanatismen han så i Tyskland, blant annet innen SA. Krigen herder. Lie hadde en oppfatning om at det var avgjørende at soldatene ble krigsherdet; også i forfatterskapet finner man klare trekk av menneskeforakt og oppfatninger om nødvendigheten av å drepe andre – om ikke annet for å vise at man er en mann. Ringeakten for menneskelivet vises tydelig gjennom alle dødsdommene han utstedte og sto ansvarlig for gjennom Politiets særdomstol. Han kunne henrette folk for ganske bagatellmessige «forbrytelser» og sørget for at det ikke ble gitt benådning. Ofte var han selv til stede under henrettelsene og viste seg nådeløs overfor den menneskelige lidelsen han utsatte andre for. Antisemittisme. Jonas Lie var påvirket av onkelen Nils Kjærs sterke antisemittisme, og avslører i forfatterskapet og i andre skrifter klare antisemittiske oppfatninger, men ikke så mye mer enn hva som var vanlig i hans samtid. Selv om han sluttet seg til den germanske tenkningen med dens motstand mot jøder, katolikker og storkapital, var Lie sterkere nasjonalt orientert enn den tverrnasjonale raseorienteringen som kjennertegner pangermanismen. Etter å ha vært vitne til "einsatzgruppens" aksjoner i Ukraina synes han å ha sluttet seg til teoriene om at jødebolsjevismen var sivilisasjonens største trussel, og kom hjem som en mer overbevist antisemitt enn før. Krigsromantikken og den manglende respekten for menneskelivets verdi kan ha medvirket til at han ikke la så mye vekt på de jødedrapene han må ha observert, i det minste mens han var i Ukraina, og under Odessamassakren høsten 1941. Mot slutten av krigen rettet Lies rasisme seg dessuten mot samer, sigøynere og tatere, men det lyktes ikke ham eller andre NS-folk å få Himmlers støtte til å utføre skarpe aksjoner rettet mot disse folkegruppene. Kvinnesyn. I unge år, spesielt i de tidligere årene i politiet og i rollen som forfatter, kunne Lie opptre som posør og kvinnebedårer; når arbeidsdagen var over foretok han et hamskifte og ble en bohem på byen. Uniformsfikseringen og krigsromantikken, romantiseringen av fasthet, vilje og handlekraft, gjør at han i ettertid kan framstå som en «machomann», men rollene han tildeler kvinner i sitt forfatterskap, særlig agenten Barberini i novellene i A-magasinet, viser at han ikke var en mannssjåvinist. Det er interessant at han opponerte mot de tyske nasjonalsosialistenes kvinnesyn, som reduserte kvinners rolle til å avle fram raserene barn. Lies mer nyanserte kvinnesyn kan han kanskje takke grandtanten Ragna Nielsen for, hun som drev skolen han gikk på. Det første slaget i Beleriand. Beleriands første slag eller det første slaget i Beleriand var et slag i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Dette slaget var det aller første av slagene i Beleriand, og det var alvene av Sindaenes slekt som kjempet mot den mørke valaen Morgoth. Mens Noldoene fremdeles slet seg gjennom Araman, hadde Morgoth allerede kommet fram til Midgard, og hadde okkupert sin gamle festning Angband hvor tjenerne hans, Sauron og Gothmog, lenge hadde avlet orker. Da Morgoth ikke ble akseptert av Sindaene bestemte han seg for å sikre området raskt, og derfor sendte han ut hæren sin. Dette var det eneste slaget mot den "Mørke herren" (Morgoth) som Sinda-alvene spilte en aktiv rolle i. Morgoths styrke delte seg i to deler, og den ene delen gikk mot vest og så gjennom Sirions dal, den andre øst mellom elvene Aros og Gelion, og noen gikk til og med gjennom fjellpassene "Anarch" og Aglon. I øst var det kong Elu Thingol av Doriath som tok offensiven, og møtte orkene ved Amon Ereb, "Den ensomme ås". Der ble Thingol møtt av kong Denethor fra Laiquendi, og orkene ble trengt opp i et hjørne. Siden Denethors menn var dårlig bevæpnet og utstyrt ble det felt før Thingol kunne redde dem, og kong Denethor ble drept, men det ble orkene også. De få orkene som overlevde Thingols angrep ble drept av dvergene fra Dolmedfjellet. I vest var det alvene fra Falas under ledelse av deres herre, Círdan, som angrep orkene, men de tapte, og trakk seg tilbake til havnene sine Eglarest og Brithombar. Disse to byene ble beleiret, og Doriath var ikke i stand til å samle en stor nok hær til å hjelpe dem. Den eneste grunnen til at havnene gikk fri og beleiringen tok slutt var at orkene ble trukket tilbake for å kjempe mot Noldoene under Fëanor. Etter det første slaget ble Doriath beskyttet av det magiske Melians belte. Kong Denethors død i dette slaget ledet "Laiquendi" (grønnalvene i Ossiriand) til å forplikte seg til aldri igjen å ha en konge, og å aldri mer delta i krigene mellom de andre alvene og Morgoth. Joss Whedon. Joseph «Joss» Hill Whedon (født 23. juni 1964) er en amerikansk tekstforfatter, regissør, produsent, og skaper av forskjellige TV-serier, mest kjent er "Buffy the Vampire Slayer". Han har også skrevet flere filmmanuskript og tegneserier. I 1997 startet han selskapet "Mutant Enemy" som produserte "Buffy" og de etterfølgende seriene. Whedon er oppvokst på Manhattan i New York, tok «high-school» ved "Winchester College" i England og avsluttet en filmutdannelse ved "Wesleyan University" i 1987. Etter studiene flyttet Whedon til Los Angeles og fikk sin første skrivejobb i TV-serien "Roseanne". Joss Whedon er blitt kalt verdens første tredjegenerasjons manuskriptforfatter, siden både hans far og bestefar skrev for TV-serier. "Buffy the Vampire Slayer". Flere år etter at filmen "Buffy the Vampire Slayer" som han hadde skrevet manuskriptet til ble slaktet produserte Whedon en fjernsynsserie med det samme navnet. Serien "Buffy the Vampire Slayer" ble en stor suksess og gikk i syv sesonger. I Norge har Buffy blitt vist på TVNorge, der de første tre sesongene ble sendt fra 1997 til 1999, og de fire siste sesongene fra 2002 til 2004. "Angel". TV-serien Angel er en oppfølgerserie av "Buffy the Vampire Slayer" hvor hennes "vampyr med en sjel" kjæreste fikk hovedrollen. Den ble skapt av Whedon sammen med David Greenwalt og første episode ble vist i september 1999. "Angel" ble ikke like populær som "Buffy", men var en av de programmene på kanalen som hadde de mest økende seer tallene. (etter Smallville) Serien ble også lovet en sjette sesong, men ble likevel kansellert i mai 2004, men det er mulig at serien vil få en oppfølger i en eller annen fasong. I Norge vises "Angel" på TV 2. "Firefly". I 2002 ble TV-serien "Firefly" som Whedon produserte sammen med Tim Minear kansellert av FOX Network etter at bare 11 av 14 episoder hadde blitt vist. Han satte da igang med å skrive et filmmanus for Universal Pictures basert på serien. DVD-utgivelsen av serien ble en stor suksess som gav selskapet tro på filmen og klarsignal til å starte produksjon. Filmingen startet i juli 2004, og filmen "Serinity" hadde premiere 30. september 2005. Norsk premiere var 2. desember 2005. Filmen fik god omtale fra kritikere og fans, men har så langt ikke vært noen stor suksess. I november 2005 hadde "Serenity" tjent inn USD 2,7 millioner mindre enn budsjettet på USD 39 millioner, men man regner med at DVD-utgaven som vil bli lansert 22 desember 2005 vil gi overskudd. Filmer. Whedon var forfatter og medforfatter på flere filmer deriblant "Buffy the Vampire Slayer", "Toy Story", "Alien: Resurrection" og "Titan A.E.". Han ble nominert til Oscar for manuskriptet til "Toy Story". Han deltok i arbeidet med manuskriptene til filmene "Speed", "Mortal Kombat", "Waterworld", "Twister" og "X-Men", men lite av Whedons bidrag ble igjen i de ferdige manuskriptene. I intervjuer nekter Whedon ansvar for noen av disse filmene. Han har sagt at han hadde et godt manuskript for "Alien: Resurrection", men at det ble ødelagt av regissøren. Hans "Waterworld" manuskript ble forkastet, og bare to linjer fra hans manuskript ble brukt i det endelige manuskriptet til "X-Men". Tilogmed Buffy-filmen ble ikke helt etter hans intensjoner. Whedon skal ha skrevet mesteparten av dialogen til filmen "Speed". I det siste har han skrevet og regissert filmen Serenity som er basert på TV-serien Firefly, og har fått jobben med å skrive og regissere filmen "Wonder Woman" for Warner Brothers og Universal Pictures har akseptert et manuskript med tittelen "Goners" som Whedon også skal regissere. Tegneserier. Whedon som selv er en ivrig leser av tegneserier er forfattere av serien "Fray" som er plassert i en fjern fremtid i "Buffyuniverset". Serien som tok flere år og avslutte ble en stor suksess og Whedon sier at han ønsker å vende tilbake til "Fray" når han får tid. Som så mange andre av forfatterene til Buffy-serien bidrog han også til tegneserieversjonen: Han skrev hovedhandlingen i miniserien "Tales of the Vampires" og tre fortellinger i antologien "Tales of the Slayers", inkludert en med Malka Fray fra "Fray". Whedon skriver i øyeblikket "Astonishing X-Men" i Marvel Comics sin populære tegneserie om X-Men. Denne serien har vært en av Marvel sine bestselgere, er nominert til flere priser. I 2005 har Whedon også fått utgitt miniserien "Serinity" som er basert på TV-serien Firefly og leder frem til filmen Serinity. Feminisme. Whedon sier selv at han er feminist, og feministtemaer er vanlig i hans arbeide. Det mest typiske eksemplet er en tilsynelatende svak tenåringsjente som viser seg å være ekstremt sterk og mektig, sett i "Buffy", "Firefly" og "Serenity". Forskere som har sett på Whedons arbeide ut fra et kjønnsperspektiv har både positive og negative kommentarer. Whedon selv sier at hans mor har vært inspirasjon for hans feministiske verdensbilde. Da han ble spurt om hvordan han kunne skrive så bra for kvinner svarte han - "If you met my mom, you wouldn't ask". En tidlig modell for Whedons sterke tenåringsjenter var "Kitty Pride" i "X-men". "If there's a bigger influence on Buffy than Kitty, I don’t know what it was. She was an adolescent girl finding out she has great power and dealing with it." Mange av hans unge kvinnelige rollefigurer opplever det samme, og nå har Whedon fullført sirkelen ved å skrive karakteren "Kitty Pryde" i tegneserien "Astonishing X-Men". Dialog. Dialogen i Joss Whedon sine serier og filmer skjer ofte som kvikke replikkvekslinger, med mange popkultur referanser og særlig i "Buffy" vrir han substantiv over til adjektiv med å legge en «y» i enden av mange ord («listy»). Mange tror at manusforfatterene av "Buffy" har vært ved en amerikansk «high-school» for å studere hvordan studentene snakker, men ifølge en av forfatterene: «It's just the way that Joss actually talks.» Død. Ulik mange andre produsenter har Joss Whedon det med å la rollefigurene dø, ofte på de mest upassende tidspunkt. I de fleste aktionbaserte filmer og serier er det vanlig å ha endel mindre viktige rollefigurer som kan ofres, men Whedon er kjent for å ta livet av viktige karakterer. Når han gjør det prøver han på forhånd å få publikum til å bry seg om karakteren før hans eller hennes død, noe Whedon beskriver som "doing [his] job". Whedon dreper ofte populære rollefigurer etter at noe bra har skjedd med dem, noe av de mest traumatiske oplevelsene for fansen var dødsfallene til "Joyce" og "Tara" i "Buffy", "Doyle" og "Wesley" i "Angel" og "Book" og "Wash" i "Firefly". Kaare Støylen. Kaare Støylen (født 3. oktober 1909, død 22. august 1989) teolog, prest, dr. theol., var generalsekretær i Sjømannsmisjonen fra 1955, biskop i Agder bispedømme 1957–1973, deretter i Oslo bispedømme 1973–1977. Han var sønn av biskop Bernt Støylen. Kaare Støylens teologiske doktorgrad fra det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1957 var på grunnlag av en avhandling med emnet "Claus Frimann, almuens sanger 1746-1829, glimt fra et hundreårs kirke- og kulturhistorie." Som biskop døpte han prins Haakon Magnus i Slottskapellet 20. september 1973. Suha Arafat. Suha Dāud Arafat (født at-Tawil den 17. juli 1963 i Jerusalem) er enken etter Palestinas president Yasir Arafat. Hun ble født i Jerusalem i en kristen-katolsk familie. Hennes far Dāud aṭ-Ṭawīl var en Oxford-utdannet bankier og hennes mor Raymunda Ṭawīl var en politisk aktiv nasjonalistisk poet og kjent journalist, som drev den palestinske pressetjenesten i Jerusalem og ofte ble satt i husarrest av israelerne. Hun vokste opp i Nablus og Ramallah. Suha gikk på Rosenkranssøstrenes skole i Jerusalem, og studerte senere ved Sorbonne i Paris. Hennes mor introduserte henne til Arafat i Amman i Jordan, mens Suha arbeidet som freelance-journalist i Paris. Senere ble Suha ansatt av Arafat som sekretær. Suha har fortalt at hun ble forelsket i den 34 år eldre Arafat i Iraks hovedstad Bagdad i 1988. I 1991 ble paret gift i Tunis, men Arafat holdt ekteskapet hemmelig i flere måneder. Da Arafat slo seg ned i Gaza i 1994, ble Suha med. Året etter fikk de datteren Zahwa. I begynnelsen av den andre intifada flyttet hun og datteren til Paris og har bodd der siden. Hun har aldri akseptert at ektemannen døde en naturlig død og tilhører dem som mener han ble forgiftet. Denne antakelsen fikk fornyet styrke da sveitsiske forsker i 2012 fant spor av polonium på hans eiendeler. Hun er datter til den palestinske bankmannen Daoud Tawil og kvinneaktivisten Raymonda Tawi. Eli Bjørhusdal. Eli Bjørhusdal (født 28. februar 1972) er tidligere nestleder i Noregs Mållag. Bjørhusdal har tidligere vært sentralstyremedlem og nestleder i Norsk Målungdom. Av utdannelse er Bjørhusdal cand.philol., med nordisk hovedfag (Universitetet i Oslo, 2000). Hovedfagsoppgaven "Målkvinner før 1900" ble i 2001 utgitt som 12. bok i Ivar Aasen-instituttets bokserie. Andre opplag av boka kom i 2004. I sin avhandling går Bjørhusdal i rette med tidligere framstillinger av målrørsla som mannsdominert og kvinneundertrykkende. Bjørhusdal argumenterer for at målrørsla før 1900 var langt framme i praktisk kvinnepolitikk og at målkvinner som Aasta Hansteen, Hulda Garborg og Synnøve Riste var damer som representerte en feministisk norskdomstradisjon. Bjørhusdal, Eli Andrej Tarkovskij. Аndrej Аrsenjеvitsj Таrkovskij (russisk: Андре́й Арсе́ньевич Тарко́вский) (født 4. april 1932, død 28. desember 1986) var en russisk filmskaper. Han er ansett for å være en av de viktigste og mest innflytelsesrike personene i sovjetisk filmhistorie. Filmene hans kjennetegnes ved metafysiske temaer, svært lange sammenhengende filmopptak og visuelt nydelige bilder, ofte som drømmeaktige tablåer. Andrej Tarkovskij langfilmdebuterte med det tidvis poetiske krigsdramaet "Ivans Barndom" i 1962, en film han mottok Gulløven under filmfestivalen i Venzia for. Hans mest poetiske film er imidlertid bredt ansett for å være "Speil", mens "Andrej Rubljov", filmen om den store ikonmaleren med samme navn, har en svært sentral plass i russisk filmhistorie. I sitt senere liv oppholdt han seg mye i utlandet grunnet problemer med myndighetene, og han skapte filmene "Nostalgia" og "Offeret" i henholdsvis Italia og Sverige. To av filmene hans er filmatiseringer av østeuropeiske sciencefictionromaner. Han er i Vesten mest kjent for sin filmatisering av Stanislav Lems "Solaris", senere gjeninnspilt av Steven Soderbergh. "Stalker", historien om tre menn som reiser inn i et postapokalyptisk område kalt «sonen», har også vært i sentrum av mye oppmerksomhet. Den bygger på brødrene Arkadij og Boris Strugatskijs mest etterspurte roman, "Piknik ved veikanten", der forfatterne selv utarbeidet manuset til filmen. 54 år gammel døde Tarkovskij av kreft i Paris, hvor han ble begravet på en gravplass for russiske utvandrere i byen Sainte-Geneviève-des-Bois utenfor Paris. Graven er ikke spesielt enkelt å finne. På gravstenen er det gravert på russisk: «Mannen som så engelen». Jämtland. Jämtland (bokmål og dansk: Jemtland, norrønt: Jamtaland, nynorsk, trøndersk og jemtsk: Jamtland) er et landskap i Norrland i Sverige. Landskapet grenser i sør til Härjedalen og Hälsingland, i nord til Lappland, i vest til Norge og i øst til Medelpad og Ångermanland. Historie. Jämtland var en selvstyrt bonderepublikk med blant annet en egen lov og egen valuta. Jämtland hadde ingen statsforvaltning og kunne nærmest betraktes som et anarki i denne perioden. Flere av nybyggerne som flyttet til Jämtland var norske og i 1178 ble Jämtland norsk, og lagt under den norske konge og statsmakt. Området var norsk i over 450 år, frem til 1645 da svenskene okkuperte området og så annekterte det. Det har dermed vært svensk i over 350 år. Sula (Frøya). Utsikt mot Sula, med Sula fyr på toppen i bakgrunnen. Sula er et øysamfunn i Frøya kommune i Sør-Trøndelag, i hovedsak beliggende på øya Store Sula, vel 15 kilometer nordvest for øya Frøya. Sula har vel 70 helårs innbyggere (2007), men har en betydelig folkevekst i sommerhalvåret. Navnet Sula kommer trolig av «stolpe», som noe som stiger opp fra havet. Sula var tidligere et viktig fiskevær, men har de siste 30 årene opplevd sterk fraflytting. Sula fyr, som ble automatisert i 1974, vitner om betydningen fiskeværet har hatt. Første fyrtårn er fra 1793, mens det nåværende er fra 1909. Det ble bygget på øyas høyeste punkt, Sulahaugen, 35 meter over havet. Da skolen og sykehjemmet ble lagt ned tidlig på 1990-tallet trodde mange at det var spikeren i kista for det lille øysamfunnet, men de siste årene har en forsøkt å få i gang ny tilflytning og ny virksomhet. Foreløpig er fraflytningen stanset. Sula har lenge vært kirkested, blant annet grunnet den store befolkningen som fisket fra været i perioder på året. Første kirke var trolig fra 1400-tallet. I 1755 ble kirkestedet flyttet til Sletta på Frøya der det ble bygd ny kirke. Sula kapell ble satt opp i 1925 med 200 sitteplasser. Sula har trolig hatt fast befolkning fra 1300-tallet, men helt siden vikingtiden ble det drevet sesongfiske fra stedet. Sula blir nevnt i historiske kilder første gang i 1433, der det i erkebiskop Aslak Bolts jordebok står at han eier været. Den siste væreieren på Sula var Rasmus Lien fra Bjugn, før Staten overtok i 1939. Staten var eier av været fram til 1969, da det ble vedtatt at eiendommen skulle overføres til Frøya kommune. Blant forutsetningene som lå til grunn for denne overdragelsen var at kommunen skulle selge eller feste bort eiendommer til de som bodde der. Mens mange kystbygder i Midt-Norge ble hardt rammet av Titran-ulykken i oktober 1899, klarte båtene fra Sula å komme seg tilbake før uværet slo til. Dette var takket være god lokalkunnskap om vær og vind. Sula opplevde særlig sterk vekst etter 1820. I 1960 bodde det nesten 500 mennesker på Sula. I forbindelse med arbeidene med å legge en gassrørledning fra Haltenbanken til Tjeldbergodden, påviste og filmet Statoil verdens største kjente dypvanns korallrevkompleks, kalt for Sularevet, utenfor Sula. Sula har hurtigbåtforbindelse til Mausund, Froan og Halten, samt til Frøya og derfra videre til Trondheim. 3. mai 2006 ble det åpnet fergeforbindelse fra Norddyrøya på Fast-Frøya til Mausund og Sula. Ryper. Ryper (vitenskapelig navn "Lagopus") er en liten slekt innen skogshønsfamilien som inneholder tre arter. Hunnen kalles høne og hannen stegg. I Norge finnes to arter og det drives jakt på begge; lirype ("Lagopus lagopus") og fjellrype ("Lagopus muta"). I tillegg finnes det en lokal variant av lirypa på øya Smøla som skiller seg fra fastlandslirypene ved at den ikke blir helt hvit om vinteren, "L. l. variegatus". Denne har tradisjonelt vært skilt ut som egen underart sammen med bestandene på de andre store øyene i Midt-Norge. Nyere undersøkelser tyder på at rypene på Smøla har fjernere slektskap med rypene på Hitra og Frøya, enn med fastlandsrypene og derfor må betraktes som egen lokal variant. Også skotsk rype ("L. l. scoticus") regnes nå som en egen underart av lirype, men den ble tidligere regnet som en egen art. Den tredje arten er kvithalerype ("Lagopus leucura"), som bare finnes i Nord-Amerika. Fuglene er standfugler som holder til i kalde områder, som nord for Polarsirkelen eller i fjellene over skoggrensen. Om vinteren får de som regel hvit fjærdrakt. Føttene er fjærdekte, noe som har gitt rypene deres vitenskapelige navn. Det greske ordet "Lagopus" betyr harefot. Rypene er hovedsakelige vegetariske, men unge fugler eter også insekter. Rypen har to drakter. En sommerdrakt som er brun og en vinterdrakt som er hvit. Beskrivelse. Størrelsen er 38-41 cm og de veier 450-700 gram. Vinterdrakten er heldekkende hvit med svarte stjertfjær, svart nebb og rød kam over øyet. Hannens kam er størst. Om våren er hannen rødbrun på hodet, hals og bryst, ellers mest hvit. Om sommeren og høsten er drakten til hannen rødbrun, hunnen gulbrun, med hvite vinger og svart stjertfjær. Underarten skotsk lirype, som hekker i Skottland og Irland, er rødbrun med mørke vinger hele året. Rypene flyr med raske vingeslag avbrutt av glideflukter. De flyr ofte i småflokker om vinteren. Bestanden varierer årlig med en topp hvert fjerde år, i takt med antall smågnagere. Sangen er vanligst et skrattende «kæuv kehehehehe-ehe-ehe». I spillet har hannen et kvekkende «gopakk, gopakk» og akselererende serier, «ka ke ke-ke-ke-ke-kekekekeker». Hunnen mjauer «njau». De holder seg til fjellbjørkeskog og vierbeltet, øverste del av bjørkeskogbeltet med myrområder. Føden til voksne fugler er kvister, knopper, blad, frø, bær og insekter. Hekkingen er mellom mai og juni i reir på bakken, og gir 9-14 egg som ruges 21-24 dager. Ungene er flygeferdige etter to uker. Finnmark har valgt rype som sin fylkesfugl uten å spesifisere arten nærmere. En rose er utsprungen. «En rose er utsprungen» er bokmålsnavnet på den katolske tyske julesalmen «Es ist ein Ros entsprungen» fra ca. 1587. Melodien er en tysk folketone fra 1400-tallet, som ble nedtegnet og arrangert av Michael Praetorius i 1609. Nynorskversjonen «Det hev ei rose sprunge» er mer vanlig. Det kimer nu til julefest. Det kimer nu til julefest er en dansk julesalme som også brukes meget i Norge. Teksten er skrevet av N.F.S. Grundtvig i 1817, og melodien er komponert av C. Balle i 1850. Jeger (soldat). a>, blant andre brukt av jegerne En jeger er en soldat i infanteriet trent og utstyrt for å angripe eller overvåke fiendtlige avdelinger gjennom bruk av overlegen manøverkapasitet i vanskelig lende og evne til å operere uten å bli oppdaget av fienden. Typiske oppgaver er flankeangrep, oppklaring eller operasjoner bak fiendens linjer. Jegere har tradisjon for utstrakt bruk av skarpskyting og i Norge var jegersoldatene de første som fikk rifler. Evne til å overleve og fungere under ekstreme værforhold var og er enda et typisk kjennetegn ved jegersoldater. I dag er ikke jegerbetegnelsen like avgrenset som på begynnelsen av 1800- tallet og brukes om soldater innen en rekke avdelinger i Forsvaret. Mausund. Mausund med brua til Aursøya i forgrunnen. Mausund eller Mausundvær, er et tettsted og øygruppe i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Selve tettstedet Mausund er beliggende på Måøya og Gårdsøya, men med i tettstedet regnes også befolkningen på Lille- og store Aursøy og Geitøya, tilsammen vel 250 innbyggere (2005). Øyene er knyttet sammen med bru og vei. I dagligtale bruker befolkningen selv "Maus'n" om sitt hjemsted. Mausund er det mest befolkningstette området i øyrekken utenfor Frøya, som strekker seg fra Sula i sør til Halten i nord, en distanse på 40 nautiske mil. Mausund har barne- og ungdomsskole, idrettsanlegg og dugnadsbygd svømmehall, foruten fiskemottak. Det er funnet spor etter steinalderkultur på stedet, og en vet at 11 gårder var i drift på stedet rundt år 1000. Fra 1800-tallet vokste befolkningstallet langs hele kysten, en vekst som varte til etter andre verdenskrig. I likhet med mange fiskevær hadde også Mausund sine væreiere. Fra 1537 var Kongen eier av fiskeværet, men i 1660 ble det solgt til Gertrud Rosing Parelius og Rasmus Rosing Parelius. I 1792 ble Mausund solgt til Kock-familien, som også eide naboværet Sula. I 1820 overtok Parelius-familien igjen. I 1850 overtok kjøpmann Astrup fra Kristiansund været og han ble også den siste væreier. Ved folketellingen i 1875 var det 293 innbyggere på stedet. I 1901 ble Mausund solgt og 14 av oppsitterne fikk kjøpe sine egne eiendommer. Etter andre verdenskrig fikk Mausund et økonomisk oppsving. Svikten i sildefisket på 60-tallet ble delvis kompensert med annet fiske til lokal næringsmiddelindustri. Midt på 70-tallet ble det stans i eksporten av tørrfisk til Nigeria, saltfisk til Brasil, samt at sjøfisket etter laks ble regulert. På toppen var den generelle sesongen med fiske etter hvitfisk dårlig to år på rad. Dette førte til igangsetting av flere offentlige og private prosjekter, blant annet skoleutbygging. De siste årene har fiskerivirksomheten tatt seg opp, og målt i antall båter i drift, er Mausund i dag (2012) det største fiskevær mellom Røst i Nordland og Møre og Romsdal. Postadressen er 7284 Mausund. Tidligere var det to nærbutikker i fiskeværet, men i 2001 ble den private landhanden på Aursøya nedlagt. På samme sted er i dag vertshuset Den muntre Matros. I dag er Coop Mausund (som er et selvstendig samvirkelag) eneste butikk. Fiskeværet har i tillegg egen brannstasjon, to puber og barne- og undomsskole, hvor det tillegg er barnehage og SFO. Mausundaksjonen i 1976 var en reaksjon mot reguleringen av sjøfisket etter laks, men aksjonen fikk ikke omverdenens støtte og ble avblåst. Den ble imidlertid starten på avfolkningen av været, ettersom laksefisket var det økonomisk viktigste for fiskerne på stedet. Mausund har hurtigbåtforbindelse til Sula, Froan og Halten, samt til Frøya og derfra videre til Trondheim. 3. mai 2006 ble det åpnet fergeforbindelse fra Dyrøya på fast-Frøya til Mausund og Sula. Michael Praetorius. Michael Praetorius (egentlig "Michael Schultheiß", også "Schultz"; født 15. februar 1571 i Creuzburg ved Eisenach, død 15. februar 1621 i Wolfenbüttel) var en tysk komponist, organist, hoffkapellmester og musikkteoretiker fra overgangen mellom renessansen og barokken. Han står bak en rekke mye brukte julesanger, hvorav den sannsynligvis mest kjente er "En rose er utsprungen" ("Es ist ein Ros entsprungen"), en tyske folketone som Praetorius skrev ned og arrangerte for firstemmig kor. Liv. Praetorius' far, den lutherske presten Michael Schulteis, var elev av Johann Walter. Etter skoleår i Torgau og Zerbst begynte Praetorius et teologi- og filosofistudium i Frankfurt (Oder). Han mottok ingen formell musikkundervisning, men fikk likevel organistposten ved stedets Marienkirche som han hadde i perioden han i 1587 til 1589. Fra 1592/93 befant han seg etter eget utsagn i Wolfenbüttel og trådte her snart etter i tjeneste hos hertug Heinrich Julius av Braunschweig-Wolfenbüttel. Han ble medlem av hertugens hoffkapell, først som organist og fra 1604 som kapellmester. I 1603 giftet han seg med Anna Lakemacher fra Halberstadt. Praetorius' første komposisjoner kom i tiden rundt 1602/03. De publiserte verkene avspeiler først og fremst musikklivet ved hoffet i Gröningen, men samlingen inneholder også komposisjoner Praetorius oppførte under riksdagen i Regensburg i 1603. Motettene i denne samlingen viser at han var en av de første i Tyskland til å utnytte de oppføringspraktiske mulighetene som den nye italienske musikken gav muligheter til. Samlingen "Musae Sioniae" kom i perioden 1605–10 og en samling liturgisk bruksmusikk ble publisert i 1611 (blant annet messer, hymner, magnificatsatser). Til forskjell fra de forbløffende «moderne» tidlige stykkene var disse verkene fra den midterste skaperperioden solid plantet i den tyske tradisjonen med protestantiske koralbearbeidelser. Etter at hertugen døde i 1613, forble Praetorius bare nominelt i tjeneste hos etterfølgeren, hertug Friedrich Ulrich av Braunschweig-Wolfenbüttel, og var allerede i sørgeåret aktiv ved kurfyrst Johann Georg I av Sachsens hoff i Dresden. Senere ble han leder for festmusikken ved store anledninger i Naumburg, Halle, Braunschweig, Halberstadt, Kassel og Darmstadt. Musikken han skrev for besetningen solosang, kor og instrumenter til disse anledningene danner høydepunktet for hans kunstneriske virke. På begynnelsen av 1600-tallet var Praetorius den betydeligste representanten i Tyskland for den nye konserterende stilen som var kommet fra Italia. Han var helt til sin død "Kapellmeister von Haus aus" ved hoffet i Dresden, der Heinrich Schütz arbeidet fra 1615. Den niedersachsiske musikkprisen Praetorius Musikpreis er oppkalt etter ham. Verk. Tittelbladet til "Musae Sioniae Ander Theil", Jena 1607 Praetorius var en flittig komponist som etterlot seg et stort antall verdifulle kirkekomposisjoner (messer, motetter, hymner, salmer etc.), men også verdslige danser og musikkteoretiske skrifter. I de 1244 korarrangementene og sangbearbeidelsene som ble gitt ut i samleverket "Musae Sioniae" gav han den musikalske arven fra sin tids reformasjon videre. Praetorius gav også ut en populær samling danser under tittelen "Terpsichore", navnet på den greske musen for dans. Framfor alt nådde han et bredt publikum med sin firstemmige sats av julesangen "Es ist ein Ros entsprungen". Et moderne samleverk av hans komposisjoner består av 20 bind pluss registerbindet. Praetorius fikk stor betydning som musikkteoretiker og forfatter av musikkskrifter. Hans "Syntagma musicum" (bind. 1, Wittenberg/ Wolfenbüttel 1615; bind. 2 og 3, Wolfenbüttel 1619; Ndr. Kassel 1958–59) er en av de viktigste kildene for tysk oppføringspraksis i tidligbarokken. Den første delen på latin inneholder en teologisk-politisk begrunnelse og rettferdiggjøring av musikken. De to neste delene – stort sett på tysk – konsentrerer seg om musikkpraksisen: han beskriver gamle og nye instrumenter ("De Organographia") og belyser problemer i den musikalske terminologien såvel som tidens komposisjons- og oppføringspraksis. NBCUniversal. NBCUniversal Media, LLC (tidl. NBC Universal, Inc.) er et amerikansk media- og underholdningsselskap som produserer og markedsfører underholdning, nyheter og informasjonstjenester til et internasjonalt marked. Selskapet eier og drifter amerikanske fjernsynsnettverk, kabel-tv-kanaler og en gruppe lokale fjernsynsstasjoner i USA, i tillegg til filmselskap, produksjonsselskap for fjernsyn og diverse temaparker. NBCUniversal oppstod i Mai 2004 da General Electrics selskap NBC ble slått sammen med Vivendis Vivendi Universal Entertainment. Etter en endring i eierforhold i Januar 2011 eier nå kabel-tv-leverandøren Comcast 51% av NBCUniversal, og General Electric sitter igjen med 49%. Halten. Husøya i fiskeværet Halten sommeren 2005. Bildet tatt fra Store Reinsøy. Halten er et avfolket fiskevær i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Halten ligger lengst nord i Froan og utgjør den nordligste delen av den 40 nautiske mil lange øyrekken utenfor Frøya, som strekker seg fra Sula i sør til Halten i nord. På Halten finnes Halten fyr, som fremdeles er bemannet. Halten har hurtigbåtforbindelse et par ganger i uka til Sula, Mausund og Froan, samt til Sistranda på Frøya og derfra videre til Trondheim. Historie. Den første skriftlige nedtegnelsen om ferdsel til Halten er fra 1548 og viser innbetalt utrorsavgift. Men trolig har folk benyttet Halten lenge før det. I 1779 kjøpte Henrik Borthen hele Froan og området var i familiens eie til 1927 da Sør-Trøndelag Landbruksselskap frikjøpte fiskeværet. Tobias Ulrik Borthen sto for det meste av utbygginga fra 1868 og fram til første verdenskrig. Tobias Borthen bygde ei brygge (Borthen-brygga/Skankbrygga) og ei stor Trønderlån (Skanklåna). Skanklåna huset husbestyreren og Halten Handel. I sine glansdager var Halten Trøndelagskystens største fiskevær. På det meste kunne det være 1000 fiskere i Halten. Folkemengden var så stor at det ble etablert eget sykehus på Halten, riktignok beskjedent etter dagens målestokk. Nedgangen for fiskeværet begynte med større og mer moderne båter med lugarer, som førte til at det ikke lenger var behov for rorbuer. I 1963 brant Skanklåna ned, mange mener at dette var vendepunktet for Halten og fraflyttingen skjøt fart. I 1988 besluttet daværende eier Torstein Erbo å legge ned fiskemottaket. De to siste fastboende, Harald og Borghild Støen flyttet fra fiskeværet i november 1988. Halten er i dag eid av Stiftelsen Halten - Nekolai Dahls Minne. Halten i dag. Mange med tilknytning til Halten bor der i sommerhalvåret, samtidig som øyene besøkes av turister. Halten har flere rorbuer og hus med spesielle navn som «Vestindien», «Banken», «Høiskolen», «Telemonhei», «Minde», «Klasbua», «Sykehuset», «Tempelet», «Svana», «Havna», «Ostindien», «Bakklund» og lignende. Den tredje lørdagen i juli arrangeres Haltendagen med flere kulturarrangement på været. På Fiskarheimen serveres det rømmegrøt og det blir avholdt åresalg og bryggedans. Til dette arrangementet er det satt opp ekstra båttransport. Norra Karelen. Norra Karelen (finsk: Pohjois-Karjala) er et av Finlands 19 landskap. Det er en del av det historiske landskapet Karelen. Administrasjsonssetet i Norra Karelen er Joensuu. Norra Karelen grenser til landskapene Södra Karelen, Norra og Södra Savolax og Kajanaland. Mot øst grenser det til Aunus-karelske områder i russisk Karelia. Kommuner og regioner. Norra Karelen har 14 kommuner hvorav fem bykommuner. I de siste årene har det vært én kommunesammenslåing. Den 1. januar 2009 ble kommunene Eno og Pyhäselkä slått sammen med Joensuu. Kommunene i landskapet utgjør tre økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de tre økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Yehudi Menuhin. Yehudi Menuhin i filmen "Stage Door Canteen" fra 1943 Yehudi Menuhin, baron Menuhin av Stoke d'Abernon (født 22. april 1916 i New York, død 12. mars 1999 i Berlin) var en av de største violinvirtuoser i det tyvende århundre. Menuhin ble født i New York av foreldre som stammet fra Gomel i Hviterussland, og vokste opp i San Francisco. Han gav sin første solokonsert i 1925, og flere fulgte i 1926 i New York. I 1927 dro han til Paris og opptrådte på flere europeiske scener. Menuhin fikk sitt gjennombrudd som 13-åring om aftenen den 12. april 1929 med "Konzert der Drei B" (Bachs violinkonsert i E-dur, Brahms violinkonsert, Beethovens violinkonsert) med Berliner Philharmoniker i Berlin-filharmonien. Etter stående applaus var salen i flere minutter stum av beundring. Albert Einstein, som satt i salen, sa at "jetzt weiß ich, dass es einen Gott im Himmel gibt" (nå vet jeg at det finnes en Gud i Himmelen). Sin karrière som konsertviolinist førte Menuhin over hele verden. I 1963 grunnla han en egen violinskole i London, siden han var misfornøyd med violinundervisningen i Storbritannia. Han var dessuten virksom som dirigent (fra 1982 som sjefdirigent for Royal Philharmonic Orchestra) Han hadde også et stort sosialt engasjement, og tok i 1977 initiativ til konsertrekken "Live Music Now" i England, for å gi konserter for mennesker som ikke hadde mulighet til å komme på konserter (sykehus, aldershjem, invalidehjem, fengsler) I 1999 grunnla Yehudi Menuhin Yehudi-Menuhin-Stiftung i Deutschland, til fremme av barns kreativitet. Stiftelsens arbeide er særlig rettet mot økonomisk svake grupper. Et av dens viktigste programmer er MUS-E, et kunstnerisk program for skoler. Menuhin var også husket for sitt engasjement for forsoning mellom folkene. I 1985 ble han britisk statsborger, og ble opphøyet i adelstanden samme år. Han var gift i annet ekteskap med primaballerinaen Diana Gould. Priser og utmerkelser (utvalg). Han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Universal Pictures. Universal Pictures er et amerikansk selskap som produserer og markedsfører film. Selskapet ble grunnlagt i 1912 og er endel av mediakonglomeratet NBC Universal som er et resultat av sammenslåing av selskapene NBC og Vivendi Universal i mai 2004. Filmproduksjonen foregår i "Universal City" ved Los Angeles i California og i Orlando i Florida, mens distribusjon og administrasjon er basert i New York. Thameslink. Thameslink er en jernbanelinje og et tidligere britisk selskap som drev denne linjen frem til april 2006, da First Capital Connect overtok anbudet. Jernbanestrekningen er på omkring 225 km, og går fra Bedford, England i nord til Brighton i sør via Snow Hill-tunnelen i London. Den betjener også London Gatwick Airport og London Luton Airport. Thameslink-linjen er et viktig tilbud for pendlere, og omkring 40 millioner passasjerer fraktes årlig. Etter anbudsendringen har det blitt vanligere å referere til linjen som "First Capital Connect", i tråd med selskapet bak det nye anbudet. Stasjonene West Hampstead Thameslink og City Thameslink har foreløpig ikke skiftet navn. Tunnelen linjen krysser London gjennom ble gjenåpnet i 1988 etter å ha vært stengt for passasjertrafikk i femti år. Den nordlige delen av Thameslink erstattet en linje mellom Bedford og St. Pancras stasjon, og kjøres på Midland jernbanelinje. I sør kjøres det på to linjer. Den viktigste går via London Bridge til East Croydon og så til Brighton. Den andre gikk opprinnelig via Elephant and Castle og Streatham til West Croydon, og så videre til Guildford. Linjen krysset en rekke andre linjer, og da jernbanen i Storbritannia ble privatisert ble det stadig vanskeligere å drive. Den ble derfor omkring 1994 kuttet ned slik at endestasjonen ble West Croydon. Omkring 1995 ble ruten endret, og Thameslink sluttet å kjøre til West Croydon. Ruten ble lagt om til Sutton, Wimbledon og Streatham; fra sistnevnte stasjon kjøres den til Brighton over samme spor som hovedruten. Halten fyr. Halten fyr er et fyr ligger på Store Reinsøy i fiskeværet Halten i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Fyrstasjonen ble etablert på Halten i 1875 og er en del av fyrkjeden i øyrekka utenfor Frøya, med Sula fyr i sør, deretter Vingleia fyr, Finnvær fyr og lengst i nord Halten fyr. Stasjonen består av et 29,5 m høyt steintårn som ble flyttet fra Lista fyr. Det var opprinnelig planlagt at Halten fyr skulle være et tvillingfyr, men dette ble det ikke noe av ettersom fyrtekniske utviklingen gjorde dette unødvendig. Lampen har en lysstyrke på 1 080 000 candela og har en lysvidde på 17,5 nautiske mil. Mye av originalt interiør og eksteriør er bevart på fyret. Fyret er fullt automatisert; og formelt sett ikke «bemannet», men et mannskap på to mann har fyret som arbeidssted, som vedlikeholdsteam for en større region av fyrstasjoner. Fyret er fredet etter lov om kulturminner, og ligger også innenfor Froan naturreservat. Sula fyr. Sula fyr er en fyrstasjon i fiskeværet Sula i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Fyrstasjonen har en spesiell forhistorie, med to oppførte fyrtårn fra 1793 og 1804, før det nåværende åttekantede betongtårnet med stort lyktehus ble satt opp i 1909. Fyret ble bygget på øyas høyeste punkt, Sulshaugen, 35 meter over havet. Sula fyr er en del av fyrkjeden i øyrekka utenfor Frøya, med Sula fyr i sør, deretter Vingleia fyr, Finnvær fyr og lengst i nord Halten fyr. Sula fyr ble automatisert i 1974. Det ble høsten 2005 kjøpt av Stiftelsen Sula fyr, som restaurerer fyrvokterboligen, uthuset ved fyret og tilhørende naust. Stiftelsen eier i tillegg den nedlagte sykestua på Sula. Fyrvokterboligen og sykestua skal brukes til overnatting for turister og som havleirskole. Sula fyr inngår i fyrløypa Fyr til fyr i Fosen, etablert av Norsk Fyrhistorisk Forening i Kulturminneåret 2009 Nolondil. Nolondil (222 A.T. – ukjent år A.T.) var en person fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var sønn av Vardamir Nólimon, den andre kongen av Númenor, og derfor var han sønnesønn av Elros, bror av Elrond. Han hadde tre søsken: brødrene Tar-Amandil og Aulendil og søsteren Vardilmë. Hordabø. Hordabø er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke, opprettet som Bø kommune 1. juli 1924 da Manger kommune ble delt i tre: Bø, Manger og Sæbø. Ved opprettelsen hadde Bø kommune 1 938 innbyggere. Ved Kongelig resolusjon av 13. mars 1925 ble kommunen navn endret fra Bø til Hordabø. 1. januar 1964 ble Hordabø slått sammen med Manger kommune samt deler av Herdla, Sæbø, Lindås og Austrheim kommuner til den nye Radøy kommune. Hordabø hadde ved sammenslåingen 1 679 innbyggere. Bø i Hordaland. Bø kommune er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke. Kommunen ble opprettet 1. juli 1924 da Manger kommune ble delt i tre: Bø, Manger og Sæbø. Ved opprettelsen hadde Bø kommune 1.938 innbyggere. Ved Kongelig resolusjon av 13. mars 1925 ble kommunens navn endret fra Bø til Hordabø. Bø kommune i Hordaland eksisterte altså i ca 8,5 måneder. Vivendi. Vivendi SA er et fransk medie- og kommunikasjonskonglomerat, med aktiviteter innen musikk, fjernsyn, publisering, telekommunikasjon, dataspill og internett. Vivendi hadde sterk vekst gjennom oppkjøp av selskaper i perioden 1999–2001, i 2002 sprakk boblen, Vivendi gikk med et underskudd på 23,6 milliarder Euro, og selskapet måtte selge unna mange underselskaper, deriblant "Vivendi Universal Entertainment" som gikk inn i som en del av NBC Universal. Historie. Grunnlagt i Paris i 1853 begynte "Compagnie Générale des Eaux" (CGE) med å forsyne Paris og andre byer rundt i Europa med vann. Ved slutten av 1990-årene hadde CGE vokst til et stort multinasjonalt selskap med 235 000 ansatte. Virksomheten omfattet ett bredt spekter av konstruksjon- og ingeniørtjenester, men også eiendomsutvikling, energi og kommunikasjon. Det første store skrittet innenfor mediebransjen var i 1983 da CGE gikk sammen med "Havas media group" i å starte betaltvselskapet Canal+, senere fikk CGE aksjemajoriteten i Havas-gruppen. Utover 1990-tallet satset CGE på kommunikasjonssektoren og i 1998 ble det omdøpt til Vivendi. Eiendoms- og konstruksjonsdelen av selskapet ble utskilt som et eget selskap – "Veolia Environnement". Veien var nå klar til en kraftig ekspansjon inne medie- og kommunikasjon. Første oppkjøp var det store programvareselskapet "Cendant Software". I 2000 slo Vivendi seg sammen med en annen gjøkalv, det kanadiske selskapet Seagram som eide filmselskapet Universal Studios. Det nye selskapet fikk navnet "Vivendi Universal", verdien på selskapet ble da anslått til 34 milliarder dollar. Dette var i børsboblens tid med lett tilgang på risikovillig kapital og Vivendi fortsatte å bruke penger på nye selskaper. Da det hele sprakk i 2002 satt selskapet igjen med en nettogjeld på 12,3 milliarder euro og et underskudd på 23,3 milliarder. For å berge selskapet måtte flere underselskaper selges ut på et lite gunstig tidspunkt, deriblant Universal Studios som gikk inn i det nydannede NBC Universal Beleiringstårn. Beleiringstårn, illustrasjon fra en fransk arkitekturbok (1856).Beleiringstårn var et mobilt tårn som ble bygget allerede under antikken for å komme over høye festningsmurer, bygget for å beskytte angriperne og stigene mens den ble skjøvet mot murene til en festning. Tårnet var ofte rektangulært med fire hjul og med en høyde som tilsvarte høyden på festningsmurene eller noen ganger høyere for at bueskyttere på toppen kunne skyte inn i festningen, og dermed gi beleiringstårnet ekstra beskyttelse. "Helepolis", det beleiringstårnet som Demetrius rundt år 305 f.Kr lot bygge for å angripe Rhodos med, var av en spesielt høy type. Beleiringstårn ble bygget allerede under antikken i både den fjerne Østen som i Europa. På grunn av sin størrelse ble de bygget på stedet mens beleiring foregikk. Ettersom det var tidkrevende å bygge ble de stort sett bygget hvis man ikke med stiger kunne komme seg over festningsverkene eller å rive eller hogge seg igjennom festningsverkene. Beleiringstårnene kunne romme riddere eller armbrøstskyttere. På grunn av tårnenes størrelse ble de ofte det første målet til forsvarernes kanoner eller andre prosjektiler. Beleiringstårn kunne også bli benyttet til å frakte tropper. Når beleiringstårnet var nær festningsmuren ble en vegg senket ned som fungerte som en bro fra tårnet og over mot befestningsmuren som soldatene kunne gå over på og således komme seg inn i festningen. Vingleia fyr. Vingleia fyr er et fyr på Skarvflesan i øygruppa Halten i Frøya kommune, Sør-Trøndelag. Navnet er trolig avledet av begrepet «leia som er utsatt for vind». Fyrstasjonen ble opprettet i 1921, og er en del av fyrkjeden i øyrekka utenfor Frøya, med Sula fyr i sør, deretter Vingleia fyr, Finnvær fyr og lengst i nord Halten fyr. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1985, og det leies i dag ut som overnattingsplass i sommerhalvåret. Vingleia fyr inngår i fyrløypa Fyr til fyr i Fosen, etablert av Norsk Fyrhistorisk Forening i Kulturminneåret 2009. Finnvær fyr. Finnvær fyr ligger på Valøya nordvest i Froan i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Fyret er en del av «fyrkjeden» i øyrekka utenfor Frøya, med Sula fyr i sør, deretter Vingleia fyr, Finnvær fyr og lengst i nord Halten fyr. Fyrbygningen er en 1 1/2 etasjes eternittkledd trebygning. Fyret og Valøya ligger innenfor Froan naturreservat. Finnvær fyr inngår i fyrløypa Fyr til fyr i Fosen, etablert av Norsk Fyrhistorisk Forening i Kulturminneåret 2009. Darth Sidious. Darth Sidious (82 FSY-11 ESY) er en av de mest sentrale rollefigurene i Star Wars-sagaen. Han ble spilt av Ian McDiarmid. Historie. Han er en ond, grusom Sith som lenge har planlagt å få full makt over hele galaksen. Dette gjør han ved å late som at han er en ambisiøs og vennlig Senator i Det Galaktiske Senatet. Han var opprinnelig fra planeten Naboo. Han greier å få seg selv valgt som Kansler for Den Galaktiske Republikken. Han går under navnet Palpatine, som muligens var hans opprinnelige navn før han eventuelt ble trent av Darth Plagueis til å bli en Sith der han fikk sitt sithnavn. I fikk han tilslutt lokket Anakin Skywalker til den mørke siden av Kraften. Sidious kjempet mot Yoda og Mace Windu, de to sterkeste jediene. Han drepte Mace Windu med hjelp av Anakin (uten hjelpen ville Mace drept Sidious), men Yoda kom seg unna. Han fikk tittelen keiser. I Star Wars IV ble ikke Sidious sett, men i ses Sidious som et hollogram mens han snakker med Darth Vader. Sidios forteller at de har en ny fiende, Luke Skywalker, Vaders sønn. Planen deres er å lure Luke over til den mørke siden. Sidious ses ikke flere ganger i den filmen, men i den siste filmen, kommer han til den nye Dødsstjernen. Sidious og Vader fanger Luke, men da han ikke vil gå over til den mørkesiden bruker Sidious kraftlyn på ham. Darth Vader redder Luke og kaster Sidious ned i en generator. Sidious dør og torden slår til alle sider. Den generelle relativitetsteorien. Todimensjonell visualisering av romtid-forstyrringa fra et massivt legeme. Materien sitt nærvær endrer romtidas geometri. Den generelle relativitetsteorien, ofte kalt bare generell relativitet (GR), er en geometrisk teori om gravitasjon som i stor grad ble utviklet av Albert Einstein. Han la fram kjernepunktene for Det prøyssiske vitenskapsakademiet 25. november 1915, og publiserte teorien i "Annalen der Physik" den 20. mars 1916. Teorien kombinerer spesiell relativitet og Newtons gravitasjonslov med den innsikt at gravitasjon ikke er en følge av noen kraft (i tradisjonell betydning av ordet), men er en manifestasjon av at tidrommet krummer seg. Denne krumningen kommer av mengden masse-energi i tidrommet. Einsteins feltligning viser hvordan rommet krummer seg i på grunn av masse-energien. som tilsvarer en ikke-lineær differensialligning for hver komponent av den metriske tensoren formula_2. Høyreleddet i denne ligningen spesifiserer masse-energifordelingen i romtiden og relaterer dette til venstreleddet som gir et mål på krumningen. Coldstream Guards. Coldstream Guards er et regiment i den britiske hæren, og en del av Gardedivisjonen. Det er hærens eldste regiment i uavbrutt aktiv tjeneste og ble grunnlagt i 1650 da Oliver Cromwell opprettet et regiment for daværende oberst George Monck. Regimentets formelle tittel er Her Majesty's Coldstream Regiment of Foot Guards. Det består av én bataljon (1. bataljon) og et kadrekompani (kompani nr. 7) og er oppsatt som mekanisert infanteri med stormpanservognen FV 510 Warrior. 1. bataljon har standkvarter i Aldershot og inngår i 12. mekaniserte brigade. Regimentets mest fremstående oppgave er imidlertid seremonielle funksjoner i London og Windsor som del av de kongelige husholdtropper. Kompani nr. 7 fungerer som paradekompani i London og er aktive under den årlige faneparaden, den høytidelige åpningen av parlamentet, Remembrance Sunday-paraden og vaktskifte ved Buckingham Palace. Regimentets musikkorps spiller ved statsbesøk. Sletringen fyr. Sletringen fyr ligger på øya Sletringen vest for Titran på Frøya i Sør-Trøndelag. Det første fyret stod ferdig i 1899. Dagens fyr er et rødt jernfyr ferdigstilt i 1923. Fyret er Norges høyeste med sine 45 meter. Lyset rekker 18,5 nautiske mil. Fyret ble avfolket da det ble automatisert i 1993. Sletringen fyr ble satt av drift i mars 2008 på grunn av brudd i strømtilførselen til fyret,men fyret er nå i drift igjen. Eärendur (andre tideverv). Eärendur (født 361 A.T.) var en person fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var en yngere sønn av Tar-Amandil, konge av Númenor. Han hadde to søsken, broren Tar-Elendil og søsteren Marien. Eärendur hadde en sønn ved navn Caliondo, som igjen hadde en sønn ved navn Malantur. Malantur var en mulig arving til Tar-Aldarion, som var hans tremenning, og på den måten også en arving til Númenors trone. Men loven som sa at bare gutter kunne arve tronen ble endret, og derfor var det Tar-Aldarions datter, Ancalimë, som ble hans arving og den første regjerende dronning av Númenor. Holla. Holla er en tidligere selvstendig kommune i Telemark fylke, opprettet som Holla formannskapsdistrikt i 1837 med Ulefoss som administrativt sentrum. Det meste av Holla kommune, med 4 093 innbyggere, ble slått sammen med Lunde 1. januar 1964 til den nye Nome kommune. Valebø krets i Holla, med 259 innbyggere ble på samme tid slått sammen med Gjerpen, Skien og Solum til den nye Skien kommune. Vestfold Golfklubb. Vestfold Golfklubb er en norsk golfklubb, grunnlagt i 1958. Golfklubben ligger på Vear, i Stokke kommune. Banen fikk 18 hull i 1976, og har blitt bygd om en rekke ganger siden, sist i 2002. Den nye 18-hulls banen regnes som en av landets beste golfbaner. Den ble tegnet av Fred Smith og Jeremy Turner, og er en skogs-/parkbane. I 2008 åpnet også den nye 9-hulls banen. I tillegg til banene har klubben proshop, kafé og driving range. Klubben arrangerte i 2004 en turnering på den europeiske Challenge-touren. Hof (Hedmark). Hof ligger i landskapet Solør i Hedmark, og består av tre nåværende soknene Hof, Hof Finnskog og Arneberg. Hof grenser til Grue i sør, Åsnes i nord, Våler, Nord-Odal og Stange i vest og Sverige i øst. Hof var tidligere en selvstendig kommune i Hedmark fylke, opprettet i 1837. Hof kommune omfattet den gangen et område større enn det det som i dag beskrives som Hof. Hof kommune bestod fra 1837 av det som i dag er Våler kommune, Åsnes kommune og deler av Grue kommune. Administrativ historie. I 1849 ble Hof delt i to da kommunen Åsnes og Våler med 7 087 innbyggere ble skilt ut som egen selvstendig enhet. Hof hadde da 2 913 innbyggere og et areal på omtrent 422 km². Kommunen Åsnes og Våler ble i 1854 delt i kommunene Åsnes og Våler. Hof ble 1. januar 1963 slått sammen med Åsnes til en ny kommune med navnet Åsnes; Hof hadde da 3 222 innbyggere. 1. januar 1969 ble den bebodde delen av kretsen Rotberget som ligger i Hof Finnskog overført fra Åsnes til Grue. Overføringen omfattet et område på omtrent 10,6 km² og 23 innbyggere. Gardedivisjonen. Gardedivisjonen ("Guards Division") er en organisasjon i den britiske hæren som administrerer alle hærens fotgardeavdelinger. Gardedivisjonen er ikke et divisjonsforband, men kun en administrativ avdeling. Hovedkvarteret ligger i London, sammen med regimentshovedkvarteret til hvert av divisjonens regimenter. Divisjonen inngår i De kongelige husholdtropper og har ansvar for å stille to bataljoner og tre kadrekompanier (beredskapsbataljoner redusert til kompaninivå) til rådighet for «offentlig tjeneste» (seremonielle oppgaver) ved London distrikt. Selv om gardistene først og fremst forbindes med seremoni, er gardebataljonene fullt operative infanteriavdelinger og utfører sine oppgaver som sådanne. Som følge av omorganiseringen av infanteriet som ble kunngjort i 2004 vil Gardedivisjonen motta én ekstra bataljon. For første gang vil dette være en avdeling fra reserven (Territorial Army), og det forventes at det blir London Regiment. Tordenvær. Tordenvær er et værfenomen assosiert med lyn og torden dannet av en cumulonimbus-sky. I tillegg fører det ofte med seg kraftig regn, hagl og av og til snø, hvis det er kaldt nok. Av og til forekommer «tørre tordenvær», dvs. at nedbøren fordamper før den når bakken. Tordenvær oppstår når store mengder vanndamp kondenserer til vanndråper og iskrystaller i en ustabil atmosfære med kraftige vertikale luftbevegelser. Dette skjer som regel når tre vilkår er oppfylt: Nok fuktighet i den lavere atmosfæren (høy duggpunkttemperatur), temperaturen faller raskt med høyden (stor adiabatisk temperaturendring) og en kraft som mekanisk konvergens langs en kaldfront eller kraftig konveksjon for å øke de vertikale luftstrømmene. Også vulkanutbrudd og store ildstormer kan gi tordenvær. Tordenvær kan oppstå over hele verden, men mest tordenvær er det i områder med tropiske regnskoger der det kan oppstå daglig. Områder i Uganda og øya Java i Indonesia er blitt nevnt som de stedene på jorda med mest tordenvær. I tempererte områder er det mest vanlig om våren og sommeren, men kan oppstå når som helst på året i forbindelse med kaldfronter. Det største og mest farlige tordenværet oppstår oftest i Midtvesten og de sørlige delstatene i USA, der uværet kan produsere svært store hagl og kraftige tornadoer. I Norge oppstår det oftere tordenvær i indre strøk enn ute ved kysten om sommeren på grunn av kraftigere oppvarming av jordoverflaten. Om vinteren forekommer derimot tordenvær nesten bare langs kysten, særlig på Vestlandet. Om man vet vanninnholdet som har kondensert i en sky, kan man regne ut den totale energien i en tordensky. I et gjennomsnittlig tordenvær blir det frigjort rundt 10 000 000 kilowatt-timer energi, som er omtrent like mye som en atombombe på 20 000 tonn. Et kraftig tordenvær kan derimot være 10 til 100 ganger så energirikt. Tordenvær har alltid påvirket og gjort inntrykk på mennesker. Romerne trodde det var kamper der guden Jupiter kastet lynbolter smidd av guden Vulkan. I norrøn mytologi trodde de det var Tor som skapte både tordenrumlingen og lynglimtene med bukkekjerra si. Klassifisering. Truende blåsvart sky over Tyskland. Et lynnedslag under et tordenvær i Denver. Det er fire typer tordenvær: "enkeltcelle", "multicelle", "bygelinje" og "supercelle". Hvilken type som blir dannet er avhengig av stabilitetsforholdene i atmosfæren og de relative vindforholdene med høyden (vindskjær) Multiceller eller bygelinjer oppstår innenfor det man kallar et mesoskala konvektivt system (MCS) som strekker seg hundrevis av kilometer utover. Mesoskala konvektivt kompleks er et nært relatert fenomen. De er store nok til å påvirke været både i øvre nivå og ved overflaten, og over store områder. Før man oppdaget MCS-fenomenet trodde man at det var umulig å varsle individuelle tordenvær. Nå kan vi forutse med stor presisjon hvor stor del av MCS som blir rammet av tordenvær, men vi kan fremdeles ikke nøyaktig varsle hvor hver tordensky vil oppstå innenfor MCS-områder. Kraftig tordenvær. Et "kraftig tordenvær" etter USA-standard (i USA kalt "severe thunderstorm") er tordenvær med vind over 25,5 m/s (tilsvarer full storm), hagl på over 1,9 cm, traktformede skyer og/eller tornadoer. Slikt tordenvær fører til mange lynnedslag og kraftige regnbyger som lokalt kan føre til flom. Definisjonen på kraftig tordenvær varierer derimot fra land til land. Et tordenvær kan også bli regnet for å være kraftig hvis det fører til kraftige vindkast eller kontinuerlig lyn og kraftig regn. Som regel oppstår de i forbindelse med mulitceller og bygelinjer, men kan innimellom oppstå i forbindelse med superceller. Livssyklus. En enkel tordensky går gjennom tre stadier: "Cumulusstadiet", "Fullt utviklet stadiet" og "oppløsningsstadiet". På "cumulusstadiet" blir store mengder med fuktighet ført oppover i høyden. Årsaken til dette kan være solstråling som har varmet opp overflaten og dannet termaler, områder der to lufstrømmer konvergerer og presser luften oppover, eller i områder der luften blir løftet oppover av hindringer. Vanndampen blir avkjølt når den stiger og kondenserer til vanndråper, som vi ser igjen som en cumulussky. Når vanndampen kondenserer blir det frigjort latent varme som varmer opp luften. Dette fører til at luften blir lettere enn den omkringliggende tørre luften, og øker konveksjonen. Dette fører igjen til at det blir dannet områder med lavt trykk under skyen. En typisk tordensky kan inneholde 5×108 kg vanndamp som blir løftet og energimengden som blir frigjort når denne kondenserer er omtrent det samme som en vanleg by på 100 000 innbyggere bruker på en måned. Luftstræm i en fullt utviklet tordensky. Når en tordensky er fullt utviklet, vil den varme luften fortsette med å stige til den når det stabile luftlaget over tropopausen. Luften blir da spredt utover horisontalt i stedet for, og gir tordenskyen den karakteristiske amboltformede toppen. Denne skytypen kalles "cumulonimbus incus". Vanndråpene koaleserar til større dråper og fryser til ispartikler. Når disse faller, kan de smelte og bli regn. Dersom den vertikale luftstrømmen er kraftig nok, kan den holde på ispartiklene lenger. De kan da vokse seg så store at de ikke smelter helt før de når ned til bakken, og resultatet er hagl. Det fallende regnet drar med seg luft nedover og skaper en nedoverrettet luftstrøm. Med både oppover- og nedoverrettede luftstrømmer kan dette føre til kraftig turbulens inne i skyen, som av og til kan gi kraftig vind, mye lyn og til og med tornadoer ved overflaten. Dersom det er lite vindskjær, vil nedbøren etter hvert føre til at oppdriften stopper helt, men har man en endring av vindretning og/eller styrke, kan de nedoverrettede luftstrømmene bli separert fra de oppoverrattede luftstrømmene. Da kan tordenskyen utvikle seg til en supercelle. Når nedbøren etter hvert har stoppet de oppoverrettede luftstrømmene, vil skyen begynne å løses opp. I tillegg vil fuktigheten forsvinne ut av skyen sammen med nedbøren. Lyn. Lyn er en elektrisk utladning som oppstår i tordenvær, som en lysende sikksakkformet strek fra skyen. Lyn oppstår når elektrisk spenning bygger seg opp i en sky. Når spenningen er stor nok oppstår det en stor utladning i form av et lyn. Temperaturen i et lyn kan bli høyere enn overflaten på sola. Selv om et lyn er ekstremt varmt, varer det så kort tid at det ikke nødvendigvis er dødelig. Et populært utsagn er at lynet aldri slår ned samme sted to ganger. Flere folk har derimot blitt truffet av lyn mer enn tre ganger, og skyskrapere kan ofte bli truffet av lyn flere ganger i løpet av det samme tordenværet. Tordenbrak. Tordenbrak er lyden skapt av et lyn. Avhengig av hvordan lynet oppstår og avstanden til lynet, kan lyden variere fra et skarpt og høyt skrall til en lang og lav romling. Lyden oppstår av en sjokkbølge som følge av at luften raskt utvider seg rundt lynet. Ulike forklaringer. Hva som skaper tordenbraket er noe mennesket har undret seg over i lang tid. Den første dokumenterte teorien kom fra den greske filosofen Aristoteles i 3. århundre f.Kr.. Han mente at det kunne være skyene som kolliderte. På midten av 1800-tallet var den aksepterte teorien at lynet skapte et vakuum rundt seg, og at braket kom av luften som raskt fylte vakuumet. Senere på 1800-tallet mente en at tordenbraket kom av eksplosjon av damp når vannet langs lynkanalen ble oppvarmet. En annen teori var at lynet skapte gasser som så eksploderte. På 1900-tallet begynte en å gå ut i fra at tordenbraket oppstod som en sjokkbølge i luften på grunn av brå termal ekspansjon av plasma i lynkanalen. I løpet av brøkdelen av et sekund blir luften varmet opp til en temperatur på om lag 28 000 ºC. Denne oppvarmingen skaper en ekspansjon utover i den kaldere luften med en fart raskere enn lydfarten. I nyere tid har en gått noe bort fra dette etter å ha observert at det målte overtrykket i et simulert lyn er større enn det oppvarmingen kunne skape på egenhånd. Alternative forslag baserer seg på elektrodynamiske effekter av den massive strømmen som virker på plasmaen i et lyn. Ułan. En ułan var en polsk lett kavalerist bevæpnet med lanse. Ułaner tjenestegjorde senere også i de prøyssiske og østerrikske armeene. Lignende soldater eksisterte også i andre europeiske armeer, hvor de var kjent som lansenérer. Ulaner var vanligvis kledd i dobbeltspente jakker ("kurta") med et farvet innfelt stykke ("plastron") foran, et farvet belte og en lue med firkantet topp ("czapka"). Lansene deres hadde et splittet flagg (kjent som lansevimpel) rett under spydspissen. Navnet "ułan" stammer fra det mongolske eller tartarske ordet "oglan" eller "uhuan", som betyr tapper krigsmann. Ulan var også navnet på en av Leopard stridsvognene på Bardufoss rundt 1980. Jernalderen i Norge. Jernalderen i Norge regnes som perioden mellom ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr. Som kulturepoke regnes den fra slutten av bronsealderen til begynnelsen av historisk tid. Det vil si det tidsrommet fra jernet fortrenger bronsen som material i redskaper og våpen, og fram til skriftlige kilder (og ikke kun arkeologisk materiale) blir de vesentlige kilder for vår viten. Innledning. Jernet fra myrene ga menneskene nye muligheter. Den raskt voksende befolkningen trengte større næringsgrunnlag og med bedre redskaper ryddet de ny jord hjemme. Havgående skip ble bygget og flere kunne reise på handels- og krigstokt til andre land. Befolkningen i Norge i jernalderen. Bosetningsregioner i Norden i Romersk jernalder og folkevandringstid. Kartet viser at minst 13 småkongeriker eksisterte i perioden tidlig jernalder (c. 0-600 AD). Kartet er basert på analyser ved Universitetet i Umeå. Laget av Leos vän. Før vikingtiden vet man lite eller ingenting om hvor mange mennesker som bodde i Norge. Men, man vet at mange gårder ble ryddet i perioden 300-600 e.Kr. På Sørlandet og Vestlandet ble mange av disse avfolket på 600-tallet, enten som følge av pest, matmangel eller krigerske handlinger. På 700-tallet startet en ny ekspansjonsperiode i de samme områdene. På Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge økte befolkningen jevnt gjennom hele perioden. Mellom år 800 og 1000 regner man med et folketall på mellom 100 000 og 300 000. Befolkningen vokser sterkt gjennom hele perioden, til tross for omfattende utvandring. Denne veksten fortsetter inn i middelalderen. Den blir fulgt av omfattende nyrydning og økende jordbruksproduksjon. De eldste spor etter fast bosetning finner vi fra tiden rundt Kristi fødsel, såkalte kretstun, der husene ligger i en ring omkring et tun. Tydelige gårdsanlegg finner vi først på 300-tallet. Bosetning i hellere ser ut til å ha tatt slutt på 600-tallet. På Spangereid i Vest-Agder ble det i 2001 utført utgravinger ved førstekonservator og fylkesarkeolog Frans-Arne Stylegar. Utgravningene indikerer at det i gammel tid gikk en kanal (Spangereidkanalen) over eidet. Det ble funnet en 12 meter bred og 2 meter dyp kanal fra omkring år 700. Kanalen blir i dag gravd opp på nytt. Styringsverk. Den politiske samlingen av Norge tok til på slutten av 800-tallet, men allerede før den tid hadde det eksistert småriker og rettsfellesskap i flere deler av landet. Den territorielle samlingen begynte for alvor med Harald Hårfagre, som styrte over Sør-Vestlandet og indirekte over resten av landet gjennom andre høvdinger. Olav Tryggvason fikk herredømme over Trøndelag, og Olav Haraldsson over Opplandene. Det var likevel først etter 1035, da danskekongen Knut den mektiges imperium brøt sammen, at norske konger kunne hevde et varig herredømme over norsk territorium. Jakt, fangst, fiske. Introduksjonen av jern som materiale i våpen og redskaper fikk stor betydning for jakt, fangst og fiske. Spyd og piler av jern var langt mer presise og effektive enn de gamle våpnene. Fra eldre jernalder finner vi også store anlegg av ledegjerder og dyregraver for drivfangst av rein i høyfjellet. Anleggene ligger gjerne i tilknytning til vann, og det antas at reinen er blitt drevet ut i vannet og drept mens den svømte. Slike anlegg er blant annet funnet ved Langevatn og Finnsbergvatnet på Hardangervidda. I eldre jernalder var det sammenhengende bosetning langs hele norskekysten. Hovednæringen for de fleste kystboerne var fangst og fiske. En lang rekke funn av fiskeredskap forteller om denne virksomheten. Store fiskekroker av jern og tunge dypvannssøkker forteller om fiske etter torsk, lange og kveite. Allerede i vikingtiden var sesongfiske utbredt. Skreifisket i Lofoten hadde stort omfang, likeledes ser det ut til at det ble fisket mye sild. Begge disse fiskeslagene ble viktige handelsvarer. Jordbruket. Eldre jernalder, særlig tiden etter Kristus, var en ekspansjonstid for jordbruket. Over hele Sør-Norge ble det ryddet jord for åker og eng. Viktigst var korndyrkingen, og bygg og havre var de vanligste sortene. Det ble også dyrket lin mange steder og ulike urter. De vanligste redskapene til jorddyrkingen var hakke og trespade, men også ard. Introduksjonen av jernet fikk stor betydning for jordbruksutviklingen. Fra vikingtiden finner vi således primitive plogskjær som til en viss grad vendte jorden. Det er antatt at vikingene lærte plogen å kjenne i England. Til kornskjæring bruktes jernsigder som skiller seg lite fra dem som ble brukt helt opp i forrige århundre. I yngre jernalder førte folkeøkningen til ny fart i nyrydningen. Samtidig ble jordbruket intensivert. Blant annet ble åkrene gjødslet kraftigere enn før. De vanligste husdyrene var hest, ku, sau, gris og høns. Til husdyrholdet var man svært avhengig av beiting og fôrsanking i utmarka. Det er funnet både stuttorver og lauvkniver fra jernalder som vitner om denne driftsformen. Fra yngre jernalder regner man også med at seterdriften ble utbredt i Norge. Håndverk. Det nye metallet, jernet, ble først importert fra Mellom-Europa. Etterhvert fikk den lokale jernutvinningen større omfang, og omkring Kristi fødsel var Norge trolig selvberget med jern. Jernutvinning ble etterhvert en viktig næringsveg som særlig sysselsatte dem som bodde opp mot høyfjellet. Også videreforedlingen av jernet til våpen, redskap, smykker og annet ble av stor betydning. Jernredskapene var en teknologisk nyvinning som økte produktiviteten og introduserte helt nye arbeidsområder. Båtbyggingen er eksempel på dette, og redskap og nagler av jern gjorde det mulig å bygge store, havgående skip. Dette var en forutsetning for vikingferdene. Handel. Bedre samferdselsmidler, særlig skip, gjorde at handelen både innen- og utenlands ble sterkt utvidet i jernalderen. Før jernproduksjonen var tilstrekkelig utbygd, ble jernet importert fra keltiske høvdingdømmer i Mellom-Europa. I Romersk jernalder (ca. 0–400 e.Kr.) oppsto det en utstrakt handel med de romerske provinsene. I Norge finner vi spor etter dette i gravfunn fra denne perioden: Romerske gullmynter, sverd, glassbeger, kjeler, øser og statuetter av bronse. I folkevandringstiden (400–570) gikk Vest-Romerriket i oppløsning og handelsveiene ble lagt om. Vestlandet, som tidligere hadde vært en mellomstasjon for handelen nordfra, mistet nå denne posisjonen, og i merovingertiden (570–800) handlet trøndere og nordlendinger lenge direkte med Danmark og Frankerriket. I yngre jernalder ser vi tegn til en økende handel på Nordkalotten og østover. I vikingtiden (800–1030) gikk det en handelsvei til Finnmark og videre østover, inn i Kvitsjøen til Bjarmland. En annen rute gikk østover til Birka i Mälardalen, mens handelen sørover til Europa ofte gikk via Hedeby i Sønderjylland. Fra Østersjøen seilte handelsmenn opp de store elvene til Svartehavet. Videre gikk det handelsveier over havet til vesterhavsøyene og De britiske øyer. Nordmennenes handelsvarer var for det meste fangstprodukter, men antakelig også produkter av kleberstein og jern. Som betaling mottok de mynter og edle metaller, men også fine klær, glass, smykker og andre kostbare varer. Samisk jernalder (0–1500 e.Kr.). Ifølge arkeologer kan jernet ha kommet senere i bruk i de samiske områdene enn i resten av Norge. Befolkningen her hadde flest kontakter med østlige samfunn i Nord-Sverige og Finland og fikk viktige impulser fra den russiske bronsealderkulturen, Ananino-kulturen, mellom Volga og Ural. Bronse forble det viktigste metallet frem til omkring 200 f.Kr. Først omkring Kristi fødsel starter det vi kan kalle samisk jernalder. Det er ikke funnet spor etter lokal jernutvinning. Det er derfor mulig at jernredskap har vært innført ferdigprodusert fra andre områder og var sjeldne og kostbare. Det eldste funnet av jernredskap i Finnmark kommer fra graver på Kvalnes og Barsnes på Veineshalvøya innerst i Varangerfjorden. Både hustyper, bosetningsmønster og gravskikk i førromersk jernalder i Øst-Finnmark og på Kola viser en avansert kulturform og peker framover mot den samiske kultur vi kjenner fra historisk tid. Selv om fiske og fangst fremdeles var hovednæringen, finnes det urnordiske lånord for ull, åker, korn, ljå og skav i samiske dialekter. Dette tyder på at jordbruk og husdyrhold i alle fall har vært kjent i deler av Sameland allerede i folkevandringstiden. Funn av tekstilredskap, bl.a. på Kjelmøya i Varanger, tyder på det samme. Skriftlige kilder. Den første skriftlige beretning om samene gjøres av romeren Tacitus i år 98. I sin bok «Germania» nevner han et folk han kaller "Fenni". Mest kjent er likevel Ottars beretning til kong Alfred av England i år 890. Han bruker betegnelsen "Finnas" om samene og beskriver dem som pelsjegere, fuglefangere og fiskere langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya. Han forteller også at samene ble beskattet, antakelig i Hålogaland. De rikeste samene betalte så mye som 15 mårskinn, fem reinhuder, ti sekker dun, en bjørnefell, en kjortel av oterskinn og to 40 m lange skipsreip. Linoleum. Gult gulvbelegg av linoleum, tverrsnitt Linoleum er et materiale som brukes i gulvbelegg. Linoleum framstilles av linolje, harpiks og kork. Dette tilsettes fargepigment og legges på grov strie. Linoleum er forholdsvis mykt og erstattes i dag ofte av ulike plastmaterialer. Degania. Beliggenhet - Satellittbilde fra NASA WorldWind Degania, eller Deganya (hebraisk:), er oppfattet som den første Israelske kibbutz. Den ble grunnlagt i 1910 av 10 jødiske menn og 2 kvinner som utvandret fra Russland og nærliggende områder etter 1905-revolusjonen i Russland. Lederen for bosetterne var Yossef Baratz. Området var på den tid en del av Det osmanske riket. Beliggenhet. Området ligger i det sydlige Galilea, ved øvre enden av Jordandalen og i den søndre enden av Genesaretsjøen. Området langs Jordanelven var myrlendt, og dalsidene steinete. Starten. Ni av de tolv opprinnelige bosetterne utvandret samtidig fra det samme geografiske området i nåværende Romania, og de kalte seg for «Hadera»-fellesskapet. Området de slo seg ned i ble på denne tiden kalt for "Umm Juni", og lå nær den arabiske landsbyen "Samach". Kort tid etter etableringen skrev en av bosetterne (Yossef Bussel) et brev til det israelske bosetterkontoret: "«Vi vil herved informere Dem om at vi har kalt vår nye bosetting for Degania'", etter de fem ulike kornslagene vi dyrker; hvete, bygg, havre, mais og durra.»" Dette navnet ble umiddelbart akseptert, og den gamle betegnelsen Umm Juni ble glemt. Utvikling. Oppdyrkingen av området var svært arbeidskrevende, og noen få av de opprinnelige bosetterne flyttet til andre distrikter, men nye kom til, og i 1914 besto Degania av 50 bosettere. På grunn av trusler fra palestinerne og arabiske nabostater, ble det satt opp forsvarsgjerder. I mai 1948 ble Degania angrepet av syriske styrker utstyrt med stridsvogner og artilleri. Angriperne måtte imidlertid trekke seg tilbake etter å ha påført bosettingen betydelige skader. 8 av Deganias medlemmer mistet livet i angrepet. I perioden 1968 til 1970 ble samfunnet i likhet med andre jødiske bosettinger utsatt for angrep fra PLO og Irakiske styrker, blant annet med katyusharaketter. Etter dette angrepet ble det bygget bomberom, og området rundt ble delvis minelagt. Kibbutzen var i starten et rent landbrukskollektiv, men det ble også etterhvert etablert industri her, og i dag holder for eksempel verktøyfabrikken Toolgal til her. Betydning. Degania ble av de opprinnelige bosetterne markedsført som et idealsamfunn. Den kollektivistiske tanken som var grunnlaget for etableringen, ble et mønster for alle de israelske kibbutzene. Degania ble hjemstedet til mange av de israelske idealistiske filosofer og poeter, blant annet Rachel Bluwstein, A.D. Gordon og Joseph Trumpeldor. Etableringen foregikk imidlertid i et område som ble benyttet som beiteområde av lokale beduiner, og dette førte til "(i likhet med de øvrige israelske bosettinger)" konflikter med lokalbefolkningen. Degania er blitt et symbol for alle israelske kibbutzer. Helt fra starten av har imidlertid Degania ikke betegnet sitt samfunn som en vanlig kibbutz, men som en «Kevutza», fordi den har vektlagt familien som samfunnets grunnpillar, og har i motsetning til de ordinære kibbutzer tillatt barna å overnatte sammen med sine foreldre. Degania har dessuten tillatt innleid arbeidskraft. I israelsk sammenheng er Degania imidlertid en liten kibbutz, både når det gjelder folketall og geografisk utstrekning. Tweepop. Tweepop (eller bare "twee") er en form for indiepop kjent for sine enkle, søte, nesten barnslige melodier og tekster. Genren fikk sitt utspring i 1986, da magasinet "New Musical Express" lanserte "C86", samlekassett med låter av nye, britiske indieband. "Twee" er opprinnelig et britisk engelsk begrep for noe som er tvers igjennom søtt og vakkert. Tweepop var i begynnelsen mest populært i Storbritannia, hvor flere band slo gjennom under Sarah Records, blant annet Heavenly og the Orchids. Om ikke i like stor grad, så gjorde K Records det samme i USA, der bandet Beat Happening blant annet markerte seg veldig. Heskestad. Heskestad er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, etablert som Heskestad formannskapsdistrikt i 1837. Den 1. januar 1965 ble det meste av Heskestad med 547 innbyggere slått sammen med Lund til den nye Lund kommune. Gyadalen og Grøsfjell kretser i Heskestad med 114 innbyggere ble slått sammen med Helleland, Egersund og Eigersund kommuner til den nye Eigersund kommune. Helleland. Helleland er en bygd på sørvestlandet som ligger langs E39 ca. 13 km utenfor Egersund. Bygden består blant annet av områdene Folhammaren, Svalestad, Strømstad, Birkeland, Dybing, Årrestad, Løvold samt byggefeltet Skjerpe. Helleland var en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, etablert som Helleland formannskapsdistrikt i 1837. Den 1. januar 1965 ble Helleland med 851 innbyggere slått sammen med Egersund og Eigersund kommuner samt to kretser fra Heskestad kommune til den nye Eigersund kommune. På Helleland finner man flere spor av andre verdenskrig, blant annet Mysinghålå. Dette var et hulrom under en stor stein et stykke ut i skogen som under 2. verdenskrig ble brukt som skjulested. På dette stedet gjemte flere personer seg for tyskerne, blant annet fordi de oppbevarte forbudt radioutstyr. Tyskerne klarte aldri å oppdage stedet. På Helleland finner man også minnesmerker etter to engelske fly som styrtet der i forbindelse med sabotasjeforsøket Operasjon Freshman, et ledd i Vemork-aksjonen, som var rettet mot tungtvannsanlegget på Vemork i Telemark. Langrennsløper Tor Arne Hetland kommer fra Helleland. Skorpionfluer. Skorpionfluer (Mecoptera) kalles også "nebbfluer", og er en liten insektorden, bare fem arter i Norge. Antallet i verden er ca. 550. Skorpionfluer har hodet trukket ut i en snabel eller et nebb. Denne karakteristiske hodefasongen gjør det lett å skille en skorpionflue fra andre insekter. Gruppen skorpionfluer er delt i to undergrupper, "egentlige skorpionfluer" og "snøskorpionfluer". Liv og utvikling. Skorpionfluer lever av forskjellig organisk materiale, som døde insekter, plantesaft og nektar. Dette er ikke en «ekte» flue, selv om navnet sier så. De «ekte» fluene er alle plassert i ordenen Diptera. Skorpionfluer liker seg best på litt skyggefulle steder. Hanner og hunner finner hverandre ved lukt (kjønnsferomoner). Hannen har ofte med en «bryllupsgave» til hunnen, for kunne få parre seg med henne. Er ikke gaven bra nok blir han avvist, men da kan det likeså godt hende at han «tar henne med makt». Eggene legges i jorden. Skorpionfluer gjennomgår en fullstendig forvandling. Larvene, som ikke er helt ulik enkelte sommerfugllarver, må gjennom et puppestadium, der gjennomgripende forandringer av kroppsbygningen skjer. Puppen ligger nede i vegetasjonen eller like under jordoverflaten. Egentlige skorpionfluer. De egentlige skorpionfluene (Panorpidae). Kroppen er langstrakt, for det meste gul, med noe svart, hos de tre norske artene i denne familien. Vingene, med et vingespenn på 25-30 mm., har sorte flekker, men dette kan også mangle. Hannen, har et oppbøyd og stort rødfarget kjønnsapparat. Dette kan ligne på en skorpionhale, og herav kommer det norske navnet. Hunnene har ikke en slik «hale», men en spiss (eggleggningsrør) avslutning av bakkroppen. Skorpionfluene finner en lettest på litt skyggefulle plasser i utkanten av en skog eller lignende. Gjerne der det er frodig urterik vegetasjon. Snøskorpionfluer. Snøskorpionfluene (Boreidae) er vingeløse arter. De mangler «skorpionhalen» og navnet er derfor egentlig misvisende. «Snønebbfluer» er nok et mer riktig navn. De er «aktive» om vinteren og legger egg i løpet av vinteren (!). [Hågvar, 2001]. De har larvestadiet sitt om sommeren, helt omvent av det som er vanlig for insektene. De voksne individene er ikke uvanlig i mose, gjerne i skogen, fra sensommeren og helt til forsommeren året etter. På milde vinterdager er de ofte oppe på snøen, der de er lett å oppdage, ettersom de er mørk brunsorte av farge. Systematisk inndeling / Norske arter. Skorpionfluene er en meget gammel gruppe, og de forholdsvis få artene som lever i dag er trolig rester av en tidligere ganske artsrik gruppe av insekter. Skorpionfluene regnes til gruppe Antliophora sammen med ordenene tovinger (Diptera) og lopper (Siphonaptera). Det er sannsynlig at skorpionfluene er en parafyletisk gruppe og at en monofyletisk gruppe som omfatter alle skorpionfluene, også omfatter tovingene og loppene, det vil si at den minste gruppen som omfatter alle skorpionfluene er Antliophora. Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg Skorpionfluene. I Norge er det bare 5 arter. Nomenklaturen innen ordenen Mecoptera, følger Ottesen (1993). (se kilde for detaljer). Et latinsk familenavn ender med "...idae". Sigmund Ruud. Sigmund Ruud (født 30. desember 1907 i Kongsberg, død 7. april 1994 i Oslo) var en norsk skihopper. Sammen med brødrene Asbjørn og Birger Ruud var han en del av det aktive skimiljøet på Kongsberg. Ruud vant sølv i hoppbakken i OL 1928 i St. Moritz, og året etter ble han verdensmester i skihopping i Zakopane. I VM 1930 i Oslo fikk han igjen medalje, denne gang bronse. I Holmenkollen vant han første premie i yngste klasse i 1926 og fikk Damenes pokal i 1930. Ruud deltok i Alpin kombinasjon i Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, der han kun stilte opp i utforrennet og dermed ikke fullførte konkurransen. I 1949 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Ruud var i mange år også innehaver av en sportsforretning i Kirkeveien i Oslo, som bar hans eget navn. Ruud var med på å grunnlegge Idrettslaget Koll i 1940, og satt som formann fra 1940-1944 MAD. MAD er et amerikansk humor- og satire-blad med hovedvekt på tegneserier, grunnlagt av utgiveren William Gaines og redaktør og tegneren Harvey Kurtzman i 1952. Vittighetsbladet utkom månedtlig og er den siste overlevende tittel fra den beryktede og samtidig kritikerroste EC Comics-utgivelsene. Utgiver Gaines led tungt under 1950-tallets sensur mot tegneserier som bokstavelig utryddet hans utgivelser av skrekktegneserier ("EC horror comics") fra salgsstedene. MAD eies i dag av DC Comics. Bladet er kjent blant annet for vitsetegneren Don Martin som med sin karakteristiske tegnestil (figurer med lite hode, stor hake og store føtter) og slapstick-inspirerte humor var en av bladets mest populære tegnere, og ofte ble omtalt som «MAD's Maddest Artist». Martin jobbet for bladet fra 1955 til 1987, og MAD ga også ut en rekke pocketbøker med lengre Don Martin-historier. Antonio Prohias som tegnet "Spy vs Spy" fra 1961 til 1990 var en annen kjent MAD-tegner. Prohias var helt blakk da han kom fra Cuba til USA, men fikk seg jobb hos MAD med en gang, til tross for at han nesten ikke kunne et eneste ord engelsk. "Spy vs Spy" var delvis inspirert av den kalde krigen og handler om en hvit og en sort spion som forsøker å drepe eller skade hverandre. I dag tegnes serien av Peter Kuper. To andre kjente bidragsytere i MAD er Sergio Aragonés og Al Jaffee, som begge fremdeles er aktive. Aragonés er sannsynligvis MADs mest produktive tegner gjennom tidene, og har med ett unntak (da tegningene forsvant i posten) produsert materiale for hvert eneste nummer av MAD fra 1963 fram til i dag. Han er best kjent for sine serier uten ord, som vanligvis er relatert til et bestemt tema i hver utgave. Jaffee er tegneren med lengst fartstid i MAD, og har levert bidrag til bladet helt siden 1955. Han er best kjent for sine «fold-ins» (utbrettsbilder) på nest siste side, hvor man ved å brette bladet på en bestemt måte får fram et skjult bilde og tekst. Omslagene viser nesten alltid en figur kjent som Alfred E. Neuman, en liten gutt med stort hode og en manglende tann som har vært MADs uoffisielle maskot siden 1955. MAD på norsk. MAD fikk også en tilhengerskare i Norge, og Norsk MAD ble første gang lansert i 1971. Først var det Williams Forlag som ga ut kun åtte blader i perioden 1971–1972. Etter ni års fravær ga Semic Forlag ut serien igjen i perioden 1981 til 1994 med i alt 118 blader i det som var Norsk MADs klart mest vellykkede inkarnasjon. Bladet inneholdt en blanding av oversatt materiale fra den amerikanske utgaven og egenprodusert materiale fra bladets norske tegnere. De første årene, fra starten i 1981 til og med 1985, var Dag Kolstad redaktør i bladet. Kolstad sluttet i MAD i begynnelsen av 1986, og startet kort tid senere det konkurrerende humorbladet Pyton, og tok med seg flere av bladets norske bidragsytere (blant annet Arild Midthun og Tommy Sydsæter) til konkurrenten. «Krigen» mellom Norsk MAD og Pyton toppet seg i 1988, da Pyton trykket en falsk MAD-forside på baksida i håp om å stjele lesere fra konkurrenten. Dette resulterte i søksmål, og Gevion forlag (Pytons utgiver) ble dømt til å betale 80 000 kroner i erstatning. Likevel var det Pyton som vant humorkrigen, og på slutten av 1980-tallet var Norsk MADs salgstall synkende, mens Pytons salgstall var stigende. I 1994 ble Norsk MAD nedlagt. Bladkompaniet overtok Norsk MAD fra 1995, og forsøkte å relansere bladet – men dette varte bare i seks numre inn i 1996. Egmont var neste forlag som forsøkte seg med en norsk utgave av MAD i 2001, men også denne gangen gikk bladet inn etter kun seks numre. Sommeren 2008 dukket imidlertid et spesialalbum av Norsk MAD på nytt opp i kioskhyllene. Lopper. Lopper (Siphonaptera) er vingeløse parasitter som suger blod av pattedyr og fugler. Lopper kan være bærere av (overføre) bendelormer og rundormer. Svartedauden kom til Europa med en loppe ("Xenopsylla cheopis") og overførte byllepest fra gnagere til mennesker. Det er bare 55 arter i Norge. Antallet i verden er ca. 2500. Liv og utvikling. Lopper er vingeløse, har kraftige hoppebein, kroppen er flattrykt fra sidene. Larvene lever i vertsdyrets bol, i reir, i gulvsprekker og lignende. Dermed finnes lopper bare på vertsdyr som har bol eller reir de kommer tilbake til daglig. Av pattedyr er gnagere og rovdyr verter for mange loppearter, mens ingen lopper lever på hovdyr, og mennesket er den eneste primat-arten som har lopper. Lopper har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir voksne og kjønnsmodne ("imago"). Lopper som lever på hunder og katter kan trives på mennesker. Fuglereir (gamle) har ofte lopper og bør håndteres med forsiktighet. Menneskeloppe "Pulex irritans", er ikke funnet i Norge i nyere tid. Systematisk Inndeling. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Nomenklaturen innen ordenen Siphonaptera, følger Ottesen (1993). (se kilde for detaljer). Norske arter. I Norge er det funnet 55 arter. Harran. Harran er et tettsted i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Stedet ligger i Namdalen, rundt 15 km nord for Grong. Landsbyen ligger ved elven Namsen og Europavei 6. Harran stasjon på Nordlandsbanen ligger her og ble åpnet i 1940 da jernbanen strakte seg til Mosjøen. Stasjonen har dog vært ubemannet siden 1989. Harran kirke ligger i tettstedet og er datert tilbake til 1874. Kirken, som bygget av tre, har seter for 260 mennesker. Tidligere kommune. Harran er også en tidligere selvstendig kommune. Kommunen bestod i vel 40 år. Harran kommune ble opprettet da daværende Grong kommune ble delt i fire 1. januar 1923 (Grong, Harran, Namsskogan, Røyrvik). Ved opprettelsen hadde Harran 630 innbyggere. 1. januar 1964 ble Harran med en befolkning på 1 085 slått sammen med Grong til dagens Grong kommune. Glåmos. Glåmos er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag fylke. Kommunen ble opprettet i 1926 da Røros ble delt i fire. (Brekken, Glåmos, Røros og Røros landsogn). Glåmos hadde ved opprettelsen 983 innbyggere. 1. januar 1964 ble de fire ovennevnte kommunene igjen slått sammen til én kommune med navnet Røros. Glåmos hadde på dette tidspunktet en befolkning på 700. Neuropteroidea. Neuropteroidea er en gruppe insekter med usedvanlig godt (rikt) utviklet ribbenett eller årenett på vingene. Kamelhalsfluer (Raphidioptera) finnes helst i tilknytning til skog, ofte på blad av busker og trær. De er dårlige flygere, derfor kryper de vanligvis rundt. Kamelhalsfluer er rovdyr på andre mindre dyr. Bare 3 arter finnes i Norge. Mudderfluer (Megaloptera) finnes i nærheten av ferskvann, de voksne flyr sjelden, og aldri langt. Larvestadier er i vann, frittgående på bunnen, og de lever som rovdyr på andre mindre dyr. Nettvinger (Planipennia) finnes nesten over alt, men de fleste lever et liv i tilknytning til skog, som rovdyr på andre mindre dyr. Mange er små og er derfor lite synlige. Nettvingene er den største delgruppen av Neuropteroidea og består i Norge av gulløyer, murløver, bladlusløver, middløver og svampefluer. Gjestal. Gjestal er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, opprettet som Gjestal formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1965 ble Gjestal slått sammen med deler av Bjerkreim, Forsand og Høle kommuner samtidig som navnet ble endret til Gjesdal kommune. 1. januar 1970 ble en ubebodd del av Time kommune overført til Gjesdal. 1. januar 1989 ble gnr 32 bnr 13 i Time kommune overført til Gjesdal. Nymfe (mytologi). Blonde vindrue-nymfer med slangehaler feirer den nye vinen. Dekorasjon på et gresk drikkekar fra ca. 510 f. Kr. En nymfe er i gresk mytologi en kvinnelig naturånd (daimon). Nymfene ble tenkt som unge, vakre halvgudinner som streifa omkring i naturen under sang og dans. Ofte var de i følge med større guddommer som Artemis, Hermes og Dionysos, men også Pan og satyrene ble tiltrukket av dem. Nymfene ble dyrka i huler og ved kilder eller ved altere ute i det fri og var et mye brukt motiv i kunsten. De legemliggjorde naturens liv, beskytta vegetasjonen, sørga for buskapen og for menneskenes fruktbarhet. Ordet «nymfe» kommer av gresk og betyr opprinnelig «brud». Nymfene har en del fellestrekk med elve- og elle-folket i den nordiske mytologien, og naturåndene i shinto. Nymfer (utvalg). Nymfene ble inndelt i forskjellige grupper etter hvilken type natur de ble forbundet med Syrinx og Ekko er kjente nymfer Akvatintetsning. Akvatintetsning er en type dyptrykk som brukes i kobbergrafikk. Teknikk. Goya - "El sueño de la razón",(Fornuftens søvn skaper monstere), fra Los Caprichos 1799 Akvatint er en type etsing, og syre blir brukt for å etse motivet inn i trykkplaten. Det typiske for akvatinten er de små fordypningene eller porene i metallet som tar opp, og gir fra seg trykksverte ved trykkeprosessen. Akvatintetsningen etterlater en jevnt mørk grå overflate etter trykking, ikke ulikt et raster i et avisbilde. Høylys skapes ved å jevne ut ujevnheter og porer i metallet, og det arbeides fra mørkt grå til lysere valører. Den grå akvatintvirkningen skapes ved at det strøs et fint lag av harpiks over metallplaten. Platen varmes akkurat nok til at harpikskornene smelter fast til metallet. Platen legges i syrebad, og syren angriper de delene som ikke er dekket av harpikskorn. Således skapes en fin, ru og myk tekstur. Før etsingen, kan det påføres en etsegrunn, slik som asfalt eller andre syrebestandige materialer. Partier som er dekket av etsegrunn etses ikke, og vil heller ikke holde på trykksverte. Disse partiene vil framstå som helt hvite ved trykking. Som ved etsing kan mørkere partier skapes ved å tegne og ripe i asfalt eller harpiks med metallnåler eller andre skarpe gjenstander. Etymologi. Ordet akvatint stammer fra latinske "aqua" (vann) og "tineta" (farget) og det ferdige trykket minner litt om lavering, en teknikk som brukes i malerier. Bruk. Allerede på 1600- tallet ble akvatintteknikken mye brukt, og Francisco Goya brukte akvatint på 1700-tallet. Nettvinger. Nettvinger (Planipennia eller Neuroptera) er en gruppe av insekter med usedvanlig godt utviklet ribbenett eller årenett på vingene. De er alle plassert i Neuropteroidea, sammen med mudderfluer og kamelhalsfluer. I verden er det ca. 4 000 arter, og i Norge litt over 50 arter. Liv og utvikling. Nettvingene har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne (imago). De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. Flere arter regnes å være viktige nyttedyr da de lever av andre små dyr, som midd, bladlus og lignende. Gulløyer. Gulløynene (Chrysopidae) er kanskje de mest kjente. De er stort sett lys grønne og har gyllenrøde fasettøyne, og er ofte å se ved utlampen eller de kommer de inn i hus for å overvintre. Maurløver. Maurløver (Myrmeleonidae), er sjeldnere hos oss i Norge, de er kjent for larven som lager en fangstgrop i løs sand, hvori den selv sitter i bunnen og fanger dyr (maur) som faller nedi. Maurløver skiller seg fra andre nettvinger ved at de har en klubbe ytterst på antennen. Bladlusløver. Bladlusløver (Hemerobiidae) er ikke uvanlige, og er den største delgruppen av nettvingene. Fargene er gul til svart og vingene er foldet som et tak over bakkroppen (taklagt). Middløver. Middløver (Coniopterygidae), er små nettvinger som ikke har større vingespenn enn 5 millimeter. De har alle et hvitt voksaktig lag på kroppen og kan forveksles med enkelt små «sugere» (Hemiptera) som bladlus, skjoldlus og mellus. Svampfluer. Svampfluer (Sisyridae) er små og lett å overse i naturen. Larver lever i ferskvann og de voksne finnes langs elvebredder og lignende. Systematisk inndeling. Nomenklaturen for familiene innen Nettvinger, følger Ottesen, 1993. I Norge er det funnet 55 arter. Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se litteraturliste) tar for seg Nettvingene. Fluberg. Fluberg er en bygd, et sogn og en tidligere selvstendig kommune i Oppland fylke, opprettet da Søndre Land ble delt i to 1. januar 1914. Fluberg hadde 2 027 innbyggere ved opprettelsen. Fluberg utgjør den nordligste delen av Søndre Land kommune. Bygdesentre er tettstedene Fluberg og Odnes. Fluberg bru er en hengebro som er eneste faste veiforbindelsen over Randsfjorden mellom Dokka og Jevnaker. Like sør for brua på vestsiden av fjorden ligger Husodden som er en idyllisk halvøy med privat småflystripe og flere strender. 1. januar 1962 ble det meste av Fluberg med 2 110 innbyggere igjen slått sammen med Søndre Land kommune. Tranlia krets og eiendommen Store Røen i Fluberg med 196 innbyggere ble slått sammen med Nordre Land og Torpa kommuner til den nye Nordre Land kommune. I kirkelig henseende ligger Fluberg sogn under Søndre Land prestegjeld. Fister. Fister er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke, etablert da Hjelmeland og Fister kommune ble delt 1. juli 1884. Fister kommune hadde 832 innbyggere ved etableringen. 1. januar 1965 ble storparten av Fister med 467 innbyggere slått sammen med Hjelmeland kommune og deler av Årdal og Jelsa kommuner til den nye Hjelmeland kommune. Fisterøyene, som hadde 246 innbyggere, ble på samme tid slått sammen med Finnøy og Sjernarøy kommuner samt en del av Jelsa til den nye Finnøy kommune. Odd Børretzen ble født på Fister. Greve av Rosenborg. Greve av Rosenborg er en dansk adelstittel. I Danmark må de kongelige ha monarkens tillatelse til å inngå ekteskap. Hvis en prins ikke har tillatelse blir han ekskludert fra kongehuset og mister prinsetittelen, som blir erstattet med tittelen "greve av Rosenborg". Tittelen er arvelig i mannlig linje. Elephant Six. The Elephant Six Collective er en gruppe amerikanske musikere. Bandene og musikerne som inngår i kollektivet blir populært referert til som Elephant Six (eller Elephant 6). I utgangspunktet knytter dog begrepet seg til fire kamerater som startet noen suksessfulle indieband på 90-tallet, blant annet The Apples in Stereo, The Olivia Tremor Control og Neutral Milk Hotel. Typisk Elephant Six-musikk kjennetegnes ofte av en prøvende og eksotisk instrumentering. Historie. Kollektivet ble grunnlagt av barndomsvennene Bill Doss, Will Cullen Hart, Jeff Mangum og Robert Schneider fra Ruston, Louisiana i USA. De fire lagde musikk sammen i ungdomsårene, før de gikk videre med å starte sine egne band: Doss og Hart med The Olivia Tremor Control, Mangum med Neutral Milk Hotel og Schneider med The Apples in Stereo. Nevnte band blir omtalt som «de tre store» innenfor Elephant Six. Robert Schneider grunnla The Elephant Six Recording Company da han flyttet til Denver, Colorado i 1991. Der stiftet han The Apples in Stereo med venner han fikk på universitetet. De fullførte sin første EP i april 1993, som ble utgitt på plateselskapet. Dette betegner på mange måter starten på Elephant Six. Hart og Mangum hadde også flyttet fra hjembyen Ruston, og de to slo seg ned i Athens, Georgia hvor de grunnla et band kalt Synthetic Flying Machine. Bill Doss hadde i mellomtiden spilt i et New York-basert band kalt Chocolate USA, men han flyttet etter hvert til vennene sine i Athens og bidro som gitarist i Synthetic Flying Machine. Kort tid etter skiftet bandet navn til The Olivia Tremor Control. I 1994 lanserte de EP-en "California Demise", som var deres første og Elephant Six sin andre utgivelse. I 1995 bestemte Jeff Mangum seg for å konsentrere seg om sitt gamle soloprosjekt kalt "Neutral Milk Hotel". De fleste Elephant Six-bandene gikk over til større plateselskaper etter hvert. Mangel på organisering var en av grunnene til at The Elephant Six Recording Company gikk dårlig, og i 2002 var det offisielt nedlagt. I dag er Elephant Six en gruppe musikere og band forbundet gjennom vennskap og mange felles idéer om hvordan musikk bør lyde. Flere band lever sammen i The Orange Twin Conservation Community i Athens, Georgia, byen som i senere tid har blitt selve symbolet på Elephant Six. Dobrudsja. Dobrudsja - i Bulgaria gult, i Romania - oransje Dobrudsja (rumensk "Dobrogea", bulgarsk "Добруджа", tysk "Dobrudscha") er et landskap i Sørøst-Romania og Nordøst-Bulgaria mellom Donau og Svartehavet. Området er en fruktbar løss-steppe. Befolkningen er svært blandet: rumenere, bulgarere, tyrkere, krimtatarer, sigøynere og grekere. Før andre verdenskrig levde det også mange jøder og tyskere her. Fulk FitzWarin. Fulk FitzWarin, også kalt for Fulke eller Fouke FitzWaryn eller FitzWarren, var middelaldersk fredløs fra England på 1200-tallet. Hans historie har overlevd i en slektsromanse av en ukjent forfatter og som er bevart i engelske, franske og latinske versjoner som er basert på en tapt verseromanse fra sent på 1300-tallet. ‘Fitz’ er normannerfransk for ‘sønn av’. Fulk var sønn av Warin (Waryn eller Warren). I henhold til fortellingen var Fulk FitzWarin en ung adelsmann fra Whittington som ble sendt som en ung gutt til kong John av England, og kongen blir etter hvert ble hans fiende. Da han vokste opp ble familiens gods og titler tatt fra dem. I årene 1200 og 1201 gjorde Fulk FitzWarin opprør, ble lyst fredløs og skjulte seg med sine menn i skogene i Windsor. Den 15. november 1203 fikk han og førti av hans menn amnesti. Han giftet seg deretter med en Matilda av Caus. Parallelle myter. Fortellingen om Fulk FitzWarin er en salig blanding av rimelig etterrettelig lokalhistorie, men blandet med legender, myter og tradisjonell folkeminne. Fortellingen har blitt bemerket i den påfallende grad som den har likheter med myten om Robin Hood. Begge hadde kong John uten land som sin fiende. Fulk hadde en bror som het John, Robin Hood en følgesvenn som het Little John. Fulk har en kone som het Matilda og Robin Hood en kjæreste som het Marian eller Marion, men opprinnelig kjent som Mathilda. I tillegg er det tre episoder i fortellingen om Fulk som er bortimot identiske med tre tilsvarende episoder i myten om Robin Hood. Fortellingen om Fulk har også påfallende likheter med andre middelalderske lovløse i England som Munken Eustace og Hereward the Wake (Den overvåkne). Think Tank. "Think Tank" er et album fra den engelske rockegruppa Blur, utgitt i mai 2003. Albumet solgte til førsteplass på de engelske listene. Det tre singlene som ble utgitt fra albumet er «Out of Time», «Crazy Beat» og «Good Song». Dette er det første albumet Blur utgav etter at Graham Coxon forlot bandet. Mesteparten av plata ble tatt opp i Marrakech i Marokko i Nord-Afrika, og bærer preg av dette. På låta «Out of Time» og «Caravan» spiller et lokalt orkester i bakgrunnen, og bakgrunnsstøy finnes også på slutten av «Caravan». Blur (album). "Blur" er det femte albumet fra den engelske pop/rock-gruppen Blur, utgitt i 1997. Albumet nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, men gruppa gjorde det rimelig bra på det amerikanske markedet med singelen «Song 2», som ble en hit og solgte til gull. Den har siden blitt spilt ved mange anledninger, gjerne i reklame eller i sportssammenheng. Albumets lydbilde preges av at bandet hadde distansert seg fra britpop-retningen, som brått hadde blitt mindre populær i kjølvannet av "The Grat Escape"s utgivelse. Det ble slik fordi de benyttet seg av Lo-fi-innspilling ("«Low Fidelity», rå lyd"), lavprodusering, i motsetning til hva de hadde bedrevet på "The Great Escape". Albumet ble vellykket og viste at Blur kunne utvikle seg videre fra Britpop-røttene sine. Andre singler fra albumet var «Beetlebum», «On Your Own» og «M.O.R.». «M.O.R.» forårsaket et søksmål med påstand om plagiat av David Bowies «Boys Keep Swinging». Illustrasjonen på plateomslaget viser et uklart bilde av en sykehusseng. Albumets arbeidstittel var "Five" og sykepleieren på omslaget hadde en aura. Under en konsert før dette albumet var sluppet, spilte Blur noen nye sanger som de hadde rett og slett kalt «Song 1», «Song 2», «Song 3» og «Song 4». Siden fikk disse låtene andre navn, men «Song 2» beholdt sin «arbeidstittel». Sangen «You're So Great» var den første sangen som Graham Coxon selv skrev, og som ble brukt på et Blur-album. De andre i gruppa likte sangen, og den ble med på plata. Den ble framført av Coxon alene og kan bli sett på som starten på hans solokarriere. Sangen ble spilt inn veldig lo-fi og rått, med kun gitarer og bass og sang og dette er også kjennetegnene på Coxons første soloplater. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Damon Albarn, Graham Coxon, Alex James og Dave Rowntree, unntatt hvor annet er notert. Christian Skredsvig. Christian Skredsvig (født 1854, død 1924) var en norsk maler og forfatter. Christian Skredsvig ble født på Modum i Buskerud i 1854. 15 år gammel begynte han på Eckersbergs tegne- og malerskole i Christiania. Han studerte senere i København, ved Akademie der Bildenden Künste München og i Paris. I 1881 vant han, som eneste norske kunstner, gullmedalje for maleriet "Une ferme a Venoix" ("En bondegård i Venoix") ved Salongen i Paris. Etter mange år i Paris flyttet han i 1886 hjem til Norge og gården Fleskum i Bærum, hvor han sammen med kunstnervenner var med på å innlede nyromantikken i norsk malerkunst under Fleskumsommeren samme år. Skredsvigs mest kjente maleri "Seljefløiten" er malt ved Dælivannet i Bærum. I 12 år var han gift med borgerdatteren Maggie Plahte fra Høvik, men ble skilt fra henne i 1894 og flyttet til Eggedal i Sigdal kommune hvor han etterhvert bygget sitt hjem Hagan. I 1898 giftet han seg med den yngre tjenestepiken Beret Berg fra Eggedal og de fikk fire barn sammen. Eggedalsnaturen ga Skredsvig ro og inspirasjon. Kjente malerier fra Eggedal er "Vår i Hagan", "Idyll" og "Jupsjøen". I 1896 flyttet også Skredsvigs gode venn fra studietiden i München, kunstneren Theodor Kittelsen, til Sigdal. Skredsvig skrev også bøker. I 1908 utgav han minneboken "Dage og Nætter blandt Kunstnere", senere fulgte romanene "Møllerens Søn" (1912) og "Evens hjemkomst" (1916). Samleverket "Romaner og Fortællinger" utkom i tre bind i 1924 med romanene og ett bind fortellinger. I senere utgaver av selvbiografien er også "Det gamle skilderi" (1921) inkludert. Skredsvig ble boende i Hagan i Eggedal frem til sin død i 1924. Hagan er siden 1970 et museum over Skredsvigs liv og kunst. Sammen med Kittelsens hjem Lauvlia markedsføres egnen som «Kunstnerdalen». Vorbis. Vorbis er en fri lydkodek fra, den samme organisasjonen som leder utviklingen av Ogg, FLAC, Theora, med flere. Disse formatene er også patentfrie, og Xiph utgir referanseimplementasjoner av dem under en BSD-lisens. Lyd kodet i Vorbis vil, i likhet med konkurrerende formater som Musepack, MP3, AAC og WMA, ikke være identisk med originalen, men gjengivelsen kan gjøres god nok til at menneskeøret ikke hører forskjell. Vorbis er ikke et selvstendig filformat, men lagres i et konteinerformat, oftest Ogg, og denne kombinasjonen kalles Ogg Vorbis. Avhengig av konteinerformat, kan Vorbis-lyden multiplekses med andre datastrømmer, for eksempel video og undertekst. Theora-video og/eller Vorbis-lyd i Ogg-konteiner utgjør de foretrukne multimedieformatene på Wikipedia. Lydkvalitet. Lengden av et lydspor i Ogg Vorbis er entydig gitt eksakt lik originalen. Dette er en motsetning til MP3 og AAC, der ulike enkodere legger til ulike lengder av tilnærmet stillhet på start og slutt, som igjen håndteres ulikt av ulike dekodere. En uavhengig lyttetest har konkludert med at «Ogg Vorbis fungerer fortreffelig i overgangen mellom to sanger, mens mp3 er totalt udugelig på dette.» og «man skal være 100% døv for å ikke høre forskjellen.». Metadata. Såkalte "Vorbis comments" kan lagre metadata om alt mulig. Disse er UTF-8-strenger på formen "ATTRIBUTT=verdi", der store og små bokstaver i attributtnavnet går for det samme. Eksempler: "ArTiSt=Röyksopp", "TRACKNUMBER=01". Lengden av hver streng, samt lengden av all metadata kan maksimalt være 2³²-1 byte. Hjerter i Atlantis. Hjerter i Atlantis er en samling novelletter skrevet av Stephen King utgitt i 1999. Den består av fem historier. Finding Neverland. "Finding Neverland" er en britisk-amerikansk dramafilm med Johnny Depp og Kate Winslet. Depp spiller den skotske skuespillforfatteren James Matthew Barrie, som på starten av 1900-tallet blant annet skrev det kjente stykket Peter Pan. Filmen er basert på det virkelige vennskapet mellom Barrie og Sylvia Llewellyn-Davies, men man bør merke seg at det er gjort betydelige forandringer i historien. Mange forviklinger oppstår i deres vennskap. Blant annet blir Sylvia veldig syk, og Barrie tar seg av de små guttebarna. Sven Nordqvist. Sven Nordqvist (født 30. april 1946 i Helsingborg) er en svensk barnebokforfatter, tegner og illustratør. Han er mest kjent for bøkene om «Gubben og katten» (på svensk «Pettson och Findus»). Han har også skrevet og illustrert «Minus i stora världen», «Hattjakten» og bøkene om «Nasse». Mange av titlene er oversatt til norsk og er blitt svært populære både i Skandinavia og Tyskland. Nordqvist har ellers illustrert en lang rekke boktitler, både populærvitenskap for barn og skjønnlitteratur, blant annet forfatterparet Wieslanders bøker om «Mamma Mø», «Flickan med guldskorna» samt flere adventskalendre for svensk radio og TV. I 1995 tegnet han på oppfordring av den døende kreftpasienten Hannele Norrström til hennes fortelling «Guldflickan». Sven Nordqvists tegninger kjennetegnes ved en sprudlende detaljerikdom, barnevennlig surrealisme og underfundig humor med små figurer og hus både her og der. Han mottok den svenske Astrid Lindgren-prisen i 2003. Nordqvist har for øvrig bursdag på samme dag som svenskekongen. Priser og utmerkelser. Nordqvist, Sven Nordqvist, Sven Nordqvist, Sven Nordqvist, Sven Valakia. Romania med Valakia i gult. Valakia (rumensk: "Țara Românească", altså «rumensk land», også "Vlahia" eller "Valahia", tysk "die Walachei", tyrkisk "Eflak") er et landskap og tidligere fyrstedømme i Romania. Valakia ligger mellom Sør-Karpatene og Donau. Elva Olt deler landskapet i "Lille Valakia" (Oltenia) i vest, og "Store Valakia" (Muntenia) i øst. Den største byen i Valakia er Romanias hovedstad București. Fleskumsommeren. a> er et karakteristisk bilde fra Fleskumsommeren. Fleskumsommeren (eller "Fleskum-sommeren") på gården Fleskum i Bærum var et kunstnerkollektiv sommeren 1886, som innledet nyromantikken i norsk malerkunst. Sommeren 1886 samlet en rekke fremtrendende norske kunstnere seg på Christian Skredsvigs gård Fleskum i Bærum. De sentrale personene var, i tillegg til verten, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold. Fleskumsommeren er blitt et begrep innen norsk kunsthistorie, og regnes med sine mange stemningsbilder som starten på nyromantikken i norsk malerkunst. Det som preger bildene er skumringen, i forhold til tidligere da dagen stod i fokus. Dette fikk store konsekvenser for fargebruken. Sommernatten er veldig spesiell for Skandinavia. Vannflaten ble ofte malt, og vannflaten i seg selv ble sett som et symbol på menneskets sinn og på naturen. Det var kunstkritikeren Andreas Aubert som i en artikkel lanserte tanken om å bruke det særegne nordiske lyset som uttrykk for nordisk kunsts egenart og "nordiskhet". Italias provinser. Italias provinser (italiensk "province", entall "provincia") er Italias viktigste forvaltningsnivå mellom regionen og kommunen. Landet er delt inn i 106 provinser. Struktur og forvaltning. Provinsene er hovedsakelig forvaltningsenheter for den sentrale regjeringen i Roma. Provinsadministrasjonen ledes av en prefekt ("prefetto"), som er statens representant i provinsen. I tillegg har provinsene enkelte kompetanser (bl.a. innen skolevesen), som ivaretas av de folkevalgte provinsrådene ("consiglio provinciale") og provinsregjeringene ("giunta provinciale"). Provinsrådene kan ikke vedta egne lover. I noen tilfeller eksisterer et nivå mellom provinsen og kommunene. Dette består av distriktene, som er frivillige sammenslutninger av kommuner innen en provins. Spesialtilfeller. Aostadalen regnes ofte for praktiske (f.eks. statistiske) formål som en provins, selv om den strengt tatt er en region uten provinser. Regionen ivaretar altså også provinsens oppgaver (og er også i størrelsen sammenlignbar med andre provinser). Trentino og Syd-Tirol betegnes som "autonome provinser". Disse har de samme kompetansene som ellers bare autonome regioner. Dermed er provinsrådene i disse provinsene reelle parlamenter med lovgivende makt. Fremtidige endringer. Antallet provinser vil dermed være 109 fra og med 2009. Liste over Italias provinser. Listen bygger på tall fra den siste folketellingen (2001). Tabellen kan sorteres på alle kolonnene. ! Patrick Anson, 5. jarl av Lichfield. Thomas Patrick John Anson, 5. jarl av Lichfield (født 25. april 1939, død 11. november 2005) var en britisk fotograf, og en slektning av dronning Elisabeth II av Storbritannia. Hans mor, Anne Bowes-Lyon, var en niese av dronning Elizabeth (dronningmoren), mor til den nåværende dronningen. Han ble jarl av Lichfield da bestefaren døde, men brukte ikke tittelen når han arbeidet som fotograf. Han kalte seg da "Patrick Lichfield" eller "Lord Lichfield". Han var gift med Lady Leonora Grosvenor fra 1975 til 1986, og hadde to barn med henne. Jarlen av Lichfield ble rammet av slag 10. november 2005, og døde dagen etter på et sykehus i Oxford. Sivert Andreas Nielsen. Sivert Andreas Nielsen (født 8. oktober 1823 i Brønnøysund, død 18. august 1904 i Kristiania) var stortingsrepresentant fra Nordlands amt i perioden 1859–1897. Han representerte partiet Venstre, hvor han også var parlamentarisk leder fra 1896 til 1898. Han var President i Odelstinget 1881-1884, og var Stortingspresident to ganger, i periodene 1885–1887 og 1890–1897. Han ble i 1893 og to ganger i 1895 oppfordrett av Kong Oscar II om å danne regjering. Han satt i Brønnøy formannskap i 30 år, hvorav 28 år som ordfører i Brønnøy kommune. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1887, og ble forfremmet til kommandør av 1. klasse i 1896. Av yrke var Nielsen gårdbruker, lærer og kirkesanger. Han var gift med Jonette Kornelie Falch Heide og de fikk 12 barn. Anne Bowes-Lyon. Anne Bowes-Lyon, prinsesse Anne av Danmark (Anne Ferelith Senella) (født 4. desember 1917 i Washington DC, død 26. september 1980 i London) var gift med prins Georg av Danmark, og hun var kusinen til dronning Elisabeth II av Storbritannia. Hun ble født som "Anne Bowes-Lyon", og var datter av John Herbert Bowes-Lyon og Fenella Hepburn-Stuart-Forbes-Trefusis. Faren var storebroren til Elizabeth Bowes-Lyon, den senere britiske dronningmoren. Etter skilsmissen møtte Anne den danske prins Georg, oldebarn av kong Christian IX av Danmark og sønn av prins Axel og svenske prinsesse Margaretha. De giftet seg i Forfarshire den 16. september 1950. Prinsesse Anne døde i 1980, 62 år gammel. The Elder Scrolls. "The Elder Scrolls" (ofte forkortet til "TES") er en serie rollespill utviklet av Bethesda Softworks hovedsakelig til PC. Serien består først og fremst av fem spill. Det finnes også sideløpere til hovedserien som ikke nødvendigvis er virkelige rollespill, men som foregår i den samme fantasiverden, på kontinentet «Tamriel». De fem hovedspillene ("Arena", "Daggerfall", "Morrowind", "Oblivion" og "Skyrim") kjennetegnes ofte ved at de er ekstremt ikke-lineære, og at spilleren dermed har svært store friheter innenfor det å styre sin egen karakter. Det tilgjengelige landskapet er i tillegg kjent for å være enormt, spesielt i "Daggerfall", der arealet er blitt anslått til å være dobbelt så stort som Storbritannia sitt. Det femte og nyeste spillet i serien, ble lansert 11. november 2011. Roy Stenersen. Roy Bjørnar Stenersen (født 9. april 1964) er nordnorsk gitarist og trubadur. Han vokste opp på Sigerland, Øksnes i Vesterålen, og markerte seg allerede i ung alder som en svært dyktig gitarist med scenekarisma og humor. Stenersen har i voksen alder vært bosatt på Stokmarknes, Sortland og nå i Tromsø. Han er sentral gitarist og vokalist i grupper som Åma Band, Ehem, The Romeos, Little Rock (band), K.M. Myrlands Vante folk og Banana Airlines. Han opptrer hyppig i ulike duo/trio-konstellasjoner sammen med musikere som Ove Schei, Sverri Dahl, Chris Barlow og Oddbjørn Mikkelsen. Norrønafly. Norrønafly Rakkestad, oftest kjent som Norrønafly, er et norsk flyselskap som har sin base i Rakkestad. Norrønafly Rakkestad A/S ble stiftet av Odvar Korsvold 1. oktober 1953 med hangar, verksted og kontor i den delen av Fornebu som kalles «Dumpa». Virksomheten de første årene var fotoflyvning, rundflyging og alle former for fraktflyging. Selskapet utfører service og vedlikehold på egne og andres fly og var agent og importør for Piper Aircraft og Cessna. I 1958 anskaffet Norrønafly en Convair 240 som ble registret som LN-LAU og, i samarbeidet med Erik Myhre Reisebyrå, startet selskapet med charterflyvninger av pakketurister til Mallorca. I 1969 kjøpte Korsvold Åstorp Gård i Rakkestad, anla hangar og flystripe, (Rakkestad flyplass, Aastorp) der og flyttet deler av virksomheten dit. Hayabusa. Tenkt bilde av Hayabusa da den nesten-landet på asteroiden. Hayabusa (japansk "はやぶさ", «vandrefalk») var en ubemannet, japansk romsonde som ble skutt opp 9. mai 2003 av JAXA, Japan Aerospace Exploration Agency. Den skulle samle prøver fra en liten asteroide i nærheten av Jorden og deretter returnere hit med dem. Asteroiden heter 25143 Itokawa (1998SF36) (dimensjoner: 540 × 270 × 210 meter). Romsonden Hayabusa, tidligere kjent som MUSES-C (ミューゼスＣ), var fremme ved Itokawa i midten av september 2005 hvor sonden studerte asteroidens form, kretsløp, topografi, farve, sammensetning, tetthet og historie. Romsonden foretok ikke en tradisjonell landing på asteroiden, men den kom svært nær og skjøt ut en liten kule som virvlet opp støv og partikler. Dette materialet ble samlet i et rør, og etter diverse tekniske vanskeligheter klarte den å returnere til Jorden. Den landet i Australia 13. juni 2010 (UTC). Resultat fra ferden. JAXA kom med foreløpige resultater i juni 2006. Disse viser at asteroider på kollisjonskurs med Jorden ikke trenger å være så farlige som man tidligere har trodd. Hayabusas nesten-landing viser at asteroidene er mere porøse enn tidligere antatt og at de kan løse seg opp før de treffer bakken på Jorden. Itokawa, asteroiden som den japanske romsonden besøkte, er en meget løs samling av stein og grus, som bare såvidt holdes sammen av sitt egen svake gravitasjonsfelt. Nicholas Slonimsky. Nicolas Slonimsky (født i St. Petersburg, Russland, død 25. desember 1995, i Los Angeles, USA) utmerket seg som pianist, komponist, dirigent og forfatter gjennom nesten hele det 20. århundre. Han ble født inn i en velstående, russisk kunstnerfamilie i 1894. Han ble genierklært av sin mor allerede før han var født. Han mottok undervisning i pianospill fra meget tidlig av, først av sin tante, Isabelle Vengerova, senere av Rimsky-Korsakovs gamle elever Vasili Kalafati og Maximilian Steinberg. Etter den russiske revolusjon studerte han komposisjon hos Reinhold Moritsovitsj Glière i Kiev. I 1923 migrerte Slonimsky til USA, hvor han fortsatte sine komposisjonsstudier ved The Eastman School of Music i Rochester, New York. I siste halvdel av 1920-tallet skapte han seg en karriere som dirigent, og dirigerte uroppføringer av komposisjoner signert Charles Ives, Edgard Varèse. Varèses legendariske "Ionisations" er faktisk tilegnet Slonimsky. Ved siden av å være dirigent, arbeidet Slonimsky som foreleser i slaviske språk ved Harvard University fra 1945–47. Da han noe senere flyttet til Los Angeles, underviste han i det samme ved UCLA. Mest kjent er Slonimsky som redaktør av oppslagsverkene "Thompson's International Cyclopedia of Music and Musicians" og "Baker's Biographical Dictionary of Musicians". Sistnevnte verk hadde han redaktøransvaret for i hele 34 år, fra 1958 til 1992. Selv om hans andre bøker vel er mindre kjent, oppnådde Slonimsky en høy stjerne hos eldre og yngre musikere gjennom dem. Frank Zappa, en stor beundrer av Slonimskys venn Edgar Varèse og senere en god venn av Slonimsky selv, klassifiserte verket "Thesaurus of Scales and Melodic Patterns" (1947) som «the Bible of improvisation». Litteratur. "Nicolas Slonimsky", "Perfect Pitch" (selvbiografi, 1988 – utgitt på nytt i 2002, revidert av datteren Electra Yourke) "Nicolas Slonimsky", "Lexicon of Musical Invective – Critical Assaults on Composers Since Beethoven's Time" "Nicolas Slonimsky", "Slonimsky's Book of Musical Anecdotes" Det finnes også en dokumentarfilm om Nicolas Slonimsky, som er meget god, men som det er nesten umulig å få tak i. Lauvlia. Lauvlia er en eiendom i Sigdal i Buskerud, hvor den norske kunstneren Theodor Kittelsen (1857–1914) bodde i perioden 1899–1909. Kittelsen fikk selv reist hovedhuset, som sammen med stabbur, hønsehus, vedskjul, fjøs og bryggerhus utgjorde en liten gård. Kittelsen måtte forlate eiendommen i 1909 på grunn av økonomiske vanskeligheter. Fra 1909 til 1995 var eiendommen privateid og kun brukt som feriested av forskjellige eiere. I 1995 inngikk Sigdal kommune en avtale med daværende eier om å åpne deler av hovedhuset som museum, og i 2005 ble hele huset kjøpt og åpnet. Kittelsens dekorasjonsarbeid inne i huset, i hovedsak på dører og på peisen i peisestuen, er godt bevart. Utstillingene i hovedhuset består av museets permanente samling, samt innlånte bilder til årlige temautstillinger. I tillegg til hovedhuset består museet i dag av museeumsbutikk, uteamfi og lekestuer for barn. Lauvlia markedsføres, sammen med Hagan og Blaafarveværket som en del av «Kunstnerdalen». Terrakottahæren. Terrakottahæren (kinesisk: 兵马俑; pinyin: "Bīngmǎ yǒng"; ordrett «soldat og hest begravelsesstatuer») er en slags hær på circa på 8 000 soldater som alle er laget av terrakotta. Hæren er en del av et mausoleum, og befinner seg i nærheten av byen Xi'an sør i provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Hæren ble laget på oppdrag av keiseren Qin Shi Huangdi (regjerte 221 til 210 f.Kr.) for å vokte hans egen grav, som ligger et stykke bakenfor soldatfigurenes rygger, 1,5 km lenger vest. Mot nord er keisergraven ikke slik beskyttet; der er flanken sikret med elven Wei. I sør er den beskyttet av det lille fjellet Li. Terrakottahæren ble oppdaget i 1974 av en bonde som skulle grave en brønn. Dette skulle vise seg å bli ett av 1900-tallets største arkeologiske funn. Konstruksjonen av mausoleumet begynte i 246 f.Kr. og det menes at det hadde tatt 700.000 arbeidere og håndverkere 38 år å fullføre det. Qin Shi Huang ble plassert inne i sin del av gravkomplekset ved sin død i 210 f.Kr.. Ifølge den kinesiske oldtidshistoriker Sima Qian ble den første keiser begravet sammen med store skatter og med perler i loftet, som skulle representere stjerner og planeter. Qin Shi Huangs grav er i en jordpyramide som i dag er 76 meter høy og nesten 350 m² stor. Graven er ikke åpnet i moderne tid – skjønt det ikke kan utelukkes at tidligere tiders gravrøvere kan ha vært på ferde. Det foreligger planer om å forsegle hele området med en særlig teltkonstruksjon for å forhindre at luften uden skulle forringe graven idet den blir åpnet. Et stort museumsanlegg er blitt etablert på området der soldatene ble funnet, og er et av Folkerepublikken Kinas fremste turistmål. Anlegget ligger i distriktet Lintong. Det meget kraftige jordskjelvet i naboprovinsen Sichuan i 2008, som hadde episenter et stykke sør for provinsgrensen Shaanxi/Sichuan, førte til av noen av soldatene ble skadet. Men skadene var små, og har latt seg reparere. Et mer generelt problem har vært en viss oksydering av figurene etter at de ble tatt opp av jorden – dette forsøker man å motvirke med avanserte klimaanlegg. Bestefar B. Bestefar B, også kjent som Kaptein B, er en fiktiv person fra Disney-tegneseriene. Han ble skapt av Carl Barks og opptrådte første gang i historien «Onkel Skrues fantastiske elvekappløp», som ble utgitt i "Uncle Scrooge goes to Disneyland" i august 1957. Han er senere særlig kjent fra italienske historier som leder av B-gjengen. Bestefar Bs første møte med Skrue McDuck vises i del to av serien om Skrues liv, kalt «Mississippis herre». De møttes på Mississippi i Skrues ungdomsår, da Bestefar B jobba der som elvepirat. Bestefar B dukket også opp i flere senere episoder av Skrues liv-serien. Bestefar B er grunnlegger av B-gjengen, der hans sønner senere er farsgenerasjonen til den moderne B-gjengen som ofte opptrer i Donald Duck & Co. Bestefar B (som ifølge ham selv står for «Blotøsjti», en feilstavelse for «Blodtørstig») har fangenummer 186-802. Peter Brötzmann. Peter Brötzmann (født 6. mars 1941) er en tysk frijazzsaksofonist. Brötzmann er en av de viktigste europeiske frijazzmusikerne. Hans røffe, lyriske tone er lett å kjenne igjen på hans mange innspillinger. Han studerte kunstmaling i Wuppertal og var involvert i Fluxus-bevegelsen, men fant gallerier og utstillinger lite tilfredsstillende. Brötzmann har selv designet de fleste av sine plateomslag. Han lærte seg først å spille diverse klarinetter og siden saksofoner. Han er antagelig den eneste jazzmusikeren som spiller tarogato. En av hans første musikalske partnere var bassisten Peter Kowald. Brötzmanns første innspilling, "For Adolphe Sax" ble utgitt i 1967 med Kowald og trommeslager Sven-Åke Johansson. I 1968 ble «Machine Gun» utgitt, som er en oktettinnspilling som regnes som en av de viktigste frijazzinspillingene. Se omtale på. Siden det viste seg vanskelig å turnere over lengre tid med en oktett, ble bandet etter hvert slanket til en trio bestående av Han Bennink og Van Hove. I 1980-årene, flørtet Brötzmann med heavy metal og noise rock, inklusiv opptreden i Last Exit. Brötzmann er fortsatt aktiv og turnerer og spiller inn plater regelmessig. Han har utgitt over 30 album som orkesterleder, i tillegg til å ha deltatt på et dusin andre. Hans «Die Like A Dog» kvartett (med Toshinori Kondo, William Parker og Hamid Drake) er løselig inspirert av saksofonisten Albert Ayler, som har vært en hovedinspirasjonskilde på Brötzmanns musikk. Siden 1997 har han turnert og jobbet i studio med Peter Brötzmann Chicago Tentet som startet som en oktett. Brötzmann har siden spilt med mange musikere, blant andre Cecil Taylor, Evan Parker, Han Bennink, Bill Laswell, William Parker, Willem Breuker, Ken Vandermark, Conny Bauer og Brötzmanns sønn, gitaristen Caspar Brötzmann. Kåre Gjønnes. Kåre Gjønnes (født 30. januar 1942 i Orkdal) er en norsk politiker (KrF), bonde og fylkesmann i Sør-Trøndelag. Han ledet Gjønnes-utvalget, som utredet det fremtidige forholdet mellom kirke og stat i Norge. Det kongelige hoff kunngjorde 14. september 2009 at kongen har utnevnt Gjønnes til kommandør av St. Olavs Orden «for samfunnsgavnlig virke». Rolf Stranger. Rolf Stranger (født Hanssen, 15. januar 1891 i Kristiania, død 18. juni 1990 i Oslo) var en norsk disponent og politiker (H). Han var en av 1900-tallets mest betydelige kommunepolitikere i Norge og var kjent og aktet i hele landet. Han var Oslo Høyres formann 1939–1970, Oslos ordfører 1940–1941, 1956–1959 og 1962–1963 og stortingsrepresentant 1945–1953. Han var medlem av Oslo bystyre sammenhengende i 41 år, 1926–1967. Stranger brukte sin erfaring til styrearbeid i uvanlig høy alder. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Kristiania i 1891 som sønn av grosserer Anund Hanssen (1847–1931) og Hilda Theodora Jørgensen (1849–1910). Fra 1916 var han gift med Elsa Pihl (1890–1931), barnebarn av ingeniør Oluf Pihl (1822–1895). Som enkemann giftet han seg på nytt i 1935, da med Else Mølbach-Thellefsen (1899–1995). Stranger var forøvrig svigerfar til Christian Lerche (1917–). Han skiftet etternavn fra Hanssen til Stranger, som var hans morfars navn, i 1898, og frem til 1914 brukte han Hanssen Stranger som etternavn. Han tok examen artium ved St. Hanshaugen skole i 1909 og juridisk embedseksamen ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1914. I 1914 ble han ansatt i familiebedriften Hanssen & Bergh A/S, hvor han var disponent 1917–1953. Bedriften ble grunnlagt i 1872, drev salg av manufakturartikler og produserte konfeksjonsartikler, især arbeidstøy, skjorter og sportsklær, og hadde 140 ansatte i 1938. Av Strangers verv i næringslivsorganisasjoner kan nevnes formann i Confektionsfabrikantenes Landsforbund 1918–1931, i 1940 og 1945–1947, styreformann i Norges Varemesse 1925–1970, medlem av Oslo Håndverks- og Industriforenings representantskap 1926–1933, medlem av Norges Industriforbunds hovedstyre 1933–1940 og styremedlem i Oslo Handelskammer. Stranger innehadde også en rekke andre offentlige og organisatoriske verv, deriblant nestformann i Norges Eksportråd 1920–1921, medlem av Statens filmråd i 1935, medlem av Oslo Sparebanks forstanderskap 1938–1958, medlem av Bergens Privatbanks representantskap 1948–1964, nestformann i styret for Den Norske Opera & Ballett 1958–1971, styreformann i Oslo Nye Teater 1959–1984 og styreformann i Oslo Bymuseum 1964–1986 (styremedlem 1950–1964). Han var altså hele 95 år gammel da han trakk seg som styreformann i Oslo Bymuseum. Politisk arbeid. Han var medlem av Oslo bystyre fra 1925 og formann i Oslo Høyre fra 1937. Han var vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1931–1945 og møtte ialt i overkant av en måned på Stortinget før han var fast innvalgt 1945–1953. Det var på det kommunalpolitiske plan at han satte de største sporene etter seg, men som nestformann i Stortingets finans- og tollkomité trakk han opp det moderne Høyres økonomiske politikk sammen med Sjur Lindebrække. Stranger var medlem av Høyres sentralstyre fra 1945 og frem til han gikk av som formann i Oslo Høyre i 1971. Han var Oslos ordfører 1940–1941, 1956–1959 og 1962–1963 og varaordfører i 1945 og 1950. Ordførervervet vekslet slik sett mellom Stranger og Brynjulf Bull (Ap). Ifølge journalist Lars Hellberg var Stranger, «med sin bowlerhatt og lytefrie eleganse», en siste representant for en livsstil og et miljø som for lengst har svunnet hen. Hellberg har også beskrevet Stranger som en rent dominant figur i Oslo Høyre og innehaver av en altomfattende rolle i hovedstadens politiske liv. Utmerkelser. Av norske ordener og utmerkelser ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, Aamot-statuetten i og St. Hallvardsmedaljen i 1960. Han var kommandør av med stjerne av St. Olavs Orden fra 1965 og innehaver av Norges Handelsstands Forbunds hederstegn i gull, og ble i 1989 som den første tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Selskabet for Oslo Byes Vel. Han innehadde også en lang rekke utenlandske ordener. Han var kommandør av den svenske Vasaordenen, kommandør av den Dannebrogordenen, kommandør av den belgiske Leopoldsordenen, kommandør av Finlands løves orden, innehaver av den rumenske Meritul Comercial si Industrial medalje, kommandør av Republikken Ungarns fortjenstorden, offiser av den franske Æreslegionen, kommandør av 1. klasse av Den tunisiske republikks orden, kommandør av 1. klasse av Republikken Italias fortjenstorden, kommandør av 1. klasse av den spanske Isabella den katolskes orden, kommandør av 1. klasse av Den siamesiske kroneordenen og kommandør av 1. klasse av det østerrikske Ærestegnet for fortjenester. I 1982 opprettet han et eget fond, Rolf Strangers kulturfond, som finansierer vitenskapelig forskning i Oslos historie og kulturhistorie. I 1998 ble den østlige delen av Rådhusplassen, mot Kontraskjæret, oppkalt etter ham: Rolf Strangers plass. Sitrusfrukt. Sitrusfrukt er en planteslekt som blant annet omfatter sitron, appelsin, klementin, grapefrukt og mandarin. Ordet "citrus" kommer av gresk "kedros" via latin "cedrus". Disse ord ble brukt av oldtidens grekere og romere om flere forskjellige trær med duftende løv eller ved (jfr. den plantenavnet Ceder, som henviser til en slekt uten noen som helst forbindelse til Citrus-slekten). Gruppen kan ha opphav i så få som tre arter, men det finnes mange flere krysninger. Snow Hill-tunnelen. Snow Hill-tunnelen er en jernbanetunnel i det sentrale London mellom City Thameslink stasjon og Farringdon stasjon. Fra 1916 til 1990 var tunnelen bare åpen for godstrafikk, og togene fra Blackfriars stasjon gikk til endestasjonen Holborn Viaduct stasjon, mens lokaltog fra Midland Main Line hadde endestasjon på St Pancras. I 1990 ble tunnelen igjen tatt i bruk for persontog som skulle gjennom London, slik det hadde vært før 1916. Linjen brukes nå av Thameslink. Holborn Viaduct stasjon ble revet tidlig i 1990-årene som en følge av at tunnelen ble gjenåpnet for persontrafikk. Finnstad gård. thumb Finnstad gård ligger i Nordmarka i Spålen-Katnosa naturreservat, ved Finntjern og i enden av Pershusfjellet. Liste over curlingklubber i Norge. Dette er en liste over curlingklubber i Norge. Ifølge Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité var det i 2010 registrert 27 curlingklubber i Norges Curlingforbund, hvorav 25 var særidrettslag og 2 var fleridrettslag. Kilder. *Curlingklubber City Thameslink stasjon. City Thameslink stasjon er en jernbanestasjon i City of London. Den ligger der Fleet Street går over i Ludgate Hill. Stasjonen er underjordisk, og man kommer ned til sporene via en heis fra Ludgate Hill. Stasjonen ble åpnet i 1988 under navnet St Paul's Thameslink. Dette ble endret, øyensynlig for å unngå forvirring med St Paul's undergrunnsstasjon som ligger flere hundre meter unna på den andre siden av St. Pauls katedral. City Thameslink erstattet Holborn Viaduct stasjon, som ble nedlagt 26. januar 1990 etter at Snow Hill-tunnelen hadde gjenåpnet for persontrafikk. Thomas Kingo. Thomas Hansen Kingo (født 15. desember 1634 i Slangerup på Sjælland, død 14. oktober 1703) var en dansk salmedikter. Oppvekst og skolegang. Thomas Kingo var sønn av Hans Thomsen Kingo og Karen Sørensdatter. Hans Thomsen Kingo var sønn av en skotsk innvandrer. Selv om foreldrene ikke hadde god råd, ble Thomas Kingo som 16-åring sendt til Fredriksborg latinskole i 1650. I 1654 ble han tatt opp på Københavns universitet og avsluttet studiene med teologisk eksamen i 1658. Deretter det ble Kingo ansatt som huslærer på Frederiksborg slott i Hillerød, og fra 1659 var han på Vedbygaard ved Tissø. Her skrev han sine første dikt. I 1661 ble han ansatt som kapellan hos presten Peder Worm i Kirke Helsinge. Dikteren. Kingo debuterte i bokform i 1665 med "Seeby-Gaards-koe-klage" (dikt). Fra 1665 ga han jevnlig ut diktsamlinger og skrev salmer. Mange av salmene hans ble skrevet til verdslige melodier fordi han mente det var viktig at ikke bare overklassen sang salmer, men også alminnelige mennesker. I 1674 utgav Kingo første del av sin andaktsbok "Aandelige Siunge-Koor". 10 år senere ble han sogneprest i Slangerup, hvor han vokste opp. Han klatret videre på karrierestigen og ble utnevnt til biskop i Odense i 1677. Andre del av "Åndelig sjungekor" fulgte opp i 1681. Sangene er karakteristiske for barokken. Kingo fikk i oppgave å lage en salmebok for hele riket, men på grunn av ryktespredning og misunnelse ble oppgaven gitt til andre. Et meklingsforslag resulterte likevel i 1699 at den såkalte "Kingos salmebok" ble utgitt. Den inneholdt ca 300 salmer, og 85 av dem er skrevet av Kingo. Boken er i visse deler av Danmark blitt brukt helt til i dag. Den har også hatt stor utbredelse i Norge. Kingo ble gift tre ganger. Den første konen døde året etter deres bryllup i 1670, den andre var 16 år eldre enn han selv, men den siste kone var kun 17 år gammel da den 60-årige Kingo i 1694 giftet seg med henne. Noen verk. «Hver har sin Skæbne» fra "Samlede digte" er tatt opp i Kulturkanonens lyrikkantologi. Demon Hunter. Demon Hunter er et amerikansk band som spiller kristen hardcore/metalcore. Det første man hørte fra dem var da albumet "Demon Hunter", ble gitt ut i 2002. Fans av Demon Hunter kalles Hunter. Demon Hunter (album). "Demon Hunter" er det første albumet av Demon Hunter, et kristent metalcore-band fra Seattle, Washington som ble startet av to brødre Don og Ryan Clark. Demon Hunter er misjonerende kristne og uttrykker deres tro i de fleste sangene sine. Albumet "Demon Hunter" med samme navn som gruppa selv ble utgitt i 2002 på plateselskapet Solid State. Det ble produsert av Aaron Sprinkle. Skyggeforfatter. En skyggeforfatter (eller "skyggeskriver", etter engelsk "ghost writer") er en skribent som anonymt skriver tekster som andre framfører eller utgir under sitt eget navn. Ofte er det snakk om profesjonelle skribenter eller forfattere som skriver taler og bøker for celebriteter, politikere og kongelige. På svensk heter det «spökskrivare», på portugisisk «escritor fantasma» og på fransk «négre» eller «différents sens». Skyggeforfattere. I politikken. Det er alminnelig kjent at de fleste politikere har medarbeidere som helt eller delvis skriver politikernes taler. Den norske journalisten Siv Nordrum var ansatt som statssekretær og taleforfatter for statsminister Kjell Magne Bondevik. Det antas også at den norske forretningsmannen Petter Stordalen hadde hatt hjelp av en skyggeforfatter da han i forbindelse med planene om oppkjøp av Union papirfabrikk sa «vi vil at det fortsatt skal flyte tømmer i Skiensvassdraget». I bøkenes verden. Det kan tenkes mange eksempler på personer som har interessante liv å fortelle om, eller interessant meninger å framføre, men som ikke har tid eller evner til selv å skrive det ned. Det mest prominente norske eksempelet er trolig Egil Helle, som sto bak det meste av teksten i Einar Gerhardsens fem bind erindringer. Idrettsbiografier er også oftest skrevet av andre enn den forfatterkrediterte hovedpersonen. For eksempel ble Hjalmar «Hjallis» Andersens to bøker på 1950-tallet skrevet av journalisten Alf Borge. I internasjonal sammenheng er det verdt å nevne Alexandre Dumas d.e., som overlot mye av det praktiske skrivearbeidet til andre etter å ha utarbeidet et sujett for historien (se også kollektivpsevdonym). Halvanonymt. Like vanlig er det at kjente personer skriver sine erindringer "i samarbeid med", eller at de "forteller til". Summer of Darkness. "Summer of Darkness" er det andre albumet av Demon Hunter og kom ut i 2004. The Triptych. "The Triptych" er det tredje albumet av Demon Hunter og kom ut 25. oktober 2005. Albumet har tre forskjellige omslag og tanken bak antallet ligger i albumets tittel og dens fulle mening. I kontrast til de øvrige albumene har "The Triptych" ingen gjestesanger. Kopping. En pasient behandles med kopping Kopping er en alternativ behandlingsmetode som tar sikte på å benytte undertrykk til å bedre sirkulasjonen i huden/muskulaturen og i kroppens indre organer der blodforsyningen er dårlig, for eksempel etter en skade. Dypvevsmassasje med vakuum er en videreutvikling av kopping. Historikk. «Overflatevitenskap» er en ny teori utviklet av de to russiske legene Mikael Bazanov og Valeri Kuotsjeruok. Denne teorien så dagens lys i 1985 da de arbeidet ved avdelingen for nukleærmedisinsk diagnose på sentralsykehuset i Novosibirsk, i daværende Sovjetunionen. De to legene gjennomførte systematisk testing av alternativmedisinske teorier med skolemedisinsk diagnoseutstyr. De gjennomgikk systematisk teorien bak klassisk akupunktur, soneterapi, akupunktur, irisdiagnostikk, fotsoneterapi osv. for å finne sammenhenger. Etterhvert igangsatte de systematiske sammenlignende studier mellom termograf (varmekamera) og tradisjonelle skolemedisinske diagnosemetoder som røntgen, computertomografi (CT) og magnettomograf (MR). Termografi brukes i dag ved norske sykehus til blant annet brystundersøkelse og undersøkelse av leggsår. Ifølge Bazanov og Kuotsjeruoks teori gir menneskekroppens overflate, huden og ytre organer et bilde på tilstanden i kroppens indre. Forskjellige ytre soner har en korrelasjon til organer. Hudsoner som er kalde på termografi indikerer lav aktivitet i bestemte områder inne i kroppen, mens varme soner er tegn på det motsatte. Teorien hevder at det er en sammenheng mellom sirkulasjonen i huden, regional muskulatur og de indre organer. Med utgangspunkt i de to russiske legenes modell, kan en terapeut studere termografibildet for å finne ut hva slags påvirkning pasienten trenger, og ikke minst hvor. Kopping har lang historie i forskjellige former for østlig medisinsk behandling. Teknikken stammer trolig fra Kina, men den har også vært i bruk lenge i Vesten. Dyrehorn ble benyttet ved at man trykket dette mot huden og suget luften ut i andre enden av hornet. Kopping ble ofte kombinert med klassisk akupunktur og massasje. I 1992 ble det etablert en stiftelse med formål å få Bazanov og Kuotsjeruok til Norge for å videreutvikle teorien og etablere et behandlingstilbud. Surface Science AS ble opprettet årsskiftet 1994-95, for å utvikle dette. Virksomheten i Norge har bestått i å videreutvikle teorien i praksis med utgangspunkt i datamodeller. Behandlingsteknikk. Kopping utføres med sugeskåler av glass eller metall, eller en maskin som øver negativt trykk ved å skape undertrykk. Ved tradisjonell behandling med akupunktur utføres det fortsatt kopping ved at man brenner visse urter eller bomull i koppen for å danne vakuum. Deretter plasseres koppen på huden. Koppene kan plasseres i varierende antall på kroppen, skuldre, nakke, langs ryggrad, bryst osv. Normalt får koppene sitte i ro i 5-10 minutter. Kopping kan også brukes til å massere med, ved at en kopp beveges i et bestemt mønster over huden. Behandlingen utføres av fysioterapeuter eller behandlere med tilsvarende utdanning. Også akupunktører og andre alternative terapeuter benytter kopping som selvstendig terapi eller som støtteterapi ved annen form for spesialmassasje og lymfedrenasje. Behandlingsområde. Målet ved kopping og vakuumbehandling er å «åpne» lukkede, kalde områder, og eventuelt dempe aktiviteten i stressede varme områder. Selve behandlingen kan være ubehagelig eller til og med smertefull. Behandlingen brukes blant annet ved muskel- og leddsmerter, nakkesleng, hodepine, migrene, dårlig blodsirkulasjon eller som støtteterapi ved annen form for behandling. Pasienter med blødningsforstyrrelser, sukkersyke, kreft eller gravide behandles ikke. Man unngår også pasienter med alvorlige psykiske lidelser eller som er i psykisk ubalanse. Alvorlige hjertesyke og andre pasienter med dårlig allmenntilstand må vurderes av lege før behandling. Kilder. ISBN 82-03-29083-3 Jon Bjartnes: "Jakten på det geometriske mennesket" O Canada. «O Canada» er Canadas nasjonalsang. Calixa Lavallée komponerte musikken i 1880 som en patriotisk sang for feiringen av St. Jean-Baptiste Day. Den første teksten som ble skrevet til melodien ble skrevet på fransk av sir Adolphe-Basile Routhier for den samme feiringen. Sangen ble oversatt til engelsk i 1906, og to år seinere ble det skrevet en engelsk versjon av Robert Stanley Weir. Med andre ord, den engelske versjonen er ikke direkte oversatt fra fransk. Weirs tekst ble endret i 1968 til slik den er i dag, mens den franske versjonen har forblitt uforandret. «O Canada» ble valgt til nasjonalsang i 1980. Sangtekst. Under følger den originale engelske teksten av Weir, den franske teksten av Routhier, og en uoffisiell oversettelse til inuktitut. Videre følger en bispråklig versjon som er en blanding av den engelske og den franske teksten. Ofte er det denne bispråklige versjonen som benyttes, men det varierer noe fra sted til sted hvor mye som synges på hvert språk. Jane's Information Group. Jane's Information Group, ofte kalt bare Jane's, er et britisk forlag stiftet i 1898 av John F T Jane (1865 – 1916). Jane begynte med å lage skisser av skip som en entusiast, men hans store kunnskap om emnet endte opp med publikasjon av boken "All the World's Fighting Ship". Selskapet han stiftet bredte seg ut og tok for seg andre militære emner, og i dag publiserer de bøker og tidsskrifter innenfor militærvesen og transportsystemer. National Rail. Britiske togbilletter med National Rails logo National Rail (ikke å forveksle med "Network Rail)" er navnet som brukes i forretningsvirksomheten til Association of Train Operating Companies (ATOC), en britisk sammenslutning av privatiserte jernbaneselskaper som ble opprettet ut fra persontogtjenestene til British Rail, det nå nedlagte statlige jernbaneselskapet. Det finnes enkelte linjer som ikke er del av National Rail, fordi de ikke har utgått fra British Rail, eller av andre grunner. For eksempel ble Waterloo & City-linjen i det sentrale London overført til London Underground. Alle linjer under National Rail-paraplyen har samme billettstruktur og dermed muligheter for overgang eller for valgfri rute uansett selskap, mens andre selskaper ikke nødvendigvis har overførbare billetter. Gibson Les Paul. thumb Gibson Les Paul er en svært suksessrik elektrisk gitarmodell, først utgitt av Gibson Guitar Corporation på tidlig 50-tall. Den er oppkalt etter jazzgitaristen Les Paul (egentlig Lester William Polsfuss, (1915–2009). Gibsons datterselskap Epiphone lager budsjettutgaver av Les Paul som tilbyr mesteparten av lydkvaliteten mot en rimeligere pris. Flere gitarprodusenter som PRS og ESP lager modeller som minner mye om en Les Paul, men det er Gibson som eier rettighetene til navnet "Les Paul". Opprinnelse. Les Paul-gitaren er oppkalt etter gitaristen Les Paul, som var den første som gikk til Gibson med ideen om å lage en elektrisk gitar i heltre (dette var i 1945, men Gibson ville ikke røre prosjektet). Selv om den bærer hans navn har Les Paul ikke mye med gitarens design å gjøre utenom strengstolen som Gibson senere gikk bort ifra av praktiske grunner. Gibson henvendte seg til Paul med sitt designkonsept, og han kom med to forslag. At gitaren skulle anses som et luksusinstrument, alltid skulle kunne kjøpes i gull (en "gold-top") og at man brukte en stol som strengene vikles rundt om. Det første forslaget ble akseptert og man har alltid kunne kjøpe en "gold-top" Les Paul. Men på grunn av problemer med intonasjonen fantes Pauls stoldesign bare på de første Les Paul-gitarer som ble laget. Les Paul-gitaren kom i salg i 1952, og har vært i salg siden da (unntatt årene 1960 til 1968 da Gibson SG skulle erstatte den, også under navnet Les Paul). Karakteristikker og kjennetegn. Tradisjonelt er en Les Paul kjent for å være en veldig tung gitar, da store deler av den pleier å bestå av solid mahogni. Den har en varm og og rund lyd med sine humbuckerpickuper sammenliknet med den tynne og diskantdominerte lyden som vanlige enviklede pickuper produserer i gitarer som Fender Stratocaster. Opprinnelig ble Les Paul bygget med P90 pickuper, men humbucker-pickuper ble brukt etter at de ble utviklet av Seth Lover for Gibson. Les Paul ble utviklet som en jazz-gitar, men har vært veldig populær innen genrer som blues og rock. Mange gitarister pleier å håndplukke sine pickuper etter sin lydsmak uavhengig av produsent. Man kan for eksempel få spesielle fester til å sette Fender pickuper i en Les Paul. En bassutgave av Les Paul-gitaren finnes også, men har aldri vært spesielt utbredt. Wade-Giles. Wade-Giles, noen ganger forkortet Wade, er et romaniseringssystem for kinesisk slik det tales i Beijing. Det ble utviklet av et system satt opp av Thomas Wade på midten av 1800-tallet, og fant sin endelige form i og med Herbert Giles' kinesisk-engelske ordbok fra 1912. Dette var det dominerende system for translitterasjon av kinesisk i den engelsktalende verden det meste av 1900-tallet, og fortrengte de systemene som baserte seg på Nanjing-uttalen som hadde dominert frem til sent 1800-tall, deriblant Leggeromaniseringen. Wade-Giles ble til for å imøtekomme spesialisters behov. Dette utgangspunktet er grunnen til at systemet er ikke-intuitivt for ikke-spesialister, og ikke særlig nyttig for den som prøver å tilegne seg kinesisk uttale. Republikken Kina har benyttet Wade-Giles i mange tiår som sin "de facto"-standard for translitterasjon, men det sameksisterer med en rekke offisielle men mer obskure systemer, nemlig Gwoyeu Romatzyh (fra 1928), MPS II (1986) og Tongyong Pinyin (2000). Taiwanske stedsnavn i internasjonal bruk er så å si alle Wade-Giles. Mange kinesere i Vesten som har bakgrunn fra Taiwan benytter Wade-Giles når de gjengir sine navn i det latinske alfabet. I Folkerepublikken Kina er det derimot Hanyu Pinyin-systemet som råder. I Singapore benyttes pinyin på statlige skoler og i offisielle dokumenter, men regjeringen reverserte sitt krav til den kinesiske befolkning om å gå over til å skrive sine navn etter pinjin. Dermed er det vanlig i Singapore å se Wade-Giles brukt til personnavn. I Norge er Wade-Giles-stavemåten for Kinas største kommunistleder fremdeles (2009) vel så kjent som pinyin-versjonen. Hans hovedmotstander under borgerkrigen kjenner nordmenn best (2010) ved versjonen Chiang Kai-shek, som verken er Wade-Giles ("Chiang Chieh-shih") eller pinyin ("Jiǎng Jièshí"). I noen tilfeller har verken Wade-Giles eller pinyin gått av med seieren i drakampen om gjenkjennelsesverdien i den vestlige verden. Konfucius og Mencius er latiniserte former av de to kjente filosofenes navn, og navneformene ble kjent i omverdenen på grunn av de katolske jesuittmisjonærenes bruk av ordene. På Wade-Giles og Hanyu Pinyin måtte man skrive hhv. K'ung Fu-tzu / Meng-tzu og Kǒngfūzǐ /Mèngzǐ. Hestesportens Hus. Hestesportens Hus ligger ved Bjerke Travbane i Oslo og ble offisielt åpnet av Hans Majestet kong Harald V den 25. juni 2003. Etter flere års planlegging fikk hestesporten et felles administrasjonsbygg. Hestesportens Hus er 4928,5 kvadratmeter stort, tegnet av Arkitektfirmaet Scala Arkitekter ved Tarald Hemmen og eies av Bjerke Travbane Eiendom AS. Administrasjonene for Norsk Rikstoto, Bjerke Travbane AS og Det Norske Travselskap, holder til i huset. Antall kontorarbeidsplasser er ca 140. Budsjettert byggekost var 94 mill.kr, men sluttsummen ble ca 90 mill.kr. Byggekomiteen ble ledet av Arne Herberg med assisterende generalsekretær Odd H. Johansen som sekretær og stedlig representant for byggherren. Konferansesalen har flott utsikt til travbanen og kan ta opptil 200 gjester for bespisning. Salen kan deles i fire deler for å tilfredsstille mindre møter. Odsal Stadium. Odsal Stadium er et rugby-stadion i Bradford i Nord-England. Banen er hjemmebane for rugbyklubben "Bradford Bulls". Odsal Stadium ble bygd på et område som tidligere hadde vært steinbrudd og søppelfylling. Rugbyklubben "Bradford Northern" (nå Bradford Bulls) skrev sommeren 1933 kontrakt med Bradford kommune (council) om leie av området. Klubben la gressbane og bygde tribuner, og banen ble åpnet 1. september 1934. I februar 1935 var også klubbhus og garderobeanlegg ferdig. I dag er tilskuerkapasiteten på banen 25 500, men Odsal har vært en av Englands aller største baner for rugby og fotball. På en rugby-cupfinale-omkamp på Odsal i 1954 var det 102 569 tilskuere, og det var da verdensrekord for en rugbykamp. Dette tallet er fremdeles britisk rekord for rugby. I 1952 var Odsal arena for den første flomlyskampen av noe slag i Nord-England (en rugbykamp mellom Bradford Northern og New Zealand). Banen har imidlertid blitt kritisert for at den er for stor og at den har for lite atmosfære og for dårlige fasiliteter. Bare en del av banen har tribune med tak, og været har hatt mye å si for stemninga blant publikum. Banen ligger i ei fordypning i terrenget, og det har vært problemer med blant annet tåke på banen. I desember 1948 måtte en rugbykamp mellom Storbritannia og Australia utsettes i en hel måned fordi tåka la seg på banen. Sola skinte på bakken rundt banen, men nede på gressmatta lå tåka tykk som graut. På 1950-tallet fant geologer ut at banen ligger i en dyp kanal som ble gravd ut under istida for 10 000 år siden. Det kan forklare at banen virker å ha sitt helt eget klima! Odsal er mest kjent for rugby, men det har også vært drevet flere andre idretter på banen. Blant annet speedway, bilrace, basketball, bryting og sprangridning. Etter den katastrofale brannen der 56 tilskuere mistet livet på fotballklubben Bradford Citys bane "Valley Parade" i 1985, spilte City på Odsal i en periode mens Valley Parade ble gjenoppbygd. I 2001 flyttet så Bradford Bulls midlertidig til Valley Parade mens Odsal ble modernisert. Rugbyklubben var tilbake på Odsal igjen i mars 2003. Det har eksistert tanker om at Bradford Bulls og Bradford City burde spille permanent på samme bane. Odsals mangler er nevnt her, og etter brannen på Valley Parade var det en viss stemning i Bradford kommune (som fremdeles eier Odsal) for at fotballklubben burde flytte permanent til Odsal og dele bane med rugbyklubben. Men tilhengerne til City ønsket ikke dette, og Valley Parade ble bygd opp igjen. Nå er også Odsal modernisert, og ingenting tyder på at de to klubbene kommer til å dele bane igjen med det første. Blackfriars. Blackfriars er et område i det sørvestlige hjørnet av City of London. Navnet kommer fra et dominikanerkloster som ble reist i det 13. århundre mellom Themsen og Ludgate Hill – dominikanerne var på grunn av sin ordensdrakt kjent som "Blackfriars" («Sortebrødrene»). Blackfriars stasjon, som betjener både jernbane og undergrunnsbanen, ligger der. Victoria Embankment strekker seg fra Blackfriars til Westminster Bridge på nordbredden av Themsen. Psoriasis. Psoriasis (Gammelgresk ψωρίασις, nygresk ψωρίαση, avledet fra ψώρα, psóra – kløe) er en ikke smittsom hudsykdom, karakterisert av kroniske rødlige avgrensede utslett med skjelldannelse. Om psoriasis. Psoriasis er en kronisk inflammatorisk hudsykdom som gir tykke skjelldannelser og som dekker en rød og sår hudoverflate. Forandringen skjer i overgangen mellom overhuden og lærhuden i Basal-cellelaget. Den normale celledelingen skjer på ca. 30 dager, men hos en med psoriasis skjer denne på mellom 4 og 7 dager. Den økte celledelingen øker også hudens behov for energi, blod og oksygen. Det er dette som ofte gjør psoriasisutslettet rødt og hissig, i tillegg til at det flasser døde hudceller. Psoriasis kan forekomme overalt på kroppen, men er hyppigere observert på bein og armer, særlig på albuer og knær, i hodebunnen, hender og føtter, i ansiktet ved hårfeste eller rundt nese og øyenbryn, rygg og bryst, negler, armhuler, lyske og andre hudfolder. Årsak til utbrudd. Arvelige faktorer spiller en viktig rolle, men hvorfor noen får psoriasis og andre ikke er ukjent. Forskningen viser at dersom begge foreldre har psoriasis, er det 65-70 prosent sannsynlig at barna arver sykdommen. Andre årsaker til utbrudd er infeksjoner, psykisk stress og ubalanse, enkelte medikamenter, traumer og gullsprøyter. Immunologiske faktorer spiller også en viktig rolle. Hva som starter den immunologiske reaksjonen man ser hos psoriatikere vet man ikke. Professor "Ole-Jan Iversen" ved NTNU mener imidlertid å ha oppdaget proteinet som forårsaker psoriasis. Oppdagelsen kan også være et gjennombrudd for andre kroniske infeksjonssykdommer. Neste skritt er å identifisere genet som produserer proteinet, noe som forskes på ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer ved NTNU. Ved å regulere genuttrykket, kan man forhåpentlig designe medikamenter som kan hindre proteinet å ”fore” psoriasis-betennelsen. Flere typer. Dette er den vanligste formen for psoriasis. Hudflekkene er over en cm. i diameter og opp til størrelsen på en håndflate. Er mest utbredt på kroppen med små under 1 cm. i diameter på kroppen, føtter og i ansikt. Denne formen er vanligst i barne- og ungdomsårene, og opptrer ofte etter en halsinfeksjon forårsaket av streptokokker. Oppstår der hud ligger mot hud der det er vanskelig å flasse. Denne formen for psoriasis klør og forekommer ofte i forbindelse med sukkersyke. Halvparten av alle med psoriasis opplever å få utslettet der hud tidligere har blitt skadet. Der utslettet utvikles til synlige pussblemmer som skyldes skyldes ansamlinger av hvite blodlegemer som immunforsvaret søker opp i hudens overflate. Negler kan bli ujevne, få brune striper og kan løsne i kantene. Utbredelse. 100 000 til 120 000 nordmenn har psoriasis i en eller annen form. I tillegg kommer de som er bærer av arveanlegget men der sykdommen ikke bryter ut. Rundt regnet rammes mellom 2 og 4 prosent av befolkningen av psoriasis, likt fordelt på kjønnene. Psoriasis kan inntreffe i alle aldre, men halvparten av de som får at sykdommen, får første utbrudd i ungdomsårene. Behandling. De fleste former for psoriasis kan igjennom behandling bli borte for kortere eller lengre tid. Behandlingen skjer ved hjelp av salver, bad, sol og lysbehandling. At en psoriatiker er symptomfri, betyr ikke at vedkommende er helbredet. Ca. 70 % av alle pasienter med psoriasis klarer seg fint med lokalbehandling med salver og kremer. De mest brukte er kalcipotriol/betametason salver, kalcipotriol og steroid-salver. Steroid-salver finnes som milde (Gr. 1), moderat sterke (Gr. 2), sterke (Gr. 3) og veldig sterke steroider (Gr. 4). Gr. 3 og 4 steroider er det som virker best på psoriasis. Salvene/kremene smøres på utslettene 2 ganger daglig. Har man mer alvorlig psoriasis kan man behandles av en hudlege med UV-lys eller systemisk behandling (f.eks. metothrexate eller acitretin). Klimabehandling med sol og saltvann i offentlig regi er også et alternativ for noen. 85 – 90 prosent får betydelig bedring av bading og soling. Biologiske medikamenter foregår det forsøk med, men er foreløpig et svært dyrt alternativ (ca. 150 000,- per år). Man vet lite om bivirkningene av disse medikamentene, og de skal kun brukes av personer med meget alvorlig psoriasis. Disse produktene blir ikke refundert av rikstrygdeverket. Jānis Lūsis. Jānis Lūsis (født 19. mai 1939 i Jelgava, Latvia) en en tidligere spydkaster. Han representerte Sovjetunionen. Jānis Lūsis var ubeseiret i 1969, og 19. september i Athen tok han sin 3. EM-tittel i spyd. I det neste friidretts-EM (Helsingfors 1971) ble han den første mannlige friidrettsutøver som har tatt 4 EM-titler i samme øvelse. Vinnerkastet på 90,68 m var mer enn 5 meter lengre enn nærmeste konkurrent. Lūsis mistet sin verdensrekord til finske Jorma Kinnunen i 1968, men tok den tilbake i Stockholm den 6. juli 1972, med et kast som målte 93,80 m. Han så dermed ut til å være i kanonform og klar til å forsvare OL-gullet fra 1968. I spydfinalen i München i 1972 tok Lūsis oppskriftmessig ledelsen etter første omgang, og økte i tredje med et kast på 89,54 m. I femte omgang kastet vesttyskeren Klaus Wolfermann – for øvrig heiet frem av et meget entustiastisk hjemmepublikum på olympiastadion, hele 90,48, som også var ny olympisk rekord. Lūsis holdt hodet kaldt, slik han hadde for vane, og i sjette og siste omgang klemte han til med sitt lengste kast i konkurransen. Det ble malt til 90,46 m, bare to centimeter kortere enn Wolfermann. Dermed måtte Lūsis ta til takke med sølvet denne gangen. Lūsis fortsatte å konkurrere i enda flere år, men matte snart innse at han hadde sine beste år bak seg. I Roma-EM i 1974 forsøkte han å ta sin femte EM-tittel, men ble bare nummer 6, og to år senere i Montreal, deltok han som en godt voksen mann (37) i sitt fjerde OL og ble nummer 8. Kjetil Jansrud. Kjetil Jansrud (født 28. august 1985 i Stavanger) er en norsk alpinist fra Vinstra. Karriere. Kjetil Jansrud startet sin karriere i 2001/2002, allerede som sekstenåring da han deltok i Europacupen. Han debuterte på internasjonalt seniornivå 19. januar 2003 i Wengen i slalåm og var med i 2005. Han var også med i den norske troppen til VM 2005 i Bormio. Jansrud fikk sitt første møte med pallen i storslalåm i Adelboden, 10. januar 2009. Jansrud lå på 14. plass etter første omgang, men kjørte seg mesterlig inn til en tredjeplass i andre omgang. Jansrud endte 72 hundredeler bak vinneren Benjamin Raich, og 48 hundredeler bak andreplassen til Massimiliano Blardone. Hans andre pallplassering kom i storslalåm i Kranjska Gora 29. januar 2010. Han endte 51 hundredeler bak vinneren Ted Ligety og 17 hundredeler bak Marcel Hirscher. Dagen etter tok Jansrud ett steg videre opp på seierspallen. Han var 45 hundredeler bak vinneren Marcel Hirscher i et nytt storslalåmrenn i Kranjska Gora. 5. desember 2010 kjørte Jansrud inn til en andreplass i storslalåm i Beaver Creek. Hans første pallplassering i fartsdisiplinene kom 16. desember 2011 da han ble nummmer tre i super-G i Val Gardena. Hans første pallplassering i utfor kom 3. mars 2012 da ble nummer to på hjemmebane i Kvitfjell, bare to hundredeler etter vinneren Klaus Kröll. Dagen før ble han nummer tre i super-G samme sted, da var han tre hundredeler fra førsteplassen. 4. mars 2012 vant Jansrud for første gang et verdenscuprenn da han vant super-G i Kvitfjell. Aksel Lund Svindal sikret norsk dobbeltseier, 21 hundredeler bak Jansrud. Under Vinter-OL 2010 i Vancouver tok Jansrud sølv i storslalåm etter at han lå på ellevteplass etter første omgang. I andre omgang hadde han beste omgangstid av alle. I slalåmkonkurransen endte Jansrud på en 17. plass. LAV-25. LAV-25 er et åttehjuls amfibisk pansret personellkjøretøy brukt av det amerikanske marinekorpset. Det er en variant av MOWAG Piranha, og er utstyrt med en 25 mm maskinkanon og to 7,62 mm mitraljøser. Mannskapet er på tre, og det er rom for fire infanterister. Finlands len. Finlands len (svensk ', finsk ') var en geografisk og administrativ inndeling av Finland fra 1634 til 2009. Den 1. januar 2010 ble lenene oppløst. Forvaltningsoppgavene til lenene ble dels overført til landskapsforbundene og dels overført til de nye forvaltningsenhetene regionforvaltningsverkene og nærings-, trafikk- og miljøsentralene. Lenene var statlige administrative enheter som ble styrt av en "länsstyrelse" (fi. "lääninhallitus"). I spissen for länsstyrelsen stod "landshövdingen" (fi. "maaherra"). Länsstyrelsen hadde ansvar innen sosial- og helsetjeneste, undervisning og kultur, politi, redningstjeneste, trafikk, konkurranse- og forbrukersaker samt rettsforvaltning. Historie. Det ble ingen endring i lensforvaltningen da Finland ble et storfyrstedømme under Russland i 1809, og i 1812 ble Viborgs guvernement gjenforent med Finland under navnet Viborgs län. Denne lensinndelingen skulle bli stående nesten uforandret til 1945. Da Finland ble selvstendig i 1917 ønsket ålendingene at Åland skulle gjenforenes med Sverige. For å motvirke dette ble Ålands län utskilt fra Åbo og Björneborgs län i 1918 og svensk ble Ålands eneste offisielle språk. I 1936 ble Lapplands län utskilt fra Uleåborgs län. Etter tapet av store deler av Viborgs län i 1944 ble i 1945 de gjenværende delene av lenet omdøpt til Kymmene län. Etter 1945 hadde Finland dermed ti len som vist i nedenstående tabell. I 1960 ble Mellersta Finlands län og Norra Karelens län utskilt som egne len. Finland hadde dermed tolv len, som vist i nedenstående tabell. Ved en større lensreform i 1997 ble antall len redusert fra tolv til seks. Samtidig ble kommunene sluttet sammen i tyve landskap som gjennom landskapsforbundene utgjorde en kommunal forvaltning på regionalt nivå. Lensdannelsen av 1997 skulle bare bestå i tolv år. Finlands siste len er vist i nedenstående tabell. Sverre Magnus av Norge. Sverre Magnus av Norge (født 3. desember 2005) er en norsk prins. Han er det yngste barnet til kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Han er kronprinsparets andre felles barn, og kronprinsessens tredje. Sverre Magnus er nummer tre i den norske arvefølgen, etter sin far og sin eldre søster, prinsesse Ingrid Alexandra. Prins Sverre Magnus bærer ikke tittelen Hans Kongelige Høyhet. Prinsens fødselsdag er ikke offisiell flaggdag, og det salutteres ikke fra Forsvarets anlegg ved hans fødselsdager. Sverre Magnus ble født på Rikshospitalet i Oslo klokken 10.45 lørdag 3. desember 2005. Han var 52 centimeter lang og veide 3 944 gram. Navnet ble offentliggjort av kongen og kronprinsen i ekstraordinært statsråd på Slottet mandag 5. desember 2005 klokken 9. Statsminister Jens Stoltenberg meddelte navnet til pressen som var samlet utenfor Slottet rett etter statsråd. Han ble døpt 4. mars 2006 i Slottskapellet. Han ble båret til dåpen av sin farmor dronning Sonja. De øvrige fadderne var Espen Høiby, prinsesse Máxima av Nederland, kronprins Pavlos av Hellas, prinsesse Rosario av Bulgaria, Bjørn Steinsland og Marianne Gjellestad. Svedjebruk. Svedjebruk (svijordbruk) er en form for jordbruk, tidligere brukt i de fleste deler av verden. Arkeologiske undersøkelser har vist at metoden har blitt brukt i anleggsfasen av en åker på Hornnes i Førde, som har vært anlagt allerede i overgangen i siste del av senneolittisk tid mot overgangen til eldre bronsealder. Metode. Et område eldre skog (vanligvis barskog, gran, finsk "huuhta") markeres på senvinteren, hugges i april-mai samme året, og får ligge over vinteren og tørke. Dette brennes (svies av) neste midtsommer, og såes i umiddelbart etter slokking, før noe regnfall får hårdnet asken. Dette vokser frem til et tuelandskap med toårig svedjerug som ble kunne beites av sau om høsten for å buske seg ytterligere, og så ble høstet året deretter. Det var også mulig å bruke ettårig rug som skjæres samme høst. Noen områder tillot en sekundær avling rug eller neper. Etterpå ble området til eng eller beite i flere år i påvente av at ny skog vokser til. Bosettinger som anvendte svedjebruket, hadde spesielle tørkestuer for ruget, enten i bolighuset (nyttig kombinasjon for oppvarming og badstu) eller i egne bygg. Fordelen ligger i at man slipper det svært tunge oppdyrkingsarbeidet som vanlig åkerjordbruk fordrer, mens ulempen ligger i at man årlig må svi av nye områder, og at markene blir liggende langt unna bolighusene. Ordet huttaheiti kommer direkte herfra. Svedjebruket er altså svært plasskrevende (færre brukere per arealenhet), men den enkelte bruker vil oppnå vesentlig bedre avling, grunnet det svært næringsrike jordsmonnet frøene såes i. Åkerjordbrukets årlige gjødslingsbehov unngås i svedjebruket. Samarbeidet mellom ulike brukere (svedjelag) var vanligvis også en fordel for de samfunn der teknikken var i bruk. Svedjebruket var dominerende i de nevnte områdene helt frem til midt på 1800-tallet, og ble brukt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Forbudssoner ble dog innført allerede på 1600-tallet for å sikre forsyning til bergverk, samtidig med at andre driftsformer (åkerjord) gjorde seg gjeldende. Livet til svedjebrukerene kunne derfor bli noe nomadisk, med mindre de valgte å gå over til vanlig åkerbruk. I andre deler av verden har man svedjebruk-lignende driftsformer inntil i dag, eksempelvis Amazonas. Svedjebruk i Norge. I nyere historisk tid, ble metoden hovedsakelig brukt av skogfinner som brakte med seg teknikken fra landskapene Savolax og Karelen, da de emigrerte til Sverige og senere Norge på 1600-tallet. Her til lands finner vi bevarte bosettinger i museale og festivalmessige sammenhenger, som på Finnskogen og i Finnemarka. Det norske kongehuset. Det norske kongehuset består av kong Harald V, dronning Sonja, kronprins Haakon, kronprinsesse Mette-Marit og prinsesse Ingrid Alexandra. Kongehuset tilhører fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Kongen og dronningen omtales som "Hans/Hennes Majestet" og tiltales "Deres Majestet(er)". Kronprinsen, kronprinsessen og prinsesse Ingrid Alexandra omtales som "Hans/Hennes Kongelige Høyhet" og tiltales som "Deres Kongelige Høyhet(er)". På deres fødselsdager, som er offentlige flaggdager, salutteres det fra Forsvarets saluttpliktige anlegg. Nåværende medlemmer av kongehuset og den øvrige kongelige familie. Den øvrige kongelige familie omfatter kongeparets datter prinsesse Märtha Louise, kronprinsens sønn, Sverre Magnus og kongens to søstre, prinsesse Ragnhild fru Lorentzen og prinsesse Astrid fru Ferner og deres nærmeste familie. Hallgeir Elstad. 200px Hallgeir J. Elstad, dr. theol., (født 19. desember 1964) er professor ved Universitetet i Oslo. Han er født i Vestvågøy i Lofoten, avla teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1990. Stipendiat i kirkehistorie (Norges Forskningsråd) 1992-97, med permisjon 1994-95 for å være amanuensis (vikar) ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Elstad tok doktorgraden på en avhandling om vekkelsesprestene i Den norske kirke, de såkalte johnsonske prester (avhandlingen innlevert sommeren 1997) i 1998. Han har vært førstelektor ved Universitetet i Oslo siden 1999. 2004-2005 var han rektor ved Kirkelig utdanningssenter i nord, Tromsø. Fra 2007 førsteamanuensis i norsk kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, professor samme sted siden høsten 2008. Siden 2011 har han også vært professor II ved Universitetet i Tromsø. Elstad har skrevet flere artikler i fagtidsskrifter og aviser. Medlem av Vestvågøy kommunestyre 1983-1987 og Skjåk kommunestyre 2003-2006. Medlem av Rotary International fra 1994. Medlem i Kirkehistorisk Forum fra 1998. Den kinesiske borgerkrig. Med Den kinesiske borgerkrig menes i moderne historieskriving den borgerkrig som raste i Kina i flere tiår i første halvdel av 1900-tallet. I Kina omtales den som den nasjonalistisk-kommunistiske borgerkrig (kinesisk 国共内战; pinyin: "Guógòng Nèizhàn"). Etter den vanligste tidfesting varte den fra april 1927 til mai 1950, og var en krig mellom Kuomintang (KMT, etter Det kinesiske nasjonalistparti) og Det kinesiske kommunistparti. Krigen begynte etter Nordekspedisjonen, da høyrefløyen av KMT, ledet av general Chiang Kai-shek, utrenset fra partiet både kommunister og KMTs venstrefløy fra alliansen mellom KMT og kommunistpartiet. Krigen representerte en ideologisk splittelse mellom de vestligstøttede KMT-nasjonalister og de sovjetiskstøttede kommunistene. Borgerkrigen pågikk i rykk og napp frem til den tilstundende andre kinesisk-japanske krig avbrøt den. Da fulgte en periode med motstand mot japanerne. Det japanske angrepet hadde på sin side vært en utnyttelse av den indre uro i Kina. De allierte bragte japanerne til kapitulasjon i august 1945, og det markerte slutten av annen verdenskrig. Den kinesiske borgerkrig blusset da opp igjen for fullt i 1946. Kamphandlingene kom til sin avslutning etter 23 år i 1950, da et uoffisielt ild opphør fulgte, i alle fall hva gjaldt de større kamphandlinger. Kommunistene kontrollerte da Fastlands-Kina (og Hainan), og nasjonalistene holdt Taiwan, Pescadoresøyene og en rekke øyer utenfor kysten av Fujian. Frem til dags dato (2007) er det ikke blitt undertegnet noen fredsavtale, selv om de to parter har tette økonomiske bånd med hverandre. Tidfestelse av borgerkrigen. Borgerkrigen er blitt avgrenset tidsmessig forskjellig av historikerne, men hva gjelder dens avslutning er det generell enighet om at den varte til rett før utgangen av 1949 da de siste større fiendtlighetene var over, i hvertfall med kommunistenes erobring av øya Hainan i mai året etter. Noen formell avslutning var dette imidlertid ikke. Ved utgangen av 1949 kontrollerte Guomindang (GMD) (Wade-Giles: Kuomintang – KMT) kun øya Taiwan, Pescadoresøyene og noen mindre øyer utenfor fastlandet i provinsen Fujian, mens kommunistene kontrollerte hele Fastlands-Kina. Vi vil legge til grunn den først nevnte avgrensning, dvs. 1926/27-1949/50. Forhistorie. Qing-dynastiets endelige sammenbrudd i 1911/1912 førte ikke til ro i det kinesiske rike. De siste monarkistiske restaurasjonsforsøkene slo feil i 1915–17. Det brøt deretter ut en rekke kriger og uroligheter. De nordlige militaristenes generalkriger. Nå fulgte en rekke kriger som er blitt kjent under betegnelsen "generalkrigene" (egentlig "De nordlige militaristenes generalkriger" – generaler i betydningen "krigsherrer") om makten i Peking. Det var fire fraksjoner som konkurrerte om makten: Chili-fraksjonen, Anhwei-fraksjonen, Fengtien-fraksjonen og Kuominchun-fraksjonen. Kuomintang og kommunistene blir rivaler. I skyggen av disse generalkrigene skjedde det viktige ting lenger sør i Kina. Det var Kuomintangs leder Sun Yat-sen som fant den strategi som førte til at krigsherrene i Nordkina til slutt ble slått. Han hadde først forsøkt å be de vestlige demokratier om hjelp. Etter at hans bønn ble ignorert av dem, hadde han i 1921 vendt seg til Sovjetunionen. I 1921 var imidlertid Det kinesiske kommunistparti (KKP) blitt grunnlagt i Shanghai. Sovjetkommunistene valgte av politiske grunner å satse på to hester på en gang: De støttet både Kuomintang og det nettopp etablerte KKP. De håpet naturligvis at kommunistene skulle vokse seg til den sterkere kraft, men ville være forberedt på at Kuomintang ville vise seg å bli den seierrike av de to. Med dette begynte rivaliseringen mellom nasjonalister og kommunister i Kina. Den første enhetsfront. I 1923 kom det såkalte "Sun-Joffe-manifestet", en felleserklæring mellom Sun og Sovjetunionens representant Adolf Joffe i Shanghai. Det gikk inn for et fritt og forenet Kina, og arrangerte et «politisk ekteskap» mellom KMT og kommunistpartiet. Sovjetiske rådgivere — hvorav den viktigste var Komintern-agenten Mikhail Borodin — begynte å strømme inn i Kina i 1923 med den egentlige agenda å prøve å omdanne og konsolidere KMT etter Sovjetunionens kommunistiske partis modell. KKP ble instruert av Komintern til samarbeid med KMT, og kommunistpartiets medlemmer ble oppfordret til å melde seg inn i KMT og hold sin kommunistiske lojalitet hemmelig. Dette «politiske ekteskapet» ble kalt de to partienes "enhetsfront" (og i historieskrivningen etter 1945 differensiert som første enhetsfront. KKP var fremdeles et lite parti på den tiden: I 1922 hadde det bare 300 medlemmer, og det var bare vokst til 1.500 i 1925. KMT hadde på sin side 150.000 medlemmer i 1922. Sovjetiske rådgivere hjalp også nasjonalstene med etableringen av et politisk institutt som gav dets propagandakrefter opplæring i massemobiliseringsteknikker, og i 1923 fikk de sendt Chiang Kai-shek, en av Suns nærmeste medarbeidere fra Tongmeng Hui-tiden, til militær og politisk kursing i Moskva. Sun Yat-Sen på militærakademiet i Whampoa. Etter Chiangs retur sent 1923 var han med på å opprette Militærakademiet i Whampoa utenfor Guangzhou (Kanton), som var KMT-KKP-alliansens hovedkvarter og fra 1925 ble KMT-KKP-regjeringens formelle hovedstad. I 1924 ble Chiang akademiets leder, og det var fra nå at hans stjerne begynte å stige slik at han ble den naturlige arvtager etter Sun Yat-sen. Det var Chiangs strenge politikk mot KKP som til slutt utløste borgerkrigen. Bare noen få måneder etter Suns død i 1925 innledet Chiang, som øverstkommanderende for Den nasjonale revolusjonshær den flere ganger utsatte nordekspedisjonen mot krigsherrene i nord, med det for øver å forene Kina under KMTs kontroll. Imidlertid var KMT i 1926 blitt polarisert innad: Det hadde utviklet seg en høyre- og en venstrefløy, og kommunistgrupperingen innen partiets medlemsmasse var også voksende. Etter å ha forpurret et kidnappingsforsøk mot seg sendte Chiang fra seg sine sovjetiske rådgivere i mars 1926. Han innførte også restriksjoner på KKP-medlemmers deltakelse i KTMs sentrale lederskapsverv, og ble selv den fremste av KTM-lederne. Sovjetunionen, som fremdeles håpet at det skulle la seg gjøre å forhindre et brudd mellom Chiang og KKP, beordret den kommunistiske undergrunn til å underlette nordekspedisjonen under dens fremrykning som tilslutt begynte fra Guangzhou i juli 1926. Borgerkrigens utbrudd. Tidlig i 1927 utløste spenningen mellom KMT og KKP en åpen splittelse i de revolusjonæres rekker. KKP og KMTs venstrefløy "(«unionistene»)" bestemte seg for å flytte nasjonalistregjeringens hovedsete til Wuhan. Men Chiang, hvis nordekspedisjon gikk fra seier til seier, bestemte seg da for å knuse kommunistpartiets apparat i Shanghai. Han fremholdt at kommunistenes virksomhet var sosialt og økonomisk skadelig, og arresterte kommunister og unionister i byen. Hundrevis av dem ble henrettet den 12. april 1927. Utrenskningene utvidet kløften mellom Chiang og Wang Ching-weis Wuhan-regjering (en strid som Chiang kom til å vinne) og ødela det urbane fotfestet KKP hadde. Chiang, som nå selv ble ekskludert av KMT for sin handlemåte, etablerte en rivaliserende regjering i Nanjing. Nå var det tre regjeringer i Kina: Den internasjonalt anerkjente krigsherrenes regjering i Beijing; det kommunistiske og venstreorientere sivile og militære regimet i Wuhan; og høyre-Kuomintang-regimet i Nanjing. Nanjing skulle forbli nasjonalistenes hovedstad det neste tiåret. Kommunistiske opprør i by og land. Kominterns sak syntes tapt. Det ble nå gitt nye ordrer fra Moskva: Kommunistene skulle få i stand væpnede opprør i både byer og på landet som en forberedelse til det man regnet ville bli en revolusjonær folkereisning. Kommunistene forsøkte og mislyktes i å innta byer som Nanchang, Changsha, Shantou og Guangzhou. Angrepene begynte med et mytteri blant kommunistiske koumintangstyrker den 1. august 1927, kalt Nanchangopprøret. Samtidig ble det satt i gang et bondeopprør (kalt innhøstningsoppstanden) i området rundt Changsha i Hunan-provinsen. Det ble ledet av Mao Zedong, men det ble raskt slått ned. KKPs utsikter syntes nå særdeles mørke. Kommunistene var dessuten blitt utvist fra Wuhan-regjeringen av sine tidligere allierte "venstre-KMT", som i sin tur ble styrtet av et militærregime. KMT gjenopptok sitt felttog mot krigsherrene i nord og erobret Beijing i juni 1928. Dermed var det meste av det østlige Kina under Chiangs kontroll. Nanjing-regjeringen fikk raskt internasjonal anerkjennelse som Kinas eneste rettmessige regjering. Nasjonalist-regjeringen erklærte nå at det første av de tre revolusjonære stadier som Sun Yant-sen hadde beskrevet nå var nådd, og at KMT nå gikk videre til annet stadium. De tre stadiene var militær forening, politisk formynderskap og til sist konstitusjonelt demokrati. Opprørerne i Jinggangfjellene. Mao var en kommende stjerne blant kommunistene. Etter innhøstingsoppstanden hadde Mao trukket seg tilbake med endel av de overlevende til Jinggangfjellene. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også trukket seg tilbake til disse fjellene, etter Nanchangopprøret. Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi. Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og sovjetrepublikken Jiangxi ble grunnlagt. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i byene. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500.000. Disse årene var imidlertid også preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt "Striden mellom de to linjer". I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Yang Kaihui hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands. Sovjetrepublikken angripes og omringes. Etter at Chiang Kai-shek hadde forhindret et kuppforsøk mot hans regime anført av Feng Yü-hsiang, Yen Hsi-shan og Wang Ching-wei (1929–30), vendte han straks sin oppmerksomhet mot de gjenstående lommer av væpnet kommunistisk motstand. Hans to første ekspedisjoner slo feil, og den tredje ble avbrutt på grunn av Mukden-episoden. Det fjerde felttoget (1932–1933) var til å begynne med ganske fremgangsrik, men Chiangs styrker ble stygt skamfert da de forsøkte å trenge inn i hjertet av Maos kinesiske sovjetrepublikk. Til slutt satte han inn et femte felttog mot slutten av 1933, der han lot seg rådgi av tyske militære rådgivere, fremfor alt general Hans von Seeckt, mannen som hadde hatt ansvar for den hemmelige opprustningen av det tyske Reichswehr etter første verdenskrig. De anbefalte en omringelsestaktikk med bruk av befestninger rundt Jiangxi. Det ble bygd blokkhus med maskingeværstillinger, så tett at hele området mellom blokkhusene som regel lå innen skuddvidde, og stillingene ble stadig flyttet fremover. På høstparten 1934 stod kommunistene ovenfor det totale nederlag, og de rådgivere Moskva hadde sendt dem, for det meste tysktalende som Manfred Stern og han som var deres "de facto" militære øverstkommanderende, tyskeren Otto Braun, begynte å legge fluktplaner. Tiden var nå inne for Kuomintang å utslette KKP, for deretter å vende oppmerksomheten mot de gjenværende krigsherrene, for så til slutt å gjenerobre Mansjuria fra japanerne. Men slik skulle det ikke gå. "Den lange marsjen". Kommunistene forstod tidlig i oktober 1934 at sovjetrepublikken i Jiangxi måtte oppgis; de var trengt tilbake i et lite hjørne. På terskelen av nederlaget trakk de seg tilbake til Yan'an i fjellområdene nord i provinsen Shaanxi. Spørsmålet om hvordan de i det hele klarte å unnslippe fra fellen i Jiangxi, som var omringet av flere lag blokkhus og overlegne styrker, har verken offisiell kommunistisk eller nasjonalistisk historieskrivning svart fyldestgjørende på. Begge sider hhv. roser eller klandrer KMTs allierte kantonesiske støttestyrker som lot de 80 000 i kommunistenes hovedstyrke toge ut uten å gjøre noe. Men uavhengige historikere fremhever at samtidige kilder belegger at Chiang Kai-shek med overlegg lot kommunistene dra. De dro nemlig vestover og inn i provinser som oppførte seg som autonome – (Guizhou, Sichuan og Yunnan). Dette var områder Chiangs sentralregjering gjerne ville bringe inn i folden, og strategien var å gjete de kommunistiske opprørerne dit slik at KMT kunne følge etter og bli hyllet som befriere som gjenopprettet ro og orden. Når ingen av partene er opptatt av å få frem at KMT tilrettela for at kommunistene kom seg unna, kan det skyldes at begge sider synes at det er noe flaut: KKP at flukten ikke var den store militære genistrek som de gjerne fremstiller den som, og KMT at deres eget fall fra makten ble innledet av en feilvurdering og dermed var langt på vei selvforskyldt. Det var egentlig ikke én «lang marsj», men flere, ettersom kommunistene delte seg opp og fulgte hver sin kurs. Den mest berømte var marsjen som begynte i oktober 1934 og varte i rundt ett år. Lengden var på ca. 6 000 km. Mao selv lot seg for det meste befordre i en spesialbygd bærestol. Underveis bekjempet de også lokale krigsherrer, embedsmenn, godseiere og skatteoppkrevere og konfiskerte deres eiendommer, noe som bidro til at den landbefolkningen som de hadde underkuet sluttet begeistret opp om kommunistenes sak. Bøndene ble bevæpnet med erobrede våpen, og soldatgrupper ble etterlatt som geriljaenheter som skulle sinke og plage KMT-forfølgerne. Av de nær 90 000 som begynte på denne marsjen i Jiangxi var det kun 20 000 som kom helskinnet frem til Shaanxi. Det var under Den lange marsjen at Mao under konferansen i Zunyi med hjelp fra Zhou Enlai klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets anfører. Kommunistisk konsolidering under Den annen kinesisk-japanske krig. Selv etter den japanske invasjon og okkupasjon av Mansjuria nektet Chiang Kai-shek, som så på kommunistene som den største trusselen, å inngå noen allianse med kommunistene mot Japan. Men flere av hans generaler så annerledes på saken. Den 12. desember 1936 ble Chiang kidnappet av Kuomintang-generalene Zhang Xueliang og Yang Hucheng og tvunget til å inngå våpenhvile med kommunistene. Det hele går nå under navnet Xian-episoden. Begge parter ble enige om å innstille kampene mot hverandre og danne en ny front (Den annen enhetsfront) som skulle kaste all sin kraft mot japanerne. I 1937 bombet japanske fly kinesiske byer og velutrustede troppestyrker rykket raskt frem over hele det østlige Kina. Blant de byene som ble erobret var Beijing og Guangzhou. Men alliansen var først og fremst en enhetsfront på papiret, ettersom kommunistene knapt noen gang deltok i noen større fiendligheter mot japanerne. Den praktiske koordinering av kreftene mot Japan var minimal. Selv under Den annen enhetsfronts år var kommunister og nasjonalister hovedsakelig opptatt av å sikre seg best mulige territorielle fordeler i forhold til hverandre i det som gjenstod som «det frie Kina» (dvs. de deler av Kina som ikke var okkupert av japanerne eller styrt av marionettregimer). Situasjonen ble åpenbar i slutten av 1940 og i 1941, da det kom til større sammenstøt mellom kommunistiske og nasjonalistiske styrker. I desember 1940 krevde Chiang Kai-shek at KKPs "nye fjerde armé" evakuerte provinsene Anhui og Jiangsu. Under sterkt press gikk kommunisthærens kommandanter med på det, men de falt underveis i nasjonalistisk bakhold og ble grundig slått i januar 1941. Denne hendelsen, som fikk betegnelsen «Nye Fjerde Armé-episoden» svekket KKPs stilling i det sentrale Østkina og betød slutten på ethvert egentlig samarbeid mellom kommunister og nasjonalister. De konsentrerte nå nær all sin innsats om å sikre seg best mulig startposisjon før den uunngåelige gjenopptakelsen av borgerkrigen. Maos strategi var, etter hans eget utsagn i ettertid: 10% kamp mot Japan, 40% kamp mot kinesiske politiske motstandere, og 50% kamp for å utvide eget maktgrunnlag. Maktkamp (1945–1947). Bruken av atombomben og den sovjetiske inntreden på den østasiatiske krigsskueplass fikk Japan til å kapitulere raskere enn noen i Kina hadde forutsett. Under de kapitulasjonsbetingelser som japanerne ble ilagt av amerikanerne skulle de overgi seg til KMT-styrkene, men ikke til kommunistene. Sovjetiske styrker strømmet samtidig inn i Mansjuria og inntok japanernes tidligere stillinger og administrerte områdets 700.000 japanske soldater. Senere utpå året skjønte Chiang Kai-shek at han ikke hadde nok ressurser til å forhindre at KKP-styrkene skulle overta i Mansjuria etter at sovjeterne trakk seg ut, og han gikk derfor i forhandlinger med russerne for å hale ut deres tilbaketrekning til han hadde sendt nok av sine beste styrker og mest moderne krigsmateriell dit. Russerne brukte den ekstra tiden til å demontere hele den mandsjuriske industri og sende den tilbake til sitt krigsherjede hjemland. Den amerikanske general George Marshall ankom så Kina og var med på våpenhvileforhandlingene mellom KMT og KKP, med det for øye å etablere en bred nasjonal samlingsregjering i Kina. Men verken kommunistene (representert ved Zhou Enlai) eller Chiang Kai-sheks representanter var villige til å inngå kompromisser om visse sentrale spørsmål, og heller ikke til å gi avkall på noen av de territorier de nå behersket etter det japanske nederlaget. Men det var av stor betydning at nasjonalistene dimitterte 1,5 millioner soldater som et tegn på samarbeidsvilje med Marshall, mens kommunistene ikke gjorde noe lignende. Marshall hadde møtt Mao i Yan'an, og da hadde Mao klart å fremstå som moderat, nærmest fredsæl. Dette møtet var en viktig grunn til at generalen noe senere presset Chiang Kai-shek til en våpenhvile i Mandsjuria, der Kuomingtang startet en offensiv i mai og utøvde et meget sterkt press mot kommunistene. Den strategisk viktige byen Siping falt og Changchun og Jilin ble evakuert. Våpenhvilen, som trådte i kraft 7. juni, kom i stand akkurat tidsnok til at kommunistene kunne tilbakekalle ordren til sine styrker om å evakuere Harbin, den eneste større byen de ennå behersket i nord, og gå over til geriljakrigføring. Det er grunn til å anta at dette reddet kommunistene fra et kanskje avgjørende tilbakeslag. Istedet fant de seg nå i en trygg situasjon og med ryggen mot sine venner i Sovjetunionen, som sendte betydelige militære forsyninger over grensen. KMTs angrep sommeren 1946 fordrev kommunistene med store tap fra Anhui, Henan og Jiangsu. Den direkte forbindelsen mellom Mandsjuria og Yan’an ble kuttet med nasjonalistenes erobring av Zhangjiakou 10. oktober. Også inne i Mandsjuria ble KKP presset tilbake. Sikker på at KMT var nær ved å seire og misfornøyd med Chiangs udemokratiske styremåte, besluttet USAs president Harry S. Truman fra september å stanse videre forsyninger i åtte måneder. Samtidig brøt forhandlingene sammen. Marshalls posisjon som fredsforhandler ble vanskeliggjort av den økende kløfta mellom Sovjetunionen og USA og begynnelsen på den kalde krigen. Slik Chiang tolket situasjonen hadde amerikanerne valget mellom å støtte hans regime eller se sovjetisk innflytelse i Kina øke betraktelig. Chiangs prestisjetunge og lenge utsatte Nasjonalforsamling åpnet 15. november uten representanter fra kommunistene. Marshall dro hjem januar neste år. Borgerkrigens avsluttende fase (1946–1949/50). Med sammenbruddet av forhandlingene flammet borgerkrigen opp med full styrke. Kommunistene kalte denne fasen frigjøringskrigen. Sovjetunionen støttet kommunistene med hjelpesendinger, og amerikanerne gav KMT enorme mengder av militært utstyr både til eie og leie. Det var bare nå at nasjonalistene forsøkte å vinne folkelig støtte ved sosiale reformer. Men tiltaket var forgjeves både pga. stor offentlig korrupsjon og pga. den ledsagende politiske og økonomiske krisen som blant annet førte til hyperinflasjon. Ved utgangen av 1948 var nasjonalistenes fremtidsutsikter svært dystre. De demoraliserte og udisiplinerte nasjonalistiske styrkene var et lett bytte for den kommunistiske Folkets Frigjøringshær. Kommunistene var vel etablert i nord og nordøst. Selv om nasjonalistene hadde flere soldater og var bedre bevæpnet, kontrollerte større områder og nøt stor internasjonal støtte, reduserte både den svake stridsviljen og den omfattende korrupsjonen både kampevnen og oppslutningen i befolkningen. Det må også nevnes at de beste nasjonaliststyrkene hadde tapt mange under annen verdenskrig, mens kommunistene hadde lidd minimale tap. Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig under forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. Endel av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i Kuomintang-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. Maos fremste virkemiddel var en nådeløshet som utløste lammende frykt. Da hans tropper ikke klarte å innta Changchun ved et direkte angrep i 1948, beordret han at byen skulle sultes ut: "«Gjør Changchun om til en dødens by»". Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere. Ettersom det ikke var mat nok til å brødfø de 500.000 innbyggere til juli, forsøkte han å evakuere sivilbefolkningen. Lin Biaos ordre var, med Maos ryggdekning, "«Forby sivilbefolkningen å forlate byen»". Det utløste snart den ønskede hungersnød, og etter fem måneders beleiring var befolkningen nede i 170.000. Mannefallet var dermed ord større enn under de japanske massakrene i Nanjing i 1937. Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også i en rekke andre byer. Etter nasjonalistenes nederlag i Mansjuria kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Guomindangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Peiping ble inntatt av kommunistene, som endret navnet tilbake til Beijing. Den 20. april 1949 strømmet en kommunistisk hær på 1,2 millioner mann over Yangtzefloden, og tre dager etter falt Kuomintangs hovedstad Nanjing. Mellom april og november falt en rekke viktige byer til kommunistene etter bare svak motstand fra nasjonalistene. I de fleste tilfeller hadde de omliggende landområder og småbyer vært under kommunistisk kontroll lenge før byene falt. Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Men da Folkets Frigjøringshær den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte byen på fastlandet, Chengdu, evakuerte Chiang Kai-Shek sine styrker og trakk seg tilbake til Taiwan, der GMD videreførte Republikken Kina. Etter 1949/50. De fleste observatører antok at kommunistene ville invadere Taiwan og styrte Chiangs regjering. På fastlandet var det bare isolerte lommer av motstand, og de overgav seg raskt. Et kommunistisk forsøk på å erobre den nasjonalistkontrollerte øya Quemoy ble stått tilbake i slaget ved Kuningtou, og det stanset de kommunistiske invasjonsforsøkene. I desember 1949 utropte Ching Kai-Shek Taipeh som midlertidig hovedstad for Republikken Kina; den offisielle hovedstaden forble det nå kommunistiskstyrte Nanjing. USA viste ingen iver i fortsatt støtte til Kuomintang, men endret innstilling totalt etter den nordkoreanske invasjon av Sør-Korea den 25. juni 1950. President Harry S. Truman beordret den amerikanske stillehavsflåten inn i Taiwanstredet, og dermed var mulighetene for en kommunistisk invasjon blokkert. Amerikanerne hadde imidlertid ingen lignende blokade av farvannene ved øya Hainan, og kommunistene hadde klart å erobre øya i mai 1950. Periodiske trefninger mellom KMT og kommunistene fant sted i perifere områder av Fastlands-Kina og særlig langs fastlandskysten mot Taiwanstredet under 1950- og 1960-årene. Det dreide seg blant annet om kommandoangrep, bombetokter og kystbombardering fra Kuomintang-siden. En gruppe på rundt 1.200 KMT-soldater hadde kommet seg over til Burma og fortsatte angrep inn i den sørkinesiske provinsen Yunnan, under ledelse av general Li Mi. Lis styrker vokste i antall til ca. 6 000, men i 1954 trakk de seg ut av Burma og avdelingene ble oppløst. Den vedvarende kommunistiske beskytningen av øyene Quemoy og Matsu, som først ble avsluttet i 1979, kan også betraktes som et etterslep av den aldri formelt avsluttede kinesiske borgerkrig. Eksterne lenker. Borgerkrig Liste over kriger. "Se også: ' som viser lister over kriger et gitt land eller militant gruppe har deltatt i, eller kriger innenfor et visst område." 1800–1899. Kvinner og barn i en britisk konsentrasjonsleir under Boerkrigen Se også. Kriger Dunlop. Dunlop Tires er et selskap som produserer dekk til blant annet biler, lastebiler og motorsykler. Selskapet ble etablert i 1888 av skotten John Boyd Dunlop etter at han hadde funnet opp det luftfylte dekket. Selskapet har i dag hovedkontor ved Fort Dunlop-fabrikken i Birmingham i England. Åsta Holth. Åsta Holth Vestlien (født på Svullrya i Grue i Solør 13. februar 1904, død 16. mars 1999) var en norsk forfatter, kjent for flere romaner om folket sitt, skogfinner, som innvandret til Finnskogen. Hun var oppvokst på finnetorpet Sør-Revholt (derav etternavnet), og ble gift med Per Vestlien, bror av forfatteren Martin Vestlien. Av utdannelse tok hun havebruksskole og kunst- og håndverk. Hun var tidlig aktiv skribent for teater med "I Luråsen" (Noregs Ungdomslag, 1929), "Gurigjenta" (1931), "Byjåla" (Noregs Boklag, 1934) og "Vegen fram" (Arbeiderteatret, 1935). Hennes debut var fortellingene fra hjemplassen, "Gamle bygdevegen: Finnskogfortellinger" (novellesamling, Rosén forlag, 1944), etterfulgt av Deretter utkom trilogien om farsslekta (Gyldendal), Paal Hendrikson Tyyskiäinen og hans kone Kerttei; "Kornet og freden" (1953), "Steinen blømer" (1963) og "Kapellet" (1967), også utgitt igjen som "Finnskogtrilogien" (2002). "Presten" (1971) om sogneprest Johan Plate i Enebakk og "Johannes" (1975) om Johannes Gjedtjernet. I 1979 utga Åsta Holths sin selvbiografi "Piga". Novellesamlingen "Nådens år" utkom i 1982, deretter kom "Fattigmanns kokebok" (1985) og sivilisasjonskritikken "Volva" (1987). Hennes siste bok var "Den blå hesten" (Solør-forlaget, 2000) om kvinnefrigjøring. Flere av bøkene er oversatt, blant annet til russisk. Politisk var Holth Vestlien medlem i Norges Kommunistiske Parti og motstander av NATO og EU. Hun var en tid president i Republikken Finnskogen. Hennes liv er beskrevet i Sven R. Gjems' "Åsta i våre hjerter" (Finnetunet museum/Norsk Skogfinsk museum, 2003). Randi Brenden har skrevet en artikkel i Norsk Biografisk Leksikon, basert på hennes egen doktoravhandling (2004). I 1995 ble hun hedret med en byste av kunstner Skule Vaksvik. En egen permanent utstilling kalt Åsta Holth-museet ble åpnet 10. juli 2004. Ved åpningen holdt Finlands ambassadør til Norge en tale der han fremhevet Åsta Holths innsats for Finnskogen og skogfinsk kultur. Åsta Holth-museet drives av Norsk Skogfinsk Museum, og er åpent for publikum om sommeren. Republikken Finnskogen. Republikken Finnskogen representerer en tre-dagers feiring av finnekulturen, avholdt i forbindelse med Finnskogdagene. Her løsrives et lite område av Finnskogen til en republikk, som har sitt eget flagg, og ledes av republikkens president, og en regjering som velges hvert år. Åstedet er Svullrya i Grue. Av presidenter kan nevnes Åsta Holth som i en årrekke besatte denne tittel. Husar. En husar (ungarsk "huszár", via fransk "hussard") var en type kavalerist i europeiske armeer fra 1400-tallet. Husarene var lett bevæpnede ryttersoldater. Uniformer. Husartroppene i europeiske arméer fikk etter hvert en karakteristisk, rikt dekorert uniform som var påvirket av tradisjonelle ungarske klesplagg og slaviske folkedrakter, blant annet ridestøvler, pelsluer og ikke minst jakker og frakker med snorer og hemper istedenfor knapper. Tradisjonelle husaruniformer brukes i dag bare som historiske paradedrakter. De består av dolman, en kort trøye overdådig besatt med snorer i tette rader og pelskanter, båret sammen med pelisse, en tilsvarende skulderjakke som henger løs. En enklere jakkevariant kalles attila. Typisk husarlue er en høy pelslue, kalpak (på tysk "Kalpak", engelsk "busby" og fransk "kolback"), eller sylinderformet hatt, schackellue (på tysk også "Flügelmütze"), begge gjerne med flagrende luespiss av tekstil. Andre uniformsluer, for eksempel napoleonskrigenes typiske shakoer, brukes også. Uniformen består ellers av trange, ungarske bukser pyntet med snorbesetninger, spesielle husarstøvler med dusk og brede husarskjerf om livet (knute- eller snorbelte). Argentina. "Regimiento de Húsares del Rey" ble etablert i 1806 for å forsvare Buenos Aires mot de britiske angrep 1806-1807. Etter revolusjonen i 1810 ble regimentet kalt "Regimiento Húsares de Pueyrredón" etter grunnleggeren og første sjef Juan Martín de Pueyrredón. I dag har disse utviklet seg til "RCT No 10 Húsares de Pueyrredón" som bruker uniformene fra revolusjonstida i parader. Chile. I uavhengighetskrigen fantes den patriotiske eliteenheten "Húsares de la Muerte" («Dødens husarer») under ledelse av Manuel Rodríguez. I denne tradisjonen står i dag "Regimiento de Caballería Blindada N°3 „Húsares“". Nederland. Panserenheter innsatt av Leopard 2 Skule Waksvik. Skule Waksvik (født i Strinda, 22. desember 1927) er en norsk billedhugger. Waksvik bruker i hovedsak motiv fra naturen, dyr og kvinner, mange for offentlige rom. Han studerte på Kunstskolen i Trondheim (1947), Académie de la Grande Chaumiére, Paris, under Leopold Kretz (1947) og Kunstakademiet i Oslo under Per Palle Storm (1947–1949). Han har atelier på Grünerløkka. Waksvik ble i oktober 2007 utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. Ordensrådet har lagt vekt på hans omfattende bidrag til utsmykning av det offentlige rom og at han har gledet et stort publikum og skapt forståelse for kunstens betydning. Arbeider. Det startet tidlig, eksempelvis med «And» (1952), som riktignok er innelåst i Grønland barnehage, To «Sjøløve» (1957) kan sees foran Nasjonalgalleriet og på Veitvet. På Stortorvet finner vi Dyrefontenen, med relieffer på bassengsiden, en hane og to høns på toppen, 1954. Året etter fikk Stortorvet «Hønefontenen», 1955. Nevnes må også den mye omtalte «Gående Gås», 1960, i Gåseparken permanentutstilling på Tøyen, som forsvant sporløst i 2004. Skulpturen «Elg», 1998, var gitt av den Akerselva, plenen ved krysset Vahls gate, Urtegata og Lakkegata. Grev Wedels plass er forskjønnet med «Rådyr med Kalv», 1990, og På Aker Brygge står «Kvinnen på Bryggen», 1991, i sine røde sko. En byste av Knut Hamsun var planlagt, og i 2002 mye debattert, slik at den fremdeles står i kunstnerens atelier. Omtale. Skule Waksvik ble portrettert i 1985, på den riksdekkende fjernsynskanal NRK, i programmet "En Kunstners Liv" (30 minutter). Finnetorp. Finnetorp er en eiendom der det har vært drevet svedjebruk, vanligvis av skogfinner. Av bygningsmasse kunne man finne et kombinert bolig- og røykhus og et stabbur, og den nærmeste del av selve svedjebruket. I dag finner man finnetorp på Finnskogen og ellers der man i Norge har hatt innslag av finnekulturen. Disse er enten brukt til vanlig jordbruk, eller gjengrodd. I den senere tid har finnetorp vært viktige i disse områders tilnærming til turistindustri. Finnetorp er også navnet på et område ved Risinge, Växjö kommune i Sverige. De kongelige husholdtropper. De kongelige husholdtropper er militære avdelinger i Samveldet av nasjoner som hører direkte under monarken. Bakgrunn. I middelalderens Vest-Europa ble de beste soldatene personlige livvakter for monarken og andre medlemmer av det kongelige eller keiserlige hushold. Medlemmer av de kongelige husholdtroppene kalles derfor også gardister. Dette var bakgrunnen for den nyere praksis med å betegne et lands mest fremstående avdelinger som husholdtropper. Medlemmer av husholdtroppene fulgte monarken for å beskytte ham når han beveget seg offentlig. Som et resultat ble husholdtroppene etterhvert en del av offentlige statsseremonier. Se også. Husholdtropper Kongelige husholdtropper Kongelige husholdtropper Kongelige husholdtropper Carl Axel Gottlund. Carl Axel Gottlund (født ved byen Lovisa i Strömfors, Finland, 24. februar 1796, død i Helsingfors, 20. april 1875) var en finsk filolog og forfatter, sønn av Matthias Gottlund, en finsk prest fra Savolax. Gottlund vokste opp i Juva, og etter et kortere studieopphold ved Akademiet i Åbo, studerte han fra 1816 i Uppsala der han i avhandlingen kan ha vært den første til å antyde opprinnelsen til det som ble det finske nasjonalepos Kalevala. Senere ga han ut "Otava" (1832), to vitenskapelige bind om finsk litteratur, skrevet på finsk, og ble lektor i finsk språk (1839). Hans "Runola" kom ut i 1840, med finsk runesang. Rundt 1860 var han også opptatt av arkeologi. Etter sin første reise til svenske finnetrakter (Dalarna, 1817), dro han i 1821 rundt i Värmland og på Finnskogen, opptatt av å formidle ideen om autonomitet og egenbevissthet for denne spesielle finnekulturen, samt behovet for nye driftsformer, istedenfor svedjebruket. Ï 1823 ledet han en delegasjon til den svenske konge, med anmodning om å få etablere et eget sogn for dette området, på tvers av landegrensene, samt et finsk-talende embedsmennsverk. For dette hadde han en disputt med Eilert Sundt, som feilaktig antok at Gottlund talte for en egen finsk stat. Hans besøk avstedkom reisning av områdets første kirke, og tilfang av kristelig lesestoff og bøker på finsk. En dagbok fra disse reisene ble publisert ("Dagbok över mina vandringar"). Han er kjent som «Finnskogens Apostel». Ved kirkeporten til Åsnes Finnskog kirke står det en bautastein med teksten: «Carl Axel Gottlund, Finnskogens Apostel, utpekte dette stedet som kirketomt i året 1821.» Litt lengre nede på steinen står det: «Gitt av Oleane og K. Hanssen 1950.» Under Finnskogdagene arrangeres en minnemarsj i Gottlunds navn. Den svenske forfatteren Lars Lundin beskrev Gottlund i boken "I Gottlunds fotspår" (1995). Bløtkakemannen. Bløtkakemannen er en fiktiv skikkelse fra forfatteren Tor Åge Bringsværds bøker. Han er superhelt og dukket første gang opp i novellen «Bløtkakemannens dagbok», som sto i antologien "Gruppe 68". Bløtkakemannen har siden opptrått i tre andre noveller. Bløtkakemannen kjemper for fred og sosialisme ved å kaste bløtkaker på ufordragelige personer og statuer, samt ved symbolske teateraksjoner, blant annet da han druknet den amerikanske ambassaden i krem. Han går kledt i en lilla, sort og rød drakt. Ut fra sammenhengen er det rimelig å tro at Bløtkakemannen er Tor Åge Bringsværds fiktive alter ego. I 2005 var det et par tilfeller av bløtkakekasting som politisk kampmiddel i Norge, blant annet da en økonomi-student i Oslo kastet en bløtkake på SV-politikeren Kristin Halvorsen som en protest mot at hun ble Norges nye finansminister etter valgseieren. Bløtkakemannens utvikling. Bløtkakemannen begynner som en typisk sekstiåtter, og syr seg en karakteristisk superhelt-drakt. Det er åpenbart at kritikken og satiren rammer Norges forhold til USA i den første novellen. Når Bløtkakemannen ikke er superhelt, går han under dekknavnet Van Thomassen (et spill på Fantomet). Når vi møter Bløtkakemannen igjen fire år senere, er det åpenbart at han har fått en knekk. Drakta passer ikke lenger, og han sliter med at superkreftene ikke virker. I denne fasen begynner han med alternativt teater, og stifter en gruppe han kaller Magical Mystery Circus. Disse tilbyr samfunnskritikk og politisk satire. Midtveis begynner Bløtkakemannen på sin egen roman i novellen, og skildrer et samlivsbrudd med påfølgende hendelser. Underveis sørger forfatteren for å markere avstand til Dag Solstads berømte manifest "Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger". Bringsværd (og Bløtkakemannen) svarer: "Men det vokser i alle fall dun rundt tuten. Enhver får gjøre seg opp sin egen mening." Den tredje novellen (1974), skildrer Van Thomassen som fange på Chateau D´If, og er en parafrase over romanen Greven av Monte Christo. Alexandre Dumas er med i fortellingen, sammen med Edmond Dantes, abbed Faria, og fire Marx Brothers, nemlig Groucho, Chico, Harpo, og Karl Marx. Satiren rammer drømmen om umåtelig rikdom, og det er til slutt Karl Marx som redder Van Thomassen fra å gå under. Novellen ender med at han svømmer sin vei, og vraker skatten på Monte Christo. Etter å ha svømt i søtten år, kommer Bløtkakemannen endelig til Oslo, der han prøver å samle den gamle teatertroppen fra 70-årene. Mange av dem er nå middelaldrende, og noen har barnebarn. Det ender med at de svikter ham, og han må prøve å redde verden alene. Fortellingen perspektiverer samfunnsutviklingen inn på 90-tallet i Norge, og ender åpent, med at Bløtkakemannen kjemper alene mot en fiende han er alene om å se: Tidsånden, en størrelse han erkjenner at han og de andre sekstiåtterne i sin tid var med på å skape. Fortellingen slutter med et spørsmål: "Vil han klare det? Vil tidene skifte?" Som en ser velger Bløtkakemannen å holde idealismen sin vedlike, selv om resten av verden sier nei. Tor Åge Bringsværd ønsker å sette fingeren på skjevheter i samfunnet med denne karakteren, og alle novellene har en åpenbart politisk brodd og slagside. Magnus. Magnus er et latinsk mannsnavn som betyr «den store». Navnet er også noe brukt som etternavn. Magnus har navnedag den 16. april. Popularitet. Magnus er et vanlig navn i hele Skandinavia. Varianten Magnús er blant de mest brukte navnene i befolkningen på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Magnus i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet var populært i Norge rundt 1900, men ble siden mindre brukt. Fra midten av 70-tallet fikk det igjen en kraftig vekst, og det var blant de ti mest populære døpenavnene i Norge i 1996, 1998 og 2002. Kjente personer med navnet Magnus. Flere norske konger har også navnet Magnus. Se Kong Magnus. Solørforlaget. Solørforlaget var et norsk bokforlag, etablert i 1989, og lenge drevet av Solør Litterære Forum, under ledelse av Svein R. Gjems. Forlaget ga ut over 40 bøker, og siden 1992 har de stått for den årlige utgivelsen av "Solørboka, årbok for litteratur og historie" (Oscar Brattlie, red.). I 2004 ble forlagets virksomhet overtatt av Trysil-forlaget, med hjemmel om mulighet for senere tilbakeføring til Forumet. Formal logikk. Formal logikk (også kalt "utsagnslogikk", eller "setningslogikk") er den mest grunnleggende av de formelle, logiske systemer, der utsagn består av konstantsymboler, logiske konnektiver og variabler. Det finnes et sett av utsagn innenfor systemet som er tautologier per definisjon. Disse er alltid logisk gyldige og utgjør de setningslogiske aksiomer. Ethvert lovlig utsagn i dette systemet består av ett eller flere "atomære utsagn", utsagn som representeres ved konstantsymboler eller variabler. Disse utsagnene tildeles en "sannhetsverdi", enten «sant» eller «usant». Når flere atomære utsagn er knyttet sammen med logiske konnektiver, vil de utgjøre et større utsagn som får sannhetsverdier avhengig av konnektivet og de atomære utsagnene knyttet til det. Dette systemet er bevist "komplett" (Kurt Gödel, 1929), det vil si at alle lovlige utsagn kan utledes fra aksiomene i systemet. Første ordens predikatlogikk. Dette er en utvidelse av det ovenstående systemet der man også har med "kvantorer", som binder variabler og angir gyldighetsområdet til predikater, og "relasjonssymboler", som representerer predikatene. Disse angir egenskaper for variabler eller relasjoner dem imellom. Som uttales slik: "For alle x finnes det en y slik at dersom x er et menneske, så har x en far y." Predikatslogikk. Ofte avser man begge disse tolkninger: man studerar matematikkens logikk med matematiske metoder. Begrepet skal forstås som kontrast til Filosofisk logikk. ProArc. ProArc er en norskutviklet programvare for behandling av elektronisk dokumentasjon. ProArc er utviklet av Software Innovation, og brukes av en rekke norske og utenlandske selskaper. ProArc er særlig benyttet til teknisk dokumentasjon, og brukes av mange aktører innenfor olje- og gasssektoren og byggebransjen til sin tekniske dokumentasjon. Versjon 6 er den siste versjonen av ProArc. Denne versjonen er tett integrert med Microsoft Office og Windows SharePoint Services, men har også integrasjoner som mot Juva. Juva (tidligere Jukainen, eldre svensk: Jockas) er en kommune i landskapet Södra Savolax, Finland, nært St. Michel. Arealet er på 1346,13 km², derav 177,45 km² vann. I 2004 var det 7541 innbyggere, hvilket gir en tetthet på drøyt 6,3 per km². Juva grenser til kommunene Puumala, St. Michel, Pieksämäki, Jorois, Rantasalmi og Sulkava. Man har funnet bosetting fra over 5000 år siden. Den første etablering av kommunen fant sted i 1442, men egen administrasjon i 1868. Den finske filologen Carl Axel Gottlund vokste opp i Juva, likeså den kjente ishockeyspilleren Eero Kilpeläinen (Dallas Stars). Jordbruk og trevare er den viktigste næringsveien i kommunen, i tillegg til produksjon av møbler, bøker, klær. Juva har årlig treskjæringsfestival ved Vehmaa, skogfolkfestival, Puustock Rock (rockfestival), og musikkdagene til ære for Jorois i Juva kirke. FN F2000. FN F2000 er et bullpup automatgevær produsert av belgiske Fabrique Nationale. Geværet ble introdusert i 2001. Det kan brukes like bra av venstre- og høyrehendte siden de tomme hylsene kommer ut forover. Det kan ha granatrør og en digital siktecomputer til denne. I tillegg er det mulighet for en rekke optiske, laser- og rødpunktssikter. Man kan bytte ut granatkasteren med en «mindre dødelig» prosjektil-kanon. Brukerland. I forbindelse med utskiftning av AG-3 testet det norske forsvaret F2000, men valgte HK416. Populærkultur. FN F2000 er standarvåpnet til Sam Fisher i Splinter Cell Eksterne lenker. F2000 Martin Vestlien. Martin Vestlien (født i Åsnes 12. mai 1907, død samme sted 8. desember 1986) var en norsk skogsarbeider og lyriker, oppvokst og bosatt på gården Vestlien i Åsnes Finnskog. Han debuterte med "Vers fra Finnskogen" i 1941. I 1946 ga han ut diktsamlingen "Skogens Barn", og i 1973 utkom "Der Skogene Suser" med nye dikt og tidligere dikt i utvalg. Vestlien var lokalt kjent som en uredd avisdebattant, og bidro i noen grad til å fremme kultur på og fra Finnskogen. Han holdt frem til 1980, over en årrekke, Vestlien-stevnet (også kjent som Tyskebergstevnet) på hjemstedet, dette tiltrakk seg mange hundre interesserte. Vestlien var ugift, hans bror var gift med forfatteren Åsta Holth. En bauta av Vestlien ble i 1997 avduket i Åsnes bibliotek. I et hefte av tidsskriftet "Solør-Odal" (1996), har Morten Haugen skrevet en biografi om Vestlien. Firda videregående skole. Firda vidaregående skole er en videregående skole på Sandane i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Skolen ble stiftet i 1922 som Firda Gymnas. Hovedbygget er fra 1924. Beliggenhet. Skolen ligger i like ved Sandane sentrum, med Nordfjord Folkemuseum som nærmeste nabo. Gloppen folkebibliotek er samlokalisert med skolen og gir lett tilgang på aktuelt lærestoff, og skolens datarom er åpne også på kveldstid til bruk for elevene. En forholdsvis stor del av elevmassen er hybelboere og skolen har derfor utviklet et stort tilbud av aktiviteter for elevene i fritiden. Skolen har gode forhold for idrettsfag, med tilgang til Firdahallen (med håndballhall, svømmehall og styrketreningsrom), en grusbane for fotball, og Sandane stadion, et kombinert fotball- og friidrettsstadion. I tillegg nytter skolen den allsidige naturen i Gloppen kommune, fjord, skog og fjell. Forfatteren av biografien om Jakob Sande, lektor Ove Eide er lærer og «utviklings- og fornyelsesleder» på skolen. Skolens historie. Skolen ble startet i 1922 etter initiativ fra Gloppen kommune, Firda Mållag og ungdomslagene Firda ungdomslag og Sunnfjord ungdomslag. Elias Rysdal ble skolen rektor de første årene. I 1924 kom skolens hovedbygg til. Bygget ble tegnet av arkitekt Per Sande og var arkitektonisk inspirert av Eidsvollsbygningen, med strenge krav til symmetri i utformingen av fasade. Hovedbygget er fortsatt i bruk ved skolen. Senere er skolen utbygget flere ganger, men blant annet en større aula som også nyttes jevnlig til arrangementer for kommunens innbyggere. Skolens bibliotek er også folkebibliotek, og ligger i kjelleren av det som i dag er administrasjonsbygningen. I 1927 ble Kaare Fostervoll ansatt som rektor. Bare 36 år gammel var han da landets yngste rektor. Han ble senere statsråd og kringkastningssjef. Staten tok over skolen i 1946, og Firda Gymnas ble et såkalt landsgymnas, og fra 1948 også en "statsrealskole". Firda Gymnas fikk en periode med høy tilsøkning fra hele landet. I 2008 ble det gjennomført en omfattende utvidelse gjennom prosjektet Trivselshagen. Også den fylkeskommunale idrettshallen, Firdahallen, skal utvides og oppgraderes. Det blir et idrettsanlegg som vil heve kvaliteten på skolens idrettstilbud ytterligere. Tidligere elever ved Firda videregående skole (alumni). a>, tidligere elev ved Firda vgs En rekke artister, idrettsutøvere og kjente personligheter har gått på skolen. Blant disse er også en del musikkband. Bandet Fabel ble etablert som "To levande og ein død" mens medlemmene gikk på Firda videregående skole og musikklinjen der. Se også, Liste over kjente elever ved Firda videregående skole Sandane. Sandane er et tettsted og administrasjonssenteret i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Sandane ligger innerst i Gloppefjorden, en sørøstgående fjordarm av Nordfjord. Sentrum er forholdsvis moderne, men noen historiske bygg står igjen. Heradshuset med et fireveis klokketårn er sentralt plassert, og Gloppen Hotell er regnet blant landets «historiske hoteller». Utover dette er stedet preget av flere nye bygg, der handelshuset «Sandane senter» er det største. Sandane har et fotballag i 3. divisjon og et håndballag i 2. divisjon, også kjent som GHK (Gloppen Håndballklubb). Like ved, mot øst, ligger Nordfjord Folkemuseum i et lunt område kalt "Jølet". Museet har en stor samling med gamle hus og gjenstander fra hele Nordfjord. Sandane lufthamn, Anda, ligger like ved. Største idrettsklubb er STIL, Sandane Turn og Idrettslag. Boligbebyggelsen i Sandane er sentrert om området "Åsen", sør for sentrum, og "Leirbrekka" mot nordvest. Geografi. Sandane ligger tett på naturen. Beliggenheten ved fjorden preger bebyggelsen med en rekke kaianlegg mot sjøen. Mot nord ligger stiger terrenget bratt mot Fjellbygda. Mot sør ligger boligområdet Åsen, og sør for Gloppeelva ligger området Bukta, med Sandane Camping ved Fitjesanden. Mot øst på et platå ca 30 meter over havet ligger Eide, samt gådene Holvik og Evebø. Platået har et rikt jordsmonn, og gårdene var i middelaldertider regnet som storgårder på vestlandet. Tcl. Tcl (opprinnelig navn Tool Command Language) er et skriptbasert programmeringsspråk. Vodka. Vodka, slik vi kjenner den i dag, er et brennevin som er helt klar på farge og har ofte lite smak. Brennevinet har ofte en høy alkoholprosent, vanligvis på mellom 37 og 60 %. Historie. Ingen vet akkurat når man begynte å produsere vodka, men det russiske ordet "vodka", som betyr «lite vann», dukket for første gang opp i skrifter på 1300-tallet. Vi vet også at vodka har vært destillert over hele Øst-Europa i over 800 år. Vodkaen vi drikker i dag ble først laget i St. Petersburg tidlig på 1800-tallet. Den opprinnelige polske Peter Smirnoff grunnla sitt destilleri i Moskva i 1818, hvor han begynte å filtrere kornsprit gjennom et kullfilter og fikk et nesten helt rent brennevin. I 1947 fikk Heublein Inc. og Rudolph Kunett kontroll over verdensrettighetene til Smirnoff, og i 1948 fikk en restauratør i Los Angeles, ved å blande ingefærøl med vodka og limejuice (og fikk da drinken Moscow Mule), introdusert både vodka og ingefærøl til det amerikanske markedet. Produksjon. Vodka har blitt laget av de råstoffene som har vært enklest og billigst å få tak i; hvete, bygg, rug, poteter, mais og til og med melasse. Potetvarianten dukket opp etter at polakkene fikk poteter i gave fra Østerrike på 1500-tallet. 99 % av all vodka i dag er laget av korn, ettersom dette er billigst. I Norge produseres vodka med en basis i poteter. Potetene blir most, og stivelsen i potetene blir omgjort til sukker. Dette blir så tilsatt gjær, og blandingen blir lagt på fermenteringstanker. Når fermenteringsprosessen (gjæringsprosessen) er ferdig, har de det som kalles for sats. Satsen blir så destillert i apparater som kalles Coffey Stills, og brennevinet som tappes fra apparatet, som har en alkoholstyrke på 96%, blir filtrert og tilsatt rent vann for å redusere alkoholstyrken til ca 40-60 %. Deretter blir den tappet rett på flasker. I 1780 hyret tsarina Katarina den Store av Russland en kjemiker for å gjøre drikken mer hygienisk. Russerne fant opp metoden med filtrering gjennom kull, en metode som brukes av de fleste vodkaprodusenter den dag i dag. Svenske Absolut Vodka gjør ikke dette siden vodkaen lages av så rent vann at filtreringen er unødvendig. Foruten Russland og Polen, er USA, Sverige, Finland, Nederland, Frankrike og New Zealand kjent som de beste vodkaprodusentene. Servering. Vodka kan drikkes rent, gjerne godt avkjølt, og serveres da gjerne i shotteglass. Det er også veldig vanlig å bruke vodka i miksede drinker (gjerne blandet med juicer eller mineralvann (longdrinks) og serveres da i highballglass med isbiter og sugerør. Asterix. Asterix (fransk originaltittel: "Astérix") en fransk humoristisk tegneserie og også navnet på hovedpersonen i serien. Serien ble skapt i 1959 av forfatteren René Goscinny (1926–1977) og tegneren Albert Uderzo (1927-). Handling. Fortellingene utspiller seg omkring år 50 f.Kr. etter at Romerriket har foretatt store erobringer, og handler om innbyggerne i en gallisk landsby i Aremorica (dagens Bretagne). De kan ved hjelp av styrkedråpene, en magisk trylledrikk som gir dem overmenneskelig styrke, motstå den romerske overmakten ved å gå løs på romerske soldater med bare nevene. Den viktigste hovedpersonen er den kortvokste, smarte Asterix. Obelix er Asterix' faste følgesvenn på eventyrene i og utenfor landsbyen. Han er stor og sterk (han falt i styrkedråpegryta som liten, så de har permanent effekt på ham), men ikke spesielt intelligent. Idéfix er den lille, ganske intelligente hunden til Obelix. Andre viktige hovedpersoner er Miraculix, trollmannen som lager styrkedråpene, Trubadurix, sangeren som ofte skaper misnøye, og Majestix, landsbyens høvding. Gallerne opplever mange forskjellige eventyr hvor de blant annet reiser til fremmede land. Slåsskamper mot romerne og enkelte andre fiender er en viktig foreteelse. En annen vanlig ingrediens i fortellingene er noen sjørøvere de ofte møter på og kommer i klammeri med, noe som gjerne ender med at sjørøverne senker sin egen skute. Bakgrunn og utvikling. Uderzo ønsket først å tegne en stor og kraftig mann, men Goscinny så for seg en liten og spinkel person. Slik ble Asterix til, og navnet Asterix er en lek med ordet "asterisk" («(liten) stjerne», «*»). Obelix ble hans nære venn, som er stor og sterk, men heller dum, og hans navn har sammenheng med obelisk. Hunden Idéfix kom inn først i fortellingen "Asterix – Gallia rundt". Sjørøverne var opprinnelig en karikatur av noen sjørøvere i en annen fransk tegneserie. Asterix, Obelix og Idéfix har de samme navnene på de fleste språk, men navnene på de fleste av de andre personene varierer. De franske navnene på høvdingen og sangeren er henholdsvis "Abracourcix" og "Assurancetourix", som er morsomme påfunn av Goscinny. Tegneserien ble publisert første gang i det franske seriemagasinet "Pilote" i 1959. I Norge debuterte Asterix i tegneseriebladet "Tempo" i 1969. Etter Goscinnys død har Uderzo fortsatt å lage historier hvor han både har skrevet og tegnet. Han grunnla også Editions Albert René, som han driver sammen med sin datter Sylvie. Den siste fortellingen som ble skrevet av Goscinny var "Styrkeprøven" – han døde mens den var under produksjon. "Hvordan Obelix falt oppi trollmannens gryte da han var liten" var en fortelling som ble skrevet av Goscinny, men som først ble produsert etter hans død. Den teller ikke med blant albumene, men er utgitt i et eget hefte ved siden av. "Asterix og Latraviata" kom ut som det 31. albumet i 2001. I 2003 kom "Gallisk skolestart" ut, som består av flere short stories og vitsetegninger. Noen var laget ennå mens Goscinny levde. Flere av disse er ikke vanlige fortellinger, men snarere parodier. I 2005 kom "Det store himmelfallet" ut, en fortelling som vakte mange reaksjoner blant leserne. I 2009 ble enda et album utgitt; "Asterix og Obelix fyller år – Gullboken". Seriealbum. Utgitte album kronologisk ordnet, dvs. etter utgivelsesår i Frankrike. Nummereringen av de norske albumene faller sammen med de franske fra og med album nummer 13. Egmont Serieforlaget AS har samlet alle seriene i bokserien "Asterix samlede verk", som ble gitt ut i Norge fra 2001 med et siste bind (nr. 13) utkommet i 2006. Serien er også utgitt i Tegneseriebokklubben som ble startet av Hjemmet. Etter Tegneseriebokklubben ble nedlagt ble serien en del av Seriesamlerklubben, en abonnementssamling av humortegneserier startet i 1986 av Semic og videreført av Egmont fra 1997. Andre utgivelser. I tillegg til disse albumene er det gitt ut flere julehefter inneholdende en del av de korte historiene fra "Gallisk Skolestart". Noen av historiene i "Gallisk Skolestart" ble skrevet ennå mens Goscinny levde, og noen er skrevet av Uderzo alene. Det er også utgitt et filmalbum - "Operasjon Bautastein" som var en billedbok med bilder fra filmen med samme navn. En tegneserie basert på filmen "The Twelve Tasks of Asterix" - "De tolv prøvene" - gikk som biserie i Fantomet nr. 1 og 2 1985. Historien ble presentert i farger, selv om bladet for øvrig var svart-hvitt. Tegningene er tydelig forsøkt gjort i Uderzos stil, men tegner til denne "uoffisielle" serien blir ikke oppgitt. Historien "Hvordan Obelix falt oppi trollmannens gryte da han var liten" er også utgitt som eget album, men ikke nummerert i albumserien. Fortellingen er inkludert i Egmonts "Asterix samlede verk", i motsetning til de albumene som er basert på tegnefilmer. Ellers er boken "Finn Asterix" med store plansjer hvor Asterx er gjemt et eller annet sted i bildet etter mal av "Hvor er Willy" utgitt på norsk. Det samme er en praktbok med Uderzos skisser til "Asterix og Latraviata", "Asterix og Latraviata – Et album blir til". I 2007 kom samlingen "Astérix et ses Amis" ut i anledning Udercos 80-årsdag. Denne inneholder noen korte historier laget av andre tegneserieskapere enn Uderzo. Den inneholder også et forord av hans datter Sylvie. Asterix har også blitt parodiert i tegneserien "Isterix". Hobsyssel. Hobsyssel (eng. "The Shire") er et oppfunnet sted i J.R.R. Tolkiens bøker "Ringenes Herre" og "Hobbiten". Stedet, eller regionen, ligger i den nord-vestre delen av Eriador eller Arnor i Midgard. Hobsyssel er for det meste bosatt av hobbiter. Elven Brennvina eller Baranduin var Hobsyssel sin grense mot vest. Det levde også hobbiter i Bukkaborg, på østsiden av elva og på vestsiden av Gammelskogen. Men Bukkaborg var egentlig ikke i en del av Hobsyssel før Kong Elessar skjenket hele området til hobbitene. I nord og sør hadde Hobsyssel egentlig ingen grenser, mens i vest grenset Hobsyssel mot Tårnåsene. Hobsyssel ble først bosatt i året 1601 i det tredje tideverv. Dette ble det første året i Hobsyssel-kalenderen. Hobbitene (som opprinnelig bodde langt nord i Rhovanion, i dalføret til Anduin) hadde over tiden migrert over Tåkefjellene. Deretter bosatte de seg i forskjellige steder i Dunnland, Cardolan og Rhudaur. Men i året 1601 (eller år 1 i følge hobbitene) ga kong Argeleb II hobbitene tillatelse til å bosatte seg i landene vest for Baranduin. Hobbitene regnet seg selv etter dette som undersåtter av kongen av Arnor, og sendte derfor noen bueskyttere til noen av slagene mellom Arnor og Angmar. Etter at kongeriket Arnor gikk gradvis i oppløsning forble Hobsyssel et politisk uavhengig område. Sjokoladekake. Sjokoladekake er en kake laget av sjokolade og en variasjon av andre ingredienser. Sjokoladekake serveres ofte ved fødselsdager, brylluper og andre sammenkomster. Storband. Et storband er et stort musikkensamble som spiller jazzmusikk. Ordet "storband" forbindes ofte med swingæraen som var populær på 30- og 40-tallet, men kan generelt brukes om de fleste store jazzensembler. Et storband er ofte delt opp i fire seksjoner med om lag fire personer i hver seksjon. Tradisjonelt er dette en kompseksjon bestående av trommer, bass, piano og ofte gitar, en trompetseksjon med fire trompeter, en tromboneseksjon med tre tromboner og en basstrombone og en saksofonseksjon med to altsaksofoner, to tenorsaksofoner og en barytonsaksofon. I tillegg er det vanlig med vokalist. Andre varianter kan også inneholder tverrfløyter, klarinetter, en tuba og valthorn. Tørrdokk. Atomubåten USS «Greeneville» i tørrdokk etter kollisjon med en fiskebåt En tørrdokk er et basseng som kan bli tømt for vann, vanligvis ved hjelp av porter og pumper, slik at skipet kan ettersees eller repareres under vannlinjen. Jan Jönsson. Jan «Janne» Jönsson (født 24. mai 1960) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han er fra og med 2011 trener for Rosenborg Ballklub. I 2005 overtok han som trener for for Stabæk Fotball. Han har i løpet av sin tid som Stabæk-trener kjøpt spillere som Joakim Persson, Jesper Jansson, Alan Carlos Gomes da Costa («Alanzinho»), Daniel Nannskog, Markus Karlsson, Somen Tchoyi, Johan Andersson og Pontus Farnerud. Etter at Mons Ivar Mjeldes avgang som Brann-trener etter 2008-sesongen ble kjent, blir Jönsson den lengstsittende treneren i den norske eliteserien. Jönsson ledet Stabæk Fotball fra 1. divisjon i 2005 til seriemesterskap i Tippeligaen i 2008. Spillerkarriere. Jan Jönsson hadde en fremgangsrik spillerkarriere i Halmstads BK før han ble trener. Gnom (tegneserie). Gnom er en tegneserie av Mads Eriksen. Den handler om en bitte liten gnom som plager menneskene i huset den bor i ved å stjele en av sokkene i skittentøyskurven, åpne dolokket og liknende. Serien gikk i Dagbladet og Smult, og fikk også ett eget album, men nye striper har ikke blitt produsert etter at tegneren valgte å satse på stripeserien M i stedet. Alfred E. Neuman. Alfred E. Neuman er maskoten til bladet Mad. Han er en fyr med utstående ører, en manglende tann og svært hode. Han har opptrådt i bladet siden det kom med første nummer en gang i den nyere ungdomskulturs morgen. Status er per i dag (2006) at han har en syvende far i huset posisjon. Samtidig er han slave: Han kan selges, men ikke få sparken. Lever under mottoet: «"What – me worry?»" Alfred E. Neuman Kabel. Elektrisk kabel. For overføring av elektrisk energi (ofte kalt "kraftkabel"), brukes to eller normalt tre elektriske ledere. Likestrømskabler kan bruke bare én leder hvor sjøvann kan fungere som "minuslederen". Materialet til disse lederne er oftest kobber, men aluminium er også ganske vanlig på korte avstander, andre materialer kan også forekomme. Rundt lederne finner vi et lag med elektrisk isolasjon. Tykkelsen på ledermaterialet avhenger av hvor mye strøm (måles i ampere (A)) som skal gå igjennom lederen. Tykkelsen på isolasjonsmaterialet er avhengig av hvor stor elektrisk spenning (fasespenning, måles i volt (V)) som er tilstede mellom lederne. I tillegg til selve kraftoverføringen, blir en kraftkabel designet med tanke på ytre påkjenninger. F.eks. må man ha et lag med stålarmering rundt det ytre laget for å beskytte kabelen mot en fisketrål, hvis kraftkabelen skal ligge på havbunnen. Kommunikasjon. Typisk kommunikasjonskabel for legging i sjøen. 1 og 2 gir glatt overflate, samt bestyttelse av laget innenfor. 3 er stålarmering for mekanisk beskyttelse. 4, 5, 6 og 7 gir beskyttelse av kabelkjernen, beskyttelse for bøy og trykk. 8 er kabelkjernen som består her av optisk fibre For overføring av kommunikasjonssignaler. Fra tidlig 1900-tallet og frem til slutten av 1900-tallet ble det utelukkende brukt kobber, som leder av elektriske signaler. En telefonkabel kunne bestå av et stort antall isolerte enkeltledninger der isolasjonen var fargekodet slik at en skulle kunne kople rett i begge ender. Kabelen var mantlet for å motstå strekk og fuktighet. Mot slutten av 1900-tallet er det blitt mer vanlig å bruke optiske fibre, som leder av optiske signaler (siden disse har en vesentlig høyere kommunikasjonskapasitet). Kobbertrådene eller de optiske fibrene blir samlet i "bunter". Rundt disse buntene legger man på ett beskyttende lag. Det beskyttende laget er ofte bygd opp av forskjellige materialer, for å skape den optimale beskyttelsen, med tanke på hvilke ytre miljøer kabelen skal bli utsatt for. Kombinasjon. I dag blir kabler gjerne bygt opp som en blanding av både kraftoverføring og signaloverføring. Kraft og signal må gå i hver sine ledere, men kan legges i en og samme kabel, med ett eller flere felles beskyttende lag utenpå. Andre betydninger. "Kabellengde" brukes i navigasjon med betydningen nautisk mil (185,2 meter). En beskrivelse av "råmateriale" i flere viktige fabrikasjonsindustrier, der det har en plass som tilsvarer tekstilfiber. Navlestrengskabel brukes om ledningen som sender kraft og styringssignaler til fjernstyrte, undersjøiske enheter. Lasse Sætre. Lasse Sætre (født 10. mars 1974 i Oslo) er en norsk skøyteløper. Sætre vokste opp i Nord-Odal og gikk for Sand IF. Lasse Sætre var en utpreget langdistanseløper med 10 000 meter som sin spesialdistanse. Under OL 2002 i Salt Lake City fikk han bronse på 10 000 meter, etter nederlenderne Jochem Uytdehaage og Gianni Romme. Året etter fikk han bronse på den samme distansen under VM enkeltdistanser, og i desember 2005 ble han første nordmann til å gå 10 000 meter under 13 minutter. Samtidig ble han den første i verden til å gå under 13 minutter på europeisk is. Han ble norgesmester på skøyter, allround i 1998, og har sju NM-titler på enkeltdistanser – tre på 5000 m og fire på 10 000 m. Limbånd. Limbånd eller tape/teip er bånd av tekstil, cellofan eller plast med lim på og brukes til å binde sammen eller feste noe, enten midlertidig eller permanent. Enkeltsidig limbånd kan brukes til å binde sammen to overlappende eller tilliggende materialer, mens dobbeltsidig limbånd (lim på begge sider) kan brukes til å binde sammen to gjenstander rygg mot rygg. Limbåndet ble funnet opp i 1925 av Richard Drew i det amerikanske selskapet Minnesota Mining and Manufacturing Company (3M). Annet. Skrivemåten «tæip», har vært vurdert som alternativ skrivemåte (av Norsk språkråd). Vestkanten kjøpesenter i Bergen. Vestkanten er et kjøpesenter som ligger i Loddefjord, ca. 9 km vest for Bergen sentrum. Kjøpesenteret har over 90 butikker, badeland og ishall. Senteret ble i sin tid bygget som Loddefjord Torg og sto ferdig i 1973. I 1989 ble det bygget på en etasje, og det skiftet navn til Vestkanten. Senterets strategi er å være et opplevelsessenter like mye som et kjøpesenter og hadde i 2010 en omsetning på 1.2 milliarder. Vestkanten ble i desember 2009 solgt til Olav Thon (55%) av senterets tidligere eiere Stor-Bergen Boligbyggelag, som sitter igjen med 8%. Vannkanten. Vannkanten er en del av kjøpesenteret Vestkanten. Det ble bygget i 1999/2000 og inneholder badeland, bowling, treningsstudio, bingo, m.m. Vannkanten er direkte knyttet til kjøpesenteret via en bro over hovedveien i Loddefjord. Iskanten. Iskanten er det andre satellittbygget til kjøpesenteret og inneholder ishall med 3 curlingbaner, legekontorer, bibliotek og diverse butikker/spisesteder. Selve ishallen ble åpnet 23. august 2007. Iskanten er knyttet til kjøpesenteret via broen til Vannkanten. Utvidelse 2012. Vestkanten er i gang med storstilt utbygging syd for dagens senter, prislapp er 200 millioner kr. Blant leietakere i nybygget er Coop Obs! Hypermarked som vil ha et areal på 9000 kvm. Veidekke står som utbygger, og utvidelsen er forventet ferdig november 2012. Nordlandsbanken. Nordlandsbanken ASA er en forretningsbank med hovedkontor i Bodø. Banken ble grunnlagt i 1893 som Nord-Norges første forretningsbank. Banken er siden vinteren 2003 vært heleiet av DNB. Nordlandsbanken hadde ved starten av 2008 en forvaltningskapital på 29,3 milliarder kroner og en medarbeiderstab på 270 årsverk. Historie. Nordlandsbanken har hovedkontor i Moloveien, Bodø. Banken hadde i mange år hovedkontor i Storgata 38, Bodø, og flyttet omkring 2000 hovedkontoret til Moloveien. Nordlands Privatbank. Nordlands Privatbank ble etablert den 1. juli 1893 i kjøpstaden Bodø som den første forretningsbank i Nord-Norge. Banken vokste raskt i løpet av de første årer, og i fellesskap med en annen bank grunnla banken Ofotens Bank i Narvik i 1899. Senere ble det åpnet avdelinger i Svolvær (1910) og på Sortland (1918). Høykonjunkturen under den første verdenskrig, og den påfølgende økonomiske krise, rammet banken sterkt, og i 1923 ble den satt under offentlig administrasjon. I 1928 kom den på nytt i drift som fri bank. Etter 1945 la myndighetene press på små forretningsbanker for å gå sammen i større enheter. Nordlandsbanken. I 1953 ble det vedtatt at Nordlandsbanken skulle etableres som en fusjon mellom Fauske Bank, Søndre Helgelands Kreditbank og Helgelands Fiskeri- og Handelsbank på den ene siden og Nordlands Privatbank på den andre siden. Den nye banken ble grunnlagt i 1954. Siden da har banken ekspandert geografisk til alle deler av fylket, og den var i tillegg representert i Oslo og Tromsø. DNB overtar som eier. Nordlandsbanken red av stormen under bankkrisen i slutten av 1980-årene, og i 2002 var banken den eneste regionale forretningsbank av noen størrelse i Norge, samt Nord-Norges fremste finansielle institusjon, da banken fikk alvorlige økonomiske problemer etter å ha lånt ut 450 millioner kroner til Finance Credit-systemet. Løsningen ble at banken, som tidligere hadde hatt nordnorske eiere, ble overtatt av Den norske Bank. Nordlandsbanken overtok da alle DnBs lokaler i Nordland (senere også Gjensidige NORs), mens DnB overtok lokalene utenfor fylket. DnB NOR Bank ASA fikk den 13. juni 2008 dispensasjon fra Finansdepartementet til fortsatt å eie Nordlandsbanken som egen datterbank. Dispensasjonen var tidsbegrenset til tre år fra vedtakets dato. Finansdepartementet har avslått søknad om videre drift av Nordlandsbanken som datterbank av DnB NOR. Innen den 31. desember 2012 skal Nordlandsbanken som egen bank avvikles. Liste over banksjefer. Den formelle tittel var frem til 1941 "banksjef" og deretter "administrerende direktør". Liste over sekundære banksjefer. Fra 1975 var "banksjef" en tittel underordnet "administrerende direktør". Postbanken. Postbanken var et merkenavn til DnB NOR Bank ASA. Selskapet tilbød tjenester innen sparing, lån, dagligbank, forsikring og eiendomsmegling. Postgirokontoret. Den 1. mai 1943 ble Postgiro som betalingssystem etablert ved at det ble hjemlet i Postloven. Den aller første kontohaveren i Postgirokontoret var Vidkun Quisling. Postgiro ble kanskje det mest heldige prosjektet fra okkupasjonstiden. Fra Norges Postsparebank til Postbanken. Den 2. januar 1950 ble Norges Postsparebank etablert som Postverkets system for kontobasert betalingsformidling. Banken benyttet som en av de første hullkortanlegg – en forløper til datamaskinene. Banken lanserte sin berømte røde bankbok samtidig. Den første kontoinnehaveren var denne gangen Einar Gerhardsen. I 1992 ble banken omorganisert til til Norges Postbank. Tre år senere, i 1995 fusjonerte Norges Postbank og Postgiro. Året etter ble Norges Postbank omdøpt til Postbanken BA. Eierskapet ble overført fra Posten Norge til den norske stat ved Samferdselsdepartementet. Den 1. desember 1999 ble Postbanken fusjonert med DnB ASA. Samtidig ble det inngått samarbeidsavtale med Posten Norge. I 2001 ble Postbanken BetalingsSystem kjøpt opp av Bankenes BetalingsSystem, og året etter ble de to systemene slått sammen med den følge at det nesten 60 år gamle postgirosystemet ble historie. 11. november 2011 forsvant merkenavnet Postbanken og kundene ble overført til DnB. Lørdagsbarnetimen. "Lørdagsbarnetimen" var et radioprogram for barn som ble sendt hver uke av Norsk rikskringkasting (NRK). Barnetimen ble første gang kringkastet 20. desember 1924. Det siste programmet ble sendt 11. september 2010. Rett før det ble lagt ned var barnetimen regnet – til tross for et ufrivillig avbrudd under andre verdenskrig – som verdens eldste, fortsatt eksisterende radioprogram. Før andre verdenskrig. Den første "Lørdagsbarnetimen", den gang under navnet "Barnetimen", gikk på lufta 20. desember 1924, kringkastet av det private Kringkastingsselskapet A/S. Programleder var Carl Bødtker («Onkel Bødtker») Einar Schibbye var programleder i årene før den andre verdenskrig, kjent som «onkel Einar». Historiene om onkel Einar, Oscar og Spisskammeret, eller møtene mellom onkel Einar, Kallemann, Amandus og tante Amalie (de siste figurene var blitt skapt i samarbeid med Sverres Erichsen under Schibbyes NRK-periode i Bergen) ble institusjoner i radioen. Schibbyes fantasi tok med barna ut på eventyr med de mest utrolige plot, gjerne med et visst teknologisk preg. Med sin personlige ledelse, faste innslag og tallrike ukonvensjonelle sett å aktivisere lytterne på, gjorde Schibbye Barnetimen til en forløper for magasinprogrammene i 1960-årene. Etter andre verdenskrig. De første årene etter krigen var preget av ressursknapphet. "Barnetimen" ble utformet først som et familieprogram, som lederen for NRKs den nyopprettede barne- og ungdomsavdeling Lauritz Johnson fra 1946 straks grep fatt i og gjorde om til et barneprogram. Han trådte inn som leder av Barnetimen, som da fikk sendetid kl. 18. Han ble som programleder for "Barnetimen" etterhvert kjent som hele Norges «Onkel Lauritz». Han sørget for å bygge opp avdelingen med egne kor, orkester og ukentlige hørespill. Sonni Holtedahl Larsen ble «Tante Sonni». Teksten til den legendariske kjenningsmelodien "Nå kommer barnetimen" («hysj, hysj, hysj, vær stille som mus») er skrevet av tegneren, forfatteren og visedikteren Thorbjørn Egner i 1950. Melodien er Skomagerdrengen, komponert av Eric Christiansen og Vilfred Kjær til den første danske helaftens tegnefilmen Fyrtøjet, i 1945. Programposten "Barnetimeboka" var en forfatterstafett der en forfatter skrev første kapittel på en historie som lytterne siden sendte inn tekstforslag til nye kaptiler til, ofte sammen med tegninger. Alle bidrag ble premiert, og resultatet av de beste bidragene kom i bokform, der en del av overskuddet av boksalget gikk til et godt formål som barna hadde stemt over. En av bøkene, "Toya", ble filmatisert med bl.a. den da populære barnestjernen Magne Ove «Spurven» Larsen i rollen som Trygve. I 2003 hadde "Barnetimeboka" 50 års jubileum. Blant programlederne etter Lauritz Johnson og Sonni Holtedahl Larsen kan nevnes Helge Sverre Nesheim, Ragnhild Knagenhjelm, Knut Røe, Frank Nordli og Jon Roar Tønnesen (fast tekniker og medprogramleder), Svein Tore Andersen, Frank Tangen, Arnfinn Christensen (fast tekniker og medprogramskaper), Jon Henriksen (innførte navnet "Lørdagsbarnetimen" i 1992), Hege Omre, Webjørn S. Espeland, Vera Michaelsen og Marianne Furevold. Aldersforskjellen mellom store og små barn gjorde at Barnetimen for de minste, som opprinnelig begynte i 1947 som «inspirasjon til dagens lek», også fikk egne opplesningsserier for små barn med Thorbjørn Egner fra 1951. 2000-tallet. Programmet var fortsatt svært populært på 2000-tallet, med gjennomsnittlig lyttere hver lørdag i de fire første månedene i 2009. Men kun åtte prosent av målgruppen, som var barn mellom tre og elleve år, lyttet til "Lørdagsbarnetimen". Ni av ti lyttere var voksne, hele 80 % av lytterne var 45 år eller eldre, og halvparten var over 60 år. NRK markerte aldri at Lørdagsbarnetimen ble lagt ned. Nedleggingen ble omtalt som «programomlegging», og siste program gikk på lufta 11. september 2010. Psoriasis artritt. Psoriasis artritt er også kalt for "psoriasisleddgikt", og er en gikttype som forbindes med den kroniske hudsykdommen psoriasis. Sykdommen gir inflammasjon i ledd og omkringliggende vev. Inflammasjon betyr en betennelse, men uten at bakterier eller virus er involvert. Les mer om psoriasisartritt på sine nettsider Om sykdommen. 5-10 prosent av pasienter med psoriasis får også psoriasis artritt. Den oppstår i 30-50 års alder jevnt fordelt mellom kjønnene. Psoriasis artritt kan komme før hudsymptomer, men normalt kommer utslettet først. Symptomer er morgenstivhet, generelle smerter og stivhet i leddene ved bevegelse, hevelse og eller varmeøkning i ledd, trykkømhet over ledd, muskler og senefester foruten tretthet og slapphet. Blodprøver kan ikke vise om en har psoriasis artritt, men en kan se om sykdommen er aktiv eller passiv. Hud- og neglforandringer som er karakteristiske for psoriasis må være tilstede for at en helt sikker diagnose kan stilles. En blodprøve for revmatoid faktor er negativ i omkring 95 prosent av pasientene med psoriasis artritt, og hvis den er tilstede er nivået for lavt. Forhøyet senkning, mild anemi og forhøyet nivå av urinsyre i blodet kan ses hos noen pasienter. Karakteristiske trekk ved sykdommen er blant annet røde hissige ledd og hender, negleforandringer, ett eller flere hovne ledd, leddgiktfaktor finnes ikke i blodet og hovne tær. Hovedtyper. Artritt kan gi revmatiske øyeproblemer og inflammasjon der muskler og leddbånd er festet til benet og fører til lokal smerte, for eksempel i hælene. Årsak. Årsaken til at en får psoriasis artritt er ukjent. En vet at den genetiske faktor spiller en rolle. Såkalte vevstypeantigener viser en sterk sammenheng med spesielle typer leddgikt. For eksempel her vevstypeantigenet HLA-B27 vært forbundet med sykdom i ryggraden og i psoriasis artritt. 40 prosent av pasientene med psoriasis artritt kan ha en familiehistorie med hud- eller leddsykdom. Behandling. Behandlingen begynner med såkalte betennelsesdempende medisiner (NSAIDS, Non Steroidal Anti-Inflammatory Drugs). Langsomtvirkende medisiner som virker inn på selve sykdomsprosessen kan være nødvendig for psoriasis artritt som ikke reagerer positivt på behandling med NSAIDS. For mange parienter er det viktig med fysioterapi og ergoterapi. Kirurgi kan være nyttig hvis ledd blir ødelagte til tross for aggressiv medikamentell behandling. Norsk Psoriasisforbund. Norsk Psoriasisforbund (NPF) ble stiftet 9. april 1962 som "Internasjonalt Selskap til Utforskning av Psoriasis". I 1964 endret organisasjonen navn til "Norsk Psoriasis Forbund", mens skrivemåten ble endret i 1994 til dagens. NPF er en landsomfattende interesseorganisasjon for personer med psoriasis, psoriasis artritt, atopisk eksem og andre hudsykdommer. Organisasjonen er religiøst og partipolitisk uavhengig. Forbundet har vel 5500 medlemmer fordelt på 19 fylkeslag og 44 lokallag rundt omkring i landet. PSO-ung er forbundets ungdomsorganisasjon, og har ansvaret for barne- og ungdomsarbeidet. Norsk Psoriasisforbund arbeider blant annet med informasjon og økt kunnskap for å skape forståelse og aksept for det å ha en hudsykdom, det å sørge for et godt lokalt behandlingstilbud, sikre klimabehandlingsreisene, medvirke til økt forskning på hudsykdommer, medvirke til å begrense bruken av egenandeler i helsetjenesten og fremme nasjonalt, nordisk og internasjonalt samarbeid. Norsk Psoriasisforbund har landsmøte hvert tredje år, og der velges et sentralstyre som er ansvarlig for den daglige virksomheten i forbundet. Organisasjonen har et sekretariat i Oslo som ledes av en generalsekretær. Forbundet gir ut medlemsbladet Psoriatikeren. Ekstern lenke. Psoriasis Bukking. Thai-dansere bukker etter en forestillingBukking er en gest som brukes når man hilser eller som en måte å vise noen høflighet. Bukking består i at man bøyer hodet eller hele overkroppen og raskt retter seg opp igjen. Noen steder er det hovedsakelig menn som bukker mens kvinner på en tilsvarende måte neier. Bukking spiller en viktig rolle i flere kulturer rundt omkring i verden. I flere land i Asia er spesiell kutyme av flere slag forbundet med bukking. Katolsk liturgisk bukking. I katolsk liturgi inngår bukking som en av de faste gester. Det skilles mellom et lite bukk, hvor bare hodet bøyes, og et dypt bukk hvor hele overkroppen bøyes ved hoftene, fortrinnsvis til 90 graders vinkel, mens hendene legges på knærne. I praksis blir ofte ikke et dypt bukk utført så nøye, og det blir heller en lettere bøyning av overkroppen. Et lite bukk skal brukes hver gang navnene Jesus, Maria leses opp under en bønn eller bibellesning. Det skal også brukes når kirkens skytshelgen eller festdagens helgens navn leses opp, men dette gjøres i mindre grad. Man utfører også et lite bukk før fredshilsenen og ved incensering av menigheten. Dypt bukk brukes under trosbekjennelsens avsnitt om Inkarnasjonen, under tidebønnene når "Ære være" synges, foran tabernakelet når det ikke er nødvendig eller mulig å knele samt foran alteret i ikke-katolske kirker. Neiing. Neiing er en gest som brukes av kvinner som en hilsen eller som et tegn på høflighet, på samme måte som bukking. Neiing består i at knærne bøyes et kort øyeblikk, noen ganger i kombinasjon med at hodet eller overkroppen bøyes. Imidlertid blir det også fullt ut regnet som god kutyme at kvinner bukker, og det å neie har mange steder blitt mer uvanlig. Citroën 2CV. Citroën 2CV'", ("deux chevaux", fransk for "to hester") var en etter datidens målestokk mellomstor bil fra Citroën som ble solgt fra 1948 til og med1990, da produksjonen ble innstilt på grunn av nye restriktive krav til katalysatorer og avgassutslipp. Bilen gjennomgikk i løpet av produksjonstiden noen ytre og en rekke indre endringer. Bilen fikk med tiden stadig mer luksusutstyr, slik som varmeanlegg og defroster i frontruten. Bilen er kjent for sin karakteristiske form og enkelhet. 2CV er også kjent for sin sterkt begrensede motorkraft, hvor toppmodellen hadde 32 hestekrefter. Motorvolumet varierte fra 375 cm³ til 602 cm³ (0,6 liter) som hadde en topphastighet på 115 km/t. Selv om bilen var enkel, hadde den teknisk avanserte løsninger med tannstangstyring og uavhengig fjæring på alle fire hjul. Foran var bremsene plassert inne ved differensialen for å redusere uavfjæret vekt. Motoren, utviklet av Walter Becchia, var av lettmetall og stemplene fikk oljespraykjøling på undersiden, en teknologi senere brukt av Koenigsegg. I tillegg brukte den waste-spark tenning i stedet for fordeler. Becchia som også designet girkassen, lurte inn et fjerde gir og merket girkulen med S for surmultipliée (overgir) i stedet for et firetall. Opprinnelsen til «to hester» referer seg til de daværende franske regler om beskattning av biler etter motorens yteevne. 1 «skattehest» tilsvarte 4,5 Hk, De første 2CV med 375 cc. motor hadde følgelig 9 Hk. Bilen var kjent for å kunne ta seg frem i all slags terreng og ble benyttet til flere spesielle ekspedisjoner. I 1958 – 1959 reiste to unge franskmenn,(Jean-Claude Baudot og Jacques Séguèla) jorden rundt i en Citroën 2CV. Bilen ble tatt på båt over Middelhavet fra Port Vendres til Algerie. Over Atlanterhavet fra Cape Town til Rio de Janeiro og over Stillehavet fra San Francisco til Yokohama. De brukte 13 måneder på turen, kjørte 100 000 kilometer, brukte 5 000 liter bensin og slet ut 36 dekk. Allerede i 1953 (1. november) hadde to andre franskmenn – Jacques Cornet og Henri Lochon – satt høyderekord med sin 2CV (som visstnok består fremdeles) på Chacaltaya i Andes med attesterte 5 420 meter over havet for egen motor (9hk) på sin reise med båt fra Paris til Quebec, derfra via San Francisco til Tierra Del Fuego på Sør-Amerikas sydspiss.(Reisen fortsatte videre til Rio de Janeiro, båt til Dakar, gjennom Sahara og så Spania tilbake til Paris. En spesiell variant av 2CV «Sahara» for vanskelig terrengkjøring ble bygget fra desember 1960 frem til 1971. Denne hadde to motorer og drift på både for- og bakhjul. Det ble ikke bygget mer enn 694 eksemplarer av denne utgaven. Kuriosa. I James Bond-filmen "Kun for dine øyne" flyktet Bond i en Citroën 2CV etter at hans Lotus Esprit eksploderte. Bilen som ble brukt i filminnspillingen var ganske kraftig modifisert; motoren er en boxermotor med 4 sylindre kjent fra Citroën GS og Ami Super. For å få plass til denne måtte fronten forlenges. Fire biler ble bygget med denne spesifikasjonen. Tre er i privat eie, mens en av dem står i Conservatoire Citroën. Spesialmodellen 007 som ble lansert i forbindelse med filmen ble bare levert med den ordinære 602-motoren. Utvikling. Det ble allerede på 60-tallet gjort mange forsøk på å etablere en arvtager til 2CV, blant andre Dyane, Ami og LNA, men ingen av disse ble like populære og 2CV overlevde dem alle. Treff og aktiviteter. Hvert andre år arrangeres såkalte verdenstreff. Hvilket land som arrangerer disse går på omgang og blir bestemt fire år i forveien. Deltakertallene ligger normalt rundt 2500-3500 biler, hovedsakelig 2CV med derivater (såkalte A-modeller). Til i 2011 i Frankrike er det ventet 6000-7000 biler Jonathan Wild. Den legendariske engelske forbyteren Jonathan Wild på dødssella i Newgate fengsel i London 1725. I fanget har han sin bok over innkommende og utgående tyvegods. Jonathan Wild (født 1683 i Wolverhampton, død 24. mai 1725 i London) var en av de mest berømte forbryterne i England. Hans bedrifter ble kjent i hele Storbritannia via romaner, dramatiseringer og politiske satirer. Rollefiguren «Peachum» i John Gays "Tiggeroperaen" og i Bertolt Brechts nyversjon av denne, "Tolvskillingsoperaen", er basert på Wild. Jonathan Wild levde lenge et dobbeltliv, der han på den ene side ledet en stor bande med tyver, mens han på den annen side offentlig opptrådte som en som opprettholdt ro og orden. I 1720-årene var han nærmest en lokal helt i London, men denne beundringen gikk over i hat da hans dobbeltliv ble avslørt. Etter rettssaken mot ham, som endte med at han ble hengt, ble han et symbol på korrupsjon og hykleri. Barn og ungdom. Wild ble født inn i en fattig familie i Wolverhampton i 1683 som eneste sønn. Etter å ha gått i lære hos en beltespennemaker, jobbet han som tjener, og kom i 1704 til London. Da han fikk sparken fra sin arbeidsgiver, og dro tilbake til Wolverhampton, ble han arrestert og satt i gjeldsfengsel. Under tiden i fengsel ble han populær, og fikk «the liberty of the gate», noe som betydde at han fikk være med ut om kveldene for å hjelpe til å arrestere tyver. Det var da han ble kjent med Mary Milliner, også kalt Mary Mollineaux. Milliner var prostituert, og det var hun som lærte Wild forskjellige tyverimetoder. Takket være disse metodene klarte Wild å få skaffet nok penger til å betale seg ut av gjeldsfengselet. Da Wild slapp ut av fengselet, flyttet han sammen med Mary Milliner. Begge hadde tidligere vært gift, og Wild, som nå jobbet som Milliners hallik, hadde et barn fra før. Det tok ikke lang tid før Wild var godt kjent i Londons underverden, og ble kjent med dens mennesker og metoder. Da han og Milliner gjorde det slutt, fungerte hun som «horemamma» for andre prostituerte, og Wild var heler av tyvegods. Han fant imidlertid snart en mye mer effektiv metode å tjene penger på. Kriminalitet i London. Mellom 1680 og 1720 gikk kriminaliteten i London dramatisk opp. Grunnene til dette var blant annet økonomiske problemer på grunn av den pågående krigen mot Frankrike, og antallet arbeidsløse og fattige soldater og sjømenn. Dagsaviser, på den tiden fortsatt et ganske nytt fenomen, hadde ofte reportasjer om kriminalitet og kriminelle. På grunn av dette ble folk mer opptatt av kriminalitet, og hvordan den ble bekjempet. Dette førte til at meninger som «"Hanging is not Punishment Enough for Murtherers, Highwaymen and House-Breakers"», ble mer utbredt, og at kriminelle også burde bli torturert før de ble drept, for å øke avskrekkingen. Politi i dagens betydning av ordet, fantes på den tiden ikke. I stedet var det innbyggernes egen oppgave å organisere bekjempelse av kriminalitet. Systemet var at innbyggerne hadde oppgave som betjenter på tur, men i praksis betalte de når det var deres tur en sum til en fast person, som utførte oppgaven for dem. Wilds metoder. Wild hadde en raffinert metode å tjene penger på kriminalitet samtidig som det virket som om han var på riktig side av loven. Han ledet en bande tyver, som ga tyvegodset sitt til ham. Når tyveriet ble annonsert i avisen, ville hans «tyvefangeragenter» gjøre noe detektivarbeid, og ga tilbake tyvegodset til dets opprinnelige eier, mot et beløp som skulle gå til driften av Wilds tyvefangeragenter. I tillegg til å «finne» tyvegods, hjalp Wild myndighetene med å finne og arrester tyver. Tyvene han anga, var imidlertid fra rivaliserende bander, eller medlemmer av hans egen bande som nektet å samarbeide med ham. Om et medlem av hans bande motarbeidet ham en gang, fikk denne et kryss ved siden av sitt navn i Wilds bøker. Om han gjorde det igjen, fikk han enda et kryss, og ble angitt. Dette er opphavet til det engelske uttrykket «to double-cross». For å begrense problemet med tyverier, ble det innført meget strenge straffer for heleri. Nye og uerfarne tyver løp da en stor risiko når de prøvde å selge tyvegodset sitt. Dette gjorde at Wild ble styrket, fordi den letteste måten for tyver å få solgt tyvegodset sitt trygt, var gjennom ham. Dette er teksten i en annonse i en avis, men som faktisk er utpressing. «Notes of hand» betyr signaturer, så Wild vet allerede hvem som eier lommeboken. Annonsen sier videre at Wild vet hva eieren gjorde da lommeboken forsvant, for Fountain Tavern var en beryktet bordell. Den egentlige hensikten med annonsen var å true eieren med å fortelle om hans bordellbesøk, enten til offentligheten eller til hans kreditorer, og nevner også en «løsepengepris» (en guinea, eller et pund og en shilling). «Tyvefangergeneral». Av offentligheten ble Wild sett på som en helt – han var en av dem som sørget for å sette kriminelle bak lås og slå. I 1718 kalte Wild seg selv «Tyvefangergeneral av Storbritannia og Irland», og skrøt av å ha fått 60 tyver hengt på grunn av forbrytelsene deres. Wild hadde kontor i Old Bailey, som ofte ble besøkt av tyveriofre, som igjen ofte ble lettet over å vite at Wilds «agenter» hadde fått tak i tyvegodset. Mot en ekstra penge skulle han også prøve å finne tyven for dem. I motsetning til det som hevdes i noe litteratur, er det ingen beviser for at Wild faktisk anga noen av sine egne menn mot penger. I 1720 var Wild så berømt at han ble rådgiver for byens administrasjon om hvordan de på beste måte kunne forhindre kriminalitet. Wilds anbefaling var ikke overraskende: Øk belønningen for tips som førte til arrestasjoner av tyver. Denne summen økte faktisk det påfølgende året fra 40 til 100 pund, noe som resulterte i en betydelig økning av Wilds inntekter. Wild manipulerte pressen på samme måte som den amerikanske gangsteren Al Capone gjorde det under forbudstiden. «Wilds kamp mot de kriminelle» var hett avisstoff på den tiden. Avisene trykket mer enn gjerne historier om Wilds heltemodige handlinger i kampen mot de kriminelle. I juli–august kunne avisene fortelle om Wilds offensiv mot Carrick-gjengen, som endte med at 20 medlemmer av denne gjengen ble arrestert. I belønning for dette fikk han £ 800, noe som ville tilsvart rundt £ 25 000. Når et medlem av Carrick-gjengen ble løslatt, fikk Wild ham arrestert igjen på grunnlag av «videre informasjon». For offentligheten virket dette som en ufortrøden kamp mot kriminalitet, men i virkeligheten var det et gjengoppgjør forkledd som tjenester for staten. Jack Sheppards fall. I 1724 fikk London-innbyggernes tro på politiet seg en knekk. Fire år tidligere hadde South Sea-boblen på børsen i London sprukket, og det var en sak som omfattet mye korrupsjon. Man begynte å se litt mer skeptisk på maktpersoner. I februar 1724, ble samtidens mest kjente innbruddstyv, Jack Sheppard, arrestert ved hjelp av Wild. Sheppard hadde samarbeidet med Wild tidligere, men hadde gått sin egne veier. Som med andre arrestasjoner som følge av tips fra Wild, tjente også denne først og fremst Wild selv. Sheppard ble satt i arrest i St. Giles' Roundhouse, og rømte umiddelbart. I mai fikk Wild Sheppard arrestert igjen, og han ble satt i Newgate fengsel. Sheppard rømte igjen før en uke var gått. I juli ble Sheppard igjen arrestert. Denne gang ble han stilt for retten, og ble dømt til døden. Samme natt som dødsordren kom, 30. august, rømte Sheppard igjen. På denne tiden hadde Sheppard blitt en slags helt for arbeiderklassen (han var en "cockney", ikkevoldelig og kjekk). 11. september ble han arrestert på nytt, og Sheppard ble plassert i Newgates sikreste rom. Han fikk også fotlenker, og ble lenket til gulvet. 16. september klarte Sheppard imidlertid å rømme enda en gang; han hadde brukt en jernstang til å bryte opp fotlenkene og lenkene som bandt ham til gulvet, samt seks jerndører, for å komme seg i frihet. Denne rømningen overrasket alle, og Daniel Defoe, da journalist, skrev om hendelsen. Sent i oktober fant Wild Sheppard for femte og siste gang. Denne gangen ble han satt midt i Newgate, til alles skue, og ble satt fast til 150 kilo vekter. Han var nå så kjent at vaktene tok godt betalt for at folk kunne se ham, og James Thornhill malte et portrett av ham. Sheppard ble hengt 16. november 1724. Wilds undergang. Invitasjon til «alle tyver, horer, lommetyver og sammensvorne» av Jonathan Wild, til hans hengning Wilds forfølgelse av Sheppard ble ikke godt mottatt av folk, og Sheppards popularitet økte i takt med at Wilds sank. Da Wild i februar 1725 brukte vold for å få en av karene sine ut av fengsel, ble han arrestert. Han ble plassert i Newgate, hvor han fortsatte å drive forretningene sine. I illustrasjonen i innledningen sitter Wild med sin bok over innkommende og utgående tyvegods, i fengselet. Det fantes beviser mot Wild for å ha brutt seg ut av fengsel med vold, og for å ha stjålet juveler under Order of the Garter-seremonien året før. Folkets humør hadde endret seg, de var mer opptatt av mannen i gata, og mislikte maktfigurer. Wilds rettssak foregikk samtidig med rettssaken mot rikskansleren Thomas Parker, som sto tiltalt for å ha mottatt £ 100 000 i bestikkelser. Medlemmer av Wilds gjeng begynte å forstå at han ikke ville komme unna, og begynte så smått å rapportere beviser mot ham til politiet, inntil alle aktivitetene hans, inkludert opplegget med å styre tyver og selge tilbake sakene til de opprinnelige eierne, var kjent. Det ble også bevist at han hadde bestukket offentlige tjenestemenn flere ganger. Den 24. mai 1725 ble Wild ført til galgen ved Tyburn, i den nordøstlige enden av Hyde Park. Wilds henrettelse var en betydelig hendelse, og billetter til de beste plassene ble solgt lang tid i forveien. Daniel Defoe rapporterer at samlingen av folk var den største noensinne hittil i Londons historie. Etter hengningen ble Wilds lik solgt til Royal College of Surgeons for dissekering, noe som var vanlig på den tiden. Skjelettet hans er fremdeles på utstilling ved Royal College of Surgeons' museum. Jonathan Wild i litteraturen. Wild er i dag ikke så mye kjent for sine bravader, men mere for alle satirene og anekdotene om ham og hans gjerninger. Da Wild ble hengt, var avisene fulle av beretninger om hans liv, sitater av ham, farveltaler og lignende. Daniel Defoe skrev en beretning i "Applebee's Journal" i mai, og fikk utgitt "True and Genuine Account of the Life and Actions of the Late Jonathan Wild" i juni 1725. Dette verket konkurrerte mot et annet, som hevdet å ha utdrag fra Wilds dagbok, "True Effigy of Mr. Jonathan Wild". John Gays "Tiggeroperaen" kom i 1728. Handlingen er om striden mellom Wild og Sheppard. Peachum, som er karakternavnet på Wild, blir imidlertid også påvirka av den engelske statsministeren Robert Walpole. Bertolt Brechts "Tolvskillingsoperaen", er en nyere versjon av "Tiggeroperaen", og her er også Wild med. Jonathan Wild er også tittelfiguren i to historier i tegneseriebladet "Fantomet", som kom ut på slutten av 2005, «Jonathan Wild: Tyvenes konge» og «Jonathan Wild: Løkken strammes», begge skrevet av Claes Reimerthi og tegnet av Kari Leppänen. I disse historiene er det Fantomet, som etter selv å ha blitt hengt (men på mirakuløst vis overlevd) til slutt klarer å få fanget Wild og brakt ham til retten. Tobakkspipe. a>' kalabaspipe, rutete jakthatt og forstørrelsesglass i hans «stue» i London. En tobakkspipe, også kalt en snadde'", er et redskap til bruk for røyking av tobakk eller andre nytelsesmidler. Den fungerer slik at brukeren fyller den med tobakk, og tømmer den igjen etter at tobakken er brukt. Pipen har et «hode» som man putter tobakken i, og et langt rør som man putter i munnen og trekker røyken gjennom etter at tobakken er påtent og gløder. Opprinnelsen til røyking er ikke kjent. Mayaprester brukte noe som lignet en pipe til å blåse røyk mot de fire verdenshjørner. Aztekerne brukte piper av bein, tre og leire. Planten var da sjelden, så tobakk ble bare brukt ved større anledninger. Indianerne i Nord-Amerika bruker fra gammelt av en type tobakkspiper. Disse er gjerne lange og består av to deler som kan tas fra hverandre. Tobakk var en plante som bare fantes i Amerika, til europeerne tok den med over Atlanteren. De vanligste formene for piper i dag er store nok til at de kan få plass i en hånd. De er ulikt utformet. Noen har et rør som er krumbøyd mens andre har et rett rør. Hodene kan være enkle i form, men enkelte, kanskje spesielt merskumspiper, er også utstyrt med utskjæringer. Hvis man ikke renser pipen godt nok med jevne mellomrom, gir den fra seg en sur «saus», også kalt «pipelort». Til rensingen brukes en piperenser. Piperøyking var en utbredt hobby fram mot århundreskiftet. En velassortert butikk for piperøkere kunne ha et trettitalls forskjellige pipetobakker, gjerne mer. En dansk oversikt over pipetobakker fra 1960- årene inneholder omtale av 125 sorter kvalitetspipetobakker i forskjellige blandinger og fabrikater. Pipematerialer og litt historie. De eldste kjente pipene var y-formet, og ble brukt av mayaindianerne. Etterhvert som skikken bredte seg, ble røykeredskapene mere variert. De ble formet i leire, skåret i bein eller tre eller formet av metall. De enkleste var en rull tobakk som ble vridd sammen og røkt med et grønt blad rullet ytterst. I Europa vant leirpipene, også kalt krittpiper, fort fram. Andre materialer ble forsøkt, men vant ikke fram. Både porselen-, merskum- og kalabaspiper finnes fortsatt å få, men ble aldri særlig annet enn kuriositeter som var lettknuste og for store til å bære med seg. Krittpipene holdt seg fordi de var billige. Bruyereroten ble tatt i bruk som pipemateriale ved et tilfelle, som omfatter en knust merskumspipe ved et besøk på Korsika av en piperøker fra Saint-Claude (Frankrike) (som den gang var senter for tilvirkning av fine merskumspiper) en lokal snekker og tusenkunstner og et stykke av en briarrot. Den videre historien er om omlegging av produksjon og utvidelser til storindustri. I 1950- årene var 5000 av byens 14 000 innbyggere sysselsatt i pipeindustrien. Det dreier seg også om jakten på en litt sjelden busk, som trengte 40 til 60 år på å utvikle røtter som var egnet til pipehoder. London forblir likevel pipehovedstaden, og mottar pipehodene for ferdiggjøring. Mange piper er derfor «London made in England» selv om de startet i Frankrike. Kvaliteten på en pipe avhenger av hvor i roten emnet stammer fra. De ytterste delene er porøse og fulle av stein og sand som gjør at bare de aller simpleste pipene lages av dem. De indre delene av roten skjæres slik at hulrom og sandkorn ikke følger med. Formen på blokkene vil derfor variere, og formen på det ferdige pipehodet blir da gitt ut fra dette. Selv en erfaren pipedreier vil kunne oppleve at der er skjulte feil. Hvis disse er små og ubetydelige blir pipen likevel laget ferdig og solgt rimelig, ofte uten firmamerke. Andre emner blir videresolgt til fabrikanter som lager billige piper. De tvers gjennom førsteklasses pipene er ikke billige. Det er to lokale pipeprodusenter i Norge. Vannpipe. Fra Asia og de arabiske landene kjenner vi vannpipen. Den har ofte hode av messing og et rør som går ned i en vannbeholder. Fra denne fører ett eller flere utløp med hver sin slange til munnstykket(ene). Når man suger i slangen oppstår vakuum, slik at røyken trekkes ned i vannet og over til utløpet. Tobakken er gjerne tilsatt fruktsaft slik at den er fuktig og klisset, og må glødes av en påtent kullbrikett. Brandval kirke. Brandval kirke har navn Guds Aasyns kirke og er en nygotisk korskirke fra 1651 bygd i tre. Den ligger på østsida av Glomma på Brandval i Kongsvinger. Kirken tilhører Brandval prestegjeld, som utgjør den nordlige del av Kongsvinger og i tillegg omfatter Roverud kirke og Lundersæter kirke. Historie. Kirken ble bygget i 1651 som en upanelt, laftet trekirke og var opprinnelig en annekskirke. Under en restaurering i 1839 fikk kirken tegltak og under en ombygging i 1876–77 fikk den ny bekledning. Johan Heinrich Günther Schüssler, som også står bak mange andre viktige bygg i Kongsvinger-området i denne perioden, var arkitekten bak ombyggingen. Under ombyggingen ble mye av interiøret byttet ut, men det gamle interiøret ble ikke kastet og kunne derfor settes tilbake på plass under restaureringen i 1966–1967. Selv om nærliggende Roverud nå har en egen kirke og er et større sted en Brandval, utføres fortsatt konfirmasjoner og begravelser i Brandval kirke. Sistnevnte mest på grunn av at Brandval kirke, i motsetning til Roverud kirke, har en kirkegård. Kirkebygget. Siden Brandval kirke er det eldste kirkebygget i Glåmdal, har det spesiell interesse hvordan denne kirken er konstruert. Arkitekt Ola Storsletten ved Stiftelsen for Kulturminneforskning, NIKU, foretok en undersøkelse av kirkebyggets konstruksjon, den 10. august 1995. Han foretok også en undersøkelse den 12. april 2001. Storsletten beskriver kirken som en korskirke med relativt korte korsarmer. Taket i hovedskipet har krysshvelv av tre, mens sideskipene har tønnehvelv. Hvelvene er konstruert av treribber og bord. Brandval kirke er den eneste kirken fra 1600-tallet i Norge der krysshvelv av tre er bevart. Kirken er en tømmerkirke med stående panel utvendig og innvendig. Vesttårn og sakristi ble bygd til i bindingsverkskonstruksjon under utbyggingen i 1876-77. Bygningskyndige i 1876 har antatt at materialer fra Berger og Fyrilunda kirker er blitt benyttet ved bygging av Brandval kirke i 1651. Storsletten tilbakeviser ikke denne teorien. Altertavla i Brandval kirke. Altertavla i Brandval kirke er skåret av Lauritz Lauritzen i 1651 og malt av Thomas Blix i 1728. Den ble fjernet fra Brandval kirke i 1877 og gjeninnsatt i 1966–67. Nederst ses Kristi korsfestelse, i midten Kristi oppstandelse og himmelfart og øverst den himmelske og seirende Herre. Altertavla var i svært dårlig forfatning da den ble tilbakeført fra Norsk Folkemuseum. Den antatte toppfigeren manglet ansikt, en arm og ett og et halvt bein. Nytt toppstykke ble laget etter tegning av riksantikvaren personlig. Den 80 årige treskjærer, Anton Skyrud, Kongsvinger og treskjærer Fridstrøm og sønn, Oslo skar og reparerte figurer. Treskjærer Fridstrøm laget tre helt nye figurer, nemlig Maria etter foto fra Eidsberg kirke, og Moses og Aron etter utlånte figurer fra Stange kirke. I ettertid er det trukket i tvil om det var Lauritzen som skar ut altertavla i Stange kirke. Litt underlig er det at det ble to figurer til overs etter at restaureringa var ferdig: To figurer av Kristus som holder en globe i venstre hand og rekker høyre hand i været med tre fingre pekende oppover. Figurene er svært like de som er på toppstykket på altertalva i Hoff kirke på Toten. Prekestolen i Brandval kirke. Prekestolen i Brandval kirke er skåret av Lauritz Lauritzen i 1651 og malt av Thomas Blix i 1728. Den ble fjernet fra Brandval kirke i 1877 og gjeninnsatt i 1966–67. Den som fikk i oppdrag å fullføre hele restaureringen av prekestolen og altertavla i Brandval kirke, var Ove Qvale, som i løpet av mai og juni 1967 kunne se seg ferdig med sitt oppdrag. Figurene på prekestolen og altertavla ble tatt ut av kirken under den store reparasjonen som ble gjort i 1839. De ble stablet på en låve i nærheten og det kan tenkes at ikke alle figurene ble satt på plass igjen etterpå. Dette kan kanskje forklare hvorfor det er så vanskelig å vite sikkert hvor mange figurer det egentlig har vært på altertavla og prekestolen, og hvor disse i tilfelle er blitt av. Det virker også som det ikke alltid er fullstendig sammenheng med tekstene i billedfeltene og figurene på prekestolen. Kanskje er et felt fjernet i senere tid, og en figur er blitt til overs eller mangler helt. For å kunne illustrere at en av figurene på prekestolen er plassert i et felt hvor den kanskje ikke hører hjemme, kan bildet til venstre være til nytte. Teksten i feltet er: Salvator Mundi. Det er en betegnelse som vanligvis blir gitt Kristus og som henspiller på at han er Verdens Frelser. Han blir oftest da framstilt med en globe i venstre hånd og med høyre hånd hevet i været og tre fingre pekende oppover. Den som er plassert i feltet er evangelisten Markus. Det burde stått Sanct Marcus under hans bilde på samme måte som det står Sanct Lucas under bildet til evangelisten Lukas. Se forrige detaljbilde av prekestolen. Denne mulige sammenblandigen av personer ødelegger for øvrig ikke inntrykket av en uvanlig vakker og pent restaurert prekestol. Døpefonten i Brandval kirke. Det er mange uklarheter omkring den døpefonten som står i kirken i dag. Det er mest trolig at det ble snekret en ny døpefont i tre til kirken i 1651. Deler av denne døpefonten befant seg på Folkemuseet i 1965. Den kunne ikke rekonstrueres, men den 6-kantede overdelen var i behold og kunne benyttes. Denne overdelen ble plassert som overdel på den kleberstensdøpefonten som sto i kirken fra før. Kleberstensdøpefonten er det eldste inventaret i kirken. Den har stått i en av de eldre småkirkene i Brandval. Den er fra Middelalderen og laget mellom 1175 og 1250. Sannsynligvis ble den ikke satt inn i kirken før i 1877. «Materialet: Klebersten. Hard, grå, glimmerrik med rustbrune flekker. Beskrivelse: Kum har stump kjegleform og horisontal underside. Sagtannbånd langs munningsrandens ytterkant. Fot med skaft: Sylindrisk skaft med båndflette i toplansrelieff nederst og kraftig repstav på midten. Rund fot med konveks (hvelvet) overside dekket av bladranke og spissfliker i lavt relieff. Proveniens: Antagelig fra Fyrilund eller Berger middelalderkirker. Kommentar: Tilhører spissflikfonter, en hetrogen gruppe langs riksgrensen på Østlandet. Utbredt i svenske grenselandskaper: Gruppen er hugget av et stort antall håndverkere og har ujevn håndverksmessig kvalitet. Hovedproduksjon i første halvdel av 1200-tallet. Kum er beslektet med Frogn, fotens form med Idd og Hof, relieff på fot med Eidskog.» Litteratur. Erik Svenke Solum: "Guds Aasyn Kirke, Brandval Kirke og Menighet". Utgitt av Brandval Menighetsråd. 1978. Redaktører: Helge Langen og Halvor Noer: "Brandval Kirke 350 år, Glimt fra kirkens historie Brandval menighet de siste 25 år". Utgitt av Brandval Menighetsråd. 2001. ISBN 82-995996-0-1. Flere bilder fra Brandval kirke. Kristusfigur som ble til overs etter restaureringen i 1967 Prins Valiant. Prins Valiant er en tegneserie av Harold Foster, og regnes som en av de store tegneserieklassikerne. Foster både skrev og tegnet serien fra 1937 til 1971. I 1971, etter å ha prøvd ut andre tegnere som Wallace Wood og Gray Morrow, overlot Foster tegningen til "John Cullen Murphy". Foster fortsatte å skrive og skissere sidene til 1980. John Cullen Murphys sønn, Cullen Murphy, overtok skrivingen. Prins Valiant er en av de få eventyrseriene som fortsatt produseres. I 2004 overtok Gary Gianni som tegner, med Mark Schulz som tekstforfatter. Serien er en kronologisk biografi over den fiktive prins Valiants liv. Serien begynner med at hans far Aguar, konge av Thule (som ifølge kartene i serien omfatter Nord-Trøndelag og det sørlige Nordland, med hovedsete - borgen Vikingholm - i nærheten av dagens Steinkjer), må flykte til England etter at tyrannen Sligon har tilranet seg hans trone. Valiant vokser opp i de britiske sumpområdene. Som 16-åring blir han slått til ridder av det runde bord av Kong Arthur, og hans far gjenerobrer Thule. På sine reiser treffer Valiant den vakre dronning Aleta av Tåkeøyene, som han først tar for en trollkvinne, men som blir hans livs kjærlighet. På det nåværende stadiet i historien er han blitt en middelaldrende, men fortsatt fullt kampdyktig mann, med voksne barn. Serien foregikk opprinnelig i en fantasy-middelalder, med drageligende uhyrer og magi, men Foster plasserte den etter hvert i en konkret historisk ramme - Val og Aleta gifter seg i året 455, under vandalenes herjing av Roma. Men det historiske er ikke konsekvent fremstilt; kong Arthurs England tilhører riddertiden under høymiddelalderen, vikingene hører hjemme på 800-tallet (men navnene har ikke mye med nordiske vikinger å gjøre). Etter hvert ble serien løsrevet fra den historiske rammen; en rekke episoder med bl.a. den østromerske keiser Justinian tyder på at handlingen er flyttet til 500-tallet, men serien har fått et stadig sterkere fantasy-preg igjen. I Norge ble Prins Valiant oversatt og distribuert av Bulls pressetjeneste og i mange år gikk den i Magasinet For Alle, så i Spøk og Spenning, og så i det ukentlige tegneseriebladet Skippern. Fra 1987 er serien blitt utgitt på norsk av Thule forlag. I 1953 laget regissøren Henry Hathaway en frisk og fartsfylt film basert på tegneserien, med Robert Wagner som Valiant og Janet Leigh som Aleta (som i filmen er blitt en britisk prinsesse, søster av Ilene som var Vals første kjærlighet i serien). Far Beyond These Castle Walls. "Far Beyond These Castle Walls" er debutalbumet til den irske sangeren og låtskriveren Chris de Burgh. Albumet ble utgitt i 1974. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Chris de Burgh. Spanish Train and Other Stories. "Spanish Train and Other Stories" er det andre studioalbumet til den irske sangeren og låtskriveren Chris de Burgh. Albumet ble utgitt i 1975. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Chris de Burgh. At the End of a Perfect Day. "At the End of a Perfect Day" er det tredje studioalbumet til den irske sangeren og låtskriveren Chris de Burgh. Albumet ble utgitt i 1977. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Chris de Burgh. Mory Kanté. Mory Kanté (født 29. mars 1950 i Albadania i Guinea) er en musiker. Kanté ble særlig kjent sommeren 1988 med singelen «Yéké yéké» som ble en hit i hele Europa. Crusader (album). "Crusader" er det fjerde studioalbumet til den irske sangeren og låtskriveren Chris de Burgh. Albumet ble utgitt i 1979. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Chris de Burgh. Eastern Wind. "Eastern Wind" er det femte studioalbumet til den irske sangeren og låtskriveren Chris de Burgh. Albumet ble utgitt i 1980. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Chris de Burgh. Atopisk eksem. Atopisk eksem kalles også "atopisk dermatitt" eller "barneeksem" og er en kronisk, kløende hudsykdom, som er knyttet til de andre atopiske sykdommene astma og allergisk snue. En person med atopisk eksem kalles for "atopiker". Ordet «atopi» henspiller på en «annerledes» reaksjon, det vil si den allergiske reaksjon hos personer som har atopisk eksem. Om sykdommen. Atopisk eksem er den vanligste typen eksem hos barn, den kalles også "barneeksem" eller "vintereksem". Den starter ofte med intens kløe. Grunnen til at huden blir tørr er at den produserer for lite fett. Spedbarn kan ha atopisk eksem hvor som helst på hudoverflaten, med unntak av baken. Ofte ses utslettet som 5-kronestore flekker. Eksemet er tørt, rødt og flassende. Utslettet blir ofte væskende hvis bakterier slår seg ned i eksemet. Småbarns utslett ser likedan ut, men har ofte mistet det flekkvise preget. Nå er det bøyefurene som oftest er angrepet. Vanligst er utslett på halsen, albubøyen, håndledd, knehaser og ankler. Voksnes utslett er tørt og flassende som hos barna, og som hos barna blir huden fortykket hvis vedkommende klorer mye på stedene som klør. Hos mennesker med atopisk eksem ser man ofte allergiske lidelser som astma, høysnue og matallergi. 15 prosent av norske barn har atopisk eksem i kortere eller lengre perioder av barndommen. De fleste vokser sykdommen av seg, men to prosent av befolkningen beholder sykdommen i voksen alder. Forekomsten av atopisk eksem har økt kraftig de siste 30 årene. Utbrudd. Eksemet starter gjerne med tørre hudområder i kinnene ved tre måneders alder. Eksemet vil kunne bli rødt og væskende som klør. Når barna blir eldre, vil utslettet være mest fremtredende på bøyesiden av ledd, spesielt knær og albuer. Hos tenåringer og voksne vil utslettet oftest forekomme i ansiktet, nakke/hals og hender. Dette eksemet væsker lite, men det er som regel kronisk med tørre oppklorte, tykke hudpartier. Hudplager. Huden hos en person med atopisk eksem er tørr og klør lett. Atopikere har en hud som er mer følsom og ofte mindre motstandsdyktig. Ved uttalt kløe blir huden enda tørrere og mer skjellende. Kløen kan hos noen gi en generell uro, særlig om natten. Noen får det man kaller fiskehud grunnet mye kløing. Kløe er da også det mest plagsomme symptomet. Årsak. Årsaken til atopisk eksem er ukjent, eksemet kan forståes som et uttrykk for at samspillet mellom immunapparatet, huden og miljøet ikke fungerer normalt. En kombinasjon av arv og miljøfaktorer er grunnlaget for sykdommen. Atopisk eksem er ikke en allergisk sykdom, men kan i noen tilfeller forverres av allergier. Behandling. Det er to innfallsvikler for behandlingen. Årsaksrettet behandling tar sikte på å identifisere forverrende faktorer og redusere disse, mens symptomatisk behandling som går ut på å motvirke betennelsesreaksjonen i huden. Azar Karadaş. Azar Karadaş (født 9. august 1981 i Nordfjordeid) er en norsk fotballspiller i Sogndal. Azar Karadaş har også tyrkisk statsborgerskap. Etter 2001-sesongen med Brann, gikk Karadaş til Rosenborg 13. mars 2002. Karadaş ble solgt videre fra Rosenborg til Benfica for 15,3 millioner kroner høsten 2004. Karadaş slo aldri skikkelig gjennom i Portugal, og ble leid ut til Portsmouth høsten 2005. Heller ikke her fikk han mye tillit. I januar 2006 gikk det rykter om at Karadaş var på vei tilbake til Brann. I juni 2006 meldte den portugisiske avisen Record at Brann hadde bydd 12 millioner kroner for Karadaş. 10. juni bekreftet Karadaş overfor Bergensavisen at han hadde takket nei klubbene Anderlecht og Dynamo Moskva. 16. juni ble det offentlig at Karadaş igjen skulle være klar for Brann, men Benfica ville ikke gi ham noen bonuser og overgangen gikk ikke som planlagt. Karadaş reiste tilbake til Benfica og ble der en liten stund før det ble klart at han skulle lånes ut ett år til Kaiserslautern i tysk 2. Bundesliga. Oppholdet i Kaiserslautern ble ingen suksess, og han fikk også diagnosen kronisk utmattelsessyndrom. Tidlig i august 2007 ble det kjent at Karadaş var i samtaler med Brann om en overgang. 24. august 2007 signerte Karadaş en ny kontrakt med SK Brann som går ut 2010-sesongen. Brannsupportene, som ytret sterk misnøye da han gikk til Rosenborg, møtte ham med banner med «Vi hatet deg så mye, fordi vi elsker deg så høyt!» I 2009 gikk han til den tyrkiske klubben Kasımpaşa. Han debuterte for klubben i kampen mot Gaziantepspor den 13. september 2009, og hans første scoring kom da han scoret ledermålet mot Eskişehirspor 1. november 2009. Han fikk lite spilletid første sesongen og har stort sett kommet inn som innbytter i kampene han har spilt. Han scoret det avgjørende målet i kampen i mai 2012 som gjorde at Kasımpaşa rykket opp sesongen til Türkcell Süper lig. 2012-2013 Meritter. Seriemester med Rosenborg i 2002, 2003 og 2004. Seriemester med Benfica i Portugal i 2004-2005. Norgesmester med Rosenborg i 2003. Seriemester med Brann i 2007 Liste over ICD-10-koder. ICD-10-koder. Alle sykdommer er klassifiserbare gjennom WHOs International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, hvor den norske oversettelsen er utgitt av KITH på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet. Gilde Norsk Kjøtt. Gilde er et registrert varemerke som eies av selskapet Nortura SA. Opprinnelig var Gilde et varemerke for den nordnorske varianten av det daværende Norges Kjøtt og Fleskesentral. Nord-Norges Salgslag brukte Gilde som varemerkenavn på sine produkt helt til 1964, da hele kjøttsamvirket tok navnet i bruk. Gilde Norsk Kjøtt BA og Prior Norge BA fusjonerte høsten 2006 og dannet konsernselskapet Nortura BA etter at regjeringen hadde opphevet Konkurransetilsynets forbud mot denne sammenslåingen. Vivianna Torun Bülow-Hübe. Vivianna Torun Bülow-Hübe (født 4. desember 1927 i Malmö, død 3. juli 2004 i København) var en svensk sølvsmed og formgiver. Bülow-Hübe ble utdannet ved Konstfack i Stockholm på 1940-tallet og tilknyttet Georg Jensen som designer fra 1967. Bülow-Hübe skapte blant annet smykker, skulpturer og bestikk i en unik og enkel stil inspirert av naturens egne former. Hennes kanskje mest kjente arbeid er armbåndsuret «Vivianna», utformet som et åpent armbånd med urskive i speil uten siffer. Hun ble tildelt den prestisjefylte Lunning-prisen 1960 og Prins Eugen-medaljen 1992. Joseph Ratzinger den eldre. Joseph Ratzinger den eldre (født 6. mars 1877, død 25. august 1959) var en bayersk politimann og far til pave Benedikt XVI (født Joseph Ratzinger den yngre), samt til kirkemusikeren Georg Ratzinger og professor Maria Ratzinger. Han var nevø av den katolske presten og riksdagsmannen Georg Ratzinger. Joseph Ratzinger d.e. var gift med Maria, født Peintner. Hustruens familie stammet fra Syd-Tirol i Østerrike (nå i Italia). Liv. Joseph Ratzinger tjenestegjorde i mange år i Bayerns statspoliti ("Landespolizei"). Etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse, da han allerede var en eldre mann, måtte familien flytte mange ganger på grunn av Ratzingers anti-nazistiske holdning. Fra 1936 tjenestegjorde han i det nye føderale politiet, frem til han året etter, 60 år gammel, gikk av med pensjon og slo seg ned i den lille byen Traunstein, hvor han tilbragte resten av sitt liv. Han opplevet at begge hans sønner ble prester i 1950, og da han døde i 1959 var Joseph Ratzinger den yngre allerede professor og en anerkjent teolog. Ratzinger, Joseph, eldre Ratzinger, Joseph, eldre Jackson Guitars. Jackson Guitars er en gitarprodusent opprinnelig dannet og eid av Grover Jackson. Den er antakelig mest kjent for modellen «Rhoads V», konstruert av gitaristen Randy Rhoads. Det var denne modellen som inspirerte Grover til å starte selskapet Jackson Guitar company. Vanlig gitarhode for de fleste Jackson-modeller Jackson Guitars er berømte for deres slanke og elegante gitarmodeller, som spesielt er brukt av musikere innen genre som metal og rock, der i blant Megadeth og Def Leppard. Gitarene er spesielt konstruert for rask og teknisk gitarspilling, også kalt «shredding». Diminutiv. Diminutiv er et avledet ord som betegner en mindre form av det som det opprinnelige ordet betegner. Diminutiv dannes oftest med et suffiks som er spesifikt for det aktuelle språket. På norsk finnes diminutivsuffikset "-ling" i for eksempel "grevling" og "mannsling", men det brukes ikke lenger aktivt til å danne nye ord. På engelsk brukes suffikset "-let (starlet, booklet)", på tysk "-chen" og "-lein", på fransk "-ette", på spansk "-ito og -ita", f.eks. "poco" – "poquito", på portugisisk "-inho" eller "-inha" og på italiensk "-ino", "-ina", "-etto" eller "-etta", f.eks. "piazza" – "piazzetta". Nederlandsk er et språk der diminutiv brukes veldig ofte. Nesten alle ord på nederlandsk (til og med adverb og adjektiv) kan forminskes med diminutiv (som slutter på -"(e)tje", "-kje", "-pje"). Norske banker. Norske banker er en oversikt over norske bankinstitusjoner. Listen er delt inn i forretningsbanker og sparebanker som skilles i aktivitet og er underlagt ulike lovverk, henholdsvis forretningsbankloven og sparebankloven. Norske forretningsbanker. I oversikten over norske banker er det ikke tatt hensyn til selskapsformen (aksjeselskap eller andelsselskap), og dette fremkommer følgelig heller ikke i navnet på bankene. MMORPG. MMORPG (Massive(ly) Multiplayer Online Role-Playing Game) er en type rollespill til datamaskiner og spillkonsoller som tillater tusenvis av mennesker å koble seg til servere og delta i virtuelle verdener. Hver spiller er representert med sin egen figur (eller "avatar"), gjennom hvilken han kommuniserer med andre og deltar i aktiviteter. Den virtuelle verdenen er dynamisk, og har til hensikt å by spillerne på stadig nye utfordringer. Spillutgiveren er vanligvis ansvarlig for å opprettholde serverne og dynamikken i spillet. MMORPG spill har derfor relativt store kostnader så lenge spillet er aktivt. Driften finansieres enten ved reklame i spillet eller ved at spillerne betaler i perioden de spiller. Anarchy Online, fra norske Funcom, gikk fra å ta betalt fra spillerne sine til å reklamefinansiere driften. Spillere kan enten betale for spilletid eller spille gratis mot å eksponeres for reklame i spillet. Spillere i World Of Warcraft fra Blizzard må betale en viss sum per måned. Man kan enten kjøpe et Gamecard som gir 60 dager med spilletid eller man kan kjøpe spilletid over nett for rundt hundre kroner hver måned. Vanligvis har man som mål å samle erfaringspoeng for å utvikle sin egen figurs egenskaper. De fleste MMORPG-er er kamporienterte, ved at man typisk spiller en kriger eller magiker i en sciencefiction- eller fantasysetting. Spillere samler ofte figurene sine i grupper for å utføre oppdrag som bidrar til figurutvikling. Hva spillerne kjemper mot varierer fra spill til spill, og i tilfeller fra server til server. "Player versus player" (eller PvP) er en utbredt modell der spillerne har andre spillere til fiender, ofte etter den tradisjonelle «de gode mot de onde»-ideen. "Player versus environment" (eller PvE) er selve motpolen, der spillerne kjemper mot krefter i miljøet, vanligvis fantasiskapninger av ulike slag. I de fleste tilfeller er dog begge modellene tilstede, mens det er en hovedvekt på en av de to. "EverQuest" regnes av mange for å være det mest suksessfulle MMORPG-et hittil. Det ble lansert i 1999, men spillerne har opplevd en jevn strøm av ekspansjonspakker inntil nylig, da "EverQuest II" tok over. Oppfølgeren kom derimot sterkt i skyggen av "World of Warcraft", som har tatt verden med storm siden lanseringen i 2004. Et annet nevneverdig MMORPG er "Ultima Online", som har hatt en trofast tilgengerskare gjennom snart ti år. Det er dessuten flere enorme MMORPG-er i Asia som tilsynelatende arbeider helt utenom det europeiske markedet, for eksempel "Lineage" og "Lineage II". Norske Funcom har dessuten hatt suksess med "Anarchy Online" (2001) og "Age of Conan" (2008). MUD var forløperen til det moderne MMORPG. De bygger på de samme prinsippene, selv om MUD-er utelukkende er tekstbaserte, mens MMORPG-er i tillegg benytter lyd og bilde for å skape virtuelle verdener. MMOG (Massive Multiplayer Online Game) er en mer generell betegnelse på et massivt onlinespill. MMOFPS og MMORTS er eksempler på forkortelser som refererer til sjangerbestemte onlinespill av denne typen, i likhet med MMORPG. Kontrasignatur. Kontrasignatur (latinsk "contra" («mot»), "signaire" («skrive»)) er i statsforfatningen (og folkeretten) en ministers medunderskrift på et dokument der statssjefen meddeler sin beslutning. I Storbritannia utviklet det seg et system (utformet før 1814) der medunderskrift av en ansvarlig minister var nødvendig for at en beslutning av statssjefen (som personlig var uten ansvar) skulle bli gyldig. Systemet innebærer at ministeren ved å kontrasignere påtar seg ansvar for vedkommendes beslutning. Den britiske ordningen har tjent som mønster i mange land, men den ble ikke fulgt i den svenske regjeringsform av 1809 og heller ikke i den norske grunnlov av 1814, som på dette punkt er utformet etter mønster fra Sverige. Grunnloven inneholdt visstnok bestemmelse om kontrasignatur av kongens beslutninger, men dette må antas å ha vært slik å forstå at statsministeren pliktet å kontrasignere selv om han (og statsrådet) var uenig i beslutningen, men at han var ansvarsfri hvis han til protokolls hadde protestert mot beslutningen. Hålogaland bispedømme. Hålogaland bispedømme er et tidligere bispedømme i Den norske kirke som eksisterte fra 1804 til 1952. Bispedømmet dekket hele Nord-Norge. I 1952 ble det delt i Sør-Hålogaland (som dekket Nordland fylke) med bispestol i Bodø og Nord-Hålogaland (Troms og Finnmark) med bispestol i Tromsø. Nord-Norge hørte inntil 1804 i geistlig henseende til Trondhjems stift (frem til 1537 kalt Nidaros erkebispedømme). 30. desember 1803 ble Peter Olivarius Bugge utnevnt til biskop over «Trondhjems og Romsdals Amter». Samtidig ble prost Mathias Bonsak Krogh utnevnt til biskop over «Nordlandene og Finmarken». Denne ordningen trådte i kraft 6. januar 1804. Biskop Krog valgte Alstahaug som bispesete. 200-års jubileet for opprettelsen av Hålogaland bispedømme ble feiret i 2004. Men først ved kongelig resolusjon av 14. juni 1844 ble Nord-Norge formelt organisert som eget stift med navnet Tromsø stift. Amtsdireksjonene for «Nordlands og Finmarkens Amter» ble da opphevet. Tromsø by ble valgt til stiftsstad, altså sete for stiftsdireksjonen og bosted for stiftamtmann og biskop. Inndelingsnavnet Tromsø stift ble først endret til Hålogaland bispedømme ved lov av 14. august 1918. Dette var så navnet frem til 1952, med unntak av en periode under krigen da bispedømmet var delt i to: Hålogaland og Trondenes bispedømmer (1943–1945). Egil Ødegård. Egil Ødegård (født 8. november 1961 i Hjørungavåg) er en norsk filmprodusent av en rekke kort- og spillefilmer. Han er oppvokst i Langesund, delvis på Langøytangen fyr hvor faren var fyrvokter. Han er nå bosatt i Oslo og er leder i produksjonsselskapet Filmhuset. Han har produsert og co-produsert ca. 25 spillefilmer, ca. 50 kort og novellefilmer og en rekke dokumentarfilmer. Han arbeider også som filmdistributør i Europafilm AS. Hammerhai. Hammerhaien (engelsk "great hammerhead") er en hai som er lett gjenkjennelig på grunn av at hodet er formet som en hammer. Øynene sitter helt i kantene av hodet. Lengden varierer fra ca. tre meter til opptil seks meter. Den største hammerhaien som hittil er blitt registrert ble fanget i Boca Grande i Florida den 23. mai 2006. Den veide ca. 580 kg, var ca. 4,5 meter lang, og hadde 55 små haibabyer i magen. 52 av disse var nesten ferdig utviklet, mens tre var underutviklet. Dette er det største antall som noensinne er funnet i en hammerhai, og dermed slo haien to verdensrekorder samtidig. I følge forskerne var haien bare noen få dager i fra å føde. Vanligvis føder hammerhaiene levende unger med kull på ca. 20-40 yngel, som vokser opp på grunt vann. De voksne dyrene jakter i flokk på dypere vann. På undersiden av hodet har haien hundrevis av ekstra følsomme porer. Disse porene gjør trolig at haien klarer å lete mer effektivt på havbunnen etter nedgravd fisk som piggrokker, som er en av hammerhaiens yndlingsretter. I tillegg spiser den krepsdyr, fisk og blekksprut. Selv om å fjerne finnene på hammerhaier og andre haier nå er forbudt i mange land, er finnene til hammerhaien er spesielt ettertraktet som mat i det østlige Asia. "Se haifinnesuppe". Nærsjukehuset i Florø. Nærsjukehuset i Florø (tidligere Florø sjukehus) er i 2005 organisert i Klinikk for rehabilitering og kronisk sjukdom under Helse Førde. Det drives av Helse Førde i samarbeid med Flora og Bremanger kommuner. Førde sentralsjukehus. Førde sentralsjukehus er et somatisk og psykiatrisk sykehus for Sogn og Fjordane fylke. Sykehuset eies av Helse Førde og ligger på Vie i Førde. Det er dessuten lokalt sykehus for fylkesregionene Sunnfjord og Ytre Sogn (rundt 60 000 innbyggere i 2005). Sykehuset er den største arbeidsplassen i Sogn og Fjordane. Bygget er det høyeste av sitt slag i Førde og er ca. 25 meter høyt. Nordfjord sjukehus. Nordfjord sjukehus er et somatisk sykehus for innbyggerne i Nordfjord. Opptakskommunene for sykehuset er Stryn, Hornindal, Eid, Gloppen, Vågsøy, Selje og deler av Bremanger. Historie. Mangemillionæren William Henry Singer jr. i Olden finansierte det meste av Nordfjord sjukehus. Singer ble engasjert i helsestellet i distriktet da en av vennene hans i Olden, hotelleieren Sivert W. Yri (1880 – 1926), måtte sendest helt til Bergen med en livstruende blindtarmbetennelse og døde på veien dit. Singer hadde først lovet et tillskudd på kroner 70 000 til et nytt sykehus i Florø, men da nordfjordingene startet innsamling til et eget sykehus, trakk han tilbake pengegaven dit, og ga heller et større tilskudd på kroner 100 000 til sykehuset i Nordfjordeid. Sykehuset ble bygget i 1936 i Prestemarka, på tomt som ble gitt av John Myklebust og en viss Monsen. Sykehuset hadde sin ilddåp noen uker etter åpningen i 1936, da de måtte ta imot sårede etter rasulykka i Lodalen. Fra 1936 til 1949 ble sykehuset drevet av en egen stiftelse, men i 1949 ble det tatt over av fylket. Sykehuset ble i 1949 utvidet med 24 senger. Og det har også vært utbygging der i 1976 og i 1987. Det drives i dag av Helse Førde. Den kjente barnelegen Ole Sverre Haga har jobbet ved Nordfjord sjukehus siden 1977. Sykehuset i nyere tid. Sykehuset fikk Psykiatrisk Poliklinikk i 1983, og i 1991 var Nordfjord Psykiatrisenter klart til bruk. Bygningsmassen totalt til sykehuset inkludert BUP og de andre psykiatriske avdelingene er 23 000 kvadratmeter, og alt i alt er det over 200 ansatte. I 2007 ble det åpnet for rusmisbrukere, og den første sengeposten i fylket ble lagt til Nordfjord sjukehus. Lærdal sjukehus. Lærdal sjukehus er et lokalsykehus for Indre Sogn (kommunene Lærdal, Årdal, Aurland, Sogndal, Luster, Leikanger og Vik) som har om lag 30 000 innbyggere. I tillegg har sykehuset mange pasienter fra nabofylkene Hordaland, Buskerud og Oppland, og turister/gjestepasienter fra andre områder. Sykehuset har en medisinsk avdeling, en ortopedisk avdeling (tidl. Ortopediklinikk Lærdal), forsterket fødestue og diverse poliklinikker (pediatri, gynekologi, øre-nese-hals, urologi). Sykehuset har akuttfunksjon for indremedisinske og ortopediske tilstander. Sykehuset ble bygget i 1930. Det drives av Helse Førde. Red Cap. "Red Cap" er en britisk TV-serie som ble produsert i 2003–2004. Serien fokuserer på «sersjant Jo McDonagh» (spilt av Tamzin Outhwaite), en kvinnelig etterforsker i "Special Investigation Branch" (SIB) i Royal Military Police. I begynnelsen av serien blir «McDonagh» utkommandert til etterforskningsavdelingen ved militærpolitiet i den britiske 1. panserdivisjon (1st Armoured Division), som har standkvarter i Tyskland. Der må hun forholde seg til et mannsdominert arbeidsmiljø etterhvert som avdelingen utfører kompliserte undersøkelser rundt forbrytelser begått av eller mot de britiske styrkene i Tyskland. Avdelingen ledes av «kaptein Gavin Howard» (Peter Guinness), men det er «sersjantmajor Kenneth Burns» (Douglas Hodge) som er sjef for «McDonagh»s etterforskningsenhet. Resten av enheten består av «stabssersjant Philip Roper» (James Thornton), som «McDonagh» innleder et seksuelt forhold til; «sersjant Bruce Hornsby» (Gordon Kennedy), «McDonagh»s nærmeste venn; «løytnant Giles Vicary» (Blake Ritson); kriminalteknikeren «sersjantmajor Steve Forney» (William Beck); «stabssersjant Harriet Frost» (Poppy Miller) og «korporal Angie Ogden» (Maggie Lloyd Williams). Serien mottok gode kritikker, men ble kansellert etter to sesonger på grunn av for lave seertall i sesong 2, som har vært forklart med at handlingsløpene var for komplekse. I Norge har serien vært vist på BBC Prime og Viasat Crime. Sofie Cappelen. Sofie Stange Cappelen (født 2. februar 1982) er en norsk skuespillerinne, mest kjent for rollen som Victoria Lunde i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. Hun er i den såkalte "Forlagsgrenen" i den norske slekten Cappelen, og stammer bl.a. fra forfatteren Peder Wright Cappelen og sangeren og skuespilleren Fredrikke Helene født Schwirtz, som var gift med den første bokhandleren Jørgen Wright Cappelen (død 1878). Karriere. Cappelen debuterte som skuespiller bare 14 år gammel i filmen "Aldri mer tretten", hvor hun hadde hovedrollen som Rikke. Hun hadde også den kvinnelige hovedrollen Inga i den israelske TV-filmen "Halleluja" (2003). Cappelen hadde en sentral rolle i "Hotel Cæsar" som Victoria Lunde fra starten av, og var med mer eller mindre sammenhengende frem til karakteren ble skrevet ut av serien i 2004. Etter dette flyttet hun til New York City hvor hun studerte Method Acting ved Lee Strasberg Theatre and Film Institute. Etter å ha vært borte fra Hotel Cæsar i fem år ble hun skrevet inn igjen i serien i 2009. Hun forlot imidlertid serien igjen allerede senere samme år, men gjorde comeback året etter. I slutten av 2010 forlot hun igjen "Hotel Cæsar". Ronald Pofalla. Ronald Pofalla (født 15. mai 1959 i Weeze) er en tysk politiker (CDU). Han ble i oktober 2009 utnevnt til minister med særlig oppgaver, det vil si leder for Bundeskanzleramt, i Angela Merkels andre regjering. Fra 2004 var han nestformann for CDU/CSU-fraksjonen i det tyske parlamentet, og fra 2005 til 2009 var han generalsekretær for CDU. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Pofalla kommer fra Nordrhein-Westfalen; navnet er muligens av italiensk opprinnelse — mange italienske familier har i århundrenes løp slått seg ned i de vestlige deler av Tyskland. Han studerte først sosialpedagogikk i Kleve og Düsseldorf, og avsluttet studiet med diplom (hovedfag). Deretter studerte han jus ved universitetet i Köln, og tok 1987 den første og 1991 den annen juridiske statseksamen. Han er siden virksom som advokat. Parti. Pofalla er siden 1975 medlem av CDU. Han engasjerte seg først i Junge Union, som han var leder for i Nordrhein-Westfalen fra 1986 til 1992. Siden 1991 er han formann for CDUs kretslag i Kleve og siden 2000 også for CDU Niederrhein. Siden 1995 er Pofalla medlem av styret i CDU i Nordrhein-Westfalen. Parlamentsmedlem. Siden 1990 er Pofalla medlem av det tyske parlamentet. Fra 26. oktober 2004 var han en av nestformennene for den konservative fraksjonen, med ansvar for næringsliv og arbeid. I 2009 trådte han inn i regjeringen. Faksjon. Faksjon er et konstruert engelsk uttrykk, "faction" fra "fact" (fakta) og "fiction" (fiksjon), og ble opprinnelig brukt om en bestemt type journalistikk i aviser hvor uttrykksmiddelet og fortellerteknikken benyttet trekk fra litterær fiksjon for å formidle fakta. I generell betydning er det brukt for å beskrive en roman, en novelle eller en artikkel som er basert på virkelige historiske hendelser, men vevd sammen med fiktiv skriving. Et eksempel er boken «According to Queeney» av forfatteren Beryl Bainbridge hvor boken beskriver det siste årene til Samuel Johnsons liv slik det blir sett gjennom øynene til Queeney Thrale, den eldste datteren til Henry Thale og Hester Thale. De som søker fakta har en tendens til å mislike faksjon ved at de påpeker at det er forvirrende å vite hva som er sant eller ikke. Andre mener at enhver form for biografi er en faksjon ettersom de færreste biografer er i stand til å gå inn i hodet til et annet menneske. Selv om ordet faksjon eksisterer er det lite brukt i Norge, sannsynligvis for at det har en kunstig klang i de flestes ører. Sinterklaas. Sinterklaas er den nederlandske versjonen av Sankt Nikolas (Sint-Nicolaas på nederlandsk) som feires 5.-6. desember. Den hellige Nikolas var biskop i Myra i Lilleasia og døde midt på 300-tallet. Ifølge legendene hjalp han bl.a. fattigfolk med gaver, noe som ligger bak tradisjonen om Nikolas som julenissen med gaver. Sinterklaas har gitt navn til den amerikanske julenissen Santa Claus via de nederlandske immigrantene i USA på 1600- og 1700-tallet. Dagene for feiringen av Sinterklaas faller tidsmessig alltid i adventstiden. Selv om dette kirkehistorisk ikke er på grunn av en tilknytning til adventstiden, men rett og slett fordi den hellige Nikolas skal ha dødd den 6. desember, oppleves den festlighetene nok som en førjulsskikk som er med på å berede grunnen for julefeiringen. Historisk. Den liturgiske festen for den hellige Nikolas, som lenge hadde vært feiret stort i den østlige kristenhet, ble ikke innført i Vestkriken før på 1200-tallet, men slo da meget raskt igjennom. Feiringen ble innarbeidet i i Nederlendene i middelalderen; man kjenner til at man i Utrecht på denne dag la pengestykker i skoene til fattige barn. Også andre nederlandske byer tok etter dette, eller utviklet egne måter å gjøre noe for de fattige på denne kirkelige festdagen. Etter det nederlandske opprøret mot Filipp II forsøkte men i forskjellige reformerte kirkekretser å avskaffe festen fordi den hadde så mange hedenske elementer i seg. Noen mente til og med å se spor etter Odin og Sleipner (som red gjennom luften) i Sinterklaas og hans hest. Men festen var forlengst blitt så populær i befolkningen, også i den protestantiske befolkningsdel, at disse bestrebelsene ikke nådde særlig fram. Feiring av «Sinterklaas». Nilsmesse (6. desember) markeres i de fleste katolske land. I Nederland, Belgia, deler av Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og i landenes tidligere utenlandske besittelser, feires imidlertid Sinterklaas som festdag for både troende og ikke-troende, gamle og unge. Der er 5. desember den viktigste dagen når det gjelder gaver etter fødselsdager. Det trer til dels istedet for den gavedagen som i endel andre land er knyttet til julefeiringa. Hvert år feires Sinterklaas offisielle ankomst i Nederland i forskjellige byer. I 2005 fant dette sted i Sneek i Friesland (Nederland) 12. november. Dit kom han på tradisjonelt vis med dampbåt «fra Spania». Siden 1985 er dette stort sett «Pakjesboot 12» (Pakkebåt 12), som til daglig er dampskipet «Hydrograaf». Hans ankomst overføres på fjernsyn, Trafikken stopper opp, forretningene stenger tidligere enn vanlig og folk samler seg langs gatene for å hilse ham velkommen. Sinterklaas er kledt i biskopsdrakt, bærer mitra og stav, og i Amsterdam rir han med hesten sin til det kongelige slottet der barna venter på ham. Medhjelperen, som feilaktig blir antatt å være negerslave, men som istedet er sort av sot etter å ha klatret opp og ned skorsteinspiper, Zwarte Piet («Svartepetter»), kaster godteri og peppernøtter til «alle snille barn» i folkemengden, mens man tidligere truet «slemme» barn med at de ble tatt med tilbake til Spania i sekken. Dagen før Sankt Nikolas-dagen (Nilsmesse 6. desember), altså på Nilsmesseaften 5. desember, kommer Sinterklaas med gaver, først og fremst til barna, men også ofte til de voksne – avhengig av familietradisjoner. Om kvelden 4. desember er det ikke uvanlig at man setter ned en sko, av og til med en gulrot eller noe annet godt til Sinterklaas' hest i, som han så kan putte smågaver i (noe lignende julestrømpe i Norge). Om kvelden 5. desember åpnes gavene, etter at man har har lest diktet høyt og prøvd å gjette hva det er i pakken og hvem som har gitt den. Tour (golf). En tour er i golf en fastsatt serie av turneringer gjennom en sesong. Det finnes over 20 forskjellige profesjonelle tourer, hovedsakelig organisert etter geografi, i tillegg til flere tourer for amatører. Hver tour arrangeres av en organisasjon (ofte kalt en PGA) som er ansvarlig for å sette i stand turneringer, finne sponsorer og vedta og håndheve bestemmelser for touren. De største tourene har en turnering nesten hver eneste uke gjennom en sesong som varer det meste av året. Hver tour har «medlemmer» som har rett til å spille i så mange turneringer de måtte ønske. En golfspiller kan bli medlem av en ledende tour ved å lykkes i en inngangsturnering, vanligvis kalt en kvalifiseringsskole ("qualifying school"); eller ved å oppnå et bestemt resultat i en av tourens turneringer ved å delta som invitert spiller; eller, mye sjeldnere, ved å oppnå store prestasjoner på andre tourer, som gjør dem ønskverdige medlemmer. Medlemskap på noen mindre kjente tourer er åpent for alle registrerte profesjonelle golfspillere som betaler inngangspenger. Rekkefølgen blant de tre siste har vekslet seg i mellom, delvis på grunn av valutakurser. Med delvis unntak av Ladies European Tour og LPGA of Japan Tour er alle de andre tourene i realiteten «kvalifiseringstourer»: spillere som lykkes vil flytte til en tour med høyere prestisjenivå så snart de får anledning. Medlemmer av International Federation of PGA Tours. Disse seks tourene godkjenner verdensrankingen i golf. Andre tourer for herrer. Under dette nivået gir ikke tourene poeng til verdensrankingen, og premiepengene er på et slikt nivå at kun et fåtall av spillerne, eller kanskje ingen av dem, tjener nok til kun å spille på den ene touren. Noen av golferne spiller på andre tourer når de har anledning, mens andre er klubbproer eller golfinstruktører som spiller turneringsgolf på deltid. Dametourer. En seniortour for damer, Women's Senior Golf Tour, ble grunnlagt i 2001. Det europeiske system av sentralbanker. Det europeiske system av sentralbanker ble opprettet 1. juni 1998 er det organ innen Den europeiske unions (EU) organ som styrer den felles pengepolitikk, og består av Den europeiske sentralbank samt alle medlemstatenes sentralbanker, uavhengig av om landet har innført euro eller ikke. ESSBs viktigste styringsmål er å bevare prisstabilitet innen EU-regionen. For tiden er dette satt til 2 pst. p.a. Med dette menes at inflasjonen skal ligge under, men nær, 2 pst. Østerrikes nasjonalbank. Østerrikes nasjonalbank (ty: Oesterreichische Nationalbank – OeNB) er sentralbanken i Østerrike. Historie. Sentralbanken ble etablert 1. juli 1816, med enerett til utstedelse av sedler. I 1878 ble den omdannet til "Oesterreichisch-ungarische Bank" som følge av kompromisset med Ungarn. Denne banken ble igjen avløst av den østerrikske nasjonalbank i 1923. Bankens nåværende form er definert i en føderal lov om nasjonalbanken fra 1984. Oppgaver. Siden Østerrike er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Østerrike og i EU. Hovedmålsettingen i ESSB er å bevare prisstabilitet i EU-regionen. For tiden er dette inflasjonsmålet satt til 2%. Sentralbanksjef. Styret i OeNB består av en president, en visepresident og 4 direktører for hvert sitt departement. President er pr oktober 2011 Claus J. Raidl, han overtok etter Herbert Schimetschek 1. september 2008. Visesentralbanksjef er Max Kothbauer. Eksterne lenker. Østerrike Herbert Schimetschek. Herbert Schimetschek (født 5. januar 1938 i Wien) er en østerriksk økonom. Han var sentralbanksjef for Oesterreichische Nationalbank (OeNB) fra september september 2003 til september 2008. Med seg hadde han Manfred Frey som visepresident. Før Schimetschek ble president i OeNB har han bl.a. vært styreleder i flere tyske forsikringsselskap, president i det Europeiske Forsikringsforbundet, samt visepresident i OeNB (1998–2003). Schimetschek er gift og har tre barn. Belgias nasjonalbank. Belgias nasjonalbank (nl: "Nationale Bank van België", fr: "Banque Nationale de Belgique", ty.: "Belgische Nationalbank") er sentralbanken i Belgia. Belgias sentralbank ble etablert 5. mai 1850. Sentralbankstyret består av en formann, en viseformann og 6 direktører. Styrets formann er sentralbanksjef, og pr desember 2011 er dette Luc Coene. Han overtok etter Guy Quaden 1. april 2011. Quaden hadde da sittet siden 1. mars 1999. Siden Belgia er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Belgia og i EU. Hovedmålsettingen i ESSB er å bevare prisstabilitet i EU-regionen. For tiden er dette inflasjonsmålet satt til 2%. Eksterne lenker. Belgia Guy Quaden. Guy baron Quaden (født 5. august 1945 i Liège) er en belgisk økonom og politiker (Parti Socialiste), som var sentralbanksjef i Belgias nasjonalbank (Nationale Bank van Belgie) fra 1. mars 1999 til 31. mars 2011. Som sentralbanksjef var han også medlem av Den europeiske sentralbankens styre (Council of governing board) og utvidede råd (general Council). Siden 2003 har han også vært president i den veldedige organisasjonen King Baudouin Foundation. Quaden er utdannet lisensiat i økonomi fra Université de Liège i 1967. I 1972 gikk han ut fra "Ecole pratique des hautes études" ved Sorbonne-universitetet i Paris, og i 1973 tok han sin doktorgrad innen moteøkonomi (økonomi i moteindustrien) ved Université de Liège. Han startet sin yrkeskarriere ved Université de Liège, som assistent ved Institutt for samfunnsøkonomi fra 1968 til 1973. Samtidig jobbet han ved "Ecole pratique des hautes études" ved Sorbonne-universitetet i Paris fra 1969 til 1971. Han fortsatte ved Université de Liège, og var førsteassistent fra 1974 til 1976, dosent fra 1977 til 1988, og professor fra 1988. Han interesserte seg for sosio-økonomiske problemstillinger, og var president i "Centrale Raad voor het Bedrijfsleven" fra 1984 til 1988. Dette er et felles organ for arbeidsgivere og fagforeninger. I 1988 ble han utnevnt til direktør i Belgias nasjonalbank, men fortsatte med undervisning ved universitetet. Sammen med Alfons Verplaetse, som ble sentralbanksjef i 1989, jobbet han i andre halvdel av 1990 med innføringen av euro i Belgia. Fra 1991 til 1996 var han president for internensjonsfondet for børsnoterte selskaper (Interventiefonds voor de beursvennootschappen). I 1996 ble han utnevnt til "General-kommisjonær" for euroen i Belgias regjering, en posisjon han hadde fram til 1999. I 1999 overtok han som sentralbanksjef etter Alfons Verplaetse. Hans hovedoppgave i starten var i sikre en vellykket overgang til euroen, som Belgia tok i bruk fra 1. januar 1999. I 2004 ble hans periode som sentralbanksjef forlenget med ytterligere 5 år, og i 2009 ble mandatet forlenget til hans pensjonsalder, i august 2010. Belgias regjering hadde trukket seg i denne perioden, så Luc Coene overtok ikke som sentralbanksjef før 1. april 2011. I juni 2007 ble han adlet av kong Albert II av Belgia – han fikk tittelen baron. Kypros' sentralbank. Kypros' sentralbank (gr: Κεντρική Τράπεζα της Κύπρου, tr: Kıbrıs Merkez Bankası) er sentralbanken på Kypros. Sentralbanken ble etablert ved en sentralbanklov av 1963, like etter frigjøringen fra Storbritannia i 1960. I 2002 ble sentralbankloven endret, bl.a. for å sikre sentralbankens uavhengighet, og for å tilpasse seg EU og ESSB sitt regelverk. Siden Kypros er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både på Kypros og i EU. Hovedmålsettingen i ESSB er å bevare prisstabilitet i EU-regionen. For tiden er dette inflasjonsmålet satt til 2%. Sentralbanklovens seksjon 6 definerer sentralbankens hovedoppgaver; Eksterne lenker. Kypros Christodoulos Christodoulou. Christodoulos Christodoulou (født 13. april 1939 i Avgorou på Kypros) var Kypros' sentralbanksjef. Han har tidliger vært lærer, vært embedsmann i representanthuset på Kypros, og fra 1985 ble han fast statssekretær i det kypriotiske Arbeids- og Sosialdepartementet. Fra 1999 var han finansminister, deretter innenriksminister. Stillingen som sentralbanksjef hadde han fra 2003 til 30. april 2007, da Athanasios Orfanidis overtok. Vital Forsikring. Vital Forsikring ASA var et norsk livs- og pensjonsforsikringsselskap stiftet i 1990 etter en fusjon mellom Norsk Kollektiv Pensjonskasse og livsforsikringsselskapet Hygea. I 1996 ble selskapet kjøpt av Den norske Bank (DnB), og i 2004 ble det slått sammen med Gjensidige NOR Spareforsikring i forbindelse med fusjonen mellom Gjensidige NOR og DnB. I 2011 skiftet selskapet navn til DNB Livsforsikring ASA sammen med andre endringer navn og selskapsstruktur i morselskapet DNB ASA. Vital Forsikring solgte forsikrings- og pensjonsprodukter til bedrifter, offentlige foretak, kommuner, foreninger og privatpersoner. Selskapet var en av de største kapitaleierne i Norge med en bokført balanse på vel 230 milliarder kroner. Selskapet hadde forretningsadresse i Bergen, men i de senere år uten noe tradisjonelt hovedkontor. Ledelse og hovedfunksjoner var i Trondheim og Bergen, mens sentrale markedsfunksjoner også var tillagt Oslo. Tsjekkias nasjonalbank. Hovedkontoret for Tsjekkias nasjonalbank i Praha Tsjekkias nasjonalbank (tsjekkisk: "Česká národní banka – ČNB") er sentralbanken i Tsjekkia. Siden Tsjekkia er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Tsjekkia og i EU. Hovedkontoret ligger i Praha, men den har også avdelinger i České Budějovice, Brno, Hradec Králové, Ostrava, Plzeň og Ústí nad Labem. Historie. Tsjekkoslovakia hadde flere banker fra begynnelsen av 1800-tallet, men fram til 1926 var det ingen banker som fungerte som sentralbank. «Sentralbankrollen» ble da ivaretatt av «Bankembetet» ("«Banking Office»") i Finansdepartementet. I mars 1926 ble "Tsjekkoslovakias nasjonalbank" etablert, og overtok fra 1. april 1926 ansvaret for styringen av landets valuta, korunaen. Ved overtakelsen var korunaen en solid valuta, og i 1929 innførte Tsjekkoslovakias nasjonalbank gullstandarden. Nasjonalbankens selvstendighet ble utfordret, først av den økonomiske krisen på 1930-tallet, der staten blandet seg inn i valutastyringen, og deretter under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Etter krigen, da Tsjekkoslovakia gjenvant sin selvstendighet, fikk nasjonalbanken tilbake sin uavhengige rolle, men dette varte bare i tre år, fram til februar 1948 da kommunistene grep makten i landet. I 1950 overtok "Tsjekkoslovakias Statsbank" etablert, og denne overtok for Tsjekkoslovakias Nasjonalbank. I tråd med sovjetmodellen ble den nye statsbanken en altomgripende bank, som også overtok rollen til andre banker, slik som Živnostenská banka, Slovak Tatrabanka, Poštovní spořitelna og til slutt også Investiční banka. Statsbanken ble med det den eneste banken med rett til utstedelse av valuta, men også den eneste banken i landet. Denne situasjonen vedvarte fram til 1. januar 1990, da ordinære banker igjen ble tillatt. Som en del av oppløsningen av Tsjekkiske og slovakiske føderale republikk, og etableringen av selvstendige statene Tsjekkia og Slovakia ble den nye sentralbanken etablert. Opprettingen av Tsjekkias nasjonalbank, ČNB, ble gjort i 1993, og har sitt juridiske grunnlag i landets grunnlov av 1993. Den første sentralbanksjefen i Tsjekkias nasjonalbank var Josef Tošovský, som også hadde bakgrunn som "president" i Tsjekkoslovakias Statsbank fra desember 1989. Målsetting og hovedoppgaver. Hovedmålsettingen i ESSB er å bevare prisstabilitet i EU-regionen. For tiden er dette inflasjonsmålet satt til 2%. Dette er også det definerte inflasjonsmålet til Tsjekkias nasjonalbank. Sentralbanksjef. Sentralbanksjefen utpekes for en seksårsperiode, og er pr oktober 2011 Miroslav Singer. Han overtok etter Zdeněk Tůma 1. juli 2010. Med seg har han to vise-sentralbanksjefer, som er Mojmír Hampl og Vladimír Tomšík. Eksterne lenker. Tsjekkia Helga Hjetland. Helga Kjellaug Hjetland (født 18. april 1948) er en tidligere fagforeningsleder, og var leder av Utdanningsforbundet fra etableringen i 2001 til og med 2009. Fra 1. januar 2010 tok Mimi Bjerkestrand over som leder av Utdanningsforbundet etter Hjetland. Bakgrunn. Hun er vokst opp på Sandane i Nordfjord og bosatt på Kyrkjebø i Høyanger i Sogn og Fjordane. Hun er gift med Ottar Hjetland, rektor på Høyanger vidaregåande skule og har tre voksne barn. Hjetland er utdannet adjunkt. Tidligere har Hjetland jobbet som lærer og rektor på Løvås skole i Bergen og Kyrkjebø skule i Høyanger. Hun har vært leder av Bjørgvin bispedømmeråd. I Utdannningsforbundet har hun hatt tillitsverv på alle nivåer. Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Danmarks Nationalbank. Danmarks Nationalbank er sentralbanken i Danmark. Sentralbanken ble etablert i 1818 som et resultat av at staten gikk konkurs i 1813 (Statsbankerotten). Hovedlovhjemmelen for dagens sentralbank er fra 1936, da den nye sentralbankloven ble vedtatt. Før sentralbanken ble etablert var det «Nationalbanken i Kjøbenhavn» som hadde retten til å utstede penger i Danmark. Denne banken fikk denne retten fordi man hadde erfart at det var for farlig å la staten selv ha lov til å trykke penger. Sentralbanksjef er pr november 2005 Nils Bernstein. Siden Danmark er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Danmark og i EU. Hovedmålsettingen i ESSB er å bevare prisstabilitet i EU-regionen. For tiden er dette inflasjonsmålet satt til 2 %. Estlands bank. Estlands bank (estisk: Eesti Pank) er sentralbanken i Estland. Banken ble grunnlagt 24. februar 1919, etter en beslutning av landets midlertidige regjering. Estland erklærte seg selvstendig fra Russland 24. februar 1918, men ble ikke formelt løsrevet før 2. februar 1920. Bankens første sentralbanksjef var Mihkel Pung. Fra Sovjetunionen reokkuperte Estland i 1940 til de igjen ble selvstendige i 1991 hadde sentralbanken i praksis ingen funksjon, siden landets penge- og kredittpolitikk var detaljstyrt fra sovjetisk side. Da bank-krisen i Sovjetunionen startet i 1987, og grepet rundt de sovjetiske republikkene (Estland het da ESSR &ndash Den estiske sovjetiske sosialistiske republikk) avtok, nedsatte Eesti Pank en arbeidsgruppe som jobbet med re-etableringen av banken, og introduksjonen av egen valuta. Overgangsprogrammet ble presentert overfor regjeringen i desember 1989, der valutaen ble presentert; 1 kroon = 100 sent. ESSRs høyesterett vedtok 15. desember en resolusjon som re-etablerte Eesti Pank og landets nye valuta. Rein Otsason ble nominert som bankens nye president. Siden Estland er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Estland og i EU. Hovedmålsettingen i ESSB er å bevare prisstabilitet i EU-regionen. For tiden er dette inflasjonsmålet satt til 2%. Eksterne lenker. Estland Finlands Bank. Finlands Banks hovedkontor i Helsingfors Finlands Bank (fi: Suomen Pankki, sv: Finlands Bank) er sentralbanken i Finland. Banken ble etablert i 1811. Helt fra starten hadde banken ansvar for trykking av penger, selv om det var russiske rubler og kopeck fram til finske mark ble introdusert i 1860. Dessuten var svenske riksdaler i sirkulasjon fram til 1840. Sentralbanksjef er pr. januar 2012 Erkki Liikanen. Han har hatt denne stillingen siden 12. juli 2004. Visesentralbanksjef er Pentti Hakkarainen. Sentralbankens hovedmålsetting er, i likhet med EU, en stabil inflasjon på om lag 2 % pr år. Siden Finland er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Finland og i EU. Eksterne lenker. Finland Banque de France. miniatyr Banque de France er Frankrikes sentralbank. Den ble etablert 18. januar 1800 av Napoléon Bonaparte. Napoleon hadde i 1799 gjennomført et statskupp, opprettet en ny styreform («Konsulatet» – "Le Consulat"), og gjennomførte en rekke reformer, bl.a. i finansvesenet. Et tiltak han gjennomførte var opprettingen av en sentralbank; Banque de France. Bankens rolle var i starten begrenset både geografisk og oppgavemessig. Den favnet kun Paris, og hadde en rolle som ansvarlig for trykking av penger. Dermed var banken ikke enerådende på dette området i Frankrike, siden det også fantes andre aktører. Begge disse begrensningene ble gradvis utvidet, og i 1848 var hele Frankrike pliktig til å akseptere penger trykt av Banque de France. Siden Frankrike er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Frankrike og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Sentralbanksjef er pr august 2011 Christian Noyer. Deutsche Bundesbank. Miquelanlegget foran bankbygningen i Frankfurt am Main Deutsche Bundesbank (den tyske føderale banken) er sentralbanken i Tyskland. Deutsche Bundesbank har sete i Frankfurt og er en av de mest respekterte sentralbanker i verden. Det var den første sentralbank som fikk full uavhengighet til å styre pengepolitikken, en modell som etter banken er blitt kalt "Bundesbank-modellen". Den europeiske sentralbanken er modellert etter Deutsche Bundesbank, og ligger også i Frankfurt. Siden Tyskland er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Tyskland og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Sentralbanksjef er fra 30. april 2011 Jens Weidmann. Historie. Riksbanken i Jägerstraße i Berlin Den tyske riksbanken, "Deutsche Reichsbank", ble etablert 1. januar 1876, gjennom at den prøyssiske bank i Berlin ble omdannet til sentralbank for hele Tyskland. Banken var direkte underlagt rikskansleren og ble ledet av et direktorium med en president utnevnt av keiseren etter forslag fra Forbundsrådet. Retten til å trykke penger var fordelt mellom riksbanken og 32 private banker. Frem til 1889 gav 19 av disse bankene avkall på denne retten, og 1906 innehadde bare de statlige sentralbankene i Baden, Bayern, Sachsen og Württemberg retten til å trykke penger i tillegg til Riksbanken. I 1924 ble Riksbanken uavhengig av riksregjeringen, og presidenten ble valgt av et generalråd, bestående av 14 medlemmer, hvorav halvparten var utenlandske. Samtidig ble riksmarken innført som nytt betalingsmiddel for å stanse inflasjonen. Fra 1937 ble Riksbanken igjen direkte underlagt regjeringen. Etter annen verdenskrig ble sentralbankfunksjoner først ivaretatt av delstatenes egne sentralbanker, før i 1957 "Deutsche Bundesbank" ble etablert som etterfølger etter "Deutsche Reichsbank". Eksterne lenker. Tyskland Den greske sentralbanken. Den greske sentralbanken (gr: Τράπεζα της Ελλάδος) er sentralbanken i Hellas. Hovedbygningen ligger i Athen, denne ble bygd i perioden 1933 – 1938. Banken ble etablert 15. september 1927, og startet sin virksomhet 14. mai 1928. Den første sentralbanksjefen var Alexandros Diomidis, han var sentrabanksjef fram til september 1931. Til sammen har banken hatt 17 sentralbanksjefer, hvorav tre har blitt utnevnt til æressentralbanksjefer ("honorary governors"). Etableringen av sentralbanken var en av flere ledd i den økonomiske reformen Hellas gjennomførte i etterkant av 1. verdenskrig, for å få orden på økonomien. Hellas' valuta har i tiden under og etter 2. verdenskrig hatt mange problemer. Under den tyske okkupasjonen opplevde Hellas hyperinflasjon, og i 1944 ble drakmen erstattet av en ny, med forholdet 50.000.000.000 til 1. Denne nye drakmen ble igjen devaluert i 1953 og 1956. 1. januar 2001 ble Hellas medlem av EU, og innførte Euro i 2002. Siden Hellas er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Hellas og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Sentralbanksjef er pr mai 2011 Georgios Provopoulos. Visesentralbanksjefer er Ioannis Papadakis og Eleni Dendrinou-Louri. Eksterne lenker. Hellas Ungarns sentralbank. Ungarns sentralbank (ung: Magyar Nemzeti Bank – MNB) er sentralbanken i Ungarn. Tidlig på 1800-tallet var det fyrstehuset Habsburg som regjerte i Ungarn. Denne familien hadde arvet tronen på 1500-tallet, og Ungarn var i denne perioden i en personalunion med Østerrike. Sentralbankfunksjonen ble først utført av Den østerrikske statsbanken, som ble etablert i 1816. Under revolusjonen og uavhengighetskrigen i 1848–49 utpekte Ungarns første uavhengige regjering «Den ungarske handelsbanken» i Pest som sentralbank. Den østerrikske nasjonalbanken ble omdøpt til Den østerriksk-ungarske bank i 1878. Etter 1. verdenskrig smuldret Østerrike-Ungarn opp, og «Den kongelige ungarske statsbanken» fikk tildelt de oppgavene en sentralbank skal ha. Ikke før i 1924 ble Magyar Nemzeti Bank opprettet, med driftsstart 24. juni. Ungarns første uavhengige sentralbank var dermed et faktum. Den første sentralbanksjefen var Sándor Popovics. I begynnelsen var hovedoppgaven å få ned inflasjonen som herjet etter første verdenskrig, samt å få kontroll på utenlandsgjelden. MNB byttet bl.a. ut den østerriksk-ungarske kronen med Pengõen, for å øke tilliten til landets valuta. Dette var i 1927. Det samme skjedde etter andre verdenskrig, da hyperinflasjonen gjorde at de byttet ut Pengően med dagens Forint. Fra 2001 ble forinten koblet til Euroen slik at forinten skal styres mot en kurs der 282,36 forinter = 1 euro. Det tillates en svinging på ± 15% i forhold til kursmålet. Siden Ungarn er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Ungarn og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Sentralbanksjef er pr oktober 2011 András Simor. Han overtok stillingen i 2007, etter Járai Zsigmond som hadde sittet i stillingen siden 2001. Ekstern lenke. Ungarn Irlands sentralbank. Irlands sentralbank (eng: Central Bank of Ireland, irsk: Banc Ceannais na hÉireann) er sentralbanken i Irland. Historie. Sentralbanken ble etablert 1. februar 1943 under navnet «The Central Bank of Ireland» og overtok etter den tidligere «Valutakommisjonen» (Currency Commission). Den første sentralbanksjefen var Dr. Joseph Brennan. Sentralbanken ble omorganisert og døpt om til «the Central Bank and Financial Services Authority of Ireland» 1. mai 2003. Den nye sentralbanken fikk et noe utvidet mandat i forhold til den gamle, ved at enheten som heter «Irish Financial Services Regulatory Authority» ble opprettet, noe som tydeliggjorde sentralbankens rolle som en regulerende enhet. Denne enheten er en integrert del av sentralbanken, men likevel en selvstendig enhet, og har som hovedformål å regulere finansnæringen og beskytte forbrukerne i finansielle spørsmål. I 2010 ble sentralbanken igjen reformert, og fikk nytt navn. De to institusjonene «the Central Bank and Financial Services Authority of Ireland» og «Irish Financial Services Regulatory Authority» ble slått sammen til «Central Bank of Ireland». Målsettinger. Siden Irland er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Irland og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr januar 2012 Patrick Honohan. Han overtok etter John Hurley i 2009. Eksterne lenker. Irland Vegard Olsen. Vegard Thomas Olsen, også kjent som Vegard «Short Cut» Olsen (født 20. november 1973 i Bogota, Colombia) er en norsk artist og programleder. Han ble adoptert til Norge tre måneder gammel, og hadde sin oppvekst på Kongsberg. Short Cut begynte sin artistkarrieren med singelen «Hots for you» i 1996, som tronet hitlistene i Norge i tillegg til en håndfull europeiske markeder. I 1997 ble han kåret til Årets artist av VG-lista Topp 20. Fra 1999 til 2003 var han TV-programleder for Norges offisielle hitlisteprogram VG-lista Topp 20 på NRK1. Han har også vært programleder for andre NRK-program, og er nå programleder i programserien Migrapolis. I 2005 ble det kjent at Olsen selv ønsket å adoptere et barn. Moderne krigføring. Moderne krigføring beskriver perioden fra 1980-tallet, hvor informasjonssamfunnet begynte å påvirke militær doktrine og teknologi. Uttrykket omfatter konflikter hvor minst en av partene er en industrialisert stat. Den viktigste konsekvensen av informasjonssamfunnets inntog i krigføringen er at fokuset er flyttet fra "plattformbasert" krigføring til "nettverksbasert" krigføring. Dette beskriver effekten av at man i mindre grad teller antall krigsskip og stridsvogner, og mer søker å samle og bruke informasjon for å bruke mer begrensede virkemidler på en mer eksakt måte. Selve våpnene er de samme som tidligere, men de har mye elektronikk i tillegg, og bruken har endret seg. Etter den kalde krigens slutt har militære budsjetter verden rundt blitt redusert. Sammen med en sosial trend hvor det er mindre toleranse overfor både egne og sivile tap har dette skapt en situasjon hvor "informasjonsoverlegenhet", altså evnen til å ha den beste oversikten over slagmarken og fiendens intensjoner og disposisjoner, har blitt et mål for en styrkes slagkraft. På den tekniske siden er det flere trender som sammen har gjort dette mulig: Datamaskiner og sensorer har blitt lettere, mer robuste og billigere, etter hvert som elektronikken de er bygget opp av har blitt billigere og bedre. Den utbredte tilgjengeligheten av satellittnavigasjon har gjort det enklere å holde oversikt over egne styrker, for eksempel med automatisk posisjonsrapportering. Overvåkningssatellitter av forskjellige slag kan gi data som raskt kan bearbeides av nye, kraftige datamaskiner og gjøres tilgjengelig i felten. Presisjonsvåpen setter også sitt preg på moderne krigføring. Etter hvert som presisjonsstyrte våpen har blitt mer pålitelige, kreves det mindre og mindre volum av bomber, granater og missiler for å oppnå ønsket effekt. Bakgrunn. a> drone eller ubemannet luftfartøy. Under skroget kan en kule med sensorer sees. a>-fly og andre sensorplattformer for å gi militære ledere et oversiktsbilde over slagmarken. Gulfkrigen i 1991 var den første større konflikten hvor mange av disse nye mulighetene skulle testes ut. Man gjorde seg en del erfaringer med «barnesykdommer». Det som ble først kjent var at produsentene av GPS-mottakere ikke hadde evne til å produsere militære mottakere i det tempoet som måtte til. På den tiden var GPS-signalet kryptert, og sivile mottakere fikk bare en unøyaktig posisjonsangivelse. Det endte med at amerikanske myndigheter, som styrer GPS-systemet, måtte slå av krypteringen, og soldater i Gulfen brukte sivile mottakere i stor grad. Tilgjengeligheten på presisjonsvåpen var også mye lavere enn ønsket. En 7-8 % av bombene som ble sluppet i løpet av konflikten var presisjonsvåpen. I senere år har det også blitt kjent at presisjonsvåpnene som ble brukt hadde mye lavere nøyaktighet og dårligere pålitelighet enn det som ble hevdet fra offisielt hold. Kosovokrigen i 1999 var hovedsakelig en luftkrig. Nye sensorplattformer som droner var i utstrakt bruk, og sammen med satellitter og konvensjonell fotorekognosering ble serbiske våpen som jagerfly og stridsvogner utsatt for massiv bombing med presisjonsvåpen. Det serbiske mottrekket var å kamuflere installasjoner og flytte mobile våpensystemer så ofte som mulig. Invasjonen av Irak i 2003 hadde på plass alle faktorene for moderne krigføring, og invasjonen var svært vellykket sett fra koalisjonens side. Resultatet av invasjonen var historisk sett svært små tap på begge sider, og koalisjonsstyrkene besatte raskt mesteparten av landet. Rapporter i ettertid, for eksempel i MITs tidsskrift "Technology Review", har indikert at det fremdeles gjenstår mye før hver våpenplattform til enhver tid er «på nett». "Technology Review" beskriver at amerikanske hovedkvarter i Qatar og Kuwait hadde et svært godt fungerende nettverk, men at i ørkenen i Irak var det vanlig at styrker var så mye i bevegelse at de ikke hadde tid til å sette opp nettverket, som krevde at sambandsutstyret sto stille en viss tid. Konsekvensen var at da styrken først stoppet, så var de utenfor rekkevidde av samband med god båndbredde, og nedlasting av all informasjon som hadde blitt distribuert siden de stoppet sist, tok flere timer. Kommandoplassene i bakre rekke hadde et omvendt problem; de hadde så god båndbredde at de ble begravet i data, spesielt sensordata. Kritikken går mye på at informasjonsstrukturen i det amerikanske militæret er for hierarkisk. Spesialstyrker som opererte i Afghanistan på dette tidspunktet hadde bedre suksess med å sende data sideveis i organisasjonen, altså ikke opp til hovedkvarteret og ned igjen til de berørte partene. Spesialoperasjoner, altså bruk av små, høyt trente styrker, har også fått økt fokus. Bruker av spesialstyrker er på en måte den endelige konsekvens av moderne krigføring: En styrke som er få i antall, men som bruker moderne teknologi og god trening for å søke å få en effekt som ikke står i forhold til antallet i styrken. Der hvor alle andre deler av de fleste lands militærvesen har måttet tåle nedskjæringer etter slutten av den kalde krigen, har spesialstyrkene gått klar. Allianser i endring. Natos utvidelser i Europa. De grønne landene har kommet til etter den kalde krigen. Fra den relativt klare verdenssituasjonen under den kalde krigen, hvor man i all hovedsak hadde to maktblokker i verden, kom man over i et mye mer flytende bilde i moderne tid. Warszawapakten gikk i oppløsning i 1991, og det ble klart at USA var den eneste gjenværende supermakten. NATO ble dog ikke oppløst, men omdefinerte sine oppgaver og engasjerte seg mer i «out-of-area»-operasjoner, spesielt i forbindelse med Kosovo-krigen. Dette første til mye debatt blant medlemsstatene, og spesielt var statene på flanken, Norge og Tyrkia, engstelige for å miste fokus. De nylig frigjorte østeuropeiske statene var ivrige etter å komme med både i NATO og EU, og på tross av noen russiske protester la flere av dem inn store ressurser for å bygge om sine militære styrker til å oppfylle Nato-krav. I 1999 kom Tsjekkia, Ungarn og Polen med, og i 2004 kom Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania og Slovakia. Én av konsekvensene av dette var at den russiske eksklaven Kaliningrad ble omgitt av Nato-land. Innenfor Samveldet av uavhengige stater ble først forsvarsalliansen CTO opprettet i 1992, som kom i kraft fra 1994. I 1998 trakk flere stater seg ut og dannet GUAM, en motvekt mot russisk dominans innenfor Samveldet. På 2000-tallet starter partnerne i CTO en viss felles øvingsvirksomhet. I Vestafrika ble alliansen ECOMOG stiftet i 1989 med Nigeria som drivkraft. Organisasjonen har forpliktet seg til innbyrdes forsvarshjelp, og har også deltatt i fredsbevarende operasjoner på det afrikanske kontinentet. Antallet fredsbevarende oppdrag i FN-regi økte på 1990-tallet. Samtidig hadde organisasjonen flere kriser, først og fremst i forbindelse med den mislykkede intervensjonen i Somalia (UNOSOM) og Srebrenicamassakren (i Bosnia i en av UNPROFORs «sikre områder»). Styrker. De fleste militærorganisasjoner har måttet tåle både kraftig nedbygging og ombygging fra 1980-tallet og fram til i dag. Der hvor det før sto store vernepliktshærer klare til mobilisering, er det nå fokus på mindre styrker som kan utplasseres raskt. I NATO ble denne trenden drevet av doktrine-arbeidet på 1990-tallet, hvor alliansen engasjerte seg «out of area», i første omgang med fredsoperasjoner på Balkan. Norske styrker ble også kraftig bygget om, fra en vernepliktshær på flere hundre tusen mann til en betraktelig mindre styrke med avdelinger som Telemark bataljon, opprettet i 1993 for å inngå i NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force. Det tidligere Sovjetimperiet ble fragmentert, og de fleste landene i Østeuropa begynte straks å legge om militærvesenet sitt til å passe inn i NATOs struktur. Nye alliansemedlemmer som Romania er blant de mest villige til å sette opp styrker for utenlandstjeneste i NATO-regi. På bakken. a>. Datanettverk er uvurderlige for moderne styrker. a>. Grunnteknologien i våpenet er gammel, mens mye av tilbehøret er resultater av senere års fremskritt innen elektronikk. a>. Han til høyre holder en belysningslaser for å styre moderne presisjonsvåpen, kanskje en bombe fra et fly som er i området. Infanteriet er fremdeles hovedtyngden i moderne krigføring, som de har vært siden antikken. For å holde områder eller okkupere dem trenger man infanteri. En moderne infanterist må forholde seg til et mer komplekst slagfelt enn generasjonene før. På den teknologiske siden ligger infanteriet noe etter. Våpnene er mer dødelige, og portabel kroppspansring gir ikke god beskyttelse i forhold til tyngden og kostnaden. Industrialiserte nasjoner utruster dog som regel infanteriet sitt med hjelmer og vester i Kevlar eller andre kunstfiber. Uten spesielle innlegg i metall eller keramikk beskytter de bæreren mot skudd fra pistoler og maskinpistoler i tillegg til splinter. Splintbeskyttelsen er det viktigste, da de fleste skader i kamp kommer fra artilleri og sprenglegemer. Antallet belysningslasere og andre lasere har ført til at optiske instrumenter har blitt beskyttet mot laserstråling som ellers ville være farlig for øyet. Infanteriet bruker håndvåpen som ville være kjent for en infanterist fra andre verdenskrig. Et typisk våpen for en infanterist i fremste rekke er et automatgevær med kaliber 5,56 mm og 20 eller 30 skudd i et avtagbart magasin. Det er mulighet for automatild, enten med treskuddsbyger eller fullautomatisk. Geværet har som i tidligere tider typisk bajonettfeste, uten at det er i bruk. Det er som regel montasjeskinner for sikter. Typisk er det et kikkertsikte med lav forstørrelse for de fleste situasjoner, og alternativt lysforsterkere og termiske sikter for nattoperasjoner. Styrker satt opp for strid i bebygd område bruker noen ganger rødpunktsikter. Under geværet kan det som regel henges en granatkaster med kaliber 40 mm. Noen ganger er det fester på framskjeftet for belysning, enten med hvitt eller infrarødt lys. Eksempler på moderne håndvåpen er amerikanske M16 og tyske G36. Et moderne infanterilag har som regel ett eller flere maskingeværer i samme kaliber som standard håndvåpen. Dette kan bruke sikter av samme type som håndvåpenet, men ikke granatkastere eller annet tilbehør. Det som egentlig skiller maskingeværet fra automatgeværet er at maskingeværet har beltemating i stedet for avtagbart boksmagasin og et tyngre løp. Dette betyr at man kan holde høyere ildtakt over lengre tid. Eksempler på moderne lette maskingeværer er belgiske Minimi eller Ultimax fra Singapore. Stadig lettere elektronikk har gitt infanteriet nye hjelpemidler. Vanligvis er man satt opp med en GPS-mottaker som gjør navigasjon lettere. Stadig lettere radioer gjør at infanteriavdelinger kan ha bedre samband seg i mellom. Infanteriet er som regel satt opp på stormpanservogner og jobber tett sammen med stridsvogner og andre våpengrener. På vognene er det i det minste radioer, og ofte et kommando- og kontrollsystem som lar mannskapet se det bildet av slagmarken hovedkvarteret setter sammen og distribuerer, samt å melde inn sin egen posisjon og observasjoner de gjør. Ofte er posisjonsinnmeldelsen automatisk, da systemet sanker inn posisjonsdata fra GPS-mottakeren, krypterer dem og sender dem ut på radionettet. Hensikten er at hovedkvarteret og alle avdelingene i felten skal kunne se samme bildet av slagfeltet, og handle ut fra en felles forståelse. Når infanteriet møter stridsvogner, enten alene eller sammen med annet infanteri, har de en god sjanse til å bite fra seg. Sammenlignet med tidligere tider er panservernvåpen både lettere, mer treffsikre og kraftigere. Spesielt lette, portable nattsikter gir infanteristen en mulighet til å bekjempe stridsvogner på bedre vilkår. Infanteriets stormpanservogner har som regel også panservernmissiler som kan bidra. I tillegg til missilene gjør lettere og mer avanserte stridsvognminer pansertroppenes oppdrag vanskeligere. Artilleriets oppdrag har endret noe karakter. Der hvor tidligere forhåndsplanlagte skyteoppdrag dominerte, har man nå teknologien til å raskt oppdage mål, melde dem tilbake til artilleriet og få tatt dem under ild. Dette gjelder også fiendtlig artilleri, og dette medfører at moderne artilleri er mye mer mobilt enn tidligere. Det er om å gjøre å sette opp fort, raskt få av et antall skudd, og så flytte seg til neste skyteposisjon. Livet til kanonmannskapene er stort sett som tidligere, men mye mer hektisk, og jobben med planleggingen av skyteoppdrag gjør bruk av datamaskiner. Etter at artilleriammunisjon ble mer avansert under 1970-tallet og senere, har også artilleriets slagkraft økt. Bedre eksplosiver, såkalte "base-bleed"-granater, og flere typer brannrør gjør sitt til at granatene når lenger og er mer effektive. I luften. a>-fly, en viktig sensor i moderne krigføring Den største endringen i luftkrigføring er innføringen av droner, ubemannede luftfarkoster. Disse ble først innført som sensorplattformer, men har også blitt utstyrt med våpen. For eksempel har RQ-1 Predator avfyrt missilet AGM-114 Hellfire i kamp. Fly har fått såkalte stealth-egenskaper, de har altså blitt gjort vanskeligere å oppdage med sensorer som radar. Det første stealth-flyet i kamp var amerikanske F-117 under den amerikanske invasjonen av Panama i 1989. Under Gulfkrigen i 1991 ble F-117 og bombeflyet B-2 Spirit brukt i større skala. Bedre sensorer, for eksempel passiv radar, også på konvensjonelle fly, samt kraftigere datanettverk har endret kommando- og kontrollsystemene og ildledningen. På våpensiden har presisjonsvåpen blitt vanligere og vanligere. Billigere elektronikk og store lager med konvensjonelle bomber har gjort at det har blitt utviklet ombyggingssett (JDAM) for å lage presisjonsvåpen av «vanlige» bomber. Et antall vellykkede luftkampanjer, som under Kosovo-krigen og Gulfkrigen, har demonstrert at et moderne flyvåpen er i stand til å utkjempe visse typer oppdrag på egen hånd. På havet. a>, med «stealth»-egenskaper og moderne missiler. Det dominerende våpenet fra skip til skip er missiler. Disse har lang rekkevidde og sensorer som kan være av forskjellige typer. Søkere av typen passiv infrarød ble teknologisk mulig i perioden, og flere missiler bruker det. De siste større artilleriskipene er i opplag, og det eneste artilleriet er av midlere eller finere kaliber, og brukes gjerne mot flere typer mål. Et eksempel kan være den kinesiske Houjian-klassen på 520 tonn fra tidlig 1990-tall. Den er bestykket med seks tunge kryssermissiler og en enkelt 37 mm og en dobbelt 20 mm kanon. Såkalte stealth-egenskaper har også blitt innført på krigsskip. Tidlige eksempler er den norske Skjold-klassen MTBer fra 1999 og den svenske Visby-klassen korvetter fra år 2000. De fleste av mannskapet på moderne krigsskip er teknikere. Skipene har mye spesialisert utstyr, og skipene har ofte med seg sivile spesialister fra utstyrsleverandøren for å hjelpe til med installasjon, trening og drift. Æraen for store mariner er også over. Den eneste gjenværende stormakten på havet er USA, med en marine som har en slagkraft større enn resten av verdens mariner sammenlagt. De fleste større mariner forbereder seg på asymmetriske trusler. Eksempler er norske missiltorpedobåter på patrulje i Middelhavet som en del av «krigen mot terror» og bombingen av USS «Cole» 12. desember 2000. Et stort antall ubåter med ballistiske missiler var operative under den kalde krigen. Tallet er nå lavere, og forholdsvis rimelige diesel-elektriske ubåter står for brorparten av nye bygginger. Disse har muligheten til å operere stille, og kan være en mindre marines viktigste våpen mot en større og bedre utstyrt. Eksempler er den mye eksporterte tyske Type 209 på 1200 tonn fra begynnelsen av 1970-tallet, og den senere etterfølgeren Type 212 på 1500 tonn. For å drive maktutøvelse langt fra hjemmebaser er det fremdeles hangarskipsgrupper som er byggestenen i marinen. USA har de fleste og største av disse, men en rekke andre land, som Storbritannia, Frankrike, India og Brasil, har hangarskip, dog mindre og ikke like kapable. Spesielle våpen. Elektronisk krigføring følger utviklingen innenfor militært samband ellers. I tillegg har det blitt mer interessant å angripe fiendens militære og sivile datanett, selv om veldig lite om slik virksomhet er kjent. Verdien av rommet som krigsskueplass har blitt skjøvet i bakgrunnen, mye på grunn av budsjettkostnader. Både USAs og Sovjets antisatellittvåpen er ute av drift, og rommet er stort sett hjem for sensorsatellitter med stadig bedre og bedre oppløsning, samt navigasjonssatellitter, en nødvendighet både sivilt og militært. Atomvåpen har hatt en begrenset spredning, mye på grunn av at de som besitter atomvåpen gjør sitt ytterste for å hindre spredning. Atomvåpnene har heller ikke hatt noen større utvikling i perioden. Forskning på kjemiske og biologiske våpen har heller ikke hatt mye fokus. Hovedfrykten i moderne tid er at slike våpen skal kunne brukes av en underlegen fiende som en siste utvei i asymmetrisk krigføring. Et angrep med nervegassen sarin på undergrunnen i Tokyo 20. mars 1995 viste at mindre grupper hadde mulighet til å gjennomføre slike angrep. Logistikk. a>, er den raskeste måten å få fram forsyninger på. Det er også den mest kostbare, men i militær sammenheng bare rundt dobbelt så kostbar som landeveistransport. Moderne containerskip kan lastes og losses svært raskt, og er en økonomisk måte å få fram militære forsyninger. Hvor mye forsyninger bruker moderne styrker? Moderne stridsoperasjoner bruker mye forsyninger, og logistikken som trengs for å holde hjulene i gang er formidabel. Som eksempel kan vi se på forbruket av materiell til russiske og amerikanske divisjoner i angrep. Tallene over er tonn per dag med operasjoner. Virkeligheten er ikke så enkel som tabellen indikerer. En avdeling vil for eksempel bruke mer ammunisjon hvis den er tilgjengelig. Defensive operasjoner vil forbruke mer ammunisjon, men mindre drivstoff. En divisjon i reserve vil bruke kanskje 1/10 av ammunisjonen og 1/4 av drivstoffet. Tallene over er gjennomsnittlige per dag. Et tokt bruker ikke nødvendigvis opp hele våpenlasten. Moderne fly lander ofte igjen med våpenlast ombord, og de noen ganger svært dyre våpnene kan da gjenbrukes. I kolonnen Tonn / 100 fly gis forbruket til 100 fly av typen gjennom en dag med gjennomsnittlige operasjoner. For å støtte Gulfkrigen i 1991 flyttet koalisjonen 7 millioner tonn forsyninger til Saudi-Arabia. Det meste kom via sjøen fra amerikanske havner, mens 900 000 tonn kom fra amerikanske forhåndslager i Europa. Mer enn 200 sivile lasteskip brakte inn brorparten av forsyningene. Åtte av disse var spesielt raske transportskip den amerikanske hæren hadde fått bygget på 1980-tallet. Sjøtransport. Bruk av sjøtransport i moderne tid har andre utfordringer enn tidligere. Over 25 % av verdens skipsfart seiler under bekvemmelighetsflagg (1993). Tidligere har man kunnet mobilisere den nasjonale flåten, hvor man kunne vente at de fleste sjømennene som seilte under eget flagg var egne borgere. I dag har man mannskaper fra mange nasjonaliteter. Løsningen har vært å ha kontrakter med rederiene allerede i fredstid, men en av utfordringene er at skipene man har krav på er spredt utover hele kloden ved krigsutbruddet. Grovt sett kan man laste et tonn med tørrlast per bruttoregistertonn på et sivilt frakteskip. Et slikt skip går rundt 800 km/døgn i rett linje, men i krigstid kan man regne med rundt 500 km/døgn. Hastigheten er på rundt 20 knop. Hvis man skal gå fra den amerikanske østkysten til Gulfen uten å bruke Suez-kanalen, så er det en tur på 21 600 km rundt Sør-Afrika. En konvoi med sivile skip vil da kunne makte rundt 3 og en halv rundtur i løpet av et år. Flytransport. 60 lastede C-5 Galaxy trengs for å løfte en bataljon med kjøretøyer. C-5 trenger en fullt utstyrt rullebane, så lufttransport til mindre eller improviserte flyplasser må foretas med mindre fly, slike som C-130 Hercules. I Vesten er det bare C-5 som har kapasitet til å løfte tunge stridsvogner, så man kan frakte inn panserstyrker bare til nærmeste større flyplass. Transporten videre må gå på over land. Store transportfly som C-5 er kostbare å holde i drift, men de kan være den eneste måten å få tunge styrker raskt til et konfliktområde. Landtransport. Moderne militære transportkjøretøyer har som regel dieselmotorer, 24V elektrisk anlegg, sambandsradio og GPS-mottaker. To ting skiller de fra transportkjøretøyer brukt under den kalde krigen og tidligere: Det ene er at kjøretøyene ofte er tilpassede sivile kjøretøyer, i stedet for dedikerte militære kjøretøyer som var vanlig tidligere. Dette kommer hovedsakelig av kostnadshensyn. Et eksempel er amerikanske M1009 CUCV pickuper. Det er sivile Chevrolet K5 Blazer som har kraftigere hjuloppheng, mangler klimaanlegg og har 24V elektrisk anlegg. Den andre tendensen er at selv vanlige transportkjøretøyer blir pansret hvis de skal brukes i frontlinjen. I fredsoperasjoner og regulær krigføring er ofte forsyningskolonner mål for angrep med håndvåpen og minefeller. Dette er det praktisk mulig å pansre kjøretøyene mot. Sammen med den lavere toleransen for tap har det gjort at både lastebiler og feltvogner finnes i pansrede varianter til fronttjeneste. Eksempler er MOWAG Eagle og M1114 HMMWV. Sjur Nesheim. Sjur Nesheim (født 13. april 1952 i Vardø) er en norsk fjellklatrer. Nesheim flyttet til Tromsø i 1966 og var med på etableringen av klatremiljøet der. I 1971 foretok han sin første bestigning i Raftsundet. Nesheim har siden 1970-tallet klatret verden over, og blant annet vært med til Trango Towers (1985) og besteget Ulvetannas nordvestvegg (Antarktis, 1994). Han er instruktør i Tromsø Klatreklubb. Han har også holdt foredrag fra sine klatreekspedisjoner. Han er bror til klatreren Håvard Nesheim, og sønn av sorenskriver Nesheim i Vardø. Han har tre barn. Italias bank. Banca d'Italia (norsk: Italias bank) er sentralbanken i Italia. Fra Italia ble samlet til en republikk i 1861 og fram til sentralbanken ble etablert i 1893 reflekterte bankvesenet i Italia i stor grad det historiske Italia, med mange små regionale banker, og ingen overordnet myndighet som fungerte godt. Til og med utstedingen av penger ble gjort rundt i regionene, i til sammen 6 banker. Italia gjennomgikk en bankkrise, der særlig «Banka Romana» stod sentralt, og det ble besluttet å omorganisere hele banksektoren. Etableringen av en sentralbank var et tiltak i denne omorganiseringen. Sentralbanken ble vedtatt ved lov av 10. august 1893. Da ble det bestemt at tre banker skulle slå sammen til «Banca d'Italia», og gis rettigheten til å utstede penger. De tre bankene var; Samtidig beholdt de to bankene Banco di Napoli og Banco di Sicilia også retten til å utstede penger. Året etter (1894) ble det vedtatt at den nye sentralbanken også skulle ha retten til å utstede penger i provinsene. Deretter vokste bankens oppgaver gradvis til også å omfatte penge- og kredittpolitikk. Fra 1926 fikk banken enerett på å utstede penger. Siden Italia i dag er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Italia og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Sentralbanksjef er pr desember 2011 Ignazio Visco. Han overtok etter Mario Draghi 1. november 2011. Eksterne lenker. Italia Latvias bank. Latvias bank (latv: Latvijas Banka) er sentralbanken i Latvia. Republikken Latvia ble erklært selvstendig 18. november 1918. Noe av det første som ble gjort var å beskrive hvordan finansnæringen skulle se ut, og å definere landets valuta. 7. september 1922 ble sentralbankloven vedtatt, der Latvias bank fikk retten til å utstede landets valuta. Samme år ble den latviske laten innført. Den erstattet den latviske rubelen, slik at 50 rubler tilsvarte 1 lat. Etter bruddet med Sovjetunionen i 1990–91 ble sentralbankens posisjon bekreftet ved to lover; «Om bankene» og «Om Latvias bank». Disse to lovene ble egentlig vedtatt i 1990, før bruddet med Sovjetunionen, men ble vedtatt på nytt (bekreftet) i 1992. Lovene definerer sentralbanken som en uavhengig, selvstendig sentralbank, med eksklusiv rett til å utstede penger, overvåke landets banknæring, utøve statens pengepolitikk og forvalte statskassen. Ifølge «Om Latvias bank» skal sentralbankens styre bestå av en formann, en viseformann og 6 medlemmer. Siden Latvia er medlem av EU er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Latvia og i EU. I likhet med EU for øvrig er hovedmålsettingen stabil inflasjon. Dette er også i tråd med loven «Om Latvias bank». I tillegg skal sentralbanken bidra til makroøkonomiske vilkår som bidrar til en bærekraftig økonomisk vekst som er stabil over tid. Sentralbanksjef er pr november 2005 Ilmars Rimsevics. Han har sittet siden 2001. Eksterne lenker. Latvia Lietuvos bankas. thumb Litauens bank (lit: Lietuvos bankas) er sentralbanken i Litauen. Historie. Banken har sine røtter tilbake til 1768, da Litauen og Polen var i union. Seimasen (Litauens parlament) etablerte da en nasjonalbank for å utstede penger, denne fikk navnet «Bank Polski i Litewski». Arbeidet med denne banken startet i 1792, men ble ikke fullført. Litauen ble delt mellom Russland og Prøyssen i 1795, og opphørte å eksistere som egen stat i over et århundre. Etter sin uavhengighet fra Russland i 1918 gikk det noen år før Litauen fikk sin egen sentralbank, og de brukte valuta fra flere andre land. De måtte bygge opp pengesystemet sitt fra bunnen av, og de etablerte en avtale med den tyske banken «Darlehnkasse Ost» om å bruke tyske mark inntil en egen valuta var på plass. I 1922 fikk imidlertid Tyskland hyperinflasjon, og papirmarken mistet raskt sin verdi (erstattet i 1923 av rentemarken). Dette gjorde at Seimasen raskt vedtok en sentralbanklov og en lov om ny valuta. Dermed hadde Litauen egen sentralbank (operativ fra oktober 1922) og egen valuta (innført 2. oktober). Den første sentralbanksjefen var professor Vladas Jurgutis. Bankens hovedoppgaver i starten var å utstede valuta, regulere omsetningen og flyten av valuta, og sikre et stabilt pengesystem. I 1940 ble Litauen okkupert av Sovjetunionen, dermed ble sentralbanken en del av det sovjetiske banksystemet. I forbindelse med at de erklærte seg uavhengig fra Sovjetunionen 11. mars 1990 ble sentralbanken på nytt etablert (etablert 1. mars), og litaen gjeninnført. Den første produksjonen av penger ble gjort i utlandet; 31. oktober 1991 kom den første forsendelsen av mynter fra Storbritannia, og 29. november kom den første forsendelsen av sedler fra USA. I dag er banken selvstendig i forhold til regjeringen, og styrer etter hovedprinsippet om lav og stabil inflasjon. Sentralbankstyret består av en leder, to nestledere og to medlemmer, og under seg har de 11 faglig orienterte divisjoner og 5 stabsfunksjoner. I tillegg har de avdelingskontorer i Kaunas og Klaipeda. Euro. Siden Litauen er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Litauen og i EU. Eksterne lenker. Litauen Luxembourgs sentralbank. Luxembourgs sentralbank (Banque Centrale du Luxembourg – BCL) er sentralbanken i Luxembourg. BCL ble etablert samtidig med Den europeiske sentralbanken; 1. juni 1998. Etableringen var nødvendig for Luxembourg på grunn av Maastricht-avtalen og innføringen av euroen. Bankens historikk strekker seg tilbake til 1856 da «Banque Internationale à Luxembourg» (BIL) ble etablert, med rett til å utstede penger. I 1873 ble «Banque Nationale du Grand-Duché de Luxembourg» etablert, en bank som ligner mer på dagens sentralbanker. Denne ble imidlertid nedlagt i 1881. I 1983 ble «Luxembourg Monetary Institute» opprettet for bl.a. å overvåke landets finansnæring og utstede valuta, og det var denne enheten som i 1988 ble transformert til å bli Luxembourgs sentralbank, BCL. Sentralbanksjef (generaldirektør) er pr november 2005 Yves Mersch. Siden Luxembourg er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Luxembourg og i EU. Eksterne lenker. Luxembourg Maltas sentralbank. Maltas sentralbank (eng: Central Bank of Malta) er sentralbanken på Malta. Malta ble selvstendig fra Storbritannia 21. september 1964. Landets økonomi og finansielle struktur var da i en dårlig forfatning, og etableringen av en sentralbank var et tiltak for å få orden på økonomien. Sentralbanken skulle spille en viktig rolle som rådgiver overfor regjeringen i spørsmål om penge- og kredittpolitikk. Regjeringen fikk bistand fra Bank of England i denne prosessen. Dr Philip L. Hogg, som senere ble Maltas første sentralbanksjef, ankom Malta i 1967 for å bistå. 17. april 1968 var sentralbanken etablert. Sentralbankloven er endret flere ganger siden den første gang ble vedtatt 11. november 1967. I 2002 ble loven tilpasset EU, slik at prisstabilitet ble det viktigste styringsmålet, samtidig som banken ble gitt en styrket selvstendighet. Siden Malta er medlem av EU (fra 1. mai 2004), er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Malta og i EU. Sentralbanksjef er pr november 2005 Michael C. Bonello. Eksterne lenker. Malta Nederlands bank. Nederlands bank (ned: De Nederlandsche Bank – DNB) er sentralbanken i Nederland. Etableringen av DNB var noe av det første Kong Willem I (konge 1813–40) gjorde da han overtok tronen, etter at Nederland var fri fra Napoleon. Landets økonomi var dårlig, og deres tidligere posisjon som et internasjonalt handelssenter var borte. Etableringen av en sentralbank var et tiltak for å få orden på landets finansnæring og valuta. Deres nederlandske gylden hadde vært i bruk siden 1300-tallet, og fra 1694 var den hovedvalutaen, men ikke den eneste valutaen som var gyldig. I perioden som De forente Nederlandene (1581–1795) fikk de aldri til en enhetlig valutapolitikk, noe Napoleon fikk mer orden på, og Willem I videreførte denne politikken. Banken var både en kredittbank og den ansvarlige institusjonen som trykket opp penger. I dag er DNB et allment aksjeselskap, og ledes av en sentralbanksjef og 5 direktører. Sentralbanksjef er pr november 2011 Klaas Knot. Han overtok etter Nout Wellink 1. juli 2011. Wellink hadde da sittet siden 1997. Siden Nederland er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Nederland og i EU. Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%. Eksterne lenker. Nederland Tribunal. Tribunal er et navn på sammensetninger av to eller flere personer som fungerer som dommere. Som justisprosedyre finnes tribunaler ikke bare i statlige sammenhenger, men også innenfor private organisasjoner. Polens nasjonalbank. Polens nasjonalbank (pl: "Narodowy Bank Polski") er sentralbanken i Polen. Den ble etablert i 1945. Historie. Den første sentralbanken i Polen, "Polska Krajowa Kasa Pożyczkowa", ble grunnlagt av tyske myndigheter i 1916 og eksisterte til 1924. Men i sine tidlige år som suveren stat slet Polen med hyperinflasjon og økonomisk kaos. På grunn av dette vedtok Sejmen (underhuset) en valutareform i januar 1924, som innebar opprettelsen av en ny sentralbank, «Bank Polski», som ble opprettet ved lov 20. januar 1924, og var i drift fra 24. april samme år. Bl.a. ble den tidligere polske marken erstattet av zlotyen. Etableringen av Bank Polski ble annonsert allerede i desember 1918. Navnet var hentet fra den institusjonen som styrte valutaen og økonomien i landet en kort periode fra 1828. Annonseringen av overgangen fra Mark til Zloty ble også annonsert tidlig; februar 1919. Etableringen av ny sentralbank og ny valuta ble aktualisert i midten av 1923, da hyperinflasjonen rammet Polen. Inflasjonen økte til 150% pr måned. Politikeren og økonomen Władysław Grabski ble i desember 1923 valgt som både statsminister og finansminister, og regnes som mannen bak både innføringen av Zloty og den nye sentralbanken. Men siden inflasjonen lå på 150% pr måned, ble de to lovene om sentralbank og ny valuta vedtatt i januar 1924, og den senere presidenten i Polen, Stanisław Karpiński ble valgt til å lede sentralbankens styre, som bestod av 5 personer. Reformene var i starten vellykket, men økonomien fikk en ny knekk i perioden 1924-26. Til slutt fikk Polen stabilsert Zlotyen ved hjelp av utenlandske lån i 1927, og var relativt stabil fram til 2. verdenskrig. I 1945 startet dagens sentralbank sin drift, som en statseid bank underlagt Finansdepartementet. Banken hentet både ansatte og prinsipper fra den tidligere sentralbanken, Bank Polski. Selv om planen var at den nye sentralbanken skulle være en "issuing bank", ble den snart en sentral brikke i den polske planøkonomien, med ansvar også for alle utlån og innskudd. Den ble snart en "monobank" med monopol på alle banktjenester. Banken ble også en politisk styrt bank, der også zlotyen ble en ren nasjonal valuta, som ikke kunne veksles inn i utenlandsk valuta. På grunn av varemangel ble valutaen også lite brukt. Først på slutten av 1980-tallet fikk zlotyen tilbake sin status og verdi tilbake i større grad. Det ble gjennomført reformer som bidro til å sikre at zlotyen kunne fungere som nasjonal valuta, og sentralbanken fikk i oppgave å sikre dens verdi. Men, fortsatt var det mye utenlandsk valuta i omløp i Polen, og på begynnelsen av 1990-tallet utgjorde zlotyen bare 25% av all valuta. Denne skjevheten ble rettet opp i, men da prisene på varer gikk over til å bli markedsstyrt, samtidig som Polen slet med høy utenlandsgjeld, økte inflasjonen veldig, og toppet seg i 1989 med over 55% inflasjon i oktober, og 585% inflasjon for hele året. Polen fikk snart redusert inflasjonen, og innføringen av en delvis valutakonvertibilitet gjorde at zlotyen ble en mer reell valuta. I 1995 ble zlotyen renominert, ved at «4 nuller ble fjernet». Etter dette ble verdsettingen av zlotyen overlatt til valutamarkedet, og den fikk full valutakonvertibilitet. I 1997 fikk Polen ny grunnlov, der sentralbanken fikk en viktigere rolle, ved at ansvaret for landets pengepolitikk. Målsettinger. I dag er Polen medlem av EU, og er dermed også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Polen og i EU. Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Polen, er lav og stabil inflasjon på ca. 2% i året. Polen har inflasjonsmål på 2,5% +/- 1%. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr november 2011 Marek Belka, han overtok stillingen 11. juni 2010 etter Sławomir Skrzypek, som hadde sittet siden januar 2007. Skrzypek døde i Smolensk-ulykken den 10. april 2010. Portugals bank. Portugals bank (portugisisk: Banco de Portugal) er sentralbanken i Portugal. Historie. Banken ble etablert 19. november 1846, og var en sammenslåing av banken Banco de Lisboa og finansieringsselskapet Companhia de Confiança Nacional. I starten hadde ikke banken enerett på utsteding av penger, men fikk 9. juli 1891 enerett på å utstede penger i Portugal, Asorene og Madeira. Banken hadde en noe problemfylt start, men har fra starten av vært en aktiv sentralbank, og hjulpet portugisiske banker som har vært nær konkurs, og på denne måten unngått mange bankkriser. I 1974 ble sentralbanken nasjonalisert, og fikk for første gang også ansvaret for å overvåke landets bankvesen. Hovedmålsetting. Siden Portugal i dag er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Portugal og i EU. Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Portugal, er lav og stabil inflasjon på ca. 2% i året. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr november 2011 Carlos da Silva Costa. Han overtok etter Vítor Constâncio i juni 2010, da Constâncio ble visepresident i Den europeiske sentralbank. Visesentralbanksjefer er Pedro Duarte Neves og José Ramalho. Eksterne lenker. Portugal Slovenias bank. miniatyr Slovenias bank (slovensk: Banka Slovenije) er sentralbanken i Slovenia. Banken ble etablert 25. juni 1991, samme dato som løsrivelsen fra Jugoslavia. Bankens hovedoppgaver er å holde landets valuta (Tolar) stabil, samt å sørge for at betalingssystemet innad i landet i til utlandet fungerer. Siden Slovenia er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Slovenia og i EU. Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Slovenia, er lav og stabil inflasjon på ca. 2% i året. Sentralbanksjef er pr november 2011 Marko Kranjec. Han overtok etter Mitja Gaspari i 2007. Eksterne lenker. Slovenia Spanias bank. Spanias bank (spansk: Banco de España) er sentralbanken i Spania. Banco de España har sine røtter tilbake til 2. juni 1782 da bankens forløper, Banco National de San Carlos, ble etablert av kong Carlos III. Dagens navn fikk banken i 1856. Banco National de San Carlos var i starten Statens bank, og var ledet av Francisco Cabarrús. Den ga kreditt til Staten, og hadde lov til å utstede penger (ihendehaver-sedler), men gjorde det kun i korte perioder. De første årene gikk banken godt, bl.a. tok de 4% rente på lånene til Staten. Imidlertid var Spania involvert i en serie kriger fra 1793 til 1814, og trengte stadig mer penger, noe som gjorde banken nær konkurs. I 1814 skyldte Staten hele 300 millioner real, dvs 75 millioner pesetas. De forhandlet med Spanias finansdepartement om å få tilbakebetalt noe av gjelden, noe de gjorde i 1829, ved finansminister Luis López Ballesteros. Han hadde også innført årlige budsjetter for Staten. For å bistå Staten med kortsiktige lån i forbindelse med årsbudsjettene opprettet Finansdepartementet et fond til banken på 40 millioner real, og banken ble omgjort og fikk det nye navnet Banco Español de San Fernando. Denne banken hadde også rett til å utstede penger. Også to andre banker, «Banco de Isabel II» i Madrid og «Banco de Barcelona», hadde rett til å utstede penger. Banco de Isabel II fikk i 1847 store økonomiske problemer, etter at de hadde eksponert seg for lånerisiko mot noen få låntakere, som gikk konkurs. Banken sto i fare for å gå konkurs selv, men dette ble unngått ved at banken ble slått sammen med Banco Español de San Fernando. Den nye banken beholdte navnet Banco Español de San Fernando. Tidligere finansminister Ramón Santillán ble ansatt som banksjef i den nye banken, for å få den på fote etter sammenslåingen. Det var også han som foreslo at banken skulle åpne filialer i alle større byer (utenom Barcelona og Cádiz, som hadde egne banker som utstedte penger), under navnet «Banco de España». Det ble imidlertid vedtatt i 1854 at retten til å utstede penger skulle ligge til bankene i provinsene, så selv om den tok navnet Banco de España i 1856, ble det i første rekke kun en bank for byene Madrid, Alicante og Valencia, med lokale banker i 20 andre byer som distribuerte penger for dem. I 1874fikk Banco de España eneretten på trykking av penger, og i 1887 hadde de 55 avdelingskontorer. Den nye bankloven i 1921 var den første som regulerte forholdet mellom Banco de España og bankene, og var med å utvikle banken i retning av en sentralbank. Under Francisco Franco (perioden 1939–1975) fikk banken en mindre selvstendig rolle, som mer underordnet Finansdepartementet, i den første perioden. Fra 1959, med «Stabiliseringsplanen», ble sentralbankens rolle igjen basert mer på realøkonomiske hensyn enn Francos politikk. Etter dette er sentralbankloven fornyet både i 1980 og 1994, og sentralbanken har blitt en rendyrket sentralbank, med ansvar for pengepolitikken i Spania. Siden Spania i dag er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Spania og i EU. Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Spania, er lav og stabil inflasjon på ca. 2% i året. Sentralbanksjef er pr november 2011 Miguel Ángel Fernández Ordóñez. Han overtok etter Jaime Caruana i juli 2006. Eksterne lenker. Spania Jaime Caruana. Jaime Caruana Lacorte (f. 14. mars 1952) var Spanias sentralbanksjef fra 2000 til 2006. Han er født i Valencia, og har bakgrunn som ingeniør fra telecom-industrien. Han satt i stillingen siden 21. juli 2000 frem til mars i 2006, og var før dette direktør for den divisjonen i sentralbanken som jobber med overvåkning av bankene. Hans etterfølger er Miguel Ángel Fernández Ordóñez. Han har også ledet Baselkomiteen for banktilsyn siden 2003. Baselkomiteen for banktilsyn. Baselkomiteen for banktilsyn er et internasjonalt organ for sentralbanker, der hovedhensikten er å samarbeide om bankovervåkning. Komiteen ble etablert i 1975 av sentralbanksjefene i G10-landene. Pr desember 2005 ledes den av Jaime Caruana, sentralbanksjefen i Banco de España. De møtes ca 4 ganger i året i Basel, Sveits, i lokalene til Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) Sveriges Riksbank. miniatyr Sveriges Riksbank («Riksbanken») er sentralbanken i Sverige. Riksbanken regnes for å være verdens eldste sentralbank, og ble etablert i 1668 under navnet «Riksens Ständers Bank», dvs riksdagens bank. Dens forgjenger ble stiftet i 1656, og het «Johan Palmstruchska banken» eller «Stockholm Banco». Dette var private banker, men de var regulert av Kongen, og Kongen utnevnte også styret i bankene. Fram til 1904 utga hver bank sine penger, så Riksbanken hadde ikke enerett på dette før 1904. Sentralbanksjef er pr november 2008 er Stefan Ingves, som tok over for Lars Heikensten i 2006. Siden Sverige er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Sverige og i EU. Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Sverige, er lav og stabil inflasjon på ca. 2% i året. Eksterne lenker. Sverige Lars Heikensten. Lars Heikensten (født 13. september 1950 i Stockholm) er en svensk økonom, og er tidligere sentralbanksjef i Sverige. Han hadde Riksbankens øverste stilling i perioden 13. juni 2003 til 1. januar 2006, og satt før dette som visesentralbanksjef fra 1995. Han overtok stillingen som sentralbanksjef etter Urban Bäckström. Urban Bäckström. Urban Bäckström (født 25. mai 1954) er en svensk sosialøkonom. Han jobbet som økonom for Moderaterna på 1980-tallet, og ble under Carl Bildt utnevnt til statssekretær i det svenske Finansdepartementet. Han satt også som sentralbanksjef for Riksbanken i perioden 1994–2002. Mervyn Allister King. Mervyn Allister King (født 1948) er en engelsk økonom. Han er sentralbanksjef i Bank of England, og har hatt den stillingen siden 30. juni 2003. Før dette var han visesentralbanksjef, en stilling han fikk i 1997, etter å ha jobbet i banken siden 1991. King er utdannet ved King's College i Cambridge og Harvard University. Han har også undervist både ved University of Cambridge og University of Birmingham. King ble i dronningens fødselsdagsliste for 2011 utnevnt til storkorsridder av Den britiske imperieordenen. Han fikk dermed personlig adelskap og fikk også rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Han er gift med finske Barbara Melander. Slovakias nasjonalbank. Slovakias nasjonalbank (slov: Národná banka Slovenska – NBS) er sentralbanken i Slovakia. Banken har hovedkontor i Bratislava, men har også filialer i fem andre byer. Historie. NBS ble etablert 1. januar 1993, samme dato som Slovakia ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia. Den 1. januar 2009 innførte Slovakia euro, og ble med i Eurosonen. Oppgaver og målsettinger. Siden Slovakia er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Slovakia og i EU. Siden 1. januar 2009 har banken vært en del av Eurosystem. Hovedstyringsmålet i EU, og dermed også Slovakia, er lav og stabil inflasjon på ca. 2 % i året. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr januar 2012 Jozef Makúch. Han overtok stillingen 11. januar 2010, og overtok da etter Ivan Sramko, som hadde sittet siden 1. januar 2005. Visesentralbanksjef er Viliam Ostrozlik. Hovedkvarter. Hovedkvarterbygningen til Slovakias nasjonalbank ble åpnet 23. mai 2002 i Bratislava, Slovakias hovedstad. Med en høyde på 113 meter og 33 etasjer er det den høyeste bygningen i Bratislava. Den har 9 regionale avdelinger og den er overordnet alle banker i Slovakia. Eksterne lenker. Slovakia Ivan Sramko. Ivan Sramko (født 3. september 1957 i Bratislava) er en slovakisk økonom. Han er i dag rådgiver for den italienske bankgruppen Intesa Sanpaolo. Sramko var sentralbanksjef for Slovakias nasjonalbank (Národná Banka Slovenska) fra 1. januar 2005 til 11. januar 2010, og før dette var han visesentralbanksjef (2002-2004). Hans forgjenger var Marián Jusko, og han ble etterfulgt av Jozef Makúch. Sramko har også sittet i ledelsen i Det internasjonale pengefondet, Den europeiske sentralbanken og Den europeiske banken for rekonstruksjon og utvikling, og har sin bakgrunn fra flere deler av banknæringen i Slovakia. Han er gift og har tre barn, og er utdannet ved University of Economics i Bratislava. Televerket (Sverige). Televerket var en svensk statlig etat grunnlagt i februar 1853 som Kongl. Elecktriska Telegraf-Werket. Den første elektriske telegrafledningen mellom Stockholm og Uppsala ble tatt i bruk 1. november samme år. Allerede fra starten var Televerket både en myndighet og et forretningsdrivende selskap. Det fikk monopol på telefonledninger mellom byer, som gjorde at verket kunne diktere vilkårene for at lokale nett kunne tilslutte seg riksnettet. Televerket ble oppløst på 1990-tallet. Myndighetsrollen ble overført til det nyopprettede Post- och telestyrelsen (PTS) i 1992. Driften av de riksdekkende radio- og TV-nettene ble overført til selskapet Teracom, mens telefonkatalogvirksomheten ble solgt til Eniro. Den resterende virksomheten innen telefoni, mobiltelefoni og datanett ble i 1993 omgjort til et statlig aksjeselskap med navnet Telia, som i 2003 ble slått sammen med det finske selskapet Sonera til TeliaSonera. Bergen Katedralskole. Bergen katedralskole, tilbygg oppført 1956–57 Bergen Katedralskole er en fylkeskommunal videregående skole i Kong Oscars gate i Bergen sentrum. Skolen tilbyr studiespesialiserende utdanningsprogram med programområdene realfag, språk, samfunnsfag og økonomi og International Baccalaureate. Skolen driver også alternativ opplæring med innføringsår for minoritetsspråklige, studiespesialisering for minoritetsspråklige, realkompetansekartlegging og voksenopplæring. Fagtilbud. Bergen katedralskole tilbyr programfagene Engelsk, Fransk, Latin, Russisk, Spansk, Tysk, Biologi, Fysikk, Kjemi, Matematikk, Teknologi og forskningslære, Historie og filosofi, Politikk og menneskerettigheter, Psykologi, Samfunnsøkonomi og Sosiologi og sosialantropologi. I tillegg kan det velges programfag som tilbys på naboskolene Bergen Handelsgymnasium og Tanks videregående skole hvis de har ledig plass på det enkelte faget. På IB-linjen tilbys Norsk og Engelsk som A-språk, Norsk, Engelsk, Fransk, Spansk og Tysk som B-språk, Historie og Samfunnsøkonomi som Samfunnsfag, Biologi, Fysikk og Kjemi som Naturfag, lavt, middels og høyt nivå i Matematikk, samt Visual Arts. Historie. Bergen katedralskole ble stiftet ca. 1153 og er dermed en av Norges eldste skoler. Den eksakte datoen er ukjent, men man antar at den ble opprettet under kardinal Nikolas Brekespears rundreise i Norge 1152–1153, sammen med Oslo Katedralskole, Trondheim katedralskole og Hamar katedralskole. Den eldste kjente referanse til skolen i litteraturen er fra 1268. Skolen lå i begynnelsen på Holmen, der Håkonshallen og Rosenkrantztårnet ligger nå. I dag ligger den i Kong Oscars gate, like ved Domkirken i Bergen og Danielsen Intensivgymnas. Hovedbygningen ble oppført etter stadskonduktør Ole Peter Riis Høeghs tegninger og innviet 31. oktober 1840. Bygningen var opprinnelig på 3 etasjer. I 1884 ble skolen påbygget med en etasje etter tegninger av Giovanni J. H. Müller. Skolen har flere tilbygg: Gynmastikkbygg av Franz Wilhelm Schiertz (1869), tilbygg Eystein Michalsen (1957) og sidebygg av Erik Fersum (1992). Oppgjennom historien har den også vært kjent som «Den lærde skole» og «Latinskolen». Den er populært kalt «Katten» – merk bøyningsformen. Bestemt form av "katt" på bergensk er "katten" – ikke "katta", som katedralskolene kalles i Oslo, Hamar, Trondheim og Kristiansand. Bibliotek. Skolens bibliotek er byens eldste, opprettet i 1774. I 1825 hadde biblioteket 362 bind, men fikk overdratt bøker fra "Fastings Bogsamling" i 1826 og "Seminarium Fredericianums boksamling" i 1828. Bøkene var oppbevart i "Universitetsbiblioteket" i en periode, men ble tilbakeført til skolen i 1992. Rektorer på Bergen Katedralskole. Liste over rektorer ved Bergen Katedralskole Nils Bernstein. Nils Bernstein (født 4. januar 1943) er Danmarks sentralbanksjef (nationalbankdirektør). Han ble utnevnt til øverste leder av Danmarks Nationalbank i 2005. Før dette har han vært departementssjef i flere departementer, og var statsrådssekretær fram til han tiltrådte stillingen som sentralbanksjef. Barbara Helsingius. Barbara Helsingius (født 27. september 1937 i Helsingfors) er en finlandssvensk visesanger, -dikter og -oversetter. Hun er utdannet som gymnastikklærer med mastergrad i pedagogikk fra Stanford University (1963). Hun var aktiv som fekter og deltok i fekting i sommer- OL i 1960 i Roma.. I tidsrommet 1969-1975 bodde hun i Oslo med sin mann, amerikafinnen Hank Koski, diplomat ved USAs ambassade. Familien bor nå i Esbo i Finland. Karriere. Barbara Helsingius debuterte som visesanger på 1960-tallet og som visedikter på 1970-tallet. Interessen for amerikansk visekunst, «folk», ble vekket under hennes opphold i USA, og hennes første utgivelse (1966) var amerikanske viser, oversatt til finsk. Hon synger egne og finlandssvenske viser, oversetter skandinaviske viser til finsk og finske viser til svensk, norsk og engelsk og opptrer på visefestivaler over hele verden. Hon er medlem av Visens venner i Norge, hedersmedlem av Visans Vänner i Helsingfors samt Yrkestrubadurernas Förening i Sverige, medlem av Svenska Visakademien (som eneste finske) og den samnordiske kulturforeningen NordVisa. I Sverige har mellom annet John Harryson tonesatt og sunget sanger av den finske poeten EIno Leino som Barbara Helsingius har oversatt til svensk. Bøker. Barbaras virksomhet som tekstforfatter er omfattende, idag 700 viser på fire språk. Sentralbank. Bank of England, en av verdens første sentralbanker. En sentralbank (populært kalt "bankenes bank") er en finansiell institusjon som tilbyr banktjenester til bankene. Det finnes normalt kun én sentralbank per valuta, og typiske oppgaver er utstedelse av kontanter til bankene samt regulere valutaens verdi på det internasjonale valutamarkedet. De fleste land i verden har en sentralbank og det finnes også mange økonomiske unioner som har felles sentralbank. Sentralbankene tilbys banktjenster av Den internasjonale oppgjørsbanken. Sentralbanker ses ofte på som utsteder av pengemengden, men oppretter i realiteten kun basispengemengden. Misforståelsen kommer av sentralbankens enerett til å lage kontanter, men kontanter utgjorde kun 2,7 prosent av pengemengden i Norge ved utgangen av juli 2011. Pengemengden opprettes ved bokføring («kontopenger») av bankene når de gir ut lån, mens basispengemengden har en regulerende effekt på banksystemet ved krav til hvor mye en bank må ha på konto i sentralbanken i forhold til hvor mye kontopenger den oppretter. Opprinnelig var de fleste sentralbanker privateid, men mange ble nasjonalisert på 1900-tallet. I praksis er forskjellen liten fordi i begge instanser er sentralbanken «uavhenging» med et styre offisielt utnevnt av staten basert på bankenes anbefalinger. En praktisk forskjell er at en privat sentralbank gir lån direkte til staten, noe som forbys for statseide sentralbanker i mange lands sentralbanklovverk. Sentralbanken i Norge heter Norges Bank. Historie. Sveriges Riksbank regnes for å være verdens eldste sentralbank (1668), etterfulgt av Bank of England (1694). Norges Bank ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816. Funksjon. Bankene har konto i sentralbanken på samme måte som publikum har konto i en bank. Her står bankenes ansvarlige kapital som bankene bruker til transaksjoner seg i mellom og som kan veksles til kontanter. Styringsmål og oppgaver. En sentralbank kan ha ulike styringsmål og oppgaver. Regulering av pengemengden. Sentralbanken oppretter penger ved utlån til bankene. Disse pengene heter basispengemengden («bankenes pengemengde») og utgjør banksystemets ansvarlige kapital. Bankene er underlagt kapitaldekningskrav som tillater dem å opprette omtrent ti ganger så mye i kreditt (kontopenger) når de gir ut lån til publikum som det de har i ansvarlig kapital, og det er denne kreditten som er utgangspunktet for pengemengden («publikums pengemengde»). Uttak av kontanter og overføringer mellom banker må skje fra basispengemengden. Regulering av valutaens vekslingskurs. Endringer i vekslingskursen til en valuta gjør varer fra utlandet billigere eller dyrere. Dersom en stat ønsker å øke eksporten vil de bli mer konkurransedyktige ved billigere produkter. Å senke befolkningens lønninger er en tungvint prosess, så den enkleste måten er å senke verdien på valutaen. Samtidig blir import dyrere. Verdien av en vaulta i forhold til andre valutaer avgjøres av kjøp og salg på det internasjonale valutamarkedet og følger regelen om tilbud og etterspørsel. Det er to måter sentralbanken kan regulere verdien på. Kritikk. Endel økonomer innenfor «Den østerrikske skole» kritiserer sentralbanker og brøkdels-reservesystemet. De hevder at sentralbankens ekspansive kredittpolitikk skaper konjunktursykluser, altså økonomiske bobler, og påfølgende problemer. Disse boblene blir skapt ved at man investerer i prosjekter som ikke er tilstrekkelig bærekraftige, slik at ressursene som blir investert er bortkastet på lang sikt. Videre opererer sentralbanker idag med det som kalles fiat-penger, altså penger hvis verdi utelukkende bygger på at alle har tillit til dem, uten at de nødvendigvis er forankret i reelle verdier. Det tillater økonomien og bygge opp enda større imbalanser under en sentralbank sitt styre enn når pengenes verdi er ankret i reelle verdier(f.eks gull). Det hevdes videre at det er skadelig for koordineringen av ressurser og arbeidsfordelingen i samfunnet og introduserer en grad av usikkerhet både i internasjonal handel (pengemarkedene, f.eks.) og internt i samfunnet. Den kontinuerlige inflasjonen som kan forventes og har vært et faktum under sentralbanker i lang tid, fører også til at økonomisk planlegging blir mer kortsiktig. Deres anbefalinger om monetær reform og bankreform er da å avslutte sentralbankvirksomhet til fordel for å bruke varer (f.eks gull eller sølv) som penger og opprette et fritt marked for bankvirksomhet. I et slikt marked må bankene enten ha 100% utlånsdekning gjennom sine innskuddskontoer eller ihvertfall holde en svært høy andel. Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union. Medlemslandene er markert i grønt på kartet Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (fransk: "Communauté Économique et Monétaire de l'Afrique Centrale, CEMAC") er en monetær union mellom de seks sentralafrikanske landene Kamerun, Sentralafrikanske republikk, Gabon, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea og Tsjad. Unionen ble etablert i mars 1994, og har felles sentralbank; Sentralbanken for de sentralafrikanske statene. Før denne unionen ble etablert hadde de samme landene en økonomi- og tollunion, Union douanière et économique de l'Afrique centrale" (UDEAC). Denne unionen ble stiftet i 1964. Videreføringen i 1994 var et forsøk på å få til større regional integrasjon mellom medlemslandene. Sentralbanken for de sentralafrikanske statene. Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (fransk: "Banque des Etats de l'Afrique Centrale", "BEAC") er sentralbanken for de sentralafrikanske statene Kamerun, Sentralafrikanske republikk, Gabon, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea og Tsjad. Disse seks landene utgjør Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (Communauté Économique et Monétaire de l'Afrique Centrale, CEMAC). BEAC ble etablert 22. november 1972, og startet sin drift 2. april 1973. Hovedkontoret ligger i Yaoundé i Kamerun. Historie. Dagens sentralbank har overtatt for flere historiske institusjoner, som har fungert som valutautsteder eller sentralbank for deler av den nåværende monetære unionen. Fransk Vest-Afrika ("Afrique occidentale française, AOF") ble etablert i 1895, og i 1901 ble "Banque d'Afrique Occidentale" (B.A.O.) etablert, for å utstede franske franc i denne føderasjonen. Banque du Sénégal hadde denne oppgaven før B.A.O ble etablert. Fra 1920 fikk B.A.O. også retten til å utstede valuta i Fransk Ekvatorial-Afrika. I 1941 ble «Sentralkassen for det frie Frankrike» (Caisse Centrale de la France Libre, CCFL) etablert, for å utstede valuta i det sentrale Afrika, men denne enheten ble erstattet av «Sentralkassen for det oversjøiske Frankrike» (Caisse Centrale de la France d'Outre-Mer, CCFOM) i 1944. Året etter, i 1945 ble CFA-franc (Franc des colonies françaises d'Afrique) etablert som utsteder av valuta for de franske kolonier i Afrika. Den 14. april 1959 ble «Sentralbanken for Ekvatorial-Afrika og Kamerun» (Banque Centrale des États de l'Afrique Équatoriale et du Cameroun, BCEAC) opprettet. Dagens sentralbank, BEAC, ble etablert 22. november 1972, og startet sin drift 2. april 1973. Bankens hovedkvarter lå i starten i Paris, men ble overført til Yaoundé i Kamerun fra 1. januar 1977. Casimir Oye Mba hadde bakgrunn fra Sentralbanken for Ekvatorial-Afrika og Kamerun, og var også nasjonal direktør for BEAC i Gabon fra 1973 til 1977, og ble i 1978 valgt til å være sentralbankens første afrikanske sentralbanksjef. Ekvatorial-Guinea ble medlem av BEAC i 1985. I 1990 ble sentralbankens regelverk gjenstand for betydelige reformer. Samtidig ble også Bankkommisjonen for Sentral-Afrika (Commission Bancaire de l'Afrique Centrale, COBAC) etablert. Den 24. januar 2003 inngikk EU en økonomisk avtale med De sentralafrikanske staters økonomiske fellesskap (Communauté Économique des Etats de l'Afrique Centrale, CEEAC), som hadde som vilkår at CEMAC og og CEEAC ble én organisasjon. Valuta. Valutaen i denne unionen er CFA Franc Central – CFAF, valutakode XAF. Denne er forskjellig fra CFA Franc West, som brukes i Den vestafrikanske monetære union. Valutaen er låst mot euroen, slik at 1 Euro = 655,957 CFA Franc Central. Sentralbanksjefer. Tradisjonen i Sentralbanken for de sentralafrikanske statene er at sentralbanksjefen kommer fra Gabon, visesentralbanksjefen fra Republikken Kongo og generalsekretæren fra Tsjad. Casimir Oye Mba fra Gabon var den første afrikaneren som ble sentralbanksjef ("gouverneur") i BEAC etter at hovedkvarteret ble flyttet fra Paris i Frankrike til Yaoundé i Kamerun. Han var sentralbanksjef fra 1977 til 1990, hvorpå han ble utnevnt til statsminister i Gabon. Etter ham overtok Jean Felix Mamalepot, også han fra Gabon. Mamapelot ble løst fra sin stilling ved CEMACs åttende statslederkonferanse i 2007, delvis på grunn av uoverensstemmelser med noen av statslederne. Den 12. juli 2007 overtok gaboneseren Philibert Andzembe posisjonen som sentralbanksjef. I 2009 avslørte sentralbanken at det var forsvunnet 18,8 millioner euro fra Paris-kontoret, og i etterkant av denne skandalen ble Andzembe fjernet fra stillingen av Gabons nyinnsatte president, Ali Bongo Ondimba. Lucas Abaga Nchama overtok som sentralbanksjef i januar 2010. Pr november 2011 er Nchama fortsatt sentralbanksjef. Visesentralbanksjef er Tahir Hamid Nguilin. Den vestafrikanske økonomiske og monetære union. Medlemslandene i UEMOA er markert med grønn farge Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (fransk: "Union économique et monétaire ouest-africaine", UEMOA) er en organisasjon som består av de vestafrikanske statene Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau, Mali, Niger, Senegal og Togo. Organisasjonen ble etablert 10. januar 1994, men Guinea-Bissau ble ikke medlem før i 1997. De har også felles sentralbank; Sentralbanken for de vestafrikanske statene. Mygg. a>r som fungere som balanseorgan under flygningen. Mygg (Nematocera) er en gruppe av tovingene (Diptera). Den andre gruppen er fluer. Mygg skiller seg fra fluene ved at de har mer enn fire ledd i antennene. Mygg er mellom fire og cirka 50 millimeter lange. Det er 29 familiegrupper i Norge, med over 2 000 arter. Det er beskrevet over 33 000 nålevende arter i verden. I tillegg er det beskrevet svært mange utdødde grupper og arter ut fra funn i rav eller som fossiler. Det er bare noen få arter som stikker eller biter. De fleste arter er harmløse. I dagligtale er «mygg» det samme som stikkemygg, men denne gruppen utgjør bare en liten del av alle mygg. Utseende. Mygg kan skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, det vil si at leddene er mer eller mindre like store og sitter etter hverandre «som perler på en snor». Dette kan være vanskelig å se, og kan kreve forstørrelse. Noen mygg har svært små antenneledd. Mygg har fasettøyne og mange arter har også tre punktøyne (ocelli). Bakkroppen er vanligvis lang og tynn. Mange hanner har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige for å bestemme artene. Hunner har normalt et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggningsrør. Mygg er en delgruppe av tovingene og har, som navnet sier, bare ett par vinger, eller to-vinger. Insekter har primært fire vinger men hos tovingene er det bakerste vingeparet erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Disse fungere som balanseorgan under flygningen. Mygg har ofte noe mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere bakkropp enn fluene. Mygg er vanligvis små, men enkelte arter kan være store, som stankelbein. Deuterophlebiidene har et særpregede utseende og kan ved første øyekast minne om døgnfluer. Det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos hårmygg, gjødselmygg og knott. Larver som lever i vann, har enten trådformede traké-gjeller nær bakenden, eller de ånder via et «rør» på bakkroppen. Dette stikkes opp gjennom overflatehinnen på vannet, til atmosfærisk luft. Hode er utviklet og har bitende munndeler. Larvene er vingeløse og normalt uten bein. De utvikler seg gjennom flere larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som én uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene. Levevis. Mygg finnes mange steder, men mange av artene har tilknytning til et fuktig miljø, ved vann, elver, våtmark eller i skyggefull skog. Mygg har larvestadiet i død ved, mudder, jord eller råtnende planterester. Noen lever i fruktlegemet til sopper. Normalt finnes mygg med larvestadier i vann, bare i ferskvann. Men noen arter i gruppenfjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5 000 meters høyde i fjellområder. Larvene til Nettvingemygg sterkt spesialiserte for å leve i fossefall, stryk og rasktstrømmende fjellbekker. De bruker sugeskålene på undersiden til å holde seg fast til steiner eller annet bunnmateriale. De trenger glatte flater for å feste seg, og lever av å skrape alger, bakterier og annet organisk materiale fra steinene. Puppen er festet til steiner eller lignende. Når de voksne insektene klekkes, er vingene alt fullt utviklet, og de kan fly så snart de kommer til overflaten. Mygg tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der myggens indre og ytre organer endres. Larvens kropp omdannes til en puppe. Når puppehuden er hard, begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) myggen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen. Mange mygg finnes i de mer kjølige områdene av jorden. Overvintring skjer som egg, unge larver eller nesten ferdig utviklet larver. Eggstadiet tåler bedre kulde enn det voksne stadiet. Mange overvintrer i plantestrøet på bakken. Noen kan klare seg i bekker og dammer som bunnfryser om vinteren. Vintermygg skiller seg ut ved at de er en av de få insektgruppene som hovedsakelig er aktive som voksne i vinterhalvåret. De kan påtreffes mellom oktober og april, og er i aktivitet straks temperaturen kommer over frysepunktet. Andre steder på jorden må mygg overleve tørkeperioder om sommeren. Mygg på slike steder overlever tørkeperioden normalt som egg. Ikke alle stikker eller biter. Bare noen få arter stikker eller biter, men ikke desto mindre, kan disse være til plage for mennesker. De blodsugende artene finner trolig offeret sitt ved å gå etter karbondioksid i utåndingsluften. Stikkemyggene har en lav summende lyd når de kommer flyvende. Hunnmyggen stikker for å suge blod, dette er viktig, den trenger proteiner for å kunne utvikle mange egg. En hunnmygg som har fått i seg et godt måltid blod, produserer omtrent ti ganger så mange egg som en mygg som ikke har fått et blodmåltid. Et myggstikk etterlater seg en typisk hevelse som klør. Det er hunnen som stikker, hannene er fredelige og besøker blomster, for å spise nektar og pollen. Knott og sviknott kan opptre i store svermer, de er gjerne plagsomme særlig etter regnvær, like etter solnedgang og lignende. De sier ikke nei takk til et blodmåltid. Disse artene stikker ikke men har kjever og biter hull på huden. Skadedyr. Noen mygg opptrer som skadedyr i jordbruket. Særlig enkelte larver til stankelbeinartene, som lever i jorden, kan gjøre en del skade. De spiser på planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen. Myrstankelbeinet ("Tipula paludosa") er den arten som særlig skaper problemer nordvest i Europa. Områder med fuktig, moldrik jord, som drenerte myrer er spesielt utsatt. Larvene gjør størst skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter. Familiene soppmygg (Mycetophilidae) og sørgemygg (Sciaridae) kan gjøre noe skade ved dyrking av sjampinjonger. Noen arter av gallmygg (Cecidomyiidae) er alvorlige skadedyr i korndyrking, særlig arten korngallmygg ("Mayetiola destructor"). Sykdomsbærere. I tropiske land kan mygg overføre sykdommer. De norske artene er ganske så harmløse. Malariamygg er en slekt blant stikkemyggene og slekten har fått navnet sitt fordi 30-40 av artene kan spre sykdommen malaria. Egg- larve- og puppestadiene foregår i vann og varer 5-14 dager avhengig av art og temperatur. Det er de voksne kjønnsmodne (imago) hunnmyggene som er sykdomsspredere. Noen tropiske arter i gruppen knott (Simuliidae) kan spre parasitter eller alvorlige sykdommer. I Afrika forekommer elveblindhet eller "oncocerciasis", forårsakes av rundormen "Oncocerca volvulus". Arkeologer har funnet restene etter år gamle sovematter i et hulekompleks i Sibudu-hulen i KwaZulu-Natal-provinsen i Sør-Afrika. Ifølge professor og arkeolog Lyn Wadley fra Wits University i Johannesburg bestod sovemattene av et flere cm tykt lag av stilker og blad fra siv, sumpgress og en plante inneholdende et stoff som særlig mygg unngår. Sommerfuglmygg er normalt ufarlig, men det finnes noen blodsugende arter i varmere strøk av verden, i underfamilien Phlebotominae, som kan bære med seg sykdomssmitte. Dårlig undersøkt dyregruppe. Det er 29 familier av mygg i Norge, med omtrent 2 000 arter. Flere av delgruppene til mygg er dårlig undersøkt. Et eksempel på hvor liten kunnskapen om mygg er, kan være resultatet av et par år med innsamling av mygg i delgruppene Bolitophilidae, Diadocidiidae, Ditomyiidae, Keroplatidae og soppmygg (Mycetophilidae), på noen steder i Møre og Romsdal. Resultatet ble 57 nye arter for Norge og ti nye (ubeskrevne) arter for vitenskapen. Til sammen utgjorde innsamlingen funn av 357 ulike arter, som var mer enn halvparten av de til da kjente norske artene. Trolig er artsantallet i Møre og Romsdal en god del høyere, fordi dette var en passiv innsamling med vindusfelle og malaisetelt. Det vil si at de fanget bare de artene som passerte de få kvadratmeterne hvor fellene var plassert. Antallet mygg i verden er litt over 33 000 beskrevne arter. Det er antatt at det egentlige tallet er langt høyere. Et eksempel er tropisk regnskog, som er svært dårlig undersøkt. Denne naturtypen har trolig svært mange, ennå ikke oppdagede arter. Hvor mange myggarter det kan være er ukjent. For tovinger, som også inkluderer fluene, er det mer enn 160 000 beskrevne arter. Det er antatt at bare tovingene alene kan ha mer enn én million nålevende arter. Systematisk inndeling. a> er små og har hår på vingene a> må de opp til vannoverflaten. De ånder gjennom et «rør» på bakkroppen. Slektskapsforholdene mellom tovingenes delgrupper er avklart i ulik grad. Samtidig øker artsantallet jevnt. Nyere inndeling. I nyere systematikk er alle tovinger i gruppen mygg (Nematocera) ikke regnet som en naturlig gruppe, men kunstig. Tovinger er oppdelt i ti delgrupper, hvor fluene utgjør én av gruppene, mens mygg fordeler seg over de ni resterende gruppene, slik det er gjort i The Tree of Life, nettstedet som forsøker å vise slektskapet mellom verdens organismer, som et stamtre. Den egentlige forskjellen er at mygg ikke lengre er "en gruppe", men "ni grupper". De er samlet sett fortsatt søstergruppe til fluene (Brachycera) og på samme nivå i hierarkiet. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Tradisjonell inndeling. Det er ulike måter å dele "mygg" inn i, eksempel er Fauna Europaea Web Service og The Diptera Site, hvor de forskjellige delgruppene er ulikt plassert. The Diptera Site. Denne oversikten følger Thompson, F.C. 2006. (The Diptera Site) Fauna Europaea. Systematikken følger Fauna Europaea Web Service, de delgrupper som ikke er representert i Europa er satt inn. Antallet arter for de familiene som er representert i Norge, er hentet fra Ottesen, 1993. Litteratur. Det er ikke skrevet mye litteratur om mygg på norsk. Her er noen henvisninger. Alle nummer av Insekt-Nytt, som er eldre enn fem år, er lagt ut på nettet og kan leses på hjemmesiden til Norsk entomologisk forening. Norske Insekttabeller er en liten serie med enkle hefter for å bestemme arter av insekter. Ett av heftene omhandler mygg i gruppen storstankelbein, (Tipulidae). Sentralbanken for de vestafrikanske statene. Sentralbanken for de vestafrikanske statene (fransk: "Banque Centrale des Etats de l'Afrique de l'Ouest", "BCEAO") er sentralbanken for de vestafrikanske statene Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea-Bissau, Mali, Niger, Senegal og Togo. Avtalen som etablerte sentralbanken ble signert 12. mai 1962, og trådte i kraft 2. november samme år. Disse åtte landene utgjør Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (Union économique et monétaire ouest-africaine, UEMOA), og BCEAO er sentralbank for denne unionen. Valutaen her er CFA Franc West – CFAF. Valutakoden er "XOF". Denne er forskjellig fra CFA Franc Central som brukes i Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union. Sentralbankens hovedkontor ligger i Dakar i Senegal, og dens hovedoppgaver er å Sentralbanksjef er per november 2011 ivorianeren Tiemoko Meyliet Koné. Philippe-Henri Dacoury-Tabley var sentralbanksjef fra 2008, og skulle sitte i en seksårsperiode, men ble avsatt etter at han nektet å anerkjenne Alassane Ouattara som president etter presidentvalget i Elfenbenskysten i november 2010, og at Ouattara skal kunne disponere sentralbankens kontoer. Jean-Baptiste Compaore, som var visesentralbanksjef da Dacoury-Tabley ble avsatt, overtok som midlertidig sentralbanksjef, fram til 30. mai 2011, da Koné ble utnevnt. Med seg har Koné to vise-sentralbanksjefer; Jean-Baptiste Compaore og Mamadou Diop. Nilsmesse. Nilsmesse, Nikolausdagen eller Sankt Nikolas-dagen er en ortodoks og katolsk høytidsdag som feires den 6. desember til minne om Sankt Nikolas. Dagen er avmerket på den norske primstaven med ei bispelue, bispestav eller bokstaven «N». Den hellige Nikolas var biskop i Myra i Tyrkia og døde midt på 300-tallet. Han var blant annet de sjøfarendes helgen, og det ble sagt at etter Nilsmesse skulle intet skip fare av havn. Andre legender forteller at han hjalp fattigfolk med gaver. Dette er én av grunnene til tradisjonen om St. Nikolas som julenissen som kommer med gaver til barna til jul. I Norge var det tradisjon for å lage eller reparere sko denne dagen. Nilsmesse feires i Nederland og Belgia, særlig kvelden før, dvs. på Nilsmesseaften, da St. Nikolas i skikkelse av Sinterklaas og hjelperen Zwarte Piet kommer med julegaver til barna. Allmenne, økonomiske og administrative fag. Allmenne, økonomiske og administrative fag (i de fleste tilfeller bare kalt «allmennfaglig») var en studieretning i norsk videregående skole. Kurset førte fram til studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universiteter. Med skolereformen Kunnskapsløftet fra høsten 2006 ble studieretningen faset ut til fordel for Studiespesialiserende utdanningsprogram. Det siste kullet på allmenne, økonomiske og administrative fag gikk ut våren 2008. Datastruktur. Innenfor informatikken er en datastruktur en måte å organisere data på i en datamaskin. Ved behandling av store datamengder er det en nødvendighet å bruke gode datastrukturer slik at effektive algoritmer kan anvendes for å løse beregningene på kortest mulig tid. En god datastruktur kjennetegnes av at den minimerer antallet beregninger CPU-en må gjøre, samt at den minimerer bruken av minneplass og sørger for platelageret blir brukt minst mulig. Mange programmeringsspråk inneholder ferdige moduler en programmerer kan bruke til å skape effektive datastrukturer. Disse ligger ferdige i språkets standardbibliotek, slik at de praktiske implementasjonene gjemmes for programmereren. Typer datastrukturer. Datastrukturer kan deles inn i to hovedgrupper; lineære datastrukturer, og datastrukturer som baserer seg på grafer. Blant de lineære datastrukturene finner man lister, herunder lenkede lister. Arrayer, hashtabeller, stakker og køer er andre viktige lineære datastrukturer. Av datastrukturene som bygger på grafteori, er trær av forskjellige typer den viktigste. Det finnes mange typer trær, de viktigste er binære søketrær og heaper. I tillegg til trær er datastrukturen kalt disjunkte mengder viktig. Trylleformler i Harry Potter. Trylleformler i J.K. Rowlings verden brukes vanligvis som kombinasjon av en uttalt trylleformel (som ofte er modifiserte ord hentet fra latin) og bevegelse av tryllestav. Det er også mulig å bruke magi uten tryllestav, og avanserte hekser og trollmenn kan få sin magi til å fungere uten å uttale selve formelen ved hjelp av viljekraft. Slik det står beskrevet i bøkene kan alle formler utføres uten å si besvergelsen, men besvergelsen blir som oftest uttalt for å forsterke formelen, blant annet fordi uttøveren av formelen kan ha manglende kunnskaper og/eller evner. Valg av formler varierer mellom hver heks og trollmann, avhengig av kunnskap, bruksområder og duelleringsmåter. I bøkene har de onde en tendens til å bruke flere dødelige formler, blant annet fordi de ikke bryr seg om magilovene og menneskeliv, mens de gode prøver å unngå å drepe. Disse formlene blir ikke nevnt i bøkene. For eksempel den våden Dolohov brukte på Hermine Grang i Harry Potter og Føniksordenen. Absurdulum (eng: "Riddikulus"). Formel som tvinger en hambuse til å skifte til en form som personen finner morsom, som på den måten ufarliggjør hambusen og gjør det mulig for trollmannen eller heksa å tilintetgjøre den. Formelen blir første gang brukt i "Harry Potter og fangen fra Azkaban" hvor den er en del av skoleundervisningen i forsvar mot hambuser. I denne boka blir det vist at latter er den mest effektive måten å gjøre det av med en hambuse når den først er blitt ufarliggjort. Apporto (eng: "Accio"). Tilkallingsformel som henter en navngitt gjenstand på magisk vis til den som uttaler formelen. Brukes første gang i "Harry Potter og Ildbegeret". Navnet på formelen i engelskversjonen av bøkene er latin for "jeg tilkaller". Det norske navnet kommer fra det franske ordet "apporter" som betyr å bringe eller å ha med seg. Ordet «apport» brukes også i dag på norsk som en kommando når en ber noen hente noe. Formelen blir i bøkene vist å kunne brukes på to måter, enten ved å rette tryllestaven mot objektet en vil ha hentet til seg og deretter si "apporto", eller bare heve tryllestaven, si "apporto" og deretter navnet på gjenstanden en vil skal apporteres. Aquamenti (eng: "Aqamenti"). Formel som får tryllestaven til å sprute vann. Den er satt sammen av latin "aqua" som betyr vann, og "menti" som betyr å huske. Formelen forekommer første gang i "Harry Potter og Halvblodsprinsen". Alohomora (eng: "Alohomora"). Formel som kan brukes til å åpne låste dører. Sammensatt av det hawaiianske "Aloha" som kan bety farvel, og "mora", som er latin for hindring. Formelen ble første gang brukt i "Harry Potter og De vises stein". Ikke alle dører kan låses opp med denne formelen, da det finnes magiske måter å låse en dør på som alohomora-formelen ikke fungerer på. Derimot kan den brukes på alle dører som er låst med konvensjonelle metoder (låser og lignende). Antiantagon(eng: "Cave inimicum"). En formel som Hermine brukte for å sikre teltet hun, Ronny og Harry brukte i "Harry Potter og Dødstalismanene". Det engelske ordet kommer fra latin og betyr «Vokt dere for fienden». Avada Kadavra (eng: "Avada Kedavra"). Den verste av de de utilgivelige forbannelsene, mordforbannelsen. Når den brukes, gis et blaff av et blendende grønt lys og lyden av en storm. Dreper øyeblikkelig uten å etterlate seg noe merke eller biologisk årsak. Det finnes intet kjent forsvar mot denne forbannelsen, og det er bare en som har overlevd å bli truffet av denne, Harry Potter, hovedpersonen i bøkene. Formelen er hentet fra arameisk; "«la det ødelegges mens jeg taler»", i motsetning til det mer kjente «abrakadabra» som på arameisk betyr "«La det skapes mens jeg taler»". En annen forbindelse kan være "cadaver" som er latin for et kadaver eller lik. Den blir første gang omtalt i "Harry Potter og Ildbegeret". Som påpekt i denne boken, trengs det mer enn bare å si fram besvergelsen for å ta livet av offeret; forbannelsen er avhengig av å bakkes opp av sterk magi fra brukeren. Som det ble kommentert i boken av ``Galøye`` Bister:...«samtlige av dere kunne peke på meg med tryllestavene nå og si ordene, og jeg tviler på at det ville gitt meg så mye som litt neseblod.» (kapittel 14) Avís. Trylleformel som skyter fugler ut av tryllestaven. Brukes første gang i "Harry Potter og Ildbegeret" av Olivander, for å sjekke Viktor Krumm sin tryllestav. "«Avis»" kommer fra latin og betyr «fugl». Hermine Grang er vist å beherske denne formelen meget godt, og blir i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" vist å øve seg på denne mens hun sørger over Ronny Wiltersens romanse med Lavendel Bruun. Befalio (eng: "Imperio"). En av de de tre utilgivelige forbannelsene. Den som blir utsatt for denne forbannelsen blir viljeløst styrt av den som har kastet forbannelsen. Når forbannelsen er hevet, husker ikke offeret noe som helst fra den perioden forbannelsen var virksom. Flere dødsetere hevdet å ha vært under befaliusforbannelsen fra Fyrst Voldemort, og har dermed sluppet unna Azkaban. Det engelske navnet på formelen kommer fra det latinske "Impero" som betyr «Jeg gir ordre». Det norske navnet er tatt fra «å befale» sammen med en latinsk suffiks. Denne forbannelsen er det mulig å kjempe imot, og hvis offerets viljekraft er sterk nok, vil han eller hun kunne kaste av seg forbannelsen når den blir forsøkt brukt på dem. Harry Potter er en av flere personer i bøkene som blir vist å ha anlegg til å gjøre dette. Bindio. Bindio får tau til å surre seg rundt noe. Den kan ikke binde sammen ting. Men den kan brukes til å kvele personer eller magiske vesner. Den formelen blir kastet på, fyker opp i luften med tauene rundt seg. Brukes i bok 5 og i Harry Potter og føniksordenen Bloccus gompus (eng: "Repello muggeltum"). Hermine Grang bruker denne i "Harry Potter og dødstalismanene" for å avvise gomper fra ting de ikke burde se. Hermine bruker denne for å få gompene til å ikke se teltet de bruker i skogene. Blussio (eng: "Flagrate"). Formel som kan brukes til å «tegne med ild». Der formelen blir brukt dannes det et merke som varer i lang tid, men flammen brenner ikke på gjenstanden slik at den blir ødelagt. Det originale latinske ordet for denne formelen er "flagrare" som betyr å brenne. Formelen blir første gang brukt av Tom Dredolo Venster alias Voldemort i Harry Potter og Mysteriekammeret. Bombarda (eng: Bombardio). Første gang brukt i Harry Potter og Fangen fra Azkaban, Hermine bruker den for å slippe løs Sirius Svaart fra astronomitårnet. Bombarda Maxima. Dolorosa Uffert bruker denne formelen da hun vil inn i nødvendighetsrommet i den femte filmen. Formelen sprenger veggen, og Humlesnurr-legionen blir avslørt. Det er blitt spekulert på om forfatteren har tenkt det slik at «Maxima» kommer fra ordet «Maximalt». Og at det bare er noen få hekser og trollmenn som kan utføre en Maxima formel. I film tre. Harry Potter og Fangen fra Azkaban bruker Hermine Grang denne formelen for å bryte opp låsen på døra til tårnet hvor Sirius Svaart satt fanget. Så tenkningen blir altså: Bombarena er en formel som kan sprenge ting, men hvis man er kyndig nok i magi skal man alstå legge til «Maxima» for å gi formelen større kraft. Selv om noe slikt aldri blir antydet i noen av bøkene. Brekkivrakio (eng: "Confringo"). Formelen brukes til å ødelegge gjenstander. Først brukt av Harry Potter i bok 7 for å dele motorsykkelvogna på Gygrids (tidligere Sirius Svaarts) motorsykkel fra resten av sykkelen. Senere brukt av Hermine Grang i huset til Batilda Bang. Contrahexia (eng: "Salvio hexio"). En av mange avstøtningsheksinger som Hermine Grang bruker i bok 7 for å skjule seg selv og Ronny og Harry fra dødsetere. Demaskerio Specialis. Formel som avslører hvilken som helst hemmelighet ved en magisk gjenstand. Depressio. Formelen ble brukt i Harry Potter og Dødstalismanene da Hermine sprengte et hull i Lunekjærs hjem. Depressio betyr «presse ned» eller «tynge ned». Dimendio (eng: "Diffindo"). Den får ting til å forminskes. Disintegratio. Denne er brukt til å få større ting til å eksplodere. Brukt i Harry Potter og Dødstalismanene Eliminatus (eng: "Deletrius"). Fjerner bildet av forrige magi utført som har blitt fremkalt ved Hexohistorico-formelen. Kan muligens brukes til å fjerne andre magiske effekter også, slik som Finite Incantatem. (se nedenfor). Det engelsk navnet «deletrius» kommer fra ordet «delete», å slette. Exitarmus (eng: "Expelliarmus"). Avvæpningsformelen. Formelen avvæpner en person ved rive det de holder ut av hendene på dem. Formelen blir første gang introdusert i andre bok, og blir deretter brukt flere ganger senere. Når flere personer samtidig kaster formelen på samme person, kan det føre til en forsterket effekt, og offeret kan selv kastes bakover, dette blir vist i den tredje boka. Det norske navnet er satt sammen av «exit» altså ut, og «armus», som kan bety våpen. Det engelske navnet er latin og er satt sammen på samme måte. Det betyr "«å utvise/frata et våpen»". Explosio (eng: "Reducto"). Denne trylleformelen knuser og ødelegger det den treffer. Det engelske navnet «reducto» kommer fra ordet «reduce», og redusere eller gjøre ende på. Formelen blir første gang brukt i Harry Potter og ildbegeret Forvento Vergum (eng: "Expecto patronum"). Denne formelen blir brukt først i filmen «Fangen fra Azkaban». Harry får vekk desperanter med den formelen! Den gjør at det kommer en skytsverge ut av den. For å kunne få en bra skytsverge må man tenke godt på det beste minnet du har. Dette er svært avansert magi som mange fullkomne trollmenn har vanskeligheter med å utføre ifølge Lupus. Feraverto. Formelen forvandler dyr til kopper. Brukt første gang i Harry potter og Mysteriekammeret i McSnurp sin time. Fiendfyre. formelen som starter eller lager satanstunger, en ild som er umulig å stoppe, og som ødelegger alt på sin vei. Kan også brukes til å ødelegge malacruxer i harry potter og dødstalismanene (bok 7) Finite Incantatem. En trylleformel som brukes for å avslutte virkningene av en annen trylleformel. Brukt for første gang av Hermine Grang under en rumpeldunkkamp i "Harry Potter og Mysteriekammeret" for å stoppe en løpsk klabb. Kommer av latin "finire" som betyr å avslutte, og "incantatum" som betyr «noe eller noen som er forhekset». Fleccus veccus. Formel som fjerner skitt. Første gang nevnt i Harry Potter og Føniksordenen. Flyttus (eng: "Portus"). En formel som brukes for å opprette en flyttnøkkel. Humlesnurr kastet denne for å bringe Harry tilbake til Galtvort i slutten av femte bok, men siden han ikke sier noe mer enn akkurat dette ene ordet, må vi anta at det er mer som skal til enn bare det, f.eks. hvordan å få spesifisert hvor flyttnøkkelen skal føre personen. Det engelske navnet kommer fra det latinske «porti», å flytte. Fordektium (eng: "Dissendium"). En trylleformel (eller mer sannsynlig et passord) som åpner en hemmelig gang i statuen av en enøyd heks på Galtvort. Denne hemmelige gangen fører til landsbyen Galtvang, som ligger like ved Galtvort skole. Det engelsk navnet, «dissendium», kommer fra ordet «dissident» som er en person som står i opposisjon mot et styre. Det norske navnet kommer fra ordet «fordektig» som er et synonym til det å være mistenklig eller suspekt. Forduftio (eng: Evanesco). En formel som får ting til å forsvinne. Den blir første gang brukt i "Harry Potter og Føniksordenen". Formelens navn er utledet av ordet "fordufte". Forglemmiarium (eng: "Obliviate"). En glemmeformel som får en person til å glemme noe. Det er uvisst hvordan brukeren kontrollerer hva som blir glemt, det ser ikke ut til at man trenger å si noe mer enn akkurat dette ordet. Formelen blir første gang brukt av Gyldeprinz Gulmedal i "Harry Potter og Mysteriekammeret" med katastrofale følger (for ham selv) fordi tryllestaven han brukte var ute av stand. Formelen kan oppheves gjennom kraftig smerte, som ble demonstrert av Voldemort i "Harry Potter og Ildbegeret", som brukte tortur for å tvinge et offer for forglemmiarumformelen til igjen å huske det som var blitt glemt. Det ble også brukt når Hermine brukte formelen på en dødseter i Harry Potter og dødstalismanene. Det engelske ordet «oblivion» betyr «glemsel» eller «fortapelse «og kommer fra det latinske «Oblivio», som betyr det samme. Forvento Vergum (eng: "Expecto Patronum"). Denne formelen maner frem en skytsverge, en slags manifestasjon av ens glade følelser som beskytter og driver bort onde skapninger, først og fremst desperanter. Den som bruker denne formelen må konsentrere seg om et tvers i gjennom lykkelig minne. Navnet er satt sammen av ordene «forvente» og «verge» (en beskytter). Det engelske navnet er dannet på samme måte, her kommer ordene fra latin og betyr "«Jeg forventer en verge/beskytter»". Skytsvergen tar form som et dyr, men hvilket dyr det er avhenger av personen. Harrys skytsverge er en hjort. Formørkio (eng: Obscuro). En formel som får gir et bind for øynene til portretter. Den blir første gang brukt i "Harry Potter og Dødstalismanene", for å hindre Finius Persilius i å vite hvor Harry, Ronny og Hermine befinner seg. Det viser seg senere at Persilius likevel får vite hvor de er og gir beskjed til Severus Slur. Forflokio. Fungerer litt annerledes enn Forglemmiarum. Så i steden for å få noen til å glemme noe, inplanterer den falsk informasjon og falske tanker inn i offerets hukommelse. Brukt av blant annet Harry Potter i bok 7 for å forfloke de to trollmennene i sikkerhetskontrollen når han slo følge med dem inn til Flirgott, slik at de kunne snike seg inn. Også brukt av Severus Slur på Mundungus Styrfeder for at han skal foreslå at Føniksordenen skal bruke flere Harryer ved hjelp av polyksir. For som Slur sa: «identiske Pottere, det er det eneste som kan lykkes...» Fuktovådium annullo (eng: "Meterolojinx recanto"). En formel som brukes for å tilbakekalle meterologiske heksinger. Ronny tenkte på å bruke denne for å få fikse en værformel i Magidepertamentet i sjuende bok Forstummio (eng: Silencio). Får et dyr til å bli stille, først brukt av Hermine i Harry Potter og Føniksordenen. Silencium er latin for «stille». Fælefeum fyttiflatium (eng: "Peskipiksi Pesternomi"). Gulmedal brukte denne «formelen» for å bli kvitt en mengde rasende Cornwall-feer han hadde sluppet løs og som hadde gått amok, men den virket selvsagt ikke. Det er høyt sannsynlig at han fant den opp på stående fot. Gnistio(eng: "Relashio"). En formel som skyter gnister fra tuppen av tryllestaven. Det blir vist at hvis brukeren befinner seg under vann skytes kokende vann i stedet. I "Harry Potter og Halvblodsprinsen" ble formelen også brukt til å med makt tvinge Dredolo Mørch til å gi slipp på sin datter idet han var i ferd med å kvele henne. Derav det engelske navnet, som kommer fra det engelske «to release», «å løslate». Grandikvisikus(eng: "Furnunculus"). En formel som får store kviser til å bryte ut på den som rammes. Den ble første gang brukt i den fjerde boka. Det engelske navnet kommer fra ordet «Furnuculu», som er et medisinsk begrep på byller. Gravvecchio(eng: "Defodio"). En formel som graver/sprenger plass i fjell. Den ble første gang brukt i Harry Potter og Dødstalismanene da Hermine bruker denne formelen for å hjelpe seg selv og en drage å rømme fra trollmannsbanken. Det engelske navnet kommer fra latin og betyr «Jeg graver». Hardio (eng: "Duro"). En formel som brukes for gjøre bløte ting til harde som stein. Hexohistorico (eng: "Priori Incantato"). En formel som kan brukes for å sjekke hvilken trylleformel som sist ble utført av en tryllestav. Når denne formelen blir kastet på en tryllestav, vil den vise fram et ekko av formelen den sist ble brukt til å utføre. Hexohistorico er nært beslektet med formelen Hexus Historicus (bakvendt-effekten), som oppstår når to tryllestaver med samme kjerne blir forsøkt brukt mot hverandre. Det engelske navnet er satt sammen av det latinske «priori prius», «tidligere», og det engelske ordet «incantation», «besvergelse», som også kommer fra latin. Humanum exponerio (eng: "Homenum revelio"). En formel som brukes for å sjekke om det finnes mennesker i nærheten. Hermine Grang brukte denne i sjuende bok, for å sjekke om det er mennesker i Grimolds Plass 12. Hindrio. Formelen brukes først i bok nr. 4 "Harry Potter og Ildbegeret". Formelen hindrer folk fra å løpe fra en. Brukes første gang av Harry Potter når han løper fra en dødseter. Hexus Historicus (eng: "Priori Incantatem"). Dersom to tryllestaver med samme kjernemateriale kjemper mot hverandre har man det man kaller «Hexus Historicus». Det går ut på at den ene tryllestaven tvinger frem skygger av tidligere brukte trylleformler fra den andre staven. Dersom denne forbindelsen er i gang vil man se to sterke lysende, gullstråler som gjør at de to tryllestavene blir forent og eierne deres blir omsluttet. Lacarnum Inflamare (eng: «Lacarnum Inflamare»). Lar det komme ut blå flamme fra tuppen av staven. Formelen ble først nevnt i De vises stein da Hermine skulle tenne på kappen til Slur. Lamstivosløvus (eng: "Stupefy"). En lammeformel som slår et annet vesen bevisstløst. Offeret blir lammet på stedet. Formelen er vist å være livsfarlig hvis flere lammeformler blir brukt samtidig mot et offer, spesielt hvis offeret er befinner seg høyt i årene ("Harry Potter og Føniksordenen"). For svært store eller magiske vesener (f.eks. jøtuler, drager) kreves det flere samtidige lamminger (minst seks) for å gi noen større virkning. «Stupefy» er engelsk for å lamme eller bedøve. Det norske navnet er satt sammen av ordene lam, stiv og sløv. Levitacorpus (eng: "Levicorpus"). En ikke-verbal sveveformel. Når denne formelen kastes på en person blir personen heist opp i lufta etter ankelen. Harrys far, Jakob Potter brukte denne på Severus Slur da de begge var elever på Galtvort. Den ble første gang vist og brukt i "Harry Potter og føniksordenen". Både det engelske og norske navnet kommer av det latinske levo =«jeg hever» (svever) og, corpus=kropp. Formelen blir vist feil når Lulla Lunekjær bruker den og skyter vekk en dødseter i Harry Potter og Føniksordenen. Fomlen ble oppfunnet av Halvblodprinsen (altså Severus Slur). Liberacorpus. Motformelen for virkningen av Levitacorpus. Fra det latinske «libero», "«jeg setter fri»", «libe», "«frigjort fra»" og «corporis», "«kropp»". Locomotor Mortis. Denne formelen låser sammen offerets bein. «Locomotion» er engelsk for «bevegelse», «mortis» er latin for «av død». Henspiller sannsynligvis på tilstanden kroppens muskler går inn i noen timer etter døden, hvor de blir stive, kjent som «dødsstivhet» ("rigomotor mortis"). Blir gjerne kalt "beinlåsforbannelsen". Locomotor simulacra (eng: "Piertotum locomotor"). Professor McSnurp brukte denne formelen for å vekke alle statuer og rustninger til å bevege seg, det kommer fra latin og betyr "bevegelsesapperatere bilde" Lumos. Denne formelen får tuppen på en tryllestav til å lyse slik at den kan brukes som en lommelykt eller fakkel. I bruk fra og med første bok. Navnet kommer fra det latinske «lumen», som betyr lys. Denne formelen finnes også i maxima (maksimal) versjon. Virkningen er at det blir skutt ut en stor lyskule fra stavtippen til eieren. Brukt av Harry Potter og Albus Humlesnurr i bok nummer seks «Harry Potter og Halvblodsprinsen. Lumos solem. Denne formelen gjør at det kommer sollys ut av stavtippen. Brukt av Hermine Grang i Harry Potter og de vise stein på djevelsnare. Lumos maxima. Denne formelen gir ekstra mye lys Martyrio (eng: "Crucio"). Torturforbannelsen, og en av de tre utilgivelige forbannelser. Den fremkaller ekstremt store smerter hos offeret uten å etterlate noen spor. Det er vist i bøkene at forlenget bruk kan føre til sinnsykdom. I femte bok blir det også avslørt at formelen ikke fungerer med mindre personen som kaster forbannelsen virkelig "ønsker" å påføre offeret ren smerte. Harry forsøkte i samme bok å bruke forbannelsen mot Bellatrix DeMons, men forbannelsen fungerte ikke slik den skulle, tilsynelatende fordi Harry kun følte rettferdig harme og hat da han kastet den. Det norske navnet henspiller sannsynligvis på den ofte voldsomme og smertefulle død som martyrer har lidd opp gjennom verdenshistorien. Det engelske navnet er latinsk og betyr "«jeg torturerer»". «Cruciatus» finnes også i gammelengelsk, da skrevet som «cruciate», som betyr å påføre smerte. Det engelske ordet «excruciating» brukes i dag for å betegne en smerte som er så intens at den ikke lar seg beskrive med ord, Bellatrix DeMons brukte også Martyrio på Nilus Langballe sine foreldre, for og skaffe informasjon, men de sto imot og ga aldri fra seg noe informasjon. Membranus (eng: "Impervius"). En formel som gjør en overflate vannavstøtende, derav navnet membranus. Den ble første gang brukt i den tredje boka av Hermine. Det engelske navnet betyr «som ikke kan påvirkes». Misminne -formelen (eng: "Memori charm"). Skulle det verste skje, og en gomp ser noe han eller hun ikke burde ha sett, er kanskje misminneformelen det beste reparasjonsverktøyet. Misminneformelen kan påføres av vedkommende, men i alvorlige tilfeller av gompe- oppmerksomhet kan magidepartementet sende en kyndig forglemmikerteam Mobiliflorabus. En formel som på magisk vis flytter trær. Ved å bruke forstavelsen «mobili-» og tilføye det latinske navnet for en gjenstand, kan formelen brukes til å flytte mange forskjellige ting. For eksempel har man «mobilis» som er latin for «flyttbar» og «arbor» som er latin for et tre. Mobilicorpus. Når en person ikke er i stand til å gå på egenhånd kan denne formelen brukes til å transportere dem. Den får det til se ut som usynlige tråder holder personen oppe. Navnet kommer fra latin, «mobilis» er latin for flyttbar og «corpus» betyr kropp eller legeme. Brukt første gang av Sirius Svaart på professor Slur i fangen fra Azkaban. Momentio. En formel som brukes for å forsinke noe. Hermine Grang brukte formelen når hun hoppet fra ryggen til en drage, i filmen Døtstalismanenne. Momentlio kan også brukes på flere personer. Morsmordre. En formel som maner fram Mørkets merke, Fyrst Voldemorts symbol. Formelen er kun kjent av Voldemort og hans dødsetere og maner fram Merket, som består av en gigantisk hodeskalle med en slange stikkende ut av munnen. (Hodeskallen og slangen beveger se naturlig vis.)Voldemort og hans dødsetere maner det alltid opp over et sted hvor de har begått mord og det er derfor et høyt fryktet symbol i magisamfunnet i bøkene. Ulikt hva noen kanskje tror, har navnet på formelen ingenting med en som dreper sin egen mor å gjøre (en morsmorder). Navnet er satt sammen av det latinske «mors», død, og det franske ordet «mordre», som betyr «å bite». Altså «å bite døden», noe som henger sammen med navnet på Voldemorts støttespillere, «dødsetere». Brukt av Bart Kroek jr i den fjerde boka. Nox. Trylleformel som brukes for å slukke en tryllestav som har blitt tent med lysformelen lumos. Den ble første gang brukt i Harry Potter og Fangen fra Azkaban. «Nox» er latin for «mørke». Orkideus. En trylleformel som får blomster til å komme ut av en tryllestav. Oppkalt etter orkideblomsten. Olivander brukte denne formelen under «veiingen» av Fredrik Djervell's stav i Harry Potter og Ildbegeret. Oculus Reparo. En formel som reparerer glass. Første gang brukt av Hermine i "Harry Potter og de vises stein" Overflatio. Får personen som utøver formelen til å komme fort opp til overflaten av vann. Først brukt av Harry Potter under tretrollmansturneringen i fjerde bok "Harry Potter og Ildbegeret". Pakk. Et trylleformular for pakking av bagasje. Med lang trening vil formularet kunne brette tøyet og pakke bagasjen ordnet og pent. Parero (eng: "Protego"). Denne formelen danner et midlertidig skjold rundt brukeren som sender våder og mindre forbannelser tilbake på angriperen som kastet dem. Det engelske navnet er latin og betyr «å beskytte». Det norske navnet kommer fra verbet parere, som i fekting betyr å avverge et støt eller hogg fra motstanderen. Parero Totalis (eng: "Protego totalum"). En av flere avstøtningsformler som Hermine Grang bruker i den sjuende boka. Denne formelen gir total beskyttelse for den som befinner seg innenfor virkeområdet og er den heksingen som gir best beskyttelse mot uønskede elementer. Parero Horibilis. Først brukt av Filius Pirrevimp til å avstøte forbannelser dødseterne måtte kaste mot Galtvortborgen under «Slaget om Galtvort». Det blir beskrevet at det virker som om han kalte frem «Vindenes makt». Dette er sannsynligvis blant de kompliserte beskyttelsesheksingene som vanligvis settes på et viktig område i trollmannsverdenen. Det er også mulig at Albus Humlesnurr kan ha brukt denne heksingen for å beskytte skolen før elevene ankommer i Harry Potter og Halvblodsprinsen. Pepperpust. En trylleformel som får pusten til å bli brennende het. Periculum. Gjør så du får rødt fyrverkeri ut av stavtippen. Petrificus totalis. En full kroppslås; personen som blir truffet av formelen får alle musklene i kroppen lammet. Som beskrevet i den første boken: «Armene [hans] smalt inn mot sida. Beina klasket sammen. Hele kroppen ble stiv. Han svaiet der han sto, og så tok han overbalansen og datt langflat, stiv som et strykebrett.» Harry bruker også formelen flere ganger både i den femte og den sjette boken. Navnet på formelen er satt sammen av de latinske ordene "petra" («stein»), "factus" («å bli») og "totus" («totalt»). Navnet betyr dermed «å bli totalt forsteinet». Plomberiporto (eng: "Colloportus"). Denne trylleformelen forsegler en dør så den ikke kan brukes på vanlig måte, men den lar seg lett oppheve av Alohomora-formelen. Den blir første gang omtalt og brukt i "Harry Potter og Føniksordenen". Det engelske navnet er satt sammen av det latinske "colligere" («å binde sammen») og "portus" («en dør»). Pol-Pek (eng: "Point Me"). Denne formelen gjør at tryllestaven peker mot Nord. Denne ble nevnt første og siste gang i Harry Potter og ildbegeret, der Harry bruker den når han skal orientere seg inne i labyrinten som er den siste av de tre utfordringene. Redusio (eng: "Reducio"). En formel som gir noe som er blitt forstørret med forkjempningsformularet sin opprinnelige størrelse tilbake. Reisoppio(eng: "Elekto"). En trylleformel får ting, som for eksempel telt til å reise seg. Harry, Ronny og Hermine bruker denne hele tiden i "Harry Potter og Dødstalismanene" for å reise teltet de bor i. Reparo. En reperasjonsformel som reparerer alt bortsett fra glass. Det sies også at den ikke kan reparere tryllestaver, men i Harry Potter og Dødstalismanene bruker Harry Oldstaven (etter at han har drept Voldemort) til å reparere sin egen tryllestav som brakk tidligere i boka. Restitutio (eng: "Episkey"). En trylleformel som helbreder sår på kroppen. Det engelske navnet kommer fra ordet «Episkeo», gresk for å reparere eller restaurere. Den ble første gang brukt av Lulla Luneskjær i "Harry Potter og halvblodsprinsen" Revnio (eng: "Diffindo"). En trylleformel som er i stand til å rive opp gjenstander. Det engelske navnet er latinsk for å splitte. Rictusempera (eng: "Rictusempra"). Navnet kommer fra det latinske "rideo risi risum" som betyr «å le høyt av» (med munnen vidåpen) og "emper" («alltid», «evig»). Det er en kileformel som kiler motstanderen så grundig at han eller hun kollapser i bakken av latter. Brukt i "Harry Potter og Mysteriekammeret" når Harry duellerte med Draco Malfang (i filmen blir formelen feilaktig vist å bare slenge Malfang bakover). Sclio. En enkel formel som brukes for å omdanne trapper til en rutsjebane. Hermine brukte denne i "Harry Potter og dødstalismanene' for å unngå dødsetere. Sectumsemper (eng: "Sectumpsempra"). En trylleformel lager dype kutt der tryllestaven pekes eller svinges over. Harry brukte denne første gang i "Harry Potter og halvblodsprinsen" (etter å ha funnet den i eliksir boka) i kamp mot Malfang uten å være klar over hva formelen gjør. Malfang ble nesten drept av de alvorlige kuttene han fikk av formelen, men ble reddet av Severus Slur. Formelen ble funnet opp av halvblodsprinsen (som ironisk nok er Slur selv). Navnet kommer fra latin, «seco» betyr å kutte eller skjære av, og «semper» betyr alltid eller evig. Serpensortia. En trylleformel som får en stor slange til å komme ut av en tryllestav. Den ble brukt første gang av Draco Malfang mens han duellerer mot Harry i Harry Potter og Mysteriekammeret. "Serpens" er Latin for «slange» og "sortir" er fransk for «å gå ut». Skrubberunt (eng: "Scourgify"). En formel som rengjør gjenstander. Den ble brukt av Jakob Potter i duell mot Slur da de begge var elever på Galtvort. Da ble den vist å fremtvinge svære såpebobler fra Slurs munn, som truet med å kvele ham. Samt Dult i bok nummer fem der hun rengjorde Hedvigs bur. Fru Wiltersen (Molly) bruker den også til husarbeidet hjemme, som vanlige hekser gjør. Sonorus. En formel som forsterker en stemme magisk, dempes med stillus-formelen. Navnet er latin for «høyt», «bråkete». Splintula (eng: "Ferula"). En spjelke-formel; forbinder skadede lemmer og har samme funksjon som spjelking. Stillus (eng: "Quietus"). Denne formelen er motformelen til Sonorus; den gjør stemmen normal etter at den har vært magisk forsterket. Det engelske navnet er latin for «stille». Stimulus (eng: "Enervate"). En oppvekkingsformel som vekker opp en person som er blitt slått i svime av lammeforbannelsen. Surrosorlio (eng: "Muffliato"). En trylleformel som hindrer folk rundt personen som framsa den å høre det en snakker om ved å fylle ørene deres med «surr». Formelen ble funnet opp av halvblodsprinsen og ble brukt første gang i serien i Harry Potter og halvblodsprinsen. Det engelske navnet kommer fra ordet «muffle» som betyr å dempe. Latio er en vanlig suffiks i italiensk. Svulmio (eng: "Engorgio"). En formel som får ting til å svulme/vokse i størelse. Det engelske navnet kommer fra ordet «engorge», å forstørre eller svulme opp. Første gang brukt i «Harry Potter og Ildbegeret» av professor Bister på en edderkopp før han underviste elevene i utilgiveligforbannelsene. Tafyrio (eng: "Incendio"). En trylleformel som tenner en flamme på tryllestaven som kan tenne på en gjennstand/noe Tannekspandio (eng: "Densaugeo"). En trylleformular som får tenner til å vokse med skremmende fart. Malfang brukte denne formelen mot Harry i Harry Potter og Ildbegeret, men formelen traff Hermine i stedet. Det engelske navnet kommer fra latin. "Dens" er latin for tann og "augeo" er Latin for å vokse. Tarotta (eng: "Oppugno"). En formel som får skapninger til å gå til angrep på en fiende, første gang beskrevet i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" hvor Hermine brukte den til å få en skokk fugler til å angripe Ronny. Det engelske navnet er latin for "«jeg angriper»". Det norske navnet kommer fra uttrykket å «ta rotta på noen», som betyr å utmanøvrere eller knuse en motstander. Talenixio Totalis (eng: "Langlock"). En formel som limer tungen fast i ganen og gjør det nesten umulig å snakke. Formelen ble funnet opp av halvblodsprinsen og ble første gang brukt i serien i "Harry Potter og halvblodsprinsen". Det norske navnet er satt sammen av ordene «tale», «niks» (som i betydningen «ingenting») og «totalt», altså «totalt ingen tale». Tvillingio (eng: "Geminio"). En formel brukt av Hermine i Harry Potter og Dødstalismanene for og kopiere et objekt, da får du to like ting som kan byttes ut. Tyggisvekkus (eng: "Waddiwasi"). En formel som ble brukt av professor Lupus i den tredje boka til å fjerne en klump med tyggegummi fra et nøkkelhull. Formelen fikk klumpen til å skyte ut av nøkkelhullet (og tilfeldigvis opp i Gnavs venstre nesebor, som var den ansvarlige for å ha stappet tyggegummien i nøkkelhullet). Formelen kan sannsynligvis brukes på andre ting i tillegg til tyggegummi, den kan også være en variant av en deportformel. Tarantalegra. En formel som ble brukt første gang av Malfang i duellklubben i Harry Potter og Mysteriekammeret. Det er en formel som gjør at beinene begynner å danse i en slags selskapdans. Senere ble den brukt av en dødseter på Nilus Langballe i Harry Potter og Føniksordnen da han, Harry, Lulla, Ronny, Gulla og Hermine kjempet i Magidepartementet. Ustrypio (eng: "Anapneo"). En formel som gir folk pusten tilbake, også når de har satt noe i vrangstrupen. Det engelske navnet er gresk og betyr «jeg puster inn». Ubryteløftet (eng: "Unbreakable Vow"). Ubryteligløftet er et magisk løfte mellom to personer som det er umulig å bryte uten å dø selv. Løftet inneholder tre (valgfrie) punkter. Ordet kommer fra Harry Potter-bøkene og blir gitt fra Narcissa Malfang til Severus Slur i kapitlet «Spinnstubben» i Harry Potter og Halvblodsprinsen. Vipendo (eng: "Flipendo"). En slags skytevåde som blant annet brukes av stavskytere fra magipolitiet. Først brukt i Harry Potter og de vises stein. Volnera Senentur. Brukes mot Sektumsemper eller andre (u)naturlige blødende skader, for å få blodet inn igjen etter at skaden er forekommet. Brukes første gang i Harry Potter og halvblodsprinsen av Professor Slur etter at Harry Potter brukte formelen «Sektumsemper» på Draco Malfang. Vikframio. Formelen er nesten det motsatte av «apporto». Den gjør at det staven peker på blir skutt bakover. Formelen er antakelig satt sammen av ordene vik, fra og meg, som blir til vik unna meg. Første gang brukt under en formeltime i Harrys fjerde år "Harry Potter og Ildbegeret". Formelen kan forveksles med «deporto» Vingardium Leviosa (eng: "Wingardium Leviosa"). En levitasjonsformel; får en gjenstand til å sveve. Brukt første gang i første bok og alludert til i femte. Navnet er sannsynligvis satt sammen på det latinske ordet «levo», «å heve» og/eller det engelske ordet «levitate» som betyr det samme Utilgivelige forbannelser. Dette er magiske formler fra svart magi som Magidepartementet ser på som særlige farlige og grusomme – og som derfor bokstavelig talt blir sett på som utilgivelige i magisamfunnet. Den som tas i å benytte en av disse forbannelsene dømmes automatisk til livsvarig fengsel i Azkaban. Avada Kadavra Visens venner. Visens Venner var en norsk forening for visevenner. Foreningen ble etablert i 1944 av Bjørn Mørck i samarbeid med Jens Gunderssen, Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Bjarne Berulfsen, Jacob Dybwad og Finn Faaborg, som et norsk svar på den svenske foreningen fra 1936. Formålet var å bevare og dyrke den gode vise, og å få oppvurdert visen som kulturuttrykk. Arkitekt Odd Brochmann var foreningens første formann. Andre kjente medlemmer var Alf Prøysen, Jakob Sande, Mimmi Thommessen, Bernt Heiberg, Odd Nansen og Frode Rinnan. Utover på 60-tallet kom også Erik Bye, Hartvig Kiran, Geirr Tveitt, Alf Cranner, Ivar Medaas, Birgitte Grimstad og Otto Nilsen med. Visens Venner ble etterfulgt med tilsvarende foreninger i Finland i 1945 og Danmark i 1953. Årsmøtet 2007 gikk med stort vemod inn for et forslag om å legge ned Visens Venner. Foreningens arkiver er overtatt av Norsk visearkiv. Boka "Tone, tekst og trubadur" ble laget til foreningens 60 års jubileum. Den inneholder 150 viser av Visens Venners fremste kunstnere, dessuten en artikkel om foreningens historie, som Olav Bø skrev til foreningens 50-års jubileum. "Visens Venner" hadde også et fast radioprogram som ble sendt på NRK tidlig i 1950-årene. Tre (datastruktur). right Trær er en av de mest brukte datastrukturene innenfor informatikken. Den bygger på matematikkens grafteori. Et tre er en samling elementer kalt "noder", som forbindes med pekere ("kanter"). Én node er definert som "roten" i treet. Det kan ikke finnes "sykler" i et tre, og det må være sammenhengende. Et tre med N noder vil ha N - 1 kanter. En node sies å være "barnet" til noden den pekes på fra nivået over, og er "forelderen" til nodene den peker på i nivået under. Noder som ikke har noen barn kalles "bladnoder". Et tre inneholder mange "subtrær", der roten i et subtre er barnet til en node i treet på nivået over. En "sti" fra node n1 til nk er definert som en sekvens av noder n1, n2..., nk slik at n"i" er forelderen til n"i"+1 for alle "i" fra og med én til k. I et tre er det nøyaktig én sti fra roten til hver node. "Dybden" av en node er lengden på en sti fra roten av treet til noden. "Høyden" av en node er lengden på den lengste stien fra noden ned til en bladnode. Binære trær. Et binært tre er et tre der hver node kan ha maksimum to barn. Man kan derfor la hver node ha en direkte peker til hvert enkelt barn. Trær av denne typen vil ha en gjennomsnittlig dybde på formula_1. Binære trær brukes innenfor flere områder av informatikken, og spesielt innenfor kompilatordesign. Binære søketrær. I et binært søketre har hver node fått tilordnet en verdi. Et binært søketre kjennetegnes av at verdien i en node er større enn alle verdiene i venstre subtre, og mindre enn alle verdiene i høyre subtre. Et binært søketre vil ha en gjennomsnittlig dybde på formula_2. Dette gjør at man raskt kan finne et element i et binært søketre. Innsetting av et element i et slikt tre er også relativt enkelt. Det gjøres ved å søke seg frem til riktig plass i treet, på samme måte som for finn-operasjonen, og deretter dytte noden man tar plassen til ned som barnet til noden man setter inn. Det er noe verre å slette en node fra det binære søketreet. Om noden man vil slette er en bladnode, kan den slettes umiddelbart. Om noden man vi lette bare har ett barn, kan man slette den og la foreldrenoden til den man slettet peke på barnenoden til noden man slettet. Om noden man vil slette har to barn, må man erstatte noden man sletter men det minste barnet i høyre subtre, og rekursivt slette noden man flytter opp. Rød-svarte trær. Disse reglene fører til at høyden på et rød-svart tre med n noder er maksimum formula_3. Søking blir derfor alltid en logaritmisk operasjon, faktisk kan alle operasjoner på rød-svarte trær gjøres med tidsforbruk formula_4. Det er relativt fiklete å sette inn nye elementer i et rød-svart tre. Dette gjør at denne datastrukturen ikke lenger brukes så mye. B-trær. B-trær brukes ofte når datamengden blir så stor at et helt tre ikke kan legges i hovedminnet, slik at deler av det må legges på platelageret. Da man typisk kan gjøre hundrevis av tusen regneoperasjoner i prosessoren i løpet av tiden det tar å gjøre én diskaksess, er det viktigste å minimere antallet diskoperasjoner i slike tilfeller. I et B-tre av orden M lagres alle data i bladnodene. Ikke-bladnoder vil inneholde "nøkler" som brukes i søkingen i treet. Roten i B-treet har mellom to og M barn, og de andre ikke-bladnodene har mellom M/2 (rundet av oppover) og M barn. Alle bladnoder har mellom L/2 (rundet av oppover) og L dataverdier i seg, der L er en konstant typisk valgt på grunnlag av størrelsen på diskblokkene til disken treet skal lagres på. Binærheaper. En binærheap er en form for prioritetskø som representeres ved hjelp av et tre. I motsetning til andre typer trær implementeres vanligvis ikke en binærheap ved hjelp av grafer, men med bruk av en array. En binæreheap er et binærtre som er fullstendig fylt opp, med et mulig unntak for det nederste nivået, som fylles opp fra venstre mot høyre. En binærheap med høyde h vil derfor inneholde mellom 2h og 2h+1 - 1 noder. Dette gjør at at operasjoner på en binæreheap vil være O(logN). Ved hjelp av denne datastrukturen er det lett å finne det minste elementet i en datamengde (eventuelt det største, om man velger å heller implementere treet slik). Dette kommer av at det minste elementet i en binæreheap alltid ligger i roten. Siden hvert subtre også er en binærheap, vil hver node ha mindre verdi enn alle deres barn, barnebarn og andre «etterkommere». Disse attributtene gjør også at det er greit å sette nye elementer inn i en binæerheap. En sett inn-operasjon vil være O(1) gjennomsnittlig, og O(logN) i verste fall. Dette fører også med seg at oppbygningen av en binærheap vil i gjennomsnitt være en O(N)-operasjon. Veríssimo Correia Seabra. Veríssimo Correia Seabra (født 16. februar 1947, død 6. oktober 2004) var en bissauguineansk soldat, kjent for å ha ledet et kupp som avsatte Kumba Ialá 14. september 2003. Den østkaribiske sentralbanken. Den østkaribiske sentralbanken (ECCB) er sentralbanken for de 8 øst-karibiske statene Anguilla, Antigua og Barbuda, Dominica, Grenada, Montserrat, St. Kitts og Nevis, St. Lucia og Saint Vincent og Grenadinene. Disse 8 statene utgjør Den østkaribiske valutaunionen (Eastern Caribbean currency union – ECCU). ECCB ble etablert i oktober 1983, og har som hovedoppgave å holde stabil valutaunionens felles valuta, den østkaribiske dollaren. Sentralbanksjef er pr. november 2011 Sir Kenneth Dwight Venner. Han har vært sentralbanksjef siden desember 1989. Siden 2006 har Trevor Brathwaite vært visesentralbanksjef. Peter Kuper. Peter Kuper (født 1958) er en amerikansk tegneserietegner som er mest kjent for å tegne serien Spy vs Spy i satiremagasinet MAD, som han overtok etter den som først skapte serien, Antonio Prohias, pensjonerte seg 1990. Foruten Kupers bidrag til den politiske antologien "World War 3 Illustrated", har han også utgitt to kritikerroste bøker med Franz Kafka-bearbeidelser, og en solo-serie kalt "Bleeding Heart" ("Blødende hjerte"). Peter Kuper må ikke forveksles med en annen amerikansk tegneserietegner med likelydende navn, Peter Kuber. Den østkaribiske valutaunionen. Den østkaribiske valutaunionen (engelsk: "Eastern Caribbean Currency Union"; forkortet ECCU) er en valutaunion mellom de åtte øst-karibiske statene Anguilla, Antigua og Barbuda, Dominica, Grenada, Montserrat, St. Kitts og Nevis, St. Lucia og Saint Vincent og Grenadinene. ECCU har felles sentralbank; Eastern Caribbean Central Bank. Bergensskolen innen meteorologi. Syklonmodellen som publisert av Jakob Bjerknes Bergensskolen innen meteorologi er betegnelsen på fagmiljøet ved opprettelsen av Det geofysiske institutt («Geofysen») ved Universitetet i Bergen, fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes og hans assistenter. Nordmannen Vilhelm Bjerknes, på den tiden verdens fremste meteorolog og bestyrer av det geofysiske instituttet ved Universitetet i Leipzig, ble i 1917 invitert hjem til Norge (etter press fra Fridtjof Nansen og Bergens borgere) for å organisere den meteorologiske virksomheten på det nyopprettede Geofysisk Institutt i Bergen og virke som professor der. Dette ble opptakten til den berømte «Bergensskolen innen meteorologi», som gjorde norsk meteorologi til et mønster for andre land og er grunnlaget for all moderne værvarsling. Gjennom Bergensskolen innen meteorologi fornyet Vilhelm Bjerknes praktisk værvarsling med nye metoder og gjorde meteorologi og klimaforsking til en eksakt vitenskap som han også omsatte i praksis. Bergensskolens viktigste nye erkjennelse var en enkel konseptuell modell av været. Jakob Bjerknes fikk i 1919 publisert sin lavtrykksmodell. Den beskriver hvordan varm luft stiger i møte med en kaldere luftmasse og «glir» oppå den kalde luften. I møtesonen oppstår noe han kalte fronter inspirert av de nylige krigshandlingene. Begrepene varmfront og kaldfront var skapt. Litt senere føyde Tor Bergeron til en tredje fronttype som ble kaldt okkusjon. Halvor Solberg sto for den matematiske formuleringen av lavtrykksmodellen. Han konkluderte at møtet mellom kald polarluft og varm luft fra tropene var et generelt fenomen med utstrekning rundt hele jordhalvkula. Dette kalte han polarfronten. Et typisk lavtrykk utvikler seg langs polarfronten. Antonio Prohias. Antonio Prohias (født 17. januar 1921, død av kreft 24. februar 1998) var en tegner i satiremagasinet MAD. Prohias kom opprinnelig fra Cuba. I mai 1960 flyktet han helt blakk til USA. Sent på 1950-tallet hadde han vært president i Cubas "Association of Cuban Cartoonists". I sitt nye hjemland fikk han jobb hos magasinet MAD med en gang ettersom han allerede var en anerkjent tegner på Cuba, kjent for serier som "El Hombre Siniestro", "La Mujer Siniestra" og "Tovarich". Det østkaribiske valutarådet. Det østkaribiske valutarådet (Eastern Caribbean Currency Authority – ECCA) er forgjengeren til Den østkaribiske sentralbanken, som er sentralbanken i Den østkaribiske valutaunionen. Valutarådet ble etablert i 1965, og erstattet av Den østkaribiske sentralbanken i 1983. Spy vs Spy. Spy vs Spy er en tegneserie i magasinet MAD som først ble tegnet av Antonio Prohias, men etter Prohias' død blir den nå tegnet av Peter Kuper. Spy vs Spy ("Spion mot spion") handler om en hvit og en sort spion skal gjøre mest mulig skade på hverandre. Spy vs Spy ble første gang trykket i MAD nr. 60 i januar 1961 og har siden blitt trykket i over 5000 sider. I 2010 blir serien 50 år gammel. Ansiktene til figurene er lett gjenkjennelige: helt spisst, og de bruker alltid hatt og en form for laboriatoriefrakk. Den hvite har en sort stripe på hatten og omvendt. Serien er spesielt populær i Tyskland. Spy vs Spy jr. er en helt ny serie i bladet MAD kids, som er rettet mot barn, og hvor figurene selv også er mindre. I tillegg gjenkjennes figurene ved at de har en stor S på magen, den hvite har sort S og omvendt. I steden for spisse sko har de joggesko. De bruker våpen fra pistoler til en toalettrenser med en murstein på toppen. Det finnes også Spy vs Spy vs Spy der er det også med en dame i grått som begge spionene er forelsket i (hun vinner alltid). Det finnes et spill til X-box og et til Playstation 2. På 80-tallet kom det en hel serie spill til 8-bits hjemmedatamaskiner. MB lagde flere MAD spill også Spy vs Spy (og Spy vs Spy vs Spy spill) Spy vs Spy har og blitt brukt i reklamer f.eks. Mountain Dew og Pepsi. Barbados' sentralbank. Central Bank of Barbados (CBB) er sentralbanken på Barbados. Fram til 1972 var det ECCA (Det østkaribiske valutarådet) som styrte pengepolitikken i de fleste av de mindre karibiske statene, bl.a. Barbados. Central Bank of Barbados ble etablert i mai 1972 for å øke landets økonomiske utvikling. Sentralbanksjef er pr desember 2011 DeLisle Worrell, han overtok etter Marion V. Williams i 2009. Hun hadde da sittet siden 1999. 5. juli 1975 ble den barbadiske dollaren låst til den amerikanske dollaren slik at 2 barbadisk dollar = 1 amerikansk dollar. Bermudas sentralbank. Bermudas sentralbank (eng: Bermuda Monetary Authority – BMA) er sentralbanken på Bermuda. Banken ligger i Bermudas hovedstad, Hamilton. Sentralbankens styreformann er pr desember 2011 Alan Cossar. Han overtok stillingen 12. januar 2010 etter at Alan Richardson gikk av 30. september 2009.og styret består av formannen og 6 andre direktører. Ingen av disse kan være medlem av nasjonalforsamlingen eller senatet. Visesentralbanksjef er Darren Q. Johnston. Bermuda Stock Exchange. Bermuda Stock Exchange (BSX) er børsen på Bermuda. Den ble opprettet i 1971. I starten var den kun for innenlandske aksjer, men ble omdefinert i 1992 til å bli en internasjonal børs, som ikke lenger var non-profit. BSX er en moderne, full-elektronisk børs, og er full medlem av World Federation of Exchanges. Albanias bank. Albanias bank (albansk: Banka e Shqipërisë, eng: Bank of Albania) er sentralbanken i Albania. Historie. Albania har hatt sentralbank siden 1913. Den første sentralbanken var et samarbeide mellom regjeringen og de to bankene «Wienner Bank Verein» (Østerrike-Ungarn) og «Banca Commerciale Italiana» (Italia). Denne sentralbanken ble imidlertid erstattet i 1925 av «Banka Kombëtare e Shqipërisë» (National Bank of Albania), deretter «Bankën e Shtetit Shqiptar» (State Bank of Albania) fra 1944, som fungerte både som sentralbank og kommersiell bank. Dette varte til 1992 da dagens Bank of Albania så dagens lys. Sentalbanksystemet i Albania kan imidlertid spores tilbake til 1863, da de første forsøkene på å etablere en sentralbank startet. Oppgaver og målsettinger. Albanias pengepolitikk har som hovedmål å opprettholde en lav og stabil inflasjon. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr desember 2011 er Ardian Fullani. Han ble utnevnt 28. oktober 2004, og gjenvalgt i november 2011. Med seg som visesentralbanksjef har han Fatos Ibrahimi. Han har innehatt denne stillingen siden 1997. Algeries bank. Algeries bank (arabisk: "بنك الجزائر", engelsk: "Bank of Algeria") er sentralbanken i Algerie. Den ble etablert 13. desember 1962, og har i dag til oppgave å sørge for stabil økonomi i forhold til valutakurser, kredittinstitusjoner og børsen. I tillegg har den som ansvar å sette regler for banker og andre kredittinstitusjoner i Algerie, blant annet regelverket som bestemmer hvem som skal kunne få autorisasjon til å drive bank her. Sentralbanksjef er per desember 2011 Mohammed Laksaci. Med seg har han tre visesentralbanksjefer. Vålåskaret. Vålåskaret er Norges første fredede setergrend (1967) og ligger i nordøstlige delen av Trollheimen i Resdalen. Grenda ligger på veien mellom Å i Meldal kommune, Sør-Trøndelag og Rindal i Rindal kommune, Møre og Romsdal fylke. I en avstand av ca. 15km fra Å sentrum. Det er nevnt 9 seterstuer og 6 uthus i fredningslisten. Seterhusene er alle håndlaftet, har torvtak og er for det meste fra tidlig 1800-tallet. Seterdrifta på Vålåskaret ble lagt ned i 1950-årene, men de fleste seterstuene er i dag bruk som fritidshus. Den stua som er minst endret har knapt vært endret iløpet av 1900-tallet. Vålåskaret ligger idyllisk til i en slakk sørlendt skråning i nordenden av Resvatnet. Vålåskarsbekken passerer Vålåskaret og renner fra Snipvatnan til Resvatnet. Vålåskaret er et fint utgangspunkt for de som ønsker å merket sommerløype til Resfjellet (1161 moh) som tar omtrent 2 timer hver vei. En ettermiddagstur er mulig til toppen av Mjukinn. Bevaring av seterhus. Et for opplæring og istandsetting av fredede bygninger er i gang på Vålåskaret. Prosjektet kom igang etter initiativ av eiere av seterhusene og Meldal Bygdemuseum, med tilskudd fra Riksantikvaren. Vålåskarsstevnet. Hvert år i august arrangere Meldal Historielag Vålåskarsstevnet. I over 30 år har dagsaktuelle gjestetalere fortalt historier og hatt framvisning av tidsbilder fra ulike tidsepoker. Argentinas sentralbank. Argentinas sentralbank (spansk: Banco Central de la República Argentina – BCRA) er sentralbanken i Argentina. Historie. BCRA ble etablert 28. mai 1935, da det tidligere Valutarådet (Currency Board) ble lagt ned til fordel for den nye sentralbanken, som en del av Argentinas reform av bankvesenet og pengepolitikken. Valutarådet hadde da eksistert siden 1899. Fra 1935 begynte Argentina å beregne blant annet landets nasjonalinntekt, noe som ikke var gjort før. En av hovedoppgavene i starten var å kjempe for god likviditet og sunn drift av bankvesenet, så de vedtok forbud mot transaksjoner som kunne sette dette i fare. I den senere tid har Argentina slitt med svært høy utenlandsgjeld og inflasjon, og sentralbanken låste den argentinske Pesosen til amerikanske dollar i perioden 1991–2002 med et 1-til-1-forhold. Sentralbanksjef. Martín Redrado, som var sentralbanksjef fra september 2004, ble avsatt i januar 2010 etter en konflikt med president Cristina Fernández de Kirchner. Visesentralbanksjef Miguel Ángel Pesce overtok stillingen midlertidig, og 3. februar ble Mercedes Marcó del Pont innsatt som ny sentralbanksjef. Armenias sentralbank. Armenias sentralbank (eng: Central Bank of Armenia) er sentralbanken i Armenia. I begynnelsen av 1900-tallet var Armenia styrt av Russland. De største russiske bankene hadde filialer i de største byene i Transkaukasus. I 1914 var det ca. 10 banker i Jerevan, Armenias hovedstad. Men i løpet av borgerkrigene i begynnelsen av århundret, samtidig med en massiv undertrykkelse fra Tyrkias side, kollapset det økonomiske systemet og hele pengesystemet i Armenia. I oktober 1914 ble så «Det Transkaukasiske Kommissariat» opprettet for å styre i regionen. Da dette ble oppløst igjen i 1918, og de uavhengige republikkene ble etablert (blant annet Armenia), erklærer Armenia seg som en parlamentarisk, demokratisk republikk. Khachatur Karchikyan blir republikkens første finansminister. Dette finansdepartementet innehadde mye av de oppgavene og rettighetene en sentralbank normalt har. 26. oktober 1920 ble det vedtatt en lov som etablerte Republikken Armenias Statsbank (State Bank of the Republic of Armenia). I denne perioden var det imidlertid ingen tillit til Armenias valuta, så de gamle transkaukasiske pengene ble stort sett brukt i handel med utlandet. Etter at Sovjet-regimet ble innført i Armenia, vedtok «People's Commissariat of Finance» (PCF) en bestemmelse (10. desember 1920) som nasjonaliserte alle private banker, og trakk tilbake alle pengene som da var i sirkulasjon. 22. mars 1922 ble «the State Bank of SSRA» (Soviet Socialist Republic of Armenia) etablert. 21. september 1991 erklærte Armenia seg selvstendig republikk. I desember samme ble Statsbanken (the State Bank of SSRA) redefinert til å være en fullverdig sentralbank. Men først ved en ny sentralbanklov 27. mars 1993 fikk sentralbanken sitt nåværende navn, Central Bank of Armenia. Tigran Sargsian var sentralbankens formann fram til 9. april 2008, da han ble utnevnt til landets statsminister. I juni 2008 ble Arthur Javadyan utnevnt til ny sentralbanksjef. Fra juli samme år overtok Vache Gabrielyan som visesentralbanksjef. Sentalbankstyret består av en formann, en viseformann og 5 styremedlemmer. Arubas sentralbank. Arubas sentralbank (Centrale Bank van Aruba) er sentralbanken på Aruba. Sentralbanken ble etablert 1. januar 1986, da Aruba løsrev seg fra De nederlandske Antillene, og ble et autonomt land underlagt Nederland. Sentralbanken er en egen, juridisk selvstendig enhet, og har som hovedoppgave å holde verdien av deres valuta (Arubansk florin) stabil, samt å sørge for at øyas finansnæring har en sunn drift. Den Arubanske florin har vært låst til Amerikanske dollar siden sentralbankens oppstart. Sentralbanksjef pr desember 2011 er Jane Figaroa-Semeleer, hun overtok etter Hassanali Mehran i september 2008. Reserve Bank of Australia. Reserve Bank of Australia er sentralbanken i Australia. Historie. Banken har sine røtter tilbake til 1911, da Commonwealth Bank of Australia ble etablert. Loven som etablerte denne banken, "Commonwealth Bank Act", ga banken kun rettigheter som en forretnings- og sparebank, den hadde ikke sentralbankoppgaver fra starten av, og hadde ikke rettigheter til å utstede valuta. Banken startet sin drift i 1912. Valuta ble i denne perioden utstedt av den australske avdelingen av Finansdepartementet til Samveldet av nasjoner. I 1920 ble imidlertid ansvaret for utstedelse av valuta overført til et Valutaråd ("Notes Board"), der banksjefen i Commonwealth Bank of Australia også var "ex officio" medlem av dette valutarådet. I 1924 fikk "Commonwealth Bank Act" et tillegg, som ga Commonwealth Bank of Australia ansvaret for utstedelse av valuta. Fram til 1945 utviklet banken seg og fikk underveis flere sentralbankoppgaver, først som et resultat av Den store depresjonen, men senere også som en styrt prosess. Banken fikk ansvaret for valuta, banknæringen og rentesettingen. I 1945 ble både "Commonwealth Bank Act" og "Banking Act" revidert, og bankens ansvar for å administrere pengepolitikken og banknæringen ble formalisert. Banken ble videreført til Reserve Bank of Australia i 1959, da "Reserve Bank Act 1959" ble vedtatt. Banken fikk da et noe redusert ansvarsområde; kommersiell bankdrift ble skilt ut som en egen bank, denne fikk navnet Commonwealth Banking Corporation, men sentralbanken fikk det nye navnet, Reserve Bank of Australia. Tidligere sentralbanksjef Bernie Fraser uttalte og tallfestet i 1993 sentralbankens mål om prisstabilitet til å være en stabil inflasjon på 2-3% p.a. Da Ian J. Macfarlane var utpekt til Frasers etterkommer, i august 1996, utga han sammen med finansminister Peter Costello en felles uttalelse, "Statement on the Conduct of Monetary Policy". Denne oppsummerte og klargjorde rollefordelingen og ansvarsfordelingen mellom sentralbanken og regjeringen. Den ga også regjeringen en formell bekreftelse på det inflasjonsstyringsmålet som inntil da hadde vært et mer uformelt styringsmål. Også senere er det utgitt tilsvarende redegjørelser. I 2007 ga sentralbanksjef Glenn Stevens og finansminister Wayne Swan ut en felles "Statement on the Conduct of Monetary Policy". Denne endret ikke sentralbankens målsettinger, men presiserte bankens uavhengighet, og beskrev krav til innsyn og kommunikasjon. I 2010 ble det utgitt et "Statement on the Conduct of Monetary Policy", som behandler sentralbankens målsetting om inflasjonsstyring («financial stability»). Målsettinger. Disse tre målene har fått sitt praktiske uttrykk i å styre etter ett styringsmål; en stabil inflasjon på 2-3% p.a. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er Glenn Stevens (pr. mai 2012). Han overtok etter Ian J. Macfarlane 18. september 2006. Med seg som visesentralbanksjef har han Ric Battellino som har hatt denne stillingen siden februar 2007. Ian J. Macfarlane. Ian J. Macfarlane (født 22. juni 1946 i Sydney) er tidligere sentralbanksjef for Reserve Bank of Australia. Han overtok stillingen i 1996 og ble i september 2006 erstattet av Glenn Stevens. Macfarlane har en mastergrad i økonomi fra Monash University (1969), og han har blant annet jobbet ved "Institutt for økonomi og statistikk" ved Oxford University, samt i OECD før han returnerte til Australia i 1979 og begynte å jobbe for sentralbanken der. Aserbajdsjans nasjonalbank. Bygningen til Aserbajdsjans nasjonalbank i Baku. Aserbajdsjans nasjonalbank (Aserbajdsjansk: Azərbaycan Respublikasının Mərkəzi Bankı, eng: National Bank of Azerbaijan) er sentralbanken i Aserbajdsjan. Banken het fram til 2009 Azərbaycan Respublikası Milli Bankı (Azerbaijani National Bank). Aserbajdsjan ble annektert av Russland ved to avtaler datert 1813 og 1820. I samme periode begynte kapitalismen å innta landet, og i 1861 etablerte Russlands nasjonalbank en filial i Baku. På slutten av 1800-tallet hadde Aserbajdsjan en av Kaukasus-regionens mest utviklede finansnæringer. Etter revolusjonen i 1917, og et års tid under russisk styre, erklærte Aserbajdsjan seg uavhengig 28. mai 1918. Den russiske nasjonalbanken fortsatte sin drift, men ved en lov av 7. mars 1919 vedtok regjeringen å opprette Republikken Aserbajdsjans sentralbank. 30. september 1919 startet denne sentralbanken sin drift. Ikke lenge etter dette ble Aserbajdsjan en del av Sovjetunionen. Landet fikk atter sin selvstendighet 18. oktober 1991, og som en del av landets nye grunnlov ble det vedtatt å etablere landets nye sentralbank; National Bank of Azerbaijan. Sentralbankens styre består av en formann, to viseformenn og to medlemmer. Formann og sentralbanksjef pr desember 2011 er Dr. Elman Siraj oglu Rustamov. Bahamas' sentralbank. Central Bank of The Bahamas er sentralbanken på Bahamas. Historie. Bahamas fikk sin selvstendighet fra Storbritannia 10. juli 1973, og under et år etter dette ble sentralbanken etablert; 1. juni 1974. Bankens historie kan imidlertid spores lenger tilbake. I 1919 ble det etablert et "Valutaråd" (currency board), som hadde som ansvar å utstede valuta. Senere, og særlig på 1960-tallet utviklet Bahamas seg til å bli et internasjonalt banksenter, og lovverket som regulerte valutarådets ansvarsområde var ikke lenger tilpasset den nye situasjonen. Bahamas vedtok «Banks and Trust Companies Regulation Act» i 1965, som innførte krav til lisensiering og driftsmessige krav til bankene på Bahamas. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig for å føre tilstrekkelig tilsyn med den økende finansnæringen, noe som særlig ble tydelig i 1966-67, da det britiske pundet falt i verdi, og devaluert i november 1967. Det bahamanske pundet var bundet til det britiske pundet, men ble erstattet av bahamanske dollar i 1966, og den nye valutaen ble bundet opp mot amerikansk dollar i stedet. Disse endringene påførte imidlertid bankene i landet store valutatap, siden deres valutareserver hovedsakelig var i britiske pund. Dette bidro til at Valutarådet ble oppløst, og Bahamas Monetary Authority (BMA) ble etablert i 1968. BMA overtok valutarisikoen, ved å la bankene bytte overskytende valutareserver inn i bahamansk dollar. De innførte også en frivillige reservekrav for landets clearingbanker, og regjeringen utstedte statskasseveksler som finansinstitusjonene kunne investere i. Men, fortsatt manglet BMA myndigheten til å iverksette pengepolitiske tiltak, og greide ikke å håndtere pengemengdeøkningen som oppstod på grunn av den negative betalingsbalansen på slutten av 1960-tallet. Økonomiske nedgangstider og oljekrisen på 1970-tallet bidro til at Bahamas' sentralbank ble etablert i 1974. Målsettinger. Sentralbanken har som mål å sørge for en stabil pengepolitikk, samt bidra til økonomisk utvikling på Bahamas. Samtidig skal de sørge for at deres finansnæring har en sunn og stabil utvikling. Sentralbankens hovedmål har siden 1973 vært å sørge for en stabil valuta, målt i forhold til amerikanske dollar, samtidig som den skal støtte og tillate økonomisk vekst, målt i høy produksjon og lav arbeidsledighet. Sentralbanksjef. Sentralbanken ledes av en sentralbanksjef («Governor»). Pr desember 2011 er dette Wendy Craigg. Hun har vært sentralbanksjef siden juni 2005, da hun overtok etter Julian Francis. Med seg har hun en vise-sentralbanksjef («Deputy Governor»), som er Michael Lightbourne (siden juni 2007). Sentralbankens styre består av en formann og fire andre styremedlemmer. Bahrains sentralbank. Bahrains sentralbank er sentralbanken i Bahrain. Sentralbanken ble etablert under navnet Bahrain Monetary Agency (BMA) i 1973, ikke lenge etter at Storbritannia trakk seg ut, slik at landet ble selvstendig. Central Bank of Bahrain (CBB) ble etablert 7. september 2006. I tillegg har CBB ansvar for å sørge for at Bahrain har en sentral rolle i internasjonal finans. Sentralbankstyret har en formann, en viseformann, og 5 direktører som styrer hvert sitt ansvarsområde i finansnæringen. Sentralbanksjef er pr desember 2011 Rasheed Mohammed Al Maraj. Han har hatt denne stillingen siden januar 2005. Rise Grønoset. Rise Christensen Grønoset (født Rise Vestergaard 25. januar 1930 på Jylland) er en danskfødt norsk journalist og forfatter, bosatt i Elverum. Hun arbeidet som journalist i Østlendingen, etter å ha begynt som praktikant i 1952. Hun var gift med forfatteren Dagfinn Grønoset (1920–2008). Hennes søster er gift med den danske politikeren Uffe Elleman-Jensen. Bangladesh Bank. Bangladesh Bank (Central Bank of Bangladesh) er sentralbanken i Bangladesh. Sentralbanken ble etablert ved lov av 1972, som gjelder fra 16. desember 1971. Sentralbankstyret består av 9 personer, hvorav en formann, en viseformann, tre senior regjeringsmedlemmer, og 4 medlemmer som har kompetanse innen bank, økonomi, handel, industri eller jordbruk. Disse 4 oppnevnes av regjeringen. Styreformannen er også sentralbanksjef, og pr desember 2011 er dette Dr. Atiur Rahman. Han overtok etter Salehuddin Ahmed 1. mai 2009. Hviterusslands nasjonalbank. Hviterusslands nasjonalbank (Национальный банк Республики Беларусь) er sentralbanken i Hviterussland. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble private banker i Hviterussland overtatt av staten, og hypotekbankene ble lagt ned. 3. oktober 1921 bestemte Hviterusslands regjering at en filial av statsbanken skulle åpnes i Minsk. Denne filialen var operativ en måned etter dette, 3. januar 1922. Denne dagen markerer starten på Hviterusslands bankvesen. Sovjetunionen ble så etablert i desember 1922, som en union mellom Russland, Ukraina, Hviterussland og Transkaukasus (Georgia, Armenia og Aserbajdsjan). Som en del av denne unionen ble statsbanken i det som var Russland (Gosbank) omformet til å bli statsbank i hele Sovjetunionen. Dermed ble også Hviterusslands statsbank innlemmet i Sovjetunionens statsbank (Gosbank). I 1959 ble bankvesenet i Sovjetunionen omorganisert, spesialiserte banker ble oppløst, og deres oppgaver ble overtatt av Gosbank og Stroibank (en investeringsbank som ga kreditt til Staten og industrien). Fra da av var det kun Gosbank og industribanken Promstroibank som hadde filialer i Hviterussland. Hviterussland erklærte seg selvstendig fra Sovjetunionen 27. juli 1990. I desember samme år vedtok de to lover, én om statsbanken og én om bankvesenet, disse lovene erklærte at alle banker fra Sovjetunionen som befant seg i Hviterussland skulle være hviterussisk eiendom. Den sovjetiske statsbankens filial ble dermed Hviterusslands sentralbank. Denne ligger i Minsk. Sentralbankens styre består av en formann og 6 viseformen. Formann og sentralbanksjef er pr januar 2012 Nadezhda Ermakova. Hun overtok etter Petr P. Prokopovitsj i juli 2011. Belizes sentralbank. Belizes sentralbank (eng: Central Bank of Belize) er sentralbanken i Belize. Sentralbanken ble etablert i 1982, men har sine røtter tilbake til 1894, da et råd av britiske representanter styrte pengepolitikken her, fram til 1976, da «Monetary Authority of Belize» ble etablert. Selv om Belize har vært selvstyrt fra januar 1964, ble det ikke løsrevet fra Storbritannia før i 1981. Etableringen av en egen sentralbank har vært viktig for landets politiske uavhengighet. Sentralbanksjef er pr desember 2011 Glenford Ysaguirre. Han overtok stillingen i oktober 2008, etter Sydney Campbell, som hadde sittet siden oktober 2003. Visesentralbanksjef er Christine Vellos og Marilyn Gardiner-Usher. Bhutans sentralbank. Bhutans sentralbank (eng: Royal Monetary Authority of Bhutan – RMA; dzongkha: འབྲུག་རྒྱལ་གཞུང་དངུལ་ལས་དབང་འཛིན་; wylie:" 'brug rgyal-gzhung dngul-las dbang-'dzin") er sentralbanken i Bhutan. RMA ble opprettet ved sentralbankloven av 1982, revidert av bl.a. den nyere loven om finansinstitusjoner av 1992 og den nye sentralbankloven fra 2010. Sentralbanksjef. Sentralbankloven ble endret i 2010, slik at finansministeren ikke lenger skal være sentralbanksjef. Sentralbankloven fra 1982 (kapittel 13, avsnitt 5) lød: «The Minister of Finance shall be the Chairman of the Board» Den nye sentralbankloven (kapittel 33) lyder: «The Governor shall be the Chairperson of the Board». RMA sin første sentralbanksjef, som ikke innehar rollen i form av å være finansminister, er Daw Tenzin. Han ble utnevnt 18. august 2010. Fram til dette var "Lyonpo" (minister) Kinzang Dorji leder av sentralbanken, i kraft av å være finansminister. Bolivias sentralbank. Bolivias sentralbank (spansk: Banco Central de Bolivia – BCB) er sentralbanken i Bolivia. BCB ble etablert 20. juli 1928, og startet sin virksomhet 1. juli 1929. Oppgaver og målsettinger. Hovedoppgaven er å opprettholde kjøpekraften til landets valuta (Boliviano), for å bidra til økonomisk og sosial utvikling. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr desember 2011 er Marcelo Zabalaga, han overtok stillingen etter Gabriel Loza Telleria den 15. november 2010. Bosnia-Hercegovinas sentralbank. Bosnia-Hercegovinas sentralbank (bosnisk: Centralna Banka Bosne i Hercegovine – CBBH, (eng: Central Bank of Bosnia and Herzegovina) er sentralbanken i Bosnia-Hercegovina. Opprettelsen av CHHB ble gjort ved lov 20. juni 1997, og banken var i operativ drift 11. august samme år. Hovedoppgavene er å holde en stabil valuta, og utstede landets valuta (konvertibel mark). Valutaen er låst mot Euroen slik at 1 KM = 0,51129 euro. I tillegg skal banken definere og implementere landets pengepolitikk, og skal også vedlikeholde landets betalingssystem. Sentralbanksjef er pr desember 2011 Kemal Kozarić. Eksterne lenker. Sentralbank Bank of Nauru. Spesialmynt fra Bank of Nauru Bank of Nauru er republikken Naurus statlige sentralbank. Banken ble grunnlagt i 1976, og tok over etter den nauriske filialen til Bank of New South Wales. Banken ligger i "Civic Centre" i distriktet Aiwo. Bankens president er Amos Cook. Botswanas bank. Botswanas bank (tswana: Banka ya Botswana, eng: Bank of Botswana) er sentralbanken i Botswana. Botswana innledet forhandlinger med Sør-Afrika I 1972, om et pengepolitisk samarbeide. Dette samarbeidet endte opp i en pengeunion; Rand Monetary Area (RMA). Botswanas første president, Seretse Khama besluttet imidlertid i 1974 at Botswana skulle trekke seg fra RMA, og heller drive en selvstendig penge- og valutapolitikk. 1. juli 1975 ble loven om Banka ya Botswana vedtatt, og de måtte samtidig løse en del viktige politiske spørsmål rundt etableringen av en egen sentralbank og egen valuta (Pula, introdusert 23. august 1976). De viktigste avklaringene de måtte gjennom var karakteristikaene ved egen valuta, valg av valutaregime, innenlandsk rentepolitikk og prinsippene for en innenlands finansnæring. Pr desember 2011 er sentralbanksjefen Linah Mohohlo. Hun ble kåret til «Årets sentralbanksjef i Afrika og Midtøsten» for 2001 av Financial Times' magasin The Banker. Brasils sentralbank. Brasils sentralbank (portugisisk: Banco Central do Brasil – BCB) er sentralbanken i Brasil. BCB ble etablert ved lov 31. desember 1964. Før BCB ble pengepolitikken i Brasil styrt av «SUMOC» (Superintendência da Moeda e do Crédito – Valuta- og kredittilsynet), Finansdepartementet og Banco Central do Brasil. Disse tre organene delte de klassiske sentralbankoppgavene seg imellom; Det tok imidlertid lang tid før sentralbanken fungerte som en sentralbank, og fikk allokert alle disse oppgavene til seg. Først i 1988 ble oppgavene til Banco Central do Brasil overført til sentralbanken, da regelverket rundt sentralbanken ble revidert. Sentralbanksjef pr desember 2011 er Alexandre Antonio Tombini. Han overtok etter Henrique de Campos Meirelles i januar 2011. Bankens hovedmål er å sikre en stabil valuta (Real), og en sunn finansnæring. Inflasjonsmålet for årene 2011, 2012 og 2013 er 4,5% (+/- 2%). Resfjellet. Resfjellet (1161 moh) ligger på grensen mellom Meldal kommune, Sør-Trøndelag fylke, og Rindal kommune, Møre og Romsdal fylke. Fjellet er det nordøstligste fjellet i Trollheimen og er et yndet turmål for lokal befolkningen og hyttefolk. Resfjellet kan bestiges fra alle kanter. På flotte dager kan en se blant annet Trondheimsfjorden, Vassfjellet, Sylan Kart: Turkart Trollheimen 1:75000 eller Trollhetta (1520 IV) og Løkken (1521 III) 1:50000 Nedenfor forklares flere utgangspunkt for bestigelse av Resfjellet. Fra Vålåskaret. Høyde: Vålåskaret 500 moh totalt ca. 660 høydemeter. Fra Rindal kjører du ca. 19km via Romundstadbygda. Følg skilting til Meldal. Fra Å i Meldal kjøer du ca. 15km på Resdalsveien. Skiltet til Vålåskaret. Parkering ved infotavla på østsida av veien v/Vålåskarsbekken nedenfor setergrenda, Vålåskaret. Merket sti over bekken og opp forbi Skarheim. Videre opp gjennom bjørkskogen østover på nord for Mjukinn. Terrenget er lett i starten, med noen relativt bratte stigninger etterhvert, men flatere partier i mellom. Det er tørr og fin sti på hele strekningen. Retur samme vei. Vinterruten anbefaltes å gå nord for Mjukinn og følge spor til Hæilu/Ogjer. Mjukinn. Mjukinn (761 moh) ved foten av Resfjellet i Meldal kommune i Sør-Trøndelag fylke. Fjellet et yndet turmål for hyttefolk i området. Mjukinn bestiges best fra vest(Vålåskaret eller øst fra Storhaugen. Det er mulighet for å ta en rundtur da ved å bestige Mjukinn fra Vålåskaret og komme ned Kveldshomna veien til Grustaket som ligger 500m fra p-plass Vålåskaret. Kart: Turkart Trollheimen 1:75000 eller Trollhetta (1520 IV) 1:50000 Nedenfor forklares flere utgangspunkt for bestigelse av Mjukinn. Fra Vålåskaret. Høyde: Vålåskaret 500 moh totalt ca. 260 høydemeter. Parkering ved infotavla på østsida av veien v/Vålåskarsbekken nedenfor setergrenda, Vålåskaret. Merket sti over bekken og opp forbi Vålåskaret. Videre opp gjennom bjørkskogen østover på nord for Mjukinn. Terrenget er lett i starten, med noen relativt bratte stigninger etterhvert. Følg merket sti østover og videre oppover bjørkeskogen. Samme sti og merking som til Resfjellet. Ta til høyre i stideler etter ca 2km. Etter enda ca 100m går stien til Mjukinn rett inn mot fjellet og opp til et lite skar vest for toppen. Toppvarden (761 moh) med trimboka ligger lengst øst. Retur kan være å gå hele ryggen vestover til man ser rett ned på Vålåskaret for så å bekke bratt ned ned i bjørkeskogen mot nord. Ruta er ikke merket, men enkelt å følge stien oppe på fjellet og ned den første bratte bjørklia. Ikke anbefalt. Bestiges best østfra på vinteren. Johan Fredrik Michelet. Johan Fredrik Michelet (født 21. november 1905 i Jaren ved Øymark i Østfold, død 1984) var en norsk maler og kunstskribent. Han var elev av Lothe i Paris i 1936 og 1937 og Jean Heiberg og Georg Jacobsen i Oslo fra 1937 til 1940. Som maler ble han en ledende representant for abstrakt impresjonisme i Norge. Fra 1950 var han kunstanmelder i Verdens Gang. Johan Fredrik Michelet er far til forfatteren Jon Michelet. Ludvig XIII av Frankrike. Ludvig XIII (eller Ludvig 13.) (født 27. september 1601, død 14. mai 1643) var fransk konge fra 1610 til 1643. Ludvig ble født på Fontainebleau slott og var eldste barn av Henrik IV og Maria de' Medici. Ludvig tok sin plass som konge i 1610, i en alder av åtte og et halvt år, etter at faren var blitt myrdet. Hans mor fungerte som regent fram til han fylte tretten år, men hun fortsatte å tviholde på makten fram til han selv tok tøylene da han fylte femten år. Ludvig er blitt omtalt som en svært pliktoppfyllende konge, og selv ved alle de anslag som ble rettet mot Richelieu holdt kongen fast på den mektige kardinalen. Ludvig var allerede fra barnsben av legemlig svak og hadde et melankolsk sinn. Som 14-åring måtte han mot sin vilje gifte seg med den spanske prinsessen Anna av Østerrike. Forholdet ble langt fra bedre av at Anna konstant motarbeidet Richelieu. Ludvig og Anna fikk bare to sønner som levde opp, Ludvig XIV og Filip av Orléans. Ludvig var ikke engang blitt fem før Ludvig XIII døde i 1643, 41 år gammel. Bulgarias nasjonalbank. Bulgarias nasjonalbank (bulgarsk: Българска народна банка, Balgarska Narodna Banka – BNB) er sentralbanken i Bulgaria. BNB har sine røtter tilbake til 1878, da Constantine Buch, som jobbet i Finansdepartementet i den russiske interim-regjeringen i Bulgaria, nedtegnet utkastet til ny sentralbanklov. 16. desember ble dette utkastet presentert for Prins Dondoukov-Korsakov, som var den russiske keiserens kommisjonær i Bulgaria. Allerede 25. januar året etter ble loven godkjent, og BNB var etablert. Bankens første transaksjon ble foretatt 6. juni 1879, dette var kapitalinnskuddet som var avtalt i loven, som staten skjøt inn. Bulgarias første mynter ble trykt i 1881, og 1. september 1885 ble de første sedlene trykt opp (lev). I 1996 – 1997 gjennomgikk landet en økonomisk, og dermed politisk krise, og et eget valutaråd ble opprettet. Det ble besluttet å låse valutaen til tyske mark slik at 1 000 lev = 1 tysk mark. I 1999 ble lev’en revaluert slik at 1000 lev ble 1 ny lev, dermed ble forholdet også satt til 1 lev = 1 tysk mark. Valutaen er i dag låst til euroen slik at 1,9558 lev = 1 euro. 25. november 2004 signerte BNB og bulgarias ministerråd en intensjonsavtale om å innføre Euro i Bulgaria innen 2009/2010. Sentralbanksjef er pr desember 2011 Ivan Iskrov. Eksterne lenker. Bulgaria Ivan Iskrov. Ivan Iskrov (født 26. mars 1967 i Pirdop) er Bulgarias sentralbanksjef. Han har sittet som Balgarska Narodna Bankas øverste leder siden oktober 2003. Iskrov har sin utdanning (M.Sc.) innen finans og kreditt fra University of National and World Economy i Sofia, der han senere også har forelest. Etter dette har han tatt ytterligere utdanning innen fag knyttet til bankvirksomhet og overvåkning av bankvesenet, både i Bulgaria og USA. Før han ble sentralbanksjef har han bl.a. vært parlamentsmedlem; han ble valgt inn i Bulgarias 40. nasjonalforsamling, der han ble valgt til formann for Budsjett- og Finanskomiteen. Han er også medlem av Bulgarias "European Integration Commission". Han har også tidligere bakgrunn fra banknæringen; han jobbet i sentralbankens avdeling for overvåkning av banknæringen fra 1993 til 1997, og i ledelsen i DSK Bank og Rosseximbank AD fra 1997 til 2001. I 2010 ble han tildelt den belgiske Leopoldsordenen. Han er gift og har ett barn. Anna av Østerrike (1601–1666). Anna av Østerrike (født 22. september 1601, død 20. januar 1666) var en fransk dronning. Hun var gift med Ludvig 13. Etter Ludvigs død regjerte Anna som regent fra 1643 til 1651 for sønnen Ludvig 14. som ennå ikke var myndig. Under hennes styre var kardinal Jules Mazarin Frankrikes ledende minister. Hun tilhørte Habsburg-dynastiet og ble født i Valladolid, Spania, som datter av Filip III, konge av Spania, og Margarete av Østerrike. Bank of Canada. Bank of Canada (fransk: Banque du Canada) er sentralbanken i Canada. Bank of Canada ble etablert i 1934 som en privateid institusjon. Fra 1938 ble den eid av myndighetene. Hovedkontoret ligger i Ottawa. Göran Rystad. Nils Göran Rystad (født 31. juli 1925) er en tidligere professor i historie ved Universitetet i Lund. Han har studert ved amerikanske universiteter og hatt professorater i Stockholm og Umeå. Rystad har utgitt en lang rekke bøker som spenner fra europeisk historie på 1600-tallet til nyere amerikansk historie, og har dessuten vært redaktør for flere bokserier om historiske emner. Adam Donaldson Powell. Adam Donaldson Powell (født 1954 i Buffalo, USA) er profesjonell billedkunstner og forfatter. Han har utgitt ni bøker, i henholdsvis: USA, Norge og India, foruten flere korte arbeider i skjønnlitterære blader i USA, Spania og Sør-Afrika. Han har også skrevet teaterstykker, oppført på scene i Norge. Adam kombinerer gjerne interessen for samfunns-/verdenspolitikk med kunst, og han har vært svært aktiv som kunst-/kulturdebattant, -skribent og -aktivist, med hovedfokus på verdenskunst, flerspråklighet, hiv/aids, det transkulturelle og mer. Adam har tidligere vært profesjonell musiker i USA (klassisk pianist og cellist). Internasjonal gjesteopptreden. Adam har lest sine arbeider på engelsk, spansk, fransk og norsk, i bl.a. New York City, Oslo, Buenos Aires (2005) 7 og Kathmandu (8 Pilgrims Book House og 9 Gurukul Theatre i 2006). Adams bøker kan kjøpes over hele verden, og finnes i samlingene til Deichmanske bibliotek og Nasjonalbibliotek. Eksterne lenker. Powell, Adam Donaldson. Caymanøyenes sentralbank. Caymanøyenes sentralbank (eng: Cayman Islands Monetary Authority – CIMA) er sentralbanken på Caymanøyene. Caymanøyene har utviklet seg fra å være en lavt befolket og svakt utviklet øy, til å være et finanssentrum. Denne utviklingen har særlig skutt fart etter frigjøringen fra Jamaica i 1963. Så sent som 1960 bodde det kun 3.145 innbyggere her. Caymanøyene er blitt et skatteparadis, dvs. et sted der det er enkelt å registrere et selskap, og samtidig skjule eierskapet til selskapet, i forhold til myndighetene i det landet der man juridisk sett burde ha registrert selskapet. I 1971 fikk landet en ny valutalov, som bidro til innføringen av egen valuta. Den caymanske dollaren ble tatt i bruk i 1972. Sentralbanksjef er pr desember 2011 George McCarthy, han overtok denne stillingen 21. juli 2009, etter at Carlyle McLaughlin hadde hatt stillingen i mindre enn et år etter at Timothy Ridley sluttet i 2008. Tré Cool. Tré Cool (født i Frankfurt, Vest-Tyskland som Frank Edwin Wright III 9. desember 1972) er kjent som trommeslager i punkgruppen Green Day. Han erstattet gruppas tidligere trommeslager John Kiffmeyer. Bakgrunn. Han vokste opp i Willits, California sammen med far Frank Wright og to eldre søsken. Hans nærmeste nabo var Lawrence Livermore som var eier av plateselskapet Lookout Records. Han ble etterhvert med i Livermore's band; The Lookouts, som trommis. Livermore var begeistret over Tré sine trommeerfaringer, og kalte han for Tré Cool. Tilnavnet «Tré» kommer fra fransk "très", som betyr «veldig». «Cool» betyr kul på engelsk. I 1990 forlot Al Sobrante Green Day, og Tré Cool ble spurt om å erstatte Al. Når han hadde begynt å lære seg å spille trommer, trommet han på alt, moren, faren og søskene gikk omtrent til vanvidd. Tré har vært gift og skilt to ganger. Første gang med Liesa Lyons, som er moren til Ramona, Trés eldste barn (født i januar i 1995). Andre gang Tré giftet seg, giftet han seg med en dame som het Claudia. Claudia er moren til Trés andre barn, Frankito. Frankito er født i 2001 og blir kalt «Little Frank». Anders Rogg. Anders Rogg (født 25. mars 1956 i Oslo) er en norsk musiker, skuespiller og regissør. Etter fullført gymnas (Katedralskolen i Oslo) arbeidet han 1974–77 ved Riksteatret som inspisient. Deretter ble han et sentralt medlem i den frie teatergruppen Tramteatret fra 1977 til 1986, som skuespiller, komponist, sanger og pianist. Gruppen laget en lang rekke forestillinger for teater, radio og TV. Størst popularitet oppnådde de i NRK, med fire serier i ungdomsprogrammet Halvsju. Tramteatret spilte inn i alt ti LPer. Som Leon Latex i TV-seriene om Pelle Parafins Bøljeband ble Anders Rogg en velkjent figur for en hel generasjon unge seere. I Tramteatrets senere periode spilte han også i flere teateroppsetninger utenfor gruppa, blant annet på Oslo Nye Teater. Senere har han samarbeidet om musikkalbum med Kine Hellebust, Eli Rygg og Kristin Solli Schøyen ved siden av tre CD-produksjoner under eget navn. «Videre» er et samarbeid med Audun Myskja. I perioden 1985–1999 arbeidet han som frilansregissør ved diverse teaterproduksjoner rundt i Norge, blant annet for UKA i Trondheim. Deretter ble han fulltidsansatt ved Kirkens Bymisjon i Oslo som kulturleder. I 2006 begynte han som frilanser igjen, og ble med som pianist, skuespiller og komponist i friteatergruppen Opplysningskontorets suksessforestilling "Sannheten om 2005 (og resten!)" på Parkteatret. På Det Norske Teatret gjorde han stor lykke som en av 7 skuespillere i musikal-komedien "Evig ung" (2009). Han spilte, i likhet med de andre, seg selv som svært gammel og dement. "Evig ung" vant NRKs Komiprisen 2009 for beste sceneforestilling og ble også nominert til Heddaprisen. I 2011 turnerte stykket hele Norge med Riksteatret. Anders Rogg kom tidlig ut av skapet som homofil, i et intervju med ungdomsbladet Det Nye i 1981. Han har senere deltatt aktivt innenfor homomiljøet i Norge, både som musiker og inspirasjonskilde. Både NRK, Tønsbergs Blad og Dagbladet omtalte Anders Roggs bryllup med kjæresten Yngvar Myrvold som det første egentlige bryllupet mellom to homofile i Norge. Bri. Bri er en fiktiv landsby fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Den ligger øst for Hobsyssel, sør for Fornost Erain, og vest for Blåsteråsene. Den er noen ganger sagt at han var inspirert av landsbyen Brill i Oxfordshire som Tolkien besøkte regelmessig i sine tidligste år ved Oxford. Bri var en gammel bosetning av menn i Eriador på det tredje tidevervets tid, men etter at kongeriket Cardolan, som det hadde hørt innunder, hadde falt sammen og blitt utslettet, fortsatte Bri å drive seg selv uten noen sentral autoritet eller regjering i mange hundre år. Bri var den vestligste av alle menneskenes bosetninger i Midgard på den tiden da krigen om ringen ble utkjempet, og var en av bare tre eller fire bebodde bosetninger i hele Eriador. På ringkrigens tid lå Ødekroen omtrent et dagsritt øst fra landsbyen i følge Aragorn, men ikke noe annet er kjent om det stedet. Direkte til vest fra Bri lå Dyssemoene og Gammelskogen. Bri var hovedlandsbyen av "Briland", en liten skogklett region nær kryssingspunktet av de nord-sør og øst-vest gående hovedveiene gjennom Eriador. Rundt Bribakken er det et tynt belte av dyrket mark Briland var den eneste delen av Midgard hvor menn og hobbiter bodde side om side. Folkene i Bri mener selv at de er etterkommere av de første menneskene som vandret vestover i Midgard. Hobittene i Briland gjorde krav på å være de eldste hobittene i hele verden. Navnet "Bri" betyr "ås" ifølge Tolkien, noe som spiller på det at Bri og det omliggende Briland var sentrert rundt en stor ås. Det var tre andre landsbyer i Briland i tillegg til Bri. I "Ringens brorskap" møtte Frodo Lommelun, Sam, Munti og Pippin Vidvandre (Aragorn) på det største og mest populære vertshuset i Bri, Den steilende ponni, eid av Byggelmann Balderbrå. Senere i "Ringens brorskap", mens hobbitene ennå er i Bri, prøver Ringskrømtene å drepe dem, men til alt hell hadde Vidvandre forventet dette, og hobbitene er derfor på hans rom, og ikke på sitt eget, da de Ringskrømtene angriper. Hobbitene kommer også tilbake til Bri mot slutten av historien ("Atter en konge") på veien tilbake til Hobsyssel. Bri er også stedet hvor Gandalv og Thorin Eikenskjold hadde møttes ved en tilfeldighet en gang tidligere. De tenkte begge på det samme problemet: dragen Smaug ved Ensomfjellet øst i Midgard. Dette møtet førte til at Thorin Eikenskjold og 12 andre dverger sammen med hobbiten Bilbo Lommelun la ut på en underlig reise til nettopp dette fjellet dor å vinne tilbake dvergenes tapte skatt. Denne reisen fører til Smaugs død og til at Bilbo finner den ene ringen. Hvis Smaug hadde levd helt til Krigen om ringen så hadde han utgjort en mulig trussel. I Peter Jacksons film "Ringens brorskap" ankommer Frodo og hans følge i Bri nesten umiddelbart etter at de forlater Hobsyssel, noe som gir inntrykket av at disse to stedene er mye nærmere hverandre en de egentlig er ifølge Tolkiens egne beskrivelser i "Ringenes herre". Morten Qvenild. Morten Qvenild (født 31. august 1978 på Kongsberg) er en norsk jazzpianist og bandleder, kjent fra en rekke innspillinger. Kariere. Han startet sin jazzkariere i storbandet Ung Musikk i 1995, før han tok utdannelse på jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole. Han har tidligere spilt i Østenfor Sol med blant annet Ole Jørn Myklebust, sammen med Myklebust's OJ Trio, Shining (1999–2003) og Jaga Jazzist (2000–2002). Derpå etablerte han In The Country med medstudentene Roger Arntzen bass og Pål Hausken trommer (2003). Susanna & the Magical Orchestra (2000–), og Jon Klette kvartett, The National Bank (2004–) og Solveig Slettahjell's The Slow Motion Quartet. Han deltok i 2003 og 2004 også på turneer med Nils Petter Molværs «Khmer» og med Bertine Zetlitz band, og gjorde sammen med Marit Larsen en nyinspilling av Erik Byes «Vår beste dag» i 2011 som NRK har benyttet i sin profilkampanje. Datatreff. Datatreff er en samlebetegnelse for ulike typer forsamlinger av datainteressert ungdom. Dette begrepet dukket opp på 2000-tallet på grunn av utvidet bruk av begrepet LAN(-party). Ord og betydning. Datatreff er en samlebetegnelse for ulike typer arrangementer som har vokst opp gjennom tidene i datamiljøet i Norge. Man kan knytte de tre hovedtypene LAN-party, dataparty og demoparty til denne betegnelsen. I tillegg blir det i noen tilfeller brukt betegnelsen 'LAN' som forkortelse av 'LAN-party' og 'linking' som er betegnelse på selve hendelsen av å koble to datamaskiner sammen, for eksempel i et nettverk. Datamesse er også en betegnelse som blir brukt av enkelte, da ofte blant en eldre generasjon. Datatreff stammer fra copyparty som var den første typen av slike samlinger, og har sine røtter i slutten av 1980-tallet, hvor ivrige datainteresserte samlet seg for å programmere og utveksle kildekode, grafikk og spill. Dataparty. Dataparty er et begrep som ofte brukes på treff som samler ungdom til ulike aktiviteter, fra spilling til deltakelse i kreative eller spillbaserte konkurranser, sosialt samvær, konserter, sceneshow og mer. Mange betegner dataparty som en krysning av demoparty og LAN-party. Eksempel på et slikt arrangement er The Gathering, som holdes i Vikingskipet hver påske. Andre lignende arrangement er Assembly i Finland og Dreamhack i Sverige. Demoparty. Demoparty er en betegnelse som kan spores tilbake til sent 80-tall. Betegnelsen dekker i dag treff hvor hovedmålet med treffet er å treffe andre fra demoscenen, også kalt demoscenere. Tradisjonelt sett går aktivitetene ut på det å se på demoer og annen 'datakunst', delta med egne produksjoner i kreative konkurranser samt stort fokus på sosialt samvær. De fleste demopartyer har 18-års grense, og det er ikke uvanlig at det bare er ca 70% av deltakerene som tar med seg egen datamaskin. Et eksempel på et slikt arrangement er, som avholdes hvert år i Ås, utenfor Oslo. Her er også eldre datamaskiner slik som Commodore 64, Amiga og Atari sterkt representert. LAN-party. Et LAN-party (ofte forkortet bare 'LAN') er et arrangement hvor ungdom samles med datamaskiner og hvor hovedmålet er å spille ulike typer dataspill, "chatte" på f.eks. IRC og kopiere filer fra andre over nettverk. Grunnen til at 'LAN' er en del av navnet til denne betegnelsen er sannsynligvis fordi at de aller fleste aktivitetene ikke kan finne sted uten et lokalnettverk. LAN-party kommer av ordet LAN som betyr "local area network". Et LAN er lokalnettet innad på arrangmentet. Eksempel på LAN-party er BølerLAN og Bylan Valg av riktig betegnelse. Det er verd å merke seg at arrangører av dataparty og demoparty i mange tilfeller vil bli grådig fornærmet om du velger å kalle arrangementet deres for et 'LAN(-party)'. Grunnen for dette er at et dataparty eller demoparty krever mye mer av arrangørene både i forkant, under arrrangementet og i etterkant. Ikke alle blir fornærmet på samme måte da de f.eks. selv bruker betegnelsen LAN-party om sitt datatreff som også kunne gått under definisjonen på dataparty. Gosen. Gosen er et område på Madla. Det ligger over Møllebukten i Hafrsfjord, og grenser i sør til Sola. Gosen er et tettbygd område med flotte friarealer. Gosen skole ligger her og er kjent i Stavanger for Gosenrevyen. Vinnie Vincent. Vinnie Vincent (født Vincent John Cusano 6. august 1952 i Connecticut) er en amerikansk musiker og i en kortere periode gitarist i KISS der han spilte på albumene "Lick It Up" og "Creatures of the Night". I 1985 dannet han speed/glam metal bandet Vinnie Vincent Invasion. Starten. Vincent er sønn av Terri og Alfonso Cusano. Han vokste opp i en fattig familie der foreldrene drev med country og western musikk. Faren hans spilte gitar mens moren var en sanger, og begge to skal visst ha gitt ut plater på 1940-tallet. Han begynte med gitartimer da han var 10 år gammel. Senere startet han bandet Hunter. I 1977 flyttet han til Los Angeles der han ble med invitert av Felix Cavaliere til å spille i rockebandet Treasure. Kiss. På "Creatures of the Night" ble Vinnie valgt til å jobbe som låtskriver og gitarist, han bidro med tre sanger til albumet. Etter at albumet ble sluppet ut ble Vinnie valgt som gitarist for turneen og han fikk navnet "Vinnie Vincent" av Gene Simmons. Paul Stanley lagde også sminken og kallenavnet hans som ble "The Ankh Warrior". Vinnie var enda ikke et medlem av bandet og på koveret til det siste albumet er det bilde av Ace Frehley isteden. Vinnie Vincents sminke som han bare brukte under turneen. På slutten av "Creatures"-turneen fjernet Kiss sminken og Vinnie fikk sparken av Gene og Paul fordi de ikke likte personligheten hans. På "Lick It Up"-albumet fikk Vinnie jobben tilbake som låtskriver og gitarist fordi de ikke klarte å finne en ny gitarist. Vinnie var her avbildet på coveret og han dukket opp på to musikkvideoer til albumet. Man har lenge spekulert på hvorfor Vinnie ble sparket fra bandet. Gene Simmons har sagt at det var på grunn av oppførselen hans. Etter Kiss. I 1985 dannet han gruppa Vinnie Vincent Invasion sammen med Robert Fleischman, som han tidligere hadde samarbeidet med under prosjektet "Warrior". Bandet, som bestod av Mark Slaughter på vokal, Vinnie på gitar, Dana Strum på bass og Bobby Rock på trommer, ga ut to albumer. Bandet fikk også litt litt suksess med låter som «That Time of Year» og «Love Kills». I 1989 ble bandet oppløst og Vinnie sto uten kontrakt. I 1996 ga han ut "The EP/Euphoria" som ble som et comeback for Vinnie der han viste at han fortsatt kunne spille. Marius Tobias Hoven. Marius Tobias Hoven (født 6. januar 1978 på Kongsberg) er en norsk jazztrombonist, komponist, arrangør og storbandleder. Han har studert på musikklinja ved Musikkonservatoriet i Kristiansand. Han er musikalsk leder for Eidsvoll Storband og Grav Storband. Lee Falk. Leon Harrison Gross bedre kjent under navnet Lee Falk (født 28. april 1911 i St. Louis (Missouri), død 13. mars 1999 i New York) var en amerikansk forfatter, mest kjent for sine to tegneserier "Mandrake" ("Mandrake the Magician") og "Fantomet" ("The Phantom"). Han skrev og regisserte også teaterstykker, og arbeidet dermed med skuespillere som for eksempel Marlon Brando, Charlton Heston, Paul Newman, Chico Marx, og Ethel Waters, og medvirket dessuten i en serie romaner om Fantomet. Leon, sønn av Elanore Aleina (et navn som han brukte i ulike former i seriene om Mandrake og Fantomet) og Benjamin Gross, vokste opp i St. Louis i Missouri. Hans far døde mens Leon var en baby, og moren giftet seg på nytt med Albert Falk Epstein som kom til å bli den Leon betraktet som sin far. Leon ble kalt «Lee» allerede som barn, og han forandret etternavnet til farens mellomnavn, Falk, etter at han var ferdig med college. Da han begynte sin karriere som tegneserieforfatter, sto det i hans offisielle biografi at han var en erfaren globetrotter som hadde studert Østens mystikk og lignende. Sannheten var at han fant på dette, for at det skulle virke som at han var den rette personen til å skrive om verdensomreisende helter som Mandrake og Fantomet. Faktisk var turen hans til New York for å prøve å få Mandrake utgitt, den lengste han noensinne hadde tatt. Lee Falk døde i 1999, men de to seriene hans, Mandrake og Fantomet, lever videre. Særlig Fantomet er populær, og fortsetter å gjøre det godt i aviser, tegneserieblader, og som utgangspunktet for diverse samlerobjekter. Det er også to nye filmer med begge figurene på gang. Adolf Ioffe. Adolf Abramovitsj Ioffe, eller Joffe, russisk Адолф Абрамович Иоффе (født i Simferopol på Krimhalvøya i Russland, død 16. november 1927 i Moskva) var en sovjetisk bolsjevikisk politiker og diplomat av jødisk opphav og kommunist av trotskistisk orientering. I 1917 flyktet Ioffe fra sitt fangenskap i Sibir og var med på oktoberrevolusjonen. Joffe var med i delegasjonen som sluttet fred med Tyskland ved Brest-Litovsk under første verdenskrig. Som en følge av stalinismens framvekst i Sovjetunionen etter at Leo Trotskij var blitt utmanøvrert av partiet begikk Ioffe selvmord. Demo (dataprogram). En demo er en ikke-interaktiv multimediapresentasjon. Formålet med en demo er at de som lager den skal få demonstrert ferdighetene sine innen programmering, musikk, grafikk og 3D-modellering. Hovedforskjellen mellom tradisjonell animasjon og demo er at effekter og opptegnet datagrafikk beregnes i sanntid. Demoer består for det meste av 3D-animasjon blandet med 2D-effekter. Xi'an-episoden. Markør på stedet der Xi'an-hendelsen utspant seg Xi'an-episoden (kinesisk: 西安事变; pinyin: "Xī'ān Shìbìan") var en hendelse i desember 1936 i Kinas historie. De nasjonalistiske Kuomintang-styrkene under marskalk Zhang Xueliang (sønn av Zhang Zuolin) gjorde mytteri mot sin øverstkommanderende, generalissimo Chiang Kai-shek (Jiǎng Jièshí) og tok ham til fange. Hensikten, som ble oppnådd, var å fremtvinge at Chiang godtok at det ble inngått en avtale med de kinesiske styrker om en bileggelse av stridighetene kineserne imellom, og om dannelsen av en enhetsfront mot japanerne. De japanske styrkene, som allerede hadde fast fotfeste i Mansjuria og der hadde opprettet en marionettstat, hadde bombardert Shanghai i 1933 og deretter tvunget Kina til våpenstillstand. Men faren fra den japanske imperialisme var klar. Samtidig slet Kina med en opprivende borgerkrig mellom kommunistpartiets og nasjonalistenes styrker, og var svekket i kampen mot Japan. Nasjonalistene hadde avfunnet seg med den japanske okkupasjon av Nordkina, og konsentrerte seg om kampen mot kommunistene. Men kommunistene hadde kommet seg unna det nederlag som truet dem i provinsen Jiangxi og klart å forflytte seg til de nordlige deler av provinsen Shaanxi (Den lange marsjen). Nå som Chiang Kai-shek var tatt til fange av sine egne, kunne han ikke forhindre at generalene på begge sider av borgerkrigen forhandlet frem en anti-japansk enhetsfront. Kommunistenes sendemann til Kuomintang var Zhou Enlai. Bare ett år etter utbrøt den Andre kinesisk-japanske krig. Under krigen forekom det imidlertid stadig at nasjonalistiske og kommunistiske kinesiske styrker skjøt mot hverandre. Etter krigen brøt borgerkrigen ut på nytt med full styrke. Minnesmerke. Stedet ("Xi'an shibian jiuzhi") der episoden fant sted, det vil si der generalissimo Chiang ble tatt til fange, ble i 1982 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Shampoo & Balkan. Shampoo & Balkan (1995 til 1997) var en norsk jazzkvartett fra Kongsberg som tilhørte paraplyorganisasjonen Ung Musikk. Bandet spilte bulgarsk folkemusikk og var sterkt påvirket av «"Speed Balkan Boogie"» -bandet Farmers Market. De spilte på jazzklubber i Kongsberg og Bø, og på Kongsberg Jazzfestival. De var også å høre på Buskerudtoppen på NRK buskerud, samt en opptreden på nitimen på radiokanalen P1. Bandet bestod av Pål Brattås (trekkspill), Camilla Bjørndahl Sørensen (saxofoner, fløyter), Thomas Bjørndahl Sørensen (synthesizer) og Stian Schjelderup (trommer). Knut Schreiner. Knut Schreiner (født 18. desember 1974), også kjent som «Euroboy», er en norsk musiker som spiller sologitar i bandene Turboneger, Euroboys og Mirror Lakes. Andre band Schreiner har spilt i er Kåre and the Cavemen, The Vikings, og The Kwyet Kings. Han har også vært med på prosjektet Black Diamond Brigade, som ga ut singelen Black Diamond, en coverlåt av Kiss. Schreiner er opprinnelig fra Harestua, mellom Oslo og Gjøvik, men bor for tiden i Oslo. Han har studert blant annet engelsk og idehistorie ved Universitetet i Oslo. Trygve Tamburstuen. Trygve Melvin Tamburstuen (født 23. juni 1946) er en norsk næringslivsleder, tidligere politiker (Ap) og leder i Norges Friidrettsforbund. I ungdommen var han aktiv 800-meterløper, og en stund journalist. Han har vært statssekretær i Olje- og energidepartementet (1978–1979) og Industridepartementet (1979–1981). I sin senere karriere i næringslivet har han arbeidet for flere tele-, media- og oljeselskaper. Tamburstuen har vært styreformann i Arbeidstilsynet (1988–97) og i Skaland Grafitverk AS. Han har sittet i styrene i en rekke selskaper og organisasjoner, bl.a. Lillehammer-OL AS (1983–88). Han var formann i Røa Idrettslag (1995–2001) Televirksomhet. I 1989 var Tamburstuen direktør i oljeselskapet ARCO, og ble forespurt av Kinnevik om å bygge opp mobilvirksomhet i Norge, sammen med Leif Frode Onarheim og Jens P. Heyerdahl. Redaktør Trygve Hegnar skrev i "Kapital" at NetCom hadde like stor sjanse til å lykkes «som en snøball i helvete», men politisk påvirkningsarbeid sikret NetCom lisens til å utfordre Televerket på mobilsiden i 1991. Etter markedslanseringen i september 1993 ledet NetCom i to år markedet foran Telenor, blant annet ved hjelp av en tidlig lansering av håndsettsubsidier. Tanmburstuen ville bygge opp et komplett teleselskap med både mobil- og fastnett, men fikk nei fra eierne. Tamburstuen sørget gjennom direktørstillingen i Sense Communications for å åpne for virtuelle mobiloperatører i Norge, med forretningplan om å utnytte overkapasiteten i europeiske mobilnett og utstede egne SIM-kot. Dette vakte motstand hos de etablerte nettoperatørene, og den norske regjeringen avviste å gi Sense en slik tilgang i de etablerte nettene. Men regjeringen åpnet for MVNO-ordningen for andre selskaper i 2001. I 1999 gikk Tamburstuen videre til Jernbaneverket, som leder for BaneTeles 4.000 km linjer bredbåndslangs jernbanene. Året etter gikk selskapet under Tamburstuens inn i UMTS-auksjonen i Norge sammen med franske Orange og Schibsted, uten å få lisensen. De kjøpte i stedet boet etter Enitel og integrerte dets virksomhet i BaneTele på Tamburstuens initiativ. Samtidig posisjonerte selskapet seg for å betjene mobilt GSM-R integrert sammen med statens nødnett - noe som skulle skape synergier for tog- og nødetatene og gjøre BaneTele til en mer komplett teleoperatør. Da det derimot oppstod strid med regjeringen om privatiseringen av BaneTele, ble selskapets styre skiftet ut og Tamburstuen avsatt som administrerende direktør i i november 2002. Dagens Næringsliv hadde under striden svært kritisk dekning av prosessen og BaneTele-ledelsen. Striden med Tamburstuens tidligere arbeidsgiver NetCom var også betent, i selskapets jubileumsbok ble tidligere toppsjef og styreleder Trygve Tamburstuen ikke nevnt. I 1994 startet Tamburstuen opp GSM-mobilselskapet Scancom i Ghana, og fram til 2011 var han på ulike tidspunkt rådgiver for Huawei Norge og Inter Oil. Økonomisk kriminalitet. 6. desember 2005 tok Økokrim ut tiltale mot Tamburstuen, på bakgrunn av påstander om økonomisk underslag vedrørende salg av aksjer i mobilselskapet Scancom i Ghana, hvor Økokrim mente at aksjene rettmessig tilhørte WorldCom AS. I tiltalen var det også med punkter hvor han anklages for å ha gitt feilaktige opplysninger til norske skattemyndigheter vedrørende inntektene fra aksjesalget. 25. august 2006 ble han dømt i Oslo tingrett til to års fengsel, herav et halvt år betinget, samt inndragning av 3,73 millioner kroner. Dommen ble anket på stedet. Borgarting lagmannsrett behandlet saken i mai 2007, som reduserte straffen til ett år, men opprettholdt beløpet til inndragelse. Tamburstuen publiserte 29. mai 2008 en kronikk i Aftenposten, hvor han ytrer sterk kritikk av det norske fengselsystemet. Straffesaken vil bli gjenopptatt etter Høyesteretts kjennelse 19.desember 2008 om krav om begrunnelse av ankeavslag. Gjenåpning ble formelt vedtatt av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker 27. januar 2011. Dormie. Dormie er en situasjon som oppstår i matchspill i golf når en av partene leder med like mange hull som det er hull igjen å spille. Situasjonen innebærer at en av spillerne (eller et av lagene) ikke kan oppnå et dårligere resultat enn å dele matchen. Dersom spilleren ligger «tre opp», og det er tre hull igjen å spille, sier man at denne spilleren "er dormie". Denne spilleren vil da måtte tape alle de resterende hullene for å dele matchen. Dersom denne spilleren skulle vinne et hull, eller et hull deles, er matchen vunnet. Uttrykket kommer av det franske verbet "dormir" (å sove). Den spilleren som er dormie kan altså i overført betydning legge seg ned og sove, og allikevel ikke ende opp med et dårligere resultat enn en delt match. Biofeedback. Biofeedback er en læringsprosess hvor man lærer å forbedre helse og generell ytelse ved å observere signaler generert av ens egen kropp. Biofeedback er vitenskapelig basert og validert av studier og klinisk praksis. Ordet "biofeedback" ble konstruert for å beskrive laboratorie-prosedyrer som trente forsøkspersoner i å endre hjerneaktivitet, blodtrykk, muskelspenninger, hjerteslag og andre fysiologiske egenskaper som man vanligvis har antatt ligger utenfor viljestyrt kontroll. Fysiske endringer frembrakt av biofeedback består også ofte av følelser av avslappethet, forbedret motorisk kontroll og ofte ved lettelser i dysfunksjonelle fysiske og emosjonelle symptomer. Når det brukes klinisk, fester terapeuten sensorer eller elektroder til kroppen. Disse sensorene registrerer en rekke signaler – tilbakemeldinger (feedback) – som vises på for eksempel en dataskjerm slik at pasienten selv kan se. En vanlig type enhet, som kalles elektromyogram (EMG), plukker opp signaler fra musklene. Den oversetter signalene til en form som man kan lett kan oppfatte, slik som blinkende lys og/eller en pipelyd hver gang musklene når et bestemt spenningsnivå. Hvis pasienten ønsker å slappe av i anspente muskler, må hun prøve å eliminere blinkingen eller pipelyden. På denne måten lærer pasienten hva som er riktige spenningsnivåer for musklene og kan senere fremringe den avslappete tilstanden uten biofeedback. Studier har vist at vi har mer kontroll over antatte ufrivillige kroppsfunksjoner enn vi noen gang kunne forestilt oss. Forskere har bevist at mange individer kan endre sine ufrivillige reaksjoner ved å få visuell eller auditiv tilbakemelding om hva som skjer i kroppene deres. Som et resultat av forskningen, kan man nå med biofeedback trene seg opp til å leve et sunnere liv – enten man har en sykdomstilstand eller ikke. Leiv Heggstad. Leiv Heggstad (født 1879 i Namsos, død 1954) var en norsk skolemann. Han var sønn av Kristoffer Marius Hægstad. Han var styrer ved Voss private gymnas 1911–1916, overlærer ved Voss landsgymnas 1916–31 og rektor ved Molde kommunale høgre ålmennskule 1931–45. Han skrev småskrifter og artikler i målstriden og gav blant annet ut "Norsk Grammatikk" (større utg. 1931), "Gamalnorsk ordbok" (1931), "Vossemålet" (1933) og "Eventyr og segner på målføre frå alle kantar av landet" (1950). Han oversatte "Egils saga". Leiv Heggstad var den første formannen i Studentmållaget. Carl Berner. Carl Christian Berner (født 20. november 1841 i Christiania, død 25. mai 1918 i Christiania) var en norsk skoledirektør og politiker (V). Han var innvalgt på Stortinget 1886–1909, kirke- og undervisningsminister 1892–1893 og Venstres formann 1903–1909. Ifølge Leiv Mjeldheim personifiserte Berner det nasjonale samholdet og fikk rykte på seg som brobygger i politikken da han var stortingspresident ved unionsoppløsningen i 1905. Av yrke hadde han ulike stillinger i skoleverket, blant annet som den første direktøren ved Bergen tekniske skole 1875–1891. Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Christiania i 1841 som sønn av stiftsoverrettsassessor Oluf Steen Julius Berner (1809–1855) og Marie Louise Falkenberg (1816–1841). Han ble tidlig foreldreløs idet moren døde tre uker at han ble født, stemoren da han var åtte år og faren da Carl Berner var knapt 14 år. Han bodde deretter en tid i Larvik hos morens familie og tok studenteksamen i der i 1859. Berner studerte videre realfag, dog uten å avlegge noen eksamen, ved Det Kongelige Frederiks Universitet, hvor han forøvrig tok graden cand.philos. i 1861. Etter studiene utnyttet Berner sine kunnskaper som lærer ved forskjellige skoler i Christiania, blant annet ved Gjertsens skole fra 1865 og ved Aars og Voss' skole fra 1866. Han tok også aktivt del i studentpolitisk arbeid, herunder som formann i Det Norske Studentersamfund 1867–1868. På denne tiden tilhørte han en krets av nasjonal-demokratiske opposisjonelle bestående av blant andre Ernst Sars, Aasmund Olavsson Vinje og Hagbart Berner. Carl Berner var inspektør ved Aars og Voss' skole fra 1874, men senere samme år ble han ansatt som den første direktøren ved Bergen tekniske skole. Fra 1885 var han politiker på heltid, men fortsatte formelt som skoledirektør inntil 1891. I 1899 ble Berner utnevnt til embedet som stempelpapirforvalter, og fikk dermed i oppgave å forvalte og forhandle stempelmerker (stempelavgift). Berner giftet seg med Olivia Mathilde Jacobine Berner (1841–1919), datter av garvermester Jørgen Haslef Berner (1811–1892) og Jørgine Smith (1808–1887), i 1868 og ble far til arkitektene Jørgen Haslef Berner (1873–1955) og Carl Berner (1877–1943). Politisk arbeid. Carl Berner var statsråd og sjef for Kirkedepartementet fra juli 1892 til mai 1893 i Johannes Steens første regjering. Han var stortingsrepresentant i tiden 1886–1909. Berner var Venstres parlamentariske leder 1889–1893 og 1898–1906. Han var stortingspresident fra 1898 til 1909, og var president 7. juni 1905. Han var medlem av Nobelkomiteen 1904–1918. Utmerkelser. Berner ble 29. november 1905 tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han ble også tildelt storkorset av Dannebrogordenen (Danmark), storkorset av Æreslegionen (Frankrike), 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen 1906. Carl Berners plass, som er et av Oslos mest biltrafikkerte veikryss, er oppkalt etter ham. Argument (filosofi). Et argument i filosofisk forstand er den mest grunnleggende og fullstendige del i et resonnement. En vanlig definisjon på et argument er "et resonnement fra ett eller flere utgangspunkt (et sannhetskrav som kalles «premiss»/«premisser») til en slutning (et sannhetskrav som kalles en «konklusjon»)". Argumenter kan man bruke i en diskusjon for å fremme gode eller dårlige sider ved en sak. Det er viktig å skjelne mellom forklaringer og argumenter. Mens forklaringer forsøker å vise "hvorfor" noe er sant så forsøker argumenter å demonstrere "at" noe er sant. Det er forskjell på det å vise hvorfor hunden er død (Den er død fordi...) og det å demonstrere at hunden er død (Den døde slik og slik...). Finnås. Finnås er en tidligere selvstendig kommune i Hordaland fylke opprettet som Finnås formannskapsdistrikt i 1837. Finnås opphørte å eksistere 30. juni 1916. Fra 1. juli 1916 var kommunen delt i tre nye enheter: Bremnes, Bømlo og Moster kommuner. Idag er Finnås et område i midten av Bømlo, som nå er kommunens navn. Erfjord. Erfjord er en tidligere selvstendig kommune i Rogaland fylke. Kommunen ble opprettet da Jelsa kommune ble delt i to 1. januar 1914. Erfjord hadde 617 innbyggere ved etableringen. Det er bare 2 butikker i Erfjord. Matvarebutikkene Livi og Joker. Stavanger ligger omtrent 2-3,5 timer fra Erfjord. På Erfjord skole går det ca. 80 elever. I hele Erfjord bor det ca. 500-600 mennesker. 1. januar 1965 ble Erfjord slått sammen med Sand og Suldal kommuner samt deler av Jelsa og Imsland til den nye Suldal kommune. Erfjord hadde på dette tidspunktet 610 innbyggere. Erfjord består blant annet av Erøy, Bog, Bogsund, Hålandsosen og Håland. Beinbrudd. Beinbrudd (latin: "fractura") oppstår når en knokkel i kroppen blir brutt og mister sin kontinuerlige overflate. De fleste knoklene i kroppen kan få brudd, men noen vanlige bruddskader er lårhalsbrudd ("Fractura Colli Femoris" «brudd hals lårbein») og håndleddsbrudd. For å skille beinbrudd og forstuelse er det av og til nødvendig med røntgenundersøkelse. Årsaker. Brudd vil oftest være forårsaket av plutselig øket belastning på et ben, for eksempel på grunn av fall. Ved osteopeni og osteoporose, (beinsvekkelse/beinskjørhet), som er tilstander med redusert beinmasse i skjelettet, kan et brudd oppstå ved svært moderate belastninger. Et vanlig brudd ved osteoporose er kompresjonsfraktur av rygghvirvlene. Da trykkes ryggvirvlene flatere, oftest flatest i forkant, slik at ryggen blir krummere. Ved patologiske brudd (brudd som oppstår på grunn av en sykdom i beinet), kan et brudd oppstå ved en liten belastning dersom kalken i beinet er borte fra et område, for eksempel der en kreftsvulst har tatt plassen til beinet. Typer brudd. En skiller mellom åpne og lukkede brudd. Et åpent brudd er kjennetegnet ved at bein stikker ut gjennom et sår i huden – og risikoen for påfølgende infeksjon er meget stor. Lukkede brudd har intakt overflate på huden over bruddstedet. Behandling og forløp. Etter beinbrudd er grunnprinsippet for behandling stabilisering av bruddsonen. Dersom et brudd gror uten at beinendene er i ro, kan det dannes varig myk brusk i bruddspalten, og det oppstår en pseudartrose, et «unaturlig ledd». Vanligvis gror et beinbrudd i løpet av noen uker. Ofte må det legges gips slik at det ikke er bevegelse i leddene på begge ender av beinet som er brukket. Ved noen brudd kan det være hensiktsmessig å stabilisere bruddet med en eller flere plater langs beinet, med skruer som fester delene av beinet til platene. En annen måte å stabilisere et brudd på er å bruke en margnagle som er en metallstang som legges inn i hulrommet inne i beinet. Margnagling brukes f. eks ved fraktur i lårskaft. Ved fraktur i lårhalsen (collum femoris) brukes halvproteser (også kalt semiproteser), eller totalproteser. Totalproteser benyttes når også hofteskålen må erstattes, og når det er overhengende og sannsynlig at pasienten vil få avaskulær nekrose (celledød på grunn av manglende blodforsyning) i leddhodet, på lårbeinet. En av de eldste metodene ved bruddbehandling er å bruke strekk slik at beinet holdes rett ved at det strekkes i to retninger, gjerne med tunge lodd festet i senga. Det kan også benyttes Hoffmann fiksasjon der flere lange skruer festes i beinbitene igjennom huden. Disse skruene festes i stenger og beslag som sørger for at beinbitene holdes i riktig stilling. Eresfjord og Vistdal. Eresfjord og Vistdal kommune ble opprettet som selvstendig kommune 1. januar 1890 da Nesset kommune ble delt i to. Kommunen hadde ved etableringen 2155 innbyggere. 1. januar 1964 ble Eresfjord og Vistdal kommune igjen slått sammen med Nesset kommune. Eresfjord og Vistdal hadde på dette tidspunktet et innbyggertall på 1289. Unni Anisdahl. Unni Marie Anisdahl (født 27. september 1947) er en tidligere håndballspiller og sportsjournalist i NRK Radio. Anisdahl er oppvokst i Harstad, og var tilknyttet NRK Sørlandet i Kristiansand. Hun var tidligere en aktiv håndballspiller. Hun startet i Harstad Idrettslag og spilte senere på det norske landslaget. Fra 1971 til 1977 spilte hun 72 landskamper og scoret 58 mål. Hun har flere serie- og cupmesterskap. Som sportsjournalist hadde hun særlig fokus på håndball, fotball og alpint. Hun gikk på lufta for siste gang 18. oktober 2009 som kommentator for kampen mellom og Aalesund. Hun gjorde imidlertid «comeback» som kommentator både under kampen – i Tippeligaen 2011 og under sommer-OL 2012 i London. Eid i Møre og Romsdal. Eid er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke, opprettet da Eid og Voll kommune ble delt 1. januar 1874. Herredsstyret (kommunestyret) i Eid og Voll vedtok 11. desember 1865 enstemming at kommunen skulle deles, slik at de to delene skulle bli egne herreder (kommuner). Men delingen ble endelig fastsatt først ved kongelig resolusjon 11. januar 1873, slik at Eid og Voll ble egne kommuner 1. januar 1874. Ved delingen hadde Eid 1048 innbyggere og et areal på 36 km². 1. januar 1964 ble Eid, Grytten, Hen og Voll kommuner samt det meste av Veøy slått sammen til den nye Rauma kommune. Eid hadde ved sammenslåingen 381 innbyggere. Kommunenavnet Eid er også kjent fra Hordaland og Sogn og Fjordane. Eid i Hordaland. Eid er en tidligere kommune i Hordaland fylke, opprettet som Eid formannskapsdistrikt i 1837. I 1855 ble Eid som da hadde 1 207 innbyggere slått sammen med Fjelberg kommune. Den nye enheten fikk navnet Fjelberg. Kommunenavet Eid er også kjent fra Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Harstad Idrettslag. Harstad Idrettslag (HIL), stiftet 1. mars 1903, er en klubb med tilhørighet i sentrale deler av Harstad. HIL er nå en ren fotballklubb. Tidligere hadde klubben stor aktivitet også i kvinnehåndball og vinteridrettene langrenn, skihopping og kombinert. Klubbens hjemmebane er Harstad stadion. HILs draktfarger er gul/svart stripet skjorte og svart bukse. HIL var tidligere et av de beste fotballagene i Nord-Norge, med ni nordnorske mesterskap. Hovedkonkurrentene var Mjølner og Glimt. På slutten av 1950-tallet spilte de i vennskapskamper uavgjort 1–1 mot Fredrikstad og vant 5–2 mot Larvik Turn, begge lagene i norgestoppen. Laget har spilt seks sesonger i den nest øverste divisjonen, sist i 1997. De har nådd 4. runde i NM-cupen to ganger (1984 og 1989), begge ganger med tap mot Viking. Laget ble i 2010 klar for 2. divisjon etter 2 år i den lokale 3. divisjon. Sesongen 2010 endte laget på 5. plass i 2. div avd. 4, sesongen 2011 ble laget nr. 12 og rykket ned sammen med Hasle Løren og Skarp. Sesongen 2012 spiller laget 3. divisjon avd. 11. De mest kjente spillerne på HIL har vært Trygve Bornø, Svein Are Andreassen, Olav Råstad og Runar Normann. Thomas Kind Bendiksen gikk i august 2007 fra Harstad til Rangers FC i Skottland. Dommer Per Ivar Staberg har tidligere representert HIL, og var sports- og markedssjef i klubben i perioden 2008–2010. Stadionanlegg. Lagets kamper spilles på Harstad stadion, som fikk tillagt skøytebane til NM på skøyter i 1962. Klubben brukte også naturgressbanen Blåbærhaugen stadion på slutten av 1960-årene og starten av 1970-årene. Klubben vendte tilbake til Harstad stadion da det ble anlagt kunstgress der i 1977. (Første kamp på kunstgresset endte 4-4 mot Skeid.) Kunstgresset har blitt fornyet flere ganger, senest sommeren 2007. Klubben har nå sin egen hall («Seaworkshallen»), i tillegg til eget klubbhus på nordsiden av banen. Coast Air. Coast Air (opprinnelig Coast Aero Centre) var et norsk flyselskap med Haugesund lufthavn som hovedbase. Selskapet ble opprettet 1975 og innstilte driften 23. januar 2008. Selskapet var Norges fjerde største flyselskap etter SAS, Norwegian og Widerøe. Flyselskapet fløy i forkant av dets konkurs daglige ruter mellom blant annet Stord, Sandefjord, Røros, Oslo, Haugesund, Fagernes, Bergen og København. Fagernes lufthavn, Leirin ble trafikkert av Coast Air fra 1990 til 1997 og fra 2003 til 2008 Coast Aero Centre. Coast Aero Centre startet i 1975 opp drift fra Haugesund lufthavn, Karmøy. Selskapet drev kun lokalt med småfly frem til 1984, da det søkte om konsesjon til å drive ruteflygninger til og fra Norge. Grunnen til denne søknaden var at SAS det samme året valgte å legge ned ruten mellom Haugesund og Aberdeen. Søknaden ble innvilget, og selskapet gikk til innkjøp av en 15-seters Embraer Bandeirante. Ruteedriften begynte den 20. august 1986, men det viste seg fort at ruten var ulønnsom, noe som førte til at den ble nedlagt 8 måneder senere. Selskapet prøvde seg også på ruteflygninger fra Stord og Skien til Oslo på midten av 80-tallet, for så å utvide til å inkludere Bergen og Stavanger. Selskapet merket finanskrisen på 80-tallet godt da Den norske Creditbank (DnC) gjorde det klart at selskapet ikke ville få mer kreditt. På den tiden opererte selskapet med 35 årsverk, og hadde ni daglige ruter. Dette førte til at all drift ble stanset med umiddelbar virking. Selskapet hadde en gjeld på 23 millioner norske kroner, en gjeld selskapet ikke var i stand til å betale. Flyselskapet ble slått konkurs den 29. april 1988. Reetableringen. Ett nytt selskap, "Coast Air" kjøpte opp konkursboet til Coast Aero Centre etter konkursen. I 1989 mottok det nye selskapet en årelang konsesjon til å operere rutene Haugesund – Bergen – Stavanger, Geilo – Oslo og Geilo – Stavanger. Selskapet brukte et fly av typen deHavilland Twin Otter. Selskapet mottok året etter også konsesjon til å operere flygninger til og fra nyåpnede Fagernes lufthavn, Leirin. Driften fra Leirin var sterkt subsidiert av staten, siden etter nedleggelsen av Valdresbanen var den nye flyplassen ment å fungere som transportenhet fra Hallingdalen til hovedstaden. Coast Air opererte med en kabinfaktor på rundt 20 % på ruten Fagernes – Oslo. I 1994 ble luftfarten i Norge deregulert etter europeiske standarder. Dette førte til at flyselskaper ikke lengre trengte å søke om konsesjon på ruter, men kunne fly de rutene de selv ønsket. Unntaket var statens anbudsruter. Som en følge av dette åpnet Coast Air en ny rute mellom Bergen og Kristiansand, trafikkert med BAe Jetstream 31-maskiner. Anbudsruter. Selskapet mistet i 1996 kontrakten på trafikk til og fra Fagernes. Selskapet fikk tildelt sin første anbudsrute i 1999, og startet da å fly fra Florø til Oslo og Bergen. Den nye ruten førte til at selskapet så seg nødt til å oppgradere flåen sin, og to nye 46-seters ATR 42-maskiner ble innkjøpt. I kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001 minsket behovet for flytrafikk, og Coast Air gikk med tap på rutene fra Florø da passasjerene sviktet. Selskapet mistet kontrakten på flytrafikk til og fra Florø i 2002, men vant på ny anbudsrunden om å kunne fly til og fra Fagernes. Selskapet startet for øvrig i 2007 en ny rute mellom Røros og Trondheim, en rute som ble flydd to ganger ukentlig. Finansielle problemer og endelig konkurs. Coast Air var frem til 2004 eid av holdingselskapet "Kystfly AS." Mellom 2001 og 2003 ble totalt 35 millioner kroner sprøytet inn i firmaet av investorer og private givere. Hystad-familien, en av de fire eierne av Kystfly valgte i 2004 å trekke seg ut av foretaket, noe som førte til at selskapet fant seg selv på randen av konkurs. Selskapet ble reddet av nye investorer, men dette førte med seg at selskapet la om markedsprofilen sin med å selge ATR-42-flåten, og heller fokusere på drift med sin Jetstream 32-flåte. I august 2004 kjøpte Seglem, en av de fire opprinnelige investorene i Kystfly hele flyselskapet fra partnerne. Selskapet begynte da å levere bedre resultater, og hadde et lite overskudd i første kvartal av 2004, selv om selskapet helhetlig tapte 17,6 millioner kroner det året.Selskapet prøvde seg i etterkant av ommleggingen seg på flere nye destinasjoner, som Stockholm, Molde og Kristiansund, men med vekslende hell. Den 23. januar 2008 slo styret i Coast Air selskapet konkurs. Selskapets høye driftskostnader kunne ikke forsvares, og Seglems flertallige forsøk på å berge flyselskapet viste seg å være mislykkede. Anbudsrutene selskapet opererte ble gitt videre til nye operatører, og konkursboet ble solgt til blant annet DAT, som også tok over noen av rutene. Magne Thomassen. Magne Arnfinn Thomassen (født 1. mai 1941 i Melhus) er en norsk tidligere skøyteløper. Han deltok i internasjonale mesterskap i et tiår, fra 1962 til 1972. Etter å ha satt verdensrekord på 1500 meter med tiden 2.02,5 den 5. februar 1972, tronet Magne Thomassen øverst på adelskalenderen. Der ble han imidlertid bare værende i to dager, inntil Kees Verkerk gjeninntok førsteplassen. Thomassen ble norgesmester på skøyter i 1968. Han ble også historiens første norgesmester i sprint i 1970, og tok en ny tittel året etter. Thomassen representerte først Melhus til og med sesongen 1957/58 og deretter Trondhjems Skøiteklub fra sesongen 1958/59. I 1968 ble han tildelt Olavstatuetten. Edøy. Edøy er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke opprettet som Edøy formannskapsdistrikt i 1837. Kommunen ble første gang delt 1. januar 1874 da Tustern (Tustna) ble skilt ut som egen kommune. Edøy hadde på dette tidspunktet 2166 innbyggere. 1. januar 1915 ble kommunen igjen delt da Brattvær og Hopen ble skilt ut som egne kommuner. Edøy hadde nå 973 innbyggere. 1. januar 1960 ble delingen gjennomført i 1915 reversert, og de tre kommunene ble igjen én samlet enhet – denne gang med navnet Smøla kommune. Edøy hadde ved sammenslåingen 1135 innbyggere. Ribbein. Anatomisk oversikt over brystkassen med ribbein Ribbeina (Latin: "Costa") betegner de bueformede ben som omkranser, og sammen med brystbenet utgjør brystkassen (latin: thorax). Hos menneske finner man totalt 24 ribben, 12 på hver side, med mulighet for variasjon, i det noen mennesker har et par fler eller færre. Hos de fleste dyr (vertebrata) beskytter ribbena lunger, hjerte og andre indre organer. For noen dyr utgjør ribbena beskyttelse og støtte for hele kroppen (slanger), mens andre dyr har begrenset beskyttelse pga. mindre antall. Menneskets anatomi. a>bilde av menneskebrystkasse, med navn på ribbeina. Mennesker av begge kjønn har vanligvis 12 par ribben. Unntak i begge retninger er kjent. De syv øverste er festet til både ryggradsknokler ("thorax"-delen av ryggraden) og brystben. De tre neste parene benevnes falske, siden de bare er løselig hengslet til brystbenet, mens de to siste kalles flytende, og ender løselig nær brystbenet. Brysthulen er skilt fra magen ved mellomgolvet, som er en muskel som kontrollerer pusten ved å trekke seg rytmisk sammen og utvide seg. Dyrs anatomi. Hos pattedyr ser man ribbena som en del av brystkassen. Fosterutviklingen viser imidlertid anlegg til ribbein langs nesten hele ryggraden før de tilbakedannes. Noen reptiler har ribben nesten helt fra hode til slutten av bukhulen. Denne ordningen har de felles med fisk. Skilpadder har fått sine ribbein og ryggsøyle omdannet til et skjold, der brystbeinet utgjør bukskjoldet. Noen fiskearter har mere enn ett ribbein festet til hvert ledd i ryggsøylen. Den mest kjente arten her er sild. Ikke alle fiskearter har samme ordningen. Kuriosa. I Bibelens skapelsesberetning inngår at Eva ble skapt av ett av Adams ribben. Siden en ikke kan se noen mangel av ribben hos dagens hannkjønn, kan en fastslå med stor sikkerhet at mankoen ikke har vært arvelig. Vestlandsbanen. Vestlandsbanen er en planlagt høyhastighetsbane mellom Bergen og Jæren. Banen ligger langt fram i tid, men når den vil komme, vil den gjøre reisetiden mellom de to byene så kort som 1 time og 23 minutter. Det er planlagt at banen skal gå i tunnel fra Stavanger under Boknafjorden til Haugesund. Deretter fortsette til Stord via en undersjøisk tunnel. Fra Stord vil den gå i bro over Langenuen til Tysnes og videre til Eikelandsosen i Fusa. Her vil den møte Bergensbanen som fortsetter til Bergen stasjon. Fra Fusa vil Bergensbanen fortsette til Voss via Norheimsund, mens Sørlandsbanen vil fortsette til Kristiansand fra Stavanger. Bayerns senat. Bayerns senat var ved siden av landdagen (underhuset) annetkammeret i Bayerns folkerepresentasjon frem til og med 1999. Det hadde 60 medlemmer, som måtte være minst 40 år, og ble valgt eller utnevnt av sosiale, religiøse, økonomiske, kommunale og kulturelle organisasjoner for perioder på 6 år. Hensikten med senatet var å danne en motvekt til landdagen (det direktevalgte parlamentet). Et bestemt antall seter var reservert for hver av gruppene. En tredjedel av plassene i senatet var på valg hvert annet år. Senatorer kunne ikke samtidig være landdagsmedlemmer. Senatet deltok i lovgivningen, men hadde i det vesentlige rådgivende og seremonielle oppgaver. På grunn av manglende makt og oppgaver og enkelte senatorers opptreden mistet senatet mye av respekten i folket. Et folkeinitiativ fra det marginale "økologisk-demokratiske parti" med tittelen "Schlanker Staat ohne Senat" som krevet avskaffelse av senatet, fikk i juni 1997 927 047 underskrifter. I den følgende folkeavstemningen deltok 39,9 % av de stemmeberettigede, og 62,2 % stemte for avskaffelse av senatet. For CSUs motforslag om en endret sammensetning av senatet stemte 23,6 %. 1. januar 2000 trådte loven om avskaffelse av senatet i kraft. Hippolyt Poschinger von Frauenau. Hippolyt Theodor Wilhelm Georg Benedikt Johannes Maria Freiherr (baron) Poschinger von Frauenau (født 19. juni 1908 i Bamberg, død 20. august 1990 i Zwiesel) var en bayersk forretningsmann, skogeier og politiker. Han var gjennom mange år senator og til slutt president for det bayerske senat. Poschinger var på morssiden oldebarn av den bayerske statsminister Otto Graf von Bray-Steinburg og tilhørte på farssiden glassprodusent-dynastiet Poschinger. Hans svoger var hjelpebiskop av München-Freising, grev Heinrich von Soden-Fraunhofen. Han gikk på folkeskolen i Regensburg og Frauenau, og mellom 1919 og 1926 på Benediktinerklosteret Ettals humanistiske gymnasium. I 1930 tok han hovedfag i forstvitenskap ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, og i desember samme år overtok han bestyrelsen av farens land- og skogseiendommer. 1952 ble han valgt til senator som representant for Bayerischer Bauernverband. I begynnelsen av 1968 valgte senatet ham til president. Han overlot sine eiendommer til sin sønn Stefan i 1980, og trakk seg tre år senere fra senatet. Heribert Thallmair. Heribert Thallmair (født 23. mai 1936 i Burglengenfeld) er en bayersk politiker (CSU) og tidligere senator. Han er utdannet jurist, og var fra 1969 til 2001 førsteborgermester i byen Starnberg. I 1984 ble han valgt til president for den bayerske kommunedagen, og fra mai 1994 til desember 1995 og fra januar 1998 til desember 2000 var han president for det tyske by- og kommuneforbundet. Han var medlem av det bayerske senatet, som senatspresident fra 1996 til 1999. I 2002 ble han utnevnt til ærespresident for den bayerske kommunedagen. London Bridge stasjon. London Bridge stasjon er en jernbane- og undergrunnsstasjon i Southwark i London. Den ligger like sørøst for London Bridge og 2,6 km øst for Charing Cross. Jernbane. Jernbanestasjonen er en av de sytten som drives av Network Rail. Den er byens eldste jernbanestasjon, og åpnet allerede i 1836. Opprinnelig bestod den av to separate deler, men disse ble etterhvert bygget sammen. I dag har den også to deler, med noen endestasjonsplattformer og noen gjennomgående spor; dette tilsvarer ikke den gamle inndelingen. De gjennomgående plattformene, 1–6, ligger på nordsiden, og brukes av tog som starter eller har endestasjon på Cannon Street eller Charing Cross. De fleste av togene er South Eastern Trains' pendlertog til det sørøstlige London og Kent. Plattformene brukes også av Thameslinks rute mellom Bedford og Luton i nord og Brighton i sør. Endestasjonsplattformene, 8–16, ligger på sørsiden, og brukes mest av Southerns tog til det sørlige London og Englands sørkyst. Undergrunn. Undergrunnsstasjonen betjener linjene Jubilee og Northern. Nothern-delen er den eldste, som åpnet 25. februar 1900 som en del av Sity & South London Railways rute fra Borough til Bank og Moorgate. Opprinnelige hadde de gått til en endestasjon i King William Street, men etter at den Bank-stasjonen ble åpnet kunne linjen utvides nordover. Behovet for å legge en tunnel ved London Bridge gjorde det opportunt å anlegge en stasjon der. Den opprinnelige inngangen var på hjørnet av London Bridge Street og Station Approach, men den har siden blitt flyttet slik at inngangene nå er fra Borough High Street og Tooley Street. I slutten av 1990-årene ble plattformene til Northern-linjen bygget om slik at de fikk større kapasitet, samt at det ble laget nye gangtunneler som forberedelse til åpnet av Jubilee-linjen. Jubilee-plattformene åpnet 7. oktober 1999. Sporene hadde da vært på plass en måneds tid, men togene hadde ikke stoppet på stasjonen, som er en del av utvidelsen av Jubilee-linjen. I forbindelse med konstruksjonsarbeidet ble det bygget en ny billetthall under jernbanestasjonen, slik at det nå er lettere å gå over mellom tog og undergrunn. Otto von Bray-Steinburg. Otto Kamillus Hugo Gabriel greve von Bray-Steinburg (født 17. mai 1807 i Berlin, død 9. januar 1899 i München) var en bayersk politiker. Han var sønn av den franskfødte diplomaten og riksråden grev François Gabriel von Bray, og er oldefar til den mangeårige president for det bayerske senat Hippolyt Freiherr Poschinger von Frauenau. Bray-Steinburg studerte jus i Göttingen og München og var virksom som diplomat i Wien, Paris og Athen. Fra 1843 til 1859 var han med enkelte opphold bayersk gesandt i St. Petersburg. 1846/47 og 1848/69 var han første gang bayersk utenriksminister. 1859/60 var han gesandt i den prøyssiske hovedstad Berlin, og deretter i den østerrikske hovedstad Wien. I 1870 ble han utnevnt av kong Ludwig II til utenriksminister igjen, samt til formann for statsrådet (statsminister). Han fikk ansvaret for forhandlingene i forbindelse med Bayerns inntredelse i Det nordtyske forbund, hvor Bayern sikret seg viktige særrettigheter. På grunn av sin motstand mot den bayerske kulturkamppolitikken trådte han tilbake som utenriksminister i 1871, og ble igjen, frem til 1897, bayersk gesandt i Wien. Eksterne lenker. Bray-Steinburg, Otto von Bray-Steinburg, Otto von Bray-Steinburg, Otto von Tron Øgrim. Tron Øgrim (egentlig Trond) (født 27. juni 1947, død 23. mai 2007) var en norsk journalist, forfatter og politiker (AKP, RV). Han var en som la grunnlaget for den norske ml-bevegelsen og var en av dens viktigste ideologer da den stod på sitt sterkeste. Han var aktiv i Sosialistisk ungdomsforbund (SUF, senere SUF(m-l)) fra 1965 til 1973, og satt i sentralkomiteen i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) fra 1973 til 1984. Bakgrunn og familie. Tron Øgrim vokste opp i et radikalt akademikerhjem på Hellerud i Oslo. Foreldrene hadde vært motstandsfolk under krigen, og faren Otto hadde vært med i "Mot Dag". Et stykke bakover i slekten kom Norges første Ögrim (med Ö, oldefar Johan Ögrim var svensk) som innflytter for å være med på oppbyggingen og ledelsen av Frelsesarmeen. Både oldefar Johan Ögrim og farfar Tobias I. Øgrim var i perioder øverste sjef for Frelsesarmeen i Norge. Tron Øgrims morfar, Albert Eggen, var landbrukssjef i Nord-Trøndelag og politiker for Venstre. Tron Øgrim var gift med Jorun Gulbrandsen fra 1969 til 1998. Øgrim hadde tre døtre. En av dem er Liv Gulbrandsen. Øgrim og AKP(m-l). Tron Øgrim under et foredrag i Bergen i 2006. Partibygging. I ung alder oppgav han sin støtte til Norges Kommunistiske Parti fordi han mente at partiet viste en underdanig holdning til Sovjetunionen. I steden meldte han seg inn i Sosialistisk Folkeparti i 1961. Allerede tidlig i tenårene begynte Tron Øgrim å planlegge et kommunistisk parti av maoistisk merke i Norge, og han betraktes som hjernen bak oppstarten av det som etter hvert ble Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) – AKP(m-l). Allerede fra 1965 kalte han seg selv for maoist. Han tok initiativet til Bryn Hellerud SUF og til SUF(m-l). Tron Øgrims meningsfeller fikk i 1967 kontroll med sentralstyret i SUF og med bladet "Ungsosialisten", og gjennom studiesirkler og sommerleirer ble det etterhvert enighet om Øgrims definisjon av «marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning» som «vitenskapen om åssen man driver klassekamp» og «åssen man gjør revolusjon», og han fikk også støtte for å gi SUF en revolusjonær innretning. Han sto sentralt i bruddet med Sosialistisk Folkeparti i 1969. Det året førte et vedtak på SFs landsmøte om å danne konkurrerande ungdomsgrupper med SF-profil til at SUF brøt med partiet og begynte arbeidet med å danne et maoistisk parti med Lenin, Stalin, Kina og Albania som forbilder. Ideolog og initiativtaker. Øgrim var en sentral ideolog i oppbygginga av SUF og ble en av de sentrale i AKP(m-l) i 1970-årene, sammen med Pål Steigan, Finn Sjue, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø («Billy», hemmelig medlem) og Sigurd Allern. Denne gruppen, også omtalt som «diamantgjengen», var Sentralkomiteens Arbeidsutvalg og i praksis den egentlige ledelsen i hele partiets storhetstid. Kjersti Ericsson var også sentral i bevegelsen. I 1975 skrev Øgrim et internt partidokument som het «Teser om høyreavviket», et omfattende oppgjør med det meste AKP(m-l) hadde gjort til da. Dokumentet førte til en voldsom radikalisering av partiet. Tesene var et oppgjør med den politikken som var blitt ført under Sigurd Allerns ledelse. Men da Allern trakk seg, var det ikke Øgrim som overtok toppvervet. Som organisasjonsmenneske var ikke Øgrim blant de mest disiplinerte, noe han innså selv. At han manglet litt på det organisatoriske, sies å være grunnen til at han ikke ville ta på seg toppvervet i ml-bevegelsen. Øgrim var imidlertid i lang tid internasjonal sekretær i AKP(m-l). Han hadde gjennom dette kontakt med radikale organisasjoner over hele verden. Storhetstiden for denne partibevegelsen varte frem til tidlig på 1980-tallet, altså fortsatt i noen år etter Maos død i 1976. Tron Øgrim gikk ut av AKP i 1990-årene, men fortsatte som medlem i Rød Valgallianse, senere Rødt. Her hadde han ingen formelle posisjoner, men var en ivrig deltaker i interne debatter. Da RV som første norske parti formulerte et eget internett-program, var Øgrim initiativtaker. Han spilte en sentral rolle i ml-bevegelsens satsing på kulturområdet. Han var med på å inspirere eller starte forlaget Oktober, plateselskapet MAI og Tronsmo bokhandel. Det var også Øgrim som kom på ideen å lage en månedsavis med navnet "Klassekampen". Første utgave kom i februar 1969. Seinere var han viktig i arbeidet med å utvide til uke- og dagsavis. Periodevis skrev han mye i "Klassekampen", både som politisk spaltist og som teateranmelder. Øgrim jobba i mange år som bryggeriarbeider. Han hadde tillitsverv i fagforeninga, og satt en periode som de ansattes representant i styret i Ringnes. Hard kritikk. Likesom en rekke andre sentrale skikkelser fra ml-bevegelsens blomstringstid ble Tron Øgrims engasjement og holdninger gjenstand for vedvarende kritikk og kontrovers. Hans og de øvriges arbeid, metoder og innflydelse er karakterisert tildels svært kritisk i bøker som for eksempel Finn Gustavsens "Kortene på bordet" (1979) og Hans Petter Sjølis "Mao min Mao: Historien om AKPs vekst og fall" (2005), og i andre fora blant annet av Gerhard Helskog og TV 2 i 2000. TV-programmet utløste en stor debatt og fikk etterdønninger i flere år; for eksempel tok Bernt Hagtvet opp tråden i "Dagbladet" i 2003. Øgrims svar var klargjørende for hans eget standpunkt, selv om det ikke bidro til at hans kritikere bedømte hans eller AKPs holdninger mildere. Science fiction, kunstspråk og øgrimsk språk. Tron Øgrim var gjennom ei årrekke en aktiv samfunnsdebattant og dessuten engasjerte han seg i kultur-, teknologi- og språkspørsmål. Han har blant anna vært radiokåsør, foredragsholder, politisk forfatter og science fiction-forfatter under psevdonymet "Eirik Austey". Tron Øgrim var språkinteressert, og lærte seg en rekke språk, deriblant kunstspråkene esperanto og volapük. Dialekten hans, ofte omtalt som «øgrimsk», var en personlig variant av østkantdialekt fra Oslo, som han brukte som skriftspråk, også i sammenhenger der det var vanlig å rette seg etter standardisert bokmål. I 2005 ble han intervjua i TV-programmet "Typisk norsk" angående «arbeidersosiolekter» og politisk sjargong. Øgrim skrev i en årrekke «Under steinen» / «Steinen» / «Under en stein i skogen», hvor han kommenterte ulike temaer, men gjerne spesielt vinklet mot teknologi. Denne spalten forekom også i NRK-programmet "Spider", hvor Erik Meyn var programleder. I elleve år, fra 1990 til 2001, var Tron Øgrim fast spaltist i PC World Norge. Han fikk Språklig samlings litteraturpris i 1996. Film og teater. Tron Øgrim deltok også i 2005 i en idégruppe for den nye utstillingen «Henrik Ibsen – tvert imod», som åpnet på museet i 2006. I 2001 redigerte Øgrim filmen «De vil ta jentene våre!», et utvalg av norske valgfilmer fra perioden 1928–1936. Han var også fast gjest på Cinemateket i Oslo. Øgrim og Wikipedia. Tron Øgrim var fra januar 2006 en flittig bidragsyter på Wikipedia på bokmål og riksmål, og kjempa for å gjøre encyklopediprosjektet kjent og akseptert. Tyngdepunktene for Øgrims egne bidrag på Wikipedia var innenfor områdene konstruerte språk og Nepal. Han frontet også prosjektet i mediene. «Jeg reiser rundt i hele Norge for å fortelle skolestyrere at elevene burde oppfordres til å bruke Wikipedia,» sa han under et intervju da han og andre norske «wikipedianere» i 2006 møtte prosjektets amerikanske stifter Jimmy Wales i Bergen. Til et motspørsmål om de feil som til tider forekommer i encyklopedien sa han at dette ikke var noe problem i seg selv, men sågar også kunne ha sine fordeler: «Wikipedia ber alle om å ettersjekke sine egne opplysninger og ikke ta noe for god fisk. Spør du meg, så er det et demokratisk problem at man i dag er så lite bevisst på kildekritikk i den norske skolen.» Øgrim ble intervjuet om Wikipedia i «Sånn er livet» på NRK P2 i mai 2007. Øgrims analyse av og visjoner for de norske wikipediaprosjektene fremgår også av hans introduksjon for wikipedianere og interesserte i Realfagsbygget på Universitetet i Bergen 29. mai 2006, som er lastet opp på YouTube etter hans død (8 minutters innslag). Som en del av fremveksten til prosjekter som Wikipedia, Linux med flere, introduserte Øgrim begrepet «sammenismen». Med dette ville han sette fokus på at samarbeidsformer antok karakter av tidligere kommunisme og sosialisme. Dette begrepet har likehetstrekk med det engelske crowdsourcing, men har mer politisk karakter enn en ren forretningsmodell. Bibliografi. (*) Eirik Austey er et pseudonym for Tron Øgrim, hovedsakelig for sciencefictionlitteratur. (#) Disse bøkene finnes i fulltekst i. Odd Borgersen. Odd Bohlin Borgersen (født 10. april 1980) er en norsk skøyteløper. Han representerer Geithus Idrettslag. Han debuterte i internasjonal seniorsammenheng under VM enkeltdistanser i Inzell i 2005, og overrasket med to femteplasser på 5000 og 10 000 meter. I tillegg sikret han norsk bronsemedalje i lagtempo, sammen med Petter Andersen og Eskil Ervik. I NM i 2004 ble han nr. 2, og han har også 2. plass på 5000 m og 10 000 m i NM enkeltdistanser. Odd Bohlin Borgersen er tvillingbror til Reidar Bohlin Borgersen. Michael Staksrud. Michael Staksrud (født 2. juni 1908 i Gran, død 10. november 1940) var en norsk skøyteløper. Han representerte Brandbu Idrettsforening, Hamar Idrettslag og Oslo Skøiteklub. Han deltok i internasjonal skøytesport fra 1927 helt frem til krigens utbrudd i 1940. Sammen med Ivar Ballangrud og Hans Engnestangen utgjorde Staksrud den legendariske «Hadelandstrioen». Under første del av karrieren sto han i Hamar Idrettslag og trente under Peter Sinnerud; fra 1937 representerte han Oslo Skøiteklub. 19 år gammel ble han nr. 6 i sitt første verdensmesterskap. Året etter ble han nr. 5, og i 1929 nr. 3. I 1930 tok han sitt første verdensmesterskap på Frogner stadion – en bedrift han skulle gjenta både i 1935 og i 1937. Han tok også to andreplasser i VM (1932 og 1933). Han ble europamester på Hamar i 1934 og i Davos i 1937. Under 1 500-meteren i Davos gikk han i par med Hans Engnestangen. Begge gikk under Oscar Mathisens 23 år gamle verdensrekord; Engnestangen på 2.15,0 og Staksrud på 2.14,9. Samtidig gikk han til topps på Adelskalenderen, og beholdt den posisjonen i to år. I 1932 og 1934 ble han også norgesmester på skøyter. I 1937 ble han tildelt Morgenbladets Gullmedalje for sin dobbelte mesterskapstriumf. Michael Staksrud druknet i Gjersjøen i Oppegård under uklare omstendigheter senhøsten 1940 etter en fest. Gothmog (første tideverv). I J.R.R. Tolkiens fiktive univers, Midgard, var Gothmog herre over balrogene og Morgoths kaptein – en rang som kan sammenliknes med Saurons rang. Han var ikke like mektig eller ond som de mørke herrene, men han var dem overlegen når det gjaldt strategi og styrke. Han bar en svart øks og kjempet i Dagor-nuin-Giliath, der han skadet Fëanor fysisk. Han drepte to Noldo-konger: Fëanor i Dagor-nuin-Giliath og Fingon i Niarnaeth Arnoediad. I det samme slaget tok han Húrin av Dor-Lomin, som hadde drept hans personlige livvakt, til fange og brakte ham til Angband. Gothmog ledet dessuten også angrepet på Gondolin og drepte og ble drept der av Ecthelicon, en noldolsk alveherre. I de tidligste versjonene av hans mytologi beskriver Tolkien Gothmog som sønnen til Morgoth og trollkvinnen Fluithuin, men idéen om barn av valaene ble forkastet i senere skriv. I en av Tolkiens tidligere Midgard-verk blir "Lungothrin, Lord of Balrogs" nevnt. Det er ikke sikkert om det var et annet navn for Gothmog, eller om det "betød" "Balrogenes Herre". Heinz-Herbert Karry. Heinz-Herbert Karry (født 6. mars 1920 i Frankfurt am Main, død 11. mai 1981 samme sted) var en tysk politiker (FDP). Han var ble regnet for å tilhøre den markedsliberale fløyen i sitt parti. Selv beskrev han seg som høyreliberal. Karry var medlem av Hessens landdag fra 1960 til 1978 og formann for FDPs fraksjon fra 1968 til 1970. Fra 1970 til sin død var han handelsminister og visestatsminister i Hessen. Karry drev en svært aktiv handelspolitikk på vegne av delstaten Hessen, gjennom besøk i bl.a. Folkerepublikken Kina, som på denne tiden åpnet for utenlandske investeringer, og arabiske land. Han engasjerte seg også for gjenoppbyggingen av Alte Oper i Frankfurt. Heinz-Herbert Karry ble skutt mens han sov i sin bolig i Frankfurt-bydelen Seckbach den 11. mai 1981. Den venstreekstreme terrorgruppen "Revolutionäre Zellen" tok senere på seg ansvaret for ugjerningen. Terrororganisasjonen oppgav som motiv at Karry var ansvarlig for byggingen av atomkraftverket Biblis, Frankfurt lufthavns nye vestlige rullebane, tallrike motorveier og for våpenleveranser til kriseregioner. Gjerningsmennene er ikke tatt. Karry var dermed den første tyske minister i etterkrigstiden som ble offer for terrorisme. Ved drapet på Karry skal Joschka Fischer ha vært ufrivillig involvert. Fischer hadde i 1973 lånt bort sin bil som ble brukt til transport av de stjålne våpnene som senere ble brukt ved drapet. Fischer hevdet å ha gitt terroristen Hans-Joachim Klein lov å låne bilen kun for at han skulle installere en ny motor. Først senere ble han kjent med at bilen var brukt til å transportere våpen. I Frankfurt ble "Rotenburger Straße" omdøpt til "Heinz-Herbert-Karry-Straße" etter ministerens død. Karry, som hadde en jødisk forelder, hadde vært tvangsarbeider under nazistenes regime. Melchior Westhues. Melchior Westhues (født 6. mars 1896 i Herbern, Westfalen, død 10. november 1971 i München) var en bayersk veterinær og senator. Etter sin habilisasjon i 1925 ved universitetet i Giessen ble Westhues professor i veterinærmedisin samme sted. Året etter ble han kalt til München, hvor han ble professor i alminnelig og spesiell kirurgi inkludert øyensykdommer ved den kirurgiske dyreklinikk i 1931. Han innehadde dette professoratet frem til sin emeritering i 1965. Fra 1955 til 1956 var Westhues rektor ved Ludwig-Maximilian-universitetet. Han var dessuten i en årrekke bayersk senator. Hagenisse. Hagenisse (på tysk "Gartenzwerg", «hagedverg») er en malt figur, ofte i keramikk, som brukes som pynt i en hage. Ordet nisse, og på svensk tomte, er noe misvisende, da figuren i virkeligheten forestiller en dverg, gnom eller kobold, ikke en moderne julenisse eller nordisk fjøsnisse, gardvord eller tusse. Skikken med hagenisser er utbredt både i Tyskland og ellers på Kontinentet og på De britiske øyer. Opprinnelig var figurene av marmor, sandstein eller keramikk, men de blir i dag også lagd av plast og glassfiber. Bruken med hagenisser skal ha blitt vanlig fra midten av 1800-tallet, da gjerne i form av skulpturer av gartnere og gruvearbeidere i middelalderklær. Forskjellige aksjonsgrupper og enkeltpersoner arbeider for å «frigjøre» hagenisser ved å stjele dem fra hagene og sette dem ut i skogen og andre steder. Aktiviteten er blant annet framstilt i den franske filmen "Den fantastiske Amélie fra Montmartre". Hagenisser blir av noen definert som kitsch, det vil si masseproduserte kunstetterlikninger av lav kvalitet. Leavenworth (Kansas). Leavenworth er en by i Leavenworth County i den amerikanske delstaten Kansas. Den ble grunnlagt i 1854 som den første byen i delstaten. Navnet stammer fra Fort Leavenworth, en garnison opprettet i 1827 av oberst Henry Leavenworth. Leavenworths viktigste industri er fengsler. I byen ligger et stort føderalt fengsel, USP Leavenworth, samt en rekke mindre fengsler, inkludert forsvarets hovedfengsel, U.S. Disciplinary Barracks. United States Penitentiary, Leavenworth. United States Penitentiary (USP), Leavenworth er et amerikansk føderalt fengsel i Leavenworth, Kansas. Fengselet ble opprettet ved lov i 1895 og har en kapasitet på 1197 fanger. Per mai 2002 er det 1641 innsatte i fengselet. United States Disciplinary Barracks. Det gamle bygget for fengselet, kalt «the Castle» United States Disciplinary Barracks (USDB) er et amerikansk militært fengsel i Leavenworth, Kansas. Fengselet ble opprettet ved lov i 1874 og er forsvarets eneste fengsel med sikkerhetsnivå "Maximum Security". USDB drives av hæren, men tar imot militært personell dømt ved krigsrett fra alle forsvarsgrenene. Vaktene ved fengselet er militærpoliti fra hæren. 29 henrettelser har funnet sted ved USDB, inkludert 12 tyske krigsfanger henrettet i 1944 for mord. Den siste henrettelsen i fengselet, som også var den siste henrettelsen i det amerikanske forsvaret, ble utført 13. april 1961 da menig John A. Bennett ble hengt for å ha voldtatt og drept en 11 år gammel australsk pike. Anadyr. Anadyr sett fra byens havn Anadyr (russisk: Ана́дырь, tsjuktsjisk: Кагыргын, "Kagyryn") er en by og administrativt senter i det autonome området Tsjukotka i Russland. Anadye er Russlands østligste by. Den ligger ved Anadyrbukta, som er en del av Beringhavet, ved utløpet av elvene Anadyr og Velikaja. Innbyggertall: 11 038 (folketelling 2002), 17 094 (folketelling 1989). Historie. Anadyr ble grunnlagt 3. august 1889 under navnet "Novo-Mariinsk" (russisk: Ново-Мариинск). I 1923 ble navnet endret til Anadyr, oppkalt etter fortet som Semjon Dezjnjov fikk bygget noe lengre opp i elva. Anadyr fikk bystatus i 1965. Klima. Minimumstemperaturen som har vært målt i løpet av de siste hundre årene, er −51,1 grader Celsius. Økonomi og næringsliv. Fiskerihavna i Anadyr ligger innerst i Anadyrbukta. Etter den vedvarende nedgangen på 1990-tallet har det etter århundreskiftet utviklet seg nye næringsgrener, blant annet eggproduksjon, med en årlig produksjon på 800 000 egg. I 2001 ble det startet produksjon fra et gassfelt ved Zapadnojesjøen, som Anadyr fra 2002 er tilknyttet med en rørledning. I 2002 ble også byggingen av det nye regionparlamentet fullført. Det eksisterende Hotel Tsjukotka ble renovert og det er også vedtatt bygging av ytterligere et hotell. Transport. Byen er ei viktig havn ved Anadyrbukta i Beringhavet. Fra Anadyr Ugolnij lufthavn går det flyruter til mange mindre byer i Russlands fjerne østen, samt ruter til Khabarovsk og Moskva og charterfly til Nome i Alaska. Xylofon. En xylofon (gresk; "xylo" tre, "fon" lyd, uttale: [sylofon]) er et musikkinstrument i slagverkfamilien. Xylofonen er i slekt med marimbaen, og det er vanskelig å si hvor skillet går. Marimbaen er så å si det afrikanske kontinentets xylofon og xylofonen Asias marimba. Ulike variasjoner av samme prinsippet forekom samtidig i Asia og Afrika, og de afrikanske slavene tok instrumentet med til Sør-Amerika. I Indonesia utviklet instrumentet seg mye og ble på 1300-tallet brukt i Javanesiske tempel. Xylofonen har mange ulike navn i ulike land og deler av verden: "Pattala" i Burma, "Roneát" i India, "Ranak-ek" (lys) "Ranak–thume/mai" (lav) i Thailand. Den morderne xylofonen består av en rekke staver (taster) av tre som varierer i lengde, og som blir slått på av klubber (køller) av plast, tre, garn eller gummi. Hver tast er stemt i en spesiell tone, og de er arrangert etter en kromatisk skala. Plasseringen av tastene er som på et piano. Xylofonen har en lysere toner enn marimba, og har en kortere klang (engelsk: "sustain"). Moderne xylofoner har resonansrør hengende under taster. I Afrika finnes mange forskjellige typer xylofoner og marimbaer, og det omtrent hundre ulike navn på disse instrumentene, som f.eks. balafon og amadinda. Peder Østlund. Peder Østlund (født 7. mai 1872, død 22. januar 1939) var en norsk skøyteløper. Han var sønn av Johan Person Östlund innvandret 1871 til Trondheim fra Hackås utenfor Östersund (gammelt norsk område i Jemtland) og gift med Anne Mathea Alfstad fra Garder. Den 2 år yngre broren Ole Østlund var sammen med Wilhelm Henie blant Europas beste banesyklister, i tillegg til skøyteløping. Peder Østlund lå øverst på Adelskalenderen i to perioder, totalt i nesten 10 år (3644 dager). Han ble verdensmester i 1898 og 1899, og vant europamesterskapet i 1899 og 1900. Han satte 10 verdensrekorder i løpet av karrieren. Helgen 10.-11. februar 1900 satte han hele fire verdensrekorder i Davos. Østlund ble norgesmester på skøyter i 1898. Han representerte Trondhjems Skøiteklub. Vibrafon. Vibrafon er et musikkinstrument i slagverkfamilien. Den består av en rekke staver (taster) av metall som varierer i lengde, og som blir slått på av klubber (køller) surret inn med garn med en kule innenfor i ulik hardhetsgrad. Forskjellige kulers hardhet gir ulik karakter i klangen av instrumentet. Hver tast er stemt i en spesiell tone, og de er arrangert etter en kromatisk skala. Plasseringen av tastene er som på et piano. Under hver tast er det plassert resonansrør som forsterker lyden. Inne i disse rørene er det plassert en liten plate med litt mindre diameter enn røret selv. Denne platen er igjen festet på en stang som gjør at platen kan rotere og dermed veksle mellom å tette igjen røret, eller åpne det. Stangen roteres ved hjelp av en liten elektrisk motor. Dette gir en «"vibrerende"» effekt (vibrato) som er opphav til navnet på vibrafonen. Tonene på en vibrafon har en særdeles lang etterklang. På grunn av dette er det festet en dempemekanisme (engelsk: sustain pedal) under vibrafonen, på samme måte som på et piano. Når pedalen er nede, vil tonene klinge, mens når den er oppe vil tonenes etterklang dempes. Immortal. Immortal er et black metal-band fra Bergen, Norge, dannet i 1991 av tidligere medlemmer fra Old Funeral og Amputation. Biografi. 17. juli 2003 opphørte bandet etter 13 år og 7 album, grunnet personlige grunner, men ble gjenforent i 2006. Bandet, som liker å omgi seg med mystikk og klassiske metall-klisjeer, beskriver musikken sin som «en nisje for frosne, hurtige og catchy sanger». Etter albumet "Blizzard Beasts", fikk gitarist Demonaz Doom Occulta senebetennelse og måtte trekke seg tilbake og overlot gitaren til Abbath Doom Occulta, som hadde spilt bassgitar frem til da. Demonaz fortsatte i bandet som tekstforfatter. Bandet vant Alarmprisen 2001 i klassen metall for "Damned In Black". Etter at Immortal ble oppløst i 2003 ble blant annet bandet I dannet i 2005 og ga i oktober 2006 ut debutalbumet "Between Two Worlds". I består av Abbath i tillegg til Armagedda som var tidligere medlem av Immortal, Ice Dale fra Enslaved og T.C King fra Gorgoroth. I 2007 spilte Immortal på Infernofestivalen i Oslo, Motstøy-festivalen (Notodden), Wacken Open Air i Tyskland og Hole in the Sky i Bergen. Immortal skal også spille på Studentersamfundet under studentfestivalen UKA-07 i Trondheim. Deres åttende studioalbum med tittelen "All Shall Fall" ble utgitt den 25. september 2009, og i følge et intervju med magasinet "DECIBEL" er arbeidet med det niende studioalbumet allerede i gang. Immortal ble nominert til Spellemannprisen 2009 for albumet "All Shall Fall", men bandet valgte å takke nei til nominasjonen. Otto Braun (forfatter). Otto Braun (født 28. september 1900 i Ismaning i Tyskland, død 15. august 1974 i Warna) forfatter, funksjonær i Det tyske kommunistiske parti og førstesekretær i DDRs forfatterforbund. Braun var fra 1913 til 1919 på lærerutdannelsesanstalten i Pasing. I 1919 trådte han inn i Det tyske kommunistparti (KPD), og virket til 1926 i dets sikkerhets- og etterretningstjeneste. Fra 1921 var han også redaktør i KPD-pressen. Han var med på opprettelsen av den bayerske sovjetrepublikk og i 1921 også innblandet i midtøsttyske oppstander. Fra 1925 var han også tilknyttet utenlandsavdelingen av den sovjetiske hemmelige tjeneste GPU. Mellom 1926 og 1928 satt han fengslet i Berlin-Moabit. Hans livsledsagerske Olga Benario ledet så en gruppe som befridde ham, og han flyktet straks til Moskva der han i 1928-29 var medlem av Den proletariske vernedivisjon. Han studerte samtidig ved militærakademiet i Frunze til 1932. Fra 1932 til 1939 var han på den militære etterretningstjeneste GRUs oppdrag militærrådgiver for Den kommunistiske internasjonale og offiser i den kinesiske kommunistiske bondehæren. Han tok som "nom de guerre" det kinesiske navnet Li De. Han deltok på «Den lange marsjen» 1934-1935, og var de første månedene (oktober-januar) "de facto" marsjens militære øverstkommanderende. Men i januar 1935, under Zunyikonferansen i provinsen Guizhou, ble han skjøvet til side. Fra 1939 til 1941 var han redaktør og oversetter ved Forlaget for fremmedspråklig litteratur i Moskva. Til 1946 var han politisk instruktør ved en rekke krigsfangeleirer og medlem av «Nasjonalkomiteen for det frie Tyskland». Deretter arbeidet han som oversetter og etter 1951 som forfatter i Moskva og Krasnogorsk. I 1954 vendte han tilbake til DDR og ble medlem av SED. Han var vitenskapelig medarbeider ved SEDs sentralkomités institutt for marxisme-leninisme, og i den egenskap ansvarlig utgiver for den tyske utgave av Lenins samlede verker. Fra 1961 til 1963 var han førstesekretær for det østtyske forfatterforbundet. Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening. Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) er en landsorganisasjon for norske interiørarkitekter og møbeldesignere/møbeltegnere. Foreningen ble stiftet 29. mai 1945. For å bli godkjent som medlem stilles det spesielle krav til utdanning, som gir medlemmene rett til å bruke initialene "MNIL", som gjør tittelen beskyttet, interiørarkitekt alene er ikke noen beskyttet tittel, likesom interiørkonsulent heller ikke er det (hvem som helst kan kalle seg dette). Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening har en rekke lover og regler som skal garantere at medlemmene driver seriøst, det gjelder økonomisk og etiske regler mm. Landsforeningen består av 9 lokalforeninger, med tilsammen ca. 500 medlemmer. Det gis årlig ut årbok med matrikkel (medlemsliste) som det er mulig å rekvirere (kjøpe) for den som måtte være interessert. Denne består også av illustrasjoner av eksempler på medlemmers arbeider. Organisasjonen har fire æresmedlemmer: Aud Dalseg, Solveig Lønne Christiansen, Aase Lørup Jørgensen og Bjørn A. Larsen. Eksterne lenker. Interiørarkitekters Klokkespill. Et klokkespill er et musikkinstrument i slagverkfamilien. Den består av en skala av metallstaver rangert fra stor til liten i lengde, og som blir slått på av filt- eller gummikøller. Det diatoniske klokkespill er et utdrag av pianoets register oftest fra tonen C1 piano. Også store og spillbare ansamlinger av kirkeklokker kan fungere som klokkespill. Noen av disse, som for eksempel i Oslo rådhus, har blitt tatt i verdslig bruk. En variant av kirkeklokkespilling er at man spiller av alle klokkene manuelt i tur og orden, og repeterer med variasjoner til alle tonekombinasjoner (permutasjoner) er avspilt. Med mange nok klokker til rådighet, kan prosjektet ta flere timer. Flere større norske kirker har på 1900-tallet fått montert klokkespill, i tillegg til tradisjonelle kirkeklokker. KANDU. KANDU (Kreativ Aktiv Norsk DataUngdom) er ideell organisasjon som blant annet arrangerer datatreffet The Gathering. Organisasjonen ble stiftet i 1996, og har opplevd en gjenoppvåkning i 2004 og 2005 etter å ha vært hovedsakelig i dvale siden slutten av 90-tallet. Organisasjonen består per dags dato av mellom 5 000 og 7 000 medlemmer i Norge og er tilsluttet Hyperion og Frivillighet Norge. Historie. KANDU ble stiftet i 1996, og fra den tiden har alle deltakere på datatreffet The Gathering vært regne som medlem av organisasjonen. En årlig kontingent blir trukket fra deltakeravgiften. Organisasjonen var i hovedtrekk i dvale fra siden slutten av 90-tallet til 2004. I oktober 2004 ble det foretatt en generalforsamling hvor det ble valgt et nytt styre og vedtatt at forholdet mellom TG og KANDU skulle formaliseres. I desember 2004 ble det hold en ekstraordinær generalforsamling i KANDU for innmelding i Hyperion. I januar 2005 ble det avholdt en ekstraordinær generalforsamling hvor det ble arbeidet frem en rekke dokumenter, deriblant nye vedtekter og et langtidsprogram. Begge disse definerte klart rollene i organisasjonen, og endret maktflyten. Blant annet ble det innført en kontrollkomité, men uten medlemmer frem til ordinær generalforsamling i oktober 2005. Aktiviteter. Hovedaktivitetene til organisasjonen har vært arrangeringen av datatreffet TG hvert år, men det har også vokst opp en interesse for medlemsaktiviteter. På bakgrunn av dette har organisasjonen vedtatt at dette skal jobbes med i 2006, og allerede har filmkvelder blitt startet i KANDU-lokalet (Oslo). Målet er å utvide aktivitetene til å omfatte andre aktiviteter som kurs. Lokallag. Frem til 2004 har KANDU jobbet med å tilknytte seg lokallag. Et originalt mål var å tilknytte seg ulike datatreff over hele landet for å arbeide sammen. Dagens organisasjonsstruktur er derimot endret, og lokallag nevnes ikke lenger i vedtektene. De to gjenlevende lokallagene (KANDU Buskerud, nå Dataforeningen i Ringerike) og KANDU Årdal blir ikke regnet som medlemmer i KANDU sentralt da disse har vært inaktive over lenger tid. Krigføring i middelalderen. Med krigføring i middelalderen menes middelalderen i Europa. Teknologiske, kulturelle og sosiale endringer hadde forandret krigføring fra antikkens dager, spesielt taktikk og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nordafrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert, teknologi som Europa. I Japan ble krig etter middelaldermodell ført helt til 1800-tallet. Bakgrunn. Det kanskje viktigste teknologiske framskrittet var innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet, på en tid hvor den allerede var i bruk i Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i romerriket, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom. Slaget ved Adrianopel i 378 markerte en slutt på romerriket og begynnelsen på middelalderen. Slaget demonstrerte at kavaleri var bedre enn fotsoldater, og dette la føringer for krigføring i de nærmeste hundreårene. Små grupper av godt trente og svært kostbare kavalerister ble et dominerende element i krigføringen. Dette var både et produkt av og en forsterkende faktor for føydalsamfunnet i middelalderen. Å være en kavalerist krevde mye trening og måtte være en heltidsjobb. Dette var nytt i forhold til tidligere folkehærer. Dette var med på å dele folket inn i adel og vanlige folk. Mangel på sentralisert makt gjorde at adelen raskt fikk mye innflytelse. Fotfolket i hærene var føydalherrens undersåtter, som han selv hadde rekruttert og utrustet. Ridderenes overlegenhet på slagmarken gjorde sitt til at opprør kunne raskt knuses av overklassen. Bondeopprør var vanlige, men ble nesten alltid slått ned. Slutten på middelalders krigføring kom både av teknologiske og sosiale endringer. Den ble påbegynt av England, som gjentatte ganger slo de tallmessig overlegne franskmennene under hundreårskrigen (1337–1453). De brukte avanserte våpen og overlegen trening for å vinne mange kritiske slag. Dette var første gang på flere århundrer at utfallet av slag ble påvirket av fotsoldatene. Ridderne, og derved adelens, viktige posisjon ble svekket, og innføringen av krutt gjorde både rustninger og borger umoderne. En gjeninnføring av sterke sentrale styresmakter gjorde også sitt til å få fokus over på større og bedre koordinerte arméer. Teknologi. Beleiringsmaskiner utviklet og brukt i middelalderen inkluderer katapult, ballista og blide. Alle brukte mekanismer for å kaste store prosjektiler for å slå ned steinvegger. Beleiringsmaskiner fra tidligere tider var også i bruk, slik som rambukken og beleiringstårnet. Det siste er et tretårn på hjul som lar angriperne komme inntil og over en festningsmur, beskyttet mot fiendtlige piler. Av personlige våpen så var spyd og sverd vanlige. Spydet ble etter hvert utviklet til forskjellige spesialvarianter, for eksempel hellebarden. Sverdet var stort sett likt som i tidligere tider, men etter hvert så ble langsverdet eller tohåndssverdet utviklet som et svar på stadig tyngre rustninger. Økser var billigere enn sverd, og ble ofte brukt av for eksempel vikingene. I middelalderen ble langbuen utviklet, og etter hvert armbrøsten. Disse kraftige prosjektilvåpnene gjorde var med å forskjøv maktbalansen fra infanteriet til kavaleriet mot slutten av perioden. Stigbøylen og hesteavl gjorde det mulig å bruke tyngre og tyngre rustninger. Typer rustning inkluderte ringbrynje. Interiørarkitekt. Interiørarkitekt er en yrkestittel for utøvere som former interiører, og elementer som et interiør består av, så som planløsninger med rombehandlinger, fastinnredning og møbler. Interiørarkitekt er ingen beskyttet tittel. Interiørarkitekt med appendikset MNIL, er en tittel etablert av bransjeforeningen og som kan tildeles utøvere som er medlem av Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) og som tilfredsstiller foreningens minstekrav til utdannelse og erfaring. Møbeldesignere/møbeltegnere former løse elementer – møbler. Hyperion (bok). "Hyperion" er en science-fiction-bok av Dan Simmons. Den er første bind i en serie på fire. Boken ble tildelt Hugo-prisen i 1990. Boken beskriver bakgrunnen og reisen til en gruppe forskjellige mennesker som blir sendt til planeten «Hyperion» for å delta på et pilegrimsferd. Boken inneholder mysterier på flere plan: Målet for pilegrimsferden er et mysterium; Hendelsene rundt reisen fremstår som mystiske, groteske og voldelige; Deltakernes motiver og hensikter er kompliserte. Siden deltakerne på reisen erkjenner at det er sannsynlig at de kommer til å dø, og at løsningen av mysteriet kan hjelpe dem til å overleve, bestemmer de seg for å fortelle sin sanne historie til hverandre. Boken består av en overoverordnet rammefortelling og syv historier fortalt av deltakerne på reisen, med hver sin litterære stemme. Det viser seg at deltakerne har vært sentrale figurer i historiens utvikling, ofte uten at de har vist om det selv. Selv om deltakerne ikke kjente hverandre fra før, tvinnes historiene sammen på dette viktige øyeblikket i historien. Boken kan leses på mange ulike plan. Forfatteren tematiserer religion, teknologi, vold uten ondskap, meningen med livet, religion og individuelle valg, vår kontroll over historisk utvikling, foreldrenes kjærlighet for sitt barn, poetens skaperkraft, kunstig intelligens og moral, ødeleggelse som kilde for skapelse, og ikke minst selve fortellingen og dets forhold til både sannhet og til historien. Fortellingene som fortelles skaper historie og virkelighet, ved at de hjelper oss til om fortolke våre erfaringer. Forfatteren bruker mange litterærere og kulturelle referanser fra kriminallitteraturen, science fiction, poesi fra romantikken og amerikanske filmer. Møbeldesigner. Møbeldesigner er en yrkesgruppe som utformer elementer som et interiøret består av, møbler. Møbeldesignere/møbeltegnere er ingen beskyttet tittel, Møbeldesignere med appendikset MNIL, er en tittel etablert av bransjeforeningen og som kan tildeles utøvere som er medlem av Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) og som oppfyller foreningen krav til utdannelse. Hyperion (mytologi). Hyperion er en av de tolv opprinnelige titanene i gresk mytologi. Sønn av Gaia og Uranos. Han er ofte beskrevet som «observasjonens gud», og er bror til Theia, «synets gudinne». Sammen med sin søster Theia fikk han Helios solguden, Selene månens gudinne og Eos morgenrøden. Hyperion (måne). Hyperion (fra gresk: ‘Υπερίων) er en av Saturns måner, oppdaget av William Cranch Bond, George Phillips Bond og William Lassell i 1848. Hyperion har en meget spesiell uforklarlig «"svampete"» utseende, uregelmessig form og en kaotisk og variabel rotasjon. Cassini-oppdagelser. Cassini avslørte i en passering av månen i september 2005 både vann og Karbondioksid-is, sammen med mørkt materiale som passer spektral-profilen til hydrokarboner. Denne nærmeste passering av Hyperion gjorde også at romsonden kunne nøyaktig måle månens masse og størrelse, noe som viste at den bare er litt mere enn halvparten så høy tetthet som vann. Nye analyser basert på disse observasjonene har vist at månens lave tetthet og derfor lave overflate-gravitasjon, kan forårsake at kratere dannes på en annerledes måte enn på andre, mer tette objekter i Solsystemet. NASA sin romsonde Cassini avslørt for første gang overflate-detaljer av månen under passering i 2007. Observasjonene inkluderte kopp-formede kratere som var fulle av hydrokarboner, noe som var med på å bekrefte at basis-kjemikalier for dannelse av liv, er mere vanlig i Solsystemet enn tidligere trodd. Mountain and Arctic Warfare Cadre. Mountain and Arctic Warfare Cadre er en spesialstyrke i det britiske marineinfanteriet. Medlemmene er spesialister innen fjellklatring, oppklaring og overlevelse i arktisk klima. I fredstid driver styrken hovedsakelig opplæring av andre marineinfanterister, men i krig inngår den som en ekstra oppklaringsavdeling i 3 Commando Brigade, marineinfanteriets hovedforband. Styrkens historie går tilbake til 1950-årene da det ble opprettet en spesialgruppe ("Cliff Assault Wing") for ekspertise innen amfibiske angrep mot kystklipper. Gruppen begynte sin trening i Wales og Skottland, men etterhvert også i Østerrike, Canada og Norge. Gruppen deltok på sin første store øvelse i Norge i oktober 1962. I 1970 ble navnet endret til Mountain and Arctic Warfare Cadre og standkvarter flyttet til Stonehouse kaserne i Plymouth. Dronninggambit. Dronninggambit er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene En alternativ trekkrekkefølge er 1.d4 d5 2.Sf3 Sf6 3.c4, som reduserer begge spilleres muligheter litt og som sannsynligvis gjør sorts forsvarsoppgave noe lettere. Åpningen er en av de eldste av de kjente åpningene. Luis Ramirez Lucena skrev om den allerede i 1497 og et enda eldre manuskript som nevner den finnes i Göttingen. Imidlertid var ikke åpningstrekket 1.d4 på moten, og Dronninggambit ble ikke spesielt populært før en turnering i Wien i 1873. Den økende populariteten skyldtes at Steinitz og Tarrasch utviklet sjakkteorien, og at betydningen av strategisk posisjonsspill ble kjent i økende grad mot slutten av 1800-tallet. Til gjengjeld var åpningen svært populær de neste tiårene og i verdensmesterskapmatchen mellom Capablanca og Aleksandr Alekhin i 1927 ble denne åpningen anvendt i 32 av de 34 partiene. Etter hvert har Dronninggambit mistet en del av sin popularitet, mest på grunn av fremmarsjen av diverse indiske forsvar (1...Sf6 med...d5 utsatt eller utelatt helt). Dronninggambit spilles fortsatt på alle nivåer, spesielt av spillere som vil oppnå en solid stilling, og utgjør en viktig del av mange stormestres åpningsrepertoar. Dronninggambit hører til de lukkede spill og fører heller til strategisk pregede enn til taktisk pregede partier. Ideer. Ved å spille 2.c4 går hvit straks til angrep på svarts sentrumsbonde, for å bytte en flankebonde (den hvite c-bonden) med en sentrumsbonde (svarts d-bonde), og planlegger å spille 3.cxd5 fulgt av 4.e4 med erobring av sentrum. Bonden på c4 kan slås, derav navnet Dronning"gambit". Men selv om bonden på c4 kan slås, er ikke åpningen egentlig en gambit, ettersom hvit med det sjeldne trekket 3.Da4+ umiddelbart kan vinne bonden tilbake. Etter vanligere trekk som 3.Sf3 eller 3.e4, kan svart prøve å beholde bonden, men det regnes som svært risikabelt. I Mottatt dronninggambit spiller svart 2...dxc4, og gir midlertidig opp sentrum til fordel for friere utvikling. I Avslått dronninggambit forsvarer svart sitt fotfeste i sentrum på d5. Ofte vil svart bli stående en smule passivt, særlig på grunn av hvitfeltsløperen som er vanskelig å aktivere. Svart kjemper for utlikning ved å bytte brikker og å frigjøre sin stilling med bondefremstøtene...c5 eller...e5. Hovedvarianter. Innenfor Avslått dronninggambit skiller en ofte ut Tarrasch-varianten, som oppstår etter 3.Sf3 c5 eller 3.Sc3 c5 som en selvstendig variant, ettersom den ofte fører til stillinger av en annen karakter enn de øvrige variantene. Oslo Journalistklubb. Oslo Journalistklubb (OJ) ble stiftet i 1894 under navnet "Kristiania Journalistklub". OJ er i dag et lokallag av Norsk Journalistlag (NJ) og var med på å etablere NJ sammen med åtte andre lokale journalistklubber i 1946. OJ er NJs eldste og største lokallag med vel 3600 medlemmer. Lokallagets formål er å «ivareta medlemmenes økonomiske, sosiale, faglige og ideelle interesser». OJ arrangerer flere ganger i året debatter og møter i Oslo for medlemmer og andre interesserte. OJ har et eget sekretariat, samlokalisert med NJ i Oslo. Trondhjems Journalistforening. Trondhjems Journalistforening (TJ) ble stiftet i 1902 under navnet "Trondhjems Journalistklub" og fikk dagens navn i 1903. TJ er i dag et lokallag i Norsk Journalistlag og omfatter Sør-Trøndelag fylke. TJ var blant de ni lokale presseforeningene som deltok i etableringen av Norsk Journalistlag i 1946. Fram til da fungerte TJ som egen organisasjon for pressefolk i Trondheim. TJ har 360 medlemmer og er et av NJs største lokallag, og etter stiftelsesdato NJs nest eldste lokallag. Lokallagets formål er å «ivareta medlemmenes økonomiske, sosiale, faglige og ideelle interesser, samt fremme gode kollegiale forhold». RevPAR. RevPAR brukes som nøkkeltall innen hotellindustrien. Det er en forkortelse for det engelske begrepet Revenue Per Available Room (Omsetning per tilgjengelig rom). Dette betyr at omsetningen deles på totalt antall "tilgjengelige" rom, og gir en god pekepinn på hvor dyktige ledelsen er til å konvertere tilgjengelige rom til omsetning. White City Stadium. White City Stadium var et stadion i London i England. Stadionet ble bygd for Olympiske leker i 1908, og var det første stadion som ble bygd spesielt for et OL. Historien. Roma hadde opprinnelig blitt tildelt OL i 1908. Men italienerne hadde flere kostbare byggeprosjekter i gang, og det ble etter hvert klart at den italienske staten ikke hadde råd til å gi OL i Roma økonomisk støtte. Et stort utbrudd i vulkanen Vesuv i 1906 og etterfølgende omfattende hjelpearbeid ga italienerne en forståelig grunn til å trekke seg fra OL. En ny arrangørby måtte finnes raskt, og valget falt på London. Vest i London var en stor fransk-britisk utstilling (messe) planlagt for sommeren 1908. Utstillingen var planlagt på et område som fikk kallenavnet "White City" på grunn av de hvite, marmor-kledde utstillingspaviljongene på området. Det ble besluttet å bygge et idrettsstadion for OL i utkanten av utstillingsområdet. White City Stadium ble bygd på bare 10 måneder, og det ble åpnet av kong Edward VII den 27. april 1908. Da det ble åpnet hadde stadionet 68 000 sitteplasser og en samlet kapasitet på 93 000 tilskuere, men det ble påstått at stadionet hadde plass til så mange som 150 000. Under og etter OL ble mange forskjellige idretter arrangert på White City. Fotball og friidrett, men også sykling, svømming, greyhound-løp, speedway, hesteløp, rugby, boksing, baseball og flere andre idretter. Da stadionet ble bygd hadde det løpebane på 1/3 mile (536,44 m), sykkelbane på 660 yards (603,5 m) og til og med et 100 m langt svømmebasseng med stupetårn. Sykkelbanen og løpebanen ble i 1927 gjort om til greyhound-bane. I 1932 ble det lagt ny løpebane på 400 m, og fram til 1971 ble det holdt flere britiske friidrettsmesterskap på banen. Samveldelekene ble arrangert på White City i 1934, og friidrett og greyhoundløp var hovedidrettene på stadionet fram til det ble revet. Fotballklubben Queens Park Rangers spilte på White City i sesongene 1931–32 og 32-33, og en del av 1962–63-sesongen, i håp om å trekke flere tilskuere. Men forsøkene lyktes dårlig. Riktignok satte de publikumsrekord med 41 097 tilskuere i en cupkamp mot Leeds i januar 1932, men det var unntaket. Klubben tapte penger, og resultatene sto ikke i stil med forhåpningene. Så QPR flyttet tilbake til sin egen bane, Loftus Road. Under fotball-VM i 1966 ble en kamp spilt på Wite City. Eierne av Wembley nektet å avlyse de faste greyhoundløpene på Wembley, og dermed måtte kampen mellom Uruguay og Frankrike spilles på White City. White City Stadium ble også brukt til konserter. Under en konsert med amerikanske David Cassidy i 1974 ble rundt 500 mennesker skadet, og ei 14 år gammel jente omkom i trengselen blant rundt 30 000 publikumere. Etter som årene gikk, forfalt stadionet mer og mer. Etter siste greyhoundløp i september 1984 ble stadionet revet, og BBC satte opp en stor bygning på området der stadionet hadde stått. Bygningen er i dag kjent som White City. De siste årene har det versert rykter om at et nytt stadion kan bli bygd i White City-området, muligens som ny hjemmebane for fotballaget til Fulham eller for både Fulham og QPR. Men det er så langt svært uklart om dette vil bli noe av. T-bane-stasjon. I området ligger også T-bane-stasjonen White City. Stasjonen ble åpnet i 1947, og den erstattet den tidligere stasjonen Wood Lane. Wood Lane lå i nærheten av White City Stadium, og ble åpnet i 1908, omtrent samtidig med stadionet. Kuriositeter. Maraton-distansen under OL i 1908 var på 42 195 m. Starten var utenfor Windsor Castle og mål var på White City. Distansen var i utgangspunktet planlagt til 26 miles (41 843 m), men den måtte forlenges litt for at den britiske kongefamilien skulle få se løpet fra der de satt. Det er svært uklart om det var starten i Windsor eller mållinjen på White City som ble flyttet - kildene varierer veldig!, Maratondistansen varierte både før og etter OL i 1908, men i 1921 fastsatte det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) at distansen skulle være 42 195 m. Det fortelles om en katt som hadde som oppgave å holde stadionet fritt for mus og rotter. Katten skal ha tatt 12 480 rotter mellom 1927 og 1932. Andre stadioner med same navn. Det finnes flere andre stadioner som også heter White City. Blant de mest kjente er White City Stadium i Zimbabwes nest største by Bulawayo, og stadionet med samme navn i Sydney i Australia. White City Stadium i Manchester ble revet i forbindelse med Manchesters OL-søknad i 2002, og bare portalen står igjen. Nahuatl. Nahuatl (IPA:), også kalt aztekisk eller meksikansk, er et språk, eller en gruppe uto-aztekiske språk, som snakkes av i overkant av 1,5 millioner mennesker i Mexico. På spansk staves det náhuatl, mens det i noen rettskrivningsnormer for nahuatl staves nawatl. I den meksikanske «loven om språklige rettigheter» regnes nahuatl som et «nasjonalspråk» med samme «verdi» som spansk og Mexicos øvrige indianske språk. Nahuatl har blitt snakka i det sentrale Mexico i alle fall siden 600-tallet e.Kr. Aztekerne snakka en variant av språket som nå er kjent som klassisk nahuatl. Nahuatl var hovedspråket i det aztekiske riket fra 1200-tallet fram til dets fall 13. august 1521. Europeiske misjonærer brukte språket i flere år etter for å kommunisere med de innfødte innbyggerne, og tok det også med seg til områder hvor det opprinnelig ikke ble snakka nahuatl. Da det latinske alfabetet ble innført, ble nahuatl også et litterært språk, og det ble skrevet et stort antall krøniker, poetiske verker, administrative dokumenter og grammatikker på nahuatl på 1500- og 1600-tallet. Nahuatl er i dag det nest mest brukte språket i Mexico etter spansk. Nahuatl har en kompleks morfologi, og regnes som et polysyntetisk og agglutinerende språk. Språket er en del av det mesoamerikanske språkområdet, og har blitt påvirka av andre mesoamerikanske språk gjennom flere hundre år. En rekke ord fra nahuatl har blitt tatt opp i spansk og deretter lånt inn til hundrevis av andre språk. Av ord i den norske ordboka stammer blant annet «tomat», «sjokolade», «avocado» og «kakao» fra nahuatl. Den førkolombiske perioden. Undersøkelser av arkeologiske, etnohistoriske og lingvistiske data tyder på at tidlige nahuiske språk bevegde seg inn til det sentrale Mexico fra ørkenområdene nord i landet i form av folkevandringer, sannsynligvis i flere bølger. Før de nådde fram til det sentralmeksikanske platået, oppholdt disse tidlige prenahuiske gruppene seg sannsynligvis en periode i kontakt med talere av de coracholiske språka (cora og huichol) i det nordvestlige Mexico. Tidligere har forskerne antatt at innbyggerne i Teotihuacán, en kultur som blomstra ca. 100–500 e.Kr., var nahuatltalere, og nylig publisert forskning tyder på at dette kan ha noe for seg. Ifølge den gjeldende forståelsen vår av nahuatls forhistorie, ankom imidlertid protonahuatltalere den mesoamerikanske regionen en gang rundt 500 e.Kr., altså på slutten av Teotihuacáns periode. I Mesoamerika kom nahuaene i kontakt med talere av mayiske, otomangueanske og mixe-zoqueanske språk som hadde levd sammen i flere tusen år, og som sammen danna det mesoamerikanske språkområdet. De tidlige nomadiske nahuaene tok til seg mye av den mesoamerikanske kulturen, noe som gjorde at protonahuatl utvikla trekk som ligna de andre mesoamerikanske språka. Disse trekka, som er felles for alle variantene av nahuatl, men som ikke fins i andre uto-aztekiske språk utenfor Mesoamerika, dateres til å stamme fra denne perioden. Eksempler på slike trekk er importord eller lånord, bruken av relasjonelle substantiv og en type possessivkonstruksjon som er typisk for mesoamerikanske språk. Den første gruppa som skilte seg fra hovedgruppa av protonahuatltalere var pochutekerne, som slo seg ned langs Stillehavskysten i Oaxaca, kanskje så tidlig som 400 f.Kr., og disse kom derfor til Mesoamerika noen hundre år før de andre nahuaene. Man tror at de første folkevandringene førte til utviklinga av dagens perifere dialekter, hvorav noen er relativt konservative og ikke viser tegn til stor påvirkning fra de sentrale dialektene. Noen nahuiske grupper dro sørover langs den sentralamerikanske istmusen, så langt ned som til El Salvador og Panama. Disse ble forfedrene til talerne av pipil-dialekten. I det sjuende århundret tok nahuaene makta i det sentrale Mexico, hvor de også inntok områder som tidligere var okkupert av talere av oto-mangueanske, totonakiske og huastekiske språk. Den toltekiske kulturen i Tula, som dominerte i det sentrale Mexico rundt det tiende århundret, antar man snakka nahuatl, og trekk fra de sentrale dialektene spredte seg med de epi-toltekiske folkevandringene. På 1000-tallet dominerte nahuatltalere i Mexicodalen og i flere andre områder, med viktige sentre i blant annet Azcapotzalco, Colhuacan og Cholula. Stadige folkevandringer av nahuaer fra nord fortsatte helt til den postklassiske perioden. I en av de siste av disse folkevandringene til Mexicodalen slo gruppa seg ned på en øy i Texcocosjøen, og begynte å legge under seg de nærliggende folkegruppene. Denne gruppa var mexica, som i løpet av de neste tre århundrene grunnla et rike med hovedsete i Tenochtitlan. Deres politiske og lingvistiske innflytelse nådde helt til Mellom-Amerika, og det er godt dokumentert at hos flere ikke-nahuiske etniske grupper, blant annet k'iche'-mayaene, ble nahuatl et prestisjespråk som ble brukt i langdistansehandel og ble snakka av eliten i samfunnet. Kolonitida. Da spanjolene ankom i 1519 snudde situasjonen seg for nahuatl og et nytt språk ble dominant. Fordi spanjolene allierte seg med nahuatltalere fra Tlaxcala og seinere med aztekerne, fortsatte imidlertid nahuatl å spre seg i Mesoamerika i tiåra etter erobringa, da spanske ekspedisjoner med tusener av nahuiske soldater marsjerte nordover og sørover for å erobre nye territorier. Jesuittiske misjoner i det nordlige Mexico og det sørvestlige USA hadde ofte med seg tlaxcaltekiske soldater for å beskytte misjonærene. Blant annet ble et tlaxcaltekisk samfunn 14 år etter at den nordøstlige byen Saltillo ble grunnlagt i 1577, flytta til en nærliggende landsby, San Esteban de la Nueva España, for å dyrke jorda. Spanske erobringer sør i Mexico hadde også ofte med seg tlaxcaltekere eller andre nahuatltalende allierte. a>. Teksten er på nahuatl skrevet med latinske tegn. Som et ledd i misjoneringa, introduserte medlemmer av flere kristne ordener (hovedsakelig fransiskanerne, dominikanerne og jesuittene) det latinske alfabetet for nahuaene, som lærte å lese og skrive både på spansk og på deres eget språk. I løpet av de første tjue åra etter spanjolenes ankomst, hadde man begynt å skrive tekster på nahuatl med latinske bokstaver. Læringsinstitusjoner ble også oppretta i denne perioden, blant annet Colegio de Santa Cruz de Tlatelolco, som ble oppretta i 1536. Der ble det gitt undervisning både i indianske og klassiske europeiske språk til både indianere og prester. Grammatikermisjonærer skrev grammatikker for indianske språk til bruk for prestene. Den første grammatikken for nahuatl, av Andrés de Olmos, ble utgitt i 1547, tre år før den første grammatikken for fransk. I 1645 hadde ytterligere fire grammatikker blitt utgitt: en av Alonso de Molina i 1571, en av Antonio del Rincón i 1595, en av Diego de Guzman i 1642 og en av Horacio Carochi i 1645. Den sistnevnte blir i dag regna som den viktigste grammatikken for nahuatl som noen gang er skrevet. I 1570 erklærte Filip II av Spania at nahuatl skulle bli det offisielle språket i koloniene i Ny-Spania. Dette skulle forenkle kommunikasjonen mellom spanjolene og de innfødte Dette førte til at de spanske misjonærene måtte lære nahuatl til indianere som hadde andre indianske språk som morsmål, så langt sør som i Honduras, Guatemala og El Salvador. På 1500- og 1600-tallet ble klassisk nahuatl brukt som litterært språk, og et stort tekstkorpus fra denne perioden eksisterer den dag i dag. Tekster fra denne perioden omfatter historiske tekster, krøniker, poesi, teaterstykker, kristne kanoniske verker, etnografiske beskrivelser og en stor mengde administrative dokumenter. Spanjolene godtok en stor grad av selvstyre i indianske landsbyer under denne perioden, og i mange nahuatltalende landsbyer var nahuatl i praksis det administrative språket både skriftlig og muntlig. En stor mengde litteratur på nahuatl ble skrevet i denne perioden, blant annet "Den florentinske kodeksen", et tolvbinds kompendium om aztekisk kultur satt sammen av fransiskaneren Bernardino de Sahagún; "Crónica Mexicayotl", en krønike om den kongelige arverekka i Tenochtitlan av Fernando Alvarado Tezozómoc; "Cantares Mexicanos", en samling sanger på nahuatl; en nahuatl-spansk/spansk-nahuatl-ordbok av Alonso de Molina; og "Huei tlamahuiçoltica", en beskrivelse på nahuatl av da Jomfruen av Guadalupe viste seg. Det ble skrevet grammatikker og ordbøker for de indianske språka under hele kolonitida, men kvaliteten var best i begynnelsen av perioden og avtok mot slutten av 1700-tallet. Munkene fant ut at det i praksis var umulig å lære seg alle indianske språk, og begynte å konsentrere seg om nahuatl. I en periode var den lingvistiske situasjonen i Mesoamerika relativt stabil, men i 1696 forbød Karl II bruken av alle andre språk enn spansk i det hele det spanske imperiet. I 1770 utstedte han en kjennelse som gjorde slutt på nahuatl som litterært språk. Moderne tid. Utbredelse av nahuatl i Mexico. Antall talere per delstat. De siste århundrene har situasjonen til de indianske språka blitt stadig mer ustabil, og antall talere av så å si alle indianske språk har sunket. Selv om det totale antallet nahuatltalere faktisk har steget de siste hundre åra, har prosentandelen av indiansk befolkning blitt marginal i Mexico. I 1895 ble nahuatl snakka av over 5 % av den meksikanske befolkninga. I 2000 hadde denne andelen falt til 1,49 %. På grunn av denne nedgangen kombinert med den store utflyttinga fra landsbygda til større byer og til USA, advarer noen lingvister om at språket kan dø ut. I dag snakkes nahuatl mest på landsbygda av fattige indianske jordbrukere. Siden starten av 1900-tallet fram til nylig fokuserte utdanningsmyndighetene i Mexico på «hispanifisering» av de indianske samfunna og underviste dem kun på spansk. Resultatet av dette er at det i dag ikke fins noen gruppe nahuatltalere med et generelt høyt nivå på skriftlig nahuatl, mens nivået deres på spansk også ligger mye lavere enn det nasjonale gjennomsnittet. Nahuatl snakkes allikevel av nærmere halvannen million mennesker, hvorav 14,9 % er enspråklige. Nahuatl som helhet er ikke umiddelbart trua, men noen av variantene står i stor fare for utryddelse, mens andre døde ut på slutten av 1900-tallet. Nylige vedtak fra den meksikanske regjeringa har krevd etablering av tospråklige skoler hvor i alle fall en del av undervisninga skal foregå på nahuatl. Selv om det fremdeles er problemer, blant annet mangel på lesebøker på enkelte varianter av nahuatl, er man i det minste på vei mot bedre leseferdigheter på nahuatl og mer utbredt bruk av språket i skriftlig form. "Ley General de Derechos Lingüísticos de los Pueblos Indígenas" («Den generelle loven om de indianske folkas lingvistiske rettigheter»), som ble vedtatt 13. mars 2003, godkjenner alle indianske språk i Mexico, inkludert nahuatl, som «nasjonalspråk», og gir indianske folk rettigheten til å bruke språka på alle områder i det offentlige og det private liv. Myndighetene sponser også kringkasting på nahuatl på CDIs radiostasjoner. I februar 2008 starta guvernøren i Mexico by, Marcelo Ebrard, en kampanje for at alle offentlig ansatte, deriblant politikerne selv, skal lære nahuatl. Ebrard uttalte at han ville fortsette å institusjonalisere nahuatl, og at det er viktig for Mexico å huske sin historie og sin tradisjon. Utbredelse. Nahuatl snakkes først og fremst i de sentrale delene av Mexico. Delstatene Puebla og Veracruz har de største befolkningene. Her fins det et sammenhengende og forholdsvis stort område i nordlige Puebla og i de vestlige delene av sentrale Veracruz, sentrert rundt Sierra Madre Oriental-fjellene, hvor nahuatl holder stand overfor spansk språk. Sentrale delstater som Estado de México, Guerrero, Tlaxcala, Hidalgo og San Luis Potosí har også en betydelig nahuatltalende befolkning. Det finnes også små samfunn i en del andre delstater, fra Durango i nord til Chiapas i sør. Disse samfunnene stammer til dels fra aztekernes erobringer og til dels fra det faktum at spanjolene importerte nahuatltalende fra de sentrale delene av landet til de ytterste grensene av kolonien for å passivisere og befolke avsidesliggende områder. I Mexico by fins det små samfunn i bymarka sør i distriktet som bruker nahuatl, og det bor tusenvis av nahuatltalende i byen som har flytta inn fra landdistriktene rundt. På grunn av den store utvandringa av meksikanere til USA, fins det i dag også enkelte mindre nahuatltalende samfunn blant annet i New York og California. I hele Mexico snakkes nahuatl av rundt 1,54 millioner mennesker, hvorav cirka 200 000 er enspråklige. Kvinner utgjør nærmere to tredjedeler av de som kun snakker ett språk. Delstaten Guerrero har den høyeste andelen enspråklige nahuatltalere, beregna til 24,8 % i 2000. Andelen enspråklige nahuatltalere i andre delstater ligger på rundt 5 %. Klassifisering. Terminologien som brukes for å beskrive variantene av nahuatl er inkonsekvent. Ordet "nahuatl" kommer selv fra nahuatl, og stammer antakeligvis fra ordet "nāwatlahtolli" som betyr «klart språk». Språket ble tidligere kalt aztekisk fordi det ble snakka av aztekerne, som ikke kalte seg selv aztekere, men "mexica". Språket sitt kalte de "mexicacopa". I dag brukes begrepet «aztekisk» sjeldent for de moderne variantene av språket, men det brukes av og til når man beskriver språket som en undergruppe av den uto-aztekiske familien (en gruppe som også ofte kalles «nahuisk»). «Generell aztekisk» brukes av noen lingvister for å referere til både de tidligere og de moderne variantene av nahuatl (som da ekskluderer pochutekisk). Nahuatltalerne selv refererer ofte til språket sitt som enten "mexicano" eller et ord som er avleda fra "mācehualli", som betyr «vanlig». Et eksempel på det siste er tilfellet med nahuatl fra Tetelcingo i Morelos, hvor talerne kaller språket sitt for "mösiehuali̲". Pipil-folket fra El Salvador kalte ikke språket sitt for "pipil", som de fleste lingvister gjør, men "nawat". Nahuaene fra Durango kaller språket sitt for "mexicanero". Nahuatltalere fra Tehuantepec-eidet kaller språket for "mela'tajtol" («det rette språket»). Enkelte samfunn bruker "nawatl" eller "nawat" som navn på språket sitt, selv om dette ser ut til å være en nylig innovasjon. Lingvister identifiserer ofte variantene av nahuatl ved å legge til navnet fra landsbyen eller området hvor varianten snakkes (for eksempel «Nahuatl fra Acaxochitlan»). Slektskap. Nahuatl tilhører den uto-aztekiske språkfamilien, som er en av de største og mest studerte språkfamiliene i Amerika. Nahuatl-variantene og det utdødde språket pochutekisk er de eneste medlemmene i den «aztekiske» eller «nahuiske» undergruppa av uto-aztekisk. Inndelinga av de ulike nahuiske dialektene eller språka har vært diskusjonstema de siste femti åra. Dialekter. Det fins et stort antall varianter av nahuatl. Mange av variantene regnes ofte som egne språk, og har blant annet fått sine egne ISO-koder. Nahuatl blir imidlertid sett på og omtalt som ett språk utenfor forskningsmiljøet og i undervisningssammenheng, hvor alle variantene vanligvis kun blir regna som dialekter av ett og samme språk. Ettersom det er snakk om to dialektkontinuum uten klare grenser, kan nahuatl deles opp i et nesten uendelig antall varianter. Mange varianter av nahuatl har dødd ut eller vil dø ut om kort tid. To av de mest kjente er klassisk nahuatl, som ble snakka i det som i dag er Mexico by og områdene rundt, som inkluderer deler av Estado de México, Morelos, Tlaxcala og Hidalgo; og nahuatl pipil, som ble snakka i den førkolombiske nasjonen Cuzcatlán, som i dag er El Salvador og en del av Nicaragua. Det ble i 1987 registrert 20 talere av nahuatl pipil. Historiske endringer. Nahuatl defineres som en undergruppe av uto-aztekisk ettersom alle variantene har gjennomgått en rekke felles endringer fra det uto-aztekiske protospråket etter at de opprinnelige talerne av nahuatl skilte seg fra hovedgruppa av talere av uto-aztekiske språk. Disse endringene, som skjedde i alle nahuatlvariantene, er grunnlaget for rekonstruksjonen av protonahuisk, som alle variantene av nahuatl har utvikla seg fra. Tabellene nedenfor viser fonemene i klassisk nahuatl, som et eksempel på en variant av nahuatl. Flere moderne varianter har gjennomgått endringer fra protonahuisk som har resultert i andre fonemer enn disse. For eksempel er det enkelte varianter som ikke har -fonemet, som var veldig vanlig i klassisk nahuatl. I disse variantene har fonemet i stedet endra seg til, som for eksempel i nahuatl fra Istmus-Mecayapan og nahuatl pipil, eller til, som i nahuatl fra Pómaro-Michoacán. Mange varianter skiller ikke lenger mellom korte og lange vokaler. Noen har intrudusert helt nye vokaler for å kompensere for dette, blant annet nahuatl fra Tetelcingo, mens andre har utvikla ulike tonelag, deriblant nahuatl fra Oapan i Guerrero. Mange moderne varianter har introdusert nye fonemer som /b, d, g, f/, på grunn av påvirkning fra spansk. Lyder. "*" Det glottale fonemet (kalt «saltillo») forekommer kun etter vokaler. I mange moderne dialekter uttales det [h], men i andre moderne dialekter og i klassisk nahuatl er det en glottal plosiv. Allofoni. I de fleste variantene av nahuatl er det relativt få allofoner. I flere varianter blir de stemte konsonantene ofte ustemte i slutten av ord og sammen med andre konsonanter: /j/ blir til //, /w/ blir til [h] eller og /l/ blir til. I noen varianter blir den første konsonanten i nesten alle konsonantgrupper til [h]. Noen varianter har produktiv lenisjon av ustemte konsonanter til deres stemte variant mellom vokaler. Nasalene blir vanligvis assimilert til artikluasjonsstedet til den etterfølgende konsonanten. Den ustemte laterale frikativen assimileres etter /l/ og uttales [l]. Vokallengde. I de fleste variantene av nahuatl skilles det mellom lange og korte vokaler. Dette markeres av og til i skriften, men ikke i alle ortografier. Det er få tilfeller av ord som har to forskjellige betydninger avhengig av om en vokal uttales lang eller kort, men de fins, for eksempel: "mētztli" «måne» og "metztli" «bein», eller "motlātia" «han/hun gjemmer seg» og "motlatia" «han/hun brenner seg» (dette og følgende eksempler er fra la Huasteca-nahuatl). I de aller fleste ord er vokalen i siste stavelse kort. Et unntak er stavelser som ender på saltillo. Stavelsene "tik", "nik" og "xik" har alltid kort vokal, uansett hvor i ordet de befinner seg. Av og til forekommer to like vokaler etter hverandre. I disse tilfellene er det ikke snakk om en lang vokal, men at vokalen skal uttales to ganger. Et eksempel er "tlaahwa" «han/hun kjefter». Doble konsonanter. I enkelte ord forekommer det doble konsonanter. Den vanligste er "ll", som man finner i for eksempel "kalli" «hus». De doble konsonantene uttales som de enkle, men med større trykk med tunga, og er noe lengre enn de enkle. Når en konsonant er dobbel tilhører den to ulike stavelser. For eksempel er stavelsene i ordet "kimmaka" «han/hun gir dem» de følgende: "kim-ma-ka". Fem av konsonantene fordobles aldri: /,, og. Stavelser. Ordsammendragning, som forekommer når en lyd faller bort ved sammensetning av to enkle stavelser, fører til mer komplekse stavelser. Et eksempel er ordet for «mange», som opprinnelig består av stavelsene "mi-ya-keh" (CV-CV-CVC), men hvor "y"-en (fonemet) forsvinner, og gir resultatet "mia-keh" (CVV-CVC). Diftongen "ia" oppstår på grunn av sammenslåinga av to stavelser som opprinnelig ikke inneholdt noen diftong. Disse diftongene er imidlertid sjeldne. Når en "y" faller bort mellom en "i" og en "a" er det vanligste at disse to vokalene forblir i hver sin stavelse uten å danne en diftong. Et eksempel er "ki-mik-ti-ya" (CV-CVC-CV-CV) «mange», som blir til "ki-mik-ti-a" (CV-CVC-CV-V) når "y"-en faller bort. En kan forsvinne mellom og, men disse to vokalene danner aldri en diftong. For eksempel blir "ko-watl" (CV-CVC) «slange» til "ko-atl" (CV-VC). Foran uttales av og til som. Dette fører til at det virker som om ordet inneholder diftongen "io", noe som ikke er tilfellet. Et eksempel på dette er "teopan" «kirke», som av og til uttales "tipoan". To konsonanter kan komme etter hverandre, men aldri innen samme stavelse. Tre eller flere konsonanter etter hverandre forekommer aldri. Konsonantene "ch", "ku", "tl" og "tz" er enkle konsonanter, selv om de skrives med to tegn. Trykk. I de fleste orda på nahuatl faller trykket på nest siste stavelse (f. eks. "awakatl" «avokado»). Det fins også noen få ord med trykket på siste stavelse (f. eks. "kehni" «slik»). I Tehuacándalen og i Sierra de Zongolica snakkes det varianter av nahuatl som legger trykket på tredje siste stavelse i enkelte ord. (f. eks. "tláxkalli" «tortilla»). Grammatikk. Nahuatl er et agglutinerende, polysyntetisk språk. Det vil si at det kan legges en rekke prefikser og suffikser til ei rot, og på den måten danne veldig lange ord. I nahuatl kan ett enkelt ord utgjøre en hel setning. Substantiv. Substantiv har obligatorisk bøyning kun etter tall og eierskap. Sammensatte substantiver kan dannes ved å sette sammen to eller flere substantivstammer, eller en substantivstamme med stammer av andre typer ord, som verb eller adjektiv. Nahuatl har verken kasus eller grammatisk kjønn, men klassisk nahuatl og noen moderne varianter skiller mellom animate og ikke-animate substantiv når det er snakk om pluralisering. I de fleste variantene av nahuatl tar de fleste upossesserte («ikke-eide») substantiv i entall et suffiks som kalles «absolutiv». De vanligste formene til absolutivsuffikset er "-tl" etter vokal, "-tli" etter konsonant som ikke er "l" og "-li" etter "l". Det er også noen substantiv som tar absolutiven "-n". Nahuatl skiller bare mellom entalls- og flertallsformer av substantiv. Flertallsformene dannes vanligvis ved å legge til et suffiks, men noen ord har uregelmessige flertallsformer som dannes ved å fordoble en stavelse. I klassisk nahuatl hadde bare animate substantiv flertallsform, mens alle uanimate substantiv ikke var tellbare (som f.eks. «mat» på norsk). Mange av dagens varianter har ikke dette skillet, og tillater flertallsformer av alle substantiv. Absolutivformen til de fleste uanimate substantiv, og av og til også animate, kan imidlertid ofte kan uttrykke både entall og flertall avhengig av konteksten. Nahuatl skiller mellom possesserte og upossesserte («eide» og «ikke-eide») substantiv. Som nevnt, brukes ikke absolutivsuffikset på possesserte substantiv. I alle variantene av nahuatl tar substantivet et prefiks som samsvarer med possessoren (eller «eieren») i tall og person. Nahuatl har ikke kasus, men bruker det som av og til kalles relasjonelle substantiv for å beskrive romlige (og andre) relasjoner. Disse morfemene opptrer aldri alene, og må alltid forekomme etter et substantiv eller et possessivprefiks. De kalles også ofte postposisjoner eller lokativsuffikser. På mange måter kan disse lokativkonstruksjonene minne om lokativ kasus. De fleste moderne variantene har tatt til seg preposisjoner fra spansk som konkurrerer med eller som har tatt fullstendig over for de relasjonelle substantiva. Pronomen. Nahuatl skiller mellom tre personer, samt entall og flertall. I minst én moderne variant, nahuatl fra Istmus-Mecayapan, har det oppstått et skille også mellom inklusiv (jeg/vi og du) og eksklusiv (vi, men ikke du) form av første person flertall. Vanligere er det å skille mellom høflige og ikke-høflige former, vanligvis for 2. og 3. person. Ettersom verba bøyes etter tall og person, kan pronomenene alltid utelates foran verb, og brukes vanligvis kun for å framheve subjektet. Verb. Verba på nahuatl er forholdsvis komplekse og bøyes i mange grammatiske kategorier. Verbet består av en rot som kan ta både prefikser og suffikser. Personen og tallet til subjektet, objektet og det indirekte objektet uttrykkes ved prefikser, mens tid, aspekt, modus og subjektstallet uttrykkes ved suffikser. De fleste variantene av nahuatl skiller mellom verbtidene presens, preteritum og futurum, og aspektene perfektiv og imperfektiv. Noen varianter har også progressive eller habituelle aspekter. Alle variantene skiller mellom indikativ og imperativ modus, og noen har også optativ og vetativ. Klassisk nahuatl hadde en passiv verbform, men denne finner man ikke i de fleste moderne variantene. Imidlertid har mange av dagens varianter applikative og kausative former. Mange varianter tillater også sammensatte verb med to eller flere verbalrøtter. Noen nahuatlvarianter kan bøye verbet for å vise om retningen til verbhandlinga går fra eller mot den som snakker. Noen har også spesifikke bøyningskategorier som uttrykker grunn, retning og komplekse ting som «å dra for å», «å komme for å», «dra, gjøre og komme tilbake», «gjøre mens man drar», «gjøre mens man kommer», «gjøre når man kommer» eller «gå rundt og gjøre». Klassisk nahuatl og mange moderne varianter har grammatikalisert måter å uttrykke høflighet på, både til dem det snakkes til og til dem det snakkes om, ved å bruke spesielle verbformer og spesielle «høflighetssuffikser». Syntaks. Syntaksen til nahuatl har blitt flittig studert. Noen lingvister, særlig Mark Baker, har argumentert for at nahuatl har egenskapene til et ikke-konfigurasjonelt språk, som vil si at ordstillinga er så å si fri. Han viser til at nahuatl tillater alle mulige omplasseringer av setningskonstituentene, pro-drop av alle de direkte argumentene til et predikat, samt enkelte typer syntaktisk usammenhengende uttrykk. Andre forskere, blant annet Michel Launey og J. Richard Andrews, har argumentert for at syntaksen til klassisk nahuatl karakteriseres best ved det som Launey kaller «omnipredikativitet», noe som vil si at et hvilket som helst substantiv eller verb egentlig er en full predikativ setning. Dette er en radikal tolkning av nahuatls syntaktiske typologi, men den kan uansett forklare enkelte av språkets særegenheter, for eksempel hvorfor substantiv må ta de samme samsvarsprefiksene som verb og hvorfor predikater ikke trenger å ta nomenfraser som argumenter. Påvirkning fra spansk. Nærmere 500 års intens kontakt mellom talere av nahuatl og spansk, kombinert med minoritetsstatusen til nahuatl og den høyere prestisjen som assosieres med spansk, har ført til mange endringer i de moderne variantene av nahuatl. Et stort antall ord er lånt inn fra spansk til nahuatl, og det har oppstått nye syntaktiske konstruksjoner og grammatiske kategorier. Mange varianter har fått forenkla morfologien i en slik grad at enkelte forskere mener at de ikke lenger er polysyntetiske. Skriftsystem. I førkolombiansk tid hadde aztekerne tre ulike måter å uttrykke seg skriftlig på. Den mest grunnleggende var direkte representasjoner eller avbildninger av det som skulle uttrykkes. Den andre var med ideogrammer eller logogrammer som symbolsk representerte tingen eller konseptet som skulle uttrykkes. De brukte også, til en viss grad, fonetisk transkripsjon, ved å la logogrammer representere en lyd i et gitt ord, som dermed måtte tolkes og leses på samme måte som en rebus. Dette systemet fungerte fint til enkelte formål, som for eksempel skattelister og astronomisk informasjon, men det kunne ikke representere det talte språket på en god måte. Lange tekster ble som oftest memorisert. Den aztekiske skriften var derfor ikke ment for å skulle leses, den hadde kun en hjelpefunksjon ved gjenfortelling av tekster. Spanjolene innførte det latinske alfabetet, og de brukte det til å skrive ned store mengder litteratur og dokumenter på nahuatl. I løpet av noen tiår hadde det latinske alfabetet erstatta det gamle skriftsystemet helt. Det ble ikke utvikla noen standard ortografi for nahuatl, og man ble aldri enige om hvordan fonemer som ikke fins i spansk, blant annet lange vokaler og den glottale plosiven, skulle skrives. Ortografiene som ble utarbeida bygde stort sett på spansk ortografi, og de fleste fungerte dårlig til å representere alle fonemene i nahuatl. Man har fortsatt ikke kommet til enighet om en standard, men dagens ortografiske norm følger det internasjonale fonetiske alfabetet i større grad enn tidligere ortografier, bruker digrafer for å representere enkelte av fonemene og bruker for å representere saltillo. Vokallengde markeres ikke i denne ortografien. Det er denne ortografien som brukes i denne artikkelen, bortsett fra i enkelte eksempler fra klassisk nahuatl. Den nahuatlspråklige versjonen av Wikipedia bruker en ortografi som bygger på den som Horacio Carochi utvikla på 1600-tallet, med den forskjellen at saltillo representeres med og ikke med aksenter. Litteratur. Litteraturen på nahuatl er sannsynligvis den mest omfattende av alle amerikanske urspråk. Den representerer en rekke forskjellige sjangere og stiler, og selve dokumentene er skrevet under mange ulike omstendigheter. Spesielt har nahuatl en rik arv av poesi. De to største samlingene av dikt er "Cantares Mexicanos" og "Romances de los señores de la Nueva España" som ble nedtegna rundt 1560 eller noe seinere. Mye tyder på at nahuaene før spanjolenes erobring hadde et skille mellom prosa og poesi som ligna veldig på skillet som europeerne hadde. Prosa ble kalt "tlahtolli" («tale») og poesi "cuicatl" («sang»). "Tlahtolli"-prosa har blitt bevart i ulike former. Krøniker gjenforteller historien, og er vanligvis skrevet i perspektivet til en bestemt "altepetl" (en lokal politisk enhet), og kombinerer ofte myter med virkelige hendelser. Eksempler på denne sjangeren er krønikene fra Chalcan, skrevet av Chimalpahin, og fra Tlaxcala, skrevet av Diego Muñoz Camargo. Det fins også rein mytologisk prosa, blant annet "Legenden om de fem soler", den aztekiske skapelsesberetninga, som blir gjenfortalt i Chimalpopoca-kodeksen. Eksempler på litteratur fra tida umiddelbart etter erobringa er blant annet en folketelling fra ca. 1540. Omtrent samtidig er den omfattende nedtegnelsen av aztekisk kultur, kjent som Den florentinske kodeksen, som ble satt sammen av fransiskanermunken Bernardino de Sahagún med hjelp fra trespråklige studenter på Colegio de Santa Cruz de Tlatelolco, en av de ledende institusjonene for høyere utdanning i Amerika på denne tida. Kodeksen er skrevet både på nahuatl og spansk, og er illustrert i farger av indianske malere. "Huei tlamahuiçoltica" er et eksempel på litterær nahuatl fra 1600-tallet. Denne samlinga av religiøse tekster inneholder blant annet beretninga "Nican Mopohua" om miraklene rundt Jomfruen av Guadalupe. I tillegg fins det viktige historiske verker så vel som liturgiske dramaer. En stor ordbok for klassisk nahuatl ble satt sammen av den tospråklige munken Alonso de Molina og trykt i 1555. Det ble også lagd flere nahuatl-grammatikker i den spanske kolonitida. De mest innflytelsesrike er Horacio Carochis "Arte de la lengua mexicana con la declaración de los adverbios della", utgitt i 1645, og den tidligere "Arte de la Lengua Mexicana" av Andrés de Olmos, utgitt i 1547. Lånord til andre språk. a>en stammer fra Mexico, og aztekerne kalte den røde varianten "xitōmatl", mens den grønne ble kalt "tōmatl". Dette er opphavet til det norske ordet "tomat". Det spanske språket slik det snakkes i Mexico er fullt av ord fra nahuatl, slik som "escuincle" («guttunge»), "guajolote" («kalkun»), "papalote" («drage») osv. Det er så mange av disse at det har blitt utgitt hele ordbøker med såkalte «mexicanismos» (ord som er særegne for meksikansk-spansk). RAE godkjenner om lag 200 lånord fra nahuatl til spansk. En stor del av stedsnavna i Mexico og i deler av Mellom-Amerika kommer fra nahuatl, deriblant "Mexico" (fra navnet på den aztekiske hovedstaden "Mexihco") og "Guatemala" (fra klassisk nahuatl "cuauhtēmallan"). Andre eksempler er Michoacán, Oaxaca, Xalapa og Xochimilco og Popocatépetl. Dagligdagse ord i norsk som "tomat" (fra kl. nahuatl "tōmatl"), "kakao" (fra kl. nahuatl "cacahuatl"), "sjokolade" (opphavsordet er omdiskutert), "avocado" (fra kl. nahuatl "ahuacatl") og "chili" (fra kl. nahuatl "chilli") stammer også fra nahuatl, og mer spesialiserte ord som oselot (et kattedyr, fra kl. nahuatl "ocelotl"), coyote (prærieulv, fra kl. nahuatl "coyotl") og quetzal (en fugl, fra kl. nahuatl "quetzalli", «fjær») inngår også i det norske ordforrådet, sammen med betegnelser fra det stadig mer populære meksikanske kjøkkenet; "guacamole" (fra kl. nahuatl "ahuacamolli"), "mole" (fra kl. nahuatl "molli", «saus»), "chipotle", "pulque", "tamal" og så videre. Teksteksempel. Denne teksten er et utdrag fra en muntlig fortelling på nahuatl, fra dialektområdet la Huasteca. Ortografien som er valgt følger de gjeldende ortografiske normene. "itztoyah tlakameh nel wehweyineh komo ne mexikas," "wan ni eliya tlen kipixtoya tlanawatili kintokahtiaya rey Moktesuma." "Wan yeka ni kamanali nawatl kipixtok weyi itlahtol," "tlen eliaya rey itztoya ipan pilaltepetzitzi" "wan namah itkoh Tlanchinol, Xaltokan, Yawalika wan sekinok," "Ipan ni tlali kiasih tzakualtinih tlalitik" "kema tlaxawa kichiwa kalli waninko kipantia" De gamle forteller at for mange år siden bodde det viktige menn her som aztekerne, som ikke var noe mindre enn representanter for kong Moctezuma. Og av den grunn har språket nahuatl hatt betydelig innflytelse her; kongens representanter befant seg i landsbyene som heter Tlanchinol, Xaltocan, Yahualica og så videre, På disse stedene fins det pyramider som er begravet fem og ti meter under bakken, de blir funnet når det graves for bygging av hus; Jón Sigurðsson. Jón Sigurðsson (født 17. juni 1811, død 7. desember 1879) var leder for den islandske selvstendighetsbevegelsen på 1800-tallet. Jón Sigurðsson var født i Hrafnseyri, nær Arnarfjörður, vest på Island, som sønn av presten Sigurður Jónsson. Han reiste til København i 1833 for å studere historie ved universitetet der. Etter hvert fikk han arbeid ved Den arnamagnæanske samlingen, som på den tiden omfattet manuskriptene til de islandske ættesagaene. Han ble ekspert på islandske ættesagaer og på islandsk historie. Han tok aldri noen universitetseksamen, siden islandsk politikk opptok stadig mer av tiden hans. Jón Sigurðsson giftet seg med sin kusine, Ingibjörg Einarsdóttir, og de bosatte seg i København, der hjemmet deres ble et senter for alle islendinger i byen. Han dro til Island hvert år, 29 ganger i alt, for å lede møtene i Alltinget, som på den tiden var et rådgivende organ for den danske regjeringen og kongen. De danske myndighetene tok etter hvert hensyn til Jón Sigurðssons veltalende måte å fremme islandske interesser på, og i 1874 fikk Island et begrenset selvstyre i innenrikssaker. Fødselsdagen hans, 17. juni, er Islands nasjonaldag. Jón Sigurðsson blir ofte omtalt som president, siden han var preces i det islandske litterære selskapet (Hið íslenzka bókmenntafélag) i en årrekke. Han er avbildet på den islandske 500 krónur-seddelen, og han er blitt hedret med frimerke på hundreårsdagen for fødsel og død, og på 150-årsdagen for fødselen, samt ved opprettelsen av den islandske republikken (på den 133. fødselsdagen hans). Eksterne lenker. Jon Sigurdsson Norske Kvinners Sanitetsforening. Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) er Norges største kvinneorganisasjon, som bedriver humanitært arbeide, primært i Norge. Organisasjonen eier og driver en rekke sykehjem, pleiehjem og institusjoner for personer som behøver hjelp og pleie. NKS ble etablert etter initiativ fra Norsk Kvinnesaksforening av Fredrikke Marie Qvam (med støtte fra Gina Krog og Randi Blehr) 26. februar 1896 i Kristiania. Qvam var formann frem til 1933. Hovedmålet var å forestå utdanning av sykepleiere og bidrag til Hærens sanitet, i tilfelle arbeidet med unionsoppløsningen skulle lede til krigshandling. Tuberkulose og førstehjelp. I løpet av 1800-tallet hadde ca. 290 000 nordmenn dødd som følge av tuberkulose, og var en viktig motiverende faktor for etableringen av NKS. NKS engasjerte seg i smittevern på mange fronter, fremst ved hygienestyrkende tiltak. Den var for eksempel i 1890-årene en pådriver for at Statskirken skulle gå bort fra utdelingen av altervinen ved at alle drakk av felleskalker, og engasjerte seg i innføringen av bruk av særkalker og anskaffelsen av slike. Lokale sanitetsforeninger og etablering av var viktige kampsaker som tok over da krigen uteble. Vedtaket av Tuberkuloseloven (1900), det første tuberkulosehjem (1903) og den foreløbige utryddelse (1947) var viktige for organisasjonen. Etableringen av en midt-norsk sykepleierutdanning (Trondheim, 1919) var deres verk. Under den Andre verdenskrig avholdt de utallige førstehjelpskurs, samlet inn og delte ut matpakker, etablerte 159 lasarett og førstehjelpsstasjoner med rundt to tusen senger. Helsestasjoner. I 1914 opprettet Norske Kvinners Sanitetsforening "kontrollstasjon for mor og barn", som ble forløperen til helsestasjonene. Nå drives helsestasjonene av kommunene. Da kommunen overtok driften av helsestasjonene i 1974 drev sanitetsforeningen ca 650 helsestasjoner. Sykehusdrift. Sanitetsforeningene har drevet flere sykehus. I dag eier og driver de Revmatismesykehuset på Lillehammer og i Haugesund. Medisinsk kvinneforskning. Etter krigen har de vært pådrivere i kampen mot kreft, revmatisme, osteoporose og senil demens. To fond for kvinnemedisinsk forskning ble etablert i 1996. Med SOS Barnebyer startet de fosterhjem for opptil 100 barn i Kandalaksha sør for Murmansk (2001). Dagens organisasjon. I 2007 har organisasjonen 1400 lokalforeninger og underavdelinger med 60 000 medlemmer. Alt arbeide foregår fremdeles på frivillig basis, bortsett fra en fast stab, sekretariat, på omtrent tyve ansatte. Landsmøtet er organisasjonens høyeste myndighet. Fra og med 2005 avholdes landsmøte hvert andre år; (Oslo 2007, Bergen 2005 Hell i 2002, i Bergen 2005). Mellom disse møtene er det Hovedstyret som rår; her sitter sentralstyret og fylkeslederne. Sølvi Lundgaard er organisasjonsleder, etter at hun i 2003 overtok etter Anniken Fischer. De lokale foreningene utfører et stort spekter av aktiviteter. Flere foreninger har drevet lokal ambulansetjeneste. Flere sykehjem drives av sanitetsforeninger. Et stort antall eldreboliger eies og leies ut av lokale sanitetsforeninger. Foreningene har arrangert informasjonsmøter om osteoporose, hjerte- karsykdommer, demens og mange andre temaer. Ved behov for medisinsk undervisning av lokalbefolkningen er sanitetsforeningene solide arrangører i forhold til å skaffe lokale, annonsere, sørge for bevertning osv. Flere legekontorer er blitt utstyrt med hjertestarter / defibrillator betalt av lokal sanitetsforening. Da helseradiosystemet var i sin tidligste fase har sanitetsforeningene betalt radioutstyr for ambulansetjeneste og legevakt. I 2008 gikk stiftelsen Min Store Dag inn i N.K.S. som et eget prosjekt, og skiftet samtidig navn til Min Dag I Dag. Målet er å virkeliggjøre store opplevelser for barn som har det vanskelig over tid, på barnas egne premisser. Cecilia Skavlan er prosjektleder. Kalevi Hämäläinen. Kalevi Hämäläinen (født 13. desember 1932 i Juva, død 10. januar 2005) var en finsk langrennsløper. Han hadde sin storhetstid på slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene. Veli Saarinen. Veli Saarinen (født 16. september 1902, død 12. oktober 1969) var en finsk langrennsløper. Han var med på å dominere internasjonal langrennssport på 1920- og 30-tallet. Troppavatnet. Troppevatnet er en innsjø som deles av kommunegrensen mellom Strand og Forsand i Rogaland. På vei opp til Preikestolen kan Troppevatnet ses på motsatt side av Neverdalen. For å komme til Troppevatnet må man ta til venstre etter å ha gått opp Neverdalsskaret på stien til Preikestolen. White City (London). White City er et sted i London i England. Stedet ligger i bydelen Hammersmith and Fulham. Fram til rundt 1908 besto området av slette landbruksområder. I 1908 ble det holdt en stor fransk-britisk utstilling på området. Under planleggingen av utstillingen ble London på kort varsel tildelt OL i 1908, og det ble bestemt å bygge et idrettsstadion i utkanten av området. Stadionet fikk navnet White City Stadium. I 1910 ble det holdt en japansk-britisk utstilling på området. White City fikk (kalle)navnet sitt på grunn av de hvite, marmorkledde utstillingspaviljongene på området. I dag er White City mest kjent for at BBC har sitt administrative hovedkvarter der. I området ligger White City undergrunnsstasjon. Stasjonen ble åpnet i 1947, og den erstattet den tidligere stasjonen Wood Lane. Wood Lane lå i nærheten av White City Stadium, og ble åpnet i 1908, omtrent samtidig med stadionet. Narvesenprisen. Narvesenprisen var lenge ansett som den høysthengdende prisen for journalistikk i Norge, etablert av kioskselskapet Narvesen. Etter en debatt om habiliteten knyttet til en pris med et kommersielt selskap som «fadder», valgte presseorganisasjonene å etablere en ny pris, «Den Store Journalistprisen», som har blitt delt ut hvert år siden 1991. Den store Journalistprisen overtok også etter Hirschfeldtprisen. Martin Lundström. Martin Lundström (født 30. mai 1918 i Norsjö) er en tidligere svensk langrennsløper. Han vant gull på 18 km under OL 1948 i St. Moritz. Under de samme lekene var han også ankermann på det svenske laget som hentet hjem stafettgullet. Under VM 1950 i Lake Placid var han igjen med på å vinne svensk stafettgull. Under OL 1952 i Oslo var Lundstrøm igjen ankermann på det svenske stafettlaget, men denne gangen måtte de nøye seg med bronsemedaljene, etter Finland og Norge som tok gull og sølv. I 1988 ble det lagd en svensk dokumentarfilm om legendariske svenske skiløpere og skihoppere; «De sista skidåkarna». Her var Martin Lundström med, sammen med mange andre, som Sven Selånger, Hjalmar Bergström, Nils «Mora-Nisse» Karlsson, Gustav Husum-Jonsson, Arthur Häggblad, Martin Matsbo, m.fl. Dødens dal. Gløshaugen idrettspark i Dødens dal, august 2011 «Dødens dal» er det folkelige navnet på en mindre dal i Trondheim øst for Gløshaugen. Dalen har gjennom årene vært brukt til idrett, både organisert, av ulike NTNUI-grupper, og for løkkefotball og lek. Grunnforholdene er dårlige for bygging, med både kvikkleire og rasfare. Området er derfor ikke blitt bebygget, til tross for NTNUs campus på Gløshaugen stadig har behov for mer plass. Sommeren 2011 ble området oppgradert med flere baner for ballidrett. Anlegget er et samarbeidsprosjekt mellom Studentsamskipnaden i Trondheim og NTNUI. Navnet på det nye anlegget er Gløshaugen idrettspark. Navnet. Navnet «Dødens dal» har ukjent opprinnelse, men skal ha vært i bruk allerede på 1930-tallet. En forklaring på navnet er terrengforholdene som kunne gi dystre assosiasjoner. En annen er at dalen var åsted for store slagsmål mellom guttegjenger fra ulike bydeler, noe som var vanlig i Trondheim i perioden. Det er ingenting som tyder på at navnet er knyttet til konkrete dødsfall. Navnet er omstridt, men har i dagligtale langt på vei erstattet eldre navn som «Brodtkorpdalen» og «Høyskoledalen». Noen sier at det var i sammenheng med nazismen. Idrettsplass. Dalen har vært benyttet som idrettsplass i tilknytning til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) avd. Gløshaugen i Trondheim siden tidlig på 1960-tallet. Området inneholdt inntil nylig en grusbane for fotball og et sandvolleyballanlegg. Sommeren 2011 ble det gjennomført en stor oppgradering av området. Det ble anlagt en kunstgressbane for fotball og andre ballidretter; 4 sandvolleyballbaner og en asfaltert bane for streetbasketball. Anlegget ble åpnet for bruk til høstsemesterstart i august 2011. Bare mindre arbeider gjensto. Det var planer om en større idrettspark enn den som nå er anlagt, men grunnforholdene, med mye kvikkleire, og nye rasforskrifter fra Norges vassdrags- og energidirektorat, satte en stopper for deler av planene. Den planlagte kunstisbanen kunne ikke bygges, og fotballbanen ble noe smalere enn ønskelig. Anlegget skal være åpent hele året, og det vil kreves mye energi for å holde kunstgressbanen i drift gjennom vinteren. I forbindelse med kunstisbanen skulle man ta i bruk eksperimentell ny teknologi, som hittil bare er i bruk få steder. Banen skulle fungere som et stort solcellepanel som samlet energi. Denne skulle brukes til å drifte hele anlegget. Dette ville ha redusert energikostnadene ved framtidig drift betraktelig. De planlagte toalettene kan heller ikke bygges, på grunn av kvikkleira. Isteden vil det bli utplassert mobile toaletter i sommerhalvåret. I vinterhalvåret må man fortsatt benytte toalettene i Idrettsbygget som ligger omtrent 100 meter unna området. Midlertidig anlegg. Gløshaugen idrettspark har status som «midlertidig anlegg» i NTNUs planer. I følge SiTs idrettsjef regner de fem år i første omgang, men har tro på at det vil ordne seg videre. I tillegg til grunnproblemene, har NTNUs behov for mer plass gjort at man flere ganger har lagt Dødens dal inn i planene. De siste årene har det vært diskutert å samlokalisere hele NTNU på Gløshaugen. Dette kunne ha ført til at idrettsanlegget måtte vike plass for nye bygninger. Denne planen er foreløpig lagt på is, da styret (styrevedtak i mai 2006) ikke ville støtte samlokalisering uten at staten er med på finansieringen. Festivalområde. Dødens dal er også åsted for de største konsertene i forbindelse med UKA-festivalen som arrangeres annethvert år i Trondheim. Da settes det opp konserttelt, noe som gir større publikumspotensial enn om konsertene skulle blitt arrangert på Studentersamfundet slik de ellers blir. Kapasiteten i Dødens dal har i takt med voksende ambisjoner vokst fra 3500 til 5800 i 2005. Det er funnet tekniske løsninger som gjør at UKA fortsatt kan sette opp telt og ha store konserter her, selv om fotballbanen nå har kunstgress. DumDum Boys gav i 2004 ut live-DVD-en "DumDum i Dødens Dal", med konsertopptak fra Dødens dal under UKA-03, og Seigmen ga i 2006 ut live-DVDen "Fra x til døden" fra samme sted, tatt opp på gjenforeningskonserten under UKA-05. Den store journalistprisen. Den store journalistprisen er en av de fremste av utmerkelsene for god norsk journalistikk. Den er utdelt siden 1991. Prisen erstattet i realiteten Narvesenprisen og Hirschfeldtprisen som begge ble utdelt fram til 1990. Prisen koordineres og deles ut av Norsk Presseforbund, og tildeles en medarbeider eller en gruppe medarbeidere som i løpet av det siste året har gjort en særlig prisverdig innsats på journalistikkens område. Hensikten med prisen er å oppmuntre til og hedre kvalitet i journalistikken. Prisen kan tildeles medarbeidere både i trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn. "Den store journalistprisen" finansieres gjennom et samarbeid mellom Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, Den Norske Fagpresses Forening, NRK og TV 2. Shaoshan. Shaoshan (kinesisk: 韶山, pinyin: "Sháoshān") er et byfylke i Xiangtan byprefektur i den kinesiske provinsen Hunan. Det er mest kjent som fødestedet til Mao Zedong, grunnleggeren av Folkerepublikken Kina. Under kulturrevolusjonen ble området besøkt av tusener hver dag; senere har turisttilstrømningen dabbet av, skjønt det fremdeles er et av målene for «rød turisme» i Kina. Shaoshans borgere har gjort det meste ut av sin berømte sønn, og Shaoshan er også opphavsstedet for "Maos familierestaurant", en populær restaurantkjede som har utbredelse i mange byer i Kina. Byfylket har (2005) en befolkning på 100 000, hvorav alle bortsett fra 16 000 er bønder. Nordlands Framtid. Nordlands Framtid var en dagsavis som ble utgitt i Bodø i Nordland. Avisa kom ut med sin første utgave 29. september 1910 under navnet "Saltens Fremtid". Siste utgave kom ut 16. februar 2002. Avisa ble lagt ned samtidig med konkurrenten Nordlandsposten til fordel for den nye avisa Avisa Nordland. Historie. Avisa kom fra starten ut i Sulitjelma en gang hver uke. Bak avisa stod fagbevegelsen, og avisa skulle være en motvekt til stedets to borgerlige aviser Salten og Saltværingen, samt den borgerlige avisa i Bodø, Nordlandsposten. "Søndre Salten Arbeiderparti" overtok avisa i 1912, samtidig som det ble startet en debatt om avisa burde flytte til Bodø og bli fylkesavis. Avisa kom med første utgave utgitt i Bodø 1. juli 1913. 1. april 1914 byttet avisa navn til "Nordlands Social-Demokrat". Utgivelsesfrekvensen økte til to aviser i uka, onsdag og lørdag. I 1920 ble utgivelsesfrekvensen økt til tre i uka, og avisa fikk i 1922 navnet "Nordlands Fremtid" samtidig som landets øvrige arbeideraviser også fjernet navnet «Social-Demokrat» fra avisnavnet. I 1945 ble navnet endret til "Nordlands Framtid". Mot slutten på 1930-tallet opplevde avisa en sterk vekst under ledelse av forretningsfører Johan Ona og var nær ved å ta igjen Nordlandspsten i opplag. Avisas lokaler ble bombet av tyske styrker i mai 1940 og forsøk på å gjenoppta utgivelsen ble stanset av okkupasjonsmakten. Siste avis før stansen kom ut 27. mai 1940, og første etterkrigsavis kom ut 16. mai 1945. Avisa gikk over til tabloidformatet og trykking i offset i 1967. I hele etterkrigstiden lå Nordlandsposten foran Nordlands Framtid i opplag, og de to avisene fulgte hverandre tett. Nordlands Framtid fikk et lite tilbakeslag i 1972 som en følge av EF-kampen. I 1984 la avisa om layouten og fikk et mer moderne preg, og det var starten på en utvikling som økte avisas utbredelse, særlig i Bodø-området der avisa stod svakere enn i Fauske. Medvirkende var også et systematisk abonnementssalg via telefon og et effektivt annonsesalg. På annonsesiden ble avisa større en Nordlandsposten to år før avisa passerte konkurrenten i opplag. I 1989 passerte avisa for første gang sin argeste konkurrent, Nordlandsposten, i opplag. Konkurransen mellom de to avisene var knallhard og ble ofte betegnet som landets hardeste aviskrig. Da Nordlands Framtid var med på etableringen av aviskonsernet A-pressen i 1990 var allerede partibindingene borte. En egen nettutgave ble lansert i 1997. Alt på slutten av 1990-tallet ble de første ideene om et avissamarbeid i byen lansert. I desember 2001 ble eierne av Nordlands Framtid og Nordlandsposten, henholdsvis A-pressen og Harstad Tidende-gruppen, enige om å starte en ny avis i Bodø som skulle erstatte de to tidligere konkurrentene. Den nye avisa, Avisa Nordland, kom med sin første utgave 18. februar 2002. Opplag. "Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen. Nordlandsposten. Nordlandsposten var en dagsavis som ble utgitt i Bodø i Nordland. Avisa kom ut med sin første utgave 1. oktober 1862 under navnet "Nordlands Amtstidende", først som ukeavis fra 1881 to ganger i uka. I 1886 ble navnet endret til "Nordlandsposten" i forbindelse med salg av avisa til lokale forretningsfolk og håndverkere. 27. mai 1940 ble avisas lokaler bombet av tyske fly. Avisa var Bodøs største fram til 1990 da konkurrenten Nordlands Framtid overtok. I 1995 ble Harstad Tidende-gruppen avisas største eier. 10. desember 2001 ble eierne av Nordlands Framtid og Nordlandsposten, henholdsvis A-pressen og Harstad Tidende-gruppen enige om å starte en ny avis i Bodø som skulle erstatte de to tidligere konkurrentene. Nordlandsposten kom ut med siste utgave lørdag 16. februar 2002, mens den nye avisa, Avisa Nordland, kom med sin første utgave mandag 18. februar 2002. Institutt for Journalistikk. Institutt for Journalistikk (IJ) driver faglig utviklingsarbeid (anvendt forskning), etter- og videreutdanning i form av kurs, produksjon av faglitteratur og annet fagverktøy, utredningsarbeid for organisasjonene og iverksettelse av andre tiltak som kan være til praktisk nytte for yrkesaktive journalister og redaktører. IJ ble opprettet i 1975 av Norsk Presseforbunds grunnorganisasjoner Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening. Sentral i etableringen var Thorbjørn Wale, som også ble instituttets første leder. De første årene holdt instituttet til i Oslo, men ble i 1980 etablert i eget nybygg nær gamlebyen i Fredrikstad. IJ drives fortsatt i store trekk etter de prinsipper Wale utarbeidet, og tilbyr i dag et bredt spekter av pressefaglige kurs for redaktører og journalister. Virksomheten omfatter utdanning på alle medier. I tillegg administrerer IJ en rekke pressestipend, og er også sekretariat for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP). IJ finansieres dels ved tilskudd over statsbudsjettet, dels egenbetaling av kurs på og utenfor instituttet og salg av tjenester og bøker. Grande. Grande er en grend, krets og tidligere skolekrets i Ørland kommune, Sør-Trøndelag. Den lokale uttalen er "Granj`". Grande er en spredtbygd jordbruksbygd med melkeproduksjon, gress, poteter og gulrot. Grenda har bedehus, men ingen forretninger eller offentlige institusjoner. Grande/Garten skole ble i 1976 etablert nær tidligere Grande skole. Grande/Garten skole ble nedlagt i 2005, og elevene ble overført til Hårberg skole. Fallskjermsoldat. En fallskjermsoldat i det amerikanske marineinfanteriet. En fallskjermsoldat er en soldat som er trent til å hoppe i fallskjerm. Fallskjermsoldater har en taktisk fordel i at de kan opptre på slagmarken overalt hvor luftfartøy kan fly over. De kan dermed unngå fiendens befestninger som opprettes for å slå tilbake angrep fra en bestemt retning, og de kan tvinge fienden til å forbruke styrker på å beskytte baktroppen. Fallskjermsoldater brukes ofte til å etablere et brohode. En fallskjermsoldat i infanteriet er ofte også jeger og kalles derfor fallskjermjeger. Historikk. Fallskjermsoldater ble først brukt i stor utstrekning under andre verdenskrig. Det var Sovjetunionen som først fattet interesse for konseptet og startet et treningsprogram i stor skala på 1930-tallet. Men det var tyskerne som først brukte dem operativt i kamp, i forbindelse med felttoget i Norge, nærmere bestemt erobringen av Sola flyplass. Soldatene brukte i starten en rund skjerm, som tillot minimal styring ved at soldaten dro i de fire stroppene mellom selen og selve skjermen. Selv med en viss manøvreringsevne kunnes soldaten i liten grad kontrollere nøyaktig hvor han ville lande, og vindretning avgjorde hvor landingsstedet ville bli. Tyske fallskjermsoldater benyttet seg av seler med kun én stropp festet på baksiden, og kunne dermed ikke styre skjermen på samme måte, og var fullstendig prisgitt vinden i forhold til hvor de kom til å lande. Dagens fallskjermsoldater bruker fortsatt runde fallskjermer, dog modifisert for å gjøre dem mer kontrollerbare, men rektangulære fallskjermer, med stor manøvreringsevne, brukes også. Siden fallskjermsoldater slippes i store antall og i lav høyde, har erfaringen vist at runde fallskjermer er å foretrekke, for å unngå at soldatene kolliderer i luften og at avdelingene spres utover store områder. Skytsengelen for fallskjermsoldater er erkeengelen Mikael, som kastet Djevelen ut av himmelen. Runar Søgaard. Runar Devik Søgaard (født 27. juni 1967 i Kongsvinger, Hedmark) er en norsk ledelseskonsulent bosatt i Stockholm. Han er viseadministrerende direktør i "The Academy of Scandinavian Leadership" men eier også ledelsesvirksomheten "Next Level Consulting"i Norge og USA. Han giftet seg med Carola Häggkvist 19. mai 1990, men de tok ut separasjon i 2000, siden har de blitt skilt. De har en sønn, Amadeus, som ble født i 1998. I 1995 ble Søgaard mye omtalt i avisene for å ha skutt et rådyr fra sitt soverom, noe som førte til at hans våpenlisens ble inndratt. I 1999 fikk han den tilbake. I Dagbladet sier han å ha: «(...) overlevd et antall bilkrasj. Motorsykkelkrasj. Togkrasj. Flykrasj.» Humanitær innsats. Søgaard driver med humanitært arbeid. Ifølge ham selv deler han ut mat til hjemløse i Stockholm. Han hjelper barnehjem i São Paulo, Brasil og på Sri Lanka. Stiftelsen har han kalt Amadeus Foundation. Han arbeider dessuten som sjefstrener og ledelseskonsulent med kontor i Oslo, Stockholm og Los Angeles. TV-show. Søgaard opplyste våren 2005 at han var i kontraktsforhandlinger med store amerikanske TV-stasjoner om et program som skal omhandle meningen med livet, sjelelig harmoni og tro. Programmet skal hete "Runar's Angels". Spy vs Spy jr.. Spy vs Spy jr. er en serie i tegneseriebladet MAD kids, første gang utgitt i 15. november 2005. Serien er en avlegger for barn fra tegneserien Spy vs Spy, som er opprinnelig ble skrevet av Antonio Prohias for det amerikanske satiremagasinet MAD. Serien handler om to små spioner som forsøker skade hverandre mest mulig. De har våpner som bløtkaker i metall-form og dynamitt. De kan lett bli kjent igjen på de spisse ansiktene, stor hatt, joggesko, trekantet kropp og at de har en S på magen. Den hvite har en sort S og omvent. Ragnar Thorseth. Ragnar Thorseth, født i 1948, er en eventyrer og forfatter fra Herøy på Sunnmøre. Ragnar Thorset ble kjent som eventyrer etter flere dristige turer i mindre båter. I 1969 rodde han som første mann alene fra Norge (Måløy) til Lerwick på Shetland. I det neste tiåret reiste han bl.a Nordishavet rundt, over Atlanterhavet og gjennom Nordvestpassasjen. I 1982 var han med på en snøscoter-ekspedisjon over isen til Nordpolen som ble nådd 29. april. I perioden 1984—1986 seilte Thorseth verden rundt med «Saga Siglar». På slutten av 1980-tallet tilbragte han og familien en vinter i isødet i Kongsfjorden på Svalbard. I 1989 startet han og kona Kari opp Håholmen Havstuer på Håholmen i Hustadvika. Ragnar Thorseth har gitt ut bøker med tekst og bilder fra alle de største ekspedisjonene. I august 2000 ble han utsatt for en alvorlig rideulykke. Det var lenge kritisk, men han kjempet seg tilbake. I 2003 spilte han inn tre programmer i dokumentarserien "Med torsk til Lofoten", sammen med sin gode venn Malvin Frisnes. Tuberkulosehjem. Et tuberkulosehjem var et sted for personer som led av tuberkulose. De kom på 1920-tallet som tilskudd til de etablerte sanatorium, spesielt i distriktene. I tillegg til sykesøster, var det tilsatt aktivitør, kantinepersonale, vaktmester og assistenter, og hjemmet var således ikke å oppfatte som et medisinsk behandlingssted; lege kom på ukentlige besøk til hjemmet. I 1935 hadde Norske Kvinners Sanitetsforening, som den største aktør på dette markedet, tilsammen 135 slike hjem i drift, på en tid da det ellers var atten sanatorier i Norge. Etter Andre verdenskrig var sykdommen i sterk tilbakegang, og de fleste tuberkulosehjem fikk andre virkefelt, for eksempel som hjem for pasienter med psykiske lidelser. De få tuberkuløse ble overført til de nyetablerte lungeavdelinger som enkelte sykehus hadde fått. Mens vi venter på Godot. Mens vi venter på Godot eller Vente på Godot (fransk "En attendant Godot") er et teaterstykke skrevet av Samuel Beckett i 1948. Stykket har for ettertiden blitt regnet som det absurde teaters gjennombrudd. Om stykket. Stykket handler om Vladimir og Estragon som venter på en Herr Godot som aldri dukker opp. Stykket brøt med all tradisjonell dramaturgi, det er ingen intriger eller tids- og stedsaspekt og handlingene er ulogiske. Beckett tok opp spørsmål som: «Kan egentlig mennesker konversere så de forstår hverandre?» og «Hva betyr ordene?». "Mens vi venter på Godot" hadde urpremiere i Paris i 1953, og ble svært dårlig mottatt av teaterkritikerne, det ble for kjedelig for «teaterfiffen». Norske oversettelser. "Vente på Godot" foreligger på norsk i bokform. Den nyeste utgaven er fra 2005, oversatt av Jan Erik Vold, og utgitt på forlaget Transit. Tuberkuloseloven. Tuberkuloseloven var en norsk lov som ble vedtatt 8. mai 1900. Inspirert av den nylig vedtatte lepraloven var målet med tuberkuloseloven å forebygge tuberkuløse sykdommer som tuberkulose. Bergenslegen Klaus Hanssen kan sies å være primærkraften bak loven, og var også den som stod bak tuberkuloseplakaten (1887). Loven påla smittebærere å underlegge seg behandling, og avstedkom en rekke sentrale og frivillige tiltak for bekjempelse, slik som sanatorium og tuberkulosehjem. I 1947 tilkom pålegg om skjermbildefotografering og om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose. Inntil smittevernloven i 1994 var tuberkuloseloven, med enkelte endringer, gjeldende. Anna Carin Olofsson-Zidek. Anna Carin Olofsson-Zidek (født 1. mars 1973 i Sveg) er en svensk skiskytter og langrennsløper. Hun startet karrieren som langrennsløper. I 1993 var hun på det svenske stafettlaget som tok sølv i junior-VM. Hun deltok i langrenn under OL 2002 i Salt Lake City, med en 30. plass på 15 km fellesstart som beste resultat. Året etter byttet hun til skiskyting. Hun vant sølvmedalje under VM i Hochfilzen 2005. Sesongen etter vant hun sin første seier i verdenscupen på 15 km den 7. desember 2005, igjen i østerrikske Hochfilzen. I OL 2006 i Torino tok hun sølv på sprinten og ble olympisk mester på fellesstarten. Hun gikk andre etappe på Sveriges lag som vant gull på mixed stafetten i VM i 2007 i Antholz, de andre på laget var Helena Jonsson, Björn Ferry og Carl Johan Bergman. 3. mai 2008 giftet Olofsson seg med canadieren Tom Zidek, smører for det canadiske skiskytterlaget. Julie Bonnevie-Svendsen. a>Julie Bonnevie-Svendsen (født 1987 i Nittedal) er en norsk skiskytter. Hun representerer Nittedal skiskytterlag. Hun studerer økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Lillehammer. I desember 2005 debuterte hun i verdenscupen, bare 18 år gammel. Hun gikk 15 km i østerrikske Hochfilzen, og oppnådde 15. plass. I NM 2007 tok hun gull på sprinten, og fulgte opp med sølv på jaktstarten. Howard Greenfield. Howard Greenfield (født 15. mars 1936 i New York, USA, død 4. mars 1986) var en amerikansk låtskriver. Sammen med komponisten og sangeren Neil Sedaka skrev han over 500 sanger fra 1952 og frem til sin død i 1986. Blant låtene finnes blant andre «Breaking Up Is Hard To Do», «Calendar Girl», «Happy Birthday Sweet Sixteen», «I Go Ape», «I'm a Song (Sing Me)», «Is This the Way to Amarillo», «Little Devil», «Love Will Keep Us Together», «Next Door to an Angel», «Stairway To Heaven», «Stupid Cupid» i tillegg til den meget kjente «Oh! Carol». Greenfield samarbeidet også med en rekke andre komponister som for eksempel Roy Orbison («Claudette»), Carole King («Crying In The Rain») og Jack Keller («Everybody's Somebody's Fool»). Jiang Qing. Jiang Qing (kinesisk: 江青, pinyin: "Jiāng Qīng", Wade-Giles: "Chiang Ch'ing", født "Lǐ Shúméng", tidligere kjent under kunstnernavnet "Lan Ping" og navnene "Lǐ Jìn" og "Lǐ Yúnhè"; født 1914 i Zhucheng i Shandong i Kina, død 14. mai 1991), var Mao Zedongs fjerde hustru. Som politisk leder i Folkerepublikken Kina gjorde hun seg mest bemerket som del av den såkalte «Firerbanden». Levnet. Jiang Qing på en filmplakat, 1934 Hun sluttet seg til Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1933 og arbeidet som skuespiller i Shanghai fra 1933 til 1937. I 1939 introduserte Kang Sheng henne for Mao Zedong i Yan'an, og hun og Mao ble senere gift. Ekteskapet var kontroversielt for noen; hun fortrengte nemlig en hustru som ble betraktet som en revolusjonshelt. Hun fikk som råd eller pålegg av kadre som var sentrale i den kommunistiske bevegelse, å holde seg borte fra politikken i 25 til 30 år. Etter 1949 arbeidet hun i kulturministeriet, men ikke i en stilling der politikk ble utformet. Under sine dager som skuespiller hadde hennes yndlingsrolle vært "Nora" i Henrik Ibsens «Et dukkehjem». Dette var et drama om en kvinne som bryter opp og frigjør seg fra sin kvelende og konvensjonelle rolle som husfrue. I motsetning til Nora kunne ikke Jiang Qing bryte med Mao, som ikke lenger var særlig tiltrukket av henne og var begynt å omgi seg med pene unge damer. Det var nemlig gjennom ekteskapet med Mao at veien til politisk innflytelse lå, men hun var lik "Nora" i at hun ikke ville la noe klamt partibyråkrati stå i sin vei. I 1965 bad Mao henne om å reise i hemmelig oppdrag til Shanghai, der hun skulle forberede et angrep på et skuespill av Beijing-politikeren og historikeren Wu Han. Den oppgaven klarte hun med glans, og hun kom med dette inn i de kretser som skulle få størst innflytelse over viktige faser av kulturrevolusjonen. Jiang Qing ble medlem av Politbyrået i KKP i 1969. Hun var blitt nestleder for en komité på fem som tilrettela for kulturrevolusjonen i 1966, og den gikk over til å bli den gruppen som senere, på grunn av et medlems dødsfall, fikk økenavnet "Firerbanden". De andre tre var mennene Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen. Fra da av var hun en av de mektigste skikkelser i Kina i Maos siste leveår. Jiang ansporet radikale ungdommer som ble organisert som rødegardister og satt inn mot andre ledende politiske skikkelser. Blant ofrene for rødegardistenes oppmerksomhet var president Liu Shaoqi og visestatsminister Deng Xiaoping. Rødegardistene hadde ytterfløyer til høyre og venstre for Jiāng Qīng og Mao, og ikke alle av dem var vennlig innstilt mot Jiāng Qīng. Jiang fremmet også revolusjonære operaproduksjoner og balletter. Mens all vestlig litteratur ble fordømt av rødegardistene, ble "Greven av Monte Cristo" populær fordi Jiang hadde uttalt seg fordelaktig om boken. Jiang samarbeidet en stund med Kinas nestkommanderende Lin Biao, men etter Lins død i et flystyrt i 1971, vendte hun seg mot ham i anti-Lin, anti-Konfucius-kampanjen, der den egentlige, men uuttalte, skyteskiven var statsminister Zhou Enlai. Etter Maos død i 1976 ble hun arrestert. Ved rettssaken mot Firerbanden i 1981 var hun den eneste av de fire som brydde seg med å ta til motmæle mot påtalemyndigheten. Hun ble dømt til døden, men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Hun sonte i Qincheng-fengselet nordvest for Beijing. Hun ble løslatt av helbredsgrunner i 1991, og døde ti dager etter. Senere skulle regjeringen hevde at hun begikk selvmord. Qing-dynastiet. Qing-dynastiet, før skrevet Ching-dynastiet (kinesisk: 清朝 pinyin: "Qīng cháo", Wade-Giles: "Ch'ing ch'ao"; Mandsjuisk: 12px "Daicing gurun"; mongolsk: Манж Чин Улс), også kjent som Mandsju-dynastiet, var det siste keiserlige dynasti i Kina og regjerte fra 1644 til 1912. Det ble grunnlagt av en mandsjustamme fra Mansjuria som styrtet Ming-dynastiet. På 1700-talet opplevde keiserdømmet en ny storhetstid ettersom man lyktes i å dra nytte av europeernes kolonier til økonomisk vinning. Dette ledet imidlertid til opiumskrigene (1839–1842 og 1856–1860) mot Storbritannia, kriger som kineserne tapte. Dermed ble Kina tvunget til handelsavtaler som gavnet britene mer enn dem. På 1800-talet fulgte også den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kineserne tapte dem begge. Mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådet indre stridigheter som følge av dårlige livsvilkår og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene. Dette førte til flere store opprør som Taipingopprøret (1850–1864), Nianopprøret (1853–1868) og bokseropprøret (1898–1901). En militærrevolt i Wuchang den 10. oktober 1911 ble startskuddet for Xinhairevolusjonen, en landsomfattende revolusjon som i februar 1912 tvang den siste keiseren, Xuantong-keiseren, til å abdisere. Derpå ble Republikken Kina proklamert. Mandsjuinvasjonen. Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det tungusiske Jursjen-folket som i sin tid hadde grunnlagt Jin-dynastiet, etterfølgerdynastiet etter Liao- og den nordlige halvdel av Song-dynastiet i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det område som senere ble gitt navnet Mandsjuria, mer nøyaktig dagens provinser Heilongjiang, Jilin og Liaoning. Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke, og hadde holdt et interessert øye med de opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Så grep de sjansen; da urolighetene var særlig store sendte de sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved Den store mur, men ble snart sluppet gjennom porten i Shanhai-passet av ming-generalen Wu Sangui som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håp for å nedkjempe Li Zichengs bondeopprørerne som da truet selve hovedstaden Beijing. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren begikk selvmord ved å henge seg selv i et tre over Den forbudte by. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og i den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. De gav sitt eget styre navnet Qing'". To mansjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645. I lister over kinesiske keisere forekommer tidvis Li Zicheng som den første keiser av Qing-dynastiet. Men dette er en feilaktighet på grunn av tre viktige forhold: For det første var han slett ingen mandsju, men en kinesisk opprører fra Shaanxi. For det annet var hans effektive regjeringstid bare på omkring én måned (april-mai 1644). For det tredje kalte han selv sitt «dynasti» for Shun-dynastiet da han gjorde seg selv til keiser Chuǎng Wáng. Maktkonsolideringens første år. Etter erobringen av Beijing gikk det ganske radig for Qing-styrkene å erobre mesteparten av det tradisjonelle kinesiske kulturområde. Motstanden var de fleste steder svak. Bare to fylker (Jinshan i Zhejiang og Ganzhou i Jiangxi), og enkelte byer, motsatte seg sine nye overherrer. Blant de byene var Jiangyin i regionen Jiangnan ved Yangtzeflodens nedre løp. Den gjorde i 1645 nærmest selvmorderisk motstand mot sine beleirere; kampene var blodige med meget stort mannefall, og byen ble fullstendig ødelagt. Lenger sør tetnet motstanden til. Men i løpet av rundt 40 år hadde Qing-herskerne nedkjempet alle styrker lojale til Ming-riket i sine siste motstandslommer i det sørlige Kina. Den siste Ming-pretendenten, prins Gui, tok tilflukt i Burma, men ble utlevert til en ekspedisjonsstyrke ledet av Wu Sangui og ført tilbake til provinsen Yunnan. Der ble han henrettet tidlig 1662. Regjeringstiden til den første av de egentlige Qing-keiserne, Fulin (Shunzhi, 1643–1661, den niende av Abahais sønner) ble i virkeligheten dirigert av de to prinseregentene Dorgon og Dsirgalang. Allerede i 1645 innførte de den berømte «kø-ordren» som tvang hankineserne til å gå over til mandsjuenes hårfrisyre og klesdrakt som tegn på at de underkastet seg de nye styresmakter. For mennene innebar det den «grisehalen» («køen») som ble til ved at hele fremre del av hodet ble glattbarbert, og håret på bakhodet samlet i en eneste lang grisehale. Ordren stred mot kinesisk skikk og konfusiansk etikk, som var at håret ikke skulle klippes. Men kineserne hadde intet reelt valg; enten ble håret eller hodet skåret av. Dessuten forbød man (likesom under Yuan-tiden) ekteskap mellom kinesere og mandsjuer. Beijing ble delt i to soner: En by for mandsjuene i nord, og en for kineserne i sør. Innreise i Mandsjuria ble forbudt for hankinesere. Imidlertid ble forbudet mot blandingsekteskap ikke respektert; særlig mandsju-eliten misaktet den. Til og med Qing-keiserne kunne velge seg hankinesere som bihustruer. Keiser Kangxi var sønn av et slikt blandingsekteskap. Og todelingen av Beijing var ikke særlig vanntett. Omkring år 1700 var nordbyen over 70 % han-kinesisk. Allerede etter Dorgons død i 1651 fikk kinesiske lærde og embedsmenn større innflytelse på keiseren. Det gav seg mange utslag. Et særlig påtagelig tegn var at hele tjenerskapet ved keiserpalasset ble kinesisk, at det han-kinesiske språk ble offisielt hoffspråk, og at det mandsjuiske språk ble fortrengt. Etter få år forfalt keiser Fulin til et slags religiøst fantasteri, og døde av kopper i en alder av 23 år. Velstand og fremgang til 1799. Selv om mandsjuene konsentrerte makten på sine hender og la seg ut med den hankinesiske befolkning, var de tidlige Qing-keisernes styre fra 1663 til 1796 preget stor velstand. Under denne tid fikk Kina tre av sine dyktigste keisere noensinne: Kangxi (regjerte fra 1662 til 1722), Yongzheng (1722–1735) og Qianlong (1735–1796/99). Qing-keiserne utvidet det kinesiske maktområdet til et omfang det ikke hadde hatt siden Han-dynastiets dager. Både Mongolia og Tibet kom inn under keisernes dominans. Bøndene nøt godt av mildere skattlegging og forbedrede tiltak for flomkontroll. Keiser Kangxi (1662–1722). Kangxi-keiseren ble satt på tronen da han bare var syv år gammel. De første årene var han rettledet i sin gjerning av sin bestemor enkekeiserinnen Xiaozhuang og et rådgiverkollegium. Å regjere over Kina var ingen liten oppgave for mansjuene. Landets utstrekning tilsa at det bare var mulig å opprette garnisoner av mansjustyrker i visse nøkkelbyer. Utover det måtte man sette sin lit til ming-tropper som hadde overgitt seg. Tre tidligere Ming-generaler ble som takk for deres bidrag til Qing-styret adlet til føydalfyrster og gjort til guvernører over store områder i Sør-Kina. Den fremste av dem var Wu Sangui, som fikk provinsene Yunnan og Guizhou. Generalene Shang Kexi og Geng Zhongming fikk henholdsvis Guangdong og Fujian. Etter noen år ble disse føydalherrene og deres områder mer og mer autonome. Da Shang Kexi i 1673 ville trekke seg tilbake til sin hjemby i Liaodong-provinsen søkte han om dette til keiseren, og nominerte sin egen sønn til etterfølger. Keiseren innvilget hans embedsfratreden, men nektet å la føydalherrskapet bli arvelig. Som reaksjon søkte også de to andre generalene om avskjed for å sette Kangxi på en styrkeprøve; de regnet med at han ikke ville trosse dem. Men keiseren hadde is i magen, innvilget til deres oversakelse deres fratreden, og forordnet at de tre føydalområdene ble tilbakeført til direkte keiserlig styre. Stilt overfor dette valgte Wu Sangui å gjøre opprør. Han fikk med seg Geng Zhongming og Shang Kexis sønn Shang Zhixin. Opprøret varte i åtte år. Da det var på sitt sterkeste hadde opprørerne kontroll over områdene helt opp til Chang Jiang-floden. Men til slutt klarte Qing-styret å knuse opprøret og ta kontroll med hele det sørlige Kina. Opprøret er gått inn i kinesisk historiet under betegnelsen "de tre føydalherrenes opprør". Kangxi tok også imot mange katolske misjonærer fra jesuittordenen som strømmet inn i Kina i håp om massekonversjoner. Kangxi lot dem bo og virke i selve hovedstaden Beijing. Keiseren lot seg selv undervise av jesuittene. De underviste ham ikke bare om militærstrategi, men også i astronomi, matematikk og anatomi. I 1670 promulgerte han "Det hellige edikt med seksten moralske maksimer" og forordnet dem lest opp to ganger i måneden. Truslene mot Qing-dynastiet kom ikke bare innenfra, fra egenvillige føydalherrer. Keiser Kangxi ledet militærekspedisjoner mot Tibet, dzungarene, og senere mot Russland. Problemet med Russland var at kosakkene hadde satt seg fast i området langs elven Amur og begynt å innkreve en pelstributt fra stammefolkene der. Kangxi gikk til angrep og ødela byen Albazin. Dermed ble russerne nødsaget til å akseptere Stanovoj-ryggen og elven Argun som grense i Freden i Nertsjinsk 1689 – etter jesuittenes formidling mellom partene. Kangxi giftet bort sin datter til Khan Gordhun for å avverge invasjon. Gordhuns militære fremstøt mot Qing-riket slo feil, og keiserriket kom styrket ut av det hele. Taiwan ble erobret i 1683 fra Zheng Jings sønn, Zheng Ke-Shuang; den førstnevnte (hans bestefar Koxinga) hadde i sin tid erobret øya fra hollenderne. Mot slutten av 1600-tallet var på sitt mektigste siden tidlig under Yuan-dynastiet. Keiser Yongzheng (1723–1735). Yongzheng- og Qianlong-keiserne styrte Qing-riket det det var på det mektigste og største. Etter Kangxis død vinteren 1722 overtok hans fjerde sønn, Yinzhen, som keiser med keisernavnet Yongzheng. Kort etter hans død ble jesuittene utvist til Macao, med unntak av dem som var tilknyttet hoffet i Beijing. Yongzheng-keiseren var en omstridt skikkelse fordi det gikk rykter om at han hadde kommet på tronen på urettmessig vis. Yongzheng-keiseren var en hardtarbeidende administrator som regjerte med jernhånd. Hans første større tiltak for å styrke keisermakten var å restaurere statseksamensystemet til sin opprinnelige standard. I 1724 slo han ned på illegale vekslingskurser for mynt, noe som var et virkemiddel for endel embedsmenn som ville forbedre sin egen inntekt. De som ble funnet skyldige i slik myntverdimanipulasjon ble avsatt og i særlig alvorlige tilfeller henrettet. Yongzheng hadde stor tillit til hankinesiske embedsmenn, og forfremmet mange av sine favoritter til viktige stillinger. Nian Gengyao ble gjort til leder av et felttog i Qinghai. Men hans arrogante fremferd førte til hans fall i 1726. Yongzhengs styre konsoliderte keisermakten på et hittil enestående høyt nivå, nye områder ble inkorporert i Qing-rikets nordvestlige deler. Det ble tatt harde tak mot korrupsjon, og Yongzheng-keiseren opprettet et "hovedbefalingssenter" som skulle bli et "de facto" regjeringskabinett. Denne institusjonen skulle bestå for hele resten av Qing-dynastiets tid. Keiser Qianlong (1735–1796/99). Yongzheng døde i 1735. Han ble etterfulgt av sin 24 år gamle sønn Hongli som ble kjent under keisernavnet Qianlong. Qianlong var en dyktig general som personlig ledet militærekspedisjoner nær Xinjiang og Mongolia. Opptøyer og opprør i Sichuan og deler av Sør-Kina ble varig og vellykket tatt hånd om. Hoffkulturen nådde et høydepunkt under Qianlong-keiseren. De ypperste kunstnere og håndverkere ble engasjert i Den forbudte by, og blant dem var det europeiske jesuitter hvis kunstneriske ferdigheter lenge hadde vært høyt skattet av keiserne. En nøkkelfigur for utformingen av den nye hoffestetikk var den italienske jesuittpater Giuseppe Castiglione (1688–1766) som bodde i Kina fra 1716 til sin død (kinesisk navn: "Lang Shining"). Europeiske handelsmenn kom også med ny styrke under Qianglong-keiserens tid. De første europeiske skip som kom til Kina i moderne tid hadde vært portugisiske, i 1516, og i 1557 hadde de fått fotfeste i Macao. Deretter var det kommet briter, hollendere og spanjoler. Også etter at Qing-dynastiet kom til makten, hadde de alle sammen presset på for å få utvidet sitt innpass i Kina. Fremstøtene ble til å begynne med ignorert eller avvist av Qing-styret. Men i 1760 ble havnen i Kanton (Guangzhou) åpnet for utenlandshandel. Det ble tillatt på kinesiske betingelser og deres system organiserte den under et monopolistisk laug kalt cohong. Cohonglauget kontrollerte ikke bare all denne handelen, men formidlet og forhandlet samtlige fremstøt for å få etablert nye handelsavtaler. Slik ble de utenlandske handelsmenn holdt på armlengdes avstand fra Beijing. Til å begynne med var handelen klart i kinesisk favør. Europeerne etterspurte kinesiske varer langt mer enn kineserne var interessert i hva europeerne hadde å tilby. Men europeerne som hadde etablert seg i disse fjerne farvann var ikke interessert i noe nasjonalt underskudd på sine nasjoners handelsbalanser. Dermed var de opptatt av å finne metoder å balansere sine bøker med. Svaret ble opium. Etter rundt 40 års ledelse under keiser Qianlong forfalt Qing-regjeringen til ødeleggende korrupsjon. Embedsmannen Heshen var kanskje den mest korrupte av alle under hele Qing-tiden. Qianglongs sønn keiser Jiaqing (regj. 1796–1820) tvang ham til slutt til begå selvmord. Kangxi, Yongzheng og Qianlong-keisernes Kina akterutseilt av Europa. Et problem med de tre keiseres store dyktighet (Kangxi, Yongzheng og Qianlong) var at makten ble ytterligere sentralisert i deres hender, og dette var et tveegget sverd straks det kom mindre dyktige keisere på tronen. Som mongolene før dem ble mansjuherskene mer og kinesiske av kultur. De tok Ming-dynastiets regjeringsmetoder til forbilder. Det innebar også at Ming-tidens isolasjonisme og intellektuelle konservatisme ble videreført. Kina forble dermed et innadvendt rike, som i liten grad fikk med seg Europas store teknologiske og vitenskapelige gjennombrudd. Opiumhandelen og den første opiumskrig. I 1773 begynte britene å selge opium til kineserne. De britiske oppkjøpene av te, silke og porselen lot seg overhodet ikke oppveie av de små mengdene av britiske tøyer og av krydder som de fikk solgt i Kina. Men det britiske grepet med å skape balanse i samhandelen ble ikke satt pris på av Qing-myndighetene. Opiumsavhengigheten gikk dramatisk opp, og keiseren nedla forbud mot opiumshandelen i et skarpt edikt i 1800. Men utlendingene, kinesiske kjøpmenn og korrupte embedsmenn ignorerte forbudet. Etter langvarig keiserlig nøling og rådvillhet ble Lin Zexiu, en embedsmann av stor personlig integritet, sendt til Guangzhou i mars 1839 for å få stanset den ulovlige opiumshandelen én gang for alle. Han handlet raskt og resolutt, og innkrevde over 20 000 kasser med opium som britene hadde på lager i byen. Britene likte ikke å gi slipp på dette, og etter noen andre episoder fikk de mer stridbare elementer i den britiske regjering de argumenter de trengte for å bevirke en militær straffeaksjon mot Kina. I 1840 ble en britisk flåtestyrke samlet i Macao, og den seilte så opp til Beihes munning, ikke så langt fra Beijing. Den første opiumskrig var et faktum. Et kinesisk skip blir ødelagt av krigsskipet «Nemesis». For kineserne gikk det slett ikke så godt. Qing-hoffet klarte til å begynne med å holde den første britiske styrken stangen ved å inngå en traktat. Men ingen av partene holdt seg til avtalens bestemmelser, og de frusterte britene gikk da til angrep på kinesiske stillinger rundt Guangzhou. Kineserne måtte snart gi opp. I fredstraktaten som nå ble inngått måtte de avstå Hongkongøya til den britiske krone, betale seks millioner yuan i krigserstatninger, og dessuten oppheve alle handelsrestriksjoner. Den rasende Qing-keiseren nektet å anerkjenne traktaten som var inngått, og i 1841 dro igjen en britisk flåtestyrke opp langs kysten og erobret Fujian og det østlige Zhejiang. Kineserne overvurderte katastrofalt sin egen militære slagkraft på land: Etter at britene hadde steget i land i Ningbo gikk den keiserlige hær til angrep med underlegen utrustning og ledet av inkompetente ledere under et regnskyll – angrepstidspunktet var blitt fastlagt på grunnlag av orakler og omen. De ble slått sønder og sammen av britene, som deretter holdt seg i ro over vinteren mens de fikk forsterkninger. Våren 1842 seilte de opp Jangtsekiang og gjorde kort prosess med alle som forsøkte å stanse dem. Da de britiske skipene rettet sine kanoner mot Nanjing måtte kineserne bare gi seg, og undertegnet den ydmykende Nanjingtraktaten. Den åpnet for britisk opiumhandel i havnebyene Xiamen (Amoy), Shanghai, Ningbo, Fuzhou og Guangzhou, avskaffet monopolene utøvd av de kinesiske kjøpmannslaugene (kalt hong) i disse byene, reduserte importtollen på britiske varer til et svært lavt nivå, og gav britiske borgere full reisefrihet i Kina. Taipingopprøret. Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike» Få år senere utbrøt det svært blodige Taipingopprøret (1851–1864). Det var en av verdenshistoriens blodigste konflikter. Under denne konflikten mistet muligens så mange som 30 millioner mennesket livet. Oppstanden har sitt navn etter "Taiping Tianguo" ("Den fullkomne freds himmelske kongerike"), grunnlagt av opprørerne. Opprørslederen var Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen. Han ble aldri døpt, og prekte en lære han hadde utviklet selv. Myndighetene begynte å forfølge Hongs tilhengere. Dette var gnisten som utløste opprøret. Først begynte tilhengerne med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av "Den fullkomne freds himmelske kongerike" og seg selv som dets "himmelske konge". Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet. På veien økte hæren til 200 000 mann, og i 1852 erobret den Wuchang. Nanjing ble erobret i mars 1853; 30 000 keiserlige soldater falt, og tusener av sivilister døde også. Byen ble bevegelsens hovedstad og gitt det nye navnet "Tiānjīng" "(den himmelske hovedstad)". I 1856 var taipingernes hærer på drøyt én million menn og kvinner, nesten like mange kvinner som menn. Hovedstrategien var å erobre de viktigste byene, konsolidere seg der og så marsjere ut på landbygda å møte de keiserlige styrker der. Under det tredje slaget om Nanjing (1864) ble over 100 000 drept i løpet av tre dager. På sitt høydepunkt omfattet "Den fullkomne freds himmelske kongerike" meget av det sørlige og sentrale Kina, inkludert Nanjing. I nord nådde det opp til Tianjing. Men det kontrollerte ingen større havn og kunne derfor ikke håpe på militær hjelp fra utlandet. Erobringen av Nanjing markerer opprørets høydepunkt. Under marsjen mot Beijing støtte de på sterke keiserlige styrker og ble tvinget til retrett. Det gikk nedover fra 1853, da Hong trakk seg tilbake fra aktivt lederskap. Han tapte mer og mer besittelsen av sunn dømmekraft, og hengav seg stadig til meditasjon og – hevdes det – til mer sanselige impulser. At bevegelsen ikke klarte å få med seg middelklassen eller få de europeiske makter til å yte støtte, bidro også til at den tapte fremdrift. Etter at fremmarsjen mot Beijing slo feil, var det meste av den senere ekspansjon mot vest. Det meste av kampene gjeldt kontrollen over Yangtzedalen. Fra 1860 raknet Taiping-kongedømmet raskere. Tidlig 1864 kontrollerte keiserdømmet det meste. Hong erklærte at Gud ville forsvare Tianjing, men da keiserhæren nærmet seg i juni tok han gift. Hans lik ble funnet i en rennesten. Fire måneder før det endelige nederlag hadde Hong Xiuquan overlatt tronen til sin eldste sønn, Hong Tianguifu. Men Hong Tianguifu gjorde intet for å styrke kongedømmet, så det falt rakst fra hverandre da Nanjing falt etter blodige kamper fra gate til gate. De fleste Taiping-fyrstene ble henrettet av Qing-myndighetene i Jingling ved Nanjing. Andre kriger og opprør. I samme tidsepoke var det også en rekke andre opprør: Nianopprøret (1853–1868), og en rekke muslimske opprør sørvest (1855–1873) og nordvest i Kina (1862–1877). Samtidig måtte Kina kjempe mot vestlige makter under den annen opiumskrig (1856–1860). "Nianopprøret" hadde sin bakgrunn i røverbander (kinesisk: "nien" = bande) i områdene mellom elvene Chang Jiang og Huai He. Fattigdom og byrdefulle skatter var en bakenforliggende årsak, og det er forskere som mener at den kinesiske forkjærligheten for guttebarn, som førte til spebarnsdrap av piker, hadde skapt et mannsoverskudd som skapte sosiale forhold som sammen med fattigdommen fremmet fremveksten av bandevesenet. De «overskytende» på ekteskapsmarkedet var gjerne de mest tilpasningsudyktige av lavstatusmennene. Opprøret var for det meste avgrenset til Henan og Anhui, og tildels Shandong. Fordi Taipingopprøret utgjorde den større fare, satte ikke Qing-dynastiet inn nok styrker til å hamle opp med Nianopprørerne. Det var først i 1868 at opprørerne måtte gi opp. Nedgangstider. I årene etter opiumskrigene og Taipingopprøret trengte de fremmede makter enda dypere inn i Kina. Qing-styret ble mer og mer svekket, og bøndenes levekår ble verre og verre. I 1861, da Qing-Kina trengte en handlekraftig keiser mer enn noensinne, besteg den seks år gamle Puyi tronen som Guangxu-keiseren. Den virkelige makt forble imidlertid på den tidligere konkubine enkekeiserinnen Wu Cixi. Hun så på reformer og moderniseringer som trusler mot Qing-styrets stabilitet. Med dette som ledetråd presiderte hun over en 48 år lang og uavvendelig nedgangstid mens rikets sammenføyninger smuldret hen. Noe av det første som gikk tapt, var Kinas utenlandske «kolonier» eller lydriker. Kina hadde i lange tider et slags overherredømme over det indokinesiske område, altså det som i dag er Vietnam, Laos og Kambodsja. Men den fransk-kinesiske krig (1883–1885) betød slutten på det. Britene okkuperte Burma, et annet område som kineserne hadde et slags overherredømme over. Som følge av den første kinesisk-japanske krig klarte Japan å fravriste kineserne kontrollen over Korea og til å avstå Formosa (Taiwan – inntil da en del av provinsen Fujian). Japanerne kunne også sikre seg Liaoninghalvøya og britene, franskmennene og tyskerne sikret seg en rekke konsesjonsområder opp og ned kysten og opprettet seg i mellom "interessesfærer" for ikke å tråkke på hverandres tær. I 1898 var de europeiske makter rede til å foreta en mer formell oppdeling av Kina seg i mellom. Når det ikke ble noe av, skyldtes det ikke Qing-regimet, men USA: Amerikanerne fikk gjennom en "open door policy" som innebar en generell åpen dør for enhver nasjons handelsinteresser overalt i Kina. På det økonomiske området gikk det katastrofalt dårlig for Qing-styret. Kina hadde stor nasjonalgjeld overfor vestmaktene og Japan, og begynte å øke skattene. Dette forverret bøndenes allerede elendige levekår. De utenlandske skip som engasjerte seg i kysthandelen utkonkurrerte langt på vei de kinesiske djunkene. Utlendinger bygde jernbanenett og telegrafnett, og begynte gruvedrift og bygde jernverk. Landet ble utbyttet; lite av verdiskapningen kom kineserne til gode. Misjonærer ankom i stort antall, noe som førte til at kineserne følte at deres tradisjonelle sosiale struktur med dens lære ble truet. Mange hjemvendende kinesiske utenlandsstudenter tok med seg vestlige ideer og verdier, og var sterkt kritiske til mansjustyret. I 1881 besluttet man å gjøre krafttak for å styrke landet "(selvstyrkingsbevegelsen)". Det ble bygd flåtebaser, arsenaler og anlagt nye jernbanelinjer. Den moderne kinesiske hær ble til, men den hadde ingen sjanse da den skulle forsvare seg mot japanerne i 1890-årene. Qing-hoffet satte da sin lit til den unge keiser Guangxu, som var blitt influert av den viktige kinesiske reformator Kang Youwei. I 1898 igangsatte hoffet det som skulle bli kjent som "Hundredagersreformen". Den avviste tankegangen som drev selvstyrkingsbevegelsen, som la til grunn den overleverte kinesiske visdom for enhver applikasjon av vestlige impulser. Kang Youwei og hans allierte kontrollerte hoffet i 103 dager og utstedte det ene dekret etter det andre i keiserens navn. Men eksperimentet slo feil. Enkekeiserinnen likte det slett ikke, grep makten ved statskupp i 1898, og fikk de ansvarlige arrestert. Seks av dem ble henrettet. Kang Touwei flyktet, den unge keiseren fikk husarrest, og reformdekretene ble opphevet. Denne resolutte inngripen mot moderne reformer førte Qing-regimet nærmere sitt sammenbrudd. Så fulgte bokseropprøret, som også trakk i samme retning. Bokseropprøret. Bokseropprøret (1898–1901) var et opprør mot vestlig politisk og kommersiell innflytelse. Opprørets anførere, «Selskapet av de rettferdige og harmoniske knyttnever» var en halvreligiøs anti-kristen og anti-utenlandsk gruppe, med stilltiende samtykke fra fra en mektig fraksjon ved keiserhoffet, en fraksjon som i viktige perioder dominerte over de informasjoner enkekeiserinnen fikk. Ettersom regjeringen selv var et fremmedstyre (mandsjuer i stedet for kinesere), var det også en selvoppholdelsesdrift involvert i å tillate opprøret utvikle en brodd mot de utenlandske fremmede. Mange ville fjerne alle utlendinger fra kinesisk jord, og trodde, som følge av en del ritualer de gjennomgikk, at de var usårlige for kuler. Navnet boksere henger sammen med den form for kampøvelser de gikk inn for. Bokserne kunne ha vært en langt mer slagkraftig gruppe enn den ble, hadde de hatt et organisert lederskap. Men de vokste gradvis i antall, og i 1900 begynte de å gjøre seg gjeldende i byene Beijing og Tianjin, og gikk til angrep på utlendinger og på kinesere som hadde konvertert til kristendommen. Det keiserlige hoff var fremdeles vaklende: Mange likte at utlendingene fikk gjennomgå, men fryktet konsekvensene. Etter drapet på den tyske gesandt baron Klemens von Ketteler 20. juni 1900, fattet Qing-regjeringen sin beslutning: Hun kom med en krigserklæring mot de utenlandske makter. Den moderniserte Qing-hæren holdt seg utenfor eller opptrådte tilbakeholdende, noe som gjorde at utlendingene kunne holde seg barrikadert i legasjonskvarteret i Beijing fra juni til august. I august kom en internasjonal styrke på 20 000 mann dem til unnsetning; senere vokste de allierte styrkene til 45 000. Åtte-nasjoners-alliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Bokserne hadde ingen sjanse. Enkekeiserinnen flyktet til Xi'an med sitt hoff. Også de enda flere beleirede i området rundt den katolske Beitangkirken i Beijing klarte seg inntil unnsetningen kom, men der hadde angrepene vært mer målbevisste, og tapene og lidelsene større. 7. september 1901 måtte kineserne underskrive Bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk igjen fritt leide i landet. Men fremmedmaktene lot enkekeiserinnen Cixi beholde sin posisjon, fordi de antok at et kraftig svekket Qing-regime var å foretrekke fremfor ethvert styre som ville komme i dets sted. Under opprøret hadde 230 utlendinger mistet livet, mens tusener av kinesiske kristne var blitt drept. Under straffekampanjene i etterkant av åttenasjonsalliansens innmarsj mistet et enda høyere antall for det meste helt vanlige kinesere livet. Halvhjertede reformtiltak. Etter det mislykkede bokseropprøret kom også enkekeiserinnen til at Kina var for svak til å kunne overleve uten reformer. Men det hjalp bare så lite: Selv om man avskaffet de embedsmannseksamenene som var blitt anakronistiske (de kretset om årtusengamle konfusianske embedsmannskrav), var andre reformer bare juks. Dessuten var det oppstått et antall hemmelige selskap som hadde som målsetning å styrke Qing-dynastiet, og mange av dem hadde sterke forgreninger i blant utenlandskinesere og således bedre beskyttet mot myndighetenes mottiltak. Ustabilitet etter enkekeiserinnens død. I 1908 døde både enkekeiserinnen og Guangxu-keiseren. Den bare to år gamle Puyi, sønn av Zaifeng (prins Chun), besteg keisertronen; Zaifeng ble regenten og førte regjeringen. Dette ble fulgt av at general Yuan Shikai ble fratatt sine tidligere maktposisjoner. Qing-regjeringen var svært svekket og uten stabilt lederskap. I 1911 opprettet Zaifeng "«det keiserlige familiekabinett»", et regjeringsråd sammensatt nesten utelukkende av Aisin Gioro-slektninger. Dette utløste sterk kritikk fra ledende embedsmenn. De to begivenheter som utløste det endelige sammenbrudd var "jernbanebeskyttelsesbevegelsen" og "Wuchangoppstanden" i 1911. Wuchangoppstanden lyktes den 10. oktober, og ble fulgt av Xinhairevolusjonen. Xinhairevolusjonen. Det ble proklamert en separat sentralregjering for det som ble kalt "Republikken Kina", med Sun Yat-sen som provisorisk president. Den fikk sete i Nanjing, som var kommet under de republikanske opprøreres kontroll. En rekke provinser gikk over til den nye regjering. Stilt overfor dette gjorde Qing-regjeringen en heller uvillig general Yuan Shikai til øverstkommanderende. Han tok styringen med sin Beiyang-hær, første for å prøve å knuse republikanerne. Han ble så statsminister og opprettet sitt eget kabinett, og krevde til og med at Zaifeng trådte tilbake fra sitt regentverv. Dette skjedde da også, med støtte fra enkekeiserinne Longyu. Etter at Zaifeng var borte kunne Yuan Shikai og hans Beiyang-kommandanter dominere Qing-styret. Han kom til at en krig ville både være ufornuftig og kostbart, ikke minst fordi Qing-regjeringens mål var et konstitusjonalt monarki. Samtidig ønsket jo Sun Yat-sens regjering en republikansk konstitusjonell reform. Begge parter ønsket å fremme Kinas økonomi og folkets levekår. Med enkekeiserinne Longyus samtykke innledet Yuan forhandlinger med Sun, som på sin side bestemte seg for at hovedmålet måtte være å vinne frem med det republikanske styresett og at han kunne tillate Yuan å bli dens første regulære president. Etter flere forhandlingsrunder utstedte Longyu et keiserlig edikt som forordnet barnekeiseren Xuantong-keiserens (Puyis) abdikasjon. En årtusenerlang æra avsluttet. Qing-dynastiets sammenbrudd avsluttet en over totusen lang æra i kinesisk historie og sivilisasjon, og varslet en tid med uro, raske omskiftninger, kriger og stor brutalitet. Kondensator (elektrisk). Prinsippskisse av en kondensator med et dielektrikum mellom elektrodene Forskjellige typer eldre kondensatorer. 1, 2 og 4 er keramiske, 3, 5, 6 folier, 7 elektrolytt Forskjellige typer kondensatorer. De store er elektrolytt-kondensatorer Forskjellige typer SMD-kondensatorer til venstre (fire tantaltyper nederst), keramisk og elektrolytt til høyre En kondensator er en elektrisk komponent som er fremstilt for å oppvise en elektrisk kapasitans. Kapasitans er en fysisk egenskap som gjør at elektrisk energi lagres i rommet mellom to elektriske ledere. Rommet mellom lederne sies da å oppvise et "elektrisk felt". Feltet settes opp av den elektriske spenningen som ligger mellom lederne, og feltet inneholder energien. Feltet fører til at lederne tiltrekkes av hverandre med en kraft gitt av spenningen og geometrien. Vakuum kan inneholde et slikt felt; det er ikke avhengig av tilstedeværelse av stoff (atomer). Enhver kapasitans karakteriseres av mengden ladning som må til for å danne en gitt spenning mellom lederne. Denne karakteriserende størrelsen kalles kapasitet. Kapasiteten C måles i Farad [F] (som er lik C/V, Coulomb/Volt) i SI-systemet. Kapasiteten øker med ledernes felles areal og er omvendt proporsjonal med avstanden mellom dem. Eldre kondensatorer er merket med kapasiteten målt i avstanden cm, hvor 1 cm tilsvarer 1,113 pF. Målesystemet er da CGS. Rommet mellom lederne kan bestå av luft, vakuum eller et isolerende fast stoff, i spesialtilfeller også væsker og gasser. Slike stoffer øker alltid kapasiteten i forhold til i vakuum. Endringen er en fysikalsk egenskap for stoffet som vi kaller permittivitet eller (tidligere) "dielektrisitetskonstant". Stoffet selv kalles et dielektrikum og permittiviteten måles som faktoren av kapasitetens endring i forhold til i vakuum, med den samme geometrien. Ordbruken synes ikke helt fastlagt på norsk. Her i artikkelen er kondensatorens egenskap kalt kapasitans og kapasitansens størrelse er kalt kapasitet. Begrepet kapasitans brukes ellers også for å beskrive størrelsen, her kapasiteten. På engelsk brukes capacitance og capacity om hverandre, svensk bruker kapacitans som mål og dansk bruker kapacitet. Bildet viser strøm og spenning for en 1 µF kondensator med 1 V amplitude over seg, ved 1 kHz. Spenningen starter og ender på 0, strømskalaen er til høyre Maksimal spenning. Foruten kapasiteten karakteriseres en kondensator av maksimal tillatt spenning mellom polene eller platene. Når spenningen, og derved feltstyrken, blir stor nok vil dielektrikumet oppleve et såkalt overslag; en kanal som oppstår i dielektrikumet blir plutselig godt ledende og all energi fra kondensatoren tømmes over denne lederen. Alt etter lagret energi kan denne hendelsen være ganske dramatisk. Hendelsen er til vanlig destruktiv når det ikke skjer i vakuum eller i en gass. Et slikt overslag skjer også i vakuum når feltstyrken blir noe større enn 1000 V/mm. Praktiske byggemåter. Det finnes en rekke materialer som kan brukes som dielektrikum. En gammel klassiker er glimmer. Oljet papir, porselen og glass er i bruk. Forskjellige kunststoffer brukes, såsom et rikt utvalg av klassiske og moderne keramiske stoffer. Kunststoffer er eksempelvis polyester, polykarbonat, polypropylen, polystyren og teflon (sistnevnte er sjeldent og dyrt, men best for de fleste parametrene) Egenskaper som er forskjellige for forskjellige dielektrika er Memory-effekten beskriver det faktum at en ladet kondensator som kort blir utladet til null spenning gjennom en strømvei, etter hvert vil bygge opp en liten ladning igjen, hvis strømveien fjernes slik at minst en pol er fri (utilkoplet). For kunststoff-folier er de fleste kondensatorer viklet med to isolerende og to ledende lag som er litt forskjøvet i forhold til hverandre. For å unngå induktiviteter er endespiralene forbundet, ofte loddet. I moderne SMD-kondensatorer skapes det forholdsvis store arealer ved å stable masse tynne ledende lag (med dielektrium imellom) på hverandre og så forbinde endene på annenhver leder med hverandre. Tidligere radiomottakere brukte mekanisk variable kondensatorer for avstemming, og trimmekondensatorer for intern finjustering. Fra halvlederverdenen kommer kapasitetsdioden som oppviser en kapasitans som varierer med sperrespenningen som tilføres den. Dersom kapasiteten til en ladet kondensator skulle forandre seg, blir ladningen (og derfor energien) beholdt og spenningen endrer seg tilsvarende slik at U = Q/C. Dette utnyttes i såkalte kondensatormikrofoner. Slike mikrofoner blir lett linjære fordi den mekaniske konstruksjonen er så enkel og membranet så lett. SMD-kondensatorer. Moderne kondensatorer fremstilles for å loddes direkte på printkortets overflate, de har altså ingen tilledninger. De lages så små som mulig. Materialet for ikke-elektrolytter er alltid keramisk og kondensatoren er bygd opp med masse tynne stablete sjikt. Elektrolyttkondensatorer baserer seg på transisjonsmetallet "tantal", et grunnstoff. Kvaliteten på kondensatorene er delt i to hovedgrupper av EIA-spesifikasjoner, klasse 1 (gode) og klasse 2 (dårligere). For klasse 1 er spesifikasjonene NP0 og C0G i bruk. En typisk klasse 2 spesifikasjon er X7R, men det fins mange flere. Hovedsakelig er temperaturkoeffisienten spesifisert; den utgjør nullen i betegnelsen NP0 og C0G. Ellers er parametre som kapasitetsvariasjon med tilført spenning viktig fordi den sier noe om hvor mye forvrengning kondensatoren kan innføre. Frem til nylig (2008) var det ikke mulig å lage klasse 1 SMD kondensatorer med verdier over cirka 4.7 nF. Nylig er det imidlertid kommet små klasse 1 kondensatorer på markedet, med verdier opp til cirka 220 nF i 25 og 50 V utførelser. Typisk blir klasse 2 kondensatorer brukt til avkoplinger og andre ukritiske formål, mens klasse 1 brukes i signalveier og for stabil tidsstyring. Målene sett ovenfra ("footprint") er gitt i tusendels tommer som LengdeBredde. 0805 og 0603 er små verdier, 1210 en noe større. Elektrolyttkondensatorer. For å oppnå store kapasitetsverdier på små volum er det tre veier å gå: 1) Å bruke et materiale med svært høy permittivitet (dielektrisitetskonstant). 2) Å få ned avstanden mellom platene. 3) Å få opp platenes arealer. Den første metoden brukes blant annet i små, moderne, overflatemonterte komponenter med høyperimittive keramiske stoffer. De er ikke elektrolyttkondensatorer. De to siste metodene er samtidig i bruk i såkalte elektrolyttkondensatorer. En elektrolytt er en løsning av et stoff som i vann spaltes i ioner, som en syre eller base, og som derfor leder elektrisk strøm godt. Man lar elektrolytten kjemisk danne et n-atomtykt ikke-ledende skikt på den ene kondensatorpolen og selv opptre som intern leder. (n er et lavt tall.) Flatene er gjort svært skrukkete, eller matte, ved etsing for å øke den effektive overflaten. Kondensatorer fremstilt på denne måten er polariserte; de tåler likespenning i kun en gitt retning. Feilpolarisering vil kunne skade komponenten permanent. Tilkoplingene er merket med + og -. Strøm gjennom kondensatoren kan gå i begge retninger. Kvalitet. Kondensatorer er ganske gode komponenter; de har svært små tap og de følger de fundamentale fysikalske beskrivelsene ganske nøye. Elektrolyttkondensatorer er et unntak her; de har forholdsvis kort levetid og er ikke svært stabile i verdiene sine. De danner forholdsvis lett en kortslutning. Fysikalsk-teoretisk sett kan en kondensator ikke avgi noe varme. I praksis har den små tap, hovedsakelig dielektriske tap. Glatting. Elektrolyttkondensatorer blir brukt i kraftforsyninger for å jevne ut den likerettede spenningen slik at likespenningen opprettholdes mellom hver halvperiode. Fasekompensering. Kondensatorer blir koblet inn sammen med induktive laster som f.eks lysstoffrør eller elektriske motorer for å oppheve faseforskyvningen mellom strømmen og spenningen. I en induktiv last, vil det oppstå en induktiv strøm som ligger 90 grader før den resistive strømmen, mens i en kapasitiv last, vil den kapasitive strømmen ligge 90 grader etter den resistive strømmen. Ved å koble disse to kretsene sammen, opphever de faseforskyvningen til hverandre, slik at den resulterende strømmen vil ha mindre faseforskyvning fra spenningen og den resistive strømmen. Koblingskondensator. Siden kondensatoren ikke har galvanisk forbindelse mellom platene blokkerer den for likestrøm. Frekvensavhengig leder den vekselstrøm. Kondensatoren blir derfor brukt til å separere ut et AC-signal som ligger på toppen av en likespenning, slik at man får et signal som varierer rundt null. Kondensatoren kan likeledes brukes til å legge et symmetrisk AC-signal på toppen av et knutepunkt som oppviser en likespenning. Det sistnevnte er typisk for en inngang, det førstnevnte for en utgang av et forsterkertrinn. Tidsforsinkelse. I elektronikken blir kondensatoren brukt som en tidsforsinkelse ved å koble den i serie med en motstand. Ved å variere verdien på kondensatoren og/eller motstanden, kan man bestemme hvor lang tid det skal ta før kondensatoren har ladet seg opp til et visst spenningsnivå. Tiden det tar fra kondensatoren har ladet seg opp fra 0V til 63% av forsyningsspenningen kalles tidskonstanten og regnes ut ved der R er motstandens resistans i Ohm og C er kondensatorens kapasitans i Farad. Etter 5 tidskonstanter sier man at kondensatoren er fulladet. Den samme formelen kan også brukes om utladningen av kondensatoren. Den vil da på et tidskonstant lade seg ut til 37 % av den opprinnelige spenningen, og etter 5 tidskonstanter vil den være helt utladet (0,67 %). Filtre. Kondensatorer kapasitanser, spoler induktanser og motstander resistanser brukes til å bygge opp lavpass-, høypass-, bandpass- og bandstoppfiltre i aktive (forsterkende) kretser eller i passive, som ikke inneholder videre komponenttyper. Se pol. Resulterende kapasitans i seriekobling. Den resulterende kapasiteten blir alltid mindre enn den minste enkeltkapasiteten. Resulterende kapasitans i parallellkobling. Den resulterende kapasiteten blir alltid større enn den største enkeltkapasiteten. Sommereik. Sommereik er en art av eiketrær. Sommereik vokser blant annet i Norge. a> "Quercus robur" (plansje fra tysk flora fra 1885) I Norge vokser bare artene sommereik og vintereik vilt. Sommereik har kort stamme, svært kort bladstilk, men lang nøttestilk. Vintereik er motsatt med lang stamme, lang bladstilk, men kort nøttestilk, og bladene kan henge delvis på om vinteren. Sommereik er den mest hardføre og vokser i lavlandet på Østlandet og langs kysten nord til Møre og Romsdal. Helt nord til Troms finnes imidlertid velvoksende "plantede" sommereiker. Vintereik vokser i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Jared Diamond. Jared Mason Diamond (født 10. september 1937) er en amerikansk sakprosaforfatter, evolusjonsbiolog, fysiolog og biogeograf. Han er best kjent for boken "Våpen, pest og stål - Menneskenes historie gjennom 13 000 år", som han ble tildelt Pulitzer-prisen for i 1998. I boken påvises påvirkning på dagens internasjonale situasjon fra prosesser som startet i en tidlig moderne periode, da avanserte sivilisasjoner innledet en periode med dominans av mindre avanserte sivilisasjoner i andre deler av verden. Diamonds hovedtese er, uten å ty til rasebiologiske forklaringer, å påvise årsakene til at avanserte sivilisasjoner kun utviklet seg i Euroasia og ikke Australia, Afrika eller Amerika. Det er i de ultimate årsakene Diamond finner forklaringen på at det var innbyggerne på det Euroasiatiske kontinent som fra år 1500 og utover rådet over våpen, bakterier og stål, de direkte («proximate») faktorene som gjorde det mulig å dominere verden. I boken "Collapse – how societies choose to fail or survive" analyserer Diamond ulike samfunn i fortid og nåtid ut fra fem faktorer (økologi, klima, fiendtlige omgivelser, vennlige forbindelser, egen evne til omstilling) og viser at svikt i kun en av faktorene er nok til at et samfunn kan kollapse. Av spesiell interesse for norske lesere er en grundig gjennomgang av veksten og sammenbruddet til den norrøne sivilisasjonen på Grønland. Lexus Cup 2005. Lexus Cup 2005 er en golfturnering for kvinner som ble avholdt 9.–11. desember 2005 på Tanah Merah Country Club i Singapore. Lexus Cup er en lagturnering med ett lag bestående av spillere fra Asia og ett med spillere fra resten av verden. Hvert lag består av tolv spillere. Disse er spillere som enten har kvalifisert seg på grunnlag av resultater i inneværende sesong, eller som kapteinene allikevel ønsker å ha med på annet grunnlag. Norske Suzann Pettersen fikk sin plass på laget på denne måten. Det internasjonale laget vant turneringen 16–8. Spillerne på dette laget mottok $ 50 000 hver for seieren, mens spillerne på det asiatiske laget mottok $ 30 000. Turneringsformatet var en modifisert utgave av The Presidents Cup, der alle spillerne deltar hver dag. På fredag spiltes fourball, på lørdag foursome og på søndag singlematcher. Lagene fikk ett poeng for hver match de vant, og et halvt poeng dersom en match deltes. Resultater. De internasjonale spilerne er oppført først i hver match. Foursome, fredag. Det internasjonale laget leder dermed 4–2 etter første dag. Fourball, lørdag. Det internasjonale laget leder dermed 8–4 etter annen dag. Singlematcher, søndag. Dermed vant det internasjonale laget turneringen 16–8. Bjørnevatn. Bjørnevatn er et tettsted i Sør-Varanger kommune i Finnmark som ligger ca. 10 km sør for Kirkenes. Stedet er kjent for malmgruvene drevet av AS Sydvaranger (1906–1996) og Sydvaranger Gruve AS (2009–). I Bjørnevatn ligger NAV Innkreving. Idrettslaget i Bjørnevatn heter Bjørnevatn Idrettslag, BIL. Bjørnevatn har innbyggere per 1. januar. Dette innbyggertallet inkluderer også bebyggelsen i nabobygda Sandnes som inngår i tettstedet. Berggrunnen tilhører "Bjørnevann-gruppen" Øst-Finnmarks grunnfjellsområde. Bjørnevann-gruppen består av gneiser, kvartsitter og amfibolitter med underliggende basalkonglomerat. Manta (by). Manta er en mellomstor havneby ved stillehavskysten i Ecuador. Den ligger i Manabíprovinsen og var en handelsby i førkolumbisk tid. De 50 siste årene har folkemengden vokst til 200 000. I dag utgjør tunfisk byens viktigste næringsgrunnlag. Byen har også turisme og kjemisk industri. En internasjonal lufthavn, "Eloy Alfaro international" ligger ved byen, og byen har også en relativt stor skipshavn. Ecuador har inngått en avtale med USA om å gi USA tillatelse ti å bruke lufthavnen i Manta som base for overvåkingsflyginger mot narkotikatrafikk. Avtalen var én av mange forhold som reiste folkelig motstand mot den tidligere presidenten i landet, Lucio Gutiérrez. 20. april 2005 måtte Gutiérrez rømme fra landet etter kraftige demonstrasjoner og motstand i kongressen. Dverberg. Dverberg er et lite tettsted på Andøya. Stedet hadde ca. 240 innbyggere i 2001. Dverberg var også navnet på en tidligere kommune i Nordland fylke med utstrekning tilsvarende dagens Andøy kommune. 1. januar 1924 ble denne kommunen delt i tre og Bjørnskinn og Andenes ble skilt ut som egne kommuner. Den gjenværende del av Dverberg kommune hadde 1477 innbyggere og beholdt navnet Dverberg kommune. 1. januar 1964 ble Dverberg slått sammen med Bjørnskinn og Andenes kommuner til den nye Andøy kommune. Dverberg kommune hadde ved sammenslåingen 1 719 innbyggere. Dalsfjord. Dalsfjorden sett fra Kornbergsfjellet 2006 Dalsfjord er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal, opprinnelig del av Volda. Geografisk er Dalsfjorden en arm av Voldsfjorden. Dalsfjord ble fradelt som egen kommune 1. juli 1924. Kommunen hadde ved etableringen 960 innbyggere. 1. januar 1964 ble Dalsfjord igjen slått sammen med Volda til den nye Volda kommune. Dalsfjords innbyggertall hadde på dette tidspunktet økt til 1.151. På østsiden av fjorden har vi i retning innover: Kornberg, Nautvik og Dale. På vestsiden av fjorden i retning utover har vi: Åmelfot, Inselset, Aksnes,Lyngneset, Løvik, Holen, Lisjemyra, Dravlaus, Lauvstad og Velsvik. Det går ferje mellom Lauvstad og Volda. Det ligger en barneskole på Lauvstad og en barne- og ungdomsskole i Dravlausbygda. Anleggsarbeidere fra Dalsfjord spesialiserte seg midt på 1800-tallet i å bygge fyr, fyrlykter og sjømerker langs norskekysten. Deres virksomhet har fått sitt minnesmerke i hjembygda, nemlig Dalsfjord fyrmuseum. Tibetansk buddhisme. Tibetansk buddhisme er en retning innenfor mahayana-buddhismen. Den er kjent for et rikt mangfold av seremonier og for sitt omfattende klostervesen og er basert på en kombinasjon av mahayana- og vajrayana-elementer. Tibetansk buddhisme er kjent for sin esoteriske tantriske sti, som inneholder avanserte teknikker innenfor yoga, meditasjon og mental trening. Tibetansk buddhisme utviklet seg fra forskjellige oversettelsesperioder av mahayana- og vajrayanatekster fra India hvor mahayana og vajrayana opprinnelig stammer fra. Den første perioden begynte i 8./9. århundre, den andre oversettelsesperiode sent i det 10. århundre. Tibetansk buddhisme inneholder noen elementer fra den tibetanske religionen Bön. Den tantriske praksisen inneholder også historiske spor fra hinduismens tantrisme. Tibetansk buddhisme spredde seg fra Tibet til Bhutan, Mongolia, Burjatia, Kalmykia og nordøstre Kina (Mandsjuria, Heilongjiang, Jilin). Og den kan i dag også finnes i Ladakh og Sikkim i India. Menigheter ("sanghaer") av tibetansk buddhisme finnes i dag over hele verden. Bön grunnlagt av Tönpa Shenrab Miwoche regnes som den femte spirituelle tradisjon i Tibet. Bön er tradisjonelt forstått som den tibetanske urbefolkningens religion. Denne retningen ble grunnlagt før Siddharta Gautama, den historiske Buddha grunnla buddhismen på ny for vår tidsalder, og regnes derfor av mange ikke som en buddhistisk retning. Tibetansk buddhisme og Bönpa har gjensidig påvirket hverandre, og settes ikke opp mot hverandre. Dalai Lama benevnte allerede i sin femte inkarnasjon som Dalai Lama at Bön var å betrakte som den femte tradisjonen innen tibetansk buddhisme. Tenzin Gyatzo, den nåværende og fjortende Dalai Lama har gjentatt anerkjennelsen av Bönpa i denne inkarnasjonen. Bön blir paradoksalt både oppfattet som mer religiøs enn buddhismen vanligvis gjør, samtidig som den er definitivt sjamansk. Tibetanske buddhistmunker som underviser eller lekfolk med spesielle evner kalles lama. En lama som velger å bli gjenfødt for å gavne andre kalles tulku. Innenfor tibetansk buddhisme opererer man delvis med flere tulku-arverekker, og barn som blir anerkjent som reinkarnasjonen av en avdød tulku blir oppdratt til å bli en lama. Dalai Lama blir ansett som overhodet for den tibetanske buddhismen. Han var også overhodet for den tibetanske "Ganden Phodrang"-regjeringen fra 1700-tallet av, og har en spesiell betydning innenfor Gelug-skolen. Den nåværende Dalai Lama, Tenzin Gyatso, er den fjortende i rekken, og alle de fjorten regnes som inkarnasjoner av den indiske bodhisattvaen Avalokiteshvara. Til Vesten kom den første kjennskap til denne læren først på slutten av 1800-tallet med Madame Blavatsky og hennes bok om "Den hemmelige lære". Idag er kjennskapen om læren spred nesten over hele verden. Typografi. Løse bokstaver, en arv fra Gutenbergs oppfinnelse Typografi er utforming og behandling av skrift, bokstaver og andre grafiske elementer i trykkerfaget og i grafisk design. Begrepet brukes også om den visuelle formen på trykt tekst. Typografi er et håndverk som oppstod med boktrykkerkunsten på 1500-tallet med setting og trykking av tekst ved hjelp av ulike teknikker. Faget omfatter kunnskap om leselighet, form og innhold, skrifttyper og -størrelser, linjelengde og -avstand, formater, papir, formgivning, farge og ulike trykkteknikker, og utføres i dag ved hjelp av digitale ombreknings- eller tekstbehandlingsprogrammer. Fagpersoner med typografisk utdannelse kalles typografer. Etymologi. Begrepet τυπογραφία (tipografía) er en gresk sammensetning av τύπος (típos), dvs. "slag, figur" eller "avtrykk" og γράφειν (gráfein), som kommer fra «å male, skrive el. risse», jf. orddannelser som fotografi og litografi. Ordet kom i bruk gjennom det franske "typographie", som oppsto i det sekstende århundre og dengang betegnet "trykkerier" som brukte sats av løse typer. Omtrent hundre år senere ble begrepet lånt til engelsk, hvor det imidlertid har antatt en noe annen betydning enn det har på norsk. Typografiske uttrykk. En av de viktigste byggesteinene i grafisk design med tekst og bilder er typografi, og det kan kategoriseres til blikkfang, skriftkontraster, skriftregler og «luftregler». Typografiske mål. Innen typografien opererer man tradisjonelt med målene "punkt" og "cicero". "Punkter" brukes i sin alminnelighet til å angi skriftgrad (skriftens «størrelse»). Én cicero består av tolv punkt. Pierre Simon Fourniers arbeide var utgangspunktet for François-Ambroise Didots skala. Illustrasjonen stammer fra Fourniers Manuel Typographique, utgitt i Paris i 1764. I Europa (bortsett fra Storbritannia) er "didot"-punktet (0,376065 mm) fremherskende, mens punktet i Storbritannia og USA ("pica"-systemet) tilsvarer 0,35146 mm. Ved innføringen av Postscript-standarden bestemte man seg for å definere et punkt som 1/72-del av en tomme, tilsvarende 0,35277138 mm. Uansett standard er altså forholdet 1:12. Som følge av utbredelsen av personlige datamaskiner med layout-programmer og tekstbehandlings-programmer (f.eks. Adobe InDesign og MS Word) er det Postscript-punktet de fleste bruker i dag. Det er verd å merke seg at typografien arbeider med et tolvtallssystem. Derfor er det 12 punkt (pkt.) i en "cicero" ("pica" i USA og Storbritannia). Uttrykket cicero stammer fra en kjent bokutgave av Ciceros taler, der brødteksten (dvs. den delen av satsen som ikke består av titler, mellomtitler o.l.) altså var satt i 12 pkt. Siden typografiske mål og begreper stammer fra blysats-tiden, har moderne terminologi overtatt endel konsepter som forsåvidt bare har historisk interesse, men ikke desto mindre er forblitt i sprogbruken. Blant annet var opprinnelig «bokstavene» støpt på små metallblokker, som nødvendigvis måtte være større enn tegnene selv; det var altså en forskjell mellom den delen av tegnblokken som ga avtrykk og den som ikke gjorde det. Delen som ikke ga avtrykk, men bare bidro til å øke høyden den faktiske bokstaven hadde til disposisjon, ble kalt "kegel", og dette utrykket er fortsatt i bruk. For å øke høyden utover kegelhøyden, tar man i bruk skytning. En 8 pkt. skrift utskutt til 9 pkt. blir således angitt med 8 pkt./9 pkt., eller kort 8/9 pkt. Dette er f.eks. den vanlige størrelsen på brødtekst i avisspalter. Målene på tekstelementer og andre elementer i grafisk produksjon var tidligere basert på cicero og punkter, men er i Norge i dag vanligst i millimeter. Standardbredden på en avisspalte var tidligere 10,6 cicero, men er nå definert som 46 mm. Standard spalteavstand var én cicero (12 pkt.), men er nå 4 mm. Norske avisers annonseformater er definert i millimeter, f.eks. i tabloidavisene er en 2-spaltet annonse på 1-moduls høyde 96 mm bred og 71 mm høy. "X-høyden" er høyden på en minuskel i en skrifttype, litt mer upresist sagt er det altså høyden på de små bokstavene i en skrift, for eksempel høyden på en liten r. I moderne sats er denne høyden den samme som høyden på en "kapitél," mens kapitelen tradisjonelt skal være 10-20 prosent høyere. Skytning. I tillegg til "kegel" kommer "skytning" av satslinjene, det man vanligvis kaller «linjeavstand». Så lenge skytningen er større en satsbildets kegel, blir den siste uinteressant. (Med en skytning/linjeavstand på 14 pkt., er det likegyldig om 8 pkt. sats har 9 eller 10 pkt. kegel.) Databasert teknologi gjør det selvsagt også mulig å ha mindre skytning enn punktstørrelse. I fagterminologien sies det da at satselinjene er «grodd» inn i hverandre. En skytning rundt 120% ligger nær det som vanligvis oppfattes som «standard» innenfor brødsats. For eksempel er bøker ofte satt i 10/12 pkt. Dette kan imidlertid variere, og er i en viss grad «motebetinget». Linjejustering. Mens skytningen angir den loddrette avstanden mellom satslinjene, betegner linjejustering den vannrette avstanden mellom de enkelte ordene. Den tas i bruk for å få brødsats til «å gå opp», dvs. for å forhindre at overskytende ord eller enkeltlinjer forplanter seg til neste side/spalte. Sats kan være blokkjustert, dvs. at alle linjer har samme lengde, venstrejustert («løs høyremarg», slik at "linjefallet" er «naturlig» i den forstand at linjelengden avsluttes ved ordmellomrom eller bindestreker, høyrejustert, slik at satsen har en rett høyremarg mens venstremargen er ujevn, eller midtstilt («sentrert»). I tradisjonell blysats ble linjefallet justert med "utslutningsmateriell", metallblokker som bare justerte avstanden mellom typene, men ikke selv ga avtrykk. Denne prosessen ble kalt "utslutning." Utslutnings- eller "blind"materiellet ble målt i gefirt, hvor et gefirt anga kegelhøyden, mens mindre mellomrom ble angitt som brøker av et gefirt, f.eks. "halvgefirt, drittel" (fra tysk 1/3) eller "kvartgefirt" (også kalt "slis"). Moderne ombrekningsprogrammer foretar utslutningen automatisk, men gir brukeren vanligvis anledning til å foreta finjusteringer. Sperring og kniping. "Sperring" brukes i sin alminnelighet for å utheve enkeltord eller skape spesielle designmessige effekter, ved å øke avstanden mellom bokstavene. Det første anses tradisjonelt ikke som god typografiskikk. "Kniping" betyr det motsatte, at man presser bokstavene sammen. Kniping var derfor umulig i blysats. Skrift/font. Skrift (i moderne terminologi brukes begrepet font, som er overtatt fra dataverden) angir den grunnleggende skriftarten man arbeider med. Eksempler på skrifter/fonter er "Times", oppkalt efter den britiske avisen som først tok den i bruk), "Helvetica", "Futura" og "News" (som er en brødsatsutgave av Times). Noen skrifter er også oppkalt efter opphavspersonen, slik som "Goudy" og "Bodoni". Bruken av enkelte skrifter kan være knyttet til opphavsrettslige forhold, siden de er å betrakte som åndsverk. Grotesk og antikva. "Groteske" skrifter (f.eks. Helvetica og Futura) er i prinsippet like tykke i horisontale, vertikale og bueformede deler, skjønt det er gjort noen avvik fra denne regelen. I tillegg mangler de "seriffer", som utmerker "antikva-skriftene" som Times og Bodoni. Seriffer avslutter (som oftest) vertikale elementer i bokstaven/tegnet med små «skjørt». Det sies at disse avslutningene er en levning efter meiselen som ble brukt for å hugge ut romerske skrifter i sten, men mer sannsynlig er at stenhuggerne fulgte penselstrøkene teksten var malt med, og at seriffene dannet et naturlig avslutning på strøkene. Antikvaskrifter regnes tradisjonelt for å være bedre leselige enn grotesker, og brukes således gjerne i brødsats. Det skilles også mellom gammel- og nyantikva. Gammelantikva er (for eksempel Times) en slankere og lettere lest type, mens nyantikva (f. eks. Bodoni) er vanskeligere å lese i brødtekst, da den er noe stakkato i stilen. I tillegg kommer skriveskrifter, egyptienne (Slab Serif) og italienne (cowboyskrift), en slags motsats til egyptienne. Snitt. Kombinasjonen halvfet kursiv brukes "ikke" i tradisjonell typografi. Skal man utheve tekst innenfor et området som allerede er kursivert, opphever man kursiveringen for teksten som skal markeres, feks.: "Det er viktig at man " aldri "setter tekst i halvfet kursiv" – (hvor ordet «aldri» er markert innenfor kursiveringen. Er teksten allerede halvfet, settes kursivert tekst allikevel i normal kursiv, slik: Denne teksten er halvfet, men "kursiveringen" er det ikke. Skriftkontraster. Skriftkontraster er viktige når man skal framheve tekst, bilder og lignende. Man kan dele kontrastene opp i fem deler. Ombrekningsprogrammer. I løpet av 1980-årene nådde utviklingen av datateknologien også typografenes arbeidsområde, og efterhvert ble svært kostbare, proprietære løsninger skjøvet til side av sideombrekningsprogrammer for PC og Macintosh-maskiner. Noen av de fremste slike programmene, hvorav noen idag er utvidet til å omfatte avanserte design-, og prosess- og dokumentforvaltningsfunksjoner, er Børsa (kommune). Børsa er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag opprettet som Børsa formannskapsdistrikt i 1837, i dag en del av Skaun kommune. Buvik. Buvik er en tidligere selvstendig kommune i Sør-Trøndelag, opprinnelig del av Byneset kommune. Buvik ble fradelt som egen kommune med 841 innbyggere i 1855. 1. januar 1964 ble området Langørgengårdene i Buvik med 11 innbyggere slått sammen med Flå, Horg, Hølonda og Melhus kommuner til den nye Melhus kommune. 1. januar 1965 ble Buvik slått sammen med Børsa og Skaun kommuner til den nye Skaun kommune. Buvik hadde på dette tidspunktet 1.267 innbyggere. Se: Liste over ordførere i Buvik Forsvarets Veteranadministrasjon. Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) er et kontor som ble etablert 1. februar 2006. FVA skal være et servicekontor for krigsveteraner og er rådgivende organ for Forsvarssjefen i veteransaker. Kontoret er underlagt Personell-, økonomi- og styringsstaben. FVAs målsetning er i følge Forsvaret å «være det overordnede kontaktpunkt for veteraner som søker kontakt med Forsvaret. FVA skal ivareta og koordinere alle tiltak som berører veteraner og veteranvirksomheten og er på vegne av FST koordinerende myndighet for bruk av Forsvarets samlede ressurser i behandling av veteransaker. FVA skal ha et nært samarbeide med de frivillige veteranorganisasjonene.» Ellesmereøya. Ellesmereøya (engelsk: Ellesmere Island, fransk: Île Ellesmere) i Polhavet er verdens tiende største øy og Canadas tredje største øy med sine 196 235 km². Ellesmereøya er den største øya i øygruppa Dronning Elizabeth-øyene. Den bebos av 168 mennesker (2002). Administrativt er øya en del av territoriet Nunavut. Øya ble først oppdaget av William Baffin (c1584-1622) i 1616. Den ble navnsatt i 1852 av Sir Edward A. Inglefield under hans leteekspedisjon etter Francis Egerton, 1st Earl of Ellesmere. Deler av øya ble kartlagt av Otto Sverdrups ekspedisjon på den andre «Fram»-ferden 1898–1902. Ellesmereøya har tre bosetninger: Alert, Eureka, og Grise Fiord. Under den kalde krigen hadde det kanadiske flyvåpenet en større base der for forhåndsvarsling av interkontinentale raketter – den nordligste i verden. Denne er nå kraftig nedbemannet. «The 2008 Ellesmere Expedition: Four Nations, One Task». Amerikaneren Will Steger har vært leder for en ekspedisjon til Ellesmereøya i arktisk Canada. Ekspedisjonen begynte 1. april 2008. Målet var å dokumentere klimaendringenes påvirkning. Sammen med Steger deltok to canadiere, en amerikaner, briten Sam Branson (sønn av Virgins grunnlegger Richard Branson) samt nordmennene Sigrid Ekran og Tobias Thorleifsson. Samtlige er per 7. juni 2008 i alderen 22–28 år. Will Steger er mest kjent for sine legendariske polarekspedisjoner under førti år. Han har vært leder for noen av historiens viktigste ekspedisjoner. Bremsnes. Bremsnes er et tettsted i Averøy kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er det stedet på Averøya som ligger nærmest byen Kristiansund og har derfor utviklet seg fra kirkested og fergested til et tettsted. I desember 2009 åpnet Atlanterhavstunnelen, som forbinder Bremsnes og Averøya med Kristiansund. Gården Bremsnes har gitt navn til den gamle kommunen og det nye tettstedet. Bremsnes kirke og fjellet Bremsnesberget/Bremsneshatten er de mest karakteristiske for stedet. Historie. Bremsnes er en tidligere selvstendig kommune som ble etablert 1. januar 1897 da Kvernes kommune ble delt i fire (Eide, Kornstad, Kvernes, Bremsnes). Bremsnes hadde ved opprettelsen 2917 innbyggere. Sjøveis forbindelse var grunnlaget for avgrensing av kommunen, og den omfattet områder på begge sider av Bremsnesfjorden, områder som i dag tilhører kommunene Averøy og Kristiansund. 8. juli 1903 ble en ubebodd del av Bremsnes i henhold til Kongelig resolusjon overført til Kvernes. 1. januar 1964 ble Bremsnes kommune oppdelt i forbindelse med kommunesammenslåinger, og opphørte som egen kommune. Største delen av kommunen med 3153 innbyggere ble slått sammen med Kvernes kommune og det meste av Kornstad til den nye Averøy kommune. Dale krets med 963 innbyggere ble slått sammen med Grip og Kristiansund kommuner til den nye Kristiansund kommune. Bolga, Valen og Dale kretser med 884 innbyggere ble slått sammen med det meste av Frei til den nye Frei kommune. De nye kommunegrensene fra 1964 var basert på veiforbindelse intert i hver kommune. John I. Alvheims ærespris. John Ingolf Alvheims ærespris er en utmerkelse opprettet av Fremskrittspartiets (Frp) landsstyre den 20. februar 2005. Prisen utdeles på partiets landsmøte og tildeles enkeltpersoner, grupper eller organisasjoner som har gjort eller som gjør en ekstraordinær innsats for å bedre livskvaliteten til sine medmennesker. Prisen består av et diplom og 50 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut på Frps landsmøte den 21. mai 2005, av partiets helsepolitiker John I. Alvheim selv. Alvheim døde i desember samme år. Statuttene for æresprisen fastsettes av Frps sentralstyre. Styret velger også en jury på tre personer. Alvheim var medlem av denne juryen inntil sin død. Politisk aktive medlemmer i Frp kan ikke motta prisen, men pensjonerte partimedlemmer er potensielle kandidater. Eksterne lenker. Alvheims ærespris Li Dazhao. Li Dazhao (kinesisk: 李大釗, pinyin: "Lǐ Dàzhāo", Wade-Giles: Li Ta-chao; født 29. oktober 1888 i fylket Leting ved Tangshan i Hebei i Kina, død 28. april 1927) var en av grunnleggerne av Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1921. Han kom fra en bondefamilie i provinsen Hebei. Fra 1913 til 1917 studerte han politisk økonomi ved Waseda-universitetet i Japan, og vendte tilbake til Kina i 1918. Som sjefsbibliotekar ved Pekinguniversitetet var han en av de første kinesiske intellektuelle som støttet et bolsjevikenes regjering i Sovjetunionen. Mao Zedong var en av hjelpebibliotekarene på samme tid, og Li fikk stor innflytelse på Maos politiske utvikling. Li var etter alt å dømme en kinesisk nasjonalist som trodde at bondeklassen ville spille en nøkkelrolle i den revolusjon som Kina åpenbart stod foran. Hans politiske tenkning var rotfestet i Kropotkins kommunistiske anarkisme, men etter erfaringene med 4. mai-bevegelsen og mange intellektuelles heller mislykkede anarkistiske eksperimenter graviterte han og mange andre intellektuelle mot marxismen. Under Li Dazhaos og Chen Duxius lederskap etablerte Det kinesiske kommunistparti tette bånd til Komintern. Etter anvisning fra Komintern ble Li og Chen sluset inn i Kuomintang i 1922. Li ble valgt til KMTs sentrale eksekutivkomité i 1924. Spenninger mellom Komintern, KMT og KKP gav en rik grobunn for politiske intriger og opportunisme. Ved utbruddet av den kinesiske borgerkrig ble Li tatt til fange under et angrep på den sovjetiske ambassade i Peking (Beijing), og sammen med 19 andre ble han henrettet av Fengtien-krigsherren Chang Tso-lin den 28. april 1927. Chen Duxiu. Chen Duxiu (tradisjonell kinesisk: 陳獨秀, forenklet kinesisk: 陈独秀, pinyin: "Chén Dúxiù", Wade-Giles: "Ch'ên Tu-hsiu", født 8. oktober 1879 i Anqing i Anhui i Kina, død 27. mai 1942 i Sichuan) var en av grunnleggerne av og den første generalsekretær og leder for Det kinesiske kommunistparti (KKP). Chen studerte i Japan og grunnla i 1915 det innflytelsesrike tidsskriftet "Xin Qingnian" («Ny Ungdom», undertittel «La Jeunesse»). Han var lektor for kinesisk litteratur og ble i 1917 dekanus for Pekinguniversitetet. I 1918 lanserte han sammen med universitetets sjefsbibliotekar Li Dazhao tidsskriftet "Meizhou pinglun" 每周評論 («Ukentlig kritikk»). De to var lederskikkelser i 4. mai-bevegelsen i 1919. Under innflytelse fra oktoberrevolusjonen av 1917 begynte Chen å interessere seg for marxismen, og ble etter grunnleggelsen av Det kommunistiske parti i Shanghai i 1921 valgt til partiets første formann. Etter påtrykk fra Komintern bestemte KKP seg for at dets medlemmer skulle melde seg inn i Kuomintang. Etter bruddet med KMT og kommunistmassakrene i 1927 fikk Chen Duxiu mye av ansvaret for denne politikken, selv om han bak lukkede dører hadde kritisert pålegget fra Komintern. Chen sluttet seg til tilhengerne av Leo Trotski og ble forlot (eller ble ekskludert fra) kommunistpartiet. I 1932 ble han arrestert av Kuomintang og måtte sitte i fengsel i fem år. I 1942 døde han i provinsen Sichuan. Heikki Hasu. Heikki Vihtori Hasu (født 21. mars 1926 i Sippola) er en tidligere finsk langrenns- og kombinertløper. Han vant gull i kombinert under OL 1948 i St. Moritz. Kombinertøvelsen ble en gedigen skuffelse for nordmennene, som for første gang måtte se at kombinertgullet gikk til en annen nasjon. Heikki Hasu kom også på fjerde plass i 18 kilometer langrenn. Under VM 1950 i Lake Placid gikk Hasu igjen til topps i kombinert, og var også med på det finske stafettlaget som tok sølv (Sverige tok gull, Norge bronse). Hasu deltok også med bravur i OL 1952 i Oslo. Han gikk startetappen i stafetten, der finnene vant gull med klar margin. Han tok videre sølv i kombinert (bak Simon Slåttvik, som brakte kombinertgullet tilbake på norske hender), og kom på fjerde plass på 18 km langrenn. I 1952 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Norsk førstehjelpsråd. Norsk førstehjelpsråd er en paraplyorganisasjon for førstehjelp i Norge. Utvikler førstehjelpskurs og trener sine medlemsorganisasjoner i å utføre disse. Norsk førstehjelpsråd er også forfatter av bøker som omfatter førstehjelp. Birkenes-Avisa. "Birkenes-Avisa" er en lokalavis som utkommer en gang i uka i Birkeland i Aust-Agder. Avisas dekningsområde er Birkenes kommune. Ansvarlig redaktør er Bjørn Vidar Lie. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Bygdaposten for Hjelmeland. "Bygdaposten for Hjelmeland" var en lokalavis som ble utgitt i Hjelmeland kommune i Rogaland. Avisen ble fusjonert inn i Strandbuen høsten 2009 og den nye avisen har beholdt dette navnet. Strandbuen dekker Strand og Forsand kommuner i tillegg til Hjelmeland. Mens Bygdaposten kom ut en gang i uken, kommer Strandbuen ut hver onsdag og fredag. Avisen har lokalkontor på Hjelmeland med journalister som har spesielt ansvar for å dekke denne kommunen. Bygdaposten ble startet i 1973, etter at de fire privatpersonene Arne Kleppa, Jon Olav Sigmundstad, Chr. Nedland og Rolf Aarsand med kommunal støtte ga ut en lokalavis for Hjelmeland. Bladet ble kalt «Bygdaposten?». Spørsmåltegnet i tittelen var bevisst, innbyggerne i Hjelmeland fikk anledning til å komme med andre forslag, men navnet forble Bygdaposten. I startåret 1973 ble det produsert tre utgaver på dugnad av de fire initiativtakerne, og folk på Hjelmeland var positive til avisen. Året etter bestemte kommunestyret seg for å støtte en fast utgivelse, med ti utgaver i året. Det krevde en fast redaktør og Erik Fossåskaret ble avisens første redaktør i 1974. Siden oppstarten utvidet Bygdaposten slik at den kom ut hver hver fredag og hadde 2,5 stillinger. Før fusjonen var avisen et aksjeselskap med kommunen (49%) og Jæren Avis (46%) som de to største aksjonærer. Da kommunen besluttet å selge sin aksjepost til Jæren Avis som også eier Strandbuen, lå veien åpen for sammenslåingen. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Eiker Avis. "Eiker Avis" er en lokalavis som utkommer en gang i uka i Hokksund i Buskerud. Avisas dekningsområde er Øvre og Nedre Eiker. Ansvarlig redaktør er Mona Sandviken. Eikerbladet. "Eikerbladet" er en lokalavis som utkommer to ganger i uka i Mjøndalen i Buskerud. Utgivelsesdager er tirsdag og fredag. Avisas dekningsområde er Øvre og Nedre Eiker. Ansvarlig redaktør er Finn Roar Moen. Folldals Marked. "Folldals Marked" er en lokalavis som utkommer en gang i måneden i Folldal i Hedmark. Avisas dekningsområde er Folldal kommune. Ansvarlig redaktør er Kjetil Svanemyr. Kanalen. "Kanalen" er ei lokalavis som ble etablert i 2001 av Bård Plassen, Jan Arve Andersen og Kristian Karlsen. Lokalavisa utkommer en gang i uken og er lokalisert i Ulefoss, Telemark. Avisens dekningsområde er Nome og Sauherad kommune. Avisa er i dag heleid av avisa Varden. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Karmsund (avis). "Karmsund" er en lokalavis som utkommer en gang i uka i Haugesund i Rogaland. Avisas dekningsområde er Karmøy, Tysvær, Sveio og Haugesund. Ansvarlig redaktør er Arne Andreassen. Karmøybladet. "Karmøybladet" er en avis som utkommer to ganger i uka i Åkrehamn på Karmøy i Rogaland. Avisa ble etablert i 1996 under navnet "Åkrabuen", men byttet til dagens navn året etter. Navnet "Karmøybladet" eksisterte også før etableringen av "Åkrabuen", den gang hadde avisen sine kontorer i Hovedgaten i kommunesenteret Kopervik. Onsdagsutgaven distribueres til alle husstander i Karmøy kommune med et opplag på ca. 14 000 eksemplarer. I 2004 kom avisas andre ukentlige utgave som abonnements og løssalgsavis. Utgivelsesdagen lørdag ble året etter endret til fredag. Avisas dekningsområde er Karmøy kommune. Ansvarlig redaktør er Odd Magne Lilleaas. Konnerudposten. "Konnerudposten" var en lokalavis som kom ut en gang i uka i Drammen i Buskerud. Avisa ble etablert i september 2004 og hadde Konnerud og Skoger som dekningsområde. Ansvarlig redaktør var Stein Gudvangen. Siste utgave kom ut 30. april 2009. Kragerø Avisa. "Kragerø Avisa" var en lokalavis som kom ut en gang i uka i Kragerø i Telemark. Avisas dekningsområde var Kragerø kommune. Avisa ble etablert i april 2003. Ansvarlig redaktør var Willy Nilsen, 2003 – 2007, og Dan Lyngmyr 2008. Avisa stod også bak fulldistribusjonsavisa KragerOnsdag og Krageronett, en nettside som ble mye benyttet. 24. juni 2008 begjærte styret i avisa bedriften [oppbud]. Meråkerposten. "Meråkerposten" er en lokalavis som utkommer ukentlig i Meråker i Nord-Trøndelag. Avisen har vært utgitt hver torsdag siden etableringen i 1982. Ansvarlig redaktør er Knut Johansen. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Nordvestnytt. "Nordvestnytt" er en lokalavis som utkommer en gang i uken i Smøla i Møre og Romsdal. Avisens dekningsområde er kommunene Smøla og Aure. Ansvarlig redaktør er Odd Tore Erichsrud. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. OPP. "OPP" er ei lokalavis som utkommer hver fredag i Oppdal i Sør-Trøndelag. Avisa kom ut første gang 19. desember 2002. Dekningsområdet er Oppdal kommune. I 2003 vant avisa gull i Årets avisside, mens avisa de to neste årene fikk bronse. Avisa fikk den regionale utmerkelsen «Beste lokalavis» i 2004. Avisa utgis av Mediehuset OPP, som også driver nettstedet opp.no og nærradioen Radio E6. Mediehuset gir også ut bøker. I 2004 kom «40 turer i Oppdal», av Jon Strand og i 2007 kom nyutgivelsen av ordboka "Oppdaling", av Ingeborg Donali. Ansvarlig redaktør er Per Roar Bekken. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Sirdølen. "Sirdølen" er en lokalavis som utkommer 15 ganger i året på Tonstad i Vest-Agder. Avisas dekningsområde er Sirdal kommune og «dalstroka innafor». Sirdølen har kontorer på Tonstad i Sirdal, og drives av ansvarlig redaktør Oddvar Tjomlid. Opplaget i 2004 var 1 800 eksemplarer. Stangeavisa. "Stangeavisa" er en lokalavis som utkommer en gang i uka i Stange i Hedmark. Avisas dekningsområde er Stange kommune. Ansvarlig redaktør er Lars Kristian Seierstad. Han er også eneaksjonær i utgiverselskapet, Info Innlandet AS. Avisen ble etablert i 2004. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Koreansk. Koreansk er et språk som snakkes av vel 78 millioner mennesker. Det er offisielt språk i Korea (Nord-Korea og Sør-Korea), men også minoriteter i Kina, Japan og USA snakker språket – se koreaner. Det koreanske skriftspråket, hangul (i Sør-Korea) eller 365;l, (i Nord-Korea) er alfabetisk og fonetisk. I Sør-Korea brukes det noen steder også kinesiske skrifttegn, hanja. Slektskap. Koreansk anses av mange å være et medlem i den altaiske språkfamilie, mens andre mener at det bør klassifiseres som et isolert språk. Grammatikk. Koreansk klassifiseres som et SOV-språk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og så av verbet. Skriftsystem. Koreansk ble opprinnelig skrevet med kinesiske tegn, kalt for hanja. Nå skriver man en unik alfabetisk skrift hangul innført av Kong Sejong i 1443. I Sør-Korea skrives navn på hangul, men en supplerer ofte med hanja. I Nord-Korea bruker man bare hangul. Ved translittering av koreansk brukes flere ulike system. I Nord-Korea brukes offisielt McCune-Reischauersystemet. I 2000 gikk Sør-Korea over til offisiell bruk av en revidert romanisering. I tillegg finnes Yale romaniseringen som i hovedsak benyttes av lingvister. Firmicutes. Firmicutes er en undergruppe av hovedsakelig Gram-positive bakterier. Mollicutes (også kjent som mycoplasma) mangler cellevegg fullstendig, og reagerer derfor ikke på Gram-farging, men mangler fremdeles den andre membranen man finner hos Gram-negative bakterier. Mange Firmicutes produserer endosporer som tåler uttørking og ekstreme forhold svært godt. De finnes i mange forskjellige omgivelser, og omfatter flere vanlige patogener. Familien Heliobacterium produserer energi gjennom fotosyntese. Gruppen blir vanligvis inndelt i Clostridia som er anaerobe, Bacilli som er obligate eller fakultativ, og Mollicutes. Bacilli, orden Bacillales Dronning Mauds Minne. Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning, ofte bare kalt Dronning Mauds Minne Høgskole og forkortet DMMH, er en høgskole i Trondheim for utdanning av førskolelærere. Den er en privat skole organisert som en selvstendig stiftelse innenfor Den norske kirke. Dronning Mauds Minne høgskole er den eneste høgskolen i Norge som har utdanning av førskolelærere som hovedoppgave. Skolen har omkring 1300 studenter, hvorav 1050 heltidsstudenter, og 120 ansatte. Høgskolens engelske betegnelse er fra 2009 "Queen Maud University College of Early Childhood Education", med kortformen "Queen Maud University College" og forkortelsen QMUC. Othmar Schneider. Othmar Schneider (født 27. august 1928) er en tidligere østerriksk alpinist. Han vant gull i slalåm under OL 1952 i Oslo foran Stein Eriksen og Guttorm Berge. I tillegg tok han sølv i utfor, bare slått av italieneren Zeno Colò. Meticillinresistente Staphylococcus aureus. Meticillinresistente "Staphylococcus aureus" (MRSA) er betegnelsen på stammer av bakterien "Staphylococcus aureus" (gule stafylokokker) som har utviklet resistens mot alle penicilliner. De har et eget gen, "MecA", som koder for en forandret type Penicillin-bindende protein i celleveggen, som ikke lar seg påvirke av penicilliner. Resistens mot vanlig penicillin via betalaktamase-produksjon ble oppdaget allerede i 1947, men resistens mot meticillin og andre vanlige antibiotika brukt mot stafylokokk-infeksjoner (kloxacillin og dikloxacillin) ble først oppdaget i Storbritannia i 1961, og blir nå funnet over hele verden. Bakterier av arten "Staphylococcus aureus" som ikke er resistente mot meticillin kalles "Meticillinsensitive Staphylococcus aureus" (MSSA). Det er gode holdepunkter for at liberal bruk av antibiotika skaper en seleksjon og økende forekomst av MRSA. Menneskehuden er normalt kolonisert med stafylokokk-bakterier, og kolonisering med MRSA er i seg selv ikke alvorlig. MRSA-infeksjon kan derimot være livstruende for pasienter med dype sår, venekatetere, implanterte fremmedlegemer i kroppen, eller som en sekundær infeksjon hos pasienter med nedsatt immunforsvar. Problemet er at MRSA ikke er følsomme for de typene antibiotika som normalt foreskrives for disse infeksjonene, og infeksjonen fortsetter dermed uhindret. I Norge er MRSA mindre utbredt enn i mange andre land, sannsynligvis fordi myndighetene har drevet holdningskampanjer overfor legene, som har blitt relativt forsiktige i sin bruk og forskrivning av antibiotika. Alt helsepersonell og helsefagsstudenter som har arbeidet på helseinstitusjoner utenfor Norden og Nederland testes for MRSA før de igjen får utføre pasientrettet arbeid i Norge. MRSA er utbredt i store deler av verden med unntak av Norden og Nederland. Det er stor geografisk variasjon i MRSA-forekomsten, og det anføres at opptil 50% av påviste stafylokokker er meticillinresistente i enkelte stater i USA, 25-50% i Sør-Europa, opp mot 80% i fjerne Østen og vanligvis mindre enn 1% i Norden og Nederland. Infeksjoner og bærerskap av MRSA er meldepliktig til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) i Norge Behandling. MRSA-infeksjon kan behandles med andre typer antibiotika som vancomycin, linezolid, teicoplanin eller daptomycin, men disse midlene må gis intravenøst. Polar Interesseorganisasjon. Polar Interesseorganisasjon (Polar) er en ungdomsorganisasjon med fokus på kreativ databruk. Organisasjonen stammer fra datatreffet Player's Party, PolarBears og Datarussen'2000. Organisasjonen har sete i Vestfold og er arrangør for datatreffene PolarParty, miniPolar og PolarCamp.. Organisasjonen har rundt 1.500 medlemmer og er registrert i Brønnøysundregisteret. Polar er også knyttet til Hyperion, paraplyorganisasjon for datatreff, rollespill, brettspill, mediainteressen og mye mer. Målet til organisasjonen er å spre kunnskap og engasjere flest mulig av ungdommen i fylket (og ellers i landet). Historikk. I 1997 arrangerte en gruppe ungdommer datatreffene Player's Party'97 og Player's Party'97 The Aftershock. Noen av de sentrale bak disse gikk videre til å gå på skole i Tønsberg, og slo sammen arrangørgruppen med gruppen PolarBears og en skoleklasse, med navnet Datarussen'2000 i oktober 1998. Det første arrangementet i felles regi var Polar Party'98, og det skulle følge 7 andre datatreff i samme lokaler i Tønsberg. Etter mai 2000 var det derimot veldig stille på arrangørfronten, til tross for flere opplivningsforsøk. Grunnene til at dette ikke var så stor suksess var i hovedsak problemer med de aktuelle lokalene. I 2002 ble det blåst frisk luft inn i arrangørgjengen da flere personer tok til, og Polar Party 9: isbjørnen våkner ble arrangert i Stokkehallen, Stokke Kommune. I 2003 ble Polar Interesseorganisasjon formelt stiftet og registrert i Brønnøysundregistrene. Polar ble medlem av Hyperion samme år, og deltok på Stiftelsestinget til Hyperion. Polar Party. Polar Party er et dataparty som arrangeres i høstferien i Vestfold. Polar Party er Vestfolds største og eldste gjenlevende dataparty. Polar Party har blitt arrangert opp til flere ganger i året siden 1997. I 1997 ble det arrangert to parties, begge i Sandefjord. Fra 1998 til 2000 ble det arrangert 8 parties, alle i Tønsberg. Deretter ble arrangementet flyttet til Stokkehallen i Stokke, hvor det har vært arrangert siden. Polar Party blir arrangert av den frivillige og demokratiske ungdomsorganisasjonen Polar Interesseorganisasjon. For å få partyet til å gå rundt sysselsettes rundt 60 frivillige personer (også kalt "crew"), herav rundt 10 personer som med tittelen "admin" utgjør en arrangørgruppe. Salen fylles med rundt 450 deltakere, og 2-300 besøkende. Som dataparty skiller Polar Party seg fra andre dataarrangementer i at man tilbyr et mye større spekter av underholdning. Polar Party har et arkadeområde for avslapping, en scene hvor det holdes både konserter, konkurranser og annen underholdning, samt kinosal og en kantine hvor all maten lages av ferske råvarer. Kakuro. Kakuro (japansk "日本語") er et slags tallkryssord der man skal plassere siffer inne i et rutemønster. Det er opprinnelig en amerikansk oppfinnelse fra 1960-tallet, men på 1980-tallet tok det av i Japan, der det nå deler plassen med sudoku som det mest populære tallspillet. Spillet går ut på at man skal legge sammen tallene mellom 1 og 9 slik at de utgjør tallet som er gitt som «stikkord». Det er ikke tillatt å gjenta et tall innenfor en blokk; største mulig tall er dermed 45 fordelt på ni ruter. Det er mulig å løse kakuro uten å gjette, ettersom visse tall kun er mulige å oppnå gjennom unike kombinasjoner. For eksempel kan 3 på to ruter kun være 1 + 2, mens 23 på tre ruter kun kan være 6 + 8 + 9. Det finnes totalt 29 slike unike kombinasjoner i spillet (fire for to ruter, fire for tre ruter og så videre til og med åtte ruter, og en for ni ruter; de to høyeste og de to laveste tallene som kan settes inn på det gjeldende antall ruter vil alltid være unike). Ved å sammenholde unike kombinasjoner der slike tall møtes kan man eliminere muligheter, og dermed finne frem til rett tall i rett rute. I tillegg kan man utelukke tall fra blokker med to ruter der «stikkordet» er et partall, ettersom tall ikke kan gjentas. I november 2005 begynte kakurooppgaver å dukke opp i norske aviser. Også norske nettsteder har i desember 2005 lagt ut tall-spillet. Per januar 2006 finnes det flere bøker og hefter med kakuro. Aftenposten trykker en kakuro-oppgave i søndagsavisen, sammen med to sudoku-oppgaver. Navnet. Navnet kakuro er en sammentrekning av det japanske ordet for «å legge sammen» (kasan) og den japanske stavemåten av ordet «kryss» (kurosu). Annet. Et spill som minner om kakuro og sudoku er sumdoku. Som med kakuro er det ikke oppgitt tall i rutene. Men det er markert områder (fra 1 til 5 ruter) innenfor 3×3 ruter (som i sudoku) som skal ha en bestemt sum, og ut fra det dette skal man plassere de nødvendige tallene. Schibsted-forlagene ga i januar 2006 ut et eget blad med sumdoku-oppgaver. Landa. Fortidslandsbyen Landa med de tre rekonstruerte husene. Landa er en fortidslandsby fra bronsealderen og jernalderen i Forsand kommune i Rogaland. Landsbyen er bygget på samme sted som over 250 hus sto for flere tusen år siden. Landa består av tre større bygninger, «Bronsealderhuset», «Smia» og «Gildehallen». Landsbyen var bebodd i over 2000 år sammenhengende, fra ca. 1500 år f.kr. til ca. 600 år e.kr, med totalt 250 menneske og 450 husdyr på det meste i folkevandringstiden. I 2006 var det 7 500 besøkende på Landa. Navnet «Landa» kommer fra gården Landal som ligger i samme område. På stedet der landsbyen står på, Fossanmoen, er til sammen 80 000 m² arkeologisk undersøkt og det er gjort over 3000 funn av ulike gjenstander, keramikk, osv. Utgravinger viser at det tidligere sto over 250 hus i dette området på ulike tidspunkter. Tre av disse husene samt et lagerbygg er gjenreist til det som nå er fortidslandsbyen Landa. Alle rekonstruksjoner er gjort etter arbeidet som er gjort av arkeologen og bygningsingeniøren Jochen Comber. Bronsealderhuset. Bronsealderhuset i slutten av juni. Til venstre er rekonstruksjonen av lagerhuset. Bronsealderhuset er et rekontruert hus fra ca. 1000 år f. kr som ble brukt av en fast jordbruksbosetning på Forsandmoen. Huset er, slik som den gang, inndelt i to med det som trolig var en boligdel og ett fjøs. Det er ikke sikkert at det var fjøs i dette huset og det kan ha vært et bolighus med 15-20 personer. Huset har doble flettverksvegger med leireblanding klint på og stråtak, såkalt leirklining. Leireblandingen består av blåleire, sand, finhakket halm og kumøkk. Like ved huset er det funnet spor etter et firestolpers lagerhus uten vegger. Rekonstruksjonen er lik det huset som sto på Forsandmoen for ca. 3000 år siden. Det er ikke brukt spiker på arbeidet. Rundtømmer er hentet fra Forsand og nabokommuner. Bronsealderhuset sto ferdig i 1995. Smia. Smia på Landa er en rekonstruksjon av en smie fra folkevandringstiden. Bygningen består av to deler; en med bolig og en med arbeidsplassen til smeden. I smia ble det produsert og reparert redskap, våpen og andre gjenstander av jern. Smia sto ferdig i 1999. Gildehallen. Gildehallen sitt bygningarbeid startet rundt 1995 og huset sto ferdig i juni 1997. Det opprinnelige huset som sto på samme sted stammer fra folkevandringstiden rundt år 350 til 600 e.kr. Gildehallen har grue og langbord i hoveddelen. Huset kan ha vært hovedhuset til en stormann som levde i den tidligere landsbyen. Huset som opprinnelig sto på samme sted var minst 40 meter langt og 7,5 meter bredt mens andre hus på samme tid var mellom 21 og 30 meter lang. Dette kan vitne om at de har hatt ulikt økonomisk og sosial status. Man tror derfor at huset ble brukt som bolig for en ledende familie i landsbyen og muligens til ulike fester og samlinger. Gildehallen har arkeologisk bakgrunn fra funn som er gjort på samme sted som bygget i dag står samt en større landsbybegyggelse fra år 400 som lå ca 500 meter sørvest for der hvor Gildehallen er gjenreist. Her sto det tidligere rundt 12-14 gårder som hver besto av to hus. Størrelsene på gårdene var inndelt i to nivåer hvor de ble inndelt etter størrelsen på husareal og tunareal. Flertallet på åtte gårder hadde et husareal på rundt 300 m² og tunareal på omtrent 2100 m² mens de mindre gårdene hadde husareal på omtrent 250 m² og tunareal på rundt 1650 m². Gildehallen er mest basert på et funn som var enda en større enn flertallet på gårdene. Dette lå litt vest i landsbyen og hadde tre hus med totalt areal på 550 m². Tormod Knutsen. Tormod Kåre Knutsen (født 7. januar 1932 i Eidsvoll) er en tidligere norsk kombinertløper, med olympisk gull i OL 1964 i Innsbruck. Allerede som 16-åring ble Tormod Knutsen tatt ut til hovedlandsrennet, og to år senere ble han norgesmester i hopp for junior. Fra sesongen 1954/55 begynte han å satse på kombinertsporten. Han deltok i OL tre ganger, med stadig større suksess. I Cortina 1956 ble det sjetteplass, og i Squaw Valley 1960 rykket han opp til sølvplass, bare slått av tyskeren Georg Thoma. Foran sesongen 1961/62 ble den tidligere OL-vinneren Sverre Stenersen ansatt som trener, med en annen kombinertkjempe, Gunder Gundersen, som lagleder. Denne satsingen gav altså full uttelling i og med Knutsens OL-gull i Innsbruck. I 1960 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Landskvindestemmeretsforeningen. Landskvindestemmeretsforeningen (LSKF) var en norsk forening. Den ble etablert i 1898 som en landsdekkende organisasjon, i motsetning til Kvindestemmeretsforeningen (stiftet 1885) som da kun omfattet Kristiania. LSKF representerte en splittelse, der utbryterne ønsket mer radikale fremgangsmåter enn den sittende Kvindestemmeretsforening vedtok å følge. Av ledende skikkelser kan nevnes stifterne Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam (første formann), samt Betzy Kjelsberg og Fredrikke Mørck. Kvinners stemmerett ble nedstemt i 1898, da menn fikk allmenn stemmerett, hvilket året etter avstedkom en petisjonsliste fra LSKF, for kvinners like rett med 12 000 signaturer. Under ledelse av Elise Welhaven Gunnerson avholdt LSKF i 1905 egen nasjonal avstemning til støtte for unionsoppløsningen, underskrevet av 244 765 kvinner som jo altså ikke hadde stemmerett på den tiden. Listene ble overlevert Stortinget i august 1905. Fra 1906 arbeidet de også internasjonalt, mot International Organization of Women. Utviklingen av stemmerett for kvinner. LSKF ble etter alt dette mindre aktiv. David Cameron. David William Donald Cameron (født 9. oktober 1966) er Storbritannias statsminister og partileder for Det konservative partiet i Storbritannia. Han ble statsminister 11. mai 2010. I parlamentet representerer han valgkretsen Witney siden 2001. Han ble medlem av det konservative skyggekabinettet i september 2004. Den 29. september 2005 meddelte han at han stilte som kandidat til å bli partileder for det konservative partiet. Cameron er utdannet ved den prestisjetunge privatskolen Eton College og ved University of Oxford, hvor han studerte statsvitenskap, filosofi og økonomi. Før han ble valgt inn i det britiske parlamentet som medlem for Witney, arbeidet han med informasjon og samfunnskontakt i medieselskapet Carlton Communications. Tidligere har han også arbeidet som politisk rådgiver for finansminister Norman Lamont og innenriksminister Michael Howard i John Majors konservative regjering (1992–1997). Royalsjakk. Royalsjakk er en variant av sjakk. Det spilles som regel med fire spillere på ett brett, der to og to spiller på lag. Brettspillet er utviklet i samarbeid med Simen Agdestein. Første turnering ble arrangert på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum i november 2005. Royalsjakk – et strategispill. Royalsjakk er beslektet med sjakk, men avviker på en del sentrale områder. I motsetning til sjakk, som har lange tradisjoner og har blitt spilt i hundrevis av år, er Royalsjakk helt nytt. Det gjør at alle spillere er forholdsvis uerfarne og stiller mer likt. Da det er fire spiller i aktivitet, er Royalsjakk gjerne mer sosialt enn vanlig sjakk. Spillet inneholder mange uventede kombinasjonsmuligheter som den kreative hjerne kan boltre seg i. Samtidig er det enkelt å lære for en som allerede kan de tradisjonelle sjakkreglene. Regler. Royalsjakk er et lagspill som spilles enklest med to eller fire personer. De to brikkesettene som står ved siden av hverandre er på lag. (gul+rød og blå+grønn). Hver armé gjør ett trekk av gangen i rekkefølge som med klokken. Et lag gjør dermed to trekk etter hverandre, noe som gjør spillet ekstra friskt og spennende ved at det kan komme angrep fra alle kanter og i alle retninger i voldsomme bølger. Til gjengjeld er forsvarsressursene tilsvarende store da en arme fort kan komme sin alliansepartner til unnsetning i en presset situasjon. Brikkenes utgangsposisjon er nesten som i vanlig sjakk, bortsett fra at annenhver bonde med start fra venstre er skjøvet ett skritt fram, og at kongen skal stå til høyre for dronningen. Spillets mål er å slå en av motstanderens konger. En tilsynelatende tapt konge er likevel ikke helt ferdig om makkeren i påfølgende trekk kan komme til unnsetning på noe vis. Spillet er også tapt om man overser at kongen står i slag og kongen plutselig blir slått. Det er ikke nødvendig å flytte kongen sin selv om den står i slag. Bortsett fra visse særregler for bøndene, beveger brikkene seg som i vanlig sjakk. Bøndene kan gå som normalt, men de bøndene som allerede står et felt fram kan ikke gå 2 ut i starten. Hvis en bonde passerer midtlinja, er det spesielle regler. Da kan bonden byttes ut med en av spillerens egne brikker som allerede er slått. En passant er et spesielt sjakktrekk. I Royal Sjakk kan dette utføres dersom bonden som står bakerst helt til høyre i den armeen som grenser til en av motstanderens armeer, beveger seg to skritt fram. Denne kan da slås av motstanderens bonde til venstre, som om første bonde bare beveget seg ett skritt. Én passant-slaget må, som i vanlig sjakk, utføres ved første mulighet. Etter det er det for sent. En annen spesiell regel er at det er lov å slå sin makkers brikker. Det kan gjøre utviklingen i starten raskere, eller det kan skape farlige kombinasjoner. XVIII luftbårne korps. thumb XVIII luftbårne korps (XVIII Airborne Corps'") er et korps i den amerikanske hæren med hovedkvarter ved Fort Bragg i North Carolina. Korpset utgjør hærens reaksjonsstyrke og betår av omkring 88 000 soldater i fire divisjoner. Underliggende forband og avdelinger. I tillegg kommer flere divisjoner som i fredstid tilhører Nasjonalgarden. Eksterne lenker. Korps 18 Bjørn Olaf Bratz. Bjørn Olaf Bratz (født 18. september 1960 i Oslo) er en tidligere norsk ishockeyspiller. Han ble seriemester og cupmester med Furuset, klubben der han startet som junior, og spilte også for det norske landslaget. Braga. Braga ligger nordvest i Portugal Braga er en by på Costa Verde ("Den grønne kysten") nordvest i Portugal, og er hovedstad i provinsen Braga. Byen har en befolkning på om lag 170 000 innbyggere og regnes som Portugals tredje største by, etter Lisboa og Porto. Fotballklubben SC Braga kommer fra byen. Rabat. Rabat er hovedstaden i Marokko, og ligger ved elva Bou-Regregs utløp. Byen er kjent blant annet for praktfulle hager og en rik og lang forhistorie. Innbyggertallet i byen ligger på ca. 650 000 og er den tredje største byen i Marokko. I Rabat og områdene rundt byen bor det 1,8 millioner mennesker. Rabat er også hovedstad for Rabat-Salé-Zemmour-Zaer regionen. Rabat ble oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder i 2012. Historie. Rabat har en forholdsvis moderne historie sammenlignet med den svært gamle nabobyen Salé. Den var den berbiske lederen og Almohadenes første kalif Abd al-Mu'min som grunnla byen som en ribat (kloster, festning) for å bruke den til angrep på Andalusia og å få kontroll over rivaler i Maghreb. Den fikk senere navnet ribat al-Fath (seierfestningen), som er grunnlaget for dagens navn. Abd al-Mu'mins sønnesønn, almohadenes tredje kalif, Yaqub al-Mansur gjorde Rabat til hovedstad i sitt rike. Han bygget Rabats bymurer, en kasbah og begynte byggingen av det som var ment å bli verdens største moské. Ved hans død stoppet imidlertid byggingen opp; ruinene og Hassan-tårnet (minaret) står igjen i dag. Innocens VI. Innocens VI (født 1282 eller 1295, død 12. september 1362) ble født som "Étienne Aubert", var pave i Avignon fra 18. desember 1352 til sin død. Han vokste opp i landsbyen Les Monts i Limoges (i dag del av kommunen Beyssac, i départementet Corrèze). Etter at han hadde undervist i sivil rett i Toulouse ble han utnevnt til biskop i Noyon og deretter i Clermont. I 1342 ble han utnevnt til kardinal. Da pave Klemens VI døde, ble Aubert valgt til pave 18. desember 1352 etter at hver enkelt av kardinalene hadde bundet seg til en politisk linje dersom han skulle bli valgt. Aubert tok navnet Innocens VI – og en av hans første embetshandlinger var å erklære pakten mellom kardinalene som ulovlig og dermed ugyldig. Den politikken Innocens IV deretter fulgte skiller seg fordelaktig ut fra politikken de andre Avignon-pavene hadde ført. Han fikk gjennomført en rekke nødvendige reformer i administreringen av kirkens affærer. Sammen med kardinal Albornoz og den romerske politikeren Cola di Rienzi arbeidet han for å gjenopprette orden i Roma. I 1355 ble Karl IV (1346–78) kronet i Roma med Innocens' tillatelse etter at Karl hadde sverget på at han skulle forlate byen samme dag som kroningsseremonien var gjennomført. Det var i stor grad takket være Innocens VIs innsats at traktaten i Brétigny (1360) mellom Frankrike og England kom i stand. Under hans pontifikat tilbød den bysantinske keiseren Johannes V Palaiologus (1341–47, 1354–76, 1379–90, 1390–91) å legge den greske kirken under bispestolen i Roma mot at Innocens VI skulle støtte ham i stridighetene med Johannes VI Kantakouzenos (1347–54). Innocens måtte imidlertid takke nei til keiserens tilbud fordi han måtte bruke alle sine ressurser på hjemlige problemer. Det meste av rikdommene som ble bygget opp av pavene Johannes XXII og Benedict XII var gått tapt gjennom det ekstravagante pontifikatet til Klemens VI. Innocens VI reduserte utgiftene og kunstverk ble solgt i stedet for at nye ble bestilt. Pontifikatet hans ble dominert av krigen i Italia og gjenoppbyggingen av Avignon etter pesten. Begge deler gjorde dype innhogg i skattkistene hans. I 1357 klagde han over fattigdom. Innocens VI var en liberal, ordets mann, og dersom man ser bort fra harde tiltak mot “små brødre”-grupper (fraticelli – som mente at rikdom ikke var noe kirken skulle etterstrebe) har hans pontifikat et godt rykte for rettferdighet og barmhjertighet. Han døde 12. september 1362, og hans etterfølger ble Urban V (1362–70). Hans gravsted finnes på carthusianer-klosteret i Villeneuve-les-Avignon. Supersonisk. Enhver hastighet over lydhastigheten, som er omtrent 343 m/s eller 1 225 km/t i luften ved havnivå, sies å være supersonisk. Hastigheter over fem ganger lydhastigheten kalles noen ganger hypersonisk. Lyd er vibrasjoner båret i et elastisk medium. I gasser, som for eksempel luft, forplanter lyd seg med forskjellig hastighet mest avhengig av molekylmasse og temperatur i gassen mens gassens trykk har mye mindre effekt. Siden luftens trykk og sammensetning varierer med høyde er det vanlig å oppgi mach nummer for fly sin hastighet som relativt lydhastigheten ved havnivå. I vann vil supersoniske hastigheter ligge over lydhastigheten ved romtemperatur, omtrent 1 440 m/s eller 5 184 km/t. I faste stoffer er lydhastigheten ennå høyere. Supersoniske brudd er en brudd utbredelse ved hastigheter ved overlydsfart i sprø materialer. Dette fenomenet ble først oppdaget av forskere ved Max Planck Institue for Metals Research i Stuttgart (Markus J.Buehler og Huajian Gao) og ved IBM's Almaden Research Center i San Jose, California (Farid F. Abraham).. Supersoniske objekt. Mange moderne kampfly er supersoniske. Concorde og Tupolev Tu-144 var supersoniske passasjerfly. Siden Concorde la ned sine flyvninger 26. november 2003 har vi i skrivende stund, i 2005, ingen kommersielle flyninger med supersoniske fly. De fleste moderne skytevåpen benytter supersonisk ammunisjon, der enkelte typer rifleammunisjon har munningshastigheter opp i mot mach 3. a>r. En spiss i bakkant gjør refleksjonen om til skyvkraft. Spillmagasinet. "Spillmagasinet" er et norsk nettmagasin publisert av Mediehuset Nettavisen. "Spillmagasinet" så dagens lys første gang 17. januar 2004, da under navnet "Spillsonen". Spillsonen skiftet navn til Spillmagasinet 18. september 2004 da TV 2 begynte å sende Norges første profesjonelle spillmagasin på TV, nettopp med navnet Spillmagasinet. TV-programmet ble produsert av Nordisk Film, og gikk på luften lørdager. Programmet holdt på i to sesonger. Thomas Strzelecki, Frode Haugen og Cathrine Riis Lilleaas var programledere den første sesongen, mens Frode Haugen og Cathrine R. Lilleaas fortsatte alene den neste. Spillmagasinet.no og TV-programmet samarbeidet om stoff og innhold, men fungerte som to forskjellige redaksjoner. Nettmagasinet fortsatte sin virksomhet under navnet Spillmagasinet etter at programmet ble avviklet av TV 2. Spillmagasinet kom tilbake på norske tv-skjermer våren 2006, men da på søsterkanalen TV 2 Zebra. Programleder for denne tredje sesongen var Frode Haugen, med Spillmagasinet.no-ansvarlig Lars Wærstad som medhjelper. I 2008 inngikk eierne av Spillmagasinet.no, Mediehuset Nettavisen et såkalt joint venture med Biip.no. Målet med partnerskapet var å relansere Spillmagasinet.no i ny drakt, med en solid communitymotor i bunn. De nye nettsidene gikk live 1. september 2008. I slutten av august 2009 avsluttet Biip.no og Mediehuset Nettavisen.no samarbeidet og gikk hvert til sitt med separate redaksjoner. Spillmagasinet.no har nå inngått en avtale med nettstedet Gamer.no om felles satsing rundt community-funksjonene, da det var Biip.no som stod for disse tidligere. Slaget ved Actium. Slaget ved Actium var et sjøslag mellom Octavian og Marcus Antonius. Slaget fant sted den 2. september 31 f.Kr. i Det ioniske hav utenfor den romerske kolonien Actium i Hellas, nær dagens by Proveza. Flåten til Octavian var ledet av hans mest trofaste allierte, Marcus Vipsanius Agrippa, mens motparten var ledet av Marcus Antonius og Kleopatra. Slaget ble vunnet av Octavian, og var av avgjørende betydning for hans tiltredelse som keiser Augustus. Slaget ved Actium markerer slutten av den romerske republikk og starten på keiserdømmet. Bakgrunn. Bruddet til det andre triumvirat kom av at Octavian så en trussel i Cesarion, sønnen til Kleopatra og Julius Cæsar. Octavians maktgrunnlag lå i hans forbindelse til Caesar gjennom adopsjon, som gav ham den popularitet og tillit fra legionene som var nødvendig. Da dette grunnlaget ble truet av Antonius' erklæring om at Cesarion var Caesars rette arving, begynte en propagandakrig mellom de to allierte i 33 f.Kr.. Omsider fratok senatet Antonius hans maktgrunnlag og erklærte krig mot Kleopatra. En tredjedel av senatet og to konsuler gikk over til Antonius' side, og krigen startet i 31 f.Kr., da Octavians talentfulle general Agrippa okkuperte den greske havnebyen Methone, som var lojal til Antonius. Marcus Antonius var en fremragende soldat, men hans ferdigheter på havet var ikke spesielt bra, og kom til å bli hans bane. Slaget. De to flåtene møttes ute i gulfen ved Actium om morgenen 2. september 31 f.kr. Markus Antonius kom Octavian i møte med en flåte på 220 krigsskip. Octavians flåte var ledet av admiral Aprippa, som sperret Antonius' fluktrute i sør. Markus Antonius' flåte bestod for det meste av store ramskip, som kunne veie opp mot tre tonn. De var pansret med bronse i baugen, og plater av bronse ellers på skipet gjorde det vanskelig for motstanderen å gjøre samme angrep tilbake. Uheldigvis for Antonius, var hans flåte underbemannet på grunn av en malariaepidemi som hadde rammet hans menn mens de ventet på Octavians’ flåte. Mange galleislaver var døde før slaget i hele tatt hadde begynt, så taktikken med å ro inn i og knuse motstanderen skip ble nesten umulig å gjennomføre. Moralen i resten av troppene var naturligvis også blitt svekket, fordi Antonius hadde brent skipene som var underbemannet og dermed gjort flåten mindre. Octavians flåte bestod for det meste av mindre skip med et bedre trent og ferskt mannskap. Skipene var også lettere og kunne beskytte seg selv med å utmanøvrere de større skipene til Antonius. Et romersk sjøslag gikk som oftest ut på å ramme (kjøre inn i) fiendens skip og samtidig drepe mannskapet ombord med et regn av piler og steiner fra katapulter, som var store nok til å dele en mann i to. Før selve slaget hadde Antonius' general, Delius, gått over til Octavians side og tatt med seg Markus Antonius' slagplan. Planen til Antonius hadde vært at hans største skip skulle drive Agrippas nordre ving tilbake, men Octavians flåte lå rolig utenfor rekkevidde. Midt på dagen ble Antonius tvunget til forlenge linjen ut fra beskyttelsen som landjorda utgjordre, og til slutt angripe fienden. Da Kleopatra så at Antonius holdt på å tape slaget, trakk hun flåten sin tilbake ut på havet uten å ha avfyrt et eneste skudd. Marcus Antonius klarte å komme seg over på et mindre skip med sitt flagg og flykte fra slaget. Resten av Antonius' flåte var ikke like rask, så Octavian klarte å innhente og senke nesten alle skipene. Følgene av slaget. De politiske konsekvensene av dette slaget ble enorme. Marcus Antonius hadde i praksis like stor hær som Octavian, så seieren kunne like gjerne ha gått andre veien. Da Antonius tapte slaget, deserterte store deler av hæren hans. Han mistet rundt 19 infanterilegioner og 12 000 kavaleri, og reduserte hans mulighet til å utfordre Octavian ytterligere. Til tross for en liten seier ved Alexandria, 31. juli 30 f.Kr., fortsatte deserteringen fra Antonius' hær og ga han små muligheter til å hamle opp med Octavian. Etter å ha mistet hæren begikk Marcus Antonius selvmord. Kleopatra prøvde i et desperat førsøk å bringe frem en forhandlingsavtale med Octavian, noe han avviste. Kleopatra fulgte deretter Antonius i graven med et selvmord 12. august 30 f.Kr., der hun lot seg selv bli bitt av en giftig slange gjemt i en kurv. Kort oppsummert resulterte slaget ved Actium i seier til Octavianus, at Marcus Antonius mistet hele sin armé og Romas erobring av Egypt. Slaget markerer også slutten på den romerske republikk og begynnelsen på keiserdømmet. Eksterne lenker. Actium Skvadron. En skvadron er en militær avdeling i krigsflåter og flyvåpen. En flyskvadron består vanligvis av 12–24 luftfartøyer, og kan være inndelt i to eller flere vinger. Noen flyvåpen benytter betegnelsen "skvadron" også for bakkeavdelinger. En skipsskvadron er vanligvis mer en ad hoc-formasjon og organiseres for å løse spesifikke oppdrag. Representativt demokrati. Et representativt demokrati, også kalt "indirekte demokrati", er et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken innenfor et gitt territorium i en gitt periode. Dette er den tradisjonelle og den mest utbredte formen for demokrati. Norge er et representativt demokrati, det samme gjelder de fleste land i Europa. Eskadre. Royal navys 2. Eskadre i 1916 En eskadre er en større flåtestyrke som opptrer som en enhet. En eskadre består normalt av flere skvadroner. Et eksempel på en eskadre er den norske Kysteskadren. Skandinavisk (sjakkåpning). Skandinavisk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene 1.e4 d5 (diagram 1). Åpningen ble nevnt allerede av Luis Ramirez Lucena i 1497. Åpningen ble analysert av flere skandinaviske mestere, inkludert svensken Colljin. Åpningen har også blitt spilt av den tyske mester Jaques Mieses og senere av David Bronstein, Nona Gaprindashvili og Ian Rogers. I 1995 ble Skandinavisk noe overraskende spilt av Vishwanathan Anand i verdensmesterskapet mot Garri Kasparov. Anand oppnådde en utmerket stilling, men spilte feil og tapte. Blant norske stormestere som av og til spiller skandinavisk, kan man nevne Einar Gausel. Ideer. Skandinavisk er ikke en spesielt populær åpning. Etter 1.e4 d5 er hvits naturligste og absolutt vanligste trekk 2.exd5. Svart kan da slå igjen med 2...Dxd5, men dette utvikler dronningen svært tidlig og den blir straks jaget med 3.Sc3. Svart pleier da å spille 3...(Karpov-Larsen 1979), 3...Dd8 eller det mer moderne 3...Dd6. Varianter med 2.... Sf6. Istedet for å ta igjen bonden med en gang kan svart spille 2...Sf6, som planlegger gjenerobring av bonden med springeren. Etter Også mulig er 3.Lb5+. Dette kan føre til komplisert spill, f.eks 3...Ld7 4.Lc4 Lg4 (4...b5!? er også mulig) 5.f3 Lf5 6.Sc3 Sbd7 7.De2 Sb6 8.Lb3 Dd7 9.d6!. Svart får ikke gjenerobret bonden, men oppnår gjerne noe kompensasjon for den. Imidlertid er det vanligste trekket 3.d4 (diagram 3) som ikke har ambisjoner om å holde på bonden, men satser på rask og naturlig utvikling. Hvis svart fortsatt ønsker å spille gambit kan 3...Lg4!? (Portugisisk gambit) spilles. Erstatningsansvar. Reglene om erstatningsansvar er en del av erstatningsretten. I norsk rett stilles det tradisjonelt opp tre vilkår for erstatningsansvar. Alle vilkårene må være oppfylt for at ansvar skal foreligge. Det må for det første foreligge en erstatningsrelevant skade. Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag. Det må dessuten foreligge adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden. Med erstatningsrelevant skade menes en negativ effekt som lar seg verdsette i penger. Dette kan for eksempel være tap av eller skade på en ting eller tap i fremtidig inntekt. Med adekvat årsakssammenheng menes at det for det første må foreligge en faktisk sammenheng mellom skaden og den påstått ansvarsbetingende handling. En måte å konstatere faktisk årsakssammenheng på, er ved hjelp av den såkalte betingelseslæren, altså ved å spørre om skaden ville inntruffet dersom den påstått ansvarsbetingende handling ikke hadde blitt foretatt, eksempelvis om vinduet hadde blitt knust dersom ballen ikke hadde blitt kastet. Videre må skaden ikke være fjern eller upåregnelig. Det må med andre ord foretaes en rettslig avgrensning, og det er det som ligger i ordet «adekvat». Hovedpoenget her er at skaden må ha kunnet være påregnelig for den som foretok den påstått ansvarsbetingende handling. At fisk dør i et oppdrettsanlegg 50 km unna som følge av at en strømledning kappes, er et eksempel på skade som ligger utenfor det påregnelige. I slike tilfeller kan det ikke konstateres adekvat årsakssammenheng, og kravene for erstatningsansvar er ikke oppfylt. Det skilles tradisjonelt mellom ulike ansvarsgrunnlag: erstatningsansvar som følge av skyld (skyldansvar eller culpaansvar), objektivt ansvar og arbeidsgiveransvar. Skyldansvar/Culpa-ansvar. Skyldansvar er det tradisjonelle utgangspunktet i erstatningsretten. Her er prinsippet at en selv er ansvarlig for sine uaktsomme handlinger. Skyldansvar foreligger når en person har handlet uforsvarlig i en bestemt situasjon, tatt i betraktning risikoen i situasjonen og de forventninger omverdenen kan stille til den type rolle skadevolder har (eksempelvis tømmerhuggere, barn, polititjenestemenn). Objektivt ansvar. Objektivt ansvar betyr ansvar uten skyld. Det kan deles i to kategorier: ulovfestet objektivt ansvar, og lovfestet objektivt ansvar. Lovfestet objektivt ansvar finnes blant annet i bilansvarsloven. Av denne loven følger det at man er ansvarlig for skade ens egen bil gjør, uavhengig av om noen kan lastes for skaden. Ulovfestet objektivt ansvar bygger på rettspraksis siden 1800-tallet. Hovedprinsippet for det ulovfestede objektive ansvar er at den som er nærmest til å bære ansvaret for skade, må bære det. For skadevolder må det foreligge en stadig og typisk risiko ved virksomheten som for skadelidte må fremstå som ekstraordinær. En huseier er for eksempel nærmere til å bære risikoen for at en gesims faller ned og treffer en fotgjenger i hodet, enn den tilfeldige fotgjenger som blir truffet, selv om huseier har vedlikeholdt huset godt og fulgt alle forskrifter. Arbeidsgiveransvar. Etter skadeserstatningslovens § 2-1 er en arbeidsgiver ansvarlig for skade som hans arbeidstaker gjør uaktsomt, selv om arbeidsgiveren ikke kan lastes for den aktuelle skaden. Kriteriet er at skaden må være voldt under uføring av arbeid Blir arbeidsgiver ansvarlig for skade som hans arbeidstaker har forvoldt uaktsomt eller forsettlig vil det oppstå et solidaransvar jfr, §5-3 der skadelidte kan kreve erstatningen utbetalt av den av de to han ønsker. Biskop Eysteins jordebok. En side av boken som gjelder Eidsvoll sogn. Biskop Eysteins jordebok eller Den røde bok (også kjent som "Rødeboken" og "Raudeboka") er en viktig informasjonskilde om kirkelige inntekter og jordeiendomsforhold på Østlandet i middelalderen. Manuskriptet til jordeboken skal være fra omkring år 1390, og er skrevet av eller for Eystein Aslakson, biskop og korsbror ved Hallvardskatedralen i Oslo. Rødeboken oppbevares nå i Riksarkivet i Oslo. Babettes gjestebud. "Babettes gjestebud" (eng. "Babette's Feast", dansk "Babettes gæstebud") er en langnovelle skrevet av Karen Blixen. Novellen ble første gang publisert i 1950, i magasinet Ladies Home Journal. Novellen skiller seg fra mye av det Blixen er kjent for, ved å være lagt til et heller ueksotisk miljø i Berlevåg (Finnmark), og ved utpreget, om enn mørk, humor. "Babettes gjestebud" ble filmatisert i 1987, med Gabriel Axel som regissør. Handling. Babettes gjestebud er lagt til en historisk sammenheng, i dette tilfelle begynnelsen av 1870-årene. Fortellingen utspiller seg i en nordnorsk bygd, hvor en fransk kvinne har søkt tilflukt etter oppstanden i Paris, Pariserkommunen. Kvinnen heter Babette og fortellingen handler om hennes skjebne og om lokalmiljøet. Babette har tidligere vært en høyt skattet gourmetkokk, men i det lille samfunnet kjenner ingen hennes historie og hun forsørger seg som husholderske for et par eldre søstre. Etter en årrekke skjer det mirakuløse at hun vinner 10.000 francs på en gammel lotteriseddel. Samtidig med dette nærmer 100-års-minnedagen for den avdøde prosten seg. Babette bestemmer seg for å tilrettelegge en utsøkt middag på minnedagen, som hun håper vil inngi gjestene respekt. Men middagsgjestene er hovedsakelig nordnorske bønder som hverken har tradisjon eller religiøs aksept for kulinariske utfoldelser. Etter en andaktsfull start som nærmest har karakter av en symbolsk nattverd, åpner de kulinariske nytelsene for en ny form for aksept og innbyrdes innsikt. Tidligere uvennskap løses opp; forståelse, lykke og forløsning brer seg i kraft av de himmelske kulinariske nytelsene. Babettes gjestebud er et glimrende eksempel på Karen Blixens fortellerkunst; en historie som er basert på den gradvis opphøyde og oppbyggende spenning mellom det mytiske og det almenmenneskelige som på høydepunktet forløser seg og går opp i en høyere enhet på en måte som er den ypperste gave en god forteller kan gi sine lesere. Det kinesiske kommunistiske parti. a> kan tjene som uttrykk det kinesiske kommunistpartis styrke i Kina – dette verdens mest mannsterke militærvesen er opprettet som del av kommunistpartiet; det kommanderes ikke av Kinas forsvarsdepartement, men av kommunistpartiets militærkommisjon. Det kinesiske kommunistiske parti / KKP (kinesisk: 中国共产党, pinyin: "Zhōngguó Gòngchǎndǎng") er det kommunistiske parti som ble grunnlagt den 1. juli 1921 i Shanghai i Kina og som etter den kinesiske borgerkrig og seieren over det nasjonalistiske partiet Kuomintang kom til makt og ble det statsbærende parti i Folkerepublikken Kina som ble proklamert samtidig (1949). Partinavnets gjengse kinesiske kortform er "Zhōnggòng" (中共). Det har hovedkvarter i Zhongnanhaiområdet i Beijing, der også den kinesiske regjering har tilhold. Kommunistpartiets mest kjente leder var Mao Zedong. Ved utgangen av 2009 hadde partiet nærmere 78 millioner medlemmer og det er det største politiske parti i verden. Det høyeste besluttende organ er sentralregjeringen i Beijing. I 2003 ble Hu Jintao partiets generalsekretær. Partiets lederposisjon, selv om det ikke er et regjeringsorgan ifølge Folkerepublikken Kinas konstitusjon, uttrykkes ved dets overordnede kontroll med hele statsapparatet og over den lovgivende prosess. Partiet kom til makt over hele Fastlandskina etter å ha nedkjempet sin rival, Kuomintang (KMT), under den kinesiske borgerkrig. Partiets 78 millioner medlemmer utgjør 5,6% av Fastlandskinas samlede befolkning. Partiets ideologiske ståsted. Utgangspunkt for det kinesiske kommunistpartiets politiske og ideologiske utvikling var kommunistiske eller sosialistiske føringer inspirert av særlig Karl Marx, Friedrich Engels og Lenin. Stalins utvikling av den sovjetiske kommunisme spilte også en betydelig rolle i lang tid. Fra disse utgangspunktene utviklet Mao Zedong en egen strategi og kommunistisk retning (Mao Zedongs tenkning) som under hans levetid fikk stor og til tiden enerådende dominans. Dèng Xiǎopíng, toneangivende etter Maos død. Fra 1979 kom det under Deng Xiaopings tid som Kinas leder til et linjeskifte, «dengismen», som innebar en tilpasning til kapitalistiske økonomiske modeller, uten at det ble tillatt oppmykning av kommunistpartiets kontrollerende rolle. Dengismen førte til et veldig økonomisk oppsving, der også landområdene spilte en vesentlig rolle. En ny kurskorrektur fulgte etter lederskapsutskiftningene etter urolighetene i 1989, da byfolk i motsetning til folk med bakgrunn fra landsbygda kom inn i sentrale posisjoner. Kommunistpartiets nye føringer innebar at den økonomiske utviklingen på landsbygda bremset opp, utviklingen i storbyer og i utvalgte kystområder skjøt fart, og statlig deleierskap og styring i noe større grad gjorde seg gjeldende særlig i den delen av forretningslivet der eierinteresser fra utenfor Fastlandskina var vesentlig inne i bildet. Forbindelsene tilbake til 1920-årenes og Mao-årenes kinesiske kommunistiske standpunkter består i det vesentlige i at deler av marxistisk ideologi benyttes på en slik måte at den kan rettferdiggjøre og sikre kommunistpartiets faste og kontrollerende grep om landets politiske liv. Et talende uttrykk for partiets særstilling er det forhold at Folkets Frigjøringshær (som er de væpnede styrker i Folkerepublikken Kina) er kommunistpartiets militærapparat. Dette verdens største militærvesen i antall styrker er kommandert av kommunistpartiets militærkommisjon. Statsapparatets forsvarsdepartement har ingen styringsmyndighet over styrkene, og har kontakten med fremmede staters militærapparat som primær oppgave. Kommunistpartiet har i 2000-årene tilkjennegitt som målsetninger å fremme Kinas økonomiske, teknologiske og vitenskapelige fremgang. Videre ønsker det å lindre problemene knyttet til fattigdom og intern arbeidskraftsmigrasjon. Det uttrykker viktigheten av å avverge økologiske katastrofer. Partiet streber etter full kinesisk gjenforening ved integrasjon av provinsen Taiwan, om nødvendig med militære midler, og en sterkere integrasjon av de vestlige autonome regioner (Tibet og Xinjiang). Dette innebærer kamp mot separatistiske tendenser. Det ønskes også at Folkerepublikken gjør seg sterkere gjeldende på den internasjonale arena, og at landet gjør seg gjeldende (også militært) i verdensrommet. Struktur. Kinas kommunistiske parti betrakter seg selv og er Kinas ledende instans, og underkaster alle medlemssøknader en silingsprosess. Det kreves anbefalinger, og partiet foretar egne undersøkelser om vedkommendes egnethet og vandel. Kandidaten gjennomgår en skolering i partiets regi og må gjennom en prøve. Bare dem som har bestått prøvingene blir opptatt som medlemmer. Hovedgrunnen for at den vanlige Kineser melder seg inn i partiet er for å se bedre ut i jobbsøknad. Om man skal jobbe i det offentlige i Kina må man være medlem. Partiets organisasjonsstruktur brøt sammen under Kulturrevolusjonen, men ble gjenoppbygd etterpå av Deng Xiaoping, som også foreskrev nyorienteringen «Sosialisme med kinesiske kjennemerker» og fikk tilbakeført hele statsapparatet til å underligge partiets kontroll. På grunnlag av de 68,2 millioner medlemmene partiet hadde pr 2004 ble det offentliggjort en statistikk som viste at 18,1 prosent av dem var kvinner, og 15,3 millioner under 35 år. Hu Jintao, partiets generalsekretær siden 2002. Partiet er oppbygd etter den demokratiske sentralismes prinsipper, et kommunistisk ideologisk begrep som blant annet innebærer at alle ledere velges nedenfra og alle beslutninger fattes ovenfra. Partiet har overført sine strukturer på statsmakten, slik at det er bygget opp analogt. Slik er Den nasjonale folkekongress sammenlignbart med partiets nasjonaler partiforsamling. Det kinesiske statsråd (regjeringen) tilsvarer partiets sentralkomite, Statsrådets stående råd tilsvarer Politbyråets stående komité. Det kinesiske kommunistpartis nasjonale partikongress (中国共产党全国代表大会 pinyin: "Zhōnguó Gòngchǎndǎng Quánguó Dàibiǎo Dàhuì)" er partimedlemmenes generalforsamling og formelt partiets høyeste ledelsesorgan. Det trer sammen hvert femte år, og er først og fremst et akklamasjonsorgan. Etter forslag fra partipresidiet velger kongressen medlemmene av sentralkomiteen (中国共产党中央委员会, "Zhongguo gongchandang zhongyang weiyuanhui"), som kan betraktes som et engere ledelsesutvalg. Det er sammensatt av mellom 150 til 200 medlemmer med stemmerett samt et antall alternerende og ikke stemmeberettigede medlemmer. Sentralkomiteens medlemmer innehar også de ledende embeder i statsstyre og -forvaltning. Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti, som innehar alle ledelsesfullmakter mellom plenarmøtene i Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti, har den rgentlige besluttende myndighet over politiske retningslinjer. Det har rundt 20 medlemmer og beskjeftiger seg særlig med spørsmål knyttet til den nasjonale sikkerhet. Det våker over rettsvesenet, politiet og de hemmelige tjenester. En propagandaavdeling er ansvarlig for det ideologiske arbeid. Utover dette fastlegger Politbyrået retningslinjene for regjeringens politikk. Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite, som består av generalsekretæren for kommunistpartiet og ytterligere åtte personer, utgjør maktsentrum, og medlemmene bekler de aller mest sentrale stillinger i statsapparatet. Utvelgelsesprosessen er i høy grad ved selvrekruttering bak lukkede dører. Den rangordning som gjelder er også av betydning. Den blir forsåvedt kjent, selv om den ikke kunngjøres helt frontalt. Den fremgår imidlertid ved hvordan fotografiene av medlemmene arrangeres i partiavisen Folkets Dagblad. Utenom det rene partiapparatet og dets hierarki er det to andre helt vesentlige organer for det kinesiske kommunistpartis maktutøvelse: Den formelle statsregjering, og Folkets Frigjøringshær. Partiet støtter seg, ofte kanskje mest i teorien, også til forskjellige rådgivende organer. Det fremste av disse er Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse. I 1980-årene og 1990-årene fantes også den sentrale rådgivende kommisjon, opprettet av Deng Xiaoping og bestående av eldre pensjonerte politiske ledere. Men etterhvert som den ledergenerasjon som da satt i kommisajonen er falt fra, er kommisjonen også bortfalt. Interne grupperinger. Utenforstående politiske analytikere har identifisert to grupperinger innen kommunistpartiet, et fenomen som er blitt sammenfattet i uttrykket «ett parti, to fraksjoner» Den første har fått tilnavnet «den elitære fraksjon» eller "Shanghaiklikken", og domineres av partifolk fra de mer velstående landsdeler. Den andre kalles «den populistiske fraksjon» eller «ungdomsligafraksjonen» og består i stor grad av partifolk med bakgrunn fra Kinas indre og de mer landlige områder, og gjenre er formet gjennom Den kinesiske kommunistiske ungdomsliga. Observatører mener at partiledelsen har vært omhyggelig med å fordele de sentrale embeder på en balansert måte mellom disse grupperingene. Ingen av grupperingene synes å ha evne eller vilje til å dominere fullstendig over den andre. Så mange av de gamle kommunistledernes barn er blitt ledende partifigurer at de har fått tilnavnet "kronprinspartiet" eller "småprinsene", og deres vekst til maktens tinder er blitt kritisert som kameraderi og nepotisme. Medlemskapsutviklingen og partikongressene. Partiet var lite til å begynne med, men vokste rykkvis i løpet av 1920-årene. Tolv voterende delegater var tilstede ved partiets første nasjonale kongress i 1921, og antallet var det samme ved den neste (i 1922), da partiet hadde 195 innskrevne medlemmer, I 1923 var dets 430 medlemmer representert av 30 delegater. I 1925 hadde 4. nasjonalkongress 20 delegater som representerte 994 medlemmer. Det var først etter det at veksten begynte å akselerere. Ved den femte kongressen (holdt i april-mai 1927 mens Guomindang drepte kommunister for fote) bestod av 80 voterende delegater som representerte 57.967 medlemmer. Det var i 1928 med den 6. partikongressen at den nåværende strukturen med "fulle" og "alternerende" delegater oppstod, og det var da tilstede henholdsvis 84 og 34 delegater Medlemskapet ble anslått til 40 000. I 1945 hadde den 7. partikongress 547 fulle og 208 alternerende delegater som representerte 1,21 millioner medlemmer. Etter at partiet nedkjempet nasjonalistene ble deltagelsen på partikongressene mindre representativ, rett og slett på grunn av partiets eksplosive vekst. Hver av de 1026 fulle og 107 alternerende delegater representerte i snitt 9 470 partimedlemmer (totalt 10,73 millioner) på den 8. partikongress i 1956. Senere partikongresser holdt delegatantallet nede til tross for at medlemstallet oversteg mer enn 60 millioner i 2000. Menneskerettskrenkelser. Kinas kommunistparti er blitt beskyldt for å ha drept millioner av mennesker siden sin grunnleggelse, og ikke bare under den kinesiske borgerkrig. Dessuten skal millioner ha omkommet i kjølvannet av kommunistipartiets forfeilede økonomiske politikk ved store hungerskatastropfer etter 1949 og til inn i 1970-årene. Partiet anklages av sine kritikere også for konfiskasjoner, fengslinger, henrettelser og såkalte omskoleringstiltak under Kulturrevolusjonen, for en voldelig håndtering av demonstrasjonene på Tiananmenpålassen i Beijing i 1989 med over tusen døde, tvangstiltak ved håndhevelsen av ettbarnspolitikken, forfølgelse av kritikere og tilhørige av forskjellige religiøse grupperinger og av qigongbevegelsen Falun Gong. Kritikerne fremholder også bruken av tortur og henrettelser i den alminnelige rettspleie, den manglende vilje til å foreta reformer i demokratiserende retning, og en omfattende sensur. Kina kritiseres også for angivelig å være blant de få land i verden som i dag (2008) har et nettverk av konsentrasjonsleirer, av varierende strenghetsgrad. Bernhard Ernst von Bülow. Bernhard Ernst von Bulöw (født 2. august 1815 i Cismar, Holsten, død 20. oktober 1879 i Frankfurt) var en dansk og tysk statsmann. Han ble født i Holsten som sønn av den danske embedsmannen Adolf von Bülow, og tilhørte en kjent mecklenburgsk adelsslekt. Han studerte jus ved universitetene i Berlin, Göttingen og Kiel, og begynte sin karrière i dansk tjeneste, først ved det tyske kanselli i København (kanselliet for Slesvig, Holsten og Lauenburg), og senere i den diplomatiske tjenesten. I 1842 ble han legasjonsråd, og i 1847 dansk "chargé d'affaires" til hansastedene, hvor hans omgang med handelsstorborgerskapet førte til hans ekteskap i 1848 med den rike Louise Victorine Rücker, arving til en stor formue. Da opprøret brøt ut i hertugdømmene ved Elben i 1848 forlot han den danske tjenesten, og tilbød den midlertidige regjering i Kiel sine tjenester. Dette ble imidlertid avvist. I 1849 gikk han derfor på nytt i dansk tjeneste, ble utnevnt til geheimekammerherre og i 1850 sendt til forbundsdagen i Frankfurt for å representere hertugdømmene Slesvig og Holsten. Her kom han i nær kontakt med Otto von Bismarck, som beundret hans statsmannsaktige behandling av problemene knyttet til spørsmålet om Slesvig-Holsten. Det radikale Ejder-danskepartiet i Slesvig-Holsten mislikte ham imidlertid sterkt, og da dette partiet kom til makten i 1862 ble han kalt tilbake fra Frankfurt. Han gikk da i storhertugen av Mecklenburg-Strelitz' tjeneste, og ble hertugdømmets regjeringssjef. I 1867 ble han befullmektiget for de to hertugdømmene Mecklenburg i Det nordtyske forbunds forbundsråd, hvor han utmerket seg med sitt vellykkede forsvar av hertugdømmenes middelalderlige konstitusjon mot liberale angrep. Da Bismarck i 1873 overbeviste Bulöw, som han hadde sterk sympati for, om å gå i Preussens tjeneste ble han utnevnt til prøyssisk utenriksstatssekretær. Frem til sin død var han kanslerens mest lojale medarbeider. I 1875 ble han prøyssisk befullmektiget i Forbundsrådet. I 1877 ble han utnevnt til tysk utenrikssekretær (utenriksminister), og i 1878 var han sammen med Bismarck og fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst prøyssisk befullmektiget ved kongressen i Berlin. Han døde i 1879 i Frankfurt. Av hans seks sønner ble den eldste, Bernhard Heinrich Karl, senere tysk utenriksminister og rikskansler. Invasjonen av Irak i 2003. Invasjonen av Irak, eller Operation Iraqi Liberation (senere Operation Iraqi Freedom) er den amerikansk-ledede invasjonen av Irak, som varte fra den 20. mars 2003 til den 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Invasjonen var begynnelsen på den pågående krigen i Irak. Invasjonen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991 med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene. Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum. 250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen. Koalisjonstroppene invaderte ifølge USA's president George W. Bush landet for å «avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen, stoppe Saddam Husseins støtte til terrorisme og for å befri det irakiske folk.» USA hadde forberedt invasjonen ved å samle 100 000 tropper i Kuwait den 18. februar. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Politiske og diplomatiske aspekter. Siden avslutningen på Golfkrigen i 1991 hadde Iraks forhold til FN, USA og Storbritannia vært dårlige. Det var ikke konsensus i FN's sikkerhetsråd for at Irak hadde forholdt seg til vilkårene i våpenhvilen som avsluttet Golfkrigen. Både FN og USA håndhevet mange økonomiske sanksjoner mot Irak i Bill Clintons regjeringsperiode. USA og Storbritannia patruljerte Iraks luftrom for å håndheve flyforbud i nord og sør, hvilket Irak hevdet var for å beskytte kurderne i nordirak og shiamuslimene i sør. Ved flere tilfeller ble flyforbudet brutt av irakiske militærhelikoptere og kampfly. Den amerikanske kongressen vedtok også "Iraq Liberation Act" i oktober 1998, etter at Irak hadde stoppet samarbeidet med FN i august. Loven ga 97 millioner dollar til irakiske "demokratiske opposisjonsgrupper" for å "etablere et program til å støtte et skift til demokrati i Irak." Dette sto i kontrast til de krav som var fremsatt i Resolusjon 687, som alle dreide seg om våpen og våpenprogrammer, og ikke nevnte et regimeskifte. Våpeninspektører fra FN hadde vært vant til å samle informasjon om Iraks masseødeleggelsesprogram, og til å håndheve vilkårene i avtalen fra 1991, som forbød Irak å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Informasjonen ble brukt til å finne mål under Operation Desert Fox, et amerikansk og britisk luftbombardement av Irak i desember 1998, på grunn av manglende samarbeid mellom Irak og FN's våpeninspektører. Det amerikanske republikanske partis kampanjer for presidentvalget i 2000, krevde en "full implementering" av Iraqi Liberation Act og fjerne Saddam Hussein fra makten, med fokus på å gjenoppbygge en koalisjon, gjennomføre hardere sanksjoner, gjeninnføre inspeksjonene og å støtte den pro-demokratiske opposisjonsgruppen, Den Irakiske Nasjonalkongress, som ble ledet av Ahmed Chalabi i eksil i utlandet. Etter at George W. Bush ble valgt som president, planla man, ifølge tidligere finansminister Paul O'Neill, et angrep på Irak. O'Neill forklarte senere at disse diskusjonene kun var en fortsettelse av Clinton-regjeringens utenrikspolitikk. Krigen mot terror. I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak, etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten. Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen» som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land. Mot Afghanistan var ikke begrunnelsen et problem, men mot Irak var det vanskelig å finne en god grunn til å gå til krig . Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste, samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen. Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist. I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen. Spillet i FN. Planene om invasjon av Irak førte til store demonstrasjoner mange steder i verden Den 8. november vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1444 med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd. I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1444 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og gjøre de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte fransk President Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak, det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt. I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1444. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak. Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen i følge FN var ulovlig. I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer. Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen. Koalisjonen. De irakiske styrkene stod overfor en koalisjon av styrker fra en rekke land, hvor USA stod for mesteparten av troppene. USA hadde 235 000 mann utstasjonert i Persiabukten, og hadde 1 100 fly og 850 M1A1 Abrams stridsvogner støttet av M2 Bradley kampkjøretøyer og AH-64 Apache kamphelikoptere til rådighet. Fem hangarskipsgrupper hadde seilt til området, og ytterligere et hangarskip ble holdt i reserve i nærheten av Gulfen. Storbritannia sto for den andre vesentlig delen av koalisjonen. De hadde 45 000 mann, 100 fly, 120 Challenger 2 stridsvogner støttet av FV 510 Warrior kampkjøretøyer og 17 flåtefartøyer (et hangarskip med støttefartøyer) til rådighet. Australia stilte 2 000 mann til (som ikke skulle brukes offensivt) og fregattene "HMAS Kanimbla", "HMAS Anzac" og "HMAS Darwin" til rådighet. Polen stilte 80 GROM kommandosoldater til rådighet, sammen med 74 ABC-tropper, marineenheten FORMOZA og støttefartøyet ”ORP Kontradmirał Xawery Czernicki”. Danmark fulgte 21. mars opp sitt løfte om å stille militære styrker til disposisjon, da de besluttet å sende korvetten "Olfert Fischer" og ubåten "Sælen" til Persiabukten. Irak. Den irakiske hæren mentes å bestå av 375 000 mann, herav utgjorde den republikanske garden 60 000. Landet hadde cirka 650 000 mann i reserven og en paramilitær organisasjon på cirka 44 000 mann, kjent som Fedayeen Saddam og under Qusay Husseins kommando. Iraks luftvåpen mentes å bestå av cirka 100 angrepshelikoptere og 300 jagerfly, men hovedparten av disse ble ikke ansett å være funksjonsdyktige. De irakiske stridsvognene bestod primært av russiske T-72, og landet mentes å ha 2,000 – 2,600 av disse. Hæren hadde også mange eldre stridsvogner av typen T-55, Type 59 og 69 (kineskiskproduserte versjoner av T-55) og T-62. Irakerne hadde også et større antall stridsvogner av typen Asad Babil (Babylons løve), som var en irakiskprodusert versjon av T-72 stridsvognen, og ble ansett som den største trusselen mot koalisjonstroppene. Irak hadde også en stor mengde forskjellige pansrede mannskapsvogner og kampkjøretøyer, som MT-LB, BTR-60, BMP-1 og 2. Flåten hadde 5-7 patruljebåter og mineleggere. Iraks Luftforsvar mentes å bestå av 850 rakettavfyringsramper og 3 000 antiluftskytskanoner. USA's taktikk. USA's taktikk lå fra starten av på en rask seier over Irak, helst ved bruk av en tofrontskrig med landsetning av styrker både fra Kuwait og Tyrkia. Men forhandlingene med Tyrkia førte ikke til noen resultater, og til slutt ble styrkene som var ment til å åpne den nordlige fronten i Irak returnert til USA eller Kuwait for en senere innsettelse derfra. Den amerikanske taktikken i begynnelsen av krigen gikk i utpreget grad ut på å unngå slag i de irakiske byene. Disse ble gått rundt, og styrken gikk med stor hastighet direkte mot Bagdad. Iraks taktikk. Sterkt underlegen i direkte militær konfrontasjon med de amerikanske styrkene, plasserte Saddam Hussein hovedparten av sin styrke i og omkring Bagdad og de øvrige irakiske byene i et forsøk på å gjøre konflikten til en bykrig. Endelig ble taktikken lagt om på; de irakiske styrkene skulle foreta guerillaangrep på koalisjonsstyrkene, ofte forkledd som sivile. Spesielt de amerikanske forsyningslinjene skulle utsettes for angrep. Luftangrep før invasjonen. Forut for invasjonen hadde den amerikanskledede koalisjonen fra Gulfkrigen i 1991 utkjempet en lavintensitetskonflikt med Irak, og håndhevet flyforbudet i deler av det irakiske luftrom. Irakiske luftforsvarsstillinger ble jevnlig angrepet når de skjøt på amerikanske og britiske jagerfly. I midten av 2002 endret USA sin strategi, og utvalgte mål i den sørlige del av landet til gjengjeldelsesangrepene, for å skade den militære kommandostrukturen i Irak. Antallet av amerikanske bomber droppet på Irakisk territorium, målt i tonn, steg fra 0 i mars 2002 til 0,3 i april, til mellom 7 og 14 tonn om måneden i mai – august. I september nådde man 54,6 tonn – før kongressens tillatelse til invasjonen 11. oktober. 5. september angrep 100 jagerfly landets største luftforsvarskompleks, som lå i det vestlige Irak, langt vekk fra de sonene hvor flyforbudet ble håndhevet. Det ble ifølge en leder i New Statesman gjort, ikke for å beskytte luftpatruljene, men for å gjøre det mulig å fly spesialstyrker inn i landet fra Jordan, uten å bli oppdaget. Natten den 19. mars 2003, fikk de amerikanske styrkene etterretning om at Saddam Hussein besøkte sine døtre og sønnene Uday og Qusay ved Dora-gårdene, i al-Dora området i utkanten av Bagdad. Klokken 05:30 rammet fire 2 000 punds GBU-27 bomber og 40 Tomahawk missiler stedet. Saddam Hussein var ikke til stede, og heller ikke andre regjeringsmedlemmer eller medlemmer av Hussein familien ble rammet av angrepet. Angrepet kostet 19 sivile livet. Invasjonen. a> stridsvogn i kamp mot irakiske styrker ved Umm Qasr, 23. mars 2003 En Irakisk Type-69 Q-M stridsvogn i Nasiriyah. a> ombord "USS Abraham Lincoln", 1. mai 2003. Motstand og støtte for invasjonen. Befolkningens motstand til invasjonen av Irak i forskjellige land. Det amerikanskledete angrepet på Irak utløste massive protester i form av opptog og til dels voldelige demonstrasjoner over hele verden. Etter at USAs president George W. Bush hadde kommet med sin krigserklæring ble det gjennomført protestmøter i New York, Los Angeles, Washington D.C., Miami, Chicago, Boston og San Francisco. I Tyskland ble det gjennomført mer enn 250 fredsmarsjer og demonstrasjoner, og i London og Lisboa ble det gjennomført massive demonstrasjoner. De mest kritiske til angrepet var Kina, Russland, Tyskland og Frankrike. Kina beskrev krigsutbruddet som en krenkelse av FN-pakten og Russlands president Vladimir Putin betraktet angrepet som et stort og alvorlig feilgrep. Frankrikes president Jaques Chirac beklaget at anstrengelsene for å avvæpne Irak på fredelig vis ikke hadde ført frem, og hevdet at konflikten ville få alvorlige konsekvenser for fremtiden. Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder betrakter krigsutbruddet som et nederlag for internasjonal politikk og for diplomatiet. I Midtøsten var motstanden til krigen størst, og spesielt i de palestinske områdene, hvor man demonstrerte i støtte for Iraks president Saddam Hussein. Regjeringene i Marokko, Tunisia, Saudi-Arabia og Jordan ga utrykk for uro over krigen. Derimot ga Sør-Koreas president Roh Moo-Hyun, Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen og Italias statsminister Silvio Berlusconi deres støtte til USA. Tony Blair var etter terrorangrepet 11. september dypt involvert i krigen mot terror og var en av George W. Bushs viktigste allierte, og han har blant annet sendt britiske soldater til Irak og Afghanistan. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Statsminister Kjell Magne Bondevik for beklaget angrepet, og håpet at krigen ville bli kortvarig og presiserte at Norge kom til å gjøre sitt ytterste for å avhjelpe de humanitære problemer som ville oppstå i kamphandlingenes kjølvann. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som var positivt innstilt til invasjonen, og Frp-formann Carl I. Hagen mente at Regjeringen snarest mulig burde gi sin støtte til de krigførende nasjonene. Etterspill. I de påfølgende månedene kom landet under amerikansk kontroll. Saddam Husseins sønner Uday og Qusay ble drept i kamper den 22. juli, mens Saddam selv ble tatt til fange i en militæroperasjonen "Red Dawn" den 13. desember. Invasjonen var over, og en stor del av koalisjonens tropper og støttetropper dro fra landet og naboland. I følge PRIO endte derfor den regulære krigen i Irak i 2003. Det var sporadisk motstand fra restende av Saddams regime ut året. Disse forsvant etterhvert, men ble etterfulgt av nye motstandsgrupper fra begynnelsen av 2004. Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten på 30 års terrorregime, men symboliserte også sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til å holde orden, og ønsket heller ikke å benytte Iraks tidligere politi- og militære. I anarkiet som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble også rammet. Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunnimuslimske militsgrupper og Al-Qaida-tilhengere med erfaring fra Afghanistan. Amerikansk styre. Paul Bremer erstattet Jay Garner som leder av koalisjonens sivile administrasjon. På forhånd hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til å administrere Irak, 21. april ankom medlemmene i "Coalition Provisional Authority" (CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en så dårlig jobb at han ble erstattet med Paul Bremer den 11. mai. Bremers administrasjon begynte umiddelbart å si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baathpartiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som åpnet opp for det kaos og anarki som skulle komme. CPA fikk ansvaret med å forvalte det "Irakiske utviklingsfondet", som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant på grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet. USAs opprinnelige plan var å gi makten til eksil-irakere som skulle få oppdraget med å utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ, "Det irakiske styringsråd" den 22. juli, som bestod av irakere håndplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til å lage noen grunnlov, og Bremer ønsket nå å lage et "grunnlovsstyre", håndplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsrådet av sjialederen Ali al-Sistani, som ønsket demokratiske valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen måtte gå med på valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush å utsette valget. Noter. Krigen i Irak Hu Shi. Hu Shi (forenklet kinesisk: 胡适, tradisjonell kinesisk: 胡適, pinyin: "Hú Shì", Wade-Giles: "Hu Shih", også kjent som "Shìzhī", født 17. desember 1891 i Shanghai i Kina, død 24. februar 1962 i Nangang på Taiwan) var en kinesisk filosof og essayist. I januar 1904 ble hans ekteskap med Jiang Dongxiu arrangert. Hun var en analfabet med snørte føtter, ett år eldre enn ham selv. Bryllupet fant sted i desember 1917. Hu Shi fikk sin grunnutdannelse i Jixi i Anhui og i Shanghai. Han ble kåret til nasjonal mønsterstudent og den 16. august 1910 ble han sendt til USA for studier ved Cornell University og senere Columbia University. Der ble han kjent med professor John Dewey som gjorte et dypt inntrykk på ham, og han ble for resten av livet en forkjemper for pragmatisk evolusjonær forandring. Han tok doktorgrad i filosofi i 1917 og vendte hjem for å undervise ved Pekinguniversitetet. Der begynte han å skrive for tidsskriftet "Ny Ungdom", og vokste i innflytelse. Han ble en av de ledende intellektuelle i 4. mai-bevegelsen og senere Ny Kultur-bevegelsen. Etterhvert sluttet han å skrive for "Ny Ungdom" og utgav på 1920-tallet en rekke politiske tidsskrifter og aviser sammen med sine venner. Han gjorde meget for å fremme litteratur på kinesisk dagligtale ("baihua") slik at ikke den klassiske kinesiske litterære stil ("wenyan") skulle være så dominerende. Han var medlem av det litterære selskap Nymåneselskapet. Han var Republikken Kinas ambassadør til USA (1938–1942), kansler for Pekinguniversitetet (1946–1948) og senere (fra 1958) president for Academia Sinica i Taiwan, der han forble til sin død i Nangang, 71 år gammel. Litteratur. Hu Shi Hu Shi Hu Shi Regnskap. Regnskap er en oppstilling over inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld til aktører som selskaper, konsern, kommuner, stater og organisasjoner. Regnskapet er et hjelpemiddel til å vurdere den økonomiske stillingen til regnskapsubjektet. De to viktigste komponentene i et regnskap er "balansen" som er et øyeblikksbilde som viser den finansielle stillingen for eksempel pr 31/12, mens "resultatet" viser den økonomiske utviklingen mellom to perioder eller hvordan fortjenesten har fremkommet. Det er flere interessenter til en bedrifts regnskap både internt og eksternt, for eksempel nåværende og potensielle eiere (investorer), myndigheter, ansatte, kunder og leverandører, banker og finansinstitusjoner, ledelsen og styret. Regnskapstyper. Det finnes to former for regnskap: Årsregnskap, som også kalles "finansregnskap" eller "eksternregnskap", reguleres i Norge av "Regnskapsloven" og angir kriterier for hvem som er regnkapspliktige og dermed også plikter å levere årsregnskapet til "Regnskapsregisteret" i "Brønnøysundregistrene". Det er også vanlig å utarbeide og offentliggjøre kvartalsregnskap eller tertialregnskap, som viser regnskapet for en mindre periode enn hele året. Den andre regnskapstypen er driftsregnskap som også kalles "internregnskap". Driftregnskap reguleres ikke av offentlig lovverk fordi dette er et kontroll- og oppfølgingsverktøy som bedriften bruker for egne formål f.eks i budsjetteringsprossessen og derfor ikke er pliktige til å offentliggjøre. Resultat og balanse. Når all bokføring er utført og posteringene summeres konto for konto kan det settes opp et resultatregnskap. Ofte grupperer man sammen flere konti som hører naturlig sammen for å få bedre oversikt. Balanseregnskapet består av kontogruppe 1 & 2, mens resultatregnskapet består av alle kontogrupper fra 3 til 8. Se kontoplan for def. av disse kontogrupper. Resultatregnskapet summeres opp til et driftsresultat. Summerer man resultat med gjeld og egenkapital skal denne speile summen for eiendeler. Alle bedrifter kan være registrert som enten aksjeselskap eller enkeltmannsforetak, alternativt mer spesielle foretaksformer som DA eller ANS. Det har betydning for kravene til bokføring og hvordan regnskapet speiler økonomien. I aksjeselskap er ikke bedriftseieren involvert med uttak av penger til egne levekostnader da det utbetales som lønn. I enkeltmannsforetak vil et driftsunderskudd vanligvis vises som redusert eller negativ personinntekt for eieren (resultat-levekostnader=resultatbalanse). For eventuelt å vise disse tallene tydelig i regnskapet må eierens kredittytelse da bokføres som en balansepost, og regnskapet vil på den måten mer kunne ligne regnskapet i et aksjeselskap med tydeligere informasjon. Oppsettet av norske regnskaper. Årsregnskapet i Norge består av 4 hoveddeler: Resultat, balanse, kontantstrøm og noteopplysninger. Resultatet viser selskapets inntjening og lønnsomhet. Balansen viser hva selskapet eier (debet) og hvordan det er finansiert (kredit). Kontantstrømanalysen viser hvilke kontantstrømmer som kommer som en følge av selskapets virksomhet, gjerne splittet opp i de tre hovedaktivitetene; drift, finansiering og investering. Noteopplysningene skal gi ytterligere forklaringer som ikke kommer fram i regnskapstallene og gi opplysninger blant annet om selskapets største eiere og hva som er utbetalt i styrehonorarer. Årsrapporten består av årsregnskapet (med de fire hoveddeler) + "årsberetningen". IT-systemer. Skjermbilde fra et regnskapssystem Et elektronisk regnskapssystem er normalt et dataprogram som består av flere moduler som kan integreres med hverandre og kan dekke kjernefunksjoner som ordremottak, lager- og logistikkstyring, lønnsutbetaling, fakturering, bokføring, og tilleggsfunksjoner som varemottak, vareleveranse, kundeoppfølging (CRM). Bruk av IKT-systemer innebærer store fordeler, da dataene kan behandles hurtig, rapporter kan produseres raskt, og systemene inneholder mye automatikk som gjør føringen enklere for brukerne. Frem til for få år siden var det vanlig at regnskapssystemene var installert på brukernes maskiner. I de senere år er har man gått over til å bruke WEB-tjenester for bokføring. Fordelene med det er mange, bl.a. tilgjengelighet fra flere steder, både arbeidsplassen og hjemmekontor, og mulighet for revisjon der revisor kan gjøre mye av arbeidet direkte fra sitt kontor. Regnskapsstandarder. Det er generelt to regnskapsstandarder som kan brukes i Norge. Norsk regnskapsstandard (NRS) brukes av nesten alle selskaper registrert i Brønnøysundregistrene, mens alle børsnoterte selskaper siden 2005 må rapportere etter IFRS. Selskaper som ikke er børsnoterte kan velge å bruke forenklet IFRS. Dette alternativet brukes ofte av selskaper som vurderer børsnotering eller er datterselskap i et børsnotert konsern. IASB som utsteder IFRS ønsker over tid at alle selskaper skal benytte rammeverket i IFRS når de rapporterer. I 2009 utstedte de derfor IFRS for SME – IFRS for små og mellomstore foretak. Der IFRS beskriver over 3000 opplysninger som må oppgis i årsregnskapet, omfatter IFRS for SME kun én tidel av dette regelverket med sine rundt 300 opplysninger. Autorisasjon. Alle kan føre regnskap for egen bedrift eller der hvor man er ansatt, men skal man føre regnskap og stå som ansvarlig for regnskapet på andre bedrifters vegne er det krav om at den oppdragsansvarlige er autorisert regnskapsfører. Autorisert regnskapsfører. Autorisert regnskapsfører er en betegnelse på regnskapsfører som har blitt godkjent av Finanstilsynet slik at man har rett til å utøve regnsskapsførertjenester for andre. For å kunne søke om autorisasjon må man oppfylle kravene i regnskapsførerloven om utdanning og praksis, og forøvrig være økonomisk vederheftig mv. Person som søker opptak i registeret over autoriserte regnskapsførere etter § 12 skal Finanstilsynet kan gi dispensasjon fra bopelskravet i første ledd nr 1. Utdanning. 1. 90 studiepoeng skal bestå av obligatoriske emner i henhold til plan vedtatt av Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning (NRØA) b) Skatte- og avgiftsrett 15 studiepoeng De resterende 20 studiepoeng skal ligge innenfor emner som nevnt i pkt. a-c. 3. 30 studiepoeng skal være knyttet til økonomiske administrative emner utover det som er nevnt i nr. 1 og 2. Det kreves to års regnskapspraksis, jf. lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere § 4 første ledd nr. 7. Ett års praksis regnes som 1600 timer. Det skal dokumenteres relevant praksis fra de siste fem årene. Finanstilsynet kan unntaksvis godkjenne praksis som er opparbeidet før de siste fem år, dog ikke utover 10 år, dersom denne praksisen anses særlig relevant og har et innhold som nevnt i denne paragraf tredje punktum. Praksisen skal omfatte regnskapsføring etter regnskaps- og bokføringslovgivningen, herunder utføring av oppdragsgivers plikter og utarbeidelse av oppgaver og opplysninger for oppdragsgiver som denne skal gi i henhold til lov eller forskrift eller, revisjon av slik virksomhet. Finanstilsynet kan godkjenne at inntil ett års praksis omfatter ligningskontroll i stilling som skatterevisor eller som foreleser på universitets- og høyskolenivå i fag som nevnt i § 1-1 første ledd nr. 2. Virksomhet. Autoriserte regnskapsførere jobber med å føre regnskap, enten for eksterne kunder eller internt regnskap i en bedrift. Det er krav om at regnskapsfører er autorisert dersom regnskapet skal settes ut til eksterne regnskapsførere. § 6. Regnskapsførerselskaper – vilkår for autorisasjon 1. ha en daglig leder som er autorisert regnskapsfører, 2. ha som formål å føre regnskap for andre, 4. ha fast kontorsted i Norge. I oppdragsavtale etter § 3 skal regnskapsførerselskapet utpeke en bestemt autorisert regnskapsfører som ansvarlig regnskapsfører for oppdraget. Finanstilsynet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om og unntak fra kravet om at daglig leder skal være autorisert regnskapsfører. Finanstilsynet kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet etter første ledd nr. 4 om fast kontorsted i Norge dersom dokumenter som gjelder oppdragsgivere i Norge, oppbevares på et fast sted her i riket på en ordnet og forsvarlig måte. Dokumentene skal være tilgjengelige og tilrettelagt for innsyn av offentlig kontrollmyndighet. Tilsyn. Autoriserte regnskapsførere og regnskapsførerselskaper er under strengt tilsyn av Finanstilsynet. Finanstilsynets oppgaver i forhold til regnskapsførere omfatter godkjenning av enkeltpersoner og foretak i henhold til de lovkravene som gjelder for yrkesgruppen samt registerføring og tilsyn. Tilsyn omfatter kontroll av at virksomheten drives i samsvar med lov og forskrift, og at den foregår på en hensiktsmessig og betryggende måte. Sukhoj. Sukhoj ("Сухой") er en stor russisk flyfabrikant. Den ble startet av Pavel Sukhoj i 1939 som Sukhoj Designbyrå, og heter i dag Sukhoj Aksjeselskap. Det består av AS Sukhoj Designbyrå som ligger i Moskva, Novosibirsk flyproduksjonsforening (NFPF), Kоmsоmolsk-nа-Аmurе flyproduksjonsforening (KnAFPF) og Irkutsk luftfart. Sukhoj har hovedsete i Moskva. I dag brukes Su-27, Su-30, Su-24, Su-25, Su-24M og Su-33 i Det russiske flyvåpenet og marinen. Sukhojs militærfly har blitt solgt til India, Kina, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Tyskland, Syria, Algerie, Nord-Korea, Vietnam, Afghanistan, Jemen, Egypt, Libya, Iran, Angola, Etiopia og Peru. Totalt har mer enn 2000 Sukhoj-fly blitt solgt til utlandet. Sukhoj er også en av de største produsentene av luftakrobatikkfly. Mustafar. Mustafar er en vulkansk planet i Star Wars-universet. Den ble vist i, og var den siste hjemverdenen til separatistkonføderasjonen. Geografi. Planeten er dekket av hundrevis av vulkaner, som er under konstant utbrudd. Selv om leveforholdene var vanskelige der, hadde det utviklet seg livsformer, kjent som mustafarianere, som bodde i de kjøligere områdene på planeten. De var delt inn i to underarter: De lange og slanke Nord-mustafarierne og de kortere, hardførere Syd-mustafarianerne. Konføderasjonens verden. Planeten ble brukt til gruvevirksomhet av separatistene, som også hadde sitt siste hovedkvarter der. Teknounionen fattet interesse for den mineralrike planeten og ansatte mustafarierne til å utvinne disse mineralene. De fikk beskyttelse mot den voldsomme varmen takket være Teknounionens teknologi. De innfødte hadde liten interesse i utenomverdens politikk, og var glade for å få arbeid på hjemverdenen deres. Ettersom planeten var under kontroll av Teknounionen, var Mustafar medlem av Konføderasjonen, men ble stort sett urørt av Klonekrigen. Etter hvert som krigen fortsatte fikk Grev Dooku og Separatistene bygd en festning der, som skulle bli brukt hvis krigen mot Den Galaktiske Republikken ikke gikk bra. Blant annet Teknounionen og Handelsføderasjonen betalte for den dyre festningen som var designet for å stå imot ethvert angrep. Mustafars terreng og miljø gjorde det vanskelig nok til en gang og nå bunkeren, og den var designet så selv om fienden klarte og passere terrenget, ville de være maktesløse i og nå festningen. Den var også beskyttet av skjoldteknologi langs hele veien langs lavaelvene og de indre kamrene var klimakontrollerte. Lavaduellen. Mustafar ble åstedet for den endelige duellen mellom jedimesteren Obi-Wan Kenobi og hans tidligere padawan Anakin Skywalker. I duellen kjempet de over de veldige lavaelvene, og satte seg selv i stor fare for å bli brent i hjel. Obi-Wan innså snart at det ikke var håp i å få Anakin til og vende fra den mørke siden, og at han måtte drepe vennen. På grunn av alt hatet og arrogansen Anakin bar på klarte han ikke og stå imot Obi-Wans angrep og han falt ut i lavaen, hvor han ble sterkt forbrent, han mistet store deler av kroppsdelene sine, bortsett fra den mekaniske armen, som ble sterkt skadet. Håret hans ble brent bort og fjeset hans ble stygt forbrent, også lungene ble sterkt skadet. Men hatet hans vokste seg bare større, og han nektet og ta imot hjelp fra jedimesteren, som ikke hadde annet valg enn og la ham ligge igjen for å dø. Expanded Universe. En flyktning fra klonekrigen, Gizor Delso som hatet Det galaktiske imperiet, planla og starte en ny klonekrig. Han satte i gang droidefabrikken som skulle produsere en ny droidehær. Han fikk tak i arkitekttegningene til en ny, overlegen kampdroide, men planene ble stoppet da Darth Vaders egen legion ødela fabrikken og drepte Gizor. Revisor. Revisor er en betegnelse på en person som utfører revisjon. I dagligtale tenker man som regel på en som går over regnskap og ser til at en bedrift har fulgt lover og regler for avleggelse av årsregnskapet. Revisoren kontrollerer også at innholdet i årsregnskapet er pålitelig slik at brukeren av regnskapet ikke tar feil beslutninger på grunnlag av tallene. For å kunne revidere regnskap for revisjonspliktige må revisor enten være "registrert revisor" eller "statsautorisert revisor". Forskjellen på disse ligger i utdannelsen der den registrerte revisor har 3-årig høgskoleutdannelse (universitetsgrad i revisjon) mens den statsautoriserte revisor i tillegg har "Master i regnskap og revisjon (tidligere HRS)". I tillegg til utdannelse ved høgskole er det krav om minst 3 års relevant praksis. For å være oppdragsansvarlig revisor ved revisjon av børsnoterte selskap kreves det av Oslo Børs sine «Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper» statsautorisert revisor. Dette er den eneste forskjellen i autorisasjonen mellom registrert og statsautorisert revisor. I offentlig sektor brukes revisorer også til forvaltningsrevisjon. Sophie Gustafson. Sophie Gustafson (født 27. desember 1973 i Varberg i Sverige) er en profesjonell svensk golfspiller på Ladies European Tour (LET) og LPGA-touren. Hun ble profesjonell i 1992. I tre sesonger spilte hun på svenske Telia Tour i tillegg til at hun mottok enkelte sponsorinvitasjoner til turneringer på LET. I 1995 fikk hun full spillerett på LET, og fikk i sin første fulle sesong to topp-ti-plasseringer på tretten starter. Året etter kom den første seieren da hun vant Ladies Swiss Open. Den første seieren på LPGA-touren kom i 2000, da hun vant Chick-fil-A Charity Championship. Senere samme år vant hun Women's British Open, som anerkjennes som seier på begge tourene, og som major-turnering på LET. Gustafson har deltatt i samtlige Solheim Cup etter debuten i 1998. Av 31 matcher har hun vunnet 13, delt (spilt uavgjort) 5, og tapt 13, og tatt 15½ poeng. Høyere revisorstudium. Høyere revisorstudium er en betegnelse på et studium som fører frem til tittelen statsautorisert revisor, forutsatt visse kriterier fastsatt av Kredittilsynet. Fra høsten 2005 tilbys studiet som masterstudium (master i regnskap og revisjon) ved Norges Handelshøyskole i Bergen og Handelshøyskolen BI i Sandvika. Avenged Sevenfold. Avenged Sevenfold (også kjent som A7X) er et amerikansk hardrock/metalcore-band fra Huntington Beach, California. Biografi. Bandet ble dannet i 1999, og navnet er tatt fra den bibelske fortellingen om Kain og Abel. Fra den engelske versjonen heter det: «But the Lord said to him, Therefore whoever slayeth Cain, vengeance shall be taken on him sevenfold». Bandet ble etablert da medlemmene fremdeles gikk på high school. De ga ut med en demo kalt "Warmness On The Soul" før debutalbumet "Sounding the Seventh Trumpet" kom i 2001, innspilt da medlemmene var 18 år gamle. Bandet besto opprinnelig av Matt, Jimmy og Zacky. Synyster ble med etter innspillingen av debutalbumet, og hans første utgivelse var EP-en Warmness on the Soul. Da debutalbumet ble innspilt på nytt var Synyster med. Matthew måtte ta en operasjon i halsbåndet på grunn av den ekstreme sangstilen. Dette gjorde til at det ble mer sang kontra skriking på albumet "Waking The Fallen", og på "City Of Evil", ble det bare synging. Det var ikke pga. halsoperasjonen at de valgte å begynne med mer synging enn skriking, men de ville formidle musikk på en annen måte. Bandet spilte på Hovefestivalen på Tromøy i Arendal i 2008. De dro også på Europa-turné med Iron Maiden samme sommer sammen med Trivium (band) 28. desember 2009 ble trommeslager James «Jimmy» Owen Sullivan funnet død i sitt eget hjem i Huntington Beach, California. Han døde av naturlige årsaker, og ble begravet 5. januar 2010. Mike Portnoy fra Dream Theater tok på seg jobben med å spille trommer på bandets nye album og på den påfølgende turneen. Revisjon. Revisjon (fra latin: "ettersyn" eller "gjensyn") eller regnskapskontroll, er en uavhengig granskning og undersøkelse om økonomisk informasjon og forhold. Revisjon kan utføres av medarbeidere som ikke er autoriserte revisorer, men det er alltid en autorisert revisor som undertegner revisjonsberetningen. Det vil si at personen har ansvaret for å kontrollere at medarbeiderne har gjort en god og tilstrekkelig jobb. I Norge finnes det to forskjellige autoriserte revisortitler. Det er "registrert revisor" og "statsautorisert revisor". For å bli registrert revisor trenger man en bachelor i revisjon med karakter C på 4 nasjonale revisjonseksamener samt 3 praksisår. For å bli statsautorisert revisor trenger man en master i regnskap og revisjon (MRR, tidligere HRS) med karakter C på samtlige fag samt 3 praksisår. Revisjon består i at noen tar et nytt blikk på noe som allerede eksisterer. Hensikten med revisjon er å se om informasjonen som revideres er korrekt i forhold til et sett av kriterier. Ordet revisjon kommer fra latin og betyr «ettersyn» eller «gjensyn». Ordet kan ha flere betydninger. I økonomisk sammenheng er revisjon en gjennomgang av regnskap. Både utarbeidelsen, informasjonen og rutinene rundt regnskapet er gjenstand for revisjon. I offentlig sektor omfatter revisjonsbegrepet også forvaltningsrevisjon, hvilket innebærer en gjennomgang av også andre forhold ved en virksomhets resultater. En virksomhet har gjerne en internrevisjon. Arbeidsdelingen mellom en ekstern revisor og internrevisjon er da gjerne slik at internrevisjonen fokuserer på operasjonell revisjon, mens en ekstern revisor fokuserer på finansiell revisjon. Atreyu. Atreyu er et amerikansk Emocore-band fra Orange County, California. Bandet har signert med det uavhengige plateselskapet Victory Records. Bandet hette først «Retribution» men endret det til Atreyu da de fant ut at et annet band hadde samme navn. Atreyu er en figur i filmen Den uendelige historien fra 1984. Phon. Phon er en måleenhet for "hørenivå" innen psykoakustikken. En Phon er en logaritmisk enhet av samme størrelse som en desibel. Med Phon-målet forsøkere en å kvantifisere hvor sterk enhver sinusformig lyd subjektivt vil oppfattes av et menneske. Definisjonen på en Phon fremkommer ved å sammenligne en hvilken som helst kjent ren tone med en 1000 Hz tone med et nivå som oppfattes like sterkt. Phoneverdien finnes et antall dB over høreterskelen ved 1000 Hz. Normering til generell bruk fremkommer ved å ta et gjennomsnitt av målinger for mange mennesker. Phoneskalaen er normert i ISO 226:2003. Den er, som desibel, ikke en SI-enhet. En liknende måleenhet i psykoakustikken er Sone. Irene Urdangarin. Doña Irene de Todos los Santos Urdangarin y de Borbón (født 5. juni 2005) er datter av prinsesse Cristina av Spania og hennes ektemann Iñaki Urdangarin. Hun er dermed barnebarn av kong Juan Carlos av Spania og dronning Sofia av Spania. Irene Urdangarin er nummer ti i arverekken til den spanske tronen. Urdangarin, Irene Urdangarin, Irene Kvasir (mytologi). Kvasir (eller Kvase) var i norrøn mytologi en vis mann som var skapt av vaners og æsers spytt. Kvasir kunne svare på alle spørsmål. Han ble drept av dvergene Fjalar og Galar. Etter at han var drept, ble det laget mjød og honning av blodet hans. Enhver som drakk av det ble skald eller vis. (Se også Suttung) Eniro. Eniro AB er et svensk IT-selskap som blant annet utvikler og tilbyr søke- og katalogtjenester gjennom Internett, telefoni og post. Konsernet har om lag 5 000 ansatte og er listet med tickeren ENRO på Stockholm børs. Selskapet ble dannet i juni 2000, ved at flere av Telias datterselskaper som håndterte lignende oppgaver innen søke-, katalog- og karttjenester ble samlet i Eniro AB. 10. oktober samme år ble selskapet børsnotert. Selskapet etablerte seg i Norge med Eniro Norge og ved oppkjøp av Findexa i 2005. Eniro har per 2009 virksomhet i Sverige, Norge, Finland, Danmark og Polen; hvorav aktiviteten i Sverige og Norge står for 75 % av driftsinntektene. Selskapets hovedkontor ligger i Solna kommune i Stockholms län. Eniro tilbyr gjennom forskjellige merkenavn telefonkataloger, gule sider, markedstjenester, kartsøk og generelle søkemotorer gjennom Internett, mobil- og fasttelefoni og trykte medier. Filmregissør. Filmregissør under arbeid med en filmscene Filmregissør er den kunstnerisk ansvarlige i en filmproduksjon, og dermed for visualiseringen av filmmanuskriptet. Regissøren står for filmens kreative og dramatiske aspekter og instruerer de tekniske operatørene og skuespillerne under innspillingen av filmen. Utover det å instruere handlingen foran kameraet, som omfatter skuespillet og dialogen, orkestrerer regissøren også kamerainnstillinger og -bevegelser, lyd, lyssetting og alle andre aspekter som bidrar til filmens endelige audiovisuelle uttrykk, også kalt Mise en scène. Innenfor europeisk film er det tradisjon for at filmregissøren har stor kunstnerisk kontroll med filmen, mens mange regissører i for eksempel Hollywood er underlagt og utvelges av produsenten, som har det endelige ansvaret overfor filmselskapet og beslutningskompetansen i spørsmål om alt fra manuskriptet til den endelige klippingen av filmen. Hos NRK brukes det misvisende navnet «producer» på regissør, og må ikke forveksles med produsent som hos NRK kalles prosjektleder. Eniro Norge. Norsk Data-bygget i Olaf Helsets vei 5 på Skullerud, sydøst i Oslo Eniro Norge er et datterselskap av det svenske Eniro AB. Selskapet ble etablert i Norge i 2001 etter oppkjøpet av Scandinavia Online og overtok da varemerkene "Sol.no" og "Kvasir.no". 17. januar 2005 etablerte selskapet søketjenesten Eniro.no. 6. desember 2005 overtok Eniro Norge sin hovedkonkurrent, Findexa, med merkevarenavnene "GuleSider", "BizKit", "Ditt Distrikt" og "Yelo". Eniro Norge er et ledende informasjons- og søkeselskap i det norske mediemarkedet. Eniros produkter gir sine brukere hjelp til å finne relevant informasjon de søker etter via kanaler som katalog, Internett, mobile tjenester og manuell nummeropplysning. I produktporteføljen inngår kjente merkevarer som Gule Sider, Kvasir, Ditt Distrikt, Telefonkatalogen, Proff™ og SOL, samt Findexa Forlag som er et datterselskap av Eniro Norge. V-stil. V-stilen er navnet på den nye svevstillingen i skihopping som ble innført på 1990-tallet. Æren for å ha introdusert stilen har tilfalt den svenske hopperen Jan Boklöv. Det er ikke mange skihoppere som har benyttet seg av den tradisjonelle svevestillingen, for deretter å omstille seg til Boklövs V-stil. Én som derimot gjorde det var Jens Weissflog. Koldtbord. Koldtbord er en buffet bestående av forskjellige typer retter. Koldtbord består hovedsakelig av kalde retter, men varmretter forekommer også. Koldtbord serveres gjerne til sammenkomster som bryllup, konfirmasjon, dåp, mottagelse etter begravelse eller andre passende anledninger. Ost og diverse desserter er også vanlig. Til koldtbord severes også tilbehør som brød, gjerne loff, og smør. Koldtbord regnes i likhet med snitter som tradisjonell selskapsmat. Qian Xuantong. Qian Xuantong (tradisjonell kinesisk: 錢玄同, forenklet kinesisk: 钱玄同, pinyin: " Qián Xuántóng ", født 1887 i Huzhou i Zhejiang i Kina, død 17. januar 1939), var en kinesisk professor ved Pekinguniversitetet og ved flere universiteter, og fonetiker som arbeidet for fremmet av det kinesiske folkespråk ("baihua"). Som medarbeider i tidsskriftet La Jeunesse var han med på å legge grunnlaget for 4. mai-bevegelsen. Han underviste ved flere universiteter. Qian Xuantong foreslo at det kinesiske skrifttegnsystemet skulle avskaffet. Han var en sterk tilhenger av esperanto, og det var noen anledninger at han foreslo at esperanto skulle erstatte kinesisk. Han gikk også inn for forenkling av det kinesiske tegnspråk og standsardisering av uttalereglene. Hans sønn Qian Sanqiang var atomfysiker, og bidro til utviklingen av atomvåpen i Kina. Qian Xuantong Yang Kaihui. Yáng Kāihuì også kalt Yúnjǐn 云锦 (født i 1901 i landsbyen Bancang ved Changsha i Hunan i Kina, henrettet 14. november 1930) var Mao Zedongs hustru fra 1920 til1927. Hun var datter av Yang Changji, overlærer på Hunans første normalskole og en av Maos favorittlærere. Hun sluttet seg til Det kinesiske kommunistparti i 1921 og ble henrettet av Kuomintang i 1930. Norsk grunnkurs i førstehjelp. Norsk grunnkurs i førstehjelp eller NGF som det forkortes er et kurs utarbeidet av Norsk førstehjelpsråd Kurset er i utgangspunktet på 5 timer men kan utvides, med valgfritt tema, til 6 timer. Kurset er lagt opp med praktiske øvelser i stedet for teori og deltakerne må delta aktivt gjennom hele kurset. Multitasking. Multitasking er et begrep som brukes når det tilsynelatende er mer enn én handling som utføres på en gang. Multitasking bygger på det faktum at O-operasjoner tar lang tid, og at i stedet for å vente kan en kjøre andre programmer på CPU-en. Mens et program venter på overføring av data fra for eksempel harddisk, kan et annet kjøre på CPU-en. Med flere prosesser, og eventuelt tråder, inne i minnet samtidig kan en oppnå en meget effektiv utnyttelse av CPU. På de vanligste morderne interaktive operativsystemene skjer byttene mellom prosessene så ofte at brukeren oppfatter det som at alle kjører samtidig. Kooperativ multitasking. Med kooperativ multitasking samarbeider programmene om å dele CPU-tid mellom seg. En prosess fortsetter å utføre instruksjoner alene på CPU-en helt til den sier at det er greit at en annen prosess overtar. Det er opp til programmererne å sørge for at programmene deres ga fra seg CPU-en når de ikke lenger hadde noe nyttig å foreta seg på en stund, for eksempel fordi de venter på at en I/O-operasjon skal bli ferdig. Dersom et program henger seg opp eller utfører langvarige operasjoner uten å slippe til andre prosesser, vil hele systemet gå i stå. Preemptiv multitasking. Med preemtiv multitasking sørger operativsystemet for at de ulike prosessene bare får lov til å kjøre en liten stund før de blir byttet ut. Preemtiv multitasking bygger på det at prosessorer avbryter den vanlige utførelsen av instruksjoner og overlater kontrollen til operativsystemets kjerne når den mottar et avbrudd. Når operativsystemet er ferdig med å håndtere avbruddet kan det velge å gi CPU-en tilbake til en annen prosess enn den som ble avbrutt. For å sørge for at avbrudd kommer regelmessig nok kan man benytte en klokke som sender et signal med jevne mellomrom, typisk mange ganger i sekundet. For å velge hvilken prosess som skal overta må operativsystemet holde oversikt over alle prosessene, inkludert informasjon som når de sist kjørte, hvilken prioritet de har blitt gitt og om de venter på at et eller annet skal skje før de kan fortsette. Som med kooperativ multitasking er det også mulig for programmer å frivillig gi fra seg CPU-en dersom de ikke trenger den på en stund. Multithreading. I utgangspunktet gikk multitasking ut på å bytte mellom prosesser, som hver utførte sin kode uavhengig av de andre og hadde sitt eget separate minneområde. Etterhvert begynte man å lage prosesser som samarbeidet med hverandre. For eksempel kunne et program starte opp en ny prosess for å utføre bakgrunnsarbeid mens hovedprosessen fortsetter å svare på brukerens kommandoer. Det at prosessene hadde separate minneområder ble nå et problem som gjorde datautveksling vanskelig. Løsningen ble tråder. Trådene i en prosess deler prosessens minneområde, men utfører kode uavhengig av hverandre. I stedet for å fordeler CPU-tiden mellom prosesser, vil et operativsystem som støtter tråder fordele CPU-tiden mellom trådene på samme måte. Hybridløsning. Selv på et operativsystem med preemtiv multitasking er det mulig for en prosess å benytte kooperativ multitaksing mellom sine interne arbeidsoppgaver. Disse arbeidsoppgavene kalles fibre. Noen operativsystemer, slik som Microsoft Windows, har innebygget støtte for fibre, men det er mulig for programmer å selv implementere fibre på operativsystemer uten støtte for dette. Amyotrofisk lateralsklerose. Amyotrofisk lateralsklerose omtales i Norge oftest med forkortelsen ALS. Sykdommen er kjent under flere navn, i USA kaller man den gjerne "Lou Gehrig's disease" etter baseballspilleren som fikk diagnosen i 1939. Et fransk navn på sykdommen er maladie de Charcot etter den kjente nevrologen Jean-Martin Charcot. I Storbritannia omtales den ofte synonymt med motonevronsykdom (motoneuron disorder), i det ALS er den altoverskyggende hyppigst forekommende sykdom innenfor denne sykdomsgruppen. ALS er en nervesykdom som angriper motoriske nerveceller i ryggmargen og hjernen. Den er uhelbredelig, og behandlingen er i stor grad symptomatisk. Gjennomsnittlig levetid etter diagnosetidspunkt er 3–4 år, dog variasjoner fra 6 mnd. til mer enn 10 år er registrert. Sykdommen debuterer oftest etter 50-års alder. De fleste ALS-pasienter dør pga. sviktende lungefunksjon siden kraften i pustemuskulaturen forsvinner. 15 % av tilfellene er arvelige, og arves nesten alltid etter et autosomalt dominant arvemønster, dog recessiv arv er kjent fra Skandinavia. I Norge er det årlig i overkant av 100 dødsfall hvor ALS er dødsårsak. ALS starter oftest asymmetrisk, gjerne med svakhet/ klossethet i en hånd. Tilstanden rammer både det øvre og det nedre motoneuron, noe som gir opphav til et viktig klinisk funn: De dype senereflekser er ofte meget livlige, som uttrykk for skade av øvre motoneuron, samtidig som det ses perifere pareser og muskelatrofi. Pareser og atrofi i tillegg til fascikulasjoner stammer fra skade av nedre motoneuron. Hos noen debuterer sykdommen med progressiv bulbærparese (tale- og svelgvansker). Disse pasientene har den dårligste prognosen. Det skal ikke forekomme sensoriske utfall, og øyesymptomer og sfinkterproblemer kommer svært sent i forløpet. Selv om ALS er en sykdom hvor sjansen for å dø regnes til et par antall år, finnes det et eksempel på en som har overlevd i hele 49 år med diagnosen. Dette er den anerkjente fysikeren Stephen Hawking. Han fikk diagnosen som 21-åring, men lever idag i en alder av 70 år. Han sitter i rullestol, kun med mulighet til å styre hånden sin. Behandling. Som behandling gir man riluzol (Rilutek), en glutamathemmer, som det er vist forlenger livet med 8–10 mnd. Det er mulig å holde en ALS-pasient i live ved hjelp av respirator når vedkommende ikke lenger klarer å puste selv. Japan er et av de landene som har gått lengst på dette punktet. Pasientene lever da nesten fullstendig uten muskelfunksjon siden stort sett alle motorneuronene er døde. Frederik Stang. Frederik Stang (skrevet "Friederich Stang" frem til begynnelsen av 1830-årene) (født 4. mars 1808 på Rostad i Stokke, død 8. juni 1884) var advokat, universitetslektor og politiker. Han var Norges første regjeringssjef med tittelen statsminister. Liv. Frederik Stang var sønn av embetsmannen Lauritz Stang, og vokste opp i Stavanger. Han var gift med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne, datter av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. Han begynte på jusstudiet som 16 åring og tok eksamen som 20-åring. I en alder av 22 ble han ansatt som foreleser i jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet. I 1833 ga han ut et betydningsfullt verk om norsk konstitusjonell rett, "Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret". Stang startet privat praksis i 1834 og han fremsto som en fremragende skrankeadvokat, spesielt i Høyesterett. Stang ble utnevnt til statsråd i 1846 og leder i det nylig opprettede Indredepartementet. Han ble i denne posisjonen til 1856, og hans tjenestetid var preget av ustoppelig innsats for å reformere den norske infrastrukturen. I tillegg til å forbedre veinettet, havner, kanaler og fyrtårn, medvirket han i stor grad til at Norges og Skandinavias første jernbane ble opprettet, Hovedbanen som forbandt Christiania og Eidsvoll. Han jobbet også hardt for å heve viktigheten av og rollen til jordbruket i Norge ved å opprette universitetsutdannelse i jordbruk, utnevnte omreisende agronomer, og oppmuntret til bedre avl av norske husdyr. I 1861 ble han førstestatsråd, med eget ministerium, det vil si formann i den norske regjering. Hans tid som politisk leder bar preg av en tid med stor uenighet innad i Stortinget og mellom Norge og den Svenske regjering. Inntil 1873 styrte kongen Norge gjennom to regjeringer, en i Stockholm og en i Christiania ledet av en stattholder. Etter at stillingen som stattholder hadde vært ubesatt i en periode, ble stillingen som statsminister opprettet i 1873 og Frederik Stang ble utnevnt. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det den statsministeren som holdt til i Christiania som hadde størst innflytelse over norsk politikk. På tross av Stangs store anstrengelser for å forsone motstridende politiske krefter, ble hans eget parti henvist til opposisjon under hans styre. Ved en uforsonlig gest halverte Stortinget hans pensjon i 1881. Borgere i Christiania samlet inn penger til å dekke den tapte halvpart og Stang donerte beløpet til et fond for å fremme studiet av jus. Frederik Stang regnes som stifteren av Norges Røde Kors, 22. september 1865. Frederik Stangs navn er ofte forvekslet med Fredrik Stang, som var hans barnebarn og også en fremtredende jurist og rettsvitenskapsmann. Gaten på Frogner i Oslo er oppkalt etter Frederik Stang. Ideologi. Frederik Stang som eldre mann. Den første var den rettsstatlige, basert på grunnlovsfedrenes bruk av maktfordelingsprisnippet, som skulle balansere det lovgivende, det utøvende og det dømmende mot hverandre. Lovene skulle styre og ikke personene. Det andre elementet var det demokratiske, at maktutøvelsen skulle være forankret i folket selv. Dette elementet ledet senere til at Stang kjempet for at statsrådene skulle få adgang til stortinget. Stang var samtidig en talsmann for at pressen skulle bli et organ for offentlige resonnement. På denne tiden pågikk det en strid mellom rett til frie ytringer og kongens ønske om å kontrollere offentligheten. Det tredje element dreide seg om politisk lederskap, preget av en "demokratisk elitisme". Bakgrunnen var at Stang mente at regjeringen i for stor grad hadde blitt en passiv administrator, og savnet dens mulighet til å drive staten framover. For å få til dette ønsket Stang seg en sterkere elite, med en "høyere innsikt i samfunnsforholdene", men temmet av den offentlige meningsdannelsen. Det var med bakgrunn i denne ideologien at Stangs ministerium drev moderniseringen av Norge framover. Kambo. Kambo er et område i den nordlige delen av Moss i Østfold, mot grensen til Akershus. Stedsnavnet kommer fra gården Kambo, som i følge Oluf Ryghs verk om norske gårdsnavn kommer av «Kambhorn». Han angir at «horn» trolig kan tolkes som et fremspringende hjørne, noe som viser til det høye neset på nordsiden av Kambobukten. Stedet er først nevnt i en kilde fra 1273. Området inkluderer boligområdene Nøkkeland, Sjøhagen og Kulpåsen. Og ikke Åvangen, Trolldalen og Skredderåsen, som så mange tror. Det er også noen industribedrifter, butikker og tjenesteytere som har tilhold i området. Kambo Marina har omkring 300 båtplasser, vinteropplag og boblehavn. Østfoldbanen har stoppested på Kambo stasjon. Det ble åpnet i 1996, som erstatning for Kambo stasjon som ble nedlagt samme år etter å ha vært åpen siden 1879. Det gamle jernbanesporet ble gjort om til gangvei til Moss etter at nytt dobbeltspor ble åpnet. Kambo har to skoler:Nøkkeland Skole og Steinerskolen. Nøkkeland skole er en nyåpnet skole. Den ble åpnet i 2011. Skolen har to bygg: et gammelt bygg for 1. til 5. trinn og et nytt bygg for 6. til 10. trinn. Det gamle bygget ligger i de tidligere lokalene til Kambo Skole. Skolen erstattet Grindvold som ungdomsskole for Kambo- og Åvangen-områdene. I det nye bygget finner du idrettshall med håndballbane i internasjonal størrelse. Bygging av en svømmehall er utsatt, grunnet en høyspentledning som må i bakken. Mange driver med idrett og da spesielt fotball. Klubben de fleste spiller på er Kambo IL. På vei mot livet. "På vei mot livet" (originaltittel: "Les Quatre Cents Coups") er en fransk film fra 1959 regissert av François Truffaut. Filmen var Truffauts debut som spillefilmregissør, og vant prisen for beste regi i Cannes i 1959. Antoine Doinel. Dette er den første av totalt fem filmer om rollefiguren Antoine Doinel. Da Truffaut laget denne filmen så han ikke for seg at Doinel skulle dukke opp i flere filmer, men det skulle etter hvert vise seg at han skulle være med i hele fire filmer, tre helaftens og én kortfilm, etter "På vei mot livet". Doinel spilles av samme skuespiller i alle filmene, Jean-Pierre Léaud, og vi følger ham fra han er 14 år gammel i "På vei mot livet" til han er 34 i "L'amour en fuite". Det er vanlig å se på Antoine Doinel som en til en viss grad selvbiografisk figur, som Truffaut blant annet har brukt for å fortelle om sin egen vanskelige barndom. Priser. I tillegg til å vinne prisen for beste regi på Filmfestivalen i Cannes i 1959, vant filmen blant annet kritikerprisen til "New York Film Critics' Circle" samme år, og ble kåret til beste europeiske film på "Bodil Award" i 1960. Den ble også nominert til prisen beste originalmanus foran Oscar-utdelingen i 1959, men ble slått av filmen "Pillow Talk". Robbie Winters. Robbie Winters (født 4. november 1974) er en skotsk fotballspiller som flere sesonger spilte for den norske eliteserieklubben Brann. Etter å ha spilt for amatørklubben Muirhead, fikk han sin første profesjonelle kontrakt med Dundee United i 1992. Der scoret han 41 mål på 147 kamper, før han gikk til Aberdeen i 1998. Han fortsatte å gjøre det bra, og fikk sin landslagsdebut for mot som innbytter i 1999. Han scoret 45 mål på 152 kamper for Aberdeen. I 2002 fikk klubben store økonomiske problemer, og fristilte flere av sine spillere fra kontraktene. Mens Cato Guntveit reiste hjem til Brann, valgte Winters å prøve seg i den engelske klubben Luton Town. Luton Town var på jakt etter en venstre kantspiller og etter en to ukers prøveperiode uttalte ledelsen at Winters ikke var den type spiller de var på jakt etter. Winters slo så følge med sin gamle lagkamerat Guntveit for å bli Branns redningsmann i 2002, da klubben kjempet med nebb og klør for å unngå nedrykk. Winters ble ikke på langt nær den målscoreren klubben håpte han skulle bli, og ble av mange regnet som en av Branns mange dårlige investeringer dette året. Etter å ha fått prøvd seg i noen få kamper som spiss, ble han etter hvert flyttet ut som kantspiller før benken ble neste stopp. Det var tydelig å se at Winters manglet kamptrening og var ute av form. Likevel ble han i Brann i 2003, og etter en skadefylt vårsesong, ble Winters en av Branns viktigste spillere i høstsesongen da klubben med god margin sikret plassen i eliteserien. Etter sesongslutt sa trener Mons Ivar Mjelde til pressen at han mente Winters kanskje var den viktigste spilleren han hadde. I 2004 fortsatte fremgangen. Brann vant cupen, der Winters scoret 12 mål på seks kamper, inkludert ett mål i cupfinalen. I tillegg hadde han en meget god sesong i eliteserien, og ble kåret til årets beste spiller i Norge av VG. I 2005 var ikke Winters like synlig som året før i Brann-drakten, noe som hadde sammenheng med at han mistet store deler av sesongoppkjøringen på grunn av skader. Han scoret likevel flere viktige mål i tillegg til at han la opp til mange scoringer. I sølvsesongen 2006 spilte Winters hele 32 kamper (serie og cup) og scoret 8 mål i tillegg til en rekke assists. I likhet med resten av laget var han skuffet over at gullet glapp. Etter sesongen gikk han ut i media og fortalte a han ønsket seg bort og kritiserte trener Mons Ivar Mjelde for blant annet manglende lederskap ved at enkeltspillere angivelig hadde for stor makt. Brann var ikke uvillige til å selge Winters, men tilbud som kunne matche nivået han hadde i Brann uteble. Det hele endte med et forsoningsmøte med Mjelde og et nytt år i Sportsklubben Brann. I gullsesongen 2007 var Winters en viktig brikke i laget. Spesielt etter at Bengt Sæternes noe overraskende ble solgt til Odense Boldklub i sommerpausen. Trener Mjelde valgte da å satse på Robbie Winters som fast spissmakker til Torstein Helstad framfor å hente inn en erstatter for Sæternes. Alle turneringer medregnet (serie, cup, UEFA-cup) spilte Winters 28 kamper og scoret 15 mål. På slutten av sesongen 2007 fikk han imidlertid en skade og det var uvisst hva utfallet blir. Brann uttalte at klubben ville avvente skadeomfanget før de bestemte seg for om de vil tilby ham ny kontrakt. Winters daværende kontrakt gikk ut ved årsskiftet 2007-08. Spilleren selv gjorde det klart at han helst ønsket å fortsette sin karriere hjemme i Skottland, men at han også var åpen for å diskutere forlengelse med Brann. I slutten av desember. 2007 ble det klart at Robbie Winters forlenget sin kontrakt med Bergensklubben nok ett år. Altså kunne han se fram til nok en sesong på Brann Stadion. 33-åringens kontrakt med Brann gikk ut etter sesongslutt 2008. Etter å ha slitt med å spille seg til en fast plass på laget i sesongen 2008 ble det i løpet av høsten klart at Robbie Winters ville returnere til Skottland umiddelbart etter sesongslutt. Hans siste kamp for Sportsklubben Brann ble hjemmekampen mot Tromsø IL den 26. oktober 2008. Etter kampen ble han hyllet av supporterne og takket for sine seks sesonger i klubben. Etter å ha gått lenge skadet hadde Winters, nå 34 år, problemer med å finne seg en ny klubb i hjemlandet. Han var på prøvespill i flere klubber i skotsk eliteserie uten å få kontrakt. I slutten av mars 2009 fikk han imidlertid muligheten i skotsk 1.divisjon. Han signerte en kontrakt med Clyde som ligger i bunnen av serien. Kontrakten strekker seg ut sesongen 2009. Han gikk deretter til Livingston og var i klubben ut 2010/2011-sesongen da klubben ikke ville forlenge kontrakten av økonomiske årsaker. The Parachute Regiment. Argentinske krigsfanger på Falklandsøyene voktes over av soldater fra The Parachute Regiment I desember 2004 kunngjorde forsvarsministeriet at 1 PARA vil danne kjernen i et nytt forband, med navnet Joint Special Forces Support Group, som skal fungere som en støtteavdeling for spesialstyrken SAS. The Parachute Regiment avgir flere soldater til SAS enn noe annet regiment. Eksterne lenker. Parachute Regiment Beleiring. En beleiring er en militær aksjon som avskjærer en by, en befestning eller et landområde fra omverdenen. Hensikten er å erobre området, enten gjennom angrep eller utmattelse. Beleiringer er kjent helt fra antikken til vår tid, men de har blitt mindre vanlige av flere grunner. En grunn er at ildkraften til moderne våpen ganske raskt kan redusere ethvert beleiret objekt til grus og en annen grunn er at stadig større mobilitet i krigføringen har gjort statiske objekter mindre viktige. En beleiring er en kompleks militær operasjon. Man ønsker både å holde de beleirede inne og hindre at noen utenfra kommer inn. En vanlig operasjonsmodus for å ta en festning var at man omringet festningen og tilbød okkupantene å overgi seg. Hvis de avslo begynte en lang prosess, gjerne med bombardering fra beleiringsmaskiner og minering (undergraving) av festningsmurene. Angrep med stiger og beleiringstårn kunne skje hvis ikke forsvarerne overga seg innen rimelig tid. Rainforest Challenge. Rainforest Challenge er en årlig terrengkjøringskonkurranse i Malaysia. Den foregår sist i november og først i desember over en rute på 800 km. Utfordringen er ikke å kjøre fort, men å ta seg fram langs ruta i det hele tatt. Konkurransen foregår under monsunen, noe som gjør forholdene ekstra vanskelige. Det er priser kalt "Individual Champion", "Team Champion", "Team Spirit Award", "Jungle Man", "Most Unique 4x4", "Environment Award" og andre. Konkurransen ble startet av Luis J.A.Wee i 1997. Først var den sponset av dekkprodusenten Dunlop og senere av dekkprodusenten Simex. Det franske Ostindiske kompani. Våpenskjold for Det franske Ostindiske kompani Det franske Ostindiske kompani (fransk: "Compagnie française des Indes orientales") var et fransk selskap stiftet i 1664 for å konkurrere mot det britiske og det nederlandske ostindiakompani. Selskapet ble uttenkt og planlagt av finansminister Jean Baptiste Colbert og sanksjonert av kong Ludvig XIV for å drive handel på den østlige halvkule. Den første generaldirektøren var François Caron, som hadde arbeidet 30 år for Det nederlandske Ostindiske kompani, inkludert 20 år i Japan. Det franske Ostindiske kompani mislyktes i å grunnlegge en koloni på Madagaskar, men opprettet havner på de nærliggende øyene Bourbon og Île-de-France (dagens Réunion og Mauritius). I 1719 var selskapet aktivt i India, men det nærmet seg konkurs. Samme år ble det underlagt John Law sammen med andre handelskompanier for å danne Compagnie Perpétuelle des Indes. Selskapet gjenvant sin selvstendighet i 1723. Da det mogulske keiserriket sto for fall bestemte franskmennene seg for å gå inn i Indias politiske affærer for å beskytte sine interesser, spesielt ved å inngå allianser med lokale ledere i Syd-India. Fra 1741 fulgte franskmennene under generalguvernør Joseph François Dupleix en aggressiv linje mot inderne og britene inntil de ble nedkjempet av Robert Clive. Kompaniet var ikke i stand til å holde seg gående uten økonomisk støtte og ble nedlagt i 1769, få år før Den franske revolusjon. Flere indiske handelshavner, inkludert Pondicherry og Chandernagore, forble under fransk kontroll inntil 1949. Franske Ostindiske kompani Franske Ostindiske kompani Caro-Kann. Caro-Kann er en vanlig sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene Caro-Kann-åpningen regnes, i likhet med fransk forsvar og siciliansk forsvar, med blant de halvåpne spill. Den regnes som mer solid og mindre dynamisk enn både fransk og siciliansk, og er et av svarts mest solide om enn et noe uambisiøst svar på 1.e4. Caro-Kann leder ofte til gode sluttspill for svart, som har bedre bondestruktur. Åpningen er oppkalt etter de tyske spillerene Horatio Caro og Marcus Kann som studerte åpningen i 1886. Caro-Kann har visse likhetstrekk med fransk. En fordel med Caro-Kann (etter svarts andre trekk) er at løperen på c8 ikke blir sperret inne. Til gjengjeld tar bonden på c6 vekk et bra felt fra springeren, og et eventuelt c6-c5 fremstøt for å angripe et hvitt bondesentrum koster et tempo (svart har flyttet c-bonden to ganger i stedet for én gang). De forskjellige linjene har ECO-kodene B10-B19. hvor hvit må ta hensyn til trusselen mot e-bonden. Dessuten åpner svart med sitt trekk diagonalen c8-h3 for sin tidligere nevnte hvitfeltsløper på c8 (se diagram 4). Varianter uten 2.d4. Varianter med 2.Sf3 som ikke følges av 3.Sc3 (To-springer-varianter) er også sjeldne, kanskje endog ukjente. Klassisk variant / Capablanca-varianten. Fra utgangsstillingen i hovedvarianten (se diagram 4) følger den klassiske varianten med har det oppstått en stilling som er meget solid for svart. Bondestrukturen er sunn, kongen kan rokere snart til den siden den måtte ønske og et bondefremstøt c6-c5 for å utfordre bonden på d4 er nært forestående. Det er denne varianten som har gitt Caro-Kann sitt solide rykte. Gurgenidzevarianten. Denne varianten er av og til spilt, da det kan hevdes at 3. Sd2 er mer nøyaktig fordi hvit da kan svare med Smyslov-varianten / Karpovs variant. Vassilij Smyslov spilte Fordelen med denne varianten overfor den klassiske er at svart har mer fleksibilitet angående hvor hvitfeltsløperen skal utvikles. Den kan f.eks utvikles til g4 eller b7. Ulempen er at hvit også har større frihet, en aggressiv variant er Bronstein-Larsen - varianten / Korchnoi-varianten. David Bronstein og Bent Larsen spilte gjerne men det mer aggressive trekket er 5...gxf6. Svart har revet opp stillingen på kongefløyen og rokerer derfor vanligvis langt. Svart har oppnådd en halvåpen g-linje, og en ekstra f-bonde gir en liten overvekt av bønder i kampen om sentrum. Fremskyvningsvarianten. Fremskyvningsvarianten med 3.e5 (diagram 6) ble lenge ansett som dårlig for hvit. I motsetning til fremskyvningsvarianten i fransk (1.e4 e6 2.d4 d5 3.e5) der en svart bonde på e6 blir fastlagt, fastlegger ikke e5 trekket fra hvit noe i Caro-Kann. Imidlertid ble noen svært aggressive varianter som Avbyttevarianten. er en atskillig skarpere åpning i Caro-Kann enn i fransk. I fransk er det en åpen linje og symmetrisk bondestruktur noe som kan føre til rask remis, i Caro-Kann derimot er bondestrukturen asymmetrisk, hver av spillerne har en halvåpen linje. oppstår Panov-Botvinnik angrepet som gir hvit en isolert d-bonde og åpent spill, selv om varianten fortsatt er noe remisaktig på de aller høyeste nivåene. Dolomittene. Dolomittene er et stort fjellområde av Alpene i Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno i Italia. Avgrensning. "Dolomittene" brukes imidlertid ofte i videre forstand, og omfatter da også fjellkjeder syd og øst for det ovennevnte området. I så fall regnes altså også Vicenza-Alpene og De karniske For-Alpene til Dolomittene. På italiensk omtales av og til også Brentafjellene som «Brenta-Dolomittene» ("Dolomiti di Brenta"). Videre brukes «Dolomittene» i navn på enkelte fjellkjeder som "ikke" hører til Dolomittene, slik som "Lienz-Dolomittene" (Gailtal-Alpene) og "Engadin-Dolomittene" (Sesvenna). I disse tilfellene brukes ordleddet mer som økenavn fordi de nevnte kjedene "ligner" på Dolomittene. (Slik som Lyngsalpene ikke hører til, men minner om Alpene.) Geologi. Dolomittene består i all hovedsak av kalkstein; videre forekommer bl.a. sandstein (f.eks. i Gherdëina). Disse sedimentlagene, som stammer fra perm, trias og kritt, er flere kilometer tykke, og ligger mer eller mindre vannrett. Geomorfologisk er Dolomittene derfor kjennetegnet ved høyplatåer, som ofte slutter i spektakulært bratte vegger. Mange av Dolomittenes fjellgrupper (f.eks. Ciadenac og Sela) er forsteinde korallrev, som ble dannet i Tethyshavet. Disse forhenværende revene består av hard dolomitt, mens de løsere sedimentene mellom disse har blitt erodert bort. Mineralet dolomitt er opphavet for fjellkjedens navn, og har i sin tur blitt oppkalt etter den franske geologen Deodat de Dolomieu. Tidligere het Dolomittene rett og slett "Monti pallidi" («bleke fjell»). Grunnen til at Dolomittenes sedimentlag er foldet i så liten grad, er at de ligger oppå en tykk magmatisk plate av kvartsporfyr. Denne platen er erodert frem i og rundt Bolzano, i dalene til Adige og Eisack. Natur, kultur og historie. Dolomittenes landskap er karakterisert ved kontrasten mellom de grønne og ofte forholdsvis brede dalene på den ene siden og de bratte og bisarre fjellformasjonene på den andre siden. Bakgrunnen for disse kontrastene er forskjellene i bergartene, der noen sedimenter eroderer enklere, mens den hardere dolomitten blir stående som minnesmerker over de tidligere korallrevene. Naturen i Dolomittene er vernet gjennom en rekke nasjonalparker og andre verneområder, hvorav de største er "Pöz-Odles", "Fanes-Senes" og "Schlern-Ciadenac". Kulturelt er Dolomittene kjennetegnet ved et stort språklig mangfold. Ladinsken ble tidligere talt i store deler av Trentino-Alto Adige og Veneto, men forekommer i dag utelukkende i de fem høyest beliggende dalene i Dolomittene (Val Badia, Anpezo, Fodom, Fascia, Gherdëina). De andre dominerende språkene er italiensk (spesielt i sydvest, syd og øst) og tysk (i nord og nordvest). I Bersntol lengst syd i Dolomittene, i et område som ellers er rent italiensktalende, finner man dessuten en isolert zimbrisk språkøy. Historisk sett har Dolomittene oftest vært delt mellom flere stater. Fra den tidlige middelalderen av var Dolomittenes areal fordelt over tre fyrstbispedømmer: Brixen i nordvest, Trento i sydvest og Aquileia i øst. Kolonialiseringen av de sentrale (dvs. de ladinsktalende) dalene skjedde på initiativ av fyrstbiskopen i Brixen og abbedissen av Sonnenburg på 1000-tallet. Etter hvert fikk fyrstegrevskapet Tirol kontroll over størsteparten av Dolomittene, mens landskapet Cadore i de østlige Dolomittene kom under republikken Venezia. Disse forholdene varte helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, bortsett fra at Tirol i mellomtiden hadde blitt en del av Østerrike-Ungarn og Venezia av Italia. Under første verdenskrig forløp sydfronten midt gjennom Dolomittene. Under store tap på begge sider ble krigen her utkjempet i høyder mellom 2000 og 3000 moh. Tallrike gjengrodde skyttergraver, rester etter «isbyen» i Marmolada-isbreen og den sprengte toppen av Col di Lana minner fremdeles om kampene for  år siden. Etter at det sydlige Tirol ble slått til Italia gjennom freden i St.-Germaine, ligger Dolomittene i sin helhet i Italia. B. F. Skinner. Burrhus Frederic Skinner (født 20. mars 1904, død 18. august 1990) var en amerikansk psykolog og (skjønnlitterær) forfatter. Han var en pioner innen eksperimentell psykologi og radikal behaviorisme. Biografi. Skinner ble født i Susquehanna, Pennsylvania. Han tok en bachelorgrad i engelsk litteratur i 1926 ved Hamilton College i New York. Etter utdannelsen forsøkte han seg som forfatter, uten særlig hell. I denne perioden, som Skinner senere kalte «det mørke året», kom han tilfeldigvis over Bertrand Russells bok "Philosophy", hvor Russell omtaler den behavioristiske filosofien til psykologen John B. Watson. Samtidig hadde Skinner begynt å interessere seg for handlingene til mennesker rundt han, og hans litterære korthistorier hadde fått en «psykologisk» vinkling. Han bestemte seg for å oppgi forfattergjerningen og søkte opptak i psykologi ved Harvard universitet (som på den tiden ble ansett for å være ledende innen feltet). Skinner fikk sin PhD fra Harvard i 1931 og fortsatte som forsker der inntil 1936. Han underviste så ved University of Minnesota i Minneapolis og senere ved Indiana University før han returnerte til Harvard som professor i 1948. Han forble der resten av karrieren. Skinner mottok en rekke utmerkelser i løpet av sin livstid. I 1968 fikk han "«National Medal of Science»" av president Lyndon B. Johnson. Tre år senere mottok han "Gold Medal" av den Amerikanske psykologforeningen og i 1972 ble han utnevnt til "Årets humanist" av den Amerikanske humanistorganisasjonen. Bare åtte dager før sin død i 1990 ble han hedret for "«Outstanding Lifetime Contribution to Psychology»" av den amerikanske psykologforeningen. Radikal behaviorisme. Skinner var hovedsakelig ansvarlig for utviklingen av vitenskapsfilosofien radikal behaviorisme og for den videre utviklingen av anvendt atferdsanalyse, en gren av psykologien som søker å utvikle en forklaringsmodell for atferd basert på prinsippene om læring. Han forsket på forming (shaping) av atferd ved positiv og negativ forsterkning og demonstrerte operant betinging, en annen form for læring enn klassisk betinging. Skinner argumenterte for at atferdsanalysen hører bedre hjemme i biologien enn i psykologien. Skinner advarte sterkt mot bruk av straff. Han hevdet at straff var en lite egnet prosedyre for atferdsendring, som medførte kortvarige endringer i atferd og som oftest resulterte i at subjektet forsøkte å unnslippe den straffende stimulus i stedet for å slutte med den straffende atferden. Et veldig enkelt eksempel på dette er hvordan fengsling (som aversiv stimulus) ikke er effektiv i å fjerne kriminelle handlinger. Hvis fengsling medførte effektiv atferdsendring, ville det ikke finnes kriminalitet, siden risikoen for fengsling på grunn av kriminell atferd er velkjent. Allikevel utfører individer kriminelle handlinger, men forsøker å skjule dem for å unngå å bli oppdaget og deretter straffet. Den straffende «stimulus» fjerner ikke kriminell atferd. Forsterkning, både positiv og negativ (den siste forveksles ofte med straff) viser seg å være mer effektiv for (relativt) varig atferdsendring. I Norge er mange tilhengere av Skinners radikale behaviorisme organisert i Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO), som er en av de større i det internasjonale nettverket av slike foreninger. Som et kuriosum kan nevnes at arbeiderpartipolitikeren Bjarne Håkon Hanssen tidlig var et aktivt medlem av NAFO. Overtro hos duer. Eksperimentet kan sies å demonstrer en form for overtro. Fuglene oppfører seg som om det var en kausal relasjon mellom atferd og presentasjon av mat, selv om en slik forbindelse ikke finnes. Det finnes vage analogier til menneskers atferd. Ritualer for å påvirke flaks ved spill er et eksempel. Noen få, tilfeldige, sammenhenger mellom ritualet og et heldig utkomme av spillet, er nok til å etablere og opprettholde atferden, til tross for mange hendelser uten forsterkning. Bowleren som har sendt kula avgårde i banen, men som oppfører seg som om han fortsatt har kontroll på ballen ved å vri på armen og skulderen, er at annet eksempel. Disse atferdene har selvfølgelig ingen reell effekt på flaksen eller kula som er halvveis nede i banen, akkurat som hos fuglene hvor maten kom like ofte selv om fuglene gjorde ingenting – eller mer korrekt –- "gjorde noe annet". Skinners tolkning er senere blitt motsagt, da tolkningen ikke nødvendigvis var den eneste mulige. Rykter. Et rykte som ofte dukker opp omhandler hvordan Skinner eksperimenterte på sin datter Deborah ved å la henne vokse opp i en Skinner-boks, som skal ha ledet til et liv med psykisk sykdom og sterk bitterhet til sin far. Sannheten er at Skinner konstruerte en barneseng/krybbe som var temperert, med filtrert luft, og nok plass til å gå rundt i, som var en slags forstørret, men forenklet utgave av en moderne kuvøse. Sengen ble bygget med tanke på babyens komfort, og skulle lede til mindre sykdom og gråt. I følge de som har benyttet den, hadde den suksess i så måte. Psykologen og forfatteren Lauren Slater, som skrev boken "Opening Skinner's Box" i 2004, omtalte påstander om at Deborah saksøkte sin far for mishandling og senere tok livet av seg da hun tapte saken. Boken forteller videre at sannheten er en ganske annen. Men minst en anmelder misforstod dette og gjentok påstandene uten å korrigere dem. Etter dette stod Deborah Skinner frem for offentlig å benekte ryktene. Hun kritiserte Slaters bok for å gjenta påstandene, og kalte det ondskapsfullt og sårende. Les «I was not a lab rat» i "Guardian Unlimited" fredag 12. mars 2004, for hele Deborahs kritikk. New Noise Records. New Noise Records var et plateselskap med base i Halden som var aktivt på begynnelsen av 1980-tallet. De ga ut plater med artister som Saturday Cowboys, The Cut og Lars Kilevolds debutsingel «Livet er for kjipt». Jinggangshan. Jinggangshan (Jinggang Shan, 井冈山; hanyu pinyin: "Jǐnggāngshān", "Jinggang-fjellene") ligger i Luoxiaofjellene i en avsidesliggende grensesone mellom provinsene Jiangxi og Hunan sørøst i Kina. De omfatter deler av tre fylker: Jinggangshan, Yongxin, Suichuan og Lingxian. Fjellene dekker rundt 670 km², med en gjennomsnittlig høyde på 381,5 moh. Høyeste topp er 1841 moh. Fjellene har en sentral plass i kinesisk kommunistisk selvbevissthet, ettersom det var her en stor gruppe revolusjonære holdt ut i lang tid frem til oktober 1934, og brøt opp til «Den lange marsjen» som endte i det nordlige Shaanxi og med Mao Zedongs dominerende kontroll over Det kinesiske kommunistparti. Jinggangshan ble nærmest et pilegrimsmål for rødegardistene og andre kinesiske kommunister under kulturrevolusjonen. En viktig gruppering rødegardister i Beijing fikk navnet "Jinggangshan"regimentet. Fjellene er senere blitt et av de fremste reisemål for såkalt rød turisme. Kontreadmiral. Kontreadmiral fra fransk, av "contre", «mot». er en militær grad i krigsflåter, tilsvarende generalmajor i land- og luftstyrker. Bakgrunn. Tradisjonelt valgte sjefen for en flåte, admiralen, å plassere sitt flaggskip i midten av formasjonen med sin nestkommanderende: viseadmiralen i front og med sin 3. kommanderende i flåtens baktropp, som leder av reserven. Herav den vanlige engelske betegnelsen: "Rear Admiral". Bakgrunnen for navnet er for det tilfellet at flåten må vende om og «gå kontra», nå under ledelse av kontreadmiralen. På Tordenskjolds tid var tittelen Schoutbynacht som er hentet fra nederlandsk; "Schout-bij-nacht". Uttale. Ordet "kontreadmiral" skal uttales med trykk på «o» – ikke på «e» og uten aksent over «e» jf. Språkrådet. Al Green. Al Green (født 13. april 1946 i Forrest City, Arkansas, USA) er en amerikansk sanger. Green begynte å synge gospel da han var veldig ung. Han gikk over til å synge soul på slutten av 1960-tallet og slo igjennom i 1972 med låten «Let's Stay Together». Suksessen ble fulgt opp med hiter som «I'm Still in Love With You», «Call Me» og «Sha-La-La (Make Me Happy)». Han vendte tilbake til sine gospel-røtter på slutten av 1970-tallet og fortsatte i den banen frem til 1988 da han begynte å synge «verdslig» musikk igjen. Al Green ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1995. Nykonservatisme. Nykonservatisme (engelsk: "Neoconservatism") er en retning innen amerikansk konservatisme. Retningen oppstod i USA i 1960-årene, men har også fått innflytelse blant konservative i andre deler av verden, skjønt fenomenet ikke lar seg overføre direkte til eksempelvis europeiske forhold. Nykonservatismen kombinerer elementer av tradisjonell konservatisme med individualisme og en sterk tro på markedsliberalisme. Nykonservatismen har sine røtter i grupper av tidligere liberale som var kritiske til venstredreiningen i Det demokratiske parti. Nykonservatismen fikk betydelig innflytelse i Det republikanske parti, og var betegnende for mye av idégrunnlaget til presidentene Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush. Leo Strauss blir ofte beskrevet som de nykonservatives åndelige far eller gudfar. Dagens nykonservative forbindes ofte med tankesmier som American Enterprise Institute (AEI) og Project for the New American Century (PNAC). Historie. De første nykonservative var en liten gruppe av blant annet jødiske liberale intellektuelle som på 1960- og 1970-tallet ble stadig mer kritiske til venstresiden og det de mente var en manglende vilje til å satse på militæret. På 80-tallet var de fleste av dem blitt republikanere, og fant en forbundsfelle i president Ronald Reagan når det gjaldt å konfrontere Sovjetunionen aggressivt, og satse på opprustning. Nykonservatismen oppsto opprinnelig blant demokratene, der en krets rundt tidsskriftet "Commentary" ble stadig mer kritiske til det de opplevde som en venstredreiing i partiet i kjølvannet av borgerrettighetsbevegelsen og problemene i Vietnam. De opponerte mot president Lyndon B. Johnsons velferdspolitiske reformprogram, Great Society. Med valget av Jimmy Carter som presidentkandidat, en politiker denne fløyen oppfattet som en del av venstrefløyen, søkte stadig flere seg i retning av Det republikanske parti, og under Reagans første presidentperiode gikk de fleste over. Begrepet ble opprinnelig benyttet av motstanderne, som betegnet dem som nye konservative, i motsetning til de gamle konservative i Det republikanske parti, men begrepet ble etter hvert overtatt av bevegelsen selv. Forskjeller mellom ny- og gammel. En av grunnene til at begrepet er blitt såpass kjent, er at det er distinkte forskjeller mellom den tradisjonelle amerikanske konservatismen og nykonservatismen. Det var ikke slik at gamle ideer ble relansert, og dermed av retoriske grunner fikk en "ny-" foran (slik som for eksempel nyliberalismen). Forskjellene var ytterst reelle. De nykonservatives innflytelse i det republikanske partiet siden 1980-tallet har i sin tur fått enkelte gammelkonservative, som nå så seg nødt til å kalle seg paleokonservative for å markere forskjellen, med Pat Buchanan i spissen, til å forlate partiet. Økonomisk politikk. I tradisjonell amerikansk konservatisme anså man storkapital og velferdssamfunnet for moralsk forkastelig, dette har man i nykonservatismen omfavnet. I praksis vises dette med at man ønsker staten skal bruke mye penger på ulike velferds- og støtteordninger og kan støtte en sentralisering av styringen av disse tjenestene. På dette punktet har man nærmet seg det tradisjonelle synspunktet til Demokratene. Samtidig er man "pro-business": Man er positive til frihandel, globalisering (og immigrasjon) og synes det er bra at bedrifter vokser seg store i USA og utvider virksomheten over hele kloden. De nykonservative er derfor av nærings- og vekst- hensyn for at skattene skal være så lave som mulig, "samtidig" som en stor (og dyr) velferdsstat (etter amerikansk sammenligning) bygges ut. Internasjonal politikk. Mens den tradisjonelle amerikanske konservative politikken var basert på politisk realisme innenfor internasjonal relasjonsteori, er den nykonservative basert på "nyliberalismen", en undergren av Pluralistisk institusjonalisme (som Demokratene alltid har fulgt). Denne nyliberalismen innenfor IR er sterkt påvirket av Francis Fukuyama og hans bok "The End of History and the Last Man" der han hevder at historien som en kamp mellom ideologier er slutt etter avslutningen av Den kalde krigen med kommunismen og Sovjetunionens fall og spådde at politisk og økonomisk liberalisme vil triumfere i verden. Underforstått at demokratiet og kapitalismen, verdier som de Nykonservative setter høyt, vil seire. De nykonservative mener derfor at det er at det er USAs plikt å hjelpe til å få dette til å skje. I praksis har dette vist seg som en sterke støtte til «preventiv krigføring» og humanitær intervensjon, dvs muligheten til å så langt som til militære angrep på fremmede stater for å stoppe folkemord og innføre det de nykonservative regner som demokrati. De gammelkonservative ville på sin side "holde forsvaret hjemme" og blande seg minst mulig inn i internasjonale anliggende, med mindre de var helt nødt. Spøkefullt ble det sagt: «Republikanerne er for et størst mulig forsvar og vil ikke sende det noen steder, mens demokratene er for et minst mulig forsvar – og vil sende det overalt». En vanlig kritikk av nykonservatismen fra de gammelkonservative var at det ikke var USAs oppgave å redde verden. Andre virkemidler for å sine internasjonale mål er jobbe for ytterligere frihandel og globalisering som man da mener vil nettopp hjelpe å bygge opp flere demokratier og mer kapitalisme i verden. Man vil også støtte nye (og såkalte skjøre) demokratier der man kan, bl.a med å jobbe for utviding av NATO i det tidligere øst-europa (dette har vært offisiell amerikansk politikk helt siden Clinton-periodene). Andre synspunkter. Man har også sterke bånd til kristendommen og sionismen, og en tro på Amerika som grunnleggende godt. Troen på den amerikanske drømmen er sterk, og man mener dette skal globalt: Man er positive til immigrasjon; Folk som ønsker det (og også deler den amerikanske drømmen) skal få innvandre til USA, og disse gjør samfunnet rikere og sterkere. Innflytelse hos Demokratene? Flere kritikere, både til høyre og venstre, mener også at nykonservatismen i dag også er den styrende ideologien i Det demokratiske partiet. Grunner til dette kan være at også demokratene er positive til storkapital, globalisering, frihandel og immigrasjon, samt at også de har støttet humanitære intervensjoner. Forskjellen mellom dagens demokrater og de nykonservative er sånn sett mye mindre enn mellom de gammelkonservative og tidligere tiårs demokrater. Kylie Minogue. Kylie Ann Minogue (født 28. mai 1968 i Melbourne, Victoria, Australia), er en australsk sanger, låtskriver og skuespiller. Hun slo igjennom som musiker i 1987 med Stock Aitken Waterman-låten «I Should Be So Lucky», og regjerte på hitlistene på slutten av 1980-tallet. Før hun slo igjennom som sangerinne hadde hun livnært seg som skuespillerinne i den australske såpeoperaen "Naboer". I den siste halvdelen av 1990-tallet gikk Minogue gjennom det som senere er kalt «de glemte årene». Hun utgav blant annet duetten «Where the Wild Roses Grow» med Nick Cave, men gjorde lite annet som fikk publikums oppmerksomhet. I 2000 fikk hun et spektakulært comeback med singelen «Spinning Around», og havnet på førsteplass på UK Singles Chart. Hun harutgitt flere singler i tiden etter, blant annet duetten «Kids» med Robbie Williams. På det amerikanske markedet fikk man opp øynene for Minogue da hun gjorde en promolansering av albumsporet «Butterfly», som ble en clubhit. I 2001 gav hun ut singelen «Can't Get You Out of My Head», som ble en av årets største internasjonale hits. Endelig fikk hun en stor hit i USA, den første for hennes del siden «The Loco-Motion» på slutten av 1980-tallet. Fire singler ble utgitt fra albumet "Fever", og etter albumutgivelsen dro Minogue på turné. Minogue har utgitt albumet "Body Language" i 2003 hvor hun fikk en kjempehit med sangen «Slow». Sangen vant en Grammy for «Best dance recording». Hennes tiende studioalbum "X" ble utgitt i 2007 og ble etterfulgt av turneen "KylieX2008". I 2009 startet hun på turnéen "For You, For Me Tour", hennes første konsertturné i USA og Canada, og året etter ga ut sitt ellevte studioalbum "Aphrodite". Kylie Minogue har solgt over 68 millioner album og 55 millioner singler på verdensbasis. Hun har mottatt betydelige priser, blant annet flere ARIA og Brit Awards og en Grammy Award. Hun ble i 2008 utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire i Buckingham Palace for sine tjenester for musikken. 1968–86: De første årene. Kylie Ann Minogue ble født den 28. mai 1968 i Melbourne i Australia, som det første barnet til Ronald Charles Minogue, en regnskapsfører av irsk avstamning, og Carol Jones, en tidligere danser fra Wales. Kylie er eldst av tre søsken. Søsteren Dannii Minogue er også en sangerinne og skuespillerinne, og er en dommer på "Australia's Got Talent". Hennes bror Brendan arbeider som kameramann på nyhetssendinger i Australia. Minogue-barnene vokste opp i Surrey Hills i Melbourne. Minogue-søstrene begynte sine karrierer som barn på australsk fjernsyn. Kylie dukket opp i små roller i såpeoperaer som "The Sullivans" og "Skyways". I 1985 fikk hun en av hovedrollene i "The Henderson Kids". Hun var interessert i en karriere innen musikk og laget en demo for produsentene av det ukentlige musikkprogrammet "Young Talent Time". Kylie fikk sin første TV-opptreden som sanger i programmet i 1985, men hun ble ikke invitert til å delta som fast medlem i serien. Hun fikk i 1986 rollen som Charlene Mitchell i såpeoperaen "Neighbours", en rolle som gjorde henne kjent og populær i både Australia og Storbritannia. 1987–92: Begynner med musikk. Hennes første singel «The Loco-Motion» var sju uker på førsteplass på den australske hitlistene. Sangen solgte eksemplarer og ble den bestselgende singlen fra 1980-tallet. Singelen «I Should Be So Lucky» nådde førsteplass i Storbritannia og andre europeiske land, Australia, Israel og Hongkong, og ble en hit i flere land. Hennes første album "Kylie" (1988) lå over et år på de britiske albumlistene, inkludert flere uker på førsteplass. Albumet solgte ikke like sterkt i USA og Canada, selv om singlen «The Loco-Motion» nådde nummer tre på Billboard og førsteplass på den kanadiske hitlisten. Albumet ble solgt i mer enn 7 millioner eksemplarer på verdensbasis med sterkt salg i Europa og Asia. «It's No Secret» ble utgitt bare i USA og nådde nummer 37 tidlig i 1989, og «Turn It into Love» ble utgitt som en singel i Japan og nådde førsteplass. I juli 1988 ble «Got to Be Certain» Minogues tredje rade førsteplass-singel på den australske hitlistene. Hennes andre album "Enjoy Yourself" (1989) ble en suksess i Storbritannia, Europa, New Zealand, Asia og Australia, og inneholdt flere suksessfulle singler, blant annet britiske singelen «Hand on Your Heart», men den mislyktes i hele Nord-Amerika, og Minogue ble droppet av sitt amerikanske plateselskap, Geffen Records. Hun la senere ut på sin første turné, "Enjoy Yourself Tour", i Storbritannia, Europa, Asia og Australia. I desember 1989 ble Minogue en av de utvalgte vokalister på nyinnspilling av «Do They Know It's Christmas?», og hennes første film "The Delinquents" hadde premiere i London. Den ble dårlig mottatt av kritikere som "Daily Mirror", men ble populær blant publikum. I Storbritannia spilte filmen inn mer enn punder. I Australia var den fjerde mest innbringende film i 1989 og den mest innbringende filmen i 1990. Albumet "Rhythm of Love" (1990) presenterte en mer sofistikert og voksen stil av dansemusikk. Fast bestemt på å bli akseptert av et mer modent publikum, tok Minogue kontroll. Hun startet med singelen «Better the Devil You Know», og presenterte seg selv som en seksuelt bevisst voksen kvinne. Hennes forhold med Michael Hutchence ble også sett som del av hennes farvel til sin tidligere profil, og INXS-sangen «Suicide Blonde» hadde blitt inspirert av henne. Singlene fra "Rhythm of Love" solgte godt i Europa og Australia og var populære i britiske nattklubber. Singelen «Shocked» ble Minogues trettende britiske Topp 10-singel på rad. I mai 1990 fremførte Minogue The Beatles-sangen «Help!» på "John Lennon: The Tribute Concert" på bredden av Mersey i Liverpool. Yoko Ono og Sean Lennon takket Minogue for hennes støtte til John Lennon-fondet, mens media kommentert hennes opptreden positivt. Hennes fjerde album "Let's Get to It" (1991) nådde nummer 15 på UK Albums Chart og var det første av hennes album som ikke klarte å nå Topp 10. Hennes fjortende singel, «Word Is Out», var den første som ikke kom på Topp 10-lista, men de etterfølgende singlene, «If You Were with Me Now» og «Give Me Just a Little More Time», nådde henholdsvis nummer fire og nummer to. Hennes første samlealbum "Greatest Hits" kom ut i 1992, og nådde førsteplass i Storbritannia og nummer tre i Australia. 1994–98: "Kylie Minogue" og "Impossible Princess". Hennes signering for Deconstruction Records ble mye omtalt i media som begynnelsen på en ny fase i hennes karriere, men albumet "Kylie Minogue" (1994) fikk blandede kritikker. Singelen «Confide in Me» lå fire uker på førsteplass i Australia. De to neste singlene, «Put Yourself in My Place» og «Where Is the Feeling?» nådde begge den britiske Topp 20, og albumet nådde nummer fire, og solgte etter hvert eksemplarer. Hun gjennomførte en striptease i videoen til singelen «Put Yourself in My Place», inspirert av Jane Fonda i filmen "Barbarella". I denne perioden gjennomførte hun en gjesteopptreden som seg selv i en episode av den britiske TV-serien "The Vicar of Dibley". Regissøren ble fascinert av Minogues omslagsbilde i det australske tidsskriftet "Who Magazine" som en av de vakreste menneskene i verden, og tilbød henne en rolle i filmen "Street Fighter" (1994). Filmen ble en moderat suksess og tjente inn 70 millioner dollar i USA, men fikk dårlige anmeldelser. Minogue dro tilbake til Australia hvor hun spilte i kortfilmen "Hayride to Hell" (1995), og deretter til Storbritannia hvor hun spilte en rolle som seg selv i filmen "Diana & Me" (1997). Minogue samarbeidet i 1995 med Nick Cave på «Where the Wild Roses Grow». Videoen viser Minogue som den drepte kvinnen, flytende i en dam hvor en slange svømte over henne. Singlen fikk stor oppmerksomhet i Europa og nådde Topp 10 i flere land og nummer to i Australia, og vant ARIA-priser for «Årets sang». I 1997 utga Minogue sitt sjette album med tittelen "Impossible Princess". Hun samarbeidet med Manic Street Preachers. Dette var for det meste et dansepop-album, en stil som ikke var representert med den første singlen, «Some Kind of Bliss», og Minogue imøtegikk hentydninger om at hun prøvde å bli en indie-artist. Hennes video for «Did It Again» hyllet hennes tidligere inkarnasjoner, som nevnt i hennes biografi '. I Storbritannia gav "Music Week" en negativ vurdering. Med tittelen "Kylie Minogue" i Storbritannia etter at Prinsesse Diana døde, ble det som solgte dårligst i hennes karriere. I Australia lå "Impossible Princess" flere uker på albumlistene, og nådde nummer fire. Det ble hennes mest suksessfulle album siden "Kylie" i 1988, og hennes turné "Intimate and Live Tour" (1998) ble utvidet på grunn av etterspørselen. 1999–04: "Light Years", "Fever" og "Body Language". Hun signerte med Parlophone i 1999. Hennes album "Light Years" (2000) var en samling av dansepop-sanger, inspirert av disco. Albumet ble godt mottatt av flere musikkritikere og albumet solgte godt i hele Asia, Australia, New Zealand og Europa. "Light Years" solgte over en million eksemplarer i Storbritannia. Singelen «Spinning Around» ble hennes første britiske førsteplass-singel på ti år, og den tilhørende videoen opptrer Minogue i gull hotpants. Dette ble ansett som hennes varemerket. Hennes andre singel «On a Night Like This», nådde førsteplass i Australia og nummer to i Storbritannia. Sangen «Kids», en duett med Robbie Williams, ble også inkludert på albumet "Sing When You're Winning" av Williams, og nådde nummer to i Storbritannia. I 2000 spilte Minogue sangen «Dancing Queen» fra ABBA og hennes singel «On a Night Like This» under avslutningsseremonien for Sommer-OL 2000. Hun dro på en turné, "On a Night Like This Tour", og spilte for publikum i Australia og Storbritannia. I 2001 kom albumet "Fever", som inneholder disco-elementer kombinert med electropop og synthpop fra 1980-tallet. "Fever" nådde førsteplass i Australia, Storbritannia, og mange land i Europa. Albumet solgte totalt i overkant av 8 millioner eksemplarer. Den første singelen «Can't Get You Out of My Head» ble den største suksessen i hennes karriere, og nådde førsteplass i mer enn 40 land, og solgte over 5 millioner eksemplarer. Minogue vant fire ARIA Awards samt to BRIT Awards for beste internasjonale kvinnelige soloartist, og beste internasjonale album. "Rolling Stone" skrev at singelen «Can't Get You Out of My Head» var den beste danselåten utgitt i det nye århundret. "Fever" nådde nummer tre på Billboard 200-albumlistene og «Can't Get You Out of My Head» nådde nummer syv på Billboard Hot 100. De etterfølgende singlene «In Your Eyes», «Love at First Sight» og «Come into My World» solgte godt over hele verden, og Minogue etablerte seg på det nordamerikanske markedet, spesielt i klubbscenen. Minogue fulgte suksessen med albumet ved å gå på turné i USA, besøke Miami, Anaheim, New York City, Philadelphia og Houston. I 2003 vant Minogue en Grammy Award for «Love at First Sight», og året etter vant hun den samme prisen for «Come into My World». Etter denne suksessen gjennomførte Minogue verdensturneen "KylieFever2002". DVD-en fra konserten, ', ble kåret til årets konsert i 2002. Hennes neste album "Body Language" (2003) ble gitt ut etter en invitasjonskonsert i London med tittelen "Money Can't Buy". Konserten presenterte Minogue med en ny stil, inspirert delvis av Brigitte Bardot. Albumet fikk positive anmeldelser av Billboard og Allmusic, som beskriver den som et perfekt popalbum. Salget av "Body Language" var lavere enn forventet etter suksessen med "Fever", men den første singelen «Slow» ble en førsteplass-hit i Storbritannia og Australia. Etter å ha nådd førsteplass på den amerikanske klubblisten, fikk singelen «Slow» en Grammy Award i kategorien «Best Dance Recording». "Body Language" oppnådde den første uken et salg på eksemplarer i USA, og gikk betydelig ned i den andre uken. "The Wall Street Journal" beskrev Minogue som en internasjonal sangerinne som synes stadig ute av stand til å erobre det amerikanske markedet. Minogue kommenterte at hun hadde fortalt sitt amerikanske plateselskapet at hun ikke var villig til å investere tiden det tar å etablere seg i USA og at hun heller vil forsterke suksessen hun allerede hadde oppnådd i andre deler av verden. Minogue kommenterte senere at hun ikke var opptatt av sin begrensede suksess i USA og ble mer frustrert over antakelser om at hun betraktet sin karriere ufullstendig uten. Hun ga ut sitt andre offisielle samlealbum "Ultimate Kylie" i november 2004. Albumet introduserte de nye singlene «I Believe in You» og «Giving You Up». Videre ga hun ut en DVD også kalt "Ultimate Kylie" som inneholder hennes opptreden på BRIT Award med sangen «Can't Get Blue Monday Out of My Head». Singelen «I Believe in You» nådde den amerikanske Billboard-listen, og Minogue ble nominert til en Grammy Award for fjerde år på rad da sangen ble nominert i kategorien «Best Dance Recording». Tidlig i 2005 begynte Minogue sin ', og etter at Europa-delen av turneen var unnagjort, reiste hun til Melbourne, der hun ble diagnostisert med brystkreft. 2005–06: Brystkreft. Tidlig i 2005 åpnet "Kylie: The Exhibition" i Melbourne. Den frie utstillingen inneholdt kostymer og fotografier som dekker Minogues karriere og besøkte større australske byer og hadde besøkende, og ble utstilt på Victoria and Albert Museum i London i februar 2007. Minogue ble diagnostisert med brystkreft i mai 2005, som førte til utsettelsen med resten av turneen "Showgirl: The Greatest Hits Tour". Innleggelse og behandling i Melbourne resulterte i en kort, intens periode med mediedekning, særlig i Australia, der statsminister John Howard utstedte en erklæring som støtter Minogue. Hun gjennomgikk operasjon den 21. mai 2005 i forstad til Melbourne, og begynte kjemoterapi behandling kort tid etter. I juli 2005 gjennomførte hun sin første offentlige opptreden etter kreftbehandlingen. Hun kom tilbake til Frankrike hvor hun fullførte kjemoterapibehandling i Villejuif, nær Paris. Hennes barnebok "The Showgirl Princess" skrevet i løpet av rekonvalesensperioden, ble utgitt i oktober 2006, og hennes parfyme "Darling" ble lansert i november. Denne serien ble senere utvidet med andre parfymer som "Pink Sparkle", "Couture" og "Inverse". Tilbake i Australia, diskuterte hun sykdommen og sa at kjemoterapi var som å «oppleve en atombombe». På "The Ellen DeGeneres Show" i 2008, sa hun at hennes kreft opprinnelig ble feildiagnostisert, men hun har senere snakket om sin respekt for den medisinske profesjon. I november 2006 gjenopptok Minogue turneen ' med en forestilling i Sydney. Hun hadde fortalt til journalister før konserten at hun ville være svært emosjonell. Minogue ble deretter sammen med Bono, som var i Australia med U2 som en del av "Vertigo Tour" og fremførte duetten «Kids», men Minogue ble tvunget til å avlyse en planlagt opptreden på grunn av utmattelse. 2007–09: "X", "KylieX2008" og "For You, For Me Tour". Minogue gav ut sitt tiende studioalbum "X" i november 2007. Den første singelen fra albumet var «2 Hearts». Både albumet og singelen nådde førsteplass på de australske albumlistene og hitlistene. "X" ble utgitt i USA i april 2008, og nådde Topp 100 på albumlistene. Ifølge den britiske avisen "The Times" hadde "X" solgt en million eksemplarer i desember 2008. "X" fikk en Grammy Award i 2009 for beste elektroniske dansealbum, etter den femte Grammy-nominasjonen til Minogue. I desember 2007 deltok Minogue på Nobels fredspriskonsert i Oslo, og spilte senere i finalen i det britiske TV-programmet "The X Factor". I mai 2008 startet hennes europeiske turné, "KylieX2008", som er hennes dyreste hittil. Minogue ble omtalt i "White Diamond", en dokumentarfilm fra 2007 mens hun fortsatte sitt "Showgirl: The Homecoming Tour". Hun opptrådte også i TV-programmet "The Kylie Show", med Dannii Minogue, Jason Donovan og Simon Cowell. I slutten av desember 2007 ble Minogue hedret av Dronning Elizabeth II med utnevnelse til offiser av Order of the British Empire for hennes bidrag innen musikk. Hun fikk offisielt fra Prins Charles i juli 2008. I mai 2008 ble Minogue tildelt den franske Ordre des Arts et des Lettres, den høyeste kulturelle æresbevisningen i Frankrike. I slutten av september 2008 gjorde Minogue hennes første Midtøsten-opptreden på et eksklusivt hotell i Dubai. I november fortsatte hun turneen "KylieX2008" med konserter i byer i Sør-Amerika, Asia og Australia. Turneen besøkte 21 land, og ble regnet som en suksess, med billettsalg anslått til 70 millioner dollar. I september og oktober 2009 startet Minogue sin første nordamerikanske turné, "For You, For Me Tour", som inkluderte konserter i USA og Canada. Hun ble også omtalt i Bollywood-filmen "Blue" (2009), og har bekreftet at hun jobber med hennes ellevte studioalbum. Hun har meddelt at det vil bli et album med pop og dansepop. I desember 2009 ble konsertalbumet ' utgitt. Albumet ble inspillt i New York og inneholder 25 konsertversjon-sanger. 2010–nå: "Aphrodite" og K25. Minogues ellevte studioalbum "Aphrodite" kom ut i Japan den 30. juni 2010 og resten av verden i juli 2010. Den første singelen «All the Lovers» kunne kjøpes fra juni 2010. Albumet nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, nøyaktig tjueto år etter hennes første britiske førsteplass-hit. Den andre singelen fra "Aphrodite", «Get Outta My Way», ble utgitt den 27. september 2010. I oktober 2010 hadde Minogue opptreden fremfor sfinksen og pyramidene i Egypt for å feire årsdagen for et tidsskrift. Den tredje singelen fra albumet «Better than Today» ble utgitt den 6. desember 2010. Den siste singelen «Put Your Hands Up (If You Feel Love)» ble utgitt 29. mai 2011. Singler «All the Lovers» og «Get Outta My Way» var populære i amerikanske klubber og nådde førsteplass på Billboard-danselistene. «Better than Today» nådde førsteplass på hitlistene og hennes duett med Taio Cruz «Higher» nådde nummer tre. Minogue og Parlophone gitt ut den 1. desember 2010 en EP med tittelen "A Kylie Christmas" på iTunes, som inkluderte «Santa Baby», tidligere tilgjengelig som en B-side til hennes singel «Please Stay». Kylie fremførte sangen «Santa Baby» i New York den 30. november 2010. I august 2011 nådde «Put Your Hands Up (If You Feel Love)» også førsteplass på Billboard-danselistene. I 2011 startet Minogue på "Aphrodite World Tour" for å promotere albumet "Aphrodite". Turneen reiste til Europa, Nord Amerika, Asia, Australia og Sør-Afrika. En DVD/Blu-ray av konserten filmet i London ble utgitt i slutten av november 2011. For å feire 25 år i musikkbransjen begynte Minogue en markering i 2012 kjent som "K25". Minogue planlegger å gi ut et samlealbum som inneholder akustiske og orkestrale versjoner av hennes største hits. Minogue annonserte i mars 2012 de første datoene for hennes konsertturné "Anti Tour", som omfagtter B-sider og demoer fra hennes katalog. "Billboard" annonserte i mai 2012 at Minogue ville utgi et ny samlealbum med tittelen "The Best of Kylie Minogue". Minogue utgav en ny singel, «Timebomb», den 25. mai 2012 som en del av "K25". Minogue har hatt syv førsteplass-singler og solgt over 10,1 millioner singler i Storbritannia, gjør henne den tolvte bestselgende sangeren av singler i landet. Fremstilling som kjendis. I løpet av karrieren har Minogue valgt fotografer som forsøker å skape nye bilder henne, og resultatene har dukket opp i rekke tidsskrifter fra "The Face" til "Vogue" og "Vanity Fair". Minogue har dermed vunnet en bredere plass i den europeiske populærkulturen enn mange andre popsangere som konsentrerer seg bare om å selge plater. I 2000 hadde Minogue oppnådd en grad av musikalsk troverdighet for å ha opprettholdt karrieren sin lenger enn kritikerne hadde tenkt. Samme år nevnte "Birmingham Post" at Minogue var på hitlistene som en «pop-prinsesse». Tilbake i 1988 med hennes første singlen «I Should Be So Lucky» ble hun den mest suksessrike kvinnelige artisten på den britiske hitlistene. Hennes progresjon til en mer sofistikert utøver med en flørtende og leken personligheten vant nye tilhengere. Etter 20 år som utøver ble Minogue skildret som et mote- og stil-ikon som stadig fornyet seg. Hun har hatt mange vellykkede turneer, og solgt over 68 millioner plater over hele verdenen. Minogue er å anse som et homoikon, som hun oppmuntrer med kommentarer slik som det har vært noen tragedier i hennes liv og at hennes homofile publikum har vært med henne fra starten. Minogue har forklart at hun ble oppmerksom på sitt homofile publikum i 1988, da det var flere forestillinger med musikken hennes i Sydney og hun senere så en tilsvarende forestilling i Melbourne. Hun sa at hun følte seg veldig rørt over å ha et slikt anerkjennende publikum og dette hadde oppmuntret henne til å opptre på homofile arenaer over hele verden. Minogue har også blitt inspirert og sammenlignet med Madonna gjennom hele sin karriere. Minogue har mottatt negative kommentarer om at turneen "Rhythm of Love Tour" i 1991 var for like visuelt til Madonnas turné "Blond Ambition World Tour". "The Telegraph" påpeker at Minogue og Madonna følger lignende stiler i musikk og mote. "Rolling Stone" kommenterte at, med unntak av USA, er Minogue ansett som en rival til Madonna. Minogues fans har kalt henne «The Goddess of Pop». Hun had fått denne betegnelsen ved ulike anledninger av mange fans og journalister, noe som viser hennes tilstedeværelse og lange tilstedeværelse i popmusikken. Kylie ble også erklært av media som sexsymbol. I januar 2007 avduket Madame Tussauds i London det fjerde voksarbeidet av Minogue; bare Dronning Elizabeth II har hatt flere modelleringer. I samme uke ble en bronsestøpning av hennes hender lagt på Wembley Arena. En bronsestatue av Minogue ble avduket den 23. november 2007 i Melbourne for permanent visning. I mars 2010 ble Minogue betegnet som den mektigste kjendisen i Storbritannia. En studie undersøkte hvordan markedsførere identifisere kjendiser og partnerskap. Hun ble utnevnt til en av de «100 heteste kvinnene gjennom tidene» av "Men's Health". Per mai 2011, ifølge "Sunday Times Rich List" fra mai 2011 har Minogue en netto formue på 66 millioner dollar. Boikott. Boikott betyr at man unnlater å ha politiske, sosiale eller økonomiske forbindelser med et land, person eller foretak som man vil tvinge til å innfri bestemte krav. Boikott mellom land kalles også "embargo". Bakgrunn. Boikott er en fornorskning av det engelske ordet "boycott". Begrepet stammer fra den engelske avisen Daily Mail, som 13. desember 1880 publiserte en artikkel med overskriften «BOYCOTT». Artikkelen handlet om irske bønders organiserte motstand mot en engelsk godsforvalter og kaptein ved navn Charles Cunningham Boycott. Kaptein Boycott ble det første offer for en «boikott», siden ingen ville ta arbeid på godset han forvaltet. Avlingen var nær ved å råtne, men 50 mann eskortert av 1000 soldater fikk etter hvert reddet avlingen. Sverre Stenersen. Sverre Stenersen (født 18. juni 1926 i Målselv, død 17. desember 2005 samme sted) var en norsk kombinertløper. I 1950-årene var han fast gjest på seierspallen ved internasjonale mesterskap. Han største triumfer er OL-gullet i 1956 i Cortina d'Ampezzo og VM-gullet i 1954 i Lahtis. Stenersen var norsk flaggbærer i vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. I 1956 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Stenersen representerte Målselv IL og vant 13 kongepokaler i løpet av karrieren. Fundamentalisme. Begrepet «fundamentalisme» brukes i dag på mange forskjellige grupper og er et sterkt negativt ladet begrep. I debatt vil det være nyttig å presisere begrepet. Den som har begge beina på jorda står stille. Den som har begge beina på jorda står stille (eller: Alveolene kommer!). Om de merkelige hendelsene som rystet London den 26. og 27. mai 1973. En digresjonsroman. Vel blåst! er en roman av Tor Åge Bringsværd som kom ut i 1974. Den vakte stor debatt da den kom ut, og ble både slaktet og genierklært for sin lystige anarkisme og utradisjonelle oppbygging. Handling. Romanen starter med å presetere Billy Ballantine, som har Guds stemme i hodet sitt. I neste kapittel introdusere Carl Magnus Byzantroph, grunnleggeren av alveolismen, en anarkistisk organisasjon med slagordet "all makt til fantasien". Deretter møter vi Sebastian Foxcraft, en gjøgler, og Elvira Madigan, en pornostjerne som spiller i filmer Billy Ballantine skriver manus til. Byzantroph drar til London, og sprer Det Første Alveoliske Manifest via papirfly. Papirflyene treffer både Ballantine og Madigan i hodet, samt produsenten av Madigans filmer. På møtet verves Madigan og Ballantine til alveolismen, og innleder også et forhold (de kjenner ikke til at den andre er involvert i pornofilmene de på hver sin måte har noe med å gjøre selv). Dette misliker pornoprodusenten (som ikke vet at Ballantine er forfatteren av filmene hans) sterkt, og sender en torpedo etter Ballantine. Ballantine og Madigan drar til Madigans leilighet, mens Byzantroph drar til Speakers' Corner, der en religiøs fanatiker holder en sviende svovelpreken. Ballantine har som kjent stemmer i hodet, og disse stemmene gir Ballantine evnen til å forvandle torpedoen til gull, noe som gjør at forbipasserende melder paret til politiet for antikvitetstyveri. De flykter mot Speakers' Corner, der fanatikeren forvandles til gull av Ballantine. Byzantroph overtar talerstolen, og forfører folkemassen til å marsjere mot Bray Hospital, som driver med manipulasjon av den menneskelige hjerne. Folkemassen stormer hospitalet, og her slutter romanen. Samtidig er det en parallellhandling som forteller om Sebastian Foxcrafts reise fra Danmark via München til London, der han forlater yrket sitt som gjøgler. Litterære Teknikker. "Den som har begge beina på jorda står stille" bærer undertittelen "digresjonsroman". Det er virkelig mange digresjoner her, i form både av sitater fra anarkistiske teoretikere, andre skjønnlitterære tekster(blant annet en novelle, en enakter og et manus til en tegneserie) og merkelige avsporinger fylt med (tilsynelatende?) fakta. Humor er svært viktig, noe både digresjonene og de fantastiske elementene skaper. Handlingen er strengt tatt svært underordnet, "Den som har begge beina på jorda står stille" er ingen tradisjonell roman, noe som understrekes i teksten; den har en meget åpen "slutt" (den insisterer på at den ikke er slutt, ting slutter aldri, og slutter derfor slik: "Det synes meg at denne bok leker slutt".) og litt tidligere understrekes det at "dette er ikke en vanlig bok, de løse trådene vil ikke samles (...) de er der for å gi inntrykk av det som skjedde. For virkeligheten består, som et pikselbilde, av fragmenter." Det er ikke handlingen, men ideene i digresjonene og sitatene som er viktige. Tema. "Den som har begge beina står stille" er en samfunnskritisk roman. Den kritiserer mye, men først og fremst autoriteter og vedtatte sannheter. Den er anarkistisk, og har stor tro på at verden kan forandres. Det er det viktigste temaet, ondene ved regler og autoriteter av alle slag, samt hvor viktig det er å forandre samfunnet, og hvor viktig det er med fantasi og håp. All makt til fantasien er det absolutt viktigste slagordet i romanen, og fantasien fremheves som det viktigste mennesket har, det som har kraft til å forandre verden. Koalisjon. Koalisjon (lat "coalescere" – gro sammen) er en midlertidig allianse mellom parter. Eksempler på koalisjoner er Norges såkalte "rødgrønne" koalisjonsregjering og den USA-ledede "koalisjonen av villige" som deltar i krigen i Irak. John B. Watson. John Broadus Watson (født 9. januar 1878, død 25. september 1958) var en amerikansk psykolog som etablerte den psykologiske retningen behaviorisme. Med sin behaviorisme la Watson vekt på observerbar atferd hos mennesker og deres reaksjoner, i stedet for de indre mentale tilstander hos disse menneskene. Ifølge hans mening er analyse av atferd den eneste objektive metode for innsikt i menneskers handlinger. Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I'll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors. Men hans umiddelbare begrensing er dessverre ofte utelatt når dette siteres (et grovt eksempel på å ta ting ut av sin sammenheng!), slik at hans standpunkt fremstår betydelig mer radikalt enn det var. I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advocates of the contrary and they have been doing it for many thousands of years. (Watson, 1930, s. 104) Watson ble bedt om å fratre sin stilling ved "Johns Hopkins University" etter å ha hatt en affære med en student, Rosalie Rayner, som han senere giftet seg med, etter å ha skilt seg fra sin kone. Han fortsatte sin karriere med stor suksess innen reklame, bl a. hos "J. Walter Thompson". Albert og rotta. Et av Watsons mest kjente og omdiskuterte eksperiment innen psykologi ble gjort sammen med Rayner i 1920. Eksperimentet er nærmest udødeligjort ved å være omtalt i nær sagt alle lærebøker innen psykologi som «Albert og rotta». Watson demonstrerte sin teori om «betingede emosjonelle responser» i sin eksperimentelle studie av 11 måneder gamle Albert, som etter klassisk betinging fryktet hvite rotter, noe han ikke viste frykt for tidligere. Frykten ble betinget gjennom å lage en høy lyd bak Alberts hode når han kom nær rotta. Etter kort tid viste Albert frykt ved synet av rotta. Watson viste også hvordan frykten generaliserte til en hvit kanin, en hvit pelskåpe osv. Watson mente at fobier hos voksne kunne spores tilbake til tilsvarende klassisk betinging. Mary Cover Jones viste senere hvordan slik frykt og fobier kunne avbetinges. Eksponeringsterapi, systematisk desensitivisering er dagens rådende behandling for fobier. Etterhvert har historien om lille Albert ofte blitt feilsitert og unøyaktigheter har sneket seg inn, les Harris (1979) og Samelson (1980) for en nærmere gjennomgang. Hebeni Bananı Ksieym Amaqohci" 1931 scvw Referanser og ytterligere litteratur. Watson, John B. Watson, John B. Watson, John B. Kvindestemmeretsforeningen. Kvindestemmeretsforeningen (NKS) var en norsk forening. Det ble stiftet i 1885, året etter oppstarten av Norsk Kvindesagsforening, med mål om likestilling hva angår kommunal og nasjonal stemmerett. Kvindesagsforeningens Hagbart Berner ønsket en forsiktig fremgangsmåte, mens Gina Krog ønsket mer fart, og dannet KSF, hvis første ti medlemmer var kvinnelige (menn hadde ikke adgang): Gina Krog (formann), Fredrikke Marie Qvam, Anna Georgine Rogstad, Anne Holsen, Ragna Nielsen, Cecilie Thoresen og Laura Rømcke. Alliert med Viggo Ullmann (R. Nielsens bror) på Stortinget, ble forslag om kvinners stemmerett lagt frem men nedstemt (1890). I 1889 var antall medlemmer 200. På generalforsamlingen i januar 1898, vedtok foreningen å gå inn for Berners mykere linje, og modererte kravet til å kun omfatte stemmerett i kommunale valg. Dette avstedkom en utbrytergruppe som dannet Landskvindestemmeretsforeningen, heri inkludert Krog og Qvam. Kommunal stemmerett for kvinner ble vedtatt 25. mai 1901 (Lagtinget). Nasjonal stemmerett fikk man i 1913. Dermed ble foreningen NKS nedlagt 14. oktober, 1914. Opus citatum. Op cit (latinsk forkortelse for "opus citatum", som betyr «det siterte verk») er et uttrykk som brukes i fotnoter for å henvise leseren til et tidligere referert verk. For å finne kilden som "Op cit" refererer til, må en se på tidligere fotnoter for å finne den aktuelle forfatteren. Eksempel. Referanse nummer 11 er til det samme verket som referanse nummer 9 (R. Millan, "Art of latin grammar"), selv om sidetallet er et annet. Professional Air Traffic Controllers Organization. Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO) var en fagforening som tidligere representerte flyveledere i USA i spørsmål om lønn, arbeidstid og andre arbeidsvilkår. 3. august 1981 gikk foreningen ut i streik for bedre arbeidsvilkår, høyere lønn og en 32-timers arbeidsuke. Foreningen overtrådte dermed en lov fra 1955 som forbød føderalt ansatte å streike. President Ronald Reagan erklærte streiken en nasjonal trygghetsfare og beordret flyvelederne tilbake i jobb med hjemmel i Taft–Hartley-loven av 1947, som begrenset fagforeningenes streikerett. Flyvelederne nektet å følge Reagans ordre og 5. august ga Reagan alle 11 359 streikende flyveledere sparken. De ble også permanent utestengt fra føderalt arbeid. De oppsagte flyvelederne ble erstattet av et lite antall flyveledere som ikke deltok i streiken samt mannskap fra andre anlegg og fra militæret, som ble brukt inntil myndighetene fikk lært opp nye flyveledere. Noen få tidligere flyveledere ble senere gjenansatt, og de og deres erstatninger er nå representert av National Air Traffic Controllers Association, som ble stiftet i 1987 uten noen forbindelse til PATCO. PATCO eksisterer nå i form av en privat forening som representerer de streikende flyveledernes interesser. Organisasjonen kjemper fortsatt mot masseoppsigelsene og diskriminering av de streikende flyvelederne etter at president Bill Clinton opphevet utestengelsen fra føderalt arbeid i 1993. Jakten på den forsvunne skatten. "Jakten på den forsvunne skatten" (orig. "Raiders of the Lost Ark") er en amerikansk actionfilm regissert av Steven Spielberg og hadde premiere i 1981. Den er den første filmen i en rekke av fire om arkeologen «Indiana Jones», spilt av Harrison Ford. Handling. Filmen åpner i Sør-Amerika i 1936, hvor arkeologen Indiana Jones er på vei gjennom jungelen på jakt etter et gammelt tempel. I tempelet forserer Indiana mange dødelige feller før han når målet sitt, et gyllent idol. Når Indiana fjerner idolet fra pidestallen det står på setter han igang en mekanisme som får tempelet til å rase. På vei ut må Indiana løpe fra en diger rullestein, en av filmens mest kjente scener. Utenfor tempelet blir Indiana overmannet av sin rival René Belloq og de innfødte Hovitoene. Belloq tar idolet, men Indiana klarer å rømme, og kommer seg unna i et ventende sjøfly. Indiana vender skuffet tilbake til det amerikanske universet hvor han jobber. Der informerer to etterretningsoffiserer Indiana om at nazistene er på jakt etter hans tidligere mentor, Abner Ravenwood fordi han er ekspert på den tapte egyptiske oldtidsbyen Tanis, i tillegg til at det antas at han har hodeornamentet til Ras stav. Indiana antar at nazistene er på jakt etter Tanis på grunn av Paktens ark, som skal være begravet der, og som skal inneha kraft til å ødelegge byer. Agentene frykter at nazistene skal få tak i arken, og at de skal bruke den som et våpen. De ønsker derfor at Indiana skal få tak i arken før nazistene gjør det. Indiana drar derfor til Nepal, hvor han treffer Abners datter, Marion Ravenwood, som forteller at faren er død. Indiana tilbyr henne å kjøpe hodeornamentet, men før hun rekker å slå til på tilbudet hans, blir hun overfalt av nazistagenten major Toht. Indiana kommer tilbake og et slagsmål bryter ut. Marions vertshus tar fyr under kampen, og major Toht får den ene siden av hodeornamentet brent inn i hånden sin. Vertshuset brenner ned, og siden Marion ikke lenger har noe å bli i Nepal for, krever hun å få være med Indiana. Indiana og Marion reiser til Kairo hvor Indianas venn, graveren Sallah forteller dem at nazistene holder på å grave fram Tanis, ved hjelp av en kopi av hodeornamentet, laget ved hjelp av avtrykket i Tohts hånd. På et marked i Kairo blir Indiana og Marion angrepet av lokale banditter som jobber for nazistene, og Marion blir tilsynelatende drept under et kidnappingsforsøk. Etter et sammenstøt med Belloq, får Indiana og Sallah tydet inskripsjonene på hodeornamentet, og finner ut at nazistene graver på feil sted. De infiltrerer deretter nazistenes utgraving av Tanis, og Indiana finner ut av den riktige posisjonen for Sjelebrønnen, rommet hvor arken skal befinne seg. Indiana oppdager også at Marion fortsatt er i live, men han redder henne ikke, siden det vil gjøre nazistene oppmerksomme på hans nærvær. Om natten graver Indiana og Sallah seg ned til Sjelebrønnen, som er fylt av det Indiana frykter mest, slanger. Ved hjelp av fakler får Indiana og Sallah hentet opp arken, men før Indiana slipper ut, kommer nazistene og stenger ham inne, sammen med Marion. Indiana velter en statue av Anubis gjennom en vegg, og de slipper unna. De finner ut at arken skal flys til Berlin, og de prøver å ta over flyet, men etter en dramatisk kamp med en diger mekaniker ender de opp med å sprenge flyet. Arken sendes derfor med lastebil til Kairo, men Indiana følger etter og tar over lastebilen. Indiana og Marion tar deretter arken med på et skip til England. Skipet blir bordet av nazistene, og Marion og arken blir tatt med til en hemmelig nazikontrollert øy i Middelhavet i en ubåt. Indiana sniker seg med. På øya kler han seg ut som en nazist, og følger etter Belloq, som tar arken med til et jødisk alter han har satt opp inne på øya. Belloq planlegger å åpne arken, for å lære om dens krefter før den tas med til Hitler. Indiana dukker opp og truer med å sprenge arken, men klarer ikke å få seg til å ødelegge den uvurderlige historiske gjenstanden. Han tas derfor til fange sammen med Marion, og blir vitne til åpningen av arken. På Indianas oppfordring lukker han og Marion øynene under åpningen, og spares derfor den grusomme døden Belloq og nazistene utsettes for. Arken blir deretter brakt til USA, hvor den blir overtatt av myndighetene, hvorpå Indiana får beskjed om at den tas hånd om av; "Top men." (mens den egentlig spikres inne i en trekasse og lagres i en gigantisk lagerbygning) Filmen slutter med at en skuffet Indiana Jones og Marion går ut for en drink. Rolleliste. 1 Coruscant. Coruscant (uttales //) er navnet på en fiktiv planet i Star Wars universet. Planeten ligger i hjertet av galaksen, og var høysete for Den Galaktiske Republikken. Gjennom tusener av år hadde planeten blitt en eneste stor by som dekket hele overflaten, med ragende skyskrapere. Planeten var også hjemstedet for den mektige Jediordenen, som bevarte freden i galaksen. Dette opphørte da Det Galaktiske Imperiet tok over planeten og senere resten av galaksen. Det er også erkjent at Coruscant er den viktigste planeten i galaksen, bevist av det faktum at kordinatene er (0,0,0). Geografi. Planetens hav har blitt fjernet og lagt i vannreservoarer under bakken for fremtidig bruk. Den eneste synlige delen av vann er "Vestsjøen", som blir brukt av turister og andre besøkende. Den eneste andre synlige delen av landmassen som er urørt er toppen på "Manarai-fjellene", som ligger nært "Det Imperialske Palasset". Antallet på planetens befolkning er anslått til å være 1 trillion. Siden det ikke er noe vann igjen på overflaten har ingeniørene bygd et kompleks rørsystem som pumper vannet fra pol isen til alle bydelene av planeten. Et problem på planeten er de enorme mengdene av karbondioksid som befolkningen skaper hver dag, derfor ble store ”luftrensere” satt i bane rundt den for og fjerne gassene. "Galaktisk Standard Tid" ble oppfunnet på Coruscant og dreier seg om timene Coruscant har hver dag, som er 24 timer med 368 dager i året. Den Galaktiske By er delt opp i flere tusen bydeler, som igjen er delt opp i nummererte sektorer. Større deler av planeten er avsatt til kun industriell bruk, den største av disse delene ble gitt navnet "The Works". Der produserte man deler til romskip, droider og bygge materialer, som ble lagd i voldsomme mengder i flere hundre år. Men det ble omsider slutt, og området ble overtatt av kriminelle og folk flest holdt seg unna det. "The Works" var en møteplass for sithene Darth Sidious og Grev Dooku. Historie. Siden 25,000 f.s.y. (Før Slaget ved Yavin) var det en global by som dekket det meste av Coruscants overflate. Nye bygninger ble bygd på de gamle, og det var snart ikke mer synlig land igjen. I byens undernivå, er det mørke, forurensning og kriminalitet. Høyere oppe er det rådhus og andre mer velstående bygninger. Coruscant er mest sannsynlig hjemverdenen til menneskene i galaksen. Under klonekrigen invaderte separatistenes hær byen, og forårsaket stor skade på de minneverdige bygningene under beleiringen og kampen mot republikkens hær. Separatistenes stjerneflåte iverksatte også massiv bombing mot byen. Under Imperies styre ble Coruscant gitt navnet "Det Imperialske Senter", og "Den Galaktiske By" fikk navnet "Imperiets By". Ikke-menneskelige arter ble forflyttet fra bydelen og måtte bo i forbeholdte bydeler i "Imperiets By". Den grådige Keiseren begynte å forme Coruscant etter sitt eget ønske, blant annet et massivt overvåkningssystem over hele byen. Det ble også plassert skjold generatorer over hele Coruscant, som fremkalte stormer, som gav byen et gotisk utseende som gjenspeilte desperasjonen til mange innbyggere under Keiserens herredømme. Keiseren fikk også "Republikkens Palass" gjenbygget og gav det navnet "Det Imperialske Palass". Palasset var en veldig bygning og var et av de største byggverkene på Coruscant. Etter Keiserens død fikk den delen av befolkningen som hadde blitt rammet av Imperiets urett oppreisning. Palpatines død ble også feiret med et veldig fyrverkeri og de rev ned en statue av ham. Men noen av keiserens krigsførere hadde ikke gitt opp, og blant dem var Ysanne Isard som hersket over "Det Imperialske Senteret". Isards herredømme ble avbrutt av krangelen mellom de andre krigsførerne og Den Nye Republikken. Før hun forlot "Det Imperialske Senteret" forgiftet hun byens vannreservoarer med det dødelige Krytos viruset, som bare angriper ikke-menneskelige arter. Men Den Nye Republikken fikk fjernet viruset og frigjorde "Det Imperialske Senteret", og gav det tilbake sitt gamle navn, Coruscant. Isard brukte sin skjulte stjernekrysser, "Lunsankya" til å unnslippe, under flukten ble millioner drept og en stor del av bylandskapet ble ødelagt før hun til slutt for over i overlysfart og forsvant. Slaget ved Hastings. Slaget ved Hastings fant sted 14. oktober 1066, og var det avgjørende slaget som førte til at normannerne klarte å invadere England. Seierherren og den nye kongen av England, var hertugen av Normandie, Vilhelm Erobreren. Bakgrunn. Etter Edvard Bekjennerens død var den engelske kronen omstridt. Det ble på den ene side hevdet at Edvard som takk for tidligere tjenester hadde lovet den til hertug Vilhelm av Normandie, og på den annen at det var Harold Godwinson, sønnen til Godwin, jarl av Wessex som hadde rett til tronen. Harold ble kronet, men hertugen ønsket å kreve riket. Den 28. september 1066 steg han i land, uten å møte motstand, ved Pevensey. Harald II hadde kort tid tidligere knust en vikinghær i slaget ved Stamford Bridge, og begynte raskt å marsjere sørover da han fikk vite at hertugen hadde gått i land. Han samlet flere soldater på veien mot sørkysten. Angelsakserne. Slagplanen; angelsaksernes stilling i rødt og normannernes i sort (infanteri) og hvitt (kavaleri) Da Harald II var fremme i området stilte han opp sine styrker over veien fra Hastings til London. Bak seg hadde de den store skogen Anderida, og foran en lang, slak bakke som gikk ned til stedet hvor stigningen på Telham Hill begynner. Stedet ligger ved byen Battle, som har navn etter slaget. Alteret i klosterkirken i Battle Abbey skal ha stått på stedet hvor Harald til slutt ble overmannet; det er i dag et minnesmerke på stedet. Den engelske hæren antas å ha vært på 7000–8000 mann. Den bestod utelukkende av infanteri; engelskmennene kunne gjerne ri til et slag, men steg så av for å kjempe. Hæren var sammensatt av medlemmer av det angelsaksiske aristokratiet, særlig thegner, kongens egne styrker inkludert livgarden Housecarls, samt utskrevne bønder. Forrest stod thegnene og kongens garde. Mange av dem må ha vært veteraner som også hadde kjempet ved Stamford bru. De var bevæpnet med sverd, spyd og i noen tilfeller danske stridsøkser. Til beskyttelse bar de ringbrynjer og skjold. Ved å la skjoldene overlappe lagde de en beskyttende mur langs åsryggen. Etterhvert som de i forreste rekke falt var det forventet at de lenger bak rykket frem for å tette hullene i rekken. Bak dem stod bønder med buer og de våpen de måtte ha ellers. Normannerne. Slagmarken fra den normanniske oppstillingsposisjonen. Klosteret ligger der den engelske hæren stod. Hertug Vilhelm samlet sin hær nedenfor den engelske posisjonen. Normannernes hær var av samme størrelse, og bestod av hertugens normanniske, bretonske og flamske vasaller med deres underordnede, samt leiesoldater fra flere land, inkludert de normanniske områdene i Italia. Adelsmennene hadde blitt lovet eiendommer i England og ytterligere titler, mens de av lavere rang skulle få betalt i form av plyndring og "kontant" betaling; mange av dem hadde også håp om å få seg eiendom. Hæren ble stilt opp i den klassiske middelalderstilen, men tre avdelinger. Normannerne stod i midten, med bretonere på venstre flanke og fransk-flamske styrker på høyre. Hver avdeling hadde infanteri, kavaleri og bueskyttere. Ut fra Bayeuxteppet kan det se ut til at det også var med armbrøstskyttere. Dersom bildene er tolket riktig er dette den tidligste dokumenterte bruk av armbrøster, men det er noe uenighet om dette blant militærhistorikere. I motsetning til engelskmennene stod de stilt opp med bueskytterne forrest. Dette gav mulighet til å utveksle pilskurer, uten at hele styrken var utsatt for motstanderens piler. Slaget. Figur av normannisk soldat, museet i Bayeux Ifølge legenden tagg hertugens skald og ridder Ivo Taillefer om å få lov til å slå det første slaget. Han fikk lov til dette, og red frem foran engelskmennene mens han kastet sverdet og spydet sitt opp i luften og tok dem imot igjen mens han sang en tidlig versjon av «Rolands sang». Ifølge den tidligste kilden til denne fortellingen, "Carmen de Hastinhae Proelio", kom en engelskmann frem for å møte ham i tvekamp, og Taileffer drepte raskt sin motstander og tok hans hode som trofé. I en kilde fra det 12. århundre hevdes det derimot at Taileffer red rett inn i den engelske slagoppstillingen og drepte en til tre engelskmenn før han selv falt. Uansett om denne historien er korrekt eller ikke startet selve slaget med at normannerne avfyrte piler. Normanniske bueskyttere trakk ikke strengene lenger enn til kjeven, hvilket med den buetypen de brukte ikke gav nok kraft til å trenge gjennom fiendens skjold. Pilregnet gjorde derfor minimal skade. Normannernes infanteri og kavaleri rykket så frem, ledet av hertugen og hans halvbrødre biskop Odo og grev Robert de Mortain. De kom i nærkamp med engelskmennene, men de kraftige danske stridsøksene og de sterke skjoldene som var klemt fast i hverandre gjorde det umulig å bryte gjennom. Etter forholdsvis store normanniske tap holdt fortsatt skjoldmuren. Engelskmennene skal ha brukt stridsropene «Ollicrosse!» («Hellige kors!») og «Ut, ut» (angelsaksisk, men samme betydning som på norsk). Bretonerne på venstre flanke, hvor bakken er slakest, kom først i kontakt med engelskmennene. De var ikke forberedt på motstanden de møtte, og ble raskt brutt opp. Deler av engelskmennenes høyre flanke, muligens ledet av en av kongens brødre, brøt ut og jaget dem nedover bakken i et vilt og uordnet stormløp. Da de nådde flatmark ble da angrepet av normannisk kavaleri, og uten skjoldmuren hadde de ikke noe forsvar og ble slaktet ned. Engelskmennenes forhastede offensiv ble lagt merke til, og normannerne organiserte falske flukter. Kavaleriet red flere ganger inn mot skjoldmuren, men trakk seg hver gang tilbake og ble forfulgt. Engelskmennene fulgte etter det de trodde var en panikkslagen fiende, for så å oppleve at kavaleriet igjen snudde og tvang dem vekk fra skjoldmuren. Etter å ha tynnet ut og slitt ned den engelske hæren samlet normannerne seg igjen for et stort angrep. Mot slutten av dagen hadde begge sider lidd store tap. Hertugen var engstelig for at mørkets frembrudd ville tvinge ham til å trekke seg tilbake til skipene, hvor de var utsatt for angrep fra sjøsiden. Han sendte igjen bueskytterne frem, og beordret dem denne gangen til å skyte over skjoldmuren. Pilregnet forårsaket store tap i engelskmennenes bakre rekker. Da normannernes infanteri og kavaleri igjen nærmet seg fikk Harald II banesår. Ut fra bildet på Bayeuxteppet dreide det seg om en pil i øyet, men "Carmen de Hastingae Proelio" hevder at han ble hugget ned av en gruppe riddere ledet av hertugen. En mulighet en del historikere heller mot er at han først ble alvorlig såret av en pil i ansiktet, og så hugget ned i normannernes siste angrep. Angrepet nådde engelskmennene først på ytre høyre og venstre flanke. Normannerne begynte så å rulle opp linjen fra flankene, og den allerede sterkt svekkede skjoldmuren begynte å vakle. Normanniske fotsoldater klarte dermed å presse seg inn, slik at engelskmennene mistet fordelen skjoldene gav. Da det ble klart at kongen hadde falt begynte mange engelskmenn å flykte. De siste som holdt stand var Housecarls, som kjempet rundt kongens lik og hans standard. Kongens lik skal ifølge en tolkning av "Carmen" ha blitt skjendet av normannerne etter slaget. Etterspill. Bare en liten del av engelskmennene nådde skogen. En del normannere fulgte etter dem, men i halvmørket mellom trærne fikk engelskmennene overtaket da de nådde ulendt terreng. I kilder fra det 12. århundre fortelles det at normannerne som gikk inn i skogen falt etter å ha kommet inn i en "malfoss", en «ond grøft». Hertug Vilhelm hvilte gjennom natten, og begynte så på den videre erobringen av England. I to uker rekrutterte han soldater nær Hastings, og ventet på at angelsaksiske aristokrater skulle komme for å underkaste seg. Da han innså at dette ikke kom til å skje begynte han sin marsj mot London. Første juledag ble han kronet i Westminster Abbey. På slagstedet grunnla Vilhelm Battle Abbey, som ble innviet i 1095. Lite er igjen av klosteret bortsett fra en port i enden av hovedgaten i Battle. Som tidligere nevnt finnes det et monument på stedet hvor høyalteret stod, som regnes for å være stedet hvor Harald II falt. En tid etter slaget ble Bayeuxteppet laget til minne om hendelsene i 1066. Det er en meget viktig kilde til kunnskap om slaget, fordi det viser utstyr som ble brukt. Sammenholdt med skriftlige kilder gjør dette slaget ved Hastings til et av de slag man vet mest om i denne perioden. Slaget ble viktig for utviklingen av strid med blandede våpenarter. Engelskmennene var overlegne mann mot mann, men ved hjelp av det raske kavaleriet, bueskyttere som kunne desimere de bakre rekkene og infanteri som kunne trenge gjennom skjoldmuren når den beynte å svikte klarte normannerne å sikre seieren. Kombinasjonen gav engelskmennene få andre muligheter enn å kjempe defensivt; deres offensive handlinger ble skjebnesvangre for dem. Hastings Hastings The World Is Not Enough. The World Is Not Enough fra 1999 er den 19. James Bond-filmen og den tredje med Pierce Brosnan i hovedrollen som den britiske agenten. Tittelen er en oversettelse av Bond-familiens familiemotto, det latinske "Orbis non sufficit". Mottoet ble første gang brukt i Ian Flemings roman "I hemmelig tjeneste" fra 1963. Rolleliste (i utvalg). Dette er den siste filmen med «Q», og hans etterfølger, som Bond kaller «R», introduseres. Philip Pullman. Den britiske barne- og ungdomsbokforfatteren Philip Pullman under en boksignering i 2005 Philip Pullman (født 19. oktober 1946) er en britisk forfatter av barne- og ungdomslitteratur. Han har blant annet skrevet den bestselgende trilogien "Den mørke materien", der første del filmatiseres av New Line Cinema med en planlagt lansering i 2007. Philip Pullman regner seg selv for å være en ateist, og han er blitt anklaget for å formidle negative holdninger til religion og kristendom gjennom "Den mørke materien". Liv og arbeid. Forfatteren ble født i Norwich i England, skjønt han tilbrakte betydelig deler av oppveksten i Zimbabwe, Australia og Wales. Han studerte senere engelsk ved Exeter College i Oxford, og i en alder av 25 fant han veien til en lærerstilling i barneskolen. Philip Pullman skrev bøker ved siden av læreryrket, og han har gitt ut bøker med ujevne mellomrom siden 1972. Nevneverdige verk er "Grev Karlstein" (1982) og "Sally Lockhart"-serien. Han største gjennomslag kom likevel i 1995, da Scholastic publiserte "Det gylne kompasset", første del i "Den mørke materien"-trilogien. Oppfølgerne "Den skarpeste kniven" (1997) og "En kikkert av rav" (2000) ble også store suksesser, og de tre bøkene er per i dag oversatt til 37 forskjellige språk. Torstein Bugge Høverstads norske oversettelser har bidratt til norsk interesse for verket, selv om majoriteten av Pullmans lesere likevel er britiske. Dette er ventet at blir forandret etter at New Line Cinema lanserte "Det gylne kompasset" som film i desember 2007. Philip Pullman har vært en aktiv debattant i flere hete diskusjonstemaer den siste tiden, noen hvor hans egne bøker av og til har vært selve utgangspunktet. "Den mørke materien" har, som "Harry Potter"-bøkene, fått hard kritikk fra kristne fundamentalistiske grupper. Noen omtaler trilogien som «blasfemisk» og som et «angrep på kristendommen». Pullman selv avviser dette, og sier at det ikke er kristendommen i seg selv som får gjennomgå i bøkene hans, men snarere teokrati og undertrykkende religion. Folk har tanker om at Pullman er i mot organisert religion, men noen tror annerledes. Her har forfatteren fått støtte fra erkebiskopen av Canterbury, som har gått så langt som å foreslå at "Den mørke materien" blir en del av religionsundervisningen i skolen. Philip Pullman har vunnet flere priser for sin litteratur. Trilogiens siste del ble tildelt Whitbread Book of the Year-prisen i januar 2002, som første barnebok noen sinne. I 2005 ble han dessuten belønnet med Astrid Lindgren-prisen. Stendhal. Marie-Henri Beyle (født 23. januar 1783 i Grenoble, død 23. mars 1842 i Paris), bedre kjent under pseudonymet Stendhal, var en fransk forfatter i begynnelsen av 1800-tallet. Hans mest kjente verker er «Rødt og sort» (1830) og «Kartusianerklosteret i Parma» (1839). Pseudonymet Stendhal lånte han fra den tyske byen Stendal mellom Berlin og Hannover, der han tilbrakte årene 1806-08 mens han tjenestegjorde i Napoleons hær etter innmarsjen i Tyskland. Liv. Beyles barndom og ungdom er skildret i det selvbiografiske verket «Vie de Henry Brulard». Han ble født i Grenoble som sønn av advokaten Joseph Chérubin Beyle og Henriette f. Gagnon. Som gutt var han 7. juni 1788 vitne til «La Journée des toiles» i Grenoble, da byens befolkning kastet taksten på kongens soldater. Denne hendelsen ledet frem til Den franske revolusjon 1789. I 1790 døde moren, som ble dypt savnet av den unge Beyle, for han hatet sin far. Han hadde to yngre søstre; til den eldste, Pauline, hadde han et nært forhold, som senere ga seg utslag i en utstrakt brevveksling. Etter revolusjonen levde faren, som var rojalist, et tilbaketrukket liv av frykt for å bli arrestert, selv om Terroren ikke rammet Grenoble i særlig høy grad. Faren tilbragt mye tid på landstedet i Claix, og bodde hos svigerfaren Henri Gagnon når han var i byen. Selv om han var advokat, hadde han adelige ambisjoner, og ville ikke at sønnen skulle komme under dårlig innflytelse. Han og svigerinnen Séraphie nektet derfor den unge Henri å forlate huset på egen hånd og å leke med andre barn. Henri Beyle ble derfor sterkt knyttet til sin bestefar, legen Henri Gagnon. Han fikk privatundervisning i latin og tegning, og leste bøker han fant i farens og bestefarens boksamlinger. Da tanten Séraphie døde fikk Henri Beyle i 1796 lov til å begynne ved skolen "École centrale" i Grenoble. Etter hvert ble han lidenskapelig opptatt av matematikk, fordi han ønsket å komme vekk fra Grenoble gjennom å komme inn ved "École Polytechnique" i Paris. I 1799 fikk han førstepremie i matematikk ved skolen, og reiste i oktober samme år til Paris. Her erklærte han imidlertid at han slett ikke ville begynne ved "École polytechnique". Gjennom en slektning fikk han i stedet en stilling som "sous-lieutenant" ved 6. dragonregiment i den franske hæren, og deltok under felttoget i Italia 1800. Etter Napoleons fall 1814 reiste han til Italia. Senere ble han utnevnt til fransk konsul i Civitavecchia. Referanser. Stendhal Stendhal Stendhal Kathryn Grayson. Kathryn Grayson (født Zelma Kathryn Elisabeth Hedrick den 9. februar 1922 i Winston-Salem i North Carolina, død 17. februar 2010 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespillerinne og sanger. Grayson medvirket i en rekke musikalfilmer på 1940- og 1950-tallet. Hennes første film var "Andy Hardy's Private Secretary" i 1941 hvor hun spilte mot Mickey Rooney. Det drøyde ikke lenge før hun fikk spille mot MGMs store stjerner som Gene Kelly i "To gaster går i land" (1945) og Fred Astaire. Sine beste roller hadde Grayson i "Show Boat" (1951) og "Kiss Me Kate" (1953). Hennes siste film ble "Vagabond King" i 1956. Etter dette har hun jobbet i teater og på nattklubber. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Anders Nordberg. Anders Nordberg under WC på Hovden 2007. Anders Nordberg (født 17. februar 1978 i Skien) er en norsk orienteringsløper. Han tok VM-bronse på mellomdistanse 2004 i Sverige. I 2005 ble han tredobbelt nordisk mester i orientering på Notodden. I juli 2007 vant han herreklassen i O-Ringen i Mjölby, Sverige Senere samme sesong tok han en ny VM-bronse, denne gang på langdistansen. Under verdenscupløpene på Siggerud i juni 2008 vant Nordberg sin første verdenscupseier. Under VM i Tsjekkia 2008 tok han sølv på langdistansen, bare slått av sveitseren Daniel Hubmann. Anders Nordberg representerte Kristiansand O-klubb i perioden 1999-2005, Bækkelaget i perioden 2006–2007, Halden skiklubb i perioden 2008–2010 og fra 2011 den finske klubben Vaajakosken Terä. Han er gift med orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken Nordberg. Utmerkelser. 2010 - Vinner av "årets forbilde 2009" på Idrettsgallaen 2010 i Håkonshall på Lillehammer for sin gode sportsånd under VM i 2009. Nordberg løp den siste etappen og Norge ledet da han stanset for å hjelpe en konkurrent som hadde skadet seg stygt. Satan. Satan (, på standard hebraisk "Satan", gresk latin "Sátanas", arameisk, som betyr «motstander») er en engel, demon eller en undergud i mange religioner. Satan spiller flere roller i den hebraiske Bibelen og i Det nye testamente. I det hebraiske testamentet kan man lese at Satan tviler på menneskers ulastelighet mot Gud, og utsetter dem derfor for prøver (for eksempel prøven i Jobs bok). I Det nye testamente er Satan portrettert som en ond, opprørsk demon som er Guds og menneskehetens fiende. I moderne religioner og andre mytologier blir Satan også sett på som en enhet som er årsaken til alt ondt i verden, det ondes innerste vesen. Satans mange navn. Satan omtales i Bibelen som en frafallen engel. Hans egentlige navn omtales ikke, men han omtales ved titler som Lucifer er et navn som er knyttet til djevelen gjennom populærkulturen i nyere tid, under påvirkning fra John Milton. I noen skrifter i Talmud og Kabbalah er Satan noen ganger kalt Sammael. I noen jødiske verker står det at Sammael er en slags separat engel. Forskere innenfor angelologi og demonologi mener imidlertid at disse forskjellige navnene referer til en rekke forskjellige engler. Satan i islam. I islam er Iblīs (arabisk إبليس) det onde. Det onde nevnes ofte i Koranen ved navnet "Shaitan", eller "al-Shaitaan". Iblis er nevnt 11 ganger, mens Shaitan er nevnt 87 ganger. Han er det ondes leder og hans personlighet har visse likhetstrekk med Lucifer i kristendommen. Han skal ha avslått å bøye seg for Adam på Guds (Allahs) befaling, og gjorde opprør mot Gud og ble derfor kastet ut av Himmelen og var fra da av kjent som Shaitan. Bibelens beskrivelse av Satan. Bibelen beskriver Satan som en åndeskapning (Job kap. 1 og 2). Siden han kalles «herskeren over de onde ånder» så er det tydeligvis mange andre onde åndeskapninger som følger ham. Bibelen gir ikke inntrykk av at Satan ble skapt som en ond person, da 5. Mos. 32:4 sier om Skaperen: «Han er Klippen, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» Satan ble sannsynligvis skapt som en god åndeskapning med en fri vilje, men at han senere utviklet et sterkt ønske om å bli tilbedt, i stedet for Gud. Jakob 1:13-15 sier: «Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Den som blir fristet, lokkes og dras av sin egen lyst. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.» Siden Satan betyr «motstander» og Djevelen betyr «baktaleren», så er det sannsynlig at dette ikke er Satans opprinnelige navn, men at det er noe han har fått i ettertid. Bibelen sier ikke noe om Satans opprinnelige navn. I den hebraiske bibelen oppfatter vi Satan bedre som en ond åndeskapning, enn det ondes personifikasjon. Han beskrives som en engel som jobber med å finne feil hos menneskene, og som har som hovedmål å motarbeide Gud og hans representanter på jorden. Det var Satan som talte gjennom en slange til Eva, og som overtalte henne til å gjøre opprør mot Gud. Bibelen kaller derfor Satan for «den gamle slangen» (Åp. 12:9). For å nå sitt mål i å få folk til å vende seg bort fra Gud, benytter han ofte smarte metoder for å lure menneskene til å tro at de gjør det som er riktig, når de egentlig gjør det som er galt, noe Bibelen forklarer i 2. Kor. 11:14,15 – «Det er ikke noe å undre seg over. For selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.» Mat. 25:41 viser at Gud har til hensikt å tilintetgjøre Satan og hans engler, når Guds tid er inne til det: «Så skal han si til dem på venstre side: "«Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler.»" Satan i kunsten. I kristen tradisjon finnes ingen avbildninger av Djevelen, Satan eller Lucifer fra før 500-tallet, og først på 800-tallet ble fremstillinger av Satan vanlige. Senere forekom han nesten like ofte i kunsten som jomfru Maria eller Kristus på korset. Særlig ble Satan fremstilt i ferd med å bortvises av Kristus eller Sankt Mikael. Frem til 1000-tallet blev Satan avbildet i menneskeskikkelse. Først i 1100-tallet utviklet han dyriske trekk som hale og horn. Ofte hadde han også vinger, først av fjær slik som englene. Fra 1100-tallet fikk han flaggermusvinger i stedet. De glødende øynene, den krumme nesen og lansen eller gaffelen han bærer på, ble de faste attributtene hans. På slutten av 1200-tallet begynte man å latterliggjøre ham i prekensamlinger og på bilder. Spesielt innvirket den irske munken Tundals visjon på oppfatningen av djevleskikkelsen. Hos Dante i "Den Guddommelige Komedie" har Lucifer tre hoder, som en parodi på Treenigheten. Den isnende vinden fra vingene hans står i motsetning til Den Hellige Ånd, som bringer varme og fellesskap. Det flyter blod, vann og tårer fra de forræderne som Lucifer tygger mellom kjevene sine, slik det fløt blod, vand og tårer fra Kristus på korset. Lucifer står til livet i is, slik Jesus stod til livet i Jordanelven da han ble døpt. Som Kristus bar all verdens synder, knuges Lucifer av vekten av den samme verden. Satan i fantasien. Satan har dukket opp i filmer og tegneserier med ulike personligheter og skikkelser, ofte portrettert som en rød mann med horn og trefork, andre ganger med menneskelig skikkelse. I noen av filmene om Satan høres kun hans stemme, i andre ser vi ham som en skikkelse. Jørgen Rostrup. Jørgen Rostrup (født 5. november 1978 i Kristiansand) er en norsk orienteringsløper. Han startet sin orienteringskarriere i Øyestad IF, men byttet tidlig klubb til Idrettsklubben Grane i Arendal. Som 20-åring vant sitt første senior-VM i Skottland 1999, etter at han hadde vunnet junior-VM to ganger. Rostrup har også VM-gull individuelt fra Finland i 2001. Han var ankermann for Norges stafettlag som tok gull i VM 2004 i Sverige og 2005 i Japan. Etter tiden i Grane har han løpt for Bækkelagets Sportsklubb, Turun Suunistajat (Finland) og løper nå for Kristiansand Orienteringsklubb. Barneår. I barneårene bodde Jørgen alltid kort vei fra en fotballbane, og det var naturlig nok fotball som ble den største lidenskapen i starten. I 10-årsalderen meldte faren ham på et nybegynnerkurs i orientering på hjemstedet Nedenes. Det var med stor motvilje Jørgen stilte på kurset, men han viste tidlig talent. Allerede i den avsluttende konkurransen på nybegynnerkurset knuste han all motstand. De første årene var det fotballen som var i hovedfokus, og orientering var bare en bigeskjeft for Jørgen. Han var kaptein på klubblaget og med på kretslaget i fotball da vendepunktet kom. Som 14-åring ble han tatt med på en rekrutteringsgruppe for kretslaget i orientering i Aust-Agder. Her lærte han om trening, og fikk se hva som skulle til for å bli en god orienteringsløper. Han forteller selv at det var disse erfaringene som gjorde at han bestemte seg for å bli orienteringsløper og ikke fotballspiller. Jørgen begynte tidlig å trene mye, og mottoet til daværende kretslagstrener Jan Arild Johansen ble raskt gjort til hans eget: "Må trene meir!" Allerede etter ett års tid begynte fremgangen for alvor å komme, og Jørgen bestemte seg for at han ville bli best - koste hva det koste ville. Juniorkarrieren. De mange gode resultatene i gutteklassene (til og med 16 år) ble kronet med seier i Hovedløpet (uoffisielt NM i orientering for løpere mellom 14 og 16 år) som 16-åring. Allerede første året i juniorklassene beviste Jørgen at han hadde talent til å hevde seg blant de aller beste. Han kvalifiserte seg for både Nordisk mesterskap og junior-VM allerede første året. Resultatet ble 9. plass i Nordisk mesterskap og 7. plass i junior-VM. I begge tilfeller ble han best av de norske løperne. Etter ungdomsskolen flyttet Jørgen hjemmefra og begynte på idrettslinja ved Åmli videregående skole. Her gikk dagene for det meste med til trening og lesing. Resultatet ble et strålende karaktersnitt, fast plass på juniorlandslaget, og i 1997 kom det første VM-gullet som junior. Året etter ble det nye gull, både i junior-VM og Nordisk mesterskap for juniorer. Seniorkarrieren. Orientering er en idrett hvor gjennomsnittsalderen på de som vinner store mesterskap normalt er ganske høy. Da Jørgen ble senior benyttet han første mulighet til å kvalifisere seg for verdensmesterskapet i Skottland i 1999, og dette i seg selv er en stor prestasjon. Mindre var ikke prestasjonen da han løp inn til seier på kortdistansen og ble tidenes yngste mannlige verdensmester i orientering. Det neste verdensmesterskapet skulle gå i Finland i 2001, og omkring et år før flyttet Jørgen til Åbo for å kunne forberede seg best mulig til mesterskapet. Forberedelsene bar frukter, og da mesterskapet var over sto han igjen med gull på langdistansen og bronse på kortdistansen. I det påfølgende verdensmesterskapet i Sveits i 2003 bestemte Jørgen seg – til manges overraskelse – å ikke stille opp på langdistansen hvor han var tittelforsvarer. Han ønsket å satse fullt på kortdistansen (som da var blitt omdøpt til mellomdistanse), og da ville han spare krefter ved å droppe langdistansen. Til tross for gode forberedelser og håp om nye medaljer ble resultatet "bare" 5. plass på yndlingsdistansen. Etter mesterskapet i Sveits bestemte Jørgen seg for å bli en enda bedre stafettløper. Han løp den siste etappen for det norske herrelaget i VM både i 2004 i Sverige og 2005 i Japan. I begge tilfeller løp han inn til gull for Norge. Nedtrappingen. Etter verdensmesterskapet i Japan i 2005 bestemte Rostrup seg for å legge opp toppsatsingen. Han ville stadig satse på nasjonalt nivå for sin klubb, Kristiansand Orienteringsklubb, og de følgende årene var han sterkt delaktig i klubbens tre strake NM-gull i stafett. Under nesten hele seniorkarrieren var han profesjonell utøver i orientering. Lønna besto nesten utelukkende av stipender fra Olympiatoppen. Med sine fire VM-gull som senior og to som junior blir Jørgen Rostrup stående som en av tidenes beste orienteringsløper. Trener. Høsten 2008 ble Rostrup presentert som landslagstrener med særlig ansvar for utviklingslaget til Norges Orienteringsforbund. Han har tidligere hatt treneransvar i Halden Skiklubb (U23-gruppa) og for elitegruppa i Kristiansand Orienteringsklubb Eksterne lenker. Rostrup, Jørgen Holger Hott. Holger Hott under Nordisk Mesterskap på Notodden 2005. Holger Hott, tidligere Holger Hott Johansen (født 8. april 1974) er en norsk orienteringsløper som har vunnet den individuelle bronsemedaljen i langdistanse i VM 2004 og 2005. Han deltok på Norges stafettlag som fikk gull i VM i Japan 2005. Han vant verdenscupen sammenlagt i 2004. I august 2006 vant han sin første individuelle VM-tittel, da han gikk til topps på mellomdistansen under VM i Århus. Han løper for Kristiansand Orienteringsklubb, og har tidligere vært medlem av IF Trauma, IL Express, IL Imås, IFK Lidingö, Bækkelagets Sportsklub. Han er utdannet sivilingeniør (lyd og akustikk). Hott er gift med den canadiske orienteringsløperen Sandy Hott (født Smith). Våren 2007 bestemte de seg for å endre etternavn fra Hott Johansen til Hott, for å gjøre det kort og enkelt å stave. De hadde tenkt på denne navneendringen en god stund, og bestemte seg for å gjøre endringen like før deres første barn ble født i juni 2007. Eksterne lenker. Hott, Holger Hott, Holger The L Word. The L Word er en amerikansk dramaserie produsert og vist av Showtime i USA, og vist av TV3 i Norge. Handlingen utfolder seg rundt en gruppe lesbiske kvinner i West Hollywood i Los Angeles, og deres venner og partnere. Manusforfatterne omfatter blant andre seriens skaper, Ilene Chaiken, samt Guinevere Turner ("Go Fish", "American Psycho") og Rose Troche ("Go Fish", "Six Feet Under"). Pilotepisoden ble sendt på Showtime 18. januar 2004 og på TV3 30. august 2004. Det er per mars 2007 sendt 4 sesonger på Showtime og 3 sesonger på TV3. 9. mars 2007 offentliggjorde Showtime at de vil produsere en 5. sesong av The L Word, som skal sendes i USA i 2008. Hovedrollene. "I alfabetisk rekkefølge. Årstall viser når figuren opptrådte." «The Chart». Et lite utsnitt av «The Chart», som viser hovedpersonene i serien og noen av deres nåværende eller tidligere forhold. Rosa viser kvinnelige hovedpersoner, blått mannlige hovedpersoner, lilla og grønt hhv. kvinnelige og mannlige bipersoner som opptrer i serien, og gull bipersoner som kun nevnes ved navn. Et gjentagende tema i The L Word er «The Chart», et komplekst kart over hvordan alle (i det lesbiske miljøet i Los Angeles) kan kobles sammen gjennom hvem de har ligget med. «The Chart» begynte ifølge Alice som en skisse på en serviett, og har siden utviklet seg til å dekke et stort whiteboard i leiligheten hennes. Stavanger katolske ungdomsforening. Stavanger Katolske Ungdomsforening (SKUF) er en ungdomsforening tilknyttet St. Svithun katolske menighet i Stavanger. Medlemmene er katolske ungdommer i alderen 15 til 25 år. SKUF er tilknyttet Norges Unge Katolikker (NUK), og ungdommer fra St. Svithuns menighet deltar regelmessig på sentrale arrangementer som leirer, kurs og møter. Regionalt arrangeres det Vestlandstreff et par ganger i året. Det er de katolske menigheter i Bergen, Haugesund og Stavanger som veksler på å ha slike Vestlandstreff for ungdommer. I St. Svithuns menighet deltar ungdommene aktivt i ungdomsmesser, arrangerer årlig adventsaksjon til inntekt for et formål i den tredje verden, og har samlinger i helger eller på en enkelt møtedag. Øyvind Staveland. a>Øyvind Staveland (født 20. mai 1960) er en norsk musiker og komponist. Han er mest kjent som medlem av Haugesunds-gruppen Vamp. Han var også medlem av Vestlandsfanden i begynnelsen av deres karriere. Staveland har komponert melodien til musikken av et flertall av Vamps låter opp gjennom årene. Blant annet «Tir'na Noir», «Harry», «Sitte å tenke», «Ba», «Månemannen» og «Kim du nå va», en sang han også har skrevet teksten til. Staveland har blant annet samarbeidet nært med sin nabo, lyrikeren Kolbein Falkeid om tekster til Vamp-melodier. Han har også sammen med sin sønn Odin Aarvik Staveland laget filmmusikken til "Ikke naken". Som musiker spiller Staveland flere instrumenter; fiolin, bratsj, fløyte og trekkspill. I tillegg har han vært vokalist på enkelte av Vamps sanger. Før han begynte å sysle med musikk på heltid jobbet Øyvind Staveland som tømrer og som feier. Larisa Lazutina. Larisa Jevgenjevna Lazutina (Лариса Евгеньевна Лазутина, født Ptitsyna (Птицына), 1. juni 1965 i Kondopoga) er en tidligere russisk langrennsløper. Under OL 1998 i Nagano vant hun fem medaljer (tre gull, en sølv og en bronse. I 1998 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Fred Børre Lundberg, Harri Kirvesniemi og Aleksej Prokurorov. Hun ble utestengt fra konkurranser etter en positiv dopingtest under OL 2002 i Salt Lake City. Kjøtve den rike. Kjøtve den rike (f. ? – ca. 872) (norrønt "Kjøtvi hinn auðgi") var småkonge i Agderfylkene, andre generasjon etter Harald Granraude, og en av kong Harald Hårfagres hovedmotstandere i slaget ved Hafrsfjord. Kjøtve flyktet mot slutten av slaget da sønnen hans hadde falt og til en bygdeborg på «holmen». Dette er antakeligvis bygdeborgen på Ytraberget i Sola kommune. I dag er Ytraberget ikke en holme, men en halvøy med tydelige ruiner fra en bygdeborg. Da Harald tok over bygdeborgen flyktet Kjøtve videre innover, i Sørnesvågen, og deretter videre nedover Jæren mot hjemtraktene, Agder. Deretter nevner ikke Snorre Kjøtve mer. Etter Hafrsfjord var det ikke lenger opposisjonelle krefter mot kongen, og muligens var Kjøtve en av dem som Snorre nevner sporadisk: «Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vesterviking», eller i motsatt fall var han blant de «mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham». Sannsynligvis var Kjøtves tid ute, og da sønnen Tore Haklang var drept døde Kjøtves ætt ut med ham. Provinsen Milano. Provinsen Milano (It. "Provincia di Milano") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Milano er provinsens hovedstad. Provinsen er den folkerikeste i Italia med 3 707 210 innbyggere etter folketellingen i 2001. Etter Napoli er den med 1.868,2 innbyggere per km² den nest folketetteste. Monza e Brianza blir i 2009 utskillt som en egen provins. Sportsrevyen. "Sportsrevyen" er NRKs sportsending på søndagskvelden. Programmet ble sendt første gang den 18. september 1960 med Jarle Høysæter og Oddvar Foss som programledere. Programmet blir sendt på kveldstid og varer i en halv time. Programledere. Jarle Høysæter, Knut Bjørnsen, Knut Th. Gleditsh, Per Jorsett, Øivind Johnssen, Rolf Rustad, Finn Søhol, Arne Scheie, Jon Herwig Carlsen, Gunnar Grimstad, Per Ståle Lønning, Henning Rivedal, Sylfest Lomheim, Rolf Hovden, Sølve Grotmol, Terje Dalby, Halvard Flatland, Kjell Kristian Rike, Karen-Marie Ellefsen, Dag Erik Pedersen, Ove Eriksen, Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, Hanne Marie Brevik, Pål Gordon Nilsen, Ingerid Stenvold, Espen Graff, Line Andersen, Brit Susann Michaelsen, Anne Elgård Rimmen, Marianne Kvamme Amengual, Andreas Hagen. Geir Kaufmann. Geir Kaufmann (født 29. desember 1943) er norsk psykolog og professor ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Kaufmann har hovedsakelig arbeidet med spørsmål knyttet til organisasjon, ledelse, problemløsning og kreativitet. Han har publisert en rekke bøker og vitenskapelige artikler, senest "Hva er kreativitet" (2006). Geir Kaufmann har tidligere vært professor ved Universitetet i Bergen og ved Norges Handelshøyskole. Han er gift med Astrid Kaufmann, som også er lærer ved BI. Sammen har de skrevet boken "Psykologi i organisasjon og ledelse". Det er kommet ut fire utgaver av denne boken. Kaufmann har vært gjesteforeleser ved University of California og Yale University. Han mottok i 2005 den internasjonalt prestisjetunge prisen "Emerald Citation of Excellence" innen ledelsesforskning. Michael Des Barres. Michael Des Barres (født 24. januar 1948 i London) er en engelsk skuespiller og musiker. I Norge er han mest kjent som den svært kreative leiemorderen Murdoc fra tv-serien "MacGyver". Han første filmrolle var som en av skoleelevene i klassikeren "To Sir, With Love" (1967). Etter en rekke andre filmer og gjesteroller på britisk TV, konsentrerte han seg etter hvert mer om musikken. Des Barres var vokalist i glamrock-bandet Silverhead fra 1972 til 1974. Silverhead spilte inn to studioalbum som ble utgitt av Deep Purples eget plateselskap Purple Records. Etter å ha flyttet til Los Angeles dannet han bandet Detective sammen med Michael Monarch (Steppenwolf) i 1975. Detective ga ut to album på Led Zeppelins Swan Song Records i 1977. Des Barres første solo-album, "I'm Only Human" ble utgitt i 1980. I 1982 dannet han bandet Chequered Past sammen med blant annet Steve Jones (Sex Pistols) og Nigel Harrison og Clem Burke fra Blondie. Chequered Past turnerte en del i USA og ga ut et album i 1984. Året etter, i 1985, fikk Des Barres det store musikalske gjennombruddet som vokalist på sommerturnéen til Duran Duran-sideprosjektet Power Station, etter at bandets vokalist Robert Palmer nektet å turnere. Power Station spilte blant annet på den gigantiske Live Aid-konserten i Philadelphia med Des Barres på vokal. I 1986 kom Des Barres' andre solo-album, "Somebody Up There Likes Me". Siden har han fokusert mest på skuespillerkarrieren, og har blant annet hatt roller i filmer som "Under Siege", "Mulholland Drive" og "The Man From Elysian Fields". På TV har han for eksempel dukket opp i episoder av "Seinfeld", "Frasier" og "Alias". I alt har Michael Des Barres vært med i over 30 filmer og hatt gjesteroller i over 100 TV-serie-episoder. Samtidig har han fortsatt å produsere og skrive låter for andre artister, og opptrer fortsatt med forskjellige rockeband i Los Angeles, gjerne sammen med kompisen Steve Jones fra Sex Pistols. Saksedyr. Saksedyr (Dermaptera) er en orden innen insektene. Det finnes tre arter i Norge, og i verden ca. 2 000 arter fordelt på ti familier i tre underordener. De lever vanligvis noe bortgjemt, under steiner og bark. Navnet kommer av «tangen», «kloa» eller «saksen» på bakkroppen. Noen kaller saksedyr for klypedyr. Utseende. De norske artene er ca. 10 –12 mm lange, eller noe kortere. Saksedyr kjennes lett på «tangen» på bakkroppen. Den brukes til forsvar, til å fange byttedyr med og under parringsleken. Selv om tangen er skremmende, er den ikke kvass, og et saksedyr kliper heller ikke særlig hardt. Saksedyr er helt ufarlige, selv om mange mennesker er redde dem. Skogsaksedyret mangler dekkvinger. Det finnes også saksedyr som er helt vingeløse, mens andre har velutviklede vinger. Hos enkelte arter finnes det, under de små dekkvingene, membrane flyvevinger. Disse er på et meget sinnrikt vis foldet sammen for å få plass. Undersøkelser har vist at de må brettes opp mot førti ganger for å få plass til å kunne skjules av dekkvingene. Saksedyr bruker vingene svært sjeldent til å fly med, muligens på grunn av den kompliserte bretteteknikken. Undersøkelser har vist at vingene må brettes opp mot førti ganger. Saksedyr bruker «tangen» på bakkroppen til blant annet å fange byttedyr. Den er helt ufarlig for mennesker. Levevis. Saksedyr har ufullstendig forvandling, nymfene vokser seg gradvis mer og mer lik de voksne dyrene. Vekst skjer ved hudskifte, vanligvis skjer hudskiftet fem ganger før saksedyret er voksent og kjønnsmodent (imago). Hunnen graver en hule eller gang i jorda om høsten, et lite overvintringssted. I den samme jordgangen legger hun egg neste vår. Saksedyr har primitiv yngelpleie. Det er uvanlig blant insekter at hunnen passer avkommet. De både mates og det holdes rent. Nyttig liten hjelper i hagen. Saksedyr har bitende munndeler og lever av forskjellig organisk føde og men kan gjerne ta mindre levende byttedyr. Derfor er saksedyr et nyttig dyr, som er med på å holde bestanden av bladlus og andre skadedyr nede. Men mange synes nok disse dyrene er noe plagsomme ettersom de lett kan gjemme seg i fine store roseblomster eller bli med dagens avis opp av postkassen. Rykter og misforståelser. En utbredt misforståelse er at saksedyret forsøker å krype inn i øret til mennesker om natten, for å bite hull på trommehinnen. Dette er ikke tilfelle. Sannheten er at disse dyrene er nattaktive. Før det lysner om morgenen, leter de opp et fint sted å oppholde seg. Derfor finnes de i postkasser, blomster og mange flere steder. I enkelte tilfeller vil de også komme seg inn i hus. Systematisk inndeling med norske arter. Saksedyr er en av undergruppene i «Nyvingene» (Neoptera). Systematikken følger Fauna Europaea. Trappetroll. Et trappetroll er et fjærformet leketøy, oppfunnet av ingeniøren Richard T. James og hans kone Betty James tidlig på 1940-tallet. Trappetroll kommer i forskjellige størrelser, men er vanligvis ikke større enn en voksen persons knyttneve når den er i kompakt form. Trappetroll har en enkel spiral- eller fjærdesign, opprinnelig av metall, men er mest vanlig i plast. Leken kalles trappetroll fordi den kan «gå» ned trapper, ved at fjæra strekker og omformer seg ved hjelp av gravitasjonen. Rhea (måne). Rhea ("re'-a", Gresk "Ῥέᾱ") er Saturns nest største måne og ble oppdaget i 1672 av Giovanni Domenico Cassini. Navn. Rhea har fått navn etter titanen Rhea i gresk mytologi. Den har også fått betegnelsen Saturn V. Cassini kalte de fire månene han oppdaget (Tethys, Dione, Rhea og Iapetus) "Sidera Lodoicea" («Louis' stjerner») for å ære kong Ludvig XIV av Frankrike. Astronomene begynte å kalle disse og Titan for "Saturn I" til "Saturn V". Da Mimas og Enceladus ble oppdaget i 1789, ble nummersystemet utvidet til "Saturn VII". Det var William Herschels sønn John Herschel som foreslo å kalle opp de sju månene etter titanene i 1847. Fysiske egenskaper. Rhea er en ismåne med en densitet rundt 1240 kg/m³. Den lave densiteten antyder at den har en steinkjerne som utgjør mindre enn en tredjedel av månens masse, mens resten består av vannis. Rheas sammensetning ligner nabomånen Dione, noe som tyder på at de har lignende forhistorier. Temperaturen på Rheas overflate er fra 99 K (−174°C) i fullt sollys til 53 K (−220°C) på nattsiden. Rhea har et stort antall kratere og lyse fjærlignende merker på overflaten. Overflaten kan deles inn i to geologisk forskjellige områder basert på tettheten av nedslagskratere. Det første området har kratere større enn 40 km i diameter, mens det andre (i deler av polområdet og ekvatorområdet) har mindre kratere. Dette tyder på at deler av overflaten har blitt omdannet en eller annen gang i månens tidlige historie. Som på Callisto mangler kraterne den høye kanten man finner for eksempel på Månen og Merkur. "Cassini"-sonden gjorde en planlagt forbiflygning av Rhea den 25. november, 2005 i en avstand av 500 kilometer. Mulige ringer. Den 6. mars, 2008, kunngjorde NASA at Rhea kanskje har et tynt ringsystem. Dette vil isåfall være den første oppdagelsen av ringer rundt en måne. Ringenes eksistens fremkommer av observerte endringer i elektronflyten fanget av Saturns magnetfelt da "Cassini" passerte forbi Rhea. Støv og brokker ser ut til å utvide Rheas hill-sfære, men er mer kompakt jo nærmere månen, og inneholder tre smale ringer med enda høyere tetthet. Deontologi. Deontologi er en teori som sier at valg skal baseres på regler eller moralske prinsipper, og at det «riktige valget» veier tyngre enn resultatene. Deontologien er en pliktetikk. I dette ligger at det må finnes absolutte regler vi vil være pliktige til å overholde. Denne retningen er lettere å relatere til for folk flest, siden deontologien legger moralen i handlingen, ikke konsekvensene. Mens man i utilitarismen vil måtte foreta en vurdering av moral i hver eneste handling, noe som for de fleste ville være uoverkommelig, kan regelutilitarismen regnes som mindre omfattende. Dette fordi handlinger i deontologien kategoriseres som påbudte, forbudte eller tillatte. De tillatte handlingene vil være de handlingene som faller utenfor de allmenne regler, hverken påbudte eller forbudte, og dermed omfatte de fleste av våre daglige handlinger. En negativ konsekvens av deontologien vil komme av de absolutte plikter vi møter. «Du skal ikke lyve» som en absolutt lov, tar ikke konsekvensene i betraktning, og vil dermed gjelde uavhengig av hva utfallet blir i enkeltsituasjoner. Om du så lyver for å redde liv, vil handlingen fortsatt regnes som umoralsk i følge deontologien. Viftevinger. Viftevinger (Strepsiptera) er en liten orden av insekter, små insekter, bare 0,5 til 4 millimeter lange. De har på norsk hatt det «latin-norske» navnet "strepsipter", men kalles vel nå mest for viftevinger. Det er bare mellom fem og sju arter i Norge. I verden er det bare funnet omtrent 500 arter fordelt på 8 familier. Liv og utvikling. Viftevinger har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne (imago). Viftevinger lever som endoparasitt inne i et annet dyr. Det vil si at de lever av vertens blodvæske og indre organer, men på en slik måte at verten ikke dør, selv om døden er slutten på dette samlivet. Larver. Eggene klekkes inne i hunnen, hunner «føder» levende unger. Hundrevis av små larver med seks føtter, kryper ut av hunnen og videre ut av vertsdyret. De nyklekte viftevingene begynner en på en leiting etter et eget vertsdyr. De kryper opp i en blomst, hvor de venter på at en passende vert skal komme for å spise, suge til seg nektar, fra blomsten. De foretrekker teger, sugere, veps eller bier. Når de har funnet et vertsdyr klamrer de seg fast og skiller ut et enzym for å trenge seg inn i vertens kropp. Her fortsetter den å vokse på vertens bekostning. Hanner. Om larven blir en hann, vil denne forpuppe seg delvis ute av bakkroppen til verten og når puppen «klekkes» forlater hannen verten. Vertsdyret dør like etterpå. Bare hannene har vinger. Det er bakvingene som ofte er godt utviklet til flygevinger. Framvingene er kun noen små organ, nesten som svingkøllene til en mygg / flue (Diptera). Hannen har nå bare 5 – 6 timer på å finne en hunn og parre seg. Hunner. Hunnen lever hele sitt liv inne i verten, hvor hun går gjennom et puppestadium inne i sin siste larvehud. Hun har hodet og bryst sammenvokst, redusert munn, og er uten vinger eller bein. I en familie som ikke finnes i Norge (Mengenillidae) har hunnen utviklet bein, øyne, antenner. Hun forlater ikke verten, men noe av bakkroppen hennes stikker ut mellom segmentene i vertens bakkropp. Når hun er kjønnsmoden skiller hun ut noen seksualferomoner, en lukt, som skal tiltrekke seg hannen. Hannen finner henne ved å følge dette «luktsporet» i luften. Og de parrer seg. Hunnen fortsetter å leve i verten helt til hun har født sitt avkom. Da dør etterhvert både hun og vertsdyret. Varme mennesker. "Varme mennesker" er et album av deLillos, utgitt i 1991. Hjernen er alene. "Hjernen er alene" er et musikkalbum av deLillos, utgitt i 1989. Albumet ble utgitt i en deluxe-utgave i 2009. I desember 2009 ble hele "Hjernen er alene" spilt på en konsert i Operahuset i Oslo i forbindelse med 20 årsjubileet til albumet. Opptak fra denne konserten ble gitt ut som album og dvd under tittelen "Hjernen er alene i Operaen" i 2010. En tungmetallverson av tittelsporet ble spilt inn av bandet Seigmen i 1994. Sporliste. På LP- og kassett-versjonen av albumet finnes også «Utkaster». «Utkaster» er ikke tilgjengelig på CD i studioversjon, men den finnes i liveversjon på "Mere". Deluxe-utgaven. Deluxe-utgaven inneholder den samme CDen som nevnt over, pluss én låt, «Utkaster», som ikke var med på CD-utgaven av Hjernen er alene. Denne utgaven er delt i to CDer. Neste sommer. "Neste sommer" er et album av den norske popgruppa deLillos. Plata ble utgitt i 1993 og fikk Spellemannprisen 1993 i klassen «rock». Før var det morsomt med sne. "Før var det morsomt med sne" er et album utgitt av deLillos i 1987. Albumet ble gitt ut på nytt i en remastret delux-utgave i forbindelse med deLillos sitt 20-års jubileum i 2005. "Før var det morsomt med sne" (deluxe edition). «Deluxe edition», det vil si en deluxe utgave av CDen "Før var det morsomt med sne" i en remastret utgave. I tillegg er det med ytterligere en CD med demoinnspillinger som ble tatt opp i 1985 i Kjerringvik – den såkalte «Kjerringvikdemoen» – som ikke tidligere hadde vært gitt ut. Deluxe-albumet ble gitt ut i forbindelse med bandets 20-årsjubileum og kom samtidig som "Suser avgårde (deluxe edition)". CD 1 hadde samme sporliste som nevnt over. Malacrux. Ordet Malacrux (Engelsk: "Horcrux") er et begrep i bøkene om Harry Potter og refererer til et spesielt objekt som en person har skjult en del av sin sjel i. Objektet behøver ikke å være livløst, et levende vesen kan også bli brukt som en Malacrux, men det er risikabelt siden Malacruxen da er i stand til å røre på seg og tenke selvstendig. Meningen med en Malacrux er å beskytte den gitte delen av sjelen fra alt som kan skje med kroppen til personen som eier den. Hvis en Malacrux oppbevares trygt, kan personen fortsette å eksistere selv om dens kropp blir skadet eller ødelagt. For å lage en Malacrux må personen splitte sjelen sin i deler, så en del kan implanteres i Malacruxen, men de resterende delene fortsatt befinner seg i personens egen kropp. For å splitte sjelen, må man begå mord, som river sjelen fra hverandre. Ifølge Horatsion E. F. Snilehorn, lærer på Galtvort skole i 1996, må man da kaste en formel for å fullføre implanteringen i Malacruxen. Hvis man ikke gjør det, vil sjelen fortsatt være intakt i personens kropp. Lord Voldemorts malacruxer. Lord Voldemort planla å lage 6 malacruxer, som sammen med den siste delen i kroppen hans ble 7, det sterkeste magiske tallet. Men ved mordet på Lilly Potter skapte han en sjuende malacrux, en malacrux han aldri mente å lage, nemlig Harry Potter. Malacruxene er deler av Voldemort som gjorde at han i løpet av Harry Potter-bøkene var udødelig, frem til alle var ødelagt i den syvende boka. Hver av malacruxene ble ødelagt av forskjellige personer, som vist i tabellen nedenfor. Indredepartementet (Norge). Departementet for det Indre (kortnavn: Indredepartementet, moderne norsk: innenriksdepartementet) var et tidligere norsk departement som eksisterte i perioden 1846–1902. Oppettelsen. Indredepartementet ble vedtatt ved kongelig resolusjon den 16. juli 1845. Da departementet ble opprettet 1. januar 1846, fikk det tildelt oppgaver fra 3 andre departementer; Justisdepartementet, Finansdepartementet og Kirkedepartementet. Ved opprettelsen bestod det av 6 kontorer. Begrunnelsen var «Erkjendelsen af, at enkelte af Regjeringens Departementer havde en saa stor Mængde til dels av uligeartede Forretninger at varetage, at det maatte befrygtes, at de ei til enhver Tid vilde kunne paasees i det Hele tilbørligen fremmede.» Ansvarsområder. Departementet var et av de største departementene, og hadde en svært viktig rolle i utviklingen av det norske samfunnet. Det var tildelt oppgaver innen bl.a. næringspolitikk, handel og sjøfart, posten, veinettet og kanaler, bygnings- og brannvesenet, standardisering (mål og vekt), forsikringsbransjen, distriktspolitikk, rikets grenser og nasjonal statistikk. Etterhvert som Norge utviklet ny industri fikk departementet også ansvar for flere områder, som undervisning, sinnsykevesenet, utskiftningsvesenet og jernbanevesenet. Det ble også flyttet ansvarsområder fra Indredepartementet til andre departementer. I 1885 ble Arbeidsdepartementet opprettet; dette fikk ansvar for veinettet, jernbanen, bygnings- og brannvesenet, forsikringsbransjen og Norges geologiske undersøkelser. I den perioden Indredepartementet eksisterte ble det også opprettet direktorater med ansvar for spesiell fagfelter; Direktoratene som ble opprettet var enten nyopprettede, eller en videreføring av de tidligere konsulenter (konsulat). Trond Reinholdtsen. Trond Olav Reinholdtsen (født 7. november 1972) er en norsk komponist og sanger. Født og oppvokst i Kongsberg, eksaminert fra komposisjonslinjen ved Norges Musikkhøgskole med påfølgende diplomstudier. Reinholdtsens første stykker var modernistiske og komplekse verker i tysk stil, og mest kjent er kanskje «Psalm (Narrative Studies)» for sinfonietta, innspilt på cd-en «Faces» (ALBEDO, 2000), hvor også verker av andre kompleksgenerasjonskomponister er representert. Reinholdsen var med å starte opp tidsskriftet Parergon, hvor han fremdeles sitter i redaksjonen. Han har også utmerket seg som sanger i Nordic Voices, samt som en skarp kritiker og aparte kåsør i diverse tidsskrifter, aviser og i radio. Trond Reinholdtsens musikk har etterhvert utviklet seg ut i ekstreme performative retninger; den rene musikken iblandes diverse ikkemusikalske uttrykk, essayistiske utlegninger, live-kamera-film og elementer som statistiske fakta, grimaseskjæring etc. Det er også blitt hans varemerke å avslutte sine komposisjoner med «komponistens tale til publikum»; talen kan bli fremført live on screen, gjennom opptak, gjerne frembrakt av miditrommer, helst på norsk, men også på tysk og engelsk hvis verkene blir fremført utenlands. Reinholdtsen regnes som en av de viktigste og mest nyskapende samtidsmusikkomponister i sin generasjon. Han fikk Fartein Valen-stipendet i 2005. 16. september 2011 ble han tildelt Arne Nordheims komponistpris. Eksterne lenker. Reinholdtsen, Trond Reinholdtsen, Trond Hans Christian Petersen. Hans Christian Petersen (født 1793 i Kristiansand, død 1862) var en norsk embetsmann og politiker. Han var bror av Peter Christian Petersen. Han var Førstestatsråd i Christiania i perioden 1858–1861, og fungerte dermed som "de facto" statsminister i denne perioden. Konstituert statsminister (i Stockholm) i denne perioden var Christian Bretteville. Dagens Medier. Dagens Medier var et bransjeblad som ble utgitt av Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Bladets lesergruppe var i hovedsak ledere innenfor norske medier. Dagens Medier ble opprettet i 1924 som "Dagspressen" og fikk dagens navn i 2003. Bladet utkom i Oslo med 14 utgaver per år og et opplag (2004) på 7975 eksemplarer. Nettstedet åpnet i 2003 som et supplement til papirutgaven. De siste årene ble utgivelsesfrekvensen på papirutgaven kraftig redusert. 8. desember 2008 ble det bestemt at både papirutgaven og nettstedet skal legges ned fra 9. desember 2008. Amanda. Amanda er et opprinnelig latinsk kvinnenavn dannet av mannsnavnet "Amandus", som er avledet av verbet "amare", «å elske». Utbredelse. Amanda er et svært vanlig navn i Finland og er også vanlig i Sverige og USA. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Amanda i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Trygve Aas Olsen. Trygve Aas Olsen (født 25. mai 1960 i Kristiansund) er redaksjonssjef i «Etter Børs» i Dagens Næringsliv. Mellom 2002 og 2007 var han ansvarlig redaktør i fagbladet Journalisten. Olsen er fra Kristiansund og begynte sin journalistiske karriere i Romsdalsposten i Kristiansund, men etter to år dro han til Oslo for å studere. I 1987 begynte han i Dagbladet, der han har jobbet som journalist og i ulike lederfunksjoner. Joomla! Joomla! er et GPL-lisensiert publiseringsverktøy basert på åpen kildekode (engelsk «Open source content management system», forkortet til «Open source CMS»). Joomla! er skrevet i PHP for publisering av innhold på verdensveven, ved bruk av for eksempel en MySQL-database. Joomla! inneholder en rekke integrerte nøkkelfunksjoner (komponenter), deriblant levende bokmerker (RSS), utskriftsvennlig sidevisning, siste nytt, personlig innlogging, blogg-visning, spørreundersøkelser, avansert søk, flerspråklighet og en WYSIWYG-editor som kan brukes i flere nettlesere (IE, Firefox, Opera, Safari, og tilsvarende). Navnet "Joomla!" er en fonetisk staving for bantuspråket swahilis ord «Jumbla» som betyr «alle sammen» eller «som en helhet». Joomla! er programmert av de samme utviklerne som i sin tid også utviklet Mambo, et tilsvarende publiseringsverktøy for Internett. Joomla! ble opprettet da utviklerene av Mambo ble uenige, en del av utviklerne tok kildekoden til Mambo og forbedret og forenklet den betraktelig. Forrige stabile versjonstre (1.0.x) var basert på den originale koden fra Mambo, mens oppfølgerne (1.5.x og 1.6/1.7) er skrevet fra bunnen av. Foruten tilleggstjenester og programsnutter for bruk i systemet, blir selve Joomla! også utviklet i Norge. Den norske brukerforeningen forsøker å være et samlingssted for de norske ressursene. Joomla! er også oversatt til norsk. Joomla! kan installeres med Microsoft Web Platform Installer, som installerer Joomla! på Windows og IIS. Microsoft Web Platform Installer installerer også PHP og MySQL dersom du ikke har de fra før. Blakstad sykehus. Blakstad sykehus, Asker i Akershus er et psykiatrisk sykehus som åpnet 6. november 1904 som Akershus Amts sinnssykeasyl, det første amts-asylet i Norge. Det er nå en avdeling av Sykehuset Asker og Bærum HF, et helseforetak under Helse Øst som 1. juni 2007 ble slått sammen med Helse Sør til Helse Sør-Øst. Blakstad sykehus ligger på Blakstad i Asker. I Asker ligger det også et psykiatrisk sykehus på Dikemark. Bygningen er tegnet av arkitekt Kristian Biong Toini Gustafsson. Toini Gustafsson-Rönnlund (født 17. januar 1938 i Suomussalmi i Finland) er en tidligere svensk langrennsløper. Under OL 1968 i Grenoble gikk hun til topps i begge de invididuelle langrennsøvelsene (5 og 10 km). For denne prestasjonen ble hun tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. I 1967 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen. To ganger har hun også fått OL-sølv i stafett, i Innsbruck 1964 i Grenoble 1968. I VM 1962 i Zakopane ble det også svensk stafettsølv, og under VM 1966 i Oslo vant hun sølv på 10-kilometeren og bronse i stafetten. Hun var gift med den tidligere svenske langrennsløperen Assar Rönnlund. Trengsel bru. Trengsel bru er ei buebro på E6 i Sørfold kommune i Nordland. Brua går over Nordfjorden og er 179 meter lang. Den ble åpnet i 1966 sammen med resten av veien mellom Fauske og Sommerset. Like ved brua kan en se utløpet til en av jernbanetunnelene på den planlagte Polarbanen som ble påbegynt under under andre verdenskrig. Ingeborg Junge-Reyer. Ingeborg Junge-Reyer (født 1. november 1946 i Breckerfeld) er en tysk politiker (SPD). Hun har fra april 2004 vært senator for byutvikling og fra november 2006 vært borgermester (visestatsminister) i bystaten Berlin. Hun studerte germanistikk, geografi og forvaltningsvitenskaper i Berlin. I 1989 ble hun bydelsråd for sosiale tjenester, helse og finans i Kreuzberg. I 1999 ble hun viseborgermester i Kreuzberg og samme år utnevnt til statssekretær i senatsforvaltningen for arbeid, sosiale tjenester og kvinner. Fra 17. januar 2002 til april 2004 var hun statssekretær i senatsforvaltningen for byutvikling under senator Peter Strider. Da Strieder gikk av ble hun hans etterfølger. Etter delstatsvalget 17. september 2006 ble hun gjenutnevnt til senator og ble samtidig utnevnt til borgermester, dvs. en av to stedfortredere for bystatens regjeringssjef. Battle (East Sussex). Battle er en liten by i East Sussex i England. Den ligger omkring 8 km fra Hastings, og ligger ved stedet hvor slaget ved Hastings stod i 1066. Navnet kommer fra dette slaget (på engelsk «Battle of Hastings») I utkanten av byen ligger ruinene av Battle Abbey, et kloster som ble grunnlagt til minne om Vilhelm Erobrerens seier i slaget. Det ble innviet i 1095, og var viet til St. Martin av Tours. Klosterorten er godt bevart i den sørlige enden av byens hovedgate, men det er lite annet som er bevart. Høyalteret i klosterkirken stod etter sidende nøyaktig på det stedet hvor Harald II av England falt. Da slaget stod var det lite bebyggelse på stedet, men en by vokste opp omkring klosteret. Den fikk rykte for å produsere det beste kruttet i England. I gaten Powdermill Lane kan man se rester etter kruttfabrikkene der. I 1847 endte produksjonen da hertugen av Cleveland nektet å fornye lisensen for kruttmakerne. Årsaken til dette var flere ulykker, blant annet en i 1798 da mer enn 15 tonn krutt ble liggende i tørkeovnen for lenge og eksploderte. Battle er kjent for sin store fyrverkerioppvisning på "Fireworks Night". Byen hadde også annen militærrelatert industri, da den ligger i skogområdet Weald, og forsynte Royal Navys verft med eik og annet tømmer, samt kull til kanonstøperiene. På midten av 1700-tallet var byen kjent for at den hadde hele fem klokkemakere langs hovedgaten, hvilket er et godt tegn på at det var et velstående sted. Under første verdenskrig var Battle et tilfluktssted, og det ble laget tunneler fra en del jorder og kjellere inn til klosterområdet, i tilfelle man trengte å gjøre motstand ved en eventuell invasjon. Tunnelene har i senere tid blitt murt igjen da de var farlige å oppholde seg i. Isolerte språk. Et isolert språk er et naturlig språk som ikke er beslekta med noe annet språk. I praksis vil det si at slike språk er i egne språkfamilier som kun består av det ene språket. Vanlige eksempler på isolerte språk er japansk, baskisk, ainu, burusjaskisk og koreansk. Et språk kan også være "relativt" isolert. Albansk, armensk og gresk kalles ofte for «isolerte indoeuropeiske språk». De tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men danner hver sin undergren av den, uten andre språk i unddergrenen. Noen språk har blitt isolerte i moderne tid, etter at alle beslektede språk har dødd ut. Pirahã i Brasil er et eksempel på et slikt språk, det er eneste overlevende språket i den muranske språkfamilien. Andre språk, som baskisk, har vært isolerte like lenge som deres eksistens har vært dokumentert. Fylkesvei 218. Fylkesvei 218 (Fv218) er en kort riksveistrekning i Engerdal kommune i den nordøstlige delen av Hedmark. Veiens lengde er 8,7 km, og begynner i vest ved bygda Drevsjø, hvor den tar av fra Riksvei 26. Den går derfra østover langs den nordre bredden av Vurrusjøen, gjennom et relativt flatt skogs- og myrlandskap, til grenda Lillebo (eller Litlbu) ved østenden av sjøen. Veien fortsetter deretter videre østover til den krysser riksgrensen mot Sverige ved Fløtningsjøen, 37 km vest for Idre. På svensk side fortsetter veien videre under navnet Riksväg 70, som går i sørøstlig retning via Mora og Borlänge i Dalarna, og ender ved E18 i byen Enköping vest for Stockholm. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Ribosom. Ribosomer (av ribonukleinsyre, RNA og gr. "soma" – kropp) er små organeller som produserer proteiner i celler. Ribosomer finnes i et stort antall i cellenes cytosol hos de fleste organismer. Her fungerer de i translasjonen, det vil si oversetting av den såkalte genetiske koden, som er lagret i DNA, til proteiner. Proteiner er bygd opp av aminosyrer, og i første omgang bestemmes strukturen til et protein av aminosyrenes rekkefølge. Denne rekkefølgen er igjen bestemt av basene i DNA. Ribosomene binder til RNA. Tre baser, eller tripletter, tilsvarer en aminosyre. Flere tripletter kan kode for samme aminosyre. Aminosyrene binder til hverandre via peptidbindinger, og et polypeptid frigjøres. I cellene finnes mRNA; budbringer-RNA fra DNA til ribosomene, rRNA; ribosomalt RNA som er bestanddel av ribosomene, og tRNA. tRNA er transport-RNA som binder aminosyrer til seg og frakter dem til ribosomene. tRNA er relativt små makromolekyler med en helt bestemt oppbygning som gjør dem i stand til å gjenkjenne triplettene i mRNA. Som nevnt finnes ribosomene i cellens cytosol. Her kan de enten være frie eller assosiert med det det såkalte ru endoplasmatiske retikulum (ru ER). Produksjon av proteiner foregår da til innsiden av ER, og det er gjerne proteiner som skal til cellemembranen eller som skal skilles ut av cellen. Oppbygning. Ribosomene består av små og store subenheter med ribosomalt RNA (rRNA) og proteiner. Disse finnes i alle celletyper og i tillegg til celletypenes egne ribosomer har andre organeller slik som plastider (planter) og mitokondrier (både planter og dyr) sine egne ribosomer. Eukaryotene har 80S ribosomer satt sammen av 40S (18S rRNA) og 60S (28S og 5.8S rRNA) med ca. 80 forskjellige proteiner. Prokaryotene har 70S ribosomer bestående av stor 50S (23S og 5S rRNA) og liten 30S (16S rRNA) subenheter med ca 75 forskjellige proteiner. Ribosomene funnet i plastider og mitokondrier ligner mest på prokaryotenes ribosomer. Plastidene har 70S satt sammen av 30S (16S rRNA) og 50S (23S, 5S og 4.5S rRNA) sammen med ca. 75 forskjellige proteiner. Mitokondriene har 77-78S ribosomer med 24-26S og 5S i den store subenheten og 18S rRNA i den lille. Torbjørn Økland. Torbjørn Økland under en konsert i Søgne 2011 Torbjørn Eirik Økland (født 25. desember 1964) er en norsk musiker. Han er mest kjent som gitarist i Haugesunds-gruppen Vamp. Torbjørn Økland var sammen med Øyvind Staveland initiativtakeren til Vamp, og fikk med seg Jan Toft som vokalist. De fikk etter hvert med seg bassist Carl Øyvind Apeland og trommeslager Erling Sande, og ga i 1992 ut sin første plate "Godmorgen, søster". Økland spilte i hovedsak akustiske gitarinstrumenter på den første Vamp-platen, men har etter hvert brukt elektrisk gitar i større grad. Han har også benyttet seg av bouzouki, mandolin og trompet i Vamp-sammenheng. Økland har bare skrevet en sang som Vamp har gitt ut, instrumentalen «Schultz gt 7» fra "En Annen Sol" som ble utgitt i 2000. Samtidig har hans måte å fremføre musikken på, gjort ham til en svært viktig del av Vamps lydbilde, ikke minst på konsertene. Økland har i alle år vært benyttet som studiomusiker av en rekke kjente norske artister. Han er også medlem av den folkemusikkinspirerte gruppen Streif. Altaiske språk. Altaiske språk er en språklig samlebenevnelse som i første rekke omfatter tyrkiske språk, mongolske språk og tungusiske språk, og i videre forstand også innbefatter koreansk og japoniske språk (japansk og ryukyuspråk). Språkene er oppkalt etter fjellkjeden Altaj i grenseområdene mellom Kina, Mongolia, Russland og Kasakhstan. Benevnelsen er omstridt fordi språkforskere er uenige i hvilket innhold man skal legge i den. Altaiske språk kan betraktes som en språkbunt, der ulike språk har dannet felles trekk og likheter gjennom innbyrdes interaksjon eller språkkontakt. Alternativt kan de betraktes som en språkfamilie av genetisk beslektede språk som er utgått fra et felles protoaltaisk urspråk. En tredje gruppe språkforskere mener at vårt eldste kjente materiale om disse språkene er for sparsommelig til at dette kan avgjøres med sikkerhet. Tyrkiske språk er dokumentert første gang i tyrkiske runer på orkhon-inskripsjonene fra 722-735 e.Kr. Mongolske språk er dokumentert siden 1224, mens tungusiske språk ikke ble nedskrevet før i 1636. Den altaiske hypotesen går ut på at det en gang ble snakket et felles altaisk proto-språk på de sentralasiatiske steppene omkring Altajfjellene, og at dette urspråket for 3000-4000 år siden ble splittet i en vestlig tyrkisk grein, en sentral mongolsk grein og en østlig tungusisk grein. Den «mikro-altaiske» hypotesen omfatter kun disse tre språkgruppene. Den «makro-altaiske» hypotesen inkluderer også koreansk og japansk. Språket i det gamle koreanske kongedømmet Goguryeo (37 f.Kr. – 668 e.Kr.) er således blitt foreslått som en altaisk kandidat til det opprinnelige japoniske protospråket, som delte seg i japansk og ryukyuspråk. Man forestiller seg altaisk talende utvandrere befolke Japan i form av Yaoyaoi-kulturen, og at disse emigrantene erstattet den tidligere ikke-altaiske steinalderkulturen Jōmon på de japanske øyene. Enkelte lingvister foreslo på 1800-tallet at de altaiske språk hører sammen med de uralske språk (med blant annet finsk) som de uralaltaiske språk, men dette er stort sett avvist i dag. Lokalavis. En lokalavis er en avis med et avgrenset geografisk nedslagsfelt. Det finnes små og store lokalaviser, men felles for de fleste er at de dekker en by, ett sted eller en eller noen få kommuner, typisk et handelsdistrikt. De fleste norske aviser er lokalaviser. Når lokalavisen blir større, kan det hende at den vil måtte reklassifiseres til regionavis. Noen aviser kan karakteriseres som både lokalavis og regionavis. De største avisene er riksaviser. Mange av de minste lokalavisene i Norge er medlem av interesseorganisasjonen Landslaget for Lokalaviser. De fleste av de øvrige avisene er medlem av tarifforganisasjonen Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Koreanere. Koreanere er en folkegruppebetegnelse på personer som har koreansk som morsmål eller kulturelt sett har røtter i det koreanske kjerneområde, som er Koreahalvøya og noen tilgrendsende områder helt øst i Nord-Kina. Hangul. Ordet Hangul skrevet ved hjelp av det koreanske alfabetet Hangul. Leses fra venstre mot høyre fra toppen og ned. Hangul (한글) er et fonetisk koreansk alfabet. Hangul ble introdusert av Kong Sejong Den Store i 1443, som skriftspråk for koreansk. Det brukes for å skrive koreansk i både Nord-Korea og Sør-Korea, men i enkelte sammenhenger kompletteres det i Sør-Korea med kinesiske skrifttegn i form av hanja. Det er verdens eneste tilrettelagte og hyppig brukte fonetiske skriftspråk som med vilje er utformet slik at det skal være enkelt å forstå: Som i indiske skriftspråk, klassifiseres hanguls konsonanter etter hvor i munnen de skal uttales, men det sies at hangul går et skritt videre, ved at tegnene også representerer et skjematisk oppsett av hvordan munnen skal posisjoneres for å uttale lyden. ㄱ [k] representerer at tungen er presset opp mot ganen, ved jekslene, mens ㅋ [kʰ] har i tillegg en strek som viser aspirasjon. Én inspirasjonskilde til konstruksjonen av hangeul kan, ifølge noen lingvister, ha vært 'Phags-pa-skriften fra Yuan-dynastiet. Selv om hangul er kjent for å være fonetisk korrekt, er det på grunn av endringer som har skjedd i språket, ikke lenger helt slik. En person som lærer seg å lese hangul er nødt til å lære seg en rekke assimilasjonsregler. Enkelte lyder som i litt eldre koreansk var forskjellige, slik som 애 (ae) og 에 (e), uttales av mange koreanere i dag (spesielt yngre koreanere) helt likt. Dette utgjør en utfordring for utlendinger som lærer språket, siden man kan lese forskjellen, men ikke høre forskjell, og må derfor gjette hvis man skal skrive ned nye ord. Ved romanisering av koreansk bruker Nord-Korea offisielt McCune-Reischauersystemet. I 2000 gikk Sør-Korea over til bruk av en revidert romanisering. Hanguldagen markeres den 9. oktober i Sør-Korea og 15. januar i Nord-Korea. DD-stridsvogn. DD-stridsvogn (også kjent som Sherman DD, DD-tank eller bare "DD") var det britiske resultatet av forsøk og utvikling av en amfibisk stridsvogn under annen verdenskrig. Dette var verdens første operasjonelle amfibiske stridsvogn. Virkemåte. "DD" står for det engelske "Duplex Drive", som betyr "dobbeltdreven", eller nærmere, dobbelt drivverk. Denne dobbbeltvirkningen ble oppnådd ved å installere ekstra cluther i stridsvognen, som overførte motorens drivkraft til to propeller montert bak på stridsvognen, i stedet for til beltene. Av mannskapene som ble opplært til å bruke dem, ble de kalt "Donald Duck", både fordi de var komiske å se på og fordi systemet i begynnelsen var komplett uforståelig. "DD-systemet" i seg selv gir ingen flytedyktig stridsvogn, da stridsvognene på den tiden på langt nær var konstruert for dette formålet. Stridsvognene var full av «hull» og sjøsatt direkte kun med DD-systemet, ville de synke som en stein. I tillegg til å tette alle hull i de stridsvogner som skulle ombygges, ble det konstruert en «flyteanordning». Dette var en seilduk, oppstykket i lommer, som ble fylt med luft ved hjelp av en pumpe. Den ble satt opp i en metallramme og spent rundt stridsvognen. Med dette oppslått ble stridsvognen faktisk en liten båt, hvor stridsvognens skrog ville fungere som «bunn». Det var en omfattende jobb å spenne opp seilduken og fylle den med luft før sjøsetting, men ved hjelp av en spak ble luften sluppet ut og metallrammen senket i løpet av få sekunder, slik at stridsvognen etter landstigning raskt ville være klar til kamp. Fra land ville stridsvognen overhodet ikke se ut som en stridsvogn, men derimot en liten båt, og ikke utpeke seg som noe spesielt mål. Problemet med DD-stridsvognen var at den var særdeles lite sjødyktig og krevde rolig sjø for å kunne benyttes. Selv toppen av stridsvognen kom under vannlinjen, samtidig som seilduken gikk et stykke over tårnets høyde og vognkommandøren måtte stå på en plattform bak tårnet for å se over seilduken. Resten av mannskapet befant seg inne i stridsvognen og mens føreren hadde et periskop å se gjennom, kunne verken skytteren, laderen eller radio-operatøren se eller høre hva som foregikk. Seilduksanordningen var forholdsvis skrøpelig og hvis luften gikk ut av den, var flyteevnen borte. I tillegg skulle det ikke store bølgen til for å velte hele innretningen. Mannskapene hadde trent med redningsutstyr beregnet på båter, for å komme seg ut av en sunket stridsvogn og bevist at det "kunne" gjøres, men det var dessverre også mange eksempler på at det "ikke" var så lett, og det hadde vært flere drukningsulykker. Et annet viktig moment var at når stridsvognen først var sjøsatt, hadde den ingen som helst mulighet for å komme seg tilbake på transportfartøyet. Den eneste reelle muligheten for overlevelse var derfor å nå stranden. Historie og utvikling. Tekniske eksperter i alle lands arméer hadde syslet med tanken om en stridsvogn som kunne flyte og forflytte seg selv fremover i vann, og som fremdeles kunne fungere effektivt på land. Hovedårsaken til at de beskjeftiget seg med problemet, var at stridsvogner i løpet av krigen var blitt så store og tunge at de hadde problemer med å forsere enkle elve-bruer, og det trengtes således et system som tillot stridsvognene å «svømme» over elver med litt dybde og bredde. I 1941 fant den ungarskfødte ingeniøren Nicholaus Straussler løsningen på problemet, med den luftfylte seilduken og DD-systemet. Den britiske generalmajoren Percy Hobart (ansvarlig for mange spesialbygde stridsvogner ment for spesifikke oppgaver, kalt Hobart's Funnies) fikk i oppgave å prøve ut Strausslers system. De første testene, gjort på Tetrarch lett stridsvogn, var vellykket, og det ble besluttet å sette systemet i produksjon på Valentine infanteristøttestridsvogn. Amerikanske, britiske og kanadiske mannskap fikk sin innledende opplæring på Valentine, men dessverre var det flere uhell med Valentine-typen, og innen 1944 ble det klart at M4 Sherman var mer egnet til oppgaven. Denne stridsvognen kunne sjøsettes med kanonen pekende fremover og dermed være klar til kamp når den nådde land, samtidig som den var bedre pansret og hadde kraftigere kanon enn Valentinen. Av alle de stridsvognene Percy Hobarth fant opp og utviklet, var DD-stridsvognen den eneste amerikanerene valgte å ta i bruk. Dermed ble den den eneste av disse stridsvogn-typene som ble brukt på alle invasjons-strendene under operasjon Overlord. Praktisk utprøving ble blant annet gjennomført i Salerno-bukten, hvor ett eksamplar sank, og befinner seg den dag i dag. I kamp. "Sherman DD" ble første gang benyttet i kamp under invasjonen av Normandie 6. juni 1944. Den ble også brukt (i et begrenset antall og med en oppgradert versjon av M4 Sherman) under britenes krysning av Rhinen 23. mars 1945 (i «operasjon Plunder»). I forbindelse med invasjonen av Normandie ble det plassert fire stykker på hvert enkelt landingsfartøy av klassen "LCT (= Landingcraft Tank"). Disse skulle sjøsette stridsvognene ca. 3 km fra stranden, hvorfra de på egenhånd skulle ta seg inn til invasjons-stranden. Omaha Beach. Ved "Omaha-stranden" var det en flotilje på 16 LCT-er som fraktet DD-ene. Denne ble delt opp i to grupper, én for hver av "hoved-sektorene" Omaha var delt inn i. Utenfor landingsområdet var det pålandsvind og bølgene én meter høye, enkelte steder to meter høye. På den vestre sektoren ble befalshavende for fartøyene og befalshavende for stridsvognene enige om at været var for voldsomt til at stridsvognene kunne sjøsettes og bestemte seg for å landsette stridsvognen direkte på stranden, til tross for at dette var i mot hensikten med DD-stridsvognen. På den østre delen ble de befalshavende mellom marine og hær ikke enige, og DD'ene ble sjøsatt, dessverre ikke på det forhåndsbestemte stedet, men derimot nesten 6 kilometer fra stranden. Dermed nådde 27 av 32 stridsvogner aldri frem til stranden, de gikk rett og slett tapt i bølgene og mesteparten av de 135 besetningsmedlemmene druknet. To DD-er nådde stranden for egen maskin, de andre tre var involvert i et uhell på LCT-en de var ombord på, og fartøysjefen der besluttet å landsette disse direkte på stranden. Alt i alt fikk dermed infanteristene på den østre delen av Omaha-stranden (hvor "29ende infanteridivisjon" landet) bare støtte av fem av de 32 Sherman-DD de var lovet. På den vestre sektoren av Omaha-stranden gikk alle LCT-er inn til stranden og fikk landsatt mesteparten av sine stridsvogner. LCT-ene nådde stranden under den alliertes flåtes bombardemant av stranden, og lyktes å landsette to stridsvogner hver før tyskerne fikk bemannet sine stillinger og begynte å beskyte stranden. Tre av LCT-ene ble truffet av tyske 88 mm kanoner, noe som gjorde at seks DD'er ble ødelagt, mens de resterende 10 ble landsatt. Flesteparten av de 26 stridsvognene som ble landsatt ble dog satt ut av spill av tyske kanoner før de fikk noen som helst innvirkning på den håpløse situasjonen på landingsområdet. Utah Beach. På Utah-stranden var det pålandsvind og bølgene ble mindre etterhvert som DD-ene nærmet seg stranden. De fleste stridsvognene kom seg derfor velberget inn til stranden, med unntak av fire som gikk tapt da LCT-en de var ombord på gikk på en mine. Sherman DD-ene ble tatt igjen av landgangsbåtene som fraktet infanteriet, og ankom faktisk stranden 15 minutter etter at infanteriet de var ment å gi støtte, hadde gått i land. Likevel var de en medvirkende årsak til at tapstallene for amerikanerene ble lave på denne invasjonsstranden. Blodig Alvor Na Na Na Na Na. "Blodig Alvor Na Na Na Na Na" er debutalbumet til DumDum Boys, utgitt i 1988. Splitter pine. "Splitter pine" er et musikkalbum av DumDum Boys, utgitt i 1989. Pstereo. "Pstereo" er et musikkalbum av DumDum Boys, utgitt i 1990. Svett smil. "Svett smil" er et musikkalbum av deLillos, utgitt i 1990. Tekniker. Jørn Christensen Nanchangopprøret. Med Nanchangopprøret (kinesisk: 南昌起义; pinyin: "Nánchāng Qǐyì") menes i strikt forstand det første større væpnede sammenstøt mellom Kuomintangs og Det kinesiske kommunistpartis styrker under den kinesiske borgerkrig. Det brøt ut 1. august 1927. Noe mindre nøyaktig omtales også endel andre oppstander som fant sted omtrent samtidig med samme paraplybetegelse. Det som skjedde var at Kuomintangstyrker som sympatiserte med kommunistene gjorde opprør under ledelse av He Long og Zhou Enlai. De forsøkte å ta kontroll over byen Nanchang i provinsen Jiangxi etter at den første enhetsfront mellom Kuomintang og kommunistene var brutt sammen. Andre viktige anførere var Zhu De, Ye Ting og Liu Bocheng. Nanchangopprøret var også en reaksjon på Shanghaimassakrene der nasjonalistene et halvt år tidligere hadde massakrert mange tusen kommunister. Kommunistiske styrker klarte å okkupere Nanchang for en kortere periode, og unnslapp den 5. august Kuomintangstyrkene som hadde begynt å beleire byen. De trakk seg tilbake til Jinggangfjellene vest i provinsen Jiangxi. Den 1. august er senere blitt markert som den dag da Folkets Frigjøringshær ble grunnlagt. Target World Challenge. Target World Challenge er en profesjonell golfturnering med Tiger Woods som vert. Turneringen finner sted hvert år i desember utenom sesongen på PGA-touren. Den spilles på Sherwood Country Club, en golfbane tegnet av Jack Nicklaus i byen Thousand Oaks utenfor Los Angeles i Syd-California. Feltet består av 16 spillere, som inkluderer tittelforsvareren, de 11 beste ledige spillerne på verdensrankingen i golf og fire spillere invitert av Tiger Woods-stiftelsen. Turneringen ble grunnlagt som et veldedighetsarrangement av Woods, og alle innsamlede midler doneres til veldedige organisasjoner som Woods er tilknyttet. Turneringen er likevel svært lukrativ for de profesjonelle spillerne som deltar. I 2005 er premiepotten 5,5 millioner dollar. Dette tilsvarer mange av de offisielle turneringene på PGA-touren, men disse har som regel startfelt med rundt 150 spillere å fordele potten på, i motsetning til kun 16. Woods donerer imidlertid sin pengepremie til Tiger Woods-stiftelsen. Henry Imsland. Henry Imsland (født 27. juli 1900 i Stavanger, død 14. juni 1981 samme sted) var en norsk tegner og illustratør. Fra 1921 til sin død var han avistegner i "Stavanger Aftenblad", der han bidro med politiske karikaturtegninger, folkelige vittighetstegninger og andre illustrasjonsoppdrag. I 1924 grunnla han vittighetsbladet "Molboposten", som levde i fire år. På 1930-tallet tegnet han tidvis også for "Tidens Tegn" og "VG". Imsland har illustrer en lang rekke bøker, blant annet av Andreas Jacobsen, Theodor Dahl og Per Thomsen. Imsland ble tildelt Narvesenprisen for fremragende journalistikk i 1958. Han fikk Siddisprisen fra Stavanger Journalistlag i 1976. Oppvekst og utdanning. Henry Imsland vokste opp i Stavanger og viste tidlig anlegg for å tegne. Ni år gammel mistet han hørselen etter å ha vært rammet av skarlagensfeber. Faren drev en vognmannforretning og ønsket at Henry heller skulle bli møbelsnekker, da ingen kunne leve av å tegne. Seksten år gammel fikk han prøvetegne for rektor Henrik Bull ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Kristiania og ble opptatt som elev. Lærere var Eivind Nielsen og Johan Nordhagen, og særlig den sistnevnte fikk stor betydning for Imsland. En av lærerene sendt inn en radering laget av Imsland til juryen for Høstutstillingen, og denne ble godtatt til utstillingen i 1919, da Imsland var nitten år gammel. Molboposten. I 1924 grunnla Imsland vittighetsbladet Molboposten, sammen med Gunnar Salvesen. Idéen kom fra Haugesund, der en tilsvarende blad Gneisten var blitt utgitt fra 1921. Første nummer av Molboposten kom ut 14. april 1924. Distribusjonssjef var Jacob Imsland, bror til Henry, og hele førsteopplaget ble utsolgt. Molboposten kom ut i fire år og inneholdt vittige beskrivelser av samfunnsforhold, med vekt på lokale hendelser. Humoristiske illustrasjoner var en viktig del av innholdet. I en mindre by som Stavanger var det en fast kjerne av lokale notabiliteter som fikk gjennomgå i nummer etter nummer, men Imsland evnet å framstille disse med stor variasjon og fantasi. I utvikling av karikaturtegningen i Molboposten var Imsland sterkt påvirket av Ragnvald Blix og Olaf Gulbransson. I 1928 forsøkte utgiverene av Molboposten å gjøre bladet landsomfattende. Imsland fikk utvidet sitt arbeidsområde, og viste igjen en usedvanlig politisk teft og idérikdom i illustrasjonene. Bladet hadde nå regelmessige bidrag av blant annet Andreas Paulson, Georg Brochmann og Paul Gjesdahl. Gjennom Molboposten fikk Imsdal første kontakt med Per Thomsen, som skrev parodiske detektivhistorier under presudonymet "Re Gisterton". Dette ble starten på et langt samarbeid og et nært vennskap, som fortsatte da både Imsland og Thomsen arbeidet i Stavanger Aftenblad. Molboposten gikk inn i 1928, etter fire års levetid. Avistegneren. Imsland fikk første oppdrag for Stavanger Aftenblad som freelancer i 1921, og fast ansettelse der fikk han fra 1929. Gjennom yrkeskarrieren kom han til å spille en svært viktig rolle i utformingen av denne avisa. Tegne- og illustrasjonsvirksomheten var svært allsidig og dekket reportasjer, karikaturer, portretter og teatertegninger. I Stavanger Aftenblad opptrer for første gang Imslands illustrasjoner til småfortellingene av Andreas Jacobsen, mer kjent som "Ajax". Tegningene til Imsland er en medvirkende årsak til at disse fortellingene i Stavanger er blitt så populære. Imsland leverte daglige illustrasjoner til avisens serie «Folk e’ løgne», en samling av morsomme historier på lokal dialekt. I arkivet har Stavanger Aftenblad over 9000 illustrasjoner til «Folk e' løgne», sammen med 8500 tegninger med politisk satire, i tillegg til et stort antall andre illustrasjoner av ulike slag. I over tredve år var Imsland et fast innslag på alle generalprøver ved Rogaland Teater, for å tegne. Kanskje nettopp fordi han ikke kunne høre noe fra forestillingene, maktet han å formidle så levende det visuelle inntrykket. På sine eldre dager startet Imsland en serie ukentlige tegninger i sommermånedene, «Se deg om i glede», med motiv fra rogalandsnaturen. Gulbrand Gråstein. Gulbrand Gråstein (engelsk "Flintheart Glomgold") er en fiktiv figur fra Disney-tegneseriene. Han ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i historien «Onkel Skrue får en konkurrent» (oppr. «The Second-richest Duck») i "Uncle Scrooge" 15, som ble utgitt i september 1956. I den historien kommer det frem at Gråstein er en gruveeier som bor i Sør-Afrika. Gråstein er Skrue McDucks erkerival, og er nesten like rik som Skrue. I de to første historiene om ham måler han sin formue mot Skrues, og taper i begge tilfeller med en ørliten margin. Han er avbildet som skotte i de fleste serier, men i Don Rosas serier er han boer (som ikke er helt unaturlig siden han er bosatt i Sør-Afrika). Han er en som ofte går krokveier for å få sin vilje. Noen ganger har han hyret banditter, deriblant B-gjengen, til å gjøre jobber for seg. Historien "Onkel Skrue får en konkurent" stod for første gang på trykk i Norge i 1961. I italienske historier (helst trykt som pocket i Norge) opptrer Gråstein sjelden eller aldri; isteden er det Rikerud som har seilt opp som Skrues konkurrent og "verdens nest rikeste mann" som kappes med Skrue om å overgå ham. (Barks skapte Rikerud også, men brukte figuren bare én gang.) De to skiller seg ved at Rikerud er en fornem levemann, mens Gråstein er Skrues "onde tvilling" og like gjerrig som ham. Koreanske dialekter. Koreanske dialekter følger i stor grad koreansk geografi og gamle grenser mellom koreas historiske regioner. Koreansk består i hovedsak av ni ulike dialekter som har fått navn fra de tidligere åtte koreanske regionene. München (film). "München" (orig. "Munich") er en amerikansk film fra 2005 regissert av Steven Spielberg. Filmens handling er lagt til tiden etter München-massakren i 1972 og følger en Mossad-enhet, ledet av «Avner» (Eric Bana), som får i oppdrag å spore opp og drepe terroristene i Sort September som man antok var ansvarlige for å ha myrdet de israelske idrettsutøverne. I hvilken grad filmen representerer fakta eller fiksjon er gjenstand for debatt. Spielberg selv beskriver filmen som «historisk fiksjon». Filmen er basert på boken "Vengeance: The True Story of an Israeli Counter-Terrorist Team" av den canadiske journalisten George Jonas (Barbara Amiels første ektemann), som igjen var basert på historien til den selverklærte Mossad-agenten Juval Aviv. I boken blir Avivs beretning fortalt gjennom en hovedperson kalt «Avner». Jonas' bok ble først filmatisert i 1986 med navnet "Sword of Gideon", regissert av Michael Anderson. Filmen ble tatt opp i løpet av fire måneder i sommerhalvåret 2005. Opptakene ble gjort i Malta, Tyskland, Israel og USA. Filmen ble Oscarnominert i fem kategorier, blant annet beste film og beste regi. Transit. "Transit" er et album av DumDum Boys, utgitt i 1992. Veldedighet. Veldedighet (fra tysk: "wohltätigkeit") er en betegnelse for velgjørenhet, i betydningen å gi private gaver, enten i form av penger, gjenstander, arbeidsinnsats eller andre ytelser, til fordel for trengende. Tidligere var veldedighet den eneste formen for sosial sikkerhet som fantes for fattige. Den kom særlig i form av almisser som ble gitt direkte til tiggere, eller gjennom institusjoner, som «milde stiftelser», som ble opprettet for å hjelpe trengende. Med utbyggingen av et offentlig sosialvesen ble ikke lenger veldedighet den primære formen for hjelp, men også i land med et godt utbygd offentlig nettverk er veldedig innsats avgjørende for manges livskvalitet. Organisasjoner som Frelsesarmeen baserer sitt virke på dette behovet. Mange organisasjoner har veldedighet som sin viktigste funksjon, eller som en helt sentral del av sitt arbeid. Veldedighet og religion. De fleste større religioner har en eller annen form for påbud om at de troende skal drive veldedighet. I islam er veldedighet en av de fem søyler, de mest sentrale handlinger i en muslims trosutøvelse. I jødedommen og kristendommen ble veldedighet tidlig institusjonalisert. I Bibelen fortelles det om faste utdelinger til jødiske enker, og blant kristne ble embetet diakon opprettet for å lede veldedighetsarbeidet innen menighetene. Både buddhismen og kristendommen har tiggermunker som er avhengige av andres veldedighet, og som i sin tur forventes å dele et eventuelt overskudd med trengende. Slaget ved Solferino. Slaget ved Solferino, også kjent som Slaget med de tre keisere, fant sted 24. juni, 1859 og førte til seier for den allierte franske hæren under Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinias hær under Victor Emmanuel II av Italia (også kalt den fransk-sardinske allianse) mot keiserdømmet Østerrikes hær under keiser Frans Josef. Over 200 000 soldater tok del i dette viktige slaget, det største siden Slaget ved Leipzig i 1813. Det var over 100 000 østerrikske tropper og en samlet styrke på 118 600 franske og sardinske soldater. Etter dette slaget trakk den østerrikske keiser seg fra å lede styrkene direkte. Slaget ved Solferino var en viktig del av andre italienske frigjøringskrig, et viktig steg i den italienske Il Risorgimento (Gjenreisningen). Målet med krigen, både geografisk og politisk, var å gjenforene Italia etter lenge å ha vært delt mellom Frankrike, Østerrike, Spania og Kirkestaten. Slaget fant sted nær landbyen Solferino i dagens Italia. Mellom byene Milano og Verona, like sør for Gardasjøen. Konfrontasjonen var mellom østerrikerne, på fremmarsj gjennom Nord-Italia, og de franske og piedmonteske styrker som ønsket å stoppe deres fremskritt. Slaget var et langvarig og hardt slag. Det varte i 9 timer og førte til over 3 000 østerrikske soldater drept, 10 807 skadde og 8 638 savnet eller tatt til fange. Den alliertes tap var 2 492 drepte, 12 512 sårede og 2 922 savnede eller tatt til fange. Tilbakemeldingene om sårede og døende soldater som ble skutt eller stukket med bajonetter på begge siden medvirket til å gjøre dette slaget til et grusomt slag. Til slutt ble de østerrikske styrkene nødt til å trekke seg tilbake og de allierte styrkene vant en taktisk med kostbar seier. Slaget fikk ringvirkninger på hvordan man utførte militære handlinger i fremtiden. Forretningsmannen Jean Henri Dunant, som selv opplevde slaget, ble inspirert av de grusomme smertene til de skadde soldatene på slagmarken. Dette la grunnlaget for Genève-konvensjonen og opprettelsen av Det internasjonale Røde Kors Solferino Gösta Hammarlund. Gustav Harald Hammarlund eller Gösta Hammarlund (født 30. januar 1903 i Stockholm, død 12. juli 1987 i Oslo) var en svensk-norsk tegner og journalist. Ungdom. Gösta Hammarlund var sønn av skipsreder Thomas Fredrik (Fred.) Olsen. Han var født utenfor ekteskap, og bodde den første delen av sitt liv i Stockholm hos familien Hammarlund. I 1916 flyttet han til Oslo, der han fikk handelsutdannelse og sin første yrkespraksis. Han arbeidet fra 1925 til 1937 som shipping-agent i rederiet Fred. Olsen, både på Tenerife og i Oslo. Avistegning. Gösta Hammarlund var selvlært som tegner. I 1940 ble han knyttet til Dagbladet, der lagde han tegneserien "Jungle-Jack", en parodi på andre serier som Fantomet og Tarzan, men ble seinere samme år fast avistegner etter Thoralf Klouman. Han hadde sin daglige tegning på side tre, der han med karakteristisk løs strek og typiske Oslo-tekster kommenterte hverdagens hendelser. Han tegna også portretter til lørdagsintervjuene, samt konsert- og teatertegninger, og skreiv en periode petiter under signaturen "Flaneur". Bøker. Gösta Hammarlund utgav romanen "Møte med fru Brontze" i 1939 og flere samlinger med avistegningene sine. Han illustrerte en lang rekke bøker, blant annet C. Brahms' og S. J. Simons "Et fornemt hus" (1947), Ludvig Holbergs "Jeppe på Bjerget" (1962), Gunnar Larsens "Berømte elskovspar" (1951) og flere bøker av Johan Borgen, Peder W. Cappelen, Vidar Sandbeck og flere. Kunst. Hammarlunds daglige kommentartegninger i Dagbladet gjorde ham til en institusjon innen norsk avistegning, og Hammarlund mottok den høythengende journalistutmerkelsen Narvesenprisen i 1969. I 1978 ble han dessuten tildelt Oslo bys kulturpris. Han er representert i Nasjonalgalleriet, Ringve Museum, Norsk Kulturråd og Kunst på Arbeidsplassen og har flere tegninger på Theatercafeen i Oslo og i Fred. Olsens båter "Blendheim" og "Braemar". Han hadde separatutstilling i Kobberstikksalen, Nasjonalgalleriet i 1969 og i Munch-museet i forbindelse med 75-årsdagen sin i 1978. Venstrealliansen. Venstrealliansen er en politisk organisasjon ved Universitetet i Oslo. Venstrealliansen ble opprettet i 2005 som et samarbeid mellom De radikale, Blindern Sosialistisk Venstreparti og Rød Front. Fra 2006 ble også Blindern Rødt med i Venstrealliansen, samtidig ble Venstrealliansen omdannet fra en allianse med spesielle rettigheter til en medlemsorganisasjon. Venstrealliansen slo seg i juni 2008 sammen med Rød Front for å samle de venstreradikale kreftene på et sted. Leder av Venstrealliansen er Gabrielle Legrand Gjerdset som er på utveksling vår 2012. Hennes stedfortreder er Solveig Figenschou. Venstrealliansen har kontor på Chateau Neuf, Det Norske Studentersamfund. Ideologisk grunnlag og kjernesaker. Venstrealliansen (VA) er en sosialistisk og feministisk organisasjon. Organisasjonen jobber for sosialistisk folkestyre og mener at maktavgjørelser i størst mulig grad må fattes av menneskene de gjelder. Venstrealliansen jobber også aktivt for demokrati på lærestedene i form av studentmedvirkning, deltagelse i samfunnsdebatten og fagkritikk. VAs forståelse av samfunnet, er at makt er skjevt fordelt mellom kjønnene. Organisasjonen jobber for radikal kjønnskvotering i ansettelser på universitetet, mentorordninger for kvinner og kjønnspoeng på utdanningsprogram med kjønnsubalanse. I tillegg til likestilling mellom kjønnene har disse sakene vært viktig fra starten av: lik rett til høyere utdanning, miljøsaker, internasjonal solidaritet og kampen mot markedsretting av forskning og høyere utdanning. Valg. Venstrealliansen ble ved valget til Studentparlamentet i Oslo allerede første gang, i 2005, representert med ni representanter. I valget til Studentparlamentet april 2007 ble Venstrealliansen størst av de studentpolitiske grupperingene og fikk 13 seter i listevalget, 14 totalt. I 2010 var VA den største fraksjonen i Studentparlamentet. Fraksjonen ble ved valget i 2011 nest størst igjen og sitter for tiden med ledervervet i Studentparlamentet. Venstrealliansen har i løpet av tiden organisasjonen har eksistert hatt en representant i Universitetet i Oslos styre i fire perioder, og studentparlamentets leder i to perioder. Arrangementer. Venstrealliansen arrangerer hvert år «Rød på Blå», en konsert på første mai-kvelden på utestedet «Blå» i Oslo. Venstrealliansen arrangerer også årlig Feministisk uke i forbindelse med kvinnedagen 8. mars. Apep. Apep (også stavet "Apepi", og "Aapep", på gresk "Apophis") var i egyptisk mytologi en slangegud og en ond demonisk gud, guddommeliggjøringen av mørket og kaos ("isfet" på egyptisk), og således en motstander av lyset og "ma'at" (orden og sannhet). Man antar at Apep oppsto fra og med det egyptiske mellomriket og framover. Navnet Apep er rekonstruert av egyptologer fra "Aphōph" i senere koptisk språk. Daglig forsøkte Apep hindre solguden Ras ferd over den himmelske versjonen av Nilen og hver natt kjemper han mot Osiris. Under perioder av dårlig vær syntes det som om Apep var vinner, men Ra lykkes til slutt å hogge hodet av ormen. I henhold til andre myter ble Apep beseiret av Set. Den røde fargen på himmelen under solnedgangen tolkes da som Apeps spilte blod. Utvikling. Apep dannet en del av et komplekst kosmisk system som oppsto fra identifiseringen av Ra som Atum, det vil si dannelsen av "Atum-Ra", og følgelig sammenflettingen av de mytologiske systemene Ogdoad og Ennead. Ettersom Atum-Ra, som senere ble referert til som ganske enkelt Ra, ble selve solguddommen, den som brakte med seg lyset, og den som opprettholdt ma'at ble følgelig Apep sett på som Ras største fiende, og fikk tittelen «Ras fiende». Som en personifisering av alt ondt ble Apep sett på som en svær slange, krokodille, orm, og i senere år i noen tilfeller som en drage, noe som ga ham titler som «Nilens slange» og «Ondskapens firfisle». En del fortellinger detaljerte at han strakte seg 15 meter og hadde et hode av flintstein. Det skal bemerkes at allerede på en disk fra rundt 4000 f.Kr., som i dag blir oppbevart i Kairo, er en slange malt sammen med andre ørken- og akvatisk dyr som kan oppfattes som fiender av en usynlig solgud som jakter i en stor robåt. Avdekket i tekster på pyramider og sarkofager er andre slanger som var fiender av solguden under andre navn fra før navnet Apep oppsto. Etymologien av hans navn ('pp) kan kanskje søkes i del vestsemittiske språk hvor rotordet "pp betyr «å gli». Verbet av rotordet 'pp eksisterte uansett ikke i oldtidens egyptisk. Apep som navn ble senere feilaktig forbundet etymologisk i egyptisk med en helt annet rotmening «(han som var) spyttet ut». Romerne referert til Apep ved en oversettelse av dette navnet. Tilsynelatende på grunn av tolkningen «spyttet ut» av navnet Apep har det blitt sagt at han ble dannet av Neith, som hadde vært for guddommeliggjøringen av urvannet i "Ennead", fra en lengde av det spytt som hun hadde spyttet på Naunet, guddommeliggjøringen av urvannet i "Ogdoad". En del påfølgende kommentarer har spekulert i om Apep må ha vært en tidligere skapning, og en hovedgud, således forklare hvorfor han var en fiende av Ra, men bevisførselen for en slik konklusjon er svak. Etter slutten på Mellomriket i Egypt valgte det utenlandske folket Hyksos, nå herskere av Egypt, Set som deres hovedgud ettersom han hadde vært Ras beskytter, og hadde vært assosiert med Nedre Egypt hvor deres maktgrunnlag lå. Ettersom de utenlandske overherrene var hatet av nasjonalistiske grupper ble Set gradvis demonisert og ble tenkt på som en ond gud. Faktisk på grunn av det ekstreme nivået av nasjonalisme og fremmedhat ble Set til slutt sett på som ondskapens gud og overtok gradvis Apeps karaktertrekk. Følgelig ble Apeps identitet til slutt fullstendig opptatt i Set. Strid med Ra. Farao Psammetikus I gir offer til Atum, men til høyre sees også Apep. Fortellinger om Apeps strider med Ra ble utviklet i løpet av Det nye rike i Egypt. Ettersom alle kan se at solen ikke blir angrepet av en gigantisk slange i løpet av dagen hver eneste dag lot fortellerne det bli sagt at Apep måtte ligge akkurat nedenfor horisonten. Dette gjorde ham tilsynelatende til en del av underverden som deretter angrep solen hver natt. I noen fortellinger ventet Apep for Ra i et vestlige fjell kalt "Bakhu" hvor solen gikk ned, og i andre fortellinger lurte Apep rett før soloppgang i Nattens tiende region. Den omfattende rekkevidden av Apeps mulige oppholdsrom ga ham tittelen «Verdens omsirkler». Det var tenkt at hans forferdelige brøl ville få underverden til å skrangle. Mytene sier noen ganger at Apep var fanget der ettersom han tidligere hadde vært hovedgud og hadde blitt veltet av Ra, eller ettersom han hadde vært ond og var blitt holdt som fange. I disse slagene ble det antatt at Apep benyttet seg av en magisk stirring for å hypnotisere Ra og hans følge i et forsøk på å fortære dem mens han kvelte elven med sitt nett som de reiste gjennom underverden. Noen ganger hadde Apep assistanse fra andre demoner kalt "Sek" og "Mot". Ra fikk støtte fra en rekke forsvarere som reiste sammen med ham, hovedsakelig den mektige Set som sto ved roret. I et bud for å forklare naturlige fenomen ble det sagt at stundom fikk Apep overtaket. Ødeleggelsen fra jordskjelv og tordenvær kom fra dette. Faktisk ble det antatt at noen ganger greide Apep å svelge Ra i løpet av dagen, noe som førte til solformørkelse, men siden Ras forsvarere raskt greide å skjære ham fri fra Apep endte solformørkelsen alltid i løpet av noen minutter. Ved de tilfeller hvor det ble sagt at Apep ble drept greide han likevel å komme tilbake hver natt ettersom han levde i verden blant de døde allerede. I atonismen er det Aton som dreper monsteret, noe som er selvsagt ettersom Aton er den eneste guden i dette trossystemet. Tilbedelse. Apep ble dyrket i større grad som dyrket imot. Hans nederlag hver natt overfor Ra ble tenkt som sikret i bønnene til Egypts prester og tilhengere i templene. Egypterne praktiserte en rekke ritualer og overtro som man mente vendte seg mot Apep og støttet Ra til å fortsette hans reise over himmelen. I et årlig ritual som ble kalt «Forvisningen av Apep» bygde prestene en etterligning av Apep som man mente inneholdt det onde og det mørke i Egypt og det ble deretter brent for å beskytte alle fra Apeps påvirkning i det kommende året, tilsvarende moderne ritualer som Zozobra i det amerikanske staten New Mexico. I tillegg til fortellinger om Apeps nederlag hadde denne rettledningen instruksjoner på hvordan man kunne lage modeller i voks eller små tegninger av en slange som man kunne spytte på, mishandle og brenne mens man fremsa trylleformularer som ville støtte Ra. I frykt for at selv et bilde av Apep ville gi makt til demonen måtte enhver gjengivelse av ham alltid omfatte en guddom som kunne betvinge monsteret, og eller kniver som man kunne stikke eller skjære i ham med. Etterhvert som Apep ble tenkt boende i underverden ble han også stundom tenkt på som den som spiste sjelene. Således hadde også de døde behov for beskyttelse og de ble derfor stundom begravd med trylleformularer som kunne ødelegge Apep. "Dødeboken" beskrev hyppig hendelser hvor Ra beseiret Apep. Thoralf Klouman. Thoralf Klouman (født 1890 i Innvik, død 1940) var en norsk karikaturtegner og skuespiller. Som karakterskuespiller var Klouman for det meste knyttet til Centralteatret i Oslo 1916–31, der han spilte roller som Guldstad og Tesman hos Henrik Ibsen, men han opptrådte også på Nationaltheatret. Han var ellers ved Fahlstrøms Teater 1908–10, Det Nye Teater 1910–11, Trondhjems Nationale Scene 1911–16, Det Nye Teater 1931–36 og Carl Johan Teatret fra 1936 til sin død. Fra 1909 arbeidet han med karikaturtegning ved siden av teateret, og tegnet karikaturer av samtidens kjendiser i blant annet "Tidens Tegn". Han bidro også med fine og kritiske teatertegninger. Klouman var dessuten en av Norges tegnefilmpionerer. Klouman utgav karikaturene sine i bindene "Ondskap" (1912), "Karikaturer" (1917), "Tidens tegner" (1922) og "Kloumans karikaturer" (1925). Thoralf Klouman var faren til pianisten og underholdningskomponisten Carsten Klouman og skuespilleren Wenche Klouman. Bergart. Bergart er et geologisk begrep som brukes til å klassifisere forskjellige typer stein på samme måte som art brukes i biologien. Læren om bergartene kalles petrologi, som omfatter de bergartdannende prosessene i og på overflaten av jorden, men mest klassifikasjonen av bergartene ut fra strukturen og hvilke mineraler de er bygd opp av. Bergarter er dannet av mineraler og materiale fra eldre forvitrede bergarter, og er kjemisk sammensatt. Men også kalkrike rester fra dyr (Kalkstein og marmor) kan inngå i en bergart. Det er måten bergarten er blitt dannet på og sammensetningen av mineralene som gir bergartene forskjellige egenskaper. Det skilles mellom tre hovedgrupper av bergarter, ut fra hvordan de har blitt dannet. Norges nasjonalbergart. Larvikitt ble i 2008 kåret til norges nasjonalbergart. Kåringen ble holdt i sammenheng med Norges geologiske undersøkelses (NGU) 150 års jubileum. Den lange marsjen. Den lange marsjen 长征 (pinyin:"Chángzhēng") var den omfattende militære retrett under den kinesiske borgerkrig som den kinesiske kommunistiske hær foretok ut av provinsen Jiangxi for å unnslippe Kuomintangs overlegne styrker. Retretten førte etter atskillige omveier til det nordlige Shaanxi. Kommunistene blitt omringet i sin kinesiske sovjetrepublikk av Chiang Kai-Sheks styrker, og brøt ut mot vest i begynnelsen av oktober 1934. Retrettens reelle militære leder var til å begynne med den tyske militære rådgiveren Otto Braun (som hjalp kommunistene etter oppdrag fra Moskva), men han ble etterhvert skjøvet til side. Det meste av marsjen ble dirigert av Mao Zedong. Marsjen krysset et meget vanskelig terreng i det vestlige Kina. Etter 370 dager og en marsj på ca 9 660 km endte de overlevende, bare 20 000 av de opprinnelig 80 000-90 000 soldater, de nordlige deler av provinsen Shaanxi. Retretten begynner. I 1934 hadde kommunisthæren etablert seg i Jiangxi og etablert en kommunistisk bastion der. Men de ble raskt fullstendig omringet av langt sterkere Kuomintangstyrker og deres allierte støttetropper. Det var ikke mulig for kommunistene å stanse den metodiske fremrykningen som de bedre trenede og bevæpnede motstanderne foretok – de bygde blokkhus med kraftig bevæpning og så tett at terrenget mellom blokkhusene som regel var i helt dekket av ildfeltet, og fremrykningen skjedde ved at blokkhus ble bygd stadig lenger inn mot kommunistene. De første utbruddene fra fellen ble ledet av He Long, Xiao Ke, Xu Xiangqian og Fang Zhimin. Det første skjedde med mindre enheter i juni og var ledet av Fang Zhimin. Xiao Te fulgte i august. I oktober unnslapp de siste 130.000 (soldater og sivile) gjennom Kuomintangs jerngrep med fire lag blokkhusbefestninger og vestover inn i provinsen Guizhou. Maos maktovertakelse over marsjkolonnen og kommunistpartiet. Etter noen måneders utmattende marsj mot vest, drevet fremover av Kuomintangstyrker, kom de ledende kommunister sammen til konferanse i Zunyi den 6. januar 1935. Det tredagers møtet endte med et gjennombrudd for Mao Zedong. Han kom inn i sentralkomiteen, og gjennom en av sine nærmeste ledet han i virkeligheten også den militære fremrykking. Da marsjen fortsatte fra Zunyi den 19. januar, hadde Mao ved alliansebygging og manøvrering fått det helt dominerende lederposisjon i partiet. Det er imidlertid ikke korrekt som det ofte hevdes at han under denne konferansen formelt var blitt valgt til kommunistpartiets generalsekretær. Til Sichuan. Da marsjen fortsatte, gikk den bare nølende nordover og inn i Sichuan. Men de rykket så tilbake til Guizhou. Dette gjentok seg enda en gang. Deretter gikk marsjen sørover og inn i Yunnan, før den på nytt gikk nordover og inn i Sichuan. Det er forskjellige fremstillinger av hva som motiverte valg av rute. En versjon var at hærledelsen ønsket å trenge inn i provinsen Sichuan for der å kunne slå seg sammen med en annen og sterkere kommunistisk styrke under ledelse av Zhang Guotao. Denne styrken var ikke bare tallmessig sterkere, den var også bedre forsynt – sovjetiske styrker stod nemlig i Østturkestan (Xinjiang) og sørget for forsyninger til Zhang Guotao. Etter denne versjonen, som er den maoistiske historieskrivnings fremstilling, var Kuomintangs styrker rett og slett for sterke, og at retretten til Guizhou skyldtes det nederlag kommunistene ble påført rett etter at de var gått inn i Sichuan. En annen versjon, fremlagt av Jung Chang, fremholder at Mao ikke ønsket å forene sine krefter med Xhang Guotaos før han hadde sikret seg en solidere lederstilling. Hun mener at de to store militære nederlag som kommunistene led, først ved den første inntrengning i Sichuan og deretter i Guizhou, nærmest var planlagte av Mao for å vinne tid for denne maktkonsolideringsprosessen. Fra Sichuan til Shaanxi. Det var først i mai at Maos styrke rykket inn i Sichuan. De to kommunisthærene kunne nå forene sine krefter. Det ble så bestemt å rykke nordover, nærmere områder som var kontrollert av Sovjetunionen. Etter opprinnelig å ha blitt enige om fremrykning langs to akser, med Maos gruppe i den østlige og terrengmessig svært vanskelige, ble dette omgjort kort tid etter at fremrykningen var begynt. Begge styrker skulle følge den østlige, bestemte Mao, og Maos styrke lå i tet. Under denne fremrykningen ble marsjdeltakerne angrepet både av Kuomintangstyrker og av lokale krigsherrer. I oktober var de fremme i Yan'an i det nordlige Shaanxi. Maos stilling. Den lange marsjen hadde også som følge at Mao ble kommunistpartiets selvfølgelige leder. Tidlig under forflytningen var Mao syk, med en feber på 41 grader. Mao ble under deler av marsjen derfor båret i en spesialbygd bærestol. Mange andre deltagere på marsjen ble også ledende skikkelser i kommunistpartiet, blant annet Liu Shaoqi, Zhu De, Lin Biao og Deng Xiaoping. Jung Chang. Jung Chang (kinesisk: 张戎; hanyu pinyin: "Zhāng Róng", Wade-Giles: "Chang Jung", opprinnelig Er-hong Chang; født 25. mars 1952 i fylket Yibin i byprefekturet Yibin i Sichuan i Kina), er en kinesisk-født britisk forfatter. Hun er best kjent for sin selvbiografi "Ville svaner" (over 10 millioner eksemplarer solgt i hele verden, men ikke i Folkerepublikken Kina der den ble forbudt) og for sin 832 sider lange biografi av Mao Zedong, ' fra juni 2005 (skrevet sammen med hennes ektemann, den britiske sovjethistoriker Jon Halliday). Innvielseskors. a> fra 1100-årene. Under korset er ifølge tradisjonen plassert en lysholder. Innvielseskors eller konsekrasjonskors er tolv kors som plasseres på veggene i en katolsk kirke ved vigslingen. Antallet symboliserer apostlene. Under kirkevigslingen blir korsene salvet med krisma og incensert. Det skal tradisjonelt være et lys under hvert kors, men i mange nyere kirker er dette utelatt. I Norge er det bare to kirker fra middelalderen hvor alle de tolv korsene er bevart på sine opprinnelige steder, nemlig Reinli stavkirke hvor de er malt på veggen med tjære og Fiskerkapellet fra Fåberg fra 1459, nå på Maihaugen på Lillehammer, der korsene er skåret inn i tømmerveggene. I enkelte ikke-katolske kirker settes det også opp innvielseskors, men uten at det er noe formelt krav om at det skal være slike, og uten noen spesiell liturgi omkring dem. Årets lokalavis. Årets lokalavis er en utmerkelse som deles ut hvert år av Landslaget for Lokalaviser, som en utmerkelse til en av organisasjonens medlemsaviser. Den ble første gang utdelt i 1989. Ivan Pavlov. Ivan Petrovitsj Pavlov (Иван Петрович Павлов) (født i Rjazan, død 27. februar 1936 i Leningrad) var en russisk fysiolog (lege) som også gjorde viktig forskning innen psykologi og medisin. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1904 for sin forskning på fordøyelsessystemet. Pavlov er mest berømt for å ha oppdaget fenomenet klassisk betinging i sin forskning med hunder. Klassisk betinging. left Pavlov forsket på fordøyelsessystemet hos hunder ved å samle saliva (spytt) som hundene utskilte. Han målte og analyserte spyttet som kom under forskjellige forhold. Pavlov oppdaget at hundene ofte utskilte spytt før de hadde fått maten i munnen, og startet forskning på dette fenomenet. Etter hvert ble forskningen mer fokusert på dette fenomenet, enn spyttets kjemiske innhold. Han gjennomførte en lang rekke eksperimenter hvor han manipulerte (forandret) stimuli før hundene fikk mat. Gjennom disse eksperimentene fant han de grunnleggende «lovene» for etablering og ekstinksjon av det som ble kjent som «betingede reflekser». Disse eksperimentene ble gjennomført mellom 1890 og 1910. Etter hvert som Pavlovs arbeider ble kjent i vesten, spesielt gjennom John B. Watson, fikk ideen om «betinging» som en form for læring en spesiell plass innen komparativ psykologi, og behaviorisme. Revolusjonen. Til forskjell fra mange av forskerne før den russiske revolusjon beholdt Pavlov en høy stjerne hos Sovjetunionens politiske elite, og fikk anledning til å fortsette sin forskning. Pavlov var ikke tilhenger av marxisme, men en Nobelprisvinner ble ansett som politisk verdifull, og dermed rikelig finansiert. Senere i livet forsket han på hvordan eksperimentell nevrose oppstår. Pavlovs laboratorium i Moskva er godt bevart. Annet. Det gjenfortelles ofte at Pavlov signaliserte at maten skulle komme ved å ringe i en klokke. Men fakta er at han forsøkte med mange ulike auditive stimuli, inkludert fløyte, metronom, stemmegaffel og bobler i vann, i tillegg til en rekke visuelle stimuli. Når det på 1990-tallet ble enklere for forskere fra vesten å besøke Pavlovs laboratorium i Moskva, så de forgjeves etter en slik ringeklokke som ofte er beskrevet i lærebøker innen psykologi. Pavlov var en veldig nøyaktig forsker, som hadde et nærmest tvangsmessig forhold til arbeidstider og vaner. Han spiste lunsj nøyaktig kl. 12, han la seg til samme tid hver kveld, foret hundene til et bestemt klokkeslett og reiste på ferie til Estland på samme kalenderdag hvert år. Denne atferden endret seg etter at sønnen døde – Pavlov ble lidende av insomnia. Elis Wiklund. Elis Wiklund (født 12. desember 1909, død 15. mars 1982) var en svensk langrennsløper. Han vant femmila under VM 1934 i Sollefteå i Sverige. To år senere stilte han opp på femmila i OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, og igjen gikk han helt til topps. Nasjonalt representerte han Kramfors IF, og vant 3 SM-gull; Trondenes kirke. Trondenes kirke ligger ca. 3 km nord for sentrum av Harstad på Trondenes, et historisk sted med spor tilbake til vikingtiden. Årstallet for bygging har inntil nylig vært satt til rundt 1250, men nyere forskning heller mot at kirken er av nyere dato. Kirken er bygd på et område der det tidligere har vært trekirker fra 1100-tallet. Rundt kirken finnes det rester av befestninger fra 1100-tallet, som skulle beskytte en tidligere trekirke mot angrep. Liste over beleiringer. En beleiring er en militær aksjon som avskjærer en by, en befestning eller ett landområde fra omverdenen. Se også. Beleiringer Koldnålsradering. Koldnålsradering eller tørrnål er en grafisk trykkteknikk der motivet preges inn i trykkplaten ved hjelp spisse verktøy, såkalte "koldnåler". Teknikken kjennetegnes på de myke, nesten lodne linjene. Blant andre Rembrandt er kjent for sine koldnålsarbeider. Framgangsmåte. Koldnåler er laget av herdet stål. Trykkplatene er oftest laget av sink, kobber eller pleksiglass. Grafikeren tegner, skraverer eller skraper i trykkplaten. Koldnålen "pløyer" dermed opp platen og etterlater seg et et grunt spor med litt røffe, raggete kanter på sidene. I forstørrelse ser det ut som en plogfure. På hver side av fordypningen blir det en grad (grat) eller kant. Streket (tegningen) i koldnålsraderinger får dermed et loddent preg som er nokså forskjellig fra etsingens skarpe og rene strek. Trykkplaten utsettes for store påkjenninger ved trykking, og det lodne, sarte preget, ødelegges etterhvert (slitasje ved innfarging og under trykkingen). Koldnålsarbeider trykkes derfor i små opplag (antall). Trykking av platen er som dyptrykk. Holvik. Holvik (også brukt "Holevik" og "Holvika") er en bygd og et tettsted i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Vågsfjorden på sørsiden av øya Vågsøy, mellom Måløy og Vågsvåg. Holvik ligger direkte over fjorden for Husevåg, og butikken i Holvik blir ofte brukt som nærbutikk for feriegjester på Husevåg som dermed slipper å reise helt inn til Måløy. Gravplassen i Holvik har også blitt brukt som gravplass for husevågere, ettersom gravplassen på Husevågøy lå svært vanskelig tilgjengelig fra Husevåg. Faktura. Faktura er et dokument som stadfester et salg mellom en selger og en kjøper. Fakturaen utstedes av selgeren og kjøperen får i oppdrag å betale denne og er en dokumentasjon av kjøperens betalingsforpliktelse og selgerens tilgodehavende. Johann Friedrich Reichardt. Johann Friedrich Reichardt, født 25. november 1752 i Königsberg i Preussen død 27. juni 1814 i Burg Giebscheinstein ved Halle, var tysk komponist og forfatter. Biografi. Reichardt var sønn av stadsmusiker Johann Reichardt og ble fra barndommen av utdannet innen musikk og særskilt i fiolinspill. Da han var 10 år gammel foretok faren en konsertreise i Østpreussen sammen med 'vidunderbarnet' sitt. En av Reichardts lærere i Königsberg var organisten C.G. Richter som gjorde ham kjent med musikken til J.S. og C.Ph.E. Bach og også med fiolinisten F.A. Veichtner. Etter tilskyndelse fra Immanuel Kant studerte Reichardt fra 1769 til 1771 jus og filosofi i hjembyen og i Leipzig. Det sies at studiene led under et løssluppent studentliv. I 1771 unngikk han et borgerlig yrkesvalg ved at han som virtous la ut på en reise preget av tidens "Sturm und Drang". Reisen førte ham til de viktigste sentra for tysk musikk, og gjorde ham kjent med samtidens mest betydningsfulle diktere og musikere. Han offentliggjorde sin betraktninger i "Briefe eines aufmerksamen Reisenden, die Musik betreffend". I 1774 vendte han tilbake til Königsberg og ble kammersekretær i Ragnit. I 1775 utnevnte kong Fredrik II av Preussen ham til kongelig kapellmester i Berlin. Reichardt hadde allerede sendt en prøve på operaen 'Le feste galanti' til kongen. Etter to år som kapellmester trakk Reichardt seg tilbake, giftet seg med Juliane Benda og konsentrerte seg om å forfatte og komponere sanger og instrumentalverk. Paret fikk tre barn. På hjemveien fra sin første kunstnerreise til Italia i 1783 stanset han i Wien og ble kjent med keiser Josef II og komponisten Gluck. Dette året døde så hans kone Juliane, og Reichardt giftet seg allerede i desember samme år med enken Johanna Dorothea Wilhelmina Alberti-Hensler fra Hamburg. De fikk fem barn sammen. Ytterligere kunstnerreiser til England og Frankrike gav imidlertid ikke den ønskede gjenklang og han vendte motvillig tilbake til Berlin. Fra 1786 utviklet han nærmere forbindelser til Goethe, Herdfer og Schiller. Nye forsøk (i 1788) på å skaffe seg et fotfeste i Paris mislyktes selv om Reichardt var bitt av den revolusjonære basill. Etter utgivelsen av "Vertrauten Briefe" (Fortrolige brev) ble han avskjediget fra embedet som hoffkapellmester. Deretter bodde han først i Hamburg hvor han utgav tidsskriftet "Frankreich". Så bodde ha fra 1794 i Giebichenstein ved Halle (Saale). I 1796 ble han benådet og utnevnt til saltverksdirektør i Halle. Derfra reiste han ofte til Berlin for å lede oppføringer av komposisjonene sine. Reichardts eiendom ved Giebichenstein ble til et 'Romantikkens herberge'. En ny reise til Frankrike i 1802 dempet i betydelig grad hans begeistring for franskmennene og deres politikk: Reichardt ble til en motstander av Napoléon. Da godset hans fire år senere ble besatt og plyndret av franske tropper flyktet han til Danzig (Gdańsk) og ble patriot og frihetskjemper. I 1807 utnevnte Napoéons bror Jérome i Kassel den i fattigdom tilbakevendte Reichardt til teaterdirektør. Dette ble et mellomspill som bare varte i 9 måneder. I 1809 søkte han lykken i Wien. Opplevelsen av Haydn, Mozart og Beethoven åpnet ham – noe forsinket – for Wienerklassisismen. Han trakk seg imidlertid tilbake til Giebichenstein der han døde den 27. juni 1814 som følge av en magelidelse. Hans samtidige glemte snart både Reichardt verkene hans. Komposisjon. Sitt rykte som komponist fortjente Rechardt i stor grad for sin tonesetting av Goethes tekster, men også for sine syngespill. Han komponerte også rekvien, Te Deum, oratorier. Han satte musikk til noen salmer og laget såvel verdslige som kirkelige kantater. Orketster- og kammermusikk finnes også blan hans verker. Litteratur. Reichards arbeid som forfatter er av varig verdi. Nevnes skal: "Briefe eines aufmerksamen Reisenden, die Musik betreffend" (1774–76); "Über die deutsche komische Oper" (1774); "Musikalische Kunstmagazin" (1781–1792); "Studien für Tonkünstler und Musikfreunde" (1793); "Vertraute Briefe aus Paris" (1804); "Vertraute Briefe aus Wien" (1810) m.m. Reichardt, Johann Reichardt, Johann Reichardt, Johann Reichardt, Johann Reichardt, Johann Carin Koch. Carin Koch (født 23. februar 1971 i Kungälv i Sverige) er en profesjonell svensk golfspiller. Hun ble profesjonell i 1992, og har deltatt i Solheim Cup fire ganger: i 2000, 2002, 2003 og 2005. Seire i Europa. Hun har i tillegg vunnet Team World Cup i Irland i 2000 sammen med Sophie Gustafson. Hun deltok også da det europeiske laget vant Solheim Cup i 2000 og 2003, og da det internasjonale laget vant Lexus Cup 2005. Islands president. Presidenten på Island ("Islandsk: Forseti Íslands") er Islands folkevalgte statsoverhode. Presidenten velges ved direkte valg for en periode på fire år av voksne personer med stemmerett, og har begrenset makt. Islands grunnlov setter ingen øvre grense på antall perioder presidenten er tillatt å inneha embedet. Presidenten er ikke regjeringssjef. Dette embedet innehas av Islands statsminister. Island har hatt fem presidenter siden landet ble uavhengig av Danmark den 17. juni 1944. Den femte og nåværende presidenten, Ólafur Ragnar Grímsson, tiltrådte embedet 1. august 1996, ble gjenvalgt for fjerde gang i 2008 og for femte gang ved Presidentvalget på Island 2012 ble avholdt 30. juni 2012. Presidentboligen befinner seg i Bessastaðir i Álftanes, i nærheten av hovedstaden Reykjavík. Grunnloven sier at når presidenten ikke kan utføre sine plikter, grunnet utenlandsreise eller sykdom, skal statsministeren, presidenten i Alltinget og presidenten i Islands høyesterett kollektivt overta embedet. Islands presidenten innehar tittelen stormester av den islandske falkeorden. Eksterne lenker. Presidenter Island Johann Martin Schleyer. Johann Martin Schleyer (født 18. juli 1831 i Oberlauda, død 16. august 1912 i Konstanz) var en tysk katolsk prest, lyriker og filantrop, mest kjent som skaperen av planspråket volapyk (volapük). Han var sogneprest i Litzelstetten. Natten til 21. mars 1879 var landsbypresten Schleyer søvnløs. Mens han lå og grublet over verdens problemer, kom han til at han burde lage et nytt, enkelt verdensspråk som kunne forenkle internasjonal kommunikasjon. En landsbyboers problemer med å få kontakt med sin sønn i USA hadde satt Schleyer på tanken om å lage et nytt verdensalfabet. (Tyskland brukte enda gotiske bokstaver, som ikke ble forstått så godt i land som anvendte det latinske alfabetet.) Nå mente han at det var Gud som bedt ham å skape et språk isteden. Presten viet resten av livet sitt til denne oppgaven. Scleyer anså seg selv for å være svært godt skikket til dette arbeidet. Han hevda selv at han kjente 80 språk. I løpet av den søvnløse natta hadde han de første reglene for språket på plass. Landsbypresten hadde allerede en posisjon blant tysktalende katolikker da han begynte å utvikle volapyk (volapük av engelsk: world's speech – verdensspråk). Schleyer vant et ry i konservative katolske kretser som deltaker i den såkalte Kulturkampf, da han satt arrestert i to måneder for utsagn om sosialismen i en preken. Han var ellers kjent for markant kritikk av det han anså som store problemer i tiden, som kommunisme, ateisme, gammelkatolikker og blandingsekteskap mellom katolikker og protestanter. Musikk. Han var en habil musiker og kjent som forfatter av katolsk religiøs diktning. Mellom 1876 og 1884 ga han ut månedstidskriftet "Sionsharfe – Zeitschrift für katholische Poesie" (Sions harpe – tidsskrift for katolsk poesi), der han skrev det meste sjøl. Hans første kunngjøring om volapyk kom i dette bladet. Dermed vant språket raskt tilhengere, først i Tyskland og Østerrike og så i land der innflytelsen fra tysk språk og kultur var stor. Schleyers første lærebok fulgte i 1880, og kom raskt i flere opplag. (Et moderne opptrykk er også tilgjengelig.) Volapük og forholdet til Kerckhoffs. Språkets virkelig store vekst begynte da Auguste Kerckhoffs skapte et gjennombrudd i ledende kretser i Paris. For en tid ble volapyk høyeste mote, og spredde seg ut over hele verden. Motsetninger mellom Schleyer og Kerckhoffs kom også til å bli skjebnesvangre for volapyk-bevegelsen. Mens Schleyers bakgrunn var sør-tysk, konservativ katolsk og med innslag av religiøs mystikk, var Kerckhoffs franske volapykister vitenskapsfolk og intellektuelle rasjonalister. Schleyer var på mange måter en autodidakt. Kerckhoffs og hans tilhengere kom nok etterhvert til å se ham som mindre dyktig og uten grundig akademisk trening. En vanlig kritikk ble at Schleyer tok med seg alt for mange former fra tysk inn i språket sitt. Schleyer mente han var den intellektuelle eieren av volapyk fordi han var den store oppfinneren (Datuval) av språket. Han utnevnte også seg sjøl til bevegelsens store leder (Cifal) med rett til å bestemme på egen hånd. For kritikere så det ut som om han tiltok seg en både fyrstelig og pave-aktig autoritet. I motsetning til det mente Kerckhoffs retning (med støtte i det republikanske, demokratiske Frankrike) at språkutviklinga skulle bestemmes av det Internasjonale volapyk-akademiet (Kadem Valemik Volapüka) som hadde blitt valgt på verdenskongressen i 1887. Splittelsen mellom disse to fløyene førte til volapyks raske sammenbrudd på 1890-tallet. Schleyer fortsatte å arbeide for sin utgave av volapyk med støtte av en stadig skrumpende gruppe lojalister. Til sin død i 1912 skrev han på en stor ordbok i mange bind, som han ikke engang rakk å gjøre halvferdig. Da hadde han opplevd å se den engang mektige bevegelsen redusert til en håndfull gamle tilhengere. Schleyers volapyk er det kunstige internasjonale språket som har oppnådd mest suksess, nest etter esperanto. Dets eksplosivt raske vekst og like raske sammenbrudd må nok også forstås i sammenheng med sterke og svake sider i Schleyers bakgrunn og personlighet. Fra 2001 har en internasjonal komite arbeidet for å få Den katolske kirke til å gjøre Schleyer til helgen. Hanns-Martin Schleyer, presidenten for det tyske arbeidsgiverforbund som i 1977 ble myrdet av terroristorganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF), nedstammer i direkte linje fra Johann Martin Schleyers bror. Skadde i internasjonale operasjoner. Veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner) arbeider for at veteraner med skader etter internasjonale operasjoner får et raskt og tilrettelagt behandlingstilbud, slik at de kommer tilbake i arbeid og et meningsfylt liv. Organisasjonen har sitt utspring fra i et uformelt frivillig nettverk for skadde FN-veteraner og pårørende. Høsten 2006 ble SIOPS formalisert med vedtekter og stiftelsesmøte og tok organisasjonsnavnet Veteranforbundet SIOPS for å favne flere yrkesgrupper. Organisasjonen har etablert et nettverk som de ønsker skal være en ressurs for alle som på en eller annen måte er berørt av problemstillinger knyttet til mentale skader som posttraumatisk stresslidelse etter slikt arbeid og å heve kunnskapen om førstehjelp for psykiske traumer. Organisasjonen samarbeider med ulike etater og organisasjoner, pr i dag Forsvaret og spesielt deres Veteranadministrasjon, og ulike lokale enheter innen NAV og helseforetak. Organisasjonen drives utelukkende på frivillig basis, etter hvert med en betydelig realkompetanse på feltet. SIOPS arbeider daglig med å hjelpe skadde og pårørende til å se muligheter og lærer dem å manøvrere i det eksisterende offentlige hjelpeapparat. Samtidig ønsker SIOPS å være en konstant påminner til det offentlige om det ansvar som påhviler den som velger å sende norske borgere ut i slike operasjoner. De fokuserer derfor mye på å hjelpe skadde til å få gjennomslag for økonomiske erstatningskrav, medisinsk hjelp, juridisk bistand og lignende. SIOPS ønsker å bidra til at pårørende og fagpersoner øker sin kunnskap om den skaddes særegne utfordringer. Sveinn Björnsson. Sveinn Björnsson (født 27. februar 1881 i København, Danmark, død 25. januar 1952 i Reykjavík) var Islands første president. Han var født i København i Danmark, foreldrene var Björn Jónsson og Elísabet Sveinsdóttir. Björnsson var medlem av bystyret i Reykjavík fra 1912 og var bystyrets leder i tidsrommet 1918–1920. Fra 1914 til 1916 og i 1920 var han medlem av Alltinget, og etter at Island fikk begrenset selvstyre fra Danmark i 1918 (bortsett fra i utenrikssaker), var han sendemann i Danmark fra 1920 til 1924 og fra 1926 til 1940. Den tyske okkupasjonen av Danmark 9. april 1940 førte til videre selvstendighet for Island, som ikke lenger hadde forbindelse med Danmark på grunn av krigen. Björnsson ble valgt av Alltinget til "islandsk regent" tre ganger fra 1941 til 1943, og hadde i denne stillingen samme myndighet som kong Christian X av Danmark hadde hatt. Da Island ble republikk 17. juni 1944, valgte Alltinget ham til landets første president. Dette embetet hadde han fra 1944 til 1952, og han ble gjenvalgt uten motkandidat i 1945 og 1949. Han døde i Reykjavík vel ett år før hans andre presidentperiode var ute. Den kinesiske sovjetrepublikk. Den kinesiske sovjetrepublikk (kinesisk: 中华苏维埃共和国; pinyin: "Zhōnghuá Sūwéi'āi Gònghēguó") bestod fra 1931 til 1934. Mao Zedong var republikkens formann. Uformelt ble den også kalt Jiangxi-sovjetrepublikken. Papirpenger benyttet i den kinesiske sovjetrepublikk. I november 1931 trådte en nasjonal folkerådskonferanse sammen i Ruijin (瑞金) i provinsen Jiangxi, og den opprettet sovjetrepublikken. Den bestod til den 15. oktober 1934, da Kuomintang, ledet av Chiang Kai-shek, blokkerte Ruijin. Kommunistene forlot da Jianxi mot vest, og la ut på «Den lange marsjen» som skulle føre dem til den nordkinesiske provinsen Shaanxi. Den kinesiske sovjetrepublikk opprettet et sentralt postkontor i april 1932 og trykket en rekke frimerker til bruk for de kinesiske sovjetiske områder. I dag er de enkle frimerkene svært sjeldne. Sovj Sovj Ante Gotovina. Ante Gotovina (født 12. oktober 1955 i Općina Pakoštane på øya Pašman ved Zadar) er en tidligere fremmedlegionær og senere kroatisk generalløytnant (general pukovnik). Han ble 15. april 2011 dømt for krigsforbrytelser som ble begått i 1995 under Kroatia-krigen. Bakgrunn. Gotovina vokste opp i den lille byen Pakoštane på Dalmatiakysten av dagens Kroatia. Allerede som 16-åring forlot Gotovina hjemstedet og det da kommunistiske Jugoslavia for å ta hyre på et handelsskip. Fremmedlegionær og tiden etter. Kort tid senere meldte han seg inn i den franske Fremmedlegionen under pseudonymet Andrija Grabovac. Etter opplæring i Pau, ble han med i "2e Régiment Étranger de Parachutistes" (2e REP), et fallskjermregiment stasjonert i Calvi på Korsika, og deltok i aksjoner i blant annet Djibouti og i slaget om Kolwezi i mai 1978 i det daværende Zaire, samt i aksjoner i Elfenbenskysten. Han ble etter hvert sjåfør for regimentets øverstkommanderende, oberst Philippe Erulin. Han ble i Fremmedlegionen fram til 1979, og fikk da med graden "caporal-chef" etter fem års tjeneste tilbud som 24-åring om fransk statsborgerskap og reiste til Argentina og Guatemala som militærinstruktør for paramilitære styrker. Han arbeidet deretter i Frankrike for ulike private sikkerhetsfirmaer, som også skal ha vært involvert i kriminalitet. Han var tilsluttet den høyreekstremistiske kretsen til Jean-Marie Le Pens parti Front National. Etter å ha blitt løslatt fra en dom på fem års fengsel fra 1986 for væpnet ran, kidnapping og utpressing av en fransk industrileder, vendte han i 1991 tilbake til Kroatia, som på dette tidspunktet hadde erklært uavhengighet fra Jugoslavia. Kroatia-krigen. Gotovina gikk inn i den kroatiske nasjonalgraden (Zbor narodne garde) da han kom tilbake til Kroatia. Dette var den første militære enheten som ble dannet i landet, og dannet basisen for den senere kroatiske hæren. Han viste seg som en effektiv kommandant, og hadde i motsetning til de fleste andre, også erfaring fra væpnet kamp. Han kjempet i det vestre Slavonia. De øvre kommandantene la merke til ham, så da den kroatiske hæren ble opprettet i 1992, ble han utnevnt til oberst i denne. Han var med på planleggingen og gjennomføringen av Operasjon Maslenica, som sikret kroatisk kontroll over Dalmatia. I 1994 var han utnevnt til generalmajor og kommandant over militærdistriktet i Split. Her ledet han kampene mot den bosnisk-serbiske generalen Ratko Mladić inne i Bosnia-Hercegovina. Utover sommeren 1995 sto han for erobring av stadig nye området både innen Bosnia-Hercegovina og Kroatia, og lyktes gjennom dette å omringe Knin, som var hovedstaden i den serbiske utbryterrepublikken Republika Srpska Krajina inne i Kroatia. Krigsforbrytertiltale. Offensiven mot Knin ble kalt Operasjon Storm (kroatisk: "Operacije Oluja") og Gotovina ble i 2001 tiltalt for krigsforbrytelser som ble begått under denne i dagene 4.-6. august 1995. I de fem dagene som offensiven varte gikk hans soldater systematisk til verks mot hovedstaden for utbryterrepublikken Republika Srpska Krajina Knin og landsbyene i regionen. Minst 150 serbere ble drept og flere hundre forsvant i operasjonen. Ofrene for de kroatiske soldatene ble slått, torturert, skutt og brent til døde i landsby etter landsby, ifølge tiltalebeslutningen fra Haag. Den 6. august 1995 ble en flyktningkolonne beskutt av de kroatiske styrkene. Mellom 150 000 og 250 000 sivile serbere ble drevet på flukt fra området. I juli 2001 anmodet Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) den kroatiske regjeringen om at Gotovina og Mladen Markač ble arrestert, mistenkt for krigsforbrytelser. I tiden fram til 2005 stod Gotovina i mot press fra særlig USA og Den europeiske union (EU) og å overgi seg. Sjefanklageren ved krigsforbrytertribunalet, Carla del Ponte, hevdet i september 2005 at hun satt med informasjoner om at han ble holdt skjult i et fransiskanerkloster i Kroatia eller Bosnia-Hercegovina en lengre periode. Talsmannen for Den hellige stol, Joaquín Navarro-Valls, etterspurte dokumentasjon for påstandene for å kunne bistå i en eventuell utlevering, men disse ble ikke overlevert. Interpol utsendte arrestordre på ham og USA utlovet en belønning på 5 millioner amerikanske dollar for hans arrestasjon. Manglende vilje til å finne og utlevere Gotovina var en medvirkende årsak til at EU i mars 2005 etter initiativ fra Storbritannia og Nederland utsatte medlemskapsforhandlinger med Kroatia. Arrestasjon og dom. 7. desember 2005 ble Gotovina arrestert av spansk politi og spesialstyrker ved Playa de las Amèricas på Kanariøyene. Han var da i besittelse av to falske kroatiske pass. Han ble umiddelbart fraktet til Madrid hvor han ble fengslet i påvente av kjennelse for utlevering til krigsforbrytertribunalet i Haag. Spansk politi opplyste senere at de hadde overvåket ham i flere dager før arrestasjon, etter å ha fått tips fra den kroatiske etterretningstjenesten. som hadde avlyttet ektefellen Dunjas telefon. Rettsforhandlingene begynte 11. mars 2008 og disse ble avsluttet i september 2010. Det falt dom 15. april 2011, der Gotovina ble funnet skyldig i syv av åtte tiltalepunkter og dømt til 24. års fengsel. München (andre betydninger). München er hovedstaden i Bayern Etsning. Etsning er en form for dyptrykk, der motivet etses inn i trykkplaten ved hjelp av en syre. Syren angriper metallet og skaper fordypninger og ujevnheter i overflaten. Dersom smale spor etses ned i platen, oppstår fine linjer i det ferdige trykket. Metoden antas å være oppfunnet av Daniel Hopfer ca. 1470 – 1536 i Augsburg, Tyskland som eksperimenterte med etsninger og trykk. Han dekorerte rustninger og våpen. Etsning brukes også til framstilling av trykte elektriske kretser og halvlederutstyr. Etsning som kunstnerisk teknikk. Grafikeren kan kontrollere resultatet av etsningen på flere måter. Hovedprinsippet går ut på at metallplaten bare er blottlagt der syren skal angripe, resten av platen må være tildekket av et syrebestandig materiale. Dette gjelder også kantene og baksiden. Asfaltlakk, spritlakk eller annen lakk blir vanligvis brukt til baksiden. Siden slik lakk kan være litt sprø og vanskelig å risse i brukes en mer smidig løsning på bilde siden. En hardgrunn og en mykgrunn. Hardgrunn. Metallplaten kan for eksempel dekkes av voks som er bearbeidet slik at den blir hard når den er tørr. Den påvirkes ikke av syre. Hardgrunnen smeltes på den oppvarmede trykkplaten. En dabb eller en valse brukes til å fordele hardgrunnen jevnt utover. Når platen avkjøles vil hardgrunnen (voksen) stivne. Grafikeren skaper eller risser motivet ved å skrape gjennom etsegrunnen, slik at metallet blottlegges og utsettes for syrens etsende virkning. Mykgrunn. Grafikere bruker også etsegrunn (voks) som er så myk at den er følsom for svakt trykk. Mykgrunnen smeltes på den oppvarmede trykkplaten. En valse brukes til å fordele mykgrunnen jevnt utover. Når platen avkjøles vil hardgrunnen (voksen) stivne. Kunstneren kan eksperimentere med ulike typer materialer som kan presses mot etsegrunnen, som tekstiler, fuglefjær eller annet. Mykgrunn er også følsom for fingeravtrykk. Slik oppstår ulike spor eller avtrykk, og nye valører og teksturer oppstår. Etseprossesen. Når motivet er ferdig legges metallplaten i syrebad. Jo lenger platen ligger i syre, jo dypere og bredere blir sporene, og jo grovere blir linjene i det ferdige trykket. Platen tas opp av syrebadet for kontroll. Ofte tar kunstneren prøvetrykk for å vurdere resultatet, og da må all etsegrunn fjernes. Etter prøvetrykking påføres ny etsegrunn, og linjer eller skraveringer kan tilføyes. Flatbiting er når de skraverte linjene i motiver blir «spist opp av syren», slik at de forsvinner. Kunstneren kan også velge å la et større område av platen etse fritt, noe som gir en litt grumsete effekt i det ferdige bildet. Kunstneren kan også fortsette på platen med andre grafiske teknikker som akvatint, koldnål eller gravering. Blandingsteknikker er vanlig. Rembrandt trykte ofte en rekke utkast og prøvetrykk før det endelige og signerte trykket forelå. Trykking. Etsning - innfarging av trykkplate Trykking skjer ved at platen dekkes med trykksverte. I dyptrykk ligger trykksverten i spor eller fordypninger i platen, og de høyeste punkt på overflaten skal være fargeløse, uten trykksverte. Overflødig trykksverte gnis vekk ved hjelp av tarlatan, tekstiler eller avispapir. Samtidig vil trykksverten bli «arbeidet inn», ned i alle platens fordypninger. Når det meste av trykksverten er gnidd av brukes ofte bare håndbaken til å fjerne det siste tynne laget, der det i trykket skal være hvitt (uten farge). Dette kalles "å slå av" platen. Jo grundigere trykksverten slås bort, jo hvitere blir de lyseste partiene i bildet. Motivet trer fram ved at trykksverten blir liggende igjen i ujevnheter, fordypninger og etsede spor. Fuktet, tykt bøttepapir legges på metallplaten og kjøres gjennom en grafikkpresse under høyt trykk. Papiret blir presset ned i fordypningene i platen og suger opp trykksverten. Slik oppstår et speilvendt motiv. Prosessen vil gradvis deformere de fine ujevnhetene i trykkplaten, og en kopperplate vil sjelden tåle mer enn et par hundre trykk. Jackie Chan. Jackie Chan (opprinnelig 陳港生, "Chan Kong Sang",født 7. april 1954 i Hongkong) er en kinesisk kampsportutøver, skuespiller, regissør og stuntmann. Chan er en av de mest gjenkjennbare navnene innenfor Kung fu og actionfilmer over hele verden som er kjent for sin akrobatiske kampstil, komiske opptrinn og bruk av improviserte våpen. Han har vært med i over 100 filmer og er en av de mest gjenkjennbare kinesiske og asiatiske filmstjerner i verden. Han har også forsøkt seg som popstjerne på 1980-tallet. Jackie Chan er sønn av Lee-Lee og Charles Chan som dro til Canberra, Australia i 1960 som flyktninger fra den kinesiske borgerkrigen og som hadde tidligere jobbet som hushjelp og hovmester ved det franske konsulatet i Hongkong. Hans kinesiske navn var ved fødselen "Chan Kong-sang" som betyr «Født i Hongkong». Da han ble syv år satte faren hans ham på Det kinesiske dramaakademiet hvor han bodde med andre barn i ti år. Der lærte han mest akrobatikk og Kung fu som han senere blir verdensberømt i gjennom hans mange filmer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Når Jackie Chan gjør ett stunt så er det virkelig Jackie Chan som gjør stuntet og han benytter seg aldri av spesialeffekter eller stunt-doubles. Som følge av dette har han fått utallige benbrudd, og han har en plastplate i skallen. Det aller mest halsbrekkende stuntet han har gjort, er i sluttscenen til Police Story, hvor han fra 5.etasje inne på et senter kaster seg ut til en stang og glir ned. Ikke nok med det så får han også støt fra flere lyspærer med 250v som knuses når han sklir ned stangen. Resultatet ble at han brente vekk huden i håndflatene og pådro seg brannskader som følge av elektrisiteten som kroppen hans ble utsatt for. TV-program. Fra 2000- 2005 var Chan en del av ”the animated series Jackie Chan adventures”. I juli 2008 var han med og produserte ”BTV reality television” som het ”The disciple”. Handlingen i programmet var å finne en ny stjerne med ferdigheter i kampsport og skuespill, for å bli Chan’s etterfølger og student i filmbransjen. Deltakerne ble trent av Jackie Chans stunt lag, Alan Wu og He Jun, og de kjempet i forskjellige øvelser som eksplosjonscener, scener som inkluderte store høyder, pistoler, carstunts, kjøring, dykking osv. De faste dommerne var He Ping, Wu Yue og Cheng Oeu Pei. Gjestedommere var Stanley Tong, Sammo Hung og Yuen Biao. Finalene begynte den 5. april 2008, med 16 gjenværende deltakere, og ble avsluttet 26. juni 2008. Finalistene fikk roller i en BTV action serie som skal komme. Vinneren av serien var Jak Tu (Tu Sheng Cheng), mens andreplassen gikk til Yang Zheng. Jerry Liau kom på tredje. Tu har nå fått stjerneroller i tre action filmer (kinesiske), der Chan har skrevet en av dem. Alle tre filmene vill bli produsert av Chan og hans team, JCE movies limited. Filmenes titler er ”speedpost 206”, ”Won’t tell you” og ”Tropical Tornado”. Alle de 16 deltakerne vill få muligheten til å jobbe i filmene, eller bli med i Jackie Chan stuntteam. Produksjonen av den første filmen vil bli i september 2008. I tillegg vill deltakerne få muligheten til å få roller i BTV action serier som kommer. Unnur Birna Vilhjálmsdóttir. Unnur Birna Vilhjálmsdóttir (født 25. mai 1984 i Reykjavík på Island) ble kåret til Miss World 2005 den 10. desember 2005. Kåringen fant sted i Sanya på Hainan i Folkerepublikken Kina. Hun vokste opp på Seltjarnarnes. Hun er den tredje islendingen som er blitt kåret til Miss World, etter Hólmfríður Karlsdóttir (1985) og Linda Pétursdóttir (1988). Unnur Birna Vilhjalmsdottir Uranus' måner. Uranus' måner er en gruppe på 27 kjente måner i bane rundt Uranus, den syvende planeten i solsystemet, som alle er oppkalt etter karakterer i verkene til William Shakespeare og Alexander Pope. William Herschel oppdaget de første to månene, Titania og Oberon i 1787. To av de tre andre ellipsoidiske månene, Ariel og Umbriel, ble oppdaget av William Lassell i 1851, og den siste, Miranda, ble oppdaget Gerard Kuiper i 1948. Disse fem har planetmasser og ville derfor blitt ansett som (dverg)planeter hvis de hadde gått i bane direkte rundt solen. De resterende månene ble oppdaget etter 1985, enten under forbiflyvningen med "Voyager 2" eller ved hjelp av avanserte bakkebaserte teleskoper. Uranus' måner er delt inn i tre grupper: tretten indre måner, fem store måner, og ni irregulære måner. De indre månene er små legemer som deler felles egenskaper og opprinnelse med planetens ringer. De fem store månene er tilstrekkelig massive til å ha oppnådd hydrostatisk likevekt, og fire av dem viser tegn til å ha en indre drevet prosess slik som dannelsen av canyoner og vulkanisme på overflaten. Den største av disse, Titania, er  km i diameter, åttende største månen i solsysstemet og ca. 20 ganger mer massiv enn månen. Urnaus irregulære måner har elliptiske og svært inklinerte (hovedsakelig retrograde) baner med store avstander fra planeten. Oppdagelse. De første to månene som ble oppdaget, Titania og Oberon, ble sett av William Herschel 11. januar 1787, seks år etter at han hadde opdaget selve planeten. Senere trodde han at han hadde oppdaget opp til (se under) og kanskje også en ring. I nesten femti år var Herschels instrument det eneste som månene hadde blitt sett med. På 1840-tallet bidro bedre instrumenter og en bedre plassering av Uranus på himmelen til sporadiske indikasjoner på andre satellitter i tillegg til Titania og Oberon. Etter hvert ble de neste to månene, Ariel og Umbriel oppdaget av William Lassell i 1851. Det romerske nummereringssystemet for Uranus' måner var under endring for en betydelig periode, og publikasjoner nølte mellom Herschels betegnelser – hvor Titania og Oberon er "Uranus II" og "IV" – og William Lassells – hvor de noen ganger er "I" og "II". Med bekreftelsen av Ariel og Umbriel nummererte Lassel månene "I"–"IV" fra Uranus og utover, og dette ble til slutt gjeldende. I 1852 ga Herschels sønn John Herschel navn til ytterligere fire kjente måner. Ingen flere oppdagelser ble gjort på nesten et århundre. I 1948 oppdaget Gerard Kuiper ved McDonald Observatory den minste og den siste av de fem store, sfæriske månene da han oppdaget Miranda. Tiår senere førte forbiflyvningen med "Voyager 2"-sonden i januar 1986 til oppdagelsen av ytterligere ti indre måner. En annen satellitt, Perdita ble retroaktivt oppdaget i 1999 etter studier av gamle "Voyager"-bilder. Uranus var den siste av gassplanetene uten noen kjente irregulære satellitter, men siden 1997 har ni fjerne irregulære måner blitt identifisert ved bruk av bakkebaserte teleskoper. Ytterligere tom mindre indre måner, Cupid og Mab ble oppdaget i 2003 ved bruk av Hubble-teleskopet. Margaret er per 2012 den siste av Uranus' måner som er oppdaget, og oppdagelsen ble publisert i oktober 2003. Falske måner. Etter at Herschel oppdaget Titania og Oberon 11. januar 1787, trodde han i etterkant at han også hadde sett fir andre måner; to stykker den 18. januar og 9. februar 1790, og ytterligere to 28. februar og 26. mars 1794. Det ble derfor i flere tiår antatt at Uranus hadde et system av seks måner, selv om de fire siste aldri ble bekreftet av noen andre astronomer. Lassells observasjoner fra 1851, hvor han oppdaget Ariel og Umbriel, ga ikke noe støtte til Herschels observasjoner. Ariel og Umbriel, som Herschel burde ha sett hvis han hadde sett noen andre satellitter i tillegg til Titania og Oberon, samsvarte ikke med noen av Herschels fire måner i baneegenskaper. Herschels fire måner var antatt å ha sideriske perioder på 5,89 dager (innenfor Titania), 10,96 dager (mellom Titania og Oberon), 38,08 dager og 107,69 dager (utenfor Oberon). Det ble derfor konkludert med at Herschels fire måner var falske, sannsynligvis som følge av forvekslingen av svake stjerner i nærheten av Uranus som satellitter, og krediteringen for oppdagelsen av Ariel og Umbriel ble gitt til Lassell. Navn. De to første månene som ble oppdaget i 1787 fikk ikke noe navn før i 1852, ett år etter at ytterligere to måner hadde blitt oppdaget. Ansvaret for navngivingen ble tatt av John Herschel, sønn av oppdageren av Uranus. I stedet for å gi de navn etter gresk mytologi, ga Herschel månene navn etter magiske ånder i engelsk litteratur. Titania og Oberon ble oppkalt etter alver i William Shakespeares "En midtsommernattsdrøm", og Ariel og Umbriel ble oppkalt etter sylfene fra Alexander Popes "The Rape of the Lock". Ariel er forøvrig også en vannånd i Shakespeares "Stormen". Begrunnelsen var formodentlig at Uranus, som gud over himmelen og luften, ville bli ivaretatt av ånder luften. De etterfølgende navnene har fokusert på Herschels kildematerialer snarere enn å forstette temaet med luftens ånder – bare Puck og Mab forsatte den trenden. I 1949 ble den femte månen, Miranda av oppdageren Gerard Kuiper etter dødelig skikkelse i Shakespeares "Stormen". Den nåværende praksisen til Den internasjonale astronomiske union er å navngi måner etter skikkelser i Shakespears skuespill og "The Rape of the Lock". Per 2012 har bare Ariel, Umbriel og Belind navn fra sistnevnte dikt, mens alle de andre er fra Shakespeare. I begynnelsen ble alle de ytterste månene gitt navn etter skikkelser fra et skuespill, "Stormen", men etter at Margaret fikk navn fra "Stor ståhei for ingenting" har denne trenden blitt endret. De relative massene til Uranus' måner. De fem runde månene varierer fra Mirande på 0,7 % til Titania på nesten 40 % av den totale massen. De andre månene utgjør til sammen 0,1 % og er knapt synlige på denne skalaen. Noen asteroider har samme navn som noen av Uranus' måner: 171 Ophelia, 218 Bianca, 593 Titania, 666 Desdemona, 763 Cupido, og 2758 Cordelia. Egenskaper og grupper. Skjema over det uranske måne-ring-systemet Det uranske månesystemet er det minstmassive blant gasskjempenes. Faktisk er den samlede massen av de fem største månene til Uranus mindre enn halvparten av massen til Triton (den syvende største månen i solsystemet) alene. Den største av de indre månene, Titania, har en radius på 788,9 km eller mindre enn halvparten av jordens måne, men noe større enn Rhea, den nest største månen til Saturn. Dette gjør Titania til den åttende største månen i solsystemet. Uranus er ca.  ganger så massiv som sine måner. Indre måner. Per 2008 er det kjent at Uranus har 13 indre måner. Banene til disse ligger innenfor banen til Miranda. Alle de indre månene er nært forbundet med planetens ringer, som sannsynligvis oppstod fra oppdeling av en eller flere indre måner. De to innerste månene – Cordelia og Ophelia – fungerer som gjetermåner for Uranus' ε-ring, mens den lille månen Mab er en kilde til Uranus' ytterste μ-ring. Puck er den største av de indre månene til Uranus med sine 162 km i diameter, og den er den eneste som er fotografert i noen detalj av "Voyager 2". Puck og Mab er de to ytterste av de indre månene. Alle de indre månene er mørke legemer med geometriske albedoer som ikke overstiger 10 %. Disse månene består av vannholdig is, forurenset med et mørkt materiale – sannsynligvis strålingsutsatte organiske materialer. De små indre månene perturberer hverandre konstant. Systemet er kaotisk og tilsynelatende ustabilt. Simuleringer viser at månene kan perturbere hverandre inn i kryssende baner som til slutt kan føre til kollisjoner mellom månene. Desdemona kan kollidere med enten Cressida eller Juliet i løpet av de neste 100 millioner år. Store måner. Uranus har fem store måner: Miranda, Ariel, Umbriel, Titania og Oberon. Disse varierer i diameter fra 472 km for Miranda til  km for Titania. Alle de store månene er relativt mørke legmer med geometriske albedoer som varierer mellom 30–50 %, mens bond albedo ligger i størrelsesorden 10–23 %. Umbriel er den mørkeste og Ariel er den lyseste av de store månene. Massene til månene varierer fra 6,7 kg for Miranda til 3,5 for Titania – til sammenligning har jordens måne en masse på 7,5 kg. De store månene til Uranus antas å ha blitt dannet i akkresjonsskiven som eksisterte rundt Uranus en tid etter at planeten ble dannet, eller som et resultat av et stort nedslag på Uranus tidlig i planetens historie. Alle de store månene består av omtrent like mengder bergarter og is, med unntak av Miranda som primært består av is. Andelen av is kan inkludere ammoniakk og karbondioksid. Overflatene er preget av mange kratre, men alle unntatt Umbriel viser tegn til endogen fornyelse av overflaten i form av lineamenter (canyoner) og, i tilfellet med Miranda, banelignende formasjoner kalt "coronae". Forlengede prosesser forbundet med oppstrømmende diapirer er sannsynligvis opphavet til "coronaen". Ariel synes å ha den yngste overflaten med færrest nedslagskratre, mens Umbriel synes å ha den eldste. En tidligere 3:1-resonans mellom Miranda og Umbriel og en tidligere 4:1-resonans mellom Ariel og Titania antas å være grunnen til oppvarmingen som forårsaket betydelig endogen aktivitet på Miranda og Ariel. Et bevis for en slik tidligere resonans er Mirandas uvanlig høye banehelning (4,34°) for et legeme som så nær planeten. De største månene til Uranus kan være differensiert, med kjerne av bergarter omgitt av en mantel av is. Titania og Oberon kan også ha hav av flytende vann i grensen mellom kjernen og mantelen. Alle de store månene er luftomme legemer, for eksempel viste det seg at Titania ikke har noen atmsofære med trykk over 10–20 nanobar. Banen til solen på den lokale himmelen i løpet av en dag på Uranus og de største månenes sommersolverv er ganske forskjellig fra det som ses på de fleste andre verdnene i solsystemet. De store månene har nesten nøyaktig samme helning på rotasjonsaksen – aksene er parallelle med Uranus'. Solen vil se ut til å følge en sirkulær bane rundt Uranus' himmelpol, på det nærmeste ca. 7 grader unna den. Nær ekvator vil den ses nesten rett nordover eller sørover – avhengig av sesong. Ved breddegrader høyere enn 7° vil solen spore en sirkulær bane ca. 15 grader i diameter på himmelen og aldri gå ned. Irregulære måner. Per 2005 har Uranus ni kjente irregulære måner som sirkulerer planeten langt utenfor Oberon, den fjerneste av de store månene. Alle de irregulære månene er sannsynligvis innfangede objekter som ble fanget av Uranus kort tid etter dannelsen. Diagrammet til venstre illustrerer banene til de irregulære månene som er oppdaget så langt. Månene over X-aksen er prograde, mens de under er retrograde. Radiusen til Uranus' Hill-sfære er omtrent 73 millioner kilometer. De irregulære månene varierer i størrelse fra ca. 150 km for Sycorax til 18 km for Trinculo. I motsetning til Jupiters irregulære måner viser Uranus' irregulære måner ingen sammenheng mellom akse og inklinasjon. I stedet kan de retrograde månene deles inn i to grupper basert på akse/baneeksentrisitet. Den indre gruppen omfatter de månene som er nærmest planeten (a Francisco, Caliban, Stephano og Trinculo. Den ytre gruppen (a > 0,15 rH) inkuderer måner med høyere eksentrisitet (~0,5), det vil si Prospero, Setebos og Ferdinand. De mellomliggende inklinasjonene (60° Kozai-mekanismen. I denne utsatbilitetsregionen fører perturbasjon fra solen ved apoapse til at månene får større eksentrisiteter som fører til kollisjoner med de indre månene eller utstøting. Levetiden for måner i denne regionen er fra 10 millioner til en milliard år. Margaret er den enste kjente irregulære prograde månen til Uranus, og den har i dag den mest eksentriske banen blant alle månene i solsystemet. Neptuns måne Nereid har imidlertid en høyere gjennomsnittlig eksentrisitet. Per 2008 er Margarets eksentrisitet 0,7979. Tabell. Uranus' måner her listet her etter omløpsperiode, fra kortest til lengs. Måner som er massive nok til at overflaten har kollapset til en sfæroide er markert med lyseblått og fet skrift. Irregulære måner med prograde baner er markert med lysegrått og de med retrograde baner med mørkegrått. ! Diameter (km) ! Masse (kg) ! Store halvakse (km) ! Inklinasjon (°) ! Oppdagelses-år "Kilder:" NASA/NSSDC, Sheppard (2005). For de nylige oppdagede ytre månene (Francisco til Ferdinand) kan de mest nøyaktige banedataene genereres med "Natural Satellites Ephemeris Service". De irregulære er betydelig perturbert av solen. Nevrofibromatose. Nevrofibromatose er en autosomalt dominant arvelig sykdom. Beskrivelse av tilstanden. Nevro betyr nerve, fibromatose betyr tilstand med godartede bindevevssvulster. Nevrofibromatose type 1 (NF1) er en arvelig tilstand. Den kan gi mange ulike symptomer og tegn avhengig av hvor fibromene utvikler seg. Først og fremst rammes huden, nervesystemet og skjelettet. Forekomst. NF1 forekommer hos 1 pr 4000 fødte barn og opptrer like ofte hos gutter og jenter. Årsak. NF1 skyldes en feil i arvestoffet på den lange arm av kromosom 17. NF1-genet styrer produksjon av proteinet nevrofibromin, som har som oppgave å hindre ukontrollert vekst av vev. NF1-genet er stort, og mange ulike endringer i genet kan forårsake NF1. Arvelighet. Rundt halvparten av personene med NF1 har arvet tilstanden. Arvegangen er autosomalt dominant. I den andre halvparten av tilfellene oppstår NF1 som følge av en nyoppstått endring av arveanlegget (mutasjon). Symptomer, forløp og komplikasjoner. NF1 kjennetegnes av stor variasjon i uttrykksform og alvorlighetsgrad, selv innen samme familie. Uforutsigbarheten i forhold til framtidsutsiktene kan oppleves som en stor påkjenning. Videre kan NF1 være en skjult eller delvis skjult funksjonshemning med de belastninger dette kan medføre. Lysebrune, flate føflekker (café-au-lait-flekker) kan hos enkelte være tilstede ved fødselen. Hos andre kommer flekkene i løpet av de første leveårene. Hos små barn kan flekkene være små (diameter på mindre enn 1 cm). Føflekkene vokser imidlertid med barnet. Én til to slike flekker finnes hos ca ti prosent av befolkningen. Fibromene (knutene) kan arte seg som kuler i huden av varierende størrelse. Noen knuter er bare noen millimeter, mens andre kan være på størrelse med en knyttneve. Fibromene er i utgangspunktet godartede, men kan være til kosmetisk sjenanse eller gi plager fordi de trykker på omliggende vev. Fibromer i tilknytning til ryggvirvlene eller andre deler av skjelettet, samt syns- og hørselsbanene, kan være skadelige og/eller hemmende. Fibromene oppstår eller øker rundt puberteten og kan hos enkelte kvinner øke i antall og størrelse i forbindelse med graviditet eller overgangsalder. Det er en viss overhyppighet av enkelte kreftformer hos personer med NF1. Lisch-knuter (små knuter i øyets regnbuehinne) sees hos nesten alle med NF1 innen seks-sjuårsalder. Dette skjer innen voksenalder. Et annet kjennetegn er stor hodeomkrets for alderen. Mange med NF1 har lærevansker. Bare et fåtall personer med NF1 har psykisk utviklingshemning, og da fortrinnsvis i mild grad. Mange med NF1 blir fort trette ved fysisk og psykisk anstrengelse, og mange har konsentrasjonsvansker. I voksen alder sees ofte tidlig utbrenthet i arbeidslivet. Diagnostisering. 2. Minst to nevrofibromer eller ett plexiformt nevrofibrom ("innvevd" nevrofibrom) 3. Fregner i lysken eller armhulen 5. Falske ledd eller manglende kilebensvinge Behandling og tiltak. Det finnes pr i dag ingen årsaksrettet medisinsk behandling mot NF1. Eventuell behandling må tilpasses den enkelte. Skjelettforandringer kan eventuelt behandles kirurgisk. Hvis fibromer trykker på synsnerver, kan cellegift, stråling eller operasjon overveies. Smertefulle eller skjemmende hudforandringer kan ofte behandles med plastisk kirurgi. God tilrettelegging av skole- og arbeidssituasjon vil være av stor betydning. Nevrofibromatose type 2. "Nevro" betyr nerve og "fibromatose" betyr tilstand med godartede bindevevsvulster. Til tross for navnelikheten, er nevrofibromatose type 1 (NF1) og nevrofibromatose type 2 (NF2) ulike tilstander. Selv om de har en del likhetstrekk, skiller de seg fra hverandre på vesentlige punkter. NF2 (også kalt vestibulær schwannomatose, sentralnervesystem-NF eller hørselsnervesvulst-NF) er en alvorlig, medfødt, fremadskridende sykdom kjennetegnet av svulstdannelse i tilknytning til sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen). Forekomst. NF2 forekommer hos 1 pr 100 000 – 200 000 levendefødte. Pr 2001 vet vi om cirka 20 personer i Norge med NF2. Årsak. Tilstanden skyldes en feil på arvestoffet på kromosom 22. Arvelighet. NF2 arves autosomalt dominant. Det betyr at det er tilstrekkelig at én av foreldrene er bærer av sykdomsgenet for at barnet skal kunne arve tilstanden. Hos ca halvparten skyldes sykdommen en spontan mutasjon. Diagnostisering. Det er utarbeidet internasjonalt aksepterte kriterier som brukes til å stille diagnosen. Diagnosen stilles hos en person som enten har svulst på hørsels-og balansenerven (vestibulær schwannom) på begge sider eller har en eller flere førstegradsslektninger (foreldre, barn eller søsken) med NF2, svulst på den ene hørsels-og balansenerven i en alder av 30 eller tidligere og en av flere bestemte svulsttyper eller øyeforandringer. Fordi mange ulike endringer i det aktuelle genet på kromosom 22 kan gi opphav til NF2, er genetisk testing ved mistanke om tilstanden forbeholdt spesielle situasjoner og skjer via en av landets avdelinger for medisinsk genetikk. Symptomer, tegn, forløp og komplikasjoner. Sykdommen kan debutere fra barnealder og fram til voksen alder. (I familier hvor NF2 ikke er kjent fra tidligere, er gjennomsnittsalder ved diagnostisering ca. 27 år.) Svulstene er som regel godartede, men på grunn av sin lokalisering i sentralnervesystemet, langs hørsels- og balansenervene, hjernestammen og ryggraden kan de likevel gi en rekke alvorlige problemer. Med årene kommer det som regel flere svulster, og den enkelte svulst har også en tendens til å vokse over tid. Veksthastigheten er uforutsigbar, og i blant kan veksten stanse opp. Hvilke problemer den enkelte får, avhenger av hvor svulstene sitter hos ham eller henne. De som får sykdomstegn i ung alder, har som oftest alvorligst forløp. Tidlige symptomer eller tegn er nedsatt hørsel, øresus, hodepine, svimmelhet, dårlig balanse, lammelser (særlig av ansiktsmuskler) og epilepsi. Redusert konsentrasjonsevne, økt trettbarhet, synsvansker, hørselsvansker, smerter og motoriske problemer kan være tilstede. NF2 kjennetegnes ikke av fibromer i huden eller café-au-lait-flekker. Det fremadskridende forløpet medfører en usikkerhet og uforutsigbarhet som kan være svært tyngende både for den enkelte og for andre familiemedlemmer. Behandling og tiltak. Det finnes pr i dag ingen medisinsk, årsaksrettet behandling, men det foregår mye forskning på området. Behandlingen må individualiseres i forhold til hvordan NF2 kommer til uttrykk hos den enkelte. God tilrettelegging hjemme, på skolen og på arbeidsplassen vil være viktig for mange. Tiltak kan planlegges etter kartlegging av ressurser og behov. Det er behov for individuell rådgivning i forbindelse med videregående skole og yrkesvalg. Ruy López de Segura. Ruy López de Segura (født 1530 i Zafra ved Badajoz i Spania, død 1580) var sjakkspiller, munk og katolsk sogneprest i Zafra, senere biskop. Hans verk "Libro de la invención liberal y arte del juego del Axedrez" er en av de første grunnleggende verker i den europeiske sjakklitteratur. Impulsen til boken fikk han under et besøk til Roma, der han i 1560 vant en serie sjakkspill mot den italienske mesterspilleren Leonardo da Cutri. Han regnes dermed litt uoffisielt som den første stormester i sjakk i historien. I Roma ble han kjent med sjakkboken som den portugisiske mester Pedro Damiano hadde utgitt i 1521, og syntes at den var svært dårlig. Dermed bestemte han seg for å skrive sin egen. Den utkom i 1561 in Alcalá de Henares. López beskrev sjakkens opprinnelse, gjengav spillereglene (som allerede var de samme som nå), og oppstilte den første nøyaktige analyse av de mest benyttede åpningstrekk. Dette har gitt López ry som "«sjakkanalysens far»". Han analyserte særlig utførlig den spanske åpning, som opprinnelig ble oppkalt etter ham (og på engelsk kalles den fremdeles "Ruy Lopez Opening"). Han beskjeftiget seg også inngående med kongegambitten. Ruy López - Leonardo (Madrid, 1575). 1. e4 e5 2. f4 d6 3. Bc4 c6 4. Nf3 Bg4 5. fxe5 dxe5 6. Bxf7+ Kxf7 7. Nxe5+ Ke8 8. Qxg4 Nf6 9. Qe6+ Qe7 10. Qc8+ Qd8 11. Qxd8+ Kxd8 12. Nf7+ 1-0 Mathieu Kassovitz. Mathieu Kassovitz (født 3. august 1967 i Paris) er en fransk skuespiller, regissør og manusforfatter. Han er sønn av regissøren Peter Kassovitz. Som skuespiller er han mest kjent utenfor Frankrike som «Nino Quincampoix» i Jean-Pierre Jeunets film "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre". Mer nylig har han en rolle i Steven Spielbergs film "München", basert på Münchenmassakren i 1972. Eksterne lenker. Kassovitz, Mathieu Kassovitz, Mathieu Kassovitz, Mathieu Poltergeist. Poltergeist (av tysk "poltern", bråke, støye, og "Geist", ånd), "bråkeånd" eller "bankeånd" (fra norsk folketro), er angivelig et usynlig, paranormalt vesen som gjør ugagn. Innen parapsykologien tror en ikke lenger at det er ånder som står bak, men betegnelsen "poltergeist" brukes fortsatt, selv om Georg Hygen har innført "poltereffekter". Disse kan i seg selv være trivielle, men opptrer i et slikt antall og under slike omstendigheter at de kan virke mystiske eller paranormale. Poltergeister kan f.eks. banke i veggene, kaste tallerkener ut av hyllene, velte sjampoflasker, stoler, bord og hele skap, sende platespillere tvers over gulvet, knuse eller skru ut lyspærer, trekke ut stikkontakter eller klippe over tråder og ledninger. Psykiske støt, mystiske blodflekker og tegninger er sjeldnere former for poltereffekter. Noen ganger gjentas de samme poltereffektene. Andre ganger oppvises mer variasjon i valget av effekter. I sjeldnere tilfeller har virksomheten en mer alvorlig karakter. Flere poltergeister har stiftet branner, og i et tilfelle skal en poltergeist ha skjøvet to hunder ned en trapp så den ene ble så alvorlig skadet at den måtte avlives I norsk folketro blir slike fenomener gjerne regnet som de underjordiskes verk (se hulder, skrømt). I moderne tid har poltereffektene vanligvis vært konsentrert rundt det parapsykologene kaller en senterperson, nesten alltid et ungt menneske. Kjell Arne Lie i Norsk Parapsykologisk Selskap mener senterpersonene gjerne er jenter i puberteten, noe som også stemmer med en rekke kjente tilfeller. I et tilfelle med poltereffekter i barnehager kan det være grunn til å anta at senterpersonene var forholdsvis små, likeså et tilfelle hvor en hørte lyden av barneføtter. Senterpersonene har ofte hatt psykiske vanskeligheter, f.eks. i forbindelse med adopsjon eller skilsmisser. Aktiviteten kan være et éngangstilfelle eller ta slutt etter få dager, men kan også vare i uker og måneder. Noen poltergeister er nokså ensidige i valget av effekter, mens andre har et rikt repertoar å spille på. I flere tilfeller har hjemsøkte familier flyttet for å bli kvitt uvesenet, uten at det har hjulpet. Her skiller poltergeistene seg fra spøkelser, som er knyttet til bestemte steder (særlig gamle hus). Sjeldnere utenom hjemmets fire vegger. De fleste moderne poltergeister opptrer i private hjem. På arbeidsplasser er de sjeldnere. Dette kan ha sammenheng med at de fleste arbeidstagere er ferdig med puberteten i land hvor barnearbeid er forbudt, og/eller faren for oppsigelse. Iallfall pleier misnøye med arbeidsforholdene å arte seg på andre måter. Poltereffekter er kjent bl.a. fra kontorer og barnehager. Minst ett tilfelle er beskrevet i en porselensbutikk, noe som naturligvis er litt uheldig. Utendørs synes poltereffekter å forekomme temmelig sjelden. Men poltergeister kan banke i ytterveggene eller kaste høygafler og andre gjenstander gjennom vinduene, noe som tyder på at de ikke nødvendigvis holder seg innen husets fire vegger. Det later til at også biler sjelden rammes av poltereffekter, eller en bruker andre betegnelser på fenomenene – f.eks. da en kvinne trodde den nye bilen hennes var forhekset etter å ha krasjet seks ganger. Men iallfall i Norge tillegges de aller fleste trafikkulykker mer profane årsaker som fartsoverskridelser, andre bilister, syklister, eller dårlige veier. Forklaringer. Noen tror at iallfall noen poltereffekter eller poltring er en kraftig manifestasjon av det parapsykologene kaller psykokinese, dvs. at objekter påvirkes ved hjelp av tankekraft. Denne forklaringen er ikke vitenskapelig dokumentert, men det er samtidig ikke bevist at psykokinese ikke er mulig. Ofte forsvinner poltringen av seg selv etter kort tid; andre ganger kan den vedvare og finne nye former. Noen ganger har de plagede tilkalt parapsykologer for å finne årsaken til problemet. Av og til, særlig ved brannstiftelser eller hvis poltereffektene har gjentatt seg gjennom lang tid, har politiet vært engasjert. Ulike former for fusk. Selv ikke de troende benekter at fusk kan forekomme. I noen tilfeller skyldes poltringen påviselig at senterpersonen har løyet eller drevet med en eller annen form for tryllekunst. Det forheksede hus på Long Island i USA Denne saken, fra 1958, er kalt den mest berømte i poltergeistenes historie. En poltergeist skjøv en platespiller bortover gulvet, skremte vettet av husets katt og veltet flere sjampoflasker på badet. Spetakkelet pågikk i uke etter uke. Parapsykologen og spøkelsesjegeren John Gaither Pratt kunne imidlertid fastslå at poltringen teknisk sett godt kunne være barnestreker. Hos oljearbeideren C.A.Wilkinson utenfor Tulsa i Oklahoma gikk det hardt for seg: Seks ganger falt en elektrisk klokke ned fra veggen. Motoren i fryseboksen ble ødelagt to ganger, støpsler skvatt ut av stikkontaktene, og en elektrisk teppebanker beveget seg over gulvet på egen hånd. Bord og stoler vibrerte. Kjeler svevet gjennom luften. Til slutt ble spetakkelet så ille at familien flyttet ut i bilen. Så ble politiet tilkalt. Potensielt flyvende gjenstander ble pudret lett. Deretter ble det oppdaget at familiens 12-årige adoptivdatter hadde fått pudder på fingrene. Hun tilstod. Uoppklart. Denne historien, fra Rosenheim sørøst for München i Tyskland (da i Vest-Tyskland), er visstnok uoppklart. Et advokatfirma var stadig rammet av poltring: Stadige forstyrrelser på strøm- og telefonnettet, et bilde som roterte, lamper som svingte, og merkelige lyder som lot til å ha elektrisk opphav. To fysikere fra Max Planck-Institut forsøkte å finne en forklaring, likeså politifolk og journalister – uten å lykkes. Kildene oppgir ikke at noen tryllekunstnere undersøkte fenomenet. Firmaet sekretær, 19-åringen Annemarie Schneider, var alltid i nærheten når poltringen forekom. Og da hun skiftet jobb, fulgte fenomenene etter – en stund. Eidsvoll Ullensaker Blad. "Eidsvoll Ullensaker Blad" (EUB) er en avis som kommer ut på Eidsvoll i Akershus. Den kom ut første gang i juni 1901 under navnet "Eidsvold Blad". EUB dekker kommunene Ullensaker, Gjerdrum, Nannestad, Eidsvoll og Hurdal og gis ut mandager, tirsdager, onsdager, torsdager og lørdager. Avisen startet i 1977 parallellutgaven "Ullensaker Blad". I 2005 endret avisa navnet til "Eidsvoll Ullensaker Blad". __NOTOC__ Sandnesposten. "Sandnesposten" er en avis som utgis i Sandnes i Rogaland. Avisen eies av Jæren Avis AS og har 12 ansatte. Åsane Tidende. "Åsane Tidende" er en avis som kommer ut i Åsane i Bergen i Hordaland. Ansvarlig redaktør er Ove Landro. Thomas Gangstøe, Magne Fonn Hafskor og Nina Johnsen er journalister. Den er en bydelsavis som tar opp aktuelle nyhetssaker, utgis tirsdager og fredager, og har egen nettutgave. Richard Pryor. Richard Franklin Lennox Thomas Pryor III (født 1. desember 1940 i Peoria i Illinois, død 10. desember 2005 i Encino i California) var en amerikansk komiker og skuespiller. Richard begynte sin karriere som stå-opp-komiker. Hadde småroller i filmer fra slutten av 1960-tallet og fikk sitt store gjennombrudd i 1972 i filmen "Lady Sings the Blues", som han ble Oscar-nominert for beste mannlige birolle. Pryor hadde en helt utrolig komisk evne til å gestalte halliker, narkomane og alkoholikere. Han brøt mange barrierer for afroamerikanske komikere og var en av de første sorte skuespillerne som hadde nok innflytelse til å inngå sine egne avtaler i Hollywood. I 1983 signerte han en fem-års kontrakt med Columbia Pictures verdt 40 millioner dollar. Han samspilte i flere filmer med Gene Wilder (bl.a. "To tufser bak gitter"), noe som gjorde at også «det hvite amerika» virkelig fikk øynene opp for svarte skuespillere. Sammen utgjorde de en duo som alltid fikk smilet og latteren til å sitte løst, der de utfyllte hverandre nesten på samme måte som «Helan og Halvan». I 1986 kunngjorde Richard Pryor at han var rammet av multippel sklerose. Hans siste film var en liten rolle i "Lost Highway" av David Lynch i 1997. Han hadde også en gjesteopptreden i "Akutten" ("ER") i 2004, hvor han var sengeliggende hele tiden (grunnet sykdommen), for å fremme arbeidet for å finne en kur mot MS. Pryor døde av hjertestans 65 år gammel morgenen 10. desember 2005. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ukeavisen Ledelse. "Ukeavisen Ledelse" er en ukeavis som kommer ut i Oslo. Avisen eies av Fora Medier som også gir ut bladene Økonomisk Rapport, Mandag Morgen og Kultmag. Fora Medier eies av Mentor Medier. Ansvarlig redaktør er Terje Aurdal. Magne Lerø er redaktør. Holger Sinding-Larsen. Peter Andreas Holger Sinding-Larsen (født 5. juli 1869 i Oslo, død 12. desember 1938 samme sted) var en norsk arkitekt, sønn av Alfred Sinding-Larsen og Elisabeth Lange (1842–1887). Han var utdannet ved Kristiania tekniske skole og Den tekniske høyskole i Berlin 1893. Sinding-Larsen tegnet blant annet Vålerenga kirke (1902), Holmenkollen kapell (bygget 1903), Eidsfoss kirke i Hof i Vestfold (bygget i 1904), museumsbygningene på Tøyen (sammen med H. Bødtker) (1904­-1917) og Universitetsbiblioteket (1913–1922), alle i Oslo, Lomen kirke (1914) og dr. Sopps hus på Kapp i Østre Toten (1898). Han var også engasjert av Strømmens Trævarefabrik i å utforme de første ferdighusene som var delvis preget av dragestil (i samtiden kalt «norsk stil»), som ble satt opp langs Holmenkollbanen for å sikre dennes trafikkgrunnlag. Som Universitetets bygningsinspektør 1907-24 forestod han restaureringen av den gamle Aula og var sammen med Harald Bødtker arkitekt for den nye i 1911. Han er best kjent for sine arbeider ved Akershus slott, hvor han var medlem av restaureringskomiteen og utførende arkitekt 1905-1922. Hans bygningshistoriske undersøkelser er publisert i "Akershus" (2 bind, 1924-1925) og "Akershus fra Håkon V til Christian IV" (1925–1926). Han var i flere år lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Holger Sinding-Larsen ble hedret med olympisk sølvmedalje i "Designs for Town Planning" under de olympiske leker i Antwerpen i 1920. Jean-Pierre Jeunet. Jean-Pierre Jeunet (født 3. september 1953 i Roanne) er en fransk filmregissør, mest kjent for filmen "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre". Per Haugsrud. Per Haugsrud (født 20. februar 1965) er en tidligere profesjonell norsk golfspiller fra Sarpsborg. Han var i mange år Norges fremste mannlige golfspiller, og spilte på Europatouren og Challenge-touren fra 1987 til 2001. På Challenge-touren har han to seire. Han vant også det norske amatørmesterskapet i 1983 og 1986. August Christian Manthey. August Christian Manthey (født 1811 i Rakkestad, død 1880) var en norsk politiker og embetsmann. Han var utdannet Cand. jur., og i tillegg til stillingen som amtmann (tilsvarer dagens fylkesmann) i Hedemarkens amt hadde flere verv som statsråd i ulike departementer; Søndag Søndag. "Søndag Søndag" var en ukeavis som utkom søndager samt på enkelte bevegelige helligdager. Avisen ble lagt ned i juni 2006 etter en konkurs. Utgivelsessted var Drammen, men avisen ble distribuert til hele landet. Opplaget i 2004 var ifølge Medieregistret eksemplarer. Eier og tidligere redaktør ved nedleggelsen var Nils Olav Fardal Bruteig, mens ansvarlig redaktør var Ole Jacob Johansen. "Søndag Søndag" ble startet i februar 1985 som en gratis, budlevert avis i Nedre Eiker, Drammen, Svelvik, Sande, Røyken, Hurum og Asker. I november 1985 gikk den over til å bli en løssalgsavis for Oslo- og Drammensområdet, i den første tiden annenhver søndag. "Søndag Søndag" ble i 2002 anmeldt for brudd på hallikparagrafen ved å tillate prostituerte å annonsere sine tjenester. I 2004 ble avisen dømt for dette i Oslo tingrett, men senere samme år opphevet Borgarting lagmannsrett denne dommen. "Søndag Søndag" ble etablert av den tidligere eieren av "Morgenbladet", Hroar Hansen, etter at han i 1993 solgte "Morgenbladet" til Truls Lie. Hansen påstår å ha eierrettighetene til avisens tittel og har gått til rettssak mot Radio Norge som har et radioprogram med samme navn. Norsk Fiskeoppdrett. Norsk Fiskeoppdrett er et tidsskrift som kommer ut i Bergen i Hordaland. Bladet dekker norsk oppdrettsnæring. Ansvarlig redaktør er Gustav-Erik Blaalid. Frank Gehry. Frank Owen Gehry eg. Ephraim Goldberg (født 28. februar 1929 i Toronto, Ontario i Canada) er en canadisk arkitekt kjent for sine skulpturiske tilnærming til bygningsdesign. Han er mest kjent for å bygge kurvede strukturer, ofte dekket med reflekterende metall. Et kjennetegn ved Gehry er at både materialer og form er likestilte elementer i hans arkitektoniske uttrykk. Hans stil er blant annet uttrykt som poststrukturalisme. Bakgrunn. Gehry vokste opp i en jødisk familie i Toronto, men familien flyttet til California da han var 17 år. Faren var lastebilsjåfør som måtte flytte til varmere klima på grunn av sykdom. Den unge Gehry arbeidet også som lastebilsjåfør og med rengjøring av fly, mens han studerte ved Los Angeles City College. Senere ble han uteksaminert fra University of Southern California School of Architecture. Deretter studerte han byplanlegging ved Harvard Graduate School of Design. Han er i dag både canadisk og amerikansk statsborger og bor i Santa Monica i Los Angeles County. Arbeider. Han er særlig kjent for det titan-kledde Guggenheim-museet i Bilbao i Spania, Walt Disney Concert Hall i downtown Los Angeles, Science Fiction Museum and Hall of Fame i Seattle, Weisman Art Museum i Minneapolis, Dansehuset i Praha og Jay Pritzker paviljongen i Millennium Park i Chicago. Kritikk. Hans kritikere uttrykker blant annet at hans bygninger Galleri. Det følgende er bilder av Gehrys arbeider. Ghostface Killah. Ghostface Killah (født 9. mai 1970) kjent under artistnavnet Ghostface Killah, er en amerikansk rapper og medlem i Wu-Tang Clan. Etter gruppas gjennombrudd på midten av 1990-tallet, gikk gruppa fra hverandre og medlemmene startet sin egen solokarriere. Ghostface Killah har tatt navnet sitt fra en av karakterene i kung fu-filmen "Mystery of Chessboxing" fra 1979. Videospill. Killah, Ghostface Killah, Ghostface Oddbjørn Hagen. Oddbjørn Hagen (født 3. februar 1908 i Ytre Rendal, død 25. juni 1983 i Skedsmo) var en norsk langrenns- og kombinertløper. Under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen tok han tre medaljer. På 18 km langrenn ble det sølv etter svenske Erik-August Larsson. Han deltok i den spennende stafetten der Norge ble slått av Finland med fattige seks sekunder. Den største triumfen kom i «den norske paradegrenen» kombinert, der han vant foran landsmennene Olaf Hoffsbakken og Sverre Brodahl. Hagen ble også verdensmester to år på rad, i 1934 og 1935, og 1934 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Pragelato. Pragelato er en kommune med ca. 450 innbyggere i provinsen Torino i Italia. Geografi. Tettstedet Pragelato befinner seg 10 km fra Sestriere øverst i Val Chisone, og 82 km fra provinshovedstaden Torino. Tettstedet ligger på 1524 moh. Elven Chisone renner gjennom kommunen. Sport. Stedet ble kjent etter at nordiske grener ble arrangert her under de olympiske vinterleker 2006. Det ble også avholdt prøveleker her vinteren 2005. Den italienske alpinisten Alberto Marcellin var født i Pragelato. Franz Keller. Franz Keller (født 19. januar 1945 i Nesselwang) er en tysk tidligere kombinertløper og skihopper som konkurrerte for Vest-Tyskland og representerte SK Nesselwang. Han ble olympisk mester i kombinert i Grenoble i 1968. Under VM i Oslo to år tidligere ble han henvist til sølvplassen av landsmannen Georg Thoma. I 1973 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. I tillegg til kombinertsølvet i VM i Oslo i 1966, ble han også nummer 11 i normalbakke og 17 i storbakke i spesielt hopp. OL i Grenoble i 1968 ga foruten gullmedaljen i kombinert, 36. plass i storbakken i spesielt hopp. I OL i Sapporo i 1972 ble han nummer 33 av 39 fullførende deltakere i kombinert. Franz Keller deltok flere ganger i den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1964-1972, og ble nummer 6 sammenlagt i 1966/67. Hans beste plassering i enkeltrenn i Hoppuka var 2. plass i Innsbruck 6. januar 1967. Han ble vesttysk mester i kombinert i 1967, 1970, 1971, 1972 og 1973, og i spesielt hopp i 1966. Keller vant kombinertrennet i Holmenkollen i 1967. Vukovar. Vukovar er en by i Øst-Slavonia, nordøst i Kroatia, der elven Vuka munner ut i Donau. Etymologi. Den første stavelsen "Vuk" er avledet av elven Vuka. Den andre stavelsen "var" (ungarsk vár eller város) er ungarsk for borg eller by. Oversatt betyr navnet "byen ved Vuka". Elvens navn Vuka er avledet av det sørslaviske ordet "vuk" som betyr ulv. Tidlig historie, romertiden og middelalderen. Regionen har vært bebodd siden neolittisk tid. "Vučedolduen" som ble funnet under arkeologiske utgravinger ca 5 kilometer øst for byen i landsbyen Vučedol er et symbol for Vukovar. I romertiden fantes tallrike bosettinger og festningsanlegg langs Donaulimes. Slaverne innvandret i det sjette århundret. Vukovar ble i begynnelse av det 13. århundret som Volko, Walk og Wolkov. Fra det 14. århundret var det mest brukte navnet Vukovár. Under det ungarske kongedømmet var Vukovar setet for regionen Srem som lå mellom Drava og Sava. Habsburgerne og osmanerne. I det 16. og 17. århundret var byen okkupert av det osmanske riket. Mot slutten av den osmanske perioden hadde byen 3 000 innbyggere. Fra slutten av det 17. århundret var Vukovar del av det habsburgske riket og en del av kongedømmet Slavonia. Slavonia var formelt en del av både det kroatiske kongedømmet og det ungarske kongedømmet. Vukovar var i denne perioden hovedstad i Srem. Fra 1868 ble det slavonske og det kroatiske kongedømmet slått sammen til Kroatia-Slavonia og Vukovar ble hovedstad i dette riket. Første halvdel av de tjuende århundret. I 1910 hadde byen 10 359 innbyggere, herunder 4 092 (39.50%) kroater, 3 503 (33.80%) tyskere, 1 628 (15.70%) serbere, 954 (9.20%) ungarere, og 183 (1.80%) av annen opprinnelse. Fra 1918 var Vukovar del av det nyetablerte Kongeriket Jugoslavia. Mellom 1918 og 1922 var Vukovar administrativt hovedsete for Srem fylke og mellom 1922 og 1929 hovedsete for Srem oblast. Fra 1929 var den en del av Sava Banovina og fra 1939 del av det kroatiske Banovina. Mellom 1941 og 1944 var Vukovar del av Den uavhengige staten Kroatia Under den andre verdenskrigen ble byen bombet av allierte styrker. Fra 1945 var Vukovar en del av Folkerepublikken Kroatia som en del av det sosialistiske Jugoslavia. Kroatia-krigen. Under Vukovar-slaget høsten 1991 som var en del av Kroatia-krigen, ble byen beleiret og beskutt i 87 døgn av serbiske styrker. Byen var nærmest helt ødelagt da den falt 18. november 1991. Vukovar var en staselig by, med flotte bygninger fra den habsburgske perioden. Den jugoslaviske hæren (JNA) brukte "Groznyj-metoden". I en måned hamret artilleriet løs og reduserte byen til en ruinhaug. Den 19. november 1991 tok enheter fra den jugoslaviske hæren JNA under ledelse av den nå krigsforbrytertiltalte Mile Mrkšić kontroll over sykehuset i Vukovar. Sykehusets ledelse og en del ansatte ble innkalt til et møte, mens 400 ikke-serbere – skadede pasienter, ansatte, familiemedlemmer, tidligere forsvarere av byen, journalister, kroatiske politiske aktivister og andre sivile ble tvunget ut av sykehuset, til tross for at det var avtalt ordnet evakuering fra sykehuset med Røde Kors. Minst 264 av disse ble deretter torturert, mishandlet og drept ved Ovčara utenfor byen. Mrkšić er, sammen med de to andre ansvarlige offiserene Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin, kjent som "Vukovar-Tre". Befolkningssammensetning. Ved folketellingen i 2001 hadde byen Vukovar ca 31 670 innbyggere. Vukovar i kunsten. Krigen ved og i byen er skildret i den amerikanske filmen "Harrison's Flowers." Den inngår også i Jo Nesbøs roman Frelseren. Auguste Kerckhoffs. Auguste Kerckhoffs (født 9. januar 1835, død 9. august 1903) er kjent som en autoritet innafor 1800-tallets militære kryptologi, og som den viktigste lederen for den internasjonale Volapyk-bevegelsen etter Johann Martin Schleyer. Kerckhoffs ble født i Nuth i Nederland og døpt "Jean-Guillaume-Hubert-Victor-Françoise-Alexandere-Auguste-Kerckhoffs von Niuewenhof". Han studerte ved det franskspråklige universitetet i Liége i Belgia, og ble etter en tid lærer i tysk bl.a ved en ledende handelshøyskole i Paris. I 1883 ga han ut to artikler i "le Journal des Sciences Militaires" (Tidsskrift for de militære vitenskaper), som under den felles tittelen "La Cryptographie militaire" (Den militære kryptografi) er rekna som et hovedverk i 1800-tallets kryptografi. På første halvdel av 1880-tallet ble han kjent med Schleyers nye kunstige verdensspråk, volapyk (volapük). Han ble en entusiastisk tilhenger, og introduserte språket i Paris. Med sin akademiske prestisje og sine ypperlige kontakter blant vitenskapsfolk i Det franske akademi, topper i næringslivet, pressa osv. klarte han å vinne støtte for volapyk i kretser der den konservative tyske landsbypresten Schleyer aldri fikk innpass. Kerckhoffs var en god pedagog med teoretisk og praktisk kunnskap om moderne språkopplæring. Han skreiv en meget vellykket lærebok som ble oversatt til mange språk (bl.a. engelsk og svensk som fikk stor betydning. Han organiserte også framstøt for å spre volapyk-bevegelsen til mange land, og var på foredragsturneer i Spania og Skandinavia. Paris var datidas viktigste intellektuelle metropol. At Kerckhoffs klarte å skape en svært innflytelsesrik bevegelse der var den viktigste grunnen til at volapyk spredde seg over hele verden på slutten av 1880-tallet, og angivelig klarte å organisere over 100 000 tilhengere. Kerckhoffs kom etter hvert i stadig skarpere motsetning til Schleyer. Han har utvilsomt beundret Schleyers språksystem, ikke minst på grunn av dets strengt skjematiske karakter. Men Kerckhoffs må også snart ha oppdaget at han var en langt bedre lingvist (tross at Schleyer hevdet å ha enorme språkkunnskaper) pedagog og forfatter. I sin lærebok luket han ut sånt som han anså for å være unødvendige snurrepiperier og vanskeligheter og misforstått kopiering av tysk språkbruk hos Schleyer. Etterhvert kom han til å bli tilhenger av kraftigere språkreformer. Kerckhoffs og Schleyer ble også uenige om hvordan volapyk-bevegelsen og volapyks språkutvikling skulle styres. Scheyer så seg sjøl som språkets store oppfinner (Datuval) som hadde intellektuell eiendomsrett til det, og som volapyk-bevegelsens store leder med rett til å bestemme over den (Cifal). Kerckhoffs mente at språkutviklinga skulle bestemmes av Volapyk-akademiet (Kadem Valemik Volapüka) som var valgt på verdenskongressen i 1887. Da Kerckhoffs ble valgt til president for akademiet på verdenskongressen i Paris i 1890, kom det til åpen splittelse mellom hans og Schleyers fløyer (Kademister og Datuvalister). Kadem Valemik Volapuka vedtok under ledelse av Kerckhoffs en ny Normal-grammatikk (Glamat Nomik) i strid med Schleyers ønsker. Schleyer utpekte sitt eget Kadem Volapüka i strid med det som var valgt i Paris. Utover 1890-tallet falt begge fraksjoner av volapyk-bevegelsen fra hverandre, og de mistet snart all betydning. Kerckhoffs ser ut til å ha trådt ut av bevegelsen like etter den første splittelsen (sjøl om det fins dokumenter som tyder på at han planla å propagandere en ny og sterkt forenklet form for volapyk seinere på 1890-tallet.) Motsetninga mellom Kerckhoffs og Schleyer kan også sees som et uttrykk for motsetninger mellom Kerckhoffs mer moderne, akademiske og vitenskapelige, demokratisk-republikanske franske verdensbilde, og Schleyers autoritære, konservative katolske verdensbilde preget av Den katolske kirke (der Schleyer hørte til den mest konservative fløyen) og et autoritært Sør-Tyskland. Den intellektuelle pariseren Kerckhoffs må ha kommet til å se Schleyer som en uvitende provinsboer, med reaksjonære ideer og en autoritær stil som bare kunne skade kampen for å vinne de innflytelsesrike og moderne for verdensspråk-ideen. I dette minner konflikten mellom Schleyer og Kerchoffs på en påfallende måte om konflikten mellom Esperantos skaper Ludwik Zamenhof og hans ledende franske disippel, Louis de Beaufront, 20 år seinere. Som Kerckhoffs sto de Beaufront i spissen for et arbeid som gjorde at Zamenhofs språk tok spranget fra provinsen og til å gjøre gjennombrudd i Paris, og dermed i resten av verden. Som Kerckhoffs hadde de Beaufront franske kontakter som Zamenhof, en ukjent jødisk øyenlege fra Warszawa, helt manglet. Som Kerckhoffs kom de Beaufront til å se på Zamenhof som en ulærd provinsmann som sto mot de forandingene i språket som var nødvendige for å vinne eliten av moderne intellektuelle. Og som Kerckhoffs kom de Beaufront til å stille seg i spissen for en splittelse med språkets skaper Zamenhof – og bryte løs Esperanto-tilhengere i mange land til støtte for en Esperanto-reform, som ble det nye språket Ido. Marja-Liisa Kirvesniemi. Marja-Liisa Kirvesniemi (født Hämäläinen 10. september 1955 i Simpele) er en tidligere finsk langrennsløper. Hun var den store forgrunnsfiguren under vinterlekene 1984 i Sarajevo. Hun vant alle de tre individuelle langrennsøvelsene (5, 10 og 20 km), i tillegg til at hun var med på å ta bronse for Finland på stafetten. Under OL 1988 i Calgary tok hun en ny stafettbronse, og under lekene på Lillehammer i 1994 ble det ytterligere to medaljer – bronse på 5 km og 30 km. I 1989 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen. Hun er gift med den tidligere langrennsløperen Harri Kirvesniemi. Marcus Antonius. Marcus Antonius (latin: M•ANTONIVS•M•F•M•N) (14. januar 83 f.Kr. – 1. august 30 f.Kr.) var en romersk politiker og general. Etter at Julius Cæsar ble myrdet allierte Antonius seg med Cæsars grandnevø Octavian (den senere Augustus) og Lepidus i sammenslutningen som kalles det annet romerske triumvirat. Alliansen opphørte i 33 f.Kr.. Uenigheten mellom Antonius og Octavian brøt ut i borgerkrig i 31 f.Kr., den siste krigen under den romerske republikk. Antonius ble beseiret i slaget ved Actium i 31 f.Kr. og i et kortvarig slag på land ved Alexandria. Både Antonius og hans elskerinne, den egyptiske dronning Kleopatra, begikk selvmord kort tid etter. Antonius' karriere og nederlag hadde betydning for Romas endring fra republikk til keiserdømme. Tidlig liv. Som medlem av familien Antonia (gens) ble Marcus Antonius født vinteren 87-86 f.Kr., eller så sent som i 83 f.Kr., basert på Plutarks nedtegnelser av to tradisjoner for hans alder ved hans død i 30 f.Kr. Dagen og måneden for hans fødsel er sikkert attestert til 14. januar. Han var homonym, det vil si hadde samme navn som sin far, og var således sannsynlig eldste sønn av Marcus Antonius Creticus, pretor 74 f.Kr., og sønnesønn av den store retorikeren Marcus Antonius Orator, konsul 99 f.Kr., censor 97-96 f.Kr., som ble myrdet og halshugd under terroren vinteren 87-86 f.Kr. Illustrasjon av den unge Antonius. tegning etter skuespilleren Alexander Barthels i rollen som Antonius. Hans mor Julia Antonia (tidligere Julia Cæsaris) var en datter av Lucius Cæsar (konsul 90 f.Kr., censor 89 f.Kr.), et annet offer under terroren som ble myrdet sammen med Antonius Orator. På sin mors side var Antonius en fjern slektning av Julius Cæsar. Antonius' far døde i 71 f.Kr. mens han bekjempet pirater i Middelhavet, og Julia giftet seg på nytt med Publius Lentulus (Sura) (konsul i 71 f.Kr.), en framstående patrisisk politiker og var med på å lede den berømte Catilina-konspirasjonen hvor han måtte bøte livet i 63 f.Kr.. Antonius hadde to yngre brødre, Gaius, pretor 44 f.Kr., som ble født en gang rundt 84 f.Kr., og Lucius, kvestor i 50 f.Kr., konsul i 41 f.Kr., født i 81 f.Kr. eller tidligere. Det kompatible i deres fødselsdato med en eldste bror født i 83 f.Kr. indikerer at tradisjonen som gjør Marcus til 53 år ved sin død vanskelig. I henhold til autoriteter som Plutark tilbrakte Marcus Antonius sin ungdom med rangling i Romas gater sammen med sine brødre og venne, mest kjent er Gaius Scribonius Curio (tribun 50 f.Kr.), og han kom til å gifte seg med dennes hustru Fulvia et år eller så etter Curios død i 49 f.Kr. Plutark skrev at før Marcus ble 20 år gammel hadde han allerede fått en gjeld på opp til 250 talenter, noe som tilsvarer rundt 5 millioner US doller i dagens penger. Etter denne periode med ansvarløshet måtte han flykte til Hellas for å unnslippe sine kreditorer. I Hellas gjorde han det som mange unge, velstående romere gjorde, han studerte retorikk, noe som var av største betydning for en som søkte en politisk karriere. Etter en tid i Athen ble han tilkalt av Aulus Gabinius, prokonsul av Syria, for å delta i et hærtokt mot Aristobulus II av Judea, og i støtte av kong Ptolemaios XII av Egypt. I denne krigen fikk Antonius demonstrert sin dyktighet som kommandant av kavaleriet og viste seg fram med kraft og tapperhet. Antonius liv var en blanding av enestående militært mot og tapperhet som det var like preget av forbausende skjørlevnet. På tilsvarende vis har Plutark merket seg at hans sjenerøsitet bidro til å løfte ham opp til maktens tinder, var han likeledes begrenset av sine tallrike mangler. Cæsars høyre hånd. Statue av Cæsar foran parlamentsbygningen i Wien I 54 f.Kr. ble Antonius stabsoffiser i Julius Cæsars hæravdelinger i Gallia og Germania. Han viste seg igjen som en dyktig militær leder i Gallerkrigene, men hans lunefulle personlighet skapte friksjoner. Antonius og Cæsar var gode venner foruten også å være nære slektninger. Antonius gjorde seg alltid tilgjengelig for å støtte Cæsar på å utføre dennes militære hærtokter. Opphevet ved Cæsars innflytelse til posisjonene som kvestor, augur og tribun for plebeierne (50 f.Kr.) støttet hans sin beskytters sak med stor energi. Cæsars to prokonsulerkommandoer i løpet av ti år gikk ut i 50 f.Kr., og han ønsket å dra tilbake til Roma for å bli valgt til konsul, men motstand fra den konservative fraksjonen i det romerske senatet, ledet av Pompeius, krevde at Cæsar gikk av som prokonsul og gi fra seg kommandoen av sin hær før han kunne få tillatelse å søke gjenvalg. Det var noe Cæsar ikke kunne gjøre, en slik handling vil i det minste midlertidig gjøre ham til en privat borger og derfor åpne for at han kunne bli rettsforfulgt for sine handlinger som prokonsul. Det ville også plassere ham hjelpeløs overfor Pompeius' soldater. For å forhindre dette bestakk Cæsar tribunen Curio til å bruke sitt veto for å forhindre en bestemmelse i senatet som vil frata ham sine soldater og kommando. Deretter sikret han seg at Antonius ble valgt til tribun for den neste perioden. Som tribun benyttet Antonius seg deretter av sin rett til nedlegge veto med det mål å forhindre at senatet vedtok krigsrett mot vetoet, og ble voldelig utvist fra senatet sammen med Cassius, også tribun og en støttespiller for Cæsar. Cæsar krysset elven Rubicon med sin hær da han hørte hva som hadde skjedd og med det begynte han den republikanske borgerkrigen. Antonius forlot Roma og slo seg sammen med Cæsar og hans hær ved Ariminium. Cæsar presenterte ham for sine soldater mens han fortsatt var blodig og med sårmerker etter slag som et eksempel på de ulovligheter hans motstandere drev med, og som et "casus belli". Tribunene for plebeierne var ment å være urørbare og deres veto umistelige i henhold til romersk "mos maiorum". Antonius kommanderte soldatene i Italia mens Cæsar dro til Spania og knuste Pompeius' legioner der. Antonius ledet hærforsterkningene til Hellas før han kommanderte høyre ving av Cæsars hær ved Farsalos. Da Cæsar ble romersk diktator for andre gang, ble Antonius gjort til "magister equitum" («herre over hestene»), diktatorens hovedoffiser, og i denne egenskapen ble han i Italia som halvøyas administrator i 47 f.Kr. mens Cæsar bekjempet de siste av slekten til Pompeius som hadde søkt tilflukt i provinsen Afrika. Antonius' egenskaper som administrator var langt svakere enn hans evner som general, og han benyttet seg av de mest overdrevne virkemidler, i henhold Cicero slik denne framstilte det i sitt verk "Philippicae". I 46 f.Kr. synes det som om Antonius ble fornærmet ettersom Cæsar insisterte på betaling for de eiendommer som hadde tilhørt Pompeius og som han angivelig hadde kjøpt, men faktisk bare hadde lagt beslag på. Konfliktene oppsto og som ved andre anledninger forsøkte Antonius å løse dem med vold. Hundrevis av borgere ble drept, og Roma selv lå på kanten av kaos. Cæsar var svært lite begeistret med hele affæren og fjernet Antonius fra alle formelle politiske posisjoner. De to mennene så hverandre ikke på to år. Den kjølige adskillelsen ble dog ikke varig, og Antonius møtte diktatoren ved Narbo (i dag Narbonne) i 45 f.Kr. og avviste forslaget fra Gaius Trebonius om å bli med i konspirasjonen mot Cæsar som allerede var i oppløp. Forsoningen kom i 44 f.Kr. da Antonius ble som partner for Cæsars femte tid som konsul. Uansett hvilke konflikter som eksisterte mellom de to menn, forble Antonius trofast til Cæsar, men det er verd å nevne at i henhold til Plutark i paragraf 13 hadde Trebonius betraktet ham som «ikke påtrengende og forsiktig»... Antonius hadde forstå hans hentydninger, men gitt oppmuntringer og heller ikke rapportert samtalen til Cæsar. Den 15. februar 44 f.Kr. i løpet av festivalen Lupercalia hadde Antonius offentlig tilbudt Cæsar en diadem, en form for krans, og som ble oppfattet som et symbol for en konge. Da Cæsar ikke tok imot den hadde han demonstrert at han ikke hadde til hensikt å ta tronen som konge. Mordet på Cæsar, maleri av Vincenzo Camuccini (1771–1844) Mordet på Cæsar, maleri av Carl Theodor von Piloty (1826–1886) Den 14. mars 44 f.Kr. ble Antonius alarmert da han ble fortalte at gudene ville slå Cæsar ned. Den neste dagen, den 15. mars 44 f.Kr. ("Idus Martiæ") dro han ned for å advare Cæsar, men de sammensvorne nådde fram til Cæsar først og myrdet ham, og da Cæsar sank sammen ved foten av en statue skal han ha tatt imot 23 dolkestikk. I det opprør og uro som fulgte hendelsen skal Antonius ha rømt fra Roma forkledd som en slave i frykt for at mordet ville føre til en massakre av Cæsars tilhengere. Da dette ikke skjedde reiste han snart tilbake til Roma, diskuterte en våpenhvile med attentatmennenes fraksjon, og for en tid synes det som om Antonius, som konsul, søkte fred og en avslutning på den politiske spenningen. Etter en tale av Cicero i senatet ble det enighet om å gi amnesti til de som hadde deltatt i mordet. Ved Cæsars gravferd var det naturlig at Antonius, som Cæsars høyre hånd, medkonsul og fetter, holdt gravtalen. I sin tale kom han med beskyldninger om mord og sørget således for et endelig brudd med konspiratørene. Med adskillig talent for retorisk og dramatisk innlevelse grep han togaen fra Cæsars lik og viste fram til stikksårene, pekte mot hver av dem og navnga gjerningsmennene, og lyste skam over dem. Under gravtalen leste han også opp Cæsars testamente hvor Cæsar etterlot det meste av sin rikdom til folket i Roma og demonstrerte således, i motsetningen til hva konspiratørene hadde hevdet, at Cæsar absolutt ikke hadde til hensikt å danne et kongelig dynasti. Folkemeningens mening snudde, og den samme natten ble husene til de som var knyttet til mordet på Cæsar angrep, og konspiratørene ble nødt til å flykte for livet. Statens fiende og triumvirat. a> i 43 f.Kr. Begge sider har inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken». Antonius, etterlatt som enekonsul, omga seg med en livvakt fra Cæsars veteraner og tvang senatet til å overføre ham til provinsen Gallia Cisalpina i dagens nordlige Italia som til da hadde vært blitt administrert av Decimus Junius Brutus Albinus, en av konspiratørene. Brutus nektet å overgi provinsen og Antonius dro ut for å angripe ham i begynnelsen av 43 f.Kr. Han beleiret Brutus ved Mutina (dagens Modena). Oppmuntret av Cicero sa senatet opp Antonius og i januar 43 f.Kr. ga de Octavian "imperium" (kommanderende makt), og som ga ham lovlig kommando over hæren og sendte ham, sammen med Aulus Hirtius og Gaius Vibius Pansa Caetronianus, konsuler for 43 f.Kr.. for avløse beleiringen. I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slaget ved Forum Gallorum og Mutina, noe som tvang ham til å trekke seg ut av Gallia Cisalpina. Hos Octavian ble begge de nevnte konsulene drept og etterlot ham med enekommando over hæren. Da de fikk viste at Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius samlet sammen en hær for å kunne marsjere mot Roma, gikk Antonius, Octavian og Marcus Aemilius Lepidus sammen i en allianse, som historikerne kaller for Det andre triumvirat, for å stoppe Cæsars attentatmenn. Brutus og Cassius ble beseiret av Antonius og Octavian i slaget ved Filippi i nordlige Hellas i oktober 42 f.Kr. Etter slaget ble det gjort en ny avtale mellom medlemmene av triumviratet: mens Octavian dro tilbake til Roma dro Antonius videre for å styre over de østlige provinsene, mens Lepidus dro for å styre Hispania og provinsen Afrika. Triumviratets fiender ble underkastet proskripsjon, inkludert Antonius erkefiende Cicero som ble drept den 7. desember 43 f.Kr. Antonius og Kleopatra. Antonius stevnet Kleopatra til Tarsus i oktober 41 f.Kr. hvor de dannet en allianse og ble samtidig elskere. Antonius reiste tilbake til Alexandria sammen med henne og han tilbrakte vinteren 41-40 f.Kr. der. Våren 40 f.Kr. ble han tvunget til å returnere til Roma etter å ha fått høre at hans hustru Fulvia var involvert i en strid med Octavian på hans vegne. Mens han var på reise til Sikyon i Hellas, hvor hustruen var blitt sendt i eksil, døde hun. Antonius fikk inngått fred med Octavian i september 40 f.Kr. og den ble beseglet ved at han giftet seg med Octavians søster Octavia Minor. Det partiske rike hadde støttet Brutus og Cassius i borgerkrigen, og hadde sendt soldater som kjempet sammen med dem i slaget ved Filippi. Etter at Antonius og Octavian invaderte Partia romersk territorium, okkuperte Syria, dro videre inn i Lilleasia og satte inn Antigonos Mattathias som deres marionettkonge i Judea som erstatning for den pro-romerske Johannes Hyrcanus II. Antonius sendte sin general Ventidius for å slå invasjonen tilbake. Ventidius vant en rekke seire mot partierne, drepte kronprinsen Pacorus og forviste dem fra de romerske områdene de hadde invadert. Antonius planla nå å gjøre gjengjelde ved å invadere Partia, og sikret seg en enighet med Octavian for at han skulle støtte ham med ekstra tropper for hans hærtokt. Med denne militære hensikten seilte Antonius til Hellas med Octavia og hvor han oppførte seg på særlig vis, og tok attributtene til den greske gud Dionysos i 39 f.Kr. Derimot førte opprøret på Sicilia ved Sextus Pompeius, den siste av Pompeiusene, til at hæren som var lovet Antonius ble holdt igjen i Italia. Da planene hans ble forstyrret havnet Antonius igjen i krangel med Octavian. Med hjelp fra Octavia ble en ny avtale inngått i Tarentum i 38 f.Kr. Triumviratet ble fornyet for en periode av fem år (med avslutning i år 33 f.Kr.) og Octavian lovte igjen å sende legioner til Østen. Antonius forlengst blitt skeptisk til Octavian og tvilte på om den andre virkelig kom til å støtte ham i krigen mot Paria. Han etterlot seg Octavia gravid med deres andre barn Antonia i Roma og seilte til Alexandria hvor han forventet finansiering fra Kleopatra, mor til hans tvillinger. Dronningen av Egypt lånte ham de penger han trengte for å finansiere hæren, og etter å ha gjenerobret Jerusalem og de omliggende områdene i 37 f.Kr. satte han Herodes som sin underkonge i Judea, og som således erstattet Antigonos som var plassert av Partia. Deretter invaderte han partiske område med en hær bestående av rundt 100 000 romerske og allierte soldater, men hærtoktet ble en katastrofe. Etter nederlag i slag, desertering av hans armenske allierte og at han feilet i å erobre partisk skanser ble han tvunget til å trekke seg tilbake. Hans hær ble ytterligere redusert ved de vansker og strabaser som reisen gjennom Armenia midt på vinteren innebar, og han tapte mer enn en fjerdedel av sin styrke. I mellomtiden var triumviratet i Roma blitt avviklet. Octavian tvang Lepidus til å gå. Alene ved makten fridde Octavian til det tradisjonelle republikanske aristokratiet og fikk dem over på sin side. Han giftet seg med Livia, datter av Drusus, og gikk deretter til muntlig angrep på Antonius. Han argumenterte at Antonius var en mann med lav moral som hadde etterlatt sin trofaste hustru i Roma med sitt kommende barn og isteden var han sammen med den promiskuøse dronningen av Egypt. Antonius ble anklaget for det meste, men hovedsakelig for «å gå innfødt», en utilgivelig synd for stolte romere. Flere ganger ble Antonius hjemkalt til Roma, men han forble likevel i Alexandria sammen med Kleopatra. Igjen ved hjelp av egyptiske penger invaderte Antonius Armenia, denne gangen med hell. Da han kom tilbake ble det satt opp en etterligning av en romersk triumf for å feire i Alexandrias gater. Paraden gjennom byen var en pastisj av Romas viktigste militære feiring. For finalen var hele byen samlet for å høre et særdeles betydningsfull uttalelse. Omgitt av Kleopatra og hennes barn uttalte Antonius at han avsluttet sin allianse med Octavian. Han fordelte kongedømmene mellom sine barn: Alexander Helios ble navngitt som konge av Armenia, Media og Partia (sistnevnte var strengt talt ikke erobret eller underlagt av Roma), hans tvillingsøster Selene fikk Kyrenaika og Libya, og unge Ptolemaios Philadelphus ble belønnet med Syria og Kilikia. Samtidig ble Kleopatra proklamert som «dronning av konger og dronning av Egypt», og for herske sammen med Cæsarion, Julius Cæsars sønn med Kleopatra, som fikk tittelen «konge av konger og konge av Egypt». Viktigst av alt, Cæsarion ble erklært som den legitime sønn og arving av Cæsar. Disse proklamasjonene ble kjent som Donasjonene i Alexandria, og førte til et avgjørende brudd i Antonius' forhold til Roma. Mens fordelingen av nasjoner blant Kleopatras barn var knapt en forsonende handling, innebar det ikke noen umiddelbar trussel overfor Octavians posisjon. Langt farligere var anerkjennelsen av Cæsarion som legitime sønn og arving til Cæsars navn. Octavians maktbase var nettopp den makten som lå i at han selv bar Cæsars navn. Å oppleve denne posisjonen angrepet av et barn født av den rikeste kvinnen i verden rundt Middelhavet var noe Octavian ikke kunne akseptere. Triumviratet utløp den siste dagen av året 33 f.Kr. og ble ikke fornyet. En ny borgerkrig mellom to romerske ledere var påbegynt. I løpet av årene 33 og 32 f.Kr. ble det utkjempet en propagandakrig i Romas politiske arena med beskyldninger som gikk begge veger. Antonius, mens han fortsatt oppholdt seg i Egypt, lot seg skille fra Octavia og anklaget Octavian for å være en sosial oppkomling som hadde ranet til seg makten ved å forfalske adopsjonspapirene til Cæsar. Octavian svarte med beskyldninger om forræderi: å ulovlig holde på provinser som skulle ha blitt gitt til andre menn ved loddtrekning slik Romas tradisjon krevde, og for å gå i krig med andre nasjoner (Armenia og Partia) uten tillatelse fra senatet. Antonius ble også holdt ansvarlig for henrettelsen av Sextus Pompeius uten rettssak. I år 32 f.Kr. fratok senatet all formell makt fra Antonius og erklærte krig mot Kleopatra – ikke Antonius, ettersom Octavian ikke ønsket å vise fram sin rolle i videreføringen av Romas dødbringende blodbad. Begge konsuler, Gnaeus Domitius Ahenobarbus og Gaius Sosius, og en tredjedel av senatet forlot Roma å møte Antonius og Kleopatra i Hellas. "Slaget ved Actium", maleri av Lorenzo Castro, 1672. I 31 f.Kr. brøt krigen ut. Octavians lojale og talentfulle general Marcus Vipsanius Agrippa erobret den greske byen og marinehavnen Methone som var lojal til Antonius. Octavians store popularitet blant legionene sikret avhopping til hans side fra provinsene Kyrenaika og Hellas. Den 2. september tok sjøslaget ved Actium sted. Kleopatra var tilstede med egen flåte, men da hun så at de dårlig utrustede og bemannede skipene til Antonius var i ferd med å tape for romernes overlegne fartøyer, flyktet hun tilbake til Egypt. Antonius forlot slaget da for å følge henne. Octavian som var nær absolutt makt hadde ikke til hensikt å la dem slippe unna. I august 30 f.Kr. invaderte han Egypt med støtte fra Agrippa. Med intet sted å rømme til begikk Antonius selvmord ved stikke seg med sverdet i misforståelse å tro at Kleopatra allerede hadde gjort det samme. Da han fant ut at Kleopatra fortsatt levde, ble han fraktet til henne og han døde i hennes armer. Kleopatra fikk tillatelse til å utføre Antonius' gravritualer etter at hun hadde blitt tatt til fange av Octavian. Da hun forsto at Octavian hadde til hensikt å føre henne til Roma i triumf som krigsfange gjorde hun flere forsøk på ta livet sitt og greide det til sist i midten av august. Octavian fikk Cæsarion myrdet, men han sparte Antonius' barn som Kleopatra hadde født, men de måtte paradere i Romas gater. Antonius' barn med Octavia ble også spart, det samme ble også hans andre sønn Iullus Antonius, men hans eldste sønn Marcus Antonius Antyllus ble drept av Octavians menn mens han ba for sitt liv i Cæsarium i Alexandria. Ettervirkning og arv. Ciceros sønn, Cicero Minor, som selv hadde deltatt på Octavians side i slaget ved Actium, annonserte Antonius' død for det romerske senatet. Antonius' æresbevisninger ble tilbakekalt og opphevet og hans statuser fjernet. Cicero fikk også gjennom den bestemmelse at ingen medlem av familien Antonii kunne noen gang bære navnet Marcus igjen. «På denne måten har Himmelen betrodd familien til Cicero de siste handlinger i straffen av Antonius». Med Antonius død ble Octavian ubestridt enehersker av Roma. I de neste årene greide Octavian, som ble kjent som Augustus etter år 27 f.Kr., å samle i sin person all administrativ, politisk og militære posisjoner. Da Augustus døde i 14 f.Kr. ble hans politisk makt gitt videre til hans adopterte sønn Tiberius, og det romerske principatet hadde begynt. I Cæsars vekst mot makt og den påfølgende borgerkrigen mellom to av hans mektigste motstandere ble troverdigheten til det romerske oligarki effektivt avsluttet som en regjeringsmakt og sikret at all framtidige maktkamper ville sentrere seg mellom to eller flere enkeltpersoner som vil ta eneveldig makt over regjeringen, framfor for et enkeltindivid i konflikt med senatet. Således ble Antonius, som Cæsars høyre hånd og som den ene av to menn som ble forent som en følge av mordet på Cæsar, ble den ene av tre menn som ble hovedsakelig ansvarlig for at den romerske republikken endte. Ekteskap og barn. Antonius hadde blitt gift etter hverandre til Fadia, Antonia, Fulvia, Octavia og Kleopatra, og etterlot seg en rekke barn. Via sine døtre med Octavia ble han stamfar til de romerske keiserne Caligula, Claudius og Nero. Via sine yngste døtre ble Antonius stamfar til det meste av Julo-claudiske dynasti, den familien som han hadde kjempet uten hell med å beseire. Via sin eldste datter ble han stamfar til en lang rekke med konger og medherskere av Det bosporanske rike, en av de mest varige av de romerske klientstatene, foruten også herskere og medlem av kongefamiliene til en rekke andre romerske klientstater. Via hans døtre med Kleopatra ble Antonius stamfar til den kongelige familie i Mauretania, en annen romersk klientkongedømme, og via hans eneste overlevende sønn, Iullus, ble han stamfar til en rekke berømte romerske politikere og statsmenn. Møsbrømlefse. Møsbrømlefse er en varm og søt lefse med opphav fra Salten-distriktet i Nordland. I lefsen har man det som kalles «møsbrøm» eller «søvvel» på dialekt. Møsbrømmen består av en halvdel vann og en halvdel brunost som jevnes med hvetemel eller maizenna til en halvtykk «saus» som smøres avkjølt på lefsa. I tillegg has litt smør, sukker og rømme på møsbrømmen før lefsa stekes på en takke. Lefsa er ferdig stekt når møsbrømmen er varm og smøret er smeltet. I det du har lefsa over på en tallerken så brettes lefsen sammen til en halvmåne og «ørene» brettes inn mot midten av lefsa, slik at den ligner på en konvolutt. Møsbrømlefse serveres sammen med iskald melk. Noen tilsetter sirup sammen med sausen. Smaken er ganske kraftig. Møsbrømlefse er mer enn en matrett, den er også et symbol på tilhørighet. Møsbrømlefse serveres derfor på flere lokale tilstelninger i løpet av året. Franjo Tuđman. Franjo Tudjman (kroatisk "Franjo Tuđman", født 14. mai 1922, død 10. desember 1999) var Kroatias president (kroatisk "predsjednik") fra 1990 fram til sin død. Han tilhørte det nasjonalistiske partiet HDZ. Eugene McCarthy. Eugene Joseph «Gene» McCarthy (født 29. mars 1916, død 10. desember 2005) var en amerikansk politiker, Kongress-medlem og presidentkandidat i 1968. Han var medlem av Representantenes hus fra 1949–1959 og Senatet fra 1959–1971. Helena Takalo. Anni Helena Takalo (født 28. oktober 1947 i Nivala) er en tidligere finsk langrennsløper. Hun var med på dominere internasjonal kvinnelangrenn i 1970-årene, og fikk totalt 5 OL-medaljer og 5 VM-medaljer i løpet av karrieren. Høyest rager nok gullet på 5 km under OL 1976 i Innsbruck. I 1977 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen. Herzogliches Georgianum. Herzogliches Georgianum (det hertugelige Georgianum) er et katolsk presteseminar ved Ludwig-Maximilians-Universität (LMU) i München. Det ble grunnlagt i 1494 av hertug Georg den rike og er verdens nest eldste presteseminar. a> av Bayern-Landshut (1455–1503)Opprinnelig lå seminaret, i likhet med universitetet, i Ingolstadt. I mai 1800 flyttet det sammen med universitetet til Landshut og i oktober 1826 til München. Det holder til i en bygning rett overfor LMUs hovedbygning, som i likhet med denne ble tegnet av hoffarkitekten Friedrich von Gärtner. I bygningen befinner det seg også en samling sakral kunst fra det 11. til det 19. århundre. Pave Benedikt XVI studerte ved Herzogliches Georgianum da han var prestekandidat fra 1949 til 1951. Eidsborg stavkirke. Eidsborg stavkirke er en stavkirke fra midten av 1200-tallet i Tokke i Telemark. Kirken er enskipet og blant de minste i landet. Eidsborg stavkirke ligger like ved landets største friluftsmuseum (målt i areal), Vest-Telemark Museum, og omvisninger i kirken arrangeres fra museet. __NOTOC__ Bygningen. Bare skipet i kirken er bevart. Det gamle koret er revet og kirken er blitt utvidet i øst to ganger. Eidsborg er en stavbygning, men mangler grunnstokker så veggsvillrammen ligger på en tørrmur med hjørnestavene felt over. Veggplankene står på vanlig måte felt inn i svillene og stavlegjene. Taket blir båret av takverk med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene er avstivet innbyrdes med krumvokste knær. Under restaureringsarbeider i 1927 ble malte figurer avdekket i kirken. Kirken ligger ved nordøst for Dalen. Sagn. Mange legender er knyttet til denne kirken, og en av dem er at den skal være bygd av underjordiske. Denne kirken er fra Telemark, i sognet Lårdal Willy Ustad. Willy Ustad (født 16. mai 1946 i Trondheim), er en norsk forfatter, mest kjent for serien "Fire søsken". Ustad skriver underholdnings- og spenningsfortellinger som svinger mellom sjangre som krim, science fiction, skrekk og historiske romaner, med vekt på grundig forskning og sterk sympati for de svake og undertrykte. Fra han debuterte i 1989 til og med 1. halvår 2006 har han gitt ut 76 bøker. Litterær biografi. Ustad vokste opp som fosterbarn på landsbygda i Nord-Trøndelag. Han begynte å jobbe i hæren som 17-åring, og blei der i 13 år. I 1980 begynte han som arbeider ved Aker Verdal Offshore, der han var aktiv i fagforeninga og hovedverneombud i fire år. Etterhvert gjorde helsa at han måtte tenke på å slutte som industriarbeider, og han begynte sin tredje karriere som en av Norges mest produktive forfattere. Debutboka "Ulva fra Huldretjernet" blander nåtidas Trøndelag, eventyr, sagn og science fiction, i en miks som er typisk for flere av hans seinere serier. Den inneholder også personer som senere dukker opp i flere av de andre bøkene hans. Slike forbindelser har han skrevet inn i de fleste romanene sine, slik at lesere som liker å pusle med sånt kan flette dem sammen til en slags stor-roman. Den neste boka, "Ulvetid", er ei historisk fortelling om ei trellejente som flykter gjennom slaget ved Stiklestad og slutter seg til en ulveflokk. Utgangspunktet er et sagn som ikke sier stort mer enn det. Her bruker Ustad både sin kunnskap om villmark og dyr og sin evne til å grave i historiske kilder. Beskrivelsen av slaget har blitt kalt svært nøyaktig, og bærer preg av hans militære bakgrunn. Begge disse bøkene ble utgitt i innbundet format på Bladkompaniet i en serie som var et slags klekkeri for mulige serieforfattere. Initiativet kom fra den legendariske forlagsredaktøren Finn Arnesen som jaktet på skribenter som kunne levere et stort antall bøker raskt og pålitelig, i serier med sterk lokal appell plassert i ulike landsdeler. Arnesen foreslo at Ustad skulle skrive en serie fra Trøndelag. Ustad svarte med en skisse til "Fire søsken" – en serie om to søstre og to brødre fra et fattig småbruk. Ulikt de tidligere Bladkompaniseriene skulle den handle om moderne tid, det vil si formingen av det moderne Norge gjennom Etterkrigstida. Arnesen slo til. Den første romanen i serien, "Tyskertøs", ble lansert med en stor og fantasirik reklamekampanje, og ble i 1995 dramatisert for NRK Radioteateret. Et sentralt punkt i serien er Ustads sterke anklager mot behandlinga av såkalte tyskertøser og tyskerunger etter krigen. Her og i flere andre sider ved det halvoffisielle bildet av etterkrigs-Norge gjorde han et omfattende journalistisk gravearbeid, som også førte til at han ble truet på livet. Hans neste bokserie "Opprør" tok utgangspunkt i 1968 og 68-generasjonen. Det kan tenkes at Ustad her bruker ideer han opprinnelig hadde tenkt å bruke i "Fire søsken". Serien Journalisten, er Ustads første nåtidsserie for voksne. Den forteller bl.a. om livet i avisa "Trondhjems Tidende" der Lea Karlsbu fra "Fire søsken" blei journalist, 60 år seinere. Flere av Ustads bøker har fått gode anmeldelser. Han er blitt tatt opp som medlem i Den norske Forfatterforening – noe som betyr at minst to av bøkene hans har blitt vurdert av foreningens litterære råd som av høy litterær kvalitet, og den såkalte kioskbokforfatteren Ustad er dermed anerkjent av de såkalt finlitterære forfatterne. Ustad fikk Inderøy kommunes kulturpris for 2002. Serier. Fullstendig liste over bøker som har kommet ut fins i artikkel om hver enkelt serie. Tomra Brass Band. Tomra Brass Band er et musikkorps med base i Tomrefjord, i Møre og Romsdal. Korpset er et amatørkorps med brassbandbesetning. Det ble stiftet i 1978 av et knippe voksne ungdommer, under navnet Tomklang. Korpsets første dirigent var Øyvind Flemmen, og sammen med ham gjorde de seg fort bemerket som et dyktig ensemble, med opptredener på diverse festivaler og konsertarrangementer rundt om i fylket og landet. Korpset har en solid merittliste, både i varierende korpsfestivaler og NM. Korpset har samarbeidet med dirigenter som Ray Farr, Michael Antrobus, Tom Brevik, Frans Violet og Dr. Nicholas John Childs. Tomra Brass Band tok opp sin første, og hittil eneste CD, "Deep Harmony", i 1994. Platen inneholder gjesteopptredener fra Terje Rypdal og Yngve Gåsøy, samt dirigent Roy Newsome, men ble i hovedsak gitt ut lokalt, og trykt opp i et relativt lite opplag. Korpset hadde året før hatt 15-års jubileumskonsert, også da med Terje Rypdal, gjestedirigent Tom Brevik og konferansier Dan Børge Akerø. Trivia. Den kjente brasskomponisten Philip Wilby skrev et spesialverk til Tomra Brass Band i 2003, kalt "Atlantic". Verket er inspirert av komponistens dramatiske opplevelser langsmed Atlanterhavsveien. Stykket ble urframført under Norgesmesterskapet for brassband i 2002. Tomra/Ørskog Brassfestival (Tomra Ørskog Festivalen). Alternerende i Sjøholt/Tomrefjord (Åndalsnes i 2008) Korpscupen i Møre & Romsdal. Molde (Fosnavåg i 1995, Sjøholt i 1991, Ålesund i 1993 og 2001, Åndalsnes i 1997) Den kongelige residens i München. Den kongelige residens ("Münchner Residenz") ligger i Münchens bykjerne, og er den tidligere residensen for hertugene, kurfyrstene og kongene av Bayern. Idag er residensen et statlig museum. Bygningskomplekset omfatter ti bygninger og 130 rom. De tre hovedfløyene er "Königsbau" (nær Max-Joseph-Platz), "Alte Residenz" (ved Residenzstraße) og "Festsaalbau" (ved Hofgarten). Residensen ble stadig utbygget i løpet av århundrene, og omfatter stilelementer i både renessanse, barokk, rokokko og klassisisme. De første bygningene ble bygget i 1385. Bayerns kronregalier er utstilt i museet. CNN Norge. CNN Norge var en nettjeneste som ble drevet i Norge mellom 1998 og 2001 av VG på oppdrag av Cable News Network (CNN). Med utgangspunkt i domeneadressen «cnn.no» publiserte en egen redaksjon i VG egne artikler, samt oversatte artikler fra CNNs engelske nettsted. «CNN-redaksjonen» hadde fire medarbeidere, i tillegg til de VG-medarbeiderne som leverte innhold til tjenesten. CNN valgte å avvikle samarbeidet i 2001. Det fantes også en liknende tjeneste i Sverige under navnet CNN Sverige, som var tilgjengelig gjennom nettadressen Passagen.se. Også denne tjenesten ble avviklet i 2001. Schloss Nymphenburg. Schloss Nymphenburg er et barokkslott i München. Det regnes som et av de vakreste slott i verden. Slottet ble opprinnelig oppført i italiensk landhusstil i 1674 av kurfyrst Ferdinand Maria av Bayern som gave til hans hustru Adelheid, etter deres sønn Maximilian II Emanuels fødsel. Slottet ble i tidens løp stadig utvidet og ombygget. Det var lenge sommerresidens for Wittelsbach-herskerne, og Nymphenburgs slottspark er like berømt som selve slottet. Idag er slottet i statlig eie og omfatter tre museer: Marstallmuseum, Porzellanmuseum og et naturmuseum. Eksterne lenker. Nymphenburg Nymphenburg Fåvang kirke. Fåvang kirke omtales av og til også som ei stavkirke, men er vel egentlig ikke det, selv om deler av konstruksjonen er av stavverk. Kirken står på Fåvang i Ringebu kommune, som ligger i Gudbrandsdalen i Oppland. Den ble bygget etter reformasjonen, for det meste av materialer fra tidligere nedrevne stavkirker i dalen. De eldste delene kan derfor dateres tilbake til omkring 1150–1250. Byggehistorie. Kirken ble sannsynligvis bygget mellom 1627 og 1630. Byggmester kan ha vært den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedmarken og gikk under tilnavnet «mester». Det er imidlertid ting med tårnets design som taler for at det kan ha vært en annen kirkebygger som gjorde kirken. Olsen Skurdal bygget også om og utvidet Vågå kirke i 1625–1627, og som gjorde de store ombygningene på Ringebu stavkirke i 1630–1631. I 1634/1635 og i 1663/1664 utvidet og bygde han også om Lom stavkirke. Fåvang stavkirke ble ombygget og utvidet til korskirke, for det meste av materialer fra tidligere nedrevne stavkirker i dalen. Trolig har ei tidligere stavkirke på stedet også blitt benytttet. Den skal ha vært fra 1200-tallet. Kirken blir på grunn av sine omfattende ombygninger ikke medregnet blant våre ekte stavkirker. Haltdalen stavkirke. Haltdalen stavkirke er en stavkirke fra 1170, nå på Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum, i Trondheim. Kirken som er utstilt på museet er en konstruksjon av to kirker, fra Haltdalen og Ålen. I og med sammenbyggingen blir den noen ganger referert til som «Holtålen stavkirke». Den vestre veggen og portalen er fra Ålen stavkirke. Dette er den eneste stavkirken av den øst-skandinaviske enkeltnavstypen som er bevart. Schloss Blutenburg. Jagdschloss Blutenburg ligger i den vestlige del av München, i bydelen Obermenzing. Idag huser slottet det internasjonale ungdomsbiblioteket og Erich Kästner-biblioteket. Det internasjonale ungdomsbiblioteket består bl.a. av Michael Ende-museet. Slottet ble bygget mellom 1431 og 1440 av hertug Albrecht III av Bayern som landeiendom. Hans sønn hertug Sigismund abdiserte senere og trakk seg tilbake til slottet, hvor han viet seg til oppførelse av kirker og borger. Han utvidet også Schloss Blutenburg. Ifølge tradisjonen skal slottet ha blitt ødelagt av svenskene under tredveårskrigen, men denne ødeleggelsen fant ifølge nyere historieforskning trolig ikke sted. Da kurfyrstinne Henriette Adelaide fikk slottet og hoffmarken Menzing i gave i 1663 var interessen for dette jaktområdet ikke lenger tilstede, og det bayerske hoffet brukte Schloss Nymphenburg som sommerresidens. Notaren friherre Anton von Berchem, kurfyrstinnens testamentsfullbyrder, overtok slottet i 1676 til en pris som lå langt under verdien, og lot anlegget sanere og ombygge. Da Berchem døde i 1702 måtte arvingene gi hoffmarken tilbake til kurfyrste Maximilian II Emanuel. Mellom 1866 og 1957 var komplekset forpaktet av Institut der Englischen Fräulein, og fra 1957 til 1976 var det aldershjem for søstrene av den tredje orden. Slottet var på dette tidspunktet meget forfallent. Et borgerinitiativ sørget for at slottet ble renovert fra 1980. Eksterne lenker. Blutenburg Blutenburg Hegge stavkirke. Hegge stavkirke er en stavkirke fra 1216 eller noe senere, i bygda Hegge. Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1327, mens årringdatering av tømmeret som er brukt i kirken indikerer at kirken er fra 1216. Inngangsportalen til kirkerommet fra våpenhuset består av et to etasjers høyt utskåret relieff i tre med ornamenter. Inne i kirken er det på en av søylene skrevet en innskrift i runer. Høre stavkirke. Høre stavkirke (Hurum stavkirke) er en stavkirke fra 1180, i bygda Høre lengst øst i Vang kommune i Oppland. Deler av kirken er dendrokronologisk datert av NIKU til vinteren 1178-1179, noe som stemmer med en runeinskripsjon i taket, som viser til slaget på Kalvskinnet 19. juni 1179, der Kong Sverre og birkebeinerne vant over Erling Skakke og baglerne. Historie. Høre stavkirke og Kviengårdene, fra 1880 Kirken ble bygd i 1180 i henhold til en runeinskrift i kirken. Årringdatering viser til 1179 så dette synes å være riktig. Senere er kirken ombygd rundt 1820. Dette er den andre kirken på stedet, den foregående var en stolpekirke med jordfaste stolper. Under kirken er det graver, også for barn. Noen av gravene er brukt for å datere den første kirken på stedet. Det finnes flere runeinskrifter rundt i kirken, og gamle gjenstander med slike. Også i Hegge stavkirke er det en innskrift som er litt overraskende, og som lyder «Erling Arnson skrev disse runer». En skal være forsiktig med å tolke, men kan det være samme Erling? Det er ikke usannsynlig at Hertug Skule ble gift i denne kirken på 1200-tallet. Andre kilder sier at mor og far til Hertug Skule giftet seg i Høre stavkirke på 1200-tallet. Kirkebygningen. Kirken tegnet av G. A. Bull i 1853 Kirkens opprinnelige takrytter er nå portal inn til kirkegården. Den har meget fine utskjæringer. Leopold Ullstein. Leopold Ullstein (født 6. september 1826 i Fürth, død 4. desember 1899 i Berlin) var en betydningsfull tysk industrimann og forlegger. Han ble født i en jødisk familie. I 1855 flyttet han til Berlin, hvor han 1877 grunnla Ullstein-Verlag, et av Tysklands idag største forlag. 1894 kjøpte Ullstein "Berliner Illustrirte Zeitung", som han utviklet til den mest betydelige tyske ukeavis. Avisene utgitt av det liberale Ullstein-forlaget ble trykket på de raskeste rotasjonspressene i verden. Ved siden av Frankfurter Zeitung og Berliner Tageblatt hørte Vossische Zeitung fra 1914 til Ullstein-forlaget. Direkte konkurrenter på Berlins og på det tyske avismarked var August Scherl og Rudolf Mosse. Leopold Ullstein døde 4. desember 1899 i Berlin, og begravet på den jødiske gravlund i Prenzlauer Berg. Et barnebarn av Ullstein var forfatteren Bernt Engelmann. Litteratur. Ullstein, Leopold Ullstein, Leopold Ullstein, Leopold Bernt Engelmann. Bernt Engelmann (født 20. januar 1921 i Berlin, død 14. april 1994 i München) var en tysk historiker og journalist. Han var oldebarn av forleggeren Leopold Ullstein. Engelmann deltok i motstand mot det nasjonalsosialistiske regimet, og ble fengslet to ganger og senere sendt i konsentrasjonsleir. Etter krigen studerte han journalistikk og skrev allerede på det tidspunktet for fagforeningsblader. Deretter virket han som journalist og redaktør for "Der Spiegel" og senere for Norddeutscher Rundfunks Panorama-magasin. Fra 1962 arbeidet han som forfatter. Han skrev hovedsakelig sakprosa. Han er mest kjent for sin roman "Grosses Bundesverdienstkreuz", hvor han hevder at Hanns-Martin Schleyer var sentral i et hemmelig høyrekonservativt nettverk som hadde stor makt i Vest-Tyskland, og som arbeidet for å få Helmut Kohl til makten. Sosialdemokraten Engelmann var fra 1977 til 1984 formann for den tyske forfatterforeningen og tilhørte mellom 1972 og 1984 presidiet i PEN-klubben i Tyskland. Han var også mangeårig medlem av IG Metall. I 1984 mottok han Heinrich-Heine-Preis. På grunn av sine kontakter til DDRs forfatterforening var han omstridt, og senere ble han beskyldt for å ha brukt Stasi-materiale for sine verker. Etter at tidligere Stasi-oberstløytnant Günter Bohnsack hadde erklært at Bernt Engelmann var blitt vervet av DDR-filmskaperen Karl-Georg Egel som Stasi-informant (IM) for utenlandsspionasje, ble disse påstandene bekreftet. Ifølge det såkalte "Rosenholz-arkivet" ble Engelmann i 1982 registrert under dekknavnet "IM Albers" under registreringsnummer "XV/8434/81" som vervet på «ideologisk basis» og som «pålitelig». Den tidligere statssekretær Wilhelm Knittel hevdet at Franz-Josef Strauss' berømte sitat om «Ratten und Schmeißfliegen» refererte til Engelmann. Selv hevdet Engelmann å aldri ha latt seg instrumentalisere av Stasi eller andre etterretningstjenester. Peter de Mendelssohn. Peter de Mendelssohn (født 1. juni 1908 i München; død 10. august 1982 samme sted; pseudonym: "Carl Johann Leuchtenberg") var en tysk forfatter, historiker og essayist. Han var født som "Peter Mendelssohn", og la selv til predikatet "de". Han var sønn av en gullsmed og vokste opp i Dresden. I 1926 begynte han en karrière som journalist i Berlin og publiserte i 1930 sine første litterære arbeider. På grunn av sin jødiske avstamning emigrerte han i 1933, først til Wien og senere til London. Etter krigen arbeidet han for britene i pressekontoret i Düsseldorf og deltok i grunnleggelsen av aviser som "Der Tagesspiegel" og "Die Welt". Han flyttet til fødebyen München i 1970. Han har offentliggjort en rekke romaner, fortellinger og essays siden 1930-årene, hovedsakelig om historiske og politiske temaer. Dessuten oversatte han litteratur fra engelsk og fransk. Bla. har han skrevet en stor biografi om Thomas Mann. Han var gift med forfatterinnen Hilde Spiel mellom 1936 og 1970. Hilde Spiel. Hilde Spiel (pseudonymer: "Grace Hanshaw", "Jean Lenoir", født 19. oktober 1911 i Wien, død 30. november 1990 samme sted) var en østerriksk journalist og forfatter. Liv. Hilde Spiel tilhørte en familie av assimilerte østerrikske jøder. Hennes far Hugo F. Spiel var ingeniør. Etter artium ved et realgymnasium studerte hun filosofi ved Universität Wien, hvor hun tok doktorgraden i 1936. Fra 1933 til 1935 var hun medarbeider ved Wirtschaftspsychologische Forschungsstelle ved Universität Wien, og ble medlem av Østerrikes sosialdemokratiske parti. Samtidig forfattet hun sine første to romaner. I 1936 giftet hun seg med den tyske forfatteren Peter de Mendelssohn, og samme år emigrerte de begge til London på grunn av den politiske situasjonen i Østerrike. I Storbritannia virket hun hovedsakelig som journalist for avisen "New Statesman". Hun fikk britisk statsborgerskap i 1941. I 1946 kom hun som utenrikskorrespondent for "New Statesman" tilbake til Wien, og bodde deretter til 1948 i Berlin, hvor hun arbeidet som teaterkritiker for "Die Welt" samt for "The New Statesman and Nation", "La France Libre", "Der Tagesspiegel" og uketidsskriftet "sie". Etter at hun reiste tilbake til Storbritannia var hun kulturkorrespondent for "Neue Zeitung", "Süddeutsche Zeitung", "Der Tagesspiegel", "Die Weltwoche", "Theater heute" og "Rundfunk", og skrev også for "The Guardian". Hun var en av de viktigste litteraturkritikere i det tyskspråklige Europa i etterkrigstiden, og bidro avgjørende til Heimito von Doderers gjennombrudd. Fra 1955 hadde hun en bolig i Sankt Wolfgang im Salzkammergut. Hun reiste endelig tilbake til Østerrike i 1963 og virket som journalist og forfatter. Etter at hun ble separert fra Peter de Mendelssohn i 1963 og skilt i 1970 var hun mellom 1972 og 1981 gift med forfatteren og dikteren Hans Flesch von Brunningen. På 1980-tallet bodde hun igjen to år i London som korrespondent for "Frankfurter Allgemeine Zeitung". Hilde Spiel var medlem av den østerrikske PEN-klubb, som hun var generalsekretær for mellom 1966 og 1971. Etter at hun meldte seg ut av den østerrikske PEN-klubben i 1972 ble hun medlem av den vesttyske PEN-klubben. Hun var dessuten medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung i Darmstadt. Eric Bana. Eric Bana (født 9. august 1968 i Melbourne) er en australsk skuespiller. Han ble født Eric Banadinović av en tysk mor og en kroatisk far. Bana startet sin karriere som komiker og ble først kjent i Australia med TV-serien "Full Frontal". Han hadde deretter hovedrollen i to kortlevde TV-serier; "Eric" i 1996 og "The Eric Bana Show Live" i 1997. Bortsett fra en liten rolle i den australske indie-filmen "The Castle" der han spilte en kickboxer, forsvant Bana fra Australias underholdningsscene i flere år, før han dukket opp i hovedrollen i den sorte komedien "Chopper" i 2000, som den beryktede australske forbryteren Mark Brandon Read. "Chopper" fikk internasjonal oppmerksomhet og vant tre priser fra det australske filminstituttet, inkludert «Beste skuespiller» for Bana. Etter dette vokste Banas internasjonale rykte, og han spilte en birolle i Ridley Scotts "Black Hawk Down" (2001) før han fikk hovedrollen i Ang Lees "Hulk" i 2003. I 2004 spilte han prins Hektor i "Troja", basert på Homers "Iliaden". I 2005 fikk Bana hovedrollen i Steven Spielbergs kontroversielle film München, som lederen for en Mossad-enhet. I 2006 skal han spille hovedrollen i Richard Roxburghs "Romulus, My Father". Hanns Zischler. Hanns Zischler (født 18. juni 1947 i Nürnberg) er en tysk filmskuespiller, dramaturg, oversetter og essayist. Han studerte filosofi, etnologi, musikkvitenskap og germanistikk i München og Berlin, og arbeidet først som lektor og oversetter. Senere fikk han sine første filmroller, bl.a. i Wim Wenders tidlige filmer, og ble i 1968 ansatt ved Berliner Schaubühne, hvor han virket som dramaturg fra 1973 til 1975. Ciarán Hinds. Ciarán Hinds (født 9. februar 1953 i Belfast) er en nordirsk skuespiller. Han studerte opprinnelig jus, men ble overbevist om å satse på en skuespillerkarrière og studerte ved det velrenommerte Royal Academy of Dramatic Art. Eksterne lenker. Hinds, Ciarán Hinds, Ciarán Ullstein-Verlag. Ullstein-Verlag er et av de største tyske forlagene, og ble grunnlagt i 1877 i Berlin av Leopold Ullstein. Det er både et av de største bokforlag i Tyskland og et stort avisforlag, som bl.a. utgir Berliner Morgenpost. I 1956 overtok Axel Springer en aksjepost på 26 %, som i 1960 øket til 83 % og senere ble utvidet til 100 %. Ullstein-Verlag er dermed heleiet av Axel Springers forlagsimperium. Halvard Hatlen. Halvard Hatlen (døpt Halvor Hatlen) (født 11. mai 1899 i Hatlen, Isfjorden i Romsdal, død 9. juli 1957 i Romsdal.) var en norsk billedkunstner og malte figurative bilder, vanligvis med motiver fra hans nære omgivelser, særlig var han opptatt av Romsdalsnaturen. Hans teknikk var særlig oljemaleri og akvarell. Han har også utført flere store veggmalerier. Han drev malerskole i Sarpsborg en kort periode. Halvard Hatlen ble utsatt for en bilulykke, våren 1957, og døde samme sommer av skadene. Han er gravlagt ved Hen kirke, Isfjorden. Liv og virksomhet. Halvard Hatlen malte figurative bilder med motiver fra sine nære omgivelser. Særlig var han opptatt av naturen, og flere av motivene hentet han fra Isfjorden og nærområdene hvor han bodde det meste av sitt liv. Foruten landskaper malte han interiører, stilleben, portretter, samt religiøse komposisjoner og samfunnsskildringer. Han arbeidet helst i teknikkene oljemaleri og akvarell. Han debuterte 20 år gammel i Ålesunds Kunstforening men naturalistiske landskaper. I elevtiden hos Hans Hoffmann ble Hatlen inspirert av impresjonismen, samtidig som han bevarte sitt personlige særpreg. Våren 1925 oppholdt han seg i Tromsø, hvor han stilte ut i kunstforeningen. Han besøkte Narvik, Bodø, Trondheim og Kristiansund med utstillinger. Han følte et kunstnerisk slektskap med Andrè Drain, og hans bilder fra denne perioden var ofte i grågrønne og brune farger. Sommeren 1928 oppholdt Hatlen seg ved Halden, hvor han drev tegnekurs og fortsatte med maleskole i Sarpsborg utover vinteren. I Halden, malte han Fredriksten festning, et oljemaleri, som senere ble antatt på Statens Høstutstilling. Fra omkring 1928 og inn i 1930-årene anvendte Hatlen mørke farger i sine malerier. Hatlens mørkstemte farger fra 1930-årene ble i 1940-årene avløst av en lysere og friskere fargeskala. I landskapene ville han fange inn lys og luft. Gode eksempler er bilder fra Mørekysten. Veggdekorasjoner. Med utsmykningen på Kafé Arne i Oslo (1948) begynte en periode med større veggutsmykninger. Arbeidet med store veggmalerier fikk innvirkning på hans staffelbilder. Han beveget seg fra den mer detaljerte og naturalistiske gjengivelse av motivet, til en større monumentalitet, uttrykt ved store, rene fargeflater. Hans malemåte fikk et friere preg, og han utfoldet seg mer med lysere, rene og klare farger. Utdanning og medlemskap. Hatlen ble utdannet ved Den kongelige Tegneskole i Oslo fra 1915 til 1916, under Harald Petersen, August Eiebakke, Eivind Nielsen og Hans Ødegaard. Skolen skiftet senere navn til Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han fortsatte sitt studie ved Kunstakademiet i Oslo, høsten 1916 og utover våren 1917, under Christian Krohg og Halvdan Strøm. Deretter ble det noen år uten studie, men noen år senere reiste han til Tyskland for studie ved Schule für bildende Kunst i München, sommeren 1923 til våren 1924, under Hans Hoffmann. Halvard Hatlen var helt fra begynnelsen av med i Møre Kunstnarlag, en fagforening eller distriktsorganisasjon for billedkunstnere i Møre og Romsdal. Den ble stiftet like etter krigen, senere er navnet endret til Bildende Kunstnere Møre og Romsdal (BKMR). Han var også medlem av Unge Kunstneres Samfund (UKS). Utstillinger og oppdrag. Fra 1919 til 1957 hadde han over 60 separatutstillinger omkring i Norge. Han tok også på seg mange oppdrag, særlig portrettmalerier, samt noen faner. Han utført også utsmykninger i form av veggmalerier. Münchener Rück. Hovedkontoret i Königinstraße i München Münchener Rück (kort for "Münchener Rückversicherungs-Gesellschaft", i engelskspråklige land kjent som "Munich Re") er verdens største reassuranseselskap, og etter Allianz det nest største førsteforsikringsselskap i Tyskland. Det har sete i München. I 2004 hadde det en omsetning på 38,1 milliarder €. Selskapet ble grunnlagt i 1880 av Carl von Thieme, som også grunnla Allianz. Etter sin raske og ubyråkratiske behandling av kravene etter jordskjelvet i San Francisco i 1906 ble grunnlaget for selskapets vekst lagt. Feilslutning. En feilslutning er en samlebetegnelse for argumenter som har en logisk form som ikke er gyldig. Formelle, eller formallogiske argumentasjonsfeil blir behandlet innenfor den formale logikken. Uformelle argumentasjonsfeil blir behandlet innenfor den uformelle logikken under samlebegrepet tankefeil (engelsk: "fallacy" "fallacies"). Spinnfotinger. Spinnfotinger (Embiidina, Embioptera) er en orden innen insektene. Det finnes ingen arter i Norge. I verden er det ca. 300 arter. Liv og utvikling. Disse er små insekter som lever et nokså skjult liv. De lever i de varme tempererte og tropiske delene av verden. De har ufullstendig forvandling. Anatomi. Antennene har 15 til 32 ledd og er trådformet, uten en klubbeformet utvidelse. De har bitende munndeler og fasettøyne. Hunnenes øyne er noe mindre enn hannenes. Punktøyne finnes ikke. Hudskjelettet er nokså mykt og lengden er 3 – 20 mm. Det finnes to korte haletråder med bare 2 segmenter (cerci) på bakkroppen. Hanner har utvendige kjønnsorganer plassert asymmetrisk, hunner har ikke slik asymmetrisk utvekst på bakkroppen. Bare hannene har to par velutviklede vinger, disse er omtrent like i størrelse og fasong, hunner er vingeløse. Spinner «hus». Kjennes på at første fotledd på det forreste beinparet er stort (utvidet) og her finnes spinnkjertler. Disse brukes til å lage silkespinn. Både nymfer og voksne kan spinne. Dyrene spinner «hus» eller egentlig tunneler, de lever i. Her er de om dagen, men kommer ut om natten, når det er mørkt. Vanligvis er det en hunn i hver tunnel, og her har hun også sitt avkom. Flere tunneler kan være koblet sammen til en slags koloni, selv om spinnfotingen ikke er sosiale insekter. Forplantning. Forplantning skjer med kontakt mellom hann og hunn. Hannene dør ikke lenge etter en parring. Jomfrufødsel (partenogenese) forekommer, da blir det født bare hunner. Ynglepleie. Spinnfotinger har yngelpleie, noe som er sjeldent blant insektene. Hun slikker (vasker) eggene og flytter litt rundt på dem. Noe arter mater også de unge larvene med gulp av plantemateriale. Larvene eller nymfene må gjennom 4 hudskift før de er voksne (imago). Systematisk inndeling. Spinnfotingene er en av undergruppene i «Nyvingene» (Neoptera). Revisjonsdepartementet. Revisjonsdepartementet var et tidligere norsk departement som eksisterte i perioden 1822–1918. Opprettelsen og nedleggelsen. Departementet ble opprettet i 1822, med virkning fra 1. august. Hensikten med departementet var å ha en konstitusjonell kontroll over statens pengebruk. Revisjonsdepartementet var tema for politisk debatt, der bl.a. Johan Sverdrup og opposisjonen til regjeringen jobbet imot dette departementet. De ville ha denne funksjonen underlagt folkevalgte organer. 30. januar 1918 besluttet Stortinget å legge ned departementet med virkning fra 1. juli. Oppgavene ble overført til den nyetablerte Statsrevisjonen (Riksrevisjonen fra 1. juli 1938). Arbeidsoppgaver. Departementet fikk ansvar for revisjon og dedisjon av statens regnskaper (alle departementene), og skulle på denne måten bidra til mindre mistanke mot statsansattes mislighold av penger. Imidlertid var det flere mangler ved dette departementet, som gjorde at det ikke oppnådde full kontroll på statens pengebruk. Departementet fikk ikke ansvar for kontroll av regninger som skulle anvises, og det var flere departementer som beholdt ansvaret for revisjon av egne eller underliggende etater sine regnskaper. Ansvaret for noen av disse regnskapene ble imidlertid overført til Revisjonsdepartementet senere, bl.a. fikk de ansvaret for skoleregnskapet overført fra Kirkedepartementet i 1885. Parasittisme. Parasittisme (parasitt) er en organisme (snylter) som lever på eller i en annen organisme (vert) og som får sin næring uten å nødvendigvis hindre vertens normale liv, i stor grad, selv om døden ofte er sluttresultatet. Mange arter finnes blant planter, som misteltein, og blant dyr som midd, lus, lopper, snyltevepser, lusfluer m.m. Parasitter på dyr. Mange parasitter lever på eller i andre dyr. Noen er derfor nyttige som biologisk kontroll i jord- og landbruket, for å bekjempe angrep av skadedyr. Parasitter som dreper verten, kalles "parasittoider". Eksempel er en snylteveps som lever innevendig i verten, og som forårsaker dens død, når snyltevepslarven er ferdig vokst og forlater verten. En loppe eller en lus er ikke en parasittoide, da den ikke forårsakerer vertens død. Parasitter som kan være årsak til sykdom hos mennesker. Sykdommer som overføre mellom dyr og mennesker kalles zoonoser. Vi har to typer endoparasitter som gir sykdom hos mennesker, enkelte encellete dyr (protozoer) og innvollsormer (helminther). Flåtter kan være bærer av farlige bakterier eller virus. De er ektoparasitter og kan overføre et virus til mennesker. Den vanligste smitten er bakteriegruppen "Borrelia" (spesifikt, bakterien "Borrelia burgdorferi") som kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Parasitter på planter. Misteltein ("Viscum album") er en plante som lever som parasitt på andre planter, fremfor alt på trær. Golfball. En golfball er en ball som er spesiallaget til å spille golf med. Dagens golfballer kjennetegnes ved mange små groper på utsiden for å bedre flyveevnen. Ballene er vanligvis hvite, men de finnes også i andre farger. Ifølge golfens regler, "Rules of Golf", skal golfballer ikke veie mer enn 45,93 gram, ha en diameter mindre enn 42,67 mm, eller skille seg i særlig grad fra en symmetrisk kule. Historie. De første golfballene var lagd av tre. Tidlig på 1600-tallet begynte man å ta i bruk en ball av kuskinn, stoppet med gåsefjær, med et lag maling utenpå. Denne ballen fløy så godt at den ble standardutstyr i over to århundrer. Oppskåret ball sammen med en mynt. I 1848 fant presten Robert Adams opp en ball av guttaperka. I tillegg til at denne golfballen var billigere i produksjon, kunne man også bearbeide overflaten for å oppnå bedre aerodynamikk. I løpet av få år hadde denne ballen tatt over markedet helt. På 1900-tallet begynte man å lage baller av flere lag, først med en massiv eller væskefylt kjerne, deretter et lag gummi og et tynt, hardt ytterskall. I dag lager man baller med to, tre eller fire lag med ulike syntetiske materialer. Relikt. Relikt er en term som brukes om en organisme som på et tidligere tidspunkt har hatt en mye større utbredelse, men som nå bare finnes innenfor ett eller få begrensede områder. Slike områder kalles refugier. Relikter oppstår hvis en arts livsgrunnlag endres på grunn av for eksempel klimaendringer eller at nye arter fortrenger en eldre art. Den mørke materien. "Den mørke materien", engelsk originaltittel "His Dark Materials", er en trilogi av den britiske forfatteren Philip Pullman. Verket (bestående av "Det gylne kompasset", "Den skarpeste kniven" og "En kikkert av rav") blir normalt regnet som en barne- og ungdomstrilogi. Likevel har bøkene i stor grad fanget mange eldre leseres oppmerksomhet, muligens grunnet trilogiens påståtte negative fremstillinger av kristendommen. Bøkene følger den tolv år gamle jenta Lyra på reise gjennom flere forskjellige universer, hvorav ett av dem representerer vårt eget. I hovedpersonens univers eksisterer menneskenes sjel i form av en dyreliknende skapning som alltid ledsager sitt menneske, kalt "en daimon" (uttales "demon"). Dette, med andre overnaturlige innslag, gjør til at "Den mørke materien" defineres som fantastisk litteratur. New Line Cinema og regissør Chris Weitz arbeider med å filmatisere trilogien, og første del ble lansert i desember 2007. Parallelle verdener. I tillegg kommer et univers i hvilket Will overnattet ved en anledning, sammen med flere han kun åpnet vinduer til. I Pullmans teori er det likevel millioner av universer, selv om trilogiens handling kun beveger seg gjennom et svært begrenset antall. Daimoner. "Utdypende artikkel: Daimon" Hovedpersonens univers, som vanligvis forbindes med "Den mørke materien", avviker fra vårt eget på flere måter. Den mest markante forskjellen er muligens at ethvert menneske ledsages av en "daimon" (uttales som "demon", staves "dæmon" på engelsk). Pullmans "daimoner" tolkes ofte som legemliggjørelser av menneskenes sjel, som i forfatterens fantasiverden tar form som ulike dyr. Barns daimoner evner å veksle form mellom flere forskjellige dyr. Denne muligheten forsvinner derimot i puberteten, når daimonene tar form som ett spesielt dyr. Det sies ofte at det gjeldende dyret reflekterer det tilhørende menneskets karakter. Essensen av dette forholdet mellom mennesker og daimoner er at de alltid må holde seg svært nært hverandre, til tross for at de ikke er fysisk forbundet (med unntak for hekser og deres daimoner). Norske utgivelser. Torstein Bugge Høverstad står bak den norske oversettelsen av Pullmans trilogi. Aschehoug lanserte bøkene på norsk i 1997, 1999 og 2002, to år etter utgivelsene i Storbritannia. De to første bøkene ble relansert med nye titler da den avsluttende delen, "En kikkert av rav", fikk utgivelse i Norge. Rent betydningsmessig var tittelforandringen av bok nummer to ubetydelig (se liste nedenfor). Første del, opprinnelig kalt "Nordlys", fikk derimot navnet "Det gylne kompasset", direkte oversatt fra den nordamerikanske tittelen "The Golden Compass". "Northern Lights" er fortsatt tittelen på britiske utgivelser av første bind. De tre bøkene ble relansert av Ungdomsbokklubben i 2003. Omslagene på disse utgivelsene er mørkeblåe. I 2005 utkom "Det gylne kompasset" som lydbok, lest av Trond Espen Seim. Den 13 timer lange opplesningen av Høverstads oversettelse ble utgitt på CD av forlaget Gammafon. Samme året lanserte Aschehoug trilogien i én bok. "En kikkert av rav" foreligger i en innbundet utgivelse fra 2002 (sammen med en heftet utgave), men bortsett fra denne er alle utgivelsene av bøkene i trilogien heftet. "Det gylne kompasset". "Utdypende artikkel: Det gylne kompasset" I "Det gylne kompasset" lærer trilogiens heltinne, Lyra Belacqua, og hennes daimon Pantalaimon, om Støv, en merkelig elementærpartikkel som Kirken tror er beviset på arvesynd. Partiklene tiltrekker seg alle mennesker som har nådd eller kommet over puberteten. Fenomenets merkverdige natur har ledet Kirkens forskere til å utføre ondartede eksperimenter med barn. Barna blir kidnappet, blant dem Lyras nære venn Roger. Lyra og hennes daimon reiser derfor nordover til Svalbard, hvor eksperimentene trolig foregår, for å befri Roger og andre kidnappede barn. De lykkes gjennom samarbeid med hekser og "panserbjørner" (især Jorek, som blir en nær venn av Lyra). Roger blir senere drept av lord Asriel, angivelig Lyras onkel (som senere blir avslørt som hennes far), i et forsøk på å skape en bro til et annet univers. Han lykkes, og far og datter reiser hver for seg inn i det nye universet, begge på jakt etter kilden til Støv. "Den skarpeste kniven". "Utdypende artikkel: Den skarpeste kniven" I "Den skarpeste kniven" reiser Will Parry, en gutt fra vår verden, umotivert inn i et annet univers, gjennom et vindu han oppdager i løse luften. Vinduet leder ham til Cittàgazze, en by fullstendig forlatt av voksne mennesker. Her møter han Lyra, og de avdekker at fraværet av voksne skyldes enorme mengder "geister" ("spectres" på engelsk) som svermer i byen. Geistene er usynlige og ufarlige for barn, men tar livet av voksne. Will, som er på jakt etter sin lenge savnede far, blir bæreren av Kniven, hvilken tillater ham å skjære seg gjennom til andre universer. Lyra og Will legger dermed ut på en eventyrlig reise med hvert sitt mål. Will finner sin far, skjønt han blir drept kort tid senere. Lyra, som har hjulpet en kvinnelig forsker ved navn dr. Malone med hennes forskning på Støv, blir kidnappet av sin mor, mrs. Coulter. Samtidig blir Will instruert av to engler til å overlevere Kniven til lord Asriel som befinner seg på Svalbard. "En kikkert av rav". "Utdypende artikkel: En kikkert av rav" I "En kikkert av rav" finner Will et vindu i luften om han går igjennom. Han kommer til Cittagase og treffer Lyra. Han havnaer i en lokamp der han mister lillefingeren og får vite at han er den utvalgte til å bære kniven. "Gallivespere" lady Salmakia og Chevalier Tialys får i oppdrag av Lord Ariel å frakte dem til ham. Sammen reiser de inn i de dødes land for å befri Roger og andre døde sjeler fra Autoritetens fangenskap. Dr. Mary Malone besøker og bestemmer seg for å bli i en merkelig verden bebodd av "mulefaer", intelligente skapninger som trues av utryddelse. Hos dem lærer hun om den sanne naturen til Støv, og om hvorfor mulefaenes og alt annet livs eksistens står i fare. Lord Asriel og en omvendt mrs. Coulter danner lag for å gjøre ende på Autoritetens regent, Metatron, noe de lykkes i, med deres egne liv som følge. Autoriteten selv dør i et enormt slag mellom opprørere og hans egne tjenere. Will finner ut at også han har en daimon, og Will og Lyras daimoner finner sine faste former når paret forelsker seg. Likevel, for alle universenes og alt livs skyld, blir de tvunget til å vende tilbake til sine egne verdener og forsegle alle vinduer universene unntatt det til dødriket for evig og alltid. Karakterer. Lyra Belacqua, ei 12 år gammel jente, er trilogiens hovedperson. Lyra tror innledningsvis at foreldrene hennes er døde, og hun har tilsynelatende vokst opp uten dem på Jordan-kollegiet i Oxford, hvor hun kjennetegnes av lærerne ved dårlig oppførsel. Hun er en utmerket løgner og dikter gjerne opp kompliserte historier mens hun prater. Dette skal vise seg å bli Lyras redning ved flere anledninger, og panserbjørnen Jorek gir henne derfor tilnavnet Sølvtunge ("Lyra Sølvtunge", på engelsk "Lyra Silvertongue"). Tidlig i trilogien blir hun tildelt "alethiometeret", et svært sjeldent kompassliknende instrument som «viser sannheten». Daimonen hennes heter Pantalaimon, og han blir en mår i slutten av bok tre. Will Parry er Lyras jevnaldrede følgesvenn gjennom størstedelen av trilogien. Han bærer preg av å være svært fornuftig og selvstendig, mye grunnet hans psykisk syke mor som han har tatt vare siden veldig ung alder. Han er særdeles flink til å opptre uanselig i omgivelsene, i motsetning til Lyra som ofte tiltrekker seg oppmerksomhet. Midtveis i andre bind blir han bæreren av "Kniven", som gir Lyra og Will muligheten til å reise mellom forskjellige universer. Will er fra vår verden, men i slutten av trilogien oppdager han at også han har en daimon. Will sin er en katt og får navnet Kirjava. Lord Asriel er Lyras far, til tross for at hun innledningsvis kjente ham som «onkel Asriel». Han bygger en bro mellom to universer i sin jakt på Støv, og han har et sterkt ønske om å etablere "Himlenes republikk" for å rivalisere med Autoritetens Rike. Han bruker også sin makt til å skape en hær på kryss av universene, med samme formål. Daimonen hans heter Stelmaria og er en snøleopard. Mrs. Coulter er den meget vakre og høyst manipulerende moren til Lyra. Hun er i midten av trettiårene, men oppfattes ofte som mye yngre. Hun bruker sin sjarm som verktøy for å kidnappe barn til Kirkens eksperimenter på Svalbard. Mrs. Coulter bruker mye av sin tid på å prøve å fange Lyra, noe hun lykkes i litt over midtveis i trilogien. Hun doper sin datter ned og gjemmer henne i en forlatt grotte. Senere veksler mrs. Coulter stadig side, fra Autoritetens til lord Asriels. Hun ender med å bedra Autoriteten og samarbeide med sin tidligere ektemann. I sammen drar de den mektige engelen Metatron ned i avgrunnen, hvilket leder til Autoritetens endelikt. Mrs. Coulters daimon er en liten apekatt hvis farge er gyllen. Den er aldri omtalt ved navn. Mary Malone er en fysiker og tidligere nonne fra Will sin verden. Hennes studier av Støv (kalt "Skygger" i hennes verden) trekker henne inn i Lyras eventyr. Hun tilbringer en betydelig periode hos "mulefaene", en svært intelligent type vesener som hun lærer seg å kommunisere med. Ved å bygge en kikkert som tillater en å se Støv, forklarer hun hvorfor de livsviktige partiklene forlater universet. Til Lyra og Will relaterer hun en historie om en tapt kjærlighet, og hun fungerer dermed som en katalysator til deres kjærlighet for hverandre, samtidig som at hun påvirker Støvets flukt fra universet til å opphøre. Mary Malone oppdager, som Will, sin egen daimon. Hennes er en alpekaie (en fugl i kråkefamilien). Jorek Byrnison (engelsk: Iorek Byrnison) er en "panserbjørn" (isbjørn med rustning). Han er utstøtt fra sitt hjem på Svalbard og berøvet for sitt panser. Med Lyras hjelp gjenvinner han rustningen sin, hvorpå han vender hjem igjen for å ta tilbake sin ære og tronen han har rett på. Dette går blant annet til gjennom en episode der Lyras utmerkede egenskaper som løgner får gjennombrudd hos den nåværende kongen, Jofur Raknison. Jorek gir henne deretter navnet "Lyra Sølvtunge". Når Kniven ved en anledning går i stykker, reparerer Jorek den slik at den kan følge Will videre i kampen mot Autoriteten. Lee Scoresby er en aeronaut fra «landet Texas». Han bistår Lyra og gøynerne med varmluftsballongen sin i deres ekspedisjon til Svalbard. Lee Scoresby er også en gammel venn av Jorek. Selv om han opprinnelig deltok i ekspedisjonen for betalingens skyld, utvikler han med tiden et svært nært forhold til Lyra, faktisk så nært at han ser på henne som en egen datter, og han unnsetter henne ved flere anledninger. Han dør i å forsvare Wills far, John Parry (eller "Stanislaus Grumman") i et fjellpass når en zeppeliner angriper. Han beskytter passet mens John Parry flykter, de 30 mennene som angriper etter å ha heist seg ned fra zeppelineren møter alle sin bane i Lee Scoresby, inntil han dør av skadene noen sekunder etter å ha sendt sin siste kule i zeppelineren og fått den til og eksplodere, og de fem mennene som ikke turte å angripe Lee i tillegg til en som flyktet ble brent ihjel. Lees daimon er en hare som heter Hester. Hun kommer med den siste setningen før Lee dør og hun forsvinner: (på engelsk) Lee: "I cain't shoot a man in the back!" Hester: "Shame to die with one bullet left, though." (før Lee skyter mot zeplineren.) "Those poor men didn't have to come to this, and nor did we." -Last words (så dør Lee) Serafina Pekkala er den vakre dronningen av en hekseklan i nord. Gøynerne ber om klanen hennes sin bistand i ekspedisjonen til Svalbard, hvor heksene blant annet hjelper til ved å trekke Scoresbys ballong gjennom vær og vind. Siden Serafina Pekkala er en heks, er hun i mye mindre grad bundet til daimonen sin (en gås) gjennom avstandsmessige begrensninger. Roger Parslow er Lyras beste venn på Jordan-kollegiet. Hans død i lord Asriels hender åpner en bro til en annen verden, gjennom hvilken Lyra og lord Asriel reiser i jakten på kilden til Støv. Med samvittighetsnag for sin beste venns død, reiser hun inn i de dødes land for å si unnskyld og frigjøre ham. Daimonen hans het Salcilia og tok ofte form som en terrier. John Faa og Farder Coram er ledere av et samfunn av elvegøynere. Når gøynernes barn blir kidnappet til Bolvangar på Svalbard som forsøkspersoner til Kirkens eksperimenter, planlegger og gjennomfører de en ekspedisjon som ender i frigjøring. Innflytelser og reaksjoner. Pullman uttaler selv at "Den mørke materien" har hatt tre særskilt store litterære innflytelser. Det gjelder i all hovedsak John Miltons "Det tapte paradis", hvorfra han har hentet både trilogiens tittel og flere grunnleggende ideer. I tillegg nevner han verkene til William Blake og et essay av Heinrich von Kleist kalt «Über das Marionettentheater». "Den mørke materien" baserer seg også på "gnostiske ideer", og bøkene har, spesielt i hjemlandet, vært et kontroversielt tema blant flere kristne grupper. De anklager Philip Pullman for å sette religion, eller kristendommen spesielt, i et svært negativt lys, og sier at slike angrep ikke hører hjemme i barnebøker. Forfatteren har likevel fått støtte fra mer liberale kristne grupper, blant annet Rowan Douglas Williams, erkebiskopen av Canterbury, som mener at Pullmans angrep er fokusert på farene ved dogmatisme og bruken av religion for å undertrykke, snarere enn kristendommen i seg selv. Pullman har senere uttalt at dette argumentet kan utvides til alle religioner. Film. Det gylne kompasset kom ut i Norge 5. desember 2007 med Chris Weitz som regissør og manusforfatter New Line Cinema, produksjonsselskapet bak "Ringenes herre"-trilogien, arbeider med å filmatisere "Det gylne kompasset" med Anand Tucker som manusforfatter og regissør. Den kommende filmen ble først annonsert i 2002, men er per 2006 fortsatt i planleggingsfasen. Tom Stoppard arbeidet i begynnelsen med et manus, men han forsvant gradvis fra produksjonen ettersom Chris Weitz midtveis i 2004 fikk ansvaret for både manus og regi av filmen. 15. desember 2004 trakk derimot Weitz seg offisielt fra prosjektet fordi «de tekniske utfordringene tilknyttet denne filmen er større enn hva jeg kan håndtere akkurat nå». I et intervju med fansiden BridgeToTheStars.net forklarte Weitz at New Line Cinema har uttrykt bekymring for det som angivelig er bøkenes «antireligiøse budskap». Selv om Chris Weitz fortsatt står oppført som manusforfatter flere steder, er det uklart til hvilken grad Anand Tucker (som ble hans erstatning 8. august 2005) vil følge Weitz sin behandling av boken. Teater. En teaterversjon av trilogien premierte på Londons Royal National Theatre 20. desember 2003. Skuespillet, som var regissert av Nicholas Hytner og skrevet av Nicholas Wright, forløp over seks timer. Stykket ble derimot delt opp i to separate visninger på grunn av den store lengden, skjønt det var mulighet for å se begge delene over én kveld. Oppsetningen gikk for andre gang mellom november 2004 og april 2005. Det er foreløpig ingen planer om å la stykket gå en tredje runde. Hørespill. "Den mørke materien" har også blitt omsatt til et hørespill som gikk på BBC Radio 4 i januar 2004. Stykket ble skrevet av Lavinia Murray og regissert av David Hunter, og de tre innspillingene er hver 150 minutter lange. Hørespillet er senere blitt utgitt på CD og kassett. Den største forskjellen fra bøkene er at engelen Balthamos, som i utgangspunktet ikke spilte en veldig stor rolle, er omgjort til historiens forteller. Samme året produserte den irske kringkastingen (RTÉ) et hørespill basert på "Det gylne kompasset". Lydbøker. 3 bøker er utgitt på norsk av Det gylne kompasset, Den skarpeste kniven og En kikkert av rav. Statsrevisjonen. Statsrevisjonen er en tidligere norsk statsetat underlagt Stortinget, og er forløperen til dagens Riksrevisjonen. Statsrevisjonen 1816–1918. Grunnlovens § 75 bokstav k definerer at det skal utnevnes fem revisorer, som skal "der aarligen skulle gjennemse Statens Regnskaber og bekjendtgjøre Extrakter af samme ved Trykken". Disse 5 statsrevisorene utgjør den første Statsrevisjonen. De reviderte statsregnskapet (hovedregnskapet), mens de enkelte departementene reviderte sine egne og underliggende etater sine regnskaper selv, inntil Revisjonsdepartementet overtok disse oppgavene fra 1822. Statsregnskapet ble framlagt årlig av Finansdepartementet, og revidert av Statsrevisjonen. Statsrevisjonen 1918–1938. Grunnlovens § 75 bokstav k ble endret 23. desember 1917. Dette medførte at Revisjonsdepartementet ble lagt ned, og dets oppgaver overført til Statsrevisjonen. Statsrevisjonen fikk dermed ansvar for revisjon av både statsregnskapet og regnskapet for de enkelte departementene. Statsrevisjonen endret navn til Riksrevisjonen ved stortingsvedtak av 4. mars 1938, med virkning fra 1. juli samme år. Gjeldsfengsel. Et gjeldsfengsel var et fengsel for mennesker som ikke klarte å betale gjelda si, som var vanlig inntil midten av 1800-tallet. Nivået på friheten fangene fikk i gjeldsfengsler var varierende. Om en fange hadde tilgang til litt penger, kunne han kjøpe seg enkelte goder. Noen steder var det lov å gjøre forretninger i fengsel, og ha besøkende over flere timer. Faren til den engelske forfatteren Charles Dickens satt i gjeldsfengsel, og den engelske tyven Jonathan Wild begynte sin karriere fra et slikt. Noen hevder at en moderne form for gjeldsfengsel eksisterer fortsatt i Norge og en del andre land, ved at de som ikke er i stand til å betale en bot de er ilagt må sone i fengsel i stedet (såkalt "subsidiær fengselsstraff"). Det har kommet kritikk mot denne ordningen på grunn av likhetene med det gamle gjeldsfengslet, men denne har foreløpig ikke nådd frem. Det har vært ansett nødvendig å ha et «ris bak speilet» der folk ikke har betalingsevne, slik at betalingsplikten ikke blir illusorisk. Rafael Benítez. Rafael Benítez (født 16. april 1960 i Madrid) er en spansk fotballtrener. Han er gift og har to døtre. Han var manager i Liverpool FC fra 2004 til sommeren 2010. Han har tidligere vært manager i Liverpool FC og 6 forskjellige lag i Spania. Benítez ble den tredje manageren, etter Bob Paisley og José Mourinho, som vant UEFA-cupen og UEFA Champions League to sesonger på rad. Han er også den første manager som gjør dette med to ulike klubber. Han ble den andre Liverpool-manageren, etter Joe Fagan, som vant UEFA Champions League i sin første sesong i klubben. 3. juni 2010 ble Benitez løst fra kontrakten sin i Liverpool FC. Familie. Benitez var født inn i en middelklasse-familie i Madrid. Hans far, Francisco Benítez, jobbet med hotell. Hans mor er Rosario Maudes. Hun var stor fan av Real Madrid, mens hans far støttet rivalen Atlético Madrid. Francisco døde i desember 2005, mens Benitez var i Japan med Liverpool FC i FIFA Club World Championship 2005. Benitez er den nest-yngste av i alt tre søsken. Hans eldre bror, også med navnet Francisco er født i 1959, mens hans søster, Rosario, ble født flere år senere. I 1988 giftet Benitez seg med sin kone, Maria di Montseratt, en jusprofessor. De har to døtre sammen, Claudia (født 1999 i Madrid) og Agatha (født 2002 i Valencia). 2001–02 - Spanske mestere. I 2001 fikk Benítez jobben som manager i Valencia, som erstatning for Hector Cuper. Klubben hadde kontaktet Javier Irureta, Mané og Luis Aragonés og fått avslag fra alle tre. Men klubbens direktør Javier Subirats så potensialet i Benítez og jobbet for å få han. Trass i tapet av Gaizka Mendieta, arvet han et lag med potensial fra Cuper. Santiago Cañizares, Roberto Ayala, Rubén Baraja, David Albelda, Vicente Vicente Rodríguez og Pablo Aimar sørget for kjernen i et allerede sterkt lag. Fansen til Valencia CF ble snart vunnet av Benítez ettersom han innføte en mere offensiv spillestil. Han la også opp til mere bruk av både Mista og Curro Torres og Mista ble toppskårer for Valencia med 19 mål i 2003–04 sesongen og Curro Torres ble en etablert spiller. I 2002 førte disse taktikkene til Benítez kunne lede Valencia til deres første La Liga tittel på 30 år, og en seiersmargin med 7 poeng til 2. plassen og Deportivo La Coruña. Men sesongen etterpå, 2002–03, ble en skuffende en, da klubben ikke klarte å forsvare tittelen, de ble kun nr 5 i serien, hele 18 poeng bak mesterene Real Madrid. Denne sesongen debuterte også Benítez som manager i Mesterligaen. Valencia CF nådde kvartfinalen, der de ble slått ut av Internazionale. 2003–04 - La Liga/UEFA Cup seier. 2003–04 sesongen ble helt annerledes. Valencia vant La Liga tre kamper før slutt, og slo deretter Marseille 2–0 i finalen i UEFA-Cupen. Trass i all denne suksessen, ble Benítez uvenner med direktør Jesus Garcia Pitarch om kontrollen av nye spillerkjøp, og om klubbens dårlig evne til å signere de spillerene han ønsket. Disse meningsforskjellene førte til at Benitez sa opp som manager i Valencia i juni 2004. Rafa uttalte i den forbindelse at «Jeg spurte etter en bort, og de kjøpte meg en lampeskjerm», med referanse til de spillerene han ønsket at klubben skulle kjøpe. 2004–05 - Vinnere av Mesterligaen. Benítez hadde akkurat ankommet til Liverpool da Michael Owen ble solgt til Real Madrid. Han signerte like etterpå flere spillere fra La Liga, som Luis García, Fernando Morientes og Xabi Alonso. Under sin første sesong klarte Benítez ikke å forbedre lagets form i Premier League. Nøkkelspillere som Gerrard, Baroš, Cissé, Alonso og Hamann miste mye av sesongen pågrunn av skader, og Liverpool klarte ikke å utfordre Chelsea og Arsenal om ligatittelen. Laget endte tilslutt på en 5. plass, men kom til finalen i Ligacupen, der de tapte 3-2(etter overtid) mot Chelsea på Millennium Stadium. I Mesterligaen var historien helt annerledes, trass i en dårlig start. Liverpool begynte med en lite imponerende 2–1 sammenlagtseier over sveitsiske Grazer i kvalifiseringsrunden og var bare minutter unna å bli slått ut i gruppespillet, da et mål i det 87. minutt av Gerrard slo Olympiacos 3–1 og sørget for at klubben var blant de siste 16 i turneringen. Bayer Leverkusen ble slått 3–1 både hjemme og borte, og ble etterfulgt av et møte med Juventus som ble slått 2–1 sammenlagt. I semifinalen møtte Liverpool Chelsea, som var ledere av Premier League og favoritter til å vinne turneringen etter å ha slått Barcelona tidligere. Chelsea hadde allerede slått i Ligacup-finalen og to ganger i serien. Etter et målløst oppgjør på Stamford Bridge, sørget et tidlig mål fra Luis García at Liverpool vant 1–0 sammenlagt og gikk til finalen mot Milan. I det som ble en klassisk finalen, kom Liverpool tilbake, etter å ha ligget under 3–0 ved pause og klarte å utligne til 3–3, på litt mindre enn 6 minutter, og vant tilslutt finalen etter straffesparkkonkurranse, med hjelp fra Jerzy Dudek, som ga Liverpool sin historiske femte Europa Cup seier. Benítez sin rolige og metodiske tilnærming ved pause, har blitt brukt til å forklare hvordan spillerene klarte det utrolige etter pause.. 2005–06 - FA Cup vinnere. Foran 2005–06 sesongen forsterket Benítez Liverpool-laget med å signere Peter Crouch, Mohamed Sissoko, Pepe Reina, Boudewijn Zenden og Daniel Agger, sammen med tidligere Liverpool-spiller (og favoritt blant fansen) Robbie Fowler i transfer-vinduet i januar 2006. Selv om Dudek var med og ga Liverpool sin femte seier i Mesterligaen i mai 2005, var ikke det nok til å sikre han førsteplassen, etter at Reina ankom og tok denne plassen med en gang. Benítez ga også slipp på andre helter fra finalen og sluttspillet, nemlig Vladimír Šmicer og Igor Biscan. Benítez solgte også to av sine andre tidligere signeringer; Josemi og Antonio Núñez etter at de ikke klarte å etablere seg på førstelaget. Forbedringene av laget sørget for en sterk forbedring av formen i Premier League der laget endte på en bronseplass, og kvalifiserte seg for Mesterligaen i 2006-2007, og mistet andreplassen med et lite poeng. Liverpool vant FA-cupen, der de slo ut Manchester United og Chelsea på vei til finalen mot West Ham Utd. Historien gjentok seg der, da Merseyside-laget kom bakfra og vant finalen etter nok en straffesparkkonkurranse, etter en dramatisk 3-3 kamp. Liverpool ble liggende under 2–0 og 3–2 på overtid, da Steven Gerrard skårte en dramatisk sen utligning med et langskudd, Denne gangen ble Pepe Reina keeperhelten, da han reddet tre av straffene, og sikret laget pokalen. Da han vant FA Cupen, ble Rafa den første manager i historien til Liverpool Football Club som har vunnet to større trofeer i begge av sine to første sesonger i klubben. 2. juni 2006 signerte Benitez en ny 4-års kontrakt med Merseyside-laget. 2006–07 - Nok en Mesterliga-finale. Engelsk presse spådde at Liverpool ville utfordre Chelsea for seriemesterskapet, etter at Benitez signerte angrepsspillere som Craig Bellamy og Dirk Kuyt samt vinger som Jermaine Pennant og Mark González, en tro som bare ble forsterket da laget hans vant Community Shield med en 2–1 seier over Chelsea. Selv om Liverpool kvalifiserte seg for cup-spillet i Mesterligaen to kamper før slutt (en ny rekord for klubben), og så gikk videre med å vinne gruppen da en kamp gjenstod, ble Benítez sin fremtid ved klubben satt under søkelys etter flere dårlige bortekamper i serien; hvorpå hans agent skal ha uttalt at Rafa vurderte tilbud fra Italia. Benítez selv sendte raskt ut en pressemelding fra klubbens hjemmeside, der han forpliktet seg til klubben for en lang tid fremover. Selv om klubbens resultater ble bedre, klarte de ikke å forsvare FA-cupen, da Arsenal slo de ut på Anfield; og fire dager senere ut av Ligacupen, også de av Arsenal med 6–3 på Anfield, noe som var Liverpools største hjemmetap siden 1913. Men dette ble snart glemt da Liverpool slo Chelsea 2–0 på Anfield, Benítez sin første ligaseier over José Mourinho sitt lag. På slutten av sesongen havnet Liverpool på 68 poeng, slo Arsenal i kampen om tredjeplassen, med bedre målforskjell, men den dårlige borteformen forhindret laget fra å være i mesterskapskampen, da de ikke vant borte i serien før i desember. Liverpool 2006–07 sesong i Mesterligaen ble en suksesshistorie. Etter å ha vunnet gruppespillet, ble de trukket ut mot de regjerende mesterene Barcelona i den første runden av cup-spillet. Benítez sitt lag fikk ikke den ideelle forberedelsen til kampen, da det ble meldt om et sammenstøt mellom Craig Bellamy og John Arne Riise noen dager før de vant kampen 2–1 på Camp Nou. This was seen as a major test of Benítez's man-management at the time and he subsequently fined both players. Bemerkelsesverdig, ble Riise og Bellamy de to målskårerne i kampen, og Liverpool holdt så Barca til et 0–1 tap hjemme på Anfield, noe som sendte laget videre på bortemål. I forberedelse til den andre kampen, hadde Barças nederlandske trenger, Frank Rijkaard, beskrevet Liverpools spillestil slik: "«The style Liverpool have - quite physical and tactically disciplined - once you have seen a couple of their games you know how they play.»" Etter å ha slått PSV 4–0 sammenlagt i kvartfinalen, trakk Liverpool Chelsea i semifinalen. I den første kampen, tapte Liverpool 1–0 borte for Chelsea, men vant returkampen med 1–0, før de vant 4–1 i straffesparkkonkurransen. Etter kampen, sa Liverpools nye eier George Gillett: "«Rafa has been tremendous... We knew of him but I don't think we realized how good he was, and not just as a coach. Not only was he a brilliant coach but he is a very sharp, savvy businessman. He knows what he wants and how to get it. The more we have seen of him the more impressed we have become.»" Under straffesparkene, kunne en se Rafa sitte på banen med kryssede ben. Han forklarte senere at det var for å sørge for at fansen bak han klagde på at de ikke kunne se skikkelig. Liverpool møtte så Milan i Athen, den 23. mai 2007, i en reprise av oppgjøret to år tidligere, men denne gang endte det med et 2–1 tap, etter to mål av Filippo Inzaghi. Etter tapet krevde Benítez at klubbens nye eiere måtte støtte han i kjøp av nye spillere, dersom Liverpool skulle forbedre seg. 2007–08 - Pengemangel og krise. Benítez slapp flere spillere om sommeren, inklusive populære spillere som Robbie Fowler, Luis García, Jerzy Dudek, samt Djibril Cissé og Craig Bellamy. Benitez prøvde å signere Gabriel Heinze fra Manchester United, men den 21. august 2007 bestemte en komite i FA at Manchester United ikke måtte selge spilleren til en rivaliserende klubb. Liverpools nye eiere Tom Hicks og George Gillett ga Benítez transfer-penger for å konkurrere med konkurrentene Manchester United og Chelsea. Benítez satte en ny overgangsrekord da han signerte Fernando Torres fra Atlético Madrid, samt kjøpte Ajaxs unge nederlandske angriper Ryan Babel, Yossi Benayoun, Lucas Leiva og Andrij Voronin på Bosman-overgang. Under for-sesongen signerte han også flere unge spillere, som Nikolay Mihaylov, Dean Bouzanis, Krisztian Nemeth, Andras Simon, Peter Gulacsi samt Dani Pacheco og Gerardo Bruna. Liverpool fikk en god start på serien, og tapte ikke en kamp før i slutten av November, og ledet serien for første gang under Benítez etter en stor 6–0 seier over Derby County. Trass i dette, sørget dårlige resultater i Mesterligaen og en uenighet over fremtidige penger til spillerkjøp, til en offentlig krangle med klubbens eiere, som utspilte seg i media mot slutten av november. Mediadekningen resulterte i en overveldende støtte av fansen til Benitez som kluminerte med en mars til støtte for Benítez foran den avgjørende hjemmekampen i Mesterligaen mot Porto, som laget så vant 4–1. Der ble senere avslørt at på den tiden ble Jürgen Klinsmann tilbudt jobben i Liverpool før han senere aksepterte stillingen i Bayern Munchen, mens Benítez ble koblet til sin gamle klubb, Real Madrid. Benítez vant ingen trofeer denne sesongen, og laget ble slått ut av Fa-cupen hjemme av Barnsley, og tapte nå for Chelsea i semifinalen i Mesterligaen. Men trass i mangelen på sølvtøy, var snakket fremdeles konsentrert om ting utenfor banen, men Benítez i midten av en maktkamp i styret av Liverpool FC. 2008–09. Benítez var nær ved å slutte i Liverpool sommeren 2008 da styret ikke ville stille seg bak hans ønske om å kjøpe Gareth Barry fra Aston Villa. Benítez ville selge Xabi Alonso for å finansiere kjøpet av Barry, en avgjørelse som ikke ble møtt med jubel fra The Kop. Benítez tok imidlertid affære på områder han mente var svake, gjennom å kjøpe spillere som Robbie Keane, Andrea Dossena og Albert Riera. En tror at Benítez prioriterte å kjøpe Barry fremfor Keane, men adm.dir Rick Parry valgte å først bruke £20 millioner for Keane for så å stoppe Barry-handelen, noe som førte til spenninger mellom de to, som ville dukke opp igjen senere i sesongen. Trass i problemene utenfor banen, fikk Liverpool en imponerende start på 2008–09 sesongen, og fikk sin beste start noensinne av Liverpool i Premier League. Benítez fikk sin første seier over Manchester United på Anfield i serien den 13. september og fortsatte med å slå Chelsea borte på Stamford Bridge den 25. oktober, noe som gjorde at Chelsea stoppet på 86 hjemmekamper uten tap. Det ble annonsert den 7. november 2008 at Benítez hadde begynt forhandlinger for en forlenging av kontrakten sin med klubbeierene Tom Hicks og George Gillette. Den 14. november fikk Benítez prisen Barclays Premier Premier League Manager of the Month, for Liverpools fire strake seiere i serien. Den 26. november 2008 i Mesterliga-kampen mot franske Marseille, slo Benítez Bill Shanklys gamle rekord med 65 europeiske kamper som Liverpool manager og tangerte samtidig Bob Paisleys europeiske rekord med 39 seiere. En operasjon for å fjerne nyrestein i desember mente at Benítez ikke var tilstede da Liverpool spilte 1–1 borte mot Arsenal, selv om han sendte instruksjoner via telefon til assistent Sammy Lee, som også var ansvarlig for de to neste kampene, med Benitez tilstede fra tribunen. Liverpool avsluttet kalenderåret på top av Premier League for første gang siden 1996. Men Benítez var fremdeles på kant med eierene av Liverpool, og avslo offentlig et kontraktstilbud, og forlangte samtidig mer kontroll over kjøp og salg. I januar transfer vinduet ble så Robbie Keane solgt tilbake til Tottenham Hotspur, der noen i media hevdet at han ble ofret i en maktkamp mellom Benítez og klubbens eiere. Kombinert med dårlige resultater på banen, inklusiv tap i FA Cup for rivalene Everton, og et media-angrep på Manchester United boss Alex Ferguson, begynte noen av motstander-fansen og journalister å hevde at Benítez holdt på «knekke» av trykekt ved å lede serien, noe Benítez selv avviste. Benítezs tilhengere argumenterte med at hans handlinger flyttet fokus vekk fra spillerene som ikke spilte så bra da, samt vekk fra kaptein Steven Gerrard, som var under tiltale for overfall etter en hendelse på en nattklubb. Like etter en 1–1 kamp hjemme mot Manchester City, som sendte Liverpool lenger bak ledende Manchester United, begynte ryktene å gå om at Benítez ville slutte eller muligens bli sparket, noe som i tur gjorde at bookmakere stoppet å ta imot spill på at så ville skje. Klubben sendte så ut en uttalelse som kalte ryktene for «latterlige». Selv om Rick Parry bare noen dager senere annonserte at han ville forlate klubben ved slutten av sesongen, ble det meldt at det ikke hadde noe med hans forhold til Benitez. Han på sin side, ledet Liverpool til kvartfinalen i Mesterligaen med en 5-0 seiere sammenlagt over Real Madrid. Fire dager senere, vant Liverpool på Old Trafford for første gang i serien under ledelse av Benitez da de slo Manchester United 4-1. 18. mars 2009 signerte Benitez en ny forlenging av kontrakten sin frem til 2013 med Merseyside-laget. I forbindelse med signeringen uttalte Rafa: «Mitt hjerte er i Liverpool Football Club, slik at jeg er henrykt over å ha signert denne nye avtalen» og «Jeg elsker klubben, fansen og byen og med en klubb som dette med supportere som dette, kunne jeg ikke si nei til å bli. Jeg har alltid gjort det klart at jeg ønsker å være her i lang tid og når jeg har fullført min nye kontrakt vil det bety at jeg har tilbrakt mer enn et tiår i Liverpool.» Den nye kontrakten innebar at Benitez fikk styre selv klubbens transferbudsjett, ta kontakt med spillere han var interessert i, og jobbe sammen med den nye daglig leder som skulle overta etter Rick Parry. Åtte dager etter storseieren over Manchester United, fortsatte Liverpool framgangen den 22. mars ved å slå Aston Villa hele 5-0 hjemme på Anfield, med tre mål av bl.a Steven Gerrard. I Mesterligaen tapte imidlertid Liverpool i kvartfinalen mot Chelsea, med 1-3 hjemme på Anfield, og 4-4 på Stanford Bridge i en kamp som mange umiddelbart utropte som en klassiker. En uke senere spilte de igjen en klassisk 4-4 kamp, denne gang hjemme i serien mot Arsenal, der Arsjavin skårte fire for The Gunners, mens Benayoun og Torres skårte to hver. Selv om resultatet og spillet her var spektakulært, betydde det at seriemesterskapet i praksis var tapt til Manchester United. Meritter som manager. Real Madrid Valencia Liverpool FC Hedersbevisninger. Benitez ble i juni 2008 tildelt en æresdoktorgrad ved Miguel Hernandez-universitetet i Elche, på grunn av sine vitenskapelige metoder i treningsopplegget han fulgte som manager. Sanitet. a> under en øvelse der de behandler en såret medsoldat Sanitet er en militær våpenart som omfatter det militære helsevesen. Sanitetens oppgave er å sørge for styrkenes hygiene og behandle og forebygge skader og sykdom. Historie. I det første århundre e.Kr. hadde romerne en «piluttrekker» i hver kohort. Fram til 1800-tallet lå medisinsk hjelp på slagmarken på samme primitive nivå. Det var vanlig for en hær i felten å miste like mange menn på grunn av sykdom og infeksjoner som i kamp. Historisk sett hadde ikke sanitet høy prioritet. En oberst Walton i boken "History of the British Standing Army" konkluderte med at sanitet og feltprest var like lite vitale for at en hær skulle kunne løse sitt oppdrag. Romerne hadde, i tillegg til pilutrrekkeren nevnt over, også en lege i hver legion. De bygde også ut et sykehussystem, som førte til at i hver befestning var det et "valetudinarium" som skulle behandle syke og sårede. Som med så mange andre romerske framskritt gikk dette også i glemmeboken da Romerriket gikk under. Det var ikke før normannernes invasjon av England på 1000-tallet at man igjen skriver om militærmedisin. Hver normannerhøvding hadde med seg en med spesielt ansvar for å behandle syke og sårede, vanligvis en munk. Den medisinske kunnskapen var dårlig, og en vanlig behandlingsform var årelating. Etter at paven erklærte på 1100-tallet at munker ikke skulle spille blod, overtok barbererne munkenes plikter. Bare den medisinske teorien ble ivaretatt av munkene. Etter hvert som krutt og skytevåpen kom i bruk ble skadene mer mangeartede og flere behandlingsmåter kom i bruk. Man hadde innsett at blødning fra sår måtte stoppes, men på tross av dette fortsatte praksisen med årelating lenge. Innen regjeringsperioden til Elizabeth I av England hadde hvert kompani i den engelske hæren sin egen kirurg og litt medisinsk utrustning. Innen den engelske borgerkrigen ble det satt opp noen få militære hospitaler, og et mer organisert sanitetsvesen. En ekspedisjon på den tiden til de vestindiske øyer inkluderte verdens første hospitalskip. Etter det engelske monarkiet ble gjeninnsatt i 1660 ble en permanent hær satt opp. Her ble også stillinger for kirurger i hvert regiment inkludert. Denne stillingen var dessverre lite attraktiv, med få muligheter for forfremmelse. I Norge nevnes militær sanitetstjeneste for første gang under Hannibalfeiden omkring 1645 i form av en feltskjær som var håndverker, ikke lege. Det har imidlertid vært legekyndige folk knyttet til militær aktivitet tidligere (en legekone,nevnes i forbindelse med slaget på Stiklestad i 1030). I fredstid var en feltskjær barberer og tilhørte ofte barberlauget. Etter opprettelsen av Universitetet i Christiania 1811 og medisin kom inn som fag i 1814, kom kirurgi til å inngå som en del av utdannelsen og feltkirurgyrket døde ut i Norge. Det neste framskrittet innenfor militærmedisinen kom med John Hunter på 1700-tallet. Han er kjent for sitt arbeid innen anatomien og kirurgi, men spilte også en viktig rolle innenfor militær sanitet. Hans bidrag var først og fremst opprettelsen av felthospitaler, som kunne virke nærmere fronten og gjorde at de sårede slapp en strabasiøs tur for å bli behandlet. Han var også med på å heve terskelen for amputasjoner noe. Et vendepunkt for militærmedisinen var Krimkrigen. Tidlig i felttoget var det en total mangel på medisinsk administrasjon og planlegging. Nesten intet medisinsk utstyr ble tatt med, og forholdene var spesielt vanskelig, med kolera, tyfus og dysenteri blant soldatene. For de som ble syke eller såret var det en spesielt vanskelig tur på over 480 km tilbake til Scutari, hvor de endte opp i et sykehus i kaos. Det hadde opprinnelig vært en tyrkisk kaserne, men var nå et improvisert sykehus, med rotter og uten oppvarming. Amputasjoner ble foretatt med skitne instrumenter, og selv om kloroform som anestesi hadde vært i bruk i noen år, så var det lite tilgjengelig ved Scutari. Opinionen ble forferdet da rapporter om forholdene kom tilbake til Storbritannia. Resultatet ble en ekspedisjon, ledet av Florence Nightingale, for å bedre forholdene. Hun måtte kjempe mot doktorer, inspektører, overkommandoen, generalstaben og forsvarsdepartementet. Nighingale hadde dog sine mektige beskyttere, blant annet selveste dronning Victoria. Etter krigen, med de forferdelige forholdene friskt i minne, ble det i Storbritannia organisert en egen våpengren for saniteten. Mer vekt ble lagt på utdannelse og forskning, og etter som årene gikk ble systemet med regimentshospitaler lagt til side til fordel for større og bedre utrustede sykehus. På tross av dette sank statusen til sanitetspersonellet, og det endte med at den britiske legeforeningen måtte intervenere og presse fram dannelsen av et eget legekorps i 1898. Under Boerkrigen (1899–1902) ble det gjort flere framskritt. Sanitære forhold og enkel hygiene var nå på dagsordenen, og de første forsøkene med vaksiner var gjort. På tross av dette var ikke praksisen i tråd med teorien, og i begynnelsen av krigen hadde britiske styrker 20 ganger så mange syke som sårede. Behandlingen av skuddskader og lignende hadde kommet videre; det var første gang enkeltmannspakninger var i bruk, og både bryst- og hodeskader var mulig å behandle kirurgisk. Første verdenskrig stilte sanitetstjenesten på en enorm prøve. Mengden sårede var så kolossal at selv om kirurgiske prosedyrer hadde blitt langt bedre, så slet saniten med antallet pasienter og de dårlige forholdene med forurenset jord og hvor lang frontlinjen var. Vaksinasjonsprogrammene var nå bedre, og antall tyfustilfeller var bare 2% av antallet under Boerkrigen. To nye problemer ga legene hodebry; den ene var skyttergravsfot og den andre var skyttergravsfeber. Preventive tiltak vist seg å være svaret på de begge. Den amerikanske hæren gjorde også på denne tiden blodoverføring praktisk mulig. Saniteten etablerte et system hvor de sårede ble fraktet bakover fra fronten til en rekke oppsamlingsplasser, først i regimentets regi. Der ble de undersøkt av en sanitetsoffiser før de ble sendt videre bakover. Gjennom to stopp til ble de sårede sortert i forskjellige kategorier, og til slutt ble de evakuert til et sykehus, hvis det vist seg nødvendig. De første motoriserte ambulansene ble også tatt i bruk. Under krigen ble også psykiske skader for første gang ansett som krigsskader. Også her var amerikanerne langt framme. Et annet stort framskritt var antibiotika. Under andre verdenskrig var det først og fremst mobiliteten som var utfordringen. Krigføringen var ikke lenger relativt statisk; frontlinjene flyttet seg ofte daglig. Man begynte å gjøre operasjoner i framskutte feltsykehus, og pansrede kjøretøyer og fly ble brukt for å evakuere de sårede. Man hadde også psykiatriske team i felten for første gang. Under Koreakrigen og Vietnamkrigen ble evakueringen perfeksjonert. En soldat som ble såret kunne nå vente å være på et operasjonsbord innen 20 minutter. For første gang på lenge så gikk antall dødsfall mens pasienten var under behandling opp; dette skyldtes at man kunne behandle hardere skadde pasienter enn tidligere. Homofile og lesbiske sosialdemokrater. Homofile og lesbiske sosialdemokrater var navnet på nettverket for homofile i Arbeiderpartiet i perioden 2005-09. Organisasjonen er både et lokallag under Oslo Arbeiderparti og et landsomfattende nettverk med lokalavdelinger i blant annet i Trondheim og Bergen. På sitt årsmøte i februar 2009 skiftet nettverket navn fra Homofile og lesbiske sosialdemokrater til Homonettverket. For mer informasjon se Homonettverket eller nettverkets hjemmesider. Tyveri. Tyveri er en kriminell handling, som går ut på at en person tar noe som ikke tilhører ham/henne og som er i noen andres besittelse, uten besitterens samtykke. Den som er funnet skyldig i tyveri kan kalles tyv. Det er flere måter tyveri kan skje på; den vanligste metoden, og den man oftest forbinder med "tyveri", er at noen stjeler en gjenstand, for eksempel en sykkel eller en bil. Tyveri reguleres i den norske straffeloven §§ 257 og 258. Skillet mellom disse bestemmelsene går på om det er snakk om et vanlig (simpelt) tyveri eller et grovt tyveri. Avgjørelsen av om et tyveri er simpelt eller grovt vil måtte baseres på en konkret skjønnsmessig vurdering, der flere momenter vil spille inn. Verdien av det som er stjålet vil vanligvis tillegges tung vekt. I tillegg vil et tyveri vanligvis bli ansett som grovt dersom det er utøvd ved innbrudd. De minst alvorlige tyveriene benevnes naskeri, og behandles i straffeloven § 391a. Skyldkravet ved tyveri er forsett, jf. straffeloven § 40. I tillegg kreves det såkalt "vinnings hensikt". Dette innebærer kort forklart at formålet ved tyveriet må ha vært å tilegne seg en vinning. Er formålet et annet, for eksempel å plage fornærmede, kan man ikke straffes for tyveri (men andre straffebud vil kunne komme til anvendelse). Under «vinnings hensikt» innfortolkes også for tyveris vedkommende et krav om tilegnelseshensikt, det vil si at man må ha som hensikt å tilegne seg gjenstanden for godt. Å låne en sykkel uten eierens tillatelse er ikke tyveri, dersom man planlegger å kvitte seg med den etter at turen er over. Her vil mindre alvorlige straffebud komme til anvendelse (se § 393 om besittelseskrenkelse). Unntak gjelder dersom det er en bil som blir stjålet. I slike tilfeller anvendes særbestemmelsen i § 260 om såkalt "bilbrukstyveri". Strafferammen er her som ved vanlig tyveri 3 år, og denne kan forhøyes til 5 år «dersom bruken har hatt til følge betydelig skade på person eller formue». Det sondres gjerne mellom tyveri og andre formuesforbrytelser, som kan ha mer eller mindre til felles med tyveriet. Ran er en forbrytelse som forutsetter et tyveri i kombinasjon med trusler og/eller voldsutøvelse. Av andre praktiske formuesforbrytelser kan nevnes underslag, bedrageri og korrupsjon. Ofte sammenfattes enkelte av disse kategoriene under betegnelsen økonomisk kriminalitet. Ytraberget. Ytraberget er en halvøy i Hafrsfjord i Sola kommune. Området heter Røyneberg. Ytraberget henger sammen med Indraberget, mellom Sørnesvågen og Grannesvågen. __TOC__ Historie og kulturminner. Harald Hårfagre (ca. 850–933) fullførte samlingen av mesteparten av Norge til ett rike ved Slaget i Hafrsfjord, og de siste motstanderne flyktet opp til bygdeborgen på Ytraberget ved slagets slutt. Bygdeborgen på Ytraberget er nevnt i Snorres kongesagaer. Det var antakeligvis her agderkongen Kjøtve den rike søkte tilflukt før han rømte videre nedover Jæren. På toppen av berget er det et platå på om lag 100 x 50 m. Det er dette som er selve bygdeborgen. Et særtrekk ved Ytraberget er de tre, muligens fire, små tuftene på om lag 8 x 5 m. Det er mulig å se er det rester etter rullesteinsmurer rundt nesten hele platået samt rester etter hustufter. En bautastein med Kong Olavs signatur ble reist på toppen av Ytraberget ved 1100-årsjubiléet til slaget i Hafrsfjord i 1972. Generelt kan Hafrsfjordområdet by på et mer skjermet sjøbasseng med muligheter for båtliv og brettseiling, et rikt fugleliv og Ytraberget kjent som et viktig historisk sted i Sola og for den frodige og varierte vegetasjonen.Ytraberget er avsatt som friområdet i kommuneplanen og er i Sola kommunes eiendom. Området har et svært rikt plante- og fugleliv og det er registrerte kulturminner der. Det er gode bade- og fiskemuligheter ved Ytraberget. Blomster og berg. Torlaug Valvik laget på 50-tallet et herbarium der hun samlet rundt 200 ulike planter fra området. Jordsmonnet her er svært rikt på mineraler og kalk. Det gir grobunn for en ualminnelig rik flora. En geologistudent gjorde i 1980 studier på Ytraberget, og fant 21 ulike mineraler. Han konkluderte med at området er et eldorado for mineralsamlere. Hvor mye av det biologiske artsmangforldet som er igjen, er det ingen som vet sikkert. Hippolyt Kempf. Hippolyt Kempf (født 10. desember 1965) er en sveitsisk tidligere kombinertløper. Han vant den individuelle gullmedaljen under OL 1988 i Calgary, og var med på det sveitsiske laget som tok sølvmedaljene i lagkonkurransen. Under OL 1994 på Lillehammer var han igjen delaktig i en sveitsisk lagmedalje, denne gang ble det bronse. I tillegg har har sølvmedalje fra lagkonkurransen under VM 1989 i Lahtis. Røyksopper. Røyksopper er sopper som kjennetegnes på sin ganske runde form og at de sender frøene ut i en røyksky ved ytre påvirkning. De mest kjente artene tilhører familien "Lycoperdaceae". De har lyst kjøtt som blir brunt etter hvert som sporene utvikler seg. Noen av soppene har pigger. Kjemperøyksoppen ("Langermannia gigantea") er verdens største overjordiske sopp. Flere av artene er spiselige før de går opp i frø. Fabrice Guy. Fabrice Guy (født 30. desember 1968) er en tidligere fransk kombinertløper. Under OL 1992 på hjemmebane i Albertville vant han gull i kombinert. Seks år senere var han med på det franske laget som tok bronse i lagkonkurransen i OL i Nagano. Han har også to medaljer fra verdensmesterskap: sølv i lagkonkurransen i VM 1991 i Val di Fiemme, og bronse individuelt fra VM 1997 i Trondheim. Kjemperøyksopp. Kjemperøyksoppen er en røyksopp i familien Lycoperdaceae som hovedsakelig vokser i åpen mark. Den er den soppen i verden med de største fruktlegemene. De kan bli en meter i diameter eller mer. Den er spiselig så lenge den er ny. Den fins i Norge, særlig i syd. Henry Dunant Museum. Henry Dunant Museum i Heiden i Appenzell Ausserrhoden, Sveits er viet Henri Dunants liv og virke. Dunant var grunnleggeren av Røde Kors og et av de fem første medlemmene i Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Museet ligger i det sykehus der Henry Dunant tilbragte de siste år av sitt liv, helt til han døde i 1910. Grunnleggende informasjon. Museet åpnet i 1969 og gjenåpnet i 1998 etter en grundig renovering. Det lokale Røde Kors i Appenzell står for drift og vedlikehold av museet. Dagens president for museet er Hermann Bergundthal. Utstilling. Museet viser Henry Dunants liv og arbeid i fire avdelinger, tematisk og kronologisk oppbygd. Avdeling 1. Avdeling 1 dekker perioden fra Dunants fødsel i 1828 til hans reise til Solferino i 1859, og inneholder temaene: «Ung i Genève», «Tidlig sosialt engasjement», «Forretninger i Nord-Afrika», og «Skrekken fra krigen ved Solferino». Avdelingen fokuserer på Dunants erfaringer fra Slaget ved Solferino og ringvirkningene dette ga i hans senere liv. En kopi av den første utgaven av Dunants "Minner fra Solferino" med håndskrevet hilsen til den daværende presidenten av Sveits er også en del av avdelingen. Avdeling 2. Avdeling 2 inneholder temaene: «Grunnleggelsen av Røde Kors», «Konkursen i Nord-Afrika», «Flukten gjennom hele Europa». Avdelingen tar for seg fasen i livet der han grunnla Den internasjonale Røde Kors-komiteen i 1863 sammen med Gustave Moynier, Henri Dufour, Louis Appis og Théodore Maunoir. Avdelingen dekker også de dårlige tider i Mons-Djemila, Algerie der han mislyktes med sine mølleprosjekter i 1867. Siste del av avdelingen tar for seg tiden fra 1867 der han meldte seg ut av Røde Kors-komiteeen og flyktet fra Genève til han ble gjenoppdaget i Heiden i 1892, en tid der han var glemt over store deler av Europa. Avdeling 3. Avdeling 3 inneholder temaene: «Adresse: Heiden», «Sen oppreisning», «Nobelpris», «Død i Heiden». Denne avdelingen dekker Dunants liv fra 1887 til hans død i Heiden i 1910. Blant annet kan man se en kopi av dokumentet fra Nobels fredspris som han mottok sammen med den franske pasifisten Frédérick Passy i 1901. Man har også, ved hjelp av originale gjenstander, delvis rekonstruert rommet på sykehjemmet der Dunant tilbragte den siste delen av livet sitt. Avdelingen inneholder også flere utgaver av "Minner fra Solferino" fra forskjellige tider og land. Avdeling 4. Avdeling 4 inneholder temaet: «Visjonene» og tar for seg alle ideer og prosjekter Henry Dunant beskjeftiget seg med foruten grunnleggelsen av Røde Kors. I dette ligger opprettelsen av KFUM i Genève, ideen om et verdensbibliotek, og en internasjonal rett for konflikter mellom nasjoner. Hans innsats for likestilling for kvinner; «Det grønne kors», hans forslag for en løsning i Palestina-konflikten, grunnlaget for en Internasjonal allianse for Orden og sivilisasjon og en Sveitsisk Liga for menneskerettigheter. I et videoområde kan man se en 30 minutters film om Henry Dunant og hans liv. Andre severdigheter i Heiden. I Heiden er det også et monument over Henry Dunant som er plassert slik at han har oversikt over Bodensjøen i bakgrunnen. Rett over monumentet ligger Kurparken der man kan finne steiner i forskjellige størrelse med uttalelser fra Henry Dunant på metallplater. Sturmgeschütz IV. Sturmgeschütz IV var en tysk stormkanon under andre verdenskrig. I utgangspunktet var den helt lik "Sturmgeschütz IIIG". Fabrikken som laget StuG III ble ødelagt av allierte bombeangrep, og siden panzer III (som StuG III var basert på) og Panzer IV hadde så mange felles komponenter, ble det besluttet at fabrikken som laget Pz IV skulle lage StuG'er frem til fabrikken som laget StuG III igjen ble operativ. StuG IV var således en StuG III på Pz IV-chassis. Av StuG IV ble det fra 1943 til krigens slutt bygget rundt 1 100 eksemplarer. Hemel Hempstead. Hemel Hempstead er en by i Hertfordshire, England. Den er administrasjonssenter for distriktet Dacorum. Det har ligget en bosetning på stedet siden det 8. århundre, men det var først etter andre verdenskrig at den utviklet seg til dagens størrelse. Dette skjedde som følge av planlagt utbygning av en ny by for å avlaste London. Historie. I "Domesday Book" (1086) blir stedet kalt "Hamelamesede". Dette navnet utviklet seg til Hamelhamsted, og så videre til dagens navn. "Hemel" kommer antagelig fra "Haemele", et navn på distriktet i det 8. århundre, mens "Hempstead" ser ut til å komme fra "hamstede", som betyr «hjemsted». Sognekirken viet til Jomfru Maria ble bygget i 1140, og regnes som en av de flotteste normanniske kirkene i landet. Den har et av Europas høyeste spir, som ble lagt til senere i det 12. århundre. I Tudortiden fikk stedet innvilget et bycharter av Henrik VIII. Han skal selv ha besøkt byen sammen med Anne Boleyn. Noen spesielt fine veggmalerier fra perioden ble funnet i noen hus i Piccotts End i 1970-årene. I viktoriansk tid ble byen en valgkrets ("borough"). Den vokste jevnt frem til slutten av andre verdenskrig, da mange londonboere som hadde mistet sine hjem i blitzen slo seg ned der. Den gamle delen av byen, kjent som "Old Town", ligger i sentrum, med områder som ble utviklet fra 1950 og utover på alle sider. Ved folketellingen i 2001 var Hemel Hempstead det tettest befolkede området i Hertfordshire. Buncefield-eksplosjonen. Klokken 6 om morgenen den 11. desember 2005 inntraff en stor eksplosjon på et drivstoffdepot i Buncefield rett utenfor byen, ved kryss 8 på motorveien M1. Alt tyder på at det dreier seg om en ulykke. Et førtitalls mennesker ble skadet, mens bygninger opptil halvannen kilometer unna fikk skader. Smellet fra eksplosjonen skal ha vært hørbart i Nederland, man kjente rystelser i Oxfordshire og røykskyen nådde London. Det var en periode frykt for at det dreide seg om et terrorangrep, og at det kunne inntreffe flere eksplosjoner i England. Det oppsto rykter om at depotet hadde blitt truffet av et fly, men dette viste seg raskt å ikke være tilfelle. Politiet konkluderte tidlig med at det ser ut til å være en ulykke. Brannene som brøt ut ble endelig slukket 13. desember. Omkring 2000 mennesker som bodde i nærheten ble evakuert, og i et større område har man fått beskjed om å holde vinduer lukket og holde seg innendørs av frykt for røyken. Eksperter mener at røyken ikke inneholder giftige gasser, men for personer med luftveisproblemer kan den allikevel gi alvorlige helseproblemer. Røykskyen lå over store områder, og var synlig i Frankrike. Depotet var det femte største i Storbritannia, og forsyner blant annet London Luton Airport og London Heathrow Airport med flydrivstoff. Sugababes. Sugababes er en popgruppe fra Storbritannia som ble dannet i 1998 av Keisha Buchanan (født 30. september 1984), Mutya Buena (født 21. mai 1985) og Siobhan Donaghy (født 14. juni 1983). Buchanan har jamaicansk bakgrunn, Buena er halvt filippinsk og Donaghy har irsk bakgrunn. Etter deres første album "One Touch" forlot Siobhan gruppen og ble erstattet av Heidi Range (født 23.mai 1983). De gav senere ut albumet "Angels with Dirty Faces". Deretter kom singlene «Stronger», «Freak like me», «Angels with dirty faces» og «Round Round». I 2003 kom albumet "Three" og singlene «In the middle», «Hole in the head» og «Too lost in you». To år etter kom det siste albumet med Mutya, "Taller in More Ways". Rett etterpå forlot Mutya gruppen og Amelle Berrabah (født 22. april 1984) tok hennes plass. Da kom "Taller in more ways" ut i Amelle's versjon. I 2006 kom ' ut der alle singlene fra Sugababes var med. I oktober 2007 kom "Change" med en av Sugababes mest populære singler, "About you now". I oktober 2008 ga gruppen ut albumet "Catfights and Spotlights" med påfølgende singler "Girls" og "No Can Do". Buchanan sluttet i 2009 som det siste av de opprinnelige medlemmene og ble erstattet av Jade Ewen. Kremler. Kremler er sopper i slekten "Russula". De kjennetegnes på sin traktlignende form og fins i flere farger. I likhet med riskene har de en sprø konsistens, men de inneholder ikke som dem væske. Kremlene omfatter flere spiselige arter, som storkremle, mandelkremle og nøttekremle, men også flere giftige arter. Metallica (album). "Metallica", også kjent som "The Black Album", er det femte studioalbumet til den amerikanske rockegruppen Metallica. Albumet ga bandet Metallica et internasjonalt gjennombrudd etter utgivelsen i 1991. Langspilleren markerte begynnelsen på et lengre samarbeid med den amerikanske produsenten Bob Rock, som bidro med betraktelige soniske nyvinninger sammenliknet med lydproduksjonen på Metallicas tidligere albumkatalog. Til tross for samarbeidsproblemer og tilpasningsvansker mellom band og produsent under innspillingsperioden, har samtlige av bandets medlemmer i ettertid av utgivelsen anerkjent Rocks rolle som katalysator for Metallicas orientering mot uutforskede områder av bandets musikalske potensial. «Metallica» inneholdt en rekke av bandets mest kjente singler, «Enter Sandman», «Nothing Else Matters», «The Unforgiven» og «Sad But True», som bidro sterkt til å at bandet ble oppdaget av et nytt og større publikum som også favnet lyttere utenfor heavy metal-miljøene. Albumets design er noe spesielt. Forsiden er blank svart, med et slangemotiv og bandets logo, begge deler i matt svart og derfor vanskelig å skille fra bakgrunnen med mindre lyset faller i en bestemt vinkel. Det er på grunn av dette at albumet har får kallenavnet «"The Black Album"» (Det svarte albumet). Dylan Macallister. Dylan Macallister (født 17. mai 1982) er en australsk fotballspiller. Han har siden vinteren 2004 spilt for den norske eliteserieklubben Brann, men 29. mars 2006 valgte Macallister å skrive under på treårskontrakt med fotballklubben Lyn. Den 193 cm høye angrepsspilleren fikk dermed med seg totalt 12 mål på 45 kamper for Brann. Macallister startet sin profesjonelle karriere i den australske klubben Olympic Sharks, der han like godt scoret i debutkampen i 1999. Etter å ha scoret ti mål på 35 kamper i løpet av tre sesonger, byttet han klubb til Northern Spirit i 2002. Her klarte han seg såpass brukbart at han ble hentet av den sveitsiske klubben Aarau, men dagen etter at han hadde suksess ombestemte han seg og brøt kontrakten. Etter å ha spilt nok en sesong i Northern Spirit, kom han til Brann på prøvespill i januar 2004 og klarte seg såpass bra at han fikk kontrakt. Allerede i Branns første hjemmekamp i 2004-sesongen, markerte Macallister seg da han scoret to mål mot Molde. Han slet imidlertid med å følge opp den gode starten på Brann-karrieren i tillegg til at han hadde problemer med skader og lave blodverdier. Derfor maktet han ikke å etablere seg på Brann-laget igjen før høsten 2005 i Bengt Sæternes' skadefravær. Macallister har spilt for aldersbestemte landslag i Australia, og var toppscorer for sitt landslag da de kvalifiserte seg til OL i Athen. Likevel ble han ikke funnet god nok for troppen. Han har én kamp for Australias herrelandslag i fotball. Macallisters kone er norsk og han ønsket derfor i 2011 og returnere til Norge og Bergen, og var aktuell for Løv-Ham. Dette ble det imidlertid ikke noe av på grunn av at det ikke ville være mulig å få signert papirene i Norge før overgangsvinduet stengte. Gaston Thorn. Gaston Egmond Thorn (født 3. september 1928 i byen Luxembourg i Luxembourg, død 26. august 2007) var en politiker fra Luxembourg, tidligere statsminister og president i Europakommisjonen fra 1981 til 1985. Thorn var medlem av Europaparlamentet fra 1959 til 1969, og leder av det (liberale) Demokratiske partiet fra 1961. Han var utenriksminister i Luxembourg fra 1969 til 1980, statsminister fra 1974 til 1979 og finansminister fra 1977 til 1980. I 1980 ble han valgt til leder av Europakommisjonen, og han overtok offisielt etter Roy Jenkins 12. januar 1981. Han ble regnet som nær den franske presidenten Valéry Giscard d'Estaing, og generelt som en forsvarer av franske interesser i europeisk politikk. Selv om Thorn ikke blir regnet blant de sterkeste presidentene av Europakommisjonen, ble institusjonen mektigere også under hans presidentperiode, og han var med på å legge grunnlaget for den kraftige ekspansjonen og relanseringen som kom med etterfølgeren Jacques Delors. Thorn gikk inn næringslivet etter å ha forlatt stillingen som Europakommisjonens president i 1985, men har også siden vært aktiv i europeisk og internasjonal politikk. Roy Jenkins. thumb Roy Harris Jenkins OM (født 11. november 1920, død 5. januar 2003) var en britisk sosialdemokratisk politiker og president i Europakommisjonen fra 1977 til 1981. Under Jenkins' presidentperiode ble det europeiske monetære system (1979), med regne- og valutaenheten ECU, euroens forløper, innført. Jenkins var i 1981 med på å danne det kortvarige sosialdemokratiske partiet, da han sammen med Shirley Williams, David Owen og William Rogers forlot Labour på grunn av partiets kraftige venstredreining. Edward Thorndike. Edward Lee Thorndike (født 31. august 1874, død 9. august 1949) var en amerikansk psykolog og pionér innen forskning innen læringsprosesser. Blant Thorndikes mest kjente bidrag er hans forskning om hvordan katter kommer seg ut av «problembokser». Denne forskningen var et viktig grunnlag for Thorndikes formulering av «effektloven», «The Law of Effect». I formuleringen fra før 1930 beskriver effektloven hvordan forbindelsen mellom en stimulus og en respons styrkes eller svekkes, avhengig av responsens konsekvenser. Hvis responsen følges av en tilfredsstillende tilstand vil forbindelsen mellom stimulus og respons bli styrket, sier loven. Hvis responsen følges av en ubehagelig tilstand, blir den svekket. Etter 1930 reviderte Thorndike dette synet, og hevdet nå at belønning styrker en forbindelse, mens straff ikke påvirker den (se Hergenhahn, 1982). Forskning. "In the first place, most of the books do not give us a psychology, but rather a eulogy of animals. They have all been about animal intelligence, never about animal stupidity." (Animal Intelligence, 1911). Ved å måle tiden kattene brukte for å komme seg ut hver gang de var boksene og fremstille disse i kurver, fikk Thorndike det han kalte «læringskurver». Han hevdet at hvis kattene fikk innsikt, ville tiden de brukte for å komme seg ut, brått bli kortere (noe som ville synes i læringskurvene). Men hvis de brukte en «prøve og feile»-metode, ville tiden gradvis bli kortere. Han fant at kattene konsekvent viste en gradvis læring. Thorndikes forskning inspirerte blant andre behavioristen John B. Watson. Thorndike introduserte begrepet “assosiasjon”. Han mente at forbindelsen mellom boksen og kattenes atferd ble «styrket» hver gang de kom seg ut. En sterk videreutvikling av disse teoriene finner man igjen i arbeidet til B.F. Skinner og hans formulering operant betinging. Se også. Thorndike, Edward Thorndike, Edward Thorndike, Edward François-Xavier Ortoli. François-Xavier Ortoli (født 16. februar 1925, død 30. november 2007) var en fransk politiker og forretningsmann. Han var president for Europakommisjonen mellom 1973 og 1977, og var sjef for Marceau Investissements og Total. Karin Krog. Karin Krog (født 15. mai 1937 i Oslo) er en norsk jazzsanger. Hun er regnet som en av Norges fremste jazzsangere og nyter stor internasjonal anerkjennelse. Hun er oldebarn av musiker/komponist Anders Heyerdahl. Karin Krogs karriere begynte på jam sessions i "Penguin Club" i Oslo under kontrakt som sanger i Kjell Karlsens sekstett (1955). I den følgende tiden ble hun etter hvert kjent gjennom radioen, og da den første jazzfestivalen i Molde ble avholdt sang hun også der med Kjell Karlsens kvartett. I 1962 startet hun sitt første egne band, men samarbeidet også med Frode Thingnæs og Egil Kapstad. I 1964 ga hun ut sitt første soloalbum, "By Myself". I 1965 var hun med på å danne Norsk Jazzforum og ble leder av dette. I 1969 begynte hun å studere sang hos Ivo Knecevic. I de følgende årene har hun samarbeidet med en mengde kjente nasjonale og internasjonale musikere, som Jon Christensen, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Kenny Drew, Don Ellis, Archie Shepp, John Surman, Red Mitchell, Bengt Hallberg og andre. Fordøyelse. Fordøyelse er en kjemisk prosess der organismer bryter ned komplekse næringsemner til enklere substanser som de kan absorbere og utnytte i stoffskiftet. Det skilles mellom "intracellulær fordøyelse", som foregår inne i enkeltceller, og "ekstracellulær fordøyelse", som foregår utenfor cellene (i hovedsak i fordøyelseskanalen, som hos dyr utgjør størsteparten av fordøyelsessystemet). Fordøyelsesprosessen består alltid av inntak, nyttiggjøring (selve fordøyelsen) og utstøting av rester. Intracellulær fordøyelse. Intracellulær fordøyelse er fordøyelse som foregår inne i enkeltceller, eksempelvis hos blåskjell i tillegg til den ekstracellulær fordøyelsen som skjer i magsekken og har en sentral fordøyelseskjertel der hovedsakelig proteinfordøyelsen skjer. Avfall returneres til magesekken, der ekstracellulær fordøyelse skjer. Ekstracellulær fordøyelse. Ekstracellulær fordøyelse skjer i fordøyelsesorganer. Hos mennesker starter den med inntaket av næringsstoffer i munnhulen, mens nyttiggjøring av visse væsker, salter og K-vitaminer avsluttes i tykktarmen. Utstøting av rester skjer via endetarmen. Wolverhampton. Wolverhampton er en by og et administrativt distrikt i West Midlands i England. Det tilhørte tradisjonelt Staffordshire. 18. desember 2000 fikk byen innvilget status som "city", som en av tre byer som fikk denne statusen i forbindelse med årtusenskiftet. Byen har navn etter Lady Wulfruna, som grunnla byen i 985, og det betyr «Wulfrunas by på høyden» ("heaneton" betyr «by på en høyde»). Navnet forkortes ofte til "W'ton" eller "Wolves". Byen har også et tradisjonsrikt fotballag i Wolverhampton Wanderers FC. Geografi. Wolverhampton ligger nordvest for sin større nabo Birmingham, og er den nest største delen av det urbane beltet i West Midlands. Mot nord og vest ligger landsbygda i Shropshire og Staffordshire. Den er Englands 13. største by. I motsetning til mange andre byer med city-status har ingen andre større byer blitt innlemmet i den, og som distrikt er den bare det 44. største. Området som tradisjonelt assosieres med Wolverhampton strekker seg langt utenfor distriktsgrensene, og inkluderer områder i Walsall, Sandwell og Dudley, samt deler av South Staffordshire. Hadde de gamle grensene, definert som en "Royal Peculiar" mellom 1479 og 1846, fortsatt vært i bruk ville befolkningen vært omtrent like stor som Manchesters. Deler av byen, men ikke sentrum, ligger i Black Country, et område som er kjent for gruvedrift. Det er derfor uklart om byen skal regnes med til Black Country eller ikke. Den regionale utviklingsmyndigheten Black Country Development Corporation har med hele byen i området den arbeider for. Områder innenfor distriktet inkluderer blant annet Bilston, Wednesfield og Tettenhall. Historie. I saksisk tid ble det grunnlagt et kloster i Wolverhampton av Lady Wulfruna. Det ble konsekrert i 994. På stedet hvor klosteret lå finner man nå St. Peters kirke fra 1425. Utenfor kirken står sir Charles Wheelers statue av Wulfruna. Innen det 13. århundre hadde Wolverhampton blitt en travel markedsby. Den var særlig kjent for handel med ull, noe som er tydelig i byens våpen som har en ullballe samt i de mange gatenavnene som inneholder ordet "fold" (et tøystykke) (blant annet Blossom's Fold, Farmers Fold, Townwell Fold og Victoria Fold) for ikke å nevne Woolpack Street. I det 16. århundre etablerte metallindustrien seg i byen, særlig i form av lås- og nøkkelsmeder og arbeider i smijern og messing. Området rundt byen ble i det 19. århundre kjent som Black Country på grunn av forurensning fra industrien som dekket området med svart sot. I viktoriansk tid vokste byen og ble velstående på grunn av det store antallet bedrifter som ble trukket dit av den gode tilgangen på kull og jern. Man finner en rekke store hus bygget av rike industriherrer fra denne perioden; mange andre slike hus ble revet i 1960- og 1970-årene. I det 19. århundre var det stor innvandring fra Wales og Irland til byen, og fordi det har vært jevnlig vekst nesten hele tiden har dette fortsatt med nye grupper, spesielt fra Karibien, Sørøst-Asia, Afrika og Øst-Europa. Byen har dermed fått et sterkt flerkulturelt preg. I 1866 gjorde dronning Victoria sin første offentlige opptreden etter prins Alberts død, da hun avduket en statue av prinsen. Den står på Queen Square, og er lokalt kjent som «the Man on the Horse» («Mannen på hesten»). For å gi dronningen en staselig inntreden i byen ble det bygget en 12 meter høy portal av kull. Dronningen ble så fornøyd med statuen at hun slo borgermesteren, sir John Morris, til ridder. Queen Sqaure het tidligere Market Square, men ble omdøpt etter dronningens besøk. Før det igjen het området High Green. De sammensvorne i Kruttsammensvergelsen i 1605 ble, med unntak av Guy Fawkes, stilt for retten i Wolverhampton og hengt på High Green. Englands første automatiske trafikklys ble installert på Princes Square i 1927. De moderne trafikklysene der har gammeldagse stripete stolper til minne om dette. Jernbanen nådde byen i 1837, med stasjon ved dagens Heath Town. Denne stasjonen ble revet i 1965, og området er nå et naturreservat like ved Powell Street. Paul Gray. Paul Gray (født 8. april 1972, død 24. mai 2010) var en amerikansk bassist. Han var en av grunnleggerne av bandet Slipknot sammen med med Shawn Crahan og (den tidligere) vokalisten Anders Colsefni. Dødsfall. Paul Gray ble funnet død 24. mai 2010 i et rom på hotellet Town Plaza i Urbandale, Iowa. Med obduksjonen 25. mai 2010 ble det funnet en dødelig mengde morfin i kroppen hans, som skal ha ført til hans død. Han etterlot seg sin kone Brenna, som også var gravid med parets første barn på dødstidspunktet. Maske. Gray har tidligere brukt en grisemaske av lateks på scenen, men brukte den siste tiden svart maske med stålpinner foran munnen. Eksterne lenker. Gray, Paul Gray, Paul Kenny G. Kenneth Gorelick, mest kjent under artistnavnet Kenny G (født 5. juni 1956 i Seattle, Washington, USA) er en av verdens mestselgende og mest kjente saksofonister og klarinettister. Han kaller seg selv for jazzmusiker, men spiller mest popballader som for eksempel «Songbird», «Moment» og «Forever in Love». Kenny G har også spilt saksofon på andre artisters album, som for eksempel Frank Sinatra, Toni Braxton med flere. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Maren Flotve Birkeland. Maren Flotve Birkeland (f. 29. april 1985) er en norsk sanger og tidligere deltaker i TV-programmet "Idol". Birkeland kommer fra Skudeneshavn på Karmøy i Rogaland. Hun endte på 8. plass i Idol 2004. Hun ga høsten 2005 ut sin egen plate "For a Moment" gjennom plateselskapet Lynor. Lesley Gore. Lesley Gore (født 2. mai 1946 i New York, USA) er en amerikansk sanger og var en av de største kvinnelige popartistene tidlig på 1960-tallet. Hun slo igjennom som 17-åring med låten «It's My Party» 1963, i Norge kanskje best kjent som «Spikre paller» med Vazelina Bilopphøggers. Denne ble etterfulgt av låter som «Judy's Turn to Cry», «She's a Fool», «You Don't Own Me» og «Maybe I Know». Typisk for Gores låter er at refrengene kommer først i sangene. Tekstene handlet så å si alltid om tenåringskjærlighet. Med tiden modnet hennes lydbilde og på hennes siste hit, «California Nights» 1967 hadde hun lagt av seg det pikeaktige lydbildet og fremførte mer moden pop. Alejandro Fuentes. Alejandro Javier Fuentes (født 5. november 1987 i Chile) deltok i TV 2-programmet "Idol" i 2005, hvor han endte på tredjeplass. Han har senere gitt ut CD-en "Diamonds or Pearls", og singlene «Stars», «Sail Away» og «Tomorrow Only Knows». I 2006 turnerte og opptrådte han sammen med Kurt Nilsen, Espen Lind og Askil Holm under navnet Lind, Nilsen, Fuentes, Holm. Sammen har de laget samlealbumet "Hallelujah Live", som består av forskjellige coverlåter. De vant kategorien årets hit for sangen «Hallelujah» under Spellemannprisen 2006. Sommeren 2007 kom Fuentes i medienes søkelys da han kolliderte med sin nye båt. Han ga også ut CD-en "Tomorrow Only Knows". I 2008 var Fuentes med på barneplaten "Magiske kroker & hemmeligheter" produsert av Linn Skåber og Jacob Young, med sangen «Jeg er ikke treig». Andre artister som var med var Simone Larsen, Maria Haukaas Storeng, Egil Hegerberg, Venke Knutson, Alexander Rybak, Julius Winger, Live Maria Roggen, Jørn Christensen, Paal Flaata og Andrea Bræin Hovig. Våren 2010 var Fuentes deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald. 6. mai 2010 gav han ut en ny singel, Stop Beggin' Me. Nytt album ventes til høsten 2011. Peter Stormare. Peter Stormare (født 27. august 1953) er en svenskfødt skuespiller. Med sine engelskkunnskaper og skuespillerevner har han slått seg godt opp i filmindustrien i Hollywood, der han vanligvis spiller europeer med frynsete moral. Han ble født som Peter Storm, men forandret navnet sitt da han oppdaget at han delte det samme navnet med en seniorstudent på skuespillerhøyskolen. Hans opprinnelige navnevalg var Retep Mrots (hans eget navn stavet baklengs), men det ble avslått av myndighetene. Han er uteksaminert fra Teaterhögskolan i Stockholm i 1981. Det skal nevnes at han er gudfaren til Gustaf Skarsgård og spiller i et band som heter Blonde From Fargo. I filmen "Constantine" spilte Stormare Satan. Han fikk gode kritikker for sin rolle som en stille forbryter i "Fargo" sammen med Steve Buscemi. Han spilte dessuten mot Tom Cruise som en sløv «øyelege» i filmen Minority Report. I TV-filmen ' fra 2003 spilte han Ernst Röhm. I Sverige har Peter Stormare vært med på flere filmer og teaterstykker, inkludert å ha jobbet med Ingmar Bergman. Han har dessuten spilt «Carl Hamilton», en oppdiktet svensk toppagent som kan sammenliknes med James Bond. Stormare har også nå for tiden ingått en avtale med klesmerket WeSC som går ut på å reklamere for merket ved å gå med bestemte klær. WeSC er et klesmerke mest brukt av ungdommer. Liv Marie Austrem. Liv Marie Austrem (født 30. januar 1947) er en norsk forfatter fra Vågå i Gudbrandsdalen. Austrem har skrevet mange barnebøker og har fått Brageprisen to ganger sammen med illustratøren Akin Düzakin, for bildebøkene "Tvillingbror" og "Tvillingsøster". Hun skriver på nynorsk. Liv Marie Austrem bor i Oslo. Bompengefinansierte veier i Norge. Denne oversikten lister opp bompengefinansierte veier i Norge. Se også artikkelen bomvei. I Norge er det mange steder gått fra manuelle til automatiske bomstasjoner. Per oktober 2011 er det 33 bomringer eller veistrekninger i Norge med automatiske bomstasjoner, mens 19 fortsatt har manuelle stasjoner. Janne Nes. Janne Nes (født 1954 i Hamar) er en norsk tekstilkunstner som holder til i Leikanger i Sogn og Fjordane. Hun er opprinnelig utdanna fysiokjemiker, men ble etter hovedfag på Kunsthøgskolen i Bergen tekstilkunstner på fulltid. I tillegg til flere utstillinger har hun også hatt oppdrag for Leikanger Sparebank, Sogndal apotek, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Fylkestrygdekontoret i Sogn og Fjordane, Leikanger sjukeheim og Statens hus, Leikanger. Hun har også illustrert bøker av Odd Njøs utgitt på Skald forlag. Janne Nes er medlem av Norske Kunsthåndverkere og Norske Tekstilkunstnere. Franco Nones. Franco Nones (født 1. februar 1941) er en tidligere italiensk langrennsløper. Under VM 1966 i Oslo var han med på det italienske stafettlaget som tok bronsemedaljene. To år senere stod han for en av de største overraskelsene under OL 1968 i Grenoble, der han tok gullmedaljen på tremila, nesten ett minutt foran sølvvinneren Odd Martinsen. Jack Sheppard. Jack Sheppard (født 1702, død 16. november 1724) var en notorisk engelsk ransmann og tyv og innbruddstyv i London i det tidlige 18. århundre. Han var kjent for sine kriminelle handlinger og hans forsøk på å unnslippe sin straff. Hans gjentatte arrestasjoner var del av undergangen for den notoriske «Tyvefangergeneralen» (og tyven) Jonathan Wild. Sheppard ble født i Spitalfields-området i London i 1702, til en tømrer ved navn John Sheppard (i sin livstid bedre kjent som Jack Sheppard, eller «Gentleman Jack» eller «Jack the Lad»). Faren døde da Sheppard var ung, men han tok likevel hans arbeid. Men han kom raskt i dårlig selskap, og begynte å spe på lønna si med inntekter fra innbrudd og tyverier. Når Sheppard ble arrestert, brøt han seg ofte ut; han sagde seg gjennom et tretak fra St. Giles fengsel, og rømte fra Newgate fengsel intet mindre enn tre ganger i 1724. Første gang han rømte, filet han over håndjerna sine, laget et hull i veggen, og brukte sengetøyet sitt til å fire seg ned. Den andre gangen (30. august, han var allerede dømt til døden) rømte han ved å kutte en spiker fra et vindu brukt til å snakke med besøkende. 14. oktober klarte han igjen å rømme, til tross for at han satt i et spesielt forvaringsrom. Han brukte en spiker til å låse opp kjettingene som holdt ham fast, og brukte en jernstang som var blitt brukt til å stenge en peis, til å bryte seg gjennom dørene og veggene, og brukte siden et laken for å komme seg over til taket på et hus like ved, og kunne derfra rømme. Han var i frihet i bare to uker før han igjen ble arrestert. Han planla enda et rømningsforsøk – en pennekniv (som han hadde tenkt å bruke til å kutte båndene på veien til galgen) ble funnet av en vakt ved Newgate like før Sheppards henrettelse skulle finne sted. Sheppard ble hengt 16. november 1724 ved Tyburn, og begravd ved kirkegården til St. Martin's-in-the-Fields. Ilon Wikland. Ilon Wikland (født 5. februar 1930 i Tartu i Estland) er en svensk-estisk illustratør. Ilon Wikland er først og fremst kjent for sine idylliske illustrasjoner til Astrid Lindgrens bøker. Det er bare bøkene om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget som har blitt illustrert av andre, henholdsvis Ingrid Vang Nyman og Björn Berg. Wikland tegner ofte barn med runde kinn og oppstoppernese, men er nøye med detaljer for å finne det som fanger en litterær figurs karakter. Inspirasjon til de rufsete Mattisrøverne i "Ronja Røverdatter" fant hun i køen på Systembolaget og "Karlson på taket" i Hallene i Paris. Ofte har hun også brukt sine egne døtre som modeller for figurene i tegningene. Illon Wikland er datter av sivilingeniør Max Pääbo og kunstner Vida Juse og kom til Sverige som flyktning da hun var fjorten år gammel. Hun har skildret sin egen barndom i boka "Den långa, långa resan" (norsk tittel "Den lange, lange reisen"), skrevet sammen med barnebokforfatteren Rose Lagercrantz og utgitt i Stockholm i 1995. Mount K2. Mount K2 er et fjell i Jasper nasjonalpark i Britisk Columbia i Canada, øst for Mount Kitchener. Fjellet fikk sitt navn i 1938, og navnet indikerer sannsynligvis at fjellet kan betraktes som en lavere del av Mt. Kitchener. Cromwell Hospital. The Cromwell Hospital er et sykehus i Kensington i London, som ble åpnet i 1981. Sykehuset er mest kjent for å ha vært det stedet fotballspilleren George Best døde. Ingrid Vang Nyman. Ingrid Vang Nyman (født 21. august 1916, død 13. desember 1959) var en dansk illustratør. Hun er i ettertid mest kjent for de klassiske tegningene til Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe, og arbeidene hennes er i dag høyt ansett som illustrasjonskunst. Ingrid Vang Nyman var barnebarn av den danske nasjonalbankdirektøren Johannes Lauridsen, stifteren av "Alfa Margarinefabrik". I 1935 begynte hun på kunstakademiet i København, men sluttet etter et par år. Hun forsøkte seg som fri kunstner, blant annet med malerier og keramikk, men begynte snart å lage illustrasjoner, særlig til barnebøker. Ved kunstakademiet hadde Ingrid Vang Nyman truffet Arne Nyman som var maler, tegner og lyriker. De giftet seg i 1940. Samme år ble sønnen Peder født. Ekteskapet ble oppløst etter et par år, og i 1943 flyttet hun og sønnen til Stockholm. Der kom Vang Nyman i kontakt med det nystartede barnebokforlaget Rabén & Sjögren som trengte en illustratør til bøkene om Pippi Langstrømpe. Ingrid Vang Nyman var tidvis svært produktiv, men forble likevel forholdsvis ukjent. Etter langvarige økonomiske og helsemessige problemer begikk hun selvmord på Sankta Luciadagen i 1959. Ingrid Vang Nymans illustrasjoner er kjennetegnet av klare fargeflater, tydelige konturer og en sikker figurtegning i en forenklet, dekorativ realisme. Sønnen Peder Nyman ble tegner som sin mor, og var særlig kjent for sine stiliserte og poengterte avistegninger i den danske dagsavisa Politiken. Han døde i 2001. Hvaler. Hvaler eller kvaler (Cetacea) er store pattedyr som gjennom evolusjonen har utviklet tilpasninger for et liv i vann. Sammen med seler og sjøkyr kalles de sjøpattedyr, men hvalene er enda sterkere tilpasset et liv i vann enn de to andre gruppene. Hannen kalles "okse", hunnen "ku" og avkommet "kalv". Det finnes over 80 arter. De fleste artene holder til i havet, men noen arter lever også i ferskvann. Blant hvalene finner man dessuten verdens største pattedyr, den enorme blåhvalen som kan veie opp mot 200 tonn og bli mer enn 30 meter lang. Den minste av alle hvaler er den lille hektordelfinen. Den blir normalt kun 1,2–1,5 meter lang og veier vanligvis 35–60 kg (i snitt ca. 48 kg). Kroppen. Alle hvaler har en strømlinjeformet kropp som gir liten motstand i vann, men kroppsformen varierer allikevel ganske mye. De hurtigste hvalene har gjerne en torpedolignende kropp, mens de langsommere artene ligner mer på et gigantisk rumpetroll i formen. Kroppen er også i varierende grad dekket med et isolerende lag av spekk. Noen arter har et tykt lag, mens andre kun har tynt lag. Arter som holder til i kalde farvann (Arktis eller Antarktis) har det tykkeste spekklaget. Hos noen arter kan dette utgjøre nærmere femti prosent av totalvekten. Spekket kan på enkelte plasser bli opp mot 50 cm tykt hos de største artene. Hos hvalen har forlemmene blitt omdannet til luffelignende "sveiver" som hvalen bruker til å manøvrere med. De små baklemmene, som forøvrig ikke er festet til ryggraden, er derimot gjemt inne i kroppen på dyret. Ytterst på halen har alle hvaler en horisontal halefinne som de bruker til å skape framdrift i vannet med. De hurtigste hvalene kan trolig komme opp i 50 t eller mer. Hos noen arter kan halefinnen og ryggfinnen også brukes til å identifisere individene, fordi de er unike i enten form eller mønster. De er dessuten også nesten hårløse. Skjelett. Bardehvalskjelett (a) venstre skulderblad, (b) venstre framfre ekstremitet, (c) venstre bakre ekstremitet Hvalskjelettet savner tyngre fast benstruktur. Storparten av bena er lette og elastiske. Mange skjelettdeler er erstattet av brusk eller til og med fettvev. I øret og snutepartiet har hvaler spesielle ben som bare forekommer på disse plassene. Dette er bendannelser med høy densitet som minner om porselen og har helt spesielle akustiske egenskaper. Denne bendannelsen leder lyd bedre enn annen benstruktur. Hode, hals og øyne. Mange hvaler har enorme hoder. Hos noen arter utgjør hodestørrelsen nærmere en tredjedel av kroppen. Forlengelsen av hodet (snuten) har hos noen hvaler fått en utforming som minner mer om et nebb og blir derfor omtalt som enten dette eller eventuelt som et hvalnebb. Hvalnebbet er imidlertid ikke bygget opp som et tradisjonelt fuglenebb. Kraniet har blitt betydelig forandret og ofte ekstremt forlenget, som følge av at kjevene er kraftig forlenget (særlig hos de største artene). Halsvirvlene er lite bevegelige hos de fleste hvalartene, selv om noen arter har en viss mulighet til å bevege nakken. Øynene er små i forhold til hodestørrelsen, men de fleste hvaler har godt syn både i og over vann. Elvedelfinene er imidlertid enten svært svaksynte eller blinde. De har da også mindre bruk for synet, siden elvesystemene de lever i gjerne har mudderint ugjennomsiktig vann. Blåsehull. Hos alle hvaler, unntatt hos en art, er nesen flyttet opp på toppen av hodet eller nakken, der den danner et såkalt "blåsehull" med enten enkel eller dobbel pusteåpning. Når hvalen kommer til overflaten for å puste kan noen arter bytte ut omkring 90 prosent av luften i lungene i ett og samme åndedrag. Til sammenligning bytter mennesker ut kun ca. 30 prosent. Når den gamle luften blåses ut kan blåsten hos noen arter sees på lang avstand. Hos blåhvalen kan den stå 12 meter til værs. Noen arter bruker også blåsten i en fiskenotlignende teknikk for å fange byttedyr i neddykket tilstand. Når hvalene kommer til overflaten etter et dykk trenger de gjerne flere inhaleringer for å bygge opp oksygenreservene på nytt, men behovet varierer mellom artene. Inndeling. Hvaler deles tradisjonelt inn i to underordener, basert på tannstrukturen. Bardehvaler. Gruppen med bardehvaler (Mysticeti) har færrest antall arter, men består av de fysisk største hvalene (herunder verdens største pattedyr – blåhvalen). Bardehvaler har ikke ordinære tenner, men har fått disse omdannet til såkalte "barder". Bardene, som sitter i overkjeven og fungerer som et filter, består i hovedsak av proteinet keratin og ligner en stor hårkam. Bardehvalene har blåsehull med to pusteåpninger. Det er uklart om bardehvaler har en primitiv form for ekkolokalisering eller ikke. Artene i denne gruppen lever utelukkende i havet, selv om noe arter i enkelte tilfeller kan ta seg (forville seg) inn i elvemunninger. Tannhvaler. Gruppen med tannhvaler (Odontoceti) inkluderer flest arter og viser størst genetisk variasjon, også med hensyn til den fysiske størrelsen på dyrene. Dette er hvaler som har ordinære tenner av dentin, selv om ikke alle artene har tenner som er funksjonelle. Tannhvalene har blåsehull med kun en pusteåpning. Alle tannhvaler har dessuten en avansert form for ekkolokalisering som de bruker til å orientere seg med. Artene i denne gruppen lever både i havet og i ferskvann, i større elvesystemer. Utbredelse og habitat. Hvaler lever for det meste i havet, bortsett fra elvedelfiner som finnes i noen av verdens største elvesystemer. Hvalene finnes i alle verdenshavene, fra Arktis til Antarktis. Noen arter trives best langs kysten, mens andre helst ferdes på åpent hav. Mange av artene migrerer også mellom sommerbeite og vinterbeite, og kan da, selv om de til vanlig trives best ved kysten, krysse over åpent hav, mens andre er relativt stasjonære. Hvalens habitat er så mangfoldig at det vanskelig lar seg beskrive, annet enn for mindre grupper og enkelt arter. Noen trives på grunt vann, andre på store havdyp. Noen trives ved polene eller langs iskanten og i drivisen og liker kanskje temperert vann, andre trives i tropiske farvann rundt ekvator. Arter som migrerer kan ha et forhold til begge områdene. Sosial atferd. De fleste artene er sosiale og danner flokker. Flokkene kan bestå av alt fra 2–3 dyr til flere tusen dyr. Noen dyr lever også i en solitær tilværelse. De største flokkene dannes gjerne når hvalene migrerer mellom beiteplassene gjennom sesongen, men av og til dannes det også slike kjempeflokker om tilgangen på mat er spesielt gunstig. Normalflokken består som regel av et antall voksne hunner og deres avkom og kalles gjerne en "mødreflokk" eller "haremsflokk". Unge hanner forlater mødreflokken når de enn under paringstiden, når de sesongvis migrerer mellom beiteplassene, og under store etegilder da tilgangen på mat er god. Dykkeratferd. Alle hvaler er svært dyktige dykkere, men det er stor forskjell på dykkeatferden mellom ulike arter og grupper. De beste dykkerne finner man blant tannhvalene, i den forstand at mange av disse hvalene dykker dypere og lengre enn bardehvalene. Årsaken til dette er å finne i hva slags føde disse dyrene normalt spiser. Som gruppe står nebbhvalene i en særstilling når det gjelder dype dykk, men den beste dykkeren av alle er trolig spermhvalen. Forskerne antyder at denne hvalen sannsynligvis kan dykke ned mot en dybde på 3000 meter eller mer, selv om slike dykk aldri har blitt offisielt dokumentert. Faktisk er det dypeste dykket som er dokumentert av en spermhval «kun» til 1219 meter. Det har imidlertid blitt registrert dykk som har vart opp mot 120 minutter, og flere forskere antyder at spermhvalen kan være neddykket i opp mot 190 minutter (Eugen Gravningen Sørmo, 2003) på det mest ekstreme. Den offisielle verdensrekorden for pattedyr er på 1 899 meter og ble utført av en gåsenebbhval den 17. oktober i 2006, i et dykk som varte i 85 minutter. Det er allikevel sannsynlig at denne hvalen kan dykke enda dypere, trolig til mer enn 2 000 meter. Nebbhvaler dykker typisk i 20–30 minutter og til dybder på 1000 meter eller mer. Selv om hvalen er et pattedyr unngår den dykkesyke. Når en hval dykker dypere enn 100 meter, kollapser lungene ettersom trykket øker, og den komprimerte luften presses inn i det respiratoriske treet som motstår trykket fordi hvaler har brusk i veggene, helt ned til de terminale bronkiolene. Brusken gjør at hvalen tåler trykket. Fra disse respiratoriske gangene kan ikke nitrogenet trekke seg inn i blodbanen, slik at dykkersyke kan oppstå. Hvalene har utviklet mange av de samme tilpasningene til dykking som man finner hos seler. Hvalene har blant annet økt kapasitet for lagring av oksygen som følge av et stort blodvolum med høye hematokritverdier (andeler med røde blodlegemer målt i prosent) og høye konsentrasjoner av myoglobin (et protein som er viktig for å transportere oksygen til musklene) i muskulaturen. Det er også kjent at hvaler kan regulere hjertefrekvensen under dykking – såkalt "bradycardia", men artene har sannsynligvis ulike forutsetninger og behov. Behovet er størst hos de arter som dykker dypest, og derfor trolig også best utviklet. Kommunikasjon. Hvalen kommuniserer med både lyd, såkalt "hvalsang", og kroppsspråk. Hvalsangen deles gjerne opp i emner eller fraser (sistnevnte er kortere). Det er bare hannene som «synger», og forskerne har registrert at sangen endrer seg litt fra år til år. Mest kjent for sin sang er knølhvalen. Siden hvaler ikke har stemmebånd, oppstår sangen når hvalen presser luft gjennom sine enorme neseganger. Forskere er fremdeles usikre på hva hensikten med hvalsangen er, men siden bare hannene synger, antok man lenge at sangen kun var for kurtisering. Nå mener imidlertid forskerne at sangen også tjener en rekke formål. Siden lyd bærer svært godt i vann kan hvaler kommunisere med infralyd (lavfrekvent lyd) over enorme distanser, kanskje over flere hundre kilometer. Hvaler har derfor spesielt godt utviklet hørsel. Hvalstranding. Strandet hval som forsøkes reddet Det hender at hvaler strander, altså svømmer på land og ikke selv klarer å ta seg ut på dypt nok vann til å kunne svømme. Hvalstranding skjer stadig oftere, men man vet ikke med sikkerhet hvorfor det skjer. Det eksisterer en rekke ulike teorier. En teori er at hvalene av ulike årsaker feilnavigerer. En annen teori er at hvalene blir jaget på land, eksempelvis av jaktende spekkhoggere. De fleste hvaler som strander er arter som holder til på dypt vann. Dette er årsaken til teorien om feilnavigering. Man kan tenke seg at de ikke er kjent i kyststrøkene og derfor feilnavigerer og havner på land. Den mest omfattende massestrandingen man kjenner til i nyere tid skjedde på New Zealand i 1985. Da strandet omkring 400 grindhvaler der. Også i 2005 strandet det 129 grindhvaler på New Zealand, men denne gang greide myndighetene å redde 108 av dem. I det siste har stadig flere forskere tatt til orde for at såkalt "akustisk forurensning" kan være en betydelig årsak til at hvaler strander. Man tenker seg da at stadig mer utstrakt bruk av ekkolodd og sonar (særlig i militær sammenheng) kan påvirke hvalenes navigasjonsevne. Evolusjon. Hvalenes avstamning har lenge vært en gåte for vitenskapen, som har hatt to hovedteorier. Rovpattedyrteorien. Lenge trodde man at hvalene var etterkommere av forhistoriske kjøttetende dyr som lignet mest på nåtidens hyener, men hadde hover. Denne gruppen dyr er kjent under det vitenskapelige navnet Mesonychidae. Hovdyrteorien. Ifølge den andre hovedteorien, som flertallet eksperter nå regner som mest sannsynlig, delte hvalene forfedre med dyr i gruppen Artiodactyla, en gruppe hovdyr som i tillegg til sauer også omfatter geiter, hjort, storfe og flodhester. Tidligere molekylære og genetiske studier styrker også denne teorien, som gjør flodhesten til hvalens nærmeste nålevende slektning. Den felles forfaren til hvalene og de forskjellige klovdyrene tilhørte gruppen Condylarthra, som gjerne kalles "tidlige hovdyr". Disse var relativt nært beslektet med de (den gang) primitive rovpattedyrene, og liknet disse i bygning og trolig levevis. Condylarthene blomstret trolig opp for ca. 65 millioner år siden, samtidig med at dinosaurene død ut. Mens hvalene fortsatt er rovpattedyr (fiske- og krilletere), har de øvrige etterkommerene tilpasset seg et liv som planteetere. "Pakicetus"-teorien. Den amerikanske paleontologen Philip D. Gingerich, som arbeider ved University of Michigan, fant imidlertid et annet svar på gåten i 2000. Under arbeider i Pakistan oppdaget han et 47 millioner år gammelt fossil av "Pakicetus", et landlevende dyr på størrelse med en ulv. Gingerich oppdaget sammen med Neil Wells, Donald Russell, og S. M. Ibrahim Shah opprinnelig "Pakicetus" tilbake i 1983, men det nye funnet besto av deler som gjordet det mulig å fastslå at "Pakicetus" hadde en ankelknokkel som lignet sauenes og et kranium som lignet hvalenes. Pakicetidene (Pakicetidae), som disse dyrene kalles i et familiebegrep, omfatter i tillegg til slekten "Pakicetus" også de tre slektene "Gandakasia", "Nalacetus" og "Ichthyolestes" (sistnevnte på størrelse med en rødrev). Fossile pakicetider er funnet både i Pakistan og i det nordvestre India, i et område forskerne mener var et kystområde for 52 millioner år siden. Man kan derfor tenke seg at de kjøttetende pakicetidene (som altså var rovpattedyr) kanskje fant føden langs denne kyststripen eller kanskje direkte i vannkanten. "Pakicetus" kan således vise seg å være hvalenes progenitor. De første hvalene. Man regner med at hvalens forfedre gikk i vannet for omkring 50 millioner år siden, der de etter hvert ble til tidlige hvaler (urhvaler) i gruppen Archaeoceti. Disse tidlige hvalene hadde halsvirvler som ikke var sammenvokste og differensierte tenner. Frambeina var omdannet til korte luffer og bakbeina var trolig nærmest fraværende. Forvandlingen fra denne gruppen til moderne hvaler (i gruppen Cetacea) tok trolig noe over 20 millioner år. Cetacea. Man regner i dag at Cetacea som gruppe oppsto for omkring 35 millioner år siden. Videre regner man med at gruppen av bardehvaler og tannhvaler trolig skilte lag for omkring 30 millioner år siden. Klassifisering. Det vitenskapelige navnet «Cetacea» stammer fra det latinske ordet "Cetus" og blir brukt i biologien som navn på «hval»; den opprinnelige betydningen «stort sjødyr» var mer generell. Den stammer fra det greske ordet "ketos", som direkte oversatt betyr «sjømonster». Cetologi er den delen av marin vitenskap som omhandler studiet av hvalartene. Det finnes mer en 80 hvalarter, men det knytter seg relativt stor usikkerhet til det eksakte antallet. Årsakene til dette er flere. En hovedårsak er at forskere seg i mellom er uenige om hvor grensene for artsdeling skal gå, ikke bare blant hvaler, men generelt sett. Moderne teknologi har ført til at det har blitt «"oppdaget"» en rekke «"nye"» arter, basert på forskjeller i artenes anatomi, morfologi og DNA-profil. Man snakker altså ikke om uoppdagede dyr og planter, men om «"velkjente"» forekomster som med ny teknologi kan defineres som nye arter. Hvaler er vanskelige å studere, siden de tilbringer mye tid i neddykket tilstand, så man må regne med at det kan komme endringer i både antallet arter og slekter. I de siste to tiårene har det blant annet dukket opp flere nye arter blant de lite kjente nebbhvalene. Teknologien har også vist at dyr vi tidligere regnet som separate arter egentlig tilhører samme art, slik tilfellet var med indusdelfin og gangesdelfin. Disse regnes nå som underarter av indiadelfin ("Platanista gangetica"). Familier, slekter og arter. Listen nedenfor er klassifiseringsmessig i henhold til Laura May-Collados og Ingi Agnarssons store undersøkelse (publisert i 2005), der 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk. Resultatet fra studien stemmer godt over ens med nyere DNA forskning, men det ble også gjort noen nye oppdagelser. Dette er det tatt hensyn til nedenfor. Blant annet slår undersøkelsen fast at sørlig vågehval ("Balaenoptera bonaerensis") er nærmere beslektet med gråhval ("Eschrichtius robustus") enn med seihval ("Balaenoptera borealis") og brydehval ("Balaenoptera edeni"), men dette er det ikke tatt hensyn til i listen nedenfor. Det er imidlertid en indikasjon på at hvalenes klassifisering kanskje vil få endel endringer i årene som kommer. I tillegg til artene som var med i undersøkelsen inkluderer listen nedenfor også 20 arter som ikke var med, men som gjerne regnes som egne arter. Manglende aksept for enkelte arter kommer eventuelt fram i den enkelte artikkelen. Den totale listen inkluderer derfor 15 bardehvaler og 69 tannhvaler (totalt 84 arter). Hvalfangst. Hvalfangst i siste halvdel av 1800-tallet Det er uvisst når mennesket først begynte å jakte på hval. De tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst har blitt funnet i Sør-Korea, hvor innrissede tegninger (datert til 6000 f.Kr.) viser at steinaldermennesker jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangsteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikert over tid. Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel det baskiske fiskeriet, som jaktet på den nordatlantiske retthvalen fra 1400 til 1700-tallet, og fiskeriet rundt og imellom Svalbard og Grønland fra rundt 1600 til 1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter hvalolje, mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum. Pelagisk hvalfangst ble drevet av store hvalfangstekspedisjoner, som besto av et flytende hvalkokeri og opp mot 10 hvalbåter. Norge, England, Nederland og Japan utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet. Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø. Fredning og ny fangst. I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene. I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr. Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i Hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt. De norske kvotene på vågehval baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre. I 2005 var kvoten på 670 dyr, mens den for 2007 var på 1 052 dyr. Kvoten var altså like stor som i 2006, men det er en viktig forskjell. I 2007 ble det tillatt å ta inntil 900 dyr i områdene langs kysten, det vil si i Nordsjøen, langs kysten fra Stad til Finnmark, i Barentshavet og ved Svalbard. I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise. For 2010 er kvoten satt til 1286 dyr. Hvalsafari. At det ble et generelt forbud mot hvalfangst på 1980-tallet skyldtes ikke minst et sterkt engasjement fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine metoder for å stopp den. En av de mest markante personene i motstandsbevegelsen mot hvalfangst var skipper og miljø- og dyrevernaktivisten, canadieren Paul Watson, som var en av de tre grunnleggerne av Greenpeace, og et produkt av Greenpeacebevegelsens intense kampanje mot hvalfangt i det gamle Sovjet på 1970-tallet. Watson var villig til å ty til mer ekstreme virkemidler for å oppnå sine mål. Han forlot Greenpeace og dannet den nye og langt mer ekstreme organisasjonen Sea Shepherd Conservation Society i 1977. Et av virkemiddelene han tok i bruk var å renne hvalfagerskutene i senk. Som skipper ombord på båten Sea Shepherd hevder Watson å ha senket 10 hvalskuter siden 1979. På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for såkalt "hvalkikking" i noen land. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i noen land, kanskje spesielt i USA og Canada som må regnes som ledende i utviklingen av denne nye næringen. I dag er hvalkikking populært i mange land, også i Norge der en rekke selskaper nå tilbyr turister å se hval gjennom et produkt næringen har valgt å kalle hvalsafari. I Norge er virksomheten mest omfattende i nordområdene, der sjansen til å se hval er størst. Hvalsafari har også blitt et popuært produkt i land som Sør-Afrika, New Zealand og Australia, på Azorene og i en rekke land rundt Middelhavet og det øvrige Europa. I det siste har det også utviklet seg en gryende næring i land som Chile og Argentina, som begge ligger sentralt i forhold til hvalkikking i Sørishavet. Eksterne lenker. Dette er kilder som ikke er referert direkte i teksten, men som i en viss utstrekning er benyttet. Potettrykk. Potettrykk er en enkel trykketeknikk og formingsaktivitet for oftest små barn. For å trykke, deler man en potet i to, skjærer ut en enkel figur i snittflaten og påfører flaten maling eller trykksverte. Dermed kan man bruke den halve poteten som et stempel og dekorere papirer eller tekstiler med mønstre og figurer. Potettrykk er enkelt og billig å lage, men den utskårne poteten blir fort slitt. Trykkresultatet blir vanligvis grovere og mer unøyaktig enn når en bruker trykkplater og stempler av sterkere og fastere materialer. Potettrykk tilsvarer blokktrykk, tresnitt, linoleumssnitt og andre grafiske høytrykksteknikker. Norske «Potettrykkets gruppe» er den første gruppen på Facebook eksklusivt viet temaet potettrykk. K2 Sports. K2 Sports er en amerikansk produsent av bl.a. ski, snowboard, skøyter, sykler, fiskeutstyr, sportsklær og sko. Selskapet ble etablert i 1961. Innfjordtunnelen. Innfjordtunnelen er en 6594 meter lang veitunnel i Rauma kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. Tunnelen går fra Gridset ved Innfjorden til Veblungsnes på europavei 136, og ble åpnet i 1991 til erstatning for strekningen langs Romsdalsfjorden som ble permanent stengt etter et steinskred i 1989 som tok ett menneskeliv. Fra raset og til tunnelåpningen gikk veien over en midlertidig fergestrekning mellom Åndalsnes og Innfjorden. I likhet med mange andre tunneler i Norge er Innfjordtunnelen noe plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen., Londonderry Air. "Londonderry Air" er en salme fra Irland, spesielt fra Nord-Irland. Den er populær og meget sunget blant irskættede verden over. Den er en folkemelodi som ble påstått nedtegnet av Jane Ross (1810–1879) fra Limavady, Londonderry, og ble først publisert i Limavady i 1855 av folkemusikksamleren George Petrie (1789–1866), da med angivelse»ukjent opprinnelse». Jane Ross påsto at hun hadde skrevet den ned fra harpemusiker, men siden melodien mangler de karakteristiske trekk fra tradisjonell, irsk harpemusikk antar man at Jane Ross er den egentlige komponisten. På midten av 1800-tallet var det en romantisk tanke om finne skjult kultur i folkedypet, en såkalt folkekultur, noe forskerne nå avviser, spesielt siden ingen annen versjon eller variant av melodien er blitt nedtegnet av andre folkeminnegranskere. Det er bortimot hundre ulike tekster knyttet til melodien. En av de mest kjente er "«Danny Boy»", som er spesielt populær i irske miljøer USA og benyttes ofte i begravelser. Den første strofen lyder "Oh Danny Boy, the pipes, the pipes are calling..." og var skrevet av en engelskmann, advokaten Frederic Edward Weatherly (1848–1929), som faktisk aldri besøkte Irland. Den første teksten som er knyttet til melodien regnes som sikkert å være «The Confession of Devorgilla», også kjent som «Oh! shrive me, father». Den mest brukte teksten i Norge er «In Derry vale...» er skrevet av W. G. Rothery. For tekst og melodi, se ekstern lenke nedenfor. Melodien spilles ofte under bisettelser. Bengt Sigurd har skrevet en svensk tekst. Den svenske tittelen er «Jag saknar dig». Gunnar Wicklund med Sven-Olof Walldoffs orkester spilte den inn i Stockholm i 1965. I Norge ble sangen utgitt på singlen His Master's Voice 45-AL 6135. Arrangør var Ken Wall. Norsk versjon. Yngvar Johansen har skrevet en kristen norsk tekst. På norsk bærer den tittelen «På tidens hav». Eksterne lenker. Londonderry Air Likekjønnet ekteskap. New Zealand (2012) USA (MA 2004; CT 2008; IA, NH og VT 2009; DC 2010) Nederlandske Antiller (kun nederlandske) USA (MD, NY, RI) Likekjønnet ekteskap er en betegnelse på en ekteskapslovgivning som gir også likekjønnede par muligheten til å inngå ekteskap, det vil si utover den partnerskapsordningen som finnes i flere land og i motsetning til den lovgivning som legger til grunn at ekteskap gjelder mann og kvinne. En slik lovgivning ble innført først i Nederland i 2001, og har senere blitt vedtatt i Belgia, Spania, Canada, Sør-Afrika, Norge, Sverige, Portugal, Island, Argentina og Danmark. Endringene i den norske ekteskapsloven kom som resultat av en kampanje for felles ekteskapslov. Endringene i ekteskapsloven ble vedtatt av Stortinget i 2008 og de nye endringene trådte i kraft 1. januar 2009. Begrepet «likekjønnet ekteskap» er kontroversielt. Motstanderne hevder blant annet at begrepet ekteskap "betyr" samliv mellom mann og kvinne i lovmessige former og at dette reflekteres av internasjonale avtaler som FNs menneskerettighetserklæring, mens forkjemperne hevder at en endret lovforståelse er et naturlig skritt for å forbedre likestillingen mellom likekjønnede og ulikekjønnede par, og sikre barn med foreldre i likekjønnede forhold juridisk. Andre begreper som er i bruk omfatter samkjønnet ekteskap, kjønnsnøytralt ekteskap og homofilt ekteskap. Status for likekjønnede ekteskap verden over. Kart over lovgiving for likekjønnet samliv i forskjellige deler av verden. Norge. Likekjønnet ekteskap er tillatt i Norge siden 1. januar 2009. Under tittelen "Felles ekteskapslov" fremmet Jens Stoltenbergs andre regjering en rekke endringer i Ekteskapsloven, Barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven med siktemål å gi likekjønnede par rett etter loven til å få sine samliv regnet som ekteskap. Dernest var meningen å gi likekjønnede par samme rett som ulikekjønnede til å bli regnet som potensielle adopsjonsforeldre. For kvinnepar der den ene eller begge blir befruktet med donorsæd (f.eks. ved hjelp av inseminasjon), ble likestilling med ulikekjønnede par oppnådd ved at begge blir regnet som barnets foreldre. Lovendringene ble ble vedtatt av Odelstinget 11. juni 2008 med 84 mot 41 stemmer, og bifalt av Lagtinget 17. juni 2008 med 23 mot 17 stemmer. Endringene i Lov om ekteskap trådte i kraft 1. januar 2009. Endringene i denne sammen med de tilhørende endringene i Barneloven m.fl. ble omtalt som «felles ekteskapslov» fordi det tidligere var en egen lov som regulerte ekteskapslignende forhold for likekjønnede par (partnerskapsloven). Resten av Europa. Kart som viser juridisk status for likekjønnede parforhold i Europa. Per juli 2010 er lover som tillater likekjønnede ekteskap i kraft i Nederland (2001), Belgia (2003), Spania (2005), Sverige (2009), Portugal (2010) og Island (2010). Disse landene behandler gifte par på samme måte uavhengig av kjønnssammensetning, også når det gjelder mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre. I en del europeiske land (som Storbritannia) gir ordninger lignende registrert partnerskap rettigheter som er tilnærmet like ekteskap, med forskjellen kun i navnet. I en undersøkelse foretatt av EOS Gallup Europe i 2003 viste det seg at 57 % av befolkningen i det daværende EU med 15 medlemsland støttet likekjønnede ekteskap. Støtten er mindre i landene som ble medlemmer i 2004 (omtrent 28 %), altså er omtrent 53 % av EU per 2004 med 25 medlemsland tilhengere av å tillate likekjønnede ekteskap. Frankrike. I mai 2004 annonserte Parti Socialiste at de støttet likekjønnede ekteskap. En undersøkelse foretatt av magasinet Elle i 2004 viste at 64 % av Frankrikes befolkning støtter likekjønnede ekteskap, og 49 % støtter adopsjonsvurderingsrett for likekjønnede par. I 2006 anbefalte en kommisjon nedsatt av presidenten for det franske parlamentet med at Frankrike ikke bør innføre likekjønnede ekteskap. Kommisjonen bestod av 30 fagfolk, og med basis i barnets rettigheter anbefalte den også med at likekjønnede par ikke bør gis adopsjonsrett eller rett til kunstig befruktning. Latvia. Den latviske nasjonalforsamlingen vedtok i midten av desember 2005 en grunnlovsendring som forbyr likekjønnede ekteskap, etter forslag fra det kristeligdemokratiske partiet. Landet hadde allerede forbud mot dette, men mente det var nødvendig å slå det fast i grunnloven for å hindre inngripen fra EU. President Vaira Vīķe-Freiberga signerte lovendringen like etter, og gjorde med det Latvia til det andre EU-medlemslandet (etter Litauen) til å grunnlovsfeste at ekteskap kun kan inngås mellom personer av ulikt kjønn. Australia. I 2004 framla statsminister John Howard en lovendring som forbød både likekjønnede ekteskap å bli inngått i Australia og likekjønnede ekteskap inngått i utlandet å bli anerkjent i Australia. Loven ble vedtatt 13. august 2004, mot stemmene fra Det australske demokratiske partiet og det Australske Grønne partiet. De Grønne foreslo under diskusjonen å endre navn på lovforslaget fra «Marriage Amendment Bill» (Forbedret ekteskapslov) til «Marriage Discrimination Bill» (Diskriminerende ekteskapslov), men dette gikk ikke gjennom. 11. mai 2006 ble en lov som gav likekjønnede par ekteskapslignende rettigheter vetatt i Australian Capital Territory. Statsminister Howard har senere protestert på denne likegjøringen av likekjønnede forhold og «tradisjonelle ekteskap» og vil forsøke å få loven endret tilbake, på tross av riksadvokat Philip Ruddocks uttalelse om at slike lovendringer er opp til hver enkelt delstat. Sør-Afrika. I desember 2005 vedtok Grunnlovsdomstolen at eksklusjon av likekjønnede ekteskap i sørafrikansk lov «representerte en grov og misledende uttalelse fra lovens side om at likekjønnede par står utenfor fellesskapet, og at deres behov for bekreftelse og beskyttelse av sine intime relasjoner som mennesker skulle være mindre enn behovene til heterofile par». Domstolen fastslo med dette at den daværende definisjonen av ekteskap var grunnlovsstridig, og gav den lovgivende forsamling ett år til å gjøre de nødvendige endringer i loven. 14. november 2006 ble den nye loven vedtatt av Underhuset med 229 mot 41 stemmer, og av Overhuset 28. november. 30. november ble lovendringen signert av visepresident Phumzile Mlambo-Ngcuka, bare én dag før likekjønnede ekteskap ville blitt innført under rettsordre. Det første paret, Vernon Gibbs og Tony Halls, ble viet uten problemer i George i Cape-provinsen neste dag, den 1. desember. Nord-Amerika. Likekjønnede ekteskap er tillatt i Canada (siden 2006) og i enkelte delstater i USA. Amerikas forente stater (USA). Likekjønnede ekteskap er tillatt i delstatene Massachusetts, Connecticut, New York (Lovendringen ble vedtatt i Juni 2011), Iowa, Vermont og New Hampshire, samt hovedstadsdistriktet District of Columbia. En tilsvarende lov i delstaten Maine ble avvist i en folkeavstemning 3. november 2009. Delstaten California tillot likekjønnede ekteskap fra juni til november 2008, da et forbud ble tatt inn i delstatens grunnlov etter en folkeavstemning. Tilhengere av likekjønnet ekteskap har utfordret forbudet i retten, og 4. august 2010 ble forbudet erklært grunnlovsstridig av en føderal dommer. Saken forventes å bli anket helt til høyesterett. Hawaii, Maine, New Jersey, Vermont, Oregon, Washington og Maryland tillater personer av samme kjønn å inngå ekteskapslignende forbindelser som ligner registrert partnerskap. Den føderale loven Defense of Marriage Act, vedtatt i 1996, definerer ekteskap som en forbindelse mellom en mann og en kvinne, og forbyr føderale myndigheter å anerkjenne likekjønnede ekteskap. President Barack Obama lovet i sitt valgprogram å jobbe for å endre denne loven. De delstatene som forbyr ekteskap mellom personer av samme kjønn er Arkansas, Colorado, Georgia, Idaho, Kentucky, Michigan, Mississippi, Montana, Nord-Dakota, Ohio, Oklahoma, Oregon, Utah, Sør-Carolina, Sør-Dakota, Tennessee, Virginia og Wisconsin. Mexico. Likekjønnede ekteskap ligger an til å bli tillatt i hovedstaden Mexico by etter at byens lovgivende forsamling vedtok å endre ekteskapsloven 21. desember 2009. Loven er forventet å tre i kraft i februar 2010. To delstater tillater registrert partnerskap: Det Føderale Distriktet (som omfatter Mexico by) og Coahuila. En lignende lov debatteres også i delstaten Colima. Argentina. Senatet i Argentina vedtok den 15. juli 2010 en lov som sidestiller likekjønnede ekteskap med heterofile. Nepal. Likekjønnede ekteskap i Nepal har enda ikke offisiell godkjennelse, men partnerskap er tillatt. Høyesterett i Nepal bestemte 17. november 2008 at homofile, bifile og transseksuelle ved lov skulle defineres som «naturlige mennesker» og ha fulle rettigheter; inkludert retten til å gifte seg, men dette er enda ikke vedtatt. Argumentasjon. Frem til slutten av det 20. århundret fantes det ikke noe samfunn som har likestilt likekjønnet samliv med «mor-far-barn-relasjonen». I noen kulturer og tidsepoker har det eksistert alternative samlivsformer, men disse har kun i få tilfeller blitt sidestilt med parforhold mellom mann og kvinne. Mot slutten av det 20. århundret ble imidlertid likekjønnet samliv i større grad akseptert i deler av den vestlige verden. Legitimiteten av et ekteskap mellom to personer baserer seg på hvor man henter den autorative definisjonen av «ekteskap» fra. Forkjempere for likekjønnede ekteskap mener at mulighet til ekteskapsinngåelse er en rettighet man har krav på siden det er en juridisk avtale kontrollert av myndighetene, som ikke bør begrenses til par av ulikt kjønn. Motstanderne deres mener ekteskap ikke er noen rettighet i seg selv, og at det burde tillates eller forbys på moralske eller religiøse grunnlag, og at en endring av definisjonene vil føre til en nedbrytning av samfunnet. Kontroversen omhandler for det meste myndighetenes definisjon av ekteskap, og i mindre grad velsignelse av likekjønnede parforhold av forskjellige religiøse organisasjoner. Argumenter om flertallets mening. Enkelte motstandere hevder at flertallet i befolkningen er imot lovendringer som tillater likekjønnede par å gifte seg. Flere undersøkelser viser at dette ikke er tilfelle, verken i Norge eller i resten av Europa. Argumenter om ekteskapets funksjon. Motstanderne av likekjønnede ekteskap argumenterer at forhold mellom mennesker av ulikt kjønn er grunnlaget for formering, som igjen er grunnlaget for familieenheten, hovedbyggestenen i samfunnet. Enkelte religiøse og andre ser ekteskapet ikke som en juridisk konstruksjon men som en naturlig oppstått «pre-politisk» institusjon som staten må anerkjenne slik den anerkjenner andre naturlige institusjoner som jobber og familier. De mener at definisjonen som likekjønnede ekteskap fører med seg forandrer den sosiale funksjonen av ekteskapet fra reproduksjon til frihet til å ha sex. Disse omtaler ofte seg selv som «forsvarere» av det tradisjonelle ekteskapet. Et vanlig argument mot likekjønnede ekteskap er at ekteskapets formål er et resultat av seksuell tiltrekning som leder til formering, og at likekjønnede parforhold ikke i seg selv kan føre til avkom. Motargumentet er at siden loven ikke forhindrer ekteskap mellom en mann og en kvinne som ikke kan eller ikke ønsker å få barn, eller for kvinner etter overgangsalderen, kan ikke argumentet om formering brukes mot likekjønnede ekteskap, spesielt siden teknologisk utvikling tillater likekjønnede par å få sine egne barn. Et krav om at ekteskap må være i stand til formering er heller ikke tillatt i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjonen Noen proponenter av likekjønnede ekteskap argumenterer med at likekjønnede ekteskap er «moralske» nok til å understøtte den familiesentrerte rollen ekteskapet spiller i samfunnet selv uten biologisk avkom. Det argumenteres også at ekteskapet som institusjon ville bli styrket ved å gjøre det tilgjengelig for flere, og at muligheten for ekteskap ville oppmuntre homofile til å slå seg ned med en partner og stifte familie. Andre hevder at ekteskapet ikke lenger har noen formeringsstimulerende funksjon for staten, siden mange land, blant dem Norge, yter støtte til foreldre med barn uavhengig av deres sivile status. Noen libertarianere er motstandere av likekjønnet ekteskap fordi de er imot alle former for statssanksjonert ekteskap, også mellom partnere av forskjellig kjønn. De er ikke nødvendigvis imot ideen om likekjønnede giftemål i seg selv, men at staten skulle ha noen rolle i verken det eller i ekteskapsinngåelser mellom partnere av forskjellig kjønn. Argumenter om tradisjon. Proponenter av likekjønnede ekteskap påpeker at «tradisjonelle» konsepter om ekteskap faktisk allerede har gått gjennom store forandringer. Polygami har blitt forbudt, gifte kvinner er ikke lenger regnet som deres ektemenns eiendom, skilsmisse er tillatt, bruk av prevensjon innenfor ekteskapet er tillatt, og lover som forbyr ekteskap mellom personer av forskjellig rase er borte i de fleste moderne samfunn. Det faktum at endringer i skikkene rundt ekteskap har skjedd mange ganger tidligere leder til argumentet om at ekteskapsistitusjonen er dynamisk, og at likekjønnede ekteskap bare er videre evolusjon. Religiøse argumenter. Noen motstandere argumenterer mot likekjønnede ekteskap på religiøst grunnlag. De mener at å utvide ekteskapet til også å gjelde likekjønnede par undergraver den konvensjonelle betydningen av ekteskap ifølge religiøs forståelse og tradisjoner, fører ikke til avkom, og medfører en økt offisiell aksept av parforhold basert på seksuelle handlinger deres respektive religion forbyr. Konservative og noen moderate kristne uttaler videre at likekjønnet ekteskap er imot Bibelen, for eksempel (handlinger som angivelig førte til ødeleggelsen av byene Sodoma og Gomorra). Denne historien var også opprinnelsen til ordet sodomi. Andre sitater er (som ved bokstavelig tolkning foreskriver dødsstraff for seksuell kontakt mellom menn), og og. Andre moderate og liberale kristne deler synet om at disse sitatene er tatt ut av sin skriftlige, historiske og kulturelle sammenheng, og kan ikke regnes som gjeldende for likekjønnede forhold slik vi kjenner dem i dag. De ser på sitatene om Sodoma og Gomorra som referanser til systematisk voldtekt, og sitatene fra 3 Mos som del av den jødiske helligdomskodeks, og dermed reservert for jøder på den tiden. Denne teksten inneholder mange forskrifter som ikke praktiseres av kristne i dag, for eksempel forbudet mot å gå med klær av blandingsfiber eller forbudet mot å spise svinekjøtt. For liberale kristne er sitatet fra Romerbrevet sett på som en referanse til spesifikke seksuelle ritualer fra gresk-romerske templer og tilbedelse av idoler, og ikke ment å omtale moderne homofili. En grunnleggende bekymring for opponentene er at innføring av likekjønnede ekteskap muligens kan lede til en begrensning av religiøse institusjoners ytringsfrihet, og tvinge dem til å utføre seremonier i forbindelse med ekteskapsinngåelser de ikke støtter. Proponentene hevder på sin side at siden de fleste land er rettsstater og ikke gudsstater, utføres ekteskapsinngåelser sanksjonert av staten og under prinsippet om trosfrihet og at ekteskapet defineres av lovgiver og ingen annen. "Slippery slope"-argumenter. Noen opponenter hevder også at å tillate likekjønnede par å gifte seg vil føre til en utvisking av andre juridiske føringer og lede til legalisering av en rekke utradisjonelle forhold. Fremst tenkes det da på polygami, men også incestuøse og proforma ekteskap er blitt nevnt, og til og med ekteskap mellom mennesker og dyr. Polygami. Hovedargumentet her er at den tradisjonelle definisjonen av ekteskap inneholder to komponenter, en binding mellom to personer av ulikt kjønn, og at å forandre en av disse komponentene (klausulen om ulike kjønn) vil nødvendigvis kunne føre til en forandring av den andre (klausulen om én person). Eksempler på tendenser i slik retning kom i september 2005 da en borgerlig vigselsmyndighet i Rosendaal i Nederland registrerte et partnerskap ("samenlevingscontract") mellom én mann (46 år) og to etter eget utsagn biseksuelle kvinner (31, 35), og den 2. januar 2007, da den kanadiske delstaten Ontarios appelldomstol tilkjente like foreldrerettigheter og -plikter for tre «foreldre» til et barn som bodde med et lesbisk par: Barnets biologiske mor og far, og den biologiske mors kvinnelige partner. Ekteskap mellom mennesker og dyr. Argumentet er uvanlig. Det går ut på at ekteskapet i tradisjonell forstand er mellom to mennesker av ulikt kjønn, og at dersom man ikke lenger har klausulen om ulikt kjønn, er det fare for at klausulen om at begge parter må være mennesker også forsvinner. Ikke-menneskelige (altså dyr) er imidlertid ikke i stand til å samtykke til en ekteskapskontrakt. Dette argumentet blir ikke tatt seriøst av de fleste kommentatorer, og er regnet for å være fornærmende i det at det sammenligner homofile mennesker med dyr. Etymologi. Noen motstandere mener også at ordboksdefinisjonen av ordet «ekteskap» bør vektlegges i diskusjonen, og argumenterer ofte med at ordbøker på flere språk, deriblant de norske bokmåls- og nynorskordbøkene, definerer ekteskap som et "«samliv mellom mann og kvinne som er bygd på en rettslig bindende overenskomst»". Denne ble oppdatert rett etter at lovendringen for likekjønnet ekteskap ble vedtatt av Stortinget i 2008. Det har også blitt hevdet at begrepet «kjønnsnøytralt ekteskap» ut fra denne lingvistiske definisjonen er en selvmotsigelse. Forkjemperne innvender at dette er et sirkelresonnement; «ekteskapet er mellom mann og kvinne fordi det er det», og at lingvistiske definisjoner endres etter ordenes faktiske bruk. Ved en lovendring som gir likekjønnede par rett til å gifte seg vil definisjonen av ordet «ekteskap» forandres. Noen motstandere hevder at denne innvendingen minner sterkt om det fenomen som beskrives som "Newspeak" ("nytale") i George Orwells «1984»; problemer omgås ved at samfunnskrefter med definisjonsmakt endrer begrepenes betydning alt etter hva som for dem er politisk ønskelig. Menneskerettighetserklæringen. En argumentasjon basert på internasjonale rettsdokumenter og avtaler kan ta utgangspunkt i menneskerettighetserklæringen og en rekke andre internasjonale overenskomster. At ekteskapet er en ordning mellom mann og kvinne var den definisjonen som lå til grunn for statenes forståelse av begrepet da FNs menneskerettserklæring (§ 16 n. 1) ble vedtatt i desember 1948. Det er dermed den juridiske forståelse som var enerådende for de stater som tiltrådte erklæringen da og senere, deriblant en rekke stater som avvek fra en forståelse av ekteskapet som monogamt. Superman Returns. "Superman Returns" er en amerikansk spillefilm basert på figuren og superhelten Supermann. Filmen kom i 2006, og ble regissert av Bryan Singer. Rollen som Supermann/Clark Kent spilles av Brandon Routh. Lois Lane spilles av Kate Bosworth, mens Kevin Spacey spiller Lex Luthor. Handling. Handlingen til filmen er lagt noen år etter hendelsesforløpet i "Superman II" fra 1980. Clark Kent/Supermann/Kal-El har vært borte fra jorden i fem år. Når han kommer tilbake til jorden har mye blitt forandret. Hans store kjærlighet Lois Lane har gått videre i livet og giftet seg. Verden ser ut til å greie seg uten Supermann. I mellomtiden er skurken Lex Luthor sluppet fri fra fengselet og har dratt for å finne Supermanns borg, kalt ensomhetsborgen, hvor han lærer om Supermanns opphav. Han stjeler avansert teknologi som han bruker til å lage et nytt kontinent og setter USA under oversvømmelse. Det ser ut til at verden trenger mannen av stål nok en gang. Møreforskning Molde. Møreforskning Molde er en forskningsinstitusjon tilknyttet Høgskolen i Molde. Institusjonen ble opprettet i 1986 av daværende Distriktshøgskolen i Molde og Møreforskning som "Forskningssenter Molde". Møreforskning Molde eies av Møreforskning og Høgskolen i Molde, med førstnevnte som knapp majoritetsaksjonær. Per 2005 har selskapet 12 ansatte og er lokalisert i Kunnskapsparken i Molde. Møreforskning Molde er kanskje mest kjent for samfunnsøkonomiske analyser ledet av professor Arild Hervik utført i forbindelse med større samferdselsprosjekt. Erling Johannes Husabø. Erling Johannes Husabø (født 29. september 1961 i Leikanger) er en norsk jurist. Han er professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen siden 1998. Husabø ble cand. jur. i 1986 og tok den juridiske doktorgrad i 1994 med avhandlingen "Rett til sjølvvalt livsavslutning?". Han mottok Meltzer-prisen for yngre forskere i 1995, og har vært konstituert lagdommer i Gulating lagmannsrett og prodekanus ved det juridiske fakultet i Bergen. Han var medlem av Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet fra 2000 til 2004, og er medlem av Bioteknologinemnda i perioden 2004–2007. Han har bl.a. engasjert seg i debatten om såkalte kjønnsnøytrale ekteskap og endringer i straffeloven i forbindelse med krigen mot terrorisme. Sergej Saveljev. Sergej Petrovitsj Saveljev (russisk "Сергей Петрович Савельев", født 26. februar 1948 Rajtsjikhinsk i Amur oblast, død 29. oktober 2005 Istra i Moskva oblast) er en tidligere russisk langrennsløper. Han representerte Sovjetunionen. Under OL 1976 i Innsbruck tok han gull på tremila, og gikk på det sovjetrussiske laget som tok bronse på stafetten, slått av Finland og Norge. To år senere, under VM 1978 i Lahtis, gjentok han bragden ved å gå helt til topps på tremila, foran landsmannen Nikolaj Zimjatov og den polske overraskelsesmannen Józef Łuszczek. I vinter-OL 1980 i Lake Placid deltok han på 50 km og ble nr 5. John Bauer. John Bauer (født 4. juni 1882 i Jönköping i Småland, død 20. november 1918 på Vättern) var en svensk kunstner, maler og illustratør. Han er særlig kjent for sine eventyrillustrasjoner og regnes som den fremste trolltegneren i Sverige, på lik linje med tegneren Theodor Kittelsen i Norge. Annet. I forbindelse med Bauers 100-årsdag i 1982 utgav det svenske Postverket en serie frimerker med bildene hans og i 1997 en serie med motiver hentet fra "Bland tomtar och troll". John Bauer har en kjede med friskoler oppkalt etter seg, de såkalte John Bauer-gymnasene. John Bauer-gruppen har privatskoler både i Sverige og Norge. Koreas gjenforeningsflagg. Koreas gjenforeningsflagg er benyttet som et samlende symbol på Korea når Nord-Korea og Sør-Korea deltar i internasjonale sportsbegivenheter, særlig i forbindelse med den offisielle innmarsjen i forbindelse med åpningsseremonien. Flagget ble først brukt i 1991 da de to nasjonene deltok med felles lag i 41. VM i bordtennis i Chiba, Japan og 6. VM i fotball for ungdom i Lisboa, Portugal. De to nasjonene marsjerte inn med felles tropp under åpningsseremoniene til sommer-OL i Sydney i 2000 og i Athen i 2004, Vinter-OL 2006 i Torino i 2006 og Asialekene 2006 i Doha men landene konkurrerte som separate nasjoner under egne flagg. Flagget er ment å representere hele Korea. Bakgrunnen er hvit med den koreanske halvøy i blått i midten. Øya Jeju sørvest for halvøya er tatt med, men andre småøyer som hører de to nasjonene til er det ikke. En variant finnes dog, og inkluderer øya Ulleungdo og Dokdo øst for halvøya. Flagget har ingen offisiell status verken i Nord-Korea eller Sør-Korea. Buvika. Buvika er et sted i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Sammen med Ilhaugen utgjør det tettstedet Ilhaugen. De største boligfeltene i Buvika er Ilhaugen, Brekka, Lereggen og Havenget. Buvika er i stor befolkningsvekst for tiden. Noe av dette kan forklares med ny E39, som letter adkomsten til tettstedet og kommunen for øvrig. Det er dessuten et naturlig sted å bosette seg på grunn av den nære beliggenheten til Trondheim. Tettstedet har få egne arbeidsplasser. Mange av innbyggerne pendler derfor til arbeidsplasser i nabokommunene. Ved Piene Mølle var det 1913-14 en arbeidskonflikt kjent som streiken i Buvika, hvor en streikende ble drept. Hendelsen er utgangspunktet for det dramatiske musikkspillet Skottet i Buvika av Idar Lind og Knut Anders Vestad, som hadde urpremiere 1. mai 2008. Franz Krienbühl. Franz Krienbühl (født 24. mars 1929, død 13. april 2002) var en sveitsisk arkitekt, først og fremst kjent som skøyteløper. Ikke primært for sine sportslige prestasjoner, men for oppfinnelsen av en aerodynamisk trikot som skulle revolusjonere skøytesporten. I 1968, nesten 40 år gammel, ble han sveitsisk mester, og debuterte i olympisk sammenheng i OL i Grenoble. Han endte alltid langt nede på resultatlistene, inntil han i 1974 sammen med sine hjelpere utviklet en aerodynamisk trikot i én del, som bidro til betydelige forbedringer av hans personlige rekorder. Den nye og tettsittende trikoten ble først latterliggjort, men Krienbühls resultater gjorde mange av konkurrentene nysgjerrige. Under OL 1976 kom Krienbühl i en alder av 47 år på åttende plass på 10 000 meter. Dette førte til en revolusjon innenfor skøytesporten, og snart brukte alle denne typen trikot. 1984 ble Krienbühl sveitsisk mester for 14. gang, 55 år gammel. Han la opp i 1986. Espen Hoff. Espen Hoff (født 20. november 1981) er en norsk fotballspiller. Han spiller midtbane og angrep, og spiller for. Hoff spilte først for Sporty IL og Larvik Turn, før han gikk til Odd Grenland i 1999. Hoff gikk deretter til Fotballklubben Lyn våren 2006. Han gikk til Stabæk før 2009-sesongen og gikk videre til 1. august 2010. Han scoret sitt første mål for Stabæk mot Aalesund i 2009. Hoff har spilt på samtlige aldersbestemte landslag og fikk sin mot Bahrain i 2005. Hoff er den yngste spilleren i norsk toppserie som først har nådd 100 spilte kamper. Dette oppnådde han da han kun var 21 år. Han ble også den yngste spilleren som rundet 200 kamper i en alder av 26 år og 145 dager i kampen mot HamKam 13. april 2008. I 2006 og 2007 ble han kåret til årets spiller i Lyn av supporterklubben Bastionen. Den 28. juli 2010 ble han solgt til. Han debuterte for Start mot Vålerenga mandag 2. august 2010. London Luton lufthavn. London Luton Airport tidligere kalt Luton International Airport er en flyplass i Luton, omkring 50 km nord for London. Den er den fjerde største flyplassen som betjener London etter Heathrow, Gatwick og Stansted. Historie. Den første flyplassen på stedet ble åpnet 16. juli 1938 av ministeren for lufttrafikk, Kingsley Wood. Under andre verdenskrig ble den brukt som base for jagerfly fra Royal Air Force. Etter krigen ble området gitt tilbake til distriktsrådet, som valgte å fortsette driften på kommersiell basis. Flere charterselskaper tok den i bruk, blant annet Euravia (senere Britannia Airways) og Monarch Airlines. I 1972 var den landets mest innbringende flyplass. I august 1974 fikk den seg en økonomisk knekk fra Clarksons, en av de største turoperatørene, gikk konkurs. I de neste femten årene foregikk det stadige ombygninger, hvorav den største var åpningen av en ny internasjonal terminal i 1985. På det tidspunkt hadde Ryanair begynt flyvninger til Irland. I 1990 fikk den sitt nåværende navn fordi man så at det var potensial for å få mer trafikk dersom flere tilreisende innså at flyplassen ligger nær London. I 1991 flyttet Ryanair sin base til Stansted, hvilket igjen førte til en nedgangsperiode. Mot slutten av 1990-årene ble dette reversert, da Airtours begynte med charterflyvninger fra Luton og lavprisselskapene Debonair og easyJet valgte å ta den i bruk. Sistnevnte selskap valgte Luton som sin hovedbase. For å gjøre reisen mellom London og flyplassen enklere, og dermed gjøre flyplassen mer attraktiv, har det blitt bygget en ny jernbanestasjon, Luton Airport Parkway. Det går tog til St. Pancras stasjon i London, nordover på Midland Main Line og på Thameslinks rute til Bedford i nord og St. Albans, London, Wimbledon, Sutton, Gatwick og Brighton i sør. Det er en gratis busstjeneste mellom denne stasjonen og flyplassen. I juli 2005 åpnet et stort påbygg til terminalbygningen. Samme år kom antallet passasjerer pr. år opp i over åtte millioner. Fraktselskaper. Luton Morten Knutsen. Morten Knutsen (født 27. november 1977 i Arendal) er en fotballspiller. Knutsen var regnet som et stort talent og ble hentet fra Start til Rosenborg i 2000. Etter å ha spilt for moderklubben i 2002, ble han hentet til Odd Grenland før sesongen 2004. Han hadde spilt 58 kamper for Rosenborg, men avtalen med Start innebar at Rosenborg skulle betale en, for sin tid, stor sum når han hadde spilt 60 kamper. Han ble derfor fristilt fra kontrakten ett år før den løp ut. Knutsen levde ikke opp til forventningene i Odd, men avgjorde UEFA-cupkampen mot Ekranas i 2004 på frispark, noe som ga ham en viss heltestatus. Han var skadet store deler av sesongen 2005. Etter 2006-sesongen ble han fristilt av klubben og vendte hjem til Arendal. Han tegnet kontrakt med den lokale klubben FK Arendal før 2007-sesongen, men ble tvunget til å legge opp før sesongen begynte på grunn av fortsatte skadeproblemer. Etter at Arendal Fotball ble stiftet i september 2010 har Morten Knutsen blitt spillende hovedtrener for klubben. Han ga seg som trener etter 2011-sesongen men fortsatte som spiller i 2012. Hundre blomster-kampanjen. Hundre blomster-kampanjen (forenklet kinesisk: 百花运动; tradisjonell kinesisk: 百花運動; pinyin: "bǎi huā yùndòng", La hundre blomster blomstre) var en kortvarig fenomen i Folkerepublikken Kinas historie fra 1956 til 1957. Det begynte med at Det kinesiske kommunistpartis lederskap tillot og oppfordret til at folk la frem sine alternative syn og sin kritikk av samfunnsproblemer. Mange ytret slik kritikk. Men etter en stund slo man ned på de som hadde stått frem med kritikk av kommunismen i sin maoistiske form. Bakgrunn. Etter at Folkerepublikken Kina var blitt grunnlagt i 1949 var det som senere skulle omgjøres til "Hundre blomster-kampanjen" en liten kampanje avgrenset utelukkende til lokale byråkratier for ikke-kommunistiske embedsbærere for å få dem til å formidle sine syn på politiske virkemidler og eksisterende problemer til det sentrale byråkrati. Statsminister Zhou Enlai var den første leder av denne første kampanjen. Til tross for Zhou Enlais og andre ledende embedsbærer i byråkratiets iherdige innsats ble denne kampanjen mislykket. Ingen våget å snakke åpent ut. Under en konferanse i det kommunistiske politbyrå i 1956 gikk Zhou Enlai inn for en bredere anlagt kampanje, denne gangen beregnet på hele bredden av den kinesiske intelligentsia slik at de fikk gi uttrykk for sin kritikk av regjeringen. Kommunstpartiets formann Mao Zedong gikk inn for forslaget. "«Regjeringen trenger folkets kritikk»" sa Zhou i en av sine taler i 1956. "«Uten denne kritikk av regjeringen vil den ikke være i stand til å fungere som 'Folkets demokratiske diktatur'. Slik går grunnlaget for sunn regjering tapt... Vi må lære av gamle feilgrep, vi må lytte til all slags sunn kritikk, og gjøre hva vi kan for å møte kritikken.»" De hundre blomster. Om sommeren 1956 hadde Mao fattet interesse for tanken, og hadde begynt å sikre seg den ledende rolle i det som i utgangspunktet Zhou Enlais prosjekt. Den opprinnelige plan hadde vært å la de intellektuelle diskutere landets problemer for å kunne fremme nye kunstneriske uttrykk og nye kulturelle institusjoner. Men Mao så på prosjektet som en måte å fremme sosialismen på. Mao mente at sosialismen var den eneste «sanne» tenkemåte, og at det ville bli åpenbart også for ikkekommunistiske kinesere at den var kapitalismen overlegen, bare man fikk gjennomdiskutert det. I en senere tale av Mao med tittelen "Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket", (27. februar 1957) gav Mao kampanjen helhjertet støtte. Navnet kom fra et dikt: 百花齐放，百家争鸣 (Pinyin "Bài Huā Qífàng, Bǎi Jiā Zhēngmíng", «La hundre blomster blomstre, la hundre skoleretninger kappes med hverandre»). Mao brukte dette sitatet for å meddele de intellektuelle hva han ønsket fra dem. Kampanjen begynte sent på høsten 1956. Til å begynne med ble ingen kritikk rettet direkte mot sentralregjeringen, skjønt det var en betydelig økning av råd som gikk i konservativ retning. Statsminister Zhou mottok noen av disse brevene, og kom til den oppfatning at kampanjen ikke hadde den ønskede fremdrift. Zhou tok dette senere opp med Mao og mente at det trengtes mer oppildnende oppmuntring fra det sentrale byråkrati for å få de intellektuelle til å bli friere med sin kritikk. Våren 1957 sa Mao at kritikken var "nødvendig" og begynte å kritisere dem som "sviktet" ved ikke å sende inn noen sunn kritikk til regjeringen. Mange intellektuelle hadde luktet at dette var en slags felle, men gav til slutt etter og gav uforblommet uttrykk for nokså grunnleggende kritikk av partiets styremåte. I perioden 1. juni til 17. juli 1957 strømmet det inn mange millioner brev med kritikk til statsministerens kontor og andre myndighetsorganer. Mange av brevene ble funnet å bryte med det Mao mente var "sunn" kritikk; Mao mente at kritikken nå nådde opp til et skadelig og ukontrollertbart nivå. Mange brev hadde oppfordret regjeringen til å "styre demokratisk" og "åpne seg opp". Zhou var en stund tilsynes villig til å gå inn på kritikernes synspunkter, men Mao ville ikke. For ham var denne "skadelige" kritikk et angrep på hans eget lederskap. Mao betraktet mange av brevene for absurde. Det gjaldt for eksempel forslag som at "«kommunistpartiet burde gi fra seg makten»", "«de intellektuelle blir i praksis utsatt for en tortur ved å tvinges til å leve i et kommunistisk land»", "«landet bør deles opp, og hver landsdel burde ha sitt eget politiske parti»", og "«det burde være flere partier som regjerte landet på skift, i fireårsperioder»". I juli 1957 avblåste Mao kampanjen, og det var intet Zhou kunne gjøre for å forhindre det. Maos tidligere tale "Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket", som ikke var blitt publisert, ble omskrevet slik at meningen ble en annen, og ble så senere utgitt i sin nye form med brodd mot høyrekreftene. Mange gikk ut fra at Mao hadde forestilt seg hvordan det ville gå med kampanjen fra første stund, og gikk inn for den egentlig bare i den hensikt å skaffe seg overblikk over hvor opposisjonen satt slik at den kunne slås ned på. Etter kampanjen. a>, ett av ofrene for opprenskningene etter kampanjens avslutning. Etter at kampanjen var offisielt over begynte Maos voksende hat mot intelligentsiaen å gi seg sine utslag. Nå fulgte en forsterket utgave av den antihøyrebevegelsen han hadde startet fem år før, nå styrt av Maos overbevisning om at intelligentsiaen var roten til alle landets vanskeligheter. Mao beordret de "kontrarevolusjonære" arrestert, og mange fikk hard straff. Tortur og dødsstraff uten dom var blant virkemidlene. De tendenser som kom så tydelig til uttrykk under denne prosessen skulle igjen gjøre seg enda sterkere gjeldende under Kulturrevolusjonen som begynte knapt ti år etter. Følger. Undertrykkelsen av de hundre blomsters åpne kritikk satte sitt preg på Det kinesiske kommmunistpartis arbeidsmåte i lang tid fremover. Det antas at antallet intellektuelle som ble drept eller som døde i fangenskap kan ha kommet opp i millioner. Steffen Hagen. Steffen Hagen (født 8. mars 1986 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller som spiller for Odd Grenland. Han har tidligere spilt for Mandalskameratene og Vigør, og har flere kamper for aldersbestemte landslag. Hagen er en midtstopper, men har også blitt mye brukt som høyreback. Hagen har i sin profesjonelle karriere aldri blitt utvist, eller hatt karantene for gule kort. Karriere. Hagen begynte sent å spille organisert fotball. Som eldste sønn i en misjonærfamilie tilbrakte han fra tiårsalderen fem år på Madagaskar, hvor fotball ble supplert med andre idretter som volleyball, tennis og løping. Først ved gjenkomst Norge i 2001 begynte den da 15 år gamle Hagen å spille organisert fotball på juniornivå, da for den lokale Kristiansands-klubben Vigør. Mandalskameratene. Før 2004-sesongen ble den 17-årige midtstopperen hentet til Mandalskameratene som da spilte i 1. divisjon. Herfra utviklet Hagens karriere seg svært raskt. 1. divisjonsdebuten kom på bortebane som innbytter i 4-0-tapet for Pors Grenland 31. mai, og han spilte sin første kamp fra start i 2-1 tapet borte mot Vard Haugesund 27. juni samme år. Idet sesongen var avsluttet hadde Hagen etablert seg som fast førstelagsspiller og kaptein på et lag som endte på en sterk 5. plass i 1. divisjon. Sesongen markerte også Hagens debut i landslagssammenheng, ettersom han 17. august spilte sin første av sju kamper for det norske G18-laget. Kampen ble spilt på bortebane mot Ungarn og endte med norsk 2-1 seier. I 2005-sesongen fortsatte Hagen i rollen som førstelagsspiller og kaptein – norsk toppfotballs yngste – for Mandalskameratene. I ligaen scoret han sitt første ligamål noensinne ved å fastsette resultatet til 3-0 hjemme mot Kongsvinger 24. april. Hagen scoret ytterligere tre ligamål i løpet av året, men klarte ikke forhindre at Mandalskameratene endte på 13. plass, noe som innebar nedrykk til 2. divisjon.. På landslagsnivå fortsatte fremgangen, sesongen førte med seg ytterligere to debuter. For G19 debuterte Hagen med et 3-0 tap for Irland på La Manga 8. februar, og også her oppnådde han å bli kaptein i løpet av de ni kampene han fikk. 7. juni kom debuten for det norske U21-laget, et 2-1 tap borte mot Sverige. Odd Grenland. Før 2006-sesongen ble Hagen hentet til Odd Grenland for en sum antatt å ligge på 1 - 1,5 millioner kroner. Tippeligadebuten kom allerede i første serierunde, hvor Hagen spilte fra start og bidro til at Odd holdt nullen og spilte uavgjort borte mot Vålerenga. Mot slutten av sesongen hadde Hagen etablert seg som fast på Odds førstelag, en utvikling mange lot seg overraske og imponere av. Sesongen ble likevel tung for et ungt og uerfarent Odd-lag, med 12. plass i ligaen og et tidlig sorti i cupen. Høydepunktet ble for mange kvalifiseringskampene, hvor Odd med Hagen på laget satte ny rekord ved å slå Bryne 10-1 sammenlagt over to kamper. I forkant av 2007-sesongen skjedde det en rekke hendelser i Hagens karriere. I februar ble han utnevnt til kaptein på U21-landslaget, og i mars ble en fireårskontrakt med Odd Grenland signert. Likevel kom det overraskende på de fleste da det kort tid etter ble erklært at Hagen var tildelt rollen som Odds kaptein for sesongen – noe som dermed ble karrierens fjerde kapteinsoppdrag i en alder av knappe 21 år. Begrunnelsen lå i klubbens ønske om å synliggjøre klubbens fokus på talentsatsting, samt Hagens lederegenskaper, men ble også sett i sammenheng med usikkerhet rundt fremtiden til Tommy Svindal Larsen som frem til da hadde bært kapteinsbåndet. Sesongen skulle likevel vise seg å bli vanskelig for den nyutnevnte kapteinen, med et Odd-lag som igjen slet i feil ende av tabellen. I løpet av ble Hagen skadet, hjemvendte Morten Fevang overtok kapteinsbindet og Hagen mistet plassen på førstelaget. Under ny trener returnerte Hagen til førstelaget, hvor Odd vant de tre siste kampene og igjen sikret 12.-plassen og kvalifiseringsspill. Over to kamper mot Glimt ble det likevel tap, og Hagens lag rykket dermed ned til Adeccoligaen for 2008-sesongen. 2008-sesongen ble en ny vanskelig sesong for Hagen, som under lagets nye trener Dag-Eilev Fagermo oftere var å finne på reservebenken enn i startoppstillingen. Totalt spilte Hagen kun 12 seriekamper fra start, mens Odd Grenland vant ligaen og sikret opprykket med god margin. Hagen var likevel delaktig i at Odd Grenland igjen nådde semifinalen i cupen, og spilte fra start da tippeligalaget Fredrikstad ble slått ut på straffer i kvartfinalen, samt i 2-1-tapet for Vålerenga i semifinalen. Hagen scoret også sitt første seriemål for Odd Grenland borte mot Moss 12. juli, da han i siste spilleminutt stusset en corner i mål fastsatte kampens resultat til 3-3. På U21-landslaget fortsatte Hagen som kaptein, og han endte totalt på 19 kamper for Norge U21. 2009-sesongen skulle vise seg å bli en opptur for Hagen. Etter å ha blitt benyttet som høyreback på U21-landslaget, tok han nå denne posisjonen også på Odd Grenland. Trekket skulle vise seg å bli en stor suksess, og sesongen i sin helhet kom til å bli Hagens definitive gjennombrudd i Odd-trøya. På et lag som overrasket ved å avsluttet sesongen på en fjerdeplass i ligaen, spilte Hagen som eneste Odd-spiller samtlige minutter gjennom hele ligasesongen og ble tidvis fremmet i media som aktuell for landslaget. Hagen var også fast på laget som for tredje år på rad nådde semifinalen i cupen. Forsvarerens gode sesong ble belønnet med en kontraktsforlengelse ut 2012. I likhet med det foregående året har Hagen også i 2010 spilt samtlige minutter i ligaen for Odd Grenland. 18. januar 2012 debuterte han for landslaget, i kampen mot Thailand som Norge vant 1-0. Tuomo Könönen. Tuomo Könönen (født 29. desember 1977) er en finsk fotballspiller som for tiden spiller i finske MyPa. Fra 2006 til 2009 spilte han for norske Odd Grenland. Han kom gratis til Odd fra MyPa. Könönen har seks landskamper for, den siste 25. januar 2006 mot Sør-Korea. Fra 2009 var Könönen tilbake i MyPa. Tudortiden. Tudortiden brukes vanligvis som en referanse til den historiske perioden mellom 1485 og 1558 i England. Den omfatter perioden hvor Huset Tudor hersket, med unntak av Elizabeth Is tid (1558 – 1603), som gjerne kalles elisabetansk tid. I den bredeste definisjonen av tudortiden kan også hennes regjeringstid regnes med. Etter Svartedauden og depresjon i jordbruket på slutten av 1300-tallet begynte befolkningen igjen å vokse. Eksporten av ullprodukter til kontinentet, hovedsakelig Flandern, førte til en ny økonomisk vekst. Henrik VII forhandlet fram den fordelaktige handelsavtalen "Intercursus Magnus" i 1496. Høyere lønninger og overflod på tilgjengelig land på slutten av 1300-tallet og tidlig på 1400-tallet ble erstattet med lavere lønninger og mangel på land. Ulike inflasjonsskapende press, muligens på grunn av tilførsel av gull fra Den nye verden og befolkningsvekst, førte til at denne perioden ble preget med et økende gap mellom de rike og de fattige. Dette var en periode for betydelig endringer for flertallet av jordbruksbefolkningen hvor herskapelig herrer begynte prosessen med inngjerding. Den politiske utviklingen. a> i 1542 og viser en konge som begynte å få alvorlige helseproblemer. Tudortiden preges av kong Henrik VIII av England (født 28. juni 1491 – død 28. januar 1547) som strebet så hardt etter å få en sønn at han giftet seg seks ganger hvor en av hustruene døde naturlig, en overlevde, to ble skilt og to ble halshugget. Hans ettermæle av større betydning er at hans iver etter å skille seg måtte bryte med paven i 1533–1534 og gjorde seg selv til overherre av den engelske katolske kirke, og således bidro til å innføre reformasjonen indirekte. Hans tid var preget av et eneveldig kongedømme som på den ene siden fostret humanistisk læring, men på den andre siden var selv ansvarlig for å henrette engelske humanistiske lærde, blant Thomas More. Han bidro også til å oppruste flåten i påvente av en konflikt med det katolske Spania, en opprustning som hans datter Elisabeth I fortsatte og som førte til seier over den spanske «uovervinnelige armada» i 1588. Seieren betydde at England hadde markert seg som stormakt og førte til en 300 års tid med økonomisk og politisk framgang og ekspansjon. Kong Henrik fikk kun en sønn, Edvard VI, som ble konge da faren døde i 1547. Den svakelige Edvard døde selv i 1553, kun 16 år gammel, og Katarina av Aragons datter Maria I, snart kalt for «den blodige» for sin nådeløse iver etter å gjeninnføre katolisismen, ble regent i 1553. Hun ble enda mer upopulær da hun giftet seg med Filip II av Spania, men døde i 1558, noe som betydde at den henrettede Anne Boleyns datter Elizabeth I ble dronning. Elizabeths tid betydde stabilitet og vekst i hennes 45 år, og innledningen til 300 år lang storhetstid for England. Den økonomiske utviklingen. Årsaken til Englands økonomiske vekst på 1400-tallet var eksport av ullprodukter. Ved slutten av 1400-tallet og Tudortidens begynnelse var England et underutviklet land, spesielt sammenlignet med Frankrike, Italia, Spania og de nederlandske provinsene. Med unntak av storbyen London var landets øvrige byene små, gjennomsnittlig innbyggertall på 20 000 beboere som satset på jordbruk bestående av varer som kunne selges: frukt, grønnsaker, hvete og kjøtt. Jordbruket var lite effektivt drevet. De engelske skipene var små og underlegne de nederlandske som drev utenlandshandelen. De engelske handelshusene var tilsvarende små. Åndslivet var fattig og England fostret ingen store intellektuelle krefter. Engelsk ull var sauebruk var derimot ledende i Europa, og med uro og krig i Italia henvendte tyske handelsmenn seg på begynnelsen av 1500-tallet til Nederlandene for å kjøpe engelsk ull. Etterspørselen økte og prisene steg. Midt på 1500-tallet kom det krise da krigen i Italia ble avsluttet, men England satset på å eksportere jern i stedet som England hadde mye av. Rundt 1550 produserte England og Wales rundt 5000 tonn jern i året, og 50 år senere de firedoblete. Også produksjonen av andre varer økte og den engelske handelsflåten vokste sterkt. En del av vitaliseringen av engelsk handel og produksjon kom av innvandringen av håndverkere som flyktet fra religiøs og politiske forfølgelse i på det europeiske fastlandet. Mens Spania drev jødene og arabere ut av landet, og med disse også store deler av det spanske handelslivet, var utviklingen motsatt i England. Godseierne fikk i samme periode overta stadig større deler av den dyrkbare jorda i landet, noe som var tragisk for de mange leilendinger og husmenn som ble arbeidsledige og enda fattigere, men samtidig betydde disse særdeles billig arbeidskraft i byene. Jordbruket ble således rasjonalisert og effektivisert. Utvinning av jern krevde brensel, og den engelske skogen ble hogd ned inntil man oppdaget kull, men kull måtte utvinnes i nord. Det førte til en betydelig frakt med skip nedover kysten, noe som igjen stimulerte skipsbygging og den engelske handelsflåten. Fyring med kull førte igjen til forurensning av luften i byene og helsefarlig luftkvalitet som varte helt fram til moderne tid. Den religiøse utviklingen. Reformasjonen i England var en religiøs omveltning som sammenfaller i tid med reformasjonen i andre deler av Europa, men som allikevel er svært forskjellig i sin karakter og sitt opphav ved det var en kirkepolitisk omveltning. Teologiske argumenter stod ikke i høysetet. Den ytre foranledningen var at kong Henrik VIII av England insisterte på at paven skulle sørge for at hans ekteskap ble erklært ugyldig. En underliggende anledning var at England erklærte seg uavhengig av andre nasjoner og var således den spede begynnelsen på det senere britiske imperiet. Etter en kort blodig tid under dronning Maria I som forsøkte å gjeninnføre katolisismen i England kom det en forsoning med dronning Elizabeth I. Hun opprettet den anglikanske kirken som skulle forsøke å forsone både katolikker og protestanter under en kirke. Helse. Feathers Hotel i Ludlow, Shropshire, er et eksempel på arkitektur i Tudortiden. Tudorbygning med murstein og bindinnsverk i tømmer, Holborn, London Byene og småsamfunnene under Tudortiden var relativt små i utstrekning, men overbefolket og uhygeniske. De fleste landsbyer hadde ikke brosteinsgatene, bortsett fra de større byene som London. Gatene var generelt smale, skitne på grunn av avføring, søppel og skitt som rant langsetter og videre til den nærmeste elven. Det var ingen kloakker eller avløp. Rotter og fluer myldret og spredte sykdommer som tyfus og pest. Vanlige sykdommer oppsto hovedsakelig på grunn av mangel renhold, blant annet kopper, meslinger, malaria, difteri, skarlagensfeber, og vannkopper. Få borgere levde til de ble eldre enn 40 år gamle, gjennomsnittet lå på 35 år, og barn døde ofte før de var fem. Barnedødeligheten var høy, kun 33-50 prosent av befolkningen nådde 16 år. Utbrudd av pest som Svartedauden skjedde ikke bare en gang, men i 1498, 1535, 1543, 1563, 1589 og 1603. Årsaken til den raske spredningen av sykdommen var økning av rotter som infisert av lopper som spredde sykdommen på menneskene. Hjem og ernæring. De rike levde i herskapshus på landet. Disse var svært store med opp til 150 tjenere. Husene hadde mange skorsteiner ettersom det var behov for mange ildsteder for å holde de store rommene varme og for å tilberede mat for fester som kunne ha måltider med opp til ti retter. De ville vanligvis spise rådyrstek, svarttrost og lerke, men spiste sjelden poteter til ettersom oppdagelsesreisende som Walter Raleigh hadde fraktet dem med seg til Storbritannia ble de på denne tiden ennå ikke ofte dyrket på engelske gårdsbruk. Honning ble vanligvis benyttet for å søte maten. Sukker ble kun brukt når det en sjelden gang var tilgjengelig, og når de hadde sukker ble det benyttet i nær alle retter, også kjøtt. De fattige hadde aldri tilgang på sukker eller poteter og sjelden tilgang på kjøtt. De ville stundom fange en hare og fisk, men mesteparten av deres tid spiste de brød og grønnsaker som kålhode og turnips. Utdannelse. Det var vanlig for barn å gå seks dager i uken på skolen, som begynte klokken 7 om vinteren og klokken 6 om sommeren, og var ferdig rundt klokken 17. Barneskolen hadde kortere timer, hovedsakelig slik at fattigere gutter også kunne arbeide. Skolene var tøffe og lærerne meget strenge, og fysisk avstraffelse var vanlig. Med en kjepp kunne lærerne tildele en elev opptil 50 slag, og mange var redde for å gå på skolen på grunn av julingen. En del rike gutter kunne lønne en egen gutt som tok avstraffelsen for dem, en såkalt «wipping boy», men dette var dog ikke vanlig. I løpet av styret til Henrik VIII av England var det mange skoler som var tilknyttet klostrene som ble stengt da kongen brøt med den katolske kirke og innførte Oppløsningen av Englands klostre. Kongen måtte derfor opprette nye skoler, og av den grunn er det fortsatt mange skoler i Storbritannia som heter «King's School». I løpet av styret til Edvard VI ble det opprettet mange frie gymnasskoler for elever som ikke kunne betale for seg. Det var kun to universiteter i Tudortidens England; Oxford og Cambridge. En del gutter begynte på universitet i en alder av 14 år. Fritid. De rike benyttet fritiden til å jakte på hjortedyr og på villsvin, delvis for sport, men også for å skaffe vilt til festene. De forlystet seg også med fekting og ridderturneringer. De fattige tittet på villsvinkamp og spilte også en form for fotball hvor de sprang på hverandre, noe som kunne føre til en del stygge uhell og skader. Det var noen teater og folk kunne forlyste seg med å se på folkelig skuespill med mye moro, skrål og spetakkel. Den unge William Shakespeare startet sin karriere som skuespiller og skuespillforfatter i dette miljøet. Trond Viggo Toresen. Trond Viggo Toresen (født 22. august 1978 i Levanger) spiller fotball for Verdal. Toresen har tidligere spilt for Verdal, Byåsen, Pors Grenland, Odd Grenland, Notodden og Levanger. Toresen har 22 U-landskamper (U15–U18) og 2 mål for Norge. Etter å ha spilt fortreffelig for Pors Grenland i 2003 ble han hentet til Odd i 2004. Etter en imponerende debut for klubben falt prestasjonene, og Toresen har først og fremst vært reserve og annenlagsspiller. Før sesongen 2006 skrev han kontrakt med Notodden, men denne ble annullert etter at Odd tilbød ny kontrakt. Fra sesongen 2008 var han imidlertid Notodden-spiller. Foran sesongen 2010 skrev han kontrakt med Levanger Fotballklubb. Skrev i januar 2011 under for moderklubben Verdal IL, som spillende trener. Han er også idrettslærer på Verdal Videregående skole. Magnus Lekven. Magnus Lekven (født 13. januar 1988) er en norsk fotballspiller i Esbjerg FB. Lekven spilte i Gulset IF før han ble hentet til Odd Grenlands junioravdeling. Han ble hentet fra klubbens egen juniorstall 25. oktober 2005 og fikk sin tippeligadebut (ett minutt) mot Vålerenga i seriefinalen tre dager senere. Lekven har spilt totalt 42 kamper for aldersbestemte landslag. I følge tidligere Odd-trener Arne Sandstø minner Lekven mest av alt om en ny Tommy Svindal Larsen, men har etter hvert bekledd flere plasser på midtbanen. Lekven er en svært teknisk og hurtig spiller. 15. Januar 2012 debuterte han for Norge, da han fikk spille de siste fem minuttene i 1-1-kampen mot Danmark i Kings Cup. Sommeren 2012 ønsket ikke Lekven å forlenge sin kontrakt med Odd Grenland, og i august samme år ble det kjent at Lekven hadde signert for den danske klubben Esbjerg FB med overgang 1. januar 2013. Etter videre forhandlinger, ble han solgt for 1 million kroner i samme sommers overgangsvindu. Jan Tore Amundsen. Jan Tore Amundsen (født 12. april 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for FK Notodden. Han spilte tidligere for Odd Grenland og Notodden Fotballklubb. Han ble hentet til Odd fra Urædd før sesongen 2002, men fikk ikke sitt endelige gjennombrudd før sesongen 2005. Dette året debuterte han også på U21-landslaget. Trolig satt han klubbrekord da han kom inn som innbytter for Odd Grenland i kampen mot FC Lyn og fikk deretter to gule kort og ble sendt av banen fire minutter senere. Odd vant kampen 2-0 etter scoringer av Zbynek Pospech og Stefan Bärlin. I en kåring av flere norske nettaviser, ble Amundsen rangert som Tippeligaens tredje dårligste spiller i 2007-sesongen, bare slått av sine to lagkamerater Fernando de Ornelas og Zbyněk Pospěch. Kim Sjøberg Bentsen. Kim Sjøberg Bentsen (født 2. juli 1987) spiller fotball for Pors Grenland. Han ble hentet opp fra Odd Grenlands juniorstall før sesongen 2005, og han fikk med seg 10 A-kamper og scoret ett mål i kvalifiseringskamp mot Bryne før han valgte å gå til Pors, etter en periode å ha vært i søkelyset til Notodden Fotballklubb. Før han gikk til Odd spilte han for Ulefoss. Pr. september 2007 har han 27 aldersbestemte landskamper, senest på G19. In Stahlgewittern. "In Stahlgewittern" («I stålstormer») er Ernst Jüngers første og kanskje også mest berømte bok. Den utkom 1920 og baserer seg på hans dagboksnedtegnelser under første verdenskrig mellom januar 1915 og august 1918. Boken er nøkternt skrevet og beskriver krigens grusomheter uten å felle noen dom over dem. Den priset for sin estetikk, og regnes som krigsforherligende. Den franske forfatteren og vinner av Nobelprisen i litteratur André Gide beskrev den «den utvilsomt vakreste krigsbok jeg kjenner, fullstendig godtroende, sannhetssøkende og ærlig». På norsk 1997, oversatt av Pål Norheim og Jon Alfred Smith. Tiden Norsk Forlag. 245 s. Klas Lestander. Klas Lestander (født 18. april 1931 i Arjeplog) er en tidligere svensk skiskytter. Han vant det første olympiske skiskytterrennet, da han gikk til topps på 20 km individuelt under OL 1960 i Squaw Valley. Han hadde bare den 25. beste langrennstiden av de 30 deltakerne, men takket være feilfri skyting (tjue av tjue blinker) gikk han altså helt til topps. Det skulle ta hele 46 år før en svensk skiskytter igjen gikk til topps i en OL-øvelse i skiskyting. Anna Carin Olofsson-Zidek vant fellesstarten i OL 2006 i Torino og fire år senere gikk Björn Ferry fra Storuman til topps i herrenes jaktstart i Vancouver. Året etter OL-seieren var Lestander med på det svenske laget som kom på tredjeplass på stafetten under verdensmesterskapet i svenske Umeå. Stafetten ble ikke offisiell VM-øvelse før i Garmisch-Partenkirchen 1966. Erik Midtgarden. Erik Midtgarden (født 18. november 1987) er en norsk fotballspiller fra Skien som spiller for Mjøndalen, på lån fra Lillestrøm Sportsklubb. Spillerkarriere. Før sesongen sesongen 2005 ble han hentet opp til Odd Grenlands A-tropp fra egen juniorstall, og ble toppscorer for andrelaget i 2. divisjon med tolv scoringer. Han fikk også tre innhopp for klubben i Tippeligaen, og scoret for A-laget i 1. runde i cupen mot Langesund-Stathelle Fotball. Sesongen 2006 var han på utlån til Pors Grenland. Kontrakten med Odd gikk ut etter sesongen, og selv klubben uttrykte ønske om å ha ham med videre valgte han å gå til den nyopprykkede adeccoligaklubben Notodden FK. Mjøndalen. I sesongene 2009 og 2010 spilte han for Mjøndalen i Adeccoligaen. I Mjøndalen etablerte Midtgarden seg som en målfarlig «potet» med et to-sifret antall scoringer begge sesonger. Han utmerket seg som en straffeskytter som alltid scorer, i tillegg til en spiller som kunne avgjøre kamper. Den 3. januar 2011 skrev han under for sin tidligere arbeidsgiver, eliteserieklubben Odd Grenland, og sommeren samme år ble han klar for Vitesse, med en utlånsavtale til FC Flora Tallinn ut året. Dessverre, ble ikke avtalen slik som avtalt. Lønnsutbetalinger og kontrakter som var lovet ble ikke overholdt, og han valgte deretter Lillestrøm som sin neste arbeidsgiver. Lillestrøm. Den 2. november 2011 ble det klart at Midtgarden hadde signert en kontrakt med Lillestrøm Sportsklubb, som strekker seg ut 2013-sesongen. Han fikk sin første trening med LSK da klubben begynte sin sesongoppkjøring den 9. januar 2012. Internasjonal karriere. Midtgarden debuterte for U21-landslaget den 5. oktober 2006 i en kamp mot Danmark, hvor han scoret et av Norges mål. Han har totalt fire kamper, og to skåringer for U21-landslaget. Olof Hvidén-Watson. Olof Hvidén-Watson (født 10. august 1982) er en svensk fotballspiller som spiller spiss for FC KooTeePee. Han har tidligere spilt for Stenungsund, Västra Frölunda, Fredrikstad, Pors Grenland, Odd Grenland og Glimt. Hvidén-Watson ble leid ut til Bodø/Glimt ut 2007-sesongen. Hvidén-Watson var en av to prøvespillere som fikk 90 minutter for Bodø/Glimt mot Leknes fotballklubb 1. august 2007 og scoret 2 av målene i kampen som endte 8-1 til Bodø/Glimt. Han trente med Glimt resten av uken. 8. august 2007 ble Bodø/Glimt, Odd Grenland og spilleren enig om en 3 måneders utlånsavtale. Hvidén-Watsons obligatoriske debut for Bodø/Glimt kom i hjemmekampen mot HamKam 11. august 2007. Han kom inn som innbytter i 2. omgang og scoret kampens to siste mål i en kamp som Bodø/Glimt vant 6-1. Hvidén-Watson fikk sin siste kamp for Bodø/Glimt 12. november 2007 da han var med å sende Odd Grenland ned i 1. divisjon i den siste og avgjørende kvalifikasjonskampen til Tippeligaen. Espen Isaksen. Espen Hugo Isaksen (født 16. januar 1979 i Narvik) har fra sesongen 2006 spilt fotball for Odd Grenland. De første årene var han først og fremst reservekeeper for Rune Jarstein, men etter at han forlot Odd til fordel for Rosenborg, ble Isaksen førstevalget. Flere uheldige inngripener, gjorde imidlertid at Odd sommeren 2008 hentet Árni Gautur Arason, samtidig som den yngre konkurrenten Dag Ole Thomassen ble reservekeeper. Som følge av dette bestemte han seg for å legge opp etter sesongen. Den 1. januar 2009 tok han over som keepertrener for Tromsø IL, og er også spilleberettighet for klubben. Han har to ganger i 2009-sesongen vært på benken og i bortekampen mot Glimt måtte han spille på grunn av at førstemålvakt Sead Ramović hadde karantene og Marcus Sahlman var skadet. Han har tidligere spilt for Mosjøen, Byåsen og Oslo Øst, og har sittet på benken for Rosenborg og Stabæk. Gaute Larsen. Gaute Larsen (født 24. desember 1961) er en norsk fotballtrener fra Sandnes. 11.september 2012 overtok han som trener i Bryne FK etter Tommy Bergersen. Larsen markerte seg først med å lede Ullern, som han tidligere hadde spilt for, opp i 1. divisjon før han ble hentet som hjelpetrener til Stabæk. Etter at Anders Linderoth trakk seg i 2001, overtok han hovedansvaret. Han ble imidlertid sparket høsten 2004, og uttalte på pressekonferansen at "Jeg er skuffet, og jeg aksepterer det ikke, men jeg skjønner tankegangen". Før sesongen 2005 ble han hentet som hjelpetrener til Odd Grenland. Sesongen 2007 hadde han sammen med Arne Sandstø et delt hovedtreneransvar for klubben. Etter cup-nederlaget mot Haugesund ble Sandstø og Larsen 28. september løst fra sine kontrakter, og erstattet med Ove Flindt-Bjerg som trener for Odd. 25. oktober signerte han en 3-årig kontrakt med 2. divisjonslaget Asker Fotball. Trips. Trips (Thysanoptera) En gruppe med insekter. Navnet kommer fra gresk "thysanos" (frynse) og "pteron" (vinge). Frynsevinger er derfor et brukt navn på norsk. Trips er små insekter mellom 0,5 og 1,2 cm lange, men de fleste er under 5 millimeter.I Norge er det 125 arter, hvorav 11 er importerte og finnes bare i drivhus. I verden er det omtrent 5000 arter. Utseende. Munndelene er stikkende og sugende, asymmetrisk. Bare den venstre kjeven (mandible) er utviklet. Antennene er trådformet, korte, med seks til ti ledd. Bakkroppen (abdomen) har ingen haletråder ("cerci"). Vingene (begge par) er like store, og kjennes på de særegne frynsene (hår) langs bakkanten. Men det finnes arter med reduserte vinger eller som helt mangler vinger. Liv og utvikling. Trips er ofte gulbrune eller mer svart av farge og lever i blomster. Voksne ("imago") finnes hele sommeren. De fleste er dårlige flygere selv de har vinger, ofte er det med vindens hjelp at flytter fra blomsten de har vokst opp i. Trips lever av plantesafter som den suger fra blomsten den lever i. Forplantning. Trips har ufullstendig forvandling, men har allikevel et puppestadium (metamorfose) som finner sted mellom larvestadiet og voksent insekt (imago). Vingeanlegg er synlige i de siste larvestadiet og puppen er en fri puppe. (Exopterygote). Skadedyr og nyttedyr. Et typisk Trips som lever i blomster (som "Frankliniella sp.") bruker bare mellom 7 og 22 dager på en generasjon. Avhengig av temperaturen. Med en så kort generasjonstid kan antallet raskt stige og gjøre skade på avlinger i jordbruket. Jomfrufødsel (Parthenogenese) kan forekomme hos noen arter. Eggene er omtrent 0,2 millimeter lange og klekkes etter bare 3 døgn, og første larvestadie er bare 2 dager. De neste hudskiftene skjer med bare 1 til 4 dagers mellomrom. Enkelte arter kan opptre i så store mengder at de gjør skade på avlingene i landbruket, og de regnes blant skadedyrene på blad, blomster, gress og korn, særlig i veksthus. Samtidig som andre arter brukes til biologisk kontroll av uønskede planter (ugress). Trips er også viktige i pollinering av mange blomster. Trips kan være vert for mikro organismer / virus, derfor kan noen arter kan være skadelig, ved at planter (frukt og grønnsaker) som mennesker spiser, har fått smitte i seg. Yossef Bussel. Yossef Bussel eller Josef Bussel (født 3. juli 1891, død 30. juli 1919) Var en av de opprinnelige initiativtakerne til den første jødiske kibbutzen kalt Degania i 1910. Han var født av jødiske foreldre i Lakovitch i Hviterussland. Hans far døde mens han var liten. Han var usedvanlig intelligent og studerte blant annet hebraisk språk, og deltok i den zionistiske ungdomsbevegelsen «HaTchiya» "(De gjenfødte)". Emigrerte til Israel og sluttet seg til Degania fellesskapet i 1910. Han er mest kjent som forfatter av et brev til det Israelske bosetterkontoret, der han gir Degania navn etter de fem kornsortene de dyrket. Tilbake fra jobb den 30. juli 1919, forliste båten som han var ombord på ved «Kinneret», og han omkom bare 28 år gammel, og etterlot seg hustruen Chayuta og sin 5 måneder gamle datter Pessya. Bussel, Yossef Bussel, Yossef Yossef Baratz. Yossef Baratz eller Josef Baratz (født 8. mai 1890 i Kosnitza, Ukraina, død 14. desember 1968) er blitt kalt stifteren av den første Israelske kibbutzen Degania. Han var født av jødiske foreldre. Helt fra han var liten ble han kjent for å ha «et godt hode». Han var sterkt musikalsk, og spilte trommer og trompet. Faren hans drev et vertshus i landsbyen. Ved 1905-revolusjonen i Russland ble foreldrene drevet til å forlate distriktet. Han lykkedes i å immigrere, og i desember 1906 ankom han Jaffa i Israel, bare 16 år gammel. Han reiste til Jerusalem, og lærte seg billedhuggerkunst. I 1910 sluttet han seg til bosetterne i Degania. I 1920 var han en av etablererne i "«General organization of Workers in Land of Israel»". I 1921 reiste han til USA for å lære mere om amerikansk zionisme, og forelese for amerikanske zionister. Han virket i hele sitt liv aktivt for Degania og zionismen. Hans bok "«A village by the Jordan»" ble utgitt på mange språk, og ved sin død i 1968 etterlot han seg sin elskede kone Miriam, og sine 7 barn Gideon, Dvorka, Amos, Yova, Baia, Michal og Eli. Baratz, Yossef Baratz, Yossef Schloss Thurn und Taxis. Schloss Thurn und Taxis (egentlig "Schloss St. Emmeram") i Regensburg oppstod fra klosteret St. Emmeram fra det 8. århundre. I forbindelse med oppløsningen av postrettighetene fikk fyrstehuset Thurn und Taxis klostereiendommen, og bygget den fra 1812 ut til residens. Slottet bebos fremdeles av fyrstehuset, og er et av de største bebodde slott i Europa. Fyrstefamilien eier også Europas største skogbesittelse. Skattkammeret og stallmuseet er åpne for besøk. Det er også regelmessig omvisninger i deler av slottet. Eksterne lenker. Thurn und Taxis Jan Toft. Jan Ingvar Toft (født 3. november 1961 fra Haugesund) er en norsk vokalist, komponist, tekstforfatter, musiker, produsent og skuespiller. Fra slutten av 70-tallet var han vokalist og låtskriver i forskjellige Haugesundsband, hvorav de mest kjente er Sue The Manager (vokal), Datakluss (elektrisk gitar) og Månen Har Dotte Ner (bass). Toft var også med i gruppen Vamp fra starten av til han ga seg ved utgangen av 1998. Han skrev melodien til flere av Vamps mest kjente sanger. I 2003 ga han ut CD-en "Et minne om deg". Dette albumet ble kun gitt ut i Rogaland. Hele opplaget på 3000 ble utsolgt i løpet av et par uker, og musikken er i dag kun tilgjengelig som nedlastbare filer på nettet. Toft kan høres på platene til artister som Sigvart Dagsland, Vilde Bjerke, Silje Nergaard, Christian Welde, Magnar Birkeland, Kenneth Sivertsen, Aftenlandet, Vigdis Eidsvåg, Karianne Arntzen Band og Astrid Kloster. Toft har vunnet tre Spellemannpriser med Vamp og var selv nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen viser for "Alle e aleina", utgitt på Warner Music. Toft har også jobbet en del som skuespiller: blant annet som Fartein Valen i "Masinandraina-Solens Øye" av Sverre Waage og "Skyfri himmel" basert på Bjørn Eidsvågs sanger. Sistnevnte var en stor suksess med fulle hus ved Rogaland teater og Det Norske Teater. Würzburger Residenz. Würzburger Residenz (Würzburg-residensen) er et barokkslott i Würzburgs indre by. Frem til sekulariseringen under Napoleonskrigene var det residens for fyrstbiskopene av fyrstbispedømmet Würzburg. Slottet hører til hovedverkene innen den sydtyske barokk, og regnes i europeisk sammenheng som den viktigste residensbygning i senbarokk. Slottet er tatt opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Kunst- og bygningshistorisk betydning. UNESCO begrunnet opptagelsen på sin verdensarvliste med at Würzburg-residensen er «det mest enhetlige og usedvanlige av alle barokkslott», at det er «enestående gjennom sin originalitet, sitt ærgjerrige bygningsprogram og den internasjonale sammensetning» og at slottet er en «syntese av den europeiske barokk». Det var videre sete for «et av de mest strålende fyrstelige hoff i Europa». Slottets speilkabinett er videre «det mest fullkomne romkunstverk i rokokko». Historie. Residensen ble påbegynt under fyrstbiskop Johann Philipp Franz von Schönborn i 1720. Fyrstbiskopen døde imidlertid allerede fire år senere uten å oppleve bygningen ferdigstilt. Oppdraget fikk den da 33-årige arkitekten Balthasar Neumann, som i 1744 under den første byggherrens bror, fyrstbiskop Friedrich Carl von Schönborn, fullførte slottet som råbygg. Den innvendige dekoren med fresker og stukkaturer ble utført av bl.a. Giovanni Battista Tiepolo (1752, trappehus med den største sammenhengende dekkfresko i verden, keisersal, slottskirke), Antonio Bossi (1749) og Johannes Zick (1750, havesal). Den indre utførelsen hadde tre faser og begynte under Friedrich Carl. Under hans etterfølger Carl Philipp von Greiffenklau ble de berømte maleriene fullført. Med Greiffenklaus død gikk epoken kjent som Würzburg-rokokko til ende. Den videre utsmykning under Adam Friedrich von Seinsheim fulgte i Ludvig 16.-stil. Utførelsen av det såkalte Ingelheimzimmer fra 1776 i tidligklassisisme avsluttet en nesten 60-årig sammenhengende byggetid. Bygningen er oppført etter en enhetlig plan, noe som er sjeldent for et så stort slott. Anlegget virker derfor enestående fullkomment. Arkitekt Balthasar Neumann ønsket å sammenfatte byggmestrene Maximilian von Welsch, Robert de Cotte, Gabriel Germain Boffrand og Johann Lucas von Hildebrandt til en syntese. De siste to deltok i utarbeidelsen av de første planene. Slottet ble sterkt skadet i et britisk bombeangrep 16. mars 1945, og store deler ble helt ødelagt. Blant annet ble Glasskabinettet helt pulverisert. Med nitid rekonstruksjonsarbeid har man siden klart å gjenskape det. Det samme gjelder resten av slottet som langt på vei fremstår i fordums prakt. Eksterne lenker. __NOTOC__ __NOEDITSECTION__ Stuttgart-Stammheim. Stammheim er den nordligste bydelen i Stuttgart. Bydelen er boligområde preget av gamle villakvartaler såvel som moderne områder med omkring 12 000 innbyggere. Den tidligere selvstendige kommunen Stammheim ble innlemmet i Stuttgart 1. april 1942, og fikk status som egen bydel i 1956. Ved nyinndelingen i 2001 ble distriktet Stammheim delt i to forvaltningsområder: Stammheim-Mitte og Stammheim-Süd. Stammheim-fengselet (Justizvollzugsanstalt). Stammheim er særlig blitt kjent for Stammheim-fengselet, eller "Justizvollzugsanstalt Stuttgart-Stammheim". Det ble bygget i 1963 etter datidens mest moderne sikkerhetsteknologi. En rekke RAF-terrorister satt i dette høysikkerhetsfengselet, hvor de tok et spektakulært masseselvmord. Stridsvognens historie. Den første stridsvognen var i operativ tjeneste i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. Første verdenskrig. Erobret britisk stridsvogn under første verdenskrig. Forparten av beltene går høyt over bakken for å klatre over hindringer. Kanonene er sidemontert for å få tyngdepunktet lavt Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage et beltegående kampkjøretøy. Han var på den tiden marineminister, og nedsatte "Landskipskomitéen" for å utvikle dette nye våpenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt "landskip" av komitéen, ble det hetende "tank" på engelsk, etter en avledningsmanøver for å skjule hva som egentlig ble utviklet. Britiske aviser ble nemlig nysgjerrig på den store mengde jern og stål som ble fraktet til spesifikke fabrikker. På spørsmål om hva det gjaldt, fikk de til svar fra myndighetene at det dreide seg om bygging av «watertanks». Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegående traktorer, og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917. Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med å bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upålitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V. Mellomkrigstiden og andre verdenskrig. I mellomkrigstiden ble britene ledende på utviklingen av stridsvogner. Dette var både på grunn av tilstanden til den franske og tyske økonomien, og på grunn av at USAs forsvar var kraftig bygget ned etter krigen. Stridsvogner ble utviklet hovedsakelig i tre kategorier: Lette stridsvogner på ti tonn og mindre ble brukt til oppklaring og hadde våpen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Middelstunge, eller "cruiser tank" på engelsk, var tyngre, men raskere. Tunge stridsvogner, eller "infantry tank" på engelsk, var tungt pansret og hadde høy vekt. Ideen var å bruke tunge stridsvogner sammen med infanteriet for å få til et gjennombrudd, og så ville grupper med middelstunge stridsvogner strømme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer for å angripe forsyningslinjer og hovedkvarter. Dette var en stor del av britisk doktrine, og ble tatt opp av tyskerne som en del av "Blitzkrieg"-konseptet. Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle være lette og mobile, og hvis de støtte på andre stridsvogner skulle de trekke seg tilbake og la tungt pansrede panserjagere ta seg av dem. I praksis ble det slik at etter hvert som det ble flere og flere stridsvogner på slagmarken så måtte hvert kampkjøretøy ha effektive våpen for å bekjempe stridsvogner. Dette utløste et rustningskappløp hvor stridsvognene fikk stadig tyngre pansring og kraftigere bevæpning. Der hvor stridsvognens oppgave før hadde vært utelukkende å forsere hindringer, måtte den nå inngå et kompromiss for å kunne bekjempe andre stridsvogner på en effektiv måte. Den andre verdenskrig satte på alvor fart på utviklingen av stridsvogner. For eksempel startet Tyskland krigen med mange Panzer I med to mitraljøser og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgaven i operativ tjeneste var Panzer IV med en kortløpet 75 mm kanon og en vekt på under 20 tonn. På slutten av krigen var den dominerende tyske stridsvognen Panther, med en lang 75 mm kanon og vekt på 45 tonn, sett på som «bare» middelstung. Under krigen ble også tårn vanlig på alle stridsvogner. Alle vogner ble utstyrt med radioer, noe som lettet stridsledningen av avdelinger. Kolossale vogner med flere tårn, slik som sovjetiske T-35, forsvant. Den kalde krigen. Britiske Challenger 2 er et eksempel på siste generasjons stridsvogner Etter krigen så fortsatte utviklingen stort sett i samme retning. Lette stridsvogner ble henvist til oppklaring, i tillegg til luftlandsettinger med amerikanske styrker. Med årene så ble lette stridsvogner så å si borte. Med utviklingen som hadde skjedd på hjuloppheng og motorer så ble middelstunge stridsvogner fra krigens siste år i stand til å få bedre ytelse enn tunge stridsvogner fra krigens begynnelse. Med litt tyngre panser og bedre motor så kunne middelstunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvåpen på slagmarken. Den britiske Centurion var i stand til å ta treff fra tyske 88 mm panservernkanoner, samtidig som L7-kanonen kunne slå ut fiendtlige stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren ga den en toppfart på 35 km/h. Centurion erstattet alle middelstunge stridsvogner i britisk bruk, og ble kalt universalstridsvogn. Begrepet "main battle tank" (hovedstridsvogn) fulgte kort tid etter. Utviklingen av panservernmissiler var den siste spikeren i kista til tunge stridsvogner. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvognen ikke kunne ta opp kampen ute av skuddhold, men måtte manøvrere seg nærmere inn. På samme tid så ble pansrede personellkjøretøyer og senere stormpanservogner utviklet for å bringe mobiliteten til infanteriet opp til stridsvognens nivå. Stormpanservognene tok også over flere av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er et eksempel. De fleste trekk ved moderne stridsvogner ble etablert under andre verdenskrig, og selv om utviklingen siden har gjort alle enkeltkomponentene mer kapable, så ville en stridsvognkommandør fra andre verdenskrig straks kjent igjen en moderne stridsvogn. Flickering Flame. "Flickering Flame: The Solo Years Vol. 1" er et samlealbum fra Roger Waters, tidligere bassist, vokalist og hovedlåtskriver i Pink Floyd. Det består av sanger fra 1983-2001 i hans solokarriere, og inkluderer blant annet musikk fra albumene "The Pros and Cons of Hitch Hiking" (1984), "Radio K.A.O.S." (1987) og "Amused to Death" (1992). Albumet er produsert av Roger Waters selv, i samarbeid med blant annet Pink Floyd-produsenten James Guthrie. Sporliste. Tekst og musikk av Roger Waters, med unntak av «Knockin' on Heaven's Door» skrevet av Bob Dylan og «Lost Boys Calling (Original Demo)» skrevet i samarbeid av Ennio Morricone og Roger Waters. Stammheim-fengselet. Stammheim-fengselet ("Justizvollzugsanstalt Stuttgart-Stammheim") er et berømt høysikkerhetsfengsel i Stuttgart-Stammheim. Det er det nest største fengselet i delstaten Baden-Württemberg. Fengselet ble bygget mellom 1959 og 1963 etter datidens mest moderne sikkerhetsteknologi, og bestod opprinnelig av to bygninger. I 1964 startet fengselsdriften. En ny bygning med plass til 128 innsatte åpnet i 2005. Bygningene kalles bygg 1, 2 og 3. Fengselsområdet er inngjerdet og omgitt av en mur, og omfatter 49 600 m². I gjennomsnitt hadde fengselet 867 fanger i 2006. Ved normalt belegg har fengselet plass til 877 fanger. Av de ca. 600 cellene er noen enkeltceller og andre fellesceller med plass til 2–4 fanger. Rundt 250 av fangene er satt i forskjellige former for arbeid i fengselet. Stammheim-fengselet og RAF. Stammheim-fengselet ble kjent for et bredt publikum gjennom fengslingen av ledende medlemmer av den venstreekstremistiske terroristorganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). På det meste satt ni RAF-medlemmer i Stammheim-fengselet. I forbindelse med rettssakene mot medlemmer av RAF ble det bygget en pansret forsamlingsbygning ved siden av fengselet. For å forhindre fluktforsøk med helikoptre, ble stålnetting trukket over både bygningen og inngangspartiet. Etter at Ulrike Meinhof hadde hengt seg selv i Stammheim-fengselet 9. mai 1976, begikk ytterligere tre medlemmer av RAF selvmord 18. oktober 1977: Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Den fjerde fangen, Irmgard Möller, overlevde sitt selvmordsforsøk. Enkelte kritikere har hevdet at de i virkeligheten ble drept eller forsøkt drept av myndighetene. Selvmordene kom i etterkant av et mislykket forsøk på å presse myndighetene til å løslate fangene, gjennom bortføringen av arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer og kapringen av Lufthansa-maskinen «Landshut». Myndighetene nektet å gi etter for terroristenes krav. Flyet ble stormet av den tyske elitestyrken GSG9 i Somalias hovedstad Mogadishu. Schleyer ble få dager senere skutt av gisseltagerne. Power metal. Power metal er en musikksjanger som har sitt utspring fra heavy metal. Grunnsettingen for stilen er episk lyd, vanligvis i «høy hastighet» og med fengende melodier. Tekstene er ofte inspirert av historie, science fiction, mytologi, religion og fantasy. Power metal er kjent for å være mer optimistisk enn de fleste andre metal-sjangrene, og kalles derfor av og til «happy metal». Power metal-vokalen er generelt sett «ren», og går ofte i et høyt register og falsett. Dette krever ganske mye av vokalisten, og derfor er det sjelden at man finner en power metal-vokalist som gjør mer enn å synge på scenen. Power metal har fått en sterk popularitet i store deler av verden, spesielt i Europa, Nord-Amerika og Sør-Amerika. 1970 - 1981. Fantasifull heavy metal kan spores helt tilbake til begynnelsen/og midten av 1970-tallet. Noen av de første heavy metal-bandene som brukte episke temaer som fantasi og mytologi var Black Sabbath, Rainbow, Manilla Road, Saxon og Cirith Ungol. Det var ikke før tidlig på 1980-tallet at Judas Priest og Iron Maiden begynte å forme sjangeren slik den skulle bli senere. Begge disse bandene har vært veldig innflytelsesrike på andre power metal-band. I 1981 kom Manowar, Crimson Thunder og Metal Church fra amerika, med på banen. De amerikanske bandene klarte virkelig å legge inn et episk lydbilde inn i musikken. Manowar ga ut "Battle Hymns" i 1982, album kan regnes å være et av de første viktige power metal albumene som kom fra Amerika. På samme tid i Tyskland ga Accept ut albumet "Breaker" et ganske melodisk men også veldig speed metal-inspirert plate. 1982 - 1988. Starten og inspirasjonen til senere band kan man se startet med Helloween som ga ut "Walls of Jericho" i 1985. Albumet er et nærmest speed metal-album grunnet rask og aggressiv riffing. I 1987 ga de ut albumet "Keeper of the Seven Keys Part I" og et år senere, "Keeper of the Seven Keys Part II". "Keepers 1" nådde helt til 104 på Billboards liste i amerika. I 1988 ga Blind Guardian ut deres første studioalbum, "Battalions of Fear". Platen er veldig lydmessig lik Helloween sin første plate, men lener mere mot speed og spesielt thrash metal. Blind Guardian er også inspirert av J.R.R. Tolkien sine verk om Ringenes Herre. 1989 - i dag. I 1989 ga Stratovarius ut "Fright Night". Plata mikser klassisk musikk på keyboard og gitar med hurtig power metal. Bryan Singer. Bryan Singer (født 17. september 1965) er en amerikansk filmregissør. Singer er kritikerrost og spesielt populær blant fans av science fiction og tegneseriegenren for sitt arbeid med de to første "X-Men"-filmene ("X-Men" og "X2") og "Superman Returns". Hans store gjennombrudd var "The Usual Suspects" fra 1995. Singer er født i New York City og er adoptert. Han vokste opp i et jødisk nabolag i New Jersey og gikk på West Windsor-Plainsboro High School, og deretter filmstudier på School of Visual Arts i New York og USC School of Cinema-Television i Los Angeles. Han er jøde og homofil, og har uttalt at hans livserfaring som minoritet påvirket hans utvikling av "X-Men"-filmene. Hans produksjonsselskap, Bad Hat Harry Productions, arbeider innen fjernsyns-, film- og dataspillindustrien. Selskapet har sitt navn fra en replikk i "Haisommer", en av Singers yndlingsfilmer. Replikken, «"That's some bad hat, Harry"», kan høres i selskapets rulletekstklipp. Stefan Aust. Stefan Aust (født 1. juli 1946 i Stade, Niedersachsen) er en tysk journalist og sjefredaktør for magasinet "Der Spiegel" fra 1994 til 2008. Liv. Han var sønn av en agronom. Mellom 1966 og 1969 var Aust redaktør for det radikale tidsskriftet "konkret" samt for avisen "St. Pauli-Nachrichten". Fra 1970 arbeidet han som journalist i Norddeutscher Rundfunk, og fra 1972 til 1986 for fjernsynsmagasinet «Panorama». Fra mai 1988 var han sjefredaktør for Spiegel TV. Selv om han i begynnelsen ble kritisk mottatt, har har kunnet utvikle et velrenommert programtilbud med gode dokumentarer og nyhetssendinger. I september 1970 befridde han på eget initiativ og med hjelp fra en RAF-avhopper, tvillingene Bettina og Regine Röhl, døtrene av Ulrike Meinhof og den tidligere utgiveren av "konkret", Klaus Rainer Röhl. Tvillingene var blitt bortført til Sicilia av moren i den hensikt å sende dem til en palestinsk flyktningleir i Jordan. Aust lyktes å bringe tvillingene tilbake til faren, som hadde foreldreretten. Stefan Aust ble utnevnt til sjefredaktør for magasinet "Der Spiegel" den 16. desember 1994, og trakk seg dermed fra Spiegel TVs redaksjon. Fra juli 1995 er han imidlertid administrerende direktør også for Spiegel TV, og leder selv regelmessig fjernsynsprogrammer. Utmerkelser. I 2005 mottok han Goldene Kamera i kategorien fjernsynsjournalistikk. Filmografi. Aust har medvirket som manusforfatter i forskjellige film- og fjernsynsproduksjoner Alex Crockford. Alex Crockford (28. mars 1984) er en britisk skuespiller som hadde rollen om «Kalle Wiltersen» i filmen "Harry Potter og Fangen fra Azkaban" (2004). Han opptrår bare i en scene, og har det man kan kalle en cameo-rolle, en ukreditert rolle. Alex gikk på Sevenoaks School i Kent, og ble ferdig uteksaminert i 2002. Han studerer for tiden jus ved Universitetet i Cambridge. Esso. Esso er et internasjonalt varemerke som blir brukt av det amerikanske oljeselskapet Exxon Mobil og tilknyttede selskap. Esso blir også brukt som firmanavn av flere av Exxon Mobils datterselskap i utlandet. Navnet Esso kommer av forkortelsen SO (uttales «ess-o») for Standard Oil. Selskapet ble etablert i 1911. Esso i Norge. I Norge er varemerket mest kjent fra bensinstasjoner. Esso Norge AS har hovedkontor i Sandnes og har bygd opp et stort oljeraffineri på Slagentangen ved Tønsberg, det såkalte Essoraffineriet. Fra 1904 hadde selskapet et mindre raffineri på Valløy ikke langt unna. Esso i USA. I USA blir varemerket Exxon mest brukt, og Esso er ikke så kjent der. Standard Oil Company opparbeidet seg nærmest monopol innen oljeindustrien i USA like etter forrige århundreskifte. Etter flere rettssaker ble selskapet delt opp sju selvstendige selskap, og hvert av disse hadde rett til å bruke varemerket «Standard» i ulike delstater. Standard Oil of New Jersey hadde rettighetene i New Jersey, i tillegg til Maryland, West Virginia, Virginia, North Carolina, South Carolina og District of Columbia. Innen 1941 hadde selskapet dessuten sikret seg rettighetene i Pennsylvania, Delaware, Arkansas, Tennessee og Louisiana. I disse statene markedsførte selskapet produktene sine under varemerket «Esso». Varemerket ble også brukt i New York og de seks statene i New England. I 1974 døpte Standard Oil of New Jersey seg om til Exxon Corporation, og brukte Exxon som varemerke. Esso i verden. I andre land i verden blir varemerkene Mobil og Esso brukt, og varemerket Exxon er nærmest ukjent. Alpin krigføring. Alpin krigføring betegner krigføring i fjell og fjellandskap. Denne typen krigføring er en av de farligste fordi den ikke bare innebærer kamp mot fienden, men også mot ekstrem kulde og utilgjengelige høyder. Situasjonen på slagmarken kan forverres av sneskred og sten- eller jordras, enten naturlige eller skapt av fienden. Lange netter og store avstander på svære, snødekte topper og ved lave temperaturer krever utholdenhet og tålmodighet. Å vinne alpin krigføring koker ned til å holde høyeste posisjon i kamp. Fjell er farlige på alle tider av året – lyn, sterk vind, stenras, ekstrem kulde og høye fall og klipper kan alle resultere i døden. I krig blir farene mange ganger større. Forflytning, medisinsk evakuering og forsyning opp bratte bakker innebærer enormt forbruk av energi. Bakgrunn. Begrepet "alpin krigføring" har antagelig sin opprinnelse i middelalderen, etter at monarkiene i Europa fant det vanskelig å bekjempe de sveitsiske armeene i Alpene. Årsaken var at sveitserne kjempet i mindre avdelinger og tok fordelaktige stillinger mot en stor, umanøvrerbar armé. Lignende former for angrep og forsvar ble senere brukt av geriljastyrker, partisaner og frihetskjempere som gjemte seg i fjellene etter et angrep og gjorde det vanskelig for armeen å bekjempe tilbake. Alpin krigføring kom i forgrunnen igjen under første verdenskrig da landene som deltok i krigen hadde bergdivisjoner som ikke tidligere var testet. Det østerriksk-ungarske forsvaret sto imot italienerne ved den italienske fronten fordi det dro fordel av det fjell-lendte terrenget hvor flere bukket under for frostskader og sneskred enn for kuler. En annen offensiv ble startet av den tyrkiske øverstkommanderende Enver Pasja med 100 000 tropper mot russerne i Kaukasus i desember 1914. Enver Pasha insisterte på et frontalangrep mot russiske stillinger i fjellene midt på vinteren, og tapte 86 prosent av sine styrker. Den farligste og mest ustabile av alle alpine konflikter er den pågående konfliktsituasjonen om Kashmir mellom India og Pakistan. Siden delingen av India i 1947 har landene vært fastlåst i en strid med skuddvekslinger og mindre trefninger i den berglendte regionen. De første krigshandlingene mellom de to landene i den indo-pakistanske krig i 1947 viste at begge var dårlig utstyrt til å kjempe i bitende kulde i den høyestliggende fjellregionen i verden, Himalaya. Senere slag ble heller utkjempet i dalene enn i fjellene. Dette endret seg i Kargilkonflikten da indiske styrker sto overfor den enorme oppgaven med å jage ut infiltratørene. Denne konflikten er den eneste krigen i moderne tid som har vært utkjempet utelukkende til fjells. Fordi Pakistan-støttede styrker holdt de gunstigste stillingene og kampene fant sted på fjelltopper opp til 5025 meter tok det en enorm innsats fra den indiske hæren, støttet av luftstyrker, å gjenvinne høydene og vinne krigen. Siachen-breen i Himalaya kalles den høyestliggende slagmarken i verden; begge land holder sine stillinger nesten syv kilometer over havet. Mer enn 4000 mennesker har mistet livet i det ugjestmilde landskapet, hovedsakelig på grunn av det ekstreme været. Spesielle bergavdelinger. Mange av dagens større armeer har en spesialtrent bergdivisjon. Russland og USA er blant landene med slike divisjoner. Den største amerikanske bergavdelingen er 10. bergdivisjon forlagt i Fort Drum, New York og stiftet under andre verdenskrig. Gaius Marius. Gaius Marius (latin: C·MARIVS·C·F·C·N) (157 f.Kr. – 13. januar 86 f.Kr.) var en romersk general og politiker. Ble valgt til konsul syv ganger, noe som var enestående i republikkens tid. Han er mest kjent for sine militære reformer av den romerske hær, som førte til at borgere uten eiendom kunne bli med i hæren, noe som økte antall potensielle soldater. Hæren etter Marius ble kalt proletararméen. I tillegg er Marius kjent for omorganiseringen av legionene til kohorter. Marius' rolle i historien. Gaius Marius' karakter markerer en tendens som kom til å vare helt til republikkens fall. Hans politiske egenskaper var preget av hans mindre aristokratiske hærkomst og tyngde i det militære. Marius hadde vanskelig med å innrette seg det politiske systemet som hersket i Roma, men ble på grunn av sine militære egenskaper, og uroligheter i riket, ble han gjentatte ganger gjenvalgt til konsul. Hans bragd med hæren førte til en profesjonell hær, som var mer lojal til generalene og til staten. En militærkarriere ble mer ettertraktet da tjenesten førte til at soldatene kunne få eiendommer. Hans inntog og massakre av selve Roma satte også sitt preg på historien. Disse urolighetene skulle prege riket helt frem til etableringen av keiserriket. Bakgrunn. Gaius Marius ble født i beskjedne kår i byen Arpinium, dagens Arpino, i Latium. Det finnes teorier om at Marius ikke kom fra så fattige kår som enkelte historikere vil ha det til, og de problemene han møtte i Roma, ikke nødvendigvis skyldtes hans bakgrunn, men var like gjerne ordinære problemer som nye og ambisiøse folk måtte overkomme i klatringen mot maktposisjoner. Hans militære karriere begynte i Hispania, der han i 134 f.Kr. var under ledelse av Scipio Aemilianus, barnebarnet til Scipio Africanus. Marius hadde tidlig ambisjoner om en politisk karriere. Hans første steg var å stille til valg som militær "tribun". Deretter gikk han til valg for å bli "kvestor". I 120 f.Kr. ble han valgt til folketribun. Under sin regjeringstid innførte han en lov som ga aristokratiet mindre påvirkning under valgene. Det var tydelig at Marius var en mann for folket, da han fremførte "populares" sin sak. I 116 f.Kr. ble han valgt som "pretor", selv om det ble fremmet beskyldninger om at han hadde jukset til seg tittelen etter korrupsjon i valget. I 114 f.Kr. fikk han "imperium" og ble sendt for å kontrollere Lusitiana, en romersk provins i Portugal. Året etter kom Marius inn i det gode selskap, da han giftet seg Julia Caesaris, tanten til Julius Caesar. Julia kom fra en av de eldste aristokratiske slektene i Roma, Julii. Konsul. Marius avbildet på en mynt Etter et vellykket felttog mot Numidia i Afrika rundt år 109 f.Kr., hadde Marius opparbeidet seg omfattende støtte og var klar favoritt til å få konsulembete i år 108 f.Kr. Men etter råd fra Metellus, en høytstående aristokrat, ventet Marius med å inntre som konsul. I stedet tilbragte Marius tiden med hæren, og styrket sin stilling ytterligere. Etter å ha mottatt store hyllester fra sine tropper vant Marius lett konsulembete i år 107 f.Kr. Etter at Marius ble valgt fortsatte han å reformere hæren, noe som skulle få alvorlige konsekvenser mot slutten av republikken. Marius ignorerte jordreformene til Graccherne, og fortsatte å rekruttere soldater i stor skala. På grunn av at soldatene var avhengig av sin generals erobringer og hans muligheter til å avgi land, ble båndene mellom soldat og general ganske sterke. Dette førte til at soldatene hadde et sterkt personlig ønske i å støtte sin general mot senatet. Disse reformene skulle Marius og senatet få mot seg under Sullas kuppforsøk. I 105 f.Kr. ble Marius gjenvalgt som konsul, selv om han oppholdt seg i Afrika, noe som var ganske uvanlig. Selve gjenvalget var også uvanlig, for en lov fra 152 f.Kr. tilsa at det skulle være et ti-års intervall mellom hver gang en kunne bli valgt. På grunn av truslene mot riket, både i Afrika og fra kimbrerne i Germania, ble senatet tvunget til å gjenvelge Marius i fem år til. I 104 f.Kr. vendte Marius tilbake til Roma i triumf, etter å ha beseiret den numidiske kongen, Iugurtha. Germansk invasjon. I 102 f.Kr. slo kimbriene seg sammen med teutonerne og var på vei til å invadere Italia. De skulle angripe hver for seg, kimbriene skulle krysse Alpene og komme inn i Italia fra nordvest, mens teutonerne skulle komme langs kysten helt sør. Dette var en taktikk som kom til å få fatale følger. Marius gikk først mot teutornene, som sto i Narbonesia, en romersk provins i dagens Provence, i sør-Frankrike. Han unngikk å møte dem der de ville og trakk seg heller tilbake. Teutonerne som nå hadde veien mot Italia blokkert, angrep romerne uten å vente på forsterkninger. Det endte fatalt. De germanske folkene ble slaktet totalt, estimert rundt 100 000. Marius' kollega, Quintus Lutatius Catulus, lot kimbriene trenge inn i Italia i 101 f.Kr. Marius, som på denne tiden oppholdt seg i Roma etter triumfen året før, kom til Quintus' unnsetning. Sammen klarte de å slå kimbriene i slaget ved Vercellae. Rundt 65 000 av de 100 000 kimbriene ble drept, resten ble tatt som slaver. Som en belønning ble Marius gjenvalgt til konsul. Slutten av karrieren. Etter at Marius var gjenvalgt for sjette gang, måtte han ta hånd om et opprør som hadde brutt ut i Roma på grunn av at senatet hadde nektet å innføre noen reformer. Etter å ha tatt hånd om opprørerne dro Marius til Østen for trekke seg tilbake. I løpet av tiden Marius befant seg østpå, var det rolige tilstander i riket. Slik skulle det holde seg til det brøt ut borgerkrig mellom republikken og de andre byene i Italia. Marius tok kommandoen sammen med Sulla mot de opprørske byene. Etter borgerkrigen var slutt, stod konsulvalget mellom Sulla og Marius. Sulla ble valgt av senatet, men Marius vant støtte i forsamlingen med hjelp av Publius Sulpicius Rufus. Sulla snek seg ut av byen og til Nola, der hæren hans ventet. Deretter marsjerte Sulla inn i Roma med hæren, noe Marius aldri kunne ha forutsett, da noe sånt aldri hadde skjedd før. Marius ble bekjempet og fikk dødsdommen, og måtte derfor flykte. Marius dro i eksil til Afrika sammen med sin sønn. Han vendte imidlertid tilbake til Roma i 86, og ble valgt til konsul for syvende gang, men døde etter en måneds tid. Ruijin. Ruijin (kinesisk: 瑞金; pinyin: "Ruìjīn") er et kinesisk byfylke i provinsen Jiangxi i det sentrale Kina. Befolkningen i hele byfylket var i 1999. Historie, kulturminne. Byens ry skyldes at den fra 1931 til 1934 var hovedstad for Den kinesiske sovjetrepublikk. Kommunistene etablerte seg der etter at de i 1920-årene ble tvunget ut av fjellpartiet Jinggangshan av Guomindang. I 1934 la kommunistene derfor ut på "Den lange marsjen". Det er en mengde minnesmerker og attraksjoner i byen som er knyttet til denne perioden under den kinesiske borgerkrig og til Mao Zedongs nærvær der, og byen nyter godt av Kinas «røde turisme». Det hele har siden 1961 vært oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige minnesmerker som "Ruijin geming yizhi" (瑞金革命遗址). Samferdsel. Kinas riksvei 206, som passerer dette området, løper fra kystbyen Yantai til kystbyen Shantou i provinsen Guangdong. Den løper gjennom provinsene Shandong, Jiangsu, Anhui, Jiangxi og til slutt Guangdong. Kinas riksvei 319 fører gjennom fylket. Riksveien begynner i Xiamen i Fujian, løper nordvestover gjennom provinsene Jiangxi, Hunan, og Chongqing, til den ender opp i Chengdu, hovedstaden i provinsen Sichuan. Kinas riksvei 323 begynner i Ruijin og fører sørvestover gjennom Guangdong og Guangxi og ender opp i Lincang i Yunnan, på grensen mot Burma. Alf Andersen. Alf Steen Andersen (født 5. mai 1906 i Drammen, død 12. april 1975 i Frogn) var en norsk skihopper. Han ble olympisk mester i spesielt hopprenn under St. Moritz i 1928, og fikk i tillegg bronse under VM 1935 i Tsjekkoslovakia, etter landsmennene Birger Ruud og Reidar Andersen. Alf Andersen representerte Oslo-klubbene Sandaker, Skeid og Lyn. Ljubov Jegorova. Ljubov Ivanovna Jegorova (russisk: Любовь Ивановна Егорова; født 5. mai 1966 i Seversk) er en tidligere russisk langrennsløper. Hun var med på å dominere internasjonalt kvinnelangrenn i store deler av 1990-årene. Under VM 1997 i Trondheim sluttet dette, hun ble diskvalifisert etter å ha testet positivt på det forbudte medikamentet bromantan. Hun var forgrunnsfiguren blant de kvinnelige langrennsløperne både under OL 1992 i Albertville og OL 1994 på Lillehammer. Ved begge anledninger vant hun tre gullmedaljer (to individuelle øvelser + stafettgull). Hun vant også damenes 15km i Holmenkollrennet i 1994, og delte Holmenkollmedaljen med Vladimir Smirnov og Espen Bredesen samme år. Hun er utnevnt til Helt av Den russiske føderasjon, og æresborger av Seversk (1992), St. Petersburg (1994) og Tomsk Oblast (2005). Luftburen bataljon. Luftburen bataljon er en luftbåren bataljon i den svenske hæren. Avdelingen inngår i Livregementets Husarer og består av lett infanteri som er spesialtrent til å utføre luftbårne innsettelser med helikoptre opptil 20 mil fra pålastningsstedet og med en varighet på inntil tre døgn. I stridsområdet beveger soldatene seg til fots med støtte av terrengkjøretøyer for transport av materiell. Ludvig Nessa. Ludvig Nessa (født 11. desember 1949) er en norsk politisk aktivist og tidligere prest i Den norske kirke. Nessa har siden begynnelsen på 1980-talle markert seg som en av de sterkeste motstandere av selvbestemt abort i Norge. Frem til år 2000 deltok han på en rekke omstridte aksjoner sammen med prest Børre Knudsen. På grunn av sine omstridte aksjonsformer ble han avskjediget fra Den norske kirke i 1991. Gikk senere med i Strandebarm prosti sammen med blant andre Knudsen. Nessa har også siden 2000-tallet markert seg som en motstander av islam og dens påståtte innflytelse. Eide Forlag. Eide Forlag A/S er et norsk bokforlag i Bergen. Eide gir blant annet ut illustrerte verk, bedrifts- og organisasjonshistorie og andre utgivelser med lokal forankring. Starten. Forlagsdriften ble startet i 1880 av Johan Wilhelm Eide som tolv år tidligere også hadde grunnlagt Bergens Tidende. Grunnen til at han begynte med forleggervirksomhet var at Vestmannalaget sto uten forlegger til vinneren av konkurransen foreningen hadde hatt om den beste ABC-boka på landsmål. Da tok boktrykker Eide, som opprinnelig var fra Stryn, på seg å gi ut førstepremiemanuset til Andreas Austlid. Fram mot århundreskiftet gav Eide ut et fåtall andre bøker, men forleggervirksomheten var et underskuddsforetak og snart gikk forlaget i dvale. Etterkrigstida. Ikke før i 1945 livnet det til igjen, da med at en sterk satsing på barnebøker. Med pengene tjente forlaget på voksenbokutgivelser som for eksempel "Shetlands-Larsen" av Frithjof Sælen, "Nord for det øde hav" av Liv Balstad og "Den tause verden" av Jacques-Yves Cousteau, og det gav de rom for høy kvalitet på barnebøkene, som ofte var tapsprosjekt. Eide Forlag gav for eksempel ut internasjonale barnebokklassikere som "Det suser i sivet" av Kenneth Grahame, "Alice i eventyrland" og "Gjennom speilet" av Lewis Carroll og "Peter Pan" av J.M. Barrie for første gang på norsk, alle oversatt av Zinken Hopp. De gav også ut nye, fine utgaver av bøker som "Tom Sawyer" og "Huck Finn" av Mark Twain. Etter at forlaget gikk på en stor økonomisk smell med det store verket "Havet og våre fisker" tidlig på 1960-tallet ble virksomheten gradvis trappet ned igjen. Fram mot nåtida. Ikke før på midten av 1980-tallet begynte en ny periode med vekst i selskapet. Forlaget satset blant annet på en serie heftede kriminal- og spenningsbøker redigert av Gunnar Staalesen. Men da det ikke ble balanse i regnskapet i denne omgangen heller, bestemte Bergens Tidende seg for å selge selskapet. Det ble kjøpt av Trine Kolderup Flaten som hadde vært en av redaktørene og som fortsatte å drive selskapet sammen med Roald Flaten. Høsten 2005 ble imidlertid Eide forlag kjøpt opp av forleggerne Arno Vigmostad og Arnstein Bjørke i Bergen, og Eide er nå et søsterforlag til Fagbokforlaget. Forlaget har nå rundt 20 utgivelser i året. Blant titler fra de siste åra kan nevnes "Norsk forsvarshistorie" i fem bind og en satsing på science fiction og fantasy-litteratur. I sammenheng med Gudstjenestereformen i Den norske kirke fikk Eide Forlag kontrakt på å utgi salmebøker og liturgi for Den norske kirke. Stavropol. Stavropol (Russisk: "Ста́врополь") er en by i det sør-vestlige Russland. Byen er hovedstad i Stavropol kraj, og har 354 867 innbyggere (2002). Den ligger på Kuban-sletten, nord for Kaukasus, som er meget fruktbar og ett av Russlands viktigste jordbruksområder. De viktigste utdanningsinstitusjonene i byen er Stavropols statsuniversitet, Nordkaukasus statlige polytekniske universitet, Landbruksuniversitetet og Stavropol statlige medisinske akademi. Næringslivet består av bilindustri, møbelindustri, kjemisk industri og annen industri. Stavropol betjenes av flyplassen Sjpakovskoje. Byens fotballag heter Dynamo Stavropol. Historie. Stavropol ble grunnlagt av Grigorij Potemkin i 1777 etter Den russisk-tyrkiske krig (1768-1774). Han gunnla byen på oppdrag fra keiserinne Katarina II som en av ti festninger mellom Azov og Mozdok. Donkosakker, særlig fra Khoperskij-regimentet, ble bosatt i og rundt byen for å styrke forsvaret av riket. Navnet «Stavropol» er en russisk transkripsjon av det greske ordet Σταυρούπολις (Stauroupolis), som betyr «korsets by». Navnet stammer fra en legende, som sier at soldater skal ha funnet et stort steinkors da de anla en festning her. Stauroupolis var forøvrig også navnet på et bispedømme i vestlige Lilleasia, men det har ingenting med den russiske byen å gjøre. Aleksander I ønsket å styrke handelen i området, og inviterte i 1809 en rekke armenske familier til å slå seg ned i festningen. Stavropol lå strategisk til i forhold til den russiske erobringen av Kaukasus, og i løpet av første halvdel av 1800-tallet ble den et viktig handelssted. Byen og området rundt ble eget bispedømme i 1843 og guvernement (provins) i 1847. Under den russiske borgerkrigen kjempet den røde hær og general Anton Denikins hvite hær i området, og Stavropol skiftet hender flere ganger. Den røde hær erobret byen endelig 29. januar 1920. Fra 1935 til 1943 het byen Vorosjilovsk, oppkalt etter Kliment Vorosjilov. Stavropol ble svært ødelagt under andre verdenskrig, og var okkupert av Tyskland i perioden fra 3. august 1942 til 21. januar 1943. Siden 1946 har det blitt utvunnet naturgass nær byen, og en rørledning fører den til Moskva. Mikhail Gorbatsjov er født i Stavropol kraj, og jobbet i Stavropol fra 1955 til 1978, fra 1970 som regional partisjef. Fredrikke Mørck. Fredrikke Mørck (født i Trondheim i 1861, død i 1934) var en norsk skolekvinne og forkjemper for kvinnesaken. Hun var barnebarn av Georg Neumann Crøger, som var bror av Olea Crøger. Mørck var lærer ved skoler i Kristiania i en årrekke. I 1900 stiftet hun Høiere Skolers Lærerindeforening. Som sin meningsfelle Gina Krog, ønsket hun raske endringer og var derfor aktiv i Landskvindestemmeretsforeningen. I 1916 overtok Mørck redaktørstolen i kvinnesakstidsskriftet "Nylænde" etter Krog, og hun forble redaktør for tidsskriftet frem til 1927. Mørck publiserte også i det danske kvinnebladet "Kvindestemmeretsbladet", og utga sammen med Marie Høgh "Norske kvinder, en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundreaaret 1814-1914" på Berg og Høghs forlag (1914). Referanser. Mørck, Fredrikke Bell ARH-70. ARH er et lett kamphelikopter fra amerikanske Bell. Det er en militarisert variant av storselgeren Bell 407, et enmotors helikopter. Det ble utviklet som et svar på en forespørsel fra den amerikanske hæren om et bevæpnet rekognoseringshelikopter ("Armed Reconnaissance Helicopter" på engelsk, derav navnet). Den skulle ta over oppdraget det kansellerte RAH-66 Comanche ville hatt, men ble selv kansellert i oktober 2008, mye grunnet kostnadsoverskridelser. Historie. Den 23. februar 2004 erklærte den amerikanske hæren at de kansellerte Comanche-prosjektet. Imidlertid fikk US Army lov til å beholde pengene som ville gå til de fremtidige års program for Commanche, som en del av at programmet ble avsluttet. For å erstatte de egenskapene Commache hadde planla US Army flere nye programmer, inkludert tre nye flyvemaskiner. I tillegg til "Armed Reconnaissance Helicopter (ARH)", var det programmer for "Light Utility Helicopter (LUH)" og "Future Cargo Aircraft (FCA)". Army staff gikk da inn for å modifisere eksisterende, kommersielle flyvemaskiner i produksjon, til militær tjeneste. Her kom Bell inn me sin storselgeren Bell 407. Denne skulle ganske enkelt modifiseres for militære formål. I 2005 fikk Bell en kontrakt på 368 helikoptre, som skulle leveres i perioden fram til 2011. ARH skulle erstatte de aldrende OH-58D Kiowa Warrior i tjeneste for US Army. Det spesielle her er at OH-58 (og dens sivile variant Bell 206 JetRanger) var utgangspunktet Bell 407 hadde blitt videreutviklet fra. Indirekte var altså ARH-70 videreutviklet fra OH-58. US Army har forøvrig mistet 30 av sine 368 OH-58D i Krigen i Irak. Kansellering. På den 16. oktober 2008 ble det gitt ordre om kansellering av kontrakten.. Kanselleringen var en følge av at det amerikanske forsvarsdepartementet ikke sertifiserte ARH-70-programmet overfor Kongressen. John Young, viseforsvarsminister for innkjøp og logistikk, forklarte at grunnen var 70 % kostnadsøkning i programmet, som hadde økt enhetsprisen med over 70 %, opp fra USD 8,5 millioner til USD 14,5 millioner. Utstyr. ARH under kontraktunderskrivelsenARH har en Honeywell HTS900 gassturbinmotor basert på en kommersielt tilgjengelig motor. Det er plass til to av helikopteret i et C-130 Hercules transportfly, og kravet er at de skal kunne lastes ut og være klare til å fly på 15 minutter hver. ARH kan bevæpnes med en 20 mm gatlingkanon og en kombinasjon av Hellfire-missiler og 2,75 toms raketter. Jeremy Robøle. Jeremy Robøle (født 1978) er en norsk–britisk manusforfatter, filmregissør og klipper. Han er født i Truro i England, og oppvokst på Løten i Hedmark. Studerte film ved London International Film School og filmlinja på Skiringsal Folkehøyskole. Filmografi. "Sinus" (2005) – sort komedie fra et Oslo sett litt på skakke – distributør Oro Film Robøle, Jeremy Tjuefjerde. "Tjuefjerde" er en norsk julekalender-parodi på 24 episoder som gikk på TV3 i 2005. Handling: Noen truer med å drepe julenissen. Blir det jul? Serien var lagd som en parodi på den amerikanske spenningsserien "24". Serien gikk fra 1. desember 2005. Den ble en seermessig flopp med bare 39 000 seere i snitt. Medvirkende. Kim Haugen – John Buer Ulrikke Hansen Døvigen – Torunn Søderlund (som Ulrikke H. Døvigen) Toni Usman – Svein Alvarez Nils Ole Oftebro – Julenissen, Battle Claus Berte Rommetveit – Nissemor Mads Jørgensen – Sjefsnissen (som Mads H. Jørgensen) Stine Varvin – PR-nissen Mathias Calmeyer – Varehusnissen Bjarne Thomasen – Dressnissen Eirik Eikefjord – Muldvarpen Kathrine Sørland – Muldvarpen Jon Ivar Bye – prest Finn Schau – Biskopen Jasmin Aasland – Vikaren Anne Ryg – Bergliot Kyrre Hellum – Påskeharen Bente Børsum – Grete-mor Helge Reiss – Per-far (også som Helge Reis) Andreas Cappelen – H.K.A.F-ledernissen (også som Andreas Cappelne) Vanessa Borgli – Helle Ravn Julius Winger – Lab-nissen Anders Elvestad – Notaren Rolf Sand – Den gamle nissen Ketil Klaveness – Renholderen Bak kamera. Regi: Mads Nilsson Manus: Magnus Abrahamsson, Jessica Ericstam, Henrik Dorsin, Michael Lindgren Etter en idé av Magnus Abrahamsson og Jessica Ericstam Manusoversettelse: Kjersti Ugelstad Särskilda skyddsgruppen. Särskilda skyddsgruppen (SSG'") er en svensk, militær spesialstyrke som er trent for oppklaring og beskyttelse av personer og objekter. Avdelingen består av rundt 80 soldater som kan forflytte seg med fallskjerm, helikopter, båt og dykking. SSG er forlagt i Karlsborg, sammen med Livregementets husarer og Fallskärmsjägarskolan, og er direkte underlagt forsvarets øverstkommanderende ("överbefälhavaren", "ÖB"). Flyvelederstreiken i USA 1981. Flyvelederstreiken i USA 1981 var en streik blant amerikanske flyveledere som begynte 3. august 1981. Den involverte 13 000 arbeidstagere og var en av de største streikene i nyere amerikansk historie. Streiken ble innledet etter at den amerikanske luftfartsmyndigheten, Federal Aviation Administration (FAA), ikke gav etter for kravene til flyveledernes fagforening, Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO), som forlangte 10 000 dollar mer i lønn, en 32-timers arbeidsuke og full pensjon etter 20 år. På det meste var 85 prosent av flyvelederne tatt ut i streik. President Ronald Reagan erklærte streiken en nasjonal trygghetsfare og beordret flyvelederne tilbake i jobb innen 48 timer med hjemmel i Taft–Hartley-loven av 1947, som avskar retten til å streike hvis det gikk utover befolkningens trygghet. Kun 1 650 av de 13 000 streikende flyvelederne vendte tilbake til arbeidet, og 5. august gav Reagan 11 359 flyveledere sparken. De ble også utestengt på livstid fra alle føderale jobber. 75 flyveledere ble i tillegg tiltalt for overtredelse av Taft–Hartley-loven. De oppsagte flyvelederne ble erstattet av et par tusen flyveledere som ikke hadde deltatt i streiken, samt 900 militære flyveledere. Luftfartsmyndighetene satte i gang en storstilt opplæring av nye flyveledere, og over 45 000 personer søkte om studieplasser i ukene etter streiken. Noen historikere anser denne streiken som begynnelsen på tilbakegangen for fagbevegelsen i USA. Los Angeles Lakers. Los Angeles Lakers er et av de mest tradisjonsrike lagene i National Basketball Association. Som Minneapolis Lakers vant de den første NBA-finalen i 1949-50-sesongen anført av basketballsportens første superstjerne, George Mikan. De fortsatte med å vinne fire av de neste fem sesongene før Mikan la opp. I 1960 flyttet laget til Los Angeles og fikk sitt nåværende navn. Tidlige suksessår. Etter et par dårlige sesonger fikk Lakers trukket opp Elgin Baylor. Av dagens spillere minte Baylor mest om LeBron James. Med Baylor kom Lakers til flere finaler, men en tittel unnslapp dem helt til 1971-72 da de hadde fått kjempen Wilt Chamberlain og mannen i dagens NBA-logo, Jerry West, på laget. «Mr. Inside» og «Mr. Outside». I Draftet i 1960 trakk Lakers opp Jerry West som den første spilleren som det nye laget trakk opp. Spillerstallen bestod da blant andre av den kjente kapteinen Elgin Baylor. West gjorde seg likevel kjapt populær hos treneren Fred Schaus, som satte ham til å spille 35 minutter per kamp. Dette gjorde at han snart ble Los Angeles Lakers' andre mestscorende spiller. NBA kommenterte at Lakers nå var enormt effektive med både «Mr. Inside», som var kortdistanseskytteren Elgin Baylor, og «Mr. Outside», som var langdistanseskytteren Jerry West. «Mr. Clutch», den nye kapteinen. Lakers forbedret seg fra 25 seiere i serien til 36, så de kom til NBA-sluttspillet i 1961. Los Angeles ble slått ut av dette sluttspillet da de tapte sin siste kamp mot St. Louis Hawks 105–103. Los Angeles Lakers fikk kun brukt Baylor i 48 kamper i 1961–1962-sesongen fordi han ble kalt inn til hæren. Dette førte til at Jerry West tok over rollen som kaptein. Los Angeles Lakers vant 54 av sesongens kamper. I 1962 kom de til NBA-sluttspillet, der Lakers kom seg helt til NBA-finalen mot kommende erkerival Boston Celtics. Hvert av lagene vant en av de to første kampene, men i tredje kamp, som ble spilt i Los Angeles, utjevnet laget så de hadde 115 poeng hver. Sam Jones fra Boston Celtics kastet ballen tilbake i spill til midtbanen. Med tre sekunder igjen på klokka stjal West ballen og løp mot kurven og scoret en vanskelig layup da klokka kimte. Likevel utliknet Celtics igjen i den sjette kampen så de to lagene sto med tre seiere hver. Den sjuende kampen ble spilt i Boston. I det meste av kampen ledet Celtics, men plutselig scoret West og Frank Selvy mange poeng etter hverandre, noe som stilte lagene likt med 100 poeng hver. Da bommet Frank Selvy med et åpent skudd fra omtrent 2,5 meter fra kurven. Dersom han hadde truffet med dette skuddet, ville Los Angeles mest sannsynlig blitt NBA-mestere for første gang. Baylor prøvde å få ballen oppi kurven etter å ha tatt returen, men ble hindret på ulovlig vis av Sam Jones, men det ble ikke dømt straffe til Baylor. På overtid scoret Jones mange poeng, og sikret Celtics seieren 110–107. Senere sa NBA at rivaliseringen mellom de to lagene hadde startet dette året. I 1962–1963-sesongen var Baylor tilbake for fullt. West spilte kun 55 kamper denne sesongen da han mistet de siste syv ukene på grunn av kneskade. Nok en gang kom Lakers til finalen i sluttspillet mot Boston Celtics. Lakers lå under 3–2 etter fem kamper spilt. Det hele ble ikke noe bedre for Lakers da de tapte nok en gang i sjette kamp 112–109, denne gangen på hjemmebane. Baylor spilte 1962–1963-sesongen med kneproblemer. Hele denne sesongen slet Los Angeles Lakers da de kun fikk 42 seiere, før de ble slått ut av Atlanta Hawks i sluttspillet. West blir en lederprofil i Los Angeles Lakers. Etter å ha spilt ferdig 1964–1965-sesongen med 49 seiere, møtte Lakers Baltimore Bullets i første kamp i NBA-sluttspillet, men før denne kampen ble lagkapteinen, Baylor, utsatt for nok en kneskade. Denne gangen truet skaden hans karriere. West tok umiddelbart over rollen som kaptein. I den andre kampen greide ikke Baltimore å stoppe Lakers fra å vinne og stillingen endte til slutt 118–115. Bullets vant begge sine to hjemmekamper. I den femte kampen vant derimot Lakers igjen da sluttresultatet endte 117–115. Wests gjennomsnitt på 46,3 poeng per kamp i finalekampen står fortsatt som en rekord i NBA. I sluttspillet i 1965 vant Boston Celtics overlegent med totalt fire seiere mot Los Angeles Lakers' ene. I den andre kampen vant Celtics 129-123. I den tredje kampen vant endelig Los Angeles da West scoret 49 poeng, men i både den fjerde og femte kampen vant Celtics overlegent. I siste periode av den femte kampen bommet West på 14 av 15 skudd, og kunne ikke hindre Celtics i å vinne nok en kamp. I 1965–1966-sesongen fikk Lakers 45 seiere i serien og spilte seg lett igjennom sluttspillet inntil de nok en gang møtte Boston Celtics i finalen. West hadde denne gangen med seg Baylor, som selv sa han var 75 % frisk for denne kampen etter hans tidligere skade. De to lagene sto likt med tre seiere hver etter seks kamper. Jerry West scoret flesteparten av poengene til Los Angeles, men Bostons John Havlicek greide å holde laget sitt i kampen. Hans størrelse og fart skapte store dekningsproblemer for Lakers. I den syvende kampen traff Baylor og West kun tre av 18 skudd i første omgang, og dette førte til at Boston Celtics tok ledelsen. Helt til slutt greide Los Angeles allikevel å kjempe seg tilbake så stillingen sto 95–93 til Boston med fire sekunder igjen av kampen. Dessverre for Los Angeles Lakers klarte Boston å holde på ballen, og med det vinne kampen. Los Angeles ble nektet en seier i sluttspillet nok en gang. Ny trener. I 1966–1967-sesongen spilte West kun 66 kamper på grunn av skade. Los Angeles Lakers hadde en skuffende sesong med kun 36 seiere i seriespillet. Da de ble slått ut i første runde av sluttspillet, gjorde ikke det saken noe bedre. På toppen av det hele trakk treneren Fred Schaus seg tilbake og Butch Van Breda Kolff tok over jobben. Under ledelse av Van Breda Kolff vant Lakers 52 kamper i 1967–1968-sesongen med deres nye hjemmearena The Forum. I flere av disse kampene klarte Los Angeles å vinne. I sluttspillet i 1968 kom Lakers nok en gang til finalen mot Celtics. Det ble sett på som en kamp mellom størrelse og kjapphet, da Lakers ikke hadde noen som kunne måle seg med størrelsen til Celtics spillende trener Bill Russell samt John Havlicek, som var nær kurven. Men til gjengjeld hadde Boston Celtics problemer med å forsvare seg mot Los Angeles' skyttere: Baylor, West og Gail Goodrich. I den første kampen tapte Los Angeles Lakers 107–101. Etter den fjerde kampen sto stillingen likt på to seiere hver for de to lagene, men West hadde forstuet ankelen og kunne ikke spille for full styrke resten av sluttspillet. i den femte kampen vant Boston med tre poeng. I den sjette kampen scoret Boston Celtics' Havlicek hele 40 poeng, noe som ga seier over Los Angeles. Etter kampen kommenterte West at Lakers hadde tapt to kamper som de skulle ha vunnet: «Vi ga dem den første kampen, og vi ga dem den femte. Men jeg tar ikke fra dem noe... Alle er sånn mot Celtics, og du kan ikke lære det.» Wilt Chamberlains ankomst. Den 9. juli 1968 gjorde Los Angeles et gigantisk bytte der de tok til seg Wilt Chamberlain fra Philadelphia 76ers. For å få tak i denne centeren ga Los Angeles Lakers bort Archie Clark, Darrall Imhoff og Jerry Chambers til Philadelphia. Treneren, Van Breda Kolff, var bekymret da han mistet Clark. Særlig da han også mistet Goodrich til Phoenix Suns på grunn av lønningsgrensen var han redd for at han hadde for få guarder. I tillegg til West satt han bare igjen med Johnny Egan, som var noe mangelfull i forsvar. Verken Van Breda Kolff eller Elgin Baylor var noe særlig begeistret over Chamberlain. I sluttspillet i 1969 kom Los Angeles til finalen mot Boston Celtics for sjette gang. Lakers hadde vunnet 55 av de 82 kampene i sesongen dette året, og klarte seg greit frem til finalen. I den første kampen mot Boston scoret West 53 poeng og ledet Los Angeles Lakers til en seier med to poeng mer enn Boston Celtics. Los Angeles vant også den andre kampen. I den tredje kampen bestemte Boston Celtics-treneren, Bill Russell, seg for å sette to spillere til å forsvare West. Dette førte til at West ble svært sliten og spurte om å få bytte to ganger i løpet av kampen. Begge gangene ble han sittende en stund, og begge gangene dro Boston Celtics fra Los Angeles. Til slutt tapte Lakers kampen med seks poeng. I den fjerde kampen traff Celtics' guard, Sam Jones, et skudd da klokken kimte i siste sekund. Det var noe som gjorde så begge lagene hadde vunnet to kamper hver etter fire kamper spilt. I den femte kampen slo Lakers tilbake og vant med 13 poeng, men de fikk et stort slag da West, som hadde scoret 39 av poengene, strakk en sene mot slutten av kampen. Med en gang var det klart at han ville være skadet for resten av sluttspillet, men i den sjette kampen deltok allikevel West. Celtics vant kampen 99–90 med Bill Russell som sørget for at Chamberlain kun scoret åtte poeng. Før den syvende kampen hadde Los Angeles Lakers-eieren, Jack Kent Cooke, hengt opp tusenvis av ballonger i taket i The Forum i Los Angeles. Dette hovmodet virket mot sin hensikt da det motiverte Boston Celtics og irriterte Lakersspillerne. Los Angeles Lakers lå under hele kampen, og lå under med 15 poeng til den siste perioden. Takket være West kom Lakers tilbake og lå kun under med ett poeng da det gjensto to minutter av kampen. Los Angeles hadde ballen, men så startet de å sende mange feilpasninger, og til slutt tapte de kampen 108–106. I denne finalen ble West den første fra taperlaget til å motta NBA-finalens mest verdifulle spiller-prisen. Ny lagkaptein og trener. I 1969–1970-sesongen fikk Los Angeles Lakers en ny trener, Joe Mullaney. Det kom som et sjokk for hele laget da Chamberlain fikk en alvorlig kneskade på starten av denne sesongen. Jerry West fylte tomrommet som ble igjen etter han, akkurat som han hadde gjort tidligere da Baylor hadde blitt skadet. Nå var West nok en gang lagets kaptein. Los Angeles vant 46 av kampene sine denne sesongen, og ble dermed med i sluttspillet. I sluttspillet i 1970 vant de over både Phoenix Suns og Atlanta Hawks før de møtte New York Knicks i finalen. New York hadde kommende spillere i Basketball Hall of Fame. Disse stjernene var Willis Reed, Dave DeBusschere, Bill Bradley og Walt Frazier. Los Angeles og New York sto likt etter to kamper med en seier hver. I den tredje kampen lå Lakers under med to poeng da det sto tre sekunder igjen. Chamberlain sentret ballen tilbake i spill til West som kastet et 18-meters langt skudd som gikk i kurven. Senere har dette skuddet blitt sett på som det beste skuddet som noen gang har blitt skutt i NBA. Etter skuddet kommenterte New Yorks Walt Frazier hendelsen: «Den mannen er gal! Han så bestemt ut. Han tror virkelig at den vil gå inn!» Siden trepoengslinjen ikke hadde blitt en del av spillet enda gjorde skuddet at stillingen ble lik. New York Knicks vant kampen med tre poeng. I den fjerde kampen scoret endte Los Angeles Lakers opp med å vinne kampen. Likevel ventet mer frustrasjon i den femte kampen da Reed strakk en muskel, og det virket som om han var skadet for resten av sluttspillet. Istedenfor å kjøre på for fullt, tok Los Angeles det rolig. De to toppscorerne, West og Chamberlain, skjøt kun ballen fem ganger til sammen, noe som resulterte i et 107–100-tap. Kampen er kalt et av de beste tilbakekomstene i NBAs historie. Etter at Chamberlain hadde scoret 45 poeng og West hadde scoret 31 poeng og gitt 13 målgivende pasninger i sjette kamp, vant Los Angeles denne kampen 135–113. New York og Los Angeles var da likt med tre seiere hver etter seks kamper, derfor ville kamp nummer syv være utslagsgivende for finalen. Nå hadde Reed begynt å komme seg fra sin skade. Knicks' center scoret først fire poeng, og inspirerte laget sitt til å spille en av de mest kjente sluttspillkampene noen gang. Walt Frazier spilte godt da han scoret 36 poeng, ga 19 målgivende pasninger og fikk tak i flere viktige stjelinger fra Lakers' guard Dick Garrett. I 1970–1971-sesongen signerte Los Angeles nok en gang Gail Goodrich, som hadde vært hos Phoenix Suns etter å ha spilt hos Los Angeles til 1968. Lakers vant 46 kamper og kom til sluttspillet. Etter å ha mistet Elgin Baylor til en skade som endte hans karriere, skadet også West seg. Amputerte Los Angeles Lakers tapte alle de fem første kampene i sluttspillet og ble slått ut. Nok en ny trener skaper nye håp. a>, ble lagets toppscorer under 1971–1972-sesongen. Før 1971–1972-sesongen ansatte Los Angeles Lakers den tidligere guarden Bill Sharman fra Boston Celtics som ny trener. Sharman var en tidligere stjerne for den rivaliserende klubben. Selv om tidligere kaptein Elgin Baylor hadde lagt opp på grunn av skade greide Sharman, med fokus på godt forsvar og raske angrep, å få 69 seiere denne sesongen med rekordhøye 33 seiere på rad. I finalen i 1972 møtte Los Angeles Lakers nok en gang New York Knicks. Los Angeles Lakers klarte å gjøre sammenlagtstillingen likt på 1–1 etter to kamper. I kamp nummer tre vant Los Angeles Lakers med 21 poeng. Lakers vant den fjerde kampen takket være en Chamberlain i toppform. Denne prestasjonen gjorde så Los Angeles Lakers ble NBA-mestere for første gang. Los Angeles Lakers vant 60 kamper i 1972–1973-sesongen, og gjorde seg med det spilleklare for sluttspillet i 1973. I den første kampen vant Lakers 115–112. Knicks vant både den andre og den tredje kampen. Los Angeles en lett kamp for New York i den fjerde kampen mye på grunn av en skadet West. I den femte kampen spilte både West og Hairston dårlig, men Chamberlain scoret 23 poeng og tok 21 returer. Lakers tapte kampen 102–93, og tapte dermed også sluttspillfinalen med en seier mot fire. Uten Chamberlain, som hadde lagt opp NBA-karrieren sin, vant Los Angeles Lakers kun 47 kamper i 1973–1974-sesongen. Etter fem tap mot Milwaukee Bucks uttalte West at han begynte å bli gammel, og at han skulle avslutte sin NBA-karriere: «Jeg er ikke villig til å ofre mine standarder. Kanskje jeg forventer for mye.» På denne tiden hadde West scoret flere poeng enn noen annen Los Angeles Lakers-spiller i NBAs historie. West kom senere tilbake som trener for klubben. Senere år. Deretter fulgte nok en kort dødperiode før 80-tallet ble en enda større gullalder med spillere som Magic Johnson, Kareem Abdul-Jabbar (opprinnelig Lew Alcindor) og James Worthy. Mellom 1980 og 1988 vant de fire titler. Moderne tid. De neste titlene kom i 2000, 2001 og 2003 med Kobe Bryant, Shaquille O'Neal og treneren som ledet Chicago Bulls med Michael Jordan til mange titler, Phil Jackson. Det utviklet seg et stort problem da Bryant og O'Neal ikke fant tonen, dette hadde trolig noe innvirkning på at Shaquille O'Neal ble byttet til Miami Heat i begynnelsen av 2004-2005 sesongen. Da Pau Gasol kom til klubben kom håpene tilbake til Los Angeles Lakers-tilhengerne etter O'Neals avskjed. 2009-sluttspillet. Etter 2008–2009-sesongen kvalifiserte Los Angeles Lakers seg til sluttspillet der de møtte Orlando Magic. Lakers vant kamp nummer en med en stor seier, 75–100, etter å ha laget en god taktikk med å sette de to forsvarsspillerne Kobe Bryant og Pau Gasol til å forsvare Dwight Howard, noe de kom til å fortsette med. Den andre kampen ble jevnere. Da det sto 2 sekunder igjen på kampklokka gikk Kobe Bryant for en layup, men ble blokkert av Hedo Türkoğlu. Orlando prøvde å vinne kampen ved at Courtney Lee skulle få ballen etter den ble kastet inn på banen når det var 0,6 sekunder igjen, men Lee bommet på skuddet. På overtid vant Lakers 101–96. I den tredje kampen greide Orlando Magic å slå tilbake igjen ved å vinne 108–104, men Lakers gjorde sammenlaktstillingen 3-1 i kamper til Los Angeles da de vant den fjerde kampen. Lakers vant den femte kampen av sluttspillet og ble dermed mestere for 15. gang i historien. Dette var Kobe Bryants fjerde mesterskap, og det første han vant uten Shaquille O'Neal. Konkurs. Konkurs er et juridisk begrep som beskriver det å ta samlet beslag i alle eiendelene til en skyldner for gjennom salg å dekke inn fordringshavernes utestående. Konkursbehandling foregår i tingretten og er regulert av konkursloven. Et konkursbo, styrt av en bobestyrer, overtar forvaltningen av den konkursrammedes eiendeler ved åpning av konkurs. En eldre betegnelse er "fallitt". Inntrigen i Bjørnstjerne Bjørnsons «En Fallit» (1875) bygger på rettstilstanden før 1860: Bankene kan ikke slå grosserer Tjælde konkurs, derfor må advokat Berent overtale ham til å gjøre oppbud. Konkursretten reguleres i norsk rett særlig av konkursloven og dekningsloven, som begge er fra 1984. Også andre lover kan få betydning, først og fremst tvangsfullbyrdelsesloven fra 1992 og panteloven fra 1980. Vilkår for at konkurs kan inntreffe. Et vilkår for å slå noen konkurs er at vedkommende er insolvent. Dette er tilfelle dersom debitors faktiske og fremtidig forventede inntekter ikke er tilstrekkelig til å dekke løpende utgifter ("illikviditet") og det er heller ikke er mulig å oppnå dekning ved å selge alle debitors aktiva ("insuffisiens"). For at konkurs kan åpnes forutsettes det dessuten at begjæring om dette er kommet inn til retten. Debitor kan velge å selv slå seg konkurs, men som oftest vil begjæringen komme fra en fordringshaver. Å unnlate å slå seg selv konkurs (evt. å begjære gjeldsforhandling) vil i enkelte tilfeller kunne være straffbart, dersom den økonomiske situasjonen er prekær og debitor må forstå dette, jf. straffeloven § 284. Grunner til at konkurs kan inntreffe. Konkurranse eller manglende markedsgrunnlag er typiske grunner til at insolvens kan inntreffe. Endringer i markedet eller andre praktiske rammebetingelser for en virksomhet kan gi omsetningssvikt eller økte kostnader. For næringsdrivende kan det være det av vital betydning å holde seg orientert om markeds- og bedriftssituasjonen. Gjennomføring av konkursbehandling. Bobestyrers oppgave er å skaffe midler til å dekke mest mulig av den konkursrammedes gjeld. Han må herunder undersøke om noen av debitors disposisjoner forut for konkursen kan være gjenstand for omstøtelse til fordel for kreditorfellesskapet. Det vil være opp til bostyreren hvordan dekningen skal foregå. Alternativet er gjerne å enten selge hele debitors virksomhet samlet (mest praktisk ved selskapskonkurs) eller å selge gjenstander hver for seg. Salg kan skje enten underhånden (dvs. på vanlig måte ved forespørsler i markedet) eller på offentlig auksjon. Enkelte krav har ved oppgjør prioritet foran (dekkes før) andre, især gjelder dette lønnskrav samt avgifts- og skattekrav. Lønn til arbeidstakere i et selskap som er konkurs, dekkes i oppsigelsestiden som definert av arbeidsmiljøloven eller gjeldende tariffavtale av NAV Lønnsgaranti. Ellers vil oppgjøret skje ved at det avregnes hvor stor del av kreditorenes samlede krav det er dekning for i boet ("dividenden"). Kreditorene vil så få dekket dividenden av sitt krav (f.eks. 25% av kravet dersom dividenden er på dette). Kommer skyldnerens bo under konkursbehandling, har konkursboet rett til å tre inn i de gjensidig tyngende avtaler skyldneren har sluttet, og konkursboet trer uten særskilt vedtagelse inn i arbeidsavtale med arbeidstaker i skyldnerens ervervsvirksomhet. Dersom det er udekket restgjeld ved konkursens avslutning blir denne ikke slettet, jf. dekningsloven § 6-6. Er det et selskap det er snakk om vil bortfall av restgjelden imidlertid likevel være realiteten, ettersom selskapet etter konkursen vil opphøre å eksistere, slik at det ikke lenger er noen å rette kravene mot. Unntak gjelder hvis det er snakk om et ansvarlig selskap, eller andre selskapsformer der deltakerne er personlig ansvarlig for selskapets forpliktelser. Her vil deltakerne vedbli å være ansvarlige for gjelden inntil den eventuelt foreldes eller faller bort på andre måter. Överbefälhavaren. Överbefälhavaren (ÖB) er det høyeste militære embetet i Sverige. Överbefälhavaren er øverstkommanderende og sjef for forsvarets militære organisasjon, Försvarsmakten. Innehaveren har, sammen med kongen, den høyeste offisersgraden, general eller admiral. Frem til 1975 fungerte landets statssjef (kongen) offisielt også som øverstkommanderende. ÖB støttes i sin myndighetsutøvelse av Chefsgruppen og Försvarsmaktsledningen (FML). Chefsgruppen leder forsvarets strategiske virksomhet og består av generaldirektøren, stabssjefen og sjefene for henholdsvis utvikling og iverksettelse, produksjon og innsats. I tillegg kan informasjonsdirektøren, personaldirektøren og sjefen for den militære etterretnings- og sikkerhetstjenesten attacheres til Chefsgruppen. FML består av sjefsjuristen, generallegen, personaldirektøren, sjefen for den militære etterretnings- og sikkerhetstjenesten, økonomidirektøren, informasjonsdirektøren og sjefen for Försvarsmaktens säkerhetsinspektion. Budsjett. Et budsjett er en oppstilling over "forventede" inntekter og kostnader for en virksomhet, organisasjon eller offentlig myndighet eller forvaltningsorgan i løpet av en bestemt periode, for eksempel et år. Budsjettet er et planlagt eller forventet regnskap for neste budsjettperiode. Budsjettet viser de økonomiske konsekvensene av planene for gitt budsjettperiode. Budsjett er en plan for anskaffelse og anvendelse av ressurser, samtidig som det er et viktig kontroll- og oppfølgingsverktøy i virksomhetens økonomistyring. Uttrykket "økonomiske rammevilkår" viser til rammene en virksomhet må handle innenfor. Det innebærer hva som finnes til rådighet av penger i form av inntekter, tilskudd, støtteordninger; og hva slags utviklingstrekk og premisser som legges av de ulike typene inntekter og utgifter organisasjonen har. Ordet budsjett brukes også når de økonomiske rammene er kjent på forhånd, som ved gjennomføring av et prosjekt basert på en bevilgning. Det brukes også i forbindelse med anleggsprosjekter, byggearbeid m.v. Vestromerriket. Vestromerriket er betegnelsen på den vestlige delen av Romerriket etter splittelsen i 395. Vestromerriket beholdt Roma som sitt hovedsete. Grensen mellom det østlige og det vestlige riket gikk omtrent ved dagens Serbia. Det vestlige riket ble preget av nedgang og folkevandringer som kulminerte i rikets endelige undergang i 476. Tidligere delinger. Da Augustus grunnla det Romerske keiserriket skjulte han dette som kun en fortsettelse på Republikken. Etter hvert som keiseren som institusjon ble etablert forsvant denne kamuflasjen. I tråd med hellenistiske ideer ble keiseren nå sett på som en guddommelig utpekt og inspirert enehersker. Samtidig ble Senatet fullstendig marginalisert og hele maktapparatet ble konsentrert omkring keiseren. Konsekvensen var at keiserens gunst var helt nødvendig for å nå rikets høyeste posisjoner. Praktiske forhold begrenset i stor grad keiserens mulighet til å reise rundt i riket og dermed ble en rekke ambisiøse menn avskåret fra å gjøre videre karriere. Dette førte igjen til en lang rekke opprør ledet av misfornøyde generaler. I tillegg økte den militære trusselen mot riket utover 200-tallet. Germanerne i nord dannet fastere og mer stabile stammeføderasjoner og i øst gikk Persia inn i en ny storhetstid under sassanidene. Løsningen på disse problemene ble å la flere medkeisere dele makta. Diokletian forsøkte å få i stand en organisert firedeling, tetrarkiet, men dette systemet brøt raskt sammen etter Diokletians abdikasjon i 305. Seireherren i borgerkrigen som fulgte, Konstantin den store, regjerte alene en tid, men etter Konstantins død i 337 delte de tre sønnene hans riket mellom seg. Resten av 300-tallet var riket som regel delt, men antall keisere og hvilke provinser de styrte varierte. Den siste som forsøkte å regjere Romerriket alene var Theodosius den store, men han måtte slå ned flere opprør i vest. Da Theodosius døde i 395 ble riket delt mellom hans to sønner, Honorius i vest og Arcadius i øst. Denne deling skulle vise seg å bli permanent. Majorian. Majorian ble hyllet som keiser av sine soldater 1. april 457. Etter å ha etablert seg i Italia marsjerte han inn i Gallia sent i 458. I sitt første regjeringsår ble Majorian nærmest ignorert i Avitus’ gamle maktbase, men ved å kombinere makt og diplomati klarte han å etablere sin egen autoritet. Blant annet inngikk han en ny fredsavtale med visigoterne. I 459 flyttet Majorian seg videre til Spania. I tillegg til å gjeninnføre romersk autoritet på halvøya ønsket han også å bruke Spania som springbrett for å drive vandalene ut av Nord-Afrika. Dette måtte oppgis da vandalene lyktes å brenne invasjonsflåten hans. Majorian forsøkte også å få skikk på rikets mange indre problemer, slik som korrupsjon og skatteunndragelse, ved å vedta en rekke nye lover. Det er uvisst hvor stor påvirking disse lovene faktisk hadde, men de skaffet ham i hvert fall mange fiender blant alle de som hadde slått seg opp på de mulighetene en svak sentralmakt innebar. August 461 ble han offer for en konspirasjon ledet av Ricimer og støttet av flere mektige senatorer. Majorian ble avsatt og drept Ricimer. 19. november 461 ble Libius Severus utropt til ny keiser ved Ravenna. Severus ansees for å ha vært Ricimers marionett, men nærmest ingenting er kjent om hans regjeringstid. Libius ble ikke anerkjent av den østromerske keiseren, Leo I og heller ikke av den galliske generalen Aegidius. Visigoterne tok seg av Aegidius, til gjengjeld fikk de byen Narbonne. Severus døde høsten 465, muligens forgiftet. Etter Severus' død brydde ikke Ricimer seg med å utrope noen ny keiser, og Vestromerriket var uten keiser et par år. Samtidig hadde etter hvert vandalske sjørøvere også nådd Hellas og ble et mer direkte problem også for Østromerriket. Leo I ønsket å få en slutt på dette, men en krig mot vandalene ville være upraktisk uten Vestromerrikets støtte. I 467 sendte derfor Leo generalen Anthemius vestover for å fylle Romas tomme keisertrone. Anthemius ble utropt til keiser like utenfor Roma 12. april 467. Senere samme år ble Ricimer gift med Anthemius' datter Alypia. a> forsøkte å vinne tilbake rikets tapte provinser Den lenge planlagte krigen mot vandalene begynte i 468 med betydelig innsats både fra vest og øst. Krigen begynte bra med erobringen av Sicilia, men endte i katastrofe. Vandalene knuste den romerske flåten ved Kapp Bon før invasjonshæren kunne landsettes. Dermed var krigen over da det verken i øst eller vest fantes resurser til å utruste en ny ekspedisjon. Dette skulle vise seg å bli det siste forsøket på å gjenerobre Vestromerrikets tapte provinser. Den mislykte krigen var et gigantisk prestisjenederlag og gjorde det klart at Vestromerriket ikke maktet å holde på de områdene det gjorde krav på. En av de første til å innse dette var visigoternes ny konge, Eurik. I løpet de neste årene erobret han mesteparten av Sør-Gallia og gjorde slutt på den siste rest av romersk autoritet i Spania. De lokale lederne i Nord-Gallia hadde lenge vært nærmest autonome, og her hadde også frankerne spredd seg vestover. Dermed var Vestromerriket redusert til nærmest bare Italia. I 472 brøt det ut borgerkrig mellom Anthemius og Ricimer. Det meste av hæren støttet Ricimer og i juli ble Anthemius beseiret og drept. Med Senatets velsignelse proklamerte Ricimer Olybrius som ny keiser. Olybrius tilhørte en gammel italiensk adelsslekt og var opprinnelig sendt til Roma av keiser Leo I for å mekle mellom Anthemius og Ricimer. Ricimer døde av sykdom i august. Som etterfølger utnevnte Olybrius Ricimers nevø Gundobad til ny "magister militum" og patrisier. Kort tid senere ble Olybrius syk og døde, enten i oktober eller november. Slutten. Etter et kort interregnum utnevnte Gundobad Glycerius til ny keiser i mars 473. I nordvest ble Arles og Marseille besatt visigoterne under kong Eurik. Eurik sendte også en hærstyrke ledet av en Vicentius for å invadere Italia, men denne ble beseiret og Vicentius drept. Østromerrikets keiser Leo I anerkjente verken Olybrius eller Glycerius som keisere. Leo døde januar 474, men hans etterfølger Zenon valgte samme politikk og utnevnte Julius Nepos. Nepos fikk ingen direkte militær støtte fra Konstantinopel, men fra sin base i Dalmatia kommanderte han restene av den illyriske hæren. Sent i 473 eller tidlig 474 forlot Gundobad av ukjente årsaker Italia og kom aldri mer tilbake. Dermed mistet Glycerius viktigste støttespiller og da Julius Nepos gikk i land ved Ostia juni 474 overga Glycerius seg uten motstand. Nepos gjorde forsøk på å stagge visigotisk ekspansjon i Gallia, men våren 475 måtte han avstå Auvergne i bytte mot å få beholde Provence. Samme sommer gjorde Orestes, "magister militum" og kommandant for den italienske hæren, opprør. Nepos måtte flyktet tilbake til Dalmatia. Orestes utropte sin sønn Romulus Augustus til ny keiser. Heller ikke han skulle ha keisertronen særlig lenge. Økonomien var dårlig og soldatene ønsket betaling i form av landjord. Orestes nektet og i 476 gjorde hæren opprør ledet av skirien Odovakar. Orestes ble tatt til fange og drept 28. august 476 utenfor Piacenza. Kort tid senere avsatte Odovakar Romulus Augustus og innsatte seg selv som konge av Italia. Odovakar anerkjente Julius Nepos i Dalmatia som keiser, men regjerte Italia som en uavhengig hersker. Dermed var i praksis Vestromerriket historie, selv om det formelt fortsatte å eksistere fram til Nepos’ død i 480. Edy Reinalter. Edy Reinalter (født 24. desember 1920, død 19. november 1962) var en sveitsisk alpinist. Han vant slalåmrennet under OL 1948 i St. Moritz. 42 år gammel omkom Edy Reinalter da jaktgeværet hans gikk av idet han var i ferd med å pusse det. Sør-Norge. Sør-Norge brukes ofte som en betegnelse på Norge sør for Nordland fylke, og består av landsdelene Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Sør-Norge består derfor av fylkene Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud, Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. Befolkningen i Sør-Norge var per 1. januar 2012 på 4.083.773, altså mer enn fire femdeler av Norges totale befolkning. Sør-Norges samlede areal er 169.583 kvadratkilometer. Trøndelag har tradisjonelt vært betegnet som del av det «nordenfjeldske Norge» (Trøndelag og Nord-Norge). I dag er det mer vanlig å bruke betegnelsen Midt-Norge om landsdelen og den nordligste del av Nordvestlandet. Merk at Midt-Norge er en del av Sør-Norge. Bosmandommen. Bosmandommen var en dom avsagt i EU-domstolen i Luxembourg som slo fast at profesjonelle fotballspillere i EU har rett til å signere for en ny klubb når kontrakten deres går ut, uten at den gamle har krav på noen som helst form for kompensasjon. Dommens historie. Jean-Marc Bosman spilte i belgisk andredivisjon for RFC Liège. Kontrakten hans gikk ut i 1990, og han ønsket en overgang til franske Dunkerque. Imidlertid ble ikke Liège og Dunkerque enige om en overgangssum, så Liège nektet å la ham gå. I mellomtiden ble Bosmans lønn redusert, siden han ikke lenger var på Lièges førstelag. Da tok han saken til EU-domstolen i Luxembourg fordi han opplevde situasjonen som en handelsrestriksjon. 15. desember 1995 falt dommen, og EU-domstolen ga ham og alle andre fotballspillere i EU retten til gratis overgang til en ny klubb når kontrakten går ut, forutsatt at begge involverte klubber er fra land i EUs indre marked, det vil si EØS-området. Dommens virkninger. Før bosmandommen kunne en fotballklubb forhindre overganger, selv om de aktuelle spillerne ikke var under kontrakt med klubben. Bosmandommen stadfestet at en spiller har rett til fri overgang til en annen klubb i EØS-området når kontrakten er utgått. Bosmandommen forbød også nasjonale fotballforbund, samt det europeiske, fra å legge kvoter på antall utenlandske spillere på lagene, såfremt dette gikk utover andre land i EØS-området. Frem til da var det vanlig at de nasjonale forbundene begrenset antall utlendinger hvert lag kunne stille med til kamp. Nå kan de bare legge begrensninger på antall spillere som ikke er fra et EØS-medlemsland. Det norske fotballforbundet opererte med et tak på to utenlandske spillere, UEFA opererte med et tak på tre i sine klubbturneringer, det vil si mesterligaen, cupvinnercupen og UEFA-cupen, hvilket spesielt gikk utover britiske lag, siden UEFA og FIFA, i motsetning til de nasjonale fotballforbundene i Storbritannia, betraktet England, Nord-Irland, Skottland og Wales som forskjellige nasjoner. En walisisk spiller på et engelsk lag ville, før bosmandommen, oppta en av de tre tilgjengelige plassene for utlendinger, til tross for at walisere og engelskmenn har samme statsborgerskap. Konsekvenser av bosmandommen. Dommen ble ikke særlig godt mottatt blant fotballklubbene i Europa. De hadde så langt vært sikret kompensasjon dersom en spiller forlot klubben, uavhengig av spillerens kontraktsstatus, og fryktet dermed umiddelbart at en viktig inntektskilde skulle forsvinne. Det første og umiddelbare resultat av bosmandommen ble derfor at klubbene sikret seg stadig lengre kontrakter med spillerne, for å sikre seg overgangssummer. Gradvis ble det dog klart at også klubbenes tilgang til spillere økte fordi det konsekvent var mange Bosman-spillere på markedet. Bosman-dommens oppheving av kvotesystemet hadde langt mer vidtgående konsekvenser. Antallet utlendinger i de nasjonale seriene har økt enormt siden midten på 1990-tallet. Olivin. Olivin (Mg,Fe)2SiO4 er et isomorft blandingsmineral mellom forsteritt (Mg2SiO4) og fayalitt (Fe2SiO4). Forsteritt er som oftest dominerende bestanddel i olivin. Navnet kommer av mineralets olivengrønne krystallfarge. Forekomst. Olivin er hovedbestanddel i ultramafiske bergarter som peridotitt, gabbro og basalt, og i bergarten dunitt, der olivininnholdet overstiger 90 % av vekten. Norge har noen av verdens største dunittforekomster (Åheim, Bjørkedalen, Tafjord m.m.). Dunitt finnes også på Grønland, i USA og i Sibir. Olivin finnes i store mengder i mantelen i jorda, og kan av og til sees i forbindelse med vulkansk aktivitet (eks. Lanzarote). Olivin er vanlig mineral i vårt solsystem, og er ofte bestanddel i meteoritter. Olivin forvitrer lett, og får ofte en rustrød farge på grunn av oksidasjon av jernet i mineralet. Stedsnavn som Raudenakken, Raudekleiva og Raubergvik (Robbervik) er eksempler på forekomster av oksidert olivin. Ved metamorfose kan olivin reagere med vann og luft og danne mineraler som serpentin og talk. Den rene krystallen av olivin kalles peridot, og er en halvedelsten (hårdhet under 7). Noen av verdens største og vakreste peridoter kommer fra Åheim på Sunnmøre. Peridot var barokktidens mest populære smykkestein og skulle bl.a. bringe lykke til eieren. Bergindustri og anvendelse i kjemisk industri. Olivin har mange anvendelseområder. Største tonnasje går til råjernsindustrien, der olivin anvendes som tilsatsmiddel i råjernsprosessen. Andre viktige anvendelser er støperisand, råstoff for ildfaste produkter, sandblåsing, steinullproduksjon, ballastmasse etc. Av nyere anvendelseområder kan nevnes bruken som miljømineral. Olivin kan absorbere flere ulike miljøgifter som f.eks. tungmetaller, organometaller og også rene organiske miljøgifter. I tillegg kan olivin binde seg til CO2 og danne karbonater. På grunn av det høye innholdet av magnesium, kan olivin også være aktuelt som råstoff for magnesiumproduksjon. Olivin i Norge. Olivin er et viktig industrimineral og Norge er den ledende produsenten i Europa. Verdensledende produsent av olivin er North Cape Minerals AS i Åheim i Vanylven kommune på søre Sunnmøre. I Svarthammaren i Dalsbygda i Norddal ble det brutt olivin fra omkring 1920 til 1979, produksjonen var på det meste 600 tonn i døgnet. I forbindelse med anleggsarbeid for kraftverkene i Tafjord ble det utvunnet en del olivin oppover i Tafjordalen. I Robbervika (Raudbergvika), også i Norddal, har det fra 1984 blitt tatt ut olivin i et stort dagbrudd. CIAM. Congrès Internationaux d'Architecture Moderne – ofte forkortet CIAM (1928 – 1956) var en sammenslutning av modernistiske arkitekter som ønsket å fremme og videreutvikle sine teorier om urbant liv, rom og tilhørighet. CIAM klarte å samle nye ideer innen arkitektur i en samlet bevegelse, og deres arbeid hadde stor innflytelse på byutvikling verden over. I begynnelsen ble det lagt sterk vekt på ideen om at urbaniseringen må skje på funksjonalistiske betingelser og løsrive seg fra eksisterende estetiske normer. Samtidig la de vekt på arkitektur ikke kunne eksistere isolert fra politisk styring, men at sosiale og økonomiske forhold har avgjørende betydning for fremtidens bygninger. Den norske gruppen PAGON, hvor blant annet Sverre Fehn var med, kjempet for CIAMs visjoner i Norge på 1950-tallet. Netscape Navigator. Netscape Navigator er en nettleser utgitt av Netscape Communications Corporation. Nyeste versjon er versjon 9. Netscape har siden versjon 6 vært bygget på open source-nettleseren Mozilla, som i sin tid ble dannet da nettopp Netscape valgte å invitere uavhengige programmere til å arbeide med utvikling av nettleseren deres, fremfor å benytte seg utelukkende av profesjonelle. Netscape Navigator er en viktig del av historien til World Wide Web og Internett slik vi kjenner det i dag. På midten av 90-tallet var Netscape den desidert mest brukte nettleseren, og hadde en markedsposisjon tilsvarende den Internet Explorer har i dag. Markedsposisjonen dalte imidlertid etterhvert som Internet Explorer fikk sitt fotfeste styrket gjennom distribusjon sammen med operativsystemet Windows. Dette var også foranledningen til antitrustsaken mot Microsoft. Mikkelsmess. Mikkelsmess eller (St.) Mikaelsfest (også kjent som Mikaeli og buferdsdagen, lat.: "Festum archangeli Michaelis") er en religiøs høytidsdag, 29. september, til minne om Erkeengelen Mikael. Dagen blir også markert som "høsttakkefest". Rundt år 380 e.Kr. ble det, på denne dato, innviet en kirke til erkeengelen Mikaels ære, på stedet Chonai i Frygia (nå i Tyrkia). I Den katolske kirke er Mikkelsmess også til ære for de to andre erkeengler, Gabriel og Raphael. I Den anglikanske kirke avholdes Mikkelsmess til ære for "alle" engler. Den ortodokse kirke feirer erkeengelen Mikael og alle englene den 8. november. Dagen ble avskaffet som helligdag i Danmark-Norge ved festdagsreduksjonen av 1770. Den ble likevel feiret i lang tid etter nedleggelsen, da de katolske tradisjoner satt godt, og datoen markerte en frist for innhøsting (høstonna) og innhenting av buskap; derav navnet buferdsdag. I før-middelalderen var dagen likestilt med jul, påske og midtsommer, og de som ikke brygget til Mikkelsmess risikerte straff. Det kunne ofte gis de fattige på Mikkelsmess, det såkalte «Mikjals-korn», og høsttakkefesten ble feiret med et Mikkelsgilde eller kanskje nøyde man seg med en spesiell «Mikjåls-kake». Primstaven markerte dagen med en vekt, Mikaels vanligste attributt. Vekten skulle etter kristen tradisjon veie sjelens gode og onde gjerninger i livet på jorden. Det kunne også være engelens blåseinstrumentet lur. I 1918 ble dagen tatt inn igjen i norske kirkebøker. Fra 1999 er Mikkelsmess gjenninnført i Den norske kirke (Dnk), som valgfritt. Flere menigheter har siden avholdt konferanser og festivaler tilegnet Mikkelsmess. I Kristensamfundet og steinerskolene er Mikaelsfest en viktig høytid. Høsttakkefest. Etter de eldste lutherske tradisjonene i Norge, skulle denne dagen også feires som en høsttakkefest. Man skulle da takke Gud for maten man fikk fra marken. Dette blir fremdeles markert i Dnk. Man feirer nå høsttakkefest på søndagen før eller etter mikkelsmess, svært ofte med en familiegudstjeneste. Barn blir gjerne involvert i gudstjenesten med å bære frukt, korn og andre ting inn i kirken. Dagen blir også gjerne brukt til å fokusere på forvalteransvaret. Bakkeløkka ungdomsskole. Bakkeløkka ungdomsskole er en skole på Fagerstrand i Nesodden kommune i Akershus for 8. til 10. klassetrinn. Den ble valgt som demonstrasjonsskole i 2001. Demonstrasjonsskole for skoleårene 2006-2008. Juryens begrunnelse for at skolen ble en såkalt demonstrasjonsskole var at Basene. Alle basene har hvert sitt lærerrom. Guide. Bakkeløkka har sine egne guider, som er Bakkeløkkas «ambassadører». Elevrådsstyret. Elevrådsstyret består av en leder, en nestleder, en sekretær, en kasserer og et styremedlem. De tar opp saker fra elevrådet, som består av en tillitsvalgt fra hver basisgruppe (klasse) fra hele skolen. Det sitter rundt 17 personer i elevrådet. Syklon. En syklon er et område med lavt trykk i atmosfæren som er karakterisert ved vind som på den nordlige halvkule blåser mot klokken i en spiral inn mot senteret av lavtrykket. På den sørlige halvkule er vindretningen med klokka rundt syklonen. Syklon er et generelt meteorologisk begrep som dekker en rekke forskjellige roterende systemer, som tropiske sykloner, ekstratropiske sykloner og tornadoer, og blir sjelden brukt uten at det er spesifisert hvilken type syklon det er snakk om. Opphav. Det finnes flere teorier på hvordan begrepet «syklon» oppstod. Enkelte mener det først ble brukt av Henry Piddington rundt 1840, og at det kommer av det greske ordet «kyklon» som betyr sirkelbevegelse. Andre mener at Piddington tok ordet fra det greske ordet «cyclos» som betyr «kveilet som en slange». Struktur. Det er flere strukturelle egenskaper som er felles for alle typer sykloner. Senteret av syklonen er området som har lavest lufttrykk. I fullt utviklede tropiske og subtropiske sykloner blir senteret kalt «øyet». Nær senteret av syklonen må trykkgradientkraften og corioliskraften være i tilnærmet balanse, ellers ville syklonen ha kollapset inn i seg selv på grunn av trykkforskjellene. Luften strømmer rundt sykloner mot klokken på den nordlige halvkule og med klokka på den sørlige halvkule på grunn av corioliseffekten. Kategorier. De forskjellige syklontypene har i tillegg spesielle egenskaper som gjør at vi kan definere dem som polare sykloner, polare lavtrykk, ekstratropiske sykloner, subtropiske sykloner, tropiske sykloner eller mesosykloner (som er de seks hovedgruppene). Polar syklon. En polar syklon (også kalt arktisk syklon) er et stort område med lavtrykk. De er ikke det samme som polare lavtrykk som har likhetstrekk med tropiske sykloner. En polar syklon dekker vanligvis et område på 1000-2000 km der luften strømmer mot klokken (på den nordlige halvkule). Polart lavtrykk. Et polart lavtrykk er et småskala lavtrykkssystem som finnes i havområder på polsiden av polarfronten på den nordlige og sørlige halvkule. Systemet har vanligvis en horisontal lengdeskala på mindre enn 1000 km og varer bare en dag og to. Fordi polare lavtrykk oppstår i havområder der det ofte er langt mellom observasjoner, er de ofte vanskelige å oppdage, og kan være en stor fare for skipstrafikk og offshore-installasjoner. Ekstratropisk syklon. En ekstratropisk syklon er et lavtrykk på synoptisk skala som man finner på midlere breddegrader, og som verken har egenskapene til tropiske eller polare sykloner. De oppstår i forbindelse med værfronter og horisontale temperaturgradienter i områder kjent som barokline soner. Dette er den typen syklon vi her i Norge kjenner som lavtrykk. Begrepet «ekstratropisk» betyr at syklonen oppstår utenfor tropene, på midlere breddegrader, men i visse tilfeller kan tropiske sykloner bli omformet til ekstratropiske sykloner. Selv om ekstratropiske sykloner som regel klassifiseres som barokline, siden de blir dannet i områder med temperaturgradienter, kan de sent i livssyklusen bli barotrope når temperaturfordelingen rundt syklonen er mer jevnt fordelt. Subtropisk. En subtropisk syklon er et værsystem som har noen av egenskapene til tropiske sykloner, og noen av egenskapene til ekstratropiske sykloner. De kan oppstå i områder fra ekvator til 50º nord eller sør. Tropisk. En tropisk syklon er et stormsystem som blir drevet av frigitt varme fra fuktig luft som stiger og kondenserer. Begrepet betyr at syklonen oppstår i tropene og har syklonske egenskaper. Siden det er varmemekanismer som driver dem, er dette systemer med varm kjerne, mens de fleste andre sykloner har kald kjerne. Tropiske sykloner har forskjellige navn etter hvor de oppstår og hvilken styrke de har, slik som "orkan", "tyfon", "syklon", "tropisk storm" og "tropisk lavtrykk". Tropiske sykloner kan produsere ekstremt kraftig vind, tornadoer, enorme mengder regn, høye bølger og stormflo. Det kraftige regnet og stormfloden kan føre til omfattende flom. Selv om konsekvensene ofte er katastrofale, kan de også ende lange tørkeperioder. De fører varme bort fra tropene, og spiller en viktig rolle i den globale atmosfæriske sirkulasjonen som opprettholder likevekt i troposfæren. Mesoskala. En mesosyklon er et stort område med vertikalt roterende luft, vanligvis i forbindelse med de stigende luftbevegelsene til superceller. Mesosykloner fører ofte til kraftig vind på overflaten og kraftig hagl. I tillegg er de en av hovedårsakene til dannelsen av tornadoer. Pyroksen. 5-6,5 (Mohs skala) Pyroksen er et kjemisk uensartet mineral. De to vanligste pyroksenene kalles Diopsid og Enstatitt. Pyroksen kan skilles fra lignende mineraler med den særegne måten mineralet spaltes på. Mineralet har kjemisk svakere bindinger i to retninger. Mineralene vil derfor alltid ha spalteplan som står ca 90 grader (vinkelrett) på hverandre. Pyroksen er stabilt i en rekke geologiske miljøer (stabilt med variert trykk og temperatur). Den finnes vanligvis i magmatiske og metamorfe bergarter dannet under høy temperatur. Havbunnsbergartene gabbro (dypbergart) og basalt (dagbergart) inneholder typisk en del pyroksen. Pyroksen er etter feltspat trolig det vanligste mineralet i Pyroksen har hittil ikke vært brukt særlig til noen praktiske formål, men kan være en mulig slaggdanner i jernindustrien på grunn av evnen til å takle høye temperaturer. Olivin og dolomitt blir vanligvis brukt til dette formålet. Fylkesvei 570. Fylkesvei 570 (Fv570) går mellom Odnåstjørni i Lindås og Steine i Gulen. Veiens lengde (unntatt fergestrekningen) er 43,8 km, hvorav 42 km i Hordaland og 1,8 km i Sogn og Fjordane. Strekningen mellom Duesund og Steine var opprinnelig del av riksvei 57. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Liste over slag. 1000–1499. Dannebrog faller ned fra himmelen under slaget ved Lyndanisse Se også. Slag Festdagsreduksjonen. Festdagsreduksjonen (helligdagsreformen), vedtatt den 20. oktober 1770 innebar en halvering av religiøse markeringer i Danmark og Norge. Etter reformen gjensto det elleve høytidsdager. Høytidene rundt november ble samlet i den bevegelige Allehelgensaften (første søndag i november) Det har vært en utbredt feiloppfatning at denne reformen skulle være utarbeidet av Struensee. Utarbeidelsen av reformen skjedde før Struensee hadde fått den endelige makt i regjeringen som han først oppnådde over sommeren 1770, og den eneste innflytelsen han har hatt er at han har akseptert reformen og fått kongen til å underskrive den. Så selv om Struensee godtok reformen var den ikke et produkt av hans regime. Historikeren Edvard Holm har uttalt at hvis reformen hadde vært utarbeidet av Struensee, så hadde enda flere helligdager blitt fjernet. Tross dette faktum ble det allerede i samtiden en utbredt forestilling at det var Struensee som sto bak, og denne har blitt videreført i senere tiders populærhistoriske litteratur. Clémence Poésy. Clémence Poésy (født i L'Haÿ-les-Roses, Frankrike, 1982) er en fransk skuespiller som er mest kjent for rollen som «Fleur Delacour» i den fjerde "Harry Potter"-filmen, "Harry Potter og Ildbegeret". Hun er datter av en fransk lærerinne og en far som var teaterskuespiller. Det var hennes far som ga Clémence sin første skuespillerjobb da hun var 14 år. Siden den gang har hun opptrådt i 6 filmer og 3 TV-programmer, alle i Frankrike. Hennes første engelskspråklige rolle var i BBCs miniserie "Gunpowder, Treason and Plot", der hun hadde rollen som Maria I av Skottland. Clémence snakker både fransk og engelsk flytende. Sent i november 2005 spredte klipp av Clémences nakenscener i filmen "Bienvenue chez les Rozes" seg på internett og skapte oppstyr, noe som blant annet førte til at enkelte konservative kristne grupperinger boikottet "Harry Potter og Ildbegeret". I 2008 spilte hun i actionfilmen Undercover i Brügge mot blant andre Colin Farrell, Brendan Gleeson og Ralph Fiennes. I 2010 gjentok hun rollen som Fleur i Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1, og dette gjør hun også i del 2 i filmatiseringen av den siste romanen i den populære serien. I tillegg spilte hun en liten rolle i Oscar-nominerte 127 timer med James Franco, samt at hun også hade en gjesterolle i den populære TV-serien Gossip Girl. Universitetet i Bologna. Universitetet i Bologna (italiensk "Alma mater studiorum – Università di Bologna") er regnet som et av de eldste universitetene i Europa. Det skal ha blitt opprettet i 1088 og er historisk kjent for sin undervisning i romerretten og den kanoniske rett. Universitetet består av 23 fakulteter og har omkring 100 000 studenter innskrevet. Foruten virksomheten i Bologna har universitet også avdelinger i Cesena, Forlì, Ravenna, Rimini og Buenos Aires. Universitetet skiftet i 2000 navn til "Alma mater studiorum", latin for «studienes fostermor», for å understreke dets spesielle historiske rolle. Det nye navnet brukes nesten utelukkende i kombinasjon med det gamle. Historie. Det er ikke mulig å stadfest nøyaktig når universitetet ble grunnlagt, men det synes som om det skjedde på slutten av 1000-tallet hvor det beviselig var i virksomhet. En gruppe historikere som på 1800-tallet fikk oppdraget med å komme opp med en dato kom fram til årstallet 1088, og det er siden blitt den offisielle årstallet for grunnleggelsen. Fredrik Barbarossa ga universitet dets formelle rettigheter i 1158. Byen Bologna begynte i 1350 å betale professorenes lønn som tidligere ble betalt av studentene. Nederlands flagg. Nederlands flagg er symbolet på kongeriket Nederlandenes enhet og uavhengighet. Der flagget brukes på nederlandsk territorium har det rett på en æreplass. Flagget stammer fra ca. 1630, og ble offisielt antatt i 1796. Flagget har tre like brede, horisontale striper i rent vermillion, rent hvitt og koboltblått (regnet ovenfra). Med hensyn til flaggets mål er det ingen forskrifter, generelt sett skal bredde:lengde-forholdet være 2:3. Flagget skal ikke være pyntet eller dekorert på noen annen måte enn de tillatte. Heller ikke er det tillatt å bruke flagget kun som dekorasjon, men "stoff" i flaggets farger er tillatt brukt (for eksempel som draperier). Historikk. Dette flagget er i Nederland kjent som "Oranje-Blanje-Bleu" Nederlands flagg vaier på skipet Batavia De tidligste kjente flaggene stammer fra det 16. århundre. I 1572 nevnes for første gang et oransje-hvitt-blått flagg, kalt "prinseflagget" eller "oranje-blanje-bleu". Da landet erklærte seg uavhengig av Spania i 1579 var dette det offisielle nederlandske flagget. I 1596 nevnes for første gang et rødt, hvitt og blått flagg, og ikke før rundt midten av det 17. århundre er de fleste flaggene ikke lengre oranje-blanje-bleu, men røde, hvite og blå. Hvorfor den oransje fargen ble skiftet ut med rødt er ikke kjent. Ulike teorier er nevnt, sjøfolk foretrakk den, den var bedre synlig på avstand, den bleknet ikke så fort som oransje, mangel på oransje fargestoffer, at en ny måte å farge stoff på gav en mørkere farge, at man hadde mindre til overs for huset Oranien-Nassau og til slutt var det en teori om at det nederlandske parlamentet (Staten-Geneeraal) hadde innført rødfargen fra sitt eget flagg. Ingen av disse forklaringene kan bevises. Den Bataviske Republikken fastla for første gang at flagget skulle være rødt, hvitt og blått og Kongeriket Holland fulgte i dens spor. I senere år ble forskjellen i fargene en politisk sak, I begynnelsen av 1930-årene, da den "Nationaal-Socialistische Beweging" (NSB), nederlands NS, mente de at det eneste ekte nederlandske flagget var det de brukte, med det oransje feltet. Det fantes på den tiden ingen lover som motsa dette utsagnet, flagget var ikke forbundet med Kongeriket Nederlandene ved lov. Den 19. februar 1937 lyktes det Colijn (ministerrådets formann) og Dronning Wilhelmina «å slå tilbake» med en kongelig resolusjon ("Koninklijk Besluit"), som var antatt på feriestedet hennes i Zell am See i Østerrike. Denne slo fast at «Kongeriket Nederlandenes flagg er rødt, hvitt og blått.» Fargene ble fastlagt mer nøyaktig etter den andre verdenskrig. Fremdeles er det mennesker som mener at det ekte flagget er oransje-hvitt-blått. Når et av medlemmene av det kongelige hus har fødselsdag (se tabellen under flaggregler), heiser mange nederlendere en oransje vimpel over flagget for å vise at de føler en tilknytning til kongehuset. Flaggregler. Flaggreglene er en instruksjon fra den nederlandske staten som angir når flagget heises og hvordan. De offisielle flaggdagene, der det flagges fra statens bygninger, er fastlagt i en instruksjon fra statsministeren, denne er datert 22. desember 1980. Privatpersoner, bedrifter og institusjoner blir bedt om å følge denne instruksjonen for såvidt mulig. En sammenfatning av instruksjonen gitt i 1980, med et tillegg fra 21. april 1999, er gjengitt nedenfor. Når det nederlandske flagget heises, skilles det mellom «generell flagging» og «begrenset flagging». Generell flagging betyr at det flagges fra alle bygninger som eies av den nederlandske stat, slik som på Koninginnedag. Ved «begrenset flagging» heises flagget kun på departementenes hovedbygninger, og fra hovedbygningene til statlige instanser som ikke faller direkte under departementene. Offisielle flaggdager. På visse dager må det flagges fra statens bygninger, enten «generelt» (GF) eller «begrenset» (BF). Dersom en flaggdag faller på en søndag eller en kristelig festdag, flagges det på dagen som er angitt i parentes. Oransje vimpel. På Koninginnedag, og de av kongehusets fødselsdager som er nevnt i tabellen ovefor, heises flagget med en oransje vimpel festet over flagget. I alle andre sammenhenger heises flagget uten oransje. Flagging ved spesielle hendelser. Ved fødsler, bryllup eller død innen det nederlandske kongehuset blir for hvert enkelt tilfelle bekjentgjort hvordan og hvor det skal flagges. Når et statsoverhode avlegger et offisielt besøk flagges det kun der det avlegges et besøk. Flagging på halv stang. Ved flagging på halv stang skal flagget heises på følgende vis: flagget heises først helt i topp (som vanlig), før det langsomt fires inntil midten av flagget er på halvdelen av den vanlige høyden. Når et flagg som er heist på halv stang skal fires, heises det først langsomt til det er i toppen av flaggstangen innen det fires på vanlig måte. Når flere flagg heises. Ved heising av flere flagg ved siden av hverandre, skal deres størrelse være så lik som mulig og de skal alle heises like høyt. Bretting av flagget. Først brettes flagget på langs slik at kun den røde og den blå banen er synlig. Deretter brettes flagget dobbelt den andre veien, slik at kun den blå banen er synlig. Dette gjentas. Dekorasjoner. Medlemmer av "Koninklijke Nederlandsche Zeil en Roeivereeniging" (den kongelige nederlandske seil- og roforening) (KNZRV) og "Koninklijke Roei- en Zeilvereniging De Maas" (den kongelige ro- og seilforening «de Maas») (KR&ZV «de Maas») har takket være en kongelig resolusjon rett til å føre et nasjonalt flagg med egen logo som foreningsflagg. KNZ&RVs medlemmer kan føre et nederlandsk flagg med en stilisert "W" plassert sentralt i det hvite feltet. Medlemmer av KR&ZV «de Maas» har mulighet til å føre et nasjonalt flagg med et St. Georgskors i et firkantet, hvitt felt innsatt i det røde feltet. På St. Georgskorset er en hvit rute med en gyllen kongekrone satt inn. Andre ro- og seilforeninger fører også et modifisert nederlandsk flagg, men har ikke rett til å gjøre dette. Het Vlaggelied - Flaggsangen. I det 19. århundre skrev Jan Pieter Heije het Vlaggelied (flaggsangen) () Flagg avledet av et av de nederlandske flaggene. Fra prinseflagget stammer flagget Sør-Afrika brukte frem til 1994. Dette var basert på flagget Jan van Riebeeck hadde brakt med seg til Kaapstad da han grunnla en handels- og forsyningspost for VOC der 6. april 1652. Naborepublikkenes flagg bærer også preg av å ha blitt inspirert av det nederlandske flagget. Tidligere var den nederlandske trikoloren godt likt, for eksempel kopierte den russiske Tsaren Peter den store tredelingen og brukte den i Russlands flagg. Fargevalget stammer antagelig fra tidligere russiske flagg og faner, og ikke det nederlandske flagget. Amedia. Amedia er Norges nest største mediekonsern (etter Schibsted), og ble etablert i 27. mai 1948 under navnet "Norsk Arbeiderpresse". Fra 1994 til 2012 het konsernet A-pressen. Amedia eier helt eller delvis 50 lokal- og regionaviser samt tilhørende nettaviser og trykkeri, lokalfjernsyn og lokalradio. A-pressen kjøpte i desember 2011 Edda Media. A-pressen hadde inntil januar 2012 en aksjepost på 50 % i TV 2. Pr. 4. september 2008 har Amedia 2 700 ansatte. Thor Gjermund Eriksen er konsernsjef, og Jon Hippe er styreleder. Historie. Norsk Arbeiderpresse var opprinnelig et selskap for å finansiere driften av arbeideravisene i Norge, i hovedsak eid av LO og Arbeiderpartiet. I 1990 ble selskapet refinansiert av LO og omdannet til konsernselskap med LO og Arbeiderpartiet som største eiere. I utlandet har A-pressen fokusert mest på Russland der selskapet har investert i både aviser ("Komsomolskaja Pravda") og trykkeri. A-pressen solgte ut avisene i 2007, og eier nå bare trykkerier i Russland. A-pressen er en av Norges største investorer i Russland, og trykkerivirksomheten der er et av de mest inntektsbringende forretningsområdende i konsernet. 5. desember 2011 ble det kunngjort at A-pressen kjøper Edda Media. Konkurransetilsynet godkjente oppkjøpet under forutsetning av at A-pressen selger "Demokraten" i Fredrikstad og én av avisene i Skien. Medietilsynet vurderte A-pressens kjøp ut fra medieeierskapsloven og godkjente kjøpet under forutsetning av at avisene "Varden", "Østlandets Blad", "Vestby Avis", "Enebakk Avis", "Ås Avis", "Smaalenenes Avis" og "Rakkestad Avis" selges. A-pressen hadde inntil 2012 en aksjepost på 50 % i TV 2. Disse ble i januar 2012 solgt til det danske mediekonsernet Egmont som fra før eide 50 % av aksjene. Eiere. Historisk har A-pressen vært eid av LO og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet solgte seg imidlertid ut i 1995 da A-pressen kjøpte seg inn i TV2 og Harald A. Møller Invest kom inn som ny eier og selskapet børsnotert. Da benyttet det finske mediekonsernet Sanoma og Telenor muligheten for å kjøpe seg opp i konsernet. Til slutt solgte Sanoma alle sine aksjer og selskapet ble tatt av børs i 2003. A-pressen eies i dag av LO og forskjellige LO-forbund (48,6 %), Telenor Media & Content Services (48,2 %) og stiftelsen Fritt Ord (3,2 %). Fritt Ord solgte seg ned fra 10 % i 2009. A-pressen kjøpte tilbake disse aksjene. Sykepleie. Sykepleie er et yrke og en vitenskapelig disiplin som fokuserer på å assistere individer, familier og samfunn i å oppnå, gjenoppnå og vedlikeholde normal helse og funksjon. Sykepleiepraksis omfatter blant annet ansvar for sikkerheten og rekonvalesensen til akutt syke eller skadde mennesker, forebyggende helsetiltak, og behandling av livstruende tilstander i mange forskjellige helsesammenhenger. Sykepleiefunksjoner. Den "forebyggende sykepleiefunksjonen" er orientert mot friske mennesker og de som er spesielt utsatt for helsesvikt eller mennesker som er utsatt for komplikasjoner. Den "behandlende sykepleiefunksjon" er orientert mot mennesker som er akutt eller kronisk syke av somatiske, psykiske eller sosiale årsaker. Den "lindrende sykepleiefunksjonen" vil ivareta alle målgrupper, og har som mål i en konkret situasjon å begrense omfanget og tyngden av belastninger. Den "rehabiliterende sykepleiefunksjonen" er orientert mot mennesker hvor sykdom eller skade har ført til behov for ny kunnskap og/eller oppøving av ferdigheter, for å mestre en ny livssituasjon. Den "undervisende sykepleiefunksjonen" er orientert mot pleiepersonalet, studenter, pårørende og andre som er helt eller delvis involvert i sykepleien. Hensikten er å sikre kvalitetsmessig sykepleie og faglig utvikling hos dem som deltar i sykepleietjenesten. Den "administrative sykepleiefunksjonen" innebærer ledelse av sykepleietjenesten. Hensikten er å sikre hver pasient den nødvendige hjelp av kvalifisert personale, til rett tid slik at driften av enheten innebærer en effektiv utnyttelse av ressursene til pasientenes beste. Ledelse har historisk sett vært en viktig karrierevei for sykepleiere. Sykepleiere innehar i dag ledelsesstillinger på alle nivåer i helsetjenesten. Under tittelen "God på fag og ledelse" har Norsk Sykepleierforbund de to siste årene hatt fokus på utvikling av ledelseskompetansen hos sykepleiere med lederansvar. Sykepleiere med lederansvar har også sin egen faggruppe, Ledere i sykepleien. Hermeneutikk. Hermeneutikk (gresk: "hermeneuein", som har en tredelt betydning 1) å uttrykke eller uttale, 2) å utlegge eller forklare og 3) å oversette eller fortolke.) er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker en bevisstgjøring over denne prosessen, og den foreslår også fremgangsmåter for tolkning. (Ordet tekst blir her brukt i utvidet form, og gjelder enhver form for budskap.) Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære. Hermeneutikken er også en filosofisk retning, den blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode, og den blir brukt som en personlighetsutviklende mental øvelse. Ordet kommer av det greske ordet hermeneuein – å uttrykke eller uttale, å utlegge eller forklare og å oversette eller fortolke. Begrepet er knyttet til den greske guden Hermes. Han var ikke bare gudenes budbringer, men også den som uttrykte, forklarte og fortolket budskapet. Hva dekker begrepet hermeneutikk? Både tolkningspraksis og tolkningsteori, i bredere/allmenn og smalere/spesiell forstand. Enhver tekstanalytisk metode er en hermeneutisk metode. Enhver overveielse over hva tolkning er, hva forståelse er og hvordan en tekstanalyse skal gripes an – alt dette er eksempler på en hermeneutisk overveielse. Hermeneutikk er ingen metodelære, men en teori om hva tekstforståelse er. Bakgrunn/utvikling. Røttene for den moderne vestlige hermeneutikken finner vi delvis i bibelsk eksegese, og delvis hos de gammelgreske retorikerne fra århundrene opp mot år 0. Gjennom middelalderen ble hermeneutikken i hovedsak anvendt nærmest som en metodelære innen vitenskapene teologi, tolkning av bibeltekster; og jus, tolkning av lovtekster. Hermeneutikken utvikles fra 1800-tallet, videre gjennom 1900-tallet og opp til vår tid, og begrepet tekst fikk nye og utvidete betydninger. Først til å gjelde alle budskap, som kunst og andre ikke tekstlige uttrykk, og videre til også å kunne gjelde ethvert spor etter menneskelig aktivitet, og enhver menneskelig erfaring. Alt kan det defineres som en tekst og tolkes ved hjelp av hermeneutikk. Hermeneutikken fikk en viktig rolle for, og under, positivismestriden. Denne dreide seg mye om hvorvidt vitenskapelig objektivitet er mulig, og hermeneutikken gav et grunnlag for å studere forskerens egen påvirkning på forskningsprosessen i alle dens ledd. Teoretikere som Martin Heidegger, Hans-Georg Gadamer og Jürgen Habermas, og retninger som konstruktivismen, argumenterte for nødvendigheten av å bruke hermeneutikk som erkjennelsesteori (epistemologi). I løpet av positivismestriden utviklet også synet på objektivitet seg, og der er nå enighet om at et fullstendig objektivt synspunkt er umulig. Heller ikke ved hjelp av hermeneutikken er dette mulig å oppnå, den kan bare avhjelpe en tilnærming mot objektivitet. Hermeneutisk selvrefleksjon. En grunnleggende forutsetning for en hermeneutisk analyse er fortolkerens villighet til å være bevisst sin egen rolle i, og betydning for, fortolkningsprosessen. Alle former for forståelse henger sammen med den kontekst eller situasjon det forstås innenfor. Konteksten er ikke en fast, objektiv ramme, men varierer avhengig av mottakerens bakgrunn og situasjon. Horisont. Som fortolker tar man med seg egne erfaringer og kriterier inn i tolkningsprosessen. Man skaper altså selv sin egen forventnings- og forståelseshorisont. Disse kan beskrives som summen av fortolkerens sanne og usanne fordommer. Teksten er også utformet i en sammenheng, geografisk eller i tid, av en avsender som har sine horisonter,og det mediet budskapet formidles gjennom, vil også ha sine horisonter, som påvirker og begrenser hvordan avsenderens mening blir overført. Horisonter skaper muligheten for at mening overhodet skal kunne overføres, men de legger også begrensningene for i hvilken grad det skjer. Dialog. Det er gjennom en dialog mellom leserens og tekstens horisonter at mening dannes. Dialogen har også vært sammenlignet med et spill, eller en lek, hvor aktørene lar forhåndsoppsatte regler være rammene leken utvikler seg innenfor. Den hermeneutiske sirkel. Det viktigste begrepet innen hermeneutikken kalles Den hermeneutiske sirkel eller den hermeneutiske spiral. Det beskriver helheten av det som skjer når vi fortolker en tekst og danner oss en mening av innholdet i den, fra vår vurdering av avsenderens bakgrunn, situasjon og intensjon, til vår vurdering av teksten selv og mediet den når oss gjennom, og videre til vår egen selvrefleksjon. Dette er hvordan mening dannes gjennom fortolkningsprosessen, uavhengig av om vi er bevisst at prosessen foregår eller ikke. Å bruke den hermeneutiske sirkel er å bevisstgjøre seg sine egne og tekstens horisonter, og å la denne bevisstheten være en del av den prosessen det er å skape mening av en tekst. Delene forstås og fortolkes ut fra helheten – og helheten forstås og fortolkes ut fra delene. Altså som en sirkel eller spiral, med et gjensidig utvekslingsforhold mellom deler og helhet. Slik forandres og utvides vår oppfatning og forståelse av delene og helheten gjennom tolkningsprosessen. Dixi (band). Dixi (etablert 1996 i Molde) var et tradjazz-band fra Molde med utspring fra korpsmiljøet i byen. Et par av musikerne ble blant landets ypperste på sine instrument. Historie. Dixi var en videreføring initiert av Vidar Norheim og Kyrre Bjørdal Sæther. Bandet gjorde i mange år stor suksess som ungt tradjazz-band og hadde opprinnelig følgende medlemmer/besetning; Kyrre Bjørdal Sæther (trompet), Vidar Norheim (trommer), Terje Stensønes (tuba), Carina Frantzen (klarinett), Daniel Herskedal (tuba), Hayden Powell (trompet) og Gunnar Bech (trombone). I ettertid har flere endringer skjedd i besetningen. Frantzen og Stensønes forlot bandet allerede i 1997. I 1998 fikk bandet et kjærkomment tilskudd ved at gitarist Frank Iversen ble med på banjo. I 2000 forlot Sæther bandet til fordel for klarinettist Brynjar Rasmussen og dermed hadde DIXI endelig autentisk tradjazz-besetning. Høsten 2006 forlot trompeter Hayden Powell bandet for å konsentrere seg mer om egne prosjekter. Han ble erstattet av Ole Jørn Myklebust. Powell sluttet offisielt umiddelbart etter DIXIs 10-årsjubileumskonsert i september 2006. Til slutt besto bandet derfor av leder Gunnar Bech (trombone), Brynjar Rasmussen (klarinett), Ole Jørn Myklebust (trompet), Frank Iversen (banjo), Daniel Herskedal (tuba) og Vidar Norheim (trommer). Utover å ha spilt på Moldejazz i en årrekke og andre nasjonale festivaler, har de også spilt med Kermit Ruffins, Troy Andrews (trompetist for Lenny Kravitz og Juanita Brooks). I 2006 turnerte de i Storbritannia. Bandet fortsatte med jevne, men betydelig færre oppdrag de siste årene og feiret bl.a. sitt eget 10-årsjubileum i september 2006 med en meget godt mottatt konsert i Bjørnsonhuset i Molde. Våren 2010, etter en lengre periode med lite aktivitet, annonserte bandet i Romsdals Budstikke at de gjenværende medlemmene hadde tatt en ny musikalsk retning og skiftet bandnavn. Dermed markerte dette slutten for bandet. Serpentin. Serpentin er en gruppe på tre mineraler: antigoritt, krysotil og lizarditt. I Norge finnes det hovedsakelig antigoritt, men på verdensbasis er krysotil det vanligste. Serpentin dannes ved nedbrytning av olivin på temperaturer under ca 500° C. Bergarter med serpentin som hovedmineral kalles serpentinitt. Krysotil brukes til asbest. Sørøst-Asia. Sørøst-Asia er en region i Asia, som pr definisjon er "sør for Kina, øst for India." Sørøst-Asia består av elleve land: Brunei, Kambodsja, Øst-Timor, Indonesia, Laos, Malaysia, Burma (Myanmar), Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam med tilsammen ca. 593 000 000 innbyggere. Med unntak av Øst-Timor har landene i Sørøst-Asia dannet en blokk kalt "Association of Southeast Asian Nations" (ASEAN). Begrepet «Sørøst-Asia» ble først brukt etter andre verdenskrig. Før det ble regionen gjerne kalt «Bakindia» eller «Indokina» for fastlandsområdet, og «Malajiske Arkipelago» for øyene. Adopsjon. Adopsjon er et skifte av det juridiske foreldreskapet til et barn. Formålet med adopsjon er å gi et godt og varig hjem til et barn som ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert får samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn. Alle juridiske foreldre har rett til å bortadoptere sitt barn ved å gi sitt samtykke. Er barnet blitt 12 år gammelt, kreves i tillegg barnets samtykke. I Norge kan gifte par og enslige vurderes som adoptivforeldre, mens ektefeller og partnere i registrert partnerskap i visse tilfeller kan adoptere barn av sin ektefelle eller partner. Ca. 70 000 adopterte lever i Norge, inkludert stebarnsadopterte og ca. 19 000 som er adoptert fra utlandet. De eldste er over 80 år gamle. Adopterte over 18 år har rett til opplysinger om sine opprinnelige foreldre utlevert av statens adopsjonsmyndighet. Norsk Koreaforening fikk først i 1969 unntak, som de første, fra lovforbudet av 1953 mot formidling av barn med adopsjon for øye. Vilkår for adopsjon av barn født i Norge. Loven setter strenge vilkår for en adopsjon. Det skilles mellom de ufravikelige vilkår (A) og de skjønnsmessige vilkår (B). + Det er forbudt å drive adopsjonsformilding i Norge som gjelder barn født i Norge. Avtalt adopsjon før barnet er født, er ikke rettslig forpliktende for barnet og dets foreldre. Ufravikelige vilkår. Intet barn kan adopteres eller «frigjøres for adopsjon» om de ufravikelige vilkårene ikke er oppfylt. Skjønnsmessige vilkår. Ansvaret for at barn kun blir lovlig adoptert, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet. Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir). Utenlandsadopsjon. Ansvaret for at kun lovlige og gagnlig adopsjoner blir offentlig anerkjent, ligger hos Barne- og likestillingsdepartementet. Kontrollansvaret er lagt til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). For å kunne adoptere et barn fra utlandet, må man ha et gyldig forhåndssamtykke til adopsjon fra norske myndigheter (Bufetat). Når forhåndssamtykke er gitt, vil en påfølgende utenlandsk adopsjon gjelde i Norge. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom godkjent adopsjonsorganisasjon. Det er tre godkjente adopsjonsforeninger i Norge: Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt. Et forhåndssamtykke gis for en periode på tre år, med mulighet for forlengelse ett år (nytt av 2008). Tidligere var dette 2 år + 1 års forlengelse). Ved søknad om forlengelse må det vedlegges ny helse- og vandelsattest som ikke er eldre enn 6 måneder gamle. Søknad om forlengelse må sendes inn i god tid før forhåndssamtykkets varighet går ut. Nordmenn stasjonerte i utlandet og andre som bor i utlandet på midlertidig basis, skal følge samme fremgangsmåte og regelverk som adopsjonssøkere som bor i Norge. Utenlandske statsborgere som har varig opphold i Norge skal også adoptere etter norsk lov. I 2001 ble 711 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2002 ble 785 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2003 ble 656 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2004 ble 652 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2005 ble 704 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2006 ble 438 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2007 ble 417 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2008 ble 304 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2009 ble 347 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2010 ble 344 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene I 2011 ble 304 barn adoptert gjennom de tre adopsjonsforeningene. I snitt har ca. 20 barn hvert år fått adoptivforeldre i Norge utenom en adopsjonsforening. Kina innførte fra 1. mai 2007 strengere regler for hvem som kan adoptere, etter en stor økning i antall adopsjonssøknader. Saksgangen ved utenlandsadopsjon. Søknadsprosessen starter i søkernes hjemmekommune. Som regel er det barneverntjenesten i kommunen (eller bydelen) som har ansvaret for dette i kommunene. Søkere må normalt først bli medlem av en av adopsjonsorganisasjonene som må kunne bekrefte at de har mulighet for å formidle adopsjon til søkerne før man kan søke om statens vedtak om forhåndssamtykke. Sosialrapport. Barnevernet skriver deretter en sosialrapport. Søkerne må legge frem fødselsattest, vigselsattest, ligningsattest, legeattest og egenerklæring om helsetilstand, samt uttømmende politiattest i forbindelse med utredningen i kommunen. Kommunen oversender søknaden til Bufetats regionkontor for behandling, sammen med kommunens vurdering av søkerne og tilråding i saken. Forhåndssamtykke. Alle som ønsker å adoptere et barn fra utlandet, må søke om forhåndssamtykke til dette. Norge tillater adopsjon fra et begrenset antall land. Norske myndigheter foretrekker samarbeid med land som har ratifisert Haag-konvensjonen av 29. mai 1993 om beskyttelse barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon. Etter norsk lov har man rett til å søke om statens forhåndssamtykke uten å være medlem av en norsk adopsjonsforening, men statlig praksis på dette området er svært restriktiv. Et forhåndssamtykke gir rett til formidlingsbistand fra en av de tre norske adopsjonsorganisasjonene. Ca 1 % av utenlandsadopsjonene skjer utenom forening, og da vil det normalt være Barne-, ungdoms- og familidirektoratet som saksbehandler saken i forhold til utenlandske myndigheter. Et forhåndssamtykke gir rett til å søke å oppnå en lovlig og gyldig adopsjon av et utenlandsk barn i ett bestemt land. Et forhåndssamtykke gir ingen rett til å bli adoptivforeldre. Utenlandsadopsjoner gjennomføres i henhold til lovgivningen i barnets opprinnelsesland. Norge anerkjenner adopsjoner fra land som har ratifisert Haag-konvensjonen av 29. mai 1993, men kan også godkjenne adopsjoner fra andre land. Et forhåndssamtykke er gyldig i tre år med mulighet for forlenge dette med ett år. Er en adopsjon ikke gjennomført innenfor samtykkets varighet, må søkerne fremme ny sak overfor norske myndigheter for å få nytt forhåndssamtykke. Saksbehandlingstid. Når regionkontoret i Bufetat har registrert søknaden, vil søkerne normalt få tilsendt en søknadsbekreftelse, med opplysninger om forventet saksbehandlingstid. Det er et mål at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden skal være 3 måneder etter at den ble mottatt ved regionkontoret. Ved senere søknader (annengangssøknader) er det et mål at søknaden skal være avgjort innen 1 måned. Det kan imidlertid oppstå forhold som gjør at saksbehandlingstiden kan bli lengre enn først anslått, f.eks når det viser seg nødvendig å innhente tilleggsopplysninger eller tilleggsrapport fra kommunen før søknaden kan avgjøres, eller i etterkant av ferieavviklingen om sommeren. Tildeling av barn. Når søkere er blitt forespurt om adopsjon av et utenlandsk barn fra barnets hjemland, skal Haag-konvensjonens § 17 C tre i kraft for at adopsjonsprosessen skal kunne fortsette i forhold til de land som har ratifisert konvensjonen. Klage på vedtak. Det finnes mange typer offentlig adopsjonsvedtak. Vedtak om forhåndssamtykke er et vedtak som gir rett til å søke seg en lovlig adopsjon av et barn med en bestemt nasjonalitet i et bestemt land. Dersom Bufetats regionkontor gir avslag på søknad om forhåndssamtykke, kan avgjørelsen påklages til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Klagen må sendes via regionkontoret. Klagefristen er tre uker fra et eventuelt avslag er mottatt. Gjør staten avslagsvedtak om adopsjonsbevilling eller norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon, kan både de bortadopterende foreldrene og/eller adoptantene prøve vedtaket for domstolen. Adopterte kan domstolsprøve statens adopsjonsbevilling når som helst etter at den er gitt og helt frem til sin død. I praksis har adopterte ingen domstolsprøveadgang før de er blitt 18 år. Kunnskap om opprinnelige foreldre. Adopterte som har fylt 18 år har rett til å få kunnskap om biologiske foreldre. Det er bare den adopterte selv som har rett til å få tilgang til disse opplysningene, og ingen andre. Johan Hjort (1922). Johan Hjort (født 21. mai 1922 i Kristiania, død 19. oktober 2001 i Oslo) var en norsk høyesterettsadvokat. Han var sønn av høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort og ble selv en av Norges mest kjente advokater i andre halvdel av 1900-tallet. Hjort førte over tusen saker for Høyesterett. Biografi. Johan Hjort vokste opp på Bestum som nest eldst i en søskenflokk på seks. Han gikk på Ullern gymnas og fikk examen artium våren 1940 og 1. avdeling jus våren 1942. Hans far ble internert i Tyskland samme år etter et opphold på Grini. Da han hadde to tyske svogre med gode kontakter, ble det ordnet slik at familien ble sendt til Tyskland og innkvartert på familiens slott Gross Kreutz vest for Berlin. Der begynte Johans søster Wanda å oppsøke og registrere norske konsentrasjonsleirfanger, og familien og flere andre nordmenn ble med i arbeidet, noe som ble grunnlaget for grev Bernadottes Røde Kors-aksjon med de hvite bussene våren 1945. Etter kapitulasjonen ble Johan Hjort igjen i Hamburg med status som britisk løytnant i Norwegian Relief Corps og fortsatte sammen med korpset arbeidet med å få alle nordmenn hjem til Norge før han selv returnerte og fortsatte å studere. Han ble cand.jur. i 1946. Etter studiene fulgte jobb som sekretær i Fengselsstyret i Justisdepartementet. Deretter var han blant annet dommerfullmektig i Telemark før han begynte i sin fars firma som advokatfullmektig. På den tiden hadde de mange landssviksaker, noe som gav erfaring innen strafferett. I 1957 tok han advokaturen. Fra 1968 til 1982 var han fast forsvarer i Høyesterett og i mer enn 30 år var han forsvarer eller prosessfullmektig. Advokatfirmaet vokste sterkt i hans tid og var et av de største i Oslo da han sluttet som aktiv kompanjong. Saker. Johan Hjort hadde en variert saksportefølje, noen av disse var mye omtalt. Foruten de før nevnte landssviksakene kan nevnes at han blant annet var involvert i de mye omtalte rettssakene mot Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Han førte også saken for politiet i den kjente politivold-saken i Bergen. Han vil også bli husket for sitt arbeid med ytringsfrihet. Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, AKMED, var en organisasjon som arbeidet for å holde Norge utenfor det som den gangen het EEC, seinere EU, i forbindelse med folkeavstemningen i 1972. AKMED ble opprettet 29. september 1970 for å representere en alternativ strategi i kampen mot EEC sammenliknet med det Folkebevegelsen sto for; ikke sekterisk, men med fokus på hva EEC-medlemskap ville bety for arbeiderklassen, og ikke som et forsvar av eiendomsstrukturer i landbruket. Organisasjonen gjorde seg gjeldende som venstrefløyen på nei-siden. Det var for eksempel AKMED som trykte opp Rolf Grovens kjente malerier. Da splittelsen mellom Marxist-Leninistiske Grupper (som senere skulle danne grunnstammen i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene)) og Marxist-Leninistisk Front kom, ble fagforeningsaktivistene i MLF (den såkalte Hovden-gruppa, som seinere dannet Kommunistisk Arbeiderforbund) presset ut av AKMED. MLG konsoliderte sin kontroll over organisasjonen og AKMED ble på kort tid forvandlet til en nasjonal bevegelse med hovedparolen «Nei til salg av Norge». Fram mot folkeavstemmingen vokste organisasjonen raskt, og oppsummerte selv å ha nådd 25 000 medlemmer i 1972 - «hvorav et flertall aktive». Internt oppsummerte man at organisasjonen hadde 200 AKMED-grupper i aktivitet i januar 1972, og regnet med 250 før avstemmingen. Fra våren 1971 var Georg Vaagen formann i AKMED. Fame (TV-serie). "Fame" var en amerikansk TV-serie som gikk på TV fra 1982 til 1987. Serien var en spin-off fra den populære filmen med samme navn, som handlet om ungdommene på New York High School for the Performing Arts, hvor sang, dans og skuespill var utdannelsen, og drømmen om ære og berømmelse var målet. Tv-serien var i frittstående avsnitt og besto av syv sesonger. Sesong fire, fem og seks anses å være seriens beste periode. Serien ble produsert av MGM Television og første gang sendt på NBC. Den ble ingen seersuksess i USA og derfor ble den vurdert nedlagt etter to sesonger. Men den store interessen fra England, Australia og Italia gjorde at produksjonen ble videreført helt til 1987. Serien ble så populær at besetningen gjennomførte flere live-konserter. Av artistene i serien er det først og fremst Janet Jackson som har oppnådd størst suksess i etterkant. Det kan også nevnes at skuespilleren Lori Singer fikk sitt gjennombrudd i denne serien. Deler av serien ble sendt på NRK fra 1983 til 1987. SarpsborgAvisa. SarpsborgAvisa var en gratisavis som ble utgitt som ukeavis i Sarpsborg i Østfold. Avisa inngikk i Mediehuset Sarpsborg, som ble eid av Fredriksstad Blad, og var derfor en del av medieselskapet Edda Media. Radio Sarpsborg samarbeidet med avisa, og de ansatte jobbet både med radio og avis. Avisa kom med sin første utgave 3. januar 2002 og ble utgitt hver torsdag med gratisdistribusjon til 20 500 husstander i Sarpsborg. Avisa ble etablert som en reaksjon på at A-pressen kjøpte gratisavisa Sarpsborg I DAG, som fram til da hadde samarbeidet med Edda Media om annonsesamkjøring i fylket. Ansvarlig redaktør var Pål Marthinsen. Edda Media bestemte 30. mars 2009 at avisa skulle legges ned og siste utgave utkom 28. mai 2009. SVK. SVK (Originaltittel: "The BFG") er en barnebok skrevet av den britiske forfatteren Roald Dahl i 1982. Norsk oversettelse utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1984. En tegnefilm basert på boken kom i 1989. «SVK» er forkortelsen for «Store Vennlige Kjempe», som boken handler om. Indre Østfold Avis. Indre Østfold Avis var en gratisavis som ble utgitt som ukeavis i Mysen i Østfold. Avisa ble eid av Moss Avis og var en del av medieselskapet Edda Media. Avisa kom med sin første utgave 3. januar 2004. 20 000 eksemplarer ble distribuert gratis ukentlig til alle husstander i Askim, Eidsberg, Marker, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad. I 2006 ble avisen lagt ned på grunn av ulønnsomhet. Ansvarlig redaktør var Pål Marthinsen. Lokalavisen Groruddalen. Lokalavisen Groruddalen er en gratisavis som utgis hver torsdag som ukeavis i Oslo. Ansvarlig redaktør er Tore Bollingmo. Avisa kom med sin første utgave 13. januar 2005. 58 500 eksemplarer distribueres gratis ukentlig til alle husstander i bydelene Alna og Bjerke (egen utgave) samt Grorud og Stovner (egen utgave). I 2006 etablerte Orkla Media en gratisaviskjede i Oslo, der Lokalavisen Groruddalen inngår. Avisene utgis av et eget selskap, Lokalavisene Oslo AS, som tilsammen fulldistribuerer seks avistitler i tolv ulike bydelsversjoner i et opplag på 286.800 hver uke. Se seks avistitlene har hvert sitt nettsted. Selskapet holder til i Akersgata 28 i Oslo og sysselsetter 74 personer. Saksøkt. Avisa ble i 2005 saksøkt av Akers Avis Groruddalen, på grunn av den store likheten mellom navnene. Lokalavisen Groruddalen vant saken, fordi retten mente at alle aviser i Groruddalen kunne bruke navnet. De to lokale avisene har vært i konflikt siden også, blant annet da Lokalavisen Groruddalen ble kastet ut av et møte i Groruddalen Miljøforum, mens Akers Avis Groruddalen fikk være igjen. Nordre Aker Budstikke. Nordre Aker Budstikke er en gratisavis som utgis hver måned i Oslo. Avisen distribueres i Nordre Aker Bydel i et opplag på 23 000. Nordre Aker budstikke utgis ukentlig fra januar 2006. Ansvarlig redaktør er Tore Bollingmo. I 2006 etablerte Orkla Media en gratisaviskjede i Oslo, der Nordre Aker Budstikke inngår. Avisene utgis av et eget selskap, Lokalavisene Oslo AS, som tilsammen fulldistribuerer seks avistitler i tolv ulike bydelsversjoner i et opplag på 286 800 hver uke. Selskapet holder til i Akersgata 28 i Oslo og sysselsetter 74 personer. Østkantavisa. Østkantavisa er en gratis lokalavis for bydelene i Oslo indre øst: Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Den er en del av Lokalavisene Oslo, som igjen er en del av Edda Media. Avisa ble etablert i desember 2001 av de lokale gründerne Håkon «Marcello» Julseth og Tor Erik Nygård, da under navnet «Løkkamagazinet». I 2003 fikk avisa dagens navn da utgivelsesområet ble utvidet til tre bydeler. Året etter ble den kjøpt opp av Orkla Media (nå: Edda Media). Siden 12. januar 2006 har den kommet ut ukentlig (torsdager). Utøvende redaktør er Ivar Brynildsen og ansvarlig redaktør Tore Bollingmo. Opplaget er på 80 300 (2011) og distribueres med Aftenposten. Avisa har kontorer i Akersgata 28A. I 2006 etablerte Orkla Media en kjede av gratisaviser i Oslo, der "Østkantavisa" inngår. Dette foregikk ved en oppkjøpsrunde av småaviser over hele byen. Avisene utgis av et eget selskap, Lokalavisene Oslo AS, som til sammen fulldistribuerer seks avistitler i tolv ulike bydelsversjoner i et opplag på 286 800 hver uke. Selskapet holder til i Akersgata 28 i Oslo og sysselsetter 74 personer. Sangkor. Guttekor Et sangkor kalles også gjerne bare for et kor og består av en gruppe sangere som fremfører sang unisont (samstemt) eller polyfont (flerstemt). Selve utøvelsen kalles gjerne i et fellesbegrep for "korsang". Ved flerstemt korsang deles sangerne inn etter sitt stemmeleie: sopran, alt, tenor og bass. I mange år var det forbudt for kvinner å synge i kirken, og man benyttet i stedet guttesopraner (sopran) og kontratenorer (alt) for å ivareta de «lysere» stemmene. Et kor kan synge med eller uten akkompagnement av musikkinstrumenter. Korsang uten akkompagnement kalles a cappella. Det er skrevet en rekke klassiske og rytmiske verk for korsang. Sangkor ledes ofte av en dirigent, men i mindre ensembler med færre stemmer, er dette ikke alltid nødvendig. Sangkortyper. Det finnes mange ulike kategorier sangkor, men nedenfor står de viktigste typene oppført. Godspell. "Godspell" er en musikal basert på Matteus-evangeliet. Musikken er skrevet av Stephen Schwartz, og teksten av John-Michael Tebelak. Stykket ble satt opp første gang i 1971. I Evangeliet etter Matteus forkynner Jesus gjennom lignelser og fortellinger. "Godspell" er forteller ikke den tradisjonelle historien, men forteller historien om Jesus Kristus gjennom vitsing, sketsjer, sanger og klovning. Alle skuespillerne er kledd opp som klovner, også Jesus. Sammendrag. Det finnes flere lokale versjoner av "Godspell", men her presenteres en av de mest kjente. 1. akt. "Godspell" begynner med at Jesus (som ikke står på scenen) erklærer at han er Guds sønn. Dette resulterer i at de på scenen, som er filosofer, kaster seg ut i en diskusjon om hvorvidt Gud finnes eller ei med en sang som heter "Prologue (Tower of Babble)". Blant filosofene finner vi f.eks. Sokrates, Thomas Aquinas og Friedrich Nietzsche. Deretter kommer Johannes Døperen inn og ber folket gjøre seg rede for Jesus' komme ("Prepare Ye the Way of the Lord"). Han døper sine følgesvenner mens de stemmer i sangen. Etter sangen preker Johannes Døperen til publikum (Matt 3,7-17). I mellomtiden kommer Jesus opp på scenen, og ber om å bli døpt. Johannes blir overrasket, kneler og ber om å bli døpt av ham isteden, men Jesus får ham til å reise seg og blir døpt. Etter dette synger han om at han er her for å frelse menneskene ("Save the People"). Jesus preker til forsamlingen om at han ikke er her for å oppheve Loven, men for å fullføre den. Ved å dramatisere flere lignelser forteller Jesus om moral og hvordan man kan oppnå frelse, f.eks. ved å tilgi andre, være ydmyk istedenfor å opphøye seg selv og ved å ikke bære nag, men forlike seg med dem man er sint på. Etter dette synger en av disiplene "Day by Day". Etter at denne sangen ender, forteller Jesus enda en lignelse, før den lille forsamlingen fremfører et dukketeater om lignelsen om den gode samaritaner. Etterpå fremføres en liten sketsj om Lasarus og den rike mannen, før "Learn the Lessons Well" blir sunget. Jesus forteller forsamlingen at ingen kan tjene både Gud og penger og historien om en mann som bruker livet sitt på å samle ting og dør før han kan nyte det, fulgt av sangen "Bless the Lord, my Soul" og "All for the Best". Etter sangen forteller en av følgesvennene lignelsen om såmannen og frøene, som skal illustrere Guds ord. For å illustrere enda tydeligere, synges "All Good Gifts". Etter enda litt mer skuespill og lignelser, synges "Beautiful City". Etter dette rapper Jesus om hvordan Gud ønsker å gi sine barn gode gaver, og 1. akt ender i "Light of the World." 2. akt. 2. akt starter med at en av disiplene synger "Turn Back, O Man" og advarer mot å synde, og å motta Gud. Etter dette blir Jesus konfrontert med fariseerne, som stiller ham spørsmål. Jesus akker seg over dem med sangen "Alas for You" og kaller dem hyklere. Etter dette forteller Jesus at han ikke vil bli sett igjen før langt inn i fremtiden. En kvinne blir hevet opp på scenen og anklaget for hor, og fariseerne sier at Loven sier at en kvinne som blir grepet i dette, skal bli steines. De spør Jesus hva han vil gjøre. Jesus sier at den som aldri har syndet, kan kaste den første steinen, og de går sin vei, en etter en (Joh 8,3-11). Kvinnen synger "By My Side". Jesus forteller om en tide når han vil sitte i Himmelen og dele menneskene inn i to grupper som en gjeter som deler sauene fra geitene. Hans rettferdige sauer vil komme til Himmelen, mens de forbannede geitene vil dra til evig pine (Matt 25,31-46). Geitene ber om nåde, og synger "We Beseech Thee". Når sangen er over, forteller Jesus at en av dem vil forræde ham, og ber Judas om å gjøre det han må (Matt 26,20-22). Judas går. Så, etter en bønn, deler Jesus brødet og vinen med disiplene og sier at det er hans legeme og blod (Nattverd). Bandet synger og spiller "On the Willows" mens disiplene sier adjø til Jesus, en etter en. Jesus ber i Getsemanehagen (Matt 26,31-42). I et usikkert øyeblikk trygler han Gud om å ta dette begeret fra ham og blir fristet av djevelen, men beordrer djevelen om å vike fra ham. Judas kommer tilbake og forråder Jesus med et kyss, før han blåser i en fløyte og henter soldatene. Jesus blir korsfestet til et gitter. I sangen "Finale" synger Jesus mens han dør. Etter at Jesus er død, begynner en stemme å synge 'Long Live God'. En ny stemme kommer inn, helt til alle er med å synge. "Prepare Ye the Way of the Lord" blir lagt oppå som en annenstemme mens disiplene tar Jesus ned fra gitteret og bærer ham vekk. Helt til slutt kommer disiplene tilbake og synger "Day by Day" en gang til. Autotrofi. Autotrofi betyr at organismen selv kan bygge opp organiske stoffer fra enkle uorganiske stoffer ved hjelp av energi som enten skaffes fra lys (fotosyntese) eller fra kjemisk bundet energi. Ordet er sammensatt av to greske ord: "auto" som betyr «selv» og "trophein" som betyr «spise». Alle organismer trenger to typer ressurser: energi til å drive livsprosessene og en karbonkilde som basis for de organiske molekylene som trengs til å bygge opp organismen. Autotrofe organismer bruker uorganiske molekyler, som regel karbondioksid som karbonkilde, de som bruker organiske molekyler kalles heterotrofe. Avhengig av hvordan organismene skaffer seg energi kan de autotrofe deles i to grupper: fotoautotrofe som henter sin energi fra lys (fotosyntese) og kjemoautotrofe som utnytter kjemisk bundet energi til å drive livsprosessene (oksidasjon av f.eks. hydrogensulfid, ammoniumioner, svovel, jern(II)ioner). Autotrofe organismer finnes i alle organismerikene unntatt soppriket og dyreriket, men kjemoautotrofe organismer finnes bare blant prokaryotene (bakterier og erkebakterier) Tidlig i Jordens geologiske historie oppsto autotrofe organismer som utnyttet den kjemiske energi fra oksygenfattige kullstoff- eller svovelforbindelser til å bygge opp nødvendige sukkerstoff. De finnes fortsatt i oksygenfrie eller oksygenfattige omgivelser, og deres produksjonsmetode kalles kjemosyntese. Senere oppsto encellede organismer, blågrønnbakterier som hadde utviklet en ny metode til å skaffe seg stoff og energi på, nemlig fotosyntesen. Meget tyder på at fotosyntesen senere er blitt overført til grønne planter ved at de har tatt til seg blågrønnbakterier uten å fordøye dem endosymbiose-teorien. Under alle omstendigheter er det tankevekkende at kloroplastene, organellene som utfører fotosyntesen, har deres eget DNA. Avis 1. Avis 1 var en gratisavis som ble utgitt av Schibsted i Oslo. Den ble etablert i 1998 for å forsvare Aftenpostens annonseinntekter i Oslomarkedet da gratisavisa Osloposten ble etablert tidligere samme år. Avis 1 la ned driften ved årsskiftet 2005/2006. Opplaget var de siste årene på 175 000 eksemplarer. Konkurrenten Osloposten ble lagt ned i 2002. De ansatte i avisa fikk tilbud om jobb i Aftenposten. Ansvarlig redaktør var Per A. Borglund. Cheerleading. Cheerleading er en sport som lager organiserte rutiner for å heie på idrettslag på kamper og/eller som en konkurransesport. En utøver av cheerleading er en cheerleader. Bakgrunn. Cheerleading stammer fra USA, hvor den oppsto på slutten av 1800-tallet. Cheerleading består av mange elementer, deriblant stunts, pyramider, kast, turn, dans, hopp og rop. Alle disse elementene brukes ikke i alle show, men er obligatoriske i cheerkonkurranser. Stunt er bygg som består av to til 5 personer, hvor det er en på toppen (en flyer) og en til fire baser som løfter flyeren. Stunts kommer i mange variasjoner, hvor flyeren står på enten et eller to ben, står på henda, ligger eller sitter på basene. Menneskelige pyramider er stunts som står ved siden av hverandre og er i kontakt med hverandre og/eller at det står mennesker i flere lag oppå hverandre. Det brukes mye turn i cheerleading, både som flyerelementer i kast, og vanlige turnserier på bakken. Dans brukes også, og det finnes en egen cheerdance kategori, hvor man lager en hel rutine med forskjellige dansestiler (freestyle, hip hop, jazz) uten stunt og turn, men i cheerkategorien brukes også korte dansesekvenser. Rop brukes selvfølgelig til å få med publikum. I USA er ikke cheerleading på videregående skole og universitetsnivå lovmessig regnet som idrett, selv om cheerleading står for mer enn det dobbelte av skadene enn de andre idrettene i amerikansk skoleidrett tilsammen. I Norge har cheerleading vært en av de raskest voksende idrettene, og i dag finnes det rundt 2500 aktive utøvere i Norge, både gutter og jenter. Norsk cheerleading er organisert i Norwegian Cheerleading & Cheerdance Committee (NCDC), som ligger under Norges Amerikanske Idretters Forbund (NAIF) og Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF). Norske mesterskap. I 2006 arrangerte NCDC (som het NCC på den tid) også EM i cheerleading, hvor de to beste lagene i hver kategori fra mange land i Europa konkurrerer om tittelen Europamester. EM arrangeres hvert år, og de forskjellige landene bytter på å holde arrangementet. "Individuelt" er en gren i cheerleading som hittil ikke har åpnet i Norge. Internasjonalt. Tidligere var det norske forbundet medlem av International Federation of Cheerleading (IFC), som arrangerer IFC VM i Cheerleading. VM er kun en konkurranse for seniorutøvere, dvs 16 år eller eldre, og arrangementet ble holdt annethvert år. Norge har stilt i IFC sitt VM fem ganger, i 2001, 2003, 2005, 2007 og 2009. I 2005 fikk danselaget bronsemedalje og i 2007 fikk både cheer all-kvinnelaget og danselaget bronse. I 2009 ble det gull i dance og group stunt all female, og sølv i cheer all female. Fra 2009 er forbundet medlemmer i ICU, International Cheer Union, et verdensomspennende forbund for idretten cheerleading, med 96 medlemsnasjoner som til sammen har 3,5 millioner aktive utøvere. ICU arrangerer cheerleading VM hvert år i april. Norge deltok for første gang i 2010 med 2 dancelag. I VM 2011, også det i Orlando, Florida, stilte Norge med 3 landslag i cheerleading og 1 landslag i cheerdance. I tillegg stilte klubblaget Viqueens i VM for klubblag som går samtidig. Norge plasserte seg på det internasjonale kartet i cheerleading i dette VM, med 3 sølv, en 4 og en 8 plass. Nytt i Uka. "Nytt i Uka" er en fulldistribuert gratisavis i Ålesund og nabokommunene Hareid, Sula, Sykkylven, Giske, Skodje, Haram, Ørskog, Stordal og det meste av Vestnes. Avisa kommer ut hver onsdag i et opplag på drøye 39 000 eksemplarer. Avisa, en av landets aller eldste gratisaviser, gis ut av Media Vest AS og ble etablert av fem av de ansatte etter konkursen i Sunnmøre Arbeideravis i august 1985. "Nytt i Uka" var på gata bare ei uke etter konkursen. Eierskapet ligger i dag i hovedsak hos tre av de ansatte, som til sammen har omkring 86 prosent av aksjekapitalen. Avisa har kommet ut regelmessig siden 1985, og er dermed en av landets eldste gratisaviser. Omsetningen i 2009 var ca. 15,7 millioner kroner, og ventes i 2010 å komme opp i ca 17 millioner. Avisa har ca. 13 ansatte. Ansvarlig redaktør er Eldar Berg. Daglig leder er Berit Fugelsø Nilssen. Media Vest AS driver også Nytt i Ukas forlag. Per 2010 har forlaget gitt ut 16 titler, alt overveiende av lokalhistorisk og -kulturell art. Aksjemajoriteten i Media Vest AS ligger hos tre av de ansatte, som per oktober 2010 eier omkring 86 prosent av selskapet. Stammheim (film). "Stammheim" er en prisbelønnet spillefilm fra 1986 om RAF-prosessene i Stuttgart-Stammheim og flere av de anklagedes død i fengsel. Dreieboken var skrevet av den kjente journalisten Stefan Aust, og regissør var Reinhard Hauff. Handling. Reinhard Hauffs film beskriver kjølig og distansert forløpet av den mest betydningsfulle terroristprosess i moderne tysk historie, som fant sted mellom 1975 og 1977 i Stuttgart-Stammheim. De tiltalte var Ulrike Meinhof, Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Om de tre sistnevnte begikk selvmord etter å ha mottatt sine dommer, eller om de ble drept av andre, lar filmen være åpent. Guttorm Sigurdsson. Guttorm Sigurdsson (født 1199, død 1204) var en barnekonge av Norge i 1204. Han var sønn av Sigurd Lavard og sønnesønn av kong Sverre. Han ble selv etterfulgt av Inge Bårdsson. Guttorm ble bare fire år gammel. Borgerkrigstiden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. I løpet av denne tiden var det flere sammenføyde konflikter og strider av ulik varighet og intensitet. Bakgrunnen til borgerkrigstiden var de uklare tronefølgelovene, sosiale forhold og kampen mellom ulike aristokratiske fraksjoner og mellom kirken og kongen. Det var to hovedpartier, først kjent ved forskjellige navn eller ikke noe navn i det hele tatt, men til slutt ble de fortettet til baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre siden. Midtpunktet for striden var som regel en kongelig sønn som ble satt opp som kongsemnet for flokken i opposisjon til styrende kongen fra det motstående partiet. Guttorm etterfulgte sin onkel Håkon Sverresson, birkebeinerkongen, dagen etter at Håkon døde den 2. januar 1204. Ved sin død hadde Håkon tilsynelatende kontroll over hele landet, men etter hans død, en gang rundt første halvdelen av 1204, invaderte baglernes kongsemne, Erling Steinvegg, til Viken med en stor styrke, hovedsakelig dansker sendt av kong Valdemar Sejr av Danmark. Det ble begynnelsen på den andre baglerkrigen (1204–1208). Dagen etter at Guttorm ble konge ble en nevø av kong Sverre, Håkon Galen, gjort til jarl og til leder av birkebeinerne og ble således Norges mektigste mann ettersom Guttorm bare var fire år gammel. Guttorm og birkebeinerhæren seilte til Nidaros hvor barnet ble løftet opp og utropt som konge ved Øretinget. I august det samme året ble han syk og døde. Birkebeinerne visste ikke om noen annen direkte etterkommer etter kong Sverre da lille Håkon Håkonsson på dette tidspunktet var ukjente for dem. De valgte derfor en annen nevø av kong Sverre, Inge Bårdsson, som deres neste konge. Guttorm ble gravlagt i Nidarosdomen i Nidaros. Hovedkilden til livet til Guttorm og tiden forøvrig er "Baglersagaene" og "Håkon Håkonssons saga" som begge ble skrevet på 1200-tallet. Litteratur. Guttorm Asbjørn Knutsen. Asbjørn Knutsen (født 1842 i Kviteseid, død 1917 i Notodden) kjent pioner i den kristne folkehøyskole og innen lærerutdanning. Asbjørn Knutsen levde fra 1870 til omkring 1886 på Fevik. Han arbeidet først som lærer ved Birketveit skole (nå videreført gjennom Fevik skole). Senere drev han mer med redervirksomhet. Han tok mange initiativ i lokalsamfunnet; bl.a. til Feviks første poståpneri., til landhandel og til norges føreste hagebruksskole på Lillenes. Han utgav en serie plansjer til historieundervisningen i skolen. I 1885 ble han valgt til ordfører i Fjære i Aust-Agder. Morten A. Fagerli. Morten A. Fagerli (født 13. september 1967 på Lillehammer) er en norsk skuespiller. Har gjennom en årrekke drevet friteatergruppen Kraftlaget og bl.a. spilt rollen som Krille Krokodille i Charlie Christensens teaterversjon av Arne Anka. Den norske versjonen (den eneste oppsetningen hittil i Norge) hadde premiere våren 2003 på teaterbåten M/S Innvik. Den ble senere spilt over et helt år på diverse scener i Bergen og Oslo, deriblant Parkteatret på Grünerløkka. Fagerli har dessuten medvirket i reklamefilmer og diverse småroller i norske spillefilmer, som. f.eks. filmene om Olsenbanden jr. Noen har det hett. "Noen har det hett" (engelsk: "Some Like It Hot") er en amerikansk romantisk dramakomediemusikal fra 1959 regissert av Billy Wilder og produsert av Ashton Productions og Mirisch Company. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe Tony Curtis og Jack Lemmon. Filmen handler om to mannlige musikere som må kle seg ut som kvinner, for å unnslippe mafiaen etter å ha blitt vitne til et mord. Manus er skrevet av Billy Wilder og I. A. L. Diamond. Filmen er en nyinnspilling av den tyske filmen "Fanfaren der Liebe" fra 1951. Kostymene er designet av Orry-Kelly. Filmen regnes som en av tidenes beste komedier og er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer. Handling. a> i "Noen har det hett". Handlingen begynner i Chicago i 1929, hvor saksofonisten Joe og bassisten Jerry (sannsynligvis forkortelse for Gerald) flykter fra en razzia på en ulovlig nattklubb. De to er stadig blakke, delvis på grunn av Joes hang til veddemål. Etter at Joe har veddet bort frakkene deres, går de på leting etter en jobb, og får det de tror er napp et sted, der en kvinne Joe har hatt en affære med og ikke fulgt opp lurer dem til å snakke med agenten. Agenten forklarer at enda instrumentene stemmer, er de feil kjønn. Ydmyket går de ut, men Joe greier å overtale kvinnen til å låne bort bilen slik at de to kan komme seg til Urbana, der det er et oppdrag som gir noen penger. Når de henter bilen, viser det seg at de blir vitne til en henrettelse, da eieren av nattklubben, «Spats» Colombo, tar hevn mot tysteren «Toothpick» Charlie og hans menn. Joe og Jerry blir oppdaget, men greier å komme seg unna. Blakke og desperate, griper Joe og Jerry sjansen ved å ringe opp byrået som ønsker kvinnelige musikere, nå med damestemme. Orkesteret, Sweet Sue's Synchopated Ladies, skal til til et strandhotell i Florida, og de to kler seg ut som kvinner. De blir enige om å kalle seg Josephine og Geraldine, femininum av navnene deres, men i siste liten ombestemmer Geraldine seg og kaller seg «Daphne», til Joes store overraskelse. De to møter opp på perrongen og passerer dirigenten Sweet Sues vaktsomme blikk blant annet ved å vise at de har vært på et musikkonservatorium. Inne på toget møter de den polsk-amerikanske Sugar Kane Kowalczyk, som er vokalist og ukulelespiller i bandet. Hun finner straks tonen med «Josephine» og «Daphne», og forteller dem at hun drømmer om å slå seg til ro med en rik mann. Ulykkelig kjærlighet har gitt henne en hang til alkohol, men hun sier hun kan slutte å drikke når hun vil, bare at det vil hun ikke. Sugar Kane påpeker at alle drikker, men hun er den eneste som blir tatt. Hun blir også tatt, men «Daphne» kommer reddende til og tar på seg skylden uvitende om forbudet mot alkohol, på tross av at det er forbudstid. Sugar Kane går opp i Daphnes køye for å takke «henne», og andre får det med seg, noe som medfører en spontan fest med svært mange jenter og alkohol. Daphne får rykte på seg på å være partyjente ganske fort, og det er tydelig at Jerry kler rollen som kvinne langt bedre enn Joe. Joe forelsker seg i Sugar mens han er «Josephine», men for å vinne Sugars hjerte må han avsløre at han er mann. Vel framme i Florida velger Joe i stedet å utgi seg for å være en oljemillionær ved navn «Junior», og kler seg ut med fritidsklær og briller, begge stjålet fra den eneste mannen i selskapet, manageren Beinstock. Han etterlikner stemmen til Cary Grant og spiller sky og reservert. Da han ikke vil fortelle Sugar hvilket oljeselskap han eier, holder han opp et skjell, som overbeviser henne om at han eier Shell. Sugar forelsker seg hodestups i «Junior», som hevder at han eier den nest største yachten i bukten. Yachten tilhører imidlertid millionæren Osgood, en eldre og mindre attraktiv beiler «Daphne» har vanskelig å holde på avstand. Imidlertid gir Daphne sakte etter for presset fordi Joe trenger å låne Osgoods yacht. Resultatet blir en minneverdig date for begge; Sugar Kane er betatt av Junior, mens Daphne virker også betatt av Osgood, som har fridd. I hvilken grad Jerry lever seg så mye inn i rollen som jente at han faktisk tar frieriet alvorlig er uklart. Problemer oppstår når det er en samling for «Den italienske operas venner», det vil si en landsomfattende mafiakongress, arrangeres på hotellet. Spats Colombo er selvsagt gjest, og det hele arrangeres av «Little Bonaparte», en barndomsvenn av «Toothpick» Charlie og leder for mafiaen. Joe og Jerry oppdager Spats og bestemmer seg for å rømme. De planlegger at Osgood skal hente dem, og Joe, som Junior, avslutter forholdet til Sugar Kane. Rømmingen går dårlig, da de blir oppdaget, og må løpe, denne gangen uten kostyme. Ved en feiltakelse løper de inn til møterommet til mafiakongressen, og blir vitne til et nytt mafiamord, denne gangen på Spats Colombo, signert Little Bonaparte. De løper igjen, denne gangen med mafiaen i hælene. De skifter kjapt en siste gang til kvinnekostymene. Mafiaen kjenner ikke til deres hemmelighet, og de greier så vidt å komme seg unna. Før de drar går Josephine til bandet og kysser en knust Sugar Kane, og følger opp med «No guy's worth it». Dette medfører også at deres dekke blir brutt og de to må løpe av gårde til en ventene Osgood, som tror at det bare er Daphne som kommer. I siste liten kommer Sugar Kane med i båten, og på tross av Joes mange formaninger om at hun ikkem å stole på ham fordi han er som alle tilfellene av ulykkelig kjærlighet, vil hun ha ham. Bakgrunn og produksjon. Billy Wilder kjøpte rettighetene til den tyske filmen "Fanfaren der Liebe" fra 1951, skrevet av Robert Thoeren og Michael Logan. Denne filmen handler om to musikere under den store depresjonen som grunnet fattigdom tvinges til å kle seg ut som sigøynere, svarte og til slutt kvinner for å få jobber i ulike band. Wilder brukte ett år på å utvikle manuset sammen med I. A. L. Diamond. De to bestemte seg for å droppe historiene med sigøynerne og de svarte og i stedet fokusere på at mennene måtte kle seg ut som kvinner. Opprinnelig foregikk handlingen i nåtid, ettersom Wilder og Diamond mente at de to mannlige rollefigurenes motiv for å kle seg ut som kvinner måtte være noe annet enn fattigdom. Diamond foreslo imidlertid å legge handlingen til et tidligere tiår for å gjøre det lettere for publikum å akseptere at mennene var kledd som kvinner. Wilder fikk da ideen om å legge handlingen til 1920-tallet og lot de to mennene bli vitne til et mafiamord, noe som ble grunnen til at de måtte kle seg ut. Mafiamordet i filmen var løst basert på den kjente valentinsdagmassakren som fant sted i Chicago 14. februar 1929. Wilder tilbudte Jack Lemmon rollen som Jerry, og de gjorde en muntlig avtale om at han skulle spille den til tross for at han var under kontrakt med Columbia Pictures. Tony Curtis var den første som signerte kontrakt for å spille i filmen, og United Artists forsøkte å presse Wilder til å sikre seg en større stjerne enn Lemmon til den andre mannlige hovedrollen. De anbefalte Wilder å tilby rollen til Frank Sinatra, men Sinatra møtte aldri opp til avtalen med Wilder. Danny Kaye ble også vurdert i rollen som Jerry. Mitzi Gaynor ble vurdert i rollen som Sugar Kane Kowalczyk, helt til Marilyn Monroe tok kontakt med Wilder i håp om at de kunne jobbe sammen igjen etter suksessen med "Gresskar i nød". Monroe gikk imidlertid bare med på å spille i filmen dersom hun fikk 10 prosent av inntektene. Etter at hun hadde signert kontrakten hadde Wilder muligheten til å sikre seg Lemmon. Wilder sikret seg også George Raft, Pat O'Brien og George E. Stone i biroller. Alle tre var kjent fra gangsterfilmer fra 1930- og 1940-tallet. Han håpet også at Edward G. Robinson skulle spille i filmen, men grunnen en langvarig konflikt mellom Robinson og Raft takket Robinson nei. Sønnen hans, Edward G. Robinson jr., dukket imidlertid opp i en liten rolle som en gangster. "Noen har det hett" henviser også til to kjente gangsterfilmer fra 1930-tallet. I en scene ser rollefiguren Spats Colombo, spilt av George Raft, at en av rollefiguren Bonapartes medhjelpere kaster på en mynt og spør hvor han har lært det billige trikset. Raft spilte selv en gangster som var kjent for å gjøre dette trikset i filmen "Scarface" fra 1932. I en annen scene løfter rollefiguren Spats Colombo en halv grapefrukt for å slenge den i ansiktet på en av medhjelpere hans. Dette gjorde også James Cagneys rollefigur i filmen "The Public Enemy" fra 1931. Monroe ønsket at filmen skulle filmes i farger, men dette viste seg å bli umulig da man under kostymeprøvene kunne se en grønnfarge i ansiktene til Curtis og Lemmon grunnet sminken deres. Etter at Monroe fikk se dette gikk hun med på at filmen skulle være i svart-hvitt. Curtis hadde problemer med å holde på høye toner da han skulle snakke med kvinnestemme og måtte derfor delvis bli dubbet. Han valgte Cary Grants stemme som inspirasjon da han skulle snakke som «Junior». Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av "Gresskar i nød", var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord. Hun nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd. Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler». Monroe fikk bekreftet at hun var gravid mot slutten av innspillingen, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført. Den delen av filmen der handlingen skulle foregå i Florida ble filmet på Hotel Del Coronado i nærheten av San Diego i California. Innspillingen foregikk fra 4. august til 6. november 1958. Den gikk flere hundre tusen dollar over budsjettet og kostet totalt 2,8 millioner dollar å produsere. Mottakelse. I et brev til Motion Picture Association of America klaget National Legion of Decency over elementer i filmen som de opplevde som svært støtende. Blant disse var transvestisme og hentydninger til homofili. I sitt svar skrev Motion Picture Association of America at filmen etter deres mening var «hysterisk morsom», og påpekte at menn som kler seg ut som kvinner og omvendt hadde blitt brukt som et humoristisk innslag i historier i lang tid. Filmens premiere i Kansas drøyde med to måneder ettersom de lokale sensurmyndighetene blant annet krevde at en stor del av forførelsescenen mellom rollefigurene Sugar Kane Kowalczyk og «Junior» ble fjernet. I Memphis ble filmen først forbudt, før den deretter ble tillatt fremvist utelukkende til voksne. "Variety" var nesten fra seg av begeistring overfor filmen, og kalte den «en av de morsomste filmene i manns minne». Hovedrolleinnehaverne fikk alle gode skussmål, spesielt Monroe som ifølge "Variety" «aldri har sett bedre ut». Det eneste negative de hadde å si om filmen var at den var litt for lang. Samtidig påpekte de at all humoren og de morsomme situasjonene veier godt opp for dette. "The Hollywood Reporter" roste også filmen som svært morsom, mens "Motion Picture Herald" kalte den en av årets mest gøyale komedier. "Los Angeles Times" derimot syntes ikke filmen levde opp til ryktet sitt og skjønte ikke hvilken type komedie det skulle være. Filmen er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer. Sitatet «Vel, ingen er perfekt» er nummer 48 på deres liste over 100 beste filmsitater. I 1989 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry. Andre versjoner. Den 9. april 1972 hadde "Sugar", en musikal basert på filmen, premiere på Broadway med Robert Morse, Tony Roberts, Elaine Joyce og Cyril Ritchard i hovedrollene. Produksjonen ble avsluttet 23. juni 1973 etter 505 forestillinger. I 1975 hadde den indiske filmen "Rafoo Chakkar", regissert av Narendra Bedi, premiere. Handlingen er inspirert av "Noen har det hett" og regnes som en nyinnspilling av filmen. Handlingen i den amerikanske filmen "Connie and Carla" fra 2004 er også inspirert av filmen. I populærkulturen. Filmens avsluttningsreplikk har blitt parodiert en rekke ganger, blant annet i filmen "Independence Day" fra 1996 der rollefiguren Albert Nimziki sier: «Jeg er ikke jødisk.» Rollefiguren Julius Levinson svarer da: «Vel, ingen er perfekt.» Handelsflåte. a>, en fartøystype som i mange år var svært vanlig i ulike lands handelsflåter Den norske handelsflåten er blant de største i verden, og Oslo er en av verdens sentrale byer for shipping, ved siden av London, Singapore og New York. Stolpekirke. Stolpekirke var en kirketype som en antar var vanlig før stavkirkene og etter palisadekirkene. Ved utgravninger som har avdekket spor etter kirker fra 1000-tallet i Norge, er det funnet lite av selve bygningene. Det som er bevart, er restene av bygningen etter at den ble revet og grunnen jevnet for den senere byggeprosessen. Sporene viser stolpehull med spor etter stolper, rester av fundamentgrøfter mellom stolpehullene og antydning til gulvflater. I noen få tilfeller er det rester av stolpene som en har antatt bar huset. Stolpeteknikken. Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Mellom hjørnestolpene hvilte veggen på svill, noe som førte til at veggen i seg selv ikke lenger trengte å være selvbærende. Man kunne derfor benytte spinklere materialer i denne delen av konstruksjonen. Hjørnestolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De ble behandlet på samme måte som de jordgravne stavplankene for å unngå for tidlig forråtnelse. Hull etter stolpekirker, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter ca. 25 stolpekirker i Norge, og indirekte spor av 7-8 til. Trolig ble denne teknikken tatt i bruk i en tidlig fase av kristningen av Norge. Mange av de tidligste kirkene i Norge var trolig bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Vi må derfor gå ut fra at denne teknikken nok kunne forlenge byggverkets levetid, men ikke i århundrer. Om det tross alt skulle ta lang tid før råteskader i stolpenes nedre ende gjorde rivning nødvendig, er det sannsynlig at disse kirkene likevel ville ha blitt revet forholdsvis kort tid etter oppførelsen, fordi mer avanserte konstruksjoner med stolpereisning på "sviller" i mellomtiden var kommet i bruk. Nye og mer avanserte forbilder kan skapt et fornyelsespress. Rester av tidligere byggverk som er funnet i noen av våre senere stavkirker kan ikke sikkert påvises å ha vært brukt i stolpekirker. De eldre bygningsdelene som er gjenbrukt eller funnet under gulvet i den nåværende Urnes stavkirke i Luster, skriver seg således fra dens forløper fra omkring 1070-1080, hvor både stolper og veggplanker sto på sviller. Historie. Bygninger med jordgravde stolper har en lang historie. Ved stolpenes fotpunkt ble størstedelen av taklasten overført til jordbunnen, ofte med en stor helle i bunnen av stolpegropen som stolpen stod på eller ved å la stolpen hvile på en nedgravet svill som virket som trykkfordeler. Noen stolper ble satt på flate stenheller, andre i groper i bakken og noen i grøfter som etterpå ble fylt med jord og stener, etter hva skikken var på det stedet. Arkeologiske spor. Det er funnet arkeologiske spor etter 25 stolpekirker i Norge og indirekte spor etter 7-8 til. Grunnen til at det er funnet så få spor etter kanskje flere hundre kirkene som man antar ble reist på 900- og 1000-tallet er følgende: Mellom hjørnestolpene kan det ha vært innspent sviller som må ha hvilt på et fundament. Et slikt fundament kan ha vært en tørrmur lagt på bakken. Da treskipet skulle rives ved byggingen av ny kirke, kan stolpene ha blitt trukket rett opp av hullene. Etter rivningen har svillens fundament blitt fjernet sammen med alle kulturlag fra stolpekirken. Siden vi bare har bevart noen arkeologiske spor etter veggkonstruksjonene, har få forskere våget å rekonstruere en stolpekirke. Det er av noen antatt at stavkirkene har lignet på de eldre kirkene og at det kunne danne basis for rekonstruksjoner. Men går man inn i spørsmål om konstruksjoner og materialbruk, blir spørsmålet uhyre vanskelig. Kun en kirke har vakt berettiget debatt og det er Røldal stavkirke. Mormonkoret. Mormonkoret, eller Mormon Tabernacle Choir er et stort sangkor innen Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Salt Lake City i USA Historikk. Koret ble startet i august 1847, bare en måned etter at mormonerne bosatte seg i det som senere er blitt Salt Lake City. Siden 15. juli, 1929, har koret hatt sine ukentlige radioprogrammer kalt «Music and the Spoken Word». Dette er det eldste, sammenhengende, landsomfattende radioprogram som er blitt kringkastet over hele USA. Korets programmer har blitt vist på fjernsyn siden tidlig på 60-tallet og blir nå kringkastet og vist på fjernsyn verden over via satellitt. Om lag 1 500 radio- og fjernsynsstasjoner sender korets programmer. Koret kalles også «Amerikas kor». Det består av 325 menn og kvinner, alle frivillige og ubetalte. Ektefeller eller hele familier har deltatt i koret gjennom flere generasjoner. Et kormedlen får ikke lov til å delta i mer enn 20 år, av hensyn til andre som står i kø for å slutte seg til koret Musikkalbum. Korets første musikkalbum-innspilling ble gjort i 1910. Senere er det blitt over 300 innspilninger. Nordkapptunnelen. Nordkapptunnelen er en undersjøisk veitunnel på europavei 69 i Finnmark. Tunnelen går under Magerøysundet mellom fastlandet og Magerøya. Den er 6 875 meter lang og går ned til 212 meter under havet. Tunnelen ble åpnet 15. juni 1999 og er en del av FATIMA-prosjektet, fastlandsforbindelse til Magerøya. Sammen med Honningsvågtunnelen erstattet Nordkapptunnelen fergestrekningen mellom Kåfjord og Honningsvåg. Største stigning i tunnelen er 10 %. Tunnelen har kuldeporter i hver ende som holder kulden ute om vinteren, for å unngå isdannelse i fjellveggene. Disse portene åpner seg automatisk når en bil nærmer seg. På sommeren er normalt portene alltid åpne. Nordkapptunnelen er den lengste veitunnelen i Finnmark, og den var verdens nest lengste undersjøiske veitunnel da den åpnet i 1999, etter Tokyobuktatunnelen. Tegel internasjonale lufthavn. Tegel lufthavn ("Flughafen Berlin-Tegel") er en av to lufthavner i Berlin. Den ligger i den nordlige bydelen Reinickendorf. I 2003 hadde lufthavnen en trafikk på 11,1 millioner passasjerer. Lufthavnen ble bygget av franske hæringeniører på 48 dager under Berlinblokaden i 1948, for å transportere forsyninger til den beleirede byen. Da flyplassen var ny hadde den en rullebane på 2,4km, den lengste i Europa. Flyplassen ble modernisert på 1970-tallet, og begynte å erstatte Tempelhof lufthavn som Vest-Berlins viktigste lufthavn. Tempelhof var omgitt av moderne bybebyggelse og dens rullebaner var for korte til moderne jumbojeter. Det var planlagt å legge ned lufthavnen 2. juni 2012 i forbindelse med at alle sivile lufthavner ved Berlin skal slås sammen til Berlin Brandenburg lufthavn, denne var planlagt åpnet dagen etter. I midlertid er åpningen utsatt til 27. oktober 2013 grunnet problemer med brannsikkerheten. Eksterne lenker. Berlin Tegel Marjo Matikainen-Kallström. Marjo Matikainen-Kallström (født 3. februar 1965) er en finsk tidligere langrennsløper, i dag politiker. Hun representerer det finske Samlingspartiet i den finske Riksdagen. I perioden 1996–2004 satt hun som representant i Europaparlamentet. Under pikenavnet Marjo Matikainen hadde hun en forholdsvis kort, men svært seiersrik langrennskarriere. I løpet av de seks sesongene hun konkurrerte på internasjonalt topplan, vant hun blant annet verdenscupen sammenlagt tre år på rad. Under OL 1984 i Sarajevo tok Marjo Matikainen bronse på stafetten, bare 19 år gammel. Fire år senere i Calgary tok hun en ny bronsemedalje på 10 km. På sprintdistansen (5 km) lå hun på andreplass til det gjenstod én kilometer, og hun kom i mål 1,3 sekunder foran Tamara Tikhonova som tok sølvet. Samme år ble det ny bronsemedalje på stafetten. Hun la opp etter dette mesterskapet, bare 24 år gammel, for å konsentrere seg om utdannelse og politikk. Slimsopper. Slimsoppene er organismer som vanligvis regnes med til gruppen protoktister. De har før blitt regnet som sopper. De skiller seg imidlertid sterkt fra sopp bl.a. ved å ha selvbevegelige amøbestadier (plasmodier) og ved å kunne fordøye matpartikler. Det er omkring 600 kjente arter. Slimsoppene er vidt utbredt, og mange er kosmopolitter. Noen kjente arter er trollsmør ("Fuligo septica"), med opptil desimeterstore, sterkt gule plasmodier, og ulvemelk ("Lycogala epidendron"), med vakkert korallrøde plasmodier og ertestore, først røde, siden gråbrune sporangier. Begge er vanlige på råtne stubber. Batseba. Rembrandts framstilling av Batseba med meldingen om at Uria var blitt drept. Du skal ikke begå utroskap, Natan refser David og Batseba. Relieff i bronse på døren av Madeleine Place de La Madeleine, Paris Batseba (hebraisk בת שבע‎, "Bath Shebha", «datter av Gud», se forklaring nedenfor) var gift med Uria hettitten, og deretter med kong David, ifølge "Bibelen", konge av Det forente kongedømme Israel. Hun er kjent som en av historiens store forførersker da hun stilte seg opp naken slik at kong David begjærte henne og fikk hennes ektemann drept. Batseba var en datter av Eliam, en av Davids «tretti trofaste menn» Eliam var også sønn av Akitofel fra Gilo som var en av Davids fremste rådgivere. Gilo var en by i Judea og således var Batseba fra Davids egen stamme og sønnedatter til en av Davids fremste rådgivere. Hun var mor til Salomo som etterfulgte David som konge, noe som gjorde henne til dronningmor. Betydningen av navnet. Batsebas navn er sammensatt av to elementer. Det første er det vanlige hebraiske ord, "bat", «datter» Den andre elementet er et navn i seg selv, "Sheba", og er identisk til hebraiske ordene som betyr tallet «syv» og «å sverge» (en ed). Det er dette "sheba/seba" som benyttes blant annet i Beersheba (en by i Israel) og navnet "Batseba". Betydningen mellom «syv» og «ed» er meget nært beslektet. De er stavet likt, men slektskapet finnes også i en leken bruk av betydningen i begge tilfeller: I "Første Mosebok 21:22-34" går Abraham og Abimelek sammen en pakt (en ed) angående en brønn, og eden forsegles med at Abraham ga den andre syv lam: "«Disse sju lammene skal du ta imot av meg; det skal være et vitnesbyrd om at jeg har gravd denne brønnen.» Derfor ble stedet kalt Be’er-Sjeba; for der avla de ed, de to." Betydningen er derfor i overfort betydning. Eden er Gud, men Gud er aldri en ed, men man sverger til Gud; og alternativet «Gud er syv» er kjetterisk i tallmessig henseende da Gud er utelukkende én. Svaret ligger derfor i betydningen av det hebraiske rotordet som er grunnlaget for "både" meningen «syv» og «ed». Den andre delen av navnet opptrer i tillegg "Første Krønikebok 3:5"som «shua» i betydningen «rikdom» (sammenlign med "Første Mosebok 38:2") Navnets totale eller fulle betydning kan derfor tolkes som «Datter av Gud». Den bibelske fortellingen. Batseba var datter av Eliam i "Andre Samuelsbok 11:3", men som er kalt for Ammiel i "Første Krønikebok 3:5". Han er identifisert av en del bibelforskere som Eliam nevnt i "Andre Samuelsbok 23:34" som sønn av Gilo, en av Davids fremste krigere. Batseba var hustru av Uria hettitten, og etterpå av David som hun fødte sønnen Salomo som etterfulgte David som konge. Fortellingen om Davids forførelse av Batseba, eller omvendt, Batsebas forførelse av David, er fortalt i "Andre Samuelsbok 11", men utelatt i "Krønikebøkene". Fortellingen oppgir at David, mens han går rundt på taket av sitt hus, fikk se Batseba, Urias hustru, bade. Øyeblikkelig begjærte han henne og fikk henne deretter til sengs og gravid. I et forsøk på å skjule sin synd fikk han kalt til seg Uria fra hæren i det håp om at Uria ville konsumere sitt ekteskap og tro at barnet var hans. Uria var derimot ikke villig til bryte det gamle budet om ikke å forlate kampstedet til krigere i aktiv tjeneste. Framfor å gå hjem til sin hustrus seng foretrakk han å bli sammen med sine medsoldater. Etter gjentatte forsøk på å lokke Uria til ta Batseba til sengs, ga David opp og beordret sin hærfører Joab, at Uria skulle bli etterlatt hos fienden i en utsatt posisjon. Ironisk nok fikk David Uria selv til å frakte beskjeden om sin død. Således ble Uria drept og da kunne David gifte seg med hans enke. Batseba, Salomo, profeten Natan og og Abisjag ved den aldrende Davids sykeleie, ca 1435. Davids synd ble mislikt av Gud som sendte sin profet Natan for å klandre kongen. Etter å ha fortalt lignelsen om den rike mannen som tok det lille lammet til sin fattige nabo, og etter å ha hørt kongens sinne mot denne urettferdige handlingen, opplyste profeten at den samme urette handlingen hadde David selv gjort. Kongen innrømmet da sin synd og uttrykte anger. Batseba fødte en sønn, men deres felles synd ble straffet av Gud med at barnet fikk sykdom og døde etter noen få dager. Natan sa også at Davids hus ville bli forbannet på grunn av mordet på Uria, noe som hjemsøkte David senere da hans mest elskede sønn Absalom ledet et opprør som kastet kongedømmet inn i borgerkrig. I tillegg for å manifestere sitt krav på å være den nye kongen hadde Absalom sex i all offentlighet med hele ti av sin fars friller, noe som kan bli betraktet som en direkte, tifoldig gjengjeldelse og straff for at David tidligere hadde tatt kvinnen til en annen mann. I Davids alderdom sikret Batseba, med Natans hjelp, at hennes (andre) sønn Salomo overtok tronen etter David framfor Davids eldste overlevende sønn Adonja på tross av at Adonja hadde fødselsretten på sin side. Deretter fikk Salomo sin eldre bror Adonja myrdet. En del bibelforskere er av den mening at Batseba "kan" ha skrevet i det minste deler av "Salomos ordspråk 31" i henhold til den forutsatte forbindelsen mellom kong Lemuel, det vil da si at Lemuel henviser til kong Salomo. Fortellingen om utroskapet til David og Batseba er konteksten i den angrende eller botferdige salme 51 (gresk 50), også kalt "Miserere": "«Vær meg nådig, Gud!»" I rabbinsk litteratur. Batseba i badet, her omgitt av ynde terner, maleri av Francesco Hayez, 1834. "Batseba med Davids brev", maleri av Willem Drost, 1654. "Midrash" har forklart Satans innflytelse på det syndige forholdet mellom David og Batseba som følgende: Batseba var badende, muligens bak et teppe. Satan er avbildet i skjul av en fugl, og David som skyter etter fuglen, treffer teppet og deler det. Således ble hennes skjønnhet avslørt for ham. Batsebakan ha vært styrt fra forsynet fra Skapelsen for i gitt tid å ha blitt Davids lovlige hustru, men dette forholdet ble forhastet påskyndet ved Davids syndige handling. I kristen litteratur. I "Evangeliet etter Matteus" 1:6 i "Det nye testamente" blir Batseba direkte nevnt som en av forfedrene til Jesus Kristus. Kritiske tolkninger. Avsnittene hvor Batseba er nevnt i Bibelen er "Andre Samuelsbok 11:2-12:24", og "Første Kongebok 1, 2". Begge er deler av den eldste lagene av tekstene i begge bøkene. Det er deler av hva som bibelforskerne mener tilhører den hypotetiske «hoffhistorien om David», skrevet av en som sto svært hendelsene, men som ikke idealiserte David. Materialet har derfor et innhold av høyere historisk verdi enn i de senere tekstlagene i de samme bøkene. De eneste innskuddene i teksten som omhandler fortellingen om Batseba er i en del vers i de tidlige delene av tolvte kapittel som høyer den moralske tonen til profeten Natans irettesettelse av David, i henhold til den tyske teologen Karl Budde («S. B. O. T.»), de interpolerte delene er 12: 7, 8, og 10-12; i henhold til Friedrich Schwally hele 12: 1-15a er en interpolering, og 12:. 15b skulle bli sammenknyttet direkte til 11: 27. Det har ingen direkte innvirkning på fortellingen som angår Batseba i seg selv. "Krønikebøkene", som trekker en slør over Davids feil, utelater alle referanser til den måten som Batseba ble Davids hustru, og nevner kun hennes barn som ble født i Jerusalem: Sjima, Sjobab, Natan, og Salomo. Det er forøvrig gjennom ætten til Batsebas sønn Natan, i henhold til "Evangeliet etter Lukas" at Jesus kan spore sin ætt tilbake til kong David. Det blir forøvrig motsagt av "Evangeliet etter Matteus" som mener det er Salomo som er mellomleddet. Batseba, maleri av Karl Brullov, før 1852. En del bibelkommentarer har gitt skylden for utroskapen på Batseba, ikke David. Ettersom Batsebas hus neppe var mer enn 6 til 10 meter unna Davids palass og folk i oldtiden var meget sømmelige i forhold til å vise fram sine kropper, indikerer det at Batseba bevisst må ha vist fram seg selv. Isteden for å ha vært et uskyldig offer var hun en forførerske som la seg etter og forførte David slik at hun kunne kvitte seg med sin ektemann og bli kongens kvinne. Davids skyld er ikke uttrykkelig gitt i teksten fra begynnelsen av. I henhold til "Andre Samuelsbok 11": "«Året etter, på den tid kongene pleier å dra i hærferd, sendte David Joab og mennene hans og hele Israels hær av sted. De herjet ammonittenes land og kringsatte Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem.»" Om David hadde fungert som den gode konge og deltatt som hærfører i krigen ville hendelsen aldri ha skjedd. Etter hendelsen med Batseba skjer Natans irettesettelse i "Andre Samuelsbok 12" og med de påfølgende forbannelse og hendelser. Med hendelsen med Batseba skjer det et betydelig skifte i bokens perspektiv. David «er hovedsakelig underlagt hendelsene framfor å styre dem». Han er ikke lenger i stand til kontrollere sin familie og ender opp med å bli veltet ned fra tronen av sin sønn Absalom. I "Andre Samuelsbok 13" er det en annen måte som teksten retter skylden på David. I fortellingen om Davids sønn Amnons voldtekt av sin søster Tamar skjer denne hendelsen så kort tid etter hendelsen med Batseba at det synes som om teksten trekker en parallell mellom det seksuelle utroskapen til faren og den seksuelle utillatelig forholdet til sønnen. Lutefisk. En tallerken lutefisk med tilbehør, fra en restaurant i Oslo Lutefisk eller Lutfisk er tørrfisk av torsk eller andre arter som er utbløtt i vann, lutet og så vannet ut igjen. Lutefisk er tradisjonell mat i Norden unntatt Danmark. Med nordisk utvandring til USA har skikken med å spise lutefisk også spredd seg dit. Normerte skriveformer er "lutefisk" og "lutfisk". Formen "lutafisk" er vanlig på Vestlandet, men ikke normert. Tilberedning. Lutefisk lages fra tørrfisk eller klippfisk som blir behandlet med lut i en spesiell prosess. Fisken blir først lagt i bløt i kaldt vann i fem–seks dager, med daglig skifte av vannet. Den vannmettede fisken blir så lagt i bløt i kaldt vann tilsatt lut i to dager. Under denne behandlingen sveller fisken til mer enn sin opprinnelige størrelse, samtidig som proteininnholdet reduseres med om lag 50 % – noe som gir fisken dens karakteristiske konsistens. Når denne behandlingen er ferdig er fisken full av lut, har en pH-verdi på 11–12 og er giftig. For at den skal bli spiselig, må den igjen legges i bløt i kaldt vann i 10 dager. Smaken for lutefisk har tydeligvis utviklet seg mot en mildere og fastere fisk. Henriette Schønberg Erken anbefaler luting i to til tre døgn, Dina Larsen og Dorthea Rabbe anbefalte to til fire dager og Hanna Winsnes anbefalte faktisk luting i seks til åtte døgn. Dette betyr at fisken må ha vært betydelig kraftigere både i smak og lukt. Fisken er nå klar for sluttilberedning, og må kokes forsiktig for ikke å falle fra hverandre. Den trenger ikke noe vann, det er tilstrekkelig å legge den i en panne, legge på lokket og la den trykkoke ved lav varme i 10 minutter. En kan også gjøre det i en ovn, pakke fisken i aluminiumsfolie og la den godgjøre seg ved 180 grader i 20 minutter. Tørrfisken som brukes, er rundfisk eller råskjær vanligvis av torsk, lange, brosme eller sei. Kjemiske prosesser. Muskelproteinene i fisken er polyelektrolytter med nøytral ladning ved pH 5,2. Ved luting stiger pH-verdien og antallet negativt ladede proteiner. Disse frastøter hverandre, mer vann bindes og fiskens struktur endres. Dosering. Bruk 60 gram kaustisk soda til 10 liter vann. Ved koking denaturerer og aggregerer proteinet. I denne prosessen blir fisken fastere og vann felles ut. Fortæring av fisken. I Norden starter julefisksesongen tidlig i november og varer til over jul. Lutefisk er også populær i de «nordiske» områdene av USA, som Minnesota og Wisconsin. Lutefisk serveres vanligvis med en rekke tilbehør, blant annet bacon, ertestuing, poteter, saus, hvit saus, sirup, geitost eller gammelost. De som spiser lutefisken i bløt lefse bruker bare smør, salt og pepper som tilbehør. I USA er det vanlig å spise fisken i lefse. Rikelige mengder akevitt og øl er tradisjonell drikke til maten. Selv om fiskens konsistens og behandling gjør det lett å harselere over lutefiskspising, så er retten svært populær. Lutefiskens historie. Hvorfor og når man begynte å behandle tørket fisk med lut vet man ikke, men det er en gammel tradisjon. En teori går ut på at et lager med tørrfisk brant opp etter et lynnedslag. Tørrfisken ble liggende igjen i asken som ble våt i det påfølgende regnet, og aske er alkalisk. Den gangen spiste man mat som bare var uspiselig og ikke forgiftet, og fisken ble antakelig dermed vasket grundig i rent vann for å få bort den verste sotmengden. Dermed var lutefisken født. Den eldste, trykte danske kokeboka sier at dersom man ikke har tid til å bløte tørrfisken lenge nok, kan en neve aske i kokevannet redusere koketiden. Dette kan kanskje si noe om hvordan lutefisken ble utviklet. Den eldste islandske kokeboka har også med en oppskrift på lutefisk, men den skriver seg fra Norge. Lutefisk nevnes første gang i litteraturen av Olaus Magnus i år 1555. Han beskriver hvordan lutefisken tilberedes og spises. Den tørre stokkfisken får ligge i sterk lut i to døgn, så skylles den i ferskvann i ett døgn før den kokes og spises. Lutefisken serveres med saltet smør og er høyt verdsatt, selv av konger. Lutefisk spises over hele Norge, i Sverige og deler av Finland, men danskene spiser ikke lutefisk. I den skandinaviske delen av USA har lutefisk vært populært de siste 160 år på grunn av skandinavisk innvandring. At tradisjonen har holdt seg så godt i USA kan skyldes at det å spise lutefisk er sterkt knyttet til bevaring av ens nordiske identitet. Tall og fakta. I Norge ble det i 2004 spist over 2 600 tonn lutefisk; 2 000 tonn ble spist i hjemmene, og ytterligere 600 tonn på restaurant. Forbruket av lutefisk har totalt vært over 2 000 tonn siden århundreskiftet. Det aller meste av lutefisken i Norge er basert på torsk, men det finnes også noe lutefisk laget av lange. I Sverige er det lutefisk laget av lange som er vanligst. Hoveddelen av lutefisken laget til husholdningene er fersk, men en ikke ubetydelig andel er frosset. Verdien av lutefisk til husholdninger var i 2004 93 millioner kroner. I 2008 ble det solgt over 3 000 tonn lutefisk i Norge. Dette er mer enn mengden torsk solgt samme år. November og desember er månedene da nordmenn spiser mest lutefisk, henholdsvis 550 og 763 tonn, men i oktober og januar er forbruket óg betydelig med hhv. 336 og 216 tonn. I sommermånedene spises det nesten ikke lutefisk. I en spørreundersøkelse i 2000 svarte 8 av 10 at de hadde spist lutefisk det året. Debutalder for lutefisk har gått opp, fra 7 av 10 før fylte femten i 1995 til 6 av 10 i 1999. Det har vist seg at tidlig «lutefiskdebut» tenderer mot at man ikke spiser lutefisk når man blir eldre; en høyere debutalder er altså bra for å holde på tradisjonen med lutefisk. Tuntreet. "Tuntreet" er et organ for Studentsamfunnet i Ås. "Tuntreet" utkommer med tolv utgaver i året. Første utgave ble utgitt i 1946. "Tuntreet" drives på frivillig basis av studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås. "Tuntreet" har i alt rundt 40 medarbeidere, som belønnes med gratis inngang på samfunnet som betaling for sine tjenester for fellesskapet. "Tuntreet" har et opplag på eksemplarer. Redaktør. Redaktørene velges hvert halvår på Generalforsamlingen i Studentsamfunnet i Ås, og sitter deretter 1/2 år som journalistredaktør og 1/2 år som ansvarlig redaktør. Ansvarlig redaktør for våren 2012 er Fredrik Fløgstad Journalistredaktør for våren 2012 er Maren Tangstad Bartolomeusnatten. Bartolomeusnatten, hugenotter slaktes ned i Paris' gater Bartolomeusnatten eller Blodbryllupet i Paris kalles natten til 24. august 1572 da hugenottene i Paris ble myrdet. Historikere regner med at mellom 1 000 og 2 000 ble drept i Paris og ytterligere 8 000–10 000 ved etterspillet i provinsene. Dette skjedde under festlighetene etter vielsen av Henrik av Navarra (senere Henrik IV av Frankrike) og Margrete av Valois. Henrik var protestant og hovedmann for huset Bourbon. Mange av Frankrikes hugenotter var kommet til Paris for å overvære vielsen av mannen som var deres nominelle leder. Bruden var datter av Katarina av Medici som var katolikk, mor til kong Karl IX av Frankrike og en mektig politisk skikkelse i landet. Protestantiske menigheter – først lutherske, senere kalvinistiske – hadde vokst i antall og størrelse i Frankrike, og midt på 1500-tallet var det tydelig at protestantismen hadde slått rot i landet. Det skjedde både i de lavere klasser og hos adelen, og blant de sistnevnte var det noen som mente at den nye trosretningen kunne hjelpe dem i deres politiske foretak. Protestantismen ble sett på som en trussel mot den katolske kirkes og kongedømmets stilling. Protestantene i Frankrike kaltes hugenotter. De ble forfulgt av katolske krefter, og tidvis hersket krigstilstand mellom hugenotter og katolikker. På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen admiral Coligny blitt enkedronning Katarinas farligste politiske rival. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Attentatet skjedde den 22. august 1572. Coligny ble truffet av to skudd, men overlevde. For endelig å ta livet av Coligny, og for å skjule sin delaktighet i det mislykkede attentatet, påstod Katarina overfor kongen at hugenottene planla å gjøre opprør og ta livet av kongen og hele hans familie. Admiralen og ledende hugenotter måtte derfor tas av dage. Kongen lot seg til slutt overbevise og forlangte deretter at alle hugenotter skulle utryddes. Førstkommende natt – natten før bartolomeusdag 1572 – begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte menneskene – også barna. Det var en orgie i drap, og etter to dager med myrderier i Paris spredte det seg til provinsene. Til stattholderne var det sendt ut ordre om å drepe alle ledende kalvinister. Admiral Coligny var også blant ofrene, men brudgommen – Henrik av Navarra – ble skånet. Katarina tenkte at hun gjennom ham kunne få kontroll over de hugenotter som måtte overleve. Hugenottene ble etter dette helt rettsløse i Frankrike. Tidligere toleranseedikter ble gjort ugyldige. Maria Arredondo. Maria Arredondo (født 6. juli 1985) er en norsk sangerinne fra Vennesla. Hun har utgitt fire album. Hun opptrådte mye allerede som barn og fikk kontrakt med artistbyrået Scandinavian Artist Management da hun var 14 år gammel, og med plateselskapet Universal Music i 2000. Arredendo har samarbeidet med blant andre Christian Ingebrigtsen, Hanne Sørvaag, Espen Lind og Jon Lord (Deep Purple.) Hun spilte hovedrollen i «Sound of Music» i en oppsetting på "Edderkoppen" i Oslo. Premiéren var 3. september 2008. Forestillingen fikk god kritikk, og hun ble rost for sin dialektbruk og klokkeklare stemme. Maria Arredondo deltok i Melodi Grand Prix 2010 med låta «The touch» skrevet av Rolf Løvland. Med denne sangen vant hun den norske delfinalen i Bodø 16.januar. I februar 2011 deltok hun i TVNorge-programmet 4-stjernes middag. Idag jobber hun (ved siden av sin sangkarrière) 20% i Heggedal kirke, Asker i Norge. Stålorm. Stålorm, også kalt sleva og sleve, er den eneste norske representanten for gruppen stålormer. Selv om den mangler bein er den ikke en slange, men en øgle. Utseende og levevis. En kan lett se at stålormen ikke er en slange på at den har øyelokk som kan åpnes og lukkes. Dessuten har slanger alltid bare én rad med skjell under buken, med unntak av arter med et akvatisk eller underjordisk levevis, mens øgler har flere. Stålormen blir opptil 40 - 46 cm lang, og er stålgrå eller kobberbrun. På grunn av at den har beinplater i huden under skjellene er den stiv i bevegelsene. Hannen er som regel ensfarget grå, mens hunnene er lysebrune med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen. En sjelden gang kan en se eksemplarer med blå flekker. Det vitenskapelige navnet kommer av at stålormen, i likhet med firfisla, kan slippe fra seg halen om en fiende angriper (autotomi). Arten er mest aktiv i skumringen og demringen, ettersom de viktigste byttedyrene er snegler og meitemark. Om dagen gjemmer den seg under steiner og trestammer, men kan komme fram i regnvær. I Norge kommer den ofte ut i solskinn, på veier eller åpent glenner i skogen for å utnytte solvarmen. Den har en todelt tunge, og et velutviklet Jacobsons organ, så luktesansen er viktig når stålormen skal finne bytte. Selv blir den jaktet på av blant annet rovfugler, kråke, skjære, piggsvin og grevling. Stålormen trives best i løv- og blandingsskog med fuktig mark, men kan også treffes i kulturlandskap, så lenge det er nok fuktighet og tett vegetasjon. Den føder unger i august – september, og er altså ikke eggleggende. Vinterstid ligger stålormen i dvale, og da kan en ofte finne mange individer samlet på et sted. Dette dyret er helt ufarlig. (Tidligere henvisning til viltloven § 3 er tatt ut, da denne § er opphevet som følge av ny naturmangfoldlov) Utbredelse. Nominatunderarten "Anguis fragilis fragilis" finnes over store deler av Europa, og mangler bare lengst nord, i Irland og Sør-Spania, og på Middelhavsøyene. I Sørøst-Europa, Lilleasia, Transkaukasia og Iran erstattes den av underarten "A. f. colchica". Stålormene i Sør-Hellas (Peloponnes, Zakynthos og Kefallonia) ble tidligere ført til underarten "A. f. peloponnesiacus", men regnes nå som en egen art, "Anguis cephalonnica". I Norge er stålormen vanlig på Øst-, og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Nordgrensen er dårlig kjent. Den finnes i hvert fall nord for Trondheimsfjorden, men det er rapportert om usikre funn helt nord til Sømna i Nordland. Operasjon Claymore. Operasjon Claymore var en aksjon som ble gjennomført av britiske og norske styrker 4. mars 1941 i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. I Norge er operasjon Claymore blitt kalt Svolværraidet og Lofotraidet. Aksjonen ble gjennomført av britiske og norske soldater, som ble ført til Lofoten av en orlogsstyrke på fem britiske jagere og to troppetransportskip. 52 norske soldater fra Norwegian Independent Company No. 1, blant dem Martin Linge, deltok. Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19 000 tonn ble senket, blant annet et tysk fabrikkskip (MS «Hamburg»), og 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og tolv NS-medlemmer ble tatt til fange. Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til Storbritannia. Reichskommissar Josef Terboven beordret represalier mot lokalbefolkningen og nærmere 100 mennesker ble arrestert. Disse ble først internert på Åneby i Hakadal og ble sommeren 1941 overføret til Grini fangeleir. På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket kommandooppdrag. Eksterne lenker. Claymore Midnattsmesse. Midnattsmesse viser til en kristen gudstjeneste ved midnatt på julaften og påskeaften. Den er spesielt viktig i Den katolske kirke, hvor den markerer overgangen fra adventstiden til juletiden, men tilsvarende gudstjenester feires også i andre kirkesamfunn. Midnattsmessen i Peterskirken, som ledes av paven, overføres direkte på fjernsyn i en rekke land, blant annet i Norge. Marianne Beate Kielland. Marianne Beate Kielland, født 12. oktober 1975 i Lørenskog er en norsk konsertsanger (mezzosopran). Hun studerte ved Norges musikkhøgskole, Oslo, under Ingrid Bjoner og Svein Bjørkøy og avsluttet der våren 2000 med Mastergrad i samtidsmusikk. Etter endt utdanning var hun ved operaen i Hannover i sesongen 2001/02 før hun avsluttet engasjementet der og flyttet til Harstad, og senere til Svolvær. Hun har raskt fått en solid posisjon og har stadige engasjementer ved både norske og utenlandske orkestre og har arbeidet med internasjonalt kjente dirigenter som Philip Herreweghe, Masaaki Suzuki, Jordi Savall, Rinaldo Alessandrini, Helmuth Rilling, Manfred Honeck, Iona Brown, Edward Higginsbottom og andre. Nominert til Grammypris for "Best Vocal Classical Performance" i 2012. Kielland har et bredt repertoar som omfatter musikk av eksempelvis Dowland, Bach, Caldara, Telemann, Hoffmann, Schubert, Berlioz, Bruckner, Honegger og Pärt. Innspillinger. Andre stykker av Kodály, Britten, Arvo Pärt, Joplin, Kvandal, Block og Liszt. Morten Carlsen (bratsj), "Marianne Beate Kielland" (mezzosopran), Sergej Osadchuk (klaver), musikkmerket 2L Bonnie Tyler. Bonnie Tyler (født Gaynor Hopkins 8. juni 1951 i Skewen, Neath) er en kvinnelig walisisk popsangerinne, og norgesvenn, som debuterte i 1975. Tyler gjorde seg bemerket med sin karakteristiske, hese stemme. Hun er mest kjent for låtene «It's A Heartache» og «Total Eclipse of the Heart». Rodeløkka. Rodeløkka er et strøk i bydel Grünerløkka, i indre by i Oslo. Avgrensning. Strøket ligger mellom Københavngata i vest, Dælenenggata i nord, Trondheimsveien i øst, og Helgesens gate i sør. Dermed grenser Rodeløkka til Dælenenga i vest og nord, Sofienberg i sør, og to strøksløse kvartaler i øst som igjen grenser til Ola Narr /Tøyen. Historie og bebyggelse. Området er kjent for den gamle trehusbebyggelse som vokste opp som en forstad til Kristiania etter byutvidelsen i 1859. I 1878 kom Rodeløkka innenfor bygrensen ved en ny byutvidelse som gjorde slutt på bygging av flere trehus, fordi det var murtvang i byen. Rodeløkka ble et typisk arbeiderstrøk, og utover på 1900-tallet ble det oppfattet som et slumstrøk. I byplanene ble strøket regulert for rivning (kalt «sanering») og ny bebyggelse. Rivningstrusselen førte til at mange huseiere unnlot å vedlikeholde husene siden de likevel ville bli «sanert», og dette førte til ytterligere forslumming. Men tidlig på 1970-tallet ble mange hus kjøpt eller leid av studenter og andre yngre mennesker som oppfattet strøket som idyllisk og fant seg rimelige bosteder her. De tok initiativet til "beboeraksjoner" mot rivning og fikk støtte fra offentlig kulturminnevern og private organisasjoner som Fortidsminneforeningen og Selskapet for Oslo Byes Vel. Mange av husene ble pusset opp og utstyrt med moderne sanitærinstallasjoner, og standardhevningene bidro til å påvirke folkeopinionen og kommunepolitikerne til å gå inn for bevaring. Etter Arkitekturvernåret 1975 var «totalsanering» ikke lenger politisk mulig. De gjenværende 137 trehusene i området ble erklært bevaringsverdige i 1988. Stiftsprost Frederik Rode, som er opphav til navnet Rodeløkka, kjøpte området av Dælenengen gård i 1854. Han flyttet et trehus fra Gjerpen ved Skien hit. Rodeløkka ble senere overtatt av bøssemaker Hans Olsen fra Vågå, og en tid ble strøket derfor kalt «"Vaageby"». Han utparsellerte og solgte tomter til folk som utnyttet sjansen til å oppføre billige trehus her, tett inntil bygrensen som ble trukket i 1859, og som medførte murtvang innenfor. Før den neste byutvidelsen i 1878 ble det en hektisk bygging av trehus for å utnytte sjansen før murtvangen ble innført også på Rodeløkka. Senere ble det reist flere leiegårder i mur innenfor trehusområdet. Ørjan. Ørjan er en norsk skrivemåte av det svenske mannsnavnet "Örjan", som stammer fra det greske Georgios og betyr «han som dyrker jorden». Ørjan har norsk navnedag 9. juli sammen med Gøran og Jøran. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ørjan i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Twin Peaks. "Twin Peaks" er en amerikansk TV-serie på 30 episoder som gikk på amerikanske ABC mellom 1990 og 1991. Serien ble skapt av David Lynch og Mark Frost. Lynch hadde regien på seks av episodene og manus på alle 30. Han var i tillegg executive producer. Serien foregår i byen Twin Peaks i det nordøstlige Washington og ble spilt inn i North Bend og Snoqualmie. Historien er lagt til 1989. De viktigste episodene ble skrevet og/eller redigert av Lynch og Frost, men en rekke episoder var også laget av andre. Serien består av 30 episoder, piloten inkludert. I tillegg foregår også spillefilmen ' (1992) i det samme universet. I Norge hadde serien premiere høsten 1990. Den gikk både fredager og lørdager og samlet til å begynne med mange seere. Etter at det opprinnelige mysteriet ble avslørt halvveis i serien falt imidlertid seertallene. I 1995 sendte TVNorge den, og på slutten av 1990-tallet TV3. Høsten 2008 og vinteren 2009 gikk den på fredagskveldene på TV 2. Handling. Den søvnige lille byen Twin Peaks, nord-vest i USA mot grensen av Canada, våkner til et grufullt funn. Den 18 år gamle skjønnhetsdronningen Laura Palmer (Sheryl Lee) blir funnet drept, grovt mishandlet og innhyllet i plast. Alle i Twin Peaks kjenner hverandre, og påvirkes derfor av den grufulle hendelsen. Når Lauras venninne Ronette Pulanski (Phoebe Augestine) så kommer vaklende og grovt mishandlet langs togskinnene over delstatsgrensen, aner den lokale sheriffen Harry Truman (Michael Ontkean) en sammenheng, og FBI blir raskt koblet inn. Der den eksentriske, men like fullt geniale etterforskeren Dale Cooper (Kyle MacLachlan) finner veien til Twin Peaks, og lar seg fascinere; både av drapsgåten, naturen, menneskene, og den himmelske kirsebærpaien. Pulanski faller i koma, og kan således ikke bidra i etterforskningen, men Cooper etterforsker ved hjelp av intuisjon, drømmetydninger og tibetansk filosofi. Han har et eget øye for detaljer, og et godt lag med den noe brokete lokalbefolkningen. Etter hvert som etterforskningen skrider frem, oppdager han stadig nye og mørke hemmeligheter blant lokalbefolkningen. Drapet viser seg å bli langt fra det eneste mysteriet på stedet. Etter at Laura Palmers drapsmann blir avslørt dreier fokuset gradvis mot den sinnssyke og geniale eks-agenten Windom Earle og hans djevelske planer om å skaffe seg innpass i det myteomspunnene stedet The Black Lodge, et okkult sted som befinner seg et «sted» i Twin Peaks skog og som enkelte beskriver som «ondskapen i skogen». Om serien. Som i flere av Lynch sine andre arbeider utforsker han forskjellen mellom fasaden og det virkelige innholdet i amerikansk dagligliv. Serien hentet mye av den melodramatiske presentasjonen av figurenes moralsk tvilsomme aktiviteter fra såpeoperaenes verden. Men, som i andre Lynch-produksjoner er totaliteten preget både av moralsk dybde og trekk av surrealisme. Serien var tilsynelatende plotdrevet – agent Dale Cooper og gjengen skulle finne ut hvem som drepte Laura. Men den grunnleggende tanken bak serien var at selve etterforskningen gradvis skulle havne i bakgrunnen, mens de forskjellige figurenes egne historier ble mer viktige. Men allerede i andre sesong presset TV-selskapet Lynch og hans medforfatter Mark Frost til å avsløre hvem morderen var. Serien representerte et brudd med den tradisjonelle dramaserien. I sin tid tjente serien som et eksempel på at også flinke folk kunne lage TV. Den kritikerroste filmregissøren David Lynch hadde tidligere uttalt at filmlerretet holder på øyet og åpner øret på en helt annen måte enn hva som er mulig gjennom TV-skjermen, og at til og med en middelmådig film fanger seeren bedre enn TV-mediet klarer. Med Twin Peaks demonstrerte han imidlertid at også TV kan trollbinde. Lynch fanget de store publikumsmassene gjennom å spinne et fabelaktig plot rundt den unge cheerleaderen Laura Palmers død. Men, etter at morderens identitet ble avslørt klarte ikke serien å holde på seerne i samme grad, og endte opp som kultserie med en mindre, men hengiven, tilhengerskare. Med Twin Peaks så man for første gang en TV-serie som ble behandlet med respekt og ærefrykt, som det var lov å diskutere, og som skapte et tilskuerfelleskap. Twin Peaks utvidet det audiovisuelle registeret i dramaseriene, ved for eksempel å blande komedie og tragedie og ved å bryte regelen om at hver episode skal være mer eller mindre enkeltstående. Når Twin Peaks inkorporerte tradisjonelle virkemidler, for eksempel fra såpeoperaen, ble disse samtidig vrengt om til noe som lå på grensen til det ugjenkjennelige. Slik fikk dramaserien en ukjent dybde, noe som også ble et karakteristisk trekk på det tematiske plan. Mens det i 1990 ble ansett som oppsiktsvekkende at den etablerte filmskaperen Lynch jobbet med TV, er det ingen i 2008 som stusser når Alan Ball, som vant Oscar for manuset til "American Beauty", velger å lage TV-serien "Seks fot under". Da serien gikk i Norge i 1990 på fredagskveldene beskrives gatene i Norge som folketomme. Førsteamanuensis Audun Engelstad på TV- og filmutdanningen i Lillehammer har blant annet skrevet boken "Fortelling i film og TV-serier", og kaller serien for «en utrolig sterk TV-opplevelse». Han sier vider at «Jeg tror serien hadde innflytelse på lang sikt. TV-seriene etter "Twin Peaks" er blitt mye dristigere i fortelleformen. Lars von Triers "Riget", for eksempel, er umulig å tenke seg uten "Twin Peaks"». Den norske regissøren Pål Sletaune regner Lynch som en av sine husguder og uttalte i 2007 at «"Twin Peaks" var helt fantastisk. Det er veldig interessant at det skjedde på TV – genreblandingen, det merkelige alvoret alt ble behandlet med – de fleste som så det den gang er vel merket for livet, vil jeg tro». Etter avsløringen sviktet seerne "Twin Peaks". Den andre sesongen ble dermed også ble den siste. Lynch trakk seg gradvis ut av serien, dypt skuffet. Helt ferdig var han riktignok ikke med "Twin Peaks"-universet. Filmen om Laura Palmers siste dager, "Fire Walk with Me", kom året etter. Trivia. Serien het opprinnelig «Northwest passage», en referanse til passasjen mellom Nord-Amerika og Canada, og kanskje en metafor på Lauras reise til den andre siden. Seriens motiv har parallellertil Otto Premingers klassiker "Laura" (1944), som handler om en vakker jente som blir myrdet før historien begynner. James Hurley-figurene er inspirert av James Dean. Leland Palmer fikk navnet sitt etter en skuespiller i Bob Fosses "All That Jazz" (1979). «One armed man» Gerard er tyvlånt fra TV-serien "The Fugitive". Figurer og steder. Også rollebesetningen er typisk for Lynch. Flere av skuespillerne hadde Lynch jobbet mye med, den såkalte Lynch-moben, som inkluderer skuespillere som Kyle MacLachlan, Jack Nance, Everett McGill og Catherine Coulson. I tillegg hadde serien flere gamle stjerner, som Piper Laurie, Russ Tamblyn, Peggy Lipton og West Side Story-stjernen Richard Beymer. Lynch inkluderte også en rekke tilfeldigheter i serien. Da scenen der Cooper undersøker Lauras lik ble spilt inn var det problemer med lyset, slik at lysrøret blinket konstant. Dette ble en mystisk effekt han valgte å beholde. Et annet sted trodde en statist han ble spurt om det virkelige navnet sitt og svarte dette. Også dette ble beholdt. Til sist bør nevnes Frank Silvas figur, Bob. Silva var opprinnelig en del av crewet helt til han ved et uhell kom med i et bilde. Lynch syntes at det fungerte så bra at Silva fikk en sentral rolle, både i TV-serien og i filmen. Påvirkning. Twin Peaks har påvirket en rekke senere TV-serier, deriblant "Det gode liv i Alaska", "Wild Palms", "Eerie, Indiana", "Picket Fences", "X-Files", "Sopranos", "Lost" og "Carnivàle". "Lost" har blant annet blitt beskrevet som en «miks av "Twin Peaks", "X-Files" og "Jungelboken"». Twin Peaks Fest. Twin Peaks Fest er et årlig arrangement hvor fans treffes i North Bend. Mao Anying. Mao Anying (毛岸英) (født 1922 i Changsha i Hunan i Kina, falt 25. november 1950 i Korea) var Mao Zedongs og hans annen hustru Yang Kaihuis eldste sønn. Han fikk sin utdannelse i Moskva, og ble drept i kamp i et flyangrep under Koreakrigen. Mao Anying var den eldste av tre søsken. Faren, Mao Zedong, forlot familien i 1927, og moren ble henrettet av Kuomintang i Changsha i 1930. Den yngste broren døde kort tid etter moren. Mao Anying ble deretter oppdradd av forskjellige personer og i forskjellige institusjoner sammen med sin yngre bror, Mao Anqing. I 1936 ble han sendt av Mao til et internasjonalt internat i Moskva i Sovjetunionen. Der, og i et militærakademi, fikk han sin egentlige utdannelse. I 1946 vendte han tilbake til Kina, til den kommunistiske hovedbasen Yan'an. Fra oktober 1950 deltok han som russisktolk under Koreakrigen. Han falt bare 28 år gammel den 25. november 1950 i Nord-Korea, fem uker at de første kinesiske soldater fra Folkets Frigjøringshær hadde rykket inn i Korea over elven Yalu nær Dandong. Mao Anying oppholdt seg i det kinesiske hovedkvarteret da det ble bombet av amerikanske kampfly. Point Reduction. Point Reduction er et nord-norsk pop/rock-band fra Vestvågøy i Lofoten. Musikalsk kan deres musikk beskrives som melankolsk rock og pop, i grenselandet mellom det kommersielle, det psykedelisk og progressive. Historie. Bandet ble startet i 1983 av "Kurt E. Holm", "John Arne Markussen", "Pål Johansen", "Svein Ole Gjerstad" og "Ole Hammer". Kort tid etter sluttet også Bente Anita Solås seg til de fire guttene. Bandet baserte seg på egenkomponert musikk, og fikk raskt en lokal tilhengerskare. Tekstene, som både var på engelsk og norsk, var en viktig del av musikken deres. Holm skrev og komponerte det meste av musikken og tekstene, men også "Roger Olsen", som etter hvert ble med på keyboard, bidro med sitt. Han skrev blant annet melodien "Engledansen", som var en slags parodi på 80-tallets breakdance, men som viste seg å ligge ti år forut for sin tid når det gjaldt sjanger. Etter få måneder sluttet Ole Hammer for å konsentrere seg om utdannelsen sin, og de to siste årene var det bare Holm og Markussen igjen. De fikk med seg "Vidar Lothe", "Ernst Tore Svendsen", "Anders Pettersen" og tidligere nevnte "Roger Olsen". Etter hvert begynte de å øve inn konsertkonseptet, «Den evige reisa», skrevet av Holm, med bidrag fra Olsen. Dette var ikke så kommersielt, men ble likevel godt mottatt både i pressen og blant publikum. I 1986 ble bandet delt i to fraksjoner, med «John Mark Group» på den ene siden, og «Double Age» på den andre siden. Ingen av bandene eksisterte særlig lenge og de fleste medlemmene fortsatte med sine respektive musikalske karrierer. Roger Olsen og Kurt Holm samarbeidet i mange år og I 1998 gav de ut albumet «Somewhere In Between», sammen med "Knut R. Johansen" i trioen «The Session». I 2005 var alle medlemmene av Point Reduction bosatt i Lofoten igjen og bandet ble gjenopplivet. Ikke alle medlemmene fra bruddet i 1986 hadde tid til å bli med, selv om de fleste hadde lyst til det. så noen av dem ble erstattet av andre. Bandet fikk med seg "Tommy Johansen", fra «Mudslide Bluesband» på gitar, "Trond Ingar Bjørnsen" på bass og "Rune Handberg" på keyboard. Planen er å holde en gjenforeningskonsert 2009, samt gi ut sitt første album noensinne, 26 år etter at de startet. På grunn av arbeidsforhold takket både "Tommy Johansen" og originalmedlem "John Arne Markussen" for seg våren 2006, og nå var det bare "Kurt E. Holm" igjen fra den originale besetningen. Vidar Lothe får heller ikke tiden til å strekke til, og konsentrerer seg for tiden om sitt andre band, Fire-men. Siden Holm var den som stod for de fleste låtene på 80-tallet, bestemte han seg for å reorganisere bandet totalt, sammen med bassist Bjørnsen. De har nå fått med seg "Ben-Josef Sjøhaug" på trommer, "Tommi Bjørnsen" på gitar, og "Bengt-Ronny Lorentzen" på piano og hammondorgel. Bandet spiller, i tillegg til originalmaterialet fra 80-tallet, låter skrevet av Holm og Olsen, og deres første single, «Pictures», som er skrevet av Holm/Lothe, er under innspilling og slippes i 2010. Også bandets første album, "«Life in The Machine»" er under innspilling, og skal etter planen gis ut mot slutten av 2010. Bandmedlemmenes utgivelser. Vidar Lothe Kurt E. Holm Rune Handberg Terje Valen. Terje Gerhard Valen (født 1942) er en norsk politiker og forfatter bosatt i Bergen. Han er lektor med hovedfag i historie. Valen var en del av ml-bevegelsen siden starten i 1967, og var blant annet Rød Valgallianses første toppkandidat ved kommunevalget i Bergen i 1975, uten at han kom inn. I 1985 ble han leder av AKP(m-l) i Hordaland, og hadde, med unntak av perioden 1990–91, dette vervet frem til 2007 da AKP og RV gikk sammen i partiet Rødt. Han ble valgt til sekretær i Bergen Rødt i 2007 og ble samme år innvalgt som 1. vararepresentant til Bergen bystyre. Han ble fast representant i bystyret fra 2010 til høsten 2012. Valen har vært aktiv i en rekke lokale aksjoner i Åsane bydel i Bergen, deriblant Ta vare på Åsane, Flaktveit - Vi bryr oss, aksjonene mot utbygging av E 39 i boligstrøk (Miljøaksjon Åsane) og han tok i 2007 initiativ til å få dannet Åsane vi bryr oss. Han er leder av Flaktveit Idrettsklubb fra 1998, styremedlem i Idrettsrådet i Bergen fra 2007, nestleder der fra 2008 og leder fra 2010. Han har sittet i styret for Hordaland Nei til EU og Bergen Nei til EU i perioden 1991-2005 og har hatt tillitsverv i Utdanningsforbundet. I 1974 ga han ut boka "De tjente på krigen", basert på hovedfagoppgaven sin. Boka førte til den første offentlige debatten om krigsprofitørene i Norge siden Helge Krogs tid, med til dels svært hissige innlegg i både Morgenbladet og Bergens Tidende. I 1975 var han blant de tiltalte i Bryhn-saken, og ble i 1978 dømt for injurier på et omdiskutert grunnlag. Han ga i 1992 ut boka "Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv", der han forsøker å lage et omriss av en moderne marxisme, fritt for det han kaller sovjetisk og kinesisk slagg. Boka er omstridt, også på den revolusjonære venstresida. Obscured by Clouds. "Obscured by Clouds" er et rockealbum fra det engelske bandet Pink Floyd, utgitt i juni 1972. Det ble laget som filmmusikk til "La Vallee" regissert av Barbet Schroeder. Albumet ble innspilt samtidig som bandet jobbet med "Dark Side of the Moon". Schroeder ønsket musikk der musikken skulle være en del av kulissene i filmen, og ikke bakgrunnslyd slik som ellers er vanlig som filmmusikk. "Obscured by Clouds" var det første albumet der Pink Floyd benyttet seg av synthesizeren VCS-3. På dette albumet var det i hovedsak gitarist David Gilmour som benyttet seg av synthesizeren, men senere ble det også brukt av Richard Wright og Roger Waters. Albumet bestod for første gang siden "More" av flere kortere sanger, og gav et visst tegn på hva som ville komme på "Dark Side of the Moon", selv om det på ingen måte var noe konseptalbum. "Obscured by Clouds" har da også havnet i skyggen av etterfølgeren, og fikk variable mottakelser da det kom. Men albumet er godt likt av Pink Floyd-fansen. Også bandmedlemmene har i de senere år gitt uttrykk for at de synes resultatet var overraskende bra, spesielt med tanke på at bandet Pink Floyd bare brukte to uker til sammen på innspillingen. David Gilmours «Childhood's End» er den siste Pink Floyd-sangen før Roger Waters forlot bandet i 1983 der Waters ikke bidrar til å skrive teksten. Teksten på sangen skal være inspirert av en roman Arthur C. Clarke skrev med samme navn. Låten var også en live-favoritt på bandets turneer til og med 1974. «Free Four» ble gitt ut som singel i enkelte land, men nådde aldri hitlistene. Kjærlighetsballaden «Stay» blir regnet som en av de mest utypiske Pink Floyd, men derimot typisk for annen musikk som kom på samme tid. "Obscured by Clouds" nådde 6. plass på den britiske albumlisten, mens det på det beste var det 46. bestselgende albumet i USA. Hubert Schrübbers. Hubert Schrübbers (født 3. november 1907, død 1978) var fra 1. august 1955 til 30. april 1972 president for Bundesamt für Verfassungsschutz. Schrübbers var utdannet jurist og begynte sin karrière som statsadvokat i 1935, et yrke han utøvet frem til 1955 med et avbrudd mellom 1941 og 1945 da han gjorde krigstjeneste. Ludvig Hope. Ludvig Hope (født 17. januar 1871 i Masfjorden i Hordaland, død 26. oktober 1954) var en norsk predikant og kristenleder. Han regnes som en av det 20. århundres sentrale norske kirkeprofiler som fremstående representant for lavkirkelig lekmannskristendom. Hope ble i ung alder omvendt til kristen tro og begynte som 19-åring som reisepredikant for det som da het Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, som senere ble til Norsk Luthersk Misjonssamband. Han var generalsekretær i samme organisasjon mellom 1931 og 1936. Hope hørte til den kirkekritiske delen av lekmannsbevegelsen, og er kjent for sitt foredrag i 1906 der han krevde at lekmenn fikk rett til å feire nattverdens sakrament utenfor kirkehuset. Ludvig Hope gav ut en rekke bøker, som andaktsboken "Mot Maalet" (1924), reiseskildringen "Rundt Jorda" (1938) og boka "Det gjorde Gud" (1940). Under 2. verdenskrig ble det på grunn av den tyske okkupasjonen av Norge inngått nye midlertidige allianser innen kristen-Norge. Hope og professor Ole Hallesby, som hørte til den konservative delen, samarbeidet med den liberale fløyen, og ble en del av den nasjonale motstandskampen. De to samarbeidet tett med biskop Eivind Berggrav og utgjorde ledelsen av det som ble kalt Den midlertidige kirkeledelse. Hope og Hallesby ble arrestert av tyskerne fordi de skev et brev til Vidkun Quisling som kritiserte loven "Alminnelig nasjonal arbeidsinnsats". De ble dømt til å sendes til Tyskland, men de kom ikke lengre enn til Grini fangeleir. Hope satt på Grini fra 13. mai 1943 til 30. august 1944. Samuel Ryder. Samuel Ryder (født 24. mars 1858, død 2. januar 1936) var en engelsk handelsmann, født i Preston i Lancashire. Han er i dag mest kjent som mannen som ga navn til trofeet i golfturneringen Ryder Cup Matches. Handelsmann og borgermester. Ryder var sønn av en handelsmann fra Manchester, og tok sin utdannelse ved University of Manchester. Han bestemte seg i ung alder for å begynne å selge små poser med frø til hagebruk, og flyttet til St Albans i Hertfordshire og startet "Heath and Heather Seed Company". Forretningene gikk godt, og han rykket raskt oppover i samfunnsklassene. I 1906 ble han valgt til borgermester i byen, og i denne jobben arbeidet han så mye at han ble syk av overanstrengelse. For å bli frisk fikk han beskjed om å få mye sol og frisk luft, og det var sånn at han etter hvert begynte å spille golf. Ryder, Samuel Ryder, Samuel Kroatisk kuna. Kroatisk kuna (kroatisk "Hrvatska kuna") er myntenheten i Kroatia. 1 kuna deles inn i 100 lipa. Valutakode (ISO 4217) er HRK. Valutakurs den 2. juli 2007: 100 HRK tilsvarer 104,89 norske kroner (NOK). Slaget ved Kirchholm. Slaget ved Kirchholm sto 27. september 1605 mellom Polen-Litauen og svenske styrker under den polsk-svenske krigen i 1600–1611. Slaget endte med polsk-litauisk seier. Kirchholm var en liten by, i dag kjent som Salaspils i Latvia. Kirchholm Geoffrey Rush. Geoffrey Rush (født 6. juli 1951) er en australsk skuespiller. Han er født i Toowoomba, Queensland, og begynte sin skuespillerkarriere ved Queensland teaterkompani i Brisbane. Han studerte ved universitetet i Queensland, der han bodde sammen med Mel Gibson. Rush vant Oscar for beste mannlige hovedrolle i "Shine" i 1996. Han har også spilt i Pirates of the Caribbean filmene, produsert av Jerry Bruckheimer. Til Oscar 2011 ble Rush nominert til Oscar for beste mannlige birolle for rollen som Lionel Logue i "Kongens tale" Salaspils. Salaspils (kjent som Kirchholm før 1915) er et tettsted i Latvia. Den ligger omtrent 18 km sørøst for hovedstaden Riga. I 2000 hadde stedet 21 106 innbyggere. John Gay. John Gay (født 30. juni 1685, død 4. desember 1732) var en engelsk poet og dramatiker. Han er mest kjent for for "Tiggeroperaen" (1728), med musikk av Johann Christoph Pepusch. Rollefigurene "Captain Macheath" og "Peachum" i "The Beggar's Opera" er basert på henholdsvis Jack Sheppard og Jonathan Wild, berømte tyver fra Gays samtid. John Gay minglet med samtidens kløktige penner, som Jonathan Swift og Alexander Pope, medlem av den kortvarige litterære klubben Scriblerus Club. Han ble begravet i Westminster Abbey. Alexander Pope stod for gravskriften, som følges av Gays vers. Russisk forsvar. Russisk er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sf6. Åpningen ble gjort populær av den russiske mesteren Aleksandr Petrov midt på 1800-tallet. Russisk har blitt spilt av flere stormestere som Anatolij Karpov og Vladimir Kramnik. Åpningen er et alternativ til det langt vanligere 2...Sc6. Istedet for å dekke bonden på e5, beholder svart symmetrien og angriper hvits bonde på e4. Åpningen regnes som ganske solid og remisaktig, men det er en del feller og partiet kan fort bli en taktisk batalje. Varianter. Hvits vanligste fortsettelse er 3.Sxe5. En felle svart må unngå er 3...Sxe4? 4.De2. Hvis den truede svarte springeren flytter (f.eks....Sf6??) kommer 5.Sc6+ som vinner dronningen. Bedre er 4...De7 5.Dxe4 d6, men svarts stilling er likevel ganske løs. Istedenfor å ta bonden tilbake straks er 3...d6 hovedfortsettelsen. En spennende men antakelig usunn fortsettelse er Cochranegambiten 4.Sxf7 som ofrer springeren for to bønder og en utsatt svart konge. Langt vanligere er 4.Sf3 Sxe4 da svart har fått tilbake materiellet men plassert springeren på en noe utsatt plass. En forholdsvis trygg variant er Emanuel Laskers fortsettelse 5.De2 De7 6.d3 som fører til avbytter og sannsynlig remis, hovedfortsettelsen er 5.d4 d5 6.Ld3 som forsøker å gjøre noe ut av den utsatte springeren på e4. Et alternativ til 3.Sxe5 er 3.d4 som ble spilt av Wilhelm Steinitz. Trekket fører til et avbytte av bønder i sentrum og en åpning av stillingen. Svart kan velge om han vil ta bonden på d4 eller e4, begge deler gir noenlunde likt spill. Krystallnattmarkeringene i Norge. Krystallnatt-markeringene i Norge har omfattet flere arrangementer og demonstrasjoner i forbindelse med minnet av Krystallnatta, det vil si natta mellom 9. og 10. november 1938 da jødeforfølgelsene i Tyskland ble opptrappet. Det mosaiske trossamfunn har markert minnet helt siden krigens slutt. I disse markeringene har også ikke-jøder vært invitert til å delta. Fra 1991 har Krystallnatta dessuten blitt markert av SOS Rasisme og andre som en minnedag over nasjonalsosialismens ofre og kampdag mot rasisme og nazisme. Enkelte av arrangementene har vært omstridt som følge av forskjellige meninger om Midtøsten-konflikten. Antirasistisk krystallnattmarkering. Den nye Krystallnatt-tradisjonen tok til etter at at nasjonalisten Arne Myrdal ville holde tale på Youngstorget 9. november 1991. Blant de nærmere 10 000 som møtte opp for å vise Myrdal ryggen var så vidt ulike personligheter som Stein Lillevolden og daværende biskop Andreas Aarflot – sammen med folk som Odd Einar Dørum og skuespiller Maria Kvalheim. Kritikk fra palestinavenner. De senere årene har grupper på venstresida kritisert dagen for å fungere mer som en minnedag over ofrene for Holocaust enn som en kampdag mot dagens rasisme. I Oslo i 2002 toppet det seg da representanten fra Det Mosaiske Trossamfunn anklaget NRK for å ha en antisemittisk profil og sammenlignet palestinske militante aktivister med Hitler-Jugend. Dette har fått blant annet Oslo Rød Ungdom til å boikotte arrangementet. Ifølge en artikkel i det venstreradikale tidsskriftet Frontlinjer har ledelsen i SOS Rasisme siden 2005 nektet deltagerne å benytte propalestinske symboler i fakkeltogene. I den samme artikkelen hevdes det videre at Kritikk fra israelvenner. Jøder og israel-venner har på sin side anklaget venstreorienterte grupper for å ha kuppet markeringen og benyttet den til å ri egne kjepphester. På Krystallnatt-markeringa i Tønsberg i 2002 var «Boikott Israel – Fritt Palestina!» og «Stopp USAs oljeego- ikke rør Irak!» blant hovedparolene. Dette var det samme året som Norsk Folkehjelp (NF) valgte å trekke seg fra Krystallnatt-markeringa i Bergen med den begrunnelsen at de ikke ville delta i en markering hvor også organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF) skulle delta. I 2003 ble 9. november, som også er dagen for Berlinmurens fall, brukt av Norsk Folkehjelp og LO til demonstrasjoner mot byggingen av Israels barriere på Vestbredden. Ifølge Dagbladet ble datoen for demonstrasjonen valgt bevisst: «Det er ingen motsetning, men et sammenfall i valget av tidspunkt», uttalte Kåre Willoch under arrangementet. Aftenpostens lederskribent kalte det en «historieløs provokasjon» at Willoch valgte å bruke denne datoen til markeringer mot Israel. Willoch ble også kritisert for det samme av Tor Bach fra Magasinet Monitor. Uenigheter om Krystallnatt-markeringa 2004. I 2004 ble jøder og israelvenner med tilknytning til Norsk Israelsenter, Forum mot islamisering og Demokratene bortvist fra Krystallnatt-markeringa i Oslo. Ifølge Norsk Israelsenter var det snakk om «en liten gruppe på 12–14 jøder og deres norske venner». De ønsket å delta i markeringen med israelsk flagg, men arrangementskomiteen mente at israelske flagg var å regne som meningsytringer i Midtøsten-spørsmålet og det ville de ikke ha noe av på en generell markering mot rasisme. Arrangementskomiteen kontaktet derfor Politiet for å hindre at jødene og israelsvennene skulle få delta med israelsk flagg. Politiet bortviste israelsvennene av hensyn til deres egen sikkerhet. Ifølge avisa Norge Idag ble israelsvennene fortalt at «[d]isse folkene er livsfarlige og når de finner dere kommer de til å rundjule dere. Dere gjør best i å forsvinne og ikke en gang gå sammen i Oslos gater». Blant de bortviste var Erez Uriely, Jan Simonsen, Christen Krogvig og John Rothschild. Sistnevnte opplevde som barn at hele familien måtte flykte til Sverige for å unnslippe nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser. Flere av de bortviste israelsvennene har begrunnet sin markering med at de ville avsløre SOS Rasismes dobbeltmoral overfor jødene og Israel. Blant annet har Drammen SOS Rasisme vært tilsluttet nettverket Boikott Israel som boikotter israelske varer. Reaksjoner fra Det Mosaiske Trossamfunn. Etter markeringen ekskluderte Det Mosaiske Trossamfund de to grunnleggerne av Norsk Israelsenter, Erez Uriely og Rachel Suissa. I eksklusjonsbrevet som ble sendt til Uriely og Suissa skrives det: Avgjørelsen kunne ikke ankes. Rachel Suissa ble ekskludert på tross av at hun beviselig ikke hadde noe med aksjonen å gjøre, men oppholdt seg på et seminar på Leirvik på Stord den samme kvelden. De andre jødene som deltok i aksjonen ble derimot ikke ekskludert. Norsk Israelsenter hevder at Det Mosaiske Trossamfunn har kommet med to ulike begrunnelser for eksklusjonen, en til pressen og en annen til de ekskluderte selv: "Indikasjonen på at eksponering til mediene er den egentlige årsaken til at vi ble ekskludert fra DMT, er den informasjon som ble utelatt i DMTs pressemelding. I brevet som ble fakset til oss 10. november, begrunnes eksklusjonen slik: «På bakgrunn av hendelsene 9. november i Oslo sentrum med påfølgende mediedekning...» (vår utheving). Det var altså eksponeringen i mediene som skapte angst i DMT." I en pressemelding fra Det Mosaiske Trossamfunn datert 16. november 2004 forklarer forstander Rolf Kirschner bakgrunnen for hvorfor de velger å ta avstand fra formen de organiserte krystallnattmarkeringene har fått. Etter deres syn har demonstrasjonene utviklet seg til å bli en politisk markering som går langt ut over den opprinnelige intensjonen. Spesielt reagerer de på at grupper på ytterste venstre fløy og fundamentalistiske muslimer har blitt invitert til å delta i arrangementene. Pressemeldingen slår fast at «[f]or oss som jøder blir det helt umulig å være med i en markering nettopp mot rasisme, når andre deltakere i samme demonstrasjon bærer plakater som på arabisk inneholder helt klare rasistiske budskap.» Etterspill i Pressens Faglige Utvalg. Etter at TV 2 rapporterte at norske jøder ble erklært uønsket i samband med markeringen av Krystallnatten, klaget SOS Rasisme TV-kanalen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Klagerne mente at TV 2s reporter, på tross av å ha blitt informert av arrangøren, "«bevisst unngikk å rapportere en sak objektivt og sannferdig». De anklaget videre TV 2 for å ha «gjort disse organisasjonenes meninger om til en redaksjonell «sannhet», stående på selvstendig grunnlag og uten mulighet for SOS Rasisme å tilbakevise de som de faktiske løgnene de var»". PFU konkluderte med at TV 2 ikke hadde brutt med god presseskikk. I dag. SOS Rasisme og Det Mosaiske Trossamfund i Oslo innledet nytt samarbeid om markeringen i Oslo og samarbeid om nettsiden. Dette samarbeidet tok imidlertid slutt i 2010. I februar 2011 uttalte forstander Anne Sender at "[v]i avsluttet samarbeidet vårt med SOS Rasisme i forkant av Krystallnatta-markeringen i fjor høst. Det skyldes blant annet forholdene pressen har avdekket om organisasjonen det siste året", der hun refererte til triksing med medlemstall og stjeling av israelsk flagg fra en MIFF-markering. Josef Stiegler. Josef «Pepi» Stiegler (født 20. april 1937) er en tidligere østerriksk alpinist. Han er bosatt i Jackson Hole i Wyoming, USA, der han driver en skiskole. Han kjørte for det østerrikske landslaget tidlig i 1960-årene, og vant blant annet tre olympiske medaljer. Under OL 1960 i Squaw Valley fikk han sølv i storslalåm. Fire år senere, under OL i Innsbruck, ble det bronse i storslalåm og en meget populær gullmedalje i slalåm. Josef Stiegler er far til alpinisten Resi Stiegler, som tok sjette plass i slalåm under VM i alpint 2005. Aston Martin DB5. Aston Martin DB5, lansert i 1963, var en oppgradert versjon av DB4 som var modellen DB5 etterfulgte. DB5 er mest kjent for å være James Bonds firmabil i filmene "Goldfinger", "Thunderball", og "GoldenEye". Hovedforskjellen mellom DB4 og DB5 er motoren. DB5 økte motorvolumnet til 4.0 liter (3995 cc) og 282 hk, i tillegg hadde DB5 mulighet for 5-trinns girkasse. Toppfart på 238 km/t. DB5 ble i tillegg til coupé og cabriolet, også produsert som stasjonsvogn av den uavhengige bilbyggeren Harold Radfort i et opplag på 12 stk. DB5 Vantage. DB5 ble levert i en superutgave, DB5 Vantage, som hadde 314 hk (234 kW). Kun 65 DB5 Vantage ble produsert. DB5 Cabriolet. Kun 123 cabrioleter av DB5 ble produsert. Aston Martins navn for cabrioleter, "Volante", ble aldri brukt for DB5. Cabrioleten ble bygget fra 1963 til 1965. DB5 Se, han snakker. "Se, han snakker" er en komedie fra 1989 med John Travolta, Kirstie Alley og Bruce Willis som medvirkende. Handling. «Mollie» og hennes sjef «Albert», får barn sammen. Filmen utforsker hennes forsøk på å få «Albert» til å avfinne seg med at han har et ansvar for sønnen «Mikey», og å betale barnebidrag. «James Ubraccio» er en drosjesjåfør som blir venn med «Mollie» mens hun går igjennom prøvelsene det er å være nybakt alenemor. Mye av filmen er portrettert gjennom «Mikey»s tanker. Oppfølgere. Filmen var suksessrik nok til å bringe fram to oppfølgere: "Se, hun snakker også" (1990) og "Se hvem som snakker nå" (1993). Suksessen etter de to første filmene inspirerte også en sitcom fra ABC som het "Baby Talk", som gikk på luften i USA fra 1991 til 1992, og der Tony Danza hadde stemmen til «Baby Mickey». Dodoma. Dodoma (bokstavelig «det har sunket» på gogo) er Tanzanias hovedstad og hovedstad i regionen Dodoma. I folketellinga i 2002 hadde byen en befolkning på, hvorav (48,5 %) var menn. Antatt antall husholdninger er, med et gjennomsnitt på 4,3 medlemmer per husstand. Dodoma ligger sentralt i Tanzania, og det blei beslutta å flytte landets hovedstad fra Dar-es-Salaam til Dodoma i 1973. Tanzanias nasjonalforsamling blei flytta til Dodoma i februar 1996, men mange statlige etater har fortsatt tilhold i Dar-es-Salaam, som er landets største by og kommersielt sentrum. Dodoma ligger 486 km vest for Dar-es-Salaam, og 441 km sør for Arusha, som er hovedkvarteret til Det østafrikanske fellesskap. Universitetet i Dodoma blei åpna i 2007, og skal etter planen ha en kapasitet på studenter innen 2025, dobbelt så mange som Universitetet i Dar-es-Salaam, som er det største universitetet i Tanzania per 2012. Historie. Dodoma blei grunnlagt i 1907 under tysk kolonistyre samtidig som Sentralbanen, som går fra Dar-es-Salaam i øst til Kigoma ved Tanganyikasjøen i vest, blei konstruert. I 1973 fikk Dodoma formelt status som landets hovedstad, men dette kan ikke sies å ha trådt i kraft før i 1996, da Tanzanias nasjonalforsamling blei flytta til byen. I 1986 utvikla den amerikanske arkitekten James Rossant en hovedplan for Dodoma som hovedstad, sponsa av FN. Rød Front. Rød Front har vært brukt som navn på ulike fenomener i norsk politikk, ofte i tilknytning til ml-bevegelsen. Demo (tidsskrift). Demo er et redaksjonelt uavhengig, radikalt tidsskrift som tar for seg ideologi, politikk, akademia og kultur under vignetten «For sosialistisk folkestyre». De har tidligere gitt ut numre med temaer som Kultur og klasse, Fremskrittspartiet, Postmodernisme og Nytale. Demo kom ut for første gang vinteren 2001, og startet med utgangspunkt i miljøet rundt Rød Front på Universitetet i Oslo. Tidsskriftet er medlem av Norsk Tidsskriftforening, og mottar støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord. De er i dag tilknyttet miljøet rundt Stiftelsen Manifest. Det amerikanske romersk-katolske militærordinariat. Det amerikanske romersk-katolske militærordinariat (Roman Catholic Archdiocese for the Military Services) er Den romersk-katolske kirkes militærordinariat for de amerikanske styrkene. Militærordinariatet ble opprettet i 1939 og har status som erkebispedømme. Det driver feltprestvirksomhet i hæren, flyvåpenet, marinen, marinekorpset og kystvakten. Setet ligger i Silver Springs rett nord for Washington, DC. I Norge har militærordinariatet ansvar for amerikanske soldater som er stasjonert ved NATOs anlegg; disse er således ikke formelt sett medlemmer av de norske katolske menigheter. Eksterne lenker. Amerikanske romersk-katolske militærordinariat Amerikanske romersk-katolske militærordinariat Kurt Allan Hansen. Kurt Allan HansenKurt Allan Hansen (født 3. desember 1960) er en norsk illustratør og reklametegner. Han har tegnet både Pelle Politibil og traktoren Gråtass i samarbeid med Åge Magnussen, Johan Ludvik Carlsen og Fantasifabrikken AS i Tønsberg. Han står også bak Lilleby Brannstasjon. Aston Martin DB Mark III. Aston Martin DB Mark III (ofte omtalt som Mark III) var en sportsbil produsert av britiske Aston Martin fra 1957 til 1959. Mark III etterfulgte 4, og hadde den den samme 2,9 liters (2922 cc) motoren. Endringene på Mark III var en grill lik den på DB3S, et nytt instrumentpanel og nytt bremsesystem. Nytt var også den hydrauliske clutchen, samt mulighet for automatgir. Mark III hadde 162 hk (121 kW), men en versjon med 178 hk (133 kW) var også tilgjengelig. Den vanlige modellen gjorde 0 – 100 t på 9,3 sekunder og hadde en toppfart på 193 km/t. En omtale av magasinet "Road & Track" i 1959 lovpriste bilen, bortsett fra prisen på $ 7 450. James Bond. James Bond kjører en Aston Martin DB Mark III i bokutgaven av Goldfinger, men omtales som "DB III". Det er den eneste bilen i Ian Flemings bøker som har typiske James Bond-effekter installert. I filmen som kom fem år etter boken var bilen oppgradert til en Aston Martin DB5. DB Mark III Camille Claudel. Camille Claudel (født 8. desember 1864 i Fère-en-Tardenois (Picardie), død 19. oktober 1943) var en fransk skulptør. Liv og virke. Camille Claudel var allerede tidlig begeistret av å modellere og begynte tidlig å forme figurer av leire. Da hun var 13 år gammel bestemte hun seg for å bli billedhugger. Faren hennes, Louis Prosper Claudel, var opptatt av å støtte talentet hennes. Derfor flyttet Camille sammen med sin mor, Louise Athanaïse Cécile Claudel (født Cerveaux), og hennes bror Paul Claudel (dikter, forfatter og diplomat) i 1881, til Paris. Her besøker Camille en av de få kunstskolene som tillater kvinner som elever: Académie Colarossi. I 1883 blir Camille kjent med Auguste Rodin (1840–1917) og fra 1884 jobbet hun som den eneste kvinnelige medarbeideren i hans arbeidsverksted. Hun var ikke bare elev, medarbeider og modell av Rodin, men også hans inspirasjonskilde, samarbeidspartner og elskerinne. Hennes familie var opprørt over hennes forhold med Rodin, noe som førte til at Camille flyttet for seg selv. Rodin, som hadde levd i 20 år sammen med Rose Beurot, brøt ikke med Rose for å leve sammen med Claudel. Camille avsluttet kjærlighetsforholdet i 1892 etter at hun mistet et barn hun hadde ventet av Rodin, men de holdt kontakten med hverandre frem til 1898. Camille Claudel begynte å ta avstand fra Rodins innflytelse på henne. Hennes "Bølge" fra 1897 betyr stilistisk sett slutten på hennes Rodin-periode. Fra 1903 hadde hun egne verk utstilt på Salon des Artistes français og på Salon d'Automne. Hun hadde gallerister, og solgte bra. Kunstnerisk står hun ikke i skyggen til Rodin, men på samme plan. Fra 1905 trakk hun seg mer og mer tilbake, hun ødela mange av sine arbeider, forsvant i lange perioder. Etterhvert utviklet hun en paranoia, og beskyldte Rodin for å stjele hennes idéer og for å planlegge å drepe henne. Også økonomisk gikk det nedover, men hennes far støttet henne humant og økonomisk. Han døde 2. mars 1913. Åtte dager senere, ble Camille Claudel hennes mor initiativ innlagt på psykiatrisk klinikk i Ville-Évrard i Neuilly-sur-Marne. På grunn av den første verdenskrigen, ble hun den 7. september 1914, sammen med andre kvinner, flyttet derifra til Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. Camille Claudel døde etter 30 år i psykiatrien, den 19. oktober 1943. Eksterne lenker. Claudel, Camille Claudel, Camille Claudel, Camille Royal Army Chaplains' Department. Royal Army Chaplains' Department er et korps i den britiske hæren bestående av ordinert kleresi, feltprester. Feltprestene er kapellaner men tituleres "padre" i engelsk dagligtale. Prestene tilhører et av flere kristne trossamfunn, eller den jødiske tro. Kristne og jøder bærer forskjellig luemerke. Feltprestene er alle offiserer i den britiske hæren og bærer uniform, men ikke våpen (og er de eneste offiserene som ikke bærer sabel på parade). Paradeuniformen er vanligvis svart istedenfor mørk blå, og insigniene er lilla. De kan også bære prestekrage under uniformen. I formelle situasjoner bærer prestene sine medaljer og dekorasjoner på presteantrekket (mange feltprester er dekorert for heltemodighet i strid, inkludert flere Victoria Cross). Representerte trossamfunn. De fleste større forlegninger har en anglikansk feltprest, en romersk-katolsk feltprest og en tredje feltprest fra et annet protestantisk trossamfunn. Hver bataljon og hvert regiment har også sin egen feltprest. Morten Myklebust. Morten Myklebust (født 11. september 1961) er en norsk tegneserietegner og illustratør. Han har arbeidet under navnet Mykle Illustrasjoner siden 1985. I 1995 startet han S i Tønsberg sammen med sin kone Anne Thowsen. Morten Myklebust og Fantasi-fabrikken har siden laget en rekke faktabøker for barn om norsk historie og blant annet arbeidet med Middelaldergutten Brage og barnefilmfigurene Pelle Politibil, Den lille traktoren Gråtass og Stubbefolket. Morten Myklebust mottok i 1991 Sproing-prisen for beste norske tegneserie for "Kristina av Tunsberg" med tekst av Kåre Holt. Han fikk samme år også Kulturdepartementets tegneseriepris for dette albumet, i 1994 også for "I ramnens skugge", en tegneseriebok i samarbeid med tegnerne Knut Westad og Ragnhild Beate Nilsen. Morten Myklebust bor og arbeider på tettstedet Eik like nord for Tønsberg i Vestfold. Fantasi-Fabrikken. Fantasi-Fabrikken A/S er et produksjons- og utviklingsselskap i Tønsberg i Vestfold som særlig arbeider med tegneserier, barnebøker, barnefilmer og annen underholdning for barn. Aksjeselskapet ble startet 1995 og eies av illustratør, designer og manusforfatter Morten Myklebust og kona Anne Thowsen – daglig leder og styreleder. Fantasi-Fabrikken har laget en rekke historiske faktabøker for barn, blant annet fra norsk vikingtid og middelalder, deriblant om Middelaldergutten Brage, samt om bergverksdrift. Bøkene er utgitt på eget og eksterne forlag. Selskapet har videre skapt og utviklet universet rundt Den lille traktoren Gråtass gjennom bøker, teater, musikk og filmer. I 2009 utviklet og produserte selskapet også TV-serien og teaterforestillingen om Stubbefolket. Fantasi-Fabrikken AS har fem fast ansatte og holder til i eget spesialtegnet fabrikkbygg på tettstedet Eik like nord for Tønsberg. Iringa. Iringa er en by i Iringa-region i Tanzania, med en befolkning på 112 900 (2004). Den ligger på 7.77° sydlig bredde og 5.69° østlig lengde. Navnet kommer fra Hehe-ordet "lilinga", som betyr festning. Festningen og hovedkvarteret til Chief Mkwawa lå i landsbyen Kalenga like ved på 1890-tallet. Aston Martin V8. Aston Martin V8 er en todørs coupé produsert i Storbritannia av Aston Martin fra 1969 til 1990. James Bond. James Bonds bil ("B549 WUU") i filmen "The Living Daylights" fra 1987 er noe forvirrende. I begynnelsen av filmen er bilen en V8 Vantage Volante (cabriolet). Bilen brukt i disse scenene er en tidlig produksjonsmodell av Vantage Volante som er eid av Aston Martin Lagondas styreformann Victor Gauntlett. Senere i filmen er bilen utstyrt med en hardtopp av Q og hans menn. Men denne bilen er ikke en Vantage, men har de samme nummerskiltene og utførelse som den opprinnelige bilen. Eksterne lenker. V8 Goldfinger (film). "Goldfinger" er en britisk action-film fra 1964. Det er den tredje James Bond-filmen som ble produsert i den offisielle rekken. Goldfinger. "Goldfinger" er en britisk roman av Ian Fleming utgitt i 1959, og den syvende boken om «James Bond». Boken ble filmet i 1964, se Goldfinger film. Handling. I Miami treffer James Bond på en Junius Du Pont, som han møtte tidligere under sin affære i Casino Royale. du Pont ber Bond om å avsløre at en viss Auric Goldfinger, som han mener, fusker når de spiller canasta sammen. Bond lister seg inn i Goldfingers suite, og tar et bilde av at Goldfingers sekretær bruker kikkert og en radiomottaker for å la Goldfinger få greie på hva slags kort motstanderen har på hånden. Nå har Bond overtaket, og han tvinger Goldfinger til å tape flere tusenvis av dollar. Etter dette stikker Bond av med hans sekretær, forøvrig kalt Jill Masterton. Vel tilbake i London, får Bond i oppdrag å finne ut av smugling av gull ut av England. Han får vite at Goldfinger trolig får hjelp av SMERSH, den beryktede sovjetiske organisasjonen som Bond har krysset klinge med før, med å smugle gullet ut av England. Bond drar til golfbanen hvor Goldfinger pleier å spille golf. Goldfinger husker Bond utmerket godt fra Miami, og sier at han ikke er sint på noen som helst måte, for det Bond gjorde mot ham. De spiller så et slag golf, hvorpå Bond greier å avsløre at Goldfinger jukser, med å bytte om ballene. Bond blir så invitert på middag hjemme hos millionæren, hvor han merkelig nok ser at Goldfingers karosseri blir byttet. Bond planter en sender på bilen hans, og følger etter Goldfinger gjennom Frankrike og Sveits. På Goldfingers fabrikk i Sveits, ser Bond at Goldfingers karosseri blir smeltet om til flytende gull. Det er slik han greier å smugle det ut. Samtidig støter han på en Tilly Soames, som viser seg å være søsteren til Jill. Hun kan fortelle at Goldfinger drepte Jill etter at hun forlot millionæren, ved å male kroppen hennes med gullmaling. Hun prøver nå å ta livet av Goldfinger. Men de blir begge tatt, og Bond blir ført til presserommet. Her prøver Goldfinger å ta livet av Bond med en sag, men Bond greier å snakke seg ut av det med sine skarpe og vittige kommentarer. Han blir slått bevisstløs. Da han våkner opp, er han på Goldfingers base i Kentucky. Goldfinger has bestemt seg for å bruke Tilly og James som sine sekretærer når han setter i gang sin livs operasjon: Operasjon Storeslem. Planen går ut på å gasse ned hele Fort Knox' befolkning, for så å la et team kle seg ut som leger, for å ordne opp i krisen. Isteden for å gjøre dette, skal de sprenge en bombe foran porten til banken Fort Knox, som bevarer USAs gullreserver, for å stjele det. SMERSH tjener på dette ved at det vil bli en ustabil økonomi i den vestlige verden. Goldfinger får hjelp med dette, ved å lage en sammenslutning av USAs mafiaorganisasjoner, og en lesbisk forbrytergjeng ledet av en kvinne ved navn Pussy Galore. Bond greier å melde fra til CIA om hva som kommer til å skje. Dagen da operasjonen skal bli utført kommer, og med et tog reiser han med Goldfinger til Fort Knox. Her blir de møtt av bare døde mennesker. Akkurat da operasjonen skal bli satt i gang, reiser alle døde seg, og går til motangrep. CIA mottok Bonds melding, og fikk avverget katastrofen. Det blir et slag mellom Goldfingers lakeier og soldatene. Bond prøver å få Tilly i sikkerhet, men Goldfingers livvakt, Oddjob, greier å drepe Tilly ved hjelp av barberbladene i bowlerhatten sin. Bonds venn fra CIA, Fleix Leiter, ankommer Fort Knox. Goldfinger skjønner at slaget er tapt, og han rømmer i toget sammen med Pussy og Oddjob. Felix gir Bond en basooka for å hindre at toget drar sin vei, men det er for sent. Etter noen dager i Det hvite hus, drar Bond hjem igjen. Da han skal sette seg på et BOAC fly, viser det seg at hele mannskapet jobber for Goldfinger. Auric selv er pilot. Bond tar opp kniven sin fra skoen, og knuser det ene flyvinduet, slik at Oddjob blir sugd ut. Så kveler han Goldfinger, tar over flyet, og med hjelp av Pussy kommer de seg i sikkerhet. Lars Vik. Lars Vik (født 8. april 1958) er en norsk skuespiller og dramatiker. Han var med å starte Grenland friteater i 1976, der han fortsatt arbeider som skuespiller, pedagog og dramatiker med spesiell interesse for teater for barn og unge. Lars Vik er særlig kjent for klovnefiguren Fritjof Fomlesen som han har spilt både for scene, film og fjernsyn. Lars Vik sin første kommersielle gjenommbrudd var i et samarbeid med Trond Hannemyr som klovneduoen Sjakk & Ludo, som også ble sendt som barne-tv tidlig på 1980-tallet. Lars Vik bor og arbeider i Porsgrunn i Telemark. Han er sønn av forfatteren Bjørg Vik og bror av bildekunstneren Leiken Vik. Han er gift med skuespilleren Gerd Helen "Geddy" Aniksdal, som også er ansatt ved Grenland Friteater. Benoni (sjakkåpning). Benoni er en gruppe sjakkåpninger som generelt innebærer åpningstrekkene 1.d4 c5 2.d5. Imidlertid utsettes ofte trekkene...c5 og d5, og den vanligste trekksekvensen for å nå Benoni er 1.d4 Sf6 2.c4 c5 3.d5. I denne stillingen vil 3...g6, 3...e6 eller 3...d6 føre til de moderne Benonivariantene, 3...b5 fører til en åpning som kalles Benkögambit. Varianter. Det finnes flere varianter av Benoni og de fører til svært forskjellige stillingstyper. Den vanligste, og en av de mest aggressive er "moderne Benoni", som kan oppstå etter trekkene 1.d4 Sf6 2.c4 c5 3.d5 e6 4.Sc3 d6 5.e4 exd5 6.cxd5 g6 eller 1.d4 Sf6 2.c4 c5 3.d5 e6 4.Sc3 exd5 5.cxd5 d6 6.e4 g6. Svart planlegger løperutvikling til g7 der den vil kjempe om en lang diagonal. Etter rokade er angrep på dronningfløyen og spill mot den hvite bonden på e4 aktuelle planer. Hvit spiller på et initiativ i sentrum. Når man sammenligner moderne Benoni med kongeindisk så er den svarte løperen mer aktiv i Benoni fordi det ikke er noen bonde på e5 som blokkerer den. På den andre siden gjør fraværet av denne bonden at det hvite sentrum blir mer mobilt. Taimanovvarianten, der hvit spiller f4 og følger opp med Lb5+ for å overkjøre svart i sentrum er hvits mest aggressive svar på Benoni, og regnes som så bra for hvit at en del spillere ikke prøver å spille moderne Benoni før hvit har spilt Sf3 foran f-bonden, f.eks 1.d4 Sf6 2.c4 e6 3.Sf3 c5. En del hvitspillere som misliker de skarpe taktiske variantene som moderne Benoni fører til, unngår hele varianten med 1.d4 Sf6 2.c4 c5 3."Sf3", som gir en roligere variant av engelsk. Klassisk Benoni oppstår hvis svart straks besvarer 1.d4 med 1...c5. Som regel går klassisk Benoni over til moderne Benoni eller tsjekkisk Benoni, selv om det er noen få uavhengige varianter. Tsjekkisk Benoni oppstår etter 1.d4 Nf6 2.c4 c5 3.d5 e5. I denne åpningen pleier svart å utvikle løperen til e7 istedenfor g7. Varianten er mer solid enn moderne Benoni, men det er også mer passivt. «Benoni» er et hebraisk uttrykk (Rakel ga sin andre sønn navnet Ben'oni, 1. Mos 35,18) som betyr «sorgens sønn». Åpningen fikk dette noe dystre navnet av Aaron Reinganum som analyserte åpningen i 1825 mens han var deprimert. Operafantomet. Operafantomet ("Le Fantôme de l'Opéra") er opprinnelig en roman av den franske journalisten Gaston Leroux. Den ble først utgitt som en føljetong i "Le Gaulois" fra 23. september 1909 til 8. januar 1910. Den ble utgitt i bokform i februar 1910 av Pierre Lafitte. Handlingen utspiller seg i Opera Garnier (også kalt "Pariser Operaen" eller det "Nasjonale musikkakadamiet"). Forfatteren forteller leseren i den aller første linjen i boken at «Operafantomet eksisterte virkelig». Om forfatteren var seriøs eller om han bare sa det for å få leseren interessert, blir fortsatt diskutert blant tilhengerne. Oversettelser. 1911 «The Phantom of the Opera» oversatt til engelsk av Alexander Teixeira de Mattos. Utgitt av "Bobs-Merrill" (Amerika) og "Mills and Boon" (Britisk). 1926 «Operaens Hemmelighed» oversatt til norsk/dansk av Anna Høyer utgitt av "V. Pios Boghandel" (Nørregade) og "Povl Branner" (København) 1990 «The Phantom of the Opera» oversatt til engelsk av Lowell Bair utgitt av "Bantam Books" 1990 «Fantomen på Operan» oversatt til svensk (fra den engelske oversettelsen av T de Mattos) av Ulla Hornborg utgitt av "Trevi" 1996 «The Essential Phantom of the Opera» oversatt til engelsk av Leonard Wolf utgitt av "Plume Books" 2000 «Fantomet i Operaen» oversatt til dansk av Lea Brems utgitt av "Klim" 2004 «The Phantom of the Opera» oversatt til engelsk av Jean-Marc og Randy Lofficier utgitt av "Black Coat Press" Bøker basert på Operafantomet. "After Twilight" av Amanda Ashley, Christine Feehan og Ronda Thompson «Angel of Music» av D. M. Bernadette «Le Fantôme, The Last Days of his Life and his Soul Rescue» av Brigitta D'Arcy "Stagestruck Vampires and Other Phantasms" av Suzy McKee Charnas «Le Journal Intime du Fantôme de l'Opéra» av Marion Dumond-Gros «Behind The Phantom´s Mask» av Roger Ebert "Phantoms" av Martin og Rosalind Greenberg "Angel of Music: Tales of the Phantom" av Carrie Hernandez «Phantom of Chicago» av Lori Herter «Journey of the Mask» av Nancy Hill Petengill «The Angel of the Opera» av Sam Siciliano «Night of the Phantom» av Anne Stuart «The Phantom of Paris» av Gwenith M. Vehlow Faktabøker. «The Phantom of the Opera: Essay about the Musical and the Literary Novel» av Sandra Andrés Belenguer «Phantoms of the Opera: The Face Behind the Mask» av John L. Flynn «The Undergrounds of the Phantom of the Opera» av Jerrold E. Hogle «The Complete Phantom of the Opera» av George Perry «The Phantom of the Opera (Hollywood Archives Series)» av Philip J. Riley Filmer. 1916 «Das Gespenst im Opernhaus» med Nils Olaf Chrisander og Aud Egede Nissen (Stum og Svart/Hvit) 1925 «The Phantom of the Opera» med Lon Chaney Sr. og Mary Philbin (Stum og Svart/Hvit). Utgitt med lyd 1929. 1937 «Ye Ban Ge Sheng ("Sang ved midnatt")» med Menghe Gu og Chao Shi (Svart/Hvit) 1943 «The Phantom of the Opera» med Claude Rains og Susanna Foster 1944 «The Climax» med Boris Karloff og Susanna Foster 1954 «El Fantasma de la Opereta» med Gogó Andreu og Tono Andreu (Svart/Hvit) 1959 «El Fantasma De La Opereta» med German Valdes (Tin Tan) og Sonia Furio og Pedro de Aguillon (Svart/Hvit) 1960 «El Fantasma De La Opereta» med Narciso Ibáñez Menta og Beatriz Día Quiroga 1961 «Ye Bang Ge Sheng» med Zhao Lai og Le Di 1962 «The Phantom of the Opera» med Herbert Lom og Heather Sears 1964 «Il Vampiro Dell'Opera» (også utgitt som "The Monster of the Opera") med John McDouglas og Vittoria Prada (Svart/Hvit) 1974 «Phantom of the Paradise» med William Finley og Jessica Harper 1974 «The Phantom of Hollywood» med Jack Cassidy og Skye Aubrey 1983 «The Phantom of the Opera» med Maximillian Schell og Jane Seymour 1987 «The Phantom of the Opera» med Aiden Grennel, Collette Proctor/Virginia Kerr (Tegnet, og lagd for barn) 1988 «Dario Argento's Opera» (også utgitt som "Terror at the Opera") med Cristina Marsillach og Ian Charleson 1989 «Gaston Leroux's The Phantom of the Opera» med Robert Englund og Jill Schoelen 1989 «The Phantom of the Mall: Erik's Revenge» med Derek Rydall og Kari Whitman 1990 «The Phantom of the Opera» Charles Dance og Teri Polo 1991 «The Phantom of the Opera» med David Staller og Elizabeth Walsh 1991 «O Fantasma da Ópera» med Daniela Aguiar og Gesio Amadeu 1992 «Phantom of the Ritz» med Joshua Sussman og Deborah Van Valkenburgh 1995 «The Phantom Lover» med Leslie Cheung og Lien Wu Chien 1998 «The Phantom of the Opera» med Julian Sands og Asia Argento 2000 «Phantom of the Megaplex» med Taylor Handley og Corinne Bohrer 2004 «The Phantom of the Opera» med Gerard Butler og Emmy Rossum Teater. Phantom av Arthur Kopit med musikk av Maury Yeston. Produsert av Theatre under the Stars, Houston, Texas i Januar, 1991. Bok utgitt av Samuel French, Inc. i 1992. Phantom med bok av David H. Bell, musikk av Tom Sivak.COMMISSIONED i Juni, 1991 og åpnet September 1991 på Drury Lane Oakbrook Theater, Chicago. Phantom of the Opera med bok av Bruce Falstein og musikk av Lawrence Rosen og Paul Shierhorn. COMMISSIONED av Abe Hirschfeld. Åpnet Februar 1990 på Clarion Castle, Miami Beach, Florida. (The) Phantom of the Opera av David Giles. Produsert av Wimbledon Actor's Company i samarbeid Wimbledon Theatre, Southwest London, UK, 1975. (The) Phantom of the Opera av Richard Stilgoe og Andrew Lloyd Webber, sangtekster av Charles Hart og musikk av Andrew Lloyd Webber. Akt 1 fremført på Sydmonton, Juli, 1985. Full versjon hadde premiere ved Her Majesty's Theatre i London, Oktober, 1986. Libretto utgitt i Geroge Perrys The Complete Phantom of the Opera. Phantom of the Opera med bok av Michael Tilford og musikk og sangtekst av Tom Alonso. Spilte på Toby's Dinner Theatre i 1992. (The) Phantom of the Opera (eller "The American Phantom of the Opera: A Love Story") med bok og sangtekster av Helen Grigal og musikk av Eugene Anderson. Produsert av Oregon Ridge Dinner Theatre i samarbeid med Baltimore Actor's Theater, 1987 til 1992. Phantom of the Opera: A Musical Play av Ken Hill. Original versjon av Ian Armit og Charles Gounod. Produsert av Duke's Playhouse Lancaster, Juli 26, 1976. Phantom of the Opera: A Musical Play av Ken Hill. Andre utgave med INCIDENTAL musikk av Alasdair MacNeill og med utdrag fra Operaer av Offenbach, Gounod, Verdi, Boito, Dvoràk, Bizet, Weber, Donizetti og Mozart. Produsrt av Newcastle Playhouse og Theatre Royal, Stratford East i 1984. Bok utgitt av Samuel French, Inc. Phantom of the Opera: A New Victorian Thriller av Gene Traylor. Bok utgitt av The Dramatic Publishing Company i 1979. (The) Phantom of the Opera: An Exciting New Musical Adaptation med bok og sangtekster av Joseph Robinette og musikk av Robert Chauls. Bok utgitt av The Dramatic Publishing Company 1992. (The) Phantom of the Opera: Or the Passage of Christine med bok og sangtekster av Kathleen Masterson og musikk av David Bishop. Produsert av Capital Repertory Company, Albany New York, April 19 til Mai 18, 1986. Phantom of the Opera: Original Family Musical med bok av Rob Barron og musikk, sangtekster og ORCHESTRANTION av David Spencer. Produsert av Theatreworks/USA i 1998. (The) Phantom of the Opera: The Musical ADAPTED av Ivan Jacobs fra skuespillet av John Kenley og Robert Thomas Noll så vel som fra romanen av Gaston Leroux. HANDLED av Joyce Agency Entertainment Services, Inc. Phantom of the Opera: The Play av John Kenley og Robert Thomas Noll med musikk av David Gooding og Charles Gounod. Produsert av Prescott F. Griffith i ASSOCIATION med John Kenley i Caroulsel Dinner Theatre, Akron Ohio. Bok utgitt av Samuel French, Inc., 1988-1989. (The) Phantom of the Opera on Ice med NARRATION og sangtekster av Roberto Danova, Tony Mercer, Kathy Dooley og Stephen Lee Garden. Musikk komponert og arrangert av Roberto Danova. Med The Russian Ice Stars. Turne i England fra Nov. 22, 1995 til Juni 29, 1996. Phantom of the Op'ry: A Melodrama with Music med bok av Tim Kelly, musikk av Gerald V. Castle og sangtekster av Michael C. Vigilant. Premiere på Baldwin Theater i Royal Oak, Michigan. Bok utgitt av Meriwether Publishing Ltd., 1991. (The) Pinchpenny Phantom of the Opera: An Affordable Musical Comedy av Dave Reiser og Jack Sharkey. Bok utgitt av Samuel French Inc., i 1988. Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet er en norsk statlig etat underlagt Arbeidsdepartementet som fører tilsyn med at private og offentlige virksomheter følger kravene etter arbeidsmiljøloven, lønnsgarantiloven, ferieloven og deler av tobakkskadeloven. Etaten er organisert med et hovedkontor (Direktoratet for arbeidstilsynet) i Trondheim, syv regionale tilsynskontorer og lokale tilsynskontor spredd over hele landet. Tvillingloven. Tvillingloven finner vi i mange europeiske eventyr. «Tvillingene» er ofte helten/hovedpersonens motstandere. De er ikke nødvendigvis tvillinger, men de har lik personlighet og opppfører seg likt. De begår også ofte feil slik at de ikke klarer «oppdraget» som eventyret handler om. Som for eksempel i norske eventyr er Per og Pål egoistiske og selvgode, men feiler og vinner ikke. Askeladden er motsatt av de to og vinner alltid til slutt, både skatten, prinsessa og halve kongeriket derpå. Haakon Lorentzen. Haakon Lorentzen (født 23. august 1954 i Oslo) er en norsk forretningsmann bosatt i Brasil. Oppvekst, bakgrunn og utdannelse. Lorentzen, av slekten Lorentzen, er sønn av prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, og Erling Lorentzen, og er kong Olav Vs eldste barnebarn. Han vokste opp i Brasil, avtjente verneplikten i Norge på 1980-tallet, og bodde og arbeidet en periode i Norge. Han studerte økonomifag ved Pontifícia Universidade Católica do Rio de Janeiro i Rio de Janeiro og har tatt avanserte ledelseskurs på Harvard Business School i USA. Lorentzen giftet seg den 14. april 1982 i Rio de Janeiro med Martha Carvalho de Freitas Lorentzen. De har tre barn sammen, Olav (født 1985), Christian (født 1988) og Sophia (født 1994). Forretningsmann. Lorentzen er leder av det brasilianske selskapet Grupo Lorentzen. Han har vært direktør på Aracruz Celulose S.A. siden 29. april 1991, er president i Lorentzen Empreendimentos S.A., styreleder for Companhia de Navegacao Norsul, styremedlem i Acao Comunitaria do Brasil, Harvard Business School Latin American Research Center, WWF Brasil og Ideiasnet S.A. Ingeborg Lorentzen. Ingeborg Lorentzen Ribeiro (født 27. februar 1957 i Oslo) er eldste datter av prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen og Erling Lorentzen. Hun er barnebarn av kong Olav V av Norge og skipsreder Øivind Lorentzen. Hun giftet seg med brasilianske Paulo Ribeiro den 4. juni 1982. Sammen har de en datter, Victoria Ragna (f. 19. desember 1988), og er bosatt i Brasil. Jens Zetlitz. Jens Zetlitz (født 26. januar 1761, død 14. januar 1821) var en norsk dikter og luthersk prest fra Stavanger, som på slutten av 1700-tallet flyttet til København for å studere teologi. Der ble han medlem av Det Norske Selskab, og ble særlig kjent for sine selskapssanger og drikkeviser. Flyttet tilbake til Norge etter fullendte studier, og virket som personalkapellan på Lye, sokneprest i Vikedal og senere Kviteseid til sin død. Giftet seg 1791 med Maren Elisabeth Bull (født 11. september 1761, død 20. januar 1801). De fikk fire døtre: Axeliane Christine Zetlitz (født i Lye 8. juli 1792, død i Stavanger 15. februar 1855), Mette Christine Zetlitz (født i Lye 12. desember 1794, død som ugift i Stavanger 1. april 1853), Johanne Margrethe Zetlitz (født i Lye 28. august 1797, død i Stavanger 1888) og Kirsten Seehuusen Zetlitz, født i Stavanger 6. januar 1799, død som ugift i 1878. I tillegg ei dødfødt jente januar 1801. Giftet seg på nytt 1802 med Christiane Sophie Fasting von Krogh (født 9. februar 1782, død 11. februar 1867). De fikk barna Søren de Fine von Krogh Zetlitz (født januar 1803, død 28. februar 1868), Maren Elisabeth Bull Zetlitz (født november 1804, død 1875) og Cathrine Nicolava Frørup Zetlitz (født mars 1807, død 1859). Jens Zetlitz har i dag sin egen gate i Stavanger og en i Oslo, og popartisten Bertine Zetlitz er Zetlitz-familiens mest kjente nålevende person. Jewish Defense League. Jewish Defense League (JDL) er en jødisk politisk og paramilitær bevegelse. FBI anser den som en ekstrem terrororganisasjon. Den ble grunnlagt i 1968, et år etter Seksdagerskrigen, av rabbi Meir Kahane og beskriver seg selv som en sionistisk organisasjon som skal bekjempe jødehat i USA og andre steder i den jødiske diasporaen. Antall medlemmer var anslått til noen få tusen i år 2000, men har økt siden. Jewish Defense League opererer også i Israel og det okkuperte Vestbredden. I sær har JDL stor støtte i Kiryat Arba og andre jødiske bosetterkolonier i Hebron hvor aktivister fra gruppen har gjennomført flere angrep på palestinere og palestinsk eiendom. Baruch Goldstein, en JDL-aktivist fra Kiryat Arba, stod i 1994 bak en massakre på palestinere under en fredagsbønn i Ibrahim-moskéen i Hebron. 30 mennesker ble drept og 125 såret. JDL har blant annet utspring i ultraortodokse jødiske miljøer i New York. I 2001 ble to fremtredende medlemmer i USA, Irv Rubin og Earl Krugel, arrestert for å planlegge angrep mot Muslim Public Affairs Council og Kong Fhad Moskéen i Los Angeles, samt kontorene til kongressmann Darrell Issa. Organisasjonen er også mistenkt for å ha stått bak drapet på Alex Odeh fra American-Arab Anti-Discrimination Committee i samme by i 1985. Psykose. Psykose (fra det greske ψυχή «psyke», for sinnet / sjelen, og-ωσις «-osis», for unormal tilstand) betyr unormal tilstand av sinnet, og er en psykiatrisk betegnelse på en mental tilstand som ofte beskrives som «tap av kontakt med virkeligheten». Personer som lider av psykose, blir beskrevet som "psykotiske". Mennesker som opplever psykose har ofte hallusinasjoner eller vrangforestillinger, personlighetsforandringer og tankeforstyrrelser. Avhengig av alvorlighetsgrad vil dette føre til uvanlig eller merkelig oppførsel, samt vansker i omgang med andre, og med gjennomføring av daglige gjøremål. En rekke tilstander som rusmidler og forgiftninger, psykisk og fysisk sykdom kan gi psykose. Mange mennesker kan ha en uvanlig virkelighetsoppfatning uten at dette regnes som psykose, for eksempel hallusinasjoner knyttet til religiøse eller paranormale erfaringer. Derfor mener noen at psykose rett og slett er en ekstrem tilstand av bevissthet som er uvanlig, men ikke nødvendigvis sykelig. Ifølge dette synet vil mennesker som er psykotiske, gjennomgå intense eller plagsomme opplevelser. Hallusinasjoner. En hallusinasjon er sanseopplevelse uten ytre stimuli. Hallusinasjoner er forskjellige fra illusjoner eller sanseforvrengning, som er feiltolkninger av eksterne stimuli. Hallusinasjoner kan oppstå i hvilken som helst av de fem sansene og kan inkludere enkle sanseinntrykk (for eksempel lys, farger, smaker og lukter) til mer meningsfylte opplevelser som å se og samhandle med dyr og mennesker, høre stemmer, ogå ha komplekse taktile opplevelser. Auditive hallusinasjoner, spesielt å høre stemmer, er et vanlig og ofte fremtredende trekk ved psykose. Hallusinerte stemmer kan snakke om eller til personen, og kan omfatte flere «talere» med forskjellige personligheter. Hørselshallusinasjoner er ofte særlig plagsomme når de er nedlatende, kommanderende eller forstyrrende. Ikke alle som hører stemmer, er psykotiske. En forskningsstudie har vist at flertallet av mennesker som hører stemmer ikke er i behov for psykiatrisk hjelp. «The hearing voices movement» er etablert for å støtte stemmehørere, uavhengig av om de har en psykisk lidelse eller ikke. Vrangforestillinger. Psykose kan medføre vrangforestillinger, og noen ganger kan disse være av paranoid natur. En vrangforestilling er en forklaringsmodell eller virkelighetsoppfatning som ikke deles av (særlig mange) andre. Karl Jaspers har klassifisert psykotiske vrangforestillinger i "primære" og "sekundære" typer. Primære vrangforestillinger oppstår plutselig og kan ikke forstås som normale mentale prosesser, mens sekundære vrangforestillinger kan oftest forstås som et utslag av bakgrunn eller situasjon (f.eks, etnisk tilhørighet, seksuell legning, religiøs tro, overtro). Tankeforstyrrelse. Tankeforstyrrelse er forstyrrelse av bevisste løpende tankeprosesser, og kommer tydeligst til uttrykk ved innvirkning på tale og skrift. Personen kan miste kontroll over sine assosiasjoner, og blir springende. Hvis assosiasjonene skjer flere ganger i samme setning fører dette til oppbrytning av semantisk innhold. I den alvorligste formen blir talen uforståelig, og blir da kalt «ord-salat». Årsaker. Årsaker til symptomer på psykiske lidelser ble vanligvis klassifisert som «organiske» eller «funksjonelle». Organiske forhold er primært medisinske eller patofysiologiske, mens funksjonelle forhold primært er psykiatrisk eller psykologisk betinget. DSM-IV-TR klassifiserer ikke lenger psykotiske lidelser som funksjonelle eller organiske. I stedet beskriver den tradisjonelle psykotiske lidelser, psykose som skyldes generelle medisinske forhold, og substansindusert psykose. Psykiatriske. En psykotisk episode kan bli betydelig påvirket av stemningsleie. For eksempel kan mennesker som får en psykotisk episode i sammenheng med depresjon oppleve vrangforestillinger eller hallusinasjoner om forfølgelse eller selv-kritikk, mens mennesker som opplever en psykotisk episode i sammenheng med mani, kan danne grandiose vrangforestillinger. Stress er kjent for å bidra til og kunne utløse psykotiske tilstander. En historie med psykologisk traumatiske hendelser, og nylig opplevelse av en stressende hendelse, kan både bidra til og forårsake utvikling av psykose. Kortvarig psykose utløst av stress er kjent som kort reaktiv psykose, og pasienter kan spontant gjenopprette normal fungering innen to uker. I noen sjeldne tilfeller kan enkeltpersoner forbli i en tilstand av alvorlig psykose i mange år, eller ha milde psykotiske symptomer (for eksempel hallusinasjoner med lav intensitet) tilstede det meste av tiden. Søvndeprivasjon har vært knyttet til psykose. Dette er imidlertid ikke en risiko for folk flest som kun har uvanlige sensoriske opplevelser eller tanker som vises under oppvåkning eller ved innsovning. Dette er normale søvnfenomener og blir ikke sett på som tegn på psykose. Generelle medisinske. Psykose kan også være forårsaket av tilsynelatende ufarlige lidelser som influensa eller kusma. Bruk av psykoaktive stoffer. Forskjellige psykoaktive stoffer (både lovlige og ulovlige) har vært involvert i å forårsake, forverre, og / eller fremskynde psykotiske tilstander og / eller lidelser hos brukere. Reseptbelagte medisiner. Enkelte medisiner som bromokriptin og fenylpropanolamin kan forårsake eller forverre psykotiske symptomer. Patofysiologi. Det første hjernebildet av en person med psykose ble gjennomført så langt tilbake som i 1935 ved hjelp av en teknikk som kalles pneumoencefalografi (en smertefull og nå foreldet prosedyre hvor spinalvæske dreneres fra hele hjernen og erstattes med luft slik at strukturen i hjernen dukker opp tydeligere på et røntgenbilde). Formålet med hjernen er å samle informasjon fra kroppen (smerte, sult, etc.), og fra omverdenen, tolke denne til et sammenhengende verdensbilde, og produsere en meningsfull respons. Informasjonen fra sansene kommer til hjernen i de primære sensoriske områdene. De behandler informasjonen og sender den til de sekundære områdene hvor informasjonen blir tolket. Spontan aktivitet i de primære sensoriske områder kan gi hallusinasjoner som blir feiltolket av sekundære områder som informasjon fra den virkelige verden. For eksempel kan en PET- eller fMRI- skanning av en person som hevder å høre stemmer, vise aktivering i primær auditiv cortex, eller deler av hjernen som er involvert i oppfatning og forståelse av tale. Tertiær hjernecortex samler tolkningene fra sekundær hjernecortex og skaper et sammenhengende verdensbilde av det. En studie som undersøkte strukturelle endringer i hjernen til personer med psykose, viste at det var signifikant reduksjon i grå materie i høyre mediale temporale, laterale temporale, frontal gyrus og bilateralt i cingulate cortex hos mennesker før og etter at de ble psykotiske. Funn som disse har ført til debatt om hvorvidt psykose i seg selv forårsaker hjerneskader og om potensielt skadelige endringer i hjernen er knyttet til lengden av en psykotisk episode. Nyere forskning har antydet at dette ikke er tilfelle, selv om videre forskning fortsatt pågår. Studier med sensorisk deprivasjon har vist at hjernen er avhengig av signaler fra den ytre verden for å fungere skikkelig. Hvis den spontane aktiviteten i hjernen ikke er balansert med informasjon fra sansene, kan tap av virkelighetsoppfatning og psykose oppstå etter noen timer. Et lignende fenomen er paranoia hos eldre hvor dårlig syn, hørsel og hukommelse gjør at personen kan være unormalt mistenksom overfor miljøet rundt seg. Tap av virkelighetsoppfatningen kan også forekomme hvis den spontane kortikale aktiviteten økes slik at den ikke lenger er balansert med informasjon fra sansene. 5-HT2A reseptoren synes å være viktig for dette, da stoffer som aktiverer disse reseptorene, produserer hallusinasjoner. Imidlertid er ikke hallusinasjoner det viktigste trekket ved psykose, men manglende evne til å skille mellom interne og eksterne stimuli. Nære slektninger til psykotiske pasienter kan høre stemmer, men siden de er klar over at de er uvirkelige, kan de ignorere dem, slik at hallusinasjoner ikke påvirker deres virkelighetsoppfatning. Derfor anses de ikke for å være psykotiske. Psykose er tradisjonelt knyttet til nevrotransmitteren dopamin. Dopaminhypotesen om psykose har vært spesielt innflytelsesrik og uttaler at psykoser er resultatet av en overaktivitet av dopaminfunksjon i hjernen, særlig i den mesolimbiske stien. De to viktigste kildene til dokumentasjon gitt for å støtte denne teorien er at dopamin D2 reseptor-blokkerende legemidler (dvs. antipsykotika) har en tendens til å redusere intensiteten av psykotiske symptomer, og at medikamenter som øker dopaminaktivitet (som amfetamin og kokain) kan utløse psykose hos enkelte. Imidlertid har det i nyere tid kommet økende dokumentasjon som har pekt på at en mulig dysfunksjon knyttet til nevrotransmitteren glutamat, spesielt med aktiviteten til NMDA-reseptoren, kan ha betydning i forhold til psykoseproblematikk. Denne teorien forsterkes av det faktum at dissosiative NMDA-reseptorantagonister som ketamin, PCP og dekstrometorfan / dekstrorfan (ved store overdoser) induserer en psykotisk tilstand lettere enn dopaminerge sentralstimulerende midler, selv ved doser til «normal» rekreasjonsbruk. Symptomene på dissosiativ forgiftning er også vurdert å speile symptomene på schizofreni (inkludert negative psykotiske symptomer) tettere enn amfetamin-psykose. Nye antipsykotiske legemidler som virker på glutamat og dets reseptorer er for tiden under utprøvning i kliniske studier. Sammenhengen mellom dopamin og psykose er generelt antatt å være komplisert. Mens dopaminreseptor D2 undertrykker adenylatcyclase-aktivitet, øker D1-reseptoren den samme aktiviteten. Dette kan skje hvis D2-blokkerende legemidler administrert for å blokkere dopamin, binder seg til D1-reseptorer. Den økte adenylatcyclase-aktiviteten påvirker det genetiske uttrykket i nervecellen, en prosess som tar tid. Derfor kan det ved antipsykotiske medikamenter ta en uke eller to å redusere symptomer på psykose. Videre blokkerer nyere og like effektive antipsykotiske legemidler faktisk litt mindre dopamin i hjernen enn eldre medikamenter, samtidig som det blokkerer 5-HT2A reseptorer, noe som tyder på at «dopamin-hypotesen» kan være overforenklet. Soyka og kolleger fant ingen bevis for dopaminerg dysfunksjon hos personer med alkohol-indusert psykose, og Zoldan et al. rapporterte moderat vellykket bruk av ondansetron, en 5-HT 3 reseptor-antagonist i behandlingen av levodopa-psykose hos pasienter med Parkinsons sykdom. Psykiater David Healy har kritisert legemiddelfirmaer for å fremme forenklede biologiske teorier om psykiske lidelser som synes å indikerer overlegenheten til medisinske behandlinger, samtidig som de overser sosiale og utviklingsmessige faktorer som er kjent for å være viktige påvirkninger i årsaker til psykose. Noen teorier anser mange psykotiske symptomer for å være et problem med oppfatningen av opphavet til internt genererte tanker og opplevelser. For eksempel kan opplevelsen av å høre stemmer oppstå når internt generert tale blir «feilmerket» av den psykotiske personen som å komme fra en ekstern kilde. Økt nivå av aktivitet i høyre hjernehemisfære er funnet hos mennesker med psykoser og også hos friske personer som har høye nivåer av paranormal tro og hos mennesker som oppgir mystiske opplevelser. Det synes også å være slik at mennesker som er mer kreative også har større sannsynlighet for å vise et lignende mønster av hjerneaktivisering. Noen forskere har vært påpasselige med å påpeke at dette ikke på noen måte antyder at paranormale, mystiske og kreative opplevelser "i seg selv" er et symptom på mental sykdom. Diagnostikk. "The Brief Psychiatric Rating Scale" (BPRS) vurderer nivået på 18 symptomer ved psykose som fiendtlighet, mistenksomhet, hallusinasjoner og grandiositet. Den er basert på en klinikers intervju med pasienten og observasjoner av pasientens atferd i de foregående 2-3 dager. Pasientens familie kan også gi informasjon som tas med i vurderingen. Behandling. Behandlingen av psykose avhenger av årsak eller diagnoser (for eksempel schizofreni, bipolar lidelse og / eller substansutløst psykose). Førstevalgsbehandling for mange psykotiske lidelser er antipsykotiske medikamenter (oralt eller intramuskulær injeksjon), og noen ganger er sykehusinnleggelse nødvendig. Det er økende dokumentasjon for at kognitiv atferdsterapi og familieterapi kan være effektive i å håndtere psykotiske symptomer. Når andre behandlinger for psykose er ineffektive, kan elektrokonvulsiv terapi (ECT) noen ganger bli brukt for å lindre de underliggende symptomene på depresjon. Det er også økende dokumentasjon som tyder på at dyre-assistert behandling kan bidra til forbedring av generelt velvære for personer med schizofreni. Tidlig intervensjon. Tidlig intervensjon ved psykose er et relativt nytt konsept basert på observasjonen om at å identifisere og behandle noen i de tidlige stadiene av en psykose kan forbedre prognosen på lengre sikt. Denne tilnærmingen støtter bruk av en intensiv tverrfaglig tilnærming under det som kalles den kritiske perioden, hvor intervensjoner er mest effektive, og hindrer utvikling av kronisk psykotisk sykdom. Nyere forskning på effekten av kognitiv atferdsterapi i de tidlige forstadier til psykose (også kjent som prodromalfasen) antyder at slike tiltak kan hindre eller forsinke utbruddet av psykose. Historikk. Ordet "psykose" ble først brukt av Ernst von Feuchtersleben i 1845 som et alternativ til galskap og mani. Ordet stammer fra det greske "ψύχωσις (psykoser)," «gi sjel eller gi liv til» og fra "ψυχή (psyke"), «sjel» og "suffikset-ωσις (-osis)," i dette tilfellet «unormal tilstand». Ordet ble brukt til å skille lidelser som ble antatt å være forstyrrelser av sinnet, i motsetning til «nevroser», som ble antatt å stamme fra en sykdom i nervesystemet. Psykoser ble dermed den moderne ekvivalent av den gamle forestillingen om galskap, og dermed ble det mye debatt om hvorvidt det var bare en eller mange former av denne nye sykdommen. Delingen av psykoser i manisk depressiv sykdom (nå kalt bipolar lidelse) og demens praecox (nå kalt schizofreni) ble gjort av Emil Kraepelin, som forsøkte å lage en syntese av de ulike psykiske lidelser identifisert av det 19. århundrets psykiatere ved å gruppere sykdommer sammen basert på klassifisering av vanlige symptomer. Kraepelin brukte begrepet «manisk depressiv galskap» for å beskrive hele spekteret av stemningslidelser i en langt videre forstand enn det som vanligvis brukes i dag. I Kraepelins klassifikasjon inkluderer dette «unipolar» depressiv lidelse, bipolar lidelse og andre stemningslidelser som for eksempel cyklotymi. Disse er preget av problemer med kontroll på humør, og psykotiske episoder synes assosiert med forstyrrelser i stemningsleie. Pasienter vil ofte ha perioder med normal funksjon mellom psykotiske episoder, selv uten medisiner. Schizofreni er preget av psykotiske episoder som ser ut til å være uten tilknytning til forstyrrelser i stemningsleie, og de fleste ikke-medisinerte pasienter vil vise tegn til forstyrrelse også mellom psykotiske episoder. I løpet av 1960- og 1970-tallet var psykose av spesiell interesse for en motkultur av kritikere av standard psykiatrisk praksis, som argumenterte med at femomenet ganske enkelt kunne være en annen måte å konstruere virkeligheten på, og ikke nødvendigvis et tegn på sykdom. For eksempel mente RD Laing at psykose er en symbolsk måte å uttrykke bekymringer i situasjoner hvor slike synspunkter kan være uvelkomne eller ukomfortable for mottakerne. Han fortsatte med å si at psykose også kan ses som en transcendental erfaring med helende og åndelige aspekter. Arthur J. Deikman foreslo bruk av begrepet «mystisk psykose» for å karakterisere førstehånds erfaringer fra psykotiske opplevelser som ligner på rapporter om mystiske opplevelser. Thomas Szasz fokuserte på de sosiale følgene av å sette merkelapper som psykose/psykotisk på mennesker, en etikett han argumenterer for at på en urettferdig måte medikaliserer ulike syn på virkeligheten slik at uortodokse personer kan kontrolleres av samfunnet. Psykoanalysen har en detaljert redegjørelse for psykose som avviker vesentlig fra den i psykiatrien. Freud og Lacan skisserte sine perspektiver på strukturen av psykose i en rekke verk. Siden 1970-tallet har innføring av en tilfriskningstilnærming til psykisk helse, som hovedsakelig er drevet av mennesker som har opplevd psykose, ført til en større bevissthet om at psykiske lidelser ikke er en livslang funksjonshemming. Det innebærer en forventning om at tilfriskning er mulig, og sannsynlig, med effektiv støtte. Mario Kart 64. "Mario Kart 64" (japansk: マリオカート64, Mario Kāto 64) er et bilspill utviklet og utgitt av Nintendo til Nintendo 64. Spillet går ut på å kappkjøre med mange av de kjente figurene fra Mario-spillene, for eksempel Donkey Kong, Bowser og Prinsesse Peach, mens man samtidig benytter diverse gjenstander man har til rådighet som våpen. Mario Kart 64 er en oppfølger til spillet Super Mario Kart til Super Nintendo Entertainment System. Spillet. Spillet har 16 baner som er delt inn i fire turneringer; Mushroom Cup, Flower Cup, Star Cup og Special Cup. Man velger selv én av de åtte tilgjengelige karakterene. Man velger også mellom fire forskjellige spillmoduser. Gran Prix-modus. I Grand Prix-modus velger spilleren én av turneringene, og spiller gjennom turneringens fire baner. Deretter vil man delta i en sluttseremoni, hvor man enten havner på førsteplass, andreplass, tredjeplass eller fjerdeplass avhengig av resultatene i de fire banene man tidligere fullførte. Man mottar ni poeng for en førsteplass, seks for en andreplass, tre for en tredjeplass, og ett poeng for en fjerdeplass. De ytterligere plasseringene gir ingen poeng. Modusen kan enten spilles alene eller i tospillermodus. Time Trials-modus. I Time Trials-modus kjører du alene i de forskjellige turneringene, og forsøker å fullføre på kortest mulig tid. Så sant du har spilt igjennom den aktuelle turneringen én gang tidligere, vil et spøkelse dukke opp og kjøre din beste rekord, slik at du kan holde følge med hvor godt du ligger an. VS-modus. I VS-modus spiller to, tre eller fire spiller mot hverandre i en valgfri turnering. Ingen datastyrte motstandere er med i spillet. Battle-modus. Battle-modusen lar to til fire spillere konkurrere mot hverandre i en egen spilltype. Istedenfor å kjøre kappløp, er man nå inne i en avlukket bane, og forsøker å sprekke motstanderens ballonger. Man har tre ballonger, og man taper når man har mistet alle tre. Spiller man med tre eller fire spillere, vil de to første spillerne som taper bli til en levende bombe, og får muligheten til å krasje inn i de gjenværende motstanderne for å ta deres ballonger. Spillbare figurer. Totalt åtte figurer fra Mario-universet var spillbare i Mario Kart 64. Oppfølgere. Mari Kart 64 har senere fått oppfølgere som ' til Game Boy Advance, og til Nintendo GameCube. Hebron. Israelske soldater ved markedet i byen. Hebron (arabisk الخليل, El-Khalil, hebraisk, Hevron, stedsnavnet er avledet fra ordet «venn») er den største byen på Vestbredden som ligger 35 km sør for Jerusalem, 930 meter over havet. Byen er lokalisert på palestinsk territorium og i den bibelsk regionen Judea, og er den nest helligste byen i jødedommen, nest etter Jerusalem. Det bor 552 000 palestinere i byen, men også over 500 ulovlige israelske bosettere som lever i og rundt det historiske jødiske kvarteret. Hebron er lokalt velkjent for sine druer, fiken, kalkstein, verksteder for keramikk og glassblåsing. Det er også lokalitetene for en betydelig meieriprodusent, al-Junaidi. Gamlebyen i Hebron er karakterisert av smale, buktende gater med steinhus med flate tak, og gamle basarer. Her ligger også Universitet i Hebron og Den palestinske polyteknisk skole. Det mest kjente historiske stedet i Hebron er «Patriarkenes hule». Stedet er hellig for både jødene og de kristne mens islam også aksepterer det som et hellig sted på grunn av den bibelske henvisningen til Abraham. I henhold til "Første Mosebok" kjøpte Abraham hulen og markene rundt den for å gravlegge sin hustru Sara. Deretter ble også Abraham, Isak, Rebekka, Jakob og Lea også gravlagt i hulen. Av denne grunnen er Hebron også referert til i jødedommen som «Patriarkenes by», og ansett som den ene av De fire hellige byene. Over og rundt hulen er det kirker, synagoger og moskeer som har blitt bygd i løpet av århundrene. I middelalderens kristne tradisjon var Hebron den ene av tre byer som hevdes å være hjemstedet til Elisabet, kusine av Jomfru Maria, mor til Johannes Døperen og hustru til Sakarias, og således muligens fødestedet til Johannes. De andre to var Juttah og Ein Kerem. Mottatt dronninggambit. Mottatt dronninggambit er en variant av sjakkåpningen dronninggambit (1.d4 d5 2.c4) der svart tar bonden med 2...dxc4. Slaget på c4 kan komme litt senere også, hvis hvit ikke straks kan ta tilbake med Lxc4 er det mottatt dronninggambit. Dersom svart avstår fra å slå bonden på c4, og istedet trekker 2...e6, er det avslått dronninggambit Til tross for navnet så er ikke dette en ekte gambit, da forsøk på å beholde bonden er svært dårlig for svart. Når det er på det rene at svart ikke kan beholde bonden kan...dxc4 se ut som et dårlig trekk da svart gir opp kampen om sentrum i første omgang. Det hvite overtak i sentrum kan bli benyttet som et grunnlag for et angrep. Det svart satser på er å slå tilbake og prøve å enten likvidere det hvite sentrum eller påføre hvit en svakhet, som regel i form av en isolert d-bonde. 2...dxc4 er sjeldnere enn 2...c6 (slavisk) og 2...e6 (klassisk dronninggambit), men det spilles av og til på alle nivåer. Gambit. En gambit er en sjakkåpning der en spiller ofrer materiell for å oppnå andre fordeler. Vanligvis er det en bonde som blir ofret, men det finnes også gambiter der man ofrer en løper eller springer. En gambit der spilleren med de svarte brikkene ofrer materiell, kalles ofte en motgambit. Ordet "gambit" ble først tatt i bruk om sjakk av den spanske presten Ruy López de Segura. Det kommer fra italiensk "dare il gambetto", «å sette et ben frem» eller i overført betydning «å spenne ben på noen». Lopez studerte og utviklet denne spillemåten, og dermed fikk det italienske ordet den spanske formen "gambito", som i sin tur ledet til det franske "gambit", som tilsvarer den norske stavemåten. Liste over toppnivådomener. Liste over toppnivådomener: Alle verdens toppnivådomener i alfabetisk rekkefølge. Listen er lagt opp med felles toppdomener først, så nasjonale domener. Merk at noen nasjonale domener som er listet her ikke benyttes, da nasjonene har opphørt å eksistere (som Sovjetunionen). Andre nasjonale domener har aldri blitt tatt i bruk (som den norske Bouvetøya). Kåre Fostervold. Kåre Fostervold (født 10. oktober  1969) er en norsk politiker (Frp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 2005 og var medlem av Stortingets næringskomité. Ved stortingsvalget 2009 mistet Fremskrittspartiet sitt andremandat, og Fostervold ble da første vararepresentant. Han er gift med Trude og har et barn. Øvre Stjørdal. Øvre Stjørdal er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Kommunen ble opprettet da Stjørdalen formannskapsdistrikt ble delt i Nedre og Øvre Stjørdal i 1850. Øvre Stjørdal kommune bestod frem til 1. januar 1874 da kommunen ble delt i to: Hegra og Meråker kommuner. Stjørdalen. Stjørdalen er en dal, et distrikt og en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Den har fått sitt navn fra Stjørdalselva, og i dalen ligger bygdene Meråker, Hegra, Lånke og Stjørdal i Meråker og Stjørdal kommuner. Skatval faller utenfor som en egen halvøy, men regnes med i distriktet. De forannevnte bygdene kalles gjerne Stjørdalsbygdene. Neadalen i Sør-Trøndelag er en sidedal til Stjørdalen. Byen Stjørdalshalsen er kommunikasjons- og handelssentrum i Stjørdalen, som forøvrig har kort avstand til Trondheim. Historisk har det vært mer kontakt mellom Stjørdalen og Trondheim enn mellom Stjørdalen og Innherred. Kommunene i distriktet deltar i det interkommunale samarbeidet Værnesregionen. Etymologi. Stjørdalen på kart fra 1914 Navnet Stjørdals opphav er noe omstridt, med varierende teorier. Dens kanskje mest fremtredne teorien tar allikevel utgangspunkt i Stjørdalselvas gamle navn, "Stjóri" eller "Stjóra", som kan være norrønt for «styre[redskap]». Dette kan bety at dalens form gav assosiasjoner til en åre, og at navnet Stjørdal slik sett betyr «dalen som styrer elva ut i fjorden». Distrikt. Stjørdalsdistriktet omtales nå også som Værnesregionen, og omfatter de tre kommunene Frosta, Stjørdal og Meråker i Nord-Trøndelag fylke, og de tre kommunene Malvik, Selbu og Tydal i Sør-Trøndelag fylke. Det naturlige geografiske skillet mellom Stjørdalen og Innherred går egentlig ved Langstein, og en innsnevret definisjon av distriktet. Disse utgjør et område på 5 020 kvadratkilometer med 43 458 innbyggere (2009). Største tettsteder er Hommelvik, Malvik og byen Stjørdalshalsen. Stjørdalen utgjorde en enmannskrets ved stortingsvalg 1906–1921, og kretsen omfattet valgsognene Meråker, Hegra, Lånke, Stjørdal, Skatval, Frosta, Åsen, Skogn og Frol (Levanger landsogn). Representanter herfra var Bernhard Øverland og Andreas Galtvik, begge fra Venstre. Det gamle småfylket Stiordølafylki under Frostatingsloven inkluderte i tillegg Klæbu, men ikke Frosta og Malvik som begge tilhørte Strindafylki. Kommune. Stjørdalen var fra 1837 et selvstendig formannskapsdistrikt (kommune) i Nord-Trøndelag fylke. Stjørdalen formannskapsdistrikt bestod frem til 1850 da distriktet ble delt i to: Nedre og Øvre Stjørdal formannskapsdistrikt. Stjørdalen hadde ved delingen 11 643 innbyggere. Dagens Stjørdal kommune består av kommunene som utgjorde Nedre Stjørdal formannskapsdistrikt samt Hegra som på den tiden tilhørte Øvre Stjørdal. Nedre Stjørdal. Nedre Stjørdal er en tidligere selvstendig kommune i Nord-Trøndelag fylke. Kommunen ble opprettet da Stjørdalen formannskapsdistrikt ble delt i Øvre og Nedre Stjørdal i 1850. Nedre Stjørdal hadde da 6 543 innbyggere. Nedre Stjørdal kommune bestod frem til 1. januar 1902, da kommunen ble delt i tre: Lånke, Skatval og Stjørdal kommuner. Bungie Studios. Bungie Studios er et dataspillutviklingsstudio grunnlagt i 1991 og som er eid av Microsoft. Bungie har produsert titler som og Halo 2, de to mest solgte spillene til den originale Xbox-konsollen. Deres første spill til Xbox 360 var Halo 3. Spillet kom 25. september 2007 og fortsatte historien der den slapp i Halo 2. De utviklet videre Halo: ODST og deres siste Halo-spill;. Sims. Sims er en amerikansk snøbrettprodusent og varemerke for produktene derfra. Tom Sims lagde i 1963 verdens første snowboard på sløyden på skolen, og derfra har selskapet blitt til en av de største brettprodusentene i verden. Svithun av Winchester. Svithun (død 2. juli 861 eller 862) var biskop av Winchester. En vet svært lite om hans liv, for hans biografier (latin "vitae") ble konstruerte lenge etter hans død, og han nevnes knapt i samtidige dokumenter. Det ble diktet mange legender om ham lenge etter at han levde. Svithuns liv. Bortsett fra at Svithun var biskop i Winchester vet vi snaut nok noe om ham. Det er skrevet flere legender lenge etter at han levde, som trolig er uten historisk kildeverdi. Han er bare kjent i noen samtidige dokumenter. Han er omtalt i alle kjente lister over biskoper fra Winchester. Han underskrev et dokument som vitne i 854, der kongen bekreftet kirkens rett til kreve inn tiende. Han etter senere kilder ha blitt ordinert som biskop 30.oktober. Den eneste søndagen i den aktuelle perioden der 30. oktober var en søndag var i 852, som da kan være året han ble innviet. I 854 er likevel også Svithuns forgjenger som biskop med på vitnelista, så 30. oktober som innsettelsesdato er tvilsom. Han er også vitne i noen andre dokumenter, men uten at de sier noe om Svithun selv. Døden, graven og behandlingen av skjelettet. Svithun døde 2. juli i 861 eller 862. Han ble gravlagt i et stort gravkammer på kirkegården ved katedralen (Old Minster) i Winchester. Hvorfor en i 971 mente at akkurat dette gravkammeret tilhørte Svithun er uvisst. Minst 14 kirker i England hevdet at de hadde relikvier av St Svithun, slik at en har lurt på om det var særlig mye igjen i Winchester. Ellers vet vi at kong Knut den mektige sente et relikvie til Danmark, men hva det var ble ikke spesifisert. I 1093 ble skrinet overført til den nybygde romanske katedralen i Winchester (New Minster). Skrinet ble flyttet i katedralen i 1476, og ødelagt i 1538 under den engelske reformasjonen. Svithun er skyttshelgen for mer enn femti kirker i England, og for Stavanger Domkirke. Siden han hadde vært biskop av Winchester, er det spesielt mange kirker vigslet til ham i Hampshire. Kirker viet til St. Swithun er det blant annet i Lincoln og Worcester. Han er også gitt navn til St Swithun School for jenter i Winchester. Hans tomme grav i ruinene av den gamle Minster var også populær blant pilegrimer i middelalderen. I løpet av 1960-talet ble det gjort omfattende arkeologiske utgravninger på kirkegården. En mente da å ha identifisert gravkammeret til Svithun. 15. juli 1971 ble det satt ned en plate i norsk granitt på gravkammeret med innskriften "Swithun". Den var betalt av Stavanger kommune. Avdukingen ble gjort av domprosten i Stavanger. Svithun og Stavanger. Har relikvien kommet før år 1100 har den trolig tilhørt den trekirken som sto der Domkirken står nå. I Breviarium Nidrosiense fra 1516 er det en latinsk prekentekst på rim for bruk på St Svithuns minnedag. Det åpner med "Fryd dere folk i WInchester, vær glade folk i Stavanger." Prekenen inneholder opplysninger som må være hentet fra dokumenter produsert på sluttet av 1000-tallet, som gjør at denne prekenen tidligst kan være fra samme tid. Det er trolig laget i Winchester for bruk i Stavanger. Fra Stavanger har teksten så blitt brakt videre til Nidaros. Ved restaureringen på loftet på Stavanger Domkirke i 1866, ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Anton Wilhelm Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger. Det er flere skulpturer av Svithun i Stavanger. En står på veggen et stykke oppe på Frimurerlosjen på Løkkeveien. I St Svithun kirke (den katolske) er en svithunskulptur på den ene langsiden i skipet. På Domkirkens østvegg er Stinius Fredriksens skulptur fra 1962. 2. juli var St. Svithuns minnedag i Stavanger også kalt Svithunsvaka. Navnet Svithunsvaka var noen steder gått over til Syftesok eller Søftesok. Det har vært tradisjon med bålbrenning 1. juli i Ryfylke og Sunnhordland – på "afta" til Syftesok. Han har tre gater oppkalt etter seg i Stavanger: St Svithuns gate, og i de avledede navnene Syftesokbakken og Syftesokveien. Stavanger er ofte blitt omtalt som St. Svithuns by og Svithun-navnet er blitt brukt i mange ulike sammenhenger. Eksempler på dette er St. Svithun skole som var byens største realskole og gymnas frem til den ble delt i ungdomsskole (St. Svithun skole) og videregående skole (St Svithuns gymnas – dagens St. Svithun videregående skole). Det har også vært to hurtigruteskip som har båret navnet – DS Sanct Svithun og MS Sanct Svithun, begge var eid av Det Stavangerske Dampskipsselskap. Tidligere het en del av Madlaveiens begynnelse St. Svithuns plass og fabrikken Maskinhuset i Hillevåg laget sykler og barnevogner med merkenavnet Svithun. Det var også en avis som het St. Svithuns blad i 1927. I Klubbgata var St Svithuns hotell og St. Svithun kafeteria, som var drevet av Det norske misjonsselskap. Noen bedrifter har benyttet navnet Svithun som Svithun Assuranse og Svithun Elektro. Det er også en frimurerlosje som heter "St. Johanneslogen St. Svithun". Den katolske sognekirken i byen heter St. Svithun kirke. Den ligger i St. Svithuns gate 8, og deres menighetsblad heter St. Svithun. Noter. Våpenskjoldet til logen St Johanneslogen St. Svithun Brekke (Gulen). Brekke er ei bygd i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke. Her finnes barnehage, barne- og ungdomsskole, bank og landhandel. Brekke var også administrasjonssenter i den tidligere selvstendige Brekke kommune. Stedet ligger på vestsiden ytterst i Risnefjorden. Fylkesvei 1 går gjennom bygda. Fra 1955 til 1991 hadde Brekke fergesamband til Lavik på nordsiden av Sognefjorden. Frem til 1990 var det også fergesamband til Ytre Oppedal på sørsiden av Sognefjorden. I Brekke ligger også langkirken Brekke kirke fra 1862. Brekke får mest nedbør av værstasjonene i Norge med 3 575 mm. Kommunehistorie. Brekke ble opprettet som selvstendig kommune første gang i 1850 da Evenvik formannskapsdistrikt ble delt i to (Brekke og Evenvik). Brekke hadde ved opprettelsen 898 innbyggere. I 1861 ble Brekke slått sammen med Lavik til Lavik og Brekke kommune. 1. januar 1875 ble en del av Kyrkjebø (Klævold) med 90 innbyggere overført til Lavik og Brekke. 1. januar 1905 ble Brekke igjen en selvstendig kommune da Lavik og Brekke ble delt. Brekke hadde da 982 innbyggere. 1. januar 1964 ble Brekke slått sammen med det meste av Gulen til den nye Gulen kommune. Brekke hadde da en befolkning på 782. Kulturminner. Våningshuset Lovisendal i Brekke fra 1760 står på Riksantikvarens fredningsliste (1988). Hovedbygningen ble fredet i 1923. Lovisendahl er fra gammelt av embetsmannshus, men har senere blitt brukt både som skole, lærerboli og forpakterbolig. Evenvik. Evenvik er en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane opprettet som Evenvik formannskapsdistrikt i 1837. I 1850 ble Brekke fradelt som egen kommune. Evenvik hadde etter dette 3.944 innbyggere. I 1858 ble Solund (Utvær, Sulen) fradelt som egen kommune. Den gjenværende delen av Evenvik hadde 3.018 innbyggere. 1. juli 1890 endret Evenvik kommune navn til Gulen kommune. Irv Rubin. Irv Rubin (12. april 1946 – 13. november 2002) var formann for Jewish Defence League (JDL) mellom 1985 og 2002, en posisjon han overtok etter grunnleggeren Meir Kahane. Sammen med familien sin flyttet han fra Canada til USA, og han sluttet seg raskt til Det Republikanske Parti, der han var medlem til han overraskende meldte overgang til United States Libertarian Party. Rubin gjorde seg bemerket da han i forbindelse med drap på American-Arab Anti-Discrimination Committee-lederen Alex Odeh, et drap JDL mistenkes for å ha vært involvert i, at han gjennom sin støtte til palestinerne hadde gjort seg fortjent til det. 12. desember 2001 ble Rubin arrestert sammen med Earl Krugel for å ha planlagt angrep mot Muslim Public Affairs Council og Kong Fhad Moskéen i Los Angeles, samt kontorene til Kongressmann Darrell Issa. Irv Rubin tok livet sitt mens han ventet på at saken skulle komme opp i november 2002. Rubins tilhengere og støttespillere hevder imidlertid at han ble myrdet, uten at det har kommet frem noe som tyder på dette. Palisadekirke. Palisadekirke er navn på en kirkebygning som er bygget i "palisadeverk", stokker som er spisset øverst og slått ned i jorden slik at der danner et skanseverk. Palisadeverk. "Palisadeverk" besto av selvbærende veggkonstruksjon med jordgravne stolper (palisader), slik at de omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke påvist i Norge. For å hindre tidlig forråtnelse ble stopene eller stavplanken spisset i enden og forkullet gjennom brenning og påført tretjære som fikk trekke inn i treverket. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein, men var likevel utsatt for råte. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre. Den eneste konstruksjonen bygget i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid er en vegg i midtseksjonen av St. Andrew's Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i verden. En vanlig datering av kirken var ca. år 845. Nå har imidlertid moderne årringdatering konstatert at denne dateringen var feil. I dag dateres derfor kirken til perioden like etter år 1053 (+10/55 år). Sankt Svithun kirke. Sankt Svithun kirke er sognekirke for Den katolske kirkes menighet i Stavanger, St. Svithun menighet og den ligger på Kannik ved Løkkeveien. Det har stått flere kirker på samme sted siden 1898, men dagens kirkebygg ble tegnet av arkitekten Thomas Thiis-Evensen, og bygget i 1983. Kirkebygget fra 1983 ble regnet som Stavangers mest gjennomførte postmoderne bygning. Kirken er viet til hellige Svithun av Winchester, som er knyttet til Stavanger ved at Stavanger domkirke, oppført i 1125, ble viet til St. Svithun, og hadde at armbein av helgenen i et skrin på høyalteret. Kirkebygget fra 1983, er siden 2010 under utvidelse. Historie. Domkirken i byen ble i 1125 viet til St. Svithun og Den hellige treenighet og fungerte som katolsk domkirke for et område som omfattet både Rogaland, deler av Agder og noen dalfører i Telemark. Ved reformasjonen brøt kongen og samfunnet som sådan med den katolske kirken, og all katolsk virksomhet ble brakt til opphør. Domkirken og alle andre kirker i Norge inngikk dermed i den lutherske kirken. Etterhvert ble det forbundet med dødsstraff å være katolikk, og forbudet varte ved fram til 1843. Dette året opphevet Stortinget konventikkelplakaten, og andre menigheter enn den lutherske kunne operere. Den første katolske kirken i Stavanger etter reformasjonen ble bygget på Kannik ved Løkkeveien/Dronningens-gate, og innviet samtidig som sykehuset tvers over gaten den 13. mars 1898. Menigheten har økt kraftig de siste 40 årene på grunn av økt innflytting i tilknytning til oljevirksomheten og NATO-senteret på Jåttå, og på grunn av økt innvandring fra katolske land. Kirken driver idag mye arbeid for barn og ungdom i menigheten. SKUF er ungdomsforeningen i den katolske kirke. Utvidelse. Den sterke medlemsveksten de siste 20-årene førte til at man ønsket å utvide dagens kirke i tillegg til å starte med flere andre messesteder. Allerede helt siden 1996 har menigheten arbeidet med planer om utvidelse av kirken. Menigheten startet etter en lengre søknadsperiode utvidelsen av kirkebygget i 2010. Blant annet på grunn av spørsmål om de nærliggende delvis vernede eldre trehusene på tomten. I den eksisterende kirken er det 300 plasser, den nye vil ha bortimot 600. Den vil i tillegg bli utstyrt med «gråterom» (det vil si rom for foreldre med små barn), to skrifterom, utvidet sakristi, rom for renhold og håndtering av blomster og toaletter. Kirken utvides i sør og dette er en videreføring av den eksisterende kirkens formspråk, og arkitekt for utvidelsen er Grete Stuen ved Link signatur på Sandnes. Utvidelsen av kirken ble utsatt en del ganger, men den nye, utvidede kirken ble innviet av biskop Bernt Eidsvig 6. oktober 2012. Referanser. Svithun Sindre radar. Sindre (Silomontert, Nedsenkbar, Dekkbar, RadarEnhet) er norske militære radarstasjoner som blir brukt til overvåkning av det norske luftrommet. De første stasjonene ble bygd på 1980-tallet og i 2006/2007 vil de tre nye radarene som skal dekke luftrommet over Troms og Finnmark bli tatt i bruk. Størstedelen av kostnadene med bygging er dekket av NATO og radarene inngår i Natos radarkjede som går fra Nordkapp til Tyrkia. Konseptet for SINDRE var at man skulle bygge en rekke radarer som hadde ovelappende dekningsområde. Hvis det oppsto en trussel skulle radaren senkes ned i siloen, mens naboradarene opprettholt dekningen. Planen skulle vises seg å være for ambisiøs, og i første omgang ble bare tre radarer bygget. Radarhodene er helautomatiske og styres fra kontrollsentralene i Sørreisa i Troms og Mågerø i Vestfold som lager et bilde over luftrommet. Bildet sendes videre i Nato-systemet. Avinor får også data til sin kontroll av den sivile lufttrafikken. Sindre I. De tre Sindre I radarene ble operative i begynnelsen av 1990-årene, og ligger på Skykula ved Eigersund, Vågsøy og Vestvågøy. Vestvågøyradaren erstattet radaren på Kletkovfjell, som ble lagt nedt i 1993. Radarsettene er en 3D/MPR radar produsert av italienske ALENIA. Vestvågøyradaren ligger på toppen av Himmeltindan på 964 moh. Sindre II. Sindre II er betegnelsen på tre radarstasjoner som skal dekke luftrommet over Troms og Finnmark, det består av bygging av to nye stasjoner på Senja og i Målselv og ombygging av stasjonen i Honningsvåg. Anlegget i Honningsvåg som ikke er nedsenkbar ble operativ i 2006, mens stasjonen på Senja ble tatt i bruk i februar 2007. Radarhodet på Senja vil erstatte den 40 år gamle Marconi-radaren på Gumpen i Sørreisa. Anlegget på Njunis i Dividalen i Målselv forventes å være ferdig i årsskiftet 2007/2008. Prosjektkostnad er 1,6 milliarder kroner og dekkes med 3/4 fra Nato. Selve radarhodet som veier 20 tonn er av typen Selex RAT-31 SL/N. En meget avansert tredimensjonal radar med høg oppløsning og rekkevidde opptil 450 km. Earl Krugel. Earl Krugel (24. november 1942 – 4. november 2005) er kjent som vestkystskoordinator for Jewish Defence League. I 2001 ble han arrestert sammen med organisasjonens formann, Irv Rubin, for å ha planlagt angrep mot Muslim Public Affairs Council og Kong Fhad Moskéen i Los Angeles, samt kontorene til kongressmann Darrell Issa. Rubin tok livet sitt før saken kom opp, mens Krugel ble dømt tl 20 års fengsel i september 2005. I november samme år ble han angrepet av medfanger og slått ihjel. Gjerningsmannen eller -mennene er ikke tatt. St. Svithun menighet. St. Svithun fra Stavanger Domkirke St. Svithuns menighet er Den katolske kirkes menighet i Stavanger. Den tilhører Oslo katolske bispedømme og dekker i tillegg til Stavanger hele Jæren, Ryfylke, Sirdal og ned til Flekkefjord. Det er også en egen menighet i Haugesund, St. Josefs menighet. Sognekirken er St. Svithun kirke. Statistikken for St. Svithun katolske menighet for 2007 viser et stigende antall i menigheten og et stort antall døpte. Menigheten har nå registrert 4020 katolikker boende innenfor sognets grenser. Det er en økning på nesten 400 i forhold til 2006. Historie. Stavanger domkirke ble viet til St. Svithun og Den hellige treenighet, det året den ble oppført, 1125. Det var derfor naturlig at man viet den første katolske kirken i Stavanger etter reformasjonen til samme helgen. Den ble bygget på Kannik ved Løkkeveien/Dronningens-gate, og ble sammen med sykehuset tvers over gaten innviet den 13. mars 1898. Fra 1902 til 1973 drev den norske St. Franciskus Xaveriussøstrenes kongregasjon sykehuset. Senere fortsatte den lille kommuniteten å bo i byen og hjalp til med annet arbeide i menigheten. Søstrene drev barnehage, holdt kirken i orden, besøkte syke og gamle. Sommeren 1996 flyttet den siste nonnen fra Stavanger. Inntil 1970-årene var det ikke så mange katolikker i Stavanger, men ved oljealderens innmarsj strømmet utenlandsk personell til Stavanger, og katolikkene blant dem til St. Svithuns kirke. Siden den gang har også mange flyktninger fra ulike land sluttet seg til den katolske menigheten. Året 1993 ble et merkeår i menighetens historie. Den 18. april, søndag etter påske, ble det feiret katolsk messe i Stavanger domkirke. Messen var et ledd i feiringen av 150-års jubileet for Den katolske kirkes tilbakevenden til Norge etter reformasjonen i 1537. Tilfeldigvis ble denne messe feiret nøyaktig 900 år etter innvielsen av St. Svithuns katedral i Winchester. Stavanger domkirke var fylt til trengsel. Siden den gang har menigheten to ganger årlig fått feire messe i domkirken. Med økende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa har antallet medlemmer økt ekstremt for den katolske kirken i hele Norge. I 1967 var det rundt 130 katolikker i byen. Veksten fra 1997, da det var 2854 medlemmer i menigheten, frem igjennom hele starten på 2000-tallet har vært stor og man regner i dag med at det er over 6000 medlemmer i menigheten. Helt siden 1996 har menigheten arbeidet med planer om utvidelse av kirken. Den sterke medlemsveksten førte til at man ønsket å utvide dagens kirke i tillegg til å starte med flere andre messesteder (blant annet på Jørpeland, i Sandnes, Egersund og andre kirker som man leier i Stavanger). Menigheten startet etter en lengre søknadsperiode utvidelsen av kirkebygget i 2010. Blant annet på grunn av spørsmål om de nærliggende eldre trehusene på tomten. Kirkebygget fra 1983 ble regnet som Stavangers mest gjennomførte postmoderne bygning. Kirken utvides i sør og dette er en videreføring av den eksisterende kirkens formspråk, og planene er utarbeidet av LINK arkitektur AS. Utvidelsen av kirken ble utsatt en del ganger, men den nye, utvidede kirken ble innviet av biskop Bernt Eidsvig 6. oktober 2012. Man har også startet å feire messer i Sandnes og har planer om å etablere en kirke også her. Referanser. Svithun Globus II. På slutten av 1980-tallet innledet USA og Norge et samarbeid om å sette opp en radarstasjon i tillegg til den luftforsvaret hadde på Vårberget, dette samarbeidet ble brutt og amerikanerne satte opp den aktuelle radaren som ble kalt "Have Stare", på flybasen Vandenberg i California. I 1995 ble norske og amerikanske myndigheter enige om å flytte Have Stare til Vardø. Flyttingen skjedde 1999 og radaren var operativ i 2001. Radaren er utviklet i og eies av USA, men opereres av norsk personell. Ettersom radaren kun befinner seg rundt 40km fra den russiske grensen, der Russland har store militære baser, har det ført til flere diplomatiske belastninger mellom Norge og Russland. Senest i 2000 hevdet en russisk general at Vardø var blitt et atommål. Den russiske generalen Leonid Ivasjov sa på Dagsrevyen sommeren 2000 at Russland har programmert taktiske atomvåpen til å angripe Vardøradaren. Det samme mente den uavhengige russiske forsvarseksperten Pavel Felgenhauer, nå skribent for Novaia Gazeta: – Denne radaren sees på som en stor strategisk trussel. (Dagbladet 8.6.07) Kunstrock. Kunstrock ("Art rock") er en bestemt kunstnerisk form for rock. Termen blir i dag ofte brukt om en konkret symfonisk form for progressiv rock, med Roxy Music som et eksempel. Noen ganger brukes kunstrock mindre snevert, som et synonym for symfonisk rock eller progressiv rock, med Genesis og Yes som typiske eksempler. Begrepet er ofte brukt for å referere til tidlig eksperimentelt arbeid som hadde rot i popmusikken. Dette er meget strukturert musikk, men også eventyrlig og noen ganger hard eller tung i uttrykket. I denne kategorien finner vi band som kan ha vært borti mange andre sjangrer i tillegg. Art punk. Art punk er et sjangerbegrep gitt til kunstneriske, eksperimentelle, eller avant garde-inspirerte punkrock-band, som fokuserer på å være mer originale og utfordrende enn vanlige punkeband. Noen art-punk band benytter seg av elementer fra blant annet blues, jazz eller folkemusikk. Art-punk band generelt høres veldig energiske ut, og har ofte poetiske eller kryptiske tekster. Historie. New York er byen som er mest assosiert med art-punk. Nevneverdige innflytelser til stilen er The Velvet Underground og The Doors. Etter punkrockens utvikling rundt 1977, mente punkeband at punk skulle handle om simple, rå, korte, tre-grepete sanger, muligens med intensjonen om at de fleste skulle være i stand til å spille musikken. Noen eksempler av slike band inkluderer Ramones, Sham 69, og Sex Pistols. Samtidig var det en del punkeband som eksperimenterte med mer komplekse sangstrukturer og varierte instrumenter, som for eksempel synthesizeren. Noen av disse inkluderer Wire, Talking Heads, og Suicide. St. Olav domkirke (Trondheim). St. Olav domkirke i Trondheim er Trondheim katolske stifts domkirke. Menigheten ble grunnlagt i 1902 og flyttet inn i den nedlagte lokomotivvognhallen til Trondheims første jernbanestasjon, som lå på samme sted som den nåværende kirken, like ved Elgeseter bro. Den ombygde vognhallen tjente som menighetens kirke, tilsluttede bygninger som prestebolig, skole foreningslokale. Menigheten vokste og en større kirke trengtes og ble innviet i 1973. Håkon Bleken sto for innvendig utsmykning. Siden 1973 har menigheten vokst ytterligere og stiftet hadde i underkant av 2000 medlemmer i Trondheim og omkring 6000 i nærregionen. I flere år han kirken vært for liten for menigheten og har manglet tilstrekkelig isolasjon. Videre har den bygningsmessige forfatningen blitt for dårlig, hvor blant annet stålkonstruksjonen er gjennomrustet. Midlertidig rivingstillatelse ble gitt så tidlig som i 1994, men biskop Georg Müller skrinla alle planer om ny kirke. Etter Müllers avgang i 2009 opprettet biskop Bernt Ivar Eidsvig en byggekomité, ledet av Egil Mogstad. I mai 2010 kunngjorde Eidsvig at Eggen Arkitekter AS i Trondheim har fått oppdraget med å bygge ny kirke. Disse planene forutsetter at den nåværende kirken rives. Målsetningen er at en ny kirke kan vigles i 2014, på tusenårsminnet for St. Olavs omvendelse og dåp i Rouen. Den nye kirken skal underordnes naboen Nidarosdomen, men bygges som en treskipet basilika med saltak på midtskipet. Bare midtskipet skal være møblert med stoler til daglig, mens også sideskipene møbleres ved større anledninger. Meir Kahane. Meir Kahane (født 1. august 1932 i New York, død 5. november 1990) var en amerikansk-jødisk ortodoks rabbiner og grunnlegger av den høyreekstreme terrororganisasjonen Jewish Defence League (JDL) som han ledet fra grunnleggelsen i 1968 og til 1985. Kahane ble født i New York av jødiske foreldre med østeuropeisk bakgrunn. Han ble tidlig en aktivist for sionismen, og jobbet særlig for å sikre at russiske jøder kunne emigrere til Israel i tråd med Israels lov om retur. På 1960-tallet sluttet han seg til FBIs COINTELPRO-program, med særlig oppgave å overvåke motstandere mot Vietnam-krigen. I 1968 grunnla han JDL, visstnok som respons mot Black Panther Party. På denne tiden hadde han forbindelser med mafiafamilien Colombo og Mossad. Kahane emigrerte til Israel i 1971 hvor han dannet han partiet Kach, og ble innvalgt i Knesset i 1984, en plass han mistet da partiet som det hittil eneste i Israel ble erklært for å være rasistisk. Kahane mente at det palestinske folket er en konstruksjon, en blanding av ulike arabiske folkegrupper, og mener derfor at de bør deporteres fra Israel og de okkuperte områdene. Han mente at rabbinerne skulle gis mer makt, og ortodoks jødisk lovgivning, kjent som Halakha, skulle ligge til grunn for lovverket. Av konkrete lovforslag innebar dette forbud mot misjonærer fra andre religioner, forbud mot salg av grisekjøtt og forbud mot seksuell omgang mellom jøder og «goyim» (hebraisk og jiddisk betegnelse på ikke-jøder). Kahane var i tenårene en varm tilhenger av den sionistiske høyreideologen Vladimir Jabotinsky som flere ganger besøkte hans foreldre da han var barn. Etter at han emigrerte til Israel ble det stadig vanskeligere å lede JDL, men han fungerte formelt som formann frem til Irv Rubin overtok i 1985. Etter å ha blitt ekskludert fra Knesset grunnla han i 1987 Tora-skolen Yeshivat Haraayon Hayehudi. Kahane ble drept etter en offentlig tale i USA. El Sayyid Nosair ble først anklaget, men senere frikjent (Men da han i 1993 ble dømt for medvirkning til angrepet på World Trade Center i New York i 1993 var også drapet på Kahane en del av dommen). Kahana tok også til orde for å etablere et «Stor-Israel», noe som ville omfatte deler av både Libanon, Syria, Irak og Jordan. Støttespillere. Den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein var en av Kahanes sterkeste tilhengere, og handlet under inspirasjon av Kahanes ideologi da han i 1994 drepte 29 palestinere i en moske på Hebron. Tidlig på 1970-tallet ble Bob Dylan anklaget for å være en støttespiller til Rabbi Meir Kahanes Jewish Defense League. I et intervju i Time Magazine uttalte Dyland "He's a really sincere guy. He's really put it all together.". Canterbury (musikksjanger). Canterbury er en stilart innenfor engelsk progressiv rock. Begrepet betegner musikken til band fra Canterbury i England, band som stort sett var aktive på 1970-tallet. Dette var blant de tidligste former for progressiv rock, gjerne ispedd typiske jazz-elementer, og gruppene hadde en typisk engelsk klang i lydbildet. De mest kjente band fra denne perioden er Caravan, Gilgamesh, Soft Machine, Hatfield and the North, Gong og National Health. USAs ambassade i Oslo. Amerikas forente staters ambassade i Oslo er USAs diplomatiske representasjon til Norge. Ambassadebygningen har adresse Henrik Ibsens gate 48. __NOTOC__ Norsk-amerikansk diplomatisk historie. Ved unionsoppløsningen i 1905 var USA et av de første land til å anerkjenne Norge som selvstendig stat, og etablerte diplomatiske forbindelser til Norge samme år. Ambassadebygningen. Ambassadens nåværende bygning i Henrik Ibsens gate ble tegnet av den finsk-amerikanske arkitekten Eero Saarinen, som også har tegnet USAs ambassade i London. Bygningen stod ferdig i 1959. Økte krav til sikkerhet har ført til at ambassaden har oppført gjerder og hindre rundt bygningen for å begrense muligheten for terroristangrep. Amerikanske myndigheter har også implementert et Surveillance Detection Program som blant annet tar sikte på å avdekke mulig aggresjon mot ambassaden. Gjennom en reportasje i TV 2 ble det kjent at nordmenn medvirket til overvåkning av norske borgere på vegne av ambassaden, saken ble kjent som ambassadesaken og ble henlagt som intet straffbart forhold av statsadvokaten i juli 2011. Planlagt nytt ambassadeanlegg. Gjennom flere år har det pågått en utredning for å avklare hvor en fremtidig amerikansk ambassade bør ligge. I desember 2005 vedtok Oslo bystyre at ambassaden skal tilbys nytt ambassadeområde i Husebyskogen, ved en avstemming hvor Tom Pape (Ap) og Ane Willumsen (V) stemte for forslaget og dermed sikret flertall for forslaget til tross for at deres partier hadde motsatt standpunkt. Aksjon Vern Husebyskogen, ledet av Margrethe Geelmuyden, har motsatt seg en amerikansk ambassade i Husebyskogen og har samlet underskrifter fra et stort antall lokale innbyggere. Etter en omstendelig planleggings- og godkjenningsprosess, der til og med Høyesterett var inne og kom med en kjennelse til fordel for de amerikanske flytteplanene, var arkitektplanene for den nye ambassaden klare i begynnelsen av 2010. Den nye ambassaden vil bestå av et kontorbygg, et bolighus for deler av vaktstyrken, tre inngangspaviljonger, og en underjordisk støttebygg. Utformingen av kontorbygget er utviklet med tanke på de lokale forholdene og for å fremheve de deler av bygningen som har offentlig betydning. I den omkringliggende hagen vil et elveleie bringes tilbake til sitt naturlige løp. Liste over ambassadører og ministre. Før 1942 hadde USA kun ministre i Norge. One Piece. er en japansk manga- (tegneserie) og animeserie (animasjonsserie) som er skapt og skrevet av Eiichiro Oda. "One Piece" handler om eventyrene til den unge piraten Monkey D. Luffy og hans mannskap. Mangaen startet kapittelvis i den 34. utgaven av det japanske tegneseriemagasinet "Weekly Shonen Jump" i 1997. En animeeserie som er produsert av TOEI Animations hadde premiere i 1999 på Fuji TV og pågår fortsatt. Mangaen blir utgitt i norsk utgave av Schibsted Forlagene. Innledning. Historien begynner med å fortelle om mannen Gol D. Roger (bedre kjent som Gold Roger), kjent som selveste sjørøverkongen, den sterkeste sjørøver som noensinne har levd og som hadde tilegnet seg både rikdom, berømmelse og makt. Han var døende og ble tatt til fange/gav opp seg selv til Marinen og dømt til døden. Mens han sto på skafottet avslørte han for folkemengden som så på at han hadde gjemt bort en skatt, kjent under navnet "One Piece", og han oppfordret de som ville ha den til å dra ut på leting. Disse ordene ble startskuddet for «sjørøvernes gullalder», hvor utallige pirater satte seil på havet i håp om å finne Gold Rogers skatt og dermed bli den nye sjørøverkongen. Flere år etter Gold Rogers død er sjørøvernes gullalder ennå i full gang og drømmen om å finne One Piece lever hos mange. Den unge mannen Monkey D. Luffy drømmer om å finne One Piece og bli den største av alle pirater. Hans store forbilde er piraten «Shanks den Røde» som slo seg ned i Luffys fødeby for en tid da Luffy var en ung gutt. En dag kom Luffy til å spise en såkalt «djevelfrukt» som Shanks' pirater hadde med seg, og den hadde den besynderlige virkningen at Luffys kropp ble til gummi og dermed også meget spenstig og elastisk. Men djevelfrukten medførte også at Luffy aldri kunne lære å svømme, ettersom havet støter vekk de som har spist en slik frukt. Da Luffy senere ble hivd på havet av en hensynsløs fjellrøver og angrepet av et gigantisk sjøuhyre, ville han blitt drept om ikke Shanks hadde dukket opp og reddet ham. Redningen kostet imidlertid Shanks den ene armen. Shanks og hans mannskap forlot landsbyen kort tid senere for å dra ut på nye tokter, men først ga han Luffy stråhatten sin, med beskjed om at han kunne få låne den frem til den dagen han ble en stor pirat. Luffy sverget på å finne gullskatten One Piece og bli den nye sjørøverkongen. Ti år etter denne hendelsen drar Luffy ut på sjøen i en liten båt med Shanks' stråhatt på hodet og går i gang med å lete etter et mannskap til sin ferd. Handlingen i serien starter her, 22 år etter Gold Rogers død. Vekst og popularitet. Eiichiro Oda markerte seg første gang da han som 17-åring i 1992 vant en ærespris i "Tezuka Awards" (en konkurranse som avholdes av Shonen Jump). Året etter vant Oda en "Hop Step Award" (en pris som deles ut av "Shonen Jump" til talentfulle tegnere en gang i måneden) for serien "Ikki Yakou". Det var også i Shonen Jump han debuterte med "One Piece" som siden er blitt den tredje bestselgende mangaen i "Shonen Jump"s historie, og en av Japans mest populære og solgte titler. Oda hadde egentlig planlagt at "One Piece" skulle pågå i fem år, der han allerede hadde tenkt ut en slutt; men historien fortsatte utover hans forventninger, og dens popularitet har økt enormt. "One Piece" er den første serien man leser i "Shonen Jump", som er et tegn på hvor populær den er. Den gjorde også at "Shonen Jump" opplevde en økning i salgstallene for første gang på elleve år. Opprinnelse. I tiden mellom 1996 og 1997 tegnet Eiichiro Oda tre separate, manga-kapitler, alle med grunntanken om at historien skulle være om pirater. De tre kapitlene representerer arbeidet Oda begynte på etter å ha fått ideen om en manga som skulle handle om pirater. Mye av inspirasjonen hentet han fra sine egne interesser fra barndommen. Allerede som ungdomsskoleelev hadde han begynt å tegne skisser i en notisbok til ideen sin. Da han flere år senere arbeidet som assistent for Nobuhiro Watsuki (forfatteren av "Rurouni Kenshin") begynte han se på hvilke ideer til mangaen han skulle bruke. Resultatet ble de tre separate manga-kapitlene, som alle tre ble utgitt i Shonen Jump og som alle tre fikk navnet "Romance Dawn", selv om det var det tredje og siste kapitlet som endte opp med å bli det aller første kapittlet i serien One Piece. Romance Dawn, versjon 1. Denne versjonen er på 46 sider og ble utgitt som en såkalt «One-shot-tegneserie» (en tegneserie som blir gitt ut i sin helhet uten fremtidig fortsettelse) i sommerspesialutgaven av Shonen Jump den 4. august 1996. Denne versjonen ble senere trykket på nytt og gitt ut i boken "One Piece RED: Grand Characters" i 2005. Boka inneholder også kommentarer fra Eiichiro Oda selv og diverse fakta om serien og figurene i den. I boka omtales versjon 1 av Romance Dawn som kapittel null i serien. Dette kapittelet har flere likheter med versjon 3, som ble den endelige starten på One Piece. Hovedpersonen Monkey D. Ruffy er på plass med mange av sine karakteristiske egenskaper, og utseendet ligger tett opptil slik han kom til å se ut senere. Ruffys store forbilde, sjørøverkapteinen Red-Haired Shanks (kjent som Shanks den røde på norsk) er også med, og det er også grunnen til Ruffys store beundring for Shanks. Allikevel er det flere elementer fra den endelige versjonen som mangler. Ruffys hovedmotiv for å bli pirat er ikke å finne en stor skatt og bli sjørøvernes konge, men rett og slett å dra på eventyr. I denne versjonen deles dessuten pirater inn i to grupper: onde pirater som kun bryr seg med å plyndre og røve, og gode pirater som søker etter eventyr. I den endelige versjonen nevnes ikke en slik inndeling. Romance Dawn, versjon 2. Versjon 2 av Romance Dawn er på 45 sider og ble første gang gitt ut i utgave nr. 41 av Shonen Jump. I 1998 ble den gitt ut på nytt i samlingsverket "WANTED!" Denne versjonen har flere likheter til versjon 3 enn sin forgjenger. Ruffys personlighet og utseende ligger betydelig nærmere sluttresultatet enn tidligere. De spesielle evnene han besitter som følge av å ha spist en «djevelfrukt» er også mer uttalt. En merkbar forandring fra den første versjonen er at sjørøverkapteinen Shanks den Røde ikke er med her. Hans rolle som den som redder Ruffys liv og gir ham den velkjente stråhatten er overtatt av en ny figur, Ruffys bestefar (som også er med i selve serien, men med en annen rolle). Som i versjon 1, dukker det opp en sterk kvinnelig figur, som minner mye om et medlem av Ruffys mannskap i den endelige versjonen. Inndelingen i onde pirater som kun plyndrer og røver og de gode piratene som kun søker eventyr brukes også her og Ruffys motiv for å bli pirat er stadig kun å dra på eventyr, heller enn å søke et spesielt mål. Romance Dawn, versjon 3. Dette er den endelige versjonen av Romance Dawn og ble det første kapitlet i serien One Piece. Den ble første gang gitt ut i 1997 i utgave nr. 34 av Shonen Jump. Kapittelet ble sammen med kapittel 2 til 8 gitt ut i den første tegneserieboken i serien (som også fikk navnet «Romance Dawn»). Kapittlet er kjent under navnet «Eventyret begynner» på norsk. Manga. Mangaen utgis i Japan i magasinet "Weekly Shonen Jump", som også utgir serien i USA. I dette magasinet gis et nytt kapittel av serien ut hver uke, men antallet kapitler som gis ut på årlig basis er ikke jevnt, blant annet grunnet personlige pauser og avbrekk i skrivingen til Eiichiro Oda. "Shonen Jump" utgis også i flere andre land, men "One Piece" er ikke med i alle disse versjonene. Flere steder gis imidlertid serien ut i egne pocketbøker, såkalt "Tankōbon"-format hvor flere kapitler er samlet i samme bok. Disse bøkene kjennetegnes av å være trykket på papir av bedre kvalitet enn i "Shonen Jump", i tillegg til å inneholde ekstramateriale som man ikke finner i magasinutgivelsene, blant annet interessante opplysninger om serien og flere av figurene. Disse seriebøkene gis ut i Japan med to til tre måneders mellomrom. Når man har nådd et visst antall kapitler fra "Shonen Jump" siden forrige bokutgivelse, utgis de foregående kapitlene samlet i en ny seriebok. Timeskip. I Kapittel 598 skjer det et såkalt "timeskip" hvor serien hopper to år frem i tid. Schibukaien Bartholomew Kuma møter stråhattene på Saboady Archepolageu og sender dem til hver sin isolerte øy, i denne perioden får vi ikke vite noe særlig om noen andre enn Luffy som ender opp på Amazon Lily, en øy bebodd av kunn kvinner. Etter en stund der får han vite at broren Ace er i fangenskap i den uutbrytelige undervanns-fengselet Impel Down og skal henrettes, han får hjelp til å skynde seg dit og sloss seg gjennom fem forskjellige nivåer til dit Ace sin celle er men får vite at han blir ført til Marineford (hoved basen til marinen) og får med seg mange av dem som er fanget i Impel Down til Marineford. Ved Marineford har yonkoen Edward Newgate bedere kjent som "Whitebeard" startet en krig med marinen for å ha fanget en av "sønnene" hans. Etter krigen bestemmer Luffy seg for å utsette oppmøtet fra tre dager til to år og i den tiden får alle i mannskapet beskjed om å trene intenst. Etter to år skifter de fleste utseende og de som regnes som de svakere i mannskapet blir omtrent like sterk som Sanji og Zoro var før timeskipet og Sanji, Luffy og Zoro er selvsagt enda sterkere enn det igjen. I Norge, hvor "Shonen Jump" fra og med 26. februar 2007 ikke lenger gis ut, blir serien kun gitt ut i slike tegneseriebøker. Disse gis ut av Schibsted Forlagene en gang i måneden. Så langt er 45 bøker gitt ut i Norge. Hver bok inneholder i snitt ti kapitler. I Japan er per 4. juni 2008, 50 bøker gitt ut (491 kapitler). I tillegg er det gitt ut ytterligere tretten kapitler (492-504) som ennå ikke er samlet i en tankōbon-bok. I USA, hvor "Shonen Jump" ennå gir ut nye kapitler, er det så langt gitt ut 17 bøker (155 kapitler) Mangaen utgis i dag på over 20 språk i omtrent like mange land. SBS. SBS (forkortelse for "shitsumon wo boshu suru", 質問を募集する, «[jeg] mottar spørsmål»), også kalt fanpost-hjørnet eller fanpost-side på norsk, er en svar- og spørsmålsside som startet i seriebok nummer fire av mangaen. Her svarer Eiichiro Oda på spørsmål fra leserne og avslører iblant nyttige opplysninger og detaljer om historien og figurene i serien. Blant annet ble alderen på hvert enkelt medlem av Ruffys mannskap avslørt her. Oda har også en vane med å komme med humoristiske svar på spørsmål som det ellers ville vært umulig å komme med et ordentlig svar på. Anime. I 1999 debuterte animasjonsserien av "One Piece" i Japan. Den blir produsert av animasjonsstudioet Toei Animation. Per 1. desember 2008 er 378 episoder av animen blitt sendt i Japan. I tillegg er det laget flere spesialepisoder og til sammen ti filmer. Animasjonsserien holder seg for det meste tro til historien i mangaen med unntak av ekstraepsisoder (såkalte "fillere") som blir sendt med ujevne mellomrom for å hindre den fra å ta igjen mangaen. Disse ekstraepisodene inneholder derfor ofte historier som ikke er med i mangaen. Noen få av dem er derimot laget ut fra små ekstrahistorier som står på tittelsiden på hvert kapittel i mangaen. De forteller gjennom bilder hva som skjer med figurer som hovedpersonene har truffet tidligere i handlingen Animen har også blitt oversatt og dubbet på flere språk, og blir i dag sendt i flere land, deriblant USA og Frankrike. I USA er det laget to versjoner, hvor den første varer frem til episode 104, siden dubbingen ble stoppet etter dette. Denne versjonen var det selskapet 4Kids Entertainment som sto bak, men den har fått kritikk for de mange endringene som ble gjort i forhold til den japanskspråklige versjonen for å gjøre serien mer barnevennlig. Denne amerikanske versjonen blir sendt på TV-kanalen Cartoon Network, men bare frem til episode 104. Selskapet FUNimation Entertainment annonserte i april 2007 at de hadde fått lisens på serien, og at de var i gang med å dubbe episode 144 til 205, med premiere på Cartoon Network i USA på høsten 2007. FUNiamtions versjon av One Piece startet å sende på amerikansk Cartoon Network den 29. september 2007 Denne versjonen har færre endringer og sensureringer enn den fra 4Kids; i tillegg skal episodene i mai 2008 utgis på DVD i Nord-Amerika med innholdet usensurert. I begynnelsen av februar 2008 ble også filmen «Episode of Alabasta: The Desert Princess and the Pirates» (oversatt fra japansk) sluppet i USA under tittelen "The Desert Princess and the Pirates: Adventures in Alabasta". Filmen er en gjenfortelling av fortellingen om Stråhattenes eventyr i kongeriket Alabasta og selges usensurert. Stråhattpiratene. «Stråhattpiratene» – eller «Straw Hat Pirates» som de også kalles – er navnet på piratmannskapet som handlingen i serien følger. Mannskapets kaptein er hovedpersonen Monkey D. Luffy og teller i den norske versjonen av mangaen for tiden sju medlemmer. I den japanske og engelske versjonen har et åttende medlem rukket å slå seg til mannskapet, men personen vil ikke bli nevnt her, da dette medlemmet dukker opp senere i serien. Alle i mannskapet besitter fabelaktige evner innenfor ett eller flere talenter og flere av dem har en umenneskelig fysisk styrke. I kraft av å være pirater er de alle fredløse og etterlyst av marinen og verdensregjeringen, og den samlede dusøren på dem har i løpet av handlingen rukket å stige flere ganger. Et kjennetegn ved mannskapet er at alle medlemmene har en drøm de streber etter å oppfylle og som er selve drivkraften i livet deres, og også det som gjorde at de sluttet seg til Luffy. Alle medlemmene har gjennomgått store tragedier i barndommen (for mange av dem har det omfattet dødsfall) hvor en eller flere personer som de så opp til og var svært glad i, ble rammet. Deres drømmer medfører for dem alle at de må seile gjennom Grand Line; for noen av medlemmene er dette fordi de leter etter noe som bare kan finnes i Grand Line, mens det for andre er fordi de søker å samle seg kunnskap rundt et spesielt emne. Under følger en oversikt over medlemmene av Stråhattpiratene. Monkey D. Luffy. Monkey D. Luffy (モンキー・D・ルフィ "Monkī D. Lūfi"), skrevet som Monkey D. Luffy i den engelske versjonen av mangaen, er hovedpersonen i serien og er grunnlegger av og kaptein over Stråhattpiratene. Luffy har satt som sitt mål å finne Gold Rogers skatt One Piece og bli den nye sjørøverkongen. Ifølge Eiichiro Oda er Luffy 17 år gammel og født 5. mai Luffy er alltid svært optimistisk og setter sitt mannskap over alt annet. Han har en vane med å se enkelt og barnslig på situasjonen og imponeres lett av de enkleste ting. Han kan også mange ganger gjøre og si meget dumme ting som ofte gjør mannskapet oppgitt over eller rasende på ham. Til tross for dette har han en ustoppelig besluttsomhet, optimisme og mot og vil gjøre alt for å beskytte sine venner. Mannskapet respekterer ham egentlig høyt, vel vitende om at han flere ganger har reddet dem ut av livsfarlige situasjoner. Hans enkle måte å se ting på, gjør at han vet hva som må gjøres i farlige situasjoner uten å frykte konsekvensene. Blant annet nærer han ingen frykt for døden, og er til og med vist å glise i dødelig livsfare. Roronoa Zoro. Roronoa Zoro (ロロノア・ゾロ "Roronoa Zoro") er den første som slutter seg til Luffy på hans ferd og blir en del av hans mannskap og er mannskapets sverdkjemper. Zoro er i følge Eiichiro Oda 19 år gammel og født 11. november. Hans drøm er å bli verdens sterkeste sverdmester. For å få til det må han beseire verdens sterkeste sverdkjemper, Hawk-Eye Mihawk også kjent som Mihawk Dracule I 4kids versjonen, en av «de syv Schibukaiene» oversatt til "Warlord" i den Engelske versonen. Zoro er mester i bruk av tre katanasverd på en gang i kamp (kjent som "santōryū", som betyr «tresverd-stil»). Når han kjemper med tre sverd holder han to av dem i en hånd hver og det tredje i munnen. I tillegg til å besitte utrolig raske reflekser og utmerkete ferdigheter i fekting, kan Zoro aktivere flere kraftige sverdteknikker som kan beseire flere motstandere på en gang. Han har også stor fysisk styrke som tydeligvis ikke befinner seg langt bak Luffys. Kjennetegnet hans er tørkleet han går med rundt overarmen og skjerfet han bærer rundt magen. Når han går i kamp mot en motstander og virkelig mener alvor, binder han ofte tørkleet rundt hodet, et tegn på at motstanderen har hans fulle oppmerksomhet. Usopp. Usopp (ウソップ, "Usoppu") er mannskapets skarpskytter og kjennetegnes av sin lange særegne nese og de spesielle skytterbrillene han ofte går med. Han er den tredje personen til å slutte seg til Luffys mannskap, er 17 år gammel og har fødselsdag 1. april. Hans drøm er å bli en modig kriger på havet, slik han anser sin far Yasopp for å være. Usopp er kjent som en uhelbredelig lystløgner som serverer skrøner med han selv som den modige helt og eventyrer. Han kan bli svært redd når han står ansikt til ansikt med farer og går ikke av veien for å lyve i sine forsøk på å slippe unna kamper. Samtidig kan han også være særdeles besluttsom når anledningen krever det. Sammen med Nami er Usopp den eneste i mannskapet som ikke besitter abnormt stor fysisk styrke eller har spist en djevelfrukt, men han kompenserer for dette med sine utmerkede ferdigheter innen skarpskytting og treffsikkerhet. Han brukte en egenlaget slynge med stor variasjon innen ammunisjon; alt fra råtne egg og chilisaus til shuriken og kraftige eksplosiver fram til kapittel 598 i mangaen. Etter dette har han brukt planter som sitt våpen. Hans fysiske styrke er liten, men hans evne til å utholde skader er eksepsjonell og har reddet livet hans flere ganger. Usopp er også en rask løper, som han ofte har fått bruk for. Sanji. Sanji (サンジ, "Sanji") er mannskapets kokk og er ansvarlig for all matlagingen om bord. Han er den fjerde som slutter seg til Luffys mannskap. Sanji har halvlangt gult hår som dekker det ene øyet (dette øyet vises aldri), går ofte i svart skjorte og kan nesten alltid sees med en tent sigarett i munnen. Sanjis drøm er å finne det myteomspunnede havet "All Blue", som visstnok skal være bebodd av fiskeslag fra alle de fire havområdene i verden. Han er 19 år gammel, født 2. mars og er den eneste i mannskapet som ikke er født i "East Blue", selv om han vokste opp der. Sanjis evner som kokk er formidable og hans matretter holder alltid en meget god standard. Han vokste opp på den flytende restauranten «Baratie» som lærling til den tidligere piratkapteinen Zeff Rødfot (orig: «Red-Foot Zeff»), som var kjent for styrken i det ene benet sitt; den gjorde ham i stand til å knuse klipper med bare foten. Sanji har selv mestret denne kunsten og sloss kun med beina, da han ikke vil risikere å skade hendene siden de er viktige i kokkeyrket. Angrepene Sanji utfører med beina er meget kraftig og fleksible og han har gitt dem navn etter forskjellige kulinariske begreper (de fleste på fransk) eller kroppsdelene som de rammer. Ifølge Eiichiro Oda er Sanjis spark kraftige nok til å knuse 21 baseballkøller med ett treff Sanji er også kjent for å være en uhelbredelig kvinnesjarmør som fort mister fokus når han får øye på en attraktiv kvinne. Han har stor respekt for kvinner han blir forelsket i og nekter å sloss mot kvinner generelt, selv når de er hans fiender. Nami og Robin er to av dem han har falt for og han er alltid høflig når han tiltaler dem, til forskjell fra når han snakker til Zoro, som han til tider står på svært dårlig fot med. Nami. Nami (ナミ, "Nami") er mannskapets navigatør og karttegner. I mangaen er hun det andre fremtidige medlemmet av mannskapet som vises i handlingen, i animen derimot er hun faktisk det første fremtidige medlemmet som dukker opp i handlingen (selv om hun på det tidspunktet ikke møter Luffy). I begge versjoner av serien er hun nummer to av mannskapet til faktisk å møte Ruffy, som hun inngår et kompaniskap med, men uten å regne seg som et reellt medlem av hans mannskap. Hun seiler sammen med mannskapet frem til hendelsene rundt Zoros møte med verdens sterkeste fektemester, hvorpå hun helt uventet forlater mannskapet. Hun slutter seg først permanent til dem en tid senere. I løpet av tiden hun tilbringer sammen med mannskapet som deres kompanjong, rekker enda et medlem å slutte seg til Luffys ferd (Usopp). Det at hun etter dette forlater mannskapet for deretter å senere slutte seg til det som et permanent medlem, gjør henne til den andre personen til å seile med Luffy men den fjerde til å faktisk slutte seg til mannskapet (etter Usopp og Sanji). Nami er 18 år gammel og født 3. juli Som mannskapets navigatør og karttegner er det Nami som staker ut mannskapets seilkurs og finner ut hvor de skal dra. Hennes største drøm er å tegne et kart over hele verden, og i det øyemed tegner hun kart over alle områdene mannskapet drar til. Hennes evner som navigatør og karttegner er formidable og hun blir regnet som en av de aller beste i serien på dette området. Hun har mye av æren for at mannskapet har greid seg gjennom de lumske klimaforholdene i Grand Line. Nami er også et av de klokeste medlemmene av Stråhattpiratene og på grunn av Luffys vanligvis barnslige oppførsel er det derfor Nami som mer eller mindre har kommandoen når mannskapet seiler. Tony Tony Chopper. Tony Tony Chopper (トニートニー・チョッパー, "Tonī Tonī Choppā") er mannskapets lege og er ansvarlig for tilbreding og oppbevaring av medisinene ombord. Han er 15 år gammel og er født på julaften. Chopper er et reinsdyr med et menneskes intelligens og kjennetegnes av den iøynefallende hatten han går med rundt geviret samt den blå nesa. Han er den femte til å slå seg til Stråhattpiratene og drømmer om å bli en lege som kan kurere alle sykdommer. Hans evner som lege er på et svært høy nivå og er til god hjelp for mannskapet. Chopper er det eneste medlemmet av Stråhattpiratene som ikke er et menneske og ble født på en øy med kaldt vinterklima. Under oppveksten ble han skydd av sine artsfrender fordi nesen hans var blå, og ble utstøtt fra flokken. Senere fikk han i seg en djevelfrukt (ヒトヒトの実, "hito hito no mi", «menneske-menneske-frukt»), som gjorde ham i stand til å forvandle seg til en menneskelignende form når han ville, samt tenke og snakke som et menneske. Ensom, forlatt og hardt skadet ble han en dag funnet av mannen doktor Hiluluk, som lærte han opp i sitt yrke (selv om han av mange ble sett på som en kvakksalver). Da Hiluluk senere døde under tragiske omstendigheter, ble Chopper oppdratt og lært opp videre som lege av en god venninne av den avdøde frem til han møtte Stråhattpiratene og ble invitert til å slutte seg til dem. Chopper er naiv med et barns uskyld og har lett for å tro det meste han blir fortalt, selv når det er Usopps skrøner han hører. Som Usopp blir han også fort skremt når han hører om eller står overfor farer, men kan være meget besluttsom når anledningen krever det. Djevelfrukten han åt gir ham evnen til å veksle mellom seks forskjellige former. Han har også utviklet et spesielt stoff i form av små kuler han kaller "Rumble Balls". Disse gir ham tilgang til ytterligere en meget kraftige form, imidlertid varer virkningen av hver "Rumble Ball" bare i tre minutter. I tillegg har han en svært effektiv og følsom luktesans, og han kan snakke med dyr. Nico Robin. Nico Robin (ニコ・ロビン, "Niko Robin") er arkeolog og historiker og er den sjette til å slå seg sammen med Luffy. Hennes drøm er å finne den mystiske «Rio-poneglyfen», en stor stein med poneglyf-inskripsjoner som visstnok skal ligge på den samme øya i Grand Line hvor "One Piece" ryktes å være gjemt. Hun er 28 år gammel og er ifølge Eiichiro Oda født 6. februar. Til forskjell fra resten av mannskapet er Nico Robin både moden og rolig, og er rolig og analyserende heller enn panikkslagen når farer truer, og mens andre får overdimensjonerte uttrykk av skrekk eller raseri i ansiktet holder hun alltid sitt i normale folder. Som selvutdannet arkeolog og historiker er hun meget intelligent og også høflig og vennlig og deltar ikke de utallige kranglene og skøyerstrekene som finner sted ombord. Hun er en av de svært få (muligens den eneste) i verden som kan tyde det mystiske poneglyf-skriftspråket, et utdødd språk som uttrykkelig forbys av verdensregjeringen å lære seg, under trussel om svært hard straff. Robin har derfor hatt mye problemer med verdensregjeringen og har opplevd mye vondt i løpet av oppveksten. Da Stråhattpiratene møtte henne arbeidet hun for skurken Sir Crocodile – et tidligere medlem av de syv samuraier – under kodenavnet «Miss All Sunday», men etter Crocodiles nederlag for Ruffys hånd sluttet hun seg til mannskapet. Nico Robin har stor respekt for historien og minner fra den og beskytter dem med livet som innsats hvis noe truer med å ødelegge dem. Hun er det tredje medlemmet av mannskapet som har spist en djevelfrukt, som i hennes tilfelle har gitt henne evnen til å gro kopier av kroppen sin på en hvilken som helst overflate innenfor en viss avstand. I kamp gror hun ofte kopier av armene på fienden for deretter å uskadeliggjøre dem via kraftige brytegrep som fjerner behovet for å gå i nærkamp. Antallet kopier bestemmer hun ved å si frem antall (på spansk) og deretter ordet «fleur» (fransk for «blomst»). Ordet «blomst» henspiller til djevelfruktens navn, ハナハナの実, "hana hana no mi", «blomst-blomst-frukt» ("hana" kan også bety «nese») Franky aka Cutty Flam. Franky møter vi i den vakre fontene/vann-byen Water 7 og han blir den syvende til å bli med i stråhattene.han er en cyborg, å alle tror at det er endjevelfrukt første gang Stråhattbanden ser ham. Hans egentlige navn er Cutty Flam, men alle kaller ham Franky, og i tillegg til at han går i speedos er han også en nesten fullstendig cyborg med drikkevarer som bensin. Avhengig av hvilken drikkevare det er har han forskjellige personligheter. F eks med te blir han veldig avslappet og en fredsmegler, derimot med Cola er han sitt virkelige seg og en slåsskjempe. Franky var en sønn av en pirat og ble forlatt i Water 7 som en fireårig gutt. Der ble han oppdaget av mester skipsbyggeren Tom som så hans potensial, og Franky ble hans lærling sammen med Iceburg. Deres firma het Toms arbeidere. De drev sin virksomhet i noen år inntil Dømmeskipet kom til Water 7 hvor Tom skulle i retten for å ha bygd Sjørøverkongen Gol D Rogers sitt skip Oro Jackson. Tom fortalte om sin plan for å redde Water 7 med et sjøtog som skulle binde sammen alle øyene i nærheten og få igang markedet. Dommeren ga Tom 10 år for å bygge sjøtoget, og han skuffet ikke. Dagen han skulle bli benådet ble de lurt av CP9 (i forbindelse med verdensregjeringen, attentatgruppen) Tom ble fraktet i sitt eget sjøtog til Enies Lobby en øy med høyest dømmekraft i verden. Ingen er blitt dømt uskyldig, med andre ord: Ingen kommer tilbake! Franky prøvde å stanse toget hvor han ødela kroppen sin som er grunnen til at han bygde seg selv til en cyborg. 7 år etter denne incidenten kom han tilbake til Water 7 hvor han fikk byggetegningen til et supervåpen i stand til å ødelegge verden. Dette dokumentet var grunnen til at de ble satt opp 7 år tidligere, fordi verdensregjeringen ville få tak i supervåpenet og ende den supre pirat-æraen. Han starter et firma som demonterer skip, kalt Franky family og går under navnet Franky deretter. Når Luffy ankommer Water 7 blir de fanget inn i ett spill mellom world government og Toms lærlinger Franky og iceburg, fordi Tom ga dem tegningen til supervåpenet før han ble ført bort. Stråhattene blir da brukt som syndebukkene for attentatforsøk på iceburg, når det egentlig er verdensregjerngens attentatgruppe CP9 som står bak. Robin var med på attentaforsøket pga CP9 brukte hennes fortid mot henne ved å si at hvis hun ikke hjalp til, ville et grusomt angrep kalt Buster Call bli brukt mot ender med at Franky de andre stråhattene som ga hennes livsmening tilbake. Det ender med at Franky og Robin blir ført med sjøtoget til Enies Lobby og stråhattene ble knust i kampen i Water 7. Situasjonen angående attentatet blir oppklart og når alle vet at CP9 står bak, går de i gang med å redde Robin og Franky sammen med allierte. (Franky family og Galley La formennene). Enies Lobby var blitt kjent som et ugjennomtrengelig øy, særlig nå med det sterkeste CP9 noensinne. For å redde Robin skjøt stråhattene ned flagget til verdensregjeringen og deklarerte krig mot dem. Sammen med allierte kom de til tårnet hvor de holdt Robin og Franky, hvor Franky gjorde et veddemål. Han brente planene til supervåpenet Pluton og da er det ikke noe våpen som kunne redde verden hvis Robin selv om hun ikke ville, gjenopplivet et annet allerede eksisterende supervåpen. I kampen mot CP9 vinner stråhattene og etter at de returnerte til Water 7 får de overbevist Franky om å bli med ved å stjele hans speedos og bare gi dem tilbake hvis han joinet stråhattene. Brook. Brook (også kjent som Dead Bones Brook og The Humming Swordsman) møter man i vol 46. Han er et skjelett og har spist en djevelfrukt. Den heter levende-frukten. Brook er en tidligere musikant fra The Rumbar Pirates (hans opprinnelige crew) Han prøver å være en gentleman, men får det ikke til. Brook har også veldig dårlige bordvaner. Han er stråhattpiratenes musikant. Liker å gjøre narr av at han er et skjelett. Hans bakgrunn er sterke følelser med Laboon. Hans drøm er å få se han igjen. Geografi. Handlingen i "One Piece" finner sted på en jordklode som ligner den i virkeligheten, men geografien og utseendet skiller seg mer ut. Det finnes bare ett kontinent, nærmere bestemt en stor landmasse som strekker seg fra nord til sør rundt hele jorda og dermed sammen med ekvator deler kloden opp i fire atskilte like store havområder. Denne langstrakte landmassen er kjent under navnet «Red Line» og dens posisjon kan sammenlignes med Greenwich-meridianens beliggenhet i den virkelige verden. a> (som kan sammenlignes med «Grand Line») deler kloden opp i fire like store deler Klodens ekvator utgjøres av en havstrøm som strekker seg rundt hele kloden og som går under navnet «Grand Line». Grand Line kjennetegnes av lumske farvann og svært kaotiske værforhold hvor mang en navigatørs evner kommer til kort, og hvor sunn fornuft ikke alltid er det beste å ha. Grand Line har et høyt innhold av metallholdige mineraler hvis magnetiske forstyrrelser gjør det umulig å navigere med kompass. Det regnes som verdens sterkeste havområde og er fryktet for å huse noen av de sterkeste pirater som lever. Gol D. Roger var den eneste personen som oppnådde det som ble ansett å være umulig, nemlig å reise gjennom hele Grand Line og forsere alle farene som han støtte på. Det er allment trodd blant de fleste pirater at Roger gjemte bort One Piece på den siste øya i Grand Line, og de fleste pirater (inkludert Ruffy og hans mannskap) setter derfor kursen dit. Uheldigvis kan ankomsten til Grand Line kun foregå ved to punkter på hele kloden. Den ene befinner seg der East Blue møter Red Line, her står fjellet kjent som «Reverse Mountain». Den andre befinner seg ved marinens hovedkvarter. Mot nord og sør er Grand Line innestengt mellom to havbelter som strekker seg rundt hele kloden parallelt med Grand Line. I disse havbeltene finnes det verken vind eller havstrømmer, og det gjør det umulig å ta seg frem her (siden det ikke finnes motorer i "One Piece"-verdenen). De er kjent under navnet «The Calm Belts» og de gjør det umulig å nå Grand Line fra både nord og sør. Dette er grunnen til at det bare finnes to steder hvor en kan ta seg inn til Grand Line. Valuta. Pengevalutaen i serien kalles «Berry» (ベリー, "Berī") i den japanske og engelske versjonen og finnes i både sedler og mynter. I den norske versjonen kalles valutaen «gulldubloner» eller bare dubloner. Utseendet på sedlene minner mye om USA-dollaren, symbolet for valutaen er til og med en stor B med en vertikal linje i gjennom på midten, slik det er med S-en i dollartegnet ($). Dusører. Pirater og de som begår kriminelle handlinger får alltid en pengedusør satt på hodet, som utbetales til den eller de som overleverer gjeldende pirat til marinen enten «død eller levende». Dusører beregnes mer etter hvor stor trussel den enkelte utgjør heller enn han eller hennes styrke. Pirater som har fått en dusør satt på sitt hode, får en egen etterlysningsplakat med navn og bilde. Plakaten blir deretter distribuert rundt om i verden og hvem som helst kan deretter forsøke å fange personen og innkassere dusøren. Hvordan marinen får fatt i fotografier av etterlyste lovbrytere var lenge et mysterium, men i en utgave av fanpost-hjørnet (SBS) avslørte Eiichiro Oda at bildene blir tatt av marinefotografen Kaptein «Flaming Attachan». Kallenavnet «Flaming Attachan» har han visstnok fått fordi han roper «fire!» rett før han knipser et bilde. Derfor kjenner marinen de aller fleste etterlyste pirater i verden ved både navn og ansikt. Verdensregjeringen. Verdensregjeringen ("Sekai Seifu", 世界政府) er en internasjonal politisk organisasjon som er tilknyttet omkring 180 land rundt om i verdenen i "One Piece". Landene er forbeholdt en viss suverenitet idet de selv styrer indre anliggender (selv om det hender at verdensregjeringen blander seg inn), men samarbeider med verdensregjeringen om større internasjonale saker. Verdensregjeringens fremste oppgave er å opprettholde fred og trygghet for verdens befolkning samt å holde maktbalansen mellom de «tre store krefter» vedlike. De tre store krefter. I serien finnes det tre politiske krefter som går under navnet de «tre store krefter» ("San Dai Seiryoku", 三大勢力) og som hver besitter stor makt og innflytelse på verden. Disse tre kreftene henger sammen i en delikat balanse ved at to av kreftene (marinen og «de syv samuraier») sammen holder den tredje og farligste («Yonko») i sjakk. Hver gang det skjer store omveltninger i en av kreftene, vil maktbalansen forskyves og det oppstår uroligheter blant de tre kreftene. Merk: "Ikke alle opplysninger som står her er ennå kommet frem i den norske versjonen av mangaen, ettersom disse opplysningene står å lese i senere kapitler av serien." Marinen. Marinen ("Kaigun", 海軍) er en verdensomspennende militærstyrke under kommando av verdensregjeringen. Dens fremste oppgave er å ta seg av kriminelle og lovbrytere i verden i rettferdighetens navn. Alle offiserer i marinen har ordet «rettferdighet» ("seigi",正義) innskrevet på ryggen av uniformen, og organisasjonens motto er da også «absolutt rettferdighet» ("zettai seigi", 絶対正義). Dette mottoet gjør at marinen er forventet av sine øverstkommanderende å bruke alle nødvendige midler for å «la rettferdigheten skje fyllest». De syv samuraier. «De syv samuraier» ("Shichibukai", 七武海, «syv mektige/militære hav»), kjent som the "Seven Warlords of the Sea" på engelsk, er betegnelsen på syv tidligere pirater som har inngått en avtale med verdensregjeringen og marinen. De har oppgitt sin piratkarriere og lever av å fange aktive pirater. Piratene de fanger overleverer de til marinen. Til gjengjeld for dette lar regjeringen og marinen dem være i fred, fjerner dusøretterlysningen på dem, alle forbrytelser de har begått før benådes og de får en andel av dusøren som utloves for piratene de fanger. Av denne grunn blir de av mange pirater foraktet og betegnet som regjeringens hunder. Samtidig er de også høyt fryktet av aktive pirater siden alle syv er svært sterke og mektige og kan måle seg med «Yonko»-piratene i styrke. Eiichiro Oda bekreftet i en utgave av Fanpost-hjørnet (SBS) at de syv samuraier er basert på såkalte fribyttere. Fribyttere er et begrep brukt på personer som med sitt eget fartøy plyndret andre handelsskip. Fribyttere som i krigstid røvet handelsskip med en krigførende stats godkjennelse, var en kaper, en autorisert sjørøver, som hadde rett til å bli behandlet som krigsfange dersom han ble fanget av fienden. Hadde han ikke en slik bemyndigelse, var han en sjørøver som kunne dømmes til døden. Også landkrigere som på egen hånd gikk inn i fiendeland for å røve er blitt kalt fribyttere. Yonko. «Yonko» ("yonkõ", 四皇, «fire keisere») er betegnelsen på verdens fire sterkeste og mektigste pirater, og de holder til i den andre halvdelen av Grand Line, et område som går under navnet «den nye verden» ("shinsekai", 新世界). Dette er den delen av Grand Line som befinner seg nærmest den siste øya en støter på i Grand Line, som er stedet mange mener Gold Roger (Gol D. Roger) gjemte One Piece, siden Roger er den eneste som har klart å nå denne øya. Yonko er derfor sett på som de piratene som ligger desidert nærmest i å finne One Piece og erverve status som sjørøverkonge. De 11 Supernovaene. Da Ruffy ankom øygruppen Sabaody, midtpunktet i Grand Line, ble han opplyst at han og Zoro er to av totalt elleve sjørøvere som befinner seg i dette området og har en dusør på over 100 millioner dubloner. Disse regnes som hans nærmeste rivaler i jakten på One Piece, og betegnes som «rookies», nybegynnere, av regjeringen. I tillegg til Ruffy og Zoro består de av Capone "Gang" Bege ("Kapone "Gyangu" Bejji", カポネ "ギャング" ベッジ), Jewelry Bonney ("Juerī Bonī", ジュエリー ボニー), Basil Hawkins ("Bajiru Hōkinsu", バジル ホーキンス), Scratchmen Apoo ("Sukuracchimen Apū", スクラッチメン アプー), Eustass "Captain" Kid ("ユースタス "キャプテン" キッド", Yūsutasu "Kyaputen" Kiddo), X Drake ("X ドレーク", X Dorēku), Urouge ("ウルージ", Urūji), Killer ("Kirā", キラー) og Trafalgar Law ("Torafarugā Rō", トラファルガー ロー). One Piece. One Piece er en legendarisk skatt med en verdi som visstnok skal være helt fantastisk. Skatten tilhørte den tidligere «sjørøverkongen» Gol D. Roger og det ryktes at han gjemte den dypt inn i Grand Line. Ingen vet hva denne skatten egentlig er eller hvordan den ser ut, selv om det blir nevnt i mangaen at One Piece er en gullskatt. På japansk blir det fulle navnet uttalt "Wanpīsu" men skrevet som ひとつなぎの大秘宝 (som egentlig leses "hito-tsunagi no daihihō", «Den store hemmelige skatten "One Piece"»). Sjørøverkongen. Dette begrepet var opprinnelig et tilnavn som ble gitt Gol D. Roger for å fremheve hans status blant andre pirater, da Roger var kjent som verdens sterkeste pirat. Etter hans død ble dette kallenavnet til en tittel som bare vil bli gitt til den som finner skatten One Piece. Luffys drøm er å finne denne skatten og erverve denne tittelen. Tittelen kan føres direkte tilbake til det japanske 海賊王 ("kaizoku-Ō"). I den engelske versjonen av mangaen er tittelen oversatt til "King of the Pirates". Liste over norske mangabokutgivelser. Her følger en liste over de tegneseriebøkene som har blitt utgitt av One Piece så langt i Norge. Den norske tittelen på bøkene står først, deretter følger den engelske tittelen og til sist den japanske. Ved siden av den japanske tittelen står det en mer direkte oversettelse av tittelen. Listen vil bli kontinuerlig oppdatert etter hvert som nye bøker i serien blir gitt ut på norsk. Navnene på bøkene kommer fra navnet til et av kapitlene som er samlet i den. Omskriving av navn. Den norske oversettelsen har blitt kritisert av noen lesere for omskrivingen av navnene på noen personer i serien. Dette gjelder spesielt for hovedpersonen Monkey D. Luffy (som er blitt til Monkey D. Ruffy) og sverdkjemperen Roronoa Zoro (som har skiftet navn flere ganger i de norske mangautgavene). I en utgave av tegneseriebøkene av serien forklarte Schibsted Forlagene nærmere grunnen til omskrivingen av to av navnene. Luffy har blitt til Ruffy fordi det på japansk ikke finnes noen meningsbærende forskjell mellom L og R, og de to lydene er ikke stort mer enn nyanser av en og samme lyd og uttales svært likt (siden det ikke finnes noen egen L-lyd i det japanske språket). En japansk R kan derfor klassifiseres som en mellomting mellom en norsk L og en norsk R. Siden det japanske navnet på Luffy direkte oversatt uttales "Monkii D. Rufi", har Schibsted valgt å skrive fornavnet som Ruffy. Det bør også merkes at japanske R-er ofte blir skrevet i latinske bokstaver som L-er i oversettelser av mangaserier. For eksempel er Roronoa Zoro blitt til Roronoa Zolo i den engelske versjonen av både mangaen og animeen. Roronoa Zoro har i den norske utgaven skiftet navn flere ganger, fra Lorenor Zorro til Rorona Zorro. Noen lesere har kritisert oversettelsen av etternavnet for bruken av to R-er, siden dette kunne forveksles med en annen fiktiv fektemester, nemlig Zorro, den hemmelige identiteten til den fiktive adelsmannen Don Diego de La Vega. Til slutt ble det bestemt at navnet konsekvent skal skrives som Roronoa Zoro. Jazz-Fusion. Fusion er en undersjanger av jazz, der elementer fra andre musikksjangre fusjoneres med mer tradisjonell jazz. Mange regner også fusion som en undersjanger av progressiv rock fordi fusion ofte er preget av rock. Av den samme grunn kalles ofte fusion for "jazzrock." Viktige representanter: Chick Coreas "Return To Forever", John McLaughlins "Mahavishnu Orchestra" og Joe Zawinuls "Weather Report". Det kan være av interesse at de tre nevnte alle var med på Miles Davis' "Bitches Brew" som regnes for å ha grunnlagt sjangeren. Bass. I fusion er både bassgitar og kontrabass vanlig. Provinsen Bergamo. Provinsen Bergamo (it "Provincia di Bergamo") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Bergamo er provinsens hovedstad. Med 1 098 740 innbyggere ved folketellingen i 2010 er det en av Italias mest folkerike provinser. Geografi. Den nordlige delen består av fjellområder med et høyeste punkt på 3 052 m. Hovedstaden Bergamo ligger der dalene Val Brembana og Val Seriana munner ut i slettelandet nord for Po. På det flate slettelandet ligger den sydlige delen av provinsen. Adda og Oglio er sideelver til Po. Begge renner gjennom Bergamo. Elven Brembo, som er 74 km lang, befinner seg i sin helhet i Bergamo. Den renner gjennom Val Brembana. Elven Serio, som er 124 km lang, starter nord i Val Seriana og fortsetter inn i Cremona. Kommunikasjoner. Motorveien Milano til Venezia går gjennom provinsen med avkjøringene Capriate, Dalmine, Bergamo, Seriate, Grumello-Telgate og Ponte Oglio. Flyplassen Orio al Serio har både internasjonale og nasjonale forbindelser. Heineken. Det tidligere Heinekenbryggeriet i Amsterdam Heineken (eller Heineken Brouwerijen / Heineken NV) er en nederlandsk bedrift innen øl- og brusproduksjon. Bedriften er aktiv i over 170 land, og produserte i 2004 118,6 millioner hektoliter øl. Mer enn halvparten av det produserte kvantum selges i Europa. Verdensomspennende eier Heineken 115 bryggerier og distributører i mer enn 65 land, ved siden av at bedriften har lisensavtaler med bryggerier i andre land og dessuten eksport av en del av produksjonen. Heineken NV ledes av Jean-François van Boxmeer (CEO). I 2005 vokste antall ansatte fra 61 732 til 64 305. Bedriften omsatte i 2005 for 10 796 millioner euro, med et overskudd på 761 millioner euro, og er børsnotert på AEX ved Euronext Amsterdam. Produkter. Heineken eier og styrer ulike ølmerker. Heineken og Amstel er internasjonalt sett de viktigste. På det europeiske markedet er Heineken størst, fulgt av Amstel på tredje plass. Bedriften er verdens fjerde største bryggeri, regnet etter antall hektoliter. Totalt inneholder porteføljen mer enn 170 internasjonale øltyper, som for eksempel Cruzcampo, Zywiec, Birra Moretti, Murphy's og Star. I Nederland eier Heineken også brusprodusenten Vrumona som ligger i Bunnik. Vrumona produserer blant annet Pepsi under lisens. Historie. Bedriften Heineken ble opprettet 15. februar 1863 da den 22-årige Gerard Adriaan Heineken kjøpte bryggeriet "De Hooiberg" i Amsterdam. I 1873 ble navnet forandret til "Heineken's Bierbrouwerij Maatschappij N.V." og i 1874 ble selskapets andre bryggeri åpnet i Rotterdam. I 1886 flyttet bryggeriet i Amsterdam inn i nybygde lokaler, og samme år ble «Heineken A-gist» (Heineken A-gjær) utviklet av Dr. Elion, som var en av Louis Pasteurs elever. Denne gjærsoppen er fremdeles en av basisingrediensene for Heinekens eget øl-merke. I 1887 gikk bedriften over til å produsere undergjæret øl. Etter den første verdenskrig. Etter den første verdenskrig ble eksport stadig viktigere for Heineken. Tre dager etter at forbudstiden endte i USA klappet den første skipslasten med øl fra Heineken til kai, og siden dette er Heineken det mest populære import-ølet. For det amerikanske markedet brygges "Heineken Dark". Heineken økte sin markedsdel i Nederland ved å overta og stenge konkurrerende bryggerier, eksempler på dette er "De Sleutel" i Dordrecht, "Van Vollenhove" i Amsterdam og "De Zwarte Ruiter" i Maastricht. Flere små bryggerier, fortrinnsvis i sydlige deler av landet, ble satt ut av spill etter den annen verdenskrig ved at de fikk tilbud om lukrative agentavtaler med Heineken. Agentavtalene innholdt at de skulle få distribuere Heineken – men kun dersom de sluttet å produsere øl selv. Med disse avtalene er Heineken del-ansvarlig for at nederlands brede øl-kultur i løpet av få år ble redusert til en homogen pilskultur. 1968. I 1968 fusjonerte Heineken med sin største konkurrent, Amstel, som også hadde sin opprinnelse i Amsterdam. I 1975 åpnet bedriften et nytt, stort bryggeri og hovedkontor i Zoeterwoude. Amstelbryggeriet i Amsterdam ble stengt i 1980, og produksjonen flyttet til Zoeterwoude og Den Bosch. I 1988 ble Heinekenbryggeriet i Amsterdam stengt og produksjonshallen ombygget til "Heineken Experience" der man kan få innblikk i bryggeriprosessen og lære litt om bedriftens historie. 2010. I løpet av 2010 vil Heineken overta Cervecería Cuauhtémoc Moctezuma (FEMSA Cerveza) ved at FEMSA får 20% eierandel i Heineken-konsernet. Denne handelen utgjør omtrent 3.8 milliarder euro. Reklame og markedsføring. Reklame og markedsføring har etter 1940-årene stort sett blitt satt opp av Alfred Henry ('Freddy') Heineken. Blant annet er han ansvarlig for hvordan bokstaven "e" i Heinekens logo ser ut. For reklamefilmer har man leid inn kjente mennesker som Jennifer Aniston og Brad Pitt for å øke salgsandelen. Et eksempel er reklamen som kalles «Beer Run». Der sees Brad Pitt som løper fra paparazzi-fotografer da han er på vei til butikken for å kjøpe øl. Heineken-øl. Heineken er en undergjæret øltype. Den har en nøytral, noe flat smak som er karakteristisk for nederlandsk pilsner, men som har lite felles med den opprinnelige pilsen fra Tsjekkia. Den er lys og gylden i farge, har en middels bitterhet og er lett, frisk og fruktig med lang ettersmak av søt humle. Heineken bruker presset humle noe som gjør at mindre smak og aroma overføres til ølet. Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Den britiske skuespilleren Richard Mansfield var kjent for sin tolkning av Dr. Jekyll og Mr. Hyde på slutten av 1800-tallet. Bildet er tatt av Henry Van der Weyde rundt 1895. "Dr. Jekyll og Mr. Hyde" (engelsk "The Strange Case of Dr Jekyll and Mr Hyde") er en roman av den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson som kom ut første gang i 1886. Romanen ble spesielt kjent etter 1888, da stykket ble spilt på teateret i London, og Jack the Ripper fulgte samme mønster som denne romanen. Boken regnes av mange som en av de tre store grøsserromanene, sammen med "Frankenstein" og "Dracula". Bakgrunnshistorien. Historien om romanens tilblivelse er nesten like berømt som romanen selv. Historien kom til han gjennom en drøm under en sykdomsperiode, fortalte Stevenson selv. Han fikk visjonen om rovdyret «Mr. Hyde», det onde ikledd menneskeskikkelse, som raser gjennom Londons mørke gater, tramper samvittighetsløst over et lite barn og lar det ligge og skrike. Stevenson brukte tre dager på å skrive ned historien på rundt hundre sider og viste deretter resultatet til sin kone. Hun tillot seg å komme med en del kritiske anmerkninger og i full raseri kastet han romanen inn i peisen og skrev historien om igjen, også denne gangen på tre dager, før han atter viste manuskriptet til henne. Denne gangen med et bedre resultat. Romanen ble Stevensons gjennombrudd som forfatter, skjønt han selv uttalte at boken er «det verste jeg noensinne har laget», men han hadde en tendens til å undervurdere egne prestasjoner. Handling. Handlingen foregår i London en gang på slutten av 1800-tallet. Det var en tid da det skjedde mye snusk i byens mørke bakgater. Sakføreren Utterson får vite av sine venn Enfield om en underlig hendelse som diskuteres i byen, som er knyttet til en vis liten, stygg og ondskapsfull person ved navn Edward Hyde. Han var personen som hadde slått og mishandlet ei liten jente. Enfield var tilstede og så at Mr. Hyde ble ilagt en bot som han betalte med en sjekk undertegnet av Doktor Henry Jekyll. Utterson, som er Jekylls advokat, synes dette er underlig, og må finne ut av hvem denne «Mr. Hyde» er siden han nettopp er hans klients arving. Det viser seg at Dr. Jekyll og Mr. Hyde, hvor forskjellige de enn virker, har mer til felles enn hva Utterson og leseren ville ha trodd. "Dr. Jekyll og Mr. Hyde" benytter seg tidvis av dagbok- og brev-notater fra fortellingens personer, Utterson, Jekyll, Hyde og Doktor Lanyon, for å bringe handlingen framover. Dagbokfortellingen er romanens eldste stiltrekk, og var karakteristisk i den viktorianske litteraturen. Det finnes også i kjente verk som Mary Shelleys "Frankenstein" og Bram Stokers "Dracula". Romanen er et melodrama, og i den grad man kan påvise en litterær sammenheng i Stevensons samtid må det være sub-litteraturen av billigbøker med bloddryppende fortellinger om mordere, røvere, gjenferd og bestialitet som var populære. Men der disse er glemt i ettertiden, lever "Dr. Jekyll og Mr. Hyde" videre, blant annet som et begrep innenfor psykologien, eksempelvis schizofreni og parallelle liv. Tolkning. Boken kan tolkes på mange måter, og stoffmisbruk er den mest kjente tolkingen, men antagelig er kjemiske midler som brukes for å fremstille menneskets andre og ondskapsfulle natur et rent stilistisk grep hos Stevenson. Han ønsket å skrive en allegorisk roman om menneskets dualisme mellom godt og ondt, ideal og drift, men endte opp med en spennende thriller. Selve navnet «Hyde» er engelsk for en som skjuler seg. Stevenson hadde vært opptatt av skjebnen til skotten William Brodie, en diakon som var from og ulastelig om dagen, men iførte seg maske og herjet som innbruddstyv om natten. Menneskets dualisme går igjen i de fleste av Stevensons romaner. Året etter utgivelsen ble romanen omgjort til teater i London, og som Nils Nordberg nevner i forordet i den norske utgivelsen, «ved et uhyggelig sammentreff trådte en virkelig «Mr. Hyde» ut av mørket høsten 1888 – Jack the Ripper, som myrdet og lemlestet fem kvinner i East End i løpet av tre måneder...» I Norge. I Norge ble den utgitt første gang i 1927 på Gyldendal Norsk Forlag i Helge Krogs oversettelse. En revidert oversettelse ved Nils Nordberg, som også skrev forordet «Sjelens to ansikter», ble utgitt i 1972 av samme forlag. En nyutgave av romanen under tittelen «Doktor Jekyll og herr Hyde», oversatt av Agnete Øye, ble utgitt på Kagge forlag, i 2003. Opptreden i annen fiksjon. Dr. Jekyll spiller en viktig rolle i tegneserien "The League of Extraordinary Gentlemen", og også i filmatiseringen av denne, The League of Extraordinary Gentlemen (film) Eksterne lenker. Dr. Jekyll og Mr. Hyde Dr. Jekyll og Mr. Hyde Dr. Jekyll og Mr. Hyde Loret Miller Ruppe. Loret Miller Ruppe (født 1936, død 7. august 1996) var en amerikansk politiker og diplomat. Hun var i deler av av sitt liv bosatt i Bethesda, Maryland, gift med tidligere kongressmann Phil Ruppe fra Michigan. Loret Miller Ruppe ble utnevnt til ambassadør ved Amerikas forente staters ambassade i Norge av George H. W. Bush i 1989. Ruppe døde i 1996 av livmorkreft. Krautrock. Krautrock er en friformsstil innen rock som stammer fra tidlig 70-talls Tyskland. Denne sjangeren kombinerer lyd av en rolig atmosfære med gjentagende sekvenser og gitarriff i tillegg til mye improvisasjon. Resultatet er ofte irriterende og plagsomt for den forsiktige lytter, men det fanger mange med en spesiell kosmisk stemning. Dette er musikk som må lyttes til; det nytter ikke bare å ha hørt det. Eksempler på band og musikere. Can, Neu!, Faust, Ash-Ra Tempel, Agitation Free, Amon Düül, Amon Düül II, Guru Guru og til en viss grad Tangerine Dream. Vi må huske også musikere som Manuel Göttsching og Klaus Schulze. I Italia i stedet kosmisk musikk er representert av komponisten og syntese Jean Ven Robert Hal Psykedelisk musikk. Psykedelia er en musikkform som tar utgangspunkt i psykedeliske opplevelser, det vil si de indre verdener som oppnås gjennom bruk av psykedeliske stoffer. Stilen kjennetegnes i stor grad av innflytelse fra indisk, arabisk og annen asiatisk musikkultur. Instrumenter, lydbilder og rytmer fra Østen ble brukt mye i låtene. Psykedelisk musikk utviklet seg først i hippiemiljøene i San Francisco der grupper som Jefferson Airplane, Grateful Dead og Quicksilver Messenger Service med utgangspunkt i blues og folkeviser eksperimenterte med lydbilder og strukturer under innflytelse av psykedeliske stoffer. I England utviklet genren seg da folkemusikere som Incredible String Band beveget seg fra de enkle poparrangementene mot noe mer komplekst, melodiøst og oppfinnsomt. Kjente pop- og rockband som The Beatles og The Rolling Stones brukte elementer av psykedelia i sin musikk. Stilen finnes mere reindyrket hos tidlig Pink Floyd, Hawkwind, og andre band som seinere beveget seg inn i spacerock-verdenen. Space rock. Space Rock er en undersjanger av rockemusikken, og navnet refererte først til en gruppe med tidlige, hovedsakelig britiske, progressive og psykedeliske rockeband slik som Hawkwind og Pink Floyd, karakterisert med lange, lav-tempo instrumentalpassasjer dominert av elektrisk orgel, synthesizere, og eksperimentelt gitararbeid. Lyriske temaer er ofte science fiction eller astronomi. Senere ble navnet brukt for å referere til en serie britiske alternativ rock grupper fra slutten av 1980 tallet, som hentet inspirasjon fra tidligere grupper og lagde en mer ambient, men fortsatt melodisk type popmusikk. Definisjonen ble igjen hentet frem i det 21. århundre for å henvise til en ny bunke band slik som The Flowers of Hell, Comets on Fire og Flotation Toy Warning, som var påvirket av begge av de tidligere definisjonene. Opprinnelse. Menneskets reise til rommet ga mye materiale for rock and roll og R&B sanger fra midten av 1950 tallet til begynnelsen av 1960 tallet. Det inspirerte også nye lyder og lydeffekter som ble brukt i musikken. Et prominent tidlig eksempel av space rock er konseptalbumet I Hear a New World av den britiske produsenten og låtskriveren Joe Meek. Albumet var inspirert av Romkappløpet og handlet om menneskets første nærkontakt med utenomjordisk liv. Meek gikk deretter videre til suksess med en førsteplass på hitlistene i USA og England med Telstar, oppkalt etter en nylig oppskutt kommunikasjonssatelitt. Hovedinstrumentet var en clavioline, en elektronisk forgjenger til synthesizeren. Space rock kom ut fra den psykedeliske musikk-scenen i England på slutten av 1960 tallet, og var nært beslektet med progressiv rock fra den samme tiden. Pink Floyd sine tidlige album inneholder fundamentale eksempler av space rock: "Lucifer Sam", "Astronomy Domine", "Pow R. Toc H." og "Interstellar Overdrive" fra debutalbumet "The Piper at the Gates of Dawn" (1967) er gode eksempler. Deres andre album "A Saucerful of Secrets" hadde flere eksempler, slik som "Let There Be More Light" og "Set the Controls for the Heart of the Sun", med eksplisitte science fiction temaer. Deres tredje album "Soundtrack from the Film More" (1969) hadde "Cirrus Minor". Tidlig i 1971 begynte Pink Floyd å skrive sangen som ville bli kjent som "Echoes", fra albumet "Meddle" (1971). Sangen ble fremført med annen lyrikk fra april til september 1971, som handlet om to planeter som møttes i rommet. Før "Meddle" albumet ble sluppet, ble teksten endret til et akvatisk tema, da bandet fryktet at de ville bli kategorisert som et space rock band. Beatles låten "Flying" (1967) het først "Aerial Tour Instrumental" og var en psykedelisk instrumental om følelsen av å fly, enten i et kjøretøy eller i ditt eget sinn. Rolling Stones sangen "2000 Light Years from Home" (1967) hentet mye inspirasjon fra Pink Floyd sangene nevnt ovenfor, og er en annen form for tidlig space rock. Jimi Hendrix er også en tidlig pioner innenfor sjangeren med låter som "Third Stone from the Sun", "1983... (A Merman I Should Turn to Be)" og "The Stars That Play with Laughing Sam's Dice". Midt i det andre settet av Grateful Dead konserter fra sent på 1970 tallet og helt til 1990 tallet, ville bandet gå fra en trommesolo til space rock seksjon. David Bowies "Space Oddity" (1969) er, foruten "Telstar", antageligvis det beste eksempelet på en space rock-låt som fikk kommersiell suksess. Et kjent album i space rockens historie er Hawkwinds "Space Ritual" (1973), et live album på to plater som ble kalt «88 minutter med hjerneskade», og som dokumenterte Hawkwinds suksessrike turné i 1972 som inneholdt lasershow, nakne dansere, sprø kostymer og psykedeliske bilder. Denne harde konsertopplevelsen tiltrakk seg et variert, men dedikert publikum. Science fiction-forfatteren Michael Moorcock samarbeidet med Hawkwind ved flere anledninger; for eksempel skrev han teksten til mange av de uttalte sekvensene av "Space Ritual". Et annet eksempel er Flaming Youths eneste album "Ark 2". Gjenoppståelse på 1990 tallet. På begynnelsen av 1990 tallet ble definisjonen space rock brukt om et antall amerikanske og britiske alternativ rock grupper fra den tiden. Shoegazing, stoner rock/metal og noise pop sjangerene kom inn i det kommersielle bildet med eksplosjonen av band slik som Kyuss, Slowdive, The Verve, My Bloody Valentine, Flying Saucer Attack, Loop, Ride, The Flaming Lips, Failure, Monster Magnet, Sun Dial, Orange Goblin, Spacemen 3, Spiritualized Mercury Rev og Muse. Den eksperimentelle lyden og fokuset på tekstur i disse bandene førte til at de ble kalt space rock, selv om de fleste ville lett kunne bli kategorisert i andre sjangere som shoegazing eller stoner metal. På midten av 1990 tallet kom et antall band som bygde på space rock stilen til Hawkwind og Gong frem på scenen i amerika. Noen av disse bandene, slik som Pressurehed og Melting Euphoria, ble signert til Cleopatra Records, som deretter ga ut flere space rock-samleplater. Strange Daze festivalene fra 1997 til 2000 viste frem hva amerikansk space rock hadde å by på med tre dagers utendørsfestivaler. Headlinere var artister som Hawkwind og Nik Turner i 1997, og hadde med tungvektere fra amerikansk space rock som F/i, Alien Planetscapes, Architectural Metaphor, Quarkspace, Melting Euphoria, Pressurehed, Nucleon, Bionaut, Born to Go og andre. I Michigan utviket det seg en egen space rock-scene hvor Burnt Hair Records og Darla Records fremmet band slik som Windy & Carl, Mahogany, Sweet Trip, Tomorrowland, Delta Waves, Starphase 23, Füxa, Auburn Lull, Monaural, Asha Vida og Alison's Halo. Dette var den moderne interpretasjonen av tradisjonell space rock, og ble kalt Detroit Space Rock. Space Rock i det 21. århundre. Påvirkningen av space rock kan bli funnet i engelske grupper som Radiohead, Amplifier, Oceansize, Mugsize og Muse, og amerikanske grupper slik som 30 seconds to Mars, Angels and Airwaves, Lumerians, The Secret Machines, Silver Machine, The Mars Volta og The Boxing Lesson. Fra Australia finner man Lunar Module og Space Project, og fra Tyrkia Nemrud. Space Rock i Norge. Fra Norge finner man band som Akasha, Annot Rhül og Seid som alle delvis har funnet inspirasjon for musikken sin i space rock sjangeren. Se også. Progressiv rock Symfonisk rock. Symfonisk rock er en undersjanger til den progressive rocken. Symfonisk rock hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1970-tallet og er ofte strukturelt, tonalt og harmonisk inspirert av klassisk musikk, men også med tydelige røtter i britisk psykedelisk rock (i motsetning til den mer tradisjonelle amerikanske psykedeliske rocken). I visse tilfeller ble det hentet inspirasjon direkte fra de klassiske komponistene og man spilte inn klassisk musikk med egen tolkning, noe som framfor alt ble gjort av Emerson, Lake & Palmer. Symfonisk rock er ofte den typen av progrock som generelt anses som «vanlig prog». Yes, Genesis, Emerson, Lake & Palmer, Camel, King Crimson og Gentle Giant er eksempel på band som spiller symfonisk rock. Strinda videregående skole. Strinda videregående skole har ca. 1100 elever og 220 ansatte skoleåret 2011/2012. Trondheim Fagskole, med ca. 190 studenter, er dessuten organisatorisk knyttet til Strinda vgs. fram til august 2013. Strinda vgs. er fordelt på 2 avdelinger, Ringve og Ladejarlen. Fra høsten 2013 er skolen samlokalisert på Strinda i nytt skolebygg. Skolen vil da romme ca 1300 elever. Skolen tilbyr 5 utdanningsprogram. Disse er: elektrofag, restaurant- og matfag, helse- og sosialfag, idrettsfag og studiespesialisering. I tillegg har Strinda vgs. egen klasse for alternativ opplæring (AO). Fortid og fremtid. Skolen ble etablert høsten 1933 av Strinda kommunestyre, som en 1. middelskoleklasse som hadde ettermiddagsundervisning på Berg skole. Den ble administrert av Berg skoles ledelse og fikk sin undervisning av denne skolens lærere. I 1934 fikk skolen navnet "Strinda kommunale middelskole", lokaler ble leid av Gerhard Schønings skole i Trondheim kommune. I 1955 flyttet skolen til nytt bygg på Tyholt i Strinda kommune. Elevmassen besto av realskole- og gymnaselever. Skolen ble rent gymnas 1965. Som følge av loven om videregående opplæring i 1977, fikk skolen navnet "Strinda videregående skole". Skolen fikk nytt tilbygg i 1979, med kantine, bibliotek, lesesal, scene og klasserom. Fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok i desember 2008 at flere skoler i Trondheim skulle slås sammen. Det ble foreslått å samle Ladejarlen videregående skole og "Strinda videregående skole" til en skole. Den sammenslåtte skolen fikk navnet "Strinda videregående skole". Sommeren 2011 startet riving og ombygging av skolens gamle bygninger på Tyholt. Samtidig flyttet gamle "Strinda videregående skole" midlertidig over i lokalene til Ringve videregående skole. Progg. Progg er en forkortelse for den svenske varianten av progressiv rock. Mens begrepet i det meste av verden er knyttet til lange melodier med utglidende soloer og avanserte riff, betegner "progressiv" innenfor proggen et progressivt, det vil si venstreradikalt, politisk innhold. Dette behøver ikke nødvendigvis gi uttrykk i politiske tekster og direkte samfunnskritikk, selv om det ofte er tilfelle, men har snarere å gjøre med at man regner seg til en bestemt kulturell motbevegelse. Musikalsk spenner progg-begrepet vidt, fra visesang og pop til psykedelia, hardrock og reggae. Blant markante representanter for sjangeren kan nevnes Peps Persson, Nationalteatern, Knutna Nävar, Motvind, Dan Berglund, Kebnekaise, Blå Tåget, Hoola Bandoola Band, Nynningen, Fria Proteatern og Jan Hammarlund. De fleste progg-utgivelsene kom på uavhengige selskaper, som Musiknätverket Waxholm, Silence, Musiklaget, Nacksving, Manifest, Proletärkultur. Politisk spenner proggen over det meste av den radikale venstresida, fra anarkister til kommunister og medlemmer av Vänsterpartiet. Progg-bevegelsen er først og fremst begrenset til Sverige, men den har også fått enkelte avløpere i andre land. Det danske bandet og kunstnerkollektivet Røde Mor regnes ofte som en del av samme bevegelse. Også såvidt ulike norske band som Undertakers Circus og Frosk regnes iblant til proggen. Proggens storhetstid regnes å ha vært mellom 1969 og 1985. Men også i dag er det enkelte artister og grupper som iblant regnes til proggen. Blant disse er Lars Winnerbäck, Doktor Kosmos og Cirkus Mirimar. Gamle proggplater, især enkelte singler, går i dag for mange hundre kroner i bruktbutikker og på nettauksjoner. The Highwaymen. The Highwaymen er en amerikansk supergruppe bestående av de veletablerte countryartistene Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson som kom sammen første gang i 1985. Gruppen spilte inn plater og opptrådte inntil Cash og Jennings døde. Highwayman 2. Highwayman 2 ble utgitt fem år etter Highwayman, og den største hiten på dette albumet var «Silver Stallion». Highwaymen – Road Goes On Forever – 10th Anniversary Edition. For å markere tiårsdagen for deres første albumutgivelse, gav The Highwaymen ut «Highwaymen – Road Goes On Forever – Nordtrønderen og Namdalen. Nordtrønderen og Namdalen var en dagsavis som ble utgitt i perioden 1883 til 1994. Utgiverstedet var Namsos i Nord-Trøndelag. Avisen ble ikke stanset under den andre verdenskrig og var dobbelt så stor som konkurrenten Namdalsavisa (tidligere "Namdal Arbeiderblad"). Etter krigen opplevde Nordtrønderen opplagsfall mens konkurrenten vokste, og i 1971 passerte Namdalsavisa Nordtrønderens opplag og klarte de neste årene å øke forspranget. Avisa byttet i 1971 navn til "Fellesavisa", men tok tilbake sitt gamle navn i 1978. Da avisa la ned i 1994 var konkurrenten fire ganger så stor. Mot slutten var avisa avhengig av hjelp fra Trønder-Avisa på Steinkjer. Avisa er ellers kjent for at den hadde to ansvarlige redaktører, en for hvert av de partiene avisa lenge sympatiserte med, henholdsvis Venstre og Senterpartiet. Robert Louis Stevenson. Robert Louis Stevenson (født 13. november 1850 i Edinburgh, død 3. desember 1894 i Vailima på Samoa) var en skotsk forfatter som skrev blant annet "Skatten på sjørøverøya", "Kidnappet" og "Dr. Jekyll og Mr. Hyde". Han regnes som han som skulle gjenføde skotsk litteratur etter Sir Walter Scott. Biografi. Robert var sønn av forretningsmannen og ingeniøren Thomas Stevenson og Margaret Balfour. Hans foreldre var svært religiøse, noe som Robert tok avstand fra i ungdommen. Fra han var 18 år droppet han Balfour fra navnet sitt og forandret Lewis til Louis (men lot det fremdeles uttales Lewis) og begynte å bruke de kjente initialer RLS. Allerede som en liten gutt led han av tuberkulose som skulle forfølge han hele livet. Han tilbrakte mye tid i sengen, der han etterhvert begynte å skrive for å få tiden til å gå. Sykdom gjorde han for svak til å studere ingeniørfaget, som faren hans egentlig ville at han skulle studere. Derfor valgte han å studere jus og ble ferdig utdannet advokat i 1875, 25 år gammel. Men han praktiserte dette aldri. Robert var ofte på reisefot, noe som skyldte hans helseproblemer, og reiste blant annet til Frankrike, Belgia, Sveits, i den skotske fjellandskapet, USA og til Stillehavet. Under en reise i Frankrike, møte han den skilte amerikanske Fanny Osbourne som han ble forelsket i. Dette sjokkerte hans slektninger, spesielt fordi hun var amerikansk og 10 år eldre enn ham, samt at hun var skilt og hadde to barn, deriblant sønnen Lloyd Osbourne, som han kom til å skrive mange bøker med. Robert valgte å gifte seg med henne og reiste til USA, en reise som holdt på å ta livet av ham, i 1879/1880. Ekteskapet med Fanny Osbourne har vist seg å betydd mye for Roberts sitt liv. Uten hennes viljestyrke og markante personlighet ville han neppe ha levd så lenge som han gjorde og heller ikke skrevet såpass mange bøker. Ikke lenge etterpå reiste familien Stevenson til Europa der de tilbragte vinteren i Davos. Under oppholdet skrev han historien "Skatten på sjørøverøya", som var ment som en historie for den lille stesønnen Lloyd. I 1888 leide familien skonnerten Casco og begynte på sin reise til Stillehavet. Klimaet i Stillehavet hadde positiv betydning for Roberts helse og det førte til at de slo seg ned på øya Samoa og dannet residensen Vailima like ved hovedstaden Apia. For første gang i hans liv følte han hvordan det var å ikke være plaget av sykdom, men det førte også til at han ble isolert med omverden. Fra første stund prøvde han å forstå kulturen og politikken i Polynesia, som igjen førte til en rekke bøker og at han vunnet befolkningen i Samoa hjerte. Av dem fikk han tilnavnet "Tusitala", han som forteller historier. Veien mellom Vailima og Apia ble laget av frivillige samoanere, i takknemlighet for den innsatsen Robert gjorde ved å hjelpe noen politiske fanger ut av fengsel. Veien fikk tilnavnet "Alo Loto Alofa", de elskende hjerters vei, og ble ferdig to måneder før forfatteren døde. Forfatterskapet. Robert Louis Stevenson første forsøk som forfatter kom da han var 16 år med den historiske stykket "The Pentland Rising: A Page of History" i 1866. Den ble utgitt anonymt i et lite opplag på hans fars bekostning, og er i seg selv en interessant prolog til hans senere historiske romaner. Fortellingen, fulgt av fotnoter og referanser, tar for seg et skotsk opprør i 1666 i Pentland mot grusomhetene og undertrykkelsen til deres engelske herrer. Deretter fulgte reiseskildringer og essayer før han i 1883 slo igjennom som forfatter av romanen "Skatten på sjørøverøya", som var inspirert av "Robinson Crusoe", og handlet om en spennende skattejakt og sjørøvere. Verdenskjent ble han med romanen "Dr. Jekyll og Mr. Hyde", som regnes som den første psykologiske thrilleren eller spenningsromanen. Hans historiske romaner følger tradisjonen som ble staket ut av landsmannen Walter Scott og leses fremdeles i dag, deriblant "Kidnappet" (1886), Den svarte pil (1888), "Herren til Ballantrae" (1889), "Catriona" (1893) og den uferdige "Weir of Hermiston" (1896). Den siste nevnte kunne ha blitt hans mesterverk hvis han ikke døde for tidlig. Stevenson skrev innenfor de fleste litterære sjangere: skuespill, dikt, essay, litterær kritikk, litterær teori, biografi, reiselitteratur, reportasjer, romanser, røverhistorier, fantastisk litteratur, og noveller. Av alle disse ble spesielt novelleformen betegnet som det som passet Stevenson best. Novellesamlingen "The Merry Men" ("De muntre menn") (1887) inneholder noe av det beste han har skrevet. Bruken av dialektene i hans bøker førte til en revitalisering av det skotske språket på 1900-tallet. I dag er Stevenson dog mest kjent gjennom de forkortete utgaver av hans romaner som er tilpasset for barn. Stevenson hentet mye inspirasjon fra forfattere som William Shakespeare, Walter Scott, Daniel Defoe, Mary Shelley, Alexandre Dumas, Robert Michael Ballantyne og Hans Christian Andersen og selv inspirerte han andre forfattere som Bram Stoker, Franz Kafka, Bjarne Reuter og Björn Larsson. Sistnevnte har skrevet en roman om Long John Silvers livshistorie, en berømt sjørøverfigur fra "Skatten på sjørøverøya". Norsk lovkommentar. "Norsk lovkommentar" (tidligere "Karnov: norsk kommentert lovsamling") er et kommentarverk til norske lover. Det inneholder både tekst og kommentarer til alle gjeldende lover. Onlineutgaveninneholder også en rekke rettsavgjørelser det er vist til i kommentarene og en del forskrifter, forarbeider og uttalelser. Norsk Lovkommentar utgis av Gyldendal Rettsdata. Det har sitt opprinnelige navn etter den danske juristen Magnus Karnov, som utgav et dansk kommentarverk under dette navnet. Første norske Karnov-utgave kom i 1994, fra 2001-utgaven gis verket ut under navnet "Norsk lovkommentar". Lovene i Norsk lovkommentar er på samme måte som Norges lover organisert kronologisk, og ikke tematisk som i den danske Karnov. Hver side gjengir lovteksten øverst på siden, med angivelse av notenummer for hver enkelt kommentar, og kommentarene nedenunder. Den nyeste utgaven, 2008, ble gitt ut i desember 2008. Dette er siste utgivelse av bokutgaven, og Norsk Lovkommentar leveres nå kun som elektronisk abonnement. Norsk lovkommentar må ikke forveksles med "Norsk lovnøkkel", en serie bøker med lovkommentarer beregnet på ikke-jurister. Hovedredaktører. Norsk Lovkommentar har tre hovedredaktører. De opprinnelige hovedredaktørene var Peter Lødrup, Knut Kaasen og Steinar Tjomsland. Professor Peter Lødrup var hovedredaktør fra 3. september 1992 til sin død 16. juni 2010. Professor Knut Kaasen fra 3. september 1992 til 31. mars 2010. Steinar Tjomsland har vært hovedredaktør siden 3. sepbember 1992 og er den siste av de opprinnelige hovedredaktørene. Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen overtok etter Knut Kaasen 1. april 2010. Svölk. Svölk er en hardrock-gruppe fra Trysil. Navnet på gruppa stammer fra uttrykket "svølk", som er et dialektord for «juling» i Trysil og Østerdalen. Bandet ble samlet for første gang i 2003. De ga ut sin første EP i 2005, som de kalte for "Beast Unleashed", mens deres debutalbum "Svölk" kom fire år senere, og ble relansert i 2011 som "Svölk 'em All" etter at Svölk signerte platekontrakt med Napalm Records I 2010 har også deres sang «52» blitt brukt i den norske filmen "Tomme Tønner" Thomas Østerhaug var bassist frem til 2009, da Halstein Røyseland tok over. Magnus Karnov. Søren Magnus Karnov (født 18. august 1882, død 21. januar 1962) var en dansk jurist og landrettssakfører fra Sønderborg. Han er mest kjent for en lovkommentar som utkom fra 1920-tallet og senere ble oppkalt etter ham. Karnov-kommentaren ble på 1990-tallet eksportert til Norge, hvor den nå heter Norsk lovkommentar. Nationalteatern. Ulf Dageby og Nationalteatern, 2006. Nationalteatern startet som et teaterkollektiv i Lund i Sverige i 1969, og som flyttet til Göteborg året etter. Etter hvert som kollektivet utvidet seg ble også nedslagsfeltet større, og Nationalteaterns Rockorkester, senere bare Nationalteatern, begynte å spille. Bandet gikk i oppløsning i 1981, mens teatergruppen ble oppløst i 1994. I 1991 begynte bandet å spille sammen igjen, og de har den dag i dag sporadiske gjenforeningsturneer. Nationalteatern regnes som et av de viktigste progressiv rock og proggbandene i Sverige. I følge Lennart Eriksson i Ebba Grön var Nationalteatern, og særlig 1978-utgivelsen "Barn av vår tid", en forutsetning for mye av den svenske punken. Andøya Avis. Andøya Avis var en lokalavis som utkom på Andenes i Nordland i perioden 1925 til 1982. Avisen ble etablert av Magnus Andersen, som hadde vært med på å etablere avisen Vesterålen på Sortland i 1921. Fra 1979 var Andøya Avis knyttet til Norsk Arbeiderpresse (nå A-pressen). Avisen gikk konkurs første gang i 1979. Da sikret A-pressen gjennom Nordlys seg retten til avisnavnet, og forsøkte å relansere avisen. Samtidig var det stablet på beina en ny lokalavis, Andøyposten, som kom med første utgave 10. august 1979, mens nye Andøya Avis kom dagen etter. En veritabel aviskrig utspant seg, noe som inkluderte etableringen av avisen Øynytt på Sortland. Andøy Avis og Øynytt ble senere slått sammen, men gikk på ny konkurs i 1982. St. Josef menighet. St. Josef menighet er Den katolske kirkes menighet i Haugesund. Den er underlagt Oslo katolske bispedømme, og har ansvar for Nord-Rogaland og Sunnhordland. Dette er den første katolske kirken i Haugesund siden reformasjonen. Sognekirken, St. Josef kirke, ble vigslet 3. november 1933. "Menigheten har ikke tilknytning til det tidligere, katolske St. Josef sykehus i Kristiansand." Eksterne lenker. Josef Proporsjon. Proporsjon er det sammenlignbare størrelsesforholdet mellom ting, eksempelvis størrelser i forhold til mengde, høyde, bredde, antall, nummer, fordeling og så videre. Proporsjoner i kunst, arkitektur o.a.. Alle gjenstander, bilder, byggverk og kropper er satt sammen av enkeltelementer, deler eller størrelser. Størrelsesforholdet mellom delene, altså proporsjonene mellom disse, betyr mye for den visuelle helhetsopplevelsen og inntrykket av samspill mellom de ulike funksjonene i delene. Når man uttrykker at for eksempel en bygning har «gode proporsjoner» menes det at bygningen harmoniserer med omgivelsene, eller at flater og volumer i bygningen passer til hverandre, er vel koordinerte og til sammen virker visuelt tiltalende på tilskueren. Et begrep som på denne måten brukes om forskjellige bygningsformer fra ulike epoker, kan ikke bli entydig uten at man går dypt i estetisk teori. Utgangspunktet for drøftingen av begrepet kan finnes i aritmetikkens og geometriens historie; dagliglivets praktiske mengdelære og filosofenes videre abstrahering. Menneskene var nødt til å utvikle nummer og system for å ordne sine omgivelser. Proporsjon i matematikk. I matematikken er proporsjon definert som «likhet mellom to tallforhold», uttrykt ved formelen (a:b) = (c:d). Van der Graaf Generator. Van der Graaf Generator (også kjent som bare Van der Graaf), er et engelsk progressiv rock-band startet i Manchester i 1967 av Chris Judge Smith, Peter Hammill og Nick Peame. Bandet var på 1970-tallet viktige bidragsytere til progressiv rock, men oppnådde aldri den store berømmelsen som for eksempel Yes, Pink Floyd eller Genesis. En av årsakene kan være Hammills kompromissløse holdning til tekst og musikk, som begge deler var litt utenfor det man kan kalle radio-vennlig eller kommersiellt. Bandet er kjent for sin litt utradisjonelle instrument-besetning da de har benyttet gitar i begrenset grad, men til gjengjeld har fløyte og saksofon vært en viktig del i bandets lydbilde. 1967–1972. I 1967 gikk trommeslageren Chris Judge Smith på Universitetet i Manchester sammen med vokalisten og låtskriveren Peter Hammill og pianisten Nick Peame. De spilte sammen og dannet bandet "Van der Graaf Generator". Navnet på bandet tok de fra Van de Graaff-generator, som er et elektrisk instrument som produserer statisk elektrisitet. I 1968 ble Pearne erstattet med Hugh Banton, og de ansatte Tony Stratton-Smith som manager for å få fart på karrieren. De ga ut singelen "People You Were Going To", men kort etter utgivelsen sluttet Judge Smith. Bandet, som da besto av Hammill, Banton, Keith Ellis og Guy Evans, gikk nå i oppløsning. Peter Hammill gikk i gang med innspillingen av det som var tenkt som et soloalbum, "The Aerosol Grey Machine", og inviterte sine tidligere band-kollegaer for å spille i studio. Albumet ble utgitt som et Van der Graaf Generator-album, bandet ble «gjenopplivet» og nå begynte interessen for bandet å tilta. Ellis forlot bandet, og inn kom Nic Potter og David Jackson. I 1969 ga de ut albumet "The Least We Can Do Is Wave To Each Other", som gjorde de til kulthelter i europa, og superstjerner i Italia. Etter albumet "H to He, Who Am the Only One" i 1970, ga Potter opp sin posisjon i bandet. Men det var først etter albumet "Pawn Hearts" i 1971 at den siste spikeren i kista for Van der Graaf Generator som band ble slått. Da forlot Hammill bandet til fordel for sin solokarriere. 1975–1978. Etter fem soloproduksjoner formet Hammill på nytt Van der Graaf Generator i 1975, med innspillingen av albumet "Godbluff". Etterfulgt av enda to album, henholdsvis "Still Life" og "World Record", forlot Banton og Jackson gruppen i 1976. Deretter ble albumet "The Pleasure Dome", med fiolinisten Graham Smith, gitt ut under navnet Van der Graaf. Etter en konsertsetting i 1978 ble gruppen offisielt oppløst, men senere har flere av de tidligere medlemmene i bandet deltatt på mange av Hammills soloprosjekter. 1990-tallet og 2000-tallet. To ganger i løpet av nittitallet slo bandet seg sammen for engangsfremføringer, før Hammill, Jackson, Evans og Banton nok en gang fikk liv i Van der Graaf Generator i 2005. Jackson takket for seg igjen etter albumet "Present", mens Hammill, Evans og Banton fremdeles spiller sammen og har ga ut albumet "Trisector" i 2008. Ofotens Tidende. "Ofotens Tidende" var en avis som kom ut i Narvik i Nordland i perioden 1899 til 2000. Avisa, som tidligere var tilknyttet Høyre, var den av byavisene som fikk utkomme under andre verdenskrig, men mistet på 50-tallet forspranget til konkurrenten Fremover. Ofotens Tidende kom mot slutten ut med tre utgaver i uka, og var eid av Harstad Tidende Gruppen AS. Avisen hadde i sitt siste fulle driftsår 1999 et opplag på 3606 eksemplarer (mot Fremovers 10 114 eksemplarer). Økonomisk var papiravisen Ofotens Tidende et underskuddsforetagende de siste årene avisa levde. Avisa ble lagt ned dagen etter at A-pressen la ned Bladet Harstad. Primo februar 2007 gjenoppsto Ofotens Tidende som, til protest fra tidligere eier. Våren 2009 ble nettavisen lagt ned grunnet manglende inntekter. I januar 2010 startet nok en nettutgave opp, som Ofotens Tidende 2.0. Med 2.0-versjonen satset Ofotens Tidende på brukergenerert innhold. Grunnet uenighet med forrige utgivere angående navnebruken, endret Ofotens Tidende 2.0 navn til Ofotingen. Hoola Bandoola Band. Hoola Bandoola Band ble grunnlagt i Malmö i Sverige av Mikael Wiehe, Björn Afzelius og Peter Clemmedson, og regnes som et av de viktigste bandene innen den svenske proggmusikken. Navnet tok de fra en Donald Duck-film, der en mengde maur gikk til angrep på Donalds piknikkurv med kampropet "Hoola Bandoola". Bandet var ikke opprinnelig spesielt politisk, men ble påvirket av sin tid, og flere av bandets låter regnes i dag blant de fremste klassikerne innen svensk politisk musikk. De var samtidig det progg-bandet på 1970-tallet med størst kommersielt gjennomslag. Etter at bandet ble oppløst i 1976 startet både Afzelius og Wiehe på det som etter hvert skulle bli meget suksessrike solokarrierer. Bandet hadde en kort gjenforening i 1996, og samlet seg også til en konsert etter at Afzelius gikk bort i 1999. Sommeren 2011 er de igjen gjenforent for en turné, der de blant annet besøker Oslo. Buholmråsa fyr. Buholmråsa fyr ligger i Osen kommune i Sør-Trøndelag. Fyret står på Sønnaholmen, nær bygda Sætervik og er med på å markere sørenden av det åpne havområdet Folda. Fyret ble opprettet i 1917 og har en høyde på 23,5 meter. Fyret lyser 17 nautiske mil. Selve fyrtårnet er rødt med ett hvitt belte. Radiofyret ble opprettet i 1965 og har en rekkevidde på 20 nautiske mil. Stein Håland. Stein Håland (født 27. mai 1952, død 9. juli 2009) var ordfører i Spydeberg kommune fra 1996 til 2009. Han representerte Senterpartiet, og var også medlem av Senterpartiets hovedstyre fra 2007 til 2009. Spydeberg hadde direkte ordførervalg i 2005, da fikk han 55% av stemmene. Stein Håland hadde vært leder av Noregs Bygdeungdomslag. I ungdommen var han på en studiereise til 13 afrikanske land, den kom til å bety mye for ham senere. I 1993 ble han ansatt i gruppesekretariatet til Senterpartiet på Stortinget som rådgiver for partiets representanter i finanskomiteen. Etter to år fikk han permisjon fra stillingen for å bli ordfører i hjemmekommunen. Håland døde av hjertestans mens han kjørte traktor, trolig på vei hjem. Fotballstadioner i England. Dette er en liste over engelske fotballstadioner, rangert etter kapasitet. Lista inkluderer alle 116 klubbene i de 5 øverste divisjonene i det engelske ligasystemet, sesongen 2009/10 (Premier League, Football League Championship, Football League One, Football League Two og Conference National). Lista inneholder også andre stadioner med en kapasitet på minst 5 000 tilskuere, som spiller i lavere divisjoner. En person som har vært på kamp til alle de 92 klubbene som til enhver tid spiller i Premier League og Football League kan bli medlem av The 92 Club. Bladet Harstad. Bladet Harstad var en lokalavis som utkom i Harstad i Troms. Avisa var eid av flere aviser innen A-pressekonsernet og ble etablert som konkurrent til Harstad Tidende. Avisa utkom første gang høsten 1996 som ukeavis, men økte snart utgivelsesfrekvensen til tre dager i uka. Avisa ble lagt ned år 2000. Opplaget i 1999 som var avisas siste driftsår, var vel 2400 eksemplarer. Ansvarlig redaktør var Frank R. Roksøy. Avisa ble lagt ned dagen før Ofotens Tidende ble lagt ned. Mange ser på de to avisnedleggelsene som et samarbeid mellom eierne, A-pressen og Harstad Tidende Gruppen AS, som dermed sikret hver sin monopolavis i de to byene. The Passion of the Christ. "The Passion of the Christ" ("Kristi lidelse" – i Norge ble den engelske tittelen benyttet) fra 2004 er en frittstående film om Jesu siste tolv timer. Filmen ble regissert av Mel Gibson, og vakte stor oppmerksomhet fordi dialogene i filmen er på latin og arameisk – som sannsynligvis var Jesu morsmål. Filmen ble tatt opp i Matera og Roma i Italia. Den 25. februar 2004 hadde filmen premiere i USA, og tjente inn over 370 millioner dollar. Det ble den høyeste inntekten for en R-gradert film noensinne. En redigert versjon av filmen ble sluppet den 11. mars 2005, under navnet "The Passion Recut". Mel Gibson fjernet rundt fem minutter av de voldsomste scenene for å prøve å oppnå en lavere aldersgrense og tiltrekke seg flere seere. Denne versjonen var ikke populær, og ble raskt tatt av kinoene. The Motion Picture Association of America hadde ikke gradert filmen, og mente at den var for voldelig til å få en PG-13-gradering, noe som førte til at Gibson lanserte filmen uten noen gradering i det hele tatt. Dette utløste en rekke politiske reaksjoner og flere frittstående kinoer viste ikke ugraderte filmer i det hele tatt. 51 % av amerikanske kritikere roste filmen, mens 76 % av vanlige kinogjengere elsket filmen. Det skal også nevnes at kritikerne gav filmen karakteren B−, noe som tilsvarer terningkast fire–fem, mens brukere av nettjenesten Yahoo! gav filmen en solid femmer (B+). Kildemateriale. Filmen er bygget opp etter Bibelens tekster, men man finner også enkelte av visjonene til Katharina Emmerich og Birgitta av Vadstena i enkelte scener. Dyskalkuli. Dyskalkuli eller tallblindhet er en samlebetegnelse på spesifikke lærevansker i matematikk. Dyskalkuli er en diagnose. Se også matematikkvansker som kjennetegnes ved de samme problemene, men generelt i mindre grad. Kjennetegn. Et generelt kjennetegn på dyskalkuli er vanskeligheter med å forstå størrelsen av abstrakte mengder. At 3 er større enn 2 er én ting, men det kan bli vanskeligere å forstå at 2+3 er mindre enn 10. Visuelt sett kunne det være lik 23. Koblingen mellom den abstrakte mengden tallene representerer og tallene selv er ofte svak. Personer med dyskalkuli vil forstå at 6 er 6, men har problemer med å legge sammen og trekke fra tall. Eksempler på problemer personer med dyskalkuli opplever er vansker med å huske begreper, løse matematiske problemer og forstå musikalske konsepter. De kan ha manglende eller ingen retningssans, og problemer med å skille høyre fra venstre, breddegrad fra lengdegrad, horisontal fra vertikal og lignende. Dette gjelder ikke alle; mange sliter mer med systemer og har dermed problemer med å lære seg gangetabellen, klokka, rutetider o.l. Korttidshukommelsen er gjerne dårlig når det kommer til abstrakte begreper, og det samme gjelder evnen til å bearbeide dem. En skoleelev med dyskalkuli har gjerne dårlige karakterer i matte, på tross av gode karakterer i andre, mer konkrete fag. Det som kan være vanskelig med dyskalkuli er at da dette er en lærevanske som gir seg utslag på ulike måter hos de som har det, noe som fører til at det kan være vanskeligere å oppdage den. Twisted Sister. Twisted Sister er en heavy metal-gruppe som ble dannet i New York i 1973. Historie. Gruppen ble grunnlagt av gitarist Jay Jay French, og var inspirert av artister og grupper som Kiss, Alice Cooper, Lou Reed og David Bowie. Twisted Sister ga ut var singelen "I'll Never Grow Up Now/Under the Blade" i 1979. Responsen var meget bra og bandet ble oppdaget av Secret Records som hjalp dem med å gi ut deres første album. Året etter ga de ut singelen "Bad Boys (Of Rock & Roll) / Lady's Boy". Først våren 1982 ga de ut en EP Ruff Cuts som ble meget populær. Noen måneder senere ga de ut sin første album, "Under The Blade". Deretter gikk plateselskapet Secret Records konkurs. Etter dette, ble Twisted Sister nødt til å skaffe seg en ny kontrakt. I desember opptrådte Twisted Sister i det britiske musikkprogrammet Top of the Pops, som endte med at de fikk kontrakt hos Atlantic Records. Breim. Breim er et dalføre fra Jostedalsbreen i øst til Breimsvatnet i vest, og omtales i dag som ei bygd – «Breimsbygda». Bygda Breim er også en tidligere selvstendig kommune i Sogn og Fjordane fylke, men er i dag en del av Gloppen kommune. Historie. Det var etter press fra bygdefolket at Breim ble skilt ut fra Gloppen kommune som egen kommune med 1 823 innbyggere den 1. januar 1886. Jakob J. Myklebust gikk fra ordførervervet i Gloppen til tilsvarende verv i Breim. Han satt som ordfører i Breim de 27 første årene. 1. januar 1964 ble det meste av Breim med 1 731 innbyggere igjen slått sammen med Gloppen til den nye Gloppen kommune. Førde krets (kalt Førde i Jølster) innerst ved innsjøen Breimsvatnet i Breim med 38 innbyggere ble samtidig overført til Jølster kommune. Reed var det naturlige senteret i Breim, og Den Trondhjemske postvei gikk her. Breim kirke lå (og ligger) på Reed. I tillegg hadde Reed to hoteller. I 1889 ble det åpnet vei fra Sunnfjord, gjennom Våtedalen og til Byrkjelo. Fra Byrkjelo gikk det vei over Utvikfjellet til Stryn. Reed fikk nå en utfordring som bygdesenter, og bygda som geografisk var delt i indre og nedre Breim, ble utfordret også politisk. Meieriet. Breimsbygda fikk store utfordringer når det skulle etableres meieri og slakterier i Nordfjord i etterkrigsårene. Byrkjelo hadde etablert god kommunikasjon mot Stryn, mens bøndene på Reed søkte samarbeid med bøndene i Utvik og Innvik, som hadde levert melk til Nedre Breim Meieri på Reed. Det ble tidlig på 1950-tallet bygget nytt stormeieri på Sandane, men bøndene på Byrkjelo forholdt seg fortsatt til Stryn, og "Stryn Meieri" bygget to nye meierier, ett i Stryn og ett på Byrkjelo. Disse ble senere hetende Nordfjord Meieri. Omkring 1960 ble det planlegt nye slakterier i Sogn of Fjordane. Vestlandske Salslag (VS) hadde eit mindre slakteri på Sandane fra 1954, men hadde planer om et større i Nordfjord. Bønder i indre Breim arbeidet for å få dette slakteriet til Byrkjelo, men tapte lokaliseringskampen da den nye slakteriet ble etablert på Nordfjordeid. Da brøt bøndene der med VS, og søkte på nytt samarbeid med Stryn. Nordfjord Meieri etablerte eget slakteri i Olden, under datterselskapet "Nordfjord Kjøtindustri", senere Nordfjord Kjøtt. Slakteriet på Sandane ble nedlagt i 1964, og etter hvert ble også meieria på Reed, Byrkjelo og Sandane nedlagt et etter et. I 1996 gikk Sogn og Fjordane Meieri (nå TINE Meieriet Vest BA) inn med 55 millionar kroner til et spesialmeieri for konsummelk på Byrkjelo. Meieriet er senere utvidet med blant annet osteproduksjon. Meieriet er i dag Breims største arbeidsplass med nærmere 80 tilsatte. Geografi. Dalføret er en U-dal, og deles naturlig etter skolekretsene og bygdesentrene Reed ved Breimsvatnet i vest og Byrkjelo mot øst. Mot nord ligger Utvikfjellet som holder på kommunegrensa mellom Gloppen kommune og Stryn kommune. Vestenfor Breimsvatnet ligger kommunesenteret Sandane og Gloppefjorden. Mot sør ligger grensene mot Jøster kommune i enden av Våtedalen og til Naustdal kommune i fjellterreng. Mot øst stopper Breim i Jostedalsbreen. I området rundt Reed er gardsnavn Ree, Reed (ulike skrivemåter), Råd, Hetle, Bø og Dale. Årdalen er ei bygd ved Breimsvatnet med tilgang sørover fra Reed. Over Breimsvatnet ligger bygda Kandalen, som fra gammelt av kun hadde båttilgang, og dermed naturlig tilhørte Breim og Breim kirke. Kandalen har senere fått egen veitilgang langs sørsiden av Breimsvatnet og sogner nå naturlig til kommunesenteret Sandane. I området rundt Byrkjelo er gardsnavn Gåsemyr, Hjelle, Sandal, Fløtre, Flølo, Felde, Støyva. Myklebustdalen er ei bygd som ligger undet Myklebustbreen med gårdsnavnet Myklebust. Skoler. Breim er delt i to skolekretser, med Byrkjelo og Reed, men ble i 2009 slått sammen til en skole på Byrkjelo, Breim skole. Skolen er en 1 – 7 – skole (barneskole). Fra 8. trinn kjøres elevene i buss til Sandane og Gloppen ungdomsskole der. I bygningen til Reed skole skal det med tiden bli barnehage. Idrett. Idretten i Breim er siden 1989 organisert av idrettslaget Breimsbygda IL. Bygda er også kjent for vintersportstedet Breimsbygda Skisenter beliggende på Utvikfjellet 630 meter. I forbindelse med Byrkjelo Stadion har bygda arrangert NM i friidrett to ganger, i 1988 og 1999, og vil stå som arrangør for 2011. I årene 1982 til 1999 var bygda også kjent som arrangør av det internasjonale friidrettsstevnet Byrkjelo Games. Se også. Liste over ordførere i Breim Brattvær. Brattvær er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal fylke. Kommunen ble etablert med 973 innbyggere da Edøy kommune ble delt i tre 1. januar 1915 (Brattvær, Edøy, Hopen). 1. januar 1960 ble Brattvær, Edøy og Hopen kommuner igjen slått sammen til en enhet, denne gang med navnet Smøla kommune. Brattvær hadde på dette tidspunktet 1.361 innbyggere. Borgund i Sogn og Fjordane. Borgund er en bygd i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Bygden ble egen kommune etablert med 963 innbyggere da Lærdal kommune ble delt i to i 1864. 100 år senere ble Borgund på nytt en del av Lærdal. Steinklepp var lenge navnet på kommunesenteret i Borgund, men har nå endret navn til Borgund. Også Berge skule, som er skolen i bygden, har nå fått navnet Borgund skule. Navneendringene er et resultat av lengre tids lokalt fokus på nærings- og bygdeutvikling. Historie. thumb Dalen mellom Borgund og Lærdal har vært hovedferdselsåre mellom Østlandet og Vestlandet til alle tider. I dag ligger minst fem generasjoner med veianlegg igjen i dalen, som beviser dalførets viktige historiske funksjon som knutepunkt. Selv i dag går hovedåren mellom Oslo og Bergen – E 16 – gjennom Borgund. 1. januar 1964 ble Borgund kommune og en mindre del av Årdal slått sammen med Lærdal til den nye Lærdal kommune. Borgund hadde på dette tidspunktet 492 innbyggere. I dag bor det om lag 250 mennesker i Borgund. På 1180-tallet kom omreisende kirkebyggere til bygden. Kirken de bygde, står ennå. I dag er Borgund stavkirke den best bevarte stavkirken i Norge. Landskap. Borgund er en fjellbygd med bosetting hovedsakelig langs Lærdalselva. De nederste gårdene i bygden, Sjurhaugen og Nedrehegg, ligger ca. 270 meter over havet. Høgaloftet på grensen til Hemsedal er med sine 1920 meter over havet det høyeste punktet i Borgund og det nest høyeste fjellet i Norge sør for Jotunheimen. Høye fjell omkranser hoveddalføret. Fra Borgund stavkirke og oppover mot Borlaug vider landskapet seg ut. Området mellom Borgund kraftverk på Lo, like øst for stavkirken, og Borgund sentrum, ligger på en flate ca. 400 meter over havet. Lærdalselvi er på sitt bredeste her og kalles også Borgundsfjorden og Strandafjorden (etter bebyggelsen Hillestadstrondi på sørsiden av elven). Arbeidsplasser. Største arbeidsplassene er jord- og skogbruk og husdyrhold, samt Borgund kraftverk og Borgund skule. Flere pendler til kommunesenteret Lærdalsøyri for arbeid. E16 går gjennom Borgund. Vegen er blitt helt ombygd siste årene, og 3. september 2008 fikk E16 full stamvegstandard gjennom hele Borgund, med unntak av strekningen fra Borlaug til fylkesgrensen mot Oppland på Filefjell, hvor det blir anleggstart i 2011. Klima. Borgund har kontinentalt klima med lite nedbør. På grunn av den tørre luften har området fra gammelt av hatt ord på seg for å være et ideelt sted for tørking av kjøtt. Årlig nedbørsmengde er mellom 500 og 750 mm. Nedbørnormalene (1961–90) er for Lo (407 moh.) ved Borgund stavkirke 510 mm, Borlo (502 moh.) 578 mm og Øljusjø pumpekraftverk (1124 moh.) ved riksvei 52 på Hemsedalsfjellet 560 mm. Også nedbørsstasjonene ved E16 på vei opp mot Filefjell får lite nedbør: Maristova (816 moh.) 714 mm, Nedre Smeddalsvatn (914 moh.) 735 mm, Slutebrui (932 moh.) 640 mm og Øvre Smeddalsvatn (932 moh.) 560 mm. Eksterne lenker. Borgund er også en tidligere kommune i Møre og Romsdal fylke. Helvete (religion). En liten bit av Helvete, fra Chartres Helvete er ifølge mange religioner et sted eller en tilstand av smertefull lidelse. Det norske ordet "helvete" kommer av det norrøne "hel" («dødsriket») og "viti" («straff»). I mange religioner skal onde mennesker enten lide i all evighet eller til de har betalt for sine onde gjerninger. I de monoteistiske religionene styres helvete gjerne av Satan eller andre demoner som plager de fortapte. Et annet scenario er at helvete er et fravær av Gud og frelse. Mange monoteister mener at helvete er lagdelt, og at mennesker blir sendt dit for å rense sjelen mens de plages inntil de angrer sine synder. Noen tror at alle som sendes til helvete kan få frelse hvis de angrer, men at de som innerst inne ikke angrer må bli værende der inntil de ombestemmer seg. Helvete opptrer i en rekke mytologier og religioner i ulike former og er vanligvis bebodd av demoner og de dødes sjeler. I polyteistiske religioner kan politikken i helvete være like komplisert som politikk blant mennesker. Opprinnelse. Helvete slik det fremstår i Vestens kultur har sitt opphav i gresk kristendom, særlig tatt fra en tilnærming til det hellenistiske livet etter døden som kalles Tartarus. I den tidlige jødedommen trodde man på Sheol, en skyggetilværelse som absolutt alle ble sendt til. Sheol kan ha vært en poetisk metafor for døden og ikke noe liv etter døden i det hele tatt. I det tredje til andre århundre før Kristus hadde imidlertid idéen vokst til et langt mer komplekst konsept. Det hebraiske ordet "Sheol" ble oversatt til "Hades", navnet på dødsriket i gresk mytologi. Dette anses fortsatt å være adskilt fra helvete av ortodokse kristne. "Ildsjøen" og "Evige pinsler" i gresk mytologi var egentlig Tartarus. Hades var ikke helvete i gresk mytologi, men heller en mellomstasjon der de døde dro for å dømmes. Det Nye Testamente bruker dette ordet, men det bruker også ordet Gehenna (av dalen Ge-Hinnom ved Jerusalem). Denne dalen var brukt som søppeldynge for Jerusalem, og forholdene var atskillig mer uhygieniske og fæle enn på moderne søppeldynger. En gang i blant satte hebreerne fyr på søppeldyngen, og den var så stor at den kunne brenne i måneder. Det var uten tvil et svært skremmende sted å være. Den tidlige kristendommen lærte at de fortapte ville bli brent i dalen på samme måte som søppelet. Teologer som motsetter seg idéen om helvete men som likevel ønsker å forsvare Bibelen som kilde, argumenterer med at en brennende søppeldynge på Jorden umulig kan referere til en tilstand etter døden. Straff for de vantro og belønning til de troende er et gjennomgående tema i den tidlige kristendommen. Jødedommen. Gehenna er ganske godt definert i rabbi-litteraturen. Det oversettes av og til med «Helvete», men dette er unøyaktig og formidler ikke den egentlige meningen. I jødedommen er ikke Gehenna helvete, men heller en renselse hvor man dømmes på bakgrunn av ens gjerninger. Kabbalaen beskriver det som et «venterom» for alle sjeler (ikke bare de onde). En overveldende majoritet av jødiske skriftlærde fastholder at ingen er i Gehenna for all evighet. Det sies at man maksimalt kan være der i 11 måneder. Noen anser Gehenna for å være en renselse av sjelen før den skal videre til den neste verden (ofte ansett for å være Himmelen). Dette nevnes også i Kabbala, hvor det beskrives at sjelen brytes som flammen til et stearinlys som tenner et annet: Den delen av sjelen som er ren går videre til den neste verden, mens den uferdige delen gjenfødes. Gammelgresk religion. En annen kilde til idéen om helvete er det greske Tartarus, et sted for beseirede guder og andre ånder ble straffet. Tartarus var en del av Hades i gresk mytologi, men Hades omfattet også Elysium, et sted hvor de som levde riktig fikk sin belønning. Andre tilbrakte livet etter døden i liljeåkrene (liljer i slekten "Asphodel" ble regnet som de dødes favorittmat). Som i de aller fleste før-kristne religioner ble ikke dødsriket sett så negativt på som i kristendommen. Folkelige forestillinger. Populærkulturen fremstiller ofte Gud som konge i himmelen og Djevelen, Lucifer, Beelsebub eller Satan som konge i helvete. Den avbildes gjerne som en rødflammende skapning med horn og et gaffelspidd (som likner havguden Neptuns spidd). Den har også en lang tynn hale med en pilformet ende. Helvete avbildes som et sted under bakkenivå med ild og lava. Demoner ser ut som miniatyrversjoner av Djevelen og løper ustanselig rundt og plager de fortaptes sjeler. Dette bildet er først og fremst skapt av eventyr og moderne tegnefilmer. De fleste kristne teologer forkaster dette bildet av helvete, selv om få av dem benekter at helvete og Djevelen faktisk eksisterer. Et unntak er svovelpredikantene som aktivt bruker dette folkelige bildet for å skremme folk til å tro. Det «populære» bildet av helvete har ingen basis i Bibelen, tvert i mot fremholder Bibelen at helvete, kalt ildsjøen i Johannes åpenbaring, er et sted der også djevelen og hans medhjelpere skal pines til evig tid (). Protestantisk kristendom. Ifølge protestantisk kristendom er i utgangspunktet alle mennesker syndige av natur og derfor adskilt fra Gud. Mennesket kan ikke selv gjøre noe for å bli frelst. Fortapelsen er derfor Guds straff over synden som alle mennesker på grunn av deres gjerninger har gjort seg skyldig til. Det eneste som kan redde mennesket fra fortapelsen er Guds nåde som i følge protestanter kun kan mottas ved tro. Et hvert menneske som ikke får del i nåden må selv ta sin straff og dermed går fortapt. Synet på helveter er utover dette mange og delte, og i stor grad overlatt til den enkelte kristnes egen tolkning. Konservative protestanter anser fortsatt helvete som et sted eller en tilstand der en pines til evig tid. Bibelsteder som brukes for å underbygge påstanden om en evig pine i helvete er for eksempel Jesu ord i Matteus 25:41, «Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra mig, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler!» og 25:46 «Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.»Konservative protestanter kan også framholde en slags gradsforskjell i den evige pinen, fordi den skjer ut fra fortjeneste; en hver blir dømt etter sine gjerninger (. Mange liberale teologer tror derimot på helvete som en evig tilstand borte fra Gud – andre igjen avviser hele helvetes eksistens og mener at alle vil bli frelst. Ortodoks kristendom. For de urkristne var helvete det samme «stedet» som himmelen: å leve nær Gud og direkte oppleve Guds kjærlighet. Om dette ble opplevd som lykke eller plage var avhengig av ens innstilling til Gud. Dette er fortsatt doktrinen i ortodoks kristendom. Katolisismen. Det katolske synet på helvete er nedfelt i Den katolske kirkes katekisme: «Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket "helvete".» Pave Johannes Paul II har sagt følgende: «Bildet av helvete som de hellige skriftene gir oss må tolkes riktig. De viser den totale frustrasjon og tomhet i livet uten Gud.» Jehovas vitner. Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet. Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen. Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer. Andre kristne syn. De fleste kristne grupper lærer at helvete er evig. Noen mener imidlertid at helvete bare er midlertidig og at sjelene i helvete opphører å eksistere etter at de har sonet sin straff (noe som i såfall vil tilsvare buddhistenes nirvana). Andre mener at noe bevisst helvete ikke eksisterer i det hele tatt, men at ordet refererer til kroppens forråtnelse (jamfør Gehenna). Begge disse kalles annihilasjonisme. Andre mener at etter endt soning i helvete vil man få tilgivelse hos Gud og slippe inn i Himmelen. Alternativt kan det finnes mekanismer i dødsøyeblikket som automatisk får sjelene til å angre slik at helvete ikke oppleves. Begge disse kalles universalisme. Mer om tolkninger av bibelens ord om helvete. Bibelen tolkes på forskjellige måter av forskjellige kristne strømninger når det gjelder varigheten av helvete. Helvete er en oversettelse av Gehenna, og tolkes av noen som symbolsk tale om en evig tilintetgjørelse. Andre lærer ut i fra skriftsteder som Matteus evangelium 26, at helvete er en evig tilstand, en evig straff, borte fra Herrens åsyn (2. tessalonikerbrev 1:9). Gehenna var en søppelplass utenfor Jerusalem hvor man brente lik som man mente ikke var verdig å få en vanlig begravelse. Bibelen beskriver de dødes tilstand som en søvn, en tilstand som betyr at man ikke eksisterer lenger. Se forøvrig gehenna som er det greske ordet som er oversatt med helvete i norske bibeloversettelser. I denne dalen ble lik av forbrytere som ikke var verdig til å få en begravelse brent som nevnt. Islam. Muslimene tror på "jahannam" (på arabisk: جهنم) og er det samme som det hebraiske "ge-hinnom". I Koranen er det flere beskrivelser av et ildfullt helvete i kontrast til det hagelignende Paradis ("jannah") som de troende nyter. I tillegg er både himmel og helvete delt inn i mange nivåer avhengig av ens gjerninger i livet, hvor straff gis etter hvor mye ondt en har gjort i livet. De gode deles inn etter hvor godt de fulgte Allah mens de var i live. Himmelen og helvete nevnes nøyaktig like mange ganger hver i Koranen. Koranen sier også at noen av de som havner i helvete ikke skal være der evig men i et ubestemt tidsrom. Når Dommedag kommer skal de tidligere dømte dømmes på nytt og få en ny sjanse til å komme inn i Paradis. Bahai. Bahaiene aksepterer ikke helvete som et sted, men heller en eksistens eller tilstand. Det beskrives med følgende utsagn: «Himmelen er nærhet til Meg og helvete er separasjon fra Meg.» Hinduismen. I hinduismen er det motstridende opplysninger om det finnes noe helvete eller ikke. For noen er det en metafor for bevissthet. Men i Mahabharata nevnes det at Pandavas og Kauravas ble sendt til helvete. Helvete er også nevnt i forskjellige Puranaer og andre skrifter. Hinduene tror at mennesker som begår "papa" (synd) må til helvete og gjennomgå en straff som står i forhold til syndene de har begått. Guden Yama, som også er dødsguden, er konge i helvete. Chitragupta, som er arkivar ved Yamas domstol, skal ha nøyaktige nedtegnelser av alle synder begått av et individ. Chitragupta leser opp syndene som er begått og Yama beordrer passende straffer. Disse straffene kan for eksempel være å bli dyppet i kokende olje, å bli brent av ild, bli torturert med forskjellige våpen etc. i forskjellige deler av helvete. Individer som har gjennomgått sin straff blir gjenfødt slik deres karma tilsier. Ingen er perfekte og alle har minst én synd på sitt rulleblad. Hvis man har levd et noenlunde syndefritt liv vil man stige opp til Swarga (himmelen) etter et kort opphold i helvete. Buddhismen. Buddhismen regner med et større antall helveter hvor de som har gjort onde gjerninger går gjennom store lidelser. Det finnes både kalde og varme versjoner av helvete. Som alle de ulike delene av en syklisk eksistens, er helvete et midlertidig oppholdssted. De med tilstrekkelig negativ karma blir gjenfødt der, hvor de forblir inntil den negative karmaen er brukt opp. Deretter gjenfødes de for eksempel som mennesker, spøkelser, dyr, guder, demoner eller annet. Alt kommer an på individets karma. Det sies at man har 144 forskjellige helveter i buddhismen. Kinesiske og japanske religioner. Strukturen i helvete er spesielt kompleks i mange kinesiske og japanske religioner. Herskeren i helvete må forholde seg til politikk, akkurat som mennesker. Helvete er tema i mange folkelige fortellinger. I mange slike historier kan mennesker i helvete dø om igjen, men ingen ser ut til å bry seg om denne selvmotsigelsen. Den sterke påvirkningen fra buddhismen på kinesisk og japansk helvete betyr at dette ikke nødvendigvis er noen selvmotsigelse. Det kinesiske helvete kalles Feng Du. Til forskjell fra det kristne, jødiske og muslimske helvete beskrives ikke kinesisk helvete som et sted hvor man nødvendigvis skal lide lenge. Kineserne ser heller på helvete som en grenseovergang. I kinesiske begravelser brennes en mengde helvetespenger for den døde. Med disse pengene kan den døde bestikke herskeren av helvete og bruke resten av pengene enten i helvete eller himmelen. Taoismen. Taoismen har en heller ullen forestilling av helvete. Noen hevder den ikke har noe helvete i det hele tatt, men særlig i opprinnelseslandet Kina er det en tradisjonell oppfatning av et taoistisk helvete med mange guder og ånder som straffer synd på en rekke grusomme måter (jamfør Feng Du). The International Auxilliary Language Association. The International Auxilliary Language Association (IALA) – Forbundet for internasjonale hjelpespråk – var en stiftelse som blei oppretta i 1923 på initiativ av den rike arvingen Alice Vanderbilt Morris (1874–1950) for å gjennomføre vitenskapelige studier av internasjonale hjelpespråk. IALA var opprinnelig nøytral i forhold til de forskjellige språkprosjektene. IALA organiserte bl.a. konferanser med representanter for Esperanto, Ido, Novial og uavhengige språkforskere. IALA ga et stipend til skaperen av det merkelige Ro. Forbundet ga også betydelig støtte til annen språkforskning, bl.a. til den berømte språkforskeren Edward Sapir. Fra 1937 stilte IALA seg som oppgave å utvikle et nytt internasjonalt hjelpespråk, uavhengig av de som fantes fra før. I 1945 ble en rapport som skisserte tre ulike forslag publisert. De varierte fra en mer naturalistisk språkmodell (med uregelmessigheter som finnes i naturlige latinske språk) til en som var mer skjematisk og regelrett (i retning Esperanto). I 1946 blei fire ulike modeller, i hovedsak bygd på rapporten fra 1945, sendt til mer enn 3000 språklærere og andre lingvister i ulike land. Et flertall av de som uttalte seg støttet de mest naturalistiske modellene. Ut fra dette publiserte organisasjonens siste leder, Alexander Gode, den endelige versjonen av språket som fikk navnet Interlingua i 1951. Borgund (Møre og Romsdal). Borgund er en tidligere kommune i Møre og Romsdal fylke opprettet som Borgund formannskapsdistrikt i 1837. Allerede fra før-kristen tid og frem til Hansatiden var kjøpstaden Borgund et sentrum på Sunnmøre. Borgund tilhørte Borgund Skipreide Allerede i 1849 ble Borgund delt da Skodje ble skilt ut som egen enhet. Borgund hadde på dette tidspunktet 4.461 innbyggere. Om morgenen 13. april 1904 ble Borgund Steinkirke påtent. I politirapporten ble gjerningsmannen definert som "sinnsforvirret". 1. januar 1908 ble kommunen igjen delt da Giske ble skilt ut. Borgund hadde 6.734 innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1916 ble det gjennomført en grenseregulering som tilførte Borgund en del av Skodje med 14 innbyggere. 1. juli 1958 ble et område i Hareid med 68 innbyggere overført til Borgund. 1. januar 1965 ble deler av Borgund med 1.191 innbyggere (Grytastranda, Søvik og Gamlem med øyene vestafor) slått sammen med det meste av Haram og Vatne kommuner til den nye Haram kommune. 1. januar 1968 ble resten av Borgund med 20.132 innbyggere slått sammen med Ålesund kommune. 1. januar 1977 ble øya Sula som tidligere var en del av Borgund, og som nå hadde en befolkning på 6.032, fradelt Ålesund og etablert som egen kommune. VHK3. VHK3 er et norsk pønkeboyband fra Bergen. De debuterte med EP-en "My Way" i desember 2005, utgitt på CD med bonus-DVD. Blaker. Blaker er et tettsted i Sørum kommune og en tidligere selvstendig kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Glomma omtrent seks kilometer fra kommunesenteret Sørumsand, og drøyt 20 kilometer nordøst for Lillestrøm. Tettstedet har skoler og barnehager: Haugtun barneskole og Fjuk barneskole, en kommunal og en privat barnehage og en familiebarnehage. Stedet. Her ligger Blaker stasjon, som er del av Kongsvingerbanen, og Blaker skanse, et festningsanlegg i militær bruk fra 1683 til 1820. Blaker skanse ble opprinnelig bygd for å beskytte overfartsstedet Blakersund. Anlegget ble utvidet til en lukket stjerneskanse med bastioner på 1750-tallet. De gamle bygningene på Blaker skanse ble fra 1917 til 2003 brukt som skole og huset blant annet Statens formingslærerskole, og til slutt som del av Høgskolen i Akershus med linjen Design og Produktutvikling. I dag holder blant annet Blaker Utvikling, Blaker og Sørum Historielag og Kulturfabrikken (musikk- og kulturskolen) hus på Skansen. Blaker kirke er en langkirke fra 1881. Grafikeren Guttorm Guttormsgaard har i dag galleri og verksted i et gammelt meieri på Blaker. Den tidligere kommunen Blaker. Blaker kommune ble dannet da den ble skilt ut fra Aurskog kommune 1. juli 1919. 1. januar 1962 ble Blaker, som da hadde 2 345 innbyggere, slått sammen med Sørum kommune, som hadde 4 348 innbyggere, til den nye Sørum kommune. Næringsvirksomhet og aktiviteter. Blaker Skolemusikkorps har sine lokaler i Haugtun skole, men elever fra Fjuk skole er også medlemmer i korpset. Blaker har et meget aktivt foreningsliv. Mange aktiviteter er lagt til Bruvollen, Motangen og Blaker Skanse med blant annet Blaker Idrettslag, Blaker ungdomslag, bygdeungdomslag, bygdelag og menighetsarbeid i og rundt Blaker kirke. Blaker skytterlag er et svært aktivt skytterlag. Helt sør i Blaker finner en Villmarkssenteret ved Breisjøen. Blaker har bensinstasjon som på folkemunnen fortsatt kalles "Gulfen". Dagligvareforretning på Rennespillet, (Hogset), Fjuk som heter Snippen. Meget gode muligheter for friluftsaktiviteter både sommer og vinter. Bjørnskinn. Bjørnskinn er et sted på Andøya, noen km nordvest for Risøyhamn. På stedet står blant annet Bjørnskinn kirke. Bjørnskinn er også en tidligere selvstendig kommune i Nordland fylke, opprettet da Dverberg kommune ble delt i tre 1. januar 1924. (Andenes, Bjørnskinn, Dverberg). Bjørnskinn hadde ved etableringen et folketall på 1 410. 1. januar 1964 ble Bjørnskinn, som nå hadde 1 835 innbyggere, slått sammen med Andenes og Dverberg kommuner til den nye Andøy kommune. Fotballstadioner i Skottland. Liste over stadioner i skotsk fotball Dette er ei liste over stadionanleggene til klubbene i Skotsk Premier League og 1., 2. og 3. divisjon. Kristján Eldjárn. Kristján Eldjárn (født 6. desember 1916 i Tjörn i Svarfaðardal, død 14. september 1982 i Reykjavík) var den tredje presidenten på Island, fra 1. august 1968 til 1. august 1980. Foreldrene var Þórarinn Kr. Eldjárn, bonde og lærer i Tjörn, og Sigrún Sigurhjartardóttir. Han tok eksamen i arkeologi ved Københavns Universitet og underviste senere ved Háskóli Íslands (Universitetet på Island). I 1957 fikk han doktorgrad for sine undersøkelser om før-kristne gravskikker på Island. Han ble senere leder av Nasjonalmuséet på Island. Ved presidentvalget i 1968, der han stilte mot ambassadør Gunnar Thoroddsen, lå han først under på meningsmålingene. Motkandidaten hadde først 70 prosent oppslutning på målingene, men Kristján Eldjárn vant valget med 65,6 % av stemmene, i et valg der valgdeltakelsen lå på hele 92,2 %. Han ble gjenvalgt uten motkandidat i 1972 og 1976. Kristjan Eldjarn Kristjan Eldjarn Kristjan Eldjarn Linjeforening. Linjeforening brukes om studentorganisasjoner knyttet til en bestemt studieretning. Begrepet linjeforening ble tatt i bruk for studentgrupper tilknyttet studiene sivilingeniør og sivilarkitekt ved NTH i 1910. Formålet den gang var å etablere sosiale nettverk på tvers av kurs og årskull innenfor de ulike studieretningene. I dag står sosial aktivitet fortsatt i førersetet, men det er i tillegg vanlig å ha en faglig avdeling med ansvar for bedriftskontakt. Det perifere nervesystemet. Det perifere nervesystemet deles inn i to deler; det autonome og det somatiske. Det somatiske nervesystemet er viljestyrt, og kontrollerer først og fremst skjellettmuskulatur, og er avgjørende for bevegelser. Det autonome systemet er ikke viljestyrt, og styrer blant annet kjertler, hjertet og glatt muskulatur etter kommandoer fra høyere nivåer i nervesystemet for å holde en tilnærmet homeostase i kroppens organer. Det perifere nervesystemet består av en serie av nerver som går parvis ut fra sentralnervesystemet og forgrener seg gjennom nervebaner til tynnere nerver og nervefibrer. Disse er i kontakt med kroppens sanseceller, muskler og kjertler. Det er tolv par hjernenerver. Disse springer ut fra ulike nivåer i hjernestammen, og styrer blant annet viktige funksjoner fra halsen og opp, i tillegg til at noen hjernenerver har med respirasjon og andre viscerale funksjoner å gjøre (bl.a. nervus vagus, 10.hjernenerve). Fra ryggraden går det nerver ut på begge sider under hver rygghvirvel. Det blir 8 par halshvirvel- nerverøtter (cervicale), 12 par brysthvirvel- nerverøtter (thoracale) og 5 par korsrygghvirvel- nerverøtter (lumbale). To hovedtyper. Nerveceller og de tilhørende nervefibre i det perifere nervesystemet inndeles i to hovedtyper: sensoriske og motoriske. De sensoriske nervefibrene blir også kalt tilførende eller afferente nervefibrer. Impulser går fra sanseceller og langs de sensoriske nervefibrene, og til sentralnervesystemet. Disse impulsene formidler informasjon om tilstanden i og utenfor kroppen. De motoriske nervefibrene formidler kommandoer fra hjernen og ryggmargen til ulike effektororganer, og kalles også fraførende eller efferente nervefibrer. Målcellene som påvirkes i effektororganene er kjertelceller og muskelceller. Bundesgerichtshof. Bundesgerichtshof ("BGH") er Tysklands føderale høyesterett for sivil- og straffesaker, med sete i Karlsruhe. En av strafferettsavdelingene er plassert i Leipzig. Domstolen er en av Tysklands fem føderale høyesteretter. Bundesgerichtshof må ikke forveksles med Bundesverfassungsgericht som også holder til i Karlsruhe. Historie. Bundesgerichtshof ble grunnlagt 1950. Opprinnelig skulle domstolen etter Tysklands gjenforening flytte til den historiske høyesterettsbygningen "Reichsgerichtsgebäude" i Leipzig. Imidlertid ville ikke dommerne forlate Karlsruhe. Leipzig fikk kun femte straffesenat som tidligere hadde holdt til i Berlin. Bundesverwaltungsgericht flyttet 2002 inn i Reichsgerichtsgebäude i Leipzig, mens det femte straffesenatet holder til i Villa Sack, også den i Leipzig. Det autonome nervesystem. Det autonome nervesystemet er den delen av nervesystemet i kroppen som kontrollerer de indre organene. Funksjonene kan bare i svært liten grad styres av bevisstheten, for eksempel ved å holde pusten, eller lære seg kontrollere blodtrykk o.l. ved såkalt "biofeedback"-trening. Oversikt. Mens det somatiske nervesystem kontrollerer bevegelsesapparatet, kontrollerer det autonome nervesystemet, sammen med hormonsystemet, de indre organer. Når kroppens homøostase kan være truet, utløser og deltar det sympatiske nervesystemet i en stressreaksjon. I biologisk forstand er stress en fellesbetegnelse på stimuli som nervesystemet tolker som en trussel eller mulig fare. Det autonome nervesystemet har en sensorisk del som primært gir info om tilstanden i innvollsorganene, og en utøvende del som kontrollerer funksjonen til innvollsorganene ved å påvirke glatt muskulatur, hjertemuskulatur og kjertler. Den utøvende delen består av det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet, som skiller seg fra hverandre både bygningsmessig og funksjonelt. Parasympatikus har betydning for fordøyelse, forplantning og andre vedlikeholdsoppgaver, mens sympatikus er spesielt viktig for at kroppen kan omstille seg til situasjoner som krever kraftig fysisk innsats. Retikulærsubstansen og hypothalamus er spesielt viktige for den overordnede kontrollen ved autonom nerveaktivitet. Aktiviteten i det autonome nervesystemet styres dels av reflekser og dels gjennom nedstigende baner fra hjernen. Den sensoriske delen av det autonome nervesystem. Innvollsorganene inneholder både mekano-, kjemo- og nociseptorer. Mekanoreseptorene sitter som regel i veggen i hulorganer og reagerer på strekk. Kjemoreseptorer forteller om innholdet av bestemte kjemiske forbindelser i blodet eller ECV, for eksempel de perifere kjemoreseptorene i arteria carotis. Nociseptorene varsler om skade eller fare for skade, men fungerer på en litt annen måte enn i det somatiske nervesystemet. De er ofte lite følsomme for kutt og andre akutte sårdannelser, men reagerer på utspiling av et hulorgan. Afferente signaler fra reseptorer i innvollsorganene ledes til CNS gjennom sensoriske nevroner. Noen av disse signalene, formidles videre til hjernebarken og resulterer i en bevisst sanseopplevelse. Smerte fra innvollsorganene er vanskeligere å lokalisere presist enn smerter fra huden etc. De oppadstigende banene i ryggmargen er ikke like presist ordnet som i det somatiske nervesystemet. Referert smerte innebærer at hjernebarken tar feil – vi opplever at smerten kommer fra et område i huden eller bevegelsesapparatet, mens den i virkeligheten kommer fra et innvollsorgan. Stimulering av mekanoreseptorer og kjemoreseptorer i innvollsorganene gir ingen bevisst sanseopplevelse. De afferente signalene formidles i hovedsak til retikulærsubstansen og hypothalamus som i sin tur står i kontakt med preganglionerganglionære autonome nevroner i ryggmargen og hjernestammen. Slike forbindelser er grunnlaget for autonome reflekser. Den utøvende delen av det autonome nervesystem. Muskelfibrene i glatt muskulatur er mye kortere og tynnere enn de i tverrstripet muskulatur. Celleskjelettet er heller ikke ordnet i parallelle fiberdrag. Glatt muskulatur er beregnet for langsomme, vedvarende kontraksjoner der hurtighet ikke spiller noen rolle. Hjertemuskulatur representerer en mellomting når det gjelder bygning og funksjon. Den grå substansen i brystsegmentene har en tredje utbuktning, et sidehorn,lateralhorn. Her ligger cellelegemene til de preganglionære sympatiske nevronene. Aksonene strekker seg til sympatiske ganglier og danner synapser med postganglionære sympatiske nevroner. Transmitteren i denne synapsen er acetylkolin. Alle alternativene benyttes slik at samtlige organsystemer mottar postganglionære sympatiske fibre. De preganglionære sympatiske nevronene bruker noradrenalin som transmitter, de er adrenerge synapser. I motsetning til acetylkolin, som benyttes av i det somatiske nervesystemet og alltid har samme effekt på tverrstripet muskulatur, vil en impuls med noradrenalin ha forskjellig virkning avhengig av hvilke reseptorproteiner som finnes hos målcellen. Det er ikke noe enzymsystem som bryter ned noradrenalin i synapsen, det finnes isteden resirkuleringsmekanismer. Noradrenalin blir tatt opp igjen og brukt ved neste aksjonspotensial. Mens alle organer mottar sympatiske nervefibre, er den parasympatiske innervasjonen begrenset til de egentlige innvollsorganene, huden og bevegelsesapparatet er utelatt. Som en hovedregel går det heller ikke parasympatiske fibre til blodårer, bortsett fra i kjønnsorganene. Flertallet av cellelegemene til de preganglionære parasympatiske nevronene ligger i hjernenervekjernene, resten befinner seg i grå substans i ryggmargens nederste segmenter. Signaloverføringen i de parasympatiske nevronene skjer med acetylkolin som transmitter. Disse synapsene kalles kolinerge. Acetylkolin har, i det parasympatiske nervesystemet, forskjellig effekt avhengig av hvilke reseptorproteiner målcellen har for transmitteren. Kombinasjonene av ulike reseptorer og muligheten til å påvirke både muskler og kjertler gjør at autonom nerveaktivitet har komplekse virkninger (se liste over forskjellige virkninger på side 86). Sympatikus og parasympatikus har ofte motsatte virkninger. I blant annet forplantningsorganene har imidlertid de to systemene effekter som supplerer hverandre. Retikulærsubstansen og hjernestammen er hovedansvarlige for kontroll av sympatisk og parasympatisk nerveaktivitet. Begge områdene mottar afferente nervefibre og er kontinuerlig oppdatert på aktiviteten i samtlige sensoriske baner. Efferente forbindelser er også tallrike. Retikulærsubstansen og hjernestammen er dermed i stand til å regulere autonom nerveaktivitet i samsvar med sanseimpulser, både bevisste og ubevisste, og å samordne autonome reaksjoner med motorisk atferd. Dersom sanseorganene forteller om akutt fare, reagerer vi med både økt hjertefrekvens og med flukt. I tillegg sørger sympatiske impulser fra binyremargen for å øke adrenalinsekresjon, mens økt utskillelse av ACTH fra hypofysen gir økt plasmakonsentrasjon av glukokortikoider. Hypothalamus er også hovedansvarlig for en samordning av autonom nerveaktivitet og atferd i forbindelse med matinntak. Sultfølelsen utløser rasjonelle handlinger der vi leter etter mat. Når vi finner noe spiselig, sørger hypothalamus for at den parasympatiske nerveaktiviteten til fordøyelsesorganene umiddelbart øker, spyttsekresjonen øker bare av å se måltidet. Hypothalamus regulerer også appetitten, slik at inntaket av energigivende næringsstoffer tilsvarer kroppens samlede energiomsetning. I mange autonome reflekser er den afferente og efferente delen av refleksbuen koblet sammen i retikulærsubstansen eller nærliggende områder av hjernestammen. Dermed kan aktiviteten i de ulike refleksbuene samordnes til beste for organismen som helhet. Høyere hjernefunksjoner. Normale tanker og følelser forutsetter at vi er våkne og bevisste. Bevissthet er vanskelig å definere, men vi har alle en oppfatning av hva begrepet innebærer. Det kan skilles mellom ulike grader av bevissthet. På det cellulære plan er bevissthet knyttet til aktivitetstilstander i hjernebarkens nevroner. Bevisst tilstand forutsetter at hjernebarken aktiveres, et aktiveringssystem er lokalisert til bestemte kjerner i retikulærsubstansen. Aksoner sprer seg herfra til alle deler av hjernen, nesten som et overrislingsanlegg og aktiviteten samsvarer med de ulike bevissthetsgradene. Virkningen på nevronene i hjernebarken formidles av ulike transmittere, tre av de viktigste er acetylkolin, noradrenalin og serotonin. Når vi sovner, kobles hjernebarken ut av retikulærsubstansen, og vi fortsetter å sove til retikulærsubstansen kobler den inn igjen. Denne rytmen kan komme i utakt med klokka (jetlag). Når vi sover eller er bevisstløse, formidles sensoriske signaler fremdeles til retikulærsubstansen. Vi kan for eksempel våkne av en høy lyd fordi retikulærsubstansen sørger for at hjernebarken blir koblet inn, men vi våker ikke tidsnok til å få en bevisst opplevelse av hva det var som vekket oss. Aktiveringssystemet påvirkes også av flere forskjellige legemidler. Oppmerksomhetsreaksjonen som utløses av et ukjent, uventet sanseinntrykk, illustrerer tydelig hvordan både sensoriske, motoriske, autonome og høyere funksjoner endres på en koordinert og hensiktsmessig måte slik at vi blir best mulig skikket til å håndtere en potensielt farlig situasjon. De limbiske strukturene omfatter hovedsakelig kjerner, baner og barkområder i den delen av cerebrum som omgir thalamus og hypothalamus. En viktig kjerne er amygdala, som ligger i spissen av temporallappene. En annen viktig del er hippocampusformasjonen som strekker seg fra amygdala bakover i temporallappen under thalamus på hver side. Forenklet kan det sies av denne har betydning for hukommelse, mens amygdala synes å være spesielt viktig for følelsene som er knyttet til det vi husker. Samvirket mellom disse to strukturene avgjør altså hva slags følelser vi minnes en opplevelse med. Følelsesladde minner er knyttet til bestemte atferdsmønstre og til endring av autonom nerveaktivitet. Amygdala og andre limbiske strukturer er viktige for følelsesmessige reaksjoner. Flere psykiske lidelser kan knyttes til endret funksjon av de limbiske strukturer. All form for tenking engasjerer store deler av assosiasjonsområdene, som utgjør den største delen av hjernebarken. Generelt er mesteparten av hjernebarken engasjert i alle former for tenking eller intellektuell aktivitet. Sanseimpulsene som når det primære sensoriske barkområdet, videreformidles i stor utstrekning til bakre deler av parietallappen. Assosiasjonsområdene i denne delen av hjernebarken er spesielt viktige for samordning av ulike typer sanseinfo, og bruker denne infoen for kontroll av bevegelse. Skader i disse områdene kan gi seg utslag i apraksi. Frontallappens assosiasjonsområder har blant annet betydning for kontroll av følelser og for kobling av følelser til bestemte handlingsmønstre – et viktig stikkord er motivasjon. Skader her kan gi seg utslag i apati og likegyldighet. Hippocampusformasjonen har stor betydning for kognitive egenskaper som hukommelse og læring, i samarbeid med andre barkområder. Det er først og fremst korttidshukommelsen som ivaretas av hippocampus. Brocas og Wernickes område i venstre hemisfære er spesielt viktige for språkfunksjonene. Dette er ett av unntakene til ”regelen” om at hemisfærene tar seg av oppgaver i fellesskap. Grýla. Grýla er navnet både på første del av "Sverres saga" og en trollkjerring fra norrøn folketro. Grýla i Sverres saga. Første del av "Sverres Saga", det vil si sagaen om den norske kongen Sverre Sigurdsson (død 1202), har fått navnet Grýla. Navnet betyr opprinnelig «skremsel» eller «trollkjerring» og antyder antakelig noe truende og kraftfullt ved innledninga til sagaen. Kong Sverres store saga skrevet av den islandske abbeden Karl Jónsson under påsyn av kongen sjøl. Sagaen er dermed blitt et propgandaskrift for kongen. Den inneholder blant annet drømmesyn, taler og beskrivelser av slag, og er den viktigste skriftlige kilden for norsk historie i kong Sverres regjeringstid fra 1177 til 1202. Grýla danner grunnlaget for resten av sagaen og dekker perioden fram til vinteren før slaget på Kalvskinnet i 1179. Grýla (trollkjerring). a>. Illustrasjon bygd på den berømte Gryla-tegningen i "Vísnabókin". Den forferdelige trollkjerringa Grýla er en av de eldste skikkelsene i islandsk folketro og spiller i dag en særlig rolle i tida før jul. Hun omtales i skrift allerede på 1100-tallet, men det er noe usikkert hvilken rolle hun spilte da. Grunnen til at hun har gitt navn til den første del av "Sverres saga" er trolig for å antyde noe skremmende og kraftfullt. Seinere i middelalderen omtales hun som den glupske, stygge trollkvinnen hun er kjent som i vår tid. Fra 1600-tallet knyttes hun også opp mot julefeiringa på øya. Ifølge tradisjonen er Grýla et monster med femten haler, hver hale med hundre sekker og hver sekk med tjue barn som hun skal koke og ete. Hun har vært gift med forskjellige grusomme troll opp gjennom historien, men i dag nevnes oftest den treige Leppalúdi. Grýla har også en stor, svart julekatt, den såkalte jólaköttur. Viktigere er at hun er mor til tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt jólasveinar på islandsk. Hver jul kommer Gryla ned fra fjellene for å fange uskikkelige småbarn i sekken sin, men samtidig kommer julesvennene med små førjulsgaver til dem som oppfører seg pent de tretten dagene før jul. Fremdeles er historiene om Grýla, og ikke minst skikken med førjulsgaver, som begynte for alvor rundt forrige århundreskifte, en populær juletradisjon i Island. Islandske barn får i tillegg også gaver på selve julaften. Grýla finnes også i en mildere variant på Færøyene. Jelena Välbe. Jelena Välbe (russisk: Елена Валерьевна Вяльбе, "Jelena Valerjevna Vjalbe"; født "Trubitsyna", 24. april 1968 i Magadan i Øst-Sibir) er en tidligere russisk langrennsløper. Hun var den dominerende løperen i internasjonal kvinnelangrenn på 1990-tallet, og vant svært mange trofeer fra både olympiske mesterskap, verdensmesterskap og verdenscup. Det eneste hun aldri oppnådde, var å vinne en individuell olympisk gullmedalje. Sesongen 1988-1989 gikk hun alt som 20-åring til topps i verdenscupen sammenlagt. Dette var innledningen på en fantastisk epoke – hun plasserte seg blant de tre fremste i verdenscupen ni år på rad, og vant hele 17 VM-medaljer (14 gull) og 7 OL-medaljer (3 gull) i løpet av karrieren. Under VM 1997 i Trondheim satte Välbe en fantastisk rekord ved å vinne fem gullmedaljer av fem mulige. Hun la opp etter OL 1998, der hun var med på vinne sitt tredje stafettgull på rad. I 1992 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen. Truppendienstgericht. Truppendienstgericht («troppetjenesterett», flertall: Truppendienstgerichte) er navnet på to føderale tyske domstoler (Truppendienstgericht Nord med sete i Münster og Truppendienstgericht Süd med sete i München) som dømmer i første instans etter den militære straffelov i saker som er blitt henvist til dem fra Forsvaret. Truppendienstgericht Nord har også kamre i Hannover, Potsdam, Oldenburg, Hamburg, Koblenz og Kassel, mens Truppendienstgericht Süd har kamre i Kassel, Koblenz, Erfurt, Karlsruhe og Regensburg. Avgjørelser fra en Truppendienstgericht kan eventuelt ankes til Bundesverwaltungsgericht, den føderale høyesterett for offentlig-rettslige spørsmål. Bundesverwaltungsgericht. Bundesverwaltungsgericht (BVerwG) er Tysklands føderale høyesterett for offentlig-rettslige spørsmål, og en av Tysklands fem føderale høyesteretter. Domstolen har fra 2002 sete i Leipzig. Historie. Bundesverwaltungsgericht ble opprettet i 1952 og hadde da sete i Berlin. Fra 1953 holdt domstolen til i de tidligere lokalene til Preußischen Oberverwaltungsgericht. Avgjørelsen med hensyn til å legge domstolen til Berlin var omstridt blant de allierte som etter den andre verdenskrigen okkuperte Tyskland, fremfor alt Sovjetunionen. Dette medførte at da Tyskland igjen fikk et forsvar, ble domstolens avdeling (senat) for vernepliktsaker lagt til München. Etter flyttingen fra Berlin til Leipzig i 2002 er hele domstolen lokalisert her. Wang Shiwei. Wang Shiwei (kinesisk: 王實味, Wade-Giles: "Wang Shih-wei"), opprinnelig Wang Sidao (王思禱, født 12. mars 1906 i fylket Huangchuan i Henan i Kina, henrettet 1. juli 1947), var journalist og forfatter. Hans samfunnsengasjement begynte allerede som skoleelev da han i 1919 fikk med i 4. mai-bevegelsen. Hav var da i miljøet rundt Pekinguniversitetet. I 1926 gikk han inn i det kinesiske kommunistparti. Han ble berømt for sine bidrag til kinesisk revolusjonshistorie og til kinesisk moderne litteratur. Han skrev en rekke kontroversielle artikler som ble vurdert som antikommunistiske, noe han ble forfulgt, arrestert og henrettet for i all hemmelighet under beriktigelseskampanjen. Eloy. Eloy er et tysk progrockband som ble stiftet i 1969. Bandet er et av de mest populære tyske bandene fra 1970-tallet, og gjennomgikk flere forandringer gjennom deres lange karriere med Frank Bornemann (gitarist, vokalist) som eneste aktive igjen av originalmedlemmene. Gruppen skiftet fra å være et politisk temabasert hardrockband til å bli et virtuøst progrockband som liknet på en blanding mellom Jethro Tull og Pink Floyd. Senere i karrieren ville de igjen vise retning mot hardrock, men med sterke progressive elementer. 1969-1975. Eloy ble grunnlagt av Frank Bornemann (gitar, harmonica, perkusjon), Erich Schriever (vokal, keyboard), Manfred Wieczorke (gitar, bass, vokal), Helmuth Draht (trommer), og Wolfgang Stöcker (bass). De tok deres bandnavn fra det futuristiske menneskelige løpet i novellen "Tidsmakinen" av H.G. Wells og ga ut den første singelen "«Daybreak»" i 1970. Året etter kom deres debutalbum med samme navn. Denne utgivelsen var preget av konvensjonell hardrock med politiske meninger, og er en uregelmessighet i bandets katalog. Erich Schriever, som var ansvarlig for bandets politiske tekster forlot dem rett etter utgivelsen av albumet og det samme gjorde Helmuth Draht, som ble erstattet av Fritz Randow (trommer). Utgivelsen av "Inside" i 1973 gjorde bandet til et fullverdig progrockbasert band. Etter albumet, som solgte godt, forlot Wolfgang Stöcker bandet og ble erstattet av Luitjen Janssen (bass). Utgivelsene "Floating" (1974) og "Power and the Passion" (1975) økte Eloys anseelse og suksess. Det sistnevnte albumet ble innspilt med en ekstra gitarist i Detley Schwaar, og er gruppens første konseptalbum. Til tross for suksessen brøt gruppen opp i 1975 på grunn av indre splittelser angående hvilke retninger bandet burde ta. Noen medlemmer ville fortsette med virtuøse konseptalbum innen progrock, mens andre ville ha en mer tilbakeholden tilnærmelse. 1976-1979. Eloy gjennomstod allerede i 1976 med Frank Bornemann som produsent og den kreative kraften bak bandet, som fikk nye medlemmer i Klaus-Peter Matziol (bass, vokal), Detlev Schmidtchhen (keyboard, vokal), og Jürgen Rosenthal (trommer, vokal). Det var med denne medlemmsrekken Eloy ble den mestselgende tyske gruppen til da, med forseggjorte konseptalbum som "Dawn" (1976) og "Ocean" (1977). I 1978 ble "Eloy Live" utgitt og i 1979 kom "Silent Cries and Mighty Echoes", som er gruppens mestselgende album. 1980-1989. Schmidtchhen og Rosenthal sluttet etter utgivelsene og ble erstattet av Hannes Folberth (keyboard, vokal) og Jim McGillveray (trommer). Gruppen fikk også en ekstra gitarist i Hannes Arkona. Denne medlemsrekken utga "Colours" i 1980, som banet vei for gruppens tilnærming mot hardrock igjen. Utgivelsene "Planets" (1981) og "Time to Turn" (1982) var to deler av et science fiction-basert konseptalbum og som grunnla gruppens tiltagende dominans av keyboard. Eloy ga så ut "Performance" (1983) og "Metromania" (1984) for så å bli splittet igjen grunnet musikalske uenigheter etter en serie med avslutningskonserter i England. Eloy gjenoppstod nok en gang i 1988, denne gang med en duo bestående av Frank Bornemann og den allsidige instrumentalisten Michael Gerlach. De ga ut albumet "Ra" samme år, med samme lydbilde som fra "Colours" (1980). 1990-. "Ra" ble etterfulgt av "Destination" (1992). Begge disse albumene solgte godt og klatret på de tyske albumlistene. Flere av de tidligere Eloy-medlemmene gikk sammen i 1993 for å spille inn eldre låter til samlealbumene "Chronicles I" (1993) og "Chronicles II" (1994). I 1994 ga bandet sammen med den tidligere bassist og vokalist ut Klaus-Peter Matziol "The Tides Return Forever". Denne trioen ga i 1998 ut albumet "Ocean 2: The Answer", som hadde med en ny trommeslager i Bodo Schopf. Latino Sine Flexione. Latino Sine Flexione (forkortelse LSF – på norsk: Latin uten bøyinger) er et kunstig internasjonalt hjelpespråk som seinere blei omdøpt til Interlingua. Fordi det også finnes et annet kunstig språk med navnet Interlingua, skiller planspråklitteraturen dem ofte ved å føye til forkortelsene Interlingua/LSF og Interlingua/IALA. Matematikeren Peano dekonstruerer Latin. Språket ble offentliggjort av den kjente italienske matematikeren Giuseppe Peano (1858 – 1932) i fagbladet han redigerte: "Rivista di Matematica" (Tidsskrift for matematikk) årgang 8, nr. 3, oktober 1903, sidene 74-83, i en artikkel med tittelen "De Latino Sine Flexione, Lingua Auxiliare Internationale". Peano begynte på klassisk latin. Dette språket, sa han, var i vanlig internasjonalt bruk til slutten av 1700-tallet, men i dag fant mange det altfor vanskelig. Peano fortsatte med å hevde at alle de vanskelige bøyingene i Latin ikke var nødvendige for å uttrykke seg. I resten av artikkelen argumenterte han for at de var unødvendige alle sammen, og sluttet samtidig å skrive dem i teksten, en etter en. Til slutt sto han igjen med et språk som besto av gloser fra klassisk latin og fra moderne vitenskapelig språkbruk, bygd på gresk og latin, og der alle grammatikalske bøyninger for kasus, kjønn, tid, entall-flertall osv så langt som mulig var erstattet med preposisjoner eller adverb. Siste del av artikkelen var også skrevet på dette nylatinske språket – Latino Sine Flexione. Fra Latino Sine Flexione til Interlingua. Navnet blei etterhvert erstattet med Peanos Interlingua eller bare Interlingua. Det virker som om dette navneskifet skjedde før 1910. Peano kom også til å tilnærme seg "Akademi internasional de lingu universal" (Det internasjonale akademi for det universelle språket) som før hadde skapt kunstspråket Idiom Neutral. Dette var en fortsettelse av det opprinnelige Volapük-akademiet Kadem Bevunetik Volapüka, valgt på Volapüks verdenskongress i München i 1887, som etter bruddet i 1890 hadde brutt med Volapük-bevegelsen, og hadde skifta navn i 1898. I 1908 skifta det navn igjen, til Academia pro Interlingua. Peano blei valgt til president, og akademiet utvikla seg til å bli en propagandaorganisasjon for hans språk. Et språk for spesielt interesserte. En del vitenskapelige verker kom på Interlingua/LSF, det viktigste var Peanos eget matematiske hovedverk, "Formulario Mathmatico" (1908). Interlingua/LSF blei dermed ett av de nokså få kunstige språk som har vært i praktisk bruk. Det var et blant flere nokså like, nylatinske kunstspråk som ble diskutert blant tilhengerne av ideen om et verderdensspråk på 1920-og 30-tallet, ved sida av Ido, Occidental (i dag kjent som Interlingue), Novial og et par andre, alle sammen nokså mye i skyggen av det mye større og raskt voksende Esperanto. Interlingua/LSF oppnådde kanskje i denne perioden å få noen hundre tilhengere. LSF i nyere tid. Etter den andre verdenskrig sank interessen, og Interlingua/LSF forsvant fra offentligheten. Internett har betydd en liten renessanse for Peanos språk. Både Peanos egne skrifter, andre gamle Interlingua/LSF-tekster og noen nyskrevne tekster fins på nettet. Språket blir nå "Latino Sine Flexione" igjen for å unngå forvekslinger med det nyere og mer kjente Interlingua/IALA. "Europeano" er et annet moderne navn som enkelte nå bruker på Interlingua/IALA. Språkeksempel: Fader vår på Interlingua/LSF. Patre nostro, qui es in celos, sicut in celo et in terra. Da hodie ad nos nostro pane quotidiano. Et remitte ad nos nostro debitos, sicut et nos remitte ad nostro debitores. Et non induce nos in tentatione, Ville Vesten. Ville Vesten var en periode mellom 1848 og 1890 i erobringen av det vestlige Nord-Amerika. Det hele begynte i 1848 etter et stort gullfunn i California. Indianerne som allerede bodde der ble drevet tilbake i områdene Arizona, Colorado, Wyoming og Montana, og nybyggersamfunn vokste opp i raskt tempo. Etter få år tvang lovløsheten fram en slags primitiv rettsorden som ble håndhevet av en væpnet sheriff. I løpet av 1890-årene var det egentlige Ville Vesten gått over i historien. Marjut Rolig. Marjut Rolig (født Lukkarinen 4. februar 1966) er en tidligere finsk langrennsløper. Loglan. Loglan er et kunstig språk som blei offentliggjort i Scientific American, juni 1960 av den amerikanske sosiologen og science fiction-forfatteren Dr. James Cooke Brown (født 1921, død 2000). Brown begynte arbeidet med Loglan i 1955, men anså det ikke for å være i ferdig form før i 1989. Hans erklærte mål med Loglan var å drive språkforskning, særlig i forhold til å teste Sapir-Whorf-hypotesen, en hypotese som sier at språket definerer både hva vi kan tenke og hvordan vi tenker det. Målet med Loglan var å skape et språk som tillot en å tenke helt logisk. Loglans grammatikk skulle i så stor grad som mulig erstattes av formallogikk (språkets navn betyr logisk språk). Brown lurte på om det kunne føre til mer logisk tenkning, og om det ville gjøre Loglan lettere å behandle for datamaskiner. Ordene skulle konstrueres av datamaskiner som ga vekttall til gloser i de største språkene ut fra hvor mange som brukte dem. Slik mente Brown at Loglans ord ville bli lettest mulig å lære for flest mulig, noe som kan tyde på at Brown ikke var fremmed for tanken om å senere gjøre Loglan til internasjonalt hjelpespråk. Brown betraktet Loglan som sin personlige intellektuelle eiendom, og han ville bestemme over språkutviklinga. Dette førte til at ei gruppe Loglan-tilhengere brøyt ut og danna "the logical language group" som skapte det Loglan-liknende språket Lojban. Nøyaktig samme konflikt sprengte Volapük-bevegelsen på slutten av 1880-tallet, da språkskaperen Martin Schleyer krevde å diktere utviklinga, mens mange av hans tilhengere krevde medbestemmelsesrett. Språk som Loglan og Lojban står for noe nytt og samtidig gammalt i utviklinga av kunstige språk i andre halvdel av 1900-tallet. Mens internasjonale hjelpespråk fra midten av 1800-tallet har hatt som mål å være lette å lære og bruke, vender Loglan og Lojban tilbake til målsettingene fra renessansens kunstspråkbevegelse, som mente at ved å skape bedre språk kunne de forbedre den menneskelige tenkninga. Dette har de felles med klassiske såkalte filosofiske språk. Samtidig forsøker de å anvende kunnskaper fra moderne språkvitenskap, psykologi, informatikk osv i utviklinga av disse nye filosofiske språkene. Robert A. Heinlein, som også ellers viste interesse for kunstige språk, lot Månekolonien bruke Loglan i romanen "The Moon is a harsh mistress" (1966) Hemostase. Hemostase er fellesbetegnelsen på de prosessene i kroppen som stopper blødning som følge av en skade i blodårens vegg. Hos mennesket deler man hemostasen i flere trinn, hvor hvert trinn bygger på det foregående og først tetter igjen-, og på sikt reparerer defekten i blodåren, og gjenoppretter normal blodstrøm i området. Det første trinnet kalles gjerne for "den primære hemostasen", og består i korte trekk i at blodåren rundt skadestedet trekker seg sammen og blodplatene danner en plateplugg som dekker skadestedet. Dette følges så av "den sekundære hemostasen", også kjent som koagulasjonen. Her vil en kaskade av kjemiske prosesser i blodet medføre at blodet danner et koagel (blodlevring), noe som forsterker platepluggen som ble laget av blodplatene. Til slutt begynner fibrinolysen, som er nedbrytning av koagelet og platepluggen, slik at blodet igjen kan flyte som normalt i blodåren. Hovedtrekkene i hemostasen er lik for alle pattedyr. Den følgende teksten fokuserer på hemostasen hos mennesket, siden det er på denne arten mesteparten av forskningen er gjennomført. Primær hemostase. Først vil blodåren rundt skadestedet trekke seg sammen. Dette skyldes delvis en nerverefleks og delvis utslipp av "serotonin" fra aktiverte blodplater. Når blodåren trekker seg sammen, vil mengden blod som strømmer gjennom området bli mindre, slik at lekkasjen av blod ut i vevet blir så liten som mulig. Deretter vil det dannes en plateplugg som skal tette skaden. Denne prosessen starter ved at karskaden eksponerer "subendotel", med andre ord deler av karveggen som normalt ikke kommer i kontakt med blodet. Når subendotelet eksponeres vil blodplatene som normalt enkelt og greit glir langs karveggen komme i kontakt med skadet karvegg og aktiveres. Aktiverte blodplater kan, ved hjelp av von Willebrants faktor, feste seg til karveggen. En kan gjerne si at von Willebrants faktor fungerer som lim mellom skadestedet og blodplatene, og vi får en lokal oppsamling av blodplater på stedet (plateadhesjon). Blodplatene vil også endre seg fra å være runde til å bli flate, slik at de kan dekke skadestedet bedre. Samtidig vil det på overflaten dukke det opp reseptorer som normalt er skjult inne i blodplatene. Disse reseptorene kan hekte seg til fibrinogen, et stoff som produseres i blodet når blodet koagulerer (se nedenfor). Blodplatene kan dermed bruke fibrinogen til å hekte seg sammen med andre, aktiverte blodplater. Resultatet er plateaggregasjon, med andre ord at platene pakkes tett sammen i et nettverk. Sekundær hemostase. For det første stimmulere trombin til dannelse av enda mer trombin, og for det andre aktivere fibrinogen til fibrin. Fibrin har evnen til å hekte seg sammen og danne et seigt, tredimensjonalt nettverk som forsterker platepluggen og omdanner pluggen til et koagel. Enkelte av koagulasjonsfaktorene krever at Vitamin-K er tilstede når de produseres i leveren. Ved mangel på/fravær av vitamin-K vil disse enzymene ikke fungere skikkelig, og koagulasjonen vil bli dårligere. Dette er virkningen til medisinen Warfarin, som brukes hos mennesker hvor det anses som gunstig at koagulasjonen ikke fungerer optimalt, f.eks. ved uregelmessige hjerterytmer som ved atrieflimmer. Fibrinolyse. Dersom en plateplugg og det medfølgende koagel ble værende i blodåren for evig tid, ville dette på sikt gi en redusert blodtilførsel til områdende som blodåren forsyner. Fjerning av denne pluggen er derfor en viktig del av reparasjonen av en karskade. Også her spiller proteinet trombin en viktig rolle. Trombinet vil stimulere endotelet i det skadede området til å slippe ut enzymet tissue plasminogen aktivator (t-PA). t-Pa aktiverer plasminogen, som finnes i koagelet, til plasmin, som så vil klippe i stykker nettverket som fibrinet dannet ved den sekundære hemostasen. Det seige nettverket som holder koagelet sammen kan dermed ikke lenger gjøre jobben sin og koagelet løses opp. De oppklippede fibrindelene kalles D-dimer, som kan påvises i en blodprøve. Tilstedeværelse av d-dimer i blodet avslører at hemostasen er aktivert. Kim Holm. Kim Holm (født 3. juli 1980) er en norsk tegneserieskaper. Han har tegnet og skrevet albumet "Dette er et Ran", samt tegnet for bladene Nemi, Tusj, og Bizarro. Han har også laget omslaget til Black Debbath CD-en "Den Femte Statsmakt". Han vant nykommerprisen på Raptus I 2005. Holm, Kim Holm, Kim Rijeka. Rijeka (italiensk "Fiume") beliggende ved Kvarnerbukten i Adriaterhavet er Kroatias største havneby med skipsverft, rederier, oljeraffineri, petrokjemisk industri, tobakksfabrikker mv., og er et viktig trafikk-knutepunkt. Byen har havnefunksjoner også for innlandsstatene Ungarn og Østerrike. Elven Riječina, som flyter gjennom byen, har gitt byen dens navn. Rijeka er administrativt sentrum for Primorje-Gorski Kotar fylke ("Primorsko-goranska županija") og romersk-katolsk erkebispesete. Universitetet ble grunnlagt i 1632. Ved folketellingen i 2001 var det 144 043 innbyggere i Rijeka, men 270 000 i hele storbyområdet. Gjennom tidene har byen vært gjenstand for stadig skiftende herskere, og dette gjenspeiler seg i et mangfold av kulturhistoriske monumenter. Fra 1471 er Rijeka østerriksk, og ble ungarsk selvstyrt område i 1871. Ungarn mistet byen ved fredsavtalen i Trianon i 1920. Byen ble først okkupert av irregulere italienske tropper under kommando av Gabriele D'Annunzio som styrte byen om området rundt fram til 29. desember 1920 et slags stattholderskap under navnet Reggenza Italiana del Carnaro som imidlertid ikke ble godkjent av italienske myndigheter og som til slutt angrep og bombarderte byen fram til D'Annunzios kapitulasjon. Etter er par år som fristad (1. januar 1921 til 24. januar 1924) var Rijeka italiensk 1924-45. Siden 1945 administrert av og i 1947 formelt underlagt Jugoslavia ved fredsavtalen i Paris. En person som ble født i Rijeka i 1914 og bosatt i byen hele sitt liv vil i dag således ha vært borger av ikke mindre enn fem land – uten å ha flyttet en eneste gang. På byens høyeste topp ligger Trsat-festningen, som i middelalderen var sete for den mektige kroatiske adelsslekt frankopanerne. 561 trappetrinn fører fra byens sentrum, forbi kirken Sveta Marija, opp til festningen. Kirken er en endestasjon for pilegrimer fra mange land som kommer for å se maleriet Marija av Trsat. Byen har mange severdigheter, bl.a. en stor barokkirke, Sveti Vid (St Vitus-katedralen), bygget i midten av 1600-tallet. Lama. Lama ("Lama glama") er et søramerikansk kameldyr som tilhører slekten lamaer. Moderne studier med mtDNA antyder at lamoidene ble domestisert for mellom 7 000 og 6 000 år siden, (alpakka fra vikunja og lama fra guanako). Beskrivelse. Lamaen har har store øyne og ører, en lang og tynn hals, og lange slanke bein. De har lang og ull-liknende pels i ulike fargekombinasjoner. Lamaen blir normalt omkring 110-120 cm i skulderhøyde, av og til opp mot 130 cm, og vekten er normalt 120-150 kg hos voksne individer. Dyr på opp mot 200 kg er kjent. Tennene til en lama vokser hele livet. Som husdyr trenger den derfor strukturfôr. En lama spiser omtrent alt. Atferd. Lamaene er utprega flokkdyr der kjønnene omtales med med lignende betegnelse for hestedyrene, hannen som hingst, hunnen som hoppe, og ungen som føll. Lamaen går drektig i om lag 11 måneder, men kan trekke det ut. De fleste fødsler i en normal flokk vil foregå på dagtid. Føllet veier mellom 10 og 15 kg når det blir født. Det dier i ca. 4–5 måneder og er fullvokst i 2–3-årsalderen. Lamaen er kjent for å spytte, men gjør det bare når det føler seg redd eller truet. Når en lama er fullvoksen ved treårsalderen kan den bære opptil 40–50 kg på ryggen. Når den er godt trent kan den gå flere mil per dag. Lamaen er et utmerka dyr til å holde kulturlandsskapet vedlike. Kjøttet er magert og proteinrikt. Ulla kan klippes hvert annet år. Det er gjort tildels vellykkede eksperimenter med å slippe lamaer sammen med saueflokker på beite, også i Norge. Lamaene har et sterkt forsvar og lykkes ofte med å forsvare flokken mot ulike rovpattedyr. Lojban. Lojban (IPA [ˈloʒban], fullstendig navn: "Lojban, en realisering av Loglan") er et kunstig språk som ble skapt med et ønske om å skape et språk med grammatikalske prinsipper hentet fra predikatlogikk og hvor betydningen av ord var såpass fastsatt at det i minst mulig grad var mulighet for mistolkninger. Lojban er en videreutvikling av det noe eldre Loglan og ble påbegynt i 1987 da The Logical Language Group (LLG) kom i motsetning til loglans språkskaper James Cooke Browns krav på intellektuell eiendomsrett og rett til å bestemme den språklige anvendelsen for Loglan. Et av flere punkter som var grunnlaget for konflikten var uenighet om hvor ofte det skulle kunne gjøres grammatikalske endringer og hvem som hadde rett til å gjøre dem, samt når og i hvilke sammenhenger språket skulle brukes. Lojban har i dag langt flere brukere enn Loglan, som i praksis ikke har hatt noe aktivitet de siste årene. Hovedskillet mellom Lojban og Loglan er vokabularet. For å unngå Browns krav på opphavsrett til Loglan, byttet gruppen ut flere av ordene i Loglan, men beholdt ofte betydningene. Som i det opprinnelige Loglan beregnet de ordene ved å sammenlikne de mest brukte språkene og gi dem ulike vekttall etter hvor mange brukere de hadde. Fordi lojbanistene brukte nyere språkstatistikk enn Brown, fikk kinesisk større vekt og engelsk mindre. Ceqli, Voksigid, gua/spi og lojsk er andre språk inspirert av Loglan og/eller Lojban, som har utviklet seg i en andre retninger ved å plukke opp enkelte av egenskapene i Loglan/Lojban, men droppet andre for å tilstrebe andre mål som lettlærthet eller for å utforske andre språkegenskaper. Grammatikk. Lojban bruker det vanlige latinske alfabetet uten bokstavene "h", "q" og "w". I tillegg til dette har språket tre andre bokstaver ', og. som vi kjenner som apostrof, komma og punktum. I Lojban har disse bokstavene helt andre funksjoner enn hva de vanligvis har. Lojban-alfabetet er altså: '. a b c d e f g i j k l m n o p r s t u v x y z. På grunn av at Lojban er bygd på predikatlogikk bruker ikke språket de vanlige ordklassene som alle andre språk. Mens andre språk har delt opp sine ordklasser etter ordenes funksjon skiller Lojban ord etter hvordan de er bygd opp. Rotordene "gismu", som det finnes i overkant av 1300 av, er ord som alltid begynner på en konsonant og slutter på en vokal, og som består av fem bokstaver hvor to er vokaler og tre er konsonanter ("gismu" er selv en gismu). "Lujvo" er ordkombinasjoner laget av ord fra de andre ordtypene. "Fu'ivla" er ord som er hentet fra andre språk fordi det ikke finnes tilsvarende ord i lojban. "Cmene" er navn og "cmavo", småord brukes til å presisere eller forandre betydningen av de ordene og for å klargjøre strukturen i setningene. Den enkleste formen for en setningsstruktur i lojban, en "bridi", som består av en til fem "sumti"-plasser, hvor man enten kan plassere enkeltord eller hele bridistrukturer (med sine sumti med sine bridistrukturer. osv.), og en "selbri", et ord som definerer forholdet mellom sumtiene. En enkel bridistruktur kan derfor skisseres opp som nedenfor. Sumti i kursiv, selbri i fet skrift. "cu" er et "cmavo" som markerer at det påfølgende ordet er en selbri, det er satt i klammer for å markere at det ikke alltid trengs. "sumti" [cu] selbri "sumti" "sumti" "sumti" "sumti" Om man tar en gismu som "tavla", med definisjonen «x1 snakker/taler til x2 om x3 på språk x4», og bruker den som selbri er det bare å sette inn den informasjonen man vil ha med. "mi tavla le ctuca lo karce" ("tavla" er selbri. "mi", "le ctuca" og "lo karce" er sumti. Den siste sumtiplassen for språk er droppet ettersom man regner dette som irrelevant eller allerede kjent) betyr derfor "Jeg snakker til læreren om bil". Om man bytter om på noen av sumtiplassene kan man for eksempel få "le ctuca cu tavla mi lo karce" (Læreren snakker til meg om bil. Merk at "cu" var nødvendig i denne setningen for å skille den første sumtiplassen fra selbri) eller "le ctuca cu tavla lo karce mi" (Læreren snakker til en bil om meg). Ved å bruke strukturord kan man endre rekkefølgen i setningen og vektlegge andre ord, og fremdeles beholde den samme betydningen. Man kan likegodt si "le ctuca cu se tavla mi lo karci" (Læreren ble snakket til av meg om bil). Her skrifter strukturordet "se" om på den første og andre sumtiplassen. Ettersom hver sumtiplass i utgangspunktet har sine egne strukturer (i eksemplet over inneholder alle sumtiene kun selbri) kan man om man ønsker å spesiefisere ytterligere henge på flere sumti. Definisjonen på "ctuca" er «x1 lærer publikum x2 i ideer/metode/lære x3 (du'u) om tema x4 med metode x5». Om man ønsker å spesifisere at man snakker med en lojbaninstruktør om bil kan man, ved hjelp av cmavoen "be", si: «mi tavla le ctuca be fi la lojban. lo karce». Språkeksempel. doi cevrirni.iu noi zvati le do cevzda do'u fu'e.aicai.e'ecai lo do cmene ru'i censa .i le do nobli turni be la ter. ku se cfari .i loi do se djica ba snada mulno vi'e le cevzda.e.a'o la ter. .i fu'e.e'o ko dunda ca le cabdei le ri nanba mi'a .i ko fraxu mi loi ri zu'o palci .ijo mi fraxu roda poi pacyzu'e xrani mi .i ko lidne mi fa'anai loi pacyxlu .i ko sepri'a mi loi palci Opsonin. Opsoniner er substanser som fører til at bakterier og andre partikler lettere fagocytteres. Fagocytt. Fagocytter (spiseceller) er en type hvite blodceller som er en del av immunforsvaret. Disse beskytter kroppen for skadelige fremmedlegemer, bakterier, og døde eller skadede celler. Disse organismene eller cellene blir tatt opp av fagocytten ved endocytose, og brytes ned av enzymer fra fagocyttens lysosom. De er avgjørende for å bekjempe infeksjoner og for etterfølgende immunitet. Fagocytter er viktig i hele dyreriket og er høyt utviklet i virveldyr. En liter av menneskelig blod inneholder omtrent seks milliarder fagocytter. Fagocytter ble først oppdaget i 1882 av Ilja Metsjnikov mens han studerte sjøstjernelarver. Mechnikov ble tildelt 1908 Nobelprisen i fysiologi og medisin for oppdagelsen sin. Fagocytter forekommer i mange arter, og noen amøber oppfører seg som fagocytter, noe som antyder at fagocytter dukket opp tidlig i evolusjonen av livet. Mennesker og andre dyrs fagocytter kalles "profesjonelle" eller "ikke-profesjonelle" avhengig av hvor effektive de er på fagosytose. Den profesjonelle fagocytten inneholder celler kalt nøytrofil granulocytt, monocytter, makrofager, dendrittiske celler og mastceller. Hovedforskjellen mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle fagocytter er at profesjonelle fagocytter har molekyler kalt reseptorer på flater som kan oppdage skadelige gjenstander, slik som bakterier, som ikke normalt finnes i kroppen. Fagocytter er avgjørende for å bekjempe infeksjoner, samt å opprettholde sunt vev ved å fjerne døde og døende celler som har nådd slutten av levetiden. Om vi får en infeksjon vil kjemiske signaler tiltrekke fagocytter til det stedet som er blitt invadert. Fagocytter forflytter seg ved en metode som kalles chemotaxis. Når fagocyttene kommer i kontakt med bakterier, vil reseptorene på fagocyttenes overflate binde seg til dem. Noen fagocytter dreper fremmedlegemer med oksidanter og nitrogenoksid. Etter denne prosessen kan makrofager og dendrittiske celler også delta i antigenpresentasjonen, en prosess der en fagocyttene flytter deler av svelget materiale tilbake til overflaten. Dette materialet blir så vist til andre celler i immunforsvaret. Noen fagocytter reiser deretter til kroppens lymfeknuter og viser materialet til hvite blodlegemer kalt lymfocytter. Denne prosessen er viktig for å bygge immunitet, og er en del av det uspesifikke celleforsvaret, som igjen er en del av immunforsvaret. Imidlertid har mange fremmedlegemer utviklet metoder for å unngå angrep fra fagocyttene. Skotsk åpning. Skotsk er en sjakkåpning som defineres av trekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.d4. Åpningen fikk sitt navn etter et postsjakkparti mellom sjakklubbene i Edinburgh og London. Åpningen var populær på 1800-tallet, men ved 1900 hadde populariteten dalt. Da Garri Kasparov brukte skotsk to ganger i VM-matchen mot Anatolij Karpov i 1990 ble åpningen litt mer populær igjen, selv om spansk og italiensk spilles oftere. Varianter. Svart er nesten tvunget til å spille 3...exd4, det er ingen gode måter å forsvare bonden på e5. Etter f.eks. 3...d6 kommer 4.dxe5 dxe5 5.Dxd8+ Kxd8 6.Lc4, dermed har hvit bedre utvikling og den svarte kongen står feilplassert på d8. Heller ikke 3...Sxd4 er noe godt, etter 4.Sxd4 exd4 5.Dxd4 er hvits dronning utviklet tidlig, men kan ikke jages vekk på noen god måte, 5...c5 bare svekker d5 feltet og sperrer for løperen på f8. Etter hovedvarianten 3...exd4 kan hvit spille skotsk gambit med 4.Lc4 eller Görings gambit med 4.c3. I begge tilfellene ofrer hvit en bonde for hurtig utvikling, men ingen av variantene er spesielt populære. Vanligvis tar hvit igjen med 4.Sxd4 og har nå et lite overtak i sentrum som svart vil forsøke å slå tilbake mot. Det er tre hovedvarianter. Landgangsfartøy. Et landgangsfartøy eller landgangsfarkost er et militært fartøy som kan ta seg helt opp på en strand for å sette av personell, kjøretøyer eller annet materiell. De brukes mest i amfibisk krigføring, men har også sivile oppdrag, som for eksempel hjelp til reindriften i Norge. Den mest kjente typen er den brukt i forbindelse med invasjonen av Normandie, som går under benevnelsen "LCVP", eller "Higgins boat", som ble produsert i et antall av over 20 000. Historikk. Det første angrepet på en strand var antageligvis ved slaget ved Maraton i 490 f.Kr.. Perserne etablerte et brohode i et forsøk på å invadere Hellas. De hadde modifiserte skip med ramper for hestene, en forgjenger til moderne landgangsfartøyer. I seilskipets dager ble vanlige båter brukt til å landsette tropper, men i forbindelse med dampskipets inntog, ble det utviklet mindre spesialfartøy til dette formålet. Landingsfartøyets glansdager var på slutten av andre verdenskrig, da flere forskjellige produksjonstyper ble laget i stort antall av Storbritannia og USA. Grunnet kravet om at de skulle kunne gå helt opp til stranden, var de flat-bunnet og flere typer hadde rett front, i stedet for den vanlige skipsbaug. Denne var erstattet med en rampe, som ville lette landsetting av tropper og kjøretøy. Dette gjorde dem vanskelig å styre og lite stabile i sjøen. Motoren og styrhuset var plassert i akterenden. Under overfarten er personellet beskyttet av fartøyets stålplater og en solid rampe i baugen. Fartøyet bygd med flat bunn kan kjøre langt inn på strender. Når fartøyet har kjørt så langt inn på stranden som mulig, går rampen hurting ned og personellet stormer i land. Målet i første omgang er normalt å etablere et brohode for å sikre landsetting av hovedstyrken. Typer. Det er mest vanlig å omtale landgangsfartøyene med "forkortelsen" av det offisielle navnet, fremfor hele navnet. De minste landgangsfartøyene var de amerikansk–produserte amfibisk kjøretøyene DUKW (sekshjulet lastebil)l og LVT (beltedrevet personellkjøretøy). Disse ble ført av personell fra hæren, og ikke marinen. Den neste typen var mindre fartøy som skulle fraktes av skip og sjøsettes utenfor invasjonsstrendene. Soldatene skulle deretter klatre om bord og fraktes i stor fart inn til strendene. Den britiske "LCA" ("Landing Craft Assult" (no: «angreps-landgangsfartøy»)) hadde plass til 36 kampklare soldater. Den amerikanske versjonen LCVP ("Landing Craft Vehicle/Personnel" (no: «kjøretøy/personell-landgangsfartøy»)) kunne frakte mindre kjøretøy, slik som Jeep’er, i stedet for 30 soldater. Større fartøy av denne typen ble kalt "Landing Craft Mechanized" (LCM) og kunne ta 100 soldater eller en stridsvogn av typen M4 Sherman. På grunn av sjøegenskapene og drivstoffkpasiteten, ville ingen av de overnevnte fartøyene klare en sjøreise på mer enn seks timer. (Skjønt de ombord ville muligens hatt visse protester mot å være om bord så lenge…) Klassen over dette var skip som kunne klare en lengre sjøreise, og ble kalt "Landing Craft Infantry" (LCI). Disse var 48 meter lange og 7 meter brede, og hadde et mannskap på 24–60 og kunne frakte 200 soldater. De var såpass sjødyktige at mange seilte direkte fra Storbritannia til Nordvest-Afrika i forbindelse med operasjon Torch, i tillegg til at de tok del i den amerikanske «øyhoppingen» i Stillehavskrigen. I og med at hensikten var at de skulle gå så nære et landgangsområde som mulig, hadde de nedsenkbare ramper langs siden, for slik å landsette soldater. Spesialversjoner av denne var "LCI(L)" (large), med plass til enda flere soldater og "LCI(R)" (rakett-landgangsfartøy), "LCI(M)"(bombekaster-landgangsfartøy (Hedgrow)), "LCI(G)" (artilleri-landgangsfartøy) (som alle tre var tiltenkt oppgaven å bombardere landgangsområder), samt "flotilje-flaggskip" (FF) for å lede en flotilje av spesialfartøy. I 1949 ble typen omklassifisert som "Landing Ship Infantry" (LSI). Av en tilsvarende klasse var "Landingcraft Tank" (LCT), som kunne frakte fire stridsvogner, eller andre kjøretøy. Disse hadde rett front, som utgjorde en rampe når den ble nedfelt, slik at kjøretøyene enkelt kunne landsettes, fra det som ble kalt «stridsvogn-dekket». I likhet med LCI-klassen, ble LCT også produsert i flere spesialversjoner, slik som rakett-landgangsfartøy og artilleri-landgangsfartøy, samt en pansret versjon. Dernest kom "Landing Ship Tank" (LST). De kunne frakte flere kjøretøy enn LCT’ene (20 i den amerikansk-bygde versjonen) og hadde i front en stor rampe montert bak baugporter (i likhet med moderne passasjerbåter). Disse skipene hadde en lastekapasitet på over 3000 tonn, som var mer enn datidens jagere fra Royal Navy. Etter andre verdenskrig er det blitt utviklet typer som i stedet for bagporter, har enten baug- eller hekkramper. I front vil rampen da være festet til to store støtteutliggere, som senker rampen ut over baugen. Ved at baugen er helstøpt, kan skipene oppnå en høyere hastighet, noe som er et krav fra dagens moderne marine. Britisk navngivningsmåte førte i begynnelsen til at flere fartøy-klasser gikk under to navn, slik som "Assault Landing Craft", "Infantry Landing Craft" og "Tank Landing Craft", før en standardisering etterhvert ble foretatt. Bevæpning. DUKW, LCA og LCM var i utgangspunktet ubevæpnet, men troppene om bord hadde mulighet til å benytte sine egne våpen. LVT var fra starten utstyrt med.30 cal (7,62 mm) mitraljøser, mens senere versjoner var utstyrt med.50 cal (12,7 mm) mitraljøser. LCI- og LCT-klassen hadde Oerlikon 20 mm maskinkanoner plassert på hver side av broen, mens LST hadde en noe tyngre bevæpning. Angrepslandgangsfartøy (Hedgerow). Angrepslandgangsfartøy ("Landing Craft Assult (HR)", (hedgerow = no: "hekk")) var ombygde LCA’er som hadde 24 spesialdesignede bombekastere av typen Spigot.(Den bristiske marinen hadde en egen versjon, "Hedgehog" (no: pinnsvin) til bruk mot ubåter.) Bombekasterene på Hedgerow ble avfyrt samtidig, i én salve, for å rydde landgangsområdet ("stranden") for miner og andre hindringer. Dermed hadde de utøvd sin rolle og forlot deretter stedet. De var innledningsvis blitt tauet inn av større fartøy av LCT-klassen, som om bord hadde angrepstropper fra ingeniøravdelingene. Disse skulle så gå i land med sine spesialstridsvogner for å fullføre jobben med å rydde landgangsområdene. Luftvernlandgangsfartøy. Luftvernlandgangsfartøy ("Landing Craft Flak, (LCF)") var tiltenkt oppgaven å beskytte en langdgang mot fiendtlige flyangrep. De ble første gang tatt i bruk i forbindelse med Dieppe-raidet 19. august 1942. Landgangsrampen var fastsveiset og et ytterligere dekk montert over stridsvogn-dekket. De var utstyrt med åtte 20 mm Oerlikon-kanoner og fire 40 mm /L-39 kanoner, og hadde et mannskap på 60. Den bristiske marines versjoner hadde et blandet mannskap bestående av marinegaster og marineinfanterister. Marinegastene styrte fartøyet, mens marinesinfanteristene bemannet luftvernartilleriet. Offiserskorpset besto av to fra Marinen og to fra Marineinfanteriet. Artillerilandgansfartøy. Artillerilandgangsfartøy ("Landing Craft Gun (LCG)") var likt bygget som "LCF", men var i stedet for luftvernkanoner utstyrt med 4,7 tommers (120 mm) jagerskips-kanoner, samt to 20 mm Oerlikon luftvernkanoner ved broen. Deres oppgave var å beskyte befestninger på landgangsområdet. Disse fartøyene spilte en viktig rolle under Walcheren-operasjonen i oktober 1944, hvor også norske styrker deltok. Luftputelandgangsfartøy (LCAC). Luftputelandgangsfartøy (LCAC = eng: "Landing Craft Air C'"uhsion") er en militær versjon av luftputefartøy, og er den «moderne utgaven» av landgangsfartøy. Dens mulighet til også å bevege seg på land, gjør den muligens til «det ultimate landgangsfartøy». Forskjellen fra sivile luftputefartøy, er at de hovedsakelig ikke har overbygg, og i fronten en nedsenkbar rampe, som tillater rask landsetting av tropper, utstyr og materiell. I og med "luftputeegenskapene", har disse fartøyene tilgang til 70% av verdens kystlinje, i motsetning til 15% for konvensjonelle landgangsfartøy. Luftputefartøy blir ikke hindret av bløt sand, sumpmark, myrer og lignende, samtidig som de kan forsere miner som ligger begravet i landstignigsområdet uten problemer, og kan landsette soldater på trygg grunn, i tillegg at de har fordel av meget høy hastighet. Lufputelandgangsfartøy finnes i flere forskjellige varianter og størrelser, alt avhengig av hva som transporteres; soldater, stridsvogner, kjøretøy eller materiell. Bevæpning består hovedsakelig av mitraljøser, men også kanoner og bombekastere blir beyttet. De blir brukt av brukt av sjøforsvaret og marinekorpset i USA, Storbritannia og Russland, samt deres spesialenheter, slik som Navy SEALs, Green Berets og lignende. Slaget om Iwo Jima. Slaget om Iwo Jima, en øy i Ogasawaragruppen i Stillehavet, stod mellom USA og Japan fra 19. februar til 26. mars 1945 under andre verdenskrig. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassen der. 22 000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6 825 amerikanere ble drept. General Tadamichi Kuribayashi var den som stod bak strategien til Japan. Han overtok kommandoen i juni 1944, rett etter at amerikanerne hadde erobret og bragt det meste av Marianene lenger sør under sin kontroll. Han evakuerte sivilbefolkningen og trakk nesten alle sine soldater vekk fra konvensjonelle befestede forsvarsstillinger i selve strandsonen, fordi han antok at de der ville blitt bombardert og stort sett satt ut av spill i forkant av selve landgangen. Han forutså også temmelig nøyaktig hvor landingene ville finne sted. Etter at det meste av den japanske flåte gikk tapt i et stort sjøslag rett øst for Filippinene, var han nokså sikker på at amerikanerne ville lykkes i å erobre øya; det gjaldt å forhale deres seier og påføre dem så store tap som mulig. Strategien var at hver soldat skulle drepe minst ti amerikanere før han døde. Japanerne sloss ikke primært fra høy grunn, men fra tunneler under bakken. USA trengte Iwo Jima fordi den ligger bare 650 amerikanske miles fra Tokyo. En erobring ville gjøre det enklere for USA å angripe Tokyo og andre deler av de tre sørligste av de fire japanske hovedøyer med bombefly. Japanerne ville ved tapet av Iwo Jima ikke kunne oppdage når angrepene kom og sende radiomeldinger om dem. Ved en erobring av øya ville flyavstanden bli halvert for bombeflyene, de ville også kunne eskorteres av jagerfly. Det var allerede to flystriper på øya, og ettersom den for det meste er flat, ville det gå raskt å utbygge dem. Flere ganger før angrepet bombet USA øya, og smadret nesten alt som var av bygninger. Men ellers var det til liten nytte. Det var svært få japanske fly igjen, og ellers traff bombene få eller ingen viktige militære mål med bombene. Angrepet og bakkekampene ble for det meste gjennomført med U.S. Marines. De var allerede første dag forsvarerne tallmessig overlegne. Flere amerikanske soldater fikk Medal of Honor på Iwo Jima enn noe annet sted. Japanerne hadde den fordel at de kunne se amerikanerne hele tiden fra under bakken eller fra huler, særlig i Suribachi-fjellet helt i sør, men også fra det mer kuperte området helt nord å øya. Imidlertid brøt etterhvert deres kommunikasjonsnettverk sammen, slik at koordinasjon av mottrekk ble meget vanskelig. Selv om Suribachifjellet ble erobret etter bare fire dager og amerikanerne var i ferd med å komme opp i 70 000 mann på øya, gikk det trått for dem. De måtte nå nordover mot Motoyamaplatået, og ble stadig vekk angrepet i ryggen, av japanere som skjøt fra kamuflerte tunnelåpninger. Amerikanerne gjorde mye bruk av navajo-indianere som gav anvisninger om fiendtlige stillinger i taktisk kode med kodeord fra sitt eget språk. For å uskadeliggjøre japanerne i huler og tunneler, gjorde amerikanerne mye bruk av flammekastere, eller de rett og slett fylte igjen inngangene med bulldosere. Den siste taktikken var ikke særlig virksom, ettersom tunnelnettverket var godt sammenknyttet, og det var laget mange luftehull. Svært få japanere overgav seg, bare noen hundre. General Kuribayashi var ikke blant dem, og hans lik er aldri blitt funnet eller identifisert. Det er en vanlig antagelse at han tok sitt eget liv. I ettertid viste det seg at de amerikanske forhåpninger til fordelene ved å kontrollere Iwo Jima, var overdrevne. Det ble upraktisk å bruke øya som utgangspunkt for eskortefly under bombeangrep; bare ti slike eskorteflygninger ble gjennomført derfra. Derimot skulle det vise seg at øya ble brukt meget for mellomlandinger. Ettersom amerikanerne aldri fant det kostnadene verdt å angripe en annen liten øy, Rota, som lå tett ved Saipan hvorfra bomberaidene for det meste startet, fortsatte radiomeldinger med forvarsler om angrepene å nå det japanske hovedland. Slik sett kunne de antagelig uten vesentlig ulempe bare ha latt Iwo Jima ligge og heller fremskyndet angrepet på Okinawa, den største av Ryukuøyene. Den usedvanlige kampviljen også når slaget var tapt og beredskapen til selvmorderiske motangrep som japanerne oppviste blant annet på Iwo Jima var med på å gjøre beslutningen om bruk av atomvåpen senere på året meget lett for amerikanerne. Filmatiseringer. De amerikanske væpnede styrker laget i 1945 en dokumentarfilm om kampene. I 1949 kom spillefilmen "Sands of Iwo Jima", med John Wayne i en av rollene. Tre av soldatene som faktisk var med på flaggreisingen på Suribashifjellet er også med, og spiller seg selv (Ira Hayes, John Bradley og Rene Gagnon; de øvrige tre falt senere under kampene på øya). I 1961 kom "The Outsider", med Tony Curtis som flaggreiseren Ira Hayes, som var indianer av pima-stammen. Han var født i januar 1923 på stammens reservat i Arizona. Etter krigen stilte han seg uforstående til at han skulle være noen helt; han fremhevet sine kamerater som omkom under kampene. Han giftet seg aldri og ble tiltagende alkoholisert. I januar 1955 ramlet Hayes beruset i en dreneringsgrøft i hjemstaten Arizona og frøs i hjel. Han er gravlagt på Arlington krigskirkegård. Clint Eastwood produserte i 2006 to filmer om hendelsen, "Flags of Our Fathers" (med amerikanernes øyne) og "Brev fra Iwo Jima" (med japanske øyne). "Flags of Our Fathers" ble nominert til to Oscar og "Brev fra Iwo Jima" ble nominert til fire Oscar. "Brev fra Iwo Jima" vant den ene for «beste lydklipp». Eksterne lenker. Iwo Jima Tjenestepensjon. Tjenestepensjon er en pensjonsordning betalt av arbeidsgiver, i motsetning til Folketrygden som er statlig og finansieres av arbeidstakerne gjennom trygdeavgiften over skatteseddelen, og av arbeidsgiverne gjennom arbeidsgiveravgiften. Andre inntektskilder for folketrygden er: Tilskudd fra kommuner, fylkeskommuner og Staten, produktavgift ved fiske med mer, premie for frivillig forsikring for sykepenger og yrkesskadetrygd, samt refusjon av trygdeavgifter ved yrkes- og trafikkskade. Avkastning fra folketrygdfondet inngår også i finansieringen. Fra 1. juli 2006 er alle arbeidsgivere i Norge pålagt å ha en tjenestepensjonsordning ("obligatorisk tjenestepensjon", OTP) for arbeidstakerne, med noen unntak, som ikke allerede er omfattet av pensjonsordninger. Mange norske arbeidstakere har ingen annen pensjon i vente enn alderspensjon fra Folketrygden. For å bøte på dette er OTP innført. Det er opp til den enkelte bedrift om man ønsker en innskuddsbasert ordning eller en ordning basert på hvilken lønn arbeidstakeren har ved avgang (ytelsesbasert). Premien for OTP-pensjonen og omkostningene betales i sin helhet av arbeidsgiver. Minimumsinnskuddet er 2 % av lønnsmidlene. Arbeidstakeren kan bidra, men dette er frivillig. Pensjonsordningen må være lik for alle i bedriften som har inntekt over 1G. Det er ikke lovpålagt å ha pensjonsordning for inntekt over 12G. Lovpålagt ytelse er alderspensjon og betalingsfritak under sykdom. Betalingsfritaket gjelder etter 12 måneders sykdom etter en uføregrad på minst 20%. Selv om betalingsfritak er obligatorisk får man ikke denne dekningen for sykdommer som var til stede ved inntredelsen i ordningen. Statlige ansatte har allerede i mange år hatt en slik ordning gjennom Statens Pensjonskasse (SPK). Kommunalt ansatte arbeidstakere har også hatt en tjenestepensjonsordning. Mange kommuner kjøper dette gjennom KLP, har pensjonsmidlene plassert i utenlandske selskaper eller har egen pensjonskasse. Alle offentlig ansatte har pensjonsordninger som gjør at arbeidstakerne får en pensjon på 66 prosent av sluttlønnen ved full opptjening (30 år). Pensjonsavgiften er 2 % av lønn (pensjonsgrunnlaget). Før innføringen av OTP hadde om lag halvparten av arbeidstakerne i privat sektor tjenestepensjonsordning. Disse ordningene var gjennomgående langt mer sjenerøse enn OTP, som er en minimumsordning. Kollektiv pensjon, eller tjenestepensjon, var som oftest ytelsesbasert. Man fastsatte ytelsen i prosent av sluttlønn og premien ble beregnet etter ytelsen. Opptjeningstiden var gjerne 30 år for full pensjon fra ordningen. De fleste bedrifter med kollektiv pensjon fyller derfor minimumskravet for OTP og fortsetter pensjonsordningen uten endring av ytelsene. Etter innføringen av OTP er det den innskuddsbaserte versjonen som har fått størst gjennomslagskraft, da denne gir bedre kostnadskontroll for bedriftene. Her bestemmer en premieinnbetalingen, og ytelsen beregnes i henhold til hva som er innbetalt. Ulempen er at den ansatte får dårligere oversikt over hva han faktisk kan forvente i pensjon. Gangartskonkurranse. En gangartskonkurranse er en hestesports konkurranse som Islandshesten hovedsakelig konkurrer i. Alle øvelsene foregår på en oval bane, unntatt passløp. Man rir enten på speakers kommando (standardprogram) eller etter eget program. Dette kommer an på konkurranse-typen. Firgang. Det konkurreres i firgang (islandsk: "fjórgangur" eller "B-flokkur"), hvor hesten viser sine fire gangarter (gjelder firgjengere – de uten pass) enten i standardrekkefølge arbeidstølt, trav, skritt, galopp og hurtigtølt eller valgfritt program hvor man rir alle gangarter èn runde, men skritt en halv runde. Femgang. For de som har hester med alle fem gangartene i behold, konkurreres det i femgang (islandsk: "fimmgangur" eller "A-flokkur"). Samme prinsipp som i firgang, bare man viser pass istedet for hurtigtølt. Tølt. Det konkurreres også i tøltklasser. Standardklasse er en runde arbeidstølt, en runde med arbeidstølt på kortisdene av banen og økt tempo på langsidene, og hurtigtølt en runde. T2-klasser viser tølt med lang tøyle ("slaktaumatölt") og skal hesten «bære seg selv», dvs. skal ikke ha støtte av tøylen og skal holde samme fasong – som om han har full støtte av tøylen. Pass. Det konkurreres også i passløp, hvor man enten viser stilpass (kontroll) og speedpass (hurtighet). Dette skjer på en rett strekning og ikke på ovalbane. Mesterskap. Det arrangeres mesterskap i mange land innenfor islandshestkonkurranser, blant annet Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Island, England og så videre. Det arrangeres også Nordisk mesterskap (for Norge, Sverige og Danmark) og verdensmesterskap annenhvert år. På Island avholdes "Landsmót" ("landsstevne") de åra det ikke er VM. Industrimineral. Industrimineraler er fellesbetegnelse for "ikke-metalliske" mineraler og bergarter som har industriell anvendelse på grunn av sine "fysiske og kjemiske egenskaper". Mineralene brytes og oppredes (det vil si knuses og oppkonsentreres til mineralkonsentrater) før de videreforedles. Energimineraler (kull), metalliske mineraler (malmer), bergarter som benyttes som byggeråstoff (pukk, naturstein) og edelsteiner regnes ikke som industrimineraler. Industrimineraler i Norge. I Norge skilles det ikke på om det bare er et mineral i bergarten eller hele bergarten som brukes. Norge har en rekke forekomster av industrimineraler av internasjonal betydning som har gitt grunnlag for en sterk industrimineralbransje. Fra 1980-tallet ble industrimineraler ved siden av naturstein, pukk, sand og grus viktigere økonomisk enn de tradisjonelle malmene. De viktigste eksportproduktene er etter avtagende verdi: kalksteinsfiller, olivin, nefelinsyenitt, kvarts, feltspat, dolomitt, talk og grafitt. Opel Kadett. Opel Kadett ble etter krigen produsert i Russland under navnet Moskvitch Opel Kadett var en bilmodell fra den tyske bilprodusenten Opel. Modellbetegnelsen var i bruk fra 1937 til 1940 og fra 1962 til 1992. Første generasjons Kadett 1937 - 1940. Opel lanserte modellen i 1936. Frem til andre verdenskrig ble bilen produsert i Tyskland. Etter krigen ble hele produksjonsutstyret tatt som krigsbytte og flyttet til Russland hvor produksjon av modellen ble gjenopptatt i 1947 under navnet Moskvitch Kadett A. Første Kadett A kom i oktober 1962. Den kom som vanlig sedan og i tillegg luksusmodell (L), coupé, og stasjonsvogn. Den ble produsert frem til juli 1965. Da var det produsert 649 512 stykk. Kadett B. Kadett B ble produsert fra 1966 til 1973. Den kom som både to og firedørs vanlig sedan. I tillegg kom den som tredørs stasjonsvogn og to typer coupé, vanlig (Kiemen) og fastback (Coupé F). I tillegg kom Coupé som "Rallye", både med 1,1l med doble forgassere, og med 1,9 l motor fra Opel Rekord. Man kunne også få Rallye Sprint, som fikk doble forgassere, og annen bakakselutveksling. I en kort periode i 1960-åra ble Kadett solgt i USA, gjennom Buickforhandlere. Både Kadett A og Kadett B var relativt enkle biler, som hadde som hensikt å konkurrere med markedslederen VW-bobla. Dens enkle design fikk det amerikanske bilbladet "Car & Driver" til å publisere en nedlatende test som inneholdt bilder av bilen på en bilopphogging. Dette førte til at GM lot være å reklamere i C&D i flere måneder. Kadett C. I 1973 kom Kadett C. Den ble også produsert av Isuzu i Japan og solgt som Isuzu Gemini på asiatiske og australske markedet. I Sør-Korea produserte Daewoo en versjon kalt Daewoo Maepsy. Britiske Vauxhall Motors Chevette var også i hovedsak en Kadett, men med en annerledes front, og 1 256cm³ OHV Vauxhall motor i stedet for Kadettens 1 196 OHV Opel motor. Det kom en kortere versjon kalt Kadett C City, basert på Vauxhalls Chevette kombi. Dette var Opels første av denne typen. Opel sluttet produksjonen av Kadett i 1979. Vauxhall fortsatte å produsere Chevette frem til 1983. Etter 1979 ble Vauxhall Chevette importert til Tyskland i et par år for å tilfredsstille tilhengere av bakhjulsdrift. Kadett C var siste generasjon Kadett med bakhjulsdrift. Kadett C er nå en populær bil for samlere og rånere. Spesielt populær er Kadett C Coupé. Mest populær er Kadett C Coupé Rallye og GT/E-modellene. Disse kom med Opels 1 897cm³ CIH motor med Bosch bensininnsprøytning. Seinere kom de med 1 998cm³ CIH motor. Det er svært få slike i engelske utgaver med rattet på høyre side. Enda sjeldnere er Aero-Kadetten. Den hadde avtagbart Targatak. Disse ble produsert i svært begrenset antall av Karosserie Baur i Stuttgart. Kadett C er blitt en svært vanlig bil å bygge om. Ved å sette inn forhjulsopphenget fra Kadett C 1,6, kraftigere bakaksel, girkasse, mellomaksel, dempesystem og oppdimensjonerte bremser, kan en sette inn alt fra 2,0l Calibra Turbomotor til 2,4i Omegamotor. Skal en sette inn motorer fra forhjulstrekk må en bygge om motoren med ombyggingssett fra Opel Manta B 1,8i motorer. På forhjulsopphenget bør en forsterke mer enn det som er originalt på 1 600 opphenget. Bakakslingen kan tas fra Kadett C 1,6, men denne kan være noe svak. Det går og å bygge om bakakslinger fra Ascona B. Om ønskelig passer en del bakakslinger fra Volvo. Disse trenger å få sveist over fjærskålene fra Kadetten, og hengt opp i 4-link. Girkassen kan tas fra de fleste Opler med bakhjulstrekk, med de fleste må tunnelen til girkassen bygges om. Det enkleste er å bygge om slik at Kadetten får oppheng og drivverk tilsvarende en Kadett GT/E. Kadett D. I 1979 kom Kadett D, Opels første bil med fremhjulsdrift. I England ble den under produksjon av Vauxhall kaldt Astra Mk.1. Vauxhall begynte ikke produksjonen før i april 1980. Kadett D kom som tre- og femdørs-utgave samt stasjonsvogn. Det kom og noen få to- og firedørs sedanutgaver, med liknende karoseri som de tre- og femdørs. Men de forsvant fort av markedet. Det var stor teknisk forskjell på Kadett D og Kadett C. Mye større enn fra Kadett C og Kadett B. Ikke bare på grunn av forhjulsdriften, men den var den første med Opels nye motordesign. Den hadde nå aluminiumsblokk og hydrauliske ventilhetter. Den kom i 1 300cm³ og 1 600cm³ motorer. Senere kom en 1 800cm³ motor som ble brukt på Kadett GTE-modellene. Denne motor serien ble også brukt på andre modeller som Corsa og Ascona. Kadett E. Arvtageren til Kadett D var Kadett E som kom i 1984. Den ble utnevnt «Årets bil» i 1985. Dette mye på grunn av dens avanserte, aerodynamiske karosseridesign. Kadett E kom i både tre- og femdørs versjon, samt en kabrioletversjon kom i 1987, designet av Bertone i Torino, Italia. I 1984 ble motoren økt til 1 400, 1 800 og en ny 1 998cm³ motor. 1 998cm³ motoren ble brukt i GSi og Vauxhall Astra GTE-versjonene. I 1988 kom en 16 ventilert twin-cam versjon, utviklet for GSi utgaven. Denne ytte 156 hk (115 kW). I slutten av 1980 årene og tidlig i 1990 årene ble sørafrikanske Kadett GSier kalt Superboss. De ble utrustet med en kraftigere 2 liters motor som ytte 125 kW. Den ble brukt i billøp i Sør-Afrika I Brasil ble Kadett E introdusert som Chevrolet Kadett, men tredørs stasjonsvognen ble kalt Chevrolet Ipanema. Kadett E formet basisen for Daewoo Le Mans (som senere ble Daewoo Cielo, Racer og Nexia) i Sør-Korea, og Heaven i Chile (Nexia var HB versjon), som ble solgt i USA som Pontiac LeMans, og i Canada som Passport Optima. Nexia blir fremdeles produsert ved Daewoo fabrikken i Asaka, Usbekistan. Cielo ble produsert frem til 2005 ved en semi-uavhengig (fra GM) fabrikk i Craiova i Romania. Kadett F. I 1992, bestemte GM Europa seg for å standardisere modellnavnene. Opel tok navnet fra Vauxhalls, Astra. Bare i Sør-Afrika ble biler produsert under navnet Kadett frem til 1999. Da tok alle modeller det felles navnet Astra. Krigføring i oldtiden. Med krigføring i oldtiden menes krigføring i perioden fra historiens begynnelse frem til slutten på antikken. I Europa regnes ofte slutten på antikken med Romerrikets fall i 476. I Kina regnes det noen ganger som slutten av 400-tallet, ettersom de begynte å bruke kavaleri for å stå imot inntrengninger nordfra. Utvikling. Forskjellen fra prehistorisk krigføring er mer graden av organisering enn teknologi. Fra begynnelsen til de første bystatene i Mesopotamia, produserte jordbruket et overskudd slik at menneskene hadde mulighet til å spesialisere seg. Dette gjaldt også soldater. Mens hoveddelen av de militære styrkene fremdeles var bønder, kunne samfunnet for første gang bruke dem i felttog i stedet for å arbeide på gården i deler av året. Dermed utviklet de første organiserte arméene seg. Disse nye arméene kunne hjelpe stater til å vokse i størrelse og bli økende sentraliserte. Det første imperiet, Sumer, oppstod i Mesopotamia. Tidlige arméer ble organisert med spyd og buer som tidligere, og i de senere imperiene i Egypt og Kina fulgte man det samme mønsteret. Stridsvogn. Ettersom statene vokste i størrelse, ble mobiliteten avgjørende siden en sentralisert makt ikke kunne opprettholdes dersom opprør ikke kunne slås ned raskt. Den første løsningen på dette problemet var stridsvogner som ble brukt i Midtøsten rundt 2000 f.Kr. De første stridsvognene ble trukket av onager, okser og esler, og ga de muligheter til manøvrering på slagmarken. Stridsvognene var lette nok til at de enkelt kunne flyte over elvene. Avl av sterkere hester gjorde at de snart kunne dra stridsvogner, og deres større fart gjorde stridsvognene enda mer effektive. Kraften til stridsvognen, både som transportmiddel og i kamp, ble det sentrale våpenet til folkene i oldtidens Midtøsten i det 2. årtusenet f.Kr. Den typiske stridsvogn ble brukt av to menn, der en var bueskytter og skjøt på fiendens styrker, mens den andre kontrollerte fremkomstmiddelet. I løpet av de følgende århundrene ble det laget stridsvogner som bar opp til fem krigere. Effektiviteten til disse farkostene er fremdeles usikker. I Kina ble stridsvogner det sentrale våpenet til Shang-dynastiet og gjorde at de klarte å samle et stort område. Selv om stridsvogner har blitt sammenlignet med dagens stridsvogn i rollen som de hadde på slagmarken, det vil si sjokkangrep, var den fremste fordelen til stridsvognen den taktiske mobiliteten de gav bueskytterne. Siden tettpakket infanteri var formasjonen som ble foretrukket av oldtidens generaler, kunne en styrke med stridsvogner holde seg på avstand og la det regne piler over det fiendtlige infanteriet. På grunn av deres fart kunne etthvert forsøk på å angripe stridsvognene lett unngås. Dersom en infanterienhet spredte seg ut for å minimalisere skaden fra pilene, ville de miste fordelen av gjensidig beskyttelse og stridsvognene kunne enkelt kjøre over dem. Fra et taktisk ståsted gav dette en hær, som stod ovenfor stridsvogner, et dilemma, noe som gjorde dem uerstattelige for hærene på den tiden. Men de skjøre stridsvognene var kompliserte gjenstander som krevde spesialiserte håndverkere for å vedlikeholde dem. Dette gjorde det dyrt å eie stridsvogner. Der de ble eid av individer i et samfunn, var det en tendens at det vokste frem en krigerklasse av spesialister og et føydalsystem. Der hvor stridsvogner var i offentlig eie, hjalp de til med vedlikeholdet og etableringen av en sterk sentralmakt, f.eks. i det nye riket i Egypt. Infanteri. Stridsvognene krevde flatt terreng, og var så godt som ubrukelige i det ulendte terrenget på den nordlige kysten av Middelhavet, i Armenia, Hellas, Anatolia og Italia. Grekerne var dermed tvunget til å stole på infanteritaktikker. I motsetning til det isolerte Egypt, ble Hellas jevnlig herjet av eksterne makter. Det ulendte terrenget gjorde også enhet usannsynlig, noe som førte til konstante lokale konflikter mellom bystater. I dette høytrykksområdet utviklet våpenene og taktikkene seg raskt. Falanksformen ble skapt hvor en solid mur av menn kunne være langt mer ødeleggende i sin enhet enn som individer. Grekerne brukte lengre spyd enn det som hadde blitt sett før og mer beskyttelse enn andre. Da de ble konfrontert med infanteritaktikkene til perserne i Perserkrigene, seiret grekerne til tross for at de var tallmessig underlegne. Men da romerne konfronterte makedonerne, tillot den taktiske fleksibiliteten til de romerske legionærene angrep på flankene og førte til nederlaget for den tradisjonelle falanksen. Falanksen hadde dominert gresk krigføring, men var til slutt for lite fleksibel til å beseire mer mobile motstandere. I Midtøsten som da var dominert av Persia, hadde stridsvognene blitt ubetydelige. Hestens evolusjon hadde fortsatt og de var nå sterke nok til lett å kunne bære en fullt bevæpnet mann. Dermed ble bueskytterne i stridsvogner erstattet med ridende bueskyttere og ryttere med spyd. Denne utviklingen viste seg å være en alvorlig ulempe for folkene i de bosatte lavlandene. I en ren infanterikonflikt ville de store mannskapene til jordbruksregionene seire. Infrastrukturen og treningen for krigføring med stridsvogner var også kun tilgjengelig i byene. Enslige ryttere var langt mer på hjemmebane i stepperegionen enn i jordbruksregionen. Da sterkere hester og teknologier som salen ble utbredt, ble de raskt adoptert av nomader som levde i områder hvor jordbruk var umulig, men der livsoppholdet ble muliggjort gjennom nomadisk oppdrett av husdyr. Disse nomadene brukte mye av sitt liv på hesteryggen og var langt mer effektive i å bruke dyrene i krigføring. I mange århundrer var statene i Europa, Midtøsten, Kina og Sør-Asia truet av ryttere fra de eurasiske steppene. Kavaleri. I det 4. århundre f.Kr. lyktes de antikke makedonerne under Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store i å integrere krigere til hest med det tradisjonelle greske infanteriet og skapte en militær kraft uten samtidig sidestykke. Etter å ha erobret det sørlige Hellas, vendte Aleksander sin oppmerksomhet til det mektige persiske riket. På dette tidspunktet hadde perserne gitt opp stridsvognen, selv om de var tilstede i slaget ved Gaugamela i 331 f.Kr. mot Aleksander. Selv om den forble keiserens seremonielle fremkomstmiddel, var hæren en blanding av infanteri og kavaleri i tillegg til mer eksotiske styrker som krigselefanter. Dette viste seg ikke å være nok til å stå imot styrken i det makedonske angrepet, og den persiske hæren ble utflanket i en rekke på tre slag. I Kina var dalimperiene i økende grad herjet av de nordlige folkeslagene fra Mongolia, Mansjuria og Sentral-Asia. For å sikre sine kongedømmer brukte de kinesiske herskerne i økende grad sin overlegenhet i organisasjon og antall. Mest kjent er byggingen av den kinesiske mur, spesifikt designet til å blokkere kavaleristyrker. Muren var derimot ikke nok, og de kinesiske herskerne ble tvunget til å integrere kavalerienheter i sine egne arméer, hovedsakelig rekruttert fra de samme nordlige barbarene som de forsøkte å forsvare seg mot. Blandingen av kavaleri og infanteri ble for det meste normen i Eurasia, men i Europa og Nord-Afrika ble det utviklet en helt annen krigføringsmetode. Middelhavsregionen omringes av fjell som gjør det vanskelig å bruke hester. Videre er det alltid enklere å transportere infanteri med skip, slik at ethvert samfunn som kunne utvikle infanteri, som var i stand til å stå imot en kavaleristyrke, kunne dominere regionen. Infanteri som kunne stå imot en kavaleristyrke ble utviklet i byen Roma som snart begynte en ekspansjon ut over Middelhavsverdenen som på den tiden manglet sidestykke. Den romerske hæren hadde lite teknologi som var ny. De lyktes gjennom intens organisering og trening. De romerske arméene ble en profesjonell styrke av menn som hadde bundet seg på livstid og som gjennom sin disiplin, dyktighet, festningsverk og sitt antall kunne beseire enhver styrke i regionen. For å løse problemet til infanteriets treghet, bandt de imperiet sammen med et nettverk av veier av høy kvalitet og som var godt vedlikeholdt, som tillot rask bevegelse av betydelige styrker. Kavaleri ble kun brukt som speidere eller støttetropper. Men romernes suksess var avhengig av omfattende organisering og struktur i imperiet. Da dette først begynte å svikte, begynte også hæren snart å kollapse. Hestefolkene fra steppene hadde heller ikke sluttet å rykke frem siden hestene ble sterkere, buene mer dødelige og rideutstyret mer effektivt. Fra det 4. århundre og fremover begynte kavaleriet i økende grad å ta over fra tungt infanteri som ryggraden i den romerske hær. Den lange overgangen fra infanteri til kavaleri var da langt fremskredet til det punktet hvor det var infanteriet som støttet kavaleriet, ikke kavaleriet som støttet infanteriet slik det hadde vært i århundrer. Sjøkrig. Det første daterte nedtegnede sjøslaget skjedde rundt 1210 f.Kr. da Suppililiuma II, hettitternes konge, beseiret en flåte fra Kypros og brente deres skip til sjøs. Perserkrigene var den første konflikten som hadde marineoperasjoner i stor skala. De inneholdt ikke bare trefninger med dusiner av triremer på hver side, men kombinerte operasjoner på land og til sjøs. Skipene i den antikke verden kunne bare operere i relativt rolig vann på sjøen og i elvene. Havene var utenfor rekkevidde. Mariner ble nesten alltid brukt som støtte for landstyrker, ofte var de avgjørende i å føre forsyninger til dem. De ville sjelden slå til på egenhånd. Med våpen med begrenset rekkevidde ble krigføringen til sjøs utkjempet på et vis som lignet krig på land, hvor bordingsstyrker gjorde det meste av selve kjempingen. Punerkrigene førte til nyvinninger til sjøs. Roma hadde tidligere knapt berørt sjøkrig siden de kun konsentrerte seg om den italienske halvøya, mens Karthago var en handelssivilisasjon og derfor hadde utviklet en stor flåte. Kun ved å undersøke vrakene av karthagenske skip, kunne romerne bygge en effektiv marine. De utviklet et hjelpemiddel kalt corvus som var en måte å slippe en planke de kunne gå over på til et fiendtlig skip. Dette gav romerne en enorm fordel siden deres overlegenhet i nærkamp kunne brukes når legionærer bordet de karthagenske skipene og slakte mannskapene enkelt. Strategi. Antikk strategi fokuserte hovedsakelig på dobbeltmålet om å overbevise fienden om at fortsatt krigføring ville koste mer enn å underkaste seg og å få mest mulig ut av krigen. Å tvinge fienden til å underkaste seg, gikk vanligvis ut på å beseire hæren deres på slagmarken. Når de fiendtlige styrkene var spredt, tvang trusselen om beleiring, sivile dødsfall og lignende ofte fienden til forhandlingsbordet. Men dette målet kunne nås på andre måter. Brenning av fiendens avlinger kunne fremtvinge valget mellom å overgi seg eller å kjempe et feltslag. Å vente på at fiendens hær måtte oppløses på grunn av at innhøstningen startet eller at de gikk tom for betaling til leiesoldater gav fienden et lignende valg. De eksepsjonelle konfliktene i den antikke verdenen var de der disse reglene for krigføring ble brutt. Spartanerne og athenerne nektet å overgi seg etter mange år med krig, og de var nær konkurs i Peloponneserkrigen, er et slikt eksepsjonelt eksempel, på samme måte som da romerne nektet å overgi seg etter slaget ved Cannae. Et mer personlig mål i krig var profitt. Denne profitten var ofte som penger, slik som tilfellet var med raidekulturen til de galliske stammene. Men profitten kunne være politisk siden store ledere i krig ofte ble belønnet med embeter i styresmakten etter sin suksess. Disse «strategiene» motsier ofte dagens fornuft siden de er i konflikt med hva som vil være best for statene som var involvert i krigen. Taktikker. Dersom en general visste at han hadde en overveldende styrkefordel, ville han ofte forsøke å angripe fiendens front med sitt infanteri mens han holdt kavaleriet på sidene, eller flankene. Denne manøveren ble brukt etter at bueskyttere og beleiringsmaskiner som ofte ble holdt trygt bak infanteriet, hadde skutt flere salver av piler eller kampesteiner på motstanderne. Etter at disse salvene hadde myket opp fienden, ville infanteriet rykke frem og angripe fiendens frontlinjer. Når infanteriet hadde gått i nærkamp med dem og deres oppmerksomhet var fokusert på det angripende infanteriet, ville kavaleriet angripe flankene fra høyre og venstre, desimere fienden og forhindre åpninger de kan flykte gjennom. I tilfeller der generalens fordel var jevnere med motstanderen, kunne han forsøke å spre fienden siden flyktende styrker er langt mindre organisert og enklere å drepe enn når de står fast. Dette kan utføres ved å angripe fiendens svake styrker (trefningsstyrker) med sterkt infanteri, slakte mange av dem og dermed få dem til å spre seg. Når en enhet ser en annen flykte, er det langt mer sannsynlig at den vil flykte i panikk. En enda større bedrift ville det være å bryte viljen til fiendens general (eller drepe ham) og få han og hans livvakt til å flykte og etterlate sin hær uten andre valg enn å følge etter. Denne taktikken forsøker å starte en dominoeffekt som resulterer i at hele motstanderens styrke flykter fra slagmarken. Når hele motstanderens styrke har blitt spredt, var det ikke uvanlig å bruke kavaleri til å ødelegge så mye som mulig av den flyktende styrken og svekke fienden ytterligere. Våpen. Antikke våpen inkluderte pil og buer, stangvåpen som spyd, falx og kastespyd, nærkampsvåpen som sverd, spyd, klubber, økser og kniver. Katapulter og rambukker ble brukt under beleiringer. Beleiringer. Bymurer og festningsverk var livsviktige for forsvaret av de første byene i antikkens Midtøsten. Murene ble bygget av mursteiner, stein, tre eller en kombinasjon av disse materialene avhengig av lokale ressurser. Den tidligste representasjonen av beleiringer er datert til protodynastisk tid i Egypt, rundt 3000 f.Kr., mens det første beleiringsutstyret er kjent fra egyptiske gravrelieffer fra det 24. århundre f.Kr. som viser beleiringsstiger med hjul. Assyriske palassrelieffer fra det 9. til det 7. århundre f.Kr. viser beleiringer av flere byer i Midtøsten. Selv om enkle rambukker hadde blitt tatt i bruk i det foregående årtusenet, forbedret assyrerne beleiringskrigføringen. Den vanligste praksisen i beleiringer var derimot å sette opp en beleiring og vente på at fienden på innsiden skulle overgi seg. På grunn av logistiske problemer, kunne sjelden lange beleiringer som involverte annet enn en liten styrke opprettholdes. Egyptisk. I det meste av dens lange historie var antikkens Egypt forent under en styresmakt. Den største militære bekymringen for nasjonen var å holde fiendene ute. De tørre slettene og ørkenene som omringet Egypt var bebodd av nomadiske stammer som av og til forsøkte å raide eller slå seg ned i den fruktbare dalen til elven Nilen. Egypterne bygget festningsverk og utposter langs grensene i øst og vest for Nildeltaet, i den østlige ørkenen og i Nubia i sør. Små garnisoner kunne forhindre mindre inntrengninger, men dersom en større styrke ble oppdaget, ble det sendt ut beskjed til hovedarméen. De fleste egyptiske byene manglet bymurer og andre forsvarsverk. De første egyptiske soldatene bar en enkel utrustning som bestod av et spyd med en spydspiss av kobber og et stort treskjold som var dekket av lær. En stridsøks ble også båret i den arkhaiske perioden, men senere var dette våpenet antagelig bare til seremoniell bruk og ble erstattet av stridsøks av bronse. Infanterister med spyd var støttet av bueskyttere som bar komposittbuer og piler med pilspisser laget av flint eller kobber. Det ble ikke brukt beskyttelse i de 3. og 2. årtusener f.Kr. Den betydelige fordelen i våpenteknologi og krigføring begynte rundt 1600 f.Kr. da egypterne kjempet mot og til slutt beseiret hyksosene som hadde gjort seg til herrer i Nedre–Egypt. Det var i denne perioden at hesten og stridsvognen ble introdusert i Egypt. Annen ny teknologi inkluderte sigdsverdet, kroppsbeskyttelse og forbedret bronsestøpning. Etter erobringen til Aleksander den store, ble Egypt tungt hellenisert og hovedarméen ble infanteriet falanks. Antikkens egyptere var ikke store oppfinnere i våpenteknologi, og det meste av våpenteknologien kom fra Vest-Asia og den greske verdenen. Det egyptiske militæret endret seg i det 2. årtusenet f.Kr. fra sesongbetonte tropper til en sterk organisasjon av profesjonelle soldater. Erobring av fremmed territorium som Nubia, krevde en permanent styrke som garnison i utlandet. Sammenstøt med andre mektige kongedømmer i Midtøsten som Mitanni, hettittene og senere Assyria og Babylonia, gjorde det nødvendig for egypterne å føre felttog langt hjemmefra. Disse soldatene ble betalt med et stykke land som skulle gi levegrunnlag for deres familier. Etter at tjenesten var fullført, fikk veteranene lov til å trekke seg tilbake til disse eiendommene. Generaler kunne bli svært innflytelsesrike ved hoffet, men i motsetning til andre føydale stater var det egyptiske militæret fullstendig kontrollert av kongen. Utenlandske leiesoldater ble også rekruttert, først nubiere (medjai) og senere også libyere og sherdere i det nye kongedømmet. I den persiske perioden gikk greske leiesoldater inn i tjenesten til hæren til de opprørske faraoene. De jødiske leiesoldatene ved Elefantine tjente det persiske herredømmet i det 5. århundret f.Kr. Men de kan også ha tjent de egyptiske faraoene i det 6. århundret. Så langt som det kan ses fra den kongelige propagandaen på den tiden, ledet kongen eller kronprinsen personlig de egyptiske styrkene i slag. Hæren kunne telle titusenvis av soldater, slik at de mindre bataljonene som bestod av 250 menn ledet av en offiser, kan ha vært nøkkelen i kommandostrukturen. Taktikken involverte et massivt anslag av artilleri ved bueskyttere fulgt av et infanteri– og/eller stridsvognsangrep som angrep de brutte fiendelinjene. Fienden kunne derimot forsøke å overraske den større egyptiske styrken ved bakholdsangrep og ved å blokkere veien slik nedtegnelser fra egyptiske beretninger tilsier. Innenfor selve Nildalen var skip og prammer viktige militære elementer. Skip var vitale for forsyninger for styrkene. Nilen hadde ingen vadesteder slik at prammer måtte brukes for å krysse elven. Dominans over elven viste seg ofte nødvendig for å beleire byer, som i den egyptiske erobringen av hovedstaden til hyksosene, Avaris. Egypt hadde ingen marine til å kjempe sjøslag før i den sene perioden. Men et slag som involverte skip fant sted ved kysten i det 12. århundre f.Kr. mellom Ramses III og havfolkene. Kinesisk. Antikkens Kina under Shang-dynastiet var et bronsealdersamfunn basert på hærer med stridsvogner. Arkeologiske studier av shangstedne ved Anyang har avslørt omfattende eksempler på stridsvogner og bronsevåpen. Zhou-dynastiets maktovertakelse førte med seg opprettelsen av en føydal samfunnsorden som baserte seg militært på en klasse aristokratiske stridsvognskrigere. I vår- og høstannalenes tid økte krigføringen eksponensielt. "Zuo zhuan" beskriver krigene og slagene blant de føydale herrene i løpet av perioden. Krigføringen fortsatte å være stilisert og seremonielle selv da de ble mer voldelige og avgjørende. Konseptene om militært hegemoni og «maktens vei» begynte å dominere kinesisk samfunn. Krigføringen ble mer intens, nådeløs og mye mer avgjørende under de stridende staters tid hvor store sosiale og politiske endringer var fulgt av slutten på systemet til krigføringen med stridsvogner og adopteringen av massearméer av infanteri. Kavaleri ble også introdusert fra den nordlige grensen, til tross for den kulturelle endringen det utgjorde for de kappebærende kinesiske mennene. Militær strategi endret seg til vektlegging på bedrag, etterretning og strategier slik de er nedtegnet i Sun Tzus "Kunsten å krige". Indisk. "Veda-samlingene" og andre tilsvarende tekster inneholder referanser til krigføring i den vediske perioden (1500–500 f.Kr.). De tidligste allusjonene til et spesifikt slag er de om slaget til de ti konger i Mandala i Rig Veda. De to store antikke eposene til India, "Ramayana" og "Mahabharata" (ca 1000–500 f.Kr.) sentreres rundt konflikter og henviser til militære formasjoner, teorier om krigføring og esoteriske våpen. Valmikis "Ramayana" beskriver Ayodhyas militærvesen som mer defensivt enn offensivt. Byen, sier den, var sterkt befestet og var omringet av en dyp voll. "Ramayana" beskriver Ayodhya med følgende ord: «Byen hadde rikelig med krigere som var ubeseiret i slag, fryktløse og dyktige i bruken av våpen, minnet om løver som voktet sine fjellhuler.» "Mahabharata" beskriver forskjellige militære teknikker, inkludert "Chakravyuha". I Mahabharatha finnes verdens første nedtegnede bruk av krigselefanter. Fra India ble krigselefantene ført til det persiske riket hvor de ble brukt i flere felttog. Den persiske kongen Dareios III brukte rundt 50 indiske elefanter i slaget ved Gaugamela (331 f.Kr.) i kampen mot Aleksander den store. I slaget ved Hydaspeselven gav den indiske kongen Porus som hersket i Punjab, med sin mindre hær på 200 krigselefanter, 2000 kavalerister og 20 000 infanterister store problemer for Aleksander hær på 4000 kavalerister og 50 000 infanterister, selv om Porus ble beseiret. På denne tiden hadde Magadha–imperiet lenger øst i det nordlige og østlige India og Bengal en hær på 6000 krigselefanter, 80 000 kavalerister, 200 000 infanterister og 8000 bevæpnede stridsvogner. Hadde Aleksander den store bestemt seg for å fortsette sitt felttog i India, kunne ha stått ovenfor en ekstremt sterk motstander fra en så stor hær. Chanakya (ca 350–275 f.Kr.) var statsminister til keiser Chandragupta Maurya, grunnlegger av Mauryariket. Chanakya skrev "Arthashastra" som tok svært detaljert for seg forskjellige emner om antikk indisk krigføring, inkludert forskjellige teknikker og strategier i krig. Disse inkluderte de tidligste tilfellene av spionasje og attentat. Disse teknikkene og strategiene ble brukt av Chandragupta Maurya som var en student av ham, og senere av Ashoka (304–232 f.Kr.) Chandragupta Maurya erobret Magadha–imperiet og ekspanderte i hele det nordlige India, etablerte Mauryariket som strakte seg fra det arabiske hav til Bengalbukta. Chandragupta beseiret i 305 f.Kr. Selevkos I Nikator som hersket over Selevkidriket og kontrollerte det meste av territoriene som ble erobret av Aleksander den store. Selevkos mistet til slutt sine territorier i Sør–Asia, inkludert det sørlige Afghanistan, til Chandragupta. Selevkos byttet til seg territorium vest for Indus mot 500 krigselefanter og tilbød sin datter til Chandragupta. I denne ekteskapsalliansen ble fiendskapet snudd til vennskap, og Selevkos sendte en ambassadør, Megasthenes, til det mauryanske hoffet i Pataliputra. Resultatet av denne avtalen var at Mauryariket ble anerkjent som en stormakt av den hellenistiske verden, og kongene i Egypt og Syria sendte egne ambassadører til hans hoff. Ifølge Megastenes bygget Chandragupta Maruya en hær som bestod av 30 000 kavalerister, 9000 krigselefanter og 600 000 infanterister. Dette var den største arméen som var kjent i den antikke verden. Ashoka den store fortsatte å ekspandere Mauryariket til nesten hele Sør-Asia, sammen med store deler av Afghanistan og deler av Persia. Ashoka sluttet til slutt med krigføringen da han konverterte til buddhismen. Persisk. Antikkens Persia tok steget opp som en betydelig militærmakt under Kyros den store. Deres form for krigføring var basert på tettpakket lett infanteri som skulle holde fiendens styrker mens kavaleriet gjennomførte det drepende støtet. Kavaleri ble brukt i stort antall, men det er ikke kjent om dette var tungt eller lett kavaleri. De fleste greske kilder hevder at perserne ikke bar beskyttelse, men det finnes et eksempel fra Herodot som hevder at en kavalerist som ikke var til hest, bar en gylden brystning under sin røde kappe. Stridsvogner ble brukt i tidlige dager, men under de senere tider var de erstattet med ryttere. Da det persiske riket var på sin høyde, hadde de til og med krigselefanter fra Nord-Afrika og det fjerne India. Eliten i den persiske hær var de berømte Udødelige, en 10 000 mann sterk enhet av profesjonelle soldater med et spyd, et sverd og en bue. Bueskyttere utgjorde også en betydelig komponent i den persiske hær. Taktikken var enkel: Persiske kommandanter kjørte over fienden med et massivt antall infanteri og kavaleri, mens de lot det regne piler fra baktroppene på fienden i massive salver. Det ble sagt at en salve av persiske piler kunne stenge sola ute. Grunnen til dette massive antallet var å skape sjokk og beundring. Hundretusenvis av soldater ville ta motet fra en fiende og sikre deres overgivelse. Dersom fienden ikke overgav seg, sendte de en ny bølge, flere styrker av høyere kvalitet. Dersom heller ikke det lyktes, ble den siste bølgen sendt, ledet av de berømte Udødelige. Denne taktikken var vanligvis svært suksessfull i Midtøsten, men da perserne begynte å bevege seg enda lenger vest, mot grekerne, ble de slaktet av de bedre trente og tyngre bevæpnede hoplittene. Illyrisk. Lite er kjent om illyriske militære taktikker. Kong Bardyllis forvandlet Illyria til en formidabel lokal makt i det 4. århundre f.Kr. De viktigste byene i kongedømmet var Lissos og Epidamnos. Men deres makt ble svekket av bitter rivalisering og sjalusi. De var kjent som en krigersk stamme som aldri var helt forent, og de kjempet uten reell koordinasjon. Deres kampteknikker ser ut til å ha vært avhengig av individuelle bedrifter fremfor koordinert enhet. Kong Perdikkas III av Makedonia ble i 359 f.Kr. drept av angripende illyrere. Men Filip II av Makedonia, far til Aleksander den store, knuste illyrerne i 358 f.Kr. og tok kontroll over deres territorium helt til Ohridsjøen. Under eksistensen til den illyriske sivilisasjon, ble de erobret av romerne og makedonerne og senere av ottomanerne (befolkningen i territoriet var da kjent som albanere). Gresk. Den generelle trenden i gresk militærteknologi og taktikker var dominert av avhengigheten på bønder som bare kunne dra i krig når de ikke trengtes på markene. Disse soldatene organiserte seg i en falanks, en tettpakket enhet av beskyttede menn bevæpnet med spyd og beskyttet av overlappende skjold. Til tross for det faktum at de fleste greske byer var godt befestet og gresk teknologi ikke var i stand til å bryte disse festningsverkene med makt, ble de fleste slag på land utkjempet som feltslag på åpen mark. Dette skyldtes den begrensede perioden greske soldater kunne tilby før de trengtes for å dra hjem til sine gårder. For å trekke ut byens forsvarere, ble deres marker truet med ødeleggelse, noe som ville føre til hungersnød om vinteren dersom de ikke overgav seg eller aksepterte slaget. Dette mønsteret i krigføringen ble brutt under Peloponneserkrigen da Athens kommandant til sjøs lot byen ignorere Sparta og hennes alliertes ødeleggelse av de athenske avlinger ved å frakte korn inn i byen fra Krim. Dette førte til en krigføringsstil der begge sider var tvunget til å sette i gang gjentatte raid i løpet av flere år uten å nå en avgjørelse. Det gjorde også sjøslagene til en vital del av krigføringen. Greske sjøslag ble utkjempet mellom triremer, lange og raske skip som angrep fienden ved å ramme dem og borde skipet. Makedonsk. På deres tid var Makedonia den mest koordinerte og komplette militærmakten i verden. De huskes best for bedriftene til Aleksander den store, men det var ikke han som skapte og satte sammen den utmerkede kampstyrken han brukte i sine erobringer, men heller hans far, Filip II av Makedonia. Uten at hans armé allerede var forberedt, ville hans erobringer ikke ha funnet sted. Filip utstyrte sine makedonske soldater i falanksen med sarissa, et spyd som var seks meter langt. Sarissaen hjalp til med å skjule manøvrer bak falanksen når de ble holdt rett opp. Når de ble holdt horisontalt av fronten til falanksen, var de et brutalt våpen. Han møtte illyrerne i slag i 358 f.Kr. med sin reorganiserte makedonske falanks. Den makedonske hæren må ha sett ut til å ha vokst i størrelse over natten og invaderte selve Illyria, erobret alle de illyriske stammene dypt inne i landet og stoppet først nær kysten til Adriaterhavet. Makedonias politikk ble stadig mer aggressiv etter nederlaget til illyrerne. Paionia var allerede tvunget inn i Makedonia under Filips styre. Han brøt i 357 f.Kr. avtalen med Athen og angrep Amfipolis som han hadde gitt til grekerne da han kom til makten. Byen falt tilbake i hendene på Makedonia etter en intens beleiring. Så sikret han kontrollen over gullgruvene nær fjellet Pangaios som gjorde ham i stand til å finansiere sine fremtidige kriger. Den makedonske hæren rykket i 356 videre østover og erobret byen Krenides (nær dagens Drama) som var i hendene på thrakerne og som Filip gav den nye navnet Filippi. Den makedonske østlige grensen med Thrakia var nå sikret ved elven Nestos (Mesta). Filip marsjerte så inn i det nordlige Hellas. I Thessalia beseiret han sine fiender og innen 352 hadde han kontroll over denne nordlige greske regionen. Den makedonske hæren rykket så langt frem som til passet i Thermopylene som deler Hellas i to, men forsøkte ikke å ta det siden det var sterkt befestet av en felles gresk styrke av athenere, spartanere og andre grekere. Han hadde dermed sikret grenseregionene til Makedonia. Filip samlet en stor makedonsk hær og marsjerte dypt inn i Thrakia i et langt erobringsfelttog. Det meste av Thrakia var i 339 trygt i makedonernes hender etter å ha beseiret dem i en rekke slag. Unntakene var kystbyene Bysantium og Perinthos som lyktes i å stå imot de lange og vanskelige beleiringene. Romersk. Den romerske hæren var verdens første profesjonelle hær. Den hadde sin opprinnelse i borgerhæren til republikken som var bemannet av borgere som avtjente verneplikt for Roma. Reformene til Gaius Marius rundt 100 f.Kr. forvandlet hæren til profesjonell struktur som fremdeles stort sett var bemannet av borgere, men disse tjente nå sammenhengende i 25 år før de ble dimittert. Romerne ble også kjent for å bruke støttetropper, ikke–romere som ønsket å tjene i legionene og fylle roller som det tradisjonelle romerske militæret ikke effektivt kunne fylle, slik som trefningsstyrker og tungt kavaleri. Senere i imperiets dager, ble disse støttetroppene sammen med utenlandske leiesoldater ryggraden i det romerske militæret. Sent i keiserrikets dager ble stammer som vestgoterne bestukket til å tjene som leiesoldater. Den romerske marinen var tradisjonelt regnet som mindre viktig selv om den forble vital for transporteringen av forsyninger og styrker. Den var også viktig i utrenskningen av pirater fra Middelhavet av Pompeius i det 1. århundre f.Kr. De fleste av romernes slag skjedde på land, særlig da imperiet var på sin høyde og alle landene rundt Middelhavet var kontrollert av Roma. Men der var kjente unntak. Første punerkrig, en krig mellom Roma og Karthago i det 3. århundre f.Kr., var stort sett en konflikt til sjøs. Slaget ved Actium etablerte i tillegg det romerske imperiet under Augustus. Dakisk. De dakiske stammene, lokalisert i dagens Romania og Moldova, var del av den større thrakiske folkefamilien. De etablerte et svært militarisert samfunn og utgjorde en betydelig trussel for de romerske provinsene ved nedre Donau i de periodene da de var forent under en konge (82–44 f.Kr. og 86–106). Dakia ble erobret og omformet til en romersk provins i 106 etter en lang, hard krig. Det viktigste våpenet til dakerne var falxen. I motsetning til andre folkeslag romerne kjempet mot hadde dakerne god tilgang på jern, og dette sverdliknende våpenet var vanlig blant dakiske krigere. Derved mistet de romerske troppene en av sine fremste fordeler: Overlegne våpen. Falxen lignet en sigd og kom i to varianter. En var kort og laget for én hånd, den andre var lengre og måtte brukes med begge hendene. Den korteste ble kalt sica på dakisk. Den lengre varianten var et stangvåpen. Det bestod av et en meter langt treskaft med en lang buet jernklinge som var nesten like lang og festet i enden. Klingen var kvesset kun på innsiden og skal ha vært ekstremt effektiv. Brukeren var imidlertid sårbar, ettersom han ikke kunne bruke skjold fordi han brukte begge hendene på våpenet. Det kunne også brukes som en krok og trekke bort skjoldene og kutte mot sårbare lemmer. Ved å bruke falxen kunne de dakiske krigerne stå imot kraften til de kompakte romerske formasjonene. Under den romerske erobringen av Dakia (101–102, 105–106) fikk romerske legionærer forsterkede jernbøyler festet i kryss over hjelmene sine. De introduserte også legg– og armbeskyttere (leggbeskytter og manicae) for vanlige soldater som ytterligere beskyttelse mot falxene. Disse ble imidlertid faset ut etter dakerkrigene og finnes ikke fra senere funn og avbildninger, og var et resultat av de spesielle kampforholdene i Dakia. Dakiene konstruerte også festninger av stein, davaer, i Karpatene for å beskytte sin hovedstad Sarmizegetusa. Festningsverkene ble bygget på et system av sirkulære belter. Dette gjorde at forsvarerne kunne trekke seg tilbake til det neste ved å bruke skjulte utganger etter at festningen var tapt. Dakiene var brukte overraskelsesangrep og dyktige, taktiske tilbaketrekninger ved bruk av festningssystemet. I løpet av krigene med romerne, utkjempet av deres siste kong Dekebal (87–106), knuste dakiene nesten den romerske garnisonen sør for Donau i et overraskelsesangrep som ble satt i gang over den tilfrosne elven vinteren 101–102. Bare intervensjonen til keiser Trajan med hovedarméen reddet romerne fra et betydelig nederlag. Men innen 106 var dakiene omringet i sin hovedstad. Byen ble tatt gjennom forræderi: en desertør fortalte romerne om plasseringen til hovedstadens vannforsyning. Resultatet var at kongen begikk selvmord og Dakia ble en romersk provins frem til 271. Germansk. Historiske nedtegnelser om de germanske stammene øst for Rhinen og vest for Donau begynte ikke før sent i antikken, slik at det kun er perioden etter 100 f.Kr. som kan undersøkes. Det som er klart er at den germanske idéen om krigføring var ganske forskjellig fra feltslagene som romerne og grekerne utkjempet. Istedet fokuserte de germanske stammene på små eller store raid. Hensiktene med disse var vanligvis ikke å skaffe seg territorium, men å erobre ressurser og sikre prestisje. Disse raidene ble utført av irregulære tropper, ofte satt sammen langs familie– eller landsbylinjer i grupper på 10 til rundt 1000. Ledere med usedvanlig personlig karisma kunne samle flere soldater i lengre perioder, men der var ikke noen systematisk metode for hvordan mennene ble samlet eller trent, slik at når en karismatisk leder døde, kunne det bety oppløsningen av en hær. "Arméer" bestod også ofte av mer enn 50 prosent ikkestridende, siden fortrengte mennesker ville reise med store grupper av soldater, eldre, kvinner og barn. Store enheter var mer unntaket enn regelen i antikkens krigføring, selv om disse unntakene er viktige i historiebøkene. Dermed bestod en typisk germansk styrke på rundt 100 menn med det eneste målet å raide en nærliggende germanske eller fremmed landsby. Ifølge romerske kilder brukte infanteriet ofte kileformasjoner når de kjempet i feltslag, hver kile ble ledet av en klanleder. De ble ofte beseiret av romerne, men de huskes i romerske nedtegnelser som intense krigere viss forfall hovedsakelig var at de ikke klarte å forene seg til en kampstyrke under en kommandant. Deres etterfølgere ville til slutt overvelde og erobre den antikke verden, noe som la grunnlaget for det moderne Europa og middelaldersk krigføring. Japansk. Den tidlige Yamatoperioden hadde sett en kontinuerlig tilstedeværelse i Korea frem til Japan til slutt trakk seg tilbake sammen med de resterende styrkene til kongedømmet Baekje. Flere slag skjedde i disse periodene ettersom keisernes arverekke ble viktig. Inne Naraperioden var Honshū fullstendig under yamatoklanens kontroll. Nær slutten av Heianperioden ble samuraien en mektig politisk maktfaktor, noe som startet føydalperioden. Posttraumatisk stresslidelse. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer. Denne hendelsen kan innebære en trussel om død for seg selv eller andre, eller til ens egen eller andres fysiske, seksuelle eller psykiske integritet. Denne trusselen oppleves som overveldende i forhold til den enkeltes evne til å mestre situasjonen. Som et resultat av psykologiske traumer er PTSD sjeldnere og mer varig enn det man vanligvis ser som akutte stressreaksjoner. Diagnostiske symptomer for PTSD omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet. Formelle diagnostiske kriterier (både DSM-IV og ICD-10) krever at symptomene varer mer enn en måned og at de forårsaker betydelig svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder. Klassifisering og egenskaper. Posttraumatisk stresslidelse er klassifisert som en angstlidelse og kjennetegnes av ubehagelige angst-relaterte opplevelser, atferd og fysiologiske responser som utvikler seg etter eksponering for en psykologisk traumatisk hendelse (noen ganger kan tilstanden utvikles flere måneder etter aktuell hendelse). Symptomene varer lenger enn 30 dager, noe som skiller den fra den mer kortvarige akutt stresslidelse. Disse vedvarende posttraumatiske stress-symptomene forårsaker betydelige forstyrrelser innen ett eller flere viktige livsområder. Tilstanden kan forløpe på forskjellige måter som for eksempel akutt, kronisk, og forsinket utbrudd. Psykologiske traumer. PTSD er antatt å være forårsaket av enten fysiske traumer eller psykiske traumer, eller som oftest en kombinasjon av begge deler. Mulige kilder til traumer omfatter å oppleve eller å være vitne til fysiske, følelsesmessige eller seksuelle overgrep i barndommen eller i voksen alder. I tillegg kan det å oppleve eller å være vitne til en hendelse som oppfattes som livstruende, resultere i PTSD. Eksempler på dette kan være fysiske overgrep, voksne opplevelser av seksuelle overfall, ulykker, narkotikaavhengighet, sykdommer, medisinske komplikasjoner, krig eller katastrofer. Typiske traumatiske hendelser som kan forårsake PTSD kan være voldelige overfall, kidnapping, seksuelle overgrep, tortur, være gissel eller krigsfange, oppleve en katastrofe, trafikkulykker eller å få en diagnose på en livstruende sykdom. Barn og voksne kan utvikle PTSD-symptomer ved å oppleve mobbing. Foreløpige undersøkelser tyder på at overgrep hos barn kan virke sammen med mutasjoner i et stress-relatert gen som øker risikoen for å utvikle PTSD som voksne. Flere studier viser at foreldres PTSD og andre posttraumatiske forstyrrelser hos foreldre kan, til tross for at de gjør så godt de kan, forstyrre deres responser til barnet og disse barnas reaksjoner på traumer. Foreldre med voldsrelatert PTSD kan for eksempel utilsiktet utsette sine barn for utviklingsmessig upassende voldelige medier på grunn av sine egne behov for å mestre sin egen emosjonelle dysregulering. Nevroendokrinologi. PTSD-symptomer kan skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner. PTSD viser biokjemiske forandringer i hjernen og kroppen som skiller seg fra andre psykiske lidelser som depresjon. Individer diagnostisert med PTSD reagerer sterkere på en deksametason undertrykkelsestest enn personer med depresjonsdiagnose. I tillegg vil de fleste med PTSD også vise en lav sekresjon av kortisol og høy utskillelse av katekolaminer i urin, med en noradrenalin / kortisol- ratio som følgelig er høyere enn tilsvarende hos ikke-diagnostiserte individer. Dette er i kontrast til den normative fight-or-flight responsen, hvor både katekolamin- og kortisol- nivåer er forhøyet etter eksponering for en stressor. Nivåer av katekolaminer i hjernen er lave, og konsentrasjoner av kortikotropin-frigjørende faktor (CRF) er høye. Sammen tyder disse funnene på abnormitet i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen (HPA- aksen). Enkelte forskere har knyttet responsen på stress ved PTSD med langvarig eksponering for høye nivåer av noradrenalin og lave nivåer av kortisol, et mønster som er assosiert med bedre læring hos dyr. Å oversette denne reaksjonen til menneskelige forhold gir en patofysiologisk forklaring på PTSD som en mistilpasset læringsvei til fryktresponsen ved en overfølsom, hyperaktiv og hyperresponsiv HPA-akse. Lave kortisolnivåer kan predisponere enkeltpersoner for PTSD: Etter krigestraumer hadde svenske soldater som tjenestegjorde i Bosnia og Hercegovina med lave nivåer av kortisol i spytt før tjenesten, en høyere risiko for å reagere med PTSD-symptomer etter krigstraumer, enn soldater med normale kortisolnivåer i spytt før tjenesten. Siden kortisol vanligvis er viktig i å gjenopprette homeostase etter stressrespons, er det antatt at traumeoverlevere med lavt kortisolnivå opplever en mer langvarig og mer plagsom stressrespons, noe som kan legge grunnlaget for å utvikle PTSD. Det er imidlertid stor uenighet i medisinske miljøer om nevrobiologiens betydning for PTSD. En gjennomgang av eksisterende studier om dette temaet viste ingen klar sammenheng mellom kortisolnivåer og PTSD. Bare et lite flertall av studiene har funnet en nedgang i kortisolnivåer, mens andre ikke har funnet noen effekt eller til og med en økning. Nevroanatomi. Områder i hjernen som er assosiert med PTSD. Det er blitt identifisert tre områder i hjernen hvis funksjon kan bli forandret ved PTSD: prefrontal cortex, amygdala og hippocampus. Mye av denne forskningen som er gjennomført har benyttet ofre for PTSD fra Vietnamkrigen. En studie av Gurvits et al. viste at veteraner fra Vietnam-krigen med PTSD hadde en 20 % reduksjon i volum på hippocampus, sammenlignet med veteraner som ikke hadde PTSD. Dette funnet kunne ikke bli replikert hos kroniske PTSD-pasienter som ble traumatisert i en flyulykke i 1988 (Ramstein, Tyskland). I menneskestudier har amygdala vist seg å være sterkt involvert i dannelsen av emosjonelle minner, spesielt frykt-relaterte minner. Nevrologiske billedstudier på mennesker har avdekket både morfologiske og funksjonelle aspekter ved PTSD. Genetikk. Det er dokumentert at mottakelighet for PTSD er arvelig. For tvillingpar som var utsatt for kamper i Vietnam var det økt risiko for PTSD hos ko-tvilling dersom en enegget tvilling utviklet PTSD sammenliknet med risikoen for ko-tvilling hvor toegget tvilling utviklet PTSD. Risiko- og beskyttende faktorer for utvikling av PTSD. Selv om de fleste mennesker (50-90 %) opplever traumer i løpet av et helt liv, utvikler bare ca 8 % full PTSD. Sårbarheten for PTSD stammer antagelig fra et samspill mellom biologiske faktorer, tidlige utviklingsopplevelser og traumers alvorlighetsgrad. Modeller som skal predikere PTSD, har gjennomgående funnet at barndomstraumer, kronisk motgang, og familiære stressfaktorer øker risiko for PTSD, samt risiko for biologiske markører av risiko for PTSD etter en traumatisk hendelse i voksen alder. Denne effekten av barndomstraumer, som ikke er godt forstått, kan være en markør for både traumatiske opplevelser og tilknytningsproblemer. Nærhet til, varighet og alvorlighetsgrad av traumer har også betydning, og menneskeskapte intensjonelle traumer fører til mere problemer enn upersonlige traumer. Fosterhjem. I "Casey Family Northwest Alumni"-studien, fant man at frekvensen av PTSD hos voksne som var i fosterhjem ett år i alderen 14-18 var høyere enn hos krigsveteraner som var eksponert for kamper. Opptil 25 prosent av de i studien oppfylte de diagnostiske kriteriene for PTSD sammenliknet med 12-13 prosent av veteraner fra Irak-krigen, 15 prosent av krigsveteraner fra Vietnam, og 4 prosent i den generelle befolkningen. Tilfriskningsraten for de som hadde vært i fosterhjem var 28,2 % i motsetning til 47 % i den generelle befolkningen. A: Eksponering for en traumatisk hendelse. Dette må ha involvert både (a) tap av "fysisk integritet", eller fare for alvorlig skade eller død for deg selv eller andre, og (b) en intens negativ emosjonell respons. B: Vedvarende gjenopplever. Ett eller flere av følgende forhold må være til stede hos personen: flashback-minner, tilbakevendende ubehagelige drømmer, subjektive gjenopplevelser av den traumatiske hendelsen (eller hendelsene) eller intense negative psykologiske eller fysiologiske responser på objektive eller subjektive påminnelser om den traumatiske hendelsen (eller hendelsene). D: Vedvarende symptomer på økt aktivering som ikke var tilstede tidligere. Dette er fysiologiske symptomer som for eksempel problemer med søvn, problemer med sinne, konsentrasjon, eller hyperårvåkenhet. E: Varighet av symptomer i mer enn 1 måned. Hvis alle andre kriterier er til stede, men 30 dager har ikke gått siden traumatisk hendelse, vil personen bli diagnostisert med akutt stresslidelse. F. Signifikant funksjonsfall. Symptomene som rapporteres må føre til klinisk betydelig ubehag eller svekkelse innen store livsområder som sosiale relasjoner, yrkesmessige aktiviteter, eller andre viktige områder for funksjonsnivå. Bedømning av symptomer. Ulike skalaer finnes for å måle alvorlighetsgrad og frekvens av PTSD-symptomer. Forebygging. I nyere historie har katastrofer (som har oppstått med eller uten menneskelig innblanding) forårsaket PTSD hos mange overlevende og hos redningspersonell som har vært knyttet til disse katastrofene. I dag gir hjelpearbeidere fra organisasjoner som Røde Kors og Frelsesarmeen veiledning etter større katastrofer som en del av sine vanlige prosedyrer for å forebygge og dempe alvorlige tilfeller av post-traumatisk stress lidelse. Innen fagmiljøer har det vært usikkerhet omkring hvor effektive slike forebyggingstiltak er i forhold til utvikling av PTSD. Forebygging og tidlig intervensjon. Man har funnet beskjedne fordeler ved tidlig tilgang til kognitiv atferdsterapi, samt fra enkelte medisiner som propranolol. Stressmestring etter kritisk hendelse har også blitt foreslått som et middel for å hindre utvikling PTSD, men studier antyder usikre effekter og senere studier både bekreftet skadelig virkning og klarte ikke å påvise noen fordeler. Psykoterapeutiske intervensjoner. Mange former for psykoterapi har blitt tatt i bruk for traume-relaterte problemer som PTSD. Grunnleggende rådgivning er felles for mange behandlingstiltak ved PTSD og omfatter undervisning (psykoedukasjon) og tilbud om trygghet og støtte. De psykoterapiene med best effekt inkluderer kognitiv atferdsterapi, varianter av eksponeringsterapi, varianter av kognitiv terapi, øyebevegelse desensitivisering og reprosessering (EMDR), og kombinasjoner av disse behandlingsformene. "British Journal of Psychiatry" har anbefalt EMDR eller traume-spesifikk kognitiv atferdsterapi som førstevalg av behandling for traumeofre. En meta-analytisk sammenligning av EMDR og kognitiv atferdsterapi fant ingen forskjeller når det gjelder effektivitet i behandlingen av PTSD. Kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi (CBT) forsøker å endre mønstre for tenkning og / eller atferd som bidrar til og opprettholder et traumeoffers negative følelser, og på denne måten endre måten de føler og handler på. Pasientene lærer å identifisere tanker som gjør dem redde eller urolige, og erstatte disse med mindre plagsomme tanker. Et av målene er å forstå hvordan visse tanker om traumer fører til stress og gjør symptomene verre. Øyebevegelse desensitivisering og reprosessering (EMDR). Øyebevegelse desensitivisering og reprosessering (EMDR) er en spesielt målrettet behandling for PTSD. Basert på dokumentasjon fra kontrollert forskning har American Psychiatric Association og USAs "Department of Veterans Affairs" og "Department of Defense" plassert EMDR i den høyeste kategorien for behandlingseffektivitet og forskningsstøtte for behandling av traumer. Flere internasjonale organer har gjort lignende anbefalinger. Noen forskere tror ikke lenger at øyebevegelser bidrar til tilfriskningen, men foreslår i stedet at gjennomgangen av og engasjementet med traumeminner, prosessering av kognisjoner, og øvelse på mestringsferdigheter er de psykoterapeutisk effektive komponentene i prosedyren ved EMDR. Eksponeringsterapi. Eksponeringsterapi innebærer å hjelpe traumeoverlevere med å gjenoppleve plagsomme traumerelaterte minner for å fasilitere habituering og vellykket emosjonell bearbeiding av traumeminnet. De fleste programmer med eksponeringsterapi inkluderer både imaginal konfrontasjon med traumatiske minner og ekte eksponering for traumepåminnelser. Faktisk har suksessraten til eksponeringsbasert terapi vært så sterk at det har reist spørsmålet om eksponering er en nødvendig ingrediens i behandling av PTSD. Noen organisasjoner har sluttet seg til behovet for eksponering. Interpersonlig psykoterapi. Andre tilnærminger, særlig de som involverer sosial støtte, kan også være viktige. En åpen studie med interpersonlig psykoterapi rapporterte høy forekomst av lettelse av PTSD-symptomer uten bruk av eksponering. Symptomforebygging: potensielt nyttige medisiner. Sympatikushemmere. Anekdotiske rapporter om virkning ved å bruke klonidin ("Catapresan") for å redusere traumatiske stress symptomer tyder på at det kan ha nytte i å forebygge PTSD. Beta-blokkere Propranolol ("Inderal») kan på samme måte som klonidin være nyttige dersom det er betydelige symptomer på "over-aktivering". Disse kan hemme dannelsen av traumatiske minner ved å blokkere adrenalins effekter på amygdala. Glukokortikoider. Det finnes dokumentasjon som tyder på at administrering av glukokortikoider umiddelbart etter en traumatisk opplevelse kan hindre PTSD. Flere studier har vist at personer som mottar høye doser hydrokortison for behandling av septisk sjokk, eller etter operasjonen, har en lavere forekomst av og færre symptomer på PTSD. Opiater. I en retrospektiv analyse av kampskader for amerikanske tropper i Irak, ble det funnet at de som fikk morfin i de tidlige fasene av behandlingen, hadde signifikant lavere forekomst av påfølgende PTSD, sammenlignet med dem som ikke fikk morfin på det aktuelle tidspunktet. Symptommestring: potensielt nyttige medisiner. En rekke medikamenter har vist tilleggsnytte i å redusere PTSD-symptomer, men det finnes ingen klar medikamentell behandling for PTSD. Pasienter med positive symptomer som gjenopplevelse, hyperårvåkenhet og økt aktivering, responderer generelt bedre på medisiner enn pasienter med negative symptomer som unngåelse og tilbaketrekning. Det anbefales generelt at utprøving av legemidler varer i minst 6-8 uker. Blant de antidepressiva som er beskrevet nedenfor, har bupropion og venlafaksin de laveste frafallsratene under behandling. Sertralin og fluoksetin har et noe høyere frafall mens trisykliske antidepressiva og paroksetin har de høyeste frafallstallene (~ 20% +). Dersom frafallsraten er forårsaket eller fryktet på grunn av bivirkninger, bør man huske at de fleste pasientene ikke opplever slike bivirkninger. Sympatikushemmere. Klonidin ("Catapresan") kan være nyttig ved skvettenhet, økt spenning og generell autonom hyperaktivitet. Anti-epileptika og stemningsstabilisernde. Karbamazepin ("Tegretol") har trolig en nytte i å redusere aktiveringssymptomer som omfatter ubehagelig affekt, samt humør eller aggresjon. Topiramat ("Topimax") har vært effektiv i å oppnå betydelige reduksjoner i flashbacks og mareritt, og denne symptomreduksjonen har vedvart over tid."Lamotrigin" ("Lamictal") kan være nyttig i å redusere symptomer på gjenopplevelser, samt unngåelse og følelsesmessig nummenhet. Valproat har vist reduksjon av symptomer på irritabilitet, aggresjon, og impulsivitet og "flashbacks". Antipsykotika. Risperidon kan brukes for å hjelpe til med dissosiasjon, humørproblemer og aggresjon. Beta-blokkere. Propranolol ("Inderal") har vist seg å kunne redusere symptomer på hyperaktivering, inkludert søvnforstyrrelser. Benzodiazepiner. Disse kan med forsiktighet brukes på kort sikt for å lette angst, overaktivering og søvnforstyrrelser. Selv om benzodiazepiner kan lindre akutt angst er det ingen dokumentasjon for at de kan stoppe utviklingen av PTSD, eller i det hele tatt er effektive i "behandling" av posttraumatisk stresslidelse. I tillegg kan benzodiazepiner redusere effekten av psykoterapeutiske intervensjoner. Andre ulemper inkluderer risiko for å utvikle avhengighet og abstinenssymptomer, og personer med PTSD har økt risiko for å misbruke benzodiazepiner. Heterosykliske / Trisykliske antidepressiva anti-depressiva. Amitriptylinhar vist nytte for positive stress-symptomer, og for unngåelse. Monoamine oksidase-hemmere (MAOs). Fenelzin ("Nardil") har blitt observert å være effektive ved hyperårvåkenhet og depresjon, og er spesielt effektiv for mareritt. SSRI (selektive serotoninreopptakshemmere). SSRI er ansett som et førstevalg ved medikamentell behandling av PTSD. SSRI-preparater som har dokumentert støtte, inkluderer: citalopram, escitalopram, fluoksetin, fluvoksamin, paroksetin, og sertralin. Medisinering og selv-medisinering; problemstillinger og risikoer ved PTSD. Alkoholmisbruk og narkotikamisbruk forekommer ofte samtidig med PTSD. Tilfriskning fra posttraumatisk stresslidelse eller andre angstlidelser kan bli forhindret, eller tilstanden bli forverret ved overforbruk, misbruk eller avhengighet av medikamenter eller rusmidler; å løse disse problemene kan føre til en markert bedring i mental helsetilstand og angstnivå. Benzodiazepiner er risikofylt på flere måter. De kan være spesielt vanedannende ved PTSD, dette gjelder særlig de mest hurtigvirkende typene av benzodiazepiner. Å avslutte bruken av denne typen medikamenter kan være vanskelig. Epidemiologi. Det har vært en langvarig debatt om forekomst av PTSD i befolkningen, men til tross for endringer i diagnosekriteriene som brukes til å definere PTSD mellom 1997 og 2007, har ikke epidemiologiske rater endret seg vesentlig. The " har anslått at livstidsprevalensen for PTSD blant voksne amerikanere er 7,8%, og kvinner (10,4%) har dobbelt så stor risiko som menn (5%) å utvikle PTSD på et eller annet tidspunkt i livet. Tidligste beskrivelser. Rapporter om kamp-assosierte stressreaksjoner vises så tidlig som det 6. århundre f.Kr. En av de første beskrivelsene av PTSD ble gjort av den greske historikeren Herodot. I 490 f.Kr. beskrev han i forbindelse med slaget ved Marathon en athensk soldat som ikke led noen fysisk skade av krigen, men som ble permanent blind etter å vært vitne til dødsfallet av en medsoldat. Moderne beskrivelser i militære sammenhenger. Tidlig på 1800-tallet begynte militære leger å diagnostisere soldater med "utmattelse" etter stress under kamper i krig. Denne «utmattelsen» var preget av mentalt sammenbrudd på grunn av traumer opplevd av enkeltpersoner eller grupper. Som i dag, skulle ikke soldater på 1800-tallet være redde eller vise frykt midt under kamper. Den eneste behandling for denne "utmattelsen" var å bringe de rammede litt vekk fra frontlinjen en periode og deretter sende de tilbake i kamp. Under det intense og hyppig gjentatte stresset, ble soldater utmattede som en del av kroppens naturlige reaksjoner på sjokk. En tiendedel av mobiliserte amerikanske menn ble innlagt på sykehus for mentale forstyrrelser mellom 1942 og 1945, og etter trettifem dager med uavbrutt kamp, fikk 98 % av dem manifestert psykiatriske forstyrrelser i varierende grad. Selv om PTSD-lignende symptomer har blitt anerkjent hos krigsveteraner fra mange militære konflikter, kommer den moderne forståelsen av PTSD fra 1970-tallet, hovedsakelig som følge av de problemene som fortsatt ble opplevd av USAs militære veteraner etter krigen i Vietnam. Tidligere diagnoser som nå ansees som historiske ekvivalenter av PTSD inkluderer stress syndrom, granatsjokk, krigsutmattelse, eller traumatiske krigsnevroser. Terminologi. Begrepet "post-traumatisk stresslidelse" eller "PTSD" ble skapt på midten av 1970-tallet. Begrepet ble formelt anerkjent i 1980. Lambada. Lambada er en dans som ble verdenskjent på slutten av 1980-tallet. Opprinnelsen til dansen er uklar. Enkelte hevder at den oppsto i Brasil mens andre hevder at den oppsto i Bolivia. Noen av dansene som dannet utgangspunkt for lambada er forró, sayas, maxixe og carimbó. Ordet "lambada" kommer fra et portugisisk ord brukt i Brasil som betegner den rytmiske bevegelsen til en visp. Bevegelsene i dansen skal etterligne denne bevegelsen. Den franske gruppen Kaoma slo igjennom i 1989 med sangen «Lambada» som solgte i over 5 millioner eksemplarer. Denne sangen er en uautorisert oversettelse til portugisisk av sangen «Llorando se fue», som opprinnelig ble laget av den bolivianske gruppen Los Kjarkas. Carl Christian Nicolaj Balle. Carl Christian Nicolaj Balle (født 25. desember 1806 i København, død 1855) var en dansk prest (i Vesterbølle og Nebsager) og komponist. Fokker 50. Fokker 50 er et nederlandsk turbopropfly med plass til 50 passasjerer. Flyet er en videreutvikling av Fokker F-27 Friendship. Utviklingen av Fokker 50 ble påbegynt i 1983 og det siste eksemplaret (byggnummer 205) ble levert i 1997 etter at produsenten Fokker hadde kommet opp i økonomiske vanskeligheter. Flyet har to turbopropellmotorer av typen Pratt & Whitney Canada PW125B som hver har en effekt på 1 864 kW. Fokker 50 har en makshastighet på 532 km/t og har en normal flyhøyde på 25 000 fot. Flyet er 25 meter langt og har et vingespenn på 29 meter. Fokker 50 i Norge. I Norge ble Fokker 50 brukt av flyselskapet SAS Norge frem til 2010. Flyene ble brukt til flygninger på Vestlandet. Tidligere har også flyselskapene Busy Bee og Norwegian Air Shuttle benyttet flytypen. Fokker 50 ble også benyttet av det nå nedlagte selskapet Vildanden som fra januar 2005 opererte en rute mellom Skien og Bergen. Fokker benyttes også av forsvaret i Afghanistan for å frakte soldater i fiendtlige områder. Nore stavkirke. Nore stavkirke er en korskirke av midtmasttypen, antatt opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke ("langkirke"), i Nore. Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Deler av konstruksjonen har blitt årringdatert til 1167, men kirken er trolig først bygget noen år senere. Kirken har kraftig preg av renessanse og rokokko. Stavkirken har 150 plasser, og adkomst er via Fv116 og Rv40. Bygningen. Skipet er rektangulært bygget i stavverk. Koret og tverrfløyene er i laft. Tverrfløyene kan ha hatt avsluttende apsider og små tårn, mens skipet hadde et større tårn. Det mest unike med kirken er at den alt i middelalderen ser ut til å ha blitt ombygd til korskirke, det finnes ingen paralleller. Opprinnelig var den imidlertid en enskipet stavkirke av midtmasttypen. Den har en korsformet grunnplan, våpenhus og sør- og nordfløy. Koret er i samme bredde som skipet. Det er foretatt en rekke ombygninger. Fløyene ble ombygget i 1709 og 1714 og koret utvidet i 1683. Kirken fikk våpenhus i 1723 og midt på 1700-tallet ble det bygget sakristi. Interiør. Kirken har en korsformet grunnplan med seksten staver i midtskipet og fløyene. Midt i skipet står en kraftig søyle med terningkapitel. Kirken er bygget med gallerier. vegger, gallerier og søyler ble malt i sterke farger i 1655. I 1888 kjøpte Lorentz Dietrichson kirken og ga den to år senere til Fortidsminneforeningen. Kvinnegruppa Ottar. Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og av mange betegnet som ytterliggående feministisk organisasjon i Norge. Ottar beskriver seg som en partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon. Organisasjonen kaller sin feminisme for «brøytebilfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Gruppen ble stiftet i 1991. Den har navn etter den sosialistiske agitatoren Elise Ottesen-Jensen, kalt «Ottar». Mesteparten av forrige århundre arbeidet hun for retten til prevensjon og abort. Organisering. Ottar har grupper i Oslo, Stavanger og Bergen, samt enkeltmedlemmer over hele landet og i Sverige og Danmark. Høyeste organ er et landsmøte som møtes minst hvert annet år. Mellom landsmøtene ledes organisasjonen av et landsstyre som blant annet gir ut magasinet "Ottar" og er ansvarlig for nettstedet. Landsstyret består for tida av Asta Håland og Randi Mobæk fra Rogaland, Ane Stø og Hanne Størset fra Oslo og Ane Aadland fra Bergen. Ane Stø ble valgt til leder på landsmøtet i 2009. Ottar er åpen for alle kvinner som slutter seg til organisasjonens hovedstandpunkter. Støttemedlemskap er åpent for både kvinner og menn. Politikk. Ottar har vært særlig aktiv i motstanden mot pornografi og prostitusjon, og har spesielt drevet kampanje mot prostitusjonstjenester. Etter innføringen av sexkjøpsloven i 2008 har organisasjonen rettet fokus mot blant annet stripping. Høsten 2011 leverte gruppen i Oslo over 300 underskrifter i et innbyggerinitiativ om å stenge strippeklubbene i Oslo. Forslaget ble nedstemt. I 2011 feiret organisasjonen at de var 20 år. Det feiret de blant annet ved å invitere Henning Mankell på et møte på litteraturhuset for å snakke om Elise Ottesen Jensen. De inviterte også den amerikanske professoren, feministen og anti-pornoaktivisten Gail Dines til et åpent møte om pornokulturen Ane Stø fra organisasjonen uttalte i 2006 at Ottar ønsker at feminismen i Norge bør bli mer militant. Flatlus. Flatlus (Pthiridae) er hudparasitter som lever på gorillaer eller på mennesker der det er kroppshår. De kan finnes på kroppen, men ikke på hodet (hodehår). Den får næring ved å suge blod. Flatlus overføres som regel ved seksuell kontakt. "Pedikulosis" er den medisinske benevnelsen når et menneske har lus. Liv og utvikling. Den lever på huden hvor det er hår, som ved kjønnsorganer og endetarmsåpningen, armhuler, i skjegg, øyebryn, øyevipper og på brystet. Flatlusa er forholdsvis bred og ser ut som en liten «krabbe». De er mellom 1,5 - 2,5 mm. lange. Eggene legges tett inntil huden, langt nede ved hårroten. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis gjennom flere hudskift. De har ikke et puppestadium (metamorfose). Spredning og smitte. Flatlus overføres til andre vertsdyr, eller mellom mennesker, ved direkte kroppskontakt, særlig ved tett kroppskontakt som sex. Flatlus synes ikke å bidra til smitte, eller være bærer av noen sykdommer. Truede arter. Begge flatlus-artene bør i dag anses som truede arter. Gorillaens flatlus er åpenbart en truet art fordi dens vertsart er truet, men også menneskets flatlus later til å ha gått kraftig tilbake, i alle fall i vestlige land. En årsak til dette kan være at vekkbarbering av kjønnshår har blitt vanlig, og lusen dermed har mistet mye av sitt habitat. Uvdal stavkirke. Uvdal stavkirke er en korskirke av midtmasttypen, opprinnelig bygget som en enskipet stavkirke ("midtmasttype"), i Uvdal. Det er vanlig å datere stavkirken til slutten av 1100-tallet. Tømmer i konstruksjonen har blitt årringdatert til 1168, og kirken må ha blitt bygget rett etter dette, da det ikke var skikkelig tørt da den ble reist. Kirken har preg av middelalder, med kraftige innslag av renessanse og rokokko. Adkomst til stedet er via Fv122 og Rv40. Kirkebygget. Tømmeret i kirken er årringdatert til 1168. Den må derfor være bygget i tiden like etter dette. Dette vet man fordi tømmeret ikke var skikkelig tørt da kirken ble reist. Den er siden ombygget og utvidet flere ganger. En arkeologisk undersøkelse gjort i 1978/1979 under gulvene i skip, kor og sakristi avdekket spor etter minst ett eldre bygg på stedet, trolig ei eldre stolpekirke. I et av stolpehullene ble det gjort et myntfunn som er datert til perioden like etter år 1100. I skriftlig materiale er den nevnt første gang i 1327. Kirkene i det 12. århundre var små og ble derfor gjerne utvidet, både før og etter reformasjonen. Uvdal stavkirke fikk utvidet skipet mot vest alt i middelalderen, samtidig som apsiden ble fjernet og erstattet av en rett avkuttet forlengelse av koret. En ekstra midtmast ble også tilført på denne tiden. I 1684 ble også koret revet og et nytt oppført i samme bredde som skipet. I perioden 1721–1723 ble kirken også utvidet med korsarmer av stavverk, samtidig som det ble bygd en ny takrytter over krysningspuktet mellom skip og korsarmene. Det laftede sakristiet på korets nordvegg ble oppført i 1819. Vestportalen er prydet av utskjæringer med bladranker og dragesymbolder. Dekoren omfatter også en norsk versjon av sagnet om Orfevs – helteskikkelsen "Gunnar" som spiller harpe i ormegården. I våpenhuset står det også en portal med utskjærte bladranker av middelaldertypen. Den kan opprinnelig ha stått i korskillet. Eksteriør. Kirken fikk utvendig panel i 1760. Ny spon ble lagt på takrytter og de værutsatte takflatene i 2003, samtidig som resten av taket ble punktutbedret. De værutsatte flatene var sist restaurert i 1960. Interiør. Stavene som flanker koråpningen og som har opptatt korveggene er dekorert med utskjærte masker som antas å være opprinnelige. Også den sekundære midtmasten har et utskjært kapitél med rankedekor. I 1624 ble det dessuten installert benker med utskjærte vanger i skipet. Kirken er omfattende dekorert innvendig, antagelig utført i 1656 (i de eldste delene av kirken) og under utvidelsen i 1684. Tverrarmene ble trolig dekorert med rokokko-ornamenter under utvidelsen i 1721–1723. Innvendig er deler av det middelalderske bordgulvet bevart. Kirken har flat takhimling i dag, men det er usikkert om den hadde det fra begynnelsen av (men det er mulig). Vestgalleriet i skipet -oppført trolig tidlig på 1600-tallet- består av utskårne deler som kan stamme fra et lektorium som det er funnet spor etter foran koråpningen (jfr. Lektoriehimlingen i Torpo stavkirke. Utvidelsen vestover i middelalderen kan ha sammenheng med oppførelsen av lektoriet. Også en røft tilhugget døpefont av tre (kleberstenskummen ble funnet i deler under gulvet i 1979), en liten smijerns lysekrone samt øverste del av et sengotisk prosesjonskrusifiks -festet i koråpningen – hører til kirkens middelalderinteriør. I Oldsaksamlingen oppbevares foruten kirkens røkelseskar i bronse også et alterkrusifiks av forgylt kobber og emalje som stammer fra denne kirken. Krusifikset er trolig gjort i Limoges i Frankrike; en vakker kopi er utført av sølvsmeden Gro Kollandsrud. Annet. Kirkegården og kirken var i daglig bruk frem til 1893. Den er nå museumskirke og tilhører i dag Fortidsminneforeningen. Fotografering og videoopptak inne i kirken er forbudt, men sist på 1990-tallet fikk nettportalen Numedalsnett tillatelse av Fortidsminneforeningen til å gjøre ett enkelt interiøropptak med et videokamera. Klippet er gjort tilgjengelig på Youtube. Atkomst. Uvdal stavkirke ligger et stykke opp i den nordlige dalsiden. Langs riksvei 40 gjennom Uvdal, ca. 6,5 kilometer vest for Rødberg, er det skiltet opp mot stavkirken. Etter rundt en kilometer oppover ligger stavkirken på høyre side. Uvdal stavkirke må ikke forveksles med Uvdal kirke som ligger i dalbunnen, rett ved riksvei 40. Den er bygd i dragestil. Valset. Fra ferjeleietValset er ei grend i Agdenes kommune, Sør-Trøndelag, og et fergeleie på fergesambandet Brekstad–Valset på riksvei 710. Ytre Agdenes har postadresse 7318 Agdenes. Nærmeste tettsteder er "Selva" og "Vassbygda" i Agdenes. Agdenes fyr og Kong Øysteins havn ligger i nærheten.Navnet Vassbygda ble bytta ut med Mølnbukt for noen år siden da Mølnbukt ligger nede ved sjøen. Aston Martin DB9. Aston Martin DB9, er en 2-dørs coupé lansert av Aston Martin i 2004. DB9 er den første modellen som er produsert ved den nye fabrikken i Gaydon. Bokstavene "DB" kommer fra en av Aston Martins eiere gjennom mange år, David Brown. DB9 blir produsert i to varianter, coupé og "Volante" (cabriolet), begge har en motor på 6,0 liter og 450 hk (340 kW) som er tatt fra søsterbilen V12 Vanquish. Vanquish har derimot 10 hk mer. Produksjonsmålene ligger på en årlig produksjon på 5 000 eksemplarer, noe som er tilnærmet det tilsvarende som rivalene, spesielt Ferrari 360 Modena og Porsche 911 turbo. Historie. Med lanseringen av DB9 i slutten av 2003 markerte Aston Martin flere førstegangsbegivenheter. Det var den første Aston Martin som var bygd ved selskapets nye, spesialbygde hovedkvarter og fabrikk i Gaydon i Warwickshire i England, og det var første gang Aston Martin brukte en ny aliminiumstruktur kjent som "VH-plattform" (for vertikal/horisontal) som skal bære alle fremtidlige Aston Martiner på sine skuldre. Karosseriet til DB9 var skarpere og friskere enn det som kledde DB7. Til en viss grad gjenspeiler dette en trend vekk fra 1990-årenes harmoniske kurver mot former med mer struktur og tydlighet. Bilen fikk også det Aston kaller "Svanesvingdører" – de løfter seg i vinkel når de åpnes for at de ikke skal støte borti høye fortauskanter. Men Aston Martins klassiske kjennetegn er med, som grillfasongen med "skuldre" og ventilene i skjermene. VH-Strukturen. VH-strukturen ble bygd opp av aluminiumkomponenter som var formstøpt, presset og preget, noen av dem sammenføyd med slevborende nagler og andre holdt sammen av lim som var påført av en robot – den eneste hos Aston Martin. Den nye strukturen gjorde karosseriet 25 prosent lettere enn skroget til forgjengeren DB7, samtidig som det ble dobbelt så stivt. Motor. Motoren i DB9 var en nyutvikling av den V-tolveren som satt i DB7 Vantage og Vanquish. Nye innsugs og eksosmanifolder, kamaksler, veiaksel og motorstyring økte efftekten til 450 bhk og sørget for at 80 prosent av det imponerene maksimale dreiemomentet kunne leveres i bare 1500 omdreininger per minutt. Den nye motorversjonen var også 11,8 kilo lettere enn den gamle. Kjøperene kunne velge mellom to girkasser, en sekstrinns manuell Graziano eller en sekstrinns ZF automatisk. DB9 ble lansert i en kabroiletversjon, DB9 Volante, på bilutstillingen i Detroit i 2004. Senere det året avslørte Aston Martin planer om og engasjere seg i internasjonale GT-løp med et team styrt av Prodrive og med den DB9 baserte DBR9 som kjøretøy. I sitt første år vant bilen sin klasse på Sebring og Silverstone og ble nummer tre i klassen i Le Mans. DBR9 fikk i 2005 følge av DBR59, en GT-løpsbil for nasjonale og lokale løp. DB9 Leonora Jakupi. Leonora Jakupi (født 3. mars 1978 i Skenderaj i Kosovo) er en av de mest populære sangerinnene blant albanere i Kosovo, Albania, Makedonia og Montenegro. Hun synger alt fra kommersiell popmusikk til patriotiske sanger. Boeing 767. Boeing 767 er tomotors jetfly som produseres av Boeing Commercial Airplanes i Seattle-området. Flytypen ble lansert i 1981, samtidig med søstermodellen 757, men er betydelig bredere og har to midtganger i passasjerkabinen. Det er planlagt at Boeing 767 med tiden skal erstattes av den nye modellen Boeing 787 DreamLiner. Første DreamLiner ble satt inn i ordinær trafikk i oktober 2011. Varianter. I tillegg finnes det enkelte militære versjoner. 767-400ER. 767-400ER er en strukket og forbedret variant av 767-300ER. 767-400ER fløy første gang 9. oktober 1999, og første fly ble levert til Delta Airlines 29. august 2000. Sammenlignet med 767-300ER er skroget strukket med 6,42 m og 767-400ER introduserte også en rekke andre forbedringer, blant annet strukturelle forsterkninger i vingen, som også fikk større vingespenn med mer aerodynamiske vingetipper, og en glasscockpit med seks multifunksjonsskjermer tilsvarende den man finner i en Boeing 777 eller en 737 Next Generation. Lillian Müller. Lillian Müller (født 19. august 1951 i Grimstad) er en norsk modell og skuespiller. Biografi. Müller vokste opp på Fevik, og fra hun var 11 til 15 år bodde hun på Soltun barnehjem. Som 18-åring deltok hun i Miss Norway. Hun kom på andreplass, og dette gjentok seg også i. Hun gikk i to år på Kvitsund Gymnas i Kviteseid, og på Hornnes Landsgymnas. Hun reiste til London hvor hun gikk på. Hun var avbildet som pin-up i flere britiske aviser, og var side tre-pike i The Sun 30. januar 1974. Hun oppnådde sitt store gjennombrudd etter at hun ble oppdaget av, som fotograferte henne naken for "Playboy". Müller opptrådte i magasinet som "Playmate Of The Month" i august 1975 og ble senere "Playmate Of The Year" i 1976. Hun er den mest fotograferte Playboy-modell gjennom tidene, og har vært på forsiden hele ni ganger, inkludert den norske utgaven i januar 1999. Müller blir av og til kreditert som: Inga Anderssen, Lillian Mueller, Yulis Revel, Yuliis Ruval eller Yullis Ruval. Hun har medvirket i et 30-talls filmer og TV-programmer. Hun spilte kjemilæreren i Van Halens musikkvideo til sangen «Hot for Teacher». Hun spilte også dama til Rod Stewart i musikkvideoen til kjempehiten «Da Ya Think I'm Sexy?» fra 1979, som toppet hitlistene i både Storbritannia og USA. Hun har vært gjest på The Tonight Show, Good Morning America, Inside Edition og på E!. Hun har etterhvert gått inn i helsebransjen, og har utgitt en helserelatert bok, i tillegg til sin selvbiografi. Hun stiller opp som betalt promotor for flere forskjellige virksomheter innen helsekost. Finn Sjue. Finn Sjue (født 27. oktober 1943) er en norsk psykolog, politiker og journalist. På 1970-tallet og 1980-tallet var Sjue blant lederne i den norske ml-bevegelsen, og en lang periode redaktør av "Klassekampen". Sjue har vært leder av Rød Valgallianse (1981–1983) og sekretær og nestleder i AKP(m-l). Han arbeider nå som forfatter og førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo. Sjue er bondesønn fra Hof i Vestfold. Han studerte psykologi, og ble ferdig utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo i 1969. Han arbeidet en periode som vitenskapelig assistent, og deltok i 1971-1972 i et forskningsprosjekt ved Jernverket i Mo i Rana. Etter planene skulle teamet arbeide med helse- og skiftspørsmål i to år. Prosjektet ble imidlertid stanset av toppledelsen i NAF og LO, i strid med ønske fra forskningsteamet selv og den faglige klubben ved verket. I ettertid har Sjue hevdet at det lokale og regionale POT var innblandet i spillet bak kulissene for å stanse prosjektet. Palestina-engasjement. Han ble tidlig engasjert i Palestina-spørsmålet, og ble den første lederen for Palestinakomiteen i Norge da denne ble opprettet i 1970. I forkant av stiftelsen hadde Sjue ansvar for å knytte kontakter med ledelsen i Al Fatah og PLO. I denne sammenheng besøkte Sjue Midtøsten. Der fikk han selv følge den palestinske geriljaen i aksjon, en opplevelse han senere formidlet i bokform. Gjennom Palestina-aktiviteten og opphold i Midtøsten knyttet Sjue nære forbindelser til flere palestinske ledere. Gjennom aktiviteten i Palestinakomiteen fikk også Sjue kontakt med Gunnar Ekberg fra den svenske Palestina-bevegelsen. Ekberg besøkte den norske komiteen i 1971. Senere ble han avslørt som IB-agent og spion for svensk etterretning. Sjue har i ettertid uttrykt frykt for at Ekberg kan ha plukket opp og videreformidlet informasjon som har blitt utnyttet av Israel. Han mener israelsk bombing av en palestinsk leir man kjente til indikerer en slik sammenheng. I 1976 arbeidet Sjue med å etablere norske helseteam som etter hvert bisto i ulike verdensdeler, i første rekke i Libanon og i israelsk-okkuperte deler av Palestina. Sjues ektefelle, Goggi Sæter, var den første norske sykepleieren som dro inn i det okkuperte Afghanistan. Hun reiste inn i 1984 for å kartlegge mulighetene for å drive helsearbeid i de okkuperte områdene. Klassekampen-redaktør. Offisielt tiltrådte Sjue som redaktør i "Klassekampen" i februar 1973. I realiteten hadde han fungert som redaktør for avisen fra desember 1971. Sjue satt som redaktør fram til høsten 1977. Han ledet avisen som månedsavis, som ukeavis, som to-ganger-i-uka-avis og endelig fra april 1977 som dagsavis. Sjue var sentral i det nye partiet AKP(m-l) fra dette ble stiftet i 1973. Han hadde blant annet vervet som nestleder. I årene 1982 til 1985 hadde han et spesielt ansvar for å pleie AKP(m-l)s internasjonale kontakter. Det innebar både kontakt med frigjøringsbevegelser, revolusjonære grupper som levde i illegalitet og legale partier som drev arbeid under fredelige forhold. Senere arbeidet Sjue som journalist i "Klassekampen" fra midten av 1980-tallet til utpå 1990-tallet. I denne perioden arbeidet han spesielt med dekningen av høyreekstreme miljøer og de hemmelige tjenester. Overvåkingen av Sjue. På 1970-tallet var Sjue blant de nordmenn politiets overvåkingstjeneste, POT, fulgte tettest. På denne tiden nyttet POT både informasjon fra telefonavlytting, romavlytting og spaning for å skaffe informasjon om aktiviteten på venstresiden. De overvåket AKP, avisen "Klassekampen", Palestina-aktiviteten og forbindelsene til de palestinske organisasjonene i Midtøsten og revolusjonære grupper i andre deler verden. I alle disse sammenhengene var Sjue sentral. Hans forhold til POT var todelt. Primært forsøkte AKP og Sjue å beskytte egen aktivitet mot innsyn fra overvåkerne. Sjue og familien valgte lenge å ikke ha telefon hjemme. Møter og samtaler med kontakter ble bevisst avviklet slik at man kunne unngå avlytting. AKP utviklet en egen «sikkerhetspolitikk» for å unngå overvåking. Selv har Sjue fortalt at han som redaktør og journalist gjorde mye for å beskytte avisens kilder og sikre reelt kildevern. Men AKP og Sjue innledet også samarbeid med politiet og POT, da høyreekstreme truet AKP, venstresiden eller innvandrere med voldelige aksjoner. "Klassekampen" hjalp for eksempel politiet med å avsløre Petter Kristian Kyvik, som i 1979 kastet en bombe mot Faglig 1. maifronts tog i Oslo. Det var også til "Klassekampen" og Sjue den tidligere FN-soldaten Tom Krømcke henvendte seg i 1988. Krømcke var medlem av organisasjonen FMI og ønsket å gi "Klassekampen" informasjon og avsløre aktiviteten. Sjue henviste ham til politibetjent Einar Einarsen ved Overvåkningssentralen, og dette ble opptakten til politiets avsløring av planer om bombeattentat mot et uferdig asylmottak på Sørlandet. Den tidligere FMI-leder Arne Myrdal ble dømt til et års fengsel. Han hevdet senere å ha vært utsatt for et «komplott». Fra 1987 innledet den tidligere sentrale Ap-politikeren Ronald Bye og Sjue et spesielt samarbeid, som etter hvert skulle resultere i felles bokutgivelser og i følge de to et solid vennskap. Ronald Bye hadde bakgrunn fra overvåkernes rekker, da han som AP-mann og «kommunistjeger» under den kalde krigen hadde samarbeidet tett med POT, både i Nord-Norge og i LO-apparatet. I forfatter-fellesskapet Bye-Sjue møttes overvåker og overvåket med ulik kunnskap og innfallsvinkel, men med et felles ønske om å avdekke historien om den hemmelige overvåkingen som hadde funnet sted. Etter Lundkommisjonens rapport fikk Sjue innsyn i «mappa si» hos POT. I 2002 fikk han også 80 000 kroner i erstatning etter overvåkingen han og familien hadde vært utsatt for, en av de høyeste erstatningssummene som ble utbetalt. Aston Martin DB4 GT Zagato. Aston Martin DB4 GT Zagato er en bilmodell fra den britiske bilprodusenten Aston Martin, bygget i Italia av karosseriprodusenten Zagato. Modellen ble lansert på bilutstillingen i London i 1960 og er en videreutvikling av DB4. Bilene ble sendt til Italia som rullende chassis, og karosseriet ble bygget og montert av Zagato. Den største forskjellen fra DB4 var chassis, som er 4,5 tommer kortere enn hos DB4, samt motoren, som hadde tolv tennplugger i stedet for seks samt en annen forgasser. Motoren leverte en effekt på 314 hestekrefter, og sørget for at bilen akselererte fra 0-100 t på 6,1 sekunder mens toppfarten var 246 km/t. Hensikten var å produsere 25 eksemplarer av modellen, men etterspørselen var dårlig og det ble kun produsert 20 eksemplarer. I dag betaler samlere inntil 1 500 000 britiske pund (omkring 18 000 000 norske kroner) for en original DB4 GT Zagato. Eksterne lenker. DB4 GT Zagato Morgan. Morgan er navn på flere personer, både som fornavn og etternavn. Ro. Ro er et filosofisk språk startet i 1904 av Edward Powell Foster (født 1853, død 1937), som var prest i Marieta, Ohio, USA. Foster arbeidet med å utvikle Ro resten av sitt liv. Ikke mange lærte Ro, men prosjektet vakte en god del interesse. Foster fikk bl.a. et stipend fra forskningsstiftelsen IALA (The International Auxilliary Language Association). Det blei også gitt ut en del oversettelser. Systemet bak Ro er det samme som i en del tidlige filosofiske språk, der ordenes betydning også blei bestemt ut fra rekkefølgen til bokstavene. De mest kjente eksemplet er det filosofiske språket som den engelske biskopen John Wilkins offentliggjorde i 1668. Arbeidet med språket til Wilkins fikk betydning for renessansens arbeid med kategorisering av ideer, encyklopediaer osv, og seinere bl.a. for katalogsystemer for biblioteker, som det berømte Deweys desimalklassifikasjon. Melville Dewey var blant de kjente personer som ga pengestøtte til Foster. Det skyldtes nok at han forsto det klare slektskapet mellom Dewey-systemet og Ro. Walter Hagen. Walter Hagen (født 21. desember 1892, død 6. oktober 1969) var en amerikansk profesjonell golfspiller. Han var en av de største spillerne gjennom tidene, med hele elleve majortitler, og han er antatt i Golfens æresgalleri. På PGA-touren hadde han 44 seire. Hagen tildeles ofte mye av æren for å ha gjort profesjonell golf til hva den er i dag. Da han begynte sin karrière var idretten plaget av konflikter og manglende profesjonalitet, men i løpet av sin tid var han med på å endre på dette, og spilte blant annet en viktig rolle når det gjaldt å heve pengepremiene innen profesjonell golf. Hagen var trolig den første idrettsmannen som passerte én million inntjente amerikanske dollar, og er således berømt for sitatet: «Jeg har aldri ønsket å bli millionær, kun å leve som en.» Major-titler. Walter Hagen vant elleve major-titler i løpet av sin karrière. Kun Jack Nicklaus har vunnet flere (18). Ryder Cup. Han var kaptein for det amerikanske laget i de seks første Ryder Cup-turneringene, fra 1927 til 1937, hvorav USA vant fire. Hagen, Walter Hagen, Walter Hagen, Walter Hagen, Walter Gene Sarazen. Gene Sarazen (født 27. februar 1902, død 13. mai 1999) var en amerikansk profesjonell golfspiller. Han var den første spilleren til å vinne alle major-turneringene, og hadde til sammen syv major-titler. På PGA-touren hadde han 39 seire, og han er antatt i Golfens æresgalleri. Det var Sarazen som i 1930 som oppfant sand wedge-en slik vi kjenner den i dag. Han er også kjent for å ha slått «The shot heard 'round the world» i The Masters i 1935. På det 15. hullet, et par 5, slo han den siste dagen en 4-wood fra 206 meter rett i koppen, og fikk dermed en albatross, noe som er uhyre sjelden i golf. Dette sikret ham omspill over 36 hull med Craig Wood, som han vant. Agder teater. Agder teater fikk status som regionteater i januar 1995, og er med det landets yngste regionteater. Teateret har base i Kristiansand, men har også en utescene i Fjæreheia like ved Grimstad. Teatret driver, i tillegg til sin egenproduksjon, også kulturhus for Kristiansand kommune. Agder teater eies av Kristiansand kommune, Vest-Agder fylkeskommune, Aust-Agder fylkeskommune, Arendal kommune og Grimstad kommune. Alex Scherpf var teatersjef fra 2005. Teateret fikk i 2007 Tyrihansprisen. 2. mars 2009 tiltrådte Ingrid Forthun stillingen som teatersjef. Agder Teaters bygning I Kristiansand er matrikulert til Kongens gate 2. Dagens bygning er den tredje på denne tomten. De to tidligere teaterbygningen var eid av Det Dramatiske Selskab i Christiansand. Den første gikk tapt i brannen i 1892, den andre ble kondemnert og måtte rives i 1966. Bygningens fasade et utsmykket med et veggrelieff av Henrik Finne som ble innviet i 1976. I januar 2012 flyttet teateret sin virksomhet til Kilden teater- og konserthus. Solresol. Solresol er et kunstig språk som blei utarbeidet av den franske musikklæreren Jean François Sudre (født 1787, død 1862) fra 1817. Solresols mange koder. Sudres utgangspunkt var de sju tonene, som er de grunnleggende fonemene i språket. Dette betyr at solresol-ord kan plystres eller spilles på et hvilket som helst instrument. I serien "Drømmen om det fullkomne språk" (NRK radio 1989) blei solresol spilt på trompet av en musiker fra kringkastingsorkesteret. Solresol kan også skrives som noter. Men solresol kan også snakkes, ved at tonene erstattes med de sju tonenavna do re mi fa sol la si. Dermed kan solresol skrives med vanlige latinske bokstaver. Eller de sju tonene kan erstattes med talla fra 1 til 7, og skrives som en tallkode. Solresol kan også lett gjøres til tegnspråk for døve og kommuniseres med håndtegn, f.eks. ved å vinke med fingrene. En solresol-kode bygger på knyttnevens fire knoker og de tre mellomrommene mellom dem. Solresol kan kommuniseres med trommekoder osv. Sudre skapte et eget skrivesystem med sju tegn for stenografi (se bilde til høyre), og en fargekode som bygde på de tadisjonelle sju fargene i regnbuen. Alt dette innbyr til bruk av solresol til hemmelige koder – f.eks. med signaler som blir sett av alle, men ikke forstått av andre enn de innvidde. En som lager mat på kjøkkenet i en restaurant, kan f.eks. sende hemmelige signaler til kjæresten sin som er kunde ved å arrangere en salat i sju forskjellige farger... En av Sudres tanker var også at solresol skulle kunne brukes som militært signalsystem, bl.a. mellom krigsskip i rom sjø ved hjelp av lyd, signalflagg, lanterner eller raketter. Militære myndigheter lovet ham støtte til å utvikle denne sida av språket, men pengene kom angivelig aldri. Solresols filosofiske ordforråd. Solresols ordforråd blei formet "a priori", delvis ut fra ideer som hadde vært brukt i filosofiske språk om sammenheng mellom ordets utseende og betydning. Soresols ord for Gud er tre stigende toner. Satan derimot er de samme tre tonene som synker – og beskriver Lucifers fall fra himmelen og ned i avgrunnen. Kristus er tre toner – først oppe, så nede, så opp igjen – som beskriver frelserens bevegelse fra himmelen, ned på jorda til menneskene og opp til himmelen igjen etter korsfestelsen. Solresols historie. Sudre begynte å propagandere solresol offentlig i 1823. I 1825 dro han på turne i Frankrike sammen med to elever og demonstrerte språket. Sudre og hans elever som han viste fram språket sammen med i de neste ti-åra, er det første moderne eksemplet vi har på at en gruppe virkelig hadde lært seg og kunne bruke et kunstig språk. I 1829 demonstrerte han språket for en gruppe offiserer. I 1833 demonstrerte han solresol på et møte i det Kongelige kunstakademi der pressa var tilstede, og fikk rosende kommentarer. Under Napoleon den III fikk Sudre en viss statsstøtte og anerkjennelse fra mange av samtidas ledende intellektuelle. Hans største lærebok "Langue musicale universelle" blei sammen med en grammatikk gitt ut posthumt, i 1866. Fra 1880 og i over hundre år framover var tegnspråk for døve forbudt i Frankrike. Noen artikler hevder at det fikk stor betydning for solresol fordi det blei ulovlig som døvespråk. Men andre kilder bekrefter ikke dette. Tvert imot ser det ut til at solresol nå fikk sin største utbredelse. Etter Sudres død blei det i Paris stifta ei forening til støtte for språket, "Societé Pour la Propagation de la Langue Universelle Solresol". Antallet brukere vokste jevnt og trutt, og kulminerte trolig da solresol-læreren "van Boleslas Gajewski" ga ut sin "Grammaire du Solrésol" i 1902. Solresol led under samme problem som mange andre kunstige internasjonale hjelpespråk: Det fikk oppmerksomhet og sympati, men få aktive brukere. På slutten av 1800-tallet kom også mange andre språk som var lettere å lære, som Volapük og Esperanto, og tok mesteparten av oppmerksomheta. Utover på 1900-tallet visnet støtten til Solresol bort. Solresol fikk endel presse da Steven Spielberg lot fremmede romskip bruke det til å signalisere med i filmen "Nærkontakt av tredje grad" (originaltittel "Close encounters of the third degree) i 1977. Som flere andre historisk viktige kunstspråk har solresol fått en liten renessanse med Internett. Det fins ei ny, internasjonal gruppe av brukere som ser ut til å være voksende. Dialektisk materialisme. Den dialektiske materialisme er et element av den marxistisk-leninistiske kommunistiske filosofi som først ble utviklet av Friedrich Engels og til en viss grad av Karl Marx. Selve begrepet ble imidlertid først gjort til en del av marxismen av Georgi Plekhanov etter disses død. Den er primært inspirert av Friedrich Hegels idealistiske dialektikk som sa at ideer og idestrømninger utvikles ved et syklisk forløp der en "tese" utløser en "antitese" som den står i motsetningsforhold til, og at spenningen utløses ved at det oppstår en "syntese" mellom de to. Denne syntesen blir så den neste "tese", og slik fortsetter utviklingen. Denne dialektikk utviklet så kommunismens tenkere i to retninger: Videre til den historiske materialisme som forklaringsmodell på samfunnsutviklingen som ble ansett å gå uavvendelig mot det ekte kommunistiske samfunn, og den dialektiske materialisme, som anvendte de samme prinsippene på naturvitenskapens områder. Engels' versjon av den dialektiske materialisme, uttrykt i verket «Naturens dialektikk» (1875/76), ble videreutviklet i Sovjetunionen, og det kortfattede verk som ble utgitt med Josef Stalin anført som forfatter, "«Om den historiske og den dialektiske materialisme»" (1938), ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. Begrepet har også blitt kritisert fra marxistisk hold, blant annet av Antonio Gramsci og Louis Althusser. Adda. Adda er en 313 km lang elv i Lombardia i Italia. Elven renner gjennom provinsene Sondrio, Lecco, Bergamo, Milano, Cremona og Lodi, før den renner ut i Po ved Castelnuovo Bocca d'Adda like ved Cremona (36 m over havet). Adda renner gjennom dalen Valtellina forbi byen Sondrio. Den er hovedtilførselen til Comosjøen, og er sjøens utløp ved Lecco. Elven passerer Lodi på vei mot Po. De viktigste sideelvene er Brembo og Serio. Den nedre delen av Adda dannet grensen mellom territoriene til Venezia og Milano. Flere viktige slag har funnet sted ved Adda, ikke minst slaget ved Lodi, hvor Napoleon beseiret Østerrike i 1796. Elektronmikroskop. Elektronmikroskop er et viktig redskap for å sjekke resultatet av forskning, eller biologiske prøver. Elektronmikroskop kan hovedsakelig deles opp i to kategorier. Transmisjonselektronmikroskop (TEM) og Skanningelektronmikroskop (SEM). I motsetning til et vanlig mikroskop hvor en sender synlig lys og lar øyet se det reflekterte lyset direkte, så bruker et elektronmikroskop elektroner i avbildningen. Elektroner blir sendt ut fra et filament (en wolfram-tråd) i den blanke sylinderen midt i bildet, de blir så akselerert med en spenning på opptil 30kV(SEM) eller 3MegaV(TEM), og bombarderer prøven. Et transmisjons mikroskop lar elektronene gå gjennom prøven (tykkelse på prøven ~60nm - noen få mikrometer) og blir avbildet på en fluoriserende skjerm. I Skanning elektronmikroskopet er det en detektor som ser elektronene som blir reflektert fra prøveoverflaten, og gjør det den ser om til et bilde på en TV-skjerm. Siden elektroner er mindre i utstrekning enn vanlig synlig lys, kan vi se mange flere detaljer. I tillegg blir kontrastene bestemt av de elektriske egenskapene til prøven i større grad enn ved synlig lys. Det vil si at f.eks. gull som har en høy elektrontetthet vil vises avbildet som helt svart i TEM (slipper ikke elektroner til fluoriserende skjermen) eller helt hvit i SEM (reflekterer mange elektroner til detektor). Elektronmikroskopet kan forstørre opp til ti millioner ganger, det vil si at en kan se cellestrukturer og til og med kjemiske bindinger, vel å merke ikke enkelt og problemfritt. Det er mulig å se detaljer ned i området tiendedels nanometer. En annen forskjell ifra lysmikroskopet er at materialet som brukes i elektronmikroskop er forbehandlet i større eller mindre grad. Det er fordi elektronstrålen kan destruere eller endre ubehandlet materiale slik at det man ser i mikroskopet ikke blir reelt. Anastas Mikojan. Anastas Ivanovitsj Mikojan (armensk: Անաստաս Հովհաննեսի Միկոյան - "Anastas Hovhannesi Mikojan", russisk: Анастас Иванович Микоян, født i Sanahin i guvernementet Tiflis i Russland (nå Georgia), død 21. oktober 1978 i Moskva) var medlem av Sovjetunionens kommunistiske parti under Stalin og Khrusjtsjov, og var under Bresjnev-æraen Sovjetunionens statsminister i en kortere periode. Levned. Mikojan ble medlem av kommunistpartiet i 1915. Etter februarrevolusjonen 1917 var han en av organisatorene av de soldatdeputertes sobjet i Etsjmiadzin i Armenia), og arbeidet deretter for Partiet i Baku og Tbilisi. I oktober 1917 var han med på den første kongress for de bolsjevistiske organisasjoner i Kaukasus. Fra oktober 1917 var han i presidiet for bolsjevistkomiteen i Baku, og redigerte den bolsjevistiske avisen "Sosialdemokraten" (senere kalt "Isvestija"). I mars 1918 kommanderte han en kommunistisk kampgruppe som var med på å slå ned de borgerlige massuvatistene, og ble i den forbindelse såret. Mikojan var også involvert i de første nasjonaliseringene av oljeindustri og bankvesen i Baku. I midten av 1918, under kampene mot de tyske og tyrkiske intervensjonistene og mot mussavatistene, ble han kommissar for en av Den røde armes brigader. I august 1918, da britiske styrker var rykket inn i Baku, forble han i byen som leder av en illegal bolsjevistisk motstandsgruppe. I forbindelse med at byen ble erobret av tyrkerne i den 15. september 1918 klarte Mikojan å befri fengslede kommissarer og komme seg ombord dampskipet "Turkmen" som satte kurs mot Astrakhan. Men den antisovjetiske delen av mannskapet styrte imidlertid skipet til Krasnovodsk. De 26 kommissarene ble skutt, men Mikojan og noen andre ble spart. Han kom istedet i fengsel i Krasnovodsk, og ble senere flyttet til fengslene i Kyzyl-Arvat og Asjgabat, der han ble til februar 1919. I februar 1920 tilhørte Mikojan politbyrået for sentralkomiteen for Aserbajdsjans kommunistparti. Fra 1926 til 1946 var han etter tur folkekommissar for innen- og utenrikshandel, for forsyninger, for næringsmiddelindustrien og igjen for utenrikshandelen. Fra 1937 til 1946 var han også stedfortredende formann for rådet for folkekommissarer. I 1923 ble Mikojan medlem av sentralkomiteen i Moskva. Fra 1935 til 1966 var han i politibyrået eller i partiets presidium. I etterkrigstiden ble han i 1946 og 1953 valgt til formann for ministerrådet. Fra 1955 til 1964 innehadde han også vervet som første stedfortredende formann av ministerrådet. Mikojan støttet Stalin i maktkampen etter Lenins død. Som folkekommissar for innen- og utenrikshandel overtok han vestlige ideer for konservering av dagligvarer. Under annen verdenskrig hadde han ansvar for forsyningene. I 1942 ble han medlem av forsvarskommisjonen. Tidlig i 1940 gav han sin tilsllutning til skytingen av 14 700 krigsfanger og 11 000 polakker. Etter Stalins død forble Mikojan handelsminister og dermed medlem av regjeringen under Malenkov. Under maktkampene etter Stalin gav han sin støtte til Khrusjtsjov og ble stedfortredende president. Men han mistet denne stillingen etter at Khrustsjov etter ungarnoppstanden i 1956 anklaget ham for ikke å ha reagert riktig. Han var en hovedaktør da Khrustsjov ble styrtet, og ble president for Det høyeste Sovjet fra 1964 til 1965 og dermed Sovjetunionens statsoverhode. Mikojan, Anastas Mikojan, Anastas Deng Xiaoping. Deng Xiaoping (kinesisk: 邓小平 pīnyīn: "Dèng Xiǎopíng"; født 22. august 1904 i Guang'an i provinsen Sichuan i Kina, død 19. februar 1997) var en kinesisk politiker som reelt sett var statsleder over Folkerepublikken Kina fra 1976 til 1997. Han bidro til en radikalt ny giv i Kina både økonomisk og sosialt ved den politikk som snart fikk navnet "Dengismen", eller Deng Xiaoping-teori. Dèng ble medlem av kommunistpartiet under et arbeids- og studieopphold i Frankrike og Sovjetunionen på 1920-tallet. I sluttfasen av Den kinesiske borgerkrigen steg han i gradene i partiet og ble etterhvert både en av Máos viktigste støttespillere og samtidig mistenkt for å være en av hans potensielle rivaler. På tross av at han flere ganger ble straffet med degraderinger i partiapparatet som følge av interne maktintriger, lyktes det han å få kontroll over partiet etter Máos død. Selv om han ikke overtok toppledervervene personlig, regjerte han likevel Folkerepublikken Kina fra 1976 til 1997. Han tilhørte det som har blitt kalt «den andre ledelsesgenerasjonen» i Det kinesiske kommunistparti og tilhørte den første generasjonen ledere som åpnet opp Kina for Vesten. Under Dèngs ledelse gikk Kina fra å være en lukket planøkonomi, til et markedsøkonomisk system med høy vekstrate. Selv om Dèng var arkitekten bak omveltende reformer av den kinesiske økonomien som preger landet den dag i dag, var Dèng svært tilbakeholden med å innføre reformer som han anså ville svekke Kommunistpartiets maktmonopol. Han betraktes i Kina som en av Det kinesiske kommunistpartis åtte udødelige. Familiebakgrunn og barndom. Dèng Xiǎopíng ble født 22. August 1904 Guǎng'ān i Sìchuān-provinsen, ca 160 kilometer fra Chóngqìng. Faren gav han navnet Dèng Xīxián, navnet Xiǎopíng tok han først flere år senere. Da Dèng var 14 fikk faren kjennskap til en skole i Chóngqìng som forberedte elevene for studier i Frankrike. I 1919 forlot Dèng og hans noe eldre onkel hjembyen for å studere i Chóngqìng. Skolen var opprettet av en frankofil kineser med navn Li Yuying for å øke den kulturelle og vitenskapelige kontakten mellom Frankrike og Kina. Den 11. september 1920 mønstret Dèng og hans onkel på et skip til Marseille sammen med 200 andre fra Sìchuān og Húnán. Studietid i Frankrike. Dèng og hans reisefølge ankom Frankrike i oktober 1920 som del av "Mouvement Travail-Études", og de ble på flere forskjellige gymnas ("lycées") for å lære godt nok fransk til å påbegynne høyere utdanning i landet. Dèng og hans onkel reiste til Bayeux. Allerede i januar 1921 ble elevene informert om at stiftelsen ikke hadde flere penger og at elevene måtte forsørge seg selv. Dèng kunne ikke regne med ytterligere økonomisk støtte fra familien, og han måtte søke seg arbeid. På grunn den økonomiske krisa etter første verdenskrig var dette ikke lett. Han fikk langt lavere betalt enn franske lærlinger. Skolegang var det ikke økonomisk rom for lenger. Allerede under de første måneder av Dèngs Frankrike-opphold kom han i kontakt med marxistisk politikk. Detaljene omkring dette er ikke kjent, men også andre kinesiske revolusjonære som Zhao Shiyan og Zhōu Ēnlái hadde sluttet seg til denne bevegelsen i Frankrike. Dèng ble medlem i den kinesiske kommunistiske ungdomsliga. Her skrev han artikler for avisa "Røde lys", hvorav enkelte utgaver ennå er bevart. I disse artiklene ble det hevdet at Kina trengte en autoritær stat for å motstå imperialistiske stormakter, og han gikk inn for et radikalt politisk program. Dèng fikk ansvaret for propaganda og deltok i demonstrasjoner. Ved et tilfelle ble en kinesisk regjeringsutsending overfallt og tvunget til å undertegne protestskriv der det ble krevd at utenlandske tropper skulle hjemkalles fra Kina. Dèng ønsket et tettere samarbeid med Sovjet for å nå de kinesiske kommunistenes mål. Tidspunkt for Dèngs medlemskap i Kommunistpartiet er uvisst. De offisielle biografiene hevder at han ble med i ungdomsligaen i 1922 og fikk fullt medlemskap i 1924. Ettersom langvarig medlemskap var påkrevd, tyder mye på at opptaksdato er antedatert. Dèng kan enten ha blitt medlem i Frankrike, eller til og med ha blitt medlem så sent som under oppholdet i Sovjetunionen. Det franske politiet overvåket Dèngs aktiviteter senest fra og med etter overfallet på den kinesiske utsendingen. Den 8. januar 1926 ble det gjennomført en razzia som Dèng såvidt unnslapp, fordi han dagen før hadde begitt seg til Moskva. Partiskole i Moskva. I Moskva besøkte Dèng deretter "Det kommunistiske universitet for østens arbeidere", og få uker senere begynte han på "Sun-Yat-sen Universitetet" som var finansiert av Kinas Nasjonalistparti og Sovjetunionens kommunistiske parti. Universitetsledelsen hadde liten kunnskap om Kina, og rektoren ved universitetet, Pavel Mif, lette etter talentfulle meningsfeller som kunne tjene sovjetiske interesser i utlandet. Etter starten på de stalinistiske utrenskningene i partiet, forfulgte Mif alle kinesiske studenter ved universitetet som regnet Trotskijs politiske linje som mer fornuftig enn Stalins. Dèng forble i Moskva i elleve måneder til. Hjemreisen til Kina gikk gjennom delen av Nord-Kina som var under kontroll av den kristne generalen Féng Yùxíang. Kina var på denne tiden splittet av borgerkrig og forskjellige deler av landet var ledet av forskjellige regionale krigsherrer. Féng var tradisjonalist og trodde at herskeren måtte tjene som forbilde for sitt folk. I 1924 bad han Sovjet om hjelp, noe som resulterte i at våpen og politiske rådgivere ble stilt til disposisjon for hans styre. Etter flere nederlag i 1926, reiste Féng til Moskva for å be om ytterligere hjelp. En av rådgiverne som ble tilbydd han var en gruppe kinesiske kommunister under ledelse av Líu Bójiān. Dèng ble medlem av denne gruppa. Dèng reiste fra Moskva i 1926 og nådde senere byen der Féng Yùxíangs hadde sitt hovedkvarter, Xī'ān, i mars 1927. Borgerkrig. I Xī'ān gjorde Dèng tjeneste som politisk agitator. Hvike oppgaver han arbeidet med er ukjent. Kun en måned etter Dèngs ankomst i Xī'ān brøt alliansen mellom Nasjonalistpartiet og Kommunistpartiet sammen. Massakeren på kommunister i Shanghai dette året var beviset på alliansens opphør. Etter overveielse valgte genreal Féng å stille seg på Nasjonalistpartiets side i splittelsen. I juni 1927 måtte alle kommunistene i Féngs armee forlate Xī'ān. Dèng bestemte seg for å reise videre til Wǔhàn, der kommunistpartiet hadde sin ledelse. Arbeid i sentralpartiet. I Wǔhàn traff han partiledere som Zhōu Ēnlái, Lǐ Lìsān og Lǐ Weihan, som han allerede hadde blitt kjent med under Frankrike-oppholdet. Dèng begynte her å jobbe i partiets sentralorganisasjon. Av sikkerhetsgrunner tok han dekknavnet Xiǎopíng ("lille fred"). Han deltok på flere konferanser og møter, men uttrykte seg oftest skriftlig, og holt få taler. I et møte den 7. august 1927 ble det besluttet å gå til væpnet opprør mot Guómíndǎng. I Wǔhàn traff også Dèng Máo for første gang, uten at disse lederne ser ut til å ha gjort et særlig inntrykk på hverandre. I oktober 1927 flyttet KKP sin sentralledelse til Shànghăi. Dèng ble der til september 1929. Hans arbeid begrenset seg her til partifunsjonæroppgaver. Samtidig hadde han også ikke-politiske jobber. Dèng giftet seg også for første gang her med Zhāng Xiyuan som han hadde kjent siden studiene i Moskva. Samtidig organiserte KKP streiker i Hongkong og Guǎngzhōu (Kanton). Alle disse oppstandene ble blodig slått ned. Dèng deltok ikke i disse oppstandene og ble ikke kritisert for at de mislyktes. Ettersom flere partiledere ble arrestert og henrettet av Guómíndǎng, steg Dèng raskt i partihierarkiet. Opprør i Guǎngxī. På midtåret i 1929 hadde nasjonalistene under Chiang Kai-shek kontrollen over nesten hele Kina. Men regimet var ikke i stand til å løse de økonomiske problemene som skapte grobunn for den misnøyen som rekrutterte arbeidere til kommunistene. Da Lǐ Zōngrén gjorde et mislykket opprør mot Chiang i Guǎngxī-provinsen, benyttet kommunistene anledningen til å infiltrere Jiangs armé. Dèng ankom sammen med Gong Yinbing til Nanning i Oktober 1929 der han tok dekknavnet Deng Bin. Den lange marsjen. Han var med i den røde armé, deltok på den lange marsjen. Politisk kommissær i hæren. I 1949 ble han øverstkommanderende under kampen ved Huaihai. Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet, fikk Deng administrative ansvaret for den sørvestlige delen av Kina, der han var fra Xiexing. Borgermester i Chongqing. Den 1. oktober 1949 overvar Deng Xiaoping proklamasjonen av Folkerepublikken Kina i Beijing. På bdet tidspunkt kontrollerte kommunistene hele Nordkina og meget av resten av landet, men det var endel større lommer i sør som fortsatt var under Kuomintang-regimet. Deng Xiaoping fikk ansvaret for erobringen (i kommunistenes språkbruk: "frigjøringen") av det sørvestlige Kina, i egenskap av sitt embede som førstesekretær for Sørvestdepartementet. Etter at Kuomintangregjeringen ble nødsaget å forlate Guangzhou, etablerte den seg i Chongqing, som også hadde vært midlertidig regjeringssete under den japanske okkupasjonen av Øst- og Nordkina. Derfra forsøkte Chiang Kai-shek og hans sønn Chiang Ching-kuo, tidligere klassekamerat til Deng Xiaoping i Moskva, å stanse den kommunistiske fremrykning. Under Deng Xiaopings politiske kontroll inntok den kommunistiske hær Chongqing i slutten av november 1949. Fem dager etter inntok den Chengdu, Chiang Kai-shek siste støttepunkt i innlandet. Derpå overtok Deng som borgermester av Chongqing; dette i tillegg til å vøre partileder for hele Sørvestkina der Folkets Frigjøringshær fortsatt trengte å nedkjempe lokaliserte motstandsgrupper lojale til Kuomintang. I 1950 grep også staten kontrollen over Tibet. Deng Xiaoping forble i Chongqing i tre år, en by han kjente fra tenårene før han hadde reist til studier i Frankrike. Visestatsminister. I 1952 ble Deng utnevnt til visestatsminister. Han jobbet hardt ved Maos side for å bygge Kina. Året etter ble han utnevnt til finansminister. I 1954 ble han generalsekretær i kommunistpartiets sentralkomité. I Běijīng. Etter katastrofen i Máos politikk (Det store spranget), gikk Mao av som Kinas president. En av de som tok over etter han var Dèng. Dèng ved makten. Deng visste at Kina ikke kunne bli en mektig moderne stat uten utenlandsk innflytelse, og han visste at bønder og vanlige folk uten utdannelse ikke kunne bygge en nasjon på egenhånd. For å bygge en nasjon må man ha dyktige fagfolk og system i samfunnet. "Mao ville bygge Kina uten innflytelse fra andre land, mens Deng åpnet Kina for omverdnen." Deng innførte sosialistisk markedsøkonomi. I 1980 startet ett-barn kampanjen for å hindre at befolkningsveksten skulle stige. Deng Xiaoping var en av Kinas sterke menn helt frem til han døde i 1997, da han var 92 år gammel. På høydepunktet av makten. Dèng Xiǎopíng med kone på besøk i Johnson Space Center i 1979 Hedersbevisninger. Både i 1978 og 1985 ble Dèng utropt til "Man of the year" av Time Magazine. Venus (gudinne). Venus var i romersk mytologi gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet, og hun spilte en nøkkelrolle i mange romerske religiøse festivaler og myter. Venus var opprinnelig en vårgudinne, men senere kjærlighetsgudinnen, hun var kvinneskjønnhetens- og den spirende naturs gudinne, vindyrkingens beskytterinne. Fra 200-tallet f.Kr. førte den økende helleniseringen av de øverste klassene i Roma til at hun ble identifisert med og sammenlignet med den greske mytologiens gudinne Afrodite. Symbolet hennes er blitt et generelt feminint kjønnssymbol. Etymologi. Substantivformen av Venus betyr «kjærlighet» og «seksuelt begjær» på latin og har mulige forbindelser til "venerari" («å ære», «å glede») og "venia" («nåde», «ynde», «dyd») via en mulig felles rot i indoeuropeiske "*venes-", sammenlignbart med sanskrit "van" («kjærlighet», «ære»). Navnet Venus kan muligens omfatte eller legemliggjøre funksjonen å beære og å gi gaver til den hellige av den som søkte gunst: slik handlinger kan bli tolket som gudenes forledelse, fristelse eller tiltrekningskraft (trolldom) av de dødelige. Det tvetydige i denne funksjonen er antydet i den etymologiske slektskapet med rotordet "*venes-" med latinske "venenum" ("gift (forgifte), gift (ondskap)"), i betydningen av «fortrolling», «magisk kjærlighetsdrikk». Kult. Kulten til Venus begynte i oldtidsbyen Ardea (35 km sør for Roma) og havnebyen Lavinium til regionen Latium (hvor Roma ble grunnlagt). Den 15. august 293 f.Kr. ble det eldste kjente tempelet dedikert henne, og 18. august ble en festival kalt "Vinalia Rustica". Etter Romas nederlag i slaget ved Trasimene 217 f.Kr. i begynnelsen av Andre punerkrig anbefalte det sibyllinske orakel den sicilianske Venus av Eryx ble importert; et tempel ble dedikert henne på Kapitolhøyden i 217 f.Kr. Et andre tempel for henne ble dedikert i år 181 f.Kr. Venus synes å ha spilt en rolle i den private husholdningen til en del romere. Julius Cæsar hevdet å ha henne som en stammor ("Venus Genetrix"); muligens en langvarig familietradisjon, helt klart en som ble overtatt som det av Cæsars arving Augustus. Venusstatuetter har blitt funnet i helligdommer (lararia) i ganske ordinære hjem. I skjønnlitteraturen plasserte Petronius en blant larene i helligdommen i hjemmet til frimannen Trimalchio. Venus i mytologien. Venus ble assosiert med den greske gudinnen Afrodite og den etruskiske gudinnen Turan, og lånte mytologiske aspekter fra dem begge. Som med de fleste andre guder og gudinner i romersk mytologi er det litterære konseptet av Venus dekket av mytologiske lån fra gresk mytologi og religion. Den tidligere etruskiske eller latinske grøde- og vegetasjongudinnen ble bevisst assosiert med Afrodite. I en del romersk mytologi var Eros sønn av Afrodite og Mars, krigsguden. Andre ganger ble Venus forstått som ektefelle til Vulkan, ildens gud. Virgil, da han hyllet sin patron Augustus og Julius (slekt) |gens Julia, gjorde Venus, (som Julius Cæsar hadde adoptert som sin beskytterinne), til stammor for hele det romerske folk ved dets legendariske grunnlegger Aineias og hans sønn Iulus. Verdensmesterskapet i rugby. Verdensmesterskapet i rugby er den fremste internasjonale turneringen i rugby union, og blir holdt hvert fjerde år. Det ble først holdt i 1987, da Australia og New Zealand delte arrangøransvaret. Vinneren får "William Webb Ellis Trophy", oppkalt etter oppfinneren av sporten. Turneringen er et av de største idrettsarrangementer i verden. Historie. Verdensmesterskapet i rugby union ble foreslått i 1983 da både det australske og new zealandske rugbyforbundet sendte uavhengige forespørsler til det internasjonale rugbyforbundet (IRB), og spurte om de kunne gjennomføre et slikt arrangement. I 1985 godtok IRB at landene skulle dele arrangøransvar for det første verdensmesterskapet, og at det skulle holdes i mai og juni 1987. Verdensmesterskapet i 1995, som ble holdt i og vunnet av Sør-Afrika, vil bli mest husket for øyeblikket da daværende president Nelson Mandela, iført den sørafrikanske landslagsdrakten, overrakk trofeet til lagets hvite kapten Francois Pienaar. Mandelas drakt hadde Pienaars nummer seks på ryggen, og overrekkelsen ble sett på som en forsoning mellom Sør-Afrikas svarte og hvite befolkning. Verdensmesterskapet i 2003 skulle egentlig bli holdt sammen av Australia og New Zealand, men på grunn av uenigheter mellom IRB og det new zealandske forbundet over sponsing, reklame og billettsalg, så fikk Australia ha ansvaret alene. Frankrike arrangerte VM i 2007, mens New Zealand skal arrangere det i 2011. Juno. Juno var i romersk mytologi datter av Saturn og søster og hustru av hovedguden Jupiter. Hun var mor til Mars, Minerva og Vulkan. Romerne betraktet henne som beskytterinne og særlig rådgiver for den romerske stat. Hennes greske motsvarighet var Hera. Som beskytterinne av Roma og Romerriket ble hun kalt for "Regina" («dronning») og sammen med Jupiter og Minerva ble hun dyrket som en treenighet i tempelet på Kapitolhøyden i Roma, kapitoltriaden, som "Juno Capitolina". Beskytteren. Som den store "Juno Moneta", et annet epitet for henne og tolket i oldtiden som «den som advarer», voktet hun over Romerrikets finanser og hadde et tempel på Arx (en av høydene på Kapitol), og hvor det ble preget mynter. Epitetet "Moneta" er avledet fra det galliske angrepet på Roma i år 390 f.Kr. av Brennos, en gallisk høvding fra en stamme som hadde ekspandert inn i nordlige Italia. Romerne trakk seg tilbake til Kapitolhøyden og om natten ble de vekket av de hellige gjessene til Juno og således advart mot gallernes angrep. Av den grunn ble Juno til "Juno Moneta", hun som advarer og beskytter. Tilnavnet har blitt diskutert, selv blant oldtidens romere, men det er den historien som Virgil fortrakk i Bok VIII av "Æneiden" i ekfrasen av Æneas' skjold. Hvert år, den første i mars måned, holdt kvinnene en festival til Junos ære som ble kalt for "Matronalia". På denne dagen ble lam og krøtter ofret til hennes ære. En annen festival som ble kalt for "Nonae Caprotinæ", «"nones" (kanskje halvmånen) av villfiken», som ble holdt den 7. juli. Juno var ekteskapets beskytterinne, og mange romerne mente at en god måned å gifte seg i var juni, måneden som var oppkalt etter henne. "Lucina" var en annen epitet for gudinnen og hadde betydningen «hun som førte barna til lyset», altså jordmorrolle. Junos krigsaspekt er åpenbart i hennes bekledning. Hun ble hyppig framstilt bevæpnet og med en kappe av geiteskinn, sistnevnte var en kledning som var benyttet av romerske soldater på hærtokt. Hennes krigsaspekt var overtatt fra den greske gudinne Athene, hvis geiteskinn ble kalt for "aegis". Juno har også gitt navn til en asteroide. Etymologi. Det er en mulig etymologi for Juno i urindoeuropeiske rotordet "*yeu-", «vital styrke», som muligens er beslektet med indoeuropeiske rotordet "*juwngkós", som har gitt en familie med ord som betyr «ung», og gitt andre latinske ord som eksempelvis "iuvenis" («ung mann», videre avledninger til dagens «junior»), noe som kan være i overensstemmelse med Junos opprinnelse som en eldre modergudinne og hennes opprinnelige vesen før hun ble synkretisert med gresk mytologi. Romersk tilpasning til greske myter erstattet Junos tidligere vesenstrekk med de i overensstemmelse med greske Hera, og utvidet det guddommelige område fra fødsel til også å omfatte ekteskapet og fremmet hennes rolle som Jupiters hustru og dronning over alle gudene. Hun eksempelvis også kaste lyn akkurat som Jupiter, himmelguden. Robinsonade. Robinsonader er en romantradisjon inspirert av Daniel Defoes roman "Robinson Crusoe" fra 1719. Begrepet «robinsonade» ble første gang tatt i bruk av den tyske forfatteren Johann Gottfried Schnabel i 1731, da han ga ut sin robinsonade "Die Insel Felsenburg". Ledemotivet er at en eller flere personer havner på en øde øy og må klare seg med det de kan utvinne av naturen, og sine egne ferdigheter. Bilavgift. Bilavgifter (motorvognavgift) er en fellesbetegnelse på avgifter på kjøp, eie og bruk av motorvogn. Engangsavgift og omregistreringsavgift er avgifter på kjøp av motorvogn, årsavgift for motorvogn og vektårsavgift er avgifter på eie av motorvogn, mens veibruksavgift på bensin og veibruksavgift på autodiesel er avgifter på bruk av motorvogn. Simon Fisher-Becker. Simon Fisher-Becker (født i november 1961 i Ruislip, London, Storbritannia) er en engelsk skuespiller. Terence Bayler. Terence Bayler (født 24. januar 1930) er en newzealandsk skuespiller som spilte Blodbaronen i den første "Harry Potter"-filmen. Oglio. Oglio ("Òi" på dialektene i Bergamo, Brescia og Mantova, "Ùi" på dialekten i Cremona) er en 280 km lang elv i Lombardia i Italia. Elven dannes nær Ponte di Legno der to fjellbekker møtes, og renner fra gjennom provinsene Brescia, Bergamo, Cremona og Mantova. Nær Mantova renner den ut i Po. I Val Camonica renner Oglio gjennom Iseosjøen ("Lago d'Iseo"). Oglio er den nest lengste sideelven til Po (etter Adda), den fjerde i størrelse av Nedslagsfelt (etter Tanaro, Adda og Ticino) og den tredje største i middelvannføring (etter Ticino og Adda). Største regulering i elva er San Fiorano vannkraftverk i Valle Camonica i provinsen Brescia. Sions vises protokoller. "Sions vises protokoller" (moderne russisk rettskriving: Протоколы Сионских мудрецов eller Сионские Протоколы) er et forfalsket tekstdokument i form av en hemmelig møteprotokoll fra den første sionistkongressen i Basel i 1897. Teksten beskriver en angivelig plan om jødisk verdensherredømme og har blitt brukt av antisemitter som «bevis» i kampen mot jødenes påståtte, samfunnsødeleggende sammensvergelser. «Protokollene» ble utgitt i sin helhet for første gang i 1905 som vedlegg til en antijudaistisk bok om Antikrist og Satan skrevet av en russisk-ortodoks prest. I 1911 ble trykksaken publisert som selvstendig hefte. Verket ble deretter oversatt til flere språk og fikk stor spredning og betydning for synet på jødene i mellomkrigstiden. "Sions vises protokoller" er et tidvis ordrett plagiat av tekster og ideer lånt, bearbeidet og utviklet fra franske og prøyssiske romaner som kom på 1850- og 1860-tallet. Opprinnelig handlet det om konspiratoriske jesuitter, siden om samfunnskritisk satire uten tanke på rase eller religion, men snart om ekstrem antisemittisme. Selve «Protokollene» ble først formidlet som pamflett i Det russiske keiserriket på 1870-tallet, så gjentatt på 1890-tallet da Russlands hemmelige politi utnyttet det antisionistiske innholdet i en svertekampanje mot moderne reformbevegelser. Jødene ble dermed gjort til syndebukker for revolusjon og arbeiderbevegelse, liberalisme, humanisme, demokrati, sekularisering (avkristning) og andre moderniteter som undergravde den tradisjonelle makten til tsarveldet og kirken. "Sions vises protokoller" ble endelig avslørt som en bløff i en artikkelserie i londonavisen "The Times" i 1921. Likevel presenterte tyske nasjonalsosialister verket i skolene i Det tredje riket på 1930-tallet. «Protokollene» ble også brukt til å legitimere holocaust, masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Den falske teksten har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten i konflikten mellom arabiske grupperinger og jøder i Israel. "Sions vises protokoller" blir også brukt av nynazister for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn. En fransk regimekritikk fra 1864. Maurice Joly (1829–1878) forfattet en fransk regimekritikk av Napoleon III Omkring 40 prosent av teksten i de såkalte «protokollene» er et ordrett plagiat av en bok fra 1864 med tittelen "Dialogen i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu" som ble forfattet av den franske satirikeren og advokaten Maurice Joly (1829-1878). Boken beskriver ikke noen konkret konspirasjon, men renkespill og sammensvergelser som Joly mente var latente i alle regjeringer og spesielt innenfor det franske samfunnet. Boken rammet likevel Napoleon III og hans politiske ambisjoner spesifikt, ettersom han var Frankrikes regent på denne tiden. Joly forteller i sin selvbiografi fra 1870 hvordan han under en vandring langs Seinen ble inspirert til å bruke Machiavelli som symbol på despotisme og Montesquieu som legemliggjørelsen av humanisme og liberalisme, og på denne måten snikformidle liberale idéer i et samfunn som var regjert av Napoleon III. Boken benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. Napoleon III angripes i en dialog mellom Machiavelli og Montesquieu, som sitter i helvete og diskuterer verdensherredømmet. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier som Maurice Joly anklager Napoleon III for å ha avskaffet, mens Napoleon III er forkledd som «Machiavelli» for å unngå fransk sensur. Første del består av 7 dialoger. Andre del består av dialogene 8-17 og beskriver machiavellisk politikk i praksis (8) og renkespill knyttet til den franske grunnloven (9-10), lovene (11), pressen (12), hemmelige selskaper uten å nevne frimureriet spesielt (13), tidligere eksisterende institusjoner (14), stemmerett (15), kommersielle laug (16) og politiet (17). Tredje del beskriver renkespill innenfor finansverdenen (18), budsjettsystemet (19-20) og bankenes utlånspolitikk (21). Fjerde og siste del omhandler megalomani eller stormannsgalskap ("Grandeur") hos makthaverne (22), metoder for å oppnå verdensherredømmet (23), en ny verdenshersker (24) og det fremtidige verdensdiktaturet (25). Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly boken trykke i Geneve den 15. oktober 1864. Litt senere ble den trykket i Brüssel, og deretter forsøkte Joly å smugle den inn i Frankrike. Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne på grensen, og boken ble forbudt og definert som en politisk pamflett. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengsel ved fengselet Sainte-Pélagie i Paris. Den 14. juli 1878 begikk Joly selvmord. Syv sider eller mer i Joly's «dialoger» er et plagiat fra den populære romanen «Folkets mysterier» ("Les mystéres du peuple", 1849–1856) av den franske romanforfatteren Eugène Sue (1804–1857). I Sue's roman figurerte jesuittene som konspiratørene. Ingen av disse to arbeidene nevnte jødene, og de hadde heller ingen antisemittisk undertone. Jolys bok omhandlet heller ikke rase eller religion. Grunnlaget for «protokollene» fabrikkeres i 1868. a>, bidro til å fabrikkere grunnlaget for de angivelige «protokollene». Den som fabrikkerte grunnlaget for de angivelige «protokollene» var en ekstremt reaksjonær prøyssisk antisemitt ved navn Hermann Goedsche (1815–1878). Han var en sentral intrigemaker i den reaksjonære æra i kongeriket Preussen og det tyske forbund. Goedsche manglet utdannelse, og ble i februar 1833 ansatt som postfunksjonær i den lille grensebyen Stralkowo i den prøyssiske provinsen Posen. I 1834 ble han overflyttet til Suhl, og kom derifra til Berlin i 1838, til Bocholt i 1839 og til Düsseldorf i 1844. I embedet som postfunksjonær misbrukte Goedsche sin stilling til å forfalske brev for å ramme demokratisk tenkende politikere. Han var samtidig spion og "Agent provocateur" for kongeriket Preussens hemmelige politi. Han ble tvunget til å forlate både postjobben og etterretningsjobben etter å ha fabrikkert falske anklager mot den venstreorienterte politiske reformatoren Franz Leo Benedikt Waldeck i 1849. Waldeck var den førende prøyssiske representanten for sosialliberalismen under og etter marsrevolusjonen i 1848-1849, og en av de viktigste innenrikspolitiske motstandere til Otto von Bismarck. I mars 1848 ble han redaksjonskollega med Theodor Fontane i den reaksjonære og pietistiske avisen "Neue Preußische Zeitung" ("«Kreuzzeitung»"). Etter å ha fått sparken som agent i det hemmelige politiet, fortsatte han som journalist og forfattet «historisk-politiske» antisionistiske tendensromaner. Han malte et storpolitisk bilde med jødedommen sentralt i en verdensomfattende konspirasjon. I denne paranoide tankeverden stod "Deutschkonservative Partei" i Preussen og dets kongedømme, kirken i den gammelprøyssiske union og det gamle, konservative miljøet i Ostelbien på det godes side. Ondskapen var organisert i et hemmelig politisk forbund med verdensherredømmet som mål, forkledd som den engelske kapitalismen, frimureriet, jesuittene og de jødiske frontorganisasjonene – som i beste fall bare var viljeløse marionetter i et renkespill. I kulissene stod de hemmelige selskapene, som verden over samarbeidet innenfor alle revolusjonære bevegelser. Han valgte pseudonymet «Sir John Retcliffe» for å suggerere frem hos leserne bildet av en autentisk person, som formidlet «hemmelig bakgrunnsinformasjon» fra det fiendtlige England. Slik la han et teoretisk grunnlag for "Dolkestøtlegenden" som ikke skal undervurderes under Kappkuppet i Fristaten Preussen i mars 1920 og under Ølkjellerkuppet Fristaten Bayern i november 1923. Nasjonalsosialistene brukte teoriene i propagandaen, og reiste en minnestein over Goedsche i den lille grensebyen Warmbrunn (idag en bydel av Jelenia Góra) i provinsen Nedre Schlesien. Det er lite sannsynlig at Goedsche var ukjent med Jolys bok. Som tilhenger av Bismarck og monarkiet hadde han tilgang til hoffet og bibliotekene. I mars 1868 utga han under pseudonymet «Sir John Retcliffe» romanen "Biarritz" på 477 sider. Tittelen henspeiler på den franske byen Biarritz, som ofte ble besøkt av både Napoleon III og Bismarck – konservative «helter» som bekjempet liberalismens oppviglere. Han satte på denne måten et likhetstegn mellom kommunismen og deler av borgerskapet, som begge angivelig var styrt av jødene. Nasjonalsosialistene poengterte i sin propaganda at oktoberrevolusjonen i Russland var finansiert av grådige kapitalister, og dette er et sentralt poeng i de senere «protokollene». 160 sider i denne romanen ligner et ordrett plagiat av Maurice Jolys satire. Men i stedet for debattantene Machiavelli og Montesquieu, plasseres ordene i munnen til fedrene for Israels 12 stammer, i munnen til «Sions vise». I kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» skrev Goedsche om et nattlig møte av medlemmer av en mysteriøs jødisk "kabal", og beskriver at Djevelen ved midnatt viser seg blant de fremmøtte representanter for å planlegge "en jødisk sammensvergelse". I romanen planlegges verdensherredømmet. Jesu’ korsfestelse fremstilles som en del av planen. Hensikten med liberalismen og den franske revolusjon er «å ødelegge grunnlaget for de ikke-jødiske statene». Fremstillingen ligner en skildring i Alexandre Dumas' "Joseph Balsamo", der Cagliostro med ledsagere planlegger affæren om diamanthalsbåndet. Brukt som propaganda av tsarens hemmelige politi. a>. Utgaven har forord og forklaringer. En russisk oversettelse av "Dialogue aux enfers" kom ut i 1872. Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 begynte kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» fra Goedsches "Biarritz" å sirkulere som pamflett i Russland. Okhranka, tsarens hemmelige politi fant utdraget nyttig, og prøvde i 1891 å sverte liberale reformatorer og revolusjonære ved å henvise til «protokollene». Det var her den angivelige rabbinske sammensvergelse mot europeisk sivilisasjon skildres. Liberale reformatorer og revolusjonære begynte å få større tilløp i landet, ikke minst blant undertrykte minoritetsgrupper som blant annet de russiske jøder. Den russiske historiker Mikhail Lepekhine mener at man kan spore «protokollene» til Matvei Golovinski, en agent provocateur i Okhrankas tjeneste, og at det var del av et fremstøt som hadde til hensikt å overbevise tsar Nikolai II om at moderniseringen av Russland inngikk i en jødisk sammensvergelse som tok sikte på verdensherredømmet. Lepekhine avdekket Golovinskis forfatterskap i tidligere lukkede arkiver i Russland, og offentliggjorde sine funn i november 1999 i det franske ukebladet "L'Express". Golovinski hadde allerede tidligere blitt utpekt som «protokollenes» opphavsmann av en tysk forfatter, Konrad Heiden, i 1944. Språklige elementer synes å ha vært lånt eller inspirert fra Fjodor Dostojevskijs forfatterskap. Golovinski skal ha samarbeidet med Charles Joly (sønn av Maurice Joly) ved "Le Figaro" i Paris og skrev artikler på oppdrag av Piotr Rachkovskij, lederen for det russiske hemmelige politi. Etter 1917-revolusjonen i Russland ble Golovinski en propagandist for bolsjevikene. «Protokollene» brukt i Dreyfussaken. Under Dreyfus-affæren i Frankrike, da jødehatet nådde nye høyder, begynte «Protokollene» å anta sin endelige form. En privat distribusjon av «protokollene» ble satt i scene i 1897. Falsumet antar sin endelige form. I 1895 dukket denne versjonen opp i Russland, og i 1897 ble den utgitt av Matvei Golovinski på oppdrag fra Tsarens hemmelige politi. «Protokollene» var nå plutselig inndelt i kapitler, 1.dag, 2.dag osv., for å få det til å ligne en «jødisk kongress». «Protokollene» nevnes i russisk presse (1902). «Protokollene» ble nevnt i russisk presse for første gang i 1902, i Sankt Petersburg-avisen "Novoje Vremja" ("Новое Время" – "De nye tider"). Den kjente konservative publisist Mikhail Mensjikov presenterte dem som del av sin faste spalte "Brev til naboer" ("Письма к ближним") i en artikkel kalt "Sammensvergelser mot menneskeheten". Men Mensjikov var nokså skeptisk til «protokollene» og unnlot å publisere dem etter at han hadde fått lest noen utdrag derfra. De første publiseringer i 1903 og 1905. «Protokollene» ble offentliggjort i forkortet utgave som serie i dagsavisen "Znamya" ("Знамя" - "Banneret") mellom 28. august og 7. september 1903. Denne avisen ble drevet av tsarens terrorgruppe «de sorte hundre». I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergej Nilus (1869–1929) teksten i sin helhet, som vedlegg til tredjeutgaven av sin bok "Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden". Det var Nilus som introduserte løgnen om «protokollenes» opprinnelse på den første sionistkongress i Basel i 1897. Da det kom innvendinger om at dette hadde vært et åpent arrangement med mange ikke-jødiske deltakere, fremholdt han istedet at de jødiske "eldste" hadde utarbeidet protokollene i 1902 og 1903. En hemmelig etterforskning beordret av den nyutnevnte formann for ministerrådet, Piotr Stolypin, kom i 1905 raskt til at «protokollene» var skrevet av Okhranka-agenter i Paris. Når ikke dette ble gjort alminnelig kjent, var det for å skjerme ledelsen for de hemmelige tjenester og deres agenter, deriblant Golovinski. Da Nikolaj II ble informert om resultatet av granskningen, ba han om at protokollene måtte konfiskeres, for «en god sak kan ikke bli forsvart med skitne metoder». Men til tross for dette, kanskje på grunn av «den gode sak», ble det stadig utgitt nye opptrykk. «Protokollene» legitimerte forfølgelser. Etter 1905 ble «protokollene» systematisk brukt av tsarens hemmelige politi som propaganda for å legitimere jødeforfølgelsene i 1903-1906. Jødene ble syndebukk for sosiale problemer i Russland, i stedet for det sosiale/politiske systemet. Tsar Nikolaj II av Russland ga jødene skylden for de sosiale opptøyene i 1915. I 1919 ble «protokollene» utdelt til troppene i Den Hvite Russiske Hær, som i løpet av to år henrettet 60,000 jøder, fordi de var «ansvarlige» for revolusjonen i 1917. «Protokollenes» innhold. Kontroll med massemediene og finansvesenet vil muliggjøre tilsidesettelsen av den sosiale ordens tradisjonelle kilder. Dette erstattes av manipulasjon av folkemassene og statsstyrt propaganda slik at de nye mektige eliter og institusjoner kan tildekke den nakne og skitne sannhet for massene. Her er «protokollene» inspirert av tidens foreliggende kritikk av modernitet, radikalisme og kapitalisme, men fremstiller disse krefter som del av en sammensvergelse og ikke som følger av upersonlige historiske prosesser. Teksten forutsetter at leseren tror at frimurerne er et hemmelig samfunn med en skjult politisk agenda. «Protokollene» hevder at denne skjulte agenda i sin tur er fjernstyrt av det jødiske eldstefellesskap; altså har man en konspirasjonsteori inne i en annen konspirasjonsteori. Både frimurere og «liberale tenkere» fremstilles som blotte redskaper i de eldstes hender, som til slutt er ment å resultere i et jødisk teokrati. «Protokollene» beskriver et kommende «kongedømme» og går i stor detalj inn på hvordan det skal styres. Men selv i dette kongedømme vil de eldste avstå fra åpen politisk kontroll; de vil gjøre seg gjeldende via åger og pengemanipulasjoner. Selv «jødenes konge» vil bare være en galleonsfigur. Spredning etter den russiske revolusjon. Etter den russiske revolusjon ble «protokollene» brukt av grupperinger knyttet til «de hvite» for å bygge opp om hat og vold mot jødene. En forestilling om at bolsjevismen var et jødisk komplott med sikte på verdensherredømme, og det faktum at enkelte ledende bolsjeviker (og spesielt Leo Trotskij) var jøder, sikret at «protokollene» vekket internasjonal interesse. I den engelskspråklige verden ble de raskt kjent. I ett år ble fem utgaver utsolgt i Storbritannia, og i USA finansierte Henry Ford trykkingen av 500.000 eksemplarer. Den første utgaven på tysk var Ludwig Müller von Hausens oversettelse av 1920. Den ble fulgt av Alfred Rosenbergs utgivelse i 1923: "Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik". "The Times" avslørte forfalskningen for den engelskspråklige opinion den 16., 17. og 18. august 1921 i en artikkelserie av Phillip Graves med tittelen "The Source of The Protocols of Zion". Avsløringene var såpass grundige at den videre spredning av «protokollene» i ettertiden vanskelig kan ansees for å ha skjedd i helt god tro. Det ble også ført rettssaker mot publikasjonen. En sveitsisk nazist, Dr. A. Zander, som i 1934 utgav en rekke artikler som bygde på «protokollene», ble saksøkt, og domstolen i Bern erklærte i sin dom at de var forfalskninger, plagiat og obskøn litteratur. Dommen ble omgjort etter en appell, men dommerne i appellinstansen gjorde det klart at førsteinstans hadde rett i sin karakteristikk av «protokollene», men tilføyde at strafferettsbestemmelsene manglet mandat til å stanse spredningen av dem og slik beskytte jødene mot denslags. I Sør-Afrika kom det også til rettssak; der ble tre menn som hadde spredt en versjon av «protokollene», dømt til bøter for dette. «Protokollene» ble utgitt i Italia i 1937. I Tyskland inngikk de som et av flere propagandistiske virkemidler mot jødene. De ble pliktpensum for studenter der. Adolf Hitler nevnte dem i "Mein Kampf." De ble også oversatt til en rekke andre språk, og fikk en vedvarende appell i arabiske land. Tiden etter annen verdenskrig. Etter annen verdenskrig mistet «protokollene» sin brede appell de fleste steder. Det største unntaket er i Midtøsten og Nordafrika, der et stort antall arabiske og muslimske ledere har gått god for dem. Man kan nevne president Gamal Abdel Nasser og Anwar Sadat i Egypt, kong Faisal av Saudi-Arabia, oberst Muammar al-Gaddafi i Libya, stormufti sheik Ekrima Sa'id Sabri av Jerusalem, Hamas, Islamic Jihad, ledere i Iran, Hezbollah og PLO. Mer marginale miljøer i andre land gjør også bruk av «protokollene», f.eks. i Russland og i USA. Norske utgaver. «Protokollene» ble første gang utgitt i Norge i 1920 med tittelen "«Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller»" og var oversatt fra den engelske Nilus-oversettelsen. Under andre verdenskrig ble de utgitt i stadig nye opplag av den nazistiske okkupasjonsmakten. Norsk Front gav ut en utgave i 1940, og i 1944 kom en utgave med forord av Ørnulf Myklestad, fylkespropagandaleder i NS. I denne utgaven var referanser i protokoll nr. 9 til at «Amerika, China, Japan» var frimurerlosjens verktøy endret, og referanser til Japan var slettet fordi Japan var gått inn i krigen på Tysk side. Boken ble utgitt på norsk i 1999 på Nordisk Boktjeneste av NNSB (Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse) og Jan Erik Kvamsdahl. Den ble også utgitt på 1990-tallet under tittelen "B'nai B'rith Sionismens planer for overtakelse av verdensherredømmet" og er utgitt cirka 2003 i Ørsta, av Bergmann Forlag. Denne utgaven hadde forord av grunnleggeren av organisasjonen «Folkets motstandsbevegelse, Det Kristne Alternativet», Alfred Olsen. Denne utgaven var en språklig modernisert utgave av 1944-utgaven. Oslo tegneserieforum. Oslo tegneserieforum var en forening for tegneserieintresserte i Oslo og i antall den største gruppen av tegneserieinteresserte i Norge. Stiftet 14. februar 1984 av Sven Arne Arntzen, Tomas Algard og Jo Lie, lærer, barnebokforfatter og utnevnt i "Den statlige nemnda for tegneserier". Utga eget medlemsblad fra 1985 Stripa, fra 1992 kk-Pow-BratataBANG-Blamp til 1999. Arrangerte fast medlemsmøter, forlagsbesøk og tegnekvelder. Hadde fra 15. september 1993 tre geografisk avgrensede lokallag i Oslo samt Universitetets tegneserieforum under seg. Innlemmet i Norsk Tegneserieforum i 2001. Donaldisme. Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse med den hensikt å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden. Nordmannen Jon Gisle skapte forskningsgrenen da han i 1973 utga boken "Donaldismen", som omslaget sier er «en muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden». Boken er en alvorlig og samtidig meget vittig bok som analyserte tegneseriefiguren Donald Duck, de øvrige figurene (ikke bare endene), Andeby, og deres innbyrdes forhold. Boken ble en sensasjon, kom ut i flere opplag, ble hyppig stjålet fra landets biblioteker samt oversatt til svensk og dansk. Bokens popularitet var så stor at mange ikke så ironien og at boken også var en gjennomført parodi på Edvard Beyers "Norges litteraturhistorie", ned til latinsk begrepsapparat og fotnoter. Boken ble gjenutgitt i «ANDen» (og lett revidert) utgave på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2006. Andre utgave inneholder «bonusmateriale» i form av to helt nye kapitler. Det ene omhandler lov og rett i Andeby mens det andre tar for seg donaldistbevegelsen i Norden og Tyskland. Den har også fått et nyskrevet forord, nyere forskningsresultater blir formidlet i enkelte av de andre kapitlene, men i hovedsak ignorerer den alt som er skjedd i Andeby siden første utgave utkom i 1973. Senere har begrepet gått over til også å dekke generell fandyrkelse av Disney-tegneserier og -tegnefilmer. I 1973 begynte miljøaktivisten Pål Jensen å utgi et eget fagblad, "Donaldisten", for å fortsette donald-forskningen der hvor Jon Gisle slapp. Bladet la også stor vekt på å være til hjelp for samlere. De 25 første utgavene av bladet ble utgitt av foreningen Gammeldonaldismens Venner, der nr. 25 kom ut i 1988. Etter dette overtok foreningen Donaldistene bladet, og de har så langt gitt ut to nye nummer (i 1995 og 2004). I 2007 dukket et nytt donaldistisk tidsskrift opp – KVAKK!, utgitt av Kelpie forlag og med donald-forfatter Tommy Kvarsvik som redaktør. Det finnes også flere donaldist-foreninger i andre land, for eksempel Danmark, Sverige og Tyskland. Kari Anne Moe. Kari Anne Moe (født 14. desember 1976) er en norsk filmregissør og tidligere leder for Sosialistisk Ungdom (1999–2002), opprinnelig fra Sandefjord. Hun ble valgt til SU-leder etter kampvotering mot Inga Marte Thorkildsen, noe som markerte et politisk veiskille i organisasjonens historie. Under hennes ledelse tok SU et klart skritt til venstre. På landsmøtet det påfølgende året vedtok organisasjonen et prinisipprogram som sa at SU skulle være revolusjonært. Moe har tidligere vært leder i Ungdom mot EU og kvinnepolitisk leder i Sosialistisk Venstreparti (SV) i perioden 2003-2005. Kari Anne Moe er utdannet dokumentarfilmregissør. Hennes debutfilm "Tamburinmannen" kom høsten 2005. Ruislip. Ruislip er et sted i bydelen Hillingdon i det nordvestlige London. Navnet kommer fra et sogn som er kjent fra det 11. århundre. Ruislip Lido er et tidligere vannreservoar hvor det har blitt anlagt en kunstig sandstrand omgitt av skog. Besøkende kan kjøre med en smalsporet jernbane med diesel- og damplokomotiver. Reservoaret ble opprinnelig anlagt for å gi vann til Grand Union-kanalen; arbeidet startet i 1811 og det ble tatt i bruk i 1816. Nord for Ruislip High Street står flere vernede byginger: Manor Farm House (grade II), låven Great Barn (grade II) fra det 13. århundre og låven Little Barn fra det 16. århundre. Sistnevnte huser lokalbiblioteket. På samme område ligger også rester av et festningsverk fra det 11. århundre som er klassifisert som et vernet oldtidsminne. Gården ble drevet helt frem til 1930-årene. Marken var eid av King's College i Cambridge fra 1500 til midten av det 20. århundre, og gården var forpaktet ut. I nærheten av Ruislip ligger Northolt Aerodrome, som ble brukt av flere allierte land under andre verdenskrig, spesielt Polen og Canada. Et monument er reist til minne om de polske flygerne som gjorde tjeneste der. Stedet ble kjent for mange gjennom Leslie Thomas' roman "Tropic of Ruislip" fra 1974. Apollo 17. Apollo 17 var den ellevte bemannede romferden i Apollo-programmet og er den sjette og siste måneferden. Romferden ble skutt opp med Saturn V-rakett fra Cape Kennedy, Florida 6. desember 1972. Apollo 17 besto av månelandingsfartøyet «Challenger» og kommandoseksjonen «America». Ferdens varighet ble 12 døgn og 17 timer. «Challenger» landet i et område på månen kalt Taurus-Littow. Blant eksperimentene var kartlegging av månens topografi med laserbasert høydemåler, undersøkelser av grunnen med ekkolodd og undersøkelser av månens reaksjoner på Jordens gravitasjon. Det ble også foretatt geologiske undersøkelser, og det ble brakt steinprøver tilbake til Jorden, som ved senere analyser ga opplysninger om månens alder. Besetning. Cernan og Evans ble utdannet ved US Naval Postgraduate School og tatt inn i NASAs astronautkorps i henholdsvis 1963 og 1966. Cernan var tidligere med på ekspedisjonene Gemini 9 og Apollo 10. Schmitt er utdannet geolog ved California Institute of Technology og Universitetet i Oslo, og har doktorgrad ved Harvard. Ingrid Fiskaa. Ingrid Fiskaa (født 16. april 1977), opprinnelig fra Bryne, er en norsk politiker (SV). Hun var statssekretær for utviklingssaker i Utenriksdepartementet 2009-2012. Ingrid Fiskaa har en mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo i 2009. Hun har også litteraturvitenskap, norsk og praktisk pedagogikk i fagkretsen. Hun har blant annet arbeidet som sekretær ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Fiskaa var organisasjonssekretær for Sosialistisk Ungdom (SU) i perioden 1999–2002, og leder for organisasjonen i perioden 2002–2004. I perioden 1997–2005 var hun første vararepresentant (for Hallgeir H. Langeland) til Stortinget for Sosialistisk Venstreparti (SV) i Rogaland. Ved stortingsvalget i 2009, var Ingrid Fiskaa SVs andrekandidat til Stortinget fra Rogaland for tredje gang, men fungerer ikke som vararepresentant så lenge hun er medlem av regjeringen. Fiskaa var offisiell talsperson for paraplyorganisasjonen Fredsinitiativet som organiserte en av norgeshistoriens største politiske folkemønstringer, mot den kommende krigen mot Irak, 15. februar 2003. Hun ble valgt til leder for organisasjonen da Fredsinitiativet ble relansert i 2005. Fra 2004 til 2009 var Fiskaa styremedlem i Attac-Norge, og siden 2005 har hun vært medlem av sentralstyret i SV. Hun var i en alder av 29 år en kandidat til nestledervervet i 2007, men tapte knapt under kampavstemning under partilandsmøtet den 25. mars for Bård Vegar Solhjell (stemmetallene var 90: 114). I oktober 2009 ble hun utnevnt som statssekretær for Erik Solheim i Utenriksdepartementet. Hun gikk av i 2012 og for å arbeide som lærer. Audun Herning. Herning under SVs landsmøte i 2009 Audun Kolsrud Herning (født 1. februar 1981) er en norsk politiker fra Nesodden. Herning var fra 25. oktober 2007 til 20. april 2009 politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet, for statsråd Bård Vegar Solhjell. Han var leder i Sosialistisk Ungdom i perioden 2004–2006, nestleder i perioden 2002–2004, og satt i sentralstyret fra 2000. Han snakker spansk og har engasjert seg i Latin-Amerika. Convair. Consolidated Vultee Aircraft Corporation, bedre kjent som Convair, var en amerikansk flyprodusent grunnlagt i 1943 som et resultat av sammenslåing mellom Consolidated Aircraft og Vultee Aircraft. Dette selskapet var en av de ledende flyprodusentene i USA etter 2. verdenskrig. I 1954 fusjonerte Convair med Electric Boat Corporation og skiftet navn til General Dynamics, hvor flyproduksjonen ble Convair-divisjonen av selskapet. Flyproduksjonen fortsatte frem til 1965, da gikk man over til romfart og prosjekter innen flystruktur. I 1994 ble disse solgt til McDonnell Douglas mens fabrikken i Fort Worth, Texas ble solgt til Lockheed. I 1996 stengte General Dynamics Convair-divisjonen. Histamin. thumb Histamin er en viktig betennelsesmediator som frigjøres ved f.eks. vevskade eller allergiske reaksjoner. Det fungerer også kjemotaktisk på hvite blodceller. Det finnes i store mengder i mastceller og basofile granulocytter, og syntetiseres ved karboksylering av aminosyren histidin. Effektene til histamin skjer via histaminreseptorer (H1,H2,H3,H4) som er G-protein-koblete reseptorer. H1 gir vasodilatasjon, aktivering av glatte muskelceller og endotelceller og bronkokonstriksjon, hvorav den siste er en av mekanismene bak astma – derfor brukes antihistaminerge stoffer en del som astmamedisin. De siste første er med på å starte/fremme en betennelsesreaksjon. H2 finnes på parietalcellene i magesekken og stimulerer produksjonen av saltsyre. H3 er mest uttrykt i sentraltnervesystemet, noe i det perifere nervesystemet, og hemmer frigjøring av en rekke neurotransmittorer, i alle fall dopamin, GABA, acetylkolin, noradrenalin og serotonin. H4 er funnet en rekke steder, som i beinmargen, brisselen ("thymus"), milten, hvite blodceller og i tarmen. Den fysiologiske funksjonen er uklar, men har muligens noe med frigjøring av hvite blodceller fra beinmargen å gjøre. Histamin i mat. Histamin finnes naturlig i hermetisert tunfisk, makrell, skalldyr, surströmming, tomat, bringebær, jordbær, rødvin, oster som parmesan og muggoster, pølser/salami, nøtter og sjokolade. Det er først og fremst konserverte og gjærede matvarer som inneholder store mengder histamin. Convair B-58 Hustler. SN 59-2442 29. juni 1967. Convair B-58 Hustler var et amerikansk supersonisk jetbombefly utviklet for Strategic Air Command (SAC) av Convair på slutten av 1950-tallet. Det var i aktiv tjeneste i USAF mellom 1960 og 1970. Flyet fikk mye publisitet grunnet høye smell i det den brøt lydmuren, som ofte ble hørt av offentligheten i det den passerte i supersonisk fart. Flyets historie. B-58 hadde en haleløs deltavinge med en vinkel på 60°. Det hadde fire General Electric J79 -GE-1 turbojet-motorer, og var i stant til å fly to ganger lydens hastighet. De store vingene, med relativt lite løftekraft/oppdrift, viste seg å være overraskende velfungerende for lavtflygning i høy fart. Flyet hadde plass til et mannskap på tre, pilot, navigatør og lastansvarlig, som satt i tre separate cockpiter plassert i tandem, og med et nyskapende redningssystem. Dette systemet bestod av tre utskytningskapsler som ga mulighet for å skyte seg ut i en høyde på 70,000 fot eller 21,000 m med en fart på 2 mach (2,450 km/t), eller det dobbelte av lydens hastighet. Dette var da umulig med standard utskytningsseter og gjorde flyet veldig populært blant amerikanske piloter. Våpenlasten bestod av et enkelt kjernefysisk våpen som var plassert i en strømlinjeformet MB-1C kapsel under flykroppen. Fra 1961 til 1963 ble flyet utstyrt med to tandemplasserte beholdere plassert på innsiden av motorene under hver vinge, og som inneholdt kjernefysiske våpen av typen B43 eller B61. Dette førte til at hvert fly fikk fem kjernefysisk våpen hver. Av defensive våpen ble en enkelt bevegelig bakoverrettet M61 Vulcan-gatlingkanon montert med sammenkobling til flyets radar. Selv om USAF vurderte mulighetene for å bruke B-58 i en konvensjonell angrepsrolle, så var ikke flyet utstyrt for å frakte eller slippe konvensjonelle bomber slik flyet ble bygd. En fotorekognoseringskapsel, LA-331, kunne også bli montert under flykroppen. Andre spesialiserte kapsler for ECM (Electronic Countermeasures) og tidlige modeller av krysserraketter ble vurdert, men ikke gjennomført. B-58 hadde eksepsjonelle ytelser og satte flere fartsrekorder. Likevel hadde det begrensninger i marginal våpenlast og begrenset rekkevidde i forhold til Boeing B-52 Stratofortress. Flyet var også ekstremt dyrt å anskaffe. I 1959 ble det sagt at hver enkelt B-58A som ble produsert, var verdt mer en sin vekt i gull. Det var et veldig komplekst fly som krevde betydelig vedlikehold, og mye av det krevde spesialisert utstyr, noe som totalt gjorde at det var tre ganger dyrere i drift enn B-52. Et annet ufordelaktig element var dets høye ulykkesrate. 26 fly, eller 22.4% av den totale produksjonen ble tapt i ulykker. Strategic Air Command (SAC) hadde vært tvilende til flytypen fra start av, men ble etter sigende godkjent av mannskapet på grunn av dens appell med ekstreme ytelser og et fordelaktig design, selv om det ikke var nevneverdig lett å fly. Når de tidlige problemene hovedsakelig hadde blitt løst og interessen for flytypen i SAC hadde økt, avgjorde den amerikanske forsvarsministeren Robert McNamara at B-58 ikke skulle opprettholdes som våpensystem. Den tidlige pensjonen, rundt 1970 ble beordret i 1965, til tross for USAFs forsøk på å utsette pensjonen og konvertere den til andre roller. Den siste B-58 gikk ut av operasjon den 16. januar 1970. Totalt 116 B-58 ble produsert, og av dem var 30 forsøksfly og 86 var produskjonsfly av modellen B-58A. Mesteparten av forsøksflyene ble senere ført opp til produksjonsstandard. Åtte av forsøksflyene ble modifisert til treningsfly under benevnelsen TB-58A. Et ukjent antall av flytypen ble senere brukt for spesielle varierte øvelser og tester, inkludert en av dem som ble brukt til å teste ut radarsystemet ment for Lockheed YF-12, prototypen til SR-71 Blackbird. Flere forbedrede og forstørrede varianter kalt B-58B og B-58C av Convair ble forespeilet, men aldri produsert. En variant av B-58 som aldri kom lenger enn tegnebrettet var et supersonisk passasjerfly med plass til 52 passasjerer, men denne ble kansellert fordi man mente passasjerkapasiteten var for liten. Spesifikasjoner. Hustler sett forfra, ovenfra og fra siden Schlossbrücke (Berlin). Schlossbrücke (slottsbroen) er en bro over Spree i Berlin ligger i den østlige del av boulevarden Unter den Linden i byens sentrum. Den forbinder gaten med Lustgarten og Museumsinsel. Broen ble bygget mellom 1821 og 1824 etter tegninger av Karl Friedrich Schinkel. Ernst Eduard vom Rath. Ernst Eduard vom Rath (født 3. juni 1909 i Frankfurt am Main, død 9. november 1938 i Paris) var en tysk diplomat og ambassadesekretær i Paris. Han ble skutt i maven av den tyske jøden Herschel Grynszpan den 7. november 1938 og døde to dager senere. Drapet på Rath førte til Krystallnatten i Tyskland og Østerrike. Liv. Ernst vom Rath gikk på realgymnasiet i Breslau, og studerte jus i Bonn, München og Königsberg. Han ble medlem av NSDAP i 1932. I 1934 trådte han inn i utenrikstjenesten som attaché og var virksom ved ambassadene i Bukarest, Paris og Calcutta. Før han ble beordret til Paris, var han på et flere måneder langt kuropphold i St.Blasien i Schwarzwald, angivelig for en magelidelse. Atten år etter andre verdenskrig forklarte imidlertid den jødiske legen Sarella Pomeranz under ed at hun hadde behandlet vom Rath så tidlig som i 1929. Hun var dengang assistentlege ved Røntgeninstituttet i Berlin, der vom Rath fikk behandling med kortbølger for diagnosen endetarmsbetennelse med gonokokker. Det ble videre anført at man dengang hadde mange pasienter i Berlin med gonore i endetarmen som følge av homoseksuelle kontakter. Når vom Rath sørget for å oppsøke jødiske leger, var dette for å unngå offentlig registrering og mulig skandale hvis det kom til anklager fra ikke-jødiske leger. Fra juli 1938 var han stasjonert i Paris, der hans onkel Roland Köster tidligere hadde vært ambassadør. Etter at han i en alder av 29 år ble skutt av Grynszpan, fikk han 17. november 1938 en statsbegravelse i Düsseldorf. Grunner til drapet. Grynszpans familie skulle utvises til Polen, men Polen nektet å ta dem imot, og de ble sammen med mange andre nødt til å oppholde seg ved grensestasjonene mens den tyske regjeringen forhandlet med polakkene. Grynszpan ble oppmerksom på dette gjennom et fortvilt postkort fra sin søster Beile, skrevet 31. oktober 1938 i grensebyen Zbaszyn. Hun fortalte her om den brutale deportasjonen fra hjembyen Hannover som familien hadde måttet forlate uten andre midler enn en koffert hun fikk lov å pakke til dem. Det blir vanligvis antatt at Grynszpan skjøt Rath fordi han ikke ville hjelpe ham å bedre hans families situasjon. Det finnes også en annen teori, som imidlertid har fått en mer blandet mottagelse. Ifølge opptegnelser fra den franske forfatteren André Gide skulle Rath være aktiv i Paris' homoseksuelle miljø og kjenne Grynszpan derfra. Bl.a. forskeren Hans-Jürgen Döscher har hevdet at Rath og Grynszpan hadde et homoseksuelt forhold, og at Grynszpan, som oppholdt seg illegalt i Frankrike, skjøt Rath fordi han ikke hadde hjulpet ham å skaffe seg lovlig opphold slik han hadde lovet. Interlingue. Interlingue er et kunstig språk som blei offentliggjort av Edgar von Wahl i 1922, opprinnelig med navnet Occidental. Occidental skifta navn til Interlingue i 1949. I litteraturen om kunstspråk kalles det noen ganger Interlingue/Occidental eller Occidental/Interlingue. Interlingue er lett å forveksle med to andre kunstige språk som begge heter Interlingua. Men sjøl om disse tre språkene er svært like, faktisk gjensidig forståelige, har de blitt til uavhengig av hverandre. Et moderat skjematisk nylatin. Interlingue er et nylatinsk kunstspråk, som er lett å lese for folk som kan mange fremmedord (se språkeksempel nederst). Von Wahl, en meget erfaren og dyktig interlingvist som var tidligere volapükist og esperantist, var tilhenger av den såkalte naturalistiske skolen: Han ville gjøre språket sitt så likt de store nylatinske naturlige språka som mulig, bare enklere og lettere å lære. Samtidig var han en beundrer av Esperantos skaper Zamenhof, og ville gjerne ta med seg mange av de skjematiske forenklingene som gjør Esperanto-grammatikken lett for brukerne. Interlingua kan beskrives som ei mellomform mellom det skjematiske og regulære Esperanto og Interlingua/IALA fra 1951, som kasta ut omtrent all Esperantos forenkling og regularitet til fordel for streng naturalisme, inklusive uregelmessigheter. Ordene er, som i mange andre språk av denne typen, valgt ut ved å sammenlikne de mest vanlige formene i de største europeiske språkene. Målet var av Interlingue skulle bli umiddelbart forståelig for det von Wahl kalte kultiverte europeere. Fellesspråk for Vestens elite. von Wahl kritiserte målsettinga til Schleyer og Zamenhof om å skape et språk for hele verden som var lett å lære for ukultiverte fattigfolk. Han mente at de som trengte et internasjonalt hjelpespråk først og fremst var folk med utdannelse, vitenskapsfolk som trengte å publisere, forretningsmenn, andre som hadde penger til å reise osv. Altså eliten i Vesten. Språket skulle forsvare den vestlige kulturen. Dette var vanlige ideer blant mange som skapte nylatinske kunstspråk fra 1890-tallet og på første halvdel av 1900-tallet. Programmet å skape et fellesspråk for Vesten er uttrykt i Interlingues opprinnelige navn, Occidental. Dette var også argumenter som appellerte til frykten for at Europa skulle bli overveldet av Østen, Den gule fare, det asiatiske Russland osv. Da språket blei omdøpt på initiativ fra visepresidenten i den internasjonale Occidental-Union Ric Berger i 1949 var det fordi sånne ideer var blitt vanskeligere å forsvare. De ferske minnene fra Hitlers korstog mot Øst, avkoloniseringa og den kalde krigen gjorde det mindre gunstig å erklære at et språk var bare for Vesten enn på 1920- og 1930-tallet. Interlingues oppslutning 1922 - 2005. Von Wahl publiserte Occidental i sitt tidsskrift Kosmoglott (i 1929 omdøpt til Cosmoglotta), og språket fikk straks en viss støtte. Occidental/Interlingue er et av de ganske få kunstige språk som virkelig skapte et lite språksamfunn, og blei lært og brukt av noen hundretall over flere tiår. Men von Wahls drøm om å vinne Vestens høyt utdannete elite blei aldri oppfylt. Problemet som han og mange andre språkskapere med samme drøm støtte på, er at de som har mye skolegang i Vesten alt kan fremmede språk som engelsk, fransk, tysk osv. De har minst av alle bruk for å lære seg nye, kunstige hjelpespråk med få brukere og lite litteratur, uansett hvor lett det er. Så språk av typen Interlingue blir en hobby for noen få spesielt interesserte. Etter 1951 kom Interlingue i skyggen av det nye Interlingua/IALA, som hadde et svært likt språkpolitisk program, appellerte til samme publikum og hadde mye mer støtte. På slutten av 1980-tallet slutta Cosmoglotta å komme ut. I nyere tid Interlingue et av flere eldre kunstige språk som har vunnet nye tilhengere på Internett. Cosmoglotta har begynt å komme ut igjen. En Wikipedia på Interlingue hadde i desember 2005 noe over 100 artikler. Med betegnelsen ie er Interlingue en av fem internasjonale hjelpespråk (sammen med Interlingua (ia), Esperanto (eo), Ido (io) e Volapük (vo)som er inkludert i standarden ISO 639 basic (med to bokstaver, det fins også en forkortelse med tre bokstaver). Språkeksempel: Fader vår på Interlingue. Da nos hodie nor pan omnidial, qualmen anc noi pardona nor debitores. E ne inducte nos in tentation, ma libera nos de lu mal. Trott zu Solz. Trott zu Solz ("von Trott zu Solz") tilhører den protestantiske hessiske uradel. Foreningens medlemmer tilhører adelsforeningen Althessische Ritterschaft. Familien har sitt stamsete i Solz og i Imshausen ved Bebra, hvor de har et slott. En rekke medlemmer av familien har vært kjente politikere og diplomater. August von Trott zu Solz var kulturminister i Preussen fra 1909 til 1917, og hans sønn Adam von Trott zu Solz var diplomat og en kjent antinazistisk aktivist i den såkalte Kreisau-kretsen. Occidental. Occidental er navnet til et kunstig språk som blei offentliggjort av Edgar von Wahl i 1922. I 1949 blei det omdøpt til Interlingue. I litteratur om planspråk er språket noen ganger omtalt som Occidental/Interlingue eller Interlingue/Occidental. Hovedartikkelen om språket ligger under stikkordet Interlingue. Althessische Ritterschaft. Althessische Ritterschaft (gammelhessiske ridderskap) er en forening av hessisk uradel, som også de tidligere landsfyrstene av huset Hessen tilhørte. Medlemmene føres opp i en matrikkel, som utgjør grunnlaget for dens karitative arbeide. Foreningen eier og forvalter det adelige Stift Kaufungen. Historie. Etter at klostret i Kaufungen i 1527 var blitt stengt av Philipp av Hessen i forbindelse med reformasjonen, slo han i 1532 sammen de tidligere klostrene Wetter og Kaufungen til stiftet Kaufungen og Wetter, og gav det til sitt ridderskap. Stiftet ble opprettet for å støtte adelige ugifte kvinner, som etter oppløsningen av klostrene ikke lenger hadde noen forsørgelse. Stiftet støtter også andre hjelpetrengende medlemmer av adelen, det kurhessiske diakoni og forskjellige samfunnsnyttige formål. Stiftelsen. Stiftelsen ledes av tre "Obervorstehern" fra foreningens rekker. I 2005 innehadde Otto von Boyneburgk, Hauprecht Freiherr Schenck zu Schweinsberg og Adam von Trott zu Solz denne stillingen. Stiftelsens sete er det tidligere klosteret Kaufungen ved Kassel. Edgar von Wahl. Edgar von Wahl kalte seg også Edgar de Wahl. Han var tysk av nasjonalitet, født i Olwiopol (nå Pervomajsk) i Ukraina, da en del av Tsar-Russland den, og døde 9. mars 1948 i Estland, som da var en del av Sovjetunionen. Von Wahl var sjøoffiser og matematikk- og fysikklærer i Reval (i dag Tallinn). Han var mest kjent som interlingvist. Etter å ha vært volapükist blei han en av de første esperantistene. Han korresponderte med Zamenhof, og foreslo den eneste betydelige reformen som blei gjennomført i Esperanto etter at språket var offentliggjort i 1887 (endring av endelsen -n til -m i tidadverbene blant de såkalte tabelvortoj (tabellordene)). Men etter at esperantistene avslo å gå med på flere språkreformer, forlot han Esperanto i 1894. Seinere samarbeidet han med flere av de viktigste og mest kjente interlingvistene. I 1907 samarbeidet han med Waldemar Rosenberger om en reform av Idiom Neutral i "nylatinsk" og "naturalistisk" retning. I 1922 offentliggjorde han det kunstige språket Occidental, som etter hans død i 1949 blei omdøpt til Interlingue. Von Wahl utviklet seg til å bli en lededende talsmann for den naturalistiske skolen i kunstspråkbevegelsen. Han kritiserte den oppfatninga som lå bak tidlige internasjonale hjelpespråk som Volapük og Esperanto, om at språkene skulle være tilpassa folkeslag på alle kontinenter og lette å lære for fattigfolk uten utdannelse. Von Wahl mente at hjelpespråk først og fremst skulle være for den vestlige intellektuelle eliten og forsvare Vestens kultur. Slike synspunkter sto sterkt blant tysk-baltiske intellektuelle på hans tid, som identifiserte seg med Vest-Europa og sto i sterk motsetning til det såkalte asiatiske og østlige russiske barbari. På 1920- og 1930-tallet ble slike oppfatninger knyttet sammen med antikommunismen etter Oktoberrevolusjonen. Esperantos sterke stilling i arbeiderbevegelsen og Sovjetunionen (før 1936) førte til at blant andre nazistene propaganderte at Esperanto var et jødisk og kommunistisk språk. Mot det framstilte noen Occidenal-tilhengere sitt språk som et bolverk for vestlig sivilisasjon og antikommunisme i verdensspråk-bevegelsen. Eksterne lenker. Wahl, Edgar von Wahl, Edgar von Wahl, Edgar von Millimeter kvikksølv. Millimeter kvikksølv er en enhet for trykk med symbolet mmHg (fra "millimeter hydrargyrum"). Enheten stammer fra kvikksølvbarometeret, som først ble tatt i bruk i 1643 av Evangelista Torricelli, en elev av Galileo Galilei. Den brukes imidlertid fremdeles i enkelte sammenhenger innen for helsevesenet som enhet for måling av blodtrykk. Enhetens temperaturavhengighet kommer fra tetthetens temperaturavhengighet. Tettheten 13,5951 g/cm3 er kvikksølvs tetthet ved omtrent 0 °C. Torr. For alle vanlige praktiske formål er dermed 1 Torr lik 1 mmHg. Merk at symbolet Torr skrives med stor forbokstav, mens enheten torr ikke gjør det (med mindre vanlige det følger av vanlige rettskrivingsregler). Adam Albert Graf Neipperg. Adam Albert Graf von Neipperg (født 8. april 1775, død 22. februar 1829 i Parma) var en østerriksk general og statsmann. Liv. Grev Neipperg var barnebarn av grev Wilhelm Reinhard von Neipperg og sønn av oppfinneren av kopimaskinen, grev Leopold Joseph von Neipperg (1728–92). Han gikk på Karlsschule i Stuttgart, trådte 1790 inn i den østerrikske militærtjeneste og kjempet i den franske revolusjonskrigen i Rhinarméen ved Jemappes og Neerwinden, ble 14. september 1794 sterkt skadet ved Doelen, deltok i angrepet på Mainz-linjen i oktober 1795 og utmerket seg deretter i Italia 1796-1801 ved Mantova, i Tirol, ved Cassana, Novi, Marengo og Mincio. 1805 kjempet han i Italia, og 1809 i erkehertug Ferdinand av Østerrikes korps, hvor han avanserte til generalmajor. Fra 1811 til 1813 var han østerriksk gesandt ved det svenske hoff. 1813 kjempet han i spissen for en brigade ved Reichenberg, ved Stolpen og ved Leipzig og ble 20. oktober 1813 befordret til feltmarskalkløytnant. I desember kom han til Napoli, sluttet der selv 14. januar 1814 alliansetraktaten med Murat, rykket 23. inn i Lombardia og fikk 20. juni kommandoen over en divisjon i Pavia-området. Fra juli ledsaget han den tidligere keiserinne av Frankrike, Napoleons hustru Marie Louise, til Aix-en-Provence og på hennes reise gjennom Sveits, representerte hennes interesser ved Wienerkongressen og ble 29. mars 1815 utnevnt til hennes "Oberstallmeister" og kommandant for troppene i Parma. Etter at krigen brøt ut igjen mellom Østerrike og Kongedømmet Napoli våren 1815 overtok han kommandoen over det 1. armékorps, inntok 21. mai Napoli og regjerte som militærguvernør til 25. juni. Deretter overtok han kommandoen for Østerrike over de østerrikskbesatte franske departementene Gard, Ardèche og Hevault. Deretter gjenopptok han sin tjeneste som "Oberstallmeister" for den østerrikske erkehertuginne Marie Louise (tidligere keiserinne av Frankrike) og ble 1816 utnevnt til "Oberhofmeister" og utenriksminister, samt året etter av keiser Frans II til virkelig geheimeråd. Fra 1821 var grev Neipperg gift i morganatisk ekteskap med Marie Louise, som gav ham to barn. Den eneste overlevende sønnen fra dette ekteskapet, Wilhelm Albrecht, greve av Montenuovo, ble født 9. august 1821. Han ble i 1864 opphøyet til fyrste av Montenuovo. Grev Neippergs eldste sønn fra første ekteskap, Alfred August Karl Franz Camillus, greve av Neipperg, født 26. januar 1807, var fra 1842 gift med prinsesse Maria Friederike Charlotte av Württemberg og døde 16. november 1865. Den norske ortodokse kirke. Den norske ortodokse kirke var en uavhengig ortodoks kirke med norsk basis, registrert som trossamfunn i Norge, og mottok tilskudd fra staten. Kirken ble stiftet i januar 1992 på initiativ fra Roger Robbestad. Han var prest under navnet «fader Filippus» i Den apostoliske episkopale kirke. Han ble diakonviet den 26. november 1986, og presteviet av denne kirkes grunnlegger Dag Giverholt den 14. desember 1986. Kirken baserte sin teologi på ortodoks lære og ritus. Robbestad ble 14. desember 1991 konsekrert til biskop under navnet «Stefan Georgius» av biskop Daniel Moody og Bertil Alexander Persson for Den apostoliske episkopale kirke. Kirkens generalvikar var gjennom 13 måneder komponist og professor ved Norges musikkhøyskole Trond Hans Farner Kverno, med det kirkelige navn «fader Johannes Ephrem». Hans første ordinasjon var av Knut Einar Bergan som ble ordiner til diakon 15. desember 1991. Videre ble følgende ordinert til diakoner og prester: Bjørn Hecter, og Fredrik W. H.Steensen. Ole Petter Lerset, som da var prest i den norske kirke, og nå er ortodoks prest i Hl.Nikolas ortodokse kirke under parisjurisdiksjonen, Han ble Gitt den apostoliske suksesjon, men ble ikke reordinert. Kirken fikk i liten grad aksept blant andre kristne samfunn i Norge. Den ble heller ikke anerkjent av de østlige ortodokse nasjonaljurisdiksjonene i Norge, som anså stiftelsen av den som ukanonisk, idet den ikke hadde rot i noen av de gamle bysantinske patriarkatene. Enkelte innen det ortodokse miljøet i Norge anså den dessuten for å være en provokasjon fordi biskopen var gift. Dette siste er omdiskutert i de ortodokse kirkene på verdensbasis, innen en del ortodokse miljøer i Vest er mange av den oppfatning at kirkens kanoniske bestemmelser åpner for en slik mulighet. Nevnes skal også at det finnes en del uavhengige ortodokse kirker på verdensbasis. Disse mener at kanonisitet betyr å overholde kirken kanon, ikke nødvendigvis å underkaste seg et av de etniske østlige patriarkatene. På grunn av problemer med det norske økumeniske miljøet og Norges kristne råd knyttet kirken seg til den nord-amerikanske gammelkatolske jurisdiksjonen Christ Catholic Church International (CCCI) i 1997, der den skulle virke som en unert lokalkirke av bysantinsk ritus innen denne jurisdiksjonen. Men Biskop Stefan Georgius gikk videre på egen hånd for å søke om og bli tilknyttet den koptiske kirke – slik den uavhengige kirken Orthodox Church of the British Isles hadde gjort tidligere på 1990-tallet. Dette var det noen av prestene som ikke ønsket å følge med på pga. den koptiske kirkes ikke-kalkedonske lærebasis. Disse forhandlingene førte ikke frem. Fader Johannes Ephrem forble innen CCCI, mens biskop Stefan Georgius trakk seg ut og var i en periode prest i Svenska Ortodoxa kyrkan. Det er omdiskutert hvorvidt Den norske ortodokse kirke fortsatte som Den hellige oppstandelses stift innen CCCI eller ikke. Den norske ortodokse kirke som lokaljurisdiksjon under biskop Stefan Georgies ble oppløst 17. mai 2000, og biskopen trakk seg ut og gikk over i et verdslig yrke, og sluttet med all kirkelig virksomhet. Det kan hevdes at Den hellige oppstandelses stift – nå innen Apostolic Orthodox Catholic Church in Europe (AOCCE) under erkebiskop Kyrillos Markskog i Malmö – er arvtageren til Den norske ortodokse kirke, selv om dette opprinnelige navnet ikke lenger brukes. I Norge feirer Den hellige oppstandelses stift en vestlig-ortodoks ritus som i sin tid ble approbert for vestlig bruk av St. John Maximowitz, biskop av San Francisco. Kirken hadde pr 1999 153 medlemmer. Italiensk åpning. Italiensk (Giuoco Piano,) er en sjakkåpning som defineres ved trekkene Noen ganger kalles stillingen etter 3.Lc4 også «italiensk», men etter 3...Sf6 er åpningen prøyssisk mens den etter 3...Le7 er ungarsk. På engelsk kalles åpningen «Giuoco Piano», italiensk for «rolig parti», åpningen er «rolig» sammenlignet med åpninger som kongegambit og skotsk gambit. Åpningen er den eldste man har dokumentasjon om. Den portugisiske spilleren Pedro Damiano spilte det på begynnelsen av 1400-tallet og italienske Gioacchino Greco spilte det på begynnelsen av 1500-tallet. Italiensk var en svært populær åpning på 1800-tallet, men spansk med 3.Lb5 er mer populært på mesternivå. Italiensk spilles imidlertid mye ennå, spesielt på klubbnivå. Den hvite løperen på c4 hindrer svart fra å spille det befriende trekket...d5 for en stund. I tillegg peker løperen mot det svake f7-feltet som bare er dekket av kongen. Hvit planlegger å ta kontroll over sentrum med d2-d4 og sette i gang et angrep mot den svarte kongen. Svart ønsker å befri seg med noen avbytter for å lette trykket og få spilt...d5 bruddet eller i det minste forsvare bonden på e5. Louis de Beaufront. Louis de Beaufront (født 1855, død 1935) var den første franske esperantisten. Seinere forlot han Esperanto til fordel for Ido. De Beaufront framstilte seg som adelig, men etter hans død blei det avslørt at det ikke stemte, og hans virkelige navn var "Louis Chevreux". De Beaufront oppdaget Esperanto in 1888 og grunnla i 1889 den første franske Eperanto-organisasjonen, "Société Pour la Propagation de l'Espéranto" (SPPE). I 1900 skreiv han en kommenttar om Esperantos grammatikk: "Commentaire sur la grammaire Espéranto". Han var en dyktig organisator og propagandist, som klarte å skaffe inpass for Esperanto i ledende kretser i Paris. Dette fikk avgjørende betydning for Esperantos gjennombrudd i Frankrike og Vest-Europa. Det var først etter Esperantos gjennombrudd i samband med Verdensutstillinga i Paris år 1900 at Esperanto gikk fra å være et ukjent kunstspråk med noen få hundre tilhengere til å komme på moten og spre seg til hele verden. Det største enkeltansvaret for dette hadde de Beaufront. I 1908 tok han på seg anvaret for å væe forfatteren av Espeanto-reformen Ido. Det har seinere vist seg at heller ikke denne historia om de Beaufront stemte. I ettertid er det avslørt at de Beaufront dekka Idos virkelige opphavsmann, Louis Couturat. Etter dette brøyt han med Esperanto, og blei resten av livet en ledende propagandist for Ido. I 1925 ga han ut Ido-grammatikken "Kompleta Gramatiko Detaloza". Mellom Volapüks skaper, Johann Martin Schleyer, og Auguste Kerckhoffs, som var Volapüks ledende franske representant. Både Kerckhoffs og de Beaufront blei av helt avgjørende betydning for sine språks gjennombrudd ved at de klarte å få til gjennombrudd i Verdens intellektuelle hovedstad, Paris. Begge kom også til å bryte med språkenes skapere da de, med støtte av franske og andre vestlige intellektuelle, krevde språkreformer. Dette utløste kriser både i bevegelsene for Volapük og Esperanto. Se også. Beaufront, Louis de Beaufront, Louis de Beaufront, Louis de Beaufront, Louis de Håkon Rege. Håkon Rege (født 30. september 1955) er en norsk politiker (H). Han var ordfører i Sola kommune i Rogaland 1988–1989, og var en av Norges to første ordførere fra Fremskrittspartiet. I 1990 ble han valgt til formann i Rogaland Fremskrittsparti. Han meldte overgang til Høyre våren 1995, og var gruppeleder og varaordfører 1995–1999 samt ordfører 1999–2011. Rege har tidvis hatt et anstrengt forhold til sitt gamle parti, men innledet i 2007 et flertallssamarbeid med Fremskrittspartiet i Sola. I 2012 ble Rege utnevnt til æresmedlem i Sola Høyre. Han har vært medlem i styret i Lyse siden april 2004. Blant andre styreverv kan nevnes Stavanger Interkommunale Havn, Forus Næringspark, Sola Terminalbygg, Risavika Havn, Nord-Jæren bompengeselskap og Styringsgruppen for transportplan Jæren, herunder styret til FAFOT. Han er også leder av representantskapet i Rogaland Brannvesen IKS samt medlem av representantskapet i IVAR og KS. Han er også varamedlem til generalforsamlingen i Kommunal Landspensjonskasse. Rege har bakgrunn som gårdbruker og selvstendig næringsdrivende. Kadem Valemik Volapüka. Kadem Valemik Volapüka var Det Internasjonale Volapük-akademiet, som var valgt på Volapük-bevegelsens 2. verdenskongress i München i august 1887. Under ledelse av Auguste Kerckhoffs kom akademiet i 1890 i et skarpt motsetningsforhold til Volapüks skaper og Cifal (store leder) Johann Martin Schleyer. Dette førte til en ødeleggende splittelse og Volapük-bevegelsens sammenbrudd. Etter dette dannet Schleyer-tilhengerne et nytt Kadem Valemik Volapüka I 1890, men det fikk liten praktisk betydning. Formelt står fortsettelsen av dette akademiet som medansvarlig for Arie de Jongs Volapük-reform fra 1920-tallet. Det opprinnelige Kadem Valemik Volapüka fortsatte som en sammenslutning av volapükister som støtta reformer i språket, fra 1892 under ledelse av Waldemar Rosenberger. I 1898 skifta akademiet navn til Akademi Internasional de Lingu Universal. Gjennom å vedta skrittvise reformer av Volapük forvandlet akademiet det til et fullstendig ulikt språk, Idiom Neutral som blei offentliggjort i 1902. Noen kritikere mente Idiom Neutral var det beste forslaget til internajonalt hjelpespråk til da. Men Idiom Neutral fikk ingen særlig oppslutning. Akademiet, som hadde begynt som et valgt organ for en stor internasjonal bevegelse, var nå ei sjølbestalta gruppe av Rosenberger og hans tilhengere. Tross at flere var kjent og respektert i bevegelsen for internasjonale språk, hadde de liten sosial innflytelse. At akademiet og Rosenberger sjøl fortsatte å forandre og reformere Idiom Neutral i åra etterpå splittet også opp tilhengerne. Esperanto som fikk sitt første store internasjonale gjennombrudd rundt 1900, og flere mindre forslag til hjelpespråk (nærmere 1910 særlig Ido) tok også vinden ut av seilene på Idiom Neutral. I 1908 (noen kilder sier 1910) skifta akademiet navn igjen, nå til Academia pro Interlingua. Til president blei valgt Giuseppe Peano, skaperen av Latino Sine Flexione, seinere omdøpt til Interlingua, og akademiet slutta seg til dette språket. Det Internasjonale Volapük-akademiet, som hadde begynt som språkrøkter for et strengt skjematisk, konstruert språk, endte altså mindre enn 25 år etter som propagandist for et ekstremt naturalistisk, nylatinsk språk. Akademiet forsvant under første verdenskrig. Randi Flesland. Randi Runa Svenkerud Flesland (født 17. november 1955 i Oslo) er utdannet siviløkonom, direktør i Forbrukerrådet og tidligere administrerende direktør i Avinor. Randi Flesland er utdannet ved Trinity College i Dublin og har også utdanning innen psykologi og pedagogikk. Hun arbeidet i flere år i NSB, blant annet som økonomidirektør og visekonsernsjef. Hun ledet Avinor (det tidligere Luftfartsverket) fra 2000 til hun fratrådte sin stilling i desember 2005 etter langvarig konflikt med sentrale tillitsvalgte, spesielt representanter for Norsk Flygelederforening. 28. oktober 2008 ble hun ansatt som første kvinnelige direktør i Forbrukerrådet. Marit Solli. I 2000 Petter Dass-prisen som deles ut av avisen Vårt Land. I 2005 John I. Alvheims ærespris, en pris som deles ut av Fremskrittspartiet. I 2006 Melvin Jones-prisen som er den høyest utmerkelse som deles ut av Lions Clubs International. Hun var utdannet sykepleier før hun ble frelsesoffiser i 1970. Hun er gift og har to voksne sønner. Karnovs lovsamling. Karnovs lovsamling (eller i dagligtale bare Karnov) er en lovsamling som inneholder alle vesentlige danske lover. Lovene er kommentert med fortolkninger, prinsipielle dommer, administrative avgjørelser og litteraturhenvisninger. Dessuten er lovendringer innskrevet i lovene, så man har gjeldende lover med endringer samlet på ett sted. I tillegg gis det ut en EU-Karnov med kommentarer til EUs traktatverk og noe sekundærlovgivning. Karnovs Lovsamling startede i slutten av 1920-tallet under tittelen "Hvermands Lovbog". I Norge var "Karnov norsk kommentert lovsamling" det tidligere navnet på Norsk lovkommentar. Jari Puikkonen. Jari Puikkonen (født 25. juni 1959 i Lahtis) er en tidligere finsk skihopper. Puikkonen debuterte internasjonalt under hoppukerennet i Oberstdorf 30. desember 1977. Allerede få dager senere oppnådde han en sjuendeplass i hoppukerennet i Innsbruck. I Innsbruck vant han sin første verdenscupseier i 1981. Dette året kom han på tredjeplass sammenlagt i hoppuka, og vant ytterligere tre enkeltseire i verdenscupen (sammenlagt kom han på femteplass). I årene som fulgte oppnådde Puikkonen sine største triumfer under verdensmesterskap og olympiske leker. OL- og VM-medaljer. Puikkonen la opp etter sesongen 1990/91. Priština. Priština (albansk: Prishtinë) Det gamle navnet på byen var Ulpiana. Prištinas innbyggertall er estimert til 500 000, hovedsakelig albanere. Det er også grupperinger av serbere, bosnjaker og sigøynere i byen. Folketellingen i 2011 viste innbyggere. UNMIK har sitt hovedkvarter i Priština, sammen med de fleste andre internasjonale organisasjoner som er i Kosovo. Den har gjennomgått enorme forbedringer etter krigen. Priština har sitt eget lufthavn, «Aeroporti Ndërkombëtar i Prishtinës» som ligger ca 20 km utenfor Priština i nærheten av byen Fushë Kosovë på albansk. Historie. På 1200- og 1300-tallet var byen del av det serbiske kongeriket, og en av residensbyene til de serbiske kongene. Og slaget ved Kosovo Polje som er et historisk stort slag ble utkjempet ved Kosovo sletten rett utenfor byen. Områdene Kosovo og Metohija, som hadde vært under Tyrkisk okkupasjon siden slutten av 1300 tallet ble frigjort igjen under balkankrigen i 1912-1913. Pristina ble da igjen en del av det serbiske kongedømmet. Under andre verdenskrig ble Kosovo innlemmet i Albania som støttet det fasistiske styret i Italia. Albania styrte da Kosovo og Metohija under ledelse av Italia frem til 1943 hvor den overordnede makten ble overtatt av Nazi-Tyskland. Under denne perioden skjedde det mange drap, deportasjoner og store deler av den serbiske befolkningen ble bort. Samtidig økte den albanske delen av befolkningen. Mellom 1953 og 1999 økte befolkningen i byen drastisk fra ca. 24.229 til nærmere 205.093. I 1953 var det 9.034 (37%) personer av Albansk hærkomst og 7.951 (33%) av serbisk hærkomst i Pristina. I 1991 var det 161.314 (78,7%) Albanere og 27.293 (13,3%) Serbere. Idag er det estimert at det er færre enn 100 serbere i byen. Priština under Kosovokonflikten. I 1989 endret Slobodan Milošević grunnloven i Serbia, og minsket Kosovo og Metohija sin autonomi innenfor den Serbiske føderale enheten. Demokrati ble inført samtidig samtidig og valg ble avholdt for første gang siden andre verdenskrig i Serbia inkludert Kosovo og Metohija. Den albanske befolkningen nektet og delta i offisielle anlligende som skolegang og universitet, ettersom de da måtte lære serbisk ved siden av albansk i skolen. Under ledelse av Ibrahim Rugova opprettet de da en egen «skyggeregjerning» med LDK som det ledende partiet. De opprette en parallell infrastruktur og tok barna ut av vanlig skolegang og opprettet egne "private" skoler hvor det ikke ble tilbudt offisiell utdanning. De nektet også å gå til serbiske leger, men ved større operasjoner og mere kompliserte sykdommer så brukte de det gratis helsetilbudet som sentralregjeringen i serbia tibydte. Fra 1992 begynte terrororganisasjonen Kosovas frigjøringshær (UÇK, "Ushtria Çlirimtare e Kosovos" på albansk) å bombe statens interesser og kidnappe å drepe mennesker. Frem til 1996 så ble ikke dette slått ned på grunnet problemer i andre regioner av det tidligere Jugoslavia. Da det ble fred her, begynte statlig sikkerhetspoliti å gå mere aktivt inn i bekjempelse av terrororganisasjonen UCK, men det var vanskelig å skille vanlige personer fra terroristene da disse ikke brukte noen uniformer. Priština var i all hovedsak rolig inntil 1998 da militæret så seg nødt til å angripe denne terrororgnisasjonen fullt ut. Nato angrep til slutt hele serbia i tillegg til Pristina. Flere bygninger i sentrum ble bombet, blant annet hovedkvarteret for det serbiske politiet ved sports- og handlesenteret Boro i Ramiz. Store deler av den albanske befolkningen flyktet fra NATO bombene men vendte hjem etter krigen. Samtidig som albanerene drev ut serberne fra hele Kosovo og Metohija samt Pristina. FN anslår at ca 70.000 serbere ble drevet fra sine hjem. De få (eldre og handikapede) som ble igjen ble trakassert og utsatt for voldshandlinger av den albanske befolkningen. I 2005 er det mindre enn 100 serbere igjen i byen. Bundesnachrichtendienst. Bundesnachrichtendienst ("BND", "«den føderale etterretningstjenesten»") er ved siden av Bundesamt für Verfassungsschutz og den militære etterretningstjenesten en av Tysklands tre føderale etterretningstjenester og har sete i Pullach ved München samt i Berlin. Den er underlagt kanslerkontoret. Mens Bundesamt für Verfassungsschutz hovedsakelig er innrettet mot indre trusler, er Bundesnachrichtendiensts oppgave å skaffe sikkerhets- og utenrikspolitiske opplysninger om og fra andre land, ved hjelp av spionasje og andre midler. Bundesnachrichtendienst har ca. 6 050 ansatte som arbeider ved dens to hovedkontorer, samt ved ca. 100 andre hemmelige kontorer i Tyskland (deriblant 70 i Bayern) og ca. 100 kontorer i utlandet. I øyeblikket blir et nytt hovedkontor bygget i det sentrale Berlin, og det er meningen å flytte hele hovedkontorvirksomheten hit. En viktig grunn er ønsket om geografisk nærhet til den føderale regjeringen. Historie. BND springer ut av den tidligere såkalte Organisation Gehlen, dannet av tidligere medlemmer fra avdelingen "Fremde Heere Ost (FHO)" i den tyske generalstab under annen verdenskrig, som hadde ansvar for å skaffe opplysninger om landets fiender i øst (dvs. først og fremst i sovjetunionen). Reinhard Gehlen hadde ledet FHO fra 1942. Etter krigen ble han bedt av amerikanerne om å gjenoppbygge etterretningsorganisasjonen. For amerikanere var hans kunnskaper om sovjethæren interessant. Han fikk med seg et stort antall av sine tidligere medarbeidere. På denne måten kunne de få en ny idenditet som mange var interessert i. Gehlen ansatte også en del SS-, SD- und Gestapo-offiserer. Organisation Gehlen ble til Bundesnachrichtendienst i 1956. Mellom 1948 og 1952 støttet Organisation Gehlen en gruppering i Polen som angivelig arbeidet for å styrte det sovjetinnsatte kommunistregimet. Da det i 1952 ble avslørt at det var en falsk sovjetiskkontrollert organisasjon som hadde mottatt penger førte det til en skandale. BND ble også kritisert på 90-tallet for hverken å ha klart å forutse murens fall, Sovjetunionens sammenbrudd eller den tyske gjenforeningen. Ofte blir det imidlertid innvendt at de færreste hadde forutsett dette. BNDs virksomhet er lite offentlig, og lite er kjent om organisasjonens virke. I november 2005 ble det avslørt at organisasjonen hadde drevet omfattende overvåkning av journalister i perioden 1993–1994. Presidenter for Bundesnachrichtendienst. Nåværende visepresidenter er Rüdiger von Fritsch-Seerhausen og baron Georg von Brandis. Reinhard Gehlen. Reinhard Gehlen (født 3. april 1902 i Erfurt, død 8. juni 1979 i Berg ved Starnberger See) var general i Wehrmacht og leder for avdelingen "Fremde Heere Ost" (FHO) som drev militæretterretning fra 1942. Bakgrunn. Reinhard Gehlen var født inn i en middelklassefamilie i Erfurt, faren hadde tidligere vært løytnant, men i 1908 etablerte han seg som bokhandler i Breslau hvor den unge Reinhard deretter vokste opp. Moren Katharina von Vaernewyk kom fra Flandern. Reinhard Gehlen var fetter til sosiologen Arnold Gehlen. Etter abitur i Breslau i 1920, gikk han 20. april samme år inn i Reichswehr. I 1926 gikk han på kavaleriskole i Hannover og ble deretter "oberleutnant". Han tok stabsutdannelse og fullførte denne i 1935, da han ble utnevnt til hauptmann og knyttet til hærens generalstab, selv om denne formelt sett var forbudt etter Versaillestraktaten. I 1931 giftet han seg med Herta von Seydlitz-Kurzbach. Andre verdenskrig. Etter utbruddet av andre verdenskrig arbeidet han fra juni 1940 som adjutant for sjefen for generalstaben Franz Halder, og deltok fra oktober samme år i operasjonsavdelingens "gruppe øst" under ledelse av Adolf Heusinger. Han deltok her i planleggingen av Operasjon Barbarossa. Etter nederlagene på Østfronten, særlig etter slaget om Stalingrad ble det erkjent at det var behov for en ny ledelse av etterretningsarbeidet, og selv om Gehlen verken hadde slik bakgrunn, ikke hadde kjennskap til fremmedspråk, eller særlige kunnskaper om Sovjetunionen, ble han utnevnt til oberstløytnant og satt til å ledet dette arbeidet som leder av Abteilung Fremde Heere, og erstattet Eberhard Kinzel som leder av avdelingen. Generalmajor Reinhard Gehlen, foto fra 1945 Sommeren 1942 ble han i følge sine egne memoarer, kontaktet av oberstene Henning von Tresckow og Claus von Stauffenberg og sin egen overordnet general Adolf Heusinger for å sikre hans deltakelse i et attentat mot Adolf Hitler. Han rolle i dette skulle være liten, men da 20. juli-attentatet i 1944 viste seg å bi mislykket, ble hans forbindelser med kuppmakerne tilslørt, og han unngikk hevnaksjonene og massehenrettelsene i kjølvannet av attentatet. Men under hele hans tid som etterretningssjef tillot han at konspiratoriske møter og diskusjoner ble avholdt innen hans seksjon, og han var tilstede i Berchtesgaden at de siste planene for 20. juli-attentatet ble avsluttet. Gehlen var fullstendig klar over manglene på kompetanse inne sin seksjon, og gikk igjennom hærens personellister for å finne personer som hadde språkkunnskaper, geografer, antropologer og jurister, alle som kunne høyne det intellektuelle nivået i seksjonen. Tilstrømningen av unge, velutdannede medarbeidere førte til mer realistiske og kunnskapsrike rapporter til Hitler og ledelsen, men også rapporter som fortalte at krigen vanskelig kunne vinnes. Til slutt førte dette til at Hitler avskjediget Gehlen i april 1945, på et tidspunkt han hadde nådd graden generalmajor. 22. mai 1945 meldte Gehlen seg, sammen med sine arkiver, for de amerikanske militærmyndighetene i Bayern som drev med kontraspionasje. Han ble etter avhør sendt til USA, hvor han kunne avsløre en rekke agenter i Office of Strategic Services som var hemmelige medlemmer av kommunistpartiet. Etterkrigstiden. I juli 1946 ble han sendt tilbake til Tyskland, og var offisielt løslatt. Her gjenoppbygget han etterretningsorganisasjonen under det uoffisielle navnet "Organisation Gehlen" (OG) på oppdrag fra amerikanerne. Da OG ble til Bundesnachrichtendienst i 1956 ble han dens første president. Gehlen besøkte Norge som en del av samarbeidet med norsk etterretningstjeneste etter krigen. Beckie Scott. Beckie Scott (født 8. januar 1974 i Vegreville, Alberta) er en tidligere kanadisk langrennsløper. Beckie Scott begynte å konkurrere i langrenn sju år gammel, og deltok i det nasjonale juniormesterskapet i 1988. Hun har gullmedalje fra jaktstarten under OL 2002 i Salt Lake City. Hun kom i mål på tredje plass, men både vinneren Olga Danilova og toeren Larisa Lazutina ble diskvalifisert for bruk av darbepoetin, et prestasjonsfremmende medikament. Dermed ble Beckie Scott den første kvinnen fra Amerika som vant medalje i langrenn. Under OL 2006 i Torino tok hun sølv på sprintstafetten sammen med Sara Renner. Hun la opp i mars 2006, etter å ha avsluttet karrieren ved å vinne sesongens siste verdenscuprenn. Sammenlagt endte hun på andreplass like bak Marit Bjørgen, og i sprintcupen ble hun nummer tre, etter Bjørgen og Ella Gjømle. Boeing 777. Boeing 777 er et tomotors jetfly som blir produsert av Boeing i Seattle. Flyet finnes både i passasjer- og fraktversjoner. I passasjerversjon tar flyet mellom 305 og 550 passasjerer. Rekkevidden er på mellom 10 370 og 17 445 kilometer. Boeing 777 fløy første gang i 1994. Historie og utvikling. På 1970-tallet kom Boeing med to nye modeller: tomotors-flyet 757 som var ment å erstatte den gamle arbeidshesten 727, tomotors-flyet 767 som ble lansert for å utfordre den da nye Airbus A300, og et tremotors konseptfly, kalt Boeing 777, som var ment som erstatning for de gamle DC-10 og Lockheed L-1011 Tristar. Med basis i en 767, med en annerledes vingekonstruksjon, skulle den 275-seters 777 tilbys i to varianter: en variant med rekkevidde på 5 000 km beregnet på innenriksruter, og en variant med rekkevidde på 8 000 km som var beregnet på internasjonal trafikk. Tomotorsflyene 757 og 767 ble en stor suksess, mens tremotorsflyet 777 ble kansellert delvis på grunn av kompleksiteten forbundet med tremotorspassasjerfly, men også på grunn av mangel på en passende motor. Kanselleringen av 777-prosjektet medførte et problem for Boeing i og med at de ikke hadde noe fly å tilby i størrelsesklassen mellom Boeing 767-300ER og Boeing 747. DC-10 og Lockheed Tristar var av 1960-talls årgang og begynte også å bli klar for utskiftning hos flyselskapene. I mellomtiden hadde Airbus utviklet A330 for å dekke nettopp denne størrelsen fly. Det første forslaget til Boeing var bare en større variant av 767, noe som ble kalt 767-X konseptet. Konseptet var liknende 777, med et forlenget skrog og større vinger. Flyet skulle ha plass til 340 passasjerer og ha en rekkevidde på 13 500 km. Flyselskapene lot seg ikke imponere av forslaget. De var mer interessert i et fly som hadde rekkevidde til å fly interkontinentalt, og på samme tid en kabinbredde på størrelse med Boeing 747. De ville også ha en fullstendig konfigurerbar kabin, i tillegg til lavere driftskostnader enn noen av de foreslåtte forlengede 767 variantene. Resultatet ble den nye tomotors Boeing 777. Designfasen til 777 var forskjellig fra alle tidligere jetfly fra Boeing. For første gang hadde 8 større flyselskaper og deres passasjerer en rolle i utviklingen av flyet. Flyselskapene som ble konsultert var United Airlines, American Airlines, Delta Air Lines, ANA, British Airways, JAL, Qantas, og Cathay Pacific. Dette resulterte i at 777 var Boeings hittil mest kundeorienterte fly. Singapore Airlines er for tiden det flyselskap som har flest Boeing 777 i drift. De har for tiden 58 fly i drift, hvorav 46 er av varianten 777-200ER og 12 er av varianten 777-300. Videre har selskapet bestilt 19 777-300ER, med opsjon på 13 til. Ved utgangen av juni 2006 hadde 44 forskjellige kunder bestilt totalt 849 fly av typen Boeing 777. The Inklings. «The Eagle and Child»The Inklings var en uformell litterær diskusjonsgruppe, med medlemmer som J.R.R. Tolkien, C.S. Lewis, Charles Williams, Warren Lewis (C.S. Lewis' bror), Hugo Dyson, Owen Barfield, Robert Havard, Adam Fox, Nevill Coghill Charles Leslie Wrenn, James Dundas-Grant, Roger Lacelyn Green, John Wain og Christopher Tolkien (J.R.R. Tolkiens sønn). Gruppen holdt til i Oxford, England, og møttes vanligvis på pubben The Eagle and Child (populært kalt «The Bird and Baby») på tirsdager og Lewis' college-rom på Magdalen College på torsdager, fra 1930- til 1950-årene. Gruppen møttes hovedsakelig for å lese og diskutere medlemmenes uferdige verk. Den antok aldri noen organisert form, med ledere, valg og offisielle agendaer. Noen av bøkene som ble lest opp (og diskutert) var J.R.R. Tolkiens "Ringenes Herre" ("Lord of the Rings"), C.S. Lewis’ "Reisen til Malacandra" ("Out of the Silent Planet") og "Djevelen dypper pennen" ("The Screwtape Letters") og Charles Williams’ "All Hollows Eve". The Inklings skrev ofte fantasy og mange av verkene deres hadde kristne temaer, selv om ikke alle medlemmene var kristne (Owen Barfield var for eksempel antroposof). Aberdeen (Washington). Aberdeen er en by som ligger ved Stillehavskysten i Grays Harbor County i Washington i USA. Byen ble grunnlagt i 1884 og har 16 500 innbyggere (2000). Tømmerindustrien er en viktig næringsvei for byen. Byen blir ofte referert til grungens vugge da Nirvana startet opp her. Christian Schwarz-Schilling. Christian Schwarz-Schilling i juni 1993 Christian Schwarz-Schilling (født 19. november 1930 i Innsbruck, Østerrike) er en tysk politiker (CDU) som var postminister i den føderale regjeringen fra 1982 til 1992. Bakgrunn og utdannelse. Etter Abitur (artium) i 1950 i Berlin studerte han østasiatiske språk og kultur. I 1956 tok han doktorgraden med avhandlingen "Der Friede von Shan-Yüan 1005 n. Chr. und seine Auswirkungen auf die Beziehungen zwischen dem Chinesischen Reich und dem Liao-Reich der Kitan". Fra 1957 til 1982 var han direktør for "Accumulatorenfabrik Sonnenschein GmbH" i Büdingen. Parlamentsmedlem. Fra 1966 til 1976 var han medlem av den hessiske landdag og fra 1976 til 2002 av Forbundsdagen. Offentlige verv. Han var fra 1982 til 1989 minister for post- og fjernmeldervesenet i Helmut Kohls føderale regjering, deretter frem til 1992 minister for post og telekommunikasjon. Under hans ledelse ble kabelfjernsyn innført og private fjernsynskanaler tillatt. 10. desember 1992 trådte han tilbake i protest mot regjeringens Balkanpolitikk. Schwarz-Schilling har i lang tid engasjert seg for borgerkrigsflyktninger. I desember 2005 ble han utnevnt til det internasjonale samfunns Høye representant for Bosnia-Hercegovina, en post han hadde fra 2006 til 2007. Frederik Holst. Frederik Holst (døpt Fredericius, født i Holmestrand, 14. august 1791, død i Kristiania, 4. juni 1871) var en norsk lege og medisinprofessor. Kjøpmanns-sønnen tok examen artium ved Oslo Katedralskole 1810 og medisinsk embedseksamen i København 1815, der han studerte hos sin fars søskenbarn Michael Skjelderup. Holst studerte så ved Det Kongelige Frederiks Universitet og ble i 1817 tildelt den første doktorgrad fra et norsk universitet for avhandlingen "Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes?". Radesyke er en form for syfilis som var veldig vanlig, men er nå utryddet. Avhandlingen ble gjenutgitt i 2005. Holst ble ansatt som stadsfysikus (bylege) i Christiania (1818), foretok studiereiser i utlandet, og ble utnevnt til professor i farmakologi, hygiene og toksikologi (1824, fratrådte 1865). Han tok initiativet til Det Norske Medicinske Selskab (1826), ga ut tidsskriftet Eyr (1826–1837) og Norsk Magazin for Lægevidenskaben (1850–1938). Hans arbeide var hovedsakelig innen samfunnsmedisin, idet at han arbeidet for medisinsk innpass både i fengelsvesen og det psykiske helsevern. Han bidro til planleggingen av Botsfengselet (åpnet 1851) og Herman Wedel Majors forslag til sinnssykeloven (1848), samt byggingen av Gaustad sykehus (1855). Han ble ridder av St. Olavs orden den dagen den ble opprettet (21. august 1847), kommandør av samme i 1865, samt den svenske Aston Martin Lagonda. Aston Martin Lagonda var en firedørs sedan produsert av Aston Martin i Newport Pagnell, England i perioden 1976 til 1989. Aston Martin var nær ved å gå konkurs på midten av 1970-tallet og trengte en bilmodell som raskt kunne bedre situasjonen. Tradisjonelt har Aston Martin laget 2-dørs sportsbiler, mens Aston Martin Lagonda var en firedørs sedan med en helt ny V8-motor. Like etter lanseringen mottok Aston Martin flere hundre bestillinger på bilen. Bilen ble designet av William Towns. En rekke varianter ble introdusert av denne modellen, og på midten av 1980-tallet gjorde man et forsøk på å runde av de rette kantene og fjernet vippelyktene som viste seg å være av variabel kvalitet. Lagonda var den første serieproduserte bilen i verden som hadde datastyring og et digital instrumentpanel. Spesifikasjoner. Lagonda Krigføring på 1900-tallet. Med krigføring på 1900-tallet menes fra begynnelsen av århundret hvor maskingeværet og forbrenningsmotoren påvirket krigføringen og fram til informasjonsalderen begynte å påvirke krigføringen på 1980-tallet. Viktige teknologiske nyvinninger i bruk i perioden inkluderer radio, stridsvogn, fly og bil. Ned i skyttergravene. På begynnelsen av 1900-tallet hadde man det som vist seg å være infanteriets mest effektive defensive våpen: Maskingeværet. Tidligere hurtigskytende våpen brukte flere løp, og ble derfor for store og klumpete til å håndteres på slagmarken av infanterister. Et eksempel er Richard Gatlings oppfinnelse, oppkalt etter ham selv. Våpenet ble brukt av artilleriet, som fremdeles drev med direkte ild mot fienden. Bruk av geværer som hurtig kunne lades om hadde under den amerikanske borgerkrigen gitt et visst pekepinn om hva som ventet på slagmarkene i det nye århundret. Gammelmodig taktikk med soldatene i sluttet orden ble møtt av en vegg av ild, og store tap ble resultatet. I 1885 demonstrerte oppfinneren Hiram Maxim verdens første portable maskingevær. Noe av energien fra et skudd ble gjenvunnet og brukt til å lade neste. Skuddtakten var på 500 skudd i minuttet, uhørt på den tiden. I 1889 tok den britiske hæren våpenet i bruk, og andre land fulgte raskt etter. Andre våpen ble utviklet i årene etter, men da første verdenskrig startet i 1914 stilte flere av maktene opp med Maxim-våpen. Møtet mellom gammelmodig taktikk og maskingeværenes ildkraft gjorde første verdenskrig til et uhørt blodbad. Infanteri og kavaleri ble slaktet ned på slagmarken av maskingeværer godt plassert i skyttergravssystemer, og siden det var liten mulighet for framrykning så degenererte kampene på vestfronten etter hvert til ren skyttergravskrig. Militært samband ble på denne tiden revolusjonert gjennom den nye oppfinnelsen radio. Spesielt viktig var det for USA, som brukte det til å holde kontakt mellom Europa og Amerika etter de hadde gått inn i krigen. Tyskerne hadde nemlig kuttet den transatlantiske telegrafkabelen. I rask rekkefølge ble lette kommunikasjonsradioer utviklet, hvorpå de første støysenderne og radiopeilerene kom like etterpå for å hindre eller spore bruk av dette nye framskrittet. Amerikanerne bygde blant annet en peilestasjon på en utrangert lastebil de kjørte opp og ned kysten for å peile fiendtlige ubåter og spioner. Ingen spioner ble funnet, men lastebilen peilet inn en feil i en lokal kraftstasjon. Den kanskje viktigste bruken av radioen var da president Woodrow Wilson sendte over betingelsene for våpenhvilen som avsluttet krigen over radio. Disse forhandlingene alene kan ha kortet inn krigen. Mobiliteten gjenfinnes. To faktorer bidro til å løse opp den stillestående skyttergravskrigen. Den ene var at stridsvognen ble oppfunnet. Nå kunne man rykke fram over opprevet mark, beskyttet fra maskingeværkuler. Stridsvognenens debut på slagfeltet var først noe klossete, men etter hvert utviklet man taktikk hvor stridsvognene var med infanteriet på å slå hull i fiendens linjer, hvorpå de rykket fram inn i fiendens sårbare bakre linjer. En annen faktor som kom omtrent samtidig var bedre infanteritaktikk. Da Russland trakk seg ut av første verdenskrig kunne tyskerene forsterke vestfronten. De nye soldatene ble først trent opp som "sturmtroppen" og brukte en taktikk kjent som ild og manøver, hvor de rykket fram i små grupper, brukte det som fantes av dekning samtidig som gruppene ga hverandre gjensidig støtteild. Fienden måtte da holde hodet nede, og angriperne hadde større sjanse til å rykke fram. Etter verdenskrigen krevde verdensopinionen at noe slikt aldri måtte skje igjen. Som en del av Versailles-traktaten ble Folkeforbundet opprettet i 1919. Tanken var at man skulle ha en overnasjonal organisasjon som skulle kunne avverge krig gjennom megling. Folkeforbundet viste seg dog å være et tannløs og lite effektiv organisasjon, og oppløste seg selv da FN ble etabler i 1946. Spiren til en tanke om overnasjonale organer for å avverge konflikter og stille internasjonale forbrytere til doms var dog sådd. Verden i flammer. I mellomkrigstiden utviklet man de nye våpnene man hadde fått til en viss grad. USA trakk seg tilbake og bygde ned forsvaret sitt, mens Storbritannia og Tyskland utviklet nye doktriner. På grunn av bestemmelsene i Versailles-traktaten foregikk den tyske utviklingen først i all hemmelighet, men etter Adolf Hitler kom til makten ble opprustninger mer og mer åpenbar. Frankrike valgte å befeste sin landgrense mot Tyskland framfor å satse på mobile styrker. Flere store borgerkriger brøt ut i mellomkrigstiden. Den kinesiske borgerkrigen startet rundt 1926 og omfattet etter hvert enorme områder. Den spanske borgerkrigen brøt ut 1936, og ble etter hvert en arena for Tysklands utprøving av sine styrker. Spesielt prinsippene om nærstøtte til bakkestyrker med kampfly og terrorbombing ble utprøvet, med tyske «frivillige» bak spakene. Økt mobilitet kom ridende på en rekke teknologiske fremskritt. I samfunnet ellers hadde motorkjøretøyer blitt vanlige, og de forskjellige væpnede styrker kunne utnytte rekrutter som allerede kunne kjøre. Dette var mest til nytte for amerikanske styrker, da privatbilen var vanligst i USA. Stadig bedre kjøretøyer gjorde mekaniserte styrker mer mobile. En stadig større utbredelse av radioer gjorde at fly, skip og hæravdelinger kunne operere mer uavhengig og samtidig være i kontakt med egne hovedkvarter. Den økte mobiliteten ble best utnyttet av det voksende tyske militærvesenet, som lærte opp offiserene sine til å ta mer selvstendige avgjørelser i felten, det som senere har blitt kalt oppdragsbasert ledelse. I 1931 begynte det keiserlige Japan med forsøk på å underlegge seg deler av Kina. Etter at Hitler satte i gang angrep mot Polen og vestmaktene i 1939, begynte også japansk ekspansjon i Stillehavet for å sikre naturressurser. Tyske styrker erobret raskt Vesteuropa, og japanske store deler av Stillehavet. I 1941 invaderte Tyskland Sovjetunionen, og Japan angrep den amerikanske stillehavsflåten ved Pearl Harbor. Den andre verdenskrig var et faktum. Gjennom de neste årene kom krigen til å rase over store deler av verden, og var ikke over før gjenværende tyske styrker overga seg, og USA bombet de japanske byen Nagasaki og Hiroshima. Kald krig og brennpunkter. Vietnamkrigen ble vanskelig politisk for amerikanske myndigheter Den kalde krigen ble etablert etter som forholdet mellom Sovjetunionen og allierte og okkuperte stater og vestmaktene, hovedsakelige den nystartede forsvarsalliansen Nato, surnet. Sovjetunionen ledet etableringen av Warszawapakten som et svar på NATO, og verden ble delt i to blokker. Samtidig ble FN etablert, hovedsakelig for å avverge framtidige kriger. Flere andre allianser ble opprettet i etterkrigstiden. I Europa kom Den vesteuropeiske union til i 1954, og selv om den ikke var spesielt aktiv så levde den videre og hadde flere utvidelser. I 1954 ble også SEATO, også kalt Manila-pakten, opprettet. En krøplende veto-ordning hindret inngripen i krigene i området, og pakten ble oppløst i 1977. Den amerikansk- og britiskleded Middle East Treaty Organization eller METO ble opprettet i Bagdad i 1955, men fikk aldri noen gjennomslagskraft. Etter at Tyrkia invaderte Kypros i 1974 ble pakten i praksis oppløst, da Storbritannia trakk ut sine øremerkede styrker av organisasjonen. For å håndtere det nye atomarsenalet opprettet USA Strategic Air Command, en kommando som hadde ansvaret for alle strategisk atomvåpen, både fra bombefly og senere ballistiske missiler. De fikk også ansvaret for å håndtere all infrastrukturen rundt bruk av det strategiske arsenalet, slik som tankfly for bombeflyene og eskorte. Koreakrigen brøt ut i 1950, og var FNs første store krise. En alliert styrke i FN-regi ble etablert for å motvirke den Kina-støttede nordkoreanske invasjonen. Nord-Korea ble slått tilbake til 38. breddegrad, og en våpenhvile etablert da eksisterte til våre dager. Koreakrigen var taktisk og teknologisk nærmest en reprise av andre verdenskrig. Som en følge av den kinesiske borgerkrigen og etter at Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, flyktet Chiang Kai-sheks regjering over til øya Taiwan. De fleste observatører antok at kommunistene ville invadere Taiwan og styrte Chiangs regjering. USA viste ingen iver i fortsatt støtte av Kuomintang, men endret innstilling totalt etter Koreakrigen. President Harry S. Truman beordret den amerikanske stillehavsflåte inn i Taiwanstredet, og dermed var mulighetene for en kommunistisk invasjon blokkert. Mindre trefninger mellom Kuomintang og kommunistene fant sted i perifere områder av Fastlandskina og særlig langs fastlandskysten mot Taiwanstredet under 1950- og 1960-årene, men stort sett stabiliserte situasjonen seg. I årene som fulgte var mønsteret at atomarsenalene ble opprustet, samtidig som en rekke mindre kriger ble utkjempet rundt på kloden, ofte med én supermakt som åpent støttet én side, og en annen som i skjul støttet den andre siden. Begge supermaktene ønsket å begrense den andres innflytelse i Afrika, Asia og Søramerika, men samtidig så var det ikke ønskelig med åpen krig mellom partene. En rekke opprør og kriger ble også ukjempet som en følge av at kolonitiden gikk mot slutten. Rundt 1960 hadde alle de europeiske maktene gitt opp sine kolonier i Afrika, bortsett fra Portugal som fremdeles satt på Angola fram til 1975. De sterkeste opprørsbevegelsene var ofte kommunistiske, og ble støttet av Sovjetunionen. I den franske kolonien Fransk Indokina, i dag Vietnam, hadde det i løpet av andre verdenskrig vokst fram en sterk kommunistisk bevegelse. Da krigen var over gikk de til opprør mot sine koloniherrer, som senere ble støttet av USA. Resultatet ble den lange og ødeleggende Vietnamkrigen, som varte helt fram til 1975. TV-overføringer og oppsøkende journalister gjorde at bildene fra Vietnam kom inn i menigmanns stuer, og krigen ble opphav til den moderne fredsbevegelsen. Det ble skapt mye dissens innad i USA, og landets ry utad led også. Militært sett ble også landet ydmyket, da det virket som om den moderne supermakten USA ble nedkjempet av fattige geriljakrigere. Mot slutten av perioden, i 1979, invaderte Sovjetunionen Afghanistan for å støtte det vaklende sovjetvennlige regimet der. Opprørerne hadde blitt støttet av USA med våpen og forsyninger, og en lang og blodig konflikt endte med at Sovjetunionen måtte trekke seg ut i 1989. Eystein Eggen. Eystein Eggen (født 5. januar 1944 i Oslo, død 19. november 2010) var en norsk forfatter og filolog. Eggen hadde flere andre norske forfattere i nær familie. Forfatteren og lokalhistorikeren Eystein Eggen (1886-1973) var farfaren, og lyrikeren Arnljot Eggen var farbroren. Gjennom morsslekten var han i slekt med blant annet Jonas Lie d.y. og andre landssvikdømte, noe han har gjort rede for i boken "Gutten fra Gimle" (1993). Forfatterskap. Eggen publiserte i 1969 artikkelen «"Knut Hamsuns vei til fascismen"» i "Edda, Norsk tidsskrift for litteraturvitenskap", og senere to artikler om Olav Aukrust. Nest etter ætten var erfaringene fra Norges landbrukshøgskole og Norges Bygdeungdomslag hovedgrunnlaget for at han i 1993 kunne gi ut "Gutten fra Gimle," en skildring av egen oppvekst som NS-barn. "Agnar Mykle – en dikterskjebne" fra 1994 bygde på personlig kjennskap til Mykle, som var Eggens svigerfar. Som romanforfatter debuterte Eggen med "Generalen" 1996. Boken tar utgangspunkt i Carl Gustav Fleischers skjebne under annen verdenskrig. Deretter kom middelalderromanene "Hov" i 1997 og "To konger" i 1999. Eggen ble utnevnt til statsstipendiat i 2003. To år tidligere var det fra Stortingets talerstol blitt hevdet av Arbeiderpartiet at Eggen var «et symbol på en hel generasjon». Han hadde frontet frem beklagelsen av den uforskyldte «skygge» over NS-barnas liv, som enstemmig var blitt avgitt i anledning av krigsjubileet i 1995. Fremskrittspartiets Karin S. Woldseth reiste samtidig spørsmålet om hvorvidt Eggen var «diskriminert av norsk kulturliv grunnet hans foreldres NS-bakgrunn, hvis det skulle være tilfelle er det meget bekymringsfullt og alvorlig». Regjeringen Bondevik II begrunnet utnevnelsen med at «Eystein Eggen har gjennom verksemda si gjort mykje for å kasta lys over den vanskelege stillinga for NS-barna i det norske samfunnet.» Krigføring på 1800-tallet. Med krigføring på 1800-tallet menes perioden omtrent fra omveltningene rundt den franske revolusjon og napoleonskrigene og fram til dampmaskinen, maskingeværet og piggtråden endret krigføringens karakter i slutten av århundret og inn i neste. Kanskje den største forskjellen fra krigføringen før og etter den franske revolusjon var konseptet som i dag er kjent som total krig. Dette innebar at alle deler av samfunnet ble mobilisert for krigføringen. En annen forandring var også at i stedet for å slå hærer som tidligere, skulle hele samfunn slåes. Ideologiske og samfunnsmessige endringer var etterhvert en del av krigføringen når Frankrike bestemte seg for å spre budskapet fra den franske revolusjon så endret de også samfunnene som de gikk til krig mot. Total krig ble også etterhvert mer og mer nødvendig når verneplikten skapte store massehærer som krevde enorme ressurser. Et viktig organisatorisk framskritt var etableringen av generalstaber. En generalstab muliggjør langsiktig og overliggende planlegging i en militær organisasjon. Den franske generalen Louis Berthier hadde oppfunnet konseptet i 1795, og Napoleon tok det til seg i sin personlige stab. I Preussen ble dette videreutviklet til et konsept som brukes av de fleste militærvesen i dag. Et annet framskritt var Napoleons innføring av uavhengige korps i "La Grande Armée" fra 1804. Korpssjefene var ansvarlige for rundt 20-30 000 mann, og hadde stor frihet under operasjonene. Korpsene i arméen var i stand til å operere fullstendig uavhengig, men var som regel under en dags marsj fra hverandre. Konseptet var riktignok eldre enn Napoleon, men det var han som gjorde det til en permanent ordning. Moderne verneplikt hadde sitt utsprang i den franske revolusjonen, og ble også brukt til stor effekt av Napoleon. Verneplikten gjorde det også mulig å sette opp de enorme hærene som ble brukt i de senere verdenskrigene. Sosialt hadde verneplikten stor innflytelse. Machiavelli mente for eksempel, dog mye tidligere, at verneplikt var viktig for å bygge nasjonalfølelse. Dampmaskinen forandret krigsskipenes karakter. I begynnelsen av perioden var de seilskip, og i slutten av perioden var de panserkledde dampskip. Disse var forgjengerne til det moderne slagskipet. Det første slaget mellom panserkledde skip var sjøslaget ved Hampton Roads mellom CSS «Virgina» og USS «Monitor» under den amerikanske borgerkrigen i 1862. Beleiringen av Sevastopol i 1854 var den første bruken av telegrafen i kamp. Den første bruken av jernbane på et strategisk nivå var krigen mellom Østerrike og Sardinia i 1859. Det første slaget ved Bull Run i 1861 var den første bruken av jernbanen i en viktig taktisk rolle. Beleiringen av Petersburg i 1864–1865 var det første tilfelle av skyttergravskrig. Tidlig moderne krigføring. Med tidlig moderne krigføring menes her fra skytevåpnene gjorde sitt inntog og gjorde middelaldersk krigføring umoderne fram til tiden rundt omveltningene rundt den franske revolusjon og napoleonskrigene. Denne artikkelen gir et overblikk over krigføring i perioden 1450–1800. Kanoner. Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. En grunn til at europerene var raskere enn kineserene som hadde funnet opp kruttet til å ta i bruk kanoner var den erfaring som europerene alt satt på fra smelting av kirkeklokker i bronse. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i dominere europeiske slagmarker. Arkebusen. I andre halvdel av 1400-tallet kom arkebusen i bruk. Dette primitive geværet veide over seks kilo, men var likevel lett nok til å kunne brukes av infanterister i feltslag. Dette våpenet utkonkurrerte raskt langbuen, da en mann måtte trene hele livet for å bli en habil bueskytter, mens en måneds opplæring kunne fremskaffe en kampklar arkebusier. Arkebusen var langt fra like treffsikker som langbuen, effektiv rekkevidde var knappe femti meter. Denne korte rekkevidden ble imidlertid oppveid av kruttvåpenets rustningspenetrerende egenskaper. Pikenerer. Pikenerene oppsto i Sveits på slutten av 1300-tallet, og ble raskt populære som leiesoldater i hele Europa. Pikenerer kjempet med piker (også kalt lanser), lange spyd med lengde opptil seks meter. Disse spydene var spisse i begge ender, den ene spissen stod i bakken og den andre pekte mot fienden. Pikenerer som sto skulder ved skulder i dype formasjoner gjorde kavaleriangrep fåfengt, noe som førte til at pikenerer brøt kavaleriets lange dominans på den europeiske slagmarken. Pikenere ble brukt i vekselvis formasjon for å forsvare de sårbare infanteriavdelingene som brukte skytevåpen fra angrep fra fiendens kavaleri. Skytevåpnenes inntog var det som gjorde at de store blokkene av pikenerer ble brukt i større grad. Når skytevåpnene etterhvert ble utviklet med bajonett ble pikenerene overflødige og utdatert. I slagene ved Marignano i 1515 og Pavia i 1525 led pikenerene store tap. Piken Landsknektene. De tyske landsknektene fornyet den europeiske krigføringen inn på 1500-tallet. Hoveddelen av landsknekthærene var fortsatt basert på pikenerer, men disse ble i langt større grad enn før supplert med soldater med andre typer våpen. Konsentrerte grupper av erfarne soldater (kalt "Doppelsöldner" på grunn av at de fikk dobbel lønn) bevæpnet med tohåndssverd hadde som oppgave å brekke opp fiendens pikenerlinje, slik at egne grupper soldater kunne utnytte disse åpningene til å skape kaos i fiendens organisasjon. Den spanske hæren. I løpet av de siste tyve årene av 1400-tallet gjenerobret den spanske hæren endelig hele den iberiske halvøy fra maurerne. Denne hæren ble så brukt til å kjempe mot Frankrike i de italienske kriger, under ledelse av "El Gran Capitán" – Gonzalo de Córdoba. I løpet av det ti år lange felttoget i Italia 1495–1505 gjorde Córdoba hæren til Europas mest effektive, etter å ha kombinert den sveitsiske pikenermodellen med de mer moderne arkebusierene. Ved å la de to typene soldater gjensidig støtte hverandre i mindre enheter, samt ved å skape en effektiv organisasjon, dominerte Spania Europas slagmarker de neste sytti årene. Conquistadorenes erobring av Amerika. Etter at de italienske krigene ble midlertidig stoppet i 1516, ble store deler av de spanske hærstyrkene arbeidsledige. Dette førte til at store mengder veteraner dro som frivillige til de nyoppdagede vestindiske øyer, der det var store muligheter til å skape seg en formue. De spanske styrkene. Tredve år med sammenhengende suksess i Europa hadde gitt spanjolene en selvtillit uten like. De var uslåelige, og visste det godt selv. Under alle felttog i Amerika angrep de på arrogant vis fienden sikre på seier, selv om de var vanvittig underlegne i antall. Da Hernán Cortés møtte en Aztekerhær på 40 000 mann hadde han selv bare 400 menn, 15 hester, 10 tunge kanoner og 4 lette kanoner. Georg Hohermuth erobret Venezuela med 509 mann i 1535, og Francisco Pizarro invaderte Peru med bare 106 infanterister og 62 kavalerister. De spanske conquistadorene i den nye verden brukte i liten grad skytevåpen. Den tunge arkebusen var svært upraktisk i klimaet og terrenget i Amerika, da indianernes geriljataktikk gjorde at man ofte ikke fikk tent lunten før fienden var for nære. Heller ikke armbrøsten var noen suksess i Amerika, da dette våpenet var designet med tanke på å penetrere rustningene til pansrede riddere. Da fienden i Amerika ikke var pansret, var armbrøsten unødig tung og med for lav skuddhastighet. Dessuten gjorde logistikkproblemer at man hadde konstante problemer med å skaffe nok ammunisjon og krutt. En viktig faktor i spanjolenes erobringer var hesten. Dette dyret var fullstendig ukjent i Amerika før europeerenes ankomst, og skapte store problemer for europeernes motstandere. Siden indianerne ikke hadde skytevåpen eller pikenerer, fikk sjokkkavaleriet den samme plassen på slagmerkene i Amerika som den hadde hatt i Europa i middelalderen: fullstendig dominans. Ikke bare gjorde den økte mobiliteten bruk av hester førte med seg at europeerne gang på gang kunne overraske sine motstandere, men også i regulære slag var de delvis pansrede conquistadorene praktisk talt usårbare. Aztekerne. En aztekisk Jaguarridder. Illustrasjon fra "Codex Magliabechiano", en bok fra midten av 1600-tallet Aztekerne hadde ingen stående hær, bare en liten kjerne med veteraner. I krigstid måtte alle bønder stille opp, og det ble dannet avdelinger der hver enhet fikk tildelt både «ferskinger» og veteraner. Aztekernes mer eller mindre kontinuerlige krigføring med nabostatene gjorde imidlertid at størstedelen av soldatene var godt vant med krigføring, på tross av at de ikke var yrkessoldater. Hver klan dannet egne avdelinger, der grunnenheten var tropper på 20 mann. Disse troppene sannet sammen med andre tropper fra samme klan større enheter på 200, 400 og 800 mann, som ble kommandert av klanenes offiserklasse. Alle klanens menn slåss sammen i en stor gruppe kalt "capulli", ledet av klansoverhodet. Da det var 20 klaner i Tenochtitlan fantes det altså 20 capulli, som igjen ble organisert i fire korps. I tillegg til de regulære avdelingene fantes det tre spesielle militærordener: Ørneridderne, Jaguarridderne og Pilridderne. Disse fungerte til daglig som keiserens livvakt, men i krigssituasjoner tok de plass i slagmarkens sentrum. Aztekerkrigerne hadde på seg en slags bomullsfrakk kalt "tilmantli", som kunne stoppe en pil eller eventuelt et kastespyd. I tillegg hadde de et lite lærsskjold kalt "chimalli", eller et større treskjold med en diameter på ca 70 cm. Offiserer hadde en rikt utsmykket drakt, med blant annet fjær, gull og juveler. Krigerordenene hadde sine egne uniformer, Jaguarridderne hadde jaguarskinn over seg der hodet på jaguaren fungerte som hodeplagg. Hovedvåpenet til aztekerne var "maquahuitl", en diger meterlang klubbe man brukte begge hender til å håndtere. Denne klubben hadde tett i tett med sylskarpe blader langs kanten, noe som gjorde at et slag fra maquahuitl kunne trenge gjennom bomullsrustningen til de andre indianerne. Dette gikk ikke mot platerustningene til spanjolene, men klubben var likevel så massiv at et slag kunne slå motstanderen i bakken. Aztekernes strategi var relativt enkel. Slag begynte med at soldatene slo på trommer, slo våpnene sammen og ropte ukvemsord. Deretter sendte bueskyttere og spydkastere prosjektilene sine i fiendens retning, før hærene kom sammen i nærkamp. Vinneren av slaget var den som først tok fiendens kommandant til fange, eller eventuelt erobret og satte fyr på fiendens tempel. Slag aztekere deltok i hadde en tendens til å bli lite blodige: en krigers vellykkethet kom ikke an på hvor mange han drepte, men på hvor mange han tok til fange. Dette slo svært uheldig ut i kampene mot spanjolene, der aztekernes manglende vilje til å drepe sine motstandere ble katastrofal. Det sies at Cortes selv var nære på å bli drept ved minst to anledninger, men slapp unna da angriperne helst ville ta han til fange. Den engelske borgerkrigen. Den engelske borgerkrigen mellom 1642 og 1651 skiller seg fra tidligere indre konflikter i England ved at den ikke dreide seg utelukkende om "hvem" som skulle styre landet, men i like stor grad om "hvordan" landet skulle styres. Noen historikere omtaler den derfor som Den engelske revolusjon, mens rojalister, spesielt i det 17. århundre, omtalte den som Det store opprøret. En viktig militær konsekvens av borgerkrigen var da Oliver Cromwell opprettet sin New Model Army. Den ble organisert slik at det var de som hadde vist best "evne", og ikke bare de som hadde høyest "rang", som ble offiserer i styrken. Styrken var basert på lett kavaleri, og hadde streng disiplin og grundig trening. Styrken var også den første statlige styrke som fikk lønn, vanligvis levde styrker av landet de var på. Musketten. Musketten ble innført fra slutten av det 1400-tallet og var i utstrakt bruk fram til 1800-tallet. Som andre munningsladere hadde musketten lav skuddfrekvens, men gjennom streng eksersis kunne en erfaren soldat avfyre fire skudd i minuttet mens mer uerfarne oppnådde tre skudd i minuttet. Prøyssiske soldater under Frederik Vilhelm I skal ha kommet opp i 5 runder i minuttet. For å holde ildgivningen i gang var det vanlig med to eller tre linjer bak hverandre, der de forreste knelte mens de ladet slik at linjen bak kunne avfyre sine musketter. En innovasjon som gjorde såpass høy hastighet mulig var ferdigpakkede «patroner», der kruttet og kulen ble pakket sammen i en papirhylse. Soldaten bet av den øverste delen med kulen, helte noe krutt i pannen (en mindre ladning som ble antent av luntelås, hjullås eller flintlås), helte kruttet ned i geværet, slapp inn kulen og staket den på plass med papiret som forladning. Fra 1807 ble det produsert musketter som brukte perkusjonslås, hvilket gav sikrere resultater enn flintlås, og fungerte i regnvær uten spesielle tiltak. Musketten var et av de første skytevåpen som ble spredd utenfor Europa. Tilgangen på musketter for en part i en krig kunne føre til store endringer i styrkebalansen, som blant maoriene på New Zealand under Muskettkrigene. Liste over norske fjorder. Liste over norske fjorder lister fjordene på fastlandet fra nord til syd. Det er nær 1 190 navngitte fjorder i Norge, og norskekysten er et av områdene i verden med flest fjorder. Listen følger kysten geografisk fra Varangerfjorden ved grensen mot Russland til Ringdalsfjorden ved Halden og grensen mot Sverige. Fjordene på Svalbard følger til sist. Fjordene er u-daler som ble dannet av isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene under kvartærtida, som startet for ca. to millioner år siden og varte fram til ca. 6500 f.kr. Havet fylte dalene av ulik bredde, dybde og lengde. Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Flest fjorder er det i det langstrakte Nordland fylke, som har opp mot 300 fjorder, mens Finnmark har omlag 200. To av fjordene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, står på UNESCOs verdensarvliste for naturområder. De norske fjordene er et karakteristisk trekk ved Norges geografi. De utmerker seg ved å være særlig dramatiske med bratte fjellsider og fosser som stuper rett i fjordene. Samtidig skjærer de inn i landet og er omgitt av bebyggelse. En fjord deler gjerne navn med området den ligger ved, og deler av fjorden kan ha ulike navn. Dette kalles "delfjord". Fjorder forgrener seg gjerne også der de skjærer inn i landet. Slike grener kalles "fjordarmer". Avgrensing av hva som er fjorder og hva som ikke er det, er ikke entydig, heller ikke i norsk navnepraksis. Blant de stedene i Norge som har navneleddet "-fjord" finnes åpne havstykker (som Vestfjorden), passasjer mellom to øyer eller mellom en øy og fastlandet, innsjøer, «ekte fjorder» som er dannet gjennom dalformende prosesser, og bredere havområder som skjærer inn i landet, slik som Varangerfjorden og Boknafjorden. Nasjonalsymbol. Da nasjonalromantikken ble dominerende i norsk kunstliv, økte sansen for den ville, dramatiske naturen: fjordene, breene, fossene og høyfjellet. Samtidig økte også interessen for den norske bondens liv og levekår, gjerne i de mest isolerte, kulturbevarende strøk av landet. Fjordenes verdi som nasjonalsymbol var allerede «oppdaget» av romantikkens kunstnere og reisende fra England, Tyskland og Danmark. De norske fjordene er sentrale for turisme i Norge. To av de norske fjordene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, er kåret til verdensarvområder, fordi de representerer «arketypiske fjordlandskap» med «unik naturskjønnhet». De lengste fjordene. Utsikt over Hardangerfjorden fra et punkt over Norheimsund. Hardangerjøkulen kan sees i bakgrunnen, litt til høyre i bildet. Fjellet Samlen sees til høyre, nede ved fjorden, som et markant, trekantformet fjell. Kvamsøy ligger midt i fjorden. Bildet viser fjorden helt inn mot Ulvik og Eidfjord. Finnmark. Skjematisk kart over fjorder i Norge Troms. Kåfjorden og Lyngen sett fra Olderdalen. Nordnesodden ligger litt til venstre for midten av bildet. Nordkjosbotn i enden av Balsfjorden Harstad og Vågsfjorden i sene nattetimer Silsand og Gisundbrua med Laksfjorden i bakgrunnen Nordland. Rekkefølgen på fjordene i Nordland er sørover på vestsida av Lofoten, så inn vestsida av Vestfjorden og vidare sørover på østsida. Nykan på nordsiden av Åsanfjorden. Fjellene som man ser er fra venstre Teisten (43 moh), Spjøten (135 moh) og Engenyken (174 moh) Eidsfjorden og fjellet Ræka sett fra Frøskeland Steinsfjorden med Himmeltindan i bakgrunnen Innløpet til Austnesfjorden sett nordover nær Svolvær Sørskjomen, den innerste delen av Skjomen Skutvik med Sagfjorden i bakgrunnen Den indre delen av Sørfolda med det gamle dagbruddet Hammarfall Saltfjorden i nærheten av Saltstraumen, sett vestover Svefjorden sett fra Saltstraumebrua og Salstraumen Træna og Trænfjorden sett fra Lovunden Sandnessjøen og Ulvangen sett fra Løkvika på Angersneset Nord-Trøndelag. Stjørdalshalsen og Stjørdalsfjorden. Rullebanen til Værnes går utover i fjorden Sør-Trøndelag. Stokkøybrua over Linesfjorden til Stokkøya Bunnen av Åfjorden sett fra Melanakken. Møre og Romsdal. a> inn til høyre). Fjorden til høyre i bildet er Sunndalsfjorden. Utsyn over ytre deler av Storfjorden mot vest Hjørundfjorden fra sør mot nord Syvdsfjorden sett østover fra i nærheten av Eidså Hordaland. Bergen sentrum med Byfjorden utenfor Sævareidfjorden og Håvikamulen rett nord for Strandvik a>. Stord ligger til høyre og Tysnes til venstre Kjeåsen i Eidfjord. Simadalsfjorden, den innerste delen av Eidfjorden og Hardangerfjorden, ligger nedenfor Rogaland. Utsikt fra Bokn mot Boknafjorden. Vest-Agder. Sentrum av Flekkefjord og det smale sundet som går mellom Lafjord og Grisefjorden Svalbard. Kart over fjorder på Spitsbergen Innsjøer. Flere norske vann har navn som slutter på -fjorden. Disse hører ikke hjemme i denne listen, men kan finnes på Liste over norske innsjøer. Dette gjelder blant andre Randsfjorden, Tyrifjorden med Holsfjorden, Byglandsfjorden, Rosskreppfjorden, Tunhovdfjorden og Slidrefjorden, samt et tyvetall andre ferskvannsjøer. Eksterne lenker. Norske fjorder Fjorder Se, hun snakker også. "Se, hun snakker også" er en komedie fra 1990, oppfølgeren til suksessfilmen "Se, han snakker" (1989). Kirstie Alley og John Travolta spiller foreldrene til «Mikey» (stemmegitt av Bruce Willis), en liten gutt som skal lære seg å forholde seg til det nyeste innslaget i familien, babyen «Julie» (stemmegitt av Roseanne Barr). Filmen er bemerkelsesverdig for å ha kommet så raskt etter den første filmen, og for å være ekstremt kort (mange mener at Travoltas sang og dansenummer ble lagt til for å øke spilletiden til over 80 minutter). Handling. «Mollie» og «James» er sammen, og de har startet en familie som nå består av den litt eldre «Mikey» og hans babysøster «Julie». Spenninger mellom søsknene dukker opp, samt at «Mollie» og «James» får konflikter da «Mollies» eldre bror «Stuart» flytter inn. «Mikey» skal i tillegg lære seg hvordan han skal bruke toalettet for første gang. Annen informasjon. Filmen ble nominert til to «Razzie Awards» i 1991, for verste mannlige birolle og for verste kvinnelige birolle. Østensjøvannet. Østensjøvannet er en innsjø som ligger midt i bydelen Østensjø i Oslo kommune. Innsjøen har et areal på 0.29 km² og ligger 105 moh. Østensjøvannet er omkranset av drabantbyene og boligstrøkene Lambertseter, Bogerud, Abildsø, Manglerud, Rognerud, Oppsal, Ulsrud og Bøler. Østensjøvannet er en av Norges rikeste innsjøer når det gjelder vann- og sumpvegetasjon, noe som danner grunnlaget for et et rikt fugle- og dyreliv. Artsrikdommen og den sentrale beliggenheten gjør vannet til et av landets mest benyttede rekreasjonsområder. Innløp og utløp. Østensjøvannets største innløp er Smedbergbekken, Bølerbekken og Ulsrudbekken. Østensjøvannets eneste naturlige utløp er Østensjøbekken, som renner fra vannets nordende. For å bedre avløpet, og dermed sikre en stabil vannstand under høst- og vårflommene, ble det på begynnelsen av 1960-tallet sprengt ut en tunnel. Tunnelåpningens inngang kan sees ved vannets nordvestside. Tunnelvannet møter Østensjøbekken før det renner ut i Alna ved Bryn stasjon. Østensjøområdet miljøpark. Østensjøvannet og omkringliggende våtmarksområder () utgjør Østensjøområdet miljøpark. Vannflaten og våtmarksområdet rundt ble etter engasjement fra foreningen Østensjøvannets Venner vernet som naturreservat (VV00000972) den 2. oktober 1992. Innenfor verneområdet, som også gjelder store deler av turveinettet, er det båndtvang for hund, forbud mot ferdsel med båt, fiskeforbud i den isfrie perioden, samt forbud mot å gjøre opp ild. Plante- og dyreliv. Området har stort biologisk mangfold og regnes som en av Norges rikeste innsjøer på vann- og sumpvannplanter. Det er påvist mer enn 440 plantearter i reservatet. På Bogerudmyra sør for vannet finnes de rødlistede artene kjempestarr og vasstelg. Det er observert 221 fuglearter i reservatet, hvorav rundt 40-50 arter hekker årlig. Toppdykkeren, som hekket første gangen i 1972, er vannets karakterart. Under trekktidene vår og høst observeres årlig sjeldne fuglearter. Det er registrert 8 arter med flaggermus, insektarter, 4 arter med amfibier, 12 sneglearter og 3 iglearter ved vannet. Mange av artene står på nasjonal rødliste. Arbeidsinnvandring. Arbeidsinnvandring er en betegnelse på migrasjon av befolkningsmasser inn i et land fra et eller flere andre land. Arbeidsinnvandringen til Norge tok til omkring 1970 med innvandring fra Pakistan og Tyrkia og har økt jevnlig i ettertid. Den største gruppen i innvandrerbefolkningen i Norge er folk fra med bakgrunn i land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det var i 2005 200.000 med bakgrunn i denne delen av verden. Det er hevdet at denne gruppen vil kunne vokse til mellom 600.000 og 1,2 millioner i 2060. Arbeidsinnvandring til Norge har i stor grad vært lavt kvalifisert eller ufaglært arbeidskraft. Grunner som nevnes for dette er kombinasjonen at lønningene for ufaglært arbeidskraft er svært høye i Norge sammenlignet med i andre land og omfattende sosiale ytelser som innebærer ytterligere økonomiske overføringer til denne gruppen. I skarp kontrast til det høye antallet lavt kvalifiserte arbeidsinnvandrere er det lave antallet høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. UDI har en årlig kvote på 5 000 for spesielt kvalifiserte personer utenfor EØS-området. Den har aldri vært fylt. I 2007 kom det 2 916 personer, i 2006 kom det 2 011 personer. Grunner som nevnes for dette er lave akademikerlønninger og høy progressiv skatt. Diskusjon om økonomiske aspekter for Norge. Harald Magnus Andreassen ga tidlig uttrykk for at han stilte seg tvilende til om land som Norge er tjent med arbeidsinnvandring. På sin egen blogg i NA24.no skrev han i april 2007: «Storstilt arbeidsinnvandring er fornuftig bare dersom det bidrar til å gjøre landet bedre å bo i på lang sikt for de som bor her i dag, ikke som en nødventil for en feilslått stabiliseringspolitikk.» Til e24.no utdypet Andreassen og uttrykte at han savnet gode argumenter for at arbeidsinnvandring vil føre til høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger: «Flere mennesker gir høyere bruttonasjonalprodukt. Men landets opprinnelige innbyggere blir ikke rikere av at det blir flere innbyggere.» Til Finansavisen 25. mai 2011 uttaler han videre: «[E]nhver innvandrer vanner ut oljeformuen. Denne utvanningseffekten som skjer her, gjør at enhver innvandrer, økonomisk sett begynner med et nettotap [økonomisk] for alle oss andre.» Langs de samme linjene argumenterte sjefsøkonom i DnBNOR Markets Øystein Dørum: «Den viktigste erkjennelsen for Norge av at innvandring ikke kan løse aldringsproblemene på varig basis. I så fall må vi fortsette å fylle på med stadig flere, unge arbeidstakere. Norge har dessuten en viktig naturressurs – olje – som nå omdannes til finansaktiva. Siden oljeinntektene ikke øker med flere i landet, vil konsummulighetene (velferden) per innbygger isolert sett avta når innvandringen øker.» Til Finansavisen 25. mai 2011 uttaler han videre: «BNP vil øke ved enhver ekstra innvandrer, men det riktige målet for velferd er BNP per innbygger. Hvis alt annet fortsetter som i dag, vil derfor innvandringen føre til en nedgang i velferden på sikt.» I Økonomisk forum i desember 2007 skrev Espen Henriksen at «det i økonomisk forstand er meningsløst å påstå at det er "mangel på arbeidskraft"» og fortsatte: «en mulig beskrivelse av situasjonen er at vi gir oss mer spillerom i dag ved å øke arbeidsinnvandringen, men at vi vil få regningen senere ved at arbeidsinnvandrerne har opparbeidet seg krav på den norske staten. Arbeidsinnvandring har i så fall mye til felles med tidligere eksempler på feilslått politikk hvor man forsøkte å gjøre noe med situasjonen i øyeblikket, men hvor man ikke tok hensyn til de langsiktige konsekvensene.» Jostein Tvedt drøftet arbeidsinnvandring som konjunkturpolitikk i Finansavisen 29. august 2009: «Hvis arbeidskraftsmobilitet skal være et attraktivt virkemiddel i konjunkturpolitikk, må den virke symmetrisk: I en lavkonjunktur må om lag like mange arbeidstagere innenlands reise ut som antall utlendinger som reiser inn under en høykonjunktur. [...] Hvis mobilitet medfører økt sysselsetting over tid, vil oftest verdiskaping, og derved velferd, per capita falle.» [V]i kan ta inn innvandrere som søker et bedre liv og samtidig styrke den norske velferdsstaten gjennom et netto bidrag til statskassen. Sørg bare for å velge ut unge og høyt utdannede vestlige innvandrere. Men for lavt utdannede ikke-vestlige innvandrere må man nok se langt etter gevinsten for statskassen.» Professor Steinar Holden påpekte et sentralt paradoks i innvandringspolitikken på kommentarplass i Dagens Næringsliv 9. juni 2011: «Jo bedre en lykkes i å få innvandrere i arbeid, desto mer attraktivt blir det å komme hit, og jo flere vil komme. Økt innvandring vil igjen øke behovet for å følge opp innvandrerne slik at de kommer med i arbeidslivet. Med andre ord – jo bedre systemet lykkes, desto større blir belastningen på systemet.» Professor Rögnvaldur Hannesson skrev i Dagens Næringsliv 17. juni 2011: «Det [ville vært] korrekt [at Norge trenger arbeidsinnvandring] dersom vi [hadde] praktisert den slags arbeidsinnvandring man har i de oljerike araberstater, som importer arbeidsvillige folk fra India og andre asiatiske land på korttidskontrakter og sender dem hjem etter at kontraktstiden er ute. Familie og barn får de selvsagt ikke ta med seg; det holder med at de får sende penger hjem til deres underhold. Den slags arbeidsinnvandring praktiseres ikke i Norge, og få tar til orde for å innføre den slags praksis. Det har imidlertid den nedside at arbeidsinnvandring til Norge er en tvilsom gevinst for norsk økonomi.» Boeing 307. Boeing 307 Stratoliner var et firemotors propellfly som ble bygget av Boeing og som var verdens første passasjerfly med trykkabin. Dette gjorde at flyet kunne holde en høyde på over 20 000 fot (6 000 m) og unngå dårlig vær og turbulens som finnes i det lavere luftlagene. Modell 307 hadde en besetning på 5 og kunne ta 33 passasjerer. Dette var også den første modellen som hadde en flymaskinist med i besetningen. Den første flygningen skjedde i desember 1938 og det ble bygget i alt 10 eksemplarer av modellen. I 1940 fløy flytypen ruter som gikk mellom Los Angeles og New York samt til en del destinasjoner i Latin-Amerika. Multi-millionæren Howard Hughes kjøpte et eksemplar til privat bruk. I dag finnes det kun et eksemplar igjen av modell 307. Dette befinner seg på National Air and Space Museum hvor det inngår i en statisk utstilling. Knute Rockne. Knute Kenneth Rockne (født Knut Rokne 4. mars 1888 på Voss, død 31. mars 1931 i Bazaar Kansas) var en norsk-amerikansk utøver og trener i amerikansk fotball. Han var sønn av Lars Knutson Rokne (1858–1912) og Martha Pedersdatter Gjermo (1859–1944) og emigrerte som femåring til Chicago i USA. Som voksen arbeidet han som laboratorieassistent hos Julius Arthur Nieuwland ved University of Notre Dame, men sa fra seg videre arbeid innenfor kjemi etter å ha fått tilbud om å bli trener innen amerikansk fotball. Han hadde selv i årene 1910-1913 spilt amerikansk fotball på universitetslaget, uten å gjøre seg bemerket i særlig grad før de to siste årene. Han giftet seg i 1914 med Bonnie Gwendolyn Skiles (1891–1956), datter av George Skiles og Huldah Dry, og de fikk fire barn sammen; Bill, Knute jr., Mary Jean og Jack. Fotballtreneren. Som hovedtrener for "«The Fighting Irish»", laget til University of Notre Dame i South Bend i Indiana fra 1918 til 1930 så Rockne laget sitt seire i 88,1% av alle kampene sine, en seiersprosent som ikke noe lag senere har overgått. I de 13 årene Rockne var hovedtrener, hadde laget 105 seiere, 12 tap og fem uavgjorte kamper. De vant seks nasjonale mesterskap og var ubeseiret i fem sesonger. Samarbeidet med Studebaker. Knute Rockne samarbeidet med bilfabrikanten Studebaker fra 1928, mest med salgs- og markedsføringsoppgaver. Tidlig i 1931 markedsførte Studebaker en bil med Rocknes navn, "Studebaker Rockne Sedan Six 65". Modellen var i produksjon fram til 1934, og det ble laget i alt 30 239 biler. Det ble importert 91 karosserier til Norge. Karosseriet ble bygd på Skabo jernbanevognfabrikk på Skøyen i Oslo og var finere utført enn tilsvarende amerikanske i samme år. I Norge ble det produsert tre modeller; type 65, 75, 110. Av de 91 importerte karosseriene ble det bygget to åpne biler, resten lukkede. Flystyrten. Rockne døde i 1931 i en flystyrt med et Fokker F-10A nær Cottonwood Falls i Kansas på vei for å delta i produksjonen av filmen "The Spirit of Notre Dame". President Herbert Hoover omtalte tapet av Rockne som et nasjonalt tap. Han er gravlagt på Highland Cemetery i South Bend. Studentenes idrettsbygning på universitetet har fått Rockne sitt navn, likedan en gate i South Bend, og et par andre steder i Kansas og Indiana. Eksterne lenker. __NOTOC__ Morter og pistil. Morter og pistil er to redskaper som brukes sammen for å pulverisere og til å blande ingredienser. Blandingen gjøres ved volumetrisk blanding. Morteren er en liten beholder av hardt materiale med glatt, avrundet bunn og vid åpning. Pistillen er en støter som brukes til å knuse og presse ingrediensene i morteren. Morter og pistil er fortsatt viktige redskaper i apotek når en skal tilberede medisin for den enkelte kunde. Stadsfysikus. Stadsfysikus (stadsphysicus, stadsfysicus) var en tidligere offentlig stilling som sjef for helseetaten i en by (stad). Det var en administrativ stilling, som ikke eller i liten utstrekning innebar pasientarbeid. Etter lov om kommunehelsetjenesten fra 1984, som innebar at de statlige stadslegene og distriktslegene ble kommunale stillinger, er arbeidet utført gjennom stillinger som helsesjef (kommunal) eller fylkeslege (statlig). V1. Fieseler Fi 103, bedre kjent som V1 (tysk: "Vergeltungswaffe 1", eller "gjengjeldelsesvåpen 1") var et styrt missil – eller en flyvende bombe – som ble brukt av Tyskland under andre verdenskrig. V1 er en forløper til det vi nå kjenner som "cruise missiler". V1 ble utviklet ved Peenemünde av Luftwaffe i løpet av den andre verdenskrig. I tiden fra juni 1944 til 29. mars 1945 ble den avfyrt mot London i England og Antwerpen i Belgia. V1 ble avfyrt fra en «ski-hopp»-lignende avfyringsramper fra bl.a. Pas-de-Calais i Frankrike og fra Nederland frem til disse områdene ble besatt av de allierte. Mer enn 100 oppskytningsramper ble oppdaget på et tidlig tidspunkt og bombet. Det samme skjedde med underjordiske depoter i Saint-Leu-d'Esserent, Nucourt og Rilly La Montange i Operation Crossbow. Over 10 000 V1 ble oppskutt under krigen. Av disse traff bortimot halvparten sine mål. Innledningsvis var London målet, og det var her den første V1 slo ned 13. juni 1944. Byen måtte siden ta imot rundt 2 500 treff av V1, hvilket drepte rundt 6 000 mennesker. Rundt 18 000 personer ble alvorlig såret. Da krigen gikk mot slutten ble målene flyttet til steder i Belgia som til sammen ble truffet av et like stort antall roboter. Konstruksjon og utvikling. V1 ble utviklet i første rekke av Robert Lusser ved flyfabrikken Gerhard Fieseler Werke og Fritz Gosslau ved Argus Motoren Gesellschaft. Skroget var laget i tynt blikk av stål mens vingene var laget enten i stål eller i kryssfinér. Utviklingen av V1 skjedde ved den tyske forsøksanleggingen i Peenemünde på øya Usedom. Motoren var en Argus As 014 pulsjetmotor montert i en motorgondol over robotkroppen. Pulsfrekvensen lå på omkring 50Hz. Motoren ga fra seg meget karakteristisk pulserende lyd. Styresystem. Styresystemet var meget avansert for sin tid. Et magnetkompass i nesen passet på at roboten holdt korrekt kurs mot målet og et aneoridbarometer kontrollerte høyden. Tre gyroskoper drevet av trykkluft stabiliserte robotens flukt. For å drive gyrohjulet rundt trengtes en motor. Dette ble løst ved at selve gyrohjulet samtidig var utformet som en turbin drevet av trykkluft. Hovedgyroskopets akse var parallell med lengdeaksen, men tiltet ca 25 grader opp. Dermed kunne den kontroller dreiing om alle 3 akser, roll, yaw og pitch. Hovedgyroen hadde to hjelpegyroer for side og høyde. Disse begrenset endringshastigheten på side- og høyderor og hindret dermed oscillasjoner. En gyro vil pga friksjon i lager og andre forhold få en langsom drift bort fra sin startakse. Det ville ført V1 ut av kontroll. For å sikre konstant retning var den utstyrt med et magnetkompass i nesen. Dette kontrollerte trykkluftventiler som styrte en trykkstyrt, toveis elektrisk bryter som igjen påvirket hovedgyroen gjennom to støttemagnert. De samme magnetene kunne også brukes ved vinkelskudd. Hovedgyroen ville også kunne drive bort om den vertikale aksen. Her ble det benyttet en pendelløsning som dirigerte trykkluft mot gyropphenget slik at den holdt posisjonen. Selve styringen skjedde med pneumatiske servoer. Gyroene manøvrert trykkluftventilen som i sin tur styrte høyde- og side-ror. Et aneroidbarometer kunne overprøve hovedgyroen og justerte V1 opp til en horisontal fluktbane. Klargjøring og avfyring. V1 klargjøres til avfyring i 1944 Deretter kunne roboten plasseres på utskytningsrampen. og en var klar for avfyring. Straks før avfyring ble hovedgyroen sluppet løs. Vinkelskudd. Dersom kurs mot målet avvek fra retningen på utskytningsrampen, måtte en gjennomføre et «vinkelskudd». V1 startet ut fra rampen, begynte å klatre og fortsatte rett frem i ca 3 minutter. Deretter ble det innledet en kursdreining (ca 1 grad/min). Dette ble styrt av et urverk som under kursdreiningen påvirket hovedgyroen vha strøm til støttemagnetene. Motorregulering. For at styresystemet skulle fungere korrekt ble motorpådraget regulert slik at en fikk en konstant flukthastighet. Tilført bensinmengde ble bestemt ut fra hastighet, målt med et pitotrør som var montert foran motoren. Ved større høyde, målt med et aneroidbarometer, ble drivsoffblandingen magrere. Det var også en trykkføler i motoren som reduserte drivstoffmengden dersom trykket ble for høyt. Stup mot målet. Fluktstrekningen ble målt med et anemometer – en liten propell i nesen og et telleverk. Noe før utgått distanse ble bombelasten armert og eventuelt et radiofyr for peiling slått på. Ved utgått distanse ble to små eksplosive bolter avfyrt. Dette førte til at to spoilere på høyderoret ble utløst, stangen mellom høydeservoen og høyderoret ble låst og trykkledningene til sideroret ble kappet av slik at høyde og sideror ble stående i nøytral. Dermed gikk V1 inn i et bratt stup. På de første V1 førte denne endringen i pitch til at motoren stanset. Dette var utilsiktet og ble senere rettet. Radiofyr. Vindavdriften kunne være påtagelig. For å kompensere for dette ble magnetkompasset stilt for å kompensere for avdriften. Til dette trenges informasjon om aktuell vind. Dette kunne skaffes fra meteorologiske observasjoner, fra testfly, eller ved at den første V1 i en serie hadde med en enkel radiosender. Denne ble slått på kort tid før forhåndsinnstilt distanse var utgått og med peilestasjoner kunne en få et inntrykk både av nøyaktigheten på verdiene for avstand og i side. Radiofyret hadde en slepeantenne. De fleste V1 ble skutt ut fra landbaserte ramper, mens enkelte ble sluppet fra bombefly. Tiltak mot V1 våpnene var blant annet sperreballonger, antiluftskyts og hurtiggående jagerfly. Mottiltak. En V1 på startrampa.Imperial War Museum Duxford Britene organiserte sine mottiltak mot langtrekkende tyske våpen i Operation Crossbow. Antiluftskyts ble flyttet etter som angrepene kom: først i juni 1944 fra stillinger i North Downs til sydkysten av England, deretter som en sperrelinje i munningen av Themsen idet angrepene kom fra en mer østlig retning. I september 1944 flyttet igjen til kysten av East Anglia og til slutt i desember til kystlinjen Lincolnshire-Yorkshire. Flyttingen kom som et resultat av at angrepene endre retning etter som utskytningsrampene ble erobret. I det første større angrepet jublet mannskapene på antiluftskytsstillingene ve Croydon – plutselig fikk de inn store mengder med treffere på tyske bombefly som stupte brennende mot bakken og eksploderte, skuffelsen var stor da de ble klar over feiltakelsen. V1 var et vanskelig mål for antiluftskyts der de kom inn i høy hastighet og i en høyde på mellom 2 000 og 3 000 fot. Den passerte så fort at enkelte kanoner ikke klarte å følge den. Høyden var også vanskelig – i ytterkant av hva det lettere skytset kunne nå og for lavt for det tyngre skytset. Bedre gikk det da Bell Labs startet leveringen av det radarbaserte Predictor ild-kontroll system som benyttet en analog datamaskin. I tillegg kom nærhetsbrannrør som førte til at antiluftskytset ble mer effektivt selv om det ikke hadde en direkte treffer. Ca 2 000 sperreballonger ble satt inn i et håp om at V1 ville bli ødelagt ved at de fløy inn i forankringswirene til ballongene. Det tyske mottiltaket var at V1 ble utstyrt med kabelkuttere i fonten av vingeprofilen og det en kjenner kun til at ca 300 V1 ble ødelagt på denne måten. En Spitfire bruker vingespissen til å «vippe» en V1 flyvende bombe I september 1944 var faren over for V1-angrep mot England idet alle aktuelle avfyringsanlegg da var nedkjempet av de fremrykkende allierte styrkene. 4 261 V1 var blitt ødelagt av jagerfly, antiluftskyts og sperreballonger. Det aller siste tyske angrepet mot britiske landområder var en V1 mot Datchworth i Hertfordshire 29. mars 1944. Etterretningsrapporter. V1 bar kodenavnet "Flak Zielgerät 76" – «Flak målsøke-utstyr», i et forsøk på å skjule formålet med utstyret. Det tok derfor endel tid før en koblingen mellom FZG 76 og et førerløst fly V83 (en eksperimentversjon av V1) ble etablert. V83 hadde krasjet på Bornholm i Østersjøen. Det forelå rapporter om «en flyvende bombe som skulle kunne brukes mot London». Særlig den polske hjemmestyrken rapporterte om V1 og V2 og om utviklingsstedet – Peenemünde. Britiske eksperter betvilte denne informasjonen idet de mente at en flyvende bombe ville være basert på en faststoff-rakett som ikke ville ha tilstrekkelig rekkevidde – ca 209km. De kom senere til at V1 kunne ha en annen motor og da de tyske vitenskapsmennene hadde oppnådd en tilstrekkelig kvalitet og nøyaktighet til at V1 var operativ, hadde britene en klar oversikt over V1 og dens egenskaper. Britisk etterretning klarte også med sitt Double Cross System (tyske dobbeltagenter i England) å overføre falske informasjoner om treffnøyaktighet tilbake til Tyskland. Effektiviten av V1. Tidlig i desember 1944, skrev den amerikanske generalen Clayton Bissell en publikasjon der han sammenlignet den høye effektiviteten av V1 mot konvensjonelle bombeflyangrep. Vancouver Island. Vancouver Island er ei canadisk øy på 32 134 km². Vancouver Island ligger vest for Britisk Columbias fastlandskyst i Stillehavet. Befolkningstallet på øya er ca. 750 000 (2002). Av dette bor ca. 326 000 i Victoria, som er provinsens hovedstad. Øya er kjent for sine tempererte regnskoger. Økonomien har tradisjonelt vært basert på skogbruk. Vancouver Island har vært bebodd siden ca. år 6000 f.Kr. av forskjellige indianske urbefolkningsgrupper. I 1700 var de største stammene "Nuu-chah-nulth" (Nootka) på vestkysten, "Salish" mot sør og øst og "Kwakiutl" mot nord. På slutten av 1700-tallet kom det flere og flere europeiske oppdagelsesreisende til øya. De fleste var spanske eller britiske – Juan José Pérez Hernández var den første. James Cook gjorde krav på øya som britisk land i 1778. Den første britiske bebyggelse på øya kom imidlertid ikke før i 1843. Det største byene er Victoria, Nanaimo, Port Alberni, Parksville, Courtenay og Campbell River. Øya har fastlandssamband via flere ferjeruter drevet av BC Ferries. Sur nedbør. Sur nedbør er en konsekvens av forurensning i lufta, som kommer ned på jorda sammen med nedbøren. Vi snakker hovedsakelig om tilførsel av to stoffer, svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx). Oksidene reagerer med vanndamp i atmosfæren, og danner svovelsyre (H2SO4) og salpetersyre (HNO3). Dette gjør at vannet blir surt, og inneholder en pH under 5,6, som kjennetegner sur nedbør. Hvor kommer den fra? Både svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksid (NOx) finnes naturlig i atmosfæren, men gjennom fossilt brensel blir det sluppet ut ekstra store mengder av disse stoffene. Industrialiseringen har ført til at tilføringen av svoveldioksider og nitrogenoksider til atmosfæren har økt drastisk. Den største forurensingskilden er fossilt brensel; mineralolje, kull og gass. Disse er alle energikilder som totalt brukes mest i verden. Olje, kull og gass brukes til alt fra oppvarming av boliger, drivstoff til biler, og som energikilde til el-energiverk. Mesteparten av denne forbrenningen av olje, kull og gass skjer i kullfyrte kraftverk, veitrafikk, skipstrafikk og metallproduksjon. Tilførselen av sur nedbør i Norge kommer ofte fra utslippene av SO2 og NOx fra Storbritannia, Sentral-Europa og Russland. Hvordan påvirker den naturen? Sur nedbør fører til ødeleggelse av naturressurser som jord, vann, skog og fisk. Sur nedbør, og syrer fra humus i myrer, kan bidra til at vannets pH blir så lav at fisken ikke kan leve der lenger. Fiskeyngel tåler surt vann enda dårligere enn voksen fisk. Ørreten er igjen mer følsom enn abbor. Viktige næringsdyr for ørreten forsvinner hvis vannets pH blir liggende under 6,0. Ved lavere pH enn 4,7 klarer ofte ikke ørretyngelen å vokse opp. Dette kan gi store konsekvenser for økosystemet i vannet. Et eksempel i lokalmiljøet er i Nittedal. Mellom årene 1960 og 1990, var pH-innholdet i nedbøren ofte under 4,7. I enkelte områder ble vannet for surt for at ørreten kunne leve der. Den sure nedbøren kan også påvirke skogen kraftig ved utvasking av plantenæringsstoffer. Skader påvirket av surt nedbør. Toleransen for surt vann varierer mellom de forskjellige ferskvannsartene. Mens noen arter krever pH-verdier på over 6,0 for å ha en normal forplanting, får andre arter problemer først når pH er under 5,0. Normalt har naturen evne til å stå imot en viss forsuring. Motstandsevnen er størst i områder der kalk finnes naturlig i berggrunnen. Men store deler av Norge har sure og tungt forvitrende grunnfjellsbergarter som granitt og gneis. Disse områdene klarer ikke å nøytralisere den sure nedbøren alene. Derfor får de hjelp av menneskene ved at vannet blir kalket. Den norske naturen er derfor spesielt utsatt for forsuring, på grunn av bergartene våre. Toleransegrensene for tilførselen av sur nedbør til vannene er mye lavere i Norge enn i andre europeiske land. Sur nedbør forårsaker også skader på bygninger. Syrene etser vekk for eksempel metaller, maling og sement. Rundt omkring i Europa er dette et stadig økende problem, fordi historiske bygninger går i oppløsning og ødelegges. Hvordan blir vi kvitt den? Siden 1980 er nedfallet av svovel over Sørlandet, og resten av Norge, redusert med nærmere 70 prosent. Det betyr likevel ikke at kampen mot sur nedbør er over. For å redusere effektene av forsuring kalker man i dag innsjøene og vassdragene. Det viktigste målet med kalkingen er å ta vare på det biologiske mangfoldet i de områdene som er utsatt for forsurning, og prøve å få tilbake et mangfold likest mulig slik det var før forsurningen. Ved kalking kommer arter som er følsomme for forsuring tilbake. Men det er likevel uklart hvor fort dette går, og hva det er som hindrer naturen i å gjenopprette den originale tilstanden som den hadde før forsurningen skjedde. Den direkte årsaken til at fisken dør varierer med hvor utviklet fisken er. På rognstadiet har mest sannsynligvis vannets surhet størst betydning. Seinere er det aluminium i samspill med surheten som er avgjørende. Forsuring fører til at det renner mer aluminium ned sammen med nedbøren, og aluminium i surt vann er direkte giftig for fisk. Kalken som tilsettes vannet avsyrer det og reduserer giftvirkningen av aluminium. Kalkingen må fortsettes så lenge nedbøren er sur og fisk og andre organismer som lever i vannet blir negativt påvirket. Kalking av vannet er den mest brukte og effektive måten for å fjerne sur nedbør i dag. Men kalkingen varer bare i et par år, deretter må det kalkes på nytt. Jermain Defoe. Jermain Defoe (født 7. oktober 1982 i Beckton, London) er en engelsk fotballspiller av sanktluciansk‌ og dominikisk avstamming. Han spiller i sesongen 09 angriper for Premier League-laget Tottenham Hotspur, og har draktnummeret 18. Martin Jol. Martin Jol (født 16. juni 1956 i den Haag, Nederland) er en nederlandsk fotballmanager, som i dag trener den engelske fotballklubben Fulham FC. Det ble offentliggjort at Jol ville ta over som manager i Fulham FC 7. juni 2011, Han har tidligere vært manager for Hamburger SV, Tottenham Hotspur, RKC Waalwijk, Roda JC og Ajax. Til sin favorittklubb Tottenham kom han sommeren 2004 på anbefaling av sportsdirektør Frank Arnesen. I noen måneder var han assistent for franske Jacques Santini, før han 5. november samme år tok over for fullt da Santini trakk seg. Med Jol ved roret har Tottenham tatt steget fra middelhavsfarer til medaljeutfordrer, og det har, sammen med en fantastisk karisma, gjort nederlenderen til en veldig populær mann blant de trofaste Tottenhamsupporterene. Men etter en rekke svake resultater trakk han seg fra jobben i klubben den 25. oktober 2007. Som spiller startet og sluttet Martin Jol karrieren i den Haag, mens han i mellomtiden var innom Bayern München, FC Twente, West Bromwich Albion og Coventry City. Fylkesvei 660. Fylkesvei 660 (Fv660) går mellom Eidsvåg i Nesset og Åfarnes i Rauma. Veiens lengde er 62,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Skip James. Nehemiah «Skip» James (født 21. juni 1902, død 3. oktober 1969) var en bluesartist fra Mississippi i USA. I 1992 ble han posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. James ble født på sykehuset for «fargede» i Yazoo City og vokste opp på en plantasje utenfor Bentonia. Hans far var en pastor i baptistmenigheten, som hadde kvaler rundt sitt kall og forlot familien mens Skip fortsatt var barn. Innen han nådde slutten av tenårene hadde musikk blitt det viktigste i hans liv. Den merkelige gitarstemmingen han er kjent for lærte han i denne perioden av Henry Stuckey, en eldre, lokal gitarist, som skal ha lært det av soldater fra Bahamas mens han tjenestegjorde i Frankrike under 1. verdenskrig. Samtidig tok Skip pianotimer så lenge hans mor hadde råd til å betale for dem. Forelsket 87. "Forelsket 87" var en føljetongserie som gikk som en del av ungdomsserien Blikkbåx på NRK høsten 1987. Den ble vist i reprise, utenom Blikkbåx, romjulen 1988. Manus var basert på ideer fra ulike norske ungdomsskoleklasser. Temamusikken som ble brukt er Tsjajkovskijs "Romeo og Julie" (også kjent som kyssemusikken i The Sims). Serien inneholdt ellers mye musikk som var populært rundt 1987. NRK har slettet sin samling fra nettet, men har det i sitt arkiv på Marienlyst i Oslo. De fleste skuespillerne er plukket ut fra frivelige audition-runder. Bak kamera. tegninger: Bjørn Ousland regi: Morten Fridstrøm Ajax Amsterdam. Amsterdamsche Football Club Ajax (også kalt Ajax Amsterdam, AFC Ajax, eller ganske enkelt Ajax) er en nederlandsk fotballklubb fra Amsterdam. Ajax Amsterdam har vunnet Champions League fire ganger, den europeiske Supercupen tre ganger, Verdenscupen to ganger, UEFA-cupen én gang, Cupvinnercupen én gang, den nederlandske cupen 17 ganger, og landsmesterskapet 30 ganger. Ajax ble grunnlagt i 1900 av Han Dade, Floris Stempel og Carel Reeser. De vant for første gang landsmesterskapet i 1918 uten å tape en eneste kamp. Siden har de aldri rykket ned fra den nederlandske æredivisjonen. Ajax har hatt stor suksess med egenutviklede spillere som bl.a. Johan Cruyff, Marco van Basten, Patrick Kluivert, Frank Rijkaard, Clarence Seedorf og Rafael van der Vaart. De har også utviklet mange stjerner, blant andre Zlatan Ibrahimovich og Cristian Chivu. Ajax hadde sin «gullperiode» på begynnelsen av 70-tallet. I 1971, 1972 og 1973 vant Ajax europacupen, i tillegg til landsmesterskapet i 1970, 1972 og 1973, cupen i 1970, 1971, 1972 og 1973, den europeiske Supercupen i 1972 og 1973 og Verdensmesterskapet i 1972. Ajax nådde på nytt et høydepunkt midt på 90-tallet, da de vant Champions League igjen i 1995, UEFA cupen i 1993, landsmesterskapet i 1994, 1995 og 1996, den europeiske Supercupen i 1995, Verdensmesterskapet i 1995 og den nederlandske cupen i 1993. Ajax er en av de fire klubbene som har vunnet alle store Europeiske turneringer (Champions League, Cupvinnercupen og UEFA cupen), en bragd de deler med Bayern München, FC Barcelona og Juventus. Historie. Ajax ble stiftet i 1894 av en kameratgjeng. Klubben ble kalt «Union», men senere det samme året ble navnet gjort om til «Footh-Ball Club Ajax» (inkludert skrivefeilen), navnet etter den greske helten Ajax. Floris Stempel ble den første formann i Ajax den 18. mars 1900. Første seriemesterskap. Før Ajax for første gang ble seriemester i 1918, var «Amsterdam Blauw-Wit» mye mer populære enn Ajax. På denne tiden måtte alltid bortesupporterne kjøre gjennom jødeghettoen i Amsterdam med trikken for å komme fram til stadion, noen mener at dette er grunnen til at Ajax har fått et «jøde-image» Den gylne tiden. Ajax opplevde en gyllen periode på 70-tallet. Da vant klubben det vi i dag kjenner som Champions League tre ganger på rad. Verdensstjerner som Johan Cruijff, Piet Keizer, Sjaak Swart og Johan Neeskens gjorde klubben verdenskjent. På slutten av 80-tallet gikk Ajax gjennom et par urolige og vanskelige år. Hooligans(sitter alltid på F-Side i Amsterdam ArenA) og diverse bestikkelser gjorde Uefa Cup kampen mot Austria Wien nesten til Ajax' undergang. Men de klarte seg, og under en ny ledelse, ny teknisk direktør og ny trener opplevde Ajax igjen nye glansdager. De vant serien flere ganger, og høydepunktet ble nådd da de vant Champions League i 1995. Det samme året ble Bosman-dommen innført og hele åtte av spillerne dro til spanske Barcelona. Dette var flere av Ajax' store stjerner, og nå opplevde Ajax igjen vanskelige tider. Til tross for det har de siden vunnet flere seriemesterskap. Anonyme alkoholikere. Anonyme Alkoholikere (ofte omtalt som «AA») er et verdensomspennende fellesskap av kvinner og menn som hjelper hverandre med å leve med alkoholisme. Sentralt er tolv-trinnsprogrammet som er AAs beskrivelse av hvordan man kan bli fri fra rusavhengighet. AA var den første av «tolvtrinnsgruppene» og har siden vært en modell for flere lignende fellesskap. I Norge finnes blant annet Anonyme Narkomane, Anonyme Gamblere, Cocaine Anonymous, Overeaters Anonymous, Al-Anon, Adult Children of Alcoholics og VBA. Historie. AA ble startet i USA i 1935 og kom til Norge i 1947. Det finnes nesten 200 grupper i Norge. De tolv trinn. AA utviklet det opprinnelige. Trinnene peker på at eksistensielle spørsmål er viktige i løsningen av et avhengighetsproblem, men AA som sådan stiller den enkelte medlem fritt til å bestemme hva den enkelte legger i begreper som «høyere makt» og «Gud». AA tar derfor ikke stilling til noen samfunnsmessige stridsspørsmål (heller ikke religiøse spørsmål), og ønsker å bevare enhet gjennom å konsentrere seg om sitt hovedformål; nemlig å hjelpe hverandre med å holde seg rusfrie «en dag av gangen». Møter og medlemskap. Den primære funksjonen i Anonyme Alkoholikere er gruppemøtene. Møtene ledes av medlemmene selv og den enkelte deltar etter tur ved å dele egne personlige opplevelser. I de største byene kan man finne et møte hver dag mens det på mindre steder gjerne er et møte i uka. En har også innarbeidet en fadderskapsordning som kalles «sponsor», det vil si at nyere medlemmer kan be en mer erfaren i gruppen om råd og veiledning, også utenom gruppemøtene. Den eneste forutsetningen for deltagelse er et ønske om å slutte å bruke rusmidler. AA sitt program har en totalavholdsmålsetning. Forskning. AA har blitt vist betydelig interesse som sosial organisasjon, og har bl.a. blitt studert som prototyp på fenomenet selvhjelpsgrupper. Bevegelsen står spesielt sterkt i opprinnelseslandet USA der også store deler av rusbehandlingsmiljøene har "adoptert" tolvtrinnsfilosofien. Språket og ordbruken i de tolv trinnene til AA bærer preg av at de oppstod bl.a. ved inspirasjon fra et religiøst/kirkelig miljø (oxfordbevegelsen), og det er derfor lett å oppfatte AA som en religiøs organisasjon. AA er imidlertid ingen religiøs bevegelse, og også mennesker uten en religiøs overbevisning kan ha utbytte av å delta. Det finnes også noen norske forskningsartikler om tolv-trinnsgruppene. Kristensen et al. (2005) fant at deltagelse i AA (og NA) øker muligheten for ruspasienter til å klare å holde seg rusfri over tid, og de sier at deltagelse i slike selvhjelpsgrupper er et viktig supplement til offentlig behandling. Vederhus et al. sin oversiktsartikkel i Psykologtidsskriftet (2008) anbefaler at helsepersonell bør være bevisst på å motivere sine pasienter med et rusproblem å delta i tolvtrinnsgruppene. En nyere norsk studie (2009) fant at kun 15 % av norske ruspasienter ble anbefalt av sine behandlere å delta i disse gruppene, noe som er en svært lav andel sammenlignet med f.eks. amerikanske studier. Norsk Selvhjelpsforum har på oppdrag fra Helsedirektoratet laget en oversikt over selvhjelp i Norge, herunder også AA, der det også inngår en oppsummering av aktuell forskning om selvhjelpsgrupper i rusfeltet Convair F-102 Delta Dagger. Convair F-102 Delta Dagger var et amerikansk jagerfly produsert av Convair. Jagerflyet var en del av «ryggraden» til det amerikanske luftforsvaret (USAF) sent på 1950-tallet. Flyet gikk inn i tjeneste i 1956 og dets hovedoppgave var å avskjære invaderende sovjetiske bombefly. Flyets utvikling var lang og problematisk, og det ble tidlig på 1960-tallet erstattet av F-101 Voodoo fra McDonnell og F-4 Phantom II fra McDonnell Douglas. Flere F-102 Delta Dagger ble flyttet til tjeneste i den amerikanske nasjonalgarden rundt 1965, men ble tatt helt ut av tjeneste i 1976. Historie og utvikling. F-102 ble i all hovedsak utviklet fra Convair XF-92A deltavingede forsøksfly fra sent på 1940-tallet. Det amerikanske luftforsvaret tok en ny linje da de ønsket forslag for et jagerfly, hvor de vurderte både flyet og bevæpning sammen, i det som ble kjent som et «våpensystem». "Prosjektet MX-1554" ble utlyst 18. juni 1950, og i januar 1951 svarte seks flyprodusenter, hvorav Convair, Lockheed og Republic ble utvalgt for å fortsette med designutviklingen. Tre av disse utkastene var for dyre, og i november stod bare designutkastet til Convair igjen, som fikk tillatelse til å fortsette med modellen "8-80", et midlertidig prosjekt som brukte den mindre kraftige Westinghouse J40 turbojet-motoren i påvente av Curtiss-Wright J67 som fortsatt var under utvikling. Prototypen YF-102A hadde sin første flyvning 24. oktober 1953, men gikk tapt i en ulykke ni dager senere. Fly nummer to fløy 11. januar 1954 og bekreftet dårlig ytelse langt under kravene. Problemene ble løst ved å minske luftmotstanden ytterligere ved transonisk flyvning. Det modifiserte flyet, modellen "8-90", fløy for første gang 19. desember 1954, og oppnådde en hastighet på Mach 1.22 i en høyde av rundt 53 000 fot (16 200 m). Produksjonsmodellen "F-102A" hadde Hughes MG-3 avfyringssystem, som senere ble oppgradert til MG-10. Det hadde tre interne våpenrom under flykroppen for luft-til-luft missiler. Den vanlige bevæpningen bestod av tre AIM-4 Falcon missiler med en blanding av infrarød og semiaktiv radarsøking. Dørene til de to forreste rommene hadde rør for tolv 70 mm FFAR-raketter. Flytypen ble senere oppgradert til å bære to kjernefysiske AIM-26 Falcon missiler i det midtre våpenrommet. Størrelsen på disse våpnene gjorde at våpenrommet ble ombygget ved å fjerne rakettrørene. Det forelå også planer om å tilpasse flyet til den kjernefysiske raketten AIR-2, men disse planene ble ikke realisert. Utvikling av nye modeller. Den planlagte oppfølgermodellen F-102B og dens forbedringer ble etter hvert til den nye flytypen F-106 Delta Dart. F-102s offisielle populære navn, «Delta Dagger», ble aldri brukt i vanlig dagligtale, men fikk istedet kallenavnet «Deuce». Den amerikanske presidenten George W. Bush fløy F-102 under sin tjeneste ved nasjonalgarden. Ole Richter. Ole Jørgensen Richter (født 23. mai 1829 på Inderøy, død 15. juni 1888 i Stockholm) var en norsk høyesterettsadvokat, embedsmann, redaktør og politiker (V). Han var stortingsrepresentant fra 1862 til 1879 og Norges statsminister i Stockholm fra 1884 til 1888. Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter. Han sto hele sitt politiske liv for en liberal og moderat sentrumspolitikk, og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget, med mål om å skape et sterkt politisk sentrum. Richter er den eneste norske statsministeren som har begått selvmord. Tidlig liv. Ole Richter var født på gården Rostad på Inderøy. Foreldrene var Massi (født Rostad) og Jørgen Richter. Han hadde et opphold hos sin onkel på Sjælland i Danmark fra 1847 til 1849, og ble her inspirert av de liberale og nasjonale bevegelsene. Han satte seg da et mål om å danne en norsk, liberal opposisjon. Den daværende opposisjonen mot den norske, konservative regjeringen anså Richter som reaksjonær. Da han omsider kom hjem tok han examen artium. Han begynte så med sine universitetsstudier, fungerte som formann i Det Norske Studentersamfund i 1850 og avla juridisk embedseksamen i 1853. Richter arbeidet deretter to år som sorenskriver i Stjør- og Verdal. Han hadde studieopphold i England og Frankrike, hvor han studerte rettsvitenskap fra 1855 til 1856. I England forlovet han seg med Susan Wakeford Attree, men hun døde kort tid etter at Richter hadde kommet hjem til Norge. Da han kom hjem bosatte han seg i Christiania, ble medredaktør i "Aftenbladet", engasjerte seg politisk, og jobbet som sakfører. Under oppholdet fikk han også godkjennelse som høyesterettsadvokat. Fra 1861 bodde han igjen på Inderøy, arbeidet som advokat, og ble med i lokalpolitikken som Inderøys ordfører. Richter giftet seg med den britiske adelskvinnen Charlotte Wakeford Attree, yngre søster av hans tidligere forlovede Susan, i 1866. Stortingsrepresentant. Han ble valgt som stortingsrepresentant fra 1862 for Nordre Trondhjems amt, og beholdt plassen til 1879. Han var først med i det såkalte "Collegium Politicum" (som opprinnelig var en spøkefull betegnelse internt), som videre dannet grunnlaget for grupperingen «Sakførerpartiet», hvis ledende menn var Johan Sverdrup og Johannes Steen. Sverdup brøt senere ut av denne grupperingen og startet et samarbeid med Søren Jaabæk. I 1884 ble «Sakførerpartiet» og flere andre grupperinger innlemmet i det politiske partiet Venstre. Richter jobbet mye med grunnlovsspørsmål, blant annet det som vedrørte statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Han la seg imidlertid på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette hovedsakelig handlet om en hensiktsmessig arbeidsordning. Sin kanskje største personlige innsats på Stortinget gjorde Richter under behandlingen av strafferettsreformen av 1874. Han var også en av de fremste forkjemperne for en jernbaneforbindelse mellom Østlandet og Trøndelag, og det endelige vedtaket om denne skyldes i stor grad Richters innsats. Han gikk også inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet for å øke bevilgningene til den lokale dampskipsfarten, samt for en forsert utvidelse av telegrafnettet. Han var odelstingspresident fra 1872 til 1877, da han ble lagtingspresident. Sverdrup og Jaabæk motarbeidet Richters gjenvalg i 1873, men han klarte det allikevel. Richter ble utnevnt til byfogd i Trondhjem i 1876, og flyttet dit. Han var så innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Trøndelag, Trondhjem og Levanger, fra 1877 til 1879. I 1878 ønsket Richter å trekke seg ut av politikken, og ble norsk-svensk generalkonsul i London, etter å først ha motsatt seg å bli utnevnt til norsk-svensk ambassadør i Washington, D.C. i USA. Regjeringsdannelse. Richter ble allerede nå omtalt i svensk presse som en mulig norsk statsminister i Stockholm, fordi han ble regnet som en som kunne forsone partimotsetninger. På grunn av dette kom Richter atter tilbake til norsk politikk i 1884. Ole Jacob Broch forsøkte å danne regjering, og ville ha Richter med, men da dette mislyktes ønsket kong Oscar II Richter som ny norsk statsminister. Dette førte imidlertid til innvendinger fra Sverdrup, og Richter ønsket det heller ikke selv, og Richter klarte å overbevise kongen om at Sverdrup burde danne regjering. Da regjeringen ble utnevnt kunne Richter innta embedet som norsk statsminister i Stockholm den 26. juni 1884. Samarbeidsproblemer. Richter gledet seg til å ta fatt i embedet, og hadde gode tanker om hvordan det skulle arte seg. Han gledet seg også til et tett samarbeid med Sverdrup, men ble følgelig skuffet over det han oppfattet som «mangel på hjertevarme» fra Sverdrups side. De ble også raskt mer politisk uenige, og avstanden som hadde vært mellom dem i Stortinget tidligere økte. Allerede den første dagen den nye regjeringen møtte i Stortinget, den 2. juli 1884, uttrykte Richter uenighet med Sverdrups forsvar for utvidelse av stemmeretten. Da forslaget til ny hærordning skulle behandles, stemte Richter med taperen og den som videre måtte trekke seg, arméminister Ludvig Daae. I februar 1885 mistet Richter dessuten sin kone. Etter mindre enn ett år var Richter så misfornøyd at han vurderte å trekke seg fra embedet, og den 17. juli 1885 søkte han formelt avskjed. Han planla å vende tilbake som generalkonsul i London. Richter gikk med på å bli sittende i stillingen til etter stortingsvalget høsten 1885 for ikke å svekke regjeringen. Richters sorg over sin kones død, samt følelsene rundt samarbeidet med Sverdrup, modererte seg utover høsten 1885, og han valgte den 19. november å trekke avskjedssøknaden. Forhold til Ebba Astrup. Like etter sin kones død innledet Richter et hemmelig forhold til den langt yngre Ebba Astrup (1863–1944), datter av grosserer Hans Rasmus Astrup. De hadde kjent hverandre i noen år, og hun hjalp ham i stor grad gjennom sorgen etter tapet av sin kone. Richter og Astrup ble etterhvert hemmelig forlovet, og det sies at Astrup var Richters store kjærlighet. Deres hemmelige forhold skapte ham imidlertid hodebry, da hun var ung og av god familie, mens han var en eldre mann med dalende karrière. Man vet sikkert at Astrup sørget over sin døde forlovede, og hennes adferd etter Richters død tyder på at hun elsket mennesket Ole Richter fremfor statsministeren. Da hun mange år senere giftet seg, inngikk hun en avtale med sin nye mann, Sofus Eggen, om at hun skulle gravlegges sammen med Ole Richter på Rostad. Ebba Astrup var bestyrerinne på Rostad, som i 1899 ble overtatt av Norsk misjon blant hjemløse, inntil 1918, og opparbeidet nok anseelse i lokalsamfunnet til å bli kalt «Mor Rostad». Rostad ble i Astrups tid barnehjem, og senere spesialskole for barn og ungdom med adferdsvansker. Hun flyttet deretter til Eggens gård i Verdal. Astrup ble gravlagt sammen med Richter da hun døde i 1944, slik hun ønsket. Siste dager. I en tale den 17. mai 1888 kom Richters venn Bjørnstjerne Bjørnson med et kraftig angrep på Sverdrup, der han understreket at regjeringen til og med hadde mistet støtte fra sine egne medlemmer. Dette førte til spekulasjoner rundt hvorvidt det var Richter som hadde sagt dette til Bjørnson under et besøk Bjørnson hadde i Stockholm like før. Da Bjørnson kort tid etter sin famøse tale brukte et personlig brev fra Richter som bevismateriale for sine påstanders riktighet i en artikkel i "Verdens Gang", meldte Sverdrup at det var umulig at de kunne fortsette i regjering sammen. Richter fikk høre nyhetene om brevene og Sverdrup da det ankom et telegram til ham under selskapet i anledning hans 59-årsdag den 23. mai. Richter kjente seg uhjelpelig kompromittert, og kalte åpent behandlingen et «snikmord». Den 27. mai fikk Richter beskjed av kronprinsen om å søke avskjed, og han forsøkte å ta sitt eget liv den 29. mai. Selv om han nå fant det omtalte brevet til Bjørnson, og så at Bjørnsons gjengivelse var uriktig, ventet han med å sende dette til Sverdrup. Dette for å unngå at det skulle se ut som om han ville fortsette i embedet. Den 5. juni kom innstillingen om hans avskjed fra Christiania, og den 6. juni ble den vedtatt i ekstraordinært statsrådsmøte i Stockholm. Richter ble foreløpig fortsatt boende i den norske regjeringsbygningen i Stockholm, Ministerhotellet. Han brukte tiden til å skrive en redegjørelse og i noen grad å planlegge sin fremtid. Pressekommentarene bidro imidlertid til å holde ham nede, både når det gjaldt hans ettermæle i regjeringen og muligheten for å kunne overta som norsk-svensk ambassadør i London. Den 14. juni trykket den svenske avisen "Nya Dagligt Allehanda" en artikkel som hevdet at Bjørnson hadde diskvalifisert Richter og at han manglet selvstendig karakter, diskresjon og disiplin. Richter forberedte flyttingen til Trondheim om kvelden den 14. juni. Morgenen etter fortsatte han med forberedelsene i sitt arbeidsværelse i 3. etasje på Ministerhotellet. Resten av husholdningen spiste frokost, og ved titiden gikk Richters søster Julie opp for å se etter ham. Hun fant ham liggende død på gulvet, med en stor blodflekk på gulvteppet rundt seg. Han hadde angivelig skutt seg med en revolver én time tidligere. "Dagbladet" konstaterte samme dag, i nøkterne ordelag, at Norges statsminister i Sverige, Ole Richter, var «død ved egen haand» etter å ha «afskudt et Revolverskud i Munden». Ettermæle. Etter Richters selvmord fulgte en debatt om hvem som måtte bære skylden for det. Ludvig Daae skrev i sin dagbok: «Jeg gikk bort til Sverdrup og sa [...] at det liv hadde han på sin samvittighet. [...] Faktum er at Johan Sverdrup lagde Ladningen i Pistolen og Bjørnstjerne Bjørnson trak den af.» Selv om anklager gikk mot både Bjørnson og Sverdrup, var den allmenne konklusjonen at skylden nok var fordelt på alle sider. Dessuten hadde Richter hatt perioder med dype depresjoner etter sin kones død, slik at det heller ikke er et entydig svar på hvorvidt Bjørnson heller utløste selvmordet. I skuespillet «Paul Lange og Tora Parsberg» reiste Bjørnson ti år senere et minnesmerke over Richter, Bjørnson skildret ham som evnerik og velmenende, men svak og sårbar. Skuespillet preges av at Bjørnson både er part i saken, ønsker å renvaske seg selv, og samtidig tilby sin avdøde venn en oppreisning og et ettermæle. Ebba Astrup ble på sin side såret over Bjørnsons skuespill, og avslo alle invitasjoner om å se fremføringer av det. Da Bjørnson kom til Stockholm for å motta Nobelprisen i litteratur i 1903, avla han sin svigersønn Sigurd Ibsen et besøk på kontoret. Ibsen var da norsk statsminister i Stockholm, og satt derfor i samme arbeidsværelset som Richter hadde gjort da han skjøt seg. Bjørnson åpnet døren, stanset, og sa stille: «Så dette er kontoret!» Han ble stående lenge, taus og alvorlig. Richter fikk ved kongelig resolusjon i 1884 opprettet familiegravsted på hjemgården Rostad, hvor hans hustru Charlottes kiste ble lagt i 1887. Richters egen kiste endte også her i 1888, og senere også hans nærmeste familie. Ebba Astrup fikk ikke lov til å delta i begravelsen, men betraktet den fra et vindu; det var også på forhånd satt ned et forbud mot offentlige tjenestemenns deltakelse. Ministerhotellet i Stockholm ble revet i 1911, og skrivebordet som Richter sannsynligvis skjøt seg ved, er i dag plassert på kontoret hos Norges statsminister i Oslo. I 2008 ble Richters gravsted åpnet, og foruten brev, telegram og klær, fant arkeologene en revolver, den som Richter med all sannsynlighet brukte da han tok sitt liv. Utmerkelser. Richter ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1876 utnevnt til ridder St. Olavs Orden, og den 16. juni 1887 ble han tildelt storkorset av samme orden «for statsborgerlig Fortjeneste». Fra 1884 til 1888 var Richter kansler for St. Olavs Orden. Richter var også kommandør av 1. klasse av Vasaordenen og innehaver av storkorset av Nordstjerneordenen. 38. breddegrad. Venstre side av betongklossen i midten er Sør-Korea, høyre er Nord-Korea. 38. breddegrad går tvers over Asia, Middelhavet og USA. Akkurat denne breddegraden er spesielt viktig i Koreas nyere historie. Etter Japans nederlag i 1945, ble Korea delt i to okkupasjonssoner som ble okkupert av USA og Sovjetunionen, henholdsvis sør og nord for den 38. breddegrad. Breddegraden deler Korea omtrent på midten og skulle bare være en midlertidig deling, ettersom de allierte under andre verdenskrig hadde blitt enige om å gjenopprette Korea som selvstendig nasjon etter at Japan hadde okkupert og etablert Korea som koloni i 1910. I 1948 ble derfor breddegraden den offisielle grensen mellom de to koreanske nasjonene som proklamerte seg som selvstendige nasjoner. Da Koreakrigen (1950–1953) ble avsluttet ble den nye grensen mellom de to koreanske nasjonene trukket midt i den demilitariserte sonen, som kutter den 38. breddegrad på skrå fra sørvest til nordøst nord for Seoul. Fylkesvei 209. Fylkesvei 209 (Fv209) går mellom Strøm i Sør-Odal og Sand i Nord-Odal. Veiens lengde er 32,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Pelle Parafin og automatspøkelsene. Pelle Parafins Bøljeband og Automatspøkelsene er en norsk TV-serie som ble første gang sendt på NRK i 1981. Serien var den andre i rekken av TV-serier med Tramteatrets Pelle Parafins Bøljeband. Manuskriptet var skrevet av Terje Nordby. Regissør var Kalle Fürst. Fylkesvei 175. Fylkesvei 175 (Fv175) går mellom Kongsvinger og Rennespellet i Sørum. Veiens lengde er 64,3 km, hvorav 34,1 km i Hedmark og 30,2 km i Akershus. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Slaget ved Vercellae. Slaget ved Vercellae ble utkjempet i 101 f.Kr. ved Vercellae i Gallia (dagens Vercelli), mellom den romerske republikk og de invaderende germanske folkene kimbrerne. Kimbrienes hær ble utslettet; nærmere 140 000 ble drept og 65 000 ble tatt til fange. Blant de som ble tatt til fange var mange kvinner og barn. Mye av æren for seieren er gitt til de to generalene Quintus Lutatius Catulus og Sulla, som ledet det romerske og italienske kavaleri. Slaget. "Fritt oversatt fra engelsk. Originalberetningen er av Theodor Mommsen" Følgene av slaget. Seieren ved Vercellae, i tillegg til Marius' seier over teutonerne i slaget ved Aque Sextiae året før, satte sluttstrek for germanernes forsøk på å invadere Roma. Politiske følger var det også av slaget. Det markerte begynnelsen på konflikten mellom Marius og Sulla, som resulterte i den første av de store borgerkrigene i Roma. Som belønning for innsatsen gav Marius sine allierte italienske soldater romersk borgerskap, uten å spørre senatet om tillatelse først. Dette var første gang en seirende general hadde stilt seg opp mot senatet. Det skulle ikke bli den siste: i 88 f.Kr. gjorde Sulla det samme, etterfulgt av Julius Caesar i 49 f.Kr. Referanse. Vercellae Randi og Ronnis restaurant. Randi og Ronnis restaurant, som første gang ble sendt på NRK våren 1986, var den siste TV-serien med Tramteatrets Pelle Parafins Bøljeband. Brukergrensesnitt. Brukergrensesnitt (av engelsk "user interface") eller "brukerflate" er det grensesnittet som gjør at en bruker kan kommunisere med maskiner. For datamaskiner kan brukergrensesnitt deles opp i to typer; grafisk brukergrensesnitt og tekstlig brukergrensesnitt. Gode brukergrensesnitt gir mennesker muligheter til å bruke maskiner på en intuitiv måte. Det vil si, mennesker forstår raskt hvordan de skal få utført det de ønsker via grensesnittet. Dette blir det forsket på innenfor fagfeltet menneske–maskin-interaksjon. Maskiner av alle slag har en form for brukergrensesnitt. En bil har for eksempel ratt, pedaler og annet utstyr som gjør det mulig å bruke den. Andy Serkis. Andy Serkis (født 20. april 1964) er en engelsk skuespiller, født og oppvokst i Ruislip, vest i London. Andy Serkis har spilt over 30 roller i filmer og TV-serier. Han er mest kjent for å ha gitt stemme og liv til den dataanimerte figuren Gollum i filmtriliogien Ringenes Herre. Regissøren Peter Jackson ble så fornøyd med rolleprestasjonen at han gav Andy rollen som ytterligere en figur dataanimert ved hjelp av motion capture, nemlig kjempegorillaen King Kong i sin neste film, "King Kong" fra 2005. Andy Serkis spilte også animasjonsfiguren kaptein Haddock i Steven Spielbergs ' i 2011. Frode Haaland. Frode Haaland startet Westwind forlag sammen med Arild Wærness. Forlaget hadde sitt utspring fra Raptus som han har vært med på å arrangere siden 1999. Raptus har han vært pressesjef siden 1999, nestleder siden 2000 med unntak av 2001 og 2009 da han var Raptussjef. Hovedansvarlig for tegneseriekurset til Tegneserieforeningen i Bergen kalt Alfabetkurset. Har vært Redaktør, Oversetter og Tekster i ulike publikasjoner fra Westwind forlag. Har vært Forfatter, Tegner og tekster i "M for Mord", "K for Konflikt", "S for Skrekk" og "H for Helter" 2001 (album). "2001" er det andre studioalbumet av den amerikanske hiphopartisten Dr. Dre, som ble utgitt den 16. november 1999 gjennom Interscope Records. Innspillingen av albumt varte fra 1997 til 1999, og produksjonen ble gjort av Dr. Dre, Mel-Man og Lord Finesse. Det er oppfølgeren til Dr. Dre sitt debutalbum, "The Chronic" (1992), og det er flere gjesteartister på albumet, som Snoop Dogg, Kurupt og Eminem. "2001" viser en utvidelse av Dr. Dre sin G-funk-lyd og inneholder temaer fra gangsta rap, som vold, seksualitet, narkotikabruk, gategjenger og krim. Albumet debuterte på andreplass på Billboard 200-listene, og solgte over 516 000 kopier den første uken. Tre singler ble gitt ut på albumet som alle havnet på lister, og albumet har fått 6 ganger platina salgstrofé fra RIAA etter å ha solgt seks millioner kopier i USA. Til tross for blandet kritikk mot tekstene fikk "2001" stort sett positive anmeldelser fra de fleste anmeldere. Albumet har blitt nevnt som albumet som fikk live i West Coast hip hop-scenen etter at den i flere år hadde dødd ut, samtidig som det viste at Dr. Dre kunne appelere til en ny generasjon lyttere. Bakgrunn. Albumet skulle til å begynne med bare være en mikstape; med spor som var koblet sammen, men ble senere endret til å bli satt opp som en film. Dr. Dre sa at "alt du hører er planlagt. Det er en film, med variasjon i forhold til situasjonen. Du har oppbygging, rørende øyeblikk, aggressive øyeblikk. Du har til og med en "pause for porno". Den har alt en film trenger." Når han snakker om hvorfor han ikke spilte inn albumet for bruk i klubb eller radio, og istedenfor kun laget det for underholdning med små komiske innspill, kommenterte han at "Jeg prøver ikke å sende ut noen meldinger eller noe slikt med dette albumet. Jeg ville bare lage hardcore hiphop og prøve å legge inn litt svart humor her og der. Ofte prøver medio å lese noe inn i dette, eller gjøre det til noe annet når det kun er ment som underholdning. Du burde ikke ta det for seriøst." Innspilling. Noen av tekstene på albumet brukt av Dre har tidligere blitt skrevet ned av anonyme. Det var rykter om at Royce Da 5'9" var en av de anonyme skribentene. Det ble notert at han skrev for det siste sporet, «The Message», men utenom dette er han ikke nevnt ved alias eller ekte navn. Et spor han spilte inn på albumet, først under navnet «The Way I Be Pimpin'», ble senere endret til «Xxplosive»; i denne utgaven rapper Dr. Dre tekster skrevet av Royce, med Royce sin stemme i refregnet. Royce skrev flere spor, som «The Throne Is Mine» og «Stay In Your Place», som begge ble kuttet fra albumet før utgivelsen. Sporene har senere blitt gitt ut på flere mikstapes, inkludert "Pretox". Albumet ble spilt inn i løpet av 1998 og 1999, etter Eminems utgivelse av "The Slim Shady LP", som Dr. Dre var produsent for. Den samme stilen kan høres igjen i "2001" med nye beats og mindre bruk av samples, noe som viker litt fra den lyden Dr. Dre hadde på sitt debutalbum. Medprodusent Scott Storch snakket om hvordan Dr. Dre brukte sine medarbeidere under innspillingen: "Det var tydelig på den tiden at Dr. Dre virkelig trengte noe. Han trengte nytt drivstoff, og jeg ble brukt som nitro. Han hev meg inn i miksen, og jeg hev på en ny smak med pianolyder, strenger og orkestral lyd. So jeg var på keyboard og Mike Elizondo var på bassgitar, mens Dre var på trommemaskinen." Josh Tyrangiel fra "Time" har beskrevet innspillingsprosessen som Dr. Dre bruker, og skrevet av "Hvert spor av Dre begynner på samme måte, med Dre bak trommemaskinen i et rom fult av musikere han stoler på. (De går med personsøkere. Når han vil at de skal jobbe, jobber de.) Han programerer en beat, og ber musikerene spille med; når Dre hører noe han liker, isolerer han musikeren og forteller ham hvordan han kan perfeksjonere lyden." Produksjon. I hovedsak er det Dr. Dre og Mel-Man som sammen har produsert albumet, og det ble generelt sett godt mottatt av kritikere. Stephen Thomas Erlewine fra allmusic bemerker at Dr. Dre har utvidet G-funk-stilen fra hans forrige album, "The Chronic", og sa at "Han presset seg selv hardt, fant ny variasjoner i formelen ved å legge til strenger, dype vokaler, og biter av reggae, noe som gir et ganske interessant resultat". Han fortsetter med å si at "dette er førsteklasses gangsta rap." "Entertainment Weekly"s Tom Sinclair skrev "Chilly keyboard motifs gliding across gut-punching bass lines, strings and synths swooping in and out of the mix, naggingly familiar guitar licks providing visceral punctuation". "NME" beskrev produksjonen som "tektoniske, funky beats og trist atmosfærisk". "PopMatters" hadde bare godt å si om produksjonen, og nevner at "hiphop-rytmene er catchy, noen ganger veldig fremtredende, andre ganger litt mer subtile, men alltid en fin bakgrunn for Dre sin stemme." Jon Pareles fra "The New York Times" nevnte at beatsene er "rene og perfekte, hver eneste er en kombinasjon av beat, rap, melodi og strategisk stillhet". Albumet markerte begynnelsen for Dr. Dres samarbeid med keyboardisten Scott Storch, som tidligere hadde jobbet med The Roots, og er kreditert som låtskriver på flere av sporene på albumet, inkludert hitsingelen «Still. D.R.E.». Storch ble senere en suksessrik produsent, og har vært med på produksjonen av noen av Dr. Dres senere utgivelser. Sangtekster. Sangtekstene på albumet fikk kritikk og skapte noe kontrovers. De inkluderte mange temaer som er assosiert med gangsta rap, som vold, seksualitet, gategjenger, drive-by, krim og narkotikabruk. Stephen Thomas Erlewine sa at det eneste temaet på albumet var "vold, dop, fitte, tisper, våpen og gangstere", og at disse temaene hadde blitt repetitive og uendret i løpet av de siste ti årene. Kritikere merket at Dr. Dre hadde gått bort fra hans forsøk på å "rydde opp", som han prøvde med singelen «Been There, Done That» i 1996, fra "Dr. Dre Presents...The Aftermath". "NME" nevnte at albumet var fult av "pig-headed, punk-dicked, 'bitch'-dissing sammen med glorifisering av vold, marijuana og sex" Massey skrev at tekstene var overdrevent obskøne, men skrøt alikevel av måten Dre fremførte det hele: "Han rimer kjapt, han leverer på en måte som er laid back samtidig som den er kraftig." Rimene involverer Dr. Dres tilbakekomst til de mest kjente innen hiphop, som man hører på singlene «Still D.R.E.» og «Forgot About Dre». Mange kritikere nevner det siste sporet på albumet, «The Message»; en sang som er dedikert til Dr. Dres avdøde bror, som hva albumet kunne vært om ikke for de meget aggressive tekstene. Massey kaller sangen for "simpelthen nydelig" og "en klassiker innen moderne rap". Singler. Det ble gitt ut tre singler fra albumet: «Still D.R.E.», «Forgot About Dre» og «The Next Episode». Andre spor, som «Fuck You», «Let's Get High», «What's the Difference» og «Xxplosive» ble aldri gitt ut som singler offisielt, men ble spilt endel på radio, som resulterte at de havnet på Hip-Hop Singles & Tracks «Still D.R.E.» ble gitt ut som den første singelen i oktober 1999. Den toppet på 93. plass på Billboard Hot 100 og 32. plass på Hip-Hop Singles & Tracks, og havnet på 11. plass på Hot Rap Singles. Den nådde også sjette plass på UK Single Charts i mars 2000. Sangen ble nominert til Grammy Award for Best Rap Performance by a Duo or Group, men tapte til The Roots og Erykah Badus «You Got Me». «Forgot About Dre» var den andre singelen, og ble gitt ut 2000. Som med den første singelen ble også denne en hit på flere topplister. Den toppet på 25. plass på "Billboard" Hot 100, 14. plass på Hot R&B/Hip-Hop Singles & Tracks, og 3. plass på Rhythmic Top 40. Singelen havnet også på syvende plass på UK Single Charts i juni 2000. Musikkvideoen for singelen vant MTV Video Music Awards for Best Rap Video i 2000. I 2001 vant Dr. Dre og Eminem Best Rap Performance by a Duo or Group for singelen under Grammy Awards. «The Next Episode» ble gitt ut som den tredje og siste singelen i 2000. Den toppet på 23. plass på "Billboard" Hot 100, 11. plass på Hot R&B/Hip-Hop Singles & Tracks, og 2. plass på Rhythmic Top 40. På UK Single Charts toppet den på 3. plass i februar 2001. Også denne ble nominert til en Grammy for Best Rap Performance by a Duo or Group, men prisen ble vunnet av den andre singelen fra albumet, «Forgot About Dre». Kommersiell. Albumet debuterte på andreplass på "Billboard" 200-listen, med 516 000 solgte kopier den første uken. Den gikk også rett inn på førsteplass på Billboards Hip-Hop Albums. Albumet oppnådde også suksess i Canada, hvor dan havnet på andreplass på topplisten. Albumet hadde litt mindre suksess i Europa, med en 4. plass i Storbritannia, 7. plass i Irland, 15. plass i Frankrike, 17. plass i Nederland og 26. plass i Norge. I New Zealand toppet albumet på 11. plass. På slutten av 2000 ble albumet rangert på femte plass på Billboards liste over årets albumet, og førestplass på Billboards årsliste for Top R&B/Hip-Hop Albums. I 2003 dukker albumet igjen opp på topplister, og toppet på 75. plass i Storbritannias topp 75, og på 30. plass på Irlands topp 75. Innen oktober 2011 hadde albumet solgt 7.5 millioner kopier i USA, og ble sertifisert til seks ganger platina fra RIAA den 21. november 2000. Det gjør albumet til Dr. Dres best-selgende album noensinne, da hans forrige albume, "The Chronic", ble sertifisert til trippel platina. Kritisk respons. Albumet ble generelt sett godt mottatt av kritikere. I "Rolling Stone"s "The Immortals - The Greatest Artists of All Time", hvor Dr. Dre ble listet som nummer 54, snakket Kanye West om hvordan Dres «Xxplosive» hadde inspirert ham: "Xxplosive, fra "2001", er hvor jeg fikk hele min sound fra. Om du hører på sporet hører du at den har soul, men med de tunge trommene Dre bruker. Hør på This Can't Be Life, et spor jeg laget for Jay-Zs "Dynasty"-album, og så hører du på Xxplosive. Du hører likheten." Stephen Thomas Erlewine fra Allmusic sa at "2001" er ikke så konstant eller treffende som "Slim Shady", men musikken er full av personlighet." "Entertainment Weekly"s Tom Sinclair skrøt av produksjonen, kalte, og snakket om hvordan den var "like avhengighetsskapende som da over 3 millioner kjøpte og ble hekta på "The Chronic" og Snoop Doggs "Doggystyle", som ble produsert av Dre" og fortsatte med å skryte av Dr. Dre, ved å si at "om man kunne kalle noen rappeprodusenter for komponister, er det han." "NME" sier at Dr. Dre ikke utvidet sjangeren, men at albumet var "kraftig nok fra tid til annen, men ikke nok til å skremme Will Smith." Chris Massey fra PopMatters erklærte at "Musikalsk er "2001" så nære brilliant som et gangsta rap-album kan." Christopher John Farley fra "Time" sa at "beatsene er nye og involverende, og Dres samarbeid med Eminem og Snoop Dogg er livlig." Albumet fikk også negativ kritikk. Robert Christgau fra "The Village Voice" ga "2001" en C og skrev negativt især om sangtekstene; "Det er gjerne et nytt årtusen, men han er fremdeles S.L.I.M.E.". Erlewine fra Allmusic snakket om hvordan det høye antallet gjesterappere påvirket albumet, og stilte spørsmål med Dr. Dres hensikter når han jobbet med "gaterappere". Han sier at "albumet lider i stor grad som et resultat av disse samarbeidene". Erlewine kritiserte også teksene, som han mente var repetitive og full av "gangsta-klisjéer." Sinclair nevnte noe lignende i forhold til sangtekstene, og kalte dem "skitne", men la vekt på at dette ikke burde ha en negativ innflytelse på det Dre hadde prestert med albumet."NME" nevnte også sangtekstene, og mente at de var for støtende, "As the graphic grooves stretch out, littered with gunfire, bombings and 'copters over Compton, and the bitch-beating baton is handed from Knock-Turnal to Kurupt, "2001" reaches gangsta-rap parody-level with too many tracks coming off like porno-Wu outtakes." Massey refererte til sangtekstene som "et karikatur av et ethos, istedenfor en refleksjon over noe en faktisk tror". I mars 2006 plasserte "Hip Hop Connection" på 10. plass på sin liste over de beste album innen hiphop mellom 1995 og 2005. Arild Wærness. Arild Wærness (født 15. august 1952) var med som stifter av Raptus tegneseriefestival i Bergen i 1996. Han var Raptusgeneral i årene 1996-2000, 2002-2004 og nestleder i 2001. Wærness kom så tilbake som "festivalgeneral" i 2010. I 2003 startet han Westwind forlag sammen med Frode Haaland. Dracula. Dracula (engelsk "Dracula") er en roman av den irske forfatteren Bram Stoker som kom ut første gang i 1897. Boka handler om den mystiske vampyrgreven Dracula fra Transilvania på jakt etter blod i London. Historien har blitt filmatisert flere ganger, og Dracula-skikkelsen er i dag en av de mest kjente skrekkfigurene i vestlig populærkultur og for mange ensbetydende med vampyr. Romanen regnes av flere som et mesterverk, men Stoker rakk aldri selv å oppleve suksessen med Dracula. Historien har blitt filmatisert flere ganger, og Dracula-skikkelsen er i dag en av de mest kjente skrekkfigurene i vestlig populærkultur og for mange ensbetydende med vampyr. Romanen regnes av flere som et mesterverk, men Stoker rakk aldri selv å oppleve suksessen boka fikk. Romanen er skrevet i dagbok- og brevform, som var en vanlig form i victoriatiden. Denne formen finner vi også blant annet iMary Shelleys "Frankenstein" og i Robert Louis Stevensons "Dr. Jekyll og Mr. Hyde". Handling. Jonathan Harker blir sendt av advokatfirmaet sitt til Transilvania for å bistå deres nye klient, grev Dracula, som ønsker å bosette seg i England. Reisen er lang og farefull, og han blir stadig advart av ukjente mennesker jo lenger øst han reiser. Vel framme blir han snart grevens fange. Noe av det Harker først oppdager er grevens fascinasjon for blod, hans overnaturlige fysiske styrke, at han ikke trenger å spise, at han bor alene i slottet uten tjenere, at han ikke har speilbilde, at hans sover i kister, at han kan tilkalle ulveflokker til sin disposisjon, og at alt i hans slott er eldgammelt, ofte flere hundre år. Disse oppdagelsene får Harker til å ane at det er noe som ikke stemmer, og han innser etterhvert også at greven er et overnaturlig vesen. Han aner også at greven har onde hensikter med å flytte til England. Dracula planlegger å flytte til England for å skaffe seg flere undersåtter. Han ønsker å gjøre dem til vampyrer. Han gjør dette ved å bite sine ofre i halsen. Ofrene blir etterhvert vampyrer og får evig liv, slik som Dracula selv. Boka er skrevet i dagbok- og brev-form av fortellingens personer, deriblant advokaten Jonathan Harker, legen John Seward, Mina Harker (Jonathan Harkers kone), og legen og professoren Abraham van Helsing. Dracula selv har ingen dagbokoppføringer, men blir beskrevet gjennom de andre personenes notater. Dagbokoppføringene, brevene og artiklene beskriver Draculas herjinger på hans mange reiser til England, uten at de enkelte personene vet at han er på ferde (jfr. bokens dagbok- og brevform i førsteperson). En drivkraft i historien er at Dracula biter Mina Harkers venninne Lucy Wersternra, slik at hun etterhvert forvandles til en vampyr. Denne forvandlingsprosessen kommer først til uttrykk som et alvorlig sykdomstilfelle, og Seward blir tilkalt for å hjelpe Lucy i sin egenskap av lege. Han klarer ikke å finne ut hva som feiler Lucy på egen hånd, så han sender bud på sin gamle venn og lærermester van Helsing, en fremstående nederlandsk lege. Leseren gis inntrykk igjennom dagbokoppføringene og brevene at van Helsing vet mer om Lucys sykdomstilfelle enn det han forteller til Seward. Gjennom Sewards dagbokoppføringer får leseren stifte bekjentskap med den psykiatriske pasienten Renfield. Det kommer senere frem at også denne mannen er en av Draculas ofre og hans lakei. Mens dette pågår har Jonathan Harker kommet tilbake fra Transilvania, sterkt traumatisert etter lengre fangenskap hos Dracula. Hans kone Mina drar opp for å se til ham, og siden hun er venninne av Lucy, stifter hun også bekjentskap med Seward og van Helsing og deres venner. Etterhvert forteller imidlertid van Helsing Seward det han vet om vampyrer, og at de må hugge av hodet til den nå døde Lucy og stikke hull i hjertet hennes med en trestaur, slik at hun dør på normalt hvis og ikke blir en blodtørstig vampyr slik som Dracula. van Helsing sier at hvis de dreper greven, så vil alle hans vampyrgjerninger opphøre å eksistere. Sammen starter John Seward, van Helsing, Mina og Jonathan Harker, Arthur Holmwood og Quincy prosessen med å sette en stopper for Draculas ondskap og drepe ham en gang for alle. Tolkning. Det er to spesielle temaer som går igjen i Dracula, som mange filmer som er basert på romanen fokusere på. Og det er erotikk og ekteskap. Disse er to temaer man var spesielt opptatt av i mange engelske viktorianske og romantiske romaner på 1800-tallet. Romanen er på mange måter beskrevet som en erotisk roman. Greven Dracula flykter nettopp fra Transilvania til England for å for å finne et nytt hjem og flere unge jenter som han kan suge livskraften ut av og gjøre dem til sine elskere. Dessuten har han tre andre vampyrer boende i borgen sin og de er nettopp tre unge og vakre kvinner (den ene er blond, den andre en brunette mens den tredje er mørkhåret) som sine elskere. Romanen er full av erotiske scener, der i blant mellom Dracula og sine ofre. Men også Jonathan Harker, han som senere blir gift med Mina, får oppleve en erotisk scene mellom de tre kvinnelige vampyrene (som er en typisk mannsdrøm!). Av den grunn er romanen også sett på som en roman som tar opp den ekteskapelige tryggheten. Grev Dracula har, som vampyrer flest, ikke noe speilbilde, speil eller blanke gjenstander. Dermed ser man på ham som ikkemenneskelig, i tillegg til å være en Casanova og «playmaker» som er ute etter sex. Van Helsing, som er Draculas erkefiende, blir sett på som romanens farsfigur og «prest» som kjemper mot mennesker som søker useriøse forhold utenfor ekteskapet. Ved at Van Helsing stikker trepålen inn i hjertet og skjærer av hodet på den elskovshungrige vampyren som villeder den vakre Mina Harker, er det for å kunne la de to unge og konvensjonelle elskerne (Jonathan og Mina Harker) få et normalt ekteskap og hindre at flere kommer i samme situasjon. Bakgrunn. Myten om vampyren Dracula skal være basert på den historiske fyrst Vlad III Dracula av Valakia (1431–1476), også kalt Vlad Ţepeş eller «Vlad spidderen», en nasjonalhelt i Romania fordi han utfordret Det osmanske rike og lenge klarte å holde Valakia uavhengig. Men han var også kjent som en grusom hersker, men ikke i så stor grad som mange har trodd siden 1970-tallet. Navnet «Dracula» betyr «sønn av Dracul», som var tilnavnet til faren "Vlad II Dracul". Dette skal ha oppstått fordi faren var ridder av den ungarske Drageordenen, hvis ordenstegn var en drage, og fordi en drage var preget på hans mynter. Undersøkelser av Stokers kilder har vist at Dracula har lite til felles med den «virkelige Dracula» annet enn tilnavnet. Stoker plasserte ham i Transilvania og ikke i hans eget land og reduserte ham også fra fyrste til greve. I Norge. I Norge ble romanen Dracula utgitt første gang i 1974 på Gyldendal Norsk Forlag i Bjørn Carlings oversettelse, med etterord av Tor Åge Bringsværd og Jon Bing. I en dramatisering av Eric MacDonald laget NRK Radioteateret Dracula som hørespill i 1992. Regi Nils Nordberg. Hørespillet ble utgitt på CD av NRK/Lydbokforlaget i 2003. Se også. Dracula Dracula Highland Football League. Highland Football League (Highland League) er en halvprofesjonell fotballiga i Skottland, stiftet i 1893. Den er en av tre ligaer på nivå 5, det høyeste nivået under den skotske fotballigaen og skotsk Premier League. (De to andre er East of Scotland League og South of Scotland League.) Highland League har, som navnet indikerer, klubber fra det skotske høylandet, men også fra Moray og Aberdeenshire. Det finnes ikke noe automatisk opp- og nedrykkssystem mellom disse tre avdelingene og 3. divisjon (nivå 4) i den skotske ligaen, men flere klubber fra Highland League har likevel blitt valgt inn i den skotske ligaen. Klubbene. Bellslea Park, hjemmebane for Fraserburgh FC Alle lagene holder til på eller ved den skotske nordøstkysten, bortsett fra Fort William, som ligger på vestsiden. Serievinner sesongen 2007/08 var Cove Rangers. Da Gretna FC gikk konkurs og måtte trekke seg fra den skotske ligaen sommeren 2008, var Cove Rangers blant fem søkere til den ledige plassen, men ble ikke valgt inn. Norsk Lektorlag. Norsk Lektorlag er en fagforening for lektorer i norsk skole og andre med embetseksamen av høyere grad eller mastergrad. Foreningen ble etablert i 1997 og ble i 2001 medlem av hovedorganisasjonen Akademikerne. Norsk Lektorlag er i vekst og medlemstallet passerte 3 500 i mai 2012. Norsk Lektorlags utdanningspolitiske program har fått bred støtte i mediene i debatten om norsk skole som bl.a. resultatene av PISA 2006 utløste i desember 2007. Foreningen har også fått tilsig av andre akademikere, bl.a. musikere i Oslo Filharmonien. Leder i "Norsk Lektorlag" er Gro Elisabeth Paulsen. Organisasjonen utgir Lektorbladet, tidsskrift for fag, kultur og utdanning Navnestrid. I forbindelse med dannelsen av Norsk Lektorlag i 1997, oppstod det en rettslig konflikt mellom Lærerforbundet og Norsk Lektorlag, da førstnenvte organisasjon hevdet å ha enerett på navnet Norsk Lektorlag. Striden endte med seier for Norsk Lektorlag og Utdanningsforbundet ble dømt til å betale saksomkostninger. Sinding-Larsen. Familien Sinding-Larsen er i slekt med Familien Sinding gjennom Hedvig Fredrikke Sinding (1815–91). Hun giftet seg med brigadelege Ole Peter Larsen (1808–76). Deres sønn var juristen og forfatteren Alfred (Nils Ulrik Alfred) Sinding-Larsen (1839–1911) som laget familienavnet Sinding-Larsen. Sinding-Larsen Alfred Sinding-Larsen. Nils Ulrik Alfred Sinding-Larsen (født 5. juni 1839 i Fredrikstad, død 28. januar 1911 i Kristiania) var formannskapssekretær i Kristiania fra 1875 til 1896, redaksjonssekretær i Morgenbladet fra 1869 til 1911, og militær sakfører og lærer på Krigsskolen. For ettertiden er han mest kjent er for sine bidrag til «Vika-litteraturen», historier og viser fra Vika i Kristiania, skrevet under pseudonymet "Olaves Pedersen" i perioden 1858 til 1873. Et eksempel på en vise som ble godt kjent, er «Gipsgutten». Vika-litteraturen. Vika-litteraturen var en slags urban variant av den heimstaddiktinga som fantes på landsbygda. Men mens en del av bygdedikterne hadde klare skjønnlitterære mål, var historiene og visene fra Vika ren underholdning. De var karikaturer av et miljø preget av de sterke dråper, men skrevet i sympati med folket der. Blant forfatterene av Vika-litteratur var Theodor Løvstad i vittighetsbladet "Vikingen" og Alfred Sinding-Larsen Krigsskoleutdannede offiserers landsforening. Krigsskoleutdannede offiserers landsforening (KOL) ble stiftet i 1909 og er den eldste fagforeningen for norske offiserer. Foreningen er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. Foreningen organiserer offiserer og sivile med høyere utdannelse i Forsvaret. Foreningens sekretariat holder til i Oslo, og ledes til daglig av et generalsekretariat. Krigsskoleutdannede offiserers landsforening utgir fagtidsskriftet Vårt Vern. Leder for foreningen er oberstløytnant Knut Bremerthun. Foreningen hadde 1037 medlemmer per 1.1.2008. Fylkesvei 215. Fylkesvei 215 (Fv215) går mellom Rena i Åmot og Jordet i Trysil. Veiens lengde er 62,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 219. Fylkesvei 219 (Fv219) går mellom Atna og Enden i Stor-Elvdal. Veiens lengde er 39,4 km. Strekningen Enden – Sollia kirke utgjør sammen med strekningen Muen – Folldal på "Nasjonal turistveg Rondane". Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Troodon. "Troodon" var en rovdinosaur som levde for rundt 75 mill. år siden. Den var omtrent like stor som et menneske. Blant de dinosaurene vi kjenner til hadde "Troodon" størst hjerne i forhold til kroppen, den blir derfor sett på som den «smarteste» av dinosaurene. Panmunjom. Panmunjom i 1953 på stedet det våpenhvileavtalen som gav en slutt på Koreakrigen ble fremforhandlet (landsbyen lengst til venstre før svingen). Panmunjom (Hangul: 판문점, Hanja: 板門店, McCune-Reischauer: P'anmunjŏm, revidert romanisering: Panmunjeom) er en landsby som ligger på "de facto"-grensen mellom Nord og Sør-Korea. I 1953 ble våpenhvileavtalen som gjorde en slutt på Koreakrigen signert her. Bygningen der avtalen ble signert står fremdeles hvor den ble bygd, like nord for grenselinja som går midt i den demilitariserte sonen. Grensen er ansett som en av de siste rester som følge av den kalde krigen. Samtaler mellom nord- og sørkoreanske myndigheter foregår i de lyseblå bygningene som er plassert i Panmunjom. Lokalisering. Landsbyen ligger 48 kilometer nordvest for den sørkoreanske hovedstaden Seoul og 10 kilometer øst for den nordkoreanske byen Kaesong og var åsted for møtene til den militære våpenhvilekommisjonen de siste årene av Koreakrigen. Panmunjom sett fra Sør-Korea mot Nord-Korea. Panmunjom sett fra Nord-Korea mot Sør-Korea, mens en turistgruppe er på besøk. De første møtene ble først avholdt i telt på den sørlige siden av veien mellom Kaesong og Seoul på vestbredden av elva Sa'cheon. Landsbyen, som bestod av under ti små hytter, lå på den nordkoreanske siden av veien. Bygningen ble konstruert av begge sider i løpet av 48 timer. Nord-Korea bidro med arbeidskraft og noe vareleveranser, FN-kommandoen bidro med vareleveranser, generatorer og lys, noe som gjorde det mulig også å arbeide om natta. De ledende delegatene fra hver side brukte 10 minutter på å signere de 18 kopiene av avtalens to deler på tre språk. Etter at våpenhvileavtalen var signert, ble det i september 1953 igangsatt arbeid med å etablere et permanent møtested vel en kilometer øst for landsbyen. Området ble hetende Joint Security Area (JSA = felles sikkerhetsområde), og det er der alle møtene mellom Nord-Korea og FN-kommandoen eller Sør-Korea har foregått siden. JSA blir ofte kalt for Panmunjom, noe som altså ikke er korrekt. Etter krigen ble alle sivile flyttet fra den demilitariserte sonen med unntak av to landsbyer, en på hver siden av grensen. Landsbyen Panmunjom forfalt sakte men sikkert og er i dag helt borte. Bygningen som ble benyttet for å signere våpenhvileavtalen er senere døpt til Fredsmuseet av Nord-Korea. Bakgrunn. De lille landsbyen Panmunjom var åsted for forhandlingene som førte til at Koreakrigen stanset. Representanter fra FN-kommandoen møtte nordkoreanske og kinesiske representanter fra 1951 til 1953. Samtalene dro ut over flere måneder ettersom partene var uenige om både militære grenser og hvordan krigsfangene skulle behandles, og det var særlig løsningen på det siste spørsmålet som tok tid. Soldater under FN-kommando som ble tatt til fange av Nord-Korea ble i stor utstrekning mishandlet og utsatt for hjernevasking. For Nord-Korea og Kina var problemet annerledes. Over en tredel av av krigsfangene som FN-kommandoen hadde tatt til fange og et større antall kinesere ville ikke bli sendt tilbake til sine hjemland. Sør-Korea stod dessuten absolut på at Korea skulle gjenforenes. 8. juni 1953 ble krigsfangeproblemet løst. De fangene som nektet å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland ble gitt anledning til å leve under nøytral overvåking i tre måneder. Så skulle de som fremdeles nektet å bli sendt tilbake bli satt fri. Den endelige avtalen ble signert 27. juli 1953. USA, Kina og Nord-Korea kom til enighet om en våpenhvile som satte en stopper for kamphandlingene, men Sør-Korea nektet å signere. Avtalen sa blant annet at det skulle opprettes en fire kilometer bred demilitarisert sone over den koreanske halvøy, som mer eller mindre fulgte den 38. breddegrad. Tropper og våpen skulle fjernes fra området, som hadde blitt svært befestet mot slutten av krigen. Ettersom Sør-Korea nektet å signere avtalen, er de to koreanske nasjonene fremdeles, teknisk sett, i krig. USA har hatt soldater stasjonert i Sør-Korea siden andre verdenskrig. I november 2004 startet tilbaketrekningen av vel en tredel av styrken. Samtidig ble de amerikanske soldatenes hovedkvarter i Panmunjom lagt ned, og amerikanske soldaters patruljering langs grensa mor Nord-Korea, avsluttet. Hendelser. Panmunjom er i sentrum av et av verdens militært og politisk sett mest spente områder. Stedet har vært åsted for flere hendelser som har avstedkommet internasjonal oppmerksomhet Vaktposten som skal få bedre utsikt ligger like ved Bridge of No Return, som fikk sitt navn da frigitte nordkoreanske krigsfanger som ville dra tilbake til Nord-Korea måtte gå over denne brua for å komme hjem. Grensen mellom de to koreanske nasjonene ligger halvveis utpå brua. De nordkoreanske soldatene hadde gjort flere forsøk tidligere på ta til fange personell under FN-kommandoen og over på nordkoreansk side. Kampene som så fulgte involverte 30 nordkoreanske soldater og 14 soldater tilhørende FN-kommandoen. Bonifas og Barrettble drept av nordkoreanske soldater som brukte økser og kniver som de flyktende sørkoreanerne slapp fra seg. Årets Bilde. Årets Bilde er en utmerkelse som tildeles av Pressefotografenes Klubb (PK) hvert år. Fotokonkurransen skal fremme det journalistiske bildet. Bare medlemmer kan delta, unntatt i kategorien Video. Resultatet av tevlinga har de siste årene blitt presentert i bokform. I forbindelse med PKs 75-årsjubileum ble det i Årets Bilde-bok for 2007/2008 presentert en oversikt over tidligere vinnerbilder. Oliver Lake. Oliver Lake (født 14. september 1942) er en amerikansk altsaksofonist og komponist. Han var en av grunnleggerne av BAG (Black Artists' Group) i St Louis, medlem av World Saxophone Quartet, og leder for multi-kunst og non-profit organisasjonen Passin' Thru. Pressefotografenes Klubb. Pressefotografenes Klubb (PK) er en interesseorganisasjon for ca 500 norske pressefotografer. Hvert år arrangerer PK konkurransen Årets Bilde. PK deler hvert år ut prisenSnill Gutt eller Snill Pike, som går til en fremstående person i det offentlige liv som har vist stor evne til å samarbeide godt med pressen. Kronprinsen er blant de som har mottatt denne. PK er også en del av Nordisk Pressefotograf-forbund. Leder for PK er Terje Bringedal, VG (2010) New Zealands herrelandslag i rugby union. Newzealandske rugbyspillere under haka før en landskamp. All Blacks ("de helsvarte") er navnet på New Zealands herrelandslag i rugby union. Navnet kommer fra det originale draktsettet laget spilte med: svarte skjorter, shortser og strømper. Rugby union er nasjonalidretten på New Zealand, og All Blacks har positiv statistikk mot alle land de har spilt mot. De vant verdensmesterskapet i rugby union i 1987 og 2011, har vunnet Tri Nations-turneringen ni av 13 ganger. Kampene mot Sør-Afrika i 1976 og 1981 var ytterst kontroversielle, da Sør-Afrika var under en internasjonal idrettsboikott under apartheidstyret i landet. 26 afrikanske land nektet å delta i sommer-OL 1976 grunnet New Zealands besøk til Sør-Afrika. Foran hver kamp fremfører spillerne haka – en maorisk krigsdans. Hikke. Hikke (Latin: "singultus") er en spasmisk kontraksjon i diafragma, gjerne flere ganger i minuttet. På medisinsk terminologi kalles dette "synkron diafragmatisk vibrasjon", forkortet SDF (synchronous diaphramatic flutter). På lekspråk vil dette si at en plutselig luftstrøm inn i lungene fører til at epiglottis lukkes og du får et "hikk" som tegn på at luftstrømmen stopper opp. Det finnes to typer hikke: Kortvarig og langvarig. Kortvarig hikke er vanligst og varer normalt i noen til flere minutter. Den kan ofte utløses i spesifikke situasjoner som ved inntak av kaldt drikke, varm eller sterk mat, alkohol, ved rask spising, raping, kraftig latter eller hosting (fordi hikstingen får luft til å entre magesekken), noen situasjoner hvor en røyker og du får en unormal inhalering av tobakksrøyk, eller press på mellomgulvsnerven eller andre anatomiske strukturer. Langvarig hikke kan vare i flere dager og kan være et tegn på alvorlig sykdom, blant annet hjernesykdommer, forstyrrelser i elektrolyttbalansen eller strupekreft. Den må derfor undersøkes av lege, slik at man eventuelt kan finne årsaken og får satt i gang behandling. Hikken kan dempes ved hjelp av medikamenter. American Cancer Society rapporterer at 30 % av pasienter som gjennomgår kjemoterapi har hikke som en bivirkning av behandlingen. Den kortvarige hikken går over av seg selv, men det finnes en rekke kjerringråd. Blant de vanligste er det å stå fremoverbøyd og drikke et glass vann fra glassets borterste kant. Å bli skremt eller å holde pusten, eventuelt mens man drikker noe sies også å fungere. Det skal også fungere å konsentrere seg hardt om et eller annet eller å lukke ørene ved å presse med en finger på hvert øre samtidig som man svelger en munnfull vann (litt av gangen, ca. 10-20 ganger). Auld Lang Syne. "Auld Lang Syne" (Eng: times gone by) er en av de mest kjente sanger i engelsktalende land. Melodien er en skotsk ballade og teksten av Robert Burns og "Auld Lang Syne" regnes som Skottlands nasjonalhymne. Det er en fast sedvane i Storbritannia og blant briter at sangen synges hver nyttåraften ved inngangen til det nye år. Den er omdiktet til nynorsk av Hartvig Kiran, «My Christmas Prayer». Kreditert Lyn Duddy og Jerry Bresler spilte Bobby Vinton sangen inn med ny tekst. Den ble utgitt på LP-platen "A Very Merry Christmas" i 1964. Verdensmesterskapet i rugby union 2003. Verdensmesterskapet i rugby union 2003 var det femte VM i rugby union, og ble vunnet av England. Mesterskapet ble arrangert i Australia i oktober og november, og det var tjue lag som deltok, fordelt på fire grupper. De to beste fra hver gruppe gikk videre til kvartfinalen. Finalen ble spilt mellom Australia og England, på Sydneys olympiske stadion foran 80 000 tilskuere. Ett minutt før slutt, da England ledet 14-11, fikk Australia straffespark, og det ble 14-14 og ekstraomganger. Turneringens store spiller, Englands Jonny Wilkinson, satte inn et straffespark 20 sekunder før siste ekstraomgangen var ferdig, og England vant 20-17. Eksterne lenker. Rugby Hartvig Kiran. Hartvig Kiran (født 3. november 1911, død 15. august 1978) var en norsk lyriker og kringkastingsmann. Han vokste opp i Sorenskriver Bulls gate 56 i Ålesund. Etter artium i Ålesund 1931 studerte han filologi og etter embetseksamen ble han ansatt som nynorsk hallomann i NRK. Om morgenen 9. april 1940 satt han alene i nyhetsredaksjonen. Han forsøkte å få generalstaben til å sende ut mobiliseringsordre gjennom radio. Da han ikke fikk noen respons, sendte han ut Kohts feilaktige uttalelse til NTB om mobilisering. Dermed kom mange av landets vernepliktige til å oppfatte seg som mobilisert selv om regjeringa hadde vedtatt mobilisering først 12. april. I april 1941 ble han med en skøyte over til Storbritannia og ble med i gruppa i BBC som sendte til Norge. Etter krigen fortsatte han i NRK og i 1958 ble han leder av opplysningsavdeling. Han ble provosert av aksjonen mot samnorsk og ble valgt til formann i Noregs mållag i 1957. Kiran oversatte utenlandsk lyrikk og teaterstykker som Hamlet, Macbeth, Annie Get Your Gun, Oh! What a Lovely War ("Ai, ai ai for ein artig krig"), Spelemann på taket ("Fiddler On The Roof") og The King and I. Fra 1973 var han formann i Norsk kulturråd. Hartvig Kiran var gift med oversetterten Anna-Karin Kiran, og far til NRK-medarbeideren Yngvil Kiran og skuespilleren Stein Kiran. Ålesund Kammerensemble hadde fra 1983 suksess med en forestilling og plate basert på Kirans viser kalt "Historia om Ola Skutvik & Mariann". Geithus. Geithus er et sted i Modum kommune i Buskerud. Stedet har vokst sammen med Åmot, og de utgjør tettstedet Geithus. Historie. Bygda har med sin beliggenhet langs Drammenselva gode forutsetninger for industri, noe en har visst å utnytte. Treforedlingsindustrien har stått særlig sterkt, men også andre typer industri har eksistert og finnes fremdeles på Geithus. Industriarbeiderklassen har også vært med på å farge Modum kommune rød gjennom mange år. Både Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti stod sterkt her da arbeiderbevegelsen var på sitt sterkeste i Norge. Infrastruktur. Passasjertrafikken på Geithus stasjon opphørte i 2004. Drifta var ikke lenger lønnsom, mente NSB, og til tross for stor lokal motstand stopper ikke lenger tog til Drammen og Oslo på Geithus. I stedet har TIMEkspressen oppretta direktebuss fra Oslo til Vikersund og Hønefoss fra høsten 2005. Riksvei 35 går også gjennom bygda. Idrett. Fotballaget til Geithus IL kan regnes for å være Buskeruds tredje beste fotballag gjennom tidene. Grunnlaget for dette er lagets opptreden i Hovedserien (som den gang var landets øverste divisjon) i 1953. Dette gjør klubben til den eneste i Buskerud fotballkrets som kan skilte med opptreden i landets øverste serie bortsett fra Strømsgodset og Mjøndalen IF. Av store spillere på dette laget kan særlig trekkes fram Einar Larsen som trente Strømsgodset til dobbeltmesterskap i 1970 etter sjøl å ha tjenestegjort på Geithus' midtbane i en mannsalder. Enda bedre til å spille fotball var kanskje broren Hilmar Larsen. Han var en av de mange sliterne som stilte opp for klubben et helt liv og er et kapittel for seg i Geithus' historie. Det er heller ingen hemmelighet at han var en nyttig diskusjonspartner for broren sin da sistnevnte opplevde stor suksess som trener. Også Per Myrmel, som tok sølv med Mjøndalen i 1976 skulle seinere komme innom Geithus som spillende trener. På tidlig 80-tall skulle klubben få oppmerksomhet utafor distriktet; klubben kom til 1.runde i Norgesmesterskapet flere ganger. Blant annet møtte laget regjerende seriemester Vålerenga i 1.runde i 1982 (0-5). Den mest kjente geithusing er kanskje fotballspilleren Tom Gulbrandsen. Til 100-årsjubileet i 1992 fikk Geithus IL æren av å arrangere EM-kvalifiseringskampen for kvinner mellom Norge og Sveits på hjemmebanen Rolighetsmoen. Norge hadde vunnet 10-0 i Sveits høsten før og de fleste gikk ut fra at Norge skulle få lett match. Det gjorde de også, og vant 6-0, men kampen er nok mest huska for at Gunn Nyborg spilte sin 105.landskamp og dermed gikk forbi Thorbjørn Svenssen som den med flest fotballandskamper for Norge. Kunstisbanen på Furumo arrangerte junior-EM på skøyter i 1986 og Geithus Idrettslag har hatt mange kjente skøyteløpere blant medlemmene sine, for eksempel Edel Therese Høiseth, Rune Stordal og tvillingene Odd og Reidar Borgersen. Han Solo. Han Solo er en rollekarakter som opptrer i de tre første produksjonene av spillefilm-serien Star Wars, spilt av Harrison Ford. Han Solo blir også gift med Prinsesse Leia Organa, datteren til Anakin Skywalker og Padmé Amidala Skywalker og tvillingsøsteren til Luke Skywalker. De har barna Anakin Solo, Jacen Solo og Jaina Solo. Før han og Luke møttes var han smugler på skipet «The millenium Falcon», blant annet for galaksens storgangster fra Tatooine, Jabba the Hutt. Han fikk hjelp der av den ikke helt ukjente Chewbacca (Chewie). I Star Wars bøkene får vi vite at Han Solo vokste opp på planeten Corellia. De første årene av hans liv der, er ukjent for ham selv. De tidligste minnene er den dagen da han blir plukket opp av Garris Shrike, som tok ham med "hjem" til romskipet Trader's Luck. Han ble funnet alene, liksom ensom og forlatt et sted på planeten. Han er vel et sted omkring 5 – 6 år. Garris Shrike var kaptein for skipet, og fungerte som en slags bandeleder for skipet og dets besetning. Han Solo blir oppdratt og opplært på Traders Luck til å fungere som en lommetyv. I filmene. I møtes Han Solo, Obi-Wan Kenobi og Luke. Luke og Obi-Wan er på vei fra Tatooine til Alderaan for å hjelpe prinsesse Leia som er fanget av imperiet i dødsstjernen. Han Solo har en stor gjeld til Jabba og derfor godtar han å frakte dem, men de betaler dyrt. I mellomtiden har imperiet ødelagt planeten Alderaan med dødsstrålen fra Dødsstjernen. Han Solo, Luke, Obi-Wan, Chewbacca, C-3PO og R2-D2 blir fanget av en trekkstråle og tatt med inn i dødsstjernen de også. De drar for å redde Leia. Obi-Wan blir drept av den onde Darth Vader, men de andre klarer å befri Leia og stikke av i "The millenium Falcon". I begynnelsen av oppholder Han Solo seg på opprørernes base på isplaneten Hoth. Han redder sin venn Luke fra å fryse hjel da det var snøstorm. Uheldigvis blir basen ødelagt av imperiet og de overlevende flyktet. Han Solo, Leia, Chewbacca, C-3PO og R2-D2 drar avgårde i Falcon. Uheldigvis blir de oppdaget av imperiets stjernekryssere. Ombord på Falcon kysser Han Solo og Leia for første gang. Skipet blir lettere skadet av imperiet og de lander på planeten Bespin for å få reparert skadene. Jabba setter ut en stor dusør til den som greier å skaffe Han Solo i live. Solo skylder Jabba mye penger som han ikke greier å betale. Uheldigvis ventet den onde Darth Vader på dem på Bespin. Han Solo blir frosset ned i karbonitt og dusørjegeren Boba Fett frakter han til Jabba. I begynnelsen av er Han Solo nedfrosset i karbonitt og oppholder seg i palasset til Jabba på Tatooine. Leia kommer og befrir han, men hun blir selv fanget. Luke, Lando Calrissian og Chewbacca kommer for å redde dem, men planen til Luke går i vasken og han blir kastet ned til det store monsteret Rancor. Luke klarer å drepe monsteret, men Jabba insisterer på å drepe han og vennene hans. De blir nesten kastet ned til den kjøttetende planten Sarlacc, men de klarer å sprenge Jabbas palass og flykte. Han Solo dreper Boba Fett ved å stikke en jernstang inn i rakettryggsekken hans så han lander i gapet på Sarlacc. Alle, bortsett fra Luke, drar til opprørernes romflåte der de planlegger et angrep mot den andre dødsstjernen. Han Solo, Leia, Chewbacca, C-3PO og R2-D2 drar ned til planeten Endor der skjoldet til dødsstjernen står. Med gode hjelp fra ewokene klarer opprørerne å sprenge skjoldet og dødsstjernen blir også ødelagt. Han Solo og Leia blir kjærester og ikke lenge etter gifter de seg. Den lengste reisen. "Den lengste reisen" er et eventyrspill fra norske Funcom som kom ut sent i 1999. Spillet ble skrevet av Ragnar Tørnquist. Spillet har mottatt flere gode anmeldelser. Spillet ble utgitt på syv språk: norsk (med bla. stemmene til Synnøve Svabø, Finn Schau og Lasse Kolstad), engelsk, fransk, nederlandsk, svensk, polsk og spansk. Det ble også utgitt i Tsjekkia og Italia, men på engelsk. Oppfølgeren Drømmefall kom i mai 2006. Handling. Vi møter 18 år gamle studenten April Ryan, som har startet på kunstskole i bydelen Venice i millionbyen Newport. Mysteriet begynner da Aprils drømmer blir mer og mer levende. En dag møter hun den mystiske mannen Cortez. Han forteller henne hvorfor hun har disse drømmene og meningen bak dem. April finner ut at hennes verden ikke er den eneste. Det er i virkeligheten to verdener, Stark og Arkadia, som holder til i parallelle dimensjoner. Det viser seg at April er en Skifter, det vil si at hun kan transportere seg mellom verdene. I tusener av år har Balansen sørget for likevekt i kosmos, og sikret harmoni mellom tvillingverdenene. Men nå er Balansen mellom disse verdenene er truet, og kaos med å ødelegge Balansen. Det er opp til April å redde universet fra totalt kaos. Anmeldelse. Den lengste reisen har jevnt over fått gode anmeldelser av utenlandsk presse. Spillet har en Metascore på 91/100. Nettsiden Gamespot ga spillet karakteren 9,3/10, og trakk frem spillets historie og stemning som de fremste kvalitetene ved spillet. Portering. Under dataspillmessen Gamescon i 2011 avslørte Ragnar Tørnquist at Funcom holder på å utvikle en versjon til iPhone-plattformen. Risør Undervannspostkontor. Risør Undervannsposkontor er et postkontor på fire meters dyp utenfor Dampskipsbrygga i Risør, etablert etter idé av Risør undervannsklubb. Undervannspostkontoret ble startet 4. juni 2004 og drives i sommersesongen. Publikum kan legge post eller kort som de ønsker å få stemplet i en postkasse på Dampskipsbrygga, like ved akvariet. To til tre ganger i uken (som oftest onsdag og lørdag) ifører postbetjenten seg dykkerutstyr og tar med posten i en vanntett beholder ned i et spesialbygd postkontor. Der blir posten stemplet, og deretter returnert til land og sendt som normal post til adressaten. Postkontoret er bygd i glassfiber, og er fylt med luft, slik at posten holder seg tørr etter dykkerklokke-prinsippet. Hele enheten er festet i en fem tonn moring. Referanser til postkontoret finnes også i norsk katalog over lokalpost laget av Magne Josefson. Undervannspostmester fra 2004 til 2011 var Håkon Sandvik, fra 2012 er det Tore Bjørn Hovde som har vervet. Sendinger. Pr. 6. august 2012 var det sendt totalt 10835 brev og kort gjennom postkontoret. Provinsen Brescia. Provinsen Brescia (it. "Provincia di Brescia") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Brescia er provinsens hovedstad. Med 1 108 776 innbyggere ved folketellingen i 2001 er det en av italias folkerikeste. Convair F-106 Delta Dart. Convair F-106A Delta Dart var et amerikansk avskjæringsjagerfly fra Convair utviklet for det amerikanske luftforsvaret (USAF) på midten av 1950-tallet. Flyet ble konstruert som den «ypperste avskjæringsjageren», og er den siste dedikerte avskjæringsjageren i USA til dags dato. Flyet var i tjeneste i forskjellige avdelinger helt til 1988. Historie og utvikling. F-106 dukket opp etter USAFs «ultimate avskjæringsjager-program» midt på 1950-tallet. F-102 Delta Dagger var egentlig tiltenkt denne rollen, men dets vanskelige utvikling gjorde at F-102A bare tjenestegjorde som en midlertidig flytype inntil det endelige designet av den nye modellen F-102B. Det amerikanske luftforsvaret bestilte 1 000 F-102B i november 1955. Den nye modellen viste seg å være et totalt nytt design og fikk derfor 17. juni 1956 den nye benevnelsen F-106. De første testflyvningene som begynte på slutten av 1956 og begynnelsen av 1957 var en skuffelse, med ytelse langt under forventet. USAF var nære å ta en avgjørelse om å avslutte programmet, men la likevel inn en ordre på 350 F-106, mot de tiltenkte 1 000. Etter noen små justeringer i designet ble F-106A og F-106B (toseters treningsversjon) levert til 15 jagerflyskvadroner fra oktober 1959. I desember 1959 satte Major Joseph W. Rogers verdensrekord med 2 455 km/t mens han fløy en Delta Dart på 40 500 fot, eller 12 300 m. F-106 var utstyrt med Hughes MA-1 integrerte ildledningssystem, som var tilkoblet et halvautomatisk bakkekontrollnettverk, noe som gjorde det mulig å styre flyet fra mannskap på bakken. Det var bevæpnet med fire Hughes AIM-4 Falcon luft-til-luft missiler, som var plassert i interne våpenrom under flykroppen, sammen med en enkelt AIR-2 kjernefysisk rakett, som var ment for å skytes mot fiendtlige bombeflyformasjoner. MA-1 systemet viste seg å være ekstremt besværlig og ble oppgradert mer enn 60 ganger i løpet av tjenestetiden. Convair F-106A (front) og F-106B (bak) Flyet tjenestegjorde for det amerikanske flyvåpenet i USA, Alaska, Island og Canada. Det hadde også korte perioder i Tyskland og Sør-Korea. Selv om det ble overveiet brukt i Vietnamkrigen så ble det ikke satt inn i strid, og det ble heller ikke eksportert til andre land. Flytypen var veldig populær blant egne piloter etter at barndomssykdommene ble fjernet, og hadde eksepsjonell ytelse. Testing med luft-til-luftkamper viste at Delta Dart hadde merkbar lik ytelse som F-4 Phantom II i luftkamp, med samme høydeytelser og overlegen akselerasjon, selv om piloter er enige om at Phantom hadde bedre radar og bevæpning. F-106 ble oppgradert progressivt i tjeneste, med forbedret elektronikk – et infrarødt søke- og sporesystem, bedre instrumenter og nye elementer, slik som utstyr til påfyll av drivstoff i luften og krok for nødlandinger. Noen F-106A ble oppgradert i Prosjekt Skarpskytter i 1972, og ble påmontert et nytt cockpitvindu uten metallbåndene på toppen, noe som utvidet pilotens synsfelt betraktelig. De fikk også et optisk våpensikte og mulighet for en enkel 20 mm M61 Vulcan-gatlingkanon, med 650 runder ammunisjon plassert i det interne våpenrommet, som erstatning for AIR-2. Flytypen F-15 begynte å erstatte F-106 i 1972 og flere av disse ble overført til enheter i nasjonalgarden hvor de ble værende til de ble utfaset i 1988. Flere F-106 ble konvertert til droner i 1986 under benevnelsen QF-106A, og ble brukt som målskiver. De siste flyene ble ødelagt i januar 1998, mens NASA sikret noen til testbruk. F-106s offisielle populære navn, «Delta Dart», ble aldri brukt i vanlig dagligtale, men fikk istedet kallenavnet «Six». Spesifikasjoner. Diagram av F-106 Delta Dart London Heathrow lufthavn. Heathrow lufthavn (IATA: LHR, ICAO: EGLL), oftest omtalt kun som Heathrow, er Londons største lufthavn, og den travleste lufthavna i Storbritannia. Den ligger i Hillingdon, som er Londons vestligste bydel. På verdensbasis er Heathrow den tredje travleste i totalt antall passasjerer, men på grunn av det store antallet mellomlandinger har den det høyeste antall internasjonale passasjerforflytninger. I Europeisk sammenheng var Heathrow i 2004 verdensdelens travleste lufthavn i antall passasjerer, og tredje travlest i antall fly som lettet og landet. Historie. Heathrow ble grunnlagt i 1930-årene som "Great Western Aerodrome" på en eiendom kjøpt inn fra sognepresten i Harmondsworth. Den var da en privat flystripe eid av Fairey Aviation, og ble mest brukt til testflyvninger. Den fikk noe senere navn etter den lille landsbyen Heathrow, som ble fullstendig fjernet for å gi plass til en større lufthavn. Den opprinnelige flyplassen lå omtrent der terminal 3 ligger i dag. Den hadde ingen kommersiell trafikk, og Croydon Airport fortsatte en tid å være Londons hovedflyplass. I 1944 ble Heathrow tatt over av Luftfartsministeriet. Harold Balfour, som var underminister for luftfart 1938–1944 skrev i 1973 i sin selvbiografi "Wings over Europe" at han bevisst hadde villedet regjeringskomitéen om at oppkjøpet var nødvendig for at Heathrow skulle kunne tas i bruk som base for bombefly. Hans egentlige plan var å ta den i bruk til sivil luftfart, og ved å bruke en nødrekvisisjon i krigstid kunne oppkjøpet gjøres billig og enkelt. Royal Air Force brukte den aldri, og 1. januar 1946 ble kontrollen overlatt til ministeriet for sivil luftfart. Den første sivile flyvningen fant sted samme dag og gikk til Buenos Aires med mellomlanding for tanking av drivstoff i Lisboa. 31. mai 1946 ble Heathrow lufthavn åpnet fullt ut for sivil trafikk. Innen 1947 var tre rullebaner på plass, og flere var under bygging. De gamle banene var bygget for propellfly, og de var derfor korte. De gikk også på kryss og tvers av hverandre, slik at man kunne lande og lette uansett vindforhold. Den første betongblokken i en moderne rullebane ble lagt av dronning Elizabeth II i 1953. To år senere åpnet hun den første terminalbygningen, som nå er terminal 2. Dagens terminal 3 ble tatt i bruk kort tid etter. Plasseringen av disse, midt på området, har senere gjort det vanskelig å utvide. Grunnen til at man la dem slik var at man ikke regnet med noe særlig behov for parkeringsplasser, ettersom de som hadde råd til å fly også hadde sjåfører. I 1977 ble Londons undergrunnsbane utvidet til Heathrow. Dermed ble det mulig å kjøre med Piccadilly-linjen til London sentrum på litt under en time. Terminal 4 ble bygget et stykke unna de tre eldre, sør for den sørlige rullebanen. Den åpnet i 1986, og ble basen til det da nylig privatiserte British Airways. I 1987 ble British Airport Authority også privatisert, og det nye selskapet BAA plc tok over driften av syv lufthavner, inkludert Heathrow. Terrorisme. I 1994 ble Heathrow over en periode på seks dager rammet av terrorangrep tre ganger. 8. mars, 10. mars og 13. mars avfyrte Det provisoriske IRA 12 improviserte morterbomber mot flyplassen. De direkte skadene var små, og ingen mennesker eller fly ble skadet, men de økonomiske konsekvensene av at trafikken ble stoppet var enorme. Mange ble særlig skremt av at dronningen hadde blitt flydd til Heathrow av RAF nettopp den 10. mars, og dermed var ubehagelig nær angrepet. I februar 2003 ble enheter fra den britiske hæren utplassert på Heathrow sammen med 1 000 ekstra polititjenestemenn på grunn av etterretningsrapporter om at Al-Qaida hadde planer om å avfyre bakke-til-luftraketter mot britiske eller amerikanske fly. Flyulykker forbundet med Heathrow. Den 8. april 1968 tok en motor fyr på BOACs Boeing 707 G-ARWE til Australia via Singapore rett etter at flyet hadde lettet. Motoren falt av og havnet i Queen Mother-reservoaret i Dachet, og vingen tok fyr. Flyet landet med en brennende vinge, og brannen kom helt ut av kontroll på bakken. Fire passasjerer og en flyvertinne omkom, mens 122 overlevde. Den 18. juni 1972 krasjet British European Airways flight BE548 til Brussel, en Hawker Siddeley Trident-1C, omkring to og et halvt minutt etter å ha lettet. Det falt ned på et jorde nær Staines. Alle 109 passasjerer og ni mannskapsmedlemmer omkom i det som ble kjent som Stainesulykken. Den 23. juni 1985 eksploderte Air India flight 182 på ruten Montreal-London-Delhi-Mumbai i luften over Atlanterhavet vest for Irland. Alle om bord omkom. Den 21. desember 1988 ble Pan Am flight 103 på ruten Frankfurt-London-New York-Detroit sprengt av en terrorbombe over Lockerbie i det sørlige Skottland. Alle om bord og flere mennesker på bakken omkom. Terminal 2. American Airlines Boeing 777 under landing på Heathrow Terminal 3. Departures area in Terminal 3 Terminal 5. Planer om konstruksjon av en ny terminal ble godkjent av transportdepartementet i 2001, og terminalen er planlagt åpnet 27. mars 2008. Den vil bli benyttet utelukkende av British Airways, som flytter alle sine flyavganger fra terminalene 1 og 4, med unntak av ruter til Australia, Italia og Spania. Terminalen vil få sin egen jernbane- og undergrunnsstasjon. Adkomst. Heathrow lufthavn betjenes av et stort utvalg rutegående trafikk. I tillegg til langdistanse-, lokal- og ekspressbusser, trafikkerer undergrunnsbanens Piccadilly-linje tre stasjoner; "Heathrow Terminals 1, 2, 3", "Heathrow Terminal 4", og "Heathrow Terminal 5". Piccadilly-linjen tar lengre tid en andre togtilbud, men kjører til gjengjeld gjennom noen av de mest populære turistdestinasjonene i det sentrale London, og er langt rimeligere enn de andre tilbudene. Flytogtilbudet Heathrow Express betjener de samme stasjonene, og kjører til Paddington i det sentrale London på 15 minutter. Lokaltogtilbudet Heathrow Connect betjener også flyplassen, og følger den samme ruten inn til London, men stopper ved stasjoner underveis, og har rimeligere billetter. Eksterne lenker. Heathrow Klasse (sosiologi). Klasse eller samfunnsklasse brukes om sosial lagdeling og hierarkiske forskjeller mellom individer eller grupper i samfunn og kulturer. Innenfor samfunnsteorien mener man vanligvis økonomisk baserte klasser, eller sosio-økonomiske klasser. Det kan for eksempel være snakk om over-, middel- og underklassen i et samfunn, eller arbeiderklassen, herskerklassen og så videre. Klasse er et viktig begrep i politiske, sosiale og historiske teorier som betrakter samfunnet som et klassesamfunn, og tolker historien og sivilisasjonen i lys av framvoksende konflikter mellom samfunnsklasser. Konflikt mellom utbyttende og utbyttede, undertrykkende og undertrykte, parasitterende og produktive samfunnsklasser. Mange ideologier er inspirert av klasseteori. Mest kjent er at så vel Pierre-Joseph Proudhon innenfor anarkismen, som også Karl Marx innenfor sosialismen, har tatt til orde for å avskaffe klassesamfunnet. Mindre kjent er det at deres klasseteorier har sitt opphav i de liberalistiske klasseteorier som oppstod på slutten av 1700-tallet i Frankrike. Klassisk liberalistisk klasseteori. Klasseteoriene har sitt opphav i de liberalistiske klasseteorier som oppstod på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, hos tenkere som "Jean-Baptiste Say" (1767–1832), "Charles Comte" (1782–1838) og Charles Dunoyer (1786–1862), og som senere ble videreført av liberalister som "James Mill" og "Herbert Spencer". Viktigere enn selve det berømte sitatet i denne sammenhengen er at Sieyès, som liberalistene, definerer tredjestanden som de «produktive og nyttige borgere». De blir utbyttet av en herskende og uproduktiv klasse. Grunntanken i den klassiske liberalistiske teorien går tilbake på den gamle bibelske oppfatning om skillet mellom ordets makt og sverdets makt. Sivilisasjonen var en konflikt mellom de mennesker som var forpliktet på å bruke overtalelse og overbevisning, og de mennesker som brukte erobring, våpenmakt og tvang for å fremme sin egennytte, – mellom de produktive klasser og de herskende klasser som levde av å utbytte de produktive klasser. Politiske konflikter, historien og sivilisasjonens fremvekst og utvikling ble analysert som konflikt mellom en krigersk og en arbeidsom-produktiv klasse, eller mellom to motstridende samfunnsformer: På den ene siden «det gamle regimet», slavesamfunnet, og det føydale og militaristiske stendersamfunn – som ifølge liberalistene var basert på erobring og undertvingelse av andre grupper og befolkninger – og på den andre; nye samfunnsformer, basert på produksjon, handel og fredelig og frivillig samhandling mellom likeverdige og samtykkende voksne. Slik var sivilisasjonen en kamp mellom de produktive klasser som gikk fram gjennom flid og arbeid, og de parasittiske samfunnsklasser som man fant i militæret, presteskapet, adelen, kongen, de som med makt hadde erobret seg en overposisjon slik at de kunne leve av den flid og den innsats som de produktive samfunnsklasser stod for. Denne teorien var viktig for mange liberalister. Den kom til uttrykk i Thomas Paines politiske pamfletter under den franske og amerikanske revolusjon mot «det gamle regimet» ("Ancien Régime") og despotiet, i James Mills økonomiske og politiske skrifter, i liberalisters kritikk av den senere framveksten av nyimperialismen og i Herbert Spencers kritikk av den framvoksende «intervensjonistiske» stat, på slutten av 1800-tallet. Senere ble den klassiske liberalistiske klasseteori videreutviklet av tilhengere av Ludwig von Mises (1881–1973), med fremtredende figurer innen den østerrikske skole, som den libertarianske politiske teoretikeren Murray Rothbard (1926–1995), og den anarkokapitalistiske filosofen Hans-Hermann Hoppe. Marxistisk klasseteori. Karl Marx definerte klasse ved den eiendomsrelasjon individer og grupper hadde til det han kalte produksjonsmidlene, eller kapitalen i samfunnet. I det marxistiske bildet befinner vi oss i et kapitalistisk samfunn, der den grunnleggende motsetning går mellom kapitalister (det kapitaleiende borgerskapet) og lønnsarbeiderne (proletariatet). Historien er her en krig mellom de klasser som kontrollererer produksjonen og de som produserer godene og tjenestene i samfunnet. De som kontrollererer produksjonen er kapitaleierne, og de som produserer er arbeiderne. Karl Marx' teori om klassekamp forutsetter hans arbeidsverditeori og teori om utbytting som mest berømt kom til uttrykk i Det kommunistiske partis manifest i 1848. Marxismen modifiserer dermed den klassiske liberalistiske teorien på ett vesentlig punkt. En av de klassene som liberalistene så på som en utbyttet og undertrykt klasse i det gamle regimet, ja som den mest produktive av alle klasser – nemlig foretagere, fabrikkeiere, industrialister – den ble i marxismen forstått som selve den utbyttende, parasitterende og undertrykkende overklassen. Den marxistiske klasseteorien hadde allerede hos Karl Marx brodd mot den imperialistiske politikk som begynte å vokse fram i siste halvdel av 1800-tallet. Hos Lenin blir dette fjernere aspektet hos Marx den sentrale forklaringen på hvorfor den nært forestående revolusjon, som Marx hadde forutsagt i 1848, hadde latt vente på seg. M*A*S*H (TV-serie). M*A*S*H (Mobile Army Surgical Hospital) var en amerikansk TV-serie som ble inspirert av filmen med samme navn. Utgangspunktet for historien er et feltsykehus, stasjonert i Korea under Koreakrigen. Bakgrunn. TV-serien ble sendt i originalversjon på den amerikanske TV-kanalen CBS fra 17. september 1972 til 28. februar 1983 fordelt på 251 episoder, hver en knapp halv time lang. Noen episoder var riktignok en time lang, og siste del var så lang som en spillefilm, to og en halv time. TV-serien sendes fremdeles i reprise over hele verden. I likhet med filmen var TV-serien en komedie, men med et mørkere antikrigsbudskap bak. Mange av seriens hendelser kommer fra fortellinger fra virkelige hendelser fra virkelige M*A*S*H-kirurger som ble intervjuet av produksjonsteamet. Noen mente at serien handlet mer om Vietnamkrigen, som fremdeles var i gang mens serien gikk. Seriens produsenter sa at den handlet generelt om krig. Bak scenen var Larry Gelbart, Gene Reynolds, Burt Metcalfe samt i de seneste sesongene seriens stjerne Alan Alda de mest aktive. I utgangspunktet var TV-serien tenkt som et typisk ensembleshow, men serien ble etter hvert mer og mer sentrert rundt Aldas figur, "Hawkeye", dels også fordi andre sentrale personer i serien forsvant. Alda skrev selv og regisserte noen av de mest emosjonelle og prisvinnende episodene. Serien som gikk i nesten elleve år, endret tonen underveis. I begynnelsen ble de sprø påfunnene vektlagt, men senere ble det fokusert på mer alvorlige emner, foruten den enkelte figurs utvikling. Det komiske innslaget var aldri langt unna. Mot slutten av serien mente en del av seerne at dialogen var blitt utslitt og de komiske innslagene en anelse livløse, men tross det var TV-serien populær blant seerne. Alda og et flertall av hans kolleger ville avslutte serien etter den tiende sesongen, men produksjonsselskapene CBS og 20th Century Fox tilbød en avkortet ellevte sesong og en mulighet til å ha en grand finale. Serien hadde tre spin-offs. Den kortlivede "AfterMASH", der en del av figurene arbeidet sammen på et sykehus etter krigen, den litt mer vellykkede "Trapper John, M.D.", som en domstol senere mente egentlig var en spin-off av den originale filmen, og et usolgt TV-plot til "W*A*L*T*E*R", en serie der Walter «Radar» O'Reilly (spilt av Gary Burghoff) blir politimann. Synopsis. I 1973 skrev en tidligere M*A*S*H-lege et brev til amerikanske "TV Guide", der han slo fast at at de mest tullete vitsene og sprø påfunnene var sannheten selv, inkludert Klingers crossdressing. Den harde realiteten bak en M*A*S*H-avdeling gjorde det nødvendig med noe å le av, skrev han. En annen tidligere soldat i en tilsvarende enhet påpekte senere at menn som kledde seg i kvinneklær neppe ville holde ut så veldig lenge i et slikt miljø. Selv ekte kvinner var stor mangelvare. Gary Burghoff («Radar») var en av de to skuespillerne i "M*A*S*H" som også hadde roller i filmen, og den eneste med hovedrolle som ble med over. Den andre var G. Wood som «General Hammond». «Radar» beholdt sin evne til å høre lyden av helikoptre som kom inn med skadde lenge før noen andre kunne høre noe som helst. Han hadde også en egen evne til å forutsi hva som kom til å skje, og kunne som regel forutsi hvilke ordre som kom, samt å utføre disse i en slik grad at han holdt enhet 4077 gående nesten uten problemer. Burghoff forlot serien i 1979. Istedet for å erstatte han med en ny figur, ble hans rolle overtatt av Jamie Farr som korporal, senere sersjant Klinger. Han lyktes aldri med sine forsøk på å bli sparket ut av hæren. Klingers rolle måtte utvides etter endringen. Hans forsøk på å få avskjed ble tonet ned og han bar nesten ikke kvinneklær lenger. Han fikk til og med en høyere grad, og leiren kalte han «scrounger», som kan bety nesten hva som helst. TV-serien representerte i det hele ganske mange personlighetsforvandlinger over årene. Av alle figurene var det bare Hawkeye, major Houlihan, Klinger og fader Mulcahy som var med i alle elleve årene. Klinger og Mulcahy ble oppgitt som gjestestjerner de første sesongene, og George Morgan som spilte Mulcahy i piloten skulle aldri komme til å spille i serien. McLean Stevenson forlot serien etter tredje sesong og hans figur Henry Blake fikk permisjon og sendt hjem. I den siste scenen i hans siste episode ble det meldt at Blakes fly hadde blitt skutt ned over Japanhavet der han døde. Hele besetningen, med unntak av Alda som skrev scenen, fikk vite handlingen bare minutter før de skulle filme den, der Radar forteller at Blake er død. Fram til da hadde besetningen fått vite at scenen skulle vise at de fikk beskjed om at Blake hadde kommet trygt hjem. Wayne Rogers (John McIntyre) forlot også serien etter tre sesonger, etter uenighet rundt hans figur. Han mente at hans figur ikke var viktig nok, og at alt fokus var på Aldas figur. Rogers har senere nevnt at han ble bedt om å opptre som en moralens vokter i sin fornyede kontrakt, noe han avslo. Den fjerde sesongen var på mange måter et vendepunkt for serien. Den begynte med at Hawkeye ble informert av Radar at Trapper ble avskjediget mens han hadde permisjon. Selve avskjedigelsen av Trapper ble ikke vist. På samme tid ble oberst Sherman T. Potter beordret til enheten som kommanderende offiser, der han erstattet Blake, mens B.J. Hunnicutt ble innkalt som Trappers erstatter. Serien var fremdeles primært en komedie, men gradvis ble mer emosjonelle sider vist. Major Margaret Houlihans (Loretta Swit) rolle fortsatte utviklingen; hun ble mye mer vennlig innstilt overfor Hawkeye og B.J. og forlot Frank. Hun giftet seg senere med en offiser, oberstløytnant Donald Penobscot («I could never love anyone who didn't outrank me»), men det varte ikke særlig lenge. Oppnavnet «Hot Lips» var sjelden brukt for å beskrive henne rundt midtveis i serien. Swit ville forlate serien i åttende sesong og heller satse på andre roller (den mest kjente er rollen som Christine Cagney i detektivserien "Cagney & Lacey"). Produsentene nektet imidlertid å fri henne fra kontrakten. Larry Linville ble stadig mer frustrert over at hans figur ikke utviklet seg, og forlot serien i siste episode av sesong fem der Major Houlihan giftet seg. I første episode i sjette sesong fikk Frank Burns et sammenbrudd, ble sendt hjem og forfremmet. Major Charles Emerson Winchester III (David Ogden Stiers) erstattet Burns og var en pompøs figur svært ulik de andre legene, selv om han hadde et korrekt forhold til dem. I motsetning til Frank brød Winchester seg ikke særlig om hæren. Som den høyt utdannede kirurg han var, respekterte de andre legene ham rent profesjonelt. På den andre siden var han et snobbete medlem av en anerkjent og rik Boston-familie, og det var hans snobbethet som i første rekke skapte konfliktene med de andre figurene. Tross det lot forfatterne Winchesters humane sider skinne igjennom av og til, som for eksempel hans omtanke for en pianospiller som hadde mistet deler av sin høyre hånd, eller når han våket sammen med Hawkeye når Hawkeyes far ble operert tusener av kilometer av borte. «Goodbye, Farewell, and Amen». «Goodbye, Farewell, and Amen» var den siste episoden av "M*A*S*H". Den ble sendt 28. februar 1983, og var to og en halv time lang. Den ble sett av nesten 106 millioner TV-seere i USA, eller 77 prosent av de som så på TV den kvelden. Episoden ble dermed det mest sette TV-program i USA. Den forrige seerrekorden stod såpeserien «Dallas» med den legendariske episoden «Who shot JR?» i 1980. Nedgang. Det har lenge vært et diskusjonstema om når M*A*S*H nådde høyden av sin popularitet, eller om den noen gang har dalt. Noen fans mener serien var brilliant fra start til slutt, eller at brilliansen nådde de seneste sesongene ettersom mer seriøse tema ble toneangivende, særlig når Alan Alda ble mer aktiv i den kreative prosessen. Noen fans påpeker at seriens elleve år på lufta taler sitt eget språk om seriens kvaliteter og suksess. Andre mener dog at serien varte for lenge og ble gradvis dårligere mot slutten der den mistet mye av sin varme og humor. Noen av disse fansene klandrer Alda for å ha tatt kontroll over serien med både egne folk og egne meninger, og at det nettopp var Alda som serieforfatter som medvirket til at serien ble dårligere. Noen fans mener serien falt sammen da Henry Blake og Trapper John forlot serien, andre med Frank Burns og noen med Radar. Et annet klagemål på de senere sesongene var at birolleinnehaverne fikk en mer fremtredende plass. Harry Morgan som framstilte figuren oberst Potter, medgav i et intervju at han følte at sprekkene kom til syne rundt sesong ni og avslørte at sesong ti skulle bli den siste, men at de til slutt bestemte seg for en siste avkortet sesong. Trivia. Slike Bell-helikoptre ble benyttet til evakuering av sårede. Manusfeil. TV-serien "M*A*S*H" er kjent for en rekke feil og anakronismer. Hovedrollene. "I alfabetisk rekkefølge. Årstall viser når figuren opptrådte. De uten årstall deltok så lenge serien varte." Biroller. "Mange figurer ble brukt flere ganger i M*A*S*H. Noen tilhørte staben på sykehuset, mens andre var besøkende. Disse figurene bidro sterkt til å utvikle nærheten til seerne, og var et viktig bidrag til seriens suksess." Nasjonalstadioner for fotball i Europa. Nasjonalstadioner for fotball i Europa (UEFA-landene) Italia, Montenegro, Nederland, Tsjekkia og Tyskland har ikke noe offisielt nasjonalstadion. De fleste landene har nasjonalstadion i hovedstaden. Unntakene er Israel, Kasakhstan, Malta, Polen, San Marino, Skottland, Slovenia, Spania og Tyrkia. Frankrike og Sverige har nasjonalstadion i forsteder til hovedstaden. Færøyene og Moldova har to nasjonalstadioner. Irland har midlertidig nasjonalstadion for fotball (og rugby) på Croke Park mens Lansdowne Road blir ombygd. Croke Park brukes vanligvis til gælisk fotball og hurling. Clubstrophobia. Clubstrophobia er et band som spiller jazza kafémusikk, bigbeat, house, drum&bass og funk. Bakgrunnen til bandet er på Bergens No.1 Klubb Agora, og de har senere spilt på flere av landets festivaler og mindre og større klubber. Medlemmer av gruppen har samarbeidet med Tommy Tee, Baba Nation, Atakama, Subtune, Bobby Hughes Experience, David Farell og Klovner i kamp. Mafia. Mafia er et begrep brukt om kriminelle organisasjoner eller syndikater med semi-formell hierarkisk struktur og klare indre normer, som tar i bruk vold for å opprettholde kontroll over et bestemt territorium og drive illegale virksomheter. Begrepet stammer fra og viste opprinnelig kun til den sicilianske varianten. Mafialignende organisasjoner forbindes ofte med svake stater, og beskrives til dels som et kvasi-statlig fenomen. På grunn av dens forbudte natur er det lite faktisk kunnskap og mange myter knyttet til fenomenet, som ofte sammenblandes med løsere og langt vanligere former for såkalt "organisert kriminalitet". Etymologi. Mafia er i dag en fellesbenevnelse på kriminelle organisasjoner, ofte med utspring i nasjonale eller demografiske grupper. Slike nasjonale grupper kan være av italiensk ('Ndrangheta i Calabria, Camorra i Napoli), siciliansk, russisk, kinesisk (triader), japansk (yakuza) eller annen herkomst. Mafiaens etymologiske opphav er uklart, men fenomenet ble kjent ganske snart etter Giuseppe Garibaldis samling av Italia. Mens «menn av ære» og uinformerte observatører ofte framstilte mafiaen kun som en særegen siciliansk uavhengighets- og æresfølelse, er det særlig etter avsløringene til Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, som ble drept av mafiaen i 1992, klart at organisasjonen har den struktur og indre disiplin som noen av mafiaens kritikere allerede tidlig påsto. Den første kjente bruken av ordet, og den som gjorde betegnelsen populær, var i skuespillet "I mafiusi de la Vicaria". Her er ordet «mafiusi» flertallsform av ordet «mafioso» som på Palermo-dialekten betyr en vakker, selvsikker mann, i dagens norske språkbruk kan det oversettes til «kul». Et engelsk uttrykk for en mann som er medlem i den italiensk-amerikanske mafiaen er a made man. I noen grad har det blitt vanlig å omtale mindre grupperinger som mafia i det øyeblikk de skiller seg ut fra det etablerte samfunn. En slik definisjon tar i liten grad hensyn til at det eksisterer en underliggende organisasjonen og utøvende makt i slike kriminelle organisasjoner. En definisjon som i noen grad brukes er at en slik organisasjon trer inn i nasjonalstatens rolle som utøvende makt innen et større eller mindre geografisk område eller innen en større eller mindre demografisk gruppe. Mafiaen lever av «beskyttelsespenger» (it. "pizzo" fra sic. "pizzu", eg. «nebb»), men også prostitusjon, brennevinssmugling, narkotika, utpressing, korrupsjon har vært inntektskilder. Mafiaens fødsel. Etter samlingen av Italia under Garibaldi, ble det ganske snart klart at det fantes det som ble kalt en «sekt» som organiserte produksjonen på sitruslundene på Sicilia. På grunn av de store investeringene, både i kapital, tid og arbeidskraft, avlingens sårbarhet og også de store profittmulighetene i denne svært lønnsomme produksjonen, var denne formen for forretning særskilt egnet for utpressing. Samtidig motsatte Sicilia seg mye ved innlemmelsen i Italia, f.eks. verneplikten. Grunnlaget for den nye organiserte kriminaliteten på Sicilia var oppløsningen av føydalsamfunnet etter Italias samling uten av dette ble erstattet av statlige myndigheter med troverdighet. Voldsutøvelsen var en videreføring av adelens tidligere voldsutøvelse og absolutte makt innen sine len, slikt sett var det blitt et vakuum med hensyn til makt og voldsutøvelse, da de nye italienske statlige myndigheter ikke klarte å monopolisere disse. Cosa Nostra (it. "«vår sak»") var opprinnelig den betegnelsen mafiaen på Sicilia benyttet på seg selv, men det er først i moderne tid, under Falcones avsløringer, at Cosa Nostra ble anerkjent å eksistere i Italia. Mafiaen under fascismen. Noe av hovedårsaken til at mafiaen kan eksistere, er at det finnes en manglende vilje fra staten til å sikre seg monopolet på voldsutøvelse og dermed på en forventet frykt i det sivile samfunn. Det er én av grunnene til at mafiaen først under fascismen i Italia møtte den motstanden fra statsapparaet som gjorde at mafiaen mistet sitt eksistensgrunnlag. Endel mafiosi utvandret til USA, og utnyttet forbudstiden til å etablere sin virksomhet der. Ifølge myter bisto mafiaen amerikanerne med landgangen i Sicilia i 1942, etter at amerikansk etterretning fikk frigitt «Lucky» Luciano, som var i stand til å opprette kontakt med Corleone-mafiaen. "Capo"en på den tiden, skal ha ledet amerikanernes innrykning. Dette siste er neppe riktig, men at amerikanske gangstere hjalp amerikansk etterretning skal være korrekt. Det er også sannsynlig at mafiaen på Sicilia ønsket amerikanerne velkommen. Mafiaens gjenreisning etter den andre verdenskrig og mafiakrigene. Etter andre verdenskrig utviklet Sicilia seg dramatisk. Fra å være en jordbruksbasert økonomi, ble industri og tjenesteytende næringer stadig viktigere. Dette medførte at mafiaen måtte skaffe seg forbindelser til de italienske kristeligdemokratene, "Democrazia Cristiana", som nærmest kontinuerlig, om ikke alene, styrte Italia i 50 år. Blant annet ble utbyggingen av Palermo (kjent som «plyndringen» av Palermo) en stor inntektskilde. "Kommisjonen" ble opprettet som et styringsorgan samme år (1957) som Joe Bonanno var på Sicilia og ga monopolet for heroinsmugling til USA til sicilianerne. I 1975 var "Kommisjonen" overordnet hele øya. Utover 1970- og 1980-tallet ble antimafiaarbeidet stadig mer militant motarbeidet av Salvatore «Totò» Riina, «sjefenes sjef» (it. "Capo di tutti capi"). Likene av tjenestemenn ble på denne tiden kjent som «strålende lik» (it. "cadaveri eccelenti"). Samtidig klarte Corleone-klanen å skaffe seg kontroll innen mafiaen på Sicilia ved en brutal utrenskningspolitikk. I løpet av to år på 1980-tallet ble 1000 personer drept. Rene hender. Tommaso Buscetta var en av dem som fikk problemer med opptrappingen av volden under Riina. Han valgte til slutt å kutte båndene til mafiaen, og dro til Brasil. Senere ble han Giovanni Falcones viktigste vitne. Det som ble kalt «Buscetta-teoremet», nemlig at det finnes én mafia, var den teorien som Falcone arbeidet etter og forsøkte få mafiosoene tiltalt etter. Det ville gjøre det mulig å tillegge kollektiv skyld til de som var medlemmer av "Kommisjonen". Falcones tid i Palermo var preget av stadige «strålende lik», men hans arbeid førte fram til maxi-rettssaken som startet i 1986 med 474 tiltaler. Årsaken til Falcones gjennombrudd var både vitneforklaringer fra «angrende» (it. "pentiti") som Buscetta, men også organiseringen av påtalemyndighetene under Falcone: Selve det faktum at «Buscetta-teoremet» lå til grunn for Falcones syn på mafiaen, gjenspeilet seg i en måte å behandle mafia-relaterte saker slik at dommerne kollektivt skaffet seg stadig bedre innsikt i mafiaens organisasjon. I 1992 ble etterforskningsdommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino drept av mafiaen. Totò Riina ble arrestert i 1993 og Bernardo «Traktoren» Provenzano overtok som en ny og mer stillferdig leder. «Rene hender» (it. "mani pulite") var betegnelsen på forsøket på en større opprenskning i italiensk korrupsjon. Silvio Berlusconi, som var statsminister i tre perioder i Italia, lanserte seg også som en med rene hender, etter tidligere regjeringers dårlige rykte. "Forza Italia" ble lansert nettopp da "Rene hender" gikk mot sin slutt, i 1994. Det har vært mange beskydninger om forbindelser mellom mafiaen og Berlusconi, men "Ridderen" (it. "Il Cavaliere") er fremdeles ikke dømt for korrupsjon. (Bettino Craxi, statsminister for to regjeringer, fra 1983–87, flyktet til Tunisia i frykt for å bli arrestert på korrupsjonsmistanker. Giulio Andreotti, italiensk statsminister 7 ganger og senator på livstid, har unngått å bli dømt etter flere mafiarelaterte rettssaker.) I 2006 ble Provenzano uventet arrestert i lite skur. Ikke mer enn et par uker tidligere ble det spekulert i italiensk presse i at Provenzano kunne være død, og advokaten hans hevdet nettopp dette. Senere er det blitt hevdet at større områder selv i Palermo sentrum organiserer seg i et forsøk på å nekte betaling av «beskyttelsespenger». Den amerikanske mafiaens sicilianske forbindelse. Om lag 800,000 sicilianere utvandret til USA fra århundreskiftet og fram til første verdenskrig. Under forbudstiden ble 25 % av brennevinssmuglingen utført av italienere, og det var i denne tiden at Al Capone nådde høydepunktet på sin karriere. Da brennevinsforbudet ble opphevet, klarte mafiaen å omstille seg ved å drive med gambling. Men utover 1930-tallet ble det stadig vanskeligere, og Capone, Luciano og andre ble arrestert. Da den sicilianske mafiaen reiste seg igjen etter fascismen, begynte den også etterhvert med heroinsmugling, etter at Joe Bonanno besøkte øya i 1957 og ga sicilianerne monopol på heroinmarkedet i USA. Russisk mafia. Russisk mafia har eksistert siden den kalde krigen, og styringsmaktene i landet ble sent klar over mafiaens utbredelse. Etterretningstjenester forteller at den russiske mafiaen nå var så stor at det fantes over 100 000 medlemmer fordelt på 8000 grupper. Disse gruppene styrte tilsammen 70-80 % av alle private selskaper (beskyttelsespenger) og eide over 40 % av økonomien i Russland. Mafiavirksomheten blomstret opp etter krisen Russland gjennomgikk i tiden etter at Sovjetunionen hadde blitt oppløst. Krisen gjorde at mange arbeidsledige unge menn fra Moskva, St. Petersburg og Kiev innså at mafiaen var den beste utvei fra den veldige fattigdommen man opplevde. Man tror også at mange av medlemmene er tidligere forsvarsstyrker og tidligere KGB-spesialstyrker som ikke kunne være med i hæren etter den kalde krigen. Moralsk forfall hadde antakeligvis også mye med rekrutteringen å gjøre. Minarkisme. Minarkisme, er en ideologi som en statsmakt som har rolle som "nattvekterstat", og er en rettsfilosofisk orientert retning innenfor liberalismen som hevder at staten bør være minimal og begrenset, slik at dens størrelse og den rolle og betydning den har er begrenset – og bare stor nok til å beskytte individenes frihet, og uten å krenke noen individuelle rettigheter, og dermed begrense individenes frihet. Fremtredende minarkistiske teoretikere. Benjamin Constant, Herbert Spencer, Leonard Read, Ludwig von Mises, Ayn Rand, John Hospers, Robert Nozick (ga uttrykk for et minarkistisk syn i boken "Anarchy, State and Utopia" (1974), men gikk senere bort fra dette), George Reisman. M*A*S*H. M*A*S*H var en media franchise, produsert i ulike former fra 1968 til 1986. Rettighetene eies av 20th Century Fox og historien handler om tre rollefigurer som tjenestegjorde på det oppdiktede feltsykehuset 4077th under Koreakrigen. Den opprinnelige historien har Hawkeye Pierce i hovedrollen. Senere spin-offs involverte rollefigurer fra serien mens handlingen ble lagt til tiden etter krigen, men alle versjonene passer inn i genrebetegnelsen svart humor og involverte medisin i en dominerende rolle ettersom de fleste rollefugurene var leger. Franchiset sluttet med TV-serien "Trapper John, M.D." 4. september 1986. Per 2007 er det ikke gjort noe forsøk på en reprise av serien. Men en gruppe fans eksisterer fremdeles og 20th Century Fox har hatt betydelig suksess med å selge både filmen og serien på DVD. "M*A*S*H" begynte med en roman, ' skrevet av Richard Hooker basert på hans egne opplevelser som kirurg i Mash-enheten 8055. Romanen ble publisert i 1968 og fikk flere oppfølgere. "MASH" ble også tittelen på en spillefilm fra 1970 basert på romanen. Filmen ble regissert av Robert Altman med Donald Sutherland i rollen som Hawkeye Pierce og Elliott Gould som Trapper John McIntyre. TV-serien M*A*S*H var i sin tur basert på filmen og ble langlivet. TV-serien ble 11 år gammel og ble sendt fra 1972 til 1983, men med nye hovedrolleinnehavere. Alan Alda spilte Pierce og Wayne Rogers spilte McIntyre. Rogers forlot TV-serien etter tre sesonger og ble erstattet av Mike Farrell som B. J. Hunnicutt. TV-serien er den best kjente delen av M*A*S*H-franchiset og ble rangert som nummer #25 i "TV Guides «TV Guide's 50 Greatest TV Shows of All Time. "Trapper John, M.D." inkluderte også rollefiguren Trapper John McIntyre, men i dene serien ble den spilt av Pernell Roberts. Det var den første spin-off som viste rollefiguren i det sivile livet etter krigen. Juridisk anses imidlertid "Trapper John, M.D." å være en spin-off fra filmen og ikke TV-serien. "AfterMASH" var en etterfølger til TV-serien med skuespillerne Harry Morgan, Jamie Farr og William Christopher som de samme rollefiguren de hadde spilt i TV-serien. Gary Burghoff og Edward Winter hadde gjesteopptredener, men serien ble lagt ned etter to sesonger. "W*A*L*T*E*R" var en pilot til en TV-serie som ikke ble realisert. den ville ha hatt Gary Burghoff i rollen som Walter O'Reilly, men ikke lenger referert til som «Radar». Piloten ble sendt om en «CBS Special Presentation» 17. juli 1984. Arteria brachialis. "Arteria brachialis" (norsk: Brakialarterien/armarterien) er den viktigste blodåren i overarmen. Den er fortsettelsen av arteria axillaris (aksilararterien/underarmsarterien) og starter ved nedre grense av muskelen teres major (den store skulderbladsmuskelen) og fortsetter nedover i armen, inntil den når fossa cubita ved albuen. Den ender så ved å dele seg i arteria radialis (radialisarterien) og arteria ulnaris (ulnarisarterien (på underarmens lillefingerside)) som fortsetter ned i underarmen. Arteria brachialis har mindre forgreninger, som blant annet forsyner musklene i overarmen, for eksempel biceps-muskulen (den tohodede muskelen i overarmen (som bøyer underarmen)) og triceps-muskelen (den trehodede overarmsmuskelen). Pulsen til arteria brachialis er palpabel på forsiden av albuen, og ved hjelp av et stetoskop og et blodtrykksapparat kan blodtrykket måles her. Ernst Heinrich von Schimmelmann. Ernst Heinrich greve von Schimmelmann (født 4. desember 1747 i Dresden, død 9. februar 1831 i København) var en dansk statsmann, plantasjeeier og greve. Han var sønn av Heinrich Carl von Schimmelmann. Politisk karriere. Schimmelmann hadde studert bl.a. nasjonaløkonomi i utlandet og innehadde en rekke embeter i sentraladministrasjonen, men ble avskjediget av Ove Høegh-Guldberg i 1783. Året etter deltok han i kronprins Frederiks statskupp mot Høegh-Guldberg og ble utnevnt til finansminister. Han var finansminister inntil 1813 og senere statsminister. Slavehandel. Danske plantasjeeiere tjente store formuer på sukkerhandelen og slavehandelen i Dansk Vestindia. På 1700-tallet ble Schimmelmann-familien den rikeste familien i Danmark takket være inntektene fra sukkerhandelen.Familien dominerte i stor grad hele det økonomiske liv i Danmark – Heinrich Carl von Schimmelmann var finansminister i Danmark-Norge 1768–82, og Ernst Heinrich von Schimmelmann fra 1784, som tidligere nevnt. Schimmelmann utarbeidet en rapport hvor han påviste at den danske slavehandelen medførte store tap for eierne. Han redegjorde for at dersom man behandlet slavene bedre, kunne man forhindre den store barnedødeligheten som hvert år gjorde at antallet slaver på de Vestindiske øyer sank. Schimmelmann var selv slaveeier og hadde en stor sukkerplantasje på Saint Croix. Videre var han medeier i selskapet som førte slaver fra Gullkysten i Afrika og over til Vestindia og han hadde store økonomiske interesser i sukkerindustrien. Schimmelmanns fokus var på å forbedre slavenes kår på samme måte som man er i mot dårlig behandling av husdyrene man eier. Han var ikke i mot selve slaveriet, men transporten fra Afrika.Han og familien hadde selv flere slaver også i København. Finansminister Schimmelmanns arbeid for å stoppe slavehandelen ble satt i kraft i 1792 ved kongelig "Forordning om negerhandelen av 1792".Handelen skulle opphøre fra 1803 og det ble presisert at det i perioden forut ikke var noen begrensninger på slaveimporten. Staten skulle også yte rimelige lån til innkjøp av slaver før opphevelsen av importen. Privatliv. Schimmelmann giftet seg i 1775 med komtesse Emilie Rantzau. Hun døde av tuberkulose fem år senere i en alder av 28 år. Han giftet seg på nytt i 1782 med Charlotte Schubart. I 1782 fikk han reist minnesmerket «Emiliekilde» til minne om sin første ektefelle. Hans familie og han selv ligger begravet i Sankt Petri kirke i København. Ordener. I 1790 mottok han Elefantordenen. Heinrich Carl von Schimmelmann. Dobbeltportrett av Heinrich Carl von Schimmelmann og ektefellen Caroline med byste av Frederik V øverst til venstre. Til høyre en slavegutt. Ca. 1773. Heinrich Karl von Schimmelmann (født 13. juli 1724 i Demmin, død 16. februar 1782) var en tysk kjøpmann som senere ble opphøyet i grevestanden. Biografi. Han var far til den danske statsmannen Ernst Heinrich von Schimmelmann. Han var også utgiver av Wandsbecker Bothe. Som kjøpmann i Dresden og kursachsisk accise-forpakter bygget han opp en betydelig formue. Dermed kunne han åpne et handelshus i Hamburg og ble eier av flere gods i Holsten. I 1761 trådte han som kommerseintendant i dansk tjeneste og ble 1762 opphøyet i friherrestanden, og 1779 i grevestanden. 1762 bygget han Wandsbecker Schloss. Hans betydningsfulle rolle for Danmarks finanser var grunnlaget for sønnens senere utnevnelse til dansk finansminister. Ikke alle hans initiativer var uomstridt, hverken innføringen av tallotteri i Købehavn, Altona og Wandsbeck eller økningen av papirpenger på København-børsen. Litteratur. Schimmelmann, Heinrich Carl von Schimmelmann, Heinrich Carl von Schimmelmann, Heinrich Carl von Kjerneenergi. Kjerneenergi er et begrep innen fysikken for potensiell energi lagret i bindingene i atomer, som følge av "kjernekrefter". I kjernekraftverk omdannes denne potensielle energien til elektrisk kraft. Se også kjernekraft. Julia Kristeva. Julia Kristeva (født 24. juli 1941 i Sliven i Bulgaria; bulgarsk Юлия Кръстева) er en bulgarsk-fransk psykoanalytiker, filosof, feminist og forfatter. Etter oppnådd doktorgrad i hjemlandet (1966), var hun i Paris, i tiden under sitt andre doktorgradsstudium, en del av kretsen rundt tidsskriftet Tel Quel. Etter doktoravhandlingen "La Révolution du langage poétique" (1974) utdannet hun seg igjen, denne gangen innen psykoanalyse. Hun har vært professor i lingvistikk og er i dag direktør for Institutt for tekst- og dokumentsvitenskap ved Paris’ sjuende universitet. Hun har utgitt over tyve bøker, den siste "Soleil noir" i norsk oversettelse. I 2004 mottok hun Holbergprisen. Kristeva har også høstet kritikk, blant annet fra den amerikanske professoren Alan Sokal, som mener hun produserer mange ord uten særlig substans. Sterk kritikk fikk hun også fra den kjente norske samfunnsforskeren Jon Elster, som omtalte henne som «en notorisk fransk sjarlatan» og mente at forskningen hennes kom i kategorien tull. Elster omtalte tildelingen av Holbergprisen til Kristeva som «skandaløs». Utrum. Utrum (latin, norsk: felleskjønn'") er et grammatisk kjønn som finnes i dansk, norsk (riksmål, moderat bokmål samt bergensk dialekt), svensk og nederlandsk, og er den felles form for maskulinum og femininum. Det andre grammatiske kjønnet på disse språkene er nøytrum. Kjønnet oppstod gjennom et sammenfall av maskulinum og femininum. I enkelte andre indoeuropeiske språk har grammatikken forenklet seg på andre måter, ved at nøytrum (intetkjønn) har gått ut av bruk (f.eks. i de romanske språk og i litauisk). Eksempel. Også i Sverige fins dialekter med tre kjønn. Folque. Folque var en folkrock-gruppe fra Oslo, dannet i 1972. Gruppen tok for seg norsk folkemusikk, og blandet denne med rytmer og instrumenter av nyere dato, på samme måte som Fairport Convention og Steeleye Span gjorde i England. Mange medlemmer har vært innom bandet gjennom årene, men det er bare én som har vært med hele tiden, og det er Morten Bing. Folque utga 8 studioalbum, et livealbum, samt noen samlealbum. De første tre LP-ene ble utgitt på plateselskapet Phonogram. De to første «Folque» og «Kjempene på Dovrefjell» ble produsert av Øystein Sunde. Mesteparten av Folques repertoar var i utgangspunktet tradisjonell folkemusikk, men det ble også komponert melodier til folklige tekster, f.eks. av Morten Bing til «No ha Jonsoknatta kome» og «Dans, dans, Olav Liljekrans». Gruppen eksisterte fra 1973 til 1984, med noen gjenforeningskonserter på 1990- og 2000-tallet. Platekontrakt og sprekker i bandet. I 1974 fikk gruppa spille inn en demo i kjelleren til Øystein Sunde. Sunde tok demoen med seg til Phonogram. Den første plata, Folque, ble utgitt samme år. Sunde var produsent på plata, og på trommer hadde de med Thor Andreassen. Bandet begynte allerede å sprekke før plata ble sluppet. Personlige og musikalske uenigheter førte til at Jørn Jensen sluttet som gitarist og ble erstattet av Lars Helljesen. Bandet følte nå at det var nødvendig med en fast trommeslager, så innen gruppa gikk i studio for å spille inn Kjempene på Dovrefjell i 1975, hadde Morten Jakobsen begynt i gruppa. Samme høst reiste Trond Øverland til India, så Eilif Amundsen skiftet over fra banjo til bassgitar. Nye medlemmer. Etter innspillingen av Vardøger i 1977, sluttet Lisa Helljesen og Trond Villa. Sang og fele ble derfor overtatt av Jenn Mortensen (sang) og Øyvind Rauset (fele). I 1978, etter at Vardøger hadde solgt dårlig, mistet Phonogram interessen for gruppa. Gruppa takket derfor ja til platekontrakt med MAI. Resultatet ble Dans, dans Olav Liljekrans. Tittelsporet ble en av gruppas mest populære låter, selv om plata for øvrig kanskje var Folques svakeste plate. Folque spilte inn enda en plate på MAI. Fredløs kom ut i 1980. På denne plata fikk Jenn for alvor vist at hun kunne synge og Øyvind at han kunne spille fele. Eilif Amundsen hadde sluttet i bandet, og nå var det Per Vestaby som spilte bass. Arvid Esperø var en inspirerende produsent for gruppen på plata. I 1980 skjedde det forandringer igjen. Ny trommeslager, Pål Søvik, og ny bassist, Roald Thomesen, og nytt plateselskap, Talent. Den nye plata, Landet ditt, var sterkt preget av Øyvinds komposisjoner og syntheziser. Slutten for gruppa. Siste fase i Folques historie begynte da Øyvind sluttet i 1981. Gruppa sto uten felespiller. Derfor var det gitar og mandolin som overtok soloene, og gruppa viste seg å klare seg tålelig bra uten fele. Sort Messe, ble spilt inn året etter. Albumet var dominert av Lars Helljesen som komponist og arrangør og Morten Bing som tekstforfatter og komponist. Arvid Esperø var tilbake som produsent og resultatet ble en av Folques kanskje beste plater. Sommeren 1984 fikk Folque tilbud om å spille på en festival i Danmark, og til tross for at bandet omtrent var oppløst, takket de ja. Gruppa fikk med seg Øyvind igjen, samt Trond Øverland på bass. På Midt-Fyn festivalen sto et band som ikke hadde spilt sammen på lenge, etter en slitsom tur med gitarer under armen på fly og tog fra Oslo til Fyn, med stressa arrangører som ikke ga tid til lydtest. Konserten som skulle bli Folques siste på mange år ble tatt opp og resultatet ble konsertalbumet Dans, dans utgitt i 1991.Denne innspillingen var ikke planlagt på forhånd, og da Folque sto på scenen visste de ikke at konserten ble tatt opp. Folque ble formelt oppløst i 1984, men utover på 1980-tallet spilte Jenn Mortensen, Lars Helljesen og Morten Bing sammen som "Jomfue Mortensens Trio". Folque kom sammen igjen for å spille konserter både på 1990- og 2000-tallet. De hadde sin siste konsert på Norsk Folkemuseum St.Hansaften 2004. Singler. Gruppas siste album, "Sort messe", skiller seg fra de tidligere ved først og fremst å inneholde egenkomponert materiale og være uten fele. Dulcimer. Dulcimer er betegnelsen på flere typer strengeinstrumenter som alle tilhører gruppen zithere. Det er to hovedgrupper, dels brettzithere strengene slås med hammere isteden for at fingrene brukes, dels gripebrettzithere som spilles med plekter. Forskjellige typer av dulcimer fins rundt om i verden, deriblant hakkebrett, appalachian dulcimer, den ungarske cimbalom, den rumenske tambal, den tyrkiske og persiske santur (santoor) og den kinesiske yang-chin. Kåre Siem. Kåre Siem (født 8. juni 1914 i Oslo, død 23. juni 1986) var en norsk musiker og forfatter. Liv og arbeid. Kåre Siem ble utdannet under Nils Larsen og Erling Westher og debuterte i 1938. Under den andre verdenskrig hjalp han til med flukt til nabolandet. Siden arbeidet Siem som konsertpianist og kapellmester ved Chat Noir og Oslo Nye Teater. Han akkompagnerte et titalls plater med svenske Karin Juel og Camilla Wicks, og hadde flere turneer i inn- og utland. Han var styremedlem i TONOs Populærkomponister (egen forening), tok initiativet til Musikkens Venner, Visens Venner og Det Norske Solistkor. Han ga ut platen "Kåre synger viser" (RCA, 1961) akkompagnert av Bjørn Fongaard gitar. Med Robert Levin drev han Oslo musikkskole (1960–78). Videre skrev han musikk til tekster av Alf Prøysen, Per Asplin og Kari Bremnes, samt spilte i TV-serien "På tokt med Mathilde" som avstedkom plater (RCA 1962, Polydor 1976). I VG var han musikkskribent med spalten "Akkorder". Av plateutgivelser kan nevnes samarbeidene med André Bjerke og Alf Prøysen. Av Bryggeriforeningen mottok Siem utmerkelsen Årets Ølhund i 1975, hvorpå han selv ga ut platen "Øl er i alle fall øl" (Polydor, 1976). Siem var gift med operasangeren Alice Mürer Siem (1925–2002), og samarbeidet med henne blant annet ved Oslo Nye Teater. Nøytrum. Nøytrum (også kalt intetkjønn) er et grammatisk kjønn som finnes på mange språk. Det er ett av tre opprinnelige kjønn på germanske språk. De to andre er femininum og maskulinum. Alle tre kjønn finnes på nynorsk, mens riksmål bare kjenner to kjønn, i likhet med riksdansk og rikssvensk. På bokmål kan man velge mellom å bruke to eller tre kjønn, der skillet går mellom moderat bokmål og riksmål med to, eller radikalt bokmål med tre. Dersom man bruker kun to kjønn, vil man da i tillegg til neutrum også bruke utrum (felleskjønn), som erstatter femininum og maskulinum. Et hus er et godt eksempel på et nøytrumsubstantiv, i motsetning til en gutt (hankjønn) og ei/en jente (en jente: felleskjønn, ei jente: hunkjønn) Maskulinum. Maskulinum (hankjønn) er et grammatisk kjønn som finnes på mange språk, deriblant tysk, romanske språk og nynorsk samt bokmål. På bokmål kan man imidlertid også bruke kun to kjønn, som på riksmål og andre skandinaviske språk. Det kalles da utrum og bøyes likt med norsk maskulinum. Maskulinum betegner på norsk naturlig hannlige substantiver, f.eks. mann, gutt, far, sønn, hingst, samt en rekke andre substantiver uten naturlig tilknytning til hanndyr eller hannplanter, som f.eks. vei, busk, stol, snø, gaffel, stein. Ord fra visse andre ordklasser, bl.a. adjektiver, bøyes forskjellig avhengig av om de hører til substantiver av han-, hun- eller intetkjønn. Femininum. Femininum (hunkjønn) er et grammatisk kjønn som finnes på mange språk, deriblant tysk, romanske språk og nynorsk samt bokmål. På bokmål kan man imidlertid også bruke kun to kjønn, som på riksmål og andre skandinaviske språk. Det kalles da utrum og bøyes likt med maskulinum. Femininum betegner på norsk naturlig hunnlige substantiver, f.eks. kvinne, jente, mor, datter, høne, samt en rekke andre substantiver uten naturlig tilknytning til hunndyr eller hunnplanter, som f.eks. gate, avling, bok, sol, suppe, hånd. Ord fra visse andre ordklasser, bl.a. adjektiver, bøyes forskjellig avhengig av om de hører til substantiver av hun-, han- eller intetkjønn. Douglas DC-2. Douglas DC-2 var et tomotors propellfly som ble produsert av Douglas Aircraft Corporation fra 1934. Flyet hadde plass til 14 passasjerer og var en videreutvikling av prototypen Douglas DC-1. Sammen med Boeing 247 var DC-2 det første passasjerflyet som var bygget i metall istedet for i tre. Modellen hadde også opptrekkbart hjulunderstell, en robust vinge og vridbare propeller drevet av et par Bristol Pegasus stjernemotorer. I alt ble det bygget 156 eksemplarer av DC-2. I 1936 videreutviklet Douglas flyet og laget en større versjon med kraftigere Pratt & Whitney-motorer som ble kalt DC-3. Dette skulle senere bli en av de mest suksessrike flytypene i luftfartshistorien. En DC-2 fra hollandske KLM deltok i hastighetsløpet England-Australia. MacRobertson Air Race i oktober 1934 og sikret seg andreplassen etter en spesialbygget racer, de Havilland Comet på tiden 90 timer og 13 minutter. Bryggeriforeningen. Bryggeriforeningen er en norsk forening som representerer en rekke norske produsenter av øl og mineralvann. Den ble stiftet 18. november 1901, da Christiania Bryggeriers Forening av 1893 slo seg sammen med Norsk Bryggeriforening av 1894. Opprinnelig var det 45 medlemmer. Mineralvannsprodusentene stiftet egen forening i 1913 med 230 medlemsbryggeri. I 1988 ble disse slått sammen til Norsk Bryggeri- og Mineralvannsforening (BROM). Det opprinnelige navnet ble gjenopptatt i 2005. Målet da, som i dag, var å ivareta produsentenes interesse i forhold til det norske lovverk og bidra til utformingen av nasjonens alkoholpolitikk. Sekundære mål er at foreningen skal bidra til bevaringen av den norske ølkultur, gjennom opplysningsarbeide som synliggjør de gastronomiske synergieffekter mellom øl og mat. En tid delte de ut utmerkelsen Årets Ølhund, hvis mottakere har vært blant annet Kåre Siem. I de senere år har de også drevet arbeide for å redusere konsumet blant de yngre, som gjennom Foreningens historie er angitt i Øystein Øystå sin bok «Brygg, brus og bruduljer» (2001). Antall medlemmer i 2001 var sytten, i 2005 var det fem, og fra 2006 fire. Staben er på tre ansatte. Medlemmene pr. 2005 er Berentsens Brygghus, Hansa (utmeldt f.o.m. 2006), Mack, Ringnes Bryggeri, og Aass Bryggeri. Eksterne lenker. Bryggeriforeningen Alvanuten. Alvanuten (224 moh) ligger ved Aksdal i Tysvær kommune i Rogaland. Turområde, med mange stier til bl.a. Valhest (313 moh). Kåres Nam-Nam-bok. Kåres Nam-Nam-bok er en kokebok, utgitt av Kåre Siem på forlaget Cappelen i 1974. Den har undertittelen «Primitiv minikokebok for de absolutte nybegynnere, duster og kløner» og inneholder oppskrifter på retter som: speilegg, biff, svinekoteletter og stekt flesk. Boken er heftet, har 75 sider og er illustrert av Ellen Auensen. Kapellmester. Kapellmester (fra tysk: "Kapelle" «kor», egentlig fra latin: "cappella" «kapell» – slik man synger i kapellet; og "Meister": «mester/leder») er betegnelsen innen musikk på en som leder en gruppe musikere under utøvelse av musikk. Kapellmesteren er ofte en av de utøvende (som for eksempel bandleder og pianist Duke Ellington), men også en orkesterdirigent kan betegnes «kapellmester». Stekt flesk. Stekt flesk med duppe. Tilbehør er stuet kålrabi og kål samt potet Stekt flesk er betegnelsen på en tradisjonell norsk matrett, som kan eksistere som lokale tradisjonsretter med ulikt innhold. Stekt flesk er dessuten en viktig ingrediens i mange andre retter. Flesket som brukes er vanligvis lettsaltet sideflesk som skives, men også spekeflesk og bacon benyttes. Stekt flesk kan bestå av skivet lettsaltet sideflesk eller spekeflesk (som kokes ut) og stekes og serveres sammen med kokte poteter, sjy, kålrabistappe, tomatbønner og/eller duppe. Duppen lages av meljevnet melk og kan tilsettes løk og andre krydderier og urter. Løtendupp bruker eksempelvis sjalottløk, mens Tjømedupp er basert på gressløk. I Telemark ble potetgrøt (lokalt: jordeplegrøt) servert med stekt flesk som erstatning for smør-øyet. Gamle oppskrifter fra Sør-Trøndelag beskriver Åbitfrokosten, der stekt flesk var ingrediens. På Finnskogen er stekt flesk viktig i den eldgamle retten «motti», kokte boller av rugmel fra svedjebruket. Denne er også ansett som en av Finlands nasjonalretter. Sammen med flatbrød blir stekt flesk også servert til fiskeretter, som gammelsei og plukkfisk. Sammen med kålrabibiter eller -stappe finner vi også stekt flesk som tilbehør til kumle. I det danske tradisjonelle kjøkken serveres stekt flesk med persillesaus og kokte poteter. Fairport Convention. Fairport Convention er en engelsk folkrock-gruppe, dannet i 1967 av blant andre Richard Thompson, Simon Nicol og Ashley Hutchings. Andre sentrale medlemmer har vært Sandy Denny, Dave Swarbrick, Dave Pegg og Dave Mattacks. Fairport Convention regnes som skaperne av den engelske utgaven av folkrock. Deres fjerde LP-plate "Liege & Lief" var generens gjennombrudd. Til tross store omskiftinger i personell gjennom årenes løp er gruppen fortsatt aktiv i 2010. Fairport Convention har vært et utgangspunkt for engelsk folkrock ved at tidligere medlemmer av gruppen har tatt initiativ til andre grupper med betydning for generen: Matthew's Southern Comfort (Ian Matthews), Steeleye Span og Albion Band (Ashley Hutchings), Fotheringay (Sandy Denny). En svært spesiell konsert på Chateau Neuf i Oslo 5. februar 1975, etter at perkusjonist Dave Mattacks brått hadde forlatt gruppen, ble tatt opp på studiobånd og senere utgitt på CD-en "Many Ears to Please. Live in Oslo 1975" (2006). Det er ikke først og fremst det forhold at deres lydtekniker, Paul Warren, satte seg bak trommene, men Sandy Dennys og Dave Swarbricks forrykende samspill, som gjorde denne konsertopplevelsen minneverdig. Musikkens Venner. Musikkens Venners Landsforbund (MVL) er en norsk frivillig organisasjon, stiftet 1947 for å bidra til arrangerering av gode konserter over det ganske land, ikke bare i de sentrale områder. I starten var blant annet Kåre Siem en sentral pådriver. Gjennom samarbeid med TONO er arrangøren sikret mot feiltrinn hva angår rettigheter til fremføring av musikk. Den senere tid har den kun befattet seg med klassisk musikk, og har lokalforening i de fleste norske byer som står for en rekke lokale klassiske konserter hvert år. Konseptet «Bamsekonsert» har de senere år rettet søkelyset på konserter for de yngste barn. Organisasjonen er basert i Bergen. M Musikal. Musikal, også kalt musical og musikkteater, er en dramaform som kombinerer sang, dans og talt dialog. Den er nært beslektet med opera og operette. All musikk i en musikal bruker vanligvis å være nedskrevet i et partitur (på engelsk "score") mens de talte replikkene finnes i et manus (på engelsk "book"). Musikaler blir skrevet og spilt over hele verden, men teatrene på Broadway i New York og i West End i London dominerer fortsatt. Lengden på en musikal varierer, men det vanligste er forestillinger som varer i 2 til 3 timer og er delt opp i to akter med en pause på ti til tyve minutter. En typisk forestilling inneholder 15-20 sangnummer av varierende lengde (vanligvis 3-5 minutter) i tillegg til akkompagnert dialog og et antall kortere repriser på tidligere sanger. Sangnumrene er ofte kombinert med en dans, men enkelte musikaler inneholder frittstående dansenummer. Et klassisk formgrep er å la handlingen ved et punkt gå over i en mer drømmeliknende eller surrealistisk tilstand, som fanges i et ballettnummer (f.eks. drømmeballettene i West Side Story og En amerikaner i Paris). Det er vanlig å la sangnumrene komme på følelsesmessige høydepunkter i historien, og de hjelper derved til med å drive handlingen videre. En sang i en musikal vender seg enten til en annen karakter på scenen (som i vanlig dialog) eller direkte til publikum. Sangen kan ved unntakstilfeller også være diegetisk, d.v.s. spille en rolle som sang også i handlingen. Det finnes mange unntak fra disse konvensjonene, f.eks. finnes det musikaler som er gjennomkomponerte eller obskure (som Cats eller Assassins). Historie. Musikalen utviklet seg fra opera og operette. Den begynte å finne sin form i USA tidlig på 1900-tallet, men var til å begynne med mer et musikkspill eller en revy uten vekt på et godt plott. Likevel ble uforglemmelige produksjoner laget av for eksempel George Gershwin og Cole Porter. Den første produksjonen som likner musikalen av i dag, var Show Boat (Jerome Kern/Oscar Hammerstein II), med en komplett integrasjon av manus og partitur. Etter dette fulgte flere publikumssuksesser som Porters Anything Goes, Gershwins mer operaliknende Porgy and Bess, og Kurt Weills Tolvskillingsoperaen. Richard Rodgers’ og Hammersteins Oklahoma! fra 1943 regnes som den første fullverdige musikal, i det den også integrerer dans fullstendig, og har et virkelighetsnært og jordnært plott. Andre store komponister som fulgte, var Leonard Bernstein, Irving Berlin og Stephen Sondheim, i det som regnes for å være Broadway-musikalens gullalder. Rock og pop ble etter hvert tatt mer og mer i bruk. Produksjonene vokste i størrelse, slik at det etter hvert ble en finansiell utfordring å lage nye musikaler. I Europa var det på samme måten, hvor gigantiske ”rockeoperaer” ble laget, for eksempel av Claude-Michel Schönberg og Andrew Lloyd Webber. I det siste har man sett en trend hvor mindre oppsetninger også produseres av alternative off-Broadway teatre. Musikaler på film. Musikaler er blitt filmatisert i en årrekke, først og fremst i Amerika og Storbritannia, for både barn og voksne. Alt fra Disneys Løvenes Konge (Lion King) til Tim Burtons Sweeney Todd kan nevnes. Musikaler i Norge. I Norge satset Det norske teatret med Egil Monn-Iversen relativt tidlig på musikaler. Teatret har blant annet satt opp Les Misérables, West Side Story, The King and I og Spellemann på taket. Teatret satte også opp nyskrevne, norske musikaler som Bør Børson Jr. og Ungen, begge skrevet av Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk). Det er få norske musikaler som produseres. To nyere eksempler er Antons Villfaring fra 2002, med tekst av Erlend Loe og musikk av Jan Eggum, og filmmusikalen Alt for Egil (2004). Det er i dag vanlig for mange teatre å sette opp musikaler med jevne mellomrom. Oslo Nye Teater er en av de ivrigste musikalscenene og har satt opp store publikumssuksesser som bl. a. Chicago, My Fair Lady, Olsenbanden jr. på Cirkus, West Side Story, Spellemann på taket, Singin' in the Rain og Les Misérables Det Store Julespillet er en familiemusikal skrevet av Per-Kai Prytz og Harald Troøyen i 2007. Musikalen ble første gang satt opp i Harstad kulturhus i 2007, og har siden blitt satt opp hvert år før jul. Jokkes verdiløse menn var en musikal satt opp på Torshovteateret og Nationaltheateret i 2008. Den populære musikalen Mamma Mia! ble for første gang satt opp i Norge vinteren 2009 på det nye Folketeatret i Oslo. Den hadde premiere den 19. mars 2009. Produksjonsselskapet Kulturpotetene satte som de første i skandinavia opp musikalen 25th Annual Putnam County Spelling Bee i Oslo September 2012. Regi: Per Eltvik, Produsent: Aleksander Erichsen. Musikalen ble oversatt til norsk av Hilde Skappel og Andreas Preus Efskin. Arve Opsahl. Arve Opsahl (født 14. mai 1921 i Kristiania, død 29. april 2007 i Oslo) var en norsk skuespiller, sanger og komiker. Han er mest kjent for rollen som «Egon Olsen» i filmene om Olsenbanden, og siden 1990-tallet fra rollen som Henry i komiserien "Mot i brøstet". Tidlig liv og karriere. Opsahl, som var sønn av smed Aksel W. Opsahl (1886–1963) og Alvilde (1889–1958), debuterte som skuespiller i 1942, med "Scala" revyteater, senere på Edderkoppen og Chat Noir i en årrekke til han i 1967 ble ansatt ved Oslo Nye Teater. Fra 1980 var han freelancer med blant annet oppgaver for Dag Frøland på Chat Noir. Han ble raskt en av de ledende kunstnerne i norsk revy. Han var stjernen i Helsingborgsteaterns riksturné i 1951, og han gjestespilte flere ganger i Sverige. Der ble han kanskje mest kjent for TV-sketsjen han spilte i 1963, der han som norsk sjømann ble fortalt av sin overordnede: "Pikene i Lissabon har ikke mer enn pikene i Oslo". Til det repliserte sjømannen: "Nei, men det de har, det har de her i Lissabon. Som sanger. Det var som sanger på grammofon Opsahl slo igjennom først med debutplaten «Når det kommer en båt med bananer» med «Swingfeber» som B-side (1946), en av 40-årenes storselgere. Han ga ut ytterligere åtte plater på Musica frem til 1950. Materialet var stort sett originalskrevet norsk, signert Henry Skilbred eller Anders Saus. I 1950 ga han også ut revysangene «Gyngene og karusellen» og «Brudeparet» (Alf Hartmann og Frank Ottersen), og duetten «Music Music Music» med Sølvi Wang, og videre Erik Diesens norske versjon av «Kokosnøtten» («I've Got A Lovely Bunch Of Coconuts»). I 1951 spilte han inn klassiske sjømannsviser med revytekster, «Den hundevakta» og «I brenning og vær». I 1960 var han med på to populære LP-plater med NRK-opptak, Babbis Friis-Baastads barneklassiker "Tulutta og Makronelle" og Kjell Aukrusts "Flåklypa Radio". Mange av revyvisene sine sang han inn spesielt for LP-platen «Arve 25 år» fra 1965, der tittelen henspiller på hans skuespillerjubileum. Her finnes titlene «Det holder det, sa Gundersen», «Konfektgutten», «Statsborgerlige rettigheter», «Kinseyrapporten» og «Nettopp da blir en ny kineser født». Av hans mange «Sint Mann»-monologer finnes «Veien til sunnhet» på «Lyse øyeblikk» (1973) og «Den sinte mann» på «Jeg har mitt hjerte i Oslo» (1979). På «Gamle revyviser» (1978) fremfører han en ny versjon av «Det holder det, sa Gundersen» ved siden av Einar Roses «Vigeland» og Victor Bernaus «Klonken». Mest kjent av sjømannsvisene er kanskje «Medisin, medisin med det samme!» (1962) og «Tra-rei-da-di-da-di-dei» (1971). På «Syng med Arve Opsahl» (1982) kappvitser han med sitt svenske motstykke Carl Gustaf Lindstedt på sangen «Vitsekrigen» (1979). 75-årsjubileet i 1996 ble markert med utgivelsen av samleplaten Jubeljubilaren. Film og TV. Arve Opsahl debuterte i filmen "Svendsen går videre" i 1949, men huskes kanskje best fra filmer som "Operasjon Løvsprett" (1962), "Hurra for Andersens" (1966), revyfilmen "Kjære lille Norge" (1973) og fra rollen som Egon Olsen i Olsenbanden-filmene. Opsahl er en av Norges mest engasjerte filmskuespillere, og har bidratt i drøyt 40 filmproduksjoner. På TV er han mest kjent fra rollen som Henry i den populære komiserien "Mot i Brøstet" som gikk på TV 2 store deler av 90-tallet. Han deltok også i oppfølgeren "Tusenårsfesten" som ble utgitt på video og var ment som en slags sammenslåing av "Mot i Brøstet" og "Karl & Co". Annet. Opsahl måtte amputere deler av det ene beinet under innspillingen av den siste filmen om Olsenbanden i 1998. Han begynte som konfektgutt på Chat Noir i 1938, men han begynte å utdanne seg til revisor. På studentenes friundervisning kom han med i en teatersirkel, og ble i 1942 hovedperson i deres revy i Folkets Hus. Han giftet seg med Mary både i 1945 og 1954. I mellomtiden var han gift med den norske skuespillerinnen og sangerinnen Liv Wilse (f. Ingebrigtsen). Bistandsaktuelt. Bistandsaktuelt er et fagblad for bistandsarbeidere og andre som er spesielt interesserte i utviklingsarbeid. Bladet ble startet høsten 1998 av Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) og produseres av profesjonelle journalister. Opplaget er per mai 2011 cirka 18 400 eksemplarer, mens webutgaven www.bistandsaktuelt.no per samme måned har 10 000 besøk per måned. (Kilde: Google Analytics). Bladets målgruppe er ansatte i frivillige organisasjoner, Norads og Utenriksdepartementets ansatte, ambassader i Afrika, Asia og Latin-Amerika, misjons- og solidaritetsorganisasjoner, forskningsinstitusjoner, universiteter, høgskoler, massemedier og norske bedrifter som er engasjert i utviklingsland, herunder konsulentbransjen. Abonnementet er gratis for lesere både i Norge og utlandet. Det er 10 utgivelser per år. Utgiver er Norad. Bladet har også et ukentlig nyhetsbrev per e-post, en facebook-side og formidler nyheter via twitter. Det er også mulig å lese Bistandsaktuelt på iPad. Bistandsaktuelt er underlagt redaktørplakaten og er medlem av Fagpressen. Redaktør siden starten i 1998 er Gunnar Zachrisen. Det Norske Solistkor. Det Norske Solistkor er et sangkor, etablert i 1950 av Norsk Solistforbund med det formålet å være et eliteensemble med de høyeste kunstneriske mål for framføring av kormusikk. Korets første dirigent var komponisten Knut Nystedt. Korets mål var å etablere et unikt forum for norske solister med høye kunstneriske mål. De initielle medlemmer var alle sangere som hadde hatt sin profesjonelle debut. Koret har hatt to dirigenter, Knut Nystedt (1950–1990) og Grete Pedersen (siden 1990). Solistkoret engasjerer profesjonelle sangere på freelance-basis. Det diskuteres om koret bør få rollen som Norges første profesjonelle kor hvis og når dette kan etableres. Solistkoret har forestått over to hundre urfremføringer med over sytti verk av norske komponister, spesielt Knut Nystedt. Under Nystedt turnerte koret i Tyskland, Frankrike og USA. Et besøk i Japan, Korea, Hongkong og Thailand i 1978 ble fulgt opp av konserter i Kina (1982) og Israel (1984 og 1988). Koret har også under Grete Pedersens ledelse gjort flere store turneer, bla. annet i USA og Canada. I 2007 turnerte koret i Japan i forbindelse med Grieg 07-jubileet. Koret turnerte også i Spania med Fabio Biondi og hans orkester Europa Galante. Besetningen er i dag 26 sangere, men antallet varieres etter repertoar, og koret gjør således også konserter med mindre besetning. I september 2005 hedret de sin stifter, Knut Nystedt, på hans 90-årsdag, og gjennomførete en miniturné til Sverige (oktober 2005) hedret Dag Hammarskjöld med to hovedverk av Edvin Østergaard og Eskil Hemberg, samt tre korverk av Knut Nystedt og Arne Nordheim. Valhest. Valhest (313 moh) er et fjell nordvest i Tysvær kommune i Rogaland. En dag uten krig. "En dag uten krig" (fransk "Joyeux Noël", tysk "Frohe Weihnachten", engelsk "Merry Christmas") er en spillefilm av Christian Carion fra 2005 basert på faktiske begivenheter under julevåpenhvilen som skjedde julaften 1914 da franske, tyske og skotske soldater la ned våpnene og feiret jul sammen ved fronten under første verdenskrig. Synopsis. Som millioner av andre unge menn drar også den tyske stjernetenoren ved Berlin-operaen, Nikolaus Sprink, i krigen ved vestfronten. Ved siden av sin karrière må han forlate sin store kjærlighet, den danske sopranen Anna Sørensen. Krigen mellom franskmenn, briter og tyskere har kjørt seg fast i skyttergravene og tallet på døde i de sølete markene i Flandern nærmer seg milliongrensen. Soldatene er slitne og desillusjonerte. Den forestående julen forekommer dem parodisk. Men om julaften blir våpnene som ved et under senket ved vestfronten. Da Nikolaus Sprink synger Stille Nacht for sine kamerater, svarer franskmennene og skottene med applaus. Soldatene forlater sine skyttergraver, og mennene som før var bitre fiender utveksler julegaver. En skotsk anglikansk prest holder sin vakreste messe noensinne. Hendelsene får ikke bare stor betydning for Nikolaus' og Annas skjebne. Soldatenes handlinger var forbundet med dødsstraff i alle landene og avdelingene som deltok ble straffet ved å bli oppløst og sendt til andre kampområder. Utmerkelser. Filmen ble nominert til Oscar for «beste fremmedspråklige (ikke-engelske) film» i 2006. Den ble også nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film i 2005. Produksjonsselskaper. Filmen er en samproduksjon mellom Nord-Quest Production, Senator Film Produktion, The Bureau, Artemis Productions, Media pro Pictures, TF1 Films Production, Les Productions de la Guéville i samarbeid med fjernsynskanalene Canal+, Ciné Cinéma og Sat.1. Filmen har fått støtte av Berlin-Brandenburgs mediestyre, Filmförderungsanstalt FFA, Le Centre National de la Cinématographie, Eurimages, La Région Nord-Pas de Calais, Le C.R.R.A.V., Tax Shelter du gouvernement fédéral de Belgique i samarbeid med Soficinéma, Cofimage 16, Cofinova 1, Uniétoile 2, Sogecinema 3, Groupe Un, Scope Invest og Cinéart. Den hadde et budsjett på ca. 23,34 millioner euro (193,16 millioner norske kroner). Christian Carion. Christian Carion (født 4. januar 1963 i Cambrai) er en fransk filmregissør. Benno Fürmann. Benjamin «Benno» Fürmann (født 17. januar 1972 i Berlin-Kreuzberg) er en tysk skuespiller. Han studerte skuespill ved Lee Strasberg Institute i New York, har en datter, Zoe, og bor i Berlin. Eksterne lenker. Furmann, Benno Furmann, Benno René Magritte. René François Ghislain Magritte (21. november 1898 – 15. august 1967) var en surrealistisk kunstner født i Lessines, Belgia. Hans døpenavn var "René-François-Ghislain." Hans produksjon omfattet både tegninger, malerier, noen skulpturer og skrifter, inklusive etterlatte dagbøker med både tekst og skisser. Oppvekst. Magritte var født i 1898 i den belgiske byen Lessines i provinsen Hainaut som den eldste av tre brødre, Raymond, (1900) og Paul, (1902). Hans foreldre flyttet først videre til Gilly og siden til Châtelet hvor han startet å tegne som tolvåring. Han fortalte selv at han under lek på en kirkegård fikk se en maler som arbeidet med et bilde, og at han deretter betraktet maling som en form for magisk aktivitet. Moren døde ved drukning (trolig selvmord) da han var tolv år gammel. Faren flyttet da til byen Charleroi, hvor han fullførte grunnskolen og tok fatt på høyskolen/gymnaset Athénée med tanke på humaniora. Som 15-åring møtte han også for første gang sin fremtidige ektefelle Georgette Berger på en karusell. Skolegang og tidlig karriere. Han fant liten glede i de humanistiske studiene, og fikk lov av faren til å begynne ved Académie des Beaux-Arts i Brussel i 1916, hvor hans studier ble like ustabile som skolegangen før det. Han ble godt kjent med en del av de toneangivende skikkelsene i kunstnermiljøet i Belgia, og beholdt vennskapet med flere av dem livet ut. 1919 markerer begynnelsen på hans «offentlige» karriere. Sammen med dikteren Pierre Bourgeois og en medstudent ga han ut et kortlivet tidsskrift, kalt "Au Volant!", og han stilte ut for første gang i "Galerie Giroux" - et bilde kalt «tre kvinner», som kunne ligne på Picassos tidlige kubistiske arbeider. Ett år senere fikk han et varig vennskap med dikteren E.L.T. Mesens som ga hans bror Paul pianotimer. Alle tre skrev surrealistiske prosadikt. Mesens var med ham den dagen han igjen møtte Georgette i den botaniske hagen i Brussel. De ble gift to år senere, i 1922. I mellomtiden måtte han også kjede seg gjennom noen måneder militærtjeneste. Som familieforsørger klarte han seg ved å designe tapetmønstre (roser, stort sett), lage plakater og annet trykksaksmateriell, slik at han fikk noe tid til å male. Eget uttrykk og veien videre. På denne tiden var han på søk etter både en stil, meningen med maleriet som kunst, og prosessen med å lage et bilde. Han var tiltrukket av både kubisme og futurisme, men ble aldri helt overbevisende i sine forsøk. Få av verkene fra denne tiden finnes fortsatt. Bildene (som fortsatt eksisterer) har erotiske overtoner som kan sees som parallelle til Marcel Duchamps arbeider.(Duchamp var dadaist). I 1926 fikk han kontrakt med et galleri, "Le Centaure", og fikk dermed mulighet til å bli heltidskunstner. Solodebututstillingen inneholdt stort sett abstrakte motiver. Han kom etterhvert til at han «ville male gjenstandene med detaljer slik de falt i blikket», men tok turer innom andre stilarter gjennom hele karrieren. Perioden 1927 til 1930, bodde han i Paris. Der ble han kjent med det surrealistiske miljøet, og kjent med den metafysiske billedverdenen til Giorgio de Chirico. Han stiftet vennskap med betydelige personer innen bevegelsen, som André Breton, Paul Éluard, Joan Miró, Hans Arp og senere også med Salvador Dali. Faren døde i 1928. Fra 1929 til 1966 var han redaktør og bidragsyter i flere tidsskrifter. Han laget også flere kortfilmer, var en tur innom impresjonismen, meldte seg stadig inn og ut av Belgias kommunistparti – og holdt foredrag om sine arbeider, som han laget en jevn strøm av. Samtidig førte han en borgerlig tilværelse med sin Georgette, uten de store utskeielsene. Det var sjelden han forlot hjemmet, og da bare for kortere perioder. Omkring 1960-årene ble hans tanker og bilder viktige deler av strømninger som førte til pop-art og konseptkunst. Han deltok i documenta II i Kassel i 1959. I 1967 fikk han forslag om å la noen av verkene utføres som skulpturer. Han tegnet utkast, laget støpeformer og signerte modeller. Helt uventet døde han den 15. august 1967 av kreft. Fru Georgette lot da hans ufullførte siste bilde stå på staffeliet til hun selv døde i 1986. Kunstnerisk gjennombrudd i 1925 - Le jockey perdu. Et bilde av en rytter som rir gjennom et «landskap» som består av sjakkbrikkelignende «trær» (de har grener) sett enten gjennom gardiner eller på en scene, der avstandene er fortegnet slik at inne og ute blir uklart, ga ham en aha-opplevelse. (Det franske ordet "perdu" betyr (for-)"tapt, mistet, glemt".) Trærne er laget slik en kubist ville gjort det, mens resten av motivet er naturalistisk. Han hadde i lang tid jaktet på en måte å fortelle noe om det som «ikke var med», men som likevel var der, og her så han at dette var en måte. I en versjon fra 1940 er trærne blitt klart mere dreide søyler som ligner på bordbein, mens grenene har fått blader. Arrangementet er mere oppbygd som park, og rytteren ser ut til å være på vei inn i en søyle/tre. 1942 ga en versjon med samme rytter, med trær som så ut som blader av trær, med grener som sto ut som «nervene» i bladene. Trærne er av samme slag, med størrelsesforskjeller til å markere perspektiv. Jockeyen går ellers igjen i en del andre bilder, mens mange av elementene brukes i andre sammenhenger. "Carte Blanche" fra 1965 skildrer en kvinnelig rytter som rir skrittgang i en skog. Et nærmere blikk viser at det gjør hun kanskje ikke likevel. Skogen og trærne kommer dels foran og dels bak henne og hesten, samtidig som det kan se ut som ekvipasjen delvis er inne i og delvis foran og bak enkelte trær – det hele malt så nøyaktig som bare en eldre mester kan. En del av hans arbeider ser ut til å ha vært kommentarer til andre surrealister. Noen av bildene tar opp og forandrer elementer som kan gjenkjennes fra Giorgio de Chiricos verker, mens de Chirico tok mot og behandlet Magrittes innspill på sin måte. Språk som del av kunstverket - eller kunstverk som en del av språket - eller -. Magritte var klar over at det normale, og fremstillingen av det ikke ga noen informasjon, siden det allerede var kjent. Å fremstille bilder av vanlige objekter ville lett føre til at en gikk glipp av det mystiske i og ved tingene. I tillegg til å arrangere tilskuerens synsinntrykk, ga han bildene titler som ofte var villedende (eller sur-realistisk veiledende). I 1930-årene eksperimenterte han med kombinasjoner av bilder og navn, slik at bilder fra denne tiden kunne være delt i fire felter malt slik at de så ut som vindusrammer, med gjenstandene 1: hest, 2: klokke, 3: mugge og 4: koffert hadde titler påført: 1: «døren», 2: «vinden», 3: «fuglen» og- 4: «kofferten». «Pipen som ikke var en pipe» tok han først opp med et bilde kalt "La trahison des images (Bildenes svik)", men fulgte siden opp med nytt nesten likt bilde med tittel "L'usage de la parole (Bruken av ord)". Bilde av samme pipe tilsynelatende svevende i et rom ser ut til å være modell for et ferdig bilde på et staffeli av pipen. Det lille bildet har tekst om at dette ikke er en pipe. Hele verket har tittel "Les deux mystères (De to mysteriene)". For riktig å hamre inn utsagnet, følges bildene opp med enda et «er ingen pipe»- bilde, der han maler en underlig ramme på lerretet, setter inn pipen på et underlag (den kaster skygge) og lar der komme røk opp av pipen. Røken legger seg under «rammen» og siver forbi på «utsiden». Den samme halvt alvorlige påminnelsen om at «Dette er ikke-», fremstiller et eple. Han har understreket svært klart for tilskueren at det er et skille mellom det som virkelig er, og bildet av det. Uansett hvor teknisk dyktig bildet er laget, smaker det terpentin og andre malekjemikalier, og ikke av eple. Innvirkning på populærkulturen. Kjennskapen til Magritte økte blant det store publikum i løpet av 1960- og -70- årene. Dette skyldtes ikke minst at en del kjente og ukjente rockeband brukte hans bilder, eller ideer på plateomslag. Et tidlig eksempel er «Beck-Ola» fra 1969 av "Jeff Beck group" med en reproduksjon av «Det lyttende rommet». Jackson Browne ga ut albumet «Late for the Sky» i 1975, med coverart inspirert av «L'Empire des Lumieres» "(Lysenes imperium)" Alan Hull fra det britiske folk-rock bandet Lindisfarne brukte Magrittebilder til to covere i 1973 og 1979. Styx hadde omslag med Magritte-bilder 1973 og 1979. I tillegg har flere andre brukt bilder som «Le Principe du Plaisir» og «Carte Blanche» «René and Georgette Magritte with Their Dog After the War» er tittel på en melodi av Paul Simon som blantannet er med på albumet "Hearts and Bones" fra 1983. Jethro Tull nevner Magritte ved navn allerede i 1976. Paul McCartney, som lenge har vært beundrer av Magritte, og eier av mange av verkene, hevder at det var et Magritte-bilde som inspirerte ham til å kalle Beatles-mediaselskapet for Apple. Magritte er også tittel og tema for et spor på John Cales album "HoboSapiens" (2003). Magrittes bruk av visuelle virkemidler har også vist igjen i TV og film. «Menneskesønnen», der ansiktet er overskygget av et eple, og bruker bowlerhatt (bedre kjent på norsk som skalk, ref:Olsen-banden) går igjen i flere filmer. Magrittes forkjærlighet for selv og gå med, og male bilder med bowler som del av motivet har vist igjen i flere filmer. Det må dog nevnes at Alfred Hitchcock ofte pleide å gjøre sine gjesteopptredener som statist i egne filmer med samme type hodeplagg. Plakatene for Exorcist skal i følge den amerikanske dokumentarfilmprodusenten Ellen Burstyn være inspirert av Magrittes "L'Empire des Lumieres". Også i The Simpsons finnes en scene i episoden Treehouse of Horror IV som viser til en svevende bowler. Poenget med ting som ikke er det de gir seg ut for å være, eller ikke helt stemmer med en forhåndsinnstilt sjablong har vært et kjent litterært grep også før Magritte. Blant andre Sherlock Holmes har vært opptatt av å gjennomskue illusjoner og falske spor for å fange det som ligger bak det som er synlig. Karina Krawczyk. Karina Krawczyk (født 5. august 1971 i Polen) er en tysk skuespillerinne. Hun ble født i Polen av en tysk far og en polsk mor, og flyttet som 10-åring til Berlin. Da hun var 16 år begynte Krawczyk å studere skuespill ved Jacques Lecoqs internasjonale teaterskole, og senere ved Théatre du Soleil, i Paris. Siden 2001 er hun forlovet med Andreas Frege («Campino»), sanger i bandet "Die Toten Hosen", og har en datter med ham. Hun bor i Berlin. Filmografi. Hun har også spilt i musikkvideoene "Mach die Augen zu" (Die Ärzte) og "Kein Alkohol (ist auch keine Lösung)" (Die Toten Hosen). Krawczyk, Karina Krawczyk, Karina Petter Stordalen. Petter Anker Stordalen (født 29. november 1962 i Porsgrunn) er en norsk hotelleier, eiendomsutvikler og investor. Stordalen har ett års utdannelse fra Norsk Kjøpmannsinstitutt, ett år på Varehandelens høyskole og ett år på Norges Markedsføringshøyskole. Stordalen eier Home Invest, et investeringsselskap. Kjernevirksomheten er tjenesteyting, med vekt på hotelldrift, eiendom og kapitalforvaltning. Home Invest består i dag av Nordic Choice Hotels, Home Properties og Home Capital. Stordalen er blant Norges rikeste personer, og ble i 2008 listet med en formue på 9,3 milliarder kroner. Stordalen er gift med Gunhild A. Stordalen. Karriere. Stordalen er sønn av tidligere norgesmester i bryting, Knut Anker Stordalen og vokste opp i Porsgrunn. Han startet sin karriere som jordbærselger på Porsgrunn torg, i forbindelse med farens dagligvarebutikk. I 1974 ble han kåret til Norges beste jordbærselger i Porsgrunn Dagblad. Historien bak er blitt kjent som «jordbærfilosofien». I 1987 ble Stordalen ansatt som Norges yngste senterleder ved City Syd i Trondheim. Han var 24 år. I 1992 gikk han inn som en av eierne i Steen & Strøm og fungerte som viseadministrerende direktør. Da det ble brudd med makker og medeier Stein Erik Hagen i 1996, kjøpte Stordalen seg opp i Choice Hotels Scandinavia. I løpet av 10 år vokste Choice til å bli Skandinavias største hotellkjede. 31. desember 2010 byttet kjeden navn fra Choice Hotels Scandinavia AS til Nordic Choice Hotels. Choice har i dag 172 hoteller i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Estland og Latvia, 9200 ansatte og består av seks kjedenavn: Comfort, Clarion, Clarion Collection, Quality, Quality resort og Nordic Hotels. I tillegg kommer hotellene innen konseptet Nordic Resort som Yasuragi Hasseludden Hotel i Stockholm, Aaronsborg Hotel i Bålsta, Farris Bad i Larvik, Copperhill Mountain Lodge i Åre, Stenungsbaden Yacht Club i Stenungsund og Selma Spa i Sunne. Stordalen var styreleder i Nordic Choice Hotels 1996–1999, konsernsjef 1999–2006 og atter styreleder fra 2006. Ansgar-saken. I mai 2008 gjennomførte Arbeidstilsynet en aksjon mot Ansgar Hotell, et hotell som skulle leies av Choice Hotels Scandinavia etter ferdig oppføring i 2011. Økokrim gjennomførte samtidig en aksjon mot den juridisk ansvarlige, utbyggeren Real Invest. Petter A. Stordalen garanterte at han ville medvirke til at de bosniske arbeiderne fikk lønnen de hadde krav på. Fem arbeidere rettet krav mot arbeidsgiveren, bosniske Engra, men fikk kravet avvist. I desember 2008 utbetalte derfor Choice Hotels Scandinavia 500 000 til arbeiderne. Beløpet var et forskudd på lønn, i påvente av konklusjonen fra Økokrim. I november 2009 henla Økokrim saken. Henleggelsen ble begrunnet med at norske myndigheter ikke kan forfølge utenlandske selskaper. Choice Hotels Scandinavia utbetalte kort tid etter resten av beløpet som de bosniske arbeiderne hadde krav på fra sin bosniske arbeidsgiver, totalt 1,9 millioner kroner. I april 2010 ble det kjent gjennom NRK Brennpunkt at skattemyndighetene har reist skattekrav mot samtlige arbeidere på penger de aldri har tjent. Historien om arbeiderne på Ansgar Hotell har blitt stående som et skrekkeksempel på sosial dumping. Choice Hotels Scandinavia og Stordalen var ifølge leder i Oslo Bygningsarbeiderforeningen, Kjell Skjærvø, den eneste aktøren som har opptrådt anstendig i saken. Miljøfokus. Stordalen har erklært seg selv for en miljøinvestor. Han har sammen med miljøorganisasjonen Neptune Network jobbet for å stanse dumpingen av slam utenfor Malmøykalven. Sommeren 2007 trosset han og politiker Rune Gerhardsen et adgang forbudt-skilt, og gikk i protest ombord i lekteren der dumpingen skjedde. Dette ble de senere politianmeldt for. I 2010 ble samtlige Choice hoteller i Norden miljøsertifisert etter ISO 14001, en internasjonal standard for bedrifter som vil bygge opp et miljøstyringssystem. Øvrig. I 2005 var han med på tv-programmet Den store klassefesten. Boris Aljinovic. Boris Aljinovic (født 23. juni 1967 i Berlin-Charlottenburg) er en tysk skuespiller. Aljinovic er sønn av en kroatiskfødt far og en mor fra Berlin. Han studerte fransk og engelsk ved Freie Universität Berlin og hadde opprinnelig tenkt å bli tegneserietegner. Han begynte imidlertid isteden som teaterskuespiller, blant annet ved "Berliner Renaissance-Theater". Senere fikk han roller i fjernsynsserier, blant disse som politikommisæren «Felix Stark», og i en rekke spillefilmer. Han er gift med skuespillerinnen Antje Westermann, som han spilte sammen med i filmen "Der Strand von Trouville". Götz George. Götz George (født 23. juli 1938 i Berlin) er en tysk skuespiller. Han er sønn av skuespillerekteparet Berta Drews og Heinrich George. Fornavnet fikk han etter en av farens yndlingsfigurer: Götz von Berlichingen. Heinrich George. Heinrich George (født 9. oktober 1893 i Stettin, Pommern, død 26. september 1946 i den sovjetiske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen) var en tysk skuespiller, og far til skuespillerne Jan George og Götz George. Eksterne lenker. George, Heinrich George, Heinrich George, Heinrich All your base are belong to us. «All your base are belong to us» er en berømt setning fra den engelske oversettelsen av introduksjonen til videospillet "Zero Wing" fra 1989. Hele introsekvensen har et ufrivillig komisk skjær over seg, som skyldes grove grammatiske feil i flere av setningene. Disse feilene kommer av at den som oversatte spillet fra japansk til engelsk transkriberte teksten altfor direkte og manglet tilstrekkelige kunnskaper i engelsk setningsoppbygging. Setningen «All your base are belong to us» (som på korrekt engelsk skulle vært "All your base"s" "belong" to us") var den av de gale setningene som ble best lagt merke til. I 1998 begynte en video med introen å sirkulere på Internett, og frasene oppnådde kultstatus. Dialogen i introduksjonen. Ordene fra dette kultstykket brukes iblant innenfor leetspeak, for eksempel «Somebody set up us the bomb» (vi har blitt lurt, vi har blitt overrasket), «All your base are belong to us» (vi har overtaket) og «You have no chance to survive make your time» (dere kan ikke vinne, dere har ingen sjanse mot oss). Alta og Omegn Turlag. Alta og Omegn Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Alta og Omegn Turlag driver flere hytter, blant andre Reinbukkelvhytta og DNTs østligste hytte, Bojobeaskihytta. Bodø og Omegns Turistforening. Bodø og Omegns Turistforening er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen har 14 hytter i Salten og Saltfjellet. Bodø og Omegns Turistforening har landets lavest liggende turistforeningshytte med Egnarbua på Gjælentunet som ligger 2 meter over havet. Brurskanken Turlag. Brurskanken Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT) og er oppkalt etter fjellet Brurskanken. Arbeidsområde for foreningen er kommunene Vefsn, Grane og Hattfjelldal på Helgeland. Hadeland Turlag. Hadeland Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Hadeland Turlag ble stiftet i mars 2000. Foreningen dekker de to hadelandskommunene Gran og Lunner. Hammerfest og Omegn Turlag. Hammerfest og Omegn Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Laget ble stiftet 2. mars 2005 og ble tatt opp som medlem av DNT fra 1. januar 2006. Holmestrand og Omegn Turistforening. Holmestrand og Omegn Turistforening (HOT) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen driver to hytter i Botnemarka – Brannåsen og Nordre Løkenseter. Kristiansand og Opplands Turistforening. Kristiansand og Opplands Turistforening (KOT) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen har over 6500 medlemmer og 12 hytter i Setesdalsheiene. Foreningen står for merking av løyper og rydding av stier i Setesdal Vesthei. Løypene har overgang til Stavanger Turistforenings område i vest og Aust-Agder Turistforenings område i øst. Foreningen holder også kurs og arrangerer turer til ulike steder og av ulik lengde, primært innen eget område. Aktivitetene retter seg mot ulike aldersgrupper. I tillegg til engasjementet for turer i fjellet, har foreningen også et engasjement innen kystfriluftsliv. Blant annet samarbeider foreningen med Bragdøya Kystlag, som driver Grønningen fyr. I sommersesongen er fyret derfor en turistforeningshytte. Foreningen koordinerer også Kystled Sør, et prosjekt fra Homborsund til Hattholmen fyr med formål å gjøre skjærgården tilgjengelig for allmennnheten og gi folk mulighet til å være på sjøen og ferdes der på en miljøvennlig måte. For å hjelpe medlemmer og andre med turutstyr, driver foreningen også en butikk i Kristiansand. Hytter. Hytter som drives av Kristiansand og Opplands Turistforening Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Kristiansund og Nordmøre Turistforening er en medlemsforening av Den Norske Turistforening. Organisasjonen ble stiftet i 1888 og hadde første satsningsområde i Innerdalen i Sunndal kommune. Turistforeningshytten Innerdalshytta ble åpnet året etter, noen år senere kom Aursjøhytta (1893). Fra midten på 1990-tallet har foreningen satset mye på en turistrute fra Tømmervåg i Aure til Halsanaustan i Halsa kommune. Denne har fått navnet fjordruta. Ringerikes Turistforening. Ringerikes Turistforening (RT) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT) som primært holder til på Ringerike, men den har også medlemmer fra Jevnaker, Modum, Krødsherad, Flå og Sør-Aurdal. Vibeke Tjøm er daglig leder av foreningen, og Karsten Lien er styreleder. Foreningen har kontor i Fossveien 3 i Hønefoss. Foreningen ble stiftet i 1893, og første formann i foreningen var B. Bache. I anledning foreningens 100-årsjubileum ble historien om foreningen utgitt i form av boken "Skauleis til fjells, Ringerikes Turistforening 100 år 1893–1993". Turisthytter. De tre sistnevnte eies av DNT Oslo og Omegn. I tillegg bygges det ny koie ved Strøen i Vassfaret. Denne skal stå ferdig i løpet av høsten 2012 og får navnet Fønhuskoia, oppkalt etter forfatteren og naturverneren Mikkjel Fønhus. Sandefjord og Oplands Turistforening. Sandefjord og Oplands Turistforening (SOTF) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT) i området Sandefjord med omegn. Foreningen ble etablert i 1932 og driver hytte, arrangerer turer/aktiviteter, merker løyper og har kontor/butikk. SOTF har undergrupper for fjellsport, Barnas Turlag, DNT ung, Hovedlag og seniorer. Foreningen er Sandefjords største med over 2 200 medlemmer. Turene varierer fra lavterskeltilbud til vandring på bre og tinderangling på 2000-meterstopper. Sandnessjøen og Omegn Turistforening. Sandnessjøen og Omegn Turistforening er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT), og omfatter kommunene Alstahaug, Dønna, Herøy, Leirfjord og Træna på ytre Helgeland. Foreningen ble stiftet i 1934, og har ca 170 medlemmer. Foreningen forestår vedlikehold og merking av turstier på bl.a. De Syv Søstre, Dønnamannen og Træna, og arrangerer guidede turer til disse og andre steder i området. Smaalenene Turistforening. Smaalenene Turistforening er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen ble stiftet 16. februar 2005. Den dekker ni kommuner i Østfold: Hobøl, Spydeberg, Trøgstad, Askim, Skiptvet, Rakkestad, Eidsberg, Marker og Rømskog. Stavanger Turistforening. Stavanger Turistforening (STF) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). STF har mer enn 22 000 medlemmer, og 32 hytter i Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark. Mellom hyttene er ca. 1000 km sti vardet og merket med den røde T'en. Blant STFs mest kjente hytter er Haukeliseter og Preikestolhytta. I tillegg til å bygge og drifte hytter og løyper arrangerer STF også mange turer, kurs og andre arrangementer. I 2005 ble det arrangert over 300 turer og andre arrangementer. STF har også en aktiv ungdomsgruppe, tilknyttet DNT-Ung. Historie. Stavanger Turistforening ble stiftet i 1887. Den første hytta, Bleskestadmoen, ble reist i 1891, og utover i 1900 årene fikk foreningen et meget godt utbygd hytte- og rutenett. Sulitjelma og Omegn Turistforening. Sulitjelma og Omegn Turistforening (SOT) dekker kommunene Fauske og Sørfold. Foreningen har ca 370 medlemmer. SOT har totalt 7 hytter som er tilgjengelig for medlemmene og andre. I tillegg har SOT merket et større antall km turstier i området. Sulitjelma og Omegn Turistforening er en del av Den Norske Turistforening Trondhjems Turistforening. Trondhjems Turistforening (TT) er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Trondhjems Turistforening, stiftet 16. desember 1887, er Midt-Norges største friluftsorganisasjon med mer enn 15000 medlemmer. Hovedområdene for foreningen er Trollheimen og Sylan hvor den driver 6 betjente turisthytter og 12 selvbetjente/ubetjente. Foreningen vedlikeholder et omfattende rutenett i Trollheimen og Sylan. Rutenettet i Sylan er koblet til det svenske rutenettet i Jämtland. Motto. «Gå deg glad og frisk i fjellet» Vesterålen Turlag. a> på Oksneset ved Guvåg i Bø. Hovedhytta i midten. Vesterålen Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Turlaget ble stiftet i 1988 og dekker kommunene i Vesterålen. Hytter. Guvåghytta ligger på Langøya, Ingemannhytta og Snytindhytta ligger på Hinnøya, mens Trollfjordhytta ligger på Austvågøya. De tre sistnevnte hyttene ligger i fjellterreng, mens Guvåghytta ligger nært sjøen. Daniel Brühl. Daniel César Martín Brühl González Domingo (født 16. juni 1978 i Barcelona, Spania), kjent som Daniel Brühl, er en tysk skuespiller. Daniel Brühl er sønn av den tyske skuespilleren Hanno Brühl og en lærerinne fra Catalonia (Spania). Familien flyttet til Köln kort etter hans fødsel. Han begynte som skuespiller i ung alder, og fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2003 som Alex i "Good bye, Lenin!". Han bor i Berlin sammen med skuespillerinnen Jessica Schwartz, som han er forlovet med. Steeleye Span. Steeleye Span er en engelsk folkrock gruppe startet i 1970 av Ashley Hutchings, Maddy Prior og Tim Hart etter at Ashley hadde forlatt Fairport Convention pga musikalske uenigheter. Originalbesetningen bestod av Terry Woods, Gay Woods, Tim Hart og Maddy Prior, men rakk aldri å spille live, kun gi ut debutalbumet Hark! The Village Wait. Som Fairport Convention har bandet over tiden vært preget av store utskiftninger, ikke minst har personer som har gitt seg ofte kommet tilbake. Sentrale medlemmer har vært Martin Carthy, Peter Knight og Rick Kemp. Steeleye Span var sammen med Fairport Convention det mest betydningsfulle folkrockgruppa i England. Selv om Steeleye Span og brukte elektriske instrumenter (gitar, bass, dulcimer) var deres tidligere LPer nærmere folkemusikktradisjonen enn Fairport Convention gjorde. Etter innspilling av den tredje LPen forlot Hutchings gruppa og startet Albion Country Band. I 1972 utga gruppa LPen "Below the Salt" som hadde et mer elektrisk lydbilde en de tidligere platene, men først på den sjette LPen "Now we are six" inngikk trommer i lydbildet. Maddy Prior var med i Steeleye Span helt frem til 1997. Bandet eksisterer fortsatt. Diskografi. "Below The Salt" og "A Parcel Of Rogues" regnes som bandets beste skiver. Gruppa hadde en hit med låta «Gaudete», men den kanskje mest kjente låta er «All Around My Hat». Denne spilles av og til på VH1 den dag i dag. Fridtjov Birkeli. Fridtjov Søiland Birkeli (født i 26. mai 1906 i Tulear i Madagaskar, død 17. september 1983) var norsk misjonær, lærer og biskop. Hans foreldre var misjonærer, faren var Otto Emil Birkeli. Fridtjov tok teologisk embetseksamen og ble ordinert i 1930 og etter språkstudier i Paris dro han i 1933 til Madagaskar for Det norske misjonsselskap (NMS). Han var lærer på presteskolen i Fianarantsoa i flere år. I 1944 ble han alvorlig syk og måtte reise hjem. Birkelis faglige interesser var knyttet til norsk misjons arbeid på Madagaskar og til engelsk innsats for å bringe kristendommen til Norge. Han var også en svært produktiv forfatter. Som bibliografien under viser, engasjerte Birkeli seg sterkt i arbeidet med å undersøke forhold rundt kristendommens innførelse i Norge etter 1972. Tjeneste. Årsaken til at Birkeli gikk av i 1972 ble kjent gjennom en reportasje i Vårt Land i 2001, 30 år etter hendelsen: Birkeli hadde innledet et forhold til sin forlovede fra ungdomstiden. Pressen valgte å ikke skrive om saken i 1972 av hensyn til familien. Da saken ble offentlig i 2001, var alle de nærmeste familiemedlemmer døde. Blokkskrift. Blokkskrift er en typografisk betegnelse på en stor form av antikvaskrift. I forbindelse med håndskrift brukes betegnelsen om håndskrevne versaler. Aston Martin DB AR1. Aston Martin DB AR1 var en spesialutgave av Aston Martin DB7 som kun ble solgt i USA. Kun 99 eksemplarer ble produsert. Akselerasjon 0 – 100 t på 4,9 sekunder. Nybilprisen var i USA på US$ 226 000. DB AR1 Good bye, Lenin! "Good bye, Lenin!" en tysk tragikomedie fra 2003, som handler om murens fall og Tysklands gjenforening. Handling. Filmen foregår i Berlin og forteller historien til DDR-familien Kerner. Den begynner sommeren 1978, da familiefaren, legen Robert Kerner, flykter til vesten og etterlater sin kone Christiane og to barn Alexander og Ariane i DDR. Christiane er i utgangspunktet ikke særlig begeistret for DDRs politikk, men etter tunge depresjoner begynner hun å gå sterkt inn for sosialismen. Elleve år senere, den 7. oktober 1989, er moren i forbindelse med 40-årsjubileet for DDRs eksistens invitert til mottagelse i Palast der Republik. Underveis til mottagelsen blir hun tilfeldig vitne til en demonstrasjon, hvor sønnen Alexander deltar. Da hun ser at demonstrasjonen blir slått ned av folkepolitiet og Alexander arrestert, bryter hun sammen og faller i koma. Få uker senere faller muren og kommunistregimet. Også for Kerner-familien endrer livet seg. Bedriften hvor Alexander jobber blir nedlagt, og han får jobb som satellitt-TV-selger. Dessuten forelsker han seg i den russiske sykesøsterstudenten Lara. Hans søster Ariane gir opp økonomistudiene, får jobb på Burger King og forelsker seg i en «klassefiende» (vesttysker), Rainer. I juni 1990 våkner plutselig moren opp igjen fra koma. Ettersom den minste opphisselse vil være farlig for henne, bestemmer barna at hun ikke må få vite om de dyptgripende endringene de siste månedene. Dette viser seg imidlertid etterhvert stadig vanskeligere. Foran vinduet hennes blir det satt opp en kjempemessig Coca Cola-reklame. Typiske DDR-produkter som Spreewaldagurker og Rotkäppchen-sekt blir stadig vanskeligere å få tak i. Og etter at hun har fått overtalt sønnen til å sette opp et fjernsyn foran sengen hennes, må han sammen med kameraten Denis hver aften spille inn falske «Aktuelle Kamera»-nyhetssendinger. Slik får det DDR Alexander skaper etterhvert sitt eget liv. Etter at moren sammen med Alexander, Lara, Ariane og Rainer har blitt kjørt til "Datscha" (DDR-språk for feriehus) med bind for øynene forteller hun barna om sin store livsløgn. Hennes mann hadde ikke, slik hun hadde hevdet, forlatt henne til fordel for en annen kvinne, men ville at hun skulle komme etter ham til vesten sammen med barna. Som lege hadde regimet gjort livet vanskelig for ham fordi han ikke var partimedlem. Da han fikk mulighet til å delta på en konferanse i Vest-Berlin bestemte de seg for å flykte. Mannen hadde skrevet til dem gjennom flere år, men moren hadde aldri svart eller søkt om utreisetillatelse. Hun klarte aldri å ta steget og komme etter. Samme aften må hun plutselig innlegges på sykehus. Alexander klarer å finne igjen faren. Han bor i en stor villa ved fasjonable Wannsee i Vest-Berlin og har stiftet en ny familie. Alexander beveger ham til å besøke moren, som ligger for døden og som sitt siste ønske ønsker å se igjen ektemannen. Denis og Alex produserer en siste «Aktuelle Kamera»-sending, hvor astronauten (kjent som "Kosmonaut" i DDR) Sigmund Jähn blir utnevnt til statsrådsformann i DDR og DDR ved sin 41-årsdag gjenforenes med Vest-Tyskland. Tre dager etter den faktiske tyske gjenforeningen dør moren. Om moren fikk vite om gjenforeningen gir ikke filmen fullstendig svar på; kort før faren besøkte henne forsøkte Lara å forklare henne hvordan ting hang sammen. Filmen slutter da morens aske blir sendt opp med en rakett og blir til et stort fyrverkeri. Musikk. Den franske minimalistiske komponisten og multiinstrumentalisten Yann Tiersens musikk spiller en viktig rolle i filmen, og kritikere har fremhevet musikken som en vesentlig del av filmens tragikomikk, nostalgi og poetiske skjønnhet. En liten del av musikken er identisk med musikken Tiersen skrev til filmen "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre". Medvirkende. Daniel Brühl (Alex), Tsjulpan Khamatova (Lara), Katrin Sass (Christiane), Maria Simon (Ariane), Florian Lukas (Denis), Alexander Beyer (Rainer), Michael Gwisdek (Klapprath), Ernst-Georg Schwill (taxisjåfør) Utmerkelser. Filmen mottok den tyske filmprisen for 2003 som beste film, og 6. desember samme år som første tyske film den europeiske filmprisen som «årets europeiske film». Daniel Brühl fikk prisen som «årets europeiske skuespiller». Filmen fikk også den franske filmprisen César i 2004 som beste europeiske film og den spanske filmprisen Goya i samme kategori. Folkrock. Folkrock er en musikalsk sjanger som oppsto i Vesten på slutten av 1960-tallet i møtet mellom folkemusikk, nyere visesang og rock. I USA regnes Bob Dylan, Simon & Garfunkel og The Byrds som forløpere til genren. Et senere eksempel er Natalie Merchant. I Storbritannia, hvor genren for alvor fant sin form, var de viktigste gruppene Pentangle, Fairport Convention, Steeleye Span og Albion Band, og ikke minst Richard Thompson. I Frankrike kan nevnes Alan Stivell, Malicorne og Tri Yann, i Sverige Kebnekajse. De amerikanske artistene lente seg i større grad en de britiske mot samtidens rock n'roll/blues, mens de europeiske gruppene i større grad tok utgangspunkt i middelaldersk folkemusikk. Norsk folkrock. I Norge var det først og fremst Folque som brakte sjangeren til landet på 1970-tallet. Som sine engelske kolleger brukte både de og konkurrenten, Kong Lavring, i stor grad norsk tradisjonsstoff i sin musikk. På 1980-tallet fikk de selskap av. De norske bandene brukte mye hedenske motiver i sin musikk. Tydligst er dette hos Ym:stammen, som har en rekke hedensk religiøse/filosofiske tekster. I nyere tid har Kari Rueslåtten og Gåte tatt opp arven. Nyere norsk folkrock har hentet mye inspirasjon fra andre skandinaviske folkrockgrupper, slik som de svenske Garmarna og Triakel og kanskje særlig de finske-svenske Hedningarna. Aston Martin V8 Vantage (2005). Aston Martin V8 Vantage er en sportsbil fra den britiske bilprodusenten Aston Martin. Bilmodellnavnet "Aston Martin V8 Vantage" har tidligere også blitt brukt, første gang på en modell lansert i 1977. V8 Vantage er Aston Martins billigste bil av dagens modellprogram på tre modeller og Porsche 911 er en av hovedkonkurrentene. Aston Martin har som mål å selge 4 000 eksemplarer hvert år. V8 Vantage ble først vist frem under bilmessen i Genève i mars 2005. Bilen som er en coupé har to seter og aluminium er utstrakt brukt for å holden vekten nede. Eksterne lenker. V8 Vantage (2005) Aston Martin V8 Vantage. Se også. V8 Vantage Horta. Horta, også kalt Hortavær, er et fiskevær i Leka kommune, Nord-Trøndelag. Været ligger ca. 10 km nordvest for Leka og består av ca. 300 øyer, holmer og skjær. På en av disse, Lægern, forliste skonnerten «India» desember 1905. Horta ble avfolket i 1967. I dag gjenstår det noen bygninger på hovedøyene Burøya (Ytterøya) og Vågøya (Innerøya). Stedet var i sine glansdager ett av Ytre Namdals største dunvær med over 2000 opparbeidede reirplasser. Horta naturreservat og Horta dyrefredningsområde ble begge opprettet i 2003. Galina Kukleva. Galina Aleksejevna Kukleva, ru. "Галина Алексеевна Куклева" (født 21. november 1972 i Isjimbaj, Basjkiria) er en tidligere russisk skiskytter. Under OL 1998 i Nagano vant Kukleva gull på 7,5 km, og var med på det russiske stafettlaget som tok sølv. Fire år senere (OL 2002 i Salt Lake City) var hun med på å ta bronse på stafetten. Fra VM har hun sølv i fellesstart fra 2000, i tillegg til fem stafettmedaljer (gull i 2000, 2001 og 2003, sølv i 1999 og bronse i 1997. I løpet av karrieren vant hun 9 verdenscuprenn. Hun la opp i 2003. Nanaimo. Nanaimo er den nest største byen på øya Vancouver Island i provinsen British Columbia i Canada og har et innbyggertall på om lag 73 000 (2001). Byen ligger på østkysten av øya og er en havneby. Nanaimo er oppkalt etter Snuneymuxw-folket. Det er fergeforbindelse fra Nanaimo til Vancouver samt til en lang rekke mindre øyer i sundet Georgia Strait mellom Vancouver Island og fastlandet. Jazzpianisten, -sangeren og låtskriveren Diana Krall er født i Nanaimo. Arne Samuelsen. Arne Samuelsen (født 10. mars 1950) er en norsk maler. Han har utdannelse fra Westerdals reklameskole og Kunstakademiet. Samuelsen har særlig malt landskapsmotiver med surrealistiske elementer, men også arbeidet med scenografi for danseteater og illustrert flere bildebøker, blant annet "Drømmereise" fra 1989 med egen tekst. Han mottok Kulturdepartementets bildebokpris i 1986 for "Gutten som ville eie snøen" med tekst av Dag Larsen. Arne Samuelsen er innkjøpt av blant annet Norsk kulturråd, Norges Bank, Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet – samt Museet for samtidskunst der han er representert med tre malerier. Khmer (album). "Khmer" er et album av Nils Petter Molvær, utgitt i 1998. Albumet blir regnet som et banebrytede album innenfor elektronisk pop og jazz. Det var det første albumet hvor elementer fra disse begge musikkretningene ble ført sammen og en ny musikkretning oppsto. Albumet er basert på samplede og kunstig genererte lyder, støttet av rytmer fra house og drum'n'bass. Rytmene er ikke generert av en synthesizer, men spilles på akustiske trommer, ofte i et svært langsomt tempo. Marskalk. Marskalk (fra tysk "stallmester", av tysk "marah", «merr» og "scalc" «tjener») betyr i militær sammenheng «feltherre» og betegner den øverste generalen i hæren. Ved et hoff er det tittelen til den eller en av de øverste embetsmenn. Marskalk (engelsk "Marshal") er også en tittel på rettshåndhever (politi) i enkelte byer i Amerikas forente stater og andre steder, også som en del av tittel i sammensetninger som Provost-Marshal o.a. En marskalk er utnevnt av byens ledelse (bystyre eller magistrat). Kong Vikram og vampyren Baital. Kong Vikram og vampyren Baital er en indisk myte der det fortelles at kongen Vikram sto i takknemlighetsgjeld til vismannen Shanta-Shil og gjør det vismannen ber om. Vismannen tok kongen og hans sønn, prins Dharma Dwaj, med til en øy der spøkelser og demoner bodde. På øya bodde blant andre den menneskelignende og blodsugende flaggermusdemonen Baital, og det var dette vesenet kongen skulle fange for vismannen for å bli skyldfri. Kongen og prinsen jaktet og jaktet etter Baital, men den slapp alltid unna. Til slutt var de så trette, at de la seg under et tre og falt i søvn. Under søvnen kom Baital og fortalte kong Vikram historier om kjærlighet, godhet og ondskap og avslørte for ham hva vismannens egentlige planer var, å ta kongemakten. Derfor sendte han kongen og prinsen for at Baital skulle spise dem. Neste morgen dro kongen og prinsen etter vismannen og gav ham til Baital. Harpoon (missil). Harpoon er et amerikansk sjømålsmissil. Det ble opprinnelig utviklet av McDonnell Douglas for den amerikanske marinen, men har senere blitt tatt i bruk av mange land. Det blir nå produsert av Boeing Integrated Defense Systems etter sammenslåingen av McDonnell Douglas og Boeing i 1997. Harpoon kom først i tjeneste i 1977 til bruk på skip. Det ble også utviklet versjoner for bruk fra fly og undervannsbåter. I 2004 passerte produsenten Boeing Integrated Defense Systems 7 000 leverte missil. Varianter. Harpoon missilet ble utviklet for å kunne brukes fra flere forskjellige plattformer. AGM-84 for fly, RGM-84 for skip og UGM-84 for ubåter. Harpoon Block II. Utviklingen av Block II varianten begynte i 1996 som Harpoon 2000. Den amerikanske marinen har ikke bestilt missiler av denne typen som blant annet er utrustet med GPS for bedre navigasjon Kongeindisk forsvar. Kongeindisk forsvar er en sjakkåpning som begynner med og der svart følger opp med...Lg7 og...d6. Hvis svart spiller bonden til d5 kalles åpningen Grünfeld istedet. Som regel følger hvit opp med Kongeindisk er en av de «hypermoderne» åpningene. Svart tillater hvit å bygge opp et stort sentrum men satser på å blokkere og angripe den, i tillegg er et kongeangrep med trekk som...f5 vanlige planer. Svart spiller imidlertid lite på dronningfløyen, og hvit har sjanser til motspill der. Åpningen regnes som risikabel, men er populær på alle nivåer, verdensmestere som Bobby Fischer og Garry Kasparov spilte ofte kongeindisk. Hvis hvit starter med et lignende oppsett med omvendte farger (altså med g3, d3, Sf3, Lg2 og 0-0) kalles åpningen for kongeindisk angrep. Varianter. "Klassisk kongeindisk forsvar" er der hvit spiller Sf3 og Le2. En typisk trekkrekkefølge er Hvis hvit etter hvert låser sentrum vil hun ha godt spill på dronningfløyen med mulighet til å avansere med b2-b4 og c4-c5. Svart satser på å spille trekk som...f5 for å åpne opp om den hvite kongen. En del hvitspillere som misliker disse skarpe stillingene spiller forenklingsvarianten 7.dxe5 dxe5 8.Dxd8 Txd8. Uten dronninger på brettet er sjansene for et kongeangrep betydelig redusert, men hvits fordel er i beste fall minimal. Harpoon (spill). Harpoon er et brettspill utviklet av Larry Bond og et dataspill basert på brettspillet. Det simulerer moderne sjøkrig, og legger stor vekt på realisme. OLW. OLW er et varemerke tilhørende Orkla Brands Nordic, en forretningsenhet i Orkla Brands. Under OLW-merket, markedsføres snacks, potetgull, nøttter og dip. OLW ble grunnlagt i 1967, men det tidligere moderselskapet, Wasabröd, ble grunnlagt allerede i 1919. Produksjonen foregår i Filipstad i Värmland, der jobber det 110 personer. Hovedkontoret ligger i Solna i Stockholm. Navnet "OLW" er et akronym for "Old London Wasa", det navn som oppsto da Wasabröd gikk sammen med Borden Foods i 1967 (Bordens fabrikk i New York het "Old London"). I 1973 ble navnet endret til kun "OLW". Punerne. Punerne var fønikere, et semittisk folk som hadde slått seg ned i Karthago, nær Tunis i Nord-Afrika og på sørkysten av Hispania. Karthago la under seg andre puniske byer i Nord-Afrika da Fønikia ble innlemmet i Perserriket i det sjette århundret f.Kr.. I det tredje århundret hadde Karthago kontrollen over nordkysten av Afrika, fra Syrtis Maior til Gibraltar, sør- og østkysten av Hispania, Korsika, Sardinia og Sicilia. Jordbruk var punernes viktigste næringsvei. De er kjent for å ha vært flinke handelsfolk, særlig rundt det vestlige Middelhav, som de betraktet som sitt hav. Denne oppfatningen er man ikke lenger sikker på, da arkeologiske funn viser at størstedelen av de puniske bosetningene er ved innlandet, og ikke ved kysten, der det naturlig skulle ha vært hvis de var handelsfolk av en stor skala. Punerne var flinke sjøkrigere, og de hadde en stor flåte. Hæren forøvrig bestod av leiesoldater og var meget effektiv. Punerne var lenge allierte med romerne, men på grunn av krigen mot Pyrrhos ble alliansen senere brutt. Punerne ble drevet bort fra Sicilia, Sardinia og Korsika under den første punerkrigen. Under den andre punerkrig, klarte punerne nesten å invadere Roma. På grunn av deres geniale general Hannibal, som var uslåelig i slag, klarte de nesten å knekke den romerske hær. Men på grunn av romernes tallmessige overlegenhet, ble Hannibal til slutt utmattet. Punerne og Karhago ble rasert under den tredje punerkrig, da romerne bestemte at Karthago skulle flyttes 15 km inn i landet. På grunn av dette ble byen lagt totalt i ruiner. I tillegg ble den forbannet og innbyggerne ble enten drept eller tatt som slaver. Territoriet ble etter dette en romersk provins Bandeirantes. Bandeirantes (fra portugisisk "flagg") var betegnelsen på deltakere i Bandeiras-ekspedisjonene som oppdaget og utforsket det indre av Brasil i kolonitiden. Flertallet av disse ekspedisjonene hadde utgangspunkt i delstaten São Paulo og formålet var som oftest å finne gull og andre verdifulle mineraler. Disse ekspedisjonene førte også til at den portugisiske kolonien Brasil ble betraktelig større enn det som opprinnelig var avtalt med Spania i Tordesillastraktaten. Sissel Gjersum. Sissel Gjersum (født 26. juni 1949) er en norsk illustratør og designer. Hun har arbeidet med egne bilder, og også uroer, men er særlig kjent for fargesterke malerier til bildebøker for barn, blant annet sin egen "Bellas reise" fra 1995. I 1993 mottok hun Brageprisen for "Garnnøstet som forsvant" med tekst av Else Færden. Sissel Gjersum er gift med tegneren Morten M. Kristiansen. De bor på Skøyen i Oslo. Materiell (sjakk). I sjakk brukes uttrykket materiell til å beskrive den samlede verdien av brikkene på brettet. Den siden som har de flest og sterkeste brikkene sies å ha en «materiell fordel». Verdien på hver brikke. Hvor sterk en brikke er avhenger av stillingen, men det er likevel mulig å sette opp en slags skala for hvor sterk en brikke gjennomsnittlig er. Kongen er det ikke mulig å sette noen verdi på da det ikke er tillat å la kongen bli slått. I et sluttspill, der kongen kan bli mer aktiv, er den omtrent like sterk som en springer eller løper. Det er en del variasjoner på denne skalaen, for eksempel satte Bent Larsens lærebok en verdi på 4 1/2 på tårnet. Springeren og løperen kalles «lette offiserer», og er som regel atskillig svakere enn tårnet. Forskjellen mellom en lett offiser og et tårn kalles en «kvalitet». Løperen er ofte regnet som så vidt sterkere enn springeren, i et sluttspill med få brikker på brettet er løperens hurtighet viktigere enn springerens evne til å hoppe over brikker. To løpere, eller et «løperpar», er regnet som en fordel siden det oppveier for en av løperens svakheter, nemlig dens manglende evne til å nå halvparten av feltene. Innvirkning. Av de forskjellige ubalansene som kan oppstå i et sjakkparti er en materiell fordel en av de viktigste spillere strever etter. Tap av en offiser uten noen form for kompensasjon betyr gjerne en håpløs stilling og selv tap av en enkelt bonde skal man være forsiktig med. Den polske mesteren Ksawery Tartakower sa «Aldri tap en bonde så vil du aldri tape et parti». I et sluttspill betyr en overvekt av bønder at man har bedre sjanser for å oppnå bondeforvandling og en ny dronning som gir en overveldende fordel. En ekstra offiser betyr at man gjerne kan mønstre et slag mer på hvert felt enn motstanderen og dermed vinne mere materiell. Det at sluttspill ofte er tapt for den parten med mindre materiell har også stor innvirkning på midtspillet. Det at den ene må unngå sluttspill gjør at den overlegne part kan spille tålmodig og bytte av brikker etter hvert som det passer i visshet om at sluttspill vil være fordelaktige. Det finnes flere unntak. Hvis et sluttspill med «ulikefargede løpere» oppstår, det vil si at den hvite og svarte løperen går på felt av motsatt farge, er det ofte mulig å berge remis (uavgjort) selv med en eller to bønder under. Også sluttspill med alle gjenværende bønder på en side av brettet er ofte vanskelige eller umulige å vinne selv med en bonde ekstra. En spiller med materiell overvekt er ofte interessert i å bytte av offiserer. Til dels fordi en 3:2 fordel er mer overveldende en en 4:3 fordel, til dels fordi avbytter av offiserer tar kraften ut av et eventuelt initiativ som motstanderen har som kompensasjon for materiellet. Avbytte av bønder er man imidlertid mer forsiktig med, fordi vært avbytte av bønder betyr at potensielle dronninger forsvinner. Uten noen bønder i det hele tatt på brettet er ofte en lett offiser ekstra ikke nok til å vinne. Valestrand Hjellvik Fotballklubb. Valestrand Hjellvik Fotballklubb (stiftet 13. desember 1992) er en fotballklubb fra Valestrandsfossen, det mest folkerike tettstedet på Osterøy. Klubbens A-lag spiller i dag i 3. divisjon, avdeling 7 og spiller sine fleste kamper på Furubakken Idrettsplass på Valestrandsfossen, men noen kamper går også på Hjellvik Idrettsplass. Historikk. Klubben ble stiftet 13. desember 1992, som resultat av sammenslåingen av fotballgruppen i "Valestrand Idrettsforening" (stiftet 1978) og "Hjellvik Idrettslag" (stiftet 1959 som "Hjellvikvåg Idrettslag"). A-laget spilte etter sammenslåingen i 6. divisjon, og var i flere sesonger nære ved opprykk til 5. divisjon, før de lyktes i 1997-sesongen. Etter to sesonger i 5. divisjon, rykket laget opp til 4. divisjon etter 1999-sesongen. Klubbens rykket videre opp etter 2010-sesongen, og spiller i 2011 i 3. divisjon. Notodden Fotballklubb. Notodden Fotballklubb ble stiftet 3. november 1999, hjemmebane er Idrettsparken. Kapasiteten var tidligere ca 3 000 (700 sitteplasser/500 sitteplasser under tak), men i og med at det i Adeccoligaen er andre regler som gjelder ble kapasiteten redusert til 2 500 i 2007, som var blant de laveste i divisjonen. På grunn av dette ble det bygd ny stadion, Idrettsparken som øker kapasiteten betraktelig. Tilskuerrekord: 2 723 mot Odd Grenland Adeccoligaen 2008. Fra og med sesongen 2005, da Notodden spilte sin første sesong i 2. divisjon, har klubben hvert år blitt sponset med millionbeløp av Kjetil Holta. Dette er mye av grunnen til Notodden sin raske klatring i divisjonene. I 2006 rykket Notodden opp til Adeccoligaen etter å ha ledet 2. divisjon avdeling 1 gjennom hele sesongen. Etter å ha hatt en solid ledelse lenge, ble den knappet kraftig inn og sluttspurten ble rimelig spennende i avdelingen. I siste serierunde møttes Notodden og Lørenskog til opprykksfinale på Notodden Stadion. Status før kampen var at vinneren ville rykke opp. Notodden vant kampen 5-3 og tok med det opprykket. Samtidig satte Notodden Fotballklubb ny tilskuerrekord. Ikke nok med at klubben vant avdelingen, de gikk også ubeseiret gjennom hele sesongen. I første sesongen i Adeccoligaen i 2007 bet Notodden bra fra seg, og endte opp på en niendeplass. I 2008 gjorde laget en meget god figur og endte på en solid sjetteplass, åtte poeng fra kvalifiseringsplass. Sesongen 2009 ble imidlertid en nedtur. Halvveis i sesongen ble trener Jan Halvor Halvorsen løst fra kontrakten og erstattet av Arne Sandstø, men heller ikke han klarte å redde klubben, som til slutt endte med en skuffende fjortendeplass og nedrykk, ti poeng fra fornyet kontrakt. I 2010 endte NFK på 2. plass i 2. divisjon avdeling 1. Etter å ha knivet med Asker gjennom hele sesongen tapte klubben seriefinalen hjemme mot Asker i siste hjemmekamp. Hadde NFK vunnet her hadde NFK rykket opp i Adeccoligaen. I 2011 vant NFK 2. divisjon avdeling 3, og skal derfor spille i Adeccoligaen (1.divisjon) sesongen 2012. Supporterklubben til Notodden Fotballklubb heter Rallarberget, og ble grunnlagt i 2003. Om klubbfusjonen. Notodden Fotball Klubb (NFK) ble stiftet 3. november 1999 som ett samarbeidsprosjekt mellom Snøgg og Heddal som slo seg sammen til en klubb, NFK. Dette var et femårsprosjekt som hadde som mål å ha et stabilt 1.divisjonslag for herrer i 2005 og et eliteserielag for kvinner samme år. Snøgg og Heddal hadde muligheten etter fem år for å gå ut av fusjonen og eventuelt starte eget lag etter endt periode. Heddal IL trakk seg i 2005 ut av fusjonen og dannet et eget lag i 6. divisjon med mål for direkte opprykk. i 2007 spiller klubben i 5. divisjon Snøgg Fotball som for året 2005 er 100 års jubilant er fortsatt under Notodden Fotball. Snøgg Fotball som har en god og lang historie på Notodden vil derfor fortsette å skrive historie under navnet Notodden Fotball. Kvinnefotballen i distriktet er det Snøgg Fotball som står for og ikke NFK. Sinding. Den norske familien Sinding stammer fra sognedegn Jens Sinding i Kundby på Sjælland. Familien etablerte seg i Norge ved hans sønn Holger Ferslew Sinding (1741–89) som var apoteker i Fredrikstad. Se også. Sinding Pyrrhos. Pyrrhos (312-272 f.Kr.) (gresk Πύρρος – "«flammens farge», «rød-blond»", Latin "Pyrrhus"), benevnes ofte som Pyrrhos av Epirus (et historisk hellenistisk område som i dag omfatter sydlige Albania og nordlige Hellas) og huskes som en framgangsrik feltherre som beseiret den romerske republikk i to slag, men med omfattende egne tap, derav uttrykket «pyrrhosseier». Etter det andre slaget mot romerne ved Asculum i år 279 f.Kr. er Pyrrhos blitt sitert på å ha sagt: «En slik seier til og jeg er fortapt». Pyrrhos var konge av Molossia (fra 297 f.Kr.), Epirus (306 – 301 f.Kr., 297 – 272 f.Kr.) og Makedonia (288 – 284 f.Kr., 273 – 272 f.Kr.). B.S. Ingemann. Bernhard Severin Ingemann (født 28. mai 1789 i Torkilstrup, død 24. februar 1862 i Sorø) var en dansk salmedikter og forfatter av historiske romaner. Ingemann arbeidet ved Sorø Akademi, der han var lektor i dansk språk og litteratur. Bl.a. skrev han "Morgensalmer til Brug for Eleverne i Sorøe Academies Skole" (1822) og "Morgensange for Børn" (1837). De mange salmene for barn gjorde ham særlig kjent, bl.a. «Nu titte til hinanden», «I Østen stiger solen op», «Julen har bragt velsignet bud» og «Dejlig er jorden». Kritikeren Georg Brandes sa om Ingemanns sanger: «Hans morgen- og aftensange er uforgængelige». Ingemann mottok et gullhorn på sin 70-års fødselsdag som en gave fra danske kvinner. Det ble stjålet fra museet på Frederiksborg i 1970, men dukket opp på en auksjon i Nederland i 2010. Eksterne lenker. Ingemann Ingemann Ingemann Ingemann Bitches Brew. "Bitches Brew" regnes for å være det albumet som dannet grunnlaget for musikksjangeren fusion. Miles Davis og Teo Macero redigerte opptakene drastisk etter at de var innspilt, bla. ved bruk av båndsløyfer, gjentakelser og blanding av forskjellige opptak. På denne måten oppnådde de et klangbilde som til da hadde vært ukjent. Musikken traff tidens smak, og det ble Davis' første gullplate. Christian Magnus Falsen Sinding-Larsen. (født 17. april 1866 i Kristiania, død 12. februar 1930 i Oslo) var en norsk lege kjent for sine bidrag til kirurgisk behandling tuberkulose og Christian Magnus Falsen Sinding-Larsen arbeidet fra 1892 ved det nyopprettede Kysthospitalet i Stavern (Fredriksvern). Han var overlege her fra 1892-1911. Han ble dr.med. 1907 med en avhandling om tuberkulose i hofteleddet. I 1911-1930 var han direktør ved Rikshospitalet men fortsatte sin og beskrev i 1921 det som da ble kjent som "Sinding-Larsen og Johanssons syndrom", i nyere tid kjent som Jumper's knee. Han var sønn av forfatter Alfred Sinding-Larsen og bror til arkitekt Holger Sinding-Larsen og journalist Henning Sinding-Larsen. Comosjøen. Comosjøen (italiensk "Lago di Como") er en italiensk innsjø i regionen Lombardia. Den ligger i provinsene Como og Lecco. Med sine 146 km² er den Italias tredje største etter Gardasjøen og Maggioresjøen. Den er gravet ut av isbreer, og er på det dypeste 416 m, noe som gjør den til en av Europas dypeste. Ved middelvannstand er den 199 m over havet. Innsjøen er 4,3 km bred på det bredeste, og 46 km lang. Innsjøen ser ut som bokstaven Y satt på hodet. Den nordlige grenen, hvor Adda renner inn i sjøen, kalles også "Lago di Colico", den østlige av de to sydlige grenene, hvor Adda renner ut, kalles også "Lago di Lecco". Den vestlige av de to sydlige grenene, som er uten utløp, kalles "Lago di Como". Byene Como og Lecco ligger ved Comosjøen. Italienerne bruker ofte navnet Lario på sjøen, noe som bl.a. gjenspeiler seg på navnet til byen Mandello del Lario på østsiden av sjøen. Robert Koren. Robert Koren, (født 20. september 1980) er en slovensk fotballspiller. Han spiller nå for Hull City. Før dette spilte han for Lillestrøm SK og han ble årets midtbanespiller i Norge 2006. Midtbanespilleren har flere for Slovenia og 12 U-landslagskamper. Tidlig karriere. Koren spilte for de lokale klubbene NK Publikum, NK Dravograd og NK Radlje i sitt hjemland før han gikk til norske Lillestrøm Sportsklubb i 2004. Lillestrøm. Han ble en av de mest ansette spillerne i den norske eliteserien i fotball, mange anså ham som en av de beste utlendingene i hele serien. Koren var spilleoppleggeren i Lillestrøm, og ble ofte sammenlignet med sitt tidligere forbilde Zlatko Zahovič. I løpet av sin tid i Norge ble han knyttet til engelske klubber som Leeds United og Manchester City. West Bromwich Albion. Den 4. januar 2007 signerte Koren for den nest høyeste fotballigaen i England og klubben West Bromwich Albion på en Bosmanbestemmelse. Han fikk en 18 måneders kontrakt med muligheter for ytterligere et år. Han fikk sin debut kun to dager senere som en sen innbytter i Baggies' 3-1 seier over Leeds United i tredjerunden av 07. Koren skåret sitt første mål for klubben i 7-0 hjemmeseier mot Barnsley FC den 6. mai 2007, den siste dagen av sesongen. Seieren sikret Albions plass i mesterskapets kvalifiseringskamper for oppflytting. Koren spilte alle tre kampene da Albion beseiret Wolves i en semifinale, men tapte derimot 1-0 til Derby County i finalen på Wembley Stadium. Kirsten Sinding-Larsen. Kirsten Sinding-Larsen (født 4. august 1898 i Oslo, død 1978 i Oslo) var datter av Birger Fredrik Sinding-Larsen og Emilie Rustad (1871–1904). Kirsten Sinding-Larsen var utdannet i Stockholm som arkitekt. Hun er mest kjent for å ha tegnet Sunnaas sykehus. Det som opptok henne mest, og som hun også arbeidet mest med, var boliger og boligspørsmål. Provinsen Como. Provinsen Como (it "Provincia di Como") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Como er provinsens hovedstad. Det var 537.500 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Provinsen omfatter også en enklave i Sveits ("Comune di Campione d'Italia") ved bredden av Luganosjøen. Stikkvepser. Stikkvepsene (Vespidae) er insekter som tilhører årevingene (Hymenoptera). Underfamiliene Vespinae og Polistinae omfatter stort sett arter som lever i sosiale samfunn (eusosiale). Gruppen stikkvepser har blitt inndelt litt ulikt. Noen inkluderer også vepser som lever enslig (solitære vepser), som underfamilien murervepser (Eumeninae). I Norge er norsk veps, tysk veps og jordveps blant de vanligste artene. Samtidig er disse tre artene regnet som aggressive med et smertefullt stikk, og hører til de med størst antall individer i bolet. Den største norske arten er geithams, men den er ganske sjelden og finnes bare sør-øst i Norge. Utseende. Stikkvepser kjennes gjerne på fargene på brystet og bakkroppen. Ofte er det klare mønster i gult og svart, men andre farger, som rød og oransje forekommer. Murervepser er generelt mer svarte og har mindre gule flekker. Vingene er smale, framvingen er større og lengre enn bakvingen. I hvile foldes eller brettes vingene sammen, på langs. Levevis. Voksne stikkeveps livnærer seg av flytende næring som blomsternektar, men også råtnende frukt. De oppsøker gjerne steder mennesker er på sin leting etter søtsaker, som saft og syltetøy. De er samtidig predatore (rovdyr), arbeiderne samler inn insekter og annen animalsk føde som de fôrer opp larvene sine med. Ett unntak er underfamilien pollenvepser (Masarinae) som har et levesett som ligner på bier og før opp larvene sine på pollen som de samler. Denne gruppen forekommer ikke i Norge. Sosiale stikkveps. Hos de sosiale artene er det forplantningsdyktige (fertile) hunner (dronning) og hanner (drone), samt sterile hunner (arbeidere). De har eggleggningsrøret omdannet til en stikkebrodd forbundet med giftkjertler. Derfor er det bare arbeiderne som stikker, men de er i flertall siden et bol består nesten utelukkende av arbeidere. Men det finnes unntak, hos Polistinae er det ikke noe klart skille mellom dronning og arbeidere. Stikkveps lager celler som har seks kanter. Stikkveps henter tremasse for å bygge bolet, de bruker døde trær, blant annet kan en vinduskarm gjøre god nytte for seg. De store vepsebolene finnes bare hos den forholdsvis artsfattige gruppen Vespinae. Underfamilien Polistinae er også sosiale vesper, men bolene er vanligvis ganske små med ikke mer enn noen titalls arbeidere. Hos denne gruppen er det ofte ikke noe klart skille mellom dronning og arbeidere; alle hunnene kan legge egg og gjør det i større eller mindre grad, men avkom etter de mest dominante hunnene har gjerne bedre mulighet til å vokse opp. Underfamilien Stenogastrinae omfatter både sosiale og solitære arter. Hos de fleste sosiale stikkeveps utvikler vepsesamfunnet seg som skissert nedenfor. I kjøligere deler av verden, som i Norge, er et vepsesamfunn ettårig og dør ut før vinteren. Innen underfamilien Vespinae finnes bare én dronning i hvert samfunn. Samfunn av polistinene kan ha flere dronninger, men én av dem fremstår som alfahunn eller førstedame, og hun legger flest egg. Stikkeveps bygger ofte bol på steder som loft, under takpanner, taklister eller bak kledning. Mange bygger bol i gamle trær eller under grener. Jordveps bygger gjerne bol under røtter og i hulrom i jorden. Gamle bol brukes ikke, og f.eks. på gamle loft kan en av og til se en hel rekke forlatte vepsebol. Vepsebolene er grå og er kjent for sin papiraktige konsistens. Fritthengende bol ligner ofte på en ball og kan bli på størrelse med en fotball. Innvendig er det celler som larvene vokser opp i, og hvor de forpupper seg. Stikkveps har sekskantede celler og bygger bolet ovenfra, mens humler har bol med runde celler og bygger nedenfra. Bolet lages av tremasse som blir gnagd av gammelt treverk, som vepsene enten henter fra gamle trær eller bygninger. Forsesongen. Hunnene (dronningene) blir befruktet straks etter at de er ferdig utviklet. I Norge skjer dette på sensommeren, deretter overvintrer dronningen. Neste vår – men sjelden like tidlig som hos humler – våkner hun av vinterdvalen. Deretter begynner hun å bygge bolet og danne et nytt samfunn (en ny sverm). På forsesongen ser vi derfor få, men store og kraftige veps. I første omgang må dronningen både bygge bol, forsvare bolet og sørge for mat til larvene etter hvert som de vokser til. Hennes arbeid er mer anstengende enn hos humledronninger, for hun må fange insekter og andre smådyr til larvene, da vepselarver trenger mye protein for å vokse opp. Derfor legger hun bare noen få egg, og det første kullet er fôret opp på et minimum av mat – så sesongens første nyklekkede stikkeveps er forholdsvis små. Våren og forsommeren er en kritisk fase for vepsesamfunnet. Dette viser seg bl.a. ved de mange små, forlatte vepsebolene en kan se på enkelte gamle loft. Og mange dronninger dør før de kommer så langt. I Sør-Norge sees gjerne de første av sesongens veps i begynnelsen av juli. Disse vepsene og deres første etterkommere er arbeidere, dvs. hunner med mangelfullt utviklede kjønnsorganer; eggleggningsrøret er omdannet til en stikkebrodd. Arbeiderne har som oppgave å bygge bolet og forsvare det, skaffe mat, og stelle og fôre larvene og dronningen. Noen arbeidere fungerer som vaktposter utenfor bolet. Ved fare varsler de resten av arbeiderne ved hjelp av feromoner. Enkelte parfymer og sminkestoffer har lukter som minner om disse feromonene. Dette forklarer enkelte tilsynelatende umotiverte angrep av veps, som ellers sjelden stikker unntatt hvis de blir klemt eller forstyrret ved bolet. For å skaffe mat til larvene tar vepsene bl.a. insektlarver som lever i vegetasjonen, og mange slags fluer, også rovfluer. De store artene kan ta mindre veps, bier og (i varmere strøk) knelere. Enkelte av de store artene kan plyndre bikuber eller bolene til mindre veps – noen få eksemplarer av den japanske kjempevepsen kan utrydde et helt bifolk. Av og til tas byttedyr betydelig større enn vepsene selv. Dersom byttet har bein eller vinger, fjernes disse med de kraftige kjevene. Men vepsene tar også selvdøde smådyr, og de kan ta med seg kjøttbiter som de river med seg eller skjærer løs fra åtsler. Larvene blir matet med en blanding av kjøtt, nektar og spytt. Til gjengjeld får arbeiderne en søt, næringsrik væske tilbake. Vepsesamfunnet vokser. Ved hjelp av arbeidere kan dronningen konsentrere seg om å bygge celler og legge nye egg. Det tar atskillig tid og krever betydelige ressurser å bygge celler, og gamle celler kan rengjøres og brukes flere ganger. Etter hvert overtar arbeiderne også byggevirksomheten, og dermed kan dronningen fullt og helt konsentrere seg om eggleggingen. Fra nå av vokser bolet hurtig. I Sør-Norge kan det være en del veps allerede midt i juli, men på den tiden holder de seg ofte lavt i vegetasjonen, og da ser vi lite til dem unntatt hvis bolet er iøynefallende plassert. De senere kullene av arbeidere blir større fordi de får rikeligere med mat enn sine eldre søsken. I løpet av sesongen kan én dronning av enkelte arter stikkeveps legge 20 000 egg. Mot slutten av sesongen er gjerne de første arbeiderne for lengst døde (en arbeider lever gjennomsnittlig 5-6 uker), men like fullt har en funnet bol med 5000 voksne veps i tillegg til larver og pupper. Derfor forekommer ofte gode vepseår etter at få dronninger har overvintret – ja dette er visstnok det vanlige. Den enorme eggproduksjonen og den raske utviklingen har sammenheng med at vepsene selv på kjølige sommerdager klarer å holde temperaturen i bolet på rundt 30 ºC. Dette skyldes stoffskiftet til individene i bolet, og at veggene fungerer som isolasjon. På f.eks. gamle loft og under takstein er dessuten temperaturen gjerne betydelig høyere enn det naturlige for stedet. Ved for kaldt vær blir imidlertid vepsene kuldestive og ute av stand til å fly og fange insekter til larvene, og larvene kan sulte. Dette forekommer naturligvis særlig i fjellet og lengst nordpå. Blir det for varmt, kan vepsene kjøle ned bolet ved å bruke vingene som kjølevifter, og ved å frakte inn vanndråper som bidrar til å holde temperaturen nede når de fordamper. Produksjon av kjønnsindivider. Mot slutten av sommeren begynner arbeiderne å bygge noen ekstra store celler, hvor dronningen legger egg som skal bli til forplantningsdyktige hunner, dvs. nye dronninger. Dronningen legger også noen ubefruktede egg, som blir til hanner (droner). Dronene stikker ikke, men kan meget vanskelig skilles fra dronningene (automimikry). Også de siste kullene av arbeidere, som er større og mer utviklet enn sine eldre søsken, har så velutviklede kjønnsorganer at de kan legge ubefruktede egg. Paringsflukt og oppløsning. De nyklekkede hannene og hunnene flyr ut og parer seg. På denne tiden dør den gamle dronningen, og vepsesamfunnet går sin oppløsning i møte. Men det er nettopp nå vi gjerne legger mest merke til stikkevepsene. De er tallrike, forholdsvis store – og stadig på jakt etter sukkerholdige saker. Ute ser vi dem ofte på overmoden frukt, og de suger gjerne sukkerholdig sevje fra sår i f.eks. bjørk. Og innendørs, og hvis vi holder hageselskap, tiltrekkes de av syltetøy, søte kaker og sukkerholdige drikker. Dronene dør ikke lenge etter paringen. Også arbeiderne dør om høsten, mens de nye dronningene leter opp et egnet sted for overvintring. Avvik. Enkelte vepsesamfunn utvikler seg annerledes enn skissert ovenfor. Hvis bolet blir ødelagt og dronningen overlever, kan hun iallfall hos enkelte arter prøve å trenge inn i et bol hos en artsfrende og drepe bolets dronning. Hos polistinene, som kan ha flere dronninger, kan hun i stedet undertrykke bolets dronning(er) og overta som førstedame. Hunner av geithamsen "Vespa dybowskii" kan på samme vis trenge inn i bol hos nærstående arter, drepe den opprinnelige dronningen og overta denne rollen. Hvis det allerede finnes arbeidere i bolet, vil disse tjene den nye dronningen og passe hennes avkom. De siste utvikler seg til arbeidere eller kjønnsindivider, avhengig av tid i sesongen. I en periode kan det altså forekomme arbeidere av begge arter side om side – inntil de opprinnelige arbeiderne dør. Fra nå av fremstår bolet som et rent "V. dybowskii"-samfunn.(Wilson 1974) "Gjøkvepsene" er sosiale stikkeveps – men lager ikke egne bol, og mangler arbeidere. I stedet trenger hunnene inn i andre vepsebol for å drepe dronningen og overta samfunnet. Lykkes de – og gjøkvepsenes kraftigere bygning øker muligheten – vil de eksisterende arbeiderne fôre og stelle gjøkvepshunnen og hennes larver som om det var deres egne. Dermed produseres etter hvert ingen flere arbeidere, bare hanner og hunner av gjøkveps – og bolet går til grunne etter hvert som de gamle arbeiderne dør. Gjøkvepsenes egne hanner og hunner parer seg så. Som hos andre sosiale stikkeveps dør hannene i løpet av høsten, mens hunnene overvintrer. Gjøkvepsene er ellers rovdyr som sine slektninger. Hver art av gjøkveps er knyttet til en bestemt verts-art. "Emerys regel" sier at den aktuelle gjøkvepsen har utviklet seg fra denne arten (Wilson 1974, s. 382). I så fall har gjøkveps altså utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre. Innen underfamilien Vespinae kjennes tre arter gjøkveps (hvorav "Vespula autriaca" finnes i Norge), mens over 20 arter innen underfamilien Polistinae opererer på tilsvarende vis. – Lignende former for parasittisme finnes hos andre sosiale insekter som humler, maur og termitter. Predatorer og vepsegjester. Forsvarsevnen gjør at en del insektspisene dyr skyr veps, og særlig de store geithamsene i slekten "Vespa". Bieteren, som er sjelden i Norge, er en av få fugler som gjerne tar veps. Vepsevåken og dens nære slektninger plyndrer gjerne vepsebol, men geithamsene stikker så kraftig at det ser ut til at de vanligvis får være i fred. Ved å studere mageinnhold fant en iallfall bare noen få geithamser. De mindre artene blir også tatt av sine større slektninger, og selv den asiatiske geithamsen – som er på størrelse med vår art – er utsatt for å få bolet plyndret av japanske kjempeveps. Noen arter av maur dreper og spiser nesten alle slags insekter de får tak i, men vepsene kan som regel unngå dem ved å fly vekk. Iallfall i tropiske strøk finnes imidlertid maur (bl.a. hærmaurene "Eciton burchelli" og "E. hamatum") som invaderer vepsebol og tar larver, pupper og egg. Ved slike anledninger pleier polistinene å rømme bolet. De større og kraftigere Vespinae-artene prøver derimot ofte å forsvare bolet. De kan drepe eller bære vekk enkelte maur, eller tette igjen inngangen til bolet med kroppen – som regel forgjeves. Knelere er store rovinsekter som også fanger veps ved å klappe sammen forbena over dem – men iallfall de største vepsene kan vri seg rundt og drepe kneleren før den rekker å gjøre det av med dem. Vepsegjester. Enkelte vepsebol har samboere eller gjester – hvorav noen lever av avfall, mens andre spiser vepselarver. Men denne virksomheten er mye sjeldere enn hos maur.(Wilson 1974) Norske arter som lever i samfunn (eusosialt). Det har lenge vært vanlig å regne med at det er 12 norske arter. Ytterligere en art, geithams, hadde ikke vært registrert i Norge siden 1911, og man antok at den var utdødd. Men sommeren 2007 ble den igjen observert i Norge med sikre funn, på Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold. Gjøkveps. Tre av de norske artene snylter hos andre stikkveps og legger egg i deres bol. Disse såkalte gjøkvepsene mangler arbeidere og bygger ikke bol selv. Det finnes bare befruktningsdyktige hunner og hanner. Dersom en gjøkvepshunn lykkes, tar hun over samfunnet, og bare hennes avkom vokser opp. Plagsomme veps. Stikkveps kan være meget plagsomme utover på sommeren, vepsesamfunnet har vokst seg stort. I Norge er alle vepsebol ettårige og samfunnet dør ut om høsten. Dronningene har sluttet å legge flere egg. Arbeiderne har ikke larver de skal mate og stelle, de bruker ofte tiden til å finne mat. De oppsøker gjerne steder mennesker er, på sin leting etter søtsaker, som saft og syltetøy. Et vepsebol kan i løpet av sommeren ha vokst til 1000-1500 individ. I Norge er det norsk veps, tysk veps og jordveps som er blant de mest plagsomme artene, fordi de er de vanlige stikkevepsene i Norge. Disse har samtidig et stort antall individer i bolet og er blant de mest aggressive og har samtidig et smertefulle stikk. De kan bygge bol både over eller under jorden, ofte nær hus eller i hus. Solitære stikkveps. Hos solitære grupper mangler arbeiderne, alle individer er forplantningsdyktige. Eumeninae, Euparagiinae og Masarinae er rent solitære grupper. Systematisk inndeling med fokus på norske arter. Det er ulike måter å dele gruppen Vespoidae inn i. Denne systematiske inndelingen har med gruppene Vespinae, Polistinae, Eumeninae, Stenogastrinae, Euparagiinae og Masarinae. Vespinae og Polistinae består av vepser som lever sosialt. I Norge finnes også leirvepsene, de har hatt en uklar plassering og har både vært regnet som en søstergruppe, det vil si en egen familie (Eumenidae), eller inkludert som en delgruppe (Eumeninae) av stikkvepser. Gruppene Stenogastrinae med både solitære og sosiale vepser, sammen med Euparagiinae og Masarinae som alle lever som solitære veps har også hatt en uklar plassering. Ingri Egeberg. Erin Ingri Egeberg (født på Hamar 13. mars 1951) er en norsk bildekunstner, grafiker, tegner og forfatter. Hun er utdannet ved Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen. Egeberg har utgitt over tjue bøker, særlig bildebøker, både for voksne og barn. Hun har også lagd to tegnefilmer og en serie for Barne-TV. Egeberg er dessuten leder i NBK, HKS, og BKFH samt styremedlem i Nasjonalgalleriet, Samtidsmuseet, Norske Grafikere, Bergen Kunsthall og Kunsthøyskolen i Bergen. Egeberg mottok Kulturdepartementets bildebokpris i 1986 og sølv i Årets vakreste bildebok 1999. Hun har også blitt nominert til Brageprisen to ganger. Siden 1976 har Ingri Egeberg hatt over 60 separatutstillinger, utsmykket bl. a. Galleriet og Hotell Neptun i Bergen, og blitt innkjøpt av bl.a. Riksgalleriet, Nasjonalgalleriet, Stortinget, Norsk Kulturråd og Ciurlionis Museum of Modern Art. Ingri Egeberg er bosatt i Bergen. Provinsen Cremona. Provinsen Cremona (it. "Provincia di Cremona") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Cremona er provinsens hovedstad. Det var 335.939 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Provinsen befinner seg i sin helhet på Posletten og er helt flat. Po danner den naturlige grensen mot Emilia Romagna, og Oglio danner grensen mot Brescia. Elvene Serio og Adda renner gjennom provinsen. Økonomi. Økonomien er i hovedsak basert på jordbruk, med hvete, mais, bygg, sukkerbeter og soya som viktige produktene. I områdene rundt den nest største byen Crema er det industri. Certeparti. Certeparti (engelsk: "Charter-party") er et dokument som inneholder transportavtalen mellom befrakter og eier av skip. Det foreligger en rekke internasjonalt anerkjente standardcertepartier. For stykkgods i linjefart kalles fraktavtaleformularet for konnossement. Navnet kommer av latin "Charta partita" som direkte oversatt betyr "delt avtale", og viser til at avtalen blir laget i to identiske eksemplarer, ett til befrakter og et til skipets eier. En slik avtale kan gjelde leie av skip (med eller uten mannskap) for gods- eller passasjerfrakt for et gitt tidsrom eller strekning, eller frakt av nærmere spesifisert gods eller passasjerer for en gitt strekning. Avtalen inneholder typisk opplysninger om skipets navn, størrelse og satsene for frakt. Dessuten fastsettes antall liggedager, og det gis bestemmelser om returfrakt. Det ligger egne bestemmelser innenfor amerikanske lovgivning knyttet til Carriage of Goods by Sea Act. Rangers FC. Rangers Football Club, er en fotballklubb fra Glasgow i Skottland, som spilte fram til 12-sesongen i Scottish Premier League, med ble deretter degradert til skotsk tredjedivisjon etter at klubben gikk konkurs. Klubbens korrekte navn er Rangers, men klubben blir ofte ukorrekt referert til som Glasgow Rangers, for å skille den fra klubber med lignende navn, da spesielt engelske Queens Park Rangers. Rangers var det første utenlandske laget som møtte et norsk klubblag, da de møtte Odd i 1911. Bakgrunn. Selv om klubben i dag er multikulturell har den historisk sett hentet støtte fra Glasgows protestantiske miljø, i motsetning til byrival Celtic FC som tradisjonelt sett hentet støtten fra Glasgows katolske miljø. Lagene blir omtalt som Old Firm som en samlebetegnelse, og refererer også til lokalderbyet mellom dem. Rangers' konkurs og degradering i 2012. I august 2011 ble Rangers slått ut av Mesterligaens tredje kvalifiseringsrunde av Malmö FF. Dette utløste et dramatisk bortfall av inntekter, som førte til at klubben i løpet av sesongen 2011-2012 ble først satt under administrasjon og fratatt 10 poeng, samt mistet lisensen til videre deltakelse i Mesterligaen. 23. april 2012 ble det meldt at Rangers fikk et 12 måneders forbud mot spillerkjøp, og kan i denne perioden bare signere nye spillere som er under 18 år. Samtidig fikk klubben en bot på pund, blant annet for å ha brakt sporten i vanry. Den tidligere lubbeieren Graig Whyte ble også utelukket for livstid fra å ha en rolle i skotsk fotball. Ved sesongslutt ble deretter klubbens eierselskap slått konkurs, og selskapets midler, i blant annet Ibrox Stadium og spillerstallen ble overført til et nytt eierselskap. Dette eierselskapet ønsket også å få overført spillelisensen i SPL, men dette måtte godkjennes av alle lagene i SPL med en 8-4 majoritet. Denne formen for gjeldssanering møtte imidlertid motstand blant de øvrige klubbene, da de mente dette krenket idrettens og SPLs integritet. Tilsvarende møtte forslaget stor motstand blant de andre lagenes supportere. 25. juni 2012 ble det meldt at tilstrekkelig mange av SPL-klubbene motsatte seg at det nye selskapet skulle få spillelisens, slik at dette ble blokkert, til tross for at dette medførte økonomiske for disse lagene. Også et forslag om at Rangers skulle få den ledige plassen i First Division møtte motstand. Dette vil kreve en majoritet på 75%, eller støtte fra 22 av 29 klubber i Scottish Football League. Alternativt må den nye klubben starte i tredje divisjon og eventuelt spille seg opp. Den 12. plassen i SPL ble tilslutt tildelt Dundee som kom på andre plass i First Division, etter at også Dunfermline, som kom på 12. plass og rykket ned fra SPL, også hadde påberopt seg plassen. 4. juli 2012 vedtok klubbene i SPL at Rangers' nye eierselskap ikke skulle på spillelisens i SPL. Alle klubbene stemte imot, bortsett fra Kilmarnock FC som avsto og Rangers selv som stemte for. 13. juli 2012 vedtok klubbene i SFL at Rangers ikke skulle få den ledige plassen i First Division, og det ble dermed klart at klubben fra og med 2012/13-sesongen måtte spille i skotsk tredjedivisjon. Meritter. 1Delt med Dumbarton. Siste sesong i Skotsk Premier League. Rangering: 1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål. Mo Idrettslag. Mo Idrettslag ble stiftet i 1904, og ble ren fotballklubb i 1988. Klubben ligger i Mo i Rana. De spiller hjemmekampene sine på Nye Sagbakken Stadion som ble åpnet sommeren 2009. Mo IL fikk i 2006 Norges Fotballforbuds Fair Play-pris, som eneste lag i Nordland. Toppdommeren Jonny Ditlefsen dømmer for klubben. Trener for klubbens A-lag er i 2009-sesongen Jarle Råum, med Freddy Bakksjø og Morten Hagh som hjelpetrenere. Grain whisky. Grain whisky er en whisky som lages av hovedsakelig en blanding av forskjellige korntyper, hovedsakelig bygg, hvete og mais. Produksjon. Produksjonen av grainwhisky er stort sett lik all annen whisky og deles grovt sett i malting, mesking, fermentering, destillering og lagring. I tillegg til dette har Grain whisky ett parallelt ledd til maltingen hvor kornblandingene som skal mikses med det maltede bygget kokes for å myke opp korn-stivelsen slik at den blir løselig i vann. Denne kokte kornblandingen tilsettes i meskeprosessen. Destilleringsprosess. Grainwhisky destilleres i en coffey still som består av to hoveddeler, en analyserer og en retter (rectifier). Wash pumpes inn i toppen av av retteren hvor den føres igjennom koiler som lar washen varmes opp av spritdamp fra analysereren. wash føres så inn i toppen av analysereren og synker ned igjennom perforerte plater, mens varm damp stiger opp og tar ut alkoholen fra wash. Denne alkoholdampen føres så nå inn i bunnen av retteren som bruker alkoholdampen til å varme wash, og motsatt wash til å kjøle ned dampen. Ut herfra kommer da kornspriten. Dette foregår i en kontinuerlig prosess som gjør at denne prosessen kan produsere langt større kvanta sprit. Smak. Grain whisky har en mildere smak og aroma i forhold til maltwhisky, og brukes derfor som oftest som råstoff til blended whisky. Opp til 70 prosent av en flaske blended whisky kan bestå av grain whisky. Resten er malt whisky. Det meste av den whiskyen som selges er blended whisky. Tilgjengelighet. Det er syv destillerier i Skottland som lager grain whisky, og som er ganske ukjente for forbrukerne. Det er mulig å kjøpe flasker med grain whisky, men de kan være vanskelig å finne, og er ikke spesielt populære. Brennevin. En flaske og et glass med brennevin Brennevin er en fellesbetegnelse på etanolholdige drikker fremstilt ved destillering av væsker som inneholder svakere konsentrasjoner av etanol, i dagligtale kalt alkohol. Råvaren er væsker med stort innhold av sukker, som ved gjæring omdannes til etanol. Den sukkerholdige væsken kan være fruktsafter med mye glukose, eksempelvis druesaft som ved gjæring blir til vin. Andre karbohydrater (stivelse) i landbruksprodukter som poteter og korn kan omdannes til sukker og ved gjæring bli råstoff ("sats") for "brenning" til brennevin. Destillering. Gjennom gjæringsprosessen får den sukkerholdige væsken et alkoholinnhold på mellom 10 og 20 %. Dette er avhengig av hvilken gjærtype som benyttes. Satsen blir så destillert ved en gitt temperatur. Sprit skal ligge på om lag 95,6 % ren etanol, mens cognac og whisky blir brent på høyere temperatur for å få med mer smaksstoffer. Da oppnår man et alkoholinnhold på mellom 40 og 60 %. Foredling. De vinbaserte typene, brandy, armagnac, konjakk og calvados blir som regel lagret på eikefat i årevis for å oppnå den ønskede smaken. Verden over finnes et utall ulike brennevin som får farge og smak ved lagring på fat av som regel eik, uttrekk fra urter og krydder, eller ved at en nøytral sprit tilsettes farge- og søtningsstoffer. Mange, men langt i fra alle brune brenneviner blir tilsatt sukkerkulør for å få rett farge. Vinbaserte brennevin. For at brennevinet skal kunne kalles «cognac» må det være fremstilt av hvitvin fra Cognacdistriktet i Frankrike. Tilsvarende gjelder for armagnac, som kommer fra Armagnacdistriktet. Betegnelsene VS, VSOP og XO forteller om lagringstiden på den yngste bestanddelen i blandingen. For cognac må en XO, som er den eldste benevnelsen, inneholde bare cognac som er lagret i minimum 6 år på fat. For armagnac er også kravet til XO 6 års fatlagring, men for å kalles "Hors d'Age" må den ha minimum 10 års fatlagring. Brandy blir i prinsippet produsert og foredlet på samme måte som armagnac og konjakk, men er som regel simplere i kvaliteten, og produseres hvor som helst. I Tyskland kalles vinbaserte brennevin «branntwein» eller «weinbrand» – til forskjell fra «korn», «-wasser» og «–geist». Den franske calvados er ikke laget av druevin som de øvrige, men av eplevin (sider). Konjakk har vært importert til Norge nesten like lenge som den er blitt framstilt. I noen deler av landet er forbruket økende (Nord-Norge), mens det på verdensbasis synes å ha stoppet opp eller gått tilbake. Fruktbrennevin. I mange land i Sentral- og Østeuropa har destillering av mesk på frukt og bær lange tradisjoner. I Øst-Europa og på Balkan er plommer den foretrukne frukten, og brennevinet kalles i mange land slivovitsj. I Romania kalles det tuica, i Ungarn szilva og i Bulgaria rakia. Foruten calvados – som er destillert sider – er brenning av mesk på moste epler og pærer utbredt. I Sveits kalles slikt brennevin for batzi, i Østerrike trebern og i Tyskland obstler eller apfelbrand. Det amerikanske applejack tilhører samme familie. Et annet kjent fruktdestillat er det tyske kirschwasser, som lages på kirsebær. «Wasser» brukes ellers i Tyskland som fellesbetegnelse på brennevin framstilt ved destillering av en gjæra mesk av frukt og bær. Dersom produktet framkommer ved maserasjon, dvs. at smaksstoffene trekkes ut ved hjelp av sprit, er betegnelsen geist, for eksempel himbeergeist, birngeist og aprikosengeist. I Frankrike kalles fruktbrennevin «alcool blancs», fordi disse lagres på beholdere av glass eller steingods, og derfor ikke får farge, slik konjakk og calvados får fra eikefat. I Frankrike destillerer en til lav styrke for å få mest mulig smak og aroma, mens en i Tyskland og Sveits bruker høyere styrke og får et mer nøytralt brennevin. En egen sort fruktbrennevin er det italienske grappa, som lages på en mesk av drueskall og druekjerner (pomace), altså et biprodukt av vinproduksjonen. I Frankrike kalles slike brenneviner for «marc» (for eksempel Marc de Provence), i Kroatia «komovica», i Tyskland «trester» og på Kypros «zivania». Ingen av de ovennevnte har blitt særlig populære i Norge. Kornbrennevin. Whisky er destillert på spiret bygg (malt) eller mais, eller andre korntyper og destilleres til en alkoholprosent på mellom 50 og 80. Den blir lagret på eikefat fra 3 år(minimum) til 60 år, før den blandes ned til minimum 40 %. Enkelte av de skotske produsentene tapper også uten å blande ned, og brennevinet får da betegnelsen «cask strength». Noen whiskyprodusenter blander fra forskjellige destillater og underleverandører. Dette er de rimeligste whiskymerkene, som Upper Ten og Grants. De mer smaksrike og eksklusive Single Malt-whiskyene som Glenmorangie og Highland Park inneholder whisky kun fra samme destilleri, og har gjerne en markant smak av malt og røyk. Også i whiskyverdenen forholder vi oss til enkelte distrikter, for eksempel Islay, som er fra en avsidesliggende øy på sørvestkysten av Skottland. Ellers produseres Whiskey (merk stavemåten) både i Irland og USA, hvor mais er en viktig bestanddel. Umodnet maiswhiskey eksporteres i store ståltanker til Skottland, hvor den er en viktig smakstilsetning i «Blended Whisky». Spesielt skotsk whisky har i de senere år opplevd en økende popularitet også i norsk drikkekultur. Det er de spesielle merkene som har mest aktualitet, godt hjulpet av vår generelle velstandshevning. Potetbrennevin. De fleste norske og mange danske, svenske og finske brennevin er produsert på poteter, ved at stivelsen i potetene under gjæring omdannes til alkohol. Også i Ukraina blir vodka gjerne lagd på poteter. Norsk vodka lages i dag både på potet og hvete. Akevitt er potet- eller kornsprit som blir tilsatt karve og en rekke andre krydder og urter, og lagres på sherryfat. Brenningen av fatene og lagringstiden avgjør fargen på akevitten, vi har både fargeløse og brune. Linjeakevitt er betegnelsen på akevitt som har vært med på jordomseiling, og derved har passert «linjen» (ekvator) to ganger. Bevegelsene i skipet frigjør aromaer både fra fatet og tilsetningene, og gir en mer kompleks og avrundet smaksopplevelse. Norsk akevitt har lange tradisjoner i norsk drikkekultur. Sukkerbrennevin. Sukkerbrennevin er brennevin som er destillert fra gjæra saft av sukkerrør eller sukkerbeter, eller av en melasse fra disse plantene. Det mest kjente sukkerbrennevinet er rom, som har sitt kjerneområde i Vestindia og Mellom-Amerika, men som også lages i Sør-Amerika, USA, Egypt, på Madagaskar, Java og Filippinene. Regionale varianter og betegnelser er cane spirit (Sør-Afrika), basi (Filippinene) og pinga (Brasil). Rom er vel best kjent i norsk drikkekultur som ingrediens i longdrinks som «Cuba Libre» og «Piña Colada». B.B. King. Riley B. King, mest kjent som B.B. King, (født 16. september 1925 i Itta Bena, Mississippi, USA) er en amerikansk bluesmusiker, gitarist,låtskriver og plateprodusent. Ifølge popmagasinet Rolling Stone er han den største nålevende gitarist og den tredje største noensinne – etter Jimi Hendrix og Duane Allman. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, i 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame og i 1987 i Rockens æresgalleri. I 1949 begynte King å spille inn musikk da han fikk platekontrakt med det Los Angeles-baserte plateselskapet RPM Records. Mange av Kings tidlige innspillinger var produsert av Sam Phillips, som senere grunnla Sun Records. Han ble kalt «Beale Street Blues Boy», som senere ble forkortet til B.B. På 1950-tallet ble King et av de viktigste navnene innenfor R&B-genren, med hits som «You Know I Love You», «Woke Up This Morning», «Please Love Me», «When My Heart Beats like a Hammer», «Whole Lotta' Love», «You Upset Me Baby», «Every Day I Have the Blues», «Sneakin' Around», «Ten Long Years», «Bad Luck», «Sweet Little Angel», «On My Word of Honor» og «Please Accept My Love». I 1962 signerte King platekontrakt med ABC-Paramount Records, og i november 1964 spilte King inn det legendariske albumet "Live at the Regal" ved The Regal Theatre i Chicago. Kings første suksess utenfor bluesmarkedet var en coverversjon av Roy Hawkins-sangen «The Thrill is Gone» han spilte inn i 1969, som ble en hit både på pop- og R&B-listene, noe som var svært uvanlig for en R&B-artist. Han ble også mer synlig som rockemusiker da han spilte åpningsnummeret på USA-turneen til The Rolling Stones samme år. Kings suksess i mainstreammusikken fortsatte ut 1970-tallet, med sanger som «To Know You Is to Love You» og «I Like to Live the Love». Fra 1951 til 1985 var King på R&B-listen til Billboard Magazine hele 74 ganger. Fra 1980-årene og utover spilte King inn mindre og mindre musikk, men opprettholdt en synlig og aktiv karriere, hvor han deltok i en rekke TV-programmer og filmer, og opptrådte 300 netter i året. I 1988 nådde han en ny generasjon fans da han spilte inn singelen «When Love Comes To Town» sammen med U2. I 2000 gikk King sammen med gitarist Eric Clapton for å spille inn albumet "Riding With The King". I 2003 delte King scenen med rockebandet Phish i New Jersey, der han fremførte the av sine klassikere og jammet med bandet i over 30 minutter. Sammenlagt har mer enn 100 B.B. King-konserter blitt kringkastet eller delvis kringkastet på radio eller TV i en rekke land. Fra 29. mars til 4. april 2006 reiste King på sin avskjedsturné i Europa og i hovedsak Storbritannia sammen med Gary Moore. Fond. Fond er kapital som er satt til side for bestemte formål. Det finnes et vidt spekter av fond med svært forskjellige formål. I regnskap brukes ordet om regnskapspostering av innskutt og driftsmessig akkumulert egenkapital. Kapitalfond. De fond som er opprettet for å tilgodese humanitære eller ideelle formål, utbetaler gjerne kun midler fra avkastningen av fondet til utvalgte kandidater. Det vil si den avkastningen styret for et fond har klart å tjene ved å plassere fondets kapital i aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer eller kapitalplasseringsalternativer. Typiske verdipapirfond er aksjefond, obligasjonsfond, rentefond, hedgefond og private equity fond. Norges største og kanskje mest kjente fond er «oljefondet» eller «Statens pensjonsfond – utland», som forvaltes av Norges Bank. Av andre fond er «Fond for utøvende kunstnere» et typisk eksempel. Regnskapsfond. I et regnskap disponeres kapitalen på flere fond. Disposisjonsfond er et variabelt fond hvor overskudd og underskudd føres. På reservefond avsettes beløp som skal sikre bedriftens økonomi langsiktig. I et aksjeselskap er reservefond og skattefond påbudt ved lov, øvrige fond selskaper velger å opprette for andre formål er frivillige. Ved tidligere bruk av manuelle regnskapsbøker (dagbok og hovedbok) var konto for tap og vinning akkumuleringskonto for endringer som ble ført mot bedriftens egenkaptialkonto i enkeltmannsforetak og disposisjonsfond i aksjeselskap. Provinsen Lecco. Provinsen Lecco (it. "Provincia di Lecco") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Lecco er provinsens hovedstad. Lecco ble provins i 1992. Det var 311.452 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Italias tredje største innsjø Comosjøen danner en del av grensen mot provinsen Como. Kristofer Sinding-Larsen. Kristofer (Andreas Lange) Sinding-Larsen (født 1873 i Oslo, død 1948) var en norsk maler, tegner og grafiker. Han var elev ved Den kongelige norske Tegneskole under Oscar Arnold Wergeland vinteren 1893-94. Senere var han elev ved Harriet Backers malerskole (1894–95). Fra 1895-98 bodde han i Roma og vinteren 1895/96 studerte han ved Accademia di San Luca. Han var videre elev av Peder Severin Krøyer i København vinteren 1898-99. I 1900 studerte han igjen ved Den kongelige norske Tegneskole i Kristiania, denne gangen fikk han undervisning av Johan Nordhagen. Han har i løpet av sin karriere portrettert bl.a Hans E. Kinck (1924), Johan Bojer (kulltegning, Gyldendal forlag), Christian Skredsvig (1923), Eilif Peterssen (1925) og Harriet Backer (kulltegning, 1939, i Nasjonalgalleriet). Blant andre kjente verk er «Appelsintreet» og «Søsterens portrett», begge finnes i Nasjonalgalleriet. Han debuterte på Høstutstillingen i 1898 og var representert der jevnlig senere. I 1941 utgav han «Norsk grafikk i det 20. århundre». I 1930-39 var han formann i Norske Grafikere. Han var sønn av forfatter Nils Ulrik «Alfred» Sinding-Larsen og bror til lege Christian Magnus Falsen Sinding-Larsen og arkitekt Holger Sinding-Larsen. Selv var han far til journalist Henning Sinding-Larsen (1904–94). Provinsen Lodi. Provinsen Lodi (it. "Provincia di Lodi") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Lodi er provinsens hovedstad. Provinsen ble dannet i 1992 av 61 kommuner som var en del av provinsen Milano. Det var 197 672 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Provinsen Lodi grenser i nord mot provinsen Milano, i øst mot provinsen Cremona, i syd mot Emilia-Romagna (provinsen Piacenza), og i vest mot provinsen Pavia. Hyre. Hyre er sjømannsordet for lønn, altså betaling for mannskap, offiserer og skipsfører ombord på et fartøy. Uttrykket brukes også for å si at en har fått jobb på en båt, «jeg har fått hyre», eller «jeg søker hyre». Kortmannshyre er et hyretillegg som skal kompensere for en «kortmann». Besetningen på et skip angis i forhold til en normal mannskapsliste. Hvis et skip må seile med et «hull» i besetningen kalles den manglende bemanningen kortmann. Nyere norsk historie. Sjømenn, både offiserer og mannskap, fikk hyre for den tiden de var ombord i et skip. Hyre var et fast månedsbeløp som var avhengig av mannskapsfunksjonen på skipet. Arbeidstiden var kl. 07.00 til 17.00 med flere innlagte pauser til servering og hvile. Lørdag var det kortere arbeidstid. De av mannskapet som gikk vaktordning på dekk (navigasjon) eller i maskinen (manuell funksjon) hadde arbeidstid fire timer to ganger i døgnet, også i helg. På dekk var det vanlig at en styrmann og to hjelpere av dekksmannskapet var på vakt. Ved arbeid utenom vanlig arbeidstid ble det betalt overtidstillegg, som ved havneanløp og annet arbeid. Også spesielle hyretillegg ble utbetalt avhengig av hvor seilasen gikk og hvilke bestemmelser som gjaldt. Rundt 1960 gjaldt det generelt at rederiet dekket kostnader til utreise, og i tillegg hjemreise etter 18 måneder ombord hvis hjemreisen skjedde fra en havn med kort reiseavstand. Rundt 1970 var denne perioden 12 måneder. Praktiseringen av bestemmelsen kunne være avhengig av skipets fartsområde. Kort reiseavstand ble i kontraktsforhold angitt til Nord-Europa. Inntil 24 måneder var perioden ved fart i bare fjerne farvann. Etter seks måneder kunne en mønstre av i Nord-Europa, og etter 12 måneder hvor som helst i verden, mot at en selv tok ansvar for hva som skjedde videre, enten en fikk seg hyre på nytt skip derfra, eller dro hjem. Etter en periode med ferie og fritid hjemme måtte nytt arbeid søkes hos mønstringsvesenet som hadde sjømannskontorer i mønstringsdistriktene. Mange tok selv kontakt med et rederi de likte å arbeide for. De ble kalt rederiseilere. Reidar Johansen. Reidar Johansen (født 18. mai 1955 i Hammerfest) er en norsk politiker (SV). Han var innvalgt på Stortinget fra Finnmark i periodene 1989–1997. Lilith. Lilith (hebraisk: לילית‎ Līlīt; arabisk: ليليث‎ Līlīṯ) er antatt å ha hatt sin opprinnelse som en kvinnelig mesopotamisk stormdemon assosiert med vind og var antatt være en som førte med seg sykdom og død. Figuren Lilith opptrådte først i en gruppe vind og uværsdemoner eller ånder som Lilitu i Sumer ca 4000 f.Kr. Det fonetiske navnet Lilith er tradisjonelt antatt å ha hatt sin opprinnelse i oldtidens Israel og før tiden 700 f.Kr. I jødisk folkeminne er Lilith navnet på Adams første hustru som ble skapt på samme tid og fra den samme jord som Adam. Hun forlot Adam etter at hun nektet å bli underdanig til ham og ville deretter ikke komme tilbake til Paradiset før hun hadde ektet erkeengel Samael. Hennes fortelling ble i stor utviklet i løpet av middelalderen innenfor tradisjonen aggadiske midrash, "Zohar" og jødisk mystisisme. Den resulterende legende om Lilith er fortsatt alminnelig benyttet som kildemateriale i moderne kultur, litteratur, okkultisme, fantasilitteratur og skrekklitteratur. Etymologi. Hebraisk: לילית‎; akkadisk: "Līlītu" er adjektiv av hun- eller hankjønn fra ursemittisk rotord L-Y-L i betydningen «natt», bokstavelig oversatt til «kvinnelig nattvesen/demon», skjønt det eksisterer inskripsjoner i kileskrift hvor Līlīt og Līlītu referer til sykdomsbærende vindånder. En annen mulighet er en assosiasjon ikke med «natt», men med «vind», således identifisere den akkadiske Lil-itu som et lån fra sumeriske lil, «luft» – særlig fra NIN.LIL, «luft-frue», gudinne av sørvinden (og hustru av Enlil) – og "itud", «månen». Mesopotamisk mytologi. Sumerisk terrakottarelieff av Lilith, 1950 f.Kr.. Det akkadiske rike, hvor semittisk språk tidligst er attestert, og i Sumer, hvor den tidligste sivilisasjoner som bosatte Mesopotamia, utviklet en meget intim kulturell symbiose med utstrakt tospråklighet. Den tospråklige påvirkningen av sumerisk og akkadisk er åpenbar i alle områder, inkludert synkretisme mellom deres guder som begge adopterte hverandre guddommer. På sumerisk ble Lilith referert til som "Ki-sikil-lil-la-ke", og på akkadiske var det "Ardat-lili".De assyriske og babyloniske kulturene nedstammet fra disse tidlige kulturene. Gilgamesj-eposet. Den tidligste nevnelsen av "lilitû" er assosiert med en slange og en "anzufugl" på 2600-tallet f.Kr. i eposet om "Gilgamesj". I fortellingen vokser et "huluppatre" i Inannas hage i Uruk og fra disse trærne har hun planlagt å bygge en ny trone. Etter at de har vokst i ti år høstet hun dem og oppdaget en slange som levde ved roten, en "zufugl" som hadde rede i kronen, og at "Ki-sikil-lil-la-ke" hadde bygd et hus av stammen. Gilgamesj skal etter sigende ha slått slangen, og deretter fløy anzufuglene til fjellene med sine fugleunger mens Ki-sikil-lil-la-ke fryktsomt ødela sitt hus og flyktet inn i skogen. Lilith i Bibelen. I andre oversettelser er liylith (Lilit) tolket som «nattfugl». Sammenheng indikerer at det er en fugl. I jødiske myter. Hun var skapt av jord som Adam, og derfor skulle de (med unntak av kjønn) være like likeverdige og perfekte. Forskjellen på de to var at Lilith ville være alene om å være «på toppen» under samleie. Symbolsk betyr dette at hun satt seg selv høyere enn sin mann. Konsekvensen av dette ble at Gud kastet henne ut av Edens hage, samtidig som hun ble dømt til å være mor for alle onde ånder og demoner. Lilith ble så konen til demonenes leder, Ashmadai, og dronning over demonene. Ifølge folketroen er hun en trussel for kvinner under fødselen og nyfødte, og hun arbeider om natten. Lilit i Bibelen (Torah). "Ville hunder og ørkendyr møtes, raggete troll roper til hverandre. Der slår Lilit seg også til ro og finner et hvilested." "Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre." Lilit blir i den fortsatte gjenreisingen (fra Edom, utlendigheten, til Israel, det forgjettede hjemlandet) omformet til Sion (vers 10). Lilith-skikkelser i annen mytologi. I karakter minner hun om den gresk-romerske Lamia. Hun kan og identifiseres med Brunhild i Nibelungsagaen og er en motsats til Grimhild, som kan sammenlignes med Eva. Lilith er et tydelig symbol for den «dårlige mor». Hennes karakteristiske holdninger gjør henne sammenlignbar med den greske Hekate, som beordret menneskelige offer. Hun er forføreren som prøver å stjele sæd fra menn når de sover. Hun symboliserer sjalusi og ondskapsfull hevn. I astrologien er Lilith månen når den ikke kan sees fra jorden og hvis astrologiske innflytelse er annerledes enn den synlige månens. Som Lillith er den eldste, Evas storesøster, har hun en åpenbar parallell til Jyeshta i Vedaene, Lakshmis storesøster. Jyeshta er forøvrig Nakshastraet (en av Månens 27 (28) stjernehus, månetegnenes parallell til Dyrekretsen) hvor Melkeveiens sentrum trolig finnes, i overgangen mellom Skytten og Skorpionen. Provinsen Mantova. Provinsen Mantova (it. "Provincia di Mantova") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Mantova er provinsens hovedstad. Det var 377.790 innbyggere ved folketellingen i 2001. Sjømann. Sjømann er betegnelsen på en som har sitt yrke på sjøen. Når en til vanlig snakker om sjømenn eller sjøfolk vil det som regel menes de kvinner og menn som arbeider i handelsflåten, men uttrykket dekker også fiskere og de som er innrullert i marinen. Staale Sinding-Larsen. Staale Sinding-Larsen født 12. april 1929 i Oslo er en norsk kunsthistoriker med doktorgrad fra 1975 på avhandlingen «Christ in the Council Hall. Studies in the Religious Iconography of the Venetian Republic». Han har vært gjesteprofessor i kunsthistorie ved New York University 1968-­69, professor i arkitekturhistorie ved NTH fra 1969 og direktør ved Det norske institutt i Roma fra 1983. Erasure. Erasure er et britisk popband, som ble startet i 1985 av Vince Clarke, som etter suksess med Depeche Mode og Yazoo søkte etter vokalist til sitt nye prosjekt gjennom Melody Maker. Andy Bell var den 36. som forsøkte seg på audition, og Clarke lot seg overbevise. Erasure har frem til i dag solgt mer enn 30 millioner plater verden over. Erasure består fortsatt av Vince Clarke (et arsenal analoge og digitale synthesizere og til tider gitar) og Andy Bell (vokal). Musikken skriver de i fellesskap. Tore Sinding-Larsen. Tore Sinding-Larsen (født 22. oktober 1929 i Bergen) er en norsk jurist, sønn av Jørgen Sinding-Larsen og Ingerid Rude. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo. Han ble konsulent hos Sivilombudsmannen i 1963 og kontorsjef samme sted fra 1971. I perioden 1977 til 1996 var han høyesterettsdommer. Ex gratia. Ex gratia er et latinsk uttrykk, som oftest brukt i en juridisk sammenheng, og betyr at man gir en erstatning ikke fordi en må, men for å få «saken ut av verden». I Norge er utbetalingene til krigsseilere fra den andre verdenskrig koblet til saken om Nortraships hemmelige fond et typisk eksempel på en "ex gratia" utbetaling. Tirpitz Museum. Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger utenfor Alta og omfatter slagskipet «Tirpitz». Museet ligger i Kåfjord i Alta og har en av verdens største samlinger av fotos og gjenstander fra slagskipet «Tirpitz». Slagskipet «Tirpitz» var tyskernes stolthet og et av deres viktigste våpen mot konvoiene som gikk til Murmansk under andre verdenskrig. Minnebautaen ved Tirpitz-museet er laget av Altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Panserplaten måler 120x130 cm og veier ca. 1400 kg. Altafjorden var i krigsårene sentrum for en av de største hendelsene under den andre verdenskrig. Her var Tysklands største flåtebase under krigen. «Tirpitz» som var et av verdens største og mektigste slagskip, lå ankret opp i nærmere to år i Kåfjord. Også en rekke andre tyske krigsskip hadde Altafjorden som base, deriblant slagskipet «Scharnhorst» og slagkrysseren «Lützow» samt et titalls tyske destroyere og forsyningsskip. Årsaken til baseetableringen var at Tyskland ønsket å ramme konvoiene fra vest med forsyninger til Sovjetunionen. Disse forsyningene var trolig avgjørende for utfallet av krigen på østfronten. Tømmerhuset som museet ligger i er fra ca. 1880 og ble opprinnelig bygget på Lillehammer. Det ble tatt ned og sendt til Alta i 1946 som en del av krigshjelpen til den utbrente landsdelen. Det ble satt opp i Kåfjord og ble da det første alders- og sykehjemmet i Finnmark etter den andre verdenskrig. Det var i bruk helt frem til det nye sykehjemmet i Kåfjord ble bygget i 1961. Grunnlegger av museet Even Blomkvist fikk i 2005 Alta kommunes kulturpris for sin innsats gjennom 25 år å ha samlet viktig kulturhistorisk materiale for Alta og Finnmark. Bud. Bud er et tettsted og fiskevær i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet Bud har innbyggere per 1. januar, og ligger ytterst ute på Romsdalskysten, med det kjente havstykket Hustadvika som nærmeste nabo. Navneformen er en eldre skrivemåte av ordet "ei bu". Ordet er her brukt om rorbuer, som de tilreisende fiskerne bodde i under sesongfisket. Denne betydningen av bu finnes mange steder langs kysten. Midt i Bud ligger et fuglefjell som i hekkesesongen huser en koloni krykkjer. Like ved serveringsstedet «Bryggjen i Bud» og parkeringsplassen ved Ergan kystfort er det en «geologisk samling» av bergarter. Gjennom tettstedet Bud og litt nordover helt ytterst mot havet er det anlagt en "kyststi". Denne er merket og har en rekke informasjonstavler som forteller Buds historie. Det er også laget en forbindelse over land, denne går litt opp mot «fjellet» Gullberget. Herfra er det utsikt mot Bud og havet utenfor. Historie. Stedet Bud ble helst brukt til sesongfiske, dette gjaldt antakelig fram til 1400-tallet. Den viktigste sesongen var torskefisket i tiden februar-mai. Et manntall fra 1523 viser at det da var registrert 25 skatteytere i Bud. I 1533 ble det holdt riksmøte der. Erkebiskop Olav Engelbrektsson ledet møtet som fant sted der Ergan kystfort ligger i dag. På 1500-tallet bodde det i overkant av 400 personer i Bud, som da var det største handelsstedet mellom Trondheim og Bergen. Ergan kystfort er et forsvarsverk som ble bygd av tyskerne under annen verdenskrig, og var en del av den såkalte Antlanterhavsvollen som var et ledd i tyskernes forsvar av Norge under krigen. I dag er Ergan kystfort blitt gjort om til et museum der man kan se hvordan det var på fortet under årene med tysk okkupasjon. Kommunikasjon. Nærmeste by er Molde som ligger ca. 40 km mot sør-vest, langs riksvei 664 til Elnesvågen og derfra til Molde. Ved å kjøre nord-øst over til Hustad og Vevang kommer en til riksvei 64 og Atlanterhavsvegen ("Bud–Kristiansund"), som er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren. Atlanterhavsveien går over «havet», over flere bruer og mindre øyer til Averøya. Herfra var det tidligere fergeforbindelse til Kristiansund, men i 2009 åpnet Atlanterhavstunnelen. Tidligere kommune. Bud var tidligere en selvstendig kommune i Møre og Romsdal, og ble opprettet som Bud formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1878 ble en del av Bud med 15 innbyggere overført til Kvernes. Det er noe uklart om dette gjelder Kvernes sogn og/eller Kvernes kommune. 1. januar 1891 ble gården Bollien i Bud med 15 innbyggere overført til Kvernes kommune. 1. juli 1918 ble Hustad utskilt som egen kommune. Bud hadde 1 397 innbyggere etter fradelingen. 1. januar 1964 ble Bud, Fræna og Hustad kommuner slått sammen til den nye Fræna kommune. Bud hadde ved sammenslåingen 1 610 innbyggere. Hustad. Hustad er en bygd i Fræna kommune i Romsdal i Møre og Romsdal. På Hustad finnes den tidligere siviltjenesteadministrasjonen Hustad leir, som nå er omgjort til Hustad fengsel. På Hustad finnes også Hustadvika Treningssenter, Atlantic Auto, Hustad barne- og ungdomsskole. stedet har også et aktivt landbruksmiljø, med hovedvekt på melkeproduksjon. Hustad var tidligere en selvstendig kommun, opprettet da Bud kommune ble delt i to 1. juli 1918. Hustad kommune hadde ved opprettelsen 2062 innbyggere. 1. januar 1964 ble Hustad kommune slått sammen med Bud og Fræna kommuner til den nye Fræna kommune. Hustad hadde på dette tidspunktet en befolkning på 2196. Lamia (mytologi). Lamia (muligens fra gresk "lamos", dyp) er en kvinnelig gudinne i gresk mytologi, datter av Poseidon og Lybie (det tilsvarende greske navnet for området Lybia). Skremmende symbol. Lamia var dronning av Libya og som ble begjært av Zevs. Hennes barn ble drept av Hera som var sjalu på Zevs kjærlighet for henne. Lamia, gal av misunnelse på lykkelige mødre, stjal og drepte andre kvinners barn. Lamia ble derfor forbannet med ulykken at hun ikke kunne lukke øynene slik at hun alltid ville være besatt av bildet av sine døde barn. Som kompensasjon ga Zevs henne gaven at hun kunne ta ut øynene for å hvile, og deretter sette dem inn igjen. Gamle manuskripter sier at lamianene (flertall av Lamia) slektet på sirenene, og levde i selskap med drager i huler og ørkner. De er knyttet sammen med symbolet av fisken. Symbolet for Lamia er en gullkam som kan være sammenhørende med et fiskeben for å børste håret med. Senere referanser. I en senere legende blir navnet Lamia brukt for en kvinne som driver en ungdom til ødeleggelse. Symbolsk har hun blitt sett på en som har en kannibalistisk appetitt for barn og en likeledes farlig erotisk appetitt på menn, skjøger kan derfor bli kalt for «Lamia». Romerske mødre pleide å true sin barn med historien om Tamia, noen barnepikefortellinger om Lamia i sitt tårn ble referert av Tertullian. Også Plutark, Strabo og Aristoteles hadde referanser til henne. Mange fargerike detaljer ble lagt til av senere skribenter og utvidet i renessansepoesien og samlet i Thomas Bulfinch i hans "Age of Fable", førstegang utgitt i 1855, og siden 1880-tallet kjent som "Bulfinch's Mythology". Lamia var misunnelig på andre mødre og spiste deres barn. I renessanse-emblemer hadde hun kroppen til en slange og bryster og hodet til en kvinne, tilsvarende billedallegorier for hykleri. Hun var vanligvis framstilt som en kvinne, men Aristophanes antydet en hermafrodittisk fallos, muligens for utheve hennes monsteraktige tilstedeværelse. Bloddrikkende kvinnelige vampyrer ble kalt for "Lamiai". Moderne referanser. Redaktørene av 1800-tallets utgivelse av "Lempriere's Dictionary" var av den mening at Lamia er modell for "Lamiae" – små afrikanske monster som hviskende smigrende kunne ødelegge små barn. Disse blir i dag kalt for lemurer, men moderne mytologer mener at denne forbindelsen er søkt og lite sannsynlig. John Keats har beskrevet Lamia i "Lamia and Other Poems" og hvor han framviser en beskrivelse av Lamia i flere farger som var basert på Robert Burtons "Anatomy of Melancholy" fra 1621. I moderne gresk folklore har Lamia overlevd og beholdt mange av sine tradisjonelle attributter. Hovedkarakteristikken, bortsett fra blodtørsten, er skittenheten, grådigheten og tåpeligheten. I et moderne gresk ordtak, «τίς Λάμιας τά σαρώματα» («"Lamia koster"»), symboliserer skittenhet; og det vanlige talemåten, «τό παιδί τό ἔπνιξε ἠ Λάμια» ("«barnet har blitt kvalt av Lamia»"), forklarer plutselig død blant unge barn, som krybbedød. Som i bulgarske og baskiske legender blir Lamia i Hellas ofte assosiert med huler og fuktige steder. Lamiar i Harry Potter-bøkene. Lamier blir også nevnt i bokserien Harry Potter, skrevet av J.K. Rowling. Der blir de beskrevet som vidunderlig vakre kvinner, med sølvblondt hår som flagrer selv om det ikke er vind. De kan forhekse de fleste menn med sin skjønnhet, men blir de sinte, kommer en annen side frem av dem: De får skjellete vinger og fuglehoder. Lami-hår kan brukes i tryllestaver, men det er kjent for å gi spesielt temperamentsfulle staver og Herr Olivander bruker det aldri. Fleur Delacour er kvart lamia, og hennes tryllestav inneholder et hår fra hodet til en lami, en av hennes bestemødre. Det skal derimot sies at i den engelske utgaven er vesenet en Veela, forføreriske nymfer med makt over storm, fremfor lamia som er kannibalistisk. Lamia Viseadmiral. Viseadmiral (Admiral fra arabisk «amir al bahr», «høvding på havet») er en militær grad i krigsflåter, tilsvarende Generalløytnant i land- og luftstyrker. I NATOs gradsystem tilsvarer det OF-8. Viseadmiral er nest høyeste grad en offiser kan få i sjøforsvaret. Av kjente norske viseadmiraler er Thore Horve, som sto i spissen for at norske krigsseilere skulle få sin rettmessige del av Nortraships hemmelige fond, og Peter Wessel Tordenskjold, som kommanderte dansk-norske sjøstyrker under Den store nordiske krig. Harriet Backer. Harriet Backer (født i 21. januar 1845 i Holmestrand, død 25. mars 1932) var en norsk maler. Hun er en av våre viktigste kvinnelige malere, og en av noen ganske få unike kvinnelige 1800-tallskunstnere. Hun er kjent for sine interiørmotiver og landskapsbilder. Bildene hennes er detaljrike og formidles med fyldige farger og stemningsfull lyssetting. Harriet Backer var en eldre søster av komponisten og pianisten Agathe Backer-Grøndahl. Viktige verk. Noen av Harriet Backers viktigste verk er "Solitude" (malt 1878–1880), "Blått interiør" (1883), "Ved lampelys" (1890) og "Barnedåp i Tanum kirke" (1892). I hennes malerier finner vi ingen ensfargede flater, hennes fargebruk er organisk og viser dynamikken i hvordan lyset faller. Arbeidsmåten hennes var etter modell fra samtidens "plein air"-maleri, eller friluftsmaleri. Det vil si at hun stilte seg opp direkte foran det som skulle avbildes når lyset falt slik hun anså som riktig for hennes bilder. Deretter vendte hun tilbake på samme tid av dagen inntil maleriet var ferdig. Dette er grunnen til at flere av hennes malerier gjerne tok opp til flere år å utføre. Utstillinger. Flere av de største museer og kunstsamlinger i landet har bilder av Harriet Backer, bl.a Nasjonalgalleriet, Bergen kunstmuseum og Rasmus Meyers Samlinger. Dessuten eier Bærum kommune flere verk. Komedie. Scenebilde fra en komedie fra antikken Komedie vil egentlig si et lystig skuespill eller et skuespill med en lykkelig slutt. Ordet er i dag brukt om alle humoristiske filmer, tv-serier og skuespill. Komedien oppstod sammen med tragedien i antikken, og sammen var de to de eneste teaterformer som ble brukt. Komedien framstilte menneskelige svakheter på en morsom måte. Komedien begynte gjerne trist men endte bra. Øyvind Jørgensen. Øyvind Jørgensen (født 6. april 1960) er en norsk koreograf og danser. Han begynte sin karriere som danser i 1978, og i 1983 tok han hovedfageksamen i moderne dans ved Statens Balletthøgskole. De neste to årene studerte han videre ved Martha Graham School of Contemporary Dance i New York, hvor han også danset med Martha Graham Ensemble under ledelse av Yuriko. I 1987 grunnla han Zakraz Dansekompani sammen med koreografene Karen Foss og Ingun Bjørnsgaard. I Zakraz fungerte han både som danser, koreograf og medprodusent frem til 1993. I 1994 grunnla han sitt eget dansekompani, Ø.J.Prod.. Øyvind Jørgensen har blitt tildelt Statens arbeidsstipend for kunstnere to ganger, første gang i 1993 og andre gang i 2003 for en periode på fire år. Han har satt opp flere danseproduksjoner med utgangspunkt i bøker, blant annet med oppsetninger som Don Quijote og Peer Gynt. I disse to har han ikke danset, men koreografert. Status Quo. Status Quo er et britisk rockeband som ble startet i 1962 av bassisten Alan Lancaster og gitaristen Francis Rossi. Musikken karakteriseres av boogie, eller som ukomplisert, dansbar gladrock. Navnet er latin og betyr «uforandret tilstand», noe som også har vært karakteristisk for bandets historie. Gruppen har hatt flere hits enn noe annet band i Storbritannia. I 2008 var bandet å høre sammen med det tyske dance-bandet Scooter på låta «Jump That Rock (Whatever You Want)» som er en Jumpstyle-versjon av «Whatever You Want» fra 1979. Originale britiske studioalbum. Verden rundt har bandet solgt 128 millioner plater. Olav Nausthaug. Olav Nausthaug (født 13. april 1957) er en tidligere norsk fotballspiller. Han er en av de få spillerne i Norge som har spilt under et minutt i den norske toppserien. Det skjedde i 1976 da han kom inn i en kamp for Molde Fotballklubb. Han er utdannet oversetter og jobber som konsulent/tekstforfatter. Energikilder. Varmepumper bruker luft, vann eller jord/berg som energikilde (varmekilde), selv om temperaturen i disse kildene kan være lavere enn stedet som skal varmes opp. Harmondsworth. Harmondsworth er et sted i Hillingdon, som er Londons vestligste bydel. London Heathrow Airport ligger like i nærheten, og det var stedets sogneprest som i 1930-årene solgte eiendommen hvor den første flystripen ble anlagt. British Airways og forlaget Penguin Books holder til i Harmondsworth. London Gatwick lufthavn. London Gatwick Airport (IATA: LGW, ICAO: EGKK) er Londons nest største flyplass etter Heathrow, og Storbritannias nest travleste i antall passasjerer. Den ligger i West Sussex, omkring 40 km sør for London og omtrent like langt fra Brighton. Blant flyplasser med bare én rullebane er Gatwick verdens travleste, med over 31 millioner passasjerer i året. De fleste charteroperatører får ikke bruke Heathrow, og mye av chartertrafikken går derfor over Gatwick. Det er også mange flyvninger til og fra USA som går over Gatwick fordi det er restriksjoner på transatlantiske flyvninger fra Heathrow. British Airways og Virgin Atlantic bruker flyplassen som en sekundær base. Den siste store utvidelsen fant sted i 1979, og det ble da enighet mellom eieren og de lokale myndighetene om at man ikke skulle utvide igjen før i 2019. På begynnelsen av 2000-tallet ble det foreslått å anlegge en rullebane til, og dette førte til protester på grunn av den forventede økningen av støy og luftforurensning samt at en del hus vil måtte rives. Eieren, BAA plc, har lovet en ny konsultasjonsrunde hvor man vurderer en plan som innebærer en ny rullebane sør for den nåværende flyplassen. Etter denne planen vil landsbyene Charlwood og Hookwood ikke bli direkte berørt. Parkering har blitt et problem ved flyplassen, og alle tilgjengelige plasser blir fylt opp i sommermånedene når det er mange som trenger langtidsparkering mens de er på ferie. Rullebaner. Gatwick har to rullebaner. Den nordlige rullebanen 08L/26R er en "non-instrument" rullebane og blir bare brukt når 08R/26L er ute av drift. Begge rullebanene kan ikke brukes på samme tid fordi banene ligger for nært hverandre. Det kan ta opp til 15 minutter å skifte fra den ene til den andre banen. Den nordlige rullebanen 08L/26R har ikke et Instrumentlandningssystem og fly som skal lande her må bruke en kombanasjon av Distance Measuring Equipment, Non-directional beacons, og assistanse fra kontrolltårnet for å kunne lande her. Terminaler. Flyplassen i solnedgang med kontrolltårnet i bakgrunnen Flyplassen har to terminaler; Nord og Sør. Terminal-Nord. Byggingen av Terminal-Nord startet i 1983: som den gang var det største byggeprosjekt sør i London som fant sted på 1980-tallet. Terminalen ble åpnet av Dronning Elizabeth II i 1988 og ble utvidet i 1991. Sommeren 2007, flyttet forskjellige nord-amerikanske selskaper, inkludert Continental Airlines, til Terminal-Nord da BAA omorganiserte selskapenes lokalisering på Gatwick. Endringen gjorde at charterselskaper som tidligere holdt til i Terminal-Nord ble flyttet til Terminal-Sør. Terminal-Sør. Hoveddelen av Terminal-Sør ble bygget i perioden 1956-58. I 1962, ble to nye deler bygd på, og i 1983, ble en fjernterminal åpnet, koblet til hovedterminalen med Storbritannias første automatiske people mover. Den opprinnelige delen ble ombygd i 1985, og resten av terminal er på nåværende tidspunkt under ombygging. Gatwick Skater. Skater eller rokker er en gruppe bruskfisker, og omfatter en gruppe med det vitenskapelige navnet Rajiformes som inneholder sju familier. Skatene kjennetegnes på sin brede form, hvor finnene nærmest ser ut som en slags vinger. Navnene skate og rokke går om hverandre på norsk, familien Dasyatidae kan hete både piggrokker og piggskater. Noen av skatene kan gi i fra seg elektriske støt. Sjøhester. Sjøhester er en gruppe fisker i nålefiskfamilien. Det er omkring 54 arter som klassifiseres i slekten med det vitenskapelige navnet "Hippocampus". Anatomi. Sjøhestene svømmer oppreist. De drives frem av vibrering med den lille ryggfinnen. De har en lang og tynn snute og en bitteliten munn. De har en hale som holdes krøllet sammen. Utbredelse. Sjøhester hører stort sett hjemme i tropiske strøk. I europeiske farvann finnes artene "Hippocampus guttulatus" (= "H. ramulosus") og "Hippocampus hippocampus". De påtreffes i Middelhavet og i Atlanterhavet nord til Den engelske kanal. "H. hippocampus" er også funnet i munningen av Themsen og i Vadehavet utenfor kysten av Nederland. Føde. Sjøhesten spiser amfipoder, som er rekelignede dyr. De spiser også andre sjødyr. Sjøhest som symbol. "Sjøhest" er også betegnelsen på et fabelvesen benyttet i myter og bildende kunst som en allegorisk og grafisk figur. Betegnelsen "havhest" er også brukt på denne figuren. Fabelvesenet har forpart av en hest og bakpart av en fiskehale. Gnostisisme. Gnostisisme er en samlebetegnelse på en gruppe religiøse, synkretiske og filosofiske mysteriereligioner og sekter som hadde en betydelig utbredelse i hellenistisk-romersk tid, senantikken og i den tidlige kristne kirke som var særlig forent i læren om at det materielle kosmos var skapt av en ufullkommen gud, "demiurg", med en del "pneuma" (pust eller sjel) av en enestående Gud, som er referert til ved tallrike begreper som "pleroma" («fullheten» eller «Den gode Gud»). Betegnelsen gnostisisme kommer fra gresk γνώσις, gnṓsis, "gnosis", som betyr kunnskap, erkjennelse eller innsikt. Men det er ikke den samme type kunnskap som oppnås ved hjelp av fornuft (gresk "epistémé", kunnskap), eller bruk av sansene. Beskrivelsene av demiurg, begrepet har sin opprinnelse i Platons "Timaeus", varierer fra å være en legemliggjøring eller inkarnasjon av det onde, til å være kun ufullkommen og som velvillig som dets utilstrekkelighet tillot. Gnostisismen var en dualistisk religion, påvirket av og influerte selv hellenistisk filosofi, jødedommen (se Notzrim), og kristendommen. Imidlertid, ved kontrast, de senere grener av bevegelsen, slike som valentinianismen etter den kristne gnostikeren Valentinus på 100-tallet e.Kr., holdt et monistisk verdenssyn. Dette, sammen med ulike behandlingene av demiurg, kan bli sett som antydende på det mangfold av posisjoner som ble opprettholdt innenfor denne kategorien. Mens gnostisisme har blitt betraktet av en forskere som å ha vært en gren av kristendommen har alternative teorier hevdet at avhandlinger om gnostiske systemer har eksistert i en del århundrer før den kristne tid, og således før Jesus' fødsel. Bevegelsen spredde seg til områder kontrollert av Romerriket og arianske gotere, og det persiske riket. Den fortsatte å utvikle seg i landene rundt Middelhavet og i Midtøsten før og i løpet av 100- og 200-tallet e.Kr. Frammarsjen av islam og dennes pågående ensretting og undertrykkelse, og videre det kristne albigenserkorstoget (1209-1229) reduserte i stor grad de gjenværende gnostiske tenkerne i middelalderen, skjønt noen få mandeanske samfunn fortsatte å eksistere. Gnostiske tanker ble innflytelsesrike hose flere esoteriske bevegelser på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet i Europa og Nord-Amerika. Bakgrunn. Gnostisismen som helhet kan ikke kalles noen religion, dersom 'religion' innebærer en form for fastere institusjonalisering, men heller en bevegelse hvis tilhengere befant seg spredt rundt i grupper i Egypt, Roma, Syria etc, og forestillingsverden befant seg i utkanten av kristendom, jødedom, og andre religiøse og filosofiske systemer i perioden. Mest kjent og innflytelsesrik er den kristne gnostisismen assosiert med Valentinus (ca år 150). Etter funnet av Nag Hammadi-skriftene i 1945 er det konsensus om at det også fantes en jødisk gnostisisme. Det første gnostiske samfunn ble grunnlagt av Mani (216-276); han representerte en lære som er kjent som manikeismen. Dualisme. Dualismene danner som oftest et større koherent system, slik at den materielle verden er ond "og" mørk, mens sjelen er god "og" lys "og" guddommelig osv., og må frelses fra sin uvitenhet i kroppens fangenskap ved hjelp av en direkte innsikt, gnosis. Gnostiske tekster avslører også en skepsis til fornuftens evne til å gripe hva som er virkelig, og består hovedsakelig av detaljerte kosmogoniske og kosmologiske mytologier, emosjonelle beskrivelser av sjelens tilstand her nede, og poetiske utlegninger av sjelens vei tilbake til sitt opphav. I denne vekten på mytens og fantasiens kraft skiller den seg fra for eksempel hermetismen. Kunnskap om gnostisismen. Kunnskap om gnostisismen er kommet til oss hovedsakelig fra to kildetyper; Kjente gnostiske forfattere er Karpokrates, Valentinus, Marcion, og Basilides. Det er usikkert hvilken påvirkning gnostiske tekster og deres lære har hatt på religionshistorien. Antagelig bidro de til at andre kristne ble tvunget til definert seg selv i forhold til den gnostiske sekten. Ledende teologer formulere nøyaktige og innbyrdes sammenhengende læresetninger som definerte deres tro. Bevegelsen døde ut rundt år 500-700, men det er likevel flere senere bevegelser og religionsdannelser med «gnostisk preg». Det gjelder fra middelalderen som bogomilene og katarene og frem til ulike nyreligiøse grupper og new age i dag. Flere forskere har også spekulert på at det i Vesten fantes en «alternativ» religiøs tradisjon, som har vært på utsiden av de dominerende tankesystemer fundert på kristen tro og senere vitenskapelig fornuft. I denne tradisjon er «gnosis» spesielt viktig, en erkjennelsesform som finnes i de såkalte esoteriske tradisjoner og i mysterietradisjonene, såvel som i østlige religionsformer. I denne «Vestens tredje tradisjon» inngår gnostisismen som én av de antikke røttene, sammen med blant annet hermetisme, neoplatonisme, stoisisme, neopythagorisme og mysteriekulter. Smeden og Bageren. "Smeden og Bageren" er et dikt av Johan Herman Wessel. Det er en humoristisk fortelling som kritiserer rettsvesenet og mangelen på fornuft i samfunnet. Diktet ble skrevet i 1770-årene og trykket for første gang i 1784, i Wessels ukeblad, "Votre Serviteur Otiosis". På denne tiden hadde man ingen begreper om plagiering; handlingen i diktet fikk han mer eller mindre i sin helhet fra en engelskspråklig tekst. Handlingen finner sted i en liten by der det bor to bakere og en smed. Smeden dreper en annen mann og blir stilt for retten. Fire av borgerne i byen sier til dommeren at de bare har en smed i byen, og derfor må dommeren la smeden gå. Og siden byen har to bakere, og den ene er gammel og skrøpelig, kan heller han sone straffen, og bli hengt, i stedet for smeden. Slik går det: Bakeren blir dømt til døden uskyldig, mens den skyldige smeden får gå fri. Fra dette diktet stammer uttrykket «å rette baker for smed», om å straffe feil person for en forbrytelse. Moralen i fortellingen, hevder Wessel, er at man alltid skal være forberedt på døden. Flere steder i diktet vender forfatteren seg til leseren for å overbevise ham om at han ikke skriver om seg selv. Morten M. Kristiansen. Morten M. Kristiansen (født 30. mars 1948 i Oslo), kjent som Morten M. eller Morten M, er en norsk illustratør, avistegner og humorist. Fra 1979 til ut 2011 leverte han daglige vitsetegninger til avisa "VG". Bokillustratør og vitsetegner. Morten M. Kristiansen har utgitt flere bøker med egne tekster og tegninger, blant annet "Om badecar og andre..." (1979), "Tjaså..?" (1982), "Tjasså!" (1987) og "Ute alene" (2003). Han har dessuten Illustrert en lang rekke bøker, både for barn og voksne, deriblant flere skrevet av Arild Nyquist og Per Inge Torkelsen. I 1978 mottok han Kulturdepartementets bildebokpris sammen med Arild Nyquist for "Snekkerne kommer". Morten M. Kristiansen er imidlertid mest kjent som humorist og kommentator i "VG", der han hver dag fra 1979 og ut 2011 bidro med en liten vitsetegning under signaturen «Morten M» på siste side. Tegningene var i enkel og klar tegneseriestil, det vil si «én-rutere» med humoristiske figurer tegnet med tydelig kontur og jevne fargeflater. Vitsene var ofte grovkornete ordspill, uhøytidelig lek med aktuelle nyhetssaker og blødmer med tørrvittige eller mer diffuse poeng, ikke sjelden om øl, biler og underliv, og gjerne inspirert av surrealisme og anarkistisk tankegang. Ved 25-årsjubileet i 2004 hadde Morten M. produsert 9 600 enkelttegninger for VG. Vitsetegningene var de siste årene også å finne på nettsidene til VG. Morten M. Kristiansen tegnet tidligere for avisene "Nationen, Aktuell" (1967-1972), "Dag og Tid, Ny Tid" og humormagasinet "KOnK". Morten M. Kristiansen arbeider ellers blant annet som konstruktør og designer av møbelobjekter. Morten M. Kristiansens mor var tegner, faren oppfinner. Han vokste opp i Oslo. Han er i dag gift med illustratøren Sissel Gjersum. De bor på Skøyen i Oslo. Badebleie. Badebleie er en spesiell type bleie som kan benyttes mens barnet oppholder seg i vann uten at den trekker til seg vannet. Butikker og svømmebassenger startet å selge badebleier på midten av 2000-tallet, i mange bassenger her i landet ble disse også gjort obligatoriske og inkludert i inngangsbilletten for de minste. Ved hjelp av gode strikk og lav permasjon kan en badebleie til en viss grad forsinke og redusere forurensing av bassenget dersom barnet gjør fra seg i bassenget – men foreldrene må uansett følge med og få barnet opp av bassenget så snart som mulig i slike tilfeller. Det ville være mer naturlig å sammenligne badebleier med gode badebukser enn med vanlige bleier; det er eksempelvis ingenting som tilsier at en badebleie ikke kan gjenbrukes – badebleiene er ikke vanntette og samler heller ikke opp vann. Badebleiene vil således ikke være i stand til å hindre forurensing som følge av at barn gjør fra seg i bassenget. Diane Kruger. Diane Kruger (født 15. juli 1976 i Algermissen ved Hildesheim; egentlig "Diane Heidkrüger") er en tysk skuespillerinne. Kruger studerte ved den kongelige ballett i London og planla opprinnelig en karrière som ballettdanserinne. Etter en skade ble hun isteden fotomodell, og dro 16 år gammel til Paris. Etter noen år der tok hun skuespillundervisning og fikk etterhvert mindre filmroller. I filmen "Troja" av Wolfgang Petersen spilte hun rollen som Helena. Julen 2005 var hun aktuell som Anna Sørensen i filmen "En dag uten krig" ("Joyeux Noël"). Hun har også spilt i filmen "National Treasure". Hun ble sist sett i filmen "Inglourious Basterds". Før det spilte hun i "Farvel Bafana", som handler om forholdet mellom Nelson Mandela og hans fangevokter James Gregory. Diane spiller James Gregorys kone, Gloria Gregory. Diane Kruger er siden 2001 gift med den franske skuespilleren Guillaume Canet men i 2006 skillet de lag. Nå er hun Partner med Joshua Jackson (2006-nå) Hun ble født som Diane Heidkrüger i Algermissen, Tyskland, nær Hildesheim, datter av en datamaskin spesialist Hans-Heinrich Heidkrüger, og hans kone, Maria-Theresa, en bank ansatt. [1] Hun ble oppdratt katolsk [2] og deltok katolsk skole. [3] Hun vokste opp i Tyskland med sin yngre bror, Stefan. Moren sendte henne til studentutveksling da hun var tenåring å forbedre sin engelsk. [4] Som barn Kruger ønsket å bli en ballerina og vellykket audition for the Royal Ballet School i London. Men etter en skade avsluttet sin ballett karrieren tidlig, flyttet Kruger til Paris og snudde henne energi mot modellering og lære fransk. Modeling I 1992 representerte Kruger Tyskland i Elite Model Look [5] og startet modellering etterpå. Til tross for hennes relativt liten ramme av 5 ft 8 tommer (173 cm) for en modell, klarte hun å legge prestisjefylte bestillinger som reklame fra Yves Saint Laurent, Chanel, Salvatore Ferragamo, Giorgio Armani, Jil Sander, Christian Dior, Burberry og Louis Vuitton;. rullebane viser fra Marc Jacobs, D & G, og Sonia Rykiel, samt skinn på forsiden av Vogue Paris, Marie Claire og Cosmopolitan til henne modellering repertoaret [6] Hun gradvis stoppet modellering etter beslutter å forfølge en karriere som skuespiller. [Rediger] Kruger ble snart interessert i skuespill og tok timer på Cours Florent. Hun landet noen små opptredener i flere franske filmer. Hun gjorde sin debut på skjermen i 2002, motsatt Dennis Hopper og Christopher Lambert i The Piano Player, en TV-film av Jean-Pierre Roux. Hennes første store rolle var samme år da hun spilte i henne da manns regidebut man Idole. Hun spilte Julie Wood i 2003 har Michel Valliant og Lisa i Wicker Park (2004), sammen med Josh Hartnett og Rose Byrne. En av hennes flere høyprofilerte roller til dags dato er hennes skildring av Helen of Sparta i Wolfgang Petersens episke Troy. Hun ble rangert femtinde på Maxim Hot 100 kvinner i 2005. [7] I 2004, Kruger spilte med Nicolas Cage og Sean Bean (som co-stjerne med henne i Troy) i filmen National Treasure, går på å dukke opp i filmer Joyeux Noël (2005) og Kopiering Beethoven (2006). Hun gjentok sin rolle som Dr. Abigail Chase i National Treasure: Book of Secrets, utgitt i desember 2007. Kruger på 2009 Venice Film FestivalKruger var vertinne for åpning og lukking seremonier i 2007 Cannes Film Festival. [8] Kruger på 2012 Berlin Film FestivalKruger var jurymedlem av den 58. Berlin International Film Festival i 2008. Festivalen ledes av Costa Gavras. I 2009, hun birollen som en tysk skuespillerinne slått Axis sabotør i Quentin Tarantinos film Inglourious Basterds. Kruger spilte i 2011 i Liam Neeson filmen Ukjent sammen January Jones. [9] I desember 2009 annonserte hun nominasjonene i det 67. Golden Globe Awards og også plukket opp nominasjoner fra Screen Actors Guild for beste kvinnelige birolle og Outstanding Performance av en rollebesetning av en Motion Picture for sin rolle i Inglourious Basterds. [10] Kruger spilte Anna i Jaco Van Dormael "Mr. Nobody", som ble hovedsakelig finansiert gjennom europeiske finansfolk, og fikk begrenset utgivelse i enkelte land i 2010. [11] Kritiske reaksjoner har berømmet filmens artisteri og Kruger fungerende. [12] Hun ble nominert det Volpi Cup for beste skuespillerinne i det 66. Venice International Film Festival for sin prestasjon. [trenger referanse] Kruger gjorde en kort opptreden i en april 2010 episode på Fox showet Fringe, der hennes kjæreste, er skuespiller Joshua Jackson en stjerne. I 2010, Kruger også dukket opp i Mark Ronson sin musikkvideo for «Somebody to Love Me», hvor hun spiller Boy George. I 2011 ble det annonsert at hun hadde erstattet Eva Green i rollen som Marie Antoinette i den franskspråklige film, Les Adieux à la Reine. [13] I 2012 ble hun utnevnt som medlem av juryen for hovedkonkurransen på 2012 filmfestivalen i Cannes. [14] "Påtegning"Kruger er en helt ambassadør for klokkeprodusent Jaeger-LeCoultre. [15] I desember 2009 ble hun annonsert som den globale talsperson for L'Oréal. [16] Det ble annonsert i mai 2010 som hun ville bli den siste ansiktet for Calvin Klein nyeste duft linje, Beauty. [17] Hun giftet seg med den franske skuespilleren og regissøren Guillaume Canet 1. september 2001. De handlet sammen i 2005 har Joyeux Noël, men ble skilt i 2006. Hun har vært i et forhold med Joshua Jackson siden 2006. [18] Under et intervju med magasinet Glamour, sa hun, "Uten høres pessimistisk, lærte jeg at jeg ikke tror på ekteskapet. Jeg tror på en forpliktelse som du gjør i ditt hjerte. Det er ingen papir som vil gjøre oppholdet ditt. En fyr venn av meg sa, og det gjorde mye fornuftig, at folk skal gifte seg på enden av veien, ikke begynnelsen. "[19] Dessuten tysk, snakker Kruger engelsk og fransk flytende. Hun er en venn av motedesigner Karl Lagerfeld. [20] Kruger deler sin tid mellom Paris og Vancouver. Kruger, Diane Kruger, Diane Hans-Hermann Hoppe. Hans-Hermann Hoppe (født 2. september 1949) er en tysk økonom som tilhører den østerrikske skolen. Han er en kjent anarkokapitalistisk (libertariansk) filosof, og er professor i økonomi ved University of Nevada, Las Vegas. Hoppe var elev hos Murray N. Rothbard. Hans-Hermann Hoppe ble født i Peine i Vest-Tyskland. Han studerte ved Universität des Saarlandes i Saarbrücken, og ved Johann-Wolfgang-Goethe-Universität i Frankfurt am Main, der han studerte filosofi, sosiologi, historie, og økonomi. Han tok doktorgraden i filosofi (dr. phil.) i 1974 og habiliterte seg i 1981, ved samme Goethe-universitetet. Han foreleste ved University of Michigan, Ann Arbor fra 1976 til 1978. Han underviste ved flere tyske universiteter og ved Johns Hopkins University Bologna Center for Advanced International Studies, i Italia. I 1986 flyttet han fra Tyskland og bosatte seg i USA, og studerte der under Murray Rothbard, som han forble nært forbundet med og en nær venn av helt til Rothbard døde i Januar 1995. Hoppe er for tiden professor i økonomi ved universitetet i Nevada, i Las Vegas, og Distinguished Fellow ved Ludwig von Mises Institute. Han var inntil desember 2004 redaktør for Journal of Libertarian Studies. Hoppe har skrevet en rekke bøker og artikler som har vært gjenstand for bred debatt. Han har fremmet et argumentasjonsetisk forsvar for libertarianske rettigheter, delvis basert på diskursetiske teorier fremsatt av den tyske filosofen Jürgen Habermas (som var Hoppes veileder da han doktorerte) og Karl-Otto Apel. A Theory of Socialism and Capitalism. "A Theory of Socialism and Capitalism" er en avhandling av Hans-Hermann Hoppe, en student av Jürgen Habermas, som bruker et av Habermas prinsipper om argumentasjonsetikk, for å legge et grunnlag for et forsvare for selveierskap og privat eiendom som sosiale prinsipper. Boka som ble publisert i 1989, har betydning innenfor anarkokapitalismens historie, siden den bidro til at Hoppe i dag fremstår som lederen av denne bevegelsen, etter Murray Rothbard, som var hans faglige rådgiver og nære venn. Professor Hoppe definerte her en kontrakt som et samtykke til bruk av en annens eiendom, aggresjon som et ikke-samtykke til bruk av en annens eiendom, og kapitalisme som institusjonalisert respekt for eiendomsrett (og kontrakt). Disse adskiller seg fra kapitalisme ved å ikke innrømme innbyggerne full eiendomsrett. Hvert av de ulike sosiale systemer diskuteres med historiske eksempler og ikke bare utfra et etisk-økonomisk synspunkt, men også ved å identifisere de forskjellige typene politisk makt og grupper som bygger sin fordel på hver type politikk, ved på forskjellige måter å skade opprettholdelsen og vedlikeholdet av kapitalgoder og sosial kapital. Et senere kapitel diskuterer gyldigheten dogmet om "offentlige goder" (som beskrevet av blant annet av økonomen Paul Samuelson). Det siste kapitlet beskriver de mulige utsikter til en rent kapitalistisk samfunnsorden der statens funksjoner utøves gjennom privat forsikring og forsvarsselskaper. Tidspreferanse. Tidspreferanse er en antakelse, som gjøres av økonomer, om at en forbruker vil foretrekke å få sine behov eller interesser tilfredsstilt nært i tid, framfor fjernt i tid. Når en person har "høyere tidspreferanse" betyr det at personen ønsker å konsumere og forbruke nå, snarere enn å spare og utsette. En person med "lav tidspreferanse" er en person som er villig til å spare også. Typeeksemplet på personer med med høy tidspreferanse er barn, som i en viss alder finner det utålelig å vente på tilferdsstillende. Andre eksempler er kriminelle som finner det utålelig å gjøre det arbeid som skal til for å kunne kjøpe seg de goder vedkommende har lyst på nå. Typeeksemplet på en person med lav tidspreferanse er en skogbonde som planter skog i påvente av å kunne begynne å høste av skogen først om en 20-40 års tid. Et annet eksempel er de menneskene som begynte å dyrke jord under jordbruksrevolusjonen. De var nødt til å spare såkornet, og ikke falle i fristelse til å spise det opp. Tidspreferanseteorien om renter er et forsøk på å forklare renter gjennom etterspørsel etter akselerert tilfredsstillelse. Dette har vært av stor betydning i mikroøkonomien. Den østerrikske skolen betrakter tid som roten til usikkerhet i økonomisk teori. I sin bok "Kapital og Renter" bygde den østerrikske økonomen Eugen von Böhm-Bawerk videre på den østerrikske økonomen Carl Mengers idé om tidspreferanse, og insisterte på at det alltid er en forskjell i verdi mellom nåværende og fremtidige goder av samme kvalitet, kvantitet og type. Videre hevdet han at verdien av fremtidige goder minker med lengden av tid som det tar å frembringe dem. Böhm-Bawerk henviser her til tre grunner for hvorfor det er en slik forskjell. I boka «Democracy: The God that Failed» har Hans-Hermann Hoppe videreutviklet innsikten om tidspreferanse til et mål på graden av sivilisasjon i et gitt samfunn. Teorien er at lover som i et samfunn bryter med eiendomsretten, bidrar til høyning av tidspreferansen i samfunnet, mens en sivilisasjon som har tradisjon for å respektere eiendomsretten, bidrar til samfunn med lavere tidspreferanse. Ludvig Kristensen Daa. Ludvig Kristensen Daa (født 19. august 1809 i Saltdal, død 12. juni 1877 i Kristiania) var en norsk politiker, historiker og journalist. Liv. Han ble etter studier ved Bergen Katedralskole og examen artium, student 1826, "cand. philol." 1834, sto i 1830-årene sammen med Wergeland i spissen for norskhetsbevegelsen blant studentene og forfektet utpreget liberale anskuelser. 1835–37 var han konstituert dosent i historie ved universitetet, senere statsrevisor (1839–51) og stortingsarkivar (1845–71). Samtidig virket han som adjunkt og overlærer ved Kristiania katedralskole. I 1862 ble han lektor, 1867 professor i historie. Han var også historisk, geografisk og samfunnsøkonomisk forfatter. Daa fikk imidlertid størst betydning som journalist og politiker. 1840–43 utga han "Granskeren", som arbeidet for dannelsen av en sterk liberal opposisjon og for innførelsen av reformer i europeisk «nasjonalliberal» retning. 1842 og 1845 ble han valgt til stortinget for Akershus amt, og i 1845 var han odelstingspresident. I 1854 representerte han Kristiania. På stortinget sluttet Daa seg til bondeopposisjonen og var en tid en av dens ledende menn. Men i flere viktige saker tok han avstand fra bondepartiet, siden dette ennå vesentlig kjempet for sine klasseinteresser. Han kom derved på kant med sine partifeller og lå i en uopphørlig, opprivende pressefeide. Sin journalistiske virksomhet fortsatte han livet ut, dels som redaktør for "Christianiaposten", dels som utgiver av "Den norske tilskuer" (1851–53) og "Tidstavler" (1872–76). I sine artikler i "Christianiaposten" viste han stor forståelse for arbeiderbevegelsen 1848–49 og var tilhenger av tanken om Slesvigs deling etter nasjonalitetsprinsippet, selv om han var ivrig skandinavist. John Spencer (skuespiller). John Spencer (født John Speshock 20. desember 1946 i New York, død 16. desember 2005) var en amerikansk skuespiller, blant annet kjent for sine roller i "Lov og rett i LA" og "Presidenten". Han døde som følge av et hjerteinfarkt, om morgenen (lokal tid, USA) den 16. desember. John var eneste sønn av John og Mildred Speshock (henholdsvis lastebilsjåfør, og husmor og tidvis servitør). Han vokste opp nær Paterson i New Jersey, men dro hjemmefra i en alder av 16 for å gå på "the Professional Children's School", for å virkeliggjøre drømmen om å bli skuespiller. Mens han gikk der, tok han oppdrag som «katalogmodell», noe som førte til at han i 1963 fikk rollen som Henry Anderson, en "gjentagende rollefigur" (en rolle som ikke er fast oppsatt, men stadig dukker opp), i TV-serien "«The Patty Duke Show»". Etter det gikk han på "Fairleigh Dickerson University", og senere "New York University", men «hoppet av» for å gjenoppta skuespiller-karrieren. Han arbeidet hovedsakelig innen teater, før han i 1983 tok steget inn i filmverdenen med en liten rolle i "WarGames". Han hadde også gjesteopptredener i TV-serier som "Ellen" ("«The Ellen DeGeneres Show»"), "Rosie O'Donnel Show", "Saturday Night Live", "Lois & Clark" og "Miami Vice". John Spencer var en selverkjent alkoholiker, men forble edru etter at han hadde gått i terapi. Han sluttet å røyke i 1999, noe som han beskrev som «helvete på jord». Begge disse livsopplevelsene ble siden skrevet inn i manuset til "Presidenten", for hans rollefigur «Leo McGarry». I 2002 mottok han en Emmy for beste mannlige birolle i en drama-serie, for hans tolkning av «Leo McGarry» i "Presidenten". Han var også nominert i 2000, 2001, 2003 og 2004, i tillegg til at han var nominert til en Golden Globe for rollen som «Leo McGarry». I sin takketale for prisen i 2002 sa han blant annet at «en skuespiller er bare så god som dialogene i manuset tillater. I "Presidenten" får vi utlevert gull!!». Spencer døde av hjerteinfarkt på et sykehus i Los Angeles 16. desember 2005, fire dager før hans 59nde bursdag. I Spencers private begravelse, sang hans collega fra Presidenten, Kristin Chenoweth, "For Good» fra den populære Broadway musikalen Wicked. Spencer ble gravlagt i Laurel Grove Memorial Park i hjembyen Totowa, New Jersey. Da han døde, hadde Spencer filmet to av de fem Presidenten episodene som var i post-produksjon: "Running Mates" og "The Cold ". Hans død ble senere skrevet inn i den siste sesongen av serien, da hans karakter Leo McGarry døde av et hjerteinfarkt på valgnatten. Ved et sammentreff, led Spencers karakter en livstruende hjerteinfarkt bare over et år tidligere i den sjette sesongen i episoden "The Birnam Wood". Hans navn forble i åpningssekvensen av den siste sesongen av serien. Anton Christian Bang. Anton Christian Bang (født 18. september 1840 på Dønna, død 29. desember 1913 i Kristiania) var en norsk biskop, kirkehistoriker, forfatter og politiker (H). Han var sønn i en fiskerfamilie og selv fisker i yngre år. Han var utdannet ved Tromsø Seminarium 1860, der han ble godt kjent med Elias Blix, som han studerte sammen med, ved Det Kongelige Frederiks Universitet, cand.theol. (1867) og dr. theol. 1876. Bang var prest i Gran 1868-74 og nær venn av Aasmund Olavsson Vinje. Senere ble han pastor ved et mentalsykehus i Kristiania 1874, og etter hvert professor i teologi og kirkehistorie 1884. Han var kirkeminister i Emil Stangs andre regjering 1893-95, og biskop i Kristiania 1896-1912. Bang er i dag spesielt kjent for å ha gitt ut den første nynorske utgave av Bibelen, men hans utgivelser innen mytologi og okkultisme har også vært lenge påaktet. Hans bibliotek på over 5000 bind ble overtatt av Menighetsfakultetet. En bauta over ham er reist utenfor Dønnes kirke på Dønna, der han var født. Axel Christian Smith. Axel Christian Smith (født 8. mai 1744 i Stavanger, død 20. juni 1823 i Nedenes) var en norsk prest og forfatter. Han var sønn av kjøpmann Anders Smith og Sophie Amalie (født Prahl), ble student 1761 og teologisk kandidat 1768. Etter 5 år som huslærer ble han 1773 kapellan i Elverum og Trysil. Da prestegjeldet deltes, ble han 1780 sogneprest i Trysil. 1787 ble han befordret til Elverum, og samme år ble han prost over Østerdalen. 1794 fikk han Øyestad prestekall og ble prost i Nedenes. Han var gift første gang med Mette Dop (d. 1791) og annen gang med Hilleborg Dop, søster av hans første kone. Smith skrev en topografisk beskrivelse over Trysil som ble trykt i «Topographisk Journal for Norge». Han skrev også en avhandling om vaksinasjonens utbredelse blant den norske almuen, utgitt 1773 av Landhusholdningsselskapet. Hans virksomhet for vaksinasjonssaken skaffet ham selskapets gullmedalje. Smith, Axel Christian Smith, Axel Christian Smith, Axel Christian Smith, Axel Christian Smith, Axel Christian Gunde Lange. Gunde Lange (født ca. 1570, død ca. 1645) var en norsk offiser. Han var sønn av Frederik Lange (død 1612 som lensherre over Tønsberg len) og Dorthe Christoffersdatter Lindenov. Etter farens død fikk han Tønsberg len med St. Olavs kloster og beholdt det til 1633. Han eide et betydelig jordegods i Norge; det utgjorde 1625 omkring 1 186 tønner hartkorn. Blant hans eiendommer merkes Søfde, Brunla, Fossesholm, Strømsgodset, Falkensten, Melø og Fritsø. Av disse måtte han 1634 pantsette Fossesholm og Fritsø til kronen. Ved landmilitsens opprettelse i Norge 1628 ble han oberstløytnant med kommando over det tønsbergske regiment og fungerte ennå under Hannibalsfeiden 1644–1645 som oberst og lå da ved grensen mot Sverige på strekningen fra Halden til Vinger. Han var allerede da en gammel og skrøpelig mann. Til assistanse fikk han sin sønn, generalkrigskommissær Niels Lange, majoren Jens Bay og magister Kjeld Stub, som tidligere hadde reist utenlands med hans sønner. Gunde Lange synes å være død ikke lenge etter krigens avsluttelse. Hans hustru, Anne Hansdatter Litle (eller Basse), var datter av den norske kansler Hans Pedersen til Fossesholm. Kjeld Stub. Kjeld Stub (født 10. desember 1607 i Varberg, død 20. april 1663) var en dansk prest og krigsmann. Han var sønn av presten Laurids Stub, gikk i skole i Landskrona og Slagelse, men gikk ut av Københavns Skole 1626. Siden reiste han utenlands, tok keiserlig krigstjeneste i Brabant, og avanserte til ingeniørkaptein, men vendte hjem 1631 og ble øverste hører ved Københavns Skole. Etter et par år dro han igjen utenlands, til Nederlandene og Frankrike, nå som informatør for den norske adelsmann Gunde Langes barn og dessuten understøttet av Ove Gjedde. I 1632 finnes han innskrevet ved universitetet i Leiden som «stud. math.» Etter å ha gjort enda en reise, som informator for stattholder Christoffer Urnes barn, tok han 1635 magistergraden i København. Samme år ble han utnevnt til sogneprest i Christiania. Etter 6 år byttet han embete med sognepresten i Ullensaker, Trugels Nielsen, etter å ha kommet i strid med borgermester Lars Ruus. Da krigen med Sverige brøt ut, fikk man bruk for Stubs militære erfaring. Hannibal Sehested oppsøkte ham straks ved krigens begynnelse i januar 1644 på Ullensaker prestegård. Under krigen holdt han tittel av stattholderens «Kammerraad». Han virket særlig som ingeniør, som ved anlegget av en større skanse ved Eidskog kirke. Han hadde også ansvaret for grensebevoktningen. Etter krigen vendte Stub tilbake til sitt prestekall og ble 1647 prost over Øvre Romerike og Solør. Han var gift første gang med Karen Glostrup (død 1641), datter av biskopen i Christiania, annen gang med Gunhild Andersdatter, og tredje gang med Maren Michaelsdatter. Han var svigerfar til Colbjørn Torstensen Arneberg. Joachim Breda. Joachim Breda (Achim von Breda, født 1593, død september 1660) var en dansk offiser. Han var av brandenburgsk adelsett, og er sannsynligvis trådt inn i den danske hæren ved Christian IV's vervinger under Tredveårskrigen. Han ble 1633 oberstløytant i det jyske regiment under Jesper Friis. 1640 tok kongen ham i tjeneste som hoffjunker, 1641 gjorde han ham til jegermester, 1642 ble han dansk adelsmann, og 1643 ble han oberst og sjef for jyske regiment. Denne kommando fratrådte han året etter, da han ble lensmann over Vesterålen og Lofoten og ansatt i den norske hær. Denne førte han under krigen som generalmajor. 1653 vendte han tilbake til Danmark, hvor han 1655 arbeidet på forsvaret av Sjælland sammen med Ulrik Fredrik Gyldenløve. Ved krigens utbrudd 1657 førte en sykdom til at ham måtte gi avkall på den tiltenkte kommandoen over infanteriet, og han ble i stedet kommandant i København, inntil han ble avløst av Frederik Ahlefeldt. Under stormen på København førte han kommandoen på nordøstfronten mellom Helmers Skanse og Østerport. Kilde. Breda, Joachim Breda, Joachim Breda, Joachim Jørgen Otto Brockenhuus. Jørgen Otto Brockenhuus (født 11. mars 1664 på Storhamar, død 1728 i Vang) var en dansk-norsk offiser. Han var sønn av oberst Ove Brockenhuus og Sophie Spang. I sin ungdom var han fenrik i Holland og tjente i drabantgarden i Danmark, men hører ellers hjemme i Norge og i den norske hær. 1710 ble han oberst og sjef for 1. oplandske nationale Regiment Fodfolk. Han deltok i krigsbegivenhetene i Norge under Den store nordiske krig og ble 1715 ansatt som nestkommanderende under general Jens Maltesen Sehested, som var sjef for troppene i det sønnenfjeldske Norge. 1717 overtok han igjen sitt regiment, som han kommanderte til sin død. Brockenhuus eide gårdene Aker og Disen på Hedemarken, og var gift første gang med Blancheflor Sophie Due, annen gang med Bertha Magdalene Brockenhuus, en datter av hans fetter. Individualisme. Individualisme er en etisk, politisk og sosial filosofi som vektlegger individuell frihet. Sentralt står troen på at hensynet til individets frihet er viktigere enn hensynet til fellesskapet, samt verdier som individuell integritet, selvstendighet, selvrådighet, autonomi, personlig uavhengighet og ideen om det myndige mennesket. Individualismen representerer en opposisjon til autoritet, og alle former for kontroll over den enkelte, og særlig den som blir utøvd av staten («fellesskapet», «samfunnet»). Individualismen er således en filosofi som står i direkte motsetning til kollektivismen. Individualisme blir ofte forvekslet med egoisme. Christopher Frederik Lowzow. Christopher Frederik Peter Theodor Lowzow (født 29. juni 1752, død 30. mars 1829) var en dansk-norsk offiser. Han var sønn av generalmajor Eiler Ditlev Lowzow (1711–1785) og Hedevig Ulrikke Pfuel (1715–1780), og bror til geheimeråd Adam Gottlob Lowzow. Syv år gammel ble han fenrik i farens regiment, to år senere sekondløytnant i Falsterske Regiment og 23 år gammel kaptein i 1. Oplandske Nationale Regiment i Norge. Til dette var han knyttet i 36 år, kun avbrutt 1783–1785, da han stod i Livgarden til Fods og Prins Frederiks Regiment. Han ble generaladjutant 1781, major 1785, oberstløytnant 1790, oberst 1803 og sjef for sitt gamle regiment 1806. I det norske felttog 1788 førte han en grenaderbataljon og i 1808 en brigade. For sitt utviste «militære Talent og berømmelige Forhold» ble han på Christian Augusts anbefaling 1808 generalmajor, 1809 kommandør av Dannebrogordenen. 1812 ble han sjef for Bergenhusiske Regiment og kommandant på Bergenhus festning. Ved Norges adskillelse fra Danmark 1814 forble han i Norge, men søkte om avskjed. I stedet ble han utnevnt til generalløytnant og kommanderende general i Bergens stift. I 1818 ble han sjef for Bergenhusiske Brigade. Han tok avskjed 24. juni 1828. Han var gift 12. august 1784 med Juliane Margrethe von Rappe (1760–1790). Lowzow, Christopher Frederik Lowzow, Christopher Frederik Lowzow, Christopher Frederik Halvor Hoel. Halvor Nielsen Hoel (født 1766 i Ringsaker i Hedmark, død 1852) var en norsk bondefører. Han overtok gården Hoel i Nes 1815, ble en dyktig gårdbruker, og vant landhusholdningsselskapets gullmedalje. I sin hjembygd lå han i strid med øvrigheten og ble tiltalt for å ha medvirket til kirkeran og mord. 1814 arbeidet han for å velges til Riksforsamlingen og forfattet et grunnlovsforslag. Han ble valgt til stortingsmann 1815, men valget ble forkastet på grunn av den tidligere tiltalen. Senere medvirket han til bondereisningen 1818. Han ble tiltalt og dømt til festningsarbeid 1826, men benådet av kong Carl Johan. I Tryggve Andersens historiske roman "I Canselliraadens Dage" (1897), som dels bygger på folkelige overleveringer, dels på arkivalier, skjuler Hoel seg bak personen Hans Dahlbye. Live at Tralfamadore. "Live at Tralfamadore" er det femte albumet til det norske rockebandet Madrugada. Albumet ble gitt ut 14. desember 2005, og er et konsertalbum med opptak fra konserter i Bodø, Oslo og Brussel. Dette albumet lå øverst på VG-lista Topp 40 sammenhengende i 11 uker. Ordet Tralfamadore er navnet på en fiktiv planet hentet fra Kurt Vonneguts bøker som flere av bandmedlemmene har erklært de er fans av. Waldemar Theodor Dons. Waldemar Theodor Dons (født 26. mars 1849 i Trondheim, død 1917) var en norsk filsosof. Han var sønn av adjunkt ved Trondheim katedralskole Carl Jacob Waldemar Dons (1810–78) og Severine Dorthea Lindemann (f. 1814). Etter å ha blitt student med utmerkelse 1867, begynte han å studere filosofi og oppholdt seg i 1873 med kongelig reisestipend ved Universitetet i Uppsala. Fra 1. november 1875 ble han ansatt som universitetsstipendiat i filosofi. Sommeren 1877 dro han ut på en vitenskapelig reise til utlandet. Han oppholdt seg mest i Tyskland, før han vendte tilbake i mars 1878. I andre semester 1879 påbegynte han en rekke forelesninger på universitetet, over spørsmålet «Hvorvidt kan en sand religiøs Livsanskuelse forbindes med den moder Videnskabs resultater?» Forelesningene ble imidlertid innstilt på grunn av sykdom. Fra sommeren 1880 til sommeren 1881 oppholdt han seg med stipendium i Tyskland og Frankrike for å studere moderne filosofi. Med utløpet av første semester 1882 opphørte hans forbindelse med universitetet. Samtidig med at Dons hadde studert protestantisk teologi ved universitetet, hadde han under pater Stubs veiledning studerte katolsk teologi ved den katolske misjonen i Kristiania. Under sitt opphold i Berlin lot han seg 16. januar 1881 oppta i den katolske kirke, og i konfirmasjonens sakrament Allehelgens søndag 1883 mottok han navnet Alexius, som han føyde til sine tidligere navn. Etter å ha fratrådt stillingen ved universitetet, oppholdt han seg en tid i Trondheim, hvor han holdt offentlige foredrag om katolisisme og protestantisme. Etter professor Lyngs død sommeren 1884 vendte han tilbake til Kristiania, hvor han levde som privatlærer i filosofi og meldte seg blant flere ansøkere til Lyngs ledige professoratet. I begynnelsen av 1885 holdt han en rekke foredrag om katolisisme og protestantisme i Kristiania, og dro senere ut på en utenlandsreise på den katolske misjonens vegne. Xiquan. Xiquan ("kinesisk mynde") er ei mynde som kommer fra det østlige Kina og er kjent som varietetene hebei xiquan (semi-langhår) og shandong xiquan (korthår), men i vesten vet man svært lite om denne hunden. I Norge passer det nok best å kalle den kinesisk mynde. Opprinnelse og alder. Navnet "xiquan" betyr rett og slett "tynn hund" og viser til denne hundens smekre anatomi. Ingen vet hvor gammel denne mynden er, men kineserne selv hevder at den har eksistert der i utallige generasjoner og godt kan være mer enn 1500 år gammel i sin opprinnesle. Det tidligste beviset for at mynder av denne typen har eksistert i Kina gjennom mange århundrer stammer fra en serie kinesiske malerier funnet i gravkammeret til "Prins Zhanghuai", som døde nær Xi'an i Shaanxi-provinsen i år 684 e.Kr. En falkoner er avbildet med en jaktfalk i sin venstre hånd og ei mynde med tydelig fjærprydet hale ved sin høyre side. Av type minner xiquan mest om caravanhund, tazi og saluki, men den er genrelt litt større og tyngre enn disse. Indiske og kinesiske kynologer tror at caravanhund og xiquan kan ha et felles opphav, men det eksisterer ikke faglig dokumentasjon som verken støtter eller motsier denne teorien i øyeblikket. Det er derfor et åpnet spørsmål om denne hunden er en egen rase eller må klassifiseres som en variant av en av de nevnte rasene. Rent eksteriørmessig er det imidlertid mye som peker mot et felles opphav, selv om det også er distinkte forskjeller mellom de. Xiquan finnes i to peslvarianter. Såkalt "hebei xiquan" er langhåret/fjærhåret og stammer fra Hebei-provinsen og skal være relativt tallrik. Såkalt "shandong xiquan" er korthåret og stammer fra Shandong-provinsen, men den skal være langt mindre tallrik. Det skal ha pågått et arbeide med å redde sistnevnte varietet, da den var på randen av utryddelse. I øyeblikket (2005) hevder kinesiske kynologer at antallet nå er på nivå med tallene fra ca. 1900. For å unngå at rasen kommer i en slik situasjonen igjen er det tatt skritt for sikre dens framtid gjennom å søke støtte til dette fra kinesiske myndigheter. I øyeblikket finnes det ingen offisiell rasestandard, men det jobbes nå med å få denne på plass. Kineserne er således ikke i tvil om at xiquan er en distinkt hunderase, men det gjenstår å se om den vil bli anerkjent av internasjonale kennelklubber. I så måte har "China National Kennel Club" (CNKC), som ble grunnlagt i Beijing i 2004, adoptert FCIs rasestandarder, mens "China Kennel Club" (GD), som ble grunnlagt i 1998, har sine egne standarder. Utseende, anatomi og fysikk. Eksteriørmessig er "hebei xiquan" ganske lik indisk pashmi og "shandong xiquan" svært lik indisk mudhol. Kroppen er langstrakt og muskulaturen lang og flat, men de har distinkte forskjeller i størrelse og hårlag. Begge har god stamina til mynde å være. "Hebei xiquan" ligner også mye på afrikansk villhund, med unntak av ørene. Kinesiske forskere ønsker faktisk å undersøke om det finnes et slektskap mellom disse, men så langt foreligger det ingen analyser. Hebei xiquan har fjærhåret (semi-langhår) pels på ørene og undersiden av halen, og tendenser til fjærpryd på baksidene av framleggene og lårene. Fjærpryden er mindre framtredende enn hos vestlig saluki. Pelsfargen kan være fra hvit via hvetefarget og mahognyrød til nærmest sort. Brindling og polkadottmønster er også vanlig. Øynene skal være mørke brune, nærmest sorte. Fjærpryden på hengeørene vokser fra roten av ørets bakside. Nesebrusken skal være rødlig. Halen bære på myndevis, og ender ofte i en krøll ytterst. Denne hunden er gjennomgående større enn korhårsvarianten og veier normalt 20-30 kg, avhengig av kjønn. Skulderhøyden er vanligis ca. 65–75 cm. "Shandong xiquan" har kort glatt pels med relativt stive dekkhår. Fargen kan være fra nærmest hvit via hvetefarget, gulbrun og mahognyrød til grå og nærmest sort. Mahognyrød anses som flottest. Brindle, polkadott og tricolor forekommer. Hvit haletipp er ganske vanlig, likeså hvite tegninger i pannen, brystet, nedre del av leggene og potene. Øynene kan være aprikosgule, jadefargede, rosagule eller askegråfargede i forskjellige mørkhetsgrader. Jadefargede øyne foretrekkes og nesebrusken skal være rødlig. Nakken er lang og slank og bæres lett buet. Denne hunden er generelt mindre enn semi-langhårsvanianten og veier normalt ca. 13-21 kg. Idealvekten for hanner er 18 kg (+/- 3 kg) og for tisper 16 kg (+/- 3 kg). Skulderhøyden er vanligis ca. 60–70 cm. Bruksområde. Xiquan er en utpreget jakthund som først og fremst benyttes til hetsjakt på småvilt og hjortedyr, men som i visse distrikter også benyttes til jakt på ulv. Den skal også være en utmerket vakthund, men som familiehund vet man lite om dens egenskaper her i vesten, selv om kineserne hevder at den er en «okay» hund å ha hjemme. Lynne og væremåte. Rasen sies å være svært aktiv og dyktig som vakthund. Den er lojal og tillitsfull mot familie og de den kjenner godt, men skeptisk og vaktsom overfor fremmede. Annet. Rasen skal være meget sunn og svært nøysom i kosten. Liste over nederlandske provinsflagg. Ved å klikke på provinsens navn åpnes artikkelen om provinsen, mens artikkelen om flagget selv åpnes ved å klikke på 'flagg' Falkensten. Falkensten er en herregård i Borre ved Horten. Gården tilhørte på 1500-tallet adelsslekten Lange. Fossesholm. Fossesholm er en herregård i Vestfossen i Øvre Eiker. Gårdens opprinnelige navn var "Foss". Dette var hovedgård for Foss-godset, som ble samlet i 1541–1548 av lensherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, for å få kontroll over den lønnsomme sagbruksvirksomheten i området. Godset var til sammen ca. 200 000 mål stort, og strakk seg fra Hof i Vestfold over store skogeiendommer på begge sider av innsjøen Eikern, gjennom Eiker i Buskerud og ut til Drammensfjorden. I 1763 ble Fossesholm kjøpt av Jørgen von Cappelen, og gården ble rikt utsmykket og bygd om i rokokko, slik den fremtoner seg i dag. Historie. I 1541 gjorde kong Christian III gården til adelig setegård og makeskiftet den med gården Sem, som tilhørte Peder Hanssøn Litles slekt. Gården var i Litles slekt i tre ledd fram til 1616, da den kom i Gunde Langes eie. Lange byttet rundt 1630 navn på gården til "Fossesholm". Det var på den tiden mote å endre herregårdenes navn, slik at de fikk større navnlikhet med de danske herregårdene. Andre eksempler på slike navnendringer er Hovinsholm i Ringsaker, Ellingård i Onsøy, Holmegård ved Mandal og Lundegård i Vanse. For å dekke gjeld pantsatte Lange i 1634 gården til kronen, som dermed ble eier av den. I 1646 ble gården overdratt til Norges stattholder, Hannibal Sehested. Sehested led senere et nederlag der han i 1651 mistet alle eiendommene sine, noe som førte til at gården igjen kom under kronen. Den var nå blitt oppstykket i flere deler. Fra omkring år 1700 var gården eid av forskjellige kjøpmenn fra Drammensområdet. Den mistet i 1706 alle sine gamle rettigheter som adelssete. Som eier av gården i 1697, hadde kjøpmannen Jørgen Poulsen fra Kristiania ambisjoner om å starte et familiegods der. Likevel var det svogeren hans, Gabriel von Cappelen, som gradvis overtok gården og sørget for at den havnet i Cappelen-slektens eie. I 1760 flyttet Cappelen inn på gården, og i 1763 ble gården kjøpt av handelsmannen, senere justisråd og etatsråd Jørgen von Cappelen. Han var Gabriel von Cappelens nest eldste sønn. Jørgen von Cappelen flyttet inn på gården sammen med sin kone, Magdalena Larsdatter Darjes. I perioden 1761–1785, hovedsakelig i tiden da gården var i Jørgen von Cappelens eie, ble den bygd om i rokokko inspirert av store europeiske slottsanlegg. Det er slik gården fremtoner seg i dag. Den svenske maleren Eric Gustav Tunmarck dekorerte under ombyggingen mange av de innvendige veggene med motiver fra gårdens omgivelser. Gården ble også rikt utsmykket med marmoreringer. Gårdstunet fikk i 1773 et lite hus med et klokketårn, kalt «Posthuset» fordi det var plassert over gårdens vannpost. Amund Pedersen Fossesholm var gårdbruker, industrieier og deleier i Fossesholm. Han var sønn av Peder Amundsen Fossesholm og Mari Pedersdatter Horgen. Han var gift med Anne Marie Skjelbred. Som unge var ekteparet bosatt på og drev gården Thorrud i Hof i Vestfold, som var et underbruk av Fossesholm. Samtidig startet han forskjellig industrivirksomhet i Vestfossen i samarbeid med den yngre broren Olaus, blant annet Ekers bryggeri, et Brødrene Foss' sag-og møllebruk og Vestfossen Træmassefabrik. Sistnevnte, som vanligvis kaltes «Foss-sliperiet», ble anlagt i 1868 og var den første treforedlingsbedriften i Drammensdistriktet. Han anskaffet dessuten dampbåten «Cappelen», som ble brukt til tømmerfløting på Eikern og som privat lystfartøy. I 1874 overtok Amund størstedelen av farens part av Fossesholm (gnr.39/2), som blant annet omfattet den nordre delen av hovedbygningen på Fossesholm Herregård. Han gjorde en viktig innsats for å holde gården i stand og bevare interiørene. I perioden 1876-82 huset gården også Buskerud Nedre Amtsskole. I 1910 skjenket Amund og Anne Marie kommunen tomt til kirke og ny skole. Vestfossen Folkeskole ble innviet tre år seinere, mens kirketomta enda ikke er blitt benyttet. Amund P. Fossesholm levde til han ble 99 1/2 år, og på sine eldre dager ble «Gamle-Amund» en legendarisk skikkelse i lokalmiljøet. Det var blant annet en tradisjon at 17. mai-toget i Vestfossen gikk om tunet på Fossesholm, mens Amund satt på svalgangen og så på. Fossesholm eies nå av Eiker Historielag og brukes til herregårdsomvisning, museum, utstillinger, selskaper og andre arrangementer. Sommeren 2005 hadde Bjørn Engkrog utstilling her. Halte-Birthe. Halte-Birthe, eller Birthe Svendsdatter, var en tjenestejente på Fossesholm på 1700-tallet. Det blir sagt at hun ble behandlet med stor respekt av herskapet på gården, men var upopulær blant de andre tjenestefolkene fordi hun var blitt bedt om å sladre hvis noen ikke gjorde jobben sin. En novelle om henne, "Fru Birthe eller Tapetfiguren paa Fossesholm", ble skrevet av forfatteren Maurits Hansen i 1834. I novellen heter det at familien hennes ikke godtok at hun giftet seg med den hun elsket. I et mislykket forsøk på å ta sitt eget liv, pådro hun seg en hjerneskade og ble halt resten av livet. Dette kan man se på tapetene i Storstuen på gården. Der er det malt inn et motiv av henne hvor hun står med kroket rygg og teller gårdens høner. Sagnet sier at nemlig at hun etter hjerneskaden ikke kunne telle lenger enn til tre. Folk skal ha ertet henne ved å spørre hvor mange høner som fantes på gården. Til dette skal Birthe ha svart «en, to, tre i hauetall». Det hører med til sagnet at Halte-Birthe skal gå igjen som spøkelse på gården. Nederlandene. thumb Nederlandene (nederlandsk: "De Lage Landen") er en historisk betegnelse på området som idag omfatter statene Nederland og Belgia. Noen regner også Luxemburg til Nederlandene. Navnet oppstod på 1200-tallet, og betegnet da også deler av Nord-Frankrike. I nyere tid bruktes det også av og til om kongeriket Nederlandene (nederlandsk «Koninkrijk der Nederlanden») alene. På enkelte eldre middelalderkart kalles området "Niederdeutschland", i tilnærmet betydning «Nedertyskland(ene)». Nederlandene Hartkorn. Hartkorn er en dansk betegnelse for det som i Norge kalles matrikkel. Navnet kommer av «hårdt korn», altså brødkorn. Noord-Brabants flagg. Noord-Brabants flagg er et rutete flagg i fargene rødt og sølv (hvitt). Historikk. Dette flaggets historie går tilbake til middelalderen og det er dermed Nederlands eldste fylkesflagg. Fargene stammer fra den tiden da Nederland var en del av hertugdømmet Lothringen. Flagget var i bruk til slutten av det 18. århundre, etter dette ble det ikke brukt inntil 1959. Da ble det takket være riksarkivaren tatt i bruk som provinsen Nord-Brabants offisielle flagg. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 21. januar 1959: Rektangulært, forholdene er 2:3. Flagget er bygget opp i fire horisontale baner, hver av banene inndelt i seks vekselvis røde og hvite flater og seks vertikale baner inndelt i fire vekselvis røde og sølv (hvite) flater slik at sølv aldri grenser til sølv eller rød til rød. Verd å vite. Siden dette er Nederlands eldste provinsflagg henger det rett til høyre for dronningens trone i "de Ridderzaal" i den Haag (her leses trontalen hver 3. september). Ved andre offisielle tilstelninger henger flagget helt til venstre, sett fra tilskuernes plass. Se også. Liste over nederlandske provinsflagg Odals Verk. Odals Verk, lokalt kalt "Verket", er en gard og et tidligere jernverk i Sør-Odal i Hedmark. Garden har gardsnummer 6. Hovedeiendommen utgjør 900 dekar jord og 35 000 dekar skog. Verket ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet og har hatt mange ulike eiere. I 1868 ble Odals Verk kjøpt opp av ei gruppe forretningsmenn fra Elverum, deriblant Helge Berger og Henrik Opsahl. Deres etterkommere eier Odals Verk i dag som et aksjeselskap med navnet "Aktieselskapet Odals Værk". Grunnleggelsen. Verket ble starta som en industrivirksomhet på slutten av 1600-tallet da "Lars Robsahm" fant jernmalm i grunnen på "Vallstad" gard, der Odals Verk ligger i dag, og i det som ble "Fossgruva" i Kongsvinger. Han utnytta fossekraft for å drive jernverket med stangjernshamre. Vassdraget fra åsryggen mot Kongsvinger i nord ble demmet opp for å magasinere vann til å drive vannhjulene på verket. Resultatet av oppdemningene er Fløyta, Vallsjøen og Gjøralsjøen, samt flere mindre tjern i vassdraget. Ei ovnsplate fra Brandval i Kongsvinger har inskripsjonen «Odals Verk 1704» innstøpt, så det må ha vært prøvedrift allerede noen år før "Klas Johansen Steinkull" kjøpte garden Vallstad med Odalens jernverk 8. mai 1708. Steinkull var den drivende kraft for at jernverket kom i gang og i perioden 1710 til 1717 var det en del produksjon på Verket, men etter dette gikk det dårligere, og driften hadde fullstendig stoppa opp i 1723. Den første og største hindringa for å få verket i gang igjen var oppgitt å være at «Faas-malmen medfører saadan strænghed, u-art og vanskelighed at den paa ingen maade har villet lade sig i Masofnen forsmelte». De første gruvene. Fossgruva på Kirkhus i Kongsvinger, Sæteråsgruva på Sæter i Kongsvinger og Grimslandsgruva på Verket var de første gruvene i drift, og alle tre var i drift så tidlig som i 1707. Malmgangen i Fossgruva gikk i retning fra nordvest til sørøst og fortsatte i dagen omtrent 200 lakter. Langs denne strekninga var den avsenka elleve steder. På et av disse stedene lå et stort malmbrudd; Storgruva. Denne gangen hadde stor og ren malm. Fossgruva var utvilsomt den mest betydningsfulle gruva i jernverkets første driftsperiode. I 1732 kom 91 % av malmen ved verket fra dette skurvet. 9 % av malmen kom fra Sætergruva. Grimslandsgruva og Svarttjennsskurvet på Verket ga veldig lite og dårlig malm. Malmvegen fra Kirkhus sørover til Odals Verk var omtrent to mil lang og gikk over skogen. Deler av veien er fortsatt synlig i dag. De gamle bygningene. Det gamle gardstunet på Vallstad ble tidlig forlatt, og et nytt tun ble bygd ved Vallsjøåa nord for Verksfløyta. Klas Steinkull førte blant annet opp masovn, smeltehytter, stangjernshammer, smier og forskjellige bygninger for arbeiderne. Han fikk også bygd Fløytdammen, Vallsjødammen, Gjøralsjødammen, Myrdammen, Elgstjennsdammen og Nydammen på Verket og Stangjernsdammen på Austvatn i Nord-Odal. Verket bygges opp igjen. Klas Steinkull døde i 1737 og ble begravet under koret i den gamle kirka i Strøm. I den siste tida hadde jernverksdrifta ligget nede i flere år. Verket fikk ny eier, men de gamle husene og innretningene hadde i 1739 stått lenge uten vedlikehold. Taket på bolighuset hadde forfalt, og huset var ødelagt mange steder. All innredningen var borte, og en vegg var hogd vekk. Den femlaftede arbeiderboligen var helt ødelagt. Det lå store steiner i de to østre værelsene, mens de to andre så ut til å ha vært brukt som fjøs. Huset like sør for dette var uten innredning og hadde forfalt. I masovnen måtte nye bjelker settes inn. Masovnpipa var i temmelig god stand, men trengte små reparasjoner. Masovnkammerset var råtnet. Av hjulhuset var bare noen få omfar igjen. Hjula var ødelagt, og alt jernet var hogd vekk. I hammerhytta var begge essene ødelagt, og av bygningen var det nesten ingenting igjen. Av de to blåsehjula og hammerhjulet var det bare noen råtne resten igjen. Proviantbua var ødelagt og borte. I kvernhuset var bare de delvis råtne veggene igjen. Saga var det bare noen råtne stokker igjen av. Alle rennene fra hoveddammen var borte. Hoveddammen hadde forfalt og måtte bygges opp igjen. Skådammen og hammerdammen var like ille. To masovnbelger av tre, et støpt smiested og en hammer var oppbevart på Oppi like ved. De nye eierne begynte straks å bygge opp jernverket igjen. Likevel fikk de ikke i gang regelmessig drift. Pengemangel og lave vannstander ved dammene ga problemer for arbeidet. Sirkumferensen og de nye gruvene. Jernverket fikk en ny start i 1739 takket være økonomiske oppgangstider og statlige privilegier. Privilegiene innebar at Odals Verk kunne pålegge bøndene innafor et område med en radius på fire mil, kalt sirkumferensen, å bringe trekull mot rimelig betaling, og at de skulle frakte varer til og fra verket. Bøndenes plikt til å levere kull til Verket var i perioder en kilde til sterk konflikt mellom bøndene og øvrigheten. Ingen sagbruk i dette området kunne produsere trelast annet enn til eget bruk. I prestegardenes og kronens skoger, innafor sirkumferensen, kunne jernverket fritt hogge tømmer til eget forbruk. Alle strømmer og fosser i sirkumferensen hadde jernverket førsterett til å bruke. I tillegg skulle verket slippe toll og skatter, og arbeiderne skulle slippe militærtjeneste. I 1737 ble det oppdaga en god og bløt malmgang på "Spetalen" i Kongsvinger. Malmgangen gikk i retning fra sør til nord og lå åpent på fire steder. På det første stedet var det et skurv som var 1 lakter bred og 200 alner lang. Gruvene på Kirkhus var i bruk igjen i 1739 under navnet "Ramsøygruvene". Gruva ved Svarttjennet ble også tatt opp igjen. I perioden 1764 til 1774 ble det oppdaga to nye malmganger. Den ene på Trauten i Nord-Odal og den andre på Pramhus i Eidskog. Da var også gruvene på Kirkhus og Spetalen i bruk. I 1755 fant man malm på bunnen av Storsjøen som ble den viktigste malmkilden sammen med Ramsøygruvene, Trautgruvene og Spetalsgruvene. I tillegg skaffa Verket malm fra Arendal. Arbeidet med malmen og jernet. I gruvene ble malmen drevet ut ved å varme fjellet med bål av setteved. Deretter ble malmen avkjølt med kaldt vann, slik at det ble sprøtt og kunne knuses. Av og til ble også krutt brukt til å sprenge ut fjell, men bruken var begrensa fordi prisen på krutt var høy. Kruttet ble oppbevart i et eget krutthus. Krutthuset er den eneste bygningen fra selve jernverksdriften som fortsatt er bevart. Malmen ble så frakta til verket for å bli rensa i rostesengene og pukka ut før den gikk til masovnen. Det jobba en rostbrenner, en holdholder og tre malmpukkere på Verket i 1801. I masovnen ble malmen båret i trau til ovnen etter bestemte mål. Seksten trau malm og en lest trekull ble kalt en oppsetning. En slik oppsetning skulle stå i ovnen og synke sakte for å gi bra resultat. Utslaget ble gjort etter fem til seks oppsetninger og et nytt ble satt på. For utslagsåpninga sto det en leirklump som ble fjerna med spett, og jernet rant ned på sanda i hyttegolvet. Arbeidsstokken i smeltehytta besto av en masmester, tre masovnarbeidere, tre kullharkere og tre mann til å rulle slagget og arbeide på hyttegolvet. Når jernet skulle formes var det også to formere. Jernet ble støpt til ovner, gryter og annet eller forma til smeltestykker for stangjernshammeren. Fra masovnen gikk smeltestykkene til hamrene, som det ble to av mot slutten av 1700-tallet. I tillegg ble det satt opp en spikerhammer i 1783. Åtte hammersmeder, en knipsmed og tre spikersmeder jobba på Verket i 1801. Ved disse hamrene ble smeltestykkene smidd eller rekka ut til stangjern. Jernet ble gløda i de store herdene og under uttrekkinga rensa for slagg og urenheter. Fagarbeiderne var for det meste svensker, mens grovarbeid som ikke krevde fagkunnskap ble gjort av odølinger og nabosokninger. Dette kunne være malmbryting, vedhogging, kjøring og annet arbeid. Verket som samfunn. På Verket utviklet det seg et helt eget samfunn med selvstendig økonomi, eget forsyningssystem, egne rettsregler og eget skole- og fattigvesen. Verkseieren hadde fullmakt til å gi bøter for drukkenskap, slagsmål og andre forseelser. Det ble årlig betalt en fattigskatt av alle som arbeida på verket. I 1782 var tallet på antall betalende arbeidere 111. Dette var hyttearbeidere, hammersmeder, snekkere, tømmermenn, dagarbeidere og gruvearbeidere. Pengene gikk til de fattige, gamle og arbeidsudyktige ved verket. På Odals Verk var det også et eget skolehus og en skoleholder. I 1801 bodde det 437 mennesker på Verket; 65 bondefolk, 22 tjenestefolk, 134 husmannsfolk, arbeidere og handverkere med jord, 114 arbeidsfolk uten jord, 21 handverksfolk uten jord, 8 fattigfolk og 73 andre. I det påfølgende århundret sank befolkningsmengden ned til nesten halvparten. På det meste, i 1835, var det 2 bruk og 50 plasser, 41 med jord og 9 uten, på Odals Verk. De nye bygningene. Jernverksdrifta nådde sitt høydepunkt under "Iver Hansen Neumann", som eide bedriften fra 1764 til 1823 (fram til 1774 sammen med broren Jacob). Et nytt tun ble satt opp ved utløpet til Fløyta. Der oppførte Neumann fire av de store bygningene som er bevart fram til vår tid. Den viktigste av dem er hovedbygningen i to etasjer oppført i 1767 i lafta tømmer med utvendig panel. Huset ble tegna av Brede Rantzau og regnes som et av hovedverka i 1700-tallets rokokkoarkitektur i Norge. Bygningen har Norges lengste svalgang, et høyt valmtak og kolonaderekker i begge etasjene mot gardsplassen. I andre etasje finnes en praktfull festsal utstyrt med brystpanel, vakre dører, beslag og malte overstykker til dørene. Vest for hovedbygningen oppførte Neumann i 1799-1800 tre store mursteinsbygninger. Det første ble oppført i ubehandla rød tegl og fungerte som stabbur, kornlager og korntørke helt fram til 1981. De to andre murhusa er gulmalte og dannet frittstående "fløyer" av hovedbygningen. Den ene var kontorbygning med en stor sal i andre etasje. Det andre inneholdt bryggerhus, landhandel, meieri og boliger for ansatte. Fra gardstunet og 300 meter vestover ble det på 1820-tallet anlagt et romantisk parkanlegg, som blant annet inkluderte en dam med karpefisk. I parkanlegget øst for hovedbygningen ligger Verkets mest særegne bygning – et kinesisk inspirert lysthus som kanskje ble oppført før Neumanns tid. Odals Verk har i dag sju fredede bygninger. Edelløvtrær som lind og ask vokser ikke naturlig i Odalen, men ble planta i stor stil på eiendommen på 1800-tallet. Storhetstida. Eiendommen vokste, i og med at Neumann kjøpte opp flere av nabogardene for å sikre produksjonen av mat for de ansatte og beboerne, tilgang til tømmer til kull og bedre kontroll over vassdraget ned mot Glåma. Gardene Rud, Grimsland, Oppi, Kjaberg og deler av Åbuset og Taul ble kjøpt opp og lagt til Odals Verk. Neumann anla i 1783 en spikersmie med en dekkhammer og to spikerhamre. Han ønska å drive spiker- og hesteskoproduksjon, men konkurransen fra Sverige var stor. Jernverket produserte foruten spiker også kanonrør og beslag til dører og vinduer. Viktigst var likevel de rikt dekorerte vedovnene i støpejern, som man fortsatt finner en del av spredt rundt på Østlandet. Jernverksdrifta gikk dårligere fra Napoleonskrigene og utover på grunn av bortfall av statlige privilegier og hardere konkurranse fra svenske og britiske jernverk. Jernverket ble nedlagt for godt i 1835. Industrien etter jernverkstida. Utenom jernverket har virksomheta omfatta sagbruk, mølle, teglverk, bryggeri og frørenseri. I alle tilfellene brukte man maskineri drevet av fossekraft. De fleste ansatte bodde på arbeiderbruk og husmannsplasser som lå spredt rundt i skogene på Verket. I alt var det 65 slike plasser på Odals Verk. Fraflyttinga starta før 1900, men de fleste var bebodd til etter 1945. På den gamle jernverkstomta ble det på 1840-tallet bygd et brenneri som senere ble et bryggeri. Bryggerianlegget ble ombygd og utvida flere ganger, blant annet under ledelse av arkitekt Schüssler i 1877. Bryggeribygningen ble med sine fem etasjer et ruvende skue mellom Verkensåa og berget i øst. Rett ved sida av bryggeribygningen ble det i 1858 oppført et stort bindverkshus som romma skolestue, boliger, kornlager og bøkkerverksted der man monterte og reparerte tønner. Huset fikk navnet Bryggerigangen fordi det opprinnelig gikk to lange ganger tvers igjennom bygningen der man kjørte med hest og kjerre for å slippe isblokker ned i den 400 kvadratmeter store kjelleren som ble bygd under Bryggerigangen og deler av bryggeriet. I kjelleren lagra man drikke fra bryggeriet før det ble solgt. Bryggeriet produserte limonade, vørterøl, bayerøl og bokkøl både for salg innenlands og for eksport, blant annet til Tyskland og Storbritannia. Produksjonen var på det meste én million flasker i året. I tilknytning til bryggeridrifta bygde man i 1898 distriktets første kraftverk for elektrisk kraft. Bryggeriet ble nedlagt i 1933. Et moderne sagbruk ble bygd på 1950-tallet, og nedlagt i 1984. Etter dette har det ikke vært noen industrivirksomhet på Odals Verk. I noen av bygningene på garden er det siden drevet kulturvirksomhet, for eksempel kunstutstillinger med verk av blant andre Kåre Tveter og Arne Durban. Jordbruksdrifta har vært allsidig, men har siden 1975 stort sett bestått av kornproduksjon. En uthusbygning forma som en "H" med en grunnflate på 1700 kvadratmeter preget tunet fram til uthuset i sin opprinnelige form brant ned i 1963. Odals Verk i litteraturen. Som ung sakfører på Kongsvinger tapte forfatteren Jonas Lie store penger på tømmerspekulasjoner knytta til Odals Verk. Senere lot Lie seg inspirere av livet på Verket i sin roman "En malstrøm". Aasmund Olavson Vinje besøkte Odals Verk på vei til kongekroninga i Trondheim i 1860. I sin bok "Ferdaminne fraa Sumaren 1860" skreiv han om Verket: «Odals verk dei kallar i Søre Odalen, er ein av landsens fagraste og beste gardar, og saa vel vaksi med hagar og lystskogar og veglundar at det er eit sant herresæte, like hugsamt å leva som døy paa. Verket er nedlagt, men det gamle gjæve stell paa hus og mark av dei gamle eigarane av tysk ætt, staar att og vert hegna om; og det er komi sagbruk og bryggjarverk saa det enno er leveveg for mange; og saa er det sæter for denne store eigedomsmannen, J. Bredesen, som paa den beste maaten sambind norsk og svensk med alle sine eigedomar paa baae sider av riksgrensa og sin handel langt inn i Sverike og gjennom vassdraget fraa riksgrensa alt ned til Gøteborg.» Mikael Holmberg. Mikael Holmberg (født 10. mars 1961) er en norsk illustratør, barnebokforfatter og tegneserietegner. Han har utdannelse fra grafisk linje ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Holmberg har tegnet til en rekke bøker, særlig for barn. Mikael Holmberg var en viktig bidragsyter av norske undergrunnstegneserier på 1980-tallet. Mikael Holmberg har også skrevet og spilt musikk i bandet "Electrobugs" på 1980-tallet. Juntafil. Juntafil er et radioprogram som sendes hver torsdag mellom 17.00 og 20.00 på NRK P3. Programmet tar for seg temaer rundt sex, kropp og følelser. Programmet er et av P3s lengstlevende og har gått siden 2001. Programmet benytter seg av fagfolk fra SUSS og ungdom for å gi råd om samliv og seksualitet. Programleder er Tuva Fellman. Vene. Tversnitt av en vene, hvor man kan se klaffene som forhindrer tilbakeløp av blodet. En vene (biologi) er en betegnelse på en blodåre som fører blodet fra mikrosirkulasjonen tilbake til hjertet. Blodet som transporteres er da oksygenfattig, og skal tilbake til hjertet og lungene for å få påfyll av oksygen før det igjen blir pumpet ut i kroppen via arteriene. Dette med unntak av lungevenene og navel-venen som transporterer oksygenert blod til hjertet fra henholdsvis lungene og morkaken. Vener har en muskulatur i åreveggen som blir styrt av det autonome nervesystemet, noe som gjør at venene kan styre blodstrømmen tilbake til hjertet ved behov. Venene i armer og ben er utstyrt med veneklaffer som sørger for at blodet strømmer i riktig retning. Ved bruk av muskulaturen i armer og ben vil seksjoner av vener mellom klaffene trykkes sammen og utvides. Dette pumper blodet oppover mot hjertet. Dersom man står helt stille og er i ferd med å besvime, er det fordi det er for lite blod til hjernen. Ved bruk av musklene i bena vil mye blod strømme oppover og besvimelsen unngås. Haslum kirke. Haslum kirke er en korskirke fra ca. 1190 i Bærum kommune, i Akershus. Bygget er i hvitkalket bruddstein og har 240 plasser. Kirken er veikirke og sognekirke for Haslum menighet. Kirkebygget. Kirken ligger ved Kirkeveien på Haslum i Bærum. Den opprinnelige romanske delen er bygget i kalket mur på 1100-tallet og fremdeles i bruk, og 800 års jubileum ble feiret i 1990. Det har fra gammelt av eksistert et viktig veikryss her, med forbindelser til Oslo, Nidaros og Ringerike. I området skal også cistercienser-munker ha drevet gårdsdrift for å skaffe mat til klosteret på Hovedøya. Det foreligger derfor en teori om at munkene derfra bygget denne kirken på samme tid som Halvardskatedralen i gamlebyen i Oslo ble bygget. Kirken skal opprinnelig ha vært en langkirke, men allerede etter 100 år ble kirken for liten, så den ble bygget om til en korskirke, slik som den også fremstår i dag. Rundt 1300 skal kirken ha hatt 12 altere for forskjellige helgener. Figurer fra disse altrene skal finnes på Universitetets Oldsaksamling. Kirken ble ombygget i 1853 ved arkitekt P.H. Holtermann. I 1924 ble kirken forsøkt tilbakeført til sitt opprinnelige utseende, selv om lite i dag står igjen fra middelalderen. Arkitekter var Finn Bryn og Johan Ellefsen. Interiøret. En rund stein med hull i midten har antagelig vært den opprinnelige døpefonten fra middelalderen. Fra middelalderen er det også bevart en klokke i tårnet og to Altertavlen er fra 1631. Døpefonten er fra begynnelsen av 1800-tallet. I forbindelse med feiringen av 800-årsjubileet i 1990 ble det skåret en kopi av en Maria-skulptur i tre, som antagelig sto i en veggnisje i middelalderen. Kopien i kalksten er plassert i en nisje i nordveggen i det ene tverrskipet. Prekestolen er utført i renessansestil og antagelig malt for første gang i 1642. Kirken fikk i 2012 nytt orgel med sidestilt spillepult levert av det danske orgelbyggerfirmaet Marcussen & Søn. Frithjof Sælen. Frithjof Sælen junior (født 24. desember 1917, død 1. januar 2004) var en norsk illustratør, forfatter og motstandsmann under krigen. Han ble først og fremst kjent for den anti-nazistiske bildeboka "Snorre Sel" som kom i 1941 og for boka om Leif Larsen, «Shetlands-Larsen», som kom i 1947 og ble den største salgssuksessen i Norge inntil da. Den klassiske, norske krigsfilmen "Shetlandsgjengen" bygger blant annet på boka «Shetlands-Larsen». Frithjof Sælen var selvlært. Han begynte sin karriere som som karikaturtegner i avisa Bergens Aftenblad i 1936. Senere fikk han oppdrag som sportjournalist og avistegner. Snorre Sel. I 1941 utgav Frithjof Sælen barneboka "Snorre Sel" der han stod for både teksten og tegningene. Boka handler om den troskyldige selungen Snorre, isbjørnen Brummelabb, den sultne spekkhoggeren Glefs og den godmodige hvalrossen onkel Bart. Historien kan imidlertid også leses som en allegori over lille Norge, trusselen fra Russland og angrepet fra det mektige nazi-Tyskland. Boka fikk først positiv kritikk i NS-avisa Fritt Folk, men to anonyme brevskrivere angav boka til myndighetene, og boka ble tilbakekalt fire uker etter utgivelsen. Da hadde forlagssjefen på Griegs forlag varslet bokhandlerne, og førsteopplaget på 12 500 eksemplarer var allerede utsolgt. Tre kalde karer. Før jul 1942 utgav Sælen imidlertid ei ny bildebok, "Tre kalde karer". Der møter leseren snømennene Trommelom, Snømann Tømann og Knirk som sprer kulde i verden. De symboliserte aksemaktene Tyskland, Italia og Japan, mens sola representerte de allierte. Utgivelsen førte til at Sælen ble kalt inn til forhør hos Gestapo, der han fikk en advarsel og ble rådet til å slutte å lage slike bøker. Fordi det politiske budskapet her var bedre skjult enn i "Snorre sel", ble boka imidlertid ikke forbudt. Den kom ut i tre opplag og solgte i 23500 eksemplarer under krigen. "Snorre Sel" ble siden oversatt til engelsk, svensk, islandsk og gresk. Frithjof Sælen var en periode sjef for Milorg i Bergen, men måte i februar 1944 flykte med Shetlands-Larsen til Shetland og så videre til London der han arbeidet for Hærens overkommando til krigens slutt. En motig maur. I 1948 utgav Frithjof Sælen sin tredje bildebok, oppfølgeren "En motig maur". Den fikk han Kulturdepartementets barnebokpris for, en pris som ble delt ut for første gang. "En motig maur" var den første barneboka i Norge som kom ut samtidig med tekst både på bokmål og nynorsk. Etter krigen. Frithjof Sælen skrev boken om Leif Larsen, "Shetlands-Larsen", i 1947. Han ble deretter kontaktet av Suzanne Lassen, mor til dansken Anders Lassen og skrev biografien "Unge Anders Lassen" John Griegs Forlag 1950, etter oppfordring av hans mor. Etter krigen arbeidet Sælen i Bergen, blant annet som kunst- og teateranmelder i fem år. I begynnelsen av 1950-årene startet han sammen med Gert Strindberg reklamebyrået Marketing-Byrået A/S. I 1974 solgte han sin del i Marketing-Byrået og drev egen virksomhet som konsulent. Frithjof Sælen skrev en rekke jubileumsbøker for bergenske firmaer og bøker om motstandskampen under krigen, blant annet "Tyske tanks var sør i dalen" (1975) om sine egne opplevelser fra kampene i Hallingdal i 1940 og boka om Shetlands-Larsen. "Tyske tanks var sør i dalen" var for øvrig den boka Sælen selv var mest fornøyd med. Handlingen var selvopplevd, og i motsetning til alle heltebeskrivninger så beskriver boka unge frivillige soldater som var dårlig utrustet och deres opplevelse av mötet med overmakten i Hallingdal våren 1940. I 1994 fikk Sælen Parkinsons sykdom, som angriper nervesystemet og muskulaturen. I desember 2005 kom Sælens fjerde barnebok, som handler om skilpadden Bolle Bask, på Pax Forlag. Boka var klar i 1949, da den ble antatt av et svensk forlag i Uppsala, men Sælen trakk boka tilbake da produksjonstiden ble for lang. Som barnebokillustratør var Sælen svært inspirert av Walt Disneys tegnefilmer og lagde tidstypiske akvareller med barnevennlige figurer. Vena Galeni. "Vena Galeni" (Galens vene), også kjent som "vena cerebri magna" er en av de store blodårer i hodet, som drenerer blod fra hjernen. Den er oppkalt etter den greske legen Galen. Hode. Hodet er i anatomiens verden, den delen av et dyr som inneholder bl.a. munnhulen, nesen, øynene, ørene og hjernen. Hodet er festet til kroppen med halsen (som ikke er definert hos alle dyr), som regel fremst og høyt (hos dyr som enten går på fire eller flere bein, flyr, kryper eller svømmer) eller øverst (hos primater). Dersom halsen er definert kan hodet beveges i forhold til resten av kroppen, avhengig av hvor godt definert og hvor lang halsen er. Hos høyerestående dyr er sanseorganene for syn, lukt, hørsel og smak plassert i hodet. Mer primitive dyr kan ha sanseorganene plassert andre steder på kroppen. Hode hos virveldyr. Hos virveldyrene er innholdet af hodet beskyttet av sammenvokste og omkransende ben, som tilsammen utgjør kraniet, som igjen er forbundet med ryggraden. Ansikt. Framsiden av hodet kalles gjerne et ansikt når det gir identitet, eksempelvis hos primater, kjæledyr, mange husdyr, rovpattedyr og noen andre pattedyr. Hode hos primitive dyr. De simpleste former for dyr har ikke noe selvstendig hode, dets organer finnes sammen med kroppens andre organer. Hode hos leddyr. Hos leddyr er hodet plassert på det første segmentet av kroppen. Hos edderkoppdyr er hodet og forkroppen (brystet), et stort sammenvokst segment (cephalothorax). Foran på hodet finnes munnen med munnføttene (palper) og giftklørne. Det er vanligvis flere øyne, opptil åtte stykker. Hos insekter er hodet (caput) et eget segment. Det består av flere ledd, ofte seks ledd, som er vokst sammen til en enhet. Hoveddelene er, "Vertex" (isse), "Frons" (panne), "Clypeus" (munnskjold), "Labrum" (overleppe), "Ocelli" / "Ommatidium" (fasettøyne / punktøyer) og "Mandibler" / "Maxiller" (munn, eller leppe / kjever). Kine Hellebust. Anne Katrine Hellebust (født 15. desember 1954 i Harstad) er en norsk skuespiller, sanger, dramatiker, instruktør, komponist og forfatter. Kine Hellebust har arbeidet som skuespiller siden 1977 ved Hålogaland Teater (Tromsø) Tramteatret, as DAMETEATER & søn, og ABC-teatret (Nå Edderkoppen) i Oslo, og Nordland Teater (Mo i Rana). I 1999 gikk hun i regilære ved Nordisk Film, og i 2000 hadde hun regien for TV-serien Fia i Filmhuset (NRK Troms). Fra 1999 – 2001 satt hun i styringsgruppen for Verdikommisjonen. Fra 2001-04/- 2009 satt hun i Kringkastingsrådet. Kine Hellebust jobber i dag frilans, og har blant annet verv som styreleder i Nordnorsk forfatterlag. Hellebust er med i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), Norske Dramatikeres Forbund (NDF), Norsk Faglitterær- og oversetterforening (NFF), Norsk Forfattersentrum (NFS), Nordnorsk forfatterlag (Nnf), Musikernes fellesorganisasjon (Mfo), NOPA og GramArt. Utmerkelser. Hellebust har også vært nominert til Spellemannprisen fire ganger, både sammen med Tramteatret og som soloartist. Det store spranget. Propagandaplakat fra Det store spranget, 1958. Hjemmelagede jernesser på den kinesiske landsbygden. Det store spranget fremad (forenklet kinesisk: 大跃进; tradisjonell kinesisk: 大躍進; pinyin: "Dà yuè jìn"); kort: Det store spranget) var den offisielle parolen for den politikk som ble ført i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1961 etter føringer gitt av Mao Zedong. Målet var å omdanne Kina til en økonomisk og militær stormakt. Det er også hevdet at Nord-Korea utviklet en økonomisk planlegging etter modell av Kinas kommunistparti og som ble spesielt inspirert av Det store spranget på 1950- og 60-tallet. Andre betegnelser. Etter at det er blitt mer kjent hvordan denne politiske kampanjen ble fullstendig mislykket og forårsaket en voldsom sultkatastrofe i Kina, med kanskje 45 millioner direkte og indirekte dødsofre, foretrekker noen å benytte uttrykket Den store kinesiske hungersnød nærmest som et synonym på "Det store spranget". I maoistisk propaganda forklares gjerne de mange dødsfall (som estimeres til vesentlig færre enn det ovennevnte tall) som resultat av naturkatastrofer. Derav uttrykket naturkatastrofenes tre år. Beskrivelse. "Det store spranget" var en stort anlagt plan utviklet av Mao Zedong som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). Det store spranget la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av småindustri. Mao var overbevist om at raske femskritt og sprang på det økonomiske område ville høyne folks bevissthet og berede veien for det rent kommunistiske samfunn. Den ideologi som lå bak, var således i pakt med tradisjonell marxisme-leninisme, slik den var ideologisk utviklet under Josef Stalin i Sovjetunionen (f.eks. i verket "«Om den historiske og den dialektiske materialisme»") og gitt en egen utforming i den historiske materialisme som uttrykt i «Mao Tse-tungs tenkning» (f.eks. i skriftet "«Om motsigelsen»"). På landbrukets område satte Mao igang en kampanje mot spurver og andre skadedyr, for å få opp kornprodukjonen. Til å begynne med så det ut til å gå veldig bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Man ville nå opp til en høyere tungindustriell produksjon "pro capita" innen 15 år enn den britiske. Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man la til grunn sine egne propagandapregede seiersmeldinger, selv om de ikke stod til troende og de sentrale aktører visste at sannheten var en annen enn hva deres egen propaganda fremstilte. Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 2 000 folkekommuner, hver på rundt 5 000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen forordnet han at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene (trevirke i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet. I 1959 var det klart at «Det store spranget» var en entydig katastrofe. Selv om målsetningene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet svært meget skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landsbruksproduksjonen falt sammen. Hungersnød brøt ut. I noen få områder døde så meget som 40 % av befolkningen. Det begynte å viskes om skrekkeksempler på kannibalisme. Samtidig var det store avlinger som ikke ble innhøstet, og eksporten av matvarer var større enn noensinne. Det er omdiskutert hvor mange menneskeliv som gikk tapt som følge av Maos «store sprang». Tidligere har man antatt at et tredvetalls millioner døde av sult. Nyere undersøkelser er kommet frem til et dødstall på minimum 45 millioner, hvorav to til tre millioner dødsfall kom som følge av vold. I 1957, året før «Det store spranget», hadde det vært 7-10 millioner som sultet ihjel. Naturkatastrofer i den aktuelle perioden gjorde vondt til verre. Tørke, oversvømmelser og generelt dårlig vær plaget landet disse årene. I juli 1959 gikk Den gule flod over sine bredder i det østlige Kina. Det kostet omkring tre millioner livet, enten direkte eller ved den hungersnød som bortfallet av store avlinger førte til. I 1960 ble 55 % av all dyrket mark i noen grad rammet av tørke eller dårlig vær. Det ville imidlertid være ekstremt villedende å legge skylden for den utbredte hungersnød på det dårlige været. Mange eksperter har påpekt at man med en fornuftig jordbrukspolitikk ikke ville fått på langt nær slike utslag. Mange ganger gjorde myndighetene situasjonen så å si med åpne øyne verre ved å nekte sultende befolkning til å oppsøke tilgrensende områder der det var bedre forhold. Slik kunne ikke bøndene dra nytte av hverandres solidaritet. Se også. De tre røde banneres politikk Eksterne lenker. Spranget Spranget Spranget Álvaro Uribe Vélez. Álvaro Uribe Vélez (født 4. juli 1952 i Medellin) er en colombiansk politiker. Han var Colombias 58. president, fra 7. august 2002 til 7. august 2010. Uribe Vélez er utdannet advokat fra universitetet i Antioquia med en spesialisering i administrasjon fra Harvard. I 1998 og 1999 var han tilknyttet som student ved Universitetet i Oxford. Han ble ordfører i Medellin i 1982, og guvernør i Antioquia mellom 1995 og 1997. Han ble valgt til president i Colombia for perioden 2002–2006 for det konservatiet partiet i landet, på slagordet «Et stort hjerte og en sterk hånd», som henviste til den militære linja som det konservative partiet ser som løsningen på volden i landet. Valgkampen hadde i stor grad dreid seg om løsninger på Colombias langvarige og blodige borgerkrig, der den strengt konservative Uribe Velez har valgt en hard, militær linje. Uribe Vélez er gift med Lina Moreno, som han har to barn med. Utmerkelser. Han mottok i januar 2009 den amerikanske utmerkelsen Presidentens frihetsmedalje. Johan Georg Ræder. Johan Georg Ræder (født 2. august 1751 i Meldal, død 13. november 1808) var en norsk offiser. Han var sønn av kaptein ved 2. throndhjemske Regiment Johan Christopher Ræder og dennes annen hustru Cathrine Riiber. Ræder fikk sin militære oppdragelse i København, hvor han gjennomgikk de første militære grader ved Kongens Regiment. 1769 ble han sekondløytnant og 1782 premierløytnant ved dette regimentet, som han først forlot da han ble kaptein og sjef for romsdalske Kompagni av 2. throndhjemske Regiment 1787. Han ble ved dette regimentet inntil sin død. Under den kortvarige krigen med Sverige 1788 fulgte Ræder sitt regiment til Kongsvinger, men det kom ikke til noen kamp. Som sjef for romsdalske kompani bodde han på sin gård Nes, nær Veblungsnes. Her ble han også boende etter at han 1804 var utnevnt til major og sjef for regimentets 2. bataljon. Han ble i 1806 ble forflyttet til sjef for 3. bataljon og tok da bopel på Orkdalsøra. Ved fredsbruddet med England i august 1807 måtte han som sjef for regimentets grenaderbataljon rykke i garnison i Trondheim. Bortsett fra et kort besøk i hjemmet ved nyttår 1808 ble dette et farvel for alltid. Hans bataljon marsjerte nemlig til sørover i første halvdel av mars, da krigen med Sverige også brøt ut. Ræder og hans styrke gjennomførte en særdeles vellykket 14 dagers marsj fra Trondheim til Elverum. Ferden foregikk i frost, på dårlige veier og ofte med slett innkvartering. Vel fremme rykket bataljonen straks på forpost. Katastrofen ved Trangen 25. april avsluttet denne felttogepisoden. Den fremrykkende svenske styrken ble fullstendig tilintetgjort av en bataljon av Dalregimentet under oberst Karl Pontus Gahns kommando. Æren for dette utfallet tilfalt i særlig grad Ræder, fordi han var den, som kraftigst tilrådde kampen, og fordi han som eldste tilstedeværende offiser hadde ledelsen av hovedangrepet. Mindre heldig ledet han angrepet ved Mobekk, nær Kongsvinger, 18. mai samme år. Flere uheldige omstendigheter førte her til at trøndernes angrep ble slått tilbake med tap. Utpå høsten, da været ble kaldt og rått, og fienden hyppigere foruroliget forpostene, ble tjenesten besværlig og helsenedbrytende. Ræder, som nå var utnevnt til oberstløytnant, ble syk. Sykdommen utviklet seg til nervefeber, og av dette døde han. Han etterlot enken Catharina Margrethe Lind (1762–1820) og 9 barn. Kilder. Ræder, Johan Georg Mao Zetan. Mao Zetan 毛泽覃; Pinyin: Máo Zétán, også kalt Máo Zélín 毛泽淋, Yǒngjú 咏菊 eller Rùnjú 润菊 (født 25. september 1905, død 25. april 1935 i Jiangxi) var den yngste av Mao Zedongs brødre, Han ble medlem av Det kinesiske kommunistparti i 1923. I 1927 deltok han under Nanchangopprøret og var blant de kommunistene som etterpå flyktet inn i Jinggangshan-fjellene. Mao Zetan ble drept under en trefning med Kuomintang-tropper i sovjetrepublikken Jiangxi, i en alder av 29 år. Provinsen Pavia. Provinsen Pavia (it. "Provincia di Pavia") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Pavia er provinsens hovedstad. Det var 493.753 innbyggere ved folketellingen i 2001. Økonomi. Det er noe industri rundt Pavia, og det er et gammelt universitetet der. Provinsen er meget fruktbar og landbruket er viktig. Det produseres bl. annet korn, ris og vin. Slaget ved Trangen. Minnestein over kampene ved Trangen 1808 Slaget ved Trangen var et militært slag mellom norske og svenske styrker 25. april 1808, under krigen med Sverige 1808–1809. Bakgrunnen. Våren 1808 sto den svenske oberst Gahn på svensk side av grensen ved Åsnes. På den norske siden sto oberst Staffeldts brigade, som besto av 2. Throndhjemske Infanteriregiments grenaderbataljon under major Ræder, Den søndenfjeldske Skiløberbataljon under major Stabell, det lærdalske lette kompani under kaptein Jürgensen, samt noen avdelinger av Oplandske Dragonregiment. Gahn skulle etter planen rykke inn i Åsnes langs bredden av Flisa, men i april hadde nordmennene avstengt veien i Trangen, sør for Flisa, ved en forhugning. Veien på Flisas nordre bredd ble også gjort ufarbar. Gahn rykket over grensen 24. april 1808 med ca. 500 mann. Ved budet om Gahns fremrykning 25. april ga Staffeldt kaptein Elias Nægler befaling om å besette forhugningene ved Trangen med to kompanier av Den throndhjemske grenaderbataljon, mens han selv med to andre kompanier av grenaderer og skarpskytterbataljonen under major Ræder, samt de elverumske skiløpere, marsjerte til Nya, på nordsiden av Flisa. Oberst Gahn nærmet seg Trangen uten noen som helst sidebevoktning. Slaget. Da Staffeldt antok at en fiendtlig styrke var under fremrykning også på Flisas nordre bredd, besluttet han å forbli på nordsiden ved Nya, mens Ræder med tre kompanier trøndere og de elverumske skiløpere gikk over Flisa og satte etter de svenske styrkene, som slik ble avskåret fra tilbaketog. Svenskenes baktropp ble kastet inn mot hovedstyrken, og det utspant seg et voldsomt sammenstøt i dalen mellom Kjelsås og Buttenås. Gahn forsøkte å bryte seg vei tilbake den vei han var kommet, og det lyktes svenskene ved gjentagne anfall å stanse nordmennene for en tid og trenge dem noe tilbake. Men snart ble de angrepet også fra den andre siden, da Næglers to kompanier rykket fram fra forhugningene i Trangen, hvor de hadde ligget og ventet på svenskene. Gahn måtte da danne front mot to sider. Da Gahns soldater snart ikke hadde mer ammunisjon igjen, måtte han overgi seg. Etter slaget fant nordmennene 25 døde og 57 sårede svensker, mens de selv hadde 15 døde og 52 sårede. Kaptein Nikolai Peder Dreyer ble dødelig såret i slaget og døde fire dager senere. De døde ble begravet på Åsnes kirkegård. Fangenes antall var 445 mann, hvorav 11 offiserer. Av hele Gahns korps unnkom bare 115 mann, som samlet seg ved Klara i Värmland. Eksterne lenker. Trangen Tortur. Tortur er en handling som med overlegg påfører et menneske smerte eller lidelse, enten psykisk eller fysisk. Årsaken til at tortur brukes kan være som straff eller hevn, for å skremme andre eller for å fremtvinge informasjon eller en tilståelse, eller sadistisk tilfredsstillelse for utøvende/ansvarlige person(er). Bruksområder. Tortur kan bli brukt for å tvinge frem informasjon som en person kan besitte. Det kan også brukes for å skremme andre personer til å røpe eventuell informasjon i frykt for at de også skal bli utsatt for tortur. Et problem ved å bruke tortur på denne måten er at tilståelser eller annen informasjon ikke alltid er korrekte. Personer som blir utsatt for tortur, men ikke sitter på vesentlig informasjon, kan lyve eller tilstå hendelser som ikke har funnet sted for å slippe unna torturen. Ettersom tortur har potensial til å skade en person kan det bli brukt som hevnmetode. Tortur kan også brukes som straff. Hvis tortur blir brukt som straff etter rettergang, er det ikke uvanlig at torturen er tilrettelagt slik at tilskuere kan se på. Historie. a> var beryktet for bruk av tortur Tortur har blitt brukt av de fleste land i tidligere tider. I Romerriket kunne en slaves vitnemål bare brukes i retten dersom det hadde blitt avgitt under tortur, ettersom man antok at slaver ikke ville fortelle sannheten frivillig. Både i antikken og i middelalderen var fremtredende filosofer, som Aristoteles og Francis Bacon, tilhengere av bruken av tortur i rettsvesenet. I Europa ble tortur regelmessig brukt i middelalderen og tidlig moderne tid, når forbrytelsens art og den tiltaltes status tilsa det. Tortur ble ansett som en legitim metode for å fremtvinge tilståelser eller for å få frem navnene til medskyldige. Ved henrettelser ble også selve avlivningen av den dømte ofte kombinert med tortur, dels for å få frem ytterligere opplysninger men mest for å straffe og for å advare andre mot å begå lovbrudd. Inkvisisjonen, spesielt den spanske var beryktet for bruk av tortur, som ble brukt for å fremtvinge tilståelser og for å finne medskyldige. Protokoller viser at det der var langt mindre utbredt enn i verdslige domstoler, noe som skyldes en pavelig bulle fra 1216 som la strenge begrensninger på bruken av tortur. I Norge var tortur i bruk i rettsvesenet fra middelalderen av, da gjerne kalt «pinligt forhør». Tortur ble også ofte brukt i såkalte «kvalifiserte dødsdommer», hvor selve henrettelsen ble forutgått av forskjellige former for tortur. Slike dødsdommer ble avskaffet i Norge i 1815, mens tortur ellers i rettsvesenet ble avskaffet gjennom Grunnloven av 1814. I de fleste vestlige land begynte man i løpet av det 18. og 19. århundre gradvis å gå bort fra bruk av tortur. I nyere tid. I nyere tid brukes tortur fremst av totalitære regimer, terroristorganisasjoner og organiserte kriminelle. Noen demokratiske land bruker til tider metoder som grenser mot tortur, og som i en del tilfeller klart kan klassifiseres som tortur. Det internasjonale Røde Kors, Amnesty International og FN-kommisjonen for menneskerettigheter regner enkelte metoder som har vært brukt mot krigsfanger på Guantánamo Bay Naval Base for å være regelrett tortur, og i 2005 ble det avslørt omfattende overgrep mot fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak. Mildere fysisk press. «Mildere fysisk press», «moderat fysisk press» eller lignende formuleringer er en vanlig betegnelse på påføring av smerte for å fremtvinge informasjon. Mange land aksepterer dette som et nødvendig onde i visse situasjoner, særlig i krigstilstand. Dette blir sterkt kritisert av menneskerettighetsgrupper, som regner begrepet som en eufemisme for tortur, og advarer mot at grensene for hva som er tillatt for lett tøyes slik at faren for alvorlige overgrep blir større. Tilhengere av bruk av mildere fysisk press mener det er et spørsmål om å veie onder opp mot hverandre, det vil si det å påføre en person kortvarig og moderat smerte i forhold til det å kunne redde menneskeliv gjennom informasjonen som fremtvinges. Reglene for landkrigføring tillater en viss bruk av fysisk press, som for eksempel å tvinge en person til å stå i en ubehagelig stilling over lengre tid. Slikt fysisk press kombineres ofte med psykisk press, og denne kombinasjonen vil av den som avhøres ofte oppfattes som tortur og kan få store ettervirkninger i form av angst og andre psykiske problemer. Tortur i internasjonale avtaler. Land som har signert FNs konvensjon mot tortur Tortur er fordømt som en ekstrem krenkning av menneskets rettigheter i de aller fleste land, og er eksplisitt nevnt i FNs menneskerettighetserklæring. De stater som har signert Den tredje Genévekonvensjon og Den fjerde Genévekonvensjon, samt de som har signert FNs konvensjon mot tortur, har forpliktet seg til ikke å bruke sterk smerte eller lidelse mot noen for å frembringe informasjon eller tilståelser i krigstid, eller for å presse en tredje person. De fleste lands lovgivning har forbud mot tortur i fredstid. Amnesty International anslår til tross for denne lovgivningen at omkring 2/3 av verdens stater ikke overholder disse traktatene, enten ved konkrete brudd eller ved tøyning av grenser for hva som er akseptabelt fysisk eller psykisk press. Guinea (mynt). Guinea preget under Karl II En guinea var en engelsk og senere britisk gullmynt som ble slått mellom 1663 og 1816. Den var den første britiske gullmynt som ble slått med maskin. Opprinnelig var den et gullpund og hadde en verdi på 20 shilling. Under Karl II ble gullverdien oppjustert, og den fikk en verdi på 21 shilling, det vil si 1 pund og 1 shilling. Guinea var den viktigste denominasjonen ved større transaksjoner. Ved myntreformen Great Recoinage i 1816 ble den erstattet av pund som viktigste myntenhet. Selv etter at guineamyntene ble tatt ut av sirkulasjon ble begrepet lenge brukt for å angi 21 shilling, tilsvarende 1,05 pund i desimalisert valuta. Guineaen hadde en aristokratisk overtone; særlig priser for kjøp av fast eiendom, hester og kunst ble ofte oppgitt i guineas helt til desimaliseringen i 1971. Enheten brukes fortsatt ved salg av veddeløpshester, og mange hester i Storbritannia og Irland har navn som ender på "1000 Guineas eller 2000 Guineas, selv om prisen i dag ligger langt høyere enn de tallene tilsier. Britisk shilling. Shilling (uformelt kalt bob) var en engelsk og senere britisk myntenhet. Den første shillingmynten som ble slått for alminnelig sirkulasjon kom i 1548 under Henrik VIII, men hans far Henrik VII hadde allerede i 1487 slått testmynter av samme verdi. Navnet antas å komme fra norrønt språk, og betyr «merke på en stokk», i overført betydning «inndeling». Før desimaliseringen i 1971 hadde skillingen en verdi av 12 gamle pence, og tilsvarte 1/20 pund. Det gikk dermed 240 pence på ett pund. Etter desimaliseringen har navnet shilling uformelt blitt brukt om 5-pencemynten; siden det går 100 nye pence på ett pund er den verdt 1/20 pund. Forkortelsen er "s", som ikke kommer fra s'en i shilling, men fra solidus, en romersk mynt. Priser ble ofte skrevet uformelt med en skråstrek mellom shilling og pence, slik at for eksempel "1/6" angav en shilling og seks pence og 11/- angav 11 shilling blank. Shilling Provinsen Sondrio. Provinsen Sondrio (it. "Provincia di Sondrio") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Sondrio er provinsens største by og hovedstad. Det var 176 856 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Provinsen Sondrio består av to dalfører, som møtes i Comosjøen. Den største delen av provinsen utgjøres av Valtellina, som strekker seg øst-, nordøst- og til slutt nordover mot Umbrailpasset. Valchiavenna strekker seg nordover til Splügenpasset. Begge dalene er innrammet av høye fjellkjeder: Valtellina av Bergamo-Alpene (opptil 3052 moh.) i syd, Sobretta (3296 moh.) og Ortler-Alpene (3905 moh.) i øst samt Bernina- (4049 moh.) og Livigno-Alpene (3439 moh.) i nord/vest; Valchiavenna av Platta-Alpene i øst og Adulagruppa i vest. Historie. I den tidligere middelalderen ble Valtellina og Valchiavenna tildelt biskopen av Como, selv om også biskopen av Chur og hans fogder, herrene av Matsch, gjorde krav på deler av området. 1348 tilfalt dalene hertugdømmet Milano. 1512 erobret Graubünden dalene og gjorde dem til "Untertanenlande" (vasallstater). Valchiavenna (tysk "Kleven") og den øverste delen av Valtellina (Bormio, tysk "Worms") hadde imidlertid en stor grad av selvstyre. 1797 ble dalene innlemmet i Den cisalpinske republikk, og delte dennes videre skjebne, dvs. kom 1815 til Lombardia-Venetia, og 1861 til Italia. South Sea Company. South Sea Company var et britisk selskap som er mest kjent for South Sea-boblen, et tidlig tilfelle av en finansboble som inntraff på grunn av ukritisk og overdreven spekulasjon i selskapets aksjer i 1720. Prisen kollapset samme år etter å ha nådd et høydepunkt i august. Blant de mange briter som tapte store beløp på selskapets kollaps var vitenskapsmannen Isaac Newton. Første fase. Maleri av E. M. Ward som fremstiller spekulasjonen knyttet til South Sea Company Selskapet ble opprettet i 1711 av Robert Harley, og fikk enerett fra den britiske regjeringen til å drive handel i det spanske Sør-Amerika. Dette forutsatte at den spanske arvefølgekrigen måtte ende, noe som ikke skjedde før i 1713. Da den endelig tok slutt var handelsrettighetene som ble innvilget ikke så omfattende som det Harley hadde håpet. Til gjengjeld for eneretten kjøpte selskapet opp statsobligasjoner for omkring ti millioner pund. Disse ble så kjøpt opp av spekulanter som aksjer i selskapet mot 6 % avkastning. Den første handelsreisen til Sør-Amerika fant ikke sted før i 1717, og medførte lite fortjeneste. Året etter ble forholdet mellom Storbritannia og Spania forverret, og utsiktene for selskapet på kort sikt var dermed svært dårlige. Like fullt fortsatte selskapet å argumentere for at det på lang sikt ville være meget lønnsomt å investere, og tok på seg ytterligere to millioner av statens gjeld. Oppkjøp av statsgjelden. I 1719 foreslo selskapet å kjøpe opp resten av Storbritannias nasjonalgjeld, som tilsvarte 30 981 712 pund. Dette skulle skje gjennom et bytte i aksjer med 5 % avkastning inntil 1727. Bank of England foreslo en lignende avtale, og i april 1720 ble avtalen inngått i en litt modifisert form. John Aislabie, som var Chancellor of the Exchequer, var en sterk tilhenger av planen. Selskapet tok over 85 % av den inndrivbare gjelden og 80 % av den ikke inndrivbare. Gjelden som var rentebærende var på omkring 35,2 millioner. Eierne begynte så å drive reklame gjennom det som har blitt beskrevet som «de mest ekstravagante rykter» om deres handelspotensiale, noe som utløste voldsom spekulasjon. Aksjekursen steg fra 128 pund i januar 1720 til 175 pund i februar, 330 pund i mars og 550 pund i slutten av mai etter at avtalen var endelig godkjent. En faktor som kan ha bidratt til å presse kursen oppover var at det var kjent at selskapet hadde tilgang på kreditt på opptil 70 millioner pund som var stilt til rådighet av parlamentet og kongen. Bubble Act. Samtidig karikatur av spekulasjonsbølgen, fra boken "Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds" av Charles Mackay En rekke andre lignende selskaper begynte å legge ut aksjer, i de fleste tilfeller med falske påstander om handelsplaner eller bisarre idéer. Disse fikk kallenavnet «bobler» (eng. "bubbles"). I juni 1720 vedtok parlamentet "Bubble Act", en lov som krevde at alle slike selskaper hadde et kongelig charter. South Sea Company fikk umiddelbart innvilget sitt charter, noe som økte tiltroen, og tidlig i juni sprang kursen opp til 880 pund. Dette fikk en del til å begynne å selge, og for å forhindre at dette førte til et kursfall gav direktørene firmaets agenter ordre om å kjøpe opp aksjer som ble lagt ut for salg. Dette gjorde det mulig å holde prisen på 750 pund. Toppen nås. Tidlig i august nådde kursen 1000 pund. Salget av aksjer var da så stort at man ikke kunne holde igjen, slik at kursen begynte å gå nedover. Dette betød at flere av de som hadde kjøpt aksjer på kreditt for å selge dem raskt (såkalte "blankosalg") gikk konkurs. Kursen sank sakte gjennom august ned til 700 pund. Direktørene forsøkte å snakke den opp, men lyktes ikke, og den fortsatte å falle i september. Aksjeeierne hadde nå mistet tiltroen, og et rush for å selge begynte. I august inntraff noe som ytterligere forverret problemene. De første fakturaene på handelsvarer forfalt, noe som forårsaket et behov for kontanter. Dermed ble det forsøkt solgt flere aksjer. Samtidig hadde man blitt oppmerksom på boblefenomenet i Amsterdam og Paris, og flere ble skremt. På samme tid falt John Laws Mississippikompaniet sammen i Paris, og South Seas aksjer begynte å rase. Innen slutten av september hadde kursen falt helt ned til 150 pund. Både banker og gullsmeder hadde problemer med å få inn penger selskapet skyldte, og flere tusen investorer, mange av dem aristokrater, var ruinert. Sir Isaac Newton, som tapte 20 000 pund, sa etterpå at «jeg kan kalkulere stjernenes bevegelser, men ikke menneskers galskap». Folk var rasende, og parlamentet ble innkalt i desember for å starte en etterforskning. Robert Walpole, som hadde vært mot avtalen med selskapet fra starten av, måtte innføre en rekke tiltak for å gjenopprette folks tillit til børssystemet. Omstrukturering. Etter kollapsen ble selskapet omstrukturert med et nytt styre, og fortsatte å drive sin virksomhet under samme navn inntil 1850-årene. Bernhard Ditlef von Staffeldt. Bernhard Ditlef von Staffeldt (født 23. oktober 1753 i svensk Pommern, død 11. januar 1818) var en dansk-norsk offiser. Han var sønn av løytnant Bernt von Staffeldt, av adelig pommersk ætt, og Eleonore Cathrine von Platen. Tidlig foreldreløs kom han til Danmark og ble oppdratt av en gift søster. Han ble page hos enkedronning Sophie Magdalene 1767, ved hennes død 1770 hoffjunker, 1771 sekondløytnant i nordenfjældske gevorbne infanteriregiment i Norge, 1773 forflyttet til livgarden til fots, 1774 kammerjunker. 1776 ble han naturalisert dansk adelsmenn, ble 1782 premierløytnant og 1785 stabskaptein. 1787 kom han tilbake til Norge som sjef for Kongsvingers lette infanterikompagni. Da hans kompani i 1788 inngikk i det nyopprettede norske jegerkorps, ble Staffeldt ansatt ved dette som major. Fra 1789 stod han i spissen for korpset, først som dets kommandør til 1803, og siden som sjef til 1814. Etter å ha deltatt i felttoget i Bohuslän 1788, ofret han seg i de følgende fredsårene for korpset sitt. Under opphold i Holsten 1790 og 1792 satte han seg fullstendig inn i datidens jegertjeneste. Han fikk den første underoffisersskole i Norge opprettet ved det norske jegerkorps; denne ble mønster for de skoler som senere ble opprettet ved regimentene. Under krigstilstanden 1801 kommanderte Staffeldt den brigaden som var satt sammen for å dekke Fredriksvern mot engelsk landgang. Siden ble jegerkorpset forlagt til Kongsvinger, og Staffeldt ble midlertidig kommandant på festningen. Han fikk også kommandoen ullensakerske lette infanteribataljon og søndenfjeldske skiløperbataljon. 1803 ble han oberst og virkelig sjef for jegerkorpset. Mens Staffeldt oppholdt seg ved troppesamlingen i Holsten 1807, inntraff fresbruddet med England. Han ble da sendt til Altona for å konfiskere engelsk eiendom på stedet og senere til Sjælland, hvor han fikk i oppdrag å reorganisere landvernet. Den følgende vinter kom han tilbake til Norge, og overtok kommandoen over brigaden samlet ved Larvik. Da krigen brøt ut også med Sverige våren 1808, fikk han kommandoen over venstre fløybrigade, som skulle forsvare grenseovergangene fra Elverum henimot Kongsvinger med omkring 1200 mann. Den svenske vestarméens ytterste høyre flanke under oberst Gahn, som hadde ordre om å rykke frem til Glomma fra det nordlige Värmland, støtte dermed på avdelinger av brigaden Staffeldt. Svenskene rykket over grensen 24. april, men ble omringet og tvunget til å overgi seg følgende dag i defileet ved Trangen. Etter dette kunne Staffeldt trekkes ned mot Kongsvinger med det meste av sine tropper. Her fikk han kommandoen, samtidig med at hans brigade ble forsterket til omkring 3000 mann. Svenskene hadde før Staffeldts ankomst fått god tid til å forskanse sine stillinger øst for Glomma, men Staffeldt forstyrret dem stadig i løpet av mai måned. Kampene førtes med vekslende hell, men svenskene trakk seg tilbake over grensen i begynnelsen av juni, da de var for svake til å vinne noen fordel overfor motstanderne. Staffeldt og hans brigade tiltrakk seg mye oppmerksomhet under denne krigen, og vant stor anerkjennelse. Dette fikk uttrykk i at Staffeldt ble utnevnt til generalmajor samme år og 1809 til kommandør av Dannebrog. Da freden med Sverige ble sluttet 1809, fikk Staffeldt kommandoen over de troppene som var dratt sammen ved Larvik til dekning mot engelsk landgang. 1811 ble han visekommandant i Fredrikstad, og 1812 dekorert med Dannebrogordenen storkors. Etter at Christian Frederik var valgt til norsk konge i 1814, ble Staffeldt utnevnt til generalløytnant, og under det påfølgende felttoget mot svenskene kommanderte han en brigade på omkring 4000 mann øst for Glomma. Felttoget ble preget av forvirring og uklare ordrer fra hovedkvarteret, og etter dets skuffende forløp var Staffeldt en av dem som ble stilt for retten. Han ble frikjent av en overkrigskommisjon, men da det offentlige innanket frifinnelsesdommen for Norges Høyesterett, dømte denne ham 17. desember 1816 til døden. Denne dommen ble allerede da ansett som urettferdig, og Karl XIII lot den formilde ved at han ble satt i arrest i Fredriksten festning. Her satt han fra februar til mai 1817, men på grunn av sin helse fikk han tillatelse til å ta bolig på eiendommen sin ved Larvik, hvor han døde. Han var 1797 blitt gift med Karen Birgitte Herfordt (1777–1860). Thomas Parker, 1. jarl av Macclesfield. Thomas Parker, 1. jarl av Macclesfield Thomas Parker (født 1666, død 1732) var en britisk politiker. Han var 1. jarl av Macclesfield og fra 1718 til 1725 rikskansler. Parker ble født i Staffordshire og utdannet ved Adams' Grammar School og Trinity College i Cambridge. Han giftet seg med Elizabeth Carrier, hvis søster var gift med George Anson, 1. baron Anson. I 1691 ble han advokat, og i 1704 parlamentsmedlem for Whigs. Året etter ble han slått til ridder. I 1710 fikk han tilbud om embetet som rikskansler, men tok det ikke imot. Han ble istedet medlem av Privy Council. I 1713 ble han medlem av Royal Society, og i 1714 ble han utnevnt til baron Parker av Macclesfield, et livstidsbaroni. I 1718 ble han elevert til jarl av Macclesfield, og utnevnt til rikskansler. Han fikk også den subsidiære tittelen Viscount Parker. Allerede i 1721 ble han implisert i økonomiske uregelmessigheter, men fortsatte som rikskansler. Først i 1724 ble han tvunget til å trekke seg, og han gikk formelt av året etter. Da ble han også funnet skyldig i korrupsjon, etter en tiltale om at han hadde tatt imot mer enn 100 000 pund i bestikkelser, en sum som tilsvarer mange millioner i dagens pundverdi. Han ble ilagt en bot på 30 000 pund og fengslet i Tower of London inntil han hadde gjort opp for seg. Parker var en meget velstående mann, men da mye av hans rikdom kom fra bestikkelsene ble pengene inndratt, og det tok derfor tid før han kunne betale boten. Sine siste år tilbrakte han for det meste på Shirburn Castle, hvor han også er gravlagt. Hans sønn, den kjente astronomen George Parker, arvet jarletittelen. Parker, Thomas Macclesfield 01 Parker, Thomas Parker, Thomas Militærordinariat. Et militærordinariat er et ikke-territorielt bispedømme eller erkebispedømme i Den katolske kirke. Det har ansvar for pastorale tjenester innenfor et lands væpnede styrker, også når disse befinner seg utenfor landets grenser. 1. kavaleridivisjon. 1. kavaleridivisjon ("1st Cavalry Division") er en tung panserdivisjon i den amerikanske hæren med hovedkvarter i Fort Hood, Texas. Den er den største divisjonen i den amerikanske hæren, med 16 700 soldater, og er underlagt III korps. Eksterne lenker. Kavalleridivisjon 01 Cyril Hurcomb. Baron Cyril William Hurcomb (18. februar 1883 – 7. august 1975) var en fremstående britisk offentlig tjenestemann. Under den første verdenskrig hadde han fra britisk side mye kontakt med norske forhandlere under de vanskelige tonnasjeforhandlingene for den norske handelsflåten. Under den den andre verdenskrig var han leder for Ministry of War Transport og ansvarlig for forhandlinger med norske myndigheter om disposisjonen av de norske skip i Nortraship. Etter krigen ble han formann for British Transport Commission. Han var også en ivrig ornitolog og spilte en viktig rolle i loven av 1954 om beskyttelse av fugler. Hurcomb, Cyril Hurcomb, Cyril Hurcomb, Cyril Hurcomb, Cyril Den amerikanske 10. bergdivisjon. 10. bergdivisjon ("10th Mountain Division (Light Infantry)") er en amerikansk lett infanteridivisjon under XVIII luftbårne korps. Avdelingens spesialitet er strid under harde klimatiske forhold. Som resten av korpset er avdelingen satt opp for rask deployering hvor som helst i verden. Divisjonen er garnisonert i Fort Drum, New York. Andre verdenskrig. Utviklingen av en spesialisert avdeling begynte før USA gikk med i andre verdenskrig. I 1940 hadde krigsdepartementet begynt å samarbeide med amerikanske ski- og fjellforeninger for å ta fram utstyr og treningsopplegg for vinter- og alpin krigføring. Det 87. bergregiment ble satt opp ved Fort Lewis, Washington 15. november 1941. De rekrutterte soldater allere i hæren som hadde ski- og fjellerfaring. Etter det rekrutterte sivile skiorganisasjoner medlemmer til regimentet. I 1942 og 1943 ble flere regimenter satt opp. 87. bergregiment deltok i angrepet på Kiska 15-17. august 1943. Regimentets ilddåp ble da å invadere en øy som var forlatt av japanerne, men de fikk tap både på grunn av feller og ild fra egne styrker. Divisjonen ble aktivert 15. juli 1943 ved Camp Hale, Colorado under navnet "10th Light Division (Alpine). De fikk sitt nåværende navn "10th Mountain Division" 6. november 1944. Eksterne lenker. Infanteridivisjon 10 NameUs. NameUs er et band basert i Namsos bestående av Håvard Hundseth (vokal og gitar), Anders Brønstad (gitar), Even Moen Jenssen (trommer) og Jan Anders Rustad (bass). Bandet ble etablert i 2003 og spiller melodiøs riffrock. Repertoaret består stort sett av egenproduserte låter, men bandet spiller gjerne cover-låter hvis det faller seg naturlig. Karl Pontus Gahn. Karl Pontus Gahn (født 1. mars 1759 i Falun, død 9. mai 1825 i Stockholm) var en svensk offiser. Han gjorde krigstjeneste i Frankrike, Nederland og Preussen og deltok i krigen i Finland 1788-1790. Under Krigen med Sverige 1808-1809 deltok han i felttoget mot Norge og ledet styrkene som led nederlag i slaget ved Trangen 25. april 1808. Glahn ble adlet 1809 og antok navnet Gahn av Colquhoun. I 1813 ble han utnevnt til sjef for Dalregimentet, i 1814 til generalmajor og i 1821 til sjef for Andra infanteribrigadan. I felttoget mot Norge i 1814 ledet han de svenske styrkene i slaget ved Matrand, men ble slått av de norske styrkene under ledelse av Andreas Samuel Krebs. Arne Johnson. Arne Johnson (født 3. mai 1907 i Oslo, død 12 juli 1994 i Oslo) var en norsk tegner, illustratør, frimerkekunstner og maler. Han ble utdannet ved SHKS i Oslo og foretok studeiereiser til Paris i 1930, Berlin i 1932–1933, London i 1934–1935, Portugal og Italia i 1938 samt til Øst-Afrika i 1972. Som maler arbeidet han særlig med landskapsmotiver fra Jæren og Nydalen i Oslo. Han er imidlertid mest kjent som illustratør til en rekke barnebøker, blant annet flere titler av Leif Hamre og Per Kvist. Han lagde også en rekke illustrasjoner til A-magasinet Liv og virksomhet. Johnson var allerede en kjent reklametegner da han i begynnelsen av 1940-årene gikk inn for malerkunsten. I 1946 stilte han ut landskapsbilder med motiver hentet fra Østlandet og Jæren. Hans utstilling i 1973, resultatet av stipendreisen til Øst-Afrika, viste at han ved hjelp av strek- og valørskravering i svart/hvitt kunne gi et "fargerikt" bilde av natur, folkeliv og dyreliv. Han var en fremragende dyretegner med katter som spesialitet, illustrert ved hans kanskje rikeste og mest varierte illustrasjonsarbeider til boken "Den grå katt og den sorte". Her lar han svart-hvitt veksle med akvareller. Ett av kjennemerkene til Johnsons illustrasjoner er "den levende blyantstreken", hvor han ikke løftet blyanten fra arket. Dette gir enkle, men likevel levende bilder. Johnson var representert på høstutstillingen hele 31 ganger mellom 1931 og 1979. Utover dette var han representert ved en rekker utstillinger i Norge, Norden og Europa i tillegg til flere separatutstillinger i Norge. Han er også representert i Nasjonalgalleriet og innkjøpt av Utenriksdepartementet. Priser. I 1937 fikk han Tegnerforbundets stipendium, og ble to år senere valgt til formann for Tegnerforbundet. I tillegg han han vunnet premier i verdenskonkurranser om frimerker til FN, og i norske frimerkekonkurranser. Provinsen Varese. Provinsen Varese (it. "Provincia di Varese") er en provins i regionen Lombardia i det nordre Italia. Varese er provinsens hovedstad. Det var 812.477 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Varese ligger ved to store innsjøer Lago Maggiore og Luganosjøen. Kommunikasjoner. Flyplassen Malpensa ligger i Varese. Den har internasjonale forbindelser. Wojciech Kossak. Wojciech Kossak (født 31. desember 1857 i Paris, Frankrike, død 29. juli 1942 i Kraków, Polen) var en polsk maler og medlem av den berømte Kossak-familien av malere og forfattere. Han er kjent for sine malerier med emner fra polsk krigshistorie og slag i Mellom- og Sentraleuropa. Et av hans mest berømte malerier er Racławice-panoramaet, et monumentalt (15 x 120 meter) panorama-maleri som forestiller slaget ved Racławice. Idiom Neutral. Idiom Neutral er et enkelt, regelrett, nylatinsk internasjonalt hjelpespråk som blei lansert av den St. Petersburg-baserte ingeniøren Waldemar Rosenberger og Akademi Internasional de Lingu Universal i 1902. Fra Volapük til Idiom Neutral. Akademi Internasional var en fortsettelse av det Internasjonale volapyk-akademiet Kadem Valemik Volapüka, som var nedsatt på Volapüks verdenskongress i 1887. Da bruddet mellom Volapüks skaper Schleyer og akademitilhengerne under ledelse av Kerckhoffs kom rundt 1890, fortsatte Kadem Valemik Volapüka som en uavhengig gruppe av reformivrige volapükister. Etter at Kerckhoffs trakk seg ut av bevegelsen blei W. Rosenberger leder for akademiet i 1892. Fra 1898 skifta akademiet navn til Akademi Internasional de Lingu Universal. Fra å lage et forenkla og reformert Volapük, gikk det offisielt over til å arbeide for et nytt, forenkla internasjonalt hjelpespråk. Språket ble laga ved å gå ut fra grammatikken til Volapük og endre den skritt for skritt gjennom vedtak i akademiet. Resultatet blei overraskende, ettersom det nye språket, "Idiom Neutral", ikke hadde noen synlig likhet med sitt opphav Volapük i det hele tatt. Gjennom en serie vedtak hadde Rosenberger og hans Akademi på få år forvandla Volapük til et fullstendig ulikt språk. Idiom Neutrals korte liv. Idiom Neutral fikk i starten stor oppmerksomhet. Volapük-Akademiet hadde hatt stor betydning, og Rosenberger og andre medlemmer av akademiet var kjent og respektert fra Volapük-bevegelsen og diskusjonene om verdensspråk på 1890-tallet. Flere kritikere mente at Idiom Neutral var det beste forslaget til et hjelpespråk som noen gang var skapt. Men språkforslaget fikk liten oppslutning. "Akademi Internasional de Lingu Universal" representerte ikke lenger titusener av medlemmer i en stor internasjonal bevegelse, som 12 år før, men var blitt ei sjølbestalta gruppe som bare representerte medlemmene. Mange mente det var riktig å samle kreftene om Esperanto som var i sterk vekst. Utenom Akademi Internasional sjøl var det derfor bare mindre grupper som begynte å bruke Idiom Neutral. Samtidig mente kritikere i og utafor Akademiet at Idiom Neutral ikke gikk langt nok. Som Esperanto tilpasser det første forslaget til Idiom Neutral stavemåten på orda etter uttalen. Som Esperanto og Volapük er Idiom Neutral også svært regelmessig og unngår unntak. Tilhengere av den såkalte "naturalistiske skolen" mente at ord først og fremst burde skrives ut fra skrivemåter som er lette å kjenne igjen fra naturlige språk. Derfor ville de godta flere uregelmessigheter i språket. Dette var prinsipper som seinere blei tatt i bruk i en rekke nylatinske kunstspråk, bl.a. Occidental og særlig Interlingua/IALA. Forskjellige forslag som reformerte Idiom Neutral i naturalistisk retning bidro til å splitte de små gruppene som brukte språket. Nærmere 1910 kom mange tilhengere av kunstspråk-forsøk som konkurrerte med Esperanto til å slutte seg til Ido, og Idiom Neutral fikk enda lavere oppslutning. I 1907 laga Rosenberger sammen med den kjente interlingvisten Edgar von Wahl (som seinere lanserte Occidental) en reform av Idiom Neutral i "nylatinsk og naturalistisk" retning. Det kan regnes som både språkets og dets akademis svanesang. Sannsynligvis i 1908 (noen kilder sier 1910) skifta Akademi Internasjonal navn til Academia pro Interlingua. Til president blei valgt Giuseppe Peano, skaperen av Latino Sine Flexione, seinere omdøpt til Interlingua, og akademiet gikk over til å støtte dette språket. Akademiet forsvant under første verdenskrig. Historisk vurdering av Idiom Neutral. Idiom Neutral er i historien om internasjonasjonale hjelpespråk et eksempel på et forslag som blei sjeldent godt gjennomarbeida av en språklig sett dyktig og erfaren gruppe. Rosenberger og hans Akademi var langt mer opptatt av skjematiskhet, enkelhet og regelmessighet enn mange nylatinske språkskapere seinere på 1900-tallet. Grammatikalsk, når det gjelder regler for staving og så videre, er Idiom Neutral enklere enn de mer kjente nylatinske språkforslaga som kom samtidig eller seinere, som Latino Sine Flexione, Ido, Occidental/Interlingue og Interlingua/IALA. Akademiets medlemmer bygde på mange av de samme prinsippene som Esperanto, men var mer kunnskapsrike enn Zamenhof var da han skapte Esperanto midt på 1880-tallet. Idiom Neutral har en enklere grammatikk og er uten flere av de "a prioristiske", såkalte volapükistiske trekkene som irriterte mange kritikere av Esperanto, som de såkalte "tabell-ordene" (tabelvortoj), akkusativen og dens bruk til å markere bevegelse, osv. Det bruker heller ingen spesielle bokstaver. De seks særegne Esperanto-bokstavene som krevde at datidas trykkerier måtte bruke penger på å skaffe spesielle typer for å trykke Esperanto, var rundt 1900 ei hovedinnvending mot Zamenhofs språk. Derfor mente også en del samtidige kritikere at Idiom Neutral var et språk som realiserte de beste prinsippene i Esperanto bedre enn Esperanto. Sosialt derimot, var Rosenberger og hans kolleger i akademiet mindre dyktige. De mangla Zamenhofs evne til å vinne tilhengere og bygge en bevegelse rundt språkforslaget sitt. Det var en hovedgrunn til at Esperanto overlevde, mens Idiom Neutral i dag bare er et stikkord i leksika. Språkeksempel. Nostr Patr, kel es in sieli, kuale in siel tale et su ter. Dona sidiurne a noi nostr pan omnidiurnik, e pardona a noi nostr debiti kuale et noi pardon a nostr debtatori e no induka noi in tentasion ma librifika noi da it mal. Nostr Patr, qui es in cieli. quale in ciel tale anque su terr. Dona nos hodie nostr pan quotidian, quale anque noi pardona nostr debenti e non induca nos in tentasion ma librifica nos da it mal. Józef Brandt. «Bogurodzica». 1909. 160 × 302 cm. Nasjonalmuseet in Wrocław. Józef Brandt (født 1841 i Szczebrzeszyn, død 1915 i Radom) var en polsk maler. Brandy studerte i Warszawa ved J. N. Leszczynskis skole. 1858 dro han til Paris for å studere ved ingeniørskolen "École des ponts et chaussées", men ble overtalt av Juliusz Kossak til å oppgi utdannelsen til fordel for malingen. Brandts 1800-tallshus i Orońsko tjener i dag som senter for polsk skulptur. Herøya. Herøya er ei halvøy i Porsgrunn kommune i Telemark. Halvøya ligger mellom Frierfjorden i vest og Gunneklevfjorden i øst. På Herøya ligger det en stor industripark hvor blant annet Yara, REC og Norsk Hydro har fabrikker. Fullgjødselproduksjonen på Herøya startet i 1929. Etterkrigstidas Herøya. I erindringsboka "UT. Fra en oppvekst i forrige århundre" av historikeren Harald Berntsen, gis en beskrivelse av hendelser og miljøer på Herøya fra familien flyttet dit i 1951 rett før han skulle begynne på skolen og fram til 1960. Boka forklarer blant annet hvordan de forskjellige boligområdene på Herøya var relatert til status og hierarki i Hydrosamfunnet. Selv bodde Berntsens familie i leilighet i Torggata, på selve halvyøa "Herøya", vest for Gunneklevfjorden, i en nyoppført firemannsbolig som faren hadde blitt tildelt som belønning for at han hadde gjennomført et blysveisekurs i Tyskland. Torggata. «På begge sider av Torggata oppover til høyre ligger det ene ‘egne hjem’ etter det andre, midt inne i velstelte hager omhegnet av stårtrådsgjerder og porter... Foran boligen og nedover til venstre er Torggata nylig hevet og gruset, men ennå ikke asfaltert. På den andre siden av gata har tyskerne etterlatt en lang to-etasjers brakke... På begge sider av Torggata nedover til venstre ligger det uendelige løkker med gras og ugress, tistler og nesle. Løkkene ender i et frodig belte av høyt svaiende, grønne siv med en skog av brune sigarer på toppen, foran den innelukkede Gunnekleivfjorden som solglitrer i alle forurensningsfarger. På venste side av fjorden troner Hydros fabrikkbygninger, særlig det høyeste runde tårnet som døgnet rundt pumper ut den tjukke, gule røyken som alltid viser vindstyrke og vindretning.» (Berntsen, s. 72f) Brakka som beskrives skulle i løpet av få år bli revet og gi plass for samfunnshus. På bunnen av Torggata ligger IST (International School Telemark). Oppover Torggata, til høyre og inn i skogen kom man ned til stranda ved Frierfjorden der båtene lå på reia utenfor Hydro, «og der vi på andre siden av fjorden kan skimte Herre og tremassefabrikken som den prompliknende Herre-lukta kommer fra.» (Berntsen, s. 77) Ellers bodde arbeiderne blant annet på østsiden av Kirkehaugen i «egne hjem». Ingeniørene bodde «i ‘ingeniørbyen’ av villaer med store hager som var anlagt ut mot den ennå idylliske Frierfjorden, nærmest fabrikkene, da Hydros bedrift på Herøya reiste seg fra 1928. Eller de skulle oppta rekken av Hydros nyere enmannsboliger for ingeniører ved Bakkedammen og, i enkelte tilfelle, på flotte utsiktstomter blant finere arbeidervillaer i Adriansåsen på Herøyas topp. Eller i økende omfang i Hefalia, som lå på motsatt side av fabrikkene, mellom Herøya og Porsgrunn.» Grond. Grond, også kjent under navnet Underverdenes Hammer, er et fiktivt våpen fra J.R.R. Tolkiens verker. Grond var opprinnelig en enorm stridshammer som ble smidd av Morgoth i Angband. Denne hammeren brukte han i tvekampen mot Noldoenes Høykonge, Fingolfin. Grond er også navnet på en meget stor rambukk som ble brukt av Saurons hær under beleiringen av Minas Tirith i det Tredje Tideverv, mer enn tre tusen år senere. Den hadde rambukkhodet formet som et ulvehode med flammer ut av kjeften. Da porten var slått inn, kom først troll marsjerende, og deretter orker. Newgate fengsel. Newgate fengsel var et fengsel i det sentrale London mellom 1188 og 1902. Det første fengselet på stedet ble bygget i 1188 etter ordre fra Henrik II. Tidlige engelske fengsler ble gjerne lagt i forbindelse med byporter, hvor man hadde bygninger med tykke murer og hvor det allerede var mye uro. Det fikk navn etter denne porten, Newgate. I 1236 ble det betydelig utvidet. Fengselet ble brukt til flere formål, hvorav de viktigste var å holde mennesker i varetekt mens de ventet på henrettelse samt å fungere som gjeldsfengsel. Det var sikkert, men det var en del som klarte å rømme; den mest kjent er Jack Sheppard som rømte hele tre ganger før han endte sitt liv i galgen i 1724. Mellom 1770 og 1778 ble det gamle fengselet revet og et nytt bygget. Det ble tegnet av George Dance, som også var ansvarlig for rettsbygningen ved siden av. Under Gordonopptøyene i 1780 ble Newgate angrepet og satt i brann. Den bare to år gamle bygningen ble kraftig skadet, mens flere fanger omkom. Omkring 300 fanger benyttet muligheten til å rømme. To år senere ble det gjenoppbygget med ny design, i en stil kjent som "Architeture terrible" som var ment å skulle skremme folk fra å bryte loven. Det ble lagt ut rundt en sentral gårdsplass og delt i to seksjoner: En for fattige fanger og en for de som kunne betale for en bedre celle. Hver seksjon ble så inndelt for å skille forbryterne fra de som satt i gjeldsfengsel. I 1738 ble galgen flyttet fra Tyburn til Newgate, og de offentlige henrettelsene utenfor fengselet, som da hadde blitt det største i London, tiltrakk seg store menneskemengder. I begynnelsen av det 19. århundre ble sosialreformatoren Elisabeth Fry interessert i Newgate. Hun var spesielt bekymret over forholdene kvinnelige fanger, og ofte deres barn, levde under. Etter at hun hadde lagt frem sin rapport for parlamentet ble det gjort endringer i regimet. I 1858 ble fengselet bygget om slik at fangene fikk individuelle celler. I 1868 sluttet man med offentlige henrettelser i Storbritannia, og galgen ble flyttet inn i fengselet. Newgate ble brukt helt frem til 1902, da det ble revet. I dag står Old Bailey på stedet. Newgate fengsel opptrer i flere av Charles Dickens' romaner, blant annet "Barnaby Rudge", "Great Expectations" og "Oliver Twist". Han skrev også et essay om det i "Sketches by Boz". Daniel Defoe nevner fengselet i "Moll Flanders". Døren til cellen hvor St. Oliver Plunkett satt fengslet i 1681 er bevart i St. Peters kirke i Drogheda i Irland. Svetlana Isjmuratova. Svetlana Irekovna Isjmuratova (ru. "Светлана Ирековна Ишмуратова"; født 20. april 1972 i Zlatoust) er en russisk skiskytter. Isjmuratova startet sin karriere som langrennsløper og startet ikke med skiskyting før i 1996. Hun gjorde sin debut i verdenscupen sesongen 1997/98, og i 1998 vant hun sitt første VM-gull da hun deltok på det russiske vinnerlaget i lagkonkurransen. I 2006 vant hun sin første verdenscuptittel, og kvittet seg dermed med stempelet som "den evige toer" etter 12 andreplasser. Under OL i Torino samme år vant hun sin første individuelle mesterskapstittel da hun gikk til topps på 15 km. Formasjon. En formasjon er en militæravdelings form under marsj eller strid. Både soldater, stridsvogner, krigsskip og krigsfly beveger seg i formasjon. Eksempler på formasjoner er kolonne, rad, pilspiss, kileformasjon, rombeformasjon, falanks, makedonsk falanks og skjoldborg. Formasjoner har tradisjonelt vært bruk i strid for å øke kampeffektiviteten. Så lenge formasjonene ble opprettholdt, holdt de «siviliserte» soldatene en stor fordel overfor dårligere organiserte motstandere. Selv om moderne krigføring i stedet favoriserer geriljakrigføring og løse formasjoner, blir formasjoner fortsatt brukt i stor grad under seremonielle begivenheter og andre ikke-operasjonelle situasjoner for sin effektivitet og organiseringsenkelthet. Wolf Erlbruch. Wolf Erlbruch (født 1948 i Wuppertal i tidligere Vest-Tyskland) er en tysk illustratør og barnebokforfatter. Han har tegnet til over 25 bildebøker for barn, flere av dem med egen tekst. Erlbruch var blant de mest toneangivende illustratørene og bokkunstnerne på 2000-tallet og har mottatt en rekke priser Arbeid. Erlbruch studerte grafikk og design med hovedvekt på tegning ved "Folkwang-Hochschule für Gestaltung" i Essen fra 1967. I 1974 begynte han som illustratør i reklamebransjen. Erlbruch tegnet med stor suksess for internasjonale magasiner og ble hedret flere ganger av "Art Directors Club" i New York. På 1980-tallet begynte Erlbruch å tegne til og etterhvert skrive barnebøker. Hans første bildebok, "Der Adler, der nicht fliegen wollte", kom i 1985. I 1990 fikk Erlbruch stillingen som professor i illustrasjon ved "Fachhochschule Düsseldorf". Fra 1997 har han vært professor innen fagkretsen arkitektur, design og kunst ved "Bergischen Universität Gesamthochschule Wuppertal". Erlbruchs bøker rommer både enkle historier, som i "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans", såvel som eksistensielle temaer som i "Am Anfang" («I begynnelsen») og «Det store spørsmålet». Det er likevel først og fremst bildene som fanger leserens oppmerksomhet. Erlbruch kombinerer morsomme dyr og karikerte figurer i en klassisk bildeboktradisjon med postmoderne estetikk og et mesterlig, grafisk håndverk. Streken er sikker og uanstrengt og bildekomposisjonene slående. Illustrasjonene er ofte utført i collageteknikk. Wolf Erlbruchs bøker har blitt oversatt til en rekke språk over hele verden, og han har nådd både barn og voksne med sin fantasifulle og sofistikerte, men samtidig publikumsvennlige stil. Våren 2006 mottok Wolf Erlbruch H.C. Andersenmedaljen, «barnelitteraturens nobelpris», for illustrasjonskunsten sin. Wolf Erlbruch bor med familien sin i Wuppertal. Ásgeir Ásgeirsson. Ásgeir Ásgeirsson (født 13. mai 1894 i Kóranes, Island, død 15. september 1972) var den andre presidenten på Island, fra 1952 til 1968. Han hadde teologisk utdanning og tok en førsteklasses eksamen fra Háskóli Íslands (Universitetet på Island) i Reykjavík i 1915, men ble sett på som for ung til å bli presteviet. I 1923 ble han valgt inn i Alltinget for partiet Framsóknarflokkurinn "(Fremskrittspartiet)". Han var president i Alltinget da det feiret 1000-årsjubileum på Þingvellir i 1930. Ásgeir Ásgeirsson ble finansminister i 1931 og statsminister i 1932. Han gikk ut av Framsóknarflokkurinn i 1934, men ble valgt til Alltinget som uavhengig kandidat inntil han gikk inn i det sosialdemokratiske partiet Alþýðuflokkurinn. I Alltinget satt han til 1952, da han ble valgt til Islands andre president. Han ble gjenvalgt uten motkandidat i 1956, 1960 og 1964. Asgeir Asgeirsson Asgeir Asgeirsson Armégruppe. Slik markeres en armégruppe på feltkartet En armégruppe er et stort forband i en hær, bestående av to eller flere armeer og i utgangspunktet selvforsynt på ubestemt tid. Armégrupper navngis vanligvis med et nummer (for eksempel 21. armégruppe) eller en beskrivende tittel (for eksempel Armégruppe Syd). En armégruppe har vanligvis ansvaret for alle militære operasjoner i et bestemt geografisk område, eventuelt en hel front. Betegnelsen har vært brukt i Tyskland, Storbritannia og USA; i Sovjetunionen ble betegnelsen "front" brukt i stedet. En armégruppe kan anføres av en feltmarskalk. Se også. Militær organisasjon Pavia. Pavia er en by i regionen Lombardia i det nordlige Italia med 71.074 innbyggere (folketellingen i 2001). Den er hovedstad i provinsen Pavia. Byen ligger ved elven Ticino like før den møter Po. Byen har aner tilbake til før romertiden. Ett av Europas eldste universiteter ligger her. Rådhuset (Broletto) og domkirken i Pavia San Michele Maggiore. "San Michele Maggiore" er en av de viktigste eksemplene på den romanske stilen i Lombardia. Den opprinnelige kirken var fra den longobardiske perioden, men brant ned i 1004. Den nåværende bygningen ble startet henimot slutten av det 11. århundre, og ble ferdig i 1155. Den nedre delen av fasaden har skulpturer av sandsten. Disse er skrøpelige og idag betydelig erodert. Fasaden til Certosa di Pavia Certosa di Pavia. "Certosa of Pavia" er en praktfull samling av bygninger og haver som tilhører karteuserordenen. Det befinner seg ca 8 km nord for Pavia. Konstruksjonen startet i 1396 og fortsatte med kontinuerlige tillegg og nye dekorasjoner frem til det 18. århundre. Vi finner her bl.a. en altertavle av Perugino fra 1496 og freskner av Bergognone. Klosteret er fremdeles i bruk av munkene, men er åpent for besøkende. Domkirken. Den oktagonale domkirken ble startet i 1488, men ble ikke ferdigstilt før i 1898. Kuppelen er den tredje største i Italia, overtruffet kun av Peterskirken i Roma og katedralen i Firenze. San Pietro in Ciel d'Oro. Forskning tyder på at det var en kirke her fra det 6. århundre, men den moderne kirken stammer fra 1132. Fasaden, kuppelen og gulvet minner om "San Michele Maggiore". Kirken inneholder relikvier etter Augustin av Hippo. Den gamle broen over Ticino. Den historiske sentrum av Pavia ligger på venstre bredd av Ticino. På motsatt side ligger "Borgo Ticino", en bosetning som lå utenfor de gamle bymurene. Det historiske sentrum og "Borgo Ticino" er sammenbundet av "Ponte Coperto" eller "Ponte Vecchio" (den gamle broen). Broen ble bygget i tiden 1351–1354, men ble ødelagt under annen verdenskrig. En kopi er bygget i nærheten av der den opprinnelige broen lå. Castello Visconteo. Byggingen av slottet i Pavia ble startet av Galeazzo II Visconti i 1360. Slottets park strakte seg opprinnelig ca 10 km helt frem til Certosa di Pavia. Det er fortsatt en park her, men den er ikke knyttet til slottet. Idag er det et museum i slottet. Universitetet i Pavia. Universitetet ble grunnlagt i 1361 av Galeazzo II Visconti på et sted hvor det også tidligere lå en skole. Det sentrale bygget til universitetet ble bygget under Ludovico Sforza i 1490. Christofer Columbus var student her. Convair 240. Convair 240 var et passasjerfly produsert av Convair mellom 1947 og 1956. Flyet ble utviklet på grunnlag av en forespørsel fra American Airlines om å lage et passasjerfly med trykkabin til å erstatte det klassiske Douglas DC-3. Convairs originale utkast var designet med to motorer og 40 seter, noe som også er forklaringen på at flyet har benevnelsen CV-240. Den første prototypen fløy 16. mars 1947, og den første produksjonsmodellen ble levert til American Airlines den 28. februar 1948. 75 fly ble levert til dette selskapet og 50 ble levert til Western Airlines, Continental Airlines, Pan American World Airways, KLM, og Trans-Australia Airlines. Convair 240 var også det første, private flyet som ble brukt i en amerikansk presidentkampanje. I 1960 brukte John F. Kennedy en CV-240 med kallenavn "«Caroline»" i sin første valgkamp. Flyet er bevart og utstilt ved National Air and Space Museum. Senere modeller. CV-340 ble bygd for United Airlines og var forlenget for å få plass til fire ekstra seter. Vingene ble også forstørret for bedre ytelser i større høyder. CV-440 «Metropolitan» hadde forbedret lydisolering og mulighet for værradar Convair 240/440 i Norge. Det har vært registrert syv Convair 240/440 i Norges luftfartøyregister. I 1958 anskaffet Norrønafly en Convair 240 som ble registret som LN-LAU. En Convair 240, LN-KAP var i årene 1969 – 1973 registrert på charterselskapet Mey-Air, overtatt fra Polaris Air Transport. SAS hadde 20 Convair 440 (Metropolitan), og maskinene ble satt i trafikk i april 1956 som avløser for selskapets Saab Scandia–flåte. De ble brukt på innenlandske og interskandinaviske ruter frem til tidlig på 1970-tallet, da de ble avløst av Sud Aviation Caravelle. Marsipan. Dansk marsipangris, tradisjonell premie til den som finner mandelen i julegrøten. Marsipan (av latin "Marci panis", Markus' brød) er en masse laget av malte, skåldete mandler og melis, med litt eggehvite (eventuelt bare vann, dersom en skal lage marsipan til egge-allergikere). Den er ikke stekt eller kokt. Hjemmelaget marsipan er oftest laget av ca 50% mandler og 50% sukker; butikk-marsipan inneholder ofte mer sukker. Marsipan er kjent så tidlig som år 900. Konfektmakere lagde en søt mandeldeig av mandler og sukker, noe som ble svært populært. I senere århundrer ble mandelmassen fremstilt av apotekere, særlig i den nordlige delen av Europa. På 1600 tallet er mandelmasse beskrevet i apotekernes bøker som et middel mot søvnløshet. Vidundermiddelet var kun tillatt å fremstille i små mengder, av kyndige apotekere. Marsipan ble etterhvert sett på som en luksusvare, og man begynte å gi hverandre små kaker av marsipan i gave for å vise sin velstand. De velstående visste godt hvilken delikatesse (og status) det ga, og serverte ofte marsipan som konfekt på sine fester. For å forhindre at den søte mandelmassen ble en «folkelig» godsak ble et forbud vedtatt mot å gi marsipan som dåpsgave i Leipzig i 1661. I Nederland har marsipanen vært kjent siden 1600-tallet, og der knyttes den særlig til feiringen av Sint Niklaas den 6. desember, en stor festlighet i landet og som på en særlig måte er barnas fest. I Andalucia i Spania var det meget tidlig marsipanfremstilling. Den spanske marsipan (mazapán) er langt hardere enn den tyske variant. De mest kjente spanske variantene er "Mazapán de Toledo" og "Mazapán de Soto". Toledomarsipanen er opphavsbeskyttet; den må komme fra provinsen Toledo. I Skandinavia var lenge marsipan fra Lübeck den desidert best kjente utenlandske kvalitetsmarsipanen. I Lübeck var det fra lang tid tilbake en ledende marsipanproduksjon. I 1786 grunnla konditoren "Johann Gerhard Maret" sin bedrift der. Da han døde i 1804 etterlot han en svært ung sønn, slik at det ble en erfaren mangeårig lærling, "Johann Georg Niederegger", som en stund hadde ansvaret for driften av konditoriet. I 1822 overtok endelig "Peter August Maret" firmaet, og "Niederegger" grunnla sin egen bedrift. Niederegger-marsipanen bla snart velkjent både nasjonalt og internasjonalt. Også et dusin andre maripanprodusenter slo seg opp, og befestet Lübeck som marsipanbyen fremfor noen. En annen (tidligere) tysk by med navngjeten marsipan var Königsberg. Königsberger Marzipan er fremdeles et begrep i Tyskland, men den fremstilles nå annetsteds; Königsberg er nå den russiske by Kaliningrad. Mens Lübeckmarsipan er rettslig opphavsstedsbeskyttet er Königsbergmarsipanen kun typebeskyttet. I Tyskland skjelnes det mellom typer marsipan etter andelen mandler. Alt med over 70 prosent mandler kalles "Edelmarzipan". Edelmarsipanen fra Lübeck har et enda høyere mandelinnhold: 90 % mandel, 10 % sukker. Danmarks mest kjente marsipan, Odense Marcipan, kom fra et firma som ble grunnlagt i 1909. Denne marsipanprodusenten, som siden 1961 har vært «kongelig hofleverandør», ble oppkjøpt av det norskeide konsernet Orkla i 1991. De største produsentene av marsipan i Norge er Nidar, Freia og Hval. Foruten disse, har man i butikkene et stort utvalg av utenlandske produsenter også; deriblant Anthon Berg, Göteborgs marsipanfabrik, Horst Schluckwerder og Lübecker Katzenzungen fra Carstens. Jule- og påskemarsipan. I Norge har det ved jule- og påskehøytider vært en tradisjon for å spise marsipan. Marsipan var til å begynne med et luksusprodukt i det relativt fattige Norge, og ble dermed forbeholdt de store begivenheter; for mange var marsipanen kanskje eksklusivt forbeholdt julen. Marsipanen spises i høytidene enten som supplement til kaker, mellom måltidene, eller som en «premie» etter formiddagsmaten på julaften og som et av flere godterityper i et påskeegg. Marsipanen som blir solgt til jul og påske har ofte forskjellige former. Til jul er marsipangrisen i både original form og overtrukket i sjokolade vanlig, mens i påsken er påskeharen en vanlig kjøpemarsipan. Det finnes også kjøpemarsipan av typen marsipankuler, kolibriegg, marsipanpølser og forskjellige varianter i blandede poser. Det er også tradisjon for å lage marsipanfigurer selv i julehøytiden ved å kjøpe ferdiglaget marsipandeig i butikkene. Hos godteriprodusenten Nidar har julemarsipan vært et av de eldste og mest solgte av godteriene. Salget av julemarsipan starter allerede i oktober, og ifølge Nidar spiser 650 000 nordmenn julemarsipan den første måneden den er i salg. Global Maritime Distress Safety System. Global Maritime Distress Safety System (GMDSS) er et sett med internasjonalt godkjente prosedyrer for sikkerhet, utstyrstyper og kommunikasjonsprotokoller for å øke sikkerheten og gjøre det lettere å redde nødstedte fartøy og fly. GMDSS består av en rekke systemer, noen er nye, men mange har vært i funksjon i en årrekke. Systemene er ment å dekke følgende funksjoner: varsling (inkludert angivelse av posisjon for enhet i nød), koordinering av søk og redning, lokalisering, kringkasting av maritim sikkerhetsinformasjon, generell kommunikasjon og bro til bro-kommunikasjon. Behov for radioutstyr er i GMDSS avhengig av skipets seilingsområde, i motsetning til tonnasjen. GMDSS spesifiserer også overlappende utstyr for varsling av nød, og angir kilder for nødstrøm. Sea Areas. GMDSS stiller krav til hvilket utstyr som skal befinne seg på fartøyet. Kravene defineres av hvilket havområde fartøyet seiler i. Det finnes 4 havområder definerte i GMDSS, såkalte Sea Areas. Disse har ikke noe med Navareas for Navtex å gjøre. Pentonville fengsel. Pentonville fengsel (HM Prison Pentonville) er et fengsel i Islington i det nordlige London. Det ble bygget i 1842 med et design inspirert av Jeremy Benthams panoptikon-konsept. Det første moderne fengselet i London var Millbank fengsel, som åpnet i 1816. Det hadde individuelle celler for 860 fanger, og myndighetene mente at forholdene der var tilfredsstillende. De startet derfor byggingen av flere fengsler for å huse det stadig økende antall fanger, en økning forårsaket av at man hadde avskaffet dødsstraff for en rekke forbrytelser og at transportering ble brukt i stadig mindre grad. Parlamentet gjorde to vedtak som åpnet for byggingen av Pentonville som fengsel for fanger som var dømt til transportering og ventet på utreise. Byggingen startet 10. april 1840, og det stod ferdig to år senere. Den totale kostnaden var 84 186 pund 12s 2d. I henhold til panoptikon-konseptet ble det bygget med en sentralhall med fem fløyer som strekker seg ut fra denne. Alle fløyer er synlige for voktere som står i midten. Den opprinnelige planen hadde 520 eneceller som var 3,9 m lange, 2,1 m brede og 2,7 m høye. Forholdene var langt bedre enn i gamle fengsler som Newgate. Alle fanger ble satt i arbeid med for eksempel utbedring av tau og veving. Pentonville ble et modellfengsel, og 54 andre ble bygget i Storbritannia etter samme design de neste seks årene. Botsfengselet i Oslo ble bygget etter dette prinsippet som det eneste i sitt slag i Norge. Da Newgate ble nedlagt i 1902 ble dødsdømte fanger overført til Pentonville, og henrettelser ble utført der inntil dødsstraffen ble avskaffet i Storbritannia. Egne celler ble konstruert for de dødsdømte, og det ble laget et henrettelsesrom hvor galgen fra Newgate ble plassert. Den siste henrettelsen i fengslet fant sted 6. juli 1961. Millbank fengsel. Dette kartet fra 1867 viser fengslets form og plassering Millbank fengsel var et stort fengsel i Millbank i City of Westminster, London. Byggingen startet i 1812, og det åpnet i 1816. Millbank var det første moderne fengslet i Storbritannia, og var designet etter Jeremy Benthams panoptikon-konsept, hvor flere fløyer strekker seg ut fra en sentral hall. Fangene hadde individuelle celler. Millbank ble modell for Pentonville fengsel, som i sin tur ble modell for hele 54 nye fengsler som ble bygget over en kort periode. Da det ble åpnet var det Londons største fengsel. Fangene var personer som var dømt til transportering som ventet på utreise. Omkring 4 000 fanger var innom fengselet i løpet av et år. De satt normalt omkring tre måneder i Millbank før de ble skipet ut. Fengslet ble brukt frem til 1886, og det ble revet i 1890. Tate Gallery, nå Tate Britain, ble bygget på deler av eiendommen og åpnet i 1897. En enkelt betongsperre med en bronseplakett er det eneste synlige spor etter fengslet. Den stod ved enden av trappen fangene gikk ned når de skulle gå ombord i skipet som transporterte dem til Australia. FRISTIL. Fristil er et rusgiftsforebyggende prosjekt for elever i niendeklasse, drevet av ungdomsorganisasjonen Juvente. Fristil er tidligere kjent som "Holdning til rusgift" og litt senere "Handling mot rusgift" (HMR). I skoleåret 2010/2011 ble det arrangert 20 Fristil Intro-kurs, og det var til sammen 422 deltakere, som igjen har gått tilbake til klassene sine med det samme kursopplegget. Gjennomføringen. Opplegget består av fire deler, Fristil Intro, Fristil Klasse, Fristil Opplevelse og Fristil Aktivitet. På Intro-kurset, som varer fire hele dager, sendes noen utplukkede elever fra niendeklasser i en eller flere kommuner til et kurs med ledere fra Juvente. Kurset er en forberedelse på klasseopplegget, der lederne går gjennom de fire tematimene og temakvelden som elevene skal ha for klassen sin i klasseopplegget. I klassen går elevene gjennom tematimene én til fire, mens faktatimen kun er for deltakerne på Intro-kurset, slik at de vet mer enn de elevene de selv skal undervise. Til slutt blir det også gjennomført en temakveld der det er fokus på alkoholproblematikk, men også andre og mer underholdende innslag. I Fristil Klasse skal de elevene som deltok på Fristil Intro undervise sine egne klassekamerater i det stoffet som ble gjennomgått for dem. Helst skal skolene også gjennomføre temakvelden, men ofte blir det ikke satt av nok tid til det. Noen uker etter Intro-kurset er det en frivillig helgesamling, Fristil Opplevelse. Der handler det ikke i så stor grad om undervisning, men heller som navnet antyder: En opplevelse av hvordan man kan skape godt miljø uten rusgifter. Fristil Aktivitet er en kreativ konkurranse for ungdom. Konkurransens tema varierer fra år til år. Tidligere var Fristil Aktivitet mer dyptgående enn de andre delene. Der deltakerne selv som vil jobbe med et spesielt prosjekt, satte av en serie samlinger til arbeidet. Aktivitet-grupper endet ofte opp med å bli permanente lokallag av Juvente. Fristil-modellen. Fristil baserer seg på en totrinns ung-til-ung-modell. Det går i praksis ut på at lederne på Intro-kurset bare er fra noen måneder til noen år eldre enn elevene, og på den måten virker som naturlige forbilder. Når elevene kommer tilbake til klassen, er det de som fungerer som det andre leddet i modellen. Mange av elevene utdanner seg også til ledere, slik at de kan være forbilder for en ny generasjon niendeklassinger. I en studie utført av Rogalandsforskning ble denne modellen vurdert som svært effektiv. Statistisk prosesskontroll. Statistisk prosesskontroll er en metodikk som bruker statistiske verktøy for å forutsi om en prosess (for eksempel en produksjonsprosess) er under kontroll. På denne måten ønsker en å kunne forutsi problemer og iverksette tiltak før prosessen produserer vrak/avvikende produkter. Statistisk prosesskontroll blir ofte omtalt som "SPC" (av engelsk "Statistical process control"). Flyhistorisk Museum, Sola. Flyhistorisk Museum, Sola holder til i sjøflyhavnen ved Stavanger Lufthavn, Sola i Rogaland. Bygningen er en flyhangar som ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Etter krigen overtok Flyvåpenet (Det Norske Luftforsvar) hangaren for vedlikehold av forsvarets flymateriell. Museet ble stiftet i 1984 og hadde i den spede begynnelse tilhold i et hjørne av hangaren. Etterhvert har museet overtatt 2/3 av hangaren, og deler den i dag med Sola Videregående Skoles flymekaniker linje. Museet drives på frivillig, ulønnet basis, men har gjennom samarbeid med Jærmuseet en delt konservator stilling. Museet driver en egen kafé, den såkalte "Mimrehallen" som holder til i det som tidligere var bar for en av skvadronene stasjonert på Sola Flystasjon, er dekorert med bilder fra skvadronens historie, og tilbyr enkel servering; is, brus kaffe og vafler. I tillegg driver også museet et eget verksted som brukes i forbindelse med restaurering av fly og annet utstyr. Selve utstillingen er sentrert rundt norsk flyhistorie, med fokus på det lokale, og andre verdenskrig. Samlingen inneholder både sivile, militære fly og helikoptre, noen av dem forholdsvis sjeldne, som eksempelvis tyske Arado Ar 96, som ifølge museet er det siste komplette flyet av typen som finnes; skroget/rammen av Arado Ar 196, et sjøfly stasjonert på «Blücher» når denne sank, samt en Messerschmitt Bf 109. Det finnes det også store innslag av norsk sivil flyhistorie, primært knyttet til tidligere Braathens S·A·F·E og Fjellfly, i tillegg til at museet også har overtatt en samling med flyvertinneuniformer. Utover dette finnes det også en rekke vrakdeler i utstillingen, samt våpen, modeller og andre gjenstander. Vrak i Hafrsfjord. I desember 2005 ble det oppdaget et tysk Heinkel He 115 tomotors bombe, torpedo- og oppklaringsfly på bunnen av Hafrsfjord ved Prestøy. Flyet tilhørte Küstenfliegergruppe 906, 1. og 3. Staffel på Sola og havarerte i Hafrsfjord etter endt oppdrag 28. desember 1942. Vraket innholdt to bomber som var av typen SC-250, og begge var fylt med 130,4 kilo militært sprengstoff. Den 9. desember 2005 klokken 14.35 ble begge bombene detonert på fem meters dyp utenfor Prestøy. Flyhistorisk Museum ønsker å få opp den tyske Heinkel-maskinen, som antakelig er et av svært få gjenværende Skrivemaskin. Skrivemaskin er en mekanisk eller elektrisk innretning med et sett med tangenter som, når de presses ned, avsettes avtrykk av bokstaver på et papirstykke. På slutten av 1800-tallet og hele første halvdel av 1900-tallet var en person som opererte denne innretning kalt for skrivemaskindame. En skrivemaskin har et tastatur med taster for hver bokstav og talltegn, festet til metallarmer; og når man trykket på tasten, slo metallarmen mot papiret, og avsatte bokstavens avtrykk gjennom et fargebånd. Selv om den fremdeles benyttes i mindre utviklede land er skrivemaskinen nå erstattet av datamaskiner for tekstbehandling, eller en PC (personal computer) med skriver. Oppfinnelsen. I likhet med mange andre oppfinnelser, er det ikke en enkelt person kan sies å ha oppfunnet skrivemaskinen. Men en person, Henry Mill, tok i 1714 ut patent på en maskin som kan sammenliknes med den vi senere kjenner som skrivemaskin. Andre som tidlig arbeidet med skrivemaskinutviklingen var Pellegrino Turri (1808), som også oppfant blåpapiret (karbonpapir), og Christopher Latham Sholes bygget en forløper til den elektriske skrivemaskin i 1868. Mange av disse tidligste maskiner, inklusive Turri's, var utviklet slik at de kunne brukes av blinde. I 1829 tok William Austin Burt ut patent på en maskin som han kalte «The Typographer». Som flere av disse andre tidlige maskiner er den beskrevet som den «første skrivemaskin», men Science Museum (London) beskriver den mer som den første skrivende "mekanisme" som kan føres tilbake til en oppfinner — selv om Turri's maskin fra Tun i 1714 er kjent. Selv når den ble brukt av oppfinneren selv, som derfor var trenet i å behandle den, gikk det langsommere å skrive med den enn å skrive for hånd. Burt og hans medhjelper John D. Sheldon fant aldri en som ville kjøpe patentet, så den ble ikke satt i noen form for produksjon. Fordi det ble brukt en skive til å velge bokstaver og tegn istedet for en tast for hver bokstav, er det riktigere å si «index typewriter» enn en tastaturmaskin – hvis den i det hele tatt kan betraktes som en skrivemaskin. Fra 1829 til 1870 ble det tatt ut patent på mange skrivemaskiner i Europa og Amerika, men ingen ble satt i produksjon. Charles Thurber tok ut flere patenter; sin første i 1843 ble utviklet som en skrivemaskin for blinde. Den første virkelige skrivemaskin slik vi kjenner den, og som brukes i dag, ble oppfunnet i 1855 av italieneren Giuseppe Ravizza. Maskinen ble kalt «CEMBALO SCRIVANO o MACCHINA DA SCRIVERE A TASTI». Andre hevder at oppfinneren var Peter Mitterhofer fra Østerrike i året 1864, men den ble heller ikke satt i produksjon. Mitterhofer fortsatte å forbedre den opprinnelige modellen med fem forskjellige varianter frem til 1868. 1868 patent tegning for det den maskinen som ble oppfunnet av Christopher L. Sholes, Carlos Glidden, og J. W. Soule. I 1867 kom Christopher Sholes, Carlos Glidden, og Samuel W. Soule frem til en annen maskin hvor operatøren kunne skrive betydelig raskere enn for hånd. Patentet (US 79,265) ble solgt for 12,000 Dollar til Densmore and Yost, som inngikk en avtale med E. Remington and Sons (den kjente symaskinfabrikanten). Remington begynte med produksjon av sin første skrivemaskin 1. mars, 1873 i Ilion, New York. En annen tidlig produsent av skrivemaskiner var Underwood. Det å kunne se hva som er skrevet, tar vi for gitt i dag. På de tidlige maskiner dekket tastaturet over papiret. Og det var kun mulig, først når hele dokumentet var skrevet, at det kunne leses. I sin opprinnelige form, nå kjent som mekanisk eller manuell skrivemaskin, var hver bokstav festet til en typearm med bokstav som tilsvarer tasten på tastaturet. a> tegnsett. Legg merke til at nummerraden er ordnet fra høyre til venstre. Produksjon av skrivemaskiner i Skandinavia. I Sverige ble den første svenske skrivemaskin produsert av Husqvarna i 1894 uten at denne ble noen salgssuksess. Den svenske ur-fabrikken Halda utviklet maskinen videre og i samarbeid med Underwood, og i 1914 oppnådde Halda på et vis en form for salgssuksess. I 1941 fikk maskinen den design som vi nå kjenner, og alle maskiner ble levert i grønt. Skrivekugle - modell fra 1878 I Danmark utviklet den danske pastor og forstander ved det Kongelige Døvstummeinstitutt, Rasmus Malling-Hansen, i 1865 den såkalte «Skrivekuglen». Denne skrivemaskinen var den første i verden som ble satt i kommersiell produksjon. Malling-Hansen arbeidet med sin oppfinnelse allerede i 1865. Ved hjelp av en porselenshalvkule der han tegnet inn bokstavene, gjorde han forsøk for å finne ut hvor de ulike bokstavene burde befinne seg, for å kunne oppnå den raskeste skrivehastigheten. Han endte opp med å plassere de fleste vokalene på venstre side, og de fleste konsonantene på høyre side. Han plasserte også de mest-brukte bokstavene slik at de ble betjent av de raskeste fingrene. Denne bokstavplasseringen gjorde at man lett kunne oppnå en skrivehastighet på opptil 800 anslag i minuttet på hans skrivekugle, noe som langt overgikk det som var mulig på de konkurrerende maskinene. De hadde leddede armer fra tast til bokstav, og skrev man for hurtig, viklet armene seg inn i hverandre, så her måtte man plassere bokstavene slik at skrivehastigheten ikke ble for hurtig. Den første skrivekuglemodellen sto sannsynligvis ferdig i ca 1867/68, men først i 1870 fikk Malling-Hansen patent med 15 års enerett. Skrivekuglens tastaturMalling-Hansens skrivekule ble satt i produksjon i 1870, og ble i en viss utstrekning produsert og solgt til kommersielle selskaper. Det var den første skrivemaskin for salg. Det ble en suksess i Europa, og det er kjent at den var i bruk på kontorer i London så sent som i 1909. Norsk Teknisk Museum har en slik skrivekule i sine samlinger. En utbredt misforståelse er at Malling-Hansens skrivekugle ble laget som et hjelpemiddel for blinde, men dette var ikke tilfelle. Av Malling-Hansens egne brev og dokumenter går det tydelig fram at han betraktet sin skrivekugle som en hurtigskrivemaskin, til bruk for alle. Riktignok ble det laget et eksemplar med braille, og denne befinner seg i dag hos det tidligere Kongelige Blindeinstitutt i København, men den er aldri blitt benyttet av blinde. De første elektriske maskiner skilte seg ikke ut fra de mekaniske på annen måte enn at en liten elektrisk motor hadde erstattet den direkte forbindelsen mellom tastetrykk og anslaget mot papiret. De maskiner som ble brukt frem til 1960-tallet kan best beskrives som manuelle maskiner med en hjelpemotor. Det var denne som bevirket anslaget mot papiret og derved fikk alle typearmer likt press (som kunne justeres), og hindret at metall-armene hengte seg opp i hverandre. Denne maskin var forløperen til de elektriske maskiner. IBMs og Remingtons elektriske maskiner var ledende i markedet inntil IBM introduserte IBM Selectric typewriter, som erstattet typearmene med et kulehode, mindre enn en golfball med alle bokstaver og tegn støpt inn i overflaten. Kulehode-maskinen hadde mange fordeler — ikke minst at man ikke hadde noen typearmer som kunne kile seg inn i hverandre. En annen fordel: Det ble mulig å skifte kulehodet til en annen skrifttype, noe som gjorde det muliig å bruke forskjellge fonter i ett og samme dokument. Denne mekanismen ble i stor utstrekning brukt i dataterminaler på 1970-tallet. Senere modeller av Selectrics hadde éngangs fargebånd, et tynt bånd i en kassett som lett kunne skiftes ut. Disse modeller hadde også en rette-funksjon hvor et limaktig bånd kunne fjerne den feilskrevne bokstav, og det ble utviklet rettebånd med hvitt belegg og man man kunne skifte maskinen baklengs, og så slå de feil tegn over, og det hvite fjernet feilen — likeledes var det hvit maling (korrekturlakk) for å viske feil. Maskinen hadde også justerbar bokstavbredde, hvor det kunne velges mellom pica ("10 pitch"), elite ("12 pitch"), og noen ganger agate ("15 pitch") — i samme dokument. Den siste viktig utvikling av skrivemaskiner var den elektroniske, som raskt erstattet kulehodemaskinene. Disse elektroniske maskinene hadde en skive («daisy wheel» fordi den kunne sammenlignes med en prestekrage, og hvor bokstavene var støpt på utsiden av et «blomsterblad». Et slikt plastikk daisy-wheel var enklere og billigere enn kulehode, men det var mindre slitesterkt, og måtte skiftes oftere. Enkelte av denne type skrivemaskiner var i realiteten tekstbehandlingsmaskiner med minne, som var i stand til å huske et mindre antall bokstaver og tegn. Andre var utstyrt med eksterne minnebrikker som kunne f.eks innholde standardbrev, som dermed kunne gis et personlig preg. Utformingen av tastaturet. Sholes & Glidden typewriters utviklet i 1874 QWERTY arrangementet for bokstavene, som er blitt standard i engelsktalende land og på alle computer-tastaturer Mange eldre skrivemaskiner manglet egne taster for tallet 1 og 0, som ble erstattet med bokstavene I og O. Konkurranser i hurtigskrivning. Fra 1920-årene til 1950 var det å være rask på skrivemaskin en meget viktig forutsening for ansettelse på kontor. I alle Handelsskoler var maskinskrivning et obligatorisk fag. Det ble også arrangert egne kurser i maskinskrivning. For å bestå eksamen var det nødvendig å kunne skrive et visst antall anslag i minuttet, noe som ble påført vitnemålet. Arbeidsgivere som skulle ansette medarbeidere til denne funksjon krevet vanligvis mellom 60 og 100 anslag i minuttet For å oppmuntre raske maskinskriversker ble det ofte arrangert konkurranser i regi av skoler og handelsnæringen. Avsløring av falske dokumenter. På grunn av de meget små toleranser i ulik slitasje hadde hver maskin sine egne karakteristiske trekk, mao. hver skrivemaskin hadde sitt eget «fingeravrtykk», noe som gjorde det mulig å avsløre et falskt dokument tilbake til den skrivemaskin det var skrevet på. Blekkskrivere har «fingeravtrykk» også, men i langt mindre grad. Moderne fargeskrivere og kopieringsmaskiner avsetter et lite, kodet gul-punktet mønster på det trykte ark, som viser tilbake til maskinens serienummer. Groningens flagg. Groningens flagg er et korsflagg, fargene er basert på våpnene til Groningen by og Ommelandene. Fargene rødt, hvitt og blått kommer fra Ommelandenes våpen, mens hvitt og grønt kommer fra byens våpen. Byens farger er plassert sentralt i flagget for å angi dens sentrale beliggenhet i provinsen. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 17. februar 1950: Rektangulært, forholdene er 2:3. Flagget har fire kvadranter, skilt av et grønt kors med sølvfargede (hvite) kanter. Øvre venstre hjørne og nedre høyre hjørne er røde, øvre høyre hjørne og nedre venstre er blå. Superdatamaskin. En Superdatamaskin er en datamaskin som har vesentlig større regnekraft enn det som er vanlig for maskiner fra samme tidsepoke. Hva som er en superdatamaskin vil hele tiden variere med den rivende utviklingen innen teknologi og data. Anvendelse av superdatamaskiner omfatter for eksempel å beregne de neste dagers værmelding eller hvordan en tenkt brann brer seg i en oljeplattform. Historie. Sin tids første superdatamaskin må sies å være Charles Babbages «Analytical Engine» (siden den på sin tid var verdens eneste datamaskin), men begrepet "Super Computing" ble først brukt av New York World i 1920 for å klassifisere store tabulatorer IBM hadde produsert for Columbia university. Superdatamaskiner på 1960 tallet var i hovedsak utviklet av Seymour Cray ved Control Data Corporation (CDC) inntil han forlot selskapet og dannet sitt eget selskap, Cray Research. Kommersielle superdatamaskiner ble utviklet tidlig på 1970-tallet da Seymor Cray introduserte "Cray 1". I ettertid har stadig nyere og kraftigere datamaskiner blitt utviklet der andre aktører også har deltatt som for eksempel IBM, NEC, Texas Instruments og UNISYS. 1980-årene var preget av mange aktører parallelt med den nye minidatamaskinen som oppsto i det forrige tiåret, men mange av disse aktørene forsvant på midten av 1990-årene. Den raskeste superdatamaskinen. Hvert kvartal utgir Top500-prosjektet en liste over verdens raskeste datamaskiner, beregnet etter ytelse på "Linpack"-testen. Listen kan hentes på. Regnekraft. Regnekraften i superdatamaskiner oppgies som FLOPS, av det engelske uttrykket "Floating Point Operations Per Second" (flyttallsoperasjoner per sekund). En typisk hjemmedatamaskin yter i skrivende stund (2007) omtrent 4-8 Giga FLOPS (GFlops), dvs. 4 -8 milliarder FLOPS. Standard-testen for regnekraft i superdatamaskiner kalles "Linpack". Per november 2011 var verdens raskeste datamaskin en Tianhe-1A som har oppnådd en maksimumsytelse på 2566 TFlops. For å illustrere hvor raskt utviklingen går så kan det nevnes at dette er mer enn fem ganger så kraftig som maskinen som toppet listen i 2007, en IBM Blue Gene/L som oppnådde 478 TeraFLOPS (TFlops). Superdatamaskiner i Norge. Det finnes superdatamaskiner i Norge. Arbeidet med superdatamaskiner i akademisk sektor koordineres av UNINETT Sigma gjennom NOTUR-prosjektet. For øyeblikket er Norges raskeste akademiske datamaskin Stallo ved Universitetet i Tromsø som er en maskin med 704 noder (5632 prosessorkjerner) og en teoretisk ytelse på 60 TFlops. Stallo har fått nr. 456 på TOP500 listen fra november 2010. I tillegg er "njord" ved NTNU en 992 prosessors maskin med en teoretisk ytelse på 7500 GFlops som ble installert i september 2006 og som brukes av Meteorologisk Institutt for operasjonell varsling. Njord fikk nr 442 på TOP500 listen fra november 2007. En maskin ved Statoil innehar nr. 322 på TOP500 listen fra november 2007, med en Linpack rating på 7495 GFlops. Operativsystemer på Superdatamaskiner. Pr november 2011 var Linux det suverent mest brukte operativsystemet på verdens superdatamaskiner. Bingu wa Mutharika. Bingu wa Mutharika (født 24. februar 1934 som Ryson Webster Thom, død 5. april 2012) var en malawisk politiker som var president i Malawi fra 2004 til sin død. Han var utdannet sosialøkonom, og ble president 24. mai 2004 etter at han vant et omstridt presidentvalg. Han ble valgt inn for partiet United Democratic Front, men brøt med partiet som ble ledet av tidligere president Bakili Muluzi i februar 2005. Han startet partiet Democratic Progressive Party, som da hadde et mindretall av representantene i Malawis parlament. I mai 2009 vant han nok en gang valget. Juliusz Kossak. Juliusz Fortunat Kossak (født 15. desember 1824 i Nowy Wiśnicz, død 3. februar 1899 i Kraków) var en polsk maler. Ticino (elv). Ticino er en ca 250 km lang elv. Den har sitt utspring ved Nufenpasset nær St. Gotthard i Sveits, renner gjennom kantonen Ticino ut i Lago Maggiore. Videre renner den inn i Italia hvor den tilslutt munner ut i Po. I Sveits brukes vannet til å generere elektrisitet i bl.a Nuova Biaschina vannkraftverk. Lengre sør i Italia brukes det mest til irrigasjon, her er det ikke det samme vannfallet som kan utnyttes i kraftproduksjon. Kantonen Ticino har fått sitt navn fra elven. I 218 f.Kr. vant Hannibal over Scipio ved Ticino under den andre punerkrigen. Glioblastoma multiforme. Glioblastom, (GBM), betegnes også WHO grad 4 astrocytom og ble tidligere kalt glioblastoma multiforme. Glioblastom er den vanligste av de primære ondartede hjernesvulstene hos voksne. Glioblastom tilhører en gruppe hjernesvulster som kalles høygradige gliomer. Høygradige gliomer deles i fire undertyper: glioblastom, anaplastisk astrocytom, anaplastisk oligodendrogliom og anaplastisk oligoastrocytom. Glioblastom er den hyppigste undertypen av høygradig gliom og har også dårligst prognose. Hvert år får ca. 200 norske pasienter over 15 år diagnosen høygradig gliom. Mennesker i alle aldre kan utvikle astrocytomer, men de er vanligst blant voksne og insidensen øker med alder. Median alder ved diagnose høygradig gliom er i følge det norske kreftregisteret 62 år. De vanligste symptomene ved høygradige gliomer er fokale nevrologiske utfall, epileptiske anfall og trykksymptomer som hodepine og kvalme. Glioblastom er assosiert med både høy morbiditet og mortalitet. Nærmest alle pasienter med høygradige gliomer opplever tilbakefall og dør som følge av sykdommen. Det finnes per i dag ingen kurativ behandling av glioblastom. Til tross for kirurgi, strålebehandling og cellegift, er median overlevelse for hele pasientgruppen med glioblastom fremdeles under 12 måneder. Prognosen er dårlig, med en femårsoverlevelse på 6,1 %. Pasientene må undersøkes med magnettomografi (MR) og diagnosen bekreftes ved biopsi. Standard behandling er kirurgisk reseksjon hvis mulig, etterfulgt av strålebehandling alene eller i kombinasjon med kjemoterapi (temozolomid). Høygradige gliomer infiltrerer omkringliggende hjernevev, og hensikten med kirurgi er, foruten å verifisere diagnosen, å fjerne så mye av svulsten som mulig uten å påføre pasienten nye eller økte nevrologiske utfall. På St. Olavs Hospital i Trondheim benyttes et avansert navigasjonssystem under operasjonene som nyttiggjør tredimensjonale preoperative MR-bilder og tredimensjonal ultralydavbildning under operasjonen. Dette navigasjonssystemet gjør at nevrokirurgen til en hver tid kan se posisjonen til sine instrumenter i forhold til hjernen og svulsten. Ved hjelp av funksjonell MR (eller mer presist blood-oxygenation-level-dependent functional magnetic resonance imaging) og diffusjon tensor traktografi (DTT) kan en henholdsvis kartlegge viktige områder i hjernens grå og hvite substans før operasjonen. Disse undersøkelsene utføres som regel når svulster ligger i nær relasjon til ekstra følsomme områder av hjernen (for eksempel språkområder og viktige områder for bevegelse). Informasjon fra disse undersøkelsene kan også importeres i navigasjonssystemet som benyttes under operasjonen. Høy alder, svekket preoperativ funksjonsstatus (i faglitteraturen angitt med Karnofsky Performance Status) og subtotal reseksjon er negative prognostiske faktorer ved glioblastom og må tillegges vekt i valg av behandling og oppfølging. Det overordnete målet med behandling er å ivareta pasientenes livskvalitet. Høy alder er spesielt en sterk og uavhengig negativ prognostisk faktor for pasienter med glioblastom. Selv om det har vært en betydelig økning i behandlingsinnsatsen for glioblastom de siste 20 årene, har gevinsten i den eldste aldersgruppen over 70 år vært begrenset. Prognosen for de eldste er fremdeles svært dårlig til tross for multimodal behandling. Fylkesvei 34. Fylkesvei 34 (Fv34) går mellom Jaren i Gran kommune og Svingvoll i Søndre Land. Veiens lengde er 55,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Grøttingen. Grøtting er en bygd i Åfjord kommune på Fosen. Stedet består av fire småbruk og ti til femten hus. De fleste husene er nå feriesteder, rundt syv av husene er bebodd av fastboende. I 2004-2005 ble det bygd en molo, mest for bruk for feriefolket. Grøtting var en del av tidligere Stokksund kommune. Norske Postkortsamlere. Norske Postkortsamlere er landets eldste og største spesialklubb for samlere av eldre og nyere postkort. Foreningen ble stiftet 10. oktober 1981 og utgir medlemsbladet Postkortet. Credo Studentmagasin. «Credo Studentmagasin» er et kristent studentmagasin laget av og for studenter. Det gis ut av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, og har som målsetning å samle studenter for å styrke og utdype deres åndelige liv. Bladet ble startet i 1933 av Carl Fredrik Wisløff, og har i 2005 et opplag på 3000. Bladet gikk over til sitt karakteristiske kvadratiske format i 1996 under redaktør Alexander Gjems, og kommer i 2008 ut fire ganger i året. Fra 1977 kom bladet i en periode ut med hele 18 nummer i året. Redaktører. Nåværende redaktør er Ingunn Marie Ruud (fra oktober 2009). Jan Matejko. Jan Matejko (også kjent som Jan Mateyko; født 28. juli 1838 i Kraków i Polen, død 1. november 1893 samme sted) var en polsk maler kjent for malerier av kjente historiske politiske og militære begivenheter i Polen. Hans mest kjente verk er muligens oljemaleriet Slaget ved Grunwald. Han har også utført flere malerier av tallrike slag- og hoffscener, og et galleri av polske konger. Han er ansett å være blant de mest kjente polske malere. Hans viktigste malerier ble gjemt under andre verdenskrig. Maleriet Slaget ved Grunwald ble begravet i Lublin. Etter 1945 ble flertallet av hans verket funnet og restaurert. De finnes nå i hovedsak i Warszawas nasjonalmuseum. Fylkesvei 244. Fylkesvei 244 (Fv244) går mellom Mjørlund i Vestre Toten og Lena i Østre Toten. Veiens lengde er 18,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 246. Fylkesvei 246 (Fv246) går mellom Reinsvoll i Vestre Toten og Lillo i Østre Toten. Veiens lengde er 15,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Radio Ung. Den første Radio Ung-stasjonen ble startet i Oslo 30. april 1982. Midt på 80-tallet fantes det 10 Radio Ung-stasjoner rundt i Norge. Alle drevet av avholdsorganisasjonen NGU (nå Juvente). Radio Ung Kristiansand ble opprettet 1. februar 1985, og sendte i starten 10 timer radio i uka. På det meste (1987) var det 87 samtidige frivillige medarbeidere tilknyttet radioen. Første redaktør i Radio Ung Kristiansand var Øistein Rosen. Juvente valgte i 1995 å legge ned sin lokalradioaktivitet, og Radio Ung Kristiansand ble overtatt av Stiftelsen Samsending. Denne stiftelsen har som eneste formål å sikre en aktivitet for frivillige krefter som ønsker å lage radio i Kristiansand. I den forbindelse fikk radioen sin første ansatte, ansvarlig redaktør og daglig leder Tore Mydland. I 1999 overtok Pål Lomeland som daglig leder, og ble etter hvert ansatt i full stilling. Radio Ung sendte i 2009 37 timer i uken, på FM 106,9 MHz. Sendingene ble laget av omkring 30 frivillige medarbeidere, og det ble laget programmer som Topp 30, Bluestimen, På plakaten, Showtime (filmprogram) m.m. Radio Ung ble nedlagt 31. desember 2009, og gjenoppsto 1. januar 2010 som Radio Sør, på ny frekvens, FM 98,6 MHz, med sendinger døgnet rundt. Fylkesvei 249. Fylkesvei 249 (Fv249) går mellom Redalen i Gjøvik og Svingstad i Nordre Land. Veiens lengde er 34,7 km. Veien går mellom Mjøsa nord for Gjøvik by vestover gjennom Snertingdalen og Kinn i Dokkadalen. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nikolai Peder Dreyer. Kaptein Dreyers grav ved Åsnes kirke Nikolai Peder Dreyer (født 1772 i Fosnes, død 29. april 1808) var en norsk offiser. Under slaget ved Trangen 25. april 1808 førte han som kaptein en del av major Ræders bataljon. Da de norske soldatene i kampen begynte å vike for svenskene, hoppet Dreyer opp på en stubbe, der stod han, skjøt og kommanderte. Han fikk to mann til å lade geværer for seg, men mens han stod på stubben ble han truffet flere ganger. Denne heroiske innsatsen fikk de norske soldatene til å fatte nytt mot, og de fikk da overtaket. Da han falt sammen ble han liggende på bakken mens han fortsatte å kommandere soldatene sine. Han ble dødelig såret og døde fire dager senere. Dreyer var bosatt på Nesjestranda, hvor han leide en gård. Utenfor gården han leide ble det senere reist en bauta til minne om kapteinens heroiske innsats. Han har også fått veien Kaptein Dreyers vei på Skålahalvøya oppkalt etter seg. Eksterne lenker. Dreyer, Nikolai Peder Dreyer, Nikolai Peder Dreyer, Nikolai Peder Klementin. Klementin er den viktigste sorten innen småsitrus-gruppen. Den er veldig lik appelsin i en liten utgave. Opprinnelse. Det var i perioden 1890–1902 at munken Père Clément fra Algerie klarte å krysse mandarinen med en annen sitrusfrukt, nemlig pomerans. Han beskrev krysningen vitenskapelig først i 1902. Klementinen er en flattrykt frukt, med tynt oransjefarget skall. Den finnes i mange varianter av klementinen, men det er stort sett bare spesialister som klarer å se forskjell på disse, og alle sortene blir pakket og eksportert som klementiner. De første variantene man fant i Spania heter Marisol og Oroval. Hovedsorten i Marokko har navnet Fina, den var også den viktigste i Spania tidligere, hvor den er blitt erstattet av Clemenules, som gir frukt med bedre størrelse. En populær frukt. Klementinen kom til Norge først i 1963, og den har uten tvil slått rot her til lands. Vi importerer ca. 20 000 tonn av sitrusfrukten, og det aller meste av dette rundt juletider. Vi spiser ca. 5 kg per person i året av denne søte lille sitrusfrukten. Klementinen blir svært ofte feilaktig betegnet mandarin. Klementinsesongen. Spanske, marokkanske, korsikanske og sørafrikanske produsenter har nå gjort det mulig å få klementiner året rundt. I Norge blir klementinene vanligvis kjøpt fra Spania og Marokko i perioden oktober – februar, men finnes også resten av året. Smaken er likevel best rundt juletider. Bruksområde. Klementinen spises ofte alene, og er svært populær rundt juletider. Den kan også presses til saft, den er fin i sauser og sorbeter, samt i fruktsalater og som pynt. Fordi klementinen er søt er det ikke nødvendig å tilsette mye sukker når den brukes i matlaging. Oppbevaring. Den beste lagringstemperaturen for klementinen er 5-10 °C. Den har god holdbarhet og blir sjelden "dårlig" på fruktfatet. Næringsinnhold. Klementinen er rik på C-vitamin, men inneholder ikke like mye som f.eks. appelsiner. Den inneholder også noe A-vitamin, Folat og mineraler. Klementiner med steiner. Klementiner har i utgangspunktet ikke steiner. Hvis de mot formodning har, er det enkelt å forstå; For klementiner blir dyrket på store sitrusplantasjer, og der dyrkes det også appelsiner og sitroner. Når biene flyr fra blomst til blomst og samler frø, så kan det være at den har vært innom en sitronblomst før den havner i en klementinblomst, og det er sånn steinen smitter over. Forveksling med mandarinen. Det er fortsatt mange som feilaktig bruker betegnelsen "mandarin", selv om den ekte mandarinen ble borte fra det norske markedet på 90-tallet. En fjerdel av nordmenn tror fortsatt de spiser mandarin, viser en undersøkelse i 2011. Werner Nicolai de Seue. Werner Nicolai de Seue (født 29. august 1742 på Vestby i Rakkestad, død 18. juni 1823) var en norsk offiser. Han var sønn av major Peter de Seue (1694–1772) og Hellehus Werenskiold (1705–1771). Som barn og ungdom passerte han de lavere militære grader (1755 korporal, 1759 fenrik, 1761 sekondløytnant) og deltok 1762 ved Garden da Saint-Germain besatte Mecklenburg. 1764 ble han overflyttet til det søndenfjeldske gevorbne regiment og var senere knyttet til den norske hær (1773 kaptein, 1787 major). Som bataljonssjef deltok han i innrykningen i Sverige 1788. 1796 ble han oberstløytnant, 1803 oberst og 1806 sjef for 1. akershusiske regiment. Ved krigens utbrudd 1807 ble han mot sitt ønske beordret til grensefestningen Kongsvinger, men 9. mars 1808 ble han avløst fra denne stillingen. I stedet ble han sjef for midtbrigaden sydøst for Kongsvinger. Ved de svenske angrepene på Lier 18. april 1808 ble hans brigade drevet tilbake over Glomma. De Seue som brigadesjef fikk ansvaret for denne retretten, fordi han ikke selv hadde vært å finne på slagmarken, og fordi han ikke hadde sendt sine reserver i kamp. Da prins Christian August kom til Kongsvinger 25. april, tiltalte han de Seue meget hardt og spurte ham om han hadde vært redd. Hans brigade ble nå delt mellom to andre offiserer, mens de Seue ble sendt til Christiania. Prinsens handlemåte som kommanderende general vakte stor oppsikt i samtiden, og de Seue selv følte seg krenket. Han ba om å få sitt forhold i kampen ved Lier undersøkt av en overkrigskommisjon, men dette ble nektet ham. Han søkte deretter avskjed og trådte tilbake 30. juni 1808 med rang som generalmajor og 1000 riksdaler i pensjon. Senere førte han stadig klager over den urett han mente var begått, og skrev et lite selvbiografisk skrift, som utkom 1811. Prinsen var da allerede død, men hans adjutant Holst skrev 1812 et motskrift til prinsens forsvar. De Seue levde resten av sitt liv på landstedet «Solitude» utenfor Christiania, til dels sysselsatt med litterære arbeider over militære emner. Kilde. Seue, Werner Nicolai de Seue, Werner Nicolai de Seue, Werner Nicolai de Erik Eriksen (skipper). Erik Eriksen (født 1820, død 1888) var norsk ishavsskipper født i Lyngør. Eriksen gikk i land på Kong Karls Land på Svalbard som første mann den 27. juli 1859. Eriksen var videre idehaver, oppfinner og designer av granatharpunen brukt i moderne hvalfangst. Erik Eriksen dro til Tønsberg med en tremodell for å kommersialisere granatharpunen med hjelp av Svend Foyn. Svend Foyn fikk senere patentert og industrialisert granatharpunen. Erik Eriksen fikk verken penger eller ære. Eriksen forlot kone og ni barn og emigrerte til USA hvor han døde under en snøstorm i Dakota. Erik Eriksenstretet mellom Nordaustlandet og Kong Karls Land er oppkalt etter ham. Referanser. "Denne artikkelen er basert på "The Discovery of King Karl Land, Spitsbergen, by Adolf Hoel, The Geographical Review Vol. XXV, No. 3, July, 1935, Pp. 476-478, American Geographical Society, Broadway AT 156th Street, New York" og Store norske leksikon, Aschehoug & Gyldendal." Eksterne lenker. Eriksen, Erik Eriksen, Erik Eriksen, Erik Eriksen, Erik Eriksen, Erik Silke. Silke (gjennom slavisk fra mongolsk "sirgek", fra eldre kinesisk "si" eller "sir") er et naturlig proteinfiber laget av visse insekter og som i enkelte former kan veves til tekstiler. Mest kjent er «dyrket silke» fra silkeormen ("bombyx mori") som også kalles silkespinner. Den spiser bladene på morbær-treet og bruker dette til å produsere (fra to spinnevorter) to fibrointråder limt sammen med serisin (silkelim, silkebast) som er gjennomsiktig og vannløselig, med varierende grad av farge (hvit, gul, rosa). Tråden er sterk og elastisk grunnet molekylkjedenes foldebladstruktur. Larven spinner seg en kokong som består av en enkelt uavbrutt silketråd, den er 4000 meter lang og rundt 65 mikrometer i diameter. Limet gjør at alt henger sammen og at kokongen blir hard. Larven blir til sommerfugl og borer seg ut etter et par uker, eller den dør når kokongen må legges i varmt vann for å vaske bort silkelimet (avgummifisering). Kokongens ytterste lag er gjerne skadet av ytre påvirkninger, mens det indre laget som er nærmest larven kan ha blitt skadet av larven selv. Det er derfor kokongens midtparti som brukes til den fineste silken, fordi den gir en mellom 500 og 1200 meter lang enkelttråd som dras fri fra kokongen og sattes sammen med opptil ti andre enkelttråder, til en mye sterkere tråd (grègesilke). For å gjøre silken glatt og glansfull blir det resterende limet vasket bort i kokvarmt vann. Denne avkokte silketråd samles opp på en roterende haspel (haspelsilke). Fra 50 000 kokonger får man omtrent 1000 kilo kokong, som igjen tilsvarer 120 kilo ferdig silkegarn av beste merke. Resten av kokongen (ytterste og innerste lag) blir til et spesielt garn (schappesilke, spun silk) som brukes til sytråd, fløyel og plysj. Restene, også de fra ødelagte kokonger brukes til å lage grovere nuppete garn (avfallssilke, noil) som kan videreforeldes til bourettegarn. Silketråden kan farges og veves til tekstiler, er som sagt svært strekkfast. Men, den tåler ikke svette. Fra tussahsilkespinneren lages tussahsilke (villsilke, peace silk) men limet lar seg ikke fjerne, så tråden kan ikke "rulles" fri av kokongen. Det beholdes og man får et tyngre, ujevnt, mattere garn som kan lages tekstil av, og som faktisk tåler svette. Produksjon av silke foregår i dag over hele verden, Kina er den største produsent. Det var ifølge den kinesiske mytologi, keiserinne Leizu som ca 2700 f.Kr. satt under et morbærtre. En kokong falt i hennes varme tekopp og hun oppdaget tråden og fikk plantet morbærtrær, og skal også ha funnet opp haspelteknikken for å kombinere flere enkelttråder til en tråd som er tilstrekkelig sterk. Arkeologiske funn viser silkevev fra flere hundre år tidligere. Silken var i en lang tid forbeholdt keiseren, og dødsstraff skulle sikre at teknologien ikke skulle kunne spres. Med tiden spredte bruken av silke seg både geografisk og sosialt til andre samfunnsklasser i Kina. Silken var lenge en ettertraktet handelsvare som resten av verden kun kunne få tak på ved å handle med kineserne. Teknikken spredte seg dessverre også til Japan, og i 522 skal det ha vært to munker fra kongeriket Hotan som smuglet silkeormegg ut av Kina i et hult bambusrør de hadde fått av keiser Justinian I den store i Konstantinopel. Da var det gjort. Siden fikk man handelsruten Silkeveien hvor man fraktet silke og annet inn og ut av Kina. Liste over nederlandske kommuner. I løpet av 2005 ble 16 kommuner herindelt: syv ble sammenslått med en annen kommune, mens fire nye kommuner ble opprettet ved at fem, fire og to ganger to kommuner ble sammenslått. Alfabetisk indeks. De 467 kommunene, slik de var i begynnelsen av 2005. Se også. Nederland Pomerans. Pomerans er en tykkskallet, bitter appelsinlignende frukt av pomeranstreet. Stammer opprinnelig fra Sør-Asia og brukes til marmelade og likør. Skallet brukes til krydder. I 1902 klarte den franske presten Pére Clément i Algerie å krysse pomeransfrukten med mandarinen, og slik avlet han frem klementinen. Slaget ved Matrand. Slaget ved Matrand var et militært slag 5. august 1814 mellom norske og svenske styrker under Krigen med Sverige 1814. Det var den blodigste trefning under hele krigen. Svenskene hadde omkring 50 mann døde og 126 sårede; på norsk side var det ca. 50 mann døde og 64 sårede. Slaget. Generalmajor Karl Pontus Gahn hadde 31. juli krysset grensen mot Norge og marsjert mot Kongsvinger, men ble stoppet ved Lier skanse den 2. august av oberstløytnant Krebs og måtte trekke seg tilbake til Eidskog. Den 4. august rykket Krebs frem fra Lier for å drive svenske helt ut av landet. De svenske forpostene ble tidlig om morgenen 5. august drevet tilbake til Matrand, hvor resten av styrkene var. Der holdt svenskene stand en times tid, men måtte til slutt trekke seg tilbake til Skotterud for ikke å bli omringet. En norsk sidekolonne hadde tatt en stor omvei for å falle svenskene i ryggen og angrep de tilbaketrekkende styrkene ved Skotterud. De svenske styrkene var dermed under ild fra to kanter og dessuten i ferd med å gå tom for ammunisjon. Gahn innså at de måtte bryte gjennom de norske linjene om de skulle unngå å bli fanget. Med bare bajonettene klarte svenskene å bane seg vei og kom seg til Sverige. Litteratur. Matrand Middelburg. Middelburg er provinshovedstaden i den nederlandske provinsen Zeeland. Kommunen befinner seg i regionen Walcheren sør-vest i Nederland. Til kommunen hører ved siden av byen Middelburg også tettstedene Nieuw- en Sint Joosland, Arnemuiden, Kleverskerke, Sint Laurens og Brigdamme. Riksvei "A58" og jernbanelinjen "Vlissingen-Roosendaal" (Stasjon Middelburg) er hovedtrafikkårene til Middelburg over land, mens byen deles i to av kanalen gjennom Walcheren som forbinder Vlissingen og Veere. I Middelburg ligger en "arrondissementsrechtbank" (Lagmannsrett), en "kantongerecht" (tingrett) og et fengsel. Nordenfor byens sentrum ligger Miniatyr Walcheren som kan sammenlignes med Madurodam i Haag. Her finnes typiske bygninger fra Walcheren i lite format, målestokken er 1:20. "Lange Jan", Korkirkens 89 meter høye tårn, er for mange et symbol for Middelburg. I 1217 fikk Middelburg byrettigheter av grev Vilhelm I av Holland og grevinne Johanna av Flandern. Prehistorie og tidlige tider. Middelburgs historie går tilbake til før det 9. århundre. Den nevnes først som den midtre (ned. "Middel") av tre borger som ble bygget på øyen Walcheren. Dette ble bevist takket være funn under utgravninger som fant sted etter at byen ble ødelagt i 1940. Borgen var enten bygget som forsvar mot vikingene, eller bygget av viking-kongen Harald som fikk Walcheren som lån av keiser Lothar I i 841. Middelalderen og renessansen. Rundt 1125 ble et abbedi grunnlagt, dette var i bruk frem til den fjerde engelsk-nederlandske krig. Under abbediet falt blant annet to kirker, "Koorkerk" (korkirken) fra det 14. århundre og "Nieuwe Kerk" (den nye kirken) fra det 15. århundre. Man antar at Grev Vilhelm II er begravet i korkirken. I den nye kirken ligger de zeelandske sjøheltene Cornelis og Johan Evertsen begravet. Like ved abbediet står "Munttoren" som ble bygget i det 15. århundre. Abbedi-komplekset huser i dag (2005) provinsen Zeelands administrasjon og «Zeeuws Museum». De eldste delene av det sengotiske rådhuset som ble bygget i 1458 har statuer av grevene og grevinnene som har regjert over Zeeland i fasaden. Bygningen brukes i dag av universitetet. I den tiden var det fremdeles mulig å seile på fjorden "Sloe", øst for byen. Dette var en av faktorene som førte til at Middelburg ble et viktig handelssentrum for varer til og fra Flandern og England, bare Amsterdam var viktigere innen de forente Nederlandene. I byen hadde både det nederlandske Ostindiske kompani (ned. "VOC") og det nederlandske Vestindiske kompani (ned. "WIC") en avdeling (ned. "Kamer"). I havnen var Engelske og Franske skip et vanlig syn. Denne delen av Middelburgs fortid er fremdeles synlig takket være at gatenavn og navn på hus fra denne perioden er knyttet til utlandet. Disse husene ligger langs kanalene i byen og blant dem er det både rikt utsmykkede kjøpmannsvillaer og lagerhus blant annet fra det 17. århundre. Etter at spanjolene hadde inntatt den Briel i 1572 valgte Middelburg å stå på deres side, i motsetning til hva mange andre steder i Zeeland gjorde. Etter en lang beleiring gikk Middelburg over til Prinsens side i 1574. Middelburgs posisjon som handelsmakt innen republikken ble undergravet både av den fjerde engelsk-nederlandske krigen (1780–1784), og av Napoléon Bonapartes okkupasjon like etter denne krigen. Et annet problem som også bidro til problemet var at fjorden Sloe ble grunnere, slik at Middelburg ble vanskeligere å nå sjøveien. Andre tegn på fordums storhet er vollgravene som omgav den gamle byen og en av byportene, "Koepoort" (Kuporten). En del av forsvarsverkene fra det 18. århundre ble fjernet i det 19. århundret da kanalen gjennom Walcheren ble gravet. Denne kanalen forbinder Vlissingen og Veere. Nyere tid. Under den andre verdenskrig ble Middelburg og resten av Walcheren hardt truffet. 17. mai 1940 ble byens sentrum rasert under det tyske bombardementet som skulle tvinge de nederlandske troppene i Zeeland til å overgi seg. Middelburg ble bombet på nytt i 1944 av de allierte under slaget ved Schelde. Mange av de gamle bygningene, som for eksempel rådhuset, ble gjenoppbygget og restaurert etter 1945. Byarkivene gikk tapt under bomberaidene. "Roosevelt Academy" ble stiftet i 2004, det er et internasjonalt orientert "Liberal Arts & Sciences University College" som faller under "Universitetet i Utrecht" i samarbeide med "Hogeschool Zeeland" (Zeelands distrikstshøyskole). Det nye rådhuset ligger ved vannet, tvers over for buss-/togstasjonen. Stallo. Stallo, Stállu (nordsamisk) og Stalo (sørsamisk), også skrevet Stállo, er en mytisk figur som opptrer i ulike roller i samisk folketro. Stallo forekommer særlig i to hovedtyper i eventyr og sagn, enten som menneskeetende troll eller som et gjenferd eller en demon utsendt av en noaide. Stalloer er onde og sterkere enn menneskene, men også dummere, og det gjelder ofte å lure dem. Stallo-varianter. a>. Stalo er her en ond kjempe i Storfjellet som blir lurt av samegutten Kauras, flykter og lar siden samene for alltid i være i fred. Ifølge den samiske forfatteren og reineieren Johan Turi (1854–1936) var stalloer halvt menneske og halvt troll eller djevel. I noen fortellinger er stallo et zombieliknende skikkelse som en noaide, det vil si en samisk trollmann eller sjaman, sender ut for å skade fiendene. Noaiden kan skape slike stalloer av jord og gir dem liv ved å dele litt av sitt eget. Stallo gjør dermed noaiden både farligere og mer sårbar. I andre sagn og eventyr er Stallo beskrevet som et menneskeliknende troll som eter småbarn og som barn må passe seg for. Stallo kan også kjøre med en raide eller rekke av mus eller lemen istedenfor av kjørerein og besøke menneskene ved juletider. Da kan Stallo bli framstilt som en variant av Ruohttagallis, julekallen eller julenissen, som kommer med gaver (det nord-samiske ordet for julenisse er "juovllastallu"). Han kan dessuten minne om en skatteoppkrever som kommer til nordområdene for å hente varer. Fortellingene om stallo fungerer som en måte å videreføre kunnskap, framvisning av ønsket aktivitet eller oppførsel til ulike samiske mytologiske figurer i kontrast til den ville og brutale framferden til stallo. Dette blir ofte sett på som en parallell til de bibelske historiene om David og Goliat, noen som kan vise til at historiene om stallo kan være av gammel menneskelig erfaring. Således kan stallofortellingene ha røtter dypt i den menneskelige psyke. Stallo kan også ha et opphav i historiske erfaringer med nordiske og russiske krigere. Samer med kristen overbevisning og andre kristne avviser fortellingene om stallo ved at de identifiserer figuren med djevelen. Verdensmesterskapet i rugby union 2011. Verdensmesterskapet i rugby union 2011 var det sjuende Verdensmesterskapet i rugby union, og ble arrangert i New Zealand fra 9. september til 23. oktober 2011. International Rugby Board bestemte dette på et møte i Dublin 17. november 2005. De andre søkerlandene var Sør-Afrika og Japan. Det var første gang New Zealand arrangerte et fullt verdensmesterskap i rugby union; i 1987 delte New Zealand og Australia arrangementet. Sør-Afrika er regjerende mestre. New Zealand ble verdensmester etter å ha slått Frankrike i finalen. Australia tok tredjeplassen. 20 lag deltok i mesterskapet. Sør-Afrika var regjerende mester, men New Zealand ledet verdensrankingen per 1. oktober 2011. Kvalifisering. De øvrige åtte plassene ble fylt etter kvalifiseringer. Turneringssystem. Turneringen begynner med et gruppespill, hvor de 20 lagene er inndelt i fire grupper á fem lag. Innenfor hver gruppe møter alle lagene hverandre. De to lagene som scorer flest poeng i hver gruppe går videre til kvartfinaler. Herfra går vinnerne videre til semifinaler, og deretter til finalen, hvor vinneren blir mester. De to lagene som taper sin semifinale møtes til en kamp om tredje plass. Gruppespill. Gruppespillet begynner 9. september og avslutter 2. oktober. Trekningen ble foretatt i 1. desember 2008, og de 12 allerede kvalifiserte lagene ble seedet på de tre øverste nivåene basert på verdensrankingen pr. 1. desember 2008. De øvrige åtte lagene ble tilfeldig plassert på de to nederste nivåene. Liste over tidligere kommuner i Zeeland. Dette er en oversikt over tidligere kommuner i den Nederlandske provinsen Zeeland. Hvis området til en kommune har blitt fordelt over flere kommuner, nevnes her den kommunen som fikk det største området først. Grenseendringer mellom dagens kommuner er utelatt. Informasjon med hensyn til endringer gjort før 1830 kan være ufullstendig. "*: ny kommune" ("en" er nederlandsk for "og"). Verdensmesterskapet i rugby union 2007. a> dekorert med en stor rugbyball noen dager før VM begynte. Verdensmesterskapet i rugby union 2007 var det sjette Verdensmesterskapet i rugby union, og ble arrangert av Frankrike i september og oktober 2007. 20 nasjoner deltok i verdensmesterskapet, og det ble spilt 48 kamper over 44 dager. Fire av kampene ble spilt i Cardiff, Wales, og to kamper i Edinburgh, Skottland. De åtte kvartfinalistene fra VM i 2003 (Australia, England, Frankrike, Irland, New Zealand, Skottland, Sør-Afrika og Wales) var automatisk klare, mens det ble spilt kvalifisering om de andre plassene. Norge røk tidlig ut av kvalifiseringen etter å ha tapt henholdsvis 76–3 og 29–3 for Andorra i september 2004. Den første kampen i sluttspillet ble spilt 8. september 2007 mellom vertsnasjon Frankrike og Argentina på Stade de France. Argentina vant 17–12 foran 79 507 tilskuere. Finalen ble spilt mellom England og Sør-Afrika, og sistnevnte vant 15–6. Det er andre gang Sør-Afrika vinner VM, forrige gang var i 1995. Det var første gang VM-finalen ble spilt uten at hverken Australia eller New Zealand kom så langt. Grupper. "Fire poeng for seier. To poeng for uavgjort. Ett bonuspoeng hvis man skårer fire eller fler tries. Ett bonuspoeng hvis man taper med sju eller færre poeng." Referanser. Rugby Akademi Internasional de Lingu Universal. Akademi Internasional de Lingu Universal var fra 1898 til 1908 (noen kilder sier 1909) navnet på den organisasjonen som skapte og propaganderte det internasjonale hjelpespråket Idiom Neutral. Akademiets opprinnelige navn var Kadem Valemik Volapüka (Det internasjonale Volapük-akademi), som blei valgt på Volapüks 2. verdenskongress i 1887. Etter splittelsen i Volapük-bevegelsen rundt 1890 fortsatte akademiet som ei sammenslutning av reformvillige volapükister, fra 1892 leda av Waldemar Rosenberger. Fra navneskiftet i 1898 gikk akademiet offisielt over til å arbeide for å skape et nytt internasjonalt hjelpespråk, som blei offentliggjort i 1902 med navnet "Idiom Neutral". Akademiet var nå en sjølbestalta gruppe, som tross at flere av medlemmene var kjent og respektert innafor bevegelsen for internasjonale hjelpespråk hadde liten innflytelse. Idiom Neutral fikk noen tilhengere, men ikke stor betydning. Konkurrerende språkprosjekter som esperanto og flere reformer av Idiom Neutral svekka også oppslutninga. I 1907 forsøkte Rosenberger sammen med den kjente interlingvisen Edgar von Wahl å utarbeide en ny og mer "nauralistisk og nylatinsk" utgave av Idiom Neutral. I 1908 skifta akademiet navn til Academia pro Interlingua og gikk i praksis over til å støtte Giuseppe Peanos forslag til et forenkla latin, Latino Sine Flexione, (noen kilder sier den formelle støtta til LSF først blei vedtatt i 1910) som nå skifta navn til Interlingua Academia pro Interlingua. Academia pro Interlingua (Akademiet for internasjonalt språk/ alternativ betydning: Akademiet for språket Interlingua) var fra 1908 (i følge noen kilder 1910) navnet på det tidligere Kadem Valemik Volapüka (Det internasjonale Volapük-akademi). Akademiet var valgt på den internasjonale Volapük-konressen i 1887. Etter splittelsen i den internasjonale Volapük-bevegelsen i 1890 blei det dominert av reformvillige volapükister. Fra 1898 skifta det navn til Akademi Internasional de Lingu Universal og gikk offisielt over til å arbeide for å skape et nytt internasjonalt hjelpespråk. I 1902 blei det offentliggjort under navnet Idiom Neutral. Det nye navneskiftet til "Academia pro Interlingua" betydde i praksis ei omorientering i retning av Giuseppe Peanos forslag til et forenklet latin, Latino Sine Flexione (forkortelse LSF – latin uten bøyinger), offentliggjort i 1903. Språket skifta navn til Interlingua (I planspråklitteraturen ofte kalt Interlingua/LSF for å unngå forvekslinger med det seinere mer kjente språket med det samme navnet, Interlingua/IALA), og Peano blei valgt til leder for akademiet. Det gamle Volapük-akademiet endte som en åpen propagandaorganisasjon for Peanos Interlingua. "Academia pro Interlingua" forsvant under første verdenskrig. Hans Strøm. Hans Strøm (født 25. januar 1726 i Borgund på Sunnmøre, død 1. februar 1797 på Eiker) var en norsk prest, naturforsker og topograf. Han fikk i 1780 tittel av professor. Hans Strøm er avbildet på et norsk frimerke. Ett av undervisningsbyggene på Høgskulen i Volda er oppkalt etter Hans Strøm. Det er sagt om Strøm "…at han var en forskerbegavelse og viste en arbeidsenergi av sjelden rang". Strøm var farbror til forfatteren Hanna Winsnes. Presten. Strøm var utdannet prest og avla i 1745 teologisk embetseksamen i København. Deretter virket han fra 1750 til 1764 som kapellan i Borgund. I 1764 ble han sogneprest, først i Volda der han var fram til 1779, og deretter fra 1779 i Eiker. I 1790 ble Strøm dr.theol. på en avhandling om urkristendommen. Ut over dette forfattet han også andre teologiske arbeider, der "Prædikener over alle Søn- og Festdages Evangelier til Andagtsøvelser for Almuen" fra 1792 er det mest kjente. Topografen. Strøm er trolig mest kjent som topograf, og da særlig for mønsterverket "Physisk og oeconomisk beskrivelse over Søndmørs fogderie" (1762–69). Her forteller han at bølgeformasjoner og linjer i Sunnmøres fjell av lokalbefolkningen ble forklart som et resultat av Syndflodens vannmasser. Selv anser han det som mer sannsynlig at de skyldes regn, men anfører at bøndene har helt rett i at åsryggene konsekvent ligger parallelt fra nordøst til sydvest, og dermed ligner bølgene nordvestvinden skaper til havs. Han utga et tilsvarende verk om Eiker: "Physisk-Oeconomisk Beskrivelse over Eger-præstegield" (1784). Naturforskeren. Som naturhistoriker utga Strøm flere zoologiske arbeider. Han representerte et skille mellom en gammel og ny forståelse inne zoologien. Bare få år tidligere hadde Erik Pontoppidan skrevet ganske fantasifullt i sitt verk, "Det første Forsøk på Norges Naturlige Historie". Her blandes folketro og vitenskap, blant annet står det om «ormer (insektlarver) som faller ned fra himmelen enten med tåke eller snø», at «veggelus har sin opprinnelse i furutrær», og at «bøndene kan se forskjell på friske og syke trær straks de begynner å hugge i dem».; Strøm var den første nordmann som ga artsbeskrivelser av norske dyr. Han var allsidig og interesserte seg særlig for de laverestående dyregruppene, som insekter, fisker og marine virvelløse dyr. Sommerfuglen "Anania funebris" ble beskrevet, som ny art for vitenskapen, av Strøm i 1768. Strøms insektsamling og selve sommerfuglen han beskrev er gått tapt, men denne arten kunne lett kjennes igjen fra publikasjonen fra 1768. Strøm var velansett som vitenskapsmann i sin samtid, og ble innvalgt som medlem i en rekke vitenskapsakademier og -selskaper i Norge, Danmark, Sverige og Tyskland. Niels Treschow. Niels Treschow (født 1751 i Drammen, død 22. september 1833 i Christiania) var en norsk filosof, skolemann og politiker. Han var den første professor i filosofi ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Hovedbygningen for Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo bærer i dag hans navn. Han utga i 1828 skriftet «Kristendommens ånd» som er blitt regnet som hovedverket for den religiøse retning i Norge som kalles fornuftstroen/rasjonalismen. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814. Treschow var sønn av tollinspektør i Frederikshald, Albert Treschow. Alberts far, kjøpmann i Moss Just Treschow, skal i følge en ikke verifisert familietradisjon være uekte sønn av Herman Treschow, fra den kjente slekten Treschow (opprinnelig Træskomager). Tilknytningen til denne slekten lar seg ikke bevise. Niels Treschow var frimurer og de aller fleste Storloger i verden har i de senere år opprettet forskningloger. Den Norske Frimurerordens forskningsloge, som ble opprettet i 2003, bærer navnet Forskningslogen Niels Treschow og holder som regel 2-4 møter hvert år for korresponderende medlemmer. Marcus Jacob Monrad. Marcus Jacob Monrad (født 19. januar 1816, død 30. desember 1897) var en norsk teolog og filosof. Han var professor i filosofi ved Universitetet i Christiania fra 1851 til sin død. Monrad tok teologisk embetseksamen i 1840, og ble i 1845 utnevnt til universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Christiania. Ved siden av universitetskarrieren var Monrad en av Norges mest betydelig litteraturkritikere på 1800-tallet. Han stod også bak flere av lærebøkene til «Annen-eksamen», brukt under store deler av embetsmannstatens periode. Dette omfatter "Philosophisk Propædeutik" (første utgave 1849), "Psychologie" (første utgave 1850) og "Ethik" (første utgave 1851). Monrad utga også "Tankeretninger i den nyere tid" i 1874 og "Æsthetik" i 1889–1890. Ifølge Jens Arup Seip stod Monrad i åpen motsetning til A. M. Schweigaard, J. S. Welhaven og Intelligenspartiet. Der disse var sterkt kritisk til den tyske idealisme, var Monrad en tilhenger av retningen. Ifølge Rune Slagstad deler imidlertid både Monrad og Welhaven et «filosofisk fellesskap» i den tyske idealisme, og «det var ved denne filosofi de integrerte romantikkens ekspressive revolusjon i embetsmannsstatens ideverden». Welhaven og Monrad stod bak en overgang «fra individualetikk til samfunnsetikk, fra moralitet til sedelighet, og fra Kant til Hegel», ifølge Rune Slagstad. Dette innebar at samfunnsinstitusjonene ble sett på som «kroppsliggjøringen» av fellesskapets normer. Politisk var han en innbitt motstander av parlamentarismen; han mente den var et konstitusjonelt tilbakeskritt. Samtidig var han sterkt unionsvennlig. Hans opprinnelige skandinavisme bidro til gjøre ham nokså pro-svensk. Dertil var han i prinsippet en tilhenger av føderasjonstanken; han mente at unionen mellom Norge og Sverige hadde vært et skritt i riktig retning i internasjonal organisasjon. Fylkesvei 405. Fylkesvei 405 (Fv405) går mellom Mosby i Kristiansand og Vegusdal i Birkenes. Veiens lengde er 51,3 km, hvorav 17,9 km i Vest-Agder og 33,4 km i Aust-Agder. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Jens Edvard Kraft. Jens Edvard Kraft (født i Kristiansand 1784, død i Mandal 1853) var en norsk historisk-statistisk forfatter og embetsmann. Han er først og fremst kjent for sin "Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge" (1820–1835). Kraft var sønn av Kristiansandskjøpmannen Even Jensen Kraft og Marie Hielm. Han ble dimittert fra Kristiansand katedralskole i 1799 og reiste deretter til Københavns universitet. Der studerte han først teologi og siden jus, men interesserte seg mest for statistikk, historie og språk. Han samlet materiale til en fortsettelse av et forfatterleksikon som den danske skolemannen Jens Worm hadde gitt ut noen år tidligere. Resultatet ble utgitt i samarbeid med Rasmus Nyerop i 1820. Et norsk forfatterleksikon som Kraft hadde fullført, men ikke utgitt før sin død i 1853, ble besørget utgitt av Christian C. A. Lange i 1863. Han hadde planer om å søke seg til utenrikstjenesten, men disse lot han fare ved krigsutbruddet i 1807, og året etter tok han juridisk embetseksamen og vendte hjem. Under kaperfarten arbeidet han som oversetter ved priseretten i Kristiansand. Etter dette hadde han flere stillinger i forskjellige departementer, men fra 1832 til sin død var han sorenskriver i Mandal. I årene 1820 til 1835 utga Kraft sitt storverk "Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge" i seks bind. Beskrivelsen tar for seg landet distriktsvis etter inndelingen i amt. Det ble ingen salgssuksess, men staten bidro med permisjon, pengetilskudd og innkjøp av eksemplarer. Krafts Norgesbeskrivelse ble forbilde for det omfangsrike verket Norges land og folk, som ble utgitt av Amund Helland omkring hundre år senere. I årene 1817–1826 var Kraft medutgiver av Budstikken. I 1819 utgav han botanikeren Christen Smiths dagbok fra dennes ekspedisjon til Kongo. Kraft var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og Societé de de statistique universelle i Paris. Han var ridder av Vasaordenen og St. Olavs Orden. Han var fra 1817 git med Henriette Rosenkilde. Waldemar Rosenberger. Waldemar (Vladimir Karlovitsj) Rosenberger (på russisk Владимир Карлович Розенбергер), (født 1848, død 1918) var en russisk ingeniør fra St. Petersburg og interlingvist, best kjent som hovedansvarlig for det internasjonale hjelpespråket Idiom Neutral. Rosenberger var opprinnelig volapükist, rekruttert av Volapüks viktigste internasjonale propagandist og organisator Auguste Kerckhoffs, og medlem av Kadem Valemik Volapüka som ble valgt på den 2. inernasjonale Volapük-kongressen i 1887. Ved splittelsen av den internasjonale Volapük-bevegelsen i 1890 fulgte han Kerckhoffs fløy. I 1892 blei han valgt til leder av Volapük-akademiet. I denne perioden bøyt Volapük-bevegelsen sammen. Under ledelse av Rosenberger gikk akademiet over til å bli ei gruppe som arbeidet for et nytt internasjonalt hjelpespråk som var enklere å forstå, lære og bruke enn Volapük. I 1898 skift akademiet navn til Akademi Internasional de Lingu Universal, og i 1902 publserte det sitt nye språk Idiom Neutral. Idiom Neutral fikk mye oppmerksomhet og god kritikk, men lite oppslutning. Rosenberger ga ut et tidsskrift på språket, "Progres". I 1907 arbeidet Rosenberger sammen med Edgar von Wahl på en reform av Idiom Neutral i "naturalistisk og nylatinsk" retning. Etter dette ser han ikke ut til å ha spilt noen rolle i den internasjonale hjelpespråk-bevegelsen. Fylkesvei 454. Fylkesvei 454 (Fv454) går mellom Stupstad i Songdalen og Moseid i Vennesla. Veien er 23,3 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Jørgen Herman Vogt. Jørgen Herman Vogt (født i Bragernes 21. juli 1784, død i Christiania 12. januar 1862) var en norsk embetsmann, statsråd og «statsminister» i en periode da embetet fremdeles ble benevnt som "regjeringens formann". Hans far var trelasthandler og ble senere sorenskriver. Jørgen Herman Vogt tok artium i 1800, 16 år gammel. Hans far solgte sin trelastbedrift for at sønnene kunne studere i København. Han begynte der høsten 1800 og tok juridisk embedseksamen i 1806. Han ble sekretariatsfullmektig i 1808, og flyttet hjem til Norge i 1809, hvor han arvet embetet som sorenskriver i Nordfjord etter sin far. Fra 1812 arbeidet han igjen i København, og ble som Christian Frederiks assistent medlem av finanskomiteen under Riksforsamlingen i 1814. Samme høst ble han ansatt i den nye statsforvaltningen i Christiania: ekspedisjonssekretær i finansdepartementet i 1814, og fra 1822 statssekretær, det vil si daglig leder av statsforvaltningen. I 1825 begynte han en 33-årig statsrådkarriere. Han var Vogt var i tillegg konstituert som sjef for en rekke departement i kortere perioder. Vogt gikk av som «statsminister» i desember 1858 etter å ha kritisert kronprins Karls vurderinger i noen militære utnevnelser. I 1845 ble Vogt stilt for riksrett, men frikjent. Advokat, senere statsminister, Frederik Stang var Vogts forsvarer i riksrettsaken. Vogt giftet seg 26. november 1822 i Christiania med den svenske grevinnen Hedvig Lovisa Frölich (født 26. juni 1787, død 7. januar 1880 i Kristianstad, og hadde med henne datteren Ingeborg Hedvig Vogt (født 11. februar 1825 i Christiania, død 17. august 1904 i Tosterup, Skåne, Sverige), hvis dattersønns sønnesønn er den svenske industrimannen og politikeren Gustaf Douglas. Utmerkelser. Vogt ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han var innehaver av Borgerdådsmedaljen og ble i 1857 av kongen utnevnt til storkors av St. Olavs orden «for fortjenstfuld Embedsvirksomhed». Han var ridder av Serafimerordenen og bar storkors av Nordstjerneordenen. Vogt var også ridder av den russiske Sankta Annas orden. Fylkesvei 462. Fylkesvei 462 (Fv462) går mellom Hægelandskrossen i Vennesla og Bjelland i Marnardal. Veiens lengde er 15,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nils Collett Vogt. Nils Collett Vogt (født 24. september 1864 i Christiania, død 23. desember 1937) var en norsk dikter. Han debuterte med «Digte» i 1887 og er kanskje mest kjent som opphavsmannen bak uttrykket «...som julekvelden på kjerringa» og «Gid jeg lå, sa kjerringa, hu satt i senga». Barndom. Allerede i gymnastiden viste han stort dikterisk talent. Han var god venn av en annen prominent elev på Hamar Katedralskole, Tryggve Andersen, og fascinert av hans søster Valborg. I 1884 gikk han ut med examen artium. Diktning. I "Hamar Katedralskole 1153-2003" ble Vogts diktning beskrevet som «velskrevne dikt i konservativ form som hyller radikalismen i enhver sammenheng og kvinnen». Selv om han møtte mye motgang for å ha valgt diktning for å livnære seg, ble han også støttet, blant annet av den kjente litteraturkritikeren Carl Nærup. I alt ga han ut åtte diktsamlinger, og en rekke bøker. Hans siste verk var selvbiografien "Fra gutt til mann", og om den skriver Edvard Beyer i sin litteraturhistorie at den skildrer «en hel tidsalder. I små impresjonistiske glimt gir han et makeløst bilde av en kamptid, boken er kulturhistorie, politisk historie, personalhistorie - og et kunstverk. I sitt slag eier den neppe sidestykke i norsk litteratur.» (sitert i Hamar Katedralskole 1153-2003). Christopher Hansteen. thumb Christopher Hansteen (født 26. september 1784 i Christiania, død 15. april 1873 i Christiania) var en norsk astronom. Han var professor i astronomi og anvendt matematikk ved «Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania», nå Universitetet i Oslo 1816–1861. Hansteen var en sentral person i norsk og internasjonal vitenskap på 1800-tallet. Han redigerte almanakken i en årrekke, var medlem av tilsynskomiteen for mål og vekt og en komite for reorganisering av Norges skolevesen. Som direktør for den geografiske oppmålingen tok han initiativ til kartleggingen av seilingsforholdene langs norskekysten. Hansteen grunnla også universitetets observatorium, som fremdeles befinner seg i sentrum av Oslo. I løpet av sin lange karriere gjennomførte Hansteen flere ekspedisjoner i og utenfor Norge. Fra 1828 til 1830 deltok han i en regjeringsstøttet ekspedisjon til det vestlige Sibir, som blant annet hadde som siktemål å fastslå om Jorden har en eller to magnetiske akser. Dette førte til utgivelsen av reiseskildringen "Reise-Erinnerungen aus Sibirien" (1854, på norsk som "Reise-Erindringer" i 1859), mens forskningsresultatene ble publisert i 1863 under tittelen "Resultate magnetischer Beobachtungen". Hansteen påpekte forbindelsen mellom Jordens magnetfelt og nordlyset, og var tidlig ute med å skildre nordlysovalen. Han deltok også i arbeidet med Struves meridianbue. Et krater og et fjell på Månen er oppkalte etter Christopher Hansteen. Han er avbildet på norsk frimerke NK903 (1984). Han var far til Aasta Hansteen. Utmerkelser. Hansteen ble i 1847 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og ble 21. august 1855 forfremmet til storkors «for udmærket Videnskabelighed». Han var også ridder av Dannebrogordenen. Fylkesvei 403. Fylkesvei 403 (Fv403) går mellom Horne i Evje og Hornnes og Åmdal i Vennesla. Veiens lengde er 25,7 km, hvorav 22,3 km i Aust-Agder og 3,4 km i Vest-Agder. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Bernt Michael Holmboe. Bernt Michael Holmboe (født 23. mars 1795, død 28. mars 1850) var en norsk matematiker, mest kjent som Niels Henrik Abels lærer. Det var Holmboe som oppdaget Abels talent, og han spilte en betydelig rolle for å hjelpe Abel frem. Gjennom hele Abels liv var Holmboe hans nære venn. Holmboe var også på andre måter en betydelig person i første halvdel av 1800-tallet. Han skrev populære lærebøker i matematikk, ble etter hvert professor ved Universitetet i Christiania, og bidro til etableringen av forsikringsselskap i Norge. Holmboe vokste opp på Eidsberg prestegård sammen med seksten søsken. Foreldrene, sogneprest Jens Holmboe og Cathrine Holst, underviste Bernt Michael og flere av brødrene hjemme, før han i 1810 ble sendt til Christiania katedralskole. Han ble student ved Det Kgl. Frederiks Universitet i 1814. Han fikk stilling som amanuensis i 1815 hos universitetslektor Christopher Hansteen, som året etter fikk tildelt et professorat i anvendt matematikk og som trengte hjelp med de astronomiske utregningene. Fra 1818 virket Holmboe som matematikklærer ved Christiania katedralskole i åtte år. I 1826 fikk Holmboe stilling som universitetslektor ved Det Kgl. Frederiks Universitet og deretter fra 1834 som professor i ren matematikk ved samme sted. Det oppsto et nært og livslangt vennskap mellom Niels Henrik Abel og Holmboe, og han redigerte den første utgaven av Abels verker, "Oeuvres complètes de N. H. Abel" 1839, ti år etter den berømte, unge matematikerens død. Holmboe var en inspirerende matematikklærer og fikk også betydning for en annen viktig skikkelse i norsk matematikkhistorie, Ole Jacob Broch. Holmboe forfattet flere lærebøker. I 1825-1827 utgav han sine lærebøker i aritmetikk og geometri, som ble mye brukt og utkom i flere opplag. Holmboe var samfunnsengasjert alt fra studiedagene og en ivrig talsmann for det frivillige studentkorpset som ble opprettet som en reaksjon på at svenske styrker sommeren 1814 rykket inn i Norge. I perioden 1832-48 var han medlem av tilsynskomiteen for private forsørgelses- og understøttelsesselskaper, som var det første offentlige organ for kontroll av forsikringsvirksomhet. I 1844 var han en av stifterne i Den Norske Livrenteforening og direksjonsmedlem i livsforsikringsselskapet Gjensidige fra stiftelsesåret 1847. Holmboe giftet seg første gang i 1834 med Nikoline Finkenhagen, som døde fem år senere. I 1842 giftet han seg med Ingeborg Thorp, f. Hannestad. Det Norske Videnskaps-Akademi deler ut Holmboeprisen. Eksterne lenker. Holmboe, Bernt Michael Holmboe, Bernt Michael Holmboe, Bernt Michael Fylkesvei 419. Fylkesvei 419 (Fv419) går mellom Hannåsmoen og Klepp i Evje og Hornnes i Aust-Agder. Veiens lengde er 1,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Musikkorps. Musikkorps er større musikkgrupper eller orkestre normalt bestående av blåsere og slagverk. Det skilles mellom brassband, som består av messingblåsere, og janitsjarkorps, som også har treblåsere. Uniformerte musikkorps opptrer ofte med marsjmusikk under parader. Bakgrunn. Musikkorps i moderne form oppstod på 1850-tallet i Preussen da militærmusikken ble forsterket med tuba og saksofoner. I Storbritannia ble det opprettet brassband ved mange fabrikker som et sosialt tiltak for å sysselsette arbeiderne i ikke-politisk aktivitet på fritida. I Norge ble det dannet amatørkorps for menn allerede på 1870-tallet, mens det første guttekorpset kom i 1901. Først i 1956 fikk norske jenter formelt adgang til å delta i skolekorpsene. Norske musikkorps spiller en sentral rolle i feiringen av Norges grunnlovsdag 17. mai, og Norge er det landet i verden med flest aktive korpsmusikere i forhold til folketallet. Janitsjarkorps. Instrumentene i et janitsjarkorps er: fløyte/pikkolofløyte, klarinetter, saksofoner, trompet/kornett, valthorn, trombone, eufonium, tuba og slagverk. I større og mer avanserte korps er det vanlig med obo og fagott, i sjeldnere tilfeller harpe og kontrabass. Janitsjarkorps varierer mye i størrelse, og ensembler fra ca 20 musikere opp mot 100 kan alle med rette kalle seg korps. De større korpsene med obo, fagott, mer variert slagverk osv bruker ofte den amerikanske betegnelsen «symphonic band». Brassband. Brassband har en mye mer standardisert besetning. Her brukes kornetter (ikke trompet), flygelhorn, althorn, tenorhorn/baryton, trombone, eufonium, tuba og slagverk. Tradisjonelt noteres alle instrumentene i G-nøkkel stemt i ess eller b – bortsett fra Bass-Trombone som noters som ikke-transponerende instrument i F-nøkkel. Brassband har normalt ca 30 musikere. Organisering. I Norge er de fleste musikkorps organisert i Norges Musikkorps Forbund eller Korpsnett. Musikkorps i Norge er normalt aldersbestemte, og sorteres i kategoriene skolekorps, ungdomskorps, generasjonskorps og amatørkorps. For mange korpsmusikere er årets høydepunkt Norgesmesterskapene som arrangeres for skolekorps og amatørkorps, brassband og janitsjar. Tusenvis av korpsmusikere møtes i disse arrangementene. Man regner med at ca 70 000 nordmenn spiller i korps på en eller annen måte. Forsvaret har dessuten et korps bestående av vernepliktige musikere, og profesjonell dirigent og befal i Hans Majestet Kongens gardes musikkorps (ofte forkortet «gardemusikken»). Profesjonelle korps. Forsvaret har lang tradisjon for å ha ansatt profesjonelle musikere, og det er spesielt 7 byer som har lang historie med forsvarsmusikk i Norge: Oslo, Bergen, Trondheim, Horten, Halden, Harstad og Kristiansand. Fram til opprettelsen av Norges Musikkhøgskole i 1973 var militærmusikerutdannelsen en viktig utdanningsvei for musikere i Norge. I dag er de aller fleste musikerne som er ansatt i Forsvarets Musikk utdannet ved Norges Musikkhøgskole eller de tidligere musikkonservatoriene (som i dag tilhører Universitetene i Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø og Høgskolen i Agder). Kunstnerisk leder Ole Kristian Ruud. Kunstnerisk leder Leif Arne Tangen Pedersen. Kunstnerisk leder Trond Korsgård. Nytt navn fra 2006. Korpset har 28 profesjonelle musikere. Kunstnerisk leder og sjefsdirigent er Ole Edvard Antonsen. Dette ensemblet er sivilt siden 2003. Det består av 27 musikere. Dette ensemblet er sivilt siden 2003. Musikerne fra Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet gikk da inn i Stiftelsen Kristiansand Symfoniorkester, og blåserne i denne stiftelsen jobber både med symfoniorkester og blåseensemble/korps. Kunstnerisk leder er Bjørn Sagstad. Rudolf Keyser. (Jakob) Rudolf Keyser (født 1. januar 1803 i Christiania, død 1864) var en norsk historiker. Han ble professor ved Universitetet i Christiania 1831. Keyser var opphavsmann til «innvandringsteorien», at norrøne stammer hadde vandret inn til Norge fra nord og øst. Peter Andreas Munch delte hans oppfatning, og hadde som mål å vise «den norske Nationalitets Betydning i Oldtiden og nordiske Egthed i Nutiden». Den mest spekulative delen av Keysers og Munchs arbeid var «immigrasjonsteorien», som hevdet at nordmenn var en egen germansk stamme som hadde nådd Skandinavia østfra via en nordligere rute enn svensker og dansker, som var kommet sørfra. Gerhard Schøning var først ute med teorien, som han fremla i sin norgeshistorie fra 1770, men Keyser og Munch var de som videreutviklet og grunnfestet den i norsk offentlighet, selv om samtidige danske forskere påpekte at teorien først og fremst baserer seg på ren myte. Keyser var også den første bestyrer for Universitetets Oldsaksamling. Til hans stilling kom det da også til å katalogisere og kategorisere forhistoriske gjenstander som kom inn fra utgravninger og på annen måte. Dette gjorde han til dels etter Christian Jürgensen Thomsens treperiodesystem. På den måten la han til rette for at faget arkeologi kunne begynne å vokse fram i norsk akademia. Han var bror av universitetsbibliotekar Fredrik Wilhelm Keyser og teologen Christian Nicolai Keyser, samt fetter av fysikeren Jens Jacob Keyser. Skolekorps. Skolemusikkorps er musikkorps for barn og ungdom tilknyttet korpsets lokale skole. Skolemusikkorpsene tilbyr opplæring på et instrument eller drill for de som ønsker det. Skolemusikkorpsmusikanter er normalt i alderen 7-19 år, og når man oppnår en alder av 15 år kan man begynne i amatørkorps. Skolemusikkorpsene i Norge er en vesentlig utdanningsinstitusjon som rekrutterer musikere til det profesjonelle musikklivet. Korpsene er i stor grad foreldredrevet, men med innleide profesjonelle krefter. Bakgrunn. Musikkorps i moderne form oppstod på 1850-tallet i Preussen da militærmusikken ble forsterket med tuba og saksofoner. I Norge ble det dannet amatørkorps for menn allerede i tiåret etter, mens det første guttekorpset kom i 1901. Først i 1956 fikk norske jenter formelt adgang til å delta. I forhold til antall innbyggere er Norge det landet i verden med flest aktive korpsmusikere. Norske musikkorps spiller en sentral rolle i feiringen av Norges grunnlovsdag 17. mai. Besetning. Skolemusikkorps kan være janitsjarkorps eller brassband. Forskjellen er at i janitsjarkorps består korpset av messinginstrument, treblåseinstrument og slagverk, mens i brassband finner vi kun messingistrumenter og slagverk. Se også. Liste over norske musikkorps Christian C.A. Lange. Christian Christoph Andreas Lange (født 1810 på Stabekk, død 1861) var en norsk historiker. Etter artium i 1827 begynte han å studere teologi, og han tok teologisk embetseksamen i 1833. Men alt i studietida hadde han fått stor interesse for språk og historie. I 1834 ble han tilsett som lærar i religion, norsk, geografi og historie ved Søkadettskulen i Stavern. Den sterke interessen for historiske kilder førte ham til København for å studere arnamagnæanske håndskrifter, og han publiserte flere mindre arbeider i «Samlinger til Det Norske Folks Sprog og Historie» 1834-1837. Han gav ut kopiboka til Hannibal Sehested for året 1645. Han ivret for et bedre bokhandlervesen og opprettet selv bokhandel i Fredriksvern. På slutten av 1830-tallet gjorde han studiereiser rundt i Norge, og til Danmark og Tyskland. Han arbeidet med å samle stoff om de norske klostrene. I 1843 fikk han stipend for dette arbeidet. I 1845 ble han utnevnt til riksarkivar. Det store verket hans om norske klostre gav han ut 1845–1847. Han tilhørte kretsen «den norske historiske skole» rundt Rudolf Keyser, Carl Unger og P. A. Munch, og så sin rolle i å samle og gi ut historiske kildeskrifter. Han tok initiativet til å gi «Diplomatarium Norvegicum», og hadde ansvaret for de første fem bindene. Han var også mannen bak «Norske Rigs-Registranter» 1523-1660, men han døde like før første bindet kom ut. Som riksarkivar var han opptatt av å ordne og strukturere arkivene. Han laget "Norsk Forfatter-Lexicon 1814-1856". Han har fått en gate i Oslo, Langes gate, oppkalt etter seg. Christian Lange hadde ni barn og stor etterslekt. Blant hans etterkommere kan nevnes sønnesønnen fredsprisvinneren Christian Lous Lange og dennes sønner utenriksminister Halvard Lange og skolemannen August Lange. Diplomatarium Norvegicum. Fil:Diplomatarium Norvegicum I 409.jpg|thumb|Side av originalen til "Diplomatarium Norvegicum" (DN) er tittelen på en kildesamling av norske brev og dokumenter, fra den eldste tid inntil 1570. "Diplomatarium Norvegicum" gjengir innholdet i dokumentene ordrett på originalspråket (latin og norrønt) og er et sentralt verk for alle som arbeider med norsk middelalderhistorie. Det er utgitt 22 bind med tilsammen 19 000 dokumenter. Første bind kom i 1847 og det hittil siste i 1995. Historie. Den som tok det første skritt i retning av utgivelsen av norske middelalderdiplomer, var professor Gregers Fougner Lundh. Under et opphold i København lot han avskrive alle norske diplomer han kom over, og utga der et "Specimen Diplomatarii Norvegicii" ("Prøve af et norsk Diplomatarium") i 1824. Lundh døde tidlig, og arbeidet hans ble ikke fortsatt. I stedet arbeidet norske historikere med et annet av Lundhs prosjekter, nemlig utgivelsen av de gamle norske lovene. Ved Langes død i 1861 var samlingene 1–5 utkommet. Fra og med samling 6 var H. J. Huitfeldt-Kaas utgiver, mens Unger fortsatte som språkvitenskapelig medarbeider til sin død. Etter Huitfeldt-Kaas’ død i 1905 ble utgivelsen overdratt til Alexander Bugge og Chr. Brinchmann. I disse årene gikk man over til en ny plan, som gitt ut på å samle ensartede dokumenter i samme bind. For eksempel inneholder samling 17 pavebrev, mens samling 19 inneholder brev fra England. I 1919 var de første 19 bindene utgitt. Samme år ga Alexander Bugge og Oluf Kolsrud ut begynnelsen til en "Series topographica", med et bind diplomer fra Fyresdal. Denne serien skulle omfatte lokale diplomatarier, men prosjektet ble ikke fortsatt. Etter 1919 er det bare utkommet to nye samlinger, nr. 21 (1970–76) og nr. 22 (1990–95). "Diplomatarium Norvegicum" ble fra 1848 finansiert ved årlige bevilgninger fra Stortinget. Utgivelsen ble ansett som et viktig nasjonal prosjekt. Kilder og innhold. Brevene stammer fra mange forskjellige kilder. Mange fantes i statsarkivet i København, noen fra biblioteker og private samlinger i Norge, i hansabyenes arkiver. Enkelte var å finne omkring på gårdene, og enkelte fantes bare i avskrift, fordi originalene var gått tapt. Et av de viktigste arkivene er Vatikanarkivet i Roma, hvor man kan finne korrespondansen mellom pavestolen og norske konger og geistilige. 1859–61 var P. A. Munch i Roma for å lete etter diplomer som angikk Norge. Undersøkelsene ble fortsatt av Gustav Storm, Alexander Bugge og Oluf Kolsrud. I 1919 ble det innledet et samarbeid med Danmark og Sverige om undersøkelsene i Vatikanet, men man lyktes ikke med å få adgang til pønitentiariets arkiv, hvor det ble oppbevart ansøkninger om syndsforlatelse. Først på 1980-tallet ble dette arkivet åpnet. Foruten selve teksten inneholder "Diplomatarium Norvegicum" et lite sammendrag på norsk av innholdet i hvert brev, opplysninger om dato og avsendersted, samt enkelte bibliografiske opplysninger. Brevene i "Diplomatarium Norvegicum" er skrevet på en rekke språk, først og fremst gammelnorsk og latin, men også gammeldansk, gammelsvensk og mellomnedertysk. De nyeste brevene er skrevet på mellomnorsk eller dansk. I middelalderen hadde man ingen fast ortografi, og brevene kan derfor være vanskelige å tyde for en ikke-spesialist. Tilgjengelighet og pålitelighet. Siden de mange bindene av "Diplomatarium Norvegicum" er vanskelig tilgjengelige utenom de største bibliotekene, finnes de 21 første bindene i søkbar versjon på internett som en del av Dokumentasjonsprosjektet. Selv om utgaven skal være en nøyaktig gjengivelse av diplomene på originalspråket, er det påvist mange feil – mange av dem alvorlige – ikke minst i de eldste bindene. "Diplomatarium Norvegicum" kan derfor ikke brukes kritikkløst. Kink Aware Professionals. Kink Aware Professionals er et amerikansk-basert nettsted med lister over terapeuter (psykologer, psykiatere, sosialarbeidere o.l.), leger og advokater som har kunnskap om og forståelse for lærkultur, sadomasochisme og fetisj. De fleste på disse listene er fra USA, men også enkelte personer fra andre deler av verden finnes på listene. Så langt finnes en nordmann på listene, psykolog Odd Reiersøl. Det understrekes at det at et navn står på disse listene ikke sier noe om kvaliteten på tjestene personen leverer, men kun at han eller hun regner seg for å ha kunnskap om og forståelse for såkalte «alternative livsstiler». Nettstedet er etablert for å hjelpe mennesker i lær-/SM-/fetisjmiljøet å finne fagfolk som kan hjelpe dem om de har behov for det. Mange terapeuter, leger, advokater og andre mangler kunnskap om alternative livsstiler og seksuelle orienteringer, og mange sadomasochister og andre kvier seg for å søke hjelp når de trenger det, i redsel for å bli misforstått eller ikke bli tatt på alvor. Nettstedet Kink Aware Professionals ble startet og drevet av amerikaneren Race Bannon på frivillig basis. Han har nå overlatt driften av nettstedet til SM-organisasjonen "National Coalition for Sexual Freedom". Det er gratis for fagfolk å stå på listene på nettstedet. Peter Nobel. Peter Nobel (født 1931) er en svensk menneskerettighetsadvokat. Han var Sveriges første diskrimineringsombud fra 1986 til 1991, og deretter frem til 1994 generalsekretær for Svenska Röda Korset. I 1994 fikk Nobel i oppdrag av den svenske regjeringen å bistå overlevende og etterlatte etter Estoniaforliset. Han er bl.a. styremedlem i European Human Rights Foundation siden 1980 og var medlem av United Nations Committee on the Elimination of Racial Discrimination fra 1998 til 2001. Sammen med tre andre medlemmer av Nobelfamilien grunnla han også Nobel Charitable Trust. Gloria Brame. Gloria Brame er amerikansk forfatter og sexolog Gloria Glickstein Brame (født 20. august 1955 i New York) er en amerikansk forfatter, sexolog og Domina, bosatt i Atlanta i USA. Hun har viet sin sexologpraksis til sadomasochisme (SM) og seksuell fetisjisme. Gloria Brames viktigste bøker er "Different Loving – An Exploration of the World of Sexual Dominance and Submission" og "Come Hither – A Commonsense Guide To Kinky Sex". Sistnevnte bok ble valgt til «offisiell guide til kinky sex» av amerikanske Institute for Advanced Study of Human Sexuality. Begge bøkene har fått positiv omtale blant sadomasochister i USA og Europa. Brame startet den første SM-støttegruppen på internett, Compuserve, i 1987, og hun har skrevet artikler for flere amerikanske magasiner, blant annet "Cosmopolitan", "Redbook", "Working Woman" og det erotiske bladet "Maxim". Amatørkorps. Amatørkorps er musikkorps med musikanter fra femten år og oppover. Amatørkorps driver på hobbybasis. I regi av Norges Musikkorps Forbund arrangeres det årlig norgesmesterskap for henholdsvis janitsjarkorps og brassband. Verdensmesterskapet i rugby union 1999. Verdensmesterskapet i rugby union 1999 var det fjerde verdensmesterskap i rugby union, og ble vunnet av Australia. Mesterskapet ble arrangert i Wales i oktober og november, og det var tjue lag som deltok, fordelt på fem grupper. Det beste laget fra hver gruppe gikk videre til kvartfinalen, mens toerne og den beste treeren spilte en ekstra kamp om kvartfinaleplass. Fire lag var automatisk klare for mesterskapet: de tre beste fra forrige VM samt vertsnasjonen. Finalen ble spilt mellom Australia og Frankrike, begge lag spilte sin andre VM-finale. Australia vant 35-12, og ble det første laget med to VM-titler. 2. runde. "De fem toerne og den beste treeren møttes for å avgjøre hvem som skulle til kvartfinalen." Finale. Rugby Kroppsspråk. Kroppsspråk (eller non-verbalt språk) er måter å kommunisere budskap på ved hjelp av kroppsuttrykk uten bruk av tale- eller skriftspråk. En forståelse av kroppspråk vil derfor innebære alle typer av uttrykk eller tegn man kan uttrykke bevisst eller ubevisst ved hjelp av kroppen som gir mottakeren en idé om hvilken mening som ligger bak uttrykket fra senderen sin side i kommunikasjonsprosessen. Kroppsbevissthet. Ofte uttrykker kroppsspråk seg uintendert, noe som vil si at kroppsspråket man uttrykker ikke alltid er del av en bevisst kommunikasjonsstrategi fra individets side. På grunn av denne ofte manglende bevisstheten over eget kroppspråk gir følelseslivet til senderen i mange tilfeller seg til kjenne gjennom kroppsspråket. Når det er sagt er det også fullt mulig å trene seg opp til å bruke kroppsspråket sitt bevisst til å manipulere eget følelsesuttrykk slik at man ikke røper hvilke følelser man egentlig sitter inne med. Som regel vil kroppsspråket dessuten ha en avgjørende betydning i å understreke om man bekrefter eller avkrefter et budskap, slik at standpunktet man har overfor et budskap blir ytterligere klargjort overfor mottakeren av standpunktet. Man vil klassisk kjenne igjen tradisjonelle måter å bekrefte og avkrefte budskap på ved å henholdsvis nikke eller riste hodet til begge sider. Som oftest er det samsvar mellom det vi sier verbalt og det vi uttrykker nonverbalt, slik at kroppspråket får en understrekende og tydeliggjørende funksjon. Men noen ganger kan kroppsspråket si noe helt annet enn ordene. Dette oppfattes ofte som forvirrende og betegnes ofte som diskrepans (uoverensstemmelse). En vanlig oppfatning har vært at når ordene og kroppsspråket ikke henger sammen kan dette være et tegn på at senderen lyver eller mer eller mindre bevisst prøver å skjule noe, men diskrepansen kan like så godt henge sammen med usikkerhet i situasjonen eller bevisst manipulering ved hjelp av ironi og sarkasme for å virke sårende og forvirrende overfor mottakeren. Uoverensstemmelse mellom ord og handling betegnes for øvrig ofte som dobbeltmoral. Kulturelle forskjeller. Kroppsspråk brukes forskjellig i ulike kulturer og i ulike sosiale grupper. Derfor kan det være vanskelig å tolke det. Det kan oppstå misforståelser hvis kroppsspråket blir tolket feil. Kineserne pleier for eksempel å rape etter et måltid for å vise at de likte det. I Norge og i resten av den vestlige verden anser man gjerne på raping som uhøflig og frekt. Russiske menn klemmer og kysser hverandre når de møter hverandre, og dette er i Russland et tegn på vennskap. I Norge forbindes kyssing og klemming blant menn i en del tilfeller som uttrykk for homofili, mens menn i India gjerne holder hverandre i hendene for å uttrykke positive og vennskapelige følelser overfor hverandre. Også avstanden mellom to som snakker sammen varierer mellom ulike kulturer. For eksempel er det vanlig å være tett innpå hverandre i Japan, mens man i Norge liker å holde mer avstand mellom hverandre. Former for kroppsspråk. Avstanden mennesker danner mellom seg vil variere i omgang med andre mennesker alt ettersom blant annet hvor godt man kjenner hverandre. Man snakker i denne forbindelse om en offentlig, privat og intim sfære der man slipper folk innpå seg alt etter hvilken relasjon man har til vedkommende eller hvilke funksjonelle egenskaper samhandlingen innebærer i ulike sammenhenger. For eksempel er det vanlig å sette seg et stykke unna andre på offentlige kommunikasjonsmidler hvis det er ledig plass. Å sette seg nært inntil en annen passasjer samtidig som det er masse ledig plass ellers i transportmidlet vil som oftest oppfattes som normbrytende og ubehagelig. Når det gjelder situasjoner der funksjonelle egenskaper ved situasjonen krever at personer man ikke nødvendigvis har en nær relasjon til kommer inn i den intime sfæren vil man ofte se at handlingene som utføres gjøres veldig mekanisk og mentalt distanserende for at det ikke skal oppleves som ubehagelig for de involverte. Et godt eksempel på slike situasjoner kan være hos frisøren eller legen. Den private sfæren brukes som regel til å kommunisere med mennesker man kjenner ganske godt. Mens den offentlige sfæren brukes til samhandling med mennesker i det offentlige rom og personer man ikke kjenner eller bare kjenner litt som oftest i formelle sammenhenger. Blikk har også en viktig funksjon i kroppspråk, ettersom blikkontakt i mange tilfeller kommuniserer om det er kontakt mellom to samhandlingspartnere. Å himle med øynene vil ut ifra dette kunne markere et ønske om et tydelig markert brudd i samhandlingen. Man kan forøvrig se at små barn ofte stirrer på samhandlingspartnerne sine. Voksne har derimot i mange tilfeller lært seg å veksle mellom å se på personen og la blikket vandre for at ikke samhandlingspartneren skal bli overveldet av intens kontakt og for å forhindre at man selv skal bli oppfattet som for pågående. Kilde. von Tetzchner, Stephen (2012). "Utviklingspsykologi". Oslo: Gyldendal Skansen restaurant. Skansen restaurant på Kontraskjærets skråning ned mot Pipervika i Oslo ble tegnet i 1926 av arkitekt Lars Thalian Backer (1892–1930). Bygningen sto ferdig i 1927 som Norges første større funksjonalistiske byggverk. Den hadde en rektangulær hovedkropp som ble avsluttet med en halvsylindrisk inngangsfasade mot vest, vendt mot Rådhusplassen og Pipervika. Bygningen hadde nærmest form som en luftskipsgondol. På sørsiden lå en populær utsiktsterrasse for friluftsservering. Banebrytende moderne trekk var den enkle bygningskroppen blottet for pynt, det flate taket og det sammenhengende vindusbåndet i hovedetasjen. Adressen var Rådhusgata 34, og stedet dannet den naturlige vestgrensen for det eldste Christiania. Fjellskrenten som danner grensen mellom Kvadraturen og Rådhusplassen inngikk både i vollanlegget rundt byen og i utenverkene til Akershus festning. Etter en bybrann i 1686 ble kvartalene mellom Rådhusgata og Akershus liggende ubebygget som festningens esplanade, og her ble det utenfor "Hornverket" anlagt en vollgrav avgrenset av en en "contre-escarpe" og et glacis. (Navnet "Kontraskjæret" er avledet av det franske ordet "contrescarpe"). I 1881 ble det anlagt en ny parallell trasé til Rådhusgata for å forbinde Kvadraturen med bebyggelsen i Pipervika og videre vestover. Den nye skrånende trafikkåren ble sprengt ned i det flate terrenget på Kontraskjæret og munnet ut som en dyp kløft i fjellskrenten mot Tordenskjolds plass. Dette inngrepet gjorde de naturgitte forutsetningene for byplanen mindre tydelige. Men Skansen restaurant ble en «hjørnestein» som klart definerte festningens forterreng og formidlet overgangen fra den historiske til den moderne situasjonen. I perioden 1962 til 1967 het stedet Rondo Ungdomsrestaurant. Fra januar i 1968 flyttet Poppy Club inn i lokalene med rockekonserter og discotek. Med Riksantikvaren som pådriver ble den folkekjære restauranten jevnet med jorden i 1970. Rivningen ble begrunnet med bygningens nærhet til Akershus festning. Den ble ansett som forstyrrende for et av nasjonens fremste minnesmerker. Det var ingen presserende byggebehov som skulle tilfredsstilles på tomten. Rivningsplanene utløste en opphetet debatt mellom Riksantikvaren og forkjempere for et mer moderne kulturminnevern, med arkitekter og kunsthistorikere i spissen. På dette tidspunkt var interessen for funksjonalismen økende, og Skansen ble av mange med rette betraktet som et pionerverk i moderne norsk og nordisk arkitektur og et hovedverk av Backer, en av periodens fremste arkitekter. Lars Backer døde tidlig, men rakk å etterlate seg to andre monumentalbygg som vil bli stående som vesentlige bidrag til den tidlige fuksjonalismen, Ekebergrestauranten (1927–1929) og Horngården (1929–1930). Da Skansen ble borte mistet festningen en «forpost», og i årene som fulgte videreførte byplan- og antikvarmyndighetene en fullstendig omforming av topografien ved å senke terrenget så det nå skråner slakt ned mot en ytterligere utvidet Rådhusgate. Skrenten mot Vika er dermed blitt så redusert at den ikke lenger forklarer en av de viktigste forutsetningene for plasseringen av festningen og byen. Da Skansen gjenoppsto som restaurantspøkelse. 5. oktober 2006 gjenoppsto funkisrestauranten i anledning Oslo Arkitektforenings 100-årsjubileum. Restaurantspøkelset skulle gjenoppstå ved hjelp av 50 vanndyser og en projiseringsteknikk, som gikk ut på å lage en vegg av tåke der hvor bygningen hadde stått. Så ble det vist lysbilder av restauranten mot den bevegelige tåkeveggen. Det hele ble utført i regi av arkitektfirmaet Snøhetta og ledsaget av interaktiv musikk signert Arne Nordheim. Musikken ble koblet opp mot vannet og skulle reflektere byens egen rytme. Cockney. En "cockney" er, i løs forstand, en person fra Londons East End tilhørende arbeiderklassen. Ifølge gamle tradisjoner finnes det en strengere definisjon: En "cockney" må være født innen hørevidde av "Bow Bells", kirkeklokkene i St. Mary-le-Bow i Cheapside. Man regner gjerne en omkrets på omkring 4,8 km fra kirken. De strengeste fortolkerne av tradisjonen har problemer med perioden mellom 1939 og 1961, da Bow Bells ikke ringte; de mener at hvis man ikke kunne høre klokkene som nyfødt er man ikke en cockney uansett om man var nabo med kirken. Området hvor man faktisk kan høre klokkene i nyere tid har snevret seg inn på grunn av trafikkstøy, og dette skaper også problemer med definisjonen. Opprinnelig kunne man høre klokkene i City of London, Bethnal Green, Stepney, Shoreditch, Whitechapel, Finsbury og Hackney. Ifølge legenden om Dick Whittington kunne de også høres ved Highgate. Språklig kan cockney omtales både som dialekt og sosiolekt med en rekke språklige særpreg, og benyttes først og fremst av arbeiderklassen i det østlige London, selv om såkalt mockney, etterligning av dialekten av personer som ikke er fra dialektens kjerneområde, har slått rot i enkelte miljøer. En av de mest kjente brukerne av cockney-dialekten er skuespilleren Michael Caine. Fylkesvei 550. Fylkesvei 550 (Fv550) går mellom Odda og Tørvikbygd i Kvam. Fergeforbindelsen mellom Utne og Kvanndal er del av Rv550. Veien (unntatt fergestrekningene) er 80,8 km lang. Strekningen mellom Utne og Jondal er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Veistrekningen ble bygd parsellvis mellom 1874 og 1965. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonal turistvei. Strekningen mellom Jondal og Utne er del av "nasjonal turistvei Hardanger" sammen med strekningen Steinsdalsfossen i Kvam – Halne langs /. Det er planlagt å utvide turistveien med strekningen Tyssedal – Kinsarvik langs. Fylkesvei 572. Fylkesvei 572 (Fv572) går mellom Holven i Granvin og Bruravik i Ulvik. Veiens lengde er 28,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Verdensmesterskapet i rugby union 1995. Verdensmesterskapet i rugby union 1995 var det tredje verdensmesterskap i rugby union, og ble vunnet av Sør-Afrika, som også arrangerte mesterskapet. Seksten lag deltok, og de var fordelt på fire grupper. Dette var det første VM hvor alle kampene ble spilt i ett land. Det var også det første sportsarrangement Sør-Afrika deltok i etter boikotten på grunn av apartheid. Finale. Rugby Verdensmesterskapet i rugby union 1991. Verdensmesterskapet i rugby union 1991 var det andre verdensmesterskap i rugby union, og ble vunnet av Australia. Mesterskapet ble arrangert i England fra 3. oktober til 2. november. Det ble også spilt kamper i Frankrike, Irland, Skottland og Wales. Seksten lag deltok, fordelt på fire grupper. I finalen vant Australia 12-6 over England på et fullstappet Twickenham Stadium. Finale. Rugby Verdensmesterskapet i rugby union 1987. Verdensmesterskapet i rugby union 1987 var det første verdensmesterskap i rugby union, og ble vunnet av New Zealand. Mesterskapet ble arrangert i Australia og New Zealand i mai og juni. Seksten lag deltok, fordelt på fire grupper. Det var ingen kvalifisering til mesterskapet – de sju viktigste medlemmene av International Rugby Football Board (IRFB) var automatisk klare (New Zealand, Australia, England, Skottland, Irland, Wales og Frankrike). Sør-Afrika, som var et av de store IRFB-medlemmene, fikk ikke lov til å delta på grunn av apartheid. Invitasjon til å delta i mesterskapet ble sendt ut til Argentina, Fiji, Italia, Canada, Romania, Tonga, Japan, Zimbabwe og USA. Finalen ble spilt på Eden Park i Auckland mellom New Zealand og Frankrike. New Zealand vant 29-9. Gruppe D. "Frankrike og Skottland hadde lik målforskjell. Frankrike vant gruppen på grunn av flest "trys" i kampen mellom lagene." Finale. Rugby union Run-D.M.C.. Run-D.M.C. var en amerikansk hiphop- og rapcore-gruppe som bestod av Joseph Simmons, Darry McDaniels og Jason Mizell. Jason Mizell ble tragisk skutt i 2002. Selv om de allerede var lokalkjente på begynnelsen av 1980-tallet, slo ikke Run-D.M.C ordentlig gjennom før de slapp singelen «It's Like That» med b-siden «Sucker M.C.'s» i 1983. Med deres jordnære tekster, nyskapende beats, og måten de tok avstand fra det ville festlivet som komersialiseringen av hiphop hadde bragt med seg, var de en garantert hit. Med deres adidas-joggedresser, adidas-sko, gullkjeder rundt halsen og sorte hatter skapte de en ny regel for hva som var kult i hiphop-miljøene på den tiden. På mange måter var det Run-D.M.C som banet veien for dagens hiphoppere og rappere. Gruppen var aktiv fra perioden 1983 til 2001. Andre sanger som kan nevnes; «Walk this Way» som ble laget i samarbeid med Aerosmith, «It's Tricky», «King of Rock» og «Run's House». Musikken har i årenes gang preget mennesker i mange forskjellige miljøer. Kanskje spesielt breakdance-miljøet. Convair B-36 Peacemaker. Convair B-36 «Peacemaker» var et strategisk bombefly produsert av Convair utelukkende for det amerikanske luftforsvaret. Flyet ble uoffisielt kalt «Peacemaker» og er verdens største masseproduserte propellmotorfly, og det største krigsflyet som noensinne er bygget. Alle større militærfly som siden er blitt bygget, har vært transportfly. B-36 startet sin tjeneste i 1948, og det siste oppdraget ble fløyet i 1959. Totalt 384 fly ble bygget, det siste i 1954. Flyets historie. Starten på "den kalde krigen" og Sovjetunionens atmosfæriske prøvesprengning i 1949, samt USAs doktrine om gjengjeldelse med atomvåpen, krevde et bombefly som kunne avlevere de veldig store og tunge, førstegenerasjons atombombene. Convair B-36 var det eneste bombeflyet som hadde både rekkevidde og kapasitet til å frakte disse bombene fra amerikansk jord og slippe dem over mål i Sovjetunionen. Lagring av kjernefysiske våpen i andre land var (og er fortsatt) et ømtålig emne. Den avskrekkende effekten flyet hadde kan muligens ha forhindret Sovjetunionen fra å ta del i Koreakrigen på nord-koreansk og kinesisk side. B-36 var foreldet da den kom, fordi den var drevet av stempelmotorer i en verden av jagerfly med jetmotorer. Men dens største rival, den jetdrevne Boeing B-47 Stratojet ble ikke satt inn i tjeneste før i 1953. Den manglet også den nødvendige rekkevidden for å angripe sovjetisk moderland fra nord-amerikanske flybaser og kunne heller ikke frakte førstegenerasjons hydrogenbombe. (Disse begrensningene gjaldt også andre fly med stempelmotorer fra den tiden, B-29 og B-50). Interkontinentale, ballistiske missiler (ICBM) ble ikke satt inn før på 1960-tallet. B-36 «Peacemaker» var derfor det eneste interkontinentale bombeflyet i Strategic Air Command (SAC) helt til B-52 Stratofortress ble satt inn i tjeneste på slutten av 1950-tallet. Kritikk. B-36 var vanskelig å fly, mye på grunn av tidlige barnesykdommer (småfeil) flyet hadde fremvist, med katastrofale motorbranner og andre kostbare feil som følge. For kritikerne av flyet var dette uholdbart. Spesielt De forente staters marine så på flyet som en kostbar «flopp», et fly som ikke tilfredsstilte sin intensjon, og tok tildelte midler fra deres prosjekt; hangarskip, med jetdrevne jagerfly oppsatt med kjernefysiske våpen. I 1947 kritiserte marinen finansieringen av B-36, og hevdet at flyet ikke tilfredsstilte Pentagons krav. Marinen hevdet at dominansen hangarskipene utgjorde i Stillehavet under den 2. verdenskrig viste at hangarskipbaserte luftangrep ville bli avgjørende i fremtidige kriger. Som en følge av dette utviklet marinen «superhangarskipet» "USS United States", som var i stand til å utplassere store formasjoner med fly. Dette prosjektet banet vei for å få flyttet en stor del av finansieringen fra B-36 til "USS United States". Det amerikanske luftforsvaret klarte imidlertid å forsvare B-36-prosjektet, og marinens hangarskipprosjekt ble stoppet av forsvarsminister Louis A. Johnson. Flere høytstående marineoffiserer stilte spørsmål angående ministerens avgjørelse, og ville ha den omgjort fordi Johnson en gang hadde vært styremedlem i Convair. Oppstyret i etterkant av kanselleringen av "USS United State" ble kalt «admiralenes opprør». Design og utvikling. a> ved siden av prototypen XB-36 (til høyre). Stridsvognlignende landingshjul utprøvd på XB-36 i et forsøk på å redusere marktrykk på bløte landingsbaner. Produsenten Convair introduserte B-36 som en «lang rifle» og ga SAC en global rekkevidde, takket være en stridsdyktig rekkevidde på minst 5 500 km. General Curtis LeMay ledet SAC mellom 1949–1957, og med B-36-flyene i sentrum, formet han en effektiv kjernefysisk leveringsstyrke. Selv om B-36 ikke var testet i kamp, forsvarte SAC dens ytelser. Flyets maksimale våpenbærekraft var fire ganger større enn B-29s, og overgikk også B-52. Det hadde også høyere hastighet enn B-36 og hadde mulighet for å tanke drivstoff i luften, noe som gjorde det mulig å fly oppdrag på 50 timer. I tillegg hadde det en marsjhøyde rundt 12 000 m, på grunn av den store løftekraften fra vingene, noe som gjorde det uoverkommelig for propelldrevne fiendtlige jagerfly. Convair B-36 hadde enorme proporsjoner. Det var over to ganger større enn det forrige superbombeflyet, B-29 Superfortress. Halehøyden overgikk selv Antonov An-22 og vingespennet overgikk det senere frakteflyet Lockheed C-5 Galaxy. B-36 enorme vingestørrelse med interne drivstofftanker gjorde det mulig å fly veldig lange oppdrag uten påfylling. Fremdriftssystemet til flyet gjorde det til en uvanlig kjempe. Samtlige fly hadde seks Pratt & Whitney R-4360 radialstempelmotorer som hver hadde et volum på 71,4 liter, og er noen av de sterkeste og mest sofistikerte propellmotorer som har blitt laget. Hver motor montert i vingens bakkant hadde en propell med tre blader og en diameter på 5,8 m. Dette på grunn av en aerodynamisk teori om å ikke interferere propellenes turbulens med vingenes løftekraft. Selv om disse motorene leverte 18 000 hk, hadde de tidlige modellene dårlig akselerasjon og trengte lange rullebaner. Dette ble løst på to måter. Senere ble nye versjoner av motorene oppgradert til å levere 3 800 hk hver, og senere med modellen B-36D, fikk Convair montert et par General Electric J47-19 jetmotorer på hver vinge, modifisert til å gå på det samme drivstoffet som propellmotorene. Disse ti motorene bidro til å øke ytelsene på samtlige felter. Flyet krevde et mannskap på 15 mann. Det hadde også trykkabin og et mannskapsrom som var sammenkoblet med den bakre delen av en trykksikker tunnel gjennom bomberommet, det samme som B-29 hadde. Den bakre delen ledet til den bakoverettede, defensive kanonen og hadde seks senger og en bysse for hvile under lange oppdrag. Prototypen XB-36 hadde seks enkelte landingshjul som krevde de største hjulene som ble produsert på den tiden. Hele 2,7 m høye, 1 m brede, en egenvekt på 600 kg og med like mye gummi som 60 biler tilsammen. Disse dekkene hadde et så stort marktrykk på rullebaner at prototypen fikk restriksjoner om å holde seg på Fort Worth-flystripen, ved Convair-fabrikken, og to andre USAF-baser. Det fremre, enkle landingshjulet ble etter hvert erstattet av en mer konvensjonell firehjuls boggie. Et stridsvognlignende landingshjul ble utprøvd på XB-36, men viste seg å være for tungt og støyende og ble fort oppgitt. XB-36 fløy for første gang den 8. august 1946. Men hastigheten og rekkevidden for prototypen feilet i å møte kravene satt av "Army Air Corps" i 1941. Hovedgrunnen til dette var svake motorer, som ble brukt i påvente av produksjonen til de som var påtenkt flyet. Prototypen nummer to, YB-36 fløy for første gang den 4. desember 1947. Det hadde et forbedret cockpitvindu, som ble brukt i senere produksjon. Alt i alt ble dette flyet, som var mer effektivt og med sterkere motorer enn den forrige prototypen, ganske lik den senere produksjonsmodellen. YB-36 ble faktisk overgått av den første produksjonsmodellen i å komme til luften. Denne ble fløyet til flybasen Wright-Patterson, hvor flykroppen undergikk flere fysiske tester. Et B-36 ved flybasen Wright-Patterson, hvor flykroppen undergikk flere fysiske tester. Ved å fjerne de seks kanonene ble mannskapsbehovet redusert fra 15 til ni. Innlemmelsen av disse konfigurasjonene gjorde at flyet fikk lengre rekkevidde og en marsjhøyde på 14 000 m, noe som gjorde det verdifullt på rekognoseringsoppdrag. De siste 14 flyene som ble produsert, B-36J-III hadde en enkel, radarstyrt halekanon, ekstra drivstofftanker på de ytre vingedelene og nytt landingsunderstell som gjorde det mulig å øke totalvekten til 190 000 kg. Bevæpning. De fire bomberommene kunne bære opp til 39 tonn bomber, nesten syv ganger kapasiteten til arbeidshesten under annen verdenskrig, B-24 Liberator. B-36 var ikke bygd med tanke på å bære kjernefysiske våpen, fordi slike våpen var hemmelige i den perioden da flyet ble utviklet (1941–49), og våpenets leveringsform var heller ikke avklart. Likevel gikk flyet inn i rollen som leverandør av slike våpen da det ble satt inn i tjeneste, akkurat som den sovjetiske motparten Tupolev Tu-95, som antas å fortsatt være i tjeneste. Inntil B-52 ble en del av USAF var B-36 den eneste som kunne levere første generasjons Mk.17 hydrogenbombe, som var 7,5 m lang, 1,5 m i diameter og hadde en egenvekt på 19 000 kg, noe som er det største amerikanske våpenet som har blitt produsert. For å bære dette våpenet var man nødt til å slå sammen to bomberom. Den defensive bevæpningen bestod av seks fjernstyrte, tilbaketrukne plattformer, og statiske hale- og neseplattformer. Hver plattform bestod av to 20 mm automatkanoner, tilsammen 16 kanoner, den største slagkraften som har blitt båret av et bombefly. Rekylen fra kanonene under øvelse kunne få deler av flyelektronikken til å feile. Dette bidro til krasjet av en B-36B med produksjonsnummeret 44-92035 den 22. november 1950. Rekognoseringsversjon type RB-36D med seks propellmotorer og fire jetmotorer Rekognosering. Mer enn en tredjedel av alle produserte B-36 modeller var rekognoseringsversjoner, med benevnelsen RB-36. Før utviklingen av Lockheed U-2, var RB-36 hovedelementet av amerikansk fotorekognosering over fremmed territorium. Det var det eneste amerikanske flyet som hadde rekkevidde til å fly til Asia fra baser i USA, og størrelse nok til å bære datidens store og uhåndterlige høydefinisjonskameraer. RB-36 var godt egnet og gjennomførte flere mindre anerkjente rekognoseringsoppdrag, og er mistenkt for å ha utført flere inntrengninger i kinesisk og sovjetisk luftrom. Flyets store marsjhøyde gjorde det vanskelig å avskjære, og drivstoffkapasiteten gjorde det mulig å gjennomføre oppdrag på opptil 50 timer. RB-36 hadde et trykksikkert kamerarom med et mannskap på syv personer i det fremre bomberommet. Det bakre bomberommet var ombygd for å romme ekstra drivstofftanker. Flytypen skilte seg ut fra andre B-36 ved at kamerarommet, det ombygde bomberommet, var dekket av blank aluminium i motsetning til resten av flykroppen som var av matt magnesium. Disse versjonene hadde også flere radarkupler under flykroppen, som varierte i størrelse, plassering og antall. Aktiv tjeneste. I motsetning til B-52, som fikk stridserfaring i Vietnamkrigen, Gulfkrigen og Invasjonen av Irak, hadde B-36 ingen erfaring. Det nærmeste B-36 kom strid var den ungarske revolusjonen i 1956 og Suezkrisen, hvor flyet hadde armerte kjernefysiske våpen, og var plassert i Tyrkia og Marokko. Selv om flyet hadde en sikkerhetskurve godt over gjennomsnittet, hadde flytypen ti store uhell mellom 1949 og 1954, hvor tre 36-B, tre 36-D og fire 36-H krasjet. B-36 var også involvert i to såkalte "Broken Arrow–episoder", som er et amerikansk begrep for kjernefysiske våpen som er blitt mistet, avfyrt eller gått av ved et uhell. Det er elleve kjente tilfeller av våpen som har blitt borte fra USAs kjernefysiske arsenal. Flyet B-36B med produksjonsnummeret 44-92075 stod for den første tapet av et amerikansk atomvåpen da det den 22. mai 1957 mistet en Mk. 17 hydrogenbombe i et øde område, i det flyet drev nedstigning til flybasen Kirtland Air Force Base i Albuquerque i New Mexico. Bomben var ikke ladet og bare den konvensjonelle utløseren detonerte. Disse episodene var hemmeligstemplede i flere tiår. Personell og utstyr som var påkrevd for å holde en B-36 flyvende. Vedlikehold og motorproblemer. B-36 trengte en hel del vedlikehold mellom flyvningene, men flyet var for stort for de fleste hangarer. Og selv om flyene hadde stor rekkevidde, var det nødvendig å plassere dem så nær fienden som mulig, det vil si det nordlige USA, Alaska og arktiske strøk som f.eks. Grønland og Island. Som et resultat av dette ble vedlikeholdet utført utendørs, ofte i ekstrem kulde. Spesielle mobile overbygg ble bygget slik at vedlikeholdsarbeiderne kunne få beskyttelse mot været mens de jobbet med motorene. Vingene på flyet var rundt 2,3 m tykke, slik at mannskapet kunne utføre vedlikehold på motorer og landingsunderstell ved å krabbe på innsiden. I luften var dette kun mulig når flyet var på en sikker høyde hvor man ikke trengte kabintrykk. Hver stempelmotor krevde rundt 380 l smøreolje, som mer eller mindre ble brukt opp under hver flyvning. Selv om flyet kunne fly med bare tre motorer var risikoen for stress på de gjenværende motorene stor, slik at de risikerte å feile. Disse stempelmotorene var kjent for å ta fyr, et problem som ble forsterket av plasseringen motorene hadde. Når et B-36 krasjet utviklet det seg en kraftig brann, forsterket av den magnesiumrike flykroppen. Fordi forgasserene i fronten av motorene ikke kunne dra fordel av motorvarmen og inntaksluften var veldig kald og fuktig, dannet det seg is i luftinntaket til forgasseren. Dette gjorde at mengden drivstoff økte i blandingen slik at rent drivstoff i eksosen tok fyr. Problemet ble løst ved å montere varmekilder ved forgasserens luftinntak. Eksperimentmodeller. a> på flyets interne systemer, og å bestemme om et atomdrevet fly var oppnåelig. B-36 var involvert i flere varierte aerodynamiske eksperimenter. Det mest kontroversielle prosjektet var varianten NB-36H, som var ment som en testutgave utstyrt med en atomreaktor, og en forgjenger til Convair X-6-prosjektet. En fungerende atomreaktor ble plassert i det bakerste bomberommet, bak et fire tonns beskyttelsesskjold av bly. Mannskapet var innelukket i en kapsel bestående av 30 cm bly og gummi. Reaktoren var fungerende, men hadde ikke noen funksjon. Hensikten med prosjektet var å undersøke effekten av radioaktivitet på flyets interne systemer, og å bestemme om et atomdrevet fly var oppnåelig. Flyet hadde sin første flyvning i 1955 og ble skrapet i 1957 da programmet ble skrinlagt. Andre eksperimenter involverte et «parasittfly», som delvis eller helt skulle fraktes i flyets bomberom som en beskyttelse av bombeflyet. Det lille parasittflyet var McDonnell XF-85 Goblin. Konseptet ble med suksess testet ved å bruke et B-29 bombefly som bærer, men å få parasittflyet til å knytte seg opp mot fangarmen under flyet viste seg å være veldig vanskelig selv for dyktige piloter. Parasittflyet var heller ingen fordelaktig modell mot sovjetiske jagerfly, så hele prosjektet ble kansellert. Et prosjekt kalt «Tom-Tom» involverte bruken av et F-84 Thunderjet som skulle kobles til den ytterste vingedelen til B-36. Dette for å øke vingespennet og dermed øke den totale rekkevidden. Dette prosjektet undervurderte bombeflyets sterke vingeturbulens. Prosjektet ble kansellert da resultatet var at en F-84 rullet over vingen på B-36'en slik at begge flyene styrtet og mannskapene forulykket. Et mer vellykket prosjekt var «FICON-prosjektet» som innebar en modifisert B-36, GRB-36D som et moderfly, hvor den fraktet en modifisert rekognoseringsversjon av jagerflyet F-84 Thunderjet, RF-84K, i bomberommet. GRB-36D kunne fly nær målet for rekognosering, hvor RF-84K kunne bli sluppet og utføre oppdraget. Ti GRB-36D og 25 RF-84K ble bygget. Disse var i tjeneste inntil 1959, hvor de i stillhet ble fjernet og erstattet av nyere rekognoseringsfly som ble introdusert. Avslutningen på tjenesten. RB-36H på et museum i California. B-36 ble gradvis tatt ut av tjeneste ettersom B-52 Stratofortress ble satt inn. Bare fire fly overlevde, en B-36H og tre B-36J, som alle er på museum. Versjonene er utstilt i forskjellige amerikanske flymuseer. Mangel på personell og midler hindrer trolig de gjenlevende flyene fra å ta til luften igjen. Oslo Kontrollsentral. Oslo Kontrollsentral er en av Norges tre kontrollsentraler for luftfart og dekker Sør-Norge sammen med Stavanger Kontrollsentral i Sola. Bodø Kontrollsentral dekker Midt- og Nord-Norge. Oslo Kontrollsentral ligger i Røyken, ca. 35 kilometer sørvest for Oslo og ca. 15 kilometer øst for Drammen. Sentralen eies og drives av Avinor. Anlegget består av ett vanlig kontorbygg over bakken. Selve kontrollsentralen med arbeidsplassene for flygelederene ligger i en stor underjordisk fjellhall med god fysisk beskyttelse mot mange typer angrep. I hallen er det et stort antall arbeidsplasser som hver kan kontrollere en kontrollsone eller flygeinformasjonsregion. Det er flere radarer og fjernstyrte basestasjoner for flyradiosamband tilkoblet sentralen. Hjerneslag. Et hjerneslag (medisinske synonymer: apoplexia cerebri, apoplexi, cerebralt insult'"), også bare kalt «slag», er en felles betegnelse for hjerneinfarkt og hjerneblødning. Det er den tredje hyppigste dødsårsak av alle sykdommer, etter hjerteinfarkt og kreft, og en av de viktigste sykdomsårsakene til alvorlig invaliditet i den vestlige verden. Årlig rammes 15 000 personer av hjerneslag, hvorav 12 000 er nye tilfeller i Norge. Tilsammen har 50 000 nordmenn hatt ett eller flere hjerneslag. Det er utgitt norske i 2010 av Helsedirektoratet. Helsebiblioteket har utgitt disse som et elektronisk oppslagsverk, tilgjengelig for alle innbyggere i Norge. Samfunnsøkonomiske kostnader. Flere europeiske studier har estimert kostnadene ved hjerneslag til å utgjøre 2–4 % av de nasjonale helsebudsjettene. Sverige har gode beregninger og tilfeller av hjerneslag og behandlingen som gis der er meget lik som for Norge. Beregninger basert på sammenligning av andre land i Vest-Europa og spesielt Sverige, viser at de årlige kostnader kan estimeres til kr 7-8 milliarder for Norge. Kostnad for ett hjerneslag første året etter at slaget rammet er beregnet til kr 150 000–170 000. Livstidskostnad per hjerneslag ligger på om lag kr 600 000. De samfunnsmessige kostnadene ved hjerneslag vil trolig stige ytterligere i årene som kommer. Iskemisk hjerneslag. Hjerneslag blir inndelt i to hovedgrupper: iskemisk hjerneslag (infarkter) og hemorragisk hjerneslag (blødning). Ved iskemisk hjerneslag, som utgjør ca. 85-90% av alle hjerneslag, inntreffer en avlukning av en blodåre og blodtilførselen til deler av hjernen blir helt eller delvis blokkert. Iskemisk hjerneslag blir vanligvis inndelt i trombotisk og embolisk betingede typer. (Stroke Center, 2005). Sjeldnere former for hjerneslag forekommer (se nedenfor). Embolisk hjerneslag. Ved et embolisk betinget hjerneslag, løsner et embolus (en partikkel som flyter i blodet gjennom blodårene) og flyter med blodstrømmen inn i stadig mindre arterier, inntil den kiler seg fast og hindrer blodets passasje. Et embolus er oftest en blodpropp, men det kan også være et aterosklerotisk plakk som blir revet av fra en åreforkalket blodåre eller en lang rekke andre ting, inklusive fett, luft, og til og med kreftceller (Perry and Miller 1961). Et embolus kan også dannes ved at hjertet slår ineffektivt, som fører til turbulens (ikke-laminær flow), koagulasjon og dannelse av tromber. Dette kan oppstå ved arytmier som f.eks. atrieflimmer (NINDS 1999). Trombotisk hjerneslag. Ved trombotisk hjerneslag, så vandrer ikke blodproppen; den bygger seg opp på et sted i hjernens kartre og fører til sist til avlukning av blodåren på det stedet der tromben dannes. Hvis det oppstår en rift i arterieveggen, så fører det til at blodplater og koagulasjonsfaktorer aggregeres til dette området og danner en blodpropp. Dannelse av blodproppen kan så initiere en større koagulasjonskaskade. Blodpropper danner seg som regel omkring et aterosklerotisk plakk (NINDS 1999). Siden denne form for okklusjon av blodåren tar lengre tid, så vil også debuten av symptomer ofte være mer gradvis. Blodgjennomstrømningen kan også være betinget av en arteriell stenose, hvor plaquet bygger seg opp gradvis i arterieveggen, som fører til gradvis forsnevring og tilstivning av blodåren. Hemorragisk hjerneslag. Hemorragisk hjerneslag (intracerebrale blødninger eller subarachnoidale blødinger) skjer i ca 10% av alle hjerneslag, ved at en blodåre brister, som gir blødning i området. Hjerneblødninger bærer med seg en høyere risiko for død og varig alvorlig invaliditet enn iskemisk hjerneslag. Andre intrakranielle blødninger som epiduralblødning og subduralblødning regnes ikke for å være hjerneslag. Vannskilleinfarkt. En mindre andel av hjerneslag er vannskilleinfarkter forårsaket av hypoperfusjon (som regel på grunn av hypotensjon) eller andre vaskulære sykdommer som vaskulitt. Venøse hjerneslag. Venøs obstruksjon kan hemme blodgjennomstrømningen i hjernen i en slik grad at det oppstår et iskemisk hjerneslag, nærmere bestemt et venøst hjerneinfarkt. Dette inntreffer vanligvis ved den sjeldne sykdommen sinusvene trombose. Venøse hjerneinfarkter utgjør ca. 1-2% av av det totale antall hjerneinfarkt. Iskemisk hjerneslag. Iskemisk hjerneslag forårsakes vanligvis av åreforkalkning, embolier (obstruksjon av blodårer p.g.a. f.eks. blodpropper fra andre steder i kroppen), eller mikroangiopati (småkarssykdom, okklusjon av en mindre cerebral arterie). Atrieflimmer og andre arytmier kan føre til dannelse av blodpropper i hjertet, som så kan embolisere og ledes inn i hjernens blodkar. Visse former for trombofili (økt koagulasjonstendens) har en predileksjon for arteriell trombose og hjerneslag; inklusive polycytemia vera og den sjeldne sykdommen paroksystisk nokturnell hemoglobinuri. Risikofaktorer (for aterosklerose og småkarssykdom) er høy alder, hypertensjon (høyt blodtrykk), diabetes mellitus, høyt kolesterol, og sigarettrøyking. Høyt blodtrykk er den viktigste modifiserbare risikofaktoren for hjerneslag. Hemorragisk hjerneslag. Årsaker til hemorragisk hjerneslag inkluderer blant annet hypertensjon, cerebrale AVM, cerebrale aneurysmer, cerebral arterosklerose, hodeskader, congofil angiopati, kongenitte arterielle defekter og for tidlig fødsel. Vannskilleinfarkt. I motsetning til hemorragiske hjerneslag eller embolisk (eller andre aterogene former for hjerneslag, inntreffer vannskilleinfarkter i områder av hjernen som ligger i grenseområdene mellom arterielle forsyningsområder. Ved hypotensjon (lavt blodtrykk, uavhengig av årsak), er disse vannskilleområder mer utsatt for skade enn andre områder hjernen. Tegn og symptomer. Noen pasienter taper bevissheten som debutsymptom. Det oppstår hyppigere i forbindelse med hemorragiske hjerneslag enn ved ischemiske. En plutselig innsettende hodepine kan gjenspeile subarachnoidalblødning, som er en klinisk entitet som vanligvis grupperes under hjerneslag-begrepet. Også andre former for hjerneslag kan gi hodepine. Hvis symptomene regredierer innenfor det første døgn, benevnes sykdomstilfelllet som (TIA)], ofte omtalt på folkemunne som "drypp", og beskrives ikke som et hjerneslag. Dette er varselssymptom, som gir økt risiko for hjerneslag i fremtiden. Risikoen for hjerneslag kan reduseres ved profylaktisk behandling med f.eks. aspirin, som hemmer trombocyttene fra å samle seg og dermed danne obstruerende tromber. Epidemiologi. Hjerneslag er den tredje hyppigste årsak til død og invaliditet i USA og den industrialiserte del av Europa. Hjerneslag vil sannsynligvis i løpet av de nærmeste år bli den viktigste dødsårsak i verden. I Norge får om lag 13 000 personer hjerneslag hvert år, som gir en en insidens på i underkant av 300 per 100 000 per år. Diagnostikk. Diagnosen hjerneslag stilles ved kombinasjon av forskjellige teknikker: en klinisk, nevrologisk undersøkelse, blodprøver, computertomografi (CT) uten kontrast eller magnetresonanstomografi (MR), Doppler ultralyd, og angiografi. Patofysiologi. Når tilførselen av oksygen og næringsstoffer til hjernens nevroner og gliaceller blir utilstrekkelig på grunn av manglende blodforsyning, utløses en biokjemisk kaskade som kalles iskemisk kaskade. Den iskemiske kaskaden, i likhet med blødninger i og omkring hjernen kan skade og drepe nevroner. Disse skadede cellene kan bli liggende ubehandlet i flere timer. Med tidsnok behandling kan cellene reddes. Overraskende nok, når hjernen lider av iskemi, vil hjernen fylles opp med frie sinkioner frigitt fra enkelte proteiner, især metallothionein. Metallothionein, kan frigi 7 sinkioner per molekyl. Sinkionene er en avgjørende faktor i å forsikre død av hjerneceller. For å begrense skadeomfanget av hjerneslag kan derfor medisiner som reduserer sinknivået også begrense skadene i hjernen. Behandling. I dag finnes god behandling for hjerneinfarkter dersom pasienten kommer tidlig til sykehus. Behandlingsmulighetene er mindre for hjerneblødninger. Hjerneinfarkter kan innen et tidsvindu som ikke helt er avklart, men som i dag vanligvis regnes til 4,5 timer, behandles med trombolyse, et blodproppoppløsende medikament. I mange tilfeller vil dette kunne gi en betydelig bedret prognose for pasienten. Trombolytisk behandling ved hjerneinfarter har lenge vært omstridt, men er i dag godt dokumentert som sikker og effektiv behandling. Behandlingen er mer effektiv jo tidligere den blir igangsatt, og etter 4,5 timer regnes risiko (økt blødningstendens) til å være større enn forventet behandligseffekt. Det er viktig å identifisere et hjerneslag som tidlig som mulig, i det pasienter som når behandling tidlig vil ha høyere sjanse til overlevelse og oppnå bedre rehabiliteringsresultat. Hvis en person mistenkes å ha et hjerneslag, bør man kontakte helspersonell omgående. Pasienten bør transporteres til nærmeste sykehus som er i stand til å tilby en akutt vurdering og behandling. Jo hurtigere målrettet behandling for ischemiske eller hemorragiske hjerneslag blir iverksatt, mht. både medisinering og eventuelt kirurgisk behandling, jo bedre blir sjansene for et godt utkomme. Kun detaljert kan avgjøre tilstedeværelse, type og omfang av et hjerneslag. Nyere forskning har vist at hjernecellene dør i forbindelse med hjerneslag gjennom en signalkaskade som nyttiggjør seg proteinet IKK2. Dette gir i teorien en mulig behandlingstilgang, ved å blokkere dette signalmønsteret. Studier viser at pasienter som behandles i spesialiserte slagenheter har bedre overlevelse og får et bedre funksjonsnivå enn pasienter som behandles i ordinære indremedisinske eller nevrologiske sengeposter. Fra 2008 skal en medisin, utviklet av spytt fra flaggermus, bli utprøvd på slagpasienter ved tre universitetssykehus i Norge: Rikshospitalet (som leder studien), Haukeland Universitetssykehus i Bergen samt St. Olavs hospital i Trondheim. Et enzym som eksisterer i spyttet fra flaggermus, har vist seg å ha «plumbo»-effekt på blod som levrer seg. Enzymet blir kalt DSPA, og ble i 2003 godkjent for testing mot hjerneslag hos mennesker som medikamentet Desmoteplase. Dersom alt går som planlagt, vil medisinen være klar for godkjennelse i 2010. Iskemisk hjerneslag. Ettersom ischemisk hjerneslag skyldes en trombedannelse (blodpropp) som fører til avstengning av en cerebral arterie, får de fleste av disse pasienter, dersom de blir behnaddlet innen 4,5 timer etter symptomdebut, trombolyse. Det vanligste tromolytiske medikament er alteplase. Pasienter med emboliske slag fra hjertet vil vanligvis få antikoagulasjonsbehandling (warfarin), for å forebygge nye slag. Ettersom slik behandling vil kunne være livstruende ved hjerneblødninger, er det av avgjørende betydning at slik sykdom blir utelukket ved relevant billeddiagnostikk før behandling iverksettes. Hemorragisk hjerneslag. Pasienter med blødninger i (intracerebral blødning) eller rundt hjernen (hjernehinneblødning), vil i noen tilfeller behøve nevrokirurgisk vurdering for å påvise og eventuelt behandle underliggende årsak til blødningen. Blodfortynnende og blodplatehemmende medisiner, som er sentrale i behandlingen av ischemisk hjerneslag, kan bidra til å forverre blødninger og skal derfor ikke brukes hos pasienter med intracerebral blødning. Pasienten blir monitorert, og blodtrykk, blodsukker og oksygenering blir opprettholdt på optimalt nivå. Pleie og rehabilitering. Hjerneslagrehabilitering er behandling av hjerneslagsrammede for å hjelpe dem til å vende tilbake til normal livsførsel ved å gjenvinne og relære hverdagslige ferdigheter. Rehabiliteringen er tverrfaglig ved at et team fra ulike fagområder samarbeider for å hjelpe pasienten. Disse omfatter sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder og vanligvis en lege som er utdannet innen geriatri eller fysikalsk medisin og rehabilitering. Rehabilitering skal starte første dag etter hjerneslaget. Noen team kan også ha psykologer og sosialarbeidere. Risikofaktorer. De viktigste risikofaktorene for hjerneslag er hypertensjon, hjertesykdom, diabetes og røyking. Andre risikofaktorene inkluderer alkoholmisbruk, høyt kolesterol, narkotikamisbruk, og genetiske eller medfødte tilstander. Moderat alkoholmisbruk har ved en rekke studier vist en lavere risiko for hjerninfarkt, men ikke for hjerneblødning. Familiemedlemmer kan ha en genetisk tendens for hjerneslag eller dele en livsstil som bidrar til risikoøkning for hjerneslag. Det å ha hatt et hjerneslag tidligere, øker risikoen betraktelig for å få et nytt hjerneslag i fremtiden. I den senere tiden har det vært usikkerhet rundt om også PCI-behandling (Percutan Coronar Intervensjon) kan gi økt risiko for hjerneslag. Ved PCI-behandling lager man et lite snitt i pulsåren fortrinnsvis i høyre håndledd under lokal bedøvelse. Her føres et kateter opp til årene som ligger rundt hjertet. Ved sprøyte inn kontrastveske kan man se kransårene, og om det er noen trange partier i dem. Hvis en eller flere årer er trange kan man med samme instrument blåse opp en ballong inne i det trange området og sette inn et stent (en forskaling som holder årene åpen). Det betyr at plakket/belegget som er i åreveggen blir presset hardt inn til veggen, og stentet holder belegget på plass. Og det er nettopp denne øvelsen som kan gi økt mulighet for at plakkbiter senere løsner fra nettopp dette området, og i verste fall kan forårsake hjerneslag. En av de viktigste risikofaktorene for å pådra seg hjerneslag er fremskreden alder. 95% av alle hjerneslag inntreffer i personer over 45 år (Senelick, Rossi, Dougherty 1994), og to tredjedele av hjerneslag skjer hos de over 65 år (NINDS 1999, Senelick et al., 1994). Risikoen for å dø som følge av et hjerneslag øker også med alderen. Hjerneslag kan imidlertid inntreffe på hvilket som helst tidspunkt i livsforløpet, til og med hos fostre. Sigdcelleanemi, som kan føre til at blodlegemene klumper seg sammen og blokkerer en blodåre, øker også risikoen for hjerneslag. Hjerneslag er den nest viktigste dødsårsaken hos pasienter under tyve år med sigdcelleanemi (NINDS 1999). Menn har 1.25 større risiko enn kvinner for å pådra seg et hjerneslag (NINDS 1999), allikevel inntreffer 60% av dødsfallene pga. hjerneslag hos kvinner (Villarosa et al., 1993). Ettersom kvinner lever lenger, er de oftere eldre når de får sitt hjerneslag og dør av den grunn oftere (NINDS 1999, NIMH 2002). Noen risikofaktorer for hjerneslag er kun relevant for kvinner, som graviditet, fødsel, menopause og behandling i forbindelse med disse tilstandene (Hormonsubstitusjonsbehandling). Hjerneslag synes å ha en viss familiær opphopning. Historie. For over 2400 år siden, var Hippokrates (460 to 370 f.Kr.) den første som beskrev fenomenet plutselig lammelse, også kalt paralyse, som vi i dag vet kan forårsakes av hjerneslag. Apoplexi, fra gresk betyr "slått ned med vold,” dukket først opp i hippokratiske skrifter for å beskrive hjerneslag-symptomer (Kopito 2001; Thompson 1996). I 1658, i hans "Apoplexia", Johann Jacob Wepfer (1620–1695) identifiserte årsaken til hemorragisk hjerneslag da han introduserte konseptet om blødning i hjernen som årsak til død ved apoplexi. (NINDS 1999; Thompson 1996). Wepfer identifiserte også hovedarteriene som leder til hjernen arteria vertebralis og arteria carotis, og belyste årsakene til ischemisk hjerneslag da han postulerte at apoplexi skyldtes en blokkering av disse blodårene (NINDS 1999). Pasilingua. Pasilingua er et internasjonalt hjelpespråk lansert av "Paul Steiner" i 1885. "Pasilingua" skiller seg fra det da helt dominerende Volapük ved at orda er gjenkjennelige for brukere av moderne europeiske språk som fransk, engelsk og tysk. Pasilingua er svært regelmessig, i motsetning til moderne nylatinske språk som Interlingua/IALA. På denne måten likner språket mer på andre samtidige forslag, som Volapük (1879) og Esperanto (1887). Pasilingua blei i samtida diskutert som en mulig alvorlig utfordring til Volapük. Det fikk likevel ingen større oppslutning. Reaksjonen på Pasilingua kan sees som et uttrykk for at kritikken mot det vanskelig forståelige ordforrådet i Volapük holdt på å vokse, mens beundringa for Volapüks regulære grammatikk ennå var stor. I planspråkenes historie er Pasilingua et tidlig eksempel på tendenser som skulle få større betydning utover 1890-tallet og særlig etter 1900, da Volapük hadde brutt sammen og Esperanto og andre språk som bygde på et ordforråd som var lett gjenkjennelige for vesteuropeere tok over. Språkeksempel: Fader vår på Pasilingua. Patro miso,quo er in coela, nama tü sanctore kingdoma tüa kommire, tüa willu fairore sur erda ut in coela. Donnare misbi misan brodan taglian; pardonnare missas dettas uti mis pardonnars misosbi debitorosbi. Olav Hoaas. Olav Peder Georg Hoaas (født 8. april 1936) er en norsk lektor som i 1976 ble dømt for uttalelser han hadde kommer med om jøder. Dommen gjaldt uttalelser Hoaas hadde kommet med i VG 29.mai 1975. Han fremholder her at «en fransk historiker ved navn Paul Rassinier påviser at alt ved gasskamrene er oppspinn, og at opplysningene forekommer ham svært troverdige.» Videre sier han om den nazistiske jødeforfølgelsen: «Jeg tar avstand fra det som skjedde da. Det hendte for tidlig. Men om 50 år, i en overbefolket verden, vil saken kanskje stille seg annerledes.» «Jeg ønsker primært at norske jøder skal emigrere til Israel. Om de ikke vil flytte frivillig bør de isoleres i et eget jødesamfunn for seg selv. De opptar plass og stillinger for nordmenn», uttalte lektoren. Han mente at fremmedarbeidere og alle andre rasefremmede, inkludert jødene, måtte sendes ut av landet. Han ble dømt til betinget fengselsstraff på 120 dager og en ubetinget bot på 5 000 kr av Hålogaland lagmannsrett. Høyesterett avviste anken fra Hoaas. I dommen mot Hoaas heter det blant annet: «Domfelte kan etter min oppfatning ikke gis medhold i at meningsytringer av politisk eller ideologisk innhold ubetinget faller utenfor straffebudet i straffelovens §135a når de ikke er gitt en utilbørlig form. Hensynet til ytringsfriheten tilsier riktignok stor tilbakeholdenhet på dette felt. Når jeg i denne sak er kommet til at straffebudet er anvendelig, legger jeg vekt på de konsekvenser domfelte gir uttrykk for bør trekkes av den grunnholdning han inntar overfor jødene som gruppe. I hans uttalelser ligger en oppfordring til – eller i alle fall en godkjennelse av – ekstreme integritetskrenkelser overfor jødene.» Hoaas ble senere avskjediget fra sin lektorstilling grunnet sine uttalelser. Hoaas bor på Stokmarknes i Nordland, i dag som da han ble avskjediget fra Stokmarknes videregående skole. Det norske rockebandet Wannskrekk, senere mer kjent som Dum Dum Boys har skrevet låta "Lektor Hoaas" om ham og saken i 1976. Zhou Enlai. Zhou Enlai (kinesisk: 周恩来, "Zhōu Ēnlái", Wade-Giles: "Chou Ên-lai"; født 5. mars 1898 i Huai'an i Jiangsu i Kina, død 8. januar 1976 i Beijing) var en viktig lederskikkelse i Det kinesiske kommunistparti og var statsminister i Folkerepublikken Kina fra 1949 til sin død. Livsløp. Zhou Enlai var adoptert inn i en velstående familie, og fikk en tradisjonell klassisk utdannelse. Han tilbragte deler av sine universitetsår i Tianjin, og senere studerte han også i Japan, først ved Meijiuniversitetet i Tokyo (1917–19) og senere ved universitetet i Kyoto. Etter tilbakekomsten til Kina ble Zhou berømt landet over under 4. mai-bevegelsen i 1919. Han ledet et angrep på et regjeringskontor under studentprotestene mot Versaillestraktaten. Han ble arrestert, men løslatt året etter. I 1920 dro han som del av "Mouvement Travail-Études" til Frankrike der han var aktiv blant revolusjonære kinesiske studenter, året etter ble han medlem av det franske kommunistparti, og reiste rundt i halve Europa. Han studerte også i Heidelberg, og der fikk han en sønn med en tysk tjenestepike fra Hundeshagen i Eichsfeld. Sønnen falt som tysk soldat under Slaget ved Stalingrad. Zhou kom tilbake til Kina i 1924, der det i mellomtiden var opprettet enhetsfront mellom kommunistene og Guomindang. Kort tid etter begynte han i 1926 som formann for den politiske komite ved Whampoa-militærakademiet. Dette militærakademiet var et fellestiltak mellom kommunistene og nasjonalistene. Zhous plassering der var fra kommunistisk side ment som motvekt til Chiang Kai-shek. I 1925 giftet Zhou seg i Tianjin med Deng Yingchao, en studentleder. Hun ble senere en viktig leder i det kinesiske kommunistparti. De fikk ingen barn, men adopterte flere barn som var blitt foreldreløse, barn av «revolusjonens helter». Ett av barna var den senere statsminister Li Peng. Etter at Kuomintang begynte nordekspedisjonen virket Zhou som arbeideragitator. I 1926 organiserte han generalstreik i Shanghai og åpnet byen for Kuomintang. Etter bruddet med Kuomintang lyktes det Zhou å flykte i sikkerhet fra deres terror mot kommunistene. Han klarte å komme seg til provinsen Jiangxi, som var blitt til en kommunistisk høyborg og der det ble organisert en kinesisk sovjetrepublikk. Der utviklet Zhou seg bort fra den ortodokse kommunisme med sin hovedvekt på byproletariatets og arbeiderklassens revolusjonære lederrolle, til den maoistiske vektlegging på bøndenes og landbefolkningens revolusjonære potensial. Her ble Zhou en av kommunistpartiets viktigste ledere. Tiden i Jiangxi ble avløst av "«den lange marsjen»", en sentral begivenhet under den kinesiske borgerkrig. I januar 1935 hjalp Zhou med Maos bekjempelse av «De 28 bolsjeviker». De årene da kommunistene hadde sitt hovedkvarter i Yan'an i Shaanxi gikk Zhou inn for en allianse med Kuomintang mot Japan, som holdt deler av Kina okkupert. Han spilte en viktig rolle under Xian-episoden. Under den kinesisk-japanske krig var Zhou kommunistenes sendemann til Kuomintang i deres overgangshovedstad Chongqing. Han deltok også under de feilslåtte forhandlingene mellom de to kinesiske gruppene etter annen verdenskrig. I 1949 ble Zhou Folkerepublikken Kinas første statsminister og utenriksminister. I juni 1953 offentliggjorde han "de fem fredserklæringer". Han var leder av den kinesiske kommunistiske delegasjon ved Genèvekonferansen i 1954 og Bandungkonferansen i 1955. I 1958 overlot han utenriksministerposten til Chen Yi, men beholdt statsministerposten. Han var en populær politiker og beholdt sine stillinger også gjennom Det store spranget og kulturrevolusjonen. Etterpå gikk han inn for de såkalte fire moderniseringer som skulle reparere på skadene fra kulturrevolusjonen. En i etterkant vanlig tolkning av statsminister Zhou Enlais rolle under Kulturrevolusjonen, var at han innenfor det handlingsrom han rådde over kjempet en stille og for seg selv livsfarlig kamp for å dempe revolusjonens eksesser, og aller helst ville han ha stanset den helt. Dette er et bilde som nok har meget for seg, men det er også elementer som nyanserer bildet. Det er også på det rene at Zhou Enlai slet med å begripe hva Mao egentlig siktet til med sin analyse av at det var "vandrere på kapitalismens vei" innen selve kommunistpartiet. Dette var så vidt han kunne se uten sidestykke og overraskende ut fra ortodoks marxisme. Til og med Maos aller nærmeste hadde problemer med å skjønne seg på dette. Zhou Enlai spurte en gang en av sine assistenter: "«Motsetningene mellom partilinjer er vanligvis forstått som venstre- eller høyrelinjer, men hvordan kan vi forestille oss en kapitalistklasse innen selve partiet?»". I 1992 fremsatte historikeren Stephen I. Levine et annet syn, som går ut på at Zhou Enlai var en beredvillig Maos tjener "(supple sycophant)" som personlig fordømte sine kolleger og praktiserte en form for brutal politisk hensiktsmessighetsvurdering "(a kind of brutal political triage)". Denne synsmåten går ut på at Zhou var «despotens villige tjener» og at han for å overleve selv måtte fóre «monsteret» med hans gamle kampfellers nedbrutte kropper, selv om han var helt klar over at de var hengivne kommunister. Dette bildet gjør Zhou til en mann som behersket overlevelsens kunst, ikke til en forbilledlig skikkelse, - det selv om han var med på å legge grunnlaget for de senere «fire moderniseringer». For han hjalp Mao med mye av planleggingen, og uten Zhous opplagte lederegenskaper ville Kina ha sunket ned i borgerkrigskaos. Zhou var ansvarlig for åpningen mot Vesten i 1970-årene. I februar 1972 var han med på å ta imot den amerikanske president Richard Nixon og undertegnet Shanghaikommunikeet med ham. Etter en kreftdiagnose i 1973 overlot han mange av sine embedsplikter til Deng Xiaoping. Han ble innlagt på sykehus, og den 8. januar 1976 døde han, bare noen få måneder før Mao Zedong. På selve qingmingfesten i april 1976 ble sørgemarsjer for Zhou oppløst med makt, en hendelse som har fått betegnelsen Tiananmenepisoden. Zhou Enlai ble etterfulgt av Hua Guofeng. Ålefamilien. Ålefamilien ("Anguillidae") er en familie av ålefisker. Den kalles også ferskvannsål eller «egentlige ål'"». Den omfatter arter som kjennetegnes på sin lange, tynne, nesten slangeaktige kropp. De har bare én gjelleåpning på hver side av hodet. De har to lange finner, én på oversiden og én på undersiden av kroppen. De har også to små finner nær hodet. I Norge har vi en art, europeisk ål. Fiskene er kjent for å vandre mellom ferskvann og saltvann. Mange av dem svømmer veldig langt i forbindelse med forplantningen. De gyter ute i havet, men voksne individer svømmer inn i elver og ferskvann. Hovedsakelig svømmer hunner lengst, mens hanner blir ute i havet eller ved elvemunninger. Yngelen ("Leptocephalus"-fiskene) har en nærmest øyeformet kropp. Mens de vokser blir de smalere og smalere, inntil de får den karakteristiske ålekroppen. Flere av artene er av interesse for fiskeri. Jacques Tati. Jacques Tati eller egentlig Jaques Tatischeff (født 9. oktober 1907, i Le Pecq, Yvelines, død 5. november 1982 i Paris) var en fransk filmregissør, manusforfatter, komiker og skuespiller. Bakgrunn og karriere. Jaques Tatis far var russisk, hans mor nederlandsk, men Jacques vokste opp i Frankrike. Som liten var han interessert i sport, spesielt rugby, senere ble det sykling. Tati ble imidlertid pantomime-kunstner og begynte å lage komiske kortfilmer med seg selv i hovedrollen på 1930-tallet. I 1947 kom kortfilmen "L'École des facteurs" som regnes som en forstudie til spillefilmen "Jour de Fête" ("Fest i byen") året etter. I denne filmen spiller Tati en landsbypostmann. Figuren ble meget populær, men Tati brukte ham ikke igjen i flere filmer. Tati ble mest kjent for den lett åndsfraværende "Monsieur Hulot", karakteristisk fremstilt med hatten på skrå, pipe, paraply og et merkelig ganglag. Denne figuren opptrådte første gang i "Feriesabotøren" fra 1953. I 1958 kom "Min forunderlige onkel" som ble belønt med en Oscar-pris i Hollywood som årets beste utenlandske film. Tati skrev manus, regisserte og spilte hovedrollen i de fleste av filmene sine. Dessuten klipte og produserte han flere av filmene selv. Tati var perfeksjonist og arbeidet grundig med alle detaljer, med lyder, bevegelser og bildekomposisjoner. Det gikk derfor lang tid mellom hver film, og produksjonene ble dyre. Særlig kostbar ble "Playtime" fra 1967, der Tati fikk bygd opp deler av en liten by. Tati forsvarte seg med at filmsettet ikke var dyrere enn det ville ha vært å leie inn en berømt filmstjerne. En stjerne ville imidlertid sikret amerikansk distribusjon av filmen. Uten slik spredning hjalp det ikke at filmen hadde en viss suksess i Europa, og Tati måtte gå til skifteretten der han mistet rettighetene til alle sine filmer. Hans siste to filmer, "Trafic" fra 1971 og "Parade" fra 1974 var lavbudsjettsproduksjoner. "Trafic" var den fjerde og siste Hulot-filmen og fremstiller campingbil-designer Hulots forsøk på å ta seg frem gjennom kaotisk trafikk. Filmstil. Til tross for sin beskjedne produksjon på seks spillefilmer er Tati en av filmhistoriens mest særpregede komikere. Filmene hans har lite dialog og fremstår som lett surrealistiske. Humoren er ikke verbal og handlingsorientert som i tradisjonelle filmer, men baserer seg ofte på detaljer i bilder og lyd. Komikken veksler mellom det underfundige, barnslige og lett satiriske. Filmene viser ofte konflikten mellom det moderne, konformistiske forbrukersamfunnet og det idylliske småbylivet, en motsetning Herr Hulot betrakter med undring og forvirring. Sidefakta. Den britiske komikeren Rowan Atkinson brukte Monsieur Hulot som en av forbildene for sin TV-figur Mr. Bean. Universalglot. Universalglot er et forslag til internasjonalt hjelpespråk publisert av læreren "Jean PIRRO" (født 1831 i det tyskspråklige franske distriktet Lothringen/Lorraine, død 1886), utgitt i Paris i 1868. Andre navn som har vært brukt på språket er "Universal Glot", "Universal-Sprache" og "Universal". "Universalglot" er en lettforståelig og enkelt språkforslag med gloser fra store vesteuropeiske språk, og en svært forenkla og regelmessig grammatikk. Pirro framstilte prinsippene for utvalget av ord slik: «Vi velger fra alle levende språk de mest kjente ordene, og nettopp de som er lettest å uttale. Latin gir de fleste av disse ordene...» Dette har fått kritikere som Louis Couturat (opphavsmannen til Ido) og den kjente danske språkforskeren Otto Jespersen (opphavsmannen til Novial) til å rose "Universalglot" som et godt og moderne språk, for sin tid mer avansert enn seinere språk som Volapük og Esperanto. Det er ikke kjent at "Universalglot" noen gang er blitt brukt. Språkeksempel. Første del av et brev på Universalglot Men senior, i sende evos un gramatik e un verbbibel de un nuov glot nomed Universal glot. In futur i scriptarai evos semper in dit glot. Bolt (adelsslekt). Bolt er en norsk adelsslekt som antas å ha Alv Sigerstad Bolt som stamfar. Blant de mest kjente av slektens medlemmer finner vi Aslak Bolt. Slekten hadde før reformasjonen en hovedgård på Mosseros i Våler, og hadde et sete blant annet på Tronstad Gård i Hurum. Slektsvåpenets skjold er beskrevet (blasonert) slik av Hallvard Trætteberg (1933): «Kløvd, 1. i blå bunn en halv sølv lilje på kløvningen, 2. to gull-sparrer i blått». Trætteberg tegnet liljen med en lang, buet støvdrager som ender i en femoddet stjerne. Våler kommune har fra 1986 skjoldet i Bolt-slektens våpenmerke som sitt kommunevåpen. Liljen blir der ikke avbildet med støvdrageren. Elektrisk ål. Elektrisk ål ("Electrophorus electricus") er en fiskeart som er i slekt med maller. Den er ikke i slekt med egentlige åler. Den kan nå en lengde på 2,4 meter og en omkrets på nesten en halv meter. Forsøk har vist at den strømstyrken en elektrisk ål avgir kan få flere 100-watts pærer til å lyse. Øyfjellet. Øyfjellet (818 moh.) ligger i Vefsn kommune på Helgeland. Fjellet ligger på sørvestsiden av Vefsnfjorden og strekker seg fra utløpet av Vefsna og ut til Alterneset. Toppen av fjellet blir kalt Stortuva. Sør for Stortuva går Trongskardet bratt opp i sørvestlig retning. I sørveststorm kan det komme kraftige fallvinder over Mosjøen fra den kanten, disse vindene blir kalt «trongskarding» Fjellet er mye brukt som turmål, og det inngår hvert år i «Fjelltrimmen» som kommunen organiserer i samarbeid med lokale turlag. Det går tursti fra Mosjøen og opp til varden som er reist på toppen av fjellet. En vanlig måte å ta seg opp fjellet på er Trongskardet fra Mosjøen sentrum. Et annet vanlig alternativ er gjennom Øydalen som ligger et par kilometer opp Vefsndalen. Det er også mulig å ta seg rett opp fjellet til varden, men her bør man søke informasjon fra vante Øyfjellfolk før man legger ut på klatring. Sandesundbrua. Sandesundbrua er, med sin totale lengde på 1 528 meter, Norges tredje lengste bru. Brua strekker seg fra Alvim i Sarpsborg kommune til Årum i Fredrikstad kommune. Kommunegrensen går omtrent midt på brua. Seilingshøyden er omtrent 30 meter. Brua krysser Glomma og er egentlig to bruer med to filer i hver sin retning. Parallelt med brua går det en gang- og sykkelbru, som er en del av Glommastien. 2-felts Sandesundsbru. Sandesundbrua ble en del av i Østfold i 1978, da den sto ferdigbygget. Den hadde da to kjørefelt. Da brua ble bygget i perioden 1970–1978 var det en forutsetningen at den skulle få 4-felt for at den skulle bli bygget, men på grunn av finansieringssituasjonen ble det besluttet å bygge kun 2-felt. Det antas at oljekrisen som oppstod på 70-tallet kunne ha hatt en innflytelse på denne avgjørelsen. 4-feltsbru Sandesundsbru. I 2005 begynte byggingen av en «kopi» av den gamle brua, som ble bygget parallelt med den gamle. Den er 1 521 m lang. Dette er et ledd i utbyggingen mot 4-felts vei fra Oslo-Gøteborg. Denne utbyggingen er også en del av den bompengefinansierte utbyggingen av E6 gjennom Østfold. 16. mai 2008 ble den nye brua åpnet for trafikk. Samtidig ble den gamle brua stengt, og rehabilitert før Sandesundbrua åpnet for 4-feltstrafikk i november 2008. Åpningsseremonien for parsellen inkludert Sandesundbrua skjedde i Eidet veitunnel om ettermiddagen 24. november og parsellen var klar for kjøring den 27. november. Sargassohavet. Et bilde av fordeling og størrelse av ålens larver viser omtrent hvor Sargassohavet befinner seg Sargassohavet er en del av Atlanterhavet og ligger i vestre del av Nord-Atlanteren, nordøst for Cuba og Bahamas. Havet er omgitt av havstrømmer: Golfstrømmen på vestsiden, av den nordatlantiske strøm på nordsiden, Kanaristrømmen på østsiden og den atlantiske ekvatorialstrømmen på sørsiden. Havet har en lengde på 1100 km og en bredde på 3200 km. Et spesielt hav. Sargassohavet er saltere enn vanlig hav og man trodde det ikke var noe liv her. Men sjøgresset Sargassum flyter i store mengder her, og både den europeiske ål og den amerikanske ål klekkes her. På grunn av havets spesielle beskaffenhet har det vært et yndet sted for forskere. Sargasso Sea Ocean Observatory (S2O2) har fra 2001 i oppgave å koordinere limnologers og andre forskeres arbeid her. En av de nordmenn som har gjort feltarbeid i Sargassohavet, er professor Dag Klaveness ved Universitetet i Oslo. Brattvåg. Brattvåg er kommunesenteret i Haram kommune i Møre og Romsdal fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedet huser et av STX sine skipsverft (STX Europe), og Rolls-Royce Marine Brattvåg. Rolls-Royce Deck Machinery Brattvåg er verdens største fabrikant av vinsjer. Der er også en del annen industri og butikker. Nærmeste byer er Ålesund og Molde. Karteuserordenen. Karteuserordenen (O. Cart.) er en katolsk orden som ble grunnlagt av St. Bruno i 1084. Det finnes både en mannlig og en kvinnelig gren. Ordenen har en egen regel, kalt Statuttene. Karteuserordenen regnes som den strengeste i Den katolske kirke. Det er praksis at man kun kan gå over fra en orden til en annen dersom man går til en med en strengere regel, og karteuserne står på toppen av denne listen. Navnet "karteuser" kommer fra Chartreuse, en dal i de franske alpene hvor St. Bruno bygde sitt første eremittbosted. Navnet brukes som navn på deres klostre på flere språk, som engelsk "Charterhouse" og italiensk "Certosa". Abbediet Grande Chartreuse er fortsatt ordenens moderkloster. Det er en lukket orden, hvilket betyr at medlemmene lever sine liv inne i klostrene uten noen utadrettet aktivitet. Det meste av tiden tilbringer de alene i cellene sine, men de samles til visse bønner og til middag på søndager. Legbrødre og legsøstre står normalt for de materielle behov. Karteusernes livsstil er i stor grad den samme som da ordenen ble grunnlagt, og man sier ofte om ordenen at den er «aldri reformert fordi den aldri ble deformert». Det finnes 24 karteuserklostre i verden, hvorav fire er for nonner og nitten for munker. Tilsammen er det omkring 370 munker og 75 nonner. Det er dermed en av de mindre ordener i Den katolske kirke, men den har allikevel en betydelig innflytelse på katolsk åndelighet. Munkene i Grand Chartreuse produserer likøren chartreuse, og de driver et museum som vise ordenens historie. Det er mulig å besøke mange av klostrene, men man får i liten grad treffe munker eller nonner; det er legmedlemmene som tar seg av besøkende. Nordmannen Jacob Dahl, som konverterte til katolisismen i 1955, trådte inn i Karteuserordenen i 1957 og har siden levd som eremittmunk under klosternavnet Dom Filip. I anledning hans 70-årsdag utgav hans bror Hans Fredrik Dahl boken "Kalt til stillhet: min bror Dom Filip" (2005). Thomas Christian Wyller. Thomas Christian Fredrik Wyller (født 16. september 1922 i Stavanger, død 24. april 2012) var en norsk statsviter og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var særlig opptatt av Stortingets rolle i det norske samfunnet. Sønn av Trygve Wyller, bror til Egil A. Wyller, og far til Trygve Wyller, Torgeir Bruun Wyller og Vegard Bruun Wyller. Wyller satt store deler av andre verdenskrig i Grini fangeleir og tok del i motstandskampen inne i leiren, boken "W/25x" forteller om motstandskampen og har tatt sitt navn fra Wyller sitt dekknavn. Han ble i 2000 tildelt Fritt Ords pris. I 1948 var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund. Trosbevegelsen. Trosbevegelsen er en fellesbenevnelse på en gruppe av kristne menigheter som har en sterk tro på Bibelen som inspirasjon. De har nært læremesig slektskap med pinsebevegelsen og utgår hovedsakelig fra denne. Til forskjell fra disse finnes det ingen enhetlig overordnet organisasjon. Dette gjør at avviket i læresetninger kan være relativt stort mellom ulike menigheter. Det finnes imidlertid nettverk som grupper av disse menighetene er en del av, for eksempel Internasjonalt Apostolisk Nettverk, stiftet av Enevald Flåten, og Kristent Nettverk, stiftet av Erling Thu og Noralv Askeland. Menigheter som tilhører trosbevegelsen kalles trosmenigheter eller karismatiske menigheter. Historikk og utbredelse. Trosmenighetene spredte seg fra USA til Europa på 1980-tallet, med profilerte amerikanske predikanter som Kenneth Hagin, Kenneth Copeland og Benny Hinn. Toronto-bevegelsen. Toronto-bevegelsen var en del av dette, og skapte stor interesse utenfor Nord-Amerika. Mange kristne dro dit for å la seg inspirere. Denne har også blitt kritisert av mange. I Skandinavia. I Skandinavia er det pastorene Ulf Ekman ved Livets ord i Uppsala og Åge Åleskjær ved Oslo Kristne Senter som har vært de fremste representantene for trosbevegelsen. Den svenske sangartisten Carola Häggkvist har også vært nært tilknyttet bevegelsen, blant annet gjennom de svenske frikirkene Livets ord og Södermalmkyrkan. Etter inspirasjon fra Ulf Ekman startet Enevald Flåten menigheten Levende ord i Bergen i 1992. Denne var lenge en av de største frikirkelige menighetene i Norge, men etter indre stridigheter mistet de mange medlemmer. Lære. I likhet med pinsebevegelsen tror trosbevegelsen på dåp i den hellige ånd, praktiserer dåp med full neddykkelse og befinner seg godt innen for den karismatiske bevegelsen. Ofte kan trosmenigheter til og med være mer karismatiske i stilen enn pinsemenigheter. Trosmenigheter har også ofte et eldsteråd og en pastor eller hyrde. I trosbevegelsen har ofte pastoren mer makt og innflytelse enn i andre sammenhenger, og blir sterkt profilert. Tiende er en sentral del av læren og går ut på at medlemmene skal gi 10% av inntektene sine til menigheten. Dette begrunnes bl.a. med at Abraham ga tiende til Melkisedek (1.Mos 14:20) og at Jesus skal ha gått god for tiendepraksisen når han kritiserer de skriftlærde (Matt 23:23). Særtrekk. Tungetale og høylytt bønn er sentrale trekk ved trosbevegelsen, i likhet med Pinsebevegelsen. Trekk som skiller dem fra disse er f.eks. åndelig krigføring og demonutdrivelse. I disse brukes bønn til å kjempe mot de onde maktene i verden for å fremme Guds sak. Helbredelse ved bønn og håndspåleggelse er trekk som binder dem til de fleste andre kirkesamfunn, forskjellen er at kristne i trosmenigheter ofte har mye større tro på at en reell helbredelse skal finne sted. Den store vektleggingen av endetiden, antikrist og opprykkelsen er også markante ved mange menigheter i trosbevegelsen. Dette er tema hentet fra Åpenbaringsboken i Bibelen. Penger og rikdom fremheves i større grad her enn andre kirkesamfunn. Taler som handler om hvordan man blir fri for gjeld og hvordan man kan lykkes i foretningslivet er ikke uvanlige. Ofte holdes det en offertale, der man understreker viktigheten av å gi og velsignelsen både giveren og mottakeren kan regne med å få. Karismatiske menigheter er ofte involvert i mediedrift, og sender bl.a. TV-program på lokale TV-stasjoner eller via satellitt. Talere på slike programmer kalles TV-predikanter. Generelt sett er sterke følelsesmessige utbrudd og intens lykkefølelse noe som er karakteristisk for medlemmer av trosmenigheter. Slike følelsesmessige opplevelser ses på av troende som resultat av et sterkt gudsforhold. Kritikk. Mange har kritisert lederskikkelser for å misbruke de sterke følelsesmessige båndene som knyttes mellom ledelsen og de øvrige medlemmene i menighetene. Enkelte mener at trosmenigheter har tro i fokus i en all for stor grad. Folk som har forlatt bevegelsen sier at det store presset om hele tiden å tro og aldri tvile, var avgjørende for at de valgte å forlate den. Andre mener at oppmerksomheten medlemmer av trosmenigheter kan gi, av og til ikke er ekte, men kun en måte å rekruttere nye medlemmer på. Dette har blitt kalt for «Love bombing». Det er også fremkommet dokumentasjon på manipulering, lære i strid med Bibelen vedrørende sykdom, lidelse, evangeliets innhold mv, samt likhetstrekk med trance og andre åndelige uttrykk og manifestasjoner som finnes i New age. [1] Portable Network Graphics. PNG (eller "Portable Network Graphics") (uttales «ping» eller staves) er et bildeformat uten kvalitetstap, som ble laget for å være en erstatning for GIF uten å kreve eller forutsette en patentlisens. PNG-formatet har likheter med GIF-formatet, men i motsetning til GIF er ikke PNG-formatet begrenset til 256 farger for hvert bilde. Hver piksel i et PNG-bilde kan i tillegg inneholde grader av gjennomsiktighet (engelsk: "alpha transparency"), altså en blanding av farge og gjennomsiktighet. Pikslene i et GIF-bilde kan bare enten være farget eller gjennomsiktig, altså ikke en blanding. PNG-formatet brukes best til bilder som har store felter med helt lik farge, slik som mye av grafikken på websider har. Her vil PNG-formatet gi mindre filstørrelse enn fotoformatet JPEG. Dersom man bruker PNG-formatet på fotografier eller andre bilder som likner på fotografier, vil filstørrelsen bli relativt stor. Filetternavnet til et PNG-bilde er nesten alltid codice_2 (eller codice_3), og MIME-typen er codice_4. Trass i at PNG-formatet har muligheter for flere farger og grader av gjennomsiktighet, noe som kan være anvendelig blant annet på nettsider, har utbredelsen av det gått relativt sakte. Årsaker til dette kan være at Det er satt igang mange aksjoner som «gif2png» og «», som forsøker å få flere til å bruke PNG-formatet. Nablus. a> med mennesker som venter på å få reise sørover. Nablus eller Nabulus (arabisk: نابلس, hebraisk:) er den største palestinske byen på den Israel-okkuperte Vestbredden av Jordanelva. Byen ligger i en dal mellom fjellene Garizim og Ebal bare 60 km nord for Jerusalem. I 2000 var folketallet på 130 000 mennesker, hvorav 30 000 bodde i flyktningeleire. Historikk. Byen har rester etter bosetting datert tilbake til omkring 4500 f.Kr. Like sørøst for nåtidas Nablus lå oldtidsbyen Sikem som var politisk og religiøst sentrum i Kanaan og er omtalt mange steder i Bibelen. Der lå Josefs grav og Jakobs alter og brønn. Romerne bygde opp byen vest for Sikem og gav den navnet Flavia Neapolis i år 72. Navnet Nablus er en arabisk form av det latinske "Neapolis" som betyr «nybyen». Den store moskéen i Nablus var tidligere kirke, Justinians basilika, men ble bygd om til moské da muslimene gjenerobret byen i 1187. Byen ble okkupert av Israel etter seksdagerskrigen i 1967. Vennskapsbyer. a>. Bildet viser fjellet "Jirziem" mot sør og store deler av den gamle og nye byen. Frifond. Frifond er en støtteordning som fordeler tilskudd til frivillig, demokratisk og lokal aktivitet for barn og unge i Norge. Midlene som blir delt ut er overskuddet til Norsk Tipping. Frifond-ordningen ble etablert i 2000. Bakgrunnen var "Om statens forhold til frivillige organisasjoner" og "Tilleggsmelding om statens forhold til frivillige organisasjoner, Styrking av aktivitet i lokale frivillige organisasjoner" og Stortingets behandling av meldingene. Gjennom behandlingen av "Om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000" ble det bevilget 20 mill. kroner til en ny tilskuddsordning for frivillige organisasjoner. Det er Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Norsk teaterråd og Norsk musikkråd som forvalter Frifond på vegne av Kirke- og kulturdepartementet MASH (film). "MASH" er en film fra 1970 regissert av Robert Altman løst basert på romanen "M*A*S*H" av Richard Hooker. Filmen handler om en gruppe medisinsk personell på et feltsykehus under Koreakrigen. Filmens stjerner var Donald Sutherland og Elliott Gould, mens birollene ble spilt av Robert Duvall, Sally Kellerman, Tom Skerritt, Roger Bowen, Gary Burghoff, Bud Cort, Rene Auberjonois og Fred Williamson Filmen inspirerte TV-serien "M*A*S*H". Priser og utmerkelser. Filmen vant "Grand Prix" under filmestivalen i Cannes i 1970. Den ble nominert til fem Oscar i 1970 og vant en, for beste manus basert på en annen kilde. Filmen ble karakterisert som «kulturelt viktig» av USAs kongressbibliotek og i 1996 valgt til å bli preservert og lagret i USAs nasjonale filmregister. I 1998 ble filmen gitt oppmerksomhet av det amerikanske filminstituttet som en av de 100 beste filmene i USA. To år senere fikk filmen samme utmerkelse for å være en av de 10 morsomste filmene. Unik touch. Ulik mange krigsfilmer er "MASH" en antikrigsfilm, men leverer budskapet med en liten dose anarki, bisarr konversasjon inkludert kjedsomheten, stresset og oppgittheten til de utkalte legene. Filmen sidestiller prosedyrene i operasjonssalen med en absurd og ofte gal humor og ofte finner en disse to elementene i samme scene. Plotet i filmen er episodeaktig, noe som endrer filmens tone tildels dramatisk og ofte. Mange mener den på denne måten er ganske lik boken "Catch-22". Filmen bærer Altmans kjennetegn, der hver scene har flere samtaler eller overlappende samtaler, samt hans uvanlige måte å bruke zoomen på. Kritikk. Noen av filmens kritikere mislikte at en tonet med krigen og fokuserte mer på leirlivet, samt hvordan enkelte i leiren ble behandlet, for eksempel major Burns (Duvall) og major O'Houlihan (Kellerman). Ålefisker. Ålefisker ("Anguilliformes") er en gruppe av egentlige beinfisker. De fleste er marine, mange er bathypelagiske, men en del lever også i ferskvann. De deles i femten til omkring tjue familier og omfatter i alt omkring 740 arter. Ålefiskenes yngel kalles "leptocephalus"-fisker. De gjennomgår en ganske omfattende utvikling til de blir ferdig utvokst. Det fins flere typer fisk med et lignende utseende som også kalles åler, men som ikke er i slekt med disse fiskene. Til disse hører slimåler som er kjeveløse fisker, elektrisk ål som er en slektning av mallene, samt flere populære akvariefisker som f.eks. ildål, kuhliiål og øreål. M*A*S*H (roman). M*A*S*H er en serie romaner som inspirerte både filmen MASH og TV-serien M*A*S*H. Den første romanen (uten stjerner i tittelen) ble skrevet av H. Richard Hornberger under pseudonymet Richard Hooker, og gitt ut i 1968. Han brukte egne erfaringer som militærkirurg på et feltsykehus under Koreakrigen som bakgrunn for boken som ble lagt til den virkelige MASH-enheten 8055. Karakteren Hawkeye baserte han på seg selv, men han likte aldri måten Alan Alda spilte rollen i TV-serien. Boken fikk en oppfølger; "M*A*S*H Goes to Maine" i 1972. Etter suksessen til TV-serien ble det utgitt flere romaner kredidert Hooker og William E. Butterworth. Først ut var "M*A*S*H Goes to Paris" i 1974. Tross forfatternavnene var bøkene trolig skrevet av en skyggeforfatter, trolig Butterworth. Etter hvert bar romanene preg av stadig nye karakterer og med vekt på de originale. Butterworths romaner har mye større preg av humor og komedie og mindre realisme enn Hookers. Etter at «Butterworth»s serie ble avsluttet i 1977 med "M*A*S*H Goes to Montreal" skrev Hooker en siste «M*A*S*H»-roman, "M*A*S*H Mania" som gikk tilbake til det originale plottet og fortalte historien som en fortsettelse av romanen "M*A*S*H Goes to Maine". AfterMASH. "AfterMASH" var en situasjonskomedie som ble sendt på CBS i to sesonger fra 1983–1985. Serien var en spinoff fra den elleve år gamle TV-serien M*A*S*H. Handlingen var lagt til et landsens sykehus etter Koreakrigen og tre av skuespillerne fra TV-serien var med: Oberst Sherman Potter (Harry Morgan), Max Klinger (Jamie Farr) og Fader Francis Mulcahy (William Christopher). Dette var samtidig de tre skuespillerne som hadde stemt mot at TV-serien skulle legges ned. M*A*S*H-produsentene valgte da å lage en ny serie der de tre var med. Første sesong var en suksess med 15. plass over mest sette serie. Utover i sesong to dalte imidlertid interessen helt til en valgte å legge ned serien. Siste episode ble aldri vist. Synopsis. I første episode kommer oberst Sherman Potter hjem fra Korea til sin kone Mildred. Han mistrives med å være pensjonist, så han tar en jobb som personalsjef på General Pershing veteransykehus (kalt for «General General»). Max Klinger kom i konflikt med loven hjemme i Toledo, og ble heller ikke likt av sin familie for å ha giftet seg med en koreaner. De klarte ikke å finne seg en leilighet fordi utleierne ikke ville ha et blandet ektepar som leietakere så til slutt kontakter han Potter som ansetter han som sin assistent. Fader Mulcahy får sin hørsel skadet i siste episode av "M*A*S*H" og lider av depresjoner og alkoholisme. Han får sin hørsel kirurgisk korrigert, slutter å drikke og blir med Potter og Klinger i sykehusets stab som prest. Format. "AfterMASH" utnyttet forbindelsen til M*A*S*H når det var mulig. Noen ganger tok dette form av lån av ideer som da Klinger redekorerte Potters kontor slik at det så ut som det han hadde i Korea. Generelt sett forsøkte en med "AfterMASH" å skape den samme dramatiske strukturen som i originalen. Fordi handlingen ble lagt til et sykehus for veteraner var mange av episodene knyttet til krigens redsler og gru, omtrent som nesten hver episode i siste sesong av "M*A*S*H". Mange av karakterne i "M*A*S*H" hadde tilsvarende karakterer i "AfterMASH". Hawkeye Pierce sitt alter ego ble en problemskapende, men idealistisk og talentfull ung kirurg, Gene Pfeiffer (Jay O. Sanders), som for øvrig ble erstattet i andre sesong. Frank Burns og Margaret Houlihan sine roller som halvintelligente, byråkratiske og autoritære figurer ble på sykehuset fylt av admistrasjonssjef Mike D'Angelo (John Chappell) og hans assistent Alma Cox (Brandis Kemp). Men den nye serien klarte ikke å gjenskape den originale følelsen. Serien var over etter 30 episoder. Finn Arnesson. Finn Arnesson (født ukjent, død ca 1065) var en norsk høvding og lendmann. Han var lendmann for både Olav den Hellige og dennes yngre halvbror kong Harald Hardråde. Finn var sønn av lendmann Arne Armodsson og Tora Torsteinsdatter. Han var bror av Kalv Arnesson og Torborg Arnesson, og hadde også fire andre brødre. Finn oppgis i "Harald Hardrådes saga" og i andre sagaer for å ha vært bosatt på Austrått. Kongetro. Finn Arnesson skal i følge kongesagaen ha vært lojal mot kong Olav Digre i hele hans regjeringstid, i motsetningen til hans bror Kalv som sto i skarpt motsetningsforhold til kongen. Finn fulgte kongen til Russland i 1028. Han fulgte også kongen i slaget på Stiklestad, og der var det broren Kalv som var en av de tre som såret kongen dødelig. I følge Snorre var det Finn som drepte Torstein Knarresmed, den første som hogg kongen under slaget. Finn var til i begynnelsen også lojal mot den senere kong Harald Hardråde, og skal ha bistått aktivt i å forsone kongen med trønderne etter Einar Tambarskjelves død i 1050. Det ser ut som om belønningen for dette var at broren Kalv skulle få komme tilbake til landet etter flere år i landflyktighet. Det var imidlertid forhold omkring Kalv som året etter skulle føre til et endelig brudd mellom kongen og Finn. Kalv ble drept på Fyn i 1051, etter å ha blitt sendt av kongen i et Urias-aktig oppdrag mot en stor overmakt. Finn reagerte hardt på dette, brøt med kongen, og ble danskekongens Svein Estridssøns jarl i Halland. Finn kjempet i slaget ved Nissan mellom Svein og kong Harald. Den norske kongen seiret, og Finn som nektet å flykte, ble tatt til fange. Finn nektet å ta imot grid fra Harald, og brukte «noen grove ord som ennå blir husket, for de viser hvor harm han var, så han ikke kunne styre ordene sine» Harald sparte likevel livet hans og satt ham fri i Halland. Familie. Finn var gift med Bergljot Halvdansdatter, datter av Halvdan Sigurdsson, og følgelig kong Harald Hardrådes brordatter. Finns datter Ingebjørg Finnsdatter ble først gift med Torfinn Sigurdsson Rike, jarl av Orknøyene, og deretter med Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III), konge av Skottland. At Ingebjørg på denne måten ble brukt som "brikke i kongens alliansebygging" overfor de ytre delene av Norgesveldet, må sees som et uttrykk for Finns betydning for kongen. En annen datter, Sigrid Finnsdatter, ble gift med jarl Orm Eilivsson, en dattersønn av den store ladejarlen Håkon Sigurdsson. Olavsfrontalet. På Olavsfrontalet i Haltdalen stavkirke er Olav den hellige avbildet sovende i Finns fang, mens han drømmer om himmelstigen. Litteratur. Finn Arnesson Windows Live Messenger. Windows Live Messenger er et "direktemeldingsnettverk" ("lynmeldingsnettverk") laget og driftet av amerikanske Microsoft. Nettverket brukes til direkte kommunikasjon mellom to eller flere brukere. Windows Live Messenger var fram til 2006 kjent som MSN Messenger, men endret navn i og med Microsofts relansering av deler av MSN som Windows Live. Det er for det meste snakk om skriftlig kommunikasjon i form av (korte) meldinger, men den kan også bestå av lyd, enkel, tegnet skrift og/eller video (webkamerasamtaler). Det er også mulig å overføre datafiler. For at brukere skal kunne sende en beskjed over Windows Live Messenger-nettverket, måtte tidligere både avsender og mottaker være pålogget med en klient. Fra og med versjon 8 av Windows Live Messenger kan man sende beskjeder også til personer som ikke er pålogget, og de vil kunne se dem når de logger på. Mottakerbrukeren må ha godtatt beskjeder fra avsenderbrukeren før beskjeden kan sendes. Microsoft har utgitt to forskjellige "klienter" (brukerprogrammer) til nettverket: Windows Live Messenger og Windows Messenger. Sistnevnte følger med Microsofts operativsystem, Windows XP, og finnes også til Mac OS X. I tillegg til disse versjonene, finnes det en rekke tredjepartsklienter, for eksempel Trillian og aMSN. De fleste flerprotokollsdirektemeldingsprogrammer støtter også Windows Live Messenger, blant annet Kopete og Pidgin. Det meste av kommunikasjonen i Windows Live-nettverket er mellom klienter og en tjener. Når en bruker sender en beskjed til en annen bruker, vil den først sendes til tjeneren og deretter til mottakerbrukeren. Tredjepartsleverandører har laget egne tjenere, men det er i all hovedsak Microsoft sin tjener som brukes. Kommunikasjonen benytter en egen protokoll som er laget av Microsoft, men aldri publisert av selskapet selv. For å kunne lage tredjepartsprogrammer som benytter protokollen, har man likevel samlet informasjon om denne. Fishbourne. Fishbourne er en landsby i West Sussex, mellom Chichester og Bosham. Navnet kommer fra en bekk (angelsaksisk "bourne") hvor det er godt fiske. Et større arkeologisk funnsted, kjent som Fishbourne Roman Palace, ligger der. Man har funnet gjenstander knyttet til den romerske invasjonen i år 43 på stedet. En teori er at dette var et av stedene hvor romerne gikk iland for å sikre et godt forhold til de vennligsinnede atrebatene. Denne keltiske stammens konge, Verica av atrebatene, hadde søkt romersk beskyttelse etter å ha flyktet fra sine fiender. De opprinnelige trebygningene ble på et senere tidspunkt erstattet av et av de største romerske palasser som noensinne ble bygget. Det ble skadet av brann mot slutten av det 3. århundre, og ble ikke gjenoppbygget. Kaptein (grad). Kaptein er en offisersgrad som brukes i det meste av verden. I de fleste lands forsvar er det den høyeste kompanioffisersgraden, og historisk har en kaptein altså vært leder for et kompani. Tittelen brukes for det meste i landbasert forsvar (hæren), men i noen land også i luftvåpenet og marinen. I moderne tid er en kaptein i mange tilfeller leder eller nestkommanderende for et kompani eller en eskadron. I flere land brukes ordet kaptein, noen ganger i sammensetninger med andre ord, dessuten om en grad i marinen som er en høyere grad, og har sin opprinnelse i sjøoffisersgraden kaptein. Ordet "kaptein" kommer fra fransk «anfører» (av latin "capitaneus" «leder, sjef», av "caput", «hode/hoved») og tilsvarer den tyske tittelen "Hauptmann". Norge. I Norge brukes graden i Hæren, og tilsvarer rittmester i kavaleriet og kapteinløytnant i Sjøforsvaret. Gradene oversersjant og stabssersjant opphørte 1. juli 1975 og befalet fikk henholdsvis offisersgradene fenrik og løytnant. Hærordningen av 1. januar 1977 gjorde at de eldste av de gamle stabssersjantene fikk kapteins grad. Kapteins grad symboliseres med tre stjerner. PPSj 41. PPSj 41 (russisk: ППШ-41)(engelsk: PPSh 41), var er en sovjetisk maskinpistol fra den andre verdenskrig. Utviklingen av våpenet startet allerede i 1940, men kom i bruk i 1942 mye som et resultat av den tyske invasjonen i 1941 og behovet for et våpen som kunne produseres med enkle midler. Selv om våpenet var enkelt, skulle det vise seg å være både effektivt og pålitelig, og ble produsert i over 5 millioner eksemplarer fram til 1945. PPSj ble designet av Georg Sjpagin, en anerkjent sovjetisk våpendesigner, noe som også gjorde at våpenet er kjent under navnet "Sjpagina". PPSj kunne utstyres med to forskjellige magasiner, et trommelmagasin med 71 skudd og et konvensjonelt magasin med 35 skudd. PPSj ble også i stor grad brukt av tyske tropper og ble i 1945 tilpasset tysk 9 mm Parabellum ammunisjon under betegnelsen 9 mm Maschinenpistole 717(r). Se også. PPSj med trommelmagasinet det er mest kjent for Evo Morales. Juan Evo Morales Ayma (født 26. oktober 1959 i Orinoca i departementet Oruro), er en tidligere bonde og fagforeningsleder som gikk inn i politikken i Bolivia etter sterke uroligheter i Bolivia rundt kontrollen over landets ressurser. Han tilhører aymara-indianerne og er for tiden leder for det politiske partiet Movimiento al Socialismo (MAS). Fra 22. januar 2006 er han Bolivias president. Morales er samtidig leder av landets "cocalero"-bevegelse, som er en venstreorientert, løs sammenslutning av bønder som dyrker koka-blader. Bevegelsen har sitt utspring i provinsen Chapare sørøst i landet. Han har markert seg som en forkjemper for fortsatt dyrking av koka samt for større boliviansk kontroll over landets gassressurser. Morales regner Venezuelas president Hugo Chávez og Cubas tidligere president Fidel Castro som sine politiske forbilder. Ved presidentvalget i Bolivia i 2002 fikk Morales overraskende 29,9% av stemmene og ble dermed nummer to etter vinneren Gonzalo Sánchez de Lozada. Ved presidentvalget den 19. desember 2005 vant Morales en klar seier over motkandidaten Jorge Quiroga, med om lag 54 % av stemmene. Den 22. januar 2006 ble Evo Morales innsatt som Bolivias nye president i den administrative hovedstaden La Paz. Seremonien samlet rundt 100 000 personer. Under innsettelsesseremonien gjentok Morales at han vil bringe landets gassressurser tilbake på bolivianske hender. Den 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia sine olje- og gassfelt. Nasjonaliseringen eksproprierte ikke feltene til utenlandske selskap (som har vært vanlig ved "nasjonaliseringer"), men påla selskapene omforhandlede kontrakter med høyere beskatning. Den 2. juni 2006 lovte Morales en landreform hvor 20 000 kvadratkilometer land skal overføres til fattige indianere. Uttalelsen kom etter at forhandlingene om landbruksrevolusjonen ble brutt. Under disse forhandlingene fremmet Morales forslag om omfordeling av hele 200 000 km² land, men dette ble for mye for lederne i landbruksindustrien å godta. Den 4. juni 2006 begynte så Morales å dele ut land fra landeierne til lokale bønder. I alt 30 000 km² ble fordelt under en seremoni i Santa Cruz. Eduardo Rodríguez. Eduardo Rodríguez Veltzé (født 2. mars 1956) tidligere president i Bolivia. Etter mye politisk uro, trakk forgjengeren Carlos Mesa seg og Rodríguez ble satt inn som leder av en overgangsregjering den 10. juni 2005. Før han ble satt inn som president, var han leder for høyesterett i landet. Den 21. januar 2006 overlot han presidentembetet til Evo Morales. Sjøkrig. Sjøkrig er krigføring i og på sjøer og hav. Menneskeheten har utkjempet slag til sjøs i mer enn 3 000 år. Begrepet "sjøkrig" beskriver hovedsakelig direkte kamp mellom fartøyer, men også sjømilitære operasjoner med utnyttelse av fartøyer til å transportere tropper eller forsyninger over vann og etablering av makt med et ordentlig militærapparat på sjøen (sjømakt). Militær kontroll på sjøvegene har en strategisk dimensjon med bakgrunn i ambisjoner om økonomisk makt eller territorial ekspansjon, etter hvert om krigspartenes evne til å føre krig. Strategi. Det første prinsippet for et organisert militærapparat med krigsskip i en flåte under en krig er å avverge fiendtlige angrep på egne lands kyststrekninger og forstyrrelse på den pågående kystfarten, det andre er å sikre egen økonomisk virksomhet til sjøs, det tredje er å engasjere og eventuelt nøytralisere den fiendtlige flåten. Ved å ødelegge eller lamslå fiendens militærapparat vil trusselen mot egne kommunikasjoner bli avverget. Flåten som lykkes i å fullføre de tre prinsippene er sagt å ha herredømmet over sjøveiene i farvannet eller havet. Maritim strategi er fundamentalt forskjellig fra militær strategi på landjorda, til sjøs er det ikke territorielle besittelser med økonomiske ressurser som et militærapparat kan utnytte. Mens en hær kan leve av landet, må det sjøbaserte militærapparatet ha forsyninger med seg på toktene eller samlet på baser med havn og store forrådsbygninger. I ressursforbruk er en flåteorganisasjon med krigsskip, materiell for vedlikehold, kompetent personell og et etterforsyningsapparat nødvendig for å gjøre flåten operativ, tradisjonelt mer kostbart enn de landbaserte hærorganisasjoner. Eksistensen av en intakt og styrket flåte, "fleet in being" (engelsk begrep innenfor sjøkrig), har en strategisk betydning i sjøkrigen ved sin tilstedeværelse som kan bestride fiendens kontroll til sjøs. Ettersom et havområde ikke kan okkuperes så har en underlegen flåte muligheten til å hindre en overlegen motpart fra å få kontroll til sjøs, dvs. herredømmet over havområdet, ved å unngå strid på fiendens betingelser. Manøvreringer for å true eller gå til angrep på egne valg tvinger motparten på defensiven, et stort antall skip blir bundet ned som eskortefartøyer eller som flåteavdelinger for å beskytte egne kommunikasjoner og forhindre fiendtlige bevegelser på havområdet. Taktikk. Sjømilitær taktikk som et kollektivt begrep på forskjellige metoder om å engasjere og beseire et fiendtlig skip eller flåte i et maritimt sammenstøt, er den sjømilitære versjonen av taktikk på landjorda for de militære hærene. De sjømilitære taktikkene har utviklet seg i tidene i sammenheng med utviklingen i den sjømilitære våpenteknologien og skipsteknologien, delt i bestemte historiske perioder. Historie. Det første nedtegnede og daterbare sjøslaget fant sted rundt 1210 f.Kr.; Suppiluliumas II, konge av hittittene, nedkjempet en flåte fra Kypros og satte skipene i brann. I antikkens Hellas brukte man skipene stort sett til transport, men det finnes nedtegnelser om et sjøslag mellom korinterene og kolonien Korfu i 664 f.Kr. Under perserkrigene ble de første sjøslag i større skala utkjempet. Nordmennene hadde flere sjøslag. Det mest kjente er kanskje slaget ved Svolder. I middelalderen ble også seilskipene vesentlig utviklet, og sjøslag mellom store flåter skjedde fra tid til annen i Europa. Fra 1500-tallet begynte sjømakt å bli viktig for å forsyne og forsvare de nye koloniene. På slutten av 1800-tallet kom dampmaskinen og pansrede skip. Det første slaget mellom panserkledde skip var sjøslaget ved Hampton Roads mellom CSS «Virginia» og USS «Monitor» under den amerikanske borgerkrigen i 1862. Disse skipstypene ble videreutviklet til det moderne slagskipet med grove kanoner og tung pansring. Fra første verdenskrig var ubåter en viktig faktor i sjøkrig. De senket handelsskip, og kunne også etterhvert ta opp kampen mot orlogsfartøyer på overflaten. Under andre verdenskrig ble artilleriskipene utklasset av hangarskipet. Fram til i våre dager er hangarskip den viktigste store skipstypen. Krigføring i rommet. Med krigføring i rommet menes militære tiltak fra eller mot objekter i det ytre rom. Det kan spores tilbake til 1960-tallet da Sovjetunionen utviklet Almaz-prosjektet, som tok sikte på å gi dem kapasitet til å undersøke og eventuelt ødelegge satellitter i bane. Et tilsvarende prosjekt på amerikansk side het Blue Gemini. Både Sovjetunionen og USA har utviklet missiler som skal kunne skyte ned satellitter, men ingen av disse våpnene er kjent å være aktive i dag (2010). Utplasseringen av våpen i rommet ble først regulert av Outer Space Treaty i 1967, som forbød masseødeleggelsesvåpen i rommet. Mellom 1972 og 2002 var ABM-avtalen, som forbød utplasseringen av våpen som kunne skyte ned interkontinentale ballistiske missiler, gjeldende. I 1979 ble FNs avvæpningskonferanse ("Conference on disarmament") (CD) opprettet, men dens arbeid har vært låst siden 1998 på grunn av uenigheter mellom USA og Kina om konferansen skal prioritere å jobbe mot spredning av radioaktive materialer eller våpen i rommet. USA er da for det første, og Kina, med Russland på sin side, er for det andre. En organisasjon kalt PAROS ("Prevention of an Armed Race in Outer Space") ble satt opp "ad-hoc" av CD, men har ikke fått gjort annet enn å utveksle informasjon mellom medlemmene. I 2004 vedtok FNs generalforsamling en ikke-bindende avtale om flersidige og verifiserbare avtaler for å hindre et våpenkappløp i rommet. USA var en av fire medlemsstater som avsto avstemningen. De andre var Israel, Haiti og Palau. Konsekvenser. I motsetning til kamper på landjorden og på havet, hvor i de fleste tilfellene sporene forsvinner raskt, vil offensive operasjoner i det nære verdensrom legge igjen mye skrap i jordbane. Dette vil være en trussel mot militær og sivil romfart i årevis. Det er allerede rundt 10 000 objekter i jordbane som er store nok til å spores, men de minste sporbare har en størrelse på rundt 10 cm over. Den minste størrelsen som er farlig for ethvert romfartøy er rundt 1 cm, altså en størrelsesorden mindre enn hva som kan spores. Mer enn 500 biter skrot i bane anslås til å stamme fra sovjetiske tester av anti-satellitt-våpen på 1960-, 1970- og 1980-tallet. Bolle (bakverk). En bolle, eller en hvetebolle, er et lite, rundaktig bakverk som inneholder hvetemel, sukker, gjær, egg, melk, vann og ofte også kardemomme og hjortetakksalt. Det er også vanlig å tilsette rosiner, tørket frukt, sukat eller biter av sjokolade i deigen. Bollene skal trilles runde, pensles med vispede egg for å gi dem farge og stekes. Boller kan serveres hele eller delt i to med smør og pålegg som en dessert, et mellommåltid eller ofte som tilbehør til kaffe. Boller er vanlige i barneselskaper servert sammen med brus eller kakao. Prehistorisk krigføring. Med prehistorisk krigføring menes krigføring før skrivekunsten, statsdannelser og andre større sosiale strukturer. Når krigføringen tok til er fremdeles et emne under debatt. Man har funnet neandertalere med spydspisser fast i skjelettet, men ingen indikasjoner på at det var annet enn drap. Ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp med hverandre. Fortifikasjoner og bymurer kunne brukes både til forsvar og som beskyttelse mot oversvømmelser og ville dyr. De tidligste vi kjenner er i Jeriko, bygget rundt 8000 f.Kr.. Maoriene på New Zealand satte også opp tusenvis av befestninger, i en periode hvor det var nær kontinuerlige kamper på øyene. Disse viser at det var en betraktelig sosial orden til stede, noe som tyder på at de kan ha kunnet bedrevet organisert krigføring. Størrelsen på prehistoriske arméer er under debatt. De som ikke aksepterer tanken på prehistorisk krig argumenterer at folketettheten var for lav til å tillate noe annet enn streifende gjenger på et par dusin menn. Dette støttes av Amarnabrevene, som beskriver at 20 bevæpnede mann var i stand til å terrorisere byer i et helt område. Bevæpningen i perioden var først klubber og spyd, senere slynger og buer. Man har funnet våpen av kobber, men kobberets egenskaper tyder på at de har hatt seremoniell funksjon. Hjeronymus Arnoldus Reimers. Hjeronymus Arnoldus Reimers (født 1844 på Alvøya, død 1899) var en norsk skuespiller. Han debuterte på Christiania Theater 1867. Reimers, Hieronymus Reimers, Hieronymus Reimers, Hieronymus Benkögambit. Benkögambit også kalt Volgagambit er en sjakkåpning som er definert ved åpningstrekkene 1.d4 Sf6 2.c4 c5 3.d5 b5. Navnet «Benkögambit» kommer fra den ungarske stormester Pal Benkö som flyktet til USA. Med 3...b5 ofrer svart en bonde som hvit som regel tar imot med 4.cxb5. En typisk fortsettelse er da 4...a6 5.bxa6 Lxa6. Kompensasjonen svart har for sitt ofrede materiell er åpne linjer på dronningfløyen mot utsatte bønder i a- og b-linjen, mulighet for en svært aktiv løperutvikling til g7, og at hvit nå har noen vanskeligheter med utvikling av løperen på f1. Hvit kan bytte den av med 6.Sc3 g6 7.e4 Lxf1 8.Kxf1 men mister da muligheten for rokade og må bruke en del trekk på å få kongen i sikkerhet. Hvit kan istedet spille g3 og Lg2, men dette plasserer løperen på et ganske passivt felt der den vil stange inn i en egen bonde på d5. Enda en mulighet for å bytte av løperen er å spille Sg1-f3-d2 før man spiller e4 slik at...Lxf1 kan besvares med Sxf1, men dette er en tidkrevende plan. Kompensasjonen i form av spill mot de hvite a- og b-bøndene er strategisk og langsiktig, så svart kan ofte trygt gå inn i et sluttspill selv med en bonde mindre. Faktisk kan et avbytte av dronninger være gunstig fordi det tar vekk mye av kraften fra et kongeangrep som hvit kan prøve å sette i gang med sin lille terrengfordel i sentrum. Som alltid med gambiter er det en ulempe at en bonde er ofret. Hvis hvit får konsolidert sitt ekstra materiell, gjerne med trekk som b3, a4 og Sb5, kan kompensasjonen til svart bli borte og hvit får dermed overtaket. Hvit trenger ikke motta gambiten. Gambiten kan avslås med trekk som 4.Sf3 eller 4.a4. En annen ganske populær idé er å ta imot bonden men straks gi den tilbake, f.eks med 4.cxb5 a6 5.b6. Eleonora Duse. Eleonora Duse (født 3. oktober 1858 i Vigevano, død 21. april 1924 i Pittsburgh) var en italiensk skuespillerinne. Hun ble kjent for sine italienske versjoner av Sarah Bernhardts roller, og forbindes først og fremst med Gabriele D'Annunzios skuespill. Senere turnerte hun i Europa og USA. I 1906 besøkte hun Christiania, hvor hun spilte Henrik Ibsens «Hedda Gabler» og «Rosmersholm», samt D'Annunzios «La Gioconda», ved Nationaltheatret. Hun døde på turné i Pittsburgh i USA. Duse, Eleonora Duse, Eleonora Duse, Eleonora Galtvortekspressen. Plattform 9¾ på King's Cross Galtvortekspressen er et fiktivt magisk tog i "Harry Potter"-serien av J.K. Rowling. Elevene ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom tar toget fra London til Galtvang. Toget går fra King's Cross stasjon plattform 9¾, en plattform som er usynlig for gomper og kan nås gjennom barrieren mellom plattform 9 og 10. Prefekter ved skolen har en egen vogn nær lokomotivet. Kupéene ombord i toget er antakelig bokstaverte, for eksempel møttes Snileklubben for første gang i kupé C i "Harry Potter og Halvblodsprinsen", en kupé som antakeligvis ligger et stykke bak i toget. Når elevene går av toget i Galtvang, får førsteårsstudentene reise med båt over innsjøen til skolen, mens alle de andre elvene reiser med en vogn som blir trukket av usynlige vesener som kalles dystraler. Harry Potter møtte sine to beste venner, Ronny Wiltersen og Hermine Grang på sin første tur med Galtvortekspressen. Så langt har Harry reist med toget ti (kanskje elleve) ganger: To ganger om året i sine seks første år ved Galtvort, unntatt en gang, i "Harry Potter og Mysteriekammeret", da han og Ronny fløy Arthur Wiltersens forheksede Ford Anglia til skolen, en ferd som endte med kollisjon i Prylepilen som står utenfor skolen. Den sjette boken slutter før Harry drar fra Galtvort, og det blir heller ikke nevnt hvordan Harry reiser fra Hiet til skolen ved skolestart. Etter hvert skoleår blir Harry møtt av sin onkel og tante på stasjonen i London. De misliker ham sterkt, men har aldri unngått å hente ham på stasjonen. Plattform 9¾. Plattform 9¾ er plattformen som elevene ved Galtvort drar fra når de skal ta Galtvortekspressen. Ligger på King's Cross stasjon. For å komme inn på sporet må du gå rett inn på bommen mellom spor ni og ti. Etter at Harry Potter-bøkene, og ikke minst filmene, ble kjent, er det hengt opp et stort skilt med "Platform 9¾" på en mur mellom spor 4 og 5 på den virkelige King's Cross stasjon. Årsaken til at skiltet ikke henger mellom spor 9 og 10 er at disse sporene ligger i ulike bygninger i stasjonen. Det ekte toget. Lokomotivet som blir brukt i filmversjonene er en Great Western Railway Hall Class 5972 "Olton Hall", og blir fremstilt som et tog med fire vogner. Filmene blir spilt inn på King's Cross stasjon og North Yorkshire Moors Railway. Noen scener blir også filmet inne i selve toget, og enkelte scener er spilt inn i Norge. Jean-François Millet. Jean-François Millet (født 4. oktober 1814, død 20. januar 1875) var en fransk maler. Millet blir sett som en overgangsfigur mellom romantikk og realisme i europeisk kunsthistorie, og hans bilder av den franske bondekulturen fikk stor betydning for senere kunstnere som Gustave Courbet og Vincent van Gogh. Også impresjonisten Claude Monet og surrelisten Salvador Dalí har nevnt Millet som en inspirasjonskilde. Millet var en av grunnleggerne av Barbizon-skolen. Livsbiografi. Millet var det første barnet til Jean-Louis-Nicolas og Aimée-Henriette-Adélaïde Henry Millet, og ble født i 1814 i en liten landsby i Normandie. Millet fikk lært seg latin under opplæring av to prester i byen, før han ble sendt til Cherbourg for å få kunnskap om malerkunst. Fra 1835 studerte han for fullt, og fikk to år senere nok penger til å reise til Paris. Millet begynte på École des Beaux-Arts sammen med en rekke andre studenter, blant annet Paul Delaroche som Millet fikk et nært forhold til. Millet prøvde å få sine malerier inn ved Parissalongen, men fikk ikke godkjennelse før 1840. Millet reiste deretter tilbake til Cherbourg for å satse på en karriere innenfor malerkunst. Han giftet seg med Pauline-Virginie Ono, noe som resulterte i at han forble i Paris. Pauline døde etter bare tre år av tuberkulose. Millet giftet seg på nytt med Catherine Lemaire og fikk tilsammen ni barn med henne. Millet og Lemaire var sammen helt til deres død. I Paris kom Millet i kontakt med Constant Troyon, Narcisse Diaz, Charles Jacque, og Théodore Rousseau. Sammen skapte de en kunstbevegelse som de kalte for Barbizon-skolen. Hovedsjangeren til bevegelsen var realisme, som gjerne skulle vise vanskelighetene i samfunnet, og utelukket derfor romantiske trekk. Motivene omhandlet ofte bønder, fiskere, minearbeidere og bakere i arbeid. Først i 1847 begynte Millet å få anerkjennelse fra kunstmiljøet, og fikk inn flere bilder ved Parissalongen, som hadde årlige utstillinger. Enkelte av Millet sine bilder ble kjøpt opp av staten, noe som resulterte i at han fikk større økonomiske bidrag. Millets popularitet og anerkjennelse økte gjennom 1860-tallet, til tross for enkelte kontroversielle bilder som han ga til Parissalongen. Millet ble i 1870 utvalgt som en juri ved salongen, men han var ofte fraværende på grunn av den fransk-prøyssiske krigen. Millet fikk opplevd i slutten av hans karriere stor anerkjennelse, men malte ikke like effektivt på grunn av svakere helse. Millet døde 20 januar 1875. Dover Air Force Base. Dover Air Force Base er en flystasjon for det amerikanske flyvåpenet rett utenfor byen Dover i Delaware. Dover flystasjon er base for 436th Airlift Wing, kjent som «"Eagle Wing"», og 512th Airlift Wing, kalt «"Liberty Wing"». Stasjonen har også det største likhuset i forsvarsdepartementet, og brukes til å motta og behandle militært personell som omkommer i krig eller fred. Likhuset ble også brukt i 1986 til å identifisere de omkomne etter Challenger-ulykken og i 2003 for mannskapet på romfergen Columbia. Dobbeltdekker (kjøretøy). En dobbeltdekker er et kjøretøy med to etasjer. Ofte er dette en buss, men det kan også være et fly, tog, trikk, ferje eller annet med to etasjer for passasjerer, den ene over den andre. Engelsk åpning. Engelsk er en sjakkåpning som begynner med trekket 1.c4, det fjerde mest populære åpningstrekket i sjakk. Åpningen fikk sitt navn av Howard Staunton som brukte denne åpningen i en match mot Pierre St. Amant i 1843. Hva som er «engelsk». Nøyaktig beskrivelse av hva som er engelsk og hva som er noe annet er litt vanskelig. Nøkkeltrekket er c2-c4 fra hvit men det trekket dukker også opp i andre åpninger, og derfor kan ikke alle partier som åpner med 1.c4 betegnes som «engelsk». For eksempel, etter 1.c4 e6 2.Sf3 Sf6 3.d4 b6 har man dronningindisk. Heller ikke alle partier som betegnes som «engelske» starter med 1.c4, for eksempel vil 1.Sf3 Sf6 2.c4 være regnet som engelsk. Til og med partier som åpner med 1.d4 eller 1.e4 kan bli engelske, for eksempel 1.d4 Sf6 2.c4 c5 3.Sf3 eller 1.e4 c5 2.c4. Hvis stillingen "normalt" oppstår etter at hvit har startet med 1.c4 er det antagelig engelsk, derfor kalles ikke 1.Sf3 d5 2.c4 «engelsk» men Retis åpning, fordi stillingen sjeldent oppstår etter 1.c4 d5 2.Sf3 på grunn hvits mulighet for å spille 2.cxd5. Prinsipper. 1.c4 er et fleksibelt trekk. Hvit angriper sentrum med en løperbonde og har ikke erklært hvor sentrumsbøndene skal plasseres ennå. Trekket gjør ikke like mye for utvikling som 1.d4 eller 1.e4 gjør, den eneste brikken som frigjøres er dronningen. Imidlertid kan hvit nå spille Sc3 uten at springeren kommer i veien for c-bonden. Hvit kan holde sentrumsbøndene tilbake og la "svart" bygge opp et sentrum som hvit satser på å bryte ned, en såkalt «hypermoderne» spillemåte. Varianter. Svart har mange mulige svartrekk på 1.c4. Hudson Hawk. "Hudson Hawk" er en film fra 1991, regissert av Michael Lehmann. Bruce Willis har tittelrollen og var også medforfatter til manuset. Filmen er en spillefilm som bruker «slapstickhumor» fra tegnefilmer, samt lydeffekter som forsterker filmens surrealistiske humor. Filmens handling kombinerer materialer basert på konspirasjonsteorier, hemmelige organisasjoner og historiske mysterier, så vel som merkelig teknologi. Et gjentakende element gjennom filmen er når Hudson og hans partner Tommy «Five-Tone» (Danny Aiello) synger sanger samtidig, men hver for seg, for å ta tiden på, og synkronisere, sine bedrifter. Willis og Aiellos duett av Bing Crosbys "Swinging On a Star" og Paul Ankas "Side by Side" er med på filmens soundtrack. Selv om det var flere stjerner med i filmen, fikk den generelt negative kritikker og feilet stort i billettsalget. Filmen fikk Razziepriser for verste regi, verste manus og verste film i 1992. Handling. Historien begynner med at Eddie «Hudson Hawk» Hawkins (Willis), en mestertyv og seifoppbryter forsøker å feier sin første dag med prøveløslatelse fra fengsel med en cappuccino. Før han får cappuccinoen sin, blir han utpresset av diverse instanser, blant dem hans egen tilsynsfører, en liten mafiafamilie fra Newark og CIA til å gjøre flere farlige kunsttyverier. Igjennom hele filmen forsøker Hudson å nyte en cappuccino, men han blir avbrutt hver eneste gang. Evansgambit. Evansgambit er en sjakkåpning som begynner med åpningstrekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lc4 Lc5 4.b4. Åpningen ble først spilt av William Davies Evans (1790–1872) mot Alexander McDonnell i 1827. Gambiten ble snart svært populær og ble brukt av spillere som Paul Morphy og Adolf Anderssen. Forbedret defensiv teknikk og mer fokus på posisjonelt og strategisk spill gjorde Evansgambiten mindre populær. Åpningen fikk et lite oppsving da Garri Kasparov spilte den en del ganger på 1990-tallet. Evansgambit var også yndlingsåpningen til den norske forfatteren André Bjerke og sjakkboken hans, «Spillet i mitt liv», inneholder ganske grundige analyser av åpningen. Motivet for offeret er rask utvikling og kontroll over sentrum. Etter 4...Lxb4 5.c3 må den svarte løperen trekke, og hvit er klar til å spille d2-d4 og spille på angrep mot f7-feltet. Svart har flere mulige trekk, 5...La5, 5...Lc5, 5...Le7 og 5...Ld6. Det sistnevnte ser klossete ut, men har blitt et av hovedforsvarstrekkene mot Evansgambiten. Svart behøver ikke ta i mot offeret, 4...Lb6 er mulig, men dette er langt mindre populært enn 4...Lxb4. Den første Razzie-utdelingen. Brooke Shields vant prisen for verste skuespillerinne Amy Irving vant prisen for verste kvinnelige birolle for sin innsats i filmen "Honeysuckle Rose" Ronald Reagan ble tildelt Razzie-komiteens «ærespris» for verste karrierebragd Verste film. "Can't Stop the Music" (AFD), produsert av Allan Carr Verste skuespiller. Neil Diamond i "Jazzsangeren" Verste skuespillerinne. Brooke Shields i "Den blå lagune" Verste mannlige birolle. John Adames i "Gloria" (delt seier) Laurence Olivier i "Jazzsangeren" (delt seier) Verste kvinnelige birolle. Amy Irving i "Honeysuckle Rose" Verste regissør. Robert Greenwald for "Xanadu" Verste manus. "Can't Stop the Music", skrevet av Bronte Woodward og Allan Carr Verste «originale» sang. «The Man with Bogart's Face» fra "The Man with Bogart's Face", musikk av George Duning, tekst av Andrew Fenady Verste karrierebragd. Ronald Reagan, tilbaketrukket filmstjerne 101. luftbårne divisjon. 101. luftbårne divisjon ("101st Airborne Division (Air Assault)") er en luftbåren divisjon i den amerikanske hæren. Divisjonen, med kallenavn "Screaming Eagles", er underlagt XVIII luftbårne korps og forlagt i Fort Campbell i Kentucky. Divisjonen ble aktivert 15. august 1942 på Camp Claiborne i Louisiana. Den var opprinnelig en fallskjermdivisjon og deltok under kommando av Maxwell D. Taylor i operasjon Overlord, operasjon Market Garden og Ardenneroffensiven under andre verdenskrig. Den har senere mistet status som fallskjermavdeling og er nå kun luftmobil, oppsatt med blant annet to helikopterbrigader. Eksterne lenker. Luftbårne divisjon 101 Colt Canada C7. C7 og C8 er automatgeværer fra Colt Canada, tidligere kjent som Diemaco. C7 er en klone av det velkjente M16-geværet som er standardvåpen til de væpnede styrker i USA, mens C8 er en klone av M16s viderutvikling: karabinversjonen M4. Sagt på en annen måte, C8 er karabinbersjonen av C7. Alle nevnte geværer er en del av AR-15 familien, og har dermed røtter tilbake til utviklingen av M16 på 60-tallet. C8 sin fordel fremfor nevnte våpen er dens «heavy barrel», et ekstra tykt forkrommet løp, som tåler ekstrem ildgivning uten å gløde eller endre form. Norge. I Norge har Hærens Jegerkommando (HJK) og Marinejegerkommandoen (MJK) C8 som sitt standardvåpen, da med en versjon kalt C8SFW, hvor SFW står for "Special Forces Weapon". C8SFW er karabin-formet og svært lik C8 og M4. Forsvarets Spesial Kommando testet ut HK416 i en periode, men gikk fort tilbake til Diemaco C8SFW. Grunnen er at HK416 ikke er utstyrt med "heavy barrel" slik C8sfw er. FSK har 25 års erfaring med C8sfw, og valgte derfor å beholde dette som standard angrepsrifle. Andre brukere. C7 er approbert som Gevær M/95 i det danske forsvaret hvor det er standardgevær, mens C8 er kalt Karabin M/96. C7 og C8 brukes også som standardvåpen i opprinnelseslandet Canada, av samt hæren og marinekorpset i Nederland. De britiske spesialstyrkene Special Air Service og Special Boat Service bruker kun C8, på samme måte som de norske spesialstyrkene. Stegosaurus. "Stegosaurus" var en planteetende dinosaur fra senjuraperioden, i det som i dag er vestlig del av Nord-Amerika. "Stegosaurus mest kjente trekk er de store benplatene på ryggen, som enten har blitt brukt som temperaturplater, som elefantens ører, eller som ett ledd i forsvar mot kjøttetende dinosaurer. Stegosaurus er også kjent for å ha hatt en veldig liten hjerne i forholdt til kroppsmassen. Med en vekt på rundt 4,5 tonn var ikke hjernen større enn hos en hund. Like etter å ha beskrevet stegosaurus noterte Othniel charles Marsh en stor kanal i hofte regionen av ryggraden, som kunne ha akkomendert for en struktur opptil 20 ganger større enn hjernen. Dette førte til ideen om at dinosaurer som stegosaurus hadde en "andre hjerne". Det har senere blitt argumentert for at rommet har inneholdt en glykogen struktur, lik den man finner i dagens fugler. "Stegosaurusen var også en kjent figur i Steven Spielbergs film ', oppfølgeren til "Jurassic Park", som ble en stor internasjonal hit på verdens kinoer da den ble utgitt i 1993. Triceratops. "Triceratops" var en planteetende dinosaur som levde i krittiden for ca. 100–65 millioner år siden. Kjennetegnet til denne dinosauren var de tre hornene som var festet til en beskyttelsesplate på baksiden av hodeskallen. Dinosauren var like stor som en engelsk to etasjes buss, og veide ca. 10 tonn som fullvoksen. Det er spekulert i at krypdyr, og dermed også dinosaurer, aldri slutter å vokse før de dør, og at det i så fall kunne det ha eksistert gigantiske triceratopser. Denne dinosauren levde mest sannsynlig i flokk, og det er spekulert i at de hadde intelligens nok til å samarbeide når de møtte fiender som "Tyrannosaurus rex", eller andre rovdyr. Hodeskallen til en "Triceratops" kunne bli over en meter lang, og veide nesten 1000 kg, noe som førte til at denne arten hadde veldig sterke nakkemuskler, og var i stand til å påføre et fryktinggytende angrep, likt våre dagers neshorn, bare 5–6 ganger større og sterkere. Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03. Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 er et distrikt i Heimevernet som har territorielt militært ansvar over fylkene Telemark og Buskerud. HV-03 består av distriktsstab, innsatsstyrke og forsterkningsstyrke. Distriksstaben er lokalisert på Heistadmoen leir. Distriktets innsatsstyrke har navn «Gunnerside», som kommer fra operasjonen Gunnerside under andre verdenskrig (sprengningen av tungtvannet). Andrij Sjevtsjenko. Andrij Mykolajovytsj Sjevtsjenko (ukr. "Андрій Миколайович Шевченко", født 29. september 1976 i Dvirkivsjtsjyna ved Kiev i Sovjetunionen) er en ukrainsk fotballspiller. Sjevtsjenko spiller for den ukrainske klubben Dynamo Kiev etter en overgang fra den engelske klubben Chelsea i august 2009. Han regnes for å ha vært en av Europas beste og mest målfarlige spisser og har scoret over 100 mål i Serie A for AC Milan. Han ble i 2004 kåret til årets spiller i Europa. Tidlig karriere. Sjevtsjenko begynte sin fotballkarriere i Dynamo Kiev, hvor han var med på å vinne fem strake ligamesterskap i perioden 1994 til 1999. Sesongen 1998/99 ble han også toppscorer i Mesterligaen ("Champions League") med 10 mål. AC Milan. Senere samme år ble han kjøpt av AC Milan, hvor han ble en umiddelbar publikumsfavoritt, med 24 mål i debutsesongen. Sesongen 2002/03, i det som ironisk nok var Sjevtsjenkos hittil svakeste sesong i Milan-trøya, var han med på å vinne Mesterligaen. Sesongen etter ble han toppscorer i Serie A med 24 mål, og vant sitt første, og hittil eneste ligamesterskap i Italia. Senere samme år ble han tildelt Gullballen som årets spiller i Europa. Midtveis i 2004/05-sesongen, scoret Sjevtsjenko sitt ligamål nummer 100 for Milan. Sesongen endte likevel med skuffelse, da Milan kom på andreplass i Serie A, og tapte Mesterligafinalen på straffesparkkonkurranse mot Liverpool. Chelsea. Ved overgangen til Chelsea satte Sjevtsjenko sin første rekord i engelsk fotball. Prisen på ukraineren var 34 millioner pund, eller 390 millioner norske kroner ved overgangen fra Milan. Etter at han kom til Chelsea har han blitt stemplet som et feilkjøp: to ligakamper før slutt har han scoret tre ligamål. Retur til AC Milan. Den 23. august offentliggjorde Chelsea på sine hjemmesider at Sjevtsjenko returnerte til italiensk fotball og sin gamle klubb AC Milan. Dynamo Kiev. Den 28. august 2009 signerte Sjevtsjenko en toårskontrakt med sin tidligere klubb Dynamo Kiev. Han scoret et mål på straffespark i sin første kamp for klubben mot FK Metalurh Donetsk. I oktober 2009 ble han erklært beste spiller i ukrainsk eliteserie. Landslagsspill. Sjevtsjenko scoret sitt første landslagsmål for Ukraina i en vennskapskamp mot mai 1996. 2005 var nok et ganske vellykket år for Sjevtsjenko, da han var med på å føre til landets første VM-sluttspill som selvstendig nasjon. Fredag 8. oktober 2010 spilte Sjevtsjenko sin 100 landskamp i en vennskapskamp mot. Han er den første som tar denne rekorden i ukrainsk fotball, halvannet år siden han første gang dro på seg landslagsdrakten. Skogstad. Skogstad er en norsk slekt med navn etter gården av samme navn i Kvikne i Nord-Østerdal. Tore Skogstad (1660–1735) var stamfar til to hovedlinjer. Til den første hørte syv generasjoner lensmenn i Kvikne og på Tolga, samt politikeren Ivar Lykke, Høyres statsminister 1926–27. Den andre linjen stammer fra hans sønn regimentssmed Esten Skogstad (1713–1780), som kjøpte gården Kanestraum på Nordmøre, der han fikk stor etterslekt. Den andre Razzie-utdelingen. Bo Derek vant prisen for verste skuespillerinne Faye Dunaway vant prisen for verste skuespillerinne. Filmen hun vant prisen for, "Kjæreste mamma", vant til sammen fem priser under den andre Razzie-utdelingen Verste film. "Kjæreste mamma" (Paramount), produsert av Frank Yablans Verste skuespiller. Klinton Spilsbury i "Legenden om den ensomme rytter" Verste skuespillerinne. Bo Derek i "Tarzan, apenes konge" (delt førsteplass) Faye Dunaway i "Kjæreste mamma" (delt førsteplass) Verste mannlige birolle. Steve Forrest i "Kjæreste mamma" Verste kvinnelige birolle. Diana Scarwid i "Kjæreste mamma" Verste regissør. Michael Cimino for "Himmelporten" Verste manus. "Kjæreste mamma", manus av Frank Yablans, Frank Perry, Tracy Hotchner og Robert Getchell, basert på boken av Christina Crawford Verste nye stjerne. Klinton Spilsbury i "Legenden om den ensomme rytter" Verste «originale» sang. «Baby Talk» fra "Paternity", musikk av David Shire, tekst av David Frishberg Verste filmmusikk. "Legenden om den ensomme rytter", musikk av John Barry Ringebu flyplass, Frya. Ringebu flyplass, Frya er en flyplass ved Frya i Ringebu kommune i Oppland fylke. Flyplassen ligger mellom Ringebu og Hundorp i Gudbrandsdalen. Flyplassen benyttes mye av Gudbrandsdalen Flyklubb. Den er populær for seilflyging. Fjellsidene i dalen kan gi både termikk (oppadgående luft ved soloppvarming av fjellsiden) og hang (vind som blåser oppover når den treffer fjellsiden. På Frya er landingsrunden for motorfly på sørsiden av plassen og for seilfly på nordsiden av plassen. Det er høyt terreng ved plassen som gjør innflyging fra øst litt vanskeligere. Bendlerblock. Bendlerblock. Den lave rampen midt i bildet er del av minnesmerket etter henrettelsen natt til 21.juli-1944 Bendlerblock er et bygningskompleks i Tiergarten i bydelen Mitte i Berlin, idag mest kjent som åsted for henrettelsen av oberst Claus von Stauffenberg, infanterigeneral Friedrich Olbricht, oberst Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim og løytnant Werner von Haeften. Historie. Bygningen har fra 1914 blitt benyttet til ulike militærkontorer og er fra 1993 et avdelingskontor for Tysklands forsvarsminister. Adressen er idag Stauffenbergstraße 11 – 14 og Reichpietschufer 72 – 76. Tidligere var adressen Bendlerstraße og Tirpitzufer. Den tidligere adressen i Bendlerstraße ga bygningen dets navn, og gaten var oppkalt etter murermester og kommunalpolitiker Johann Christoph Bendler (1789–1873), og han eide hele området mellom Tiergarten og den senere Landwehrkanal. Bendlerblock ble bygget mellom 1911 og 1914 for riksmarinekontoret. På 1920-tallet ble bygningen sete for forsvarsministeriet og ledelsen av "Reichswehr". Anlegget ble utvidet i 1938 for å gi plass til flere deler av forsvaret, blant annet hærens overkommando, Abwehr under admiral Wilhelm Canaris, sjefen for hærens rustning, reservehæren og det alminnelige hærkontoret. Statue til minne om Wehrmacht-offiserene som ble henrettet. Bendlerblock ble kjent som senter for det konservative statskuppforsøket med utspring i Wehrmachts offiserskorps i 1944 under oberst Claus von Stauffenberg. Natt til 21. juli 1944 ca. kl. 00:15 ble Stauffenberg, infanterigeneral Friedrich Olbricht, oberst Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim og løytnant Werner von Haeften henrettet ved skytning i Bendlerblocks indre gård. Generaloberst Ludwig Beck fikk anledning til å begå selvmord, men etter to forsøk ble han skutt av en sersjant inne i Bendlerblock. Under slaget om Berlin brukte general Helmuth Weidling bygningen som kommandosentral før han kapitulerte til Den røde arme 2. mai 1945. Etter krigen ble den skadede Bendlerblock restaurert og brukt av forskjellige statsetater. Forsvarsministeriet har brukt Bendlerblock som sitt annet hovedsete siden september 1993, etter at den føderale regjeringen flyttet tilbake til Berlin fra Bonn. "Ihr trugt die Schande nicht, Ihr wehrtet Euch, Ihr gabt das große ewig wache Zeichen der Umkehr, opfernd Euer heißes Leben für Freiheit, Recht und Ehre" («Dere holdt ikke ut skammen, dere verget dere, dere ga det store, evig våkne forandringens tegn, ofret deres liv for frihet, rett og ære»). Bëors hus. Bëors hus er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Bëors hus var det aller eldste av Edains tre hus, og er derfor også kalt både Det eldste hus blant mennesker og Edains første hus. De hadde alliert seg med alvene i det første tidevervet. Baran. Baran var den eldste sønnen av Bëor den gamle. Han hadde en yngre bror ved navn Belen. Baran overtok lederskapet av Bëors hus etter at hans far reiste til Nargothrond. Han holdt til i Estolad, øst for Doriath, og han hadde to sønner: Boron og Baranor. Bëors hus sluttet å eksiste som et selvstendig hus etter slaget Dagor Bragollach, men i det andre tidevervet fantes det noen familier i Númenor som fremdeles snakket Adûnaic med en tydelig Bëoransk aksent. Werner von Haeften. a>. Plattformen og statuen er en del av minnesmerket etter henrettelsene Werner Karl von Haeften (født 9. oktober 1908 i Berlin, henrettet 20. juli 1944 samme sted) var en tysk jurist og offiser under andre verdenskrig. Som Claus von Stauffenbergs adjutant deltok han i 20. juli-attentatet. Han var sønn av en offiser i hæren og senere leder for det tyske riksarkivet ("Reichsarchiv"). Han var en yngre bror av Hans Bernd som var en del av "Kreisau-kretsen" og hengt etter 20. juli-attentatet. Haeften studerte først juss i Berlin og arbeidet etter studiene i en bank i Hamburg fram til utbruddet av andre verdenskrig, da han gikk inn i Wehrmacht. Etter en alvorlig skade på Østfronten ble han overført til reservehæren ("Ersatzheer") som adjutant for Claus von Stauffenberg fra november 1943. Han reiste sammen med Stauffenberg da denne plasserte bomben på Hitlers møterom 20. juli 1944, og hjalp Stauffenberg med å armere bomben. Sammen reiste de tilbake til Berlin, hvor de ble arrestert i Bendlerblock hvor de hadde sine kontorer, og skutt samme natt sammen med Stauffenberg, Friedrich Olbricht og Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim. Bëor. Bëor den gamle var en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Bëor levde i det første tidevervet. Han het opprinnelig "Balan", men ble senere gitt tittelen "den gamle". Han var leder av Bëors hus, de første mennene som reiste inn i Beleriand. Han møtte Finrod Felagund, som ledet dem til Estolad, øst for Doriath, hvor de slo seg ned. Bëor tok tjeneste hos Finrod i Nargothrond. Navnet "Bëor" betydde "vasall" på det Bëorianske språket. Tittelen "den gamle" fikk han fordi han døde først da han var 93 år gammel. I hele 44 av sine leveår hadde han tjent hos Finrod. Han hadde flere sønner, blant dem Baran og Belen. Bëor var stamfar for blant annet Beren Erchamion. Bëor den gamle Boromir Bereg Belemir = Adanel Andreth Bregor Beren Bregolas Barahir = Emeldir Baragund Belegund Beren Erchamion = Lúthien Wegger Strømmen. Wegger R. Strømmen (født 12. juni 1938) er tidligere yrkesoffiser i Hæren, nå pensjonert. Strømmen tjenestegjorde ved UNIFILs hovedkvarter i perioden 1985–88, som SMIO, ACOS/Ops og ACOS/A&P, og som norsk kontingentsjef (1986–88). Han var hovedlærer ved Forsvarets høgskole (1988–90); norsk forsvarsattaché til Finland, Estland, Latvia og Litauen (1990–93). Som pensjonist var Strømmen fra 1993 til 1998 knyttet til Forsvarets forskningsinstitutts avdeling for systemanalyse, der han arbeidet med internasjonale operasjoner og sikkerhetspolitikk for øvrig. LPGA-touren 2006. 2006-sesongen på LPGA-touren starter med turneringen Women's World Cup of Golf i uke 3 og ender med Wendy's 3-Tour Challenge i uke 51. Totalt spilles det om 49 525 000 amerikanske dollar. Albrecht Mertz von Quirnheim. Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim (født 25. mars 1905 i München, død 20. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser og deltager i 20. juli-attentatet i 1944, konservative Wehrmachtsoffiserers forsøk på å avsette den nasjonalsosialistiske regjeringen. Liv. Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim ble født som sønn av kaptein i den bayerske generalstab Hermann Ritter Mertz von Quirnheim. Ungdommen tilbragte han først i München, og senere flyttet familien til Potsdam, hvor faren ble leder av Riksarkivet. Allerede som ung mann lærte han å kjenne Werner von Haeften og Hans Bernd von Haeften. Etter Abitur (artium) trådte Mertz von Quirnheim 1923 inn i Reichswehr. Han innledet et vennskap med Claus von Stauffenberg i 1925. Etter først å ha hilst nasjonalsosialistenes maktovertagelse velkommen, distanserte han seg i økende grad fra regimet. Ved begynnelsen av annen verdenskrig var Mertz von Quirnheim stabsoffiser ved organisasjonsavdelingen i generalstaben. 1941 kom det til uoverensstemmelser med ministeren for de besatte østområdene og rikskommissæren for Ukraina, etter at Mertz von Quirnheim hadde gått inn for en mildere behandling av sivilbefolkningen i de besatte områdene. Fra 1942 øket hans kontakter til militære antinazistiske kretser, gjennom hans svoger Wilhelm Dieckmann. Mertz von Quirnheim ble befordret til oberstløytnant og i november 1942 stabssjef for det 24. armékorps på Østfronten. 1943 ble han forfremmet til oberst og ble samme år gift med Hilde Baier. Fra september 1943 var han innviet i planene om å drepe Hitler. Sammen med sin overordnede, general Friedrich Olbricht, og Claus von Stauffenberg utarbeidet han planen for statskuppet, «Operasjon Valkyrie». 1944 ble Mertz von Quirnheim Stauffenbergs etterfølger som stabssjef for det alminnelige hærkontoret i Bendlerblock i Berlin. Umiddelbart etter attentatet på Hitler presset Mertz von Quirnheim general Olbricht til å utløse «Operasjon Valkyrie», selv om han ikke var sikker på at Hitler var død. Planens forholdsregler ble likevel ikke satt fullt ut i live, fordi den militære øverstkommanderende nesten samtidig fikk beskjed om Hitlers overlevelse. Natt til 21. juli ble Mertz von Quirnheim skutt sammen med Stauffenberg, Olbricht og oberleutnant Werner von Haeften på ordre fra deres medkonspirator generaloberst Friedrich Fromm, som forsøkte å redde sitt eget skinn (men selv ble henrettet senere). Han ble først gitt en ærefull begravelse med medaljer, men liket ble på ordre fra Himmler ekshumert, brent og asken spredt. Få dager senere ble hans foreldre og søster arrestert av Gestapo. Hans svoger Wilhelm Dieckmann ble henrettet 13. september 1944. Spørsmålstegn. I andre språk. I noen andre språk, deriblant spansk, brukes det omvendte spørsmålstegnet (¿) i starten på setninger sammen med det ordinære spørsmålstegnet i slutten. I gresk brukes semikolon (;) som spørsmålstegn og i arabisk brukes et mindre og speilvendt spørsmålstegn (؟). Spørsmålstegnet blir også brukt i kinesisk, koreansk og japansk, selv om dette ikke er påkrevd i språkene. Opprinnelse. Spørsmålstegnet kommer fra det latinske ordet "quaestio", som betyr spørsmål, som i sin tid ble forkortet med "Qo". Q ble skrevet over o, og markerer i overført betydning det moderne symbolet vi bruker i dag, hvor «krøllen» er over prikken. Belen. Belen var en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den andre sønnen av Bëor den gamle, og yngre bror til Baran. Han var bestefar til Belemir, som var Beren Erchamions oldefar på morens side. Belen var leder for Bëors hus en tid, etter at hans eldre bror døde. Etter han var det Bereg, sønnesønn av Baran, som styrte, men bare for en kort stund, før Boron, Barans sønn, tok over. Bëor den gamle Boromir Bereg Belemir = Adanel Andreth Bregor Beren Bregolas Barahir = Emeldir Baragund Belegund Beren Erchamion = Lúthien Kvaløya (Finnmark). Kvaløya (nordsamisk: "Fálá") er ei øy i Finnmark fylke. Kvaløya er delt mellom Hammerfest og Kvalsund kommuner og har ca 9 850 innbyggere (2012). Kvaløya er Norges 13. største øy. Øya består for det meste av avrundede, skogløse fjell. Navnet kommer visstnok av at øya har en hvalaktig profil sett fra skipsleia gjennom Sørøysundet. Hammerfest ligger på nordvestsiden av øya. Kvalsundbrua forbinder øya med fastlandet. Friedrich Olbricht. Friedrich Olbricht (født 4. oktober 1888 i Leisnig, Kongeriket Sachsen; død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk general, som deltok i det konservative statskuppforsøket i 1944. Liv. Han var sønn av den saksiske matematikkprofessoren Richard Olbricht. Etter Abitur (artium) trådte han som fanejunker inn i infanteriregiment 106 i Leipzig, og deltok mellom 1914 og 1918 i første verdenskrig. I 1919 ble han som kaptein overført til det reduserte Reichswehr. 1926 ble han leder for avdelingen Fremde Heere (militæretterretningen) i Forsvarsministeriet, og 1933 ble han stabssjef for divisjonen i Dresden. I 1935 ble han stabssjef for armékorps IV, stasjonert i Dresden, og i 1938 overtok han ledelsen av den 24. infanteridivisjon. Han deltok som divisjonskommandør i den polske kampanjen i 1939 og ble tildelt ridderkorset. 15. februar 1940 ble han utnevnt til general av infanteriet. Han fikk ansvar for ledelsen av det alminnelige hærkontoret i overkommandoen for hærledelsen. I 1943 ble han i tillegg leder for reservehærkontoret ved OKW. Han var i forbindelse med antinazistiske kretser rundt generaloberst Ludwig Beck, Carl Friedrich Goerdeler og Henning von Tresckow, og deltok i utarbeidelsen av attentatet på Hitler. I 1943 skaffet han Claus von Stauffenberg hans stilling i Bendlerblock. Den 20. juli utløste han sammen med Albrecht Ritter Mertz von Quirnheim planen «Operasjon Valkyrie» for ved hjelp av reservehæren å ta kontroll over riket. Etter at forsøket mislyktes ble han natt til 21. juli skutt sammen med Stauffenberg, Quirnheim og løytnant Werner von Haeften. Eksterne lenker. Olbricht, Friedrich Olbricht, Friedrich Olbricht, Friedrich Olbricht, Friedrich Jakob Cederström. Jakob Cederström (født 21. januar 1782, død 9. juli 1857 i Tindered i Kalmar län) var en svensk offiser, politiker og embetsmann. Han begynte sin militærkarrière i 15-årsalderen ved Svea livgarde og fortsatte den senere med utmerkelse under krigen i Pommern. Under krigen med Norge 1808 befalte han i trefningen ved Skarbokilen, hvor han ble så hardt såret i det ene benet, at det måtte amputeres. Han brukte siden treben, og tjenestegjorde i Tyskland (1813–1814) og igjen i Norge 1814, da han en kort tid var kommandant på Fredrikstad festning. Samme år avanserte han til oberst i generalstaben. 1817 ble han landshøvding på Gotland, 1826 generalmajor og 1831 president i Kammarkollegiet. Som politiker huskes han fordi han tok del i hendelsene som ledet til Gustav IV Adolfs avsettelse. Golf 2006. a> vant to av årets "major"-turneringer for herrer 2006-sesongen i golf startet allerede i november 2005 med åpningsturneringen på Europatouren 2006, HSBC Champions Tournament i Kina. Den siste store turneringen i 2006 er Target World Challenge i California 14.–17. desember. PGA-touren. PGA-touren startet 5. januar med mesterskapet Mercedes Championships, der kun fjorårets turneringsvinnere på touren får delta. Mesterskapet ble vunnet av australieren Stuart Appleby for tredje år på rad. Flere av de største stjernene hadde imidlertid meldt avbud, inkludert Tiger Woods og Phil Mickelson, Retief Goosen og Ernie Els. Henrik Bjørnstad deltar på PGA-touren 2006 som første nordmann noensinne. Hans første turnering var Sony Open in Hawaii 12.–15. januar, der han kom på en delt 59. plass med 70–73–67–72, totalt 282 slag (+2). Michelle Wie deltok under Sony Open in Hawaii på herrenes PGA-tour for fjerde gang, men klarte ikke cuten denne gangen heller. Det hadde aldri tidligere vært så mange venstrehendte spillere (linksspillere) på PGA-touren som dette året. De ni spillerne var Phil Mickelson, Mike Weir, Steve Flesch, Russ Cochran, Nick O'Hern, Bubba Watson, Eric Axley, Greg Chalmers, B.J. Staten og John Engler. Europatouren. Ernie Els slo Bernhard Langers rekord da han klarte cutten i Dubai Desert Classic, hans 70. turnering på rad. Ingen nordmenn deltar på Europatouren dette året. Hverken Jan-Are Larsen, Lars Petter Brovold, Øyvind Rojahn eller Paul Nilbrink kom seg gjennom kvalifiseringen. Det gjorde heller ikke Henrik Bjørnstad, men han kvalifiserte seg i stedet til PGA-touren 2006. Morten Hagen fikk allikevel spille Singapore Masters i mars, men misset cutten etter 78-76 (+10). Verdensrankingen. Ved sesongstart var Tiger Woods øverst på verdensrankingen i golf. Etter følger Vijay Singh, Phil Mickelson, Retief Goosen og Ernie Els. LPGA-touren. Suzann Pettersen deltar på LPGA-touren 2006 som eneste nordmann. Ladies European Tour. Cecilie Lundgreen og Suzann Pettersen er de eneste norske spillerne som er fullt kvalifisert for LET 2006. Marianne Skarpnord og Lill-Kristin Sæther har allikevel deltatt i enkelte turneringer. Tiggeroperaen. a> basert på "Tiggeroperaen", femte scene "Tiggeroperaen" (engelsk: "The Beggar's Opera") er en satirisk balladeopera skrevet i 1728 av John Gay. Musikken av Johann Christoph Pepusch bygger for det meste på populære, folkelige melodier fra samtiden. Målet for satiren var blant annet den fremtredende politikeren Robert Walpole, og den notorisk kriminelle Jonathan Wild. Operaen handler også om sosial urettferdighet i stor skala, i hovedsak ved å sammenligne «lavklasseborgere» som tyver og horer med deres aristokratiske motparter. Nøyaktig 200 år senere, i 1928, skrev Bertolt Brecht (ord) og Kurt Weill (musikk) en musikal basert på "Tiggeroperaen" kalt "Tolvskillingsoperaen". Stykket er gjendiktet til norsk av André Bjerke. Gottfried von Blücher. Gottfried Carl Wilhelm Gottlob von Blücher (født 6. desember 1762 i Penzlin i Mecklenburg, død 6. juli 1814 i Christiania) var en dansk offiser. Han var sønn av oberstløytnant ved Sjællandske Regiment Carl Leopold von Blücher (død 1775) og Sophie Henriette Plessen (død 1786). 1779 ble han utnevnt til sekondløytnant, og ble to år senere ansatt ved Livgarden til hest. På grunn av en duell måtte han imidlertid forlate Danmark 1787, men fikk tillatelse til å gå i russisk tjeneste. Her kjempet han først under Potemkin mot tyrkerne og deltok deretter i krigen mot Sverige. Etter slaget ved Focşani 21. juli 1789 ble han utnevnt til major, og fikk St. Georgskorset; året etter ble han oberstløytnant. 1791 vendte han tilbake til Danmark og trådte inn i hæren med grad av oberstløytnant. Etter en sterkt vekslende tjeneste ved rytteravdelinger i Danmark og Norge ble han 1803 oberst og deretter sjef for Akershusiske Dragoner. 1808 ble han generalmajor og sjef for det Trondhjemske Dragonregiment, og var samtidig kommandant på Kongsvinger festning; en viktig stilling under krigen med Sverige 1808-1809. Jerzy Kossak. Jerzy Kossak (født 11. september 1886 i Kraków, død 11. mai 1955 i Kraków) var en polsk maler. Han var sønn av Wojciech Kossak. Mål og Miljø (tidsskrift). Mål og Miljø er et kultur- og lokalhistorisk årsskrift for Arna bydel i Bergen. Skriftet er utgitt av Arna Mållag. Første gang utgitt i 1976. Årgang 2005 er 30. utgave. Redaktør: Dag Anton Boge. Ingebjørg Finnsdatter. Ingebjørg Finnsdatter (født uvisst, død ca. 1070) var datter av Finn Arnesson og vokste opp på Austrått. Hun ble først gift i 1038 med Torfinn, jarl av Orknøyene (1009–1064?) siden med den skotske kongen Malcolm III. I skotsk historie kjennes hun under forvanskingen Ingibiorg. Torfinn og Ingebjørg fikk sønnene Pål og Erlend, som begge ble jarler under morens formynderskap. Erlend fikk sønnen Magnus, som er Orkøyenes nasjonalhelgen. Malcolm III Canmore (1031–1093) regnes som stamfar til en sentral kongeætt i skotsk historie, Canmoredynastiet. Hans far Duncan I ble drept av Mac Bethad mac Findláich, bedre kjent som Macbeth av Skottland, og Malcolm hevner faren i 1057. Året etter drepte han Macbeths stesønn Lulach, og ble skotsk enekonge. Malcolm og Ingebjørg fikk sønnene Duncan og Donald. Duncan II ble konge etter sin far. Etter Ingebjørgs død giftet Malcolm seg (i 1067?) med den engelske kongsdatteren Margaret, som senere ble helgenforklart som Den hellige Margaret av Skottland. Mye av dette er riktignok bare sannsynlige sannheter, ikke absolutt dokumentert. Mange skotske historikere mener at "Dronning Ingibiorg" må ha vært "datter" av Ingebjørg jarlemor, for å få årstallene til å gå opp. Ingebjørg Finnsdatter Johan Henrik Spørck. Johan Henrik Spørck (født 15. juni 1778 i København, død 26. desember 1849 i Fredrikstad) var en norsk offiser. Han var sønn av Christen Ludvig Spørck, fogd på Hedemarken, og Else Kirstine Juul. 1789–1794 var han elev på Landkadetakademiet, ble 1795 kongelig page, og 1796 fenrik ved Søndenfjældske gevorbne Infanteriregiment, som han tilhørte inntil det ble oppløst 1818. Han ble sekondløytnant 1800, premierløytnant 1803. Etter at underoffiserskolene var blitt opprettet ved de norske regimentene 1804, var Spørck tilknyttet sitt regiments skole på Fredriksten. Han fikk dessuten i oppdrag å organisere Frederikshalds frivillige borgerlige Jægerkorps, som ble opprettet 1807. Under Krigen med Sverige 1808-1809 viste han stor dyktighet og ble anvendt som en slags stabssjef av kommandanten på Fredriksten, oberst Juul. Han deltok i overfallet på Prestebakke 10. juni 1808. Under Krigen med Sverige 1814 stod Spørck under oberstløytnant Stabells kommando. Med en liten styrke forsøkte han å oppholde den svenske overmakten i Enningedalen og ved Tistedalselva 31. juli og 1. august. Etter krigen fortsatte han sin tjeneste ved regimentets skole. I 1817 ble han adjutant hos kronprinsen, i 1818 kaptein (grad) ved Frederikstenske gevorbne Musketerkorps, i 1819 oberstløytnant og sjef for korpset, i 1823 oberst, i 1828 generaladjutant, i 1832 generalmajor, sjef for generalstaben og førsteadjutant hos kongen. I 1847 ble han kommandant i Frederikstad, hvor han døde. Kilde. Spørck, Johan Henrik Spørck, Johan Henrik Spørck, Johan Henrik Lillehammer Fotballklubb. Lillehammer Fotballklubb (stiftet i 1911) er en av innlandets største fotballklubber. Klubben har over 800 spillere fra klassene knøtt opp til seniorlag og er stadig i vekst (pr. 2005). Totalt antall medlemmer er over 1000. LFK sitt seniorlag er i dag i 2.divisjon. LFK har kontorlokaler i Brakka som ligger rett ved Stampesletta kunstgress, og 11'er-lagene spiller sine hjemmekamper på Stampesletta (kunstgress, tre gressbaner og en grusbane samt treningsslette). De yngste lagene er organisert i grendene Hammartun, Kringsjå/Ekrom og Søre Ål. Smultring. Smultring er en ringformet kake kokt i smult, og en av de mest vanlige småkakene forbundet med julebaksten og «de sju slagene» som tradisjonelt ble bakt før jul. Deigen består hovedsakelig av sukker, egg, kulturmelk / fløtemelk og fint hvetemel, og er vanligvis smaksatt med kardemomme, kanel eller revet sitron- eller appelsinskall. En variant av smultringen kalles hjortetakk, denne er ofte litt fastere i deigen. Smultringer er best ferske, men kan godt fryses. Selv om smultringen fra gammelt av bare ble laget til jul, etter juleslaktingen, tilbys smultringer i dag omtrent hele året, gjerne fra egne smultringvogner eller mobile utsalg. Doughnut. Melisdrysset, melisglasert og sjokoladetrukne donuts fra amerikansk industriproduksjon. Doughnut eller donut er betegnelsen på et bakverk som er spesielt utbredt i USA, men som derfra har spredt seg over hele verden. Bakverket er i utgangspunktet et søtet kaffebrød, men variasjonene i oppskrift og tilberedningsmåter er så tallrike at det nesten bare er formen som er fellesnevner; de minner om store smultringer med glasur og pynt, og har derfor i Norge ofte blitt beskrevet som smultringer. En vanlig deig til doughnuts kan bestå av sukker, egg, melk, smeltet smør, mel og bakepulver, som røres sammen og smaksettes etter ønske. Deigen skal være så løs at den knapt lar seg kjevle, deigen kan klappes ut i ønsket tykkelse og så stikkes kakene ut. Etter litt heving stekes de på bakeplate i ovnen, og kan etter avkjøling pyntes etter smak og behag, med melisglasur, sjokoladeglasur, kakepynt, kokosrasp eller liknende. En mer omstendelig fremgangsmåte brukes ofte i industriproduksjonen. Emnene som stanses ut av deigen legges på brett, så kjøres brettene gjennom en steamer med varm damp som får bakverket til å heve maksimalt før det går til steking. Slik økes volumet, og bakverket blir luftigere. Det finnes oppskrifter med og uten egg, og med gjær i stedet for bakepulver. Doughnuts kan også frityrkokes, men dette tilfører bakverket så mye ekstra fett at metoden er på vei tilbake i USA. Men for å utnytte deigen som stanses ut (hullet i dougnnuten) er det vanlig å frityrkoke disse, rulle dem i sukker og kanel, og selge dem som «doughnut holes». Selv om doughnuts regnes som typisk amerikansk, har bakverket muligens sitt opphav i Nederland. De skal ha vært kjent i New York under navnet olykoeks (oljekake). En husmor, Elizabeth Gregory, skal ha videreutviklet bakverket og hennes sønn skipper Hanson Gregory påberopte seg æren for å ha skapt formen med hull i midten. Under første verdenskrig ble doughnuts et amerikansk begrep ved at de ble servert i stor stil til amerikanske militære styrker i Europa. Den første kjente maskinproduksjonen av doughnuts i USA ble startet i 1920 av en russisk flyktning i New York, Adolph Levitt. På 1950-tallet hadde doughnuts fått omtrent samme form som i dag. En mengde andre land har også tilsvarende bakverk. I USA har den første fredagen i juni kjent som "National Donut Day". Tradisjonen ble innstiftet av frelsesarmen i USA i 1938 for å samle inn penger til fattige og for å hylle damer i Frelsesarmen som serverte doughnuts til soldater under 1.verdenskrig, noe som i dag er blitt til en generell hyllest av de amerikanske falne i krigen. Frelsesarmen samler fortsatt inn penger på denne dagen og mange bakerier og butikker gir bort doughnuts gratis. Nina. Nina er et kvinnenavn med mange opprinnelser. Det er blant annet en russisk diminutiv av kvinnenavnet Anna, som er en avledning av Hannah og er dannet av det hebraiske ordet for «gunst» eller «nåde», "channah". Nina er også en kortform av navn som slutter på -nina og -nine. I tillegg er Nina en russisk form av Nino. Utbredelse. Nina er et vanlig navn i Slovenia, Russland, Norge, Danmark og Serbia. Varianten "Niina" er mye brukt i Estland og Finland. Nina var blant de mest populære døpenavnene på jenter i Norge i perioden fra rundt 1960 til 1990. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Nina og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Fabrique Nationale. FABRIQUE NATIONALE HERSTAL, (FN HERSTAL) tidligere Fabrique Nationale d'Armes de Guerre eller FN, er en belgisk våpenprodusent. Den er eid av Herstal-gruppen sammen med Browning Arms Company og Winchester Repeating Arms. Hovedkvarteret er ved Herstal, nær Liège. Selskapet ble stiftet i 1889 for å produsere 150 000 Mauser-geværer for den belgiske staten. I 1898 begynte de samarbeid med den berømte våpenkonstruktøren John Moses Browning. I 1989 tok de over USRAC (US Repeating Arms Company), eieren av Winchester-merket. Våpen. Minimi i amerikansk utførelse, kalt M249 Biler. Det er mindre kjent at FN også produserte sykler, motorsykler og til og med biler. Den første prototypen ble ferdigstilt i 1899. Den første modellen ble produsert i 100 eksemplarer og hadde en tverrstilt tosylindret motor med 796 cc og 3,5 hestekrefter. Den hadde to gir forover og et bakover. Selv om FNs bilproduksjon i og for seg var en suksess, så ble de overskygget av Minerva, en annen belgisk bilprodusent. Da amerikanske biler kom på markedet fra 1920-tallet og 1930-tallet så la fabrikken ned produksjonen. Museet Autoworld i Brussel har FN-biler på utstilling. Halvor Folkestad. Halvor Olsen Folkestad (født i Bø i Telemark, død 30. september 1887 på Hamar) var den første biskop i Hamar bispedømme i moderne tid. Han var biskop fra 8. juni 1864 til 30. juni 1887. Folkestad, Halvor Folkestad, Halvor Kivier. Kivier eller kivifugler (Apterygiformes) er en gruppe med flygeudyktige strutsefugler (Struthioniformes). Alle fem artene er stedegne for New Zealand og alle tilhører slekten "Apteryx", som er eneste slekt i kivifamilien (Apterygidae). Beskrivelse. Kivier er nattaktive og lever av mark, insekter og andre virvelløse dyr. De er fuglene som legger størst egg i forhold til kroppstørrelse. Eggets vekt (opptil 500 g) utgjør rundt en femtedel av fuglens vekt (1–5 kg). De er også unike i den forstand at den har neseborene i "enden" av det svært lange nebbet. Nebbet er langt, svært følsomt og til en viss grad bøyelig. Sammen med en uvanlig god luktesans muliggjør neseborenes plassering at kiviene lukter seg frem til meitemark o.l., som de så trekker opp av jorden med nebbet. De utdødde moafuglene beslektet med kiviene. Kiviene har fått navn etter de skjærende skrikene de utstøter. Artene er nasjonalsymboler på New Zealand. Kunstnett Norge. Kunstnett Norge var en offisiell nettportal til norsk kunst på Internett i perioden 1999–2002. Prosjektet ble initiert og finansiert av Kirke- og kulturdepartementet, lansert 16. juni 1999 under nettadressen kunst.no og virket som selvstendig prosjekt ut 2002. Vertsinstitusjon var Norsk nettverk for Teknologi, Akustikk og Musikk (NoTAM), en avdeling av Universitetet i Oslo. Ansvarlig redaktør for nettstedet var Jøran Rudi, samtidsmusikkomponist og daglig leder ved NoTAM. Prosjektleder og redaktør var Erik Hesby, med studiebakgrunn fra blant annet Intermediaavdelingen ved Kunstakademiet i Trondheim. Formål og drift. Kunstnett Norge (kunst.no) var fra oppstarten av en formidler av kunst på Internett og produsent av kunst laget spesielt for å vises på Internett. Diverse tjenester for publikum (lenkesamling, kunstnerregister, etc.) og tjenester for kunstnere innen ulike disipliner ble utviklet (mulighet for å presentere seg gjennom et kunstnerregister, Internettjenester utviklet for å møte kunstneres formidlingsbehov, nettkurs, etc.). Kunstnett var sentral i innarbeidelsen av begrepet nettkunst i den norske offentligheten, definert som kunst laget spesielt for visning på Internett. Nettkunstprosjekter ble aktivt promotert overfor pressen, og egne nettfora for diskurs rundt nettkunsten ble opprettet. Satsningen ble presentert som del av utstillingen «Å bygge en samling» ved Museet for Samtidskunst, januar-mars 2001. Flere nett-teoretikere, -designere og -kunstnere var knyttet til virksomheten i Kunstnett Norge i kortere eller lengre perioder, på frilansbasis eller i fast engasjement, deriblant Atle Barcley, Dag Hensten Pettersen, Tore Ferner, Kevin Foust, Marius Watz, Jill Walker, Grethe Melby og Per Platou. Kunstnett Norge driftet et nettgalleri for kunst laget spesielt for å vises på Internett. Ambisjonen var å presentere det mest interessante som skjedde innenfor det norske feltet. Hvert arbeid ble presentert sammen med en introduserende tekst i form av intervju, artikkel eller omtale. n2art, et nordisk nettkunstgalleri, ble initiert av de nordiske kulturnettene i fellesskap, og finansiert med støtte fra Nordisk Ministerråd og Nordisk kulturfond. n2art åpnet samtidig i alle de nordiske hovedstedene. Den norske åpningen fant sted i Telenor Expos lokaler i Oslo. Kunstnett Norge hadde ansvar for utforming og teknisk løsning for nettstedet n2art.nu. Driften av Kunstnett Norge ble fra januar 2003 overtatt av det da nettopp nyopprettede ABM-utvikling, og Kunstnett ble fullintegrert i det ABM-drevne nettstedet Kulturnett Norge i 2004. Sagatun Folkehøyskole. Sagatun Folkehøyskole, Hamar, var Norges første folkehøgskole. Den ble grunnlagt av Herman Anker og Olaus Arvesen. Skolebygningene ble oppført for Ankers midler på «Hamarslyst», som ble kalt «Sagatun». Folkehøgskolen trådte i virksomhet 1. november 1864, og grunnstenen til skolebygningene ble lagt i 1865. Den hadde sin beste tid i de 10 første årene. I 1873 overtok Arvesen skolen alene og flyttet den til naboeiendommen, kalt «Nysagatun». Skolen ble nedlagt 1891. Bygninger og tomt. Tilsammen fire bygninger ble oppført etter arkitekt Emil Victor Langlets tegninger i 1864. Av disse fremstår bestyrerens villa som hovedbygningen, mens utformingen til skolebygningen, gymnastikkbygningen og lærer Olaus Arvesens bolig var svært enkel. Hovedbygningen har sveitserstil med gavlformede vinduer med nygotisk preg. Den dominerende fløyen i to og en halv etasje har et spesielt flerkantet karnapp. Det er mulig at Ankers villa ble bygget noe senere enn de øvrige bygningene, da han ennå ikke var flyttet inn i 1865. På eiendommen Sagatun finnes ialt seks objekter; fire bygninger, en bauta og alléen, som ble fredet i 1984. Snota. Snota er et markant fjell i Trollheimen, og det høyeste i Surnadal kommune. Hovedtoppen er på 1668 moh, mens en lavere topp på 1562 moh ligger omtrent en kilometer fra hovedtoppen. Toppen er lett tilgjengelig fra Gråsjøen eller Trollheimshytta på merket sti. En annen variant er å ta turen fra Vindøldalen. Samtidig finnes flere klatreruter mot toppen fra sør. Toppen er karakteristisk og kan lett sees på lang avstand, f.eks. fra høyder i Trondheimsområdet. På østsiden av Snota ligger en isbre som blir kalt Snotbreen. Norges herrelandslag i rugby union. Norges herrelandslag i rugby union er medlem av det europeiske rugbyforbundet og trenes av Paul Winson. Kaptein på laget er Hanro van Wyk. På International Rugby Boards rankingliste ligger Norge på 81. plass (av 95 landslag) i april 2009. I kvalifiseringen til Verdensmesterskapet i rugby union 2007 røk Norge ut i innledende kvalifiseringsrunde mot Andorra. Norge spilte kvalifisering til de to foregående verdensmesterskapene også, men tapte innledende kvalifiseringsrunde mot henholdsvis Latvia og Luxembourg. Landslaget spilte sin første kamp mot Danmark 23. juni 1979. De tapte 30-12. Største seier er 86-5 mot Finland 1. oktober 1989, mens største tap er 98-0 mot Sverige 26. september 1992. I det europeiske nasjonalmesterskapet, som går fra 2006 til 2008, spiller Norge i gruppe 3B, mot Litauen, Østerrike, Bulgaria og Ungarn. I det europeiske nasjonalmesterskapet, som går fra 2008 til 2010, spiller Norge i gruppe 3B, mot Danmark, Østerrike, Slovenia og Ungarn. Lockheed Corporation. a>, og er fortsatt innehaver av flere rekorder. Lockheed Corporation var et stort internasjonalt selskap stiftet i 1912. Det var lokalisert i USA og var en av verdens største produsenter av både sivile og militære fly samt romfartsteknologi og våpensystemer. Selskapet ble sammenslått med Martin Marietta i 1995 og skiftet navn til Lockheed Martin. Opprinnelse. Alco Hydro-Aeroplane Company ble etablert i 1912 av brødrene Allan og Malcolm Loughead. Dette selskapet byttet navn til Loughead Aircraft Manufacturing Company og etablerte seg i Santa Barbara, California. I 1926, etter konkursen av Loughead, stiftet Allan Loughead selskapet Lockheed Aircraft Company (stavet fonetisk for å unngå misforståelser) i Burbank, California. I 1929 ble Lockheed en divisjon av Detroit Aircraft. Da Detroit Aircraft gikk konkurs under den store depresjonen, gikk en gruppe investorer ledet av brødrene Robert og Courtland Gross til innkjøp av firmaet og reddet det ut av konkursboet i 1932. I 1934 ble Robert E. Gross styreformann for det nye selskapet, Lockheed Corporation, som hadde hovedkvarter ved flyplassen i Burbank, California. Selskapet holdt til der i flere år før det omsider flyttet til Calabas, California. Den første vellykkede modellen som ble produsert i et betydelig antall (141 eksemplarer) var «Vega» som ble kjent da den ble benyttet til flere førstegangs- og rekordflyvninger, bl.a av Amelia Earhart, Wiley Post og Hubert Wilkins. Senere, på 1930-tallet introduserte Lockheed flyet Lockheed L-10 Electra, et transportfly med to propellmotorer. Dette var flyet Amelia Earhart og hennes navigatør Fred Noonan fløy under deres mislykkede forsøk på å fly rundt jorden i 1937. Electra formet også det grunnleggende designet for bombeflyet Lockheed Hudson, som ble levert til både det britiske Royal Air Force og United States Air Force under andre verdenskrig. Dets primære rolle var antiubåtoperasjoner. Prosjekter under andre verdenskrig. I begynnelsen av andre verdenskrig svarte firmaet på en kontrakt på en avskjæringsjager. Under ledelse av Clarence "Kelly" Johnson, en av de mest kjente amerikanske flydesignerne, leverte de det uortodokse jagerflyet P-38 Lightning. Det fungerte i både angrepsrolle mot bakkemål og i luftkamper. Det var også i bruk som et strategisk bombefly i samtlige teatre det var involvert i. Flyet var også ansvarlig for å ha skutt ned flere Japanske fly enn noen andre flytyper og for å ha deltatt i det berømmelige oppdraget med å drepe den japanske admiralen Isoroku Yamamoto, mannen bak angrepet på Pearl Harbor. I 1943 begynte Lockheed i all hemmelighet å utvikle ett nytt jagerfly på fabrikkene i Burbank, basert på et jetflyprosjekt konkurenten Bell Aircraft ikke hadde fabrikklokaler store nok for. P-80 Shooting Star ble det første jetdrevne amerikanske jagerflyet til å skyte ned et annet jetfly når det skjøt ned et MiG-15 i Korea. Flytypen, som fikk benevnelsen F-80 i 1948 ble sett på som utdatert allerede da det kom i tjeneste. «Skunk Works». Med prosjektet P-80, startet Lockheed hemmelige utviklingsprosjekter ved en plass kalt «Skunk Works». Navnet kom muligens fra stanken som kom fra en plastikkfabrikk i nærheten. Denne plassen er blitt kjent etter å ha utviklet flere suksessfulle Lockheed-design, inkludert spionfly som U-2 (sent på 1950-tallet) og SR-71 Blackbird (1962). «Skunk Works» har ved flere anledninger skapt gode design på veldig kort tid og ofte med begrensede ressurser. I dag betyr begrepet «skunk works» en plass hvor dyktige konstruktører utvikler fantastiske prosjekter. Prosjekter under den kalde krigen. Andre design fra Lockheed inkluderer L049 Constellation og L1649 Super Constellation-serien av propellfly var pionerer i den transatlantiske krigen mellom Trans World Airlines og Pan American World Airways. Den første flyvningen til Lockheed L100 (C-130 Hercules) var i 1954. Flyet er i 2005 fortsatt i produksjon og brukes av det norske luftforsvaret. I 1956 fikk selskapet en kontrakt for utviklingen av Polaris ubåtutskytningsklar ballistisk missil (SLBM), og ble etterfulgt av Poseidon og Trident som var kjernefysiske missiler. F-104 Starfighter (sent på 1950-tallet), var verdens første jagerfly på en hastighet over Mach 2. Dette flyet var også brukt av det norske luftforsvaret. Transportflyet C-5 Galaxy, som er et av verdens største fly, hadde sin første flyvning i 1968. Senere, i 1970, kom tri-jet'en L-1011 TriStar som var den tredje av vidkroppflyene, etter Boeing 747 og Douglas DC-10. I 1976 begynte «Skunk Works» utviklingen av stealth-flyet F-117 Nighthawk. Det samme året ble selskapet involvert i omfangsrike bestikkelsessaker i den såkalte «Lockheedskandalen». Produkter. En liste over fly og andre fartøy produsert av Lockheed. Jagerfly. Lockheed NF-104, en modifikasjon av F-104 Starfighter med rakettmotor for trening av piloter i vektløs tilstand. Ca. 1960. Robert E. Gross. Robert Ellsworth Gross (født 11. mai 1897 i Newton i Massachusetts, død 3. september 1961) var en amerikanske forretningsmann innen flyindustrien og leder av Lockheed Corporation fra 1934 til 1956. Hans første foretak var "Viking Flying Boat Company", som gikk konkurs som følge av flymarkedets kollaps under den store depresjonen. I 1932 kjøpte en gruppe investorer, ledet av Robert og hans bror Courtland, Lockheed Aircraft Company fra det konkursrammede Detroit Aircraft Corporation og skiftet navn til "Lockheed Corporation". Robert Gross fungerte som selskapets president fra 1934 til 1956. I løpet av hans periode produserte firmaet jagerflyet P-38 Lightning for 2. verdenskrig og Constellation passasjerfly rett etter krigen. Gross døde av bukspyttkjertelkreft i en alder av 64 år. I filmen "The Aviator" fra 2004, dukker karakteren til Robert Gross opp i en liten scene spilt av Brent Spiner. Lockheedskandalen. Lockheedskandalen i 1976 involverte den japanske Marubeni Corporation og flere høytstående medlemmer av japansk politikk, industri og underverden (Yakuza-sirkelen). Flyprodusenten Lockheed Corporation hadde ansatt en høytstående leder i et kriminelt nettverk, Yoshio Kodama, som konsulent for å prøve å influere japanske flyselskaper, blant annet All Nippon Airways, til å gå til innkjøp av passasjerflyet Lockheed L-1011 «TriStar». Det kom frem at Lockheed hadde betalt rundt 1,8 millioner amerikanske dollar i forsøk på å bestikke den tidligere japanske statsministeren Kakuei Tanaka blant flere. I Japan er navnet Lockheed mer eller mindre forbundet med denne skandalen. I Nederland samme år var det også en «Lockheedskandale» relatert til innkjøp av F-104G Starfightere til landets flyvåpen. Prins Bernhard ble anklaget for å ha mottatt bestikkelser på rundt 1 million amerikanske dollar fra Lockheed som motytelse for å sikre at selskapets jagerfly ville vinne kontrakten over Dassaults Mirage V. Den nederlandske statsministeren beordret en høring om denne hendelsen, men Prins Bernhard nektet å svare og sa følgende: "Jeg er hevet over slike saker." I et intervju som ble publisert etter hans død, innrømmet Prins Bernhard at han hadde mottatt rundt 1,1 millioner amerikanske dollar fra Lockheed. Interglossa. Interglossa er et internasjonalt hjelpespråk som blei lagt fram av Lancelot Hogben i 1943. Hogben mente, som Giuseppe Peano og Edgar von Wahl, at internasjonale hjelpespråk var mest til nytte for intellektuelle, og at en viktig funksjon var å kommunisere vestens vitenskapelige kunnskap. Men i motsetning til Peano og von Wahl mente han at det var "østlige intellektuelle" f.eks. i Asia, som trengte sånn overføring av kunnskap mest. Ulikt dem så han derfor ikke sitt hjelpespråk som særlig retta mot Vestens elite, men mot intellektuelle utafor den europeiske kulturkretsen. Språket måtte være spesielt lett for dem. Interglossa skiller seg fra de samtidige "nylatinske" språka ved å hente mange flere røtter fra gresk, ut fra argumentet om at greske, og sekundært latinske, fremmedord er grunnlag for vitenskapens internasjonale språk. Grammatikken derimot, likner mer på den kinesiske, men er også påvirka av Basic English. Interglossa er helt isolerende, ingen ord bøyes. Det samme ordet kan fungere som substantiv, adjektiv og adverb, verb, preposisjon og konjunksjon. Egentlige verb er bare 20, verb fra vestlige språk oversettes med sammensetninger av et av dem og et annet ord. Ordstillinga i setningen er fast bestemt. Interglossa representerte en tendens stikk motsatt av den som rådde blant skapere av internasjonale hjelpespråk på midten av 1900-tallet. En del av ideene bak språket, bl.a. i grammatikken, kan ha vært med på å inspirere Loglan (publisert 1960). Ei gruppe har fra 1981 jobbet for en reformert form for Interglossa med navnet Glosa. Språkeksempel. plus u Demo acte harmono tu Tendo epi Geo homo in Urani; Na dicte petitio: Tu date plu di Pani a Na; plus Tu acte pardo plu malo Acte de Na; Hetero, Tu date libero Na apo Malo. Lars Gule. Lars Gule (født 24. juni 1955 i Oslo) er en norsk filosof, samfunnsdebattant og postdoktor (ved Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA). Gule ble kjent for offentligheten i 1977 da han ble arrestert i Beirut med sprengstoff i bagasjen. Fra 2000 til 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund. I «blasfemi-saken» ble den norske regjeringen tvunget til retrett, den 4. februar 2009, på grunn av et opprop som Gule var en av initiativtagerne til. Utdanning og yrkesliv. Lars Gule studerte historie, filosofi og samfunnskunnskap ved Universitetet i Bergen fra våren 1978. Han ble mag. art. i filosofi i 1987, med historie mellomfag (v-79) og samfunnskunnskap grunnfag (h-81) som støttefag. Han har også hatt flere forskningsopphold i Midtøsten (Egypt 1985, Syria i 1989, Syria/Egypt i 1991-92). Gule tok doktorgraden ved UiB i 2003 da han forsvarte avhandlingen "Social Development and Political Progress in Two Traditions" om utviklingsoppfatninger i vestlige og arabisk/islamske kulturer. I 1987 administrerte han ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori, begge ved Universitetet i Bergen. I 1989 ble han knyttet til Chr. Michelsens Institutts (CMIs) menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat og administrator. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet "Nature, Society and Water" (1998–2000). Fra juli 2000 til desember 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund (se nedenfor). Fra februar 2006 var han studieleder ved SEFIA, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO, og i august 2007 gikk han over i en stilling som førsteamanuensis (etter nedleggelsen av SEFIA) knyttet til fagområdene flerkulturell forståelse og utviklingsstudier ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier, HiO. Fra januar 2009 var Gule også knyttet til HiOs (fra 1. august 2011 HiOAs) Senter for profesjonsstudier (SPS) i 1/2 stilling som postdoktor. Fra januar 2010 er han postdoktor i full stilling ved SPS og skal arbeide med profesjonsutøvelse i det flerkulturelle samfunn. Reise til Libanon og fengselsdom. I januar 1977 starte Gule en reise fra Norge som var ment å ta ham gjennom store deler av Midtøsten. I første omgang var målet Libanon, hvor de fleste trodde situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter halvannet år med borgerkrig. Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i organisasjonen "Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina" (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Han har i ettertid avvist intensjonen om å delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk». Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel, tenkt gjennomført i begynnelsen av juni 1977, som markering av tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat. Gule skal ha forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Han avviste disse målene da han var skeptisk til det som kunne anses som en ren terrorhandling. «Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi. Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon. Gule ville uansett selv måtte velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel, og da det ikke var mulig med noen direkte reise fra Libanon til Israel, skulle Gule reise via Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel etter noen uker. Han fikk en flybillett til Europa og 1.300 US dollar fra DFLP, til dekning av øvrige reiseutgifter. Da Gule den 6. mai skulle forlate Libanon med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut ca. 750 gram sprengstoff skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter harde avhør, tilsto han sitt samarbeid med DFLP. Gule har forklart hvordan han ble utsatt for tortur blant annet ved å bli slått under fotsålene og truet med likvidering. Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fenghetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen. Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet. Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977, og da Gule ble løslatt fra fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977, ble han avhørt av norsk politi. Påtalemyndighetene valgte imidlertid å reagere med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel. Visesangeren Ole Paus skrev en satirisk vise om denne saken, «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», utgitt på platen "Paus-posten" i 1977. Generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Tilbake til Norge begynte Gule i 1978 på historiestudiet ved Universitetet i Bergen. Etter avsluttet magistergrad i filosofi, administrerte han en periode ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori. I 1989 ble han knyttet til CMIs menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat. Han kom senere tilbake til Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier) som programkoordinator for forskningsprogrammet "Nature, Society and Water" (1998–2000) I 2000 ble Gule tilsatt som generalsekretær i Human-Etisk Forbund og tiltrådte 1. juli. Han virket i denne stillingen til 9. desember 2005. Den umiddelbare avgangen kom som følge av en uenighet med hovedstyret i et organisasjonsspørsmål, men innebar likevel bare en framskyndelse av fratredelsen idet Gules åremålsperiode på seks år var i ferd med å gå ut. Gule er den generalsekretæren som har sittet nest lengst i Human-Etisk Forbunds historie, 5 1/2 år. Gule vektla livssynslikestilling og menneskerettigheter i sin periode, og bidro hyppig i mediene og den offentlige debatt. Han var ofte kontroversiell, ikke minst med sin kritikk av fundamentalistisk islam. Samtidig har han forsvart muslimers religionsfrihet og rett til å være muslimer i Norge. Kontroversielt var også hans utspill om trossamfunns rett til å diskriminere, blant annet kvinner og homofile, fordi de som føler seg diskriminert jo kan melde seg ut. Dermed oppløses den tilsynelatende motsetningen mellom grunnleggende rettigheter – livssynsfriheten og retten til ikke å bli diskriminert. Derfor kan heller ikke staten gripe inn i trossamfunnenes indre anliggender, etter Gules mening, uttrykt f.eks. i tidsskriftet Samtiden nr. 3/2003. I en faghistorisk framstilling av Human-Etisk Forbunds historie vurderes Gule som en markant ideologisk leder av organisasjonen. Her framholdes også Gules engasjement for menneskerettighetene i sitt virke som generalsekretær. Samfunnsdebattanten. Allerede som gymnasiast i Larvik deltok Gule i offentlig debatt. Under den generelle radikalisering på 1970-tallet utviklet Gule radikale standpunkter i frihetlig sosialistisk og marxistisk retning. Han var en periode aktiv i SVU (som senere ble SU) og i SV, men han var aldri med i SUF eller AKP(m-l). På grunn av hva Gule betegner som et radikalt antiimperialistisk engasjement, lot han seg involvere i den palestinske frigjøringskampen i 1977 og sa seg villig til å delta i en voldelig aksjon mot Israel. Dette valget kom etter prosess over tid som innebar et brudd med en tidligere ikkevoldelig revolusjonær posisjon Gule hadde forfektet, blant annet som medlem av Folkereisning mot krig tidligere på 1970-tallet. Dette skjedde på grunn av en voksende overbevisning om at de imperialistiske og reaksjonære kreftene i verden ikke kunne omstyrtes uten bruk av vold. Det USA-støttede kuppet mot Salvador Allendes regjering i Chile (1973), var sterkt medvirkende til denne utviklingen. Etter at Gule begynte ved Universitetet i Bergen (UiB) kom han i kontakt med et lite, men radikalt miljø som arbeidet med utvikling av Marx’ kommunismeteori. Gjennom dette arbeidet kom Gule til å distansere seg fra marxismen som ideologi og fra «venstresidas voldsromantikk» (blant annet i en «sjølkritisk» artikkel i Dagbladet i 1979). I artikkelen «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» ("Ariadne" 1, 1983) leverte han en teoretisk kritikk av den marxistiske teorien om klassekampens avgjørende betydning for den kommunistiske revolusjonen. En konsekvens av hans Marx-forståelse og kritikk av klassekampteorien var at radikal politikk ikke innebærer nødvendigheten av en voldelig revolusjon, og han inntok en pragmatisk holdning til politisk organisering. Han ble medlem av AUF-stud. og var en kort periode leder av organisasjonen ved UiB (1984), men har siden ikke vært aktiv i AUF (eller Arbeiderpartiet). Han er i dag partipolitisk uavhengig, selv om hans samfunnssyn og posisjoner i den offentlige debatt plasserer ham på «venstresiden». Interessen for Midtøsten som ble vakt gjennom oppholdet i Libanon i 1977, har Gule fulgt gjennom sine studier. Hans magistergrad i filosofi (1986) hadde tittelen «Adlyd Gud og de med autoritet blant dere» og var en studie av klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Dette førte til en interesse for islam og menneskerettigheter som Gule har forfulgt siden. Dette kommer til uttrykk i flere artikler og er også et sentralt tema i hans doktorgradsavhandling. Gule deltar ofte i det offentlige ordskiftet gjennom avisinnlegg og nettdebatter, hvor han er særlig kritisk til totalitære ideologier og religioner. Derfor støttet han også Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003. Han er også en del brukt som kommentator og debattant i radio og fjernsyn i tilknytning til blant annet spørsmål om Midtøsten, islam, religion og kulturkonflikter. I den offentlige debatt så vel som i sitt akademiske virke, forsøker Gule å levere et konsekvent forsvar av menneskerettighetene. Gjennom sin periode som generalsekretær i Human-Etisk Forbund fokuserte Gule også på religionskritikk. Selv om han også kritiserte kristendommen, har han satt et særlig kritisk søkelys på islam. Men Gule avviser og kritiserer skarpt det han oppfatter som unyanserte, feilaktige og/eller overdrevne framstillinger av en trussel fra islam. Gule er fortsatt en sterk kritiker av staten Israel, som han har karakterisert som en rasistisk stat. Han avviser også at kritikk av Israel skulle være en form for antisemittisme. Siden 2007 har Gule arbeidet med en rettsprosess hvor han argumenterer for at det har skjedd et justismord. Saken handler om en bangladeshisk mann (og tidligere bekjent av Gule), som skal ha utsatt sin bangladeshiske kone for vold, bl.a. ved å henge henne opp etter føttene, fire ganger. I avhandlingen "Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar" fra 2010 gjennomgås etterforskningen, de sakkyndige uttalelsene og dommene, samt pressens rolle, i saken i detalj. Etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 har Gule blitt intervjuet og referert av både norske og internasjonale medier, som kommentator om terror og flerkulturelle spørsmål, og fordi han har «diskutert» med Anders Behring Breivik på nettstedet Document.no. Gule fikk i 2011 stipendmidler fra Faglitterært fond for å skrive om ekstremisme etter 22. juli-hendelsene (såkalte 22. juli-stipend). I mars 2012 forelå en bok som beskriver ulike former for ekstremisme og diskuterer ytringsfrihet og ytringsansvar, "Ekstremismens kjennetegn - Ansvar og motsvar". Ottestad kirke. Ottestad kirke (Stange kirke) er en korskirke fra 1731 i Stange kommune, Hedmark fylke. Kirken er eneste kirke i Ottestad prestegjeld. Byggverket er i tre og tømmer og har 350 plasser. Historikk. Kirken er en korskirke i tre, oppført i 1730. Byggmester var Even Baardset fra Ringsaker og tømmermenn fra distriktet. Ottestad kirke ble, sammen med Stange kirke, ved skjøte datert København 3. januar 1724 overdratt til 57 navngitte menn av almuen for 3175 riksdaler. Eidsvollsmannen Frederik Hartvig Johan Heidman (død 1850) ligger begravet ved kirken. "Óttarstaða kirkja" var Ottestad annekskirkes gamle navn. Den er nevnt i Jens Nilssøns visitasbok. Tangen kirke (Stange). Tangen kirke er en åttekantet kirke fra 1861 på Tangen i Stange kommune i Hedmark. Ved kongelige resolusjon av 23. mars 1857 ble det besluttet at et nytt sogn skulle opprettes under navnet Tangen sogn, etter navnet på den gården hvor kirken ble bygget. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Bygget har stavkirkepreg og er i sin struktur og form noe av det mest særpregete av Groschs mange kirkearbeider. Sommeren 2008 ble det påbegynt restaureringsarbeid på kirken. Den 25.09.2011 ble kirken innviet gjennom en jubileums-gudstjeneste. Morskogen. Morskogen ligger i Akershus, på den østre bredden av Mjøsa og grenser til Hedmark. På Morskogen bor det rundt 150 mennesker. Det er flere hytter/fritidsboliger i området. Morskogen er av de mest naturskjønne og attraktive områdene langs Mjøsa. Her finner vi landbruk og kulturlandskap som av fagmyndigheter er foreslått vernet. Morskogen var under andre verdenskrig åsted for kamper mellom tyske styrker og den norske motstandshæren, som endte med seier til den tyske hæren. I moderne tider er Morskogen best kjent for å ligge like ved E6 med uvanlig høy frekvens av dødsulykker. Det foreligger vedtak om en tunnelstrekning på 2,3 km forbi Morskogen for jernbane og veg som gir en stor miljømessig forbedring. Bakgrunnen er behovet for å løse problemer med trafikksikkerhet og framkommelighet på stamvegen, og sikre bedre kapasitet på en av hovedstrekningene i det nasjonale jernbanenettet. Planene gjelder utvidelse av E6 og nytt dobbeltspor for Dovrebanen. Som følge av dette vil hensynet til kulturmiljøet/kulturlandskapet, naturtyper, nærmiljø/friluftsliv og lokalsamfunn ivaretaes på en god måte. Tilgengeligheten til strandsonen i området vil vesentlig forbedres. Dovrebanen passerer Morskogen og Morskogen stasjon, men stasjonen er forlengst nedlagt. I perioden 1941 - 1945 var ordfører i Sør-Fron; Egil Hernæs, stasjonsmester ved Morskogen stasjon. Stange almenning. Stange almenning er en bygdealmenning sør i Stange kommune. Almenningen strekker seg fra Mjøsa østover til Odalens grense og støter på nordsiden til Romedal almenning og på sydsiden til Eidsvoll almenning og privatskoger. Historie. 1668 solgte kong Frederik III almenningen til lagmann Nils Toller. 29. august 1759 ble den lagt ut til auksjon med forbehold om kongens gjenkjøpsrett, men det heter seg at skogen var så forhugget, at ingen meldte seg som eier. Ved kongeskjøte av 8. januar 1789 solgte kong Christian VII almenningen til Jess Anker for 15155 riksdaler, og ved auksjonsskjøte solgte det Ankerske fideikommis den med Morskogen og 17 plasser videre til Stange almue for 5000 spesiedaler. Bruksrett i almenningen hadde almuen i Stange alltid hatt. I kjøpet deltok alle matrikulerte bruk unntatt prestegården, kapellangården Lundgård, enkesetet Kjemstad og gården Huse. Svartelva (Hedmark). Svartelva, nær utløpet i Mjøsa. Svartelva er en elv på Hedmarken. Den går fra Gjetholmsjøen som ligger ved grensa mellom Stange og Løten. Den renner på sin ferd gjennom Ådalsbruk, der den fra slutten av 1800-tallet dannet grunnlag for viktig industri, og Ilseng. Den renner gjennom store skogsområder og dyrket mark. Fra Lageråas utløp danner elven stykkevis grensen mellom Stange og Hamar kommuner, inntil utløpet i Åkersvika i Mjøsa. Elven er 18–26 meter bred og kun på enkelte steder dyp. Norgessalpeter. Norgessalpeter var opprinnelig handelsnavn på Norsk Hydros kalksalpeter for anvendelse som gjødsel. Billig strøm fra vannkraft gjorde det mulig å fremstille rimelig ammoniakk. Ammoniakken ble omdannet til salpetersyre ved enkle prosesser. Den ble deretter nøytralisert ved hjelp av kalk, og sluttproduktet var et dobbeltsalt av kalsiumnitrat og ammoniumnitrat. Registerreim. En registerreim er en tannet reim (også kalt tannreim) som forbinder veivakselen i en firetaktsmotor med kamakselen. Reimas oppgave er å få kamakselen som igjen åpner og lukker ventilene til å rotere. Kamakselen skal rotere nøyaktig halvparten så fort som veivakselen, og reimhjulene er tilpasset dette. Registerreima kan også drive f.eks. vannpumpe, oljepumpe og/eller evt. fordeleren. I mange motorer kan det være skadelig dersom denne reima ryker, hopper over flere hakk eller blir montert feil. Grunnen til det er at motoren er konstruert slik at ventilene kan slå nedi stempelet dersom ventilen blir stående åpen når stempelet går opp. Registereima bør skiftes med jevne mellomrom. Det kalles "registerhavari" dersom reima ryker. I motorer der registerhavari kan være skadelig ser man vanligvis at ventilene bøyer seg ved kontakt med stempelet, men det hender faktisk også at stemplene blir skadet. Noen motorer har kjede- eller tannhjulsdrevet kamaksel. Disse løsningene er mer holdbare på lang sikt enn det en reim er. Barfrøstue. a>. Der er få bevarte igjen av denne hustypen. Den er sterkt utsatt for råteskader som følge av fuktighet fra taket som heller mot bislaget i fronten. De fleste av denne hustypen er derfor borte i dag. Barfrøstue eller barfrø var en bygning som er særegen for Østerdalen. På en ordinær én-etasjes østerdalsstue var det tilføyet et bislag i to etasjer. Underdelen var oftest utført i reisverk, men overdelen var alltid laftet, med gavler i motsatt retning av hovedbygningens. Dermed ble det dannet et frittstående, tårnlignende rom, som bruktes til oppbevaring. Det er dette bislaget som kalles "barfrø". Historie. Ifølge Aasen er barfrø en "utbygning på forsiden av et hus". Ordet settes i forbindelse med gammelfransk "berfroi" eller gammeltysk "bercvrit", "bervrit", men Aasen tilføyer at opprinnelsen er uviss. Navnet barfrø finnes første gang i Norden i et fredsforlik, stiftet 1339 i Skåne mellom kong Magnus Smek og Johan Uffeson, i formen "barfrith". Dette er en forvanskning av det middelhøtyske "bercvrit" eller "berfrit", som egentlig betyr et beleiringstårn av tre. Barfrøet fantes i store deler av Østerdalen, men mest vanlig i Stor-Elvdal og Rendalen. I Stor-Elvdal ble barfrøet vanlig på 1770-tallet. Foruten Østerdalen finnes det også i de tilgrensende svenske bygdene, først og fremst Dalarna. Sørensen (1990) skriver at barfrøet i Dalarna må sees som som «en utløper fra det østerdalske kjerneområdet». Hverken navnet eller bygningen kjennes i Norge utenfor Østerdalen, men her synes bygningsstilen å ha vært temmelig anvendt. I nyere tid fjernet man imidlertid barfrøene, fordi de på grunn av sin plass foran hovedbygningens tak hindret vannets frie avløp og derved fremkalte råte i stuehuset. Ifølge Nicolaysen var det i 1878 neppe over 10 barfrøer tilbake i hele Østerdalen, deriblant ett på Hammeren ved Koppang, ett på Svestad, tre på Trønnesgårdene, ett på prestegården i Alvdal, ett på Steien og ett på Nytrøa. I dag finnes ulike barfrøstuer bevart på Norsk Folkemuseum, Glomdalsmuseet, Hedmarksmuseet, Tynset bygdemuseum og Koppangtunet. Ramloftstue. Ramloftstue er en gammel bygningstype særegen for Gudbrandsdalen og omkringliggende strøk. Ei ramloftstue er en kombinasjon av ei stue (egentlig ei årestue) og et loft. Loftet ligger i den ene tverrenden av bygningen, og er bygd opp i to fulle etasjer, mens selve stua er begrenset til en etasje, åpen til mønsåsen. Loftet har sin egen møne, på tvers. En utvendig trapp fører opp til loftet. Det finnes svært få ramloftstuer bevart. På Glomdalsmuseet finnes en ramloftstue fra omkring 1630 fra Stemsrud i Grue. På Maihaugen finnes to ramloftstuer, fra gårdene Lykre og Hjeltar i Skjåk. Ståle Stensaas. Ståle Stensaas (født 7. juli 1971 i Trondheim) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var venstreback, og spilte sist for Lillestrøm SK på utlån fra Lyn. Han har også spilt toppfotball for Rosenborg, skotske Rangers og den engelske klubben Nottingham Forest (lån). Sammenlagt har Stensaas per 4. august 2008 sytten seriemål på 199 eliteseriekamper. Etter 2008-sesongen valgte Stensaas å legge opp som fotballspiller. Fra 2009 er Stensaas trener for Rosenborgs 2.-lag. Rosenborg. Stensaas kom til Rosenborg for første gang i 1991, etter å tidligere ha spilt for Trondheimsklubbene Othilienborg og Nidelv. Han debuterte for RBK i 1992, men var de første årene reserve for Stig Inge Bjørnebye og Ole Einar Martinsen. Det var først i 1994 han etablerte seg på laget, og spilte nok kamper i Tippeligaen til å få serievinnermedalje. Han ble også seriemester de to påfølgende sesongene, og leverte også godt spill i Champions League. Rangers. Sommeren 1997 ble Stensaas kjøpt av Rangers for drøyt 20 millioner norske kroner. Han ble imidlertid aldri noen suksess i den skotske klubben, og blir av klubbens supportere regnet som et gedigent feilkjøp. I løpet av sine tre sesonger på Ibrox, spilte Stensaas bare 21 ligakamper. Nottingham Forest. Våren 1999 ble han lånt ut til Nottingham Forest, hvor han fikk spilletid, men klarte ikke å forhindre klubben fra å rykke ned fra Premier League. Retur til Rosenborg. Sommeren 2000 returnerte Stensaas til Rosenborg. På klubbnivå vant Stensaas fire nye seriemesterskap mellom 2001 og 2004. Sesongen 2005 ble imidlertid en nedtur både for Stensaas og Rosenborg. Stensaas mistet plassen på laget til svenske Mikael Dorsin, og Rosenborg endte på en skuffende sjuendeplass. Midtveis i 2006-sesongen var det lenge uklart om hvorvidt Stensaas ville skrive en ny kontrakt med klubben, spesielt etter at han avslo klubbens første tilbud . I begynnelsen av september 2006 ble det imidlertid klart at han takket ja til et nytt kontraktsforslag som binder ham til klubben i ytterligere ett år . Lyn. 30. mars 2007 ble Rosenborg og Lyn enige om en overgang for venstrebacken. Stensaas fikk ikke mange kampene for Oslo-laget, og hadde 9 seriekamper, før han ble lånt ut til Åråsen. Lillestrøm. Ståle Stensaas ble i mot slutten av juli 2008 klar for LSK på utlån fra Lyn. Stensaas debuterte på hjemmebane mot Strømsgodset i en kamp som Kanarifuglene vant 3-1, og der Stensaas både skårte og fikk masse skryt for spillet sitt. Landslagsspill. Tilbake i hjembyen i 2000, spilte Stensaas såpass godt at han i januar 2001 fikk sin landslagsdebut mot Sør-Korea. En drøy måned senere scoret han sitt første og eneste landslagsmål i en privatlandskamp mot. Han har spilt totalt ni kamper for det norske. Ally McCoist. Alistair Murdoch McCoist (født 24. september 1962 i Bellshill) er en tidligere skotsk fotballspiller og nåværende trener for Rangers. Han er Rangers' toppscorer gjennom tidene med 251 mål i den skotske ligaen, og 355 mål totalt i alle turneringer. Han spilte også 61 landskamper for, og scoret 19 landslagsmål. McCoist startet karrieren i St. Johnstone, og var senere innom engelske Sunderland i to sesonger, før han i 1983 ble kjøpt av Rangers, hvor han tilbragte de neste 15 sesongene. I løpet av sin tid på Ibrox, ble McCoist ligamester ti ganger. Han ble toppscorer i den skotske ligaen ved tre anledninger, og ble i 1992 kåret til årets spiller i Skottland. På landslagsnivå deltok McCoist i VM-sluttspillet i 1990, og EM-sluttspillene i 1992 og 1996. I sistnevnte turnering ble han matchvinner mot, men Skottland ble likevel slått ut i gruppespillet. I 1998 forlot McCoist Rangers, og avsluttet karrieren med tre sesonger i Kilmarnock. Han la opp som spiller sommeren 2001, og han begynte som ekspertkommentator for den britiske TV-kanalen ITV. Han ble ansatt som assistent under Walter Smith i 2004 da Smith var trener for Skottlands landslag, og ble i 2007 med som assistent i Rangers da Smith gjorde comeback etter at Paul Le Guen sa opp etter et halvt år i klubben. McCoist ble 22. februar offisielt utnevnt til å ta over styringen i Rangers etter Smith som gikk av som manager 15. mai 2011. Kohort (avdeling). En kohort (fra latin "cohors") er en militær enhet som generelt består av én type soldater. Opprinnelig var kohort en underenhet av en romersk legion bestående av 480 infanterisoldater. Kohorten var inndelt i seks centurier (underavdelinger), som hver ble ledet av en centurion. En centurie bestod ofte av 80 legionærer. Bernard Law Montgomery. Bernard Law Montgomery, 1st Viscount Montgomery of Alamein (født 17. november 1887, død 24. mars 1976) var en anglo-irsk offiser i British Army, som er mest kjent for sin innsats under andre verdenskrig. Fra 1. september 1944 var han feltmarskalk. Bakgrunn. Montgomery ble født i Kennington i det sørlige London som det fjerde barnet til en anglo-irsk anglikansk prest, Henry Hutchinson Montgomery og Maud (født Farrar) Montgomery, fra Harrow i nord-London, datter av Dean Farrar, som også var en anglikansk prest. Montgomery-familien kom fra Moville, County Donegal ved Derry og beholdt hjemmet, "New Park", en 400 hektar stor eiendom nær sentrum av den lille byen med rundt 1 500 innbyggere. New Park har vært i familiens eie siden 1768, da Montgomerys tipp-oldefar, vinhandleren Samuel Montgomery fra Derry kjøpte den av markien av Donegal. Montgomery betraktet seg selv for å være en ire fra County Donegal. Selv om han ikke bodde fast i Moville over lengre tid, vendte han og familien stadig tilbake, noe som må sees på bakgrunn av den relativt omflakkende tilværelsen farens yrke medførte. Han første opphold i Moville var sommeren 1897, da familien ble møtt av en større velkomstmottakelse da de kom fram, og siden tilbrakte han en stor del av ungdomstiden og en rekke ferier der, slik at han utviklet en sterk identifikasjon med stedet og folkene der. I 1889, rett før han fylte to år, flyttet familien til Tasmania da faren ble anglikansk biskop på øya. Faren skal ha vært en vennlig mann, men mye fraværende gjennom sitt arbeid, mens moren styrte hjemmet med hård hånd. Montgomery har sagt at han hadde en ulykkelig barndom, med stadige sammenstøt med moren, som til stadighet slo barna, og han ble derfor betraktet som familien "sorte får". Den kjærlighetsløse oppveksten gjorde ham til et vanskelig barn, og han uttalte senere at «Jeg var en fæl liten gutt. Jeg tror ikke noen ville kunne ha klart min oppførsel på den tiden.» Konfliktene skal ha vært så alvorlige at han ikke gikk i morens begravelse. Faren døde hjemme i Moville i 1932. I 1901 fikk faren en sentral stilling i misjonsorganisasjonen "Society for the Propagation of the Gospel in Foreign Parts" og familien flyttet til London. Montgomery begynte her først på privatskolen "St Paul's School" og deretter på Royal Military Academy Sandhurst. På Sandhurst skal han ha vært nær ved å ha blitt utvist for å sette fyr på en annen kadett under en poker-krangel. Etter Sandhurst gikk han inn i "Royal Warwickshire Fusiliers" i 1908 og ble sendt til Britisk India hvor han tjenestegjorde fra til 1913 Første verdenskrig. Da første verdenskrig brøt ut i august 1914, ble Montgomerys regiment sendt til Frankrike samme måned. Han opplevde nederlaget i slaget ved Mons, hvor halvparten av hans regiment gikk tapt. Ved Meteren nær den belgiske grensen i departementet Nord i det nord-østlige Frankrike, ble han under en alliert motoffensiv 13. oktober 1914 truffet av et skudd fra en snikskytter, og dette skuddet gikk igjennom hans høyre lunge. Han ble så alvorlig såret at de hadde gravd opp en grav for ham, men han overlevde. Han ble gjennom sin innsats i denne motoffensiven tildelt Distinguished Service Order for glimrende lederskap. Etter at han hadde kommet seg etter skaden, ble han tidlig i 1915 utnevnt til stabssjef i en brigade i den nye store vervede britiske hæren og sendt tilbake til vestfronten tidlig på året i 1916 som operasjonssjef. Her deltok han i slaget ved Somme, slaget ved Arras og slaget ved Passchendaele. I løpet av denne tiden ble han underlagt IX korps, som da var en del av general Herbert Plumers Andre armé. Her fikk Montgomery erfaring i et vellykket samspill mellom infanteri og artilleri som gjorde at Andre armé ivaretok sine oppgaver uten unødige tap. Montgomery deltok i slaget ved Lys og det tredje slaget ved Aisne, før han ved krigens avslutning tjenestegjorde som stabsoffiser ved generalstaben, og var i praksis stabssjef ved "47th (1/2nd London) Division" med midlertidig grad som oberstløytnant. Mellomkrigstiden. Etter fredsslutningen tjenestegjorde han en periode i okkupasjonsstyrkene i British Army of the Rhine, før han ble tilbakeført til sin opprinnelige grad som kaptein. Han nedfelte en rekke av sine kamperfaringer fra første verdenskrig i fagmilitære skrifter og gikk på hærens stabsskole i Camberley i Surrey. Mot slutten av 1920 ble han overført til 17. infanteribrigade. Denne var stasjonert i Cork under Den irske uavhengighetskrig. Hans opptreden i Irland var ytterst korrekt og forsiktig, og han kom snart til den konklusjon at konflikten ikke kunne vinnes med militære midler, og at de britiske styrkene burde trekkes ut. Etter Den irske borgerkrig og etableringen av Den irske fristaten, skrev Montgomery til sin overordnede, Arthur Ernest Percival, at en britisk militær seier i Irland ville ha krevet en så stor grad av brutalitet at det ikke var et demokrati verdig. Etter ulike oppdrag, blant annet som instruktør ved hærens stabskole i Camberley, hvor han ble utnevnt til major og midlertidig oberstløytnant, giftet han seg i 1927 med enken Elizabeth Hobart Carver, søster av Percy Hobart. De fikk sønnen David i august 1928. I 1931 ble han utnevnt til oberstløytnant og overført til sitt gamle regiment "Royal Warwickshire Fusiliers", og tjenestegjorde i Palestina, Egypt og India. Han ble utnevnt til oberst, og tjenestegjorde som instruktør ved British Indian Armys stabsskole i Quetta i India. I 1937 ble han brigader ved 9. infanteribrigade, men ble også rammet av sitt livs største tragedie da hustruen ble bitt av et insekt og det gikk infeksjon i bittet. Hun døde i hans armer av blodforgiftning. Hans sorgbearbeidelse var å gå opp i arbeidet. I 1938 organiserte han en større øvelse med en kombinert amfibielandgang, noe som imponerte general Archibald Wavell. Montgomery ble utnevnt til generalmajor og leder for "8. infanteridivisjon" i Palestina. Her slo han ned et arabisk opprørsforsøk, før han vendte tilbake til Storbritannia i juli 1939 for å overta kommandoen av "3. infanteridivisjon". Andre verdenskrig. Da Storbritannia erklærte Tyskland krig 3. september 1939, ble Montgomerys 3. infanteridivisjon en del av II korps under ledelse av Alan Brooke innen British Expeditionary Force (BEF). Montgomery fryktet en gjentakelse av 1914, slik at perioden som er blitt kalt Phony War ble tilbrakt med å trene på taktiske tilbaketrekninger framfor offensiver operasjoner. Dette kom til nytte da Tyskland rykket inn i Nederland 10. mai 1940 og de britiske styrkene etter hvert måtte trekke seg tilbake til Dunkerque, hvor Montgomerys divisjon gjennomførte dette med minimale tap. Under Operasjon Dynamo overtok Montgomery kommandoen over hele II korps, mens Brook måtte overta ledelsen av hele BEF. Den åpenhjertige Montgomery kom med sterk kritikk av hvordan ledelsen av BEF hadde skjøttet sine oppgaver, og dette ble ikke tatt godt opp i War Office, og han ble midlertidig «parkert», og ble «bare» tildelt Companion of Order of the Bath for sin innsats. Men allerede i juli samme år ble han utnevnt til generalløytnant og gitt kommandoen over et armékorps og innledet en langvarig feide med sin nye overordnede Claude Auchinleck. Montgomery trente systematisk sine styrker, og gjennomførte en større landgangsøvelse i april 1942 med en kombinert styrke med rundt 100 000 soldater. Nord-Afrika. I 1942 var Claude Auchinleck øverstkommanderende for de britiske styrkene i Nord-Afrika, og de hadde etter det første slaget om El Alamein lyktes med å stabilisere fronten ved Alamain. Den britiske statsministeren Winston Churchill ønsket å rokere på det øverste befalet. Auckinleck ble sendte til India, og erstattet av Harold Alexander, med William Gott som kommandant for Åttende armé. Alan Brooke overtalte Churchill å sette inn Montgomery som kommandant for Åttende armé, etter at Gott døde i en flyulykke på vei tilbake til Cairo etter at han hadde overtatt kommandoen. Montgomery overtok kommandoen 13. august og gikk umiddelbart i gang med å omorganisere Åttende armé til en mer enhetlig, offensiv operativ enhet, og slo blant annet sammen luft- og bakkekommandoene til en operasjonssentral og beordret makulering av alle planer for tilbaketrekning. Videre la han vekt på selv å være tilstede blant soldatene og gjøre sitt lederskap synlig. Det var også her han skiftet ut sin standard britiske offiserslue med den sorte bereten han siden ble kjent for, og hvor han i tillegg til generalmerket på luen også hadde merket til stridsvognsregimentet («Royal Tank Regiment»). Da Brooke og Alexander kom på ny inspeksjon etter bare seks dager, ble de overrasket over hvordan stemningen i Åttende armé hadde endret seg etter så kort tid. Erwin Rommels Afrikakorps prøvde å omringe Åttende armé i slaget om Alam el Halfa 30. august til 5. september, men den britiske etterretningen hadde gjennom enigma-kodingen fanget opp hvor hovedstøtet ville komme, og de tyske og italienske styrkene hadde liten framgang. Montgomery ble allikevel kritisert for ikke å ha gått til motangrep, men han var overbevist om at de britiske styrkene ikke hadde noen mulighet mot de svært bevegelige tyske styrkene, og ville ha kampene på sine premisser. Det andre slaget om El Alamein brøt ut 23. oktober og varte i tolv dager fram til 4. november. Montgomerys seier i dette slaget skulle vise seg avgjørende for felttoget i Nord-Afrika og de britiske styrkene overtok etter dette initiativet. Montgomery ble utnevnt til ridder og fikk ærestittelen Sir foran navnet da han ble tildelt Knight Grand Cross of the Order of the Bath, og samtidig forfremmet til general etter denne triumfen. Tyskerne og italienerne trakk seg stadig tilbake i retning av Tunisia, men det var en rekke harde kamper underveis, blant annet ved Medenine og langs forsvarslinjen Mareth-linjen. Åttende armé hadde problemer da Montgomery overtok kommandoen, og nøkkelen til deres suksess i Nord-Afrika lå i hvordan kampmoralen ble økt, blant annet var det praktisk talt ikke sykefravær og unnaluring, hvordan de lyktes med å koordinere strykene, herunder luftstyrkene, hvor vellykket de fikk logistikken til å fungere, og ikke minst klarheten og tydeligheten i kommandolinjene og i de ordrene som ble gitt. Sicilia. Etter det tyske nederlaget i Nord-Afrika, avanserte de allierte raskt videre til Sicilia med landgang 10. juli. Den allierte øverstkommanderende for invasjonen var amerikaneren Dwight Eisenhower. Bakkestyrkene var den britiske Åttende armé under Montgomery og den amerikanske Syvende armé under ledelse av general George Patton. Dette ble innledningen til rivaliseringen, og kanskje kan sies kulturkollisjonen mellom Montgomery og Patton. Det dårlige forholdet mellom disse skulle vare krigen ut. Spenningene mellom disse to sterke personlighetene begynte allerede under planleggingen, hvor Montgomery lyktes å få gjennomslag for sitt opplegg for selve landgangen, mens Patton ønsket en annen løsning. Videre under felttoget medførte dette blant annet en svakere koordinering av de to arméene enn hva som var ønskelig, og et noe kunstig kappløp om hvem som først kunne nå og innta Messina, ved sundet mellom Sicilia og Calabria på Fastlands-Italia, et kappløp Patton vant. Patton og Montgomery hadde svært ulike former og adferd, og kommuniserte ulikt. Patton skal ha syntes Montgomery var skrytende og hoven, men respekterte hans faglige dyktighet. Samtidig hadde Patton et vanskelig temperament og en stolthet som ikke vek tilbake for Montgomerys. Italia. Utover sommeren 1943 deltok Montgomery i planleggingen av invasjonen av Italia. I forbindelse med den kombinerte engelsk-amerikanske landgangen i Salerno 3. september 1943 under ledelse av amerikaneren Mark Clarks Femte armé, angrep britiske styrker den viktige havnebyen Taranto helt sør i Italia. Taranto var foruten å være en viktig havn, også hovedbasen for den italienske marinen. Dette åpnet veien for Montgomerys Åttende armé og framrykking langs den italienske østkysten langs Adriaterhavet. Montgomery hadde ansvaret for østsiden av Apenninene. Dette var en krevende rute i et krevende terreng som favoriserte forsvarere, med kryssing av en rekke elver og grundig anlagte tyske forsvarslinjer i det kuperte terrenget. Åttende armé krysset Sango-elven i midten av november og trengte inn i de sterkeste tyske posisjonene langs forsvarslinjen Gustavslinjen. Men da vinterværet satte inn for alvor, stoppet framrykkingen og det ble umulig med luftstøtte. Montgomery var frustrert over den svake allierte koordineringen, spredningen av innsatsen, uklare strategien og den interne rivaliseringen som han opplevde preget den allierte innsatsen i Italia, og var glad for å bli beordret tilbake til Storbritannia 23. desember 1943. Normandie. Montgomery vendte tilbake for å overta kommandoen over 21. armégruppe og delta i planleggingen av invasjonen av Normandie. Den innledende planleggingen av denne hadde allerede pågått i to år, og da Montgomery sluttet seg til dette arbeidet var det plassert i Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (COSSAC) under ledelse av Eisenhower. Montgomery hadde umiddelbart innvendinger mot de eksisterende planene, da han mente de var for snevre, og ville øke invasjonsstyrken fra tre til fem divisjoner. Han så for seg at de allierte ville kunne nå Seinen etter 90 dager. Han forutsatte at britiske og canadiske styrker holdt Caen som et akselpunkt, slik at de amerikanske styrkene kunne rykke fram på høyre flanke. Kampene i Normandie tok lenger tid enn planlagt, da en rekke usikre faktorer ikke slo ut til de alliertes fordel, som blant annet værforholdene. Dette forsinket både selve landgangen og de etterfølgende forsyningene av både mannskaper og materiell. I tillegg kjempet de tyske styrkene mer innbitt og med større dyktighet og moral enn hva som var beregnet. Kampene tok en måned mer enn planlagt, noe som førte til kritikk i etterhånd mot Mongomery, særlig fra Omar Bradley og Patton. Men selve operasjonen, selv om ikke alt gikk etter planen, endte med den største allierte seieren i vest, og Montogmerys rolle var sentral i denne. Hans operative innsats var ikke over før Cotentin-halvøya var sikret og etter en rekke offensiver østover, blant annet med erobringen av Caen etter en rekke bombeangrep og lange og innbitte kamper. Først etter det amerikanske gjennombruddet gjennom Operasjon Cobra klarte de allierte å lukke Falaise-lommen 12. til 21. august, men dette kom for sent til å innringe så store tyske styrker som en opprinnelig håpet på. Mot Rhinen. Det stadig større amerikanske engasjementet og nærværet i kampene i Europa gjorde det umulig å ha noe annet enn en amerikansk alliert øverstkommanderende for bakkestyrkene. Da situasjonen etter Nordmanie-invasjonen ble stabilisert, overtok Eisenhower selv kommandoen over bakkestyrkene, i tillegg til å være alliert øverstkommanderende i Europa. Montgomery fortsatte å ha kommandoen for 21. armégruppe, som på dette tidspunktet besto hovedsakelig av britiske og canadiske enheter. Montgomery ble bitter på denne situasjonen, selv om dette var avtalt før invasjonen i Normandie. Winston Churchill sørget i denne situasjonen for at Montgomery ble forfremmet til feltmarskalk, og dette hadde nok et element av kompensasjon. Montgomery overtalte Eisenhower til å gå inn for hans opplegg for avansement gjennom Belgia og Nederland for å sikre vannveien gjennom tyskkontrollert område, og slik sikre seg et godt utgangspunkt for å gå over Rhinen og ta den tyske industrien i Ruhr. Montgomery synes her å ha vært for ivrig; planen var dristig, men ikke godt nok planlagt, etterretninger om tysk militært nærvær ble ignorert og Operasjon Market Garden endte i katastrofe for de allierte. Montgomery fikk her en alvorlig ripe i lakken, samtidig som de allierte mistet muligheten til å gå inn i Tyskland i 1944. Montgomerys fokus mot Tyskland gjorde at han overså betydningen av å sikre Schelde under erobringen av Antwerpen, og han måtte senere bruke ekstra krefter under Slaget ved Schelde i perioden 2. oktober til 8. november 1944. «Den amerikanske 1. armé hadde utviklet seg til en rekke individuelle aksjoner. Montgomerys bidrag til å gjenopprette situasjonen var at han snudde en rekke isolerte aksjoner til en helhetlig kamp som ble utkjempet i henhold til en klar og bestemt plan. Det var det at han nektet å la seg engasjere i for tidlige og enkeltstående motangrep som gjorde amerikanerne i stand til å samle sine reserver og ødelegge de tyske forsøkene på å utvide deres gjennombrudd.» Eisenhower ønsket at Montgomery skulle gå til en offensiv ved nyttår, slik at de i en knipetangsmanøver med Pattons styrker lenger sør kunne fange inn de tyske styrkene. Men Montgomery nektet dette, da han ikke anså sine styrker til å være forberedt til en slik manøver i snøstorm bare for å ta områder uten strategisk betydning. Han satte ikke inn angrepet før 3. januar, og da hadde de tyske styrkene klart å evakuere bort fra den fellen som lukket seg. Han møtte kritikk for amerikansk hold for dette, men det var karakteristisk for Montgomery at han tok valg som tok sikte på å redusere de menneskelige tapene. 8. januar 1945 innså tyskerne at offensiven hadde vært mislykket, og trakk seg tilbake. I februar og mars gjennomførte Montgomery to større knipetangsmanøvere og sikret slik framrykkingen til Rhinen. Dette la grunnlaget for Operasjon Plunder, kryssingen av Rhinen ved Rees, Wesel og den sørlige delen av Lippe-kanalen av Andre armé, underlagt Montgomery, og ble gjennomført 24. mars 1945. Slik ble den tyske Armégruppe B under Walter Model omringet i Ruhr, og ble tatt i krigsfangenskap. Montgomerys videre oppgave skulle ha vært å sikre den amerikanske flanken i den videre framrykkingen gjennom Tyskland, men dette ble endret da vestmaktene fryktet at Den røde armé skulle rykke så raskt fram fra øst da de ville gå inn i Jylland og Danmark fra sør. Montgomery rykket da inn i Hamburg og Rostock, og sikret slik den danske sørgrensen. 4. mai 1945 på Lüneburger hede mottok Montgomery den tyske kapitulasjonen av generalfeltmarskalk Ernst Busch for styrkene i Nord-Tyskland, Nederland og Danmark. Typisk for Montgomery, som ikke var noe opptatt av jål og fjas, skjedde dette i enkle former i et felttelt uten noen seremoni. Etterkrigstiden. Han ble dekorert med blant annet Hosebåndsordenen, Order of the Bath, Distinguished Service Order, den danske Elefantordenen og storkorset av den norske St. Olavs Orden. I 1946 ble han adlet med tittelen "1st Viscount Montgomery of Alamein". Den tredje Razzie-utdelingen. Laurence Olivier vant prisen for verste skuespiller i filmen "Inchon", en film som til sammen hentet hjem hele fire priser under den tredje Razzie-utdelingen Ed McMahon vant prisen for verste mannlige birolle Den tredje Golden Raspberry Awards-seremonien ble avhold den 11. april 1983. Utdelingen skulle presentere det dårligste filmindustrien hadde å tilby i 1982. «Vinnerne» er listet opp med fet tekst. Verste film. "Inchon" (MGM), produsert av Mitsuharu Ishi Verste skuespiller. Laurence Olivier i "Inchon" Verste skuespillerinne. Pia Zadora i "Butterfly" Verste mannlige birolle. Ed McMahon i "Butterfly" Verste kvinnelige birolle. Aileen Quinn i "Annie" Verste regissør. Ken Annakin for "The Pirate Movie" (delt førsteplass) Terence Young for "Inchon" (delt førsteplass) Verste manus. "Inchon", skrevet av Robin Moore og Laird Koenig Verste nykommer. Pia Zadora i "Butterfly" Verste «originale» sang. «Pumpin' and Blowin'» fra "The Pirate Movie", musikk og tekst av Terry Britten, B.A. Robertson og Sue Schifrin Verste soundtrack. "The Pirate Movie", musikk av Kit Hain Verste karrierevalg. Irwin Allen, «the master of disaster» Den fjerde Razzie-utdelingen. Jim Nabors vant prisen for verste mannlige birolle Sybil Danning vant prisen for verste kvinnelige birolle Lou Ferrigno vant prisen for verste nykommer Verste film. "The Lonely Lady" (Universal), produsert av Robert R. Weston Verste skuespiller. Christopher Atkins i "A Night in Heaven" Verste skuespillerinne. Pia Zadora i "The Lonely Lady" Verste mannlige birolle. Jim Nabors i "Bensin i blodet" Verste kvinnelige birolle. Sybil Danning i "Chained Heat" og "Hercules" Verste regissør. Peter Sasdy for "The Lonely Lady" Verste manus. "The Lonely Lady", manus av John Kershaw og Shawn Randall, tilpasset film av Ellen Shephard, fra romanen av Harold Robbins Verste nykommer. Lou Ferrigno i "Hercules" Verste «originale» sang. «The Way You Do It» fra "The Lonely Lady", musikk og tekst av Jeff Harrington og J. Pennig Verste soundtrack. "The Lonely Lady", musikk av Charles Calello, Jeff Harrington, J. Pennig og Roger Voudouris Befalsskole. Befalsskole er benevnelsen på den grunnleggende lederutdanningen i det norske Forsvaret. De fleste av befalsskolene har et toårig løp. Det første året består av teoretisk og praktisk utdanning som befalselev (korporal), mens det andre året er et praksisår som sersjant ved avdeling. Hver Forsvarsgren og Heimevernet har egne befalsskoler. Befalsutdanningen. Befalsutdanningen i Forsvaret varer i to år. Under det første året av utdanningen er man befalsskoleelev, mens man det andre året tjenestegjør som sersjant ved en av Forsvarets avdelinger. Det første året på befalsskolen godkjennes som førstegangstjeneste for de som ikke allerede har gjennomført denne. Elever ved befalsskolene har betegnelsen «S» som distinksjon, noe som tilsvarer korporalsgrad (i hæren og luftforsvaret) eller konstabel (sjøforsvaret). Utdanningen består av både teori og praksis og fører til graden sersjant (hær og luft) eller kvartermester (sjø). Andre året av befalsutdanningen foregår ute ved en av Forsvarets avdelinger. Ved endt befalsskoleutdanning kan man få graden fenrik og kan også søke på en av Forsvarets Krigsskoler. De to største fagforeningene har elevorganisasjoner, Norges Offisersforbunds Elevorganisasjon (NEON), som hører under Norges Offisersforbund (NOF), og Befalselevenes Samarbeidsorgan (BESO), som hører under Befalets fellesorganisasjon (BFO). Opptak. Opptaket holdes årlig i sommer månene (også i januar for enkelte linjer) på Kjevik, Kristiansand. Der alle befalskolene for hver enkelt forsvarsgren er representert. Kandidatene blir målt i forskjellige fysiske og psykiske øvelser, får iløpet opptaket nødvendig militær opplæring til å løse caser under felt delen av opptaket. Selve opptaket går under navnet Forsvarets Opptak og Seleksjon (FOS). Liste over patrontyper. Liste over patrontyper er en liste over patrontyper med egen artikkel på Wikipedia på Norsk, gruppert etter måleenhet (metrisk / tomme), så sortert etter kaliber. Livgardets dragoner. Livgardets dragoner er et svensk regiment som ble grunnlagt i 1975 etter en omorganisering av Livgardesskvadronen, samtidig som militærpolitiutdannelsen ble overført fra Livregementets husarer. I 1985 ble Livgardets dragoner slått sammen med Svea livgarde. I begynnelsen av 1994 ble Livgardets dragoner igjen en selvstendig avdeling og fikk ansvar for utdannelsen av blant annet militærpoliti- og militærpolitijegere. På grunn av Försvarsmaktens omstrukturering ble Livgardets dragoner lagt ned 30. juni 2000. Hoveddelen av personalet og oppgavene finnes nå i Dragonbataljonen i det nye Livgardet. Livgardets Dragonmusikkår. Livgardets Dragonmusikkår er et svensk regiment som består av 30 musikere, større delen består av tillsvidareansette musikere, 8 er så kalte GSS-ansette soldater. Korpset ble grunnlagt i 1990 med tanke på å kunne bevare tradisjonen med den beridne «högvakten» som snart har eksistert i 100 år. Deres tjenstegjøringstid begynner i november og de utdannes ved Livgardets kavallerikaserne på Lidingövägen i Stockholm samt i Kungsängen. Foruten at korpset hvert år gjennomfører drøyt 40 beridne «högvakter» så er det også aktivt med annen parade- og seremonimusikk i Stockholm med omegn samt tjenestgjør ved audienser og statsbesøk. Korpset gjennomfører også konserter. Livgardets Dragontrumpetarkår er et av de tre vernepliktige musikkkorpsene i Sverige. De andre er Arméns Trumkår og Arméns Musikkår som er det største. Sappør. En sappør (fra fransk "sapeur") var opprinnelig en soldat som undergravde fiendens befestninger. Sappørene gravde skyttergraver for å transportere artilleriet under fiendens skyts. Betegnelsen har senere vært brukt om ingeniørsoldater, særlig som mineryddere. Det norske forsvar benytter betegnelsen "stormingeniør" (stinger). Oruro (departement). Oruro er et departement i Bolivia. Den har en befolkning på 391 870 (2001). Delstatshovedstaden er byen Oruro. Departementet ligger i høylandsområdet, vest i Bolivia. Gruvedrift etter blant annet bly og tinn er viktige næringsveier. Nedre Knive. Nedre Knive er en gård som ligger på Åskollen i Drammen kommune. I dag er gården en av Norges ledende griseprodusenter og har også noe jordbruk, men dette i en mindre skala. Nedre Knive forveksles ofte med gården Øvre Knive. Disse to gårdene grenser til hverandre. Kyrass. Et kyrass er en harnisk eller et bryst- og ryggpanser som opprinnelig ble laget av av lær, senere av bronse og jern. Kyrasser i ulike utforminger ble båret av soldater i tidligere tider, enten som del av en større kroppsrustning eller brukt alene. Kyrass ble særlig brukt av kavalerister kalt kyrassérer. Den 25. Razzie-utdelingen. George W. Bush vant prisen for verste skuespiller Halle Berry vant prisen for verste skuespillerinne Donald Rumsfeld vant prisen for verste mannlige birolle Britney Spears vant prisen for verste kvinnelige birolle Arnold Schwarzenegger vant årets spesialpris «Verste razzietaper i våre 25 første år» Den 25. årlige Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 26. februar 2005 på Sheraton Hotel i Santa Monica, California for å presentere filmindustriens dårligste filmer i 2004. For å feire 25-års jubileet ble fire spesielle kategorier lagt til–Verste razzietaper i våre 25 første år, verste «komedie» i våre 25 første år, verste «drama» i våre 25 første år, og verste «musikal» i våre 25 første år. Filmene som «vant» flest priser dette året var sommerfilmen "Catwoman" og "11" som begge mottok 4 priser. Filmen med flest nominasjoner var også "Catwoman", som ble nominert til hele syv Razzies, tett fulgt av "Alexander" som var nominert til seks. De blir rapportert å være de to første som mottar prisen sin personlig siden 2001, da Tom Green var tilstede for å motta fem Razzies for "Freddy Got Fingered". Verste film. "Catwoman" (Warner Brothers) Verste skuespiller. George W. Bush for "11" Verste skuespillerinne. Halle Berry for "Catwoman". Verste par på skjermen. George W. Bush og enten Condoleezza Rice eller kjælegeita hans i "11" Verste kvinnelige birolle. Britney Spears i "11" Verste mannlige birolle. Donald Rumsfeld i "11" Verste gjenskapelse eller oppfølger. ' (Warner Brothers) Verste manus. "Catwoman", skrevet av Theresa Rebeck, John Brancato, Michael Ferris og John Rogers Verste razzietaper i våre 25 første år. Arnold Schwarzenegger (Med åtte nominasjoner, inkludert en i 2004) Verste «drama» i våre 25 første år. "Battlefield Earth" (2000) Verste «komedie» i våre 25 første år. "Gigli" (2003) Verste «musikal» i våre 25 første år. "From Justin to Kelly" (2003) Kommando og kontroll. Kommando og kontroll er et militært uttrykk for en lovlig utnevnt offisers utøvelse av myndighet over sine styrker. Kommando og kontroll utføres gjennom organiseringen av personell (kommandohierarkiet), utstyr (informasjons- og kommunikasjonssystemer) og alle andre prosedyrer og taktikker som en offiser benytter ved planlegging, styring, koordinering og kontroll av styrker og operasjoner for å fullføre oppdraget. Kun offiserer kan ha kommando over sine underliggende tropper og avdelinger; underoffiserer/befal kan ha "kontroll", men ikke kommando. C4ISTAR. C4ISTAR er en utvidelse av ISTAR-begrepet. "Kommando og kontroll" viser til den militære kommandørens evne til å styre sine tropper. "Kommunikasjon" er nødvendig for å koordinere styrkene, og i moderne krigføring er "datamaskiner" en nøkkelkomponent. Akershusiske ridende jegerkorps. Akershusiske ridende jegerkorps var en jegeravdeling i den norske Hæren som ble opprettet ved kongelig resolusjon 21. april 1811. Fra og med 1818 ble Andreas Samuel Krebs sjef for korpset, og det besto av fem kompanier: Eidsvold-Næssiske kompani (fra tidligere Akershus dragonregiment), Trøgstadske kompani og Rakkestadske kompani (begge fra tidligere Smålenske dragonregiment), samt et geworbent (vervet) kompani. Korpset ble nedlagt ved utgangen av 1888. Grünfeld (sjakkåpning). Grünfeld eller Grünfeldindisk er en sjakkåpning som er definert av åpningstrekkene Åpningen er en slags blanding av kongeindisk og dronninggambit. Den er oppkalt etter den østerrikske spilleren Ernst Grünfeld som begynte å spille dette på 1920-tallet. Åpningen har blitt spilt av mange stormestere, inkludert Vassilij Smyslov, Viktor Kortsjnoj, Bobby Fischer og Garri Kasparov. Prinsipper og varianter. Åpningen er regnet som «hypermoderne» fordi svart tillater hvit å bygge opp et stort sentrum av bønder tidlig i spillet for så å satse på å bryte den ned. Dette illustreres klarest i avbyttevarianten 4.cxd5 Sxd5 5.e4 Sxc3 6.bxc3. Svart vil nå spille på å angripe i sentrum med trekk som...Lg7 og...c5. Hvit forsøker å bruke terrengfordelen til å sette i gang et angrep mot den svarte kongen. Den klassiske utviklingen satte en løper på c4 og springer på e2. Senere har også springerutvikling til f3 vært regnet som fullt likeverdig til tross for at...Lg4 binder springeren. En annen nyere plan involverer Le3, Dd2 og Tc1 eller Td1 for å forsterke det hvite sentrum, få det hvite tårn vekk fra a1-h8 diagonalen og forberede et d4-d5 fremstøt. Et poulært system som spilles omtrent like ofte som avbyttevarianten er det russiske system med utviklingen Sf3, Lf4 og Db3. Hvit har ikke et like stort sentrum som i avbyttevarianten men har en sunn utvikling. Andre systemer har en hvit løperutvikling til g2. Varianter der hvit spiller g3 og venter med Sc3, f.eks 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.g3 d5 kalles «Neo-Grünfeld». Akershusiske skarpskytterregiment. Akershusiske skarpskytterregiment var et regiment i den norske Hæren, opprettet ved kongelig reskript 22. februar 1810. Regimentet bestod av skarpskyttere, som dengang var lette infanterister som i stor grad fungerte som jegere, men brukte flintlåsgevær i stedet for rifle. Akershusiske skarpskytterregiment bestod av tre nasjonale (vernepliktige) bataljoner, avgitt fra henholdsvis Norske gevorbne jegerkorps, Nordenfjeldske infanteriregiment og Søndenfjeldske infanteriregiment. Eidsvollmannen Zacharias Mellebye var kommandérsersjant i regimentet, mens Frederik Wilhelm Bruenech Stabell var kommandør og oberstløytnant. Regimentet ble nedlagt ved hærorganisasjonsplanen 3. juli 1817. Telemarkske nasjonale jegerkorps. Telemarkske nasjonale jegerkorps var en avdeling i den norske Hæren, opprettet i 1818 og nedlagt i 1910. Det hørte inn under Kristiansandske infanteribrigade og mannskapene ble rekruttert fra Telemark, hovedsakelig fra det nåværende Grenland-distriktet. Avdelingen gjennomgikk flere navneskifter; i 1834 ble navnet endret til Telemarkske nasjonale musketerkorps, i 1867 til Telemarkens bataljon og i 1889 til 4. korps av Kristiansandske infanteribrigade. Pol-e Alam. Pol-e Alam er senter for provinsen Lowgar i Afghanistan. Det er mange butikker og hotell og bak sentrum bor folk i privathus. Byen ligger ca. en times kjøring fra Kabul. Det bor ca. 200 000 mennesker i Pol-e Alam. 3 Commando Brigade. 3 Commando Brigade er den største manøveravdelingen i det britiske marineinfanteriet, Royal Marines. Brigaden har sin historie tilbake til annen verdenskrig, da den ble opprettet under navnet "3rd Special Service Brigade" for å utføre raid i det okkuperte Europa. I tillegg har brigaden flere støtteelementer, et eget logistikkregiment, et artilleriregiment, et ingeniørregiment, en helikopterskvadron, en stormeskadron med stridsbåter og en landgangsbåtskvadron. I tillegg følger vanligvis deler av spesialstyrken Special Boat Service med brigaden på operasjoner. Flystøtte tilveiebringes av Commando Helicopter Force. Commando 03 Den 24. Razzie-utdelingen. Ben Affleck vant prisen for verste skuespiller Jennifer Lopez vant prisen for verste skuespillerinne Sylvester Stallone vant prisen for verste mannlige birolle Demi Moore vant prisen for verste kvinnelige birolle Den 24. årlige Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 28. februar 2004 på Sheraton Hotel i Santa Monica, California. Utdelingen presenterte det dårligste filmindustrien kunne tilby i 2003. Sensommersfilmen "Gigli" ledet an med seks priser og nominasjoner i de fleste kategoriene. Delt andreplass for flest nominasjoner med åtte hver gikk til Mike Meyers' julefilm "Katten" og "From Justin to Kelly", en gjenskapelse av "Der gutta er" (1984) inspirert av "American Idol". Den komplette listen over nominerte er som følger, med «vinnerne» uthevet i fet skrift. Verste film. "Gigli" (Columbia Pictures/Revolution Studios) Verste skuespiller. Ben Affleck for "Gigli", "Daredevil" og "Paycheck" Verste skuespillerinne. Jennifer Lopez for "Gigli" Verste mannlige birolle. Sylvester Stallone for "Småspioner i 3D" Verste kvinnelige birolle. Demi Moore for ' Verste par på skjermen. Ben Affleck og Jennifer Lopez i "Gigli" Dårligste forsøk på film (engangskategori). "Katten" (Universal Pictures/DreamWorks) Verste gjenskapelse eller oppfølger. ' (Columbia Pictures) Verste regissør. Martin Brest for "Gigli" Verste manus. Martin Brest for "Gigli" Guvernørens pris for utmerket underprestasjon i koreografi. Travis Payne for sitt arbeid med "From Justin to Kelly" Operasjon Enduring Freedom. Operasjon Enduring Freedom (OEF) er det offisielle navnet som er benyttet av den amerikanske regjering for krigen i Afghanistan, en USA-ledet flernasjonal militær operasjon, som sammen med en rekke mindre militære aksjoner, innledet som et svar på terrorangrepet 11. september 2001 og del av paraplybegrepet krigen mot terrorisme. Operasjonen foregår hovedsakelig i Afghanistan og Filippinene, men også på Afrikas horn, i Sahara og Kirgisistan. Operasjonen, som opprinnelig ble kalt for «Operation Infinite Justice» («Operasjon uendelig rettferdighet»), men da liknende fraser har blitt benyttet av tilhengere av flere religioner som en særskilt beskrivelse av Gud, er det antatt at det ble endret for å unngå krenkelser av muslimer, som er den religionen som har størst flertall i Afghanistan. Den amerikanske president George W. Bushs bemerkning at «dette korstoget, denne krigen mot terrorisme, vil ta tid» førte til utstrakt kritikk fra den islamske verden, og det kan også ha bidratt til at operasjonen fikk ny betegnelse. Betegnelsen «OEF» referer vanligvis til krigen i Afghanistan. Andre operasjoner, som «Trening og utstyrsprogrammet for Georgia» (GTEP) er kun løselig eller nominelt tilknyttet OEF, slik som økonomisk støtte til kjøretøyer og lignende. Alle operasjonene har imidlertid et fokus på å bekjempe terror. "Operation Enduring Freedom" i Afghanistan, som er felles amerikansk, britisk, og afghansk operasjon, er adskilt fra International Security Assistance Force, den NATO-ledet internasjonale militære styrke i Afghanistan som har et fredsbevarende oppdrag, og utgjør rundt 40 nasjoner. De to operasjonene skjer parallelt og selv om det har vært snakk om eller vært hensikten at de to skal bli slått sammen en gang i framtiden, har det ennå ikke skjedd. OEF tok til 7. oktober 2001 med luftangrep mot Taliban-regimet i Afghanistan fra landbaserte B-1 Lancer, B-2 Spirit og B-52 Stratofortress bombefly; hangarskipbaserte F-14 Tomcat og A-18 Hornet jagerfly; og Tomahawk kryssermissiler fra amerikanske og britiske skip og undervannsbåter. Lekkasjen. 25. juli 2010 ble det lekket over 91 000 hemmeligstemplede dokumenter fra krigen i Afghanistan. Nettstedet Wikileaks stod bak lekkasjen. Amerikanske myndigheter kritiserte Wikileaks og Julian Assange kort tid etter lekkasjen. Myndighetene kalte det en «skandale», og mente at amerikanske og internasjonale styrker er truet av lekkasjen. Julian Assange sa i et intervju at «Disse dokumentene vil vise krigens sanne natur». Wikileaks holder tilbake 15 000 av dokumenter som kan være en risiko for sikkerheten til amerikanske styrker. Referanser. Enduring Freedom HIMARS. High Mobility Artillery Rocket System (HIMARS) er et amerikansk rakettartillerisystem på hjul, utviklet av Lockheed Martin. Systemet kan skyte samme artilleriraketter som det beltebaserte M270 MLRS, men er lettere og mer mobilt og kan transporteres i en C-130. Systemet er i bruk av den amerikanske hæren og det amerikanske marinekorpset, og er ventet å komme i bruk i Storbritannia på Supacat 600-chassis, i Singapore De forente arabiske emirater og Canada. Expeditionary Fighting Vehicle. Expeditionary Fighting Vehicle (EFV) er det amerikanske marinekorpsets nyeste amfibiske pansrede personellkjøretøy, og er planlagt i tjeneste fra 2008. Det hadde navnet Advanced Amphibious Assault Vehicle fram til sent i 2003. Det er utviklet for å sjøsettes fra et amfibiefartøy over horisonten, ta seg fram til stranden for egen maskin og landsette et helt lag marineinfanteri. Mobiliteten skal være på høyde med stridsvognen M1 Abrams. EFV skal erstatte den gamle AAV-serien, og har høyeste prioritet blant materiellanskaffelsene til marinekorpset. Blant forbedringene til EFV er tre ganger hastigheten og dobbelt så mye panser som AAV. EFV ble utviklet som en del av USMC sin «over horisonten»-strategi på 1980-tallet. Andre materiellkjøp under samme strategien inkluderer MV-22 Osprey og LCAC. Rudi Dutschke. Rudi Dutschke, egentlig "Alfred Willi Rudolf Dutschke" (født 7. mars 1940 i Schönefeld ved Luckenwalde i Brandenburg; død 24. desember 1979 i Århus) var en tysk marxist og studentleder. Han regnes som den fremste representanten for 68-bevegelsen i Tyskland og senere en av grunnleggerne av De grønne. Dutschke ble utdannet sosiolog. Dutschke vokste opp i DDR, men nektet å gjøre militærtjeneste der. Han drev en aktiv kampanje blant de andre skoleelevene på den øst-tyske videregående skolen og måtte flykte til Vest-Berlin 12. august 1961, dagen før grensen ble stengt og byggingen av muren ble startet. Han studerte ved Freie Universität Berlin og kom tidlig med i studentpolitisk arbeid, blant annet gjennom å arrangere demonstrasjoner mot Vietnamkrigen. I 1966 ble han gift med amerikanske Gretchen Dutschke-Klotz som han fikk tre barn med. Hans yngste sønn, Rudi-Marek Dutschke, ble født fire måneder etter farens død og er nå en aktiv politiker i De grønne. Dutschke var blant annet influert av kritisk marxisme og var inspirert av spartakistene fra 1920-tallet, med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i spissen. Men hans sosialisme var også kristent basert og han hevdet at Jesus Kristus var den største av de revolusjonære. Dutschke mente at den nødvendige omformingen av de vestlige samfunn måtte gå parallelt og sammen med den tredje verdens frigjøring og demokratiseringen av Østblokken, alt dette hang sammen og forutsatte hverandre. I 1968 besøkte Dutschke Norge, og talte 12. mars til flere tusen studenter ved Universitetet i Oslo. Under oppholdet møtte han folk fra norsk venstreside, blant annet Tron Øgrim. Besøket ble fulgt og registrert av det norske overvåkningspolitiet. En måned senere, 11. april, ble Dutschke skutt med tre skudd i hodet i Vest-Berlin. Attentatmannen var den 23 år gamle ufaglærte arbeideren og høyreekstremisten Josef Bachmann som var påvirket av den høyreorienterte Axel Springer-avisen BILDs kampanje «"Stopp Dutschke nå!"». Bachmann fikk syv års fengsel for attentatet, men begikk selvmord i fengselet ved å kvele seg med en plastpose. Dutschke fikk omfattende hjerneskader og måtte blant annet lære å snakke på nytt. Han flyttet med familien til England, hvor han ble tatt opp ved University of Cambridge og fullførte sosiologiutdannelsen der allerede i 1969. Men i 1971 ble han utvist av den konservative Tory-regjeringen da han og familien ble benevnt som «"undesirable alien"» som hadde deltatt i «"undergravende aktiviteter"». Utvisningen skapte politisk storm i England, men familien flyttet til Århus i Danmark. Dutschke engasjerte seg i arbeidet mot kjernekraft, men viktigere var kanskje hans kontakter og arbeid sammen med øst-europeiske opposisjonelle dissidenter mot de kommunistiske makthaverne i Øst-Tyskland, Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia, blant andre Robert Havemann, Wolf Biermann, Milan Horáček, Adam Michnik og Ota Šik. Dutschke utviklet blant annet epilepsi som følge av attentatet. Julaften 1979 døde han da han fikk et epileptisk anfall i badekaret og druknet. Attentatet på Dutschke og drapet på Benno Ohnesorg året før, regnes som viktige utløsende faktorer for den tyske terrorismen på 1970-tallet, særlig dannelsen av Rote Armee Fraktion i 1970. Rudi Dutschke støttet imidlertid ikke den venstreekstreme terroren som herjet Vest-Tyskland fra begynnelsen av 1970-tallet. I dagbøkene sine beskrev han Rote Armee Fraktions aktiviteter som «dumskap», og mente terroren skadet venstresiden. 30. april 2008, 40 år etter attentatet, ble en del av Kochstraße foran Axel Springers kontorbygning i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg i Berlin omdøpt til Rudi-Dutschke-Straße. Forslaget om navneendringen ble fremsatt i 2005 og førte til en langvarig debatt og protester fra bl.a. mediekonsernet Axel Springer AG. 15th Wisconsin Volunteer Infantry. 15th Wisconsin Volunteer Infantry var et amerikansk regiment i den føderale hæren under den amerikanske borgerkrigen. Det ble kalt "Det skandinaviske regiment" fordi soldatene var immigranter fra Norge, pluss noen fra Danmark og Sverige. Nordmenn og skandinaver tjenestegjorde i både den føderale og den konføderale hæren, men 15th Wisconsin Volunteer Infantry var det eneste helskandinaviske regimentet i krigen. I alt var 90 prosent av soldatene fra Norge. Resten var i all vesentlighet fra Danmark og Sverige. Mange av soldatene var rekruttert fra de skandinaviske bosetningene i og rundt Wisconsin. Nesten alle i kompani A kom fra Illinois, men de i kompani K var fra Iowa og Minnesota. Noen mannskaper vervet seg med én gang de ankom fra Skandinavia. Regimentssjefen var oberst Hans Christian Heg. Hans far, Even Heg utvandret fra Lier i 1840 og ved den nå nedlagte Lier jernbanestasjon i Lierbyen ble det i 1925 avduket en statue av oberst Heg. Falne. 15. Wisconsin mistet åtte offiserer og 86 menige drept eller dødelige såret under kamp, en offiser og 241 menige omkommet av sykdommer. 336 omkommet under den amerikanske borgerkrigen. Ole Bærøe. Ole Ludvig Bærøe (født 29. januar 1877 i Våle i Vestfold, død 22. mars 1943) var en norsk gårdbruker, agronom og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Hedmark 1928–1930 og fra Akershus 1934–1945. Bærøe var landbruksminister 1926–1928, kirke- og undervisningsminister 1927–1928 og formann i Høyre 1937–1940 (formelt frem til sin død i 1943). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Ole Bærøe ble født på Flår i Undrumsdal i Våle i 1877, som sønn av amtsagronom og gårdbruker Ole Karenius Bærøe (1835–1880) og Hansine Kathrine Farup (1840–1923). Han var gift med Gudrun Hirsch (født 1881 på Stange), datter av Johan Leuthäuser Hirsch. Bærøe hadde middelskoleeksamen fra 1892, eksamen fra Jarlsberg og Larviks amts landbruksskole på Fossnes fra 1897 samt eksamen fra jordbruksavdelingen ved Norges landbrukshøgskole fra 1899. Han var stipendiat ved landbrukshøgskole 1900–1903. Han fikk også dekket en studiereise til Island gjennom stipend i 1902. Svigerfaren var bestyrer ved Jønsberg landbruksskole 1871–1895 og direktør ved Norges landbrukshøgskole 1895–1904. Bærøe var selv bestyrer på Jønsberg 1917–1926 og driftsleder ved Norges landbrukshøgskole fra 1929. Han var ellers gårdsfullmektig på Skog i Brøttum i 1900, landbrukslærer på Rikheim i Lærdal 1903–1904, forvalter ved Tomb herregård 1904–1909, amtsagronom i Hedmark 1909–1910, forvalter ved Jarlsberg hovedgård i Sem 1910–1917 og redaktør i "Aftenpostens Landbrukstidende". Politisk arbeid. Bærøe var medlem av Sem herredsstyre og formannskap 1913–1916 samt medlem av Romedal herredsstyre 1919–1928 (formannskapet 1925–1928). Han var statsråd i Landbruksdepartementet i Ivar Lykkes regjering fra 5. mars 1926 til 27. januar 1928, og fungerte samtidig som statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet fra 25. desember 1927. Han var innvalgt på Stortinget fra Hedmark 1928–1930 og fra Akershus 1934–1945. På Stortinget var han medlem av Stortingets landbrukskomité 1928–1930 samt medlem av Stortingets finans- og tollkomité 1934–1936 og 1937–1943. Da Stortinget ble samlet igjen etter den andre verdenskrigs slutt i 1945, møtte Holger Kofoed i den avdøde Bærøes sted. Han var medlem av Høyres sentralstyre fra 1928, og var partiets nestformann 1934–1937. I mars 1937 ble han valgt til formann i Høyre og Akershus Høyre, mens Eyvind Getz ble nestformann i partiet. Bærøe ble formelt sittende inntil sin død i 1943, men ble i praksis avsatt av den tyske okkupasjonsmakten i 1940, da alle partier unntatt Nasjonal Samling ble tvangsnedlagt. Ellasjøen. Ellasjøen er en innsjø på den sørvestlige delen av Bjørnøya. Innsjøen ligger på nordsiden av Alfredfjellet. Innsjøen har et høyt innhold av miljøgifter. Olaf Ryes plass (Oslo). Olaf Ryes plass (1-11, 2-22) er en plass på Grünerløkka i Oslo, oppkalt etter den dansk-norske offiseren og idrettsmannen Olaf Rye. Plassen er 10 dekar stor og avgrenset av Sofienberggata, Thorvald Meyers gate, Grüners gate og Markveien. Plassen var en åpen løkke til langt ut i 1880-årene. Løkka ble kjøpt av kommunen fra familien Grüner for 10 000 kroner i 1883. Etterhvert ble det anlagt en smal gatestump på skrå fra Markveien til Thorvald Meyers gate med holdeplass for hestedrosjer på midten av plassen. Omkring 1890 fikk plassen spaserganger, fontener og monument over Eilert Sundt. Vognmennene ble henvist til hjørnet av plassen ved krysset Markveien – Sofienberggata. Gaten på skrå gjennom Olaf Ryes plass var kjørevei helt fram til siste halvdel av 1930-årene. Nr. 2 er det tidligere bedehuset Hauges Minde. Friedrich Grüner. Friderich Grüner (født 1628, død 1674) var fra 1651 myntmester ved myntverket i Christiania, opprettet i 1628. Han etterfulgte sin far, den tyskfødte Peter Grüner, som var myntmester fra 1643 til sin død i 1650. Friderich Grüner ble gift med Margrethe Friderichsdatter Boysen. Deres eldste sønn var Johan Diderich Grüner (1661–1712), som ble sendemann i Stockholm og ble adlet. Hans sønn Gustaf Grüner (1688–1712) ble general og øverstkommanderende for den norsk hær. En yngre sønn av myntmester Friederich Grüner var Friederich Grüner (1665–1741), sogneprest i Vågå og senere i Hedrum. To år før sin død kjøpte Friderich Grüner gården Nedre Foss med Nedre Foss Mølle eller «Kongens Mølle» av kong Christian V. Området omfattet det som i dag kalles Grünerløkka. Grünergården eller Stattholdergården i Rådhusgata 11 var ikke hans, men ble oppført av hans far Peter Grüner. Fredrik Winsnes. Fredrik Guttormsen Winsnes (født 28. desember 1975 i Trondheim) er en tidligere norsk fotballspiller fra Ranheim. Han startet sin karriere i Ranheim og fikk sin debut for Rosenborg og Tippeligaen i 1997. I løpet fotballkarrieren har han spilt for klubbene Rosenborg, Hammarby, Aalborg og Strømsgodset. Han har i tillegg til å ha spilt fotball på toppnivå fullført medisinstudie og er utdannet lege. Winsnes har åtte seriemesterskap og to cupmesterskap for Rosenborg og har spilt 19 for Norge. Winsnes' aller siste sesong i Tippeligaen ble 2011 sesongen da han spilte for Rosenborg Ballklub. Totalt har Fredrik Winsnes spilt proff-fotball i 14 år. Fredrik hyllet også den tidligere fotballspilleren og lagkameraten Roar Strand med å lage sin egenkomponerte sang kalt "Supermann". Winsnes fikk god respons på sin selvkomponerte sang, noe som resulterte i at han spilte den inn i studio og fikk produsert en singel av låta. Sangen kan kjøpes på nett og alle pengene donerer han bort til barneklinikken på St. Olavs Hospital Pioner. Egennavn på produkter o.l.. Ordet "pioner" på norsk kommer fra tysk "pionier" og fransk "pionnier", som betyr «fotsoldat» eller «nybygger», et ord i slekt med det latinske "pes", det vil si «fot» Svend Borchmann Hersleb. Svend Borchmann Hersleb (født 7. mars 1784 på Alstadhaug i Nordland, død 12. september 1836) var en norsk teolog og den første leder av Det teologiske fakultet ved Universitetet i Christiania. Oppvekst og utdanning. Svend Borchmann Hersleb var sønn av Jørgen Sverdrup Hersleb (1748 – 1819) og Anna Lydia Borchmann (1742 – 1786), og han vokste opp på gården Nordherrø i Alstadhaug som nummer syv i en søskenflokk på ni. Sin første akademiske utdanning fikk han ved Trondhjems Latinskole, hvor han tok examen artium i 1802 og examen philosophicum i 1804. Den videre utdanningen foregikk i København på Valkendorfs Kollegium. Her var han ansatt som inspektør på lesesalen ved Det kongelige bibliotek i København, og han ble teologisk kandidat i 1807. Fra 11. april 1808 virket Hersleb som lærer ved Metropolitanskolen, og underviste der i religion og antropologi. Bostedet på den tiden var studenthjemmet ved Valkendorfs Kollegium, hvor han også seinere fikk en inspektørstilling. Han hadde da tilsyn med de andre beboerne på hjemmet, og på denne tiden opprettet han kontakt med Grundtvig, som flyttet inn som ferdig kandidat i 1808. Hersleb delte teologisk oppfatningen med Grundtvig på denne tiden, og var en uttalt motstander av rasjonalismen. Leder for presteutdanning ved Universitetet. Hersleb ble utnevnt til lektor i teologi og i det hebraiske språk 16. januar 1813. I september 1813 var Universitetet i Christiania etablert og i funksjon, etter at Frederik VI to år tidligere hadde utstedt en forordning om å opprette et universitet i Norge. Som eneste teologiske høyskolelærer skulle han sørge for utdanning av prester for Den norske kirke. Det ble en hard start for universitetslærerne som ikke hadde noe universitetsbibliotek til rådighet. Og på grunn av den engelske blokaden fikk de heller ikke sendt opp bøker fra København. 3. juni 1814 ble Hersleb utnevnt til professor i teologi, samme dag som Stener Johannes Stenersen ble utnevnt til lektor i teologi. Nå bestod det teologiske fakultetet av to unge lærere. Hersleb foreleste over Den gamle testamente og dogmatikk, men også eksegese, apologetikk, naturlig teologi og etikk for studentene ved Det teologiske Fakultet i Christiania. Han stod også for undervisningen i hebraisk, frem til Christopher Andreas Holmboe ble ansatt som professor i orientalske språk, 11. januar 1822. Bibelrevisjon. Da Det norske Bibelselskap ble opprettet i 1816 var Hersleb en viktig pådriver, og han stod i hovedsak for revisjonen av Det nye testamente. Han arbeidet sammen med biskop Frederik Julius Bech og slottsprest Claus Pavels. Bruddet med Grundtvig. I 1825 lanserte Grundtvig sin «mageløse Opdagelse» om at Den apostoliske bekjennelsen stod over Skriften, siden han mente den var gitt ordrett av Kristus til apostlene etter oppstandelsen. Grundtvigs tanke var at kirken eller menigheten hadde vært før Skriften, og trosbekjennelsen ble derfor det eneste objektivt sikre tilhold. Nå kunne verken Hersleb eller Stenersen følge ham, siden de begge var lutheranere med Bibelen som tolkningsreferanse. Bruddet med Grundtvig førte også til at Wexels tok tydelig avstand fra sine to tidligere professorvenner. Forfatterskap. Hersleb var påvirket av Pontoppidan. Av litterære utgivelser har han bare «Lærebog i Bibelhistorie» (København, 1812), men det finnes en god del forelesningsmanuskripter i manuskriptsamlingen ved Universitetet i Oslo. I 1812 oppfordret Grundtvig ham til å utgi «et bind teologiske undersøkelser». Han hadde også ferdig en undersøkelse om religionens opprinnelse, og han hadde tenkt å utgi en «udsigt over det gamle testamentes interpretations historie». Han hadde også planer om å utgi ei lærebok i hebraisk grammatikk, og han ville publisere forelesningene sine. «Lærebog i bibelhistorie» ble utgitt på dansk i 1812 og på norsk i 1832 i mange opplag. Xania. Xania ble brukt som forkortelse for Christiania. Forkortelsen var alminnelig i alle typer skriftlige fremstillinger, og forekom blant annet ofte i folketellinger. Den greske bokstaven Χ ("chi") har i over 1000 år vært benyttet som forkortelse for Kristus. Stener Johannes Stenersen. Stener Johannes Stenersen (født 18. august 1789 i Jevnaker, død 17. april 1835 i Christiania) var en norsk teolog. Oppvekst og utdanning. Stener Johannes Stenersen ble født på gården Mo i Jevnaker 18. august 1789, og han var bondesønn. Foreldrene var John Stenersen og Karen Tanche Anker Borch. Stener Johannes fikk først undervisning av foreldrene hjemme, men begynte i 1802 på Christiania Katedralskole hvor han tok examen artium i 1807. Han ville reise til København for å studere, men på grunn av krigen med England kom han ikke av gårde før 1808. Der nede bestod han studenteksamenen og ble teologisk kandidat i København i 1811. I studietiden kom han i nær kontakt med Grundtvig. Virksomhet i Norge. Etter utdannelsen reiste han hjem til Norge og arbeidet både som kateket ved Vår Frelser Kirke og som timelærer ved katedralskolen. Stenersen begynte tidlig å studere filosofi. I 1813 ble Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania åpnet, og året etter ble Stenersen, 25 år gammel, lektor i teologi (1814). Fra 1818 var han utnevnt til professor i teologi ved Universitetet. Han hadde stor innflytelse på sine studenter i sitt fag, både med forelesninger i nytestamentlig eksegese, etikk og kirkehistorie. I de første årene etter at Norge fikk eget universitet, utgjorde i praksis Stenersen og Svend Borchmann Hersleb hele det teologiske fakultet. Svend Borchmann Hersleb var ca 20 år eldre enn Stenersen, og han var ansatt ved universitetet året før. I de neste 20 årene var disse to de eneste lærerne ved Det teologiske fakultet. De fikk dermed stor påvirkning på den nye generasjons prester som ble utdannet i Norge. I 1821 giftet han seg med sin kusine Abigael Johanne Brede. I likhet med Hersleb var Stenersen som nevnt påvirket av Grundtvig og hans oppgjør med den rasjonalistiske teologien. Stenersen brevvekslet med Grundtvig og besøkte ham i København. Men da Grundtvig i 1825 lanserte sin "«mageløse Opdagelse»", dvs. at han satte den apostoliske trosbekjennelsen over bibelen, hadde Stenersen på grunn av sitt bibelsentrerte standpunkt vanskelig for å følge ham. Stenersen hadde ikke god helse, og i 1834 sluttet han å forelese. Han døde kort tid etter, 17. april 1835. Forfatterskap. Stenersen har skrevet og utgitt en rekke folkelige forelesninger. Disse kom ut i 1818–19 under tittelen "Udsigt over den Lutherske Reformation". Her har han med en rekke oversettelser av salmer fra reformasjonstiden, bl. a. oversatte han Paul Gerhardts «Befiehl du deine Wege», en oversettelse som ble kjent gjennom Wilhelm Andreas Wexels' "Andaksbog for Menigmand". Stenersen skrev også en biografi om Hans Nielsen Hauge, og selv om han har mye godt å si om Hauge, tar han likevel avstand fra lekmannsforkynnelsen hans. Han var ikke rett kalt og kunne ikke forkynne offentlig. Kilder. Stensersen, Stener Johannes Stenersen, Stener Johannes Stenersen, Stener Johannes Wilhelm Andreas Wexels. Wilhelm Andreas Wexels (født 29. mars 1797 i København, død 14. mai 1866 i Kristiania) var en norsk prest og forfatter. Han er mest kjent for sitt bidrag til "Den omarbeidede Forklaringen", en modernisering av Pontoppidans Forklaring. Biografi. Faren, Fredrik Nannestad Wexels (1759–1825), var forvalter av glassmagasinet i København, senere administrator av Norges glassverk. Moren hette Bolette Cathrine, født Balling (1765–1809), og var dansk. Wilhelm Andreas vokste opp i Danmark og ble student ved Metropolitanskolen i København, hvor han tok eksamen i 1814. Drog deretter til Norge i 1815, hvor han ble immatrikulert ved det nye norske Universitetet i Kristiania. Her studerte han filosofi og teologi og ble i 1818 uteksaminert og fikk embetseksamen med utmerkelse. 4. mai 1819 ble han utnevnt til kateket ved Vår Frelsers kirke i Kristiania. Denne stillingen hadde han frem til 1846, da han ble res. kap. ved den samme kirken. Han giftet seg i 1823 med Hedevig Elisabeth Lund (1801 – 26. mars 1830). Wexels vokste opp i rasjonalismens tid, men ble ikke påvirket i særlig grad av den. I 1820-årene samarbeidet han med Niels Johannes Holm og brødremenigheten, men det var Grundtvig som var hans største inspirasjon innen kristendommen. Wexels var den første som gav ut et teologisk tidsskrift i Norge: «Tidsskrift for Kirkekrønike og christelig Theologie» (1833 – 1839). I perioden 1849-51 underviste han på det praktisk-teologiske seminar. 1843 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim, og i 1858 ble det stiftet et legat i hans navn. Forklarings-striden. Som prest og forfatter formidlet han Grundtvigs tanker. Han hadde en sterk tro på gudsbildet og det gode i mennesket. Protestene mot "Den omarbeidede forklaringen" var store, særlig blant lekfolk. Her en utgave fra 1847 av Erik TønnesenI 1843 utgav han, sammen med professor C. N. Keyser og lektor Jens M. P. Kaurin, en omarbeidet utgave av Pontoppidans forklaring. Folk reagerte sterkt på at han i den åpnet for en omvendelse etter døden. Dette ble begynnelsen til en bitter strid i norsk kristenliv. Det var ordet "Evangelium" som utløste protestene, for folk oppfattet at det nå ble lært at det var mulig å omvende seg etter døden. En lang rekke brev, særlig fra lekfolk, strømmet inn til Wexels. Det var sinte og krasse brev, de fleste anonyme. Wexels mente det var nødvendig å gi brevskriverne og andre kritikere et svar, og i 1845 gav ut «Aaben Erklæring til mine Medchristne om min Anskuelse og Bekjendelse angaaende Christi Nedfart til Helvede og Muligheden af en Omvendelse efter Døden». Her kan vi lese at han hadde tenkt på mennesker som aldri hadde hørt om Kristus i dette livet. De ville få en sjanse etter døden, mente han. Boken ble et bomskudd, og Wexels selv uttryke det slik: «"Aaben Erklæring" var mit Livs største Daarskab». Han ønsket å legge saken død, men gnisten var tent i den norske lekfolket. Olaus Nielsen var en av mange som ledet an i protestene. Han organiserte en omfattende protestaksjon som resulterte i at regjeringen i 1852 bestemte at «tidligere brugte Udgaver af de anordnede Lærebøger» kunne benyttes. Departementets innrømmelse i 1852 satte et punktum på forklaringsstriden. Salmebokstriden. Flere forfattere mener Wexels har gjort mye for nyskaping av norske salmer. I salmesaken var han Welhavens viktigste motstander. Ingen hadde gjort så mye for å fornye salmesangen i Norge som Wexels, men hans forfatterskap fikk ikke den betydning som det kunne fått. a> i Kristiania, nåværende Oslo domkirke. Bildet er fra 1880-åreneWexels hadde forsøkt å trekke ut det som var brukbart fra Grundtvigs samlearbeid. Men på denne tiden, med gryende norsk nasjonal identitet, var det ikke rom for dansk kultur. Han kontaktet Grundtvig allerede i 1826 for å få ham med i arbeidet med et forslag til ny salmebok. Men det ønsket han ikke. I 1834 gav Wexels ut boken «Psalme-Vers, udvalgte af vore ældre Psalmer til brug for Børn hjemme og i Skolen.» I 1840 utgav Welhaven skriftet «Antydninger til et forbedret Psalmeverk for den norske Kirke». Wexels følte at Welhaven rakket ned på den rike salmeskatten som fantes i Norge, og klandret ham for å være rasjonalist med for liten kristelig kunnskap og tankegang. Wexels laget nok et utkast til ny norsk salmebok: «Christelige Psalmer, samlede ordnede, bearbejdede, og, til Brug ved huuslig Andagt, og som et Bidag til et vordende Psalmeværk for den norske Kirke udgivet», som ble utgitt november 1840. Flere mente Wexels' «Psalmebog» burde autoriseres til kirkelig bruk, mens andre minnet om Wexels' rolle i «forklaringsstriden». "«Det er med inderlig, ja, med dyp Smerte, at vi nødes til å erklære at Wexels ikke bør overtage dette verv»", skrev Nordre Dalernes presteforening. I 1848 ble biskop Riddervold minister for Kirkedepartementet. Han mente Landstad var et bedre alternativ enn Wexels – som redaktør for en ny salmebok. Da Kirkedepartementet i 1848 henvendte seg til Landstad om å lage en ny salmebok, avslo han i første omgang. Men da Wexels' salmebok i 1852 ble foreslått innført i Den norske kirke, svarte Landstad med en offentlig kritikk av Wexels' arbeid i Christianiaposten. Han mente det var for mye grundtvigianisme og dansk kultur i hans salmer, og at den norske kirke hadde bedre salmestoff. Wexels' salmebok var for dårlig disponert, mens bearbeidelsene og gjendiktingen manglet poetisk kvalitet. Kirkedepartementet henvendte seg deretter på nytt til Landstad om han nå kunne tenke seg å lage en norsk salmebok? Tiden var moden, og Landstad svarte ja. Wexels' salmebok skulle brukes på slaveriet på Akershus, i Christiania Tugthus og i Bodsfængselet. Han ble også bedt om å være med i en komite som skulle utarbeide et «Tillæg» til «Evangelisk-christelig Psalmebog», et arbeid som ble utgitt i 1854. Kilder. Wexels, Wilhelm Andreas Wexels, Wilhelm Andreas Wexels, Wilhelm Andreas Norske gevorbne jegerkorps. Norske gevorbne jegerkorps var en jegeravdeling i den norske Hæren, opprettet 1. september 1788 og nedlagt ved hærorganisasjonsplanen 3. juli 1817. Korpset hadde fra starten av base på Kongsvinger. Det bestod opprinnelig av fire vervede (gevorbne) kompanier, som var satt sammen av soldater fra det tidligere Holstenske jegerkorps og Kongsvingerske lette kompani. Hvert kompani bestod av omkring 100 mann pluss hornblåsere, underoffiserer og offiserer. Ved kongelig resolusjon ble i 1801 de nasjonale (utskrevne) bataljonene Ullensakerske lette bataljon og Søndenfjeldske skiløperbataljon underlagt jegerkorpset som annekterte bataljoner. Etter omorganiseringen av Hæren i 1810 ble Jegerkorpset overført til Larvik, samtidig som de annekterte bataljoner ble byttet ut med Valdreske skarpskytterbataljon og Bergenhusiske skarpskytterbataljon. Hjemmeværnet. Hjemmeværnet er en forsvarsgren av Danmarks militærvesen. Historie. Etter fredsslutningen i 1945 ble det i Danmark opprettet en rekke hjemmevernsforeninger, noen steder kalt det sorte hjemmevern og andre det blå hjemmevern alt etter uniformenes farve. Forklaringen på navnene er at det blå hjemmevern bar blå kjeledresser, og det sorte hjemmevern fikk utlevert uniformer i forskjellige farver, hvoretter alle ble farvet sorte for å skape et ensartet preg. Opprettelsen av disse foreningene ble begrunnet med at det var mange motstandsfolk som ikke ville avlevere våpnene fra krigens tid. Politikeren Frode Jacobsen, som også var medlem av Frihedsrådet, var en av fortalerne for et hjemmevern. Den danske regjeringen opprettet i 1949 det hjemmevernet som eksisterer i dag, blant annet for å få kontroll over de mange våpen som var i hjemmevernsforeningene. Under den kalde krigen fungerte hjemmevernet som støtte for det øvrige forsvar. Den viktigste oppgaven var og er stadig overvåkningen av Danmarks territorium. Meldinger fra Hjemmeværnet er utrolig viktige for det øvrige forsvar. Bevoktning av militære og samfunnsviktige installasjoner er også en viktig del av Hjemmeværnets virke. Av andre oppgaver kan nevnes bakhold og sabotasje mot fiendens avdelinger og installasjoner, sjøredning, veivisning og forskjellige sikringsoppgaver. Etter den kalde krigens avslutning med Berlinmurens fall er hjemmevernets fremtidige rolle omdiskutert. Forsvarsgrenen er som følge av forsvarsforliket som løper 2005–2009 i gang med store endringer i organisasjonen med henblikk på å kunne yte en bedre og mere målrettet innsats i det sivile samfunn ved katastrofer, terrorisme eller naturkatastrofer. Der er cirka 57 000 medlemmer av Hjemmeværnet. Disse frivillige representerer et bredt utsnitt av den danske befolkningen. Hjemmeværnet er per 1. januar 2007 oppdelt i en aktiv og reservestyrke. Den aktive del består av cirka 40 prosent av den samlede styrke. For å være en del av den aktive styrke kreves det minimum 24 timers funksjonsrelatert tjeneste årlig. Oppdelingen er en konsekvens av forsvarsforliket 2005–2009. Claus Bendeke. Claus Bendeke (født 3. desember 1763 i Vang på Hedemarken, død 29. mai 1828 i Kristiansand) var en norsk Eidsvollsmann og embetsmann. Han var sønn av sorenskriver og kanselliråd Andreas Bendeke og Amalia Margrethe Rosenkrantz, født Lerche. Han ble amtmann i Hedemarkens amt 1804–1816. I 1814 var han medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll hvor han knyttet seg til Selvstendighetspartiet. 14. september 1816 ble han utnevnt til assessor i Christiania stifts overrett, og ble justitiarius sammesteds 1823. Som Danmarks inspektør for Nordgrønland var han den som innførte bruken av penger på Grønland. Fra 1801 lagde han «kredittsedler» som avregning til hvalfangerne. Sedlene var enkelt lagd, Benkdeke produserte dem selv av spillkort. Alexander Kiellands plass (Oslo). Alexander Kiellands plass sett fra enden ved Waldemar Thranes gate Ila pensjonat med Tranen sett fra Kiellands plass Alexander Kiellands plass er en plass i bydel Grünerløkka i Oslo. Plassen ligger på Ila mellom Uelands gate, Maridalsveien og Waldemar Thranes gate, er 8,66 dekar stor og har form som en trekant med to langsider på ca. 260 meter og kortside på ca. 100 meter. Plassen og historien. Plassen er fra 1914 oppkalt etter forfatteren Alexander Kielland (1849–1906) fra Stavanger. Før dette ble plassen kalt Steinløkka etter et steinhuggeri på 1800-tallet. Den ble opparbeidet som park i 1920-årene. Plassen var nedslitt og forfallen på slutten av 1990-tallet. I kommunens regi ble den lagt helt om (ferdig 2001). Øverst (mot Waldemar Thranes gate) ble det anlagt en plass med fontene. Resten av plassen er park med en serie vannfall og vannspeil. Trafikknutepunkt og bebyggelse ved plassen. Oslo Sporveiers første bussrute åpnet i 1927 fra Alexander Kiellands plass til Kværner, med avgang hvert 10. minutt. I dag er plassen et trafikknutepunkt med hovedgatene Uelands gate og Waldemar Thranes gate med en årsdøgntrafikk (ÅDT) på henholdsvis 12 600 og 10 800 og cirka 4 800 på- og omstigende busspassasjerer daglig (2007) på de fire holdeplassene som har navn etter plassen (mot nord, syd, øst og vest). Åtte serveringssteder vender mot plassen, tre av dem med uteservering i parken. I sydenden og nordenden av plassen er det oppstillingsplasser for bysykler. Sangen av Lillebjørn Nilsen og filmen "6 forestillinger om frihet". «Alexander Kiellands plass» er også en sang av Lillebjørn Nilsen som vokste opp i området rundt plassen. Sangen ble først utgitt på albumet "Hilsen Nilsen" (1985). Kortfilmen "6 forestillinger om frihet" (regissør og produsent Thomas A. Østbye) fra 2006 er en studie av Alexander Kiellands plass. Hedemarkens amt. Hedemarkens amt var en administrativ enhet (amt) i Norge 1781-1918, som i geografisk utbredelse tilsvarer dagens Hedmark fylke. Det var underamt til Akershus stiftamt. Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge 1660 ble den gamle lensordningen avviklet og betegnelsene amt (underamt) og stiftamt (hovedamt) innført i takt med nye embetsutnevnelser i perioden 1662–71. Hedemarkens amt ble opprettet 11. april 1781, ved deling av Oplandenes amt i Hedemarkens og Christians amter. Fra 1. januar 1919 heter det Hedmark fylke. Rabbiner. En rabbiner er en skriftlærd person innen jødedommen, og ofte religiøst overhode i en jødisk menighet. Rabbinere tituleres oftest enten "rabbi" (gjennom gresk fra hebraisk 'min mester') "rebbi", "rav" eller "ḥakhám. En rabbiners rolle ligner delvis presters rolle i kristendommen. Den viktigste forskjellen er at sentrale religiøse handlinger som vielser, navngivning og ledelse av gudstjenester ikke er forbeholdt rabbineren. Den formelle prestestatusen ligger i jødedommen på kohenene, altså de som kan spore sin familie tilbake til Aron på ren farsside. Kohenene har ansvaret for visse religiøse handlinger, slik som "nesiat kappajim" (resitasjon av den aronittiske velsignelse over menigheten). Navnet deres finnes i mange ulike former som etternavn: "Cohen" (som hos Leonard Cohen), "Kohn", "Kahin", osv. Utenfor jødedommen brukes tittelen også om prester eller forstandere i noen unitariske kirkesamfunn, særlig de som er inspirert av sabbatarianismen og forholder seg til en judaisert kristendom. Frederik Heidmann. Frederik Hartvig Johan Heidmann (født 27. juli 1777 på Skogn, død 18. oktober 1850) var en norsk offiser, embetsmann og politiker. Han var eidsvollsmann i 1814. Han var sønn av Peter Heidmann, major ved 1. Trondhjemske Infanteriregiment, og Dorothea Mathea Sommerschild. I 1795 ble han sekondløytnant, og 10. juni 1803 premierløytnant ved Trondhjemske Dragonregiment. I 1814 var han medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll for Throndhjemske Dragoncorps, han tilhørte selvstendighetspartiet. I 1821–1849 var han amtmann i Hedemarkens amt. Han var stortingsmann for Nordre Trondhjems amt 1818–1820 og 1821–1823, og for Hedemarkens amt 1827–1829. Han var gift med Anna Catharina Bernhoff Ræder, datter av Johan Georg Ræder. På grunn av sin innsats for gjenopprettelsen av Hamar by, er en gate i Hamar oppkalt etter han (Heidmannsgate). Heidmann var innehaver av St. Olavs Orden. Lauritz Weidemann. Lauritz Weidemann (født 27. november 1775 på Sukkestad på Toten, død 1. august 1856 på Stenberg i Vestre Toten) var en norsk politiker og embetsmann. Familie. Han var sønn av Lars Christophersen Weidemann, fogd i Nedenes fogderi, og Marie Sommerfelt. Weidemann ble 16. desember 1797 gift med Ditlevine Marie Qvist fra Sandstø ved Arendal (født 22. mai 1774, død på Stenberg 18. mars 1866). De fikk ti barn, hvorav fire døde små. Sønnen David Christopher Weidemann var lege og stortingsmann. Weidemanns døtre ble aldri gift, angivelig fordi faren ikke kunne godta noen av ektefellekandidatene. Dette er nok bakgrunnen for den lokale tradisjonen om at familien inspirerte Camilla Collett til å skrive Amtmandens Døtre. En av Lauritz Weidemanns brødre var Christopher Christian Weidemann. Embetsmannen. Lauritz Weidemann ble student i 1790 og oppnådde graden cand. juris i 1793. Han ble byfogd, byskriver m.m. i Risør i 1797, sorenskriver over Søndre Sunnmøre 12. desember 1798 og sorenskriver over Toten, Biri og Vardal 1. oktober 1802. 3. februar 1817 ble han amtmann i Hedemarkens amt; i Kristians amt fra 23. august 1821. Dette siste embetet beholdt han i 30 år, til 1851, og han ble da også kjent som "Amtmann Weidemann". Politikeren. I 1814 var han medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll, der han slutta seg til det Falsenske parti. Weidemann skreiv også et grunnlovsutkast. I 1814 ble han stortingsmann, og han skulle sitte der i periodene 1814-1816, 1827, 1828, 1836, 1837 og 1839. Weidemann var i perioden 1815-1818 medlem av lovkomiteen, 1818-1822 formann i hovedmatrikuleringskommisjonen, av kommisjonene 1814-1823 angående anlegg av en kjøpstad på Opplanda. I 1815-1816 var han president i Odelstinget, visepresident i Stortinget, sekretær i Stortinget og medlem av ei rekke komiteer. I 1827 var han stortingspresident og i 1836 president i lagtinget. Han var medlem av aksjonskomiteen under riksretten 1815-1816 og medlem av riksretten i 1836. Amtmannsgarden Stenberg. I 1804 kjøpte han garden Stenberg, som onkelen, sorenskriver Fredrik Sommerfeldt, hadde begynt å bygge opp som embetsgard i 1791. Weidemann fikk oppført flere nye hus på garden, og han bygde om hagen til en park i engelsk landskapsstil. På garden oppretta han også et privat gravsted til seg og sin familie. Eiendommen kom i 1934 i Toten Museums eie og er nå er en del av Mjøsmuseet. NAROM. Nasjonalt senter for romrelatert opplæring (NAROM) er et et nasjonalt senter/skolelaboratorium for alle utdanningsnivåer innen romrelatert opplæring. NAROM er samlokalisert med Andøya Rakettskytefelt, og ble offisielt åpnet den 20. oktober 2000 av daværende statsråd Trond Giske, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. NAROM er et nasjonalt senter/skolelaboratorium for alle utdanningsnivå innenfor romrelatert opplæring, og opplæringaktivitetene gjennomføres i nært samspill med de romrelaterte forskningsaktivitetene ved Norges eneste operative romsenter; Andøya Rakettskytefelt. NAROM har så langt initiert, utviklet og gjennomført en rekke undervisnings-aktiviteter, seminarer og konferanser innen romteknologi, romfysikk, atmosfære og miljø. I tillegg har NAROM utviklet og driver flere romrelaterte og nettbaserte læringsressurser. European Space Camp arrangeres årlig i samarbeid med Forbundet Unge Forskere, og har bidratt til å øke interessen for fysikk og romfart blant ungdom fra hele verden. Hvert år deltar mer enn 1000 elever, studenter, lærere og andre i NAROMs aktiviteter. NAROM er således en viktig nasjonal aktør i det arbeidet Utdannings- og forskningsdepartementet har igangsatt for å styrke rekrutteringen til MNT-fagene (matematikk, naturfag og teknologi). Organisasjon. NAROM ble etablert i 2000 som et såkalt ”ideelt aksjeselskap”, og har en årlig basisbevilgning over Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. NAROM er således et ikke-kommersielt selskap som skal bidra til å sikre rekrutteringen til norsk romvirksomhet, samt å skape økt interesse for MNT-fagene (matematikk, naturfag og teknologi). Medarbeidere. NAROM har en fast stab på 7,5 fast ansatte og tre vitenskapelige stillinger (II-er stilling) knyttet til Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Narvik. I tillegg engasjeres en rekke fag- og ressurspersoner i forbindelse med de ulike aktivitetene NAROM gjennomfører. Styre og råd. Styret i NAROM består av fem personer. I tillegg har NAROM et eget Råd som bestå av 11 personer. Årsberetninger. Her finner du oversikt over årsberetninger for NAROM. Publikasjoner. NAROM utgir flere publikasjoner i form av brosjyrer, rapporter og annet materiell. Materiell som foreligger i elektronisk format kan lastes ned fra denne siden. Samarbeid. NAROM samarbeider med en rekke institusjoner og organisasjoner, såvel nasjonalt som internasjonalt. Kon-Tiki Museet. Kon-Tiki Museet "(sic)" er et museum på Bygdøy i Oslo som huser en rekke båter og kulturgjenstander fra Thor Heyerdahls ekspedisjoner. Museet er en privat stiftelse. Thor Heyerdahl (1914–2002) vant verdensberømmelse da han i 1947 krysset Stillehavet med «Kon-Tiki». Siden fulgte spektakulære seilaser med sivbåtene «Ra» og «Tigris». Med sine forhistoriske seilaser viste han at det tidlige mennesket mestret seilet før det fant opp sadelen og hjulet. Museet ble opprinnelig bygd for å huse «Kon-Tiki», en flåte av balsatre av pre-columbiansk modell, som Heyerdahl brukte for å seile og drive med strømmen fra Peru til Polynesia i 1947. En annen båt i museet er «Ra II», bygd av siv ut fra Heyerdahls oppfatning av hvordan gammel-egyptiske, havgående sivskip kan ha vært. Heyerdahl brukte «Ra II» til å seile fra Nord-Afrika til Karibia. Et tidligere forsøk med sivskipet «Ra» endte med at «Ra» gikk i oppløsning og måtte evakueres av mannskapet like før målet var nådd. Museet inneholder også en samling av kulturgjenstander som Heyerdahl hadde med seg fra sin arkeologiske utgravning på Påskeøya, og en kopi av en av de berømte, store steinstatuene derfra. Et av de nyeste tilleggene til museet er en kopi av et relieff av mytiske fuglemenn, som Heyerdals gruppe fant da de drev utgravninger i Tucume i det nordlige Peru. Likheten mellom disse fuglemennene og helleristninger av fuglemenn på Påskeøya er et av de sterkeste indisiene på kontakt mellom Sør-Amerika og Påskeøya før europeerne kom. Museet inneholder også blant annet en del eksempler på bruk av tradisjonelle båter av siv fra forskjellige deler av verden, og annet materiale som Heyerdahl mente bekrefta hans teorier om store folkevandringer over verdenshavene i førhistorisk tid. *Museet har eget område for skiftende utstillinger. I kjelleren under «Kon-Tiki»-flåten kan man vandre gjennom en 30 meter hule slik hulene er på Påskeøya. Museet har også en liten kino som viser kontinuerlige film fra «Kon-Tiki»-ekspedisjonen. Kon-Tiki Museet har konkurranser for barn og ungdom og tar imot skoleklasser med foredrag ved forhåndsbestilling. I de senere år har en rekke bedrifter hatt glede av å avlegge museet på kveldstid med omvisning og bespisning og underholdning. Slike events må også forhåndsbestilles. Thor Heyeardahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner. Skiftende utstilling. Kon-Tiki Oscar 1951 – 2010 (12.02.2011 – 01.10.2011) I 2011 er det 60 år siden Thor Heyerdahl vant Oscar for beste dokumentar for filmen om «Kon-Tiki»-ekspedisjonen. Det var selve katalysatoren for Thor Heyerdahls verdensberømmelse. Boken om ekspedisjonen ble på bakgrunn av at filmen gikk sin seiergang verden rundt oversatt til 70 språk og solgt i millioner av eksemplarer. Dette ga muligheter for nye ekspedisjoner for Thor Heyerdahl og filmkameraet var stadig med. I en helt ny utstilling ønsker Kon-Tiki Museet å formidle hvor viktig film var for Thor Heyerdahls verdensberømmelse og opprettholdelse av denne. Utstillingen forteller også hvordan en Oscar i 1951 ga grobunn for en helt ny popkultur med musikk, restauranter og klesmoter. Direktør er Maja Bauge. Styreformann er Thor Heyerdahl jr. Den 23. Razzie-utdelingen. Roberto Benigni vant prisen for verste skuespiller Britney Spears vant prisen for verste skuespillerinne (delt førsteplass med Madonna) Madonna vant prisen for verste skuespillerinne (delt førsteplass med Britney Spears), samt at hun vant prisene for verste kvinnelige birolle og verste par på skjermen Hayden Christensen vant prisen for verste mannlige birolle George Lucas vant prisen for verste manus, for sitt arbeid med manuset til "Star Wars Episode II" Den 23. Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 22. mars 2003 ved Sheraton Hotel i Santa Monica, California. Utdelingen presenterte det dårligste filmindustrien hadde å tilby i 2002. Den fullstendige listen over nominerte er som følger, med «vinnerne» uthevet i fet skrift. Verste film. "Swept Away" (Screen Gems) Verste skuespiller. Roberto Benigni for "Pinocchio" Verste skuespillerinne. Madonna for "Swept Away" (delt førsteplass) Britney Spears for "Crossroads" (delt førsteplass) Verste mannlige birolle. Hayden Christensen for ' Verste kvinnelige birolle. Madonna for "Die Another Day" Verste par på skjermen. Adriano Giannini og Madonna i "Swept Away" Mest oppblåste film tilsiktet tenåringer. ' (Paramount) Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Swept Away" (Screen Gems) Verste regissør. Guy Ritchie for "Swept Away" Verste manus. George Lucas og Jonathon Hales for ' Verste «originale» sang. «I’m Not a Girl, Not Yet a Woman» fra "Crossroads" av Max Martin, Rami og Dido Armstrong Toalettmappe. En toalettmappe er et reiseetui eller en mindre veske for toalettsaker. På 1700-tallet var det en liten bøsse eller dåse til oppbevaring av parfyme eller pastiller, deretter utvikledes den til å bli et lite reiseetui for toalettartikkler som parfyme, pudder, kam og børste. I takt med stigende krav på personlig hygiene i moderne tid har toalettmappen gitt plass til flere hygieneartikler. Man finner som regel tannbørste, tannkrem, såpe, deodorant og lignende. Jamaica, Land We Love. «Jamaica, Land We Love» er Jamaicas nasjonalsang. Teksten ble skrevet av Hugh Sherlock og musikken ble komponert av Robert Lightbourne og arrangert av Mapletoft Poulle. Guide us with thy mighty hand Keep us free from evil powers Be our light through countless hours Jamaica, Jamaica, Jamaica, land we love Teach us true respect for all Strengthen us the weak to cherish Give us vision lest we perish Jamaica, Jamaica, Jamaica, land we love I originalversjonen var ordet "guide" ikke brukt, men "guard". Det romerske kongedømme. Det romerske kongedømmet (latin "Regnum Romanum") var det monarkiske styret av byen Roma og dets territorier. Det er lite man kan fastslå med sikkerhet angående romerske kongedømmet, da skriftlige opptegnelser fra denne tiden ikke lenger eksisterer. Historien til kongedømmet ble skrevet i løpet av republikken og keisertiden, og er hovedsakelig basert på legendariske fortellinger. Det romerske kongedømmets historie begynte imidlertid med Romas grunnleggelse, tradisjonelt datert til år 753 f.Kr., og endte med etableringen av republikken ca år 509 f.Kr. Romas fødsel. Det som til slutt ble det veldige romerske imperium, begynte som en enkel bosetning på Palatinerhøyden langs elven Tiber i sentrale Italia. Elven var seilbar opp til dette stedet, hvor det var et vadested, og hvor elven kunne krysses. Palatinerhøyden og åskammene rundt den fungerte som et sted som lett kunne forsvares, samtidig som det var vide, fruktbare marker rundt. Alle disse heldige omstendighetene bidro til byens suksess. I romerske legender fortelles det om grekernes krig mot Troja, hvorfra den trojanske prinsen Aineias seilte over Middelhavet til Italia og grunnla byen Lavinium. Hans sønn Iulus grunnla byen Alba Longa. Fra Alba Longas kongefamilie kom tvillingene Romulus og Remus, som grunnla byen Roma i 753 f.Kr. Den tradisjonelle redegjørelsen for romersk historie har blitt formidlet for ettertiden av forfattere som Titus Livius, Plutark, Dionysios fra Halikarnassos, og andre. Den forteller at i de første århundrene til Roma ble byen styrt av syv etterfølgende konger. Den tradisjonelle kronologien, slik den er blitt samlet av Marcus Terentius Varro, tildeler 243 år for deres regimer, et gjennomsnitt på minst 35 år (mye lengre enn noe annet historisk dokumentert kongedynasti). Denne kronologien er stort sett blitt avvist, blant annet på grunnlag av Barthold Georg Niebuhrs forskning. Gallernes invasjon førte til at alle de historiske opptegnelsene i Roma ble ødelagt da de herjet byen etter slaget ved Allia i år 390 f.Kr. i henhold til Varro, skjønt i henhold til den greske historikeren Polybios skjedde slaget i året 387 eller 386 f.Kr. Av den grunn eksisterer det intet samtidig dokument fra kongedømmet, og alle opptegnelser om kongene må derfor bli behandlet med varsomhet. Arkeologiske spor støtter dog at en bosetning ble grunnlagt i Roma på midten av 700-tallet f.Kr. Politiske institusjoner. I løpet av Romas første år ble byen styrt av et monarki av konger (latin "rex"). Kongene, ikke inkludert den legendariske Romulus som fikk posisjonen ved å være byens mytiske grunnlegger, ble alle valgt av Romas befolkning på livstid og hvor ingen av kongene trengte å støtte seg på militærmakt for å skaffe seg tronen. Selv om det ikke er noen referanser til at kongeverdigheten gikk i arv ved valget av de fire første kongene, begynte kongeverdigheten å gå i arv gjennom den tidligere kongens kvinnelige familiemedlemmer fra den femte kongen, Tarquinius Priscus. Av den grunn kunne antikkens historikere hevde at kongen ble valgt på grunn av sine personlige egenskaper, og ikke på grunn av avstamming. Historikerne i oldtidens Roma har hatt problemer med å avgjøre hvilken makt kongene hadde siden de referer til makten deres republikanske motparter hadde: Konsulene. En del moderne forfattere antar at den høyeste makt i Roma lå i hendene på folket og at kongen kun var øverste leder for senatet og folket. Andre antar at kongen hadde eneveldig makt og at senatet og folket kun hadde mindre makt til å begrense hans avgjørelser. Det som er sikkert er at kongen alene hadde retten som "auspice" på vegne av Roma som den ledende Augur, og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent gjennom disse jærtegnene. Folket kjente kongen som en megler mellom dem og gudene og så derfor på kongen med religiøs ærefrykt. Dette gjorde kongen til leder for den nasjonale religion og øverste religiøse leder. Han hadde kontrollen over den romerske kalender, utførte alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Det var Romulus som innsatte augurene og ble antatt å ha vært den beste auguren av alle. På samme måte innsatte kong Numa Pompilius pontifexene og utviklet gjennom den grunnlagene for den religiøse læren i Roma. Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet gjennom bruken av "imperium". Kongenes imperium ble gitt på livstid og beskyttet ham fra å bli stilt for retten for sine gjerninger. Han var den eneste som hadde imperium i Roma på den tiden, og dette førte til at han hadde full kontroll som kommandant over alle Romas legioner. I tillegg eksisterte ikke lovene som beskyttet borgerne mot misbruk fra magistrater som hadde imperium i tiden under kongene. Kongens imperium gav ham både militær makt i tillegg til at det kvalifiserte ham til å felle dom i alle saker som øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne pontifexer som mindre dommere i noen saker, hadde han suveren autoritet i alle saker som ble ført frem for ham, både sivile og kriminelle. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men dette rådet hadde ikke makt til å kontrollere kongens beslutning. Mens noen forfattere antar at der ikke var noen form for appell på kongens beslutninger, antok andre at et forslag til appell kunne legges frem for kongen av patrisiere under et møte i Cauriate-forsamlingen. Kongen hadde også makten til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn. Kongen ville utnevne en Tribunus Celerum til å tjene som tribun over ramnes-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med den romerske keiser og pretorianergarden. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den. Et annet embete utnevnt av kongen var Praefectus Urbanus som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer. Under kongene hadde senatet og Curiate-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd om hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre ham fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet, var å erklære krig mot andre nasjoner. Symbolene for kongen i Roma var tolv lictorer som hevet fasceser med økser, retten til å sitte på en curule-stol, den purpurfargede kappen ("Toga Picta"), røde sko og en hvit diadem (krone) rundt hodet. Av disse symbolene var den viktigste den purpurfargede kappen og i alle år etter i Europa har purpur vært en farge forbeholdt kongen. Senatet. Representasjon av det romerske senatet. Romulus etablerte senatet etter at han hadde grunnlagt Roma ved å håndplukke de mest edle menn (de av rikdom og med legitime hustruer og barn) for å tjenestegjøre som byens råd. Som sådan var senatet kongens veiledende råd. Senatet besto av 300 senatorer, og hvor 100 senatorer representerte hver av de tre oldtidsstammene av Roma: stammene "Ramnes" (latinere), "Tities" (sabinere), og "Luceres" (etruskere). Innenfor hver stamme ble en stamme valgt for hver av stammens ti "curiæ" («samling av menn», egentlig en form for underavdeling). Kongen hadde enerett i å utpeke senatorene, men dette valget ble gjort i henhold til gammel skikk. Under monarkiet hadde senatet liten makt og autoritet da kongen hadde det meste av den politiske makten. Ledefunksjonen av senatet var å tjene som kongens råd og være hans lovgivende koordinator. Straks en lovgivning foreslått av kongen hadde passert "Comitia Curiata" (se nedenfor), kunne senatet enten akseptere den som lov eller nedlegge veto. Kongen kunne, etter sedvane, søke råd hos senatet i betydelige saker, men det var uansett opp til ham til å beslutte hvilke saker, om noen, og han var fri til å akseptere eller avvise deres råd etter eget forgodtbefinnende. Kun kongen hadde makt og myndighet til å kalle sammen senatet, unntatt under interregnum (avbrudd) hvor senatet hadde myndighet til sammenkalle seg selv. Valget av kongen. Når en konge døde gikk Roma inn i en periode av "interregnum" (avbrudd). Statens øverste makt lå da i senatet som var ansvarlig for å finne en ny konge. Senatet ville komme sammen og peke ut en av sine egne medlemmer, en "interrex" (latin flertall, "interreges", var bokstavelig en hersker «mellom konger», og en midlertidig regent), for å fungere i en periode av fem dager med den eneste hensikt å nominere Romas neste konge. Etter denne tiden ville interrex utpeke (med senatets godkjennelse) en annen senator for ytterligere fem dager. Denne prosessen ville fortsette inntil en ny konge var blitt valgt. Straks interrex fant en passende kandidat for kongedømmet ville han bringe kandidaten fram for senatet og senatet ville betrakte ham. Om senatet aksepterte kandidaten ville interrex sammenkalle Comitia Curiata og fungere som denne forsamlingens president i løpet av valget av kongen. Folket i Roma kunne enten akseptere eller forkaste kandidaten når han ble foreslått for Curiate. Dersom han ble akseptert, overtok ikke den valgte kongen embetet umiddelbart. To andre handlinger måtte gjøres unna før han ble gitt full kongelig autoritet og makt. Først var det nødvendig å skaffe seg guddommelig godvilje blant gudene gjennom auspicene, siden kongen var øversteprest i Roma. Denne seremonien ble utført av en augur som førte kongekandidaten til sitadellen hvor auguren plasserte ham på et steinsete, mens folket ventet nedenfor. Dersom han ble funnet verdig, annonserte auguren at gudene hadde gitt fordelaktige tegn og bekreftet dermed kongens prestelige karakter. Den andre gjerningen som måtte utføre var å gi kongen imperium. Curiates tidligere stemme hadde bare bestemt hvem som skulle bli konge, og hadde gjennom denne handlingen ikke gitt ham den nødvendige makten han trengte. Kongen foreslo så selv til Curiate en lov som gav ham imperium. Grunnene for denne doble avstemningen er klar nok. Imperium kunne bare gis til en person som gudene hadde funnet verdig. Det var derfor nødvendig først å bestemme hvem som var personen som var i stand til å motta imperium og når han ble funnet verdig av gudene, kunne han gis imperium gjennom en egen avstemning. Teorien var at folket i Roma valgte sin leder, men senatet hadde mest kontroll over prosessen. Comitia Curiata. Comitia Curiata var den eneste lovgivende institusjon under monarkiet. Forsamlingen var sammensatt på grunnlag av de første romerske familiene, eller mer nøyaktig, på grunnlag av de tretti opprinnelse patrisiske (adelige) klanene. Den var delt opp i 30 curiæ med 10 curiæ for av stammene Ramnes, Tities, og Luceres. Sammensetningen av curiæ besto av de "gens" (se nedenfor) som delte felles bånd. Alle medlemmer av en curiæ hadde tillatelse til å stemme. Flertallet av stemmene innenfor curiæ bestemte den samlete stemmen. Et flertall av curiæ bestemte forsamlingens samlede syn Slik tilfellet var med senatet hadde forsamlingen liten makt og var ikke uavhengig. Forsamlingen kunne bli sammenkalt kun av rex eller av interrex. Imidlertid på den første måned av måneden (kalends) og på slutten av den første uken av måneden (nones) var forsamlingen tilstede for å høre kunngjøringer som angikk kalenderen. Kun rex eller interrex kunne foreslå lovforslag som ble gitt til forsamlingen, og det var ikke tillatt å diskutere saken, kun stemme med tommelen opp eller ned til forslaget. Forslagene til rex eller en erklæring om krig var de eneste sakene som ble stemt over i forsamlingen. De fleste lovforslag som rex var krevet å søke godkjenning fra forsamlingen handlet om sakene og organiseringen av "gens" (flertall "gentes", en klan, kaste, eller gruppe av familier som delte felles navn eller tro på en felles stamfar). Romulus' kongedømme. Ruiner på Palatinerhøyden hvor Romas legendariske grunnlegger anla byen. Romulus var ikke bare Romas første konge, men også byens grunnlegger. I år 753 f.Kr. begynte Romulus å bygge byen på Palatinerhøyden. Etter at Roma var grunnlagt inviterte han kriminelle, bortrømte slaver, flyktninger og andre uønsket og brysomme mennesker ved å tilby dem asyl. På dette viset befolket han fem av Romas syv høyder. For å skaffer kvinner og hustruer til sine beboere inviterte han nabostammen sabinere til en festival hvor han stjal stammens kvinner og førte dem tilbake til Roma, og kvinnerovet blir husket som "Voldtekten av sabinerkvinnene". Etter en påfølgende krig med sabinerne kunne Romulus føre de to stammene, sabinerne og romerne, inn under en hersker. Romulus oppdelte folket i Roma mellom de som var krigere og de som ikke var det. Krigerne ble romernes legioner bestående av 6000 infanterister og 600 kavalerister. De øvrige ble byens borgere og ut av disse valgte Romulus 100 av de mest edle menn til å tjenestegjøre som senatorer i en rådgivende forsamling for kongen, det romerske senatet. Disse mennene kalte han for patrisiere og deres etterkommere skulle ble republikkens adel og elite. Med unionen mellom romerne og sabinerne la Romulus ytterligere 100 medlemmer til senatet. Også under Romulus' regime ble Comitia Curiata opprettet. Til å danne grunnlaget for denne forsamlingen delte Romulus folket i Roma inn i tre stammer: en for romerne, en andre for sabinerne og en tredje for alle andre. Hver stamme valgte ti representanter, kjent som "curiæ", til å danne en valgstemme. Romulus ville deretter sammenkalle Comitia Curiata og legge fram forslag fra enten ham selv eller senatet for denne forsamlingens bekreftelse. Alle forslag som passerte var enten enstemmig vedtatt eller enstemmig avslått da flertallet av Comitia Curiata ble betraktet som meningen til hele Comitia Curiata. Etter 38 år som konge av Roma hadde Romulus kjempet i flere suksessfulle kriger, utvidet Romas kontroll over hele Latium og mange omliggende området. Romulus instituerte også augur som en del av den romerske religionen. Romulus ville bli husket som tidlige Romas største erobrer og som en av de menn med mest "pietas" (en romersk dyd) i Romas historie. Etter at han døde 54 år gammel ble han helliggjort som krigsguden Quirinus og tjenestegjorde ikke bare som en av Romas tre hovedguder, men også som den guddommelige legemliggjøringen av Roma selv. Numa Pompilius’ kongedømme. Numa Pompilius bygget tempelet for den tohodete guden Janus i Roma, men dørene til tempelet var aldri åpne for Numa gikk aldri til krig. I Henhold til "Romas tidlige historie" av Titus Livius fikk Numa Pompilius først omdømme som en rettferdighetens mann, og etter Romulus' merkelige og mystiske død gikk kongedømmet til ham. En annen grunn var at han var fra den sabineres stamme, kanskje som godtgjørelse for den gamle forbrytelse, ble han utpekt som konge. Selv om han først var uvillig å tjenestegjøre som konge ble han overtalt av sin far som en tjeneste for gudene. Feiret for sin naturlige visdom ble Numas kongedømme preget av fred og vekst. Numa reformerte den romerske kalender ved å justere den i henhold til "solar" og "lunar", det vil si siderisk år, foruten også å legge til månedene januar og februar for å føre det totale antallet måneder opp i tolv. Numa stiftet flere av Romas religiøse ritualer, blant annet "Salii" og "flamen maioris" for å tjene som yppersteprest til Quirinus, "Flamen Quirinalis". Numa organiserte området i og rundt Roma i distrikter for lettere håndtering. Han er også gitt æren for organiseringen av Romas første yrkeslauger. Han er husket som den mest religiøse av kongene, mer enn selveste Romulus, og i løpet av hans regime introduserte han flamens, Romas jomfruerlige vestalinner, pontiff og pontifikalkollegiet. I løpet av hans administrasjon ble templene for Vesta og Janus reist. Og i samme tid ble det sagt at Jupiters skjold falt fra himmelen med Romas skjebne skrevet på den. Numa ga ordre om at elleve kopier av skjoldet skulle skapes og disse skjoldene ble Romas helligdommer. Som fredselskende og vennlig mann plantet Numa tanker om ydmykhet og rettferdighet i romernes sinnelag. Dørene til Janustempelet var aldri åpne en eneste dag da Numa aldri gikk til krig i løpet av sitt fire tiårs lange regime. Han regjerte i 41 år som konge, og døde en naturlig og fredfylt død. Tullus Hostilius’ kongedømme. Skjematisk kart over Roma som viser de syv høydene. Tullus Hostilius lignet på Romulus i henhold til krig og minst mulig på Numa i henhold til å respektere gudene. Tullus gikk til krig mot Alba Longa, Fidenæ, og Veii, og skaffet således Roma større landområder og makt. I løpet av Tullus' regime ble byen Alba Longa fullstendig ødelagt og han fikk gjort hele befolkningen til slaver og fraktet til Roma. Tullus ønsket krig så mye at han gikk i gang med en ny krig mot sabinerne. Med Tullus mistet romerne ønsket for fred og Tullus kjempet så mange kriger at han fullstendig overså å dyrke gudene. Legenden vil ha det til at på grunn av dette kom en pest til byen og selv Tullus ble smittet. Da Tullus påkalte Jupiter og bønnfalt om hjelp svarte Jupiter med et lynet som brente kongen til døde og hans hus til aske. Til tross for hans krigsnatur lot Tullus Hostilius velge og representere en tredje gruppe med mennesker i Romas patrisiske klasse av de som hadde kommet som flyktninger til Roma. Han konstruerte også et nytt hjem for senatet, "Curia", som sto i over 500 år etter hans død. Hans regime varte i 31 år. Ancus Marcius’ regime. Etter Tullus’ mystiske død valgte romerne en fredfull og religiøs konge i hans sted. Kongen de valgte var Numas barnebarn, Ancus Marcius. Ganske lik sin bestefar gjorde Ancus lite for å utvide Romas grenser og gikk en gang til krig da hans områder trengte forsvar. Han bygde Romas første fengsel på Kapitolhøyden. I løpet av hans regime ble høyden Janiculum på venstrebredden befestet for å beskytte Roma og han bygde den første brua over Tiber. Han grunnla også Romas havn Ostia ved Tyrrenhavet og bygget Romas første saltminer. I løpet av hans tid økte Romas størrelse da Ancus med hell brukte diplomati for med fredfylte midler å få mindre nabobyer til å gå i allianse med Roma. Ved denne metoden fullførte han erobringen av latinerne og omplasserte dem på Aventinerhøyden, og dannet således romernes plebeierklasse. Ancus Marcius døde en naturlig død som hans bestefar før ham etter 25 år som konge, og ble husket som en av Romas største pontiffer. Tarquinius Priscus’ kongedømme. Avløpet på Cloaca Maxima slik det ser ut i dag.Tarquinius Priscus var ikke bare Romas femte konge, men også den første som var etrusker av fødsel (skjønt av gresk avstamming). Etter å ha emigrert til Roma fikk han gunst hos Ancus som senere adopterte ham som sin sønn. Etter at han var blitt konge erklærte Tarquinius krig mot sabinerne og etruskerne, noe som doblet Romas størrelse og skaffet byen store rikdommer. En av hans første reformer var å legge til 100 nye medlemmer til senatet fra de erobrede etruskiske stammene, noe som førte antallet senatorer opp til 300. Han brukte Romas rikdommer fra erobringene til å bygge store monumenter for Roma. Blant disse var Romas kloakkanlegg, Cloaca Maxima, som han brukte for drenere en sumplignende område mellom Romas syv høyder. I den tidligere sumpen begynte han arbeidet med hva som skulle bli Forum Romanum. Han begynte også grunnleggelsen av de romerske lekene. Det mest berømte av hans store byggeprosjekter var Circus Maximus, en veldig stadium som ble benyttet til hesteveddeløp og som til langt opp mot moderne tid var den største stadium i verden. Han fulgte opp denne med å begynne byggingen av et tempelfestning for guden Jupiter på Kapitolhøyden, men ble drept etter 38 år som konge før bygningen var ferdig. Morderne var tilhengere av sønnene til Ancus Marcius. Hans regime er best husket for å introdusere de romerske symbolet for de militære og sivile kontorer foruten å innføre Romersk triumf, den første romer som feiret denne. Servius Tullius' kongedømme. Byen under de fire regioner, tilsvarer løslig byens grenser under de senere kongedømmer. Inndelingen er tradisjonelt, skønt sannsynligvis ukorrekt, tilskrevet regimet til Servius Tullius. Etter at Priscus døde, etterfulgte hans svigersønn Servius Tullius ham på tronen, den andre kongen av etruskerherkomst som hersket i Roma. Som sin svigerfar før ham, førte Servius suksessrike kriger mot etruskerne. Han skal ha brukt skattene fra kampanjene til å bygge de første murene som helt omsluttet de syv høydene i Roma, Pomerium, men denne bymuren er nok reist langt senere, etter gallernes erobring og ødeleggelse av det ubefestede Roma ca. 390 f.Kr. Han reformerte også den romerske hær. Han var kjent for å innføre en ny grunnlov for romerne og utviklet videre borgerklassen. Han gjennomførte verdens første folketelling som delte folket i Roma inn i fem økonomiske klasser og dannet Comitia Centuriata. Han brukte også folketellingen til å dele folket i Roma inn i fire bystammer som var basert på hvor de bodde i byen og etablerte Comitia Tributa. Hans styre får også kreditt for å ha bygget tempelet til Diana på Aventinhøyden. Servius sine reformer førte en betydelig endring i det romerske liv: Stemmeretten ble nå basert på økonomi, noe som overførte mye av makten over i hendene til den romerske elite. Men etter som tiden gikk, favoriserte Servius i stor grad de fattigste folkene for å skaffe seg fordeler fra plebeierne. Hans lovgivning var svært mislikt blant patrisierne. Tullius styre i 44 år tok slutt etter at han ble myrdet i en konspirasjon ledet av hans egen datter Tullia og hennes ektemann Tarquinius Superbus. Tarquinius Superbus' kongedømme. Den syvende og siste kongen i Roma var Tarquinius Superbus. Tarquinius var sønn av Priscus og svigersønn av Servius og var også av etruskisk herkomst. Det var under hans styre at etruskerne nådde toppen av sin makt. I motsetning til kongene før ham, brukte han vold, mord og terror for å opprettholde kontrollen over Roma. Han forkastet mange av de tidligere grunnlovsreformene som hans forgjengere hadde utført. Den eneste positive tingen han gjorde for Roma var å fullføre Jupiter-tempelet som hans far Priscus hadde startet på. Tarquinius fjernet og ødela alle sabinetemplene og alterne fra den Tarpeiske klippe. Folket i Roma ble rasende. Folket ville ikke lenger tolerere hans tyranniske styre da han tillot voldtekten av Lucretia, en romersk patrisier, utført av hans egen sønn. Lucretias slektning, Lucius Junius Brutus, forgjengeren til Marcus Brutus, sammenkalte senatet og fikk Tarquinius og monarkiet utvist fra Roma i 510 f.Kr.. Etter at Tarquinius ble utvist, stemte senatet for å aldri igjen tillate styret til en konge og reformerte Roma til republikansk styre i 509 f.Kr.. Lucius Junius Brutus og Lucius Tarquinius Collatinus, et medlem av Tarquin-familien og Lucretias enkemann, ble de første konsulene i Romas nye styre. Denne nye styreformen skulle lede romerne til å erobre mesteparten av Middelhavsverdenen og ville overleve i de neste fem hundre årene inntil Julius Cæsar og Cæsar Augustus. Offentlige embeter etter monarkiet. Et nytt embete som skulle erstatte lederskapet til kongen ble opprettet med tittelen konsul. I begynnelsen hadde konsulene hele kongens makt i form av to menn, valgt for et år om gangen, som kunne legge ned veto mot den andres handlinger. Senere ble konsulenes makt brutt ytterligere ned ved å legge til andre magistrater som hver hadde en liten del av kongens opprinnelige makt. Den første blant disse var praetoren som overtok konsulens dømmende autoritet. Den neste var censoren som tok fra konsulene makten til å gjennomføre folketelling. Ni år etter at Tarquinius ble kastet, innførte romerne diktatoren. Denne diktatoren ble gitt fullstendig autoritet over alle Romas militære og sivile saker, og det fantes ingen appellmuligheter over hans avgjørelser. Hans makt var så absolutt at romerne bare våget å oppnevne en diktator i ytterste nød, og det eneste som hindret diktatoren fra å bli en ny konge var hans tidsbegrensning på seks måneder. Kongens religiøse makt ble gitt til to nye embeter: Rex Sacrorum og Pontifex Maximus. Rex Sacrorum var "de jure" den høyeste religiøse lederen for republikken. Hans eneste oppgave var å gjennomføre det årlige offeret til Jupiter, et privilegium som tidligere hadde blitt reservert for kongen. Pontifex Maximus, derimot, var "de facto" den høyeste religiøse lederen som holdt mesteparten av kongens religiøse autoritet. Han hadde makten til å utnevne alle vestalinnene, flamene, pontifexene og til og med Rex Sacrorum. I begynnelsen av det 1. århundre f.Kr., var Rex Sacrorum nesten helt glemt og Pontifex Maximus ble gitt nesten hele den religiøse autoriteten over romersk religion. Monarkiet vender tilbake. Da Gaius Julius Cæsar og hans adoptivsønn Cæsar Augustus kom til makten, kom kongens makt nesten tilbake. Gaius Julius Cæsar ble valgt både til Pontifex Maximus og diktator på livstid, noe som gav ham mer makt enn de gamle kongene. I 23 f.Kr. fikk Augustus fullmtaktene Imperium maius og tribunicia potestas kombinert med posisjonen som Pontifex Maximus og Princeps Senatus. Dette gjorde ham nokså lik en konge. Det som derimot til slutt forandret Roma tilbake til et monarkisk system, var at Augustus fikk makten til å utnevne en etterkommer med alle sine privilegier og æresbevisninger. Med den makten, sluttet den romerske republikk å eksistere og monarkene kom tilbake som romerske keisere for å herske over det som "de facto" ble Romerriket. Eksterne lenker. Kongedømme Volvo Penta. Volvo Penta D4-180I-E kom på markedet i 2010. Volvo Penta er en svensk produsent av båtmotorer, og en del av AB Volvo. Penta ble grunnlagt i Skövde i 1907 og kom i begynnelsen av 1930-tallet til å bli en alt viktigere motorleverandør til AB Volvo. Volvo kjøpte i 1935 Penta-fabrikken i Skövde som da ble Volvo Pentaverken. På 1950-tallet lanserte Volvo Penta båtmotoren "Aquamatic" hvilket ble en stor suksess for selskapet. Volvo Penta regnes idag som et av Volvo-konsernets mest lønsomme foretak. Motorene tåler ikke å kjøre på mer enn 5% (og 95% fossilt) biodiesel da pakningene vil brytes ned av stoffer i biodieselen. Det vil endres på fremtidige motorer. Jager. USS «Lassen», en amerikansk jager En jager er et hurtiggående krigsskip av middels størrelse (1 000–6 000 tonn, 35–40 knops fart), bevæpnet med torpedoer, antiubåtvåpen og eventuelt raketter. Viggo Ullmann. Johan Christian Viggo Ullmann (født 21. desember 1848 i Kristiania, død 30. august 1910 i Vestre Aker) var en norsk pedagog og politiker (Venstre), sønn av forfatterinnen Vilhelmine Ullmann, bror av kvinnesakskvinnen Ragna Nielsen. Han var far til barna Vilhelm og Ragnar. Pedagogisk karriere. embedseksamen (cand.phil) i 1875, hvorpå han arbeidet som lærer ved folkehøgskolene i Nedenes (Skjulestad, Østre Moland og Landvik), Bratsberg, Drangedal, Gjerpen, Vinje. Den frisinnede folkehøgskolen i Seljord (Seljord Folkehøgskule) var hans verk (1880), der han blant annet arbeidet for en mer yrkesfaglig innretting av opplæringen. I denne tidlige perioden var han også formann i forlaget Det Norske Samlaget, samt redaktør for avisen Varden. Hans pedagogikk var preget av Grundtvigs idealer der teologi og læring oppfattes som en frivillig akt, der obligatorisk eksaminering er byttet ut med frivillig egenevaluering av læringsgrad. Han gjorde seg også til talsmann for ideene fra Henry George. Politisk karriere. Han var leder av partiet Venstre (1893-1894 og 1898-1900), stortingsrepresentant for Bratsberg i perioden 1885-1900, Venstres parlamentariske leder 1893–1894 og stortingspresident 1892-94, 1897 og 1898-1900. Videre hjalp han Kvindestemmeretsforeningen (ledet av hans søster, Ragna) med utformingen av forslag til grunnlovsendring, noe som brakte ham i konflikt med enkelte religiøse samfunn. Sammen med Wollert Konow var han sentral i Norges Fredslag og stod senere for etableringen av Stortingets Fredsforening (1890), samt Fredsbrevet til Kongen (1890). Første varamedlem Nobelkomiteen 7. august 1897 – 5. juni 1900. Fra 1902 til sin død var han amtmann i Bratsberg amt. Han døde på Gaustad asyl der han var innlagt som sinnssyk. Litteratur. Ullman foresto også en del bokutgivelser, "Plutarks levnetsbeskrivelse"r, 2 bind 1876-1877, oversettelse; "Ammianus Marcellinus’s 25 aar av Roms historie" i 3 bind 1877-1881, oversettelse; og "Haandbok i verdenshistorien" i 4 bind, 1899-1905. Ellers kan nevnes at Viggo Ullmann i sine gutteår, var modell for Viggo Viking i Jørgen Moes barnebok «I Brønden og i Tjærnet» (1855). Andre med samme navn. Han var oldefar til Liv Ullmann, hvis far var flyger (fenrik) og også hadde navnet Viggo Ullmann. Norges første sosiallege var hans barnebarn, og hadde også navnet Viggo Ullmann (Lillehammer, 1920-). Stortingets Fredsforening. Stortingets Fredsforening var en forening i Stortinget som ble stiftet i 1890 med Viggo Ullmann som formann, sammen med Cornelius Bernhard Hanssen. Fredsforeningen ble med i den Den interparlamentariske union i 1891, der de var representert med to styremedlemmer, tross at unionsoppløsningen enda ikke var realisert. Andre samtidige fredsforeninger var det Venstre-initierte Norges Fredslag (1885) samt Kvindenes Fredsforening av 1894. Den 22. Razzie-utdelingen. Tom Green brøt alle tradisjoner da han selv møtte opp for å motta samtlige av de fem prisene han vant under den 22. Razzie-utdelingen Mariah Carey vant prisen for verste skuespillerinne Charlton Heston vant prisen for verste mannlige birolle Estella Warren vant prisen for verste kvinnelige birolle Den 22. årlige Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 23. mars 2002 på Abracadabrateateret i Santa Monica i California. Utdelingen fant sted for å presentere filmindustriens dårligste bidrag til filmåret 2001. Verste film. "Freddy Got Fingered" (20th Century Fox) Verste skuespiller. Tom Green for "Freddy Got Fingered" Verste skuespillerinne. Mariah Carey for "Glitter" Verste par på skjermen. Tom Green og et hvilket som helst av de dyrene han misbruker i "Freddy Got Fingered" Verste mannlige birolle. Charlton Heston for "Cats & Dogs", "Planet of the Apes" og "Town & Country" Verste kvinnelige birolle. Estella Warren for "Driven" og "Planet of the Apes" Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Planet of the Apes" (20th Century Fox) Verste regissør. Tom Green for "Freddy Got Fingered" Verste manus. Tom Green og Derek Harvie for "Freddy Got Fingered" Den 21. Razzie-utdelingen. John Travolta vant prisen for verste skuespiller, samt at han mottok prisen for verste par på skjermen sammen med «hvem som helst han er sammen med på skjermen» Madonna vant prisen for verste skuespillerinne Kelly Preston vant prisen for verste kvinnelige birolle Den 21. Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 24. mars 2001 på Radisson-Huntley Hotel i Santa Monica, California. Utdelingen ble holdt for å presentere det dårligste filmindustrien hadde å tilby i filmåret 2000. Science fictionfloppen "Battlefield Earth" tok størsteparten av prisene etter at den vant samtlige av de syv kategoriene den var nominert i. Verste film. "Battlefield Earth" (Warner Bros.) Verste skuespiller. John Travolta for "Battlefield Earth" og "Lucky Numbers" (Paramount) Verste skuespillerinne. Madonna for "The Next Best Thing" Verste par på skjermen. John Travolta og hvem som helst han er sammen med på skjermen i "Battlefield Earth" Verste mannlige birolle. Barry Pepper for "Battlefield Earth" Verste kvinnelige birolle. Kelly Preston for "Battlefield Earth" Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Blair Witch 2" Verste regissør. Roger Christian for "Battlefield Earth" Verste manus. "Battlefield Earth" av Corey Mandell og J.D. Shapiro, basert på en roman av L. Ron Hubbard Miles Ahead. Miles Ahead var en nattklubb i Bergen som jobbet spesielt med å få frem undergrunnsscenen i byen. Flere kjente klubb-DJs og artister innen den såkalte Bergensbølgen har vært tilknytttet stedet, blant annet Röyksopp, Ralph Myerz (Erlend Sellevold), Tarjei Strøm, Bobby Hughes Experience, Nabovarsel og TeeBee. I 2000 ble Miles Ahead betegnet som et av de viktigste stedene for utvikling av klubbmusikk i en handlingsplan laget av Bergen kommune. Etter at Miles Ahead en kort periode skiftet navn til Fatboy og satset på et mer rockete image, gikk det konkurs i 2005. Lokalene huser i dag (per juli 2011) utestedet «Dreams Showbar». Stamhus. Et stamhus er et gods som udelt skal arves av eldste sønn. Ordningen fantes blant annet tidligere i Danmark og Norge. I Norge har det vært tilsammen tre stamhus: stamhuset Rosendal, stamhuset Ekeberg og stamhuset Jarlsberg. Stamhus var fritatt for skatt, men kunne til gjengjeld ikke selges. Det første danske stamhus var Hesselagergård, som ble opprettet i 1568. Ved Danske Lov ble det mulig for setegårdseiere med over 400 tønder hartkorn å opprette stamhus, og ordningen opphørte i Danmark i 1919. Innehaveren av et stamhus kalles stamhusbesitter. For å hindre at det ble skapt en arvelig rikmannsstand i Norge ble det i den norske Grunnlovens § 108 av 1814 forbudt å opprette nye stamhus. Baroniet Rosendal ble testamentert til Universitetet i Oslo i 1927 og Stamhuset Ekeberg Oslo sendte i 2005 inn forslag til Stortinget om å bli avviklet som Stamhus av den siste gjenlevende arving. Noe som stortingets flertall ga sitt samtykke til gjennom avstemming. Stamhuset Jarlsberg er i dag det eneste Stamhuset som har overlevd og fremdeles driftes innen familien Wedel Jarlsbergs eie. Andre betydninger. Stamhus betegner bygget hvor de nasjonale landslogene i frimureriet holder til. For frimurernes stamhus i Norge, som ligger i Oslo, se Den Norske Store Landsloge Dato. En dato er en angivelse av et døgn i en kalender. En dato gjør det mulig å identifisere et spesielt døgn. Norge har sluttet seg til den internasjonale standarden ISO 8601 som skrivemåte for dato og tid. Det er nå (UTC) .. Skriveregler. Man kan ikke bruke ordet «den» foran datoer skrevet i tall (4.7.1989), men man kan skrive det foran datoen hvis man benytter bokstaver ((den) 4. juli). Den afrikanske union. Den afrikanske union (AU) er en samarbeidsorganisasjon mellom 54 nasjoner i Afrika som ble opprettet i 2002. AU er ment å fremme demokrati, menneskerettigheter og utvikling i denne verdensdelen. Unionen ble opprettet på initiativ fra Libyas leder Muammar al-Gaddafi den 9. juli 2002 i Durban i Sør-Afrika, og har som uttalt mål om å bli mer dyptgående samarbeid enn dens forløpere, deriblant Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Organisasjonen første leder var Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Marokko er blant de få afrikanske land som står utenfor AU, siden de meldte seg ut av OAU i 1984 i protest mot at Den saharawiske arabiske demokratiske republikk ble innvilget medlemskap. AU har forlatt OAUs prinsipp om ikke-innblanding i indre statlige anliggender og skal sammen danne en felles fredsstyrke. Den endrede politikken har blant annet resultert i militært nærvær i Darfur i Sudan og Komorene. AU ble opprettet etter Den europeiske unions (EU) forbilde, men utgjør et mindre omfattende samarbeide enn EU. Medlemskap. Alle uavhengige land i Afrika eller i afrikanske farvann, samt Vest-Sahara, er eller har vært medlemmer av AU eller OAU. Marokko forlot unionen frivillig, mens tre land for tiden er suspendert. The Cardigans. The Cardigans er et rockeband fra Sverige. Bandet ble startet i 1992 av de også nåværende medlemmene Peter Svensson og Magnus Sveningsson. Noen av de mest kjente sangene er «Lovefool», «My Favourite Game» og «Erase/Rewind». Priser og utmerkelser (utvalg). Cardigans Reformjødedom. Reformjødedom eller liberal jødedom ser den jødiske tradisjonen i lys av historien og vil tilpasse den til samtiden. Retningen vokste fram på 1800-tallet under inspirasjon av de tyske rabbinerne Abraham Geiger og Samuel Holdheim. Den er den største av de jødiske retningene i USA med 1,4 millioner medlemmer, men i Israel står den svært svakt. Bl.a. får rabbinerne deres ikke lov til å vie ektepar der. En grunn til denne svake stillingen kan være at reformjøder utenfor Israel har vist mindre interesse enn andre og mer konservative retninger for å innvandre til Israel. Reformjødedom har et mer liberalt syn på kvinner. Bl.a. kan kvinner være rabbinere og sitte sammen med menn i synagogen. De ser det heller ikke som nødvendig å holde gudstjenesten på hebraisk, men holder den gjerne på sitt morsmål. De tillater også blandede kor. Få reformjøder overholder jødiske spiselover (kasjrút) strengt, men det er mange som overholder dem til en viss grad. Reformjødedom legger vekt på jødedommens etiske aspekter, men altså mindre vekt på å følge strenge rituelle regler. Eksempelvis overholdes sabbaten av religiøse reformjøder gjennom en gjennomtenkt avholdelse fra lønnsarbeid, i motsetning til de ortodokse jødene, som avstår fra alt arbeid, inkludert husarbeid. Reformjødedom lar alle jøder selv avgjøre hvilke rituelle regler de vil overholde, og har gjerne en tolerant holdning til andre religioner. Reformjødene godtar som jøder personer som har enten jødisk far eller jødisk mor, i motsetning til de ortodokse jødene som ikke godtar personer med ikke-jødisk mor som jødiske annet enn ved konvertering. De tilbyr også relativt lettvint konvertering til jødedommen, og anser ikke omskjæring som noe krav for å være jøde. Dette fører til sterk uenighet mellom reformjødene og de ortodokse om hvem som er jøder. På 1800-tallet var reformjødedommen svært kritisk til tradisjonell jødedom. Men de senere tiårene har jødiske ritualer og symboler kommet tilbake, slik som bruk av kippá (jødisk hodeplagg). Også utenfor synagogene er det øket interesse for jødisk religion, historie og kultur. Albina Akhatova. Albina Akhatova under VM i Östersund 2008 Albina Khamitovna Akhatova (ru. "Альбина Хамитовна Ахатова"; født 13. november 1976 i Vologda oblast) er en russisk skiskytter. Under OL 1998 i Nagano tok hun sølv på stafetten, og i 2002 i Salt Lake City fikk det russiske laget bronse. I 2003 ble hun verdensmester i fellesstart i Khanty-Mansijsk, og to ganger er hun blitt stafettverdensmester (2000 og 2003). Under OL 2006 i Torino hadde hun sitt hittil beste mesterskap, med bronse på normaldistansen (15 km) og sprinten (7,5 km). I tillegg var hun med på å vinne stafetten for Russland. På en pressekonferanse i Sør-Korea 13. februar 2009 ble det bekreftet at Akhatova hadde levert en positiv b-prøve på EPO, som et resultat av dette ble hun utestengt fra det påfølgende verdensmesterskapet i skiskyting. Fylkesvei 613. Fylkesvei 613 (Fv613) går mellom Bleksvingen og Steinsåker og mellom Nos og Tvinnereim i Stryn. Veien her har fått navnet "Panoramaveien" på grunn av utsikten fra veien som er lagt høyt over Nordfjord. Dette gjelder spesielt i områdene rundt Fjelli, Randabygda og Hopland Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. ----Erstattet av fylkesvei 698 Selskapsløvene. Selskapsløvene er en uavhengig supporterklubb for Løv-Ham. Gruppen er erklært antirasistisk, og skal være en synlig og hørlig støtte for laget. Historien. Selskapsløvene ble stiftet 2. desember 2005 på Danmarkskroen i Bergen, etter at en vennegjeng hadde fulgt Løv-Ham den foregående sesongen, og blant annet gjennomført den første tifoen på en Løv-Ham-kamp. Mandel. Mandel (flertall «mandler») er en steinfrukt av mandeltreet "Prunus dulcis". Arten finnes naturlig i Iran, fra nordvestlige Saudi-Arabia nord gjennom vestre Jordan, Israel, Palestina, Libanon, vestre Syria til sørlige Tyrkia. Mandelfrukten har en hårete ytterhinne og et hardt og uspiselig skall; det er frøet inne i skallet som er spiselig, og vanligvis kalles «mandel». Mandelen blir ofte kalt en nøtt, botanisk sett er den en steinfruktkjerne. På latin kalles frøene "Semen Amygdali". Mandler har et høyt innhold av proteiner, umettet fett og fiber. Gjennomsnittsvekten til en mandel er 1,2 gram. 100 gram tilsvarer 83 mandler. Inneholder også E-vitamin som styrker immunforsvaret, pluss magnesium som er gunstig for hjerte og blodtrykk. Mandeltrær i blomstMandelblomst på Tenerife i februar Nøtten er blant mye annet en viktig ingrediens i marsipan og kransekake. Mandelmelk kan også brukes som en erstatning for dyremelk, fordi det ikke inneholder kolesterol eller laktose og dermed kan brukes i matlaging for allergikere. I Norge er det dessuten tradisjoner for å legge en mandel i julegrøt. Fylkesvei 618. Fylkesvei 618 (Fv618) går mellom Eldevik i Vågsøy og Selje. Veiens lengde er 38,0 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Riksvei 617. Riksvei 617 (Rv617) går mellom Måløy sør og Måløy nord i Vågsøy. Før 1. januar 2010 var fylkesvei 617 del av veien. Kransekake. Kransekake er en kake laget av mandler, melis og eggehvite. Den serveres ofte ved høytider som jul og brylluper, og gjerne også på bursdager. Kransekaka lages ved å steke ringer i ulike størrelser i kransekakeformer, som så blir stablet i en pyramideformet konstruksjon som er festet sammen og pyntet med melis, smellbonboner og eventuelt små flagg. På toppen kan det f.eks. settes en figur som passer for anledningen. En tradisjon i bryllup er at bruden og brudgommen setter fingrene på hver sin side av den øverste ringen og løfter; hvor mange ringer som blir med den øverste er en spådom om hvor mange barn de skal få. Kransekakestenger er en velkjent variant av kransekake, som ofte tillages som småkaker, for eksempel til julebaksten. Samme deigen benyttes, men istedtfor å trille ut ringer og steke i kransekakeformer, blir deigen formet i fingetykke porsjonsbiter 5-8 cm lange. De stekte kransekakestengene pyntes gjerne med striper av melisglasur slik som den vanlige kransekaken. Enkelte har andre vaner, som f.eks. å dyppe en del av kaken i smeltet sjokolade. Proletarii. Proletarii (entall: proletarius) var etter romersk rett borgere som hadde så lite at de falt under den laveste formuegrense for å gjøre krigstjeneste. De bidro til republikken kun med sine barn (proles). Maxime i Bergen. Maxime i Bergen var siden åpningen på begynnelsen av 1990-tallet et populært utested i Bergen. Lokalet huset mot slutten også forestillinger og hadde også funksjon som teater og revy-scene når det ikke var nattklubbdrift. 14. desember 1991 ble en dørvakt drept og flere andre såret etter at en person løsnet flere skudd i døren. Utstedet gikk konkurs i 2004 på grunn av sterk konkurranse. Stedet drives i dag av Sølvi Rolland Murphy og Ole Bull Scene. Skred. Skred (av norr. "skrið", beslektet med "skride"), også kalt ras eller lavine, er når stein, jord eller snø beveger seg eller sklir ned en fjell- eller dalside. Skred av stein og jord er en naturlig geologisk prosess som er med på å bryte ned fjell og løsmasser. Over tid kan langsomme bevegelser i berggrunnen gi ustabile fjellparti som raser ut. En stor lavine kan bevege seg flere kilometer og forårsake store ødeleggelser. Dersom skredmassene treffer innsjø eller jord, kan det dannes flodbølger som er mange titalls meter høye. Jordskred kan utløses i perioder med mye nedbør, når morenejord og stein i bratte skråninger løsner. Skred i fjordene kan true undersjøiske installasjoner som kabler og rørledninger. Store områder på Østlandet og i Trøndelag er dekket av leire, og havsaltet som er med på å binde leirene sammen blir vasket ut over tid. Dette kan føre til dannelse av kvikkleire som er meget ustabil og lett kan føre til katastrofale skred. Geologisk kunnskap om løsmasser, grunnvann og fjell er derfor helt nødvendig for å kunne vurdere skredfare. Skred forbindes ofte med store ulykker og katastrofer som fører til store tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Katastrofehendelser som snøskred i Vassdalen og i Odda, fjellskred og flodbølger i Loen og Tafjord og kvikkleireskred i Rissa og Verdal har satt sterke spor i historien. I løpet av de siste 150 årene har omtrent 2000 mennesker mistet livet i skredulykker i Norge. Statistisk kan vi forvente 2 – 3 store fjellskred, 2 – 3 store leirskred og 3 – 4 store snøskred i løpet av de neste 100 årene. Snøskred. Utflytning av større masse snø, som regel ved overheng eller helninger på 30-50 grader. Jordskred. Også kallt debris flow eller leirskred. Jordskred består av masser av stein, grus, sand,silt, leire med varierende innhold av vann som er i bevegelse. Kvikkleireskred er også jordskred, men bør behandles som egen skredtype fordi massene opptrer på en annen måte enn andre jordskredtyper. Jordskred opptrer der hvor bekker og elver graver i foten av løsmasseskråninger. Også kraftig nedbør på et kort periode, i den situasjonen er løsmasser overmettet med vann og kan komme i bevegelse. Ved raskt snøsmelting kan være festeplanen mellom grunnfjell, som løsmasser ligger på, bli vasket bort. Det danner et glideplan og sannsynlighet fir jordskred øker betraktelig. Jordskred kan bli utløst i skråninger med gradient over 27-30 grader. Men hvis områder ikke er dekket med skog, blir skredsvinkel mot 25 grader. Disse jordskred blir ofte kalt for overflateskred, vannmettetde løsmasser sklir oppå grunnfjell eller gruntliggende telelag. Jordskred opptrer for det meste i dalsider med løsmasser i form av morene eller forvitringsjord. Grovmassestrøm er en type av jordskred med store mengder av steinblokker og grus. Flomskred er en type av jordskred der vanninnholdet er over 50%. Hendelser som dambrudd, vulkanutbrudd, storflom osv. kan være årsak til flomskred. Steinskred. Avhengig av to forhold (totalt volum steinmasse og blokkstørrelse) kan skred av steinmasse navngis etter en gitt skala, fra "Steinsprang" til "Meget store fjellskred". Fjellskred. Fjellskred er større enn steinsprang og steinskred, deler av fjell raser ut. Deler av en vertikal fjellside kan løsne som et resultat av forvitring, blokker på mange tonn reiser nedover fjellsiden. Kan dermed defineres som utrasning av berggrunn langs sprekker og spalter. Massestrøm. Ved høyt vanninnholde i en masse bestående av leir, silt og grovere materiale. Kan særlig oppstå ved plutselig nedbør i tørre strøk. Fjellsig. Større blokker siger ut fra fjellsiden. Jordsig. Denne formen for saktegående skred kommer av frysning og tining av jord. Jorden utvider seg ved frysning og vil bevege seg nedover når det tiner. Slump / utglidningsstrukturer. Ved innsynking/nedsynkning av en skråning vil regolitt løsne og danne en ansamling lengre nede i skråningen. Marine skred. Vi har færre typer skred under vann, og utfallet blir også noe forskjellig. Forskjellen består blant annet i at de undersjøiske skredene er mye større og har en betydelig større utløpsdistanse enn skred på land. Geologer skiller undervannsskred inn i tre forskjellige typer, ut ifra om massen holder seg sammen eller deler seg. Marine utglidningsstrukturer. Blokker av sammenhengende masse sklir langs havbunnen og havner der helningsvinkelen blir liten nok til at blokke stanser. Marine debris strømmer. Masse i bevegelse deler seg og danner en ny masse av uløselige partikler. Som samler seg i et debris felt. Turbiditetsstrømmer. Sedimenter sprer seg og danner turbulent sky som raser nedover havbunnen. Sedimentene blir så avsatt etter kornstørrelsen ved suspensjon. Disse type ras kan bevege seg over enorme distanser siden den ikke opplever noe friksjon mot underlaget. Snøskred. Snøskred (også kalt snøras eller fonn) er en betegnelse på snø som beveger seg raskt nedover en fjellside eller skråning. Forutsetningen for snøskred er at terrenget er bratt nok (brattere enn 30 grader) og at snødekket er ustabilt. De fleste snøskred utløses naturlig, men de fleste mennesker som omkommer i snøskred utløser skredet selv ved å ferdes i skredfarlig terreng. Et snøskred er eksempel på en tyngdestrøm av granulært materiale. Hvert år omkommer gjennomsnittlig tre til fem personer i Norge i snøskred. Årsaker. Snøskred oppstår når tyngden av de øvre snølagene blir større enn bindekraften mellom de forskjellige snølagene. Å avgjøre den kritiske vekta som må til for å utløse et snøskred er komplisert og involverer mange faktorer som terreng, snøtilstand og vær. Snø. Strukturen i et snølag er med på å avgjøre faren for snøskred. For å få snøskred må en ha et svakt snøflak under (eller instabiltet) under et annet snøflak. Dessverre er forholdet mellom egenskapene til snølagene (styrke, kornstorhet, korntype, temperatur) og snøskredfare komplisert og noe en ikke helt forstår ennå. I tillegg varierer snødybden fra sted til sted og dermed også stabiliteten til snøen. Snøskavler på toppen av skråninger kan også rase ut. Vær. Vær avgjør hvordan snøflakene utvikler seg. De viktigste faktorene er solinnstråling, strålingsavkjøling, temperaturgradienter i snøen og mengder og type snø. De fleste snøskred oppstår under og like etter uvær. Trygghet. Å gå på ski i fjellandskap om vinteren er aldri 100 % trygt. De fleste skiløpere vil dog aldri med vilje bevege seg inn i svært bratt terreng, og for disse utgjør snøskavler som ligger ved relativt grunne bekkedaler den største faren. Hvis man passer på å unngå slike og ikke oppsøker spesielt bratte fjellsider, vil ikke skredfare være en vesentlig risiko. For skiløpere som oppsøker bratte områder vil det å unngå snøskred være en kontinuerlig prosess der en må velge rute og undersøke snølagene, værforholdene og menneskelige faktorer. Flere velkjente gode vaner kan minimere faren. Dersom lokale myndigheter sender ut varsel om snøskredfare bør en være på vakt og ta hensyn. En bør ikke følge i sporene til andre uten at en har gjort seg opp en egen mening om det er trygt å ferdes der eller ikke – snøforholdene kan ha endret seg. En bør se på terrenget og merke seg de opplagte rasutsatte skråningene der det mangler vegatasjon eller der vegetasjonen er ødelagt. En bør grave en snøprofil for å kartlegge snøens egenskaper nedover i snødekket. Ved vinkler over 30 grader vil man aldri kunne ha null-risiko for snøskred. Vern. Det er flere måter å hindre snøskred og redusere kraften deres og ødeleggelsene. Dette blir gjort i områder der snøskred utgjør en fare for menneskeliv, slik som skisenter, fjellandsbyer, veier og jernbaner. Sprengstoff er ofte brukt for å hindre snøskred, særlig nær skisenter der andre metoder ofte er upraktiske. Sprengladninger brukes til å utløse små skred før snøen har bygd seg opp så mye at større snøskred kan utløses. Snøskjermer og lette vegger brukes til å styre plasseringen av snøen. Snøen bygger seg opp rundt skjermene, særlig på siden vinden vanligvis kommer fra. På andre sida av skjermen er det da mindre snø. Hvis det vokser trær i skråningen og de står tett nok, kan de i stor grad motvirke snøskred. De holder snøen på plass, og hvis et snøskred oppstår vil det bli svekket når det møter trærne. Treplanting er en av metodene for å hindre snøskred. Kunstige hindringer kan effektivt redusere skadene fra snøskred. Det finnes forskjellige hindringer. En type er et nett mellom to stolper som er festet med barduner i tillegg til fundamentet deres. Dette er hindringer som ligner det en bruker for å motvirke steinras. Andre typer hindringer er kraftige gjerder, som kan være laget av stål, tre eller forspent betong. Det er vanligvis litt avstand mellom dem, og de er bygd vinkelrett på skråningen. Slike vern er ofte regnet for å være stygge, særlig siden en ofte trenger flere rekker av dem oppover fjellsida. De er i tillegg dyre og kan få skader i sommermånedene på grunn av fallende steiner. I tillegg har en hindringer som stopper eller bøyer av snøskredene med vekta og styrken sin. Disse hindringene er bygd av betong, stein eller jord, og er vanligvis plassert like ovenfor bygninger, veier eller jernbaner som de skal verne, men de er også brukt til å lede snøskredene inn i andre hindringer. Av og til er jordhauger plassert i veien for å redusere farten til snøskredene. Overlevelse og redning. Selv små snøskred kan være svært farlige, selv om en er sammen med godt trente ledere med rett utstyr. Mellom 55 og 68 % av ofrene som er helt begravd av snø i et snøskred dør, og bare 80 % av ofrene som er værende på overflaten overlever. Det livsviktig at alle som overlever et snøskred er med på redningsaksjonen istedenfor å vente på hjelp utenfra. Ekstra hjelp kan tilkalles om det er noen som er alvorlig skadet eller fremdeles ikke er funnet etter ca. 30 min. Selv i godt utstyrte land tar det vanligvis 45 min. for et redningshelikopter å nå fram, og etter så lang tid er det ikke mange som overlever. I visse tilfeller er ikke ofrene etter snøskred funnet før snøen smelter om våren, eller til og med flere år senere når legemer dukker opp fra en isbre. Lete- og redningsutstyr. Sjansene øker for at et offer blir funnet i live og reddet dersom alle i en gruppe har med seg standard snøskredutstyr, og er opplært i hvordan de skal bruke det. Alle som ferdes i bratte vinterfjell må derfor ha med spade, sondestang og bruke sende/mottaker (S/M). Dette betyr likevel at en må gjøre alt en kan for å unngå å komme ut for skredsituasjoner. Sender/mottaker. Elektroniske sendere er viktige apparat om en skulle komme ut for et snøskred. De sender ut pipelyder via et radiosignal på 457 kHz, men kan også motta signal og finne et offer i snøen i en radius på opptil 60-80 meter. Analoge mottakere sender ut pipelyder som redningsmannskapet kan tolke for å estimere avstanden til offeret, noe som krever erfaring og øvelse. Noen eldre modeller sender ut signal på en annen frekvens (2 275 kHz) og en gruppeleder bør sørge for at disse ikke lenger brukes. Nyere digitale modeller kan også gi en synlig indikasjon på retning og avstand til offeret, og krever mindre erfaring og øvelse. Mobiltelefoner kan forstyrre signalet, og bør derfor være slått av under et søk. Sondestang. Sondestang, slått sammenBærbare sondestenger som en kan legges og settes sammen kan brukes til å finne den nøyaktige posisjonen til et offer flere meter ned i snøen. Hvis det er flere ofre, kan stengene brukes til å avgjøre hvem som skal reddes først. Personene som ligger nærest overflaten bør graves ut først siden de har størst sjanse for å overleve. Å bruke sondestenger kan ta svært lang tid hvis ikke offeret har sender. I USA var 86 % av 140 offer som ble funnet med sondestenger siden 1950 allerede omkommet. Bare om lag 4 % av ofre som havner dypere ned enn to meter overlever. Sondestengene bør brukes like etter et visuelt søk etter spor på overflaten i lag med sender-/mottakaren. Spade. Når et snøskred stopper vil reduksjonen av farten komprimere snøen til en hard masse. Spader er derfor helt nødvendig for å grave seg ned til offeret, siden snøen er for hard til å grave i med bare hendene eller ski. Spader er også nyttige til å grave snøgroper for å avgjøre om det er svake lag i snøen. Recco. Recco, ofte kalt skredrefleks, er en svensk oppfinnelse. Selve refleksen er en liten diode som kan sammenlignes med alarmbrikkene man ofte finner i butikker. Recco-refleksen reflekterer et radiosignal sendt fra en Recco-søker. Mange klesmerker har nå Recco-reflekser sydd inn i sine klær[trenger referanse], gjerne med en på armen og en på foten. Flere store alpinanlegg har Recco-søkeutstyr og mannskaper som er trent til søk. Norges Røde Kors Hjelpekorps' skredgrupper har også Recco-søkeutstyr ved ambulansehelikopter-basene i Tromsø og Ålesund og i helikopteret til Sysselmannen på Svalbard. [trenger referanse]. Recco er svært enkelt å bruke for organiserte mannskaper og gir et svært hurtig søk. Ulempen med Recco er at søkeenhetene bare finnes hos den organiserte redningstjeneste og hos noen få skipatruljer. Det kan derfor ta (for) lang tid før man blir funnet med Recco. Snøskredsnor. Å bruke en snøskredsnor er den eldste formen for utstyr, hovedsakelig før en hadde elektroniske sendere. Prinsippet er enkelt: en om lag ti meter lang og rød snor er festet til personen, og personen drar snora etter seg. Hvis personen blir tatt av et skred, vil den lette snora holde seg på toppen av snøen, og på grunn av fargen er den lett synlig for redningsmannskapet. Vanligvis har snora små jernmerker for hver meter som indikerer retning og avstanden til offeret. På grunn av andre egenskaper ved skredsnor, at den setter seg fast i busker og steiner, at den ofte ikke flyter opp og at en tynn snor er vanskelig å finne i snøen, anbefales ikke skredsnor som hjelpemiddel i skred. Andre redskaper. Andre redningsredskaper er utviklet og brukt, slik som snøskredballer, vester og luftputer basert på statistikk om at de fleste offer dør av kvelning. Det finnes GPS-radiosendere, og med disse kan en raskt finne posisjonen til ofrene (innenfor 100 m), men bare om personen med radiosenderen har overlevd og kan aktivere den manuelt. Offeret. Ofre som er tatt av et snøskred bør prøve å renne ut til utkanten av snøskredet før de faller, for så å kaste fra seg utstyr og prøve å gjøre svømmebevegelser. Når snøen har lagt seg til ro, bør en prøve å skape en luftlomme foran munnen, og prøve å kaste en arm, en fot eller noe anna opp over overflaten, hvis man fortsatt er ved bevissthet. Hvis det er mulig å røre på seg etter snøen har stoppet, bør en lage større rom rundt seg, men likevel røre seg så lite som mulig for å spare luft. Varm luft kan føre til at det oppstår et islag over snøen rundt ansiktet, og dermed hindre lufttilførsel. Snøskred i Norge. Hver eneste vinter skjer det større eller mindre ulykker som følge av snøskred i Norge. Særlig blir veinettet berørt, men både kraftlinjer og boligområder samt skiløpere og andre som driver med friluftsaktiviteter er utsatt. Et såkalt stort snøskredår forekommer gjennomsnittlig hvert 13. år, med 10 – 20 dødsfall og 100 – 200 mill. kr. i materielle skader. Siden midt på 1800-tallet har ca. 1550 mennesker omkommet i snøskred i Norge, ifølge NGIs informasjonssider om skred og skredfare Hvert år omkommer gjennomsnittlig tre til fem personer i Norge i snøskred. Den verste ulykkesvinteren i senere tid inntraff i 1986, da 22 mennesker mistet livet i snøskred. Av disse omkom 16 soldater i Vassdalen-ulykken i Nordland, i forbindelse med en militærøvelse. Snøskredulykkene i Lofoten og Vesterålen 1956 var flere snøskred som fant sted 7. mars 1956, og som tok totalt 21 menneskeliv. I 1979 var det 11 dødsfall i Norge som følge av snøskred, og 48 personer ble mer eller mindre begravd i skred. Samtidig ble 109 våningshus eller driftsbygninger og 161 hytter og anleggsbrakker truffet av snøskred. Vinteren 2010/2011 var den verste snøskred-vinteren på 25 år, med hele 13 omkomne innen utgangen av april. De mange dødsulykkene skyldtes en kombinasjon av spesielle værforhold og en ny type friluftsliv der mange mennesker oppsøker bratt terreng for å kjøre på ski eller med snøscooter, ifølge snøskredeksperter. Snøskred internasjonalt. Et stort snøskred kan flytte seg mange kilometer, og gjøre kolossale ødeleggelser på skog og annet som måtte komme i veien. Landsbyen Montroc i Frankrike ble i 1999 rammet av et snøskred av 300 000 kubikkmeter snø ned en skråning på 30 grader. Raset fikk en fart på rundt 100 km/t, og dekket en rekke fjellhytter med 100 000 tonn snø i et 5 m tjukt lag. 12 mennesker mistet livet og ordføreren i Chamonix ble erklært skyldig i forsettelig drap for ikke å ha evakuert området, men fikk en betinget dom. Under første verdenskrig omkom over 60 000 soldater som følge av snøskred i Alpene. Mange av disse rasene ble utløst av artilleriild, men det er tvilsomt at snøskred ble brukt som et tilsiktet våpen. Å forutsi snøskred er vanskelig selv om en har detaljerte værrapporter og prøver fra snølagene, så det ville ha vært bortimot umulig å forutse snøskred mange kilometer bak fiendenes rekker. Europeisk snøskredfaretabell. I Europa er den følgende skalaen mye brukt for snøskredfare. De fleste snøskred som har tatt liv i Frankrike har oppstått når farenivået har vært 3–4. I Sveits oppstår de fleste dødelige snøskredene når nivået er 2–3. Man mener at dette kommer av at folk i de to landene har forskjellig oppfatting og tolking av farene. Julebakst. Julebakst er forskjellige slags bakverk som tradisjonelt blir fremstilt for julefeiringen. Historie. I tidligere tider var det brød, flatbrød og en eller annen form av lefse som ble bakt. Det var slik dengang som nå, at man ikke skulle spare på godsakene til jul og det ble derfor benyttet bedre ingredienser og mer av det i det man bakte til julehøytiden, f.eks. rømme og det beste mel man kunne få tak i. Flatbrødbakingen startet man som regel med først; allerede utpå høsten skulle flatbrødene være ferdig bakt og stablet på stabburet. Fordi man ville ha brød, lefser og kaker så ferskt som mulig ble disse bakt nær oppunder jul. Det hadde også med holdbarheten å gjøre. «Klining» var en av hovedrettene i jula og noe man ikke spiste ellers i året. Flere steder i landet var det tradisjon for å bake «klining» under kakelinna. Som regel var baking noe man sto for selv på gårdene rundt omkring, men det fantes også profesjonelle bakstefolk som gikk fra gård til gård og gjorde unna bakingen. Når det gjelder julebaksttradisjoner bakover i tid, finnes det lite skriftlig materiale i motsetning til når det gjelder f.eks.slakting til jul. Man antar dette kan ha med det forhold å gjøre at det i hovedsak var kvinner som sto for bakingen. Hanna Winsnes ga ut "Lærebog i de forskellige grene af husholdningen" i 1845 og hennes samling av oppskrifter speiler en del av hva som var vanlig å lage, spesielt da fra byområdene. Tradisjonene endret seg etter dette. Fra århundreskiftet 1900 ble kakesorter som blant annet goro og fattigmann mer og mer vanlig. I dag finnes det et utall kakesorter som er vanlig til jul og tradisjonene varierer fra sted til sted. Nedenfor er listet opp noen av de vanligste. Andre typer nevnt. Finske pinner, Sarah Bernhard, Volvo BM BV202. Norsk BV202 laster personell under vinterøvelsen Alloy Express i 1982 Volvo BM BV202 er et amfibisk rammestyrt beltedrevet terrengkjøretøy produsert av Volvos underbruk AB Bolinder-Munktell i Arvika. BV202 har de fleste komponentene fra Volvo. Krafta fra motoren overføres via girkassa og den ekstra girkassa videre via mellomaksler til beltene i både framvogna og bakvogna. Beltene er av gummi innvendig forsterka med stål. Kjøretøyet er rammestyrt, via hydrauliske sylindre mellom fram- og bakvogna. Framvogna kan ikke frakoples bakvogna og brukes på egenhånd, da den ikke ville vært i stand til å styre. Volvo BM BV202 har vært i militær tjeneste i Sverige, Norge (–2000?), Nederland, Canada og Storbritannia (1962–1982). Pretor. Pretorene var embetsmenn i den romerske republikk. Det var en del av "cursus honorum", mellom edil og konsul. Opprinnelig var pretoren en slags tredje konsul, men de hadde en lavere autoritet enn konsulene, da deres virkeområde bare gjaldt en begrenset del av staten, mens en konsuls imperium var gyldig i hele imperiet. En "praetor urbanus" hadde f.eks. like mye makt som en konsul, men makten var begrenset til byen Roma. Ifølge Cicero var pretorene en tittel gitt til konsulene som ledere av statens armeer. Han regnet ordet til å inneholde de samme delene som verbet "praeire" ("praeeo": «å gå foran, å fortsette, å lede vei»). Perioden og embetet til ledelsen av konsulene kan kalles praetorium. Pretor var også en embetstittel blant latinerne og det er navnet som Livius gir til strategusene til akaierne. Pretorskapet var opprinnelig en form for et tredje konsulembete, og oppgavene til pretoren var mye av det samme som hos konsulene. Pretorskapet ble i starten gitt til konsulen fra det foregående år. Pretoren var ofte kommandant for hæren, og var ofte vikar for konsulene da de var ute i krig. Når det ble ansett for nødvendig, kunne en pretors militære imperium forlenges med ett år. I senrepublikken fikk tidligere pretorer embetet "propraetor" etter endt tjeneste. Med det kunne de bli guvernører i en av Romas provinser. Første pretor. Den første pretor som hadde den spesifikke tittelen ble utnevnt i 356 f.Kr.. Han ble valgt av patrisierne, som opprettet embetet for å veie opp noe for at de måtte dele konsulembetet med plebeierne. I 337 f.Kr. ble en plebeier for første gang utnevnt til praetor. Pretoren var også kjent som "collega consolibus" («konsulenes kollege», og ble valgt på samme måte i Centurieforsamlingen, etter at konsulene var valgt. Andre pretor. I 246 f.Kr. ble en pretor til valgt. Hans oppgave var å sørge for justis i saker som involverte disputter mellom "peregrini" (ikke-romerske borgere) eller mellom en "peregrinus" og en romersk borger. Han ble kalt "Praetor Peregrinus". "Praetor Urbanus". Etter at man begynte å velge en "Praetor Peregrinus" ble den første pretoren kalt "Praetor Urbanus", formelt med tillegget «qui jus inter cives dicit» («som erklærer rettferdig mellom borgere») ettersom han var øverste justismyndighet i disputter mellom borgere (Ius civile). Mye av Romerretten ble utviklet gjennom edikter fra pretorer. De to pretorene delte på en del andre oppgaver, som de trakk lodd om. Dersom en av dem ledet hæren hadde den andre ansvar for alle oppgaver innenfor byen. En Praetor Urbanus hadde ikke lov til å forlate byen i mer enn ti dager av gangen, hvilket betyr at det normalt var ham det falt på å ta over den andre oppgaver i byen. En av de faste oppgavene var å lede Ludi Apollinares. Liste over studentorganisasjoner i Norge. Dette er en liste over studentorganisasjoner i Norge'". Studentmedier. Studentorganisasjoner i Norge Robert E. Lee. Robert Edward Lee (født 19. januar 1807, død 12. oktober, 1870) var en amerikansk offiser og den mest fremgangsrike generalen på sørstatenes side under den amerikanske borgerkrigen. Han var øverstkommanderende for Army of Northern Virginia, denne avdelingen sto for større deler av sørstatens offensive operasjoner. Han ble til slutt kommanderende general for alle sørstatenes styrker. Etter krigen arbeidet han for forsoning, og sine siste år tilbragte han som rektor ved United States Military Academy. Lee er en berømt figur i sørstatene i USA til dags dato. Arv. "General Lee", bilen til Bo og Luke Duke i The Dukes of Hazzard, er oppkalt etter denne generalen. En av de gjenværende hjulbåtene som i dag frakter turister på Mississippi har også fått navn etter generalen. (Den er stasjonert ved enden av Canal Street, New Orleans, og er utstyrt med dampfløyteorgel.) Lebed-klassen. Lebed-klassen var en sovjetisk klasse luftputefartøyer på 15 tonn brukt for landsettingsoperasjoner. 20 ble bygget fra 1967. De siste fartøyene av klassen ble skrotet i 1997. Eirik Tage Johansen. Eirik Tage Johansen (født 23. mai 1982) er en norsk golfspiller. Hjemmeklubben hans er Stavanger Golfklubb. Han avsluttet sin tid som college-golfer i USA i juni 2006, og valgte samtidig å bli profesjonell. Kvalifisert for Europatouren sesongene 2007-2009-2010 og 2011. Eksterne lenker. Johansen, Eirik Tage Johansen, Eirik Tage Jan-Are Larsen. Jan-Are Larsen (født 18. mai 1976) er en norsk profesjonell golfspiller fra Sarpsborg. Hjemmeklubben hans er Miklagard Golf. Han vant det norske amatørmesterskapet i 2000. I 2003 spilte han for første gang på Europatouren, men måtte ned på Challenge-touren igjen i 2004, før han igjen kvalifiserte seg for Europatouren 2005. Han klarte imidlertid ikke å beholde kortet, og spilte i 2006 igjen på Challenge-touren. I 2008 var Larsen eneste nordmann med fast plass på Europatouren. Etter 2011-sesongen klarte ikke Larsen å beholde tour-kortet, og la opp. Han er gift og har en sønn. Lillehenge. Lillehenge er et fiktivt sted i J.K. Rowlings Harry Potter-bøker. Lillehenge er en gompelandsby som ligger tretti mil unna Søndre Syting. Landsbyen er på sett og vis Tom Vensters hjemsted, både hans gompiske og magiske opphav kom herfra. Her forelsket hans mor seg i rikmannssønnen Tom Venster sr., og fanget ham i sitt garn med en elskovsdrikk, og det var hit Tom kom for å drepe sin far og sine besteforeldre, et mord som for gompenes vedkomne aldri ble løst (selv om alle i Lillehenge var enige i at det måtte ha vært gartneren, Frank Brask), og som det magiske samfunn beskyldte og dømte Morfus Mørch for. Da Voldemort var på vei tilbake til makten, skjulte han seg i Venster-huset, sin fars gamle og forfalne herskapshus, mens han ventet på fullbyrdelsen av sin plan. Han drepte Frank Brask da denne kom for å undersøke hva som foregikk i huset, og påfølgende sommer, kidnappet han Harry Potter til landsbyens kirkegård for å utføre ritualet som skulle gi ham en ekte kropp igjen. Lillehenge ligger omtrent 9 km fra Storhenge, det nærmeste større stedet. Lillehenge Jens Pedersen Hind. Jens Pedersen Hind d.e. var en dansk embetsmann som i 1649 slo seg ned i Norge som sorenskriver i Nord-Norge. Han kom fra Odense på Fyn i Danmark. Han har en stor etterslekt i Norge, spesielt i Troms og Hordaland. Blant etterkommerne er Hans Egede, som var Hinds barnebarn. Det var også en Knud Pedersen Hind, som var rådmann i Kerteminde på 1700-tallet. Han er den verdenskjente forfatteren Henrik Ibsens tipp-tippoldefar. Det eventuelle slektskapet mellom Jens og Knud er imidlertid ikke kartlagt. Fylkesvei 289. Fylkesvei 289 (Fv289) går mellom Mørk i Hurum og Svelvik. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 281. Fylkesvei 281 (Fv281) går mellom Verpen og Nordjordet ved Klokkarstua i Hurum. Veiens lengde er 34,0 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Lars Petter Brovold. Lars Petter Brovold (født 8. juni 1979) er en norsk profesjonell golfspiller fra Fredrikstad. Hjemmeklubben hans er Onsøy Golfklubb. Høsten 2004 kvalifiserte han seg for Europatouren 2005, blant annet ved å sette banerekord på San Roque Club i Cádiz i Spania med 61 slag. Han klarte imidlertid ikke å beholde kortet, og spilte dermed på Challenge-touren og i Nordic League i 2006. Etter 2010-sesongen la han opp, og ble daglig leder i Gamle Fredrikstad Golfklubb. I 2005 greide han kvalifiseringen til The Open Championship på St. Andrews Links i Skottland. Han var den tredje nordmann til å delta i turneringen noen sinne (etter Tore Sviland og Per Haugsrud), men greide ikke cuten. Han fikk sin første seier i en internasjonal turnering da han gikk syv slag under par og vant todagersturneringen Zürich Open i Sveits i august 2006. Turneringen var ikke en del av noen av de profesjonelle tourene, men Brovold fikk med seg 100 000 kroner i premiepenger. Casio. Casio Computer Co., Ltd. (japansk: カシオ計算機株式会社 "Kashio Keisanki Kabushikigaisha") er et selskap som produserer elektroniske artikler. Det ble grunnlagt i 1946 og har hovedsete i Japans hovedstad Tokyo. Casio er mest kjent for kalkulatorer, musikkutstyr, PDAer, kameraer og klokker. Westkapelle (Zeeland). Westkapelle er et tettsted i kommunen Veere, i den nederlandske provinsen Zeeland. 1. januar 2007 var innbyggertallet 2,638. 1138 fast bebodde hus, 450 ferieboliger, 4 kirkesamfunn, 49 foreninger, 16 butikker, 5 restauranter, 6 campingplasser, 4 hoteller. Stranden "Erika" ligger utenfor tettstedets diker. Ved Henks Patates frites snackbar, serveres det meget god patates (pommes frites) av helt ferske poteter, saté og kroketter. Vindmøllen "de Noordman" ligger i Torenstraat og er i drift hver lørdag i sommermånedene til ære for turistene. Fyrtårnet på Westkapelle, opprinnelig kirketårn fra 1432, har vært et kjent landemerke for skipsfarten, synlig 19.5 sjømil. Åpent for publikum hver tirsdag i sommersesongen, 54 meter høyt og plattformen er tilgjengelig via 179 trappetrinn i en innvendig spiraltrapp. Fyrtårnet lyser fremdeles, men funksjonen er overtatt av radartårnet på diket. Diket ble bombet 3 oktober 1944 av RAF, og store deler av halvøya Walcheren ble oversvømmet da sjøen flommet inn over land. 157 mennesker omkom på Westkapelle, 600 bygninger ble ødelagt og kun 50 bygninger ble stående. 1 november 1944 ble Westkapelle befridd. Først ett år senere var alle dikene i området reparert og sjøen for godt utestengt igjen. De Kreek er en innsjø av brakkvann, dannet som følge av oversvømmelsen. Nå er det et nydelig naturområde, med ender, svaner og sjøfugl, hvor man kan gå og sykle tur og optimistene kan prøve ålefangst. Kvestor. Kvestorene var embetsmenn i antikkens Roma som administrerte statens finanser. Embetet stammer trolig fra tiden da Roma ble styrt av konger. Etter ca 420 f.Kr. ble det årlig valgt fire kvestorer, og etter 267 f.Kr. ble det valgt ti. Noen kvestorer jobbet i Roma, mens andre jobbet i provinsene under guvernørene eller under generalene i hæren. Etter Sullas tid var det 20 kvestorer hvert år, og de gikk over i senatet når tjenesten var omme. Magistrat (romersk). En magistrat var romerfolkets representanter i antikkens Roma. Deres kollegialitet, dvs. at det var flere magistrater med samme makt på samme trinn av embetsmennenes rangstige ("cursus honorum"), gjorde det vanskelig å drive med enslig maktspill, som truet fellesskapets makt. Magistratene ble valgt for å styre i ett år (annualitet). Normalt ble det valgt to kandidater for hvert embete, for å unngå at den ene fikk for mye makt. "Ekstraordinære magistrater" ble bare valgt i krisetider og hadde mer makt enn vanlige magistrater, og de hadde bare regjeringstid i seks måneder. Klaus Sonstad. Klaus Joacim Sonstad (født 18. august 1969 i Trondheim) er en norsk journalist, og kjent som programleder i TV og radio. Radio. Sonstad er kanskje best kjent som "Odin Jensenius" i NRK P3-suksessen "Are og Odin" (2002–2005). Sammen med Are Sende Osen vant han Prix Radio 2005, «Årets Radionavn». Sonstad ledet radioprogrammet "Klaus Sonstad Show" på NRK P3 fra mars til juni 2006. TV. Fra januar 2007 var han programleder for TV-programmet "Kos og kaos", en programserie om barn, på NRK 1. Fra februar 2008 ledet han TV-programmet "Showbiz" sammen med Christine Koht. Høsten 2009 var han med i konkurransen Camp Senkveld i programmet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2. Han var så dommer i X-Factor 2010, hvor han også var mentor for gruppene. I 2012 var Klaus programleder i Kvelden er din på TV2 Annet. Sonstad er medlem av komediegruppen "Adamseplene" som har lagd flere sceneshow, en TV-serie og en CD. Klaus har bidratt med tekster til foreldreboken "Oppdrag: Mamma, pappa" (Kagge forlag 2004), med utgangspunkt i tekster han har skrevet i Adresseavisen som "Far på ferde". I den norske animasjonsfilmen "Slipp Jimmy fri" (2006), lånte Klaus stemmen sin til Christopher Nielsens tegneseriefigur «Hold Brillan». 27. oktober 2008 ga han ut barneplata "Indianer Cowboy" hvor han selv stod for tekst og musikk. Albumet ble utgitt på Slagerfabrikken/Universal og ble nominert til Spellemannprisen 2008 i klassen barneplater. Bærum Barneteater. Bærum Barneteater ble staret i 1985 som et initiativ fra fire medlemmer av Bærum Teaterselskap, og ble i 1994 organisert som en ideell stiftelse. Arne Brurås var i perioden 1985-2004 hovedleder for virksomheten, og har vært en av Bærum Barneteaters sentrale, bærende personer. Hilde Grythe har vært daglig leder siden høsten 2008. Virksomheten er fordelt mellom egenproduksjoner av forestillinger hvor de faste medlemmene medvirker og Bærum Teaterskole. Rekruttering til Bærum Barneteater skjer etter behov via Bærum Teaterskole. Bærum Teaterskole startet opp i 2003, og har nye inntak hvert halvår. Over 250 barn og unge deltar på kursene i halvåret. Intensjonen bak Bærum Barneteater er å la barn produsere høykvalitets teaterkunst for andre barn. Dette blir muliggjort ved egen fast ansatt stab, og en stor andel dugnadstimer fra foreldre. De leier inn profesjonelle instruktører, koreografer og musikere som arbeider sammen med barna for å lage teaterforestillingene. Bærum Barneteater har opparbeidet seg et godt rykte som et barneteater som leverer forestillinger av høy kvalitet. Bærum Barneteater har 66 faste medlemmer i alderen 8-18 år. Bærum Barneteater spiller fast på Sandvika teater, og store deler av Østlandet blir også besøkt gjennom regelmessige turneer. Arnulf av Det tysk-romerske rike. Arnulf av Kärnten (født trolig 850; død 8. desember 899) var hertug av Kärnten og Bayern, østfrankisk konge fra 887 til 889, konge av Italia fra 894 til 895 og fra 896 til 899 og tysk-romersk keiser fra 896. Han var utenomekteskapelig sønn av den bayerske hertug Karlomann og hans konkubine Liutswind. Han tilbragte sin barndom ved farens hoff i Moosburg i Kärnten, som etter at Arnulf hadde overtatt den avsatte keiser Karl den tykkes titel som konge over Østfrankerriket ble en ny brikke på Europas politiske kart. Arnulf valgte heller strid enn forhandling. Ved det avgjørende slaget ved Leuven i september 891 beseiret han invaderende vikinger og satte dermed stopp for vikingenes herjinger i området. Årsbøkene i klostret i Fulda ("Annales Fuldenses") beskriver hvordan døde vikinger fylte floden Dijile, hvor Arnulf etter sin seier lot oppføre en borg på en øy i floden. Arnulf mislyktes i å erobre Stor-Mähren i 892, 893, 894/895 og 899, men vant antagelig deler av dets territorium, tilsvarende dagens vestre Ungarn. I 895 brøt Bøhmen ut fra Mähren, og ifølge en avtale mellom Arnulf og den bøhmiske hertug Borivoj, som regjerte 870-895, ble Bøhmen et vasallrike og unngikk dermed truslen om invasjon. I 896 invaderte Arnulf Italia, og ble kronet til keiser av pave Formosus (891-896). Han døde 899, og ble etterfulgt av Ludvig barnet. Arnulfs illegitime sønn Zwentibold regjerte som konge av Lotharingia fra 895-900. Censor. Censorene førte liste over borgerne i antikkens Roma. De fastsatte hva hver skulle betale i skatt, og hvilken type militærtjeneste borgeren skulle gjøre. De ordnet også borgerne på "tribus", avstemningsdistrikter, og avgjorde derved kvaliteten på den stemme borgeren kunne avgi i comitiene. Folketellingen ble avsluttet med et renselsesoffer som grunnla byen på ny og sikret den gudenes støtte. De stilte også opp listen over medlemmer av senatet. Edil. Edilene hadde hovedoppsyn med veier, bygninger og kornutdelinger i antikkens Roma. De ble først tiltredt i 494 f.Kr., som assistanter til tribunene. Tribun. Tribuner eller såkalte folketribuner var tillitsvalgte romerske embetsmenn. De var valgt av plebeierne som beskyttelse mot patrisiske magistrater. Tribunen kunne nedlegge veto mot enhver embetshandling. Plebsen svor en ed på at de skulle drepe alle som krenket en tribun. Folketribunatet ble etter tradisjonen opprettet i 494 f.Kr. og var kun åpent for plebeiere. Tribunene ble valgt årlig i "Concilium plebis", og det ble valgt mellom to og ti (fra c. 450 f.Kr.) – tallet varierte gjennom republikkens historie. De nøt rettslig immunitet. I keisertiden mistet tribunene all sin betydning, da keiseren satt med den tribunske makten ("tribunicia potestas"). En moderne, om enn svakere, parallell til ordningen er ombudsmannen. Det romerske senatet. Senatet (av "senex", «gammel») var Romerrikets rådsforsamling. Senatorene hadde i teorien ikke mye makt, men i virkeligheten utgjorde de kjernen i den romerske forfatningen. Dette fordi senatorene enten tilhørte eller var under kontroll av Romas aller rikeste familier. Senatet hadde spesielt mye makt over statskassen til republikken, og til forholdet mellom forbundsfellene i Italia. Senatet eksisterte ikke som en fast orginasasjon i kongetiden og den tidlige republikken. Etter 339 f.Kr., da censorene ble pålagt å innrullere de beste menn fra alle rangklasser, begynte senatet å fungere som en organisasjon. Etter hvert som eliten blant plebeierne smeltet sammen med patrisierne, ble senatet det ledende statsorganet for den nye adelen, "nobiliteten". Som rådsforsamling hadde senatet opprinnelig kun "auctoritas", men ikke makt, "potestas". Senatet bestod av rundt 300 menn, menn som tidligere hadde hatt embeter, og de tjente på livstid. Senatet var også hierarkisk. De som hadde høyest rang var ekskonsulene, og blant dem var det senatets førstemann, "princeps senatus" som rangerte høyest, hvis få turde å snakke i mot. For å nå den høyeste rangen i senatet måtte en ha utmerket seg på den politiske banen, og spesielt som militær leder. Senatet var også det viktigste bindeleddet mellom mennesker og guder, og det kontrollerte romerenes oppførsel mot gudene. Senatet tiltok seg rett til å erklære unntakstilstand i krisetider Under Sulla ble antall senatorer økt til 600. Disse 300 hundre senatorene ble senere fjernet av Augustus mot slutten av republikken. Ettermæle. Da representative folkeforsamlinger skaffet seg makt på bekostning av kongemaktene etter den engelske, amerikanske og franske revolusjonen, var det romerske senat ideal og inspirasjonskilde for disse landenes konstitusjoner. Dette skyldtes blant annet latinskoleutdanningen som hadde stor innflytelse på forfatningsfedrene i disse landene. Skillet Keiser – Senat ble gjerne noe optimistisk tolket som en parallell til skillet folk – monark, der senatet ble identifisert som «folket». Referanser. Senat Uthaug. Uthaug er en havn, et tettsted og en tidligere skolekrets i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sørsiden av Bjugnfjorden og nord for Ørland hovedflystasjon. Den offentlige skolen ble nedlagt 2006, og elevene overført til Opphaug skole. Et forsøk på å starte privat grendeskole førte ikke fram, til tross for tillatelse fra departementet. Uthaug Handelssamlag, etablert 1906, var et av få frittstående "en-butikks-lag" i Coop Norge frem til avviklingen i Februar 2012 Poståpneriet ble opprettet i 1897, med handelsmannen på "Uthaugsgården" som poståpner. Boeing Integrated Defense Systems. Boeing Integrated Defense Systems (IDS) er en divisjon i selskapet Boeing og produsent for ulike forsvars- og romfartsprodukter. Divisjonshovedkvarteret ligger i St. Louis, Missouri. Romfart. "Boeing Launch Services Inc. (BLS) er Boeings kommersielle oppskytningsselskap." Mao Anqing. Mao Anqing (født 2. november 1923 i Changsha i Hunan Kina, død 23. mars 2007) var Mao Zedongs nest eldste sønn. Han var tolk for kommunistpartiets tjeneste inntil han måtte trekke seg tilbake på grunn av problemer med sin psykiske helse. Han var gift med Shao Hua, forkvinne for den kinesiske fotografforening og generalmajor i Folkets Frigjøringshær. De har sønnen Mao Xinyu (født 1970), som er Mao Zedongs eneste sønnesønn. Wede. Wede er et kunstig språk som blei lansert i 1915 av den tyske forfatteren "Adalbert Baumann". Andre navn som har vært brukt på språket er "Welt Deutsch", "Weltdeutsch" (Verdenstysk) eller "Weltdialekt" (Verdensdialekt). Wede er en forenklet form for tysk. Baumann laget også senere språkforslag basert på tysk: "Welt'pitschn" eller "Veltpitschn" i 1925, som han videreutviklet til "Oiropa'pitschn" eller "Oiropa Pitschn" i 1928. Som internasjonalt hjelpespråk hører det til en relativt liten gruppe som bygger på den germanske språkgruppen. Blant andre språk av denne typen er den norsk-amerikanske presten "Elias Molees" Tutonish fra 1902. Ideologien bak forslaget til germansk-baserte hjelpespråk var ofte pangermansk eller tysk-sjåvinistisk. Få eller ingen nye forslag av denne typen er kjent etter 1945. "Wede" fikk oppslutning på grunn av tysk sjåvinisme under og etter første verdenskrig. I boken der Baumann lanserte språket i 1915, la han alt i tittelen vekt på at Wede skulle være et språkpolitisk redskap for sentralmaktene – altså keiserrikene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Boken het: "Wede, die Verständigungssprache der Zentralmächte und ihrer Freunde, die neue Welt-Hilfs-Sprache" (Wede, språket for gjensidig forståelse for sentralmaktene og deres venner, det nye verdens-hjelpespråket). Det vakte oppsikt da Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi og en av de ledende intellektuelle talsmenn for Ido før krigen (han hadde også betalt for mye av propagandaen for Ido med prispengene sine) i 1916 forlot Ido for å slutte seg til Wede. Han fikk følge av en del tyske idister. Ido var en bevegelse med hovedstøtte i Frankrike, opprinnelig en reform av Esperanto som blant annet hadde et noe mer fransk preg. Den ledende kraften i Ido-bevegelsen, Louis Couturat, døde i en ulykke på fransk side alt i 1914. "Wede" er et av ganske få kunstspråk som skal ha hatt en gruppe som kommuniserte seg imellom på språket. Mao Zemin. Mao Zemin (kinesisk: 毛泽民, pinyin: "Máo Zémin", født 3. april 1896 i Hunan i Kina, drept 27. september 1943 i Xinjiang) var den eldste av Mao Zedongs to yngre brødre. Han sluttet seg til Det kinesiske kommunistparti i 1922. Han ble drept av krigsherren Sheng Shicai mens han var i Xinjiang. Hans sønn, Mao Yuanxin, var politisk viktig under Maos siste leveår. Mao Zehong. Mao Zehong (kinesisk: 毛澤紅, født 1906 i Henan i Kina, henrettet i 1930) var Mao Zedongs eneste søster. Hun ble tatt til fange av Kuomintang-styrker og henrettet av Chiang Kai-sheks general He Jian i 1930. Rational Emotive Behavior Therapy. Rational Emotive Behavior Therapy (norsk: omtr. rasjonell emotiv adferdsterapi, ofte forkortet REBT), er en humanistisk-konstruktivistisk empirisk og filosofisk forankret psykoterapi og er en av de mest innflytelsesrike formene for kognitiv adferdsterapi. Det teoretiske og metodiske fundamentet for systemet ble opprinnelig utviklet og pionert av den amerikanske psykologen Albert Ellis på midten av 1950-tallet. Ellis, som opprinnelig var utdannet og praktiserte innen psykoanalysen, tok etter hvert avstand fra og sluttet å praktisere psykoanalyse, da han fikk erfaringer med denne som mangelfull, ineffektiv og uvitenskapelig på en rekke områder. Det var så at han på midten av 1950-tallet utviklet det han den gang kalte for Rational Therapy nå altså kjent som Rational Emotive Behavior Therapy. Siden den gang har REBT blitt videreutviklet og revidert både teoretisk og i praksis. Fra å ha møtt på kraftig motgang for mange av sine synspunkter omkring psykoterapi på 1950-60-tallet, fremstår nå kognitiv adferdsterapi som Ellis i stor grad utviklet det teoretiske rammeverket og fundamentet for, som en av de mest toneangivende skolene innen psykoterapi i mange land. Teorien bak REBT forsøker å forklare hvordan tanke- og adferdsmønstre og emosjoner i form av en persons filosofiske meningsskapende fortolkninger og antakelser omkring segselv, andre og ens liv til en vesentlig grad danner basis for mental helse samt mange følelsesmessige og adferdsmessige problemer og vanskeligheter. I REBT jobbes det på en multimetodisk basis og man benytter seg av og integrerer både kognitive-filosofiske, affektive-dramatiske og adferdmessige metodikker og intervensjoner. Et av målene i REBT er ofte å erstatte klientens selvutslettende, urealistiske og ufleksible fortolkninger og antakelser omkring segselv, andre og sitt liv til mer selvhjelpende, konstruktive og rasjonelle tilnærminger. I en terapisituasjon vil derfor hovedmålet for terapeuten og klienten å sammen identifisere klientens ubevisste og bevisste filosofiske antakelser og dertil hørende følelser og adferd, og gjennom ulike teknikker og øvelser endre disse til mer konstruktive tilnærminger. Et av kjennetegnene til REBT er å gi klienten hjemmeøvelser mellom hver terapitime, hvor klienten jobber med øvelser og metoder på både det kognitive, emosjonelle og adferdsmessige planet. Wen Qimei. Wen Qimei (født 1867 i Kina, død senhøstes 1919) var mor til Mao Zedong, grunnleggeren av Folkerepublikken Kina. Hun var en dypt from buddhist. Cremona. Cremona er en by i Lombardia i det nordlige Italia med 71 533 innbyggere (2004). Den er hovedstad i provinsen Cremona. Cremona ligger ca 60 km fra Milano like ved stedet hvor elven Adda renner ut i Po. Byen er internasjonalt kjent som stedet hvor bygging av fiolin nådde sitt høydepunkt med familiene Amati, Guarneri og Stradivari. Romertiden. Byen ble grunnlagt av romerne i 218 f.Kr. som "Castrum", samtidig med byen "Placentia" (Piacenza), ved bredden av Po. I republikkens tid var Cremona et viktig senter i området omkring Po. I 69 ble byen ødelagt av troppene til Vespasian og siden gjenoppbygget av den samme keiseren. Den ser imidlertid ikke ut til å ha gjenvunnet sin posisjon, og forsvant ut av historien en lang periode. Dikteren Vergil gikk på skole her. Høymiddelalder. Da langobardene invaderte store deler av Italia i andre halvdel av det 6. århundre, var Cremona en del av det bysantinske Eksarkatet i Ravenna. Under langobardkongen Agilulfs erobring i 603 ble byen ødelagt nok en gang, Byen ble en periode styrt av sin biskop. Denne ble en vasall av Det hellige romerske rike da Karl den store erobret Italia. Cremona som fristat. Under Henrik IV nektet Cremona å betale skattene. Det frie Cremona inngikk i 1093 en allianse mot imperiet sammen med Lodi, Milano og Piacenza. Alliansen ble ledet av Mathilde av Canossa. Konflikten endte med at Henrik IV tapte og måtte gå til Canossa til pave Urban II i 1098. Området rundt Crema ble lagt til Cremona. Det var kriger mellom Cremona og nabobyer om territorium. Cremona erobret Tortona i 1107, men tapte et slag fire år senere. Befolkningen var delt i to leire, "Guelfi" og "Ghibellini". "Guelfi" hadde sin styrke i den nye byen, og bygget sitt eget kommunepalass, "Palazzo Cittanova" (den nye byens palass). Palasset står fremdeles. Fredrik Barbarossa fikk støtte i Cremona, siden byen ønsket ham på sin side mot Crema, som hadde fått Milano på sin side. Seieren sammen med Fredrik Barbarossa ga Cremona rett til å utstede sine egne mynter. I 1162 sto Cremona sammen med imperiet i et angrep på Milano, men i 1167 byttet byen side og gikk inn i "Lega Lombarda". Cremonas hær var med da Barbarossa ble slått i slaget ved Legnano 29. mai 1176. Deltagelsen i "Lega Lombarda" var ikke langvarig. I 1213 beseiret Cremona en allianse av Milano, Lodi, Crema, Novara, Como og Brescia. I 1232 allierte Cremona seg med Fredrik II. Han forsøkte å reetablere imperiets herredømme i nord-Italia. Ved slaget ved Cortenuova var Cremona på den seierrike siden. Fredrik var ofte i byen etter det med sitt hoff. Ghibelliniene tapte i slaget ved Parma og opp mot to tusen fra Cremona ble tatt til fange. Cremona hevnet seg noen år senere ved å beseire Parmas hær. Flere hundre år hang fiendens bukser fra katedralens tak som et tegn på rivalens ydmykelse. I denne perioden var Cremona en av de store byene i Europa, og befolkningen var på ca 80 000. Til sammenligning var den ca 69 000 i 2001. I det 13. og 14. århundre ble mange bygninger reist eller restaurert. Blant disse var klokketårnet til Torrazzo, den romanske kirken San Francis, katedralens transept og "Loggia dei Militi". Det ble bygget et nettverk av kanaler, og jordbruket ble derved forbedret. Byen kom etter hvert til å bli en del av hertugdømmet Milano. Fremmed dominans. Fre 1499 til 1509 lå Cremona under Venezia. En kort periode under Milano fulgte før Frankrike og Spania tok over. Den spanske dominansen varte lenge og det var ingen god tid for Cremona. I 1707 overtok Østerrike. Fra da av faller Cremonas historie sammen men historien til Lombardia. Økonomi. Cremonas økonomi er knyttet til jordbruket i distriktet rundt. Det er også tungindustri tilknyttet stål, olje og det er ett elektrisitetsverk. Det er en havn som er viktig for transporten på Po. Musikk. Cremona har en betydelig musikalsk historie. I katedralen fra det 12. århundre var det sannsynligvis et organisert musikkliv fra middelalderen av. I det 16. århundre var byen blitt kjent som et musikalsk senter. Musikklivet er fortsatt viktig med betydelige renessanse- og barokkensembler. Det finner sted festivaler som bidrar til at Cremona idag er en av de viktigste byene i Italia musikalsk sett. Komponisten Marc Antonio Ingegner underviste her. En av hans elever var Claudio Monteverdi. Biskopen av Cremona, Nicolò Sfondrato, ble pave Gregor XIV. Han støttet opp under musikklivet. Fra det 16. århundre og fremover har Cremona vært kjent for sine musikkinstrumentmakere. Det startet med Amatifamilien, og fortsatte med Guarneri og Stradivari. Deres arbeider er fortsatt regnet som det ypperste i bygging av fioliner. Styrkeløft. Styrkeløft (engelsk: powerlifting) er en sport bestående av de tre øvelsene knebøy, benkpress og markløft. Antall kilo oppnådd i øvelsene summeres, og gir sammen med kroppsvekt grunnlaget for en kalkulert poengsum. International Powerlifting Federation ble etablert i 1972, året etter at det første uoffisielle verdensmesterskapet ble arrangert. De første offisielle verdensmesterskap i styrkeløft ble avholdt for menn i 1973 og for kvinner i 1980. Vektløfting. Styrkeløft og den lignende sporten vektløfting blir ofte forvekslet, men likheten stopper ved at utøverne skal løfte så mye som mulig og har tre forsøk på å gjøre dette. Vektløfting består av de mer sammensatte øvelsene rykk og støt. Styrkeløftøvelsene knebøy og markløft er derimot blant de grunnleggende treningsøvelsene for vektløftere, som de er for en rekke andre utøvere. Styrkeløft i Norge. I Norge har styrkeløft lange tradisjoner og forholdsvis mange aktive. I Norge er styrkeløft større enn den olympiske sporten vektløfitng, mens vektløfting har større utbredelse enn styrkeløft internasjonalt. Styrkeløftere over 1000 kg. Per mai 2011 er det seks norske løftere som har klart 1000 kg sammenlagt. I mai 2011 passerte Tor Herman Omland tonnet, med en kroppsvekt på 116 kg, da han ble nummer fire i EM med 1005 kg i klassen under 120 kg. Frihet. Frihet er i vid forstand det å være fri, men kan i filosofisk forstand defineres som den retten et enkelt individ har til å utføre enhver handling ut fra sin egne frie vilje. Begrepet brukes derfor med litt forskjellig innhold i dagliglivet og i moralfilosofisk og politisk debatt. En forfatter kan for eksempel ha «full diktersk frihet» til å fantasere fritt og en førlig kan føle «full frihet» i forhold til en rullestolbruker, mens en innbygger i en nasjon som er medlem av en union, kan oppleve seg selv som ufri og uselvstendig. Etter Atlanterhavserklæringen fra 1941 kalles ofte ytringsfrihet (talefrihet), religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt «de fire friheter». Men uttrykket de fire friheter er mye eldre. Det er naturrettens fire friheter, som gjelder både mennesker og dyr og er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I et samfunn kan en snakke både om frihet "til" å gjøre noe, men også frihet "fra" å måtte gjøre noe eller å bli utsatt for noe, for eksempel om individets frihet til å bære våpen i motsetning til friheten fra å kunne bli skutt. Det motsatte av frihet kan derfor være både tvang og fangenskap (frihetsberøvelse), men også forpliktethet og avhengighet. London Stansted lufthavn. London Stansted Airport (IATA: STN, ICAO: EGSS) er en middels stor flyplass med én rullebane i Essex, omkring 48 km nord for London. Den er Londonområdets tredje travleste flyplass etter Heathrow og Gatwick. Flere lavprisselskaper som Ryanair og easyJet har baser på Stansted, og Volga-Dnepr har ofte en stor Antonov An-124 stående klar nordvest for rullebanen for å frakte store kolli. FedEx flyr mye transatlantisk frakt til og fra Stansted. I desember 2003 ble en hvitebok om britisk lufttransportpolitikk de neste tretti årene publisert. Der går regjeringen inn får en massiv ekspansjon, blant annet gjennom bygging av en rullebane til på Stansted. Dette, kombinert med full utnyttelse av den eksisterende rullebanen, ville gjøre Stansted i stand til å håndtere flere passasjerer enn Heathrows 2005-nivå, mer enn 80 millioner i året. Det er stor motstand mot en slik utvidelse. Flyplassen har navn etter landsbyen Stansted Mountfichet. Den nærmeste byen er Bishop's Stortford. Historie. Stansted ble anlagt av amerikanerne som en base for bombefly i 1942. Innen 1944 var over 600 fly stasjonert der, og basen spilte en viktig rolle under Operasjon Overlord. Etter krigen var det ikke behov for basen, og den ble overført til luftfartsministeriet i 1947. Det amerikanske militæret kom tilbake i 1954 og utvidet rullebanen slik at den skulle kunne overføres til NATO, men overføringen ble aldri gjennomført, og i 1966 ble den underlagt British Aviation Authority. Siden privatiseringen av flyplassene har den vært eid og drevet av BAAs arvtager, BAA plc. Som offentlig flyplass ble den først brukt til charterflyvninger av operatører som ønsket å slippe de høye avgiftene på Heathrow og Gatwick. Det var dog allerede fra starten planer om å gjøre Stansted til Londons tredje flyplass for å unngå for stort press på de to store. Den første terminalbygningen åpnet i 1969 og ble utvidet allerede året etter. I 1984 godkjente regjeringen en plan om utvidelse i to etapper, slik at kapasiteten økte til 15 millioner passasjerer i året. Byggingen begynte i 1986 og var ferdig i 1991. I 2004 økte passasjertallet med 11,7 % fra året før til 20,9 millioner. Oppstillingsplattformen på Stansted. Fly fra. Channel Express, Air Berlin, and TUI i forgrunnen Bakkekommunikasjon. Statsted har en jernbanestasjon under terminalbygnungen, med ekspresstog til Liverpool Street stasjon i London hver 15 minutt. Reisen tar 45 minutter. Det går også tog, med lavere hyppighet, til Cambridge og Midlands. Det er også bussruter med hyppige avganger til Victoria stasjon, Liverpool Street stasjon og Golders Green stasjon. Disse er langt billigere enn ekspresstoget, men tar til gjengjeld lenger tid. National Express har også bussruter fra Stansted til Oxford og Cambridge. Flyplassen er forbundet med det nordøstlige London og Cambridge via M11 og Colchester og Harwich via A120. Langtidsparkeringen ligger omkring halvannen kilometer fra terminalen, og passasjerer er derfor avhengig av å bruke den gratis busstjenesten som betjener denne strekningen. Flykapringer. Fordi Stansted har et stort område, og en forholdsvis beskjeden bygningsmasse, kan fly isoleres fra terminalen. Den ble derfor valgt som primærflyplass for kaprede eller truede fly over London. Flere fly som har blitt truet eller kapret har blitt dirigert dit. I noen tilfeller har de blitt dirigert fra andre europeiske land, dels fordi flyplassen er så godt egnet og dels fordi britiske spesialstyrker er godt trent i å håndtere en eventuell storming av flyet. Det har ikke gått liv tapt i noen av disse hendelsene. Når slike hendelser finner sted er det Essex Police som i utgangspunktet har kommandoen. Fraktselskaper. Stansted Trapper John, M.D.. "Trapper John, M.D." var en TV-serie og en spin-off fra filmen og TV-serien "M*A*S*H", som ble sendt på den amerikanske TV-kanalen CBS fra 23. september, 1979 til 4. september, 1986. «Trapper John» McIntyre var i serien lege 28 år etter at han hadde forlatt "MASH"-enheten 4077. I serien jobbet «Trapper» som sjefskirurg på San Francisco Memorial Hospital. I denne reinkarnasjonen ble «Trapper» spilt av Pernell Roberts. En av de andre karakterene i showet var doktor George Alonzo «Gonzo» Gates, som ble spilt av Gregory Harrison. «Gonzo» var en mann som nettopp hadde returnert til USA etter å ha tjenestegjort i en MASH-enhet under Vietnamkrigen, og var mye slik «Trapper» hadde vært tidligere. I serien hadde «Trapper» blitt noe vennligere med årene og var en mer integrert del av samfunnet i motsetning til tidligere. Til slutt begynner også hans sønn, «J.T.» og jobbe på sykehuset. TV-serien var tildels en komedie, men håndterte også alvorligere emner som for eksempel AIDS. Juridisk sett er TV-serien ansett som en spin-off fra filmen "MASH" og ikke fra TV-serien "M*A*S*H". Årsaken til dette var en domsavsigelse etter at produsentene av TV-serien "M*A*S*H "mente den var en spin-off fra deres TV-serie og forlangte royalties. Dommeren mente imidlertid at serien var spin-off fra filmen og TV-produsentene fikk ikke en krone. Convair 880. Convair 880 var et passasjerfly med fire jetmotorer produsert av Convair-divisjonen til General Dynamics. Flyet ble designet for å konkurrere med Boeing 707 og Douglas DC-8 ved å være smalere, raskere og mer driftsikkert, en nisje som feilet i å møte etterspørselen. Bare 65 fly ble produsert mellom 1959 til 1962, og førte til at General Dynamics tilbaketrakk flyet fra markedet etter å ha konkludert med at prosjektet var mislykket. Flyets historie. Convair begynte å utvikle et passasjerfly med jetmotorer og medium rekkevidde i april 1956 for å konkurrere med annonserte produkter fra Boeing og Douglas. I utgangspunktet fikk designet benevnelsen "Skylark", men ble senere skiftet til "Golden Arrow", så "Convair 600" før den fikk det endelige navnet Convair 880, etter toppfarten på 880 fot/s eller 268 m/s. Flyet forblir et av de raskeste amerikanskebygde passasjerflyet med en hastighet på rundt 0.87 Mach ved hjelp av General Electrics CJ-805-3 turbojetmotor, en sivile versjon av den berømte militære J79-motoren, som ble brukt på blant andre F-104 Starfighter og B-58 Hustler. Flyet bemerket seg også ved at det ikke hadde noen prototyptesting og den første produksjonsmodellen, modell 22, fløy for første gang den 22. januar 1959. Designet kom inn i tjeneste med Delta Airlines litt over et år senere modifisert til 880-22m og med nyere 805-3B General Dynamics-motorer. Disse ble fløyet av Alaska Airlines, Cathay Pacific, Delta, Japan Airlines, KLM, Northeast Airlines, Swissair, TWA og VIASA. En av Elvis Presleys private fly var en Convair 880. Det siste flyet ble trukket fra tjeneste i 1974. Ettersom de forlot tjenesten i flyselskapene ble flere kjøpt opp av "American Jet Industries" for variert bruk. Et eksemplar ble konvertert til fraktefly i 1974, og fløy til 1982 med flere selskaper. Et annet ble brukt til å trene flyetterforskere i det amerikanske luftfarttilsynet FAA inntil det ble ødelagt av en mindre eksplosjon i bagasjerommet i 1995. De fleste av eksemplarene ble hugget opp i 2000. 880-modellen ble introdusert for sent til å få en viktig rolle i jetflymarkedet, og den bedre farten kom på bekostning av økt drivstofforbruk. Flyet ble aldri brukt til andre roller og produksjonen ble lagt ned etter bare tre år. General Dynamics tapte omkring 185 millioner dollar totalt på prosjektet, selv om flere kilder anslår et mye høyere tap. Flytypen var involvert i 17 større ulykker og 5 flykapringer. En modifisert versjon av Convair 880 ble til Convair 990 "Coronado", produsert parallelt mellom 1961 og 1963. Luftkrig. Luftkrig er en betegnelse for strid via luftrommet ved bruk av "luftstridskrefter" som fly og helikoptre, for å bekjempe fiendtlige luft- og bakkestridskrefter. Historie. Ved starten av første verdenskrig (28. august 1914) var «flygekunsten» bare elleve år gammel, og flyene fremdeles ganske enkle og skrøpelige. I militære sammenheng ble flyene brukt til rekognosering for å observere og rapportere om fiendens bevegelser på bakken, samt som observasjonsposter for artilleriet. Luftkamp. Luftkamp er strid i luften direkte mellom fly (og helikoptre). Formålet er å skyte ned fiendens fly og helikoptre, ikke nødvendigvis å drepe mannskapet ombord. Strategisk bombing. Strategisk bombing er en militær strategi hvis endelig mål er å ødelegge fiendens muligheter for å opprettholde virksomheten i en vedvarende krig ved å ødelegge infrastruktur, lamme aktivitet og skade fienden økonomisk. Strategisk bombing er et systematisk og organisert angrep fra luften og skiller seg ut fra den taktiske delen som involverer strategiske bombefly, krysserraketter eller jagerfly som angriper fastsatte mål under organiseringen av strategisk bombing. Forskjellen mellom taktisk og strategisk bombing kan være uklar. Oppdrag med strategisk bombing angriper vanligvis mål som fabrikker, jernbaneinstallasjoner, oljeraffinerier og byer, mens oppdrag med taktisk bombing angriper mål som troppekonsentrasjoner, kommandofasiliteter, flybaser og ammunisjonslagre. Metoden for å ankomme målet og slippe bombene, selv om det går vekk ifra strategien om strategisk bombing, er en taktisk hendelse. Strategiske bombefly er ofte store fly med lang rekkevidde, mens taktiske bombefly er relativt små, men med høyere hastighet. Likevel er ikke disse strategiene avhengig av hvilken flytype som blir brukt, men heller hvilken oppdragsløsning de blir brukt til. Metoder. "Det er tre basismetoder brukt for å levere bomber mot fastsatte mål i en strategisk bombekampanje." Teppebombing blir utført av flere moderne strategiske bombefly som B-52 Stratofortress, og kan bære en tung våpenlast som slippes over målet på noen få sekunder. Metoden har riktignok sine svakheter i presisjon, og at bombeflyene er et lett mål for luftvernsild. Oppmerksomheten knyttet til store, uunngåelige sivile dødsfall har også gjort denne upopulær. Bruken av smarte bomber er generelt anbefalt av to grunner. Den første er at det er mer humant fordi den har høyere treffsikkerhet, og dermed har mindre risiko for sivile ofre. Den andre grunnen er den økende ødeleggelsen forbundet med presisjonsvåpen. Teppebombing kan ødelegge et helt kvartal, men bomme på den vitale komponenten i en fabrikk. Presisjonsvåpen kan angripe den viktige komponenten til det fikserte målet og dermed øke sjansen for et vellykket resultat. Taktisk bombing. Taktisk bombing er når fly bruker bomber for å angripe bakkestridskrefter og militært utstyr i krigssonen. Denne rollen blir som oftest fylt av raske jager- og angrepsfly som A-10, F-16, Panavia Tornado eller F-117. Taktisk bombing er kun effektivt hvis det utføres i samarbeid med rekognosering, sensor- og flygelederstøtte, samt eventuell ildledning av infanteri. I moderne krigføring kan høyteknologiske presisjonsbomber, eller «smart bombs», ledes av spesialstyrker med stor nøyaktighet mot målet. Taktisk bombing begynte under første verdenskrig hvor piloter slapp små bomber fra den åpne cockpiten over fiendtlige styrker under seg. I løpet av andre verdenskrig ble det utviklet flere spesialiserte fly som kunne fylle rollen som taktisk bomber, men ofte ble jagerfly og angrepsfly brukt istedet. Under Koreakrigen ble taktiske oppdrag utført av jagerfly fra den andre verdenskrig. I Vietnamkrigen ble taktiske oppdrag ledet av spesielle fly som ga sensor- og flygelederstøtte, ofte i samarbeid med infanteri på bakken. "Det er to former for taktisk bombing, nærstøtte og fjernstøtte." Nærstøtte (Close Air Support). Nærstøtte er når luftstyrker angriper fiendtlige bakkestyrker til støtte for egne bakkestyrker, i en kampsituasjon. Dette krever et godt samspill og kommunikasjon mellom styrkene i luften og på bakken, og fordrer som oftest at det på forhånd er gjennomført spesifikk trening på det. Interdikt (Air Interdiction). Interdikt er bruk av fly for å angripe taktiske bakkemål som ikke er i umiddelbar nærhet til egne bakkestyrker. Dette skilles fra nærstøtte fordi det ikke direkte støtter bakkeoperasjoner og er vanligvis ikke koordinert med bakkestyrker. Fjernstøtte har likevel som oppgave å legge til rette for bakkestyrkene. Luftoverlegenhet. Luftoverlegenhet er en «tilstand», hvor egne luftstyrker har tilkjempet seg kontroll over et luftrom, slik at motstanderen bare har begrensede muligheter til å foreta motangrep med egne luftstyrker. Dette gjør at operasjoner på bakken er vesentlig lettere å gjennomføre og at luftbårne styrker kan understøtte disse med betydelig mindre tap enn ellers. Egne luftstyrker kan således operere med stor frihet over det gjeldende luftrom, uten frykt for å bli angrepet av fiendtlige fly. Luftherredømme. Luftherredømme er steget videre fra "luftoverlegenehet", og betyr at motstanderen ikke lenger har mulighet til å foreta motangrep med sine luftstyrker i det aktuelle luftrom. Egne luftstyrker kontrollerer luftrommet fullt og helt. I forbindelse med for eksempel invasjonen av Normandie, ble det oppnådd "luftherredømme" over Normandie, og "luftoverlegenhet" i resten av Frankrike, samt over Tyskland. Batman Begins. "Batman Begins" er en amerikansk film fra 2005, basert på tegneseriefiguren Batman (Lynvingen) som er skapt av Bob Kane og Bill Finger. Filmen hadde verdenspremiere den 15. juni 2005, og er den femte "Batman"-spillefilmen siden 1989. Filmen er hverken en oppfølger eller en forløper til de tidligere Tim Burton/Joel Schumacher-filmene, men en total revisjon og ny start av serien. Den følger det mørkere psykiske temaet i tegneseriene tettere. Handling. En ung Bruce Wayne leker med en ung Rachel Dawes, men faller ned i en gammel brønn og blir angrepet av flaggermus. Etter at hans far drar ham opp fra brønnen, begynner Bruce å få mareritt om flaggermus. En natt, mens familien Wayne drar på operaen, blir Bruce skremt av dansernes portrettering av flaggermus-lignende demoner. Bruce får panikk, og ber om at de drar tidlig fra teateret. I bakgaten bak operaen blir familien møtt av en raner som – selv om han sier at alt skal gå bra – tar livet av faren og moren til Bruce. Etter dette blir Bruce oppdratt av familiens butler (Michael Caine). 14 år senere kommer Bruce tilbake fra Princeton University, for å være med på høringen før prøveløslatelsen av foreldrenes drapsmann. Prøveløslatelsen er et resultat av at drapsmannen har gitt politiet informasjon om den kriminelle stormannen Carmine Falcone. Bruce har planer om å ta livet av Falcone, men et gjengmedlem kommer ham i forkjøpet. Når Rachel får vite om dette, forklarer hun Bruce forskjellen mellom hevn og rettferdighet, og sier at hans far ville skammet seg om han fikk vite om planen hans. Bruce skammer seg, og drar for å møte Falcone. Etter det skjebnesvangre møtet gjemmer han seg på et frakteskip, og reiser rundt i verden mens han leter etter måter å bekjempe urettferdighet på. Senere blir Bruce arrestert og satt i fengsel av kinesisk politi for tyveri av varer, som ironisk nok tilhører Wayne Enterprises. Han blir kontaktet av Henri Ducard i fengselet, en mann som representerer Ra's al Ghul fra Skyggeligaen, en gruppe fanatiske snikmordere. Wayne blir med til Skyggeligaens hjem i Himalayafjellene, og lærer seg å bruke teatralsk oppførsel og list som sine beste våpen. Etter opplæringen sier Ra's og Ducard at Bruce må lede an skyggeligaens forsøk på å ødelegge Gotham City, en by som i følge ligaen er en kilde til ondskap. Wayne nekter å ødelegge byen han elsker, og slåss mot Ra's før han rømmer. Ra's blir drept i sammenstøtet, men Bruce redder Ducard. Bruce danner seg så et alterego, Batman, en maskert hevner som bruker styrke, intellekt og en samling høyteknologiske våpen for å slåss mot maktene som truer byen. Han er bestemt på å ta Carmine Falcone, men snubler over noe mye større enn en mafiaboss i Gotham: Skyggeligaen og deres leder Ra's Al Ghul. Kampen for Gotham's overlevelse er startet. Dataspill. Det ble lansert konsollspill av filmen til PlayStation 2, Xbox, Nintendo GameCube og Game Boy Advance. Intelligent design. Intelligent design, forkortet ID, er en oppfatning om at visse egenskaper ved universet, blant annet grunnleggende trekk ved levende organismer, utviser karakteristika som er resultatet av en intelligent årsak eller virkekraft, i motsetning til av en ikke-styrt prosess som f.eks. evolusjon ved tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg, og at det er mulig å etablere vitenskapelige kriterier for å bestemme hvilke fenomener i naturen som skyldes intelligent design, til forskjell fra fenomener kan ha blitt til som et resultat av fysiske lover og tilfeldigheter. Blant intelligent design-bevegelsens mest profilerte talsmenn er, jusprofessoren Phillip E. Johnson, biokjemikeren Michael Behe og matematikeren William Dembsky. Alle disse har tilknytning til tankesmien "The Discovery Institute" i USA. Johnson populariserte uttrykket «intelligent design» i sin nåværende betydning i sin bok "Darwin on Trial" fra 1991. Dembski er mest kjent for å ha etablert en framgangsmåte, mest kjent som Dembski's filter, for å skille design fra tilfeldige fenomener og fenomener som er bestemt av naturlover. Forskere innenfor intelligent design-bevegelsen bruker denne framgangsmåten for å teste om objekter eller fenomener i naturen er blitt til som et resultat av en intelligent styrt prosess, naturlov eller ved en tilfeldighet. Filteret søker først å undersøke om et fenomen eller hendelse kan tilskrives en statisisk lovmessighet eller forklares ved statistisk tilfeldighet. Hvis en inntruffet begivenhet er så usannsynlig at den ikke kan forklares ved lovmessighet eller tilfeldighet, anses begivenheten å inntreffe med bakgrunn i design. Begrepets historie kan spores tilbake til læreboken "Creation Biology". "Creation Biology" undergikk atskillige revisjoner før den endte som læreboken "Of Pandas and People". En av disse revisjoner var en utskiftning av ordet «creation» (skapelse) med ordene «Intelligent Design». Endringen var et resultat av en kjennelse i USAs Høyesterett som avgjorde at kreasjonisme i juridisk forstand var å betrakte som en religion, og offentlig finansierte amerikanske skoler kunne derfor ikke omtale kreasjonisme i sin biologiundervisning. Til tross for det påståtte vitenskapelige potensialet, har intelligent design bidratt med svært få publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter, og av de som er publisert er et uforholdsmessig stort antall senere blitt tilbakekalt, da de er blitt kjent vitenskapelig uredelige (kildehenvisning?). Dette, samt IDs opprinnelse, er blant de vesentligste grunnene til at kritikere av intelligent design hevder at ID bare er et forsøk på å omgå den tidligere nevnte høyesterettsdommen. W*A*L*T*E*R. "W*A*L*T*E*R" var en TV-pilot for en planlagt spin-off av TV-serien "M*A*S*H" produsert i 1984. Piloten ble aldri fulgt opp eller solgt. Hovedrollen i serien var Gary Burghoff. TV-serien skulle spinnes rundt "M*A*S*H"-karakteren korporal Walter (Radar) O'Reilly etter at han returnerte hjem til USA fra Koreakrigen. Kvinnen han hadde romantisert i hans siste opptreden i "M*A*S*H" ble aldri funnet. Men viktigere var det at han ikke lenger kalte seg for «Radar» og hadde flyttet fra Iowa etter at hans mot og onkel var døde. Han slo seg ned i St. Louis der han ble kanskje verdens snilleste politimann. Problemer. Piloten ble aldri gjort til noe mer enn nettopp det av CBS etter at den ble vist som en «CBS Special Presentation» i juli 1984. Etter det en vet ble den vist en gang på USAs østkyst, men på vestkysten ble visningen droppet til fordel for CBS sin dekning av det demokratiske partiets nasjonale landsmøte. Episoden starter etter at "M*A*S*H" slutter. Radar gjør også to gjesteopptredener i TV-serien "AfterMASH" (en annen spin-off), der han tvinges til å forlate familiegården. Stiftelsen Miljømerking. Stiftelsen Miljømerking ble opprettet av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i 1990. Miljømerking forvalter det nordiske Svanemerket og det tilsvarende europeiske merket Blomsten i Norge. En vare eller tjeneste som er miljømerket har bestått Miljømerkings objektive vurdering av hvor miljøtilpasset den er. For å bli miljømerket må hele livsløpet til produktet eller tjenesten være så miljøtilpasset som mulig, hele veien fra råvare – til produksjon – via bruk – til avfallshåndtering. Miljømerking stiller strenge krav til energieffektivitet, til materialer som brukes, og til god holdbarhet. Kriteriene for å få lisens til å bruke Svanemerket er offentlig tilgjengelige, alle krav må dokumenteres, og blir kontrollert av Miljømerking. Les mer om. Svanemerket er nordisk, og Miljømerking har søsterorganisasjoner i, og. Miljømerking er medlem av den internasjonale miljømerkingsorganisasjonen. Miljømerking ledes av et styre som består av medlemmer oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet, miljøvernmyndighetene, Næringslivets Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, LO, Forbrukerrådet, handelskjedene og miljøorganisasjonene. Leder fra 2001 er Alvhild Hedstein. Åse Gruda Skard. Åse Gruda Skard (født 2. desember 1905 i Kristiania, død 13. august 1985 i Bærum) var en norsk barnepsykolog og kvinnesakskvinne. Hun ble i 1933 gift med litteraturforskeren Sigmund Skard og hadde fem barn. Hun ble den første kvinne i landet som oppnådde magistergrad i psykologi i 1931 ved Universitetet i Oslo, der hun i over tretti år arbeidet som dosent i barnepsykologi (fra 1945). I 1934 etablerte hun Norsk Psykologforening og satt som formann 1945–1949. Under andre verdenskrig oppholdt hun seg ved Wilson College i USA, der hun talte Norges sak. Gjennom utallige foredrag, over to tusen artikler og tjuefire fagbøker, var hun en viktig meningssetter i den norske etterkrigstid. I boken "Ungene våre" (1948) taler hun for hvordan den moderne familie skal la barns meninger komme frem i større grad. Hun talte til Norsk Kvinnesaksforening om viktigheten av at kvinnene i større grad utnytter de muligheter samfunnet nå gir dem (1953). På 1940- og 1950-tallet var hun med i redaksjonsrådet til tidsskriftet "Kvinnen og Tiden". Som forkjemper for barns rettigheter bidro hun til opprettelsen av nasjonalt barneombud. Hun kan sies å være den første norske "mediepsykolog", idet hun i en årrekke satt i Kringkastingsrådet for NRK, der hun var sterk pådriver for programmet «Foreldrenes Kvarter», «Barnetimen for de minste» og «Lørdagsbarnetimen», samt rådgiver for barneserien «Mattis». Skard utførte også internasjonalt arbeid, blant annet i UNESCO. Forskningsrådets pris for popularisering av psykologisk vitenskap ble tildelt henne i 1976. I 2005 opprettet Norsk Psykologforening en pris i hennes minne: Åse Gruda Skards pris. Hun er avbildet på norsk frimerke (NK 1561). Avslått dronninggambit. Avslått dronninggambit, også kjent som klassisk dronninggambit, er en sjakkåpning som oppstår når svart ikke tar imot det midlertidige bondeofferet i dronninggambit og i stedet spiller...e6 for så å støtte opp om d5 med...Sf6. En typisk trekkrekkefølge er 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6. Hvis svart går til motangrep i sentrum med et tidlig...c5 støt kalles åpningen Tarraschforsvaret. Hvis svart dekker opp d5 med både...c6 og...e6 får stillingen preg av slavisk og åpningen kalles da halvslavisk eller semi-slavisk. Prinsipper og varianter. Ved å spille 2...e6 oppnår svart et solid fotfeste i sentrum og klassisk dronninggambit regnes som et av svarts mest solide svar på 1.d4. Løperen på f8 blir frigjort av...e6, men løperen på c8 blir noe hemmet og kan fort bli dårlig. Hvit vil ofte prøve å utnytte denne løperens passivitet, mens svart vil forsøke å få den frigjort, byttet av, eller i det minste få gitt den en nyttig defensiv oppgave. Spenningen i sentrum beholdes når svart spiller...e6. Hvis svart senere spiller...dxc4, gir han opp terreng der og vil som regel vente med å gjøre dette inntil han kan oppnå en innrømmelse fra hvit. Oftest kommer denne ved at hvit spiller Ld3, da vil...dxc4 vinne et tempo fordi løperen må flytte en gang til (Lxc4). Hvis hvit ønsker å utløse spenningen i sentrum, kan cxd5 spilles med en gang, og svart vil vanligvis ta igjen med...exd5 fordi...Sxd5 kan ofte besvares med e4 med tempovinst og stort bondesentrum. Da vil hvit ha en overvekt av bønder i sentrum mens svart har en overvekt av bønder på dronningfløyen. Hvit kan spille på et initiativ i sentrum på grunn av overvekten av bønder der, eller på et «minoritetsangrep» på dronningfløyen med bondefremstøtet b2-b4-b5 for å svekke de svarte bøndende der. Svart på sin side har motspill mot den hvite kongen, løperen på c8 stanger ikke lenger i bonden på e6 og en halvåpen e-linje gir sjanser for et angrep. Den gamle hovedvarianten i klassisk dronninggambit går 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6 4.Lg5 Le7 5.Sf3 c6 6.e3 0-0 7.Tc1 Sbd7 8.Ld3 dxc4 9.Lxc4 der svart har gitt fra seg sentrum men fått mertempoet for å forberede angrep mot det hvite sentrum med...c5 eller...e5. Denne varianten fører svært ofte til remis på mesternivå. Det finnes svært mange forgreninger, av disse kan nevnes den solide Tartakowervarianten 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6 4.Lg5 Le7 5.e3 0-0 6.Sf3 h6 7.Lh4 b6. Også avbyttevarianten der hvit spiller cxd5 exd5 er populær på grunn av de posisjonelle fordelene hvit kan oppnå ved minoritetsangrepet. Arbeidsretten. Arbeidsretten er en særdomstol i Norge som behandler tvister som er knyttet til tariffavtaler. Arbeidsretten ble opprettet ved arbeidstvistloven av 1915 og reguleres i dag av arbeidstvistloven av 1927. Arbeidsretten er en særdomstol for rettstvister knyttet til tariffavtaler, det vil si avtaler mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold. Retten er i den enkelte sak sammensatt av en fast dommer og seks tilkalte meddommere. Tre er jurister. Fire er lekdommere. To av disse er oppnevnt etter forslag fra LO. To er oppnevnt etter forslag fra NHO. Spesielt for Arbeidsretten er at dommene som hovedregel ikke kan påankes. Årsaken til dette er at tariffavtalen likevel etter en gitt periode vil være gjenstand for revisjon under tariffoppgjøret. partene vil dermed likevel få mulighet til å endre avtalens bestemmelser, dersom de er uenig i rettens tolkning av den gjeldende tariffavtalen. Arbeidsrettens avgjørelser samles i domssamlingen "Dommer og kjennelser av Arbeidsretten" (ARD). Tvister om individuelle arbeidsavtaler (så som avskjed og oppsigelse) behandles av de alminnelige domstoler. Tarraschforsvaret. Tarraschforsvaret er en sjakkåpning som begynner med 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 c5, selv om hvit ofte spiller Sf3 i tredje trekk og så følger opp med Sc3. Det er en av variantene til dronninggambit. Med...c5 setter svart krav på sentrumsterreng. Etter at hvit spiller cxd5 og etter hvert dxc5 vil svart bli sittende med en isolert bonde i d-linjen. Denne bonden kan være svak siden den ikke kan forsvares av andre bønder, men den gir også svart ganske fritt spill og et fotfeste i sentrum. Åpningen er oppkalt etter den tyske mesteren Siegbert Tarrasch. Dette var hans yndlingsforsvar mot 1.d4 og han gikk ganske langt i å støtte den. I boken "Die moderne Schachpartie" gikk han faktisk så langt at han satte spørsmålstegn ved alle andre forsvar enn Tarraschforsvaret for å markere at de var mindreverdige. (F.eks 1.d4 d5 2.c4 dxc4? og 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6?.) Tarrasch likte mobiliteten Tarraschforsvaret ga, men flere andre mestere var bekymret for den potensielt svake d-bonden. Forsvaret regnes som sunt og fullt spillbart. Selv om svart ikke klarer å utnytte mobiliteten og havner i et sluttspill med en isolert bonde, så er det ofte stadig en del remissjanser. Hvits vanligste oppsett mot Tarrasch er med g2-g3 og en løper på g2. Dette setter press på den d5-bonden og ved å spille...c5 har ikke svart lenger mulighet for å dekke opp diagonalen med...c6. En skarp fortsettelse fra svart er «Schara-Hennig gambitten», 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 c5 4.cxd5 cxd4. Varianten 1.d4 d5 2.c4 e6 3.Sc3 Sf6 4.Sf3 c5 5.cxd5 Sxd5 kalles "Semi-Tarrasch". Ulikt vanlig Tarrasch, har ikke svart en isolert bonde, men hvit får en terrengfordel. FTPS. FTPS er en metode for sikre en FTP-sesjon vha SSL/TLS. Det finnes flere løsninger for dette. Den prefererte metoden er benevnt AUTH eller EXPLICIT SSL FTP. Klienten kobler seg opp som normalt ved en FTP-sesjon på port 21 og foreslår for serveren at SSL/TLS skal benyttes. Den initielle datastrømmen er "ikke" kryptert. IMPLICIT SSL FTPer et eldre alternativ til AUTH. Her benyttes vanligvis port 990 og SSL-forbindelsen settes direkte opp på denne før noen FTP-data sendes. Eksterne lenker. RFC4217 – Securing FTP with TLS Tanja Hansen. Tanja Karina Hansen (født 11. september 1973) er en norsk forretningskvinne og tidligere pornoskuespiller. Hun begynte som stripper i barer i Oslo på 1990-tallet, men gikk i 1996 over til å spille i og etter hvert produsere pornofilmer. Hun skal ha medvirket i over 20 filmer. Tanja Hansen har siden blant annet vært redaktør for de pornografiske bladene "Lek" og "Cocktail" og drevet klesbutikk i kjøpesenteret "Tista" ved elven Tista i Halden. Tanja Hansen har tidvis vært bosatt i Spania og Sverige, men bor nå i Halden. Hun kommer opprinnelig fra Jessheim. I filmer er hun ofte kreditert som Tanya Hansen, men navnet skrives Tanja i skattelistene. Robert Abbe. Robert Abbe (født 1851, død 1928) var en amerikansk kirurg og radiolog. Han ble født i New York og fikk sin utdannelse ved College of the City of New York og Columbia University. Abbe, Robert Abbe, Robert Abbe, Robert Den 12. Razzie-utdelingen. Kevin Costner vant prisen for verste skuespiller Sean Young vant prisen for verste skuespillerinne og for verste kvinnelige birolle, da hun spilte sin egen tvillingsøster i filmen "A Kiss Before Dying" Dan Aykroyd vant prisen for verste mannlige birolle Vanilla Ice vant prisen for verste nykommer Verste film. "Hudson Hawk" (TriStar) Verste skuespiller. Kevin Costner, "Robin Hood - Tyvenes prins" Verste skuespillerinne. Sean Young (som «tvillingen som overlever») "A Kiss Before Dying" Verste mannlige birolle. Dan Aykroyd, "Nothing But Trouble" Verste kvinnelige birolle. Sean Young (As The Twin Who's Murdered) "A Kiss Before Dying" Verste regissør. Michael Lehmann, "Hudson Hawk" Verste manus. "Hudson Hawk", manus av Steven E. De Souza og Daniel Waters, historie av Bruce Willis og Robert Kraft Verste nykommer. Vanilla Ice, "Cool as Ice" Verste «originale» sang. «Addams Groove» fra "The Addams Family", skrevet av MC Hammer og Felton C. Pilate II «Ocean»-klassen. «Ocean»-klassen er en britisk klasse skip for amfibisk krigføring med intern dokk og stort helikopterdekk. De kan bære 12 middelstunge helikoptre, 6 angrepshlikoptre og 4 landgangsfarkoster. Det første og foreløpig eneste skipet i klassen bærer navnet HMS «Ocean» og kom i aktiv tjeneste i 2003. Computertomografi. CT-apparat på et sykehus i Praha. Computertomografi (forkortet CT), opprinnelig engelsk Computed Axial Tomography (CAT) og body section roentgenography, er en radiologisk undersøkelsesmetode hvor det ved snittbilder (tomogram) lages bilder, som blir behandlet digitalt for å kunne fremstille kroppslige strukturer i forskjellige plan, eventuelt tredimensjonalt. Ordet tomogram er avledet fra gresk "tomos" (snitt) og "graphia" (beskrivelse). Selv om bruk av CT er mest vanlig innenfor helsevesenet, brukes det også innenfor andre områder, f.eks. nondestructive materials testing. Historie. CT-systemet ble oppfunnet i 1972 av Godfrey Newbold Hounsfield ved EMI Central Research Laboratories (nå Sensaura eid av Creative Technology Ltd.) ved bruk av røntgenstråler. Allan McLeod Cormack ved Tufts University oppfant den samme teknologien uavhengig av Hounsfield og de delte en Nobelpris i medisin i 1979. Den første skanneren, kjent som EMI-skanneren, brukte flere timer på å skaffe rådata og flere dager til å reprodusere bildene. Den første EMI-skanneren var begrenset til å lage tomografiske seksjoner av hjernen. Den krevde at man hadde en vannholdig innretning som omsluttet pasientens hode. Det første CT-systemet som kunne lage bilder av hvilken som helst kroppsdel, og som ikke krevde "vannbeholderen", var ACTA-skanneren som ble designet av Rober S. Ledley ved Gergetown University. Den første CT-maskinen i Norge ble satt i drift på Ullevål sykehus i 1975. Førstegenerasjons CT-skannere brukte en blyanttykk stråle som var rettet mot en eller to detektorer. Bildene ble laget ved hjelp av en "translate-rotate"/"forskyv-roter" metode ved at strålekilden og detektoren ble fiksert i relative posisjoner som beveget seg over pasienten, etterfulgt av en rotasjon av strålekilden/detektoren kombinert med en grad. Bildepar ble laget i løpet av ca 5 minutter. Ved andregenerasjons CT-skannere var antallet detektorer økt og man forandret formen på strålekilden. Strålekilden forandret seg fra en blyant-tykk stråle til en vifteformet stråle. "Translate/rotate"-metoden ble fortsatt brukt, men det var en signifikant nedgang i tiden maskinen brukte på å skanne. Rotasjonen var økt fra en grad til tretti grader. Med den tredje generasjonen CT-skanner økte undersøkelseshastigheten betydelig. En stråleformet røntgenstråle ble rettet mot et sett med detektorer, som sto i en fast posisjon relativt til strålehodet. Strålehodet og detektoren roterte så rundt pasienten, og et snittbilde tok ca. 10 sekunder. Fjerde generasjon tok denne ideen videre, ved at detektorene ble plassert i en ring rundt pasienten, slik at det bare var strålehodet som roterte. Denne typene scannere ble imidlertid ikke satt i kommersiell drift, slik at majoriteten av scannere i bruk i dag er av 3. generasjon. Videre forbedringer kom så med økt datakraft og økende oppløsning på detektorene. Dette gir bilder med stadig økende detaljrikdom. Moderne CT-maskiner har multiple sett med detektorer og strålekilder, slik at antallet rotasjoner som trengs for å ta bilde av en region blir mindre, samtidig som oppløsningen øker. Idag kan en moderne CT-maskin foreta en komplett skanning av for eksempel hals, bryst og buk på tiden pasienten klarer å holde pusten, og bildene kommer opp på dataskjermen nesten umiddelbart. Tykkelsen på hvert enkelt snitt har stadig gått ned, og det totale antallet snitt som kan tas i en operasjon har økt fra noen få til over 1000. Prinsipper. Røngenregistreringer gjøres ved å la en tynn røntgenstråle passere over hele "snittet". Rammen som holder røntgenstrålekilden og en røntgenfølsom mottager på andre siden, roterer få grader og strålen passerer hele snittet igjen med en litt annen vinkel. Dette fortsetter til rammen er rotert nesten 180 grader. Bildet av snittet dannes av en datamaskinbasert, matematisk metode som kalles tomografisk rekonstruksjon. Objektet som skal undersøkes skyves litt lenger inn og det lages etter hvert flere nye snitt. Nyere maskiner med bedre og raskere datakraft kan i tillegg til enkelte vanlige tverrsnitt danne bilder med snitt i andre vinkler. I disse maskinene beveger rammen med røntgenstrålekilde og røntgenføler seg i et mer komplisert mønster mens kroppsdelen som skal undersøkes sakte beveger seg igjennom maskinen. Disse maskinene kalles "spiralCT maskiner". Ved CT undersøkelse er det viktig at undersøkelsen har en hensikt, nemlig å gi grunnlag for avgjørelser for videre behandling, eventuelt operasjon. Det kan være nødvendig å bruke kontraststoffer for å fremstille blodårer og innsiden av tarmer. Kontraststoffer som skilles ut av nyrene vil kaste skygge slik at urinveier med nyrebekken, urinledere og urinblæra kan sees. Noen av disse kontraststoffene gis i venene. Bariumgrøt som svelges kan gjøre spiserøret og mavesekken mer synlig. Stråledosen etter CT-undersøkelse er fremdeles endel større enn ved vanlige røntgenbilder, selv om de mer moderne CT-maskinene gir mindre stråledoser enn de eldre. De nye maskinene bruker også betydelig kortere tid på en undersøkelse enn de eldre. I 2005 koster en vanlig, moderne CT-maskin omkring 9 millioner kroner. Diagnostisk bruk av CT. Siden den først kom på 70-tallet har CT teknikken blitt et godt og viktig supplement til de andre billeddannende teknikkene, røntgen, ultralyd og etter hvert MR/ MRI. Selv om undersøkelsene er relativt dyre, og påfører pasientene en signifikant mengde ioniserende stråledose, er de blitt diagnostiske gullstandard for et større antall sykdommer. Cerebral CT. Den vanligste årsaken til cerebral CT er slag som kan være en hjerneblødning eller en blodpropp i hjernen. Slik skanning gjøres uten kontrast siden kontrasten kan gi feil tolkning av blødning. Dersom en blødning kan utelukkes, kan det startes med blodfortynnende medikamenter for å løse opp blodpropper. Cerebral CT kan ikke utelukke ferske hjerneinfarkter. Cerebral MR magnetisk resonans tomografi/ MRI er bedre enn cerebral CT til å oppdage kreftsvulster i hjernen, men CT brukes likevel enkelte ganger og da gjerne med kontrast. Cerebral CT kan også benyttes for å påvise forhøyet intrakranielt trykk. Før spinalpunksjon er det viktig at dette trykket ikke er øket, fordi tapping av spinalvæske fra ryggmargskanalen ved høyt trykk kan kile hjernestammen fast nedover i øverste del av ryggmargskanalen og hindre livsviktige funksjoner i hjernestammen. Ved sykdommen hydrocephalus, vannhode blir ikke cerebrospinalvæsken drenert. Da settes det inn en slange fra vannfylte kanaler inne i skallen, under huden hele veien ned til bukhulen. En cerebral CT er egnet til å kontrollere om en slik shunt/slange fungerer som den skal. CT kan være nyttig ved skader i ansiktskjelett, ved brudd på hodeskallen, ved endel tilstander i hals, nakke, tenner, kjeve, bihuler, øyehule og før innsetting av kunstige tenner. Thorax CT. Thorax er betegnelsen på ribbenshulen som inneholder lungene, hjertet, spiserør og endel store blodkar. CT er et godt supplement til lungerøntgenbilde ved mange tilstander i lunger og hjerte som lungekreft, lungebetennelse, blodpropp i lungene/lungeemboli, dissekerende Kardiell CT. Hjerteundersøkelse med CT for å fremstille koronarkarene er i rask utvikling siden CT-maskinene blir raskere og får flere punkter i bildene. Det er for tidlig å si om CT kan erstatte noe av hjertekatateriseringen som er vanlig i dag. CT av mavehulen og bekkenhulen. Ultralyd og oversiktsrøntgen er mye brukt for undersøkelse av maven, men ved overvekt og ved dårlige undersøkelsesforhold vil CT være et godt supplement. Ved mistanke om sprekk på lever eller milt vil CT være et godt grunnlag for avgjørelse om det bør opereres eller ikke. Ved undersøkelse av bekkenet hos kvinner i fruktbar alder bør CT undersøkelse unngåes på grunn av strålingsmengden, derfor vil MR-undersøkelse ofte foretrekkes. Ved benskjørhet har CT vært forsøkt for å måle benmengden, men andre metoder er foreløbig bedre. Ekstremiteter. Kompliserte brudd, særlig ved ledd, er godt egnet til CT-undersøkelse fordi bilder i mange plan gir mye informasjon om bruddflatene. Den uendelige historie. "Den uendelige historie" ("Die unendliche Geschichte") er en fantastisk roman av den tyske forfatteren Michael Ende, som utkom i 1979. Den regnes som en klassiker innen barne- og ungdomslitteraturen, og er blitt filmatisert som Den uendelige historien. Romanen inneholder en «bok i boken». Hovedpersonen Bastian Balthazar Bux' historie og den fiktive verdenen Fantásias historie veves sammen så lenge at det ved slutten er vanskelig å skille dem fra hverandre. Slaget ved Aquae Sextiae. Slaget ved Aquae Sextiae (102 f.Kr.) var et slag mellom den romerske republikk, under ledelse av Gaius Marius, og en allianse av germanske stammer, kimbrerne og teutonerne. Slaget endte med romersk seier. Marius tok stand på en taktisk valgt bakketopp og tvang teutonerne til å angripe ham der. Ambronerne, de ledende styrkene hos teutonerne, bet på og gikk til angrep. Snart fulgte resten av hæren med også. Marius hadde i skjul gjemt en liten styrke på rundt 3000 mann i nærheten, som i kampens hete gikk til angrep bakfra og forvirret motstanderen totalt. 90 000 teutonere ble slaktet ned og rundt 20 000 ble tatt til fange, inkludert deres konge, Teutobod. Aque Sextiae Australias herrelandslag i rugby union. Australias herrelandslag i rugby union, populært kalt "Wallabies", er et av verdens beste landslag i rugby union, og det eneste som har vunnet verdensmesterskapet to ganger, i henholdsvis 1991 og 1999. I 2003 tapte de finalen for England. Laget kalles gjerne Qantas Wallabies i Australia, av sponsorhensyn. Australia deltar også i Tri Nations, en årlig konkurranse mellom All Blacks, Australia og Sør-Afrika. De spiller om Mandela Challenge Plate mot Sør-Afrika, og Bledisloe Cup mot New Zealand. Tarawa-klassen. Tarawa-klassen er en amerikansk klasse skip for amfibisk krigføring. De har stort flydekk for å støtte landgangsoperasjoner. Det faktiske antallet og typer av fly varierer med oppdraget, men en typisk last kan se slik ut: Ni CH-53 Sea Stallion helikoptre, tolv CH-46 Sea Knight helikoptre og AV-8B Harrier II jagerbombere. Den 11. Razzie-utdelingen. Bo Derek vant prisen for verste skuespillerinne Donald Trump ble utnevnt til vinner av prisen for verste mannlige birolle, etter at han opptrådte i en ukreditert rolle som seg selv i filmen "Ghosts Can't Do It" Verste film. "Ford Fairlane" (20th Century Fox) (Delt førsteplass) "Ghosts Can't Do It" (Triumph Releasing) (Delt førsteplass) Verste skuespiller. Andrew Dice Clay for "Ford Fairlane" Verste skuespillerinne. Bo Derek for "Ghosts Can't Do It" Verste mannlige birolle. Donald Trump (som seg selv) for "Ghosts Can't Do It" Verste kvinnelige birolle. Sofia Coppola for "Gudfaren 3" Verste regissør. John Derek for "Ghosts Can't Do It" Verste manus. "Ford Fairlane", manus av Daniel Waters, James Cappe og David Arnott, basert på figurer skapt av Rex Weiner Verste nykommer. Sofia Coppola for "Gudfaren 3" Verste «originale» sang. «He's Comin' Back (The Devil!)» fra "Repossessed", musikk og tekst av Chris LeVrar Jim Knapp og Lukas lokomotivfører. "Jim Knapp og Lukas lokomotivfører" ("Jim Knopf und Lukas der Lokomotivführer") er en fantastisk roman av den tyske forfatteren Michael Ende fra 1960. Oppfølgeren fra 1962 het "Jim Knapp og De ville 13". Begge bøker hører til de mest suksessrike og elskede barnebøker i det tyskspråklige Europa. NRK har laget hørespill av boken, og den ble sendt siste gang i 2007. Wasp-klassen. Wasp-klassen er en klasse amerikanske skip for amfibiekrigføring underlagt US Marine Corps. De har et stort flydekk og en intern dokk for landgangsfarkoster. Wasp-klassen opererer en rekke fly og helikopter som AV-8B Harrier II og AH-1 Cobra. Blue Ridge-klassen. Blue Ridge-klassen er en amerikansk klasse kommandoskip for amfibisk krigføring. Momo, eller Kampen om tiden. Momo en roman av Michael Ende, som utkom i 1973. Det er også navnet på bokens protagonist. Romanens fulle tyske tittel er "Momo oder Die seltsame Geschichte von den Zeit-Dieben und von dem Kind, das den Menschen die gestohlene Zeit zurückbrachte" og den fulle norske tittelen er "Momo, eller Kampen om tiden". Synopsis. I bokens fantasiverden, som minner meget om det virkelige samfunnet, går grå herrer til verket. De forsøker å få alle mennesker til å spare tid. I virkeligheten blir menneskene fratatt tiden; mens de forsøker å spare tid for fremtiden, glemmer de å leve i nuet. Fordi tid kan man ikke spare, slik man gjør med penger. Jo mer man forsøker, desto kortere blir dagene og ukene. Da verden nesten tilhører de grå herrene, beslutter den vise «Mester Hora» (den hemmelighetsfulle forvalteren av tiden) å handle. Han stopper tiden, så verden står stille, og sender sin lille skilpadde «Kassiopeia» med den lille, forkomne jenta «Momo», som får en «timeblomst» i hånden for en time i kampen mot de tilsytelatende overmektige grå herrene. Michael Endes bok er ment som en kritikk av det moderne pengesystemet, og en allegori over dagens kultur, hvor strebenen etter nytte og vekst overskygger alt. Boken har blitt filmatisert flere ganger, og er også ofte satt opp som teater. Bay-klassen. Bay-klassen er en britisk klasse skip for amfibisk krigføring. De har et helikopterdekk akter og en intern dokk for landgangsfarkoster. De erstatter den eldre Round Table-klassen. Newport-klassen. Newport-klassen er en amerikansk klasse landgangsfartøyer. De har mulighet til å gå helt opp på stranden og laste ut kjøretøyer og personell via en rampe i baugen. Seksnasjonersturneringen. Seksnasjonersturneringen, kjent som Rugby Union Six Nations Championship av sponsorhensyn, er en årlig internasjonal turnering i rugby union mellom England, Frankrike, Irland, Italia, Skottland og Wales. Den het Femnasjonersturneringen mellom 1910 og 1999. Før det (fra 1883) var det en turnering for landslagene fra De britiske øyer. I 2000 ble Italia med. Alle lag spiller mot hverandre én gang hvert år, med hjemmebane annethvert år. Man får to poeng for seier, ett poeng for uavgjort og null poeng for tap. Hvis man vinner alle fem kampene i en turnering kalles det "grand slam". Hvis et av lagene fra De britiske øyer vinner over de tre andre, vinner det "Trippelkronen". Vinneren av kampen mellom England og Skottland vinner også Calcutta Cup, mens vinneren av kampen mellom England og Irland får Millenniumtrofeet. Radiologi. Radiologi er læren om lys, røntgenstråler og radioaktiv bestråling i diagnostisk eller terapeutisk øyemed. Radiologi om røntgenstråling benevnes flere steder i dag som billeddiagnostikk. Radioaktiv bestråling i diagnostisk regi anvendes innenfor klinisk nevrofysiologi mens det i terapeutisk sammenheng brukes innen onkologi. Ole Larsen Skattebøl. Ole Larsen Skattebøl fotografert omkring 1905 av Ludwik Szacinski. Foto i Oslo Museum Ole Larsen Skattebøl (født 2. mars 1844 i Ål, død 8. juni 1929 i Oslo) var en norsk høyesterettsdommer og politiker (H). Han avla lærereksamen ved Asker seminar i 1863, tok examen artium i 1869 og var cand.jur. fra 1872. Skattebøl var huslærer i Elverum 1863–1865, lærer ved Drammen Latinskole 1865–1870, sorenskriverfullmektig i Solør 1872–1873, sorenskriverfullmektig i Nes 1874–1876, sakfører i Nes 1877–1890, sorenskriver i Hallingdal 1890–1899, skifteforvalter i Kristiania 1899–1904 og høyesterettsdommer 1904–1918. Han er kjent for å ha uttalt at Høyesterett aldri har latt seg tvinge av en lov til å avsi en dom som den fant urettferdig. Skattebøl inntok en ledende stilling innen Høyre i tiden før unionsoppløsningen i 1905, og satt på Stortinget for Buskerud i periodene 1877–1882, 1889–1891 og 1895–1897. Han var også medlem av Nes herredsstyre, hvor han var ordfører 1880–1883 og 1888–1890, direktør i Nes Sparebank samt formann i Buskerud Amts Grundlovsforening fra 1884. Politisk nådde han toppen som formann i Høyre 1902–1905. Skattebøl var sønn av gårdbruker Lars Olsson Skattebøl og far til kvinnesaksforkjemperen Margarete Bonnevie (født Skattebøl), som giftet seg med høyesterettsdommer Thomas Bonnevie. Darrell Huff. Darrell Huff (født 15. juli 1913, død 27. juni 2001) var en amerikansk forfatter og er mest kjent som forfatteren av boken "How to Lie with Statistics" («Hvordan lyve med statistikk»), som ble gitt ut i 1954. Det er en kortfattet, fornøyelig, illustrert bok som er den bestselgende statistikkboken noen sinne. Den engelske utgaven er solgt i over en halv million eksemplarer. I 2003 ble en kinesisk utgave utgitt av Institutt for økonomi ved Universitet i Shanghai. Dette er den foreløpig (2005) siste av en rekke oversettelser. Huff ble født i Gowrie i Iowa i USA og tok sin utdannelse ved Universitetet i Iowa, (BA 1938, MA 1937). Før han gikk over til å skrive fulltid i 1946, var han redaktør for Better Homes and Gardens og Liberty Magazine. Som freelancer laget han hundrevis av artikler og skrev minst seksten bøker, de fleste om hus og hage. En av hans største prosjekter var et prisbelønt hjem i Carmel i California hvor han bodde til sin død. Drager i Harry Potter-bøkene. Drager er blant de mest kjente fabeldyrene, og også i J.K. Rowlings bokserie om den unge trollmannen Harry Potter, dukker de opp. Dragene i Harry Potter er klassifisert som beryktete trollmannsdrepere, og er umulige å temme. Dragehold ble forbudt i 1709, og import eller salg av drageegg vil medføre strenge straffer. Hjerterøtter fra drage blir brukt i tryllestaver, og blod, skinn, lever og horn har sterke magiske egenskaper. Albus Humlesnurr har faktisk funnet 12 bruksområder for drageblod. Dragene i bøkene. I "Harry Potter og De vises stein" prøver Gygrid å oppfostre en norsk kamrygg, som han kaller Norbert. I "Harry Potter og Ildbegeret" må Harry Potter og de andre tretrollmannsforkjemperne komme seg forbi hver sin drage i den første prøven. Og i Harry Potter og Dødstalismanene må Harry, Ronny, Hermine og Klotak liste seg forbi en illsint og halvblind drage som vokter Bellatrix' hvelv i flirgodt. Dette greier de, og senere flyr Harry, Ronny og Hermine på dragen, og unnslipper dødseterne. Denne drager er en Ukrainsk Jernbuk Antipodisk opaløye. Antipodisk opaløye skiller seg fra andre drager ved at den holder til i daler, ikke på fjelltopper. Opaløyen er middels stor og kanskje den vakreste av samtlige drageraser. Den har perlemorsskimrende skjell og glitrende, mangefargede øyne uten pupiller (Dette er også grunnen til navnet.) Ildspruten er lys skarlagenrød. Opaløyen er etter dragemålestokken ikke særlig aggressiv, og dreper sjelden om den ikke er sulten. Foretrukken mat er sauer. Eggene er lysegrå, og uskyldige gomper har under tiden tatt dem for å være fossiler. Det opprinnelige habitatet til Antipodisk opaløye er New Zealand, men dragen har også blitt observert i Australia. Kinesisk Ildkule. Kinesisk Ildkule er en dragetype beskrevet i Harry Potter-bøkene av J.K. Rowling. Den kinesiske ildkulen er den eneste orientalske dragearten. Skjellene er skarlagensrøde og glatte, den har veldig utstående øyne, og en krans av gylne pigger rundt snuten. Når Ildkulen blir sint, kommer det soppformede flammer ut av snuten dens. Ildkulen er aggressiv men mindre mot sin egen art enn de fleste drageraser, og kan iblant finne seg i å dele territorium med opptil to andre. Eggene er blodrøde med gullflekker og er høyt verdsatt i kinesisk trolldom. Kinesiske ildkuler spiser alle mulige pattedyr, men foretrekker griser og mennesker. Viktor Krumm kjemper mot en kinesisk ildkule i den første prøven i tretrollmannsturneringen. Norsk kamrygg. Norsk kamrygg er en dragetype beskrevet i "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. Den er en av to dragearter som Harry Potter har møtt på i løpet av sine år ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Boken "Fabeldyr og hvor de er å finne" inneholder flere fakta om denne arten, blant annet om den kam-lignende ryggen (jf. navnet), det at den spiser dyr som bor i vann, noe som er uvanlig for drager (sannsynligvis fordi ild og vann ikke går så godt sammen). I tillegg blir faktaopplysningen om at denne spesifikke arten utvikler sine ildsprutingsevner i alderen 1 til 3 måneder, noe som er tidligere enn noen annen drageart. Dragen Norbert er av arten "norsk kamrygg". Norbert. Norbert er en drage i Harry Potter-serien, skrevet av J.K. Rowling. Den blir klekket ut av Gygrid, som gjør det i en kjele over bålet i hytta si. Egget får han av en person som har gjemt seg under en hette, i bytte mot at Gygrid gir ham opplysninger om Nussi. Det viser seg etterhvert at personen er professor Krengle, som opptrer på vegne av Voldemort. Siden Magidepartementet har klassifisert drageegg som gods man ikke kan handle med, er byttet ulovlig. Drager er dessuten ikke tillatt å ha som kjæledyr. Draco Malfang står utenfor hytta til Gygrid da han klekker egget med Norbert inni, og sier fra til Minerva McSnurp. Det hele fører til at Harry, Hermine og Draco må ha gjensitting i den forbudte skogen, og at Gygrid må kvitte seg med Norbert. Harry og Hermine smugler Norbert opp til astronomitårnet en natt, slik at venner av Kalle Wiltersen kan ta den med seg til Romania der den kan leve sammen med andre drager. Det blir senere oppdaget at Norbert er en jente og Kalle gir henne navnet Norberta. Ungarsk hornsvans. Ungarsk hornsvans er en dragetype beskrevet i Harry Potter-bøkene av J.K. Rowling. Den er en av to dragearter som Harry Potter har møtt på i løpet av sine år ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Hornsvansen blir regnet som den farligste av alle dragearter. Hornsvansen ligner på norsk kamrygg, men er mer øgleaktig. Den har gule øyne, svarte skjell, og bronsefargede horn. Et av kjennetegnene er de bronsefargede piggene på halen. Hornsvansen kan sprute ild i opptil 15 meters rekkevidde. Eggene er sementfargede med sterkt skall. Ungene bruker halen til å slå seg ut av eggene. Hornsvansen spiser geiter, griser og sauer, men foretrekker mennesker. Harry Potter kjemper mot Ungarsk hornsvans en i den første prøven i tretrollmannsturneringen. (Vanlig) velskgrønn. Vanlig velskgrønn er en dragetype beskrevet i "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling Den walisiske grønne dragen er en av to dragearter i Storbritannia. Den hekker i høye fjell, og i Wales er det opprettet et reservat for dem. Dette er en av de minst brysomme rasene, fordi den helst spiser sauer, og unngår mennesker. Velskgrønne drager har et melodisk brøl som er lett å kjenne igjen. Eggene er jordbrune med grønne flekker. Fleur Delacour kjemper mot en walisisk grønn drage i den første prøven i tretrollmannsturneringen. FTP over SSH. FTP over SSH innebærer tunnelering av en normal FTP-sesjon ved hjelp av SSH. Dette blir av og til omtalt som «sikker FTP», noe som kan være en noe skummel ordbruk. Konsekvensen av denne kombinasjonen av FTP og SSH vil normalt være at kontroll-kanalen blir kryptert mens all datatrafikk forblir ukryptert. Det finnes leverandører av SSH som tilbyr produkter som også sørger for kryptering av datakanalen. På den annen side finnes det veletablerte standarder for overføring av filer over usikrede nettverk som bør vurderes; Se SFTP, FTPS og SCP Gilrain. Gilrain er en fiktiv elv fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Den renner ut fra den vestre delen av Kvitklettene, og renner sørover helt til den møter den lille elva "Serni" for deretter å renne ut i Belfalas bukten. Gilrain regnes med både blant Gondors syv elver og Lebennins fem elver. elva ligger i den delen av Gondor som heter Lebennin. Øst for Gilrain ligger årsrekken "Dor-en-Ernil", og bak dem ligger byen Dol Amroth. Vest for Gilrain ligger elvene Sirith og "Celos", og så kommer Anduin. Eurosedler. Euro (EUR eller €) er felles valuta i 16 av EUs medlemstater. Euro ble etablert som en elektronisk valuta 1. januar 1999, og eurosedler og mynter ble satt i sirkulasjon 1. januar 2002. Pålydende. Sedlene har syv forskjellige pålydende verdier, hver med sin særegne farge og størrelse. Sedlenes utforming har europeisk arkitektur fra forskjellige kunstperioder som felles tema. Forsiden av sedlene viser vinduer eller porter, mens baksiden viser broer. Man har vært nøye med å ikke avbilde noen faktisk konstruksjon, slik at alle behandles likt - til forskjell fra nesten alle andre valutaer finnes ingen virkelige monumenter eller personer på sedlene. Alle sedlene viser Det europeiske flagg, de tolv stjernene fra flagget, Den europeiske sentralbanks initialer i alle EUs språk (BCE, ECB, EZB, ΕΚΤ, EKP), et europakart, navnet «euro» i latinsk og gresk skrift samt sentralbanksjefens signatur. Sedlene er utformet av den østerrikske kunstneren Robert Kalina. Beskrivelse av eurosedlene. Euro-sedlenes papir er. Slikt klutepapir er sterkere enn papir laget av tremasse, det tåler vann bedre og gir dessuten en annen taktil følelse. Følgende oversjøiske territorier er vist: Azorene, Fransk Guyana, Guadeloupe, Madeira, Martinique, Réunion, og Kanariøyene. Kypros og Malta vises ikke, ettersom de først ble med i EU i 2004. Malta er også for lite til å bli vist (minste størrelse for avbilding er 400 km²). Serienummer. I motsetning til euromynter, har ikke eurosedlene en nasjonal side som viser opphavslandet. Denne informasjonen er isteden kodet i seddelens serienummer. Første tegn i serienummeret gir en unik identifikator på landet som har utstedt seddelen. Tverrsummen av sifrene er en sjekksum som også er særskilt for det landet. Kodene W, K og J er reservert for EU-medlemmer som foreløpig ikke deltar i EURO. Point Udall. Point Udall ligger helt øst på Saint Croix, De amerikanske jomfruøyene og er det østligste punktet i USA når man tar med alle territorier. Point Udall er oppkalt etter Stewart Udall, som var innenriksminister under presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson. Et solur, kalt "Millennium Monument", ble bygd på stedet i forbindelse med nyttårsaften 2000. University of the Virgin Islands. University of the Virgin Islands (eller UVI) er et universitet på De amerikanske jomfruøyene. Universitetet holder til på øyene Saint Croix og Saint Thomas. Det gis undervisning i økonomi/business, administrasjon, sykepleie, psykologi, humanistiske og sosialvitenskapelige fag, naturfag og lærerutdanning. "UVI" ble grunnlagt 1962 som "College of the Virgin Islands" og ble i 1986 universitet og erklært som det 117de såkalte historisk svart lærested. Det var 2 487 studenter og 260 vitenskapelig ansatte i 2006, og samtidig var skolepengene US$ 3 726 for lokale studenter. Eksamen gis opp til mastergradsnivå. Eksterne lenker. Virgin Islands, University of Friedrich Peter. Friedrich Peter (født 13. juli 1921 i Attnang-Puchheim, Oberösterreich, død 25. september 2005 i Wien) var en østerriksk høyreorientert politiker. Han var fra 1958 til 1978 formann for Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ). Bakgrunn, utdannelse og yrke. Peter var sønn av en sosialdemokratisk lokomotivfører og en borgerlig bakermesterdatter. Han meldte seg i november 1938 inn i NSDAP og meldte seg i en alder av knapt 17 år frivillig til Waffen-SS. Under andre verdenskrig deltok han både på vest- og Østfronten, til slutt med graden "Obersturmführer" ved 10. regiment av 1. SS-infanteribrigade. Etter krigen ble han folke- og spesialskolelærer, og senere landsskoleinspektør. Politisk karrière. Fra 1955 til 1966 var han medlem av landdagen (parlamentet) i delstaten Oberösterreich, først for partiet VdU og senere for FPÖ, som han ble formann for i 1958. I 1966 ble han innvalgt i Nasjonalrådet, Østerrikes parlament, og ble 1970 også partiets parlamentariske leder ("Klubobmann"). Allerede 1962/63 kom det til en tilnærmelse mellom FPÖ og det sosialdemokratiske partiet, SPÖ. Det førte til at deler av partiets høyrenasjonale fløy forlot det. SPÖ ville holde muligheten for en koalisjon med FPÖ åpen, og støttet FPÖ også økonomisk. Dette skjedde i et forsøk på å svekke det konservative partiet, ÖVP. Mens Peter var partiformann forsøkte FPÖ å fremstå som mer liberalt utad. På partikongressen i 1964 erklærte han et «nasjonale og liberale har en felles plass i FPÖ». Liberaliseringen førte til intern motstand, som Peter møtte med eksklusjoner. Men partiledelsens tilpasningsforsøk endret ikke partiets basis, hvis politiske holdninger i liten grad forskjøv seg i retning liberalisme. Selv om FPÖ i valgkampen i 1970 hadde lovet «ingen rød kansler», tolererte det Bruno Kreiskys mindretallsregjering, som til gjengjeld innførte en valgrettsreform som betød øket oppslutning for FPÖ. Kort etter valget fremsatte Simon Wiesenthal beskyldninger om deltagelse i massemord mot Peter. Forbundskansler Bruno Kreisky, selv jødisk, forsvarte imidlertid Peter og beskyldte Wiesenthal for «mafia-metoder» og påstod at Wiesenshal hadde samarbeidet med Gestapo. Denne debatten er blitt kjent som "Kreisky-Peter-Wiesenthal-affæren". I 1978 ble Peter etterfulgt av Graz' borgermester Alexander Götz som FPÖ-formann. Men han fortsatte å utøve makt i kulissene. Etter at SPÖ hadde tapt sin absolutte majoritet i 1983, fremforhandlet han med Bruno Kreisky den lille koalisjonen under kansler Fred Sinowatz og visekansler Norbert Steger. Tilbudet om å bli utnevnt til nasjonalrådspresident takket han nei til. Til Jörg Haider hadde han et anspent forhold. Det endelig bruddet kom i 1992 etter Haiders utsagn om «den ordentlige sysselsettingspolitikken i det tredje rike». Etter at FPÖ slo inn på en EU-fiendtlig kurs samme år, meldte han seg ut av partiet. Friedrich Peter døde 25. september 2005 i Hanusch-sykehuset i Wien, hvor han ble behandlet for en nyrelidelse. SSH File Transfer Protocol. SSH File Transfer Protocol eller SFTP er en nettverksprotokoll for sikker overføring av filer i et usikkert nettverk. Den benyttes vanligvis sammen med SSH, som i seg selv vanligvis ikke tilbyr sikker utvekslig av data. SFTP tilbyr omtrent samme funksjonalitet som standard FTP, som kopiering, sletting og navneskifte på filer – men da med mulighet for bl.a kryptering av data og autentisering. SFTP må ikke forveksles med FTP over SSH som ikke tilbyr kryptering av datastrømmen, men bare kontrollstrømmen. SFTP er en nyere protokoll utviklet av IETF. Den brukes gjerne sammen med SSH versjon 2, men kan med visse begrensninger ofte også benyttes sammen med SSH versjon 1. Protokollen i seg selv definerer hverken autentisering eller kryptering. Dette forutsettes det at underliggende funksjoner i implementeringen tar hånd om. Protokollen har ennå ikke oppnådd status som en Internet-standard. Convair 990. Convair 990 "«Coronado»" var et passasjerfly med fire jetmotorer produsert av Convair-divisjonen av General Dynamics. Flyet var en forlenget versjon av det tidligere Convair 880 produsert som følge av en forespørsel fra American Airlines. Convair 990 ble forlenget med tre meter, noe som var med på å øke passasjerantallet fra mellom 88 og 110 til 96 og 121 avhengig av interiøret. Dette var likevel merkbart mindre enn konkurrentene Boeing 707 (110-189 passasjerer) og Douglas DC-8 (105-173 passasjerer), selv om 990 var 40 til 56 km/t raskere i marsjfart enn disse. Flyets historie. Produksjonen av Convair 990 begynte i 1961. En interessant forandring sammenlignet med Convair 880 var de ekstra utbulingene på den øvre vingedelen, dette for å øke flyvingens kritiske Mach-nummer og dermed redusere luftmotstanden. Dette gjorde det mulig for den tyngre 990 å ha høyere hastighet enn 880 ved en marsjfart på rundt 0.91 Mach. Egentlig var disse uthevningene ment for å være ekstra drivstofftanker, men ved testing viste det seg at den ekstra vekten tankene hadde gjorde at de vibrerte voldsomt. Istedet hadde disse en sekundær rolle som drivstofflager i tilfelle feil ved tankene i flykroppen. Flyet hadde også en liten modifisert beskyttet renne på toppen av flyskroget for instrumentale ledninger. Motorene var også forbedret til General Electric CJ-805-23 som var unike ved at de hadde et ekstra viftetrinn i den bakerste delen av motoren i motsetning til den originale motoren CJ-085-3. Motoren var en forenklet versjon av den militære versjonen J79, som ble brukt på flere flytyper, blant andre F-104 Starfighter og B-58 Hustler. Disse to motorene produserte veldig mye røyk. Selv om andre tidlige jetmotorer hos passasjerfly produserte røyk så bemerket Convair 990 seg for dette. Det finnes eksempler på at folk ringte brannvesenet for å melde om et jetfly i brann etter å ha sett 990 fly over dem. Markedet til Convair 990 ble totalt ødelagt ved ankomsten av Boeing 727, og da produksjonen ble lagt ned i 1963 hadde bare 37 fly blitt produsert, noe som gjorde at General Dynamics sluttet å satse på passasjerfly. Totalt med 880 og 990 var det bare produsert 102 fly. SCP. SCP eller Secure Copy er en protokoll og et program for sikker overføring av filer over SSH (Secure Shell). Løsningen er primitiv og inneholder kun basale funksjoner for å hente og levere filer, men vil i enkelte implementeringer ha en raskere filoverføring. Normalt vil brukergrensesnittet kun være på kommandolinje-nivå. SSH File Transfer Protocol (SFTP) inneholder mer avanserte funksjoner. Orlogskaptein. Orlogskaptein ("oorlog" er det nederlandske ord for krig) er en militær grad mellom kapteinløytnant og kommandørkaptein i Sjøforsvaret. Opprinnelig ble graden gitt kapteiner i handelsflåten som ble innkalt til tjeneste i Marinen i krigstid. Tilsvarer major i Luftforsvaret og Hæren. Tilsvarende grad i USA og Storbritannia er Lieutenant Commander, i Tyskland Korvettenkapitän, i Frankrike Capitaine de Corvette, i Sverige örlogskapten, i Danmark orlogskaptajn og i Finland komentajakapteeni/kommendörkapten. Battle Circus. Battle Circus er en amerikansk romantisk dramafilm og krigsfilm fra 1953, regissert av Richard Brooks som også var ansvarlig for manuskriptet. Hovedrollene hadde Humphrey Bogart og June Allyson, med Keenan Wynn og Robert Keith i biroller. Filmens handling er lagt til Korea under Koreakrigen, der Bogart spiller en kirurg på et feltsykehus, mens Allyson spiller en sykepleier. Ifølge et intervju Brooks gav i 1988 var filmens originale tittel "MASH", men denne ble avvist av Metro-Goldwyn-Mayer fordi studioet mente en slik tittel ville få folk til å assosiere filmen med poteter. Brooks sa også at Bogart sa ja til å spille i filmen på grunn av manuskriptets humor satt i en ramme av krigens tragedie, noe han mente ville få filmen til å se mer realistisk ut. Filmtittelen referer til hvor raskt en MASH-enhet kan pakke sammen og flytte sykehuset, omtrent som et sirkus kan flytte sin virksomhet fra dag til dag. BMW E23. BMW E23 var den første modellen i BMWs 7-serie, og erstattet den store sedanen BMW E3. BMW E23 ble produsert i ti år, fra 1977 til 1987. I 1988 ble E23 avløst av BMW E32. Vedtekt. Vedtekt er et navn som brukes på dokumenter som bestemmer hvordan en organisasjon skal drives. Vedtektene spesifiserer oftest organisasjonsstrukturen, opprettelse av et styre, maktfordeling, formålet med organisasjonen og mer. Vedtekter omtales gjerne som paragrafer, og kan i mange tilfeller sammenlignes med lov- og regelverk som gjelder i samfunnet ellers da dokumentene kan omtale retter, straffesanksjoner og andre regler som et samfunn drives av. I tolkningen av en "demokratisk organisasjon" av Barne- og familiedepartementet sies det at den øverste myndighet må utøves av medlemmene. På bakgrunn av dette har det blitt vanlig i Norge at det er årsmøtet (generalforsamling, landsting eller tilsvarende) i organisasjonene som har myndighet til å endre vedtektene. I kontrast til dette er det vanlig i en del andre land, som for eksempel USA, at styret i organisasjoner kan endre vedtektene. Vedtekter regnes ofte som kontinuerlig endrende, og tilpasses ofte nye situasjoner fra år til år. I enkelte miljøer er ikke dette regnet som positivt, og aktive deltakere i vedtektsdiskusjoner og lignende blir ofte kalt vedtektspamper. Tolkning. Det er ikke uvanlig at vedtekter må tolkes, og i mange organisasjoner har man satt opp egne organer for å foreta bindende eller ikke-bindende tolkninger av regler og vedtekter. Slike organer kalles gjerne kontrollkomité, kontrollstyre, desisjonskomité eller lignende. Et vanlig prinsipp i norsk organisasjonsliv er at utøvende organ (som f.eks. et styre) ikke har tolkende myndighet. Hulder. a>r» fra H. A. Guerbers "Myths of the Norsemen from the Eddas and Sagas" (1909) a>s fristelser“, her i form av kvinner med kuhale under skjørtene. Hulder (dannet av det gammelnorske verbet "hylja", «skjule», «hylle») er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske, og i slike sammenhenger kan det også bli snakk om huldremenn (Huldrekall). Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter på Østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge. Den kvinnelige huldra kalles i sydsvensk folketro "Skogsrået", mens huldrefolk der omtales som "Vittra". Mange vandresagn og vandremotiv som vi kjenner fra nordisk huldretradisjon, finnes også på de britiske øyer, men der blir de fortalt om «fairies» (alver). Utseende. Overnaturlige skapninger lar seg ikke klart karakterisere, og det er også umulig å dra klare skiller mellom de forskjellige vettene. Folketro er ingen logisk eller konsekvent tankebygning. I vår tid blir huldra framstilt som en ung jente med langt lyst hår og kurumpe. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig. Hun kan ha kurumpe eller hestehale, noen ganger gaupeører, men ganske ofte er hun innhul bak eller kan se ut som en råtten stubbe bakfra. I svensk tradisjon har skogsrå vanligvis ikke kurumpe, bare langs norskegrensa der den sterke norske billedtradisjonen har slått inn. Slike trekk ved utseende er egentlig ikke karakteristiske, men snarere episke kriteriumsmotiv. I opplevelsesfortellinger (memorat) tror fortelleren først at han har en vanlig kvinne foran seg, men så ser han kurumpen eller den innhule ryggen og forstår at dette ikke er et menneske. Kurumpen og innhul rygg spiller samme rolle. Opphavet til huldrefolket. Et vandresagn forteller at Adam og Eva hadde fått en stor ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage hadde hun fremdeles ikke rukket å vaske alle barna. Derfor gjemte hun de som ikke var vasket enda, unna for ham. Gud spurte om det ikke var flere barn, men da Eva benektet dette, sa Vårherre: «Så la alt det som er skjult forbli skjult». Et annet sagn forteller at huldrefolket opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne Lilith. Da hun mente hun var bedre enn Adam ble hun forvist og Gud skapte Eva av Adams ribbein. De barn Adam hadde avlet med Lilith skulle etter dette være skjult. I protestantisk teologi har alle overnaturlige vetter vært djevelens spill, men i noen sagntyper (Frelsesvon og Huldrepresten) har huldrefolket en sjel som kan frelses. Huldre i litteratur og film. Både de tre Vallabudeiene og Den grønnkledte kvinnen som Henrik Ibsen lar Peer Gynt møte inne på fjellet, må regnes til huldrefolket. Sekvensen med Den grønnkledte ender som så mange sagn om ensomme menn i møte med huldra med at hun føder ham et barn som vokser urimelig raskt. I 2012 ble det lansert en fantasythriller med Silje Reinåmo i hovedrollen som huldra Thale. Suicide Is Painless. «Suicide Is Painless» er en sang av Johnny Mandel (musikk) og Mike Altman (tekst), som er mest kjent som kjenningsmelodien til filmen "MASH" (sic!) og TV-serien "M*A*S*H". Altman var bare 14 år gammel da han skrev teksten til filmen som ble regissert av hans far. I filmen brukes også sangen i en scene der en tannlege som heter «Painless» forteller at han vil ta livet sitt, etter at han måtte innse at hans evinnelige skjørtejakt bare var et skalkeskjul for homofili. En annen av karakterene synger samtidig sangen. En instrumentalversjon ble produsert for å brukes i TV-serien der karakteren «Painless» aldri dukket opp. Sangen var ment som en allegori om hvordan USA burde trekke seg tilbake fra Vietnam, der betydningen var at selvmordet eller den amerikanske tilbaketrekningen ville være smertefri, det vil si ingen fare for USAs sikkerhet. Den ble lansert første gang i 1970 og havnet på førsteplass på hitlista i Storbritannia i 1980 etter å ha blitt spilt på BBC av DJ Noel Edmonds. Coverversjoner er laget av Marilyn Manson og Manic Street Preachers, sistnevnte ble lansert som en singel solgt til inntekt for "The Spastics Society", og ble bandets første hit. Dmitrij Kabalevskij. Dmitrij Borisovitsj Kabalevskij (født, død 14. februar 1987) var en russisk komponist. Hans produksjon omfatter verker i alle sjangere operaer, balletter, symfonier og korverker med hyldest til Sovjetunionen, klaververker m.m. Polonese. Polonese i det fri, maleri av Korneli Szlegel Polonese (av fransk for «polsk», "polonais") er en sakte dans i ¾-takt av polsk opphav. Før Frédéric Chopin hadde polonesen en rytme nær den svenske sekstendedelspolkaen, med hvilken den har felles opprinnelse. Fra Chopin ble polonesen utviklet i en høytidelig stil, og ble en populær form for klassisk musikk i flere land. Polonesen er den første dansen ved "studniówka", den polske feiringen av artium, hundre dager før eksamen. Et kjent eksempel på en polonese er Chopins "Heltepolonese i Ass-dur, op. 53", som skulle forestille hans drøm om et seierrikt, mektig Polen – den gang ikke engang et eget land. Da tyske styrker invaderte Polen i begynnelsen av den annen verdenskrig, spilte den polske radioen ustanselig denne polonesen. Adem Demaçi. Adem Demaçi (født 26. februar 1936) er en kosovoalbansk menneskerettighetsaktivist. Demaçi ble født i en landsby i nærheten av byen Besianë (Podujevë) i Kosovo. Han er blitt kalt for Europas Mandela, etter at han tilbrakte 28 år av sitt liv i et serbisk fengsel på grunn av at han talte for mennesekerettighetene til albanerne i Kosovo. Etter at Kosovo ble frigjort av USA og NATO i 1999 har Demaçi engasjert seg for minoritetenes rettigheter i Kosovo. Han mottok Sakharov-prisen i 1991. I dag er han leder for «Kosovos forfatterforening». Demaçi har selv gitt ut en rekke bøker som omhandler Kosovo og dets befolkning. Morten Hæstad. Morten Hæstad (født 11. mars 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Kongsvinger. Han ble november 2002 tatt opp i stallen til Starts rekruttlag. Samme år medvirket i "Proffdrømmen" på TV3. Han hadde tidligere spilt for lokalklubben Randesund. I 2003 signerte Hæstad en kontrakt som gjorde han til Start-spiller til og med 2006-sesongen. I 2004 gjorde han sin debut for A-laget da han kom på på slutten av en kamp mot Strømsgodset, som var siste seriekamp det året. Start vant for øvrig kampen 2-1. I 2005 fikk Morten Hæstad lite spilletid. Han spilte bare for rekruttlaget sett bort i fra et innhopp mot Lyngdal i cupens første runde. Derfor ble han leid ut til Tønsberg som på den tiden spilte i 1. divisjon. Det ble en positiv opplevelse og Morten Hæstad fikk mye spilletid. Han bidro også til at Start 2 rykket opp til 2. divisjon fra 3. divisjon. I 2006-sesongen ble han leid ut igjen, denne gangen til Haugesund. Etter at Haugesund havnet på en niendeplass det året ble Morten Hæstad erklært en av årets spillere. Han debuterte for Norges U-landslag i oktober 2006. Etter at Alex Valencia ble skadet i 2007 ble det mye mer spilletid for Morten Hæstad det året. 9. april fikk han sin debut i sesongens første kamp borte mot Aalesund, en kamp som endte med 2-4 seier til Start. Morten Hæstad scoret et av målene. Etter at Alex Valencia ble solgt stod plutselig Morten Hæstad som eneste primære høyrekant på A-laget. Hæstad er lillebror til Kristofer «Doffen» Hæstad som spiller for Vålerenga. Den 15. februar 2008 signerte Morten Hæstad en ny kontrakt med Start som binder han til klubben fram til 2012. I august 2011 gikk han til Kongsvinger. Kjetil Storesletten. Kjetil Storesletten (født 1. februar 1967) er en norsk makroøkonom, forsker ved Federal Reserve Bank of Minneapolis og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Storesletten er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og oppnådde doktorgraden (PhD) ved Carnegie Mellon University. Blant veilederne hans ved Carnegie Mellon var den senere nobelprisvinneren i økonomi Finn Kydland. I 2004 ble han av de 26 som fikk fireårsstipend som "Yngre fremragende forsker" av Norges forskningsråd. Storeslettens forskningsinteresser er dynamisk kvantitativ makroøkonomi, og særlig spørsmål knyttet til ulikehet og effektiv risikodeling. Apple Newton. Newton var en PDA utviklet av det amerikanske selskapet Apple. Den var i salg fra 1993 til 1998. Apple kalte opprinnelig selve enheten for MessagePad, mens det var selve operativsystemet som het Newton. Ladies European Tour 2006. 2006-sesongen på Ladies European Tour begynner med Women's World Cup of Golf i Sør-Afrika 20.–22. januar og slutter med Siemens Austrian Ladies Open i Østerrike 14.–17. september. Totalt spilles 19 turneringer på LET denne sesongen. Tre av dem arrangeres i samarbeid med den amerikanske LPGA-touren, og én i samarbeid med den australske ALPG-touren. 17 av turneringene arrangeres i Europa, mens én går i Sør-Afrika og én i Australia. I 2006 rundet LET for første gang i sin 28 år lange historie ti millioner euro i premiepenger på én sesong. Storå (Tysfjord). Storå (lulesamisk: "Jågåsijdda") er en liten bygd i Tysfjord kommune i Nordland. Folketallet har sunket raskt de siste tjue årene og det er nå (2005) få fastboende på stedet. Hovednæringene har vært jordbruk og fiske. Det har også vært pelsfarm på stedet, men den er lagt ned. Fremdeles er det to gårder som driver med sau. Storå har hurtigbåtforbindelse med blant annet Kjøpsvik og Drag. BMW E24. BMW E24 var den første BMW 6-serie, og ble produsert i perioden 1975–1989. E24 ble etterfulgt av BMW E31 som var en 8-serie. En ny 6-serie, E63, kom først i 2003. E24 etterfulgte BMW's CS og CSL-coupéer (E9) som ble lansert i 1965. Produksjonen av 6-serien startet i oktober 1975 med modellene 630CS og 633CSi. Til å begynne med ble karosseriene laget ved den eksterne bilprodusenten Karmann, på oppdrag fra BMW, men ble senere flyttet inn til BMW's fabrikker. I 1978 ble en mer kraftfull versjon lansert, 635 CSi, men den gamle toppversjonen 633 CSi ble fremdeles levert parallelt med 635 CSi på enkelte markeder. Samtlige av BMW's 6-seriemodeller ble levert med motorer av BMW M30-typen, med unntak av Motorsportvarianten BMW M 635 CSi/ M6. Basisplattformer og standardmodeller. Basisplattformen for BMW's 6-serie var basert på den for tiden aktuelle varianten av merkets 5-seriemodeller (BMW E12 fra 1975 til og med 1981, og BMW E28 fra høsten 1981 til og med 1989), og med dette menes første og andre generasjon av 5-serien. I praksis betød dette at BMW's 6-serie-modeller var som sjeldne og påkostede coupè-versjoner av 5-serien å regne, selv om bilene eksteriørmessig hadde mer til felles med BMW's 7-serie E23. Parallelt med introduksjonen av den nye 5-serien E28 høsten 1981 (og med denne en helt ny fram- og bakvogn, samt et revidert styringssystem for innsprøytningen), endret også BMW basisplattformen for BMW's 6-serie (fra basismodell E12 til basismodell E28), og den nyreviderte 6-serien ble kalt "BMW 6er-reihe E24/ Phase Zwei" (på de enkelte engelskspråklige markeder markedsført som "BMW 6-series E24 Mark II"). Foruten de ovenfor nevnte tekniske modifikasjoner, fikk 6-serien nå også reviderte bakstøtfangere (de nye modellene hadde nå støtfangere som gikk helt fram til bakre hjulbue, mens de forrige modellene, basert på E12, hadde vært utstyrt med bakstøtfangere som ble avsluttet under baklyktene), en nydesignet B-stolpe (eksteriørt plassert mellom døren og baksetet), indre dørhåndtak av den samme typen som montert i BMW's 5-serie E28, og et nydesignet dashboard. Her er det verdt å merke seg at BMW fortsatte produksjonen av 6-serien basert på E28-plattformen, også etter introduksjonen av den helt nye BMW's 5-serie E34 høsten 1987. Den eneste oppgraderingen BMW's 6-serie E24 fikk med tanke på introduksjonen av BMW's nye 5-serie E34, lå i motoren, og BMW 635 CSi fikk nå den nyreviderte katalysatorrensede versjonen av den gamle 3430 ccm M30-motoren, som nå leverte 211 HK (155 kW), imot tidligere 218 Hk (160 kW). BMW M635 CSi/ BMW M6. BMW M635 CSi fra 1986. Våren 1984 introduserte BMW en enda mer kraftfull versjon av 6-serien, nå motorisert av den høyeffektytende motoren S88. Denne motoren var en oppgradert versjon av motoren som var levert i BMW M1, og motoren ble også levert i BMW's nykommer E28 M5. Motoren ble produsert av BMW M GmbH, og denne reviderte versjonen av S88-motoren leverte takket være en overgang fra Kugelfischer (mekanisk) til Bosch Jetronic (elektronisk) innsprøytning, og et nydesignet eksosanlegg, hele 9 Hk mer enn motoren i BMW M1. Modellen ble markedsført som "M 635 CSi" i Europa, Asia og Midtøsten, og som "M6" i USA og Australia. Standardversjonen av denne leverte 286 hk (210 kW), og nordamerikanske avgassnormer bidro til å dra effekten ned til 260 Hk (191 kW) for modellene levert på dette markedet. Trivia. De høye norske avgiftene for slagvolum og motorkraft i skatteklassen for sportsbiler, gjorde at BMW 633 CSiA i 1976 havnet i samme prisklasse som Porsche 911 Turbo. Produksjon. BMW 635 CSi fra 1982. Principatet. Principiatet kommer av det latinske ordet princeps, som betyr sjef, eller først. Principiatet er brukt som beskrivelse av et politisk regime som er styrt av en slik form for regjering. Uttrykket ble først brukt av Caesar Augustus, den første romerske keiser. Han ville unngå å gjeninnføre det klassiske monarkiet, som var så hatet, og heller innføre et nytt monarki som holdt seg innenfor de konstitusjonelle rammene til republikken Åndsverk. Et åndsverk er et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk menneskeskapt verk. Etter norsk lov omfatter dette verk av enhver art og uttrykksmåte, såfremt det er preget av et visst minimum av skapende innsats fra opphavsmannens side (verkshøyde). Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket, og denne oppstår automatisk idet verket blir skapt, uavhengig av formaliteter. Åndsverkloven inneholder en liste over de mest praktiske formene for åndsverk, men denne listen er ikke uttømmende. Dominatet. Dominatet (284-476 e.kr) var den siste av de to fasene av Romerriket og en sentral del i utviklingen av europeisk rettshistorie. Ordet kommer fra det latinske dominus, som betyr herre. GATT. GATT-avtalen "(General Agreement on Tariffs and Trade)" var en internasjonal handelsavtale som ble undertegnet i 1947. Ved signering ble avtalen tiltrådt av 23 stater. Avtalen omfattet handel med industrivarer, og regulerte medlemslandenes bruk av handelspolitiske tiltak ut fra et hovedprinsipp om at alle medlemsland skulle behandles likt. Avtalen gjorde imidlertid unntak fra dette prinsippet for land som var medlem av tollunioner eller frihandelsområder, og for tiltak til fordel for utviklingsland. Gjennom en rekke forhandlingsrunder i tiårene som fulgte ble det gjennomført betydelige tollreduksjoner. I 1994 ble avtalen revidert, og omfattet deretter landbruksvarer, tjenester og immaterielle rettigheter. Den nye avtalen, som ble tilsluttet av 125 stater, opprettet Verdens handelsorganisasjon (WTO) som erstatter for GATT. Magister equitum. Magister Equitum var en embetstittel som ble valgt av, og fjernet med, diktatoren i den romerske republikk. Magister Equitumen fungerte som diktatorens hovedoffiser, og det var for oftes diktatorens egen oppgave å velge ut en, hvis ikke senatet hadde en egen kandidat. En diktator kunne ikke være uten en Magister Equitum som assistent. Når diktatoren var fraværende, ble rollen ført over til han. Magister Equitum fikk et tilsvarende imperium som en praetor, så det var ofte en forutsetning av han hadde vært praetor før han tiltredte som Magister Equitum. Den mest berømte Magister Equitum er sannsynligvis Marcus Antonius, som fungerte under Julius Cæsars første diktatorembete. Objektivt ansvar. Objektivt ansvar er et juridisk begrep innen erstatnings- og kontraktsrett hvoretter erstatningsansvar kan konstateres uavhengig av skyld. For objektivt ansvar, i likhet med for skyldansvar, gjelder reglene om årsakssammenheng, rettslig avgrensning mot visse skadefølger og reglene om flere skadevoldere. Objektivt ansvar i erstatningsretten. I erstatningsretten har vi både "lovfestet" og "ulovfestet" objektivt ansvar. Lovfestet objektivt ansvar gjelder for områder der det finnes lover som regulerer at objektivt ansvar skal finne sted under visse omstendigheter og under visse vilkår. Et eksempel på lov som regulerer objektivt ansvar innenfor et avgrenset område er bilansvarsloven, hvor det følger at man er ansvarlig for skade ens egen bil gjør uavhengig av om man kan lastes for skaden eller ikke. Andre områder hvor objektivt ansvar forekommer er arbeidsgiveransvaret, foreldres ansvar for barn og eiers ansvar for dyr. Det ulovfestede objektive ansvar bygger på rettspraksis fra 1870-årene og frem til i dag, og går i hovedsak ut på at ansvar kan forekomme selv der det ikke er utvist skyld og det ikke finnes lover som regulerer et objektivt ansvar. Bakgrunnen for at man utviklet læren om objektivt ansvar var at den teknologiske utviklingen medførte at det oppstod skader, for eksempel fra maskiner, som man ikke kunne si var et resultat av at noen hadde utvist skyld, men hvor det likevel var gode grunner som talte for at ansvaret skulle påligge skadevolder fremfor skadelidende. Utviklingen begynte i de tidlige dommene med at Høyesterett la til grunn et meget vidtgående skyld-ansvar, som i praksis medførte et objektivt ansvar. I Vannledningsdommen av 1905 benyttet Høyesterett for første gang et utilsløret objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag. Hovedprinsippet for det ulovfestede objektive ansvar er at den som er nærmest til å bære ansvaret for en skade, vil måtte svare for det tapet som er inntruffet. En huseier er for eksempel nærmere til å bære risikoen for at en gesims faller ned og treffer en fotgjenger i hodet, enn den tilfeldige fotgjenger som blir truffet, selv om huseier har vedlikeholdt huset godt og fulgt alle forskrifter. Objektivt ansvar i kontraktsretten. Hovedregelen i kontraktsretten er et objektivt ansvar for mislighold. Begrunnelsen er at når man har påtatt seg en ytelse mot vederlag, er man nærmest til selv å bære tapet hvis det viser seg at man ikke klarer å oppfylle. Men det finnes unntaksregler som kan komme misligholderen til unnsetning. Tidligere slapp man ansvar bare når det forelå force majeure, men i nyere kontraktsrettslige lover er denne strenge regel erstattet med en regel om kontrollansvar som er noe lempeligere. Tessand. Tessand er en bygd i Vågå kommune i Oppland. På Tessand bor kjendiskokken Arne Brimi. Stedet har en kombinert skole og barnehage, Tessand oppvekstsenter, hvor det går barn fra ti måneder til ti år. Men stedet er nok mest kjent for funnet som ble gjort i 1973 av A. Krogsrud: En støttann fra en mammut. Den er nå på Paleontologisk museum, Universitetet i Oslo. Jesper Jansson. Jesper Jansson (født 8. januar 1971) er en tidligere svensk fotballspiller. Han avsluttet sin karriere som aktiv fotballspiller i Stabæk etter 2006-sesongen. Han hadde tidligere en rolle i klubbens sportslige ledelse. Tidligere klubber: Östers IF, AIK, Djurgårdens IF, Stabæk, KRC Genk og Helsingborgs IF. Kai Kiil. Kai Frank Kiil (født 8. september 1947 i Øksfjord i Loppa kommune i Finnmark) er en norsk musiker og underholdningsartist. Han er mest kjent som vokalist og gitarist i partybandet Banana Airlines som ble dannet i Stokmarknes i 1982. Musikkarriere. Kai Kiil vokste opp i Finnmark, men flyttet etterhvert til Stokmarknes der han bosatte seg sammen med sin kone Brit. Etter å ha spilt i forskjellige band, dannet Kai Kiil sammen med trommeslageren Rudi Høynes, bassisten Royer Larsen og keyboardspilleren Alf Eriksen i 1982 Banana Airlines, der Kai ble frontfigur og «pilot». Banana Airlines slo for alvor gjennom i 1983 med sin versjon av Olle Adolphsons og Per Asplins 60-talls-slager "En glad calypso om våren". Låten ble en formidabel sommerhit som solgte i over en halv million plater. Det følgende albumet, "På vingene", ble også en stor salgssuksess. Plateanmelderne var imidlertid ikke like glad i Banana Airlines, og Kai Kiil ble kritisert for å herme etter samer og innvandrere og være rasist. Bandet hadde likevel størst suksess i Finnmark, og mange innvandrere så tilsynelatende humoren i låtene. I 1990 deltok Kai Kiil i den norske Grand Prix-finalen med låten "Caballero". Annet. I tillegg til å være bandleder, ledet Kai Kiil på 1980-tallet "Vaktmesteren", en TV-serie for barn på NRK. Programmene ble spilt inn på Stokmarknes skole, der Kai Kiil også var vaktmester i det sivile liv utenom underholdsningskarrieren. Han jobber nå som vaktmester ved Melbu skole. Kai Kiils far er Steinar Folde fra Røros, tidligere Norgesmester i trønderskrøner og historiefortelling. I 2001 deltok de begge i NRK1s populære programserie "Du skal høre mye..." fra Rorbua i Tromsø (Kai Kiil onsdag 30. mai kl. 20 og Steinar Folde onsdag 12. desember kl. 20). Novial. Novial er et internasjonalt hjelpespråk skapt av den kjente danske språkforskeren Otto Jespersen og lansert i 1928. Jespersen som interlingvist. Navnet er ei sammentrekning av forkortelsen "Nov IAL" (international auxiliari lingue) (nytt internasjonalt hjelpespråk, på Novial). Jespersen var en internasjonalt berømt filolog, blant annet en av sin tids største autoriteter på engelsk grammatikk. Han blei opptatt av Esperanto rundt århundreskiftet, og var fra 1907 og framover med på å utforme Ido. Som interlingvist beundret han både Esperantos skaper Zamenhof og Occidentals skaper von Wahl, og lette etter et kompromiss mellom lettlærtheten som han fant i den førstes "skjematiske" språk og den umiddelbare forståeligheten som han fant i den andres "naturalistiske" språk. Han var dessuten opptatt av enkelheten i den engelske grammatikken, og noen særegenheter i nordiske språk. I 1928 lanserte han endelig et hjelpespråk helt etter sitt eget hode. Grammatikk. "Novial" har en del likhetstrekk med "Esperanto" som fikk spøkefulle kolleger i Danmark til å kalle språket "Jesperanto". Jespersen beholdt flere løsninger fra Esperanto som ellers var på vei ut i flere "nylatinske" og "naturalistiske" kunstspråka på hans tid. I begynnelsen forsøkte han å holde seg til en strengt regulær stavemåte og unngå grammatiske unntak. Novial har også, som Esperanto og Ido, faste endinger som forteller brukeren hvilken klasse et ord hører til. Men ulikt nesten alle nyere kunstspråk tok han med grammatisk kjønn på substantivene – riktignok ulikt naturlige språk, strengt i samsvar med virkelig kjønn. Historikk. Jespersens lansering av Novial i boka "An International Language" (1928) vakte stor oppmerksomhet. Blant de som roste språket var George Bernard Shaw. I 1930 ga han ut ordboka "Novial Lexike" med forord på engelsk, tysk, fransk og Novial. Et lite tidsskrift, "Novialiste", kom ut fra 1934 til 1939. Novial kunne leses uten store problemer av brukere av andre kunstige hjelpespråk eller f.eks. engelsk og fransk, så de fleste abonnentene var ikke sjøl aktive novialister. Likevel hører Novial til den lille gruppa kunstige språk som faktisk blei brukt. Språket verva noen få aktive tilhengerne, de fleste med mye erfaring fra andre hjelpespråk. Flere av dem ønsket reformer i "naturalistisk" og "nylatinsk" retning. Jespersen var sjøl som tilhenger av Esperanto og Ido for språkreformer, og forandret Novial i 1934 og seinere. Dermed kom en del av regelmessigheten og enkelheten som prega Novial til å gå tapt, og språket likna mer på nylatinske hjelpespråk som Occidental og LSF. Som Jespersen også litt trist skreiv, gjorde forandringene restopplaget av "Novial Lexike" til verdiløst papir. Aktiv virksomhet for Novial tok slutt med utbruddet av andre verdenskrig, og språket døde med Jespersen i 1943. I de seinere åra har enkelte forsøkt å nylansere Novial på Internett, om enn med beskjeden suksess slik det ser ut så langt. En Wikipedia på Novial blei lansert i januar 2006. Den fulgte Jespersens ureformerte språkform fra 1928 – 1930, og starta med omtrent 30 artikler. Ved slutten av året hadde antallet økt til rundt 1 500. Per februar 2009 har Wikipedia på Novial vel 2500 artikler og i overkant av 800 registrerte brukere. UNMIS. United Nations Mission In Sudan (UNMIS) er FNs bidrag for å sikre humanitær bistand for å støtte opp om fredsavtalen som ble undertegnet 9. januar 2005 mellom Sudans regjering og Sør-Sudans frigjøringshær. UNMIS ble opprettet gjennom FNs sikkerhetsråds resolusjon 1590 den 24. mars 2005, fordi sikkerhetsrådet anså at situasjonen i Darfur kunne representere en "trussel mot fred og internasjonal sikkerhet". Den norske regjeringen bestemte 15. desember 2005 å sende en styrke på rundt 200 norske soldater i løpet av 2006. Dette er soldater som vil bli rekruttert fra Garden, Telemark bataljon og Heimevernet, og de vil inngå i en felles nordisk styrke med svenske og danske soldater. Sikkerhetsrådet avsluttet 11. juli 2011 mandatet UNMIS, etter at Sør-Sudan oppnådde selvstendighet. Det ble samtidig opprettet to etterfølgeroperasjoner, én for det omstridte området Abyei, UNISFA, og én for Sør-Sudan, UNMISS. Styrkene. Opp til 10 000 militært personell, inkludert omtrent 750 militære observatører; i tillegg 715 sivilt politi, 1018 internasjonale sivile medarbeidere, 2263 lokale medarbeidere og 214 FN-frivillige. Soldatene fordeles i seks forskjellige sektorer, med militære observatører som har ansvar for å observere våpenhvilen. Selvforsvar av styrkene håndteres av de forskjellige deltagende landene. Bidragsytende land. Australia, Bangladesh, Canada, Chile, Kina, Kroatia, Danmark, Egypt, Fiji, Finland, Tyskland, Hellas, Guatemala, Ungarn, India, Italia, Jordan, Kenya, Malawi, Malaysia, Namibia, Nepal, Nigeria, Norge, Pakistan, Paraguay, Peru, Polen, Romania, Russland, Spania, Sverige, Storbritannia, Ukraina, Uruguay, Zambia, Zimbabwe, Østerrike Land som bidrar med sivile politistyrker. Jordan, Kenya, Malaysia, Nigeria, Sri Lanka, Sverige, Tanzania, Tyrkia, Canada Dagens situasjon. Våpenhvileavtalen trår i kraft fra datoen fredsavtalen undertegnes. Ikke alle de stridende gruppene har vært del av fredsforhandlingene, og mange har uttrykt sin misnøye med at de ikke har blitt inkludert og uttalt at de ikke automatisk føler seg bundet av en fredsavtale mellom regjeringen og SPLM/A. Det er også en økning i bevæpnede kriminelle elementer som kan se FN som et fristende mål. Økonomi. Godkjent budsjett for en fire-måneders periode mellom 1. juli 2005 og 31. oktober 2005 var $315,99 millioner (brutto). Dennis Farina. thumb Dennis Farina (født 29. februar 1944) er en italiensk-amerikansk skuespiller og tidligere politietterforsker. Han regnes som karakterskuespiller og tildeles ofte roller som mafioso eller, mer passende, politimann. Farina er født i Chicago inn i en stor italiensk familie og hadde to brødre og tre søstre. Han var politimann i Chicago-politiet fra 1967 til 1985, de siste årene som kriminaletterforsker. Han fattet interesse for skuespilleryrket etter å ha bistått Hollywood-regissøren Michael Mann som politirådgiver i noen av hans tidlige prosjekter. Farina fortsatte i dette sporet ved å ta ekstrajobber på Chicagos teaterscene inntil Mann tildelte ham hovedrollen i TV-serien "Crime Story" (1986–1988). Andre filmer i Farinas filmografi inkluderer "Manhunter", "Get Shorty", "Out of Sight", "Saving Private Ryan" og "Snatch". Oversikt over M*A*S*H-sesonger. "Her og på de underliggende artiklene finnes en komplett liste over alle de 251 episodene i TV-serien M*A*S*H". "M*A*S*H" ble sendt første gang på den amerikanske TV-kanalen CBS den 17. september, 1972 med en «M*A*S*H pilot-episode» og fortsatte de neste elleve årene fram til 28. februar 1983 med en "grand finale" i form av den to og en halv times lange episoden «Goodbye, Farewell, and Amen». __NOTOC__ M*A*S*H sesong 1. Episodene fra sesong 1 (1972–1973) av TV-serien M*A*S*H Landsettingen ved Anzac Cove. Landsettingen ved Anzac Cove var del av en større landsetting av allierte styrker på Gallipoli-halvøyen i det vestlige Tyrkia under første verdenskrig. Landsettingen her ble gjort av newzealandske og australske styrker. Brohodet som ble opprettet etter den første dagen var lite og de allierte fremstøtene var svært mislykkede. Skriftemål. Skriftemål er en kristen praksis som består av at en person bekjenner sine synder for en prest (kalt "skriftefar"), eller i teologisk forstand for Gud "gjennom" en prest. Skriftemålet er særlig assosiert med Den katolske kirke, men finnes også i andre kirkesamfunn. Katolsk skriftemål. I Den katolske kirke er skriftemålet et av de syv sakramenter. Det regnes således for å være en handling som ble innstiftet av Gud og som har en innvirkning på menneskets mulighet til å oppnå frelse. Handlingens effekt er at syndene som skriftes blir tilgitt av Gud. Katolsk teologi lærer at enhver synd også må føre til en straff, og denne sones gjennom en botshandling som presten foreslår. Tidligere var det vanligst at man ble pålagt å be et visst antall bønner, men i nyere tid har det blitt stadig mer vanlig at man blir pålagt positive, praktiske handlinger som motvirker det negative man har gjort. Tilgivelsen formidles gjennom absolusjon, der presten på Guds vegne tilgir synden. Bakgrunnen for dette er nøkkelfullmakten, et sentralt tema i katolsk ekklesiologi, der Apostelen Peter og gjennom ham alle biskoper og prester fikk makt til å løse mennesker fra synd. Det skilles mellom veniell synd (mindre alvorlig) og dødssynd. Kun alvorlige synder "må" skriftes, mens venielle synder tilgis gjennom den allmenne syndsbekjennelsen i messe. Den som er seg bekjent å ha begått alvorlige synder kan ikke motta nattverd før de er skriftet. På et tidspunkt etter reformasjonen innførte man skriftestolen, hvor den som skrifter og skriftefaren sitter adskilt, ofte med et gitter mellom så det er vanskelig for presten å se den skriftende. I en del moderne katolske kirker har man i stedet tatt i bruk skrifterom, hvor handlingen gjerne utføres under mindre formelle former. Skriftemålets hemmelighet er absolutt, og presten kan ikke viderefortelle eller bruke for sin egen del det han hører i skriftemålet. En prest som bryter dette kan bli laisert. I en del land er skriftemålets hemmelighet spesielt beskyttet i lovverket, slik at katolske prester ikke kan tvinges til å vitne i retten om opplysninger de har fra skriftemål. Dette gjelder særlig i overveiende katolske land, men også for eksempel i en del av USAs delstater. I Den anglikanske kirke har høykirkelige ofte et katolsk syn på skriftemålet. Luthersk skriftemål. Martin Luther var en tilhenger av skriftemål, men mente at presten ikke hadde noen fullmakt til å løse noen fra synd. Han beholdt derfor skriftemålet, men ikke som et sakrament. Det anses i stedet å være et godt redskap for den enkeltes vekst i troen, fordi man bekjenner sine synder for Gud og får veiledning fra en prest. I mange lutherske kirker ble skriftemålets stilling svekket gjennom årene, men opplevde fra slutten av 1900-tallet en viss renessanse. Douglas Aircraft Company. Douglas Aircraft Company var en flyprodusent som ble grunnlagt av Donald Wills Douglas, Sr. i juli 1921. Selskapet er mest kjent for sin «DC-serie» med kommersielle fly, inkludert Douglas DC-3, som ofte er sett på som det mest betydningsfulle flyet som noensinne er blitt produsert. Flyet var også produsert til militært formål under betegnelsen Douglas C-47 Skytrain. Douglas skapte flere typer fly for USAs militære og spesielt US Navy. Historie. Firmaet begynte med å bygge torpedobombefly for US Navy, men utviklet flere varianter av disse flyene, inkludert observasjonsfly og en postflyvariant. Etter fem år produserte selskapet over 100 fly årlig. Blant de tidlige ansatte på Douglas-fabrikken var Edward Heinemann (konstruktør hos Douglas og senere ansvarlig for utviklingen av F-16 Fighting Falcon hos General Dynamics, James Kindelberger (senere sjef for North American Aviation) og John Northrop (konstruktør i Lockheed, Douglas og sjef for Northrop). Firmaet beholdt plassen i det militære markedet ved å ekspandere mot amfibiefly mot slutten av 1920-årene og flyttet også produksjonsfasilitetene til Santa Monica. Fabrikkbygningen i Santa Monica var så stor at postpikene brukte rulleskøyter for å levere internpost. Ved slutten av 2. verdenskrig hadde Douglas fabrikker ved Santa Monica, El Segundo, Long Beach og Torrance i California, Tulsa og Midwest City i Oklahoma og Chicago i Illinois. I 1934 produserte Douglas det tomotors transportflyet DC-2, etterfulgt av det kjente DC-3 i 1936. Det vide spekteret av fly som ble produsert av Douglas, inkluderer passasjerfly, lette og mediumtunge bombefly, jagerfly, transportfly, observasjonsfly og eksperimentelle fly. I tillegg til sine egne design produserte selskapet også bombeflyene B-17 Flying Fortress og Boeing B-47 på lisens. Douglas var pioner på relaterte felt som utskytningsseter, luft-til-luft-, overflate-til-luft- og luft-til-overflate-missiler, utskytningskjøretøyer og bomber. I 1967 hadde selskapet problemer med å dekke etterspørselen etter passasjerflyene DC-8 og DC-9 samt det militære angrepsflyet A-4 Skyhawk. Kvalitets- og pengeproblemer, kombinert med stor etterspørsel på grunn av Vietnamkrigen førte til at Douglas ble slått sammen med McDonnell Aircraft Corporation og dannet selskapet McDonnell Douglas. Dette selskapet ble kjøpt opp av Boeing i 1997 og endte dermed 75 år med produksjon av Douglas-fly. Basic English. Basic English ("British American Scientific Commercial English", Britisk amerikansk vitenskapelig kommersielt engelsk) er et internasjonalt hjelpespråk skapt av Charles Kay Ogden i 1930. "Basic English" er et av flere hjelpespråk skapt på grunnlag av engelsk. Men ulikt de fleste andre forslagene, forandrer ikke "Basic English" verken på stavemåten til ordene eller grammatikken. Isteden begrenser språkforslaget det naturlige engelske språkets enorme vokabular til et minimum, og bruker et fåtall grammatikalske regler. "Basic English" må ikke forveksles med "Simple English" (enkelt engelsk). "Simple English" har et langt større ordforråd og er mindre strengt regulert. Ordforrådet er redusert til 850 ord + 78 internasjonale ord. Andre ord må uttrykkes ved å sette dem sammen (som i «lage brød» istedenfor «bake»), parafraser og så videre. Grammatikken er forenklet og skjematisert. Noen affikser brukes på samme måte som i esperanto til å forandre meningen på ordet – forstavelsen un- forandrer et ords mening til sin motsetning, som -mal på esperanto. Ogdens mål var å skape en utgave av engelsk som kunne bli alles andrespråk ved siden av morsmålet. Dette er et program han hadde fra esperanto og bevegelsen for internasjonale hjelpespråk. I praksis har "Basic English" blitt forsøkt spredd som et hjelpemiddel for å få utlendinger til å begynne å lære engelsk. The British Council har skaffa seg opphavsrett til språket for å bruke det i engelskundervisning. Under den andre verdenskrig anbefalte Winston Churchill "Basic English" som internasjonalt hjelpespråk. Et motiv for det var å svare på et initiativ fra noen allierte regjeringer for å vurdere bruk av esperanto i internasjonal kommunikasjon etter krigen. George Orwell laget en parodi på språket i sitt Newspeak i romanen 1984. Språkeksempel. may your name be kept holy. as in heaven, so on earth. Give us this day bread for our needs. And make us free of our debts, as we have made those free who are in debt to us. And let us not be put to the test, but keep us safe from the Evil One. Universala Esperanto-Asocio. UEA (Universala Esperanto-Asocio, Det internasjonale esperantoforbund), stiftet i 1908, er den største internasjonale Esperanto-organisasjonen. UEA har medlemmer i over 110 land og medlemsorganisasjoner i over 90 land. UEAs norske medlemsorganisasjon er Norvega Esperantista Ligo (NEL) – Norsk esperantoforbund. Blant UEAs viktigste virksomheter er å organisere den årlige verdenskongressen for esperantister, Universala Kongreso de Esperanto (UK), som med unntak av de to verdenskrigene har vært holdt hvert år fra 1905. Denne kongressen er holdt to ganger i Norge: i Oslo i 1952 og i Bergen i 1991. UEA har konsultative forbindelser med FN, Unesco, Unicef, Europarådet og samarbeider med Organisasjonen av amerikanske stater. UEA samarbeider offisielt med "Den Internasjonale Standardiseringsorganisasjonen" (International Organization for Standardization – ISO). UEA er medlem i Det Europeiske språkrådet (The European Language Council), et fellesforum for universiteter og organisasjoner for språk for å fremme kunnskapen om språk og kulturer i og utafor EU. Den 20. Razzie-utdelingen. Adam Sandler vant prisen for verste skuespiller Denise Richards vant prisen for verste kvinnelige birolle Barry Sonnenfeld vant prisen for verste regissør Will Smith og Kevin Kline vant prisen for verste par på skjermen Will Smith og Kevin Kline vant prisen for verste par på skjermen Sylvester Stallone vant prisen for århundrets verste skuespiller, for 99,5% av alt han noen sinne har gjort Madonna vant prisen for århundrets verste skuespillerinne Den 20. årlige Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 25. mars 2000 på Sheraton Hotel i Santa Monica i California. Utdelingen ble holdt for å presentere det dårligste filmindustrien hadde å tilby i filmåret 1999. I tillegg til de normale kategoriene ble det delt ut fire spesielle priser: Tiårets verste film, tiårets verste nykommer, århundrets verste skuespiller og århundrets verste skuespillerinne. Verste film. "Wild Wild West "(Warner Bros.) Verste skuespiller. Adam Sandler for "Big Daddy" Verste skuespillerinne. Heather Donahue for "Blair Witch Project" Verste mannlige birolle. Jar Jar Binks (stemme av Ahmed Best) for ' Verste kvinnelige birolle. Denise Richards for "The World Is Not Enough" Verste par på skjermen. Kevin Kline & Will Smith for "Wild Wild West" Verste regissør. Barry Sonnenfeld for "Wild Wild West" Verste manus. "Wild Wild West" av Jim Thomas, John Thomas, S.S. Wilson, Brent Maddock, Jeffrey Price og Peter S. Seaman Verste «originale» sang. Wild Wild West fra "Wild Wild West" av Stevie Wonder, Kool Mo Dee og Will Smith Århundrets verste skuespiller. Sylvester Stallone for 99.5% av alt han noensinne har gjort. Århundrets verste skuespillerinne. Madonna for "Body of Evidence", "Shanghai Surprise", "Who's That Girl?" osv. Tiårets verste film. Showgirls («Vinner» av 7 Razzies i 1996) Tiårets verste nykommer. Pauly Shore for "Bio-Dome", "Encino Man", "Jury Duty" osv. Beni (departement). Kart over Bolivia som viser Beni departement Beni (også kalt "El Beni") er et departement nordøst i Bolivia. Beni ligger i lavlandsområdet i landet og har en befolkning på 362 521 innbyggere (2001). Departementet ble opprettet i 1842. Hovedstaden ligger i byen Trinidad. Mika Kojonkoski. Mika Kojonkoski (født 19. april 1964) er en finsk hopptrener og politiker. Han er mest kjent i Norge som landslagstrener for de norske hopperne fra 2002 til 2011. Idrettsutøver. Kojonkoski var aktiv som skihopper frem til 1989, men var aldri i nærheten av nivået til Matti Nykänen og de andre beste finske hopperne på den tiden. Hans beste prestasjon var 16. plass i VM i skiflygning i 1985 i Planica. Idrettstrener. Som hopptrener skaffet han seg imidlertid raskt et navn. Etter å ha markert seg som juniortrener i Finland, ble han i 1997 hentet til Østerrike der han ble landslagssjef. I 1999 reiste han hjem til Finland, der han ble landslagssjef, før han tok over de norske hopperne i 2002. Kojonkoski har fått det meste av æren for at de norske hopperne kom tilbake i verdenstoppen etter flere år med svake resultater. Han fikk PAN-prisen i desember 2007 for sin innsats for den norske hopplandslaget. Siden han startet som langslagstrener, har han plassert norsk hoppsport tilbake i verdenseliten. Mange enkeltseire, med Sigurd Pettersen og Anders Jacobsens seiere i hoppuka (henholdsvis 2004 og 2007) som noen av høydepunktene, samt plassert det norske laget som det beste hopplaget i verden fra 2005 til 2007. Han har fått frem noen av hoppsportens store navn i denne perioden, i tillegg til personene nevnt over kan man liste opp Lars Bystøl, Bjørn Einar Romøren, Anders Bardal og Tom Hilde. Han har kontrakt som landslagstrener for Norge til etter Oslo-VM i 2011. Politiker. Han er politisk aktiv i det finske Samlingspartiet i hjembyen Kuopio. Han har tidligere uttalt at han etter Vinter-OL 2006 i Torino vurderte å satse hundre prosent på en politisk karriere i hjemlandet. Sivil status. Mika Kojonkoski er gift med Ulla, og har tre barn. Ila (Trondheim). Ila er en bydel i Trondheim vest for Trondheim sentrum, avgrenset av Nidelva i sør, Skansen og byporten i øst, Steinberget, Bymarka og Ilsvikøra i vest. Ila ble bebygd i første halvdel av 1700-tallet. På 1800-tallet var bydelen Trondheims fornøyelsessentrum, med Hjorten som viktigste samlingsplass. Det var også mange dansesaler, traktørsteder, ølsjapper og brennevinsbuler i Ila. Mot slutten av 1800-tallet ble området utbygd med bygårder for arbeidsfolk fra industrien. Ila skole åpnet i 1877 som en fortsettele av "Ilens Friskole" som ble opprettet i 1770, og er tegna av Ole Falck Ebbell. Steinerskolen i Trondheim er også lokalisert i Ila. Ilen kirke ble innviet i 1889 og ligger like vest for byporten. Bydelen er blant annet kjent for å ha vært åsted for landets første 17. mai-tog, som ble arrangert av Matthias C. Peterson i 1826. Som bydel har Ila lenge vært merket av tidligere industridrift. I dag er Ila et tett befolket boligområde hvor sporene etter nedlagt industri de siste årene har blitt erstattet av nye grøntområder. I forbindelse med utbyggingen av Nordre avlastningsvei ble Ilabekken lagt åpen etter mange år i rør. Bekken renner nå gjennom Iladalen park, som forbinder Ilevollen med Ilsvika. Ila (Oslo). Ilatrappen sett fra Uelands gate Iladalen park sett mot nord, med Iladalen kirke Ila er et strøk i indre by i Oslo, mellom Grünerløkka / Akerselva, Sagene og St. Hanshaugen, med en befolkning på knapt 9 000. Sentralt på Ila ligger Alexander Kiellands plass, der butikker og spisesteder er konsentrert. Grensen mellom østkanten og vestkanten går gjennom strøket. Befolkningen er ung med liten andel over 40 år og få skolebarn og tenåringer, mens andelen i aldersgruppen 20-39 år er meget høy. Strøket har tross sin tetthet godt med grønne lunger: tre parker og grense mot Akerselva og St. Hanshaugen. Størrelse og grenser, plassering i byen. Ila er cirka 1300 meter langt nord-syd og 700 meter bredt øst-vest. Den sydligste enden ligger cirka 1300 meter fra Karl Johans gate. Fra Alexander Kiellands plass er det cirka 500 meter til St. Hanshaugen og cirka 700 meter til Birkelunden på Grünerløkka. Strøket ligger i indre by, den tette byen rundt sentrum der det er overvekt av boliger. Grensen mot syd og mot Maridalsveien eller Vøyensvingen vil det være ulike meninger om. Nabostrøkene er St. Hanshaugen i vest, Gamle Aker og Vulkan-området i syd, Grünerløkka i øst, Sagene i øst og nord, og Lovisenberg i nord. I Iladalen og langs Schultzehaugen går Ilabekken (tidligere Akersbekken) i rør. Strøkets fire deler, befolkning. Strøket deles i fire deler av hovedgatene Waldemar Thranes gate (øst-vest) og Uelands gate (nord-syd). Uelands gate regnes som grensen mellom østkanten og vestkanten. Der de to krysser ligger Alexander Kiellands plass, som også er en park. Den nordvestlige delen av strøket ligger i den til dels bratte bakken ned fra St. Hanshaugen (parken). Her er det rolige boliggater. Ila skole er et landemerke og det er utsikt mot hele indre øst og Ekeberg fra gatene omkring. Gatene her er Bergstien, Brandts gate, Colletts gate, Diriks gate, Evald Ryghs gate, Fougstads gate og Hermann Foss’ gate. Evald Ryghs plass med park ligger midt i denne delen av strøket. Her bor ca. 2 800 mennesker i 2008. Iladalen i nordøst er et skålformet landskap med Iladalen park som midtpunkt. Gatene her er Claus Riis’ gate, Kingos gate, Klokkergata, Søren Jaabæks gate og Vøyensvingen. Her bor ca. 2 500 mennesker i 2008. Den sydvestlige delen av strøket er gatene Waldemar Thranes gate, Bjerregaards gate og Casparis gate. Terrenget skråner ned mot Uelands gate. Her er det tette kvartaler med boliger og service på gateplan, langt mer gateliv enn i den nordlige delen, og en befolkning på ca. 2 500 i 2008. I den sydøstlige delen ligger haugen Schultzehaugen og skrånende terreng langs Akerselva. Gatene her er Maridalsveien, Hauchs gate og Darres gate. Her finnes Waldemars hage og Arkitektur- og designhøgskolen, og en befolkning på 1 130 i 2008. Strøket vest for Uelands gate hører til bydel St. Hanshaugen, øst for Uelands gate og sør for Waldemar Thranes gate til bydel Grünerløkka, mens den nordøstlige delen av strøket (Iladalen) hører til bydel Sagene. Befolkningen var i 1991 6841, i 2000 7097 og i 2008 8891, som utgjør 4 prosent økning fra 1991 til 2000 og 25 prosent økning fra 2000 til 2008. Befolkningen i 2006 hadde en alderssammensetning som skiller seg sterkt fra bygjennomsnittet. Men få skolebarn og tenåringer, og svært mange mellom 20 og 40 år, finnes også i mange andre strøk i indre by. Næringsliv, service, transport. Ila har ingen store bedrifter. Store arbeidsplasser er St. Hanshaugen omsorgssenter i Colletts gate og Kingos gate bo- og rehabiliteringssenter. Servicetilbudet er konsentrert rundt Kiellands plass og preget av ung befolkning med 10-15 spisesteder (mange med uteservering), like mange muligheter for hurtigmat, treningssentre, noen små spesialforretninger og to kjøpesentre. Kiellands plass er trafikknutepunkt med bussruter i fire retninger med hyppige avganger og cirka 4 800 på- og omstigende busspassasjerer per dag. Navnet. I Iladalen lå en ile (et oppkomme, vannkilde) som har gitt navn til strøket. Ihla, senere kalt Ilaløkken var en løkke i bymarka, med løkkebygning nord for Colletts gate, omtrent ved krysset med Diriks gate. Løkken hadde utstrekning på begge sider av dagens Colletts gate og hele Iladalen fra Klokkergata og ned til omtrent midt i Alexander Kiellands plass. Kommunen kjøpte Ilaløkken sent på 1890-tallet. Navnet Ilaløkken brukes som strøksnavn om mer enn området som løkken dekket i 1917. Ila kom først i bruk som strøksnavn i mellomkrigstiden med utbyggingen av Ilaløkken. Frem til cirka 1850 og sannsynligvis også senere ble strøket helt ned til Nedre Foss regnet som en del av Sagene, med unntak av skråningen mot St. Hanshaugen. Historie før 1900. Trappen i Brandts gate der Iversløkken hoppbakke lå Maridalsveien har siden middelalderen gått fra byen til Sagene og Maridalen. Strøket hørte til bymarken Christian IV ga byborgerne i 1629, med unntak av Schultzehaugen. Under Schultzehaugen ble det en gang før 1850 startet tre teglverk: Øvreverket, Mellomverket og Nedreverket. Gården hadde vannrett til Akerselva, og denne ble brukt til kraft til teglverkene. De tre verkene ble drevet frem til leiren tok slutt på 1890-tallet. Ila hørte til Aker herred inntil 1859. Da ble strøket innlemmet i Christiania by, sammen med hele bymarken. De første landsrenn i hopp ble fra 1868 holdt i Premiebakken på daværende Iversløkken. Rennene regnes som den moderne konkurransehoppsportens vugge. Hoppet lå omtrent ved toppen av trappen i dagens Brandts gate. I nordenden av dagens Iladalen park lå Nords isdammer, der det ble skåret isblokker for salg i byen og eksport. Martin Edvard Nord var bestyrer på Nedre Vøyen mølle fra 1847, startet i 1859 skjæring av is i Akerselva, som ble oppbevart i en egen ismagasinbygning i Maridalsveien. Fra 1868 leiet han Iladalen og anla kunstige dammer med vann fra Akersbekken. Iskasser og isskap ble produsert i en bygning syd for dammen. Han startet også mineralvannsfabrikk i Maridalsveien 82. Midt i 1880-årene demmet Nord opp nedre del av Iladalen, nesten ned til Waldemar Thranes gate, der han anla skøytebane om vinteren, kalt Nordishavet, med kunstig belysning om kveldene. Banen lønte seg ikke og ble lagt ned etter noen år. Isproduksjonen fortsatte til cirka 1930. Der Alexander Kiellands plass ligger lå et steinhuggeri fra slutten av 1800-tallet, og i nedkant av plassen et teglverk. Plassen ble kalt Steinløkka. På 1890-tallet ble det bygget leiegårder i det som var regulert som tette kvartaler langs Waldemar Thranes gate, Bjerregaards gate, Darres gate og Kingos gate, men krakket i 1899 førte her, som mange andre steder i byen, til at kvartalene ble stående med ubygde tomter utover på 1900-tallet. Ila fikk derfor ikke noen fullstendig bebyggelse av det som kalles murbyen. Så sent som på 1890-tallet var området der nedre del av Uelands gate i dag går og Iladalen en eng, gul av akersennep på forsommeren. Også i Iladalen var det hager og eng i skråningen der Vøyensvingen ligger i dag. I 1890-årene ble Waldemar Thranes gate anlagt øst for Uelands gate. Akersbekken / Ilabekken ble lagt i rør cirka 1880 fra Alexander Kiellands plass og syd til utløpet i Akerselva. 1900-tallet. Kart over Ila (dagens utstrekning), 1917. Fra Helland, 1917 Ilakomplekset sett fra Tøyenparken. Ila skole er den gule bygningen til venstre i bildet Colletts gate, sett fra krysset med Diriks gate Iladalen park, sett mot syd Tre jugendgårder (Waldemar Thranes gate 40, Fougstads gate 22 og 25) ble bygget de første årene av århundret. Ila skole sto ferdig i 1916, med plas til nesten 1500 elever. Ila pensjonat, godt kjent bygning i nordisk nybarokk 1921, ligger ut mot Alexander Kiellands plass. Langs Colletts gate, der St. Hanshaugen bo- og omsorgssenter ligger i dag, ble det fra 1916 bygget eldreboliger, blant annet småhus for de som trengte minst hjelp, økende til i alt mer enn 300 beboere i løpet av 1920-årene. Colletts gate 54 (langs Diriks gate), bygget som aldershjem for 80 beboere i 1921 av Jacob menighet, står igjen i dag. Ilaløkken boliganlegg (kalles i dag Ilakomplekset eller Ilakvartalene eller Ilabyen) ble bygget i kommunal regi mellom 1923 og 1930, med til sammen 725 leiligheter i nyklassisistisk stil. Kommunen hadde kjøpt store arealer av Ihlaløkken rett før 1900. Gårdene er storkvartaler og lagt fint inn i det skrånende terrenget. Den monumentale Ilatrappen med barokke trekk forbinder Fougstads gate og Uelands gate og er godt kjent blant byens befolkning. Ilakomplekset er langt på vei intakt arkitektonisk og Byantikvaren tillegger anlegget meget høy bevaringsverdi. I 1930 åpnet Evald Ryghs plass som park for nabolaget. Colletts gate ble anlagt med god bredde og gateplantninger. Parkvesenet hadde hovedgartneri i kvartalet Colletts gate – Diriks gate – Evald Ryghs gate fra 1916 til det ble flyttet til Sogn i 1929. Fra 1931 til 2000-tallet hadde Parkvesenet sentralanlegg for maskiner m.m. i Kingos gate 17. I 1927 åpnet Alexander Kiellands plass som park, i den formale parkstilen som var samtidig med den nyklassiske i arkitekturen. Samme år ble byens første bybussrute åpnet fra Alexander Kiellands plass til Kværner. I 1930-årene var det planlagt trikk i midten av Uelands gate nord for Kiellands plass, derfor er gaten så bred. Noe av bredden ble brukt til forhager langs østsiden, da planene om trikk ble skrinlagt. Iladalen ble bygget ut i periodene 1934-40 og 1946-1955, et cirka 120 mål stort, helhetlig bygningsmiljø i funksjonalistisk stil. Området rommer cirka 1520 boliger i frittstående blokker (lamellbebyggelse). Gårdene mot Uelands gate, også nr. 61 på trekanttomten mot ring 2, er nyklassisistisk stil på overgangen til funksjonalisme. Iladalen ble bygget ut etter en plan som bygget på Harald Hals’ "Fra Christiania til Stor-Oslo" (1929). Et forslag til generalplan for Oslo. Hals’ skisser innebar at Kingos gate skulle ha gjennomgangstrafikk og en langt mindre park enn den som ble anlagt. Hals så for seg at aksen fra sydenden av parken skulle være langt mer fremtredende og fortsettes med trappene til en obelisk ved ring 2 og videre til Vøyenvolden. Etter diskusjon midt i 1930-årene ble det planlagte parkarealet utvidet og arkitekt Ragnar Nilsen fikk gjennomslag for sitt grep mot parkens østside med høye blokker som vender kortenden mot parken. Bebyggelsen i Iladalen er et vellykket eksempel på mellomkrigstidens kommunale boliganlegg og står på byantikvarens gule liste som bevaringsverdig (spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven § 25 i 2005). De tre blokkene med adresse Kingos gate 14, 16 og 18, bygget kort etter 1950, ble brukt som deltakerlandsby under vinter-OL i 1952, senere trygdeboliger. Iladalen park på 26 mål ligger som en trafikkstille kjerne i bebyggelsen i Iladalen, og er byens best bevarte park i funksjonalistisk stil. Parken sto ferdig i 1948. I parkens nordende ligger Iladalen kirke. På 1940-tallet ble Akerselva langs strøket (området ved Åmodt bru) opparbeidet som park. I løpet av 1930-årene ble det bygget flere gårder i funksjonalistisk stil langs Waldemar Thranes gate og Bjerregaards gate. Mulig bevaring av en stor del av strøket. I Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre Oslo 2005-2020 foreslås at området Bislett/St.Hanshaugen/Ila/Iladalen blir ett av fire bevaringsområder med vekt på områdekvaliteter og bebyggelse med Eksterne lenker. * Anzac Cove. Anzac Cove (tyrkisk: Anzak Koyu) er en liten vik på Gallipoli-halvøya i Tyrkia, kjent som det første stedet der australske og newzealandske ANZAC-styrker gikk i land under første verdenskrig 25. april 1915. Viken er kun 600 meter lang, omsluttet av høyden Ari Burnu i nord og Little Ari Burnu, kjent som "Hell Spit", i syd. Etter landsettingen ved Anzac Cove ble viken brukt som brohode for australske og newzealandske styrker i slaget ved Gallipoli. Anzac Cove sett sørover, bilde tatt i 2004 At Meydani. At Meydanı er det tyrkiske navnet på den plassen i Istanbul som var Konstantinopels hippodrom. Kappritt og kappkjøring var høyt skattede idrettsgreiner i Romerriket, og tradisjonen ble videreført i Det bysantinske riket. Hippodromen ble bygd i 3. århundre e.Kr. med Circus Maximus i Roma som forbilde. Historie. Den første hippodromen ble bygd i 203 under keiser Septimus Severus, mens Bysants fortsatt var en provinsby. Da keiser Konstantin den store beslutta å gjøre Bysants til hovedstad i Romerriket i 324, måtte byen utvides, og en ny bymur ble bygd. Ett av keiserens prosjekter var å restaurere og utvide hippodromen, som nå fikk en u-form med 150 meters langsider, én sving med en diameter på 130 m og tribuner med plass til 100 000 tilskuere. Hippodromen var åsted for innvielsesseremonien for «Nova Roma» den 11. mai 330. Gjennom mye av den bysantinske perioden var hippodromen et sentrum for byens sosiale liv. Store summer ble satt inn i veddemål på de fire lagene – blått (Venetii), grønt (Prasinoi), rødt (Rousioi) og hvitt (Leukoi). Etter hvert ble Venetii og Prasinoi de dominerende. Rivalisering mellom de to lagenes tilhengere – blanda med politiske stidigheter – kunne til tider utvikle seg til borgerkrigsliknende tilstander. Den alvorligste av disse stridighetene var Nika-opprøret i 532, da 30 000 mennesker skal ha blitt drept. Under det fjerde korstog i 1204 ble hippodromen plyndra for verdifulle kulturskatter og lagt øde. Blant annet ble fire greske bronsehester fra det 5. århundre f.Kr. fjerna fra taket på den keiserlige losjen og brakt til Venezia. Her pryder de nå fasaden på Markusbasilikaen. De mange bronsestatuene av berømte hester og kusker som omkransa kjørebanen, er alle gått tapt. Sjøl om det bysantinske riket overlevde til 1453, gjenvant hippodromen aldri sin gamle storhet. De ottomanske tyrkerne, som tok kontroll over byen i 1453, var ikke interessert i hesteveddeløp, og hippodromen ble liggende ubrukt, men området ble likevel aldri bebygd. Mellom 1609 og 1616 tjente hippodromen som steinbrudd under bygginga av Den blå moské. Seinere ble området under navnet At Meydanı (hesteplassen) tatt i bruk til sporten cirit, en forløper for polo, som ble spilt av pasjene ved Topkapi-palasset. I 1890 la den franske arkitekten Bouvier fram planene for omdanning av hippodromen til park. Monumentene. Den nye romerske hovedstaden Kontantinopel ble utsmykket med kunstskatter som ble brakt til byen fra andre deler av riket. Den egyptiske obelisken. Obelisken er hugd i rosa granitt og ble opprinnelig reist ved Karnak-templet i Luxor under Tutmosis III omkring 1490 f.Kr. I 390 ble obelisken på keiser Teodosius Is ordre brakt til Konstantinopel. Før transporten ble obelisken delt i tre deler. Bare den øverste delen er bevart, og er reist på fire bronsekuber som hviler på en marmorsokkel. Sokkelen er dekorert med basrelieffer som viser keiseren og hans familie i losjen på hippodromen. Slangesøylen. Sentralt på plassen står slangesøylen (Yılanlı Sütun) med sine tre sammensnodde slangekropper uten hode. Søylen ble i sin tid gitt til Apollontempelet i Delfi som offergave etter at grekerne hadde vunnet et slag under perserkrigene i 479 f.Kr. Det meste av monumentet ble ødelagt under korsfarernes plyndring, og det eneste som er bevart i dag, er sokkelen Konstantinsøylen. I det sørvestre hjørnet av plassen står den såkalte konstantinsøylen. Slik den framstår i dag, utgjør den kjernen i den bronsekledde søylen som keiser Konstantin VII lot oppføre i det 10. århundre. Bronsebekledningen forsvant også under vesteuropeernes herjinger i 1204. Steinkjernen er eldre, og stammer muligens fra Konstantin den stores tid. At Meydanı i dag. Området heter i dag Sultanahmetplassen, og blir pietetsfullt skjøtta av myndighetene. Brulegning antyder den gamle kjørebanen, men i virkeligheten ligger den originale hippodromen et par meter under dagens overflate. Derfor står også monumentene nede i fordypninger i dagens park. Den tyske fontenen («Keiser Wilhelm-fontenen»), en åttekanta ny-bysantinsk fontene ble gitt i 1900 som gave av den tyske keiser Vilhelm II etter hans besøk til Det ottomanske riket i 1898. Hippodromen er aldri blitt systematisk undersøkt av arkeologer. Noe av fundamentene for den doserte svingen ble mer synlig etter at en del hus ble revet i 1980-åra. I 1993 kom en del seterekker fra tribunen og flere søyler for dagen under bygging av nye toaletter for Den blå moské. Heller ikke da ble det satt i gang utgravninger, men gjenstandene ble tatt vare på av byens museer. Ila skole (Oslo). Ila skole sett fra Herman Foss' gate Ila skole er en barne- og ungdomsskole i Fougstads gate på Ila i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Elever fra barneskolene Møllergata og Bolteløkka sogner til Ila på ungdomstrinnet. Skolen sto ferdig i 1916. Arkitekt var Stadsarkitekten ved Bredo Berntsen, stilen er nordisk nybarokk. Bygningen har tre fløyer og fem etasjer. Trapperommene i hjørnene mellom fløyene er markert med store, runde tårn med høye tårnhjelmer og spir. Taket er brutt (Mansardtak) og tekket med skifer. Bygningens fasade ble pusset opp i 2005–2007. Skolen ligger i det forholdsvis bratte terrenget ned fra St. Hanshaugen og med sine tårn er den et landemerke, synlig fra de østlige delene av indre by. Ila skole var den største skolen som var bygget i Kristiania og en av Nord-Europas største da den var ny. Den hadde 1465 elever på det meste, i 1917. Fra 1940 til 1944 ble bygningen brukt som innkvartering for tyske tropper og det siste krigsåret for evakuerte fra Finnmark. Elevene var i disse årene spredt til Sagene skole, menighetshus m.m. I 2007 har skolen ca. 500 elever og et personale på ca. 60, hvorav ca. 45 med pedagogisk utdannelse. Ila Skoles skolekorps som ble stiftet i 1921 er fortsatt i drift. Ila skole ble brukt til å spille inn ungdomsserien "Borgen Skole" i 1988-1991. Serien ble sendt på NRK. Ila skole sett fra Fougstads gate Slemdal. Slemdal er et boligstrøk i administrativ bydel Vestre Aker i Oslo. På Slemdal ligger blant annet Slemdal skole, Slemdal stasjon og et mindre kjøpesenter som ble oppført fra midten av 1980-årene. Slemdalsveien ender her. Slemdal ligger sør for Vettakollen og har navn etter en husmannsplass på Ris gård. Dette er et stoppested ved Holmenkollbanen, 144,6 meter over havet. Utparselleringen begynte i 1890-årene ved anlegget av forstadsbanen, som hadde Slemdal som midlertidig endestasjon den første tiden. Den bevaringsverdige stasjonsbygningen som ble revet i 1978 er gjenoppført ved Vinterbro. Middelskole startet 1911, nedlagt 1922 da Ris skole sto ferdig. Slemdal ble utskilt som egen skolekrets 1922, barneskolen var opprinnelig privatskole, senere utvidet flere ganger, senest i 1980-årene. Hemingbanen idrettsanlegg ligger ved Gråkammen. "Vindern – slemdal" etappen i Holmenkollstafetten er også kjent som "Lille Besserud" og regnes som den tredje hardeste etappen i stafetten. Filosofen Arne Næss ble født på Slemdal. Slemdal er representert i den norske utgaven av Monopol. Slemdalsveien (Oslo). Slemdalsveien (1–7, 11, 15, 25–131, 28–72) er en vei i Oslo. Veien går fra Harald Hårfagres gate på Majorstuen til Slemdal. Nr 1–15 ligger i bydel Frogner, mens resten av adressene ligger i bydel Vestre Aker. Mellom Tennisveien og Risalleen på Slemdal krysser Holmenkollbanen veien med en planovergang. Grini stasjon. Grini stasjon var tidligere et stoppested på Røabanen. Det lå på Grini i Bærum kommune i Akershus, mellom Ekraveien stasjon og Eiksmarka stasjon. Stoppestedet ble nedlagt i forbindelse med overgangen til «metrostandard». Grini stasjon ble åpnet 22. desember 1948 og nedlagt 5. februar 1995. Stasjonen burde hatt et større kundegrunnlag enn den hadde. Fordi takstene var høyere for dem som gikk av eller på på en stasjon i Bærum enn for dem som gjorde det i Oslo, foretrakk mange å bruke Ekraveien i stedet. Nær Grini stasjon lå Grini teglverk og «Negerlandsbyen». Negerlandsbyen var et kallenavn på et typehus-strøk bygget av Selvaag rundt 1965 hvor alle husene var beiset svarte. Ungdomsskole. Ungdomsskole er i Norge betegnelsen på skoler med ungdomstrinnene 8. til 10., og etter Kunnskapsløftet blir betegnelsen 8–10 skole brukt. Før innføringen av tiårig grunnskole var ungdomsskolen for elever fra 7. til 9. klasse. Ungdomsskolen utgjør ungdomstrinnet i den obligatoriske grunnskolen, og i mange tilfeller er ungdomsskolen del av en kombinert grunnskole med både barne – og ungdomstrinn. Normalt begynner elevene på ungdomsskolen det året de fyller 13 år og avslutter skolen året de blir 16. I stort sett alle land i verden i dag er skolen delt i barneskole for barn fra 6-12 år, ungdomsskole for ungdommer fra 13–16 år og videregående skole for eldre elever. I motsetning til barneskolen, begynner elevene på ungdomsskolen med karakterer. De kan velge et fremmedspråk som valgfag, som tysk, fransk spansk eller mandarin, eller fordypning i norsk eller engelsk. Historie. Ungdomsskolen i Norge ble innført i løpet av 1960- og 1970-tallet og gjaldt fra 7. til 9. klasse. Skolen var opprinnelig linjedelt etter faglig fordypning. I Danmark ble ungdomsskoler etablert for elever fra 14 til 17 år som et eksperiment allerede i begynnelsen av 1940-tallet. I Sverige og Finland kaltes ungdomstrinnet tradisjonelt "högstadiet". Cornelia Funke. Cornelia Caroline Funke (født 10. desember 1958 i Dorsten, Nordrhein-Westfalen) er en tysk barne- og ungdomsbokforfatter. Hun er bosatt ved Los Angeles, USA. Liv. Selv om hun fra barnsben av ønsket å bli en astronaut, valgte hun å studere pedagogikk, før hun i tre år arbeidet som sosialarbeider. Etter et studium i illustrasjon, arbeidet hun som illustratør av brettspill og barnebøker, noe som over tid førte henne til å skrive egne barnebøker. Forfatterskapet. Funke har skrevet om lag 40 bøker, hovedsakelig barnebøker. De mest kjente er "Tyvenes herre", "Blekkhjerte" og oppfølgerne. Ikke oversatte bøker omfatter blant annet "Drachenreiter" og "Wild Chicks"-serien. Tyvenes herre er filmatisert, og hadde internasjonal premiere i januar 2006. Filmen basert på "Blekkhjerte" hadde norsk premiere 3. april 2009. Camauro. En camauro (middelalderlatin: "camaurum" /"camauri" (flertall), fra eldre latin: "camelaucun", fra gresk "kamelaùchion", «kamelhårslue») er et tradisjonelt hodeplagg benyttet av pavene, helt siden middelalderen, antagelig siden 1100-tallet. Camauroen er en lue. Den er rød, og har dessuten en rand i hvit hermelin. Unntaket er under Påskeuken, da paven i tilfelle skal bære helt hvit camauro. Camauroen var fra tidlig av rød fordi fargen pavene benyttet på sine klær var rød (helt frem til pave Pius V i 1555). Dette ble ikke endret selv etter at meget av den øvrige drakt ble i hvitt. Også et sett av pavelige sko og skulderkapper er forblitt røde. Camauroen kan bæres som alternativ til zucchetto som hodebedekning utenom liturgiske sammenhenger. De to nevnte hodeplaggene dekker bare en liten del av hodet, og varmer ikke. Camauroen dekker større deler av hodet, og kan trekkes ned over ørene. Opprinnelig var camauroen et plagg for munker, noe som fremgår av bilder fra 800-tallet. Som navnet antyder, var den opprinnelig av kamelhår. Nå er den av fløyel. Den variant som ble tatt i bruk av sekulærgeistligheten var likeså meget arvtaker av det akademiske hodeplagg "«pileus»" (zucchetto), som opprinnelig hadde som funksjon å dekke og beskytte kleresiets tonsurerte hode og bare isse. Teologisk ble den fremstilt som en symbolsk representasjon av «Guds rustning». I middelalderen ble den også benyttet av andre høyere geistlige, helt til den ble reservert for pavene av pave Pius VI i 1464. Frem til da hadde også kardinaler benyttet den, men da uten hermelinsborden; siden da har kardinalene måttet nøye seg med den røde birett og den røde zucchetto. Den var i alminnelig bruk av paven frem til Leo XIII ved utgangen av 1800-tallet, og etter da var bruken sporadisk. Men blant annet pave Pius X benyttet dette plagget ved mange anledninger. Camauroen var i en mannsalder ute av bruk etter pave Johannes XXIIIs død i 1963. Verken Paul VI, Johannes Paul I eller Johannes Paul II benyttet den noensinne. Men den ble tatt i bruk på nytt av pave Benedikt XVI en kald vinterdag rett før jul den 21. desember 2005. Den tidsmessige nærhet til julefesten gir ifølge flere assosiasjoner til den også rød-hvite luen i den amerikanskpregede julenissetradisjonen, mens kirkelige kretser tolker Benedikts beslutning om å gjeninnføre camauroen slik at at han ønsker å stille den kristne symbolikks røtter i forgrunnen igjen. Slik skal den kristne bakgrunnen for dagens stadig mer kommersialiserte julefeiring fremheves. Anna Backer. Anna Backer (f. Giebelhausen i Fredrikstad 1868-1942) var politiker, organisasjonsleder, avholdskvinne og kvinnesaksforkjemper. Hun var datter av bylegen Giebelhausen, og hadde selv fem barn. Backer er mest kjent for sitt engasjement i kvinnesaken, der hun satt i styret for Norske Kvinders Nasjonalråd, var internasjonal sekretær i International Council of Women, samt viktig i det lokale miljø, der hun satt i bystyret, ledet Fredrikstad og Omegn Kvinnesaksforening, Fredrikstad Hjemmenes Vel, første viseformann i Fredrikstad Skiklubb (1896), og Fredrikstad Røde Kors som blant annet opprettet viktige feltlasarett under Spanskesyken. Backer var også aktiv i Den katolske kirke der hun stiftet den lokale «St. Birgitta», en katolsk kvinneforening. Hun grunnla og var i ti år leder for Norske Kvinders Katolske Forbund (1924). Hun var en nær venninne av Sigrid Undset. Hennes livssyn preget hennes filosofi i kvinnesaken, der hun kom i opposisjon til de mest liberale som mente prevensjon skulle på dagsorden, noe eksempelvis Katti Anker Møller (også fra Fredrikstad) blant annet tok til orde for. Hun talte sterkt imot de foreslåtte Castbergske Barnelover da de ble lagt frem, spesielt der disse tillot faren å ha alle rettigheter vedrørende navn og arv for utenomekteskapelige barn. Hun er hedret med det katolske æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. For arbeidet under spanskesyken mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull. Klemens XII. Klemens XII, født "Lorenzo Corsini" (født 16. april 1652 i Firenze, Italia; død 6. februar 1740 i Roma) var pave fra 1730 til 1740. Lorenzo Corsini ble født i Firenze, og ettersom hans mor var fra familien Strozzi, tilhørte han et av de høyeste samfunnslagene i denne byen. Corsini studerte jus ved universitetet i Pisa. Han ble overhode for slekten etter at onkelen Neri Corsini døde da Lorenzo var 33 år. Han ble prelat (han betalte mer en 30 000 scudi) og bygget opp et stort bibliotek. Corsini arbeidet for flere paver, men i 1690 ble han utnevnt erkebiskop av Nikomedia av pave Alexander VIII. Birgit B. Wiig. Birgit Henriette Borgersen Wiig (født 7. april 1928, død 29. mai 1998) var en norsk journalist, redaktør, kvinnesakskvinne og politiker. Wiig var redaktør i dagsavisen Øvre Smaalenene Avis i Askim i flere perioder i årene 1957–1993, en avis hun også eide, overtatt etter hennes mor Irma. Birgit Wiig var lenge den eneste kvinnen i Norsk Redaktørforening. Hun var leder for Oslo Kvinnesaksforening (1965–1968) og leder i Norske Kvinners Nasjonalråd (1968–1973), samt visepresident i International Council of Women. Da Anton Skulleberg var statsråd i Korvald-regjeringen, møtte hun som hans vararepresentant på Stortinget (for Senterpartiet) i Akershus, og var oppnevnt i Likestillingsrådet. Hun var også med i NORADs kvinneråd og medlem av UNESCO-kommisjonen. I forbindelse med Det internasjonale kvinneåret ga hun ut boka "Kvinner selv. Den skjulte Norgeshistorien fra vår nære fortid" på Cappelen (1984). På 1990-tallet var hun også medlem i Ski kommunestyre. Hun er beæret med en byste i Guderudparken i Askim, utført av Marit Wikland. Trykkeri. Et trykkeri er et lokale der en trykker eller en virksomhet som produserer trykksaker som bøker, aviser, tidsskrifter, kataloger, brosjyrer, dokumenter og liknende. Trykkeri som bedrift driver kommersiell virksomhet og er selvstendige bedrifter, mens mange større virksomheter, både offentlige og private, har egne hustrykkerier som kun har interne oppdrag. I dag produseres det meste i offsettrykk, men tidligere var det vanlig med høytrykk eller dyptrykk. Andre trykkeprosesser omfatter blant annet silketrykk som benyttes både industrielt og av enkelte kunstnere, særlig ved trykking på andre materialer enn papir. I tillegg har det blitt vanlig med digitaltrykk, gjerne av små opplag eller ved oppdrag med korte frister. Tidligere benyttet setterne løse typer, som lå i små båser for hvert enkelt bokstav og tall. Trykkerne betjente en trykkpresse for hånd, og brukte en stokk til å henge opp de store arkene på snorer så sverten fikk tørke. På 1700-tallet var ammoniakk-lukten kjennetegnet på et trykkeri. For å sverte typene, brukte trykkerne en svertepute av lær fylt med ull, med et håndtak av tre. På grunn av det høye ammoniakk-innholdet var trykkernes egen urin det beste løsemidlet for å fjerne sverten som satt igjen på sverteputene. Disse ble derfor lagt i bøtter med urin, og deretter lagt ut over det skrånende gulvet. Når trykkerne tråkket på putene under arbeidet, klemte de ut urinen så den kunne renne vekk. International Council of Women. International Council of Women (ICW) er en internasjonal organisasjon som arbeider for kvinnesaken. Dens viktigste mål ved etableringen i 1888, var å samle de nasjonale kvinneorganisasjoner, og 49 delegater fra en rekke land deltok i den prompte arrangerte kongress i Washington i mars 1888. Målet fordret også at organisasjonen erklærte seg både politisk og religiøst nøytral. Norske Kvinners Nasjonalråd ble etablert 1904, og raskt tilsluttet ICW. I 2004 var over sytti medlemsland innrullert i ICW, som har sin administrasjon i Paris. Eksterne lenker. Women Grunnskole. Grunnskole er en betegnelse for den obligatoriske, 10-årige skolegangen for barn i alderen fra 6 til 16 år i Norge. Grunnskolen omfatter alle barne- og ungdomsskolene i landet. Grunnskole-utdanningen reguleres av Opplæringslova. Kommunene har ansvaret for driften av de offentlige grunnskolene, mens private driver de såkalte friskolene, det vil si private, statsstøttede grunnskoler og videregående skoler med egenbetaling. Grunnskolen omfatter barneskolen, som har 1. til 7. klassetrinn fordelt på småskoletrinnet (1.-4.) og mellomtrinnet (5.-7.), samt ungdomsskolen (ungdomstrinnet) som har 8. til 10. klassetrinn. I de siste årene har det blitt mer vanlig med såkalte 1-10 skoler. En rekke nye skoler bygges nå med en samlokalisering av alle trinn fra 1. til 10. klasse og med en felles rektor og lærerstab. Grunnskole-"avgangsprøver" tas oftest ved slutten av 10. skoleår men kan tas hvor tidlig som helst så lenge eleven er fritatt fra videre opplæring i grunnskolens pensum i faget. Historikk. Den niårige grunnskolen ble innført i Norge i 1969. Den erstattet da den syvårige folkeskolen samt skolene på nivået mellom folkeskolen og gymnaset, dvs. realskolen (som kvalifiserte til gymnaset) og framhaldsskolen (som ikke kvalifiserte til gymnaset, men var et mindre teoretisk alternativ til realskolen). I 1997 ble det innført skolestart i Norge for barn det året de fyller seks år. Samtidig ble grunnskolen tiårig. Tidligere begynte elevene på første trinn ett år seinere, det vil si som 7-åringer, og barneskolen omfattet derfor 1. til 6. trinn og ungdomsskolen 7. til 9. I forbindelse med Reform 97 hoppet alle elever i skolen over et år; hvis de gikk i 5. trinn før reformen gikk de i 7. trinn året etter. Alle skoleelever som begynte på første trinn fra 1988 til 1996 hoppet over et år. 1. trinn før 1997 tilsvarer 2. trinn etter 1997. Stører. Størene er en familie av fisk. Flere av artene er av interesse for fiskeri. Størene har en ganske lang og tynn kropp, og en hale der ryggraden når ut til spissen i den øvre finnedelen, slik vi også finner hos haier. Snuten er lang og spiss lik en haisnute, men de mangler tenner. Under snuten sitter fire føletråder som hjelper dem å finne byttet langs bunnen, som de suger opp og svelger helt. Bemerkelsesverdig er de spesielle rekkene med plateaktige beinskjell langs siden som erstatter skjell. Hos spadestører mangler skjellene nesten helt. En del av størartene kan bli flere meter lange. De oppholder seg dels ute i havet og dels i ferskvann. Vanligvis gyter de og tilbringer den første delen av livet i ferskvann. Mest kjent i vår del av verden er den alminnelige støren. Til samme slekt regnes flere nærstående arter som også finnes i Europa. Belugastøren og kalugastøren er vanlige i Øst-Europa og Kaukasus. Den førstnevnte er kjent som den fisken hvis rogn man lager russisk kaviar av. Nicolette Krebitz. Nicolette Krebitz (født 2. september 1971 i Berlin) er en tysk skuespillerinne, regissør og musiker. Hun vokste opp farløs i Berlin. Til filmen kom hun gjennom en barne-casting, som egentlig bare hennes søster ville til. Mens hun gikk på skolen var hun barnestjerne i en rekke fjernsynsfilmer- og programmer. Etter å ha avbrutt skolen tok hun klassisk og moderne danserutdannelse og ble elev ved Fritz-Kirchhoff-Schauspielschule. Med hovedrollen i "Schicksalsspiel" og "Ausgerechnet Zoé" fikk hun større oppmerksomhet, og mottok den prestisjefulle Adolf-Grimme-Preis. Sin største suksess hadde Nicolette Krebitz i 1997 med "bandits", som hun sammen med Katja Riemann og Jasmin Tabatabai skrev den prisbelønnede musikken til. I 2001 produserte hun med "Jeans" sin første spillefilm, hvor hun også selv hadde regien. Eksterne lenker. Krebitz, Nicolette Krebitz, Nicolette Muriel Baumeister. Muriel Baumeister (født 24. januar 1972 i Salzburg) er en østerriksk skuespillerinne. Hun er datter av skuespilleren Edwin Noël og dansepedagogen Barbara Haselbach. Allerede i en alder av 16 år stod hun foran kamera i serien "Et hus i Toscana". Senere studerte hun sosialpedagogikk ved faghøyskolen i Berlin, men avbrøt studiet i 1989 for å konsentrere seg om skuespill. Hun hadde stor suksess sammen med Til Schweiger i "Knockin' on Heavens Door" og i "Sturmzeit" med Barbara Rudnik i 1998. Hun har mottatt en rekke priser. Hennes hittil siste film var Gabi Kubachs "Das Bernsteinamulett" (2004). Siden 2003 er Muriel Baumeister forlovet med skuespilleren Pierre Besson. Baumeister, Muriel Baumeister, Muriel Varulv. Varulv eller lykantrop (av gresk "λυκάνθρωπος", dannet av "λύκος", "lukos", «ulv», og "άνθρωπος", "anthrōpos", «menneske») er ifølge gammel folketro og mytologi et menneske som er omskapt til ulv eller som kan omskape seg til en. Ordet betyr «manneulv» ("verr" betyr mann på norrønt). Det har vært forskjellige forestillinger i ulike land og gjennom historien om hvordan varulven omskaper seg og hva den gjør. Den blir likevel stort sett alltid beskrevet som vill og farlig og ute etter å skade mennesker og dyr. Ifølge en utbredt tradisjon gjennomgår varulver hver fullmåne en smertefull forvandling fra menneske til en blanding av menneske og ulv. I varulvham blir de gale, oppfører seg ubehersket. får voldsom styrke og kan angripe både venner og fiender. Den som blir bitt, blir smittet av varulvforbannelsen, og må selv gjennomgå den samme forvandlingsprosessen ved hver fullmåne. Varulver har vært et yndet tema i populærkulturen fra tidlig på 1900-tallet, blant annet gjennom en rekke skrekkfilmer, spenningsbøker og tegneserier. Forestillingen om at varulver bare kan drepes med en kule av sølv, stammer fra den amerikanske skrekkfilmen The Wolf man fra 1941 der Curt Siodmak fant på kulemyten som et dramatisk poeng. I nyere filmer som "Bad Moon" fra 1996 og "En amerikansk varulv i London" trengs det ingen sølvkule for å drepe varulver. Overtroen på at mennesker kan omskapes til varulver (og andre dyr) kalles "lykantropi". Etymologi. Ordet varulv kommer antagelig fra gammelengelsk "wer" eller "were" og "wulf", «mann» og «ulv». Den første delen finnes i flere germanske språk, som gotisk "wair", gammelhøytysk "wer" og norrønt "var" eller "verr". Man finner det også i andre indoeuropeiske språk, som latin "vir", litauisk "vyras" og walisisk "gŵr". Den andre delen kjenner man igjen i engelsk og tysk "wolf"; ordet kunne også ha den mer generelle betydningen «beist». En alternativ tolkning er at den første delen kommer fra gammelengelsk "weri", «å være ikledd» (jf. engelsk "wear"). Det trekkes da linjer til norrøne "ulfhednar", krigere som bar ulveskinn i kamp, som en parallell til berserker («bjørneserk»). Enda en mulighet er at det er en forvanskning av "warg-wolf" eller "vargulf"; første ledd er relatert til norrønt "vargr", som man kjenner igjen i norsk og svensk "varg". En vargulf var en ulv som drepte mange dyr, men spiste bare noen få av dem. På gammelengelsk kunne man bruke ordet "warg" alene som betegnelse på en slik ulv, og på mennesker som man i moderne språkbruk ville kalle seriemordere. I norrønt språk kunne "vargr" også bety «fredløs». Det greske ordet "lykantropi" har et første ledd som er avledet av samme proto-indoeuropeiske rot som "wolf", "*wlkwo", men det andre leddet, anthropos, betyr «menneske» eller «mann». Man har også et beslektet gresk ord, "theriantropi", som betyr «beist-mann» og referer generelt til forvandling mellom menneske og dyr. Andre navn som har blitt brukt for varulver er varianter av "hamskifter", som latin "versipellis", russisk "oboroten" og norrønt "hamrammr". Det franske navnet er "loup-garou", der første ledd kommer fra latin "lupus", «ulv», mens andre ledd antas å være et gammelfransk navn på varulvcr, "garoul". Dette er i sin tur antagelig en forvanskning av frankisk "*wer-wulf". Mytens utbredelse. Varulver opptrer i folketroen i mange europeiske land. De dukker også opp noen steder utenfor Europa, men har da antagelig blitt innført av europeere. I Nord-Europa og i andre deler av verden finner man også fortellinger om mennesker som forvandles til andre dyr, spesielt til bjørner. Historie. a>' barn og derfor ble omskapt til ulv. I gresk mytologi finner man kanskje de aller tidligste eksempel på en varulvfortelling: Lykaon spiste menneskekjøtt, og ble som følge av det forvandlet til en ulv. Plinius den eldre siterte Euanthes, som skal ha fortalt at en ung mann fra Anthus' familie ble valgt ut ved loddtrekning og tatt med til en sjø i Arkadia. Der hengte han fra seg klærne på et asketre og svømte over sjøen. Han ble så forvandlet til en ulv, og beholdt den skikkelsen i ni år. Dersom han i denne perioden ikke angrep mennesker ville han få sin opprinnelige skikkelse tilbake. De to historiene kommer antagelig fra et felles oppav. Herodot forteller at det i det nord-østlige Skytia var en stamme som noen få dager hvert år ble forvandlet til ulver. Vergil nevner også slik forvandling. Hos Gaius Petronius finner man et element fra den mest vanlige formen for varulvfortelling: En mann ble forvandlet til en ulv ved fullmåne. En tidlig kilde som kan være et av opphavene til en del av legendene er fortellingene om "ulfhednar" som er nevnt i flere sagaer, som "Völsunga saga". De var krigere som gikk i kamp kledd i ulveskinn og som skal ha kanalisert dyrenes ånd for å øke sin egen kraft og villskap. I likhet med berserker var de immune for smerte og sloss som ville dyr. Både ulfhednar og berserker var nært knyttet til Odin. I latvisk mytologi finner man "vilkacis", som var menn som forvandlet seg til ulvelignende beist. I motsetning til varulvene man kjenner ellers var disse til tider vennligsinnede. Man har også lignende myter mange andre steder, og det er sannsynlig at de kan ha et felles opphav i det proto-indoeuropeiske samfunnet, hvor det er tegn på at unge, ugifte krigere ble assosiert med ulver. I Frankrike var varulvmyten særlig fremtredende i det 16. århundre. Det ble holdt en rekke rettssaker knyttet til varulver. I noen av dem, som saken mot Gandillonfamilien i Jura og mot en skredder i Angers, var det klare bevis for mord og kannibalisme, men assosiasjonen med ulver kommer ikke klart frem. I andre saker, som den mot Gilles Ganier i Dole i 1573, var det klare beviser for at en ulv hadde vært på ferde, men ingen beviser mot den anklagede. I en periode hvor varulvfrykten skapte en hysterisk stemning er det bemerkelsesverdig at saken mot Jean Grenier i Bordeaux i 1603 endte med at dommeren erklærte at lykantropi var ikke var annet enn en illusjon forårsaket av galskap. Fra dette tidspunktet dempet hysteriet seg, og varulver gikk etterhvert fra å være farlige, kjetterske vesener – religiøse forestillinger hadde blitt blandet inn i myten – til å gå tilbake til den førkristne «mann-ulven». a>, som på 1760-tallet drepte flere mennesker i Frankrike, ble fremstilt som ulvelignende En senere episode i Frankrike inngår også i varulvenes historie. Mellom 1764 og 1767 drepte Beistet i Gévaudan en rekke mennesker og dyr, og en av teoriene var at det var en "loup-garou" («varulv»). I Prøyssen og Litauen ble varulver i det 16. århundre regnet som langt mer destruktive enn «sanne og naturlige ulver», ifølge biskopene Olaus Magnus og Majolus. De katolske biskopene i området erklærte at varulvene var «et forbannet kollegium» av de som «lystet etter innovasjoner i strid med guddommelig lov». Dette minner sterkt om den religiøse dimensjon som var tilstede i Frankrike i samme tidsrom. I England hadde man fortsatt ulver ved begynnelsen av 1600-tallet. Under Jakob I forekom en rekke hekseprosesser, og kongen erklærte i den forbindelse av "warwoolfes" var ofre for galskap forårsaket av «en naturlig overflod av melankoli». Innen 1680 hadde ulvene blitt utryddet, og varulvmyten mistet da mye av sin betydning. Evnen til å forvandle andre mennesker til ville dyr ble ikke bare tilskrevet onde krefter, men også helgener. Thomas Aquinas skrev «Omnes angeli, boni et mali, ex virtute naturali habet potestatem transmutdandi corpora nostra»; «Alle engler, gode og onde, har makt til å forvandle våre kropper». St. Patrick skal ifølge en legende har forvandlet den walisiske kongen Vereticus til en ulv, og Natalis skal ha forbannet en irsk familie slik at de ble forvandlet til ulver. I Russland var det derimot ifølge legendene bare gjennom å tirre Djevelen at man risikerte å bli forvandlet til en ulv. Det så langt siste kjente tilfellet av påstander om varulver ble rapportert mot slutten av 1990-årene i Uttar Pradesh i India. Det skal ha forekommet en rekke ulveangrep mot mennesker, og skremte innbyggere hevdet blant annet at det dreide seg om varulver. Varulver i moderne fiksjon og populærkultur. Varulver er et kjent tema fra filmer, bøker og tegneserier. Fortellingene dreier seg oftest om en mann som ved fullmåne forvandles. Mens de tradisjonelle mytene gjerne beskriver resultatet av forvandlingen som en spesielt aggressiv ulv, har de moderne formene gjerne enten en varulv som er større enn en virkelig ulv, eller en antropomorf skikkelse med ulvetrekk. Det har også blitt fast etablert at det er praktisk talt usårlige, bortsett fra at sølv kan skade eller drepe dem. Tilstanden er nesten alltid forårsaket av arvelighet eller at personen har blitt bitt av en annen varulv. Selve forvandlingen fremstilles gjerne som smertefull, og som noe personen desperat ønsker å slippe. I noen nyere fortellinger har varulver blitt fremstilt mer positivt, med det premiss at menneskesinnet fortsetter å fungere i beistet. Noen forfattere har fremstilt varulver som mennesker som er nærmere knyttet til naturen gjennom sin forvandling til et vilt dyr. Piggsvinfamilien. Piggsvinfamilien (også pinnsvin eller svinsokse, dansk: "pindsvin", svensk: "igelkott") er insektetende pattedyr som omfatter flere arter både i Europa, Asia og Afrika. I Norge finnes arten piggsvin, "Erinaceus europaeus". Piggsvinet er totalfredet i Norge. Fysiologi. Størrelse: 25-40 cm. Vekt: 700-1600 g "(Piggsvin)." Farven er brunaktig, men hårene (piggene) er lysere ytterst. Piggsvin har en lang og spiss snute og er sålegjengere, slik man også finner hos andre insektetere. De har en ganske rund kropp hvor hårene har form som store, spisse pigger. Hårene er hule og innsatt med keratin. Et voksent piggsvin har 5-7 000 pigger som er 20-25 mm lange. Piggene er ikke giftige. Føler dyrene seg truet, vil de rulle seg sammen til en ball, med hode og ben trukket inn under kroppen, og piggene stikkende ut som et forsvarsverk. Forplantning. Paringstiden er etter vinterdvalen i april/mai, og drektighetstiden er ca 35 dager. Kullet er i gjennomsnitt på 5 (1-10) unger. Ungene forlater ynglebolet etter 5-6 uker "(normalt i overgangen juni/juli)". Alder. I fangenskap kan de bli over 10 år gamle, men i vill tilstand er det sjelden å finne eksemplarer som er eldre enn 5 år. Bare ca. 20% av ungene overlever det første leveåret. Utbredelse i Norge. Omkring år 1900 fantes piggsvin bare i Østfold, men det har senere spredt seg vestover, delvis ved menneskets hjelp, fordi det blir ansett som et nyttedyr. I dag er de mest tallrike i kystområdene fra Østfold til Rogaland, men finnes også spredt på Vestlandet og i Trøndelag langs Trondheimsfjorden. Bestanden på Sørlandet har gått tilbake de seneste år. Piggsvin som er utsatt på isolerte øyer i landet har nærmest utviklet seg til skadedyr ettersom de er blitt så tallrike at de øver sterkt press på den opprinnelige faunaen. De lever i løvskog, langs dyrket mark, og i hager. Adferd. Piggsvin spiser insekter og små virvelløse dyr som snegler og meitemark, men også små virveldyr, som slanger og amfibier, og også plantemateriale, frukt, eikenøtter, og sopp. De er nattaktive, og sover mesteparten av dagen. De går i dvale om vinteren, gjerne under hauger av blader. Det har faktisk forekommet at man har kunnet høre dem snorke. Da dyrene lever tett ved mennesker, kan de bli forholdsvis tamme og la seg mate av mennesker i nærheten av boliger. Voksne dyr er imidlertid allergiske mot laktose, og de skal derfor ikke fôres med kumelk, da de får diaré, og vil kunne dø av dehydrering. Vanlig katte- og hundemat er imidlertid ufarlig for piggsvin. Det er viktig at de har tilgang til friskt vann. Ikke alle piggsvin er ekte piggsvin. Navnet piggsvin brukes også om dyr som har et lignende utseende og anatomi, men som ikke er i slekt med de egentlige piggsvinene. Disse dyrene er hulepiggsvin og trepiggsvin, som er to forskjellige typer gnagere, og maurpiggsvin, som er kloakkdyr. Pigg eller pinn? Ifølge Artsdatabankens offisielle navnelister heter det "piggsvin" ettersom det er pigger dyrene har på ryggen og ikke pinner. Formelt sett er "piggsvin" og "pinnsvin" sidestilte former på norsk, men både «Kunnskapsforlagets blå språk- og ordtjeneste» og «Store norske leksikon» foretrekker "pinnsvin". Radioprogrammet Språkteigen på NRK mener "pigg" er nynorsk, og "pinn" bokmål. Samlaget sin «Nynorsk ordliste» foretrekker da også piggversjonen. Eventuelt kan man si «bustyvel» fra det norrøne "bustígull", ifølge ordlisten. Piggsvin i religion. Innenfor zoroastrismen har piggsvinet en fremskutt plass, da det tilbringer mye av sin tid med å fortære insekter, som denne religionen anser som mørkets myldrende yngel. Ett av djevelens tilnavn, Belsebub, er egentlig "Baal Zebul" (= herre over fluene, fluenes herre). Gustav Wiksten. Gustav Wiksten (født i Estland 8. august 1894, død i Norge 28. juni 1982) var en norsk båtkonstruktør og trebåtbygger i Larvik. Han tok hyre som sjømann og forlot Estland rundt 1916 for å slippe tjeneste i Tsarens hær, og endte en dag opp i en amerikansk havneby rundstjålet for alt han eide. Løsningen ble hyre på en norsk båt som tilfeldigvis skulle til Larvik, og dit kom han i 1920. Her ble et kortere opphold til et livslangt virke som båtbygger, først som ansatt ved Stavern Båtbyggeri fra 1923 hvor han overtok som innehaver i 1929, og siden som båtbygger under eget navn da han etablerte Wikstens Båtbyggeri i 1937. Den første Wikstenbåten, en 18 fots snekke i lerk, ble satt sammen av gründeren hjemme på Langestrand i Larvik. Han flyttet inn i et gammelt båtbyggeri i Skiringssalsgate på Torstrand ikke så lenge etter, og i 1955 flyttet bedriften inn i nye lokaler bare noen hundre meter fra stedet hvor Colin Archer bodde og arbeidet. Båtbyggeriet ble overtatt av sønnen Hroar Wiksten i 1970, med Gustav Wiksten som ansatt fram til han pensjonerte seg i 1974, 80 år gammel. Ivar Hesselberg overtok båtbyggeriet i desember 1992. Wikstennavnet forbindes mest med den karakteristiske krummede krysserhekken, og senere med de større plattgatterne i lerk og afromosia konstruert og bygget av Hroar Wiksten. Den 19. Razzie-utdelingen. Bruce Willis vant prisen for verste skuespiller Spice Girls vant prisen for verste skuespillerinne Verste film. ' (Hollywood Pictures) Verste skuespiller. Bruce Willis for "Armageddon", "Kodenavn Mercury" (Universal) og "Under angrep" (20th Century Fox) Verste skuespillerinne. Spice Girls for "Spiceworld" Verste mannlige birolle. Joe Eszterhas (som seg selv) for ' Verste kvinnelige birolle. Maria Pitillo, "Godzilla" Verste par på skjermen. Leonardo DiCaprio (som tvillinger) i "Mannen med jernmasken" (MGM/UA) Verste regissør. Gus Van Sant for "Psycho" Årets verste filmtrend. Gamle menn og yngre damer ("Gidgets 'n' Geezers") Verste gjenskapelse eller oppfølger. "The Avengers" (delt førsteplass) "Godzilla" (delt førsteplass) "Psycho" (delt førsteplass) Verste manus. ' av Joe Eszterhas Verste nykommer. Joe Eszterhas (som seg selv) for ' (delt førsteplass) Jerry Springer for "Ringmaster" (Artisan Entertainment) (delt førsteplass) Verste «originale» sang. «I Wanna Be Mike Ovitz!» fra ', skrevet av Joe Eszterhas og Gary G. Wiz Uppsala universitet. Uppsala universitet er et universitet i Uppsala i Sverige. Det regnes som et forskningsuniversitet i verdensklasse, og rangeres jevnlig som et av verdens 100 beste universiteter. Universitetet ble grunnlagt i 1477 gjennom pavelig bulle utstedt av pave Sixtus IV, og er det eldste universitetet i Skandinavia. Universitetet har i mange hundre år vært et av Europas ledende universiteter, og dets betydning økte samtidig med Sveriges utvikling til en stormakt på slutten av 1500-tallet. Takket være en stor donasjon fra kong Gustav II Adolf av Sverige ble universitetet sikret en god økonomisk situasjon. Uppsala universitet har også en viktig plass i svensk kultur og identitet, slik som historie, litteratur og musikk. Mange av tradisjonene innen den akademiske kulturen i Sverige stammer fra Uppsala. Universitetet deler noen særtrekk, slik som de fjorten tradisjonsrike «studentnasjonene», med Lunds universitet (grunnlagt 1666). Kjente forskere som virket ved universitetet omfatter Carl von Linné, Anders Celsius, Anders Jonas Ångström og i nyere tid femten nobelprisvinnere. Blant universitetets alumner finner man også åtte konger, fjorten statsministre og over femti medlemmer av Svenska Akademien. Universitetet er medlem av Coimbragruppen av ledende forskningsuniversiteter sammen med universiteter som Oxford, Cambridge og Heidelberg. Det er rundt 22 333 studenter, 1 829 doktorgradsstipendiater og 3 800 vitenskapelig ansatte ved universitetet. Disse er fordelt på ni fakulteter og tre såkalte vitenskapsområder. Universitetet har tradisjonelt hatt et sterkt nærvær i området rundt Uppsala domkirke, og selv om universitetet på grunn av plassmangel siden slutten av 1800-tallet har måttet bygge ut i andre deler av byen, dominerer det fremdeles den historiske bykjernen og setter dermed sitt preg på Uppsala som universitetsby. Rundt en fjerdedel av Uppsalas innybyggere har sitt virke ved universitetet. Universitetsbiblioteket, Carolina Rediviva, er Sveriges eldste bibliotek. I THES - QS World University Rankings fra 2008 ble universitetet rangert som verdens 63. beste universitet og det nest beste i Skandinavia. I Academic Ranking of World Universities ble det i 2010 rangert som verdens 66. beste universitet. Armégruppe Syd. Armégruppe Syd (Heeresgruppe Süd på tysk) var en tysk armégruppe under annen verdenskrig. Tyskland benyttet to armégrupper for å invadere Polen i 1939: Armégruppe Nord og Armégruppe Syd. I dette felttoget ble Armégruppe Syd ledet av feltmarskalk Gerd von Rundstedt og hans stabssjef feltmarskalk Erich von Manstein. Ved begynnelsen av operasjon Barbarossa var Armégruppe Syd en av tre armégrupper som invaderte Sovjetunionen. Hovedmålet var å ta Ukraina og hovedstaden Kiev. Ukraina var et viktig sentrum for sovjetisk industri og hadde gode landområder for Hitlers planer om "lebensraum". Armégruppe Syd skulle deretter avansere opp Volga og rydde veien for Armégruppe Nord og Armégruppe Senter på deres vei mot henholdsvis Leningrad og Moskva. For å utføre oppdraget bestod armégruppen av Panzergruppe 1 samt de tyske XVI, XVII og XVIII armeer og de rumenske 3. og 4. armeer. Senere ble også den tyske 6. armé, som kjempet i slaget om Stalingrad, underlagt armégruppen. I 1942 ble Armégruppe Syd delt i Armégruppe A og B. Anna Caspari Agerholt. Anna Caspari Agerholt (født 25. juli 1892 i Kristiania, død 17. august 1943) var en norsk kvinnesakskvinne og rektor. Hun ble cand.philol. i 1917 og var i perioden 1931-1940 leder av Norske Kvinners Nasjonalråds Sosiale kurser. Mest kjent er hun for det historiske verket Den norske kvinnebevegelses historie, Gyldendal (1937, ny utgave 1973). Hun bidro også til artikkelsamlingen "Kvinnelige studenter 1882-1932", 1932. Hun var gift med arkivaren Johan Agerholt. Jasmin Tabatabai. Jasmin Tabatabai (persisk: یاسمین طباطبائی) (født 8. juni 1967 i Teheran) er en iransk-tysk skuespillerinne. Bakgrunn. Hennes far er iransk og moren tysk. Foreldrene møttes under Oktoberfest i München i 1956. Hun har dobbelt statsborgerskap. Karrière. Hun ble kjent for et større publikum i 1995 med "Die Mediocren" sammen Jürgen Vogel. Sitt gjennombrudd fikk hun i 1997 som «Luna» i Katja von Garniers musikkfilm "bandits". Jasmin Tabatabai har spilt i flere filmer av Peter Stauch ("Help the Old", "Pieces of my Heart"), Helmut Dietl ("Late Show"), Oskar Roehler ("Gierig", "Die Unberührbare"), Xavier Koller ("Gripsholm") og Ralf Huettner ("Mondscheintarif"). Hun har også arbeidet som komponist og sanger. Hun grunnla plateselskapet "Polytrash" i 2001. Våren 2002 utgav hun sitt første soloalbum. For den amerikanske spillefilmen "Iron Jawed Angels" av Katja von Garnier komponerte og sang de fem sangene sammen med sin mann, den amerikanske musikeren Tico Zamora. Katja von Garnier. Katja von Garnier (født 15. desember 1966 i Wiesbaden) er en tysk filmregissør. Hun studerte fra 1989 til 1994 ved Hochschule für Fernsehen und Film i München. Hennes øvingsfilm "Abgeschminkt!" ble lansert føderalt på tyske kinoer og ble sett av 1,2 millioner besøkere. I 1997 kom hennes film "bandits", som var en stor suksess. Høsten 2002 spilte hun inn sin første film i USA, "Iron Jawed Angels", som behandler kvinnerettsforkjemperen Alice Pauls liv. Oscar-vinnerne Hilary Swank og Anjelica Huston spilte i filmen. Første armé (Storbritannia). Første armé ("First Army") var en armé i den britiske hæren under første og annen verdenskrig. Første verdenskrig. Første armé ble opprettet 26. desember 1914 da korpsene i British Expeditionary Force ble delt i Første armé under generalløytnant Douglas Haig og Annen armé under general Horace Smith-Dorrien. Første armé måtte slå retrett ved Vimy Ridge i mai 1916 og ved Fromelles den neste måneden. Første armé tok del i offensiven i 1918 som drev tyskerne tilbake og i praksis endte krigen. Annen verdenskrig. Første armé ble opprettet på nytt i annen verdenskrig for å lede landstridskreftene i operasjon Torch, landsettingene i Marokko og Algerie 8. november 1942. Den bestod i begynnelsen kun av britiske og amerikanske tropper, organisert i tre separate komponenter, en for hvert landingssted; Oran, Algiere og Casablanca. Etter at de franske styrkene hadde overgitt seg til tyskerne, ble også franske tropper underlagt Første armé, som til slutt bestod av fire korps; det amerikanske II korps, det britiske V korps, det britiske IX korps og det franske XIX korps. Ila skole (Trondheim). Ila skole er en barneskole i Ila i Trondheim. Skolen har vært "mottaksskole" siden høsten 2000, og høsten 2009 hadde skolen 330 elever som fikk undervisning i til sammen 22 språk. 70 av elevene er minoritetsspråklige. Ila skole er Trondheims eldste barneskole. Eksterne lenker. Skole, Ila Margrethe Vullum. Rota Margrethe Vullum (født "Lehmann", senere gift "Rode", født i København, 14. februar 1846, død i København 14. august 1918) var en dansk-norsk forfatter, pedagog og kvinnesaksforkjemper, bosatt i Norge 1879 – 1914. Hun var datter av den danske politiker Peter Lehmann, gift med den danske forfatteren og pedagogen Gotfred Rode 1866 – 1877 og etter Rodes død i 1879 med journalist Erik Vullum. I sitt første ekteskap med Bjørnstjerne Bjørnsons danske ungdomsvenn fikk hun to sønner, politikeren Ove Rode og dikteren Helge Rode, kjent for sangen «Der er ingenting i verden så stille som sne». Hun grunnla sammen med sin første ekte­mann folkehøyskolen Skovgaard, der hun underviste i kunsthistorie. Etter at hun innledet et forhold til skolens elev, Erik Vullum, tok hun i 1876 ut separasjon fra Rode. 1877 – 78 bodde hun i Paris, som korrespondent for Aftonbladet og Dagbladet. Ved Rodes død flyttet hun med sine to sønner til Norge og giftet seg med Vullum i 1879. Bryllupet sto på Aulestad. I Norge ble hun Dagbladets første faste kvinnelige medarbeider. Hun skrev kunst- og litteraturanmeldelser, senere også kritiske innlegg i anledning kvinnesaken, som også ble stilet til det nyopprettede bladet Nylænde. Hun var ifølge Irene Iversen en «selvstendig og autoritativ» litteraturkritiker, som blant annet vakte oppsikt da hun i Verdens Gang skrev en begeistret omtale av Christian Krohgs «"Albertine"». Hun ble tilsluttet Venstre, bistod i etableringen av Norsk Kvindesagsforening i 1884, stod bak de tidlige kvinnelige streiker rundt 1889, og var endatil formann i Norsk Fyrstikkpakkerforening. Hun deltok i stiftelsen av Frisinnede Venstre i 1909. Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert på hennes formue (som etter hvert tok slutt, blant annet gjennom bidrag til politiske «saker») og få faste inntekter. De bodde i Valdres, på Askøy, og flere steder på Østlandet. 1898 – 1905 bodde de i utlandet, blant annet Italia. I 1912 slo de seg ned på Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Han døde i 1916, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side på Lillehammer kirkegård. Hennes begravelse ble arrangert av Landskvinnestemmerettsforeningen og Norske Kvinners Sanitetsforening. BMW M. BMW M er et datterselskap av den tyske bilprodusenten BMW. Selskapet ble stiftet mai 1972. BMW M, også kjent som "M-Technik" eller kun "M" (for "Motorsport") ble stiftet for å bistå i BMW statsning på racing, som oppnådde stor suksess på 1960-tallet og 1970-tallet. Det første prosjektet var BMWs 3,0 CSL. Hochschule für Fernsehen und Film München. Hochschule für Fernsehen und Film (HFF) i München er en kunstnerisk høyskole for fjernsyn og film underlagt Fristaten Bayern. Det er en av de mest kjente tyske filmhøyskoler. Den ble grunnlagt i 1966 og har ca. 400 studenter. Annen armé (Storbritannia). Annen armé ("Second Army") var en armé i den britiske hæren under første og andre verdenskrig. Første verdenskrig. Annen armé ble opprettet 26. desember 1914 da korpsene i British Expeditionary Force ble delt i Første armé under generalløytnant Douglas Haig og Annen armé under general Horace Smith-Dorrien og senere general Herbert Plumer. Annen armé tilbrakte det meste av krigstiden rundt Ypres, men ble flyttet til Italia mellom november 1917 og mars 1918. Annen verdenskrig. Annen armé ble opprettet på nytt i annen verdenskrig under generalløytnant Miles Dempsey og underlagt 21. armégruppe. To av armeens forband, I korps og XXX korps, tok del i operasjon Overlord. 21. armégruppe. 21. armégruppe ("21st Army Group") var en armégruppe i den britiske hæren under annen verdenskrig. Normandie. 21. armégruppe, anført av general (senere feltmarskalk) Bernard Montgomery, ledet i begynnelsen alle landstridskreftene under operasjon Overlord, men etterhvert som flere amerikanske styrker landet ble deres egen 12. armégruppe aktivert under general Omar Bradley. 21. armégruppe bestod dermed kun av den britiske 2. armé og den canadiske 1. armé. Byambasuren Daava. Byambasuren Daava (født 1971 i Ulaanbaatar, Mongolia) er en mongolsk dokumentarfilmskaper og regissør. Hun begynte sin karrière som programleder og regiassistent i det statlige fjernsynet i Mongolia i 1989. Fra 1995 til 1998 studerte hun ved høyskolen for filmkunst i Ulaanbaatar. Fra 2000 til 2005 studerte hun dokumentarfilm og fjernsynsjournalistikk ved Hochschule für Fernsehen und Film München. Hennes annen film, "Historien om den gråtende kamel" ("Die Geschichte vom weinenden Kamel") som hun lavet sammen med en italiensk medstudent i München, ble en stor suksess i hele verden og nominert til Oscar i kategorien «beste dokumentarfilm». Filmen ble satt opp på kino i Norge. Alv Kjøs. Alv Kjøs (født 1894, død 1990) var en norsk politiker og oberst. Han var også gårdbruker. Kjøs var formann for Høyre i perioden 1954–1962 og parlamentarisk leder i perioden 1956–1958. Han var odelstingspresident i 1954, 1955 og 1958-1961, samt visepresident i Stortinget 1961-1965. Kjøs ble i 1953 utnevnt til ridder av 1. klasse St. Olavs Orden og ble i 1964 forfremmet til kommandør med stjerne. Han mottok Krigsmedaljen og Deltagermedaljen. Han deltok i Slaget ved Dombås, der han ble tatt til fange etter å ha kjørt inn i et tysk bakholdsangrep. Arthur Nordlie. Arthur Henry Eugen Nordlie (født 2. februar 1883 i Kristiania, død 7. januar 1965) var en norsk entreprenør, politiker og idrettsleder. Han var partiformann i Høyre fra 1945 til 1950. Politisk karriere. Nordlie kom inn i politikken gjennom verv i håndverkerorganisasjoner. I 1914 ble han styremedlem i Murermesternes Forening og 1918 i Kristiania Håndverks- og Industriforening. Fra 1923 til 1938 var han formann i Norges Håndverkerforbund. Nordlie ble valgt inn i Kristiania bystyre i 1920 og var bystyrerepresentant helt fram til 1956. Han kom på Stortinget i 1929 og satt der til 1945 som medlem av justiskomiteen, universitets- og fagskolekomiteen, samt i plankomiteene om stortingsbygningen av 1930 og 1937. I 1945 ble Nordlie formann i et arbeidsutvalg som skulle lede Høyre i overgangsfasen som fulgte frigjøringen. Han ble sittende som formann fram til 1950. Idrettslederkarriere. Nordlie var en viktig leder for norsk idrett, spesielt for norsk fotball i dens barndom. Han var selv aktiv i Lyn og var med på å stifte både Norges Fotballforbund (i 1902), Oslo Fotballkrets (i 1905) og Norges Landsforbund for Idrett (i 1919). Han var president i fotballforbundet i 1904–1905, og han dømte finalen i norgesmesterskapet i 1905. Utmerkelser. Nordlie ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1933 og til kommandør i 1954. Han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull. I 1956 ble han en av de første mottagerne av St. Hallvard-medaljen. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden og Finlands hvite roses orden, storridder av den islandske Falkeordenen og offiser av den franske Æreslegion. I 1969 ble en vei på Rødtvet i Oslo oppkalt etter ham. Johan H. Andresen. Johan Henrik Andresen (født 29. november 1888 i Kristiania, død 21. oktober 1953 i Östergötland) var en norsk forretningsmann, industrileder og politiker (H). Som eneeier i J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik var han en av Norges rikeste og mest innflytelsesrike forretningmenn i mellomkrigstiden. Han følte sin rikdom som et ansvar, og støttet derfor mange norske kunstnere og vitenskapsmenn, samt kulturelle og veldedige tiltak. Andresen var i opposisjon til C.J. Hambros lederskap i Høyre, og ble selv valgt til partiformann for perioden 1934–1937. Andresen var stortingsrepresentant 1928–1933, og tok ikke gjenvalg grunnet forholdet til Hambro. __NOTOC__ Bakgrunn. Andresen ble født i Kristiania i 1888, som sønn av Nicolai Andresen (1853–1923) og Johanne Marie Heyerdahl (1855–1928). Farfaren Johan Henrik Andresen (1815–1874) kjøpte J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1849, og den gikk videre til sønnen Nicolai i 1874. Den her omtalte Johan Henrik Andresen var dermed den tredje generasjonen i tobakksdynastiet, som han ble eneeier av i 1923. Både hans sønn Johan Henrik Andresen (1930–2011) og sønnesønn Johan H. Andresen jr. (1961–) har senere eid konsernet. Han giftet seg med Eva Klaveness (1900–1965) i 1929, datter av skipsreder Anton Fredrik Klaveness (1874–1958) og Therese Grøn (1875–1948). Han kjøpte den svenske herregården Björkvik ved Söderköping i Östergötland i 1935, hvor han også døde i 1953. Yrkeskarrière. Andresen tok middelskoleeksamen i 1904, og var så handelsskolestudent ved Höhere Handelslehranstalt i Leipzig 1905–1907. Han fikk deretter praktisk erfaring gjennom å arbeide ved Tiedemanns fabrikker i Sverige og Norge samt i tysk tobakksindustri 1907–1910. Fra 1911 var han tilbake i Norge som disponent i selskapet, og var så medeier 1915–1923. Ved farens død i 1923 ble han eneeier. Gjennom en offensiv og strategisk bedriftspolitikk etablerte han Tidemann-konsernet som Norges dominerende tobakksprodusent i mellomkrigstiden. Han spilte dessuten en avgjørende rolle i norske tobakksfabrikkers kamp mot utenlandsk innpass på det norske markedet. Andresen introduserte ny teknologi og moderne distribusjons- og reklamemetoder i konsernet, som sikret stor avkastning for det, til tross for at den økonomiske nedgangen i mellomkrigstiden var betydelig. I 1920-årene lå konsernet i skarp konflikt med utenlandsk tobakkindustri, noe som etter hvert løste seg da Tiedemann inngikk en samarbeidsavtale med British American Tobacco (BAT) i 1930, som man så etablerte Norsk-Engelsk Tobaksfabrikk sammen med. Andresen innehadde en rekke styreverv, blant annet som styremedlem i Foreningsbanken 1923–1929, Gyldendal Norsk Forlag fra 1925, Nye Andresens Bank fra 1928 og Freia fra 1931. Han var nestformann i Oslo Haandverks- og Industriforening 1920–1925, og formann 1925–1927. Viseformann i Norges Industriforbund 1920–1922, og formann i Tobaksfabrikernes Landsforening 1917–1920. Han var dessuten medlem av Nationaltheatrets representantskap. Politisk arbeid. I 1920-årene deltok han i et forsøk på å etablere en borgerlig front mot sosialistene, sympatiserte med Fedrelandslaget, og var medlem av Vort Land. Denne sterke konservative holdningen ble imidlertid tonet ned i 1930-årene, og han distanserte seg fra mange av sine tidligere meningsfeller. Han ble en sentral Høyre-politiker i mellomkrigstiden, og var innvalgt på Stortinget fra Oslo i to perioder 1928–1933. Han var hele tiden medlem av Stortingets finanskomité. Delegat til Nedrustningskonferansen i Genève i 1932. Han tok imidlertid ikke gjenvalg til Stortinget grunnet dårlig kjemi med partiformann og parlamentarisk leder C.J. Hambro. Dette skyldtes blant annet Andresens behov for planmessige forberedelser og klare målsetninger, som dermed passet dårlig sammen med Hambros til tider autoritære og improviserte lederstil samt lite strukturerte arbeidsvaner. Andresen utkonkurrerte til slutt Hambro i kampen om å bli Høyres formann ved landsmøtet i 1934, noe som også var et uttrykk for at et flertall i partiet ønsket en formann som var mer opptatt av økonomisk politikk. Som partiformann tok han avstand fra forsøk på å stille politiske betingelser for finansiell støtte til Høyre fra storindustrien. Han lyktes ikke i å modernisere og effektivisere Høyre som organisasjon, eller å få mer orden i stortingsgruppen som fortsatt var ledet av Hambro. Den utløsende årsaken til Andresens avgang som partiformann i 1937 ble derfor en strid om Høyres fiskeripolitikk. Han ble værende som medlem av Høyres sentralstyre frem til 1945. Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap på Grini fra 12. januar til 28. mai 1942. Utmerkelser. Andresen var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden. Han var dansk visekonsul og konsul 1919–1928. Joh. H. Andresens vei i Oslo er oppkalt etter ham. Edmund Harbitz. Edmund Theobald Harbitz (født 2. oktober 1861 i Kristiania, død 7. mai 1916 samme sted) var en norsk advokat og politiker for Høyre. Han var leder av partiet i perioden 1905–1907. Harbitz var mest aktiv som lokalpolitiker. Han var medlem av bystyret fra 1898 til 1916 og satt som ordfører i årene 1899–1901. I 1905 ble han bedt om å tre inn i Michelsens samlingsregjering, men avslo denne anmodningen. Harbitz ble cand.jur. i 1884 og advokat i 1899. Harbitz etablerte i 1890 en addvokatforretning sammen med C.F. Michelet. Han fikk møterett for Høyesterett i 1896. 1902–1914 var han formann i Morgenbladets styre. Han var bror av professor Francis Gottfred Harbitz og sønnesønn av tidligere stortingspresident Georg Prahl Harbitz. Kilder. "Norsk biografisk leksikon"; 1. utg. Bd 5. 1931 Caroline Link. Caroline Link (født 2. juni 1964 i Bad Nauheim) er en tysk filmregissør. Etter artium og ettårig opphold i USA samlet hun teknisk filmerfaring ved et praktikum ved Bavaria Studios i München. Hun studerte fra 1986 til 1990 ved Hochschule für Fernsehen und Film (HFF) i München og arbeidet deretter som regiassisten og manusforfatter. Ved siden av kortspillefilmen "Bunte Blumen" (1988) var hun 1989 medregissør for dokumentarfilmen "Das Glück zum Anfassen". Som avslutningsfilm ved HFF spilte hun 1990 inn spillefilmen "Sommertage", som mottok flere priser. Hun har også skrevet dreiebøker for fjernsynsserier produsert av Bavaria Filmstudios. I 1992 spilte hun inn barnefilmen "Kalle der Träumer" for ZDF, og begynte samme år å arbeide med spillefilmen "Jenseits der Stille", som ble ferdig i 1996 og mottok en rekke prestisjefulle priser (Bayerischer Filmpreis, Bundesfilmpreis, Deutscher Filmpreis, Deutscher Videopreis) og ble Oscar-nominert. Etter barnefilmen "Pünktchen und Anton" (1999, etter en roman av Erich Kästner) var hennes neste store kinosuksess "Nirgendwo in Afrika" (2001, etter en selvbiografisk roman av Stefanie Zweig), som i 2002 vant Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Caroline Link er aktiv i foreningen "Children for a better World" og mottok i 2004 den bayerske fortjenstorden. Hun bor i München med sin mann Dominik Graf. Paleolitikum. Paleolitikum (fra gresk "παλαιός" ("paleos"), «gammel» og "λίθος" ("lithos"), «stein», begrepet ble gitt av arkeologen John Lubbock i 1865) regnes som den første perioden i steinalderen. Den begynte da hominider som for eksempel Homo habilis først tok i bruk steinredskaper for ca. 2 000 000 år siden. Perioden varte frem til mennesket begynte med intensivt jordbruk i Midtøsten – mesolitikum. I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skilleleinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og Yngre Dryas er den ytre klimatiske. Begreper som "mesolitikum" om overgangsperioden mellom steinalderen "(paleolitikum)" og jordbruksalderen "(neolitikum)", samt annen «fininndeling» av tidsepokene "(PPNA, PPNB)", er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen. Innledning. Den paleolitiske perioden utmerker seg ved utviklingen av de første steinredskaper. Den dekker den aller største delen av menneskehetens historie, grovt regnet rundt 99% av menneskelig historie, og strekker seg fra 2,5 eller 2,6 millioner år siden med introduksjonen av steinredskaper til introduksjonen av jordbruk og slutten på den den paleolitiske perioden en gang rundt 10 000 f.Kr. Fra Paleolitikum kom Mesolitikum, en mellomperiode inntil neolittisk tid avløste i vestlige Europa, og i områder ikke påvirket av istiden som med epipaleolitisk epoke, eksempelvis som i Afrika. I løpet av den paleolitiske perioden grupperte menneskene seg sammen i små samfunn og livnærte seg ved å samle planter og jakte på ville dyr. Paleolitikum er karakterisert ved bruken av steinredskaper som ble konstruert ved å slå stykker av et steinemne til den hadde fått sin rette form i henhold til funksjon. På samme tid lagde man også redskaper av tre og bein. Andre organiske emner som ble tilpasset for redskaper var lær og plantefibrer, men på grunn av disses vesen og varighet er arkeologene i liten grad i stand til å avdekket disse. Bevarte gjenstander fra paleolitisk tid er faglig kjent som "paleolitter". Menneskeheten utviklet seg gradvis fra de tidligste medlemmer av menneskeslekten Homo (hominider), som Homo habilis — som benyttet enkle steinredskaper — til de moderne mennesker, både anatomisk og i vesen, Homo sapiens sapiens, i løpet av denne lange tidsepoken. I løpet av slutten av Paleolitikum, spesielt "mellom-paleolitikum" og "sen-paleolitikum", begynte menneskene framskape tidlige former kunst og bli engasjert i religiøs og åndelig oppførsel som begravelser og ritualer. Klimaet i løpet av den paleolitiske perioden besto av en rekke istider hvor klimaet skiftet periodisk mellom varme og kalde temperaturer. Menneskelig utvikling. a>", dateres til en gang mellom 500 000 til 400 000 f.Kr.Menneskelig utvikling er en del av den biologiske evolusjon angående fremkomsten av mennesker som en egen art. Det er et emne av en bred vitenskapelig forespørsel som søker å forstå og beskrive hvordan denne endringen og utviklingen skjedde. Studiet av menneskelig evolusjon består av mange vitenskapelige disipliner, mest fremtredende er biologisk antropologi, paleoantropologi, paleontologi, arkeologi, lingvistikk og genetikk. Begrepet menneske, i sammenhengen menneskelig evolusjon, referer til hominider, men studiet av menneskelig evolusjon omfatter vanligvis andre hominider som eksempelvis Australopithecus. Menneskelig evolusjon i Paleolitikum. Den evolusjonære historien til menneskeheten er sporet tilbake av paleoantropologer til 5-7 millioner eller 8-10 millioner siden før begynnelsen av den paleolitiske perioden da vår nærmeste hominidiske forfedre avvek fra den felles forfedre til mennesker, sjimpanser, og bonoboer. Disse nærmenneskene eller tidlige før-paleolitiske hominider (som Sahelanthropus tchadensis og Australopithecus) begynte å utvikle bipedalisme (oppreist gange: å bruke to føtter for å stå eller gå), skjønt bipedalisme ble ikke fullstendig utviklet før med "Homo erectus"/"Homo ergaster" først ble avdekket i fossilene, og til slutt ga begynnelsen til de tidligste medlem av menneskeslekten, "Homo habilis", en gang rundt 2,6 millioner år siden. Et nåværende syn på tidsmessig og geografisk spredning av menneskelignende befolkninger og arter. Andre fortolkninger kan atskille seg hovedsakelig i taksonomi (klassifikasjon) og geografisk spredning av menneskearter.Tallrike forklaringer har blitt foreslått av antropologer og biologer for å forklare hvorfor oppreist gange ble utviklet hos mennesker, blant annet provianteringsmodellen som hevder at bipedalisme var en tilpasning til monogamt samfunn; hypotesen om at holdning og amming førte til at bipedalisme bidro til bedre måte å innta føde; den termoregulerende modell som hevder at menneskelig bipedalisme oppsto for å redusere oppheting av kroppen. De tidligste medlemmer av menneskeslekten, "Homo habilis", oppsto for rundt 2,6 millioner år siden og var ansvarlig for begynnelsen av den paleolitiske perioden og dannelsen av de oldowanske steinredskaper. De fleste eksperter antar at Homo habilis’ intelligens og sosial organisasjon var mer sofistikert enn tilsvarende hos Australopithecus eller sjimpanser. Tidlig i epoken Pleistocen, for 1,5 til 1 millioner år siden, var det noen befolningsgrupper av Homo habilis i Afrika, Asia og Europa som utvikler større hjerner og lagde mer forseggjorte steinredskaper. Disse ulikheter og andre var tilstrekkelige for antropologene å konkludere at de hadde gitt opphavet til en ny art, "Homo erectus". Selv om "Homo habilis" sameksisterte med andre menneskelignende primater med høyreist gange, som "Paranthropus boisei", hvor noen av disse var framgangsrike i mange millioner år, ble Homo habilis mest framgangsrike, muligens på grunn av dets oppdagelse av redskaper og en mindre spesialisert og begrenset tilgang på mat. Av den grunn ble derfor Homo habilis forgjengerne til en hel rekke nye arter hvor Paranthropus boisei og dets robuste slektninger forsvant fra arkeologenes nedtegnelser av fossiler. Ingensteds i Afrika. "Ingensteds i Afrika" ("Nirgendwo in Afrika") er en spillefilm av den tyske regissøren Caroline Link fra 2001. Den baserer seg på den selvbiografiske romanen med samme navn av Stefanie Zweig. Filmen er spilt inn på de stedene i Afrika som er beskrevet i boken, og den har mottatt en rekke priser. Den vant bl.a. Oscar for beste fremmedspråklige film. Handling. Den tyske familien Redlich flykter i 1938 på grunn av sin jødiske tro til Kenya. Walter Redlich arbeider som forvalter på en farm. Hans kone Jettel har vanskelig for å tilpasse seg livet i det fremmede landet. Datteren Regina derimot, blomstrer opp på det fremmede kontinentet. Hun lærer landets språk og interesserer seg for dets kultur. I kokken Owuor finner hun en god venn. Ekteparet Redlich finner derimot livet stadig vanskelig, og finner bare langsomt tilbake til hverandre. Venstresosialisme. Venstresosialisme er en strømning innenfor den sosialistiske tradisjonen som tar til orde for at kapitalismen erstattes av et sosialistisk samfunn med felleseie over produksjonsmidlene. Venstresosialismen står slik i motsetning til nyere sosialdemokratisk tenkning, som har tatt avstand fra tidligere målsettinger om å avvikle de kapitalistiske produksjonsforholdene. Venstresosialismen skiller seg fra den kommunistiske tradisjonen ved at den framhever at samfunnsendringer bør gjennomføres gjennom legale vedtak i folkevalgte organer. Venstresosialismen, spesielt i Nord-Europa, har også skilt seg fra den sosialdemokratiske såvel som den kommunistiske tradisjonen, ved sin nedtoning av økonomisk vekst som hovedmål, og sin vektlegging av "grønn politikk" hvor miljøvern står sentralt. Mens den kommunistiske tradisjonen har preget partiene lengst til venstre i størstedelen av verden, har venstresosialismen vært en den dominerende politiske strømningen lengst til venstre i Norden. I Norge har venstresosialistisk tenkning stått sentralt i politikken til Sosialistisk Venstreparti (SV) og forløperen Sosialistisk Folkeparti (SF). Det samme kan hevdes om partiet Rødt. Etter Berlinmurens fall, og etter at den kommunistiske tradisjonen i stor grad ble diskreditert, har venstresosialistisk tenkning også overtatt dominansen lengst til venstre i det politiske landskapet i de fleste andre europeiske land. Det største venstresosialistiske partiet i Europa er det nyopprettede Venstrepartiet (Die Linke) i Tyskland. Størst betydning har venstresosialismen likevel hatt i Latin-Amerika. Venstresosialismen kan sies å ha preget tenkningen til Salvador Allendes regjering i Chile, som ble styrtet i 1973, og til sandinistene som hadde makten i Nicaragua på 1980-tallet. Også det politiske programmet til president Hugo Chavez i Venezuela kan sies å være preget av venstresosialistisk tenkning. Det samme kan sies om programmet til Evo Morales som ble valgt til ny president i Bolivia i desember 2005. Stefanie Zweig. Stefanie Zweig (født 1932 i Leobschütz, Oberschlesien) er en tysk forfatterinne. I 1938 flyktet Stefanie Zweigs jødiske familie fra nasjonalsosialistenes forfølgelser til Afrika, hvor hun tilbragte barndommen. Etter annen verdenskrig reiste familien i 1947, da hun var 15 år gammel, tilbake til Tyskland. Faren var jurist og fikk jobb som dommer i Vest-Tyskland. Hjemme igjen savnet hun barndommens land og begynte å skrive flere selvbiografiske bøker om sine opplevelser og inntrykk. Hennes bøker solgte i store opplag. "Ein Mund voll Erde" var hennes første Afrikaroman. Den utkom i 1980 og fikk flere utmerkelser. Romanen skildrer hennes første kjærlighet til en kikuyu-gutt. "Nirgendwo in Afrika" er en selvbiografisk roman. I romanen "Irgendwo in Deutschland" forteller hun om livet etter hjemkomsten til Tyskland. Nirgendwo in Afrika ble filmatisert i 2001 av Caroline Link, og vant bl.a. Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Chinese Democracy. "Chinese Democracy" er det sjette studioalbumet til Guns N' Roses, og det hadde offisiell slippdato 22. november 2008 i Norge. Arbeidet med albumet begynte allerede i 1994, og ble utsatt utallige ganger. Det var derfor knyttet stor usikkerhet til når albumet ville bli sluppet. Produksjonskostnadene for albumet ryktes å ligge på rundt 14 millioner dollar, og er med det sannsynligvis det mest påkostede albumet noensinne. I senere tid er det kommet frem at denne summen også dekker innspillingen av et betydelig større antall låter en de som kom med på denne platen. Axl Rose kunne avsløre (i et fan-forum intervju) 14. desember 2008 at de har materiale klart for minst ett album til. Han hintet frempå at det muligens kunne se dagens lys allerede høsten 2009, men ingen planer var lagt ennå. "Chinese Democracy" er i hans øyne egentlig et dobbeltalbum, der foreløpig kun første del er gitt ut. Av de opprinnelige bandmedlemmene, er det kun Axl Rose som er med på "Chinese Democracy". 20. november 2008 meldte BBC at albumet var sluppet på gruppens MySpace-side, tre dager før det skulle utgis i USA. "Chinese Democracy" debuterte på 2. plass på VG-lista. 14. april 2009 ble hele albumet gjort tilgjengelig for nedlasting til tv-spillene Rock Band og Rock Band 2. Ivan Bilibin. Ivan Jakovlevitsj Bilibin (Иван Яковлевич Билибин; født, død 7. februar 1942) var en russisk maler, illustratør og scenograf. Som del av bevegelsen "Mir iskusstva" («Kunstens verden») og med bidrag til "Ballets Russes" var Bilibin en av de mest innflytelsesrike utøverne innen illustrasjonskunst og scenografi på 1900-tallet. Han ble særlig kjent for sine jugend-inspirerte illustrasjoner til russiske folkeeventyr. Gjennom hele sin karriere var han sterkt påvirket av slavisk folkekunst. Liv og karriere. Ivan Bilibin ble født i en forstad til St. Petersburg. Han studerte under Ilja Repin og fortsatte seinere i München. Fra 1902 til 1904 reiste Bilibin nord i Russland, der han ble særlig opptatt av den tradisjonelle, russiske folkekunsten og trearkitekturen, som han seinere presenterte i monografien "Folkekunst i Nord-Russland" (1904). Han ble også påvirket av tradisjonell japansk grafikk og blant annet Gerhard Munthes dekorative bilder. Bilibin gjorde seg særlig bemerket i 1899, da han utgav flere nyskapende illustrasjoner til russiske folkeventyr. Under den russiske revolusjonen i 1905 lagde han revolusjonære avistegninger, men han følte seg fremmed for Oktober-revolusjonen i 1917. Etter korte opphold i Kairo og Alexandria slo han seg ned i Paris i 1925. Han begynte å dekorere private herskaphus og russisk-ortodokse kirker. Han lengtet likevel tilbake til Russland og han vendte hjem i 1936 etter å ha lagd dekorasjonarbeider for den Sovjets ambassade. Han foreleste ved det sovjetrussiske Kunstakademiet fram til 1941. Bilibin døde under Beleiringen av Leningrad. Bayerischer Rundfunk. Bayerischer Rundfunk (BR) er det statlige kringkastingsselskapet i Fristaten Bayern, og har sete i hovedstaden München. Selskapet ble grunnlagt i 1922 og fikk dagens navn i 1930. Kringkastingsselskapets orkester er Sinfonieorchester der Bayerischen Rundfunk. Boeing VC-25A. Boeing VC-25A er en militær variant av passasjerflyet Boeing 747-200B, brukt av det amerikanske flyvåpenet for transport av presidenten og hans stab. Det amerikanske flyvåpenet har to fly av typen VC-25A, med henholdsvis 28000 og 29000 på malt halen. Når presidenten er ombord anvendes kallesignalet "Air Force One" over radioen. VC-25A har en rekkevidde på 12 600 km uten omtanking, men kan fylle drivstoff i luften, slik at rekkevidden i teorien er ubegrenset. Flyet har et mannskap på 26 og en totalkapasitet på 102 personer. Det første flyet (28000) ble tatt i bruk 6. september 1990 og det andre flyet (29000) ble tatt i bruk 26. mars 1991. Begge opereres av "Presidential Airlift Group" som er del av 89th Airlift Wing på Andrews Air Force Base i Maryland. Helgelandske. Helgelandske er et norsk transportselskap basert i Sandnessjøen. Selskapet ble etablert under navnet Det Helgelandske Dampskibsselskab i 1867 av lensmann Christian Wang, som ble selskapets første styreleder. Selskapets administrasjon ble i 1898 flyttet fra Søvik til Sandnessjøen. Hovedaktiviteten har vært gods- og passasjertransport, i starten med DS «Helgeland» og DS «Ranen». Kortvarige forsøk på cruisetrafikk ble gjennomført med DS Ranen på 1920-tallet. Selskapets siste dampskip gikk ut av drift i 1955. Selskapet gikk inn i landtafikken i 1938 da det etablerte bilruter på Dønna. Etter en rekke oppkjøp av små lokale buss-selskap i 1957, endret selskapet navn til Helgeland Trafikkselskap A/S, og i 1976 fikk det sin første hurtigbåt. Selskapet har også drevet eget reisebyrå i perioden 1959–2000, samt etablert underselskap innen oljebransjen. Dets visuelle kjennemerke er en grønn stripe mellom to røde striper. I 1998 tok det navnet Helgelandske, som har vært kallenavnet siden starten. Dets historie er fortalt av Leif B. Lillegaard i "Selskapet Vårres" som ble utgitt i anledning 125-årsjubileet (1992). Helgelandske ble i 2005 kjøpt opp av det franske transportkonsernet Connex Norge, som senere endret navn til Veolia Transport Norge (83,14 % av aksjene). Bussrutene som ble drevet av Helgelandske ble i 2006 lagt ut på anbud, og dette anbudet ble vunnet av Nordlandsbuss. 1. april 2006 overtok derfor Nordlandsbuss bussrutene Helgelandske hadde drevet. Veolia fortsatte å bruke navnet Helgelandske og farger og symboler fra dette selskapet etter overtakelsen. Fra 2009 ble dette imidlertid erstattet av fargesettingen til Veolia. Nytt navn på virksomheten i Sandnessjøen er Veolia region Helgelandske. Midtstubakken. Midtstubakken er en hoppbakke i Oslo. Bakken ble åpnet 6. september 2010 med et hopp av Maren Lundby. Anlegget ble brukt under Ski-VM 2011. Den nåværende bakken. Den nye Midtstubakken ligger i Midtstulia, og har en bakkestørrelse (HS) på 106 meter. Bakken er plastbelagt, slik at den også kan benyttes om sommeren. Det er Økaw Arkitekter i samarbeid med Grindaker landskapsarkitekter som har tegnet bakken. De har tilpasset den etter terrenget i Midtstulia, og tilløpet er på bakkenivå. Dermed konkurrerer ikke bakkens profil med Holmenkollbakken sett fra Oslo sentrum. Også tribunene er tilpasset terrenget. Midtstubakken er en del av Holmenkollen nasjonalanlegg, som var arena for hopp, langrenn og kombinert under Ski-VM 2011. Oslo bystyre vedtok i desember 2007 å bygge nye hoppbakker både i Holmenkollen og i Midtstuen. Det måtte man gjøre slik at bakkene kunne tilfredsstille de sportslige kravene fra det internasjonale skiforbundet FIS til å arrangere et mesterskap. Utbygger av den nye Midtstubakken har også laget et vannmagasin nederst i Midtstulia. Det brukes til snøproduksjon i Holmenkollen nasjonalanlegg. Tjernet kan også benyttes til bading om sommeren. Det bygges fem rekrutteringshoppbakker i forskjellige størrelser i Midtstulia. Rekrutteringsbakkene ligger tett opptil Midtstubakken. Disse bakkene er også plastbelagt, slik at de kan benyttes om sommeren. Den gamle bakken. Tidligere stod det en mindre hoppbakke med størrelse K 85 i Midtstuen, like ved der den nye bakken er anlagt. Den første Midtstubakken ble anlagt i 1927. Bakken har blitt revet og ombygget tidligere, blant annet ble det gjort en stor ombygging av bakken i 1956. Også i 1980 ble det gjennomført en større ombygging. Tilløpet ble revet i 1992. Normalbakkerennene både under ski-VM 1966 og ski-VM 1982 ble arrangert her. 23. februar 1966 gikk Bjørn Wirkola til topps etterfulgt av Dieter Neuendorf og Paavo Lukkariniemi. 21. februar 1982 gikk Armin Kogler til topps etterfulgt av Jari Puikkonen og Ole Bremseth. I samme renn satte Jari Puikkonen bakkerekord med 85,5 meter. Annen bruk av området. Snøbrettkonkurransen The Arctic Challenge som Terje Håkonsen tok initiativ til, ble arrangert i Midtstubakken i 2006 og 2007. Konkurransen foregikk i en snøbrettarena («quarterpipe») som lå på det sted der den gamle hoppbakken i sin tid stod. I 2007 satte Terje Håkonsen verdensrekord med et hopp på 9,8 meter. Om sommeren har Midtstubakken blant annet blitt brukt som en arena for terrengsykling. Misvær kirke. Misvær Kirke er en trekirke på stedet Misvær i Bodø kommune. Den ble bygd i 1912 på dugnad av bygdas folk, og innviet den 31. oktober 1912. Den ble restaurert i 1991. Den har plass til 200. Altertavlen er malt av Ola Abrahamsen. Kirken er omgitt av gravhauger. Kirkens område ble brukt som religiøs samlingsplass vinterstid frem til 1700-tallet. Snøfreser. En snøfreser (eller snefreser) er et redskap for å rense en vei eller et areal for snø. Snøfreser kan være montert foran et tog, en lastebil, et all-terrain vehicle eller foran eller bak en traktor. I mindre varianter finner vi den som selvgående via belter eller gummihjul med eller uten kjetting. De aller enkleste må man skyve selv. De selvgående modellene er beregnet for privatperson eller mindre områder. Den kan deles inn i ettrinns eller totrinns snøfreser. Ettrinnsvarianten samler, som navnet tilsier arbeidet i ett trinn, sammen snøen og kaster den bort. Totrinnsvarianten har to bilaterale skruer som samler snøen inn mot midten der en ny skrue i stor hastighet kaster snøen ut utkastet. Ettrinns varianten er beregnet for personer med en mindre, asfaltert oppkjørsel. En etttrinns freser har et begrenset bruksområdet da skovelen, som regel laget av stål med en gummileppe på utsiden, både må drive freseren fremover, samle sammen snøen og samtidig kaste denne ut. På en totrinnsmodell er disse 3 funksjonene gjort av separate deler, en saktegående skovel som samler og hakker opp snøen, en hurtiggående turbin som kaster ut snøyen, samt hjul/belter som sikrer fremdrift. Alle disse delene gjør at en totrinnsmodell er større, tyngre, mer kompleks og dyrere enn en etttrinnsmodell men samtidig er den langt mer anvendelig og robust. I SUM: En ettrinns freser inneholder for mange kompromisser til at dette kan være noe mer enn en nødløsning, eller for folk med begrensede behov. Den gummibelagte skovelen skal dekke 3 funksjoner som beskrevet ovenfor, noe som medfører at den dekker ingen av de 3 funksjonene spesielt godt. I SUM: Liten og nett, denne kan du lagre på loftet og fraktes rundt med bilen. Større areal og/evt grus krever bruk av totrinnsvarianten. Med en beltedrevet variant unngår man å ødelegge underlaget der det freses. Snøfresere for traktorer en vanligvis montert bak på traktorens trepunktsoppheng, og kan være ettrinns snøfresere (V-fres) eller totrinnsfresere. V-fresere er det vanligste, og disse produseres av flere norske fabrikanter som Duun AS, Orkel AS, Lid Jarnindustri AS, Globus AS og Tokvam AS. Arbeidsbredden er fra 1,4 til 2,5 meter. Moderne V-fresere har solid skrog med rette vegger, og bakmontert vifte med diameter 70-80 cm. Moderne V-fresere har svingbar tut som gir muligheter for å legge snøen til venstre eller høyre, og mange har i tillegg stillbar klaff for å justere kastelengden på snøen. Traktormonterte to-trinnsfresere lages også av de samme fabrikanter, og har en mateskrue som transporterer snøen inn mot en sentralt montert vifte. Tut-systemet er som på en V-freser. To-trinnsfreser finnes også i utgaver som kan rygges, eller frontmonteres. Snøfresermarkedet er i stadig utvikling. Fremdeles er markedet dominert av kjente merker som Ariens, Canadiana, Honda, Husqvarna, Murray, Snapper, Stiga, Toro, mfl. utstyrt med B&S eller Tecumseh motorer (Honda med egne motorer), flere kilder sier at Tecumseh nå har sluttet å produsere motorer. De siste årene har flere og flere kinesiske merker blitt solgt, gjerne markedsført under diverse navn, som Sierra, Speed, Blizard, mfl. Disse selges til tildels betydelig lavere pris enn de kjente merkene, men kvaliteten på disse er enn så lange ikke veldig godt kartlagt, men skal man tro noen av bloggene om dette så er kvaliteten varierende. Mekanisk kvalitet er viktig på en snøfreser, spesielt på en totrinnsmodell som inneholder mye deler som kan gå i stykker. Korketrekkeren. Korketrekkeren eller Korken er en akebakke i Oslo på ca. 2 500 meter som går fra Frognerseteren stasjon til Midtstuen stasjon. Fallhøyden er på 255 meter. Akebakken blir stort sett preparert hver morgen i vintersesongen. Ansvarlig for vedlikehold er Oslo kommune. Nedenfor Midtstuen stasjon er det også mulig å ake videre ned til Skådalen stasjon. Denne turen krever imidlertid forsering av et boligfelt og kryssing av bilvei. Besøkende til Korketrekkeren kan leie kjelke i Akeforeningens hus ved parkeringsplassen nedenfor Frognerseteren kafé eller hos Tomm Murstads senter 100 meter nedenfor Frognerseteren stasjon. Det er også anledning til å bruke egen kjelke. Ettersom hele området rundt Frognerseteren, Holmenkollbakken og Tryvann er mye besøkt i vintersesongen kan parkering med egen bil være vanskelig. Adkomst via Holmenkollbanen er å foretrekke hvis man ikke har egen parkering. De akende tar normalt denne banen opp fra Midstuen etter hver tur, så 24-timersbillett (eller annen periodebillett) kjøpt på forhånd er å anbefale. Allerede i 1920-årene ble det arrangert store akekonkurranser her, med opptil 400 deltakere og 2 000 tilskuere. Under Vinter-OL i Oslo i 1952 ble Korketrekkeren benyttet som bobsleighbane. Den var da ca. 1508 meter lang. Det første verdensmesterskapet i aking ble arrangert i Korketrekkeren i 1955. Korketrekkeren har blitt benyttet til motorsykkel- og bilrace. Korketrekkeren under Vinter-OL 1952. Kart av den olympiske bobbanen Banen som ble anlagt til OL var helt ny. Banen sto ferdig for treningskjøring i februar 1951. Norge hadde ingen erfaring med bobsleigh — og heller ingen utøvere inntil OL i St. Moritz i 1948. Aarrangementskomitéen hyret derfor inn Heinz Cattani og Emil Ingold, to sveitsiske konstrukter med erfaring fra slike anlegg, til å bestemme hvor den beste banen kunne ligge i terrenget. Banen fikk 13 doserte kurver og en fallhøyde på 124 meter. Doseringene ble anlagt med et loddrett, inneoverhellende overheng slik at utkjøring kunne unngås Anleggskomitéen tok seg ikke råd til å bygge et permanent anlegg men satset heller på en løsning med en vannledning nedover hel anlegget og en årvis konstruksjon av ny bane i snø. Når banen var ferdig planert og dosert i snø den aktuelle vinteren, spylte man helt enket vann på og lot doseringene fryse. Vannledningen som løp parallelt med banen fikk et stort antall uttak for vann. Den sveitsiske ingeniøren og bob-baneeksperten Luigi Angelini var ansvarlig for oppbyggingen av banen til lekene. Sebastian Freiherr von Rotenhan. Sebastian Freiherr von Rotenhan (født 1. november 1949 i Bamberg) er en bayersk politiker (CSU), godseier og skogbesitter. Han er siden 1998 medlem av den bayerske landdag. Etter Abitur (artium) i 1969 avtjente han verneplikten som offiserskadett frem til 1971. Han forlot hæren som kaptein av reserven. Deretter studerte han bedriftsøkonomi, og var stipendiat i St. Paul, Minnesota, USA. Siden 1978 leder han driften av familiegodset. Freiherr von Rotenhan var fra 1981–1985 kretsformann i Junge Union og 1978–1996 medlem av kommunestyret. Fra 1984–1996 var han kretsråd. Han er medlem i den bayerske skogeierforeningens styre. I desember 2005 kritiserte han bl.a. statsminister Edmund Stoiber offentlig. Han er protestantisk, gift og har syv barn. Han bor i Rentweinsdorf. Anders Dass. Alstahaug prestegard i dag. Ingen av dagens hus er fra Anders Dass' tid. Den eldste delen (til høyre) er bygd av etterfølgeren hans i embetet. Anders Dass (født 25. juli 1675 på Alstahaug, død 1736) var en norsk prest. Han var sønn av dikterpresten Petter Dass, gift med Rebecha Lorentzdtr Angel (1704) og fikk flere barn, deriblant Petter Dass. Anders Dass gikk på skole i Bergen sammen med broren Lauritz (1688–1691) og studerte videre i København, avbrutt av reiser i Europa og nordover. Etter en tid ble han ordinert til sogneprest i 1705 i Alstahaug. Prestegjeldet ble etter hans død delt i Hemnes og Nesna prestegjeld. Anders Dass har skrevet ned en «Forteignelse paa mit Livs og Levnits Fremfart», gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift. Homansbyen. Homansbyen er et strøk i Bydel Frogner i Oslo. Området er oppkalt etter brødrene advokat Jacob Homan og Henrik Homan. Strøket består av leiligheter, et særegent villa/enebolig-miljø, noe næringsvirksomhet og to ambassader. Avgrensing. Strøket ligger mellom gatene Pilestredet i øst, og Uranienborgveien i vest. Den består av Josefines gate eller Underhaugsveien i nord, Oscars gate i midten, og Grønnegata i sør. Det grenser dermed til Bislett i øst, Hegdehaugen i nord, Uranienborg i vest og sørvest, Bak Slottet i sør, og i sørøst; det navnløse strøket i sentrum som strekker seg ned helt til rundt Holbergs plass. Hegdehaugsveien går tvers gjennom strøket (nord-sør), og her finner man en trikkeholdeplass som naturlig nok heter Homansbyen. Historie. Homan kjøpte sammen med ekspedisjonssjef Johan Collett løkkeeiendommen Frihedssæde i 1853. Tomten ble kjøpt med tanke på å parsellere ut boligtomter for salg. Året etter kjøpte Homan og Lars Rasch løkken Frydendal. På det tidspunktet var Christiania en liten by som strakte seg fra dagens Oslo Sentralstasjon i øst til Egertorget i vest, og fra Akershus festning i sør til Legevakten i nord. I tillegg var det løkkeeiendommer rundt byen som fungerte som fritidseiendommer for velstående byborgere. Tegning av Homansbyen som viser Josefinesgate Tomtene i dagens Homansbyen lå den gang langt utenfor byen, og få kjøpere meldte seg. I 1857 solgte Collett sin andel til J. Homans yngre bror Henrik Homan, og i 1858 begynte brødrene Homan å bygge nøkkelferdige eneboliger i området. I 1858 laget stadskonduktør Georg Andreas Bull en byplan for Homansbyen, og tegnet tre villaer samme sted: Oscars gate 23, Josefinesgate 15 og 17. Oscars gate utviklet seg nordfra, gjennom Homansbyen, i tiden 1858 til ca. 1870. Etter at Homansbyen var ferdig, fortsatte man å bygge ut sørvestover på Uranienborg basert på gateplanen til «Villabyen» Homansbyen. Termostat. Termostat er enkelt sagt en temperaturstyrt bryter. Den mest vanlige bruken av termostat er styring av varme- eller kjøleelement, men også alarmer for å indikere for høy eller for lav temperatur. Anvendelse i bil. I biler brukes termostater for å regulere kjølevæsken slik at motoren får kjøling. Den lukkes og åpnes når kjølevannet har oppnådd en spesiell temperatur. Dette resulterer at motoren ikke blir overopphetet. Er termostaten ødelagt vil dette vises ved for høy eller lav temperatur. Hvis bilen har for lav temperatur kan det øke drivstofforbruket. Jekaterina Dafovska. Jekaterina Dafovska (bulgarsk: Екатерина Дафовска; født 28. november 1975 i Chepelare) er en bulgarsk skiskytter. Jekaterina Dafovska vant 15 km under OL 1998 i Nagano. På den samme distansen har hun også to bronsemedaljer fra VM: 1995 i Antholz og 1997 i Osrblie. Hennes hittil beste sammenlagtplassering i verdenscupen er en fjerdeplass fra sesongen 2002/03. Fylkesvei 240. Fylkesvei 240 (Fv240) går mellom Vang i Jevnaker og Brandbu i Gran. Veiens lengde er 24,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 245. Fylkesvei 245 (Fv245) går mellom Randsfjord i Jevnaker og Dokka i Nordre Land. Veiens lengde er 81,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 284. Fylkesvei 284 (Fv284) går mellom Vikersund i Modum og Sylling i Lier. Veiens lengde er 35,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Vestfossen. Vestfossen er et tettsted i Øvre Eiker i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Vestfossen er et tidligere industristed med tradisjoner som strekker seg tilbake til 1500-tallet. Det som nå er Fossesholm Herregård på stedet ble da hovedgård for en godssamling med en omfattende satsing på sagbrukdrift. Senere kom andre typer industri til. Blant disse dominerte fra slutten av 1800-tallet fabrikkene Vestfos Cellulose og Fredfos Uldvarefabrik. Rundt 1970 ble Vestfossen rammet av en industrikrise som førte til nedleggelse av disse fabrikkene. Store deler av den industrielle infrastrukturen på stedet ble siden stående ubrukt i lang tid. Etter år 2000 har en satsing på kultur ført til at flere kulturinstitusjoner har etablert seg på stedet, og Vestfossen kaller seg selv nå for «Kulturhovedstaden». Vestfosselva. Gjennom Vestfossen renner Vestfosselva, som strømmer ut fra de to sammenhengende innsjøene Fiskumvannet og Eikern. Vestfosselva, som er Drammenselvas største bielv, deler stedet i to deler; Foss-siden i sør, og Sems-siden i nord. I sentrum danner Vestfosselva et lite basseng kalt «Hølen». Derfra går den over i en foss, som har samme navn som stedet. Denne fossen er oppdemmet for Vestfossen krafttverk. På nedsiden av fossen går elva videre til Hokksund, der den deler seg i to elveløp, Nøstelva og Loeselva, som begge renner ut i Drammenselva. Bebyggelse. Foss-siden har en gammel verneverdig bebyggelse som heter Fosshaugen, eller av den eldre lokalbefolkningen bare kalt «Hauen». Kommunen er behjelpelig med arkitekt for å bevare den gamle stilen når eierne ønsker å rehabilitere de gamle husene. Områdene utenfor sentrum har navn på folkemunne som «Vesle-Sverige», et område med tidligere arbeiderboliger for fabrikkarbeidere fra Sverige. I Vestfossen fins også steder som blir kalt «Mexico», «Geitebyen» og «Island». Navnet Island kommer av at i området langs elva i gamle dager ble store isblokker fraktet fra elva til Iskjelleren i Vestfossen for lagring i sagflis. Dette var før det moderne kjøleskapets tid, og isen ble brukt i datidens kjøleskap. I likhet med Moskva har Vestfossen også «Den Røde Plass». Denne plassen fikk navnet på folkemunne etter de mange kommunistene som fantes i Vestfossen rundt dette området. Vestfossen har også et parkområde med en musikkpaviljong fra 1926. Samferdsel. På Sems-siden ligger Vestfossen jernbanestasjon. Den ble åpnet i 1871, og har vært ubetjent siden 1982. Den er en del av jernbaneforbindelsen mellom Kongsberg og Eidsvoll. En togreise med lokaltog mellom Oslo S og Vestfossen på denne strekningen tar én time. Europavei 134 fra Drammen eller Kongsberg har avkjøring til og fra Vestfossen. Herfra er det mot vest omtrent 2 mil til Kongsberg, og mot øst ca. 3 mil til Drammen og 7 mil til Oslo. Riksvei 35 går gjennom stedet, og deretter videre sør langs Eikern og inn i Vestfold i retning Tønsberg. Fra Vestfossen til Tønsberg er det omtrent 7 mil. I sommersesongen trafikkerer turistbåten MS «Eikern» Fiskumvannet og Eikern mellom Vestfossen og Eidsfoss. Reisen starter i Vestfossen, og gjør et to timers stopp i Eidsfoss. Båten tar inntil 63 passasjerer, og turen varer i omtrent 6 timer. Skoler. Vestfossen ungdomsskole ble bygget i 1970 som en ominnredning og tilbygg til den tidligere Vestfossen folkeskole. Skolen har 237 elever (2003). Vestfossen folkeskole ble opprinnelig ominredet i 1961 fra tidligere å ha vært en toetasjes murbygning. Dette året ble skolen sentralisert, og elever fra Røkeberg og Lunde skole ble overført til Vestfossen folkeskole. Skolens nærmeste nabo er Vestfossen barneskole, som ble bygget i 1969, også som et tilbygg til folkeskolekomplekset. Barneskolen har 316 elever (2003). I tillegg fins det en kulturskole i kommunen, Øvre Eiker kommunale musikk- og kulturskole. Den ble opprettet i 1998, og har ca. 238 elever. Den har i Vestfossen befunnet seg i Arena Vestfossens lokaler siden 2006. Helseinstitusjoner. Vestfossen har en kommunal helsestasjon, og to legekontorer. Disse tre institusjonene ligger alle i Vestfossen sentrum. Legekontorene har avtale med NAV. Det ene legekontoret, Vestfossen Legesenter, dekker også skolehelsetjenesten. Det andre, Dr. Molven, er et kontor hvor legen driver praksis alene. Dr. Molven dekker legeoppgavene for Vestfossen helsestasjon. Kontoret har avtale med Vestfossen Legesenter om å dekke nødvendige tjenester når legen er fraværende. Dr Vaage, som virket i svært mange år er pensjonert. Stedet har to tannlegekontorer, et samlokalisert med Vestfossen legesenter, og Tannlege Engeset som driver privat praksis litt på utsiden av sentrum. Kirker. I Vestfossen ligger Vestfossen kapell, som er sognekirke for Vestfossen kirkesogn. Den var oppført som bedehus i 1863 og innviet som kapell i 1902. Tårnet er bygget i omtrent 1920. Altertavla er sannsynligvis fra 1400-tallet. Midtdelen av tavla har relieffer i alabast, og sidedelene viser Sankta Barbara og Sankta Margrete. Altertavla sto i Haug kirke før den ble reddet ut derfra under en brann i 1818. Tavla er opprinnelig fra Berg kirke, en kirke som sto i utkanten av Vestfossen og forsvant en gang etter 1575. I 2006 startet planleggingen av en ny kirke i Vestfossen. Eieren av gården Fossesholm ga bort en tomt til dette formålet allerede i 1910. Byggingen ble vedtatt av Øvre Eiker kommune. Vestfossen kirkeforening samlet inn 7 millioner kroner til byggingen, og kirkens beregnede kostnad var på totalt 30 millioner kroner. Byggingen startet i 2008, og kirken var i drift i 2010. Kommunen bevilget 3 millioner kroner i 2007, og 17 millioner i 2008. Den nye kirken i Vestfossen, Vestfossen kirke, ble vigslet 29. august 2010 som planlagt. Kirken har sitteplasser til 300 personer, og er blitt enn arbeidskirke som betyr at i tillegg til vanlige kirkelige aktiviterer blir det også arrangert konserter, kultursamlinger, åpent hus og selskapsutleie. Navnet. Det tidligere navnet på stedet var "Holmefoss". Navnet kommer av to store holmer som lå i Vestfosselva. Holmene er nå sprengt bort. Navnet Vestfossen oppsto en gang på 1600-tallet. Det er usikkert hva navnet kommer av, men det kan være av gården Foss, nå Fossesholm, eller av gården Vestre Fåsen. Fossesholm herregård. I Vestfossen ligger Fossesholm Herregård. Dette var hovedgård for det ca. 200 000 mål store Foss-godset, som ble samlet i 1541–1548 av lensherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, for å få kontroll over den lønnsomme sagbruksvirksomheten i området. I 1763 ble Fossesholm kjøpt av Jørgen von Cappelen, og gården ble bygd om i rokokko inspirert av store europeiske slottsanlegg, slik den fremstår i dag. Brannene i Vestfossen. Nesten hele Sems-siden av Vestfossen brant ned natt til Bededag den 24. april 1880. Brannen brøt ut klokka 00:15, og årsaken skal ha vært tobakksrøyking i en stall. Brannen gjorde ca. 700 mennesker husløse, og det ble sendt nødhjelp fra både Drammen og Kristiania. Natt til Bededag ett år etter brant også nesten hele Foss-siden ned. Etter denne siste brannen startet oppbyggingsarbeidet, og stedet ble regulert i rettvinklede kvartaler. De eneste bygningene som overlevde brannene var 'Matseberget' og jernebanestasjonen. Industristedet Vestfossen. Stedet har lange industritradisjoner. Det har eksistert sagbruk her siden begynnelsen av 1500-tallet, og stedet fikk til sammen 12 oppgangssager, hvorav fem av dem tilhørte Fossesholm. I 1602 bestemte kong Christian IV at stedet skulle være sentrum for bergverksdriften i Norge. Dette året ble det bygd en smeltehytte her for smelting av malm, men den var i liten aktivitet. Det ble snart funnet sølv i Kongsberg, noe som gjorde at kongen mistet interesse for Vestfossen. I 1624 ble smeltehytta brukt til smelting av sølvmalm fra Kongsberg sølvverk, før sølvverket fikk sine egne smelteverk. På 1700-tallet var Vestfossen et industrisentrum i området, hovedsakelig for treforedlingsindustri, men en del av befolkningen arbeidet også ved Hassel jernverks hammer, som lå på stedet. I 1760 bodde det omtrent 300 mennesker på stedet. Hundre år etter var også andre typer småindustri under etablering, og befolkningen hadde økt til ca. 540. I 1802 grunnla Hans Nielsen Hauge, sammen med tre andre lokale venner, Ekers Papirfabrik her. Fabrikken ble også kalt Eker papirmølle, eller bare «Papirmølla» eller «Mølla», og den brant i 1879. På tuftene av papirfabrikken ble Fredfos Uldvarefabrik anlagt i 1895. Denne fabrikken ble i 1910 innlemmet i De Forenede Uldvarefabrikker, og drev produksjon fram til 1966. I de gamle fabrikklokalene til Vestfos Cellulose ligger nå Vestfossen Kunstlaboratorium Den 26. mars 1884 ble Vestfos Cellulose startet opp., som var en hjørnesteinsbedrift fram til nedleggelsen omkring 1970. Bedriften var et aksjeselskap finansiert av forretningsmenn i Kristiania. Den ble etter hvert en av de største i bransjen, og hadde en årsproduksjon på 15 000 tonn. Helt i begynnelsen ble tømmeret fabrikken brukte fraktet fra Drammenselva og opp Vestfosselva. Transporten foregikk da ved hjelp av hester, både til å trekke tømmeret opp elva, fram til fabrikken, og til å frakte cellulose til jernbanen. Dette var et meget tungt og skadelig arbeid for hestene. Det ble raskt slutt på å bruke elva, og man brukte i stedet bare jernbanen. Etter århundreskiftet fikk fabrikken imidlertid motoriserte flåter og begynte å ta i bruk elva igjen. I stedet for å bruke hest, anla fabrikken i 1908 egne jernbanespor gjennom stedet trafikkert av et skiftelokomotiv kalt «Trikken», som fraktet tømmer, papir og cellulose mellom fabrikken og jernbanelinjen. Fabrikken gikk konkurs i 1967, men startet opp igjen, men måtte innstille celluloseproduksjonen for godt i desember 1970, og papirproduksjonen ble nedlagt i 1974. Tidlig på 1900-tallet startet en trevarefabrikk her, Vestfossen Trevarefabrikk. Fabrikken produserte dører, vinduer, trapper og kjøkkeninnredninger. Bedriften samarbeidet i mange år etter 2. verdenskrig med entreprenørfirmaet Ragnar Evensen i Oslo, og leverte til mange boligblokker, skoler, idretts- og svømmehaller i Oslo. Gruvedrift. I 1887 skriver Nils Paulsen at det etter sagnet skal ha vært tre gruver. Nils Johnsen skriver i sin historiebok fra 1914 at det i hans barndom fantes to synlige gruvehull her. I forbindelse med arbeidene etter brannen i 1880 skal en ingeniør ha vært inne i en av gruvegangene, som skal ha hatt et gammelt plankegulv. Johnsen mener at gruvene er minst så gamle at de daterer seg til 1300- eller 1400-tallet, og at virksomheten opphørte som følge av Svartedauden. Dette ville i såfall gjort dem til Norges eldste gruver. Dersom de virkelig fins, er det sannsynlig at de nå ligger under vann. Blant annet har "Vestfossen Gruveselskap" forsøkt å finne gruver ved hjelp av lydbølger, uten å lykkes. Omstillingen. Etter at de fleste industriarbeidsplassene i Vestfossen gikk tapt mellom 1960 og 1970, ble stedets industrielle infrastruktur med store fabrikklokaler stående ubrukt i lang tid. Per Olaf Lundteigen tok i Stortingets spørretime den 6. mars 1996 opp Vestfossens situasjon, og poengterte at stedet hadde gode forutsetninger for en ny stedsutvikling. Kulturen etableres. Idrettsvegelsen, kor, orkestre og musikkorps har helt fra tidlig på 1900-tallet vært pillarer i det lokale kulturlivet. Per 2007 lever Vestfossen Mannskor, Kristelig Ungdomsforenings kor og Vestfossen Jente- og guttemusikkorps fortsatt, og er allsidige og populære bidragsytere til stedets og bygdas kulturliv. Fossesholm Herregård har vært i Eiker Historielags eie siden 1973 og har lenge vært etablert som kulturinstitusjon med museum, utstillingslokaler, selskapslokaler og andre arrangementer. Så, i 2003, åpnet kunstneren Morten Viskum Vestfossen Kunstlaboratorium som en arena for samtidskunst i de gamle fabrikklokalene til Vestfos Cellulose. I samme bygning ligger nå også Arena Vestfossen, som omfatter flere kunstgallerier og kunstverksteder. Brunstad Christian Church kjøpte lokalene til Fredfos Uldvarefabrik i år 2000, og i perioden 2000–2002 restaurerte menigheten lokalene. Det ble lagt inn betydelige mengder kapital og 150 000 dugnadstimer. For restaureringsarbeidet fikk menigheten Fortidsminneforeningens bevaringspris, og lokalene huser nå Fredfoss Kulturpark. Ett av de få husene som gjensto etter brannene kalles «Madseberget», og blir leid ut av Øvre Eiker kommune for en krone i året som kunstnerbolig. Huset beboddes av lyriker og artist Triztán Vindtorn. «Kulturhovedstaden». Vestfossen omtaler seg selv nå som «Kulturhovedstaden». Opprinnelsen til denne betegnelsen er Øvre Eikers kommuneplan for 2002-2014. Der heter det at stedet har betingelsene for å være «kulturhovedstad» ikke bare for Øvre Eiker, men for hele regionen. En av målsettingene er at stedet skal få regional og nasjonal oppmerksomhet. Dette har skapt stor optimisme, og det etableres stadig nye kulturelle initiativ her. Stiftelsen Kulturhovedstaden Vestfossen har blant annet som formål å markedsføre stedet, og koordinere arrangementer. Idealistiske lokalsjeler fra Ungdomsklubben i Vestfossen har markert dette med påskriften «Velkommen til Kulturhovedstaden» på "Jutebrua", en ellers mye omdiskutert og gjennom lang tid hyppig vandalisert jernbaneovergang over riksvei 35 inn til stedet. Stedet har også eget lokalhistorisk forlag, heia Vestfossen Lokalhistorisk forlag, som hvert år siden 1997 har utgitt et årlig hefte, Minnebok for Vestfossen, med stoff om og fra Vestfossen. Arrangementer. Hver sensommer arrangeres det i Vestfossen en festival kalt Vestfossenmarken, med tivoli, salgsboder og ulike arrangementer. Under Vestfossenmarken deles blant annet ut «Byggeskikkprisen» og hedersprisen «Årets vestfossing». Vestfossenmarken ble i nyere tid første gang arrangert i 1990. Den hadde da ikke vært avholdt siden før krigen. Helt i begynnelsen fant Vestfossenmarken sted en søndag i februar mens markedsfolket var på reise fra Drammensmarken til Kongsbergmarken, men den egentlige grunnen var at hestene skulle få hvile på reisen. Da jernbanen kom, ble arrangementet utvidet til å vare hele helgen. En del omreisende artister var med og sørget for underholdning. Det er frivillige lag og organisasjoner i og rundt Vestfossen som arrangerer Vestfossenmarken. Et annet arrangement som holdes her, «Vestfossen 24 timer», finner sted første helga i juni hvert år. Vestfossen 24 timer byr på et program med et bredt spekter av kulturelle opplevelser. Arrangementet varer fra midnatt til midnatt gjennom et helt døgn, og ble første gang avholdt i 2004. Vestfossen 24 timer har fra 2006 utfordret en kunstner til å lage et kunstverk, som også kan brukes som motiv på arrangementets T-skjorter. I 2006 var det billedkunstneren Ronny Bank som fikk oppdraget. I 2007 var det forfatteren Mona Høvring. Jutebrua over riksvei 35, med påskrift Inspirasjon. Blant kjente personer som har latt seg inspirere av Vestfossen, er Lene Marlin, som har spilt inn musikkvideoen til låten «What if» her. Til avisen Drammens Tidende fortalte Morten Viskum, som leide ut atelieret sitt for innspillingen, at Marlins produksjonsselskap blant annet falt for «kombinasjonen av fabrikker, butikker og bolighus så tett på hverandre». Artisten Dagfinn Kolberg har latt seg inspirere av hjemstedet sitt. Til Eiker Avis beskrev han sin utgivelse «3320 Vestfossen» som en «hyllest til kulturhovedstaden». Max Warburg. Max Warburg (født 5. juni 1867 i Hamburg, død 26. desember 1946) var en tysk bankier fra Hamburg. Han var direktør for privatbanken M. M. Warburg & CO fra 1910 til 1938. Under første verdenskrig var han rådgiver for keiser Wilhelm II, og deltok i den tyske delegasjonen ved forhandlingene om Versailles-traktaten. Han forlot forhandlingene i protest mot betingelsene som ble stilt Tyskland. Warburg var en brennende tysk patriot, og valgte å forbli i Tyskland etter 1933, til tross for at han var jøde. Han håpet på en bedre fremtid for landet, og var styremedlem i den tyske Riksbanken fra 1933 til 1938, da han ble presset til å selge sin bank og emigrere til USA, hvor han døde i landflyktighet i 1946. Han var bror av Paul Moritz Warburg. Warburg, Max Warburg, Max Warburg, Max Fylkesvei 287. Fylkesvei 287 (Fv287) går mellom Åmot i Modum og Sigdal. Veiens lengde er 61,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Valfar. Terje Bakken, artistnavn Valfar (født 3. september 1978, død 14. januar 2004) var mannen bak metallbandet Windir. Han ble funnet omkommet ved Reppastølen i Sognsdalen Sogndal, den 17. januar 2004. Han frøs ihjel på vei til familiehytten på Fagereggi. Han ble gravlagt ved Stedje kirke den 27. januar 2004. Artistnavnet «Valfar» kommer fra det norrønske ordet «Valfoðr», som betyr «de falnes far» (altså et annet navn for Odin). Douglas DC-4. Douglas DC-4 var et firemotors passasjerfly utviklet av Douglas Aircraft Company. Det tjenestegjorde i en militær frakteflyrolle under 2. verdenskrig under benevnelsen C-54 Skymaster, og som passasjerfly for flere flyselskaper etter krigen Utviklingen. Benevnelsen DC-4 ble brukt av Douglas Aircraft Company da de utviklet eksperimentalmodellen "Douglas DC-4E", som et stort firemotors versjon for å komplementere Douglas DC-3-modellen. Flyet var tiltenkt å fylle United Airlines' krav om et passasjerfly med lang rekkevidde. DC-4E (der "E" står for eksperimentalfly) ble designet som et passasjerfly med plass til 52, med et bredt flyskrog i forhold til andre modeller på den tiden, og med tre haleror, lignende det som ble brukt av Lockheed på deres Lockheed Constellation. DC-4E fløy for første gang den 7. juni 1938, og ble brukt av United Airlines for testflyvninger. Med flytypen viste seg å være forut for sin tid fordi det var komplisert å vedlikeholde og uøkonomisk å operere. De to flyselskapinvestorene, Eastern Airlines og United, ønsket istedet en mindre og enklere utgave. Men før den endelige DC-4 kunne settes i trafikk kom 2. verdenskrig, noe som gjorde at produksjonen av en noe forenklet versjon ble rettet mot det amerikanske forsvaret og gitt den militære benevnelsen C-54 Skymaster. Versjonen brukt av den amerikanske marinen fikk benevnelsen R5D. Det første flyet, et C-54, fløy fra Santa Monica, California den 14. februar 1942. Produksjon. DC-4 hadde en bemerkesesverdig inovasjon i det at det fremre landingshjulet gjorde det mulig å introdusere et flykropp med skrogdeler. Dette gjorde det mulig å enkelt strekke flyskroget ved å sette inn nye skrogdeler. Slik ble de senere modellene DC-6 and DC-7 til. 1,163 DC-4 ble bygd for tjeneste ved det amerikanske forsvaret mellom 1942 og 1946. Douglas fortsatte å utvikle flytypen under 2. verdenskrig for å være forberedt for en tilbakekomst til sivil flytrafikk etter freden. Likevel ble disse salgsprospektene rammet da 500 C-54 og R5D krigsfly gikk på det sivile markedet.Douglas bygde bare 74 nye fly før produksjonen opphørte den 9. august 1947. Derivater. DC4M North Star/Argonaut. 71 DC-4 ble bygd av Canadair under betegnelsene North Star, DC-4M, C-4, og C-5. Med unntak av den ene C-5, hadde alle disse Rolls-Royce Merlin-motorer og 51 av disse igjen hadde trykkabin. Det canadiske luftforsvaret, Trans-Canada Air Lines, Canadian Pacific Air Lines og BOAC opererte disse flyene, som senere fikk kallenavnet «Argonaut». Ved inngangen på 1950-årene ble 20 DC-4 ombygd til ATL-98 Carvairs. Disse flyene ble designet til å frakte 22 passasjerer og fem biler. Dette ble mulig ved å utvide flyskroget, flytte cockpiten over flykroppen, lage en sideåpnet nesedør og forstørre de vertikale stabilisatorene for å sette det tyngre frontpartiet i balanse. Disse flyene var i trafikk til langt ut i 1970-årene. DC-4 viste seg å være et populært fly og flere flyr trafikk i dag, spesielt i USA hvor det er populært som charterfly og fraktefly. Andre versjoner. DC-4 fra "Dutch Dakota Association". a>, en militær versjon av DC-4. Norskregisterte DC-4. De skandinaviske flyselskapene ABA, DDL og DNL hadde under krigen sikret seg en opsjon på kjøp av et antall fly som skulle danne grunnstammen for selskapenes internasjonale ruter etter krigen. M. M. Warburg & CO. Bankhuset M.M. Warburg & CO KGaA i Hamburg er med en forvaltningskapital på € 3 mrd. (ca. 25 milliarder NOK) den nest største privatbank i Tyskland. Banken er utelukkende eiet av privatpersoner. Bankhuset ble grunnlagt i 1798 av brødrene Marcus Moses og Gerson Warburg. Warburg-familien var jødisk, og til tross for at bankens sjef Max Warburg var en glødende tysk patriot ble familien presset til å forlate Tyskland på slutten av 1930-tallet. Den lojale befullmektigede dr. Rudolf Brinckmann og vennen Paul Wirtz overtok ledelsen av banken. Warburgfamiliens gjenværende eierandel ble beslaglagt ved krigsutbruddet, og banken måtte omdøpes til "Brinckmann, Wirtz & Co.". I 1946 kom Eric M. Warburg tilbake til Tyskland. Fra 1969 het banken M. M. Warburg-Brinckmann, Wirtz & Co., og i 1991 tok den tilbake sitt gamle navn. Banken har bevart sin uavhengighet og ledes av to personlig ansvarlige innehavere samt to andre medinnehavere. Gjennom overtagelsen av en rekke andre tyske privatbanker, "Marcard Stein & Co" i Hamburg, "Bankhaus Carl F. Plump & Co" i Bremen, "Bankhaus Hallbaum" i Hannover og senest i 2003 Berlin-banken "Löbbecke" har banken de seneste årene vokst betydelig. Den har dessuten datterselskapene M.M. Warburg Bank (Schweiz) AG og M.M. Warburg & CO Luxembourg S.A., Bankens hovedforretningsområder er (formuende) privatkunder, formueforvaltning og investeringsvirksomhet. Gjennom sitt datterselskap Atalanta deltar den også i rederivirksomhet. Bankens hovedkontorer har siden 1867 ligget i Ferdinandstraße 75 i Hamburg. Banken har også kontorer i Köln og Frankfurt am Main vertreten. Angelina Jolie. Angelina Jolie Voight (født 4. juni 1975 i Los Angeles) er en amerikansk filmskuespiller. Hun er datter av skuespillerne Jon Voight og Marcheline Bertrand (født Marcie-Lynn, senere skiftet navn). Jolie bor for tiden sammen med skuespilleren Brad Pitt som hun har biologiske og adopterte barn med. Jolie har tre adopterte barn, Maddox Chivan (8) (fra Kambodsja), Zahara Marley (5) (fra Etiopia) og Pax Thien (5) (fra Vietnam). Brad Pitt har ikke offisielt adoptert de tre eldste barna, disse er adoptert av Angelina alene. Deres tre biologiske barn er datteren Shiloh Nouvel, født 27. mai 2006, tvillingene Knox Leon og Vivienne Marcheline, født 13. juli 2008. Jolie er kjent for sitt humanitære arbeid for FNs høykommissær for flyktninger. Jolie har i flere år jobbet som profesjonell modell i London, New York og Los Angeles. Hun har i tillegg gjennomført teaterutdannelse ved Lee Strasberg Theatre Institute. Hun har også spilt i flere musikkvideoer og hatt roller i fem av brorens filmer som han lagde mens han var student. Angelina Jolie begynte sin karriere med flere mindre roller i filmer som "Foxfire", "Cyborg 2" og "Hackers". Hun fikk sitt gjennombrudd i filmen "Gia" hvor hun spilte fotomodellen Gia Carangi. I dag forbinder de aller fleste henne med rollen som Lara Croft i "Tomb Raider"-filmene. For sin rolle som "Lisa Rowe" i filmen "Stjålne år", "(Girl, Interrupted)" vant Angelina Jolie en Oscar for beste kvinnelige birolle. Barn. a> på filmfestivalen i Cannes, 2007 Den 27. mai 2006, fødte Jolie en datter som fikk navnet Shiloh Nouvel Jolie-Pitt på Cottage Medi-Clinic Hospital i Swakopmund i Namibia. Shiloh ble født som planlagt ved keisersnitt, på grunn av setefødsel, og Pitt var der for å kutte navlestrengen. Navnet Shiloh betyr «den fredelige» ifølge en oversettelse fra Bibelen. Pitt bekreftet til lokale journalister at deres nyfødte datter vil få namibisk pass, og Jolie bestemte seg for å tilby de første bildene av Shiloh via distributøren Getty Images i stedet for å la paparazzier få ta disse svært verdifulle bildene. "People" betalte mer enn $4.1 millioner for de amerikanske rettighetene, mens det britiske magasinet "Hello!" fikk de internasjonale rettighetene for omtrent $3.5 millioner; de totale salgsrettighetene tjente inn mer enn $10 millioner verden over – det dyreste jubileumsbildet til alle tider. All profitt ble donert til veldedige formål av Jolie og Pitt. Den 26. juli 2006 presenterte Madame Tussauds i New York en voksfigur av to måneder gamle Shiloh; den var det første barn gjenskapt i voks av Madame Tussauds. Jolie har også adoptivbarna Maddox, Pax og Zahara. Kansas City (Kansas). Kansas City er en by i Wyandotte County, i delstaten Kansas i USA. Kansas City grenser til en by med samme navn i delstaten Missouri. Kansas City hadde 146 866 innbyggere i 2000. Kansas City, som vokste fram der Kansaselva munner ut i Missouri, er sentrum i et stort jordbruksområde i Midtvesten. Verdensteatret. Verdensteatret - kino, kulturhus og kafé i Tromsø Verdensteatret i Tromsø er Nord-Europas eldste kino som fortsatt er i drift. Kinoen ble åpnet 4. juni 1916. Fram til desember 2004 var Verdensteatret en del av den ordinære kommunale kinoen i Tromsø. Bygningen er fortsatt i kommunal eie, men i 2006 overtok Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) driftsansvaret. Filmfestivalen arrangerte en egen stumfilmfestival på kinoen i september 2006. Stumfilmfestivalen markerte også starten på Verdensteatert som cinematek. Cinemateket har to daglige visninger av filmer som ellers ikke vises på ordinær kino i Norge. I tillegg har Tromsø filmklubb visninger hver onsdag og lørdag. Kinoen brukes også jevnlig av Tromsø Barnefilmklubb. I tillegg til filmfremvisning har Filmfestivalen, Tromsø Filmklubb, Nordnorsk Filmsenter og produksjonsselskapet Filmfalken kontorer i lokalene. I januar 2006 ble det etablert en kafé i vestibylen, hvor det jevnlig arrangeres filmquiz, kortfilmframvisninger, konserter og litteraturopplesninger. Legg merke til at navnet på kinoen følger rettskrivningsnormen fra før 1917. Navnet er derfor Verdensteatret og ikke Verdensteateret. Agnar Sandmo. Agnar Sandmo (født 9. januar 1938) er en norsk økonom og professor ved NHH. Han har ytt en rekke viktige bidrag til forskning knyttet til omfordeling, beslutninger under usikkerhet, forsikringsordninger og skattesystemer. I 2002 ble Sandmo tildelt Norges forskningsråds Pris for fremragende forskning – årets møbius. Sandmo er æresdoktor ved Universitetet i Oslo, medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Kungliga Vetenskapsakademien, Academia Europa og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1997 ble han utnevnt til ridder av. 1 klasse av St. Olavs Orden. I januar 2008 ble Sandmo også utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet. 28. april 2009 ble det kjent at U.S. National Academy of Sciences hadde valgt Sandmo "Foreign associate". I 1990 var Sandmo president i "European Economic Association". I 1992-93 var han medlem av den svenske Ekonomikommissionen (Lindbeckkommissionen) som foretok en bred evaluering av svensk økonomisk politikk. I 2004 ledet Sandmo en ekspertgruppe oppnevnt av Finansdepartementet for å vurdere ulike måter å gjøre Norges kapitalstyrke til et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Utvalget leverte sin innstilling 21. juni 2004. Utvalget konklusjon lød blant annet: «En innretning av Petroleumsfondet for å tilgodese hele eller deler av næringslivet vil derfor ikke bedre mulighetene for verdiskapingen i landet. Derimot er det grunner til å tro at det motsatte kan være tilfellet.» I 2006 publiserte Sandmo boken Samfunnsøkonomi – en idéhistorie på Universitetsforlaget. Boken behandler utviklingen av samfunnsøkonomi som fag fra Adam Smith til om lag 1970, med vekt på å lage relativt korte biografier over de mest fremtredende økonomene. I 2009 ble Sandmo tildelt "Fridtjof Nansens belønning til fremragende forskere", historisk-filosofisk klasse, med den tilhørende Nansenmedaljen for fremragende forskning Samme år ble han også tildelt "European Lifetime Achievement in Environmental Economics" av EAERE, den eurpeiske foreningen for miljø- og ressursøkonomer. I EAEREs begrunnelse for prisen ble det lagt vekt på at Sandmo har bidratt til å gjøre miljøspørsmål til en akseptert og viktig del av økonomifaget og har vist at samfunnsøkonomers verktøykasse også kan brukes til å analysere miljøpolitikk. Fylkesvei 359. Fylkesvei 359 (Fv359) går mellom Ulefoss i Nome og Bø i Telemark. Veiens lengde er 26,0 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 670. Fylkesvei 670 (Fv670) går mellom Ålvundfoss i Sunndal og Skei i Surnadal. Veien (unntatt fergestrekningen) er 21,3 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Paul von Hatzfeld zu Trachenberg. Paul von Hatzfeld zu Trachenberg Melchior Hubert Paul Gustav greve von Hatzfeld zu Trachenberg (født 8. oktober 1831 i Düsseldorf, død 22. november 1901 i London) var en tysk diplomat og politiker. Han var sønn av grev Edmund von Hatzfeld-Wildenburg og grevinne Sophie von Hatzfeld. Grev Paul von Hatzfeld var fra 1874 tysk gesandt i Madrid, fra 1878 tysk ambassadør i Konstantinopel, 1881 utenriksstatssekretær (utenriksminister) og fra 1885 tysk ambassadør i London. Han gikk av som ambassadør i 1901, og døde senere samme år. Eksterne lenker. Hatzfeldt zu Trachtenberg, Paul von Hatzfeldt zu Trachtenberg, Paul von Hatzfeldt zu Trachtenberg, Paul von Hatzfeldt zu Trachtenberg, Paul von Hatzfeldt zu Trachtenberg, Paul von Riksvei 681. Riksvei 681 (Rv681) går mellom Øygarden i Kristiansund og Kristiansund lufthavn, Kvernberget. Veiens lengde er 1,4 km. McDonnell Aircraft Corporation. McDonnell Aircraft Corporation var en amerikansk flyprodusent, med base nær St. Louis, Missouri. Det ble grunnlagt i 1939 av James Smith McDonnell og slått sammen med Douglas Aircraft Company i 1967. Det nye selskapet fikk navnet McDonnell Douglas. Senere ble McDonnell Douglas kjøpt opp av Boeing. Andre verdenskrig var en avgjørende faktor til at firmaet vokste fra 15 ansatte i 1939 til 5 000 ved slutten av krigen. Selskapet produserte flere typer fly og flydeler. Ytre Arna. Sjurstonipa også kalt Storeknappen. Et av turområdene i Ytre Arna ovenfor Sætrefjellet. Gamsebotstjørna også kalt Gamsen i forgrunnen. Ytre Arna er et tettsted i bydelen Arna i Bergen i Hordaland, på vestsiden av Sørfjorden med utsikt mot Votlo og Osterøy. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Historikk. Ytre Arna ble i eldre tider kalla "Ælvæ" etter Blindheimselva som var godt synlig før fabrikken kom. Ytre Arna ble fra midten av 1800-tallet en industribygd bygget opp rundt Arne Fabrikker (1846). Dette bidro til sterk befolkningsvekst, og folk kom fra hele Vestlandet for å søke arbeid. Peter Jebsen var mannen bak industrialiseringen på stedet. Mens den industrielle revolusjon foregikk i England så tidlig som på 1700-tallet, nådde dette Norge så sent som 1840. Innenfor tekstilindustrien hadde vi to mekaniske bomullsspinnerier, Halden og Solberg, men det var i Ytre Arna det første bomullsveveri kom. På grunn av Englands oppheving av eksportforbudet på tekstilmaskiner i 1842, kunne dette skje. Det var også lave tollsatser på råbomull og delvis også på bomullsgarn, derfor kunne man gjøre gode forretninger ved å produsere bomullsstoff, da satsen på ferdige bomullsvarer var adskillig høyere. Det var i årene 1844-46 at Peter Jebsen grunnla Arna Fabrikker. At han gjorde dette skyldtes ikke bare de tilfeldige forholdene som førte ham til Norge, men kan også settes i sammenheng med bedrede økonomiske forhold i Norge. Tekstilindustrien fulgte med. Slekten til Peter Jebsens (som grunnla industrisamfunnet Ytre Arna) eldste kjente medlemmer var alle bønder, bosatt i Nord-Slesvig og var knyttet til gården Skelde. Blant Peter Jebsens etterlatte papirer er det en tegning av gården med hus på tre sider av tunet. Peter Jebsen tilhørte annet barnekull faren fikk, sammen med brødrene Johan og Jürg som også er tilknyttet Ytre Arnas historie. Peter Jebsen ble født 6. mai 1824 i Sundeved i Slesvig. Etter avsluttet skolegang gikk han i lære hos sin bror i Sønderborg, og avsluttet en handelsutdannelse i Hamburg, i et firma som drev forretningsvirksomhet med Norge, Sverige og Russland. Han ble i 1842 sendt til Bergen for å settes inn i norske forhold. Da han kom til Norge, hadde han tro på at industrien skulle komme til å få stor betydning for landets økonomi, til forskjell fra mange nordmenn. Han oppdaget fort mulighetene som vannfallene hadde, og i 1844 kjøpte han Blindheimselven som lå i Arna, i Haus prestegjeld. De som lå nærmere Bergen var allerede «opptatt». Når Ytre Arna ble valgt istedenfor Indre Arna, hadde dette sin grunn i at sjøen ved Indre Arna var islagt flere måneder hver vinter. I Ytre Arna lå vannfallet like ved sjøen som der var isfri hele året. Det sies at det var en søndags morgen at de dro den gamle byvegen over Borgaskaret, gikk langs Arnavågen til Ytre Arna. Grunnen på nordsiden av Blindheimselven eide Lidabøndene, mens oppsitterne i Ytre Arna eide grunnen på sørsiden. Eierne var i kirken i Haus den dagen, men da Jebsen hadde pekt ut hvor mye han ville kjøpe, møtte han dem i et naust. De ble hurtig enige om handelen, og da kontrakten skulle undertegnes, la han papiret på ryggen til en av Lidabøndene og skrev under selv. Så snudde han sin egen rygg og selgeren skrev under. Eldre folk i Ytre Arna har fortalt følgende om han til skribent M.L. Revheim: «Han var ikkje meir enn medels høg, men velbygd. Han var rask i alle sine rørslor, gjekk allltid fort so det såg ut som om han hadde det travelt. Ein fekk inntrykk av at det var ein drivande kar, eit rivjern. Han kunde vera noko oppfarande, men vart snart blid att. Han var ofte skjemtfull og hadde sans for det humoristiske. Både millom arbeidarane og millom folk elles i bygdi vann han seg snart tiltru og vyrnd. Når Jebsen bad om noko gjorde me alltid som han sa, same kva det var.». Den tinglyste kjøpekontrakten er datert 13. september 1845, men sannsynligvis har Jebsen fått rådighet over elven og de tilstøtende områder før den tid. De som solgte grunn i Ytre Arna var: Ivar Nilssen, Mons Olssen, Ole Andersen, Nils Olsen, Lars Olsen, John Johanesen, alle fra Ytre Arna. Samt Johannes Danielsen, og Brynhil Storksen fra Liden. Det ble alt i 1845 satt igang med å bygge en fabrikk. Dette var de første byggearbeider som ble gjort i Ytre Arna. I 1845 dro Jebsen til Nederland for å studere bomullsindustri. Han var også i Belgia, Tyskland, Sveits og England. I Manchester kjøpte han maskiner og vendte tilbake til Bergen i mai 1846. Tidlig kom Peter Jebsen med i det offentlige liv. Da Jebsen bodde i Ytre Arna ble han valgt inn i Haus formannskap og ble bygdens ordfører 1861-64 og samtidig valgmann for for Søndre Bergenhus amt. Etter at han flyttet til Bergen for godt, ble han 1. januar 1865 innvalgt i Bergens formannskap, hvor han ble sittende til 1.januar 1875, da han fraba seg gjenvalg. Istedet var han medlem av representantskapet til sin død. I sine kommunale verv interesserte han seg særlig for kommunikasjonenes utvikling; det skyldtes hans interesse at den første dampskibsbrygge ved Holbergalmenningen ble anlagt, og at den nordlige tollbubrygge ble forlenget. I 1873 ble han som 49-åring valgt til stortingsmann. Peter Jebsen døde i Bergen 20.oktober 1892. Han var på børsen dagen før sin død, og var i full virksomhet like til det siste. Ytre Arna hadde sitt eget brannvesen, fattigvesen, legetjeneste, samfunnshus, kirke, idrettsanlegg, kino og boligforordning, og bygdens utvikling siden 1800-tallet kan knyttes direkte til fabrikken. Frem til 1964 soknet tettstedet inn under det som het Haus herad, som bestod av områder på begge sider av fjorden, noe som var naturlig i en tid da fjordene med båttrafikk bandt bygder og kirkesokn sammen. Helt frem til midt på 1970-tallet var det ferje mellom Haus, Garnes, Votlo og Ytre Arna. Fra 1964 hørte Ytre Arna innunder Arna kommune, før den ble innlemmet i Bergen kommune i 1972. Folk i Arna gjennomførte store aksjoner både før og etter innlemmingen, fordi de ønsket å beholde sitt lokalstyre. For bare en generasjon eller to siden snakkket de fleste i Ytre Arna en striledialekt, også kalt å «snakka arnavågar». En person fra Ytre Arna er altså en arnavågar. En person fra Ytre Arna kan også sies å være en person fra «Ælvæ». Dette kommer av at om man kom i fra «Ælvæ», så kom man fra Ytre Arna, noe som har sammenheng med elven som drev fabrikken, men om dette har sammenheng med fabrikkdrift, vites ikke. Striledialekten har etterhvert blitt kraftig utvannet, men det finnes ennå personer som benytter denne dialektsformen. Norges første samvirkelag, Arna Forbrugsforening, sitt bygg fra 1882 er flyttet fra Ytre Arna til Samvirkemuseet på Gjettum i Bærum. Ytre Arna Historielag jobber for å få bygget tilbakeført. "Hauahusene" i Ytre Arna fra slutten på 1800-tallet var modell for tilsvarende bygg i Berger i Svelvik i Vestfold. Husene i Berger er fredet. Det ble også bygget tilsvarende hustype i Göteborg, men disse er revet for lengst. Når det gjelder Ytre Arna kirke er det motsatt, slik at kirken i Ytre Arna er en kopi av Berger kirke. At det ble bygget tilsvarende på flere steder, har sammenheng med at Jebsen-slekten etablerte tekstilindustri på disse stedene både i Norge og Sverige. Kommunikasjoner og næringsvirksomhet. Europavei 16 passerer Ytre Arna gjennom Sætretunnelen (720 m) og Bjørkhaugtunnelen (558 m). Postkontoret er «post i butikk» og det er også apotekutsalg i butikk. For beboere i Ytre Arna er det naturlig å søke mot Øyrane Torg og Åsane Storsenter i henholdsvis Arna og Åsane for handel og offentlige tjenester. De gamle fabrikklokalene er i dag i svært stor grad utleid til ulike bedrifter. Fabrikkanlegget er på over 20 000 m² og ligger nederst ved Sørfjorden. Et tilsvarende fabrikkanlegg ligger ved Blindheimselven (Elvæ) øverst i Ytre Arna. I dag er disse bygningene næringspark og industrihus. Det er typisk norsk å være god. Gro Harlem Brundtland. Folkets Hus i Oslo 2007 «Det er typisk norsk å være god» er et berømt sitat av Norges daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen 1. januar 1992. I talen viste hun til hva nordmenn fikk til internasjonalt, og understreket at norsk næringsliv på samme måte skulle klare seg gjennom de da vanskelige økonomiske tidene: «Fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. De hevder seg i verdenstoppen. På samme måte skal vi vise at norsk næringsliv klarer seg internasjonalt. Trenger vi kanskje et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god.» Fylkesvei 834. Fylkesvei 834 (Fv834) går mellom sentrum og Fjær i Bodø. Veien (unntatt fergestrekningen) er 37,9 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Flatåsen. Flatåsen er en bydel som ligger sørvest i Trondheim kommune og grenser til Bymarka i vest, Saupstad i sør, Tiller i øst og Byåsen i nord. Navnet kommer fra en lokal gård som ligger nordøst på Flatåsen. Administrativt ligger Flatåsen under Lerkendal bydel. En person som bor eller kommer fra Flatåsen, kalles "flatåsing". Historie. Før 1960-tallet var Flatåsen en gård, og resten av området bestod av skog og myr. I 1965 ble det bestemt at området rundt Saupstad og Flatåsen skulle planlegges og senere utbygges. Kommunen kjøpte opp areal i området, og reguleringsplanen for området sa at utbyggingen skulle være basert på «konsentrert boligbygging i den nye drabantbyen», altså boligblokker. Planleggings- og utbyggingsjobben ble gitt til Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), og de anslo innbyggertallet i den nye bydelen til omtrent 5000. Mot juletider 1969 fikk A/S Huseby-Flatås Utbyggingsselskap (HUUB) formelt jobben som utbygger av NBBL, og de foreslo rekkehus istedenfor blokk som hovedtypen bolig. Da sank antallet anslåtte innbyggere fra 5000 til 4300. HUUB mente også at byen skulle lages som et bomiljø, og ikke bare et sted hvor folk skulle bo. De planla, i tillegg til boligområder, næringsindustri på området slik at flatåsingene kunne jobbe i nærområdet, noe som fortsatt finnes på Flatåsen. Det første som ble bygd på Flatåsen etter HUUBs planer, var de store høyblokkene på Øvre Flatåsen. Etter hvert fulgte Skogheim etter, og mot slutten av 1970-tallet var store deler av Flatåsen under utbygging. Furuhaugen skole, nå Flatåsen skole øvre bygg, ble åpnet i 1977, og Flatåsen skole, nå nedre bygg, var ferdig i 1982. I åttiårene ble deler av Nedre Flatåsen fullført, og i midten av tiåret ble villastrøket Flatåstoppen privat oppkjøpt og utbygd. I 2002 ble Furuhaugen og Flatåsen skole slått sammen til Norges største barne- og ungdomsskole, og fra 2003 ble områdene rundt Kulsås gård oppkjøpt. I løpet av to til tre år ble det bygd villaområde i nord og rekkehus og blokker på sørsiden av området. Næringsliv. Flatåsen ble regulert med industriområder, og nå er det 40–50 ulike bedrifter som opererer på området. Flatåsen har fire matbutikker og én restaurant, en mengde servicebasert næringsliv, noe sekundernæringer samt offentlige instanser som legesenter, brannstasjon og skolehelsetjeneste. Samferdsel. Kollektivtrafikken på Flatåsen består av bussen som har to ruter som er innom boligområdet. Buss 7 går fra Flatåstoppen og Nordre Flatåsen til sentrum på omtrent 25 minutter, og buss 19 er innom Kulsås og Flatåsen senter på sin rute fra Trondheim sentrum til Sandmoen. Utdanning. På Flatåsen er det to skoler: Flatåsen skole og Granskogen skole. Flatåsen skole er den eneste barne- og ungdomsskolen på Flatåsen, og har omtrent 850 elever. Skolen ligger på Øvre Flatåsen på skillet mellom boligblokkkene og rekkehusene i området. Flatåsen skole var opprinnelig to skoler: Furuhaugen skole og Flatåsen skole. De ble i 2002 sammetslått til én skole som fikk navnet Flatåsen skole. De to byggene på skolen ble kalt øvre og nedre bygg. Granskogen skole er en alternativ skole som ligger i industriområdet på Flatåsen. Skolen ble grunnlagt i 1991, og er en skole som gir de som «blomster senere en ny sjanse [...] og å lære elevene å være ansvarlig og klare å ta vare på livene sine». Det alternative skoleopplegget er basert både praktiske og teoretiske fag. Granskogen tilbyr også opplæring for voksne og de med etnisk minoritetsbakgrunn. Fritid. Flatåsen har et eget idrettslag, Flatås Idrettslag (FIL). Idrettslaget som ble stiftet 11. juli 1979, satser på breddeidrett; Flatås Idrettslag har syv avdelinger som alle bedriver ulike idretter: fotball, langrenn, hockey, friidrett, håndball, trim og idrettskolen. Det finnes også et eget skolekorps i bydelen, Flatåsen skolekorps. Korpset ble stiftet 18. mars 1981 under navnet Furuhaugen & Flatåsen skolekorps, og byttet senere navn til Flatåsen skolekorps da skolene i området i 2002 slo seg sammen til én. Korpset er det eneste i den nordlige Heimdalsbyen, altså Kolstad, Saupstad, Flatåsen og Romolslia. Derfor har korpset medlemmer fra alle disse områdene. Steve Harley & Cockney Rebel. Steve Harley & Cockney Rebel er Steve Harleys band som ble grunnlagt i 1973. Det har hatt mange forskjellige medlemmer. Trafalgar Square. Trafalgar Square er en stor plass i City of Westminster i London, anlagt til minne om slaget ved Trafalgar i 1805. Den skulle egentlig ha hett "King William the Fourth's Square", men George Ledwell Taylor foreslo "Trafalgar Square". Royal Mews, de kongelige stallene, hadde ligget på stedet siden Edvard Is tid. I 1820-årene ba prinsregenten landskapsarkitekten John Nash om å anlegge en plass der, og stallene ble flyttet til Buckingham Palace. Nash ryddet området som del av en større plan for Charing Cross, og deretter tok sir Charles Barry over. Han var ferdig med plassen slik den ser ut i dag i 1845. Stedet som regnes som Londons sentrum, det vil si stedet alle avstander regnes frem til, ligger mellom Charing Cross stasjon og Trafalgar Square. Selve plassen består av et stort område omgitt av veier på tre sider og trapper som leder til National Gallery på nordsiden. Veiene tilhærer hovedveien A4, og det er derfor svært mye trafikk. Det er anlagt underganger for at fotgjengere skal komme seg trygt og enkelt til Charing Cross undergrunnsstasjon. Det gikk tidligere biltrafikk også på nordsiden, foran National Gallery, men det har der blitt anlagt en åpen plass. Plassen domineres av Nelson's Column, en 56 m høy søyle med en 5,5 m høy bronsestatue av admiral Nelson, den britiske kommandanten ved Trafalger, på toppen. Ved foten av søylen er fire kolossalstatuer av løver i bronse, støpt av erobrede franske kanoner. På østsiden av plassen, på den andre siden av Charing Cross Road, ligger kirken St. Martin-in-the-Fields, som blant annet er kjent for et herberge for uteliggere i krypten og for sine mange veldedige prosjekter til fordel for Londons fattige. Ved siden av kirken finner man South Africa House. Mot sør går Whitehall, og møt sørvest ligger Admiralty Arch som leder til The Mall. På vestsiden ligger Canada House. Hvert år gir Oslo by et stort juletre som blir satt opp på Trafalgar Square som takk for britisk gjestfrihet og hjelp under andre verdenskrig. Tradisjonen startet i 1947 etter initiativ fra Oslo Reisetrafikkforening i samarbeid med Landslaget for Reiselivet i Norge og Oslo kommune. Norway House ligger like ved Trafalgar Square. I hjørnene står det fire plinter, hvorav tre har statuer. De to nordlige skulle ha rytterstatuer, og er derfor noe bredere enn de sørlige. Statuene forestiller Georg IV (nordøst, 1840), Henry Havelock (sørøst, 1861, av William Behnes) og sir Charles James Napier (sørvest, 1855). En statue av general Charles George Gordon, ble satt opp i 1888, og flyttet til Victoria Embankment i 1953. Borgermester Ken Livingstone kom med en kontroversiell uttalelse om at han ønsket å bytte dem ut med statuer av personer som er mer relevante for det 21. århundre. På den fjerde plinten skulle det egentlig vært en statue av Vilhelm IV, men det var ikke økonomisk mulig å sette den opp. I nyere tid har det vært satt opp midlertidige statuer der. Plassen har en stor symbolsk betydning, og er sentrum for både politiske demonstrasjoner og offentlige feiringer. Et symbol på hvor viktig plassen er i Londonernes sinn er de tyske planene under andre verdenskrig om å flytte Nelson's Column til Berlin etter invasjonen av England. Duer. Plassen er et populært turistmål, og har vært særlig kjent for de mange duene som har tilhold der. Svært mange har matet duene som en fast del av sine besøk der, og det ble solgt brødsmuler og frø der til dette formål. National Portrait Gallery har utstilt et kjent fotografi av Elizabeth Taylor omgitt av duer på plassen. Duenes nærvær har lenge vært et kontroversielt tema, fordi de skitner til plassen og husene. På det meste er det anslått at det var 35 000 duer, og mange mente at de utgjorde en helserisiko. De bragte også med seg noen merkelige hendelser, som da politiet i 1996 arresterte en mann for å ha fanget 1500 fugler for salg på plassen. Det antas at de skulle ende opp som mat. I 2000 ble det slutt på salg av fuglemat på plassen, og det ble også innført andre tiltak for å fjerne duene, blant annet at det ble satt ut trente jaktfalker. Mange fortsatte allikevel å mate duene, men i 2003 innførte daværende borgermester Ken Livingstone lokale lover som forbyr mating av duene. At det nå er færre duer betyr at plassen i langt større grad brukes til festivaler og andre arrangementer enn det var mulig å gjøre tidligere. Sirenomeli. Sirenomeli, også kalt havfruesyndrom, er en medfødt tilstand som skyldes en celledelingsfeil, hvor det visuelle særtrekket er manglende kjønnsorgan og at bena er sammenvokst fra hoftene og ned. Sirenomeli kan kun oppdages ved ultralyd, er ikke arvelig og den genetiske koden er ikke kjent. Tilstanden er sammensatt og barna har som regel et komplisert diagnosebilde ofte med flere dødelige elementer blant annet redusert/manglende nyrefunksjon, svakt utviklede lunger og forandringer i hjerne/hjernebark. De få på verdensbasis som har overlevd første levemåned har alle hatt minst en fungerende nyre. Diagnosen er meget sjelden. I Norge fødes ett sirenomelibarn hvert 4-5 år. Kamaksel. Computer animation Kamakselen på en bensinmotor åpner og lukker ventilene på motoren. Dette gjøres for å ta inn luft/bensin og blåse ut eksos. Kamakselen er som regel forbundet med veivakselen med en registerreim. Tradisjonelt har man i en 4-sylindret motor én inntaksventil og én utblåsventil per sylinder, tilsammen 8 ventiler. I mange nyere motorer har man 16 ventiler. En 16V motor har to kamaksler; en til inntaksventilene og en til utblåsventilene. Grunnen til at man bruker fire ventiler for hver sylinder er at motoren skal puste lettere. Ventilene åpnes samtidig; grunnen til at det brukes doble kamakseler er at det ikke er nok plass til alle ventilløfterene på en enkel aksel. Man kan se kamakselen ved å skru av toppdekselet på motoren. Disse er gjenstand for utbytting ved trimming av motoren, da kamakselens profil har mye å si for hvordan motoren yter ved høye turtall. Østerøya. Østerøya er en halvøy i Sandefjord kommune. Den avgrenses i vest av Mefjorden og i øst av Tønsbergfjorden. Sjømerket Tønsberg tønne ligger ytterst på halvøya. På sydspissen av halvøya ligger et turområde med bade- og fiskeplasser. Her ligger også et fredet område. Dette er en «svartor-sumpskog» som er en sjelden og artsrik biotop. Her finnes store mengder ramsløk, sverdlilje og orkideen vårmarihånd. Historie. Østerøya og nabohalvøya Vesterøya var tidligere "ekte" øyer, slik at det på 800-tallet var mulig å seile innaskjærs mellom Sandefjord og Tønsbergfjorden. Østerøya var befestet under siste verdenskrig. Annet. Spillefilmen "Hodet over vannet", regissert av Nils Gaup, ble spilt inn på sydspissen av Østerøya. Vesterøya. Vesterøya er en halvøy utenfor Sandefjord. Den avgrenses i vest av Sandefjordsfjorden og i øst av Mefjorden. Historie. Vesterøya og nabohalvøya Østerøya var tidligere "ekte" øyer, slik at det på 800-tallet var mulig å seile innaskjærs mellom Sandefjord og Tønsbergfjorden. Tel Dan. Fra utgravningene av Tel Dan, oldtidsporten. Dan (hebraisk:) er en by nevnt i "Bibelen", beskrevet som den nordligste byen i kongedømmet Israel, tilhørende Dans stamme. Byen er lokalisert på en høyde i øvre Galilea i det nordlige Israel. Den er identifisert med tillegget "tel" kjent som Tel Dan («Dans høyde») eller "Tel el-Qadi" («Dommernes haug», på arabisk تل القاضي, noe som er bokstavelig oversettelse av det hebraiske navnet Tel Dan, hvor «Dan» betyr «dommer» (høvding) i Israel. På dette arkeologiske stedet ble det i 1993 og 1994 funnet tre fragmenter av en kongelig stele, "Tel Dan-stelen", skrevet på arameisk. Stelen dateres til siste halvdel av 800-tallet f.Kr. I stelens innskrift hevder en arameisk konge eller hærfører at han har slått «Davids hus». Noen tolker det som kongen av Jerusalem og kongen av Israel i krig. Dette kan være den eldste omtale av kong David som finnes utenfor Bibelen, og den eldste omtale av Israel fra en utenombibelsk kilde i Levanten. Identifikasjon. Dan ble først identifisert av den amerikanske bibelforskeren Edward Robinson i 1838, og har siden blitt identifisert med det arkeologiske stedet Tel Dan hvor "Dommernes bok" hevder var kjent som "Lajisj" før den ble erobret av Dans stamme, mens den i "Josvas bok" ble kalt for "Lesjem". Referanser. Dan Dan Smør. Smør er et naturprodukt basert på fløte. Smørtilberedning er utviklet som en konserveringsmetode og er kjent i alle kulturer som har holdt husdyr. Vanligvis er råvaren til smørproduksjon hos oss og i de fleste andre land basert på kumelk, selv om den også kan komme fra for eksempel geiter, sauer, bøffel og andre pattedyr som holdes som husdyr. I vår tradisjon brukes i hovedsak sur/syrnet fløte i smørproduksjon mens andre kulturer foretrekker frisk råvare. Smør brukes i matlaging og til å smøre på brødmat. Smør skal ha en aromatisk smak og en jevn gul farge. Fargen vil imidlertid variere avhengig av foringen. Når dyrene går ute på sommerbeite vil smøret naturlig få den ønskede gulfargen. Vinterforing med tørrfor resulterer i et blekere, nesten hvitt, smør. Tidligere ble dette justert ved å tilsette f.eks kokevann fra gulrøtter. Separering. Råvaren for smørproduksjon er fløte. Første trinn i produksjonsprosessen er derfor å separere helmelk slik at man får skummetmelk og fløte. Til dette brukes en separator som er en slags sentrifuge. Det trengs fra 16 til 20 liter helmelk for å få fløte nok til 1 kg smør. Fløten skal ha et fettinnhold på fra 35 til vel 40%. Før separatorens tid brukte man enklere metoder for å skille ut fløten. Melken ble satt i et flatt melkefat eller en melkeringe, så la fløten seg på toppen og kunne taes av. Kjerning. a> av "smør" for omreisende fotograf trolig på 1880-tallet. Fløten, som eventuelt er syrnet, has i en kjerne (som også heter kinne på norsk). Kjerningen kan foregå manuelt i en stavkjerne eller i en sveivekjerne. Ved kjerningen dannes små smørklumper som går videre i prosessen, mens kjernemelken, som er et fettfattig biprodukt, siles fra. Elting/forming/pressing. Ferdig kjernet smør skal så videre til en smørpresse eller en butt. Her presses vann, luft og de siste rester av kjernemelk ut av smøret samtidig som det bearbeides til en homogen konsistens. Eventuelt kan farge eller tilsetninger som f.eks salt eller urter eltes inn. Smør til selskapsbruk og store anledninger ble pyntet, det ble trykket ned i rikt utskårne former som ble låst med trepinne. Før smøret kom på bordet ble pinnen fjernet og formens sider brettet ned. I dag er slike smørformer prydgjenstander. Alternativt kunne smøret formes ved hjelp av smørjern som formet det i tynne, delikate kuler som raskt ble smøremyke. Margarin. Ordet smør brukes av mange feilaktig som betegnelse for margarinprodukter med animalsk, marint eller vegetabilsk fett og om blandingsprodukter. For å skille mellom de to produktkategoriene brukes da ofte betegnelsen «godt smør» om smør, mens smør alene ofte refererer til margarin. I markedsføring er det imidlertid forbudt å bruke betegnelsen «smør» om produkter som er basert på andre råvarer enn fløte. I Norge er forholdet mellom margarin- og smørforbruk 9 til 1. Betalingsmiddel og historisk bruk. Langt inn på 1900-tallet var smør et viktig betalings- og byttemiddel og for noen hundreår tilbake var det faktisk det viktigste betalingsmiddelet i vårt samfunn. Skattereformen av 1617 var basert på at folk betalte sin skatt i smør. En smørlaup var det samme som 18 kg smør. Smør er ikke lenger viktigere enn penger, men smaken er fortsatt utsøkt og aromatisk og smør er uunnværlig i tradisjonell norsk og fransk matlaging. I slik matlaging er margarin ikke godt nok. Før var det skikk å ofre litt smør til solen når den viste seg første dagen utpå vinteren. Det var som et offer og takk til solguden. Smør er en bestanddel i lavkarbokosthold. I 2011 oppsto smørmangel i Norge på grunn av økt etterspørsel samt mindre produksjon. Pakningsstørrelser og kvaliteter. I dag er ½ kg pakninger standard for smørsalg i butikker i Norge. TINE markedsfører smør som Meierismør mens Synnøve Finden markedsfører sin variant som kalles Godt smør. Bordpakninger (300g) og porsjonspakninger er også en del av bildet. Disse kvalitetene er oftest tilsatt 1,5% salt. Et saltere smør finnes med navnet Setersmør og Kviteseidsmør (2,5% salt). Setesdalssmør har hele 4% salt. Både Kviteseidsmør og Setesdalssmør produseres på Byglandsfjord. Til baking av kaker og brød, i desserter og i supper og sauser er det nødvendig å bruke usaltet smør for at man skal ha full kontroll over smaken i det ferdige produktet. Veivaksel. Veivakselen kan sees i rødt på animasjonen. Veivakselen på en stempelmotor finnes under sylinderene og er koblet til stemplene ved hjelp av råder. Når stemplene går opp og ned, går veivakselen rundt. Veivakselen er i de fleste motorer i den ene enden koblet til en girkasse via en clutch, og har flere reimhjul i den andre enden som driver kamakselen, vannpumpa, dynamoen, evt. vifte, air conditioning, kompressor, etc. Veivakselen går rundt i glidelagere, og er avhengig av å bli smurt kontinuerlig. På en 4-takts motor vil motorens oljepumpe pumpe olje ut av små smørehull i glidelagerene. Dersom motoren blir startet uten olje eller med for lite oljetrykk, er disse lagerene gjerne det første som ryker. Veivakselen kan sees ved å skru av motorens bunnpanne. På en 2-takts motor holdes lagrene vedlike av smørende egenskaper i damp eller partikler fra drivstoffet som kommer i kontakt med veivakselen. 2-takts bensinmotorer bruker derfor oljeblandet bensin. I en dampmaskin er lagrene gjerne smørbare med fett-nipler. BMW E65. Bakenden på en BMW E65 (2001-2005) BMW E65 er dagens modell i BMWs 7-serie. E65 fikk en litt blandet mottakelse da den kom i 2002. Dette var den andre modellen som fikk den nye designprofilen til sjefsdesigneren Chris Bangle, og både 3-serie og 5-serie har nå fått denne designprofilen. Mange mener Bangle var mannen som frisket opp BMW, mens andre ikke. Her ble det også delt opp i litt kodenavn, selv om E65 finnes bare i sedan. E65 er koden for vanlig versjon, mens E66 er koden for langversjonen, en såkalt IL. E67 er en såkalt 7er Protection, dvs. en E66 med punkteringsfrie dekk, skuddsikre vinduer og dører og andre beskyttelseselementer. E67 er forbeholdt statsoverhoder o.l. Sandefjordsfjorden. Sandefjordsfjorden er en omtrent 9 km lang fjord i Sandefjord kommune. Den ligger vest for Vesterøya. Innerst i fjorden ligger byen Sandefjord. I 2006 var det en diskusjon i byen om man skulle kutte ned navnet til bare «Sandefjorden» da en politiker synes det ble litt «smør på flesk» med Sandefjordsfjorden. Men det ble ikke byttet navn så fjorden har ennå sitt opprinnelige navn. Mefjorden (Sandefjord). Mefjorden er en liten fjord i Sandefjord kommune. Den ligger imellom Østerøya og Vesterøya. Mefjorden har en rekke mindre holmer og skjær, og er et populært område for båtfolk om sommeren. Mye av kystlinjen består av hytter som strekker seg helt ned i vannkanten. Flere av holmene har også hytter, blant annet Grindholmen, Storholmen og Brattholmen. Post mortem. Innen medisin og kriminologi er også det latinske uttrykket «ante mortem» ("før døden") benyttet. Råde (motordel). En råde er koblingen mellom et stempel og veivakselen. Det er en råde for hvert stempel. Dersom en råde knekker slår den mest sannsynlig hull i motorblokka, og motoren er ødelagt. Ansgar Teologiske Høgskole. Ansgar Teologiske Høgskole er en privat høgskole som drives av Det Norske Misjonsforbund. Skolen ligger i Kristiansand. Skolen er en del av Ansgarskolen, som også omfatter Ansgar Bibelskole. Den har sine historiske røtter i "Det Norske Misjonsforbunds Missionsskole", en predikant- og misjonærskole som ble opprettet i Oslo i 1913. Skolen ble nedlagt i 1951, men gjenoppsto i 1959 under navnet Ansgar Bibel- og Ungdomsskole på Slemdal i Oslo. Skolen ble i 1966 flyttet til Vettakollen i Oslo og i 1988 flyttet videre til Kristiansand, da det ble bygget helt ny skole i bydelen Hånes. Skolen tilbyr fem bachelorstudier og tre mastergradstudier. Skolen er økumenisk og studentene kommer fra hele bredden av det norske kirkeliv. He Zizhen. He Zizhen med Mao, 1928 He Zizhen (forenklet kinesisk: 贺子珍; tradisjonell kinesisk: 賀子珍; pinyin: "Hè Zǐzhēn", født i september 1909 i Yunshan i Jiangxi i Kina, død 19. april 1984) var Mao Zedongs tredje hustru, fra mai 1928 til 1939. Hun ble med i den kommunistiske ungdomsliga i 1925. Etter at hun ble ferdig med skolegangen ble hun medlem av Det kinesiske kommunistparti i 1926. He Zizhen ble introdusert for Mao Zedong i Jinggangshan av Yuan Wencai, en klassekamerat av hennes eldre bror, våren 1928. I 1937 ble hun sendt til Sovjetunionen for legebehandling, og vendte ikke tilbake til Kina før i 1948. Høsten 1949 ble hun leder for Zhejiangs kvinneforbund. He Zizhen fikk tre døtre og tre sønner med Mao Zedong, men med unntak av datteren Li Min døde de alle unge, eller ble skilt fra familien under Den lange marsjen. Åttende armé (USA). Åttende armé ("Eighth Army") er en armé i den amerikanske hæren, med ansvar for alle hærens styrker i Sør-Korea. Åttende armé ble opprettet 10. juni 1944 under generalløytnant Robert Eichelberger. Forbandet tok del i mange av de store amfibiske landgangene i stillehavsområdet under annen verdenskrig. Det første oppdraget, i september 1944, var å avløse Sjette armé på Ny-Guinea, New Britain, Admiralitetsøyene og Morotai for å frigjøre denne til operasjoner på Filippinene. Eksterne lenker. Arme 08 Douglas DC-6. Douglas DC-6 er et fly bygd av Douglas Aircraft Company fra 1946 til 1959. Flyet var egentlig tiltenkt rollen som et militært transportfly på slutten av andre verdenskrig, men ble redesignet etter krigen for å konkurrere mot Lockheed Constellation i markedet for propellmotorfly med lang rekkevidde. Mer enn 700 fly ble bygget, og flere flyr fortsatt som transportfly, militærfly eller som skogbrannfly. DC-6 ble kjent som C-118 Liftmaster i det amerikanske luftforsvaret, og som R6D i den amerikanske marinen. Historie og utvikling. Det amerikanske luftforsvaret opprettet DC-6 prosjektet som XC-112 i 1944. Flyforsvaret ønsket en større versjon av det populære transportflyet C-54 Skymaster, med forbedrede motorer. Da XC-112 fløy for første gang var krigen over, så luftforsvaret avsluttet prosjektet. Douglas konverterte sin prototype til en sivil transportutgave og leverte sin første produksjonmodell, DC-6, i mars 1947. Imidlertid oppstod flere mystiske branner under flyvning (inkludert et fatalt krasj med et United Airlines-fly). Dette tvang hele DC-6 flåten på bakken senere det året. Problemet viste seg å være en drivstoffventil som var plassert ved inntaket til kabinvarmeren. Alle DC-6'ene i trafikk ble modifisert for å få løst problemet, og hele flåten fløy igjen etter bare 4 måneder på bakken. Pan Am brukte DC-6 fly til å opprette sin første transatlantiske turistklasseflyvninger i starten av 1952. Det amerikanske militæret fikk en ny interesse for flytypen under Koreakrigen, og fikk flere fly som senere fant veien til det sivile markedet. Harry Trumans første presidentfly var en Air Force One VC-118 kalt "«The Independence»." Flere eldre DC-6 fly ble erstattet av Douglas DC-7, og de som overlevde inn i jetalderen ble erstattet av Boeing 707 og Douglas DC-8 DC-6 etter 60 år. I forbindelse med at det i 2006 var 60 år siden DC-6 ble introdusert hadde det engelske tidsskriftet "Airliners World" i sitt mars-nummer en omtale av flyet. Flere DC-6 finnes i museer, det mest kjente er President Harry S. Trumans "Independence" som er bevart i Wright Patterson Air Force Base i Ohio Norskregistrerte DC-6/DC-6B. Mellom 1948 og 1963 hadde SAS 20 DC-6/DC-6B i trafikk. Av disse var 7 registrert i Norges luftfartøyregister Braathes S.A.F.E hadde mellom 1962 og 1973 registrert 7 DC-6B i Luftfartøyregisteret Nåtid. I dag er flesteparten av DC-6-fly som er i trafikk basert i Alaska og Sør-Amerika. St. Martin-in-the-Fields. St Martin-in-the-Fields er en anglikansk sognekirke ved det nordvestre hjørnet av Trafalgar Square i City of Westminster, London. Den tidligste referansen til kirken er fra 1222, da det var en disputt mellom abbeden av Westminster og biskopen av London om hvem som hadde kontroll over den. Avgjørelsen gikk til abbediets fordel, og munkene der brukte den. I 1542 ble den ombygd av Henrik VIII. Det var antagelig på denne tiden av den fikk tilnavnet "in-the-Fields", fordi den bokstavelig talt lå ute på jordene mellom Westminster og London. Den isolerte beliggenheten førte til at kirken overlevde bybrannen i 1666. I 1721 ble den allikevel erstattet av en ny bygning, tegnet av James Gibbs. Designen ble sterkt kritisert i samtiden, men den ble senere svært kjent og er kopiert mange steder i USA. Den har en gavl i klassisk stil og korinthiske søyler. Det høye klokketårnet har en forgylt krone på toppen. Kirken er nært knyttet til kongefamilien. Kong Georg I var "churchwarden" der, og dronning Mary gikk regelmessig dit. Admiralitetet har sitt hovedkvarter innenfor sognet, og føler derfor tilknytning dit. Royal Navys flagg "White Ensign" henger over alteret, sammen med flagget til "Admiralty Board". Tradisjonelt ringes det med klokkene når en seier til sjøs skal proklameres. Blant kjente personer som er gravlagt i kirken finner man Robert Boyle, Nell Gwynne, William Hogarth, sir Joshua Reynolds, Jack Sheppard og Thomas Chippendale. St Martin-in-the-Fields er i nyere tid kjent for å ha en åpen dør, ikke bare i den forstand at den er åpen for allmemnheten hele døgnet, men også fordi det gjøres mye arbeid for hjemløse og fattige der. Ved lunsjtid er det ofte gratiskonserter, og mange berømte ensembler opptrer i kirken. I krypten er det en kafé, og der finner man også London Brass Rubbing Centre. Det er også et marked utenfor kirken. Hjemløse er alltid velkomne til å varme seg der, og mye av inntektene fra kollekt og salg av varer går til å hjelpe fattige. Sommeren 2005 begynte et restaurerings- og utvidelsesprosjekt til 34 millioner pund. Dette inkluderer 14,9 millioner fra Heritage Lottery Fund. Martin-in-the-Fields Jon Rønningen. Jon Rønningen (født 28. november 1962 i Oslo) er en norsk tidligere olympisk mester i bryting. Han var medlem av Oslo Bryteklubb, før han gikk til Kolbotn Idrettslag. Karriere. I løpet av brytekarrieren vant han totalt ni medaljer i internasjonale mesterskap. Han vant to individuelle gullmedaljer i Sommer-OL (OL 1988 i Seoul og OL 1992 i Barcelona). Han ble også nummer fem under lekene i Los Angeles i OL 1984. Rønningen ble verdensmester i 1985, tok VM-sølv i 1986. Han ble europamester i 1990, fikk sølv i 1988 og bronse i 1986. Han har syv nordiske mesterskap. I NM har Rønningen tatt titlen elleve ganger i tre ulike vektklasser. 48 kg i 1979 og 1980, 52 kg i 1981 til 1983 og 57 kg i 1985 til 1990, og har en kongepokal. Rønningen er en av seks nordmenn som er olympisk mester to ganger i en individuell øvelse i Sommer-OL, sammen med Otto Olsen, Ole Lilloe-Olsen, Knut Holmann, Andreas Thorkildsen og Olav Tufte. Etter VM-gullet i 1995 mottok han Morgenbladets gullmedalje. I 1988, etter OL-gullet, ble han tildelt Sportsjournalistenes statuett som "årets idrettsnavn" i Norge, samt Fearnleys olympiske ærespris. Familie. Hans tre år yngre bror, Lars er Europamester fra 1988, i gresk-romersk bryting. Jon Rønningen er far til Thomas og Anders Rønningen, tvillinger som har dominert brytesporten nasjonalt på slutten av 2000-tallet. Dysenteri. Dysenteri er en akutt diarésykdom som kan forårsakes av bakterier eller amøber. (Infeksjon i tykktarmen forårsaket av en protozo som kalles Entamoeba histolytica refereres ofte til som Amøbe-dysenteri.) Dysenteri spres via forurenset vann og mat, og fra menneske til menneske. Symptomene er feber, blodig avføring, diaré og magesmerter. Dødeligheten er ofte høy. Det går ikke an å vaksinere mot dysenteri, men antibiotika kurerer sykdommen. Men mange steder har organismene som forårsaker dysenteri, blitt resistente mot antibiotika. Risikoen for dysenteri øker vesentlig i flyktningsituasjoner, hvor mennesker lever tett på hverandre uten tilgang til rent vann og latriner. Dysenteri kan forebygges på samme måte som kolera. Katrin Apel. Katrin Apel (født 4. mai 1973 i Erfurt) er en tysk skiskytter. Katrin Apel var opprinnelig langrennsløper, men gikk over til skiskyting etter at hun ikke klarte å kvalifisere seg til det tyske laget til OL 1994 på Lillehammer. VM. I verdenscupen sammenlagt er hennes beste plassering en femteplass i sesongen 2001/02. Harstad folkeskole. Harstad folkeskole var den sentrale folkeskolen i Harstad inntil 1964, da den gikk over til å bli Harstad barneskole i forbindelse med opprettelsen av Harstad ungdomsskole i eget nybygg øst for (nedenfor) gammelskolen. Bygget, som er fra 1918, ligger i skråningen nordvest for sentrum i St. Olavsgate, men grenser også til Skolegata i nord. Bygningen er rektangulær, i tre etasjer pluss kjeller, og har mansardtak med svai. Den er symmetrisk oppbygd med siderisalitter og to innganger, som er markert med imitert kvader og brutt pediment. Dens hjørner er også framhevet ved kvaderimitasjon. Skolebygningen har stilelementer i hovedsak fra nybarokk, men også fra jugendstil. Jugendstilen sees spesielt i vinduene, f.eks. det ovale vinduet og en blanding av små og store ruter. Trapperommene ble i 1957 utsmykket av skolens tidligere elev Karl Erik Harr. Det råder usikkerhet rundt hvem som var arkitekt for skolebygget. Det var enten Sigurd Bjørhovde eller Lars Solberg, eller så var prosjektet et samarbeid mellom dem. Kirovsk. Kirovsk er en gruveby i Murmansk Oblast (provins) i Russland ved foten av Khibiny-fjellene. Byen ble grunnlagt i 1929 etter oppstart av apatitt- og nefelinitt-utvinning. Byen har en filial av Det russiske vitenskapsakademi, en botanisk hage "Kirovsk vennskapshage", et eget ballettensemble "Kirovskballetten" og et stort alpinanlegg i Khibiny-fjellene. Byen er Harstads vennskapsby. Enheduanna. Enheduanna (ca. 2285 – 2250 f.Kr.), antatte datter av kong Sargon av Akkad, var en sumerisk/akkadisk yppersteprestinne og poet, og den første poeten i historien som vi kjenner ved navn. Enheduanna er kjent som forfatteren av 42 hymner som ble skrevet i kileskrift på leirtavler for bortimot 4300 år siden, To av hennes kjent arbeider er hymner til gudinnen Inanna, «Inannas herlighet» og «In-nin sa-gur-ra». Et tredje identifisert arbeid, «Tempelhymnene», adresserer de hellige templer og deres guder og gudinner. Hymnene hun skrev om Inanna utgjør det tidligste portrett av en gudinne, og i hyllesten av hennes eget personlige forhold til Inanna, nedtegner Enheduanna den første opptegnelsen vi kjenner til av et individs bevissthet om sitt eget indre liv. I alle disse verkene trår hun fram og taler i første person og deretter i tredje. Bakgrunn. Sargon av Akkad, også kalt for Sargon den store, var en semittisk hersker av Agade, det bibelske Akkad, som erobret Sumer og det mest av vestlige Asia. I sin regjeringstid, 2334 – 2279 f.Kr., greide han å forene både sydlige og nordlige Mesopotamia, under sitt styre og er den tredje hersker i historien vi kjenner til som dannet et imperium. For å kontrollere den opprørske befolkningen i de sumeriske byene i syd utpekte Sargon sin datter Enheduanna til yppersteprestinne og «ektefelle» til måneguden Nanna-Suen. Måneguden Nanna var den øverste guddommen for byen Ur, en av de mest betydningsfulle byer i Sumer. Som innehaver av gammelt og aktet religiøst embete som øverste prestinne i over førti år utøvet Enheduanna betydelig makt over sumererne. Den kombinerte rollen som prestinne og prinsesse kan ha satt presedens i sumerisk historie for de neste fem hundre år. Hun var øyensynlig både dyktig og hadde en personlighet, i henhold til forskeren William W. Hallo. Navnene på yppersteprestinner er listet på historiske opptegnelser på samme måter som konger og viser til en politisk og kulturell maktposisjon for kvinner, om ikke annet for kvinner av kongelig posisjon. I de neste fem århundrene sørget prestinnene for kontinuitet i lederskapet. Funnet på en leirtavle. På baksiden av en nå berømt tavle – som ble funnet på 1920-tallet på tempelområdet for Nanna i nærheten av bostedet til Urs yppersteprestinner – var det en inskripsjon som navnga Enheduanna som «hustru av Nanna, datter av Sargon», og tavlene var dediserte til Inanna. Slektskapet kan enten forstås i biologisk eller i symbolsk betydning. Om det er det første bevitner slektskapet at Sargon lyktes å utnevne medlemmer av sin egen familie til viktige stillinger. Enheduanna ble til slutt fjernet fra sin posisjon for en tid av lokale prester som viste at den «kongelige» utnevnelse ikke var uten konflikter, men hennes egne personlige hymner viser hennes egen tilfredshet ved at hun ble gjeninnsatt til tidligere makt. Enheduannas eksistens som en historisk person er anerkjent. Tavlen som er blitt satt sammen fra utgravninger i Ur har hennes bilde, og de skrevne opptegnelser gir inntrykk av at hun er datteren til kong Sargon av Akkad. Hennes mor var en sumerer fra sydlige Mesopotamia, kanskje en prestinne. Det er også gitt antydninger om at hennes antatte far Sargon også var sønn av en prestinne. Bildet på tavlen av Enheduanna står hun som den andre personen av en rekke på fire. Den første er en naken mannlig prest, fulgt av to mannlige ledsagere. Hun bærer en lang kjole og stor turban, en "aga", som hun referer til i en hymne som «den sanne lue» eller som symbolet på hennes posisjon som yppersteprestinne for måneguden Nanna. De fire personene utfører et rituelt offer nettopp til måneguden. Selv om hennes offisielle tittel var yppersteprestinne til guden Nanna, knyttet til ham i et hellig bryllup, er hennes lidenskap gudinnen Inanna, datter av Nanna, som Enheduanna kom til å ære over alle andre guder. Av hennes fem etterlatte verk er to av dem lange hymner til Inanna. Enheduanna ble rimeligvis anerkjent som en virtuell personifisering av Inanna, og på denne måten kunne det semitiske guden Ishtar bli forlikt, og ikke minst religiøst og kulturelt smeltet sammen med sumeriske guden Inanna. Verdens første kjente poet. I dag huskes Enheduanna først og fremst som en stor poet, faktisk som den første poet i historien vi kjenner ved navn. De 42 diktene hun skrev til templene spredde hennes tro og innflytelse. Hennes tre dikt til gudinnen Inanna definerte et nytt hierarki i gudeverden og hjalp Sargon ved å forene Inanna og Ishtar i den perioden mellom år 2334 – 2154 f.Kr. hvor semitisk-talende akkadianere kontrollerte Mesopotamia. I ca. 2350 f.Kr. skrev en dyktig poet som Enheduanna en syklus av hymner for Sumers templer, en poesitradisjon som tilsynelatende ender med hennes død. Hun skrev også en lidenskapelig bønn til gudinnen Inanna om å bli gjeninnsatt i hennes tempel som yppersteprestinne av måneguden i Ur, og om at alle hennes fiender som avsatte henne skal bli beseiret. Samtidens poesi. Populariteten til Enheduannas hymner vises i at de er listet i flere litterære kataloger fra hennes samtid. Sumerisk litteratur er rik og sammensatt og som historisk sett har gitt en rik strøm som har blitt videreført til babylonsk litteratur, gått inn i andre språk ved oversettelser og ved munn-til-øre over til oldtidens indiske, arabiske og greske sivilisasjoner, og derfra også inn i den europeiske tradisjon. Det mest av det litterære arbeidet i sumerisk litteratur er navnløst og anonymt. I Enheduannas hymner er forfatterens nærvær påtrengende i en grad som det ikke finnes tilsvarende eksempler på i oldtidens litteratur inntil den greske kvinnelige poeten Sapfo. Enheduanna er selvbevisst til stede i skriveprosessen og i selve diktet. Til tross for å være den første poet i verden i verden som vi kjenner navnet på er hennes autoritet påtrengende når hun i første person erklærer "Jeg, Enheduanna..." Det doble «jeg» i Enheduanna og Inanna er alltid i sentrum, og diktet blir det som professor i engelsk, Roberta Binkley, har beskrevet som «et retorisk verk med emosjonell kompleksitet, et av død og fødsel, ødeleggelse og skapelse... det som okkuperer de dypeste delene av psyken.» «Inannas herlighet». Enheduanna mest kjente verk er «Inannas herlighet» ("eller opphøydhet"), oversatt fra kileskrift ved William W. Hallo og J.J.A van Dijk (1968), og består av 153 linjer. Det er hennes mest kjente verk, ettersom den finnes i den mest komplette oversettelsen. Diktet er omhyggelig satt opp i et format som gir ekko til kileformen med to kolonner med vers som like gjerne kan ble lest nedover som på tvers. Hymnen begynner med en innledning på 65 linjer med karakteriserende beskrivelser av gudinnen. Disse innledninger er arrangert i en bevisst sekvens hvor Inannas aktiviteter nevnes. Enheduanna antyder Inannas jamnlikhet med An, den øverste gud i den sumeriske gudeverden. Enheduanna skildrer Inanna som en kampens gudinne som tukter menneskeheten. Hun sammenligner Inanna med en enorm tordenfugl ("en ørn med to løvehoder") som farer ned over de mindre guder og sprer dem som forskrekkede flaggermus. Hymnens meste interessante del kommer når Enheduanna selv trer fram i første person for å liste sin tidligere herlighet, etablerer sin egen troverdighet og forklarer hennes nåværende vanskelige situasjon. Hun er blitt fratatt sin posisjon som yppersteprestinne for tempelet i byene Ur og Uruk og forvist til ødemarken. Byen Uruk har under lederen Lugalanne gjort opprør mot kong Sargon og ødelagt tempelet Eanna, ett av de største templene i oldtiden. Lugalanne hadde det overmot å likestille seg med nye yppersteprestinnen og i tillegg forsøkte å forgripe seg på henne, hans egen svigerinne. Enheduanna trygler måneguden Nanna om å gå forbønn for henne. Når hymnen kommer til sitt titteltema og Enheduanna regner opp jegets guddommelige egenskaper av og til Inanna, igjen understreker dennes likestilte posisjon i forhold til den øverste gud An. Hymnen fortsetter avslutningsvis, som er unik i sumerisk litteratur, ved å beskrive poesiens skapelsesprosess lik en kvinne som føder ved at poeten «føder ord». I de neste versene går Entheduanna tilbake til tredje person når gjeninnsettelsen av Enheduanna blir proklamert som en parallell opphøyelse av Inanna. Gjeninnsettelsen av Enheduanna til hennes tidligere posisjon I den konkluderende lovprisingen blir gudinnen og hennes poet ett i en felles triumf. Den 18. Razzie-utdelingen. Kevin Costner vant prisene for verste skuespiller og verste regissør, for hans innsats i filmen "The Postman" Demi Moore vant prisen for verste skuespillerinne Dennis Rodman vant prisene for verste mannlige birolle og verste nykommer, samt at han delte prisen for verste par på skjermen med Jean Claude van Damme. Alle prisene mottok han for sin innsats i filmen "Double Team" Alicia Silverstone vant prisen for verste kvinnelige birolle Verste film. "The Postman" (Warner Bros.) Verste skuespiller. Kevin Costner for "The Postman" Verste skuespillerinne. Demi Moore for "G.I. Jane" Verste mannlige birolle. Dennis Rodman for "Double Team" (Columbia Pictures) Verste kvinnelige birolle. Alicia Silverstone for "Batman & Robin" Verste par på skjermen. Dennis Rodman & Jean Claude van Damme for "Double Team" Minst hensyn til menneskeliv og offentlig eiendom. "Con Air" Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Speed 2 - Cruise Control" Verste regissør. Kevin Costner for "The Postman" Verste manus. "The Postman", manus av Eric Roth og Brian Helgeland, basert på boken av David Brin Verste nykommer. Dennis Rodman for "Double Team" Verste «originale» sang. Hele soundtracket til "The Postman", tekst og musikk av Jeffrey Barr, Glenn Burke, John Coinman, Joe Flood, Blair Forward, Maria Machado og Jono Manson 6. divisjon (Storbritannia). 6. divisjon var en permanent regulær divisjon i den britiske hæren, opprettet for tjeneste i Krimkrigen. Den ble sendt til Frankrike 10. september 1914. Den kjempet på vestfronten under hele første verdenskrig. Under andre verdenskrig var ikke divisjonen samlet. Divisjonen ble gjenopprettet i 2008 med 55 personer, for å fungere som et deployerbart hovedkvarter. Foreløpig er det bestemt av hovedkvarteret skal bestå fram til 2011. Nåværende sjef er Jonathan David Page. Divisjonens emblem er en hvit sirkel på svart bakgrunn. Gigli. "Gigli" er en film lansert i 2003 som ble skrevet og regissert av Martin Brest. Filmen var originalt en veldig mørk komedie uten noe romantisk bihistorie, men produsentene krevde at manuset ble omskrevet igjennom hele filmprosessen. Handling. I den endelige versjonen av filmen er Larry Gigli (Ben Affleck) en ydmyk kjeltring som får i oppgave å kidnappe en mentalt tilbakestående, "Baywatchbesatt" yngre bror av en mektig statlig ansatt aktor i et forsøk på å redde gangsterbossen han arbeider under fra fengsel. Oppgaven viser seg vanskelig for Gigli, så Ricki (Jennifer Lopez), en lesbisk leiemorder blir sendt for å overvåke ham. Reaksjoner. Filmen er ansett som en spektakulær fiasko, da den har tjent inn totalt under $4 millioner i løpet av åpningsuken, mens den kostet over $54 millioner å lage. Filmen mottok også mange negative kritikker. I tillegg satte filmen rekord for å ha den største nedgangen i billettsalg i sin andre uke siden statistikken ble opprettet, filmen gikk ned nesten 82% i billettsalg på sin andre uke sammenlignet med sin første. Denne reaksjonens publikum førte til at filmens navn ble et synonym for «dårlig kvalitet» i en kort periode i sommeren 2003, spesielt på prateprogrammer på TV. Filmen ble trukket fra kinoene i USA etter bare 3 uker (noe som er en av de korteste sirkulasjonstidene for en høybudsjettsfilm igjennom tidene), og den tjente totalt bare $6 millioner i USA og $1 million i resten av verden. I budsjettprosent kommer den på andreplass som største «box-office bomb» noensinne, etter "Cutthroat Island", som kostet nesten $100 millioner, men tjente inn $10 millioner. Selv om filmen i seg selv stort sett ble ansett som sjokkerende dårlig, kan medias oppmerksomhet rundt Affleck og Lopez' forlovelse ha hemmet filmens suksess og rykte enda mer. Det at ingen greide å finne ut hvordan man skulle uttale filmens navn hjalp heller ikke. Filmkritikerne var så gruelig spottende at det ble spekulert rundt hvorvidt de hadde en intern konkurranse for å se hvem som kunne gi den slemmeste omtalen. En vanlig kritisisme om "Gigli" er at den er laget for tett rundt filmindustriens praksis i å gjenbruke uoriginale handlingsområder, en dialog full av klisjéer og mye fyllmateriale. Dette, sammen med medias vannvidd rundt skuespillerne, ble alle sett på som en beskrivelse av det såkalte «Giglisyndromet». Det er antydet (spesielt av filmens hovedrolleinnehavere) at "Gigli" ikke nødvendigvis er så dårlig som omtalene tilsier, men at den tilfeldigvis ble offer for offentlighetens forakt, på en måte som oppstår med noen års mellomrom. Tidligere eksempler på filmer som har blitt ofre for slikt kan inkludere "Himmelporten" (1980), "Forfengelighetens fyrverkeri" (1990), "Hudson Hawk" (1991), "Mot nye horisonter" (1992), "Den siste actionhelten" (1993), "Waterworld" (1995), "Cutthroat Island" (1995) og "The Postman" (1997). Filmen mottok seks Golden Raspberry Awards i 2003 – Verste film, verste skuespiller, verste skuespillerinne, verste regissør, verste manus og verste par på skjermen. Filmen fikk også en spesiell Razzie-pris i 2004 som «Verste komedie i våre 25 første år». Brukerne på Internet Movie Database har stemt frem filmen til en prominent plass på sidens liste over de «100 verste filmene noensinne». Femte armé (USA). Femte armé ("Fifth Army") er en armé i den amerikanske hæren, med ansvar for opplæring og mobilisering av avdelinger i Nasjonalgarden. Armeen ble opprettet 4. januar 1943 som et av hærens fremste forband i middelhavsområdet under annen verdenskrig. Femte armé fikk ansvar for forsvaret av Algerie og Marokko, samt planleggingen av amerikanernes deltagelse i invasjonen av det italienske fastlandet. Eksterne lenker. Arme 05 III korps (USA). III korps ("III Corps") er et korps i den amerikanske hæren, med hovedkvarter på Fort Hood i Texas. Korpsets hovedelementer er 1. kavaleridivisjon, 4. infanteridivisjon og 3. panserkavaleriregiment. III korps ble opprettet 16. mai 1918 i Frankrike og deltok i seks felttog under første verdenskrig. Det ble demobilisert 9. september 1919. Under annen verdenskrig ble korpset remobilisert 27. juni 1944. Det kjempet gjennom Europa, først i felttoget i Nord-Frankrike, deretter i Rhinland, Ardennes-Alsace og Sentral-Europa. Korpset ble deaktivert 10. oktober 1946, for deretter å bli remobilisert fra 1951 til 1959 før det ble permanent aktivert i 1961. I 2004 ble korpshovedkvarteret deployert til Irak for å avløse V korps i ledelsen av de amerikanske styrkene i landet. Eksterne lenker. Korps 03 We Were Soldiers. "We Were Soldiers" er en amerikansk spillefilm fra 2002 som omhandler slaget om Ia Drang under Vietnamkrigen. Filmen er basert på boken "We Were Soldiers Once…And Young" av oberstløytnant Harold G. Moore, som ledet de amerikanske styrkene, og reporteren Joseph L. Galloway, som var til stede under slaget. Regien er ved Randall Wallace, mens Mel Gibson har hovedrollen som oberstløytnant Moore. Filmen tar kun for seg den første halvdelen av slaget i Ia Drang, som fant sted ved landingssted «X-Ray». Etter at Moores tropper hadde forlatt landingsstedet var soldatene fra kompani C, som hadde kommet for å støtte Moores tropper, nødt til å marsjere til landingssted «Albany». Oberstløytnant Robert McDade, sjefen for disse soldatene, begikk en taktisk feil på veien da han kalte frem alle sine avdelingssjefer for å forhøre to ubevæpnede nordvietnamesiske soldater. Et bakholdsangrep gjorde at avdelingene ble skilt fra sine ledere og de amerikanske troppene led store tap. Boken av Moore og Galloway dekker imidlertid hele slaget. BMW E38. BMW E38 var betegnelsen på BMWs 7-serie som ble produsert i perioden 1994–2001. Romulus og Remus. a>, ca. 1616 (Kapitolmuseene i Roma). Romulus og Remus (771 f.Kr.-5. juli, 717 f.Kr. Romulus) (771 f.Kr.-21. april, 753 f.Kr. Remus) var ifølge tradisjonen grunnleggerne av Roma og etter sigende sønner av den romerske guden Mars og prestinnen Rea Silvia, datter av Numitor, konge i Alba Longa. Ifølge legenden nedskrevet som historie av Plutark og Titus Livius tjente Romulus som den første kongen av Roma. Som gutter ble de etterlatt for å redde dem fra hatet til Amulius, som strebet etter Albalongs trone, og tatt vare på av en hunnulv som fremdeles er et av symbolene på Roma. Romulus drepte Remus i en krangel om hvor deres fremtidige by skulle ligge. Romulus oppkalte den etter seg selv, Roma. Etter å ha grunnlagt byen opprettet Romulus de romerske legionene og det romerske senatet. Han skaffet innbyggere til byen ved å bortføre kvinnene fra sabinerstammen i området rundt, noe som førte til en blanding av sabinere og romere til ett folk. Romulus ble antikkens Romas største erobrer og la store områder og folk under Romas ledelse. Etter hans død ble Romulus gjort til guden Quirinus. I likhet med tvillingbroren Remus blir Romulus nå regnet for ikke å være en historisk, men kun en mytisk figur. Livet før Roma. Bestefar til Romulus og Remus, Numitor, og hans bror Amulius fikk tronen til Alba Longa da deres far døde. Numitor fikk makten som sin fødselsrett mens Amulius fikk den kongelige skattekisten, inkludert gullet Aineias brakte med seg fra Troja. Men siden Amulius hadde kontrollen over finansene, og dermed hadde mer makt enn sin bror, avsatte han Numitor som den rettmessige kongen, han tvang Rhea til å bli en vestalinne, prestinne som svegret sølibat. Men en natt kom Mars, krigsguden, til Rhea i tempelet til Vesta og hun bar ham to tvillinggutter av oppsiktsvekkende størrelse og skjønnhet. De fikk senere navnet Romulus og Remus. Amulius var rasende og satte Rhea i fengsel og beordret tvillingenes død ved å sette dem ut i skogen. Men tjeneren som fikk ordre om å drepe tvillingene klarte ikke å gjennomføre oppgaven. Han plasserte de to i en kurv og la den på bredden av Tiber-elven og gikk sin vei. Elven som var i flom, steg og bar kurven og tvillingene forsiktig nedover. Romulus og Remus ble reddet av elveguden Tiberinus og plassert på Palatinerhøyden. Der ble de diet av en hunnulv under et fikentre og foret av en hakkespett, to dyr som var hellige for Mars. Romulus og Remus ble så oppdaget av Faustulus, en av Amulius' hyrder, som brakte barna til sitt hjem. Faustulus og hans kone, Acca Larentia, oppdro guttene som sine egne. Hunnulven som dier tvillingene Romulus og Remus. Etterhvert som de vokste viste deres edle aner seg i deres størrelse og skjønnhet mens de fremdeles var barn. Da de vokste opp, var de mannlige, glade og hadde uovervinnelig mot. Romulus ble antatt å være visere og mer politisk av de to, og hans diskusjoner med naboene om dyrestell og jakt gav dem muligheter til å se at han var anlagt til å lede, ikke adlyde. På bakgrunn av disse kvalitetene var de elsket av sine likemenn og de fattige, men de avskydde kongens offiserer og agenter for ikke å være modigere enn dem selv. De brydde seg hverken om deres sinne eller trusler. De levde livet og fulgte skikkene som adelsmenn og la ikke hevd på latskap eller avslappet liv, men brukte tiden på trening og jakt, beskyttet landet mot ransmenn, fanget plyndrere og hevnet dem som led urett. På denne måten ble de berømt i hele Latium. En dag da Romulus og Remus var 18 år gamle oppstod en krangel mellom hyrdene til Numitor og hyrdene til Amulius. Noen av Numitors hyrder drev vekk mange av Amulius' budskap. Amulius' menn ble rasende. Romulus og Remus samlet hyrdene, fant og drepte hyrdene til Numitor og samlet kveget igjen. Til Numitors misnøye samlet Romulus og Remus – og tok til seg – mange trengende menn og slaver av Numitor i sitt selskap, og viste stor sindighet og stort mot. Mens Romulus var opptatt med ofring, siden han satte pris på ofrene og gudene, angrep noen av Numitors hyrder Remus og noen av hans venner, og et slag brøt ut. Etter at begge sider hadde fått mange skader, gav hyrdene til Numitor seg og tok Remus til fange og overleverte ham til Numitor for straff. Numitor straffet ikke Remus, siden han var redd Amulius, men gikk til Amulius og ba om rettferd, siden han var hans bror og han var blitt fornærmet av den kongelige tjeneren. Folket i Alba Longa sympatiserte også med Numitor og mente at han hadde blitt behandlet urettmessig. Amulius var derfor presset til å gi Remus tilbake til Numitor og behandle ham som han mente var rettferdig. Da Numitor tok Remus til sitt hjem for å straffe ham, ble han forbløffet over den unge mannens komplette overlegenhet i holdning og styrke. Etter å ha hørt om hans bedrifter og edle gjerninger, spurte Numitor Remus om hans opphav og hvem han egentlig var. Da Remus fortalte at de hadde blitt funnet og diet av en hunnulv på breddene av Tiber og la Remus sin alder til hans utseende, gikk han for å tale med sin datter, Rhea, om saken. Da Romulus vendte tilbake fra sine ofringer, fortalte Faustulus ham at Remus var blitt fanget og ba ham gå broren til hjelp. Romulus forlot Faustulus og satte ut for å samle en hær for å marsjere mot Alba Longa. Faustulus tok kurven han hadde funnet guttene i og løp til Alba Longa. Da han nådde bymurene, stoppet vaktene ham. Ved en tilfeldighet var en av vaktene tjeneren som hadde tatt guttene til elven. Denne mannen gjenkjente kurven da han så den, og han visste at Faustulus snakket sant. Uten flere utsettelser fortalte han om dette til Amulius og brakte mannen fram for ham slik at han kunne undersøke saken selv. Han innrømmet at Romulus og Remus var i live og i god form, men sa at de bodde et stykke fra Alba Longa som gjetere. Amulius reagerte i frykt og raseri og sendte raskt en venn av Numitor for å se om han hadde hørt noe om at tvillingene levde. Med en gang han gikk inn i Numitors hus, så han Numitor omfavne Remus og fikk dermed bekreftet at Remus var Numitors barnebarn. Han rådet så Numitor og Remus om å handle raskt, for Romulus marsjerte mot byen med en hær av dem som hatet og fryktet Amulius. Romulus' hær var delt inn i 200 mann sterke manipeler. Remus handlet raskt og fikk borgerne i byen til å gjøre opprør samtidig som Romulus angrep fra utsiden. Amulius gjorde ingen ting eller la planer for sin egen sikkerhet ut av ren forvirring, ble tatt og henrettet. Grunnleggelsen av Roma. Med dødsfallet til Amulius roet byen seg og tilbød Romulus og Remus en delt krone. Men tvillingene nektet å være konger så lenge bestefaren deres var i live og ønsket ikke å bo i byen som undersåtter. Etter å ha gitt kongetittelen tilbake til Numitor og æret sin mor Rhea Silvia, forlot de Alba Longa for å grunnlegge sin egen by på skråningene til Palatinhøyden. Men før de forlot Alba Longa, tok de med seg flyktninger, rømte slaver og alle andre som ønsket en ny sjanse i livet. Men da Romulus og Remus ankom Palatin, kranglet de over hvor den eksakte posisjonen til byen skulle være. Romulus var bestemt på å bygge byen på Palatin, mens Remus ønsket å bygge byen på Aventinhøyden som var strategisk og lett å forsvare. De to ble enige om å avgjøre sin krangel ved å teste sine evner som augurer og etter gudenes vilje. Hver satte seg på bakken et stykke fra hverandre. Remus så seks gribber, mens Romulus så tolv. Siden da så romerske høvdinger på gribbene som jærtegn. Da Remus ble rasende etter Romulus sin seier, og ettersom Romulus begynte å grave en grøft hvor hans bymurer skulle gå den 21. april 753 f.Kr., latterliggjorde han deler av arbeidet og motarbeidet andre. Til slutt kastet Remus seg over grøften, et tegn på ulykke, siden det impliserte at hans by ville enkelt bli brutt ned. Romulus drepte ham umiddelbart. Faustulus ble også drept i kampen som fulgte. Da kampene ebbet ut, gravla Romulus både Remus og Faustulus før han fortsatte å bygge sin by. Han kalte byen Roma etter seg selv, og tjente som dens første konge. Etter at byen stod ferdig, delte Romulus folket i Roma som kunne kjempe i regimenter på 3000 infanterister og 300 kavalerister. Romulus kalte disse regimentene legioner. Resten av folket ble innbyggerne i byen, og ut av disse håndvalgte han 100 av de mest edle mennene til å tjene som et råd for byen. Han kalte disse mennene patrisiere og deres råd det romerske senatet. Romulus kalte disse edle mennene patrisiere ikke bare fordi de var fedre av legitime sønner, men også fordi han hadde tenkt at de store og rike skulle behandle de svake og fattige som fedre behandler sine sønner. Romulus spredte ryktet om Roma som et tilfluktssted for alle som ønsket et nytt liv. På grunn av dette tiltrakk Roma seg en befolkning av eksilanter, flyktninger, mordere, kriminelle og rømte slaver. Romas befolkning vokste så mye at byen hadde bosatt fem av de syv høydene i Roma: Kapitolhøyden, Aventinhøyden, Caeliushøyden, Quirinalhøyden og Palatinhøyden. Romulus så derimot at et problem raskt var i ferd med å oppstå for ham. Byen hans ble fylt opp av utlendinger, få av dem hadde koner. Romulus bestemte seg for at han trengte å fylle byen sin med kvinner også. For å løse dette problemet avholdt han en festival, Consualia, og inviterte naboene sabine-stammen som sine gjester. Sabinene kom i store mengder og tok med seg sine døtre. Romulus planla å kidnappe sabine-kvinnene og ta dem med tilbake til Roma til sine borgere. Da sabinene ankom, satt Romulus blant sine senatorer kledt i lilla. Signal for at komplottet kunne starte, var at han skulle reise seg og legge sammen kappen for så å kaste den rundt seg igjen. Bevæpnet med sverd holdt mange av hans tilhengere øye med ham, og da signalet ble gitt, trakk hans adelsmenn sverdene sine, stormet inn med rop og fanget døtrene til sabinene, men tillot og oppmuntret mennene til å unnslippe uskadet. Til sammen ble 700 kvinner fanget og brakt tilbake til Roma. Denne hendelsen blir husket i forskjellige verk som «sabinerinnerovet». Krigen med sabinene. Sabinene var et tallrikt og krigersk folk, men de hadde ulempen med at de var bundet av verdifulle gisler. De fryktet for sine døtre og sendte ambassadører med fornuftoge og moderate krav til Romulus om å få tilbake sine jomfruer, forkaste sine voldelige gjerninger. De forsøkte å overtale ham og lovet å etablere et vennlig forhold mellom folkeslagene. Men Romulus ville ikke oppgi jomfruene og krevde at sabinene skulle tillate ekteskap med romerne, mens de trakk ut tiden og gjorde omfattende forberedelser til krig. Mens de fleste av sabinene fremdeles var opptatt med sine forberedelser, trakk sabinene i noen få byer sammen og angrep romerne. I slaget som fulgte ble de beseiret og overgav sine byer til Romulus, territoriet ble delt og menneskene selv ble transportert til Roma. Romulus distribuerte territoriet blant sine borgere, med unntak av områdene til foreldre av jomfruene. Disse sørget han for at deres eiere skulle beholde. Sabinene ble rasende over dette, og utnevnte Titus Tatius i respons som øverste kommandant over alle sabiner, og marsjerte med hæren mot Roma. Byen var vanskelig å komme til da Kapitolhøyden var dens festning. En vaktstyrke var stasjonert der under kommandoen til kapteinen Tarpeius. Men Tarpeia, kommandantens datter, forrådte sitadellen til sabinene etter å ha fått lyst på de gyldne armbåndene som hun så at de bar. Hun ba om deres venstre armbånd som betaling for sitt forræderi. Tatius gikk med på dette, hun åpnet porten i løpet av natten og slapp sabinene inn. Da de kom inn, beordret Tatius sine sabiner å kaste alt de hadde på deres venstre arm til henne for å holde sin avtale. Tatius var den første til å kaste til henne ikke bare armbåndet, men også skjoldet. Alle hans menn fulgte hans eksempel og jenta ble drept av gullet og begravd under skjoldene. Hun døde av antallet og vekten av dem. Sabinene kontrollerte nå Kapitolhøyden og Romulus utfordret dem i sinne til åpent slag. Tatius aksepterte. Sabinene marsjerte ned Kapitol og kjempet mot romerne mellom høydene i et myrområde som en dag skulle bli Forum Romanum. Sabinene overveldet romerne og de ble tvunget tilbake til romernes murer ved Palatinhøyden. Bak murene begynte romerne å flykte fra slaget. Romulus bøyde seg og ba til Jupiter og romerne samlet seg på nytt bak Romulus og stålsatte seg til å stå fast. Senere ble et tempel bygd til Jupiter Stator bygd på stedet Romulus ba (stator betyr «den blivende»). Romulus ledet romerne fremover og drev sabinene tilbake til punktet hvor Vesta-tempelet senere skulle stå. Da romerne og sabinene forberedte seg på å fortsette slaget, ble de stoppet av synet av de bortførte døtrene til sabinene som strømmet ut fra byen Roma gjennom infanteriet og de døde kroppene. Sabinekvinnene løp frem til sine menn og deres fedre, noen bar spedbarn i sine armer. Begge arméene var så beveget av dette at de trakk seg fra hverandre for å gi kvinnene plass mellom slaglinjene. Sabinekvinnene ba sine romerske ektemenn og sine sabinerfedre og brødre om å akseptere hverandre og leve som en nasjon. Preget av sorg ble en våpenstillstand inngått og lederne avholdt en konferanse. Det ble bestemt at både Romulus og Tatius skulle herske som forente konger over romerne, inkludert de nylig tilsluttede sabinene. Roma doblet sin størrelse. Romerne bosatte seg på Palatinhøyden og sabinene slo seg ned på Quirinalhøyden. De to nasjonene valgte en tredje høyde til å tjene som senter for styre og administrasjon for byen Roma, Kapitolhøyden. Fra de nye sabinerborgerne ble 100 nye adelsmenn valgt til å bli patrisiere og sluttet seg til senatets rekker. Legionene ble doblet i størrelse, til 6000 infanterister og 600 kavalerister (omtrent det samme antall som den klassiske romerske legion). Kulturene til romerne og sabinene ble også slått sammen i denne unionen. Sabinene adopterte den romerske kalender, og romerne adopterte rustningen og den avlange skjoldene til sabinene. Livet etter grunnleggelsen av Roma. Etter fem år med felles styre ble Tatius drept av fremmede ambassadører og Romulus ble konge alene over romerne. Romulus innførte lover som hindret ekteskapsbrudd og mord. Som konge i Roma var han ikke bare øverste kommandør over arméen, men også byens øverste dømmende autoritet. Hans dommer over mange kriminelle ble holdt i stand i over seks hundre år uten at et eneste tilfelle som ble rapportert i Roma ble trukket i tvil. Under Romulus sin administrasjon ble folket i Roma delt inn i tre stammer: en for latinere (Ramnes), en annen for sabinene (Tities) og en tredje for etruskere (Luceres). Disse tre stammene ble romerne. Hver av disse stammene hadde en tribun som representerte deres respektive stammer i alle sivile, religiøse og militære affærer. Når de var i byen, var de magistrater over stammene og utførte offer på deres vegne, og i krigstider var de Romas militære kommandanter. Ramnesene tok sitt navn fra Romulus, titiesene tok sitt navn fra Titus Tatius og luceresene tok sitt navn fra det etruskiske navnet for ære. Etter å ha opprettet disse tre stammene, ble Comitia Curiata institusjonalisert. For å danne grunnlaget for Comitia Curiate, delte Romulus hver av de tre stammene inn i ti curiae, med de tretti curiae som tok sine individuelle navneformer fra tretti sabinekvinner som Romulus og hans tilhengere hadde kidnapped. Hver av de individuelle curia ble så igjen delt inn i ti gentes, som dannet grunnlaget for "nomen" i den romerske navnekonvensjonen. Når Romulus ville samle Comitia Curiate og legge forslag enten fra ham selv eller senatet frem for Curiate for ratifikasjon, ville de ti gentes innen hver curia kaste en stemme, med den kollektive stemmen til curiaen gikk til majoriteten til gentesene. Dette dannet grunnlaget for det moderne valgmannssystemet i USA. Romulus, som var en kriger, opprettet en personlig livvakt for seg selv kalt "celeres". Celeresen bestod av Romas tre hundre beste ryttere som var under kommando av Celerum Tribune, som også var tribun for ramnes-stammen. Celeres tok sitt navn fra sin leder, en nær venne av Romulus som het Celers som hjalp ham med å drepe Remus og grunnlegge byen Roma. Denne spesielle militære enheten fungerte veldig likt pretorianergarden til Augustus, da den var ansvarlig for Romulus sin personlige sikkerhet og for sikkerheten til Roma mens legionene var på grensene. Forholdet mellom Romulus og hans tribun var også lignende forholdet mellom den romerske diktator og hans Magister Equitum. Celers, som Celerum Tribune, ble regnet som nestkommanderende i staten, og i Romulus sitt fravær hadde han retten til å sammenkalle Comitia og kommandere arméene. Fra grunnleggelsen av Roma til hans død førte Romulus kriger og ekspanderte sitt territorium, og dermed Romas territorium, i over to tiår. Han erobret mange av nabobyene, hovedsakelig etruskiske byer, og fikk kontroll uten sidestykke over området til Latium, Toscana, Umbria og Abruzzo. I det som skulle ble den tradisjonelle krigsstilen til Roma, selv om Romulus kan ha tapt noen slag på veien, tapte han aldri en eneste krig han kjempet. Etter sine siste kriger mot etruskerne, døde kongen av Alba Longa, Numitor, Romulus sin biologiske bestefar. Folket i Alba Longa tilbød av egen vilje kronen til Romulus, da de mente at han var den rettmessige herskeren over byen som blodarving av Numitor. Romulus aksepterte herredømme over byen, men fikk mye godvilje fra byens befolkning ved å legge styret over byen i hendene til folket i byen. En gang i året utnevnte Romulus en guvernør over byen. Dette var en mann valgt av folket i Alba Longa. I sine eldre dager, støttet Romulus seg mindre og mindre på senatet. Selv om dette var helt lovlig, gikk det mot tradisjonen. Senatet ble en marionett og hadde ingenting de skulle ha sagt i administrasjonen av byen. Senatet kunne bare kalles sammen når Romulus gjorde det, og når det var samlet, satt senatorene i stillhet og lyttet på hans befalinger. Senatorene fant snart ut at deres eneste fordel ovenfor vanlige innbyggere, var at de fikk vite om beslutningene raskere enn vanlige folk. På sin egen autoritet delte han territoriet vunnet i krig blant sine soldater, og uten støtte eller ønsker fra patrisierne. Patrisierne mente han fornærmet deres rettigheter i senatet. Selv om hatet blant senatorene vokste, fryktet de ham for mye til å motsi ham åpent og vise ham sin misnøye. Død, oppstandelse og etterfølgere. Romulus sitt liv endte i det 28. året av hans styre med en overnaturlig forsvinning, dersom han ikke ble myrdet av senatet. En dag da Romulus og hele folket hadde gått til sletten bak byen, blåste det plutselig opp til storm. Mørket ble så sterkt at folk flyktet i redsel. Da stormen gav seg, kom romerne tilbake. Men til deres overraskelse hadde Romulus forsvunnet. Folket lette etter ham, men ingen kunne finne ham. Folket var forbauset, alle snakket om hans plutselig forsvinning og lurte på hva som hadde skjedd med kongen deres, da en av senatorene reiste seg og ba om stillhet. Etter at senatoren hadde roet folkemengden, fortalte han romerne at han hadde sett Romulus bli løftet opp i himmelen. Romulus, sa senatoren, hadde ropt at han skulle bo hos gudene, og ba folket om å tilbe ham som guden Quirinus. Som svar på dette bygget romerne et tempel på høyden hvor senatoren sa Romulus hadde steget opp. Høyden ble kalt Quirinalhøyden til Romulus' ære, og i mange år tilba romerne Romulus, grunnleggeren av byen og deres første konge, på det stedet. Som guden Quirinus sluttet Romulus seg til Jupiter og Mars i den "arkaiske triade". Quirinus ble avbildet som en skjegget kriger i både religiøs og militærbekledning med et hevet spyd. På den måten ble han sett på som en krigsgud, og som styrken til det romerske folk, men enda viktigere som det guddommelige uttrykk for byen Romas selv. Quirinus fikk en Flamen Maiores kalt Flamen Quirinalis som fulgte med på tilbedelsen av ham og ritualene. Romerne kalte seg til og med «quirites» til hans ære. Etter sin død ble Romulus etterfulgt av Numa Pompilius som den andre kongen av Roma. I middelalderen mente romerne at Romulus lå gravlagt i en gammel pyramide, som senere pave Alexander VI Borgia rev da han lot bygge kirken Santa Maria in Traspotina. Noter. Tvillinger som mytisk tema er dypt befestet i mytologi rundt Middelhavet: sammenlign Dioskurerne i Hellas og Amfion og Zethos i Theben. Sammenlign historien om Romulus og Remus med kong Sargon av Akkad, Moses og Perseus for lignende fortellinger om babyer som ble plassert i kurver og sendt ut på vannet. Romulus og Remus er blant de mest kjente ville barn i mytologi og skjønnlitteratur. BMW M5. BMW M5 er en spesialversjon av 5-serien fra BMWs datterselskap BMW M som første gang ble lansert i 1985. M5-modellene er kjent for å ha små forskjeller i utseende i forhold til standardmodellen, ofte kun begrenset til andre støtfangere, eksosrør og et M5-merke på bakluken. I tillegg har M5 betydelig mer motorkraft enn en ordinær 5-serie. E28 M5 (1985 - 1988). Den første M5-serien, som var basert på E28, ble første gang vist på bilutstillingen i Amsterdam. BMW hadde fått ønsker fra markedet om en stor og romsling sedan og som samtidig hadde ytelsene til en sportsbil. Man tok utgangspunkt i chassiet til 535i og videreutviklet motoren til M1. M5'en ble håndbygget av BMW M og var på lanseringstidspunktet den raskeste sedanen i verden (0 – 100 t på 6,2 sekunder). Totalt ble det produsert 2 100 eksemplarer. Nord-Amerikaversjonen hadde 256 hk, mens de øvrige versjonene hadde 286 hk. Forskjellen skyldes at Nord-Amerikaversjonen hadde katalysator. E34 M5 (1989 - 1995). E34 M5 ble produsert fra 1989 til 1995, mens i Nord-Amerika var M5 kun tilgjengelig i perioden 1991 til 1993. Bilen ble produsert av BMW M i Garching, Tyskland. Som den tidligere M5, var også denne håndbygd. Man tok utgangspunkt i chassiet til 535i som ble produsert ved BMWs fabrikk i Dingolfing. Produksjonen skjedde enten av en M-medarbeider alene eller av et team av M-medarbeidere og tok som regel to uker. Motorvolumet var fra starten av en 3,6 liter (3535 cc) som hadde 315 hk, mens bilene som ble solgt i Nord-Amerika og Sveits hadde 310 hk pga annen type katalysator. I 1991 byttet man motor til en 3,8 liter med 340 hk, mens man i Nord-Amerika fortsatte med 3,6 literen. I 1991 kom også en stasjonsvognutgave av M5. E39 M5 (1998 - 2003). I motsetning til forgjengerne ble ikke E39 M5 håndlaget hos BMW M, men ble produsert side om side med den vanlige E39 ved fabrikken i Dingolfing, Tyskland. Bilen ble introdusert våren 1998 ved bilmessen i Genève, Sveits og produksjonen startet i slutten av oktober samme år. Motoren var en V8 på 4,9 liter på 400 hk (294 kW), mens Nord-Amerikaversjonen hadde 394 hestekrefter, 6 mindre enn Europaversjonen. Motoren var basert på BMWs M62-motor, og fikk navnet S62. 0 – 100 km/t på 5,3 sekunder. Toppfart var fra fabrikk elektronisk begrenset til 250 km/t, men ved å fjerne denne begrensningen var toppfarten 300 km/t. E60 M5 (2004 -). E60 M5 ble introdusert i 2004 og har en 5,0 liters V10-motor på 507 hk (373 kW). Bilen har et chassis av aluminium og en 7-trinns girkasse. E60 M5 veier det samme som E39 M5, 1 800 kg. M5 E60 leveres standard med 19" hjul med dekkdimensjonene 255/40R19 foran og 285/35R19 bak. 0 – 100 km/t går på 4,7 sekunder, mens toppfarten er elektronisk begrenset til 250 km/t. Uten fartssperren ville bilen klart 330 km/t. Militær avdeling. En militær avdeling er en ensartet troppeenhet i et forsvarsvesen, bestående av soldater fra samme våpenart. Eksempler på avdelinger er infanteribataljoner, kavalerieskadroner og artilleribatterier. Flere avdelinger kan settes sammen til forband som brigader, divisjoner og korps. 3M. 3M Company (tidligere Minnesota Mining and Manufacturing Company) er et amerikansk verdensomspennende konsern som produserer over 55 000 forskjellige produkter, inkludert limbånd, sandpapir, laminat, elektroniske kretser og skjermer, og farmasøytiske produkter, men kanskje mest kjent for sin produksjon av Post-it. Selskapet ble grunnlagt i Two Harbors i Minnesota i 1902 og flyttet til Duluth i Minnesota før det til slutt etablerte sitt nåværende hovedkontor i Maplewood utenfor Saint Paul i 1910. Blant selskapets første oppfinnelser var vannsikkert sandpapir, maskeringstape, cellofantape (gjennomsiktig limbånd) og lyddempende materialer, Post-it oppfunnet av 3M forsker Spencer Silver i 1968. Håndkyss. a> som en hilsen og et tegn på respekt og underkastelse. Håndkyss er et kyss på en annen persons hånd. Det er et høflig ritual, en gestus for å hilse og vise respekt. Det initieres av kvinnen som holder ut sin høyre hånd med håndflaten nedover. Mannen som kysser, bukker mot den tilbudte hånden og rører den symbolsk med leppene, mens han lett holder hånden. I moderne tradisjon vil leppene normalt ikke faktisk berøre hånden. Gesten varer mindre enn et sekund. En håndkyss kan gis av høflighet, underdanighet eller kjærlighet. Håndkysset av kjærlighet er mer enn en gest. Dersom en mann vil vise særlig respekt for en dame bøyer han kne for henne, før han kysser hånden respektfullt. I svært tradisjonelt innrettede samfunn eller familier er det fremdeles den normale form for frieri. I mange århundrer var håndkysset, spesielt i adelige og høyborgerlige kretser, den normale måte en mann hilste en dame på. Det ble regnet som ufint å avvise en tilbudt hånd. Kvinnen som tilbyr håndkysset bør være av samme eller høyere sosial stand enn mannen. Tradisjonen har særlig holdt seg i Østerrike, hvor den ble pleiet langt inn i det tyvende århundre og fremdeles sees ved spesielle foranstaltninger, som ved operaballet i Wien og på danseskoler, samt i enkelte samfunnskretser. Også hilsenen "Küss die Hand" var vanlig i Østerrike opp til ganske nylig. Håndkysset i sin moderne form oppstod ved det spanske hoff i det 17. eller 18. århundre, og ble alminnelig i den europeiske overklasse i det 18. og 19. århundre. Gestens opprinnelse var trolig et tegn på underdanighet fra mann til mann. Mannen ville vise sin underkastelse ved å kysse den dominante personens signetring, hans tegn på autoritet. Det ble senere normalt for fyrster å la sine undersåtter hilse dem ved å kysse deres ring. Denne skikken praktiseres fremdeles ved det pavelige hoff, og er den normale måte å hilse paven på. Bertil Wilhelmsson. Bertil Wilhelmsson (født 11. november 1926, død 9. juli 1992) var en svensk tegneserietegner, den første som tegnet "Fantomet" på lisens i Sverige. Wilhelmsson begynte å tegne tegneserier i 1953, da som tusjer på serien "Olli", som var laget av kameraten Nils Egerbrandt. Denne serien ble utgitt i bladet "Tuff og Tuss" fra Serieförlaget (senere Semic). Rundt 1961, da den daværende tegneren av "Fantomet"-stripene, kom det svenske "Fantomen"-bladet i materialmangel, da nesten alt eksisterende "Fantomet"-materiale hadde vært publisert. Dermed fikk de i gang en egen produksjon av "Fantomet" på lisens, og Bertil Wilhelmsson ble deres første tegner. Wilhelmssons første historie, «Skatten i dödskallegrottan» ble utgitt i 1963. Den aller første historien i det norske "Fantomet"-bladet, «Dobbeltgjengerne», var tegnet og skrevet av Bertil Wilhelmsson. I 1966 flyttet Wilhelmsson til Spania, og bodde der til slutten av 1970-tallet. I 1976 innledet han et samarbeid med Özcan Eralp på "Fantomet"-stripene, der Wilhelmsson tegnet skisser og Eralp tusjet. Wilhelmsson tegnet "Fantomet" fram til 1988. Bereg. Bereg var en mann i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard, og levde i det første tideverv. Han var sønn av Baranor og sønnesønn av Baran. Han var en av lederne av Bëors hus. Bereg var ikke fornøyd med Estolad (stedet hvor folket bodde), og ledet en del av folket bort på ukjente veier, og de forsvant fra historien og ble ikke sett igjen. Det er mulig at noen av deres etterkommere var forfedrene av de senere mennene i Eriador. Wilson McCoy. Wilson McCoy (født 6. april 1902, død 20. juli 1961) var en USA-amerikansk tegneserietegner, mest kjent som tegner for "Fantomet", over en periode på rundt 30 år. McCoy ble født i Troy, Missouri, og hadde seks søsken. Han kom inn i tegnerbransjen som løpegutt for et reklamebyrå i St. Louis, og studerte senere tegning og kunst ved Washington Univeristy Art School. Rundt 1940 fikk McCoy jobb hos Ray Moore, daværende tegner av "Fantomet"-stripene, og var hans assistent fram til 1942, da Moore ble innkalt til krigstjeneste. Moore overtok igjen da han kom tilbake fra krigen, men han hadde fått en krigsskade som gjorde jobben vanskelig, og måtte snart gi opp. Først i 1949 ble McCoy kreditert for tegningen. McCoy var på besøk i Norge i 1955. Han tok Hurtigruten oppover hele norskekysten, og gikk innom flere avisredaksjoner og lot seg intervjue, som «Fantomets far» (Romsdals Budstikke 28. mai 1955 har artikkeltittelen "Fantomet «personlig» på Norges-besøk" på forsiden). Wilson McCoy ble smittet av en tropesykdom på en Afrika-reise i 1961, og legene tilbake på sykehuset i Chicago i USA klarte ikke å diagnostisere sykdommen, så han ble sendt hjem igjen. Han rakk så vidt å fullføre den siste dagsstripehistorien, «Varulvens skikkelse», før han døde den 20. juli. Boron. Boron var en mann i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard, som levde i Estolad, øst for Doriath, i det første tidevervet. Han var sønn av Baran, fra Bëors hus. Hans bror var Baranor. Han hadde en sønn ved navn Boromir. Boromir (Bëors hus). Boromir var en mann av Bëors hus i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard i det første tidevervet. Han var sønn av Boron, sønn av Baran. Boromir fikk landområdet Ladros i Dorthonion i len (til låns), og hans hus flyttet dit. Han hadde to barn: datteren Andreth og sønnen Bregor (som sener ble far til Bregolas og Barahir). Den senere Boromir av Gondor var oppkalt etter han. Bureau of Prohibition. Bureau of Prohibition var et byrå i det amerikanske Finansdepartementet, opprettet i 1927 for å håndheve den nasjonale forbudsloven ("National Prohibition Act", også kjent som "Volstead Act") av 1919. Denne loven forordnet sanksjoner for brudd på det 18. grunnlovstillegg om forbud mot produksjon, salg, oppbevaring og forbruk av alkoholholdige drikkevarer. Byråets ansatte ble kalt "prohibition agents" (forbudsagenter), hvorav den mest berømte var Eliot Ness. Forbudsbyrået ble dannet med mannskap fra "Alcohol Enforcement Office" i skatteetaten, Internal Revenue Service, som hadde håndhevet forbudet frem til opprettelsen. Etter forbudstidens slutt i 1933 ble mange av de 400 agentene overført tilbake til sine tidligere etater. Cross Site Scripting. Cross-site scripting, ofte forkortet til, er en teknikk som kan benyttes for å manipulere websider. XSS-hull finnes i mange dynamiske sider som gjerne er laget i blant annet PHP. Tabben utviklere gjør er at de glemmer at "all brukerinput må filtreres". Man kan f.eks. fjerne alle . I PHP kan det gjøres slik: codice_1 Sjekkliste for å beskytte seg mot XSS er å filtrere all input fra brukeren, dvs. HTTP POST, HTTP GET og HTTP COOKIES. Eksemplene som er vist i denne artikkelen er forsøkt forenklet slik at også ikke-tekniske lesere kan sjekke om et nettsted har XSS-hull. Eksempel på phishing-angrep (litt teknisk). Ved å forandre "codice_2" til "codice_3" kan en hacker lagre alle brukernavn og passord som blir lagt inn. En avansert hacker kan automatisere scripet sitt slik at med en gang noen logger inn så blir passordet endret til noe annet. Eksempel på stjeling av cookies (litt teknisk). Hackeren kan så installere denne cookie'n i egen browser og vil da bli logget inn som offeret. Egil Johansen (fotballspiller). Egil Flemming «Snapper'n» Johansen (født 30. april 1962 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller. Johansen var kantspiller i Vålerenga på 1980-tallet, og blir av mange beskrevet som klubbens siste bohem. Han ble seriemester to ganger, og var med på å tape to cupfinaler. Han spilte også tolv, og scoret to landslagsmål. «Snapper'n» startet fotballkarrieren i Bøler IF, og gikk til Vålerenga foran 1983-sesongen. Dette året endte med seriegull og tapt cupfinale mot Moss. Året etter scoret Johansen vinnermålet i sin landslagsdebut mot, og vant et nytt seriemesterskap med Vålerenga. I 1987 ble Johansen proff i den belgiske klubben Beveren. Dette ble imidlertid et mislykket utenlandsopphold, og bare noen måneder senere returnerte han til norsk fotball, og signerte for Frigg. Han spilte to sesonger i Frigg, og deretter en siste sesong for Vålerenga i 1990, før han trappet ned i moderklubben Bøler. Kallenavnet «Snapper'n» stammer fra ungdomstida, da Johansen i tillegg til å spille fotball, også var ishockey-keeper. Sy Barry. Seymour «Sy» Barry (født 12. mars 1928 på Manhattan, New York) er en USA-amerikansk tegneserietegner. Han tegnet "Fantomet"-stripene i 33 år fra 1961 til 1994, og er den tegneren som har hatt mest innvirkning på serien. Barry ble inspirert til å begynne med tegning av broren Dan (kjent blant annet for tegneserien "Lyn Gordon"), og han kom inn på den prestisjefulle New York School of Art and Design. Etter å ha tatt eksamen der, jobbet Barry for forlaget DC Comics, der han skisset, tusjet og fargela serier som "Johnny Peril", "Hopalong Cassidy" og "Johnny Thunder". Han hjalp også broren Dan på "Lyn Gordon", og tegnet flere striper av denne serien, selv om disse er signert Dan Barry. Barry begynte å tegne dagsstripene til "Fantomet" i 1961 etter Wilson McCoys plutselige dødsfall, og hans første historie var «Slavebyen Mucar». Barry forsøkte å etterligne McCoys enkle tegnestil i begynnelsen, men gikk snart over til sin egen stil, som senere er blitt "Fantomet"-seriens faste stil. Barry fortalte på Norgesbesøk i 2001 at han umiddelbart gjorde flere endringer på Fantomet-figuren da han begynte å tegne serien. Blant annet flyttet han Hodeskalleringen fra høyre ringfinger til høyre langfinger – om den skulle sette merker på skurkenes haker, måtte den være der for at den skulle ha noen effekt. Han laget også en ny frakk til Mr. Walker, for den forrige «var fæl». Han gjorde også Ulv mer ulveaktig, så den ikke skulle kunne feiltas for en hund. Sy Barry hadde ansvaret for "Fantomet"-stripene i 33 år, og da dette er en bransje med stramme deadlines, måtte han følgelig ha en del assistenter. Disse var imidlertid anonyme, men man vet om en del av dem. George Olesen ble etter Barrys pensjonering selv hovedtegner av "Fantomet"-stripene (sammen med Keith Williams). Bob Forgione har også vært assistent, og André LeBlanc ble også kjent etter å ha vært assistent for Barry. Petter Fladeby. Petter Mads Fladeby (født 1. april 1961 i Danmark, nå norsk statsborger), er lyddesigner og lydmikser, og har bidratt i over 70 norske og utenlandske spillefilmer. Fladeby fikk Amandaprisen 2008 for beste lyddesign for O' Horten. Naomi Watts. Naomi Ellen Watts (født 28. september 1968) er en engelsk-australsk skuespiller og produsent. Watts ble født i Shoreham, Kent, England, der hun bodde til hun var åtte år gammel. Hennes foreldre, Peter og Myfanwy Watts separerte seg fra hverandre da hun var fire år gammel. Da hun var syv år gammel, døde faren. Rett etter farens død, lette moren etter farens familie, og fant noen familiemedlemmer i Llangefni (mer nøyaktig: Llanfawr Farm), i det nordlige Wales. De flyttet dit, og bodde der med Naomis besteforeldre, Hugh og Nikki Roberts. Selv om moren flyttet hit og dit, mest for å flytte sammen med nye kjærester, endte Naomi alltid opp med å flytte tilbake til Llangefni. Der bodde hun til hun var 14 år. Under en reise til Australia ble moren overbevist om at det var "utfordringenes land" og flyttet hele familien til Sydney. Naomis bestemor, Nikki, var australsk – noe som gjorde det enklere å få i orden de nødvendige dokumentene, da Nikki hadde australsk statsborgerskap. Naomis far var en lydmaskinist som jobbet med Pink Floyd og hennes mor ble beskrevet av Watts som en hippie med "passiv-aggressive tendenser" som pleide å true med å sende henne og hennes bror til et fosterhjem for å overbevise besteforeldene til å ta vare på familien, siden hun ikke hadde noen penger etter ektemannens bortgang. I Sydney begynte Naomi Watts på flere forskjellige skuespillerskoler (og på den første skolen møtte hun Nicole Kidman). i 1986 tok hun en pause fra skuespilleryrket og dro til Japan for å jobbe som modell, men erfaringen hun fikk, bar ingen frukter. Naomi beskriver den perioden som en av de verste i hennes liv, som varte i rundt 4 måneder. Da hun returnerte til Australia, begynte hun å jobbe for en lokal butikk. Der begynte hun å jobbe som assisterende designer med en australsk motemagasin. Naomi gikk tilbake til skuespilleryrket bare fordi en kollega inviterte henne til å delta i et lite skuespill – og da oppdaget hun sin forkjærlighet for skuespillere og skuespilleryrket at hun sluttet i sin jobb og dedikerte hele sitt liv til å bli en skuespiller. I 2001 var Watts med i David Lynchs film Mulholland Drive. Hun gjorde det så bra i filmen at kritikere priste henne for hennes innsats. Kvaliteten og størrelsen på Naomis roller etter nettopp denne filmen, vokste. Hun var med i den høyst suksessfulle, amerikanske remaken av The Ring, en japansk skrekkfilm. I 2004 fikk hun en Academy Award-nominasjon som "Beste skuespillerinne" for hennes innsats i filmen 21 gram. Snoop Dogg. Snoop Dogg (født Calvin Cordozar Broadus d.y., 20. oktober 1971) er en rapper, musikkprodusent og skuespiller. Også kjent som Snoopy og Snoop Doggy Dogg. Han er for tiden kjent under navnet Snoop Lion. Snoop Dogg er nok mest kjent for å være en av Dr. Dres mest markante samarbeidspartnere. Hans mor gav ham kallenavnet "Snoopy" da han var liten, og selv tok han scenenavnet "Snoop Doggy Dogg" da han begynte å spille inn plater. Han skiftet navnet til Snoop Dogg i 1996, da han forlot sitt gamle selskap Death Row Records og underskrev en avtale med No Limit Records. Flere av hans fettere, inkludert RBX og Daz Dillinger er også hip-hop-artister og har ofte samarbeidet med sin kjente fetter. Snoop Dogg er den 7. rikeste rapperen i USA og tjente over 17 millioner dollar i 2006. Han har jobbet med flere kjente rappere som: 2Pac, Ice Cube, Dr. Dre, 50 Cent, Layzie Bone, Mr. Capone-E, Bad Azz Eazy E og mange flere. Han har også jobbet med Michael Jackson, men sangene ble aldri sluppet. På talkshowet til David Letterman sa Snoop Dogg at Jackson er verdens største entertainer som har levd og takker Jackson for stor inspirasjon for hans egen karriere. De tidlige årene. Calvin Broadus var aktiv med musikk helt siden han var liten gutt, og sang og rappet i kirkekoret. Utenfor kirkeaktivitetene havnet han ofte i trøbbel – både på skolen og med lovens lange arm for å ha solgt dop. Han begynte senere på "Long Beach Polytechninc High School" der han deltok i DJ-konkurranser. Suksess med Death Row. Som et medlem av gjengen Crips gikk Snoop Dogg inn og ut av fengsel i tre år etter at han gikk ut av den videregående skolen. Etter oppfordring fra eldre innsatte om å bli noe i livet, begynte han å lage hjemmelagde rap-opptak med fetteren Nate Dogg og dennes beste venn Warren G (en stebror til Dr. Dre). Opprinnelig var Nates fetter Lil' 1/2 Dead en del av gruppen, som kalte seg for 213, oppkalt etter Long Beachs områdekode. Dr. Dre begynte å samarbeide med den unge rapperen, først på temasangen til filmen Deep Cover og deretter på Dres debutalbum The Chronic med andre medlemmer fra hans gamle gruppe, "Tha Dogg Pound". Når han spilte inn hans egen debutalbum Doggystyle med Dr. Dre i august 1993, ble han arrestert i forbindelse med drapet på Philip Woldermarian, et medlem av en rivaliserende gjeng som angivelig hadde en hemmelig avtale med Snoop. Snoop Dogg ble siktet på flere grunnlag: han selv kjørte bilen mens hans livvakt McKinley Lee skjøt de dødelige skuddene. Snoop forble mistenkt i saken i rundt tre år. Doggystyle ble sluppet i november 1993 på Death Row Records og ble den første debutalbumet som lå som #1 på listene. Singlene "What's my Name" og "Gin and Juice" gikk til topp 10 og albumet forble nummer én i flere måneder. Rundt den tiden da Snoop Doggs andre album Tha Doggfather ble sluppet i november 1996, hadde populariteten til gangsta-rap og hip hop generelt sunket, og ble dratt ned på grunn av drapet på Tupac Shakur, Snoops gode venn, og siktelsen på Suge Knight, en av Death Rows grunnleggere. Snoop har flere slektninger som også er rappere, blant annet fetterne: RBX, Nate Dogg, Daz Dillinger og hans brors sønn Lil. Bow Wow. 2006. Snoop Doggs utgivelse i 2006,"Tha Blue Carpet Treatment", gjorde det bra den første uka da den debuterte på en 5. plass, som er det beste siden albumet fra 2000, "The Last Meal". Albumet og den andre singelen, «That's That Shit», med R. Kelly har fått god kritikk så langt. Snoop Dogg jobber for tiden med produsenten JT the Bigga Figga med en DVD-dokumentar kalt «Mandatory Business», der folk som Russell Simmons, Spike Lee, Xzibit, Young Buck og 50 Cent vil være med. Det vil komme et album med dokumentaren. Ego Trippin'. Snoop Doggs niende album, "Ego Trippin, ble utgitt 11. mars 2008. Snoop Dogg sa i et intervju at han ikke skulle ha noen andre rappere eller sangere med i albumet. «I'mma do the whole record, me by myself. I don't want no guest rappers, no singers, nothing. Just Snoop Dogg. I want you to feel me. When I think of all the greats before me...I bought Rakim's album the other day for the hundredth time, no guest rappers. I bought one of KRS-One's albums the other day for the hundredth time, no guest rappers...» sa Snoop Dogg i et intervju med MTV.com. Snoop Dogg var også på Døgnvillfestivalen i Tromsø høsten2009 Desember 2009 ble Snoop Doggs tiende album, "Malice n Wonderland", utgitt. Her medvirker en rekke gjesteartister, blant andre Lil Jon, The-Dream og R. Kelly. Juliane Köhler. Juliane Köhler (født 6. august 1965 i Göttingen) er en tysk skuespillerinne. Hun er datter av en dukketeaterskuespiller, og studerte skuespill fra 1985 til 1988 under Uta Hagen samt i New York. Fra 1988 har hun hatt teaterroller i Tyskland. På begynnelsen av 1990-tallet begynte hun å få filmroller, og fikk sitt gjennombrudd med to produksjoner i 1999: "Aimée und Jaguar" og "Pünktchen und Anton", og fikk samme år Sølvbjørnen ved filmfestivalen i Berlin som «beste skuespillerinne». I 2001 spilte hun «Jettel Redlich» i Caroline Links Oscarbelønnede drama "Nirgendwo in Afrika". Merab Ninidse. Merab Ninidse (født 3. november 1965 i Tbilisi) er en georgisk skuespiller. Siden 1994 har han bodd i Østerrike, og han har spilt i en rekke tyskspråklige filmer og fjernsynsproduksjoner. Bl.a. spilte han «Walter Redlich» i den Oscarbelønnede filmen "Nirgendwo in Afrika". Filmografi. Han har også opptrådt i seriene Matthias Habich. Matthias Habich (født 12. januar 1940 i Danzig) er en tysk skuespiller. Liv. Etter fordrivelsen vokste han opp i Hamburg, og studerte ved Staatliche Hochschule für Musik und Drama. I 1966 studerte han et semester ved Conservatoire de Paris og tok skuespillerundervisning hos Lee Strasberg i USA. Deretter fulgte engasjementer ved teatre i Chur, Baden-Baden, Basel og Wuppertal, Zürich og München. Han største store filmsuksess var hovedrollen i "Die merkwürdige Lebensgeschichte des Friedrich Freiherrn von der Trenck" i 1973. Han har medvirket i mer enn 70 filmer, og fikk i 1997 Gulløven og i 1998 Adolf-Grimme-Preis. Lingua Franca Nova. Lingua Franca Nova (LFN) er et kunstig internasjonalt hjelpespråk lansert på Internett i 1998 av "Dr. C. George Boeree", professor i psykologi ved "Shippensburg University" i Pennsylvania. Et annet planspråk med nesten samme navn blei lansert på slutten av 1800-tallet; Lingua Franca Nuova. Men det nye Lingua Franca Nova har ingen forbindelse med dette gamle prosjektet. Inspirasjonen til språket var både det opprinnelige lingua franca, et kreolspråk, og nyere tids forskning om kreoler. Den berømte tyske kreolforskeren Hugo Schuchardt pekte alt på 1800-tallet på likhetene mellom Volapük og naturlige kreolspråk, og flere filologer har senere pekt på likhetene mellom Esperanto og flere andre kunstige språk og kreoler. Lingua Franca Nova er av de første internasjonale hjelpespråk som bevisst har brukt forskningsresultater om fellestrekk ved kreolspråkenes grammatikk som et mønster. Språket bygger på fransk, italiensk, spansk, portugisisk og katalansk. Den kreoliserte grammatikken er ekstremt isolerende, for eksempel bøyes ingen verb, men tidene lages med hjelp av tidsadverb. Boeree ønska at språket skal være umiddelbart forståelig på samme måte som "nylatinske" hjelpespråk som Interlingua/IALA og Interlingue. Men samtidig ville han ha han en regelmessig grammatikk. Som i Esperanto, Volapük og Idiom Neutral er stavemåten regelmessig og uten unntak, en bokstav for hver lyd og en lyd for hver bokstav. Som i Interglossa er ordstillinga strengt regelmessig. Stavemåten på LSF med bruk av 21 bokstaver er standardisert både for det latinske, det kyrilliske og det greske alfabetet. Dette programmet er uttrykt i slagordet "Lingua Franca Nova – la creol per la mundo!" ("Lingua Franca Nova – kreolspråket for verden!") Språket er ikke vernet av opphavsrett, og heller ikke strengt stabilt. Språkskaperen Boree godtar i prinsippet endringsforslag. Det er anslått at om lag 30 kan snakke Lingua Franca Nova. Ei gruppe brukere av LFN er aktive på Internett. Ei diskusjonsliste på Yahoo hadde om lag 155 medlemmer i juni 2006. Et wikileksikon skrevet på LFN hadde i august 2007 rett over 1 100 artikler. Gregory Peck. Gregory Peck i filmen "Roman Holiday" fra 1953 Eldred Gregory Peck (født 5. april 1916 i La Jolla i California, død 12. juni 2003 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller som medvirket i over 60 filmer. Han ble en av Hollywoods største stjerner. Han ble fem ganger nominert til Oscar, og mottok prisen én gang, for sin innsats i "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill A Mockingbird"). Gregory Peck debuterte i 1944 i filmen "Days of Glory". Hans talent og gode utseende gjorde ham raskt til et populært valg i helteroller, der han spilte alt fra bibelske personer til romantiske hovedroller. Blant hans mest kjente roller er "Prinsesse på vift" ("Roman Holiday") fra 1953, der han spilte mot Audrey Hepburn. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og har også blitt tildelt Presidentens frihetsmedalje. Erik Olufsen Anker. Erik Olufsen Anker (født 4. oktober 1644 i Göteborg, død 1699) var en svenskfødt norsk kjøpmann og er stamfar til den norske slekten Anker. Selv skrev han navnet sitt «Anckersen» og «Ancker», mens skrivemåten Anker ble tatt i bruk nær hundre år etter hans død. Foreldrene var kjøpmannen og ankersmeden Oloff Erichsson (død i Göteborg 1682) og ektefellen Kirsten. Slektsnavnet kommer av farens yrke. I sin ungdom var Erik Anker i tjeneste hos kjøpmannen Peter Bahrum i Lübeck, og beskrives sent på 1660-tallet som «Sr. Peter Bahrums Tjener af Lübeck». Han kom i 1666 til Christiania for å inndrive forskjellige tilgodehavender som Bahrum hadde i Norge. Erik Anker ble i Christiania og slo seg raskt opp som kjøpmann. Han hadde en forretning med bl.a. vinhandel på hjørnet av Tollbugaten og Kirkegaten. Han giftet seg der den 12. februar 1673 med Maren Lauritzdatter (1651–1725). Hun var datter av den velstående kjøpmannen og borgerkapteinen Lauritz Lauritzen og ektefellen Maren Dideriksdatter Tack. Gjennom dette ekteskapet ble Erik Anker knyttet til flere av byens rike kjøpmenn. Han opparbeidet seg en nokså stor formue etter datidens forhold. Etterkommerne hans hevdet i 1778 at han stammet fra en svensk slekt Anckar, adlet i 1625 og utdød i 1645. På dette grunnlaget oppnådde medlemmer av familien å bli naturalisert som dansk norsk-adel. Alf Collett avkreftet dette slektskapet i Personalhistorisk Tidsskrift i 1889, da han fant rettsreferater fra 1666 som viste at familiens stamfar «Erich Anchersen, en fattig fremmed Karl af Lübeck» ble funnet skyldig i tollsvik. Erik Ankers svenske søstersønn, kjøpmannen Anders Nielsson (død 1747 i Göteborg), ble i 1719 adlet under navnet Cederflycht. Referanser. Anker, Erik Olufsen Anker, Erik Olufsen Anker (slekt). a> var Norges rikeste mann ved sin død i 1805 Anker er en norsk slekt med opphav i Sverige. Historie. Slektens stamfar Erich Olsen Ancker (1644–99) var sønn av kjøpmann og ankersmed Olof Erichsson (død 1682) og hustru Kirsten i Göteborg. Erik Ancker kom til Christiania som representant for kjøpmann Peter Bahrum i Lübeck. I Christiania ble han en velstående kjøpmann, som gjennom ekteskap med Maren Lauritzdatter ble inngiftet i byens rike kjøpmannskretser. Av deres sønner ble Bernt Ancher (1680–1724), sogneprest til Land, stamfar til slektens hovedgrener gjennom sønnene Erich Ancher (1709–1785) og Christian Ancher (1711–1765). Ved storhandel, kjøp av jordegods og rike giftermål ble deres etterkommere i slutten av 1700-tallet de ledende og uten sammenligning mektigste innenfor det såkalte handelspatrisiatet i Norge. Medlemmene av de to hovedgrenene ble ved adelsbrev av 14. januar 1778 naturalisert som dansk-norsk adel under navnet Anker på grunnlag av påstander om at de stammet fra en svensk adelsslekt Anckar. Slektsforskere har imidlertid ikke kunnet påvise noen forbindelse med denne slekten. Det er i dag ansett som sikkert at familienavnet kommer av at slektens svenske stamfar var ankersmed. Carsten Ancher førte saken om adling på familiens vegne i København, og «begrunnet søknaden ved å påstå at familiens norske stamfar Erich Olsen Ancker stammet fra den svenske Bothwidaslekten fra Värmland, adlet i 1625 under navnet Anckar. Denne slekten døde ut på mannssiden i 1645. Bernt Anker selv betvilte dette slektskapet og ga uttrykk for sin tvil i et brev til fetter Carsten 31. mai 1777. Han advarte mot å søke på så tynt grunnlag, og ønsket å unngå en fremgangsmåte som kunne stride mot familiens ære. Men søknaden gikk altså greit igjennom, og alle var glad til.» Alf Collett avkreftet det fiktive slektskapet i Personalhistorisk Tidsskrift i 1889, da han fant rettsreferater fra 1666 som viste at familiens stamfar «Erich Anchersen, en fattig fremmed Karl af Lübeck» ble funnet skyldig i tollsvik. Erich Anchersen beskrives på 1660-tallet også som Lübeck-kjøpmannen Peter Bahrums tjener. Det vesentlige av slektsmedlemmenes næringsvirksomhet og eiendommer gikk ut av slektens eie i løpet av 1800-tallet. "Det Ankerske fideikommiss" i Christiania gikk konkurs i 1819, mens godskomplekset knyttet til Bogstad gård og Nordmarka ved Oslo ble arvet gjennom kvinneledd i slektene Wedel Jarlsberg, Løvenskiold og Egeberg. Bogstad gård og Rød herregård ved Halden gikk over til å bli stiftelser i siste del av 1900-tallet. Fra 1800-tallet har slektsmedlemmer gjort seg bemerket bl.a. som landskapsmaler, ambassadør, leger, arkitekt, finansfolk og utøvere av andre yrker. Slektsvåpen. Før adlingen brukte slektsmedlemmer til dels et våpenskjold med i skjoldet et anker under to stjerner, og som hjelmtegn oppe på hjelmen står den allegoriske figuren Spes (håpet) mellom to hjortehorn. Ved adlingen ble det norske slektsvåpenet lagt nærmere den utdødde, svenske adelsfamilien Anckars våpen som i skjoldet har et anker med piler. Antakelig har medlemmer av den norske slekten selv påvirket denne utformingen. Det norske slektsvåpenet fra adelsbrevene har rødt skjold med en smal gullrand og innenfor den et svart anker som har gull ankerstokk, og gjennom ankerringen er det stukket tre krysslagte, svarte piler. På en hjelm med rangkrone er hjelmtegnet en seksoddet, gull stjerne mellom et vesselhorn delt i rødt, gull og sølv, og et annet delt i sølv, gull og rødt. Skjoldet har på hver side en skjoldholder: en bjørn og en ulv, begge naturfarget og med hodene seende bakover. Slektsmedlemmer har også brukt et valgspråk ("devise") på latin: Gloria ex utili ("ære av det nyttige"), bl.a. Peder Anker på platen som serafimerridder. Gabrielle Odinis. Gabrielle Odinis (født 25. april 1974 i Vilnius, Litauen) er en tysk skuespillerinne. Hun ble født i en musikerfamilie; moren var pianist, faren fløytist. I 1976 emigrerte hele hennes familie fra Litauen til Tyskland. Tre år senere reiste foreldrene til Frankrike, men Gabrielle Odinis vokste opp hos besteforeldrene i Tyskland. Hun er derfor oppvokst med tre språk, litauisk, tysk og fransk, som hun snakker flytende. Hun fikk tidlig ballett- og sangundervisning, og gikk på barneskuespillerskolen i Wuppertal fra hun var 15. Som 18-åring spilte hun i sin første film, og har senere spilt i en rekke filmer og fjernsynsproduksjoner, bl.a. i "Nirgendwo in Afrika" (2001). Hun har også vært engasjert ved en rekke teatre, bl.a. Staatstheater Mainz, Schlosstheater Neuwied og Schauspiel Bonn. Hun bor i Köln og Berlin. Odinis, Gabrielle Preußische Liebesgeschichte. "Preußische Liebesgeschichte" ("Prøyssisk kjærlighetshistorie") er en tysk film av Paul Martin fra 1938. Filmen handler om det ulykkelige kjærlighetsforholdet mellom prins Vilhelm av Preussen og prinsesse Elisa Radziwill. Filmen fikk fremvisningsforbud da den kom, og ble først vist på kino i 1950. Peter Anker. Peter Anker (født 31. juli 1744 på Frederikshald, død 17. april 1832 på Øraker ved Christiania) var en norsk embetsmann og guvernør i Trankebar. Han var sønn av kjøpmann Erik Anker (1709–85) og Anne Cathrine Tank (1723–61). Som barn mottok han en omhyggelig oppdragelse, før han ble sendt på en lengre utenlandsreise 1760–65 sammen med sin bror Carsten, og sine fettere Bernt Anker og Peder Anker. 1773 ble han konsul i Hull, hvor han ivaretok de norske trelasthandlernes interesser og dessuten skaffet opplysninger om de siste tekniske oppfinnelsene, deriblant om dampmaskinen. 1777 ble han generalkonsul i London. Etter freden i Versailles 1783 mottok han en gullmedalje for de tjenester han hadde gjort Danmarks og Norges skipsfart og handel under krigen. 1786 ble han med tittel av oberst utnevnt til guvernør over Trankebar og det dansk-asiatiske Kompagnis tidligere besittelser i Ostindia. Han møttes av mange vanskeligheter straks han ankom kolonien. Han begynte med å opptre med strenghet mot de innfødte, og sluttet en meget fordelaktig avtale med rajaen av Tanjore allerede 1788. Ved denne avtalen utvidet han Trankebars område mot at den dansk-norske staten kom rajaen til hjelp med et større lån. Han hadde ellers mange kamper med misjonærene i kolonien, som ikke ville anerkjenne guvernørens autoritet. Under engelskmennenes kriger med Tippo Sahib og med Frankrike klarte han å opprettholde nøytraliteten, men i 1801 lot det seg ikke lenger gjøre. Han måtte da utlevere koloniene til England, men allerede 1802 fikk han dem tilbake. Som anerkjennelse for sine fortjenester ble han 1804 ridder av Dannebrog. 1806 måtte han forlate India, både fordi han var trett av livet i koloniene, og fordi helsen hans var sterkt medtatt. 10. juli 1807 fikk han avskjed med pensjon. I 1808 bosatte han seg på gården Øraker ved Christiania, omgitt av sine litterære og etnografiske samlinger. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, og samme år lot Christian Frederik ham foreta en reise i England, hvor han imidlertid ikke fikk utrettet noe. Han døde ugift. En vei på øraker, Guvernørens vei er oppkalt etter ham. Eduard von Winterstein. Eduard von Winterstein i rollen som Nathan der Weise, 1960 Eduard von Winterstein (født 1. august 1871 i Wien, død 22. juli 1961 i Berlin, egentlig: "Eduard Clemens Freiherr (baron) von Wangenheim") var en tysk filmskuespiller. Han spilte i over 160 filmer. Han er far til skuespilleren Gustav von Wangenheim. Teatret i Annaberg-Buchholz er oppkalt etter ham. Filmografi (utvalg). Winterstein, Eduard von Winterstein, Eduard von Winterstein, Eduard von Hermine Körner. Hermine Koerner med sitt barnebarn Peter Goetz Hermine Körner (født 30. mai 1878 i Berlin, død 14. desember 1960 i Berlin) var en tysk skuespillerinne, regissør og teaterleder. I 1957 ble hun tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (Bundesverdienstkreuz) for sin innsats innen tysk kulturliv. Raja. Raja eller rajah (sanskrit, m., राज, rāja, [ɽɑːʤʌ], «konge, fyrste, hersker») er tittelen til en indisk eller hinduisk hersker. Den kvinnelige formen er "rani". Ordet er beslektet med latinsk "rex", "regis", "regnum" og norsk "rike". Midt i begynnelsen. "Midt i begynnelsen" er et album av deLillos, utgitt i 2002. Olympia (film). "Olympia" er en tysk film fra 1938 av Leni Riefenstahl. Filmen dokumenterer de olympiske leker i Berlin i 1936 og består av to deler: «folkenes fest» og «skjønnhetens fest». Det er den første dokumentarfilmen om de olympiske leker som er laget noen gang. Mange av de filmteknikkene som senere ble standard i filming av sport ble utviklet av Riefenstahl i denne filmen. Filmen betraktes som et estetisk mesterverk, og ble også forbilde for senere filming av de olympiske leker. Den olympiske ild ble innført av Riefenstahl som estetisk element i forbindelse med Berlin-lekene. TIME Magazine har beskrevet filmen som en av de hundre beste filmer de siste åtti årene. Festen er ikke over … det er kake igjen. "Festen er ikke over … det er kake igjen" er et samlealbum av deLillos utgitt i forbindelse med bandets 20-årsjubileum i 2005. Albumet inneholder seks nye låter mens de andre 34 er tidligere utgitt materiale. Låten «Svigermor» er tidligere ikke utgitt av deLillos, men kommer fra Lars Fredrik Beckstrøms solo-album "Lykkens kalosjer". Albumet lå på VG-lista i 24 uker, med én uke på førsteplass som beste plassering. Europa (film). "Europa" (lansert i USA under tittelen "Zentropa") er en film av Lars von Trier fra 1991. Det er den tredje filmen i hans såkalte «Europa-trilogi» (de to andre er "Forbrytelsens element" og "Epidemic"). Handling. Tyskland 1945, rett etter krigen. Tysk-amerikaneren Leopold Kessler emigrerer til Tyskland for å bidra til gjenoppbygningen av landet, og får gjennom sin onkel jobb som sovevognskonduktør på Zentropa-ekspressen. Leopold treffer Katharina Hartmann, datter av jernbaneselskapets eier, og forelsker seg i henne. Hun tilhører en nasjonalsosialistisk kampgruppe, "die Werwolfen", som kjemper mot okkupantene. Filmen er meget eksperimentell, og foregår stort sett om natten på toget. Den skifter stadig mellom farver og sort-hvitt. Zentropa er også navnet på Triers produksjonsselskap. Utmerkelser. Filmen vant juryens store pris ved filmfestivalen i Cannes i 1991, men da Lars von Trier ikke fikk Gullpalmen viste han fingeren til juryen og stormet ut fra prisgallaen. Juletiden. Juletiden er en av sesongene i det kristne liturgiske år. Den regnes som kirkeårets nest viktigste sesong etter påsketiden, og feires til minne om Jesu Kristi fødsel, eller i mer teologisk vendinger til minnne om inkarnasjonen av den andre person i Den hellige treenighet. I vestlige tradisjon begynner tiden ved midnatt julaften (24. desember) og varer til søndag etter festen for Herrens åpenbaring (6. januar. Tradisjonelt åpnes juletiden med feiring av midnattsmesse på julaften. Denne messen er spesielt viktig i Den katolske kirke, men feires også i mange andre kirkesamfunn. På første juledag, som feires som Kristi fødselsdag, er det tradisjon for at det feires flere gudstjenester, da en på natten, en ved daggry og en på dagen. De første åtte dagene i juletiden regnes som en oktav, det vil si at de åtte dagene fra og med 25. desember til og med 1. januar alle har status som festdager. Matti Vanhanen. Matti Taneli Vanhanen (født 4. november 1955 i Jyväskylä) er en finsk journalist og politiker (Senterpartiet). Han var Finlands statsminister fra 2003 til 2010. Vanhanen ble forsvarsminister da Anneli Jäätteenmäki dannet regjering våren 2003. Etter at Jäätteenmäki gikk av etter bare et par måneder, overtok han rollen som statsminister og partileder. Vanhanen var partiets kandidat under presidentvalget 2006 og kom på tredje plass i den første valgomgangen med 18,63 prosent av de avgitte stemmene. Før andre valgomgang gav han sin støtte til Samlingspartiets kandidat, Sauli Niinistö. Presidenten Tarja Halonen ble gjenvalgt. Matti Vanhanen var president for både Det europeiske råd og Rådet for Den europeiske union høsten 2006. Vanhanen gikk av som partileder 12. juni 2010. Hans etterfølger Mari Kiviniemi overtok som statsminister 22. juni 2010. Han er sønn av professor i statsvitenskap Tatu Vanhanen. Arbeiderklasse. Arbeiderklassen brukes som betegnelse om den klassen i et kapitalistisk samfunn som lever av å selge sin egen arbeidskraft. Den blir regnet som den laveste klassen i et kapitalistisk samfunn, så sant man ikke regner med det såkalte filleproletariatet, (kriminelle, arbeidsløse osv.), som en egen klasse. Arbeiderklassen har gjerne bodd i de områder, noe som har gitt opphav til betegnelsen arbeiderklassestrøk. Arbeiderklasse i ikke-marxstisk språkbruk. I vanlig dagligtale defineres "arbeider" dels som en i det store flertallet i samfunnet som ikke er bonde, butikkeier, bedriftseier e.l., men lever av "lønnsarbeid". I snevrere forstand blir det brukt om en som jobber i tradisjonell industri eller andre jobber prega av fysisk slit, en "ordentlig arbeider", en "sliter" som har "møkk på henda". I ikke-marxistisk sosiologisk litteratur knyttes begrepene "arbeider" og "arbeiderklasse" til lav sosial status, og referer oftest til grupper som utfører manuelt fysisk lønnsarbeid og som har forholdsvis lav utdanning og inntekt. Begrepet arbeiderklasse hos Marx og hans elever. I marxistisk litteratur brukes begrepet "arbeiderklasse", eller "proletariat", om den gruppen av lønnsarbeidere som utbyttes og som skaper merverdi som tilfaller den herskende klassen under kapitalismen, borgerskapet. En arbeider er en person som i hovedsak lever av å selge sin arbeidskraft, av lønnsarbeid. Det kan altså godt være andre som er fattigere enn "arbeiderklassen", for eksempel småbønder med lite jord, fiskere med en liten båt, småhandlere som lever av en kiosk som familien jobber i, eller liknende. De har likevel eiendom, og regnes i marxistisk forstand som tilhørende forskjellige "mellomlag" eller eventuelt "halvproletariat", hvis de en del av tida si lever av reint lønnsarbeid (for eksempel jobber på småbruk eller i fiske en del av året, men tar sesongarbeid i veivesenet en tid hvert år.) Det kan for eksempel gjelde en del "intellektuelle" hvis de får ekstra betalt ut fra utdannelsen sin. (Da har de noe annet enn bare arbeidstida å selge, nemlig også ekstra "kunnskap"). Dette forutsetter at kunnskapen ikke er tilgjengelig for alle. For eksempel kunne det i industriens barndom være mulig å tjene ekstra på å være skrivekyndig. I samfunn der de aller fleste kan skrive, kan ingen få betalt ekstra for den kunnskapen. "Arbeidsledere" som får ekstra betalt for å ta ansvar for en høyere post i det hierarkisk organiserte arbeidet i en fabrikk eller på et kontor, vil ofte ikke regnes som egentlige "arbeidere". Tiggere, prostituerte, fattige kriminelle osv. vil i tradisjonell marxistisk analyse ikke regnes til "arbeiderklassen", fordi de ikke lever av å selge "arbeidskraft" i vanlig forstand. Marx definerte dette ikke som en egentlig "klasse", men som et "sjikt" som han plasserte "under arbeiderklassen" og ga navnet "filleproletariatet" (tysk "lumpfenproletariat"). I fattige land der mange har vært arbeidsløse i lang tid, har store grupper av millioner av langvarig arbeidsløse eller undersysselsatte (f. eks. gatebarn, folk som overlever på en blanding av tigging, småkriminalitet og småhandel), vært regnet til filleproletariatet. I den virkelige verden vil de fleste av disse begrepene og andre klassebegrep sjelden finnes igjen i samfunnet i rein form, men opptrå i mange "overgangsformer". Det egentlige proletariatet inneholder også mange forskjellige sjikt, for eksempel landarbeidere, kontor- og butikkpersonale (også kalt "hvitsnipp-arbeidere", på engelsk "white collar workers"), arbeidere i sjukehus og sosialtjenestene (i nyere tid kalt, halvt spøkefullt "trøste og bære" arbeidere), hushjelper og personlige tjenere, transportarbeidere osv. Hjemmeværende koner, barn og andre familiemedlemmer som blei forsørget av familiemedlemmer som var i arbeid, blei også av Marx regna til "arbeiderklassen". Marx mente at den viktigste delen av arbeiderklassen er "arbeiderne i storindustrien", noen ganger kalt "industriarbeiderklassen" (på engelsk "blue collar workers") og "kjerneproletariatet". Et særlig problem det råder uenighet om er spørsmålet om "produktive" og "ikke-produktive" arbeidere. I følge Marx er det irrelevant hva en arbeider gjør konkret, så lenge han skaper merverdi. Flere mener imidlertid at en slik tilnærming overser den "politiske" betydningen av arbeiderklassen. I følge Marx blir denne delen av arbeiderklassen dens "ledende" og sterkeste del, fordi industrialiseringa samler og konsentrerer den i de sosiale og økonomiske maktsentrene. Den blir derfor også best organisert og mest politisk bevisst. Og den naturlige lederen av de andre delene av arbeiderklassen og det arbeidende folket, både når det gjelder "fagorganisering" og "politisk arbeiderbevegelse". Den er best istand til å slå til mot kapitalistene ved å "streike" under kapitalismen og ved å "ta over de samfunnsmessige kommandohøydene" – storindustrien, jernbanene osv. som dominerer en moderne økonomi – under "den sosialistiske revolusjonen. Denne ledende delen av arbeiderklassen er derfor også best egna til å organisere resten av arbeiderklassen (i småbedrifter, kontor og handel, jordbruket osv) og "det arbeidende folket" (som bønder, fiskere, intellektuelle, småhandlende) både i klassekampen under kapitalismen og i oppbygging av sosialismen, etter revolusjonen. Problemer med marxismens definisjoner etter år 2000. I de rike landa har antallet arbeidere i "storindustrien" gått stadig ned i de siste 30 – 40 åra. I Norge økte antallet industriarbeidere stort sett hele tida fra begynnelsen av 1900-tallet og nådde et historisk topp-punkt tidlig på 1970-tallet. Siden da har antallet sunket med om lag 1/4. Samtidig har har arbeidere i tjenestesektoren som butikkmedarbeidere, sjukehusansatte osv gått stadig opp. Dette har også ført til at en del lønnsarbeid med en viss, men forholdsvis lav utdanning, for eksempel på kontor, i motsetning til før blir regna til "arbeiderklassen". Noen marxister mener at det i det framvoksende informasjonssamfunnet, også er naturlig å regne lønnsmottakere med høy utdanning, men forholdsvis lav lønn, som sykepleiere og lærere, til arbeiderklassen. Denne utviklinga har også forrykket forholdet mellom kjønnene i arbeiderklassen. Det fins nå svært få hjemmearbeidende kvinner som er underholdt av en mann i industrien eller andre tradisjonelle arbeideryrker. Samtidig har antallet lønnsarbeidende kvinner, både i tjeneste- og servicesektoren og i mye tidligere mannsdominert industri, gått kraftig opp. Derfor mener noen feministisk inspirerte marxister at "arbeiderklassen har skifta kjønn". I verdensmålestokk har det aldri vært så mange arbeidere i klassisk marxistisk forstand som etter år 2000, altså arbeidere i industri, transport, jordbruk osv. Dette skyldes særlig den enorme økninga av produksjonen i Kina, India og andre land i Asia og den 3. verden. Samtidig har sysselsatte i den nye datasektoren vokst enormt, både i de rike landa og i land som Kina, India, Brasil og andre tradisjonelt fattige land. Millioner av dem er vanskelige å plassere innafor den beskrivelsen av arbeiderklassen som Marx laga på andre halvdel av 1800-tallet. Ingenting tyder på at det nødvendigvis blir mindre skiller mellom de rike og de fattige, men jevnt over blir alle rikere. I motsetning til mange spådommer, fins det altså ingen tegn til at "arbeiderklassen" holder på å forsvinne. Derimot blir det mer problematisk å strikt bruke det skjemaet som Marx skapte for å beskrive inndelingene i arbeiderklassen mellom "kjerneproletariat" og andre grupper. Marxismens betydning for akademiske definisjoner av arbeiderklassen. Uansett om forskere er enige, delvis enige eller uenige med Marx, har den marxistiske definisjonen av klasser vært enormt viktig i samfunnsforskning, historisk forskning, litteratur og på mange andre områder i de siste 150 år. Den har også kraftig prega synet på klasser i ikkemarxistisk og antimarxistisk sosial teori. Mange forskere har gjort bruk av utvalgte deler av klasseanalyseteoriene til Marx. Andre har utvikla egne teorier om klasser i polemikk mot Marx. Marxistiske "begreper" har spredd seg, også til antimarxistiske teoretikere. Dette gjorde Marx til en av de aller mest siterte teoretikere i akademisk litteratur i det forrige århundre, inklusive i USA, der marxismen som politisk retning sto svært svakt. Borgerskap. Borgerskap som begrep brukes som betegnelse på den velstående, eiendomsbesittende, men ikke-adelige overklassen og etter hvert mellomklassen i det kapitalistiske samfunnet. Borgerskap er i Norge opprinnelig en fellesbetegnelse for de beboere i en kjøpstad som hadde løst borgerbrev, dvs. handelsmenn, håndverkere og skippere, til forskjell fra adelige, embedsmenn og bønder samt arbeidere, leilendinger og husmenn. Handelsborgere hadde rett til å inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innen- og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet». I den enkelte kjøpstad ble det ført en Borgerbok, tidligere kalt Stadsbok som inneholder navn på de personer som avla ed for å kunne drive handel eller håndverk. Fra tidlig på 1600-tallet inneholdt Borgerboken også informasjon om personenes fødested og fra slutten av 1600-tallet om hva slags yrke næringen innebar. Josef von Báky. Josef von Báky (født 23. mars 1902 i Zombor, død 28. juli 1966 i München) var en ungarsk filmregissør. Liv. Josef von Báky studerte først ved den tekniske høyskole i Budapest. Senere begynte han som regiassistent for Géza von Bolváry. 1936 debuterte han som filmregissør. Med miljøstudier og samfunnskritiske dramaer ("Die Frau am Scheidewege, Die kleine und die große Liebe") skapte han seg et navn og oppnådde med "Annelie" i 1941 sin første kommersielle suksess. Det førte til at han fikk i oppdrag å lage UFAs jubileumsfilm "Münchhausen". For den stort anlagte fargefilmproduksjonen hadde Erich Kästner skrevet manuset, mens Hans Albers spilte tittelrollen og UFA-stjerner som Ilse Werner, Brigitte Horney og Leo Slezak ble engasjert som skuespillere. Etter krigen laget Báky fortsatt samfunnskritiske filmer som "...und über uns der Himmel", "Der Ruf" og "Die Frühreifen", "Hotel Adlon" og "Die seltsame Gräfin". For sin Kästner-adapsjon "Das doppelte Lottchen" mottok han i 1950 den føderale tyske filmprisen for beste spillefilm. Josef von Báky døde 64 år gammel i München. Sin-leqi-unninni. Deluge-leirtavlen med Gilgamesj-eposet på akkadisk.Sin-leqi-unninni var en prest og forfatter som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr. Navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min bønn». Han er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet, foruten å være den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på, og eposet er den eldste episke fortellingen verden kjenner til. Navnet Sin-leqi-unninni (eller "Sin-liqe-unninni") kjennes fra leirtavlene ved at det er nedtegnet i teksten, hvilket er uvanlig for oldtidsdokumenter. Denne forfatteren og redaktøren må ha fullført sitt arbeid en gang før 612 f.Kr. da perserne erobret den assyriske riket og ødela byen Nineve. Hans versjon er kjent for den første linjen som begynner slik: "«Sha nagba imuru» – «Han som så alt»." Ulike versjoner. Gilgamesj-eposet er eldre enn forfatteren Sin-leqi-unninni. Den tidligste utgaven av eposet som man har funnet spor av daterer seg tilbake til 3. dynasti av Ur, mellom 2100 og 2000 f.Kr., eller omtrent 400 år etter at den antatte historiske personen Gilgamesj levde. Eposet ble utviklet gjennom tidene i ulike nedskrevne språkversjoner, i akkadisk (babylonsk), hittitisk, og hurriansk oversettelser, noen fulgte sumeriske versjoner og noen versjoner tok store friheter med fortellingen, men alle beholdt de sumeriske navnene på kongene og gudene. Den endelige forfatter. En prest med navnet Sin-leqi-unninni, som sannsynligvis levde på denne tiden, har blitt stående som den som har skapt den siste akkadiske versjonen av eposet. Det er også den mest komplette versjonen man kjenner til og som ble funnet på 11 leirtavler med fragmentarisk etterord på en tolvte i en samling fra det 7. århundre f.Kr. hos den assyriske kongen Ashurbanipal. Forskerne tror at Sin-leqi-unninni tok alle de tilgjengelige fortellingene og tilpasset et felles knutepunkt for dem slik at de ulike eventyrene ble til en dramatisk fortelling om Gilgamesjs rastløse leting etter udødelighet. Sin-leqi-unninni er også den som integrerte den sumeriske fortellingen syndfloden (som predaterer den bibelske versjonen med flere århundrer) og utviklet vennskapet mellom Gilgamesj og Enkidu. Gilgamesj-eposets historie. Gilgamesj og Enkidu i kamp med HimmeltyrenGilgamesjs berømmelse overlevde ikke sammenbruddet i Assyria. Selv om Gilgamesj hadde vært en ubestridt litterær, religiøs og historisk figur i to årtusener gikk han fullstendig inn i glemselen inntil slutten av 1800-tallet, mer enn 2000 år senere, da en engelsk reisende gravde ut 25 000 istykkerslåtte leirtavler fra ruinene i Nineve. En ekspert i assyrisk, Henry Rawlinson, begynte å sette samme bitene og oversette, men det var hans elev George Smith som tolket den ellevte leirtavlen av Gilgamesj-eposet til engelsk i 1872 og skapte en sensasjon. Det er for en stor del Sin-leqi-unninnis versjon som George Smith oversatte. Av de andre versjonene av eposet er det kun fragmenter igjen, den versjonen som eksisterer i bokform i dag er hovedsakelig Sin-leqi-unninni. Gilgamesj-eposet er mer enn kun en arkeologisk kuriositet. Til tross for dens utallig unnlatelser og uklarheter, dens underlige rekke av guder og dens uvanlige teori om universitets skapelse, er fortellingen om Gilgamesj mektig og gripende. Det er en spennende fortelling om et vennskap mellom menn, som stiller spørsmål ved kongens funksjon, og både erkjenner og gransker berømmelsens pris. Mest av alt, Gilgamesj beskriver den eksistensielle kamp hvor et mektig overmenneske må erkjenne sin egen dødelighet ved å være «han som stirret inn i avgrunnen» og finne mening med livet til tross for dødens uunngåelighet. Loddefjord. Sentrale deler av Loddefjord med Vestkanten midt i bildet. Loddefjord ligger i Laksevåg bydel i Bergen kommune, 9 kilometer vest for Bergen sentrum, og var tidligere en egen bydel. Loddefjord er en drabantby som vokste frem tidlig på 1970-tallet, og fremstår i dag som et tettbebygd område av næringsområder, blokker, rekkehus og villaområder med bydels- og kjøpesenteret Vestkanten som sentrum. Loddefjord holder Bergens eneste badeland, Vannkanten, og fikk i 2007 ny ishall. Det utvidete Loddefjord-begrepet kalles ofte Bergen Vest, og omfatter de vestlige delene av Laksevåg bydel, med områdene Bjørndal, Loddefjorddalen, Vadmyra, Hetlevik, Mathopen, Håkonshella, Alvøen, Drotningsvik, Godvik, Olsvik og Kjøkkelvik med tilhørende skog, fjell og innsjøområder. Loddefjord utgjør de deler av byen som ligger vest og sør for byfjellet Lyderhorn, og er omgitt av sjø i sør, vest og nord. Delområdet Loddefjord består av 25 grunnkretser med til sammen 25 478 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 22,8 km², hvorav 2,07 km² er ferskvann. Befolkningstettheten er på 1 229 innbyggere pr. km² landareal. Tettbebyggelsen i området inngår i tettstedet Bergen. Ved Mathopen ligger Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern, og på Alvøen ligger herregården Alvøen hovedbygning fra 1790-tallet. Den gamle postnummeret til Loddefjord var 5071. Dette postnummeret blir idag brukt som navn på et uavhengig plateselskap/bevegelse, 5071, som har sine røtter fra en gammel gategjeng fra Loddefjord. Band som Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen har sitt utspring fra Loddefjord. Trafikkmaskinen mellom Lyderhornstunnelen og Storavatn Askøybroen forbinder området med Askøy i nord, Sotrabroen forbinder området med kommunene Fjell, Sund og Øygarden i vest, og Bjorøytunnelen forbinder området med Bjorøy i Fjell. Forøvrig er det motorveiforbindelse gjennom Laksevåg og Damsgårdstunnelen via Puddefjordsbroen og Nygårdstunnelen til Nygårdstangen ved Bergen sentrum, som knytter denne veiforbindelsen sammen med E39 og E16. Veiforbindelse er det også sørover til Fyllingsdalen og Ytrebygda, en strekning som er under utbedring med prosjektnavnet Ringvei Vest. Bymarka. Bymarka er et skogsområde vest for Trondheim på 80 km², og er dermed Trondheims største og mest populære utfartsted. Den ligger på Byneshalvøya, og består hovedsakelig av Trondheim bymark, Leinstrandmarka og Bynesmarka. Området har et svært variert turterreng – fra tette granskoger via vekslene skog- og myrterreng til snaufjell over tregrensen (ca. 450 moh.). Bymarka skal ha blitt grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997. 11 km² ble vernet som Bymarka naturreservat i 2005. Slagord. Jens Fredrik von der Lippe, tidligere sjef for Trondheim Kommuneskoger, lanserte følgende slagord for friluftsbruken av Bymarka: «Her er du alltid velkommen når ingen kan se at du har vært der!». BMW E63. BMW E63 er betegnelsen på BMWs nåværende versjon av 6-serie som ble lansert i 2004. E63 betegner coupéversjonen, mens cabrioletversjonen kalles E64. Forrige versjon av 6-serien var E24, som ble produsert i perioden 1977–1989. E64 cabriolet. BMW valgte å gå bort fra Ci da 645Ci ble erstattet med 650i. 630i kom også inn i bildet da endringen skjedde. Rune Lange. Rune Lange (født 24. juni 1977) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var spiss og spilte sist for Kvik Halden Fotballklubb. Lange har spilt én A-landskamp for. Han er bror av fotballspilleren Roger Lange. Fløya og Tromsdalen. Lange spilte på Fløya som gutt, og debuterte på A-laget i 1993. I 1994 ble Lange toppscorer i TITO-serien med 33 mål. I november 1994 valgte Lange å gå i storebror Rogers fotspor og gå til Tromsdalen. Etter å ha spilt for Tromsdalen og vært klubbens toppscorer vinteren 1994/95 ble klubbene i februar 1995 enige om en overgangssum på ca. 50 000 kroner. Langes første mål i allnorsk fotball kom i 6-0-seieren mot Stålkameratene i mai. Lange scoret totalt fire mål i debut-sesongen i førstedivisjon, etter å ha vært mye brukt som kantspiller. Før 1996-sesongen rådet optimismen i Tromsdalen, og TUIL-trener Tore Bakkejord gikk ut i avisene i februar og mente at spissmakkerne Vegard Berg Johansen og Lange tilsammen burde scort 30 mål. Lange scoret jevnt og trutt i gjennom sesongen, og fikk sitt store gjennombrudd da han scoret tre mål borte mot Mjøndalen i august. Dagen etter at Lange scoret to mål mot Eik-Tønsberg i slutten av august signerte han en ny kontrakt med Tromsdalen. Mot slutten av sesongen ble Lange tatt ut på U20-landslaget. Sesongen endte i skuffelse for Tromsdalen, som rykket ned etter tap 2-6 mot Lyn i siste serierunde. Lange endte med 11 seriemål i 1996. Etter sesongslutt var mange klubber interesserte i Lange og spissmakker Berg Johansen. Både Start og Strømsgodset meldte sin interesse, samtidig som Tromsø ønsket Lange og flere andre TUIL-spillere. Tidlig i oktober var det skriverier i avisene om en påstått konflikt mellom Lange og TUIL-ledelsen, da Lange skal ha ment at de hadde en muntlig avtale om at han skulle fristilles fra kontrakten dersom Tromsdalen rykket ned. Konflikten viste seg etterhvert å være ytterst reell, og da overgangen til Tromsø gikk i vasken i slutten av oktober uttalte Lange-brødrene til avisen "Nordlys" at de var voldsomt skuffet over Tromsdalen-styret. Rune Lange vurderte også å ta ett års fotballpause, og uttalte at «lysten til å spille fotball for TUIL er på bunnivå». Lange forsonte seg etterhvert med TUIL, og var beredt på å spille ett år for klubben i andredivisjon. I mars 1997 la Tromsø inn bud på Lange, men Tromsdalen krevde i utgangspunktet det svært høye beløpet 1,5 millioner kroner i kompensasjon. Utover våren var det mye frem og tilbake i Lange-saken, der blant annet den belgiske klubben Anderlecht samt flere norske toppklubber ønsket Lange. I juli ble Lange endelig klar for Tromsø, og undertegnet en 4-årskontrakt etter en overgang som kostet TIL 250 000 kroner. Tromsø. Tromsø hadde i 1997 mistet Sigurd Rushfeldt til Rosenborg, og Lange fikk den vanskelige jobben med å fylle hullet etter den tidligere TIL-toppscoreren. Lange etablerte seg raskt på laget, og i oktober ble han den store helten da han sendte TIL videre i cupvinnercupen etter å ha scoret det avgjørende målet i hjemmekampen mot NK Zagreb. I neste runde trakk Tromsø Chelsea, og i 3-2-seieren på Alfheim ble Lange kåret av "VG" til banens beste spiller. Engelskmennene slo imidlertid tilbake i returmøtet i London, og vant hele 7-1. I Langes første sesong i TIL-trøya reddet laget toppserieplassen etter kvalifiseringsspill, der Lange scoret to mål i hjemmeseieren mot Eik og ett mål i Tønsberg. 1998-sesongen åpnet med 0-0 borte mot Sogndal, men i første hjemmekamp ble Lange matchvinner mot Strømsgodset. Etter scoring også i neste kamp mot Viking ble Lange og spisskollega Tryggvi Gudmundsson hyllet som Tromsøs nye radarpar. Etter at Lange scoret i sin tredje kamp på rad hjemme mot Haugesund mente "Dagbladet" at Lange var «symbolet på årets TIL-utgave» (som hadde åpnet sesongen sterkt på tross av ekspertenes tips), mens TIL-trener Håkan Sandberg roste Lange som en «klassisk 'goalgetter' med kraft og blikk for spillet» og en «herlig type som ofrer alt for laget». Lange fortsatte scoringsformen, og etter å ha senket Brann i mai hadde han scoret i fem kamper på rad. I juli satte han inn sitt tiende seriemål hjemme mot Vålerenga, og utenlandske storklubber stod i kø for å skaffe seg spissjuvelen. TIL-formann Gunnar Wilhelmsen var imidlertid klar på at Lange ikke var til salgs, ikke engang for 25 millioner kroner. Samtidig fristet Tromsø Lange med et lønnshopp opp til over en halv million i året for å få han til å bli i klubben. Dette hindret ikke overgangsspekulasjonene i å fortsette, og i september antydet sportssjef Tore Rismo at Lange kunne gå om Tromsø fikk 30 millioner for ham. Tromsø var deretter i samtaler med Rosenborg om en eventuell overgang. Den italienske storklubben Juventus skal også ha jaktet på Lange. Lange endte på 20 mål i sin første hele sesong i tippeligaen, og ble bare slått av Rosenborgs Sigurd Rushfeldt i kampen om toppscorertittelen. Etter sesongslutt fortsatte overgangsryktene, der blant annet den engelske klubben Coventry skal ha fått avvist et bud på 30 millioner kroner. Dagen etter meldte "NTB" at Lange likevel gikk til Coventry for 3,5 millioner pund (over 40 millioner kroner etter datidens kurs), men etter at Lange og agentene Rune Hauge og Frank Mathiesen ikke var fornøyd med lønnstilbudet strandet overgangen få dager senere. Striden om Lange fortsatte inn i desember, og den tredje desember meldte "VG" at Lange likevel gikk til Coventry. Få dager senere avviste imidlertid Lange overgangen, og begrunnet avggjørelsen med at det var viktigere å utvikle seg videre i Tromsø enn å gå opp i lønn i England. Etter tap i første kamp i 1999 imponerte Tromsø og Rune Lange i andre serierunde der Brann ble sendt hjem til Bergen med 0-5 i bagasjen. Sesongstarten gikk imidlertid noe tyngre enn året før, og etter fem kamper stod Lange med to mål. Etter straffemål i 4-1-seieren over Lillestrøm den 24. mai nådde Lange totalt 30 scoringer for Tromsø, og hadde dermed bare Rushfeldt foran seg på listen over mestscorende Tromsøspillere. Disse scoringene var fordelt over kun 43 kamper, hvorav 40 var fra start. Senere på sommeren startet proffspekulasjonene igjen, og Lange ble blant annet linket til Arsenal. I juli gikk Lange ut og mente at han ble priset alt for høyt fra TIL sin side, og at han derfor vurderte å bli Bosman-spiller. Etter en rekke spekulasjoner rundt salg ble Lange og TIL i august enige om at han skulle spille for klubben ut sesongen. Tromsø hadde dette året gode sjanser i cupen, og møtte Rosenborg i semifinalen. Kampen på Lerkendal ble en tett batalje der Tromsø tapte 2-1 på tross av et mål av Lange. Samtidig fikk Lange gult kort for kjeftbruk etter Rosenborgs 1-1-mål, der TIL-spillerne mente at keeper Thomas Tøllefsen var blitt revet ned av Bjørn Otto Bragstad. Kortet førte til at Lange uansett ville måtte stå over cupfinalen. Siste seriekamp borte mot Strømsgodset ble en merkelig affære, der TIL med ti mann på banen snudde 1-3 ved pause til 6-3 ved full tid. Rune Lange bommet på to straffespark på ett minutt, men scoret likevel to mål og ble tippeligaens toppscorer. Med 23 mål fikk også Lange Kniksenprisen som beste angriper. Trabzonspor. I mai 2000 ble Tromsø og den tyrkiske klubben Trabzonspor enige om en overgang verdt omtrent 35 millioner kroner. Lange undertegnet en treårsavtale med den tyrkiske klubben, og skal ha blitt mottatt som en helt ved ankomst til Tyrkia. Klubbens supportere forventet av Lange skulle score 40 mål hver sesong, noe Lange selv synes var i overkant. Lange ble ingen suksess i Tyrkia. Etter fem mål på 12 seriekamper brøt Lange kontrakten i januar 2001 etter at han ikke hadde fått utbetalt lønn. Det internasjonale fotballforbundet FIFA dømte imidlertid i klubbens favør, og i slutten av februar ble Lange beordret tilbake til Tyrkia. Dette fikk Langes advokat Dag Steinfeld til å reagere kraftig, og dagen etter FIFA-avgjørelsen uttalte han til "Nordlys" at han «trodde den tid var forbi da fotballen ignorerer den rettsverden vi lever i. Dette er hottentott-jus». Pr. april 2008 hadde Lange fortsatt ikke fått den manglende lønnen fra Trabzonspor. Club Brugge. I slutten av mars ble Trabzonspor enig med den belgiske klubben Brugge om en overgang for Lange. Den belgiske klubben, under ledelse av Trond Sollied, skulle betale 21 millioner kroner for ham. Noen dager senere ombestemte tyrkerne seg uten å gi noen forklaring til Lange. Den 27. mars fikk Lange medhold i Oslo tingrett i at han måtte få gå til Belgia. Et par dager senere signerte Lange for belgierne, på tross av at Trabzonspor valgte å anke dommen. Den 11. april 2001 ble Lange spilleklar for Brugge etter at FIFA utstedte en midlertidig lisens i påvente av videre behandling i rettssystemet. Lange debuterte for Brugge i seriesammenheng i seieren mot Charleroi, der han i motsetning til i debutene for Tromsdalen, Tromsø og Trabzonspor gikk målløs av banen. Lange fikk med seg innspurten av 2000/01-sesongen i Belgia, der Brugge til slutt endte på annenplass bak Anderlecht. I juni 2001 flyttet Lange til Breskens i Nederland, omtrent 20 minutters kjøring unna Brugge. Slik slapp Lange unna med kun 18 % skatt i stedet for 55 %. Langes to første obligatoriske mål i Belgia kom i seieren 4-0 mot Akranes i kvalifiseringsrunden til UEFA-cupen i august 2001. Lange fulgte opp med to scoringer i Brugges 4-2-seier mot Westerlo i serieåpningen. Suksessen fortsatte ut i september, da Lange blant annet snudde kampen mot Royal Antwerp med to mål i andre omgang og sendte Brugge opp på tabelltoppen. Etter mål av Lange i seieren mot Louviéroise stod Brugge med full pott etter fem serierunder. Langes gode spill gjorde at han kom i landslagssjef Nils Johan Sembs søkelys. «Han scorer mange mål og jeg har fulgt ham i én kamp. Jeg vil følge ham nøye framover», uttalte Semb i slutten av september. Etter at Lange stod med ti mål på åtte kamper mente også Brugge-trener Trond Sollied at Lange var en spiller landslaget trengte. Utover høsten kjempet Brugge mot Gent om serieledelsen, samtidig som Lange kjempet om toppscorertittelen i Belgia. Det gode spillet gjorde at belgiske medier skamroste Lange. Dette stod i sterk kontrast til avisskriveriene før sesongstart om at han skulle være et «fiaskokjøp». I desember møtte Brugge Olympique Lyonnais i UEFA-cupen. Etter 4-1 hjemme trodde de fleste at Brugge lett skulle gå videre, men etter tre mål av Sonny Anderson i returoppgjøret ble belgierne sendt hodestups ut. Lange var svært skuffet etter kampen, og uttalte at tapet var «den største nedturen jeg har hatt på fotballbanen». Ut på nyåret beholdt Brugge serieledelsen, og i starten av mars gikk Brugge til cupfinalen. I slutten av måneden spilte Brugge mot hovedutfordrer Gent, men etter to kjempemisser av Lange tapte Brugge 1-0 og mistet tabelledelsen. I slutten av april ble det klart at Brugge nok en gang måtte ta til takke med sølv etter å ha ledet store deler av sesongen, akkurat som året før. Brugge tok imidlertid revansje i cupen, etter at de vant cupfinalen 3-0 over Mouscron etter tre mål av Andres Mendoza. Dette var Langes første trofé på seniornivå, og han uttalte i seiersrusen at det var det største han hadde opplevd. Sesonginnspurten var likevel svakere enn forventet av Lange, som opplevde måltørke med åtte seriekamper på rad uten scoring. I august 2002 sesongåpnet Brugge med en 2-1-seier borte mot Louviéroise, etter ett mål av Lange. Langes landsmann Bengt Sæternes var på vei til å bli Brugge-spiller i slutten av måneden, og "NRK" meldte da at Lange var på vei bort for at klubben skulle få råd til Sæternes. Dette ble imidlertid avvist av Trond Sollied dagen etter. Akkurat som året før åpnet Lange sesongen sterkt, og var involvert i fem av Brugges sju første seriemål i tillegg til scoring både hjemme og borte mot Dinamo Bucureşti i andre runde i Mesterliga-kvalifiseringen. Lange avgjorde straffesparkkonkurransen i neste runde mot ukrainske Sjakhtar Donetsk, noe som sendte Brugge til mesterligaen der Barcelona, Galatasaray og Lokomotiv Moskva ventet. Lange ble seriemester med Brugge i 2002/03-sesongen og i 2004/05-sesongen. I 2004 fikk Lange sin hittil eneste landskamp da han kom inn som innbytter i privatlandskampen mot. Lange fikk 20 minutter mot slutten av kampen, som endte 0-0. Vålerenga. Rune Lange signerte for Vålerenga foran 2006-sesongen, men slet med skader og lite spilletid. Det tok lang tid før Lange skårte for laget, og han ble aldri noen skikkelig suksess i Oslo-klubben. Lange gikk over et år uten førstelagsfotball etter en UEFA-cupkamp mot estiske Flora Tallinn 2. august 2007, og han spilte tilogmed midtstopper på reserverlaget til VIF i en kamp. Fraværet av muligheter fikk Lange til å uttale at «Jeg føler jeg fortjener litt spilletid». Retur til Tromsø på utlån. Vålerenga og Tromsø ble 7. august 2008 enige om utlånsavtale som varer ut sesongen 2008. «Gutan» sikret seg også en kjøpsopsjon på spissen, etter at låneperioden er over. Imidlertid ble oppholdet i Tromsø en enorm skuffelse. Lange fikk kun en kamp fra start og to innhopp for Tromsø i utlånsperioden, men de tre kampene gjorde at Lange likevel fikk bronse med "Gutan". Det var på forhånd knyttet store forventninger til Lange, og Isberget så for seg at han alene kunne trekke flere hundre ekstra tilskuere til Alfheim. Lange scoret ikke et eneste seriemål for TIL i 2008, presterte dårlig på trening, og TIL-supporterne oppsummerte hans innsats slik: «Han er totalt ufarlig foran mål, løper ikke, går aldri i dueller og spiller generelt særdeles svakt.» Den 5. November 2008 ble TIL og Rune Lange enige om å ikke benytte seg av opsjonsavtalen for videre spill i klubben, og Lange skal etter planen returnere til Vålerenga hvor han var på utlån fra. Utlånet fra Vålerenga resulterte i kun tre kamper for TIL og ingen scoringer. Hartlepool. 17. januar 2009 ble Rune Lange fristilt fra kontrakten i Vålerenga. To uker senere signerte han en kontrakt ut sesongen for Hartlepool. Det ble sagt at debuten måtte vente en måneds tid, men den kom bare en uke etterpå, da han ved pause kom inn for Hartlepool i oppgjøret mot Walsall. Lange scoret ikke, men høstet gode kritikker fra manageren, som mente han kunne bli en virkelig hit i klubben. 14. februar 2009 startet Lange sin første kamp for Hartlepool, og skårte også sitt første mål for klubben, men laget tapte likevel 3-1 borte for MK Dons. Dessverre fikk han en skulderskade i sin hjemmedebut 17. februar, som nok en gang har satt han ut av fotballen for en stund, og senere ble det klart at Lange måtte opereres måneden etterpå. Kvik Halden. I september 2009 skrev Rune Lange under for Kvik Halden i 3. divisjon for å gjenopplive karrieren. Det endte kun med tre kamper før han i november samme år fortalte at det var uaktuelt med mer spill i 3. divisjon. Han ville konsentrere seg om familielivet en stund fremover, men utelukket ikke et comeback. I desember 2010 annonserte Rune Lange at han hadde lagt opp som fotballspiller. Olsvik. Utsikt over Olsvik fra Lyderhorn Olsvik er et boligområde i Loddefjord i den vestlige del av Laksevåg bydel i Bergen. Området har hovedsakelig lav blokkbebyggelse og rekkehus. Her ligger også Olsvik skole og Olsvikåsen videregående skole. Olsvikskjenet er hovedveien gjennom området. I vest ligger Godvik, i øst Kjøkkelvik, i sør Loddefjorddalen og Storavatnet, og i nord Byfjorden. Olsvik omfattes av grunnkretsene Festeråsen, Olsvikfjellet, Olsvikmarka, Fredheim, Olsvikåsen, Krabbedalen og Brønndalen, som hadde til sammen 5 284 innbyggere 1. januar 2012, og et samlet areal på 1,48 km². Franz Josef Popp. Franz Josef Popp (født 14. januar 1886 i Wien, død 29. juli 1954 i Stuttgart) var en østerriksk bedriftsleder. Popp var sjef for BMW i perioden 1922–1942. Popp, Franz Josef Popp, Franz Josef Popp, Franz Josef Popp, Franz Josef Iskanten Ishall. Iskanten Ishall eller Vestkanten Ishall er en ishall i tilknytning til Vestkanten kjøpesenter i Loddefjord i Bergen. Hallen ble åpnet oktober 2007, som den 35. ishallen i Norge. Dette er den andre ishallen i Bergen, etter Bergenshallen. Ishallen tar en tredjedel av bygget, som også inneholder curlingbaner og andre opplevelsestilbud. Loddefjord bibliotek, tannlegesenteret og legekontorene er også flyttet hit. Bygget har vært planlagt siden 1990-tallet, men utbyggerne, Stor-Bergen Boligbyggelag, hadde lenge problemer med å få i orden finansieringen av bygget. Men 19. desember 2001 fikk selskapet en beskjed på telefonsvareren fra en av Norges rikeste menn, Trond Mohn, om at han personlig ville betale 15 millioner kroner av den totale byggesummen på 100 millioner kroner. Av dette koster ishallen 50 millioner kroner. Mathopen. Mathopen er et boligområde i Loddefjord i Laksevåg bydel i Bergen, beliggende på nordsiden av Grimstadfjorden. I nord ligger Hetlevik og Storavatnet, og i vest Håkonshella. Navnet Mathopen kommer av at de samlet fisken i en hop i Grimstadfjorden før i tiden. På Mathopen er det mest villabebyggelse og en større grunnskole (Mathopen skole), og stedet er en typisk forstad til Bergen, da de fleste som bor her arbeider i byen. Ellers er det mange her som har sin arbeidsplass ved Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern som ligger her. Hovedveien heter Hillerenveien, og områdets vestlige del kalles for Hilleren. Mathopen utgjør en grunnkrets i Bergen kommune som hadde 1 749 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 3,25 km², hvorav 0,12 km² er ferskvann. Vadmyra. Vadmyra er et boligområde i Loddefjord i Laksevåg bydel i Bergen. Området preges av store borettslag bestående av høyblokker og lavblokker, men har også en del eneboliger. Vadmyra ligger like ved Vestkanten kjøpesenter, omgitt av Hetlevik i sør og vest og Loddefjorddalen i nord og øst. Loddefjord skole, Sandgotna skole og Vadmyra skole ligger i området. Vadmyra omfattes av grunnkretsene Klasatjørna, Sandgotna, Vadmyra og Vestre Vadmyra, med til sammen 3 220 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet landareal på 0,73 km² og 0,05 km² ferskvann. Edgar Snow. Edgar Snow (født 17. juli 1905 i Kansas City i Missouri i USA, død 15. februar 1972) var en amerikansk journalist kjent for sine bøker og artikler om kommunismen i Kina. Biografi. Han studerte journalistikk ved University of Missouri, men flyttet til New York City før slutteksamen. Han hadde tjent noen penger på aksjer, og solgte seg ut før børskrakket i 1929. Han flyttet til Kina i 1928 og ble der til 1941, og fikk således med seg viktige år av den kinesiske borgerkrig. I den perioden skrev og utgav han et stort antall artikler og bøker. Han arbeidet også for den kinesiske regjering i Beijing. I 1937 utgav ham den boken som gjorde ham verdenskjent, "Rød stjerne over Kina" ("Red Star Over China"), en skildring av den revolusjonære bevegelse som skulle lede til opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Han hadde vært i kommunistenes baseområde i Shaanxi-provinsen og hatt utførlige samtaler med Mao Zedong i Bao'an sommeren 1936. Boken var et propagandakupp for de kinesiske kommunistene i sinn alminnelighet og for Mao i sin særdeleshet. Det var Mao som hadde bedt kontakter i Shanghai om å finne en egnet amerikansk journalist som kunne benyttes for å tegne et fordelaktig bilde av begivenhetene. Boken "Rød stjerne over Kina" er for det meste resultatet av de lange intervjuer som Mao Zednong og noen andre kommunistledere gav Snow de tre måneder sommeren 1936 da han oppholdt seg i det kommunisiske baseområdet. Lite ble der overlatt til tilfeldighetene; man gikk langt i å teilrettelegge slik at journalisten skulle få et fordelaktig inntrykk. Mange av de opplysninger Snow ble furnert med, var voldsomme forvrengninger. For eksempel ble boken retniongsgivende for det inntrykk av Mao Zedongs personlige heroisme under Den lange marsjen som skulle bre seg. Militære seirer ble overdrevet eller til og med oppdiktet. Meget ble fortiet - han fikk ikke tak i at det bygde seg opp store spenninger mellom Mao og de Stalin-tro i kommunistpartiet. Snow kunne heller ikke gjengi de mørkere sider ved kommunistenes fremferd - han ble holdt uvitende om den terror, tortur og mord. Men til tross for sine store mangler, gav likevel boken mye presis og verdifull innsikt. Snow vendte hjem til USA i 1941 med sin amerikanske hustru Helen Foster. På grunn av hans gamle bånd til kommunistene ble livet hans vanskelig under McCarthyismen, og han ble tvunget til å forlate fedrelandet i 1950-årene. Han flyttet til Sveits, men beholdt sitt amerikanske statsborgerskap. Han var tilbake i Kina i 1961 og 1964 og intervjuet Mao Zedong og Zhou Enlai. I 1970 reiste han en siste gang til Kina og ble da fortalt gjennom et intervju av Mao i desember at president Richard Nixon ville være en velkommen gjest, enten som USAs president eller som turist og privatperson. Dette besøket skulle etter hvert føre videre til normaliseringen av de sino-amerikanske forbindelser, selv om Snow ikke ble kreditert. Washington fikk først senere vite om intervjuet og hadde gjennom helt andre kanaler allerede forberedt Nixons besøk. Snow døde av kreft den 15. februar 1972, omtrent samtidig som president Nixon reiste til Kina. Hans levninger ble delt i to; halvparten av hans aske ble spredt på Pekinguniversitetets område i Beijing. Trond Erik Henriksen. Trond Erik Henriksen (født 22. mars 1966 i Oslo) er mest kjent fra filmen "Store Gutter Gråter ikke", en dokumentar laget av Sigve Endresen i Motlys AS, som gikk på kino i 1995. I denne forbindelse utga han også kult-hiten "Skyter meg julaften" på en CD-singel til inntekt for det forebyggende arbeidet i skoleverket. Han har vært rusmisbruker i mange år og ble på begynnelsen av 1990-tallet omtalt som Norges farligste forbryter etter at han var med på kidnappingen av en politimann og en båtvakt i Horten. Han har arbeidet innenfor det forebyggende i skoleverket i mange år og har besøkt over 50 000 ungdommer over hele Norge. Har vært aktiv i samfunnsdebatten de siste 15 årene og ble også kjent som Leder for Folk for Jagland under Stortingsvalget 1997. Trond Henriksen er redaktør for internettportalen Narkoman.net og er en av grunnleggerne sammen med Eline Simonsen Haga. Eline Simonsen Haga. Eline Simonsen Haga (født 25. mai 1972 i Oslo) er en norsk journalist og rusarbeider som er daglig leder av nettportalen Narkoman.net. Hun huskes kanskje fra rollen som Guro i TV-serien "Guro", en barneserie basert på bøkene til Anne-Cath Vestly. Haga er utdannet journalist. Hun en en av grunnleggerne av Narkoman.net og har vært daglig leder for nettstedet siden 2004/05. Hun har før det arbeidet som behandler i Tyrilistiftelsen. Haga har selv bakgrunn som rusmisbruker. Hun er datter av Bente Simonsen og Bjørn Haga. Begge foreldrene var ansatt i NRK da Eline i 1979 ble «oppdaget» av Vibeke Sæther, som mente hun «hadde noe av Guro i seg». Rød stjerne over Kina. "Rød stjerne over Kina" ("Red Star Over China") er en bok av den amerikanske journalisten Edgar R. Snow, utgitt i 1937, på norsk i 1972. Snow bodde i Kina i 1930-årene og var blant dem som fulgte den kinesiske borgerkrig fra innsiden. Boken skildrer de måedene som forfatteren tilbragte med Kinas «Røde Armé» under borgerkrigen. Boken har biografisk materiale om en rekke sentrale personer fra begge sider av konflikten, blant annet av Máo Zédōng. Den har også en levende skildring av «Den lange marsjen». Boka hadde en stor innflytelse i myteskapingen om kommunistgeriljaen og Den lange marsjen for et vestlig publikum. Enkelte hevder at det neppe hadde vært mulig å skape en maoistisk bevegelse i vesten på 1970-tallet dersom det ikke hadde vært skrevet et politisert dokumentar av den typen Snow skrev. Máo oppfattet selv Snow som et av sine hovedpropagandainstrumenter, og inviterte han gjentatte ganger til Kina i ettertid. Koenigsegg CCR. Koenigsegg CCR er en bil som blir produsert av Koenigsegg i Sverige. Bilen, som har en kompressormatet V8-motor på 806 hestekrefter ble lansert på bilmessen i Genève i 2004. Den akselererer fra 0-100 km/t på 3,2 sekunder, og har en toppfart på over 395 km/t (selv om den offisielle rekorden lyder på 388 km/t). Verdensrekord. Koenigsegg CCR satte 28. februar 2005 ny fartsrekord for ordinære gatebiler på Nardo Prototipo i Italia på 388 km/t. Hans von Borsody. Hans Eduard Herbert von Borsody (født 20. september 1929 i Wien) er en tysk skuespiller. Han ble født i en kunstnerfamilie; faren Eduard von Borsody var filmregissør og moren Maria von Borsody fiolinist. Onkelen Julius von Borsody var Østerrikes første filmarkitekt. Familien flyttet til Berlin da han var tre år, og fikk rikstysk statsborgerskap. Under annen verdenskrig reiste de tilbake til Wien på grunn av bombeangrepene. Etter Abitur og et fotografistudium arbeidet Borsody først ved "Den grafiske lære- og forsøksanstalt" i Wien, før han studerte skuespill fra 1950 til 1952 ved Max Reinhardt-seminaret. Deretter ble han en av de mest populære skuespillere i de såkalte "Heimatfilmene" i 50-årene, men spilte også på teater. På 1970-tallet var han sjelden å se på film, et unntak var hans fremragende rolle i Richard Attenboroughs historiske krigsfilm "A Bridge Too Far". Han gjorde senere mange gjesteopptredener i fjernsynsproduksjoner. Han er far til skuespillerinnen Suzanne von Borsody. Maximilian Schell. Maximilian Schell (født 8. desember 1930 i Wien) er en østerriksk-sveitsisk skuespiller, regissør og produsent. Maximilian Schell er sønn av den sveitsiske forfatteren Hermann Ferdinand Schell og den østerrikske skuespillerinnen Margarethe Noé von Nordberg. Han er den yngre bror av Maria, Carl og Immy. 08.12.1930 i Wien i Østerrike. Familien flyktet til Sveits etter "Anschluss" i 1938 og han vokste opp Zürich. Hans første film i Hollywod var The Young Lions (Unge løver) (1958) med blant andre Marlon Brando. Rollen førte til flere TV-roller blant andre i Abby Manns Judgement at Nuremberg (Dommen i Nürenberg) der han spilte forsvarsadvokaten for de tyske nazistene. Han gjentok denne rollen da stykket ble filmet i 1961, og han ble da belønnet med Academy Award for beste mannlige hovedrolle. I Topkapi (1964) spilte han en munter gentlemannstyv, og her var Melina Mercuri og Peter Ustinov med på rollelisten. Han har også bak kamera levert betydelige arbeider. Han for regi og manus i "Der Fussgänger" (1974) som ble Academy Award-nominert som beste ikke-engelsk-språklige film. Også dokumentarfilmen om Marlene Dietrich: "Marlene" (1984) ble Academy Award-nominert, – som beste dokumentarfil (1986). I 2002 hadde han regi og manus for dokumentarfilmen om søsteren Maria Schell: "Meine Schwester Maria". Pretorianergarden. Pretorianergarden (latin: "praetoriani") var en spesialstyrke av livvakter brukt av romerske keisere. De var brukt av krigsherrer så langt tilbake som Scipio-familien rundt år 275 f.Kr. Medlemmene av pretorianergarden var blant de dyktigste og mest anerkjente styrkene i antikken. Historie. Begrepet «pretorianer» kom av teltet til den øverstkommanderende generalen, eller pretor, av en romersk hær i felten – "praetorium". Mange romerske generaler hadde til vane å velge seg en privat styrke med soldater fra rekkene som skulle fungere som livvakter av teltet eller personen. De bestod av både infanteri og kavaleri. Med tiden ble denne kohorten kjent som "cohors praetoria", og forskjellige personer disponerte en slik avdeling, inkludert Julius Cæsar, Markus Antonius og Cæsar Augustus (Oktavian). Cæsar oppdaget med Legio X "Equestris" at en sterkere enhet enn de gjennomsnittlige legionene var svært nyttige i felten. Da Augustus ble den første herskeren av Romerriket i 27 f.Kr., bestemte han seg for at en slik avdeling ikke bare var nyttig i krig, men også i politikken. Derfor rekrutterte Augustus pretorianergarden fra rekkene i legionene fra provinsene. Den tidlige livvakten. Den opprinnelige gruppen var svært forskjellig fra den senere enheten som drepte keisere. Mens Augustus forstod behovet for å ha beskyttelse i Romas malstrømmer, var han likevel nøye med å opprettholde republikkens tradisjoner i sitt regime. Derfor tillot han bare dannelsen av ni kohorter som opprinnelig var på 500 mann hver, men som etterhvert ble øket til 1000. Bare tre var samtidig i tjeneste i hovedstaden. Et mindre antall tilhørende kavalerienheter ("turma") på 30 mann hver ble også organisert. Mens de nøytralt patruljerte palasset og betydelige bygninger, var de andre stasjonert i landsbyer rundt Roma. Disse individuelle kohortene utgjorde ingen trussel. Dette systemet ble radikalt endret med ankomsten av to pretorianer-prefekter i år 2 f.Kr., Q. Ostorius Scapula og Salvius Aper, selv om organiseringen og kommandostrukturen ble forbedret. Augustus død 19. august år 14 markerte slutten på den rolige pretorianergarden, den eneste perioden som enheten ikke brukte sin militære styrke til å spille en rolle i Romas politikk for å styrke sin egen agenda. Augustus ble den eneste keiseren som hadde pretorianernes fullstendige lojalitet. Etter hans død tjente pretorianerne det som var til deres eget beste. Den ambisiøse prefekten Lucius Aelius Sejanus brakte livvakten fra deres italiske forlegninger inn i selve Roma. I år 23 overbeviste Sejanus Tiberius til å bygge "Castra Praetoria" (pretorianernes leir) rett utenfor Roma. En av disse kohortene holdt vakt ved keiserens palass. Dermed var hele livvakten til keiserens disposisjon, men herskerne var i samme grad i pretorianernes nåde. Dette kom til synet i 31 da Tiberius ble tvunget til å støttet seg til sin egen "cohors praetoria" mot tilhengerne til Sejanus. Pretorianergarden viste seg å være trofast mot den aldrende Tiberius, men deres potensielle politiske makt var tydelig. På slagmarken var pretorianerne likeverdige med hvilken som helst formasjon i den romerske hær. De ble sjelden brukt i de tidlige styrene, men var ganske aktive innen 69. De kjempet godt i det første slaget om Bedriacum for Otho. Under Domitian og Trajan tok livvakten del i kriger fra Dacia til Mesopotamia, mens de tilbrakte år ved det donauske grenseområdet under Markus Aurelius. Gjennom det 3. århundret assisterte pretorianerne keiserne i forskjellige felttog. Politisk innblanding. Etter at Sejanus døde begynte livvakten å spille en stadig økende og blodig rolle i riket. De myrdet keisere for den rette pengeprisen eller etter deres egen vilje, de trakasserte sine egne prefekter eller vendte seg mot folket i Roma. I 41 ble Caligula myrdet av konspiratører fra senatorenes klasse og fra livvakten. Pretorianerne plasserte Claudius på tronen og utfordret senatet til å motsette seg deres valg. Mens livvakten hadde makt til å fjerne keisere, hadde den ingen rolle i styringsadministrasjonen, i motsetning til personellet i palasset, senatet og byråkratiet. Etter voldeligheter fulgte ofte hevnen til den nye herskeren. I 193 kjøpte Didius Julianus riket fra livvakten for en stor sum etter at livvakten auksjonerte det bort. Senere samme år marsjerte Septimius Severus inn i Roma, oppløste pretorianergarden og startet en ny formasjon fra sine egne legioner fra provinsen Pannonia. Selv Vespasian som støttet seg på de misfornøydde kohortene som ble sagt opp av Vitellius, reduserte i 69 deres antall da han overtok tronen. Uregjerlige folkemasser kjempet ofte med pretorianerne under styret til Maximinus Thrax i voldsomme gateslag. Aurelian seilte i 271 østover for å knuse makten til Palmyra, Syria med en styrke sammensatt av enheter fra legionene, pretorianerkohorter og andre kavalerienheter. Palmyra ble enkelt beseiret. Dette førte til det ortodokse synet at Diokletian og hans kolleger opprettet "sacer comitatus" (felteskorten til keiserne) som inkluderte feltenheter som inneholdt en selektiv prosess, kommandostruktur og var modellert etter de gamle pretorianerkohortene, men som ikke bestod av en enhetlig sammensaetning og var mye større enn en pretorianerkohort. Livvaktens senere år. Diokletian reduserte statusen til pretorianerne i 284. De skulle ikke lenger ta del i palasslivet, da Diokletian bodde i Nicomedia, rundt 100 km fra Bysantium i Lilleasia. To nye korps, juvianerne og herkulianerne (oppkalt etter gudene Juve, eller Jupiter, og Herkules som ble assosiert med den eldre og yngre keiser) erstattet pretorianerne som de personlige beskytterne av keiserne, en praksis som ble opprettholdt i tetrakiet. Da Diokletian trakk seg tilbake 1. mai 305 ser det ut til at Castra Praetoria huset en mindre romersk garnison. Den siste delen av pretorianernes imperielle historie startet i 306 da Mexentius, sønn av den pensjonerte keiser Maximian, ble gjort til etterfølger. Troppene tok saken i egne hender og innsatte ham som keiser i Italia 28. oktober. Cæsar Flavius Valerius Severus forsøkte å oppløse livvakten på å ordre fra Galerius, men klarte bare å få resten av dem til å gjøre opprør og slutte seg til Maxentius. Da Konstantin den store fremtvang en siste konfrontasjon ved Milvianbroen under en invasjon av Italia i 312, utgjorde pretorianerkohortene mesteparten av hæren til Maxentius. Senere oppløste den seirende Konstantin pretorianergarden i Roma. Soldatene ble sendt til forskjellige hjørner av riket og Castra Praetoria ble revet. I over 300 år hadde de tjent riket og ødeleggelsen av deres festning signaliserte en ny imperiell tidsalder som gjorde slutt på pretorianerne. Arven etter livgarden. Selv om dens navn har blitt synonymt med intriger, konspirasjoner, illojalitet og attentat, kan det argumenteres for at den de første to århundrene pretorianergarden eksisterte, var en positiv faktor i den romerske stat. I løpet av denne tiden fjernet den (eller tillot den fjernet) stort sett grusomme, svake og upopulære keisere mens den vanligvis støttet de rettferdige, sterke og populære. Ved å beskytte disse monarkene, og dermed forlenge deres styre, og ved å holde folkemengden i Roma og senatet på plass, hjalp livgarden til med å gi riket hardt tiltrengt stabilitet som førte til perioden kjent som "Pax Romana". Det var ikke før etter styret til Marcus Aurelius at livvakten begynte å forvitre til den hensynsløse, pengegriske og ustabile styrken som den er blitt berømt for. Men under Severanius-dynastiet og etterpå under krisen i det tredje århundret falt også legionene, senatet og keiserdømmet sammen med resten av det romerske styret inn i dekadense. Pretoriansk prefekt, kommandant for garden, vokste i betydning i takt med garden. Da pretorianergardens makt ble brutt ble ikke denne tittelen avskaffet, men ble isteden omgjort til den høyeste stillingen i den sivile administrasjonen. Organisering og forhold i tjenesten. Pretorianergarden var ulike de regulære legionene til Romerriket selv om de hadde likheter. Deres ni (en mindre enn en legion) kohorter var større, betalingen og privilegiene var bedre og dens militære evner var pålitelige. De fikk også pengegaver kalt donativum fra keiserne. Pretorianerkohortene bestod totalt av 9000 menn, rekruttert fra legionene til den regulære hæren eller trukket fra de beste ungdommene i Etruria, Umbria og Latium (tre provinser i det sentrale Italia). Etterhvert som tiden gikk ble rekrutter hentet fra Makedonia, Hispania Baetica, Hispania Tarraconensis, Lusitania og Illyricum. Vitellius dannet en ny garde ut av de germanske legionene, mens Septimus Severus gjorde det samme med de pannoniske legionene. Han valgte også erstattere til enhetens rekker fra hele Romerriket. På Augustus sin tid (ca år 5) bestpd hver kohort av 1000 mann, men økte etter hvert til 1500 mann som var det høyeste antall en kohort hadde. Som med de regulære legionene var det faktiske antallet som var klar for tjeneste mye mindre. Tacitus rapporterte at antallet kohorter var øket til tolv i 47. I 69 ble det for en kort tid øket til seksten kohorter av Vitellius, men Vespasian reduserte det raskt til ni igjen. Til slutt ble antallet igjen øket til ti i 101 som resulterte i en styrke på 5000 soldater viss status som i det minste ble sett på som elite. Treningen av garden var mer intens enn i legionene på grunn av mengden av fritid som var tilgjengelig når en kohort ikke var på post eller reiste med keiseren. Garden fulgte de samme retningslinjene som rådet ellers. Utstyr og våpen var også det samme med en betydelig forskjell: Spesielt dekorerte brystplaster som var utmerket for parader og statsfunksjoner. Utsmykning av «månen og stjernene» og «skorpionen» ble særlig assosiert med pretorianerne. Dermed hadde garden to sett med utrustning, en for romersk tjeneste og en for felten. Ved spesielle anledninger fikk de spesielle donativum fra keiseren. En soldat i pretorianergarden fikk 20 000 sesterces (5000 denarii), en landgave og en diplomata påskrevet «til krigeren som modig og trofast fullførte sin tjeneste» når han trakk seg tilbake. Mange valgte å slutte seg til "evocati", mens andre meldte seg til tjeneste på nytt i håp om å få ytterlige forfremmelser og andre mulige høyere posisjoner i den romerske stat. Vredens druer. "Vredens druer" er en roman fra 1939 av den amerikanske forfatteren John Steinbeck. Romanen vant Pulitzerprisen i 1940. En populær filmversjon av boken ble laget i 1940, med Henry Fonda i hovedrollen, og regissert av John Ford. Handling. Historien foregår i depresjonsårene, og forteller historien til en familie av landbruksarbeidere som blir drevet fra gården av tørke og tvunget til å flytte vestover. Romanen beskriver i detalj situasjonen for amerikanske jordbrukere og landarbeidere og viser til kooperative løsninger på problemene med industrialisering. Om romanens oppbygning. Boken skifter mellom et episk og et reflekterende nivå gjennom regelmessig skifte av genre; annethvert kapittel er fortellende, og annethvert er essayistisk reflekterende, her vist ved åpningen fra to etterfølgende kapitler. Betydning. Romanen regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur, og var sterkt medvirkende til at Steinbeck fikk Nobels litteraturpris i 1962. Romanen har også vært til inspirasjon for flere band og musikere som Bruce Springsteen, Pink Floyd, Bad Religion og Camel. Førstnevnte ga ut albumet The Ghost of Tom Joad i 1995, inspirert av romanen, hvis hovedperson kalles Tom Joad. Sistnevnte band ga ut et konseptalbum basert på hele romanen i 1991 under navnet "Dust and Dreams". Første juledag. Fødselsscene fremstilt av Giotto i Scrovegnikapellet i Padova Jesu fødsel malt av Fra Angelico, San Marco museet i Firenze Første juledag eller juledagen (i liturgisk sammenheng "Natalis Christi") er den 25. desember, dagen da man i vestlig kristendom markerer Jesu Kristi fødsel. Dagen er avmerket på primstaven som et drikkehorn, kandelaber, tønne eller en sol. Et par av disse symbolene viser tydelig at julefeiringen er en tradisjon med røtter i hedensk tid i Skandinavia. Julefeiringen. I henhold til folketradisjonen er juledagen synonym med den første dagen i julefeiringen, selv om noen land også feirer kvelden og natta før – altså julekvelden. I østlig tradisjon feires den tilsvarende festen normalt den 7. januar. Inntil i år 1700 feiret vi også denne datoen som juledagen og kvelden før, altså den 6. januar, som julekvelden. Dette året ble imidlertid den gregorianske kalenderen innført i Norden, noe som resulterte i at "tolv dager forsvant". Fra da av har vi feiret juledagen den 25. desember. Kristmesse. Kristmesse er det internasjonale betegnelsen for juledagen som peker direkte på den kristne årviss helligdagen den 25. desember som markerer fødselen til Jesus Kristus. Dagen feires over store deler av verden og sammenfaller med den skandinaviske hedenske festen jul. Kristmesse og juledagen er det samme, men i Norden har vi tradisjon, uansett religiøst innhold eller ikke, til å referere til dagen som jul. Liturgi. Tradisjonelt feires Kristmesse med tre gudstjenester på første juledag den 25. desember: På natten (midnattsmessen), ved daggry og senere på dagen. Dette er bevart som en fast regel i katolsk liturgi, og er også utbredt i en del andre kirkesamfunn. Tidfestingen av Jesu fødsel. Datoen 25. desember som fødselsdag for Jesus er utelukkende tradisjon, og regnes ikke i for å være hans egentlige fødselsdato. Det er ikke kjent når datoen ble knyttet til Jesu fødsel. Det nye testamente nevner ingen spesifikk dato. Sextus Julius Africanus populariserte ideen om av Jesus var født 25. desember i sin "Chronographiai", en referansebok for kristne skrevet i år 221 e.Kr. Denne datoen er ni måneder etter den historiske datoen for inkarnasjonen (25. mars), som nå feires som Herrens Bebudelse. 25. mars regnes også som datoen for vårjevndøgn og således skapelsen av Adam. Den første som tidfestet Jesu fødsel til 25. desember ser ut til å ha vært Hippolytus, som skrev i det 3. århundre. Han mente at fødselen fant sted i Augustus' 42. regjeringsår. Tidligere forfattere har tidfestet fødselen annerledes, blant annet er 21. november og 25. november nevnt som mulige datoer. En årsak til dateringen i desember er at Johannes Døperen skal ha blitt unnfanget under yom kippur, og dermed født i slutten av juni. Herrens bebudelse, det vil si engelens budskap til Jomfru Maria, må dermed ha funnet sted i slutten av mars, ettersom det sies at Johannes' mor Elisabeth var i tredje måned på det tidspunkt. Derav følger det at Jesu fødsel må ha funnet sted i slutten av desember. Tradisjoner. I mange land er første juledag den dagen hvor man åpner julegaver. Det er også dagen for julemåltidet i mange land, spesielt i katolske land. I Norge er første juledag gjerne en hviledag etter juleaften. Blant de som spiser ribbe til jul er kald ribbe til frokost et vanlig innslag. Primstavsmerket for juledag var gjerne et drikkehorn. Det var tradisjon for «å drikke jul», og en slant ble gjerne gitt til tuntreet for å blidgjøre de underjordiske. Nanna-Suen. Nanna-Suen (semittisk: "Sin") eller bare Nanna er måneguden i mesopotamisk og sumerisk mytologi og gudeverden. Hovedsetet for dyrkelsen av ham var byene Ur og Harran. Nanna var guden for månen, født i mørket, blek og kald, gitt et kvinnenavn og kjennes også som Skjebnens herre. Hans far er Enlil, den mektige guden for luften, som voldtok Ninlil og som deretter fødte Nanna. Nanna er gift med Ningal, far til Shamash (gud for sol og rettferdighet), Ishtar (gudinne for kjærlighet og fruktbarhet), og Ereshkigal (underverdens onde gudinne). Nanna reiser over himmelen med stjernene og planetene over seg i sin "gufa", en liten kano-lik båt vevet sammen av kvist og tjære. Nanna reiste til byen Nippur i sin båt, stoppet ved fem byer underveis, og da han kom til Nippur overrakte han gaver til Enlil og bønnfalt ham om sørge for at hans by Ur ville bli velsignet, framgangsrik og ikke oversvømmet av floden. Han hviler i underverden hver eneste måned og når han er der avgjør han skjebnen til de døde. Da Inanna var fanget i underverden nektet han å gi henne hjelp. Nanna er en fruktbarhetsgud som er en del av skapelsesberetningen. Nanna bar fram Utu (solen). Enlil gjorde Ki gravid og hun bar fram Enki, gud for vann og visdom, som skapte orden i universet. Enkis søster Nintu skapte mennesket ved å forme ham i leire. Kulten og tempelet til Nanna lå i den sumeriske byen Ur, nåværende Tell Muqayyir i Irak. Månen var hans symbol. Hans akkadianske motpart het Su'en/Sîn. Hos semittene ble han kjent som guden Sin. Balaibalan. Balaibalan er et planspråk, sannsynligvis fra 1500-tallet, som forskerne regner med er blitt til i ei sufi-sekt. Språket er også kjent som "Bala-i-Balan" eller "Balaïbalan". Det eneste kjente eksemplaret av den såkalte "Balaibalan-ordboka" fins i Biblioteque Nationale i Paris. Balaibalan er et a posteriori språk. Ordforrådet er hentet fra persisk, tyrkisk og arabisk, mens grammatikken bygger på forenkling av arabisk grammatikk. Språket ble skrevet med en spesiell utgave av det arabiske alfabetet. Skaperen av språket skal angivelig ha vært mystikeren "Sjeik Mohyieddin", men om han virkelig har eksistert er usikkert. Ulikt moderne planspråk, som for det meste er skapt for å bli brukt av flest mulig som internasjonale hjelpespråk, er Balaibalan trolig skapt som et hellig eller poetisk språk ut fra religiøse motiver. Balaiban kan ha vært et hemmelig språk som bare var tilgjengelig for en indre gruppe av brukere. En spekulasjon er at det fantes en ide om at hver gang Gud ga menneskene ei ny åpenbaring, ga han dem også et nytt språk. Abraham fikk sin åpenbaring på hebraisk, Issa (Jesus) på arameisk og Muhammed på arabisk. Ut fra denne hypotesen kan Balaibalan ha vært et uttrykk for ei oppfatning av at ei ny religiøs åpenbaring var på vei. Balaibalan er det eneste planspråket som er godt dokumentert utenfor den vestlige kulturkretsen og uavhengig av den idehistoriske og vitenskapelige utviklinga fra renessansen. Eksistensen av Balaibalan viser at å skape planspråk ikke er en spesielt moderne eller vestlig foreteelse. Planspråk i religiøs sammenheng, eventuelt innafor ulike former for hemmelige sammenslutninger, er trolig noe som har utviklet seg gang på gang over hele verden og over meget lang tid. Forskning i historiske arkiver utenfor Europa, og analyser av sjamanistiske og andre språk brukt i religiøse og andre sammenhenger, kan føre til at vi får vite om langt flere eksempler enn de som er kjent i dag. Afrihili. Afrihili er et internasjonalt hjelpespråk lansert av historikeren "K. A. Kumi Attobrah" i Ghana i 1973. Andre navn på språket er " Ni Afrihili Oluga" og "El-Afrihili". Navnet er laga ved å sammensette kontinentets navn Afrika med navnet på det meget utbredte Øst-Afrikanske språket swahili. Afrihili er tenkt som et hjelpespråk for Afrika sør for Sahara bygd på afrikanske språk, særlig på bantuspråk. Språket skrives med latinske bokstaver med de spesielle bokstavene є og ò i tillegg. Bare substantiver kan begynne og slutte med vokal. Flertall markeres ved å bytte plass på første og siste vokal. Det er mange innfikser. Gwyneth Paltrow. Gwyneth Kate Paltrow (født 28. september 1972 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. Gwyneth vokste opp i Santa Monica i California. Hun er datter av TV-regissøren Bruce Paltrow og skuespilleren Blythe Danner. Hennes far hadde russiske aner med etternavnet Paltrowitz. Gwyneth Paltrow har en datter, Apple, født i 2004 og en sønn Moses, som hun har fått med sin ektefelle Chris Martin, vokalist i bandet Coldplay. Gwyneth Paltrow mottok Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i "Shakespeare in Love". Geir Helljesen. Helljesen er en aktiv pensjonist - her som debattleder ved NHOs årskonferanse 2011. Geir Helljesen (født 1. juli 1939) er journalist i NRK. Helljesen jobbet i politisk avdeling i NRK, og er særlig kjent som ekspertkommentator og analytiker under kommunevalg og stortingsvalg. Han gikk av med pensjon etter stortingsvalget i september 2009. Han begynte i Dagsrevyen i 1968 og har vært medlem av NRKs styre som representant for de ansatte fra 1990 til 2008. Hellljesen kommer opprinnelig fra Bergen, men har bodd i Oslo hele sitt voksne liv. Han har også vært sjef i Dræggens Buekorps. Trivia. Helljesen er en ivrig og profilert Blackpool FC-tilhenger. Far til Ingvild Helljesen og Siril Helljesen. Tutonish. Tutonish, lansert i 1902, var en av flere varianter av kunstige internasjonale hjelpespråk bygd på moderne germanske språk utarbeidet av den norsk-amerikanske presten "Elias Molee". Molee var født i Wisconsin av norske foreldre. Han reformerte prosjektet sitt i 1911 og ga det navnene "Allteutonish" eller "Altutonish". En siste versjon kom i 1915. Tutonish hører til den lille gruppa av forslag til kunstige språk som er bygd på germanske røtter. Et annet er Wede. Molee ønsket at språket skulle bli det nye nasjonalspråket til de germansktalende landa. På engelsk kalte han Tutonish "Anglo-German Union Tongue" (engelsk-tysk unionsspråk). Den norske utgava av boka hans om språket, som kom i Kristiania (nå Oslo) i 1902, het "Tutonish, et internationalt fællessprog under angelsaksisk ledelse". Tutonish hadde regelmessig stavemåte og forenkla grammatikk. Filologisk var Molee påvirka av ideene til Giuseppe Peano, skaperen av Latino Sine Flexione, men han brukte germanske istedenfor latinske ordrøtter i språket sitt. Han laga også en versjon av språket for romansktalende land, der han brukte nylatinske istedenfor germanske røtter. Språkeksempel. vio fadr hu bi in himl; holirn be dauo nam; dauo reich kom; dauo vil be dun an erd, als it bi in himl; giv vi dis dag vio dagli bred; en fergiv vi vio shulds, als vi fergiv vio shulders; en lied vi nit inzu fersieku but frie vi fon ievl. let so bi. Nuo padr, ki bi in siel, sanktirn bi tuo nom, tuo regnu ven, tuo vol bi fasn sur ter kom in siel; don nu hoy nuo diali pan; et pardon nu nuo debits, kom nu pardon nuo debitors; et induk nu non in tentu ma delivr nu de mal Galatasaray Lisesi. Galatasaray Lisesi er en av Tyrkias eldste og mest kjente høgskoler. Den ligger i bydelen Beyoğlu i Istanbul. Etter Istanbul universitet er skolen den eldste undervisningsinstitusjonen i byen. Skolen ble grunnlagt mot slutten av 1400-tallet under Beyazit II som en skole for pasjene ved hoffet, og var da underordna skolen ved Topkapipalasset. I 1868 ble skolen reorganisert under sultan Abdülâziz til et moderne lycée etter fransk mønster, med undervisning dels på tyrkisk, dels på fransk. Skolen har gjennom hele sin nyere historie utdanna en lang rekke av de statsmenn og intellektuelle som har forma det moderne Tyrkia. Dagens skolebygninger er fra 1908. Oslo lufthavn, Fornebu. Oslo lufthavn, Fornebu var Norges hovedflyplass fra 1939 til 1998, da den ble erstattet av Oslo lufthavn, Gardermoen. Lufthavnen lå på Fornebu i Bærum, ca. 8 km fra Oslo sentrum. Fornebu hadde to rullebaner, én på 2 370 meter (06/24) og en på 1800 meter. (01/19) Den totale flykapasiteten ved lufthavnen var omtrent 20 fly, og i 1996 ble det registrert drøyt ti millioner passasjerer. Fornebu var base for SAS, Braathens SAFE og Widerøe. I 1996 ble den trafikkert av 24 forskjellige flyselskaper, og hadde direkteflygninger til 28 utenriksdestinasjoner. På grunn av restriksjonene for støysoner og de korte rullebanene ble Gardermoen brukt av større fly og charteroperatører. Da Fornebu åpnet, var det en kombinert land- og sjøflyhavn, med destinasjoner både innenriks og utenriks. Den erstattet lufthavnen på Kjeller og sjøflyhavnen på Gressholmen. Lufthavnen ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og sivil flytrafikk ble innstilt mellom 1940 og 1946. Det ble i etterkrigstiden gjort flere trinnvise ekspansjoner av både terminaler og rullebaner, helt til man på starten av 1990-tallet vedtok å bygge en ny hovedflyplass på Gardermoen på grunn av begrenset areal. Fasiliteter. På slutten av 1990-tallet hadde lufthavnen én terminal med tre sattelitterminaler, to for innenriks og én for internasjonale flygninger. Servicebygningen hadde tre etasjer, en for ankomst, en for avgang og en for administrasjon. Det var kapasitet til å ha 20 fly stående på lufthavnen. Totalt var det fem jet-broer, mens ved resten av gatene måtte man gå ut til flyene. Totalt målte terminalbygget 36 000 kvadratmeter. Det var utsmykket med flere store kunststykker og veggmalerier, og noen av disse er fremdeles bevart. Nord på flyplassområdet lå kontorene til Forsvaret, Fred. Olsen Air Transport, Braathens' hovedhangar og SAS og Fred. Olsens mekaniske verksted. I tillegg lå en maskinhangar for snøploging og brannstasjonen her, samt radarsenteret. Fornebu var arbeidsplassen til omkring 5000 mennesker på slutten av 1980-tallet. 3600 av disse jobbet for flyselskapene eller bakkehåndteringsselskapene. Administrasjonen hadde 350 ansatte, mens de resterende 500 jobbet innenfor toll, politi, sikkerhet og i serviceavdelinger. Lufthavnen hadde to rullebaner. Den lengste (06/24) målte 2 370 meter, mens den andre (01/19) var 1800 meter lang. Bare den lengste rullebanen var i bruk til vanlig, men i forbindelse med dårlig vær eller kryssvind fra nord ble den andre brukt. Hovedrullebanen var utstyrt med ILS Cat. 1. Under vanlige værforhold skulle fly på vei til lufthavnen så snart som mulig fly sør mot Oslofjorden for å unngå støyforurensing, da området rundt lufthavnen er, og var tett befolket. Likevel kunne man velge en mer direkte landingsrute østover fra Drammen eller vestover fra Grefsenåsen dersom dette var nødvendig. Frem til 1996 lå Oslo kontrollsentral på Fornebu. De hadde ansvar for flytrafikk sør for Dovre, nesten helt vest til Stavanger, halvveis til Stockholm i øst og til Skagerrak i sør. Siden Fornebu ligger på en halvøy, gikk all transport til og fra lufthavnen via Lysaker. En vei med avkjørsel fra E18 gikk til lufthavnen. Lysaker stasjon var lufthavnens nærmeste togstasjon, og hadde anløp både av lokal- og regionaltog. I tillegg hadde Stor-Oslo lokaltrafikk bussforbindelser til Fornebu fra Asker, Bærum, Lysaker og Snarøya, så vel som bussforbindelser til Oslo sentrum. Flyselskaper og destinasjoner. I 1996 ble det registrert 170 823 flybevegelser, og 10 072 054 passasjerer, som gjorde Fornebu til landets travleste lufthavn. Fornebu var hovedbase for Braathens, én av SAS' tre baser og en av flere for Widerøe. Før 1994 var flytransport i Norge betinget konsesjon fra staten. De viktigste innenriksrutene ble trafikkert av Braathens og SAS. SAS hadde monopol på rutene til Bergen og Nord-Norge, mens Braathens hadde monopol på de fleste større rutene i Sør-Norge. Widerøe hadde monopol på de øvrige subsidierte reginalrutene innenriks i Norge. Etter at Norge tok del i EØS ble flytrafikken i Norge, så vel som i resten av Europa deregulert, slik at hvilket som helst flyselskap fra et EØS-medlemsland kunne gjennomføre innenriksflygninger i Norge, samt etablere utenriksruter til og fra landet. Men på grunn av kapasitetproblemer var det ikke ledig kapasitet for flere ruter til og fra Fornebu i rushtiden på morgenen og kvelden, noe som begrenset antallet nye ruter og operatører. SAS og Braathens hadde heller ikke mulighet til å øke sine frekvenser i den grad de selv ønsket. Internasjonale flygninger ble utført av 21 flyselskaper til totalt 28 destinasjoner i 1996. De fleste av disse var innenfor Vest-Europa, med unntak av ruter til New York, Warszawa og Moskva. Historie. Siste flyvning fra Fornebu var "Hake Viking" fra SAS kl 19:32 den 7. oktober 1998 med 125 passasjerer og kaptein Terje Gorgas. Processing. Processing er et programmeringsspråk, tatt fram av Casey Reas og Benjamin Fry fra "Aesthetics and Computation Group" ved MIT Media Lab. Det blir brukt til opplæring og grafisk programmering. Svineribbe. thumb Ribbe er er en tradisjonsrik matrett (fra svin) som er vanlig til jul i Norge. Ribbe spilte også en viktig rolle i det før-kristne vinterblotet. I norrøn mytologi ble stykker fra grisen Særimne spist hver dag og like raskt som sidestykkene ble skåret ut, vokste nye frem. Ordet ribbe er en kortform av "ribbensstek". Ribbe kan også referere til sidekjøtt fra sau, men dette er sannsynligvis best kjent under betegnelsen pinnekjøtt. Det anslås at ribbe er julaftensrett i ca 60% av norske hjem, med tyngdepunkt på Østlandet. Ribbekonsumet ved juletider i i Norge ca 3 000 000 kg. Ribbe skjæres fra den benholdige delen av siden. Både forpart og midtstykke av svin nyttes. Ribbe skjæres på en rekke forskjellige måter. Felles for de tre mest brukte ribbetypene i dagens norske matbilde, er at svoren normalt er med - og at sprø svor er en viktig del av et vel tilberedt ribbemåltid. Tidligere, da slaktegrisene var fete, var sprø svor en naturlig konsekvens av tilberedningen. Med dagens magre,norske slaktegriser, må mange ty til forskjellige tricks for å oppnå det ønskede resultatet. "Tynnribbe" er den klassiske formen for ribbe, hvor kotelettkammen er skåret fra. "Midtribbe" skjæres slik at kotelettraden er med. Da får man en rett med mer rent kjøtt, men som også krever noe lengre steketid. I "familieribbe", en relativt ny betegnelse, er det meste av kotelettbenet/-raden fjernet, men sidekammen beholdt, slik at man får et kjøttstykke med jevnere tykkelse, som krever kortere steketid og som er lettere å skjære opp. Betegnelsen "høyribbe" er ikke lenger i bruk, men betegner et bryststykke som er tatt ut bak nakkekammen. Ribbe serveres gjerne sammen med surt og søtt tilbehør – ad libitum. Blant dette er surkål, rødkål eller rosenkål. Annet viktig følge kan være medisterpølser, julepølse, sosisser, medisterkaker, tyttebærsyltetøy, stekte eplebåter, svisker og poteter. Viktigst av alt er kanskje sausen, som kan være alt fra en ren sjysaus (ribbefett), til en jevnet saus med smakstilsetninger som einer- eller tyttebær, rødvin, geitost eller andre smaksbærere og krydderier som er viktige for den enkelte slekts komplette julelykke. Det bør beregnes minimum 300 gram ribbe per person om den skal spises som middag. Det er vanlig å drikke akevitt til, f.eks Gammel Opland eller Gammel Reserve, likeledes øl, eller vann med salter. Randi Hansen. Randi Hansen (født 24. november 1958 i Tromsø) er en norsk popsanger tidlig bosatt i Harstad, hvor hun med bakgrunn som musikkpedagog har jobbet som musikklærer ved Heggen videregående skole. Hun var særlig aktiv på 1980-tallet, og er for de fleste mest kjent for sangen «Hvis æ fikk være sola di», som var på debutplata "Ho Randi". Den ble solgt i 80 000 eksemplarer. Hun ga ut seks egne albumer før hun tok en pause i karrieren og var opptatt med familie, og har medvirket på tolv andre album. Men i 2008 kom hun igjen med en ny plate: "Tid som går". Alfredo Di Stéfano. Alfredo Di Stéfano (født 4. juli 1926) er en tidligere fotballspiller. Di Stéfano vokste opp i Argentina, men ble senere spansk statsborger. Han regnes som en av tidenes beste fotballspillere. Enkelte mener til og med at han hører hjemme i samme klasse som Pelé og Maradona. Han ble kåret til årets spiller i Europa i 1957 og 1959. Di Stéfano startet sin fotballkarriere i River Plate i hjembyen Buenos Aires. Han debuterte for klubbens førstelag i 1945, og ble fast på laget i 1947. Samme år ble han argentinsk seriemester, og toppscorer i serien med 27 mål. I 1949 førte en streik i argentinsk fotball til at mange av spillerne i ligaen, deriblant Di Stéfano, dro utenlands. Di Stéfano signerte for den colombianske klubben Millonarios. Her var han med på å vinne tre ligamesterskap, og ble ligaens toppscorer to ganger. Sommeren 1953 ble han signert av den spanske storklubben Real Madrid. Di Stéfano spilte 11 sesonger for Real Madrid, og ble spansk seriemester ikke mindre enn åtte ganger. Fem ganger ble han toppscorer i den spanske ligaen, og han ble også kåret til årets spiller i Spania fem ganger. Mellom 1956 og 1960 var Di Stéfano med på å vinne fem Europacup-titler på rad. Di Stéfano scoret i samtlige av de fem finalene, og huskes nok aller best for sin innsats i 1960-finalen, hvor han satte inn tre av målene i Real Madrids 7-3-triumf over Eintracht Frankfurt, og ble den andre spilleren noensinne som scoret hat-trick i en Europacupfinale. Enkelte hevder likevel at Di Stéfano var misfornøyd med egen innsats fordi han havnet i skyggen av lagkamerat Ferenc Puskás, som scoret de øvrige fire målene. Totalt scoret Di Stéfano 219 ligamål for Real Madrid, og er med det klubbens mestscorende spiller gjennom tidene. Han var også lenge klubbens mestscorende spiller i Europacupsammenheng, men denne rekorden ble slått av Raúl i 2004. Di Stéfano avsluttet sin spillerkarriere med to sesonger i Espanyol, og la støvlene på hylla i 1966. Han var senere trener i en rekke klubber, men huskes best for sin trenerinnsats i Valencia, som han ledet til ligamesterskap i 1971 og seier i Cupvinnercupen i 1980. På landslagsnivå scoret Di Stéfano seks mål på seks landskamper for. Samtlige av disse kampene ble spilt før han forlot hjemlandet i 1949, og han representerte aldri Argentina etter dette. Han ble senere spansk statsborger, og representerte i 31 landskamper, hvor han scoret til sammen 23 mål. Han fikk imidlertid aldri deltatt i VM. I 1958 klarte ikke Spania å kvalifisere seg, og i 1962 ble han skadet like før sluttspillet. I dag er Di Stéfano ærespresident i Real Madrid. Messias (Händel). Messias (eng. "Messiah") er et oratorium av Georg Friedrich Händel. Messias er Händels mest kjente verk, og er stadig meget populært særlig i engelsktalende land, men også i verden forøvrig. Dets navn kommer av jøde- og kristendommens forestilling om messias (den salvede). Kristendommen regner Jesus Kristus som Messias. Händel var selv kristen, og verket er en fremstilling av Jesu liv og dets betydning ifølge kristen doktrine. Teksten har, ulikt de fleste oratorier, ingen konkret handling, men består av utdrag fra Kong Jakobs bibel (King James Bible) om Jesu komme. Oratoriet ble først fremført i påsken, men etter Händels død ble det vanlig å fremføre det i adventstiden. Komposisjon og première. Sommeren 1741 var Händel på høyden av sin karrière, men gjeldstynget og med et plaget sinn. Han begynte å skrive musikk til Charles Jennens libretto i karakteristisk rekordfart, og gjorde Messias ferdig på 24 dager – fra 22. august til 14. september 1741. Det ble imidlertid ikke fremført før 13. april 1742 i Dublin. I likhet med mange andre av Händels verker brukte komponisten deler av egne og andres arbeider i oratoriet. Selv dirigerte Händel "Messias" flere ganger, og tilpasset det gjerne anledningen. Følgelig finnes det ingen «autentisk» versjon, og i århundrene som fulgte kom ulike arrangementer og variasjoner til, blant dem et av Mozart. I våre dager brukes vanligvis orkester, kor og fire solister: bass, tenor, alt (eller kontratenor) og sopran. Hallelujakoret. Tradisjonen vil ha det til at da kong Georg II hørte koret for første gang, reiste han seg for å ære Jesus som sin hersker, slik det er vanlig at man reiser seg for mennesker av kongestanden. Da kongen reiste seg, reiste også de andre seg, og det er nå flere steder blitt tradisjon å reise seg under denne delen av verket. Istiklal caddesi. İstiklâl Caddesi er en av Istanbuls mest berømte gater. Den er hovedgata i bydelen Beyoğlu, og går i en 3 km lang bue fra Taksim til Tünel. Den elegante 1800-tallsarkitekturen rommer spesialforretninger av mange slag, kafeer, barer, restauranter, kunstgallerier, kinoer, teatre og biblioteker. İstiklâl Caddesi er Istanbuls største bilfrie gate. Historie. Under Det ottomanske rike var strøket rundt Istiklal Caddesi sentrum for utenlandske diplomater og forretningsmenn. Hver legasjon hadde sitt palassliknende hovedkvarter med tilliggende ambassadørbolig, kirke og postkontor, og danna en egen nasjon, mer og mindre uavhengig av ottomanske myndigheter. Etter at republikken Tyrkia flytta hovedstaden til Ankara i 1923 er noen av de gamle ambassadene blitt omgjort til konsulater, mens noen i dag tjener helt andre formål. Gata ble tidligere kalt "Cadde-i Kebir" («Den store avenyen»), og var i sultanatets dager et samlingssted både for tyrkiske intellektuelle og for europeerne, som kalte den for «Grand Rue de Pera». Når reisende på 1800-tallet refererte til Konstantinopel som «Østens Paris», tenkte de på Istiklal Caddesi og dens halvt europeiske, halvt asiatiske kultur. Etter revolusjonen i 1923 fikk gata sitt nåværende navn, som betyr «uavhengighetsavenyen» – til minne om den tyrkiske uavhengighetskrigen. Severdigheter. Ved Taksim Meydani ligger det åttekanta "taksim", et anlegg bygd i 1732 for å fordele vann fra Beogradskogen til de ulike delen av byen. Like ved ligger det franske konsulatet fra 1719, opprinnelig bygd av franskmennene for de som led av pesten. På motsatt side ligger den store gresk-ortodokse kirka "Aya Triada" (Den hellige treenighet), reist på slutten av 1800-tallet. Der gata gjør en sving midtveis ligger den store Galatasarayplassen, som har navn etter Galatasaray Lisesi, en av Tyrkias eldste og mest anerkjente undervisningsinstitusjoner. Like i nærheten ligger "Balık Pazarı" («Fiskebasaren») – i hjertet av den gamle byen Pera. Fra İstiklâl Caddesi er det inngang til den berømte "Çiçek Pasajı" – «Blomsterpassasjen». Den L-forma passasjen er bygd inn i en elegant leiegård fra 1871 kalt Cité de Pera. Blomstermarkedet er nå flytta til sidegata Sahne Sokağı, og passasjen er overtatt av de tyrkiske ølstuene som går under betegnelsen "meyhane". Det britiske konsulatet ligger til sidegata Hamalbaşı Caddesi. De diplomatiske forbindelsene mellom England og Det ottomanske riket begynte med avtalen mellom Elisabeth I og Murat III, som tillot engelske kjøpmenn å etablere The Levant Company i 1580. Lord Elgin fikk bygd den første britiske ambassaden på stedet omkring 1800, men denne ble ødelagt ved bybrannen i 1831. Deler av dagens bygning er tegna av Charles Barry, som var en av arkitektene bak Houses of Parliament i London. Bygningen sto ferdig i 1845. Rett nedenfor Galatasarayplassen, på en sidegate, ligger "St. Antuan Kilisesi", som er den største romersk-katolske kirka i byen. Den første kirka viet Antonius ble bygd på stedet i 1725; dagens kirke er fra 1913 og er et eksempel på italiensk nygotikk i rød murstein. Midt mellom Galatasarayplassen og Tünel ligger "Palais de France". Frankrike var det første europeiske landet som oppretta diplomatiske forbindelser med det ottomanske riket, da François I i 1535 utnvnte en sendemann til Süleiman I. Frankrike var også det første landet som bygde en ambassade langs Grand Rue de Pera. Den opprinnelige bygningen fra 1581 gikk med i en brann i 1831. Noe lengre ned ligger den hollandske ambassaden. Dagens bygning ble ferdig i 1855 og er tegna av Fossati-brødrene. Den ligger på grunnmurene av den eldste hollandske ambassaden fra 1612. Her ligger også Det hollandske kapellet, som siden 1857 har huset Union Church of Istanbul, en engelskspråklig, flernasjonal menighet. Kapellet fra omkring 1700 er en massiv mursteinskonstruksjon med ett stort tønnehvelv. Kjelleretasjen har vært brukt som fengsel. I denne delen av gata ligger også den elegante svenske ambassaden fra slutten av 1600-tallet. Den russiske ambassaden er fra 1837, og var det første byggverket Fossatibrødrene tegna i Istanbul. Ved en liten plass for enden av den korte sidegata Postacılar Sokağı ligger det franske rettstribunalet, der mye av rettspleien innen de europeiske nasjonene ble ivaretatt under Det ottomanske riket. På motsatt side ligger "Palazzo di Venezia", som var residensen til den mektige og innflytelsesrike venetianske ambassadøren. Palasset er fra ca. 1695 og er omgitt av en typisk italiensk hage. I sine memoarer forteller Giacomo Casanova at han oppholdt seg her sommeren 1744; på de tre månedene gjorde han ikke en eneste erobring, men ble sjøl forført av en viss Ismail Efendi. İstiklâl Caddesi ender ved stasjonen for den underjordiske kabelbanen Tünel, som på 1 min 20 s tilbakelegger stigningen opp fra den andre stasjonen i Karaköy nede ved Galatabrua. Tünel ble bygd av franske ingeniører i 1875, og er verdens nest eldste undergrunnsbane. Ved Tünel ligger den tyske skolen i Istanbul (Özel Alman Lisesi), regna som en av de beste videregående skolene i landet. Gave. Gave er noe, særlig gjenstander eller tjenester, som en gir eller får uten gjenytelser eller betaling. I vestlige land og i den kristne kulturkrets er julegavene det vanligste eksemplet på skikken å gi gaver. Å gi gaver finnes innen mange kulturer, og styres ofte av uskrevne regler om hvem som skal gi hva til hvem, hvor dyre gavene skal være og hva mottaker forventes å gjøre som takk for gaven. Den franske sosiologen Marcel Mauss beskrev fenomenet i 1924 i artikkelen «Gaven». I artikkelen viser han til gavetradisjoner i «primitive kulturer» og argumenterer for at en gave aldri er gratis, men inngår i et system for å bygge relasjoner innen en gruppe. Mauss bygger bl.a. arbeidene til Franz Boas om indianerfolket kwakiutl på USAs nordøstkyst, samt på boken Argonauts of the Western Pacific av Bronislaw Malinowski. Boas beskriver rivaliserende gavebytte, såkalt potlatch. Malinowski beskriver hvordan høvdinger på Trobrianderøyene utenfor Ny-Guinea inngikk i bytterelasjoner med hverandre, der de byttet prestisjegjenstander som armringer og halsbånd. Dette ble kalt kula-handel. Gaveutveksling har også vært studert i forbindelse med antikken og middelalderen. Juridisk sett er det vanlig å definere en gave som "en vederlagsfri formuesoverføring med den hensikt å berike mottageren", og begrepet har betydning blant annet i arveretten. Tanstaafl-prinsippet er en benevnelse som ble brukt litterært av sciencefictionforfatteren Robert Heinlein for å beskrive nettverk av større og mindre gjensidige forpliktelser som fulgte med «gratisytelser». På amerikansk folkemunne finnes oppfordringen om ikke å se for nøye på tannsettet til en «giborthest». Litteratur. norsk utgave: "Gaven. Utvekslingens form og årsak", til norsk ved Thomas Hylland Eriksen. Dies irae. Gregoriansk melodi til første strofe av Dies irae Dies irae (lat. "Vredens dag") er en kjent latinsk hymne fra 1200-tallet, og tilskrives vanligvis Thomas fra Celano. Hver strofe har tre trokeiske verselinjer som rimer. Diktet beskriver dommedag, da den siste basunen skal kalle de døde sjeler til Guds trone, hvor de gode vil bli frelst, og de onde bli forvist til Helvetes evige flammer. I Norsk salmebok heter den «Vreidedagen, han skal renna». Den inngikk tidligere i den katolske messen for avdøde (rekviemmesse), men dette ble endret i den nye liturgien av 1969. Musikken. Melodien opprinnelig en gregoriansk sang, nedtegnet i Wittenberg i 1529 under tittelen "Den katolske dødsmessen". Temaet har blitt brukt i ulike sammenhenger, bl.a. i Hector Berlioz' Symphonie fantastique, Franz Liszts "Totentanz" og flere stykker av Sergej Rachmaninov, samt i åpningsscenen i Stanley Kubricks film Ondskapens hotell (The Shining). Teksten har, i egenskap av å være en del av den romerskkatolske rekviemmessen frem til 1969, blitt brukt i flere komponisters rekviemer, bl.a. Mozarts, Berlioz' og Verdis, samt i Benjamin Brittens "War Requiem". Jungelpatruljen. Jungelpatruljen er i tegneserien "Fantomet" en paramilitær sikkerhetsstyrke i det fiktive landet Bengal. Historikk. Patruljen ble dannet i 1664 av det sjette Fantomet, sammen med piratene Rødskjegg, Salla, Storebart og Knuseren. Disse gikk med på danne patruljen etter at Fantomet hadde slått dem i kamp i Sanloi, men avsto fra å bli sjef for Rødskjeggs piratorganisasjon og drive den videre. Istedet for å fortsette sin piratvirksomhet, dannet dermed denne organisasjonen grunnlaget for Jungelpatruljen. Fantomet utnevnte de fire piratlederne til sine nestkommanderende, med grad av løytnant. Deres første oppgave ble å luke ut upålitelige elementer fra egne «avdelinger», pirater som mest sannsynlig ikke ville følge ordre i en lovlydig organisasjon. Senere ble Rødskjegg forfremmet til kaptein og den første patruljelederen, da Fantomet ofte var opptatt på andre kanter og ikke kunne lede patruljen i det daglige. Fantomet har alltid vært organisasjonens kommandant (øverste leder), men fra det femtende Fantomets tid har han vært det i hemmelighet. Patruljens motto er "Stamus contra malo", som er latin og betyr «Vi står mot ondskapen». Patruljen er underlagt Bengals styre og jurisdiksjon, men har kun ansvar for grenseområdet mellom jungel og sivilisasjon i Bengal, og ikke selve jungelen, der lokale stammer hersker. Organisasjon. I det daglige blir patruljen ledet av en patruljesjef, med obersts grad, og som også er patruljens ansikt utad. Denne er per i dag "Jonathan Worubu", som også er patruljens første svarte sjef. Patruljen blir ansett som en elitestyrke og det, muligens sammen med patruljens mystikk og hemmelige øverste leder, gjør at flere tusen hvert år søker om opptak. Etter nøye vurdering fra patruljens sjef (et rent rulleblad er særdeles viktig), blir bare rundt hundre utvalgt til å gjennomgå opptaksprøvene, som er; svømming, bryting, skyting, og forsering av hinderløype som en innledning. Deretter er det felles 2 ukers overlevelsestrening i jungelen, fulgt av én uke hvor de må klare seg på egen hånd. Det blir også lagt stor vekt på evnen til å ta personlig initiativ. Bare ti aspiranter inntas til slutt gjennom disse steinharde vilkårene hvert år. Det er kommandanten selv (Fantomet'") som godkjenner de nye rekruttene, etter innstilling fra patruljens leder. Patruljen har i de senere årene hovedsakelig prøvd å rekruttere personer fra Afrika, men opptar alle som utfyller vilkårene og klarer opptakskravene. Kvinner er i de senere år, på like vilkår med menn, blitt opptatt i patruljen. Utstyr og bevæpning. Hvert enkelte patruljemedlem er bevæpnet med et personlig enhåndsvåpen (pistol eller revolver), men det finnes våpen av grovere kaliber i patruljens arsenal, slik som rifler og maskinpistoler. De bruker til daglig firehjulsdrevne kjøretøy ("Jeep") i sin patruljering, men har i kjøretøyparken også tilgang på større og tyngre transportmidler, i tillegg til at de disponerer helikoptre. David Menkin. David Menkin (født 10. mai 1977) er en norsk-amerikansk skuespiller, oppvokst i Benin og Moss, foreldre av jødisk avstamning. Bosatt i London. Annonserer programmer på norsk TV3. Konon (pave). Konon (død 21. september 687) var pave fra 21. oktober 686 til sin død. Han ble ved pavevalget etter Johannes Vs død fremmet som en kompromisskandidat for å løse konflikten mellom den militære og den klerikale fløyen i Roma. Konon skal ha vært sønn av en offiser i en thrakisk enhet. Han ble utdannet på Sicilia og presteviet i Roma. Da han ble valgt skal han ha vært nokså gammel, og dette kombinert med hans enkle personlighet og hans ærverdige utseende skal ha fått fraksjonene til å enes om ham. Han ble innsatt etter at eksarken av Ravenna hadde blitt orientert om valgresulatet og hadde godkjent det. Det er kjent at han under sitt pontifikat tok imot en gruppe irske misjonærer ledet av St. Kilian, og at han bispeviet Kilian og sendte ham og de andre for å preke i Franken. Paven hadde et godt forhold til keiser Justinian II, som informerte om at han hadde aktene fra tredje konsil i Konstantinopel, og at han hadde til hensikt å etterleve vedtakene der. Justinian ettergav en del skatter og avgifter som noen av de pavelige områder skyldte. Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Creutzfeldt-Jakobs sykdom (Creutzfeldt-Jakob disease, forkortet CJD) er en sjelden degenerativ nervesykdom som rammer færre enn en av en million mennesker. Den normale utgaven av sykdommen rammer mennesker mellom 50 og 60 år. Den er allikevel den mest vanlige form for transmissibel spongiform encefalopati. Historie. CJD ble første gang beskrevet på 1920-tallet av de to tyske nevrologene Hans Gerhard Creutzfeldt og Alfons Maria Jakob, som en infeksjon av hjernevevet som resulterte i progredierende psykiske og nevrale lidelser med dødelig utgang. I 1954 beskrev amerikaneren Gajdusek et utbrudd av CJD blant kannibalene på Papua Ny Guinea (hvor sykdommen ble kjent under navnet "kuru") som et såkalt «slow virus». Forestillingen om at sykdommen skyldtes et «langsomt virus» ble først avlivet i 1982 da amerikaneren Stanley Prusiner fremsatte teorien om prioner og deres innvirkning på kroppen. Han uttalte bl.a. at «en feilaktig romlig struktur i et protein kunne indusere en tilsvarende feilaktig struktur i et normalt protein og på den måte overføre en sykdomstilstand fra et dyr til et annet». Smittemønster. For alle TSE-sykdommer gjelder det at smitten ikke kan overføres direkte. Dette skyldes imidlertid ikke at det syke vev ikke er smittsomt, – det er det nemlig i aller høyeste grad. Grunnen til at de rammede individer ikke infiserer friske ved direkte kontakt er at smitten ikke finnes i hele kroppen, men er innkapslet i sentralnervesystemet og hjernen. Risikoen ved å utsette seg for infisert vev er ekstremt høy, og rettsmedisinere har tidligere nektet å obdusere når det har vært mistanke om CJD. Ved den arvelige form for CJD skyldes smitteoverførselen en endring i kodon 178 fra asparagin med asparaginsyre eller en endring i kodon 200, hvor prolin blir til leucin. Ved CJD har man dessuten oppdaget en minimal smitterisiko ved transplantasjon av vev eller organer med sterke nevrale forbindelser som f.eks. hornhinner og hjernehinner samt ved inntak av ubehandlet veksthormon (forbudt i EU). Keiko. Keiko var en spekkhogger, kjent som Willy i den første av tre Free Willy-filmer. Keiko døde av lungebetennelse i Halsa i Norge 12. desember 2003. Bakgrunn. Han ble fanget av en fiskebåt utenfor Island i 1979 og ble fraktet til et akvarium. Han ble så solgt til Marineland i Canada, hvor han ble trent opp til å være et oppvisningsdyr der. Siden ble han solgt videre til Mexico by for 350 000 USD, hvor han var hovedattraksjon i fornøyelsesparken Reino Aventura. Filmstjerne. I 1992 begynte innspillingen av "Free Willy", en film om en liten gutt som prøver å redde en spekkhogger. Året etter ble filmen en stor hit på kinoene i USA, og det ble satt fokus på hvordan Keiko ble behandlet i Mexico by. Dette gjorde at filmstudioet Warner bros., fornøyelsesparken og dyrerettighetsbevegelsen begynte å lete etter et nytt hjem til Keiko. Free Willy Foundation. Free Willy Foundation ble stiftet i november 1994 ved hjelp av Warner bros. og en anonym giver. Året etter ble Keiko gitt til stiftelsen som offentliggjorde at Keiko skulle bli flyttet til et nytt 7,3 millioner dollars rehabiliteringssenter ved Oregon Coast Aquarium. United Parcel Service sponset flyttingen av Keiko som foregikk den 7. januar 1996. På denne tiden veide Keiko bare 3 og et halvt tonn, det normale for en hannspekkhogger er 4-6 tonn. Han ble plassert i sitt nye basseng og opplevde sjøvann for første gang på over 14 år. Han gikk opp et halvt tonn dette året og hans hudproblemer begynte å minke. Han havnet på forsiden av Time magazine og i en populær dokumentar «The Free Willy Story» på Discovery Channel. Mer enn 2 millioner mennesker besøkte Keiko i Oregon. I 1997 begynte man å fore han med levende fisk for å nå sitt mål om å frigjøre Keiko i en inngjerdet bukt i Nordatlanteren før slutten av 1998. Etter lang diskusjon med forskjellige myndigheter i mange nordatlantiske land ble det bestemt at Keiko skulle returnere hjem til Island. Etter at et legepanel hadde erklært at Keiko var frisk og rask nok ble han den 9. september fraktet med et C-17 transportfly direkte fra Newport til Klettsvikbukta på Vestmannaeyjar, Island. Der ble Keiko plassert i en inngjerding inne i bukta. Etter 18 måneder var Keiko endelig klar til å slippe fri i den nå inngjerda bukta. Bukta har størrelsen av ca. 22 fotballbaner og en dybde på opptil 15 meter, noe som gjorde at Keiko kunne få trent på dykking. Det var på denne tiden han ble lært opp til å ignorere båter, den eneste båten han skulle komme bort til var Ocean Futures (de som var ansvarlige for Keikos tilbakevending fra Island). Døde i Norge. Keiko døde av lungebetennelse 12. desember 2003 i Taknesbukta i Halsa, der han hadde bodd de siste årene. Eksterne lenker. Keiko Julekrybbe. Tysk krybbe, tidlig 20. århundre En julekrybbe er en fremstilling av Jesu fødsel med figurer av Den hellige familie og ofte med et stort antall andre figurer. Julekrybben viser vanligvis Jesus liggende i en krybbe, Josef og Maria i en stall (eller i en hule innrettet for dyr). Det er også en okse og et esel i stallen; de er riktignok ikke nevnt i den nytestamentlige skildring i Lukasevangeliet, men er avledet av Jesaja 1,3. Krybben har som regel også figurer av hyrder og sauer, engler og av betlehemsstjernen. De tre vise menn med deres kameler og tjenere blir vanligvis satt inn i krybben på De hellige tre kongers fest tretten dager etter juledag. Julekrybber blir ofte innrettet på offentlige steder under juletiden, særlig i katolske land. Den julekrybben som settes opp på Petersplassen i Vatikanet foran Peterskirken har figurer i naturtro størrelse. Julekrybben kalles på engelsk "nativity scene", "crib" eller "crèche", på spansk "Belen" (dvs. Betlehem), "presebre" (i f.eks. Argentina) eller "nacimento" (f.eks. i Mexico), på tysk "Weihnachtskrippe", på fransk "Crèche de Noël", og på italiensk "Presepe". Historie. Giotto di Bondones freske av Frans som lager den første julekrybbe Selv om det er Frans av Assisi som har fått æren for å ha oppfunnet den tredimensjonale betlehemsscene i 1223, viser eldre tegninger og malerier at dette likevel ikke var første gang. Men Frans' krybbespill i Greccio i Italia i 1223 gjorde et særlig inntrykk blant annet ved sin bruk av levende dyr. Deretter fulgte en tilsynelatende kontinuerlig videreutvikling og videreutbredelse av julekrybben. Men denne ble avbrutt ved reformasjonen for protestantenes del; julekrybben ble da et rent katolsk fenomen, og ble ikke fullt akseptert eller godt kjent i ikkekatolske land som f.eks. Norge før godt ut på 1900-tallet. Styrket av Tridentinerkonsilet (1545–1563) forsøkte fremfor alt jesuittene, men også servittene og fransiskanerne å gi de bibelske fortellinger en mer levende form med skuespill og plastiske fremstillinger. Den europavide utbredelse av julekrybben tok ikke til for alvor før fra ca 1560, det året da jesuittene satte opp sin første julekrybbe i en kirke i Portugal. Julekrybber av den utforming som man er fortrolog med på 2000-tallet så man ikke før i 1562 da en slik ble oppsatt i en jesuitterkirke i Praha. Siden jesuittene var en av den katolske kirkes fremste misjonsordener, spredte skikken seg raskt til andre verdensdeler også. Men også andre katolske ordener, mannlige og kvinnelige, har vært med på utbredelsen av denne juleskikken. Ernst Ludwig Ehrlich. Ernst Ludwig Ehrlich (født 27. mars 1921 i Berlin i Tyskland, død 21. oktober 2007 i Riehen i Sveits) var en tyskfødt sveitsisk jødisk judaist som gjennom årtier spilte en meget viktig rolle i den kristelig-jødiske, spesielt katolsk-jødiske, dialog. Etter Abitur (artium) studerte han ved Leo Baecks Hochschule für die Wissenschaft des Judentums. Etter stengning av høyskolen lyktes det ham å flykte til Sveits med falsk pass i 1943. Der tok han doktorgraden i 1950 med avhandlingen "Der Traum im alten Testament". Han kom tilbake til fødebyen i 1955 da han fikk en stilling ved Freie Universität Berlin. Han ble generalsekretær for Christlich-jüdische Arbeitsgemeinschaft i 1958, og fikk i 1989 et honorært professorat i Bern. Fra 1961 til 1994 var han europeisk direktør for B'nai B'rith. Han var en av rådgiverne til den tyske kardinal Augustin Bea under Annet vatikankonsil under forberedelsen av «Nostra Aetate», et viktig dokument for katolsk-jødiske relasjoner. Han mottok 1956 Leo-Baeck-Preis, i 1976 Buber-Rosenzweig-Medaille og 1984 Bundesverdienstkreuz 1. klasse, og er æresdoktor ved Freie Universität Berlin. Sørfjorden (Sortland). Sørfjorden er den innerste delen av Hognfjorden i Sortland kommune i Nordland, fra Eidbukta til Sørfjordbotn. Sørfjorden er i dag fraflyttet. Fra Osvoll går kommunal og privat vei inn Osvolldalen, over Osvollskaret og langs sørvestsiden av Sørfjorden til Sørfjordbotn. Videre fra fjordbotnen går privat vei videre til Gombogen i Kvæfjord. Røkelse. Røkelse eller røkelseskrydder, "Species fumalis orientalis" Latin. "species", art, slag, i middelalderen fikk ordet betydningen krydder, "fumalis", adj., av tidlig latin "fumus", røk "orientalis", østerlandsk, er en blanding av aromatiske droger, slik som balsamer, harpikser m.m. som ved sakte forbrenning uten ild, vanligvis ved å strøes på glødende kull frembringer en velluktende røk. Røkelse var en av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn. Viktigste innholdstoff. "Olibanum", det viktigste innholdstoffet i røkelse Røkelse består bl.a. av virak, "olibanum", som er et stivnet sekret av "Boswellia Cateri" og andre "Boswellia"-arter som er trær som vokser i Somalia og sydvestre kyststrekningen av Arabia. Slekten er oppkalt etter Joh. Boswell som var botaniker i Edinburgh på 1700-tallet. En lager snitt i barken slik at sektretet renner ut og stivner. Drogenavnet virak kommer fra tysk "Weihrauch" av "weihen", innvigd/hellig, og "Rauch", røk. Drogen har siden de eldste tider blitt brukt til røkelse ved religiøse seremonier. På grunn av innholdet av balsam avgir den en luktende røk når den blir oppvarmet. I Egypt ble den brukt under det sjette dynastiet (2500 f. kr.) Kongerøkelsen inneholder også flere andre planter som kanel, lavendel, koriander og rosenblader. Historie. Røkelse og andre sterktduftende og velluktende balsamer og smurninger har i uminnelige tider blitt brukt og høyt vurdert, sørlig i østen. Vellukt hører til høytid og glede i Det gamle testamentet, og savn av den betegner sorg og hård tid. I Det gamle testamentet fortelles det at man gjennomrøker skjegg, klær og husgeråd. Røkelse ble så høyt vurdert i disse landene at en slik gave var tegn på den høyeste aktning og ære. Kongelige personer ble hedret med røkelseskrydder. Det var også vanlig å hedre de døde med røkelse. De mindre bemidlede nøyde seg med å ha velluktende urter i likklærne, men ved store begravelser ble det tent store røkelsesbål. Dette fortelles det om i Bibelen, om kong Asa og Zedekia. På samme måte som en æret jordens mektige æret man også de himmelske maktene og søkte gjennom røkoffer å erverve seg gudenes nåde. Det antas at det selvstendige røkofferet først ble innført i den assyrisk/babylonske kulten. En har funnet offerlister og forskrifter i templenes urgamle arkiv som forteller at røkofferet var blant de midlene som ble brukt for å blidgjøre gudene. I røkelseskarene på offerbordene skulle det brennes ceder og sypress. Ved de store Baal- og Astartefestene ble det brent store mengder røkelse. Også i den egyptiske kulten ble det brukt selvstendig røkoffer. Både asiatiske og egyptiske monument viser hvordan røkelse ble ofret på alteret, i skåler og røkelseskar. Resepten på en slik egyptisk røkelsesblanding er bevart i hieroglyfene på tempelmuren i Edfu og Phile og er opptatt i Papyrus Ebers. Blandingen ble kalt Kyphi, og ble bare laget av prester som nøye fulgte de anvisningene som var i de hellige skriftene som ble lest under tilberedningen. Det finnes også en resept på røkelse i Moseboken. Denne røkelsen ble bare brukt ved gudstjenesten og skulle bare lages av prester. "Herren sa til Moses: Ta deg røkelsesstoffer: balsam, myrraolje, harpiks som lukter skarpt, og ren virak. Det skal være like mye av hvert. 35 Av det skal du lage krydret røkelse, slik som salveblanderne gjør det, saltet og ren, til hellig bruk. 36 Noe av det skal du knuse smått og legge foran loven i møteteltet, der jeg vil møte deg. Høyhellig skal det være for dere. 37 Røkelse som er blandet slik som denne, må dere ikke lage til dere selv; viet til Herren skal den være. 38 Den som lager maken til denne røkelsen for å nyte dens vellukt, skal utryddes av sitt folk". Hippokrates brukte røkelseskurer, og i Asklepiostemplene ble de syke badet, massert, innsalvet og til slutt innåndet de røkelse for å renses og vugges inn i søvn ved hjelp av de bedøvende duftene. I middelalderen ble det brent bål med velluktende urter på åpne plasser for å bekjempe pest og smitte. Da tobakken kom til Europa på 1500-tallet, trodde en at den hadde en kraftig luftrensende effekt så den ble til og med blandet inn i tempelrøkelsen når det var pest. Middelalderen vår også tiden for overtro. Djevelen var opphav til alt vondt også sykdom og død. Han hadde sine hjelpere hekser og trollmenn som laget trolldrikker for å skade mennesker og dyr. Dette førte til at en i klostrene opprettet et nytt embete heksepatere for å bekjempe det vonde med magiske middel som bl.a. trollrøkelse. Røkelse var også viktig for alkymistene som hadde egne røkelsesblandinger bl.a. for Solen, Månen, Saturn og Venus. Kristen liturgisk bruk. Grekerne synes ikke å ha brukt orientalske røkmiddel før under det 5. århundre f. Kr., men etter denne tiden brukes røkelse av både grekerne og romerne såvel til daglig bruk som ved festlige anledninger, og røkelse inngikk også i deres religiøse seremonier. I den eldste kristne kirken var all røkelse ved gudstjenesten forbudt. Først fra det 4. årh. ble det vanlig å bruke røkelse i forbindelse med gudstjenesten. De katolske kirkenes røkelse besto av Virak 200, bensoe 100, kaskarillbark 50, salpeter 25 deler. Røken fra den hellige røkelsen ble fulgt av de troendes fromme bønner om at alt vondt skulle forsvinne ikke bare åndelig men også legemlig sykdom. Det ble etterhvert vanlig å utnytte røkelsens helsebringende kraft og en eksperimenterte med forskjellige røkelsesblandinger mot forskjellige sykdommer. Den katolske kirkes liturgi i dag. Røkelsespinner klare for salg ved et buddhisttempel i Japan I den "katolske liturgi" benyttes røkelse i feiringen av Den hellige messe og ved den felles tidebønn, særlig til vesper. Ved messefeiringen fører røkelsesbæreren an i inngangsprosesjonen foran prosesjonskorset. Umiddelbart deretter berøker den celebrerende prest alteret og krusifikset. Når tiden kommer for forkynnelsen av dagens evangelietekst, berøkes evangelieboken av diakonen eller presten. Etter at de eukaristiske gaver, brød og vin, er blitt bragt frem til alteret og presten har bedt gaveforberedelsesbønnene, blir er blitt båret frem i bønn svinges røkelsen over gavene, og i samme forbindelse berøkes alter og krusifiks på nytt. En ministrant overtar så røkelseskaret og berøker den celebrerende prest og deretter forsamlingen. Rett etter de to innstiftelsesbønner over nattverdselementene berøker en ministrant hhv. Kristi legeme og Kristi blod når presten eleverer dem til folkets tilbedelse. Under messen kan man også berøke annet – i påsketiden berøkes påskelyset, og man kan berøke relikvier, adventskranser, statuer, julekrybber og annet. Ved begravelser berøkes også båren med den avdøde. Røkelsen er en symbolsk representasjon av renselse, venerasjon (og i noen tilfeller tilbedelse) og bønn. I Salme 141 og i andre bibeltekster som f.eks. Åpenbaringsboken 8,3 representerer den de troendes bønner som stiger opp til Gud. Fra senest 1570 og frem til 1969 gjaldt en forskrift i den katolske kirkes latinske ritus at røkelse kun kunne anvendes ved særlig høytidelige messer og ellers ikke. Dette ble endret med liturgireformen som trådte i kraft fra 1970, slik at røkelse ikke lenger bare er et "høytydelighetsattributt" men kan uttrykke sin symbolikk i en hvilken som helst messe. Den katolske liturgi gjør med røkelsesbruken også anskuelig at menneske er en enhet av ånd, legeme og sjel. Under gudstjenesten tiltales alle menneskets sanser, også øyet og luktesansen. Ettersom Gud er blitt menneske, må også liturgien kunne spille på alle de sanser som kjennetegner den menneskelige erkjennelseskraft. Røkelse kan også forstås som et bilde på Guds nærvær over alt, eller på Den Hellige Ånd. I andre liturgier. Røkelsen ble i stor grad renset ut fra "de protestantiske kirker"s liturgi, først og fremst fordi den ble oppfattet som et uttrykk for den katolske lære om messeofferet, som reformatorene avviste skarpt. Men i nyere tid kan det skje at røkelse igjen benyttes, under henvisning til Salme 141. I de "ortodokse liturgier", som for eksempel i den bysantinske ritus og i de "orientalske liturgier" benyttes røkelsen ofte og fritt. En gammel orientalsk forestilling om menneskets møte med Gud knytter dette til en velluktsopplevelse. Røkelsesbrenning i Det fjerne Østen. Røkelsesbruk under religiøse seremonier ble først utviklet i større målestokk i Kina, men spredte seg med årene til Korea og Japan. Røkelse spiller en viktig rolle i østasiatiske buddhistiske seremonier, for eksempel i kinesiske taoistiske og japanske shintoistiske templer. Apotek og røkelse. I Norge har det blitt laget røkelse i apotekene. Allerede den første norske farmakopéen hadde oppskrift på røkelse. Denne skikken ble tatt opp igjen ved Svaneapoteket i Oslo som etterhvert opprettet bedriften "Svanelaboratoriet". Her produseres kongerøkelse med 17–18 forskjellige innholdsstoffer. Disse importeres fra hele verden. Røkelsen selges av apotek i hele Norge. Noe eksporteres til Sverige, Danmark, Tyskland, USA og Australia. Grunnen til at apoteket begynte med denne produksjonen var at det som ble importert fra utlandet viste seg å være dårlig vare og at apoteket ønsket å selge god, ekte vare. Nylatinsk planspråk. Nylatinsk planspråk (eller kunstspråk) er en betegnelse som i litteraturen om planspråk brukes om språk som henter sitt vokabular fra latin, og derfor blir lettere forståelig for folk som kan moderne romanske språk eller kjenner mange latinske fremmedord. Dette er bl.a. de som kan engelsk eller andre språk som har mange latinske lånord, som albansk, det gjelder fagfolk som lærer mange latinske faguttrykk, som leger og helsearbeidere, osv. I de siste 300 år er det skapt et meget stort antall prosjekter for slike språk. Nylatinske språk er trolig den største enkeltgruppa blant alle kunstspråk, og særlig blant internasjonale hjelpespråk. Her gjennomgås noen av de viktigste, mest kjente og mest typiske. Metoder for å skape nylatinske språk. Både disse og flere andre veier leder til mer eller mindre samme resultat: Språk som likner hverandre fordi de øser av samme kilde, den samme latinske ordskatten. Alle veier her leder altså, om ikke til Roma, så til latin. Det er blitt sagt at de fleste nylatinske hjelpespråka minner om dialekter av det samme språket, og kan du lese ett av dem, kan du lese de andre uten store problemer. Fra Esperanto til Idiom Neutral. Skisser til forenkla nylatinske språk dukka opp under renessansen, og sannsynligvis før. Et hjelpespråk bygd på forenklet fransk er foreslått i "den store franske ensyklopedien" på 1700-tallet. Ingen av disse forslaga fikk noen praktisk betydning. Interessen for internasjonale hjelpespråk av nylatinsk type utvikla seg kraftig under Volapük-bevegelsens sammenbrudd på 1890-tallet. Volapük hadde for første gang bevist både at det var mulig å skape et kunstig internasjonalt hjelpespråk som det var lett å lære, og at det potensielt fantes en enorm interesse for å forsøke å skape et slikt språk. Samtidig var Volapük etterhvert blitt utsatt for en stadig skarpere kritikk. En av grunnene var ordforrådet, som var ugjenkjennelig for de fleste, til tross for at de fleste ordene var dannet på grunnlag av omforming av engelske ord. På denne tida hadde Esperanto og enkelte andre konkurrerende språkprosjekter begynt å bli kjent. Grammatikken i Esperanto og Volapük er strukturelt svært lik. Men ordforrådet i Esperanto er langt lettere å huske for en vesteuropeer, fordi Esperanto har et stort antall lett gjenkjennelige ord med latinske røtter. En som kan engelsk eller spansk, kan lære å lese Esperanto på noen få uker, enkelte kanskje på noen dager. Volapük krever mer tid, fordi flere gloser må pugges. Ut fra utseendet går det an å kalle Esperanto for et nylatinsk språk. Noen filologer har kalt Esperanto et nylatinsk kreolspråk. Zamenhof forsøkte å balansere flere viktige hensyn. For å unngå homonymer valgte han i noen tilfeller mindre kjente ordrøtter, osv. For Zamenhof var det viktigste at språket skulle være enkelt, uten unntak i regelverket og derfor lett å lære å "bruke", og dette var viktigere for ham enn om det førte til at språket blei litt vanskeligere å "forstå ved første blikk" enn det ellers kunne blitt. Grammatikken til Esperanto er heller ikke særlig nær de moderne romanske språkene. Den har heller en del fellestrekk med slaviske språk. Kritikere av Esperanto fra 1890-tallet og framover mente derfor at Esperanto var et skritt i riktig retning, men ikke gikk langt nok. De kritiserte Esperantos «volapükismer», hans bruk av spesielle bokstaver som gir kjente ord et rart utseende, at trykket i Esperanto (som i Volapük) alltid er på samme stavelse, sjøl om det gjør at kjente ord fra andre språk kan lyde uvant på Esperanto, Zamenhofs bruk av former som er mer regulære enn i naturlige språk, de germanske og slaviske røttene han tok med i Esperanto osv. Idiom Neutral, som blei offentliggjort i 1902 blei skapt gjennom et arbeid med å sammenlikne ordbøker for å finne maksimalt internasjonale former. Dette blei forent med en grammatikk like regelrett som Esperantos, og en god del enklere. Idiom Neutral er nokså lett å lese ved første blikk for folk som kjenner romanske språk. Kritikere pekte på at det konsekvente valget av de mest utbredte internasjonale formene også førte til at Idiom Neutral, som de fleste seinere nylatinske hjelpespråka, fikk med seg en del homonymer, som Zamenhof hadde unngått. Idiom Neutral har, som Volapük og Esperanto, en strengt regulær stavemåte, bruker k i latinske ord der naturlige romanske språk i regelen bruker c osv. Dette blei kritisert av nylatinske kritikere, som mente at det uvante utseendet ordene får gjør Idiom Neutral vanskeligere å lese. I årene etter 1902 blei det laga flere forslag som gikk ut på å reformere Idiom Neutral sånn at det blei likere naturlige romanske språk av utseende. Det betydde samtidig å gjøre stavemåten mindre regelmessig og grammatikken mindre regulær. Fra Latino Sine Flexione til Interlingua/IALA. Latino Sine Flexione, seinere omdøpt til Interlingua, valgte en annen vei: Å ta det latinske ordforrådet, både det gamle og det nylatinske vitenskapelige, og erstatte den gamle latinske grammatikken med moderne grammatkk forenkla til det ytterste. Ido, en reform av Esperanto fra 1907, var også et skritt i nylatinsk retning. Blant kritikken som skaperne av Ido tok hensyn til var at Esperanto hadde for mange «ikke-internasjonale ord». Støtten til Ido-reformen var sterk blant intellektuelle i Frankrike, og Ido bytta ut en del ord av ikke-latinsk opphav, noen ganger med ord som lå nær franske former. Reglene for trykket i uttalen blei også gjort mer kompliserte for å tilnærme uttalen moderne romanske språk. Occidental i 1922 (i 1949 omdøpt til Interlingue) var ansett som det mest vellykte nylatinske språket til da. Dette språket gikk lengre i "naturalistisk" retning enn både Idiom Neutral og Ido. "Naturalistisk" i litteraturen om planspråk betydde vilje til å godta uregelmessigheter og unntak når det gjelder grammatikk, stavemåte osv. for å oppnå større likhet mellom det nye kunstspråket og de naturlige språkene som det bygger på. Novial lansert i 1928 hadde noe mindre suksess. Både skaperen av Occidental, Edgar von Wahl, og opphavsmannen til Novial, Otto Jespersen var beundrere av regulariteten i Zamenhofs Esperanto og forsøkte i utgangspunktet å ta den med seg inn i sine språk. Men begge lot etterhvert språkene undergå språkreformer der die i "nauralismens" navn tillot flere unntak og uregelmessigheter for å gjøre dem likere de naturlige romanske språkene. Interlingua/IALA, lansert i 1951 etter et stort forberedelsesarbeid fra The International Auxilliary Language Association, representerer et topp-punkt på denne historiske utviklinga. Det har et ordforråd som er bygd på de søreuropeiske romanske språkene, og tar inn i grammatikken, stavemåter, uttale osv en del unntak og uregelmessigheter som gjør at språket godt kan forveksles med en dialekt av et søreuropeisk naturlig språk. Når målet er å lage en forenklet kompromiss-utgave av de søreuropeiske latinske språkene, går det neppe an å gjøre det noe bedre enn IALAs språk Interlingua. Forslag til et nylatinsk kreolspråk. Lingua Franca Nova lansert på Internett i 1998, er et nylatinsk språk som velger en annen vei. Ordforrådet bygger på de største vest-europeiske romanske språkene inklusive katalansk. Grammatikken bygger på den nyeste kunnskapen om grammatikken til kreolspråk, som ikke var kjent for 50 år siden. Grammatikken er ekstremt enkel, isolerende og regelrett, staving og orduttale er også strengt regelrett. Målsettinga er å skape et enkelt, svært lett forståelig og lærbart nylatinsk kreolspråk. Naturlige latinske keolspråk har oppstått naturlig hele tida siden romertida, og de moderne romanske språkene har oppstått gjennom slike kreoliseringsprosesser. Slike språk oppstår og konsoliderer seg fortsatt i dag, som nasjonalspråkene "ayitien" på Haiti og "papiamento" på Curaçao og Aruba. Det har tilmed vært spekulert på om portugisiske handelsfolk og misjonærer systematisk spredde et slags kreolisert portugisisk med et minimalt ordforråd og forenkla grammatikk da de begynte å kolonisere verden. Skaperne av Lingua Franca Nova kan derfor gjøre krav på at deres form for nylatin er like "naturalistisk" som for eksempel Interlingua/IALA. Hadsel kirke. Hadsel kirke ligger på stedet Hadsel i Hadsel kommune i Nordland. Kirka ligger på Hadseløya, mellom Stokmarknes og Melbu. Den er ei åttekantet trekirke med 500 plasser, innviet i 1824 og restaurert på 1930-tallet. Kirkestedet Hadsel har eksistert siden middelalderen. Dagens kirke er ihvertfall den fjerde kirka på omtrent samme sted siden 1300-tallet. Interiør. Kirka har ei altertavle fra 1520 laget av en ukjent kunster i Utrecht. Alteret er et alterskap, som en er en del av Lekagruppen, ei gruppe av fem ganske like alterskap i Leka kirke, Kinn kirke, Grip stavkirke og Røst kirke laget av samme kunstner. Alterskapet har tre figurer: Sankt Stefanus (den første kristne martyr), Jomfru Maria med Jesusbarnet og Sankt Katarina av Alexandria. Altertavlen ble restaurert fra 2003–2006 av Riksantikvaren. Kirken har en lysekrone fra 1200-tallet. Munchkvartalet. Munchkvartalet består av Universitetsgaten 2, Keysersgate 13 og 15 og Munchs gate 4. Dette er Telenor sitt tidligere hovedkontor midt i Oslo sentrum som Entra Eiendom as kjøpte 1. januar 2001. Universitetsgaten 2 er bygget om for Sosial- og helsedirektoratet. Borgarting lagmannsrett leier ombygde og nybygde lokaler i Munchs gate 4 og Keysersgate 13. Eiendommene er totalt på ca. 50 000 kvatdratmeter, og driftes av Entra Eiendom. Borgarting lagmannsrett stod ferdig våren 2005. Lokalene til Sosial- og helsedirektoratet ble offisielt åpnet 22. august 2003. Pera Palas. Pera Palas er et berømt hotell i Istanbul. Hotellet ligger i den kosmopolitiske bydelen Pera på nordsida av Det gylne horn. Det ble bygd i 1892 for å betjene passasjerer med Orientekspressen. Bygget er tegna av den franske arkitekten Valoury i rokokko. Hotellet har 139 rom og 6 suiter. I 1974 gjennomgikk hotellet en renovering der fasade, interiører og inventar ble bevart, og der alle minner av historisk betydning er tatt vare på. Agatha Christie var en hyppig gjest på Pera Palas, og skrev deler av "Mord på orientekspressen" på hotellet. Rom 411 er bevart som «Agatha Christie-rommet». Ernest Hemingway bodde ofte på hotellet, og deler av hans romaner og noveller er blitt til her. På rom 101 bodde Kemal Atatürk mens han forberedte den tyrkiske uavhengighetskampen, og «Atatürks suite» er omgjort til et museum med mange av hans eiendeler. Liste over verdensutstillinger. Dette er en Liste over verdensutstillinger (med noterbare permanente utstillingsbygninger bygget). 2020-tallet. Verdensutstillinger Kitty Grande. Kitty Margarete Grande (født "Kitty Margrete Sørensen" 22. mars 1919 i Strinda, senere gift "Lorange", "Grande", "Fitte" død 26. januar 1999 i Stockholm) var en norsk provokatør for den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig og aktivt medlem av Henry Rinnans Sonderabteilung Lola fra juni til desember 1942. Hun hadde kallenavnet «Røkelaksen» da faren hennes drev et røykeri, hvor hun også selv hadde arbeidet før hun begynte å arbeide hos Rinnan. Også moren Olga Marie Sørensen (1898-1990) fulgte med datteren og begynte å arbeide med henne for Rinnan ved at huset hennes i Innherredsveien 125 ble brukt som møtested når Rinnan ga seg ut for å være motstandsmann. Høsten 1942 kom hun flere ganger i konflikt med Rinnan og ble vurdert som en sikkerhetsrisiko. Hun ble arrestert 26. desember og først plassert i Grini fangeleir, for senere å bli sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück som Nacht und Nebel-fange. I august 1943 ble hun sluppet fri etter at hennes fire år gamle sønn døde. Rinnans nestleder Ivar Grande bidro til frigivelsen; de giftet seg 3. juni året etter. Rivalisering mellom Ivar Grande og Rinnan førte til at Grande ble forflyttet til Ålesund. Her ble han 11. desember 1944 likvidert av representanter for Milorg. Kitty Grande ble boende i Ålesund til hun ble arrestert i juni 1945 og stilt for retten sammen med resten av Rinnanbanden. Etter krigen ble hun dømt til 20 års tvangsarbeid. Hun bosatte seg senere i Sverige, ble gift med franskmannen Hubert Fitte og tok hans etternavn. I et intervju på svensk TV i 1989 fortalte hun om sin krigserfaring og angret ingenting. Kitty Grande døde 26. januar 1999 i Stockholm. og ble begravet på Skogskirkegården i Stockholm sammen med sin mor og ektemann. Herluf Nygaard. Herluf Nygaard (født 1. oktober 1916 på Lurøy i Helgeland, død 3. desember 2001) var en norsk generalmajor, og kommandør av St. Olavs Orden. Han startet sin utdannelse ved befalskolen i Harstad i 1938. I 1940 deltok han i kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i Trøndelag. Høsten samme år kom han med i motstandsbevegelsen i Trøndelag. I mars 1942 ble han sendt til Storbritannia via Stockholm for å skaffe telegrafist til Milorg-gruppen Lark i Trondheim. I Storbritannia ble han tilknyttet Kompani Linge. Etter bare en måned var Nygaard tilbake i Trondheim sammen med radiotelegrafisten Evald Hansen fra Kompani Linge. Han hadde sørget for en dekkhistorie og en lang sykemelding før avreise, og kunne gjenoppta stillingen sin i Trondhjem Jernindustri uten at noen fattet mistanke. Under dette dekket drev han sammen med fire lingekarer tilknyttet Lark organisering og trening av motstandsgrupper og kartlegging av sabotasjemål. Fra september 1942 var Nygaard leder av Lark. Han var blant annet involvert i forberedelsene til et planlagt angrep på «Tirpitz» med miniubåter i november, Operasjon Title. Tirpitz lå på dette tidspunktet i Åsenfjorden. Angrepet måtte imidlertid avlyses da skøyta, MK Arthur ført av «Shetlands-Larsen», som tauet miniubåtene over fra Shetland kom ut i uvær og tauene røk. I desember samme år ble Nygaard arrestert. Han ble tatt da han kontaktet gruppens telegrafist Evald Hansen, uten å være klar over at Gestapo rett før hadde stormet Hansens leilighet. Nygaard ble torturert på Gestapo-hovedkvarteret i Trondheim, Misjonshotellet, men klarte å rømme under overføring til Vollan kretsfengsel og ta seg over grensen til Sverige. Nygaard kom seg tilbake til England, hvor han fortsatte sin militære utdannelse. Deretter dro han igjen til Norge for å organisere og trene hjemmestyrkene i Notoddendistriktet i Operasjon Sunshine. Etter krigen tok Herluf Nygaard utdannelse ved krigsskolen og Hærens stabsskole. Han har tjenestegjort bl.a. i forsvarsstaben, Tysklandsbrigaden, Hærens stabsskole, vært sjef for distriktskommando Østlandet og Nord-Hålogaland landforsvar, og han har vært ved de alliertes hovedkvarter i Paris. I 1967 ble han utnevnt til generalmajor og Generalinspektør for Heimevernet (GIHV). I 1978 sluttet han i Forsvaret og ble administrerende direktør for Industrivernet. For sin innsats er Herluf Nygaard hedret med mange utmerkelser. Blant annet er han kommandør av St. Olavs Orden og ble for sin krigsinnsats to ganger tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren. I 2001 ble et bronserelieff av Nygaard avduket på Skodje kommunes tusenårssted. Han var selv tilstede ved avdukingen, men døde kort tid senere. Steigen kirke. Steigen kirke er en gammel steinkirke i Steigen i Nordland. Dens eldste deler er bygget rundt 1200–1300. I årenes løp har kirken vært gjenstand for ulike reparasjoner som følge av brann og uvær. På 1600-tallet blåste kirketaket av tre ganger, og i 1657 slo lynet ned og kirken og inventar ble ille tilredt. «"Stegens Kirche er aff Torden og Liunild antænt st. Lucia nat og gandske opbrændt med alle sine ornamenter; och bahre forbrændte muhr igjenstod"». Rester etter noe av det gamle inventaret er bevart på Tromsø Museum. I 1869 ble påbyggingsarbeidet av Steigen kirke fullført. Halvparten av den gamle steinkirkens murer ble beholdt som kor, og nytt stort kirkeskip ble bygd. Dette var i pietismens tid, så mesteparten av gammelt inventar og historiske materialer som fantes i den gamle kirken ble kastet ut, og nytt inventar ble forært kirken mot slutten av 1800-tallet. Noen få av gjenstandene fra den gamle kirken ble likevel bevart, bl.a. en lysekrone i messing fra 1684. I 1963–65 ble Steigen kirke restaurert på nytt og fikk tilbake sitt middelalderpreg. Blant annet ble det bygget nytt tårn, og veggene ble kalket innvendig. Svullrya. Finnskogen Kro & Motell i Svullrya. Svullrya ligger i Grue kommune i Hedmark ved elva Rotna og er sentret på Grue Finnskog. Det er et lite sted med museum (finnekulturen), butikk, bilverksted, barneskole, barnehage, bensinstasjon med kafeteria og overnatting samt Grue Finnskog kirke. På stedet proklameres egen republikk andre helg i juli hvert år under feiringen av Finnskogdagene. Svullrya regnes som sentret for finnekulturen på Østlandet. Tyngdepunktet av den finske innvandringen skjedde i løpet av hundreårsperioden ca 1575–1660.I Svullrya ligger også Finnetunet, som er en avdeling av Norsk Skogfinsk Museum. På Finnetunet kan man se gammel finsk byggeskikk med røykstue og andre typiske Finnskog-bygninger. Forfatteren Åsta Holth var fra Svullrya. Andre forfattere fra samme sted er Merete Wiger og Adelheid Seyfarth. Flere kunstnere har også base på Svullrya. De mest kjente av disse er ekteparet Hanne Borchgrevink og Tore Hansen. Stedet ligger ca. 2,5 mil fra Kirkenær, ca. 4,5 mil fra Kongsvinger, ca. 15 mil fra Oslo, og ca. 1 mil fra svenskegrensen. Grue kirke. Grue kirke er en langkirke fra 1825 i Grue i Hedmark. Byggverket er i stein og har 500 plasser og har svære dimensjoner, den måler 47 ganger 18 meter (70 ganger 27 alner) og veggene er 1,26 meter tykke (2 alner). Kirken er i sin ytre form meget enkel, sammensatt av et tårn og et skip i enkle geometriske former. Kirkens tegninger ble i hovedsak gjort av slottsintendant Linstow, og var det første nygotiske byggverket i landet. Grunnsteinen til den nye kirken ble nedlagt i september 1823. Den ble innviet den 28. september 1828 av biskop Christian Sørenssen. Den gamle kirken. Den gamle Grue kirke lå på Grue prestegård lenger nord. Den var truet av erosjon fra Glåma som årlig gravde ut store stykker jord ved kirken. Den 17. mai 1794 ble det gitt tillatelse til at kirken kunne flyttes til Vollermoen og der gjenoppbygges i stein. Tillatelsen ble imidlertid aldri benyttet. Kirken ble først flyttet etter at den brant ned første pinsedag (26. mai) 1822, i en brann hvor minst 113 mennesker omkom. Den gamle kirken var en korskirke og hadde delvis sinklaftede vegger. Kirken var i katolsk tid viet til Johannes Døperen. Løvhaugsåa. Løvhaugsåa er en ørretførende å som renner mellom Rotbergsjøen (Mellom Røgden) og Røgden i Grue kommune i Hedmark fylke. Vanndraget hører til Norsälvens tilsigsfelt. Rotna. Rotna (svensk: "Rottnan") er en liten elv i det sørøst-norske grunnfjellområdet på Finnskogen. Vassdraget starter på Hof Finnskog ved sjøene Helveteskjelda 521 moh og Sætersjøen 496 moh før den renner vestover ned i Rotnedalen under navnet Husua. Ved Rundtjern bytter den navn til Rotna og renner mot sør-sørøst gjennom Rotnesjøen og Svullrya i Grue. Den fortsetter videre langs grensen mot Kongsvinger kommune og inn i Sverige gjennom Ingervadsjøen til Lekvattnet og videre gjennom Uddheden. Sør for Uddheden utvider elva seg i 15 kilometer til sjøen Rottnen. Til slutt renner Rotna ut i Mellanfryken 62 moh ved Rottneros sør for Sunne. Det er flere teorier om navnet på elva. En teori er at navnet kommer av et oldnordisk ord som betyr «den som brøler». I Grueboka står det om navnet: «-enten av adjektivet "rotinn", råtten med sikte på råttent avfall i åfaret, eller sammenheng med verbet "rjota", styrte, falle». I gamle dager var det tre vannfall ved munninga, Skarpedsfallet høyde 10 m, Jägerforsen 4 m og Rottnafallet 26 m, men nå er det bygget vannkraftverk der. Rotna var frem til 1965 en viktig elv for tømmerfløting. Elven har en liten bestand av ål, og var i gamle dager lakseførende. Rotna er egnet for kanoturer. Rotna er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag og hører til Norsälven-Göta älvs tilsigsfelt. Gardsjøen (Grue). Gardsjøen er et vann som ligger i Grue kommune i Hedmark. Gardsjøen er en hesteskosjø, det vil si at den er en gammel meandersving eller elvesving, som i tidens løp har blitt skilt fra Glomma. Veldig bra med fisk, spesielt gjedde, som trekker mange folk Christian Norberg-Schulz. Thorvald Christian Norberg-Schulz (født i Oslo 23. mai 1926, død i Oslo 28. mars 2000) var en norsk sivilarkitekt og professor, dr.techn., som er verdenskjent for sine arkitekturteoretiske bøker. Han var sønn av dosent "Christian Norberg-Schulz" (1898 – 1926) og "Laura Lunde" (f. 1898). I 1955 giftet han seg med italienske "Anna Maria de Dominicis"; deres datter Elizabeth Norberg-Schulz (født 27. januar 1959 i Oslo) er operasangerinne (sopran). Liv og virksomhet. Christian Norberg-Schulz var utdannet i Zürich under den kjente teoretikeren Sigfried Giedion. Etter endt utdannelse var han ansatt som assistent hos arkitektene Dagfinn Morseth og Mads Wiel Gedde. Han arbeidet også hos Arne Korsmo og samarbeidet med ham om et prosjekt for tre hus i "Planetveien" 10–12–14 i Oslo (1954). Norberg-Schulz bodde selv i nr. 14 en tid, Korsmo i nr. 12. Han er mest kjent som arkitekturteoretiker og rådgiver og forfatter i ledende arkitekturtidskrifter. Mange av bøkene hans er utgitt på en rekke språk. Doktoravhandlingen "Intentions in Architecture" ble skrevet av Christian Norberg-Schulz med den hensikt å finne en «åpen» arkitekturteori som kunne brukes i forskjellige sammenhenger. Han ønsket ikke at teorien skal erstatte arkitekturopplevelsen, men gjøre den rikere og mer dyptgående. Ifølge Norberg-Schulz er oppgaven til «kunsthistorikeren» å beskrive enkeltverkene, det historiske forløpet og til det bruke arkitekturteorien. Analyse av det enkelte verket består i å beskrive det, analysere byggeoppgaven og det han kaller «de semantiske relasjonene». Han angir en rekke spesialundersøkelser som kan foretas: som «byggehistorien» som er basert på dokumenter, bevarte tegninger og «arkeologiske undersøkelser» og «monumentkronologi» som ikke bare er en samling daterte byggverk, men også oppmålinger og fotografier. Stilhistorien viser hvordan stilene oppstår og hvordan de slites ut, og særlig interessante er overgangstidene. Byggeteknikkens historie viser det karakteristiske ved de tekniske systemenes, materialer, bearbeidingsmetoder og arbeidsgangen ved oppføring. Men byggeoppgavens historie har en spesiell sentral stilling som undersøkelsesobjekt, fordi de sosiale og kulturelle forholdene som avspeiles i byggeoppgaven kan påvise sammenhenger mellom byggeoppgaver og kulturelle strukturer. De semantiske relasjoners historie tar for seg de vekslende former for symbolisering ned gjennom tidene. Norberg–Schulz mener at det kan være forsvarlig å bare behandle ett av de historiske problemområdene når en har et stort materiale. I 1993 ble han utnevnt til storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden. Litteratur. Guttorm Fløistad, Ketil Moe, Thomas Thiis-Evensen (red.): "Christian Norberg-Schulz, Et festskrift til 70-årsdagen", Norsk arkitekturforlag, Oslo 1996, ISBN 82-7532-007-0 Arne Gunnarsjaa: "Arkitekturleksikon", Oslo 1999; revidert utgave, Oslo 2007, s. 548–549 og 897–898, ISBN 978-82-7935-241-9 Hasköy. Hasköy er et kvarter i det sentrale Istanbul, på Det gylne horns venstre bredd, i kommunen Beyoğlu. Hasköy er særlig kjent for sin minoritet av karaittiske jøder, som ble anvist plass her av sultan Mehmet IV etter at det kvarteret de hadde holdt til i lengre nede på høyre bredd var blitt herja av brann i 1660, og deretter skulle bebygges med moskeen Yeni Cami. Et halvt hundre karaittiske familier bor fortsatt i Hasköy. Bregor. Bregor var en mann fra Bëors hus i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han levde i det første tidevervet i Ladros i Dorthonion. Hans far var Boromir, og han hadde en søster ved navn Andreth. Bregor var far til både Barahir (far til Beren Erchamion) og Bregorlas (som døde i Dagor Bragollach). Bregor var i rett linje, fra far til sønn, arving av Bëor den gamle. Urban I. Urban I (død 230) var pave fra 222 til sin død. Han ble valgt til pave det året keiser Heliogabalus ble myrdet, og hadde sitt pontifikat under Alexander Severus. Eusebius av Cæsarea nevner ham, og hans navn er med i en innskrift i Kallistuskatakomben. Ingenting er kjent om hans liv, men det finnes noen tradisjoner. I det katolske breviaret heter det seg at det var mange som konverterte under hans pontifikat, blant annet St. Cecilia, St. Tiburtius og at han led martyrdøden og ble gravlagt på Praetextatikirkegården. Kasımpaşa. Kasımpaşa er en bydel i det sentrale Istanbul, på Det gylne horns venstre bredd i kommunen Beyoğlu. I Kasımpaşa lå det en gang berømte ottomanske marinearsenalet. På 1500-1600-tallet gjorde arsenalet et mektig inntrykk på utenlandske tilreisende, ettersom det kunne betjene 120 skip på en gang. Det hadde avgjørende betydning i oppbyggingen av Det ottomanske riket som en stor sjømakt. De tyrkiske krigsskipene som var frykta over hele Middelhavet ble bygd og vedlikeholdt her, i et verft som var uten sidestykke i sin tid. Under nedgangstida for Det ottomanske imperiet ble verftet mer og mer vanskjøtta, og på 1800-tallet var den ottomasnke flåten fullstendig ineffektiv som krigsmakt. I dag er det gamle arsenalet ikke stort mer enn en reparasjonsdokk som betjener fraktebåter, ferger og et mindre linjerederi. Noe høyere opp langs Det gylne horn ligger en nyere tyrkisk flåtestasjon. Kommandanten holder til i et lite 1800-talls ottomansk palass, Aynalı Kavak. På dette stedet lå et eldre palass fra tidlig 1700-tall, der Aynalí Kavak-traktaten, som endte en krig mellom Russland og Det ottomanska riket, ble undertegna i 1779. I hellinga et stykke opp fra stranda ligger "Ok Meydanı", bueskytterplassen, der sultanene pleide å øve seg i bueskyting. Her står fortsatt flere marmorsøyler til minne om oppsiktsvekkende skudd av ulike sultaner. Plassen har også en "namazgah", en utendørs bønneplass, der sultanene kunne be mellom skyteøvelsene. Tyrkias statsminister, Recep Tayyip Erdoğan, er fra Kasımpaşa. Bregolas. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Bregolas en mann fra Bëors hus. Han var en sønn av Bregor. Bregolas hadde også en bror ved navn Barahir (far til Beren Erchamion). Bregolas var far til sønnen Baragund og Belegund, og datteren Bereth. Han døde i slaget Dagor Bragollach. Lucius Cornelius Sulla. Byste av Sulla i München Glyptothek Lucius Cornelius Sulla Felix (latin: L·CORNELIVS·L·F·P·N·SVLLA·FELIX) ¹ (ca 138 f.Kr.–78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kort og godt kjent som Sulla. Hans navnetillegg Felix, den heldige, fikk han senere i livet på grunn av sitt legendariske hell som general. Sullas navn blir også sett som «Silla», antagelig på grunn av feilskrivning av den antikke skrivemåten «SVILLA» (Suilla) som utviklet seg i de to retningene Sulla og Silla. Det blir også av og til sett som «Sylla». De tidlige årene. Sulla ble født inn i en fattig gren av Cornelii gens (slekt) av aristokratisk patrisisk herkomst, men uten innflytelse i byen. Uten penger tilbrakte Sulla sine første år i bakgrunnen av Romas politiske elite. Det er ukjent hvordan han skaffet seg midlene som gav ham muligheten til å stige til senator, selv om noen kilder henviser til arv i familien. I 107 f.Kr. ble Sulla nominert kvestor til Gaius Marius, som tok kontroll over den romerske hæren i krigen mot kong Jugurtha av Numidia. Den jugurthinske krig hadde startet i 112 f.Kr. med ydmykende resultater for Roma. Marius sin hær beseiret til slutt fienden i 106 f.Kr., takket være Sullas initiativ til å fange den numidiske kongen ved å overtale hans familie til å bedra ham. Publisiteten Sulla fikk gjennom denne hendelsen fikk fart på hans politiske karriere, men førte til at Marius ble svært bitter på ham. Sulla fortsatte likevel å tjene Marius sin stab frem til kampanjen mot de germanske teutonerske og kimbreerske stammene i Gallia 104–103 f.Kr.. På dette tidspunkt ble Sulla overført til hæren til Quintus Lutatius Catulus, Marius sin rivaliserende konsul. Med Sullas hjelp beseiret Marius og Catalus kimbreerne i slaget om Vercellae i 101 f.Kr.. Forbundsfellekrigen. Sulla ble valgt til "praetor urbanus" gjennom massive bestikkelser, ifølge ryktene, etter at han returnerte til Roma. Etterpå ble han utnevnt til provinsen Kilikia (i dagens Tyrkia). I 92 f.Kr. forlot Sulla østen og returnerte til Roma hvor han allierte seg med opposisjonen til Gaius Marius. Rett før Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) begynte det romerske aristokratiet og senatet å frykte ambisjonene til Marius som allerede hadde gitt ham fem konsulperioder på rad fra 104 f.Kr. til 100 f.Kr. I dette siste opprøret blant de italiske allierte, viste Sulla sin genialitet som general, og viste større dyktighet enn både Marius og konsulen Gnaeus Pompeius Strabo (far til Pompeius). Resultatet var at han ble valgt som konsul for første gang i 88 f.Kr., med Quintus Pompeius Rufus som kollega. Den første borgerkrigen. Som konsul i Roma forberedte Sulla seg på å reise tilbake østover for å utkjempe den første krigen mot Mithridates etter bestilling av senatet. Men han ville etterlate seg problemer. Marius var nå en gammel mann, men han hadde fremdeles ambisjoner om å lede de romerske arméene mot kong Mithridates VI av Pontus. Marius overbeviste tribunen P. Sulpicius Rufus til å sammenkalle en forsamling og revertere senatets beslutning om å gi Sulla kommandoen. Da nyhetene nådde Sulla som fremdeles lå i leir sør i Italia og var klar til å krysse over til Hellas, tok han en uvanlig beslutning. Sulla tok seks av sine mest lojale legioner og forberedte seg på å marsjere inn i Roma. Dette var en hendelse uten sidestykke. Ingen general før ham hadde krysset bygrensene, "pomerium", med sin hær. Det var så uetisk at de fleste av hans kommandanter nektet å slutte seg til ham og Sulla tok knapt noen tiltak mot dem. Livredd for dette uvanlige tiltaket flyktet Marius og hans tilhengere byen, mens Sulla konsoliderte sin posisjon og talte til senatet i harde ordelag. Han fremstilte seg selv som et offer, antagelig for å rettferdiggjøre sin voldelige ankomst til byen. Borgerkrigen var fryktelig, og noen italiske byer ble ødelagt. Forlì ble ødelagt i 88 f.Kr. og gjenoppbygd av praetoren Livius Clodius etterpå. Etter noen betydelige omstruktureringer av byens politiske trender og med senatets makt styrket, returnerte Sulla til leiren og fortsatte med den opprinnelige planen om å bekjempe Mithridates i Pontus. Med Sulla ute av veien, begynte Marius å få tilbake kontrollen over situasjonen på slutten av 87 f.Kr. Med støtten til Lucius Cornelius Cinna (svigerfar til Julius Cæsar), erklærte Marius Sullas reformer og lover ulovlige og Sulla selv offisielt i eksil. Sammen utførte Marius og Cinna et betydelig blodbad blant Sullas tilhengere og ble valgt til konsuler for året 86 f.Kr. Marius døde noen få dager etter valget og Lucius Valerius Flaccus ble nominert som hans erstatter. Cinna var i praksis herskeren av Roma og ble valgt til konsul uten motstand i de følgende årene. Imens beseiret Sulla Mithridates i øst og i 86 f.Kr. erobret han Athen og beseiret så Arkelaus ved Chaeronea og igjen i 85 f.Kr. ved Orkomenus. Mens han var i øst, var han den første romerske embetsmann som møtte en parthisk ambassadør, men fornærmet ham uten å vite det ved å sette seg mellom Mithridates og ambassadøren. Han forlot Østen i 84 f.Kr. da han hørte nyhetene om Cinnas død. Diktator i Roma. Fast bestemt på å ta tilbake kontrollen over Roma, marsjerte han mot byen. Etter en periode uten at noe skjedde, beseiret hæren til Sulla de samnittiske styrkene til Pontius Telesinus i november 82 f.Kr. i slaget om Colline-porten. Styrken til den høyre flanken ledet av Marcus Licinius Crassus, viste seg å være avgjørende i å sikre seieren. Sulla hadde også hjelp av den unge Pompeius, som beseiret tilhengere av Cinna i Sicilia og Afrika. I 81 f.Kr. ble Sulla utnevnt til diktator (uten tidsbegrensning i embetet) av senatet, og hadde total kontroll over byen Roma. Denne uvanlige æresbevisningen (som vanligvis bare ble brukt i tider med ekstrem fare for byen, som i den andre punerkrigen, og bare for seks måneder om gangen) representerte et unntak i Romas politikk om å unngå personlig makt til enkeltindivider, og var uten sidestykke inntil Julius Cæsar ble diktator mindre enn femti år senere, da han gjorde slutt på republikken. Sulla hadde full kontroll over byen og dens affærer, og han innførte et terrorregime hvor han utstøtte eller lyste fredløse alle sine politiske motstandere. Den unge Cæsar, som Cinnas svigersønn, var et av hans mål og flyktet fra byen. Han ble spart på grunn av tiltakene til hans tilhengere, men Sulla noterte i sine memoarer at han angret å ha spart Cæsars liv på grunn av den unge mannens beryktede ambisjoner. Uten politiske hindre, innførte Sulla en rekke reformer for å legge kontrollen over staten fast i hendene til et større senat, men sørget også for at antallet senatorer ble doblet fra 300 til 600, og at medlemskap ble innvilget automatisk ved valg til embetet som kvestor, i stedet for å være avhengig av censorenes vurdering. Han reduserte også tribunens politiske makt, og begrenset forsamlingens evne til å gjennomføre lover eller legge ned veto uten senatets godkjennelse. Hans mål var å gi kontrollen over byen tilbake i hendene på aristokratiet. De senere år. Sulla ble valgt til konsul for andre gang i 80 f.Kr., men det neste året bestemte han seg for å ta steget ut av all politisk aktivitet, og trakk seg tilbake til en villa på landet. Dette så ut som en rolig retrett, Sullas formål var å skrive sine memoarer, men han endte opp omringet av en tropp skuespillere, dansere og prostituerte. Blant dem var Metrobius, en kjent skuespiller som han hadde kjent fra sin ungdom. I sin siste tale til senatet var Sulla opptatt av å anerkjenne ham som han hadde elsket gjennom hele livet, til tilhørernes avsky. I dette muntre selskapet døde Sulla etter en kort tid med sykdom i 78 f.Kr.. Symptomene som ble beskrevet i samtidige beretninger, tyder på at leveren sviktet etter et liv med mye drikking. I samtiden ble det sagt at han ble «oppspist av lusesyken». I dag vet man at dette ikke er noen egentlig sykdom, men skyldes manglende stell og vask av pasienten. Tidligere beskrev man imidlertid hvordan store mengder lus angrep kroppen både uten- og innenfra og bokstavelig talt fortærte den, uten at noe kunne hindre det. Disse lusene skulle være større og lysere enn vanlig, og varslet alltid en snarlig død. Hans tekst på gravstenen, skrevet av Sulla selv, var «ingen større venn, ingen verre fiende». Noter. 1- Det offisielle navnet til Sulla. Det betyr «Lucius Cornelius Sulla, sønn av Lucius, barnebarn av Publius, den heldige.» Sulla, Lucius Cornelius Kabataş. Kabataş er en bydel i sentrale Istanbul, beliggende ned mot Bosporos, i kommunen Beyoğlu. I bysantinsk tid ble bosettinga her kalt "Argyropolis" – «Sølvbyen» – til forskjell fra «Gullbyen» "Krysopolis" på andre sida av Bosporos (dagens Üsküdar). Det var i Argyropolis apostelen Andreas i følge gresk tradisjon steg i land og salvet etterfølgeren Stakhys. Viktige byggverk i Kabataş er moskeen Molla Çelebi Camii. Kabataş er et transportknutepunkt med fergeforbindelse blant annet til Üsküdar og Yalova, og kabelbane til Taksim. Romedal kirke. Romedal kirke er en langkirke fra 1887 i Stange kommune, Hedmark fylke. Kirken ligger administrativt under Hamar bispedømme og Romedal prestegjeld. Den nåværende kirken ble vigslet 23. november 1887 av biskop Arnoldus Hille, men det har stått en kirke på området fra ca. 1250. Historikk. Den gamle kirken var, i følge historiker Anders Bugge en av de første steinkirkene på Hedemarken, og vigslet til St. Peter. I 1723 ble den solgt på auksjon til sogneprest Peter Christian Jensen Grüner for tusen rigsdaler. I 1792 ble den solgt videre, sammen med Tomter Annekskirke, for 4500 riksdaler til seks menn i hovedsognet og en i annekset. På 1880-tallet var kirken i så dårlig forfatning at restaurering ble tatt opp i Romedal herredstyre. Man fant etterhvert ut at det ville bli billigere å bygge ny kirke, dette ble bestemt 18. desember 1885. Siste gudstjeneste i St. Peterskirken ble holdt 4. juli året etter. Grønning kirke. Grønning kirke (også kalt Ytre Eidsfjord kirke) ligger på Grønning i Hadsel kommune i Nordland. Kirka ligger på Langøya, på sørøstsiden av Eidsfjorden. Den er ei langkirke i tre med 100 plasser. Ei tidligere kirke på stedet ble bygd i og brant ned til grunnen i 1935. Den gamle skolebygningen på Grønning, bygd ca. 1917, ble ombygd til kirke og innviet i 1966. Grønning er en liten plass i Hadsel kommune hvor det bor ca 10-15 personer. Plassene rundt er Slåttnes, Kjørstad, Bogen og Moen, som alle ligger ved Eidsfjorden. Det finnes også ei Grønning kirke i Danmark. (Se.) Pera. Pera er en bydel i det sentrale Istanbul, i kommunen Beyoğlu. Det området som i dag benevnes som Pera, dekker høyden ovenfor Galatabrua på neset mellom Det gylne horn og Bosporos. İstiklâl Caddesi er hovedgata gjennom bydelen. Pera har vært bebygd alt fra byen Bysants' eldste tid. Navnet kommer av gresk "pera" – «på den andre sida» – og ble først brukt på hele området på nordsida av Det gylne horn (Galata), seinere mer spesifikt på høydedraget. Pera utvikla seg under Det ottomanske rike til å bli den delen av Konstantinopel der utlendingene holdt til, og har til i dag vært den mest kosmopolitiske delen av Istanbul. Det var her alle europeiske land hadde sine ambassader, og rundt ambassadene vokste det opp «nasjoner» som var mer og mindre uavhengige av de ottomanske myndighetene. En bybrann i 1831 la mye av den eldre bebyggelsen i aske, og utover på 1800-tallet ble mange kvartaler gjenoppbygd etter tidas vesteeuropeiske stilidealer. Pera er et sentrum for byens verdslige kulturelle liv, med teatre, kinoer og gallerier. Pera har også Istanbuls mest fasjonable forretninger, sentrert rundt İstiklâl Caddesi. Sparta Amfi. Sparta Amfi er hjemmearenaen til ishockeylaget Sparta Warriors, en del av idrettslaget Sparta Sarpsborg. Hallen er Norges eldste, og ble bygd på dugnad. Den stod ferdig i 1963, på Brevik like utenfor Sarpsborg by. Publikumsrekorden i Sparta Amfi er, men kapasiteten er redusert til 3450. Det er vedtatt en ombygging av hallen etter sesongen 2011/2012, som blant annet vil gi større publikumskapasitet i hallen. Anlegget har to isflater. Den nyeste ble offisielt åpnet 25. januar 2007 i en egen, nybygget hall vegg-i-vegg med selve amfibygningen. Den nye hallen heter «Hafslund Ungdomshall». I tilknytning til ungdomshallen ble det bygget blant annet en ny kafé, nye treningsrom og ny hovedinngang felles for begge hallene. Ungdomshallen har bidratt til at unge og lovende spillere får økt sin treningsmengde. Ved siden av å være hjemmearena for Sparta Warriors, er Sparta Amfi oppført som hjemmebane for Borgen Ishockeyklubb og Varteig Ishockeyklubb, og var også hjemmebane for mosselaget Kråkene IL før det ble bygget ishall i Moss. Langenes kirke. __NOTOC__ Bautaen ved Langenes kirke, juli 2006 Langenes kirke ligger på Langnes i Øksnes kommune i Nordland. Kirka er ei korskirke i laftet tømmer med 170 plasser. Byggeåret for kirka er ukjent, sannsynligvis tidlig på 1500-tallet. Den er den eldste bevarte kirka i Vesterålen. Det er mulig at kirka opprinnelig ble bygd på Gisløya, litt lenger sør i kommunen, og senere flyttet til Langnes. Kirka fikk sitt første orgel i 1868. På en høyde ved kirka står en bauta til minne om fiskere i Langenes som er omkommet på havet. Bautaen ble reist i 1944, etter initiativ fra Langenes Fiskarlag. På baksiden av steinen er 51 navn hogd inn. Det fantes tidligere ei "Langnes kirke" i Tana i Finnmark, men den ble brent av tyskerne i 1944, og ikke gjenoppbygd. Inventar. Kirka er kjent for det gamle inventaret. Det meste av dette er gitt som gaver til kirka fra prester eller oppsittere i været. Noe av det originale inventaret har senere blitt fjernet fra kirka, enten gitt til andre kirker eller til Tromsø museum. Altertavla ble malt i 1758 av tyskfødte Gottfried Ezechiel. Tavla har toppstykke med kraftig profilering og sidefelter og er rikt utstyrt med marmoreringer. Ezekiels figurstil er frisk og dekorativ. Han utnyttet ofte rødt og purpurbrunt, friskt blått og grønt. På tavla er det flere bilder. Hovedbildet midt på altertavla er av Jesus på korset. På hver side av Jesus på korset henger det et nytt bilde. Til høyre er det disippelen Johannes (jfr. ørnen ved hans føtter som er et merke for disippelen Johannes), og til venstre er det Moses med de to lovtavlene. Over hovedmotivet med korsfestelen finner man bilde av oppstandelen. Under hovedmotivet finner man nattverdsmåltidet som er malt inn. Tavlen ble gitt som gave til kirken av Anders Brønlund og hans kone i 1758. I kirka finnes også et maleri av Jesus og Peter med en spesiell barokkramme som i 1767 ble gitt som gave fra den kaptein Hendrich La de Boer Friisland. Han hadde forlist med skipet sitt utenfor Langenes. Befolkningen berget mannskapet og gav dem mat og husly i vel et år. Kaptein Hendrich La de Boer Friisland viste sin takknemlighet med å gi denne rammen til kirken. Prekestolen er laget av presten Morten Tuesønn og er fra slutten av 1500-tallet. A-League. A-League, eller Hyundai A-League, som den kalles av sponsorhensyn, er den øverste fotball-ligaen i Australia, og første sesong spilles i 06. Fotball er ikke like populært i Australia som australsk fotball og rugby, men håpet til arrangørene er at den skal bli revitalisert. Den består av åtte klubber, fra Sydney, Perth, Brisbane, Melbourne, Adelaide, Newcastle, Gosford og Wellington (New Zealand). Ligaens mest kjente spiller er Dwight Yorke. Hans Hammond Rossbach. Hans Ditlev Hammond Rossbach (født 16. oktober 1931 i Kristiansund, død 7. august 2012) var en norsk sosialøkonom og politiker (V). Han representerte Møre og Romsdal på Stortinget fra 1965 til 1985, og var blant annet parlamentarisk leder fra 1973 til 1985, og Stortingets varapresident fra 1969 til 1972. Rossbach var politisk nestleder i Venstre fra 1973 til 1975, og partileder fra 1976 til 1982. Han var æresmedlem i Unge Venstre. Emirates Stadium. Emirates Stadium er en engelsk fotballstadion som er hjemmebane for fotballaget Arsenal. Anlegget sto ferdig i juli 2006. Stadionet ble bygget i området Ashburton Grove i Holloway, et kort stykke fra Arsenals tidligere hjemmebane Highbury. Stadionet fikk først navnet "Ashburton Grove", men da flyselskpet Fly Emirates ville være hovedsponsor for Arsenal fra og med 2006, var det et krav at stadionet ble hetende "Emirates Stadium". Det vil det gjøre i 15 år, da er avtalen slutt og Arsenal kan velge om de vil forandre navnet eller ikke. Zhu De. Zhu De (kinesisk: 朱德; pinyin: "Zhū Dé", Wade-Giles: "Chu Teh", født i desember 1886 i Yilong fylke i Sichuan i Kina, død 6. juli 1976) var i mange år øverstkommanderende for den kinesiske Folkets Frigjøringshær og dens forløpere. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina innehadde han primært representative embeder. Han betraktes som en viktig militærstrateg under den kinesiske borgerkrig. Levned. Zhu De fikk videregående undervisning takket være sin onkel. Deretter tok han en lavere mandarineksamen, og det endte til hans overraskelse med at han fikk graden "xiucai". Frem til sin inntreden i den kinesiske hær studerte han ved lærerskolen i Chengdu, og var gymnastikklærer i ett år. Han var republikaner og motstander av Qing-dynastiet, og ble med i Tongmenghui. Fra 1908 studerte han ved Yunnans militærakademi i Kunming, hvor han fortsatte som lærer etter at han hadde tatt eksamen. Under de første årene av Den kinesiske republikks historie deltok han på krigsherres militærekspedisjoner i provinsen Yunnan og kommanderte enheter i grensetraktene mot Laos og Vietnam. På denne tiden ble han sterkt avhengig av opium, men kom ut av det takket være en avvenningskur på et sykehus i Shanghai. Han forsøkte å melde seg inn i Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1922, men de ville ikke ha ham. I Shanghai ble Zhu kjent med marxismen og leninismen. i 1920-årene studerte han i Europa, og var innskrevet fra 1924 til 1925 ved Georg-August-universitetet i Göttingen i Tyskland. Det var på denne tiden han klarte å melde seg inn i det kinesiske kommunistparti. Det gikk ikke uten problemer, for den daværende partiformann, Chen Duxiu, ville ikke ha ham på grunn av hans fortid. Men Zhou Enlai gikk inn for ham, og dermed ble han godtatt. Zhus virksomhet passet ikke de tyske myndigheter – det ble lite med studier, men desto mer utgivelse av aviser, og besøk av museer og industrianlegg. De arresterte ham et par ganger for revolusjonær virksomhet, og til slutt utviste de ham. I 1935 reiste Zhu så til Sovjetunionen og fulgte militær undervisning der på en høyskole for asiatiske studenter. I 1936 dro han hjem til Kina. Zhus tette kontakt med Mao Zedong begynte ved den mislykkede Nanchangopprøret i 1927, hvorpå de begge flyktet inn i Jinggangfjellene. Zhu De og Mao Zedong klarte å utvikle en slagkraftig geriljahær av de overlevende, og klarte å utvide det kommunistiske maktområdet i det som ble kalt Den kinesiske sovjetrepublikk. Zhus personlige tapperhet og hans militære dyktighet gav ham stor prestisje. Under Den lange marsjen kommanderte Zhu sammen med Zhang Guotao den vestlige forgreningen av Den røde armé, som bare klarte å trekke seg ut av provinsen Sichuan med det aller største besvær. Zhu ledet (under Maos politiske lederskap) gjenoppbygningen av den kommunistiske hæren i Yan'an. Under den andre kinesisk-japanske krig (1937–1945) og under Den kinesiske borgerkrigs avsluttende fase fra 1945 til 1949 var Zhu kommunisthærens øverstkommanderende. Etter 1945 ble han øverstkommanderende for Folkets Frigjøringshær, og var samtidig visepresident for KKP. Zhu De fikk i 1975 sin siste post, som formann for Den nasjonale folkekongress, og var frem til sin død i 1976 en respektert kinesisk statsmann. Galata. Galata er en bydel i sentrum av Istanbul, på neset mellom Det gylne horn og Bosporos, i kommunen Beyoğlu. Området har vært bebygd gjennom hele Istanbuls historie. Legenden sier at Bysants' grunnlegger Byzas reiste et tempel for heroen Amfiaraus her. I oldtida het en av bosetningene i området "Sykai" – «Fikentrærne». På 400-tallet ble området innlemma i Konstantinopel som byens 8. region under navnet "Regio Sycaena". Den hadde egne kirker og offentlige bad, et forum og teater, og var omgitt av en bymur. Seint på 500-tallet bygde keiser Tiberius II et fort ute på neset, hvorfa det var mulig å strekke en kjetting tvers over sundet for å stenge innseilinga til Det gylne horn. Navnet Sykai ser ut til å ha holdt seg fram til 800-tallet, da Galata kom i bruk. Navnet Galata er ikke sikkert forklart, men det kan komme av italiensk "calata", «veien ned til sjøen». Byen Galata begynte å få sin nåværende form under genoveserne. På 1200 tallet fikk området status som en delvis sjølstyrt koloni under Genova, med sin egen "podesta" (guvernør) utpekt av senatet i Genova. Mot de bysantinske myndighetenes uttrykkelige forbud gikk genoveserne i gang med å befeste byen sin, og den dag i dag kan en se rester av disse forsvarsverkene, med det imponerende Galatatårnet som det mest iøynefallende. Etter tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 ble murene rundt Galata delvis ødelagt, og under det ottomanske styret ble Galata tilholdssted for utlendinger bosatt i byen. Her bygde europeiske kjøpmenn sine boliger og butikker, og her oppførte de fleste europeiske land sine ambassader. Da de sefardiske jødene ble utvist fra Spania i 1492, tilbød Beyazit II dem å bosette seg i Det ottomanske riket, og mange slo seg ned i Galata. På samme tid slo en stor kontingent av mauriske flyktninger seg ned her. Innflytta grekere og armenere fra hele Lilleasia bidro til Galatas internasjonale atmosfære. Etter hvert som det opprinnelige Galata ble mer og mer tettbefolka, trakk de utenlandske delegasjonene og de mer velstående kjøpmennene ut, og bygde store palasser med omkringliggende hager på høydedraget ovenfor byen, langs den vegen som seinere ble omtalt som «Grand Rue de Pera». To bybranner på 1800-tallet – i 1831 og 1871 – la store deler av både Galata og Pera i aske, og er årsak til at bydelen i dag framstår med en arkitektur som forteller lite om dens årtusenlange historie. Kvalvik (Utsira). Kvalvik, eller Kvalvikvågen er en vik på sørsiden av Utsira i Rogaland, Norges minste kommune. Kvalvik er også navnet på en av slektene som forbindes med øya. 99942 Apophis. 99942 Apophis er en asteroide som vil passere mellom månen og jorden 13. april 2029. Selv om himmellegemet på nåværende tidspunkt ikke er på kollisjonskurs, vil passeringen endre asteroidens bane drastisk. Forskere har funnet at det på grunn av dette er en viss risiko for at Aphophis vil kunne treffe jorden ved en senere passering i 2036, men senere beregninger har funnet ut at en kollisjon er lite sannsynlig. Oddsen for at asteroiden treffer Jorden er ca. 1 til 135 000. Apophis er gitt navnet sitt etter den egyptiske guden Apophis, kjent som "Ødeleggeren". Det er beregnet at asteroiden, ved et evt nedslag, vil treffe med en kraft tilsvarende 65 000 ganger Hiroshima-bomben. Forbundet Mot Rusgift. Forbundet mot rusgift (FMR) er en frivillig, rusgiftpolitisk organisasjon som retter sin virksomhet inn mot studenter og fagfolk ved universiteter og høgskoler. Organisasjonen ble stiftet som Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund i 1904, og skiftet navn til Forbundet Mot Rusgift i 1973. FMR arbeider gjennom enkeltmedlemmer, lokallag og sympatisører, og har engasjert seg sterkest i forebyggende arbeid. Flere store prosjekter har vært innrettet mot å forbedre russefeiringen, og skape en mindre alkoholpreget studentkultur. I perioder har organisasjonen også engasjert seg i diskusjonen om behandlingsspørsmål og internasjonale rusgiftspørsmål. FMRs viktigste talerør er tidsskriftet Mot Rusgift, som også ligger i fulltekst på Internett. FMR er medlemsorganisasjon i Actis – rusfeltets samarbeidsorgan, EURAD – Europe Against Drugs, ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering, Populus – Studieforbundet Folkeopplysning, Alkokutt, Aksjonsuka mot narkotika, og flere andre samarbeidsorganer – og organisasjoner. Liste over konsuler i den romerske republikk. Listen over konsuler i den romerske republikk er basert på Varrus' kronologi over romerske konsuler, som inneholder fire «diktatorår» og noen andre merkverdigheter. Den er like fullt den mest komplette liste, og brukes i de langt fleste historiske verker. Se også. 1 Konsuler i den romerske republikk Konsuler i den romerske republikk Christianssands Bryggeri. Christianssands Bryggeri (CB) ligger i Setesdalsveien 17 like utenfor bysentrum i Kristiansand og utgjør sammen med Hansa bryggeri i Bergen, Borg bryggeri i Sarpsborg og Olden Brevatn i Oldedalen Hansa Borg Bryggerier AS, som er Norges nest største bryggerigruppe etter det Carlsberg-eide Ringnes. Familien Egenæss i Sarpsborg har siden 1905 eid Borg Bryggerier. Gjennom selskapet Borg Holding AS, eier Egenæss 75 prosent av aksjene i Hansa Borg Bryggerier AS. Byggingen av bryggeriet startet i 1856 av konsul Ole Jacob Mørch. I 1859 måtte han selge anlegget, sammen med resten av sine foretak som følge av trange tider etter Krimkrigen. Det ble kjøpt av konsul Jørgen Christiansen for 22 000 specidaler, og han fullførte byggingen og satte i gang produksjon høsten 1859. Kristiansand hadde på den tiden ca 11 000 innbyggere og bryggeriet ble raskt en utmerket forretning. Familien Christiansen drev bryggeriet i fem generasjoner frem til 1964. Da ble aksjene solgt til Tou Bryggeri i Stavanger. Christianssands Bryggeri har etter dette hatt flere eiere, investorgruppen Sørlandsvekst, det svenske bryggeriet Spendrups, og fra våren 1999 har Christianssands Bryggeri vært en del av Hansa Borg Bryggerier AS. Alle bryggeriets produkter lages av artesisk vann fra Christian IVs kilde. Kilden ble funnet i 1932, en svært tørr sommer, hvor bryggeriets rørlegger gikk rundt med ønskekvisten. På 32 meters dyp fant han krystallklart og 100% rent vann, som holder en jevn temperatur på 9 – 10 grader Celsius – sommer som vinter. CB-ølets venner er med sine over 10 000 livsvarige medlemmer bryggeriets trofaste støttespillere i tykt og tynt. Christianssands Bryggeri er også kjent for sin julebrus som etterspørres av «emigrerte» sørlendinger over hele landet. Brusen har en gylden brun farge, og har en smak som kan minne om champagne.. Rumelia. Det osmanske riket (europeisk del), 1814 Rumelia (tyrkisk: Rumeli – «romernes land») er betegnelsen som fra 1400-tallet kom i bruk om den europeiske delen av Det osmanske riket, dvs. Balkan. I det 11. og 12. århundre ble også navnet brukt om Anatolia, da dette var land som tyrkerne hadde erobra fra Det østromerske riket. Seinere ble navnet mer spesifikt brukt om en provins bestående av sentrale Albania og vestlige Makedonia, med Monastir som hovedstad. Etter administrative reformer på 1870-tallet opphørte Rumelia å eksistere som politisk inndeling. Ved Berlintraktaten 1878 ble Øst-Rumelia gjort til en autonom provins i Det osmanske riket, men etter en fredelig revolusjon den 18. september 1885 ble Øst-Rumelia forent med Bulgaria. I dag ses betegnelsen Rumeli brukt om den europeiske delen av Tyrkia, dvs. provinsene Edirne, Kirklareli og Tekirdag, og den østlige delen av provinsen Istanbul. Muldvarper. Muldvarper eller moldvarper (Talpidae) er en familie av insektetere. De deles i femten slekter og 32 arter. Arten europeisk muldvarp ("Talpa europaea") fins blant annet i det sydlige Sverige. Familien omfatter arter som muldvarper, stjernemuldvarper, moskusmus og desmanrotter. Muldvarpene kjennetegnes på sin meget spisse snute, sine korte ben og sin fløyelsaktige pels. Forbena har kraftige klør til å grave med. Synet og hørselen er ofte sterkt redusert. Johan Mathiassen. Johan Mathiassen (født 17. januar 1875 i Bohuslän i Sverige, død 1950) var stortingsrepresentant fra 1927 til 1945. Han var den første representant for Arbeiderpartiet fra Vestfold valgkrets og regnes som pionér i arbeiderbevegelsen. Mathiassen kom til Norge i 1894 og begynte som gårdsgutt hos Andersen Kamfjord. Han var kjørekar i Oslo i 4 år og forpaktet et gårdsbruk på Lysaker, senere på Østre Nes. Han kjøpte gårdsbruk på Moe i 1910. Han var medlem av Sandar Herredsstyre 1913–45, fra 1917 også formannskapet. Sverre Mitsem (1907–2004). Sverre Mitsem (født 25. november 1907 i Glemmen (da Glemminge) ved Fredrikstad, død 14. mars 2004) var en norsk journalist og redaktør. Han begynte som student i Oslo i 1926 og studerte statsøkonomi. Han var først journalist i Fedrelandslagets aviser "Norges Framtid" (1930) og "ABC" (1933), i sistnevnte var han også redaktør. Han var deretter redaksjonssekretær i "Tidens Tegn" (1939) og journalist i Press Telegraph (1941). I 1945 ble han journalist i Tønsbergs Blad og deretter redaktør fra 1954 til 1977. Han var også tidligere styreformann i Høyres Pressebyrå, hvor han i tillegg var teateranmelder, formann og stifter av Vestfold Konservative Presseklubb og formann i Tønsberg Riksmålsforening. Han skrev også under pseudonymer som "SORRY e. Trollhaugens Tass" i Aftenposten (selv om han aldri hadde hund), "Andriksen", "Gambrinus" og "Petter Punktum". Sverre Mitsem leverte sitt siste bidrag som Sorry 29. mai 1996, etter nøyaktig 50 år som bidragsyter. Dagen etter overtok Knut Bøckman. Navnet "SORRY" stammer fra en skikk fra den tid Mitsem spilte tennis: dersom man ga motspilleren en umulig ball, sa man av høflighet «sorry». Noen dager før han sluttet uttalte Mitsem i Aftenposten at «Man beklaget på en måte at man kunne være så ondsinnet som å prestere et så vellykket slag. Det samme har jeg altså gjort i spaltene: Jeg beklager overfor dem jeg måtte ha såret med mine bemerkninger, noe jeg forresten håper jeg aldri har gjort.» "SORRY" hadde ikke to navn: e-en sto for «etter», ikke «eller». Tass er altså den stolte ut-faren, juvelen i SORRYs stamtavle. I 1946 fikk Mitsem overrakt overrakt en bunke dyrebilder av Aftenpostens mangeårige signatur "Daphnis": dyrevennen og frimerke- og ballettmedarbeideren Egil Meidell Hopp. Mitsem falt for hunden som dukket frem fra bunken, som dermed ble til Sorry og som er blitt avbildet tusenvis av ganger, men ikke en dag eldre. I 1970 mottok han Narvesenprisen. Orientekspressen. De ulike rutene Orientekspressen har hatt. Orientekspressen ("Express d'Orient" eller "Orient-Express") er en togforbindelse som opprinnelig ble drevet av Compagnie Internationale des Wagons-Lits. Ruta for Orientekspressen har blitt endret flere ganger, og flere konkurrerende selskaper har brukt betegnelsen om sine ruter. Selv om den opprinnelige Orientekspressen var ment som en regulær internasjonal togforbindelse, er navnet blitt synonymt med luksuriøse togreiser. Den opprinnelige Orientekspressen hadde sin første avgang 4. oktober 1883, fra Paris Gare de l'Est til Giurgiu i Romania via München og Wien. I Giurgiu ble passasjerene ført med ferge over Donau til Ruse i Bulgaria, der de steg om bord i et tog som tok dem til Varna. Fra Varna gikk reisa med båt til endestasjonen Konstantinopel. I 1885 ble en annen rute satt i drift; tog fra Wien til Beograd og Nis, derfra på landeveg til Plovdiv og tog videre til Sirkecistasjonen i Konstantinopel. I 1889 kom en sammenhengende jernbaneforbindelse til Konstantinopel. Fra da gikk Orientekspressen daglig fra Paris til Budapest, tre ganger i uka videre til Beograd og Konstantinopel og én gang ukentlig til București og Constanța ved Svartehavet. Åpninga av Simplontunnelen i 1919 muliggjorde en framføring langs en sørligere rute via Milano, Venezia og Trieste. Denne ble kjent som «Simplon Orient-Express», og ble kjørt i tillegg til den gamle ruta. Den nye ruta gjennom Simplonpasset ble snart den viktigste. 1930-åra var Orientekspressens storhetstid, med en tredje rute over Zürich og Innsbruck til Budapest, og sovevogner videre til Bucarest eller Athen. Denne ble kalt for «Arlberg Orient Express». Seinere ble det også satt opp sovevogner fra Calais til Paris. Det var i mellomkrigstida Orientekspressen fikk sitt ry for komfort og luksus, med sine sovevogner med romservice og restaurantvogner med sitt utsøkte kjøkken. Under 2. verdenskrig opphørte driften. Det tyske selskapet Mitropa prøvde å holde en rute i gang gjennom Balkan, men partisaner sprengte sporet til stadighet, og driften opphørte. Etter krigen ble normal drift forsøkt gjenopptatt, men stenginga av grensa mellom Jugoslavia og Hellas fram til 1951 og mellom Bulgaria og Tyrkia fra 1951 til 1952 gjorde driften umulig en periode. Den kalde krigen til tross – Orientekspressen fortsatte å kjøre, men myndighetene i Øst-Europa erstatta i økende grad Wagon-Lits med egne vogner. Fra 1962 var Orientekespressen redusert til en nokså langsom daglig forbindelse gjennom Simplon til Beograd, med en videreføring to ganger i uka til Istanbul og Athen under navnet «Direct Orient-Express». Fra 1971 slutta Wagon-Lits å drive ruta sjøl, og solgte eller leide ut vognene sine til de nasjonale jernbaneselskapene, men fortsatte å betjene ruta med eget personale. I 1976 opphørte direkteruta til Athen, og året etter opphørte driften helt og holdent. Det siste direktetoget mellom Paris og Istanbul gikk 19. mai 1977. Etter 1977 fortsatte en rute å kjøre mellom Paris og Budapest og București under navnet Direct Orient-Express. Denne fortsatte til 2001, da tjenesten ble redusert til strekningen Paris-Wien. Denne ruta kjøres fortsatt daglig under navnet «Orient-Express». Andre ruter med samme navn. Det nasjonale franske jernbaneselskapet SNCF har siden midten av 1970-tallet kjørt en daglig forbindelse under navnet Orient-Express fra Paris Gare de l'Est over Strasbourg, Ulm, München og Budapest til București. Togsettet består vanligvis av vogner fra et stort antall jernbaneselskaper I 1982 ble Venice-Simplon Orient Express etablert som et privat selskap med formål å kjøre et tog med restaurerte vogner fra 1920- og 30-tallet. Det kjører en ukentlig forbindelse i månedene mars til november mellom Paris og Venezia. Tilbudet retter seg mot velstående opplevelsesreisende, med billettpriser på over £1200. I USA finnes en «American Orient Express» i de vestlige delstatene. Tjenesten markedsføres som en kombinasjon av et cruiseskip og et femstjernes hotell. Eastern and Oriental Express går mellom Singapore og Chang Mai nord i Thailand gjennom Malaysia. Orientekspressen i litteratur og film. Orientekspressen er ofte blitt brukt i litteratur og film som åsted for intriger og mysterier. I Agatha Christies "Mord på Orientekspressen" (filmatisert i 1974) foregår handlinga om bord på Simplon Orient-Express; det samme gjør Graham Greenes "Stamboul Train". I 2000 kom filmen "Death, Deceit and Destiny Aboard the Orient Express", og i 2004-versjonen av "Jorden rundt på 80 dager" reiser Phileas Fogg med Orientekspressen. I "From Russia with Love" skjer James Bonds halsbrekkende flukt fra Orientekspressen. Ryggsekkturisme. Ryggsekkturisme (eng. "backpacking") er en subkultur bestående hovedsakelig av unge reisende som oppdager planeten på et begrenset budsjett. De refererer til seg selv som ryggsekkturister fordi de heller bærer en ryggsekk fremfor en koffert. De drar gjerne på fotturer eller campingtur, men som oftest velger de fleste å bruke tid på å oppdage mer urbane områder. Økonomi-reiser. Unge ryggsekkturister har ofte begrensede økonomiske ressurser og søker derfor lavkostnads-alternativer som å reise med kollektivtransport, bo på billige ungdomsherberger og å handle mat på supermarkeder. Ryggsekkturister drar ofte til vakre steder med lave kostnader som Goa i India, Essaouira i Marokko eller Thailand. Det sosiale aspektet. Ryggsekkturister er generelt veldig sosiale og det er for mange et høydepunkt å treffe andre reisende underveis. Da utveksles umiddelbart gode råd om hvor man bør dra eller ikke, info om billige overnattingssteder, epost-adresser m.m. Subkultur. Det har de siste 30 årene vokst frem en hel «industri» rundt ryggsekkturismen i form av et meget mangfoldig tilbud av blant annet tidsskrifter, reisehåndbøker, transport- og overnattingstilbud som henvender seg til den ryggsekkreisende. Ikke minst har Lonely Planet, som spesialiserer seg på å utgi reisehåndbøker med tips og råd skrevet av folk som selv reiser rundt i de aktuelle områdene stor innflytelse på ryggsekkturistenes adferd. Mange steder kalles Lonely Planet for "ryggsekkturistenes bibel". The Rough Guide sin serie med reisehåndbøker er også populær. Fedora (hatt). Fedora er en type hatt. Den lages i myk filt, ofte av kaninhår. Den brukes hovedsakelig av menn, men det finnes også modeller for kvinner. Fedora blir i Europa gjerne kalt trilby og kan ha en litt smalere brem. Fedorahatten karakteriseres av en relativt bred brem, en brem som som regel brettes ned foran. Pullen på en fedorahatt vil også være slått inn på begge sider foran. Navnet "fedora" kommer fra en skuespill fra 1882 av Victorien Sardou, der hovedpersonen het Fédora og brukte en hatt av denne typen. Fedorahatten ble skapt rundt 1920, og ble raskt populær. På 1940-tallet inntok fedorahatten filmindustrien i Hollywood, og ble et typisk kjennetegn på detektiver, mafia og andre «tøffinger» i populærkulturen. Al Capone, Indiana Jones og Fantomet er tre kjente brukere av fedorahatter. Fedora er også hatten Michael Jackson har brukt under fremføringer av låten Billie Jean. Paula Creamer. Paula Creamer ("uttalt: cream-er", født 5. august 1986, i Mountain View, California) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Creamer begynte å spille golf 10 år gammel. Som amatør vant hun 19 nasjonale amatørturneringer, inkludert 11 AJGA-turneringer. Hun var semifinalist i U.S. Women's Amateur Championship i 2003 i en alder av 16 og nådde samme resultat i 2004. Samme år kom hun på annenplass i ShopRite Classic på LPGA-touren og delt 13. plass i U.S. Women's Open, og hun var med på det amerikanske laget i Curtis Cup. Hun vant kvalifiseringsskolen til LPGA-touren i 2004 med fem slag og fikk dermed spillerett på touren i 2005. Creamer var den yngste spilleren og den første amatøren til å vinne kvalifiseringsskolen, og hun ble profesjonell golfspiller rett etterpå. 22. mai 2005 vant Creamer Sybase Classic i New York, 18 år gammel. Dette gjorde henne til den nest yngste vinneren av en LPGA-turnering noensinne, etter Marlene Bauer-Hagge som vant sin første turnering i 1952. Noen få dager senere tok hun avsluttende eksamen ved Pendleton School i Florida. 23. juli vant hun Evian Masters, som arrangeres av LPGA i samarbeid med Ladies European Tour. Turneringen regnes som en "major" av Ladies European Tour, men ikke av LPGA. Med seieren ble hun den yngste og raskeste til å nå én million dollar i inntjente penger på LPGA-touren. I august 2005 vant hun NEC Open på LPGA of Japan Tour. Hun fikk også plass på det amerikanske Solheim Cup-laget, som den yngste spilleren noensinne. Creamer avsluttet 2005-sesongen som nummer 2 på LPGA-tourens pengeliste bak Annika Sörenstam, med totalt 1 531 780 dollar i pengepremier. I 2006 ble det 14 topp-10-plasseringer, men ingen seire. Det ble det derimot i den første turneringen hun spilte i 2007, SBS Open at Turtle Bay. Hun ble også tatt ut til å spille i Solheim Cup. I juli 2010 kom den første seieren i en LPGA-godkjent major-turnering, da hun vant US Women's Open Championship. Haredyr. Haredyr eller dobbelttannede gnagere omfatter harer ("Leporidae") og pipeharer ("Ochotonidae"). Meteor. En meteor er den synlige banen til en meteoroide som trer inn i en planets atmosfære. På populærspråk blir meteorer ofte kalt stjerneskudd. Hvis de er svært kraftige kalles de gjerne ildkuler. En meteroide består oftest av små partikler på størrelse med sandkorn, som reiser gjennom rommet med hastigheter opptil 72 s. Den synlige lysstrålen skyldes at den voldsomme oppbremsingen gjør at molekylene meteroiden passerer, blir ioniserte. De fleste meteroider fordamper før de kommer ned til jorden. Hvis meteoroiden overlever oppbremsingen uten å fordampe, og lander nede på planetens overflate, kalles den en meteoritt. Meteoritter som treffer planeter eller andre himmellegemer lager ofte et krater. Operasjon Dynamo. Britiske soldater evakueres fra Dunkirk, fraktes ut fra stranden med livbåter Operasjon Dynamo var en militær operasjon under andre verdenskrig for å evakuere britiske og franske soldater fra området rundt Dunkerque (i denne sammenheng ofte omtalt med det engelske navnet "Dunkirk") i Frankrike. Operasjonen foregikk fra 27. mai til 4. juni 1940 og lyktes med å evakuere 338 226 allierte soldater. De franske og britiske styrkene var blitt avskåret av den tyske offensiven inn i Belgia, Nederland og Frankrike, men de tyske styrkene stoppet framrykningen lenge nok til at allierte soldater kunne løftes ut av en flåte på rundt 900 små skip, noe som bevarte kampevnen til den britiske hæren, som for det meste var deployert i Frankrike. Se også. Dynamo Kystartilleri. Kystartilleri er en militær våpengren som historisk har hatt ansvaret for kanoner i faste installasjoner og i utgangspunktet disponert for beskytning av sjømål. Kystartilleriet har også inkludert undervannsforsvaret med minefelt og torpedobatterier, nærforsvarstropper, landgangsfartøyer, luftvern og til tider diverse missilbaserte våpen (eksempelvis Hellfire). Historie. Siden 1990-tallet har kystartilleriet i de fleste land blitt gradvis bygget ned, da faste installasjoner har blitt veldig sårbare for presisjonsvåpen, samt at den tradisjonelle invasjonsfrykten har avtatt globalt. Kystartilleri har vært særlig utbredt i Norge, Sverige og Finland. Sverige holder på å avvikle sine kystfort, mens Norge og Finland fremdeles har anlegg i møllpose men de skal også avvikles. Norge. Under okkupasjonen bygde tyskerne ut kystartillerianlegg, og høyeste antallet ble nådd høsten 1942 med 293 anlegg (72 fra marinen og 221 fra hæren) av sterkt varierende standard i Norge, i tillegg til 88 anlegg fra Lyngenfjorden og østover som hadde blitt demolert under tilbaketrekningen fra Finnmark. Kystartilleriet overtok 157 kanonbatterier med 589 kanoner og 15 torpedobatterier etter tyskerne, de siste av disse anleggene og materiellet ble tatt ut av bruk ved årtusenskiftet. Den mest kjente trefningen mellom et kystfort og fiendtlige skip skjedde 9. april 1940 da krysseren «Blücher» ble senket i Drøbaksundet etter ildgivning fra Oscarsborg festning. Kystartilleriet har pr. idag ingen aktive kystfort, torpedobatterier eller minefelt lenger, selv om noen ligger i «møllpose», og våpenarten i seg selv er nedlagt og tatt inn i Kysteskadren. I tillegg til torpedofort har Norge to typer kanonmateriell i «møllpose», hhv. 75 og 120mm tårnkanon, begge fra Bofors. John Lejeune. John Archer Lejeune (født 10. januar 1867 i Pointe Coupee Parish i Louisiana i USA, død 20. november 1942 i Baltimore) var en amerikansk general i marinekorpset, og en hadde innflytelse på doktrineutviklingen for amfibisk krigføring. Lejune ble høyt dekorert under første verdenskrig, og var der den første marinekorpsoffiseren som har hatt kommando over en divisjon fra den amerikanske hæren. Saint-Denis (Réunion). Kommunen Saint-Denis' plassering på Réunion Saint-Denis (uoffisielt også kalt Saint-Denis de la Réunion for å unngå misforståelser) er "préfecture" (administrative hovedstad) i den franske oversjøiske régionen og det oversjøiske departementet Réunion i det indiske hav. Saint-Denis er øyas største by med flere bydeler opp langs fjellsiden. I 1999 var det 158 139 innbyggere i Saint-Denis, 131 557 av disse bodde i bykommunen Saint-Denis. Historie. Saint-Denis ble grunnlagt av Étienne Régnault i 1669 og ble Réunions hovedstad i 1738. Transport. Nærmeste flyplass er Aéroport de la Réunion Roland Garros, som også er øyas internasjonale flyplass. Eksterne lenker. Reunion Eksentrisitet. Eksentrisiteten definerer hvor nær en ideell sirkel en bane er. Eksempel. For eksempel er eksentrisiteten til jordas bane rundt sola på 0,0167 i dag. Gjennom tiden vil denne variere mellom nær 0 til nesten 0,05 på grunn av gravitasjonell påvirkning mellom planetene (se graf:). Andre verdier: Merkur 0,2056, Månen 0,0554. For verdiene til alle planetene i en tabell, gå til. Saint-Louis (Réunion). Saint-Louis kommunes plassering på øya Saint-Louis er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. 43 519 innbyggere i 1999. Areal: 103.50 km². Saint-Benoît (Réunion). Saint-Benoît kommunes plassering på øya Saint-Benoît er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. Saint-Benoît ligger 40 km sør-øst for øyas hovedstad Saint-Denis. 31 531 innbyggere. Areal: 229,61 km². Saint-Paul (Réunion). Saint-Paul kommunes plassering på øya Saint-Paul er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. 102 507 innbyggere (2006). Areal: 241,28 km². Saint-Pierre (Réunion). Saint-Pierre kommunes plassering på øya Saint-Pierre er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. 69 009 innbyggere i 1999. Areal: 95,99 km² Piton des Neiges. Piton des Neiges, fotografert i november 2004. Piton des Neiges (fransk: "Snøtoppen") er en 3 069 meter høy inaktiv vulkan på øya Réunion i det indiske hav. Piton des Neiges steg opp fra sjøen for omtrent to millioner år siden og har vært inaktiv i 20 000 år. Fjellet er sterkt påvirket av erosjon og ligger nordvest på øya. På tross av sitt navn, er det svært sjelden det er snø på toppen av fjellet. Beyoğlu. Beyoğlu er en kommune i det sentrale Istanbul, bestående av de historiske byene Galata og Pera, og bydelene på nordsida av Det gylne horn opp til Fatihbrua (ringvegen). Kommunens areal er 8,3 km² og den hadde i 2005 232 000 innbyggere. Beyoğlu er én av de tre kommunene som utgjør det historiske Istanbul. Denne delen av byen har helt siden tidlig osmansk tid vært tilholdssted for vesteuropeere bosatt i Istanbul. I Beyoğlu ligger Istanbuls verdslige kulturelle sentrum, med teatre, kinoer, museer og gallerier, og en lang rekke kjente skoler og universiteter. Her ligger også byens mest fasjonable forretningsstrøk, sentrert rundt gågata Istiklal caddesi. Gjennom denne gata passerer hver dag 1,2 mill. mennesker, og det doble antall på lørdager. Mange av byens mest kjente hoteller, restauranter, barer og kafeer ligger i Beyoğlu. Bydelens 700-årige historie som kosmopolitisk sentrum har etterlatt en variert og spennende arkitektur med påvirkning fra mange ulike hold. Her finnes romerske, gresk-ortodokse og russiske kirker, synagoger og moskeer, greske og armenske institusjoner – ved siden av ottomanske moskeer og verdslige byggverk. Etter en bybrann på slutten av 1800-tallet ble mange kvartaler gjenoppbygd i art nouveau, på samme tid som stilen fikk sitt gjennombrudd i vesteuropeiske byer som Amsterdam og Brussel. Beyoglu består av en lang rekke bydeler og kvarterer som går under egne navn, som Galata, Pera, Tünel, Taksim, Galatasaray, Tepebasi, Cihangir, Cukurcuma, Dolapdere, Tarlabasi, Kasımpaşa, Hasköy, Kabataş, Tophane, Gümüssuyu, og Odakule. Vik (andre betydninger). Vik (fra norrønt) er ei mindre, gjerne trang, innskjæring i strandlinja mot sjø eller vann, ikke ulikt en liten fjordarm. Vik brukes også som en beskrivelse på noe som ligner en vik, som munnvik eller viker i hårfestet ved tinningene til et menneske. Stridsvogner under første verdenskrig. Erobret britisk stridsvogn. Forparten av beltene går høyt over bakken for å klatre over hindringer. Kanonene er sidemontert for å få tyngdepunktet lavt a> etter han hadde blitt avsatt som marineminister Stridsvogner kom først i bruk under første verdenskrig. Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage et beltegående kampkjøretøy. Han var på den tiden marineminister, og nedsatte "Landskipskomitéen" for å utvikle dette nye våpenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt "landskip" av komitéen, ble det hetende "tank" på engelsk, etter en avledningsmanøver for å skjule hva som egentlig ble utviklet. Britiske aviser ble nemlig nysgjerrig på den store mengde jern og stål som ble fraktet til spesifikke fabrikker. På spørsmål om hva det gjaldt, fikk de til svar fra myndighetene at det dreide seg om bygging av «water tanks». Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegående traktorer, og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917. Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med å bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upålitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V. Egenskapene til stridsvognene. Stridsvogner som ble planlagt og laget som prototyper under krigens gang, men som kom i tjeneste etterpå. Vik (Sortland). Vik er ei bygd i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, ca 13 km nord for Sortland. Gården Vik omfattet i utgangspunktet et område helt fra Vikeidet i vest til Gåsfjorden i nordøst – 6 km mellom yttergrensene. Men i dag regnes stedet Vik som området i midten av dette større området. Vik ligger på nordsiden av Vikosen. I Sortlandssundet øst for stedet ligger den lille Vikøya. Nord for Vik ligger Vikdalen med Vikvatnet. Elva fra vannet renner ut i Vikosen. Vik har lang historie, og stedet kan ha ei av de eldste bosetningene i Sortland. En kuriositet er at det på 1840-tallet var stor innflytning av folk fra Voss til Vik. Sortland er ingen stor fiskerikommune, men det har likevel bodd fiskere spredt over store deler av kommunen, ikke minst i Vik. Gruntvannsområdet i Vikosen er vernet som naturreservat, særlig på grunn av betydningen området har for kortnebbgås under vårtrekket. Brembo. Brembo er en 74 km lang elv i Lombardia i Italia. Den befinner seg i sin helhet i provinsen Provinsen Bergamo. Det er to grener av Brembo som møtes ved Lenna langt oppe i "Val Brembana" (Brembodalen). Den ene starter ved foten av "Pizzo del Diávolo" (Djeveletoppen) (2916 moh). Den andre kommer fra området ved "Pizzo dei Tre Signori" (De tre herrers topp) (2554 moh). Videre får den tilsig bl.annet fra "Val Taleggio". Den renner forbi San Pellegrino Terme og Ponte San Pietro ved Bergamo før den renner ut i Adda. De tre røde banneres politikk. De tre røde banneres politikk uttrykker det kinesiske kommunistpartis politiske linje fra 1958 og noen år fremover ender den epoken av Folkerepublikken Kinas historie som kalles "«Det store spranget»". Mao Zedong ønsket at Folkerepublikken ved hjelp av disse tiltakene ikke bare skulle klare å kompensere for den reduserte økonomiiske bistand fra Sovjetunionen, men også vokse seg sterk til en ledende industrimakt på rekordtid. De tre råde banneres politikk ble forberedt på ledelseskonferanser i Hangzhou, Nanjing og Chengdu i løpet av våren 1958 og offisielt bekjentgjort under det 5. plenum for den 8. sentralkomite i august 1958 i Beidaihe. Vincent Schiavelli. Vincent Andrew Schiavelli (født 10. november 1948, død 26. desember 2005) var en amerikansk karakterskuespiller kjent for eksentriske roller i film og på TV, blant annet i den oscarvinnende «Gjøkeredet» fra 1975. Fagernes (Sortland). Fagernes er et lite sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, ca 15 km nord for Sortland. Fagernes var opprinnelig den nordligste delen av gården Vik. Selve Fagerneset er et lite nes ved Sortlandssundet, like sør for Gåsfjorden. Navnet er sannsynligvis laget sist på 1800-tallet. Det er et "rosende" navn, av samme type som Grønland. Carl-Johan Vallgren. Carl-Johan Vallgren (født 26. juli 1964 i Linköping) er en svensk forfatter, visesanger og musiker. Han ble født i Linköping i 1964, er oppvokst i Falkenberg og siden bosatt i Stockholm og på Gotland. Vallgren har skrevet sju romaner og har hatt sin foreløpig største publikumssuksess med, Den vidunderlige kjærlighetens historie (2002), en historie om den telepatiske dvergen Hercule Barfuss i 1800-tallets Königsberg. Boken vant Augustprisen. Hans bok "Til Herr Bachmanns brosjyre" kan nærmest beskrives som et brev skrevet til en fiktiv person, en Herr Bachmann, der Sverige, dets befolkning, medier, historie, kulturliv etc. beskrives i meget kompromitterende ordelag. Paradoksalt nok har denne boken oppnådd stor popularitet i Sverige og kommet ut i flere opplag. "Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov" handler om en spilleavhengig, Herr Rubashov, som i St.Petersburg nyttårsaften 1899-1900 taper sin sjel i et parti kort med djevelen, og som en følge av dette blir udødelig og vandrer gjennom hele det europeiske 1900-talet. Bokens form spiller til en viss grad på den klassiske russiske 1800-tallslitteraturen. Vallgren opptrer også som sanger med egen produksjon av viser i en stil som varierer mellom det satirisk kabarétaktige og det litterært romantiske. Ivar Eskeland. Ivar Eskeland (født 30. november 1927 på Stord, død 23. desember 2005) var en norsk oversetter, forfatter, kåsør og litteraturkritiker. Eskeland var kjent som kåsør i NRK. Han var formann i Norsk Oversetterforening (1965–67 og 1978–86). Også formann i Noregs Mållag (1960–63), formann i Kringkastingsrådet (1963–68), direktør for Nordens Hus i Reykjavík på Island (1968–72), Fra 1976 var han statsstipendiat. Han oversatte mer enn 120 bøker fra dansk, svensk, færøysk, islandsk, engelsk, fransk og tysk. Eskeland ble utnevnt til æresmedlem av Noregs Mållag og Norsk Oversetterforening. Han var sønn av Severin Eskeland og nevø av Lars Eskeland. Fanzine. Fanzine er sammensatt av det engelske ordet "fan" («tilhenger») og "magazine", ofte forkortet til zine. En fanzine et spesialblad om et lite og ofte smalt kulturelt fenomen utgitt hovedsakelig av og for mennesker som deler samme interesse. Fanzinene er ofte enkle publikasjoner i sort/hvitt laget ved hjelp av kopimaskin, men det finnes også mange med farger og trykkeritrykk. De som skriver fanziner gjør det av idealisme og tar ikke ut noen form for lønn eller kompensasjon. Fanzinekulturen i Norge. Fanzinekulturen kom for alvor til Norge på 60-tallet og omhandler alt fra kunst, musikk, poesi, politikk, fotball mm. På 70-tallet kom det en stor bølge av radikale politiske fanziner som agiterte for både kommunistiske og anarkistiske ideer, samt fanziner som Vannbæreren som viste hvordan man kunne dyrke jorda økologisk mm. På slutten av 70-tallet kom den andre store bølgen med fanziner med punken. Utover 80-tallet og store deler av 90-tallet holdt fanzinene seg bemerkelsesverdig godt, selv om sjangrene skiftet. Der punken hadde stått sterkt kom nå forskjellige metal-orienterte fanziner for fullt fra slutten av 80-tallet. Med utbredelsen av internett kom også noen få nettfanziner. Disse varte ikke noe lengre enn andre fanziner og ble ikke like populære som regulær bloggaktivitet. Punkfanzine. Punk-subkulturen videreførte fanzinekulturen som et motkulturelt alternativ til det etablerte media. Punkerne skapte sitt eget talerør og skrev om sine anarkistiske idéer og band som avisene og den øvrige musikkpressen valgte å overse. En av de første og kanskje fortsatt den mest kjente norske punkfanzinen var City Rockers. På 90-tallet fikk punkfanzinen i Norge en renessanse da det kom ut en jevn strøm med straight edge-fanziner, der tematikken i større eller mindre grad var konsentrert rundt vegetarianisme og standpunkt mot rusgifter. Kystbanen. Kystbanen er en dansk jernbanestrekning mellom København og Helsingør, åpnet 1897. Den er i dag en av Danmarks mest trafikkerte strekninger og trafikkeres av regionaltog mellom Helsingør og Malmö og av lokaltog mellom Nivå og Københavns lufthavn. Kate Bush. Catherine «Kate» Bush (født 30. juli 1958 i Kent i England) er en sanger, musiker, låtskriver og produsent, kjent for sin særpregete stemme og sangstil. Blant hennes mest kjente sanger er «Wuthering Heights», «The Man with the Child in His Eyes», «Babooshka» og «Running Up That Hill (A Deal With God)», samt duetten med Peter Gabriel, «Don't Give Up». Hun er også kjent for å legge stor vekt på den kunstneriske utformingen av sine musikkvideoer. Tidlige år. Kate Bush studerte piano og fiolin i unge år. Som 15-åring ble hun oppdaget av David Gilmour fra Pink Floyd, som tok henne med til et platestudio, hvor han finansierte prøveinnspillingen av en del låter. Dette førte igjen til at plateselskapet EMI fattet interesse for henne. Hun skrev kontakt med dem i 1976. Kate Bush brukte lang tid på arbeidet med sitt debutalbum, ettersom hun prioriterte å fullføre sin utdannelse. "The Kick Inside" ble mottatt med begeistring da det utkom i 1978 og en ny stjerne var født. Likevel møtte hun en del motbør fra kommentatorer som påstod at hun ofte sang for barnslig, og gjorde narr av henne fordi hun i låtene brukte en del engelske ord som ble oppfattet som gammeldagse og avleggs. Albumet nådde en 3. plass på de britiske listene, og solgte etterhvert til platina. Hun toppet singel-listene i Storbritannia med «Wuthering Heights», og «The Man with the Child in His Eyes» kom på 6. plass. Kate Bush opprettholdt sin produktivitet, og innen utgangen av 1978, bare ni måneder etter "The Kick Inside", kom album nummer to "Lionheart" på markedet. Albumet ble innspillt i Frankrike, og EMI presset på for å få en rask oppfølger til det suksessfulle debutalbumet. Her svarte hun kritikerne på selvironisk vis, blant annet ved å fylle refrenget på låten «Wow» med nettopp dette ordet. "Lionheart" kom på 6. plass på Storbritannias albumliste, og har også solgt til platina, som forgjengeren. For første og eneste gang i karrieren hadde Kate Bush lagt ut på turné i 1979. Men hun gjorde det senere klart at en slik eksponering ikke lå for henne, og hun har siden kun gjort sporadiske konsertopptredener. Perfeksjonisme og suksess. I 1980 kom albumet "Never for Ever", og Bush brukte for første gang synthesizere og trommemaskiner. Albumet gikk direkte inn på 1. plass på den britiske albumlisten. Singelen «Babooshka» kom på 5. plass i Storbritannia, og ble også en av hennes største hits i blant annet Australia og Norge. Tidlig i karrieren meldte ønsket seg om større kreativ kontroll over egen musikkproduksjon. Derfor ble det naturlig for henne å produsere egne album. Hun forberedte seg over tid på å lære seg produsenthåndtverket: På det dels retrospekitve albumet "Never for Ever" var Kate Bush medprodusent, før hun omsider kunne overta eneansvaret på "The Dreaming". På "The Dreaming" satte hun sitt helt spesielle preg, med tett lydbilde som vakte blandede reaksjoner hos kritikerne. Salget av albumet ble heller ikke det samme, enda platen nådde tredjeplass på de britiske hitlistene. Etter "The Dreaming" vendte hun seg gradvis bort fra offentligheten. Stadig mer tid ble brukt i platestudiet, hvor hun viste seg som litt av en perfeksjonist. Hun utforsket studioets muligheter til fulle for å gi låtene en tilfredsstillende utforming. De påfølgende årene bare styrket perfeksjonisten i Kate Bush. "Hounds of Love" i 1985 nådde toppen av listene, og hun opplevde en suksess som kunne måle seg med debutåret. Albumet spilte hun inn i sitt eget studio, og det regnes som hennes mesterverk. «Running Up That Hill» ble hennes mest solgte singel på 1980-tallet, og kom blant annet på 3. plass på den britiske singellisten. Hun var tilbake i 1989 med et nytt album, "The Sensual World", som riktignok ikke ble den samme suksessen. Det tok fire år før neste album, og i 1993 hadde hun moderat suksess med albumet "The Red Shoes". Singelen «Rubberband Girl» nådde forholdsvis langt opp på musikklistene. Pause og comeback. Etter dette tok Kate Bush en lang pause. Innspillingen av neste album startet for alvor i 1997 og ifølge meldingene skulle det utgis sent i 1998 eller tidlig i 1999. Samtidig voktet hun så godt om sitt privatliv at det gikk to år før offentligheten fikk vite at hun i 1998 hadde født en sønn. Hennes åttende studioalbum, som fikk navnet "Aerial", ble utgitt som dobbel-CD og LP 7. november 2005. På forhånd hadde «King of the Mountain» blitt lansert som singel 24. oktober. Bølgekraft. Bølgekraft er mekanisk effekt fra havets overflatebølger samt omsetning av denne effekten til en nyttig form, f.eks. elektrisk effekt via en generator eller pumping av vann opp i et reservoar. Bølgekraft kommer inn under fornybar energi, slik som vindkraft og vannkraft. Bølgekraft må ikke forveksles med tidevannskraft og kraft fra undervannsstrømmer. Det har vært gjort diverse typer forsøk på effektiv utnyttelse av bølgekraft, også i Norge, men foreløpig har disse ikke ført til noen permanente installasjoner. Bølgene. Normalt er det de store bølgene som har størst effekt ettersom bølgekraften avhenger av bølgehøyde, bølgehastighet, bølgelengde og tetthet. Bølgestørrelsen kommer an på vindhastighet, virkedistanse (distansen vinden har anledning til å «dra» på bølgene) og dybde samt bunntopografi (som fokuserer eller sprer bølgeenergien). For en gitt hastighet er det er samsvarende grense for hvor store bølger som kan skapes, uansett virkedistanse og tid. De nordlige og sørlige tempererte soner har de beste stedene for å hente ut bølgekraft. De dominerende vestlige vindene her er sterkest om vinteren. Bølgebevegelser er kraftigst ved overflaten og avtar eksponentielt med dybden. Bølgeenergi er også til stede som trykkbølger på større dyp. Den potensielle energien i en gruppe bølger er proporsjonal med kvadratet av bølgehøyden ganger bølgeperioden (tiden mellom bølgetopper på gitt sted). Bølger med lengre perioder har relativt lengre bølgelengder og større hastighet. Den potensielle energien er lik den kinetiske energien (som kan forbrukes). Bølgekraft uttrykkes i kW/ m (langs en kystlinje). Formelen under viser hvordan bølgekraft kan beregnes. Hvis vi ser bort fra bølger ved orkanforhold, blir de største bølgene ca. 15 meter høye og har en periode på rundt 15 sekunder. I følge formelen er slike bølger bærere av ca. 1700 kW pr. meter bølgefront. Et bra sted for å anlegge et bølgekraftanlegg har en middelfluks som er langt lavere enn dette, kanskje rundt 50 kW/m. Formler. "For en sinusformet bølge er α = 1/8. For havbølger er α = 1/16 dersom H står for signifikant bølgehøyde, hvor signifikant bølgehøyde regnes som gjennomsnittshøyden av de 1/3 høyeste bølgene." hvor H er bølgehøyden (det vil si den vertikale avstanden fra bølgedal til bølgetopp) og λ er bølgelengden (det vil si den horisontale avstanden mellom to etterfølgende bølgetopper). Utfordringer. Den fundamentale utfordringen ved bølgekraft er å konvertere bølgebevegelsene effektivt til elektrisitet gjennom anlegg som kan overleve ekstreme værforhold og sjøvannskorrosjon. Typiske problemområder er sveiser som svikter og fortøyninger som sliter seg. I lys av dette er det ofte blitt utviklet anlegg som er så overdimensjonert at anleggskostnaden ødelegger totaløkonomien. I den senere tid har økt offentlig støtte i mange land skapt en ny giv, og det finnes nå mange lovende pilotanlegg i drift. En måte å utnytte bølger på, er å lage «samlelinser» på grunt vann på steder der bølger normalt kommer fra samme retning hele tiden. Riktig gjort, vil en kunne forsterke og fokusere bølger til både å treffe et bestemt område, og bli vesentlig kraftigere. Dette ble forsøkt utnyttet til å lede et bølgesystem opp til et samlebasseng, der en kunne slippe vannet tilbake via en generator. I Øygarden, utenfor Bergen ble bølgene for sterke og slo i stykker de vesentligste delene av arrangementet. Slike bunnarrangementer i sand blir brukt ved enkelte badestrender for å lage ekstra store surfebølger, men må vedlikeholdes ganske ofte. State of the art. Bølgekraftanlegg karakteriseres ved måten de demper bølgene, hvordan kraften konverteres og hvilke typer steder de plasseres på. Metodene er punktabsorpsjon (over et lite område), bølgedempning (opererer normalt på bølgefrontene) og bølgestopping (opererer parallelt med bølgefrontene). Anleggene plasseres ved strandlinjen, et stykke til havs eller på dypt vann. Kraftkonvertering utføres med hydraulikk, peristaltisk pumpe, vannkraftturbin eller lineær elektrisk generator. Systemene kan ha svingende vannsøyle, forankrete flytere, bølgepumpe eller kilerenne med reservoar og tradisjonell vannkraftturbin/generator. Flere av disse kombineres med parabolsk bølgefokusering for å samle bølgekraften dvs. øke bølgehøyden der den fanges opp. Energiopptaket er størst når svingebevegelsen har optimal amplitude og optimal fase (se bølgefase), dvs. når dempingen av systemet er optimal, samtidig som svingningen er i resonans med bølgene. Mye av bølgekraftforskningen omhandler metoder for styring av svingebevegelsen, slik at man kommer nærmest mulig disse kriteriene. En slik styring avhenger av målinger av de innkommende bølgene, samt beregninger i sanntid. En forenklet metode for å oppnå tilnærmet optimal fase, er å holde igjen svingebevegelsen i visse deler av perioden. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" er en svensk vitenskapelig bokserie, som utkom med aller første bindet, "Fjärilar: Dagfjärilar" (Dagsommerfugler), den 25. april 2005. Verket skal, på en populær, men vitenskapelig måte, beskrive alle de 50 000 nordiske arter av dyr, planter og moser. Minst 30 000 blir beskrevet utførlig i tekst og bilder. Aldri tidligere har et slik bokverk blitt utgitt, "Nationalnyckeln" er en referanse over en hel nasjons arter. Hver art beskrives med forekomst og utbredelse i Norden, inklusive Norge. Dataene bygger her på ulike norske kilder, og i 2008 kunngjorde Regjeringen at Norge skal knytte seg til det svenske prosjektet og utvikle også en norsk totaloversikt over flora og fauna - Artsprosjektet. Bakgrunn. Den svenske naturforskeren, Carl von Linné, la grunnlaget for den vitenskapelige navngivningen (nomenklatur) til alle organismer. Da Linné levde antok han, at det fantes omtrent 26 500 arter i verden, hvorav ca. 3 500 svenske arter. I sin samtid publiserte Linné beskrivelser av de arter som var kjente for vitenskapen, 12 100 arter. 4 400 var dyrearter og 7 700 plantearter. Mer enn 250 år senere, regner en med at tallet er omtrent 50 000 arter bare i Sverige. I verden er det publisert 1,8 millioner arter. Utgivelsen av bokverket "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna" er et arbeide i Linnés ånd - å undersøke, kartlegge og gi artene (svensk) navn. Alle nordiske arter. Det omfatter primært de svenske artene, men alle nordiske arter vil bli omtalt. I hvert bind er det omtale, utbredelseskart og illustrasjon av hver enkelt art og det er utarbeidet en rikt illustrert nøkkel for å artsbestemme hver organismene. Mer enn 100 bind. Verket er laget av ArtDatabanken, ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU) i Ultuna, Uppsala, på oppdrag av Sveriges riksdag. Opprinnelig var planen rundt 60 bind, men ble senere økt til å omfatte over 100 bind. Det ble beregnet at det ville bli mer enn 100 000 illustrasjoner i høy kvalitet. Dette kommer til å engasjere hundrevis forskere, illustratører, fotografer, skribenter, museumsfolk, innsamlere og andre medvirkende. Utgivelsen er planlagt å gå over mer enn 20 år. Et så omfattende bokverk er ikke tidligere utgitt i Sverige. H.K.H. Kronprinsessan Viktoria er svenske artprosjektets beskytter. Prosjektet opplevde en krise tidlig i 2012. Fra 2005 til 2011 hadde kun 13 bind blitt produsert. Det vil si to til tre bind årlig, mot de seks årlige utgivelsene som var planlagt. Kostnadene for hvert bind ble store og det ble vurdert om det ville bli nødvendig å redusere prosjektet. Våren 2012 ble det gjort en utredning på oppdreg av regjeringen, om Nationalnyckeln og det svenske artprojektet. Den 18. juni var utredningen klar, der det konkluderes med at kunnskapsspredningen i prosjektet (Svenska artsprosjektet) foreslås å gjøres digitalt og at Nationalnyckeln opphører som bokverk. Samt at det årlige tilskuddet reduseres med 20 millioner svenske kroner. Utmerkelser. I 2005 fikk verket (første bind om dagsommerfugler) to av den svenske Publishing-Prisene for "beste fagbok", samt "juryens store pris". Hovedbøker. Hele verket: "Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna", ISBN 91-88506-50-9 Psykoterapi. Psykoterapi er en virksomhet hvis hensikt er å bedre mental helse, følelsesmessige eller adferdsmessige problemer hos individer, ofte benevnt som klienter. Visse mønstre kan ofte gjøre det vanskelig for mennesker å takle hverdagen eller oppnå personlige mål. Psykoterapi er ment å rette på disse vanskelighetene gjennom forskjellige tilnærmingsmetoder og teknikker. Vanlig psykoterapi involverer en psykoterapeut og en eller flere klienter som arbeider med disse problemene i et forsøk på å finne ut av hva de består av og hvordan de kan håndteres. På grunn av at terapien ofte berører sensitive emner er terapeuten forventet og som oftest bundet til å respektere sin taushetsplikt. Generell beskrivelse. Psykoterapeut er ikke en beskyttet tittel og således er det ingen spesifikke krav til hvem som kan kalle seg psykoterapeut. Det kreves altså ikke av terapeuten at han eller hun har en medisinsk eller psykologisk kvalifisering eller utdanning. Det kan være svært forskjellig utdannelsesnivåer på ulike psykoterapeuter. Psykoterapeuter kan være psykiatere, psykologer, sykepleiere med tilleggsutdanning, sosialarbeidere (sosionomer og tilsvarende). Leger og psykologer er i midlertid de eneste i Norge som gjennom sin utdannelse har kompetanse til å utrede, diagnostisere og behandle psykiske lidelser hos mennesker. Psykiatere fokuserer på diagnostikk av kroppens (somatiske, biologiske) mekanismer som kan forklare psykisk lidelse, av hvordan hjernen virker og hvordan man kan bedre dens funksjon bl.a. ved bruk av medikamenter [Kilde mangler: dokumentasjon]. Likeså er psykiateren trenet til å lete etter somatisk sykdom som kan ligge til grunn for eller påvirke psykiatriske symptomer. Psykiateren trenes også i ulike former for psykoterapi. Psykiateren er i utgangspunktet lege med spesialisering i psykiatri, og forskning er en del av psykiaterens utdanning. Psykologer har i utgangspunktet en generalistkompetanse innen klinikk og forskning og tilknyttet teori, metode og praksis innenfor både normalpsykologi og psykopatologi (psykiske lidelser). Lik psykiatri dreier klinisk psykologi seg om behandling av psykisk lidelse, men i motsetning til psykiatere driver psykologer bare ikke-medikamentell behandling. Psykologer har imidlertid kompetanse innenfor innenfor klinisk psykologi. Både psykologer og psykiatere har spesielle rettigheter (og plikter) innen psykisk helsevern (tidligere kalt psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som kan stille diagnoser. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige for vedtak i spesialisthelsetjenesten, etter psykisk helsevernloven. Psykologer har en 6 årig praktisk og teoretisk utdanning fra et universitet innenfor normalpsykologi og abnormal psykologi, inkludert: kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi, biologisk psykologi, samt klinisk psykologi og psykiatri. Psykiatere derimot, har kun en praktisk etterudanning i psykiatri, etter legestudiet, hvor de driver med klinisk virksomhet med pasienter innenfor psykiatri-feltet for å oppnå spesialisering, og dette varer i 5 år (under veiledning av en lege som allerede er godkjent spesialist i psykiatri). Psykoterapiutdannelser som gis ved Norsk Psykoanalytisk Institutt, Norsk Karakteranalytisk Institutt og Institutt for Psykoterapi forutsetter en grunnutdannelse som lege eller psykolog og godkjennelse i Norge. Ved Institutt for Aktiv Psykoterapi må søkere være psykologer. Medikamentell behandling av psykiske lidelser har vært i rivende utvikling siden oppdagelsen av de klassiske antipsykotika på 1950-tallet. Dette har ført til en mer utbredt bruk av farmasøytiske midler i forbindelse med behandling av psykiske lidelser. Medikamentell behandling har spesielt stor betydning for pasienter med ulike psykotiske lidelser, schizofreni og bipolar lidelse, og regnes i dag som standard behandling for schizofreni. Men medikamentell behandling brukes også i forbindelse med mindre alvorlige psykiske lidelser og adferdsproblemer, som depresjon, tvangslidelser, og f.eks. ADHD. Imidlertid er det ofte slik at psykoterapuetiske intervensjoner prioriteres som "førstevalg" ved både lettere og moderate psykiske lidelser. Hovedsakelig fordi pasienter tenderer å foretrekke psykoterapi fremfor medikamenter (bl.a. grunnet mulige bivirkninger), samt det faktum at forskning har vist at psykoterapi er mer effektivt, og gir en mer langvarig bedring enn ved medikamentell behandling alene. Eksempelvis ved, og. Fordelen med psykoterapi i forhold til medikamentell behandling, ligger i det faktum at pasienten kan lære seg mestrings-strategier, som kan hindre et mulig tilbakefall etter endt behandling (noe som ofte forekommer ved medikamentell behandling). Medikamentell behandling brukes også i kombinasjon med psykoterapi, spesielt dersom pasienten viser seg å ikke få nytte av kun psykoterapi alene, eller dersom pasientens lidelse er av mer kronisk eller omfattende art. Det skal også nevnes at flere meta-analyser tyder på at medikamentell behandling av depressiv lidelse har en 'ubetydelig' behandlingsmessig effekt sammenlignet med piller, samt at det meste av effekten ved antidepressiva skyldes placebo-effekt (opp til 80%), fremfor et aktivt virkestoff i selve pillen (se f.eks.). Historie. De fleste psykoterapiformer er enten direkte avledet av psykoanalysen, eller grunnleggerne startet i psykoanalysen før de utviklet sine egne teorier- f.eks grunnleggerene av Gestalt Psykologien. De fleste vil derfor starte med Sigmund Freud når psykoterapiens historie skrives. Psykoanalysen. Selv om det finnes retninger i psykologien uten arv fra Sigmund Freud (f.eks.behavorismen)kan det meste spores tilbake til hans arbeide som startet i Wien i 1880-tallet. Med utdanning som nevrolog, begynte Freud å legge merke til nevrologiske problemer hos pasienter som ikke kunne forklares biologisk. Etter å ha sett synsforstyrrelser, paralyser og anoreksi hos pasienter uten noen fysisk forklaring, beveget han seg mot sinnet for å finne svarene sine. Gjennom sine oppdagelser av at mentalt syke mennesker kunne erfare fysiske symptomer traff han kolleger og lærere med tilsvarende interesser som Josef Brauer og Jean-Martin Charcot. Freud åpnet en privat praksis i 1886 og frem til 1896 hvor han for det meste behandlet kvinner med symptomer på hysteri (et løselig definert begrep på den tiden). Ved hjelp av teknikker som drømmetyding, fri assosiasjon, overføring og analyser av id, ego og superego, uviklet hans kolleger et system av psykoterapi som ble kalt 'psykoanalysen'. Studenter og kolleger av Freud, som Alfred Adler, Otto Rank og Carl Jung ble psykoanalytikere selv, og formet sine egne avvikende psykoterapeutiske retninger. Disse ble alle senere benevnt under en bredere benevning: psykodynamisk – i betydningen alt som omfatter psykens bevisste/ubevisste påvirkning på eksterne relasjoner og selvet. Psykodynamisk psykoterapi og psykoanalyse er oppfattet som spesielt effektivt ved behandling av bestemte mentale forstyrrelser som personlighetsforstyrrelser, men også andre følelsesmessige forstyrrelser. Dagens psykodynamiske tilnærminger er under stadig utvikling og endring. Noen moderne psykoanalytiske tilnærminger har beholdt Freuds vektlegging på seksualitet(lyst), aggresjon og mentale konflikter. Andre er mer fokusert på relasjonelle aspekter og tilknytning. En klassisk psykoanalyse vil være mer innsiktsorienterte og avdekkende, enn mer støttende teknikker. Andre nåværende psykodynamiske tilnærmingsmetoder slik som objekt-relasjon og selv-psykologi foretrekker teknikker som er rettet mot å endre pasientens vanemønstre ved å bygge en spesielt autentisk eller støttende relasjon til analytikeren som er ventet å kunne hjelpe pasienten til å relatere seg til andre mennesker og verden på en ny måte. Det psykoanalytiske miljøet har i den siste tiden lagt mye vekt på forskning effekten av og den terapeutiske prosessen i psykoanalytisk behandling. Kognitiv adferdsterapi. Mens hovedsakelig psykoanalysen og behaviorismen hadde sin dominans på feltet på midten av 1900-tallet, ble andre psykoterapeutiske idéretninger etterhvert også unnfanget. En av disse var kognitive adferdsterapier, som blant annet hadde sitt opphav i arbeidet til psykiateren Aaron T. Beck som ved Brown University og Yale Medical School på 1960- og 70-tallet utviklet sin egen form for psykoterapi kjent som kognitiv terapi. Likeledes hadde psykologen Albert Ellis ved Columbia university utviklet og pionert Rational Therapy (nå kjent som Rational Emotive Behaviour Therapy) et tiår tidligere etter å ha praksisert psykoanalyse i flere år. Feltet som etterhvert ble kjent som kognitiv adferdsterapi involverer noen felles egenskaper, inkludert kortvarig, aktiv-direkte, strukturert og nåtidsfokusert intervensjoner rettet mot en persons forstyrrede tankesett, meningsskapende tanke- og trossystemer og adferdsmønstre. Ofte orientert mot symptomlindring, kollaborativ empirisme, kartlegging og endring av tankemønstre- og skjemaer og adferdsintervensjoner er dette ofte foretrukne behandlingsmetoder der hvor tidsaspektet er viktig. Denne behandlingsmetoden er kjent for å ha blitt utsatt for mer forskning enn de fleste andre typer psykoterapi. Humanistisk. Den humanistiske retningen startet med Carl Rogers på 1950 -tallet. Rogers studerte ved Columbia universitetet sammen med Albert Ellis, og tok sin doktorgrad samtidig med at han fattet interesse for eksistensialisme, Abraham Maslow og hans behovshierarki. I tidlig 1930-årene hadde Rogers avsluttet sitt doktorarbeide og hadde brakt personfokusert psykoterapi i fokus. Rogers fokuserte på at begreper som ubetinget positiv omtanke, autentisitet og empatisk forståelse var viktige holdninger hos terapeuten. I følge Rogers var disse begrepene både nødvendige og tilstrekkelige for å skape en helende relasjon for klientens psykiske velvære, slik at han/hun kan få en fullverdig egenerfaring. Inspirert av Rogers fulgte andre hans tankesett slik som Fritz og Laura Perls som skapte Gestalt terapi. Senere ble disse områdene av psykoterapien kjent som humanistisk psykoterapi. Behavioristisk. Utviklingen av behavioristisk terapi begynte i 1920-årene men ble ikke allment kjent før i 1950-årene og 1960-årene. Hovedbidragsyterne var Joseph Wolpe i Sør Afrika, M.B. Shapiro og Hans Eysenck fra Storbritannia samt B.F. Skinner fra USA. Behavioristisk terapi baseres på operant betinging, klassisk betinging og andre former for læring. Behaviorstisk terapi er basert på behavioristisk psykologi. I henhold til behavioristiske prinsipper skal terapien fokusere på observerbar og målbar adferd fremfor de psykiske prosesser som postuleres å ligge til grunn for den. Bemerk at klientens utsagn (foregivende å være) om sin egen subjektive opplevelse er objektivt observerbar adferd. Det er dessuten verdt å bemerke at B.F. Skinner ble tildelt prisen «Årets Humanist» i 1972 av American Humanist Association (Den Amerikanske Humanetiske Forening) noe som indikerer at behavioristisk terapi kan bli betraktet som kompatibel med humanistisk filosofi (Epstein, 1997). Den behavioristiske terapeuten kan benytte operant betinging teknikker. For sosial læringsteknikker kan terapeuten benytte modellering, adferdspraksis grupper og rollespill. Ofte er klassiske betingingsteknikker benyttet i behandling av fobier og fetisjer, og omfatter teknikker som motbetinging og aversjonsterapi. Noen ganger benyttes hypnose for å få klienten til å slappe av. I tillegg har behavioristisk terapi vist seg effektiv i behandlingen av spiseforstyrrelser. Behavioristisk terapi er den mest vitenskapelige validerte tilnærmingen på grunn av sin vekt på målbare og observerbare resultater. I større og større grad tar terapeuter og forskere inn adferdsmodifiserende teknikker sammen med andre teknikker (eklektiske eller multimodale tilnærminger), og utvikler behavioristiske definisjoner for å måle psykologiske konsepter som depresjon, angst og sinne (Thomson, Rudolph & Henderson, 2004). Korttidsterapi. Korttidsterapi trekker på elementer av de ovenstående terapeutiske tilnærminger. Fokus for korttidsterapi er pasientens symptomer. Det er mindre vekt på analyse av underliggende årsaker, som ofte kan kreve langvarig terapi. Det er blant annet utviklet flere manualer for denne type behandling rettet mot konkrete lidelser som: fobi, angst, panikk og depresjon. Resultatene er ofte gode. Terapiformer som kan være korttidsorientert er bla.; psykodynamisk korttidsterapi, intensiv dynamisk korttidsterapi, kognitiv korttidsterapi (eks. løsningsfokusert terapi, eksponeringsterapi), narrativ terapi etc.. Vanligvis tar korttidsterapi fra én til 12 sesjoner. Velkjente forfattere og utøvere av korttidsterapi omfatter blant andre Bill O'Hanlon, Insoo Kim Berg, Michael White, Jeffrey Guterman og Steve de Shazer. Behandlingsmetode. Samtaler og øvelser. Avhengig av behov og ønsker kan kreative uttryksformer og fysiske øvelser brukes. Samarbeid mellom klient og terapeut danner grunnlaget for prosessen. Gestaltterapi er en retning innen humanistisk psykologi. Det tyskfødte ekteparet Laura og Fritz Perls, sammen med amerikaneren Paul Goodman var grunnleggerne. Idégrunnlaget er: Fenomenologi, Gestaltpsykologi og Eksistensialisme. Eksistensialismen tar utgangspunkt i at hvert enkelt menneske er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor gitte rammer. Skoleretninger og tilnærminger. Psykoanalysen var den tidligste form for psykoterapi, men nå til dags benyttes også mange andre teorier og teknikker av psykoterapeuter, psykologer, psykiatere, samtaleterapeuter og sosionomer. Teknikker for gruppeterapi er også utviklet. Selv om adferd ofte er målet med arbeidet, er mange tilnærmingsmetoder rettet mot følelser og tanker. Dette er spesielt tilfelle for den psykodynamiske skoleretningen som i dag inkluderer både Jungiansk terapi, Pesso Boyden System Psychomotor (PBSP) (også kalt Stilisert Psykodrama i Norge), så vel som de psykoanalytiske skoleretningene. Andre tilnærmingsmetoder fokuserer på koblingen mellom sinnet og kroppen og forsøker å få tilgang til den dypere delen av psyken ved å manipulere den fysiske kroppen. Eksempler er Rolfing, Pulsing og postural integrasjon. Man kan også legge skillet mellom de psykoterapiformene som benytter en medisinsk modell, og de som benytter en humanistisk modell. I den medisinske modellen blir klienten sett på som syk, og terapeuten utfører sitt arbeide for å gjøre ham frisk igjen. I den humanistiske modellen støtter terapeuten en indre læring i klienten og klientens egen natrulige prosess gjør ham i stand til å forstå seg selv bedre. Noen psykodymaniske utøvere skiller mellom mer avdekkende og mer støttende psykoterapi. Avdekkende psykoterapi legger vekt på å tilrettelegge for klientens egen forståelse av hvor hans eller hennes problemer oppstår. Den mest kjente eksemplet på avdekkende psykoterapi er klassisk psykoanalyse. På den andre siden er støttende psykoterapi fokusert på forsterke klientens forsvar ofte med oppmuntring og råd. Avhengig av klientens personlighet vil en mer avdekkende eller en mer støttende være mest optimal. De fleste psykoterapeuter benytter en kombinasjon av støttende og avdekkende tilnærmingsmetoder. Kognitiv adferdsterapi er i dag den mest empirisk validerte behandlingspakken innenfor klinisk psykologi (psykoterapi). Den har gjennom forskning påvist betydelig effektivitet på ulike angstsyndromer (inkl. fobier), affektive lidelser (f.eks. depresjon), atferdsforstyrrelser (eksempelvis OCD), samt psykotiske lidelser (schizofreni). I motsetning til psykoanalytisk terapi (som kalles innsikts orientert terapi), er kognitiv atferdsterapi en symptomfokusert terapiform, fordi den har til hensikt å tilby pasienten mestrings-strategier for å forhindre tilbakefall, i tillegg til symptomreduksjon. Den nyeste "bølgen" innenfor kognitiv atferdstrapi kalles den "tredje bølgen" og inkorporerer aksept- og mindfulness elementer i terapien. Eksempler på disse terapiformene er: (ACT), samt. Et dataprogram kjent under navnet Eliza ble konstruert for å utføre en automatisk og ekstremt forenklet versjon av Klientfokusert psykoterapi. Det er mye uenighet om hvilken type psykoterapi som er mest effektiv, og mer spesifikt hvilken type terapi som er best egnet for å behandle bestemte typer problemer [Citation needed]. Mange psykoterapeuter mener at psykoterapiens nyanser ikke kan fanges opp med denne typen forskning, og velger å basere seg på sin egen kliniske erfaring og konseptuelle forståelse når de velger behandlingsform [Citation needed]. Terapeutisk relasjon. Visse studier viser at relasjonen mellom terapeut og klient har stor innflytelse på resultatet av terapien. Det er imdlertid reist betydelig kritikk mot denne type forskning, som påpeker at den terapeutiske relasjon er årsaken til bedring ved psykoterapauetisk behandling. Hovedkritikken går på at a) konklusjonen om at den terapeutiske relasjon er "alpha omega", er uberettiget da studiene som denne konklusjonen stammer i fra, er metodisk svake, samt basert på korrelasjonsstudier fremfor empiriske studier, og at det derfor er uetisk å ikke bruke de best tilgjenglige psykologiske behandlingsmetoder som har best vitenskapelig belegg for spesifikke psykiske lidelser. Nyere meta-analyser viser til at den tereapuetiske relasjon (allianse) har størst innvirkning på behandlingsutfallet ved psykiske lidelser som har en "uspesifikk" karakter fremfor "spesifikke" lidelser (Lambert, 2008). Eksempelvis viser nyere forskning til at angst-lidelser lar seg best behandle med symptomfokusert behandling (eksponeringsterapi; kognitiv atferdsterapi) enn både innsiktsorientert behandling, og humanistisk orientert behandling (som ofte vektlegger behandlingsforholdet fremfor konkrete behandlingstiltak). Det er imidlertid liten tvil om at relasjonen mellom behandler og pasient er betydelig faktor for behandlingsresultatet (både målbare etter-effekter, samt pasienttilfredshet). Den terapeutiske relasjon virker tilretteleggende og er en forutsetning for et godt behandlingsforløp, og derfor kan påvirke behandlingsutfallet betydelig, uansett terapimetode. Denne forskningen er utførlig diskutert (med mange referanser) i "The Heart and Soul of Change: What Works in Therapy", Mark A. Hubble, Barry L. Duncan, Scott D. Miller (Forf.), American Psychological Association (1999) ISBN 1-55798-557-X (sitater i denne seksjonen er oversatt fra denne boken) og i "The Great Psychotherapy Debate" av Bruce Wampold (2001). M. J. Lambert (1992) skiller mellom ulike faktorer (som må ses i sammenheng med hverandre), i lys av "allianseforskningsperspektivet". Herunder: Terapeutisk relasjon, forventninger, terapiteknikken, og utenforterapeutiske faktorer. "For eksempel vil en defensiv, alkoholisert klient som er «slept» inn i terapi av hans eller hennes ektefelle, har liten motivasjon for terapi, ser på utøvere innenfor psykisk helse med skepsis og på toppen har en fiendtlig innstilling overfor andre, ikke ha noe i nærheten så store muligheter til å bedres som en klient som er oppsatt på å finne ut hvordan han eller hun har bidratt til et mislykket ekteskap og samtidig uttrykker et ønske om å endre seg." I en studie viste enkelte svært motiverte klienter en målbar bedring før den første sesjonen, noe som kan bety at bare det å avtale terapi kan indikere endringsvilje. "Utenfor terapi har mennesker sjelden en venn som er villig til å aktivt lytte til dem i mer enn 20 minutter (Stiles, 1995)... Videre er slekt og venner ofte involverte i problemet, og kan derfor ikke stå for et «trygt utenforstående perspektiv» – noe som kanskje er nødvendig. Som nevnt over, løser allikevel folk som oftest problemene sine ved å snakke med venner, slektninger, arbeidskolleger, religiøse ledere, eller en annen betrodd i deres liv, eller de løser dem ved å tenke og utforske seg selv." Rosenzweig, S. (1936). Some implicit common factors in diverse methods in psychotherapy. "Journal of Orthopsychiatry", 6, 412-415 Lambert, M. J. (1992). Implications of outcome research for psychotherapy integration. In J. C. Norcross & M. R. Goldfried (Eds), "Handbook of Psychotherapy Integration" (pp. 94-129) Stiles, W. B. (1995). Disclosure as a speech act: Is it psychotherapeutic to disclose? In J. E. Pennebaker (Ed.), "Emotion, Disclosure, and Health" (pp. 71-92). Tallman, Karen, and Arthur C. Bohart (1999). The Client as a Common Factor: Clients as self-healers. In Hubble, Duncan, Miller (Eds), "The Heart and Soul of Change" (pp. 91-131) Asay, Ted P., and Michael J. Lambert (1999). The Empirical Case for the Common Factors in Therapy: Quantitative Findings. In Hubble, Duncan, Miller (Eds), "The Heart and Soul of Change" (pp. 23-55) Wampold, B. E. (2001). The great psychotherapy debate. New Jersey: Lawrence Erlbaum. Psykoterapeut. Psykoterapeut er en utøver av psykoterapi og er utdannet med henblikk på å lege eller hele menneskers mentale lidelser gjennom individuelt arbeid med en pasient eller en gruppe med pasienter i form av gruppeterapi. Ifølge Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er det bare psykologer eller psykiatere som kan kalle seg psykoterapeuter i Norge. Johannes' åpenbaring. Johannes' åpenbaring (eller "apokalypsen") er tittelen på det siste skriftet i Det nye testamente og således den siste boken i den kristne Bibelen og kalles i kristen tradisjon «Bibelens krone». Begrepet apokalypse kommer fra sen latin "Apocalypsis", igjen avledet fra gresk "apokalupsis", avsløring, åpenbaring, avledet fra "apokaluptein", å avdekke, og benyttes om et antall anonyme jødiske eller kristne tekster fra rundt 2. århundre f.Kr. til det 2. århundre e.Kr. med som inneholdt profetiske eller symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende. Boken er full av fantastiske åpenbaringer med mange bilder av store dyr og skremmende hendelser, den har mange forutsigelser om framtiden, men også sju brev med veiledning til lokale kristne menigheter i det første århundre. Boken er spesielt kjent for sin omtale av Apokalypsen eller Harmageddon, «krigen på Guds den allmektiges store dag,» da Skaperen vil ha et endelig oppgjør med menneskene på jorden (16:14,16). Mange velkjente bilder stammer fra Johannes’ åpenbaring: mannen med ljåen, perleporten og «sjøen som brenner med ild og svovel». Tittel. Genitiven «Jesu Kristi åpenbaring» er tvetydig og kan oppfattes både som objektiv og subjektiv. Det er altså noe uklart om Johannes' åpenbaring er en åpenbaring om Jesus Kristus eller fra Jesus Kristus. Siden Johannes fremstår som skriftets forfatter, har skriftet blitt kjent som "hans" åpenbaring. Ordet apokalypse har i senere tider blitt brukt om tekster som handler om fremtiden og jordens ødeleggelse. Forfatterskapet. Det er usikkert hvem som skrev Johannes' åpenbaring eller om det er snakk om en eller flere forfattere. En vanlig oppfatning har vært at forfatteren er identisk med den Johannes som skal ha skrevet det fjerde evangeliet og de tre brevene som vanligvis tilskrives Johannes. Språklige forskjeller mellom dem gjør at få forskere i dag anser dette som sannsynlig, dog kan det ikke utelukkes at samme person kan være inspirasjonskilde for både Johannes' evangelium, Johannes' tre brev og/eller Johannes' åpenbaring. Verket bærer preg av å være skrevet av en kristen person med jødisk bakgrunn. Vers 9 i kapittel 1 gjør det klart at boken selv oppgir apostelen Johannes som skribent. Tid. Tradisjonelt har Johannes' åpenbaring blitt datert til ca. 94/95, dvs. mot slutten av keiser Domitians regjeringstid, i samsvar med opplysninger gitt av Irenaeus. Ifølge en annen tradisjon ble Johannes' åpenbaring skrevet kort tid før eller etter keiser Neros død i 68. Blant forskere er det i dag vanlig å datere Johannes' åpenbaring relativt sent, det vil si til tiden etter år 70 – gjerne til tiden under Domitian. Et mindretall forskere mener imidlertid at Johannes' åpenbaring best kan forstås som et skrift forfattet før år 70. Språk. Det er i dag bred enighet om at Johannes' åpenbaring opprinnelig ble skrevet på en idiosynkratisk type gresk, sterkt preget av forfatterens palestinske og jødiske bakgrunn. Det har vært foreslått at hele eller deler av Johannes' åpenbaring opprinnelig var skrevet på hebraisk, men slike teorier har ikke vunnet frem. Den spesielle typen gresk som er brukt i Johannes' åpenbaring er med på å gjøre skriftet vanskelig å tolke. Sentrale symboler i boken. Lammet: Lammet som står slaktet foran tronen er åpenbart et bilde på Jesus etter sin oppstandelse og død. Han omtales også som «løven av Juda stamme, Davids rotskudd,» med en allusjon til Jesu slektstavle som den sanne Messias. (1Mos 49:9-10; Jes 11:1) Her videreføres bildet av Guds Sønn som det evige påskeofferet som døde for å kjøpe menneskene fri fra synd og død. –Åp 5. Fire apokalyptiske ryttere: Den seirende krigeren på den hvite hesten er tydeligvis en hærfører eller konge, som er hvit (ren) og opphøyd. Rytteren på den flammende røde hest får et stort sverd for å «ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned,» og symboliserer altså krig. Rytteren på den svarte hesten har en skålvekt med seg, som han angivelig skal bruke til å måle (veie) fødevarer. Det kan antyde mangelvarer eller nød. Og den siste rytteren, som kalles Døden, sitter på en gulblek hest, med «dødsriket» (Hades) følgende etter. Dette er tydeligvis ment å være en sykelig farge, som symbol på pest eller sykdom. Teksten oppsummerer da også de fire rytternes ritt og sier at «de fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.» Dette bildet kan ses som en parallell til tegnet på verdens ende i Matteus 24/25 og Lukas 21. –Åp 6. De 144 000: 144 000 personer fra Israels 12 stammer (12 000 fra hver) omtales som Guds tjenere som blir beseglet eller får et merke på pannen. Den historiske allusjonen til denne beseglingen er merkingen av israelittenes boliger i Egypt før Guds engel kom og drepte alle Egypts førstefødte – en begivenhet som i ettertid ble markert som den årlige jødiske påskefeiringen. (2Mos 12:21-27) Navnene på de 12 stammene i Åpenbaringen stemmer ikke helt overens med de 12 faktiske stammene som Israel besto av gjennom århundrene før Kristus; Efraim og Dan er tatt ut av listen, mens Josefs sønner er beholdt og Levi stamme er tatt med. –Åp 7; 4Mos 1:4-16, 47. Den store skare: Etter synet av de 144 000 beskrives «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. Disse tjener Gud og Lammet foran tronen, kledd i kapper som er ’vasket rene og hvite’ ved hjelp av Lammets ofrete blod. (Blodet har altså en symbolsk, rensende virkning, idet det ’vasker bort’ synder.) De hilser ham også med palmegrener i hendene, en allusjon til menneskemassene som hilste Jesus velkommen til Jerusalem ved en av påskefeiringene. (Joh 12:12-13) Den store skaren velsignes ved at den overlever «den store trengsel» og får oppleve fred og beskyttelse med Lammet som sin Gjeter. –Åp 7. Naturlige elementer: Hav, landjord, trær og himmel brukes som symboler på menneskemasser og menneskelige institusjoner. «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har merket vår Guds tjenere med segl på pannen.» (7:3) Til sammenligning omtaler Salme 96:11-13 disse elementene som syngende og jublende i lovprisning til Herren. Åp gir selv denne forklaringen til vannet i et av bildene: «Vannene du så, der horen sitter, er folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med ulike tungemål.» –Åp 17:15. Dragen, kvinnen og guttebarnet: I Åp 12 fører «en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn» en innbitt kamp mot Gud ved å angripe hans kvinne og forsøke å sluke guttebarnet hun føder. Her er Dragen ifølge vers 9 den samme som «den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden.» Henvisningen går opplagt til syndefallet, der det i følge historien sies at Djevelen talte gjennom en slange for å lokke den første kvinne, Eva, til fall (1 Mos 3). Kvinnen i Åp 12 kan ses som Eva, men i og med at hun plasseres i himmelen og «med en krans av tolv stjerner på hodet» ser det ut som hun er begunstiget av Gud, noe Eva ikke ble. Det første guttebarnet Eva fødte, Kain, ble da heller ikke ifølge beretningen gjenstand for spesiell oppmerksomhet eller forfølgelse. Guttebarnet skal få oppgaven å «styre alle folkeslag med jernstav,» noe som passer til beskrivelsen av Messias, Guds Sønn, i Salme 2:9. Guttebarnet blir reddet fra Dragen og rykket opp til Gud, som altså gjør krav på det. Dragen selv taper et slag mot Mikael og englene hans, og blir kastet ut av himmelen: «…ulykkelige jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, fordi han vet at han bare har en kort tid igjen.» Flerhodete, fantastiske dyr: Akkurat som Daniels bok beskriver en rekke dyr som symboler på forskjellige kongemakter eller riker (bjørnen, løven, væren og bukken i Dan 7 og 8), skildrer også Åp dyr som kan ses som slike symboler. Noen av dem har flere hoder, og alle har et antall horn, som symbol på makt. Dyrene får sin makt fra Draken, eller fra hverandre, og kjemper mot Guds folk, de hellige, mens de forfører resten av menneskene. Det leopardlignende dyret blir kopiert ved at det blir laget en billedstøtte av det (på oppdrag fra et annet dyr), og dette nye dyrets (dyrets bildes) navn eller merke oppgis som tallet 666. –Åp. 13. 666: Et dyr med to horn som et lam, men som taler som en drage, gir jordens folk befaling om å lage en billedstøtte til ære for det leopardlignende dyret med sju hoder og ti horn. Billedstøtten eller «dyrets bilde» er altså en død kopi av det sistnevnte dyret, men det blåses liv i det, og det kan tale av seg selv. Det oppgis at dyrets bilde har et navn eller et kjennemerke, som tallfestes til 666 – «et menneskes tall».Videre kan ingen «kjøpe eller selge uten å ha dette merket». I bibelsk sammenheng kan man se tallet 6 som symbol på noe ondt eller noe som er i opposisjon til Gud. (6 når ikke opp til det fullkomne 7, som er Guds tall). Eksempler på dette er den seksfingrete filisterkjempen (1Krø 20:6) og kong Nebukadnesar IIs billedstøtte av gull, som var seks alen bred og 60 alen høy. (Dan 3) At tallet 6 er gjentatt tre ganger kan ses som en gjentakelse for å understreke graden av ondskap eller urenhet. At tallet brukes som et merke på mennesker som tilber dyrets bilde framfor Gud, står naturligvis i kontrast til de 144 000, som har Guds og Lammets navn skrevet på sine panner som et merke. –Åp 13. Preterisme. Såkalt preteristisk tolkning ser Johannes' åpenbaring som et profetisk skrift eller en samling åpenbaringer relevant for Johannes' egen samtid og rettet mot Romerriket og/eller jødedommen. Det meste av Åp er altså allerede oppfylt; bare den siste delen angir visjoner relevante for endetiden. Den preteristiske tolkningen har mye til felles med, og forveksles derfor ofte med, såkalt historisk-kritisk tolkning. Futurisme. En futuristisk tolkning ser Johannes' åpenbaring som et profetisk skrift eller en samling åpenbaringer relevant for en ikke nærmere angitt endetid. Det meste i Åp forstås derfor som relevant for fremtiden. Idealisme. En idealistisk tolkning av Johannes' åpenbaring oppfatter åpenbaringene som rent symbolske. De omhandler kampen mellom det gode og det onde på det rent metafysiske plan. Ethvert forsøk på å relatere Johannes' åpenbaring til historiske hendelser, som for eksempel i Johannes' samtid, avvises. Historisisme. Såkalt historistisk eller kirkehistorisk tolkning kan tilbakeføres til senmiddelalderens allegoriske utlegging, ikke minst slik den fremkommer hos den italienske munken Joachim av Fiore (ca. 1130–1202). I en historistisk tolkning gir Johannes' åpenbaring opplysninger om hele historien, fra Johannes' egen samtid til endetiden. Blant reformatorene var den historistiske tolkningen populær i det «skjøgen», «Babylon den store», i Åp 17-18 ble identifisert med Den katolske kirke og pavedømmet. I dag er den historistiske tolkningen langt på vei forlatt av de største kirkesamfunnene, eksempelvis Den norske Kirke og Den katolske kirke, som gjerne frasier seg noen offisiell tolkning av innholdet i apokalyptiske skrifter i Bibelen. Andre trosretninger, som diverse frikirker, pinsebevegelsen, syvendedagsadventistene, Jehovas vitner og andre, fremholder egne, omfattende tolkninger som vel kan kalles historisistiske, gjerne med et apokalyptisk, forkynnende preg og iblant en klar anvendelse på egen kirke. Her er noen ganger tolkningen av skjøgen som et bilde på Den katolske kirke gjenopptatt. I verket "The Interpreter's Dictionary of the Bible", redigert av G. Buttrick, blir tanken holdt frem at det syvhodede dyret står for alle de politiske makter som står i opposisjon til Gud. Det hevdes også at skjøgen Babylon står for det verdensomfattende fellesskap av avgudsdyrkelse. En tanke som skal ha gjort seg gjeldende i noen kretser på 1970-tallet, var at dyret var et symbol på EF. Historisk-kritisk. Den historisk-kritiske eller tidshistoriske tolkningen av Johannes' åpenbaring ser skriften som et produkt av sosio-religiøse forhold i Lilleasia på Johannes' egen tid. I likhet med en preteristisk tolkning fremheves relevansen for samtiden, men i motsetning til de andre tolkningsmodellene anses ikke Åp som guddommelige profetier. Popocatépetl. Popocatépetl (ofte kalt El Popo eller Don Goyo) er en aktiv vulkan og det nest høyeste fjellet i Mexico. Toppen befinner seg 5 452 meter over havet. Bare Pico de Orizaba er høyere (5 675 moh). Navnet stammer fra nahuatl-språket: "popōca" ("det ryker") og "tepētl" ("fjell"), altså "Røykfjellet". Popocatépetl er knyttet til Ixtaccíhuatl-vulkanen i nord via den høye fjellryggen Paso de Cortés. Vulkanen er lokalisert i delstatene Morelos, Puebla og México. Den befinner seg rundt 45 kilometer sørøst for Puebla by. "El Popocatépetl" er en vulkan som er symmetrisk kjegleformet. På nordlig side går den sammen med Iztaccíhuatl. Imellom er det et fjellpass som kalles for Paso de Cortés. Det er vedvarende isdannelser rundt munningen i spissen av vulkanen. Første gangs bestigelse av vulkanen utført av mennesker skjedde lenge før tidsepoken til aztekerne. Den første bestigningen foretatt av spanjolene, ledet av Diego de Ordás, skjedde i 1519. "El Popo" eller «Popo» som den ofte kalles for, er en av de mest aktive vulkaner i Mexico. Siden 1354 har det blitt registrert 18 vulkanutbrudd. I 1947 inntraff et stort utbrudd som var begynnelsen på en periode med aktivitet. Etter den 21. desember, 1994 blåste vulkanen ut aske som med vinden ble forflyttet over 25 kilometer. For tiden er aktiviteten moderat, men det er stadig gassrøyk og vanndamp. Det siste forholdsvis store utbruddet som ble registrert ved vulkanen, skjedde i desember 2000 og etter varsel fra vitenskapsfolk førte dette til at tusenvis av mennesker i de utsatte områdene nær vulkanen ble evakuert. Geologisk beskrivelse. Popocatépetl er en sedimentærvulkan og paleomagnetiske studier som er gjort viser at vulkanens alder er omtrent 730 000 år. Høyden er rundt 5 450 meter over havet. Vulkanen har en kjegleform med en grunnflate med diameter målt til 25 kilometer. Toppen er ellipsebeskjært fra en kjegle. Distansen mellom veggene i krateret varierer mellom 660 og 840 meter og variasjonen i høyde mellom øverste og den nederste siden er det 230 meter. Fra den øverste siden til innsiden av vulkanen er det en høydeforskjell fra 400 meter og mellom denne, ved østlig side av grunnen, er det en mindre kjegle på 200 meter i diameter og 80 meter i høyde. Rundt og mellom denne kjeglen finnes det topper med åpninger for gass og vanndamp og en grønn liten innsjø som er 40 meter bred og 10 meter dyp. Mot nordøst er den første toppen som man finner «el pico del Ventorrillo» som med 5000 meter over havet, er den som er igjen av en eldre vulkan ved navn «Nexpayantla». De senere utstrømminger av aske fra vulkanen, må man ikke ta som en overraskelse, fordi Popocatépetl har alltid hatt en skjult aktivitet. I 1991 begynte aktiviteten å øke og fra og med 1993 har utblåsingen av gass og vanndamp vært klart synlige i en avstand på rundt 50 kilometer. I tillegg finnes det et høyt antall observasjoner siden antikken over periodiske aktivetet for vulkanen og det inkluderer observasjonen av et utbrudd i 1927 som var kunstig fremkalt på grunn av eksplosjoner i krater for utvinne svovel fra den. Siden lava kan komme ut av hvilken som helst sprekk som den lager i fjellskråningen og ikke bare fra sitt krater, er det vanskelig å vite hvordan det utvikler seg fremover. Det vil si hvilken områder som vil bli berørt om vulkanen får et utbrudd. Det man kan si, er at om lava kommet ut på nord- eller nordøstsiden ellerøst og sørøst, så vil Puebla bli berørt. Om lava kommer ut på sørsiden, så vil delstaten México og sannsynligvis Morelos bli berørt. Om lava kommer ut fra øst eller sørøst, så vil det påvirke regionen der byen Amecameca befinner seg. Overflaten av det berørte området vil avhenge av lavaens viskositet. (Som for eksempel om den flyter med forskjellige hastigheter) Som den siste teoretiske mulighet, kan det nevnes at om krateret fylles med lava, noe som er lite sannsynlig, så vil den kunne spre utover på nordøstlig side, fordi i den retning, finner man vulkanens laveste kant. Det avhenger av vindretningene (i samme høyde som krateret) hvilke områder som vil bli berørt av aske og gasser fra Popocatépetl. I store trekk, kan man si at om vulkanen «springer ut» en gang fra november til april, så vil Puebla-dalen bli berørt. Om utbruddet skjer fra juni til september, så vil regionen sør for delstatene México og Morelos være de regionene med de største risikoer, selv om den sørlige delen av Mexicos føderale distrikt også ville kunne bli påvirket. Forutsigbarhet for månedene med sterkt varierende meteorologiske forhold (mai og oktober) er vanskeligst, på grunn av det blant annet i denne perioden kan skje forandringer i vindretninger i de forskjellige nivåer av atmosfæren. Som en grov tilnærming, kan vi se at det kan skje et utbrudd i tidsrommet når de viktigste befolkede områdene under betydelige risikoer vil være Amecameca og Cuernavaca. Disse betraktningene stemmer med tidligere aktiviteter. Det vil si at de byene og landsbyene som har blitt hardest rammet, har vært de som befant seg øst og sør for vulkanen. For eksempel kan det nevnes at det i 1827 ble observert en kraftig eksplosjon som ødelagte vinduer og dører i Puebla, som befinner seg 45 kilometer fra vulkanen. Dette forteller litt om hvor farlig det kan være å være nabo til vulkanen. Uten tvil, å vite dette er ikke nok for å redde liv. Når man vet at et stort utbrudd kan skje for eksempel i januar, så kan det transportere aske og gasser til Puebla by og sannsynligvis har man ikke tid nok til å organisere en evakuering på grunn av at det ikke er mulig å forutsi med god nok tid i forveien når dette vil skje. På grunn av dette har man analysert de geologiske forandringene i vulkanen og dens hydrotermiske aktivitet og man har fått registrere dens seismetiske aktivitet som stammer fra vulkanens kjerne. Dette medfører at man har mulighet til å sette igang virkningsfulle passende prosjekt for å redde mennesker fra en katastrofe. På en annen side utgjør mengden av is hos Popocatépetl sine isbreer mer enn 17 millioner kubikmeter. Disse isbreene befinner seg på den nordøst-nordlige delen. Om de smelter, vil vannstrømmen sannsynligvis kanalisere inn mot kløftene i midten og Ventorillo-kløften. Om det vil skje vil Santiago Xalitzintla og San Nicolás de los Ranchos være noen av områdene som blir kraftigst berørt. I regntiden er det forventet at strømmen av mudder vil påvirke en stor overflate på grunn av at jordbunnen har små muligheter for å absorbere eller filtrere vann når dette «smeller i sammen». Vulkanmytologi. På den tiden spanjolene kom til Mexico, var det de guddommelige aztekerne som var opptatt med eksklusive virksomheter innen gudsdyrkelse. Den dag i dag er overlever denne gudsdyrkingen i minioritets- eller symbolsk form. Vokterne av vulkanen blir kalt for «temperos» av vulkanen Popocatépetl, dem som omtaler seg til han som "Don Goyo eller Serafin", fremstilt som en innfødt. Dette er en gruppe mennesker som protesterende i fellesskap ved foten av vulkanen som forsikrer å kunne kommunisere med den, selv om de kjenner på seg å være lidende fra en opplevelse nær døden, slik som et lysglimt eller smerter fra en siste sykdom. «Temperos» feirer ritualene i templene hvor de tilber til Popocatépetl, de som befinner seg i kratt og tett skog ved foten av vulkanen, for å søke etter velsignelse for regnet. Til tross for beskyttelsen fra gudene for skurer med hagl mot deres avlinger. Aztekernes møte med Hernán Cortés. Montezuma (aztekernes hersker) sendte noen av sine beste adelsmenn for å møte Hernán Cortés i fjellene mellom Popocatépetl og Iztaccíhuatl. («Paso de Cortés»). En av Montezuma utsendte het Tzihuacpopoca. Han hadde med seg gull og smykker til den tilreisende Cortés. Sagnet om Popocatépetl og Iztaccíhuatl. I aztekisk mytologi var Popocatépetl en kriger som elsket Iztaccíhuatl. Faren til Iztaccíhuatl sendte ham til krig i Oaxaca og lovet Popocatépetl at han kunne gifte seg med hans datter om han returnerte (Noe som Iztaccíhuatl sin far antok at han ikke ville gjøre.) Når Iztaccíhuatl mottok nyhetene om at hennes elskede var død i kamp, da døde hun av sorg. Da Popocatépetl returnerte og han fikk vite om det tragiske dødsfallet til sin kjære, så døde også han av sorg på grunn av av sin elskedes bortgang. Gudene ble rystet over dem og dekket dem med snø for å gjøre de om til fjell. Fjellet Iztaccíhuatl ble kalt for «Den hvite kvinne» fordi man kan ganske tydelig se formen av en liggende kvinne i dette fjellet. Popocatépetl ble konvertert til en vulkan, som slynger ut ild mot jorden med et blindt raseri over tapet av sin elskede. Sagnet blir kalt for La Leyenda de los Volcanes «Sagnet om vulkanene». Kunstneren Jesús Enrique Helguera ble kjent for sin beskrivelse av dette sagnet gjennom sine berømte malerier. Enkelte mener at ordet "Popocatépetl" ikke betyr fjell som ryker, men derimot «rykende knokle». Mytologisk blir dette: Guden Tezatlipoca (rykende speil), mangler et av sine ben. For at han skal kunne gå, så bringer han en protese som har form som fra jaguar. Tezcatlipoca sin fot er følgelig den aktive knoklen som man støter på i vulkanen. En annen historie som er berettet av dem som snakker mösiehuali (nahuatl fra Tetelcingo) var at Iztaccíhuatl (eller "Ixtācsohuātl", som de uttaler det), var konen til Popo. Vulkanen Nevado de Toluca ville ha Iztaccíhuatl. Dermed kastet han og Popo stein på hverandre i sinne. Dette var begynnelsen til den besteinede fjellrekkens deling av kontinentet og det transmeksikanske vulkanbelte som befinner seg mellom dem. Popo fikk til slutt et raseriutbrudd kastet et stort stykke is som halshogget Nevado de Toluca. På grunn av dette er Nevado flat på toppen, med brede skuldre men uten noe hode. Det er mulig dette sagnet bevarer minnene av katastrofale utbrudd. Carl Øyvind Apeland. Carl Øyvind Apeland (også kjent som Calle Apeland) (født 18. april 1964) er en norsk musiker. Han er bassist i Haugesunds-bandet Vamp. Torbjørn Økland, Øyvind Staveland og Jan Toft hadde behov for en bassist og inviterte med seg Apeland i januar 1991. Det ble starten på Vamp. Apeland har i tillegg til å spille bass i bandet, skrevet musikk til enkelte av sangene. Blant de meste kjente er «Sommar i hekken», «Ingeborg» (sammen med Jan Toft), «Sirkus av lys», «Byen» og «Svin på skog» (sammen med Odin Aarvik Staveland). Han har også spilt tangentinstrumenter i bandet, samt gitar på enkelte sanger. Tredje armé (Tyskland). Tredje armé ("3. Armee") var en armé i den tyske hæren under annen verdenskrig. Armeen ble aktivert 1. september 1939, samme dag som tyske styrker invaderte Polen. Den ble underlagt generaloberst Georg von Küchler, som senere skulle bli feltmarskalk og sjef for Armégruppe Nord. Ved begynnelsen av felttoget i Polen inngikk 3. armé i feltmarskalk Fedor von Bocks Armégruppe Nord, sammen med feltmarskalk Günther von Kluges 4. armé. 4 armé skulle ta den polske korridor og gå inn i Østpreussen for å binde de to områdene sammen. 3. armé skulle dele seg i to og angripe "fra" Østpreussen. En del av 3. armé skulle sydover inn i Modlin, krysse der elvene Wisła og Bug møttes og ta del i angrepet på Warszawa. Den andre delen av 3. armé skulle angripe i nærheten av Narew og langs elven Bug, og fortsette inn i Brest-Litovsk. Da angrepet på Polen kom i gang, ble en del av 3. armé flyttet mot den polske korridor for å møte Kluges 4. armé. Både 3. og 4. armé gjennomførte sine planer, og felttoget i Polen endte med triumf for den tyske hæren. Den røde armé hadde angrepet Polen fra øst med en million soldater og avansert vestover for å møte de tyske troppene, til tross for høyere tapstall enn forventet. I Brest-Litovsk ble det holdt en felles tysk-sovjetisk seiersparade. 5. november 1939, kun fem uker etter slutten på felttoget i Polen, ble 3. armé oppløst. 3. armé ble en av de første tyske armeene under annen verdenskrig som ble nedlagt. Rett etter nedleggelsen ble Küchler sjef for den nye 18. armé og ledet denne under Fall Gelb i 1940. Halldis Moren Vesaas-prisen. Halldis Moren Vesaas-prisen er en norsk litteraturpris som deles ut årlig til en lyriker og/eller gjendikter som gjennom flere verk har markert seg med en egen stemme i norsk poesi. Prisen ble stiftet av Norlis bokhandel i 1995. Juryen består av en seksjonsleder fra Norli, en litterær direktør fra et forlag og daglig leder i Norsk Forfattersentrum. Vinnere av Halldis Moren Vesaas-prisen. Torild Wardenær mottok prisen i 1998 Deutsches Heer. "Deutsches Heer" (tyske hær), er hæren i Tyskland, det vil si den delen av det tyske forsvaret (Bundeswehr, tidligere Wehrmachts Heer, Reichswehr og mange andre navn) som kjemper til lands. Et særtilfelle er DDRs hær, Nationale Volksarmees Landstreitkräfte (1956–1990), som definerte seg som fiender av Vest-Tyskland, men som allikevel må sies å være i samme kontinuitet som Bundeswehr; det vil si at hæren i DDR hadde samme historiske røtter som dens vestlige antagonist. Organisering. Tyske soldater under en øvelse i 2004 Den tyske hæren er en av de største armeene i Europa, med totalt 185 000 soldater. Den består av seks divisjoner; fem ordinære panser- ("Panzer") eller mekaniserte ("Panzergrenadier") divisjoner, mens den sjette er et spesialoperasjonsforband. I tillegg skal det opprettes en luftmobil divisjon. Den prøyssiske armé. Den tyske hæren har hovedsakelig sine røtter i den prøyssiske hæren, som i mange hundre år perfeksjonerte krigskunsten. Etter at Napoleon ble slått i slaget ved Waterloo opplevet den prøyssiske hær mange store suksesser i det 19. århundre, og ble preget av store hærreformatorer som Scharnhorst, Gneisenau og Clausewitz som utviklet mange av de moderne militære organisasjonsprinsippene. Blant annet innførte de ordningen med reservedivisjoner, og avskaffet fysiske avstraffelser. Den prøyssiske hæren ble inndelt i aktive soldater, reserven, landvernet og landstormen, og alle menn mellom 17 og 45 år kunne bli innkalt. Landvernet og landstormen ble kun innkalt i krigstid. Den grunnleggende enheten i hæren var regimentet. Regimenter ble i regelen underholdt av en bestemt by eller region. Hvert regiment var stasjonert i nærheten av hjembyen. Reserveregimentet bestod av tidligere medlemmer av det lokale regimentet. Også landvernet og landstormen var organisert på denne måten. En person kunne tilbringe alle sine 22 års militærtjeneste omgitt av venner og familie. Dette skapte nære forbindelser innen regimentene, men hele den unge mannlige befolkningen fra en by eller region kunne dø i krig. Den keiserlige hæren. De fire kongerikene Preussen, Bayern, Sachsen og Württemberg ble videreført etter Napoleonskrigene, og disse hadde sine adskilte hærer. Den prøyssiske hæren var det største og ble hjørnestenen og den mest toneangivende i den keiserlige tyske hæren ("Kaiserliche Armee" eller "Deutsches Reichsheer") som ble skapt etter den tyske samlingen i 1871. Men i tillegg bestod den av de adskilte hærene til de andre kongedømmene helt fram til avslutningen av første verdenskrig. I fredstid var den øverstkommanderende for disse hærene den respektive kongen i de fire kongedømmene, men da første verdenskrig ble erklært, overtok keiseren som øverstkommanderende og koordinerende ledd for disse fire hærene gjennom en egen generalstab. I 1914 bestod den samlede tyske hæren av 50 aktive divisjoner og 48 reservedivisjoner innen 1918 hadde det blitt dannet til sammen 251 divisjoner. Reichswehr 1918-1935. Etter første verdenskrigs slutt og monarkiets fall i 1918 ble størstedelen av den tyske hæren demobilisert eller simpelthen oppløst. Mange tidligere soldater gikk inn i de paramilitære gruppene kjent som frikorps. Frikorpsene bestod typisk av grupper på inntil 100 menn som beskyttet et nabolag eller by. Frikorpsene var også delaktige i å nedkjempe kommunistiske oppstander i blant annet i Berlin og Bayern, og kjempe mot polske separatister i Øvre Schlesien. 6. mars 1919 ble det tyske forsvaret reorganisert som "Vorläufige Reichswehr" (det foreløbige forsvaret), som hadde ca. 400 000 mann under våpen, mange fra de tidligere frikorpsene. Den 30. september 1919 ble den såkalte "Übergangsheer" (overgangshæren) opprettet. Den 1. januar 1921 ble Reichswehr etablert med 100 000 mann under våpen, fordelt på 7 infanteridivisjoner og 3 kavalleridivisjoner. Reichswehr bestod nesten utelukkende av hæren. Det slo bl.a. ned Adolf Hitlers ølkjellerkupp i München i 1923. Wehrmacht Heer 1935-1946. Reichswehr ble avløst av Wehrmacht Heer i 1935 med Lov om igjenoppbyggelse av de nasjonale forsvarsstyrkene. Begrepet "Wehrmacht" («vernemakt») hadde i forskjellige sammenhenger også vært brukt tidligere. Forsvaret ble omfattende utvidet innen alle våpengrener, med hær (heer), marine (kriegsmarine) og luftvåpen (luftwaffe). Hæren ble først utvidet til 21 enheter på størrelse med divisjoner eller mindre. Fra 1935 til 1945 øket denne styrken til flere hundre divisjoner og tusener av mindre støtteenheter. Mellom 1939 og 1945 tjenestegjorde nesten 13 millioner mennesker i hæren. Over 1,6 millioner tilhørende hæren ble drept og 4,1 millioner skadet. Av de 7361 menn som mottok den høyeste utmerkelse, Jernkorsets ridderkors under andre verdenskrig, tilhørte 65 % hæren. Hæren ble endelig demobilisert av seierherrene i august 1946, etter kapitulasjonen året før. Nationale Volksarmees Landstreitkräfte 1956-1990. DDRs myndigheter opprettet NVA seks måndeder etter at Vest-Tyskland hadde opprettet sitt Bundeswehr. NVAs hær fikk navnet Landstreitkräfte. Med dannelsen av denne armeen ble de to kanskje mest kreative og vellykkede militære skolene i det tyvende århundret, den sovjetiske og den tyske, blandet og resultatet ble Warszawapaktens mest slagkraftige og best trente hær. NVA ble oppløst ved DDRs oppløsning i 1990. Bare et lite mindretall av NVAs offiserer ble opptatt i Bundeswehr. I dag er situasjonen slik at hvis man har tjenestegjort i Wehrmacht så kan man bruke sin gammel tittel og bære medaljer tildelt en i tjenestetiden. Imidlertid er dette umulig for en NVA-mann da tjeneste i NVA ikke regnes for tjenestetid i en tysk avdeling. Bundeswehr siden 1955. Vesttyske myndigheter begynte allerede omkring 1950 å arbeide med planer for gjenopprustning, og i 1955 gjenopprustet Vest-Tyskland gjennom sitt medlemskap i NATO samme år. Hæren ble hurtig gjenoppbygget til den største konvensjonelle styrke i Europa. Etter den kalde krigens avslutning har hæren gjennomgått reformer og nedskjæringer. Şişli. Şişli er en bydel og kommune i Istanbul, beliggende i den nordlige delen av byen på europeisk side. Şişli strekker seg fra Taksim og nordover forbi første ringveg til Mecidiyeköy. Şişli er en relativt rik kommune, der den vestlige delen befolkes av middelklassen, mens den østlige preges av større rikdom. Befolkninga var svært kosmopolitisk og flerkulturell, med tydelige innslag av tyrkere, grekere, og armenere; muslimer, jøder og kristne. Minoritetene emigrerte og Şişli er overveldende tyrkisk og er etnisk og språklig homogent. Kommunen har 257 000 innbyggere, fordelt på 29,8 km². Kommunen har lite eldre bebyggelse og færre kulturminner enn de mer sentrale delene av Istanbul. Her finnes likevel flere svært vakre og interessante bolighus og andre verdslige byggverk, og viktige kirker som den romersk-katolske katedralen i Istanbul. Atatürkmuseet og Istanbuls militærmuseum ligger i Şişli, det samme gjør Radiohuset. Store kirkegårder for flere religioner (islam, gresk-ortodoks, romersk-katolsk, protestantisk og gregoriansk kristendom) er lagt til Şişli. Şişli har store magasiner og supermarkeder, foruten hele spekteret av bransjeforretninger. De viktigste forretningsstrøkene ligger i Maslak, Kurtulus, Pancaldi og Nisantasi med den berømte Rumeli Caddesi. I Tesvikiye ligger et stort antall gallerier. Tidslinje over programmeringsspråk. Dette er en tidslinje over viktige programmeringsspråk. __NOTOC__ Piton de la Fournaise. Piton de la Fournaise (Fransk: «Ovnfjellet») er en vulkan på øya Réunion (et fransk territorium i det indiske hav). For tiden er dette en av verdens mest aktive vulkaner, sammen med 299;lauea på Hawaii (Stillehavet) og Mount Erebus på Rossøya. The Piton de la Fournaise er ofte omtalt lokalt som "le Volcan" (Vulkanen) og er en av øyas største turistattraksjoner. Utbrudd. De fleste utbrudd som Piton de la Fournaise har er av samme type som vulkanene på Hawaii, flytende lava som strømmer ut og lite eller ingen sprut til himmels. Av og til når lavastrømmene frem til havet. På 2000-tallet har det vært så mye som to utbrudd hvert år, noe som gjør Piton de la Fournaise til en av verdens mest aktive vulkaner. Overvåking av vulkanen. Den vulkanske aktiviteten er under konstant overvåking ved hjelp av geofysiske sensorer og GPS. Data fra sensorene sendes til det lokale observatoriet i Bourg-Murat, som ligger nord-vest for vulkanen. Observatoriet ble grunnlagt i 1978, og er en underavdeling av "Institut de Physique du Globe de Paris" (Paris geofysiske institutt) i samarbeid med CNRS og Réunions Universitet. Tilgjengelighet. Det er anlagt vei, parkeringsplass og gangsti, samt en café for at turistene skal kunne ta seg frem for å se på vulkanen. Status quo. Status quo er et latinsk uttrykk for uforandret tilstand. Å beholde "status quo" er å beholde tilstanden slik den er i øyeblikket. Uttrykket kommer fra det diplomatiske begrepet "status quo ante bellum", som betyr «den tilstand som hersket før krigen», altså tilbaketrekking av fiendtlige styrker og gjeninnsettelse av den tidligere herskeren. Üsküdar. thumb Üsküdar er en bydel og kommune i den asiatiske delen av Istanbul. Kommunen grenser mot Marmarahavet i sør, strekker seg ca. 10 km nordover langs Bosporos og ca. 5 km østover fra kysten. Kommunen har innbyggere, fordelt på 38,6 km². Historie. Üsküdar var i antikken kjent som "Krysopolis" – «Gullbyen» – på grunn av dens gode naturlige havn og strategiske beliggenhet ved innløpet til Bosporos. Den var da en forstad til den mer betydningsfulle "Kalsedon" (dagens Kadiköy). I følge tradisjonen ble begge byene grunnlagt i det 7. århundre f.Kr., rett før grunnleggelsen av Bysants. Üsküdar og Kadiköy er således den eldste delen av dagens Istanbul. Fra grunnleggelsen utvikla byen seg raskt, og passerte snart Kalsedon i størrelse og betydning. Krysopolis ble i bysantinsk tid startpunktet for de store romerske vegene som førte fra Bysants innover i Anatolia, og tjente som mønstringsplass for felttog og handelsekspedisjoner inn i Asia. Gjennom den bysantinske perioden var både Krysopolis og Kalsedon forsteder til Konstantinopel, og har derfor mye av den samme historia som hovedstaden. De viste seg imidlertid å ligge utsatt til, og ved flere anledninger ble byene inntatt og ødelagt av invaderende tropper, mens befolkninga i Konstantinopel befant seg trygt innafor sine murer. Derfor finnes det i dag heller ingen minnesmerker fra bysantinsk tid verken i Üsküdar eller i Kadiköy. Krysopolis ble inntatt av tyrkerne midt på 1300-tallet, mer enn hundre år før Konstantinopel falt. Det var tyrkerne som gav byen navnet Üsküdar, en forvanskning av "Skutari", et navn byen fikk i sein bysantinsk tid, og som europeere bosatt i Konstantinopel fortsatte å kalle byen langt opp mot nyere tid. Navnet stammer fra det keiserlige palasset "Scutarion", som lå på neset rett inn for Kíz Kulesi. Under Det osmanske riket forsynte sultanene Üsküdar med et stort antall strålende moskeer og andre religiøse byggverk. Mange mektige osmanere bygde seg palasser i Üsküdar og Kadiköy, i rolige omgivelser fjernt fra trengselen i Stambul. Üsküdar har helt til i dag beholdt en ottomansk atmosfære, sjøl om moderniseringa og den nesten ukontrollerte byveksten i det 20. århundre har endra på mye. Transport. Det går bilferge over Bosporos til Kabataş, og båt til sentrale anløpssteder langs Det gylne horn. Ellers betjenes Üsküdar av bybusser over Bosporosbrua. Karl Ove Moene. Karl Ove «Kalle» Moene (født 18. oktober 1949) er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt har vært fordelingsspørsmål og sammenlikning av økonomiske institusjoner, særlig i arbeidsmarkedet. Han er kjent som en original tenker med en spiss penn. Han skriver jevnlig kronikker i Dagens Næringsliv. Siden 2002 har Kalle Moene vært knyttet til Centre for the Study of Civil War ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Moene leder et forskningsarbeid som skal analysere sammenhengene mellom sosial organisering (særlig på arbeidsmarkedet), økonomisk utvikling og fordeling av velstanden. Dette prosjektet forkortes ESOP (Equality, Social Organization and Performance), og refereres ofte til som forskning på "den nordiske modellen". I et arbeid om lønnslikhet viser han sammen med Erling Barth at en generøs velfedsstat bidrar til lønnssammenpressing og at lønnssammenpressing gir økt oppslutning om en generøs velferdsstat. De to mekanismene understøtter hverandre og gir opphav til en likhetsmultiplikator. Likhetsmultiplikatoren kan imidlertid også være negativ og føre til økt ulikhet – som i USA i periode 1981-2001. I 2011 ble han tildelt Norges forskningsråds formidlingspris «for sin evne til å forklare komplekse økonomiske spørsmål på en forståelig måte» Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet. "Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet" er en amerikansk spillefilm fra 2005, regissert av Andrew Adamson. Filmen er basert på romanen "Løven, heksa og klesskapet", andre bok i Narnia-serien av C.S. Lewis. Rolleliste. ELLERS MEDVIRKED (NORSK) CHRISTIAN BARMEN MED FLER INSPILLINGSSTUDIO: SUN STUDIO NORSKVERSJON PRODUSERT AV: DISNEY CHARACTER VOICES INTERNATIOAL Den 78. Oscar-utdelingen. "Legenden om Narnia" ble nominert til 3 Oscar-priser, beste lyd, beste visuelle effekter og beste sminke. Under prisutdelingen vant filmen prisen for beste sminke. Piken fra karpedammen. Piken fra karpedammen er et gjenferd som i følge folketroen skal ha vist seg på Herregården i Larvik i Vestfold på 1600- og 1700-tallet. Bakgrunnshistorie. Opprinnelig kom Piken fra karpedammen fra Danmark. Da Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1671 reiste fra København til Norge for å opprette Laurvigen grevskap i Brunla amt og bygge Herregården i Larvik, ble hun med, sammen med skredderen, fordi hun var så flink til å sy. Piken var morløs; den eneste slektningen hun hadde var en bror som var smed. Før moren døde, hadde hun gitt datteren og sønnen et smykke som de delte i to. Når de ble gjenforent, skulle de sette sammen smykket. Men piken kom aldri tilbake. Hun druknet isteden, like etter Gyldenløves bryllup med sin andre kone i 1677, den 17-årige Antoinette Augusta Komtesse Aldenburg. Piken ble funnet død, flytende i karpedammen i hagen, der hun pleide å sitte og se på fiskene. Folk gjettet at hun hadde falt, for hun kunne ikke svømme. Siden hjemsøkte pikens sjel herregården, og folk i Larvik trodde hun kom tilbake for å lokke med seg barn ned i dammen. Gjenferdet forsvant først hundre år seinere da den daværende grevens datter, komtesse Juliane Sofie, som hadde kommet fra København til Larvik bare ni år gammel i 1766, klarte å sette sammen medaljongen som piken og broren hadde delt. Dermed gjenforente hun søsknene og gav dem sjelefred. Selv om syersken som druknet virkelig har eksistert, er det ingen bevis for at gjenferdet har gjort det. Men flere skal ha sett henne. Siden skal det være den grå dame som hjemsøker Herregården i Larvik. Henne vet man mindre om. Piken fra karpedammen er omtalt i ungdomsboka "Comtesse Juliane Sophie" av forfatteren Liz Bente Dæhli. Cilaos. Cilaos er en by og en kommune med 6 000 innbyggere på den franske øya Réunion i det indiske hav. Byen ligger midt på øya i en høyde på 1 214 meter over havet. Navnet "Cilaos" kommer fra gassiske ordet "Tsilaosa", som betyr "stedet hvor man er i sikkerhet". Verdensrekord. Fra 15. mars 1952 til 16. mars 1952 falt det 1 870 mm regn i Cilaos på 24 timer, noe som er det største målte nedbøren i verden noensinne. Le Port (Réunion). Le Port kommunes plassering på øya Le Port er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. Innbyggertallet er 38 367 og arealet 16,62 km². Royal Military Academy Sandhurst. Royal Military Academy Sandhurst er den britiske hærens krigsskole, beliggende i landsbyen Sandhurst i Berkshire. Alle offiserer i den britiske hæren, og mange fra andre steder i verden, får sin utdannelse ved Sandhurst. Alle som vil bli offiser i den britiske hæren må bestå offiserskurset, som varer 44 uker, før de utnevnes til offiser. Opptak til skolen utføres over en snau uke av "Regular Commissions Board". Etter offiserskurset får kadettene videre opplæring innen den våpenarten de vil tjenestegjøre i. Profesjonelt kvalifiserte kadetter (leger, tannleger, sykepleiere, veterinærer, jurister og feltprester) får et kortere offiserskurs. Saint-André (Réunion). Saint-André kommunes plassering på øya Saint André er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. 43 150 innbyggere (1999). Areal: 53,07 km². Asymmetrisk krigføring. Asymmetrisk krigføring beskriver når to parter i en krig har svært forskjellig militær kapasitet eller metoder for krigføring. I et slikt tilfelle må den svakere parten utnytte sine spesielle fordeler eller gjøre nytte av motstanderens spesielle svakheter om den skal ha noen mulighet for å oppnå sine mål. Begrepet oppsto under NATO-kampanjen operasjon Allied Force mot Jugoslavia i 1999. Den jugoslaviske hæren nyttet villedning og kamuflasje for å fortsette sine operasjoner på tross av en massiv luftkampanje fra NATOs side. Eksempler på asymmetrisk krigføring er all geriljakrigføring og Boerkrigen. Saint-Joseph (Réunion). Saint-Joseph kommunes plassering på øya Saint-Joseph er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. 30 276 innbyggere (1999). Areal: 178,50 km². Krigsskole. Krigsskole er benevnelsen på Forsvarets utdanningsinstitusjoner for høyere lederutdanning. Skolene er akreditterte høgskoler. Krigskolene utdanner offiserer, er treårig og gir en akademisk utdanning i kombinasjon med praktisk lederutdanning. Eksamen fra en av Forsvarets krigsskoler gir en bachelorgrad i ledelse og militære studier, med fordypning innen fagfelt etter Forsvarets behov. Studentene ved krigsskolene kalles "kadetter", og har i studietiden den offisersgrad man har ved studiets begynnelse. Manøverkrigføring. Manøverkrigføring er en form for krigføring som søker å bekjempe motstanderen ved å gjøre ham ute av stand til å foreta beslutninger. Motstykket til manøverkrigføring er utmattelseskrigføring, og all militær doktrine kan passes inn på en skala mellom disse to ytterpunktene. Måten man forsøker å frata motstanderen beslutningsevnen er gjennom en rekke voldsomme, brå og uventede handlinger. Ved å holde operasjonstempoet oppe og samtidig utnytte rommet man har å operere i, får ikke fienden gjort annet enn å "reagere", og er ikke i stand til å gjennomføre aksjoner selv. Etter hvert som fiendens beslutningsprosess blir satt ut av spill vil man kunne «diktere» retningen av og utfallet av kampene. Historisk sett var hastigheten til hærer i felten begrenset til hva en marsjerende infanterist kunne prestere. Det betød at avdelinger kunne marsjere utenom hverandre, og unngå slag inntil forsyningssituasjonen tvang dem til å møte hverandre. På den annen side kunne infanteristenes fysiske form og immunforsvar, evne til å tåle kulde (eller hete) og sult, evne til å ta seg frem i terrenget, lokalkunnskap, ferdigheter i å bygge broer, muligheter til å utnytte sjøveien, evt. svømmedyktighet osv., spille en rolle. Kavaleriet gjorde at noen styrker kunne utmanøvrere andre, og da ble manøvrene plutselig vel så viktige som hvor sterke styrkene var. Et eksempel på en hærfører som utnyttet sine mest mobile enheter effektivt, er Napoleon, som sendte kavaleriet sitt for å angripe motstandere som holdt på å forberede seg til et kommende slag. Napoleon og senere også prøysserne, organiserte styrkene sin i uavhengige kampgrupper med flere våpenarter som kunne reagere raskere på fiendtlige handlinger. Etter at dampmaskinen og deretter jernbanen var blitt oppfunnet, fikk man en mye større "strategisk mobilitet". Med innføringen av forbrenningsmotoren – og dermed biler, motorsykler og stridsvogner – fikk man også mye større "taktisk" mobilitet. Den ble ytterligere forbedret da man fra 1930-årene av begynte å transportere tropper og forsyninger med fly. En kraftfull form for manøverkrigføring var tyskernes blitzkrieg (lynkrig). Ved hjelp av den klarte tyskerne i løpet av 1939–41 å erobre mesteparten av Europa, til dels ved å slå materielt overlegne fiendtlige styrker. Innføringen av militær kartografi var også en viktig byggestein. Man kunne etter hvert bygge seg opp en bedre forståelse av slagmarken, desto mer da rekognosering og fotografering fra luften ble mulig. På den måten fikk også disiplinene taktikk og strategi et bedre vitenskapelig fundament. Sammen med utviklingen av militært samband gjorde det at det var mulig for lavere ledere, spredt i terrenget, øyeblikkelig å få formidlet ordrer og informasjon. Samband og kart i samvirke gjorde at man også kunne ha en felles forståelse av situasjonen, og sjef for en styrke kunne delegere større deler av beslutningsprosessen nedover i leddene, og gi sine underordnete mulighet til å vise større initiativ og utnytte situasjoner som oppsto uten å måtte vente på direktiver fra hovedkvarteret. Stor betydning fikk også utviklingen av meteorologien. Invasjonen i Frankrike 6. juni 1944 ville neppe ha vært mulig – eller kunne iallfall ha mislykkes – hvis ikke meteorologene hadde kunnet varsle en forbigående bedring i været (mellom to lavtrykkspassasjer) den dagen. Kadıköy. Kadiköy er en bydel og kommune i den asiatiske delen av Istanbul. Kommunen strekker seg ca. 8 km langs kysten av Marmarahavet og 4-6 km innover fra kysten. Bybeskrivelse. Bydelen har i dag en overveiende moderne bebyggelse, men er også rik på historiske byggverk. Her ligger en rekke kirker tilhørende forskjellige konfesjoner, som gresk-ortodokse, armenske, serbiske og protestantiske. Kadiköy har også Istanbuls eldste moské, bygd før erobringa av Konstantinopel. Befolkninga tilhører øvre middelklasse. I Moda, Fenerbahçe, Göztepe og rundt den kjente Bagdat Caddesi er befolkninga til dels meget velstående. Sentrum, med sin eldre bebyggelse, domineres av arbeiderklassen, foruten en del studenter og vesteuropeere. Kommunen er den folkerikeste i Istanbul, med 700 000 innbyggere på 35,9 km². Historie. Områdets historie går tilbake til det 7. århundre f.Kr., da grekerne grunnla byen "Kalsedon" her kort før grunnleggelsen av Bysants på andre sida av Bosporos. Området tilhører således den aller eldste delen av dagens Istanbul. I den bysantinske perioden ble byen en forstad til Konstantinopel. Sjøl om det finnes mange minner fra områdets lange historie, er det mindre kulturminner her enn i de sentrale bydelene. En årsak til det er at området flere ganger ble besatt av armeer som trengte inn i Det bysantinske riket, mens befolkninga i Konstantinopel søkte tilflukt bak byens murer og unngikk ødeleggelser. Kadiköy har også gjennom århundrene vært utsatt for mange jordskjelv. Kalsedon ble erobra av tyrkerne midt på 1300-tallet, over hundre år før Konstantinopel falt. Tyrkerne gav byen navnet Kadiköy, som betyr «Dommerens by», ettersom byen var sete for overdommeren for de asiatiske delene av Det osmanske riket. Kultur. Det kjente fotballaget Fenerbahçe SK hører hjemme i Kadiköy. Transport. Kadiköy er et knutepunkt for forbindelser østover i Lilleasia. Her ligger Haydarpasastasjonen, som er endestasjon for tog fra den asiatiske delen av Tyrkia. I Harem ligger den tilsvarende busstasjonen. Utmattelseskrigføring. Utmattelseskrigføring er en militær strategi som søker å bekjempe motstanderen ved å få ham til å bruke opp sine reserver av materiell og personell. En eventuell krig vil etter hvert bli vunnet av den parten som har størst reservestyrke. Motstykket til utmattelsesstrid er manøverkrigføring, og all militær doktrine kan passes inn på en skala mellom disse to ytterpunktene. Historisk perspektiv. Et eksempel på utmattelseskrigføring var skyttergravskrigene på vestfronten under første verdenskrig, hvor begge styrkene befant seg i en statisk defensiv posisjon i skyttergraver som strakte seg fra de sveitsiske alper til Den engelske kanal. I flere år uten mulighet til å utmanøvrere, trodde kommandørene at den eneste måten de kunne overvinne fienden på var å fortsette å angripe rett mot fronten og dermed utmatte dem. Vietnamkrigen ble ofte kalt utmattelseskrigen («war of attrition») siden amerikanernes strategi var å nedkjempe fiendens krigsvilje. Til slutt viste det seg at denne strategien feilet på grunn av den asymmetriske delen av konflikten og den fundamentale undervurderingen USA gjorde angående besluttsomheten til den nord-vietnamesiske regjeringen og dens støttespillere for å beseire sine fiender uansett hva det ville koste. De fleste militære teoretikere har gjennom historien sett på utmattelseskrigføring som uønsket, og noe som bør unngås. Denne formen for krig, der man forsøker å slite ut motstanderen i stort antall, representerer det motsatte av de vanlige prinsippene i krig, der man forsøker å skaffe seg avgjørende seire gjennom manøvre, styrkekonsentrasjoner, overraskelsesmomenter osv. På den annen side kan den parten som har mindre fordeler av en manøverkrig eller taktikk med vilje se mot en utmattelseskrigføring for å nøytralisere motstandernes fordeler. Et eksempel vil være den siste delen av den amerikanske borgerkrigen, hvor Ulysses S. Grant presset på den konføderale hæren til tross for store tap, siden han var sikker på at nordstatenes forsyninger og antallet soldater ville overvinne sørstatene, selv om antall ofre var imot dette. Kristian Ystaas. Kristian Ystaas (født 18. februar 1982 på Voss) er en norsk fotballspiller, som for tiden spiller for Notodden Fotballklubb. Ystaas som spilte for Voss frem til han var junior, var ønsket av flere norske toppklubber. Han valgte å gå til Sogndal på bekostning av Brann høsten 1999. Han fikk allerede som 17-åring prøve seg i 1. divisjon. Året etter fortsatte han å gjøre det bra for klubben og scoret åtte mål på 23 kamper for laget som rykket opp i eliteserien på bekostning av Vålerenga i kvalifiseringen. I 2001 og 2002 slet han med å etablere seg i førsteelleveren til Sogndal, og Ystass som var regnet som spiss, måtte stort sett ta til takke med å spille i en uvant kantrolle de gangene han fikk sjansen. Sin beste sesong i Sogndal hadde han i 2003. Spesielt i løpet av lagets gode vårsesong, da SIL kjempet i toppen av eliteserien, spilte Ystaas godt som indreløper på midtbanen. Da Brann igjen viste interesse for ham foran 2004-sesongen valgte han å bytte klubb. Han spilte mye i løpet av vårsesongen og hadde en god periode da han scoret i fire eliteseriekamper på rad. Men etter at Brann hentet Bengt Sæternes ble det stadig mindre spilletid. Derfor ble han utlånt til gamleklubben Sogndal i 2005-sesongen, men i likhet med tiden i Brann var han mye ut og inn av laget. Derfor ønsket ikke Sogndal å sikre seg Ystaas permanent. Før 2006-sesongen kom han igjen tilbake til Brann, men slet med å få spilletid, og ble i desember 2006 solgt til Notodden Fotballklubb . Ystaas har vært et sikkert kort på norske aldersbestemte landslag, og har blant annet 24 kamper og seks mål for det norske U21-landslaget. Idrettslaget Rival. Idrettslaget Rival er en håndballklubb fra Haugesund som ble stiftet i 1948. Stiftelse. Klubben ble dannet i 1948 med Holger Lustrup, Kåre Hillesland og John Hillesland i spissen. Etter et par år tok klubben navnet Haugesund Håndballklubb, men da de prøvde å melde seg inn i Rogaland Håndballkrets fikk de ikke lov til å beholde dette navnet. Grunnen var at det var et annet idrettslag som bar navnet Haugesund idrettsforening. I 1954 ble det så bestemt at klubben skulle kalles I.L Rival. Navnet stammer fra en fotballklubb som var aktiv i Haugesund før krigen. Fredag 7. desember 1956 meldte Rival seg inn i RHK (Rogaland Håndballkrets) og NIF (Norges Idrettsforbund). Aktiviteter. Gjennom flere år hevdet laget seg godt. I 1954 og 1955 forsøkte Rival seg mot Gresshoppene og SIFs juniorlag med så gode resultater at interessen ble større sammen med treningsgiveren. Fra og med innendørssesongen 1974/1975 utvidet RHK 3. divisjon i samarbeid med Agder-kretsene. Serien besto av 10 lag for damer og herrer, 5 lag fra Rogaland i hver klasse. Grunnen til utvidelsen var å få hevdet spillenivået, og klubbene håpte på større oppslutning på kampene. Det viste seg at dette ble en suksess for Rival som plasserte seg tett oppunder sørlandslagene. Sesongen 1975/1976 fikk damelaget en annenplass i 5. divisjon. Nytt av sesongen 1979/1980 var G12 og J11, og interessen økte, men mest på guttesiden. G14 vant dette året finalen i en turnering i Stavanger. Målet for begge seniorlagene ble nådd denne sesongen, da begge lagene ble kretsmestere. Til sesongen 1982/1983 fikk Rival sin første kvinnelige formann, Lillian Haug, og hun holdt vervet i to år. Det var ikke bare styret det ble forandringer i denne sesongen, men også klubbens farger, gikk fra burgunder/hvit til rød/hvit. Klubben deltok i Harald Hårfagre Cup fra og med sesongen 1984/1985. Rival fylte 35 år og var eneste gjenværende håndballklubb i Haugesund året 1985/1986. Dette året hadde klubben bare 10 lag og 8 trenere, men spillertallet økte de neste 5-10 årene og står nå med et medlemstall på 380. Rolf Bjerkebo har kommet og gått som formann i klubben siden 1985, siste sittende formann var Egil Sundve. Foruten håndball hadde klubben også aktiviteter i boksing, friidrett, langrenn og skøyter. Il Rival har i 2007 et spennende damelag på gang som spiller i 2 divisjon. Dette laget har mange unge talenter og trenes av Kristoffer Froestad Eon (tegneserie). Eon er en tegneserie av den norske tegneserieskaperen Lars Lauvik. Serien er en videreutvikling av serien Wildlife. Serien så dagens lys i 1998, da den ble tatt inn som gjesteserie i Dagbladet. Siden 2000 har Eon vært en av de mest populære biseriene i bladet Pondus. I 2005 ble serien utgitt i bokformat, med tittelen "Galskap satt i system". Navnet "Eon" er gammelgresk, og er en avledning av verbet "å være" ("Eimi"). Ordet brukes gjerne i betydningen "evighet". Ifølge seriens opphavsmann ble serien skapt for «å kunne dele ut ballespark til makthaverne i det uendelige». Gjennom diverse intervjuer har Lars Lauvik gitt uttrykk for misnøye ved å være låst til stripeformatet med punchline i siste rute. Siden det er disse som er lettest å selge til aviser, blir det gjerne til at Eon blir "skvist" ned til dette formatet selv om det er på helsider og i lengre historier at serien kommer til sin rett. Juleheftet for 2008 kan her trekkes fram som et godt eksempel. Seriens innhold. "Eon" handler om dagliglivet til en vennegjeng bestående av blant annet Tetra – en maursluker – Freddy – en røyskatt – og Gud. Hverdagen deres er nesten aldri normal, og de havner ofte i absurde situasjoner. Humoren veksler mellom ren slapstick og satire. Serien refererer ofte til dagsaktuelle hendelser, der Stortingsvalgene i 2005 og 2009, milliardunderskuddet til forsvaret og utgivelsen av boka Pornopung står som eksempler. Som følge har mange virkelige personer blitt parodiert i serien, bl. a. Kjell Magne Bondevik, Kristin Krohn Devold, Erna Solberg, Trond Giske, Jens Stoltenberg, Petter Solberg, Anne Holt, Dorthe Skappel, Mike Tyson og Osama bin Laden. I tillegg er humoren ofte rik på popkulturelle referanser. Figurer fra filmer som Alien og Nattsvermeren har gjort gjesteopptredener. Sangtekster som "Kveldssong for deg og meg" av Odd Norstoga, "Breaking the Law" av Judas Priest og "Knockin' on Heavens Door" av Bob Dylan har blitt sitert i serien til komisk effekt. Månedsblad. I Pondus nr 4 og 5 2009 ble det annonsert at Eon skulle få eget blad. Dette ble også tidligere vurdert da Pondus skiftet forlag fra Schibsted til Egmont, men da satset man på M av Mads Eriksen i stedet. Det første nummeret kom ut i juni 2009. Av biserier i det nye Eon-bladet kan nevnes: "Kamikazekaniner", "Låven" og "Blacksad". Lauvik har også med to av hans andre serier i bladet: "Oppgulp" og "Wildlife" Bok-samlinger. Disse bøkene inneholder både Eon, Oppgulp og Wildlife (alle av Lauvik) og er innbundet i hardperm. Tolvte armé (Storbritannia). Tolvte armé ("Twelfth Army") var en armé i den britiske hæren, opprettet 28. mai 1945 for å ta kontroll over operasjonene i Burma under annen verdenskrig. Tolvte armé overtok etter Fjortende armé, som ble trukket tilbake for å legge planer til operasjon Zipper, den planlagte invasjonen av Britisk Malaya ved amfibisk angrep som skulle finne sted i august 1945. Tolvte armé overtok et av hovedforbandene i Fjortende armé, IV korps med den 5., 17. og 19. indiske divisjon og 255. panserbrigade. Tolvte armé fikk også direkte kommando over 7. og 20. divisjon, samt 22. brigade. Det var fortsatt japanske forband i Burma på dette tidspunktet, og IV korps ble satt til å drive dem ut av resten av landet. Japanerne forsøkte å bryte seg fri fra de allierte armeene som nærmet seg, og selv om de led store tap, lyktes de i å redde mange av avdelingene. Etter krigen fortsatte Tolvte armé å fungere frem til 1. november, da den ble omdøpt til "Burma Command". Steinar Holden. Steinar Holden (født 1. mars 1961) er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt er arbeidsmarkedsøkonomi og lønnsfastsettelse. Han var leder for det såkalte Holden-utvalget (NOU 2000:21) som leverte sin innstilling sommeren 2000. Karamell. Karamell betegner vanligvis forskjellige slags seige eller sprø konfekter av sukker tilsatt fløte. Karameller kan også være tilsatt smaksstoffer, nøtter, frukt og annet. Karamell kan dessuten brukes i andre matvarer og søtsaker, for eksempel i kaker, desserter, godteri og sjokolade. Karamell er også navnet på den brune, seige og blanke massen som oppstår når en smelter og bruner sukker over varme, det vil si når sukkeret blir karamellisert. Karamell som fargestoff. Karamell er også betegnelsen på et brunt fargestoff, E 150, eller E150a til d, som lages ved å brenne sukker med forskjellige kjemiske tilsetninger. Det er fire kategorier, og a er lysest, og d er mørkest. Det er lov å bruke karamell som tilsetningsstoff i alle matvarer som framstilles med fargestoffer. Slik karamell blir ofte kalt karamellsaus eller sukkerkulør. Det er ikke lov å tilette sukkerkulør i brød for å gi brødet en mørkere farge, i den hensikt å gi inntrykk av at brødet inneholder mer fiber. Ingredienser. 2,5 dl sirup (lys eller mørk) Om du f.eks kutter siurpen vil du få en annen type karamell, såkalt "fudge". Dette er en mer smuldrete, mykere versjon av den tradisjonelle karamellen. Når du har laget karameller finnes det alltid muligheter for å forandre på smak og konsistens etter den er ferdig. Om du legger all karamellen i en varmevant bolle og smelter den på meget svak varme i mikrobølgovnen kan du forandre på den. Om du tilsetter sirup blir den hardere, om du tilsetter mer fløte\melk blir den mykere. Du kan også tilsette smak som f.eks vaniljesukker, brunt sukker, valnøtter, sjokoladeknapper osv. Rør sirupen, melken\fløten eller smaken inn i den smeltede karamellen og sett den i mikrobølgovnen igjen, i ca. 40 sekunder på svak varme. Annet. I norsk slang kan ordet «karamell» i uttrykk som «å få en karamell» også bety «å få et slag eller en fik», gjerne overraskende, kraftig og smertefullt, særlig i form av «et kort, utilsiktet elektrisk støt». Tiende armé (USA). Tiende armé ("Tenth Army") var en armé i den amerikanske hæren, opprettet i Stillehavskrigen under annen verdenskrig. Tiende armé ble anført av generalløytnant Simon Bolivar Buckner jr. og deretter generalløytnant Joseph Stilwell da Buckner ble drept av fiendtlig skyts på Okinawa. Under slaget om Okinawa bestod Tiende armé av XXIV korps fra hæren og V amfibiske korps fra marineinfanteriet. Okinawa ble den eneste kampanjen som Tiende armé deltok i under annen verdenskrig. Armeen var tiltenkt en rolle i operasjon Coronet, den andre fasen av invasjonen av Japan, men da atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki og Japan overgav seg, var det unødvendig å invadere Japan. Arme 10 Karbonkretsløpet. Karbonkretsløpet (eller "karbonsyklusen") betegner karbonets kretsløp gjennom luften ("atmosfæren"), vannmassene ("hydrosfæren"), levende organismer ("biosfæren"), jordsmonnet ("pedosfæren") og berggrunnen ("litosfæren"). Atmosfære–hydrosfære. Det naturlige karbonkretsløpet er illustrert i figur 1. Karbon forekommer i luften i form av karbondioksid (CO2), der det (før de menneskelige påvirkningene) utgjorde ca. 0,028 % av luftens volum. Luftens karbondioksid står i en dynamisk likevekt med CO2 i oseanenes vannmasser, der CO2 løser seg i havvannet (og derved blir til kullsyre, H2CO3). Mengden CO2 som til enhver tid kan løse seg i havene, er bl.a. påvirket av havtemperaturen (i varmt vann kan det løse seg mindre CO2). Men grovt sett er mengden CO2 som havene opptar fra atmosfæren, like stor som mengden CO2 atmosfæren tar opp fra havene. Atmosfære–biosfære–pedosfære. Karbondioksid tas også opp av planter og andre fotosyntetiserende organismer. Fotosyntese er en prosess der (bl.a.) planter omdanner karbondioksid pluss vann (H2O) til sukker (f.eks. C6H1206) pluss oksygen (O2). Luftens karbon blir derved omdannet til organisk karbon – først og fremst sukker, som i sin tur kan omdannes til andre karbohydrater, proteiner eller fett. Disse organiske karbonforbindelsene føres så videre oppover i næringskjeden, når planter spises av dyr, og disse igjen av andre dyr osv. De aller fleste organismer (unntatt enkelte bakterier) dekker sitt energibehov ved å forbrenne disse karbonforbindelsene (med oksygen) til karbondioksid (og vann). På denne måten blir den samme mengden karbon som plantene har trukket ut av luften, igjen ført tilbake til atmosfæren. Når planter eller dyr dør, blir deres organiske substans del av jordsmonnet, der det brytes ned av bl.a. sopp og mikroorganismer. Også denne nedbrytingen er kjemisk sett en forbrenning. Et tre avgir altså like mye CO2 som det har tatt opp for å bygge opp sin egen biomasse – uansett om treet spises opp av en planteeter, om det dør og forråtner, eller om det forbrennes i en skogsbrann eller som fyringsved. I mindre mengder utvaskes også organisk karbon fra landjorda og havner via elver i havene. Hydrosfæren–litosfæren. I havene synker dødt organisk materialet mot bunnen. Mesteparten av næringsstoffene blir tatt opp av andre organismer før det når bunnen, eller føres bort av havstrømmene og kommer til overflaten igjen ved en oppstrømning. En liten del sedimenterer derimot og akkumuleres ved havbunnen. Det er slike organiske karbonavsetninger som i geologisk tid kan omvandles til kull eller olje. Dette såkalte fossile karbonet er blitt en del av jordskorpen (litosfæren). Menneskets påvirkning av karbonkretsløpet. Mennesket har i den industrielle revolusjonen begynt å brenne fossilt karbon. Dette har ført til en markert endring i karbonkretsløpet, som vises i figur 2. Hovedforskjellen er at det ved brenning av fossilt karbon produseres mer CO2 enn det forbrukes. Dette har i løpet av de siste ca. 200 år ført til at det i dag (2005) finnes 319 gigatonn (10¹² kg) mer karbon i omløp enn før den industrielle revolusjonen. Mesteparten av dette karbonet finnes (som karbondioksid) i atmosfæren, der det forsterker drivhuseffekten og fører til global oppvarming. Om lag 114 gigatonn har havnet i havene, der det (som kullsyre) bidrar til å gjøre vannet surere. Burzum. Burzum er et norsk black metal-soloprosjekt startet av Varg Vikernes i 1990 i Bergen. Bakgrunn. I Burzum benytter Vikernes artistnavnet «Count Grishnackh», lånt fra navnet til orken Grishnákh fra i J.R.R. Tolkiens fantasyroman "Ringenes herre". Dette navnet ble oversatt av norske medier til «Greven». Vikernes har skrevet på sin nettside at motivasjonen for å drive Burzum var at han ville eksperimentere med «magi», og skape en alternativ virkelighet med «magi». Han har også skrevet at de to første albumene ble innspilt for LP, og inneholder en trylleformel på hver side, og formlene vil ikke virke i en CD-spiller med mindre man programmerer spilleren til å spille en side av gangen. Drap og kirkebranner. Varg Vikernes ble dømt i 1994 for drapet på sin tidligere band-kollega Øystein «Euronymous» Aarseth fra Mayhem. Begge var sentrale skikkelser i det norske black metal miljøet, og Aarseth deltok på Burzums selvtitulerte debutalbum. To av albumene ble utgitt på Aarseth sitt plateselskap; Deathlike Silence Productions. Mens Vikernes sonet straffen for drap og kirkebranner har han laget to nye album, "Dauði Baldrs" og "Hliðskjálf". Albumene ble spilt inn på synthesizer i fengselet. Han skrev på nettsiden sin i 2006 at hans planer etter å ha sonet ferdig dommen er å gi ut noen bøker, muligens under et pseudonym, og kanskje utgi et Burzum-album eller to. Men han vil trekke seg tilbake og leve i anonymitet. Vikernes slapp ut av fengsel i 2009, etter nesten 16 år soning. Medlemmer. Erik Olivier «AiwarikiaR» Lancelot var med på noen øvinger sammen med Tomas «Samoth» Haugen etter at EP-en "Aske" ble utgitt, i et forsøk på å gjøre soloprosjektet til et konsertband. Vikernes angret seg før de noen gang hadde opptrådt live. Lancelot deltok ikke på noen innspillinger med bandet. ITunes Store. iTunes Store er en nettbasert musikkbutikk fra Apple som lar brukere søke i en stor samling av artister. Den er integrert i musikkspilleren iTunes, og tillater brukerne å kjøpe og laste ned musikkfilene, enten en enkelt sang eller hele album. Det er også mulig å kjøpe og laste ned TV-serier og musikkvideoer. Butikken markedsfører også Apples iPod. Historie. Tjenesten startet virksomheten i USA den 28. april 2003. Den 10. mai 2005 startet musikkbutikken skandinaviske utgaver av tjenesten. Tjenesten har siden lanseringen vært den dominerende musikktjenesten på nettet – Apple annonserte i en pressemelding den 23. februar 2006 at tjenesten hadde nådd én milliard nedlastinger. Musikkbutikken hadde da et utvalg på over 3500 musikkvideoer, 35 000 podcasts, 16 000 lydbøker og mer enn 2 millioner sanger. iTunes Plus. Apple annonserte 30. mai 2007 at det var mulig å laste ned DRM-fri musikk med høyere kvalitet fra iTunes Store over hele verden. Det het iTunes Plus, som for 10 kroner per låt tilbyr DRM-fri musikkspor med 256 kbps AAC enkoding. Dette gjelder bare musikk fra EMI. iTunes Plus-låter som er kjøpt på iTunes Store kan spilles av på alle iPod-er, Mac-er eller PC-er, Apple TV og iPhone, samt andre digitale musikkspillere som støtter AAC. iTunes vil tilbyr fortsatt hele sin katalog med mer enn fem millioner sanger i, 128 kbps AAC enkoding, for 8 kroner per låt, parallelt med iTunes Plus-versjonene i høyere kvalitet. Kundene vil også enkelt få muligheten til å oppgradere sitt musikkbibliotek med tidligere kjøpte EMI-innhold til iTunes Plus for bare 2 kroner per sang eller 24 kroner for de fleste album. Den 17. oktober 2007 annonsere Apple atiTunes Plus-tilbudet i iTunes Store vil bli utvidet til å gjelde over 2 millioner sanger. Samtidig reduseres prisen til samme nivå som vanlige sanger, 8 kroner. iTunes Plus sangene er fortsatt i 256 kbps AAC og uten DRM. Flere plateselskaper har fulgt EMI og artister fra Sub Pop, Nettwerk, Beggars Group, IODA, The Orchard og mange andre har gjort sin musikkkatalog tilgjengelig uten DRM. Fra og med begynnelsen av april 2009 er all musikk på iTunes Store DRM-fri. Wi-Fi Store. Wi-Fi Store er et program til iPod touch og iPhone som gjør det mulig å handle på iTunes Store. Programmet ble lansert i iPhone OS versjon 1.1.1, lansert i september 2007 Tilgjengelighet. iTunes Store er tilgjengelig i de landene merket blått. I de mørkeblå landene er butikken tilgjengelig på landets offisielle språk, mens i de lyseblå landene er butikken kun tilgjengelig på engelsk. Kritikk. Den 25. januar 2006 klaget Forbrukerrådet iTunes Music Store inn for Forbrukerombudet, fordi de mente vilkårene brukerne må samtykke i for å bruke tjenesten strider mot norsk lov. Forbrukerombudet vurderte vilkårene som lovstridige, og ga den 7. juni 2006 tjenesten en frist på to uker til å komme med utkast til nye vilkår, men tjenesten fikk innvilget ny frist til 1. august. Examen facultatum. Examen facultatum (fork. ex.fac) er et kurs i allmenn vitenskapsteori som er en obligatorisk forberedende prøve i det faget man studerer ved universitetet. Faget ble opprettet som et resultat av at examen philosophicum i sin tid ble splittet i to deler. IMac. iMac er en serie stasjonære datamaskiner av merket Apple Macintosh produsert av Apple. iMac var den første modellen som som ble lansert etter at Steve Jobs ble administrerende direktør for Apple. Modellen innebar en helt ny retning for selskapet. Modellen fra 2007 er utformet med all maskinvare bak den brede flatskjermen innrammet av et stativ. Maskinene fåes i 21,5"- og 27"-versjoner. Alle iMacene er designet av Jonathan Ive. iMac er en av Apples største suksesser og har fremdeles svært sterke salgstall, men må se seg slått av den bærbare MacBooken. Denne har bl.a. ny prosessorarkitektur, Intel Core quad-prosessorer Sandy Bridge som kjører på 2,5 GHz, 2,7 GHz, 3,1 GHz og 3,4 GHz med henholdsvis 21,5" og 27" store skjermer. iMac G3. Den første iMac ble presentert i mai 1998 og var da grensesprengende med sitt kompakte design. Den hadde en G3-prosessor med 233 MHz og kom med en platelager på 4GB og kunne ta max 384 MB minne. Den hadde en innebygd 15" CRT-skjerm. Den første modellen var i salg i seks oppdaterte versjoner fram til januar 2002 da den ble avløst av iMac G4. iMac G4. iMac G4 ble lansert i januar 2002. Den hadde LCD-skjerm og kom i 15", 17" og 20" (lansert november 2003). Modellen kom med 40 eller 60 GB platelager og kunne ta max 1 GB minne. Den hadde en stor sokkel (halvkule) som inneholdt selve datamaskin-delen og skjermen var festet til en arm. Den ble oppgradert tre ganger. Denne var i salg fram til august 2004. iMac G5. iMac G5, lansert august 2004, hadde et helt nytt design med alle komponenter innebygd bak skjermen. Den kom i 17" og 20" med widescreenformat. Den har en vertial CD/DVD-stasjon på siden. Denne modellen kom med en PowerPC G5 prosessor med en hastighet på 1,8 GHz. Den hadde 256MB RAM som standard og kunne oppgraderes til 2,0 GB. iMac G5 med iSight. Denne modellen ble lansert i oktober 2005. Den fikk et tynnere design og et lite webkamera på toppen av skjermen som heter iSight som kunne brukes sammen med iChat og Photo Booth som ble lansert samme dag. Den ble levert sammen med fjernkontrollen Apple Remote som kunne brukes sammen med Front Row. iMac (Intel prosessor). Modellen ble lansert i januar 2006. Dette var Apples første maskin med Intel prosessor, Intel Core Duo. Den har samme design som sin forgjenger, men er ganske annerledes på innsiden. Den har bl.a. ny prosessorarkitektur, Intel Core Duo-prosessorer som kjører på 1,83 GHz, 2,0 GHz og 2,16 GHz, og oppgraderbar til 2,33 GHz med henholdsvis 17" og 20" store skjermer. I september 2006 ble denne iMacen oppdatert; den fikk bedre skjerm og kunne leveres med skjermstørrelse opptil 24". Ny prosessor Intel core 2 duo og en 24". iMac aluminium. Modellen ble lansert 8. august 2007. Den har fått et helt nytt og mye tynnere design. Den hvite plasten er borte til fordel for glass og aluminium. Den leveres med et nytt tastatur i aluminium som har samme taster som MacBook. Denne iMacen finnes i to størrelser, 21,5" og 27". Modellrekken ble oppgradert høsten 2009. Den tilbys nå i to størrelser: 21.5", og 27". Begge har trådløst tastatur og mus (Apple Magic Mouse) inkludert i prisen, 3,06 GHZ Intel Core 2 Duo prosessor (unntatt dyreste modell med 2,66 GHZ Intel Core i5) og 4 GB internminne (RAM). iMac aluminium unibody. Denne modellen ble sist oppdatert 3. Mai 2011 Den har thunderbolt, Facetime HD, AMD Grafikk og Sandy Bridge Prossesor. Sørafrikansk pelssel. Sørafrikansk pelssel ("Arctocephalus pusillus") har små ører på yttersiden av hodet og har usedvanlig god hørsel under vann. Den kan ikke puste under vann og må med jevne mellomrom opp til overflaten. Hannen kan veie opp til 350k g, hunnen veier rundt 100-120 kg. Den gjennomsnittlige levealder er 20 år. Øreselene samler seg langs kysten i kolonier på flere hundre individer primært for å parre seg, føde unger og jakte på fisk og blekksprut. Arten finnes langs den sydvestlige kysten av Afrika langs en 3000 km strekning. Øreselene kan svømme opp til 28 km i timen. Tidlig på 1600-tallet begynte hollandske, franske, britiske og amerikanske selfangere å jakte på dem. Det var svært mange som ble uttryddet. I dag er de beskyttet av en lov som ble vedtatt 1973. Hunnen får den første ungen rundt fire års alderen. Hannen er kjønnmoden først mellom åtte og tolv år avhengig av kroppsvekten. I parringstiden avstår hannen helt fra mat og lever av sitt eget fettlag under huden. Etter befruktningen stopper svangerskapet i fire måneder. Så begynner det aktive svangerskapet som varer i åtte måneder. I slutten av november eller begynnelsen av desember føder hunnen unger, vanligvis en. Nesten 75% av alle selungene fødes på fastlandet. Her er de mindre utsatt for bølger og rovfugler. Ungene er helt avhengig av morsmelken de første seks månedene. Når ungen er rundt seks uker gammel, gjør den sine første forsøk på å svømme, men først når den er fem eller seks måneder gammel tør den svømme alene. Samfunnsvitenskap. Samfunnsvitenskap er vitenskapen om hvordan mennesker og sammenslutninger av mennesker utvikler seg i forhold til hverandre. En samfunnsviter er en person som har eksamen, fortrinnsvis embetseksamen fra samfunnsvitenskaplige fag. Sentralt står spørsmålet om hvor fritt det enkelte mennesket og den enkelte sammenslutning er til å ta rasjonelle valg, dvs. valg som er til størst mulig nytte for den enkelte. Skottene mellom disse fagene er imidlertid ikke tette. Saint-Leu (Réunion). Saint-Leu kommunes plassering på øya Saint-Leu er en by og en kommune på den franske øya Réunion i det indiske hav. Byen ligger i vest og har 25 310 innbyggere (1999). Areal: 118,37km². Baragund. Baragund var en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han tilhørte Bëors hus, og levde i det første tidevervet. Baragund var sønn av Bregolas. Baragund hadde både en bror, Belegund, og en søster, Bereth. Han var en direkte etterkommer av Bëor den gamle. Baragund selv hadde bare et barn: datteren Morwen. Hun giftet seg med Húrin av Hadors hus (også kalt "Marachs hus"). De fikk sønnen Túrin Turambar og døtrene Nienor Níniel og Lalaith, og derfor er Baragund deres bestefar. Baragund overlevde slaget Dagor Bragollach og levde som en fredløs sammen med sin onkel Barahir og noen følgesvenner. De ble til slutt forrådet til Sauron og drept. Cerebral parese. Cerebral parese, ofte forkortet CP er en samlebetegnelse på en rekke forstyrrelser av muskelkontrollen som skyldes en varig engangsskade på hjernen som har funnet sted før hjernen var fullt utviklet, dvs. under svangerskapet, i forbindelse med fødsel eller den første tiden etter fødselen. Forekomsten av cerebral parese er ca. 2/1000 levendefødte barn. Den hyppigste årsaken til cerebral parese er i dag prematuritet, omtrent halvparten av barn med cerebral parese er født før termin. Medisinske framskritt som har økt overlevelsen for ekstremt premature barn antas å være en grunn til at forekomsten av CP ikke har endret seg vesentlig de siste 30 år. 5% av CP-tilfeller skyldes komplikasjoner under fødsel, særlig tilstander som gir langvarig oksygenmangel hos barnet, slik som blødninger under fødsel, asfyksi og langvarige kramper. Ca. 15% av CP-tilfeller skyldes forhold etter fødsel (inntil nervesystemet er fullt utviklet mellom 2 og 3 års alder). Særlig alvorlige infeksjoner i nyfødtperioden (meningitt/neonatal sepsis) kan etterlate varig skade i form av cerebral parese i denne perioden. Virkningene av cerebral parese varierer fra individ til individ. Milde tilfeller gir bare litt underlige bevegelser og håndkontroll. De hardest rammede vil ha nesten ingen muskelkontroll, noe som påvirker både bevegelse og tale i stor grad. Behandling av CP har som målsetning optimalisere funksjonsevne og hindre komplikasjoner, og forutsetter et bredt samarbeid mellom lege, fysioterapeut, logoped, sosionom og andre instanser. Det går an å fungere på en god måte, særlig for de rammet av milde former av tilstanden, dog med større utfordringer i hverdagen enn folk flest. Belegund. Belegund var en mann fra Bëors hus i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han levde i det første tidevervet. Han var sønn av Bregolas, og hadde både en bror, Baragund, og en søster, Bereth. Selv hadde han bare et barn: datteren Rían. Hun giftet seg med Huor av Hadors hus, og de fikk sønnen Tuor. Belegund overlevde slaget Dagor Bragollach, og sluttet seg til sin onkel Barahir og hans følge på 12 fredløse. Sammen med dem streifet han rundt i deres gamle land, Dorthonion og Ladros, helt til hele følget (unntatt Beren sønn av Barahir) ble forrådt til Sauron og drept i året 461 i det første tidevervet. Griff. Griff er et fabeldyr som blir framstilt som en krysning mellom en løve og en ørn. Forestillingene om griffer er mer enn fem tusen år gamle, og vesenet har i flere kulturer vært brukt som symbol på årvåkenhet og aktpågivenhet. Griffen forekommer som motiv i gamle utsmykninger, skulpturer, malerier og annen kunst. Av og til ble griffen også avbildet uten vinger eller med slangehale istedenfor løvekropp. Av liknende fabeldyr kan nevnes hippogriff, en krysning mellom hest og griff. Etymologi. Ordet "griff" stammer fra det italienske ordet "griffo", som betyr gribb. På gresk er ordet γρύψ ("grýps"), på latin "gryphus". Ordene for «griff» og «gribb» sammenblandes for øvrig på en interessant måte i flere språk, noe som avspeiler at det tidligere ikke alltid var like lett å skille fantasivesener fra virkelige dyr og fugler omtalt i historier fra fremmede land. På svensk kalles «griff» "grip", en språklig variant av det norske ordet "gribb". Ordet forekommer blant annet i det svenske jagerflynavnet JAS Gripen, der JAS står for "jakt" («jager»), "attack" («angrep») og "spaning" («rekognosering»), mens "Gripen" betyr «Griffen». På svensk heter derimot «gribb» "gam", mens "gam" i blant annet norsk og dansk folketro er navn på en kjempefugl i slekt med blant annet Fugl Dam. På island er "Gammur" en kjempeørn som også er avbildet i landets riksvåpen. Griff som symbol i kunst og kultur. Griffen har tradisjonelt symbolisert sola, himmelen og det gylne morgengryet. Den har i tillegg blitt ansett som en forening av ørnens og løvens krefter og symbolinnhold. Som skattevokter har griffen stått for årvåkenhet og hevn, og man finner griffer på greske sarkofager som gravens og de dødes beskytter. Den ble i det hele tatt brukt mye i gresk kunst, der den var viet til Apollon som solgud, til Athene som representant for vishet og til Nemesis for hevn. Fremstillinger av lignende vesener møter man også blant annet i det gamle Egypt, Syria, Babylonia og Assyria. I orienten var den, i likhet med dragen, ofte et symbol på vishet og åndelig opplysning. I kristen forestillingsverden kunne griffen symbolisere djevelen som flyr bort med menneskenes sjeler, eller være et bilde på de kristnes fiender og førfølgere. Fra og med Dante mistet den imidlertid sin negative betydning og ble et symbol på Kristi doble natur som menneske og gud, og for paven som representant for både åndelig og verdslig makt. Man finner griffer på de steder man venter det – og der man minst venter det. På taket av Nasjonalgalleriet i Oslo; som en del av Aslans hær i Narnia; og i diverse fantasybøker som i "Eragon" av Christopher Paolini hvor to ni meter høye griffestatuer i gull vokter inngangen. Griffen skal ha vært ansett som en fiende av hesten, men den uhyre sjeldne avsporingen mellom en griff og en hest resulterte en hippogriff. Griffene ble påstått å leve i det sørlige India, og det ble sagt at de der voktet gullgruver og skremte vekk inntrengere. Rían. Rían er en kvinne fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Hun var datter av Belegund av Bëors hus. Rían ble født rundt år 450 i det første tidevervet. Hun var bare et lite barn da Dagor Bragollach ble utkjempet i året 455. det var kort tid etter dette slaget at Ríans far, Belegund, ble en av Barahirs følgesvenner. Da ble hun brakt i sikkerhet sammen med de andre kvinnene og barna sammen med Emeldir (Barahirs kone). Ríans far døde i år 461. Rundt år 470,da Rían var omtrent 20 år, giftet hun seg med mannen Huor av Hadors hus. Huors bror, Húrin, var gift med Ríans kusine, Morwen. I året 471 F.T. ble Húrin drept i kamp under Nirnaeth Arnoediad, og bare kort tid etter dette fødte Rían en sønn, som fikk navnet Tuor. Rían døde rundt år 473, og hun var bare 23 år gammel da hun døde. Air Austral. Air Austral er et flyselskap med hovedkontor på den franske øya Réunion i det indiske hav. Air Austral har både innenlands- og internasjonale flygninger. Hovedflyplassen er Roland Garros internasjonale lufthavn. Historie. Flyselskapet ble etablert under navnet "Réunion Air Service" i oktober 1974 og hadde sin første flygning i mars 1975. I 1987 skiftet selskapet navn til "Air Réunion" og på nytt i 1990 til dagens navn, Air Austral. Flygninger til Paris startet 28. juni 2003. Flygninger til Bangkok, Nouméa og Sydney startet mai 2009. Fjerde armé (Storbritannia). Fjerde armé ("Fourth Army") var en armé i den britiske hæren, og del av British Expeditionary Force under første verdenskrig. Armeen ble opprettet 5. februar 1916 under ledelse av general Henry Rawlinson for å iverksette britenes hovedbidrag i slaget ved Somme. På slagets første dag, 1. juli 1916, angrep 11 divisjoner fra Fjerde armé på begge sider av Albert–Bapaume-veien. Angrepet ble slått fullstendig tilbake i den nordlige sektor, så Fjerde armés senere operasjoner ble konsentrert i den sydlige sektor, mens kontroll over den nordlige sektor ble overlatt til Reservearmeen. Under Flandernoffensiven (som skulle bli det tredje slaget om Ieper) var planen at Fjerde armé skulle gjennomføre en amfibisk invasjon av den belgiske kysten så fort man hadde oppnådd et gjennombrudd. Da kampene ved Ieper kjørte seg fast ble imidlertid Fjerde armés divisjoner trukket ut som forsterkninger, slik at armeen i realiteten ble oppløst. Fjerde armé ble gjenoppbygget tidlig i 1918 – nok en gang under general Rawlinson – etter at Femte armé nærmest var tilintetgjort, og senere oppløst, under den tyske offensiven kjent som operasjon Michael. Fjerde armé gikk i spissen for den britiske hundredagersoffensiven som begynte med slaget ved Amiens og endte med våpenhvilken i november. Under annen verdenskrig hadde ingen britiske forband navnet Fjerde armé, men som ledd i en avledningsmanøver, operasjon Fortitude, ble tyskerne forledet til å tro at Fjerde armé eksisterte med hovedkvarter i Edinburgh Castle og planla å invadere Norge. Dette fikk tyskerne til å flytte avdelinger fra det virkelige invasjonsområdet i Normandie. Reservearmeen. Reservearmeen ("Reserve Army") var en armé i den britiske hæren, og del av British Expeditionary Force under første verdenskrig. Armeen ble opprettet 23. mai 1916 under ledelse av generalløytnant Hubert Gough før slaget ved Somme og ble omdøpt til Femte armé i oktober samme år. Armeens formål var å utføre gjennombruddsfasen i Somme-offensiven så fort general Henry Rawlinsons Fjerde armé hadde tatt de tyske skyttergravene ved frontlinjen. For dette oppdraget fikk generalløytnant Gough tre britiske kavaleridivisjoner og i juni ble han tildelt et infanterikorps på tre divisjoner for å støtte fremmarsjen. Armeen fikk økenavnet «Goughs mobile armé», et navn som først hadde tilhørt 7. divisjon da Gough var kommandør. 21. juni ble imidlertid infanterikorpset trukket tilbake til reservestatus og neste dag ble Goughs tre kavaleridivisjoner lagt under Fjerde armés kontroll, slik at Reservearmeen sto igjen uten operative styrker. Om kvelden på den første dagen i slaget om Somme, 1. juli 1916, ble Rawlinsons Fjerde armé løst fra ansvaret for den nordlige sektor mens VIII korps og X korps ble underlagt Goughs kommando. Kontroll over kavaleridivisjonene ble beholdt av Fjerde armé. Gough overtok offisielt ikke de nye styrkene før klokken 07.00 2. juli, men han tilbakekalte øyeblikkelig ordrene for VIII korps om å gjenoppta det mislykkede angrepet på Beaumont-Hamel, og reddet dermed mange liv. Reservearmeen overtok offisielt ansvaret for den nordlige sektor 4. juli. Senere ble II korps, I Anzac-korps og Det canadiske korps lagt inn under Reservearmeen. De neste månedene var det ingen store offensiver på Reservearmeens front. De største forsøkene ble gjort ved Pozières og Mouquet Farm i juli og august. Reservearmeens første store slag var slaget om Thiepval Ridge, som begynte 26. september. Gjennom store deler av oktober utførte armeen en serie angrep kjent som slaget om Ancre Heights, og 30. oktober skiftet Reservearmeen navn til Femte armé. Confederación Nacional del Trabajo. Confederación Nacional del Trabajo (CNT, «Den nasjonale arbeidskonføderasjon») er Spanias fremste anarko-syndikalistiske fagforening. Den hadde sin storhetstid under den spanske borgerkrigen (1936–1939), da den var Spanias største fagforening og en sentral aktør på republikansk side. CNT hadde svært stor oppslutning og hadde kontroll over store deler av Spania under krigen, spesielt i Catalonia og Baskerland. Den var nært knyttet til Federación Anarquista Ibérica (FAI), og de to organisasjonene gikk under fellesnavnet "CNT-FAI". Under Francos styre var CNT forbudt, men etter hans død i 1975 ble den igjen tillatt. Den har i nyere tid vært langt svakere enn de mer moderate fagforeningene, men er fortsatt en av de sterkeste anarko-syndikalistiske organisasjoner i verden. Victoria (Seychellene). Victoria (ofte omtalt som Port Victoria) er hovedstaden på Seychellene i Indiahavet. Byen ligger på den nord-østlige siden av øya Mahé. Den hadde innbyggere i 2002. Victoria er internasjonalt kjent for å ha mange gode markeder hvor lokale råvarer er en spesialitet. Landets nasjonale fotballstadion ligger i byen. En av de største broene som forbandt Victoria med en av de mange øyene ble ødelagt under tsunamien i 2004. De viktigste eksportvarene for Victoria, samt regionen, er vanilje, kokosnøttolje, såpe, fisk og eksotiske frukter. Fatih. Fatih er en kommune i det sentrale Istanbul, på neset mellom Marmarahavet og Det gylne horn, vest for Eminönü. Theodosius' mur danner vestgrense for kommunen. Fatih er også navnet på et mindre område innafor kommunen. Fatih betyr erobrer, og stedet har fått navnet sitt etter moskeen Fatih Camii, som har en iøynefallende plassering på Istanbuls fjerde høyde, bygd av sultan Mehmet Erobreren i 1470, og gjenoppbygd etter et jordskjelv i 1766. Bydelen. Den bydelen som kalles Fatih, ligger på Istanbuls fjerde høyde rundt moskeen Fatih Camii. Området preges ellers av tradisjonell bebyggelse med få monumentalbygg. Den har et permanent kjøttmatked og på tirsdager et marked som byr på tyrkiske spesialiteter av alle slag. Kommunen. Fatih er en av de mest folkerike og tettbefolka kommunene i Istanbul, med en befolkning på 408 000 (2000) på 10,8 km². Kommunen opplevde en rask vekst fram til 1975, da folketallet kulminerte på 504 000. Etter 1985 har folketallet vært synkende. Kommunen består av en lang rekke bydeler: Fener, Balat, Tekfur, Edirnekapi, Samatya, Yedikule, Haseki, Zeyrek, Fatih, Carsamba, Selimiye, Salmatomruk, Capa, Vatan og flere. Fatih har en etnisk og religiøst meget sammensatt befolkning. Dessuten har kommunen i seinere år hatt en sterk inn- og utflytting, idet en del av den etablerte befolkninga har flytta ut til forstedene og blitt erstatta av nyinnflyttede, særlig fra de nordlige provinsene av Tyrkia. Denne tendensen er mest markert i de sentrale og nordlige delene av kommunen, mindre i den sørlige. I bydeler som Fener, Balat, Salmatomruk og Draman er 40% av befolkninga nyinnflytta gjennom de siste 5 åra. Samatya har en sterk konsentrasjon av armenere og andre kristne, mens befolkninga i f.eks. Fener og Balat er overveiende muslimsk. Ayvansaray har en befolkning bestående nesten utelukkende av bofaste sigøynere. De sentrale bydelene, som har vært og er tradisjonelt muslimske, har fått mange innflyttere fra Hellas, Bulgaria, Bosnia, Macedonia og Serbia. Zeyrek har en stor andel kurdere. I de sørlige bydelene finner en tydelige innslag av slavere, særlig i Aksaray og Yenikapı, mens Koca Mustafa Pacha, Samatya og Yedikule har et tallrikt innslag av kristne av blanda opphav. Toamasina. Plassering av Toamasina i Madagaskar Toamasina (tidligere "Tamatave") er en by nord-øst på Madagaskar. Byen er Madagaskars største havneby og har 179 045 innbyggere (2001). British Expeditionary Force. British Expeditionary Force (BEF) var den britiske hærens styrker som ble sendt til Frankrike og Belgia under første verdenskrig og i Europa fra 1939–1940 under annen verdenskrig. BEF ble opprettet av krigsminister Richard Haldane etter Boerkrigen i tilfelle Storbritannia på kort varsel skulle behøve å sende en styrke for å delta i en oversjøisk krig. Første verdenskrig. Britiske styrker var tilstede ved vestfronten før det første slaget ved Ypres, 22. november 1914. De overlevende fra disse kampene ble senere tildelt Mons Star. 26. desember 1914 ble styrkene delt i «Første britiske Arme» og «Andre britiske Arme». I løpet av krigen kom det også til en tredje, fjerde og femte britiske armé). Navnet "British Expeditionary Force" (BEF) ble den offisielle betegnelsen for den britiske hæren i Frankrike og Flandern igjennom hele 1. verdenskrig. De foraktlige (krigspropaganda). Plate på Edinburgh Castle, hvor gamle veteranenes forening hedrer minnet om «The Old Contemptibles». I rent propagandaøyemed er det hevdet at den engelske hærstyrken, i en dagsbefaling fra Keiser Wilhelm den 19. august 1914, skulle ha omtalt general French' «verächtlich kleines Heer» (= foraktlig lille hær). Påstanden går ut på at utsagnet ved en feil ble oversatt med adverbet «foraktlige» til «this contemptible small army» istedenfor adjektivet «foraktlig» (= contemptibly), slik at det ble hæren selv og ikke dens størrelse, som var gjenstand for keiserens kritikk. På humoristisk vis skulle så utsagnet ha blitt tatt opp av soldatene, som med ironisk avsky til fienden begynte å kalle seg selv for «The Contemptibles» (= de foraktlige). Økenavnet ble således snudd til en hedersbetegnelse som også ble hengende ved veteranene, som kalte seg «The Old Contemptibles». Der er imidlertid aldri funnet noe bevis for at en slik dagsbefaling noen gang var blitt sendt ut. Etter krigen har den tidligere keiseren benektet utsagnet, og det finnes da heller ikke noen slik dagsbefaling bevart i de tyske krigsarkivene. Keiseren hevdet tvert imot at han gjentagne ganger hadde understreket hvor viktig det var ikke å undervurdere motstanderen. Mye tyder på at dagsbefalingen ble skapt av Frederick Maurice i det britiske krigsministerium for å oppildne soldatene til innsats. Mahajanga. Mahajanga (også Majunga på fransk) er en by og havn på nord-vestsiden av Madagaskar, og ligger ved elvemunningen til Betsiboka. Byen er også hovedstaden i provinsen med samme navn og har 135 660 innbyggere (2001). Mahajanga er Magaskars fjerde største by. Den ligger i Bombetokabukten. Hovednæring i byen er oppdrett av kongereker. Dette gir ikke mange arbeidsplasser til lokalbefolkningen, men er økonomisk sett en stor næring. Det er hovedsakelig utenlandske interesser i denne næringen. Det har vært en stor bomullsfabrikk i byen tidligere, men denne, som gav arbeidsplasser til svært mange, har gått konkurs. Mahajanga har det ene av Madagaskars to medisinske universitet. Det er etter hvert kommet flere hoteller og bungalower med overnattingsmuligheter for turister. Det er også en god del restauranter i byen. Mahajanga har en internasjonal flyplass, Aeroport de Philbert Tsiranana, med flyavganger til Komorene og Mayotte. I byen finnes det en fransk skole med nær 500 elever. Folkegruppen for området heter Sakalava, men i Mahajanga by bor det folk fra de fleste av de 18 folkegruppene på Madagaskar, samt mange utlendinger. Det er en stor andel muslimer i byen, av disse er det blant andre komorianere, indere og innfødte gassere. Ellers finner man både kristne og animister som ellers på Madagaskar. Nær Mahajanga finner man spor etter Arabiske bosetninger (Boeny Aranta og Katsepy). Araberne kom til disse områdene så tidlig som i år 1333 e. kr. Midt på 1970-tallet var det en større masakre i byen som rettet seg mot den komorianske befolkningen. Rundt 1000 mennesker ble drept i denne masakren. De som ikke ble drept rømte byen og landet og dette gjorde at antallet komorianere lenge var lavt, men det har tatt seg opp igjen. I 2004 ble byen rammet av to kraftige sykloner på to måneder (Elita og Gafilo). Den flotte strandpromenaden ble totalt ødelagt. Denne ble bygget opp igjen og sto ferdig da den franske presidenten besøkte byen i juli 2005. Ved byens strandpromenade finner man også byens stolthet og landemerke, en over 700 år gammel baobab. Dette treet er det mange som mener er hellig. Dzaoudzi. Dzaoudzi er en by og en kommune på den franske øya Mayotte, som ligger utenfor Afrikas østkyst. Fram til 1977 var Dzaoudzi hovedstad på Mayotte. Innbyggertall: 10 792 (2000). Moroni. Moroni (arabisk: موروني) er den største byen og hovedstaden på Komorene. i 2003 hadde den 41 557 innbyggere. På komoriansk betyr Moroni «i hjertet av ilden» noe som kan vise til nærheten til vulkanen Karthala. Geografi. Byen ligger på vestkysten av øya Grande Comore (også kjent som N'gazidja). Moroni har en lufthavn, Prince Said Ibrahim internasjonale lufthavn (IATA-kode: HAH). Det finnes også en havn med avganger til det afrikanske fastlandet og andre øyer i øygruppen Komorene. Klima. Moroni har et tropisk regnskogklima med mye nedbør året rundt. Bare oktober har mindre enn normalt nedbør.Temperaturen holder seg konstant. Air Madagascar. Air Madagascar er et flyselskap med hovedbase i Madagaskars hovedstad Antananarivo. Flyselskapet ble etablert i 1962 og har flyvninger til Europa, Asia og nabolandene i Afrika og i det indiske hav, i tillegg til å ha et omfattende innenriksnettverk. Hovedbasen er på Ivato International Airport (TNR), Antananarivo. Air Mauritius. Airbus A330 fra Air Mauritius Air Mauritius er Mauritius' nasjonale flyselskap med hovedbase i Port Louis. Selskapet ble etablert i 1967 og startet flygninger i 1972. Air Mauritius flyr 850 000 passasjerer til 30 destinasjoner årlig. Hovedbasen er Sir Seewoosagur Ramgoolam International Airport (MRU), Mauritius. I Anzac-korps. I Anzac-korps ("I Anzac Corps") var et australsk-newzealandsk korps under første verdenskrig, opprettet i Egypt i februar 1916 som ledd i en reorganisering av Den australske imperiestyrke etter evakueringen av Gallipoli i november 1915. Dette korpset, sammen med II Anzac-korps, erstattet det opprinnelige Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC). I Anzac-korps ble i begynnelsen anført av general Alexander Godley og besto av de tre erfarne Anzac-divisjonene; de australske 1. og 2. divisjon og den nyopprettede New Zealand-divisjonen. I begynnelsen ble korpsets divisjoner brukt til å bemanne forsvarsstillingene øst for Suez-kanalen mot den forventede tyrkiske invasjonen av Egypt. 29. mars 1916 reiste korpset mot Frankrike, nå under ledelse av general William Birdwood, den opprinnelige sjefen for ANZAC. I Frankrike ble I Anzac-korps tilknyttet den britiske Annen armé, plassert i den relativt stille sektoren syd for Ieper. Korpset sluttet seg til linjen syd for Armentières og tok over fra det britiske III korps som ble overført til den britiske Fjerde armé under forberedelse til Somme-offensiven. Da Somme-offensiven vaklet i midten av juli krevet den britiske øverstkommanderende, general Douglas Haig, nye divisjoner for å fortsette fremmarsjen. I Anzac-korps ble overført til general Hubert Goughs Femte armé og beordret til å ta Pozières. På denne tiden hadde II Anzac-korps begynt å ankomme Frankrike fra Egypt under general Godleys kommando. Fordi Godley også var kommandør for New Zealand Expeditionary Force ble det bestemt at New Zealand-divisjonen passet bedre under hans kommando, slik at den byttet plass med den australske 4. divisjon innen bevegelsen mot Somme. Nordfjordeid. Nordfjordeid er et tettsted og administrasjonssenteret i Eid kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på eidet mellom Hornindalsvatnet og Eidsfjorden. Eidselva renner ut i fjorden her. Her ligger Eid kyrkje fra 1849, Operahuset Nordfjord, Eid bibliotek, Sophus Lie konferansesenter, Eid videregående skole, Fjordane Folkehøgskule, Eid ungdomsskule og barneskolen Nordfjordeid skule. Plaisance. Plaisance er en by på øya Mauritius i det indiske hav. Mauritius' hovedflyplass l'aéroport international de Plaisance ligger her. Norgesmesterskapet for brassband. Norgesmesterskapet for brassband arrangeres i Grieghallen i Bergen hvert år. Mesterskapet er åpent for alle amatørkorps med brassbandbesetning som er medlem av Norges Musikkorps Forbund. I 2010 deltok rekordhøye 75 korps og nærmere 2500 musikanter, fordelt på fem divisjoner etter nivå. Hvilken divisjon et korps stiller i, avgjøres etter resultater i tidligere mesterskap, alternativt etter kvalifiseringsspilling. I elitedivisjonen deltar ti korps. Annethvert år deles det ut kongepokal til vinneren av elitedivisjonen. Norges Musikkorps Forbund har tradisjon for å nominere vinneren av NM som norsk deltaker i påfølgende års europamesterskap for brassband. Regjerende norgesmester er (2012) Eikanger-Bjørsvik Musikklag. Norgesmesterskapet arrangeres fredag til lørdag den andre helgen i februar av Norges Musikkorps Forbund. Konkurransene er åpne for publikum. Lørdag kveld avsluttes mesterskapet tradisjonelt med "Brass Night", en stor fest for deltakere, arrangører og publikum. Bedømmelse. I konkurransen spiller hvert korps et selvvalgt musikkstykke med maksimalt femten (tyve i elitedivisjonen) minutters varighet (korpsene i elitedivisjonen fremfører også et såkalt pliktnummer, et musikkstykke som alle korpsene i divisjonen må spille). Fremførelsen vurderes av to dommere med musikkfaglig bakgrunn, som sammen setter en poengsum på opptil 100 poeng. Normalt er poengsummene fra 80 poeng og oppover. Ofte kan et halvt poeng skille to korps. Siden 2010 har det vært praktisert åpen bedømming i alle divisjoner. Nosy Be. Nosy Be (også Nossi-bé) er en øy utenfor nordvestkysten til Madagaskar. Nosy Be betyr «stor øy» på gassisk. Øya ble kalt "Assada" tidlig i kolonitiden på 1600-tallet. Nosy Be er Madagaskars største turistdestinasjon. Øyas største by heter Andoany, også kjent som Hell-Ville. Solvang. Solvang er et mye brukt steds- og familienavn i Norge, blant annet for Florrie & Nattergalene. Florrie & Nattergalene ble startet i Oslo i 1983. Det var tre av jentene fra 1960-talls-bandet Red Hot Peppers (også kjent som Club 7s jenteband) som tok opp igjen instrumentene. Med forsterkninger fra rockebandet Papuga, ble Florrie & Nattergalene et band bestående av sju jenter. Bandet varmet opp for Joe Louis Walker på Notodden Blues Festival i 1990, og har spilt i blues- og jazzklubber i Norge sør for Trondheim. De fikk i 2001 støtte fra Kassettavgiftsfondet og ga i 2002 ut CD-en "Room for You". CD-en består av låter skrevet av bandets leder Torunn Wikstrøm. Albumet fikk positiv omtale i Blues News. Toliara. Plassering av Toliara på Madagaskar Toliara (også kjent som Toliary; tidligere Tuléar) er en by på Madagaskar, og er hovedstad i provinsen Toliara sørvest på øya. Byen har en befolkning på 101 661 innbyggere (2001). Som en havneby er den en viktig import- og eksportby på Madagaskar. Byen er også en stor turistby med mange fine strender og hoteller Corsair. Corsair er et fransk flyselskap etablert i 1981. Corsair foretar charterflygninger over hele verden og har 62 destinasjoner i Europa, Afrika, Nord-Amerika og Fjerne Østen. Hovedflyplassen til Corsair er Orly lufthavn, Paris. Sondrio. Sondrio er en by i regionen Lombardia i det nordlige Italia med 21 642 innbyggere (folketellingen i 2001). Den er hovedstad i provinsen Provinsen Sondrio. Byen ligger midt i dalen Valtellina ved elven Adda. COMESA. COMESA (fullt navn: "Common Market for Eastern and Southern Africa", engelsk: "Fellesmarkedet for det østlige og sørlige Afrika"), er et frihandelsområde med 20 medlemsland fra Egypt i nord til Namibia i sør. COMESA ble stiftet i desember 1994. COMESA er en av pilarene til Den afrikanske union. Medlemsland. Kart over medlemsland i COMESA Lesotho og Mosambik meldte seg ut av COMESA i 1997, Tanzania i 2000. Provinsen Bologna. Provinsen Bologna (it. "Provincia di Bologna") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordre Italia. Bologna er provinsens hovedstad. Det var 915 225 innbyggere ved folketellingen i 2001. left Geografi. Provinsen Bologna grenser i nord mot provinsen Ferrara, i øst mot provinsen Ravenna og i syd mot Toscana (provinsene Firenze, Prato og Pistoia) og i vest mot provinsen Modena. Autodromo Enzo e Dino Ferrari som brukes ved formel 1 løpene (San Marino Grand Prix) ligger i provinsen ved byen Imola. Elisabeth Matheson. Elisabeth Matheson (født 20. august 1967) er en norsk skuespiller. Matheson er utdannet ved Romerike Folkehøgskole og Statens Teaterhøgskole. Hun har vært tilknyttet både Den Nationale Scene, Trøndelag Teater og Det Norske Teatret. Hun har også arbeidet i Riksteatret, blant annet spilte hun i oppsetningen av Olav Duuns "Medmenneske" i 1998. Matheson er likevel mest kjent for tittelrollen i Liv Ullmanns filmatisering av Sigrid Undsets "Kristin Lavransdatter" fra 1995. Hun er bosatt i Nittedal. St. Olavs plass (Oslo). St. Olavs plass (1-5, 2) er en plass i Oslo. Plassen ligger i krysset St. Olavs gate, Munchs gate, Langes gate og Universitetsgata. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter Olav den hellige (995–1030). Plassen ble regulert i forbindelse med utbyggingen av Meyerløkka etter en plan av senere stadskonduktør, arkitekt Georg Andreas Bull. Den er formet som en litt irregulær femkant, med fem gater strålende ut fra hvert hjørne, hvorav St. Olavs gate er gjennomløpende. Midt på plassen ble det anlagt et basseng med en fontene av støpejern. Arkitekt G. A. Bull kjøpte hjørnetomten (nr. 1) mot nordvest og oppførte sin private bolig her. Bygårdene som ellers lå ut mot plassen, fikk brede fasader som bidro til å avgrense den som plassrom. Av gårdene rundt plassen er bare St. Olavs plass 2 i behold av bygningene fra anleggstiden. Denne fornemme bygården, som danner fondmotiv for Universitetsgata, ble oppført i 1872 av eiendomsutvikleren og eiendomsspekulanten Olaus Johnsen. Han var byggherre for et titalls leiegårder på Meyerløkka og bodde selv i en leilighet i annen etasje i denne gården. I romanen Sult lar Knut Hamsun den kvinnelige hovedpersonen Ylajali bo i denne gården. I 2007 foreslo derfor byråd for byutvikling Merete Agerbak Jensen at plassen skulle omdøpes til Knut Hamsuns plass. I etterkrigstiden er plassens monumentale virkning blitt sterkt redusert av at bassenget og fontenen er fjernet, og særlig av at Helserådets nybygg på nr. 5 ble oppført uten fasade mot plassen, etter utvidelse av gatene på begge sider. Ved det hjørnet av nr. 5 som vender mot plassen står den 12,2 meter høye skulpturen "Tetraeder" i naturbetong av den spansk-norske billedhuggeren Rámon Isern, oppsatt i 1969. I 2007 og 2008 ble plassen rehabilitert, med nye trær, gategulv i naturstein og sittemøbler. En lysfontene midt på plassen ble åpnet av prinsesse Märtha Louise 17. mars 2009. Fener. Fener er en bydel i den historiske delen av Istanbul, i kommunen Fatih, på Det gylne horns høyre bredd, mellom Balat og Cibali. Grekerne som bodde i området i bysantinsk tid ble kalt "Fanarioter" etter "Porta Phanari" – «Fyrhusporten» – som tyrkerne kalte "Fener Kapı". Det er fra denne porten bydelen har fått navnet sitt. Fener er sete for patriarken i Konstantinopel, som nedsatte seg her i 1601 etter å ha vært i landflyktighet etter Konstantinopels fall i 1453. Den patriarkalske St. Georgskirken ved hovedvegen langs stranda rommer patriarkens trone, og patriarkatets kontorer ligger like ved. Om lag 3% av befolkninga i Fener er etterkommere etter adelsfamilier som forlot byen ved tyrkernes maktovertakelse og opprettelsen av Det osmanske riket, levde i eksil ulike steder rundt Middelhavet og seinere vendte tilbake på sultanens oppfordring. Noen av disse skapte seg store formuer ved handel og finansvirksomhet, og kunne også oppnå høge stillinger i statsapparatet. Blant annet ble provinsene Moldavia og Valakia gitt i len til fenerioter, noe som tillot dem å skape seg enorme formuer og bygge strålende palasser langs Det gylne horn. Fener har i dag en overveiende muslimsk befolkning, men av svært blanda opphav. I seinere år er mange av Feners tidligere innbyggere flytta ut til nyere forsteder, og er blitt erstatta av innflyttere fra andre deler av Tyrkia. Pusher. Pusher "(Engelsk for «pådriver»)" er et slang-uttrykk for et ledd i illegal omsetning av narkotika. En pusher skal verve nye brukere av narkotiske stoffer for å stimulere økt bruk og omsetning. North American P-51 Mustang. North American P-51 Mustang var et en-motors amerikansk jagerfly produsert av North American Aviation Inc. under andre verdenskrig. Det regnes som et av de mest vellykkede av alle amerikanske jagerfly benyttet i denne perioden, først og fremst på grunn av sin utrolige rekkevidde. Det ble benyttet på alle fronter hvor amerikanske flystyrker deltok. Det britiske Royal Air Force brukte det også i stort antall, og Mustangens tilblivelse skyldtes faktisk også britiske interesser. I tillegg ble Mustang levert til Australia, hvor typen også ble lisensbygget. Fra idé til prototype. I april 1940 ble North American Aviation forespurt av den britiske flyinnkjøpskommisjonen (British Air Purchasing Commission) om å produsere P-40 Tomahawk jagerbomber for Royal Air Force. Flyene var først og fremst tenkt for bruk mot bakkemål. North American foreslo isteden å konstruere et helt nytt fly, med samme motor (Allison V-1710-39, væskekjølt V-12) som de garanterte ville være P-40 overlegen på alle punkter. En grovskisse av flyet var allerede gjort på grunnlag av kamprapporter fra Europa. Britene aksepterte forslaget på to betingelser: Flyet måtte tilfredsstille alle stipulerte krav, og det første prøveflyet måtte være klart i løpet av 120 dager! Prototypen (NA-73X) ble trillet ut av fabrikken (på hjul lånt fra et AT-6 treningsfly) etter 117 dager. På grunn av leveringsproblemer hos Allison manglet det imidlertid motor, og den første prøveflygingen ble derfor forsinket til 26. oktober. Da forelå allerede den første britiske bestillingen på 320 fly. NA-73X var et av de aller første fly med vinger designet for «laminær luftstrøm», en design som gav lavere løftekraft i lave hastigheter, men høyere toppfart. Testene var meget tilfredsstillende, og forberedelser for produksjonen startet umiddelbart. Det første produksjonsflyet fløy for første gang 1. mai 1941. Det første flyet beholdt North American for test- og utviklingsformål. Det neste produksjonseksemplaret ankom England i november 1941 og ble døpt «Mustang I». Mustangen som jagerfly. Produksjonen av Mustang i USA kom opp i 14 819 stk. Totalproduksjonen, inkludert 200 i Australia, var altså hele 15 019 stk. Det var langt fler enn andre jagermodeller produsert av amerikanerne. Selv om flyet i utgangspunktet var designet for angrep mot bakkemål, var det som langtrekkende eskortejager det virkelig fant sin plass. Mustangen var behagelig å fly så snart den var kommet opp i masjfart, men på grunn av vingene designet for laminær luftstrøm hadde den ikke den samme manøvrerbarheten som Spitfire eller fiendens Messerschmitt Bf 109 og Mitsubishi "Zero". Med fulle tanker var det direkte farlig å foreta kampmanøvre, og særlig de senere modellene hadde en tendens til å være "haletunge". Bevæpningen var også svak. Allerede mens Mustangen var på tegnebordet var 20mm maskinkanoner i ferd med å bli standard for jagerfly, mens Mustangen bare ble utrustet med mitraljøser med langt lavere effektivitet (med unntak av den britiske P-51A). Den lette bevæpningen var imidlertid tilstrekkelig for Mustangens oppgaver, ettersom dens motstandere først og fremst var jagerfly og ikke tunge bombefly. Fordelene ved flyet var den høye hastigheten. Hos mange av de samtidige jagerflyene ble rorene trege når flyet kom opp i stor fart, men Mustangen var designet slik at den beholdt manøvrerbarheten. Med den store rekkevidden hadde de allierte en jager som kunne fly til Berlin og likevel var i stand til å fungere som jagerfly, noe som var en nesten utrolig teknisk prestasjon. Rorene kunne trimmes i alle retninger, og cockpitdeklslet på de senere modellene gav godt utsyn. Alt dette bidro til at lange flyturer ikke slet ut pilotene. I Europa gjennomførte Mustang-jagere 213 873 kampoppdrag for AAF alene og ble kreditert med 4950 fiendefly nedskutt i kamp, pluss 4131 ødelagt på bakken. Etter andre verdenskrig ble Mustangen gradvis erstattet av jetfly, men den var i tjeneste i enkelte lands luftforsvar helt fram til 1980-tallet. I dag (år 2009) flyr fremdeles mange Mustang rundt omkring i verden, først og fremst i USA. Allison-Mustang I. Det viste seg raskt at Mustangen var mye raskere enn de tidligere amerikanske P-40 jagerflytyper. Høy vekt kombinert med en relativt svak motor uten kompressor gjorde imidlertid at den ble ansett som uegnet for kamp i annet enn i lav høyde. Der var den imidlertid svært rask, og britene fant den derfor ideell for taktisk rekognosering. Flyet kunne trimmes i alle retninger og var relativt stødig i flukt. Alt dette bidro til å gjøre det til et utmerket fly for angrep mot bakkemål, til tross for den beskjedne bevæpningen (fire 12,7 mm mitraljøser + fire 7,62 mm maskingevær). Et kamera ble montert bak piloten, og Mustang I ble satt i operativ tjeneste av Army Co-operation Command fra april 1942 for fotorekognosering. Mustangens fremste egenskap var likevel den store rekkevidden, en Mustang kunne fly tre ganger så langt som en Spitfire. I oktober 1942 angrep Mustang I-jagere Dortmund-Ems-kanalen, og dette var første gang en-motors jagerfly basert i England ble satt inn mot mål i selve Tyskland. Mustang IA/IIA/P-51A/F-6A/A-36. I mellomtiden var ytterligere 300 Mustang I bestilt. Disse fikk fabrikkbetegnelsen NA-83 og innebar kun små endringer. 150 stk. NA-91, med 4 britiske Hispano 20mm maskinkanoner ble også bestilt. RAF mottok 93 av disse og kalte dem Mustang IA. De resterende ble levert til US Army Air Force (AAF), som gav dem typebetegnelsen P-51. 55 av disse ble utstyrt med 2 stk. kameraer og tatt i bruk av AAF til taktisk rekognosering med betegnelsen F-6A. En kort stund gikk de under navnet Apache, men det engelske navnet Mustang ble snart adoptert også av amerikanerne. Nå begynte også AAF for alvor å fatte interesse for Mustang. 500 stk. spesialbygget for stupbombing, A-36A med Allison V-1710-87 motor, ble levert til AAF fra september 1942 til mars 1943. A-36A var den første versjonen som ble satt inn i krigsoperasjoner av AAF (i Italia). Fra mars 1943 fulgte 310 stk. P-51A (1200 hk Allison V-1710-81) med 4x12,7 mm mitraljøser. I tillegg kunne de ta en bombelast på opptil 1,000lb eller to slipptanker, som økte aksjonsradiusen til 2350 miles (3780 km). RAF mottok 50 stk. P-51A (Mustang II), som ble brukt til taktisk rekognosering. I alt 1579 stk. Mustang ble levert med Allison-motor. P-51B/C Merlin-Mustang. Allison-motoren i Mustang I og IA mistet så mye ytelse i stigende høyde at det ikke var mulig å utnytte det potensialet flyet hadde. Britene ville derfor prøve å avhjelpe dette ved å bytte den ut med en Rolls Royce Merlin, motoren som gjorde Spitfiren til et enestående jagerfly. Fire stk. Mustang I ble derfor levert til Rolls Royce, og seks uker senere fløy den første Mustang X med stor suksess. Erfaringene ble straks meddelt North American, som allerede hadde begynt forberedelser for montering av Packard Merlin V-1650-3 på 1620 hk i to stk. P-51/NA-91). Disse ble kalt XP-51B (fabrikkbetegnelse NA-101, eller XP-78)). Testflyging begynte i september 1942 og viste oppsiktsvekkende ytelser. XP-51B oppnådde en topphastighet på hele 441 mph/710 km/t (P-51A: 390 mph/628 km/t) og klatret til 20 000 ft (6096 m) på 5,9 minutter (35% raskere enn P-51A). På dette tidspunktet hadde AAF allerede bestilt 2200 Merlin-Mustang. Små justeringer og endringer ble foretatt, og sommeren 1943 var produksjonen av P-51B i full gang ved fabrikken i Inglewood, California. En ny fabrikk ble også etablert ved Dallas, Texas, hvor man bygget den nesten identiske P-51C. I alt leverte Inglewood 1988 P-51B og Dallas 1750 P-51C, før den mest vellykkede versjonen, P-51D, ble introdusert. P-51D og P-51K. North American P-51D Mustang tatt under «Bergen Air Show» i 2006 RAF uttrykte tidlig bekymring over at Mustangen gav pilotene sterkt begrenset utsyn bakover og gjorde det vanskelig å oppdage overraskende angrep bakfra. To stk. P-51B ble derfor tatt rett fra samlebåndet ved Inglewood og modifisert ved at man kuttet ned akterskroget og monterte et dråpeformet "all-round vision" bobleformet cockpitglass. Haleroret fikk større flate for å forbedre stabiliteten, og to ekstra mitraljøser med mer ammunisjon ble installert. Flyene fikk også en ekstra bensintank og en del andre forbedringer. Den nye versjonen fikk navnet P-51D (fabrikkbetegnelse NA-109). Britene kalte den (og P-51K) Mustang IV. P-51D kunne fly høyere enn noen tidligere utgave og var på mange måter den mest vellykkede varianten. Flyene nådde raskt ut til skvadronene både i Europa og i Stillehavet. Fordi den kunne fly høyt og hadde lang rekkevidde var den en ideell eskortejager. Mustangen var relativt lett bevæpnet med sine 6 12,7 mm mitraljøser (de fleste samtidige jagerfly var utstyrt med maskinkanoner), men bevæpningen holdt til bruk mot jagerfly. På tross av at D-modellen var tyngre enn tidligere utgaver, gjorde vingene med sin ”laminære luftstrøm” at Mustangen var raskere enn de fleste fiendtlige jagere. Med den ekstra tanken kunne Mustang-jagere eskortere og beskytte bombeflyformasjoner fra England til Berlin og tilbake, en nesten utrolig prestasjon for et jagerfly! 7. april 1945 ble P-51D også brukt til angrep mot Tokyo, som de første landbaserte jagerfly. I alt 7956 P-51D ble levert, hvorav 6502 fra Inglewood og 1454 fra Dallas. 280 av disse ble levert til RAF. I tillegg ble 50 levert til Kina og 40 til nederlandske styrker i Stillehavsområdet. 1100 stk. P-51D ble konvertert av Dallas-fabrikken og gitt betegnelsen F-6D. Bevæpnet med raketter i tillegg til mitraljøsene var de spesielt beregnet for angrep mot bakkemål. P-51K hadde en propell fra Aeroproducts med en diameter på 3,35 m, men var ellers nesten identisk med P-51D, som hadde en Hamilton Standard med diameter på 3,41 m. 1500 stk. P-51K ble bestilt, og 163 av disse ble levert som F-6K med rakettbevæpning for angrep mot bakkemål. 594 stk. P-51K ble levert til RAF og 314 stk. til det australske flyvåpenet, RAAF. Commonwealth Aircraft Corporation i Australia monterte 80 stk. fra importerte deler under betegnelsen CA-17 Mk. 20. I tillegg ble 120 stk. lisensbygget; 40 stk. Mk. 21 (14 av disse senere modifisert til Mk. 22 med kameraer for rekognoseringsoppdrag) og 67 stk. Mk. 23. I tillegg ble 13 stk bygget fra grunnen som Mk. 22. P-51H. P-51H var den siste produksjonsversjonen av Mustang og inkorporerte mange detaljer fra XP-51F, P-51G og P-51J ("lettvekts" eksperimentversjoner). Motoren hadde en "war emergency rating" på 2218 hk, som gav en topphastighet i 25 000 ft (7.620 m) høyde på hele 487 mph (784 km/t). P-51H var dermed den raskeste produksjonsutgaven av Mustang. Første flyging fant sted 3. februar 1945. I alt 555 stk. ble bygget ved Inglewood. Bestillinger på ytterligere 1445 stk. ble kansellert, da krigen mot Japan sluttet. Likeledes ble bestillinger på 1700 planlagte P-51M kansellert, i tillegg 1628 stk. P-51M (Dallas-versjonen av P-51H). Kun én P-51M ble bygget. Én P-51H ble levert til RAF. Ordets liturgi. Ordets liturgi er i katolsk liturgi betegnelsen på den midterste delen av en messe, etter de Innledende riter og før Nattverdens liturgi. Navnet kommer av at det sentrale er lesningene fra Bibelen, som i kristen forståelse er "Guds ord". Etter forbønnene begynner Nattverdens liturgi. I oldkirken måtte de som ikke var døpt gå ut av kirken på dette tidspunkt. Syndsbekjennelse. En syndsbekjennelse er en religiøs handling som består av en innrømmelse av at man har begått en synd. Bekjennelsen tillegges varierende betydning i de ulike kirkesamfunn, fra å være nødvendig for å kunne motta nattverd under en gudstjeneste til å være en positiv handling uten noen reelle konsekvenser. Former for syndsbekjennelse finnes i mange kirkesamfunn, og inngår både i luthersk, katolsk, anglikansk og ortodoks liturgi som en del av gudstjenesten, da i form av en fastlagt tekst. Syndsbekjennelsen kan også være av en friere og mer uformell art, noe man særlig finner i karismatiske menigheter. Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige, at jeg har syndet meget i tanker og ord, Derfor ber jeg den salige Jomfru Maria, Be for meg til Herren, vår Gud. En spesiell form for syndsbekjennelse er skriftemålet. Fiskå (Strand kommune). Fiskå er en bygd i Ryfylke i Rogaland fylke. Bygden ligger i Strand kommune, ca. 10 km nord for Tau. Den er i dag grunnskolesenter for nordre del av Strand kommune. På Fiskå har det vært drevet med maling av korn i flere hundre år. Denne virksomheten, Fiskå Mølle, er videreutviklet til produksjon av kraftfor, og den er nå en av Strand kommunes mest betydningsfulle bedrifter. I Fiskåkrossen står en minnestatue over motstandsmannen Torvald Fiskå, som døde i tysk krigsfangenskap. Tilskuere i sportsturneringer. Dette er en liste over antall tilskuere i diverse sportsturneringer rundt om i verden. Lista er ikke komplett. Naturalistisk planspråk. Naturalistisk planspråk (eller kunstspråk) er en betegnelse som i litteraturen om internasjonale hjelpespråk brukes om språk som er konstruert for å likne mest mulig på naturlige språk. Men dette begrepet er ikke entydig. Det er brukt i to, noe ulike betydninger. To oppfatninger av "naturalisme". I denne betydninga kan man si at for eksempel Basic English stort sett er et svært "naturalistisk språk", ettersom både ordforrådet og mye av grammatikken bygger uforandra på moderne engelsk. (Den viktigste forskjellen er at ingen naturlige språk begrenser ordforrådet til under 1000 ord, som "Basic English" gjør.) I denne betydninga blei Occidental fra 1922 (omdøpt til Interlingue i 1949) og Interlingua plublisert av IALA holdt fram som mønstergyldige "naturalistiske hjelpespråk" av tilhengerne til den såkalte "naturalistiske skolen" i den internasjonale hjelpespråkbevegelsen fra 1890-tallet og framover. Den naturalistiske skolens nylatinske naturalismebegrep. Som kritikerne av "den naturalistiske skolen" har pekt på, er et planspråk som nært følger kinesisk eller swahili objektivt sett like naturalistisk som et som etterlikner fransk og spansk. Men denne skolen var samtidig tilhenger av nylatinske språk. Den hevda at et virkelig moderne, internasjonalt språk først og fremst må bestå av latinske ord, både fordi de er felles i de store (vestlige) verdenspråkene, og fordi de er bærere av Vestens kulturarv. Derfor argumenterte den for at disse ordene må tas inn i hjelpespråket i en mest mulig forståelig og uforandra, "naturlig" form. Man må godta uregelmessigheter i staving, grammatikk osv., fordi dette vil gjøre språket lettere å lese og forstå for folk som kjenner moderne romanske språk. Særlig i litt eldre planspråklitteratur henger henger derfor begrepene "naturalistisk kunstspråk" og nylatinsk kunstspråk nært sammen. Det gjelder spesielt i programerklæringer og annen polemikk fra den "naturalistiske skolen". Men mens "nylatinsk" er et mer eksakt, objektivt begrep, som både tilhengere og motstandere av en nylatinsk språkmodell kan være enige om, er "naturalistisk" som det blei brukt av den "naturalistiske skolen" mer polemisk ladet. Språk som kom i konflikt med språkmodellen til denne skolen blei kritisert som "unaturlige", språk som fulgte dens modell, blei rost som "naturlige". «Naturalistenes» kritikk av Esperanto. "Den naturalistiske skolen" tok form blant tilhengerne av internasjonale hjelpespråk på 1890-tallet i polemikken mot Volapük og seinere mot Esperanto. Ei hovedinnvending mot Volapük var at vokabularet var ugjenkjennelig for brukere av vest-europeiske språk, tross at de fleste ordene var omforma fra engelsk. Å isteden bruke internasjonalt kjente, nylatinske ord ville gjøre et internasjonalt hjelpespråk lettere å forstå og lære. Dette var også i den første perioden et viktig argument for Esperanto mot Volapük. Men tilhengerne av den naturalistiske skolen mente at Esperanto ikke gikk langt nok. Esperanto bruker også røtter fra andre naturlige språk enn latin og moderne romanske språk, blant annet for å unngå flere latinske ord som var svært like hverandre (homonymer eller nesten-homonymer). «Naturalistene» var stort sett tilhengere av ei reinere nylatinsk språkform. I konflikten mellom å bruke former fra naturlige språk uforandra, eller endre dem for å unngå regelbrudd og uregelmessigheter, valgte Esperantos skaper Zamenhof regelmessighet. Han fulgte uten unntak prinsippet om at ord skulle staves som de uttales. I valget mellom ei skriftlig og ei muntlig form i naturlige språk, tok han som regel utgangspunkt i uttalen. De samme prinsippene brukte bl.a. Idiom Neutral i sin opprinnelige form. Dette førte til at en del internasjonalt kjente ord får en uvant form. Han avskaffa det som på Esperanto kalles «idiotismoj», et begrep som ikke fins på norsk men nærmest kan oversettes som «idiotiskheter». Det beskriver naturlige språks tendens til å idiomatisk bruke former som er ulogiske, som når vi på norsk sier «i kirken» men «på skolen» og bruker to ulike preposisjoner for å beskrive samme begrep. Zamenhof mente at å gjøre språket så strengt regelrett og logisk som mulig var nødvendig for å gjøre det lettest mulig, særlig for folk som ikke kunne andre språk. «Naturalistene» derimot, mente at slike former virka fremmede og frastøtende på folk som kjenner moderne romanske språk. Derfor argumenterte de for å bruke latinske ord stavet på den måten som var vanligst i naturlige språk. I tillegg til å ta utgangspunkt i stavemåten og ikke uttalen, åpna de for uregelmessighet i staving og uttale. De kopierte også mer idiomatiske former, og tok inn det esperantistene kaller «idiotismoj». Zamenhof forsøkte i starten å gi Esperanto et "lite" ordforråd, som kan forstørres ved å bruke affikser. F.eks. gjør prefikset mal- et ord til sin motsetning, omtrent som vi bruker u- på norsk Igjen er hensikten å gjøre Esperanto lettere å lære, å gi folk færre gloser å pugge. «Naturalistene» derimot, ville (med noen forbehold) heller bruke flere naturlige, latinske ord, som de mente folk lettere ville kjenne igjen enn slike konstruerte former. Ideologisk utvikla tilhengerne av den naturalisiske skolen en annen målsetting enn den som lå bak tidligere internasjonale hjelpespråk. Volapüks skaper Schleyer var inspirert av fattige bønder i sin meninghet som hadde problemer med å kommunisere med slekt i USA. Han konstruerte også språket sitt sånn at han mente kinesere ville ha mindre vansker enn med andre vestlige språk. Zamenhof argumenterte for at de som trenger et internasjonalt hjelpespråk mest, er de som ikke har hatt mulighet til å lære andre språk. Derfor er det viktigere at språket er enkelt, regelmessig og derfor lett å lære å skrive og snakke. Om det så gjør språket litt vanskeligere å forstå ved første blikk for språkmektige folk, så er det en pris som er verdt å betale fordi språket blir veldig mye lettere å lære for den polakken, tyrkeren og japaneren som ikke kan noe vestlig språk. «Naturalistene» derimot, mente at det viktigste er at hjelpespråket appellerer til den intellektuelle og sosiale eliten i Vesten, som i regelen kan fransk, engelsk og andre store vestlige kulturspråk. De ønska at denne eliten helst skal kunne leste og forstå hjelpespråket uten å behøve å lære det i det hele tatt. Scheyers og Zamenhofs ulærde bønder og arbeidere, tyrkere og kinesere, mente de ikke hadde bruk for noe hjelpespråk, ettersom de ikke reiser, handler eller kommuniserer internasjonalt. Derfor er det ikke viktig å gjøre språket lett for dem. Ideen om at hjelpespråket skal "oppdages", ikke "skapes". En sentral ide i "den naturalistiske skolen" er at det internasjonale hjelpespråket "ikke" skal "skapes" eller "oppfinnes", som "Sudre" skapte Solresol eller Schleyer oppfant Volapük. Det "fins allerede", i form av den internasjonale skatten av fremmedord som er felles for alle vestlige kulturspråk, og det internasjonale ordtilfanget som brukes i moderne vitenskap, som fysikk, kjemi, biologi, matematikk, filologi, økonomi, juss osv. Dette språket er skapt, ikke ved at noe enkeltmenneske har satt seg ned og pønska det ut, men ved utveksling av kommunikasjon om forskning, i diplomati, handel, turisme og på mange andre områder. Denne moderne kommunikasjonen har ført til at begrepene på disse områdene får identiske definisjoner på alle vestlige kulturspråk, og i stadig flere av dem dessuten beskrives med de samme internasjonale ordene. Utviklinga av et internasjonalt hjelpespråk må derfor ikke ta form av å vilkårlig plukke ut ord for disse begrepene. Men å avdekke de begrepene og ordene for dem som alt fins og er internasjonale, og forbinde dem med en så enkel og internasjonal grammatikk som mulig. Zamenhof var inne på noe liknende da han skapte Esperanto. Han sammenlikna seg med de som skapte skriftnormaler for naturlige europeiske språk, som Dante da han utforma en moderne italiensk normal. Zamenhof mente at han samla inn og skapte en normal av internasjonale ord, som Dante samla italienske ord og laga en normal av dem. (Seinere har esperantister sammenlikna Zamenhofs utvikling av Esperanto med Ivar Aasens utvikling av den nynorske skriftnormalen.) Men «naturalistene» mente at Zamenhof tok seg alt for store friheter. Hans metode var å velge og vrake, bl.a. for å gjøre språket enkelt. De mente at det hadde han ingen rett til. Et virkelig "internasjonalt" hjelpespråk måtte bygge på rein "registrering" av ord som alt var internasjonale, som dermed var obligatoriske. (Deres kritikk av Zamenhof minner også om en del kritikk av Aasen, bl.a fra Østlandsk målreising: Aasen brukte for mye skjønn, han tok inn former han mente var spesielt norske men avviste andre dialekter, som de østnorske, fordi han mente de var for oppblanda med dansk. Derfor blei Aasens normal ingen virkelig fellesnormal for hele det norske språket.) Denne ideen – som kan sammenfattes som at det internasjonale språket ikke skal "oppfinnes", men "finnes" – utvikla seg særlig på 1890-tallet, og har hatt stor innflytelse på ei lang rekke språkprosjekter. Dette gjelder også blant annet ordutvalget i noen prosjekter som ellers er svært ulike de nylatinsk-naturalistiske, som Interglossa og Loglan. Strid mellom "naturalisme" og "skjematisme" har også flere ganger vært viktig i Esperanto-bevegelsen. Noen naturalistiske nylatinske språk. Idiom Neutral (1902) var det første språkprosjektet som bygde på en omfattende registrering av de vanligste ordene i de største europeiske språkene. Men Idiom Neutral blei også kritisert av "den naturalistiske skolen" fordi regelrett stavemåte og grammatikk fikk ordene til å få et utseende som skilte dem fra de vanlige formene i romanske språk. Kritikken utløste ei rekke reformprosjekter, alle i naturalistisk retning. I 1907 lanserte Idiom Neutrals skaper Rosenberger sammen med den ledende «naturalisten» von Wahl et reformert Neutral, som bl.a. gikk fra regelrett skrivemåte: Mens k i 1902 bare kunne skrives med en bokstav, kunne det i 107 skrives som k, c eller q, c fikk to uttaler, enten som k eller s, osv. Da Ido, ei reformert form for Esperanto, blei utforma i 1907, skjedde det også med flere konsesjoner til den naturalistiske skolen. Bl.a. blei Esperantos helt enkle regel for trykk i uttale (alltid på nest siste stavelse) endra til et langt og komplisert system med unntak, for å bedre etterlikne uttalen i moderne romanske språk. Occidental, lansert av von Wahl i 1922 og omdøpt til Interlingue i 1949, går både når det gjelder staving, uttale og unntak lengre i retning av romanske språk enn noe tidligere viktig kunstspråk. Språket blei seinere reformert i enda mer naturalistisk retning. Interlingua/IALA, lansert i 1952, er enda mer konsekvent naturalistisk og mer uregelmessig enn Interlingue. Mens Interlingue fortsatt var prega av at von Wahl forsøkte å kopiere noe av affiks-systemet i Esperanto, er Interlingua/IALA nærmest fritt for det. Språket er beskrevet som så likt et gjennomsnitt av Sør-Europeiske nylatinske språk at en som ikke veit at det er et kunstig hjelpespråk, kan gjette at det er en lokal dialekt. I de siste 50 år er det lansert ei lang rekke nye naturalistiske, nylatinske språk, men ingen så godt gjennomarbeidet og så sosialt viktige som de fra første del av 1900-tallet. Utvikling vekk fra den naturalistiske modellen. I det halve århundret som har gått etter at Interlingua/IALA blei til, har interessen for den naturalistiske skolen blitt mindre blant skaperne av nye planspråk. Dels kan det skyldes at interessen for internasjonale hjelpespråk er blitt mindre i Vesten, og for det meste suges opp av Esperanto. En grunn kan også være at Interlingua/IALA og de andre forsøkene fra den første halvdelen av 1900-tallet kom så langt som det er mulig å komme langs denne veien. Det er vanskelig å forestille seg at noen kan lage noe bedre. Motivene for å prøve å skape planspråk er også blitt andre. Mange som er aktive på dette området, særlig i USA, er nå hobbyister. De er interessert i å prøve ut interessante nye former for språk, ikke i å lage hjelpespråk med mange brukere. Noen er fans, blant annet av Star Trek og Tolkien. Fiksjonsspråk som fans bruker er ikke skapt for å være enkle og gjenkjennelige, men gjerne vanskelige og mystiske. Planspråk for å utforske filologiske og språkfilosofiske spørsmål spiller også en større rolle. De mest kjente eksemplene er Loglan og Lojban. Disse språkene vender bevisst ryggen til en naturalistisk modell for grammatikken, for å undersøke om en grammatikk som isteden bygger på formallogikk kan føre til forandringer i tenkninga. Toki pona, et minimalistisk språk inspirert av taoismen, stiller liknende spørsmål ut fra en mer mystisk og religiøs synsvinkel. Kunnskapen om menneskelige språk allment er også økt i de siste 50 år, bl.a. med Noam Chomskys revolusjonering av språkvitenskapen og den nye forskninga om kreolspråk. Lingua Franca Nova, et nyatinsk språk med et nokså naturalistisk ordforråd og bygd på kreolgrammatikk, er forsåvidt et naturalistisk språk bygd på en objektiv definisjon av begrepet. Men de gamle tilengerne av "den naturalistiske skolen" fra tida etter år 1900 ville neppe godta et språk med en sånn grammatikk som naturalistisk, ut fra deres oppfatning av ordet. Donald Sutherland. Donald McNicol Sutherland (født 17. juli 1935) er en canadisk skuespiller som har en karriere som strekker seg over mer enn 40 år. Barne- og ungdomsår. Sutherland ble født i Saint John, New Brunswick, Canada og vokste opp i Bridgewater, Nova Scotia. Han fikk sin førte deltidsjobb da han var 14, som nyhetskorrespondent for den lokale radiostasjonen CKBW Radio i Bridgewater. Han studerte ved Victoria College ved Toronto Universitet (hvor han ble utvist fra studenthjemmet for å ha kastet en vask ut av et vindu) og tok mastergrad både i engineering og drama. Han var i en periode med i en komediegruppe i Toronto, noe som førte til at han endret sine planer om a bli ingeniør. Etter å ha tatt sine to mastergrader reiste han til England for å studere videre ved London Academy of Music and Dramatic Art (LAMDA). Skuespillerkarriere. Tidlig på 1960-tallet fikk han mindre roller i britisk film og fjernsyn. Etter hvert ble rollene mer betydelige som i skrekkfilmen «Castle of the Living Dead» med Christopher Lee i 1964 og Dr. Terror's House of Horrors (1965). Den første store suksessen kom i forbindelse med tre krigsfilmer: «The Dirty Dozen» i 1967 med Lee Marvin og Charles Bronson, i rollen som kaptein Benjamin Franklin «Hawkeye» Pierce i Robert Altmans «M*A*S*H» (1970) og som stridsvognkommandøren sersjant Oddball i «Kellys helter» med Clint Eastwood og Telly Savalas. Sutherland og Jane Fonda innledet et nært, personlig og intimt forhold under innspillingen av den Oscarbelønte detektivthrilleren «"Klute"» i 1971. I tillegg til å ha et forhold både på og utenfor lerretet, utviklet Sutherland og Fonda også et profesjonelt samarbeid da de produserte og spilte i antikrigsfilmen «F.T.A.» (1972), som består av en rekke sketsjer som utspilles utenfor amerikanske troppebaser rundt Stillehavet, samt intervjuer med amerikanske soldater i aktiv tjeneste i Vietnam. Sutherland var ettertspurt til hovedroller på hele 1970-tallet, og han spilte i skrekkfilmen «Don't Look Now» (1973), krigsfilmen «The Eagle Has Landed» (1976) og sci-fi filmen «Invasion of the Body Snatchers» (1978) (med Brooke Adams og Jeff Goldblum). Han har også hatt kritikerroste roller i Bernardo Bertoluccis «1900» fra 1976 og den Oscarbelønte «Ordinary People» (med Mary Tyler Moore og Tinothy Hutton) fra 1980. På 1980- og 1990-tallet vakte rollene og filmene Sutherland spilte i ikke samme oppmerksomhet som før, dog med noen unntak: Apartheiddramaet «A Dry White Season» fra 1989 (med Marlon Brando og Susan Sarandon), thrilleren «Backdraft» fra 1991 (med Kurt Russel og Robert De Niro) og i «Six Degrees of Separation» (1993) (med Stockard Channing og Will Smith). I Oliver Stones «JFK» spilte Sutherland en mystisk etterretningsoffiser som uttaler seg om kontakter til forsvarsindustrien, i forbindelse med mordet på Kennedy. De siste årene er Sutherland lagt merke til i rollen som presten Monroe i filmen «Cold Mountain» (2003), i nyinnspillingen av «The Italian Job» (2003) og i «Pride and Prejudice» (2005) hvor han og Keira Knightley hadde hovedrollene. For tiden kan han sees på TVNorge i TV-serien Commander-in-Chief. Sutherlands karakteristiske stemme er brukt i en rekke reklamefilmer og radioreklamer blant annet for Volvo. Privatliv. Fra 1959 var Sutherland gift med Lois Hardwick. De ble skilt i 1966. Sutherland var så gift med skuespilleren Shirley Douglas, datter av den canadiske politikeren Tommy Douglas, fra 1966 til 1970. Sammen fikk de datteren Rachel og sønnen Kiefer, som etterhvert har etablert en karriere som skuespiller og regissør og kanskje er best kjent for sin rolle i TV-serien «24». Tidlig på 1970-tallet hadde Sutherland et forhold til Jane Fonda. Han møtte sin nåværende kone, den fransk-canadisk skuespilleren Francine Racette under innspillingen av dramaet «Alien Thunder». I dette ekteskapet er det tre barn, alle sønner som har fått navn etter regissører foreldrene har arbeidet for: Roeg f.1974, Rossif f.1978 og Angus Redford f.1979. Army of the Potomac. Army of the Potomac var en armé i den føderale unionshæren under Den amerikanske borgerkrigen. Armeen ble opprettet i 1861, opprinnelig under navnet "Army of Northeastern Virginia", men fikk sitt mer kjente navn i juli. Den hadde mange kommandører og gjennomgikk mange omorganiseringer, før den til slutt ble oppløst i 1865 etter at krigen var over. Elliott Gould. Elliott Gould (født Elliott Goldstein 29. august 1938 i Brooklyn i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Gould er utdannet ved The Professional Children's School. Han var en av de mest fremtredende filmskuespillerne i USA tidlig på 1970-tallet og er sannsynligvis mest kjent for rollen som kaptein John Francis Xavier «Trapper John» McIntyre i Robert Altmans satiriske film «M*A*S*H» fra 1970. Gould ble dette året avbildet på forsiden av Time, et klart bevis på hans stjernestatus på denne tiden. Andre filmroller Gould huskes for er fra filmene «Bob & Carol & Ted & Alice», «A Bridge Too Far», «Capricorn One» og «The Lady Vanishes». I likhet med Humphrey Bogart og Robert Mitchum har også Gould spilt rollen som detektiven Philip Marlowe i Altmans film fra 1973, «The Long Goodbye». I 1980 hadde Gould roller i to filmer for Disney: «The Last Flight of Noah’s Ark» og «The Devil and Max Devlin» hvor han spilte sammen med Bill Cosby. Goulds karriere slakket av etter en rekke kritiske filmer som kommersielt floppet fra midten til slutten på 1970-tallet, men han har hatt en rekke bi- og karakterroller både i TV-serier og filmer. Blant de kjente er rollen som Jack Geller, far til Monica og Ross Geller i Friends (Venner for livet). Gould fikk gode kritikker for sin rolle som en aldrende gansterleder i Warren Beattys film «Bugsy» fra 1991. Han hadde en av hovedrollene i «Ocean’s Eleven» (2001) og i oppfølgeren «Ocean’s Twelve» (2004). Army of Virginia. Army of Virginia var en armé i den føderale unionshæren under Den amerikanske borgerkrigen. Armeen ble opprettet 26. juni 1862 under generalmajor John Pope og bestod av tre korps på over 50 000 mann. Tre korps fra generalmajor George B. McClellans Army of the Potomac ble tilføyet senere for stridsoperasjoner. Territorial Army. Territorial Army (TA) er reservestyrken i den britiske hæren, bestående av menn og kvinner som er soldater på deltid. Reservestyrken ble opprinnelig opprettet av krigsminister Richard Burdon Haldane i 1907 og bestod av 14 infanteridivisjoner, hver administrert av en grevskapsforening. Bruken av ordet "territorial" innebar at de frivillige medlemmene i styrken ikke kunne tvinges til å tjenestegjøre utenfor landet. I 1910 valgte færre enn 10 prosent å melde seg til internasjonal tjeneste da de ble forespurt. I august 1914, etter utbruddet av første verdenskrig, ble TA-avdelingene gitt mulighet til å tjenestegjøre i Frankrike og innen 25. august hadde over 70 bataljoner akseptert. Gurkhabrigaden. Gurkhabrigaden ("Brigade of Gurkhas") er en brigade i den britiske hæren bestående av nepalske gurkhasoldater. Den britiske hæren har rekruttert gurkhaer fra Nepal siden 1800-tallet. De første gurkhaene var leiesoldater i Det britiske Ostindiske kompani etter krigen i Nepal fra 1814 til 1816. Britene hadde blitt imponert over gurkhaenes ferdigheter og oppmuntret dem til å verve seg til kompaniets tjeneste. Etter internasjonal rett er britiske gurkhaer ikke leiesoldater. De er fullt integrerte soldater i den britiske hæren, opererer i Gurkhabrigadens faste avdelinger og følger de lover og forskrifter som alle britiske soldater er underlagt. Offiserene i Gurkhabrigaden er britiske; alle som ønsker å bli utnevnt til offiser i den britiske hæren må bli britiske statsborgere. Mange av offiserene er imidlertid tidligere gurkhasoldater. Royal Gurkha Rifles. Royal Gurkha Rifles ("Det kongelige gurkhaskarpskytterregiment") er et regiment i den britiske hæren, og inngår i Gurkhabrigaden. Regimentet er unikt ved at det rekrutterer gurkhasoldater fra Nepal, et land som er selvstendig fra Storbritannia. Avdelinger. De to gjenværende bataljonene er organisert som lett infanteri; de er ikke oppsatt med kjøretøyer. En bataljon er forlagt i Shorncliffe, i nærheten av Folkestone i Kent, som del av 2. infanteribrigade. Den andre er forlagt i Brunei som del av British Military Garrison Brunei, Storbritannias militære nærvær i Sydøst-Asia. De to bataljonene veksler rolle, vanligvis for tre år av gangen. Israels forsvar. Israels forsvar eller "Tzva Haganah le-Yisra'el" (hebraisk: צבא ההגנה לישראל, i Israel brukes ofte bare akronymet צה"ל, som uttales "Tzahal", i media ofte "Israeli Defence Forces", IDF), består av et integrert militærvesen med formål "«å forsvare staten Israels eksistens, territoriale integritet og suverenitet, dessuten å beskytte staten Israels innbyggere, og å bekjempe alle former for terrorisme som truer det daglige liv»". Deler av Israels forsvar har tidvis vært utviklet i nært samarbeid med USA. Totalt sett har Staten Israel vært den nest største mottakeren av amerikansk militær bistand siden 1945, etter Saudi Arabia. USAs militære støtte til Israel startet likevel ikke før 1968. Israel var den største årlige mottaker av amerikansk støtte i perioden 1976 til 2003. Siden 2003 har Irak fått mest støtte per år fra USA. I 2009 alene mottok Staten Israel økonomiske incentiver fra det amerikanske forsvarsdepartementet i størrelsesorden 15.2 MRD NOK ($2.55 billion). 74 % av disse fradragene gis til Staten Israel mot at staten bare kjøper militært ustyr fra amerikanske bedrifter, som en del av USAs større handelspolitikk og på akkurat samme vilkår som hos samtlige andre allierte. Staten Israel er i likhet med mange andre land i verden en såkalt "major non-Nato ally" av USA. Dette innebærer at USA og Staten Israel deler og selger store deler av sin etterretning, teknologi og utstyr seg i mellom, på samme måte som USA gjør dette med andre "major non-Nato ally"-land, som Afghanistan, Marokko, Jordan, Bahrain, Pakistan og Singapore Historie. Organisasjonen ble opprettet i mai 1948, rett etter grunnleggelsen av staten Israel. IDF etterfulgte Haganah som jødenes forsvarsorganisasjon, og besto for det meste av folk fra denne paramilitære selvforsvarsstyrken, spesielt den operative grenen Palmach. Store deler av Den jødiske brigaden, som hadde kjempet under britisk flagg i andre verdenskrig, sluttet seg også til landets nye forsvar. Etter opprettelsen av IDF gikk de to jødiske undergrunnsorganisasjonene Irgun og Lehi inn i en løs sammenslutning med forsvaret, men fikk tillatelse til å operere selvstendig i noen sektorer frem til slutten av den arabisk-israelske krig, hvoretter de to organisasjonene ble oppløst. Organisering og økonomi. I tillegg kommer det sivile etterretningsdirektoratet Mossad og det militære etterretningsdirektoratet Aman, logistikk- og teknologidirektoratet, militære domstoler, militære skoler og annet. Israel har allmenn verneplikt for både kvinner og menn, med unntak for visse ikke-jødiske og ortodoks-jødiske folkegrupper. Israelske arabere har som hovedregel ikke verneplikt, men kan verve seg frivillig. Visse arabiske beduinstammer er underlagt allmenn verneplikt etter ønske fra sine ledere. IDF er trolig det mest moderne, best trenede, og best utrustede militære forsvaret i Midtøsten, blant annet på grunn av landets store forsvarsbudsjett, som toppet seg 1984, da ca. 24 % av BNP gikk til militære formål. Dette tallet har imidlertid sunket, og er per 2006 på 7,3 %, som tilsvarer ca. 9,67 mrd US$. Israel har skaffet seg moderne våpen gjennom en kombinasjon av egen utvikling og amerikansk teknologi, og er en av de største våpeneksportørene i verden. Militære slag. "Se egen liste: Liste over kriger Israel har deltatt i" Påståtte krigsforbrytelser. Israels forsvar har brukt flere metoder, og har stått bak en rekke hendelser, som av flere menneskeretts- og nødhjelpsorganisasjoner regnes som krigsforbrytelser og i strid med folkeretten. Dette inkluderer angrep på sivile, ødeleggelse av bosettinger og andre overgrep på okkupert land. Noen eksperter tilbakeviser imidlertid disse påstandene. Oberstløytnant Terje Torsteinson ved Forsvarets stabsskole avviste at det var bevis for israelske krigsforbrytelser i Libanon i juli-august 2006. Stellers sjøku. Stellers sjøku ("Hydrodamalis gigas") er en nå utdødd sjøku, som tidligere fantes ved den asiatiske kysten av Beringhavet. Den ble oppdaget av naturforskeren Georg Wilhelm Steller ved Beringstredet i 1741. Steller reiste sammen med Vitus Bering. Dyret var større enn de nåværende sjøkuene. Det hadde en hvallignende hale og kunne bli opptil åtte meter lang. Bestanden av denne typen sjøkuer var liten og begrenset da oppdagelsen ble gjort. Den ble ganske fort utryddet av sjømenn som jaktet på dyrene for mat og for skinnet, som de laget båter av. Antagelig var de utdødd innen 1768. Volvo XC90. Volvo XC90 er en SUV, og blir levert med 5-, 6- eller 8-sylindret motor. Modellen er basert P2-plattformen til Volvo, sammen med blant annet modellen S80. Bilen blir produsert i Torslanda i Sverige. En ny V8-motor ble introdusert i 2005, og er en Yamaha V8 på 4,4 liter som gir over 310 hestekrefter (232kW). Modellen er Volvos hittil mest prisbelønte bil. Siden produksjonsstart har den mottatt rundt 20 utmerkelser i USA og Europa. I USA står XC90 for ca. 25% av Volvos totale omsetning. Det kom en ny, forbedret utgave av modellen i 2007. Motor. Volvo XC90 leveres med blant annet følgende motoralternativer Den spansk-amerikanske krigen. «Ten Thousand Miles From Tip to Tip». Tegning i «Philadelphia Press» fra 1898 som kommenterer den store utvidelsen av amerikansk territorium Den spansk-amerikanske krigen pågikk fra 25. april 1898 til 10. desember 1898, og resulterte i at USA fikk kontrollen over Spanias tidligere kolonier i Karibien og Stillehavet. Cuba var på mange måter «utløsningsmekanismen» i den spansk-amerikanske krig. Helt siden begynnelsen av 1840-tallet fantes det sterke interesser – både på Cuba og i USA – som gikk inn for at Cuba skulle bli en del av USA. I 1847 møtte en gruppe rike cubanske landeiere amerikanerne Moses Beach og John O'Sullivan i Havanna for å finne fram til hvordan USA kunne annektere Cuba. Krigens forløp. Et opprør mot det spanske styret på Cuba begynte i 1805, og spanjolenes harde håndtering av situasjonen – bl.a. med tvangsflytting av cubansk landsbygdbefolkning til sykdomsbefengte garnisjonsbyer – ble fulgt tett av den amerikanske pressen. I januar 1898 førte voldelige sammenstøt i Havanna til at slagskipet USS «Maine» ble beordret til Havannas havn for å beskytte amerikanske borgere. 15. februar 1898 ble skipet rystet av en kraftig eksplosjon mens det lå ved kai. I alt 266 av besetningen på 400 mann mistet livet. Ikke en eneste av skipets offiserer ble drept ettersom deres kvarterer befant seg i den delen av skipet som var minst rammet av eksplosjonen. I en offisiell amerikansk marinerapport som ble lagt frem i mars, ble det konkludert med at skipet var ødelagt av en mine. Den amerikanske presidenten William McKinley ga den spanske kolonimakten på Cuba skylden for eksplosjonen, og McKinley fikk støtte i Kongressen til å gripe inn i den cubanske uavhengighetskrigen som raste på Cuba mellom Spania og cubanske opprørere. Hvorvidt eksplosjonen skyldtes en feil i et av skipets ammunisjonslagre eller om cubanske opprørere eller Spania stod bak, var heller uvisst. I april forberedte Kongressen krig og ga presidenten fullmakt til å bruke militærmakt. 23. april ba McKinley om 125.000 frivillige og dagen etter erklærte Spania krig mot USA. Den amerikanske krigserklæringen ble vedtatt av Kongressen 25. april 1898. 1. mai ble den spanske Stillehavsflåten beseiret av en amerikansk flåtestyrke under kommando av admiral George Dewey i Manila Bay på Filippinene. Denne seieren åpnet for amerikansk okkupasjon av Manila i august. På Cuba seilte en spansk marinestyrke inn i havnen i Santiago i mai etter en rask seilas over Atlanteren, men en betydelig sterkere amerikansk marinestyrke ankom kort tid etter og blokkerte innseilingen til havnen. I juni landet 5. Korps fra U.S. Army og planen var at denne styrken sammen med flåten skulle gjennomføre et koordinert angrep på Santiago. I den amerikanske hærstyrken var også First U.S. Voluntary Cavalry (bedre kjent som «Rough Riders») under ledelse av Theodore Roosevelt. 1. juli vant amerikanerne slaget ved San Juan Hill og dagen etter ble beleiringen av Santiago innledet. 3. juli ble den spanske flåten nedkjempet utenfor Santiago av den amerikanske flåten under ledelse av admiral William Sampson. 17. juli kapitulerte de spanske styrkene i Santiago – og dermed også på resten av Cuba. Den spanske motstanden i Puerto Rico smuldret hen og 12. august ble en våpenstillstandsavtale undertegnet mellom USA og Spania. Etter en seiersgang for USAs overlegne land- og sjøstyrker, ble fredsavtalen med Spania inngått 10. desember 1898 i Paris. Spania måtte trekke seg ut av Cuba som ble et amerikansk protektorat. Puerto Rico og Guam ble avstått til USA. I tillegg måtte Spania også gi fra seg Filippinene for en «salgsum» på 20 millioner dollar. USA var dermed med ett slag blitt en kolonimakt gjennom å overta tidligere spanske kolonier, og McKinley den første amerikanske president som ved hjelp av krig skaffet USA et oversjøisk influensområde. Se også. Spansk-amerikanske krigen Spansk-amerikanske krigen Spansk-amerikanske krigen Spansk-amerikanske krigen Royal Naval Division. Den britiske 63. eller Royal Naval Division ble satt opp under første verdenskrig av Winston Churchill, på det tidspunktet marineminister. Den hadde ved krigsutbruddet navnet Royal Naval Division og besto hovedsakelig av reserver fra Royal Navy som ikke trengtes på sjøen. Sent i 1914 bidro divisjonen i forsvaret av den belgiske byen Antwerpen. Divisjonen ble sendt til Egypt, hvorpå den deltok i slaget ved Gallipoli hvor den slåss på slagmarkene Anzac og Helles. På slutten av felttoget i Dardanellene hadde divisjonen fått så store tap at den ikke lenger inneholdt noen vesentlig andel av marinefolk, og ble omdøpt til 63. divisjon da den opprinnelige Territorial Force 63. (2. Northumbrian) Divisjon ble oppløst. Divisjonen tjenestegjorde på vestfronten i Frankrike under resten av krigen. British Indian Army. British Indian Army (norsk: Den britisk-indiske hæren) var den indiske hæren under styret til den britiske raj. Den ble opprettet etter sepoyopprøret i 1857. Før dette hadde British East India Company sine egne hæravdelinger, betalt av selskapets overskudd. Under britisk styre var hæren en god støtte for den britiske hæren, ikke bare i India men også andre steder, spesielt under første og andre verdenskrig. På det meste så var det opp til 2,5 millioner mann som kjempet for Storbritannia under andre verdenskrig mot Japan. Landgangen ved Suvlabukten. Landgangen ved Suvlabukten ble foretatt 6. august 1915 av det britiske IX korps som en del av august-offensiven under slaget ved Gallipoli. Den var kjent på engelsk som "Battle of Sari Bair" og på tyrkisk som "Anafartalar Savaşı" eller "Sarı Bayır muharebesi". Slaget ved Gallipoli hadde holdt på i tre måneder på to fronter, nemlig Anzac Cove og Kapp Helles, siden invasjonen 25. april 1915. Landgangen ved Suvlabukten var et forsøk på å komme videre i felttoget, og en rekke styrker fra det britiske samveldet ble landsatt. Kommandoen på britisk side ble ført av generalløytnant Frederick Stopford og på tyrkisk side av Kemal Atatürk gjennom den tyske rådgiveren Otto von Sanders. Landgangen stagnerte fort, og Stopford ble avsatt og i desember evakuerte britene. Landgangen er spesielt kjent i den engelsktalende verden på grunn av sangen "And the Band Played Waltzing Matilda". Suvlabukten Suvlabukten Svinefamilien. Svinefamilien (Suidae) er en gruppe ikke-drøvtyggende klovdyr og omfatter en rekke arter. De amerikanske navlesvinene er søstergruppen til svinefamilien; tilsammen utgjør de svinedyr. Beskrivelse. Svinefamilien består hovedsakelig av relativt massive små dyr med middels lange lemmer, men noen kan også bli svært store. Tidligere har det vært kjent at tamgris kan bli opp mot 450 kg tung, men et ganske nylig jaktfall som fant sted den 27. mai i 2007 i Alabama, USA, bekrefter nå at dette kanskje må revideres. Der felte nemlig unggutten "Jamison Stone" et svin (trolig villsvin/tamsvin blanding) som skal har veid omkring 500 kg. Det skal imidlertid også nevnes at det har blitt framsatt påstander om at både bildet og historien skal være usann. Andre hevder at fallet var en regulær tamgris innkjøpt for formålet. Hanndyr i svinefamilien kalles en "råner", mens hunngriser kalles "sugger" eller "purker". Kastrerte griser kalles vanligvis "galter" (galt, gylter), men denne benevnelsen kan i noen sammenhenger også brukes om hanngriser som ikke er kastrert. Ungene kalles gjerne bare "grisunger" eller "smågris", men oppdrettede grisunger benevnes ofte som "kultegriser" fra de er omkring 2-3 måneder gamle og avvendte. Særtrekk. Et av de mest typiske trekkene hos artene i svinefamilien er nesen, som er flat foran og sirkulær i formen. Den kalles et "tryne" og har to nesebor som peker rett fremover. Neseborene har kraftige lukkemuskler. Trynet er forbundet med kraftig muskulatur i snutepartiet, og artene i denne familien bruker det til å rote frem mat fra jorda med. De ville artene har sylskarpe støttannlignede hoggtenner. Artene i svinefamilien er, med unntak av hjortesvinene, altetere. Hjortesvinene har et mer avansert fordøyelsessystem enn de andre artene og spiser derfor en mer spesialisert diett. Det bruker heller ikke trynet til å rote i jorda med. Tamgrisen. Tamgrisen er en underart av villsvin, selv om også noen andre arter står den ganske nær genetisk. Hos tamgrisen er hjørnetennene sterkt redusert i størrelse. Hos de artene som er nærmest beslektet med tamgrisen sitter trynet på et relativt kort snuteparti. Svinefamilien omfatter imidlertid også flere arter med et relativt langt snuteparti. Klassifisering. Taksonomien for slekten "Babyrousa" har vært kontroversiell og vanskelig på grunn av liten tilgjengelighet på informasjon, men IUCN (Pigs, Peccaries, and Hippos Specialist Group) har ganske nylig valgt å anerkjenne "B. babyrussa", "B. celebensis" og "B. togeanensis" som selvstendige arter. Tidligere ble disse regnet som underarter. Det knytter seg imidlertid fortsatt endel forvirring omkring "B. bolabatuensis", som i øyeblikket altså ikke regnes som en egen art, men en underart av "B. celebensis". Tidligere ble alle regnet som underarter av "B. babyrussa". I sentrale strøk av Sulawesi og på noen av øyene rundt er det dessuten gjort funn som kan tyde på at det finnes flere arter med hjortesvin i dette området, men funnene er i øyeblikket ikke av en slik kvalitet at det kan trekkes noen sikre konklusjoner. Slekten "Sus" er den mest tallrike, men det knytter seg usikkerhet til om "S. bucculentus" fortsatt ekisterer eller er utdødd. Den ble erklært utryddet av IUCN i 1996, men så ble den reoppdatet i Laos i 1997. Etter å ha gjennomført nye analyser av arten oppdaget man at den bare skiller seg fra "S. scrofa" med 0,6%. Dette har reist spørsmål om arten i det hele tatt kan anerkjennes som en egen art. Også verdens mest sjeldne nålevende gris finner man i denne slekten; dvergsvinet ("S. salvanius"). Denne arten er nå kritisk truet av utryddelse på grunn av habitattap. Olivers vortesvin ("Sus oliveri") mangler full internasjonal anerkjennelse som en egen art, selv om mange forskere mener at den bør klassifiseres som det (basert på distinkte forskjeller i skallen). Andre regner den imidlertid som en underart av filippinsk vortesvin ("S. philippensis"). New London. Utsyn mot bykjernen fra vestbredden av elven Thames New London er en havneby og havneinngang til USAs nordøstkyst. Den er lokalisert ved munningen av elven Thames i fylket New London County i sørøstlige Connecticut. Byen var en gang en betydelig hvalhavn før denne virksomheten ga plass til annen skipsfart og fabrikkindustri. Byen har gradvis mistet sitt kommersielle og industrielle hjerte. I byen ligger lærestedene Connecticut College, Mitchell College, United States Coast Guard Academy, og The Williams School. I havnen ligger også den amerikanske kystvaktflåten United States Coast Guard Cutter og den historiske seilskuten «Eagle», som tidligere het «Segelschulschiff Horst Wessel», før det ble overtatt av kystvakten i 1936. New London har en befolkning på 27 620 ved folketellingen i 2010. Metropolittområdet Norwich-New London (NECTA) består av 21 byer og 274 055 mennesker. IX korps (Storbritannia). IX korps ("IX Corps") var et korps i den britiske hæren under første og annen verdenskrig. Det ble opprettet i England i 1915 som forberedelser til landgangen ved Suvlabukten under slaget om Gallipoli. Første sjef var generalløytnant Sir Frederick Stopford. Under slaget om Sari Bair ble han etter bare ni dager erstattet med generalløytnant Julian Byng. Under annen verdenskrig deltok korpset i kamphandlinger i Algerie og Tunisia som del av Første armé. Invasjonen av Sicilia. Invasjonen av Sicilia med kodenavn «operasjon Husky», var en alliert operasjon under andre verdenskrig. Den begynte 9. juli 1943 med massiv alliert bombing, etterfulgt av en luftlandsetting og påfølgende landgang grytidlig dagen etter, og varte til 17. august samme år, med erobringen av Messina. Dette var også starten på felttoget i Italia. Erobringen av Sicilia var avgjørende for å sikre allierte skipsleder i Middelhavet og kontroll av det sørlige Middelhav for videre operasjoner. Invasjonsstyrken besto hovedsakelig av britiske og amerikanske styrker, mens øya ble forsvart av italienske og tyske styrker. Allerede to måneder senere, 3. september 1943, ble felttoget videreført med «operasjon Avalanche», landgangen i fastlands-Italia. Bakgrunn. Etter at de allierte hadde kommet frem til at det ikke var mulig å gjennomføre noen invasjon av Frankrike i 1943, bestemte man at de styrkene som hadde vunnet felttoget i Nord-Afrika skulle benyttes til å erobre den italienske øya Sicilia. Den militære målsettingen var både å eliminere aksemaktenes fly- og marinebaser på øya og slik sikre tryggere passasje for alliert skipsfart i Middelhavet, og å bane vei for en eventuell invasjon av selve Italia. Videre ønsket en å true styrkene i resten av Italia og sette de italienske styresmaktene under press, for å få dem til å gå ut av krigen. Dernest var tanken å binde opp store styrker for aksemaktene i sør, og dermed svekke mulighetene for å bygge opp og ytterligere styrke forsvaret av Frankrike. En invasjon av fastlands-Italia var før operasjon Torch kun sett på som et sekundært mål, da særlig amerikanerne ikke ønsket dette dersom det gikk på bekostning av, eller ville forsinke, en invasjon av Frankrike. Men under Quebec-konferansen 17. – 24. august 1943 ble man enige om at styrkene på Sicilia skulle invadere Italia, og også besette Sardinia og Korsika. Den allierte øverstkommanderende for invasjonen var amerikaneren Dwight D. Eisenhower. Bakkestyrkene besto av den britiske Åttende armé, under ledelse av general Bernard Montgomery, og den amerikanske Syvende armé, under ledelse av general George Patton. På Sicilia stod den 6. italienske armé med 200 000 mann, fordelt på fire mobile divisjoner og seks kystforsvarsdivisjoner, og de tyske 15. pansergrenaderdivisjon og panserdivisjon «Herman Göring», under kommando av den italienske generalen Alfredo Guzzoni. Alliert landgang. Soldater fra "Highland Division" står i vann til livet, mens de losser skipene på stranden under invasjonens første dag. Samtidig blir det bygget ankomstveier på stranden for at effektivisere landgangen. Det var liten storm da den allierte landgangen ble igangsatt natten mellom 9. og 10. juli, noe som førte til at særlig de amerikanske fallskjermstyrkene ble spredt utover et større område enn planlagt, og disse ble ikke i hovedsak samlet før 14. juli. Det dårlige været gjorde også landgangen fra sjøen vanskelig, men inneholdt også et overraskelsesmoment, da forsvarerne ikke regnet med noe angrep i slikt vær. Om kvelden 10. juli var imidlertid sju allierte divisjoner, tre britiske, tre amerikanske og en canadisk etablerte på stranden, og havnen i Siracusa var erobret. Videre operasjoner innover på øya. Harold Alexanders plan var å etablere en linje mellom Licata i vest og Catania i øst før de britiske styrkene forlot kysten for å starte operasjoner med sikte på å ta resten av øya. Sentralt i denne planen var å bygge opp styrkene og erobre flystriper. Den britiske Åttende armé hadde derfor som hovedoppgave å erobre Pachino flyplass på Kapp Passero og havnen i Siracusa før den rykket nordover for å ta havnene i Augusta og Catania. Sjuende arme skule erobre havnen i Licata og flyplassene i Ponte Olivo, Biscari og Comiso. Deretter skulle den sikre Åttendes armes venstre flanke. Aksemaktenes evakuering. De tyske og italienske styrkene igangsatte en full-skala evakuering i perioden 11. til 17. august. I løpet av denne perioden beordret Hans-Valentin Hube periodevise tilbaketrekningen på mellom 8 og 24 km pr natt for å holde de allierte styrkene på avstand, blant annet ved å minelegge områdene de trakk seg tilbake fra. Etter hvert som fronten ble kortere som følge av tilbaketrekningen, kunne nye avdelinger frigjøres for evakuering. De allierte forsøkte et amfibieangrep på til de tilbaketrekkende styrkene 15. august, men dette endte ut i ingenting da aksemaktene allerede hadde forlatt området. Den tyske og italienske evakueringen viste seg ganske vellykket, da de allierte ikke var i stand til å forhindre at de foretok en kontrollert tilbaketrekning eller å forstyrre overfarten over Messinastredet. Stredet ble beskyttet av 120 tunge og 112 lette anti-luftskyts. Dette var satt opp på begge sider av stredet, og gjorde det svært vanskelig for allierte fly å hindre evakueringen. 18. august meldte den tyske overkommandoen av soldater hadde lyktes i å evakuere fra øya. Det tilsvarende italienske antallet var. Eksterne lenker. Husky Operasjon Shingle. Operasjon Shingle var den allierte landsettingen ved Anzio i Italia under andre verdenskrig. Hensikten var å gå rundt tyske styrker og muliggjøre et angrep mot Roma. Operasjonen startet 22. januar 1944. Shingle Dunkerque. Dunkerque (nederlandsk: "Duinkerke"; engelsk: "Dunkirk"; tysk: "Dünkirchen") er en havneby og kommune nord i Frankrike i departementet Nord, 10 km fra den belgiske grensen. Befolkningen var 70 850 i 1990. Historie. Den mest kjente hendelsen i byens historie er den den allierte tilbaketrekkingen i begynnelsen av andre verdenskrig da over 300 000 allierte soldater ble evakuert fra Frankrike til Storbritannia. Blant disse var general Charles De Gaulle som senere ble leder for de frie franske styrker. Transport. Dunkirk har fergeforbindelse med Dover i England. Jordsvin. Jordsvinet er et eiendommelig pattedyr som hører hjemme i Afrika. Dyret klassifiseres som en helt egen orden, med bare én familie, og det fins bare én slekt og én art. Det er ikke i slekt med svinene. Jordsvnet viser enkelte fellestrekk med gumlerne. Dyret har en lang og tynn snute som ender i en nese som kan minne om en svinenese. Dyret har også to ører som kan minne om svineører. Ellers ligner det lite på svinene. Det har små kraftige graveføtter med klør og en lang, spiss, og bred hale. Dets tunge er lang og klebrig og blir brukt til å stikke inn i hulrom for å lete etter insekter. Jordsvinene er nattaktive og oppholder seg mest i ganger i jorden om dagen. De kan stenge åpningen med jord når de befinner seg i gangene. Jordsvin spiser hovedsakelig termitter, maur og andre virvelløse dyr. Individene lever mest alene og møtes kun til paring. Hunndyrene går drektige i syv måneder og føder en unge om gangen. Kjøttet har noen ganger vært ettertraktet av mennesker, og smaken skal minne om flesk. Syvende armé (USA). Syvende armé ("Seventh Army") er en armé i den amerikanske hæren, også kjent som U.S. Army, Europe (USAREUR). Den utgjør det største amerikanske forbandet som er utplassert i Europa. USAREUR er en overkommando i den amerikanske hæren med ansvar for alle hærens styrker i Europa. Syvende armé var det første amerikanske forbandet på denne størrelsen som deltok i kamphandlinger i annen verdenskrig. Den ble opprettet for å ta kommandoen over de amerikanske styrkene under operasjon Husky, invasjonen av Sicilia. Eksterne lenker. Arme 07 Infanteria de Marina. Infanteria de Marina er det spanske marineinfanteriet, opprettet i 1537 og er verdens eldste marineinfanteri. De er organisert under Armada Española, den spanske marinen. Historie. "Infanteria de Marina" ble stiftet av den spanske kongen Karl V, da han underla "Compañías Viejas del Mar de Nápoles" (Napolis gamle sjøkompanier) under "Escuadras de Galeras del Mediterráneo" (Middelhavets galleiskvadroner), men det var Filip II som etablerte dagens konsept med en landgangsstyrke. Organisasjon. 1 Marineinfanteribrigade (BRIMAR) med 3 landgangsbataljoner, artillerigruppe, støttegruppe og spesialstyrke. Beskyttelsesstyrker, 1 i Madrid, 1 på Kanariøyene, 1 nordre bataljon, 1 østre bataljon og 1 søndre bataljon. Som verdens eldste marineinfanteri har Infanteria de Marina deltatt i utallige slag og operasjoner opp igjennom historien. Forfatteren Miguel de Cervantes har tjenestegjort i avdelingen. DUKW. En DUKW i moderne tid som turistbuss i London DUKW, ofte kalt Duck (engelsk: "and"), er en amerikansk amfibisk, sekshjulsdrevet lastebil fra andre verdenskrig. Den ble tatt fram for å brukes i amfibisk krigføring. Operasjon Assured Response. Operasjon Assured Response var en amerikansk militær operasjon i Liberia mellom 9. april og 18. juni 1996. Hensikten var å evakuere amerikanere og andre utlendinger fra urolighetene i landet, og til sammen 2444 mennesker ble reddet ut. De fleste styrkene involvert var fra Special Operations Command Europe. Operasjonen. Ettersom den liberiske borgerkrigen brøt ut på nytt, hadde omtrent 500 mennesker søkt tilflukt ved den amerikanske ambassaden, og 20 000 i et amerikansk boligområde i nærheten. Spesialstyrker fra det amerikanske luftforsvaret ledet operasjonen. KC-135 tankfly og C-130 Hercules transportfly ble satt i beredskap i Europa, samtidig som andre transportfly begynte leveranser av medisiner, mat, vann, drivstoff og sambandsmateriell. 9. april, mindre enn 72 timer etter beslutningen om å sette inn amerikanske styrker hadde blitt tatt, landet det første MH-53-helikopteret i operasjonsområdet. Evakueringsruten gikk gjennom Freetown i Sierra Leone, og så med MC-130 til Dakar i Senegal. 14. april var evakueringen i hovedsak gjennomført, men andre operasjoner fortsatte til august. De evakuerte var fra 68 forskjellige nasjoner. Landing Vehicle Tracked. Landing Vehicle Tracked eller LVT var et pansret amfibisk beltedrevet kjøretøy, produsert i USA og brukt under andre verdenskrig. Det er også kjent som amtrac ("en: amphibious tractor"). Hensikten var å frakte infanteriet opp på stranden forholdsvis beskyttet, under en amfibisk operasjon. Den seneste i rekken er AAVP7A1. Forgjengeren var Roebling Alligator, utviklet mellom 1932 og 1937. Hastigheten i vannet var først rundt 4 km/t, noe som var lite praktisk. Med større motorer gikk det litt fortere, og etterfølgeren Crocodile kom i 1940 og kunne nå rundt 15 km/t i vannet og 40 km/t på land. LVT-1 var en kopi av Crocodile, bortsett fra at den var laget i stål i stedet for aluminium. Den var da tyngre, og hadde litt dårligere ytelse. Den var ikke bevæpnet, og ble i begynnelsen bare brukt til å bringe fram forsyninger. Ved slaget om Tarawa ble panserplater boltet på og et par.30 kaliber mitraljøser montert. LVT-1 var i produksjon fra 1941 til 1943. Neste generasjon var LVT-2, i produksjon fra 1942 til 1945. De ble produsert i en rekke varianter og senere oppdatert, og var i tjeneste til midt på 1950-tallet. Senere kom LVT-3, LVT-4 og LVT-5, og midt på 1950-tallet kom den nye LVTP5-serien. Etter den kom LVTP7, som skiftet navn til AAVP7 som er versjonen som er i tjeneste i dag. Brahmi-skrift. Brahmi-skriften er kjent fra India fra omkring 800-tallet f.Kr. Den er forløperen for de fleste indiske skriftsystemer. Den er etter alt å dømme utviklet fra arameiske skriftstegn. Som en samlebetegnelse for alle skriftsystemer som stammer fra brahmi-skriften, brukes ofte begrepet «indisk skrift». Alemdar (Istanbul). Alemdar er en bydel i den historiske delen av Istanbul. Navnet brukes om strøket fra Hagia Sofia og vestover mot Cağaloglu. Hovedgata er Yerebatan Caddesi, som er en del av vegen som forbandt Hagia Sofia med Kapali Çarşi (Den store basar). Det andre store kulturminnet i Alemdar er Yerebatansisternen (Yerebatan Sarayı) mellom Yerebatan Caddesi og Divanyolu Caddesi. Divanyolu Caddesi sammenfaller med hovedgata i det bysantinske Konstantinopel, "Mese", som gikk fra Forum Augustaeum til Adrianopelporten på den 6. høyden. Ved begynnelsen av Divanyolu Caddesi står en romersk søyle, "Milion", som er en rest av en triumfbue som markerte nullpunktet for milesteinene langs hovedvegen Via Egnitia mellom det nye og gamle Roma, dvs. mellom Konstantinopel og Adriaterhavet. I følge Petrus Gillius var Milion omgitt av statuer av Konstantin den store og hans mor Helena. U.S. European Command. U.S. European Command (EUCOM) er en av de ni store felleskommandoene i det amerikanske forsvaret. Kommandoen ble opprettet 1. august 1952 og har hovedkvarter i Stuttgart i Tyskland. Ansvarsområdet utgjør 91 land og territorier, inkludert Europa, Tyrkia, Grønland, den tidligere Sovjetunionen unntatt de fem sentralasiatiske republikkene og Afrika unntatt Egypt, Sudan, Djibouti, Somalia, Eritrea og Etiopia. På grunn av sitt geografiske ansvarsområde var EUCOM den ledende organisasjonen for potensielle operasjoner under den kalde krigen, og også under krigen i Kosovo. Den hadde også kontroll over styrkene som fløy fra Incirlik Air Base i Tyrkia under Gulfkrigen og operasjon Northern Watch. Sjefen for EUCOM er «dobbelthattet» som SACEUR, øverstkommanderende for alle NATO-styrker i Europa. Organisasjon. De største kampforbandene i EUCOM er Syvende armé, Sjette flåte og Sekstende flyvåpen. Syvende armé inngår i U.S. Army, Europe og har hovedkvarter i Tyskland. Den består av ett korps med to divisjoner. Under den kalde krigen hadde den imidlertid to korps og fire divisjoner. Sjette flåte patruljerer i Middelhavet og dekket således NATOs sydlige flanke. Den viktigste oppgaven nå er å beskytte skip fra terroranslag mens de seiler gjennom Gibraltarstredet og Suez-kanalen. Sekstende flyvåpen har hovedkvarter i Italia og inngår i U.S. Air Forces Europe (USAFE) sammen med Tredje flyvåpen. LCU 2000-klassen. LCU 2000 er en klasse amerikanske landgangsfarkoster som blir operert av United States Army. Hawker Siddeley Harrier. Hawker Siddeley Harrier er en serie jagerfly og jagerbombere fra britiske Hawker Siddeley Aircraft. Utviklingen av Harrieren begynte på slutten av 1950-tallet, og flyet kom i produksjon på 1960-tallet. Det er det mest vellykkede av forskjellige fly fra denne perioden som kan ta av og lande vertikalt, såkalte VTOL-fly, som dermed trenger liten eller ingen rullebane. Hawker Siddeley Harrier ble ombygget og videreutviklet som "Harrier GR.Mk 7/GR.Mk 9" og "AV-8B", bygget henholdsvis av BAE Systems og Boeing. De nåværende britiske Harriere (GR.Mk 7 og GR.Mk 9) i tjeneste er lisensbygde kopier av tidligere versjoner fra McDonnell Douglas (nå Boeing), nemlig AV-8B Harrier II og AV-8B+ Harrier II Plus. Whidbey Island-klassen. LSD-43 Fort McHenry med tre CH-46 Sea Knight Whidbey-klassen er en amerikansk klasse skip for amfibisk krigføring. De har en intern dokk for å betjene LCAC luftputelandgangsfarkoster og et helikopterdekk. Klassen begynte å bli bygget i 1981, og skal være i tjeneste omtrent fram til 2022. Ørebetennelse. Ørebetennelse (lat. "otitt") er en vanlig sykdom som hovedsakelig rammer barn. Den er i utgangspunktet ufarlig, men kan i enkelte tilfeller gi varig hørselstap. Generell etiologi og patogenese. Ørebetennelse kan ramme personer i alle aldre, men barn er spesielt utsatt. Enkelte barn er plaget med hyppige ørebetennelser. Om det er rammet tre ganger siste seks måneder eller fire ganger siste året er det å regne for et "ørebarn". Ørebetennelse kan forårsakes av både virus og bakterier. De bakterielle er mer alvorlige, og gir som regel større allmennpåvirkning enn de virale. Vi deler ørebetennelsene inn i flere hovedtyper, og behandler hver enkel med patogenese, symptomer og behandling i det følgende Symptomer. Det dominerende symptomet er kløe i øregangen. Det kan også merkes rødhet og hovenhet av øregangen. Simplexotitt. Dette er den vanligste mellomørebetennelsene. Den er forårsaket av bakterier eller virus, og går over av seg selv uten behandling. Den gir moderat smerte, og veldig lite allmennpåvirkning. Den kan imidlertid utvikle seg til en akutt mellomørebetennelse (se under). Symptomer og forløp. Denne ørebetennelsen gir større grad av allmennpåvirkning med feber og slapphet. Det er også kraftige smerter i øret, og det kommer gjerne puss fra øregangen. Feberen pleier å avta etter 2-3 dager og resten av symptomene kan henge i opp til en uke. Behandling. I Norge sier retningslinjene at den i utgangspunktet ikke skal behandles med antibiotika, da naturlig forløp gir større grad av immunitet mot senere infeksjoner. Komplikasjoner til ubehandlet mellomørebetennelser er sjeldne, og sykdomsvarigheten blir svært lite redusert av antibiotika. Ved komplikasjoner og hos "ørebarn" (se over) skal man imidlertid behandle med antibiotika. Valget faller da i første rekke på penicillin. Man gir midlertidig smertelindrende behandling til alle. Paracetamol er et førstevalg. Etiologi og Patogenese. Sekretorisk mellomørebetennelse kan oppstå som en følge etter akutt mellomørebetennelse. Ellers er det forbundet med dårlig funksjon av øretrompeten, enten pga. at denne er dårlig utviklet, eller at utvekster ("polypper") i øvre del av svelget stenger for den. Symptomer. Dette er en ørebetennelse som ikke gir særlig mye symptomer bortsett fra sekret fra øregangen. Behandling. Behandling er vanligvis ikke nødvendig da betennelsen tilheler av seg selv. Noen ganger går den imidlertid over til å bli en kronisk ørebetennelse (se under). Diagnose. Ved vedvarende hull på trommehinnen (over 2-3 måneder) eller ved påvisning av kolesteatom stilles diagnosen kronisk ørebetennelse. Symptomer. Denne tilstanden har ofte veldig få symptomer. Hullet i trommehinnen kan imidlertid gi et lite konduktivt hørselstap. Komplikasjoner. Hvis hullet i trommehinnen er perifert i trommehinnen, kan det gi opphav til en svulst kalt kolesteatom. Hvorfor kolesteatomet oppstår vet man ikke helt sikkert, men man regner med at det skyldes at epitelceller fra øregangen flasser av, og kommer inn i mellomøret gjennom hullet i trommehinnen. Her hoper det seg opp kolesterolholdige celler som danner en klump: kolesteatomet. Dette er en fryktet komplikasjon som kan ødelegge det omkringliggende vevet om kolesteatomet får vokse seg stort nok. Det kan gi et varig konduktivt hørselstap. Fritt Ords honnør. Fritt Ords honnør er en pris som deles ut av stiftelsen Fritt Ord, til en eller flere mottagere årlig. Den omtales av stiftelsen som en "påskjønnelse som deles ut for verdifullt virke i det frie ords tjeneste, gjerne i tilknytning til en aktuell sak. Honnøren tildeles når noen fortjener den, uten begrensninger i antall". Med prisen følger en krystallvase og et pengebeløp. Stiftelsen deler også ut Fritt Ord-prisen. Enningdalen. Enningdalen er sogn i Idd prestegjeld i Halden kommune. Enningdalen grenser til Sverige i øst, sør og vest, og er en typisk skog- og jordbruksbygd. Gjennom dalen renner Enningdalselva som har sitt utspring i Bullaresjöarna og ender i Iddefjorden. Gjennom dalen går også fylkesvei 22, eller den Blå-grønne veien som den kalles fra Halden til grensen ved Holtet. Den Blå-grønne veien fortsetter videre inn i Sverige og Bullaren til Hällevadsholm. Navnet symboliserer blått vann og grønn natur, og skal være en alternativ turistvei til E6. Bosetningen i Enningdalen er spredt, men noe er konsentrert rundt Buer, Prestebakke og Kornsjø. Folketallet i november 2001 var 888 personer. Herav 149 på Buer, 308 på Prestebakke og 250 på Kornsjø. Av severdigheter kan nevnes Berby Herregård, Elgåfossen og Dampbåten Prøven. I Enningdal sto det harde kamper mellom svenske og norske styrker under krigen i 1808, den 11. juni ved Prestebakke kirke og den 12. september ved Berby. Området hørte opprinnelig til Båhuslen, men ble ikke avstått til Sverige i 1658 som resten av lenet. Holtet (Halden). Holtet er et sted ved fylkesvei 22 i Østfold på grenseovergangen til Sverige, lengst sør i Enningdalen i Halden kommune. Tidligere var det tollstasjon og flere butikker på Holtet. Nå er det meste lagt ned, men en butikk finnes fortsatt på svensk side ved Vassbotten. Ved Holtet er det lagt opp flere turstier. Man kan besøke Elgåfossen ved å krysse gangbroen over Enningdalselva, fra rasteplassen rett nord for Holtet. Turstien Bohusleden går innom Norge ved Holtet. Denne kan følges blant annet til Hogsjø, der det er satt opp gapahuk for fri anvendelse. Navlesvin. Navlesvin (Tayassuidae), også kalt pekarier eller javeliner, er en familie av partåede hovdyr som hører hjemme i Amerika. Navlesvin ligner på dyrene i svinefamilien, men skiller seg fra disse på flere områder. Navlesvinene har blant annet kortere hale på maksimalt syv virvler. De har også kortere lemmer og kortere hjørnetenner. De øvre hjørnetennnene er dessuten rettet nedover i munnen. De har dessuten en kjertel bakerst på ryggen som de kan sende ut et sterkt luktende sekret fra som brukes til å markere. Denne åpningen minner om en navle, derav navnet navlesvin. Deres mage har tre kammere og er mer innviklet enn svinenes mage. Familien omfatter tre kjente arter i to slekter. I Brasil er det imidlertid nå oppdaget et navlesvin som kan tenkes å være en fjerde art. Så langt har dette dyret fått navnet kjempepekari. Det ble først oppdaget i januar 2000, men opplysningen ble holdt tilbake av hensyn til videre undersøkelser. Det er fortsatt uavklart om den får status som egen art, men den skiller seg fra de andre tre artene gjennom både være større (ca. 130 cm lang og omkring 40 kg tung) og gjennom å mangle det karakteristiske «halsbåndet». Første punerkrig. Den første punerkrigen ble utkjempet mellom Karthago og den romerske republikk fra 264 til 241 f.Kr. Den var den første av tre betydelige kriger mellom de to maktene om herredømmet i Middelhavet. Etter 23 år med kamper stod Roma igjen som seierherre og påla Karthago tunge fredsvilkår. Konflikten ble kalt «punerkrigene» på grunn av romernes navn for karthagenerne, "punici" (latin for lilla), som kom fra "phoenici" på grunn av deres fønikiske opphav. Bakgrunn. I midten av det 200-tallet f.Kr. vokste Romas makt. Etter århundrer med interne opprør og uroligheter var den italienske halvøya tett sikret i romerske hender. Alle fiender, som den latinske liga eller samnittene (Samnitterkrigene), var nedkjempet og invasjonen til Pyrrhos av Epirus var slått tilbake. Romerne hadde en enorm tro på sitt eget politiske system og militærvesen. På den andre siden av Tyrrenhavet og Siciliastredet, var Karthago allerede en etablert maritim og kommersiell stormakt og kontrollerte de fleste handelsruter i Middelhavet. Byen var opprinnelig en fønikisk koloni og var blitt sentrum i et vidt handelsimperium som strakte seg langs Nord-Afrikas kyst så langt som til Iberia. Romersk ankomst og nøytralisering av Syrakus. Mamertinene, en gruppe italiske leiesoldater, okkuperte i 288 f.Kr. byen Messana på den nordøstlige tuppen av Sicilia. De drepte alle menn i byen og tok kvinnene som sine koner. Fra denne basen herjet de landbruksområdene og ble et problem for den uavhengige byen Syrakus. Da Hiero II kom til makten i 265 f.Kr., bestemte han seg for å ta et endelig oppgjør med mamertinene og innledet en beleiring av Messana. Mamertinene ba så om hjelp samtidig fra både Roma og Karthago. Til å begynne med ønsket ikke romerne å hjelpe soldatene som hadde urettmessig stjålet byen fra dens rettmessige eiere. Videre hadde Roma nylig måttet ta seg av leiesoldater etter nederlaget til Pyrrhos av Epirum (Rhegium, 271) og var antagelig nølende med å hjelpe denne fraksjonen nå. Derfor var Karthago den første byen som svarte på bønnen og sendte tropper til området. Roma svarte med å gå i allianse med mamertinene, antagelig fordi de ikke ønsket å se at karthagenernes makt skulle spres videre over Sicilia og komme for nær Italia. Romerske tropper ble sendt til Sicilia og tvang et nølende Syrakus til å slutte seg til alliansen. Dette var første gang en romersk armé var i aksjon utenfor Italia. Snart var de eneste partene i konflikten Roma og Karthago, og konflikten eskalerte til en kamp om Sicilia. Krigen på land. Ettersom Sicilia var en kupert øy med geografiske hindringer og et terreng hvor kommunikasjonslinjer er vanskelige å opprettholde, spilte krigen på land en sekundær rolle i den første puniske krig. Landopersjoner var for det meste begrenset til angrep i små skala og trefninger mellom arméene, nesten uten oppstilte slag. Beleiringer og landblokader var de vanligste operasjonene for den regulære arméen. Hovedobjektivene for blokade var de viktige marinehavnene, siden ingen av de stridende partene var basert på Sicilia og begge trengte jevnlige forsyninger av forsterkninger og kommunikasjon med fastlandet. Til tross for disse generelle forholdene, ble to felttog til lands i stor skala utkjempet under den første punerkrigen. I 262 f.Kr. beleiret romerne byen Agrigentum, en operasjon som involverte begge konsulenes arméer, totalt fire romerske legioner og tok flere måneder å gjennomføre. Garnisonen i Agrigentum klarte å tilkalle forsterkninger og en karthagensk unnsetningsstyrke ledet av Hanno kom til. Da forsyningene fra Syrakus ble kuttet, fant romerne seg også beleiret og bygget en ringvoll. Etter noen trefninger, ble slaget om Agrigentum utkjempet og vunnet av Roma, byen falt. Inspirert av denne seieren forsøkte Roma (256/255 f.Kr.) et nytt felttog i stor skala på land. Denne gangen ble resultatet et annet. Etter flere sjøslag gikk Roma for en rask avslutning av krigen og forsøkte å invadere karthagenske kolonier i Afrika for å tvinge fienden til å akseptere Romas betingelser. En stor flåte ble bygget, både til å transportere hæren og dens utstyr og krigsskip til beskyttelse. Karthago forsøkte å intervenere, men ble beseiret i slaget ved Kapp Ecnomus. Den romerske arméen ledet av Marcus Atilius Regulus gikk i land i Afrika og startet med å herje de karthagenske landbruksområdene. I begynnelsen seiret Regulus. Han vant slaget ved Adys og tvang Karthago til å be om fred. Betingelsene han stilte var imidlertid så harde at forhandlingene brøt sammen. Karthagenerne hyret inn en spartansk leiesoldat, Xanthippos, og ga ham oppgaven med å reorganisere hæren. Xanthippos klarte å avskjære den romerske hæren fra sin base ved å reetablere et karthagensk overtak til sjøs og beseiret og fanget deretter Regulus i slaget ved Tunis. Mot slutten av konflikten (249 f.Kr.) sendte Karthago general Hamilcar Barca, far til Hannibal, til Sicilia. Hamilcar klarte å få kontroll over det meste av innlandet på Sicilia. Romerne utnevnte i desperasjon en diktator for å ordne situasjonen. Men karthagenernes suksess på Sicilia var sekundær til fremgangen i krigen til sjøs. Hamilcar forble ubeseiret på Sicilia, men dette var irrelevant etter at den romerske marinen seiret i Slaget ved Aegatesøyene i 241 f.Kr. Krigen til sjøs. På grunn av vanskeligheter med å operere på Sicilia, ble krigføringen i den første punerkrigen hovedsakelig utkjempet til sjøs, inkludert de avgjørende slagene. Krigføringen til sjøs tillot effektive blokader av fiendtlige havner og hindret dermed også forsterkninger og forsyninger å nå frem til troppene inne i landet. Begge sider av konflikten hadde offentlig finansierte flåter. Dette gjorde at Karthagos og Romas finanser var avgjørende for krigens forløp. I begynnelsen av krigen hadde Roma praktisk talt ingen erfaring med sjøkrig, mens Karthago hadde en lang marin historie takket være sin sjøbaserte handel. Men republikken så snart hvor viktig kontroll over Middelhavet ville være for utfallet av konflikten. Den første store flåten ble bygget etter seieren i Agrigentum i 261 f.Kr. Siden Roma manglet sjøteknologi ble utformingen av krigsskipene kopiert direkte fra erobrede karthagenske triremer og quinqueremer. Kanskje for å kompensere for sin manglende erfaring, utrustet romerne sine nye skip med et spesielt bordingsutstyr, "corvus". Det nye våpenets effektivitet ble først vist i det store slaget ved Kapp Ecnomus. "Corvusen" tvang Karthago til å revidere sin sjømilitære taktikk, og siden dette var vanskelig for byen, hadde Roma overtaket til sjøs. Senere, ettersom romernes erfaring med sjøkrig steg, ble corvusen fjernet på grunn av sin negative effekt på krigsskipenes seilbarhet. Til tross for de romerske seirene til sjøs, var det republikken som tapte flest skip og besetninger under krigen, mye på grunn av storm. Ved minst to anledninger (255 og 253 f.Kr.) ble hele flåter ødelagt i dårlig vær. Vekten av "corvusen" på skipene var hovedårsaken til disse katastrofene. Mot slutten av krigen hersket Karthago til sjøs, da Roma ikke var villig til å finansiere enda en ekspedisjonsflåte. Romerne bygget riktignok en ny flåte betalt gjennom donasjoner fra velstående borgere. Den første punerkrigen ble avgjort i sjøslaget ved Aegatesøyene (10. mars 241 f.Kr.), hvor den nye romerske flåten under konsul Gaius Lutatius Catulus vant. Karthago mistet nesten hele sin flåte og var ikke i stand til å finansiere en ny eller å finne mannskap til nye besetninger. Uten flåte var Hamilcar Barca avskåret fra Karthago og tvunget til å overgi seg. Etterspill. Roma vant den første punerkrigen etter 23 år med konflikt og overtok til slutt Karthagos rolle som den dominerende sjømakten i Middelhavet. I krigens etterspill, var begge stater finansielt og demografisk utmattet. For å bestemme de endelige grensene i territoriene, trakk de det som de regnet som en rett linje over Middelhavet. Hispania, Korsika, Sardinia og Afrika forble karthagensk. Alt som var nord for denne linjen ble gitt til Roma. Romas seier hadde hovedsakelig grunnlag i deres uvilje til å innrømme nederlag og ved at de kun ville akseptere total seier. Videre var republikkens evne til å trekke til seg private investeringer i krigen ved å spille på borgernes patriotisme for å finansiere skip og besetninger en av krigens avgjørende faktorer, delvis i motsetning til de karthagenske adelsmennene som ikke ville risikere sine formuer for felles goder. Slutten av krigen resulterte også i den offisielle fødselen til Romas marine, som drev videre ekspansjonen av det romerske imperiet. Tap. Det er alltid vanskelig å fastslå antall i en krig, særlig på grunn av at beregninger må gjøres på grunnlag av historiske kilder (i dette tilfelle stort sett beretninger som så på konflikten fra romernes ståsted). Konklusjonen er, selv om den er usikker, at tapene var store på begge sider. Historikeren Polybius kommenterte at denne krigen var den mest destruktive til da i militærhistorien, inkludert slagene til Aleksander den store. Ved å se på data fra den romerske "census" i det 3. århundre f.Kr. noterte Adrian Goldsworthy seg at under konflikten mistet Roma rundt 50 000 innbyggere. Dette ekskluderer støttetropper og alle andre menn i hæren uten borgerstatus som kunne være utenfor tellingen. Fredsbetingelsene. Flere klausuler bestemte at de allierte på hver side ikke skulle bli angrepet av hverandre. Ingen angrep skulle gjøres av partene på den andres allierte og begge sider hadde forbud mot å samle tropper innen territoriet til den andre. Dette hindret karthagenernes tilgang til romerske leiesoldater. Politiske resultat. I tiden etter krigen hadde Karthago praktisk talt ingen midler og kunne ikke en gang betale soldatene i de oppløste arméene. Dette førte til en intern konflikt, leiesoldatenes krig, vunnet etter en hard kamp av Hamilcar Barca. Kanskje var det mest umiddelbare politiske resultatet av krigen Karthagos nedgang som stormakt til sjøs. Betingelsene som ble underskrevet i fredsavtalen forverret Karthagos økonomiske situasjon og hindret gjenreisningen av byen. Begrensningene pålagt byen av romerne belastet byens finanser ytterligere og tvang Karthago til å se mot andre innflytelsesområder for å skaffe penger til å betale Roma. En økende aggressiv karthagensk okkupasjon av koloniene i Hispania var resultatet, og dette førte til slutt til den andre punerkrig. En interessant sammenligning kan trukkes til politikken til Tyskland etter nederlaget i første verdenskrig og Versailles-traktaten som førte til andre verdenskrig. For Roma markerte slutten på den første punerkrigen starten på ekspansjonen utenfor den italiske halvøya. Sicilia ble den første romerske provinsen Sicilia, styrt av en tidligere praetor, istedet for å være en alliert. Sicilia ble viktig for Roma som kilde for korn. Sardinia og Korsika skulle bli lagt til i 238 f.Kr. Murervepser. Murervepser eller leirvepser (Eumeninae) hører til stikkvepsene. De er solitære veps som lever enslige og ikke danner sosiale samfunn, slik mange andre stikkveps gjør. Hunnene har stikkebrodd, stikket er omtrent som hos stikkevepser. Murerveps lager krukker av leire til egg og larver. Disse vepsene er kjent for å lage små krukkelignende beholdere av leire som eggene legges i og larvene oppholder seg i. De kan også utnytte hulrom, enten naturlige eller kunstige som vepsekasser. Larvene fores med større larver, helst fra sommerfugler, som hunnen fanger. Voksne individer oppsøker ofte blomster. Utseende. Middelsstore (gjerne 10-20 mm), nokså slanke, lite hårete vepser, vanligvis svarte med gule eller røde flekker og tverrstriper. De ligner på vepser i underfamiliene Vespinae og Polistinae, men er vanligvis noe spinklere bygd enn disse, med en mer sylindrisk kroppsform. Antennene er gjerne forholdsvis korte og litt klubbeformede. Beina er nokså korte, gjerne gule på farge. Som hos andre stikkvepser kan forvingene foldes sammen rundt en fold i midten. Vingene har tre lukkede submarginalceller. Systematisk inndeling / europeiske slekter / norske arter. Underfamilien omfatter totalt over 3000 arter fordelt på over 200 slekter Réunion Roland Garros internasjonale lufthavn. Réunion Roland Garros internasjonale lufthavn ("Aéroport de la Réunion Roland Garros", tidligere kjent som "Saint-Denis Gillot internasjonale lufthavn") (IATA: RUN, ICAO: FMEE) er den internasjonale lufthavnen på den franske øya Réunion som ligger i det indiske hav. Flyplassen er oppkalt etter den franske kampflypiloten Roland Garros som tjenestegjorde under første verdenskrig. Militær grad. En militær grad er et rangtrinn i en militær organisasjon. Det skilles mellom offiserer, underoffiserer og menige (vervede eller vernepliktige) soldater. Innen militære organisasjoner er anvendelsen av grader nærmest universell. Den kinesiske Folkets Frigjøringshær (1965–1988), den albanske armeen (1966–1991) og den sovjetiske Røde armé (1918–1935) er sjeldne eksempler på militære organisasjoner som har avskaffet militære grader, før de gjeninnførte dem etter å ha møtt operasjonelle vanskeligheter ved kommando og kontroll. Systemer med grader er etter militært forbilde også tatt i bruk i andre typer organisasjoner, eksempevis politistyrker som vokste frem fra 1800-tallet. I mange land er det ikke noe skarpt skille mellom militære og politiet, og politiet kan ha et militært eller paramilitært preg (av typen gendarmeri), og gradene er i noen tilfeller de samme som i militæret (f.eks. er sersjant og løytnant vanlige grader i mange politistyrker). Antitrinitarisme. Antitrinitarisme er teologisk læren som går imot forestillingen om at kristendommens Gud er en del av en treenighet. De aller fleste kristne grupper er trinitariske, det vil si at de holder seg til treenighetstanken, og de få som bekjenner seg til antitrinitarismen, regnes ofte for avvikende fra vanlig kristen forståelse. Antitrinitarere vil hevde at treenighetslæren er i strid med Bibelens ord og at den ikke ble forkynt av de første kristne, men kom inn senere i tolkningen av Bibelen. Tilhengere av treenigheten vil derimot hevde at Bibelen klart gir en grunn til å tro at Jesus skal tilbes og at dette må forenes med monoteismen. For øvrig er det forskjeller med hensyn til teologien innen begge leire. Arianismen regnes ofte som en tidlig representant for en slik tankegang. Arianerne lærte imidlertid at Den Hellige Ånd var en person, og at man kunne be til Jesus. I tidlig kirkehistorie kjenner man til grupper som forkastet Jesu guddom. Man vet ikke mye om dem, men det er mulig at de stod for en antitrinitarisk forståelse. Det var også flere debatter om forståelsen av Jesu forhold til Faderen innen kirken. Antitrinitarisme fikk en viss oppmerksomhet under reformasjonen, ikke minst gjennom legen Miguel Serveto (ca.1511-1553). Han reiste til Sveits der han stiftet bekjentskap med Jean Calvin. Senere falt han i unåde hos Calvin, og ble henrettet. Noen anabaptister fulgte også en antitrinitarisk lære. Grupper som vant innpass visse steder, var socinianerne, som fulgte Fausto Sozzini (1539–1604), hvis tankegang var inspirert av onkelen Lelio Sozzini. Fausto Sozzini drog til Polen, der han slo seg sammen med en religiøs gruppe som antok hans lære. De eksisterte i en tid etterpå. Også grupper i Transilvania og Nederland oppstod. Tilhengere av unitarismen regner noen av disse gruppene som en del av sin bakgrunn. Den engelske vitenskapsmannen Isaac Newton (1643–1727) gir uttrykk for tvil om treenighetslæren i sine private skrifter, men publiserte aldri slike uortodokse ideer i sin levetid. Fra midten av 1800-tallet fremstod flere predikanter med et lignende syn. Deres tanker gav etter hvert opphav til flere grupper som eksister i dag, som Kristadelfianere og Jehovas vitner. Også flere kirker av Siste Dagers Hellige har et syn på guddommen som avviker fra de fleste kristnes lære, selv om de tror Gud er en treenighet. Roland Garros. Roland Garros (født 6. oktober 1888 i Saint-Denis, Réunion, død 5. oktober, 1918 ved Vouzieres i Ardennene) var en fransk kampflypilot som tjenestegjorde under første verdenskrig. Han startet sin karriere som flyver i 1909 da han fløy Santos-Dumont Demoiselle endekker og demonstrerte det i New York. I 1911 deltok han med en Blériot endekker i flere europeiske konkurranser med dette flyet. Han var allerede en kjent pilot før Første verdenskrig. Roland Garros var den første som fløy over Middelhavet (1913). Han deltok i første verdenskrig som fransk kampflypilot og ble i 1915 skutt ned og landet bak de tyske linjene. Han klarte imidlertid å flykte fra krigsfangenskapet og kom seg tilbake til Frankrike, hvor han fortsatte som kampflypilot. Han ble skutt ned på nytt i 1918 og døde. Steder oppkalt etter Roland Garros. På 1920-tallet ble en tennisbane oppkalt etter Roland Garros, Stade de Roland Garros. I dag arrangeres tennistureringen French Open, en Grand Slam-turnering, på dette anlegget. Den internasjonale lufthavnen på øya Réunion i det indiske hav, Roland Garros internasjonale lufthavn, er oppkalt etter ham. Broddløse bier. Broddløse bier (Meliponini) er en gruppe av årevinger som hører til familien Apidae. De er eusosiale på samme måte som honningbier, skjønt det er visse forskjeller i måten de lever på. De har ikke noen funksjonell giftbrodd, men noen av dem skiller ut et sviende stoff fra kjertler ved mandiblene. Utseende. Små til middelsstore, tettbygde bier. Denne gruppen omfatter de minste av alle bier, noen "Trigona-"arter er bare 2 millimeter lange. Siden disse artene er tropiske, er de gjerne lite hårete. Hodet er forholdsvis stort med store kjever (mandibler) og nokså store fasettøyne. Beina er kraftige. Hos hunnene finnes en brodd, men denne er redusert og kan ikke brukes til å stikke med. Levevis. Broddløse bier viser stor variasjon i sitt levevis. De bygger bol som varierer når det gjelder utseende og kompleksitet. Noen arter er viktige bestøvere av blomster. Andre arter spiser åtsel, og noen røver fra andre. Broddløse bier danner svermer som består av dronninger, droner og arbeidere. Noen bygger egne dronningceller, andre gjør det ikke. Svermingen skjer på en annen måte enn hos honningbiene. Arbeidere fra modersamfunnet drar ut og finner et passende sted hvor de bygger et nytt bol. Når det er gjort, flyr en ny dronning ut og bosetter seg der. Deretter parer hun seg. Det holdes kontakt med modersamfunnet i en tid etter at det nye samfunnet er grunnlagt. Bolene plasseres gjerne i hule trær, hulrom i bakken (for eksempel under trerøtter) eller i bergsprekker. Et samfunn av broddløse bier kan omfatte fra mindre enn 100 til 80 000 arbeidere. Til tross for at de mangler giftbrodd kan de forsvare bolet godt med å bite inntrengere, særlig fordi de er så mange. Brukt i birøkt. Broddløse bier i slektene "Austroplebia," "Trigona" og "Melipona" produserer honning. I Mexico har særlig artene "Melipona beechei" og "Melipona yucatanica" blitt brukt i birøkt. Birøkt basert på disse artene var et viktig element i maya-kulturen, der biene ble betraktet som hellige og forbundet med en guddom. Dessverre produserer disse biene mindre honning enn honningbier, så denne birøkten er i ferd med å forsvinne. Utbredelse. Disse biene omfatter mange arter som hovedsakelig hører hjemme i tropene. Mange arter som har vært gjenstand for viktige studier fins i Sør-Amerika. Fikenvepser. Det er stor forskjell på kjønnene. Hos mange arter er hannen vingeløs, som her hos arten "Blastophaga psenes". Fikenveps (Agaonidae) omfatter vepser som spiller en viktig rolle i bestøvningen av fikentrær. Først og fremst tenker man på vepsene i familien Agaonidae, men også noen andre arter av chalcidider kan kalles fikenveps. Fikenveps og fiken lever i symbiose og er helt avhengig av hverandre. Uten fikenvepsen kan ikke fiken bli bestøvet og uten fikenplanten kan ikke fikenveps formere seg. Utseende. Disse vepsene er som regel små, mellom 1 og  3 millimeter. Det er ofte stor forskjell mellom kjønnene. Hos flere av artene er hannene vingeløse. Levevis. Forskjellige plantearter i fikenslekten er knyttet til forskjellige arter av fikenveps, slik at én planteart gjerne har bare én enkelt fikenvepseart til å bestøve seg. Til de mest kjente hører artene i slekten "Blastophaga", som bestøver flere av de spiselige fikenartene. Man visste om dette allerede i oldtiden. De legger sine egg og klekkes ut i de ville geitefikenplantene. Bestøvningen av fiken skjer ved at fikenvepsen kryper inn et lite hull i fikenen. Innvendig i fikenen er full av hunnblomster og når vepsen legger noen egg, bestøves blomstene. Ikke lenge etter eggleggingen dør vepsen. Larvene klekkes etter en tid og utvikles i blomstene eller i små galler. Hanner er ofte vingeløse og klekkes først. De parer seg med hunnvepsene mens de ennå er i puppestadiet, ved at de biter hull i gallen der hunnen ligger. Når hunnen forlater puppen får hun med seg blomsterstøv fra hannblomster. Hvis de oppsøker trær som frembringer spiselige fiken, vil de ikke få lagt egg og dør uten å ha lagt eggene. Utbredelse. Fikenveps fins i flere områder i tropene. I Afrika har man i de senere tiår forsket mye på deres levevis og deres symbiose med planter. Fredsprismedaljen 1988. "Se også Fredsprismedaljen (dansk)" Fredsprismedaljen "(Den internasjonale fredsprismedalje 1988)" er en norsk medalje som ble utstedt etter tildelingen av Nobels Fredspris i 1988 til FNs fredsbevarende styrker til personell som inntil 10. desember 1988 hadde deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner. Alle, både sivile og militære i alle land, som har tjenestegjort i fredsbevarende FN-tjeneste i UNTSO, UNMOGIP, UNEF, ONUC, UNYOM, UNFICYP, UNEF II, UNDOF, UNIFIL eller UNIIMOG før 10. desember 1988, om så bare en dag, kan få medaljen. Siden de mange militære tjenestegjørende forventet et synlig bevis på at man var en av dem som hadde mottatt nobelprisen tok Bergen og Hordaland FN-Veteranforening initiativ til å få laget en medalje og sertifikat. Bergen og Hordaland FN-Veteranforening og FN-Veteranenes Landsforbund er rettighetsinnehavere til medaljen. Det norske Nobelinstitutt gav i 1995 en spesialtillatelse til å mangfoldiggjøre det originale nobeldiplomet som medfølger medaljen. Det norske Forsvarsdepartementet godkjente et spesielt sertifikat som også medfølger medaljen og som er underskrevet av den daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo. I november 1996 ble medaljen godkjent tillatt båret på norsk militær uniform. Maurslukere. Maurslukerne (Myrmecophagidae) er en familie av gomlere. Gruppen omfatter fire arter: kjempemaursluker, to arter tamanduer og dvergmaurslukeren. Alle livnærer seg av sosiale insekter, det vil si maur og termitter. I alle fall kjempemauslukeren sper også på kosten med fugleegg fra tid til annen, og trolig også krypdyregg dersom anledningen skulle by seg. Pungdyr. Pungdyr (Marsupialia) er en stor gruppe av pattedyr som er kjent for at ungene fødes på et tidlig utviklingsstadium og oppholder seg nær morens kropp til den blir mer utviklet. Beskrivelse. Bortsett fra noen få, har alle pungdyrene en pung hvor ungene oppholder seg i denne tiden. Man kan nesten si at ungene blir født mens de ennå er på et fosterstadium og deretter gjennomgår siste del av svangerskapet etterpå. Ofte blir de nærmest sittende fast til patten, som svulmer opp inne i munnen deres. Hos mange arter kan de gå inn og ut av pungen også etter at de har kommet lenger i utviklingen. Pungens åpning kan vende forover eller bakover. Noen få pungdyr har ingen pung. Til disse hører numbaten, hvis unger suger seg fast til de oppsvulmende pattene etter fødselen og blir sittende festet til moren på den måten. Hos pungdyrene fungerer plommesekken som en morkake. Plommesekken er sterkt utvidet, og vil feste seg i livmorveggen. I stedet for at fosteret fester seg dypt nede i slimhinnene i livmorveggen slik som hos placentale pattedyr, danner livmoren en grunn fordypning rundt fosteret. En god del av næringen til fosteret kommer i form av «livmormelk», en substans som skilles ut av livmorveggen og taes opp dirkete av fosteret. Noe næring passerer fra morens blodårer til blodåren i plommesekken. Punggrevlingene har en primitiv morkake av mer normal type, men også disse føder ungene på et meget tidlig tidspunkt i fosterutviklingen. Begrepet placentale pattedyr om alle andre dyr enn pungdyr og kloakkdyr er derfor egentlig misvisende, siden det også forekommer en slags morkake hos pungdyrene. Arter. Pungdyrene omfatter omkring 270 kjente arter, fordelt på omkring 18 familier. De fleste nålevende pungdyr er hjemmehørende i Australia, men noen fins også på øyer i Stillehavet og i Sør-Amerika. Fossile pungdyr er kjent også fra andre steder i verden, inkludert Europa. Pungdyrene er en mangeartet gruppe. Pungdyr er både små og store og har svært forskjellige fysiske trekk og mange forskjellige levemåter. De kan være både planteetere, insektetere og kjøttetere. Det fins pungdyr som både klatrer, graver, glideflyr og beveger seg hurtig på slettene. Gruppen omfatter flere dyr som bærer navn etter placentale pattedyr som de ligner på. Det gjelder for eksempel pungmuldvarper og pungrotter. Gruppen omfatter også dyr som synes å være temmelig forskjellige fra alle andre dyr, som kenguruer og vombater. Utdødde pungdyr. Utdødde pungdyr omfatter dyreformer som synes å ytterligere vise hvor mangeartet dyregruppen er. De fleste var plante- og insektetere, mens noen var rovformer. De varierte mye i størrelse fra meget små former til noen som var store som kuer. Noen av de utdødde formene hadde store fortenner som ligner de huggtennene som sabeltanntigerne hadde. Hedmarktoppen folkehøyskole. Hedmarktoppen folkehøyskole er en kristen folkehøgskole bygd i 1970, eid av Pinsebevegelsen i Norge. Skolen ligger på Hedmarktoppen ved Hamar. Skolen. Skolens visjoner vektlegger seg på «å tenne, trene og sende!» Skolen ønsker også å vekke et engasjement for «arbeid i Guds rike», for menneskene rundt seg, og for at den enkelte elev skal vokse og modnes til alle livets utfordringer. Skolen har 110 elevplasser, og har siden oppstarten i 1970 hatt mellom 90 og 110 elever hvert år. Skolen har 15 ansatte, og rektoren er Helge Aas. Fagtilbud. Skolen tilbyr følgende faglinjer: x-sport, musikk, idrett og villmark, team action on the road, drama, kunst og kreativitet, global mission, global outreach og lederlinjen foruten fellesfagene, som består av troslære, kroppsøving, aktuelt og korsang. Skolen tilbyr også temadager på de fleste lørdagene. Da er det mulighet for undervisning i forskjellige temaer, som cheerleading, klatring, dans, jegerprøven, lyd/lyssetting, bibelfag, vollyball, sløyd, kreative kurs og matlaging. Fritidstilbud og utlandsturer. Hedmarktoppen folkehøyskole har et omfattende fritidstilbud, med idrettaktiviteter, biljard, bordtennis, musikk, musikk, tur- og trimløyper, eget styrketreningsrom, cellegrupper, ungdomsopplegg i Hamar, Internett, ishockey i Nordlyshallen, med mer. Skolen tilbyr en 3 – 4 ukers studietur til klassens valgte reisemål, for så å møte resten av skolen i enten Thailand eller Sør-Amerika for fellesopplegg i 7 – 10 dager. Eärendur (tredje tideverv). Eärendur var konge av Arnor i det tredje tidevervet. Han overtok Arnors trone i året 777 T.T., etter at hans far, kong Elendur, døde. Eärendur hadde tre sønner, og da Eärendur døde i året 861 i det tredje tidevervet ble det strid om hvem som skulle arvet tronen, ettersom alle tre gjorde krav på den. For å hindre en borgerkrig ble kongeriket Anor delt i tre mindre riker. Disse rikene fikk navnene Arthedain, Cardolan og Rhudaur. Det var Eärendurs eldste, Amlaith, som ble den første kongen i området Arthedain. Lars Mytting. Lars Mytting (født 1. mars 1968 på Fåvang) er en norsk journalist og forfatter. Mytting har arbeidet som forlagsredaktør og journalist i Dagningen, Aftenposten, Arbeiderbladet og Beat. Mikojan-Gurevitsj MiG-29. Mikojan-Gurevitsj MiG-29 (NATO-kallenavn: Fulcrum) er et russisk to-motors jagerfly. Det ble utviklet tidlig på 1970-tallet og ble satt inn i tjeneste i 1983. Det er fremdeles i bruk i det russiske luftforsvaret samt i flere andre land. Utvikling. Utviklingen av MiG-29 (i likhet med Sukhoj Su-27 «Flanker») ble påbegynt som følge av det amerikanske «FX» programmet. FX-programmet førte til de 4. generasjons jetjagerflyene: F-14, F-15, F-16 og F-18. På sovjetisk side ble det i stedet to "familier": MiG-29-familien og Su-27-familien. MiG-29 skulle være et lett jagerfly, motstykket til F-16, mens Su-27 skulle være motstykket til de tunge, f.eks F-14 og F-15. Land som bruker eller har brukt MiG-29. Bangladesh, Bulgaria, Cuba, Eritrea, India, Irak, Iran, Jemen, Malaysia, Nord-Korea, Peru, Polen, Romania, Serbia, Slovakia, Syria, Tsjekkia, Tyskland og Ungarn, samt de tidligere sovjetrepublikkene Hviterussland, Kasakhstan, Moldova, Turkmenistan og Usbekistan. De moldovske flyene har blitt solgt videre til utlandet. 21 av disse ble solgt til USA for evaluering. Det er antatt at de fleste av disse er skrotet, selv om en rekke av dem er utstilt eller lagret ved flere museer. Tyskland solgte sine til Polen. Varianter. MiG-29 er blitt oppgradert til flere nye varianter. Disse er blitt kalt MiG-33 og MiG-35. Sistnevnte er det kun produsert ett eksemplar av. Mikojan-Gurevitsj MiG-31. Mikojan-Gurevitsj MiG-31 (NATO-kallenavn: Foxhound) er en russisk jagerflytype. Den er en høyhastighets avskjæringsjager, og ble konstruert for å erstatte den eldre modellen MiG-25. Utvikling. På starten av 1970-tallet ble det klart at den sovjetiske avskjæringsjageren MiG-25 var utdatert i forhold til tilsvarende NATO-fly. En erstatning for denne ble da utviklet, og 16. september 1975 fløy for første gang prototypen til det som senere skulle bli MiG-31. I 1979 ble modellen satt i serieproduksjon, og i 1982 ble den satt i operativ tjeneste. Det første bildet av flyet ble tatt av en norsk pilot over Barentshavet i 1985. Beskrivelse. MiG-31 er et tomotors jetfly, med en besetning på to. I tillegg til piloten er det en våpensystemoffiser i baksetet. MiG-31 er 22,69 meter lang, og har et vingespenn på 13,36 meter. Vekten av flyet tomt er 21 820 kg – med våpen veier flyet 41 000 kg. Flyet har et fart på 1 500 km/t ved havoverflaten, og 2800 km/t ved marsjhøyde. Det har en rekkevidde på 720 km. MiG-31 er bevæpnet med én 23 mm kanon, samt fire missiler av typen Vympel R-33. I tillegg er det plass til en av følgende kombinasjoner: To Bisnovat R-40-missiler, fire Molniya R-60-missiler eller fire Vympel R-77-missiler. Produksjon og tjeneste i dag. Omtrent 500 MiG-31 ble produsert før Sovjetunionens fall. Av disse er ca. 300 fortsatt i aktiv tjeneste i det russiske flyvåpenet, i tillegg til 20 som er i kasakhstansk eie. Etter 1991 opphørte produksjonen av flyet. Dessuten ble det ikke lenger produsert reservedeler til flyet. Mange skvadroner var derfor ikke operative, i 1996 var bare 20 % av flyene i russisk tjeneste klare til strid. Hamar Ruins. Hamar Ruins er en amerikansk fotballklubb fra Hamar. Klubben ble stiftet i 1995 på Hamar, på samme tid som Eidsvoll 1814's. Hamar Ruins har omtrent 50 spillere, fordelt på de fire nivåene U13, U16, U19 og seniorer. Lagets farger er lilla og hvitt og de spiller sine hjemmekamper på Presterudbanen ved Storhamar. Hamar Ruins har håvet inn sju NM-gull. I 2002 vant både U16 og U19 Norgesmesterskapet i Amerikansk fotball, i 2004 tok U19 NM-gullet igjen og U19 brakte gullet til Hamar året etter igjen, i 2005 med seier over Oslo Vikings. I 2006 vant Hamar Ruins U16 NM. I 2007 vant de også finalen, mot Oslo Vikings, og den endte 19-6. =Oslo. "=Oslo" (også kjent som "Erlik Oslo") er Norges første gatemagasin. Magasinet kommer ut månedlig og er et talerør for sosialt utstøtte, fattige, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. Lansering var 28. juni 2005. Utgiver er Stiftelsen Erlik, som også gir ut gatemagasinene =Fredrikstad, =Drammen & Buskerud og =Vestfold. Idéen er at vanskeligstilte skal selge magasinet, og halvparten av utsalgsprisen beholdes av selgeren. Et eventuelt driftsoverskudd vil også komme selgerne til gode. Magasinet har nærmere 1000 registrerte selgere, og 7 ansatte fordelt på distribusjon, redaksjon og administrasjon. Ansvarlig redaktør er Anlov P. Mathiesen, kulturredaktør Kari Bu og fotograf/kreativ leder Dimitri Koutsomytis. "=Oslo" holder til i Skippergata 14. Historie. "=Oslo" ble startet opp av Per Kristian Lomsdalen, Stian Olderkjær, (Glendarren Stewart) Anlov P. Mathiesen og Vibeke Omberg i 2005 etter modell av lignende magasiner i andre land, spesielt The Big Issue i Storbritannia. Ansvarlig redaktør og daglig leder fra oppstarten og fram til oktober 2006 var Vibeke Omberg, som da ble suspendert av styret, men så ble gjeninnsatt som redaktør etter en rettssak om hennes oppsigelse, før partene ble enige om et forlik i oktober 2007 som innebar at hun gikk av. Megafon (Bergen), Virkelig (Tromsø), Sorgenfri (Trondheim), Klar (Kristiansand), Asfalt (Rogaland) og Ekko (Bodø). Gjensidige Forsikring. Gjensidige Forsikring ASA er et norsk finanskonsern som tilbyr skadeforsikringsprodukter i Norge, Sverige, Danmark og de tre baltiske landene. I tillegg tilbys bank for privatpersoner og landbruk, pensjons- og spareprodukter, samt helsetjenester i Norge. Helsesatsingen skjer under varemerket Hjelp24. I juni 2010 ble Gjensidige Forsikring omdannet fra et gjensidig selskap til et almenaksjeselskap, største aksjonær er Gjensidigestiftelsen med omlag 62 % av aksjene. Historie. Forsikringsvirksomheten går tilbake til 1820-tallet til lokale brannforsikringsselskaper på bygdene (brannkasser). Selskapet gjennomførte en rekke fusjoner med forskjellige selskaper frem til 1976 da Gjensidige-navnet ble tatt i bruk for første gang. Dette skjedde etter en fusjon med Livforsikringsselskapet Gjensidige. Selskapene fikk felles ledelse i 1985. Gjensidige overtok i 1992 Forenede Forsikring og i 1993 startet man også bankvirksomhet etter å ha overtatt Inter Nordisk Bank. Finanskonsernet Gjensidige NOR ble etablert i 1999 ved samordning av virksomhetene i Gjensidige og Sparebanken NOR. I 2002 fusjonerte Gjensidige NOR ASA med Den norske Bank (DnB) under navnet DnB NOR. Samarbeidet mellom DnB NOR og Gjensidige NOR forsikring ble avviklet i 2005, og merkenavnet Gjensidige ble igjen tatt i bruk. Gjensidige er i dag Norges største forsikringsselskap med en markedsandel på ca 27,9%. Gjensidige Bank ble lansert i 2007 som et samarbeid mellom Gjensidige Forsikring og Sparebanken Sogn og Fjordane. Citibanks virksomhet innen forbruksfinansiering ble overtatt av Gjensidige Bank i desember 2009. I 2007 kjøpte Gjensidige opp aksjer i Storebrand og eier i dag 24,33 % av selskapet, noe som gjør Gjensidige til den største aksjonæren i Storebrand. Logo og slagord. Vekteren har vært Gjensidiges logo og varemerke for forsikringsvirksomheten i mer enn 75 år. Slagordet «Tiden går, Gjensidige består.», ble innført i 1932. Oscarshall. Oscarshall slott er et lystslott som ligger på Bygdøy ved Frognerkilen i Oslo. Slottet ble påbegynt i 1847 og sto ferdig i 1852, tegnet av den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong for kong Oscar I. Oscarshall ble solgt av kong Karl IV til den norske staten i 1863 og har siden stått til disposisjon for det norske kongehuset. Bygningen. Bygningen blir sett som en av de viktigste nygotiske profane bygninger i Norge. Arkitekturen er inspirert av engelske nygotiske slott, en vanlig påvirkningskraft i midten av det nittende århundre i Skandinavia. I tillegg til hovedbygningen består eiendommen av en park som strekker seg ned til kilen, der det ligger en åpen paviljong. Interiør. Interiøret er i sin helhet laget av norske kunstnere og håndverkere. Adolph Tidemands folkelivsskildringer og Hans Gudes detaljrike landskaper pryder slottets spisesal. Joachim Frichs landskaper er også en fryd for øyet. Interiøret kan virke noe mørkt og tungt når man har sett det lyse, lette eksteriøret. Etter restaureringen som pågikk fra 2006 til august 2009 ble Oscarshall igjen åpent for allmennheten som et museum om sommeren. Det er åpent alle dager unntatt tirsdag kl. 11-17 mellom 16. juni og 15. august, og bare lørdag og søndag fra 1. mai til 26. september kl. 11-17. Restaureringen kostet 115 millioner kroner. Bladlusløver. Bladlusløver (Hemerobiidae) er en familie av nettvinger. De er mindre enn gulløyer og større enn middløver og svampefluer. Det er 28 norske arter. Bladlusløver er ikke uvanlige. Flere arter regnes å være viktige nyttedyr da de lever av andre små dyr, som midd, bladlus og lignende. Utseende. Nokså små til middelsstore (forvingen 3-18 mm), gjerne brunlige nettvinger. Kroppen er gul til svart farget. Antennene er lange og trådformede, som alle nettvinger har de bitende munndeler. Vingene er brede og avrundete, med oppstående hår, forvingene vanligvis med brune flekker. Bladlusløver har to par vinger som ofte er ganske like hverandre. Vingene er foldet som et tak (taklagt) over bakkroppen. Larvene er avlange, bredest i midten, bakkroppen kjegleformet. Hodet har lange antenner, men kjevene (mandiblene) er kortere enn hos de fleste andre nettvingelarver. Beina er forholdsvis lange. Trass i at mange av disse insektene er temmelig vanlige, er larvene fortsatt ubeskrevne for mange av slektene. Levevis. Noen arter tiltrekkes lys, og flyr på utlampen mørke høst og vårkvelder. Bladlusløver har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne ("imago"). Rødlistearter. To arter er på den norske rødlisten (2006). Systematisk inndeling / Norske arter. I Norge er det funnet 28 arter, ingen har norske navn. I Europa 59 arter. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg Nettvingene (se kilde). Nomenklaturen innen bladlusløvene, følger Greve, 1987. Gullaug. Gullaug er et sted som ligger mellom Lierbyen, Røyken og Drammen i Lier kommune i Buskerud fylke. Da Norsk Sprængstofindustri kjøpte grunnen på Gullaug var det tre gårdsbruk, Søndre, Mellom og Nordre Gullaug på odden ved Drammensfjorden. I dag er det bare husene på Nordre Gullaug som fortsatt står. Geografisk er Gullaug kun området på odden som utgjør Søndre, Mellom og Nordre Gullaug i tillegg til Gullaugkleiva, Kvernbakken, Kvernsletta, Jordet og 7 Eleven/Kiwi. På folkemunne blir Gullaug brukt om skolekretesen til Gullaug skole. Den utgjør området fra Lierkroa i nord, Lahell i sør, Amtmannssvingen i vest og Spikkestad i øst. Riksvei 23 passer forbi Gullaug. Forbindelse til E18 og E6 Gullaug var stoppested på gamle Drammenbanen via Spikkestad og Lierbyen fram til Lieråsen tunnelen ble åpnet i 1973. Dyno fortsatte driften av banen fra Spikkestad fram til tunellen ved Gullaugkleiva i en periode for lasting og lossing ifm med produksjon av sprengstoff. Gullaug hadde eget postkontor på 1980-tallet. Det var et brakkebygg som var plassert omtrent der gjennvinningsstasjonen er i dag. Postkontoret ble nedlagt en periode inntil Kiwi Gullaug fikk post i butikk. Store deler av bebyggelsen på Gullaug er oppført i forbindelse med Norsk Sprængstofindustris (Dyno) tidligere anlegg på Gullaug. I 2001 begynte byggingen av Engersand Havn, noe som har medført betydelig befolkningsvekst, boligprisøkning og reduksjon av vegetasjon. Den forrige, store boligbebyggelsen ble anlagt fra midten av 1960-tallet med Sørumlia, fra midten av 1970-tallet med Linneslia og på 1990-tallet med omlegging av Kvernbakken og kobling mot Gullaugkleiva med fortetting i eldre områder og bygging i nye områder. Sørumlia er skilt ut fra Sørumgårdene og Linneslia fra Søndre Linnes gård (gnr. 112, bnr. 1). Se også. Linnesstranda naturreservat Gulløyer. Gulløynene (Chrysopidae) er en familie av nettvinger. De fleste arter er lyst grønne og har røde eller gylne fasettøyne. Flere arter regnes å være viktige nyttedyr da de lever av andre små dyr, som midd, bladlus og lignende. Utseende. Gulløyer er kanskje den mest kjente gruppen av nettvinger. De er stort sett lys grønne, men kan være lys brunlige, noen arter har mørke flekker, særlig på hodet. De har gyllenrøde, metalliske fasettøyne. Gulløyene har bitende munndeler, lange, trådformede antenner og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. Vingene er vanligvis klare med et tett årenett. Larvene er avlange, bredest litt foran midten, bakkroppen kjegleformet. Hodet er tydelig avsatt med lange, framoverrettede, sigdformede kjever (mandibler). Beina er forholdsvis lange. Levevis. Gulløyer er ofte å se ved utlampen eller de kommer de inn i hus for å overvintre. De besøker gjerne blomster for å spise pollen. De voksne insektene kommuniserer ved hjelp av feromoner og lyd, og det er vist at ulike arter har ulik "sang" på samme måten som sangfugler. Disse insektene har stink-kjertler som trolig gir dem et visst vern mot rovdyr. Eggene legges på blader og sitter ytterst på en lang stilk som dannes av et sekret som hunnen skiller ut, som størkner umiddelbart i kontakt med luften. Denne stilken hindrer at eggene blir spist av maur og andre krypende rovinsekter inkludert gulløynenes egne larver. De har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne ("imago"). Larvene lever i stor grad av bladlus og er derfor regnet som viktige nyttedyr i hagebruk og fruktdyrking. Rødlistearter. Tre arter er på den norske rødlisten (2006). Systematisk inndeling / Europeiske arter. I Norge er det funnet 14 arter, bare en art har norsk navn, Vanlig gulløye, ("Chrysoperla carnea"), som er vanlig i hele verden. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg Nettvingene (se kilde). Nomenklaturen innen gulløyene, følger Greve, 1987. Maurløver. Maurløver (Myrmeleontidae) er en familie av nettvinger. De er blant de største nettvingene. Det er 58 europeiske arter, men bare 2 norske. Begge er sjeldne. Utseende. a>" er en av de vanligste europeiske artene Maurløver skiller seg fra andre nettvinger ved klubben ytterst på antennen. De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. Maurløvene er middels store til store (vingespennet kan være over 10 centimeter) nettvinger med slank kropp. De kan overflatisk minne om øyenstikkere, men flyr helt annerledes. Antennene er nokså korte, i motsetning til familien Nymphidae som de ellers kan ligne på. Hodet er mer eller mindre trekantet sett forfra, kjevene kan være relativt store. Vingene er lange og forholdsvis smale med et tett årenett, ofte med svarte eller gule flekker eller mønstre. De to vingeparene er nokså like på form. Beina er korte men ofte forholdsvis kraftige. Bakkroppen er lang og sylindrisk, cerci er ofte temmelig lange og bladformede. Larvene har en kort, mer eller mindre pæreformet kropp, et stort hode og lange, sigdformede kjever. Om man studerer kjevene nøye, ser man at de består av to deler: kraftige mandibler og tynne "laciniae", som er en del av maksillene. Sistnevnte virker som rør for å sprøyte fordøyelsesenzymer inn i byttet og suge ut det oppløste innholdet etterpå. Levevis. Maurløvene lever helst på varme, tørre steder, særlig på gressmark, også i svært tørre områder. De unngår lukket skog. Maurløvene har en flagrende flukt, helt ulik øyenstikkernes rettlinjede, og de er lite utholdende flygere og finnes bare i nærheten av der de levde som larve. De fleste artene flyr mest om natten men noen er også dagaktive. Maurløver har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne ("imago"). Maurløver er mest kjent for larven som lager en fangstgrop i løs sand, selv om dette bare gjelder noen få av de ca. 300 slektene. Fangstgropen er perfekt traktformet med glatte vegger. I den sitter larven, delvis nedgravd, i bunnen og fanger dyr (maur og andre insekter som løper på bakken) som faller nedi. Larven merker om et insekt er i ferd med å skli ned i gropen og kan i så fall kaste sand på insektet for å få det til å falle lenger ned. Larvene er vanligvis tunge og trege, men noen er mer bevegelige. Også de som ikke lager fangstgroper, sitter stort sett stille og venter på at et bytte skal passere, og kan finnes under jorden, under steiner, i hule trær, under løs bark etc., men sjelden ute i friluft. Utbredelse. Maurløver er utbredt i alle verdensdeler unntatt polarstrøkene, men de fleste artene lever i varme, tørre områder, særlig artsrike er de i tørre områder i det sørlige Afrika. I Norge finnes det bare to arter, og maurløvene er sjeldne. "Myrmeleon formicarius" er den mest utbredte arten, men også den finnes bare der det er et varmt klima. De er funnet mest på sør og østlandet, rundt Oslofjorden, samt ved Kvam i Gudbrandsdalen og i Tafjord og ved Sunndalsfjorden, Møre og Romsdal. "Myrmeleon bore" er en meget sjelden art som bare er kjent fra noen få sandstrender ved Oslofjorden. Den er sterkt utsatt for tråkk og ferdsel på strendene og er sannsynligvis en av Norges mest truede insektarter. Systematisk inndeling / europeiske arter. I Norge er det funnet 2 arter, ingen har norske navn. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg Nettvingene (se kilde).. Nomenklaturen innen maurløvene, følger Greve, 1987. Solvang og Smeby. Smeby og Solvang er to tettsteder om lag to kilometer nord for Hamar sentrum, tettstedene blir ofte sett på som ett tettsted av utenforstående. Begge stedene ligger tett inntil hverandre og har i grunnen vokst sammen og av den grunn finnes det bare én velforening, nemlig "Smeby og Solvang Vel". Beliggenhet. Fra Hamar sentrum følger man bare Furnesveien to kilometer og man kommer til både Solvang og Smeby, Solvang ligger nærmest sentrum. Landemerker. Både Solvang barneskole og Solvang barnehage holder til her, sistnevnte holder til i gamle Smeby Park som i sin tid ga navnet til "Parkvegen" som i dag har skiftet navn til "Lekeparkvegen", selv etter massiv motstand. Fotballaget Vang holder til her, med egen arena, Vang Gressbane, som har hatt storlag som blant andre Nottigham Forest og Wimbledon (nå MK Dons) på besøk. Hamar Flyplass, Stafsberg ligger i utkanten av tettstedene, mot grensen til Ringsaker. Kjentfolk. Jørn Kolsrud, mannen som blant annet er kjent for rollen som "Bowler" i NRKs tidligere barneprogram på lørdagsmorgenen, Kykelikokos, er bosatt her. Svampefluer. Svampefluer (Sisyridae) er en familie av nettvinger. De er blant de minste nettvingene. Det er to norske arter, hvorav bare én art er vanlig. Navnet svampefluer kommer av at larvene lever av ferskvannssvamp. Svampefluer er ikke «ekte fluer», selv om navnet kan tyde på det. Alle de ekte fluene er plassert i gruppen (orden), Tovinger (Diptera). Utseende. Svampefluer er temmelig små nettvinger (forvingens lengde 4-10 mm) og har nokså mørke farger og er dermed lett å overse i naturen. De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. Hos voksne individer har ribbenettet i vingene gaffelgrener i vingespissen og i ytre del av bakvingene. De ligner mye på familien Hemerobiidae men har et enklere årenett i vingene. Larvene, som er de eneste rent akvatiske nettvingelarvene, utmerker seg med å ha leddete gjeller på bakkroppen. Munndelene er lange, tynne og nålelignende. Levevis. Larvene lever i ferskvann av Ferskvannssvamper og de voksne finnes derfor langs elvebredder og lignende. De bruker sine lange, tynne munndeler til å bore inn i svampen og suge ut innholdet. Svampefluer har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne ("imago"). De voksne insektene er ikke spesielt gode flygere og fjerner seg sjelden langt fra vannet. De kan finnes på blomster der de spiser pollen, men kan også ete sopp, alger og smådyr. Systematisk inndeling / Europeiske arter. I Norge er det funnet 2 arter, ingen har norske navn. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg Nettvingene (se kilde).. Nomenklaturen innen svampefluer, følger Greve, 1987. Norsk Maritimt Museum. thumbSjøfartsmuseet (til venstre) og Frammuseet (til høyre) Norsk Maritimt Museum, tidligere Norsk Sjøfartsmuseum. Norsk Maritimt Museum ble stiftet i 1914 i forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner 1914 og fikk overta de sjøfartsrelaterte utstillingsobjektene. Disse måtte imidlertid lagres frem til 1929 da museet kunne flytte inn i lokaler på Norsk Folkemuseum hvor det hadde tilhold til 1960. Da flyttet museet til nybygde lokaler på Bygdøynes i Oslo. 1. januar 2010 endret Norsk Sjøfartsmuseum navn til Norsk Maritimt Museum. Museet har som hovedmål å være en landsdekkende institusjon som skal skape kunnskap om norsk sjøfart og virksomhet knyttet til kyst, sjø og vassdrag i historiske og samtidige perspektiver. Det er videre et mål å belyse hvordan dette har hatt og har betydning for kulturell, sosial og økonomisk utvikling i Norge. Museet har forvaltningsansvar for kulturminner under vann på strekningen fra Svenskegrensen til Åna-Sira. Foruten faste utstillinger i hovedbygningen, Båthallen, malerisalen og Supervideografen, har museet også skiftende utstillinger og ulike arrangementer og foredrag – og Garibaldis grotte for de minste. Polarskipet «Fram» som ligger like ved Norsk Maritimt Museum fikk tilhold i Frammuseet i 1935. Polarjakten «Gjøa» har siden 1972 også hatt tilhold på museumsområdet. Sommerfuglnettvinger. Sommerfuglnettvinger (Ascalaphidae) er en familie av nettvinger. Det er ingen norske arter. Utseende. De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. Sommerfuglnettvingene er stort sett middelsstore til store (forvingens lengde 15-60 mm) og (til nettvinger å være) temmelig kraftige med store, brede hoder. De fleste artene er tydelig hårete. Det norske navnet har de fått fordi de, i likhet med dagsommerfugler, har lange antenner med en klubbe ytterst. Vingene er vanligvis nokså smale og ligner øyenstikkervinger, de har ofte gule, røde eller svarte felt ved siden av de glassklare partiene. Ulikt de fleste andre nettvinger folder de ikke vingene tett sammen over kroppen når de setter seg. Når de hviler, sitter de nesten alltid med hodet ned. Larvene har en kort og tykk, mer eller mindre pæreformet kropp, et stort, firkantet hode og lange, sigdformede kjever med flere tenner på innersiden. Liv og utvikling. Sommerfuglnettvinger har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne (imago). De finnes på gresskledte steder og i åpen, tørr skog. Eggene, som er store uten stilk, legges i klynger på 20-75 på kvister. Hunnene av de amerikanske artene i familien legger noen mindre, ubefruktede egg rundt de befruktede eggene legger. Disse kan tjene som et vern for de befruktede eggene (ved at de inneholder giftstoffer?) eller som næring for de nyklekte larvene. Denne atferden er ukjent mellom artene i den Gamle verden. Larvene holder seg gjerne samlet rundt eggklyngen de første dagene etter klekkingen før de sprer seg. De er rovdyr som enten lever blant løvverket i trær eller nede på bakken. Siden de nesten mangler bein, sitter de mest stille og venter på at et passende bytte skal passere innen rekkevidde. De sitter med vidåpne kjever, hos noen kan kjevene åpnes til en 270 graders vinkel, disse klapper sammen rundt byttet. Byttet blir lammet av giftstoffer som utskilles fra tarmen. De larvene som lever på bakken, kamuflerer seg ofte med sandkorn eller planterester. Larven kan overleve lenge uten mat og utviklingen kan ta to år. De voksne insektene flyr mest i skumringen eller om natten, men flere av de europeiske artene er dagaktive. De har en ganske rask og rettlinjet flukt, svært ulik den flagrende flukten til de fleste andre nettvinger. De voksne insektene er rovdyr som jakter på flygende insekter på samme måte som øyenstikkere. Utbredelse. Sommerfugelnettvinger finnes bare der det er et varmt klima. I Europa forekommer de nord til det sørlige Tyskland og Polen. Familien oppgis også å være funnet på Island, men dette må dreie seg om en feil eller om innførte dyr. Systematisk inndeling. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Amur oblast. Amur oblast er en oblast i Sørøst-Russland. Den grenser til Sakha i nord, Khabarovsk kraj og Den jødiske autonome oblast i øst, Kina i sør og Zabajkalskij kraj i vest. Oblasten ligger ca. 8 000 km øst for Moskva på breddene av elvene Amur og Zeja. Middløver. Middløver (Coniopterygidae) er en familie av nettvinger. De er små nettvinger. Det er 9 norske arter. Utseende. Middløver er små nettvinger som vanligvis ikke har større vingespenn enn 5 millimeter, selv om dette kan gå opp til 10 millimeter hos enkelte. De fleste voksne middløver har vinger, men det finnes også arter som er vingeløse eller har reduserte vinger. De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. De har alle et hvitt voksaktig lag på kroppen og kan forveksles med enkelt små plantesugere (Homoptera) men også noen skjoldlus eller mellus. Eller i noen tilfeller støvlus (Psocoptera). Levevis. Middløver har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne ("imago"). Flere arter regnes å være viktige nyttedyr da de lever av andre små dyr, som midd og lignende. Middløver flyr ikke mye, men kan lett ta en liten flygetur om de blir forstyrret. Systematisk inndeling / Europeiske arter. I Norge er det funnet 9 arter, ingen har norske navn. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg Nettvingene (se kilde).. Nomenklaturen innen Middløver, følger Greve, 1987. Knelernettvinger. Knelernettvinger (Mantispidae) er en familie av nettvinger. Det er ingen norske arter. Utseende. Ganske små til ganske store (forvingens lengde 5-30 mm) nettvinger. Knelernettvinger har fått navnet sitt fra utseendet som ligner knelere. Forkroppen (prothorax) er noe forlenget. Frambeina er kraftige, med forlengede, bevegelige hofter, fortykkede lår og kraftige legger. Som hos knelere fanges byttet mellom innsiden av låret og leggen. Noen arter ligner litt på vepser. Fargen på kroppen varierer mellom grønn, gul og brun. Noen ganger litt rosa. De to vingeparene er ganske like, smale og har et tett og fint ribbenett. Vingemerket (pterostigma) er tydelig. Ofte er vingene gjennomskinnelige uten et mønster, men noen arter har flekker og lignende på vingene, ganske hyppig er forkanten rødlig eller brunlig. Larvene har avlang kroppsform og velutviklede bein i det første larvestadiet, men i det andre og tredje stadiet er larvene tykke og c-formede, beina er redusert til korte stumper. Munndelene er også ganske små. Levevis. Knelernettvinger finnes bare der det er et varmt klima. Knelernettvinger er aktive om natten. De lever som rovdyr på mindre dyr som insekter. Med de kraftige frambeina fanger de og holder fast byttedyret. Knelernettvinger har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne (imago). Larvene lever som parasitter på larvene til bier, vepser og i egg til visse edderkopper (det siste særlig hos underfamilien Mantispinae). Hunnen legger 200-2000 bittesmå egg som står på stilker. Disse klekkes til små, aktive første stadiums larver som enten leter opp et edderkopp-nett eller vepsebol, eller prøve å finne en edderkopp- eller vepsehunn som de kan henge på tilbake til bolet. Dersom larven når fram til et vepsebol eller en edderkopp-eggsekk, forandrer den seg til en beinløs andre stadiums larve, ellers ikke. De artene som angriper bier og veps, ernærer seg på én enkelt larve, som de til slutt dreper – de er dermed å regne som parasitoider. De som snylter på edderkopper lever av eggene i eggsekken. Unge larver er campodeiforme med munndelene framoverrettet, mens eldre larver har utseende mer som larvene til skarabider (scarabaeiforme), med munndelen nedoverbøyd. Systematisk inndeling. Det er ingen norske arter. I verden finnes mange slekter og arter, særlig i tropiske og subtropiske områder. Nemopteridae. Nemopterider (Nemopteridae) er en familie av nettvinger. De er blant de største nettvingene. Det er ingen norske arter. Utseende. Nemopteridene er nokså store (forvingelengde 13-35 mm), spinkle nettvinger som lettes kjennes på vingenes form: forvingen er bred og avrundet, gjerne mønstret i gult og brunt, mens bakvingen er lang og smal, nærmest fjærlignende. Larvene er tettbygde, hodet er bredere enn langt med forholdsvis korte og kraftige kjever. Beina er korte, kroppen pæreformet med spredte, fine hår. Liv og utvikling. Nemopterider har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne (imago). De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. De flyr mest i skumringen og er langsomme flygere som gjerne besøker blomster der de spiser pollen. Larvene lever på bakken, gjerne i tørre skoger. Nemopterider finnes bare der det er et varmt, tørt klima. De mangler i Nord-Europa men det finnes tre arter ved Middelhavet. Biologien er lite kjent, men det er sannsynlig at larvene er knyttet til maur. Eggene er små, runde eller ovale uten stilk, og legges på bakken. Man tror at maurene forveksler de harde eggene med frø og bærer dem tilbake til tua. Larvene er rovdyr og spiser trolig lite annet enn maur. Sannsynligvis unngår de å bli angrepet av maurene ved å etterligne disses kjemiske signaler. Larvene kan leve lenge uten mat og ser ut til å ha et meget langsomt stoffskifte. Utbredelse. Nemopterider finnes i varme og tørre områder over det meste av verden bortsett fra Nord-Amerika. Det største artsmangfoldet finnes i det sørlige Afrika der ca. 60 av de 100 artene hører hjemme. Systematisk inndeling med europeiske arter. Det er ingen norske arter. Familien Crocidae har nylig blitt skilt ut fra Nemopteridae. Vannmaurløver. Vannmaurløver (Osmylidae) er en familie av nettvinger. Det er ingen norske arter. De er trolig mest beslektet med familien gulløyne (Chrysopidae). Utseende. Middelsstore til ganske store (forvingens lengde 15-30 mm), spinkle nettvinger, vingene brede med ulike slags fargemønstre. Larvene er avlange, mer eller mindre spoleformede med tydelig avsatt hode og forholdsvis lange, tynne bein. Munndelene er utviklet til et par lange, tynne, fremoverrettede stiletter. Liv og utvikling. Vannmaurløver har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før de blir kjønnsmodne (imago). De har bitende munndeler og to par vinger som ofte er ganske like hverandre. De voksne insektene, som flyr om dagen eller i skumringen, er rovdyr som spiser små leddyr, men også pollen. Larvene lever mest under steiner på bredden av elver og bekker, men kan også finnes under løs bark. Lite er kjent om biologien deres, men de er rovdyr. Utbredelse. Familien ser ut til å finnes i alle verdensdeler bortsett fra Nord-Amerika. Det største mangfoldet har denne gruppen i Australia. I Europa finnes det tre arter av slekten "Osmylus", én av dem så langt sør som i Sør-Sverige. Fossiler. Familien er kjent fra fossiler så tidlig som tidlig Kritt, der slekten "Cretosmylus" Markarkin, 2008 nylig ble beskrevet. En enda eldre slekt er "Palaeothyridosmylus" Wang, Lie & Ren, 2009 fra midtre Jura, Kina. Denne ser ut til å passe inn i den fortsatt artsrike undergruppen Spilosmylinae. Systematisk inndeling. Det er ingen norske arter. Inndelingen i underfamilier innen denne gruppen er temmelig usikker. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Per Holth. Per Holth er norsk psykolog. Han er professor i atferdsanalyse ved Høgskolen i Akershus og forsker ved Atferdssenteret: Senter for studier av problematferd og innovativ praksis, som ligger i Oslo. Holth, som ble dr. psychol ved Universitetet i Oslo i år 2000, har særlig arbeidet med læringspsykologi, og har publisert en rekke vitenskapelige artikler i norske og internasjonale tidsskrifter. Han er eller har vært redaksjonsmedlem i flere internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Ingeniør. Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag, eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse. I motsetning til sivilingeniør og høgskoleingeniør er betegnelsen "ingeniør" ikke en beskyttet tittel. Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk. Ordet "ingeniør" uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av "ingenium" som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin». Arbeid. En "rådgivende ingeniør" er en som gir råd til en oppdragsgiver (byggherre) innen virksomhet med bygg og anlegg eller andre typer prosjekter. Også betegnelsen "konsulent" blir brukt om ingeniører og arkitekter som bistår byggherrer, bl.a. i bustadoppføringslova. Rådgivende ingeniør kan være en prosjekterende, en prosjektleder, byggeleder eller lignende. Den som påtar seg slike oppdrag, innestår for å ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, og vil ellers kunne pådra seg erstatningsansvar. For avtale med ingeniør som byggeleder, ren rådgiver eller prosjekterende finnes egne Norsk Standard (NS). Avtalevilkår i oppdrag for forbruker er regulert i bustadoppføringslova. a> krever ingeniørarbeid innen flere ulike felt. Utdanning. Det tilbys ingeniør/teknikerutdanning på mange studiesteder i Norge, og utdanningene kjennetegnes ved at de er underlagt rammeplanen for ingeniørutdanning. Opptakskrav. Ordinært opptak til ingeniørutdanning, krever generell studiekompetanse pluss spesialisering i matte og fysikk (Matte 2 og Fysikk 1). Man er imidlertid ikke nødt til å gå ren allmennfaglinje på videregående skole for å bli ingeniør. 1-Årig forkurs og tresemesterordning (tress) tilbys på flere studiesteder i landet, og åpner for at en person med generell studiekompetanse kan oppnå spesiell studiekompetanse gjennom å bruke et år ekstra eller et par sommersemestre. I tillegg tilbys y-veien som et alternativ på enkelte institusjoner, hvor studenter med relevant fagskole kan få et spesielt tilrettelagt studieløp. Studieretninger. Det er også mulig å utdanne seg som bioingeniør, men denne utdannelsen er helsefaglig og ikke underlagt rammeplanen for ingeniørutdanning. Videreutdanning. Etter fullført treårig ingeniørutdanning kan man velge å ta toårig påbygging til mastergrad (master i teknologi), som igjen kan danne grunnlag for opptak til doktorgrad. Krav om ingeniør. For å oppfylle for å være Ansvarlig søker/prosjekterende/kontrollerende (SØK/PRO/KPR) i tiltaksklasse 2 og Ansvarlig samordner/utførende (SAM/UTF) i tiltaksklasse 3 er det krav om eksamen som ingeniør og praksis opp til 8år, avhengig av oppgave. Kravene gjelder for alt som bygges på fastland som er teknisk krevende eller hvor små feil kan ha større konsekvenser. Der hvor dyptgående kunnskap er nødvendig eller feil og mangler kan få katastrofale følger kreves utdanning som sivilingeniør eller tilsvarende utdanning med praksis. Kravene gjelder alt fra hus, blokker, veier til bruer og annen teknisk bebyggelse. Arbeidsmarked. Etterspørselen er for tiden stor etter ingeniører. Mange ingeniører, som ble utdannet rett etter krigen, vil gå av med pensjon i årene som kommer, og det vil bli behov for å erstatte mange av disse. Det utdannes for tiden for få ingeniører i forhold til etterspørselen. Dette kan sees i motsetning til helseyrkene hvor det i følge Statistisk sentralbyrå kommer det til å bli overskudd av barnevernspedagoger, sosionomer, aktivitører og helsesekretærer i fremtiden. I motsetning til ingeniøryrkene vil det gå få av med pensjon innen medisin, grunnet mange unge yrkesaktive. Fagorganisering. Forbundene som organiserer flest ingeniører i Norge er NITO og Tekna. Tittel. Ingeniør er en tittel som brukes av dem som har en bachelorgrad i ingeniørfag eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse. Kandidater som består eksamen ved ingeniørhøgskole, teknisk fagskole med tilleggsutdanning ved ingeniørhøgskole og enkelte av Forsvarets tekniske skoler, får tittelen ingeniør påført sitt avgangsvitnemål. Ingeniør-tittelen er ikke lovbeskyttet. Historie. Begrepet ingeniør er kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania og ble den gang brukt om militære spesialister som bl.a. forsto byggverk. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det et sivilt ingeniøryrke med bakgrunn i en teoretisk, teknisk utdanning. De første tekniske høgskoler ble opprettet på samme tid, og en av de første var Bergseminaret på Kongsberg, som fra 1757 utdannet bergingeniører. Denne undervisningen ble ved opprettelsen av universitetet i Oslo i 1811 lagt under dette, og senere overført til Norges tekniske høgskole (nå NTNU) da den tok til med sin virksomhet i 1910. Den klassiske oppdelingen av ingeniører var i følgene grupper; bergingeniører, bygningsingeniører, elektroingeniører, maskiningeniører og kjemiingeniører. Ved Norges tekniske høgskole utdanner man i tillegg: skipsingeniører, databehandlingsingeniører og sivilingeniører med teknisk fysikk som hovedfag. Grensene mellom disse gruppene er ikke skarpe, og en del får utdanning på mellomliggende spesialområder som petroleumsteknologi, marin teknologi, by- og regionplanlegging, økonomi, prosess- og produktteknikk, biofysikk og medisinsk teknologi, økonomi og administrasjon. Det finnes i tillegg flere andre yrkestitler for ingeniører som henviser på hvilke arbeidsoppgaver man har fremfor typen utdanning, selv om de fleste i slike stillinger også har utdanning innen et ingeniørfelt, eksempelvis kunnskapsingeniør. Sivilingeniør. Sivilingeniør er en profesjon og en tidligere akademisk grad. Tittelen, som er beskyttet, betegner i Norge en person som har studert teknologi til tilsvarende mastergrad ved universitet eller høyskole. Betegnelsen sivilingeniør bør ikke oversettes direkte (til for eksempel «civil engineer»), da dette på mange språk, deriblant engelsk og fransk, kun betegner en byggingeniør med vilkårlig akademisk grad. Master i teknologi. Som en konsekvens av tilpasninger til internasjonale forhold gjennom Bologna-prosessen får nyutdannede kandidater i dag tittelen "master i teknologi" heller enn siv.ing. Denne standarden ble vedtatt i 2002, som et resultat av Kvalitetsreformen. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble dette imidlertid sterkt kritisert, og 9. desember 2003 ble det vedtatt at kandidater fra teknologistudiene ved NTNU får graden "Master i teknologi/sivilingeniør". På den engelskspråklige utgaven av vitnemålet er tittelen "Master of Science". Også Universitetet for miljø- og biovitenskap opererer med graden "Master i teknologi" for den som tidligere ble kalt «sivilingeniør» Siste mulighet for å få tildelt grad på høyere nivå slik de var før kvalitetsreformen var studieåret 2006/2007. Etter dette blir heller ikke graden sivilingeniør gitt. Inntil 1999, kunne man med en Bachelor of Science-grad, om utdanningen oppfylte visse krav til innhold og omfang, få rett til å bruke sivilingeniørtittelen. Utdanning. For å kvalifisere til opptak på femårig masterprogram kreves det generell studiekompetanse med matematikk R2 (tilsvarende 3MX) og Fysikk 1 (tilsvarende 2FY), 2-årig teknisk fagskole og 3MX eller fullført 1-årig forkurs for ingeniør- og maritim høgskoleutdanning. NTNU har fra 2007 innført en forsøksordning hvor det kreves minimum karakteren 4 i 3MX eller matematikk R2 for å kvalifisere til studiet. En master i teknologi/sivilingeniørutdanning skiller seg fra en ren vitenskapelig utdanning ved at utdanningen inneholder en viss bredde innen fag som økonomi, matematikk, ledelse, fysikk, kjemi og teknologiske fag. For å bli master i teknologi/sivilingeniør kan man studere ved Universitetet i Oslo, NTNU, Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, Universitetet i Agder,Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Buskerud. Man kan bli sivilingeniør enten ved å velge et 5-årig løp eller ved å ta først en 3-årig ingeniørutdannelse, med full fordypning i matematikk for så bygge videre med en 2-årig mastergrad. Videreutdanning. Etter fullført sivilingeniørutdanning kan man ta en doktorgrad (PhD). Dette er normert til 3 års fulltidsstudier, eller 4 års studier inkludert 25% undervisningsplikt. For å kunne få undervisningsstillinger i skolen, f eks som lektor må man ha påbygning med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Dette tar 1 år på fulltid eller 2 år deltid ved siden av jobb. Flere sivilingeniører tar også videreutdanning innenfor økonomi og ledelse, gjerne en MBA grad, eller lignende studier, som Master of Technology Management (MTM) ved NTNU. Sivilingeniørutdanning i andre land. I Sverige er graden "Civilingenjör" 5-årig, og består enten av et 5 årig studieløp, eller 3 + 2 år. Tradisjonelt har Chalmers i Göteborg og Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm stått for flesteparten av de uteksaminerte svenske sivilingeniørene. I Danmark er graden "Civilingeniør" også 5-årig, og består av enten et 5-årig studieløp, eller 3+ 2 år slik som i Norge og Sverige. Danmarks Tekniske Universitet (DTU) er den mest kjente institusjonen som utdanner sivilingeniører i Danmark I USA finnes det ingen utdanning som direkte tilsvarer den norske sivilingeniørgraden, men normalt studerer man først 4 år til en Bachelor of Science grad innen electrical/mecanical/civil/etc. engineering. Denne graden må være godkjent av ABET, som akkrediterer ingeniørutdanning i USA. Etter fullført B.Sc grad kan man enten studere rett til en Ph.D. grad, noe som normalt tar 6 år, eller man kan studere til en M.Sc grad. Dette tar normalt 1,5 til 2 år, slik at total studietid frem til en M.Sc grad er 5,5 til 6 år. En amerikansk Master of Science grad (basert på en ABET akkreditert BSc), vil derfor kunne sammenlignes med en norsk sivilingeniørgrad innen samme fagområde. Historie. Tittelen har blitt gitt siden 1949, og opprinnelig var det Norges tekniske høgskole (nå NTNU) som hadde enerett på å utdanne sivilingeniører i Norge. Frem til og med kullet som ble tatt opp ved NTH i 1996, var sivilingeniørutdanningen 4,5 år lang. Fra 1985 kunne alle universiteter og enkelte høyskoler også tildele graden. Norges landbrukshøgskole (NLH) i Ås, som nå har blitt til Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Universitetet i Tromsø ga sivilingeniørerutdannelse av henholdsvis 5 og 4,5 års varighet. Ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kunne man få sivilingeniør-graden istedenfor cand.scient.-graden om utdannelsens innhold oppfylte visse krav. V6-motor. En V6-motor er en stempelmotor med seks sylindre i en V-form. Etter rekke-fireren er V6 den mest populære motoren i moderne biler. En V6-motor er kompakt og passer derfor godt i dagens forhjulsdrevne biler. Den første V6-motoren ble introdusert av Lancia i 1950, med bilmodellen Lancia Aurelia, og så fort dette ble lagt merke til av andre bilfabrikanter kom andre V6-motorer til. Motortypen ble stadig mer utbredt, og kan sies å ha fått sitt gjennombrudd etter introduksjonen av Buick Special i 1962. Bilmodellen var ingen stor suksess, men motoren ble den første masseproduserte V6-motoren. Andre punerkrig. Den andre punerkrigen ble utkjempet mellom Karthago og Roma fra 218 til 201 f.Kr. Den var den andre av tre betydelige kriger mellom den tidligere fønikiske kolonien Karthago og den romerske republikk som da fremdeles var begrenset til den italienske halvøya. Konfliktene ble kalt «punerkriger» fordi romernes navn for karthagenerne var "Punici" (eldre "Poenici") på grunn av deres fønikiske opphav. Bakgrunn. Etter at Karthago mistet sine besittelser på Sicilia til Roma i den første punerkrigen, forsøkte Karthago å kompensere tapene ved å utvide sitt territorium i Hispania. Denne politikken ble innledet av Hamilcar Barca, fortsatt av hans svigersønn Hasdrubal og så hans sønn Hannibal, som betyr «den som er elsket av Baal». Hannibal brukte en unnskyldning i 219 f.Kr. for å angripe landsbyen Saguntum som stod under spesiell beskyttelse av Roma. Ifølge romerske tradisjoner, hadde Hannibal sverget hat mot Roma, og han tok i hvert fall ikke en forsonende holdning da romerne irettesatte ham for å ha krysset elven Iberus, som Karthago gjennom traktat skulle holde seg sør for. Sannheten for mer nøytrale historikere, derimot, er at Hannibal sverget på alteret til Ba'al «aldri å være venn av Roma», ifølge den mer objektive Polybios. Hannibal krysset ikke Iberus-elven bevæpnet, Saguntum nær dagens Valencia lå sør for elven, og saguntinerne provoserte frem hans angrep ved å angripe deres nabostammer som var under Karthagos beskyttelse og ved å massakrere propuniske fraksjoner i sin egen by. Roma hadde ikke noen lovlig beskyttelsespakt med stammer sør for Iberus. Da det karthagenske senatet ble bedt om å overgi Hannibal, nektet senatet umiddelbart og Roma erklærte krig mot Karthago. Krigen i Italia. Hannibal forventet at en armé ledet av en konsul ville marsjere frem langs kysten mot Hispania og tok derfor en armé sammensatt av 40 000 nord-afrikanere og iberere over det sørlige Frankrike via en rute inne i landet og krysset Alpene i løpet av vinteren. Hans invasjon av "Italia" kom som en overraskelse på romerne fordi han ikke hadde bygget noen flåte, og det var antatt at hæren hans ikke kunne klare å krysse fjellene. Men den led store tap, inkludert alle unntatt tre av hans 37 krigselefanter. Den våren han kom inn i det nordlige Italia, da kjent som "Gallia Cisalpina", «Gallia på denne siden av Alpene», rådde han fremdeles over stor styrke som talte 26 000 mann. Romerne forsøkte å angripe ham mens han fremdeles ikke var klar, men han beseiret dem ved elven Ticinus i en trefning hvor konsulen Publius Cornelius Scipio ble alvorlig såret og deretter i slaget ved Trebia hvor mer enn en tredjedel av de romerske styrkene ble drept. Romerne trakk seg så tilbake og overlot kontrollen over Nord-Italia til Hannibal. Han fikk støtte fra noen få av de galliske stammene og noen av de italiske byene, og mange romerske landeiere brente sine eiendommer for å hindre Hannibals hær fra å plyndre dem. Til tross for denne motstanden klarte Hannibal å øke sin hær til en styrke på 50 000 mann. Året etter valgte romerne Gaius Flaminius til konsul i håp om at han kunne beseire Hannibal. Flaminius satte opp et bakhold ved Arretium, men Hannibal ble advart om fellen og gikk rundt den romerske arméen og hadde dermed fri bane mot Roma. Flaminius måtte forfølge ham, men de romerske styrkene ble tatt i et bakholdsangrep og knust i slaget ved Trasimene. Hannibal, til tross for hans generalers anbefalinger, unnlot å legge Roma under beleiring fordi han manglet beleiringsmaskiner og ikke hadde støtte i det sentrale Italia. Istedet fortsatte han mot sør i håp om å sette i gang et opprør blant den greske befolkningen der. Imens ble veteranen Fabius Maximus utnevnt til "diktator". Han bestemte at det ville være best å unngå videre feltslag inntil videre. Istedet forsøkte Fabius å kutte Hannibals forsyninger ved å legge landbruksområder øde og gjennomføre småaksjoner mot fiendens armé. Slike operasjoner blir nå kalt fabianstrategi etter ham, og gav ham kallenavnet "Cunctator" (forsinker). Fabius’ taktikk var svært upopulær i Roma og året etter ble han erstattet av to konsuler som lovet å gjøre slutt på krigen raskt. Slagene i den andre punerkrigen. Disse konsulene satte sammen den største romerske arméen noen gang og møtte Hannibal ved Cannae i 216 f.Kr. Romerne var karthagenerne tallmessig overlegne. Romerne hadde 70 000 mann, noen beretninger sier at de romerske styrkene var mellom 88 000 og 100 000 mann, men ingen av disse tallene kan verifiseres. Hannibal lot sitt sentrum trekke seg tilbake og brukte sitt overlegne kavaleri til å gå på rundt av de romerske flankene. Han klarte på denne måten å omringe deres styrker og eliminerte dem fullstendig. Bare 16 000 romere overlevde. Dette antallet kan også betviles, siden antallet tropper de åpnet slaget med er ukjent. Roma erklærte nasjonal sørgedag, ifølge beretningene, fordi det ikke var en eneste av Romas innbyggere som ikke var i slekt med eller kjente en person som døde. Romerne ble så desperate at de satte i gang med menneskeofring, den siste nedtegnede menneskeofringen som romerne utførte, ved å drepe noen slaver og gravlegge dem i forumet. Slaget ved Cannae førte til noe av den støtten Hannibal håpet på. I løpet av de neste tre årene gikk Capua, Syrakus og Tarentum over på hans side. Filip V av Makedonia allierte seg også med Hannibal i 217 f.Kr. og startet den første makedonske krig mot Roma. Filips flåte klarte derimot ikke å stå seg mot Romas, så han var ikke istand til å gi noe direkte hjelp i Italia. Men Roma hadde begynt å forstå visdommen i Fabius sin uthalelsestaktikk. Fabius Maximus ble gjenvalgt som konsul i 215 f.Kr. og igjen året etter. Roma brukte taktikken til Fabian i resten av krigen i Italia og delte hæren sin i små styrker vsom ble stasjonert på strategisk viktige steder og unngikk karthagenernes forsøk på å trekke dem inn i feltslag. Krigen i Hispania. Mens alt dette skjedde hadde romerne brakt krigen til Hispania. I løpet av årene hadde Roma gradvis ekspandert langs kysten inntil de i 211 f.Kr. erobret Saguntum. Dette hindret Hasdrubal i å sende sin bror hjelp og ledet også karthagenske forsterkninger bort fra Italia. Samme år tok Roma tilbake Capua og Syrakus. Syrakus falt etter en to år lang beleiring som ble berømt for forsvarsmaskinene til Arkimedes som ble drept da byen ble plyndret. Hasdrubal klarte å beseire romerne i slaget ved Øvre Baetis og de to romerske kommandantene, brødrene Publius og Gnaeus Scipio, ble drept. Til tross for dette var ikke Hasdrubal i stand til å kaste ut den romerske arméen etter sine andre tap. Året etter sendte romerne sønnen til Publius Scipio med samme navn, Publius Cornelius Scipio, med autoritet som konsul selv om han ikke hadde embetet. Han svor på å hevne sin far og onkel og gikk direkte mot det som var den reelle hovedstaden i punernes Hispania, Karthago Nova som falt i 209 f.Kr. Hasdrubal ble drevet ut av sin base og bestemte seg for å fokusere sin forsøk på den italiske halvøya. Han etterlot Hispania med noen relativt svake garnisoner og gikk ut for å gjenta sin brors ferd over Alpene. Denne gangen ventet romerne med to legioner på at den karthagenske arméen skulle komme ned fra Alpene. Hasdrubal ble beseiret og drept i slaget ved Metaurus (207 f.Kr.) De første nyhetene Hannibal fikk om at hans bror hadde forlatt Hispania, var da Hasdrubals hode ble kastet inn i hans leir av en romersk rytter. De karthagenske styrkene som ble igjen i Hispania ble beseiret noen få år senere i Ilipa i (206 f.Kr.), og Hispania ble dermed en romersk provins. På den tiden hadde Roma tatt tilbake Tarentum og takket være kontinuerlig utmatting og mangel på støtte, hadde Hannibals armé blitt begrenset til den sørligste delen av Italia. Makedonia hadde også trukket tilbake sin støtte da de følte at det bare var snakk om tid før det karthagenske nederlaget var en realitet. Angrepet på Karthago. Scipio dro tilbake Roma som en stor helt, og selv om han teknisk sett ikke kunne velges, ble han valgt til konsul i 205 f.Kr. Han ville få slutt på krigen ved å angripe Karthago, og ba om støtte fra Centuriate-forsamlingen da senatet motsatte seg en slik plan. Dermed fikk han kommandoen over de to legionene på Sicilia. I tillegg rekrutterte han 7 000 frivillige, og det neste året brakte han krigen til Nord-Afrika. Han landet armeen sin ved Utica, rundt 30 km fra Karthago. Her fikk han kavaleristøtte fra numidere som mislikte karthagensk kontroll. Hannibal ble kalt tilbake fra Italia og måtte etterlate seg de spanske og galliske kontingentene som utgjorde opp mot to tredjedeler av arméen hans. Etter at han hadde tapt Capua hadde han begynt å miste innflytelse, men han var fremdeles i stand til å bryte fredsforhandlingene. Scipio møtte ham ved Zama. Det er sagt at de to mennene møttes ansikt til ansikt før slaget. Hannibal minnet Scipio om den rollen skjebnens hadde spilt i krigen og om hvor mild Hannibal hadde vært mot Roma da byen stod på ødeleggelsens rand. Scipio svarte at sjansen spilte en rolle i hver avgjørelse hver dag og ville ikke gi fred uten slag. I det påfølgende slaget var infanteriene jevnbyrdige, og ingen av sidene var i stand til å utmanøvrere hverandre. Det numidiske kavaleriet jaget de karthagenske rytterne vekk fra slaget. Det er mulig at Hannibal ønsket at dette skulle skje for å utkjempe et rent infanterislag. Men numiderne forlot ikke slagmarken helt og klarte å angripe Hannibals infanteri bakfra. For denne seieren ble Scipio kjent som Scipio Africanus. Karthago ba umiddelbart om fred. Etterspill. Hispania var tapt for Karthago for godt, og hun ble redusert til en klientstat. En krigserstatning på 10 000 talenter ble pålagt henne, marinen ble begrenset til 10 skip for å jage bort pirater og hun fikk forbud mot å reise en armé uten Romas samtykke. Numidia benyttet muligheten til å erobre og plyndre karthagensk territorium. Et halvt århundre senere, da Karthago reiste en armé for å beskytte seg mot dette, ble den ødelagt av Roma i den tredje punerkrigen. Roma på den annen side, gjennom sin seier, hadde tatt et avgjørende steg mot total dominans av det vestre Eurasia. Hannibal overlevde slaget om Zama og fortsatte å spille en lederrolle i Karthago selv etter at krigen tok slutt. I 195 f.Kr., etter at han ble anklaget av romerne for å ha planlagt et angrep med hjelp av selvkide-kongen Antiokos III, flyktet han til Antiokos sitt hoff i Syria. Da Scipio ble sendt for å møte Antiokos i Efesos, snakket han med Hannibal og ba ham navngi den største general gjennom alle tider. Hannibal sa «Aleksander den store». Scipio spurte så om hvem som var den nest største. «Pyrrhos av Epirus,» svarte Hannibal. Kanskje fornærmet for at han ennå ikke hadde nevnt Scipio, presset Scipio videre og ba Hannibal nevne den tredje største. Hannibal svarte «meg selv». Scipio spurte så hva som ville ha skjedd dersom Hannibal hadde slått ham i slaget ved Zama. Hannibal sa at «da ville jeg vært den største general noen gang». Roma fryktet Hannibal til hans død og til og med lenge etter det. Mødre ville fortelle sine barn «"Hannibal ad portas"», som betyr «Hannibal ved Romas porter», for å skremme dem til å være snille. Men sammen med Filip av Makedonias angrep på Italia, bidro Hannibals tilstedeværelse i østen til romersk mistenksomhet mot de hellenistiske kongedømmene. Skuddsekund. Et skuddsekund er et ekstra sekund som settes inn i tidsregningen UTC for å sikre at klokkeslettet passer til Jordens rotasjon. Bakgrunn. Den tradisjonelle definisjonen av sekundet er at det er 24·60·60 = 86 400 sekunder på et middelsoldøgn. Med denne definisjonen var det ikke bruk for skuddsekunder. Imidlertid er en slik definisjon av sekundet for upresis, da døgnets lengde varierer. Døgnet blir lengre i løpet av århundrene på grunn av oppbremsing av jordens rotasjon. Definisjonen av sekundet har derfor blitt endret flere ganger siden begynnelsen av 1800-tallet. I dag er sekundet definert ut i fra et cesiumbasert atomur. Hver gang en ny definisjon av sekundet er innført, har man tilstrebet å endre varigheten av sekundet minst mulig, ikke minst fordi mange andre måleenheter er avhengig av sekundet (som for eksempel joule og volt). Som en konsekvens av dette har sekundet fremdeles en lengde som tilsvarer middelsoldøgnet i 1820. I dag er Jordens rotasjon en anelse langsommere (86400,0005 sekunder) enn hva den var i 1820, for nesten 200 år siden. Når avviket mellom et ur basert på Jordens rotasjon og atomuret blir større enn 0,5 sekunder besluttes det internasjonal å sette inn i skuddsekund. Hvis eksempelvis middelsoldøgnet konstant var på 86400,002 sekunder (slik det var i løpet av 1990-årene) i stedet for de "ideelle" 86400, så ville det vært bruk for gjennomsnittlig ett skuddsekund for hver 500. dag (1,4 år). Et skuddsekund kan ikke forutses ut i fra en regel. Hvorvidt et skuddsekund skal innsettes eller ikke, kan kun avgjøres på bakgrunn av astronomiske observasjoner. Et skuddsekund varsles seks måneder i forveien, basert på prognoser for Jordens rotasjon. Graf som viser differansen mellom UT1 («soltid», avhengig av Jordens rotasjon) og UTC. De loddrette linjestykker er skuddsekunder. Hvordan innsettes skuddsekundet? Det tilstrebes å sette inn et ekstra sekund ved utgangen av et halvår. Etter klokken 23:59:59 UTC (30. juni eller 31. desember) innsettes et ekstra sekund som omtales som 23:59:60 UTC, før man går videre til klokken 00:00:00 UTC. I Norge svarer det til klokken 02:00 1. juli (norsk sommertid) eller til klokken 01:00 1. januar (norsk normaltid). Her skal klokken stilles ett sekund tilbake hvis det er besluttet å innsette et skuddsekund. Skuddsekundene vises i tabellen til venstre. Den lange perioden uten skuddsekunder omkring årtusenskiftet tyder på at Jordens rotasjon (på grunn av tilfeldige variasjoner) i en periode skjedde med nesten samme hastighet som omkring 1820, ned til 86400,0003 s/rotasjon (0,1 s feil per år). Wang Shimin. Landskapsmaleri fra 1670 av Wang Shimin, i Chao Meng-fus stil, tusj og farger på papir Wang Shimin (tradisjonell kinesisk: 王時敏, forenklet kinesisk: 王时敏, pinyin: "Wáng Shímǐn", Wade-Giles: "Wang Shih-min", født 1592 i Taicang i provinsen Jiangsu i Kina, død 1680) var en ledende maler under det tidlige Qing-dynasti (1644–1911). Han omtales som én av «de fire Wang», og han og de tre andre regnes til en gruppe malere som går under tilnavnet "«de seks klassiske mesterne»" og som alle fokuserte på revitaliseringen av den tradisjonelle malerstil slik som den var utviklet under det sene Ming-dynasti av Dong Qichang (1555–1636) i hans teori om "de nordlige og sørlige malerskoler". Wang Shimin ble viseminister ved Hoffet for de keiserlige offerhandlinger, men trakk seg tilbake etter at Ming-dynastiet falt. Hans families store samling av og hans egen sterke interesse for de tradisjonelle malerstiler gjorde ham til en fremragende kjenner av mestrene fra Song- og Yuan-dynastiene, særlig Huang Gongwangs landskapsmaleristil. Wang Shimin hadde begynt å male i ung alder, og var blitt undervist av mestrene Dong Qichang og Chen Jiru (1558–1639). Sammen med sin samtidige Wáng Jiàn (1598–1677) var han brennende forkjemper for gjenopptakelsen av arkaiske teknikker under det tidlige Qing-dynasti. Wang Shimin regnes som en av grunnleggerne av «Loudong-skolen», en skoleretning innen kinesisk malerkunst. Han var bestefar til den yngste av de fire Wanger, Wáng Yuánqí. De fire Wang. De fire Wang (kinesisk: 四王; pinyin: "Sì Wáng"; Wade–Giles: "Szu Wang") var for kinesiske landskapsmalere på 1600-tallet som alle hadde det utbredte familienavnet Wang. De regnes til en gruppe malere som går under tilnavnet "«de seks klassiske mesterne»" og som alle fokuserte på revitaliseringen av den tradisjonelle malerstil slik som den var utviklet under det sene Ming-dynasti av Dong Qichang (1555–1636) i hans teori om "de nordlige og sørlige malerskoler". 4 Ernst Rolf. Ernst Rolf i sin paraderolle som elegant revysjarmør. Ernst Ragnar Johansson, kjent som Ernst Rolf (født 20. januar 1891 i Falun, død 25. desember 1932) var en svensk revyskuespiller og sanger. Fra barnsben av var Ernst Rolf glad i å synge og opptre, og i 1907 reiste han på en suksessfull turné rundt i Sverige som sanger og skuespiller. I 1910 sang han for første gang på en innspilning, og gjennom sin karriere gjorde han så mange som 851 innspilninger. Han spilte også i et par filmer. I 1932 forsøkte Ernst Rolf å begå selvmord ved å drukne seg selv, men han lyktes ikke. Han pådro seg uansett lungebetennelse, og som følge av det døde han 25. desember samme år, bare 41 år gammel. Tv-serien Lykkeland (1984) tok for seg Ernst Rolfs liv med Hans Josefsson i rollen som Rolf. Rolf, Ernst Rolf, Ernst Rolf, Ernst Kvitsøy kringkaster. Kvitsøy kringkaster var et kringkastingsanlegg bygget i 1981-1982 på Kvitsøy utenfor Stavanger. Anlegget ble bygget for å erstatte mellombølgesenderen Stavanger radio på Ullandhaug og kortbølgesenderne ved Fredrikstad kringkaster. Anlegget hadde blant annet en 1200 kW mellombølgesender. Senderanlegget var etter bygging det kraftigste i Nord-Europa. I tillegg kom flere 500 kW kortbølgesendere for utsending av kringkastingssendinger til sjøfolk og nordmenn i utlandet, den såkalte utenlandssendingen til NRK. Mellombølge. Antennemasten for mellombølge er ca 115 meter høy. Anlegget ble plassert like ved havet fordi radiobølger ledes godt over og gjennom havvann. En ulempe med plasseringen er værforholdene ved Nordsjøen, med stormer og mye regn. Under slike forhold ruster installasjonene fort. I tillegg kunne det det være problematisk å opprettholde en stabil strømforsyning. Anlegget kunne bruke opp til fire ganger så mye strøm som resten av av øysamfunnet til sammen. Derfor ble det lagt to sjøkabler for strøm som sikring mot strømavbrudd. Ved ett tilfelle ble det brudd på begge kablene, og en måtte benytte strømaggregat. Det later til at mellombølgesenderen ble slukket i all stillhet i slutten av juni 2006. Kortbølge. Kortbølgeanlegget avløste delvis Fredrikstad kringkaster, men dekte ikke alle senderretninger. Mot slutten av 1980-årene ble Sveio kringkaster nord for Haugesund bygget. Sveio dekte de manglende senderretningene og Fredrikstad kringkaster ble nedlagt. I desember 2011 ble det meldt at antennene skal rives. Den 30. mai 2012 begynte rivingen av kringkasteren. Wang Hui. a>, tusj og farve på papir. Wáng Huī, også kalt Tzu Shi-ku, (født 1632 i Changshu i provinsen Jiangsu i Kina, død 1717 samme sted) var en ledende kinesisk landskapsmaler, og den best kjente av de fire Wang, en gruppe malere med samme utbredte familienavn. De regnes alle til en gruppe malere som går under tilnavnet "«de seks klassiske mesterne»" og som alle fokuserte på revitaliseringen av den tradisjonelle malerstil slik som den var utviklet under det sene Ming-dynasti av Dong Qichang (1555–1636) i hans teori om "de nordlige og sørlige malerskoler". Wang Hui begynte å male i ung alder, og lot seg inspirere av verkene av Huang Gongwang (1269–1354), en berømt landskapsmaler. Senere ble han introdusert av Wáng Jiàn til den store Wáng Shímǐn. Under disse to eldre Wang-malernes ledelse fikk han anledning til å fordype seg i en rekke samlinger av mesterverker fra flere dynastier, og han reiste meget omkring i landet sammen med Wang Shimin. Sammen med Wu Li ble han en berømt eksponent for det som ble kalt «Yushan-skolen» innen landskapsmalerkunsten. Han ble også en nær venn av maleren Yun Shouping, en annen av «de seks mesterne». Diadem. Diademer er utsmykkede hodeplagg som har form som ringer eller kranser som settes på hodet. Diademer har tidligere vært brukt av visse embedspersoner. Nå for tiden brukes de mest av kvinner ved spesielle anledninger, og har ofte form som en halvsirkel som er åpen bak på hodet. En krone kan ses som en videreutvikling av et diadem. Tutta Rolf. Tutta Rolf i Hollywood 1930. Jenny Rolf, kjent som Tutta Rolf (født Jenny Berntzen 7. oktober 1907 i Kristiania, død 26. oktober 1994 i Los Angeles) var en norsksvensk sanger, skuespiller og revyartist. Hun debuterte som revyartist i Oslo i 1923, og ble i 1928 lansert i Sverige av Ernst Rolf, som hun giftet seg med i 1930. På 1930-tallet ble hun filmstjerne og hadde i 1935 to roller i Hollywood. Hun medvirket dessuten i revyer av Ernst Rolf, Karl Gerhard og Kar de Mumma. Tutta Rolfs ektemann døde i 1932, og i 1936 giftet hun seg med Jack Donohue. Ekteskapet endte i 1950, og i 1953 giftet hun seg med Hasse Ekman. De ble skilt i 1972. Vesterbro (København). Vesterbro er en bydel i København i Danmark. Den har 35 455 innbyggere. Forfatteren Tove Ditlevsen var fra Vesterbro, og brukte dette stedet hyppig i sitt forfatterskap. Hvedekorn. "Hvedekorn" er et dansk tidsskrift for poesi og kunst, og utgis av Rosinante & Co. Det er utkommet siden 1920, og redigeres fra 2008 av Lars Bukdahl (lyrik) og Christian Vind (billedkunst). "Hvedekorn" har hatt andre navn: "Klinte", "Ung Dansk Litteratur" og "Vild Hvede". Familiejournalen. Familiejournalen, egentlig "Illustreret Familie Journal", er et dansk ukeblad. Det ble grunnlagt i 1877 av Carl Aller. Danmark Idar Vollvik. Idar Vollvik med en ung gründer. Idar Harry Vollvik (født 11. desember 1967) er en profilert norsk seriegründer og tidligere daytrader. Vollvik har utdannelse blant annet fra Kjøpmannsinstituttet, som i dag er en del av Handelshøyskolen BI. Han er fiskersønn og vokste opp som yngst av åtte søsken i Roan kommune på Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag. Chess. I 2001 kjøpte Vollvik mobilselskapet Chess for 4 millioner kroner, og ble etterhvert svært synlig i media grunnet stadige pr-stunt. Han foretok et oppkjøp av mobilselskapet Sense verdt 500 millioner kroner. I 2005 solgte han selskapet til TeliaSonera for 2,4 milliarder kroner. Vollviks gevinst var rundt en milliard kroner. Investor. Etter dette ble han kjent som en aktiv daytrader på Oslo Børs. På de mest ekstreme dagene kunne han trade aksjer for flere milliarder. Han var noen år hovedeier i overvåkingsteknologiselskapet Dynapel der han tapte over 200 millioner kroner. På den tiden bodde Vollvik sammen med familien utenfor Marbella i Spania. I 2008 kom det frem at Vollvik hadde tapt pengene han tjente på salget av Chess. Ludo. I 2009 etablerte Vollvik et nytt mobilselskap, LudoMobil. Selskapet ble benyttet for ekspansjon inn i andre bransjer, såsom klær, design og privatleasing av biler. I 2010 annonserte Ludo at det skulle hentes 200 millioner kroner i en emisjon for et oppkjøp innen mobilbransjen. Privat. Vollvik er gift og har fire barn. Leserbrev. Leserbrev, også kalt leserinnlegg, debattinnlegg eller brev til redaktøren, er kortere innlegg som en avis eller et annet periodikum trykker. Mange aviser har avsatt en fast plass til leserbrev (ofte en eller to avissider). Det typiske leserinnlegget er en meningsytring om en aktuell sak, men et leserinnlegg kan ofte også være en ytring om avisens journalistikk (f.eks. kritikk av tidligere artikler eller avisens redaksjonelle ståsted), svar på tidligere artikler i avisen (f.eks. svar på andre leserinnlegg eller på kronikker) e.l. Brev til redaktøren har eksistert nærmest like lenge som det har eksistert aviser og spilt en viktig rolle i politisk og sosial diskurs. Frem til midten av det 20. århundre var mange leserinnlegg anonyme, men i dag er det vanligst at de er signert med navn og eventuell tittel. Det var tidligere vanlig å innlede leserbrev med uttrykket «hr. redaktør» (eller «til redaktøren»). Alt som står i en avis er underlagt redaktøransvaret. I store aviser trykkes bare et lite utvalg av innsendte leserbrev. Utviklingen av internettet har gitt borgere nye muligheter til å ytre seg, f.eks. på avisenes debattsider på internett eller gjennom egne nettsteder. Leserbrev i store aviser når imidlertid i de fleste tilfeller ut til langt flere lesere også i dag. Viggo F. Møller. Viggo F. Møller (født 24. april 1887 i Odense i Danmark, død 24. mars 1955) var en dansk forfatter og redaktør. Han debuterte som forfatter i 1919 med novellesamlingen "Nerver". Fra 1925 til 1950 var han redaktør i tidsskriftet Vild Hvede, hvor han ble kjent med forfatteren Tove Ditlevsen. De to giftet seg i 1940, og ble skilt i 1942. I 1954 ga Møller ut erindringsboken "Samliv med mig selv", og året etter døde han. Møller, Viggo F. Møller, Viggo F. Møller, Viggo F. Lensbygda Sportsklubb. Lensbygda Sportsklubb er et idrettslag fra Lensbygda i Oppland, som blant annet driver med fotball, håndball og skiidrett. Historie. Lensbygda Sportsklubb ble stiftet i 1945 av noen unggutter som tok ansvar for å få ting i gang. 22. november dette året ble det holdt et forberedende møte på Vilberg skole. Interessen for å etablere en sportsklubb i Lensbygda var stor. Rett etter at krigen kom til Norge blomstret sportsinteressen i Oppland, og særlig i Lensbygda. Problemet for de sportsinteresserte lensbygdingene var at for å utøve en sport, så måtte de sykle eller gå fire kilometer til Lena, som var nærmeste idrettslag. Det neste møtet fant sted 25. november samme år. En av sakene på dagsordenen var å finne et navn til klubben. Det kom flere forslag, og noen av dem var; Lensbygda ski og ballklubb, Lensbygda Idrettslag og Lensbygda Sportsklubb. Et av de andre punktene på planen var om det var lurt å søke samarbeid med Skreien IF økonomisk sett, siden de allerede var i god gang med skibakke og tomt til klubbhytte. Den 10. desember fant den første generalforsamlingen i klubben sted på Vilberg skole, og det tegnet seg 50 medlemmer. Lensbygda Sportsklubb er mest kjent for skihopperen Roger Ruud og langrennsløpere hvor bl.a. stafettlaget har sølv fra norgesmesterskap i 1989 (Åge Skinstad, Jo Helgestad og Svein Smedshammer) og 1992 (Geir Skari, Tor Arne Haugen og Svein Smedshammer). UC Sampdoria. Unione Calcio Sampdoria, som oftest bare kalt "Sampdoria" er en italiensk fotballklubb med opphav i byen Genova. Klubben ble grunnlagt i 1946 etter en fusjon mellom klubbene "Sampierdarenese" og "Andrea Doria". Sampdoria hadde sin storhetstid på sluttten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. I 2006–2007 endte Sampdoria på 9. plass i Serie A. Sesongen ble noe preget av at Francesco Flachi ble tatt først for illegal gamblinginformasjon og senere for kokainbruk. Flachis utestengelser åpnet imidlertid for Fabio Quagliarella, som spilte meget godt, og scoret noen av sesongens mest spektakulære mål i tillegg til å debutere for. Foran 2007–2008-sesongen gikk han imidlertid til Udinese. I 2007–2008-sesongen kvalifiserte Sampdoria seg til kvalifisering i UEFA-cupen etter seier i sommerens Intertoto-cup. Sesongen 2008-2009 ble det en 13. plass i tillegg til at de tapte cupfinalen mot Lazio. Sesongen 2009-2010 ble en stor opptur for Dorias trofaste tilhengere da en meget variende sesong ble kronet med 4.plass i Serie A og tilhørende Champions League kvalifisering. Bærebjelkene denne sesongen var keeper Marco Storari (innleid fra Milan da førstekeeper Castellazzi ble skadet) midtbaneanker og kaptein Angelo Palombo samt spissduoen Antonio Cassano og Giampaolo Pazzini. Som bekreftelse på den store bragden Blucerchiati gjennomførte denne sesongen ble deres sportsdirektør Marotta samt hovedtrener Del Neri umiddelbart hentet av et hardsatsende og tilsynelatende ressursterkt Juventus. Meritter. Vinner av Serie A Vinner av Coppa Italia Football Federation Australia. Football Federation Australia (FFA) er styringsorganet for fotball i Australia. Forbundet ble grunnlagt i 1961. Lauritz Haaland. Lauritz Haaland (født i 1855 på Kvitsøy i Rogaland, død i 1938), var en norsk maler. Han var utdannet som skipsbygger i Bergen, men fikk etter hvert mer sans for billedskapende arbeid. Han fikk undervisning på Knud Bergsliens malerskole og Kunst og håndverkerskolen i Oslo. Han dro og på ulike studiereiser i Europa. Haaland var representert ved mange utstillinger, bl.a høstutstillingen i 1884–1891, Chicagoutstillingen i 1887 og Fiskeriutstillingen i London 1893, der han fikk sølvmedalje. Haaland er i dag representert i flere billedgalleri og sjøfartsmuseer i Norge. Foruten til Tyskland solgte han også til England, Frankrike og Amerika. Haaland var en mester i å skildre sjø og hav under alle værtyper. Hans skuter er så korrekt og nitid tegnet at de har funnet veien til våre sjøfartsmuseer som eksempler på forskjellige skipstyper. Haaland har som marinemaler en nesten uvurderlig betydning rent kulturhistorisk. Han har gjennom sine malerier skildret de forskjellige fiskeriene, fartøytyper, bebyggelse, natur og livet blant kystbefolkningen rundt århundreskiftet på en fremragende måte. Noen av Haalands malerier er trykket opp i 400 eksemplar i forskjellige størrelser. Waima. Waima er et forsted i Auckland i New Zealand. Lokalt bli Waima styrt av myndighetene i Waitakere City Council. I følge folketellingen i 2001 er befolkningen i Waima på 2316. Stadio Luigi Ferraris. Stadio Luigi Ferraris er et stadion i Genova, Italia. Stadionet blir brukt som hjemmebane for fotballagene Sampdoria og Genoa, i tillegg arrangeres det også rugbykamper her. Luigi Ferraris ble ferdigstilt i 1989 og tar 38 879 tilskuere. Johan Ögrim. Sven Johan Ögrim (født 18. april 1853, død 12. mars 1938) var en svensk frelsesarmeoffiser, seinere kommandør, som i flere perioder også var i ledelsen for Frelsesarmeen i Norge. Johan Ögrim var lærer inntil han gikk med i Frelsesarmeen som offiser i 1888. Hans største innsats i Frelsesarmeen var organiseringen av det veldige nødsarbeidet i Tyskland etter første verdenskrig. For den fikk han fortjenestemedaljen til Røde kors. I Sverige er han også kjent for å ha skrevet sanger som fortsatt står i Frelsesarmeens sangbok. Johan Ögrim er far til seinere kommandør og sjef i Frelsesarmeen i Norge, Tobias Immanuel Øgrim. En annen av sønnene hans, Frithjof, var også frelsesoffiser, og tjenestegjorde i Sverige hele livet, der han oppnådde rang som oberst. Ibero-Amerikanisches Institut. Ibero-Amerikanisches Institut er et tverrfaglig forskningsinstitutt for Latin-Amerika-studier i Berlin. Instituttet finnes i Kulturforum ved Potsdamer Platz. Det ble grunnlagt i 1930 og er det største institutt for Latin-Amerika-studier utenfor Latin-Amerika. Instituttet har det største spesialbibliotek for det latin-amerikanske kulturområde i Europa; biblioteket er også det tredje største bibliotek for dette fagområdet i verden. På grunn av sine store ressurser og sentrale plassering i Berlin, spiller instituttet en stor rolle for den kulturelle og akademiske kontakt med Latin-Amerika i Europa og verden. Instituttet bestod opprinnelig av et privatbibliotek som den argentinske akademikeren Ernesto Quesada hadde skjenket den prøyssiske stat, av en boksamling Hermann Hagen hadde samlet i Mexico samt av biblioteket tilhørende det tidligere Ibero-Amerikanisches Forschungsinstitut ved Bonn-universitetet, som ble oppløst samme år. Siden 1962 er instituttet underlagt Stiftung Preußischer Kulturbesitz, og siden 1977 ligger det ved det såkalte "Kulturforum Berlin", ved siden av det prøyssiske statsbiblioteket i Berlin. Walter Alfredo Novellino. Walter Alfredo Novellino (født i Montemarano, Italia, 6. april 1953) er nåværende manager i Serie A, for Torino. Han kom dit fra Sampdoria. Novellino var selv spiller før han startet trenerkarrieren. Først ledet han Gualdo til opprykk fra Serie C2 til Serie C1. Deretter var han manager i Serie B med Ravenna, etter dette ledet han Venezia til opprykk og spill i Serie A, for første gang i klubbens historie. Novellino startet som trener i Sampdoria i 2003 og ledet laget til 5.plass i Serie A i sesongen 2004/2005. Novellino er også kjent under kallenavnet "Monzon". Hamp. Hamp ("Cannabis sativa" L) er en plante i hampfamilien, og eneste art i gruppen "Cannabis". Planten ble klassifisert av Carl von Linné og finnes i Leonhart Fuchs "Kräuterbuch" fra 1543. Planten er også nevnt hos Dioscorides og avbildet i "Wiener Dioscorides" fra år 512. Nicholaus Culpeper, en engelsk apoteker som levde 1616–54, har også tatt med planten og bruken av den i "Culpeper's Complete herbal". Hampeplantens genom er kartlagt av kanadiske forskere. Bladene er håndnervet, hele eller koblet, og de har nøttefrukter. Det finnes både hunn- og hann-blomster på forskjellige planter. Planten er mest utbredt i sentral- og Vest-Asia, men vokser også en rekke andre steder. Den er dyrket for innholdet av fiber og for frøene og for sitt innhold av psykoaktive substanser. Hamp er ikke en enkelt plante, det finnes flere hundre forskjellige former. På grunnlag av innholdet av "cannabinoider" er det blitt definert tre kjemiske varianter. Varianter. "Cannabis sativa" fra "Wiener Dioscorides", 512 "Cannabis sativa" fra "Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz", 1885 "Cannabic sativa" fra Koehlers "Medicinal-Plants", 1887 "Cannabis sativa" fra Leonhart Fuchs’ "Das Kräuterbuch", 1543 På grunn av ulike dyrkningsmåter og stor utbredelse har planten flere former. Det finnes flere varianter av planten, men det er vanskelig å skille dem i forskjellige arter. I planten finnes mer enn 60 forskjellige "cannabinoider". "Hasj" er hovedsakelig harpiks fra plantens kjertelhår, mens "marihuana" er de tørkede blomsterstandene. "Cannabis sativa". "Cannabis sativa", "Cannabis sativa subsp. sativa", er en av verdens raskest voksende planter; enkelte eksemplarer av arten kan bli opptil 18 meter høye. Det er en toårig plante, men lever ofte bare i ett år. Plantens bruksområder inkluderer tauverk, tekstiler, og som erstatning for trær i papirindustrien. "Cannabis sativa indica". "Cannabis indica", "Cannabis sativa subsp. indica" eller "indisk hamp", er en variant av "Cannabis sativa". I 1695 opphøyde botanikeren "Rumphias" planter til egen art i "Herbum Amboinenese", men i botanisk henseende er det vanskelig å skille ut plantene i ulike arter. Den blir lavere og bladene er bredere og de sitter tettere sammen. Indisk hamp tåler dermed et hardere, eller mer varierende, klima. Det er denne varianten av planten som er blitt brukt som medisinplante. Den har en lavere konsentrasjon av THC enn hva "Cannabis sativa" har, men den har også et høyere innhold av Cannabidiol (CBD), som er et isom av THC. Cannabidiol som er et ikke-psykoaktivt stoff. "Cannabis sativa ruderalis". "Cannabis ruderalis" eller "Cannabis sativa var. spontanea" har et lavt innhold av psykoaktive stoffer i forhold til de andre plantene i gruppen. Den tåler derimot et mye hardere klima. Plantens historie. Hamp er en svært gammel kulturplante med et stort antall bruksområder. Plantefibrene har vært brukt til framstilling av bl.a. tauverk, tekstiler og papir, frøene som for og til framstilling av olje, mens blomster og blader har vært brukt i medisisn og i religiøse ritualer. Arkeologiske funn viser at bruken av hampefibre har vært etablert i Kina før år 4000 f.Kr. Hampefrø har også lenge vært utnyttet. Dessuten har hamp mange steder vært brukt i folkemedisin. Hampens euforiserende virkninger har vært utnyttet i religiøse ritualer, blant annet innen hindusiem, zoroastrisk religion og blant sjamaner. Hamp er omtalt i den eldste kjente farmakopé, "P'en Tsao Ching" fra 4000 f.Kr., og i Ebers' papyrus som er fra det 16. århundre f.Kr. Planter som er nevnt her er foruten hamp opium, myrra, røkelse, aloe, timian, henna og en rekke andre. I klassisk gresk tid nevnes hamp av Herodot, Plinius den eldre, Dioscorides og andre forfattere. Den persiske herskeren Xerxes lot sin hær anlegge ei bru av hamp over Hellesponten da han angrep Hellas i år 480 f.Kr. Hampefibre har vært en viktig handelsvare i Romerriket. Et skip lastet med hampefibre, som sank utenfor Sicilia rundt år 300 f.Kr., på vei fra Afrika til Europa, ble funnet for få år siden. I Europa er det funnet hampefrø i graver fra 500 f.Kr. Hamp finnes også i en lang rekke yngre graver. Også Osebergdronninga fikk hampefrø med seg da hun ble gravlagt rundt år 850. I seilskutetida var hamp en viktig strategisk vare. Til rigg og seil på et stort skip trengtes mange kilometer med hampetau. Myndighetene i blant annet Danmark-Norge og England påla mange steder bøndene å dyrke hamp til flåten. I Norge oppsto det stor mangel på hamp under Napoleonskrigen, da engelske skip blokkerte kysten av Sør-Norge. Driftige kjøpmenn hentet derfor hamp og andre varer sjøveien fra Murmansk. Bruken av hampetau avtok raskt på nittenhundretallet, både fordi seilskutene ble erstattet av motordrevne fartøyer, og fordi hampefibrene ble erstattet av kunstfibre i repslageriene. Hamp er, som cannabis, ulovlig i Norge. Se Cannabis – legal status Industriell bruk. Hamp er en viktig naturressurs, og hampindustrien har vokst i Europa. Planten har en rekke egenskaper som gjør den egnet som råvare. Blant annet er den en av verdens raskest voksende planter, og den har kraftigere fibre enn tre. Produkter. Hamp brukes i dag i tusenvis av produkter, hvor noen av de viktigste er papir, tekstiler og klær, tauverk, lerret, maling, bygnings- og isolasjonsmateriell, kosmetikk, plastikkerstattende produkter og andre artikler som trenger sterke fibre. Mange bilfabrikker bruker hamp i interiøret for å erstatte glassfiber. Hamp kan brukes som erstatning for trevirke i papirproduksjon, hvor den gir rundt fire ganger større utbytte per areal enn skog, og bedre papirkvalitet. Historisk bruk. Hamp har en lang tradisjon som medisinsk urt. Ulike cannabispreparater inngår i indisk ayurvedisk medisin og i kinesisk tradisjonell medisin. I Europa var uttrekk av planten, "Extractum Cannabis", og spritoppløsning, "Tinctura Cannabis", i medisinsk bruk på 1800-tallet og tidlig 1900-tall og er tatt med i en rekke farmakopeer. Planten ble da brukt som smertestillende og beroligende middel. Cannabis har også vært utprøvd i øyendråper og mot bivirkninger som følge av kreftterapi. Dagens bruk. De medisinske virkningene av cannabis utnyttes til å redusere trykket bak øyet ved grønn stær og til å motvirke kvalme og øke matlysten hos AIDS-pasienter. Videre brukes cannabis til å redusere spasmer og smerter hos pasienter med Multippel Sklerose og andre nervelidelser. Hampefrø. Frøene, "Fructus Cannabis" er nøttefrukten fra "Cannabis saltiva" og de inneholder ikke de sterktvirkende alkaloidene, men en rekke essensielle aminosyrer og vitaminer og kan derfor brukes til blant annet matprodukter, forskjellige typer eteriske oljer og drivstoff. Frøene har vært brukt til te og supper, og kan brukes til brød og andre bakverk. Rusmiddel. "Cannabis" er også en fellesbetegnelse for rusmidler som blir fremstilt av artene "indica" og "sativa". De vanligste formene er hasjisj og marihuana. Da noen varianter av hamp kan brukes til å fremstille hasj, kalles hamp i tabloidpressen "hasjplante". Høland. Høland er en tidligere selvstendig kommune i Akershus fylke opprettet som Høland formannskapsdistrikt i 1837. Høland ble delt 1. januar 1905 da Setskog ble skilt ut som egen kommune. Høland hadde 4 928 innbyggere etter delingen. 1. juli 1924 ble kommunen delt i to, og det var slutt på Høland som selvstendig kommune da Søndre og Nordre Høland ble etablert. Søndre Høland hadde 2 106 innbyggere, Nordre Høland 3 188. I dag inngår disse tidligere kommunene i Aurskog-Høland kommune. Oslo byfogdembete. Oslo byfogdembete er en av to førsteinstansdomstoler i Oslo. Den andre er Oslo tingrett. Begge har lokaler i Oslo tinghus. Oslo byfogdembete har i hovedsak følgende saksområder: midlertidig sikring, konkurs, gjeldsordning, felleseie- og dødsboskifter og tvangssaker. Domstolen utfører også notarialforretninger, herunder vigsler. På hjemmesidene til [Oslo byfogdembete] er det lagt ut aktuell informasjon om saksgangen i de ulike sakstypene i domstolen. Her finnes også skjemaer, prisliste mv. Oslo byfogdembete er en spesialdomstol i Oslo som behandler saker om tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning, foretar vielser og gir notarialbekreftelser på dokumenter. Domstolen var tidligere kjent som Oslo namsrett, men endret navn 1. januar 2003 da funksjonsbetegnelsene "skifterett", "namsrett", "forhørsrett", "vergemålsrett" og "skjønnsrett" bortfalt. Fra 1. januar 2006 overføres Namsmannen i Oslo fra Oslo byfogdembete til Politi- og lensmannsetaten og navnet endres til Namsfogden i Oslo. Byfogdembetet ble slått sammen med Oslo skifterett og byskriverembete 1. juli 2006 til én domstol med navnet Oslo byfogdembete. Det sammenslåtte embetet skal ha lokaler i Oslo tinghus. Wang Jian (maler). Wang Jian (forenklet kinesisk: 王鉴; tradisjonell kinesisk: 王鑒; pinyin: "Wáng Jiàn"; Wade-Giles: "Wang Jian", født 1598 i Taicang i provinsen Jiangsu i Kina, døde 1677) var en ledende kinesisk landskapsmaler i Qing-dynastiets tidligste år. Han var en av en gruppe malere som fikk under tilnavnet «De fire Wang», som igjen inngår i gruppen «de seks klassiske mesterne». Wang Jian kom fra en bakgrunn av fremstående embedsmenn, og han ble selv utnevnt til stilling som prefekt for Lianzhou. Hans oldefar Wang Shizhen (1526–1590) var en kjent samler av kinesisk kalligrafi og malerkunst, og Wang lærte meget ved å kopiere de gamle mesterverker han fant i samlingen. Han var særlig opptatt av de malere som gikk under tilnavnet «de fire mestre under Yuan-dynastiet», og lærte seg også å mestre elegante landskapsmalerier i «blå-og-grønn-stilen». Han utviklet et broderlig vennskap med Wáng Shímǐn, og sammen var de hovedeksponentene for «Luoyang-skolen» innen malerkunsten. Oslo skifterett og byskriverembete. Oslo skifterett og byskriverembete var en spesialdomstol i Oslo som fordelte verdier i forbindelse med dødsfall, skilsmisse og konkurs og førte grunnboken for Oslo kommune. Den var Norges fjerde største domstol. Domstolen var inndelt i Tinglysingsavdelingen, Skifteavdelingen og Saksavdelingen og hadde 52 ansatte (2005), hvorav fem dommere, tre dommerfullmektiger og 44 saksbehandlere. Oslo skifterett og byskriverembete disponerte tre rettssaler i Oslo tinghus. 1. juli 2006 ble domstolen slått sammen med Oslo byfogdembete til ett felles embete med navnet Oslo byfogdembete. Det sammenslåtte embetet har lokaler i Oslo tinghus. Wang Yuanqi. Landskapsbilde av Wang Yuanqi fra ca 1700. Wang Yuanqi (kinesisk: 王原祁; pinyin: "Wáng Yuánqí", Wade-Giles: "Wang Yüan-ch'i", født 1642 i Taicang i provinsen Jiangsu i Kina, død 1715) var en ledende maler under det tidlige Qing-dynasti (1644–1911). Han omtales som én av «de fire Wang», og han og de tre andre regnes til en gruppe malere som går under tilnavnet "«de seks klassiske mesterne»" og som alle fokuserte på revitaliseringen av den tradisjonelle malerstil slik som den var utviklet under det sene Ming-dynasti av Dong Qichang (1555–1636) i hans teori om "de nordlige og sørlige malerskoler". Wang Yuanqi var barnebarn til den eldste av de fire Wangene, Wáng Shímǐn. Terje Krokstad. Terje Krokstad (født 1. oktober 1956 i Krokstadøra) er en tidligere skiskytter fra Snillfjord, Sør-Trøndelag. Hans beste internasjonale resultat er en bronsjemedalje på 20 km under VM i skiskyting 1982 i Minsk, Sovjetunionen. Krokstad deltok under vinter-OL for Norge i 1980 i Lake Placid med 17. plass på 10 kilometer sprint, og i 1984 i Sarajevo med 18. plass i samme øvelse. Drekkedagsnatta. Drekkedagsnatta er navnet på en fest som avholdes i Kongsberg 22. desember hvert år. Festen stammer fra tida med gruvedrift på Sølvverket, da gruvearbeiderne fikk julefri på denne dagen, og gikk i fakkeltog ned fra gruvene til selve byen. I moderne tid feires Drekkedagsnatta med en stor fest i skogen ved Perseløkka, som ligger langs den gamle veien mellom Funkelia og Kronene i Håvet. Ulykker. Drekkedagsnatta 2007 endte i tragedie da en 18-åring endte i koma etter å ha blitt slått ned. Se også. Drekkedagsnatta Karl H. Borch. Karl Henrik Borch (født 13. mars 1919, død 2. desember 1986) var professor ved NHH mellom 1963 og 1986. Han blir regnet som en av grunnleggerne av forskningsfeltet om modellering av økonomiske beslutninger under usikkerhet. Industriell metal. Industriell metal (industrial metal på engelsk) er en musikksjanger basert på heavy metal blandet med industrielle keyboardlyder og forvrengte gitarer og i noen tilfeller elektronisk musikk. Vokalen på industrielle metal-band kan være rå, men også ren vokal brukes i mange band. Sjangertvist. Industrial metal regnes som en form for alternativ metal, og mange av bandene har sporet for langt fra heavy metal-sjangeren til å kunne regnes som «ekte» heavy metal-band. Flere band (som f.eks. Ulver) har gitt ut variert musikk på de ulike albumene sine og ses derfor likevel på som metal-band, men ikke alle utgivelsene blir sett på som metal-album. Lena (tettsted). Lena er et tettsted og administrasjonssenteret i Østre Toten kommune i Oppland. Lena tettsted har innbyggere per 1. januar. Navnet kommer av Lenaelva og ble først innført av NSB som navn på jernbanestasjonen i tettstedet i 1902. Stedet. På Lena ligger det to videregående skoler (Lena videregående skole og Valle videregående skole), en ungdomsskole og Toten Folkehøgskole. Ca. to km øst for Lena sentrum ligger barneskolen Hoffsvangen skole, og ca en km vest for sentrum ligger Seierstad barneskole. Lena er handelssentrum for Østre Toten og deler av Vestre Toten. Enkelte forretninger som driver innen landbruksmarkedet, har sitt naturlige nedslagsfelt langt utenfor kommunen. Lena var stasjon på Skreiabanen fra 1902 til nedleggelsen av banen i 1987. Før Skreiabanen åpna, hadde tettstedet Lillo ved Hoff kirke enkelte sentrumsfunksjoner. Nesten alle disse funksjonene er nå overtatt av Lena. Lenaelva. Lena er en elv som renner fra Totenåsen til Mjøsa i Østre Toten kommune. Den renner gjennom tettstedene Kolbu, Lena og Skreia hvor det tidligere dukket opp en del industri i forbindelse med elva. I Lenaelva er fiske etter ørret og harr utbredt. Harren klarer ikke å svømme opp fossen ved Landheim, slik at fra Landheim og oppover er elva en ren ørretelv. Isfiske etter harr forekommer om vinteren og våren, mens fiske etter ørret skjer først når vårflommen har lagt seg. På 1900-tallet var elva kjent for sitt rike ørretfiske, men på 90-tallet gjorde forurensning og overfiske at fiskebestanden ble sterkt redusert. I 2008 er fiskebestanden god og oppgangen av mjøsørret har kommet på et anstendig nivå. Lena (elv i Russland). Lena (russisk: Ле́на) er en stor elv i Sibir i Russland. Lena har sine kilder i Bajkalfjellene 20 km vest for Bajkalsjøen. Den renner ned fra fjellene i nordøstlig retning og ut på det sibirske platået ved Jakutsk i republikken Sakha. Her er Lena en stor flod med bredde på opptil 10 km. Lenger nord tvinger Verkhojanskfjellene elven mot vest og her danner elven skillet mellom det skogkledde sentralsibirske høglandet og fjellområdene i østsibir. Utløpet er i Laptevhavet som er en del av Nordishavet hvor Lena danner et stort elvedelta med et rikt dyreliv. Elven er den tiende lengste i verden og den niende største når det gjelder vannføring. Total lengde er 4 400 km. Elven er seilbar og den viktigste transportveien i republikken Sakha. Sideelven Viljuj er utbygd med vannkraftverk. a> i februar 2000, ikke naturlige farger Provinsen Novara. Provinsen Novara (it. "Provincia di Novara") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Novara er provinsens hovedstad. Det var 343 040 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Novara, provins Claire av Belgia. "Hennes Kongelige Høyhet" prinsesse Claire av Belgia (Claire Louise) (født 18. januar 1974 i Bath, England) er gift med prins Laurent av Belgia. Hun ble født som "Claire Louise Coombs", og er datter av den britiske forretningsmannen Nicholas Coombs og hans belgiske kone, Nicole Mertens. Familien bodde i Belgia fra Claire var tre år gammel. 12. april 2003 giftet hun seg med prins Laurent av Belgia, kong Albert IIs andre sønn, og ble dermed belgisk prinsesse. Prinsesse Claire ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Louise av Belgia. "Hennes Kongelige Høyhet" prinsesse Louise av Belgia (Louise Sophie Mary) (født 6. februar 2004) er datter av prins Laurent og prinsesse Claire av Belgia. Hun har to brødre, tvillingene Nicolas og Aymeric. Prinsesse Louise er nummer 12 i arverekken til den belgiske tronen. Nicolas av Belgia. "Hans Kongelige Høyhet" prins Nicolas av Belgia (Nicolas Casimir Marie) (født 13. desember 2005 i Brussel, Belgia) er sønn av prins Laurent og prinsesse Claire av Belgia, og barnebarn av kong Albert II. Prins Nicolas har en tvillingbror, prins Aymeric, og en eldre søster, prinsesse Louise. Prins Nicolas er nummer 13 i arverekken til den belgiske tronen. A Kind of Magic (sang). «A Kind of Magic» er en sang av det britiske rockebandet Queen, skrevet av Roger Taylor som ble sluppet 17. mars 1986. Nummeret ble skrevet for filmen "Highlander", som Queen satte musikk til. Uttrykket «a kind of magic» brukes av Christopher Lambert i filmen, og det etterlot et så sterkt inntrykk hos Taylor at han ble inspirert til å skrive en sang rundt dette. I teksten er det også flere andre referanser til filmen, som uttrykkene «one prize, one goal» og «no mortal man». Opprinnelig gjorde Queen et opptak av sangen med en rockmix som skulle brukes i filmens sluttsekvens. Senere mikset Freddie Mercury om sangen, så den ble mer pop-aktig enn i filmen, for albumet "A Kind of Magic". Sangen nådde Topp 10 i Storbritannia i 1986 og var en populær sang på bandets turne samme året (som var bandets siste med alle fire medlemmene). Listeplasseringer. Kind of Magic, A Aymeric av Belgia. "Hans Kongelige Høyhet" prins Aymeric av Belgia (Aymeric Auguste Marie) (født 13. desember 2005 i Brussel, Belgia) er sønn av prins Laurent og prinsesse Claire av Belgia, og barnebarn av kong Albert II. Prins Aymeric har en ett minutt eldre tvillingbror, prins Nicolas, og en eldre søster, prinsesse Louise. Prins Aymeric er nummer 14 i arverekken til den belgiske tronen. Provinsen Verbano Cusio Ossola. Provinsen Verbano Cusio Ossola (it. "Provincia del Verbano Cusio Ossola") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Verbania er provinsens hovedstad. Det var 159 040 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Verbano Cusio Ossola, provins Réunions demografi. Réunions befolkning var på 763 000 i 2004. Befolkningsstruktur. 32 % (menn 119 291, kvinner 113741) 62 % (menn 220 066, kvinner 227 632) 6 % (menn 16 336, kvinner 23 868) (2000) 8,67 dødsfall/1 000 fødte barn (2000) Franskmenn, afrikanere, gassere, kinesere, pakistanere, indere Romersk-katolsk 86 %, Hinduister, Muslimer, Buddhister (1995) Fransk (offisielt språk), kreolsk (utbredt i dagligtale) 15 år og eldre kan lese og skrive Befolkningsutvikling. Befolkningsutvikling på Réunion fra 1960 og frem til i dag Provinsen Vercelli. Provinsen Vercelli (it. "Provincia di Vercelli") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Vercelli er provinsens hovedstad. Det var 176 829 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Vercelli, provins Laurent av Belgia. Laurent av Belgia (Laurent Benoît Baudouin Marie) (født 19. oktober 1963 i Brussel) er en belgisk prins. Han er sønn av kong Albert II og dronning Paola av Belgia. Laurent omtales som "Hans Kongelige Høyhet". Prins Laurent har militær utdannelse, men interesserer seg sterkest for dyr og miljø. Han har en egen stiftelse som jobber for utrydningstruede dyr. Laurent er siden 2000 medlem av Belgias senat. Tidligere var prins Laurent etter sin storebror, prins Philippe, i arverekken til tronen, men da grunnloven ble endret for å tillate kvinnelig arverett, ble han forbigått av sin eldre søster, prinsesse Astrid. Idag er prins Laurent nummer 12 i arverekken. Prins Laurent ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Body Language (sang). «Body Language» er en disco/rock-sang av det britiske rockebandet Queen, utgitt på plata "Hot Space" i 1982. Den ble skrevet av bandets vokalist, Freddie Mercury, og var populær på radioer i USA. Suksessen fra singelen «Another One Bites the Dust» inspirerte Queen til å gå over fra glam- og heavy metal-stilen de hadde hatt tidligere, og begynne å lage mer disco-, funk- og soulmusikk, og Body Language var et resultat av dette skiftet. Musikkvideoen til sangen var kontroversiell fordi den inneholdt lettkledde mennesker i «opphissende» dans. Den ble derfor den første videoen som ble bannlyst av MTV. Death on Two Legs. «Death on Two Legs (Dedicated to...» er en sang av det britiske rockebandet Queen. Den er åpningssangen på plata "A Night at the Opera", og ble skrevet av bandets vokalist, Freddie Mercury. Sangen er et personlig angrep mot deres tidligere manager og medeier av Trident Studios, Norman Sheffield. Selv om sangen aldri refererte direkte til ham, valgte han å gå til det skritt å prøve å saksøke Queen etter å ha hørt den. Han mente nummeret var en ærekrenkelse. Under konserter var det ikke uvanlig at Mercury dediserte nummeret til «a real mother-fucker of a gentleman». Denne teksten ble sensurert bort på live-plata "Live Killers" med tre pip. En av grunnene til denne sensuren kan ha vært at bandet ville unngå flere søksmål. Som på «Bohemian Rhapsody» spilte Mercury på piano, det meste av det som senere ble spilt på gitar. Slik viste han gitaristen Brian May hvordan partiene burde spilles. Provinsen Piacenza. Provinsen Piacenza (it. "Provincia di Piacenza") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Piacenza er provinsens hovedstad. Det var 263 872 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. a> i det indre av provinsen Provinsen Piacenza grenser i nord mot Lombardia (provinsene Lodi og Cremona), i øst mot provinsen Parma, i syd mot Liguria (provinsen Genova) og i vest mot Piemonte (provinsen Alessandria) og Lombardia (provinsen Pavia). Piacenza ligger syd for Po, og strekker seg til Appenninene i syd med fjell som Monte Maggiorasca (1799 moh) og Monte Lesima (1724 moh). Ned fra Appenninene renner provinsens nest viktigste elv, Trebbia. Den munner ut i Po ved hovedstaden Piacenza. Don't Stop Me Now. «Don't Stop Me Now» er en singel av det britiske rockebandet Queen, skrevet av bandets vokalist Freddie Mercury og utgitt på plata "Jazz" i 1978. Den ble spilt inn i Montreux, Sveits i august–september 1978. Sangen nådde en niendeplass i Storbritannia, men bare en 86. plass i USA. I 2004 var sangen med i filmen "Shaun of the Dead", og i 2005 ble sangen stemt opp til «The Greatest Driving Song Ever» i BBC-programmet "Top Gear". Provinsen Ferrara. Provinsen Ferrara (it. "Provincia di Ferrara") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Ferrara er provinsens hovedstad. Det var 344 323 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Ferrara, provins Provinsen Forlì-Cesena. Provinsen Forlì-Cesena (it. "Provincia di Forlì-Cesena") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Forlì er provinsens hovedstad. Det var 358 542 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Modena. Provinsen Modena (it. "Provincia di Modena") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Modena er provinsens hovedstad. Det var 633 993 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Ferrarifabrikkene ligger i Maranello noen km syd for Modena. Provinsen Parma. Provinsen Parma (it. "Provincia di Parma") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Parma er provinsens hovedstad. Det var 392 976 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Ravenna. Provinsen Ravenna (it. "Provincia di Ravenna") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Ravenna er provinsens hovedstad. Det var 347 847 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Reggio Emilia. Provinsen Reggio Emilia (it. "Provincia di Reggio Emilia") er en av 8 provinser i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Reggio Emilia er provinsens hovedstad. Det er 45 kommuner (comuni) i provinsen Andre byer er Scandiano, Guastalla, Correggio, Novellara, Castelnovo Monti, Canossa. Geografi. Fjelltoppen Pietra Bismantova (1047 moh) i provinsen Reggio Emilia Provinsen ligger mellom Po i nord og Appenninene i syd. Elven Enza danner grensen mot Parma. Provinsen stiger fra lavlandet ved Po på ca 20 moh opp til Monte Cusena på 2121 moh. Det historiske stedet Canossa ligger i provinsen ca 30 km fra Reggio Emilia. Provinsen Rimini. Provinsen Rimini (it. "Provincia di Rimini") er en provins i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia. Rimini er provinsens hovedstad. Provinsen ble utskilt som egen provins i 1992 fra en provins som het Forlì. Resten av den gamleprovinsen heter nå Forlì-Cesena. Det var 272 676 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. left Provinsen Rimini grenser i nord mot provinsen Forlì-Cesena, i øst mot Adriaterhavet, i syd mot Marche (provinsen Pesaro og Urbino) og i øst mot San Marino. Man skiller provinsen i to geografiske deler. Deler av provinsen ligger på den sørligste delen av Po-sletten. Dette området er tett befolket med stort press på landbruket pga av mye byggevirksomhet. Innerfor finner man foten til Appenninene med et kupert landskap som blir kalt for "Colline". Her ligger mange små landsbyer som er populære utfartsteder for restaurantbesøkende folk fra kysten. De viktigste elvene er Ausa og Marecchia Næringsliv. Viktigste næringssektor i provinsen er turisme. Det er først og fremst stranden som tiltrekker seg turister. Etter å ha ligget litt i dvale har provinsen sett en oppsving i tilreisende de siste årene. Rimini-Miramare er flyplassen for provinsen. Provinsen Torino. Provinsen Torino (it. "Provincia di Torino") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Torino er provinsens hovedstad. Det var 2 165 619 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Hovedstaden Torino ligger nede på slettelandet ved Po 240 moh. På grensen mot Valle d'Aosta ligger nasjonalparken Gran Paradiso. Der finnes det flere høye fjell med Gran Paradiso (4061 moh) som det høyeste. Det finnes flere daler inn i Alpene, deriblant Val di Susa med motorveiforbindelse til Frankrike. Olympiske leker. Torino var i 2006 arrangør for de olympiske vinterleker. Konkurransene ble holdt utenfor selve byen, mens det meste av seremonier foregikk inne på stadionanlegget i Torino Torino, provins Provinsen Alessandria. Provinsen Alessandria (it. "Provincia di Alessandria") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Alessandria er provinsens hovedstad. Det var 418 231 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Fra naturparken Capanno di Marcarolo helt syd i provinsen Alessandria, provins Provinsen Asti. Provinsen Asti (it. "Provincia di Asti") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Asti er provinsens hovedstad. Det var 208 339 innbyggere ved folketellingen i 2001. Byer. Asti, provins Provinsen Biella. Provinsen Biella (it. "Provincia di Biella") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Biella er provinsens hovedstad. Det var 187 249 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Biella, provins Rubina Rana. Rubina Rana (født 27. mai 1956 i Pakistan, død 15. juli 2003 i Oslo) var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet. Hun vokste opp i Karachi og Lahore i Pakistan, og kom til Norge i 1978. Oslo bystyre. Hun var den første med pakistansk bakgrunn som ble valgt inn i Oslo bystyre, og satt der fra 1995 til 1999. I 1999 ble hun kjent da hun som første person med ikke-vestlig bakgrunn ledet 17. mai-komiteén i Oslo, og gikk først i barnetoget. Rana vekket stor oppmerksomhet da hun ledet denne komiteen, og hun mottok drapstrusler fra personer som syntes Rana gjorde ting verre ved å ikle seg en bunadinspirert festdrakt under sitt oppdrag på 17. mai. Avisene 18. mai omtalte Ranas 17.mai-marsj som en «seiersmarsj». UDI-saken. I 2002 ble det kjent at Rana hadde fått ordnet oppholdstillatelse til sin søster i Norge. Etter at to søknader hadde blitt avslått, tok Rana direkte kontakt med Utlendingsdirektoratet (UDI), og direktør Trygve G. Nordby overprøvde så tre av sine egne saksbehandlere, og innvilget oppholdstillatelse. UDI ble for dette refset av de tre største partiene på Stortinget. Rubina Ranas gate. I mars 2006 bestemte bydelsutvalget i Bydel Gamle Oslo å oppkalle en gate på Grønland i Oslo etter henne. Deler av Rubina Ranas gate var tidligere en del av Mandalls gate, og gaten går fra Tøyenbekken til Platous gate. Hun ble dermed den første ikke-vestlige innvandrer som fikk en gate oppkalt etter seg i Oslo. Død. Rana døde i 2003, 47 år gammel, etter lengre tids sykdom. Hun etterlot seg ektemannen Jamshed og tre barn. Provinsen Cuneo. Provinsen Cuneo (it. "Provincia di Cuneo") er en provins i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Cuneo er provinsens hovedstad. Det var 556 330 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Cuneo, provins Tredje punerkrig. Den tredje punerkrigen ble utkjempet mellom Karthago og Roma fra 149 f.Kr. til 146 f.Kr. Det var den tredje av tre betydelige kriger mellom den tidligere fønikiske kolonien Karthago og den romerske republikk. Konfliktene ble kalt «punerkrigene» på grunn av at romernes navn for karthagenerne var "Punici" (eldre "Poenici", på grunn av deres fønikiske opphav). Bakgrunn. I årene mellom den andre og tredje punerkrig, var Roma opptatt med erobringen av de hellenistiske imperiene i øst og med nådeløs undertrykking av de iberiske folkene i vest, selv om de hadde vært avgjørende for Romas suksess i den andre puniske krig. Karthago hadde mistet både allierte og territorium (Sicilia, Sardinia og Hispania) og led under en krigserstatning på 200 sølv-talenter som de skulle betale til Roma hvert år i 50 år. Romerne hadde fortsatt et bittert hat mot Karthago som nesten hadde ødelagt dem i den andre punerkrigen. Følelsene satt så dypt at den mektige statsmannen Cato vanligvis avsluttet sine innlegg i diskusjoner om Karthagos skjebne at "Ceterum censeo Carthaginem esse delendam" (som betyr «og forøvrig mener jeg at Karthago må ødelegges»). Imens hadde Karthago gjenskapt mye av sin velstand gjennom handel, noe som alarmerte Roma om at et gjenoppstått Karthago igjen kunne true dem med krig. Fredsavtalen fra slutten av den andre punerkrigen krevde at alle grensetvister som involverte Karthago skille behandles av det romerske senatet og krevde at Karthago måtte ha Romas eksplisitte godkjennelse før de væpnet sine innbyggere eller leiet soldater. Resultatet var at Karthago måtte ta alle sine grensedisputter med Romas allierte, Numidia, til senatet hvor avgjørelsene nesten alltid gikk i Numidias favør. Krigens gang. I 151 f.Kr. var karthagenernes gjeld til Roma helt tilbakebetalt, noe som i hellenistisk tankegang betydde at traktaten var nå utgått, selv om den i romernes øyne ikke var det. Romerne så istedet på traktaten som en permanent deklarasjon over karthagenisk underordning til Roma, på samme måte som de romerske traktatene med hennes italiske allierte. Numdia satte i gang enda et angrep på karthagenisk jord, og som svar satte Karthago umiddelbart i gang en ekspedisjon for å slå tilbake den numidiske invasjonsstyrken. Resultatet var at Karthago led et ydmykende militært nederlag og ble pålagt nye femti år med krigserstatninger - denne gang til Numidia. Etterpå viste Roma misnøye med Karthagos beslutning om å føre krig mot sin nabo uten Romas godkjenning, og erklærte at for å unngå krig måtte Karthago «blidgjøre det romerske folk». Det romerske senatet begynte så å samle en armé. Etter Utica gikk over til Roma i 149 f.Kr., erklærte Roma krig mot Karthago. Karthagenerne gjorde en rekke forsøk på å forhandle med Roma. De fikk løfte om at dersom tre hundre barn fra Karthagos elite ble sendt som gisler til Roma, skulle karthagenerne få beholde rettighetene sine til sitt eget land og selvstyre. Men selv etter at dette var gjort, landet romerne en armé ved Utica hvor konsulene krevde at Karthago skulle overlevere alle våpen og rustninger. Etter å ha etterkommet dette kravet ble det konfrontert med ytterligere et romersk krav: karthagenerne skulle flytte minst 16 km inn i landet, mens selve Karthago ble brent ned. Da karthagenerne hørte dette, oppgav de videre forhandlinger og byen ble umiddelbart beleiret. Dette var starten på den tredje punerkrigen. Karthagenerne holdt ut beleiringen fra 149 f.Kr. til 146 f.Kr., da Scipio Aemilianus tok byen med storm. Etterspill. Mange karthagenere døde av sult i den siste tiden av beleiringen, mens mange andre døde i løpet av de seks dagene de avsluttende kampene varte. Da krigen sluttet ble de siste 50 000 karthagenerne, en liten del av den opprinnelige befolkningen, solgt som slaver. Byen ble systematisk brent i løpet av 10 til 17 dager. Så ble bymurene, alle dens bygninger og dens havn ødelagt. De omkringliggende områdene ble visstnok saltet for å sikre at ingenting skulle kunne gro der igjen. Saltingen kan ha vært en symbolsk forbannelse mot Romas beseirede fiende, eller beretningene kan ha diktet det opp. Det er ikke nevnt i beretningene om krigen, og dagens historikere bestrider at det faktisk skjedde. Resten av Karthagos territorier ble annektert av Roma og ble til den romerske provinsen Afrika. Firenze (provins). Provinsen Firenze (it. "Provincia di Firenze") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Firenze er provinsens hovedstad. Det var 933 860 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Firenze, provins Hinna Fotball. Hinna Fotball (stiftet 13. november 1917) er en norsk fotballklubb som holder til i bydelen Hinna i Stavanger. Hinna Fotball er den største av Stavangers fotballklubber og satser på bredde i tilbudet til våre barn og unge, med spesielt fokus på jentesiden. A-laget for menn ligger i 3. divisjon og spiller sine hjemmekamper på Hinna Stadion. Totalt har klubben over 900 spillere fordelt på nærmere 60 lag, samt 200 tillitsvalgte og ledere. Turneringer. Hinna Fotball arrangerer hvert år tre turneringer: SR-Bank Vinterserie for Damer senior, Miniputtenes Dag/Rema 1000 Cup og Hinna Høstturnering/Rema 1000 Cup. Arezzo (provins). Provinsen Arezzo (it. "Provincia di Arezzo") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Arezzo er provinsens hovedstad. Det var 323 288 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Arezzo Ob. Ob er en elv som har sine kilder i Altaifjellene, og renner nordover gjennom det vestlige Sibir i Russland før den munner ut i Karahavet. Ob er med sideelva Irtysj, ca. 5570 km, verdens 5. lengste elv. Ob renner gjennom Novosibirsk som ble en by fordi jernbanen måtte bygge en bro over elven Ob. Sideelven Irtysj renner gjennom Omsk. Ob er seilbar i hele sin lengde, men bare for små fartøyer i sommerhalvåret. Ob er en fiskerik elv. Historisk har det vært mye stør og laks, særlig i elvens nederste del. Elven Ob med en typisk fiskebåt i forgrunnen, i bakgrunnen kan det skimtes et fyrverkeri fra Novosibirsk. Ofotbanen. Ofotbanen er en jernbanestrekning mellom Narvik og den svenske grensen. Driftsmessig er den en del av Malmbanan som går mellom Luleå og Narvik. Ofotbanen er 42 km lang og har 20 tunneler. Hoveddelen av trafikken på banen er malmtog som kommer med malm og pellets fra gruvene i Kiruna. Det transporteres 15,9 mill. tonn gods per år på Ofotbanen, og det er mer enn all annen godstrafikk med jernbane i Norge tillsammen. Ofotbanen ble åpnet for trafikk 15. november 1902. Den høytidelige åpningen skjedde et halvt år senere, da ingen av de høyeste øvrighetspersonene hadde lyst til å reise til det høye nord i mørketiden. Ofotbanen ble elektrifisert i 1923 og er verdens nordligste elektrifiserte jernbane. Malmtogene går døgnet rundt, hele året. Ofotbanen eies og vedlikeholdes av Jernbaneverket, og vedlikeholdet har svært høy prioritet. Strekningen går for øvrig gjennom noen av landets mest naturskjønne omgivelser langs Rombaksfjorden og Norddalen. Ofotbanen er en av de fire norske jernbanestrekningene som er fastlagt av UNECE som internasjonal hovedtransportstrekning. Menig i særklasse. Menig i særklasse var en grad i marinen for vernepliktig personell som hadde avsluttet og bestått en bransjeutdannelse etter rekruttskolen. Tegnet på dette var bransjemerket i rødt påsydd venstre arm under det røde ankeret. F.eks artillerimerket, torpedomerket, sonarmerket, sambandsmerket, kryptomerket, radiotelegrafistmerket osv. Graden medførte et lite tillegg i dagpengene. Tilsvarer visekorporal i Hæren og Luftforsvaret. Transport i Istanbul. Historikk. Istanbul (Konstantinopel) fikk tidlig et godt utbygd trikkenett. Den første linja ble satt i drift av "Société des Tramways de Constantinople" i 1871, og i løpet av få år var Konstantinopel bundet sammen av et tett nett av trikkeskinner. De første trikkene var smalspora hestesporvogner; først i 1911 ble den første linja elektrifisert. Alle linjene kryssa Galatabrua, som var viktigste knutepunkt. Den asiatiske sida av Istanbul måtte vente til 1928, da staten oppretta "Üsküdar Kadıdöy Halk Tramwayları" (ÜKHT). Utover på 1900-tallet utvikla de private sporvognsselskapene seg mer og mer til busselskaper – eller de slutta med transport og brukte sin kompetanse til å drive generell elektisitetsforsyning. Istanbuls offentlige transport ble nasjonalisert i 1939, da "Istanbul Electrik, Tramway ve Tünel İşletmeIeri" (İETT) tok over både de europeiske og asiatiske linjene. Investeringer i spor og materiell ble forsømt, og stort sett var det materiellet fra 1911 som fortsatt var i bruk på 1960-tallet. Trikken ble oppfatta som gammeldags både av myndighetene og av befolkninga, og kunne ikke konkurrere med de nye bussene. Vognene var lite komfortable, sporet var dårlig og gikk midt i gata, og trikkene ble ofte stående i bilkø. Bilene passerte trikkene på høyre side på holdeplassene, noe som var årsak til mange ulykker. I 1958 ble den første linja nedlagt, og i 1966 gikk den siste trikken på europeisk side. Den siste trikken mellom Üsküdar og Kadiköy gikk 14. november 1966. Nettverket av tog-, tunnelbane- og trikkelinjer i Istanbul I 1875 fikk Konstantinopel som andre by i verden en tunnelbane. Det er den kjente Tünel, som har vært i uavbrutt drift til i dag. Denne kabelbanen klatrer 60 m over en avstand på 573 m fra den ene stasjonen nede ved Galatabrua til den andre ved enden av Istiklal Caddesi. Materiellet fikk en oppgradering på 1960-tallet, med vognene på Paris-metroen som forbilde. I 1990 gjenoppbygde byen en strekning av den gamle bytrikken. Den går langs Istiklal Caddesi mellom Tünel og Taksim, og kjøres med restaurerte vogner fra mellomkrigstida på enkelt meterspor med et krysningsspor midtvegs. Også en kort strekning av Moda-linjen i Kadiköy er blitt restaurert og satt i drift med historisk materiell i seinere år. Jernbane. Istanbul har to hovedstasjoner, Sirkecistasjonen (Sirkeci Gari) på europeisk side og Haydarpaşastasjonen (Haydarpaşa Gari) på asiatisk side. Mellom disse blir reisende frakta med ferge over Bosporos. Sirkeci ble bygd i 1892 som endestasjon for den berømte Orientekspressen. Jernbanen har mista sin betydning for reiser og transport til og fra utlandet; den eneste internasjonale togforbindelsen med en rimelig standard er et tog til Athen. Det kjøres forstadstog med høg frekvens mellom Sirkeci og Halkali (30 km) på europeisk side og mellom Haydarpaşa og Gebze (42 km) på asiatisk side. I 2008 ventes en ny jernbanetunnel (Marmaray) under Bosporos å være ferdig. Den gjennomgående forbindelsen vil skape en helt ny situasjon for jernbanen som transportmiddel både innen byen og mellom Istanbul og resten av Tyrkia. Trikk og Tunnelbane. Et nytt trikk- og forstadsbanenett er under utbygging i Istanbul. Vanskelighetene med å framføre en tunnelbane i en by med en slik overflod av arkeologiske lag er imidlertid formidable, og utbygginga tar tid. En ny trikkelinje med dobbelt normalspor og moderne vogner ble åpna i 1992. Denne er bygd langs traseen til noen av de historiske trikkelinjene, går fra Zeytinburnu sørvest i byen til Eminönü, over Galatabrua og videre nordover langs Bosporos til Kabataş. Linja har 24 holdeplasser og er 14 km lang. Istanbul har en forstadsbane av typen «light rail» – " Hafif Metro ". Den åpna i 1989 på strekningen Aksaray – Kartaltepe, og er seinere blitt forlenga til Havaalani (Atatürk lufthavn) via bussterminalen Otogar. Den har nå en samla lengde på 20 km og med 18 stasjoner – 6 av dem under jorda. Banen er skilt fra annen trafikk og er uten planoverganger. Fra Otogar er en linje til Mahmutbey under bygging. Den er i 2005 ført fram til Esenler. I løpet av 2006 forlenges linjen fra Aksaray til Yenikapı, med overgang til metroen og jernbanen. På asiatisk side er en Hafif Metro på 22 km mellom Kadiköy og Kartal under bygging, med planlagt åpning i 2007. Istanbuls første metrolinje åpna i 2000 mellom Taksim og 4. Levent. Den har en samla lengde på 8 km og har 6 stasjoner. I 2006 forlenges den nordover til Ayazaga (3,6 km) og i 2008 til Yenikapı (5,2 km). Denne linjen er meget krevende, med kryssing på bru over Det gylne horn og i tunnel gjennom gamlebyen, men vil til gjengjeld bety et gjennombrudd for nord-sør-transporten på europeisk side. Kabelbane. Kabelbanen mellom Taksim og Kabataş Foruten Tünel har Istanbul også den nyere underjordiske kabelbanen Taksim – Kabataş Funiküler. Byen har også to svevebaner. Den ene går mellom Taksim Taşkışla og Maçka i Beyoğlu, den andre mellom Eyüp og Pier Loti. Dette systemet forbinder trikkeholdeplassen og fergeleiet ved Kabataş med t-banestasjon på Taksim. Banen er omtrent 600 meter lang, og stiger med rundt 60 meter på 110 sekunder. Busstransport. Bybussene utgjør stammen i byens interne transportsystem. Bussene dekker hele byen med et tett nett av ruter, men de er ofte overfylte og står fast i trafikkork. De fleste bussene (ca. 2500) drives av det kommunale kollektivselskapet IETT, men det finnes også private busser ("Özel Halk Otobüsü") drevet av enkeltpersoner eller selskaper med offentlig godkjenning. Byen har to terminaler for ekspressbusser. "Büyük Otogar" ved Bayrampaşa/Esenler på østsida av byen er endestasjon for busser fra den europeiske delen av Tyrkia og fra Hellas, Bulgaria og Europa for øvrig. Busser fra Lilleasia og fra Midtøsten ankommer "Harem Otogar" nord for Haydarpaşastasjonen. Drosjer. I tillegg til de vanlige gule drosjene finnes det en rekke private minibusser ("dolmus") som kjører faste ruter hvor passasjerene skal dele regningen. Sjøtransport. Sjøtransporten har alltid vært viktig i Istanbul – både mellom de ulike delene av den historiske byen og mellom byen og forstedene. Åpninga av Bosporosbrua erstatta til en viss grad båttrafikken over Bosporos. Men på grunn av bilkøer og et utilstrekkelig banenett er sjøtransporten fortsatt viktig for trafikkavviklinga i Istanbul. Hovedterminalene for de tradisjonelle hvite båtene ("feribot") er Eminönü på sørsida og Karaköy på nordsida av Det gylne horn. Det er to selskaper som trafikkerer Det gylne horn og Bosporos med tradisjonelle båter; det kommunale TML og det private Turyol. De lengre rutene trafikkeres av hurtigbåter – sjøbusser ("deniz otobüsü"). Hovedterminalen er i Yenikapı på sørsida av byen ("Yenikapı feribot iskelesi"). Hurtigbåtene av katamarantypen trafikkerer Bosporos, Yalova og andre byer langs Marmarahavet. Fra Yenikapı går det også raske bilferger ("hizli feribot") til Yalova og Bandırma. Hurtigbåtene drives av selskapet IDO ("Istanbul Deniz Otobüsleri"). En annen terminal er Kabataş på nordsida av Det gylne horn. Den har fergeforbindelse til Üsküdar og hurtigbåt til Yalova. Vegtransport. Gatenettet i Istanbul er generelt underdimensjonert, og trafikkorker er hyppige. Gjennomgangstrafikken besørges av en indre ringveg som krysser Det gylne horn over Fatihbrua, Bosporos over Boğaziçibrua og går videre til Kadiköy. Europavei 80 fra Europa går i en ytre ringveg over Fatih Sultan Mehmed-brua, videre til den østlige forstaden Ümraniye og østover gjennom Anatolia til Iran. Luftfart. Det meste av den internasjonale flytrafikken går på Atatürk lufthavn – "Atatürk Havalimanı" (IST), som ligger ved Yesilköy, 23 km vest for bysentrum. Den er Tyrkias mest trafikkerte flyplass. På asiatisk side ligger Sabiha Gökçen internasjonale lufthavn "Sabiha Gökçen Havalimanı" (SAW), som betjener ruter til Ankara og mindre innenlandsruter. Réunions geografi. Sørlige Afrika, øy i det indiske hav, 800 km øst for Madagaskar. Litt større enn Vestfold, som er på 2 216 km². Tropisk, men temperaturen synker i høyden. Mildt og tørt fra mai til november. Varmt, fuktig og mye nedbør fra november til April. For det meste kupert og fjellformasjoner. Gode landbruksforhold i lavlandet langs kysten. Piton des Neiges 3 069 m Fisk, dyrkbar jord, vannkraft. Réunion nasjonalpark ble etablert i 2007, og deler av parken ble et verdensarvområde i 2010. Periodisk, ødeleggende sykloner kan forekomme fra desember til april. Piton de la Fournaise (2 631 m) på sørkysten er en aktiv vulkan med det siste utbruddet 4. oktober 2005 (pr desember 2005). Mer enn 100 registrerte utbrudd siden 1640. Decal. Decal, også kalt klistremerke, transfers eller overføringsbilde, er et stykke plastfolie, tøy eller papir med et påtrykt mønster, tekst eller bilde, for eksempel en logo som kan overføres til en annen overflate ved kontakt. Lingua Ignota. Lingua Ignota, som betyr "ukjent språk", er et kunstig språk som ble skapt av den berømte tyske katolske mystikeren, abbedisse Hildegard fra Bingen, en gang på midten av 1100-tallet. Språket kom med et spesiallaget alfabet, litterae ignotae (ukjente bokstaver). Hildegard var et universalgeni som var interessert i kunst, vitenskap og svært mye annet, blant annet språk. Som komponist skrev hun tekster der hun brukte sin egen variant av latin, med ord som var forandra eller forkorta. Tilgjengelige kilder til Lingua Ignota. Kildene til "Lingua Ignota" er i hovedsak ei ordliste, som er kjent under navnet "Lingua Ignota per simplicem hominem Hildegardem prolata". Listen inneholder 1011 ord, oversatt til middelalderlatin eller til datidas tysk der det var vanskelig å finne latinske uttrykk. Ordlista inneholder bare substantiver og noen få adjektiver. O orzchis Ecclesia, armis divinis praecincta, et hyacinto ornata, tu es caldemia stignmatum loifolum et urbs scienciarum. O, o tu es etiam crizanta in alto sono, et es chorzta gemma. Til slutt finnes en kort referanse i et brev fra munken Volmarus som han sendte til Hildegard da hun var gammel og han frykta hun snart skulle dø "ubi tunc vox inauditae melodiae? et vox inauditae lingua?" (hvor da stemmen til den uhørte melodien? Og stemmen til det uhørte språket?) Hildegards hensikt. Det ser ut til at Hildegard mente at språket var åpenbart for henne fra Gud. Ingenting tyder på at det var skapt for å være noe slags internasjonalt hjelpespråk, slik konstruerte språk ofte senere var tiltenkt. Det er trolig et kultspråk, blitt til som en del av hennes hennes religiøse liv, sammen med musikken hun komponerte, skriftene hennes, det praktiske arbeidet hun utførte i klosteret osv. Samtidig virker det klart at hun i det minste fortalte om språket til enkelte andre, og kanskje brukte det i brev og til å skrive ned slikt hun ønsket å holde hemmelig og ikke meddele de uinnvidde. Det fins ingen tegn på at hun ville gjøre det offentlig og spre det i stor målestokk. Også navnet og det merkelige og for andre uforståelige alfabetet litterae ignotae (se bildet!) tyder på at "Lingua Ignota" hadde motsatt målsetting av moderne internasjonale hjelpespråk, som helst skal spres til flest mulig. Hildegards "Lingua" ser tvert imot ut til å være et "hemmelig språk" som skulle være "ukjent" for alle unntatt henne selv og kanskje noen få innvidde. Lingua Ignotas språklige karakter. Interlingvisten W. J. A. Manders mener at ordforrådet i "Lingua Ignota" er "a priori" og uten likheter med ord i naturlige språk. Manders mener også at språket ikke hadde noen egen grammatikk, men «lånte» grammatikken fra et levende språk. Altså at Hidegard skreiv f.eks. på latin, men putta inn gloser fra "Lingua Ignota" når det var noe hun ville holde skjult. Hvis dette er riktig, blei "Lingua Ignota" brukt på en måte som likner slang eller koder spesielle miljøer bruker for å skjule saker de ikke ønsker å avsløre for utenforstående (f.eks. «forbryterspråk»). Da er det også et spørsmål om "Lingua Ignota" fullt ut kan kalles et eget språk i moderne filologisk forstand. Hildegard i planspråkhistorien. I planspråkhistorien i de siste 100 år er Lingua Ignota ofte feilaktig framstilt, både når det gjelder hensikt og form. Det er uriktig blitt presentert som om Hildegard skulle ha ønsket å lage et språk for internasjonal kommunikasjon, som Volapük og Esperanto. Det stemmer ikke. Lingua Ignota er også blitt framstilt som mye ferdigere og mer omfattende enn dokumentasjonen gir grunnlag for, som om det er et fullstendig og brukbart planspråk. I motsetning til det ser det nå ut til at Hildegards språk var en begrenset kode brukt innafor et eller flere naturlige språk. Vi kan likevel ikke helt utelukke at forståelsen av Lingva Ignota vil forandre seg igjen. Tilgangen til Hildegards skrifter er bedre enn bare for 50 år sida. Blant annet fins Riesencodex der Hessischen Landesbibliothek Wiesbaden, ei svær samling av Hildegards verker fra rundt år 1200 (som også inneholder en av to kjente tidlige utgaver av ordlista til Lingua Ignota) nå i salg i ei fullstendig faksimileutgave. Mer omfattende forskning kan muligens kaste mer lys over hva Hildegard ville med språket sitt og hvordan det var sammensatt. "Lingua Ignota" er svært interessant som eksempel på tidlige språkforsøk med religiøse og mystiske motiver, noe som ellers er dårlig dokumentert. Det er mulig at "kultiske" og "hemmelige" planspråk har vært ganske utbredt i eldre tid. Det eldste skikkelig dokumenterte planspråket vi har, Balaibalan fra 1500-tallet, er sannsynligvis et religiøst språk til bruk innafor ei islamisk sufi-sekt. Vi veit også at flere religiøse tenkere i middelalderen i Vesten, som mystikeren Raymond Lull, var opptatt av forholdet mellom religion og kunstspråk. Oversjøisk departement. Oversjøisk departement (fransk: "Département d'outre-mer (DOM)") er en kategori forvaltningsenheter i Frankrike. I forbindelse med konstitusjonen fra 1946 av den franske fjerde republikk, ble de franske koloniene Guadeloupe og Martinique i Karibien, Fransk Guyana i Sør-Amerika og Réunion i Indiahavet oversjøiske departementer. I 2011 fikk Mayotte samme status. Som en integrert del av den franske republikk er alle oversjøiske departementer representert i nasjonalforsamlingen og senatet. I tillegg velger de egne medlemmer til Europaparlamentet og bruker valutaen euro. Saint-Pierre og Miquelon ble et oversjøisk departement i 1976, men dets status ble endret til "collectivité territoriale" i 1985. De seks klassiske mesterne. a>, den mest kjente av de seks klassiske mesterne. De seks klassiske mesterne var kinesiske landskapsmalere på 1600-tallet, og de satte sitt preg på denne malekunsten i den første fase av Qing-dynastiet. De med familienavnet Wang skilles gjerne ut som «De fire Wanger». De fokuserte på revitaliseringen av den tradisjonelle malerstil slik som den var utviklet under det sene Ming-dynasti av Dong Qichang (1555–1636) i hans teori om "de nordlige og sørlige malerskoler". 6 Yun Shouping. Yun Shouping (kinesisk: (恽寿平, født 1633 i Changzhou i provinsen Jiangsu i Kina, død 1690) var en maler i den innflytelsesrike gruppen av landskapsmalere under den første tid i Qing-dynastiet som skulle få tilnavnet «De seks klassiske mesterne». I motsetning til det som var vanlig på tiden, var han maler på fulltid. De fulltids malere var ellers noe som hørte fortiden til, f.eks. Ming-dynastiet, men nå var det en beskjeftigelse for lærde mennesker overhodet, og ikke minst for "litteratiene" i embedsverket. Yun ble aldri embedsmann; han foretrakk å vie hele sin tid til malerkunsten. Han reiste meget omkring i Kina, i provinsene Jiangsu, Zhejiang og Fujian, og ble kjent med andre malere som Wang Hui (1632–1717), Zha Shibiao (1615–1698) og Cheng Sui (1605–1691). Selv om det var landskapsmaleriet han ble virkelig berømt for, gikk han midt i livet over til å male blomster og fugler. Han benyttet seg da av Xi Xis "mogu" («benløse») metode for maling av fugler og blomster. Mange malere tok etter ham, og hans malerstil dannet skole og fikk tilnavnet «Changzhou-skolen». Marmaray. Marmaray er navnet på en ny jernbaneforbindelse mellom Europa og Asia gjennom Istanbul. Prosjektet ventes å være ferdig i 2012. Navnet er en sammensetning av Marmara(havet) og "ray" (tyrkisk for «spor»). Forbindelsen bygges som en tunnel fra Yenikapı i den europeiske delen av Istanbul til Sogutlucesme på den asiatiske sida. Under Bosporos bygges forbindelsen som en 1,4 km lang senketunnel som på det dypeste vil ligge på 55 m. Det skal bygges nye underjordiske stasjoner ved Sirkeci og Üsküdar, og ved Yenikapi blir det overgang til det nye t-banenettet. Marmaray betyr samtidig en oppgradering av hele Istanbuls forstadsbanenett på 76 km mellom Gebze og Halkali. Togene skal kunne kjøre med en toppfart på 100 km/t og en frekvens på to minutter, noe som betyr at kapasiteten øker fra 10 000 til 75 000 passasjerer per time. Det er venta at forbindelsen vil revolusjonere den øst-vestgående kollektivtransporten i Istanbul, og at den også vil ha stor betydning for innenlands jernbanetransport i Tyrkia. Grosseto (provins). Provinsen Grosseto (it. "Provincia di Grosseto") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Grosseto er provinsens hovedstad. Det var 211 086 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Øyene Giglio og Formiche di Grosseto er en del av provinsen. Elven Ombrone renner gjennom provinsen. Grosseto, provins Livorno (provins). Provinsen Livorno (it. "Provincia di Livorno") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Livorno er provinsens hovedstad. Det var 326 444 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Øyene Gorgona, Capraia, Elba, Pianosa og Montecristo er en del av provinsen. Provinsen ligger som en smal stripe langs kysten med provinshovedstaden Livorno helt i nord, ikke langt fra Pisa. I Elba finnes provinsens høyeste punkt "Monte Capanne" 1019 moh. Øyene i Livorno er en del av nasjonalparken "Parco Nazionale dell'Arcipelago Toscano" som ble opprettet i 1997. Livorno Lucca (provins). Provinsen Lucca (it. "Provincia di Lucca") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Lucca er provinsens hovedstad. Det var 372 244 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. a> fra ett ev byens tårn Massa-Carrara (provins). Provinsen Massa-Carrara (it. "Provincia di Massa-Carrara") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Massa er provinsens hovedstad. Det var 197 652 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Massa-Carrara Pisa (provins). Provinsen Pisa (it. "Provincia di Pisa") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Pisa er provinsens hovedstad. Det var 384 555 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. I den nordlige delen av provinsen renner elven Arno gjennom provinshovedstaden Pisa og ut i havet. I nord skiller fjellene Monti Pisani provinsen fra naboprovinsen Lucca. Fjellet Monte Serra med 917 moh er det høyeste. Et stykke syd for Pisa ligger "Colle Pisano", et klassisk Toscanalandskap med bakker, skogsområder og gamle borger. Helt i syd er det igjen høyere fjell med Monte Aia dei Diavoli (867 moh) som det høyeste. Pisa, provins Pistoia (provins). Provinsen Pistoia (it. "Provincia di Pistoia") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Pistoia er provinsens hovedstad. Det var 268 503 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Pistoia Prato (provins). Provinsen Prato (it. "Provincia di Prato") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Prato er provinsens hovedstad. Det var 227 886 innbyggere ved folketellingen i 2001. Siena (provins). Provinsen Siena (it. "Provincia di Siena") er en provins i regionen Toscana i det sentrale Italia. Siena er provinsens hovedstad. Det var 252 288 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Siena, provins Yenikapı. Yenikapı er en bydel i den historiske delen av Istanbul (Konstantinopel), ved Marmarahavet i kommunen Fatih. Yenikapı vil i de nærmeste åra bli utbygd til et viktig kommuniksajonsknutepunkt i byen. Fra 2006 blir Yenikapı utgangsstasjon for metrolinjen "Hafif Metro" til ekspressbusstasjonen Otogar og til flyplassen, og fra 2008 vil den nord-sør-gående metroen også ha sin endestasjon her. Yenikapı får ny jernbanestasjon når Marmaray-forbindelsen står ferdig i 2010. Innslaget for Bosporostunnelen blir i Yenikapi. Byens viktigste fergeterminal ligger i Yenikapi, med hurtigbåtforbindelse til steder langs Marmarahavet. Bydelen har for øvrig lite eldre bebyggelse, noe som skyldes en brann i 1953. Provinsen Perugia. Provinsen Perugia (it. "Provincia di Perugia") er en provins i regionen Umbria i det sentrale Italia. Perugia er provinsens hovedstad. Det var 605 950 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. 400px Provinsen har 606 000 innbyggere (2001) og et areal på 6,334 km². Provinsen er administrativt inndelt i 59 kommuner, se Kommuner i Perugia. Andre byer i provinsen: Assisi, Bevagna, Città di Castello, Foligno, Gubbio, Montefalco, Norcia, Spoleto, Spello, Todi, Trevi, og Umbertide. Eksterne lenker. Perugia, provins Provinsen Terni. Provinsen Terni (it. "Provincia di Terni") er en provins i regionen Umbria i det sentrale Italia. Terni er provinsens hovedstad. Det var 219 876 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Terni, provins Værradar. En værradar er en Dopplerradar som i tillegg til å observere ekko fra nedbør, måler nedbørområdenes hastighet. Dette gjør det mulig å også si noe om vindretningen og vindstyrken. Innenfor radarens dekningsområde kan man for en del timer frem i tid varsle relativt nøyaktig hvor og når det kommer nedbør og hvordan vindforholdene vil bli. En værradar består av sender, antenne, mottaker og prosesseringsenhet som produserer og viser produkter. Antennen sender ut elektromagnetiske pulser. Når disse treffer nedbør, vil signal i form av ekko bli reflektert tilbake til antennen. Alle værradarprodukter blir beregnet ut fra ekkoene. Hovedregelen er at dess sterkere ekko, jo større nedbørintensitet. Det er bare i de senere år at kommunikasjons- og regnekapasitetene har vært gode nok til å kontinuerlig samle inn og prosessere de store datamengdene en værradar og et -nettverk samler inn. Plassering av værradar. En værradar må plasseres i et område som er fritt for høye fjell og andre detaljer i terrenget som kan sperre for radarstrålene. Lokalisering er derfor en utfordring i et fjelland som Norge! Høye byggverk eller andre installasjoner nær værradaren vil også redusere "utsikten" og kunne gi blokkeringer. En værradar må altså ha best mulig sikt, men bør likevel ikke ligge særlig høyere enn 500-600 meter over havet. På grunn av jordkrumningen øker radarstrålens høyde over det nivået værradaren er plassert på med økende avstand. Dersom en værradar blir plassert for høyt og har for stort overvåkningsområde, er det derfor risiko for at nedbør kan ligge under radarstrålen og dermed være «usynlig» eller ligge så høyt at det er vanskelig å si noe om hvilke konsekvenser den vil gi på bakkenivå. For å sikre datakvaliteten er derfor hver værradar i Norge gitt et overvåkningsområde begrenset til 240 km. Værradarer i Norge. Meteorologisk institutt i Norge har (delvis i samarbeid med andre institusjoner) værradarer på Hagahogget i Asker, Staksteinsliknuten i Hægebostad, Goddo i Bømlo, Olsøyheia i Rissa, Røst, Trolltinden på Andøya og Sluskfjellet på Sørøya. Værradaren på Sørøya ble satt i drift høsten 2008. Det norske værradarnettet er ennå ikke landsdekkende. Videre utbygging til et landsdekkende værradarnett er en prioritert oppgave for Meteorologisk institutt. Den neste værradaren bygges på Stad og skal være operativ høsten 2009. Nettverk over landegrensene. Finland og Sverige har henholdsvis 7 og 12 værradarer, mens Norge satte sin 8. værradar i drift på Stad høsten 2009. Alle disse inngår i værradarnettverket NORDRAD som har vært i drift siden 1994. Ved å kombinere informasjon fra hele nettverket, er det mulig å følge nedbøren over store områder. Samarbeidet gir Norge muligheten til å overvåke værutviklingen i det meste av Skandinavia. NORDRAD var det første operative, multinasjonale værradarnettet i Europa. Provinsen Roma. Provinsen Roma (it. "Provincia di Roma") er en provins i regionen Lazio i det sentrale Italia. Roma er provinsens hovedstad. Det var 3 700 424 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Hadrians villa står på verdensarvlisten Som en enklave i provinsen ligger Vatikanstaten. Roma, provins ORP «Błyskawica». Den polske jageren «Błyskawica» i Gdynia ORP «Błyskawica» er en polsk jager av Grom-klassen som deltok under andre verdenskrig. Den er nå bevart som museumsskip i Gdynia. Under andre verdenskrig deltok Błyskawica blant annet på Narvikavsnittet, der den gjorde seg bemerket. Senere tok den del i Operasjon Dynamo, den allierte tilbaketrekningen fra Dunkerque. Resten av krigen tilbrakte den i alliert konvoitjeneste. Błyskawica var søsterskip av ORP «Grom» som sank utenfor Narvik. Provinsen Frosinone. Provinsen Frosinone (it. "Provincia di Frosinone") er en provins i regionen Lazio i det sentrale Italia. Frosinone er provinsens hovedstad. Det var 484 556 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Frosinone, provins Provinsen Latina. Provinsen Latina (it. "Provincia di Latina") er en provins i regionen Lazio i det sentrale Italia. Latina er provinsens hovedstad. Det var 519 850innbyggere ved folketellingen i 2005. Historie. Provinsen Latina ble opprettet 18. desember 1934 som en følge av det fascistiske store prosjektet "Battaglio del grano" («kampen om kornet» hvor det store malaria- og sumpområdet Pontino ble drenert og opparbeidet som jordbruksland. Samtidig ble en rekke av byen, herunder Latina og Aprilia anlagt. Området hadde tidligere vært en del av Provinsen Roma. I tillegg til dette området, ble også fjellområdene Aurunci, Lepini og Ausoni, samt De pontinske øyer en del av Provinsen Latina. Havnebyene Gaeta og Formia i den sørligste delen av provinsen, hørte tidligere til Campania, og gjør det fortsatt språklig. Kommuner. Latina, provins Provinsen Rieti. Provinsen Rieti (it. "Provincia di Rieti") er en provins i regionen Lazio i det sentrale Italia. Rieti er provinsens hovedstad. Det var 147 410 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. I vest danner elven Tevere grensen. Provinsen er stort sett dominert av fjell, i nord nær Rieti ligger "Monte Terminillo" (2 216 moh), i øst "Monti della Lagha" ("Pizzo di Sevo" 2 422 moh, "Cima Lepri" 2 455 moh og "Mte Gorzano" 2 458 moh) og i syd massivet rundt "Montagne della Duchessa" (2 266 moh). Mye av provinsens territorium er nasjonalparker. "Parco Naturale dei Monti Lucretili" befinner seg i den sydlige delen av provinsen. En liten del av "Parco Naturale Sirente-Velino" ("Montagne della Duchessa") ligger i provinsen i sydøst. Mellom disse befinner "Riserva Naturale Monte Navegna-Monte Cervia" seg. "Monti della Lagha" (nevnt over), er en del av "Parco N. del Gran Sasso e M. d. Laga". "Riserva naturale dei Laghi Lungo e Ripasottile" finnes like nord for Rieti. I den vest ved Tevere finner vi "Riserva Tevere Farfa". Rieti, provins Provinsen Viterbo. Provinsen Viterbo (it. "Provincia di Viterbo") er en provins i regionen Lazio i det sentrale Italia. Viterbo er provinsens hovedstad. Det var 288 783 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Viterbo, provins Provinsen Verona. Provinsen Verona (it. "Provincia di Verona") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Verona er provinsens hovedstad. Det var 860.796 innbyggere i året 2004. Geografi. Provinsen Verona består av 38 kommuner. De viktigste er: Villafranca di Verona, Legnago, San Bonifacio, San Giovanni Lupatoto og Bussolengo. Næringslivet. Provinsens viktigste næringsvirksomheter er turisme, jordbruk ("vin, ris, tobakk") og marmorindustri. Severdigheter. Byen Verona og Gardasjøen er de viktigste attraksjonene. Her finnes det også Gardaland, Italias største tivoli. Provinsen Ascoli Piceno. Provinsen Ascoli Piceno (it. "Provincia di Ascoli Piceno") er en provins i regionen Marche i det sentrale Italia. Ascoli Piceno er provinsens hovedstad. Det var 369 371 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Ascoli Piceno, provins Provinsen Macerata. Provinsen Macerata (it. "Provincia di Macerata") er en provins i regionen Marche i det sentrale Italia. Macerata er provinsens hovedstad. Det var 301 523 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Macerata, provins Provinsen Pesaro og Urbino. Provinsen Pesaro og Urbino (it. "Provincia di Pesaro e Urbino") er en provins i regionen Marche i det sentrale Italia. Pesaro er provinsens hovedstad. Det var 351 214 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Pesaro e Urbino, provins Wu Li. «Båtreise på floden nedenfor buddhisttempelet», av Wu Li, malt mellom 1690 og 1710. Wu Li (tradisjonell kinesisk: 吳歷, forenklet kinesisk: 吴历, pinyin: "Wú Lì") også Wu Yushan og med kallenavnet Mojing – «blekkhuset» (født ca. 1632 i Changshu i provinsen Jiangsu i Kina, død 24. februar 1718 i Shanghai), var en landskapsmaler tidlig under Qing-dynastiet i Kina, og en av mestrene i den gruppen malere som ettertiden har gitt betegnelsen «de seks klassiske mesterne». Wu Li kom fra en lang slekt der mange hadde trådt inn i den høylærde mandarinstand. En av hans forfedre var den neo-konfucianske embedsmann og filosof We Ne (1372–1427). Som barn var han vitne til hvordan de seierrike mandsjuer ved tre anledninger massakrerte mennesker i hans hjemby Changshu. Han var også en konvertitt til katolisismen som lot seg døpe i 1681 i en alder av 39 år (dåpsnavn: "Simon Xavier da Cunha"). Drevet av sin nye kristne tro begynte han på jesuittenes "Colegio de São Paulo" i Macao, og noen år senere trådte han selv inn i jesuittordenen. Han ble presteviet 57 år gammel i Nanjing, av den første katolske kinesiske biskop, dominikaneren Luo Wenzao, og ble så sendt til Shanghai. På denne tiden pågikk ritestriden i den katolske kirke i Kina. Han utførte sitt pastorale arbeide i 30 år, og gikk av sikkerhetsgrunner ofte kledt som fisker eller sjømann. Wu var ved sin høye og tradisjonelle konfucianske utdannelse en av sitt folks høylærde, og de var slett ikke uvanlig for slike å hengi seg til kunster som for eksempel malerkunsten. Han var også en dikter. Hans gravmæle i Changshu forsvant under den moderne utbygging av byen. Drømmen om Narnia. "Drømmen om Narnia" (Org. "The Magician's Nephew") er en roman i Narniaserien, skrevet av forfatteren C.S. Lewis i 1954. Selv om boken ble skrevet som den sjette av bøkene i serien, er den den første i "kronologien" i serien. I senere utgivelser har boken blitt plassert som den første. Boken skildrer blant annet skapelsen av landet Narnia. Handlingen. Historien begynner i London rundt år 1900, der to nabobarn Digory Kirke og Polly Plummer møtes. Digory forteller Polly at moren hans holder på å dø, og slik innledes vennskapet mellom de to. En dag mens de utforsker en tunnel som binder husrekka deres sammen, går de inn feil dør og overrasker Digorys onkel Andrew mens han studerer. Andrew, en selvopptatt, selvlært magiker, får Polly til å ta på en magisk ring som gjør at hun forsvinner. Han gir så Digory en annen ring og lover at ved å bruke den, vil han få Polly tilbake ved å bruke en annen type ringer. Ringene flytter barna til en skog med mange vannpytter. De oppdager der at de forskjellige vanndammene fører til forskjellige verdener. Digory overtaler Polly til å utforske noen av pyttene sammen ham før de reiser tilbake til onkelen. De markerer hvilken vanndam som ville føre dem til deres egen verden, Jorden, og går ned i en annen pytt. De kommer til et stort slott i en tidligere hovedstad av verdenen de har kommet til, Charn. Palasset virker øde frem til de kommer til en hall med statuer av de tidligere regentene av Charn. De finner også en bjelle med advarsel om å ikke ringe i den. Digory ringer likevel i den, tvert imot det Polly ønsker. Han vekker med det en av statuene, den onde dronning Jadis. Hun forklarer hvorfor alt er så øde i Charn. Barna, som merker at dronningen er ond, prøver å rømme tilbake til skogen mellom verdenene. Dronningen griper fatt i Pollys hår, og blir dermed med barna tilbake til vår verden. Dette fører til en vill ferd gjennom London med onkel Andrew. Barna prøver å få dronningen ut av London og tilbake til hennes verden, men i forsøket blir også Andrew, en taxisjåfør ved navnet Frank og hans hest Strawberry med. Digory drar med seg hele gruppen til den nærmeste vannpytten i tro om at den leder til Charn. Da de kommer frem, merker de at de har kommet til en helt tom verden i stedet. Jadis merker fort at det er en verden som ennå ikke har blitt skapt. Litt etter hører de sang som ser ut til å føre til at stjernene kommer frem og sola begynner å skinne. Sangeren, den store løven Aslan, kommer snart til syne, og de ser hvordan sangen skaper liv i verden. Dyr, planter og resten av verden dukker opp av ingenting. Jadis prøver å angripe Aslan med en lykt hun rev av en lyktestolpe i London, men blir ikke engang lagt merke til av løven. Hun flykter, og etterlater seg gatelykta som vokser opp som en gatelykt i den nye verdenen. Aslan velger noen av dyrene til å bli intelligente, snakkende vesener og setter disse over de andre dyrene. Deretter sender Aslan Digory på en reise for å få tak i et spesielt eple som kan beskytte Narnia, for å gjøre opp at han tok med seg den onde heksa Jadis inn i verdenen Narnia. Polly, Digory og taxisjåførens hest (som blir forvandlet av Aslan til en hest med vinger ved navn Fledge) reiser til et fjell langt borte for å få eplet fra en hage omgitt av en mur. Akkurat i det Digory har tatt eplet og skal til å dra, oppdager han Jadis, som kom frem før ham. Hun frister Digory til å enten spise eplet og ved det få evig ungdom, eller ta med seg eplet og reise alene tilbake til London for å gi det til moren hans, slik at hun kan bli frisk. Jadis selv har spist et eple og ved det blitt udødelig. Selv om det å ta med seg eplet tilbake til London frister, tror Digory at moren hans ikke vil at han skal stjele, og han ønsker dessuten ikke å reise fra Polly. Han holder løftet til Aslan og reiser tilbake til Narnia for å gi ham eplet. Da han kommer frem til Aslan igjen, sier Aslan at han gjorde rett og ber ham deretter plante eplet i bakken. Han holder en seremoni for å krone kongen og dronningen av Narnia, den tidligere taxisjåføren Frank og hans kone Helen, som Aslan hentet til Narnia ved hjelp av magi. Imens vokser et tre opp fra eplet Digory plantet. Aslan forklarer at treet vil beskytte Narnia mot Heksa siden hun stjal eplet hun spiste av treet med epler i hagen Digory hadde hentet det originale eplet av selviske grunner. Narnia kom til å oppleve en peroiode som kunne sammenlignes med Bibelens Edens hage. Aslan forklarer videre til Digory at et stjålet eple "ville" ha gjort moren hans frisk, men senere ville hun en dag ha ønsket at hun hadde dødd i sykdommen sin. Deretter gir Aslan Digory et eple fra det treet som nettopp har vokst opp som han kan ta med tilbake til moren sin for å redde henne, og sender så barna og onkel Andrew tilbake til skogen mellom verdenene. De reiser tilbake til London, Digory gir eplet til moren sin og hun blir frisk. Epleskrotten begraver han i bakgården sammen de magiske ringene, som Aslan har sagt at han skulle oppbevare sikkert for å hindre fremtidlig misbruk. Der epleskrotten ble gravd ned, vokser et nytt tre opp. Mange år senere blir det blåst ned i en storm. Digory vil ikke at treet skal kuttes opp til ved, og lager derfor et klesskap av det. Dette dukker opp igjen i den neste historien (kronologisk sett) i serien, "Løven, heksa og klesskapet". Den «gamle professoren» i denne boka er Digory, som bor i et gammelt hus på landet som han har arvet fra faren sin, som i sin tid igjen hadde arvet det fra sin grandonkel, rett etter at han hadde trukket seg tilbake fra hans tjenester i India. Dette blir beskrevet på slutten av "Drømmen om Narnia". Anna Bache-Wiig. Anna Bache-Wiig (født 19. september 1975) er en norsk forfatter og skuespiller. Anna Bache-Wiig er datter av Harald Bache-Wiig, professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og Sylvi Penne, førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo. Anna Bache-Wiig vokste opp i Bærum og var i flere år medlem av Bærum Barneteater. Bache-Wiig debuterte som skuespiller i NRKs ungdomsserie "Borgen skole" i 1988. Siden den gang har hun gått på Romerike Folkehøgskole og Statens Teaterhøgskole. Etter endt utdanning har hun medvirket i blant annet NRKs dramaserie "Lekestue" fra 2002 og TV Norge-serien "NAV" (2012), samt filmene "Buddy" (2003) og "Naboer" (2005). Hun har også vært tilknyttet Trøndelag Teater hvor hun bl.a. spilte tittelrollen som Hedda Gabler i 2006, og mottok en Hedda-nominasjon for tolkningen, og Den Nationale Scene. I 2003 debuterte Bache-Wiig som forfatter med romanen "Det aller fineste", der hun gir et innblikk i tilværelsen som tenåring på slutten av 1980-tallet. Romanen fikk gode anmeldelser og ble også tatt godt imot av publikum. I 2005 ga hun ut sin andre roman, "Sommernattsdrømmen", og i 2009 kom hun ut med romanen "Lasses hus". Våren 2010 ga Anna Bache-Wiig ut sin første billedbok "Don Fridtjof". Boken kom ut på Cappelen Damm og er illustrert av Lisa Aisato. Jan Pande-Rolfsen. Jan Pande-Rolfsen (født 18. mars 1922, død 10. mars 2002 i Oslo) var en norsk skuespiller og hallomann. Han debuterte som skuespiller på Det Norske Teatret i 1941, og fra 1956 arbeidet han i NRK. Her var han en velkjent hallomann både i radio og fjernsyn til langt utover pensjonalderen. Han var i stor grad med på å prege Ønskekonserten i NRK. Som skuespiller hadde han små biroller i flere av Olsenbanden-filmene. Pande-Rolfsen deltok også i mange underholdningsprogrammer, og er kanskje best kjent fra programmet "O.J. – ute på prøve" som gikk på NRK høsten 1994, med Otto Jespersen som programleder. I denne serien hadde Pande-Rolfsen en fast spalte i hver episode hvor satt han på en trone og redegjorde for filosofiske betraktninger med en humoristisk undertone. Grunnstenen var alltid den samme: «Livet er herlig, dere!» – en setning han først brukte i radioprogrammet Revolvermagasinet (også med Otto Jespersen i en av hovedrollene) og som han ble assosiert med i alle årene som fulgte. Jan Pande-Rolfsen var gift med skuespilleren Aud Schønemann fra 1948 til sin død. Isak Kimoe. Isak Kimoe (født 11. desember 1854 på Kimo, Skaugdalen i Rissa, død 1944) var en norsk maler. Han er best kjent for sine mange malerier og blyantskisser, for det meste fra lokalmiljøet. Arbeid i USA. Isak Kimoe hadde forskjellige lærerjobber før han for første gang reiste til USA. (1887) I løpet av denne tiden var Isak Kimoe hjemme i Rissa tre ganger og kom hjem for fjerde og siste gang i 1907. Under oppholdet i USA hadde han studert malerkunst. Studier. Etter at Isak Kimoe kom hjem til Rissa i 1907 bodde han på kammersloftet på Kimo vestre fram til 1913, da han bygde sin egen stue, "Trollstua", samme år. Arbeid og verv i området. Isak Kimoe trodde selv at han malte mellom to og tre tusen bilder. Isak døde 5. februar 1944 på Østre Kimo. Han hadde også en datter, Kristianna (1903-1969). Mange av hans bilder kom på utstilling både før og etter hans død. Utstillinger og auksjoner. Pr oktober 2004 er det fotografert og registrert 600 bilder og i tillegg kommer en mengde blyant- og pennetegninger. I bygdebøkene for Rissa er mange av maleriene og tegningene som Isak Kimoe har laga. Albert von Thurn und Taxis. Albert von Thurn und Taxis Albert Maria Lamoral Miguel Johannes Gabriel Prinz von Thurn og Taxis (født 24. juni 1983) er overhode for fyrstehuset Thurn og Taxis, og ifølge Forbes 2005-liste verdens yngste milliardær. Hans formue er på ca. 2 milliarder USD. Han er sønn av fyrstinne Gloria von Thurn und Taxis og hennes mann, fyrsten av Thurn og Taxis. Ulrikke Hansen Døvigen. Ulrikke Hansen Døvigen (født 4. februar 1971) er en norsk skuespillerinne. Hun er datter av skuespillerinnen Kjersti Døvigen, som bl.a. spilte i NRK-serien "Offshore", og jazzmusikeren Ole Jacob Hansen. Hun vokste opp i Lommedalen, men da hun var 12 år gammel flyttet hun til London sammen med sin mor og stefar Halvor Astrup. Der bodde hun i 17 år, og fikk med seg en tre-årig utdannelse på Webber Douglas Academy of Dramatic Arts (1994) i London, samt utdannelse på Vacani School of Dancing. Hun har også erfaring fra Vera Gregg Ecole du Theatre i Paris. Hun debuterte på Nationaltheatret i 2002 som Cecily i "Hvem er Ernest" av Oscar Wilde. Før det var hun ansatt ved Oslo Nye Teater i to år, der hun blant annet spilte i "Dracula", "Disco Pigs", "40" og "Hjalmar og Flode". Hun var også med på Riksteatrets oppsetning av "Syvende himmel". Siden har hun spilt i filmen "37 ½". Hun er kanskje mest kjent som Jentungen i NRKs "Jul på Månetoppen" og som Moder'n i TVNorges "Den unge Fleksnes". I teater er hun nok mest kjent som Nora Helmer i Henrik Ibsens "Et dukkehjem". Hun er en erfaren rytter og fekter, og kan danse moderne, jazz og grunnleggende ballett. Ellers kan hun spille piano. Ulrikke Hansen Døvigen har tidligere vært sammen med Thomas Giertsen og Mads Ousdal. Fra forholdet til Ousdal har hun datteren Elsa (født 18. april 2004). Døvigen er gift med tidligere snowboarder Daniel Franck. Annet. I tillegg har hun spilt roller i flere lydbøker av forskjellige slag, bl.a. Hilde Hartkorn-Pervaiz i Knut Nærums "Døde menn går på ski" og som forteller/mor i lydboka til "Linus i Svingen". Påsken 2007 var hun aktuell som Sonja Borge i NRK P1s påskekrim "De dødes tjern". Hun har også medvirket i reklamer for blant annet Sparebanken NOR, Universitetet i Oslo, Rema 1000 og Coop. Eksterne lenker. Døvigen, Ulrikke Hansen Døvigen, Ulrikke Hansen Kjersti Døvigen. Kjersti Døvigen (født 27. juni 1943) er en norsk skuespiller. Hun er kjent fra blant annet TV-serien "Offshore". Kjersti Døvigen og jazzmusikeren Ole Jacob Hansen er foreldrene til skuespillerinnen Ulrikke Hansen Døvigen som er bosatt i England. Kommisjonen for det indiske hav. thumb Kommisjonen for det indiske hav ("fransk: Commission de l'Océan Indien" (COI)) er en flernasjonal organisasjon som har som mål å bidra til økt samarbeid mellom medlemmene Komorene, Madagaskar, Frankrike (med Mayotte og Réunion), Mauritius og Seychellene. Maldivene har observatørstatus i kommisjonen. Organisasjonen ble startet i januar 1984 i Seychellenes hovedstad Victoria. Organisasjonens offisielle språk er fransk. Paul Vergès. Paul Vergès (født 5. mars 1925 i Thailand) er en fransk politiker bosatt på Réunion. Vergès stiftet Réunions kommunistparti i 1959, et parti som ha ledet frem til han gikk av i 1993. Han gjorde politisk comeback ved Europarlamentsvalget i 2004, da han ble valgt inn som tredjekandidat til det franske kommunistpartiet. Vergès sitter i Europaparlamentets komite for utvikling. Han er for tiden president i regionsrådet for Réunion som ligger i det indiske hav. Frankrikes arrondissement. Frankrikes arrondissement er nivået under département i Frankrike. Landet er inndelt i 100 departementer, som igjen er inndelt i 325 arrondissement. Hvert arrondissement har en hovedstad. Arrondissmentene er inndelt i kantoner (cantons) som er inndelt i kommuner (communes). I motsetning til franske regioner, departementer og kommuner, har ikke arrondissementene status som en juridisk enhet i offentlig rett. Arrondissementenes ledere blir heller ikke valgt av innbyggerne, men utpekt av den franske presidenten. Statistikk. De fleste departementene har bare tre eller fire arrondissement. Territoire de Belfort har bare ett, mens Moselle har ni og Paris har tjue. Kjersti Buaas. Kjersti Østgaard Buaas (født 5. januar 1982 i Trondheim) er en norsk snøbrettkjører som representerer Vassfjellet Snowboardklubb. Hun fikk en 4. plass i Vinter-OL 2002 i Salt Lake City, USA. Hun vant en bronsemedalje i Vinter-OL 2006 i Torino, Italia. Hun er sponset av Roxy og har vært utøver på det norske landslaget siden 1999. Réunions kommunistparti. Réunions kommunistparti ("fransk: Parti communiste réunionnais", PCR) er det største politiske parti på den franske øya Réunion i det indiske hav. Partiet har en representant i den franske nasjonalforsamlingen. Partiet ble stiftet av Paul Vergès i 1959 da det franske kommunistpartiet (PCF) ville at lokalavdelingene i de oversjøiske områdene skulle bli uavhengig. Paul Vergès ledet partiet frem til februar 1993, da han trakk seg tilbake og Élie Hoarau ble valgt til ny partileder. Paul Vergès er nå president for Réunions regionsråd (pr desember 2005). Kim Christiansen. Kim Andre Christiansen (født 8. mai 1976) er en norsk snøbrett-kjører. I 1998 vant han verdenscuprennet i Innrichen og i 2001 vant han verdensmesterskapet i snøbrett i Madonna di Campiglio. I 2005 fikk han bronse medalje i VM i Whistler mountain. Han har 2 kongepokaler i half pipe og vunnet 1 nordisk mesterskap. Christiansen har deltatt i 3 vinter OL. Nagano 98, Salt Lake 2002, Torino 2006 halfpipe i Vinter-OL 2006 i Torino. Stine Brun Kjeldaas. Stine Brun Kjeldaas (født 23. april 1975 i Kongsberg) er en tidligere norsk snøbrettkjører som deltok i de olympiske vinterlekene 1998 i Nagano og 2002 i Salt Lake City. Hennes største meritt er sølvmedaljen i halfpipe under OL 1998 i Nagano. Torkel Halvorsen Aschehoug. Torkel Halvorsen Aschehoug (født 27. juni 1822 i Idd i Smaalenenes amt, død 20. januar 1909 i Kristiania) var en fremtredende norsk rettsfilosof, sosialøkonom og politiker. Han var professor i rettsvitenskap, statsøkonomi og statistikk og leverte et betydelig vitenskapelig og rettsteoretisk forfatterskap. Han var i årene 1868-1882 stortingsrepresentant og spilte en betydelig rolle i striden om innføringen av parlamentarismen. Liv. Torkel Halvorsen Aschehoug var sønn av presten og stortingsrepresentanten Halvor Aschehoug. Han var professor i rettsvitenskap fra 1862 til 1889 og stod her for et fremragende rettsteoretiske forfatterskap, med det rettshistoriske verket "Norges offentlige ret" og "Norges nuværende statsforfatning". Som «Stortingsmann» markerte han seg som en ledende konservativ politiker. I tiden fram mot innføringen av parlamentarismen i 1884 var han den konservative fløyens talsmann. Han stilte seg imidlertid ikke avvisende til parlamentarismen. Men han mente at for å sikre den maktfordelingen som var gitt i Grunnloven, måtte en med en parlamentarisk statskikk styrke kongemakten. Kongen måtte få absolutt veto, rett til å oppløse Stortinget og rett til å skrive ut nyvalg. Videre mente han at grunnlovsmessigheten av de lover som Stortinget vedtok, måtte kunne etterprøves rettslig. I sine økonomiske skrifter var han påvirket av den tyske historiske skolen – som senere havnet i en «metodestrid» med den østerrikske økonomiske skolen med Carl Menger i spissen. Aschehoug var senere også påvirket av den engelske økonomen Alfred Marshall. I sin politiske orientering var han sterkt inspirert av den tyske konservative reformisten Adolph Wagner, som var en av hovedarkitektene bak Bismarcks velferdsstat. Heder. Aschehoug ble innvalgt i 1890 som medlem av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet. Kongen utnevnte 21. januar 1895 han til storkors av St. Olavs Orden. Ekspropriasjon. Ekspropriasjon er å fjerne et stykke privat eiendom fra kontroll av eieren. Begrepet brukes både om handlinger utført av offentlige myndigheter og en gruppe mennesker. Det refererer ofte til offentlige myndigheters borttaking av eiendom fra en eier – for eksempel, "ekspropriert fra eiendomseierne som bodde i traséen til den nye motorveien." Noen ganger brukes det i betydningen "redistribuering" – for eksempel, "ta rikdom fra de rike for å gi mat til de fattige." Internasjonale forhold. Ekspropriasjon er en av de politiske risikoer som gjør seg gjeldende i forbindelse med direkte utenlandsinvesteringer. Det kjennetegnes ved konfiskasjon av utenlandsk aktivum og en billighetserstatning. Denne betalingen er generelt en formalitet og ikke en akseptabel kompensasjon. Andre politiske risikoer inkluderer konfiskasjon (uten betaling), blokkering av midler, kontraktsbrudd, fastfrysing av aktiva, operasjonelle restriksjoner og/eller tung beskatning samt hyppig skattetilsyn. Norske forhold. I juridisk terminologi er ekspropriasjon en form for grunnerverv som er hjemlet i oreigningsloven, eller i offentlige planer, for eksempel en reguleringsplan. Ekspropriasjon benyttes der man må erverve grunn eller rettigheter for gjennomføring av tiltak som er direkte hjemlet i loven, eller vist i planene, mot grunneiers samtykke. Skjønnsretten tar stilling til hvor høy erstatning grunneieren skal få for det tapte arealet (eller rettigheter i det aktuelle arealet), i henhold til regler gitt i oreigningsloven og ekspropriasjonserstatningsloven. Man kan unngå ekspropriasjon dersom grunneier samtykker til å inngå en minnelig avtale. Misteltein. Misteltein ("Viscum album") er en plante som lever som parasitt på trær, i Norge bl.a. på lind, lønn, rogn, eple og pære. I Norge finnes arten bare ved Oslofjorden, med desidert størst forekomst i Horten. På øya Mølen i Buskerud finnes også en god bestand. Planten er vintergrønn og derfor lettest å oppdage om vinteren når vertstrærne er uten løv. Den spres ved hjelp av bær som spises av fugl. Frøene er fortsatt spiringsdyktige etter å ha passert gjennom fuglekroppen, og de fester seg lett på greiner. Bærene er hvite. Mistelteinen ble som første planteart i Norge fredet i 1956. Senere er fredningen utvidet til også å gjelde vertstrærne. Trær med misteltein kan derfor ikke felles eller skades. Tradisjon. I mange land er det skikk å henge mistelteinen opp under taket til jul. En skikk som stammer fra engelskspråklige land er at når en kvinne står under mistelteinen, må hun la seg kysse av hvem som helst uten å protestere. For hvert kyss skulle mannen opprinnelig plukke et bær av mistelteinen; og når det ikke var fler igjen, var det slutt på kyssingen. Bærene inneholder et svært klebrig stoff som i mange europeiske land har blitt brukt til produksjon at et spesielt lim. Dette limet har fra gammelt av blitt brukt til limpinnefangst av fugl. Gift. Misteltein er giftig hvis den kommer inn i blodomløpet. Giften kan utvinnes ved at planten knuses mellom to steiner, og da misteltein er eviggrønn, er den giftig året rundt. Uttrekk av "Viscum album" inneholder lektiner som er virksomme mot visse typer kreftceller. Misteltein er derfor blant de plantene som er blitt grundigst undersøkt av farmakologer i moderne tid. Tidligere ble den ansett som en trylleplante som kunne åpne dødsrikets porter, gjøre ufruktbare dyr fruktbare, og virke som serum mot alle typer gift. Steinalderens jegere kunne nedlegge selv store dyr, så lenge pilen var blitt dyppet i mistelteinens gift. Etterhvert som det ble mindre jakt, og misteltein mer sjelden, gikk denne kunnskapen i glemmeboken, men har overlevd i finsk, jødisk og persisk tradisjon, samt i beretningen om Balders død, der mistelteinen stadig er en dødelig plante; man hadde bare glemt hvorfor. Det særlige ved misteltein – at den vokser som snylteplante på andre trær – ser ut til å ha vært ukjent for både Snorre i "Den yngre Edda" og forfatteren av "Den eldre Edda". Begge beskriver den som en plante som vokser i jord. Mytologi. Germanerne betraktet mistelteinen som hellig. Ifølge nordisk mytologi laget Loke en pil av misteltein. Guden Balder ble drept av denne da hans blinde bror Hod ble lurt til å skyte pilen mot ham. Marlborough House. Marlborough House er et herskapshus i Westminster i London, Storbritannia. Det ble tegnet av Christopher Wren for Sarah, hertuginne av Marlborough, og stod ferdig i 1711. På 1800-tallet ble huset utbygget, og den britiske kongefamilien tok det i bruk. Fra 1863 til 1901 var det hjemmet til prinsen og prinsessen av Wales, de senere kong Edvard VII og dronning Alexandra av Storbritannia. Dronning Maud av Norge ble født her. I 1936 ble Marlborough House hjemmet til kong Georg Vs enke, dronning Mary. Etter hennes død i 1953 donerte dronning Elisabeth II huset til Samveldets sekretariat, som fortsatt bruker det i dag. NHHK. Norges Handelshøyskoles Kursvirksomhet, offisielt forkortet til NHHK, ble etablert av Norges Handelshøyskole i 1959 for å utvikle kompetanse innen økonomi og administrasjon ved å tilby kurs for andre enn fulltidsstudenter. Navnet ble senere endret til Norges Handelshøyskoles Kompetansesenter for etter- og videreutdanning. NHHK etablerte en rekke kurs og spesialiserte seminarer som utviklet seg videre i takt med behovene innen både næringslivet og offentlig administrasjon. NHHK ble fra januar 1997 integrert som en del av Norges Handelshøyskole, og markedsføres ikke lenger under navnet NHHK. Bomis. a>, tidligere aktør i pornografiske filmer, her kledd i en Bomis t-skjorte. Bomis er et dot-com selskap grunnlagt i 1996 av Jimmy Wales og Tim Shell. Wales er også kjent som grunnleggeren av Wikipedia og grunnlegger og administrerende direktør i Wikimedia Foundation. Shell er styremedlem i styret for Wikimedia og nåværende toppleder av Bomis. Selskapet genererer inntekter ved å selge reklame på en søkeportal. I 2001 hadde Bomis 10 ansatte. På nettstedet Bomis.com oppretter og drifter Bomis ringer av nettsteder rundt populære søketermer. Disse ringene er nå grovt inndelt i kategoriene «Babes», «Entertainment», «Sports», «Adult», «Other» og «Science fiction». «Adult», «Babes» og «Entertainment» er kategoriene som blir oftest oppdaterte og besøkte. I tillegg er Bomis vert for en kopi av DMOZ søkekatalog. Inntektene fra søkerelaterte sider genereres av reklame og tilknyttet markedsføring. Fram til 2005 var Bomis også ansvarlig for nettstedet «Bomis Premium» tilgjengelig på adressen premium.bomis.com. Til en pris av USD 2.95 for de første tre dagene fikk brukeren tilbud om tilgang på 54 658 erotiske fotografier av 403 ulike modeller. En typisk bildeserie viste kvinnelige modeller som strippet og poserte, ofte med sprikende lår og barberte pubes. Et lite antall bilder viste modeller som poserte med sexleketøy. Når modellene var avbildet påkledd bar de ofte på seg Bomis t-skjorter. I tillegg var det tilbud på videofilmer med nakenmodeller som opptrådte megetsigende med gjenstander slik som for eksempel bananer. Inntil midten av 2005 gav også Bomis plass til «Bomis Babe Report'», en gratis weblogg som publiserte nyheter og kommentarer til celebriteter, modeller og til pornografiindustrien. «Bomis Babe Report'» gav fremtredende plass for linker til «Bomis Premium», og tok inn regelmessige oppdateringer om nye modeller som sluttet seg til Bomis. Rollen ved opprettelsen av Nupedia og Wikipedia. Bomis har gjort seg sterkt bemerket for å ha opprettet online encyclopediaprosjektet Nupedia. I den tidlige prosjektfasen leide Bomis inn Larry Sanger til å lede Nupediaprosjektet. Sanger startet også utviklingen av Wikipedia. Opprinnelig var hensikten med Wikipediaprosjektet et foreløpig utkast for det mer formelt organiserte Nupedia, men det viste seg at Wikipedia med sin mye lavere inngangsbarriere raskt vokste fra morprosjektet sitt og også ble langt større enn morselskapet Bomis selv. I en overgangstid skaffet Bomis ikke bare båndbredde og tjenerplass, men stod også som eier av nøkkelelementer slik som de tilhørende domenenavn. Men med de stadig voksende kostnader og med den generelle motviljen i prosjektet mot reklame på nettstedet, og sammen med ønsket om å kople Wikipedia til de sentrale ideene om åpenhet og nøytralitet, ble det naturlig å søke en alternativ eierskapsmodell. Stiftelsen Wikimedia Foundation ble formelt annonsert den 20. juni 2003, og alle tilhørende verdier (både i form av intellektuell kapital, programvare og datamaskiner) ble overført eller donert til den nye ideelle (non-profit) organisasjonen. (Se:). På denne tiden hadde Larry Sanger forlatt prosjektet, mens Jimmy Wales beholdt nøkkelrollen i styret for stiftelsen, og sitter der sammen med brukervalgte representanter fra Wikipediasamfunnet. Stiftelsen finansierer nå driften av Wikipedia og alle søsterprosjektene gjennom donasjoner fra ulike kilder. I ettertiden har Jimmy Wales stått som gründer for flere andre wiki-baserte prosjekter, verken tilsluttet Bomis eller Wikimedia. Liste over kjente pirater og kaperfarere. Tysk illustrasjon fra "Skatten på Sjørøverøya" Liste over kjente pirater og kaperfarere er en opptegnelse av kjente pirater, buccaneers, korsarer, sjørøvere, kaperfarere ("privateers"), og andre som har vært involvert i piratvirksomhet. Listen inkluderer både kapteiner og sjøfolk blant mannskapet. "Se også:" sjørøveri, karibiske pirater, og kaperfart. Nåværende tid: 1850-2000. Kjente pirater og kaperfarere Lushatthumle. Lushatthumlen ("Bombus consobrinus" (Dahlbom)) er vår eneste oligofage humleart ("Oligofagi: spiser/beiter på få arter"). Den tilhører underslekten "Megabombus" sammen med hagehumle "B. hortorum" Linnaeus. Denne humlearten har identisk utbredelse med sin næringsplante tyrihjelm ("Aconitum septentrionale" Koelle), eller lushatt som den også heter. Ingen annen humleart har så lang tunge. Dette er en tilpasning til vertsplanten som krever lang tunge for at humlene skal nå frem til nektaren. Tungelengden er ikke proporsjonal med humlenes størrelse, men er slik at de minste utearbeiderne har den forholdsvis lengste tunga, og de største humlene den forholdsvis korteste. Dette er en tilpassing til vertsplanten slik at alle humlene har tilnærmet riktig tungelengde som når frem til nektaren. Kjennetegn. Lushatthumla har nesten alltid gulbrun farge på ryggsiden av brystet, og de første leddene på bakkroppen. Resten har svart pels, bortsett bakkroppsspissen som har lysegrå pelsfarge. Kroppen er lang og smal. Hodet er langt og smalt, og har en lang tunge Lushatthumla er den siste av våre humler som kommer fram om våren, som regel i slutten av mai, begynnelsen av juni. Dette er en tilpasning til sin vertsplante. Før tyrihjelm begynner å blomstre samler lushatthumla nektar og pollen på mange forskjellige planter, særlig på planter med lange kronrør. På forsommeren kan man se lushatthumla i store mengder på sibirertebusk før tyrihjelm begynner å blomstre. Men så snart tyrihjelm er i full blomstring så forsvinner lushatthumla fra de andre plantene. Forsøk fra Canada har vist at mens de andre humleartene må lære hvordan de skal kunne finne nektaren på "Aconitum", så vet lushatthumlene dette fra første forsøk. Tungelengden til lushatthumla øker ikke proporsjonalt med humlas størrelse slik som hos de andre humleartene. Den relative lengden avtar for de største individene slik at tungelengden for mellomstore og store humler er tilnærmet like lang. For kort og for lang tunge vil gjøre innsamling av nektar mindre effektiv. Lushatthumla er så godt tilpasset at den helt utkonkurrerer de andre humleartene. Her må selv hagehumla som har den nest lengste tunga gi tapt når bestanden av lushatthumle er stor nok. Det er svært stor størrelsesforskjell på arbeiderne. De aller minste ser man imidlertid sjelden ute i det fri, da det normalt er de største arbeiderne som sanker nektar og pollen. De største arbeiderne kan bli like store som dronningene, og det kan være svært vanskelig å skille dem fra hverandre bortsett fra i atferd. Men arbeiderne mangler fettlegemet i bakkroppen som benyttes under overvintring. Hannene er lange og slanke og er noe mer butte i bakkroppen enn arbeiderne. De vil også kunne kjennes på de litt lengre antennene. Bolet. Bolet til lushatthumla er normalt lite. Det ligger som regel i et gammelt musebol nede i jorda. Men mer eller mindre overjordiske bol kan også forekomme. Noen ganger må lushatthumla krabbe flere meter for å komme fram til bolet. Lushatthumla tilhører de såkalte "pocketmakers", humler som lager egne lommer direkte på larvekammerne som humlene plassere pollen i. Larvene spiser så direkte på denne pollenputen som arbeiderne dytter ned i lomma. Utbredelse. Lushatthumla er utbredt fra Norge i vest til Japan i øst. Vi finner lushatthumla over hele Norge hvor vi finner tyrihjelm. Men vi mangler den i de aller sørligste og nordligste deler av landet. Lushatthumla er av og til blitt forvekslet med åkerhumle "Bombus pascourum" (Scopoli), men av alle verifiserte funn er det bare et kjent funn (Abisko) av et enkelt lushatthumle individ utenfor utbredelsesområdet til lushatt. Bilder. Før tyrihjelm begynner å blomstre, besøker lushatthumla andre planter, fortrinnsvis blomster med lange kronrør. Like før blomstringen til vertsplanten begynner kan blant annet lushatthumla treffes i stort antall på blomstende sibirertebusk "Caragana arborescens". Kenny Harrison. Kenny Harrison (født 13. januar 1965 i Milwaukee, Wisconsin) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i tresteg. Han ble verdensmester i 1991, men gikk glipp av OL 1992 i Barcelona på grunn av skader. Han kom imidlertid sterkt tilbake og vant gull under OL 1996 i Atlanta, med en personlig rekord på 18,09. Compton. Compton er en by i Los Angeles County i California. Byen ligger syd-sydvest for selve Los Angeles, og har 93 493 innbyggere (2000). Compton er kjent for stor fattigdom og høy kriminalitet, spesielt når det gjelder gjengvold. Byen har tradisjonelt hatt svart flertall, men de siste 15 årene har hispanics kommet i flertall. Flere kjente rappere som Ice Cube, The Game, Eazy-E,Tyga, Dj-Quik og Dr.Dre vokste opp i Compton. Institut für Museumskunde. Institut für Museumsforschung (IfM, institutt for museumsvitenskap) er et tysk forsknings- og dokumentasjonssenter for museumsvesen og museologi med sete i Berlin-Dahlem. Institut für Museumsforschung tilhører Staatliche Museen zu Berlin, en organisasjon underlagt Stiftung Preußischer Kulturbesitz. Dr. Dre Presents…The Aftermath. "Dr. Dre Presents...The Aftermath" er et samlealbum fra Dr. Dre som inneholder artister fra hans nyeste plateselskap, The Aftermath. Albumet ble mottatt med varierende kritikk. Fra albumet kom to singler, «Been There, Done That», som regnes som Dr. Dres farvel til hiphopen og «East Coast/West Coast Killas» som er rappet av supergruppen Group Therapy, som bestod av rapperne RBX, KRS-One, Dr. Dre, B-Real og Nas. Lurk. Lurk er et spesielt rytmeinstrument utviklet og brukt av den norske vise-gruppa Vømmøl Spellmannslag. Den består av en to meter lang seljestav påmontert en beksømsko i den ene enden, og ble brukt som rytmeinstrument ved at den ble slått ned i en lav resonanskasse. På originallurken var det påmontert et cymballokk på den ene siden. Sammen med en tamburin, som lurkisten trakterte med den andre hånda, utgjorde lurken det som senere har blitt beskrevet som "Vømmøl-snerten", lagets musikalske særegenhet. Neues Museum (Berlin). Vestfasaden på Neues Museum (2009) Neues Museum omkring 1850, sett fra Friedrichsbrücke Neues Museum er et museum på Museumsinsel i Berlin, som hører til verdenskulturarven. Utkastet til museet ble utarbeidet av Friedrich August Stüler, og grunnstensnedleggelsen fulgte i 1841. Den senklassisistiske bygningen regnes som Stülers hovedverk og som en av de viktigste bygninger i det 19. århundres museumsbygning. Museet ble åpnet i 1855 som det andre museet på Museumsinsel, etter at Altes Museum var blitt for lite for de eksisterende samlingene. Neues Museum inneholder bl.a. Det egyptiske museum og papyrussamling. Bygningen. Neues Museum hører til de mest betydelige byggverker i senklassisisme og tidlig jernbygning. Som i Altes Museum grupperer utstillingsrommene seg rundt to "haller" (Ägyptischer Hof og Griechischer Hof). Den sentrale trappehallen inneholder den berømte billedsyklusen av Wilhelm von Kaulbach som fremstiller menneskehetens historie. Den østlige hovedfronten mot Alte Nationalgalerie innelukkes av to vindusløse hjørnebygninger (Nordkuppelsaal og Südkuppelsaal). Den sparsomme ytre utsmykningen står i kontrast til den rike indre utsmykningen. Hvert rom er med arkitektoniske detaljer, vandrebilleder og rik ornamental bemaling utsmykket slik at det står i forbindelse med samlingene. Eksempler er Römische Saal, Griechische Saal, Mythologische Saal og Niobidensaal. OKA. OKA som redningskjøretøy i Australia OKA er en australsk produsent av terrengkjøretøyer, etablert i 1986. De har produsert små volum av lette lastebiler og busser til myndigheter, turselskaper, industri og militære, men har de siste to årene (2005) hatt mest suksess med å produsere og å konvertere campingbiler. Selskapet holder til i Bibra Lake, Perth, Vest-Australia. Theater des Westens. Theater des Westens («vestens teater») er en av de mest kjente musikal- og operettescener i Berlin. Det ligger i Kantstraße i ortsteil Charlottenburg i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf. Historie. Teatret ble bygget mellom 1895 og 1896 i historistisk stil av Bernhard Sehring. Theater des Westens åpnet 1. oktober 1896 med Holger Drachmanns eventyrspill "Tusen og en natt" ("Tausendundeine Nacht"). Etter at den ventede suksessen uteble, ble bygningen fra 1898 brukt som operascene og fra 1908 som operetteteater. En brann skadet teatret 25. august 1912, men det ble gjenoppbygget. I 1922 ble teatret igjen omgjort til opera, og gikk under navnet "Große Volksoper", men operaen ble stengt i 1924. Teatret ble gjenåpnet i 1933 som del av programmet "Kraft durch Freude" og fikk navnet "Volksoper". I 1944 ble teatret stengt og senere skadet av bombeangrep. Allerede i 1945 fulgte den første restaureringen, og "Städtisches Oper Berlin" (byoperaen i Berlin) flyttet inn i teaterbygningen, etter at byoperaens egen bygning i Bismarckstraße var blitt ødelagt. Med ferdigstillelsen av den nye Deutsche Oper flyttet operaensemblet i 1961 tilbake til Bismarckstraße. Fra dette tidspunktet ble Theater des Westens igjen brukt særlig for operette- og musikaloppførelser. Frederick Loewes "My Fair Lady" var den første musikalen som hadde première i 1961. I 1962 ble bygningen modernisert og ombygget, og i 1978 ble teatersalen restaurert etter Sehrings originale planer. I 1980-årene fulgte restaureringen av foyeren og bygningens ytre etter originalplaner. Cessna L-19 Bird Dog. Cessna L-19 (O-1) Bird Dog. Cessna L-19 Bird Dog er et militært observasjons- og rekognoseringsfly. Den sivile varianten av flyet går under betegnelsen Cessna 305. Bakgrunn. Mot slutten av 1940-tallet ønsket US Army å erstatte sin flåte av aldrende L-4 og L-5 observasjonsfly med en ny type. Cessnafabrikken i Wichita, Kansas, begynte derfor høsten 1949 utviklingen av et helmetall observasjonsfly basert på US Army spesifikasjoner for den nye typen. Fabrikken hadde ingen eksisterende modell som passet og startet arbeidet med blanke ark. Ved å bruke halen fra Cessna 195 og vingene fra Cessna 170, klarte konstruktørene å få en prototype ferdig på tre måneder. Med fabrikkens typebetegnelse 305, fløy den for første gang den 14. desember 1949, ført av Henry Waring. Som vanlig skulle det arrangeres en konkurranse mellom de forskjellige fabrikkene som var med i prosjektet. Denne tok til på Wright Field i Ohio den 16. april 1950. En Cessna 305, med registreringsnummer N41694, mot konkurrentene Luscombe T-817-L, Piper PA-18, Taylorcraft 18 og Fletcher FL-23. Flyet fra Cessna kom fra prøvene med gode resultater, og den første kontrakten på 418 fly ble muntlig meddelt fabrikken allerede den 16. mai samme år. I juli 1950 begynte krigshandlingene i Korea, noe som satte fart i produksjonen av den første serien. Modell 305 hadde nå fått den militære betegnelsen L-19, og de første flyene ble overtatt av US Army i begynnelsen av desember 1950. Av de 100 første flyene ble hele 97 levert direkte til Korea for bruk av de amerikanske styrkene der. Flyet viste seg å være svært anvendbart, og ble også tatt i bruk av US Air Force (USAF)og US Marines, blant annet under Vietnamkrigen. I 1962 ble flyet omdesignert til O-1, og flyene i tjeneste i USAF ble etterhvert erstattet av O-2 Skymaster. I US Army var flyet imidlertid i bruk frem til slutten av Vietnamkrigen. I Canada ble L-19 brukt som tauefly for Royal Canadian Air Cadets. Disse flyene ble brukt til å taue seilfly av typen Schweizer 2-33 som ble brukt som treningsfly. Birddog i norsk tjeneste. Norge hadde i 1955 mottatt 16 Piper L-18C Super Cub, som dannet grunnstammen i det som etter hvert ble Feltartilleriets Fly-OP tjeneste. Flyene var levert kostnadsfritt som en del av det Amerikanske våpenhjelpprogrammet. Da Fly-OP tjenesten etter hvert skulle utvides, ble Luftforsvaret tilbudt den mer moderne Cessna L-19A, også disse vederlagsfritt som en del av våpen hjelpen (MAP). Ansvarsforholdet for OP-flyene var delt slik at Luftforsvaret hadde det tekniske ansvaret og Feltartilleriet det operative. Flyene ble rulleført i Luftforsvaret. Den 7. september 1960 ankom de to første flyene til Oslo i kasser. Montering og klargjøring ble satt bort på kontrakt til Widerøe's Flyveselskap A/S. Begge flyene var opprinnelig levert fra Cessna i 1952, men hadde tydeligvis stått lagret siden da. Flytiden var 0 timer på så vel skrog som motor ved ankomsten hit til landet. Propellene var derimot godt brukte, med en gangtid på over 1000 timer. Etter avsluttet montering på Fornebu, ble flyene overført til Værnes og tilsluttet Cub-avdelingen der. Luftforsvarets kjenningsbokstaver for Cessna L-19A ble CE, etterfulgt av flyets individuelle bokstav, f.eks. CE-A. De neste fem av den første leveransen på syv Birddog’s ankom Norge ombord på Wilh. Wilhelmsens MS «Terrier» den 3. november 1961. Igjen var det Widerøe's på Fornebu, som fikk klargjøringsjobben. To av flyene, 51-12641 og 51-12610, var blitt skadd underveis da lasten hadde forskjøvet seg. Skadene var imidlertid ikke verre enn at de lett lot seg reparere. Dette var også lagrede fly med 0 timers gangtid. Alle fem ble etter hvert fløyet fra Fornebu til Værnes. Den amerikanske hærens typebetegnelse ble som nevnt endret fra L-19A til O-1A i 1962. Det vil si at flyene hadde den nye betegnelsen gjennom størstedelen av tjenesten i Norge. Det tok imidlertid noe tid for Luftforsvaret og Hæren gikk konsekvent over til den nye typebetegnelsen. Det finnes i dag et sivilt registrert eksemplar i Norge (LN-WNO) i forsvarets farger. Denne har hjemmebase på Kjeller. Dronningens kommissær. Dronningens kommissær ("Commissaris van de Koningin") er et nederlandsk embete i hver av landets 12 provinser. Kommissæren er formann for styret ("College van Gedeputeerde Staten") i en provins, og dermed provinsen og styrets ansikt utad. Ved siden av dette, er han ordfører under de (månedlige) møtene i provinsrådet ("Provinciale Staten"). Kommissæren er kongerikets representant i provinsen, og trenger dermed ikke å stå bak provinsens politiske mål. Hver provins styres av et provinsråd. Rådsmedlemmene velges hvert fjerde år. Rådene har ansvar for å utforme provinsenes politikk og se til at den iverksettes. Hvert rådsmedlem har én stemme og vedtak fattes ved flertallsavgjørelse blant de tilstedeværende medlemmene. Rådsmedlemmene har som regel vanlige yrker og påtar seg oppgavene i rådet på fritiden. De mottar godtgjørelse for fremmøte. Dronningens kommissær velges ikke av provinsens innbyggere, men beskikkes av Kronen (dronningen og ministrene). Dronningens kommissær utnevnes på åremål for seks år, som kan forlenges med nye seks år. Dronningens kommissær kan innenfor denne tidsrammen kun gis avskjed av Kronen. Når embetet blir ledig gir provinsrådet en profil til innenriksministeren for hva slags kandidat det ønsker for stillingen. Selv om alle dronningens kommissærer er fremstående medlemmer av et av de store nasjonale partiene, forventes de å opptre politisk uavhengig i utøvelsen av embetet som dronningens kommissær. Dronningens kommissærer har en rolle i administrasjonen av provinsene og er sentralstatens representanter i provinsene. De koordinerer provinsens beredskapsarbeid og besøker jevnlig kommunene i provinsen. De har også en viktig rolle i utnevnelsen av kommunale borgermestere. Når et borgermesterembete blir ledig vil dronningens kommissær rådspørre kommunestyret om sitt syn på en etterfølger, og deretter anbefale en kandidat til innenriksministeren. Fordi dronningens kommissær både er formann og fullverdig medlem av provinsregjeringen, kan noen av regjeringsoppgavene bli lagt i kommissærens portefølje. Dronningens kommissær fører også tilsyn med den offentlige forvaltningen og kommunale tjenester, og representerer provinsen i forholdet til næringslivet. Guvernør. I Limburg kalles Dronningens kommissær også «guvernør». Dermed er provinshuset i Maastricht også kjent som "Gouvernementet". Til og med det 19. århundre var Dronningens kommissær i Noord-Brabant også kjent som "guvernør". I Belgia er Guvernøren den høyeste ansvarlige for en provins. Steve Elkington. Steve Elkington (født 8. desember 1962) er en australsk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Elkington har vunnet 10 turneringer på PGA-touren (pr. 2005), deriblant én "major"-turnering – PGA-mesterskapet i 1995 på Riviera Country Club – og The Players Championship i 1991 og 1997. I 2005 endte han som nummer to bak Phil Mickelson i PGA-mesterskapet og kom dermed blant de 50 beste på verdensrankingen i golf. Elkington spilte på det internasjonale laget i The Presidents Cup i 1994, 1996, 1998 og 2000. Siemens AG. Siemens' hovedkontor på Linderud i Oslo Siemens AG er et verdensomspennende tysk industrikonsern, særlig kjent som produsent av elektronikkprodukter og forbruksvarer. Det ble grunnlagt i 1847 i Berlin av Werner von Siemens, og har idag hovedsete i München. Selskapet omsatte i 2004 for over 75 milliarder euro, og har ca. 480 000 ansatte over hele verden. Med sine mange datterselskaper er Siemens AG et av Tysklands største selskaper, og produserer nesten alt innen elektroteknikk, fra lyspærer og mobiltelefoner til kraftverk og lyntog. Omsetningen i 2007 var på nesten 72,4 milliarder euro, noe som tilsvarer 579 milliarder kroner. I Norge har selskapet sitt hovedkontor på Linderud i Oslo, plassert i store markante røde bygg tegnet av arkitekten Odd Nansen. Selskapet omfatter også Siemens Business Services (SBS), som leverer IT-systemer og -applikasjoner for bedrifter og offentlige organisasjoner. Siemens ble i en rekke land i verden satt under etterforskning i 2006, for omfattende korrupsjon og smøring for å få offentlige kontrakter. Selskapet har vedgått å ha anvendt 1,3 milliarder euro til korrupsjon, noe som tilsvarer 10,4 milliarder kroner. Det foregår per 24. juli 2008 en etterforskning mot 300 ansatte. Siemens AG venter straff på flere milliarder i bøter fra amerikanske myndigheter I Norge konkluderte Dalseide-utvalget med at Siemens Business Services hadde smurt offiserer for å få forsvarskontrakter. Selskapet har vedgått å ha anvendt 1,3 milliarder euro. Produksjon av mobiltelefoner. Siemens Mobile var lenge en stor produsent av mobiltelefoner. Produksjonen gikk imidlertid med store underskudd utover i 2000-årene, og i 2005 tok det taiwanske selskapet BenQ over mobiltelefonproduksjonen til Siemens AG. Mobiltelefonene gikk under navnet BenQ-Siemens, se for eksempel Benq-Siemens EF81. Rammet av skandaler. I årene 2004 – 2008 ble Siemens-konsernet rammet av en rekke korrupsjons- og bedrageriskandaler. I Norge avslørte den tidligere Siemens-økonomen Per-Yngve Monsen at selskapet urettmessig hadde tatt seg for godt betalt fra det norske Forsvaret. Selskapet hadde fakturert over 60 millioner kroner for mye i forbindelse med en dataleveranse. For dette ble selskapet ilagt en bot på 9 millioner av Økokrim. I Tyskland ble flere ledere dømt for omfattende korrupsjon over hele verden. Siemens AG har innrømmet at 1.3 milliarder euro er brukt til korrupsjon, men beløpet kan stige. Dette er den største korrupsjonsskandalen noensinne i Tyskland. Ringve Museum. Ringve Museum er Norges nasjonale museum for musikk og musikkinstrumenter og en av de gamle lystgårdene på Lade like utenfor Trondheim sentrum. Ringve er et av museene som inngår i Museene i Sør-Trøndelag(MiST). Museet ble åpnet for publikum 11. oktober 1952, og bygger på grunnleggeren Victoria Bachkes private samlinger. Ringve har i dag en instrumentsamling som omfatter ca 2000 musikkinstrumenter fra hele verden. Noen av instrumentene brukes aktivt i formidlingen. Bygningene på Ringve representerer tre århundrer i gårdens historie, og den eldste kan dateres tilbake til 1700-tallet. Ringve gård er barndomshjemmet til sjøhelten Peter Wessel «Tordenskjold». Ringve Botaniske hage på 130 dekar omkranser i dag bygningene, og drives av Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet. Grunnleggeren Victoria Bachke ble etterfulgt av Jan Voigt som direktør i 1963, og fra 1997 har Peter Andreas Kjeldsberg vært leder. Utstillinger. Ringve har to faste utstillinger, «Museet i Hovedbygningen» og «Museet på Låven». Hovedbygningen med interiører fra 1880-årene er ramme for omvisninger med musikkdemonstrasjoner i sommerhalvåret, der guidene demonstrerer et utvalg av instrumentene, mens utstillingen «Museet på Låven» er tilgjengelig hele året. Sesongen 2012 er Ringve under ombygging, og utsillingen på Låven holdes derfor stengt fram til høsten 2012. Menneskene. Victoria Bachkes svigerfar, Anton Sophus Bachke kjøpte gården i 1878. Samlinger. Ringve har i dag en instrumentsamling som omfatter ca 2000 musikkinstrumenter fra hele verden. Av disse er omkring 700 såkalte klassiske europeiske instrumenter, dertil europeiske og ikke-europeiske tradisjonelle instrumenter. Res publica. Res publica er latin for «ting» eller «sak» og «offentlig»/«felles»; på norsk kanskje lettest oversatt med «Offentlighetens sak». Det betegnet i antikkens Roma myndighetenes virksomhet, og det er opprinnelsen til ordet "republikk". Etymologi. Ordet "publica" er hunnkjønnsordet av adjektivet "publicus", som igjen stammer fra et tidligere ord, "poplicus", som er relatert til "populus" (folk). Romerne begynte etterhvert å skrive ordene sammensatt, "respublica" Joseph Süß Oppenheimer. Joseph Ben Issachar Süßkind Oppenheimer (kort "Joseph Süß Oppenheimer", nedsettende også "Jud Süß") (født 1698 eller 1699 i Heidelberg, død 4. februar 1738 ved Stuttgart) var en jødisk tysk bankier og hoffjøde. Han var finansrådgiver for hertug Karl Alexander av Württemberg og en av de mektigste menn i hertugdømmet. Etter hertugens død ble han stilt for retten og henrettet for «nedrige forbrytelser». Oppenheimer var motiv for Lion Feuchtwangers roman "Jud Süß" og for filmen med samme navn. Oppenheimer, Joseph Süß Oppenheimer, Joseph Süß Oppenheimer, Joseph Süß Lion Feuchtwanger. Lion Feuchtwanger (født 7. juli 1884 i München, død 21. desember 1958 i Los Angeles) var en betydningsfull tysk forfatter. Liv. Feuchtwanger skrev etter sitt studium i historie og germanistikk i München og Berlin teaterkritikker for Siegfried Jacobsohns tidsskrift "Die Schaubühne". Han grunnla 1908 sitt eget kulturtidsskrift "Der Spiegel", som samme år ble slått sammen med "Die Schaubühne". Han flyttet til Berlin i 1927. Under en foredragsreise gjennom USA ble han i 1933 overrasket av nasjonalsosialistenes maktovertagelse, og vendte på grunn av sin jødiske avstamning ikke tilbake til hjemlandet. I februar 1933 holdt han tale på hotell Commodore i New York. Han påpekte da at det fantes rundt 450.000 jøder i Tyskland, et land med rundt 65 millioner innbyggere. Likevel utkom det daglig atten millioner eksemplarer av antisemittiske aviser, dvs førti eksemplarer pr jøde. I mars 1933, da han oppholdt seg i Sveits, gikk nazistene til angrep på huset hans i Berlin. De stjal med seg hans kones bil og et halvferdig romanmanuskript, og rev i stykker et portrett av Eleanor Roosevelt. «Jeg tror de hadde tenkt å skyte meg, men mislyktes fordi jeg ikke var der,» uttalte Feuchtwanger selv. Han bosatte seg i Syd-Frankrike, og ble i 1940 internert av det franske Vichy-regimet. Det lyktes ham imidlertid å flykte over Portugal til USA, hvor han bodde i California frem til sin død. Feuchtwanger var en av grunnleggerne av det tyskspråklige Aurora-Verlag i New York i 1944. Feuchtwanger skrev en rekke romaner, fortellinger, dramaer og essays. Eksterne lenker. Feuchtwanger, Lion Feuchtwanger Feuchtwanger Vinjeøra. Vinjeøra er et tettsted som ligger i Hemne kommune i Sør-Trøndelag. Fram til 1964 lå Vinjeøra i Vinje kommune, etter kommune-sammenslåingen ble den en del av Hemne kommune (og gamle Vinje kommune i Sør-Trøndelag ble lagt ned). Tettstedet ligger omtrent 95 km. fra Trondheim og 105 km fra Kristiansund. Stedet grenser til europaveien E39 og har nesten 300 innbyggere. Her finner du Bygdemuseumet «Bua», kaféen «E39», kles- og antikkbutikken «Brukbart», samt matbutikk. Steinberget (Trondheim). Steinberget var den gamle hovedinnfartsveien til Trondheim fra sør og strekker seg fra Ilevollen til Sverresborg. På vei ned Steinberget, eller Fenginsbrekka («gledens bakke»), fikk pilegrimene i middelalderen det første synet av Nidarosdomen. På Steinberget er det en barnehage som drives av tidligere skøyteløper Mona Falk-Larssen. Romerriket. a>, som skal ha blitt oppfostret av en ulv. Romerriket var en sivilisasjon som vokste ut fra bystaten Roma, grunnlagt på den italienske halvøy i det 8. århundre f.Kr. Gjennom dets tolv århundres levetid skiftet den romerske sivilisasjonen fra å være monarki, republikk, til å bli keiserrike. Det skulle komme til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring og assimilering. Sivilisasjonen bukket under gjennom barbariske invasjoner i det 5. århundret, kjennetegnet som Romerrikets nedgang og begynnelsen på Middelalderen. Den romerske sivilisasjonen er ofte gruppert i den klassiske antikken sammen med antikkens Hellas, en sivilisasjon som inspirerte mye av kulturen i antikkens Roma. Romerriket bidro sterkt i utviklingen av lov, krig, kunst, litteratur, arkitektur, og språk i den vestlige verden, og dets historie fortsetter i dag å påvirke verden. Monarki. Bystaten Roma vokste ut fra bosetninger rundt et vadested ved elva Tiberen, som var et krysspunkt for trafikk og handel. Ifølge arkeologiske undersøkelser skal landsbyen Roma ha blitt dannet på Palatinhøyden en gang i det 9. århundre f.Kr., av medlemmer fra de sentrale italienske stammene, latinerne og sabinerne. Etruskerne, som tidligere holdt til i Etruria i nord, ser ut til å ha tilordnet seg politisk kontroll i områdene rundt Roma sent i det 7. århundre f.Kr.. Etruskerne mistet imidlertid kontrollen i det 6. århundre f.Kr., og de opprinnelige stammene, latinerne og sabinerne, gjenopprettet sin regjering og dannet en republikk med mye sterkere kontroll over ledere som ønsket å utøve makt. Ifølge romerske legender ble Roma grunnlagt 21. april, 753 f.Kr., av tvillingene Romulus og Remus, som nedstammet fra den trojanske prinsen Aineias. Romulus, som navnet Roma stammer fra, drepte sin bror Remus i en krangel der den nye byen skulle være, og ble den første av i alt syv konger av Roma. Republikk. Ifølge historikere som Livius, ble den romerske republikk etablert rundt 510 f.Kr. Den siste av de syv kongene av Roma, Tarquinius den stolte, ble avsatt, og et system basert på ettårig valgte magistrater ble etablert. De viktigste magistratene var de to konsulene, som fungerte som lederne i republikken. I realiteten var senatet det største maktorganet, som økte i medlemmer og makt ved etableringen av republikken. Magistratstillingene var kun tilegnet patrisierne, eliten i det romerske samfunnet, men stillingene ble senere åpen for det vanlige folk, plebeierne. Romerne klarte gradvis å dempe trusselen fra de andre folkeslagene på den italienske halvøy. Den siste trusselen mot romersk hegemoni i Italia, den store greske kolonien Tarentum, ble slått i 282 f.Kr.. Romerne sikret sine erobrede områder ved å opprette strategisk plasserte kolonier, og etablere stabil styring. I den andre halvdel av det 3. århundre f.Kr. kom Roma i konflikt med Karthago i den andre punerkrigen. Denne krigen resulterte i Romas første erobring oversjøs, Sicilia og Hispania, og Romas etablering som en imperial makt. Etter å ha nedkjempet Makedonia og selevkidene i det 2. århundre f.Kr., ble romerne den dominerende makten i og rundt Middelhavet. a>, markerer overgangen fra republikken til keiserriket Den imperialistiske dominansen førte til interne stridigheter. Senatorene ble rike på bekostning av provinsene, mens soldatene, der mesteparten var småbønder, var lenge borte og kunne ikke opprettholde sine gårdsbruk. Den store importen av slaver, som fulgte med erobringen, reduserte muligheten for betalt arbeid, som førte til at underklassene ble dårligere stilt. En rekke embetsmenn, som for eksempel Graccerne, prøvde å få gjennom landreformer som ville ha hjulpet befolkningen, men senatet godtok sjelden slike reformer, noe som resulterte i opprør blant bybefolkningen, ofte ledet av rivaliserende senatorer. Senatet nektet bla. italienske forbundsstater å få romersk borgerskap, noe som endte i forbundsfellekrigen i 91–88 f.Kr.. Militærreformene til Marius førte til at soldatene ble mer lojale til hærføreren enn staten, et element som Sulla utnyttet i sitt brutale diktatorstyre i 81–79 f.Kr. I midten av det 1. århundre f.Kr. dannet tre menn; Julius Cæsar, Pompeius og Crassus, en hemmelig pakt for å kontrollere republikken; det første triumvirat. Etter Cæsars erobring av Gallia, oppstod det en konflikt mellom ham og senatet, som igjen førte til en borgerkrig der Pompeius ledet senatets hær. Cæsar vant krigen og erklærte seg selv som diktator på livstid. I 44 f.Kr. ble Cæsar drept av en gruppe senatorer som fryktet at han skulle gjeninnføre monarkiet. Cæsars arving, Octavian, dannet sammen med Marcus Antonius og Lepidus det andre triumvirat, men denne alliansen endte også i en maktkamp, der Lepidus ble forvist og Marcus Antonius beseiret i slaget ved Actium, i 31 f.Kr., og Octavian (Augustus) stod igjen som den ubestridte hersker (keiser) over Roma. Keiserrike. Da hans fiender var beseiret, klarte Octavian (nå kalt Augustus) å tilegne seg nesten absolutt makt, kledd i republikkens styringsform. Hans valgte etterfølger, Tiberius, fikk makten overført og dannet det julo-claudiske dynasti, som varte til Neros død i 69. Den territorielle utvidelsen fortsatte under Romerriket, og staten holdt seg stabil til tross for en rekke keisere som var både korrupte og fordervet. Etter det flaviske dynasti hersket "de fem store keiserne" (96–180), og riket nådde sitt territorielle, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Riket var trygt både mot interne og eksterne trusler, og det gjennomgikk "Pax Romana" (den romerske fred, fra 27 til 180). Med erobringen av Dakia under keiser Trajan nådde riket toppen av sin territorielle utvidelse med rundt 4 millioner kvadratkilometer. Perioden mellom 180 og 235 ble dominert av det severanske dynasti, med flere inkompetente keisere. Dette, i tillegg til den økte påvirkningen fra hæren og press fra et nytt og sterkt Persia under Sasanide-dynastiet, førte til en lang periode som er kjent som "krisen i det tredje århundret". Krisen endte med den mer kompetente keiseren Diocletian, som i 293 delte riket i fire deler, der hver del ble styrt av en keiser, kalt "tetrarkiet". Diocletians inndeling ble ikke endelig, utover det fjerde århundret ble riket gjenforent og splittet opp igjen i varierende konfigurasjoner. Tyngdepunktet i riket ble liggende lenger østover, og i 330 flyttet Konstantin den store hovedstaden til Konstantinopel. Det romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket og Østromerriket i 395. Det vestromerske riket ble utsatt for en rekke barbariske invasjoner, og gikk gradvis i oppløsning utover 400-tallet. I 410 ble byen Roma invadert for første gang på over 1000 år og den 4. september 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt av den germanske lederen Odovakar. Riket som hadde vart i ca. 1200 år var nå borte. Samfunn. Livet i antikkens Roma dreide seg om det som foregikk i og rundt byen på de syv høyder. Byen hadde et vidt spekter av monumentale bygninger, som Colosseum, Forum Romanum og Pantheon. Den hadde fontener med friskt vann supplert av kilometerlange akvedukter, teater, gymnasium, bad, bibliotek, markedsplasser og fungerende kloakksystem. Variasjon mellom bygningene var lik variasjonen hos de sosiale klassene. På den vakre Palatinhøyden var det store palasser og villaer der de rike familiene bodde (ordet "palass" kommer derifra), mens den fattige befolkningen bodde midt i byen i trange kår, lik dagens ghettoer. Byen Roma var den største av sitt slag på den tiden, med et innbyggertall på godt over en million. Gatene i Roma hadde så mye støy av hover og jernvogner at Julius Cæsar en gang foreslo et forbud mot hest- og kjerretrafikk om natten. Historiske estimater sier at rundt 30 % av befolkningen i Roma levde i utallige urbane senter med en befolkning på 10 000 og mer, noe som er en høy urbaniseringsfaktor i før-industrielle samfunn. Mange av disse sentrene hadde forum, tempel og andre bygninger som man fant i Roma, dog av et mindre format. Styre. Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste. Stenderkampene under republikken resulterte i en uvanlig blanding av demokrati og oligarki. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene ("Comitia centuriata"). Stenderkampene førte kort og godt til at plebeierne (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at Plebeierforsamlingen ("concilium plebis") ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de rikeste, og de med embete (ble man valgt til kvestor, det laveste embetet på embetsstigen, ga det automatisk adgang til senatet), i befolkningen av censorene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte. Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble magistratene bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to konsuler. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en diktator, som fungerte som en enehersker. I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som "princeps" (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall. Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten. Lov. Kilden til de romerske lovene kan spores tilbake til Justinian I sine nedtegnelser fra rundt 530. Prinsippene etter Justinians nedtegnelser ble grunnlaget for lovene brukt i Det bysantinske riket, og i Europa til slutten av 1700-tallet. Lovene i antikkens Roma var inndelt i følgende tre enheter: "Ius Civile", "Ius Gentium" og "Ius Naturale". Ius Civile (borgerretten) var lovene som appellerte til borgerne i Roma, og den utøvende makten til borgerne var Praetor Urbanus. Ius Gentium (nasjonenes lov) var lovene som appellerte til utlendingene, og deres omgang med de romerske borgerne, og den utøvende makt var Praetor Peregrinus. Ius naturale var naturens lov, den loven som var felles for alle levende. Utdanning. I tidlig republikk lærte unge gutter å lese og skrive av sin far, eller av beleste slaver, normalt av gresk opprinnelse; det ultimate mål for romersk utdanning var å produsere menn som kunne snakke godt. Landsbyskoler ble også dannet. Senere, rundt 200 f.Kr., ble gutter og noen jenter, i 7-årsalderen, sendt til skoler utenom hjemmet, kalt "ludus". Grunnleggende romersk læring inkluderte lesing, skriving og regning, og materialet brukt var skroller og bøker. I 13-årsalderen lærte elevene gresk og romersk litteratur. I 16-årsalderen ble noen studenter sendt til retorikkskoler. Barn fra fattigere familier ble ofte opplært av sine foreldre, da skolegang ikke var gratis. Barn gikk på skolen hver dag, bortsett fra dager som var av religiøs karakter. De hadde også sommerferie. Økonomi. En standard romersk denarius av sølv Selv om antikkens Roma omfattet et gigantisk landområde med store mengder naturlige så vel som menneskelige ressurser tilgjengelige, hvilte Romas økonomi stort sett på landbruk og handel. Fri handel av landbruksvarer fra Egypt, Tunisia og Sicilia førte til at de selveiende bøndene ble utkonkurrert fordi de ikke kunne hamle opp med den billige importen av korn. I stedet satset italienske bønder på vin og oliven. Naturlig nok ble også vin og oliven Romas største eksportvarer. Industriell virksomhet var minimal, det eneste var gruvedriften og steinbruddene, som var en viktig kilde til bygningsmaterialene i antikken. Økonomien tidlig i republikken dreide seg stort sett om betalt arbeid, men erobringene førte med seg en stor import av slaver, dermed ble økonomien i senrepublikken sterkt avhengig av slavearbeidskraft, både i fagarbeid og vanlig arbeid. Slavene i senrepublikken skal ha utgjort rundt 20 % av Romas befolkning. Selv om byttehandel var vanlig i antikkens Roma, hadde romerne et godt utviklet pengesystem. Mynter av messing, bronse og andre metaller sirkulerte i og utenfor riket, det er funnet romerske mynter så langt borte som i India (se romersk handel med India). Myntsystemet brøt sammen i løpet av 2–300-tallet. Hester var alt for dyre, og andre pakkdyr var for trege til at massehandel på de romerske veiene var lønnsomt. Derfor var det lite handel med regionene rundt Roma før oppstandelsen til den romerske marinen i det 2. århundre f.Kr. På den tiden tok det under en måned å seile fra Gades i Spania til Alexandria i Egypt, omtrent hele lengden på Middelhavet. Sjøtransport var rundt 60 ganger billigere enn transport over land, så omfanget av slik transport var derfor mye større. Klassestruktur. Det romerske samfunnet var sterkt hierarkisk, med slaver "(servi)" på bunnen, trell "(liberti)" over dem, og frie borgere på toppen. De frie borgerne var også delt inn i klasser. De øverste var patrisierne, som kunne spore sine røtter til grunnleggerne av byen, og plebeierne, som ikke var av adelig hærkomst. Det var et stort skille mellom disse to gruppene, som ble mindre viktig i senrepublikken, da mange plebeierske familier ble mektige og kunne få senatorstillinger. Den romerske eliten ble karakterisert enten av økonomisk formue "(equites)" eller deres politiske status "(nobiles)". For å kunne være en "nobiles" måtte en ha en konsul som forfader. Menn som Marius og Cicero, som var de første i sine familier som hadde konsulembeter, ble kalt "novus homo" «ny mann». Allierte utenlandske byer ble ofte gitt "latinretten", en mellomstilling mellom fullt borgerskap og utenlandsk borgerskap (peregrini), som førte deres innbyggere under romersk lov og ga deres ledende magistrater muligheten til å bli fullverdige romerske borgere. Noen av Romas allierte ble gitt fullt borgerskap etter forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) Fullt borgerskap til alle frifødte menn i riket ble innført av Caracalla i 212. Fattig og rik. Forskjellen mellom fattig og rik var enorm i antikkens Roma. Disse forskjellene markerte seg ytterligere utover keisertiden. En senator, i vest, i det fjerde århundre tjente fire ganger så mye som en senator i det første århundre. En senator kunne tjene så mye som 120 000 gullmynter i året. Til sammenligning kunne en hoffmann i Konstantinopel tjene 1000 gullmynter i året, en handelsmann 200 i året, mens en bonde tjente rundt 5 gullmynter i året. Hovedårsaken til at forskjellene økte utover keiserriket, var de økte skattene som kom i kjølvannet av militærreformene. Hæren ble doblet i størrelse, og med det økte utgiftene også betraktelig. Familie. a>, det typiske antrekket i antikkens Roma Hovedelementene i det romerske samfunnet var husstandene og familiene. Husholdet inkluderte overhodet i familien ("pater familias"), hans kone, barn, og andre slektninger. I de øverste klassene var også slavene og trellene en del av husholdet. Overhodet hadde mye makt ("patria potestas") over sin familie: han kunne arrangere og oppløse ekteskap, og selge sine barn som slaver. Trolig hadde han også rett til å drepe sine familiemedlemmer, men dette er svært omdiskutert blant historikere. "Pater potestas" overgikk til og med sine voksne sønner: en mann ble ikke sett på som "pater familias" mens hans egen far var i live. Når datteren giftet seg kom hun ofte under pater familias i mannens familie, selv om dette ikke alltid var tilfelle. Grupper av beslektede husstander dannet ofte en familie "(gens"). Familiene var basert på blodsbånd eller adopsjon, men de var også politiske og økonomiske allianser. Republikken ble dominert av slike mektige familier ("Gentes Maiores"). Ekteskap i antikkens Roma ble ofte sett på som økonomiske og politiske allianser fremfor kjærlighetsforhold, spesielt i de øvre sjikt. Ofte fant fedrene potensielle ektemenn til sine døtre allerede mens de var mellom tolv og fjorten år gamle. Det er funnet tegn på at folk i overklassen giftet seg tidligere enn folk i lavere klasser. Romerske slekter. Romere var opptatt av å spore slekten bakover til familiens stamfar, eksempelvis var Lucius Junius Brutus, mannen som ledet opprøret mot romernes siste konge,stamfar for Brutiiene – slekten som 400 år senere ga opphav til Gaius Julius Caesars drapsmann, Marcus Junius Brutus. En håndfull romerske klaner går igjen og igjen, ettersom de mest fornemme familiene hadde et tilnærmet monopol på samfunnets øverste embeter. Språk. a>sk tekst fra det 6. århundre f.Kr., og er det tidligste eksemplet på romersk skriftspråk Det opprinnelige språket til romerne var latin, et italisk språk som baserer seg lite på ordenes rekkefølge, men gir mening gjennom et system av endelser på hvert ord. Det latinske alfabetet er basert på det greske alfabetet. Litteratur på latin er stort sett skrevet på klassisk latin, et kunstig og stilmessig polert litterært språk fra det første århundre f.Kr, ofte tilegnet Cicero. Språket som ble snakket i Romerriket var vulgærlatin, som i utgangspunktet skilte seg noe fra klassisk latin, og som etterhvert ble stadig mer markant forskjellig både grammatisk og uttalemessig. Selv om latin forble det litterære og organisatoriske språket i Romerriket, var det gresk som var kulturspråket til den velutdannete eliten. Dette fordi størsteparten av litteraturen som ble brukt av romerne var skrevet på gresk. I det østromerske riket fikk latinen aldri innpass som litterært og talt språk. Selv om latin er et utdødd språk i dag, med få som kan snakke det flytende, består det fortsatt i flere sammenhenger. Det blir brukt som liturgisk språk i den romersk-katolske kirken, og er det offisielle retts- og referansespråket i Vatikanet. Med oppmuntring fra Vatikanet og med vatikanmedarbeideres private medvirkning utvikles og utgis det jevnlig ordbøker med nye ord, Vatikanets bokhandel selger tegneserier som "Donaldus Anas atque nox Saraceni" og bøker som "Harrius Potter et Philosophi Lapis". Religion. Arkaisk romersk mytologi ble dannet som en kompleks interaksjon mellom mennesker og guder, og ikke gjennom fortelling. I motsetning til gresk mytologi var ikke gudene personifisert, men i stedet en form for hellige ånder, kalt "numina". Romerne trodde også at hver enkelt person, sted, eller ting hadde sin egen "genius", skytsånd. Under republikken ble religionen organisert under et strengt system av prestekontor, som ble ledet av "Pontifex Maximus", yppersteprest. Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. Jupiter ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som Zevs, Mars ble assosiert med Ares, og Neptun med Poseidon. I det første århundre f.Kr førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I Romerriket ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død. Under keiserriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 392, av keiser Theodosius. Kunst, litteratur og musikk. De tidligste malekunstene i Romerriket bærer preg av etruskisk påvirkning, spesielt bruken av politiske malerier. I det 3. århundre f.Kr. ble gresk kunst, tatt som krigsbytte, populært, og mange romerske hjem ble dekorert med landskap malt av greske kunstnere. Ruinene ved Pompeii viser at romerne ble påvirket av mangfoldige kulturer rundt om i riket. Portrettskulpturer fra denne perioden benyttet ungdommelige og klassiske dimensjoner, som senere utviklet seg til en blanding av realisme og idealisme. Under de antoniske og severanske periodene, ble pyntet hår og skjegg mer populært. Det ble også gjort fremskritt innen relief-skulpturering, som ofte omhandlet romerske triumfer. Latinsk litteratur var fra begynnelsen av svært påvirket av den greske. Noen av de eldste historieverkene, som omhandlet den tidlige militærhistorien til Roma, var episke dikt. Etter at republikken utviklet seg, begynte forfattere å skrive historie, komedier og tragedier. Leker og aktiviteter. I antikkens Roma var et sted som ble kalt "Campus" et slags treningssted for romerske soldater som var lokalisert nær elven Tiber. Senere ble Campus romernes friidrettsarena, der selveste Julius Cæsar og Augustus gjentatte ganger skal ha ferdet. For å imitere moderbyen ble identiske arenaer bygd i urbane senter og militærbaser rundt om i riket. I Campus samlet ungdom seg for å leke og trene bla. hopping, bryting, boksing og kappløp. Ridning, kasting og svømming var også populære fysiske aktiviteter. På landsbygda var fisking og jakt populære fritidsaktiviteter. Det er viktig å understreke at dette var aktiviteter kun tilegnet menn, og ikke kvinner. Ballspill var en populær sport, som romerne hadde flere utgaver av, for eksempel håndball ("Expulsium Ludere"), hockey, og en form for fotball. En populær form for underholdning var gladiatorkamper. Gladiatorer sloss stort sett til døden i flere forskjellige sammenhenger og med flere forskjellige våpen. Disse lekene nådde sitt høydepunkt under keiser Claudius, som avgjorde endeliktet i kampen med enten å peke tommelen opp eller ved å gjentatt peke tommelen mot halsen på en «stikkende måte». Dyreshow var også populært blant romerne, der ville, eksotiske dyr ble vist fram for folket, eller kombinert med gladiatorkamper. En fange eller gladiator, bevæpnet eller ubevæpnet, ble kastet inn i arenaen sammen med et rovdyr. Circus Maximus ble stort sett brukt til hest og kjerreløp, men ble også brukt til andre leker. Det hadde en kapasitet på 250 000 tilskuere. To tempel, et med syv store egg og et med syv delfiner, lå i midten av arenaen, og hver gang kappløperne kjørte en runde, ble et egg og en delfin fjernet. Dette ble gjort for å holde publikum og deltakerne informert om løpsstatusen. Circus Maximus ble bygget i 600 f.Kr. og hadde sitt siste hesteløp nesten 1000 år senere, i 549 e.Kr. Mat og drikke. Den mat og drikke som romerne konsumerte hadde sitt grunnlag i hvilken samfunnsklasse man tilhørte. Rike romere kunne spiste luksuriøs mat som stekt struts og påfugl som var kostbart den gang mens bøndene spiste egen avling som korn, urter og druer, og svært lite kjøtt. Druer ble i stor grad prosessert til vin som ble drukket som daglig og i seremonier. Ville nøtter som pistasjer og valnøtt var lett å finne. I tidlig tid spiste romerne flesk fra svin og en del domestiserte fugler som høns og ender. Kuer ble holdt over hele Romerriket, men kuer ble ikke holdt for kjøttets del da det ikke eksisterte teknologi for å bevare store kvanta med kjøtt. Kuer ble dog ofret ved særlige festivaler. Ostekaken har sin opprinnelse fra Romerriket. Den meste urbaniserte delen av Romerriket var Italia. Den store urbane befolkningen krevde fast tilførsel av mat. Italienske gårdsbruk skaffet frukt og grønnsaker. Fisk og kjøtt var kostbare varer. Akvedukter ble bygget for frakte vann til byene. Vin og olje ble importert fra Spania, Gallia og Nord-Afrika. I tillegg til arkeologi er antikke tekster kilder for å rekonstruere romernes matvarer. Den eldste bevarte kokeboken, "Apicius", ble antagelig satt sammen på 300-tallet e.Kr. Kjøkkenet i Roma var påvirket av oldtidens Hellas og Midtøsten og er selv en direkte forløper til de nasjonale matvaner i det meste av vestlige Europa. Teknologi. Det romerske regnebrett, den første bærbare kalkulator Romerne kunne skryte av å være det mest teknologiskt utviklede riket i antikken. Mange teknologiske nyvinninger ble utviklet i antikken, glemt i middelalderen, og ble ikke gjenoppdaget før i moderne tid. Om oppfinnelsene kan knyttes direkte til romerne kan diskuteres, for mange nyvinninger var helt klart inspirert av kulturer romerne var i kontakt med. Romerne var ikke spesielt innovative i sin kultur, de oppmuntret heller ikke til innovativ forskning. Romersk lov ga heller ikke provisjon for ingeniørbedrifter og oppfinnelser, selve konseptene om ingeniør og vitenskapsmann eksisterte ikke enda. Uansett ble en rekke viktige teknologiske gjennombrudd utført i denne perioden. De ble spredt rundt i riket, og bidro til Romas enorme dominans og innflytelse i Europa. Ingeniørkunst og arkitektur. a>, er i bruk den dag i dag a>, men ferdigstillet først etter hans død noen år senere, er en av mange byggverk som bevitner Romas storhet Romersk ingeniørkunst bidro i stor grad til Romas teknologiske overlegenhet og arv, og bidro til byggingen av hundrevis av veier eller "viadukter", broer, akvedukter, bad, "termer", teatre og arenaer. Mange monumenter, som Colosseum, Pont du Gard og Pantheon, står den dag i dag som bevis på romersk ingeniørkunst og kultur. De første leiegårdene, "insulae", som kunne ha flere etasjer, ble også utviklet av romerne. Romerne er spesielt kjent for sin arkitektur, som er sammenlignet med de greske tradisjoner og har navnet klassisk arkitektur. Romersk arkitektur har en del stilmessige likhetstrekk med den greske, selv om det var flere forskjeller mellom romerske og greske bygninger. Disse forskjellene er f.eks. at Gresk arkitektur er en "arkitravarkitektur" som legger vekt på det ytre, mens den romerske arkitekturen er opptatt av å utvikle rommene inne i bygningene. Sett bort fra to nye søyletyper, "kompositt" og "toskansk", og kuppelen, som var av etruskisk opprinnelse, hadde Roma få nye arkitektoriske innovasjoner før slutten av republikken. Det var i senrepublikken, første århundre f.Kr., at romerne oppfant betong, laget med kalk og pozzolan som bindemiddel, som snart ble hovedbygningsmaterialet i de romerske bygningene, og gjorde det mulig å bygge bygninger i monumentale størrelser. I det samme århundret skrev Vitruvius "De architectura", den første bevarte avhandlingen om arkitektur i historien. Mot slutten av århundret tok romerne også i bruk glassblåsing, rett etter at det ble oppfunnet i Syria, og mosaikk tok riket med storm etter Sullas kampanjer i Hellas. Betong førte til byggingen av de brolagte og holdbare romerske veiene, som var i bruk tusen år etter Romas fall. Byggingen av veinettet i riket bidro sterkt til Romas makt og innflytelse. Veiene ble opprinnelig bygget for hæren, men de utviklet seg til å bli handelsveier, og førte til uttrykket «alle veier fører til Rom». Den romerske staten opprettet veistasjoner som bidro til forfriskninger til de reisende, broer, og til og med et hesteavløsningssystem som gjorde det mulig for en forsendelse å reise opp mot 800 km på 24 timer. Romerne bygde flere akvedukter for å bringe vann inn til byene og til de store jordbruksområdene. Roma var utstyrt med elleve akvedukter som tilsammen utgjorde en lengde på 350 km. De fleste akveduktene var konstruert under overflaten, med kun en liten del over bakken. Kun drevet av tyngdekraft, transporterte akveduktene tusenvis av liter vann. Romerne hadde også et godt utviklet sanitærsystem. De hadde offentlige bad, som ble brukt både til hygienemessige og sosiale formål. Mange romerske husstander hadde vannklosett, innendørs rørsystem og komplekse kloakksystem. Julius cæsar innførte den julianske kalender i år 47 f.kr, den delte året i 365 dager og hadde med en dag ekstra hvert fjerde år. Den ble brukt i Europa til år 1582, da innførte Pave Gregor 13 den kalenderen vi bruker i dag. Juli måne er opkalt etter han. Militærsystem. a>er fra det første århundre e.Kr. Det romerske navnet for militæret var ofte basert på navnet for èn soldat, "miles". Hæren ble kalt "militia", og kommandanten ble kalt "magister militiae". I republikken ble generalen ofte kalt imperator. Den tidlige romerske hæren var lik hærene i de andre bystatene på den tiden, den besto av borgere. Det romerske infanteriet var delt inn i fem klasser, der hver klasse hadde sine egne våpentyper og typer rustning, forsørget av soldaten selv. De fleste infanteristene var hoplitter etter gresk modell, og kjempet i en falanks. Hæren var delt inn i såkalte "centurier", hver på hundre mann. Dette systemet ble innstiftet av kong Servius Tullius, og kalles derfor "serviansk". En serviansk hær hadde ikke bueskyttere i denne perioden. Det galliske felttoget i Italia på starten av firehundretallet f.Kr. avslørte svakhetene i den romerske hærorganiseringen. Diktatoren Camillius fikk da i oppgave å reorganisere hæren, og ble den første av de store militærreformatorene. Han innførte den nye enheten legion, bestående av 60 centurier. Tre centurier ble også delt inn i en "manipel" ("manipulus"). Legionen kjempet nå i tre linjer, der maniplene i hver linje var stasjonert i intervaller. Disse tre linjene ble kalt "hastati", "pricipes" og "triarii". Småbrukere fra middelklassen hadde tradisjonelt vært ryggraden i den romerske hæren, men mot slutten av det 2. århundre f.Kr. hadde selveiende bønder forsvunnet som sosial klasse. Rekrutteringskrisene førte til at Gaius Marius endret hæren til en fullt ut profesjonell styrke og aksepterte rekruttering fra de lavere klassene. Reformene Marius la for dagen styrket statusen og makten til de beste generalene. Soldatene ble avhengig av generalen for å få jord etter tjenesten. Staten ble avhengig av generaler med store private hærer. Sterke generaler som Julius Cæsar kunne bruke hæren mot staten og senatet til egen fordel. De militære forandringene bidro sterkt til etableringen av principatet og keiserdømmet under Augustus. Den romerske triumf var en offentlig seremoni og et religiøst rituale for å ære en militær leder. Den siste hærreformen kom med keiser Konstantin, da han delte hæren inn i en stasjonær forsvarsstyrke og en mobil felthær. Flåten. Den romerske flåte var på mange måter underordnet hæren, ikke bare i kapasitet men også i prestisje. Før den første punerkrig i 264 f.Kr. fantes det ingen romersk flåte, mye på grunn av at alle foregående kriger hadde foregått på den italienske halvøy. Krigen mot Karthago, en stor sjømakt, tvang romerne til å hurtig anlegge en flåte og rekruttere sjøfolk. De første sjøslagene i den første punerkrigen endte i katastrofe for romerne. Det var ikke før oppfinnelsen av "corvus" (en bordingsinnretning som gjorde det mulig for romerske soldater å komme ombord fiendens skip og føre nærkamp på havet) ble oppfunnet, at romerne klarte å vinne slag på havet. Romerne kopierte også flere av karthagisernes skipsdesign, og masseproduserte dem slik at de fikk en konkurransedyktig flåte. Mot slutten av republikken hadde romerne kontroll over Middelhavet, noe som betydde at det var ingen å kjempe i mot på sjøen. Det siste store sjøslaget ble imidlertid ført internt i Romerriket, mellom Octavian og Marcus Antonius i slaget ved Actium. Selv om det i ettertiden ikke ble kjempet store slag på sjøen, hadde Roma fortsatt en stor flåte som patruljerte både Middelhavet og de store elvene i riket. Flåtens kvalitet ble svekket utover keisertiden, men enkelte keisere, som for eksempel Diocletian, satte store ressurser i sving for å gjenoppbygge den. Den gjennomsnittlige mannskapsstyrken i den romerske flåten varierte mellom 50 000 og 100 000. Liste over Russlands føderale enheter rangert etter areal. Dette er en liste over Russlands føderale enheter rangert etter areal. Se også. Russlands føderale enheter rangert etter areal Edgar Ende. Edgar Ende (født 23. februar 1901 i Altona, død 27. desember 1965 i Netterndorf ved München) var en tysk surrealistisk maler og far til forfatteren Michael Ende. Han var sønn av Gustav Ende. Hobart's Funnies. Churchill AVRE med "risknippe" ("fascine") for kryssing av grøfter. Hobart's Funnies er kallenavnet på en serie spesial-stridsvogner, utviklet av den britiske 79th Armoured Division (79. panserdivisjon) under andre verdenskrig. Kallenavnet oppsto som følge av divisjonens sjef, "Percy Hobart", og det at de i forhold til «vanlige» stridsvogner så ganske artige (og annerledes) ut. De var derimot ettertenksomt designet og godt utprøvd, og ved deres ilddåp 6. juni 1944 fremsto de som alt annet enn latterlige. Bakgrunn. Den første metoden var en kombinasjon av marinebombardemant og å hurtig landsette tropper så langt opp på stranden som mulig (ved høyvann), noe som ville redusere tap av menneskeliv, men øke tapet av materiell, da landgangsfartøy lett kunne bli ødelagt av undervannshindre og miner. (En metode som var foretrukket av Royal Marines og US Marine Corps.) Den andre metoden var å landsette troppene ved lavvann, slik at eventuelle undervannshindre var synlige, og minerydding og fjerning av hindre kunne gjennomføres. Selv om landingsfartøy (og annet spesialmateriell) slik lettere ville unngå å bli ødelagt, ville angrepstroppene derimot være lette mål på stranden og tap av menneskeliv bli større. I forbindelse med invasjonen av Normandie ble den sistnevnte metoden foretrukket, da grundig rekognosering hadde vist at tyskerne hadde forsterket invasjonsstrendene med mange undervannshindre og miner. Det ble dog besluttet at strendene i forkant skulle bombarderes av marinen og flyvåpenet, i håp om å sette flest mulige tyske forsvarsverker ut av spill. I stor grad påvirket av de erfaringene de hadde gjort i forbindelse med Dieppe-raidet, valgte britene å utvikle spesial-stridsvogner til understøttelse av den første angreps-bølgen. Amerikanerene, derimot, valgte den «gammeldagse metoden» – å la ingeniør-soldater fjerne undervannshindre og miner. I og med at amerikanerene hadde lagd så grundige planer, og opprettet spesial-avdelinger for formålet, takket de nei til de aller fleste av de spesial-stridsvognene de ble tilbudt av britene (med unntak av DD-stridsvognen). Sjefen og divisjonen. Ansvaret med å danne denne spesielle enheten ble gitt til generalmajor Percy Hobart. Han var en stor forkjemper av Liddell Harts prinsipper og teorier, og hadde i mellomkrigstiden stått hardt på for å danne et stridsvogn-kavaleri som egen våpenart. Han møtte stor motstand fra tradisjonelle infanteri- og kavalerioffiserer (som fremdeles mente hester var det "rette" kavaleri) og ble tvunget til å gå av tidlig i 1940. Umiddelbart etter gikk han inn i sin lokale "Home Guard"-enhet (britiske HV), med grad av korporal. Hans gjeninntreden i hæren skjedde som følge av at Winston Churchill ble statsminister, og han fikk kommandoen over en panser-divisjon i Nord-Afrika. Churchill var også en stor tilhenger Liddel Hart og hadde lagt merke til Hobarts «kamp». I 1943 ble han forelagt muligheten til å bli sjef for og etablere 79th Armoured Division, og lede utviklingen av spesial-stridsvogner til bruk under en invasjon av Vest-Europa. Det spesielle ved 79th Armoured Division var at den ikke opererte som en samlet divisjon, panservognene ble derimot i stedet spredt som små avdelinger blant de andre panserdivisjonene i det britiske kavaleriet. Opprinnelig besto divisjonen av 27. panserbrigade (sammensatt av 4th/7th Royal Dragoon Guards, 13th/18th Royal Hussars og East Riding Yeomanry) og 185. infanteribrigade (sammensatt av King’s Own Shropshire Light Infantry, The Royal Norfolk Regiment og Royal Warwickshire Regiment), i tillegg til vanlige enheter av artilleriet, ingeniør-korpset og andre hær-avdelinger. 20. august 1945 ble divisjonen formelt oppløst, siden krigen i Europa forlengst var over og divisjonens oppgaver ikke lenger ble ansett som nødvendig. Den avsluttet krigen med en stående styrke på nesten 2 000 (spesial-)stridsvogner, et antall nesten fire ganger så stort som i en normal divisjon. «Kjøretøyparken». M4 Sherman Crab på museum. Churchill Crocodile i august 1944. Stridsvognene som ble brukt som grunnlag for å utvikle spesial-stridsvognene, var M4 Sherman og A22 Churchill Infantry Tank. Seikantunnelen. Seikantunnelen (青函トンネル Seikan Tonneru eller 青函隧道 Seikan Zuidō) i Japan er verdens lengste jernbane-tunnel. Den er 53,85 km lang, og vil være lengst i verden fram til Gotthard-Basetunnelen i Sveits på 57 km åpner ca. 2018. Seikantunnelen går under Tsugarustredet, og forbinder de japanske øyene Honshu og Hokkaido. 23,35 km av tunnelen går under havet. Det dypeste punktet i tunnelen er 240 meter under havoverflaten. Jernbanen i tunnelen er den dypest liggende jernbanen i verden. Historie og bygging. En tyfon senket i 1954 fem ferger i Tsugaru-stredet, og 1430 mennesker omkom. Ulykkene førte til krav om en sikrere forbindelse over stredet, og den japanske regjeringen utredet planer for en fergefri forbindelse. Det ble ansett at ei bru ville bli for usikker i det brede, værharde stredet, og det ble bestemt å bygge en jernbanetunnel mellom øyene. Det vulkanske fjellet under Tsugaru-stredet var for ustabilt til at tunnelboremaskiner kunne brukes under byggingen av tunnelen, så det meste av tunnelen måtte sprenges med dynamitt. Prøveboring startet i 1964, og selve tunnelkonstruksjonen begynte i 1971. Gjennomslaget i tunnelen var i 1983, og tunnelen ble åpnet for trafikk 13. mars 1988. Under byggingen av tunnelen i 1976 traff tunnelbyggerne et område med dårlig fjell, og vann strømmet inn i tunnelen. Det tok over to måneder før tunnelbyggerne fikk kontroll over vanninnstrømmingen. Heldigvis omkom ingen da dette skjedde. Imidlertid omkom til sammen 66 mennesker i andre ulykker under byggingen av tunnelen. Tunnelen i dag. Hvert av de to jernbanesporene i tunnelen er bygd med plass til tre skinner, slik at både normalspor og smalspor kan brukes. For øyeblikket benytter bare smalsporede tog tunnelen, men det finnes langsiktige planer om også å legge normalspor i tunnelen og knytte tunnelen sammen med shinkansen-nettverket. Dette vil imidlertid neppe skje før etter 2015. Enkelte "offisielle" kilder påstår at det allerede ligger normalsporet skinnegang i tunnelen, men dette er ikke riktig. Inne i tunnelen ligger to stasjoner (Yoshioka-Kaitei stasjon og Tappi-Kaitei stasjon). Begge stasjonene har museer som omhandler historien til tunnelen og hvordan den fungerer. Det går persontog gjennom Seikantunnelen flere ganger daglig, men persontrafikken gjennom tunnelen er likevel relativt liten. Dette kommer av at det er både raskere og billigere å reise mellom Honshu og Hokkaido med fly enn med tog. I dag går det betydelig flere godstog enn persontog gjennom tunnelen. Walther von der Vogelweide. Walther von der Vogelweide (født ca. 1170 i Bayern eller Østerrike, død omkring 1230 i Würzburg) var en tysk dikter og minnesanger. Han er en av de betydeligste tyske middelalderdiktere, og skrev på middelhøytysk. Walthers dikt er kjærlighetslyriske og politiske. Han begynte å dikte ved Wiens hoff på slutten av 1100-tallet, og reiste derefter rundt i hele Europa for å synge, hvilket han gjorde stor lykke med. I 1220 fikk han en eiendom ved Würzburg i Bayern av keiser Fredrik II og avsluttet sin reisevirksomhet. Walthers ridderlige kjærlighetsdikt representerer et høydepunkt i minnediktningen. Hans politiske dikt var særlig forbundet med datidens strid om keiserkronen. Teksteksempel. Ich hân mîn lêhen, al die werlt, ich hân mîn lêhen. Nû erfürhte ich niht den hornunc an die zêhen und wil alle boese hêrren dester minre flêhen. Der edel künec, der milte künec hât mich berâten, daz ich den sumer luft und in dem winter hitze hân. Si sehent mich niht mêr an in butzen wîs alsô si tâten Ich bin ze lange arm gewesen ân mînen danc. daz hât der künec gemachet reine, und dar zuo mînen sanc. Jeg har mitt len, hør det, jeg har mitt len, nu frykter jeg ikke februar om føttene (dvs. "å fryse på føttene") og vil alle dårlige (lens)herrer be om så meget mindre. Den edle konge, den gavmilde konge har sørget for meg, at jeg om sommeren luft og om vinteren varme har, De ser meg ikke lenger som et husspøkelse, som de før gjorde Jeg har vært fattig for lenge uten egen skyld deri. Alt dette har kongen rengjort, og dertil også min sang Hjemkomst. Mange av hans dikt er like aktuelle nå som da. Owê war sint verswunden alliu mîniu jâr! ist mir mîn leben getroumet,oder ist es wâr? daz ie wânde ez være, was daz alles iht? dar nâch hân ich geslâfen und enweiz es niht nû bin ich erwachet,und ist mir unbekant daz mir hie vor was kündieals mîn ander hant. liut unde lant,dar inn ich von kinde bin erzogen, die sint mir worden frömde reht als ez si gelogen. die mîne gespilen wâren die sint træge unt alt. bereitet ist daz velt, verhouwen ist der walt,, Å, ve, de år jeg hadde, hvor hurtig de forsvant! Er alt mitt liv av drøm bygd opp, eller er det sant? Hva jeg trodde at det var – var det kun drømmespinn? Da har jeg måttet sove, da vet jeg ingenting. Nu,dog, er jeg våknet, en fremmed er jeg blitt I det som før jeg kjente, i det som før var mitt. Folk og land hos hvem jeg barndomslærdom vant De kjennes ikke ved meg, som var det ikke sant. De gutter som lekte så viltert, er gamle og trette menn Bebygget er jorden, av skogen er intet igjen... Tidens ungdom. Ôve wie jæmerliche junge liute tuont, den ê vil hovelichen ir gemuete stuont! die kunnen niuwan sorgen: owê wie tuont sie sô? nie kristenman gesæhe sô jæmerliche schar... Å,ve, hvor ynkelig de unge tér seg nu, De som én gang lystige og veloppdragne var! De forstår seg kun på sut og sorg – akk, hvorfor er de slik? Aldri har kristenmann sett slik beklagelig slekt... Som nevnt innledningsvis, er årstallet for hans fødsel usikkert, sannsynligvis et sted mellom 1165 og 1170. Han kom fra en adelig slekt ved Sterzing i Sydtyrol, og døde i Würzburg i 1230. Han var en elev av Reinmars den eldre. Fra 1198 bodde og sang han avvekslende ved hoffet til Philipps av Schwaben, hos hertug Leopold VI av Østerrike, og i 1205-1211 hos grev Hermann av Thüringen, så vinteren 1211-1212 hos markgreve Dietrich von Weiβen, 1214 og 1215 hos keiser Otto IV av Det tysk-romerske rike, 1217-1219 hos hertug Bernhard i Kârnten til han, ser det ut til, fikk livsopphold i 1220 hos Fredrik II i Würzburg. Hans vandringer tok ham over hele datidens Tyskland og ut over dets grenser. I 1843 ble det reist et minnesmerke over ham i Münstergarten, og senere et i Innsbruck i 1877. Walthers verker er utgitt av K.Lachmann (1827), i ny bearbeidelse av C.v.Kraus (1950). Oversatt av Wapnewski (1962). Vogelweide, Walther von der Vogelweide, Walther von der Vogelweide, Walther von der Åkerhumle. Åkerhumlen ("Bombus pascuorum" (Scopoli, 1763)) er den humleart som er den største generalisten. Den tilhører underslekten "Thoracobombus". Denne humlearten har ganske middelslang tunge. Kjennetegn. Åkerhumlen har nesten alltid gulbrun farge på ryggsiden av brystet. De første leddene på bakkroppen er normalt sorte, mens bakkroppsspissen er brun. Men det er en svært variabel art. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Det kan noen ganger være vanskelig å skille arbeiderne fra dronningene på størrelsen, da de største arbeiderne kan være like store som en dronning. Minidronninger hos åkerhumla forekommer, og de store arbeiderne i bolet kan da være atskillig større enn dronningen. Dronninger: Lengde 15-18 mm, Vingespenn: 28-32 mm Arbeidere: Lengde 9-15 mm, Vingespenn: 20-28 mm Hanner: Lengde 12-14 mm, Vingespenn: 24-27 mm Bolet. Bolet til åkerhumla ligger svært ofte oppe på bakken i gamle musebol. Men den kan også slå seg ned i fuglekasser. En sjelden gang kan bolet plasseres under bakken eller i husvegger. Åkerhumla er en pocket-maker. Se Humler. Bolene til åkerhumla utvikler seg langsomt og produserer normalt arbeidere hele sommeren til langt på høsten. Av og til kan man se et lite tvillingbol like ved det opprinnelige bolet. Dette kan være grunnlagt av en ny dronning eller av og til av en arbeider. Hvis det er grunnlagt av en arbeider vil det bare produsere hanner. En sjelden gang kan også en ung dronning overta etter gamledronninga slik at kolonien plutselig begynner å produsere nye arbeidere utpå sensommeren. Utbredelse. Vi finner åkerhumla i hele Norge, men noe sparsomt i Finnmark. Tomsk. Jernbanestasjonen i Tomsk fotografert i 1904 Tomsk er en by i Sibir i Russland med 483 800 innbyggere (2002). Byen er administrasjonssenter i Tomsk oblast. Byen ble grunnlagt ved elven Tom i 1604. Den transsibirske jernbanen går gjennom området, og har stasjon i Tomsk. Politiprovokasjon. Politiprovokasjon tilhører den ulovfestet rett (ikke nedskrevne rett) og beskriver ulike situasjoner der en polititjenestemann forsøker å fremprovosere en lovovertredelse. I Norge er politiprovokasjon både forbudt og frifinnelsesgrunn i retten, hvis den kriminelle handling ellers ikke ville ha blitt begått. Formålet med provokasjonen. En provokasjon kan ha flere formål: fremskaffing av bevis, avverge straffbare handlinger eller få tak i stjålne gjenstander. Vilkår for at provokasjon kan benyttes. Vilkårene for bruk av provokasjon varierer. Ved fremskaffing av bevis er vilkårene strengest, sml. straffeprosessloven § 226. Flere vilkår må være oppfylt for at provokasjon skal kunne tillates. Vilkårene avgjøres av de prosessuelle grunnkrav, dvs. grunnleggende krav som stilles i forbindelse med straffeprosess. Disse prosessreglene har som grunnleggende forutsetning å beskytte innbyggernes rettssikkerhet. En politiprovokasjon regnes altså som en del av straffeprosessen, selv om den i Norge ikke er regulert av nedskrevet lov. Som en del av straffeprosessen skal provokasjonen utføres på en hensynsfull måte. Maktmisbruk må ikke forekomme. Det skal være et godt forhold mellom graden av provokasjon som anvendes og det mål som ønskes oppnådd med provokasjonen. Et absolutt vilkår (det såkalte grunnvilkåret) er at provokasjonshandlingen ikke må fremprovosere en straffbar handling som ikke ville ha blitt begått hvis provokasjonen ikke hadde funnet sted. Politiet må innhente tillatelse. Politiet må innhente tillatelse til den provokative handling fra statsadvokaten i politidistriktet. Det er ikke tillatt for politiansatte å fremprovosere ulovlige handlinger uten at tillatelse er innhentet. Hagehumle. Hagehumlen ("Bombus hortorum") (Linnaeus) er en generalist som man kan finne på nesten alle slags trekkplanter. Imidlertid foretrekker den planter med lange kronrør på grunn av den lange tunga. Den tilhører underslekten "Megabombus" sammen med lushatthumle. Denne humlearten har den nest lengste tunga av våre humlearter. Hagehumla er en av de vanligste humlene i våre hager på planter som riddersporer, hjelmslekta, akeleier, blomkarse, kantkonvall, sibirert. Kjennetegn. Hagehumlen er sort med normalt tre gule bånd, to på ryggsiden av brystet et på de første bakkroppsleddene. Bakkroppsspissen er normalt hvit. Melanisme opptrer i alle varianter fra helt sorte til normalfargede individer. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 17-22 mm, Vingespenn: 35-40 mm Arbeidere: Lengde 11-16 mm, Vingespenn: 28-32 mm Hanner: Lengde 13-15 mm, Vingespenn: 28-32 mm Bolet. Bolet til hagehumlen ligger nesten alltid under bakken i gamle musebol. Noen ganger kan man finne humlebolet i enden av en 4-5 meter lang musegang. Hagehumlen tilhører pocket-makers som lager lommer på larvekammerene. (Se humler) Utbredelse. Vi finner hagehumla over hele landet, men bare sporadisk i Finnmark. Palle Nielsen. Palle Nielsen (født 20. august 1920 i København, død 5. september 2000) var en dansk tegner og grafiker. Palle Nielsen hadde utdannelse fra Kunsthåndværkerskolen i København 1945–1947, Erik Clemmensens malerskole og Kunstakademiet under K. Iversen og Aksel Jørgensen). Han var siden professor ved Kustakademiet fra 1967 til 1973. Han stilte ut gjennom Smithsonian Foundation, på biennaler bl.a. i Venezia, São Paulo, Tokyo og Firenze, på Moderna Museet i Stockholm og på Statens Museum for Kunst, Ny Carlsberg Glyptotek, Karen Blixen Museet i Danmark. Palle Nielsen er særlig kjent for en stor mengde serier med tre- og linoleumssnitt av skikkelser og landskap fra den moderne storbyen i dramatiske og poetiske bilder i svart-hvitt. Blant de grafiske seriene er "Passion" (1949), "Den fortryllede by" (1953), "Soldaten og barnet" (1954), "Den sovende by" (1955–1957), "Orfeus og Eurydike I" (1955–1959) og "Orfeus og Euredike II" ("Isola", 1970), "Klagesange" (1964) og "Nekropolis" (1970). Flere av seriene ble utgitt i bokform. Palle Nielsen var en av Danmarks aller fineste kunstnere i det 20. århundre og inspirerte blant andre en rekke tegneserietegnere med sine mesterlige tusjtegninger og sin grafikk. Ukulele. Ukulele er et strengeinstrument med fire strenger, som regel stemt G-C-E-A. Stemming ligger i tonehøyde en kvart over gitarens 4 strenger 1 – 4, der 4. streng er stemt en oktav opp. (g' c' e' a') Instrumentet stammer fra Hawaii, der det ble utviklet på 1880-tallet, med påvirkning fra instrumenter fra Portugal. Instrumentet er i utseende svært likt en gitar, utseendemessig er det eneste som skiller dem størrelsen og antallet strenger. Den har en lys og relativt skarp tone. Ukulelens Historie. Ukulelen er ett instrument fra Madeira i Portugal. På 1870-tallet led Madeira av sult og tørste. Da flyktet folket med skip til Hawaii. Musikeren Joao Fernandez var en av passaserene og han hadde en "Braguinha", som han kalte det. Da Joao begynte å spille syntes det Hawaiiske folket at fingrene så ut som hoppende lopper. Hoppende lopper på Hawaiisk er Ukulele, og derfra kom navnet. Hawaii's konge på den tid ble svært begeistret for Fernandez og ukulelen, og senere erklærte han dette som Hawaii's nye kultur-instrument. Siden det har nesten alle fra Hawaii hatt en egen Ukulele, for Ukululen har heller nesten aldri vært spesielt dyr. Siden dette er ca. 130 år siden tror folk at Ukulelen er fra Hawaii. Senere, på 1900-tallet ble Ukulelen verdenskjent, og spesielt Amerikanerne begynte å få sansen for dette 4-strengers intrumentet. Senere har Ukulelen blitt populær i de andre verdensdelene også. Ukuleler i ulike størrelser. Ukulele bygges i fire vanlige størrelser: sopran, konsert, tenor og bariton. Sopranen er den minste, vanligste og regnet som standard størrelse. Konsertmodellen, "concert", har litt lengre strenge-mensur; og dermed lengre hals med flere bånd. Tenor har dertil større kropp og mer basstone. Den største, barytonen, er nærmest gitaren i tone og stemming. Stemming. Vanlig standard stemming av sopran, konsert og tenor ukuleler er C-stemmingen, g' c' e' a'. Spesielt er det at 4. streng, g', er stemt en oktav over det forhold vi er vant med fra andre strenginstrumenter. Dette kan på engelsk kalles "reentrant tuning". Baryton-ukulelen stemmes som gitarens fire toppstrenger: d g h e'. En annen vanlig stemming for sopran- og konsert-ukulele er D-stemming, a' d' f#' h', altså en heltone over C-stemmingen. Dette var den opprinnelige stemmingen på Hawaii, og har inntil nylig vært den vanligste i Norge og Sverige. Mange mener at denne er den beste for sopran-ukuleler med tradisjonell liten kropp. Ukulele i Norge. Av hjemlige artister, som tidvis også har spilt ukulele, kan nevnes: Espen Lind, Siri Nilsen, Lillebjørn Nilsen, Hilde Louise Asbjørnsen, Tony Sheehan, Morten Asklie, Øystein Dolmen med Knudsen og Ludvigsen, Gunnar Andersen med Tre Busserulls, Harald Heide-Steen jr., Åse Kleveland og Otto Nielsen. Westdeutscher Rundfunk. Westdeutscher Rundfunk ("WDR") er et tysk offentlig kringkastingsselskap i Nordrhein-Westfalen med sete i Köln. Det er kontinental-Europas største kringkastingsorganisasjon, og er medlem av ARD. Selskapet ble grunnlagt i 1924 og fikk sitt nåværende navn i 1926. Mitteldeutscher Rundfunk. Mitteldeutscher Rundfunk ("MDR") er et tysk offentlig kringkastingsselskap i delstatene Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen ("Mitteldeutschland"). Det har sete i Leipzig, og er medlem av ARD. Selskapet ble grunnlagt i 1924. Etter å ha vært avskaffet siden 1945 ble det gjenopprettet i 1991. Hessischer Rundfunk. Hessischer Rundfunk ("hr") er et tysk offentlig kringkastingsselskap i delstaten Hessen, med sete i Frankfurt am Main. Det er medlem av ARD. Det ble grunnlagt i 1924 som privat selskap og utviklet seg fra 1925, da det ble medlem av rikskringkastingen ("Reichsrundfunkgesellschaft") til en halvstatlig organisasjon. Det ble helt overtatt av staten i 1933. I 1948 fikk det sitt nåværende navn. ProSiebenSat.1 Media. ProSiebenSat.1 Media AG er et privat tysk mediekonsern grunnlagt i 2000 med sete i Berlin som eier TV-kanalene ProSieben, Sat.1, Kabel 1, N24, og 9Live. I Norge eier konsernet TVNorge, TVNorge HD, FEM, MAX, VOX, The Voice TV Norge, Radio Norge, Radio 1 Hits og The Voice Radio. Canal+-kanalene i Norden var tidligere eid av konsernet, men denne enheten ble i juni 2008 solgt til den svenske TV4 Gruppen, hovedsakelig for å betjene lån. I 2005 ble det kjent at en av ProSiebenSat.1 Medias aksjonærer, Axel Springer AG, ville kjøpe hele selskapet for tre milliarder euro. Men kartellmyndighetene satte foten ned og planene ble gitt opp året etter. 79. panserdivisjon. a> med teppelegger, en av divisjonens eiendommelige panservogner. 79. panserdivisjon ("79th Armoured Division") var en divisjon i den britiske hæren, opprettet i oktober 1942 som ledd i forberedelsene til invasjonen av Normandie i 1944. Divisjonen bestod av panservogner som var ombygget for spesialoppgaver, for å bistå under operasjonens landgangsfase. Generalmajor Percy Hobart var sjef for divisjonen, og de eiendommelige panservognene ble kjent som "Hobart's Funnies". De omfattet panservogner som kunne flyte, rydde miner, legge broer – alt som ville sette invasjonsstyrken i stand til å lande og bryte igjennom de tyske forsvarsstillingene. 79. panserdivisjon opererte ikke som en samlet divisjon, og panservognene ble i stedet spredt som små avdelinger blant de andre divisjonene som deltok i operasjonen. 79. panserdivisjon ble også benyttet under krysningen av Rhinen i operasjon Plunder for å transportere stormtropper og nye forsyninger. Divisjonen ble deaktivert 20. august 1945. Neptunbrønnen. thumb Neptunbrønnen ("Neptunbrunnen") i Berlin ble bygget i 1891 av Reinhold Begas, og var en gave fra Berlins magistrat til keiseren. Den greske guden Poseidon (Neptun) er i midten. De fire kvinnene rundt ham representerer elvene Elben, Rhinen, Weichsel og Oder. Fontenen ble fjernet fra sin opprinnelige plassering på Schlossplatz i 1951 da byslottet ble revet. Etter å ha blitt restaurert ble den satt opp mellom Mariakirken og Rotes Rathaus i 1969. Fontentens diameter er 18 meter, høyden er 10 meter. Karoline Kaulla. Karoline ("Chaile") Kaulla, født "Raphael" (født 1739 i Buchau am Federsee, død 18. mars 1809 i Hechingen), kjent som "Madame Kaulla", var på sin tid en av de fremste hoffjøder i Tyskland, og ble regnet som landets rikeste kvinne. Hennes far, Isaak Raphael, var hoffjøde i tjeneste hos huset Hohenzollern-Hechingen. Karoline Kaulla ble hoffbankier ved det hertugelige og kongelige württembergske hoff og sjef for bank- og handelshuset Kaulla i Stuttgart. Senere var hun en av grunnleggerne av den kongelige württembergske hoffbanken, som gjennom flere fusjoner gikk opp i Deutsche Bank på 1920-tallet. Keiser Franz I Stefan tildelte henne den store sivile fortjenstmedalje med gullkjede. Hun skal ha vært en svært vakker og inntrykksfull kvinne, og hennes velgjørenhet, hennes innsats for arméen uten å gjøre skille mellom religionene samt for det jødiske trossamfunnet i Hechingen ble berømt. Eksterne lenker. Kaulla, Karoline Kaulla, Karoline Kaulla, Karoline Norvega Esperantista Ligo. Norvega Esperantista Ligo (NEL), Norsk Esperanto-Forbund, er den norske avdelinga av den største internasjonale esperanto-organisasjonen, Universala Esperanto-Asocio (UEA). Forbundet ble startet 27. januar 1911 etter et forarbeid som begynte drøyt 10 år tidligere. I 1886 hadde en lærer fra Hordaland, Haldor Midthus, lært volapük. Etter å ha vært aktiv i volapük-bevegelsen, kom han ti år seinere over esperanto, som han ble en entusiastisk talsmann for. Organisasjonen ledes i dag av Jardar Eggesbø Abrahamsen (2005 —) og gir ut bladet Norvega Esperantisto. NELs ungdomsorganisasjon er Norvega Junularo Esperantista. Forarbeidet til stiftelsen av forbundet i 1911. I 1904 blei den første esperantoklubben i Kristiania (nå Oslo) grunnlagt, med medlemmer særlig fra student- og godtemplarmiljø. Verdenspresidenten for IOGT, den svenske parlamentarikeren Edvard Wavrinski, skreiv en serie om esperanto i "Goodtemplarbladet", og flere ledende godtemplarer viste interesse. I mai 1907 besøkte den berømte tyske kjemikeren og seinere nobelpristakeren Wilhelm Ostwald universitetet. Han holdt foredrag om esperanto, noe som førte til at klubben fikk mange nye medlemmer. I åra som fulgte blei nye klubber grunnlagt i resten av landet: I Trondhjem (1907), Narvik (1907), Bergen (1909) og Stavanger (1910). Tidsskriftet "Esperanto-bladet" kom ut fra 1909. Klubbenes aktivitet varierte sterkt, noe som bidro til å reise spørsmålet om en nasjonal organisasjon. Tiden rundt de to verdenskrigene. Etter stiftelsen utfoldet esperantistene et omfattende propaganda- og kursarbeid. Blant de tidlige resultatene var at esperanto i 1912 blei valgfag på handelsskolen i Bergen. Under første verdenskrig gikk virksomheten tilbake, for å ta seg opp igjen fra midten av 1920-tallet. 1930-tallet var en blomstringstid for NEL. Forbundet vokste til flere tusen medlemmer, det hadde aktiviteter over store deler av landet, og mange deltok på kurs. Esperanto var forbudt i Nazi-Tyskland. I Norge under andre verdenskrig gikk virksomheten sterkt tilbake, men fortsatte med private møter og studiesirkler. NEL sto likevel fram fra 1945 som en relativt sterk organisasjon. Da den internasjonale bevegelsen tok opp virksomheten sin igjen, organiserte NEL en av de første verdenskongressene etter krigen: den 37. "Universala Kongreso de Esperanto" i Oslo i 1952, der 1614 esperantister deltok. De utenlandske deltakerne blei mottatt av Kong Haakon VII på Østbanestasjonen. Kongen skal seinere ha bemerket at esperantistene er hyggelige folk, men det er umulig å forstå hva de sier. Etterkrigstiden. I etterkrigstida gikk interessen for esperanto tilbake i Norge som i de fleste andre rike, vestlige land. Esperanto har alltid vært knyttet til frivillige folkebevegelser, voksenopplæring og kveldskurs, som etterhvert som fikk bedre råd og flere tilbud fikk mindre oppslutning. Den stadig sterkere stillinga til engelsk bidro også til å svekke esperanto. NEL fortsatte likevel som en mindre, men stødig arbeidende organisasjon. I 1992 organiserte NEL på nytt verdenskongress – den 76. "Universala Kongreso" i Bergen, som hadde 2400 deltakere. I de siste åra har NEL hatt et generasjonsskifte i ledelsen. Samtidig som tidsskriftet "Norvega Esperantisto" fortsetter å komme ut, legges nå også stadig mer informasjon ut på Internett. Det er bl.a planlagt å legge ut ei esperanto-norsk og norsk-esperanto ordbok (). Norvega Esperantisto Ligo har en ungdomsorganisasjon, Norvega Junularo Esperantista (Norsk esperanto-ungdom), som er med i den internasjonale ungdomsorganisasjonen Tutmonda Esperanto Junulara Organizo (TEJO). Blant NJEs virksomhet er deltakelse på TEJOs ungdomskongresser (åpne for alle medlemmer) og salg av "Pasporta servo", som gir mulighet til å overnatte gratis hos esperantister i de fleste europeiske land og i mange land ellers i verden. Norsk Esperanto-Forbund har hovedkontor, bokutslag og møtelokale i "Esperantonia" på Sinsen i Olaf Schous vei 18, 0572 Oslo. Sør-Afrikas herrelandslag i rugby union. thumb Sør-Afrikas herrelandslag i rugby union, også kjent som Springboks, Springbokke, Bokke eller amaBokoboko ("Springbukkene"), er Sør-Afrikas nasjonale rugbylag, og blant verdens beste landslag i rugby union. Sør-Afrika er en del av Tri Nations, sammen med Australias Wallabies og New Zealands All Blacks, og deltar også i andre internasjonale konkurranser som Verdensmesterskapet i rugby. Selv om springbukkene ikke deltok på de to første verdensmesterskapene på grunn av sportsboikotten mot Sør-Afrika, var landet i 1995 vertskap for turneringen som de selv vant. De vant over New Zealands All Blacks 15–12 i finalen; en hendelse som i dag blir ansett som en av de største prestasjonene i sørafrikansk sportshistorie. Landslaget var utestengt fra internasjonal rugby etter en berømt turne på New Zealand i 1981, hvor det var store protester mot sør-afrikanerne, på grunn av apartheid – landslaget fikk ikke lov til å ha svarte spillere. Etter at svarte og hvite fikk like rettigheter i Sør-Afrika fikk rugby-landslaget igjen delta i kamper, og i 1995 ble Verdensmesterskapet i rugby union holdt i landet. Under Verdensmesterskapet i rugby union 2007 vant de finalen 15-6 mot England, etter å ha slått ut Fiji og Argentina i henholdsvis kvartfinalen og semifinalen. Sør-Afrika vant Tri Nations-turneringen i 1998, 2004 og 2009. Trener er Peter de Villiers, mens John Smit er kaptein. Muskett. Musketter på fregatten «Grand Turk» En muskett er et gevær med glattboret, langt løp som lades fra munningen. Historisk utvikling. Opprinnelsen er ukjent, men musketter er nevnt fra 1500-tallet, og var i bruk frem til de ble erstattet av rifler på midten av 1800-tallet. Utviklingen skjedde ved at kanoner ble utviklet til såkalte håndkanoner, så videre til arkebuser med tennlås, og så videre til musketter med luntelås, hjullås og flintlås. Musketten ble normalt avfyrt fra skulderen, og de første typene hadde egen støtteanordning på grunn av høy vekt. Kaliberet varierte normalt mellom.50 og.75 tommer, dvs. 12,7 mm til 19,05 mm. Prosjektilene var sfæriske blykuler. Effektiv rekkevidde var kort, dels fordi kulen ikke ble satt i spinn som i en rifle og dels fordi munningslading krever noe større rom mellom løpets vegg og kule, noe som fører til at kulen kan komme skjevt ut av løpet. Den mest effektive bruk av musketter var derfor å samle et større antall i skytterlinjer som avfyrte skuddsalver mot fienden på kommando. Soldatene ble ikke oppfordret til å forsøke å sikte på noe spesielt mål, bare til å rette våpenet mot massen av fiendtlige soldater. Skuddtakt og taktikk. thumb Som andre munningsladere hadde musketten lav skuddfrekvens, men gjennom streng eksersis kunne en erfaren soldat avfyre fire skudd i minuttet mens mer uerfarne oppnådde tre skudd i minuttet. Prøyssiske soldater under Frederik Vilhelm I skal ha kommet opp i 5 runder i minuttet. For å holde ildgivningen i gang var det vanlig med to eller tre linjer bak hverandre, der de forreste knelte mens de ladet slik at linjen bak kunne avfyre sine musketter. En nyvinning som gjorde såpass høy hastighet mulig var ferdigpakkede patroner, der kruttet og prosjektilet ble pakket sammen i en papirhylse. Soldaten bet av i den ene enden, helte noe krutt i pannen (en mindre ladning som ble antent av luntelås, hjullås eller flintlås), helte kruttet ned i løpet, slapp inn kulen og staket den på plass med papiret som forladning. Fra 1807 ble det produsert musketter som brukte perkusjonslås, hvilket gav sikrere resultater enn flintlås, og fungerte i regnvær uten spesielle tiltak. Musketten var et av de første skytevåpen som ble spredd utenfor Europa. Tilgangen på musketter for en part i en krig kunne føre til store endringer i styrkebalansen, som blant maoriene på New Zealand under Muskettkrigene. Musketter og karabiner. Standardvåpen til infanteriet var lange, 1,5 meter eller mer, og skulle kunne tjene som korte spyd når de var påsatt bajonett. Samtidig med muskettene fantes det kortere våpen ment for ryttere. Disse ble kalt karabiner, og var ofte nedkortede utgaver av de vanlige, lange infanterimuskettene. Begrepet «muskett» kom derved også til å bety et infanterivåpen i full lengde, i motsetning til en en kortere utgave. Etter overgangen til Minié-prosjektiler og innføringen av perkusjonslås, ble alle militærvåpen laget som rifler. Slike lange forladerrifler som Modell 1853 Enfield ble omtalt som «rifle-musketter». Skillet mellom lange infanteririfler og korte rytterrifler holdt seg helt opp til slutten av 1800-tallet, og betegnelsen muskett ble brukt om de lange utgavene. Først med utviklingen av moderne patroner med røyksvakt krutt på 1890-tallet ble de lange muskettversjonene av infanterrifler faset ut. Rester av dette finnes i betegnelser som Mauser Karabiner 98k (det eksisterte en lang muskettutgave også) og Lee-Enfield SMLE, der «S» står for "short" (kort). Etymologi. I middelalderen var det ikke uvanlig at våpen fikk navn etter dyr. Navnet "muskett" kommer fra det franske ordet for en han-spurvehauk, "mousquette". Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck. Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck GmbH er et av Tysklands store mediekonserner og omfatter 80 firmaer. Det eier bl.a. Rowohlt Verlag og det store tradisjonsrike britiske forlaget Macmillan (med bl.a. tidsskriftet «Nature» og «Scientific American»). Dessuten eier det store avisforetak som Handelsblatt-gruppen, Die Zeit, Der Tagesspiegel og et større antall regionale aviser. Skolopendere. Skolopendere (Chilopoda) er leddyr og tilhører en delgruppe av mangefotinger. Skolopendere blir ofte feilaktig omtalt som «tusenbein». Det er 24 arter i Norge. Liv og utvikling. Den lange bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med det forholdsvis store antall bein har de stor skyvekraft. Skolopendere lever på bakken i strøsjiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. De kan overleve flere døgn under vann. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender). Ettersom skolopendere flest er nattaktive, har man størst sjanse for å se dem om en løfter på en stein eller graver litt i jorden. I tillegg mangler skolopendere det beskyttende vokslaget utenpå kutikulaen som de aller fleste insekter, edderkoppdyr og noen få tusenbein har, og kan heller ikke stenge trakeene mot omgivelsene, hvilket gjør dem ømfintlige for tørke og medfører at de søker seg til fuktige steder. Anatomi. Skolopendere har mange bein, men bare ett par bein på hvert kroppsledd, og er «enkeltfotinger». Tusenbein (Diplopoda) er «dobbelfotinger», med to par bein på hvert kroppsledd, med unntak av de første kroppsleddene. De fleste skolopendere har fullt antall bein og kroppssegmenter som nyklekte. Hodet har et par antenner, som kan være forholdsvis korte, til lange trådformede (mange ledd), uten «klubbe» ytterst. Munndelene utgjøres av labrum, et par mandibler og to par maxiller. Det første paret av maxiller utgjør gulvet i munnhulen (i motsetning til hos insekter, hvor det er det andre maxilleparet som har inntatt denne rollen), mens det andre paret er mer selvstendige da de ikke inngår i dannelsen av munnhulen, og kan således betegnes som et par hjelpekjever som bærer stor likhet med det lemmeparet de en gang utviklet seg fra. Under hodet kan også et par kraftige giftklør sees, men disse er omdannet fra første benpar på første kroppssegment, og er ikke en del av selve hodet. Noen arter er blinde, mens andre har punktøyne samlet i grupper. Disse øyegruppene kan bestå av få øyne på siden av hodet, til større grupper som kan ligne på fasettøyne. Gruppen «Langbeinskolopendere» (svensk: spindelfotinger) (Scutigeromorpha, Chilopoda) har fasettøyne og lengre bein enn andre enkeltfotingene. En art fra denne gruppen finnes i Norden (ikke Norge) og lever innendørs. Skolopendere skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), som f.eks. hos kreps- og edderkoppdyr, der hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt (cephalothorax), eller som hos insektene, der de tre første kroppsleddene er sammenvokst til et brystparti (thorax). Forplantning. Skolopendere har to kjønn og parring skjer ved at hannen fører sine kjønnsorganer inn i hunnen, her lagres «spermiepakken» til hun skal legge egg. Yngelpleie. Skolopendere har primitivt yngelpleie, og hunnen beskytter sitt avkom i opp mot tre måneder. Noen arter bygger små «bol» hvor de legger sine egg. Størrelse. Skolopendere kan bli opptil 27 cm og er rovdyr som lever av hovedsakelig andre virvleløse små leddyr som-ormer til små krypdyr. Giftighet. Skolopenderne har giftklør og noen av de større artene kan gi meget smertefulle bitt. Det er imidlertid tvilsomt om de kan være livsfarlige for mennesker som det noen ganger blir hevdet. De nordeuropeiske artene er helt harmløse for oss. Systematisk inndeling / Norske arter. Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005. Skolopenderenes høyere delgrupper –  og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte. Norske navn følger Artsdatabankens høringsforslag på norske navn så langt de finnes, resten er oversatt fra svenske navn i den svenske Nationalnyckeln: "Mångfotingar: Myriapoda." eller fra artens latinske navn. Halvor. Halvor er et mannsnavn som brukes i Norge. Navnet betyr «flat stein» eller «steinvokter». Navnet stammer fra Hallvor, som igjen er en variant av navnet Hallvard. Den norrøne formen av navnet var "Hallvarðr". "Hall" er tolket som «stein», mens "vard" er «vokter». Dermed får en "Steinvokter". Navnedagen er 15. mai. Utbredelse. Navnet Halvor er mest brukt i Norge, men er ikke blant de vanligste navnene i befolkningen. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Halvor i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Halvor hadde i Norge størst popularitet på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Navnet har siden vært mindre brukt. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Beowulf. Den første siden av det eldste manuskriptet med det gammelengelske kvadet "Beowulf". "Beowulf" (uttales ˈbeːo̯wulf) er et gammelengelsk heltedikt skrevet av en ukjent skald omkring 750. Diktet har røtter tilbake til nordisk muntlig tradisjon, og er blant det eldste som fins av gammelengelsk litteratur; det er det best bevarte verket på gammelengelsk. Med sine 3183 verselinjer er kvadet kjent for å være langt. Kvadet har vært kjent som "Beowulf" siden tidlig på 1800-tallet. Verket er det eneste store angelsaksiske heltekvadet vi kjenner i dag, og til tross for at det hovedsakelig omhandler danske og svenske hendelser, har det blitt beskrevet som «Englands nasjonalepos». Heltekvadet var hovedinspirasjon for J.R.R. Tolkien. Kvadet handler om Beowulf, en helt fra Götaland som kjemper mot Grendel, som angriper den danske mjødhallen Heorot og dens beboere, Grendels mor, og senere i livet etter å ha tilbakevendt til Götaland og blitt kronet til konge, en drage. Han blir skadet til døden i kampen med dragen, og etter sin død blir han begravet i en gravhaug i Götaland av hans tjenere. a> ligger begravet. Han nevnes indirekte i Beowulf-kvadet. Diktets historie. "Beowulf" ble sannsynligvis fullført i den form vi nå kjenner ved hoffet til kong Offa av Mercia mot slutten av 700-tallet, men det baserer seg på en eldre muntlig tradisjon som sannsynligvis strekker seg tilbake til Skandinavia. Offa regnet seg som etterkommer av de angliske kongene Uffe og Vermund som er nevnt hos Saxo. Kvadet er gjennomført skrevet i vestgermansk "fornyrðislag", et versemål som også er i bruk i de episke kvadene i den eldre Edda, blant annet i "Voluspå". Kvadet har 3182 linjer. Kvadet sammenstilles ofte med Finnsborg-fragmentet på 49 verselinjer, som tar opp det samme emnet som en bestemt del av Beowulf-teksten, nemlig kampen mellom Friserkongen Finn og krigeren Hengest. Det skal være skrevet ned omkring år 1000, og er bevart i et enkelt håndskrift i British Museum. Det unngikk såvidt å gå tapt i en brann i 1735. I 1786 ble det gjort to avskrifter, som i dag er å finne i København. Den første faksimilen av kvadet ble utgitt i 1882. Siden har det vært gjort adskillig grunnforskning omkring dette emnet. Kvadet knytter seg til hele den nordgermanske sagnsyklusen, med referanser til Sigurd Fåvnesbane, "Skjoldungesaga", "Ynglingasaga" og dessuten en rekke angelsaksiske dikt. Diktet synes å balansere mellom en hedensk og en kristen synsvinkel, med referanser til norrøn skjebnetro og samtidig en kristen forklaringsmodell (Grendel er for eksempel en ætling av Kain). Noe av det som gjør diktet aktuelt i dag er verkets posisjon som bakgrunn og inspirasjon for J.R.R. Tolkien. Professor Tolkien brukte store deler av sitt liv på å forelese over kvadet, kunne det utenat på gammelengelsk, og skrev flere artikler om det. Selve Tolkiens boktittel "Ringenes herre", på gammelengelsk "hringa fengel", er hentet fra "Beowulf", nærmere bestemt kvadlinje 2345 – der ordene «ringenes herre» er en kjenning brukt om en konge, i dette tilfellet Beowulf selv. Ellers kan den interesserte leser finne en lang rekke motiver fra "Beowulf" i både denne boka og i "Hobbiten". Henrik Rytter oversatte kvadet til landsmål i 1929. Jan W. Dietrichson oversatte kvadet til bokmål i 1976. Handling. Kvadets fremste anliggende er å hylle Skjoldungene, den store danske kongeætten. Derfor åpner kvadet med en innføring i deres historie, og ætteliste fram til kong Hrothgar, som bygger den store gildehallen Heort. Denne hallen får ikke være i fred for utysket Grendel, som kommer om natta og henter kongens krigere. Ryktet om denne ufreden når til geatenes (gauter, gøter, goter) land, og helten Beowulf setter segl med et antall venner for å kjempe mot Grendel. Beowulf var sønn av krigeren Eggtheow, moren var datter av gautenes konge Hredel. Beowulf vokste opp hos sin morfar. Han og vennen Breca konkurrerer om å være den ypperste i idrett og våpenbruk. En dag de svømmer om kapp med brynje og sverd i hånden, blir de to overrasket av et uvær, og det tar fem dager før Beowulf klarer å komme seg i land et sted på den andre siden av Østersjøen, og har i løpet av denne tida tatt livet av ni nøkker. Mens Beowulf endte opp i Finland, svømte Breca til headoreamene, nærmere bestemte "raumene", som bor på Romerike. Beowulf er på denne tida i tjeneste hos kong Hygelac (Hugleik) i Gautland. Beowulf vil hjelpe danekongen og kaster seg inn i kampen med Grendel og river armen av monsteret, som rømmer. Nede i myra dør Grendel av sårene Beowulf har gitt ham. Beowulf slenger armen til Grendel opp på taket så alle kan se den. Deretter holdes det et stort gilde i Heort, og skalden minnes tidligere bragder, minner om Volsungene og om ufreden da kong Finn av Frisland ble drept av Hengest, og kampen mellom jyder og frisere. Beowulf får hærklær av Hrothgar, satt inn med rent gull. Om natten kommer Grendels mor for å hevne sønnen. Hun viker for de våknende stridsmennene og rømmer, men tar med seg en av kongens mest trofaste menn, Æschere, kongens rådgiver. Beowulf sov ikke i hallen den natta, men blir straks hentet. Beowulf lover å hevne udåden. Han må helt ned på havets bunn for å finne Grendelsmora, og der nede bryter de med hverandre. Hun bærer ham med seg like til hulen sin, og kampen fortsetter. Beowulf skjønner at sverdet hans ikke biter på ubeistet. Hun legger ham under seg, og Grendelsmora hogger etter ham med et sverd, men brynja redder ham. Han kommer seg opp igjen, finner et sverd som henger på veggen, omvundet av galder og trollruner. Dette sverdet kan drepe Grendelsmora, men sverdet blir fortært av blodet hennes. Beowulf vender deretter tilbake til Gautland med store gaver og takksigelser. I kvadets andre del truer sveafolket gautene og det kommer til kamp der både kongen og kongens sønn blir drept. Høvdingene som er nevnt på dette stedet i kvadet hører hjemme i Ynglingeætten. Beowulf tar nå opp kronen og driver tilbake sveafolket. Hans rykte holder fienden på avstand og i femti år var det fred i landet. Mot slutten av Beowulfs liv blir en drake vekket ved et uhell, og dette beistet tar til å herje bygdene i Gautland. Beowulf rir ut mot draken med en håndfull menn. Beowulf får banesår av draken, men dreper uhyret og dør selv av skadene han ble påført i kampen. Han legger så kongsmakta over på den unge Wiglaf, den siste av kongsætten, før han dør. Mot slutten av kvadet spår han gautlandenes undergang som selvstendig rike, og harde kamper mellom sveer og gauter. Kvadet ender med at Beowulf blir hauglagt. Tusenbein. a> på hver side av hodet. Tusenbein (Diplopoda) er leddyr og tilhører en delgruppe av mangefotinger. Særtrekk hos tusenbein er at hvert av kroppens ledd har to par med bein, og at de har mer enn 11 par med bein. Kroppen er dekket med et hardt kalkskall, et trekk de deler med krepsdyr men ikke med andre landlevende leddyr. Men ingen arter har tusen bein, den arten med flest bein har 375 par (750 bein). Det er 34 arter i Norge. Liv og utvikling. a> er store, opp mot 40 cm. lange. Den lange bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med det store antall bein har de stor skyvekraft. Tusenbein lever på bakken i strøsiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender). Det er ikke vanlig å se tusenbein uten at en løfter på en stein eller graver litt i jorden, det er fordi de fleste er nattaktive. Dessuten er tusenbein ømfintlige for tørke og søker til fuktige steder. Tusenbein er hovedsakelig planteetere eller lever av dødt organisk materiale. De er forholdsvis langsomme dyr som stoler på sitt harde skall og sin giftighet til vern mot fiender. Anatomi. Tusenbein har som navnet sier mange bein, men ingen har tusen bein. Antallet er fra 22 bein (11 par) til 750 bein (375 par), som hos den californske arten "Illacme plenipes". I Norden er det arten Ormekeisertusenbein ("Ophyiulus pilosus") som har flest bein med opp til 234 (117 par). Yngre dyr som ikke er kjønnsmodne,(imago) har ofte færre kroppsledd og derfor også færre bein. Tusenbein er «dobbelfotinger», med to par bein på hvert kroppsledd. Skolopendere, steinkrypere og jordkrypere har bare ett par bein på hvert kroppsledd, og er «enkeltfotinger». Hodet har et par antenner, som er forholdsvis korte, trådformede, uten «klubbe» ytterst, men de kan være svakt utvidet. Noen arter er blinde, mens andre har punktøyne samlet i grupper. Disse øyegruppene kan bestå av få øyne på siden av hodet, til større grupper på opptil 90 punktøyne og som derfor kan ligne på fasettøyne. Til forsvar har tusenbeinene giftkjertler som gjerne åpner på sidene av hvert kroppsledd. Disse skiller ut illeluktende og giftige stoffer, blant annet cyanid. Mangefotinger skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), slik som hos edderkopp- og krepsdyr, med bakkropp og cephalothorax (hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt), eller som hos insektene der kroppen er tredelt, med hode, brystparti (thorax) og bakkropp. I stedet har de bak hodet tallrike, tilsynelatende ganske like kroppsledd som bærer ett (for de andre gruppene) eller to (for tusenbeinene) par bein. Forplantning. Parring hos tusenbein, skjer ved at hannen fører sine kjønnsorganer inn i hunnen. Hannens kjønnsorgan sitter på undersiden av det sjuende kroppsleddet, der et par bein er utformet som parringsorganer. Hunnen har sin kjønnsåpning på tredje kroppsring. Ofte holder hannen seg fast til hunnen (i hennes antenner), med sitt første beinpar, som kan være omdannet (redusert) til noen kroker. Hannen overfører en «spermiepakke» til hunnen, som lagrer denne til hun skal legge egg. Størrelse. Den minste nordiske arten er det 3 mm lange Penseltusenbein ("Polyxenus lagurus"). Den lengste nordiske arten er det 47 mm lange Båndkeisertusenbein ("Ommatoiulus sabulosus"), men en afrikanske tusenbeinart i slekten "Archispirostreptus" kan bli hele 38,7 cm. Systematisk inndeling / norske arter. Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005. og Tree of life. Tusenbeinenes høyere delgrupper –  og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte. Norske navn følger Artsdatabankens høringsforslag på norske navn så langt de finnes, resten er oversatt fra svenske navn i den svenske Nationalnyckeln: "Mångfotingar: Myriapoda." eller fra artens latinske navn. Myrra. Myrra er saft av Commiphora-arter og Burseraceae. Treet vokser i Arabia og Afrika. Sekretet er svettet ut av barken og tørret i luft. Utseende er gulbrune eller rødbrune, uregelmessige, sprø korn eller klumper av vekslende størrelse. Deres overflate er dekket av hvit-gult støv. Bruddet er hvelvet, fettglinsende, gulbrunt til rødbrunt, ofte med matte, hvite årer og lysere flekker. Tynne stykker er gjennomskinnelig. Lukten er aromatisk; smaken er bitter, rivende. Historie. Ifølge myten skal myrraen ha fått sitt navn etter prinsessen Myrrha som var datter til kong Cinyras. Denne prinsessen ble så grepet av forbudt kjærlighet at hun flyktet til Arabia der hun sank ned i en dyp sorg. Venus forvandlet henne til det treet som bærer hennes navn og som ennå gråter tårer, den bitre men rennende og helsebringende myrraen. Egypterne hentet myrra fra landet Punt, sør for Egypt og brukte det til balsamering av sine døde. Myrra nevnes ofte i Bibelen f.eks. i første Mosebok 37:25. Dette viser at den var en betydelig handelsvare allerede for 3500 år siden. Den ble brukt i israelittenes hellige smurning, til parfyme og røkelse og inngikk i den drikk en gav de dødsdømte. Bruk av myrra. Grekerne brukte myrra og røkelse. I Apollotempelet i Miletus i år 243 f. Kr. var der gull- og sølvkar, virak, myrra, kanel og andre krydder. Dioskorides beskriver flere ulike sorter myrra, men tilrår bare at den brukes som er frisk, lett, ensfarget men hvite striper i bruddet. Den skal også være bitter i smaken, velluktende og skarp. Plinius beskriver en spesiell myrra som er samlet uten inngrep i treet, og som inngikk i israelittenes tempelrøkelse. Også i Koranen blir myrra nevnt. Myrra ble brukt mot et stort antall sykdommer. Den ble brukt alene og i blanding med andre legemiddel både til inntaking og til inngniding, i blanding med ”kvikkemelk” til øyensalve, til munnvann, mot dårlig lukt i armhulene, til tygging ved dårlig ånde og til snusing mot snue osv. En myrratinktur ble brukt for å få fortgang i fødselen, for å fremkalle menstruasjon og mot lammelser ved slagtilfeller. Myrra ble også brukt som tannpulver og tanntinktur. Selv om undersøkelser av myrraens virkninger mangler, ble den brukt som hostestillende middel og stimulerende middel. Den tredje gaven Jesusbarnet fikk av De vise menn var myrra. Dvergfotinger. Dvergfotinger eller symfyler (Symphyla) er små leddyr og tilhører en delgruppe av mangefotinger. Dvergfotinger er ennå en forholdsvis ukjent dyregruppe, og arts og slektskompleksene er ufullstendig kjent. Det er 7 arter i Norge og 12 nordiske arter. Liv og utvikling. Den tynne bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med forholdsvis mange bein, har de stor skyvekraft. Dvergfotinger lever på bakken i strøsiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender). Det er ikke vanlig å se dvergfotinger uten at en løfter på en stein eller graver litt i jorden, det er fordi de fleste er nattaktive. Dvergfotinger er også ømfintlige for tørke og søker til fuktige steder. Dvergfotinger kan lokalt opptre i et stort antall. De er hovedsakelig planteetere eller lever av dødt organisk materiale og er derfor viktige som nedbrytere av organisk materiale. De finnes i hele verden fra fjæresteinene og helt opp til 4 900 meter over havet. De finnes i kalde områder (til 66° nord) likesåvell som i tropiske strøk. Anatomi. Dvergfotinger har et mykt hudskjellet, er lyst blekhvitt farget. de har alltid 12 beinpar. Yngre dyr (ikke voksne, kjønnsmodne) kan ha færre kroppsledd og kan derfor ha færre bein, enn de vil ha som voksne (imago). Dvergfotinger er mellom 2 og 8 millimeter lange. Hodet har et par antenner, som er forholdsvis lange, trådformede, uten «klubbe» ytterst. Dvergfotinger er blinde, de mangler øyne. Dvergfotinger skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), som f.eks hos kreps- og edderkoppdyr, der hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt (cephalothorax), eller som hos insektene der de tre første kroppsleddene er sammenvokst til et brystparti (thorax). Forplantning. Kjønsåpningene sitter på undersiden av fjerde kropssegment. Hannen avgir fra 150 to 450 spermatoforer, som hunnen senere plukker opp. Hunnen lagrer disse spermiepakken til hun skal legge egg. Det er mulig at hunnen finner spermatoforer ved hjelp av lukt feromoner eller ved å følge andre spor. Systematisk inndeling. Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005. Dvergfotingenes høyere delgrupper –  og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte. Norske navn er oversatt fra svenske navn i den svenske Nationalnyckeln: "Mångfotingar: Myriapoda." eller fra artens latinske navn. Fåfotinger. Fåfotinger eller pauropoder (Pauropoda) er små leddyr og tilhører en delgruppe av mangefotinger. Navnet er satt sammen av det gresk "pauos" og betyr «få», og det greske "pous" (latin: "pedis") som betyr «fot». Det er 13 arter i norge og 16 nordiske arter. Fåfotinger er ennå en forholdsvis ukjent dyregruppe, arts og slektskompleksene er ufullstendig kjent. De ble først beskrevet i 1867 av John Lubbock som beskrev to arter han fant i sin egen hage. Liv og utvikling. Fåfotinger lever på bakken i strøsiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender). Det er ikke vanlig å se fåfotinger uten at en graver litt i jorden eller i kompost, det er fordi de fleste er nattaktive og er ømfintlige for tørke, og søker derfor til fuktige steder. Fåfotinger kan lokalt opptre i et stort antall. De finnes i hele verden men foretrekker løs og god jord. Det er få arter der det er leirejord eller sur jord. Fåfotinger suger saft av sopphyfer og planterøtter. Anatomi. Fåfotinger har et mykt hudskjelett, er lyst blekhvitt farget. de har alltid fra 8 til 11 beinpar. Yngre dyr (ikke voksne, kjønnsmodne) kan ha færre kroppsledd og kan derfor ha færre bein, enn de vil ha som voksne (imago). Fåfotinger er mellom 0,5 og 2 mm lange. Den lille størrelse og forholdsvis bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med forholdsvis mange bein, har de god skyvekraft. Hodet har et par antenner, som er ulike andre mangefotingers antenner. De er grenet, nordiske arter har antenner med «tre greiner». Fåfotinger er blinde, de mangler øyne. Fåfotinger skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), som f.eks hos kreps- og edderkoppdyr, der hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt (cephalothorax), eller som hos insektene der de tre første kroppsleddene er sammenvokst til et brystparti (thorax). Forplantning. Fåfotinger har indirekte befruktning, det er ingen parring mellom to individer. Hannen avsetter en eller to dråper spermie på marken, som hunnen senere plukker opp. Hunnen lagrer «spermiepakken» til hun skal legge egg. Systematisk inndeling med norske arter. Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005. Fåfotingenes høyere delgrupper –  og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte. Artenes norske navn er oversatt fra svenske navn i den svenske Nationalnyckeln: "Mångfotingar: Myriapoda." eller fra artens latinske navn. Provinsen Belluno. Provinsen Belluno (it. "Provincia di Belluno") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Belluno er provinsens hovedstad. Det var 209 550 innbyggere ved folketellingen i 2001. Folkegrupper og språk. Ladisk er et romansk språk utbredt i Sveits, Østerrike og Italia. Kimbrisk er et germansk språk i slekt med høytysk, som bare snakkes av noe få tusen i provinsene Belluno og Trentino. Provinsen Padova. Provinsen Padova (it. "Provincia di Padova") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Padova er provinsens hovedstad. Det var 849 857 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Rovigo. Provinsen Rovigo (it. "Provincia di Rovigo") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Rovigo er provinsens hovedstad. Det var 242 538 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Po danner et delta i nedenfor byen Adria, like før den renner ut i havet som har fått sin navn av denne byen – Adriaterhavet. Noen få km lenger nord i provinsen renner elven Adige også ut, etter å ha passert bl. annet Verona på sin vei. Provinsen Treviso. Provinsen Treviso (it. "Provincia di Treviso") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Treviso er provinsens hovedstad. Det var 795 264 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Venezia. Provinsen Venezia (it. "Provincia di Venezia") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Venezia er provinsens hovedstad. Det var 809 586 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Vicenza. Provinsen Vicenza (it. "Provincia di Vicenza") er en provins i regionen Veneto i det nordlige Italia. Vicenza er provinsens hovedstad. Det var 794 317 innbyggere ved folketellingen i 2001. Provinsen Avellino. Provinsen Avellino (it. "Provincia di Avellino") er en provins i regionen Campania i det sydlige Italia. Avellino er provinsens hovedstad. Det var 429 178 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Avellino, provins Karat (masse). Karat er det samme som 200 mg og brukes i Norge og andre land som vektenhet i forbindelse med verdiansettelser av perler, diamanter og andre edelstener. Før det nye målesystemet ble innført i Norge i 1875 utgjorde en karat 192 mg. Mens 1 karat historisk har tilsvart 207 mg, ble 1 metrisk karat redefinert til 200 mg av den 4. CGPM (Conférence Générale des Poids et Mesures) i 1907 for handel med perler, diamanter og andre edelstener. I Norge ble den metriske karat innført ved lov av 31. oktober 1946. 1 metrisk karat = 200 mg = 2 × 10–4 kg Historisk. Fra gammelt av var det vanlig å bruke forskjellige frø og nøtter som målestokk for vekt. En valgte da frø som syntes å være mest mulig like hverandre for å minske vektvariasjoner. En karat var da lik vekten av tre byggkorn (3 grain) eller 4 hvetekorn. Dette førte til at det ble lokale variasjoner alt etter fuktighet og plantevekstforhold. Karat er opprinnelig en betegnelse på frø fra Johannesbrødtreet. Frøene ble brukt som lodd av handelsmenn som kjøpte og solgte edelmetall og -stener. Tidligere ble betegnelsen karat også bruk om renhets- eller finhetsgraden i edelmetall og annet metall, men i dag betegnes disse varenes renhet med tusendeler. 24 karat var da det samme som 100/100 eller 1000/1000. Den vanlige legeringen i smykker bestod av 14 karat gull som tilsvarte 58,5 % eller 585 ‰ mens de resterende 10 karat var andre metaller. Provinsen Benevento. Provinsen Benevento (it. "Provincia di Benevento") er en provins i regionen Campania i det sydlige Italia. Benevento er provinsens hovedstad. Det var 287 042 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Benevento, provins Finhet. Finhet betegner det antall vektenheter edelt metall (rent gull, sølv eller platina) en legering inneholder pr. tusen vektenheter. Dagens norske finhetsstandard er definert i «lov av 6. juni 1891 om Guld-, Sølv- og Platinavarers Finhed og Stempling» og tilsvarer liknende lover og bestemmelser for hele EU- og EØS-området. Kun varer som tilfredsstiller de ovenfor nevnte krav får betegnes som gull, sølv eller platina. Betegnelsen karat er også brukt om renhets- eller finhetsgraden i edelmetall og annet metall, men brukes også som vektbetegnelse for perler, diamanter og andre edelstener. Provinsen Caserta. Provinsen Caserta (it. "Provincia di Caserta") er en provins i regionen Campania i det sydlige Italia. Caserta er provinsens hovedstad. Det var 852 872 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Caserta, provins Provinsen Napoli. Provinsen Napoli (it. "Provincia di Napoli") er en provins i regionen Campania i det sydlige Italia. Napoli er provinsens hovedstad. Det var 3 059 196 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Provinsen Napoli grenser i nord mot provinsene Caserta og Benevento, i øst mot provinsene Avellino og Salerno og i sydvest mot Tyrrenerhavet. Administrativt er provinsen delt i 92 kommuner ("communi"); se kommuner i provinsen Napoli. Napoli, provins Provinsen Salerno. Provinsen Salerno (it. "Provincia di Salerno") er en provins i regionen Campania i det sydlige Italia. Provinsen har et folketall på 1,1 millioner og et areal på 4 923 km². Provinsen Salerno grenser i nord mot provinsen Avellino, i øst mot Basilicata (provinsen Potenza), i sydvest mot Tyrrenerhavet og i nordvest mot provinsen Napoli. Salerno er provinsens hovedstad, med en befolkning på 145 000. Andre større byer er Cava de' Tirreni (52 000), Battipaglia (50 000) og Nocera Inferiore (48 000). Administrativt er provinsen delt i 158 kommuner – se Kommuner i provinsen Salerno. Eksterne lenker. Salerno, provins Nyttårsaften. Nyttårsaften, den 31. desember, er årets siste dag og markerer slutten på det gregorianske kalenderåret og begynnelsen på et nytt, som innledes med 1. nyttårsdag. Nyttårsaften falt i på en, og faller i på en. Europeisk navnetradisjon. I Europa brukes ulike navn på årets siste kveld. Navnene kan til norsk oversettes med bl.a. "nyttårsaften", "den gamle natt" eller "Silvester." Mannsnavnet "Silvester" ("norsk: fra skogene", av latinsk "silva", (skog)) brukes i en rekke europeiske språkområder som navn på årets siste dag. Navnets opprinnelse går tilbake til 1582 da den gregorianske kalender ble omlagt slik at årets siste dag ble flyttet fra 24. desember til 31. desember. Denne dagen var identisk med dødsdagen til pave Sylvester I i 335. Den liturgiske kalender viser fra 813 denne dagen som hans navnedag. Engelsk, skandinavisk og portugisisk. På engelsk, dansk, svensk, norsk og portugisisk er det vanlig at navnet refererer til det kommende året og man taler om "New Year's Eve, nytårsaften, nyårsafton, nyttårsaften" og "Véspera de Ano-Novo". I norsk katolsk tradisjon er denne dagen kalt "Sylvesteraften" eller "Sylfestkvelden". Tysk. I Tyskland er "Silvester" (skrevet med i) den fremherskende navnebruk. I noen deler av landet kalles dagen også "Altjahr" (gammeltår), "Altjahrsabend" (gammeltårskvelden) eller "das Alte Jahr". Kroatisk og slovensk. "Silvester" brukes også i deler av Kroatia og Slovenia i formen "Silvestrovo" (Silvesters dag). Italiensk, fransk, polsk, tsjekkisk og esperanto. Silvester går igjen også på italiensk i "notte di San Silvestro", på fransk kalles kvelden "Reveillon de la Saint-Sylvestre", på polsk "Sylwester", på tsjekkisk "Silvestrovské oslavy" og på esperanto "Silvestro". Spansk. På spansk kalles kvelden "nochevieja" (den gamle natt). Nederlandsk. I nederlandsk tradisjon brukes "Oudejaarsavond", "Silvester" eller "Silvesteravond" om årets siste kveld. Feiringen. I vestlige land feires denne dagen gjerne med en fest eller et selskap enten hjemme eller ute, som ofte kulminerer med nedtelling til det nye årets begynnelse ved midnatt, og denne tradisjonen er etterhvert utbredt over hele kloden. Fyrverkeri og sjampanje er vanlige innslag. I Norge er det vanlig å spise blant annet pinnekjøtt, ribbe eller kalkun på nyttårsaften. Mange steder arrangeres det offentlig fyrverkioppskytning i tillegg til eller som erstatning for privat oppskytning. Steder som Berlin, Chicago, Edinburgh, Los Angeles, London, New York, Paris, Rio de Janeiro, Sydney, Toronto og Tokyo er kjente for sine nyttårsmarkeringer. Rummelpot eller rumlepot er en dansk-nordtysk skikk, hvor barna på nyttårsaften går sminket og utkledd gjennom byen med en rummelpot (folkemusikkinstrument). Nyttårsaften er offisiell fridag i enkelte land, som f. eks. Australia, Argentina, Brasil, Frankrike, Mexico, Filippinene og Venezuela. Innen heksereligionen Wicca er "nyttårsaften" 31. oktober. Runar Normann. Runar Normann (født 1. mars 1978 i Harstad) er en norsk fotballspiller. Normann har tidligere spilt i Fotballklubben Landsås, Harstad Idrettslag, Lillestrøm Sportsklubb (1997–1999), Coventry City FC, Sportsklubben Brann (2003), Vålerenga Fotball (2004) og Tromsø Idrettslag. Han har spilt norske landskamper på G17 (2 kamper), U20 (1 kamp) og U21 (3 kamper). Han er sønn av Bjørnar Normann som var en av Nord-Norges beste fotballspillere på 1960-tallet. Runar Normann har også utmerket seg på ulike vis utenfor fotballbanen. Han gjorde seg upopulær i Bergen ved å si opp avtalen med Brann midt i sesongen etter at det utviklet seg et anstrengt forhold til trener Mons Ivar Mjelde. Han ble også tatt for fyllekjøring mens han var i Vålerenga. Han innrømmer selv å være en lidenskapelig gambler og brukte store summer på dette i sin periode i England. I sin korte tid i Tromsø vant han en større Unibet-pokerturnering. 24. januar 2006 ble det kjent at Tromsø ikke forlenget kontrakten med Normann. 10. april skrev han under en amatørkontrakt med Harstad Idrettslag. Overgangen medførte en måneds karantene før han kunne spille offisielle kamper for klubben. 8. juni avgjorde han i cupens 2. runde mot Tromsdalen. Normann fortsatte sin HIL-karriere litt «av og på» de neste to årene i kombinasjon med pokerspill og langturer til eksotiske destinasjoner. I 2007 søkte han på trenerjobben i moderklubben, da Tom Kåre Staurvik røk uklar med styret i HIL. Normann fikk ikke jobben. I februar 2009 stilte Normann på prøvespill i Tromsdalen UIL, som var nyopprykket til Adeccoligaen. I løpet av noen få uker overbeviste Normann TUILs nyansatte trener Morten Pedersen (tidligere lagkamerat med Normann i TIL) om at formen og ferdighetene fremdeles holdt til toppfotball. I mars 2009 signerte han proffkontrakt med Tromsø-klubben. Private sponsorer har inngått en bonusavtale for scoringer i Adeccoligaen 2009 med Normann. I september forlot han klubben på grunn av skader og manglende motivasjon. Trivia. Runar Normann er èn av 52 nordmenn som har spilt i Premier League (per 17. august 2010). Sammen med Jon Olav Hjelde, Abdisalam Ibrahim og Christian Kalvenes er han den eneste nordmannen med Premier League-kamper som står uten kamper for. Sitater om Normann. «Runar trenger bare kikke på joggeskoene for å bli holde seg godt trent.» Ham-Kam-spiller og tidligere Glimt-kaptein Olav Råstad. «Jeg er strålende fornøyd med å signere Normann. La meg si det slik, jeg ville ikke likt tanken på å se ham gå til noen annen klubb.» Tidligere Coventry City- og nåværende Celtic-manager Gordon Strachan. «Han er som en kenguru i et minefelt.» Tidligere Vålerenga-direktør Kjetil Siem om Normanns uttalelser i media. Snekker. Snekker er en person som utøver snekkerfaget, et håndverksfag med lange tradisjoner. Faget omfatter fra gammelt av møbelsnekkerfaget, maskinsnekkerfaget og bygningssnekkerfaget. I dag er snekkerfaget inndelt i møbelsnekkerfaget og i trevare- og bygginnredningsfaget, og en kan man i Norge ta mesterbrev i faget. Faget omfatter også en del mindre fagområder som treskjæring, tredreiing, bøkkerfaget og båtbygging. Det er ikke lenger noe som heter «bygningssnekker». De som bygger i tre ute på byggeplassene er enten forskalingssnekkere eller tømrere. Snekkere utfører hovedsakelig arbeid med inventar i hus (møbler, kjøkken, bad, vinduer, dører og trapper). Snekkerne jobber ikke på byggeplasser, men lager sine egne arbeider inne på et snekkerverksted. Tømrere utfører selve husbyggingen og tømrerfaget er et eget fag som ikke omfattes av snekkerfaget. Grenseoppgangene her har tidligere vært omstridte tema, men også idag griper fagene til en viss grad inn i hverandre. Opplæringen starter på videregående skole Vg1 Bygg- og anleggsteknikk, alt etter innen hvilket fagområde man vil utdanne seg i. Den kan også starte på Vg1 – Teknikk og industriell produksjon – for de som vil bli "industriell møbelsnekker". På Vg2 nivå har elevene fra de ulike Vg1-kursene, flere valg. Etter 2 år på skole må eleven gå to år som lærling, før fagprøve eller svenneprøve kan avlegges. Etter ytterligere to år kan man ta mesterprøven. Tyrkias politiske system. Nasjonalforsamlinga. Nasjonalforsamlinga ("Millet Meclisi") er Tyrkias lovgivende forsamling. Den har ett kammer, 450 plasser, og valgperioden er 5 år. Millet Meclisi åpner hvert år på første virkedag i september. Nasjonalforsamlingas rolle i statsstyret likner mye på Stortingets i Norge. Nasjonalforsamlinga vedtar, endrer og opphever lover, vedtar statsbudsjettet og fører tilsyn med regjeringa. Nasjonalforsamlinga har en spørretime der regjeringsmedlemmer blir bedt om å svare på spørsmål, og regjeringsmedlemmer kan innkalles til høringer. Den kan også vedta mistillit mot regjeringa. Presidenten har utsettende veto på vedtak i nasjonalforsamlinga. Enhver tyrkisk statsborger over 30 år er valgbar til nasjonalforsamlinga, forutsatt at han har fullført folkeskole, ikke er dømt for alvorlige forbrytelser eller har deltatt i «ideologisk og anarkistisk virksomhet». Menn må ha fullført militærtjeneste. Delegatene forutsettes å representere hele landet – ikke bare sin egen valgkrets. Artikkel 83 og 84 i grunnloven garanterer representantene parlamentarisk immunitet, dvs. talefrihet. Denne retten ble stilt på en prøve i mars 1994, da Millet Meclisi vedtok å oppheve den parlamentariske immuniteten for sju representanter som hadde tatt til orde for borgerrettigheter for den kurdiske minoriteten. De sju ble arrestert på trappa til parlamentsbygningen og anklaga for å ha holdt taler som utgjorde «en forbrytelse mot staten». Presidenten. Ifølge grunnloven av 1982 er presidenten statssjef, som ser til at staten styres i henhold til grunnloven. Presidenten velges av og blant medlemmene av nasjonalforsamlinga, og krever to tredels oppslutning i første valgomgang. I eventuelle seinere valgomganger kreves rent flertall. Ved presidentvalget både i 1989 (Turgut Özal) og i 1993 (Süleyman Demirel) måtte det tre valgomganger til. Grunnloven stiller videre krav om at presidenten ikke skal ha verv i noe politisk parti, og både Özal og Demirel trakk seg følgelig som partiledere etter valget. Presidenten velges for en periode på 7 år, og kan ikke gjenvelges. Presidenten kan avsettes ved et tre fjerdedels flertall i nasjonalforsamlinga. Grunnloven av 1982 gir presidenten en sterkere stilling enn den gamle grunnloven av 1961 gjorde, da presidentembetet først og fremst var av seremoniell karakter. Presidenten sammenkaller og leder møtene i nasjonalforsamlinga, signerer lover og internasjonale traktater, og har utsettende veto i lovsaker. Presidenten kan legge ut forslag til grunnlovsendringer til folkeavstemning. Det er presidenten som utnevner statsministeren, og han sammenkaller og leder regjeringsmøtene. Presidenten har myndighet til – uavhengig av regjeringa – å utnevne medlemmer av grunnlovsdomstolen, ambassadører, generalstabssjefen og guvernører i provinsene. Presidenten leder et nasjonalt sikkerhetsråd, som består av statsministeren, forsvarsministeren, innen- og utenriksministrene, generalstabssjefen, sjefene for forsvarsgreinene og sjefen for gendarmeriet. Regjeringen. Regjeringa ledes av statsministeren, som utnevnes av presidenten blant nasjonalforsamlingas medlemmer. I praksis ber presidenten lederen for det største partiet i nasjonalforsamlinga eller en koalisjon om å danne regjering. Statsministeren foreslår deretter ministrene, som utnevnes av presidenten. Hvis en regjering ikke er blitt danna innen 45 dager, kan presidenten oppløse nasjonalforsamlinga og skrive ut nyvalg. Regjeringsmedlemmene leder hvert sitt departement. Regionale og lokale styringsorganer. Den tyrkiske grunnloven av 1982 har opprettholdt et relativt sentralisert styresett, med liten grad av kommunalt selvstyre og sterk departemental kontroll over lavere politiske nivå. Provinsene. Fra 1995 har Tyrkia vært delt i 76 provinser ("vilayetlar"). Provinsen ledes av en guvernør ("vagi") som utpekes av regjeringa med presidentens godkjenning. Guvernørens oppgave er å iverksette politikken til sentrale myndigheter, og han rapporterer til innenriksdepartementet. Guvernøren er ordstyrer i provinsforsamlinga, som velges hvert femte år. Provinsforsamlinga møtes årlig for å godkjenne provinsbudsjettet, og velger en person fra hvert distrikt til provinsens administrative kommisjon, som har ukentlige møter. De største postene på provinsbudsjettet er i de fleste provinsene skole og landbruk, inkludert irrigasjons- og skogreisningsprogrammer. Distriktene. Hver provins er delt i distrikter ("kazalar"); i gjennomsnitt består hver provins av 8 distrikter. I alt har Tyrkia noe over 500 distrikter. Hvert distrikt har sin egen administrasjon, leda av en distriktssjef ("kaykakam"). Distriktssjefen utnevnes av presidenten etter forslag fra innenriksministeren. Distriktssjefen er underlagt guvernøren. Hvert distrikt er igjen inndelt i en mengde underdistrikter, "bucaklar". Det er i alt om lag 40 000 bucaklar i Tyrkia. Lederen for underdistriktene ("bucak mudur") utnevnes av innenriksministeren etter forslag fra guvernøren. Bucak mudur har politimyndighet, og har også ansvar for skole, post, telefon, folkeregister og eiendomsregister. Kommunene. Alle provins- og distriktshovedsteder og alle byer med mer enn 2 000 innbyggere er organisert som egen kommune ("belediye"). Kommunen er leda av en borgermester ("belediye reisi"), valgt ved lokalvalg for fem år. Det velges også et kommunestyre, som møtes tre ganger i året. Kommunestyrets størrelse varierer med folketallet. Landsbyene. Bosettinger med mindre enn 2000 innbyggere – og som altså er for små til å være kommuner – er organisert som landsbyer ("köy derneg"). Landsbyen ledes av en formann ("muhtar"), som velges av landsbyens voksne befolkning. Denne uformelle forsamlinga tar også avgjørelser som angår landsbyen, og velger et råd av eldre ("ihtiyar meclisi"), der landsbyens lærer og imam også er med. Formannen fører tilsyn med kommunale prosjekter og tjenester, er lokal ordensmyndighet, krever inn skatter og iverksetter ellers direktiver fra overordna myndighet. Landsbyrådet overvåker landsbyens økonomi, kjøper eller eksproprierer grunn til skoler eller andre offentlige bygg, og fordeler plikter mellom innbyggerne når det gjelder vegbygging og andre offentlige anlegg. Detektimen. Detektimen er en programpost på TV-kanalen NRK1 der det sendes kriminalserier, som regel britiske, men også amerikanske, australske og tyske. Også norske, svenske og danske serier er vist. "Detektimen" ble innført som programpost av NRK 16. september 1960, og hadde en enkeltstående episode av "Sherlock Holmes og Dr. Watson" på programmet. Ukene etter fulgte de britiske seriene "Fire rettferdige menn" og "Interpol kaller". Bruken av begrepet festet seg for alvor da NRK startet høstsesongen 1. september 1961. Da viste kanalen den første episoden av "Perry Mason", med Raymond Burr i hovedrollen. Ifølge Dagbladet-journalisten Fredrik Wandrup vant den skarpsindige forsvarsadvokaten både saken og «kongeriket». Fredagen overtok lørdagens plass som ukas viktigste TV-dag. «Detektimen skulle komme til å bli et nasjonsbyggende element i det nye mediefellesskapet som samlet Norge under den hellige norske rikskringkasting.» På 1960- og 1970-tallet sendte Detektimen oftest to eller tre serier som vekslet med hverandre ved at de gikk annenhver, eller hver tredje, uke. Det var få serier som gikk kontinuerlig på ukentlig basis. Detektimen hadde sin seermessige storhetstid på 1960- og 1970-tallet. Vikinghavna på Fånestangen. Vikinghavna på Fånestangen, fra rundt 1000 e. Kr., eller noe senere, ble funnet i Frosta kommune i 2003. Havneanlegget ble avdekket under byggingen av en molo for fritidsbåter. Anlegget besto av 12 til 14 trestokker og har muligens vært en kassekonstruksjon fylt med stein. Denne kan ha vært både kai og molo. Restene etter havneanlegget ligger nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim. En mulig bruker av havna kan ha vært høvdingen Olav Vigdeild, som på første del av 1200-tallet hadde sete på gården Viktil om lag 2 km. sørvest for havna. Senere, mellom 1428 og 1450, bruker erkebiskop Aslak Bolt området ved havna for sine reiser til Ytterøy. Om vikinghavna enda eksisterte, er det ingen som vet med sikkerhet. Goes. Goes i det 17. århundre Goes er en by og kommune som ligger på halvøyen Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Goes' nordgrense er et gammelt dike mot sjøen. Til kommunen hører ved siden av byen Goes også tettstedene Eindewege, 's-Heer Arendskerke, 's-Heer Hendrikskinderen, Kattendijke, Kloetinge, Oud-Sabbinge, Wilhelminadorp og Wolphaartsdijk. Riksvei "A58" og jernbanelinjen "Vlissingen-Roosendaal" er hovedtrafikkårene til Goes over land, mens byen sjøveien kan nås via Oosterschelde. Byen er Zuid-Bevelands økonomiske senter. Blant annet finnes her en pommes frites-fabrikk og en limfabrikk. Videre er landbruk og turisme viktige næringsveier i kommunen. Det antas at Goes fikk byrettigheter i 1405, byen feiret sitt 600-års jubileum i 2005. Historie. De første menneskene slo seg i det 10. århundre ned ved en innsjø som stod i forbindelse med sjøen og dermed var under innflytelse av tidevannet ("kreek"). Allerede fra det 12. århundre ble det arrangert marked her. I 1405 fikk Goes rett til jurisdiksjon, det vil si rett til å opprette en egen domstol og dermed større uavhengighet fra den lokale adel. 12 år senere, i 1417, ga Jacoba av Bayern av huset Wittelsbach Goes rett til å bygge festningsverker. På denne tiden var Goes og dens havn et viktig knutepunkt for saltvinning og skipsfart. I 1554 jevnet en bybrann byen med jorden, men den ble fort gjenoppbygget på samme sted. Under åttiårskrigen (1568–1648) inntok Hollenderne Goes, og utbredte festningsverkene. Fra det 17. til det 19. århundre ble markeder holdt der bøndene solgte sine produkter. Etter dette ble markedene mindre viktige. Goes har siden 1868 en jernbanestasjon. Kommunen blomstret opp igjen dat industriområdet ble åpnet i 1980. Hvor kommer navnet "Goes" fra? Kommunen angir selv (på deres website) at det er ulike forklaringer på navnet "Goes". Den de mener er mest sannsynlig er fra en tekst fra 976 som nevner "Curtagosum". Navnet på innsjøen der Goes' første innbyggere slo seg ned, var "Gosa" som ble angitt med ordet "curt", lese som "Korte Gos". Våpen. Goes' våpen er horisontalt delt i to hoveddeler. Øverst er våpenet til Holland-Hainaut fra huset Bayern, Goes' herskere i blomstringstiden. Nederst er en hvit villgås på sort bakgrunn plassert. Denne finnes også på Zuid-Bevelands våpen. Det er ukjent hvorfor gåsen brukes på disse våpnene og hvor lenge den har vært brukt. En gjetning er at den hentyder til de store flokkene med villgjess som overvintrer her. 40px40px 40px40px Holland-Hainaut fra huset Bayerns våpen er delt i fire like deler, som parvis er like. I øvre venstre og nedre høyre del sees de blå og hvite diamantrutene fra Bayerns våpen. I øvre høyre og nedre venstre huset Hainauts røde og sorte løver på gullbunn. Våpenet er kronet med en gyllen trebladet krone med to perler. Severdigheter. Goes sentrum har mange gamle hus fra det 17. og 18. århundre. I 2005 ble et nytt museum åpnet, der finnes blant annet sølvgjenstander, bunader, malerier, gamle bøker og arkeologiske funn. Arvefølgen til den britiske tronen. Arvefølgen til den britiske tronen er en liste over de personene som har arverett til den britiske tronen ifølge Det kongelige hoff. Denne arvefølgen gjelder også for samvelderikene. Reglene for arvefølgen ble fastsatt ved "Act of Settlement" i 1701. Arvefølgen er basert på protestantiske etterkommere etter Sophia av Hannover. Katolikker kan ikke arve tronen, heller ikke en protestant som er gift med en katolikk. Menn går foran kvinner. Dette medfører for eksempel at prins Edwards sønn, prins James, går foran sin eldre søster, prinsesse Louise. Ved å følge reglene for arvefølge kan listen gjøres lengre enn den som er offentliggjort av Det kongelige hoff. På en slik, lengre liste vil etterkommere av dronning Maud, datter av kong Edvard VII, komme inn på listen over arveberettigete som de første, kongelige utlendinger. Kong Harald står her som nummer 68. i arvefølgen til den britiske kronen. Under samveldelandenes toppmøte i Perth i 2011 ble regjeringssjefene i de 16 samvelderikene enige om å endre reglene for arvefølgen slik at døtre likestilles med sønner. Endringen gjelder framtidige barn av prins William. Samtidig ble det også enighet om at en arveberettiget som gifter seg med en katolikk, ikke lenger skal tape sin arverett. Endringen må bekreftes av lovvedtak for å tre i kraft. Dagens arverekke. Regjerende monark: Dronning Elisabeth II Jolle. Jolle er en åpen, liten båt. Den kan enten være en lettbåt/hjelpebåt/etterslepende båt til en større båt eller en seiljolle med ofte livlige seilegenskaper. En jolle som lettbåt har vanligvis akterspeil (er flat bak), og nesten alltid en ganske grunn kjøl. De er som oftest 6 – 12 fot lange. Seilsport. Seiljoller kan være fra under 8 til over 18 fot lang. Enskrogsjoller har et sverd istedenfor en kjøl, det vil si en finne som kan stikkes ned i båtens senter og gir stabilitet på motvindskurser, den trekkes opp på unnavindskurser. De minste jollene er rekruttjoller for barn fra ca.7-8 år, den viktigste av disse er Optimistjollen. Når barn vokser til, går de over til større joller som krever en tyngre besetning som Europajolle eller Laser. Tomannsjoller har en forseil og ofte også en spinnaker. Modernere joller har som regel en gennaker. En eller begge besetningsmedlemmer kan henge i trapez, en innretning med wire fra øvre delen av masten masten med en krok i nedre enden som seileren kan huke fast i sin seilvest. Det tillater at man kan stå på sidekanten av båten og dermed flytte vekten utover. Ekstreme joller har også utriggere for å flytte vekten enda lengre ut på siden. Katamaraner er flerskrogsbåter og som seiljoller har de ofte ekstreme egenskaper. Andre kjente seiljoller. I Norge har ved siden av ungdomsjollene særlig Snipe vært en populær klasse. Enkelte klasser har lokalt stor betydning som Grimstadjollen. Davy Crockett. Davy Crockett (David Stern Crockett, født 17. august 1786 i Greene County i Tennessee, død 6. mars 1836 i Slaget om Alamo) var en amerikansk folkehelt på 1800-tallet. Han representerte Tennessee i Kongressen for Demokratene, deltok i Texasrevolusjonen og døde i slaget ved Alamo. Han var gift to ganger. Første gang med en dame som het Polly, andre gang med Elisabeth Patton, som var enke etter creek-krigen. Polly døde mens Davy var i creek-krigen. Trivia. I barnelitteraturen er det laget en rekke fantasifigurer med navn Davy Crockett som har lite eller ingen ting med den her omtalte historiske personen å gjøre. Blant annet er den italienske tegneseriefiguren Il grande Blek kalt Davy Crockett i Skandinavia. I Norge fant vi denne figuren i Præriebladet. Teaterforestilling. I 1962 ble familieforestillingen "Davy Crockett" spilt på Chat Noir. Teksten var skrevet av Bjørn Sand og melodiene var skrevet av Arne Bendiksen. Bendiksen var også ansvarlig for den sammenbindende teksten samt musikkarrangementet. Andre akt. Forestillingens sanger ble også utgitt på EP-platen "Davy Crockett" (Triola TNEP-1070) i 1966. Slaget ved Alamo. Slaget ved Alamo var et slag mellom Mexico og opprørske texanske styrker ved Alamo misjonsstasjon i San Antonio, Texas i februar–mars 1836. Den tretten dager lange beleiringen endte 6. mars med at de meksikanske styrkene erobret misjonsstasjonen og at nesten alle de texanske forsvarerne døde med unntak av noen få slaver, kvinner og barn. Til tross for nederlaget førte forsvaret av Alamo gjennom tretten dager til at Sam Houston kunne samle tropper og forsyninger for sitt senere vellykkede slag ved San Jacinto. Forsvarerne av Alamo kjempet teknisk sett for gjeninnføringen av den tidligere meksikanske grunnloven av 1824 og ikke nødvendigvis for faktisk uavhengighet fra Mexico. Det er svært lite sannsynlig at forsvarerne var klar over at uavhengighet formelt sett var erklært før slutten av slaget. Opptakt. Før 1821 var Texas del av den spanske kolonien Ny-Spania. Etter den meksikanske uavhengigheten i 1821 ble Texas del av Mexico og ble i 1824 den nordlige sektoren av Coahuila y Tejas. Den 3. januar 1823 opprettet Stephen F. Austin en koloni av 300 amerikanske familier langs Brazos-elven i dagens Fort Bend og Brazoria County, sentrert hovedsakelig i området av det som nå er Sugar Land. I 1835 avskaffet den meksikanske presidenten general Antonio López de Santa Anna Pérez de Lebrón grunnloven fra 1824 og proklamerte en ny grunnlov som reduserte makten til mange av provinsregjeringene og øket makten til presidenten. Siden slutten av fiendtlighetene med Spania ti år tidligere hadde den meksikanske regjeringen, og særlig Santa Anna selv, vært ivrig etter å gjenopprette sin kontroll over hele landet. Kontroll over Texas var særdeles viktig siden Santa Anna med rette så at provinsen var sårbar for amerikansk ekspansjon vestover. Mexicos nye interesse i Texas var derimot ikke populær blant kolonistene som følte seg mer økonomisk og kulturelt knyttet til USA enn til Mexico og som hadde blitt vant med den relative autonomien som den gamle grunnloven fra 1824 gav dem. Samtidig førte Santa Annas økende ambisjoner om diktatorisk makt under den nye grunnloven til uro i hele Mexico. Fiendtlighetene i Texas begynte med slaget ved Gonzales 1. oktober 1835. Opprørerne i Texas erobret rask meksikanernes posisjoner ved La Bahia og San Antonio. Etter at general Martín Perfecto de Cos og hans garnison hadde overgitt seg ved San Antonio var det ikke lenger noe meksikansk militært nærvær i Texas. Santa Anna bestemte seg for å sette i gang en offensiv med mål om å slå ned opprøret. Krigsminister José María Tornel og generalmajor Vicente Filisola (1789–1850) foreslo et angrep fra sjøen for Santa Anna. Et slikt angrep ville vært enklere for troppene og hadde vært en utprøvd metode for ekspedisjoner inn i Texas siden 1814. Santa Anna avviste forslaget fordi gjennomføringen av denne planen ville ta for lang tid og kanskje føre til at opprørerne i Texas fikk hjelp fra USA. Santa Anna samlet en styrke som er anslått til å ha vært på 6100 soldater og 20 kanoner ved San Luis Potosi tidlig i 1836 og gikk gjennom Saltillo, Coahuila mot Texas. Hans hær marsjerte over Rio Grande i dårlig vær, inkludert snøstorm i fjellpassene, for å slå ned opprøret. San Antonio de Béxar var et av hans mål på veien. Hans hovedmål var å fange den texanske regjering og gjenopprette det sentrale meksikanske styret i den opprørske staten. Han hadde tidligere slått ned et opprør i staten Zacatecas i 1835. Santa Anna og hans hær ankom San Antonio de Béxar 23. februar. Det var en blandet styrke av regulære infanteri- og kavaleri-enheter i tillegg til "activo" reserveinfanteri-bataljoner. De var utstyrt med den britiske Baker og utdaterte, men effektive og dødelige britiske Tower Musket, mark III, eller «brown bess» muskett. Den gjennomsnittlige meksikanske soldat var 1,55 m høy, og mange var nylige utkalte soldater uten kamperfaring. Selv om de var godt drillet, anbefalte den meksikanske hæren ikke individuell handlingskraft. De første styrkene var utrustet med fire 178 mm haubitser, sju 4-pound, fire 6-pound, fire 8-pound og to 12-pound kanoner. Flere av de meksikanske offiserene var erfarne utenlandske leiesoldater, blant disse Vicente Filisola (Italia) og Antonio Gaona (Cuba) og general Santa Anna som var veteran fra den meksikanske uavhengighetskrigen. Forsvarerne av Alamo. Oberstløytnant William Barret Travis kommanderte Texas sine regulære hærstyrker som var satt til å forsvare den gamle misjonsstasjonen. I januar 1836 ble han beordret av den midlertidige regjeringen om å dra til Alamo med frivillige for å forsterke de 120 til 150 mennene som allerede var der. Travis ankom San Antonio den 3. februar med 29 soldater. Innen kort tid ble han postens offisielle kommandant da han tok over etter oberst James C. Neill som forlot stasjonen for å ta seg av sykdom i familien. Neill lovet å være tilbake tjue dager senere. Forskjellige andre menn var også blitt samlet for å hjelpe til i forsvaret, inkludert et antall uoffisielle frivillige under kommando av Jim Bowie (kjent for Bowie-kniven). Travis og Bowie kranglet ofte om kommando og autoritet, men ettersom Bowies helse skrantet, tok Travis hele kommandoen. I USA på den tiden ble beleiringen av Alamo sett på som et slag mellom amerikanske bosettere og meksikanere, men mange av de etniske meksikanerne i Texas (kalt "tejanos") støttet faktisk opprøret. Mange sammenlignet denne kampen med den amerikanske revolusjon i 1776. Tejanoene ønsket at Mexico skulle ha en løs sentral styresmakt med støttede statsrettigheter slik det var uttrykt i den meksikanske grunnloven av 1824. En av tejanoene ved Alamo var kaptein (senere oberst) Juan Nepomuceno Seguin som ble sendt ut som en meldingsrytter før det endelige angrepet. Forsvarerne av Alamo kom fra mange steder utenfra Texas. Den yngste, Galba Fuqua, var 16, og en av de eldste, Gordon C. Jennings, var 57. Mennene kom fra 28 forskjellige land og stater. Fra Tennessee kom en annen liten gruppe frivillige ledet av den tidligere kongressmannen og legenden fra grenselandet Davy Crockett. Den tolv mann store gruppen «Tennessee Mounted Volunteers» (Tennessees ridende frivillige) ankom Alamo 8. februar. En annen gruppe, «New Orleans Greys», kom fra byen for å kjempe som fotsoldater i revolusjonen. De to kompaniene av "Greys" hadde deltatt i beleiringen av Béxar i desember. De fleste av disse forlot San Antonio de Béxar i en ekspedisjon til Matamoros med løfte om å bringe krigen til Mexico, men rundt to dusin forble ved Alamo. General Samuel Houston klarte ikke å komme til unnsetning. Oberstløytnant Travis klarte å sende budryttere før slaget og så sent som 3. mars som informerte den midlertidige regjeringen i Texas om hans situasjon og ba om hjelp. Men Sam Houstons hær var ikke sterk nok til å kjempe seg gjennom den maxicanske hæren og komme posten til unnsetning. Den midlertidige regjeringen var også i villrede på grunn av krangel innad blant dens medlemmer. Travis sendte også flere ryttere, blant dem James Bonham (1808–1836) til oberst James Fannin for å få hjelp. Fannin (1804–1836) var kommandant over 450 soldater ved Goliad 160 km sørøst for Alamo. Han forsøkte et uorganisert fremstøt med 320 menn og kanoner den 28. februar mot Alamo, men måtte gi opp på grunn av dårlig transportforhold. Fannin og de fleste av hans menn ble slaktet ned av en meksikansk styrke etter å ha overgitt seg («Goliad-massakren»). 1. mars, rundt klokka ett på natten, snek 32 texanere ledet av kaptein George Kimbell og John W. Smith fra byen Gonzales seg gjennom de meksikanske linjene og sluttet seg til forsvarerne inne i Alamo. De ble den eneste forsterkningen til Travis' bønn om hjelp. Gruppen ble kjent som «de 32 udødelige». Et brev skrevet av en av de 32, Isaac Millsaps, gir detaljerte beretninger om hendelsene inne i Alamo natten før beleiringen. Noen historikere har argumentert med at dette brevet antagelig er en forfalskning. Det endelige angrepet. Antallet meksikanske soldater som angrep posten ble rapportert å ha vært så høyt som 4000 til 5000, men bare rundt 1400 til 1600 soldater ble brukt i det endelige angrepet. 6500 soldater hadde opprinnelig reist ut fra San Luis Potosi, men sykdom og desertering hadde senere redusert styrken. Den meksikanske beleiringen var nøye og profesjonelt utført i napoleonsk stil. Etter en tretten dagers periode hvor forsvarerne ble plaget av høy musikk om natten (inkludert signaltrompeter som blåste "El Degüello", signalet for ingen nåde), tilfeldig artilleriild og en stadig tettere ring av meksikanere som avskar potensielle fluktruter, planla Santa Anna det endelige angrepet til 6. mars. Oberstløytnant Travis sine utsendinger inkluderte et eksempel på den texanske ånden ettersom ringen ble sluttet rundt Alamo. Han skrev at "«fienden har krevd en diskré overgivelse ellers skal garnisonen møte sverdet, dersom fortet tas...Jeg har svart deres krav med et kanonskudd og vårt flagg vaier fremdeles stolt fra veggene...Jeg vil aldri overgi meg eller trekke meg tilbake.»" Den meksikanske arméen angrep Alamo i fire kolonner i tillegg til en kolonne i reserve og en forfølgelses- og sikkerhetsstyrke rundt halv seks om morgenen. De første kolonnene på 300 til 400 mann ledet av Martín Perfecto de Cos rykket frem mot det nordvestre hjørnet av Alamo. Den andre bestod av 380 mann ledet av oberst Franscisco Duque. Den tredje kolonnen bestod av 400 soldater ledet av oberst José María Romero. Den fjerde bestod av 100 "cazadores" (lett infanteri) ledet av oberst Juan Morales. Angrepskolonnene måtte komme seg over 200 til 300 meter med åpent lende før de kunne nå murene rundt Alamo. For å forhindre forsøk på flukt eller hindre forsterkninger fra å komme inn, plasserte Santa Anna 350 ryttere under brigadegeneral Ramirez y Sesma til å patruljere landbruksområdet rundt. Texanerne slo innledningsvis tilbake en av de angripende kolonnene, men oberstløytnant Travis døde av en skudd i hodet, antagelig nær den nordlige muren. Bowie mistet antagelig livet i sin seng, og Crocketts død er kontroversiell (se nedenfor). Santa Annas gjenværende kolonner rykket fremover og Cos sin kolonne brøt den nordlige muren. Meksikanerne tok Alamo innen halv sju den morgenen etter mann mot mann-kamper og drepte så godt som alle de mannlige forsvarerne. De seirende meksikanerne slapp to dusin overlevende kvinner og barn, i tillegg til Bowies slave Sam og Travis' slave Joe etter slaget. Før han forsvant inn i historien, fortalte Joe å ha sett en slave kalt John bli drept i Alamo-angrepet og en annen svart kvinne bli drept. En annen rapportert overlevende var Brigido Guerrero, en meksikansk desertør som hadde sluttet seg til Texas sin sak. Han klarte å overbevise de meksikanske soldatene om at han hadde vært en fange holdt mot sin vilje. I tillegg ble Henry Wornell (noen ganger stavet Warnell i tidligere beretninger) rapportert å unnslippe slaget, men døde av sine skader tre måneder senere. Texansk uavhengighet. Republikken Texas. De moderne grenser er markert i tillegg til grensene mellom 1836 og 1845 Texas erklærte sin uavhengighet 2. mars. Delegatene valgte David G. Burnet til midlertidig president og Lorenzo de Zavala til visepresident. Mennene i Alamo visste antagelig aldri om at denne hendelsen hadde funnet sted. Houston beholdt sin grad som øverste militære kommandant. Den texanske hæren var aldri større enn 2000 menn på tiden for beleiringen av Alamo. Etterfølgende nederlag ved Goliad, Refugio, Matamoros og San Antonio de Béxar reduserte hæren til rundt 1000 menn. Den 21. april, i slaget ved San Jacinto, ble Santa Annas 1250-mann sterke styrke beseiret av Sam Houstons hær på rundt 910 menn som brukte det nå kjente kampropet, «Remember the Alamo! Remember Goliad!» De meksikanske tapene denne dagen var på rundt 650 omkomne, mens 600 ble tatt til fange. Texanske tap var på rundt 8 drepte og 18 skadede. Santa Anna ble fanget dagen etter, kledd i en vanlig soldats klær etter å ha kvittet seg med sine finere klær i håp om å unnslippe. Han gav ordre om at alle meksikanske styrker under Vicente Filisolas og José de Urreas kommando skulle trekke seg tilbake inn i Mexico. Linjen i sanden. En legende sier at den 3., 4. eller 5. mars, trakk oberstløytnant Travis opp en linje i sanden med sverdet sitt og inviterte alle de som var villige til å bli værende til å krysse linjen. Den invalide Jim Bowie skal visstnok ha blitt båret over linjen etter eget ønske. Ifølge en variant av denne beretningen, skal alle unntatt en ha krysset linjen. Loius (eller Lewis) «Moses» Rose som skal ha vært en fransk soldat som kjempet under Napoleon i Russland før han kom til Texas, skal ha sluppet ut av Alamo. Etter å ha unngått meksikanske styrker om natten, skal Rose ha fått ly hos familien til William P. Zuber som han skal ha fortalt fortellingen om sin flukt. Rester av Alamos murer er bevart i sentrum av San Antonio Zuber (hans sønn) publiserte i 1873 en versjon av denne fortellingen som ikke er blitt historisk dokumentert. Den engelske frasen «drawing a line i the sand» ("trekke en linje i sanden") har siden vært del av engelsk sjargong for å ta stilling til noe uten kompromiss. Denne beretningen lever videre i tallrike texanske fortellinger, inkludert Steven Kellermans "The Yellow Rose of Texas", "Journel of American Folklore" og andre fortellinger fra den tiden. En gripende beretning om denne «linjen i sanden»-fortellingen finnes på nettet i byguiden til San Antonio og. Før krigen var slutt hadde Santa Anna gitt ordre om at et rødt flagg skulle heves fra San Fernando-katedralen for å vise forsvarerne inne i Alamo at det ikke ville vises nåde. Ifølge den kontroversielle dagboken til José Enrique de la Peña, ble flere av forsvarerne som ikke ble drept i det endelige angrepet på Alamo fanget av oberst Manuel Fernández Castrillón og ført fram for Santa Anna som personlig beordret deres henrettelse. Det er spekulert i om Davy Crockett var blant disse seks fangene. De la Peña sier også at Crockett forsøkte å forhandle frem overgivelse med Santa Anna, men ble avslått på grunnlag av «ingen garantier for forædere». Men det finnes lite bevis som støtter dette. Likevel er det noen som tror at Crockett døde i kamp for å overleve da han ble oppdaget av Santa Annas hær etter den tretten dager lange kampen. Flaggene ved Alamo. Etter slaget oppdaget meksikanske soldater kompaniflagget til New Orleans Greys og sendte det til Mexico by som bevis for amerikansk involvering. Det er nå i eie hos nasjonalhistorisk museum i Mexico by. Ingen vet hvilket flagg som vaiet over Alamo under slaget. Flagget kan ha vært det meksikanske flagget med årstallet «1824» innsatt i midten. Men flagget kan ha vært det meksikanske flagget med to stjerner i midten som tok avstand fra Coahuila y Tejas. Saken om flagget forblir uløst. Eksterne lenker. Alamo Alamo misjonsstasjon. Alamo er en tidligere misjonsstasjon og festning, nå museum, i San Antonio, Texas. Bygningskomplekset, som opprinnelig besto av en kirke og omliggende bygninger, ble bygget av det spanske imperiet på 1700-tallet for utdannelse av lokale innfødte etter konvertering til kristendom. Etter at Alamo ble forlatt som misjonsstasjon, ble den brukt som festning på 1800-tallet, blant annet under det berømte slaget ved Alamo i 1836. Bente Pedersen. Pedersen er født og oppvokst i Storfjord kommune, nå bosatt i Skibotn. Percy Hobart. Percy Cleghorn Stanley Hobart (født 14. juni 1885, død 19. februar 1957) var en britisk ingeniørsoldat, og senere sjef for 79th Armoured Division, under andre verdenskrig. Som generalmajor var han ansvarlig for «spesialstridsvognene» som deltok i invasjonen av Normandie. Provinsen Genova. Provinsen Genova (it. "Provincia di Genova") er en provins i regionen Liguria i det nordlige Italia. Genova er provinsens hovedstad. Det var 878 082 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Genova, provins Sirkeci. Sirkeci er en bydel i den historiske delen av Istanbul (Konstantinopel), i kommunen Eminönü. Sirkeci er også navnet på hovedjernbanestasjonen på europeisk side ("Sirkeci Garı") Konstantinopels første bymur leda ned til en liten innbuktning på Det gylne horn på det stedet som i dag er Sirkeci. I bysantinsk tid var lia mellom sjøen og stedet der Topkapipalasset ligger i dag, bevokst med store sypresser. Under det ottomanske riket ble Sirkeci bebygd med strålende palasser tilhørende sultaner og høytstående personer. Etter hvert som byen ble mer og mer overfylt, forlot eliten sine gamle palasser og flytta ut til Üsküdar og andre steder langs Bosporos. Palassene forfalt, de store hagene ble til villnis og sypressene ble hogd ned. Under Krimkrigen midt på 1800-tallet oppretta Storbritannia og Frankrike en opplagsplass for tropper og militært utstyr ved Sirkecibukta. På samme tid ble dagens fyr reist som erstatning for det gamle Ahirkapi-fyrhuset. Jernbanestasjonen. Da det etter Krimkrigen ble snakk om å bygge jernbane til Istanbul, gikk de første planene ut på å framføre banen gjennom Beyazit og videre i tunnel ned til Det gylne horn. Sultan Abdülaziz stilte imidlertid grunn til rådighet langs stranda nedenfor Topkapipalasset. Vakre parkanlegg og hager ble ofra for å få fram jernbanen langs stranda; noe av bymuren måtte også rives. I 1872 var jernbanen ferdig fram til Sirkeci, og året etter ble en midlertidig stasjonsbygning reist. For den permanente stasjonsbygningen ble den tyske arkitekten August Jachmunds utkast valgt. Jasmund oppholdt seg i Konstantinopel for å studere ottomansk arkitektur, og underviste på den polytekniske skolen i byen. Stasjonen ble åpna i 1890 under navnet "Muşir Hamdi Paşa", og regnes som et hovedverk innen europeisk orientalisme. Den hadde et eksotisk preg, med mosaikker og annen orientalsk utsmykning, store klokketårn og terrasser som førte ned til sjøen. Om kvelden var hele stasjonen opplyst av gassbluss. Sirkecistasjonen ble et forbilde for stasjonsarkitektur i mange land i Mellom-Europa. Fra 1895 tjente Sirkeci som endestasjon for den navngjetne Orientekspressen. Flytrafikken har for lengst tatt jernbanens plass som viktigste internasjonale transportmiddel, og Sirkeci er ikke lenger Istanbuls port mot den store verden. I dag tjener stasjonen først og fremst som endestasjon for forstadsbanetrafikken fra de vestlige bydelene, og det kosmopolitiske klientellet er erstatta med byens jevne befolkning. Området rundt stasjonen er dessuten blitt hardt belasta av biltrafikk. Når Marmarayprosjektet er fullført i 2010 går Istanbuls skinnegående transport og Sirkeci inn i en ny æra, men da i en nybygd, underjordisk stasjonshall. Provinsen Imperia. Provinsen Imperia (it. "Provincia di Imperia") er en provins i regionen Liguria i det nordlige Italia. Imperia er provinsens hovedstad. Det var 205 238 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Imperia, provins Provinsen La Spezia. Provinsen La Spezia (it. "Provincia della Spezia") er en provins i regionen Liguria i det nordlige Italia. Byen La Spezia er provinsens hovedstad. Provinsen er bl.a. kjent for verdensarvstedet Cinque Terre. Provinsens areal utgjør 882 km², og den er inndelt i 32 kommuner. Det var 215 935 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. La Spezia Provinsen Savona. Provinsen Savona (it. "Provincia di Savona") er en provins i regionen Liguria i det nordlige Italia. Savona er provinsens hovedstad. Det var 272 528 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Savona, provins Provinsen Bari. Provinsen Bari (it. "Provincia di Bari") er en provins i regionen Puglia i det sydlige Italia. Bari er provinsens hovedstad. Det var 1 559 662 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Havnen i Monopoli syd i provinsen Bari, provins Provinsen Brindisi. Provinsen Brindisi (it. "Provincia di Brindisi") er en provins i regionen Puglia i det sydlige Italia. Brindisi er provinsens hovedstad. Det var 402 422 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Brindisi, provins Provinsen Foggia. Provinsen Foggia (it. "Provincia di Foggia") er en provins i regionen Puglia i det sydlige Italia. Foggia er provinsens hovedstad. Det var 690 992 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Tremitiøyene er en del av nasjonalparken "Parco Nationale del Gargano" Foggia, provins Provinsen Lecce. Provinsen Lecce (it. "Provincia di Lecce") er en provins i regionen Puglia i det sydlige Italia. Lecce er provinsens hovedstad. Det var 787 825 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Lecce, provins Provinsen Taranto. Provinsen Taranto (it. "Provincia di Taranto") er en provins i regionen Puglia i det sydlige Italia. Taranto er provinsens hovedstad. Det var 579 806 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Taranto, provins Commentarii de Bello Gallico. En utgivelse av "Commentarii de Bello Gallico" fra det attende århundre "Commentarii de Bello Gallico" (eg. "Kommentarer til Gallerkrigen", men også utgitt på norsk som "Gallerkrigen") er Julius Cæsars beretning om Gallerkrigen, det vil si de ni årene han kjempet i Gallia. Innhold. Boken beskriver slag og intriger under felttoget for å legge Gallia under romersk styre. Området som omtales som Gallia er noen ganger hele Gallia unntatt Provincia Narbonensis (dagens Provence), hvilket betyr størstedelen av dagens Frankrike, hele Belgia og deler av Sveits; andre ganger bruker han begrepet kun om området fra Den engelske kanal til Lyon, det vil si området som var bebodd av keltere. Den første boken omhandler kun Den helvetiske krig i 58 f.Kr.. Cæsar tillot ikke at omkring 300 000 helvetere migrerte gjennom Provence eller gjennom områder styrt av stammer som var vennligsinnet overfor Roma. Helveterne, som trengte mer land, dannet derfor en alliense mot Cæsar. Senere bøker omhandler felttoget mot veneterne, akvitanerne, germanerne og bretonerne; Cæsars invasjon av Britannia, gallernes opprør mot romersk styre og Vercingetorix' nederlag i slaget ved Alesia. Språk. "De Bello Gallico" regnes som et godt eksempel på velskrevet, klart latin. Den har derfor tradisjonelt vært en av de første bøker latinelever har gitt seg i kast med, på linje med Xenofons "Anabasis" på gresk. Stilen er enkel og elegant, og teksten går til kjernen i en tørr krønikestil fremfor den retoriske stil mange andre latinske forfattere hadde. Betydning som kilde. Boken er svært rik på detaljer. Den er den beste, og i mange tilfeller eneste, kilde til kunnskap om krigene, og den forklarer mye om gallernes levevis, religion, klær og annet. Det er også mange geografiske detaljer, som dels bidrar til å plassere tapte steder og dels gir god innsikt i romernes geografiske kunnskaper. Dog bør det ikke glemmes at boken er skrevet av Cæsar selv, og derfor kan være partisk. Tolvskillingsoperaen. "Tolvskillingsoperaen" (tysk: "Die Dreigroschenoper") er en musikal med tekst av Bertolt Brecht og musikk av Kurt Weill. Tolvskillingsoperaen, som av opphavsmennene ble betegnet som et «teaterstykke med musikk» ("Stück mit Musik"), hadde premiere på "Schiffbauerdamm Teater" i Berlin 31. august 1928. Stykket formidler en sosialistisk, revolusjonær kritikk av det kapitalistiske samfunnet. "Tolvskillingsoperaen" er en bearbeidelse av John Gays "Tiggeroperaen" (engelsk: "The Beggar's Opera") fra 1728. Oversettelsen av Gays drama ble gjort av Brechts medarbeider Elisabeth Hauptmann. Teksten var i utgangspunktet ganske lik originalen, men Brecht forandret den på flere viktige punkter. Blant annet ble det innlemmet sanger, inspirert av Rudyard Kipling og François Villon (Brecht innrømmet senere at han hadde plagiert en tysk Villon-oversettelse og latt oversetteren få royalties for verket). "Tolvskillingsoperaen" har blitt satt opp i Norge flere ganger, blant annet ved Trøndelag Teater i 2011 med Mads Bones i hovedrollen som Mackie Kniven, Ingrid Bergstrøm som Polly Peachum og Jan Grønli som Jonathan Jeremiah Peachum, og ved Det Norske Teatret i 2008 med Paul Ottar Haga i rollen som Mackie Kniven, og Heidi Gjermundsen Broch som Polly Peachum. Tolvskillingsromanen. Oppsetningen av "Tolskillingsoperaen" i 1928 ble en umiddelbar suksess, hva som ansporet Brecht til å skrive et filmmanus med samme tema. Manuset ble imidlertid ikke brukt; istedenfor fikk regissøren Georg Wilhelm Pabst rett til å filmatisere sceneversjonen – i strid med Brechts ønsker. Under sitt eksil i Danmark i årene 1933 og -34 gjenopptok Brecht materialet, og "Tolvskillingsromanen" ("Dreigroschenroman") utkom i Nederland i 1934. Kirsti Coward. Kirsti Coward (født 19. desember 1940 i Kristiansand) er en norsk jurist. Hun var høyesterettsdommer i Høyesterett i perioden 15. august 1994 til 31. desember 2010. Coward er datter av lektoren og riksmålsmannen Gorgus Coward, og tok sin juridiske embedseksamen i 1963. Hun var vitenskapelig assistent ved Institutt for rettssosiologi mellom 1964 og 1965. Deretter var hun frem til sin utnevnelse til høyesterettsdommer ansatt i Justisdepartementets lovavdeling, som byråsjef, underdirektør, avdelingsdirektør, lovrådgiver og fra 1988 som ekspedisjonssjef. Hun var dessuten dommerfullmektig ved Asker og Bærum sorenskriverembede fra 1968-69 og lagdommer i Hålogaland lagmannsrett sommeren 1981. Hun er samboer med regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs. Hun var derfor inhabil til å behandle saker i Høyesterett hvor staten ved regjeringsadvokaten er en av partene, uavhengig av om det er regjeringsadvokaten selv som prosederer saken for Høyesterett. Navnet Coward uttales "kåvard" og betyr «kuhyrde». Naturlig mineralvann. Begge disse egenskapene er intakte fordi vannet har sitt opphav i grunnen og er beskyttet mot enhver fare for forurensing. Naturlig mineralvann er en av tre vannkvaliteter på det norske markedet. De to andre er kildevann og drikkevann (springvann). Naturlig mineralvann kan ha helsefremmende egenskaper. I følge krav fra Mattilsynet, skal dette i så fall dokumenteres. På den annen side inneholder mange typer naturlig mineralvann gjerne mer mineraler og salter enn kildevann. Dette vannet er ikke bare helsefremmende og bør ikke drikkes av mennesker som har saltfattig diett eller spedbarn. For å unngå risiko for hjerte- og karsykdommer skal man ikke drikke for mye naturlig mineralvann med høyt innhold av salter. Naturlig mineralvann markedsføres i dag på flasker i glass og plast og tilsettes gjerne kullsyre før det tappes (men da er det ikke naturlig lenger). Perrier er et av få naturlige mineralvann som også inneholder naturlig kullsyre. I Norge er det relativt få kilder for naturlig mineralvann og dessuten er markedet begrenset. Farris og Olden er to kjente merker. Imsdal og Christians er ikke naturlige mineralvann, men kildevann. Bonaqua og Taffel er hverken naturlig mineralvann eller kildevann, men springvann (drikkevann) som er renset/filtrert og tilsatt mineraler (salter) og kullsyre. Kildevann. Farris er ikke kildevann, men et naturlig mineralvann tilsatt kullsyre Kildevann defineres som vann av god mikrobiologisk kvalitet med opphav i et grunnvannsreservoar og som uttas fra en kilde ved ett eller flere naturlige eller kunstige utspring. Kildevann skal oppfylle krav til drikkevann i hht «drikkevannsforskriften». Mens naturlig mineralvann kan ha et innhold av mineraler og salter som er større enn de maksimumsgrensene som gjelder for alminnelig drikkevann, må kildevann overholde de grenseverdiene som gjelder for drikkevann. I motsetning til drikkevann, kan ikke kildevann være gjenstand for annen behandling enn utskillelse av ustabile stoffer som jern og mangan, fullstendig eller delvis fjerning av karbondioksid eller tilførsel eller gjeninnførsel av karbondioksid. Vannet kan heller ikke desinfiseres for å redusere eller fjerne de naturlig forekommende mikroorganismene. Det skal altså være så naturlig og så representativt for kilden som mulig. Kildevann er en av tre vannkvaliteter på det norske markedet. De to andre er naturlig mineralvann og drikkevann (springvann). Reservelege. Reservelege er en stilling for en ledende lege i Danmark. I Norge eksisterte stillingen fra 1800-tallet til 1985. En reservelege er overlegens nærmeste underordnede. Stillingen krever gode kvalifikasjoner, men har ikke krav til spesialistkompetanse. Arctic Monkeys. Arctic Monkeys er et indierockeband fra Sheffield i England. Bandet besto opprinnelig av Alex Turner på vokal og gitar, Jamie Cook på gitar, Andy Nicholson på bass og Matthew Helders på trommer. Arctic Monkeys har totalt gitt ut fire studioalbum: "Whatever People Say I Am, That's What I'm Not" (2006), "Favourite Worst Nightmare" (2007), "Humbug" (2009) og "Suck It and See" (2011), samt live-albumet At the Apollo (2007). Bandet ble dannet i 2002 av Turner og Helders, mens Cook og Nicholson ble med senere. Etter å ha bygget opp en lojal fanbase ved å spille konserter samt å distribuere demoer på nettet, fikk bandet kontrakt med Domino Records i 2005. På høsten 2005 ble bandet – mye takket være musikkmagasinet NME – en «hype» i England uten å ha gitt ut et album. Singelen "I Bet You Look Good On The Dancefloor" kom i slutten av oktober og gikk rett til førsteplass på de britiske singellistene. I januar 2006 kom albumet "Whatever People Say I Am, That's What I'm Not", som solgte så bra at det ble Storbritannias raskest selgende debutalbum noensinne. Nick O'Malley tok i mai 2006 over Andy Nicholsons rolle som bassist. Irans forsvar. Irans forsvar består av Den muslimske repulikken Irans regulære styrker ("Artesh") og Den islamske revolusjonsgarden (سپاه پاسداران انقلاب اسلامی eller "Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslami"). Iran har 540 000 mann under våpen med 350 000 i reservene. Dette inkluderer 120 000 i Revolusjonsgarden. De regulære styrkene er delt inn i bakkestyrker, marine og luftforsvar (inkludert luftvern). I 2009 har forsvarsledelsen i Iran organisert luftvern som egen gren. På den måten er de regulære styrkene delt inn i bakkestyrker, marine, luftforsvar og luftvern. Revolusjonsgarden er delt inn i bakkestyrker, marine, luftforsvar, Qods-styrkene (spesialstyrker) og Basij-styrkene (mobiliseringsforsvar). Spesielt etter invasjonen av Irak i 2003 er Irans forsvar en dominerende styrke i regionen. De hadde lang krigserfaring under Iran-Irak-krigen på 1980-tallet, men de fleste veteranene fra den tiden er ute av tjenesten. Forsvaret nå er bygget opp rundt vernepliktige, med en vernepliktsalder på 18 år. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA estimerer at det iranske forsvarsbudsjettet i 2003 var på $4,3 milliarder, 3,3% av bruttonasjonalproduktet. Historie. Da Pahlavi-dynastiet tok over landet i 1925 etter flere år med krig mot Russland, var den stående persiske hæren tilnærmet ikke-eksisterende. Den nye kongen, Reza Shah Pahlavi, var rask til å sette i gang oppbygging av et nytt militærvesen. Dette innebar at hundrevis av offiserer ble sendt til europeiske og amerikanske militærakademier. Utenlandske fagfolk ble leid inn for å trene opp hæren, og marinen og flyvåpenet så dagens lys. Under andre verdenskrig oppstod det frykt for at Iran kunne komme til å la tyske tropper bruke landet som en base for videre angrep mot Midtøsten. Derfor forsøkte Storbritannia å presse landet til å føre en politikk som skulle komme de allierte til gode. Den iranske kongen så helst at landet hans holdt seg nøytralt, men dette syntes ikke britene var godt nok. Den 25. august 1941 gikk Storbritannia og Sovjetunionen til et samlet angrep på Iran, hvor britene invaderte landet fra sørøst og sørvest mens Den røde armé gikk inn fra nord. Den 17. september hadde koalisjonen beseiret de iranske styrkene, og en ny konge ble innsatt. Sovjetunionen og Storbritannia fortsatte å okkupere landet så lenge andre verdenskrig varte. Under ledelse av Shahen ble det iranske militære gjenoppbygget etter krigen, og under Dhofar-opprøret ble 1,500 iranske tropper sent til Oman for å bistå landet mot separatistene. Krigen varte mellom 1962 og 1975, og endte med at separatistene ble slått og at Oman ble modernisert. Krigen bidrog til oppbyggingen av de iranske styrkene, og gav en god porsjon militær erfaring for soldatene. I 1971 okkuperte Iran flere omstridte øyer i Persiabukta, som ble krevd av Forente arabiske emirater og Irak. Iranske tropper deltok også i flere fredsbevarende operasjoner, blant annet ONUC-styrken under Kongokrisa på 60-tallet. Iranske tropper ble også stasjonert på grensen mellom Israel og Syria i etterkant av Yom Kippur-krigen som en fredsbevarende kontingent, hvor flere land deltok. I 1979 ble Shahen ble styrtet, og Ruhollah Khomeini overtok. Samtidig ble relasjonene med Irak, hvor Saddam Hussein hadde kommet til makten, dårligere. Irak gjorde krav på den oljerike iranske provinsen Khuzestan, som de hevdet var blitt ulovlig overlevert til Persia mens Osmanriket styrte området. Irak krevde nå at "Arabistan", som var det arabiske navnet på provinsen, skulle returneres. Etter flere mislykkede appeller til Den arabiske liga og FN, valgte Irak å gå til krig mot Iran. Den påfølgende Iran-Irak-krigen, som skulle vare fra 1980 til 1988, begynte med at de irakiske styrkene okkuperte provinsen, samt enkelte mindre områder lengre nord. Irakerne hadde regnet med støtte fra eksiliranere som støttet det forrige regimet, men istedet ble de møtt av en folkemasse som gjorde mye tøffere motstand en ventet. I 1982 hadde iranerne gjenerobret provinsen, og frontlinjen ble presset inn på irakisk territorium. I ettertid er det blitt spekulert om hvorvidt dette kan ha vært en del av Saddams strategi, ettersom irakerne hadde flere befestede stillinger på sitt territorium som var lettere å forsvare. Som et resultat av dette var de iranske tapene langt større enn de irakiske. I 1982 tilbød Irak våpenhvile, og foreslo at man skulle avslutte krigen og istedet vende samlet oppmerksomhet mot Israels invasjon av Libanon. Iran avslo tilbudet, og krigen fortsatte. Iran hadde fastslått at målet var å styrte det irakiske regimet, men stillstanden umuliggjorde dette. Etter en lang utmattelseskrig gikk Irak til en ny offensiv inn på iransk territorium i 1988, og byer som Teheran ble bombet massivt. Trusselen om amerikansk intervensjon førte til at iranerne gikk med på våpenhvile. Den ødeleggende krigen, som ikke hadde noen klar seierherre, hadde kostet mellom 500 000 og 750 000 iranske soldater livet. Samtidig som krigen mot Irak pågikk, deltok Irans revolusjonsgarde aktivt med å hjelpe PLO mot de israelske styrkene i Libanon. Når de israelske styrkene erobret Beirut, anså PLO seg som tvunget til å undertegne våpenhvile, og den påfølgende avtalen inkluderte at PLO måtte forlate Libanon. De israelske styrkene fortsatte å okkupere Libanon i et forsøk på å bygge opp igjen landet i samarbeid med de kristne falangistene. Okkupasjonen ble etterhvert mer og mer upopulær blant libaneserne, og førte til opprettelsen av Hizbollah, som Iran var med på å bygge opp gjennom finansiell og materiell støtte. Under Golfkrigen i 1991 flyktet flere irakiske piloter med flyene sine til Iran, og ble integrert i det iranske flyvåpenet. Fra og med 2003 har det flere ganger blitt påstått av USA og Storbritannia at iranske styrker var hemmelig involvert i Irak-krigen. I 2007 ble et britisk militærskip bordet av revolusjonsgarden. Revolusjonsgarden hadde også rådgivere som hjalp Hizbollah under Libanon-krigen (2006), som endte med at begge parter gjorde krav på seieren. Irans forsvar er fremdeles i en omstillingsfase, hvor landet prøver å håndtere tapene etter Iran–Irak-krigen på 1980-tallet. Antallet personell og bakkesystemer er bygget opp til et stabilt nivå, og utviklingen favoriserer kvalitativ framfor kvantitativ forbedring. Luftforsvaret og til en viss grad sjøforsvaret er fremdeles preget av tapene under krigen med Irak. På disse feltene ligger Iran etter land av tilsvarende størrelse. I tillegg til krigstapene har handelsrestriksjoner fra andre land gjort det vanskeligere å kjøpe inn nytt materiell. En stor del av materiellet er amerikansk materiell levert mellom 1945 og 1979, og det meste som er kjøpt inn senere kommer fra Russland og Kina. Organisasjon. Øverste militære myndighet i landet ligger hos "Revolusjonslederen", for tiden ayatollah Ali Khamenei. Han har myndighet til å erklære krig eller fred samt tilsette og avskjedige sjefene for generalstaben og de forskjellige våpengrenene. Under Revolusjonslederen ligger "Det høye nasjonale sikkerhetsrådet", som utarbeider føringer for forsvaret og intern sikkerhet. Medlemmer av sikkerhetsrådet er statsministeren, forsvarsministeren, sjefen for generalstaben, sjefen for Pasdaran og to rådgivere utnevnt av Revolusjonslederen. Rådet konsulterer med ministre og sjefene for forsvarsgrenene etter behov. Forsvarsministeren er administrativt ansvarlig for de regulære væpnede styrkene, og etter en reform i 1989 også for Pasdaran. Strategiske beslutninger tas i sikkerhetsrådet, og det operative ansvaret ligger hos de respektive våpengrenenes sjefer. Materiell. Hæren er satt opp med rundt 1600 stridsvogner, en blanding av amerikanske M47, M48, M60 Patton, britiske Chieftain, sovjetiske stridsvogner av typene 55, T-72 og kinesiske stridsvogner av Type 59 og Type 69. I tillegg kommer selvproduserte Zulfiqar. Av disse er det Zulfiqar og T-72-vognene som er mest slagkraftige, med relativt moderne ildledning. Disse utgjør dog en 480 stykker av den totale styrken. Tilstanden til de eldre vestlige vognene er ukjent, da boikotter har gjort at Iran har måttet produsere reservedeler selv siden revolusjonen. Iran har utviklet artilleriraketten Fajr-5 med en rekkevidde på 75 km. Marinen har en rekke mindre overflateskip og tre Kilo-klasse dieselelektriske ubåter. I de senere år har Iran selvprodusert flere avanserte typer som patruljebåter, ubåter og hangarskip. Med en kombinasjon av spredte baser, kryssermissiler og minefelt kan de dominere den økonomisk viktige oljetransporten i Gulfen. I luften besitter luftforsvarsgrenene fortsatt en mengde eldre, vestlige fly som antageligvis ikke har blitt vesentlig vedlikehold på mange år på grunn av mangelen på mer avanserte reservedeler. Det mest moderne de kan stille opp rundt med er 35 kinesiske F-7 jagerfly. I tillegg kommer flere selvproduserte som Shafagh og Saegheh i de seneste årene og 6 russiske MiG-29 jagerfly og 30 Su-24 bombefly som antakelig er godt vedlikeholdt. De driver jevnlig øvelser med enheter bestående av Shafagh og Saegheh, F-14, MiG-29, F-4, F-5, Mirage F1 og F-7 jagerfly. Iran besitter også blant annet en rekke selvproduserte mellomdistanse-missiler. Det man med sikkerhet vet er at de har Shahab-1, Shahab-2 og Shahab-3. De arbeider nå på Shahab-4, Shahab-5 og Shahab-6 som er ventet å ha en lengre distanse enn de andre. Den 25. februar 2007 kunngjorde den iranske statskanalen at den første romfartsraketten hadde blitt skutt ut i rommet med suksess. Revolusjonsgarden. Revolusjonsgarden ble stiftet i 1979 som en militsstyrke lojal til Ayatollah Ruhollah Khomeini. Under krigen med Irak ble den utvidet til en full regulær militær styrke. Revolusjonsgarden skal omfatte den såkalte Spesialenheten for martyrer, en styrke som i følge offisielle iranske kilder skal bestå av 40 000 selvmordsbombere. Olympia (Hellas). Olympia (Gresk: Ολυμπία Olympí'a eller Ολύμπια Olýmpia), er en by i Hellas. Byen var i antikken kjent som stedet hvor de olympiske leker ble arrangert. Overlege. Overlege er en tittel for en lege i en faglig overordnet stilling. Stillingstittelen er oftest brukt ved sykehus, men kan også brukes ved andre typer institusjoner. Normalt er overlegen spesialist i en eller flere medisinske spesialiteter (en spesialistutdannelse tar i regelen minst fem år utover legeutdannelsen). For overlegestillinger ved universitetssykehus har ofte doktorgrad (dr. med.) vært en forutsetning for å bli overlege, selv om dette er mer varierende idag. Overlegestillinger kan kombineres med akademiske stillinger ved universitetet, f.eks. som professor. En overlege har det fulle faglige og juridiske ansvaret for avgjørelser som gjelder pasienter, selv om løpende avgjørelser i praksis ofte tas av underordnede, slik som reserveleger (avskaffet i Norge), assistentleger, turnuskandidater eller medisinstudenter. Det er bare overleger som har fullmakt til å bestemme at det skal brukes tvangsmakt (f.eks. tvangsinnleggelse innen psykiatri). Overleger jobber mest som såkalte bakvakter, dvs. at de bare blir tilkalt når underordnede leger trenger faglig veiledning eller hjelp, og overtar behandlingen av kompliserte tilfeller. De kan også jobbe hjemmefra, og gi veiledning eller ta avgjørelser over telefon, eventuelt bli tilkalt til sykehuset hvis det er nødvendig. Ved universitetssykehus er veiledning av leger i utdannelsesstilling og undervisning av medisinstudenter gjerne en viktig del av en overleges jobb. "Stuegang" er navnet på en tradisjonell inspeksjon holdt av overlegen, evt. overlegen og overlegens stab, der overlegen visiterer pasientene. Tidligere kunne stuegangen ha en meget formell karakter. Leger som i tillegg til faglig ansvar har administrativt ansvar for en seksjon eller avdeling kalles i Norge seksjonsoverleger og avdelingsoverleger. I Danmark omtales avdelingsoverleger som ledende overleger. I sykehushierarkiet rangerer typisk enten klinikksjef, direktør for en bestemt divisjon, eller administrerende direktør, over avdelingsoverleger, avhengig av sykehusets størrelse. Overleger kalles i Storbritannia for "Consultant" (gjerne fulgt av navnet på legens spesialitet, f.eks. "Consultant Cardiologist"), i USA for "Attending physician" og i Tyskland for "Oberarzt". Leger som har et mer omfattende lederansvar knyttet til ledelsen av sykehuset kan i Storbritannia ha titler som "Senior Consultant", "Clinical Director", "Medical Director" e.l. Assistentlege. Assistentlege er en tittel for en lege i en underordnet stilling på et sykehus. Begrepet assistentlege beskriver en lege som er i en spesialisering ved en sykehus-avdeling. Assistentlegen har derfor ikke nådd sin medisinske spesialitet, i motsetning til overlege, som er ferdig spesialist i faget. Det vil ofte skilles mellom assistentleger som går forvakt og assistentleger som går bakvakt, hvorav de sistnevnte er mer erfarne. Det tar minst 5 år å bli ferdig spesialist i et medisinsk fag. Assistentlegen må gjennomføre både obligatorisk og selvvalgt tjeneste før spesialitet oppnås. Stillingen plassert over assistentleger var tradisjonelt reservelege. Etter at denne stillingen er avskaffet er det overleger som er direkte overordnet assistentleger. Fylkesvei 891. Fylkesvei 891 (Fv891) går mellom Gædnjajav'ri i Berlevåg og Båtsfjord. Veiens lengde er 31,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Det finnes planer på å bygge en ny fylkesvei Båtsfjord-Syltefjord-Hamningberg. Det skjer ikke før 2015. Kravene til en slik vei er høye, noe som betyr at kostnadene blir for høye, rundt 200 millioner. Den kommunale veien Båtsfjord-Syltefjord og veien Hamningberg-Vardø må da f.eks. oppgraderes. Riksvei 892. Riksvei 892 (Rv892) er en kort forbindelsesvei mellom Lakselv og Lakselv lufthavn, Banak i Porsanger. Veiens lengde er 1,6 km. Volkspolizei. Deutsche Volkspolizei (DVP) – for det meste bare kalt Volkspolizei (VP) (folkepolitiet) – var politiet i DDR. Polititjenestemennene ble i vesttysk språkbruk gjerne omtalt som "VoPos." Allerede 1. juni 1945 ble Volkspolizei innført i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. Fra 1952 ble det etter sovjetisk forbilde innført "Abschnittsbevollmächtigte" (ABV). En slik lokal polititjenestemann ble tilvist en bydel eller landsby der han var ansvarlig for ro og orden. En ABV patruljerte distriktet sitt og ideelt sett skulle publikum kunne ta opp problemer med ham. Interessert borgere kunne melde seg som frivillige hjelpere for VP. VP var underlagt innenriksministeren i DDR. Fra 1963 hadde han også tittel som sjef for VP. Videre nedover var Volkspolizei inndelt i distrikter i henhold til de administrative enhetene i DDR-staten. VP var inndelt i tjenestegrenene ordenspoliti, trafikkpoliti, kriminalpoliti og transportpoliti. Den siste var ansvarlig for sikring av jernbanestasjoner og andre anlegg tilhørende "Deutsche Reichsbahn" (de østtyske statsbanene). I tillegg hadde VP en avdeling kalt "Abteilung Paß- und Meldewesen" som stod for passutstedelse og folkeregistrering. For å understreke VPs rolle som en bevæpnet etat hadde tjenestemennene militære gradsbetegnelser som f. eks. løytnant. Til VP hørte også 21 avdelinger med beredskapstropper, til sammen 12 000 – 15 000 mann. Vanligvis fantes en enhet i hvert av de administrative distriktene i DDR, men noen folkerike og viktige distrikter hadde to eller tre. Disse beredskapstroppene var utstyrt med lette og middelstunge infanterivåpen, vannkanoner og pansrede personellkjøretøyer. Kommunistpartiet (SED) la stor vekt på at disse polititroppene skulle være politisk pålitelige og kunne brukes til å kontrollere sosial uro og eventuelle opprør slik det skjedde ved 17. juni-opprøret i 1953. I likhet med Ministerium für Staatssicherheit hadde også VP såkalte uoffisielle medarbeidere, det vil si angivere blant befolkningen. Da DDR ble gjenforent med Vest-Tyskland 3. oktober 1990 ble politimyndigheten overført til de nye delstatene. Ca. 40 prosent av VPs politifolk måtte da gå ut av tjenesten. Fylkesvei 888. Fylkesvei 888 (Fv888) går mellom Mehamn i Gamvik og Ifjord i Lebesby. Veiens lengde er 101,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. thumb Hokkåsen. Hokkåsen er en bygd og et poststed i Kongsvinger kommune i Hedmark. Vegvesenets skilter har blitt endret til å benytte den eldre skrivemåten "Hokåsen" etter press fra lokalbefolkningen. Den lokale uttalen av navnet er "hå`kkåsen". Fylkesvei 894. Fylkesvei 894 (Fv894) går mellom Rundvatnet i Gamvik og Kjøllefjord i Lebesby kommune i Finnmark. Veiens lengde er 22,4 km. Fram til riksvei 888 over Hopseidet ble bygd, var dagens riksvei 894 veiforbindelsen til Nordkinnhalvøya. Veien gikk da fra Kalak med ferge til Kifjord og via Oksevågdalen og Rundvatnet til Mehamn. Etter at nyveien kom, gikk ferga mellom Kalak og Kifjord en periode som beredskapsferge når veien over Hopseidet var stengt på grunn av uvær, men fergeforbindelsen er i dag helt nedlagt. Strekningen til fergeleiet på Kalak er nedgradert til kommunal vei, mens strekningen Kifjord-Oksevågdalen er nedgradert til fylkesvei. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Lin Biao. Lin Biao (kinesisk: 林彪, pinyin: "Lín Biāo", Wade-Giles: "Lin Piao"; opprinnelig Lin Yurong 林育蓉, født 5. desember 1907 i Qingpu i Shanghai i Kina, død 13. september 1971 ved flystyrt ved Öndörkhaan i Mongolia) var en kinesisk kommunistisk politiker og marskalk. Han var gift med Ye Qun, som var hans nære medarbeider og som selv var en aktiv politiker med stor innflytelse. Lin Biao var en nær fortrolig av Mao Zedong, og førte boken "Maos Lille Røde" i pennen. Biao var trolig utsett av Mao som sin etterfølger, men døde under uklare omstendigheter i 1971. Levned. Lin var sønn av en mindre godseier i Huanggang ikke langt fra dagens Wuhan i Hubei, og vokste opp der. Farens livsverk ble ødelagt av de lokale krigsherrer som gjorde seg sterke under det kaoset som rådet i mange år etter Qing-dynastiets fall i 1911. Kina var splittet og ble herjet av kamper mellom regionale og lokale krigsherrer. Dette var bakgrunnen da Lin Biao i 1924 sluttet seg til Den sosialistiske ungdomsliga. Han begynte så på militærakademiet i Whampoa da han var 18. Dette var grunnlagt av Sun Yatsen for å forme den fremtidige elite innen hans revolusjonære parti, Kuomintang. På den tid tok Kuomintang imot rådgivere fra Sovjetunionen, og et mindretall av studentene ved Whampoa var kommunister, som Lin Biao. Han ble både Zhou Enlais og den sovjetiske general Vassilij Konstantinovitsj Blüchers protesjé. Etter et knapt år ble han beordret til å tjenestegjøre under Nordekspedisjonen, og steg i gradene fra troppsfører til bataljonskommandør på få måneder. I 1926 ble Lin uteksaminert fra Whampoa, og i 1927 hadde han allerede graden oberst. Året etter ble han medlem av det kinesiske kommunistparti. I det følgende støttet han Mao Zedong, og hadde overkommandoen over det kommunistiske 1. armekorps i kampene mot Chiang Kai-sheks Kuomintangstyrker. Under Den lange marsjen (1934–1935) kommanderte han kommunisthærens fortropper. Mellom 1938 og 1942 oppholdt han seg i Sovjetunionen; etter hjemkomsten ble han i 1945 medlem for kommunistpartiets sentralkomite og året etter øverstkommanderende for den kommunistiske hær. Under borgerkrigen mot Chiang Kai-shek erobret han Mandsjuria og skapte dermed en viktig forutsetning for de kommunistiske styrkers seier i 1949. Senere ledet han styrkene sørover, gjennom Tianjin og Beijing til det store sveipet helt ned til Hainan. Lin takket nei til Maos tilbud til ham om å lede de kinesiske styrker i Korea. Om dette skyldes hans (og politbyråets) opprinnelige motstand mot et kinesisk engasjement der, eller om det skyldtes at han fryktet å komme i en stilling med så stor fallhøyde enten han lyktes eller feilet, er vanskelig å si. Det kan også være at den grunnen han oppgav da han gjorde avbikt, nemlig at hans helse var sviktende, kan ha vært mer reell enn det mange senere har antatt. Dr. Li Zhisui, en av Maos personlige leger den gang, skrev senere i sin selvbiografi at Lin var mentalt ubalansert snarere enn ledende av noen kronisk fysisk sykdomstilstand, skjønt det er vanskelig å se at han var slik posisjoinert at han kunne danne seg et autoritativt bilde av dette. Det er vanligere å anta at Lins henvisning til sykdom var for det meste motivert av politisk engstelse. Lin dro selv til Sovjetunionen for medisinsk behandling. Han deltok der også med Zhou Enlai i forhandlinger med Stalin om sovjetisk støtte til den kinesiske intervensjon på Koreahalvøya. Dermed innebar ikke hans nei til Mao om kommandooppdraget at Mao hadde avskrevet ham. I 1954 ble han stedfortredende president for Folkerepublikken Kina, i 1955 marskalk og medlem av politbyrået, og i 1959 ble han forsvarsminister. Men helt siden borgerkrigens avslutning hadde han selv snarere gjort sitt ytterste for å unngå en karriere som ville katapultere ham til de øvre politiske skikt, og takket nei til en rekke forslag om forfremmelser fra Mao Zedongs side. Han viste da til sin helsetilstand – noe som var mer en utflukt enn den reelle grunn. Det har senere blitt antatt at han fryktet Maos lunefullhet og fant det mer tilfredsstillende å unngå en karriere som ville ha krevd stadig årvåkenhet. Men dette begynte å endre seg rundt midten av 1960-tallet. Populariseringen av "Maos lille røde" var mye hans verk. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao. Forordet til det andre kinesiske opplaget i 1966 var skrevet av ham. Det begynte slik: "Kamerat Mao Zedong er den største marxist-leninisten i vår tidsalder. Han har overtatt, forsvart og på genial måte utviklet marxismen-leninismen samt ført den frem til et høyere og helt nytt stadium." (Restopplaget med Lins forord ble ødelagt etter hans politiske fall og mystiske død i 1971, og eiere av boken ble oppfordret til å rive ut forordet av sine eksemplarer.) I 1966 engasjerte han seg sterkt under kulturrevolusjonens tidligste fase. I 1969 ble han stedfortreder for Mao, og avløste dermed Liu Shaoqi som stedfortredende partiformann. Dermed var han å betrakte som Mao Zedongs fremtidige etterfølger. Han ble imidlertid snart bekymret for de skadevirkninger kulturrevolusjonen raskt fikk for Kinas økonomi og for partiet, men klarte ikke å frembringe noen vesentlig kursendring ettersom Mao selv ønsket at kulturrevolusjonen skulle fortsette. Som Maos utpekte etterfølger fikk han raskt endel støttespillere, noe som Mao snart begynte å mislike. Han hadde etter alt å dømme ikke forestilt seg at Lin Biao skulle forberede seg til et fremtidig opprykk til å bli Kinas øverste leder, og hadde kun hentet inn Lin Biao som erstatter for den utrenskede Liu Shaoqi. På et tidlig tidspunkt engasjerte Maos hustru Jiang Qing, anføreren av «Firerbanden», seg mot Lin og hans hustru Ye Qun. En av hans viktigste meningsfeller, Chen Boda, ble effektivt sjaltet ut av Firerbanden, og på en slik måte at Lin Biao selv gikk til angrep på ham. Statsminister Zhou Enlai, som hadde en god del meningsaffinitet til Lin, ble mer aktivt nøytral da det ble klart at Mao selv trakk i trådene for å få Lin Biao til selv å komme på den ide at det var best å trekke seg fra sitt verv. Misstemningen mellom Mao og Lin ble etterhvert åpent observerbar; de etterhvert sjeldne gangene de opptrådte sammen, snakket de ikke med hverandre. Død. Omstendighetene rundt hans død er tåkete. Den offisielle kinesiske historieskrivning vil at han og hans kone Ye Qun planla statskupp, men at de fant ut at planene var avslørt. Det er en rekke historikere som finner at denne fremstillingen har meget for seg – At Lin faktisk var i gang med kuppforberedelser, men at kuppet ble forpurret. Da flyktet han med fly fra Shanhaiguan, men flyet som førte ham ut av Kina styrtet før det kom frem til Sovjetunionen, den 13. september 1971. Det finnes ingen klare holdepunkter for denne fremstillingen som så langt har tilfredsstilt ikke-kinesiske historikeres dokumentasjonsønsker. Senere har en pensjonert kinesisk soldat som var vakt ved flybasen i Shanhaiguan hevdet at flyet før avgang hadde en liten kollisjon med en lastebil som stod for nær taksebanen. Dersom dette sammenstøtet førte til en lekkasje fra flybensintanken under vingen, kan det forklare styrtet. Det kan også være at tanken ikke inneholdt nok bensin, og at flyvningen i lav høyde – under radaren – førte til alt for stort bensinforbruk. Uansett var krasjstedet så langt inn i mongolsk territorium at de rykter som oppstod om en nedskytning med luft-til-bakke-raketter avfyrt fra Kina, ikke kan ha noe for seg. Kina hadde ikke så langtrekkende SAM-raketter den gang. Louis Couturat. Louis Couturat (født 17. januar 1868 i Ris-Orangis ikke langt fra Paris, død 3. august 1914 i ei bilulykke mellom Ris-Orangis og Melun i Seine-et-Marne) var en fransk matematiker og interlingvist som i dag også er regnet som forfatter av planspråket Ido. Couturat som matematiker. Etter ferdig utdannelse med ypperlige karakterer spesialiserte han seg på matematikk, symbolsk logikk og vitenskaps- og filosofihistorie. Han skreiv flere verker som fikk god omtale og blei professor på det høyt ansette Collège de France. Couturat var den viktigste representanten for symbolsk logikk i Frankrike før første verdenskrig. Han var svært opptatt av Leibniz. I 1901 ga han ut "La Logique de Leibniz", og i 1903 redigerte og ga han ut ei samling tidligere upubliserte arbeider av Leibniz, "Opuscules et Fragments Inedits de Leibniz". Disse arbeidene fikk stor betydning for 1900-tallets syn på Leibnitz og førte til at han begynte å korrespondere med Bertrand Russell. I 1905 oversatte og kommenterte Couturat ei fransk utgave av Russels og Alfred North Whiteheads "Principia Mathematica". Couturat som interlingvist. I arbeidet med "Leibniz" kom Couturat over hans lite kjente notater om et logisk konstruert språk, inspirert av symbolsk logikk. Det tente Couturats interesse for internasjonale hjelpespråk. Rundt århundreskiftet fikk Esperanto sitt gjennombrudd i Frankrike, og det la igjen grunnlaget for et stort internasjonalt gjennombrudd. Esperanto fikk mye publisitet under Verdensutstillinga i Paris år 1900. Under verdensutstillinga organiserte Couturat, sammen med sin medarbeider, matematikeren "Leopold Leau", gruppa Delegation pour l'adoption d'une Langue auxiliare internationale (Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk), som blei formelt stifta 7. januar 1901 på initiativ av Leau. Delegasjonen fikk offisiell deltakelse fra flere kjente vitenskapsfolk, og kraftig organisatorisk og økonomisk støtte fra esperantobevegelsen. Couturat og Leau ga i 1900 ut en brosjyre med navnet Navnet på brosjyra uttrykker samtidig Couturats program for "hvem" han spesielt mente universalspråket bør appellere til. Typisk for Esperantobevegelsen i Frankrike like etter 1900 var dens sterke støtte i samfunnets elite: Blant en del kapitalister, politikere, høyere statstjenestemenn, militære, og særlig blant vitenskapsfolk. (Det samme gjaldt Volapük i Paris fra 1885.) Dette skiller seg fra situasjonen ellers i verden, der lederne var mye mer sosialt perifere. (Sovjetunionen på 1920-tallet er et av få land der esperantister hadde en tilsvarende posisjon.) Mange vitenskapsfolk så et nytt kunstig verdensspråk som en nødvendig del av samfunnets allmenne moderniseringsprosjekt, på linje med jernbaner, elektrisk strøm, internasjonale industristandarder bygd på felles mål og vekt osv. Couturat var, med sin sterke akademiske stilling, i en ideell posisjon for å samle støtte i dette skiktet. Auguste Kerckhoffs, som leda Volapüks gjennombrudd i Frankrike og internasjonalt, var akademiker og berømt som "kryptograf". Giuseppe Peano var en verdensberømt matematiker og pioner innafor symbolsk logikk, som også inspirerte ham i utviklinga av planspråket Latino Sine Flexione. Dette kan antyde en tendens til å se på arbeidet for et nytt verdensspråk som en slags ingeniørarbeid. Couturat arbeidet i de nærmeste åra systematisk videre med å gjøre seg til samtidas ledende ekspert på internasjonale hjelpespråk. Universalspråkets historie. I 1903 ga Couturat og Leau ut Dette ruvende verket, som går gjennom rundt 60 forslag til hjelpespråk (omtrent rubb og stubb av det som var kjent og dokumentert på den tida) pluss noen nye som kom til under arbeidet, som Idiom Neutral, er det første store vitenskapelige arbeidet innafor planspråklitteraturen. Med dette grunnla Couturat et nytt akademisk felt, som kom til å bli kjent under navnet interlingvistikk. Verket har hatt enorm innflytelse i de siste 100 år, både på grunn av dets grundighet og fordi de aller fleste forskere ikke har hatt tilgang til den samme rikholdige dokumentasjonen. Det fins i mange biblioteker og har kommet ut i minst ei nyutgave. Mange vurderinger av forskjellige prosjekter som er gått inn i andre bøker om interlingvistikk, leksika osv, er egentlig bare avskrifter av Couturat og Leau. Tross verkets utvilsomme kvaliteter er dette ikke uproblematisk. Synsvinkelen er sterkt polemisk. Forfatterne gjennomgår prosjektene et for et og spør: Kan dette brukes som internasjonalt hjelpespråk eller ikke? Mer utførlig diskusjon av prosjektenes idéhistoriske og sosiale bakgrunn, som er sentral innafor mer moderne og nøytralt beskrivende interlingvistikk, mangler. Forfatterne kommer med knusende dommer, f.eks. over Volapük, men roser Esperanto. De oppfatter seg sjøl som sterke autoriteter. Samtidig er ingen av dem filologer, og synsvinkelen kan være prega av Couturats teorier om formallogikk, som kanskje ikke er så godt egna til å analysere språk. Den sterke fordømmelsen av Volapük kan også ha taktiske innslag: Det var viktig å distansere ideen om universelle språk fra noe som i samtida blei sett som et mislykka og litt latterlig prosjekt. I et tilfelle har Couturat/Leau «forbedra» et sitat fra den berømte lingvisten Hugo Schuchardt, som ikke helt passa dem politisk. Dette «forbedra» sitatet er seinere kopiert mange ganger i annen interlingvistisk litteratur. Hvem var Idos far? Couturats rolle i utviklinga av planspråket Ido er omstridt. Det fins minst to versjoner av nesten alt: En fra Esperanto-bevegelsen og en fra Ido-bevegelsen. Couturats organisatoriske basis i verdensspråkbevegelsen var Delegasjonen (se avsnitt 2), som formelt ikke tok stilling for Esperanto, men fikk sterk støtte av Esperanto-bevegelsen. I mai 1907 ba "Delegasjonen" "Det internasjonale forbundet av akademier" om å velge et hjelpespråk som offisielt verdensspråk. Forbundet avslo, og erklærte seg som inkompetent. Dermed vedtok "Delegasjonen" å fatte vedtak om dette sjøl. Men esperantistene hevda at de hadde en forståelse med Couturat om at Esperanto skulle bli vedtatt. De framstilte "Delegasjonen" som et enmanns-show der mange prominente personer formelt deltok, men bare Couturat, Leau og et par til bestemte i praksis. Idistene derimot la vekt på "Delegasjonens" store formelle representativitet og hevda at bl.a. Zamenhof på forhånd hadde lovet å godta dens vedtak. "Delegasjonen" gikk i gang med å vurdere forskjellige forslag. Den kom til at Esperanto var det beste, men ikke godt nok. Derfor vedtok den et anonymt forslag til forbedra Esperanto med navnet "Ido" (et ord som betyr barn eller etterkommer på Esperanto). Men hvem var den anonyme forslagsstilleren? Ortodokse esperantister fikk sjokk da han blei avslørt som Louis de Beaufront – den franske esperantobevegelsens ledende mann, en konservativ esperantist også kjent som "Esperantos far nr. 2", og Zamenhofs personlige representant i "Delegasjonen". Hundre år etter er imidlertid de fleste på alle sider enige om at det nå er klart at den "virkelige" forfatteren var "Louis Couturat sjøl". Som sekretær i "Delegasjonen" hadde han ikke rett til å komme med forslag. Derfor tok de Beaufrant på seg skylda, for å dekke den "egentlige" faren. Det førte til en hatsk strid som de rettroende på begge sider fører videre 100 år etter. I Esperantobevegelsen blei Couturat framstilt som en kynisk manipulator som konspirerte for å ta språket deres. For idistene derimot var Zamenhof løftebryteren og svikeren. Idos sterke mann. Ido var svært likt Esperanto. Det fjerna de spesielle Esperanti-bokstavene som mange hadde klaga over. Grammatikken fjerna noen regler. Samtidig inneholdt det trekk fra ei rekke nyere språkprosjekter som var mer nylatinske og naturalistiske enn Esperanto, så det kom inn noen nye og vanskeligere uregelmessigheter. Det inneholdt flere ord som var forståelige i Frankrike. Men det hadde også noen elementer som var "mindre" naturalistiske enn Esperanto: Regler for avledete ord, inspirert av Couturats tolkning av Leibniz's språkteorier, altså av renessansens ideer om filosofiske språk. De kom fra Couturat. (I motsetning til andre nyskapninger i Ido er Couturats avledningsregler til nå aldri tatt opp igjen i andre planspråk.) I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at Ido inneholdt kompromisser mellom forskjellige og tilmed antagonistiske retninger. Otto Jespersen, Ido-bevegelsens mest berømte filolog, skreiv seinere at en hensikt var å få med Esperantos tilhengere "og" forene dem med tilhengerne av nyere og mindre kunstspråk. Men det virker også klart at logikeren Couturat ville ha med skjematiske trekk ved Esperanto som andre var mot. Couturat vant kampen om mange av kjentfolka i "Delegasjonen". Filologen "Jespersen" fulgte ham. Den tidligere esperantisen Wilhelm Ostwald finansierte Ido-propaganda med pengene han fikk for nobelprisen i kjemi i 1909. Mange ledende esperantister fulgte med også. Den viktigste var de Beaufront, som trofast sto på at han var faren til han døde. Tilhengere av mindre språk gikk også med. Men etter Couturats død forsvant "nesten" alle sammen. De hadde gått med ut fra løfter om at Ido skulle bli "selve" verdensspråket, men slik gikk det jo ikke... Dette viser hvor nødvendig Couturats sterke personlighet var for å holde Ido-bevegelsen sammen. Kampen om "tilhengerne" vant Zamenhof. Ido-splittelsen førte ikke engang til noen synlig bremse på veksten i Frankrike! I 1914 forberedte Paris seg på den største Esperanto-kongressen noensinne (den blei stoppa av krigen). Couturat må ha irritert seg grenseløst over at sjøl hans egne franskmenn fulgte den lille østeuropeiske øyenlegen, og ikke hans samling av strålende intellektuelle. Couturat, som var pasifist, var ironisk nok en av de første som døde i første verdenskrig, da bilen hans kolliderte med en bil som kjørte ut mobiliseringsordren til den franske hær. Dødsfallet var et knusende slag for språket Ido, som han han hadde arbeidet så hardt for å skape. Det nådde aldri igjen opp på nivået fra Couturats siste år. Deutsche Reichsbahn. Deutsche Reichsbahn (den tyske riksbane, DR) ble opprettet i 1920 ved sammenslåing av statsbanene i Preussen, Bayern, Sachsen, Württemberg, Baden, Mecklenburg-Schwerin, Hessen og Oldenburg, som samtidig kom under føderal kontroll. Tysklands forfatning av 1919 gjorde dette nødvendig Etter 2. verdenskrig ble den tyske jernbanen delt. Jernbanen i DDR ble fortsatt kalt Deutsche Reichsbahn, mens jernbanen i Vest-Tyskland ble kalt Deutsche Bundesbahn. Jernbanen i det delte Berlin var i sin helhet administrert av Deutsche Reichsbahn. Deutsche Reichsbahn og Deutsche Bundesbahn fortsatte å operere som selvstendige selskaper også etter gjenforeningen av Tyskland. I januar 1994 ble selskapene slått sammen under navnet Deutsche Bahn. Deutsche Bahn. Deutsche Bahn (DB) er Tysklands føderale statsbaner. Selskapet ble opprettet i 1994 ved sammenslåing av Deutsche Reichsbahn (i det tidligere DDR) og Deutsche Bundesbahn (i Vest-Tyskland), som hadde vært delt siden slutten av annen verdenskrig. Deutsche Reichsbahn ble opprettet i 1920 ved sammenslåing av statsbanene i Preussen, Bayern, Sachsen, Württemberg, Baden, Mecklenburg-Schwerin, Hessen og Oldenburg. Deutsche Bahn har 212 324 ansatte, og en omsetning på 22,125 milliarder euro (2004). Dets skinnegang er på tilsammen omkring 36 000 km og omfatter nesten hele jernbanenettet i Tyskland. Det finnes 5665 stasjoner på nettet. Daglig går det 37 000 togavganger. Etter Schweizerische Bundesbahnen gjelder DBs nett som det nest mest finmaskede og nest mest belastede jernbanenett i verden. I 2004 var det 1,681 milliarder reisende, og 282,3 millioner tonn gods ble fraktet. Deutsche Bundesbahn. Telegram om grunnleggelsen av Deutsche Bundesbahn Deutsche Bundesbahn var et jernbaneselskap som eksisterte i Vest-Tyskland fra 1949 til 1994. Det tyske statlige jernbaneselskapet Deutsche Reichsbahn ble etter annen verdenskrig delt i to, den delen som lå i DDR fortsatte å bruke navnet Deutsche Reichsbahn og den vestlige delen ble kalt Deutsche Bundesbahn. Deutsche Reichsbahn og Deutsche Bundesbahn fortsatte som separate selskaper etter gjenforeningen frem til 1994 da de ble slått sammen under navnet Deutsche Bahn. Michael Sars. Michael Sars etter et fotografi av Fr. Klem omtrent 1850. Michael Sars (født 30. august 1805 i Bergen, død 1869 i Christiania) var en norsk marinbiolog, professor i zoologi og prest, regnet som den største zoolog Norge har fostret. Han studerte ved Bergen Katedralskole 1818-23 før teologistudier ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania som han finansierte ved å være privatlærer. Han studerte zoologi med Jens Esmark, fikk cand.theol. 1828 og giftet seg. Michael Sars søkte kall som sogneprest ute ved havet på øya Kinn fra 1831 fordi har innså at han i begynnelsen ikke kunne forsørge sin familie som zoolog, og fortsatte i sin prestegjerning i 24 år. Han slo gjennom som zoolog internasjonalt allerede i 1835 med arbeidet «Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske Kyst levende Dyr». Dette førte til at han fikk et betydelig studiestipendium fra Stortinget og kunne reise i 1837 til forskermiljøene i Paris, Bonn, Frankfurt, Leipzig, Dresden, Praha og København. I 1839 flyttet han til Manger hvor han fremdeles var prest, men like fullt produserte marinzoologiske avhandlinger på løpende bånd. I 1839 kom et arbeid om bløtdyrenes utvikling og metamorfose, i 1841 et klassisk arbeid om stormanetenes utvikling, i 1844 et arbeid om sjøstjernenes utvikling og i 1845 et bidrag om leddmarkenes utvikling. Alle arbeidene vakte berettiget oppsikt i utlandet. Sars ble blant annet utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Zürich (1846) og i Berlin. Etter en ekspedisjon langs våre nordlige kyster i 1849, oppholdt Sars seg i Trieste ved Adriaterhavet sommeren 1851, og i Napoli og Messina vinteren 1852-53. På reisene tok han opp en av sine store interesser, nemlig dyregeografien, spesielt sjødyrenes vertikale fordeling. Han greide etter hvert å ta prøver ned til 400-500 favners dyp med skrape fra robåt og fant levende organismer så langt ned han kunne komme. Dette var sensasjonelt, for tidligere hadde havdypet vært ansett som en død «ørken». I 1851 fikk han plass i bestyrelsen for Bergen Museum. I 1853 søkte han avskjed som prest og i 1854 ble han utnevnt til et ekstraordinært professorat ved Universitetet i Oslo. Sars solgte i 1857 sin zoologiske samling på 34 000 eksemplarer for 4 100 specidaler og foretok den sommeren sin andre reise til Lofoten og Finnmark, nå sammen med Daniel Cornelius Danielssen. Ekspedisjonen i 1859 gikk til Nordvestlandet (Molde, Kristiansund og Florø). Han var svært syk på sin siste tur i 1869 til Sunnhordland og Hardangerfjorden. Sars var gift med Maren Cathrine Welhaven Sars (1802–89) som var søster til Johan Sebastian Welhaven. De fikk åtte barn som vokste opp. Blant de mest kjente er historieprofessor Johan Ernst Sars, marinbiolog og professor i zoologi Georg Ossian Sars og sangerinnen Eva Helene Sars Nansen som var gift med Fridtjof Nansen. Han ga navn til Sars' gate i Oslo, Michael Sars gate i Florø og Stavanger. To av Havforskningsinstituttets fartøy har hatt navnet FF «Michael Sars», det siste solgt i 2002 etter 25 års tjeneste. småmanetene "Sarsia" (Lesson, 1843) og "Sarsiella" (Hartlaub, 1907); planktonalgen "Michaelsarsia" (H. H. Gran, 1912), Artesisk vann. Artesisk vann er kildevann fra en artesisk brønn eller kilde som fører grunnvann under trykk, slik at det presses opp til overflaten. Ordet kommer fra Artois, et historisk landskap i Nord-Frankrike, nå en del av departementet Pas-de-Calais. Cecil von Renthe-Fink. Cecil von Renthe-Fink (1885–1964) var en tysk diplomat. Han var tysk gesandt og deretter riksbefullmektig i Danmark fra 1936 til 1942. Fra 1939 var han medlem av NSDAP. Han ble erstattet av Werner Best etter telegramkrisen. Fra 1943 var han stasjonert i Frankrike I 1943 foreslo han sammen med Joachim von Ribbentrop en europeisk konføderasjon med store likhetstrekk til dagens EU. von Renthe-Fink ble anholdt av dansk politi og den danske motstandsbevegelsen i 1945. Han blev varetekstsfengslet, og satt i arresten i i den sydsjællandske provinsbyen Haslev, sammen med SS-brigadefører von Kannstein og Gustav Meissner. Senere ble han utvist fra Danmark. Renthe-Fink, Cecil von Renthe-Fink, Cecil von Renthe-Fink, Cecil von Nissene på låven. "Nissene på Låven" er en norsk julekalender, som ble produsert av Espen Eckbo og Kristian Ødegård. TV-serien ble laget for TVNorge i 2001, og var en parodi på realityseriene som ble mer og mer populære på den tiden. I 2002 ble også serien gitt ut på DVD. Serien ble sendt i reprise i 2003, 2005, 2007 og 2010. I 2002 ble serien vist i både Sverige og Danmark. Flere amerikanske tv-selskaper skal også ha meldt sin interesse for serien. I 2011 kom en oppfølger: "Nissene over skog og hei". Handling. 24 nisser samles på en låve for å konkurrere i å være den beste nissen. De deles inn i to lag, gråskjeggnissene og hvitskjeggnissene. Hver dag skal de samles til en tvekamp i typisk juleånd, som å bake pepperkaker eller flette julekurver. Det tapende laget må møtes i «låvetinget» for å stemme ut en person. En etter en stemmes de hjem, og kun den sterkeste nissen sitter igjen på julaften. Mottakelse. Premieren ble sett av 281 000. Serien hadde imidlertid en utvikling som er svært uvanlig i TV-sammenheng: Seertallene økte utover i desember, og endte med et snitt på 302 000. Episoderekorden var på 440 000, som tilsvarte en seerandel på hele 30,9 prosent. Vanligvis hadde TVNorge en seerandel på drøyt åtte prosent i 2001. Seriens suksess bidro til å begrense et ventet underskudd på 110 millioner for kanalen. Johan Bernhard Hjort. Johan Bernhard Hjort med hustru Anna Cathrine hjemme på Bestum i 1967. Johan Bernhard Hjort (født 25. februar 1895, død 24. februar 1969) var en norsk høyesterettsadvokat. Han var grunnlegger og nestleder av det norske fascistpartiet Nasjonal Samling fra 1933. I 1937 brøt han med Quisling og meldte seg ut av partiet. I 1941 ble han arrestert av Gestapo og etter hvert sendt til Tyskland. Etter noen tid i fengsel i Berlin ble han løslatt, men fikk ikke tillatelse til å forlate Tyskland. Han bosatte seg da med familien på godset Gross Kreutz. Hele familien – etter hvert også sammen med Didrik Arup Seip – drev motstandsarbeid som reddet mange skandinaviske fangers liv under andre verdenskrig. Blant annet samlet gruppen på Gross Kreutz navnelister på skandinaviske fanger og disse dannet grunnlaget for redningsaksjonen med de hvite bussene. Etter andre verdenskrig arbeidet Hjort som advokat, blant annet for homoseksuelles rettigheter. Hjort var også forsvarer for kontroversielle kunstneres uttrykksmessige frihet, som i den såkalte Myklesaken. Hjort var ansett som en av Norges fremste forsvarsadvokater. Fra 1961 til sin død var han formann for Riksmålsforbundet. Han var gift med Anna Cathrine Holst (1895–1992), og sammen hadde de seks barn: sosionom Wanda Hjort Heger, høyesterettsadvokat Johan Hjort, lege, professor og folkehelseopplyser Peter F. Hjort, ingeniør Helge Hjort, pianist Kirsti Hjort og psykolog Haldis Hjort. Unge år. Johan Bernhard Hjort ca. 1930. Johan Bernhard Hjort var sønn av Wanda Maria von der Marwitz og Johan Hjort. Faren var en kjent norsk marinbiolog, mens moren var av prøyssisk adelsslekt. I Johans barndom bodde familien i Bergen, og foreldrene ble skilt da han var i tenårene. Barna flyttet med sin mor til Bestum i Oslo. Hjort begynte å studere jus og var ferdig cand. jur. i 1919. Året etter giftet han seg med Anna Cathrine Holst. Hans to søstre Astrid og Wanda ble like etter gift med tyske menn, brødrene (Gustav Adolf Carl Hans) Rüdiger og Georg Conrad (Dankwart Gustav Carl Gottfried) Graf von der Goltz, og flyttet til Tyskland. Like etter eksamen ble Hjort ansatt i advokatfirmaet Bredal, Fougner og Schjødt, som på den tiden var et av Oslos fremste. Etter et år ble han bedt om å slutte for å skaffe seg mer praksis som dommerfullmektig. Hjort arbeidet da et år i Aker før han begynte som juridisk konsulent i Norges Byforbund. Tiden etter første verdenskrig var en vanskelig økonomisk periode, også i Norge. Gjennom sin stilling i Norges Byforbund fikk Hjort inngående kjennskap til kommunenes og statens dårlige økonomi. Sammen med sin gode venn Trygve J. B. Hoff (senere redaktør av Farmand) utarbeidet Hjort i 1923 et alternativt statsbudsjett for å bedre budsjettoversikten. Dette arbeidet ga ham etterhvert utredningsoppdrag for Johan Egeberg Mellbye i Bondepartiet og en rådgiverstilling for regjeringen Lykke hos finansminister Fredrik Ludvig Konow. a> etter det dramatiske børsfallet i 1929 Hjorts økonomiske utredninger var mye rettet mot statens dårlige finanser og politikernes manglende evne til å saldere budsjettunderskuddet. Dette bidro til å svekke Hjorts tiltro til de etablerte borgerlige politikerne. I 1927 gikk Hjort med i Fedrelandslaget, samtidig som han ble valgt inn i Aker herredsstyre for Høyre. Ved stortingsvalget i 1930 arbeidet Hjort aktivt for borgerlig seier, samtidig som han polemiserte sterkt mot det han oppfattet som revolusjonære sider ved Arbeiderpartiet. I et tilsvar til en artikkel Edvard Bull hadde i tidsskriftet "Vor Verden", argumenterte Hjort for at man ikke kunne gi regjeringsmakten til et erklært revolusjonært parti selv om det skulle vinne valget, da dette ville være det samme som å innføre «bolsjevismen ad parlamentarisk vei». Hvis ikke Høyre hindret dette, gikk det «som det gjør hvor føreren, han som har ideen og viljen til å hevde den, mangler». De borgerlige vant valget i 1930, men den omseggripende økonomiske krisen, den store depresjonen, ble stadig mer alvorlig — og arbeidsløsheten steg. Våren 1931 ledet dette til en stor lockout fra arbeidsgivernes side. Krisen, og det Hjort så som de borgerlige partienes kraftløse svar på den, gjorde at han stilte seg åpen for høyreradikale løsninger. Hjort, Quisling og Polkom. Hjort hadde kontakt med en krets bekymrede borgerlige samfunnsstøtter hvor også Quisling var blitt invitert med. Fra våren 1930 møttes de til middag i Hafrsfjordsgate 7 hos Frederik Prytz. I mai 1931 ble Quisling utnevnt til forsvarsminister i Peder L. Kolstads regjering, utgått fra Bondepartiet. Under trontalen i april 1932 holdt Quisling en tale i Stortinget hvor han anklaget de to sosialistiske partiene (DNA og NKP) for å stå i landsforræderisk forbindelse med Sovjetunionen. Kretsen rundt Prytz forsøkte å bruke talen for å fremme Quislings politiske stilling, og tilsvarende svekke de sosialistiske partiene. I mai 1932 dannet kretsen fra Hafrsfjordsgate en uformell gruppe som de kalte «Polkom»; fra Hjorts kontor arbeidet denne gruppen for å utnytte Quislings anklager og dokumentasjon mot de to sosialistiske partiene. Dette ble starten på Hjorts periode med tett samarbeid med Quisling. Polkoms arbeid rettet seg mot å få med de borgerlige partiene på å erklære DNA og NKP ulovlige, da de siktet etter å omstyrte samfunnet. Utover sommeren og høsten utviklet så Hjort, med basis i forfatningsteori, en plan for et statskupp utført av regjeringen mot Stortinget. Parlamentarismen skulle avskaffes og trusselen fra sosialistene nøytraliseres. Hjorts grunnlag for å gå så drastisk til verks var hans krisefornemmelse. Planen var forfatningsmessig legitim, slik Hjort så den, og han så en samlende borgerlig fører i Vidkun Quisling. For å belegge det forfatningsmessig legale i planen om statskupp, viste Hjort til 1814, 1884 og 1905; tre store årstall i norsk politisk historie. Planens suksess var dog avhengig av bred støtte, og for å sikre dette, ble det avholdt et møte den 26. oktober 1932 hos godseier Carl Otto Løvenskiold på Bærums Verk. Til stede på dette møtet var lederne for ulike borgerlige partier og organisasjoner, møtet har senere blitt kjent som «onsdagsmøtet». Hjort innledet og fremla planen, men den ble negativt mottatt av den gamle Høyre-statsminister Jens Bratlie og den førte også til at en støttespiller som Johan Throne Holst trakk seg. Senere utover høsten og vinteren havarerte planen i langvarige krangler mellom Quisling og statsminister Jens Hundseid om den pasifistiske kaptein Kullmann. Dette ga en første knekk til Hjorts tiltro til Quisling. Nasjonal Samling. Jens Hundseids regjering falt i mars 1933, og Polkom – hvor Hjort var sentral – sonderte da muligheten for en bred borgerlig samling hvor Bondepartiet, Fedrelandslaget og andre skulle være med. Manglende interesse for borgerlig samling gjorde imidlertid at Quisling den 17. mai i avisen "Tidens Tegn" la frem et program for et eget parti, Nasjonal Samling. Som de facto nestleder i det nye partiet kastet Hjort seg inn i valgkampen for stortingsvalget 1933, hvor hans kone Anna Cathrine også tok del i arbeidet. Det nystiftede partiet fikk ingen stortingsrepresentanter. Hjort beklaget seg over Quislings lederstil som han mente var uklar og dilettantisk. Våren 1934 gjorde NS med Hjort i spissen et nytt forsøk på borgerlig samarbeid. Men disse forhandlingene ble resultatløse og i mars 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering med støtte av Bondepartiet. Ved siden av sin advokatpraksis fortsatte Hjort å arbeide organisatorisk for NS. Han utredet videre hvordan lover og Grunnloven måtte endres for å leve opp til den «nye tids krav». Han fremmet også et forslag våren 1935 om å gjeninnføre «jødeparagrafen» i Grunnloven. På tross av at Hjort var medstifter og reelt nestleder i NS, var hans ideer om statsforfatningen i teorien innenfor demokratiets rammer. Hjort var heller ingen tilhenger av planøkonomi, og han distanserte seg fra den tyske nasjonalsosialismen. I mars 1935 tok Hjort over ledelsen av hirden som dels virket som ordensvern ved NS' møter, men som hadde som viktigste oppgave å disiplinere og skolere medlemmene. Med sin prøyssiske bakgrunn, sersjantutdanning fra Forsvaret og naturlige autoritet var Hjort som skapt for oppgaven. Med et par hundre medlemmer var hirden NS' aktivistiske kjerne. I et møte på Gjøvik Kristi himmelfartsdag 1936 talte Hjort for flere tusen fremmøtte og åpnet friskt med «Landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk». Møtet endte i kaos og gateslag, det såkalte Torgslaget. Johan Bernhard Hjort hadde liten tålmodighet med folk han betraktet som «tosker» eller dilettanter, og dem mente han det var mange av i NS. I tillegg hadde Hjort praktiske evner som organisator og han var en god taler. Quislings mangel på de samme egenskapene var svært problematisk for partiet. En strid om lederskapet i NS var dermed uunngåelig. Bruddet med NS, Tyskland sjokkerer. Sommeren 1936 reiste Hjort til Tyskland for å søke støtte for NS. Sannsynligvis med hjelp fra sine tyske svogere møtte han blant annet Himmler. Han ble vel mottatt, men fikk ingen økonomisk støtte. Tilbake i Norge ble han involvert i NS-aksjonen mot Trotskij. Hirden gjorde innbrudd i Konrad Knudsens hus på Hønefoss der Trotskij bodde, og tok med en del dokumenter som Hjort overleverte til politiet. Saken fikk enorm oppmerksomhet, og var en for NS vellykket provokasjon. NS' kamp mot verdenskommunismen og jødedommen kom i sentrum, og Trotskij ble etter hvert utvist. I valgkampen før stortingsvalget i 1936 ga Hjort alt, samtidig var han presset av interne intriger i NS og vissheten om at han forsaket familien fremfor politikken. NS gjorde et dårlig valg og ble på nytt stående uten stortingsrepresentanter. I det interne oppgjøret etterpå lanserte Hjort vidtgående organisatoriske endringer. Hjorts forslag ble avvist, og utover høsten 1936 ble konflikten mellom ham og NS skjerpet. I februar 1937 meldte han seg så ut. Også en rekke andre sentrale personer forlot NS på denne tiden. Årene med hektisk politisk aktivitet virket også negativt på Hjorts advokatpraksis; økonomien hadde blitt støttet av hans kones onkel Johan Throne Holst, en gjeld han nå måtte arbeide for å nedbetale. Hjort holdt kontakt med andre NS-utbrytere og ekskluderte, og han skrev for det høyreradikale, nasjonalistiske og NS-kritiske tidsskriftet "Ragnarok". Krystallnatten den 9. november 1938 ga Hjort sjokk; «Tysklands venner leter efter et redelig forsvar og et fornuftig motiv for alt dette. De nekter å tro at det er slutt på den tyske orden og disciplin og at den tyske stat må gi folket denslags cirkusforestillinger for husfredens skyld.». Samtidig hadde Hjort akseptert Nürnberglovene og argumenterte høsten 1938 for at man sto overfor en rasekrig hvor den «nordiske stamme i verden avtar i antall, mens andre racer formerer sig som rotter». I september 1939 brøt andre verdenskrig ut, og i november startet Vinterkrigen med Sovjetunionens angrep på Finland. Tyskland hadde inngått en ikke-angrepspakt med Sovjet og forholdt seg derfor passivt; noe som var et hardt slag for Hjort. Flere av Hjorts venner, også hans far, reiste som frivillige til Finland. Han vurderte selv å dra, men lot være av hensyn til familien. Frem mot 1940 engasjerte Hjort seg sterkt i styrkingen av forsvaret – han selv og hans to sønner tok del i frivillig militæropplæring. Okkupasjon og samarbeid? Den 9. april 1940 invaderte Tyskland Norge. Hjort var vernepliktig sersjant og meldte seg til tjeneste, og som så mange andre fikk han beskjed om å vente. Om kvelden hørte han sin tidligere våpenfelle Vidkun Quisling erklære på radioen at en ny nasjonal regjering hadde overtatt. Sterkt provosert tok Hjort kontakt med andre tyskvennlige nordmenn: Victor Mogens, Per Imerslund, Albert Wiesener, Otto Sverdrup Engelschiøn og Hans S. Jacobsen. Hjorts plan var å kontakte tyskerne for å få Quislings kuppforsøk stoppet. Kø i Oslo under andre verdenskrig; mye av Hjorts arbeid før han ble arrestert besto i å bidra til det han anså som en fornuftig tilpasning til den vanskelige situasjonen, det fikk han kritikk for etter frigjøringen Den 14. april ble Administrasjonsrådet opprettet og Quislings kuppforsøk hadde feilet. Utover våren startet Hjort arbeidet med å hjelpe og få løslatt de norske krigsfangene. Dette arbeidet ble stort sett vellykket, ved utgangen av mai 1940 var 11 000 norske krigsfanger frigitt. Arbeidet hadde dog sin pris da offiserene måtte avgi æresord på å ikke gripe til våpen mot okkupanten. Hjort skulle senere få kritikk for dette, og en rekke offiserer med Otto Ruge i spissen valgte i stedet fangenskapet. Hjort var også aktiv skribent i "Tidens Tegn", klarest var han i "Ragnarok" hvor han skrev at man måtte være optimistisk og bygge landet; «da vil både Norges selvstendighet og et vennskapsforhold til vårt frendefolk i syd komme med selvfølgelighetens rett». I den uoversiktlige situasjonen etter invasjonen var Hjort godt egnet som mellommann, da han både var en respektert høyesterettsadvokat og behersket tysk flytende. Hjort beskjeftiget seg også med å skaffe de frigitte fangene arbeid og med forsikringsoppgjør etter kampene gjennom Krigsskadetrygden. Utover sommeren 1940 var Hjort stadig medspiller i de ulike forhandlinger som pågikk mellom tysk og norsk side. Disse kulminerte med Terbovens forslag om et riksråd. Hjort var åpen for en stilling i riksrådet, men trakk seg da Terboven krevde at NS skulle representeres. Så sent som i august 1940 forsøkte Hjort å få en samling mellom de største partiene, og hadde møter med representanter for Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet. Han var ikke alene om tanken på å gjøre det beste ut av situasjonen, Einar Gerhardsen hadde tilsvarende ideer. De ble imidlertid raskt torpedert av tyskerne da Terboven erklærte den 25. september at Nasjonal Samling var Norges eneste tillatte parti. Motstand og fangenskap. a> i dagOppstilte fanger ved Grini fangeleir fotografert en gang mellom 1941 og 1943, Johan Bernhard Hjort kan ha vært en av dem Med de klare frontene etter Terbovens tale trakk Hjort seg for siste gang ut av partipolitikken og brukte all sin tid på jus. Med sitt kjennskap til tyske forhold var han en ressurs for andre norske advokater. Sakene var mange da norske motstandsmenn trengte forsvarere. Det var en juridisk seilas i stadig mer urent farvann; Høyesterett ble avsatt og okkupasjonsmakten presset stadig på for få advokatene til å tilpasse seg de nye forhold. I januar 1941 ble Den norske sakførerforening presset til å ta inn en artikkel i "Norsk Retstidende" om «Den statsrettslige utvikling i Norge» av Rudolf Schiedermair, Terbovens juridiske rådgiver. Hjort tok på seg å skrive et tilsvar med assistanse av andre norske jurister og autoriteten Frede Castberg. Hjorts tilsvar var diplomatisk i formen, men allikevel nådeløst, da Hjort konkluderte med at tyskerne hadde ved sin fremferd under okkupasjonen brutt folkeretten, og at Quisling hadde begått statskupp. Hjort må ha visst hva en slik offentlig polemikk mot okkupasjonsmakten kunne medføre, og han ble arrestert 21. oktober 1941. Hjort ble først forvart på Møllergaten 19 (Oslos hovedpolitistasjon på den tiden) og deretter overført til fangeleiren Grini i desember 1941. Tiden på enecelle på Møllergaten 19 var en prøvelse for Hjort, mens fellesskapet på Grini med mange kjente gjorde fangetiden lettere. Ikke minst var mye av kremen av den norske samfunnseliten på Grini, etter frigjøringen ble det sett som et adelsmerke å ha sittet der. Johan Bernhard Hjort ble fra da av desidert regnet på «den riktige siden». I Tyskland forsøkte svogerne å få ham frigitt og Rüdiger fikk møte Terboven i november 1941. Men den tyske Reichskomissar var opprørt, og uttalte: «Svinet setter seg ned og skriver en artikkel» («Das Schwein setzt sich nieder und schreibt einen Artikel»). Hjorts forsøk på å ta til motmæle overfor okkupasjonsmakten ble ikke tatt nådig opp. Samtidig var arrestasjonen av ham også knyttet til svogeren Johan Holsts flukt til Sverige. Den 6. februar 1942 ble Hjort sendt til Tyskland med fangeskipet «Donau» og plassert i fengslet ved Alexanderplatz i Berlin. Hjorts svoger Rüdiger oppsøkte Himmler og SS-sjefen var åpen for en avtale som medførte at Hjort ble sluppet fri, men måtte oppholde seg i Tyskland sammen med sin familie inntil krigen var slutt. I mai fikk Rüdiger møte Hjort for å forklare betingelsene, men Hjorts familie i Norge, Anna Cathrine og de seks barna stilte seg avvisende til å bosette seg i Tyskland. Anna Cathrine Hjort fikk lov til å møte sin mann i Berlin, men hun og barna var like avvisende. Det gikk rykter og mange oppfattet det som om Hjort nå var villig til å samarbeide med okkupantene. Hjort ble satt fri og fikk en jobb som juridisk konsulent i et oljeselskap i Berlin gjennom bekjentskaper. I oktober hadde familien etter sterkt tysk press gitt etter, og bosatte seg på godset Gross Kreutz i landsbyen med samme navn 20 km vest for Potsdam. Godset var eid av Hjorts fetter Bodo von der Marwitz. Fanger redder fanger. Inngang til Sachsenhausen, med det beryktede sitatet; «Arbeit macht frei» (arbeid gjør en fri) Mens de befant seg i sitt «åpne fangenskap» som sivilt internerte i Tyskland forsøkte familien Hjort å gjøre det beste ut av situasjonen. Datteren Wanda tok i samråd med de norske sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, initiativ til å besøke norske fanger. Hun begynte med besøk til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Fangeleire ble besøkt og fangene fikk pakker, og meldinger og navn ble smuglet ut. Den første fangen Wanda besøkte var Didrik Arup Seip. Han ble etter hvert løslatt og internert på samme vilkår som Hjort. Han flyttet med sin familie inn på godset Gross Kreutz ved Potsdam hvor Hjort og hans familie også bodde, og ble med i arbeidet for fangene. Fra januar 1944 fikk familien opprettet kontakt med den norske diplomaten Niels Christian Ditleff i Stockholm. Via svenske diplomatiske kanaler sendte de ham om lag 50 rapporter med navnelister. Seip og barna var de førende i dette fangearbeidet, men også Hjort selv engasjerte seg som forsvarer for norske fanger i Tyskland. Blant de fangene han bisto var blant andre medlemmer av Wollweber-gruppen. Den 26. oktober 1944 fikk Ditleff et notat fra Hjort hvor han ba om at de norske fangene ble ført til Sverige, kort etter sendte Ditleff et notat hvor han meldte om tyske planer for å likvidere alle fanger før krigsslutt. Disse notatene fikk avgjørende betydning for den svenske redningsaksjonen kjent som de hvite bussene. I februar 1945 kom Folke Bernadotte til Berlin for å møte tyske ledere, blant dem Himmler. Dette initiativet hadde til hensikt å redde de skandinaviske fangene, og Bernadotte møtte også kretsen fra Gross Kreutz. Hjort og Vogt-Svendsen hadde laget skisser over leirene og et notat over hvordan samling av fangene i Neuengamme rent praktisk kunne gjøres, og Bernadotte brukte dette som basis for sin aksjon. I slutten av april var de fleste norske fangene fraktet hjem, men Johan Bernhard Hjort og sønnen Helge ble igjen på Gross Kreutz. De ville ikke forlate Tyskland før de siste norske fanger var ute. Det var fremdeles 1 100 norske offiserer igjen, Hjort hadde møtt dem allerede i februar og lovte general Ruge å fungere som forbindelsesledd inntil fangene kunne sendes hjem. Sovjetstyrkene nådde Gross Kreutz i månedsskiftet april-mai, den tyske gårdsbestyreren ble slått i hjel av de østeuropeiske tvangsarbeiderne på godset. Etter Tysklands kapitulasjon bestemte sovjetstyrkene at de norske offiserene skulle sendes hjem via Murmansk, men Hjort sammen med andre nordmenn fant fangene og sørget for at de ble sendt direkte hjem til Norge. I begynnelsen av juni var Hjort selv tilbake i Norge, etter nesten tre års opphold i Tyskland. Frigjøring, oppgjør og gjenreisning. Hjemkomsten ble neppe helt som Johan Bernhard Hjort hadde tenkt seg. Perioden etter frigjøringen viste seg å bli vanskelig for ham. Til tross for hans store innsats for norske fanger, hans eget fangenskap og hans uredde artikkel i "Norsk Retstidende", var mange fortsatt skeptisk til andre sider ved hans fortid. Hjorts handlinger fram til 25. september 1940 kunne tolkes som et forsøk på å finne en tredje vei, mellom Quislings forræderi og Londonregjeringens motstand mot de tyske okkupantene. Stemningen etter frigjøringen var ikke forståelsesfull, og flere av hans våpendragere fra 1940 ble dømt i landssvikoppgjøret. Hjort forsvarte seg energisk mot anklagene om manglende nasjonal holdning. Om artiklene fra 1940 skrev han at de måtte sees i lys av den spesielle situasjonen. Johan Bernhard Hjort ble ikke dømt, men ble tvert imot gitt full oppreisning av Sakførerforeningen. Men noe hang ved: hans handlinger før krigen og i 1940 lå fast. Så sent som i 1954 tok han til motmæle i "Verdens Gang" hvor han skrev om sin fortid i NS: «Står det ikke skrevet et sted, at det bør være større glede over en synder som omvender seg enn over mange som aldri hadde omvendelsens behov?». I synet på oppgjøret var Hjort på linje med Johannes Andenæs og avisen "Morgenbladet" i det som ble kjent som «silkefronten». Stjerneadvokat og aktivist 1945-1969. Landssvikoppgjøret innebar imidlertid også et grunnlag for gjenreisning av Hjorts advokatpraksis. De tiltalte i landssvikoppgjøret trengte forsvarere og Hjort tok en rekke saker; flere av dem mot høyt profilerte personer. Antallet saker økte, sønnen Johan begynte i firmaet i 1950 og i 1955 ble Hjort fast forsvarer i Høyesterett. I tillegg til sin advokatpraksis tok han ulike oppdrag som f.eks. styreverv i næringslivet, men det var som forsvarer han var mest kjent, og advokatfirmaet Hjort ble etterhvert ansett som et av landets ledende. Familien Hjort var svært gjestfrie, deres hjem Kvithøvd var åpent for familie, venner og andre som trengte et sted å være. Etter at oppstanden i Ungarn høsten 1956 ble knust av Sovjetstyrkene, tok familien Hjort inn to unge ungarske flyktninger. Det var ikke bare hjelpsomhet i nød, men «fremfor alt er den en avbikt fordi vi ikke har kunnet komme ungarerne aktivt til hjelp i en kamp som de fører for hele den frie verden». Hjorts politiske ståsted etter krigen ble sterkt påvirket av FNs menneskerettserklæring, med liberalisme koblet til Libertas og tidsskriftet "Farmand". Det var «individ mot kollektiv, eiendomsrett mot sosialisering og fremforalt desentralisering mot sentralisme, selvstyre mot byråkrati». Johan Bernhard Hjort ble en stadig kritisk røst overfor Arbeiderpartiets styre og det han anså som statssosialismen som ødela den liberale arv. Ironisk nok var dette på mange måter et brudd med hans syn fra tredveårene: i det upublisert manuskriptet "Veien ut av kaos" fra 1934 gikk han inn for mye av den samme sterke stat som DNA sto for etter krigen. Hjort arbeidet med flere kjente saker; blant annet Nortraships hemmelige fond, Dysthesaken, saken for Forbundet av 1948 og Myklesaken. Særlig den siste gjorde ham svært kjent. Hjort tok saker andre advokater ikke ønsket, blant disse var saken for Forbundet av 1948, homofil praksis (mellom menn) var på den tiden kriminelt og homofil legning ble ansett som svært belastende og noe man ikke talte om. Landssviksaken mot Roald Dysthe var også meget spesiell; en kjent NS-mann som etter krigen påsto seg frikjent fordi han i det stille hadde arbeidet for motstandsbevegelsen. Dysthe ble først dømt til 6 års fengsel, men med Hjort som forsvarer fikk han saken gjenopptatt, ble frikjent og fikk etterhvert også erstatning. Statsadvokat Helwegs kommentar var at «forsvareren har hatt et usedvanlig byrdefult verv som han har utført på en for sin klient fortreffelig måte». Ikke alle saker ble vunnet, blant annet ble saken for krigsseilerne tapt i Høyesterett i 1954. Hjorts innsats gjorde imidlertid at krigsseilerne hadde en solid juridisk basis da saken igjen ble aktuell på slutten av sekstitallet. Riksmålsforbundet. Johan Bernhard Hjort var en ivrig skribent, i tillegg til flere bøker skrev han både en mengde artikler i juridiske fagtidsskrift, men også polemiserende innlegg, gjerne i Farmand. Han oversatte også to bøker, begge av britiske forfattere. Fra 1953 skrev Hjort i Riksmålsbevegelsens avis "Frisprog". Hans vinkling var koblingen av språksak med menneskerettigheter. Han utvidet argumentet i boken "Sprogstridens kvintessens", hvor han hevdet at språkstriden egentlig er et spørsmål om hvem som skal bestemme: Skal staten bestemme eller skal språket utvikle seg fritt? Hjort ble valgt til Riksmålsforbundets formann i 1961 og hadde vervet inntil sin død. Hjorts periode som formann falt sammen med forbundets glanstid, med stor aktivitet og kampen mot samnorsken. Hjort var drivende i opprettelsen av Vogt-komiteen som bidro til å gravlegge samnorsken. I 1966 kom hans fortid atter en gang opp mot ham. Hjort forklarte og forsvarte seg da det ble reist spørsmål om Riksmålsforbundet kunne ha en formann med hans bakgrunn. Hjort stilte sin plass til disposisjon og ble gitt ny tillit. Avslutning. Johan Bernhard Hjort døde den 24. februar 1969, 74 år gammel, etter et kort sykeleie. Et omskiftende og på mange måter motsetningsfylt liv var over. Hjort startet sitt offentlige virke som talsmann for en totalitær ideologi, og endte med å være en intens forsvarer for den individuelle frihet. En viktig faktor i å forstå Hjort er å ta med i betraktningen de deler av hans identitet som stammet fra hans nære familiære bånd til det prøyssiske nord-Tyskland. Valgspråket til hans mors prøyssiske adelsfamilie var «Vi er ikke kommet til verden for å være lykkelige, men for å gjøre vår plikt.» Preußische Staatseisenbahnen. Preußische Staatseisenbahnen (de prøyssiske statsjernbaner) var det statlige jernbaneselskapet i Preussen. Den første prøyssiske jernbane, Berlin-Potsdamer Eisenbahn, som åpnet i 1838, var privat. Den prøyssiske stat finansierte først omkring 1848 sine første jernbaner med Preußische Ostbahn og Königlich-Westfälische Eisenbahn. Senere fulgte i 1875 Preußische Nordbahn og Königlich Preußische Militär-Eisenbahn. Fra 1849 ble dessuten private jernbaner kjøpt opp. Etter den prøyssisk-østerrikske krig i 1866 kom statsbanene i de nyvunne landene også i prøyssisk besittelse. Dermed hadde de prøyssiske statsbaner frem til slutten av første verdenskrig et strekningsnett på nesten 37 500 km. De prøyssiske statsjernbaner ble i 1920 slått sammen med jernbanene i de andre tyske forbundsstatene til Deutsche Reichsbahn. Königlich Bayerische Staats-Eisenbahnen. Königlich Bayerische Staats-Eisenbahnen (K.Bay.Sts.B, de kongelige bayerske statsjernbaner) var jernbaneselskapet i Kongeriket Bayern. Det ble grunnlagt i 1844. Den 24. april 1920 ble det slått sammen med jernbanene i de andre tyske forbundsstatene til Deutsche Reichsbahn. Tidligere strekninger. 15. mai 1875 ble Bayerische Ostbahn overtatt. Königlich Sächsische Staatseisenbahnen. Königlich Sächsische Staatseisenbahnen (de kongelige saksiske statsjernbaner) var jernbaneselskapet i kongeriket Sachsen, og ble grunnlagt den 1. juli 1869. Det eksisterte til 1920 da ble ble slått sammen med de andre statsbanene i de tyske forbundsstatene til Deutsche Reichsbahn. Königlich Württembergische Staats-Eisenbahnen. Königlich Württembergische Staats-Eisenbahnen (K.W.St.E., de kongelige württemberske statsjernbaner) var jernbaneselskapet i kongeriket Württemberg. Det eksisterte fra 1843 til 1920, da det ble slått sammen med statsbanene i de andre tyske forbundsstatene til Deutsche Reichsbahn. Badische Staatseisenbahnen. Badische Staatseisenbahnen var statsjernbanene i det tyske storhertugdømmet Baden. I 1835 oppstod de første planer om en jernbane mellom Mannheim og Basel og året etter ble det nedsatt en kommisjon for å utarbeide lovrammene for de badiske statsbanene. I 1840 ble den første 18,5 km lange strekningen fra Mannheim til Heidelberg åpnet. Den ble i 1843 forlenget til Karlsruhe, 1844 til Offenburg, 1845 til Freiburg im Breisgau og 1848 til Efringen-Kirchen ved den sveitsiske grensen ved Basel. I 1852 ble det sluttet en avtale med Sveits om å bygge de badiske jernbanene gjennom de sveitsiske kantonene Basel-Stadt og Schaffhausen, og i 1855 ble banen til Basel fullført og et år senere forlenget til Waldshut. I 1863 var den blitt forlenget til Konstanz. De badiske statsbanene ble slått sammen med statsbanene i de andre tyske forbundsstatene i 1920 til Deutsche Reichsbahn. Großherzoglich Hessische Staatseisenbahnen. Großherzoglich Hessische Staatseisenbahnen (de storhertugelig hessiske statsjernbaner) var jernbaneselskapet i storhertugdømmet Hessen. På grunn av den territorielle oppsplittingen samarbeidet man først med nabostatene om jernbaner. Dette var Dessuten støttet storthertugdømmet det private selskapet Hessische Ludwigsbahns omfattende virksomhet. Først i 1876 grunnla storhertugdømmet Hessen en egen statsbane. Grunnstammen utgjorde Oberhessische Eisenbahn-Gesellschaft, som storthertugdømmet hadde kjøpt fra private hender. Dette selskapet hadde åpnet sine første strekninger til Hungen og Grünberg i 1869, men på grunn av krigen kunne de bare delvis ferdigstilles. I 1870 nådde strekningene Gelnhausen og året etter Fulda; de endte altså på prøyssisk territorium. Av 175,8 km. jernbanestrekning i 1880 lå 147,2 km i storhertugdømmet Hessen og 28 km i Preussen. I 1897 ble de hessiske statsbaner innlemmet i Preußisch-Hessische Eisenbahngemeinschaft. Bayerische Zugspitzbahn. Bayerische Zugspitzbahn er en tannstangbane med sporvidde 1000 mm som går fra Garmisch-Partenkirchen opp til Zugspitze i den tyske delstaten Bayern. Den ble bygget mellom 1928 og 1930. Banen drives av Bayerische Zugspitzbahn Bergbahn AG. Verdensspråk. Internasjonale språk i eldre tid. Latin var Romerrikets språk, og ble på det grunnlaget Den katolske kirkes språk. Med den vestlige kristendommen spredde det seg også utafor Romerrikets gamle område, og ble f.eks. administrasjonsspråk i Norge i middelalderen. Det latinske alfabetet, som er det aller mest utbredte i verden, er sammen med de latinske lånordene den aller mest internasjonale arven etter latin. Begge språk var i bruk som administrasjons- handels- og kommunikasjonsspråk i store områder langt ut over de områdene der de opprinnelig ble snakka, sumerisk til og med etter at det var blitt et dødt språk. Mange flere store regionspråk fra eldre tid kan framheves, bl.a. persisk og tyrkisk fra Sentral-Asia, quechua fra Sør-Amerika før Columbus, sanskrit fra det gamle India osv. I nyere tid, fra 1400- og 1500-tallet, har vært i bruk på de fleste kontinenter og i store deler av verden i forbindelse med handel, kolonisering, misjon, osv. Engelsk og dets konkurrentet. Med USAs framvekst til den dominerende verdensmakta og de store teknologiske framskrittene på 1900-tallet tok engelsk over stadig mer av rollene til fransk og tysk, blei det dominerende språket for diplomati og vitenskapelige publikasjoner, og blei dominerende i administrasjonen av flytrafikken, programmering av datamaskiner og på Internett, i underholdningsindustrien, turismen osv. For om lag 50 år sida var de fleste oversettelser av bøker i verden til og fra de fire språka "engelsk", "tysk", "fransk" og "russisk". Seinere har mengden av publikasjoner økt enormt, bl.a. på "kinesisk", "spansk", "japansk " og mange mindre språk. Store språk i 2006. Språk som er offisielt, alene eller sammen med andre, i flest av FNs medlemsstater (fordi mange stater har flere offisielle språk, kan samme stat stå på flere lister:) "Engelsk" og "fransk" er sekretariatets arbeidsspråk. Hvis folk som bruker språket sekundært kommer med, blir "engelsk" nummer 2. 2000-tallets verdensspråk? Ut fra den nåværende utviklinga er det grunn til å vente at innen 5 år vil "kinesisk" være størst og "spansk" nr. 3. Internasjonale studier av "kinesisk" vokser nå veldig, ut fra Kinas enorme handel og veksten i kinesisk internasjonal masseturisme, som er anslått til over 100 millioner i året innen 2020. Ut fra disse tendensene kan det se ut som om "engelsk", "kinesisk" og kanskje "spansk" blir de viktigste verdensspråk i løpet av 2000-tallet. Et problem med ethvert verdensspråk som får stor framgang, er at det blir et maktmiddel som gir store land som bruker språket økonomiske og politiske fordeler. Derfor har framveksten av store verdensspråk alltid ført til motreaksjoner, som vi ser bl.a. mot engelsk i dag. Kunstige verdensspråk. I den andre betydningen av ordet "verdensspråk" – planspråk skapt for å forhåpentlig brukes av store menneskemasser over hele verden en gang – har ingen forslag vært i nærheten av å lykkes. Esperanto. Det eneste planspråket som har oppnådd langvarig oppslutning og faktisk også en verdensomspennende utbredelse, bl.a. med brukere i de fleste stater som er i FN i 2005, er esperanto. Esperanto har tilmed oppnådd enkelte internasjonale rettigheter, det ble i sin tid godkjent som "klart språk" for telegrafi, og noen ganger har stater foreslått det brukt i internasjonale organisasjoner, riktignok aldri med hell. Oppslutningen om Esperanto er bare en liten del av selv mindre internasjonalt brukte språk som persisk eller malayisk i dag. Ifølge nøkterne anslag kan noen millioner ha lært en del Esperanto, men sannsynlig antall som virkelig bruker det i dag er noen hundre tusen. Esperantobrukerne kan likevel peke på at de har en relativt stor og virkelig internasjonal "litteratur" med flere titusen verdifulle oversatte verker. Og den internasjonale esperantobevegelsen gjør at det går an å reise ved hjelp av Esperanto, få hjelp og bli kjent med andre i land der man ikke kan språket, mange steder bo gratis osv. Dessuten har de bevist at det går an å skape språk som er mye "lettere å lære og bruke" enn de store naturlige verdensspråkene. Det er dokumentert at en kineser som lærer Esperanto bruker en brøkdel av tiden som hun vil bruke hvis hun skal lære engelsk, det samme gjelder hvis hun er amerikaner og har valget mellom Esperanto og kinesisk. I tillegg er språket nøytralt og stiller alle likt, i motsetning til utlendinger og morsmålsbrukere som skal snakke sammen på et av de store naturlige verdensspråkene. Esperantistene vil altså hevde at de har bevist at språket fungerer og ideen er god. Det er bare oppslutningen som ikke er stor nok. Volapük. Bortimot tilsvarende oppslutning som Esperanto har bare et annet planspråk fått; Volapük i en kort periode på slutten av 1889-tallet. Da ble også Volapük diskutert på alvor som et mulig framtidig internasjonalt språk. Som et kuriosum kan nevnes at Volapük skal ha vært anerkjent som "havnespråk" i en stor havn i Kina i en periode. Verdensspråkbevegelsen. Når Esperanto og Volapük likevel blir kalt "verdensspråk" er det ut fra deres "hensikt". Volapük betyr "verdensspråk", Esperanto ble publisert i 1887 med navnet "Internacia Lingvo" (internasjonalt språk), det samme navnet har Interlingua (publisert av IALA i 1952), som nok aldri har vært over 10 000 brukere. Og Universalglot, et riktig godt språkforslag fra 1800-tallet, som trolig aldri har blitt snakka i det hele tatt. Alle disse språkene er skapt av tilhengere av Verdensspråkbevegelsen. Den har eksistert i hvert fall som en ide blant intellektuelle siden 1600-tallet og som en massebevegelse hele tiden siden 1880. Den har stilt "oppgaven" å skape et "bedre verdensspråk", lettere å lære, nøytralt for alle. Derfor kalles alle forslag til slike språk "verdensspråk" (noen ganger: "kunstige verdensspråk") selv om de fleste av dem ikke har oppnådd å få så mye som en virkelig bruker. Kronisk obstruktiv lungesykdom. Kronisk obstruktiv lungesykdom, ofte forkortet til KOLS, er en samlediagnose for en rekke nært beslektede sykdommer med kronisk og mer eller mindre irreversibel nedsettelse av lungefunksjonen. Diagnoser som hører til under denne samletermen inkluderer kronisk astmatisk bronkitt, kronisk bronkitt med obstruksjon, bronkiektasi og lungeemfysem. Årsaker. KOLS blir ofte utløst av vedvarende irritasjon av luftveiene. Den vanligste årsaken er tobakksrøyking, og tilstanden blir derfor ofte kalt «røykerlunge». Forskere ved Columbia University i USA hevder dessuten å kunne påvise en sammenheng mellom inntak av bacon, pølser og andre kjøttvarer som inneholder nitrat og utvikling av KOLS. Vedvarende luftforurensning kan også føre til KOLS, spesielt om man oppholder seg i miljøer som inneholder kvartsstøv og metallholdige gasser. En regner med at hos mer enn 80 % av alle KOLS-pasientene er årsaken røyking, de andre mulige årsakene til KOLS blir derfor statister i forhold. Diagnostikk. KOLS er på mange måter en klinisk diagnose, med symptomer som kortpustenhet, hoste og hyppige lungebetennelser. Faggruppen («The Global Initiative for Chronic Obstructive Lung Disease») har utarbeidet et sett med kriterier (GOLD kriteriene) som karakteriserer graden av sykdom basert på målinger ved spirometri. Ved spirometri måles blant annet total vitalkapasitet (også kalt Forsert vitalkapasitet, FVC), som et mål på hvor mye luft en person klarer å puste inn og ut, og mengden luft personen klarer å blåse ut i løpet av det første sekundet (FEV1). I kriteriene inngår forholdet mellom vitalkapasiteten og FEV1, med andre ord hvor stor andel av total utblåsningsluft som pustes ut i løpet av første sekund (FEV1/FVC) og personens målte FEV1 oppgitt i prosent av en forventet verdi (justert etter alder, kjønn og vekt). Behandling. KOLS er en kronisk sykdom, som ikke kan kureres. Behandlingen av KOLS-pasienter dreier seg primært om å bremse videre utvikling av tilstanden og behandling av sykdommens komplikasjoner, gjennom blant annet lungefysioterapi. Hos de fleste pasientene sees en gradvis forverring av sykdommen etterhvert som pasientene blir eldre. Siden tobakksrøyking er den hyppigste årsaken, er også røykekutt hos røykende KOLS-pasienter den viktigste faktoren for å bremse ytterligere utvikling av sykdommen. Det er vist at røykekutt, selv om det ikke kan helt stoppe fallet i lungefunksjon, hos de fleste KOLS-pasienter gir et fremtidig fall i lungefunksjon som er sammenlignbart med det en ser hos personer som ikke røyker. Røykekutt var frem til ganske nylig eneste behandling for KOLS som er vist å forlenge livet. Nyere norsk forskning viser imidlertid nå at behandling med statiner øker levetiden for KOLS-pasienter. Pasienter som har KOLS har ofte mer eller mindre hyppige forverringer (også kalt eksaserbasjoner), karakterisert av økt tungpust, økt slimproduksjon og hoste, samt utvikling av lungebetennelse (pneumoni). Det er viktig at slike forverringer oppdages og behandles så raskt som mulig. Slike forverringer behandles vanligvis med oksygenbehandling i akuttfasen og antibiotika. Medikamentell behandling av KOLS i en stabil fase er omdiskutert, men behandling med bronkodilatatorer, som beta-2-agonister, ipratropiumbromid og alfa-antagonister, er svært vanlig, som regel i kombinasjon med inhalasjonssteroid. Særlig effekten av steroider diskuteres, men benyttes ofte. Også slimløsende medikamenter benyttes hos flere. I Norge anbefales vaksiner mot influensa og pneumokokker til de fleste pasienter med KOLS. Langtidsbehandling med oksygen anbefales hos pasienter med vedvarende hypoksi, det vil si målbar mangel på oksygen i blodet. Grunnet brannfaren er det et absolutt krav at pasienten er røykefri før langtidsbehandling gis. En fryktet komplikasjon av behandling med oksygen er CO2-retensjon (hyperkapni), hvor "overskuddet" av oksygen påvirker reguleringen av respirasjonen slik at utluftingen av CO2 fra lungene blir dårligere, og mengden CO2 i blodet øker. Det er dermed ikke alltid slik at jo mer oksygen, jo bedre. Oksygenmengden må bestemmes nøyaktiv opp mot faren for og/eller graden av CO2-retensjon. Enkelte pasienter tåler rett og slett ikke oksygenbehandling, selv om de har målbar oksygenmangel. Siden selve sykdommen i liten grad lar seg reversere, er det svært viktig at pasientenes livskvalitet og mestring av sitt nedsatte funksjonsnivå gjøres så god som mulig. Dette kan oppnås gjennom trening og fysioterapi, ergoterapi, pusteøvelser og lignende. I Norge finnes flere institusjoner som tilbyr rehabiliteringsopphold for pasienter med KOLS. Epidemiologi. Ifølge World Health Organization (WHO) lider 80 millioner av moderat til alvorlig KOLS og 3 millioner døde av det i 2005. WHO har anslått at i 2030 vil det være den 4. hyppigste dødsårsak i verden. En internasjonal undersøkelse fra september 2007 viste at antall KOLS-tilfeller øker kraftig jo eldre vi blir. For personer over 70 år så man i flere land en økning i forekomsten på 20 prosent. Til sammen deltok 9 500 voksne fra tolv forskjellige land i undersøkelsen, og Bergen og Reykjavik representerte Norden. Siden KOLS ikke blir diagnostisert inntil det blir klinisk påvist, underestimerer dataene for forekomst og mortalitet sterkt den sosiøkconomiske belastning av KOLS. I Storbritannia er KOLS årsak til 7 % av alle dager av sykdom relatert til fravær fra arbeid. Røyking i den industrialiserte verden har fortsatt å falle, og dette fører til at forekomst av emfysem og pulmonary neoplasm vil avta sakte. Marit Mjøen. Marit Mjøen (født 22. januar 1955 i Meldal) er en journalist og forfatter fra Løkken Verk i Meldal kommune. Hun har jobbet som journalist i avisene Sør-Trøndelag, Nidaros, Arbeider-Avisa, Adresseavisen, NRK Sør-Trøndelag og Nationen i perioden 1977 til 2000, og salgs- og markedskonsulent hos Grytting på Orkanger i 2007. Driver nå sitt eget forlag, Orklaposten AS Orklaposten Forlag ble etablert i 2006 og gir ut ut lokale bøker, bl.a. gir forlaget ut litteratur av Ingvald Svinsaas i nye utgaver. Forlaget startet i 2006 med trilogien "I skyggen av et tårn" som inneholder de tre romanene "I skyggen av et tårn", "Fem år" og "Etter slagene". I 2007 kom barneboka Tom i villmarka og i 2008 Martin Ekorn flytter til folk. Hun driver også nettstedet Orklaposten.no; som bringer kulturnyheter, debatt og kommentarer. Under denne virksomheten er også Orklaposten Forlag. Highland Glory. Highland Glory er et norsk power metal-band som ble dannet i 2001. Highland Glory ble startet av medlemmer fra det tidligere bandet Phoenix Rizing da de byttet vokalist i 2001. Phoenix Rizing hadde gitt ut to album; «Rise From The Ashes» (1998) og «Eternal Crusade» (2000). Det nye bandet utviklet en musikkstil i retning av melodiøs kraftmetall som kom til uttrykk på deres debutalbum «From The Cradle To The Brave» (2003). Låtene var både raske og rolige, og enkelte hadde også innslag som gav assosasjoner til keltisk musikk. Bandets andre album kom i 2005 og het «Forever Endeavour». Bandet har fortsatt kontrakt med FaceFront, et plateselskap som er ledet av Frode Øien, redaktør av "Scream Magazine", men platene har blitt lisensiert ut til Massacre Records for distribusjon til Europa (Scandinavia unntatt). Xabi Alonso. Xabier Alonso Olano (født 25. november 1981 i Tolosa, Baskerland) er en baskisk fotballspiller, som for tiden spiller i Real Madrid. Alonso er regnet for å være en intelligent spiller med en av Europas beste pasningsføtter, samt at han har et utmerket blikk for spillet og et godt frispark. Personlig. Alonso ble født inn i en berømt fotballfamilie. Hans far 'Periko' Alonso var en stjerne for FC Barcelona på 1980-tallet og vant to seriemesterskap med Real Sociedad. Xabis bror Mikel Alonso spiller også sentral midtbane for gamleklubben, Real Sociedad. Han har også en annen bror ved navn Jon som er fotballdommer. I 2010 ble Alonso tildelt utmerkelsen Onari Lan av regjeringen i den autonome regionen Baskerland. Real Sociedad. Alonso begynte sin fotballkarriere i Real Sociedad og gjorde sin debut for klubben i 1999-2000 sesongen. Hans første kamp var mot Logroñes 1. desember 1999 i en cupkamp. Han spilte 14 kamper den første sesongen. Den påfølgende sesongen ble Alonso lånt ut til SD Eibar før han returnerte for å spille for førstelaget igjen. Han ble en nøkkelspiller i Real Sociedad, og var med i å sikre klubbens 2. plass i serien bak Real Madrid i 2002-2003 sesongen. Han scoret 3 mål på 33 kamper. Liverpool FC. Kuyt og Alonso sammen i kamp Alonso ble hentet til Liverpool fra Real Sociedad av Rafael Benítez sommeren 2004. Alonso er en etablert landslagspiller for og han spilte i EM i fotball 2004, i Portugal og i VM 2006, i Tyskland. Xabi Alonso debuterte for Liverpool borte mot Bolton Wanderers 29. august 2004. Alonsos første mål for Liverpool kom på frispark i kamp mot Fulham, 16. oktober 2004. Alonso brakk ankelen etter en takling fra Frank Lampard i en kamp mot Chelsea, 1. nyttårsdag 2005. Alonso kom dog relativt raskt tilbake og han spilte en sentral rolle i Mesterligafinalen 25. mai 2005, da Liverpool sensasjonelt opphentet AC Milans 3-0 ledelse. Baskeren scoret Liverpools utligningsmål (3-3), på en retur fra en straffe han selv bommet på. Han er også historisk etter å ha scoret fra sin egen banehalvdel to ganger på mindre enn et år med venstrebenet mot Luton, og med det beryktede høyrebenet mot Newcastle. 20. september 2006 scoret Alonso det som BBC kalte for "an outrageous strike" fra sin egen halvdel mot Newcastle i en midtuke-kamp i serien. I et intervju på Sky News, fortalte Alonso at han trener på slike langskudd på trening. Begge målene var like, slått fra langt inne på egen halvdel, men Alonso var ikke i tvil om hvilket som var best. Han sa: "Yes, I think this was better. The Luton goal bounced a few times, this one went quite straight. The Luton one was left-footed – it was different – but I am quite happy to score the goal." Det var hans første mål for Liverpool siden langmålet mot Luton, noe som gjør han til den første spilleren i moderne tid som har scoret to suksessive mål for sin egen klubb fra egen halvdel. 8. juni 2007 signerte Xabi en forlenging av kontrakten sin frem til 2012, og stilnet dermed en rekke rykter om eventuell overgang vekk fra Anfield. Sommeren 2008 ble imidlertid Alonso koblet til en overgang til italienske Juventus, først og fremst på grunn av Liverpools interesse i midtbanespilleren Gareth Barry, men etter en stund kjølnet den italienske interessen da de kjøpte danske Christian Poulsen fra Sevilla. Alonso ble imidlertid værende, selv om han selv uttrykte at han følte seg «uønsket» av manager Benitez. Alonso uttalte: «Det er ikke mange bedre klubber å spille fotball i enn Liverpool. Fansen er utrolig. Jeg kjente støtte så fort jeg returnerte fra ferie. Jeg kom tilbake, og situasjonen var klar. Uansett hvor jeg gikk til lunsj eller kaffe, så oppmuntret de fleste meg. Det var viktig å føle slik støtte, og jeg satte virkelig pris på det.» Etterhvert la Alonso støyen om en potensiell overgang bak seg, og var sterkt deltagende i Liverpools sterke høstsesong. Alonsos kompromissløse spillestil førte i løpet av høsten 2008 til at fire motspillere fikk røde kort etter taklinger av spanjolen. Alonso bidro bl.a med en viktig skåring i toppoppgjøret borte mot Chelsea som Liverpool vant 1-0. I løpet av høsten kåret også Setanta til å være den første spilleren i Premier League som passerte 1000 vellykkede pasninger. Landslagsfotball. Alonso ble første gang innkalt til landslagsspill i 2003 og gjorde sin debut 30. april 2003 (21 år gammel) i en vennskapskamp mot Ecuador, der Spania vant 4-0. Han deltok i 2006, der han skårte sitt første mål mot 14. juni 2006. I EM i fotball 2008 var Alonso endel av troppen som vant et EM-gull for første gang på 44 år. Alonso ble byttet inn i finalen etter 63 minutter, og erstattet Cesc Fàbregas på midtbanen. I en landskamp mot den 21. august 2008, bidro Xabi med to skåringer i en 3-0 seier. Meritter. Spanias herrelandslag i fotball Liverpool Real Madrid Trivia. Xabi Alonso og Everton-spilleren Mikel Arteta var naboer i samme gate da de vokste opp i San Sebastián og bodde ved siden av hverandre i Liverpool. Alonso hjalp også med å overtale tidligere lagkamerat fra Real Sociedad, Juan Ugarte til å gjøre en overgang til Wales og klubben Wrexham i 2004. Luis García. Luis Javier García Sanz (født 24. juni 1978 i Badalona, Barcelona) er en spansk fotballspiller. Han spiller for Panathinaikos. Luis Garcia har skaffet seg rutine gjennom en rekke utlånsklubber etter at han slet med å bryte igjennom hos den lokale storklubben Barcelona. Litt ironisk er det kanskje derfor at på et tidspunkt hvor han syntes nærmere en en plass hos Barca enn noen gang valgte han å utnytte den klausulen om overgang på £6M som var i hans kontrakt. Etter en meget vellykket sesong hos Atletico Madrid i 2002/03 var han sterkt delaktiv i den glimrende andre halvdelen av forrige sesong på Nou Camp, da han sammen med Saviola og Ronaldinho dannet en angrepstrio som hjalp Barcelona fram til sølvplass i serien. Rafael Benitez kjenner ham ikke minst etter en opprykksesong i Tenerife, da Benitez var manager og Garcia scoret 16 mål fra flanken. Han er en venstrebent kantspiller som kan spille på begge sidene, og også bak en ensom spiss. Han har bra fart, er god til å drible, og i hele tatt en kreativ spiller. Luis fikk en bra start i Liverpool med godkjent debut borte mot Bolton og scoring i den første kampen foran The Kop, mot West Bromwich. Han nettet også i de to neste hjemmekampene i ligaen. Full av energi og oppfinnsomhet ble han tatt godt imot på Anfield. På fremmed gress slet han mer, men etterhvert ble den lille spanjolen selve jokeren under Liverpools ferd mot triumf i Europa. Fem scoringer i kampene mot Bayer Leverkusen, Juventus og Chelsea sørget effektivt for finaleplass. Totalt fullførte han sin første sesong med 13 fulltreffere i målprotokollen. En sterk debutsesong i helrødt med andre ord. Det var ventet at Benitez ville kjøpe inn en ny høyrekant i 2005, og at Luis kanskje ville bli brukt mer i en sentral rolle. Noen ving kom imidlertid aldri og Garcia varierte mellom å spille på flankene, da mest på høyre, og i en rolle bak en spiss som for eksempel Peter Crouch. Han var noe ut og inn av førsteoppstillingen, og blitt benyttet mye som innbytter, men det er vanskelig å argumentere mot 24 mål på to sesonger for en slik spillertype. Luis scorer ikke bare mye mål til å være midtbanespiller, men de pleier både å være spektakulære og viktige. Det er bare å spørre Chelsea! Lille Luis fortsatte å være ut og inn av laget, og i forskjellige posisjoner. En potensiell matchvinner, men samtidig ustabil. Det at han har kapasitet viser at han har greid å bli et regelmessig inventar i den spanske landslagstroppen, og var med under VM-sluttspillet i 2006. Han måtte i de første ukene regnes som akkurat utenfor den beste elleveren, men har i noen av de siste kampene kommet inn på venstrekanten og vist både bra spill og scoret flotte mål. Atlético de Madrid kjøpte han for £4.000.000 sommeren 2007. Luis García signerte en to-års kontrakt med Racing 11. august 2009 Karriere som spiller. "(Sist oppdatert 11. august 2009)" Trentino. Trentino, offisielt Den autonome provinsen Trento'", er en av to autonome provinser i regionen Trentino-Alto Adige i det nordlige Italia. Trento er provinsens hovedstad. Det var 477 017 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Alle de nevnte dalene har flere større eller mindre sidedaler. De viktigste fjellgruppene i Trentino er Ortlermassivet i nordvest (3769 moh. i Monte Cevedale), Dolomittene i nordøst (3342 moh. i Marmolada), Adamellomassivet i vest (3556 moh. i Presanella), Brenta-massivet nord for Gardasjøen (3176 moh. i Cima Tosa) og Vicenza-Alpene i sydøst (2218 moh. i Monte Baldo). Språk. Trentino er nesten rent italienskspråklig (98 %). Italiensken i Trentino er beslektet med venetiske dialekter. I tillegg fins det tre anerkjente lingvistiske minoriteter i provinsen. Den største er det ladinske språket, som tales i Fassadalen. Videre fins fire zimbrisktalende kommuner. Tre av dem ligger i Bersntol, den fjerde er Lusern. Historisk (i middelalderen) har provinsen hatt en viss andel tysktalende, spesielt i Trento. Inntil italieniseringen i 1920-årene fantes det også noen flere zimbrisktalende kommuner. Historie. Trentino er omtrent sammenfallende med området til fyrstbispedømmet Trento, som bestod inntil sekulariseringen i 1803. Etter dette kom Trentino til keiserriket Østerrike som en del av fyrstegrevskapet Tirol, som det på det verdslige plan allerede hadde vært avhengig av siden middelalderen. På tysk ble Trentino også betegnet som "Welschtirol" («velsk Tirol»). Ifølge St. Germain-traktaten fra 1919 kom Trentino og Syd-Tirol til Italia. Se Tirols historie for flere detaljer. Trento, provins Trento, provins Syd-Tirol. Syd-Tirol (tysk "Südtirol"; italiensk "Alto Adige", "Tirolo del Sud" eller "Sudtirolo"; ladinsk "Südtirol" eller "Sudtirol"), offisielt Den autonome provinsen Bolzano-Syd-Tirol, er Italias nordligste og største provins, og utgjør en del av alpelandskapet Tirol. Bolzano (tysk "Bozen") er provinsens hovedstad. Sammen med Trentino utgjør Syd-Tirol den autonome regionen Trentino-Alto Adige. Provinsens offisielle språk er tysk (som snakkes av 69 % av befolkningen), italiensk (26 %) og ladinsk (4 %). Det var 463 000 innbyggere ved folketellingen i 2001. Navnet "Syd-Tirol" har også vært i bruk om et større område, nemlig for å betegne hele den italienske delen av det forhenværende fyrstegrevskapet Tirol. Syd-Tirol i denne forstand omfatter i tillegg til provinsen Bolzano også Trentino samt tre kommuner i provinsen Belluno. Geografi. De to viktigste elvene i provinsen er Etsch (it. "Adige") og Eisack (it. "Isarco") som møtes ved Bolzano. Etsch renner fra sin kilde ved Reschenpasset lengst nordvest i Syd-Tirol først østover gjennom "Vinschgau". Ved Meran bøyer den av og renner sydøstover gjennom "Etschtal" til Bolzano og videre gjennom "Unterland". Ved Meran munner også Passeiertal (fra nord) ut i Etschdalen. Eisack renner fra sin kilde ved Brennerpasset sydøstover gjennom "Wipptal". Ved Brixen tar den opp elva Rienz fra Pustertal (i øst) og fortsetter sydvestover gjennom "Eisacktal" til Bolzano. Wipptal, som fortsetter nord for Brennerpasset til Innsbruck, er en viktig forbindelse mellom Tyskland og Italia. Syd-Tirol har andel i mange høye fjellmassiver, som hører til Sentral-Alpene nord for hoveddalene og til De sydlige Kalkalpene syd for hoveddalene. Nord for Vinschgau er dette Ötztal-Alpene (3739 m i Weißkugel), nord for Passeiertal Stubai-Alpene (3507 m i Zuckerhütl) og nord for Pustertal Zillertal-Alpene (3510 m i Hochfeiler. Sarntal-Alpene (2781 m i Hirzer Spitze) ligger mellom Passeier-, Wipp-, Etsch- og Eisackdalen. Syd-Tirols høyeste fjell er Ortlermassivet (3905 m i Ortler, it. "Ortles"), som ligger syd for Vinschgau og vest for Etschdalen. De mest kjente fjellene er derimot Dolomittene (3181 m i Saslonch, ty. "Langkofel", it. "Sassolungo"), som ligger syd for Puster- og øst for Eisackdalen. Her finner man bl.a. kjente vintersportsteder som Gherdëina (ty. "Gröden", it. "Val Gardena"), Alta Badia og Kronplatz (it. "Plan de Corones"). Språk. Provinsens tre offisielle språk er tysk, italiensk og ladinsk. Næring. Syd-Tirol er en veldig velstående provins. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (31 000 €) blir de i Italia bare slått av Lombardia. De viktigste næringene i Syd-Tirol er landbruk, turisme, (kunst)håndverk og i økende grad også små og middelstore industri- og servicebedrifter. En fjerdedel av provinsens areal er jordbruksareal, som fordels slik: 12 % setre og fjellslåtter, 10 % enger og beiter, 2 % åkrer, 2 % frukttrær og 1 % vinberg. Syd-Tirol produserer bl.a. 2 % av verdens epler, hovedsakelig i Vinschgau. Langs Etsch ligger Syd-Tirols «vingate», som er en av Italias minste vinregioner, men produserer flere sorter vin med høy kvalitet. Mest kjent er kanskje hvitvinen Traminer og rødvinen Lagrein. Politikk. Syd-Tirols president ("Landeshauptmann"/"presidente") siden 1989 er Luis Durnwalder (SVP). Han leder provinsregjeringen ("Landesregierung"/"giunta provinciale"), som har elleve medlemmer. Regjeringen velges av provinsens parlament ("Landtag"/"consiglio provinciale"), som i sin tur er folkevalgt og har 35 seter. Parlamentets medlemmer er samtidig medlemmer i Trentino-Alto Adiges regionalråd. Historie. Provinsen Bolzano ble i 1920 dannet av den nordlige halvparten av det tidligere fyrstegrevskapet Tirols område som ifølge St. Germain-traktatens bestemmelser hadde tilfalt Italia. Dermed tilsvarer Syd-Tirol omtrent til den delen av Tirol som lå syd for Alpenes hovedkam og vest for Sillian og var tysk- eller ladinsktalende. Unntakene var de tre ladinsktalende dalene Fascia, Anpëz og Fodom som ble slått til provinsene Trento resp. Belluno. Den italiensktalende delen av Tirol (dvs. Trentino) ble til provinsen Trento. Etter at fascistene kom til makten i 1922 kom det til betydelig kulturell undertrykkelse av sydtirolerne, gjennom oversettelser av stedsnavn og familienavn til italiensk, og forbud mot tysk og ladinsk i bl.a. skoler og barnehager. Samtidig ble navnet "Syd-Tirol" forbudt og det italienske navnet "Alto Adige" innført, som hadde blitt funnet opp av fascisten Ettore Tolomei. Etter inngåelsen av alliansen mellom Tyskland og Italia i 1939 valgte en del sydtirolere å utvandre til Tyskland. Etter annen verdenskrig ble det forhandlet frem en autonomistatus for Syd-Tirol (Gruber-De Gasperi-avtalen), men den ble bare delvis satt ut i livet. Den italienske innvandringspolitikken førte til sterk innvandring til Syd-Tirol fra fattige områder i Syd-Italia. Dette førte til motstand i den hjemlige befolkningen i Syd-Tirol, noe som i 1957 førte til starten på en væpnet motstandskamp. Syd-Tirols status var lenge gjenstand for forhandlinger mellom Italia og Østerrike, og drøftelser i FN, noe som munnet ut i at området i 1972 fikk vidtgående autonomi innenfor den italienske staten og de tre folkegruppenes rettigheter ble sikret. De siste årene er samarbeidet på tvers av landegrensene styrket, særlig gjennom Europaregionen Tirol. Bolzano, provins Bolzano, provins Politiattest. Politiattest er en attest fra politiet med opplysninger om en persons oppføringer i politiregistrene. Hvilke typer oppføringer som eventuelt anføres i en attest er avhengig av formålet med attesten. Politiattest utstedes av politiet etter skriftlig søknad. Den kan kun utstedes til visse formål, og ikke på generelt grunnlag. Krav om politiattest. I en rekke yrker kreves det politiattest for å få ansettelse: politi, fengselsvesenet (Kriminalomsorgen), luftfart, advokatbevilling, FN-tjeneste, barnevern, asylmottak, barnehager, skolefritidsordning, grunnskole og videregående skole, universitet og høyskole, vaktselskap, låsesmed og frivillig sektor. Også den som skal søke om adopsjon, må levere politiattest. Det er ikke anledning for arbeidsgivere til å kreve politiattest dersom stillingen ikke omfattes av gjeldende lovhjemmel, per 2009 lov om strafferegistrering av 11. juni 1971 §6 første og annet ledd. Fra 1. desember 2006 fikk frivillige organisasjoner mulighet til å innhente politiattest fra frivillige som jobber med barn og unge etter Forskrift om strafferegistrering. Denne attesten viser dommer eller forelegg for voldtekt eller seksuelt misbruk av barn (herunder kjøp av seksuelle tjenester fra barn under 18 år og befatning med barnepornografi). – I august 2009 fremmet Regjeringen forslag om ny politiregisterlov. Der blir det foreslått å utvide politiattesten (såkalt barneomsorgsattest) til å omfatte også narkotikaforbrytelse (men ikke besittelse til eget bruk etter legemiddelloven), mishandling i familieforhold, menneskehandel, legemsbeskadigelse med skade eller død til følge, grov legemsbeskadigelse, drap og ran. Opplysninger i attesten. Opplysningene i politiattesten hentes fra det sentrale strafferegisteret, bøteregisteret og straffesaksregisteret. For enkelte stillinger, f.eks. innen politiet, vil attesten kunne omfatte alle straffereaksjoner; for andre bare overtredelser av en begrenset gruppe bestemmelser i straffeloven. Eksempelvis får ansatte i grunnskolen og barnehager attest som viser at de ikke har anføringer om seksuelle overgrep mot mindreårige, mens eventuelle andre overtredelser mot straffeloven utelates. I ordinær politiattest tas med bøter som er mindre enn 2 år gamle, dom for forbrytelser når det er minde enn 5 år siden den domfelte ble løslatt, eller mindre enn 10 år siden løslatelsen for alvorlige forbrytelser. I uttømmende politiattest tas alt med uansett alder. Unntaket er saker som er sendt til behandling i konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71a, når vedkommende ikke har begått nye straffbare handlinger to år etter at konfliktrådsbehandlingen er avsluttet med avtale. Barneomsorgsattest. Barneomsorgsattest er en mer omfattende politiattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige. Attesten kan bidra til å sikre at en person som skal adoptere eller over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for mindreårige, er egnet for oppgaven. På Barneomsorgsattest skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av flere straffelover. Regjeringen utreder (november 2010) nå om alle ansatte i barnevernet skal ha barneomsorgsattest. Det vilde Kor. "Det vilde Kor" er Knut Hamsuns eneste diktsamling. Den ble utgitt 4. mai 1904. Diktet «Bjørnson» ble skrevet som en hyldest av Bjørnstjerne Bjørnson til dennes 70-årsdag i 1902. Diktet var opprinnelig inntatt i et festskrift til Bjørnson ved samme anledning, da under tittelen «Hilsen». "Det vilde Kor" ble i 1982 satt til musikk av Ketil Bjørnstad og Ole Paus på albumet "Bjørnstad/Paus/Hamsun", og i 2007 ble det satt til musikk av det norske folk metal-bandet Lumsk, på albumet "Det Vilde Kor". Fedraheimen. "Fedraheimen" ─ "eit Vikeblad aat det norske Folket" ─ ble startet av Arne Garborg høsten 1877. Bladet ble nedlagt i 1891. "Fedraheimen" var det første nynorske riksorganet som var noe mer enn et enmannsforetak (slik Vinjes "Dølen" hadde vært). Arne Garborgs redaktørtid (1877–1882). Bladet støttet lenge partiet Venstre, men det utviklet seg i radikal retning, og ble etterhvert beskyldt for å være et fritenkerblad. En artikkelserie som «Ein Fritenkjar. Ei Forteljing or Samtidi» (1878/79) eller essayet «Vantroens Væsen» var som å vifte med en rød klut, folk ble opprørte og skremte, og flere sa opp abonnementet. I et foredrag i Studentersamfundet 12. mars 1881 sto Garborg åpent fram som radikal fritenker, og det ble etterhvert vanskelig å kombinere kristendom og radikalisme. Ivar Mortensson-Egnunds redaktørtid (1883–1891). Garborgs venn, den mer moderate teologen Ivar Mortensson-Egnund, begynte å fungere som redaktør i begynnelsen av 1883, og ble formelt redaktør tre år etter. Til å begynne med styrte han bladet mer forsiktig enn fritenkeren Garborg, men ble han ble dristigere etterhvert, og det kom skarpe angrep på politiske og sosiale institusjoner. I 1885 reiste Garborg til Paris. Her møtte han anarkismen. Våren 1886 dro Garborg tilbake til Kristiania med nye, friske, anarkistiske tanker i bagasjen, og "Fedraheimen" undergikk etter hvert en forandring i klart anarkistisk retning. Siden stoffet stort sett ble skrevet på nynorsk ga dette en særskilt radikal vri på anarkismen. I februar trykte "Fedraheimen" Garborgs dikt "Anarkistsong". I en programuttalelse høsten 1887 ble "Fedraheimen" karakterisert som både «radikalt» og «kristelegt». Programmet ble formulert slik: «"Fedraheimen" vil ha Bonden og Arbeidaren fram, Kyrkja fri, Forsvarssamlag med Sverik utan Konge, Røysterett for alle og meir Sjølvstyre i Bygd og Fylkje, mindre Stats- og Embætsvelde, Sparepolitikk i alt so nær som Upplysningi.» Mortenson var nå på vei til å bli anarkist. Fra 1888 kom bladet ut på Tynset. Her agiterte de for anarkismen med heller lite hell i lokalsamfunnet. Ivar Mortenson fremstod som den store anarkistiske agitatoren, og i oktober 1888 trykte bladet for første gang en artikkel av den russiske anarkisten Pjotr Kropotkin. Artikkelen var oversatt av Arne Dybfest for det danske tidsskriftet "Ny Jord", og den norske tittelen var «Ned med Storkarane». Fra nr. 1 1888 ble den gamle, nøytrale, undertittelen til "Fedraheimen" byttet ut med den forpliktende «Radikalt Maalblad». Ved nyttår 1889 gikk bladet over fra å være et «Radikalt Maalblad» til å være et «Radikalt Arbeidarblad». I programmet het det: «"Fedraheimen" strir mot Pengevelde, Prestevelde, Statsvelde. Han arbeidar for at Folk skal faa tenkje og tala fritt og stelle seg, sovitt mogeleg som dei sjølve vil, og for at Arbeide skal vera Herre over Kapitalen.» Oppslutningen om "Fedraheimen" sank fra 8─900 i 1888 til 2─300 i 1890. De trofaste abonnentene holdt bladet fordi det var på nynorsk ─ ikke fordi det var så radikalt. Anarkismen ble hovedsaken, og målsaken kom i andre rekke. Rasmus Steinsviks redaktørtid (1890–1891). Rasmus Olai Steinarsson Steinsvik (1863–1913) overtok som redaktør i 1890. Fra da av var det nesten bare stoff om anarkismen i bladet. Antimilitaristisk stoff var også fremtredende. I juni 1891 greide ikke Steinsvik å holde bladet i live lenger. Det siste ordinære nummeret av "Fedraheimen" var et minnenummer om Pariserkommunen (nr. 10, 21/3 1891). Deretter kom tre månedlige hefter. Og i likhet med Pariserkommunen blødde bladet seg i hjel ─ trykt på rødt papir. I 1894 startet Rasmus Steinsvik Den 17de Mai, en avis med et radikalt, nasjonalt ståsted, kombinert med et vidt internasjonalt utsyn. Dette skal ha vært en videreføring av "Fedraheimen". Undertittelen lød i alle fall navnet "Fedraheimen". Trehumle. Trehumlen ("Bombus hypnorum") er en av våre aller vanligste humlearter. Den har kort tunge, og kan derfor bare hente nektar fra planter med korte kronrør. Dette er nok uten tvil vår mest aggressive humle. Trehumla forsvarer bolet svært intenst, og blir den forstyrret, raser et stort antall svært så aggressive arbeidere ut for å forsvare bolet. De flyr i stor fart rundt bolinngangen i alle retninger for å skremme bort den som har forstyrret bolet. I en slik situasjon er trehumla også svært stikkevillig. Av denne grunn så kommer trehumla ofte i konflikt med mennesker når den legger sine bol i hus. Men blir den ikke forstyrret er også trehumla svært fredelig av seg. Kjennetegn. Trehumla er normalt gulbrun på ryggsiden av brystet. og gjerne på de første leddene på bakkroppen. Resten av bakkroppen er sort med hvit bakkroppsspiss. Mørke og sorte individer forekommer en svært sjelden gang. Trehumla kan lett forveksles med liten trehumle ("Bombus cingulatus"), men er normalt større, og har ingen antydning til mørke hår mellom vingeknutene slik liten trehumle har. Bolet. Bolet til trehumla ligger ofte i isolasjonen eller gamle musebol i hus og vegger. Finner den et meisereir er dette et svært attraktivt sted å bygge bolet for trehumla. Ute i naturen slår den seg ofte ned i morkne trestammer og stubber hvor den kan bruke flis som bolmateriale, eller et musebol om den klarer å finne det. Trehumlebolene utvikler seg raskt og kan bli veldig store. Kjempebol med flere tusen arbeidere er blitt funnet. Men trehumla er svært utsatt for parasitter som ødelegger bolet eller spiser opp larvene. Slike parasitterte bol blir sjelden eller aldri store. Utbredelse. Vi finner trehumla over det meste av Norge, men sparsomt i nord. Provinsen Campobasso. Provinsen Campobasso (it. "Provincia di Campobasso") er en provins i regionen Molise i det sydlige Italia. Campobasso er provinsens hovedstad. Det var 230 749 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Campobasso, provins Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee. Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee ("Den jødiske gravlunden i Weissensee") er en jødisk gravlund i Weissensee, Berlin, som ble åpnet i 1880. Det er den største jødiske gravlund i Vest-Europa og en rekke fremtredende forfattere og andre kjente personer hviler her. Gravene er ordnet i 120 felter som har strenge geometriske former. Hovedinngangen ligger ved enden av Herbert-Baum-Straße. En ekstra inngang i den nåværende Indira-Gandhi-Straße som ble åpnet i 1924, er idag stengt. Det befinner seg 150 000 graver på gravlunden. Det står store trær på større deler av området, og mange gravfelter er overvokst med eføy. Det jødiske trossamfunnet og byen Berlin har foreslått at gravlunden opptas på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Historie. I annen halvdel av det 19. århundre viste seg at på grunn av det jødiske trossamfunnets sterke vekst ville gravlunden i Schönhauser Allee, som det jødiske trossamfunnet hadde brukt siden 1827, snart være fullt belagt. Trossamfunnet kjøpte derfor en 42 hektar stor eiendom i den daværende forstaden Weissensee. En arkitektkonkurranse fra 1876 bragte ingen tilfredsstillende resultater, og planene måtte omarbeides flere ganger, før arkitekten Hugo Licht fikk oppdraget å utforme gravlunden. Lichts planer omfattet en totalplan for gravlunden samt en rekke bygninger, mur og inngangsport. Arbeidene med gravlunden begynte i 1879, og året etter kunne den åpnes. I begynnelsen var det kun enkle graver, men fort oppstod det også praktgraver for byens velhavende jøder. Omkring 1900 hadde gravlunden et areal på over 400 000 m². I nærheten av den stengte inngangen i Indira-Gandhi-Straße ble det ved slutten av første verdenskrig omkring 1917/18 anlagt et eget æresfelt for falne jødiske soldater. Under den kalde krigen lå gravlunden i Øst-Berlin, og ble neglisjert av regimet, slik at den forfalt. Kommunistene planla å bygge en motorvei tvers gjennom gravlunden i 1970, for å knytte Michelangelostraße sammen med Hansastraße. Takket være protester fra vest og fra jødiske organisasjoner fikk gravlunden være i fred. I nærheten av inngangen er det senere bygget et minnesmerke for nazistenes jødeforfølgelser. Provinsen Isernia. Provinsen Isernia (it. "Provincia di Isernia") er en provins i regionen Molise i det sydlige Italia. Isernia er provinsens hovedstad. Det var 89 852 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Isernia, provins Barskoghumle. Barskoghule ofte kalt liten trehumle ("Bombus cingulatus") er ikke av våre vanligste humlearter. Det er en relativt liten art, og har kort tunge. Kjennetegn. Barskoghumla er normalt gulbrun på ryggsiden av brystet. og gjerne på de første leddene på bakkroppen. Resten av bakkroppen er sort med hvit bakkroppsspiss. Den kan lett forveksles med sin slektning trehumle ("Bombus hypnorum"), men kan skilles fra denne ved at den antydning til mørke hår mellom vingeknutene, og man vil i godt lys kunne se antydning til et mørkt bånd mellom vingeknutene. Men det er ikke alltid like lett å se, og særlig vanskelig på arbeiderene. Bolet. Bolet til liten trehumle er lite, og blir ikke så ofte funnet. Både overjordiske og underjordiske bol er blitt funnet i musebol. Utbredelse. Vi finner barskoghumla stort sett på det indre Østlandet, men finnes spredt nordover til Finnmark. Er så godt som fraværende i kyststrøkene fra Oslo og sørover og på Vestlandet. Folkebladet (anarkistorgan). Folkebladet "for frihetlig sosialisme", ble startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern (Universitetet i Oslo). Bladet ble i 1973 organ for «Føderasjonen av anarkister og frihetlige sosialister» (FAFS), og var et organ for anarkisme. En av de som startet bladet var Andreas Hompland, senere skribent i Dagbladet. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000. I 1974 avslørte Folkebladet «Svalbardrapporten»: «En hemmelig rapport som til gangs avslørte hvordan regjeringen på løpende bånd har logra for USA-kapital og USA's 'militære interesser', som rapporten slår fast.» Dermed dukket politiet opp i Hjelmsgate 3. I 1975 gikk bladet inn, men 1. mai 1979 kom et prøvenummer av Folkebladet, nå som organ for «Anarkistenes organisasjon» (ANORG). I ANORGs medlemsblad, «Svarte Emma», kunne man i mellomperioden lese: «Nå også med Folkebladet». I 1979 ga Folkebladet ut en tyve minutters EP med Graxelaget, «Balladen om Exterazy Grax ─ En anarko-punkeopera». Etter at ANORG overtok bladet kom det som regel ut fire ganger i året. Fra 1995 av kom Folkebladet i hovedsak ut på engelsk. Foreløpig siste ordinære papirutgave er nr. 4/97. På engelsk ble Folkebladet til "International Journal of @narchism ─ IJ@". Fra 1996 ble Folkebladet lagt ut på «Anarchist International Information Service» ─ AIIS ─ sine hjemmesider på internett som en nettavis, og/ eller sendt ut som e-post til organisasjoner og privatpersoner over hele verden. Enkelte utgaver blir likevel sendt ut på papir. Porselen. Isolator av porselen til bruk ved bardunering av kraftmaster. Porselen er et hardt keramisk materiale, vanligvis hvitt eller nesten hvitt. Det brukes i sammenhenger der man trenger et hardt og sterkt materiale med gode formingsegenskaper, som for eksempel i tallerkener og fat. Teknisk porselen har en gjennomsiktig, ikke-porøs overflate og er syre- og alkalibestandig, isolerende og trykkfast, men ikke støtsikkert. Porselen er laget av kaolin (en type leire) og knust stein – kvarts og feltspat. Den fuktige leiren blir formet, tørket og deretter brent ved 900-1600 °C. "Benporselen" blir produsert ved å brenne de vanlige råstoffene fra vanlig porselen med en stor andel aske fra ben.Blandingen gjør så materialet blir mer holdbart når det gjelder det edle utseendet og gjennomskinnelighet se også (I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/benporselen) Kunsten å lage porselen oppstod i Kina i det 7. århundre, og under Ming-dynastiet (1368-1644) ble kinesisk porselen en stor eksportvare. I ca. år 1600 oppstod det etter kinesisk forbilde en porselensindustri i Japan, og i 18. århundre ble kinesisk porselen eksportert til hele verden gjennom de østasiatiske («ostindiske»)kompaniene. De østasiatiske kompaniene drev skipsfart og handel; i Norden var det slike handelsselskaper i Göteborg og i København. Fra Christiania sendte Bernt Anker en "ostindiafarer" til Kina i 1792 «med dette Riges Producter», og det hadde antagelig «ostindisk» porselen som returlast. I Europa ble det laget mange keramiske etterlikninger av porselen, og mange forsøk ble gjort på å lage ekte porselen uten å lykkes. Fajanse ble fra 1600-tallet produsert og dekorert etter kinesiske forbilder, og særlig kjent er fajansen fra Delft i Nederland. Fabrikken i Meissen ved Dresden i Tyskland var den første fabrikken i Europa som klarte å fremstille ekte porselen. I Danmark ble porselen fremstilt ved Den Kongelige Porcelænsfabrik fra 1775. I Sverige ble det laget porselen ved "Marieberg" fra slutten av 1760 årene. Porsgrunds Porselænsfabrik laget som den første i Norge porselen i Porsgrunn fra 1887. Provinsen Catanzaro. Provinsen Catanzaro (it. "Provincia di Catanzaro") er en provins i regionen Calabria i det sydlige Italia. Catanzaro er provinsens hovedstad. Det var 369 578 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Gatebilde i Falerna på vestkysten Catanzaro, provins Parabel (lignelse). Parabel (gresk παραβολή, "parabole", sammenligning) betyr lignelse, den art av litterær diktning hvor dagligdagse begivenheter og hendelser blir fremstilt som sinnbilder på høyere sannheter. Parabel er når poesi eller prosa ser dagliglivet i en dypere mening og annerledes betydning: for eksempel den guddommelige årsak, menneskenes liv som en avspeiling av denne. Det skapes et inntrykk hvor det hverdagslige er en avspeiling av en ikke-sanselig verden. Parabel benyttes derfor oftes for religiøs litteratur. Eksempler finnes Bibelen som Jesus' parabeler. En parabel er som en metafor som blitt forlenget eller utvidet til en kort sammenhengende fiksjon. Ulik en simile, dens parallelle mening er det usagte, det implisitte, men ikke vanligvis hemmelig, skjønt det «å snakke i parabeler» har kommet til å bety obskurt eller mystisk. Begrepet anvendes også om stilfigur (latin "comparatio") som i norsk betydning blir sammenligning eller metafor. I henhold til klassiske regler består sammenligningen av tre deler: første og andre sammenligningsledd, og dertil kommer det tredje (latin "tertium comparationis") som er det når de to første ligner på hverandre. Provinsen Cosenza. Provinsen Cosenza (it. "Provincia di Cosenza") er en provins i regionen Calabria i det sydlige Italia. Cosenza er provinsens hovedstad. Det var 733 797 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Cosenza, provins Steinhumle. Steinhumle ("Bombus lapidarius") (Linnaeus) er en vanlig humle i hager og på dyrket mark. Imidlertid blir den ikke så ofte funnet ute i skog og mark. Humlearten har ganske kort tunge.Hos steinhumla er det stor størrelsesforskjell mellom arbeidere og dronninger. Det er normalt ingen problemer å skille dronningen på grunn av den helt klare forskjellen i størrelse. Kjennetegn. Steinhumlen er en vakker kullsort humle med dyp rød bakkroppsspiss. Hannene har imidlertid noe gul behåring på brystet og helt foran på hodet. Steinhumla kan forveksles med Tyvhumlen "Bombus wurfleini" som imidlertid er langt kraftigere bygget enn steinhumla. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 20-22 mm, Vingespenn: 37-40 mm Arbeidere: Lengde 12-16 mm, Vingespenn: 24-30 mm Hanner: Lengde 14-16 mm, Vingespenn: 27-30 mm Bolet. Bolet til steinhumla ligger svært ofte nede i bakken i gamle musebol. Men den kan også slå seg ned i fuglekasser. Steinhumla sine bol utmerker seg ofte at når bolene blir store blir de omgitt av et vokstak som kan minne om en stein. Derav trolig navnet steinhumle. Utbredelse. Vi finner steinhumlen stort sett i kyststrøkene i Sør-Norge nordover til Sognefjorden på Vestlandet. Men det forekommer spredte funn til langt opp i Trøndelag. Provinsen Crotone. Provinsen Crotone (it. "Provincia di Crotone") er en provins i regionen Calabria i det sydlige Italia. Crotone er provinsens hovedstad. Det var 173 122 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Crotone, provins Provinsen Reggio Calabria. Provinsen Reggio Calabria (it. "Provincia di Reggio Calabria") er en provins i regionen Calabria i det sydlige Italia. Reggio Calabria er provinsens hovedstad. Provinsen har 97 kommuner. Det var 565 866 innbyggere ved folketellingen i 2005. Kommuner. Reggio Calabria, provins Tysk-amerikanere. Lyseblå områder indikerer hvor tysk-amerikanere er i flertall Tysk-amerikanere er statsborgere i USA av tysk opprinnelse. Omkring 8 millioner tyske immigranter har slått seg ned i USA, størstedelen i perioden mellom 1840 og 1920. Tyske immigranter kom av en rekke grunner. Noen søkte religiøs eller politisk frihet, andre bedre økonomiske muligheter enn i Tyskland, og andre igjen rett og slett for muligheten til å starte på nytt i den nye verden. Med over 47 millioner mennesker er tysk-amerikanerne den største etniske gruppe i USA. Provinsen Vibo Valentia. Provinsen Vibo Valentia (it. "Provincia di Vibo Valentia") er en provins i regionen Calabria i det sydlige Italia. Vibo Valentia er provinsens hovedstad. Det var 170 746 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Vibo Valentia, provins Norskamerikanere. Norskamerikanere er statsborgere i USA av norsk opprinnelse. Norske immigranter slo seg ned i USA hovedsakelig i andre halvdelen av 1800-tallet og de første tiårene i det tyvende århundre, og det finnes fremdeles mange som betegner seg som nordmenn i Amerika. Dette til tross for at stadig færre norskamerikanere snakker norsk, at det ikke lenger finnes noen norskspråklig avis i USA, og at det genetiske utgangspunktet har blitt blandet ved at etniske nordmenn som har innvandret til USA ikke utelukkende har fått barn med andre nordmenn. Det er mer enn 4,5 millioner norskamerikanere, og de lever overveiende i den øvre Midtvesten. Utbredelse og flytting. Ved den amerikanske folketellingen i 2000 ble det registrert 4,5 millioner med deler av norske aner i Amerika. Det store flertall av norskamerikanerne er etterkommere etter norske immigranter som kom til Amerika mellom 1860 og 1920 og som slo seg ned i midtvesten. I de siste to generasjonene har det vært betydelige folkeforflyttninger slik at bare fem av ti norskamerikanere nå finnes i midtvesten, men man anslår at nesten ni av ti norskamerikanere har bånd til midtvesten (det vil si at de selv eller at en eller begge foreldre er født der), men manglende muligheter og manglende jobber i midtvesten har ført til at mange norskamerikanere har flyttet sørover, vestover eller østover til andre deler av landet. Etniske nordmenn og deres etterfølgere representerer 1,6 prosent av den totale amerikanske befolkning. Totalt sett utgjør skandinaver om lag fire prosent av befolkningen i USA, men dette tallet er mye høyere i øvre midtvesten (særlig Minnesota, østlige Wisconsin, Nord- og Sør-Dakota, og nordlige Iowa), hvor skandinaver utgjør om lag 25 prosent av befolkningen, og mye lavere i sørstatene – Etniske nordmenn utgjør nær null prosent av folketallet i det fleste av disse statene. Norsk språk. Bruken av norsk språk nådde en topp mellom 1900 og første verdenskrig, da over en million amerikanere snakket norsk som førstespråk og det utkom en rekke norskspråklige aviser i den øvre Midtvesten. I 1910 abonnerte mer enn 600 000 hjem på minst en norsk avis, og mer enn 3 000 lutherske kirker brukte norsk som eneste språk i gudstjenestene. Idag er det kun 81 000 amerikanere som snakker norsk som hjemmespråk. Flere lutherske college etablert av norskamerikanere, som St. Olaf College, Luther College og Pacific Lutheran University, tilbyr norsk i sine undergraduate-programmer. Store universiteter som University of Washington, University of Oregon og University of Wisconsin tilbyr også studier i norsk i rammen av sine studieprogrammer for germanske språk. Provinsen L'Aquila. Provinsen L'Aquila (it. "Provincia dell'Aquila") er en provins i regionen Abruzzo i Italia. L'Aquila er provinsens hovedstad. Det var 297 424 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. L'Aquila, provins Provinsen Chieti. Provinsen Chieti (it. "Provincia di Chieti") er en provins i regionen Abruzzo i Italia. Chieti er provinsens hovedstad. Provinsen er inndelt i 104 kommuner (It.: "comuni") og hadde 382 076 innbyggere ved folketellingen i 2001. I den vestlige delen av provinsen ligger Maiellamassivet som er Apenninenes nest høyeste fjellområde. Den delen av dem som faller under Chieti er en nasjonalpark. Resten av provinsen er kupert, med mye landbruk. Generelt sett ligger landsbyene ikke i dalførene, men på fjellryggene, noe som gjør at avstanden mellom dem kan være stor. Den viktigste dalen er den brede Valle del Sangro som er oppkalt etter elven Sangro. Denne har blitt demmet opp ved Bomba ("Lago di Bomba"). Nordkysten består stort sett av strender dekket av sand eller grus, mens "Costa dei Trabocchi" som den sydlige delen heter har, svaberg der fiskeinstallasjonene som har gitt den sitt navn (trabocchi) står. Administrasjonssetet Chieti het i romertiden "Teate". Byen ligger på en bakketopp med utsikt over Adriaterhavet og nabobyen Pescara. Den har ruiner av romerske templer og et viktig historisk museum der blant annet den kjente statuen fra det 6. århundre før Kristus av krigeren "Guerriero di Capestrano" befinner seg. Flere andre kunstskatter fra Abruzzoregionen befinner seg også i dette museet. I provinsens nest største by, Vasto, ligger det blant annet et slott fra det 13. århundre. Castello Aragonese i Ortona ble kraftig skadd av bombardementer under den andre verdenskrigen, og den nordlige halvdelen raste ut i havet under et jordskred i 1946. (Lands)byene inne i landet har stort sett bevart sin opprinnelige karakter, og av disse er Lanciano og Guardiagrele de viktigste. Maiellamassivet er vanskelig tilgjengelig, men fra Passo di Lanciano går en vei inn til "Maielletta" (1992 moh.) som er et startpunkt for mange fjellvandringer. Viktige badesteder er Francavilla al Mare, Torino di Sangro Marina og Marina di Vasto. Eksterne lenker. Chieti, provins Provinsen Pescara. Provinsen Pescara (it. "Provincia di Pescara") er en provins i regionen Abruzzo i Italia. Pescara er provinsens hovedstad. Det var 295 481 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Pescara, provins Provinsen Teramo. Provinsen Teramo (it. "Provincia di Teramo") er en provins i regionen Abruzzo i Italia. Teramo er provinsens hovedstad. Det var 287 411 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Teramo, provins Persbråten videregående skole. Persbråten videregående skole er en videregående skole i bydel Vestre Aker i Oslo. Skolen ble grunnlagt i 1959. Frem til 2001 var det en ren allmennfaglig videregående skole. Høsten 2001 kom det en egen spesialpedagogisk avdeling, og høsten 2004 ble det startet opp grunnkurs i Idrettsfag. Skolen har per 2005 om lag 460 elever og 60 ansatte. Skolen er blant annet kjent for sin skolerevy med tradisjoner tilbake til 60-tallet: Persbråtenrevyen. Beliggenhet. Skolen ligger på Hovseter, midt mellom Hovseter stasjon, Huseby leir og Huseby barneskole. Skolen gjennomgikk i 2006–2007 en omfattende ombygging, og var i denne perioden plassert i midlertidige lokaler i det tidligere FO-bygget, ved siden av Gardeleiren. Det nye bygget var ferdig til skolestart høsten 2007, og har plass til ca. 650 elever. Arkitektkontoret Link signatur stod for både arkitektur og interiørarkitektur. Vlissingen. Vlissingen er en by og kommune som ligger ved utløpet av Westerschelde i regionen Walcheren i den nederlandske provinsen Zeeland. Vlissingen fikk byrettigheter i 1315. Til kommunen hører ved siden av byen Vlissingen også tettstedene Oost-Souburg, West-Souburg og Ritthem. Byen har vært en viktig havneby gjennom flere århundrer, takket være dens strategiske plassering mellom elven Schelde og Nordsjøen. Ved siden av at skipsverftene langs Schelde bygger de fleste skipene for den nederlandske marinen, er havnen ofte et alternativ i forhold til Rotterdam og Antwerpen. Videre er turisme en viktig næringsvei for kommunen. Dessuten har byen et sykehus, ulike videregående skoler og en distriktshøyskole, «Hogeschool Zeeland» (Zeelands distriktshøyskole) (1904). Skolen er internasjonalt orientert, 1000 av de totalt ca. 4000 studentene kommer fra partnerskoler over hele verden (de fleste av disse ligger i Asia). På den søndre piren finnes et vindorgel, bygget av bambuspiper med ulike hull. Ved sterk vind kan lyden fra dette minne om et kor. På boulevarden langs Nordsjøen er bortsett fra en historisk port også noen kanoner plassert. Riksvei "A58" og jernbanelinjen "Vlissingen-Roosendaal" (har sin endestasjon her) er hovedtrafikkårene til Goes over land, mens byen sjøveien kan nås via Westerschelde. I kommunen ligger forøvrig to jernbanestasjoner, stasjon Vlissingen Souburg og Vlissingen stasjon. Tidligere lå fergestedet for bilfergen til Breskens i Zeeuws-Vlaanderen tvers over for jernbanestasjonen. Dette ble forandret 15. mars 2003 da Westerscheldetunnellen mellom Ellewoutsdijk og Terneuzen i Zeeuws-Flaanderen ble tatt i bruk, fra da av er fergen kun for fotgjengere og syklister. Historie. Vlissingen begynte som en havn for Middelburg i det 13. århundre. I 1547 ble «Fort Rammekens» bygget øst for Vlissingen til beskyttelse av det nederlandske Ostindiske kompanis (ned.: VOC) skip. Byen var en av kompaniets viktigste havner. Karl V og hans søster Maria av Ungarn reiste i 1556 herfra til Spania. Under åttiårskrigen var Vlissingen en av de første byene som falt i Geuzenes hender, 6. april 1572. Fra det 18. århundre av vokste Vlissingen økonomisk sett i forhold til Middelburg og Veere, deres havner ble for grunne for de større skipene. I det 19. århundre var Vlissingen en viktig krigshavn. Under den andre verdenskrig ble Vlissingen og resten av Walcheren hardt truffet. Byen ble aldri blitt helt den gamle etter dette. "Grote kerk", også kalt "Sint Jacobskerk", (den store eller St. Jacobskirken) er bygget i sen-gotisk stil, den har dessuten noen buer i tudor-stil. Tårnet og det lave koret kan være bygget allerede i 1328, mens etter en brann i 1911 kun murstensveggene og noen av pilarene ble stående. Kirken ble etter dette gjenoppbygget. Etter den andre verdenskrigen og "de watersnood van 1953" (en stor oversvømmelse) ble kirken på nytt restaurert i 1953-54. Hvor kommer navnet Vlissingen fra? Navnet kommer antagelig fra en flaske (ned.: "fles"), som fremdeles kan sees i byvåpenet. Flasken er sentral i ulike teorier, men undersøkelser har ikke gitt tydelighet. En historie forteller oss at da Willibrord kom til Vlissingen i det 7. århundre delte han det han hadde i en flaske med tiggere han møtte mens han prøvde å omvende dem. Ifølge hagiografien fant et mirakel sted, flasken ble aldri tom. Da biskopen merket at tiggerne ikke lyttet til det han fortalte, gav han dem flasken. Etter dette skal han ha kalt byen «Flessinghe». En annen kilde sier at navnet kommer fra et hus på et gammelt fergested. På dette var en flaske festet som et slags skilt. Munken Jacob van Dreischor som besøkte byen i 967, kalte fergehuset «het veer aan de Flesse» ("fergen ved flasken"). Siden mange stedsnavn i området senere fikk endelsen "-inge", kan det være at navnet langsomt ble forandret til "Vles-inge" og derfra til Vlissingen. Nok en kilde legger ansvaret for navnet hos danskene. Navnet skal ha blitt avledet av det danske ordet "Vles" som betyr "tidevann". Dette kan i tidens løp ha blitt til byens nåværende navn. Verd å vite. Navnet Vlissingen finnes tilbake i New York (New Amsterdam) som «Flushing», og i engelsspråklige land kalles Vlissingen ofte «Flushing». Pål Hafstad Thorsen. Pål Hafstad Thorsen (født 11. februar 1980) er en norsk politiker fra Arbeiderpartiet, bosatt i Bergen. Bakgrunn. Pål Hafstad Thorsen er født i Bergen og oppvokst på Løvstakksiden i Årstad bydel. Han tok videregående utdanning på Bergen Handelsgymnasium og studerte senere ved Universitetet i Bergen. Han har Norges Fotballforbunds trenerkurs, blant annet med ferdighetsutvikling for keepere. Han tok i 2005 initiativet til den politiske- og populærkulturelle paviljongen Skrivekollektivet.com, som samler unge og talentfulle skribenter fra venstresiden i politikken. I dag er han medlem av redaksjonsrådet. Yrkeskarriere. Pål Hafstad Thorsen jobber som konsulent for Fylkesmannen i Hordaland på utdanningsavdelingen, siden 2008. Han startet sin yrkeskarriere som avisbud for Bergensavisen i 1993. Senere som dataregistrerer fra 1996 til 2004 for det daværende FAFO-eide analyseinstituttet Opinion AS. Etter et kort engasjement som fylkessekretær for Auf i Hordaland ble han i 2006 ansatt som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets bystyregruppe i Bergen og for kommunalrådene Terje Ohnstad og Anne Gine Hestetun. Han har hatt en rekke styre- og tillitsverv, blant annet som nestleder i Human-Etisk Forbund i Bergen, styreleder Gullstølen Kjøkken KF, styremedlem Bergen hjemmetjenester KF, styreleder Frivillighetssentralen på Møhlenpris og integreringsprosjektet 2gether og som medlem av bedriftsforsamlingen til BIR AS. Politiske verv. Pål Hafstad Thorsen ble medlem av Arbeiderpartiet i 1996, som medlem av ungdomsorganisasjonen Auf. Før han ble leder av Auf i Bergen i 2002, var han leder av lokallaget Landås Auf. I 2003 var han nestleder for Auf i Hordaland. I 2003 ble han valgt inn i Bergen bystyre 2003–2007 som Arbeiderpartiets 7.kandidat og var medlem av Komite for Oppvekst. I 2007 fikk han gjenvalg til Bergen bystyre 2007–2011 som partiets 5.kandidat og var medlem av Komite for Helse og Sosial. Halvveis i bystyreperioden skiftet han over til Komite for Oppvekst igjen og fungerte som fraksjonsleder. Ved kommunevalget i 2011 var han Arbeiderpartiets 3.kandidat til Bergen bystyre. Fra 31. oktober 2011 er han kommunalråd i Bergen kommune og leder av bystyrets Komite for Oppvekst. Referanser. http://www3.bergen.kommune.no/wwwsru/medlinfo.asp?pers_id=1039&DB_Source=1 Måstad. Bilde tatt fra stien inn til Måstad Måstad (gammel skrivemåte "Mostad") ligger værhardt og utsatt til på Værøy i Lofoten. For rundt hundre år siden bodde det rundt 150 mennesker i Måstad, men i løpet av 1900-tallet forlot innbyggerene bygda til fordel for et enklere liv andre steder. Ved hjelp av statstilskudd ble hus flyttet til andre siden av øya, og mange innbyggere emigrerte til Amerika, spesielt Canada hvor slektsnavnet "Mostad" ennå er å finne. Folket i Måstad levde primært av fiske, men spedde på med enkelt husdyrhold og fangst av sjøfugl, spesielt lundefugl. Kjøttet fra fuglene ble saltet og lagret på høsten og ga kjærkommen tilskudd til kosten når fisket var dårlig. Fangst av denne særpregende fuglen inkluderte bruk av lundehund. Hunden finnes det i dag om lag 700 av rundt om i Norge. Den går også under navnet «Måstadhunden» ettersom at samtlige kan spores tilbake til Måstad. Måstad kan nås til fots. For de som ønsker å bli natten over er det mulighet for enkel innkvartering på skolehuset i Måstad etter avtale med turistkontoret. Huseby skole (Oslo). Huseby skole er en barneskole på Nordre Huseby i bydel Vestre Aker i Oslo, etablert i 1861. Skolen har 515 elever på 1. – 7. trinn, og rektor er Tove Steig. Skolen har 35 lærerårsverk. Skolen ga navn til den nå nedlagte forstadsbanestasjonen Huseby skole stasjon på Røabanen. Skolen ligger like inntil t-banelinjen, nordøst for Husebyskogen. Historie. I 1951 inngikk Oslo kommune avtale med Deichmanske bibliotek, og et bibliotek ble etablert på Huseby skole sammen med en lesesal. To dager i uken stilte Deichmanske med bibliotekar. Waldemar Thranes gate (Oslo). Waldemar Thranes gate (1-65, 71-77, 2-98) er en gate i Oslo. Beliggenhet, historie. Gatenr. 1-70, vest for Uelands gate, ligger i Bydel St. Hanshaugen. Øst for Uelands gate er Waldemar Thranes gate grense mellom bydelene Grünerløkka (syd) og Sagene (nord). Gaten er ca 1,2 km lang. Den går fra Dalsbergstien på St. Hanshaugen til Sannerbrua (over Akerselva) på Ila. Fra 1880-tallet ble gaten bebygget fra Ullevålsveien og vestover, nærmere Alexander Kiellands plass kom det meste av bebyggelsen først i mellomkrigstiden. Waldemar Thranes gate har tett kvartalsbebyggelse med blandet bolig og næring, med firmaer, butikker og spisesteder på gateplan. Tyngdepunktene for næring er ved krysset med Ullevålsveien, St. Hanshaugen senter (Falck Ytters plass) og Alexander Kiellands plass, blant annet med den nye gården Kiellands Hus (boliger og kjøpesenter, ferdig 2005-2007). Blant kjente gårder i Waldemar Thranes gate er nr. 40 (flott jugendgård, 1903) og nr. 70, Ila pensjonat med serveringsstedet Tranen (nordisk nybarokk, 1921). Gaten har fra 1879 navn etter komponisten Waldemar Thrane (1790–1828). Busslinje 21 (Aker Brygge – Helsfyr) går i hele gatens lengde, buss 33 (Filipstad – Ellingsrudåsen) fra Ullevålsveien til Sannerbrua. Provinsen Pordenone. Provinsen Pordenone (it. "Provincia di Pordenone") er en provins i regionen Friuli-Venezia Giulia i det nordlige Italia. Pordenone er provinsens hovedstad. Den amerikanske flystasjonen Aviano Air Base ligger i provinsen. Det var 268 198 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. "Palazzo Comunale di Pordenone" (1291–1365) Pordenone, provins Pordenone, provins Provinsen Gorizia. Provinsen Gorizia (it. "Provincia di Gorizia") er en provins i regionen Friuli-Venezia Giulia i det nordlige Italia. Gorizia er provinsens hovedstad. Det var 136 491 innbyggere ved folketellingen i 2001. Kommuner. Gorizia, provins Gorizia, provins Provinsen Trieste. Provinsen Trieste (it. "Provincia di Trieste") er en provins i regionen Friuli-Venezia Giulia i det nordlige Italia. Provinsen er landets minste. Trieste er provinsens hovedstad som består av 6 kommuner. Geografi. Provinsen er landets østligste område som grenser til Slovenia, Gorizia og Adriaterhavet. Kystlengden er på 48,1km og det høyeste punktet er Monte Lanaro (545 moh) på grensa mot Slovenia. Provinsens kommuner:" se Kommunene i Provinsen Trieste" Samferdsel. Trieste er en viktig havneby innerst i Adriaterhavet med jernbanelinjer til Ljubljana i Slovenia og vestover til Venezia. Motorveien A4 ender i Trieste med forbindelse til Slovenia. Det er også ferger til forskjellige byer langs Adriaterhavet. Eksterne lenker. Trieste Frydenlund Bryggerier. Frydenlund Bryggerier ble grunnlagt i 1859 av Mads Langaard, en skipskaptein fra Lillesand. Navnet Frydenlund ble tatt fra løkka i Oslo der bryggeriet ble bygd. Frydenlund utviklet seg raskt til et av de største bryggeriene i Norge. I 1884 ble Frydenlunds varemerke, bokstavene ML kombinert med en stjerne, registrert som Norges første varemerke. Merket er fortsatt i bruk. I 1962 gikk Frydenlund og Schous Bryggeri sammen til De sammensluttede bryggerier. De fusjonerte i 1977 med navnet "Frydenlund Schous Bryggeri". I 1978 ble selskapet overtatt av Nora Industrier som også eide Ringnes Bryggeri og Nora Mineralvann. Schous ble avviklet i 1982. Enkelte av Frydenlunds produkter produseres og markedsføres i dag av Ringnes. Junta (brettspill). Junta er et brettspill for to til sju personer laget av West End Games i 1978. Spillet finner sted i en Sør-Amerikansk bananrepublikk, og spillerne inntar roller som president, sjef for det hemmelige politiet, sjef for flyvåpenet, marinen, eller som generaler i hæren. Målet med spillet er å stikke unna så mye u-hjelpspenger som mulig på hver enkelts sveitsiske bankkonto. For å vinne må man inngå snuskete avtaler, stjele, rane, lyve, sende leiemordere etter medspillerne, eller, best av alt, begå kupp. Schous Bryggeri. Schous Bryggeri hadde sin opprinnelse i et bryggeri som Johannes Thrane grunnla rundt 1800. Jørgen Young eide bryggeriet en periode før det ble kjøpt av Christian Julius Schou (1792–1874) i 1821. Bryggeriet ble drevet flere forskjellige steder i Oslo, men i 1873 ble virksomheten lagt til et nybygd anlegg på Schousløkken i Trondheimsveien 2. I 1962 gikk Schous Bryggeri sammen med Frydenlund Bryggerier til De sammensluttede bryggerier. Selskapene fusjonerte i 1977 med navnet Frydenlund Schous Bryggeri. I 1978 ble selskapet overtatt av Nora Industrier som også eide Ringnes Bryggeri og Nora Mineralvann. Schous Bryggeri var landets eldste eksisterende bryggeri da virksomheten ble avviklet 1981. Schous Bryggeri i dag. Kvartalet som bryggeriet lå i er i større grad vernet av byantikvaren, og dette har sørget for en god bevaring av store deler av det originale bryggeriet. Kvartalet domineres av store industribygg fra forrige århundre i teglstein, kombinert med nyere moderne lokaler. Frem til 2005 var Handelshøyskolen BI en av de største leietagerne med bl.a. NMH sentralt plassert i kvartalet. Flere kommunale virksomheter har hatt og har fremdeles sine kontorlokaler i kvartalet, deriblant Vann- og avløpsetaten, og Eiendoms- og byfornyelsesetaten. Trondheimsveien 2 eies av KLP, som for tiden gjennomfører store renoveringer og ombygginger av kvartalet. Kulturbryggeriet. Oslo kommune har i lengre tid ønsket å etablere et "kultur-kvartal" i Oslo, som gir kulturlivet i Oslo et samlingspunkt. Under prosessen med å peke ut et potensielt lokale for et rockemuseum i Oslo, ble etter hvert både kulturlivet og politiske krefter enige om Schous-kvartalet som et velegnet sted. Rockemuseumet ble til slutt valgt lagt til Namsos, men private initiativ ønsker fremdeles å starte et privat museum i lokalene i Schous Bryggerier. Foruten et opplevelsessenter for norsk rock, er det også flere andre musikkrelaterte tiltak på tegneblokken. Kommunen ønsker å bruke Vørterhuset til øvingslokaler tilrettelagt for alle typer instrumentalister – band og solo-utøvere. Et annet treffpunkt for musikere – «Schous Corner» – er en brun pub som har hatt live musikk året rundt i et utall år. Bygget «Schous Corner» ligger i er vernet, men på grunn av større setningsskader i strukturen ønsker man å rive og bygge opp igjen bygget på bedre fundament, og fortsette pub-driften. En privat musikkskole er under oppbygging, og musikkforretningen Imerslund Musikk har allerede åpnet ny butikk i et av de eldste byggene i kvartalet. Staten har ansvar for riksscenen for folkedans og folkemusikk. Oslo kommune har ansvar for de øvrige tre prosjektene. Det legges opp til et utstrakt bruk av fellesfunksjoner, slik at Schous kulturbryggeri skal fremstå som en stor kulturinstitusjon. Deler av virksomheten skal inn i de gamle bryggeribygningene, men det skal også reises et moderne nybygg i bakgården. Schous kulturbryggeri er organisert som et prosjekt i Kultur- og idrettsetaten, ledet av en styringsgruppe utnevnt av byrådet i Oslo. Øvingshotellet og Kulturstasjonen vil være klare for åpning i 2008, men resten av Schous kulturbryggeri vil stå klart i 2010. Idrettslaget Heming. Idrettslaget Heming (stiftet 25. januar 1916 som "Idrættslaget Heming") er et norsk idrettslag fra Slemdal i Bydel Vestre Aker i Oslo. Klubben er mest kjent for sin skigruppe, og har grupper innen alpint, langrenn og skihopping. I tillegg har klubben også grupper innen orientering, friidrett, fotball og tennis. Tidligere arrangerte klubben Galdhøpiggrennet. Klubben har eget anlegg på Gråkammen, med hoppbakke, fotballbaner, idrettbane, tennisbane, idretthall og trampolinehall m/grop. Ringnes Bryggeri. Ringnes Bryggeri er Norges største bryggeriselskap med ca. 1500 medarbeidere. Selskapet eies av Carlsberg Group, som er verdens fjerde største bryggerikonsern. Ringnes leverer øl, brus og vann til hele det norske drikkemarkedet. Historien før det 1900 århundre. Ringnesbrødrene flyttet til Christiania fra Ringnes gård i Krødsherad i 1860, hvor de startet å arbeide. Ellef Ringnes som var 18 år, fikk jobb som kontorist og ble senere reisende salgsmann for Christiania Bryggeri. Amund Ringnes, begynte som 20 åring å jobbe på Akers Mekaniske Verksted, fem år etter, og i 1865 begynte Amund som bryggerilærling hos Christiania Bryggeri. I 1876 ble interessentskapet Ringnes & Co startet sammen med Axel Heiberg som finansiell støttemann. Det første brygget til Ringnes & Co ble satt av Amund 28. november 1877, da startet det som nå har blitt over 130 års bryggerihistorie. En av hovedgrunnene for at Ringnes & Co ble etablert i Thorvald Meyersgate er at Axel Heiberg var svigersønn av Thorvald Meyer som var en forretningsmann som eide deler av Grünerløkka hvor Thorvald Meyersgate ligger. Ringnes & Co's bistand til ekspedisjonene til Fridtjof Nansen og Otto Sverdrups Fram-ferder skapte mye publisitet for selskapet. Tre øyer i det nordligste Canada (vest for Grønland), har Sverdrup oppkalt etter bryggeriets stiftere: Axel Heiberg Island, Amund Ringnes Island og Ellef Ringnes Island. Ringnes & Co skiftet navn til Ringnes Bryggeri AS i 1899, og ble dermed et aksjeselskap. Mellomkrigstiden. Under mellomkrigstiden kom moderniseringen av Ringnes Bryggeri AS, hvor både bryggeriet og transportutstyret ble modernisert. De velkjente hestene til Ringnes Bryggeri AS ble ikke helt borte, men ble brukt helt frem til 1952. Hestene var så innarbeidet og kjente blant publikum at de var et innslag i gatebildet som for mange var umistelig. Andre verdenskrig. Under den andre verdenskrig kom Ringnes Bryggeri AS sitt store maltlagerplass til gode, da det var umulig å få tak i malt under krigen. Det ble innført forskjellige rasjoneringer under krigen, uten helt å stoppe produksjonen. Bryggeriet ble brukt som et lagersted for reservedeler som kunne brukes til fly og flymotorer. Under krigen ble det gjennomført en aksjon ved Ringnes Bryggeri AS, for å sabotere tyskerne. Det var ikke en aksjon mot bryggeriets produksjon. Etterkrigstiden. Tiden etter krigen ble brukt til gjenoppbygging av bryggeriet. Ringnes Bryggeri AS hadde allerede en omsetning både innenlands og på eksportmarkedet på 101 043 hektoliter i 1946. I 1975 var omsetningen på hele 384 000 hektoliter totalt for året. Den moderne tid. Ringnes Bryggeri AS var en familiebedrift frem til fusjonen med De sammensluttede bryggerier (Frydenlund/Schous) i 1978 da Nora Industrier AS overtok eierskapet. Disse bryggeriene gikk sammen under navnet Ringnes Frydenlund AS. Nora Industrier overtok E.C. Dahls Bryggeri og Hamar Bryggeri i 1987. Året etter ble Ringnes AS stiftet som følge av sammenslåingen av Nora Fabrikker og Ringnes Frydenlund AS. Farris (mineralvann) ble også en del av Ringnes AS. På 1990-tallet gikk Tou Bryggeri og Norsk Kildevann AS i Imsdalen i Østerdalen inn i Ringnes AS. Fem år etter det ble Ringnes AS slått sammen med svenske Pripps og ble selskapet Pripps Ringnes AS. I 1997 ble Orkla ASA eneeier av selskapet Pripps Ringnes AS. Kun tre år etter fusjonerte Pripps Ringnes AS med Carlsberg, i det som den gang ble verdens femte største bryggerikonsern: Carlsberg Breweries. Nærmere 1,2 milliarder kroner ble investert i det som var ett av Europas mest moderne og effektive anlegg for produksjon av øl og brus da Ringnes Bryggeri Gjelleråsen ble påbegynt i 1993. Bryggeriet stod ferdig i 2000 og arealet er på hele 70 000 m2. Anlegget har en produksjonskapasitet på rundt 165 millioner liter brus og øl i året. Høytlageret har automatisk sortering med 13 300 paller. Bryggeriet tapper alle merkene i Ringnes AS portefølje, med unntak av de lokale ølmerkene i Arendal og Trondheim. Anlegget er utstyrt med eget bønnerom og kantine. I 2001 gikk den siste flasken med Ringnes øl ut av bryggeriet som hadde holdt til i Thorvald Meyersgate siden 1877. Da var tiden inne for å flytte produksjonen til et moderne bryggeri på Gjelleråsen. I 2004 solgte Orkla ASA sine aksjeposter på 40 prosent i Carlsberg Breweries til Carlsberg AS, som dermed ble eneeier av Pripps Ringnes AS. I 2006 ble Nordlandsbryggeriet i Bodø lagt ned og produksjonen ble lagt til Ringnes E.C. Dahls Bryggeri i Trondheim. Et år etter det ble Tou Bryggeri i Stavanger ble lagt ned. Carlsberg Group er i 2009 verdens fjerde største bryggerikonsern og eier Ringnes AS med 100 prosent. Ringnes AS produserer sine produkter på Ringnes Arendals Bryggeri, Ringnes E.C. Dahls bryggeri, Imsdal, Farris (mineralvann) og Ringnes Bryggeri Gjelleråsen. I 2009 solgte Ringnes AS bryggeriet i Arendal til lokale eiere. Ringnes beholdt 20% eierandel i Arendals Bryggeri AS og har avtale om produksjon av flere merkevarer. Provinsen Udine. Provinsen Udine (it. "Provincia di Udine") er en provins i regionen Friuli-Venezia Giulia i det nordlige Italia. Udine er provinsens hovedstad. Det var 518 840 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Udine, provins Udine, provins Ullern videregående skole. Ullern videregående skole er en videregående skole i bydel Ullern i Oslo. Skolen ble etablert i 1898 som "Bestum middelskole". Skolens rektor er coach og forfatter, Pål Riis. Skolen tilbyr utdanningsprogrammene studiespesialisering og medier og kommunikasjon. Historie. Skolen ble etablert i 1898 som privatskolen "Bestum middelskole" og var den første virderegående skolen i området. Fra 1900 fikk skolen eget bygg tegnet av arkitekt Johan Storm Munch i Nedre skogvei 14. I 1919 tok kommunen over skolen og navnet ble endret til "Ullern middelskole". Plassmanger gjorde at dagens bygg i Ullernchaussèen ble oppført etter tegninger av arkitekt Georg Greve. Skolen ble utvidet til gymnas i 1936 med nye tilbygg og egen gymnastikksal, og hadde det året 500 elever. rett før krigen i 1940 var elevtallet 700. I årene 1968 til 1978 huset skolen ungdomstrinn, før de ble flyttet til Øraker ungdomsskole. Ullern Basket har sin bakgrunn fra skolen, der landets første basketballklubb, ganske enkelt kalt "Basket", ble stiftet i 1956. Rundt årtusenskiftet hadde skolen opplevd nedgang i søkertall og var vurdert nedlagt. En del grep ble tatt av den nye rektoren, Pål Riis, som gis mye av æren for at skolen snudde en negativ trend til å bli en av Oslos best søkte skoler. Skolen ble utnevnt som demonstrasjonsskole for skoleårene 2006-2008 blant annet på grunn av gode faglige prestasjoner Fra høsten 2011 er skolen midlertidig relokalisert i lokalene til Christiania tekniske skole i Cort Adelers gate 30. Her skal skolen være til den nye Ullern videregående skole står klar, etter planen i 2014. Skolen skal da være samlokalisert med Oslo Cancer Cluster der skole, forskningsmiljøer og næringsliv skal samarbeide tett om den videre utviklingen. Skolen skal da også tilføres utdanningsprogrammene helse- og sosialfag og elektrofag. Ullernrevyen hadde sin første premiere allerede i 1936. Den har vært arrangert i skolens ombygde kantine. Jakob Sande. Den kjente dikteren Jakob Sande (1906–1967) var lektor ved Ullern gymnas fra 1946–1965. I starten skal han ha vært en interessant lærer som gjerne leste dikt for elevene. Han fant seg derimot ikke til rette i Oslo, og det gikk nedover med ham i løpet av tiden han jobbet der. Etter noen år var han sterkt preget av alkoholmisbruk og kom ruset på jobb i tillegg til at han var mye borte. Til tross for at han mistrivdes i byen var han lærer ved skolen frem til 1965. Provinsen Potenza. Provinsen Potenza (it. "Provincia di Potenza") er en provins i regionen Basilicata i det sydlige Italia. Potenza er provinsens hovedstad. Det var 393 529 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Potenza, provins Provinsen Matera. Provinsen Matera (it. "Provincia di Matera") er en provins i regionen Basilicata i det sydlige Italia. Matera er provinsens hovedstad. Det var 204 239 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Matera, provins Tim Burton. Timothy Walter Burton (født 25. august 1958 i Burbank, California) er en amerikansk filmregissør, manusforfatter og artist. Tim Burton har utviklet et godt samarbeid med blant andre komponisten Danny Elfman og skuespilleren Johnny Depp, og disse to er blant gjengangerne i flere av Burtons filmer. Han er gift med skuespilleren Helena Bonham Carter, som også har spilt i mange av filmene hans. Burton er kjent for sine dystre filmer som "Beetlejuice", "Edward Saksehånd", "The Nightmare Before Christmas", "Ed Wood", "Sleepy Hollow", "Corpse Bride", "Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street" og "Dark Shadows", samt for sine store kinosuksesser som "Pee-wee's Big Adventure", "Batman", "Batman Returns", "Planet of the Apes (2001)", "Charlie og sjokoladefabrikken" og for ikke å glemme "Alice i Eventyrland", som var den nest mest innbringende filmen i 2010, og den ellevte mest innbringende film gjennom alle tider. Burton har hittil regissert 16 filmer og produsert tolv filmer (juli 2012). Hans nyeste filmer er en filmatisering av at såpeoperaen Dark Shadows som hadde premiere den 10. mai 2012, og en nyinnspilling av hans egen kortfilm fra 1984, Frankenweenie, som etter planen skal lansert den 5. oktober 2012. Tidlig liv. Burton ble født i 1958, i byen Burbank i California, av foreldrene Jean Burton (født Erickson), som var eier av en gavebutikk med katte-effekter, og Bill Burton, en tidligere baseball-spiller som senere fikk jobb hos «Burbank Park og fritids»-avdeling. Allerede før han kom i tenårene laget Burton kortfilmer i bakgården deres på Evergreen Street ved hjelp av den velkjente animasjonsteknikken stop-motion, dog temmelig primitivt utført, på 8 mm film uten lyd. (En av Burtons tidligste kjente barndomsfilmer er The Island of Doctor Agor, som han laget da han kun var 13 år gammel.) Burton studerte ved Burbank High School, men han var ingen spesielt god student. Han var veldig innadvendt som person, og fant mest glede i å male, tegne og se filmer. Hans videre arbeider skulle imidlertid bli sterkt påvirket av verkene til barndomshelter som Dr. Seuss og Roald Dahl, samt Edgar Allan Poe og de skrekk- og science fiction-filmer han så, slik som Godzilla (1954), og filmer produsert av det britiske skrekkfilmselskapet Hammer Film Productions, filmer av spesialeffekt legenden Ray Harryhausen, samt den legendariske skrekkfilm skuespilleren Vincent Price. Etter eksamen fra Burbank High School sammen med Jeff Riekenberg, studerte Burton figuranimasjon ved California Institute of the Arts (CalArts). Blant hans klassekamerater kan nevnes John Lasseter, Brad Bird, John Musker og Henry Selick. (I fremtiden skulle Selick og Burton samarbeide i "The Nightmare Before Christmas" og James og Giant Peach.) Utdannelse og karriere. Som student ved CalArts, laget Burton kortfilmene "Stalk of the Celery Monster" og "King and Octopus". Filmene finnes kun i ufullstendige utgaver idag. Burton er utdannet ved California Institute of the Arts og skaffet han seg etter hvert jobb hos animasjonsgiganten Disney. Det gikk ikke llenge før Burton gikk lei av å lage strømlinjeformede sukkerfilmer. Etter mye om og men fikk han likevel prøve seg som regissør i kortfilmene "Vincent" og "Frankenweenie". Man sier at gjennombruddet til Burton kom i 1988 med filmen "Beetlejuice", en småpsykotisk barnefilm som handler om livet etter døden. De fleste filmene til Burton bryter med en rekke Hollywood-konvensjoner, men man kan likevel spørre seg om filmene hans egentlig er så unike dersom man tar bort de spesielle kostymene og kulissene, de makabre spesialeffektene og Danny Elfmans dystre, men lystige karnevalsmusikk. Likevel kan det tenkes at kulissene og kostymene kun er en fasade for å gjøre filmene mer interessante for å lokke folket til å se, så får de servert fantastiske fortellinger. Noe som går igjen i Burtons filmer, er karakterskildringene, hvor hovedkarakterene alltid har noe de savner eller søker. De fleste av Burtons filmer er vel også mest beregnet for ungdom. "«Jeg har alltid hatt et problem med folk som sier at noe er sant eller noe er usant, eller normalt og unormalt. Meningene av de ordene er for meg veldig personlig og subjektivt. Jeg har alltid vært forvirret og har aldri hatt en klar forståelse for meningen av slike ord…»" Samarbeidspartnere. Burton er kjent for å gjenbruk av de samme skuespillere i flerfoldige film prosjekter, inkludert Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Danny DeVito, Conchata Ferrell, Albert Finney, Carmen Filpi, Michael Gough, Pat Hingle, Jan Hooks, Rance Howard, Jeffrey Jones, O-Lan Jones, Michael Keaton, Martin Landau, Christopher Lee, Lisa Marie, Catherine O'Hara, Michelle Pfeiffer, Vincent Price, Missi Pyle, Paul Reubens, Alan Rickman, Deep Roy, Winona Ryder, Diane Salinger, Glenn Shadix, Martin Short, Timothy Spall, Sylvia Sidney, Christopher Walken, Frank Welker, and Paul Whitehouse. Burton liker også å bruke de samme folkene til å lede produksjonen i flerfoldige film prosjekter. Noen gjengangere er: komponisten Danny Elfman; manusforfattere Caroline Thompson, John August, og Seth Grahame-Smith; produsentene Denise Di Novi, Allison Abbate, og Richard D. Zanuck; kostyme designer Colleen Atwood; produksjons designerne Bo Welch, Alex McDowell, og Rick Heinrichs; sjefsfotografene Philippe Rousselot og Dariusz Wolski; samt sjefs produsent Chris Lebenzon. "Et førjulsmareritt (The Nightmare Before Christmas)". Etter "Batman Returns", skrev og produserte Burton (men kunne ikke regissere den grunnet det strenge tidsskjemaet til den forrige filmen "Batman Returns") "Et førjulsmareritt" (1993) for Walt Disney, og filmen var opprinnelig ment å være en lyrisk barnebok. Filmen ble regissert av Henry Selick og manuset ble skrevet av Caroline Thompson, basert på Burtons originale historie, verden og karakterer. Filmen mottok mye ros og gode kritikker for filmens stop-motion animasjon, filmmusikk og handling, og ble en kjempesuksess da den håvet inn mer enn $50 millioner dollar. Burton skulle komme til å samarbeide med Selick en gang til, i filmen "James and the Giant Peach" (1996), hvor Burton var medprodusent. Filmen førte til at det ble en ny og økende interesse for stop-motion animasjon. En slettet scene fra "Et førjulsmareritt" viser en gruppe vampirer som spiller hockey på det frosne tjernet med Burtons avkappede hode. Hodet ble byttet ut med en «Jack-o'-lantern» (gresskarlykt) i den endelige utgaven. "Cabin Boy". I 1994, produserte Burton og hans mye brukte medprodusent Denise Di Novi, fantasi-komedien "Cabin Boy" (1994), med komiker Chris Elliott i hovedrollen. Filmen ble regissert og skrevet av Adam Resnick. Det var egentlig meningen at Burton skulle regissere filmen etter at Burton så Elliott opptre i TV-serien "Get a Life", men overlot ansvaret til Resnick da han ble tilbudt å regissere filmen "Ed Wood". Men filmen "Cabin Boy" ble nesten enstemmig slaktet av kritikerne, og innbragte Chris Elliott en Razzie Award pris i 1995 for «verste nykommer». Filmen har også en «råtten» på bare 45 % på Rotten Tomatoes, noe som tyder på varierende mottagelse da den utkom. "Ed Wood". Burtons neste film, "Ed Wood" (1994), var i forhold til hans tidligere filmer ganske nedtonet og dempet, og omhandlet livet til den mislykkede regissøren Ed Wood, som flere ganger har blitt omtalt som «tidenes verste regissør». Med Johnny Depp i hovedrollen, er filmen en hyllest til lavbudsjett science fiction og horror filmene fra Burtons barndom, og behandler filmens komiske hovedperson og hans brokete gjeng med samarbeidspartnere, med overraskende varme og følsomhet. På grunn av kreative og kunstneriske disputter under innspillingen av "Et førjulsmareritt", nektet Danny Elfman å lage musikken til filmen "Ed Wood", og oppdraget gikk dermed til Howard Shore (kjent for å ha skrevet filmmusikken til kjempesuksess trilogien "Ringenes Herre"). Selv om "Ed Wood" var en kommersiell fiasko da den kom ut, ble filmen svært godt mottatt av kritikere. Martin Landau mottok en Academy Award i kategorien beste mannlige birolle for sin skildring av Bela Lugosi, samt en Academy Award for beste makeup. "Mars Attacks!". Elfman og Burton ble gjenforent for "Mars Attacks!" (1996). Filmen – som var basert på en populær science-fiction samlekort serie – var en hybrid av 1950-talls science-fiction og 1970-talls «all-star» katastrofe-filmer. Tilfeldigheter gjorde at den utilsiktet ble en parodi på kinosuksesen, Independence Day, som ble laget på omtrent samme tid, men kom ut fem måneder tidligere. Filmen hadde en stjernespekket rollebesetning, inkludert Jack Nicholson, Glenn Close, Anette Bening, Danny DeVito, Pierce Brosnan, Michael J. Fox, Sarah Jessica Parker, Natalie Portman, Lukas Haas, Martin Short, Rod Steiger, Christina Applegate og Jack Black. "Sleepy Hollow". "Sleepy Hollow", som ble utgitt i slutten av 1999, hadde en overnaturlig setting og enda en eksentrisk rolletolkning av Johnny Depp som Ichabod Crane, nå i ny drakt som etterforsker med interesse for rettsmedisin istedet for skolelæreren i Washington Irvings originale novelle. "Sleepy Hollow", var en tributt til skrekkfilmene fra det engelske filmselskapet Hammer Films. Christopher Lee, en av Hammer Films store stjerner, fikk en cameo rolle i filmen. Flere av Burtons «gjengangere» dukket opp i birollene (blant andre Michael Gough, Jeffrey Jones og Christopher Walken) og Christina Ricci spilte rollen som Katrina van Tassel. Rutinerte og velansette skuespillere som Miranda Richardson, Michael Gambon, Richard Griffiths og Ian McDiarmid hadde de viktigste birollene. Filmen ble for det meste godt mottatt blant kritikerne, og særlig Danny Elfmans gotiske filmmusikk mottok mye skryt. "Sleepy Hollow" vant en Oscar for beste «Art Direction», samt to BAFTA priser for beste kostyme design og beste produksjon design, og ble selvfølgelig en kjempesuksess. "Sleepy Hollow" ble også et vendepunkt for Burton. På samme tid endret også hans personlige liv seg, da han ble skilt fra sin hustru Lisa Marie. Burton endret stil ganske radikalt for sitt neste prosjekt og la forheksede skoger og fargerike personligheter bak seg, for å lage filmen "Planet of the Apes" som, Burton gjentatte ganger hadde bemerket, «ikke var en remake» av den tidligere filmen fra 1968. "Planet of the Apes". "Planet of the Apes" var en kommersiell suksess, og innbragte 68 millioner dollar i åpningshelgen, og over $ 362 millioner dollar på global basis Filmen har fått blandede kritikker, både BBC, Variety og flere andre slaktet filmen. Mens Rolling Stone og San Francisco Chronicle ga filmen gode kritikker. "Planet of the Apes" (2001) blir ansett som mindre nøyaktig enn Planet of the Apes fra 1968. Begge filmene er basert på romanen Planet of the Apes (roman). Filmen ble i 2002 tildelt tre av de tvilsomme filmprisene Razzie Awards, blant annet for verste nyinnspilling. Den ble samme år nominert til fem Saturn Awards og to BAFTA-priser "Big Fish". I 2003 regisserte Burton "Big Fish", basert på romanen ' av forfatteren Daniel Wallace. Filmen omhandler om en far som forteller historien om sitt liv til sin sønn ved hjelp av overdrivelse og innlevelse. Skuespilleren Ewan McGregor spiller rollen som ung Edward Bloom og Albert Finney spiller den eldre Edward Bloom. På rollelisten finner vi forøvrig Jessica Lange, Billy Crudup, Danny DeVito, Alison Lohman og Marion Cotillard. "Big Fish" er også den første filmen til Miley Cyrus, som spiller «Young Ruthie» kreditert med sitt egentlige navn, Destiny Hope Cyrus. "Big Fish" fikk fire Golden Globe Award nominasjoner, samt en Oscar-nominasjon for filmmusikken som var ved Danny Elfman. "Big Fish" var også den andre Burton filmen til Helena Bonham Carter, som spilte Jenny og heksa. "Charlie og Sjokoladefabrikken". "Charlie og sjokoladefabrikken" (2005) er en filmatisering av boka ved samme navn av Roald Dahl. I rollene finner vi Johnny Depp som Willy Wonka, Freddie Highmore som Charlie Bucket og Helena Bonham Carter som Mrs. Bucket. Filmen hadde generelt en mer trofast tilnærming til kildematerialet enn filmen fra 1971, "Willy Wonka & the Chocolate Factory", selv om de allikevel tok seg noen friheter. Som for eksempel Wonkas problemer med sin far (spilt av Christopher Lee). "Charlie og sjokoladefabrikken" ble senere nominert til Oscar for beste kostymedesign. Filmen håvet inn over 207 millioner dollar bare i USA. Filminnspillingen var svært vanskelig, i og med at Burton og Danny Elfman holdt på med Burtons sin animasjonsfilm "Corpse Bride" på samme tid. "Corpse Bride". "Corpse Bride" (2005) var den første helaftens stop-motion animnasjonsfilm som Burton regisserte, med stemmene til Johnny Depp som Victor og Helena Bonham Carter (filmen ble laget spesielt for henne) som Emily i hovedrollene. I denne filmen, kunne Burton igjen benytte seg av sin velkjente stil og varemerker, for eksempel det komplekse samspillet mellom lys og mørke, samt det å være fanget mellom to verdener. "Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street ". Filmen, som ble distribuert av DreamWorks/Warner Bros., ble lansert 21. desember 2007. Burtons filmatisering av "Sweeney Todd" innbragte ham prisen National Board of Review Award for beste regissør, samt en Golden Globe Award nominasjon for Beste Regissør og en Oscar for beste Art Direction. Helena Bonham Carter på sin side, vant en British Film Award for hennes fremstilling av Mrs. Lovett, samt en Golden Globe nominasjon. Filmen – som er en blanding av gørr og Broadway-låter – ble godt mottatt av kritikerne. Johnny Depp ble også nominert til Oscar for rollen som Sweeney Todd. I tillegg vant Depp også Golden Globe for beste skuespiller i en musikal/komedie, samt MTV Awards prisen for beste skurk som Todd i 2008. "9". I 2005, utga filmskaperen Shane Acker sin kortfilm "9", en historie om en følsom filledukke som lever i en post-apokalyptisk verden som forsøker å stoppe maskiner fra å ødelegge resten av hans åtte filledukke-kamerater. Filmen vant en rekke priser og ble nominert til en Oscar for for beste animerte kortfilm. Etter å ha sett kortfilmen, ble Tim Burton og Timur Bekmambetov, regissøren av "Wanted", imponerte og foreslo å lage en helaftens spillefilm basert på kortfilmen. Filmen ble laget med Acker som regissør, Tim Burton som produsent, manus av Pamela Pettler (manusforfatter på "Corpse Bride") basert på Ackers histore. Stemmene tilhørte blant andre Elijah Wood, John C. Reilly, Jennifer Connelly, Christopher Plummer, Martin Landau, Crispin Glover og Fred Tatasciore. Filmen ble nominert til syv priser, men vant ingen. Dette var Burtons første animerte film om en ser bort ifra hans stop-motion filmer. Alice i Eventyrland. I Burtons versjon foregår handlingen tretten år etter de opprinnelige eventyrene til Lewis Carroll. Mia Wasikowska, som var med i HBO-serien "In Treatment" og "Defiance", fikk spille hovedrollen som Alice. Den opprinnelige startdatoen for filminnspillingene var i mai 2008. Innspillingstedene var fra 1. september til 14. oktober, Torpoint og Plymouth i Storbritannia. Filmens handling var satt til viktoriatiden, og opptakene ble således gjort i Antony House, Torpoint. 250 lokale statister ble rekruttert i begynnelsen av august. Filmen skulle opprinnelig bli utgitt i 2009, men ble holdt tilbake inntil 5. mars 2010. Johnny Depp spiller den gale hattemakeren, mens Matt Lucas, stjernen i Little Britain, er både Tweedledee og Tweedledum; videre spiller Helena Bonham Carter den røde dronningen, Stephen Fry spiller Filurkatten og Anne Hathaway spiller den hvite dronningen. Fremtidige prosjekter. Burton holder for tiden med en nyinnspilling av sin kortfilm Frankenweenie (1984) i helaftens kinoversjon med bruk av stop-motion. Filmen skal distribueres av Walt Disney Pictures. og skal etter planen ha premiere den 5. oktober 2012. Den 19. januar 2010, ble det annonsert at når filmen "Dark Shadows" blir fullført, vil Burtons neste prosjekt være en film inspirert av "Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West" og skal ettersigende ta for seg opprinnelsen og bakgrunnen til den onde dronningen fra Walt Disneys klassiske tegnefilm "Tornerose" (1959). I et intervju med Fandango publisert 23. februar 2010, avkreftet Burton imidlertid at han skulle lage en kommende Tornerose film. Men den 23. november 2010, i et intervju med MTV, bekreftet Burton at han faktisk holdt på å sette sammen et manuskript om den onde dronningen. Men den 16. mai 2011 ble det annonsert i The Hollywood Reporter at Burton ikke lenger var knyttet til prosjektet. Burton var medprodusent på ', sammen med Timur Bekmambetov, som også var filmens regissør. Filmen, som ble utgitt den 22. juni 2012, var basert på en roman av Seth Grahame-Smith, forfatter av "Stolthet og fordom" og "Zombier", som også skrev filmens manus. Det har også blitt rapportert at Burton skal regissere en animert 3-D stop-motion versjon av The Addams Family, noe som ble bekreftet av Christopher Meledandri. Den 19. juli 2010, ble det annonsert at Burton skulle regissere den kommende filmversjonen av Monsterpocalypse. Christmasøya. Christmasøya ligger i det Indiske hav og er et ikke-selvstyrende territorium som tilhører Australia. Øya ligger 2 360 km nord-vest for Perth i Australia og 500 km sør for Jakarta i Indonesia. Over 2/3 av øya er i dag nasjonalpark. Øya er 135 km² stor. Den hadde 1493 innbyggere i 2006. Historie. Øya ble oppdaget 25. desember 1643 og fikk sitt navn etter oppdagelsesdagen. Øya ble annektert og befolket av Storbritannia i 1888. Fosfatgruvedrift fra 1890-årene. Storbritannia overførte suvereniteten over øya til Australia i 1958. Flora og fauna. Christmasøya var ubebodd til sent på attenhundretallet. Av den grunn er øya gjenstand for en enestående vitenskapelig interesse, idet det fins en rekke arter som har utviklet seg upåvirket av mennesker. To tredeler av øya er lagt ut som nasjonalpark under oppsyn av det australske miljødepartementet. To endemiske rottearter, Rattus macleari og Rattus nativitatis, er blitt utryddet etter at bosetningen startet ved at de ble smittet av innførte svarte rotter. Videre er flaggermusarten "Pipistrellus murrayi" gått dramatisk tilbake i antall, og fryktes faktisk å være utdødd. Spissmusa "Crocidura fuligonosa trichura", ble lenge antatt å ha lidd samme skjebne før den ble gjenopdaget på 1990-tallet. Mens dyrelivet på Christmasøya før i tiden var truet av en intensiv fosfatutvinning er den største faren nå for tiden den lille gule mauren ("Anoplolepis gracilipes") – kjent som "crazy ant" – som er kommet med last fra Afrika. Den viser en forkjærlighet for visse saftsugende insekter på trærne, og har på det nærmeste utryddet deres naturlige fiender. De mest iøynefallende trekkene i faunaen på Christmasøya er sjøfuglkoloniene og et utall krabbearter, som dels lever i tidevannssonen, dels er fullstendig landbaserte. Av de 20 krabbeartene (hvorav 13 rene landkrabber, som bare oppholder seg i havet som larver) er den mest spektakulære Christmasrødkrabba ("Gecarcoidea natalis"). Hvert år ved starten av regntiden i november (alt etter månefase) strømmer millioner (anslagsvis 100 millioner) av krabber fra skogen ut til havet for å gyte. Hvert år blir imidlertid også millioner av disse krabbene drept av de nevnte gule Anoplolepis-maurene. En annen velkjent art er den store kokoskrabba. De store sjøfuglkoloniene har gitt opphav til guanoen, som er fosfatrik og har vært gjenstand for en utstrakt økonomisk utnytting, noe som lenge var en trussel for faunaen på øya. I disse koloniene fins åtte hekkende arter. I størst antall finner en rødfotsule ("Sula sula") og brunsule ("Sula leucogaster"). Derimot regnes de endemiske artene christmasfregattfugl ("Fregata andrewsi") og christmassule ("Sula abbotti") som truet. En tredje endemisk art er hvithaletropikfugl ("Phaethon lepturus"), som i stilisert utgave pryder territoriets flagg. christmasfalkugle ("Ninox natalis"), raggkeiserdue ("Ducula whartoni"), christmasbrillefugl ("Zosterops natalis"), øytrost ("Turdus poliocephalus") og hvithaletropikfugl ("Phaethon lepturus") er alle endemiske på denne øya. Sistnevnte pryder i stilisert utgave territoriets flagg. Av de ti landbaserte standfuglene er sju endemiske arter eller underarter. Blant de endemiske landfuglene finner vi christmasfalkugle ("Ninox natalis"), raggkeiserdue ("Ducula whartoni"), christmasbrillefugl ("Zosterops natalis") og øytrost ("Turdus poliocephalus"). Den tette regnskogen har utviklet seg i det dype jordsmonnet på platået. Den er dominert av 25 ulike treslag. Bregner, orkideer og slyngplanter vokser på greinene i det fuktige klimaet som dannes under løvtaket. Av Christmasøyas 135 plantearter, er det 16 som bare finnes på denne øya. Fosfatutvinning og annen virksomhet har vært en trussel mot det opprinnelige skogsmiljøet, men flere steder på øya er det gjort forsøk på å gjenetablere urskogen, ved en langsom utplanting i flere perioder. Først plantes noen planter, som ikke krever mye jord eller skygge, senere gir de skygge for mindre hardføre trær. Provinsen Palermo. Provinsen Palermo (it. "Provincia di Palermo") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Palermo er provinsens hovedstad. Det var 1 235 923 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Palermo, provins Ottar Brox. Ottar Brox (født 30. august 1932 i Torsken) er en norsk samfunnsforsker og politiker (SV). Han var professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø fra 1972 til 1984, senere professor II, mens han var forskningsleder ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Brox var stortingsrepresentant for SV, Troms i perioden 1973–1977. Han har skrevet mange populærfaglige bøker og artikler, og kommet med aktive bidrag til offentlig debatt. Brox' mest innflytelsesrike bok er "Hva skjer i Nord-Norge?" fra 1966. Temaet i denne boka ble i 1984 videreført i boka '. Provinsen Agrigento. Provinsen Agrigento (it. "Provincia di Agrigento") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Agrigento er provinsens hovedstad. Det var 448 053 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Agrigento, provins Provinsen Caltanissetta. Provinsen Caltanissetta (it. "Provincia di Caltanissetta") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Caltanissetta er provinsens hovedstad. Det var 274 035 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Caltanissetta, provins Provinsen Catania. Provinsen Catania (it. "Provincia di Catania") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Catania er provinsens hovedstad. Det var 1 054 778 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Vulkanen Etna ligger i provinsen. Catania, provins Provinsen Enna. Provinsen Enna (it. "Provincia di Enna") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Enna er provinsens hovedstad. Det var 177 200 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Provinshovedstaden Enna (29 072 innbyggere) og Piazza Armerina (21 040 innbyggere) er de to største kommunene. Like utenfor Piazza Armerina ligger villa del Casale med romerske mosaikker som står på listen over verdensarven Enna, provins Provinsen Messina. Provinsen Messina (it. "Provincia di Messina") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Messina er provinsens hovedstad. Det var 662 450 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Messina, provins Provinsen Ragusa. Provinsen Ragusa (it. "Provincia di Ragusa") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Ragusa er provinsens hovedstad. Det var 295 269 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Ragusa, provins Provinsen Siracusa. Provinsen Siracusa (it. "Provincia di Siracusa") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Siracusa er provinsens hovedstad. Det var 396 167 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Siracusa, provins Westerscheldetunnelen. Westerscheldetunnelen er en 6 600 meter lang og 4,3 meter høy tunnel under elven Westerschelde i den nederlandske provinsen Zeeland. I sørenden stiger den 4,5% fordelt over 1200 meter. Den forbinder Ellewoutsdijk på Zuid-Beveland med Terneuzen i Zeeuws-Vlaanderen. Veien gjennom tunnelen er bomvei, i Borssele ligger bomstasjonen for begge retninger. Westerscheldetunnelen er Nederlands lengste veitunnel. Tunnelen drives av «NV Westerscheldetunnel». 95,4% av dette selskapet eies av den nederlandske stat og 4,6% av provinsen Zeeland. Tunnelen ble åpnet 14. mars 2003, dette førte til at to bilferger (Vlissingen – Breskens og Kruiningen – Perkpolder) ble nedlagt. Westerscheldetunnelen er boret, den har to løp. I hvert løp er det to filer men ingen veiskulder. Løpene er koblet sammen med mellomrom på 250 meter. Vanligvis er dørene låst, ved en nødsituasjon åpnes de automatisk og den venstre filen i det andre løpet blir stengt for trafikk slik at det er trygt å flykte fra den ene tunnelen til den andre. Det tok to år å bygge tunnelen, geologiske forhold gjorde boringen vanskelig. Dette gjaldt først og fremst stykket under den 30 meter dype skipsrennen «Pas van Terneuzen». Den totale dybden er der 60 meter under vannspeilet, alle tunnel-elementene må tåle et trykk på 6,5 bar. Dette er den dypeste, maskinborede tunnelen i verden. Fotgjengere og syklister kan ikke bruke tunnelen, for disse er det satt opp en busstjeneste gjennom tunnelen. Tjenesten drives av "Connexxion". Syklister kan stige på ved bomstasjonen og reise derfra til Terneuzens buss-stasjon. Provinsen Trapani. Provinsen Trapani (it. "Provincia di Trapani") er en provins i regionen Sicilia i Italia. Trapani er provinsens hovedstad. Trapani utgjør den vestlige delen av øya. Sør for provinshovedstaden er det store områder som brukes til utvinning av sjøsalt, en viktig industri i området. Andre byer i provinsen er Erice og Marsala. Det finnes mange interessante fortidsminnesmerker i denne provinsen, for eksempel Mozia, Segesta og Selinunte. Det var 425 121 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Trapani, provins Grotte. Kirkhelleren på Træna hvor de forhistoriske menneskene fant ly for vær og vind for 6000 år siden i Norge.Grotte eller hule er et naturlig hulrom under jorden eller i berg og fjell som er stor nok til at et menneske kan komme seg inn. Noen vitenskapsfolk har satt som betingelse at en hule må være stor nok til at deler av den ikke blir opplyst av dagslys, men de fleste anser at begrepet dekker også mindre hulrom som klippehulrom, ly under berg og andre ganger og rom i fjell. En annen betingelse er at hulrommet skal være dypere enn det er høyt, i motsatt fall er det en heller. Speleologi er den vitenskapelige utforskningen og studiet av alle former for huler og speleolog er den som arbeider med grotteforskning. Utforsking av grotter som fritidsaktivitet kalles gjerne grotting. I Norge. I Norge finnes de største og mest imponerende grottene i spesielt Nordland, men også i Troms og Nord-Trøndelag. Bare i sentrum av Nordland finnes det over 200 grotter på kysten og i innlandet. Norges lengste grotte er Tjoarvekrajgge som ble målt til 21.814 m i 2008. Grotter var sannsynligvis de aller første boliger som ga de forhistoriske menneskene tak over hodet og ly for naturkreftene. Grotter har derfor vært viktige for menneskehetens utvikling. Et eksempel er Kirkhelleren på Træna. Kalksteinsgrotter. De aller fleste grotter ligger i fjell som består av kalkstein eller dolomitt og blir dannet ved at det trenger seg vann inn gjennom sprekker og som over tid løser opp ("korroderer") og fører med seg deler av svake og vannløslige bergarter. Grotter blir foresaket av vannets kjemiske virkning på stein og får ulik form og størrelse, lengde, høyde og retning alt etter hva fjellet består av og hvor vannet finner vegen. I de senere år har det dessuten blitt klart at også mikroorganismer er strekt delaktige i dannelsen av kalksteinsgrotter, ettersom de som livet generelt har en stor innflytelse på jordens overflategeologi. Ofte har vannet formet store rom i fjellet, noen så store at de blir kalt for «katedraler». Kalsteinsgrotter finnes i alle land som har større kalksteinsområder. Bunnen på de fleste har et lag med rødbrun, leiraktig jord, såkalt grotteleire. Mange grotter inneholder bein fra utdøde dyrearter og stundom også etterlevninger etter forhistoriske mennesker. I noen grotter finnes også dryppsteinsdannelser som mange betrakter som vakre. Et eksempel på en imponerende kalksteinsgrotte i Norge er Grønligrotta i Mo i Rana i Nordland. Korrosjonsgrotter. Hullet i TorghattenEt annet type grotte er de som kalles for korrosjonsgrotter eller utløsningsgrotter ved at de finnes i bratte, klippaktige kystpartier og dannes av sjøvannets voldsomme og mekaniske kraft, enten fra flo og fjære, eller ved storm, gjennom mange år. Vannet bryter ned og fører med seg også harde bergarter som har sprekker. Disse erosjonsgrotter, strandgrotter eller havgrotter har ofte en nisjeformet utseende, men kan også stundom strekke seg langt inn i berget. Et norsk eksempel er den mektige Kirkhelleren på Træna i Nordland. Kirkhelleren er en katedral akustisk sett, og her holdes det konserter under Trænafestivalen. Viktigere er det at her fant man også den første bosetningen i Norge ly for rundt 6000 år siden. Et annet norsk eksempel er hulrommet som går gjennom Torghatten i Nordland. Dette hullet, som er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt, ble skapt under istiden. Rasgrotter. Det kan også oppstå grotter, skjønt mer sjelden, i forbindelse med jordskjelv, forskyvelser, ras og andre bevegelser i berg og fjell. Slike grotter blir kalt for dislokaliseringsgrotter, men er sjelden dype. Johanniter-Unfall-Hilfe. Johanniter-Unfall-Hilfe e.V (JUH) er en tysk frivillig evangelisk hjelpeorganisasjon som ble opprettet etter initiativ fra den tyske Johanniter-ordenen. Bakgrunnen for opprettelsen i januar 1952 i Hannover var et stadig stigende antall trafikkulykker på tyske veier. JUH er organisert i ni delstatsforbund som til sammen omfatter mer enn 200 lokallag, og sysselsetter i dag ca. 21 000 frivillige og 8900 ansatte medarbeidere og støttes økonomisk av mer enn 1,4 millioner mennesker. President siden 2002 er General a. D. Hans-Peter von Kirchbach. Nyttårskonserten. Den gyldne sal i Wiener Musikverein, der konserten holdes Nyttårskonserten til wienerfilharmonikerne, der man i all hovedsak fremfører verker fra Straussdynastiet, ble første gang arrangert 31. desember 1939. Fra og med 1. januar 1941 er den blitt avholdt første nyttårsdag. Siden 1959 er nyttårskonserten blitt direkteoverført på TV til over førti land over hele verden gjennom Eurovisionen. Dirigenter. Willi Boskovsky, som dirigerte konserten fra 1955 til 1979, er den som har dirigert konserten flest ganger. I 2006 ble konserten ledet av den latviske dirigenten Mariss Jansons, tidligere dirigent for Oslo Filharmoniske Orkester. Jansons kommer også til å dirigere konserten i 2012. John Travolta. John Joseph Travolta (født 18. februar 1954 i Englewood i New Jersey) er en amerikansk skuespiller. Travolta ble kjent som Vinnie Barbarino i TV-serien Welcome Back, Kotter på 1970-tallet. Han fikk gjennombrudd i filmen "Saturday Night Fever" i 1977, med Oscar-nominasjon for beste hovedrolle. Det virkelige store gjennombruddet kom med hovedrollen i filmen "Grease" året etter, der han spilte sammen med Olivia Newton-John. Etter dette medvirket han i flere filmer, inntil han igjen får suksess med filmen "Pulp Fiction", som igjen gav ham en Oscar-nominasjon. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Personlig liv. Travolta giftet seg med skuespillerinnen Kelly Preston i 1991. De har datteren Ella Bleu (født 2000); deres sønn Jett (født 1992) døde 2. januar 2009 i en alder av 16, av et anfall under en familieferie.og Benjamin født 2010 Han led en sykdom kalt Kawasakis sykdom som kan resultere i varierte smertefulle bivirkninger som anfall og i noen tilfeller hjerteproblemer. John Travolta er medlem av Scientologikirken. John Travolta er pilot og eier fem fly, deriblant en Boeing 707-138 som har Qantas maling og merking da han er en goodwillambasadør for flyselskapet. Flyet bærer navnet "Jett Clipper Ella" og er oppkalt etter hans barn og Pan American World Airways som brukte Clipper i sine flynavn. Bergljot Ibsen. Bergljot Ibsen (født 16. juni 1869 som "Bergljot Bjørnson", død 1953) var datter av Bjørnstjerne Bjørnson og hans hustru Karoline, og giftet seg 11. oktober 1892 med Henrik Ibsens sønn Sigurd Ibsen, som senere ble Norges statsminister i Stockholm. Hun var nest yngst i en søskenflokk på fem. Hun var født i Christiania, og vokste opp i Italia, på Aulestad (1875–1882) og i Paris (1882–1887). I Paris begynte hun å ta sangtimer, og vendte etter 1887 også tilbake til Paris for videre sangundervisning. Hun debuterte i Paris i 1888, og sang gjerne Halfdan Kjerulfs og Edvard Griegs melodier til blant annet farens dikt. Gjennom 1890-årene hadde hun konsertturnéer både i Norge og Danmark, gjerne sammen med sin far, som da leste oversettelser av Victor Hugos "Århundredernes legende". Etter århundreskiftet opptrådte hun nesten utelukkende i veldedige sammenhenger. Mens hun i årene 1942–45 oppholdt seg i Syd-Tirol, begynte hun arbeidet med memoarboken "De tre", hvor hun skildrer sine svigerforeldre og sin ektemann, og deres innbyrdes forhold. Boken ble utgitt i 1948 og gjenutgitt i 1964. Ibsen, Bergljot Ibsen, Bergljot Ibsen, Bergljot Ibsen, Bergljot Ibsen, Bergljot Transleithania. Transleithania (latin for «på den andre siden av elven Leitha», tysk "Transleithanien") var etter det østerriksk-ungarske "Ausgleich" (kompromisset) i 1867 en omgangsspråklig betegnelse i Wien for "Den hellige ungarske Stefanskrones land", altså kongeriket Ungarn (inkludert Siebenbürgen som ikke lenger hadde noen autonomi) og de halvautonome kongerikene Kroatia-Slavonia og Fiume som hørte til Ungarn. Begrepet "Transleithania" stod i motsetning til "Cisleithania", som betegnet den østerrikske delen av dobbeltmonarkiet. Stålkameratene. Idrettslaget Stålkameratene er et idrettslag med hovedsete i Mo i Rana. Klubben driver med aktiviteter som fotball, Ishockey, judo, jujutsu, langrenn, skiskyting, bueskyting, turn, friidrett og trim. Historikk. Klubben ble stiftet 11. januar 1935 som Mo Arbeideridrettslag men byttet navn i 1946 til Stålkameratene. Dens hjemmebane er Sagbakken Stadion. Stålkameratenes A-lag i fotball ligger i 3. divisjon. Laget trenes av Per Harry Steiro. Laget hadde sin storhetstid rundt midten av 1990-tallet, da det tilbragte to sesonger i 1. divisjon (i 1995 og 1996). Dylan Moran. Dylan Moran (født 3. november 1971) er en irsk stand-up-komiker, skuespiller og skribent. Moran har vunnet mange priser og opptrådt på mange kjente festivaler med sine show. Moran ble født og oppvokst i County Meath, Navan i Irland. Der sluttet han på skolen som sekstenåring og tilbrakte de neste fire årene som mislykket poet. Som 20-åring overvar han en forestilling med irske komikere (deriblant Ardal O'Hanlon) på «The Comedy Cellar» i Dublin, og bestemte seg for å satse på denne grenen. I 1993 vant han Channel 4 sin «So You Think You Are Funny»-pris under Edinburgh Festivalen, og i 1996 ble han den yngste som noen gang har vunnet «The Perrier Award» (i en alder av 24) på samme festival. I 1997 dro han på sin første UK-turne med showet «Gurgling For Money». Mens han fortsatte som standup-komiker, fikk han en av hovedrollene i BBC-serien "How Do You Want Me?" i 1998. Serien varte bare to sesonger, men i 1999 fikk han en mindre rolle i filmen "Notting Hill". Men sitt store skuespillergjennombrudd kom først med den BAFTA-vinnende serien "Black Books (Ei selsom sjappe)", en serie han selv skapte sammen med Graham Linehan. Første sesong ble sendt i 2000 på Channel 4, og Moran avsluttet selv serien etter den tredje sesongen som ble sendt 2004. Samme år spilte han rollen som David i den romantiske zombiekomedien "Shaun of the Dead". Høsten 2005 besøkte Moran Norge to ganger. Først som en del av åpningsshowet under Standup-festivalen i Oslo i august, og senere i oktober der han opptrådte med et fullt show både i Oslo og i Bergen. Dylan Moran bor for tiden i Edinburgh med kone og barn, og er kjent for å være veldig tilbakeholden med opplysninger om sitt personlige liv. Filmografi. Moran, Dylan Moran, Dylan Johanniter-ordenen. Johanniter-ordenen er en tysk evangelisk ridderorden som har som formål å drive humanitært arbeid. Opprinnelse og middelalder. Johanniter-ordenes opprinnelse er uklar, men i følge kildene grunnla handelsmenn fra Amalfi et hospital for fattige og syke pilegrimer i Jerusalem mellom 1048 og 1071. Hospitalet, som ble viet til Johannes døperen, ble i begynnelsen drevet av et lekmannsbrorskap. Erobringen av Jerusalem i 1099 hadde i første omgang ingen betydning for hospitalet. Pavelig privilegium fra pave Paschalis II i 1113, la imidlertid grunnlaget for opprettelse av sju nye hospitaler i Bari, Otranto, Tarent, Messina, Pisa, Asti og Saint Gilles (Sør-Frankrike). Under Raimund von Puy (1120–1160), som erstattet den første kjente ordensmester, Gerhard, utviklet brorskapet seg til en geistlig ridderorden. Samtidig utvidet virksomhetsområdet seg til også å omfatte militære operasjoner til forsvar for den kristne tro. I 1206 ble det i Europa opprettet nasjonale sammenslutninger (Zungen). Innenfor disse ble det opprettet et antall (stor-)priorater, som igjen ble inndelt i balley'er og kommend'er. Denne organisasjonsstrukturen ble beholdt helt til slutten av det 18. århundre. Johanniter-ordenen kan dermed betegnes som Europas første overnasjonale fellesskap. I andre halvdel av 1200-tallet ble de kristne herrene, og Johanniter-ordenen med dem, fordrevet fra Jerusalem, og ved slaget ved Akkos i 1291 fra hele Palestina. Etter et kortvarig opphold på Kypros, erobret Johanniter-ordenen Rhodos, og etablerte et nytt hovedkvarter der i 1306. Da Tempelridderordenen ble tvangsoppløst i 1312, overtok Johanniter-ordenen store deler av Tempelriddernes eiendommer. Med sin base på Rhodos og sin rikdom i Europa, kunne Johanniter-ordenen bygge opp en flåte av galleier, og utbre sin innflytelse over det østlige Middelhavet. Selv om de motsto flere beleiringer og angrep fra de Osmanske styrkene, måtte de i 1522 se seg fordrevet også fra Rhodos. I 1530 ble de tildelt Malta av keiser Karl V. Johanniter-ordenen byttet da navn til Malteser-ordenen, som den dag i dag er navnet på den gjenværende katolske grenen av ordenen. Den evangeliske tiden. Reformasjonen førte til at Johanniter-ordenen mistet alle sine eiendommer i Skandinavia. I England etablerte Henrik VIII Church of England, og oppløste samtidig alle katolske organisasjoner og beslagla deres eiendommer. I Tyskland hadde Balley Brandenburg allerede i 1382 oppnådd en særstilling med stor grad av autonomi innenfor det tyske storprioratet og i ordenen. Gjennom avtalen i Heimbach ("Vergleich von Heimbach") som inneholder ordenens stiftelsesdokument, fikk ordensbrødrene bl.a. velge sitt eget overhode ("Herrenmeister"). Balley Brandenburg ble nærmest en egen orden innenfor ordenen med sete i Preussen. I motsetning til andre områder der katolisismen ble fordrevet av reformasjonen, førte ikke dette til tap av ordenens eiendommer innenfor Balley Brandenburg. Ordenen knyttet seg nært til den prøyssiske kongefamilien, og siden 1693 har ridderbrødrene valgt sin Herrenmeister blant Hohenzollernes prinser. Nåværende Herrenmeister for Johanniter-ordenen er siden 1999 H.K.H. Oskar Prinz von Preussen. I 1810/11 ble alle geistlige eiendommer i Preussen ekspropriert av staten. Johanniter-ordenen ble dermed de facto oppløst, men fortsatte som et eiendomsløst forbund. I 1852 gjenopprettet Friedrich Wilhelm IV av Preussen Johanniter-ordenen, da som en rent evangelisk organisasjon med diakonistiske oppgaver. Ordenen omfatter 18 tyske og 5 utenlandske avdelinger (kommender), og omfatter ca 3 300 riddere. Organisering. Johanniter-ordenens forretningsførsel styres av Ordensregjeringen under ledelse av en Ordenskanzler. Øverste organ for ordenen er Ordenskapitelet. Ordenskapitelet består av Herrenmeisteren, Ordensstattholderen, Kommendatorene (lederne for kommendene) og Ordensregjeringens medlemmer. Olav Råstad. Olav Råstad (født 2. februar 1979 i Harstad) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Steinkjer Fotballklubb. Han har tidligere spilt i Hamarkameratene, Glimt, Harstad IL, Landsås, Mjølner og Tromsø IL. Råstad var en av landets mest lovende alpinister, samtidig som han spilte på aldersbestemte landslag i fotball. 19 år gammel valgte han å prioritere fotballen og ble også landslagskaptein for Norges U-21 landslag. Karriere. Råstad startet sin karriere hos Harstad IL hvor han var til 1998. Derfra meldte han overgang til Tromsø IL hvor han spilte rundt 50 kamper og skåret tre mål fra 1999 til 2001. I 2002 gikk han videre til Glimt hvor han fikk tilsammen 126 kamper. Råstad gikk videre til Hamarkameratene den 25. februar 2009 etter en kort møtevirksomhet rundt overgangssummen med Bodø/Glimt. Gjennom at Hamarkameratene rykket ned til andredivisjon høsten 2009 ble Råstad fristilt og kunne lete etter andre klubber selv om han fortsatt var ønsket av Hamarlaget. Valget falt til slutt på Steinkjer Fotballklubb, som han signerte en fireårskontrakt for den 21. desember 2009, undervise på Steinkjer videregående (spisset toppfotball) som talentutvikler Pudding Lane. Pudding Lane er en gate i City of London, kjent som stedet hvor den store bybrannen i 1666 brøt ut i bakeren Thomas Farryners hus. The Monument, søylen som ble reist til minne om brannen, står på en slik avstand fra stedet hvor brannen brøt ut at dersom den legges ned, vil den rekke akkurat frem dit. Nærmeste undergrunnsstasjon er Monument. Trygve Bornø. Trygve Bornø (født 2. februar 1942 i Harstad) var fotballspiller på landslagsnivå. Han startet karrieren i Harstad Idrettslag. Senere spilte han i Skeid (419 kamper 1964–1978). Han var årets spiller på VG-børsen i 1969. Han spilte 43 kamper på, også som lagkaptein. Etter karrieren var han generalsekretær i Norges fotballforbund og senere direktør for Ullevaal Stadion AS. Jaroslav Sakala. Jaroslav Sakala (født 14. juli 1969 i Krnov) er en tidligere tsjekkisk (inntil 1992 tsjekkoslovakisk) skihopper. Sakala debuterte i verdenscupen i 1989, og tok sin første internasjonale mesterskapsmedalje under OL 1992, da det tsjekkoslovakiske mannskapet tok bronsemedaljene i laghopp. Med et felles lag for Tsjekkia og Slovakia var Sakala med på å ta sølvmedaljer under VM 1993 i Falun. Den første verdenscupseieren kom 30. januar 1993 i Bad Mitterndorf, og dagen etter vant han på nytt samme sted. Den største prestasjonen som skihopper gjorde Sakala i 1994, da han ble verdensmester i skiflyging. Den beste sammenlagtplasseringen i verdenscupen var en andreplass i sesongen 1992/93. Sakala la opp som hopper i 2003. Bjørnstjerne Bjørnsons plass (Oslo). Bjørnstjerne Bjørnsons plass (1) ligger på Marienlyst i Oslo. Plassen foran hovedinngangen til Kringkastingshuset er oppkalt etter forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Det er bare Norsk Rikskringkasting, "Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1", som har adresse til plassen. Plassen ble navnsatt i 1954. Ved innkjørselen til plassen står Bjørnsonmonumentet "Lengsel, men ingen vinge", utført av Agnes Houg, oppført i 1968. Carry Geijssen. Carolina Cornelia Catharina (Carry) Geijssen (født 11. januar 1947 i Amsterdam) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. I 1966 ble hun nederlandsk mester og tok også tre andreplasser. Høydepunktet i Geijssens karriere var OL 1968 i Grenoble. Hun gikk overraskende til topps på 1000 meter med tiden 1.32,6 og var dermed den første nederlender som tok gull i denne grenen. I tillegg tok hun sølv på 1500 meter, bare slått av finske Kaija Mustonen. Under verdensmesterskapet i 1968 tok hun tredjeplassen bak lagvenninnene Stien Baas-Kaiser og Ans Schut. Jordskifterett. Jordskiftedomstolene er særdomstoler som behandler saker som gjelder rettigheter og bruk av fast eiendom. Alle som eier en eiendom eller har en varig bruksrett, og som har problemer med sin eiendom, kan få løst sine problemer etter reglene i. I tillegg har noen offentlige myndigheter rett til å kreve sak uten å være grunneier eller rettighetshaver. De ulike sakstypene for jordskiftedomstolene kan klassifiseres i tre typer saker. Jordskiftedomstolene omfatter 34 jordskifteretter og 5 jordskifteoverretter. Ankeinstans for jordskifterettene er jordskifteoverrett eller lagmannsretten. Jordskifteretten er vanligvis sammensatt av en jordskiftedommer og to meddommere. I svært kompliserte saker kan retten settes med fire meddommere. Jordskifteretten kan også settes med jordskiftedommeren som enedommer. Det vanlige er at saker i Jordskifteretten føres av partene uten bistand av advokat, men advokat benyttes i 30 – 40% av sakene. Flere studiesteder tilbyr utdanning innen skog, oppmåling og kartfag De rettsendrende sakene. De rettsendrende sakene, de tradisjonelle jordskiftesakene, karakteriseres av at de foretar en omforming av eiendoms- og bruksrettsforhold med sikte på å oppnå en økonomisk gevinst. Ingen andre domstoler kan behandle de rettsendrende sakene. Videre har økt utnyttelse av utmarksområder til fritidsbolig medført økning av bruksordningssaker, da med tanke på bygging av nye veier, samt utforming av regler for bruken og vedlikeholdet av disse, samt eksisterende veier. Denne sakstypen er også velegnet til å løse samarbeidsproblemer i urbane områder, for eksempel til felles private veier, parkeringsareal, friområder, lekeareal og andre fellesområder mellom boliger eller bedrifter. De rettsfastsettende sakene. De rettsfastsettende sakene omfatter grensegang og rettsutgreiing. Både jordskiftedomstolene og de alminnelige domstolene kan behandle denne type saker. Jordskiftedomstolene behandler ca. 90 % av grensegangsakene. Det er ikke et vilkår at det er tvist om grensen for at det skal kunne kreves grensegang. Dersom tvist oppstår kan jordskifteretten avgjøre tvisten ved dom. Jordskifterettene avmerker grensene i marka og koordinatfester grensemerkene. Jordskifterettene utarbeider kart og lager beskrivelse av grensene. Emese Hunyady. Emese Nemeth-Hunyady (født 4. mars 1966 i Budapest) er en tidligere ungarsk skøyteløper, som deltok i seks vinter-OL, fra Sarajevo 1984 til og med Salt Lake City 2002. Hunyady vant gull på 1500 meter og sølv på 3000 meter under OL på Lillehammer i 1994. I Albertville 1992 tok hun bronse på 3000 meter. I 1985 giftet hun seg med Thomas Nemeth og ble østerriksk statsborger. I 1993 vant Hunyady allround-EM, og gikk til topps i allround-VM i 1994. I 1999 vant hun gull på 1500 meter under VM enkeltdistanser. Slaget om Storbritannia. Slaget om Storbritannia (engelsk "Battle of Britain", tysk "Luftschlacht um England") er betegnelsen på den luftoffensiven som Aksemaktene utkjempet mot Storbritannia sommeren og høsten 1940. Slaget er den første militære kampanjen som helt og holdent ble utkjempet med luftstyrker. På Aksemaktenes side sto Luftwaffe (det tyske luftvåpenet) og en mindre italiensk kontingent, på Storbritannias side sto de britiske Royal Air Force og Fleet Air Arm og en enkelt canadisk jagerskvadron. Tysklands mål for offensiven var å skaffe seg luftherredømme over det sørlige Storbritannia ved å svekke RAFs Fighter Command, for å muliggjøre Operasjon Sjøløve, en regulær invasjon av Storbritannia over Den engelske kanal. Navnet på slaget kommer fra en kjent tale Storbritannias daværende statsminister Winston Churchill holdt i Underhuset: «Det general Weygand kalte "slaget om Frankrike", er over. Jeg forventer at "slaget om Storbritannia" er nær ved å begynne …». Fra juli 1940 var skipskonvoier langs kysten og kystbyer som Portsmouth hovedmålene for Luftwaffe. Etter en måned gikk Luftwaffe over til å ha RAFs flybaser som viktigste mål. Etterhvert som offensiven utviklet seg, bombet de også flyfabrikker og annen infrastruktur. I den siste fasen endret Luftwaffe taktikk og angrep politisk viktige områder og bombet sivilbefolkningen i den såkalte Blitzen. Slaget ble i stor grad en utmattelseskrig mellom de to siders luftvåpen, og endte med en strategisk britisk seier. At Tyskland ikke klarte å ødelegge Storbritannias luftforsvarsevne, eventuelt å tvinge landet til våpenhvile eller kapitulasjon, blir ansett som landets første større nederlag under andre verdenskrig og et avgjørende punkt i krigen. Bakgrunn. Europa sommeren 1940. Storbritannia alene, mens resten av Europa enten var okkupert eller nøytralt. Mellomkrigstiden og vinteren 1939–1940. Blant strateger og eksperter på luftkrig var det i mellomkrigstiden en allmenn oppfatning at «bombeflyet kommer alltid gjennom». Frykten for svært høye dødstall ved bombeflyangrep var noe av bakgrunnen for den britiske statsminister Chamberlains senere så utskjelte appeasement-politikk, hvor vestmaktene ga etter for Adolf Hitlers krav. Utviklingen høsten 1939 gjorde ikke bildet lysere for Storbritannia og dets støttespillere. Polen ble gradvis okkupert etter en måned med harde kamper på to fronter, og det tyske Luftwaffes ødeleggende bombing ble kjent gjennom tyske propagandafilmer. Våren og forsommeren 1940 ble også Danmark, Norge, Benelux-landene og Frankrike hærtatt. Britiske tap av jagerfly under felttoget i Frankrike var skremmende. I mai og juni 1940 gikk 477 jagerfly tapt og 284 piloter ble drept. Sommeren 1940. Etter britenes evakuering fra Dunkerque og Frankrikes kapitulasjon etter slaget om Frankrike, sto Storbritannia mer eller mindre alene igjen i kampen mot Tyskland. Større franske styrker var også blitt evakuert fra Dunkerque, men sto foreløpig uten effektiv ledelse og manglet våpen. Den tyske diktatoren Adolf Hitlers hovedfokus var på strategien overfor Sovjetunionen, og han håpet å unngå direkte kamper mot britene. Han trodde også at Storbritannia ville inngå en våpenstillstand. Selv om den britiske utenriksministeren, Halifax, og deler av landets politiske ledelse så en fredsavtale med et stadig sterkere Tyskland som ønskelig, avslo statsminister Winston Churchill og et flertall i regjeringen et forsøk på å få til en avtale med Hitler. Churchill brukte i stedet sine kraftfulle talegaver til å påvirke den britiske befolkningen til å motsette seg kapitulasjon og til å forberede landet på en langvarig krig. Den 11. juni 1940 forklarte øverstkommanderende for Kriegsmarine, Großadmiral (storadmiral) Erich Raeder, i et møte med Hitler at en tysk sjøveis invasjon av Storbritannia ikke kunne iverksettes før det tyske flyvåpenet Luftwaffe hadde luftherredømme. De tyske sjøstridskreftene hadde blitt sterkt redusert under angrepet på Norge, mens det britiske Royal Navy fremdeles hadde over femti jagere, tjue kryssere og åtte slagskip i Home Fleet. Det var lite den svekkede tyske Kriegsmarine kunne gjøre for å hindre Royal Navy i å angripe en tysk invasjonsstyrke – det eneste alternativet var å bruke Luftwaffes stupbombere og torpedofly, noe som ville kreve luftherredømme. "Da England, på tross av sin militært håpløse situasjon, fremdeles ikke har vist tegn til å være klar til å forhandle, har jeg bestemt å forberede en landgangsoperasjon mot England og, hvis nødvendig, iverksette den. Målet med denne operasjonen er å eliminere det engelske hjemlandet som en base for fortsatt krig mot Tyskland…" "2) Inkludert i disse forberedelsene er etableringen av følgende forhold som gjør en landgangsoperasjon i England mulig;" "a) Det engelske luftforsvaret må ha blitt slått i et slikt omfang moralsk at det ikke lenger kan fremvise noen nevneverdig angrepsstyrke mot den tyske invasjonen." Alle forberedelsene skulle være klare ved midten av august. Planen, med kodebetegnelsen Operasjon Sjøløve (Unternehmen Seelöwe), ble lagt frem for Oberkommando der Wehrmacht (OKW) og ble bestemt å skulle iverksettes i midten av september 1940. Operasjon Sjøløve anga at invasjonsstyrkene skulle landsettes på sørkysten av Storbritannia, støttet av luftlandestyrker. Hverken Hitler eller OKW trodde det ville være mulig å gjennomføre et vellykket amfibieangrep på Storbritannia før RAF var nøytralisert. Raeder trodde at luftoverlegenhet kunne muliggjøre en vellykket invasjon, men at det ville være risikabelt og fordret «våre luftstyrkers absolutte kontroll over Kanalen». Styrkeoppstilling. Det tyske Luftwaffe sto overfor en mer formidabel motstander enn det noen gang tidligere hadde møtt: et stort, vel koordinert, godt utrustet og moderne luftforsvar. Jagerfly. a> på en feltflyplass i Frankrike i august 1940, under slaget om Storbritannia a> fra slaget, her fotografert under en minneflyvning a> fra slaget, her fotografert under en minneflyvning Det tyske Luftwaffes jagerfly var "Messerschmitt Bf 109" og "Bf 110", deres motstykke i RAF var først og fremst "Hawker Hurricane", men også et betydelig antall av den raskere og mer moderne "Supermarine Spitfire". Tyskernes Bf 109 var omlag 15–50 km/t raskere, avhengig av høyden. De tyske flyverne ble overrasket over Spitfires egenskaper i luftkamper under evakueringen ved Dunkerque. Likevel mente de at Bf 109 var et bedre fly. Det hadde imidlertid en større svingradius enn "Hurricane" og "Spitfire". "«… forskjellene mellom Spitfire og Me 109 (Bf 109) i ytelse og manøvrering var marginale, og i kamp ble de nesten alltid overskygget av taktiske vurderinger: hvilken side hadde sett den andre først, hvem hadde fordel av solen, høyde, antall, gode piloter, taktisk situasjon, koordinering, drivstoffbeholdning osv.»" Bf 109 ble også brukt som jagerbomber og kunne da bære en 250 kg bombe under skroget. I motsetning til andre mindre bombefly, som "Junkers Ju 87", kunne Bf 109 så kjempe mot Spitfire på like fot etter at bomben var sluppet. Ved begynnelsen av slaget ble det fra tysk side også forventet at det tomotors Bf 110 kunne delta i luftkamper – i tillegg til å eskortere Luftwaffes bombefly. Men selv om Bf 110 var raskere enn Hurricane og nesten like raskt som Spitfire, viste det seg at manglende manøvrerbarhet og svakere akselerasjon gjorde flyet uegnet som langdistanse-eskortejager. Etter store tap ble Bf 110 derfor kun brukt hvor Bf 109 ikke hadde lang nok rekkevidde. Under slaget hadde Bf 110 størst suksess som raskt bombefly, der det kunne stupe lavt ned mot målet og levere lasten for så å forsvinne igjen i høy hastighet. Den tyske enheten "Erprobungsgruppe 210" (Evalueringsgruppe 210) viste at flyet med god effekt kunne benyttes i angrep mot små og utvalgte mål. To italienske jagervinger fra Regia Aeronautica deltok i siste fase av slaget. De var utstyrt med henholdsvis G.50, med egenskaper opp mot Hurricane, men svakere bevæpning og dobbeltdekkeren C.R.42. Bare sistnevnte maskiner kom i luftkamp. Hverken de italienske mannskapene eller maskinene var utrustet for nord-europeisk høstvær, og de italienske styrkene hadde liten virkning på slagets gang. Det britiske jagerflyet "Boulton Paul Defiant" hadde en viss suksess ved Dunkerque, og på grunn av likheten med Hurricane ble Luftwaffes jagerfly, når de angrep bakfra, overrasket over flyets spesielle aktre kanontårn. Under slaget om Storbritannia viste det toseters énmotors flyet seg imidlertid håpløst underlegent, blant annet fordi det ikke hadde skyts forover og fordi det tunge kanontårnet gjorde at det ikke kunne utmanøvrere de tyske jagerflyene. Mot slutten av august ble det etter store tap tatt ut av bruk på dagtid. Det har blitt reist noe kritikk mot avgjørelsen om å beholde disse flyene (sammen med Fairey Battle i RAF Bomber Command), i stedet for å kassere dem, benytte Merlin-motorene i jagerfly, og omskolere de omlag tre tusen pilotene til å fly Hurricane. Ved et slikt tiltak kunne så et stort antall erfarne Hurricane-piloter ha blitt frigjort for å fly Spitfire. Jagerformasjoner. Mot slutten av 1930-tallet forventet Fighter Command kun å møte bombefly over Storbritannia, ikke enkeltmotors jagerfly. På bakgrunn av dette ble det etablert en taktisk doktrine («Fighting Area Tactics») som gikk ut på å konsentrere skvadronenes ildkraft ved kamp mot bombefly. RAF Fighter Commands jagerfly skulle fly i tette V-formasjoner, med tre og tre fly. Fire slike grupper dannet så en større V for hele skvadronen. Med en slik formasjon var det bare skvadronlederen i front som sto fritt til å speide etter fienden, da de andre pilotene også måtte passe på å holde formasjonen. RAFs jagerflyvertrening la også vekt på koordinerte angrep av seksjoner av skvadronen, som da brøt ut sekvensielt. Tidlig i slaget innså Fighter Command svakheten med denne rigide strukturen, men det ble ansett som for risikabelt å skifte taktikk, da uerfarne erstatningspiloter ikke uten videre kunne omskoleres. De tyske pilotene omtalte RAFs formasjoner som "Idiotenreihen" (idiotrader), fordi de gjorde RAFs skvadroner sårbare for angrep. Luftwaffe brukte i stedet relativt løse grupper på to fly (med kallenavn "Rotte"), én leder ("Rottenführer") som ble fulgt av et annet jagerfly omlag 200 meter bak og til siden (med kallenavn "Rottenhund" eller "Katschmareks"). Dette andre flyet fløy også noe høyere. Mens lederflyet sto fritt til å søke etter fiendtlige fly og kunne dekke sin vingmanns blindsoner, så gjaldt tilsvarende også for vingmannen. Denne formasjonen var utviklet etter prinsipper fra det tyske flyveresset Oswald Boelcke fra første verdenskrig. Det finske flyvåpenet tok en tilsvarende taktikk i bruk fra 1934, men det er vanligvis tyske jagerflyvere som Günther Lützow og Werner Mölders som har blitt knyttet til denne formasjonstypen, først benyttet under den spanske borgerkrigen. Luftwaffes taktikk lot "Rottenführer" konsentrere seg om angrep, mens han var dekket av vingmannen. Dette førte imidlertid til noe misnøye blant enkelte piloter, da de mente at et stort antall av Rottenführernes nedskytninger kom på bekostning av vingmennene deres. Under slaget om Storbritannia fikk en pilot som hadde 20 nedskutte fly, automatisk Jernkorset, og få av vingmennene klarte å nå dette antallet. To "Rotten"-formasjoner kunne videre danne en "Schwarm", hvor alle fire piloter kunne følge med på hva som skjedde rundt dem. Hver "Schwarm" i en "Staffel" fløy i ulike høyder og med rundt 200 meters avstand, noe som gjorde formasjonen vanskeligere å oppdage på avstand og ga flyene økt manøvreringsrom. I sving byttet flyene i en "Schwarm" innbyrdes posisjon, slik at ingen måtte fly hele yttersvingen, og svingen kunne dermed gjennomføres raskere. Bf 110 benyttet samme taktikk som Bf 109, men nådde sjelden like gode resultater. Når de ble angrepet, falt de såkalte "Zerstörergruppen" etterhvert mer tilbake og dannet store «forsvarssirkler», hvor hver Bf 110 beskyttet halen til neste fly i sirkelen. Disse formasjonene tiltrakk seg ofte RAF-jagerfly, som ikke kunne nå de hurtigflyvende Bf 109, noe som igjen ledet til den ofte gjentatte myten om at Bf 110 ble eskortert av Bf 109. RAFs erfarne jagerpiloter var svært klar over svakhetene i egen taktikk. Et kompromiss ble tatt i bruk ved at skvadroner brukte mye løsere formasjoner med ett eller to fly (såkalte "weavers") som fløy uavhengig over og bak hovedformasjonen for å sikre bedre observasjon og beskyttelse bakfra. Dette var imidlertid ofte de minst erfarne pilotene, og de var ofte de første som ble skutt ned og gjerne uten at resten av formasjonen merket det. Under slaget tok "74 Squadron" under skvadronleder Adolph «Sailor» Malan i bruk en variant av den tyske taktikken benevnt som «fours in line astern», noe som var en stor forbedring i forhold til den eksisterende tre-flys «vic». Malans formasjon ble etterhvert brukt av hele Fighter Command. Bombefly. a> bombefly. Bildet er tatt 25. september 1940. Aksemaktenes bombefly. Luftwaffe var i utgangspunktet taktisk støtte til hæren slik de med stort hell hadde gjort i tidligere felttog i krigen. De hadde derfor lette og middelstunge bombefly, men manglet tunge bombefly til strategisk bombing tilsvarende dem som ble brukt i bombekampanjer mot Tyskland senere i krigen. Det mest benyttede flyet var det middelstunge bombeflyet "Heinkel He 111". Dette flyet var det som oftest forbindes med slaget, både fordi var Luftwaffes viktigste bombefly, og på grunn av den distinkte utformingen av vingene. Heinkel-flyet tok den største bombelasten, og var det som klarte seg i slaget. Det lette bombeflyet "Dornier Do 17" var en "Schnellbomber" (hurtig bombefly) med liten bombelast og lett bevæpning. Det var svært manøvrerbart og ble brukt til angrep mot mindre mål i lav høyde i de tidlige fasene av slaget, men led store tap mot de britiske jagerflyene. Etter slaget ble Dornier Do 17 tatt ut av tjeneste i vest, der den var for langsom i forhold til den lette bevæpningen. Størst var imidlertid andelen tapte fly av det nye lette bombeflyet "Junkers Ju 88", som fortsatt var under utvikling. Innkjøringsproblemene med denne maskinen var så store at mannskaper under slaget om Frankrike hadde bedt om å bli overført til Heinkel-bombere. Først på slutten av slaget kom en fullverdig Junker-modell, som ble brukt med hell av Luftwaffe gjennom resten av krigen. Stupbomberen "Junkers Ju 87" (populært benevnt som Stuka) hadde gjort en god innsats i tidligere luftslag, men led det store tap i møte med britiske jagerfly på grunn av relativt lav hastighet. Det ble derfor stort sett tatt ut av tjeneste etter midten av august. Tre italienske bombervinger var utstyrt med det middelstunge Fiat BR.20. På samme måte som de italienske jageravdelingene, manglet bombeavdelingene nødvendig utrustning, blant annet hadde ingen av flyene radio. Flyene viste seg også svært sårbare og led store tap i møte med britenes moderne jagerfly og luftvernkanoner. RAFs bombefly. RAFs bombekampanje var ikke på noen måte like omfattende som Luftwaffes, men RAF bombet likevel fabrikker, invasjonshavner og jernbaneknutepunkter under slaget. Det ble også gjennomført flere nattlige bombetokter mot Berlin. De middelstunge bombeflyene "Handley Page Hampden" og "Vickers Wellington" var begge fly bygget i perioden der man trodde på at «bombeflyet alltid kommer gjennom». Hampden var den nyeste, og var konstruert som en "Schnellbomber" tilsvarende Dornier Do 17 med alt for lett bevæpning i forhold til hastigheten. Wellington-bombeflyene var utstyret med det som den gang var tung bevæpning da den ble laget, men mot tyske jagerfly kom de imidlertid til kort. De led enda større tap enn sine tyske motparter, ettersom tyske jagerfly hadde maskinkanoner med lengre rekkevidde og slagkraft enn maskingevær. "Armstrong Whitworth Whitley" var fra starten av konstruert som nattbomber, og hadde mindre tap. Det lette tomotors bombeflyet "Bristol Blenheim" ble brukt mot de fleste typer mål både på dag- og nattestid, og led fryktelige tap. Flere store tokter førte til tap av hele eller nesten hele flystyrken. Blenheim hadde vært RAFs raskeste fly da det kom i tjeneste, og en tung jagerutgave ble utviklet. Denne jagermodellen ble holdt i reserve som dagjager, men ble utstyrt med den første flybårne radaren og fungerte som nattjager. Det utdaterte "Fairey Battle" hadde vist seg forsvarsløst under kampene i Frankrike, og ble knapt brukt, og faset ut så snart faren for en tysk invasjon var over. Piloter. a> ledet "Jagdgeschwader 51" under slaget om Storbritannia. Mölders skjøt ned 30 fiendtlige fly over Storbritannia i løpet av 1940, og ble senere den første piloten som nådde 100 fiendtlige nedskytninger. Jagerpiloter fra den polske 303-skvadronen. Før andre verdenskrig var RAFs rekrutteringsprosess til pilotutdanningen mer fokusert på sosial bakgrunn enn faktisk egnethet. Sommeren 1940 hadde RAF rundt piloter, og disse skulle bemanne rundt fly, de fleste av dem bombefly. I utgangspunktet burde det altså være nok piloter, men det rigide britiske systemet gjorde det vanskelig å skaffe nok erfarne piloter. Mens det ble produsert 300 fly i uken, ble det bare utdannet 200 piloter. Den 1. juli 1939 hadde RAF jagerflypiloter. Av de totalt pilotene var bare 30 prosent avsatt til operativ tjeneste. 20 prosent av pilotene drev med trening av nye piloter, mens ytterligere 20 prosent gjennomgikk videregående kurs. Resten var avsatt til stabsfunksjoner, siden RAFs retningslinjer anga at bare piloter kunne ta ulike stabs- og operasjonelle beslutninger, selv i tekniske funksjoner. Under slagets høydepunkt, og på tross av at Churchill insisterte, ble bare 30 piloter frigitt til operativ tjeneste fra stabsfunksjoner. På grunn av dette hadde RAF en mangel på erfarne piloter ved begynnelsen av slaget om Storbritannia. Det ble denne mangelen på piloter, og ikke på fly, som var RAF-øverstkommanderende Air Chief Marshal Hugh Dowdings største bekymring. Særlig under slagets tidlige faser var slitasjen på pilotene stor og tapstallene høye. Samtidig hadde britene en fordel ved å kjempe i eget luftrom. Dette gjorde at dersom flyet ble skadet og piloten kom seg ut, så kunne han lande eller hoppe ut i fallskjerm og fortsette kampen, mens krigen var over for tyske piloter, og et langt krigsfangenskap ventet. Stort sett grunnet mer effektiv trening kunne Luftwaffe stille med et større antall erfarne piloter, totalt ved slagets begynnelse. Med en grunnstamme av erfarne flyvere, som hadde deltatt i den spanske borgerkrigen, hadde tyskerne omfattende skytetrening og taktikker tilpasset kamp mellom jagerfly. Luftwaffes flyvertrening frarådet også heroisme og understreket betydningen av kun å angripe når sannsynligheten for seier var tilstede. Internasjonal deltakelse. RAFs oversikt over jagerflyvere som deltok under slaget, viser at av totalt var 595 ikke-britiske. Det deltok 145 polakker, 127 newzealendere, 112 canadiere, 88 tsjekkoslovaker, 32 australiere, 28 belgiere, 25 sørafrikanere, 13 franskmenn, 10 irer, 7 amerikanere og én fra hvert av landene Jamaica, Palestina og Sør-Rhodesia. På den tyske siden deltok en mindre avdeling italienske jagerflyvere mot slutten av slaget – med begrenset suksess. Det norske statsrederiet Nortraship og norske sjøfolk ga et svært viktig bidrag til Storbritannias overlevelse generelt og slaget spesielt: over 40 prosent av drivstoffet RAF brukte, ble fraktet på norske skip. Tysk strategi. Det tyske Luftwaffes hovedoppgave hadde vært å gi taktisk støtte for hæren på slagmarken, og under offensivene mot Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike hadde Luftwaffe samarbeidet tett med landstridskreftene. Under slaget om Storbritannia var Luftwaffe imidlertid nødt til å spille en strategisk rolle, noe de var dårlig forberedt på. For at "Operasjon Sjøløve" skulle kunne gjennomføres, var det nødvendig for tyskerne å oppnå luftherredømme over det sørøstlige Storbritannia og Kanalen. Dette skulle oppnås hovedsakelig ved å bombe RAFs flyplasser og gjøre dem ubrukelige og samtidig ødelegge flest mulig britiske jagerfly på bakken. I forbindelse med bombeangrepene var det tenkt at de britiske jagerflystyrkene skulle lide ytterligere tap i de påfølgende luftkampene. Dernest skulle skip, havner, militæranlegg og fabrikker bombes for slik å redusere britenes mulighet til videre krigføring. Etterhvert som slaget utviklet seg skiftet ansvarsområdene, og "Luftflotte 3" tok mer ansvar for nattangrep, mens "Luftflotte 2" angrep om dagen. Luftwaffes opprinnelige tidsplan gikk ut på at det burde ta fire dager å slå RAF Fighter Command i det sørlige England. Derpå skulle det være en fire ukers offensiv, hvor bombeflyene – støttet av jagerflyene – ville ødelegge alle vesentlige militære installasjoner i Storbritannia og ødelegge landets flyindustri. Først skulle flyplasser langs kysten angripes, deretter skulle angrepene gradvis bevege seg innover i landet, særlig mot ringen av flybaser som beskyttet London. Senere vurderinger ga Luftwaffe fem uker, fra 8. august til 15. september, til å etablere luftherredømme over England. For å nå dette målet måtte Fighter Command ødelegges. Samtidig måtte Luftwaffe klare å beholde sin egen styrke for senere å kunne støtte en tysk invasjonsstyrke. Det eneste alternativet til målet om luftherredømme var en kampanje med terrorbombing mot sivilbefolkningen. Dette ble imidlertid sett på som en siste utvei. Luftwaffes taktikk. Tysk bombe med påskriften "Extra-Havanna für Churchill" – en åpenbar referanse til Churchills velkjente sigarer. En mast i radarsystemet Chain Home, en sentral del av Dowdingsystemet. Det meste av den tyske bombefly-eskorten ble ivaretatt av Bf 109, da det viste seg at Bf 110 var for sårbar for de svært godt manøvrerbare britiske jagerflyene. De tyske jagerflyenes taktikk ble sterkt påvirket av bombeflyenes krav om nærstøtte. Etter de harde kampene i midten av august møtte Luftwaffe-sjef Hermann Göring sine gruppeledere, og her ble behovet for samvirke mellom jager- og bombefly understreket. Det ble videre klarlagt at en "Gruppe" bombefly måtte eskorteres av flere "Gruppen" med Bf 109 jagerfly. I tillegg anbefalte Göring at så mange jagerfly som mulig skulle være tilgjengelig for patrulje i forkant av hovedstyrken, slik at de kunne skyte ned eventuelle motstandere før bombeflyene kom. Det ble videre bestemt at Ju 87, som hadde hatt store tap, bare skulle brukes under gunstige forhold. Etter ytterligere klager fra bombeflyverne over de britiske jagerflyene beordret Göring en ytterligere økning av jagerfly til eskorte. Mens dette førte til mindre tap av bombefly, økte imidlertid tapene av jagerfly, da disse i mindre grad fikk brukt farten og manøvreringsevnen sin. Luftwaffe forsøkte stadig å endre sin taktikk for å trenge gjennom RAFs forsvarssystem. Blant annet forsøkte en med grupper av frittflyvende jagerfly, såkalte "Freie Jagd" («fri jakt») for å tiltrekke seg og engasjere RAFs jagerfly. RAFs flykontrollere var ofte i stand til å gjennomskue dette og unngå dem, og de holdt seg stort sett til Dowdings plan om å konsentrere jagerflyene mot de tyske bombeflyene. Luftwaffe forsøkte også å bruke mindre formasjoner med bombefly som agn, dekket med store formasjoner med jagerfly. Denne taktikken hadde større suksess, men bombeflyenes sårbarhet ble igjen et problem og en begrensning også for jagerflyene. I september hadde standardtaktikken for flyangrep blitt en blanding av ulike teknikker. En gruppe "Freie Jagd"-jagerfly fløy i forkant av hovedgruppen med bombefly, som fløy i fem–seks tusen meters høyde, tett eskortert av jagerfly. De eskorterende jagerflyene ble delt i to, vanligvis "Gruppen". Om formasjonen ble angrepet fra én side, engasjerte flyene på denne siden angriperne, mens de andre jagerflyene dekket opp posisjonene. For Bf 109 var rekkevidden et stort problem – uten eksterne drivstofftanker var den rundt én time eller 600 kilometer. Når et jagerfly var over England, måtte flyverne konstant følge med på drivstoffbeholdningen og straks returnere til basen i Frankrike når det ble kritisk. Etterretning. Det tyske Luftwaffes situasjon ble vanskeliggjort ved mangelen på etterretningsinformasjon om de britiske forsvarsverkene. Tysk etterretning var oppdelt og plaget av rivalisering, og i 1940 var det kun et fåtall tyske agenter i Storbritannia. De dårlig organiserte tyske forsøkene på å få inn flere agenter ble dessuten oppdaget og avverget. Ved hjelp av signaletterretning ble tyskerne tidlig klar over at RAFs jagerfly ble kontrollert fra bakkestasjoner, men det ble antatt at kontrollsystemet var rigid og lite effektivt. Tyskerne var kjent med at britene hadde utviklet et radarsystem, men britenes avanserte varslings- og kommandosystem, kjent som Dowdingsystemet, var en vel bevart hemmelighet. Selv når god etterretningsinformasjon var tilgjengelig, som Abwehrs rapport i 1939 om Fighter Commands styrke og kapasitet, ble etterretningsinformasjonen ignorert om det ikke passet den øverste ledelsens oppfatning. En tysk etterretningsrapport fra 16. juli 1940 konkluderte med at det ved en intensivert luftkrig ville forventes at «RAFs nåværende styrke vil reduseres og denne tilbakegangen vil bli forsterket av den fallende produksjonsraten for fly». På grunn av denne og tilsvarende rapporter ble det hos ledersjiktet i Luftwaffe etablert en oppfatning av at RAF ville gå tom for jagerfly. En antok nemlig at RAFs svekkelse var tre ganger større enn den faktisk var. Flere ganger trodde Luftwaffe at Fighter Command var slått ut, og ledelsen ble overrasket da de britiske jagerflyene igjen var på vingene i stort antall. Under slaget måtte Luftwaffe benytte rekognoseringsfly for å kompensere for manglende etterretning, men disse var ofte et lett bytte for RAFs jagerfly. Resultatet var at Luftwaffe måtte utkjempe slaget «i blinde», uten sikker kunnskap om fiendens virkelige styrke. Mange av Fighter Commands flystasjoner ble aldri angrepet, mens bomber i stedet falt på mindre viktige mål. Resultatet av bombetokt og luftkamper ble systematisk overdrevet, og mangelen på god etterretning gjorde at Luftwaffe, i motsetning til RAF, ikke holdt fast ved én strategi. Britisk strategi. Kartskisse med inndeling av områder for tyske og britiske enheter, baser, rekkevidde for det tyske jagerflyet Bf 109 og britisk radardekning Dowdingsystemet. Hjørnesteinen i det britiske forsvaret var det omfattende systemet med tidlig varsling i opptakten til slag og sentraliserte kommando- og kontrollsystemer under slagene. Dette systemet var kjent som Dowdingsystemet etter luftmarskalk Hugh Dowding, leder for RAFs Fighter Command. Grunnlaget for systemet ble etablert mot slutten av første verdenskrig av generalmajor Edward Ashmore og ledet frem til etablering av Royal Observer Corps. Dowding utvidet og forbedret systemet, særlig med bruk av radarstasjoner for å oppdage innkommende tyske formasjoner så tidlig som mulig. Royal Observer Corps spilte også en viktig rolle i å bekrefte radarobservasjoner og melde fra til sentralkommandoen om fly i lav høyde. Videre ble alle observasjoner formidlet til Fighter Commands operasjonssenter ved RAF Bentley Priory hvor de ved et sinnrikt system ble plottet (avmerket) på store bord med kart over området. Denne visualiseringen av informasjonen om fremdriften i de tyske angrepene var viktig for at den britiske ledelsen kunne disponere styrkene sine optimalt, og dermed sende jagerflyene sine opp på det beste tidspunktet. Taktikk. Tyngden av slaget falt på Keith Parks "11 Group". Parks taktikk var å sende ut enkeltskvadroner for å avskjære angrep. Tanken var å utsette angriperne for kontinuerlige motangrep av relativt små grupper med fly og dermed bryte opp formasjonene med bombefly, før de kunne skytes ned ett for ett. Når flere skvadroner møtte et tysk angrep engasjerte de mer langsomtflyvende Hurricane bombeflyene, mens de raskere og mer manøvrerbare Spitfire angrep eskorten. Park instruerte også sine flyvere til å angripe bombeflyene forfra, der de var mest sårbare. Imidlertid gjorde den høye hastigheten dette vanskelig. Under slaget var Trafford Leigh-Mallory og Douglas Bader i "12 Group" sterke tilhengere av "Big Wing", en formasjon med minst tre skvadroner. Argumentene for "Big Wing" var at større antall fly i angrep ville kunne skape lokalt luftherredømme, med flere nedskutte fiendtlige fly og lavere egne tap. Problemene med å få så mange fly i luften samtidig gjorde at "12 Group" sjeldent kom "11 Group" til unnsetning, og førte til skarpe ordvekslinger mellom Parl og Leigh-Mallory. Først da Luftwaffe begynte å bombe London hadde "12 Group" mulighet til å få sin "Big Wing" på vingene. Effekten av denne taktikken under slaget er omstridt. Selv om antall rapporterte nedskytninger økte, var det også en klar tendens til at flyverne på grunn av en mer intens luftkamp rapporterte flere nedskutte fly enn hva som faktisk var tilfelle. Etterretning. De allierte hadde delvis tilgang til informasjon om tyske planer ved lesing av kodemeldinger gjennom tyskernes elektromekaniske krypteringsmaskin Enigma, men det ga RAF mer av et bakgrunnsbilde enn taktisk informasjon som kunne nyttes direkte i kamp. RAFs signaletterretningsstasjon ved Cheadle dro derimot fordel av slapp tysk radiodisiplin slik at de kunne gi en jevn strøm av meldinger om angrep som så ble direkte videresendt til Fighter Command. Britisk bombing av tyske områder. En viktig del av den britiske strategien var å bruke bombefly for å svekke tysk oljeindustri, kommunikasjoner og styrkekonsentrasjoner. Disse angrepene ble utført av RAF Bomber Command og RAF Coastal Command. Etter svært store tap ved dagtokt ble det fra 15. mai 1940 lagt opp til nattbombing. Etterhvert som trusselen mot Storbritannia økte ble angrep mot tysk flyindustri prioritert og utover sommeren og høsten ble særlig havnene ved kanalen angrepet, da det der ble samlet skip og lektere for en mulig invasjonsstyrke. I perioden juli til oktober 1940 ble det fløyet tokt der omlag besetningsmedlemmer omkom. Slagets faser. Tyske bombefly, Heinkel He 111 fotografert i lav høyde over Den engelske kanal En tysk Bf 109 nødlandet ved franskekysten Kanalkamp. Kampene over Den engelske kanal besto av en rekke luftslag over konvoier og noen angrep på konvoier med Stuka stupbombere. Operasjonene ble dels iverksatt fordi de tyske generalene Kesselring og Sperrle ikke var sikre på hva de ellers skulle gjøre, og dels fordi det ga tyske flybesetninger erfaring og mulighet for å prøve ut den britiske forsvarsevnen. I disse luftkampene hadde de tyske flyene stort sett overtaket da de tallmessig var overlegne britene. Behovet for flystøtte til konvoiene ble en stor belastning for RAF. Etterhvert ble imidlertid skipstapene så store at den britiske marineledelsen kansellerte videre konvoier gjennom kanalen. Disse kampene ga begge sider viktige erfaringer og viste at fly som Boulton Paul Defiant og Bf 110 ikke hadde nok fart og manøvreringsevne til å klare seg i luftkamp. Adlerangriff. Hovedangrepet på RAFs forsvarssystemer fikk kodenavnet "Adelerangriff" (tysk: «Ørneangrapet»). Dårlige værforhold gjorde at angrepsdagen, "Adlertag", (tysk: «Ørnedagen») ble utsatt til 13. august. Dagen før forsøkte tyskerne for første gang å slå ut de britiske radarstasjonene ved at fly fra jagerbombergruppen "Erprobungsgruppe 210" angrep fire radarstasjoner. Tre av dem fikk mindre skader, men var tilbake i drift innen seks timer. Manglende oppfølgingsangrep ga RAF anledning til å få stasjonene i drift igjen, og Luftwaffe angrep heller ikke stasjonenes infrastruktur, slike som kraftsystemer. Et slikt angrep kunne ha gjort selve radarmastene ubrukbare. Adlerangriff åpnet med en serie angrep på flybaser ved kysten benyttet av RAF for fremskutt stasjonering, såvel som såkalte satellittflyplasser. Utover i uken fortsatte angrepsbølgen innover i landet, og det ble gjort flere forsøk på å slå ut radarstasjonene. Den 15. august fløy Luftwaffe totalt 1 800 tokt, noe som gjorde dagen til felttogets mest intense. Denne dagen deltok også "Luftflotte 5" med fly fra Norge og Danmark, men møtte imidlertid uventet sterk motstand. Som en følge av de store tapene deltok "Luftflotte 5" bare i begrenset grad videre i slaget. Den 18. august hadde begge sider sine største tap – dagen ble senere kjent som "The Hardest Day" («den tøffeste dagen») – før utmattelse og været reduserte antall tokt i en ukes tid. Luftwaffe bestemte seg så for å trekke Ju 87 ut av slaget, da flyet var for sårbart overfor britiske jagerfly. Med det mistet Luftwaffe sitt viktigste redskap for presisjonsbombing. Det hadde også vist seg at Bf 110 var for lite manøvrerbar under luftkamper med britiske Hurricanes og Spitfires, og bruken av flyet ble derfor redusert. Bf 110 skulle etter dette bare brukes når spesielle oppdrag krevde det eller når et stort nok antall énmotors jagerfly ikke var tilgjengelig som eskorte for bombeflyene. Sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, tok også en annen viktig avgjørelse: Flere jagerfly skulle eskortere bombeflyene, i stedet for å fly fritt for å engasjere britiske jagerfly i luftkamp. "Luftflotte 2" skulle styrkes med Bf 109 fra "Luftflotte 3", og den skulle heretter fokusere på nattbombing. Grunnet misnøye med innsatsen så langt så ble flere eldre offiserer erstattet av yngre, blant de nye var Adolf Galland og Werner Mölders. Til sist bestemte Göring at angrepene på radarkjedene skulle opphøre, da disse angrepene ble sett som lite vellykkede. Ledelsen i Luftwaffe forstod imidlertid ikke hvor viktige radarene var i Dowdingsystemet. Hovedangrepet mot flyplassene. Den 23. august beordret Göring at de britiske flyplassene skulle angripes. Den 24. august ble en rekke flyplasser bombet, men også havnebyen Portsmouth og deler av London. RAF bombet Berlin i et gjengjeldelsesangrep natten 25. til 26. august, på tross av at Göring tidligere hadde hevdet at britene aldri ville klare å bombe den tyske hovedstaden. Fra 24. august var slaget et oppgjør mellom Kesselrings "Luftflotte 2" og Parks "11 Group". Luftwaffe sendte hovedstyrken sin mot Fighter Command i den hensikt å slå dem ut, og foretok gjentatte angrep mot de britiske flyplassene. Av 33 større angrep de neste to ukene var 24 mot flyplasser. De sentrale sektorstasjonene ble truffet gjentatte ganger: Biggin Hill og Hornchurch fire ganger hver; Debden og North Weald to ganger hver. Croydon, Gravesend, Rochford, Hawkinge og Manston ble også utsatt for tunge angrep. Coastal Commands flybase i Eastchurch ble bombet syv ganger da Luftwaffe feilaktig antok det var en base for Fighter Command. For å erstatte tapene ble 58 frivillige piloter fra Fleet Air Arm og et tilsvarende antall piloter fra det énmotors bombeflyet Fairey Battle fordelt på RAFs jagerskvadroner. Mange av de nye pilotene hadde så lite som ni timers flytid og ingen skytetrening eller øvelse i luftkamp. I denne kritiske fasen av slaget viste Fighter Command sin internasjonale karakter; flyvere fra Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika deltok, i tillegg ble det satt inn polske og tsjekkoslovakiske skvadroner som Dowding tidligere hadde vært skeptisk til å benytte. Den polske 303-skvadronen ble den allierte enheten med størst antall nedskutte tyske fly. De tyske angrepene ga imidlertid begrensede resultater, både med hensyn til ødeleggelser ved flyplasser, tap av fly og piloter. Skadene etter bombing ble raskt utbedret og flyplassene var sjelden ute av drift i mer enn noen timer. Skadede fly ble reparert, mens nye ble produsert i stort tempo. I tillegg fikk britene en stadig strøm av nyutdannede piloter. Blitzen. Bygninger i brann etter bombing, sannsynligvis i London. Ruiner etter bombing i London. Hitlers direktiv nummer 17 fra 1. august 1940 om hvordan krigen mot Storbritannia skulle føres forbød Luftwaffe å benytte terrorbombing av byer. Om slike angrep likevel skulle gjennomføres krevde det Hitlers personlige godkjennelse. I midten og slutten av august var det allikevel en rekke tilfeller av bombing av ulike befolkningssentra, også London. RAF svarte ved å bombe Berlin med 81 bombefly den 25. august. Målet var industriområder, men grunnet problemer med identifisering av målet på grunn av skyer falt også endel bomber på boligområder. Ytterligere britiske angrep på Berlin fikk Hitler til å tilbakekalle sitt direktiv nummer 17 og i en tale den 4. september truet han med å utradere britiske byer om ikke bombingen av Tyskland opphørte. Hitler og Göring brukte de britiske bombene over den tyske hovedstaden som et påskudd for å utvide luftkrigen, og kl 16.30 den 7. september kom en flåte på 300 tyske bombefly eskortert av 600 jagere i formasjon opp langs Themsen med kurs for London. Etter først å ha bombet havneområdet gjorde de et sveip inn over London sentrum før de returnerte til basene i det nordlige Frankrike. Klokka 20.30 samme dag begynte nattbombingen. Den ene bølgen av bombefly etter den andre avløste hverandre frem til kl 04.30 om morgenen. Da så hele Londons skyline ut til å være i brann, og omkring londonere var drept eller hardt skadd. Den tyske beslutningen om å terrorbombe byer, i stedet for RAFs flyplasser, ga Fighter Command et pusterom og en taktisk fordel. London var på grensen av rekkevidden for Bf 109, og de tyske jagerflyene hadde bare knapt 10 minutter over byen før de måtte returnere og ga bombeflyene begrenset jagereskorte. Samtidig ga det RAF mulighet til å forberede skvadronene. "11 Group" møtte de tyske angrepsbølgene med større styrke enn forventet fra tysk side, og nå kunne også "12 Group" forberede sine skvadroner i en "Big Wing", slik Leigh-Mallory foretrakk. I dagene som fulgte hadde "Fighter Command" relativt stort hell med å bryte opp de tyske bombeflyformasjonene. De store tyske tapene gjorde at Luftwaffe etterhvert sluttet med dagtokt og heller gikk over til nattbombing. Den 15. september ble to massive tyske bombetokt utsatt for kraftige britiske motangrep, med 60 tyske fly nedskutt, mot 26 britiske. Denne dagen har senere blitt kjent som «Battle of Britain Day». De tyske tapene fikk Hitler til to dager etter å beordre utsettelse av forberedelsene til invasjon av Storbritannia. Den 13. oktober bestemte Hitler igjen at invasjonen skulle utsettes, til våren 1941. Oktober 1940 ansees derfor som den måneden hvor regulær tysk bombing av Storbritannia endte. Tyskerne fortsatte imidlertid angrepene sine mot Storbritannia utover høsten og vinteren 1940, for det aller meste om natten, frem til 10. mai 1941. Etterspill. Takket være britenes effektive luftforsvar kostet Luftwaffes angrep Tyskland dyrt. Selv om London og andre britiske byer ble bombet 57 netter i strekk, ble det mer og mer åpenbart at slaget om Storbritannia ikke kunne vinnes i luften, og i midten av september var Hitler blitt tvunget til å utsette invasjonen på ubestemt tid. Da hadde Luftwaffe mistet omkring fly mot RAFs. Slaget om Storbritannia var det første større tilbakeslaget Hitlers Tyskland hadde erfart siden krigen begynte. Virkningen av strategisk bombing hadde blitt sterkt overvurdert av luftstridsteoretikere før slaget, og den britiske opinionen ble styrket av å ha klart påkjenningen. Slaget om Storbritannia markerte også en klar endring i amerikanernes syn på krigen. Før og under slaget godtok mange i USA vurderingen den amerikanske ambassadøren i London, Joseph P. Kennedy, ga om at britene ikke ville klare seg. Ettersom slaget utviklet seg ble imidlertid USAs president Roosevelt overbevist om at Storbritannia ville klare seg og trengte all den støtte landet kunne få. Nederlaget for de tyske luftstyrkene førte til at Storbritannia ikke falt ut av krigen. Selv om det ikke var stor aktivitet på kanalfronten i lang tid etterpå, ville en engelsk kapitulasjon eller våpenhvile fått ringvirkninger i resten av det britiske imperiet, og ville gitt aksemaktene helt andre forhold i kampene om strategiske ressurser i Middelhavet, Midtøsten og Nord-Afrika. En kapitulasjon ville også gitt ringvirkninger i Sørøst-Asia, der britiske styrker kjempet sammen med australske og senere amerikanske styrker mot Japan. Tysklands nederlag i slaget om Storbritannia tillot britene å gjenoppbygge militærstyrkene sine og etablere landet base for eksilregjeringene og frie styrker for en rekke okkuperte land, deriblant Norge. Etter at USA kom med i krigen, ble Storbritannia en fremskutt base for amerikanske tropper, og springbrett for invasjonen av Vest-Europa i 1944. Myter om slaget. Flere gale oppfatninger om slaget om Storbritannia har blitt stående, som at slaget fra britenes side ble utkjempet med Spitfire, mens det i virkeligheten var et flertall av Hurricane-skvadroner i britisk tjeneste. En annen oppfatning er at det var få britiske jagerpiloter mot en overveldende tysk styrke – men om pilotene i RAF var få, så hadde Luftwaffe færre. Imidlertid hadde de tyske pilotene mer erfaring etter kampene i den spanske borgerkrigen og kampanjene i Polen, Norge og Frankrike, og RAF hadde store tapstall i begynnelsen. Det har også blitt hevdet at Fighter Command var i ferd med å tape i begynnelsen av september grunnet tysk bombing av jagerflyplasser, og at RAF ble reddet ved den tyske bombingen av befolkningssentra som London. I realiteten var det aldri avgjørende, selv om det ga Fighter Command et pusterom da få av flyplassene til "11 Group" var inoperative i mer enn noen timer grunnet bombing. Kampene i sør hadde imidlertid tvunget RAF til å trekke seg lengre nordover, og overgangen fra bombemål i sør til London fratok Luftwaffe muligheten til å diktere kampene. I den offisielle historien etter slaget ble "Fighter Command" gitt æren for å ha reddet Storbritannia fra invasjon. I ettertid er det sådd tvil om Operasjon Sjøløve i det hele tatt ville la seg gjennomføre, selv om RAF hadde blitt slått. Enkelte historikere har hevdet at Royal Navys styrke og ikke minst de tap som den tyske Kriegsmarine ble påført under invasjonen av Norge ville satt en stopper for en tysk invasjon av Storbritannia. Mange historikere mener Luftwaffe heller ikke var sterkt nok til å nedkjempe RAF, noe som var nødvendig for at en tysk invasjon skulle lykkes. Den tyske jagerkommandøren Adolf Galland mente at Operasjon Sjøløve aldri var ment som en reell mulighet, men som et middel til å tvinge Storbritannia til å inngå våpenhvile. Det er imidlertid liten tvil om at både den Britiske overkommandoen, parlamentet og befolkningen tok de tyske invasjonsplanene svært alvorlig mens slaget pågikk. Om bombingen av London i større skala fra september, har det blitt hevdet at det var gjengjeldelse for bombingen av Berlin av Bomber Command natten 25. til 26. august. Deler av London hadde imidlertid allerede blitt bombet i to uker og i juli og august hadde over 1 300 britiske sivile blitt drept. Eksterne lenker. Storbritannia Storbritannia Pantheon (Roma). Pantheon med en søylefasade og kuppelformet sylinder Pantheon Interiør malt av Giovanni Paolo Panini Pantheon, "Alle guders tempel", er en av de best bevarte bygninger og mest betydningsfulle monument fra den romerske keisertidsarkitektur. Den ble trolig bygget i 120-årene av keiser Hadrian. Den norske forskeren Lise Hetland har disputert på at bygget ble reist av betong med teglsteinforskalling (opus testaceum) stemplet i årene 114, 115 og 116, og hun mener at det kan være reist under keiser Trajan, ikke keiser Hadrian som man tidligere hevdet. Senere ble Pantheon utbedret av Septimus Severus ca 200. Historie. En dedikasjon oppgir Agrippa, Augustus' svigersønn som byggherre i år 27 f.Kr., men denne bygningen er helt forsvunnet, selv om en inskripsjon på fasaden fremdeles forteller at det var «Marcus Agrippa, sønn av Lucius, reiste dette i sitt tredje konsulat». I år 80 ble det ødelagt, gjenoppbygd under Domitian, ødelagt av lynnedslag i år 110, og deretter gjenoppbygd igjen. I år 609 fikk pave Bonifatius VI Pantheon som gave av den bysantinske keiser Fokas. Bygningen ble innviet som Maria-kirke 13. mai. I den anledning sørget paven for å lagre 28 vognlass med relikvier fra kristne martyrer i Pantheons katakomber, og tempelets navn var nå «Santa Maria ad Martyres». Innvielsesdagen, 13. mai 609 eller 610, ble feiret som en årlig martyrfest inntil pave Gregor III flyttet den til 1. november, hovedsakelig fordi høsten med sine velfylte matlagre er en bedre tid for bespisning av store pilegrimsflokker; men først i 835 krevde pave Gregor IV at Ludvig den fromme skulle innføre allehelgensdag i hele sitt kongerike (Frankrike, Tyskland og den nordlige delen av Spania). I 663 fjernet den bysantinske keiser Constans II de forgylte taksteinene. Gregor III dekket taket med bly i stedet. Da Bernini lagde sine snodde søyler til høyalteret i Peterskirken i 1632, lot pave Urban VIII smelte om bronsebjelker fra Pantheons forhall. At bygningen ennå står, skyldes rett og slett at den ble vigslet til kirke i 609/10. Like fullt ble den utvendige marmor-bekledningen fjernet i middelalderen. Konstruksjon. Pantheon er sammensatt av to bygningselementer, en søylefasade (forhall) med en klassisk tempelgavl av den tradisjonelle typen med arkitrav og en kuppelformet sylinder. Den siste er bygget i typisk, romersk materiale: opus testaceum (betong med teglforskalling). Ytterveggene var opprinnelig marmorkledte. Kuppelen har samme diameter som høyde (43,30 meter) og er innebygget i muren slik at bare den øverste delen er synlig utenfra. Kuppelen er den største som ble reist i romertiden overhodet. Da arkitekten Filippo Brunelleschi skulle tegne kuppelen til Firenzes domkirke mer enn tusen år senere, klatret han, skjult av nattemørket, opp på Pantheons tak for å studere bygningsteknikken, og etter Firenze-domen kom Michelangelos kuppel i Peterskirken. Bak tempelgavlen er en søylebåret forhall som oppleves utadvendt. Pantheon er en gravplass for kunstnere, maleren Rafael ligger begravd her. Over hans grav står en statue av jomfru Maria av kunstneren Lorenzetto og utstyrt med ansiktstrekkene til Rafaels forlovede, Maria Bibbiena. Også Italias konger etter 1870 ligger gravlagt her - Vittorio Emanuele II og Umberto I med sin dronning. Årsaken er det dårlige forholdet mellom stat og kirke etter Italias forening, slik at paven ikke ønsket å stille hovedkirkene til rådighet som gravsted for kongene. I stedet ble Pantheon tatt i bruk. Interiøret. Inne i rotunden finner vi verdens største uarmerte betonghvelv med en diameter på 43,30 meter. Sylinderen er oppdelt i to soner, en nedre som er rikt artikulert og en strengere øvre som leder til kassettetaket i kuppelen. Totalhøyden er lik diameteren, 43,30 meter. I den nedre sonen er det syv nisjer, en hovednisje og tre mindre på hver side av den. Opprinnelig stod det statuer av de syv planetgudene her, en i hver nisje, mens en åttende nisje rommer bronseporten fra Hadrians tid, som fremdeles tjener som inngangsdør. Hver dag klokken tolv lager solen en lyssirkel rett over inngangsdøren. Øvre sone har tolv mellomrom mellom de falske vinduene. Dette er også et kosmisk tall og viser til de tolv tegnene i zodiaken som må ha stått her. Det meste av denne sonen er rekonstruksjoner fra det 18. århundre med grunnlag i tegninger fra renessansen. Rommet har bare én lyskilde, nemlig et rundt lysøye ("oculus"), som er 9 meter i diameter, midt i kuppelen. Det kan være et solsymbol. For at vannet som regnet førte inn i bygningen via hullet i taket skulle bli drenert bort, er gulvet svakt buet med høyeste punkt i senter. Legatus. "Legatus" (legat, som opprinnelig betydde som betyr utsending, sendemann) var i romersk tid en embetstittel for en militær leder, tilsvarende dagens generaloffiser, i den romerske hær. Hans direkte overodnede var duxen, og han utrangerte alle militære tribuner. Legater måtte ha graden pretor eller høyere. Legatene fikk store utbytter av hærens gevinst, slik at en stilling av denne typen var svært lukrativ. De som ble legater kom ofte fra senatorklassen i Roma, og det var to hovedstillinger: "legatus legionis", en tidligere pretor som var i føringen for en av Romas elitelegioner, og "legatus propraetor" som var en tidligere konsul som fikk utdelt en guvernørstilling i en av Romas provinser med magistergrad, som i noen tilfeller gav ham kontrollen over fire eller flere legioner. Edwin van der Sar. Edwin van der Sar (født 29. oktober 1970 i Voorhout) er en nederlandsk tidligere fotballmålvakt. Han spilte sist for Manchester United i FA Premier League fra 2005 til 2011. Han er den spilleren med flest landskamper for. Han er en av få fotballspillere som har vunnet Champions League med to forskjellige lag, etter å ha vunnet med nederlandske Ajax i 1995 og engelske Manchester United i 2008. I sistnevnte finale ble han også kåret til UEFA Man of the match. Ajax. Van der Sar startet sin karriere i FC Foreholte (Voorhouts lokale fotballag), før han gikk til VV Noordwijk. Her ble han oppdaget av Ajax. Etter å ha gått gradene i Ajax' junioravdeling, etablerte han seg på A-laget og hadde en lang og suksessrik periode der. Han var med på å vinne UEFA-cupen i 1991/92-sesongen og Champions League i 1994/95-sesongen. I tillegg ble han kåret til Europas beste keeper av UEFA i 1995. Han stod i mål for Ajax i Champions League-finalen mot Juventus i 1996, men måtte ta til takke med sølvmedalje da laget hans tapte på straffesparkkonkurranse. Han fikk totalt 226 opptredener for Ajax og scoret et mål. Målet kom på et straffespark i 9-1-seieren mot De Graafschap i 1997/98-sesongen. Juventus. Van der Sar ble så kjøpt av det italienske laget Juventus. Der fikk han 66 Serie A-kamper før han mistet plassen til fordel for Gianluigi Buffon. Han ble den første ikke-italiener som voktet buret for Torino-klubben. Fulham. Van der Sar i Fulham Van der Sar var ikke fornøyd med å sitte på benken for Juventus, og ble kjøpt av Premier League-laget Fulham i 2001. Overgangen var etter rapportene verdt ca £7,1 millioner. Han signerte en fireårskontrakt og fikk i alt 127 ligakamper for London-laget. Manchester United. Van der Sar under en United-kamp Van der Sar ble solgt til Manchester United den 1. juni 2005 i en overgang som ble rapportert å være verdt ca £2 millioner, men overgangssummen ble aldri offentliggjort. Manchester Uniteds manager, Sir Alex Ferguson, regnet ham som den beste målvakten i klubben siden Peter Schmeichel. Den 5. mai 2007 var van der Sars strafferedning en meget medvirkende årsak til 1-0-seieren mot Manchester City i Manchester-derbyet. Dagen etterpå maktet ikke Chelsea å slå Arsenal på Emirates, noe som resulterte i at Uniteds femtende, og van der Sars første Premier League-trofé, var et faktum. Han ble også med på PFAs Årets Lag i 2006/07. Tre måneder senere var han svært medvirkende da United tok sin 16. Community Shield-seier. Han reddet tre straffespark på rad i straffesparkkonkurransen mot Chelsea, etter at lagene hadde spilt 1-1 til full tid. 2007/08-sesongen ble van der Sars beste sesong siden han kom til United. Han hadde flere svært gode opptredener til tross for en plagsom lyskeskade. Han hjalp laget med å sikre sitt andre Premier League-gull på rad på sesongens siste dag. Det hele toppet seg da laget vant Champions League etter at van der Sar reddet et straffespark fra Nicolas Anelka i straffesparkkonkurransen. Den 12. desember 2008 signerte van der Sar en ett-års kontraktsforlengelse av sin daværende kontrakt, noe som gjør at han blir i klubben til slutten av 2009/10-sesongen. Den 27. januar 2009 var van der Sar svært delaktig da Manchester United satte ny klubb- og Premier League-rekord for antall kamper på rad uten å slippe inn mål. Klubbens 5-0-seier mot West Bromwich Albion betød at laget hadde gått 11 kamper, 1 032 minutter, uten å slippe inn mål. Han slo dermed Petr Čechs gamle rekord fra 2004/05 som lød på 10 kamper, 1 025 minutter. I den påfølgende kampen fire dager senere satte van der Sar ny rekord for hele det engelske ligasystemet. Han slo da Steve Deaths rekord fra 1979 på 1 103 minutter uten innslupne mål. Nok en kamp uten å slippe inn mål fulgte mot West Ham den 8. februar 2009. Van der Sar forlenget da rekorden til 1 212 minutter uten innslupne mål. Han slo dermed den britiske rekorden satt av Aberdeens Bobby Clark i 1971, som lød på 1 155 minutter. Den 4. mars slapp van der Sar "endelig" inn mål igjen. Han gjorde en feil som gav Newcastle Uniteds Peter Løvenkrands muligheten til å score 9 minutter ut i oppgjøret. Van der Sar gikk totalt 1 311 minutter uten å slippe inn mål i ligaen. Dette var uten tvil en av grunnene til at United tok sitt 11. ligamesterskap. United vant flere av kampene 1-0, og tok tittelen foran nesen på Liverpool. Med 21 kamper uten innslupne mål, vant han også Barclays Golden Glove for 2008/09-sesongen. Han klarte derimot ikke å vinne sin tredje Champions League-tittel, da United tapte 2-0 mot Barcelona i finalen i Roma den 27. mai 2009. Den 21. februar 2010 signernte van der Sar nok en ett-års kontraktsforlengelse av sin daværende kontrakt, som da vil si at han vil bli i klubben ut 2010/2011 sesongen og. Internasjonal karriere. Van der Sar var med i Nederlands tropp foran 1994-VM, men fikk ikke spilletid. Han måtte vente til den 7. juni 1995 før han fikk sin internasjonale debut, mot. Han stod i mål i tre store turneringer på rad der laget tapte etter straffesparkkonkurranse: EM i 1996, VM i 1998 og EM i 2000. Ettersom Nederland feilet med å kvalifisere seg til VM i 2002, måtte van der Sar vente i fire år for sin neste internasjonale turnering. EM i 2004. Under straffesparkkonkurransen mot i kvartfinalen av Euro 2004 reddet van der Sar en straffe fra Olof Mellberg. Nederland vant straffesparkkonkurransen 5-4 og avanserte til semifinalene, der de tapte mot. VM i 2006. Før kampen mot Elfenbenskysten i 2006-VM hadde van der Sar holdt buret rent i ni tellende landskamper. Edwin van der Sar har representert 130 ganger. Dermed har han flere landskamper for Nederland enn noen andre. Dette har gjort at han har kommet inn på topp 30 i lista over spillere med flest landskamper for sine landslag. Han slo, som kaptein, Frank de Boers rekord i åttendedelsfinale-kampen mot Portugal i 2006-VM. EM i 2008. Van der Sar i trening for Nederland i forkant av Euro 2008 På sin 37-årsdag ble van der Sar intervjuet av Radio 538, der han offentliggjorde at han ville gi seg med landslagssfotball etter EM i 2008. Han var kaptein i Nederlands 3-0-seier mot Italia den 9. juni 2008, og også i 4-1-seieren mot Frankrike den 13. juni. Den 21. juni spilte han det som da skulle være hans siste landskamp, 3-1-tapet mot Russland i kvartfinalen av mesterskapet. Kampen ble avgjort ved hjelp av ekstraomganger. Dette var hans 16. kamp i et EM, noe som gjorde at han tangerte rekorden satt av Lilian Thuram et par dager tidligere. Hvis man regner i antall spilte minutter er van der Sar øverst på lista. Kvalifisering til VM i 2010. Den 3. oktober 2008, etter ansettelsen av den nye landslagssjefen Bert van Marwijk, bestemte van der Sar seg for at han ville stå i mål for Nederland under VM-kvalifiseringskampene mot og. Dette på grunn av skader på både førstevalg Maarten Stekelenburg og Henk Timmer. Van der Sar holdt buret rent i begge kampene, som ble vunnet med henholdsvis 2-0 og 1-0. I Oslo slo laget hans Norge 1-0 etter scoring av Mark van Bommel, noe som gav van der Sar en verdig avslutning på landslagskarrieren og hans 130. landskamp. Personlig. Van der Sar giftet seg i 2006 med samboeren Annemarie van Kesteren. Bryllupsseremonien foregikk på Beurs van Berlage i Amsterdam den 20. mai 2006. Paret har to barn – sønnen Joe og datteren Lynn. Joe er kanskje best husket for å ha blitt båret i sin fars hender etter at Nederland hadde slått Sverige i straffesparkkonkurranse i kvartfinalen av Euro 2004. Van der Sar etter CL Semi-finale mot Barcelona 29. april 2008 Dux. Dux er latin for leder (fra verbet "ducere", "lede"), og er en referanse til alle som ledet tropper i antikkens Roma. Romerriket. I det romerske militæret var duxen imidlertid en general ansvarlig for to eller flere legioner. Tittelen refererer ofte til en konsul, eller imperator, men vanligvis er den knytt til en romerske guvernør. Som guvernør kunne duxen både ha den øverste administrative makt i provinsen samtidig som han var leder for alle legioner som var stasjonert der. Caesar (tittel). Caesar er en tittel av keiserlig karakter. Det kommer fra familienavnet til Gaius Julius Caesar, den romerske diktatoren. Forandringen fra å kun være et familienavn til å bli en keiserlig tittel, stammer fra 68/69, det såkalte "fire keisernes år". Jan Myrdal. Jan Myrdal (født 19. juli 1927) er en svensk journalist, forfatter og aktivist på ytre venstre fløy. Han har bl.a. utgitt reisekildringer og publikasjoner av politisk natur, og en selvbiografi som var sterkt kritisk til hans egne foreldre Gunnar Myrdal og Alva Myrdal. Han har vært en profilert støttespiller for Røde Khmers regime i Kambodsja. Han besøkte landet en rekke ganger og har siden alltid benektet at det foregikk et folkemord der. Han har betegnet rettssakene mot Røde Khmer som en «farse». Hans politiske synspunkter har gjort ham til en svært omstridt person. Familiebakgrunn og selvbiografien "Barndom". Han er sønn av de fremtredende svenske sosialdemokratiske politikerne Alva og Gunnar Myrdal. Det radikale bruddet med foreldrene representerer på det personlige planet i stor grad en gjenspeiling av bruddet med sosialdemokratiet på det politiske planet. Han brøt all kontakt med sin mor i 1967 og møtte henne aldri igjen de siste 20 årene av hennes liv. Selvbiografien "Barndom" fra 1982, som er en av Myrdals best kjente bøker, vakte sterke reaksjoner på grunn sine ubarmhjertige beskrivelser av foreldrene Alva og Gunnar. Blant dem som reagerte var Jan Myrdals søsken, og de ville klage boka inn for Justitieombudsmannen. Hans egen far, Gunnar Myrdal, truet med injuriesøksmål og dissekerte boken setning for setning og fotnote for fotnote. Politisk og publisistisk virksomhet. Etter at han gikk ut av Sveriges Kommunistiska Parti i 1965 har Myrdal vært partipolitisk uavhengig. Han har imidlertid hele tiden stått i den marxistisk-leninistiske tradisjonen, og har blant annet vært knyttet til kretsen rundt studentforbundet Clarté. Han har også stått og står fortsatt den maoistiske bevegelsen svært nær. Myrdal har på den ene siden blitt kritisert for å forsvare overgrep begått i sosialismens navn. Han har blant annet uttrykt sterk støtte for Albania under Enver Hoxha og Kambodsja under Pol Pot. Etter at han i 1989 uttrykte tilfredshet med at de kinesiske kommunistmyndighetene slo ned protestene på Den himmelske freds plass, var det flere fremtredende medlemmer av PEN-klubben som gikk inn for eksklusjon av ham og ektefellen Gun Kessle. Han har også gått langt i sin forståelse av Ayatollah Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie. På den andre siden har han gått i bresjen for ytringsfrihet, uavhengig av innhold. Blant annet har han forsvart nazistenes organisasjons- og ytringsfrihet, og tatt til orde for å forhindre fremstøt i retning av et forbud mot Adolf Hitlers "Mein Kampf". Han har også forsvart den franske holocaustfornekteren Robert Faurrison. Da en debatt om Faurrison raste i Sverige i 1981 skrev Myrdal i Svenska Dagbladet: «Faurissonaffären är en skandal. Professor Faurisson har inte bara utsatts för skymflig behandling och jagats i universitetet på SA-manér av stormtruppsorganiserade studenter. Han har också fått lika litet skydd mot detta som liberala och radikala tyska professorer fick, när de utsattes för liknande behandling åren 1928-1933. Myndigheterna har berövat honom hans akademiska frihet. Tidningarna har hetsat mot honom.» En stor del av Myrdals forfatterskap består av beskrivelser av reiser han har foretatt i ulike land, ofte sammen med Gun Kessle. Han har også gitt ut en rekke artikkelsamlinger og bøker av mer filosofisk karakter. Til den siste kategorien bør også regnes en rekke halvbiografiske verker han har skrevet opp gjennom årene, der han vever erfaringene sine sammen med politiske og filosofiske betraktninger. Han er i dag fast bidragsyter til en rekke publikasjoner, og er en av drivkreftene bak Kulturfront. I 2010 deltok Myrdal på den norske Bjørnsonfestivalen med foredraget «Bjørnson og nasjonstanken». Hans deltakelse førte til en viss debatt, da professor Bernt Hagtvet trakk seg fra å medvirke på et seminar under festivalen. Han begrunnet det med Myrdals holdninger til Pol Pot-regimet i Kambodsja. Provinsen Cagliari. Provinsen Cagliari (it. "Provincia di Cagliari") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Cagliari er provinsens hovedstad. Det var 554 605 innbyggere ved folketellingen i juli 2006. Geografi. Cagliari, provins M*A*S*H sesong 2. Episodene fra sesong 2 (1973–1974) av TV-serien M*A*S*H Adolf Øiens skole. Adolf Øiens skole er en videregående skole i Bispegata 20 i Trondheim i Sør-Trøndelag, fra 2009 en avdeling av Thora Storm videregående skole. Skolen ble opprinnelig startet under navnet "Trondhjems Handelsgymnasium" i 1913. I 1949 ble skolen omdøpt til "Trondheim Økonomiske Gymnas" (TØG), og skolen fikk sitt nåværende navn i 1970-årene. Skolen er oppkalt etter Adolf Øien (1849–1918), en forretningsmann og gründer fra Trondheim. Magistrat. Magistrat (fra latin "magistratus", øvrighet) var i Danmark og Norge betegnelsen på kollegiet av kongelige embetsmenn som utgjorde byenes sivile administrasjon. Magistraten besto av en eller flere borgermestre og rådmenn, med en "president" som leder. Ordningen ble innført som en følge av eneveldet i 1660. Magistraten ble i 1922 avløst av kommunalt ansatte borgermestre, senere rådmenn. I mange land er magistraten et rettslig embete med begrenset autoritet til å administrere og håndheve loven. En magistrat kan ha domsmakt i sivilsaker, kriminalsaker, eller begge deler. Kaupanger stavkirke. Kaupanger stavkirke er en stavkirke i Kaupanger i Sogndal kommune. Adkomst til stedet er via Riksvei 5. Kaupanger er en langkirke med hevet midtrom omgitt av 20 staver. I middelalderen ble skipet utvidet mot vest med to staver. Kirken har vært ombygd mange ganger i nyere tid, og er i dag den lengste stavkirken i Norge. Dateringen har vært omdiskutert, men etter å ha tatt prøver av trevirket, ble kirken i 2005 fastslått å stamme fra rundt 1137. Kirken er restaurert og ført tilbake til utseendet den fikk i renessansetiden omkr. 1600. Det meste av det gamle inventar er tilbakeført. Navnet på kirken vitner om at den lå på en handelsplass der en by vokste fram. Inaccessible Island. Inaccessible Island er en øy i Sør-Atlanterhavet og en utdødd vulkan. Øya er stor og ligger sør-vest for øya Tristan da Cunha. Øya er et britisk territorium og har gjennom tidene aldri hatt noen permanent bosetning. Øya er sammen med Gough Island et naturreservat og er på verdensarvlisten til UNESCO. Historie. Inaccessible Island ble gjenoppdaget i 1652 under seilasen til det nederlandske skipet "t'Nachtglas", etter at øya først ble sett av portugisere. Da øya skulle bli nedtegnet på kartet, ble øya omtalt som utilgjengelig (engelsk: "inaccessible") siden mannskapet hadde problemer med å komme rundt på øya. De tyske brødrene Stoltenhoff kom til Inaccessible Island i 1871 for å bosette seg her. De skulle livnære seg på selfangst og selge til forbiseilende handelsmenn (og glemte hvor ofte – eller ikke – øya fikk besøk). De ble reddet fra matmangel i 1873 i forbindelse med en britisk ekspedisjon som skulle utforske øyas fauna og flora. Stoltenhoffbrødrenes opphold på øya er skildret i boken "Shelter from the Spray" (1952) av den sørafrikanske forfatteren Eric Rosenthal. I 1922 stoppet Ernest Shackletons skip "Quest" i en kort periode på Inaccessible Island, og en botanist ombord oppdaget en fugl som senere ble oppkalt etter ham, Wilkins Bunting ("Nesospiza wilkinsi"). Norske forskere hadde en ekspedisjon til øya i 1938. I løpet av de tre ukene oppholdet varte ble planter, fugler og steiner kartlagt. Etter andre verdenskrig ble det utarbeidet en plan for å drive landbruk på Inaccessible Island, men disse planene ble aldri realisert. Et annet forsøk på å få kartlagt øya ble gjort i 1962 av britiske forskere, og som så mange andre før dem, kom heller ikke de til øyas indre. Inaccessible Island ble erklært som et naturreservat i 1976, mens beboere på Tristan da Cunha fikk fremdeles lov til å fange sjøfugler på øya. Den mest suksessfulle ekspedisjonen til øya skjedde i 1982. Studenter og vitenskapelig personell fra Denstone College bodde på øya fra 25. oktober 1982 til 9. februar 1983. De foretok en omfattende kartlegging av øya, studerte øyas flora, fauna og geologi og markerte mer enn fugler. I 1997 ble Inaccessible Islands territorialfarvann ut til 14 nautiske mil erklært som naturreservat. For tiden er det kun guider fra Tristan de Cunha som kan ta i mot turister fra besøkende cruiseskip. Provinsen Carbonia-Iglesias. Provinsen Carbonia-Iglesias (it. "Provincia di Carbonia-Iglesias") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Byene Carbonia og Iglesias er provinsens hovedsteder. Det var 131 890 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Carbonia-Iglesias, provins Provinsen Medio Campidano. Provinsen Medio Campidano (it. "Provincia del Medio Campidano") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Sanluri og Villacidro er provinsens hovedsteder. Det var 105 400 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Medio Campidano, provins Gough Island. Gough Islands plassering i Sør-Atlanterhavet Gough Island (også kjent som Gonçalo Alvares) er en vulkansk øy i Sør-Atlanterhavet. Øya er 65 km² stor og høyeste fjelltopp er 900 meter over havet. Øya ligger avsides til, omtrent 350 km sør-øst for de andre øyene i Tristan da Cunhas øygruppe, 2 700 km fra Cape Town, Sør-Afrika og over 3 200 km fra det søramerikanske fastlandet. Øya er britisk territorium, mens øyas eneste fastboende er mannskap tilknyttet en sørafrikansk værstasjon. Værstasjonen ble satt opp i 1956. Øya er oppkalt etter Charles Gough som (gjen-)oppdaget øya i 1731. Gough Island og Inaccessible Island er naturreservatet og er tatt opp på verdensarvlisten til UNESCO. Øya er omtalt som et av de minst påvirkede økosystemer i verden og som den beste hekkeplassen for sjøfugler i Atlanterhavet. Øya er tilholdssted for nesten hele verdensbestanden av tristansk albatross. Singapore Airlines. En Singapore Airlines Boeing 747 Singapore Airlines er et flyselskap med base i Singapore. Det trafikkerer en lang rekke ruter i Asia så vel som til og fra Europa og Amerika. Selskapet betraktes av mange som et av verdens beste og har da også vunnet en lang rekke priser. Singapore Airlines' flykabiner parfymeres med en spesiell parfyme som blant annet brukes til å identifisere flyselskapet over for passasjerene. Singapore Airlines var forøvrig også det eneste flyselskapet i Asia som benyttet seg av Concorde, men kun i en kort periode. Selskapet skal også nå i løpet av 2012 utfase alle Boeing 747-400, med nyere og mer økonomiske Airbus A380 Historie. Singapore Airlines historie starter i 1947 som «Malayan Airways Limited», og hadde sin sin første flyvning mellom Kuala Lumpur og Singapore, som dengang var britisk koloni. I løpet av de neste årtier vokste selskapet sterkt. Man byttet også navn et par ganger for å følge med i den politiske utvikling. I 1966 het selskapet «Malaysia-Singapore Airlines» da Singapore ikke lenger var en del av Malaysia. Noen år senere, i 1972, ble selskapet delt opp to, Singapore Airlines og Malaysia Airlines. Etter oppdelingen fortsatte veksten og i løpet av 1980-tallet begynte flyvningene til Europa og USA. I 2000 blev selskapet medlem av Star Alliance, og i oktober 2007 ble selskapet den første som fikk levert og satte i trafikk den nye superjumbo Airbus A380. Med leveringen av A330-300 og Airbus A380 byttes også en del gamle 777-200 og Boeing 747-400 ut med nyere fly. Orgon (Bouches-du-Rhône). Orgon er en kommune i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør i Frankrike. McCune-Reischauer. McCune-Reischauer er et av de to mest brukte systemer for romanisering av koreansk, det vil si system for å skape et språkuttrykk med latinske tegn. Det andre systemet er Revidert romanisering av koreansk, som erstattet et modifisert McCune-Reischauer som det offisielle romaniseringssystemet i Sør-Korea i 2000. En annen variant av McCune-Reischauer er det offisielle systemet i Nord-Korea. Fremvekst. Systemet ble etablert i 1937 av to amerikanere; George M. McCune og Edwin O. Reischauer. Det prøver ikke å oversette Hangul, men heller å gjengi den fonetiske uttalen. McCune-Reischauer er i stor grad benyttet utenfor Korea og var det offisielle romaniseringssystemet i Sør-Korea i perioden 1984-2000. Et tredje system, Yale romanisering finnes, men benyttes stort sett bare til akademisk litteratur, særlig innenfor lingvistikk. I begynnelsen av 1900-tallet, mens den russiske innflytelsen i området var sterk, foregikk det forsøk på å romanisere koreansk ved hjelp av det kyrilliske alfabetet. Noen mener McCune-Reischauer er et vanskelig system for folk fra den vestlige verden. For eksempel har både hørbare og stumme konsonanter ingen fonologisk forskjell på koreansk, men har en fonetisk forskjell. Aspirerede konsonanter som «p'», «b'» og «t'» skilles fra de uaspirerede med en apostrof noe som er intuitivt for folk fra vesten. Apostrof benyttes dessuten for å skille stavelser fra hverandre (for eksempel chŏn'gŭm og chŏng'ŭm). Kritikere av systemet mener vanlige brukere ikke skriver ut breve-tegn over "o" for 어 og over "u" for 으, fordi det som oftest er lettest å skrive uten. I sin tur kan dette føre til forvirring om o-en står for 오 eller 어 eller om u-en står for 우 eller 으. Dessuten skriver de oftest ikke ut apostrofen som skiller aspirerede konsonanter (ㅋ, ㅌ, ㅍ og ㅊ) fra uaspirerede motparter (ㄱ, ㄷ, ㅂ og ㅈ) noe som kan føre til ytterligere forvirring. De som forsvarer McCune-Reischauer sier at en vanlig bruker uten erfaring med koreansk kan forstå uttalen av koreanske navn og ord til tross for at breve-tegnene og apostrofene ikke er der, selv om det beste er å ta dem med. Dette var ett av flere argumenter for at Sør-Korea endret det offisielle romaniseringssystemet i år 2000 til et nytt revidert system. Kritikere av det reviderte systemet mener det ikke representerer 어 og 으 på en lett gjenkjennelig måte og at det ikke representerer uaspirerte konsonanter slik de faktisk uttales. Tross Sør-Koreas nye system fortsetter mange som studerer koreansk (både i og utenfor Sør-Korea) å benytte enten McCune-Reischauer eller Yale-systemet slik som Nord-Korea og mange internasjonale geografiske og kartografiske konvensjoner. Selv i Sør-Korea er det nye systemet slett ikke enerådende, noe som var tilfellet med McCune-Reischauer når dette var det offisielle romaniseringssystemet. Guide. Dette er en forenklet guide for McCune-Reischauer-systemet. Den er nyttig for transkribering av navn, men vil ikke fungere for alle ord. Grunnen til det er at en del koreanske ord høres forskjellig ut avhengig av posisjonen. Konsonanter. † En initial konsonant før en vokal for å indikere fravær av lyd. Grunnleggende er at når en bestemmer seg for om "g" eller "k", "b" eller "p", "d" eller "t" og "j" eller "ch" er brukt, bruk "g", "b", "d" eller "j" om det er uttalt, og "k", "p", "t" eller "ch" hvis ikke. Uttale som disse overstyrer de som er nevnt i tabellen over. Eksempler. Som eksempel på en kort tekst transkribert med McCune-Reischauer systemet, se Aegukka, Nord-Koreas nasjonalsang, alternativt som eksempel på revidert romanisering Aegukga som er Sør-Koreas nasjonalsang. Den nordkoreanske varianten. I den nordkoreanske versjonen av McCune-Reischauer er aspirerede konsonanter ikke markert med apostrof men en legger istedet til en "h". For eksempel skrives 평안 som "Phyongan". I originalsystemet ville det vært skrevet "P'yŏngan". Den sørkoreanske varianten. I den sørkoreanske versjonen av McCune-Reischauer som ble benyttet fra 1984 til 2000 er 시 skrevet som "shi" istedet for "si" som i originalsystemet, og andre som 샤, 셔 osv., der lyden ligger nærmere en sj-lyd enn en s-lyd. Originalsystemet benytter "sh" bare i kombinasjonen 쉬 som "shwi". Assimiliasjonsaspirasjon på grunn av initialenㅎ merkes i den sørkoreanske varianten. For eksempel 직할시 skrives som "Chik'alshi", til forskjell fra det offisielle systemets "Chikhalsi". Thai Airways International. Thai Airways' hovedkvarter i Bangkok. Thai-kontorer i Don Mueang, vest for Bangkok internasjonale lufthavn. Thai Airways International er det nasjonale thailandske flyselskap med hovedbase på Suvarnabhumi lufthavn. Selskapet var et av de opprinnelige medlemmer av Star Alliance. Thai Airways flyr hver dag direkte mellom Oslo og Bangkok. På denne ruten blir det brukt en Boeing 777-200ER. Historie. Thai Airways International ble stiftet i 1960 som et joint venture mellom Thai Airways Company og SAS. Etter å ha hjulpet selskapet i gang ble SAS i 1977 kjøpt ut så selskapet ble 100 % eiet av den thailandske stat. De to selskaper samarbeider da de begge er medlemmer av Star Alliance. Selskapets første flyvning var 11. mai 1960. Thai startet som «Thai International» og «Thai Airways Domestic». Senere ble de to slått sammen i det nåværende Thai Airways International. Da hoveddelen av turisttrafikken til landet kommer fra Europa, har Thai hatt liten trafikk til Nordamerika, hvor selskapet samarbeider med Lufthansa. Den 1. mai 2005, startet imidlertid Thai en non-stop rute Bangkok-New York JFK (rute TG790/791) med sin nye Airbus A340-500. Med en flytid på 17 timer var dette den raskeste direkte flyvning fra Syd-Øst Asia til USAs østkyst. Dette var også en av de lengste internasjonale flyruter. Thai Airways International er i dag et børsnoteret selskap. Den thailandske regjering har og har hele tiden hatt en eierandel på over 50 %. Frakt. Thai Airways Cargo bruker en 747-200F fraktfly, tre ganger i uka på ruta Bangkok-Dubai-Paris i samarbeid med Focus Air Cargo. Eksterne lenker. Thailand Nightingale Island. Nightingale Island er en øy i Sør-Atlanterhavet. Øya ligger like sør for Tristan da Cunha og Inaccessible Island (). Nightingale Islands plassering er. Nightingale Islands areal er mindre enn. Øya har ingen permanent bosetning. Øya er et britisk oversjøisk territorium. Historie. Nightingale ble oppdaget samtidig med Tristan da Cunha og Inaccessible Island i 1506 av Tristão da Cunha. På 1600- og 1700-tallet vurderte både nederlandske og franske myndigheter og British East India Company å annektere øya (sammen med Tristan og Inaccessible), men lot det være på grunn av manglende ankringsplass. I 1656 kom båten «Nachtglas», som også var innom Inaccessible, til Nightingale. Nightingale het opprinnelig "Gebroken Eyland" (Den ødelagte øy), men ble senere omdøpt og oppkalt etter Gabriel Nightingale som utforsket øya i 1760. Det sies at skjulte piratskatter er gjemt på Nightingale. Kaptein John Thomas som var på vei til en ekspedisjon til Sør-Atlanterhavet gjemte en formue av spanske doublooner og spanske dollar i grotter på øya som en sikkerhet. Men noen slik skatt har senere aldri blitt funnet, om den noen gang har eksistert. I 1811 gjorde den amerikanske piraten Jonathan Lambert krav på Tristan og naboøyene, men døde kort tid etter at han fremsatte kravet. I 1961 ble Tristan da Cunha rammet av et jordskjelv, og øyas innbyggere flyktet til Nightingale. I 1963 dro alle tilbake. Geologi. Nightingale har to topper i nord. Den ene er høy, og den andre er høy; resten av øya består av klipper. Klippene er langt lavere på Nightingale enn på Inaccessible Island, som har klipper som er nærmere høye. Til Nightingale hører også to mindre holmer til, Stoltenhoff og Middle. Turisme. Inaccessible Island og Gough Island er begge naturreservater, så turisme er ikke tillatt på øyene. Nightingale er ikke et naturreservat, og her dermed ikke slike restriksjoner. Mange turister som besøker Tristan da Cunha, drar også til Nightingale for å se på dyrelivet. Kravet er at de bruker en guide fra Tristan. Julo-claudiske dynasti. Det julo-claudiske dynasti er betegnelsen på serien av de fem første keiserne i Romerriket. De hersket fra 27 f.Kr til 68, da den siste i rekken, Nero begikk selvmord. __TOC__ Slektskap. Navnet kommer av at medlemmene av dynastiet har sitt utspring i to patrisiske slekter, Julius og Claudius. Stamfaren, Casear Augustus, var en Julo gjennom adopsjon av hans grandonkel, Julius Caesar. Augustus stesønn, Tiberius, som han adopterte som sin arving, var av claudisk slekt. De siste tre Julo-claudiske keiserne, Caligula, Claudius og Nero, var alle av forent Julo-claudisk slektskap. Keisere av dynastiet. Tiberius, var den første keiseren av Julo-claudisk hærkomst, selv om hans stefar, Augustus, er regnet som den første keiseren i dynastiet. Lifjell (fjellområde). Lifjell er et fjellområde som ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Bø og Notodden i Telemark. Lifjellplatået dekker et område på ca. dekar, og har Mælefjell som sitt høyeste punkt på 1413 moh. Mælefjell har en primærfaktor på 980 m. De høyeste områdene på Lifjell ligger i mellomalpin til høyalpin sone, der det er nesten fritt for vegetasjon, med ustabilt jordsmonn og planter som vokser enkeltvis og spredt.Det var en del stulsdrift på Lifjell tidligere, men nå er det bare på Gavlesjåstulen det er drift. Det var på Lifjell den franske vannstoffballongen «Ville de Orléans» («La ville d'Orleans») havnet etter at den kom ut av kurs etter oppstigning i Paris i 1870. Eksterne lenker. Bø Cytoplasma. Cytoplasmaet omgir cellekjernen (eller DNAet hvis det er snakk om bakterier) i en celle. Cytoplasmaet inneholder en proteinrik, geleaktig cellevæske. Det er både mineraler og salter i cellevæsken. I noen celler er det et lite lager av næring i form av glykogen og fett i cytoplasmaet. I cytoplasmaet er det også små bestanddeler, organeller, som er beskyttet av en membran, og som lever sitt eget liv inne i cellen. Slike organeller har klart definerte oppgaver, blant annet mitokondriene, som står for den avsluttende og største delen av energiomsetningen i cellene. Av andre organeller nevner vi ribosomer, som sørger for at aminosyrer blitt satt sammen til proteiner. Proteiner som cellene skal skille ut, samler seg ved plasmanettverket. Lysosomer er blærer med enzymer som bryter ned stoffer cellene ikke har bruk for. Golgiapparatet danner også blærer, men i disse blærene er det stoffer som skal bli transportert ut av cellene. Aegukga. Aegukga (Hangul: 애국가, Hanja: 愛國歌, McCune-Reischauer: Aegukka, revidert romanisering: Aegukga) er den sørkoreanske nasjonalsangen. Tittelen betyr «elsk landet». I 1896 publiserte avisa Dongnip Sinmun ulike versjoner av tekst til sangen. Hvilken musikk en benyttet de første årene er ikke helt sikkert. Det er kjent at det ble etablert et band under Daehan (1897–1910) som spilte «Dae-han Empire Aegukga» som ble komponert i 1902 ved viktige nasjonale anledninger. En tror at teksten er skrevet rundt år 1900 av politikeren Yun Chiho eller av uavhengighetslederen og læreren An Chang-ho. Til å begynne med ble "Aegukga" sunget til den skotske folkemelodien Auld Lang Syne. Under den japanske kolonialiseringen (1910–1945) ble sangen forbudt, men koreanere i utlendighet fortsatte å synge sangen som et symbol på ønsket om uavhengighet. I 1937 komponerte Ahn Eak-tay under opphold i Spania musikken til sangen. Denne ble gjort offisiell av den koreanske eksilregjeringen (1919–1945) i Shanghai, Kina. "Aegukga" ble sunget under seremonien som feiret proklamasjonen av republikken Sør-Korea den 15. august 1948, tre år etter at den japanske okkupasjonen ble avskaffet som følge av den japanske kapitulasjonen ved avslutningen av den andre verdenskrig. Opphavsrettspørsmål. Siden teksten ble skrevet på 1800-tallet, skulle det ha vært allmenn eiendom. Fordi komponisten Ahn Eak-tay døde i 1965 ville kopiretten bli beholdt fram til 2015. To koreanske fotballag ble stevnet av innehaverne av kopiretten forde lagene spilte sangen før en kamp i desember 2003. Mange nettsteder ble tvunget til å trekke sangen tilbake. Imidlertid gav komponistens enke, Lolita Ahn og hennes familie alle rettigheter knyttet til musikken til koreanske myndigheter den 16. mars 2005, noe som trolig vil løse opphavsrettslige spørsmål. Aegukka. Aegukka (Chosŏn'gŭl: 애국가) er den nordkoreanske nasjonalsangen. Den er også kjent under navnet hentet fra sangens første strofe "Ach'imŭn pinnara" («La morgenen skinne»). Nord-Korea tok sin nyskrevne nasjonalsang i bruk i 1947. Teksten er skrevet av Pak Se-yǒng (1902–1989) og musikken er komponert av Kim Wǒn-gyun (1917–2002). Tristan da Cunha. Tristan da Cunha er en øygruppe i Sør-Atlanterhavet, og er også navnet på hovedøya. Øygruppa Tristan da Cunha er sammen med Gough Island, 395 km unna, politisk underlagt det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha, sammen med Ascension og St. Helena. St. Helena ligger 2 000 km unna Tristan da Cunha. Hovedøyas plassering er. Andre større øyer i øygruppa er Inaccessible Island og Nightingale Island. 300 innbyggere. I 1961 var det vulkanutbrudd på øya, og øybeboerne ble da evakuert til Nightingale Island og Storbritannia (noen hundre personer). Alle har returnert fra Nightingale og de aller fleste fra Storbritannia. Øya er vanskelig tilgjengelig, både på grunn av sin avsidesliggende plassering (øya er en av verdens mest avsidesliggende øyer) og fordi den er omringet av klipper som kan være opp mot 600 meter høye. Historie. Øygruppen ble først oppdaget av den portugisiske sjømannen Tristão da Cunha som oppkalte øya etter seg selv, men han klarte ikke å gå i land på øya. Den første utforskningen av øygruppen skjedde med den franske fregatten "L'Heure du Berger" i 1767. Den første fastboende var Jonathan Lambert fra Salem, Massachusetts som kom til øya i 1810. Han erklærte øya for sin eiendom, og døpte øyene "Islands of Refreshment". Hans styre ble kortvarig, da han kort tid etter døde i en båtulykke. Det sies at hans formue, skapt ved salg av elefantselolje til forbiseilende skip, fremdeles er gjemt på øya. I 1815 annekterte Storbritannia formelt øyene. Dette ble primært gjort for å hindre franskmennene i å bruke øyene som base for å frigjøre Napoléon Bonaparte fra sitt fangenskap på St. Helena. Høsten 1937 reiste en norsk ekspedisjon til øya, organisert av Universitetet i Oslo. Tristan da Cunha-ekspedisjonen bestod av tolv mann, med alt fra tannlege til landmåler, foruten botanikere og zoologer. Lederen for ekspedisjonen var Erling Christophersen. Det vitenskapelige utbyttet fra ekspedisjonen ble regnet for å være svært rikt. Botanikere og zoologer gjorde viktige funn til sine samlinger. Tannhelsen til befolkningen på Tristan Da Cunha var svært god, og stod i kontrast til tannråteepidemiene i norge på denne tiden. Forskningsresultatene på befolkningens tenner ble brukt som viktig datagrunnlag i utarbeidelsen av norsk helsepolitikk etter krigen. Frem til 2005 hadde ikke Tristan da Cunha eget postnummer, men etter at øybeboerne hadde store problemer med å bestille varer fra internett, ble det opprettet en britisk postkode (TDCU 1ZZ) for å løse problemet. Geografi. a> over øygruppen. Tristan da Cunha (størst), Inaccessible Island (nest størst) og Nightingale Island (minst) Inaccessible Island og Nightingale Island ligger 35 km sør-vest for hovedøya, mens Gough Island ligger 395 km sør-øst. Hovedøya er kupert og har mange fjelltopper. Det eneste flate området er rundt hovedstaden Edinburgh på nordvestkysten. Hovedstaden er også omtalt som "Edinburgh-on-the-Seven-Seas". Øyas høyeste punkt er Queen Mary's Peak (2010 m) og er om vinteren dekket med snø. De andre øyene i øygruppa er ubebodd, med unntak for Gough Island, som har en sørafrikansk værstasjon med fast bemanning på fire personer. Værstasjonen ligger på sørøstkysten i Transvaal Bay. Tristan da Cunha er hekkested for albatrosser. Befolkning. Tristan da Cunha har omtrent 300 innbyggere. Kun syv etternavn er i bruk, selv om disse ikke brukes i det daglige. Befolkningen snakker engelsk og tilhører Den anglikanske kirke. På grunn av endogami (innbyggerne gifter seg stort sett med andre øybeboere) er astma og glaukom utbredt. Det store flertallet av øybeboerne har jobb i det offentlige og er selvforsynte. Øya har ingen flyplass, kun en liten fiskehavn. Fjernsynet kom til øya først i 2001, og den eneste senderen er British Forces Broadcasting Service. Øya har en avis, Tristan Times. Øya har én skole, ett sykehus, ett postkontor, ett museum, én café, én pub og én svømmehall. Etter fylte 16 år kan den som måtte ønske det fortsette med skolegang i Storbritannia. Pr 2003 hadde ikke utlendinger adgang til å bosette seg på øya. Økonomi. Hovedinntektskilden er salg av frimerker. I tillegg er hummer som eksporteres til Japan og USA en viktig inntektskilde. Kiska. Kiska er en øy i øygruppen Aleutene utenfor Alaska. Den ble oppdaget av Vitus Bering i 1741 og overført til USA i 1867. Under andre verdenskrig ble øya okkupert av japanske styrker. Disse styrkene trakk seg imidlertid ut like før den amerikansk-canadiske frigjøringen av øya. Den 17. Razzie-utdelingen. Tom Arnold vant prisen for verste skuespiller Demi Moore vant prisen for verste skuespillerinne, samt at hun delte prisen for verste par på skjermen med Burt Reynolds. Begge prisene mottok hun for sin innsats i filmen "Striptease", som ble den største prisvinneren under den 17. Razzie-utdelingen Pamela Anderson ble utropt til den verste nykommeren i 1996, for sin innsats i filmen "Barb Wire" Den 17. årlige Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 23. mars 1997 på Hollywood Roosevelt Hotel. Utdelingen skulle presentere det dårligste filmbransjen hadde å tilby i 1996. Verste film. "Striptease" (Castle Rock/Columbia) Verste skuespiller. Tom Arnold for "Big Bully" (Warner Bros.), "Carpool" (Warner Bros.) og "The Stupids" (delt førsteplass) Pauly Shore for "Bio-Dome" (MGM/UA) (delt førsteplass) Verste skuespillerinne. Demi Moore for "Et medlem av juryen" (Sony/Columbia) og "Striptease" Verste mannlige birolle. Marlon Brando for "The Island of Dr. Moreau" Verste kvinnelige birolle. Melanie Griffith for "Bevisets makt" Verste par på skjermen. Demi Moore og Burt Reynolds for "Striptease" Verste regissør. Andrew Bergman for "Striptease" Verste manus. "Striptease", manus av Andrew Bergman, basert på boken av Carl Hiaasen Verste film som innbragte over $100 millioner. "Twister" (Warner Bros.), skrevet av Michael Crichton og Anne-Marie Martin Verste nykommer. Pamela Anderson for "Barb Wire" Verste «originale» sang. «Pussy, Pussy, Pussy (Whose Kitty Cat Are You?)» fra "Striptease", skrevet av Marvin Montgomery Edinburgh of the Seven Seas. Edinburgh of the Seven Seas er hovedstaden på øyen Tristan da Cunha som tilhører Storbritannia og befinner seg i Sør-Atlanterhavet. Hovedstaden ble oppkalt etter Prins Alfred, Hertug av Edinburgh, dronning Victorias andre sønn, da han besøkte øyen i 1867. Innbyggerne kaller hovedstaden for The Settlement (engelsk for «bebyggelsen»). Parti av Edinburgh of the Seven Seas Chiles sentralbank. Chiles sentralbank (spansk: Banco Central de Chile) er sentralbanken i Chile. Banken ble etablert gjennom resolusjon 486 av 21. august 1925 under president Arturo Alessandri Palma. I denne perioden hadde Chile engasjert professor Edwin Walter Kemmerer fra University of Princeton i et forsøk på å restrukturere Chiles økonomiske system. Et av prosjektene Kemmerer-delegasjonen hadde var å etablere en ny valutalov, som skulle stabilisere Chiles valuta (peso), etablere en sentralbank, etablere en ny banklov, og en ny budsjettlov. Sentralbanken var i drift fra 11. januar 1926. Kapitalen dens i starten var 150 millioner pesos. Sentralbanken var allerede fra starten av uavhengig av regjeringen, som en selvstendig juridisk enhet. Imidlertid var den underlagt kontroll gjennom bankloven som ble vedtatt 26. september 1925. Hovedoppgavene i starten var å sørge for en stabil peso, og å regulere valutaen i tråd med markedets behov. Som et verktøy for å oppnå dette ble banken også gitt retten til å utstede penger. Bankloven krevde også at sentralbanken holdt en gullreserve tilsvarende 50% av bankens aksjekapital. Fra juli 1953 ble en ny sentralbanklov vedtatt og den videreførte sentralbankens uavhengighet, og ga den et noe utvidet mandat i forhold til den tidligere loven, med oppgave å sørge for stabil økonomisk utvikling gjennom aktiv bruk av penge- og kredittpolitikken, unngå høy inflasjon og lavkonjunktur, slik at landet får utnyttet sine ressurser maksimalt. Fra dette tidspunkt begynte sentralbanken å spille en mer aktiv rolle i landets økonomiske utvikling. Chile fikk også ny sentralbanklov igjen i 1960 og 1975. Hovedstyringsmålet er fortsatt stabil valuta og inflasjon. Sentralbanksjef er pr desember 2011 Rodrigo Vergara. Han overtok etter José de Gregorio i desember 2011. Saflor. Saflor ("Carthamus tinctorius"), også kjent som fargetistel, er en ettårig urt som kan bli opp til seks desimeter høy. Den oransjegule tistelen gir farge men ingen smak ved matlaging, og har blitt brukt som falsk safran. Saflorolje (Safflower Oil) fås fra frøene av Carthamus tinctorius og C. oxyacantha, vekster som lenge er dyrket i stor omfattning for fargestoffet. Oljen fremstilles nå i industriell produksjon og anvendes både som matolje og som olje for farge, framfor alt i tilvirkning av ikke gulnende alkydhartser. Den anvendes som erstatning for linolje i kunstnerfarger, men dets motstandskraft mot aldring – forsprøning – er ikke like stor som linoljens. I april 2007 ble det rapportert at genmodifisert saflor har blitt brukt til å produsere insulin via genmodifisert biosyntese (Engelsk:Pharming). Det kanadiske selskapet SemBioSys Genetics er nå i en fase 2 studie med dette som eventuelt vil bli et lavkost- alternativ til dagens bruk av genmodifiserte E.Coli-bakterier. Lifjell (Kongsberg). Lifjell (820 moh.) er en ås i Kongsberg kommune i Buskerud fylke. Åsen ligger helt sørøst på Blefjell. Lifjell (556 moh.) er også et fjell i Kongsberg kommune i Buskerud fylke. Fjellet ligger like nordøst for Skrimfjella. Ponta Negra. Utsikt mot Ponta Negra fra veien Via Costeira Ponta Negra er en strand i byen Natal som ligger i delstaten Rio Grande do Norte nordøst i Brasil. Ved enden av stranda ligger den karakteristiske landformasjonen Morro do Careca. Ponta Negra er en av de mest kjente turistområdene i Natal og besøkes av turister både fra Nord-Amerika og Europa. Bajram Kosumi. Bajram Kosumi (født 20. mars 1960, i en landsby i nærheten av byen Kamenicë/Kamenica i Kosovo) var statsminister i Kosovo fra mars 2005 til sin avgang 2. mars 2006. Han representerer Kosvos tredje største parti AAK (Alliansen for Kosovos Fremtid). Kosumi har studert filologi ved Universitetet i Prishtina. Han er gift og har tre barn. Nexhat Daci. Nexhat Daci (født 26. juli 1944 i Preshevo-dalen) var leder for Kosovos nasjonalforsamling (Kuvendi i Kosovës) (2001- 2006). Han representerer partiet LDD (Kosovos Demokratiske Forening). Har studert kjemi ved Universitetet i Beograd og ved universitetet i Zagreb og har etterutdannet seg i England og Belgia. Daci er gift og har tre barn. Imperium. Imperium (avledet av det latinske "imperare", «befale») er en betegnelse på en politisk sammenslutning der et sentrum dominerer periferiene ved hjelp av direkte kontroll over fremmede territorier, eller ved hjelp av mer indirekte former for innflytelse. Ordet ble første gang benyttet i Romerriket som en selvbeskrivelse. Nettopp Romerriket har vært et ideal for senere imperier som Mongolriket, Det tysk-romerske riket og Det britiske imperiet. Slike imperier har gjerne forsøkt å legitimere seg selv ved å påberope seg arvtagerstatus etter Romerriket, såkalt "translatio imperii". Imperium brukes også av og til synonymt med keiserdømme eller noen ganger løsere om stor stat. Ordet brukes også i overført betydning om en omfattende besittelse (eks. «forretningsimperium»). Imperium i tradisjonell forstand. Romerriket regnes gjerne som det første virkelige imperiet, men man har historiske eksempler på landbaserte imperier langt tidligere, for eksempel Assyria i området rundt Tigris. Det er imidlertid viktig å merke seg at disse tidligere imperiene ikke utøvde den samme administrative kontrollen over sine territorier som imperiene fra Romerriket og utover gjorde. De europeiske ekspedisjonene til oversjøiske kontinenter fra andre halvdel av 1400-tallet markerer begynnelsen på den moderne imperieepoken, der imperiemakter som Spania, Portugal, Nederland, og etter hvert Storbritannia, begynte å underlegge seg og administrere stadig større deler av verden. Nettopp denne direkte kontrollen med imperiets periferier, som gjerne kunne ta form av direkte utbytting av naturressurser eller av lokalbefolkningen som slavearbeidere, er en sentral del av den tradisjonelle forståelsen av imperium. Imperiene hadde ofte en sofistikert administrasjon for å ta seg av økonomiske, sivile og militære oppgaver knyttet til imperiedriften, noe britenes Det Ostindiske kompani er et eksempel på. Grovt sett kan man si at denne formen for imperium, der direkte utbytting utgjorde en kjernevirksomhet, varte fram til avkoloniseringen etter Den andre verdenskrig. På dette tidspunktet kom imperialisme i sterk miskreditt, og de Vestlige imperiene fjernet den siste resten av av sin koloniadministrasjon. Styring av imperiet. Et generelt trekk ved så store politiske enheter som imperier, som gjerne omfatter mange forskjellige kulturelle, politiske og språklige fellesskap, er at de sjelden kan styres på en like standardisert måte som en stat kan. Her kan det være nyttig å sammenligne imperiet med en føderalstat. Mens føderalstater som USA og Tyskland består av mange, delvis selvstendige, forbundsstater med identiske relasjoner til sentralmakten (f.eks via senatorer i USA), vil de ulike periferiene i imperiet gjerne ha forskjellig status og forskjellige avtaler med sentrum. I motsetning til en føderalstat mangler imperiet typisk en grunnlov som regulerer forholdene mellom sentrum og periferi. Denne mangelen på regulerte forhold gjør at mellommennene, som fungerer som et bindeledd mellom imperiets sentrum og periferi, får en spesielt viktig rolle i styringen av imperiet. Mellommennene kan enten være utsendt fra imperiets sentrum (f.eks. briter i Det Ostindiske kompani) eller de kan være lokale eliter. Det vil ofte være mulig for mellommennene å skaffe seg et betydelig handlingsrom i utførelsen av praktisk politikk. Dette betyr at imperiemakten kan oppleves på mer eller mindre undertrykkende måter forskjellige steder i imperiet. Imperiene har opp gjennom historien satset på ulike strategier for å styre sine periferier. Litt forenklet kan vi skille mellom to hovedstrategier: bindingsstrategier og balansestrategier. Med bindingsstrategier vil det imperiale sentrum forsøke å knytte periferiene tettere til seg, for eksempel ved å tilkjenne privilegier (lavere skatt) eller friheter (til å praktisere religion, bevare lokale skikker etc.). Med balansestrategier vil sentrum prøve å styre periferiene ved å spille dem ut mot hverandre (f.eks. ved å oppildne til konflikt mellom etniske eller religiøse grupper). Imperiets maktbalanse. Imperiet er asymmetrisk, noe som viser seg på flere måter. For det første er imperiets sentrum militært overlegent periferiene. Historisk har imperiet nesten alltid vært et resultat av krig og erobring; periferiene (koloniene) ble nedkjempet og tvunget til å underlegge seg, ofte med store tap av menneskeliv. Dette betyr imidlertid ikke at koloniene ikke har hatt noe å tjene på forholdet. Romernes legitimitet hvilte for eksempel på at de opprettholdt orden, bygde opp fungerende institusjoner, spredte språk og kultur, bidro til velstandsøkning, og tilbød karrieremuligheter. Det er derfor gode grunner til å se på imperiet som et bytteforhold, men alltid et bytteforhold som går i sentrums favør. Asymmetrien har også en ideologisk side. Sentrum – for eksempel Roma, Lisboa eller London – ble alltid oppfattet som en bedre, viktigere og mer avansert sivilisasjonsform enn periferiene. Denne oppfatningen ga støtet til tanken om at imperiets sentrum hadde et ansvar for å sivilisere periferiene. Britenes "The white man's burden" og franskmennenes "la mission civilisatrice" er kjente uttrykk for denne tanken. Med avkoloniseringen etter Den andre verdenskrig ble denne tanken grundig kritisert, men mange vil hevde at den fortsatt lever i praksisen med humanitære intervensjoner for å spre menneskerettigheter og godt styresett. Imperium i dag. Hvis man legger den tradisjonelle definisjonen av imperium til grunn - der sentrum fører direkte kontroll over kolonienes territorium, gir ulike rettigheter til medlemmer av sentrum og periferi, og griper direkte inn i et lands økonomi og handel - er det tvilsomt om det finnes noen imperier igjen i egentlig forstand. Imidlertid har det i løpet av de siste årene vokst fram en stor litteratur som anser USA for å være et imperium. Eksempel på forfattere her her historikerne Niall Ferguson og Andrew Bacevich, samt skribenten Max Boot. Felles for mange av disse forfatterne er at de ser imperium som noe positivt, som en måte å organisere global politikk på der en sterk leder kan sørge for kollektive goder som fred og økonomisk vekst. Uten å ta noen klar side for eller mot imperium, var Geir Lundestad inne på denne imperieformen når han med begrepet "empire by invitation" beskrev hvordan europeiske land inviterte USA til å spille en lederrolle i Europa etter den Andre verdenskrig. Her er det snakk et "uformelt imperium" som skal respektere lands formelle uavhengighet, men fremme kollektive goder som demokrati, menneskerettigheter og frie markeder, ved hjelp av maktbruk om nødvendig. Boken "Empire" av Michael Hardt og Antonio Negri har fått stor oppmerksomhet siden den kom ut i 2000. I boken blir imperiet forstått på en utradisjonell måte; ikke som en enkelt stat som dominerer andre stater, men som en verdensomgripende nettverksstruktur. Hardt og Negri har mottatt mye kritikk fra forskjellig hold, men interessen for bøkene deres gjenspeiler endringer i statssystemet som gjør det relevant å hente fram imperiebegrepet igjen. Fremgangsteologi. Fremgangsteologi er en teologisk retning innenfor kristendommen, som i sterk grad betoner at gudsrelasjonen skal gi målbar framgang her og nå. Denne retning er for tiden i sterk vekst, spesielt i Sør-Amerika. Sikkerhet. Sikkerhet er et begrep som er knyttet til hvor sannsynlig det er at uønskede situasjoner kan oppstå. Sikkerhet er i de fleste fagdisipliner knyttet til begrep som risiko, farekilde, hendelse, sannsynlighet, frekvens, konsekvens, vurdering og styring. Innsatsstyrt finansiering. Innsatsstyrt finansiering (ISF) er en finansieringsmodell for somatiske sykehus i Norge, og har vært gyldig siden 1997. Finansieringssystemet er baset på DRG-systemet (Diagnose-relaterte grupper). Mortensrud kirke. Mortensrud kirke er en kirke sørøst i Oslo som ble åpnet 28. april 2002. Den ligger på en liten høyde og er omgitt av furutrær. Prosjektering. Kirkelig kulturverksted ledet det grunnleggende skisseprosjektet for Mortenrud kirke, og hadde senere også ansvar for innredning og utsmykning av kirkerommet. Prosjektgruppen bestod av arkitekt Jan Olav Jensen (Jensen & Skodvin), møbeldesigner og interiørarkitekt Terje Hope, billedhugger Gunnar Torvund og prosjektleder Berit Hunnestad (Kirkelig Kulturverksted). Tekstilkunstner Rigmor Bovè fra Kirkelig Kulturverksted har levert kirketekstiler. Utmerkelser. Bygningen har fått en rekke arkitekturpriser, bl.a. "European Steel Design Award 2003", Norsk Stålkonstruksjonspris for 2003 og arkitektene ble tildelt "Grosch-medaljen" for 2003. Kirken ble i 2007 utpekt til et av etterkrigstidens viktigste bygg i Norge. Videre fikk arkitektene for sitt arbeide Houens fonds diplom i 2008. Kirken er tilknyttet Mortensrud menighet. Bygningen. Kirken ligger på en skogkledd kolle omgitt av høye furutrær. Anlegget består av to volumer, kirke mot nord og menighetssenter i sør forbundet med en kirkebakke. Kirkebyggets grunnplan har langstrakt, rektangulær form med saltak over selve kirkerommet. I forlengelsen av kirkerommet kommer kirketorget med flatt tak. Kirken har kampanilen i tre ved kirkens sør-vestre hjørne. Kraftige murer i skifer fremhever fargene i skogslandskapet mens de store glassflatene reflekterer vegetasjonen og himmelhvelvets skiftende lysvirkninger. Interiør. Kirkerommet består av hovedskip med to sideskip og er 460 kvm inklusive galleri og kapell. Kirkegulvet følger terrenget og har et fall på 0,5 m fra kirkerommets bakre vegg til fondveggen. I betonggulvet får underliggende berg bryte frem som øyer, henholdsvis fremme i koret og bak benkeradene mot vest. Inventar. Prekestolen, en enkel lesepult i stål og tre, er fastmontert i berget fremme ved koret. Alteret og altertavlen er ikke midtstilt i koret men trukket litt mot øst. Altertavlen dekker en stor del av fondveggens glasspanel og er et fargeinnslag i en arkitektur preget av grå murer og svarte stålkonstruksjoner. Grue Finnskog. Grue Finnskog er et samlenavn for de østlige områdene av Grue kommune, Hedmark. Tettstedet Svullrya har postadresse 2256 Grue Finnskog. Stedet og området omtales ofte som kjerneområdet, eller "«hjertet i Finnskogen»". Området, som består mest av skog og sjøer, med enkelte torp innover i skogene, strekker seg fra sjøen Skasen og østover til svenskegrensen. I sør finner man Lundersæter i Kongsvinger og i nord Hof Finnskog i Åsnes. Blokkeringsfrie bremser. Blokkeringsfrie bremser (ABS-bremser) betegner bremser som sikrer at hjulene (fly, bil, motorsykkel) ikke låser når man trykker hardt på bremsen. Opprinnelig var dette et tysk begrep: AntiBlockierSystem, forkortet ABS, og det er mest kjent under denne forkortelsen. Sensorene/lysdiodene måler hjulets rotasjonshastighet og registrerer om et hjul er i ferd med å låse. Dersom det er tilfelle, sørger ABS-systemet for å minske bremsetrykket. Hjulet øker da rullehastigheten og beholder veigrepet. Samtidig er det også mulig å styre bilen. Når hjulet øker hastigheten, blir bremsekraften igjen slått på. Denne syklusen repeteres flere ganger per sekund inntil bremsepedalen slippes. I en nødsituasjon skal man ikke pumpebremse om bilen er utstyrt med ABS, man bare presser pedalen hardt inn og lar ABS systemet kontrollere bremsingen mens man styrer med rattet. ABS-teknologien ble først utviklet for bruk på fly i 1929 av franskmannen Gabriel Voisin. Jensen FF ble den første bilen utstyrt med mekanisk ABS, i 1966. Første elektroniske system kom i 1971 da Chrysler, sammen med Bendix Corporation, leverte et system de kalte "Sure Brake" på modellen Imperial. Første elektroniske system på en motorsykkel kom med modellen K100 fra BMW i 1988. Annen teknologi som benytter samme teknologi. Stabilitetskontroll (ESP - Electronic Stability Program - elektronisk stabilitetsprogram) er en funksjon som benytter mye av den samme teknologien som ABS. Det er de samme sensorene som registrer at hjulene spinner. Systemet reduserer turtallet på motoren slik at drivhjulene ikke spinner unødig. På mange antispinn-systemer er det ordnet slik at det hjulet som har lite veigrep, (hjulet som spinner) blir holdt igjen litt av bremsen, slik at mer kraft overføres gjennom differensialen til hjulet som ikke spinner. Også bremsefinesser som bremsehjelp (BA = Brake Assist), veigrepskontroll (TRC/TC/TCS = Traction Control/System) og elektronisk bremsekraftfordeling (EBD - Electronic Brake Distribution) styres av de samme sensorsystemene. Se også. Bremser Kinas folkebank. Kinas folkebank (kinesisk: 中国人民银行, pinyin: "Zhōngguó Rénmín Yínháng", eng: The People's Bank of China – PBC) er sentralbanken i Folkerepublikken Kina. Denne sentralbanken må ikke forveksles med Kinas sentralbank, som er sentralbanken i Republikken Kina. PBC ble etablert 1. desember 1948 ved en sammenslåing av 3 andre banker, men først i 1983 ble det besluttet av banken skulle fungere som en sentralbank. Sentralbankloven i Kina ble vedtatt 18. mars 1995, der bankens rolle som sentralbank ble bekreftet. I 2003 ble sentralbanken omorganisert, slik at den delen av banken som hadde ansvar for å overvåke banknæringen, forvaltningsselskaper, investeringsselskaper og lignende selskaper ble skilt ut i et eget selskap; Den kinesiske bankreguleringskommisjonen. Senere i 2003 fikk sentralbankloven et tillegg som styrket sentralbankens aktive ansvar innen penge- og kredittpolitikken, for å sikre stabil inflasjon og valuta, og sikre trygge, finansielle tjenester i landet. Sentralbanksjef per januar 2006 er Zhou Xiaochuan. Sentralbanksjefen velges av nasjonalforsamlingen. Bankens hovedkvarter har ligget i Beijing siden 1949. Kaderparti. Kaderpartiet er et parti som er oppbygd i samsvar med den marxist-leninistiske partimodellen, slik den ble utformet av Lenin. Medlemmene i kaderpartiet omtales som kadre, derav navnet. Det kommunistiske kaderpartiet ble av Lenin omtalt som "et parti av ny type". Styreform. Kaderpartiet styres etter prinsippet om demokratisk sentralisme. Det vil si at motsetninger og uenigheter holdes internt slik at partiet kan holde en felles front utad. Medlemmene står fritt til å diskutere partiets standpunkter internt, men det forventes full lojalitet når diskusjonen er avsluttet og vedtaket fattet. Fraksjonering innad i partiet er forbudt og danner grunnlag for eksklusjon. I frontorganisasjoner som kaderpartiet prioriterer er det påbudt at partimedlemmene organiserer seg i èn felles fraksjon. Prinsippet om demokratisk sentralisme blir påstått å være arbeiderklassens organisasjonsform. Når flertallet i klubben har stemt for streik, aksepteres det ikke at mindretallet trosser flertallet og tyr til streikebryteri. Medlemskap og aktivitetsplikt. Medlemmer opptas individuelt etter søknad. Som medlem i et kaderparti er man pliktig å betale kontingent og å delta aktivt i partiet og de frontorganisasjoner som partiet prioriterer. Kontingenten utregnes på grunnlag av inntekt. Passivt medlemskap godtas kun for syke og eldre. Kritikk av kaderpartimodellen. Mange kommunistpartier som har fulgt prinsippene om demokratisk sentralisme har i praksis endt med å bare være sentralistiske. Systemet er ment å gi partiet sterkere enhet og dermed større slagkraft, men det har ofte ført til at nødvendige debatter ikke har blitt tatt og på lengre sikt resultert i store skred av utmeldinger og avskallinger. En viss grad av demokratisk sentralisme finner en i de fleste organiserte grupperinger, men det er bare kommunistpartiene som har systematisert og institusjonalisert ordningen. Prinsippet med fraksjonsforbud viser seg ofte i praksis å føre til uformelle og skjulte fraksjoner og nettverk, siden folk har forskjellige måter å definere fraksjonering på. Disse kan misbrukes i skjulte maktkamper innad i organisasjonen. Kaderpartier i Norge. Partier og organisasjoner som praktiserer demokratisk sentralisme er blant annet Arbeidernes Kommunistparti, Norges Kommunistiske Parti, Tjen folket og ML-gruppa Revolusjon. Liste over Russlands føderale enheter rangert etter befolkningsstørrelse. Dette er en liste over Russlands føderale enheter rangert etter befolkningsstørrelse. Tallene er fra folketellingen i 2002. Referanser. Russlands føderale enheter rangert etter befolkningsstørrelse Sakprosa. Sakprosa er i hverdagslig språkbruk alle tekster som ikke er skjønnlitteratur. Sakprosaen omfatter alle de tekstene i samfunnet vårt som vi ikke uten videre vil kalle romaner, noveller, dramatikk eller lyrikk. Sakprosa kan også kalles faglitteratur og brukslitteratur. Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur er først og fremst bestemt av forholdet mellom teksten og en ikke-tekstlig (bevissthetsmessig, sosial og naturlig) virkelighet. Vi forventer av sakprosatekstene at det som blir hevdet om virkeligheten i dem, er sant eller i hvert fall sannsynlig på det tidspunktet teksten ble til. Sakprosatekster er ikke fiksjoner eller fri dikting. I sakprosatekster kan det vises til andre tekster (f.eks. juridiske), men da på en måte som er dekkende i forhold til teksten det vises til, den såkalte kilden. En bruksdefinisjon er at «en sakprosatekst er en tekst som adressaten, ut fra sine forventninger, oppfatter som direkte utsagn om virkeligheten. Forventningene skapes bl.a. ut fra den sammenhengen teksten inngår i». Historie og avgrensning. Grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa kan være vage og gjenstand for diskusjon i samfunnet. Tekster som vi normalt forstår som sakprosa, kan leses som skjønnlitteratur, for eksempel kan en historiebok forvandles til skjønnlitteratur hvis det skrives “roman” på bokomslaget. På samme måte kan romaner av skjønnlitterære forfattere leses som politiske pamfletter. Begrepet sakprosa ble første gang tatt i bruk på svensk i Finland 1938, og er siden kommet i vanlig bruk i Norden, men i liten grad andre steder. Det finnes ikke noe tilsvarende begrep på engelsk, fransk eller tysk, noe som kan ha sammenheng med at det i etterkrigstidens Skandinavia ble bestemt at elevene i skolen skulle arbeide med tekster som verken var tradisjonell skjønnlitteratur eller fagtekster skrevet for fagfolk eller for å utdanne fagfolk. For å oversette ”sakprosa” til engelsk kan ord som ”non-fiction” og subject-oriented prose” brukes. For Norge spesielt gjelder det forholdet at den norske staten gjennom sine støtteordninger for litteratur skiller ut sakprosaen som en egen kategori. Inntil 2005 var det bare tekster som ble forstått som ”skjønnlitteratur” som ble omfattet av Norsk kulturråds ordninger for støtteinnkjøp til landets biblioteker. Ulike betydninger. I dag har begrepet sakprosa flere ulike betydninger, avhengig av hvilken sammenheng eller *institusjon begrepet benyttes innenfor. Tønnesson. Litterær sakprosa er forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere. Forfatterne forstås her som individer. Forfatteren henvender seg som uavhengig skribent til en allment tilgjengelig offentlighet. I den litterære sakprosaen står alle litterære virkemidler til rådighet, så lenge kontrakten om den grunnleggende, direkte tilknytningen til virkeligheten er opprettholdt. Den litterære sakprosaens medier er for tiden elektroniske og trykte bøker, hefter og tidsskrifter. Funksjonell sakprosa er offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner eller av navngitte eller ikke navngitte privatpersoner. Forfatterforståelsen er kollektiv. Forfatteren henvender seg som skribent på vegne av en institusjon til allmennheten eller andre institusjoner. Denne sakprosaens sjangerkrav er intimt forbundet med deres tiltenkte funksjon. Den funksjonelle sakprosaens medier spenner fra bøker via aviser til radio, brosjyrer og tekstede bruksgjenstander, og omfatter en rekke av internettets medier. Norsk Sakprosa – prosjekt 1 (1994-1998). Prosjektet var ledet av professor Trond Berg Eriksen, sekretær var dr. philos Egil Børre Johnsen. Prosjektet ledet fram til flere større verk: "Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995" redigert av Berg Eriksen og Johnsen, og Ottar Grepstads "Det litterære skattkammer, sakprosaens teori og retorikk". Prosjektet førte dessuten til at det ble utgitt tre årbøker om sakprosa på Universitetsforlaget redigert av Johnsen, to bøker av henholdsvis Johnsen og Berg Eriksen i CAFs upopulære serie og fem skrifter i "KULT-serien" til Norges forskningsråd. Svensk sakprosa 1750-2000 (1996-2000). Foruten "Teoretiska perspektiv på sakprosa", ga de svenske forskerne ut samlebindet "Verklighetens texter" og en lang rekke forskningsrapporter. Norsk sakprosa – prosjekt 2 (2000-2003, 2005-). Forskningsmiljøet Norsk sakprosa er knyttet til Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo fra og med 1. januar 2005, da Johan L. Tønnesson var på plass i det nyopprettede professoratet i sakprosaforskning. De tre første årene er denne stillingen finansiert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Forskningsmiljøet ga ut en omfattende skriftserie og driver en hjemmeside som oppdateres jevnlig. Dessuten er det utviklet en egen bibliografi over norsk sakprosaforskning. I mars 2008 ga Johan L. Tønnesson ut boka "Hva er sakprosa" som bok nr. 25 i Universitetsforlagets "Hva er"-serie. Foruten forslaget til definisjon (se ovenfor) inneholder boka kapitler om sakprosaens stridsemner og tekstkulturer, om å forstå sakprosa, om sakprosaen som "tidsmaskin" og om sakprosapolitikk. Douglas DC-7. Douglas DC-7 er et firemotors propelldrevet passasjerfly produsert av Douglas Aircraft Company fra 1953 til 1958. Flyet var det siste store propellflyet av Douglas og kom bare få år før jetflyene Boeing 707 og Douglas DC-8. 338 fly ble produsert og rundt 40 er fortsatt i aktiv tjeneste. Flyets historie. Pan American World Airways bestilte DC-7 i 1945, som en sivil versjon av det militære transportflyet C-74 Globemaster. Flyselskapet kansellerte ordren like etter. American Airlines gjennopplivet prosjektet da de sendte en forespørsel om et fly med større rekkevidde enn Douglas DC-6 for sine transkontinentale ruter. På den tiden var Lockheed Constellation det eneste flyet som kunne fly uten stop fra kyst til kyst i begge retninger. Douglas var motvillig til å bygge flytypen inntil styreformannen i American Airlines, Cyrus Rowlett Smith, la inn en ordre på 25 fly, med en totalpris på $40 millioner, noe som også dekket Douglas' utviklingskostnader. Prototypen fløy i may 1953 og American Airlines fikk sin første DC-7 i november. Flyselskapet satte den inn i tjeneste kyst til kyst i USA, noe som tok 8 timer og gjorde at konkurenten TWA ble tvunget til å tilby samme tjeneste med sine Super Constellations. Dog var DC-7 preget av ustabile motorer og flere transkontinentale flyvninger ble omdirigert på grunn av motorfeil i luften. De tidlige DC-7-flyene ble bare solgt til amerikanske flyselskaper. Europeiske selskaper kunne ikke ta fordel av den økte rekkevidden i de tidlige DC-7-modellene, så Douglas utviklet en variant med utvidet rekkevidde; DC-7C «Seven Seas» i 1956. Pan Am brukte DC-7C på sine første direkte flyvninger New York-London, og tvang dermed BOAC til å gå til innkjøp av flyet istedet for å vente på leveringene av Bristol Britannia. Flytypen ble også brukt av SAS til de første flyvningene over Nordpolen til destinasjoner i Nord-Amerika og Asia. Likevel ble salget av flytypen dårlig på grunn av ankomsten til Boeing 707 og Douglas DC-8 noen få år senere. I 1959 startet Douglas med å konvertere DC-7A og DC-7C til DC-7F fraktefly, som utvidet flytypens levetid betraktelig. Tidligere operatører av DC-7. I dag er flere DC-7 basert i det vestlige USA, og brukt som brannslukkningsfly. Noen få andre er brukt som fraktefly. På grunn av dens motorproblemer hadde ikke DC-7 den samme lange levetiden som DC-6, som fortsatt er i omfattende bruk i forskjellige selskaper. Det amerikanske luftforsvaret så heller ikke noe potensial i flyet, men det ble likevel kjøpt inn som transportfly av noen få utenlandske luftforsvar. Norskregistrerte DC-7. SAS hadde i årene 1956 til 1967 16 DC-7 (14DC-7 og 2 DC-7C Fraktfly) Av disse var fem registrert i Norges luftfartøyregister. Sint-Philipsland. Sint-Philipsland er en halvøy og en del av kommunen Tholen i den nederlandske provinsen Zeeland. På halvøyen ligger, bortsett fra tettstedet Sint-Philipsland, også tettstedene Anna Jacobapolder og De Sluis. Beboerne kaller Sint-Philipsland "Flupland" og seg selv "fluplanders". Her er circa 2500 mennesker (2004) fordelt på rundt 23 km² bosatt. 1. januar 1995 ble kommunen Sint-Philipsland slått sammen med Tholen. Sint-Philipsland fikk i 1973 en fast veiforbindelse i sydlig retning med Tholen via Krabbenkreekdemningen (fylkesvei "N656"). På nordsiden forbinder Philipsdemningen (fylkesvei "N257") siden 1988 Sint-Philipsland med øyene Goeree-Overflakkee i Zuid-Holland og Schouwen-Duiveland. Dette gjorde at fergeforbindelsen mellom Anna Jacobapolder og Zijpe, som om sommeren var en viktig forbindelse til Zeelands kyst for mange turister, ble opphevet. Historie. Den første delen av dagens Sint-Philipsland bestod av "kwelder" (leirbanker) som ble «tatt tilbake fra vannet». Anna av Burgund befalte i 1487 at det skulle bli anlagt diker rundt dem slik at de ble tørrlagt. Anna var en uekte datter av hertug Filip den gode (av Burgund) og det antas at halvøyen er oppkalt etter ham. Takket være sterke stormer i 1530 og 1532 ble den daværende halvøyen oversvømmet og det tok mer enn hundre år før dikene hadde blitt reparert (1645). Sint-Philipsland anno 2005 fikk sin form først i 1937. Respons. Respons (tidligere kjent under navnene Emblem kristelige ungdomskor og Credo) er et kristent ungdomskor fra Emblem rett utenfor Ålesund med over hundre medlemmer. Mesteparten av korets repertoar er skrevet av kormedlemmer og musikalsk leder Arild Berstad. Mange av tekstene er også hentet fra Salmene i Bibelen. Stilmessig spenner dette fra salmer til gospel, pop, jazz, rock og noe mer eksperimentell musikk med blanding av forskjellige stilarter. Respons holder til og øver på Emblem bedehus på Emblem som eies av Emblem Indremisjon, og øver der fast en gang i uken. Korets medlemmer rekrutteres for det meste fra indre bydel av Ålesund, men også flere fra Sula, Skodje, Sjøholt, Spjelkavik, Åse, Lerstad og Sykkylven. Koret har deltatt på over 600 forskjellige arrangement i Norge, og turnert i Polen, Tyskland, Sverige, Danmark, Østerrike, Nederland, Estland og Sveits. Historie. Respons startet opp som en liten korgruppe i 1973 under ledelse av Ove Kvangarsnes, Lars Andreas Akslen og Birgitte Ulstein (nå Kvangarsnes), dengang under navnet Emblem kristelige ungdomskor. I 1977 skiftet koret navn til Credo. Arild Berstad kom til Emblem i 1976 og overtok den musikalske ledelsen etter Ove Kvangarsnes. Med unntak av 1978 og sesongen 96/97 har Berstad ledet koret siden 1976. Koret fikk sitt nåværende navn Respons i 1983. I 1994 ga Respons ut sin første CD. Den het "Respons", og hadde to sanger. Den ene, "Den glade julesongen" er blitt en gjenganger for koret som synger den hver gang ved juletider. Monika Giskeødegård var solist i 1994, mens Ragnhild Eide spilte fiolin til. Arild Berstad var produsent, med Arvid Lukkedal som assisterende produsent. I 1995 fikk koret Ålesund kommunes Ungdommens Kulturpris. I 1996 ga Respons ut en ny cd. Den het "Good Enough", etter tittelsporet med Høsten 2003 deltok Respons på Kjempesjansen på NRK med daværende dirigent Birgitte Velsvik som solist på "Oh happy day". Samme år ga de ute en tredje cd, "Silent Presence". Denne var delvis et støtteprosjekt til organisasjonen Åpne Dører ("Open Doors") og 50 % av overskuddet fra "Silent Presence" gikk til deres arbeid. Tittelsporet på "Silent Presence" hadde Lars Eivind Lervåg som solist. I mai 2006 kom korets foreløpig siste CD-utgivelse "Take Care" (av tittelsporet med Anna Angeltveit Ødegård og Hanne Eline Erdal Heggheim som solister), innspilt på Orreneset misjonssenter og i Lydkjeller'ns studio i Ålesund. Store deler av låtmaterialet er skrevet av Arild Berstad, som også var hovedprodusent for prosjektet. Teknikere i studio var Sverre Walderhaug og Erik Valderhaug, hvorav sistnevnte har levert PA for blant andre Sting, Jan Werner Danielsen og Elisabeth Andreassen. Høsten 2007 begynte Respons på et nytt prosjekt – en musikal. Musikalen hadde premiere i desember og omhandler forberedelsene til englesangen på Betlehemsmarkene slik det blir omtalt i Lukas-evangeliet. Musikalen, som fikk navnet "Gabriels Hærskare", hadde urpremiere 15. desember 2007 Våren 2008 deltok koret på konserter både med Rune Larsen, The Margarets og jenteduoen Garness. Sommeren 2008 reiste koret på tur til Sveits og Tyskland. Nåværende styreleder og dirigent for koret er Julie Askim (fra høsten 2008), mens musikalsk leder er Arild Berstad. Vinteren 2009 deltok Respons i pauseinnslaget under Melodi Grand Prix i Ålesund, der de koret Elisabeth Andreassen med "Dag efter dag". 12. Desember 2009 var Respons med å koret det kjente gospelkoret Angels in Harlem fra New York, på Eidet i Haram Kommune. Provinsen Nuoro. Provinsen Nuoro (it. "Provincia di Nuoro") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Nuoro er provinsens hovedstad. Det var 164 260 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Nuoro, provins Ask. Ask ("Fraxinus excelsior") er et blomstrende løvtre. Fruktene er små nøtter. Barken er gråaktig. Bladsammenstillingen er lik, men noe større enn hos rogn. Hver bladsamling består av 9 eller flere enkeltblad, oddetall, sammensatt parvis på en egen stilk. Treet blir 20-30 meter høyt. Ask som medisinplante. Ask har hatt stor betydning i tidligere tiders medisin. Barken har vært brukt til å stoppe blødninger fordi den har en adstringerende virkning. Askeblader har blitt brukt i avførende og urindrivende midler. Askeavkok skulle hjelpe mot det meste på 1970-tallet og ble solgt i store mengder over hele landet. Avkok av veden eller morknede greiner skulle kunne hjelpe mot kreft. Ask i alle former ble kokt og apotekene kunne ikke skaffe nok. Fra en omsetning av tørkede askeblader (folium fraxini) på 68 kg i 1976 steg den til 4,3 tonn to år seinere, for så raskt å gå tilbake til det normale. Nyere forskning har også vist at det ikke finnes holdepunkter for at ask kan helbrede kreft. Trevirke. Som trevirke er ask motebetinget benyttet innen fremstilling av møbler, innredninger, parkett, men også til skaft på redskaper. Tidligere også til ski og meier. Dette på grunn av treets seighet og styrke. Det er et lyst materiale med grov struktur. Pene store årrings-tegninger i tangentielt skåret virke, og ganske rettlinjet med 3-4 mm årringsavstand i radielt skåret virke. Litt utsatt for mørkere flekker: falsk kjerne. Virket har ellers ingen synlig kjerneved, men er ensartet i farge. Ask er et varmekjært treslag som får best vekst på dyp, kalkholdig og moldrik jord med frisk fuktighet. Ask er spesielt ømtålig for frost som ung. Ung ask er skyggetålende, mens arten blir lyskrevende som gammel. Trærne må stå tett i ung alder bl.a. for å unngå ”gaffelvekst” men må tynnes som eldre om man ønsker kraftige trær med god diameterutvikling. Ask i kulturlandskapet. Askeløv var godt fôr for husdyra. I det gamle jordbruket ble enkelte asketrær brukt på en spesiell måte ved at de med noen års mellomrom ble "kyllet", dvs. at greinene ble skåret tilbake, og kvistene ble bundet sammen til laukjerver for å brukes som vinterfor til husdyra. På Vestlandet ventet en helst til våren før en "styvet", for å få med mest mulig næring fra sevje og nye skudd. Mange ulike treslag ble benyttet på denne måten, men der ask kunne vokse og gro ble dette treslaget foretrukket. I det gamle kulturlandskapet hørte disse markante kyllede trærne hjemme. De var gjerne 3 – 5 meter høye, og hadde gjerne ei krone med noen korte tykke greiner. En "styvar" eller styving kunne et slikt tre kalles. Asker som ble behandlet på denne måten ble gjerne hole innvendig, og de kunne bli meget gamle, trolig 150-200 år. En slik hol trestamme kunne være sjølvokst emneved for beholdere til korn og mel, eller til mindre beholdere. Det påståes at ordet "eske" er avledet av trenavnet ask. Louisa Frederica Augusta von Alten. Grevinne Louisa Frederica Augusta von Alten (født 15. juni 1832 i Hannover, død 15. juli 1911) var datter av grev Karl Franz Viktor von Alten, en hannoversk adelsmann. 22. juli 1852 ble hun gift i Hannover med vicomte Mandeville, eldste sønn av George Montagu, 6. hertug av Manchester. Han etterfulgte sin far som 7. hertug av Manchester den 8. august 1855 og Louisa ble hertuginne av Manchester. Hun var regnet som en av sin tids største skjønnheter, og ble utnevnt til "Mistress of the Robes" for dronningen den 26. februar 1858 og beholdt denne stillingen inntil Lord Derbys konservative regjering falt 11. juni 1859. Hertugen av Manchester døde i Napoli den 22. mars 1890, og den 16. august 1892 giftet den 60 år gamle hertuginnen seg med Spencer Cavendish, 8. hertug av Devonshire, som hadde hatt et forhold til henne i mange år. Hun ble dermed hertuginne av Devonshire, og blir noen ganger kalt «dobbelt-hertuginnen». Etter å ha blitt enke for annen gang den 24. mars 1908 døde hun ved Esher Park i Surrey i 1911. Provinsen Ogliastra. Provinsen Ogliastra (it. "Provincia dell'Ogliastra") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Byene Lanusei og Tortolì er provinsens hovedsteder. Det var 58 389 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Ogliastra, provins Lydbokforlaget. Lydbokforlaget AS er et norsk forlag som utgir lydbøker. Forlaget ble etablert 1987, og befinner seg i Melhus. Forlaget ble etablert og ledes fremdeles av pedagogen Herborg Hongset. Det eies i like andeler av en stiftergruppe og de tre forlagene Aschehoug, Gyldendal og Damm. Forlaget gir ut bøker i flere sjangre fra de fleste norske forlag. Gjennom en avtale utgis også en lang rekke hørespill fra Radioteateret. Lydbokforlaget gir også ut lærebøker for grunn- og videregående skole, lesetrenings-materiell, bok + bånd og CD-rom, lettlesbøker med lydbok for voksne og video. Forlagets første utgivelser var klassikere og lettere underholdning. I dag er hovedvekten av utgivelsene "samtidige" produksjoner av årets bøker. I 2005 utga Lydbokforlaget 157 lydbøker. Totalt har Lydbokforlaget over 700 titler i salg. Deres mestselgende produkt har vært Dickie Dick Dickens-serien, med over 26 000 solgte eksemplarer. Andre prestisjeprosjekt har vært samlede verker av Knut Hamsun og Sigrid Undset (i kassettens "tidsregning"), og hørespill av Henrik Ibsens samlede verk, et prosjekt som ble avsluttet i 2006. Lydbokklubben ble opprinnelig startet av Lydbokforlaget, men er i dag en del av Den norske Bokklubben. Lydbokstemmen. Forlaget delte i samarbeid med Lydbokklubben, ut en årlig pris til det de mente var årets beste stemme innen lydbøker, gjerne i barne- og voksenklasse Provinsen Olbia-Tempio. Provinsen Olbia-Tempio (it. "Provincia di Olbia-Tempio") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Byene Olbia og Tempio Pausania er provinsens hovedsteder. Det var 138 334 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Olbia-Tempio, provins Karlsuniversitetet. Karlsuniversitetet (tsjekkisk "Univerzita Karlova", tysk "Karlsuniversität", latin "Universitas Carolina") er det eldste, største og mest prestisjefulle universitet i landskapet Bøhmen i Den tsjekkiske republikk, og et av Europas eldste. Det ble grunnlagt i Praha (Prag) i 1348 av den bøhmiske konge og senere tysk-romerske keiser Karl IV med pavelig tillatelse fra pave Clemens VI fra året før. Som det eldste universitetet i Sentral-Europa tiltrakk det seg flere akademikere fra regionen, først og fremst fra de nærliggende statene i Det hellige romerske rike, som Bøhmen var del av på den tiden. Det er både det eldste universitetet i Tsjekkia og også det eldste universitetet i det tyskspråklige Europa. Frem til annen verdenskrig var universitetet både tysk- og tsjekkiskspråklig, med to separate seksjoner. Selv om universitetet hadde vært overveiende tyskspråklig tidligere, ble tsjekkisk tatt i bruk i økende grad fra slutten av 1800-tallet. Universitetet har i dag omkring 42 500 studenter og er delt i 17 fakulteter (tre ligger utenfor Praha). Dets rektor er Václav Hampl. Provinsen Oristano. Provinsen Oristano (it. "Provincia di Oristano") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Oristano er provinsens hovedstad. Det var 167 971 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Oristano, provins Håkon Kolmannskog. Håkon Kolmannskog (født 5. juni 1974) er en norsk avis- og forlagsmann. Kolmannskog har vært engasjert i det venstreradikale miljøet rundt RV og Rød Ungdom og i målbevegelsen. Kolmannskog begynte sin politiske karriere i Rød Ungdom, der han etter hvert kom inn i sentralstyret. Han markerte seg i studentpolitikken for Rød Front i Trondheim og var seinere med på å gjenreise Rød Front ved Universitetet i Oslo. Han var i noen år ansatt som debattredaktør i avisa Klassekampen, før han i 2006 ble ansatt som leder av det nyopprettede Forlaget Manifest. Fra 1996 til 1998 var Kolmannskog leder for Norsk Målungdom. Fra sin formannstid blir han først og fremst husket for å stått i brodden for Aksjon for språkleg rettferd i skulen, målungdommens protestaksjon mot forslaget til ny opplæringslov. Fra 2012 vil Kolmannskog være forlagssjef i Det Norske Samlaget. Provinsen Sassari. Provinsen Sassari (it. "Provincia di Sassari") er en provins i regionen Sardinia i Italia. Sassari er provinsens hovedstad. Det var 322 326 innbyggere ved folketellingen i 2001. Geografi. Sassari, provins N.W.A.. N.W.A. (Niggaz Wit Attitudes) var en amerikansk gangster-rap, hip-hop gruppe, som ble grunnlagt i 1986 i Compton, California. Begynnelse. N.W.A. sin historie begynner med doplangeren Eric Wright, alias Eazy E. Eazy E ville starte et Hip Hop imperium med de beste rapperene. Dessverre gikk ikke dette så bra, helt til hans tidligere naboer Dr. Dre og Ice Cube begynte å skrive sanger for ham. Deres første singel het 'Boyz-N-The Hood'. Eazy E prøvde å tilby sangen til New Yorkgruppa 'HBO', men de refuserte og sa at det ikke var deres stil. Dermed dannet Eazy E 'N.W.A.', som var en fokortelse for 'Niggaz With Attitude'. Med i gruppa var det Eazy E selv, Ice Cube, Dr.Dre og DJ Yella, fra The World Class Wreckin' Cru. Ikke lenge etter kom The D.O.C., Arabian Prince og MC Ren. Suksessen. I 1987 var N.W.A. ute med sitt første album, "N.W.A. And The Posse". Dette albumet inkluderte en hel del andre artister, slik som gruppa til The D.O.C. – 'Fila Fresh Crew' – og Ron-De-Vu. Albumet hadde hits som "A Bitch Iz A Bitch" og "Boyz-N-The Hood", mer enn det var det ikke å skryte av. Men i 1988 slapp N.W.A. "Straight Outta Compton", som ble en mega-suksess i L.A. Til tross for at gruppen ikke fikk noen støtte fra media, solgte albumet over 2 millioner kopier. "Straight Outta Compton", "Express Yorself" og "Gangsta Gangsta" var bare noen av hitene i albumet. Albumet var preget av voldelige tekster, noe som kom tydelig fram i sangen "Fuck Tha Police" – en sang som var rettet mot politiet i L.A., og måten de behandlet svarte folk på (Ice Cube'": "They have the authority to kill a minority"). Nederlaget. The D.O.C. og Arabian Prince hadde forlatt N.W.A. Ice Cube var veldig uenig i de finansielle planene, og hvor liten andel han fikk. Dette førte til at Ice Cube forlot gruppa, og N.W.A. mistet en veldig god låtskriver og rapper. Nå var de gjenværende medlemmene av gruppen; Mc Ren, Eazy E, Dr. Dre og Dj Yella. De kom ut med et nytt album i 1990; "100 Miles And Runnin". Dette var en bra plate, men oppnådde ikke den samme suksessen som "Straight Outta Compton". I 1991, etter "100 Miles And Runnin", slapp N.W.A. "EFIL4ZAGGIN" – NIGGAZ 4 LIFE – bakvendt. Dette albumet var også bra, men verken "EFIL4ZAGGIN", eller "100 Miles And Runnin" ble på langt nær så populære som 'Straight Outta Compton'. I "100 Miles & Runnin" disset NWA Ice Cube fordi han forlot gruppa, og på "NIGGAZ4LIFE" lå det mange flere disser siktet mot Ice Cube, uten at han hadde gjort noe spesielt. På hans nye album "Death Certificate" (1991) spilte han inn "No Vaseline" som traff N.W.A på hvert eneste svake punkt de hadde. Etter "EFIL4ZAGGIN" ble i likhet med Ice Cube, også Dr. Dre uenig med Eazy E om gruppens finansielle planer, noe som førte til at også han forlot gruppa. Litt senere slo Dre seg sammen med Suge Knight, og dannet Death Row Records. Dermed var N.W.A. ferdig for godt. De fire keiserne. De fire keiserne, eller året med de fire keiserne, er betegnelsen på perioden mellom juni i 68 og desember 69 i Romerrikets historie. Perioden var preget av kaos og borgerkrig og har fått navn etter de fire keiserne som besteg og gikk av tronen i løpet av knapt halvannet år: Galba, Otho, Vitellius og Vespasian. Året med de fire keiserne fulgte etter keiser Neros død og har blitt stående som et symbol på den stadig tilbakevendende politiske og militære uroen som preget riket. Celtic FC. Celtic Football Club (uttales «"seltik"», stiftet 1888) er en fotballklubb hjemmehørende Glasgow i Skottland, som spiller i Scottish Premier League. Laget spiller sine hjemmekamper på Celtic Park. Celtic er den eneste skotske klubben som har nådd finalen i en europeisk turnering da de i tillegg vant Europacupen i 1967. Klubben er i tillegg den ene av to klubber totalt som har vunnet et europeisk trofe med et lag bestående utelukkende av spillere fra klubbens hjemland. Laget var da det første i Europa som vant «The Treble». Alle spillerne på Celtic som vant europacupen i 1967 var født innenfor en radius på under 50 km (30 miles) fra Celtic Park i Glasgow. Laget er i ettertid blitt kalt for Lisbon Lions («Løvene fra Lisboa») da finalen mot Internazionale gikk i Lisboa. Bakgrunn. Celtic ble opprinnelig startet som et sosialt tiltak av marist-broderen Walfrid (Andrew Kerins) for fattig katolsk arbeiderungdom i Glasgow. Han organiserte blant annet suppekjøkkener og for å finansiere dette arbeidet ble fotballaget dannet. I Edinburgh hadde irske innvandrere startet klubben Hibernian FC med stort hell, og dette ble malen for broder Walfrid. Den fattige, katolske befolkningen besto i hovedsak av irske innvandrere og ble undertrykket og behandlet som en underklasse. Klubben ble stiftet på et møte i St. Mary's kirke i East Rose Street (nå Forbes Street) i Glasgow 6. november 1887, og spilte sin første kamp 38. mai året etter, mot Rangers FC som var stiftet allerede i 1873, en kamp Celtic vant 5-2. Navnet. Lagbilde fra 1889, med de nye vertikalt stripede draktene. I 1903 innførte klubben dagens horisontale striper Det var Walfrids forslag at klubben skulle hete «Celtic» («keltisk») for å vise klubbens irsk/skotske bakgrunn og røtter, og dette ble vedtatt på stiftelsesmøtet. Navnet ble valgt for å vise forbrødring mellom de keltiske folkene i Skottland og Irland. Den fattige, katolske befolkningen besto i hovedsak av irske innvandrere og ble undertrykket og behandlet som en underklasse. Klubben fikk også et offisielt kallenavn, «The Bhoys», og dette ble også brukt i sammensetningen «The Bold Bhoys» («De dristige gutta»). De første kjente bruken av dette kallenavnet er på et postkort fra tidlig 1900-tallet med et lagbilde og teksten «The Bold Bhoys». Den ekstra «h»en henviser til stavemåten på gælisk hvor bokstaven B ofte blir etterfulgt av en B. Draktene. Den første sesongen spilte Celtic med hvite trøyer, sorte bukser og grønn/hvitstripede strømper. De hvite trøyene hadde et grønt keltisk kors innen en rød sirkel på den høyre siden av brystet. Fra den kommende sesongen 1889-1890 skriftet klubben til drakter hvor trøyene hadde grønne og hvite vertikale striper. Denne drakten var i bruk i de følgende 14 sesongene. I 1903 innførte i dagens horisontale striper og mønster. Old Firm. Klubben og dens tilhengere har hele tiden vært bevisst sin irske, katolske arbeiderbakgrunn og dette har vært et forsterkende, rivaliserende element overfor den protestantiske og britiskvennlige tilhørigheten forbundet med Rangers FC. Celtic opprettholder fortsatt sitt sosiale engasjement gjennom konkrete velferdstiltak for trengende og er slik ikke bare en fotballklubb, men har også en sosial, katolsk og politisk profil. Klubben, som sammen med byrival Rangers FC har dominert skotsk fotball både sportslig og økonomisk de siste 100 år og lokaldebyet Old Firm samler alltid fulle hus med - på hver av disse kampene. 1967 og 1970. Celtic var den første nordeuropeiske klubb som klarte å vinne den gjeveste Europacupen etter en 2–1 seier over Inter Milan i Lisboa i 1967 med laget som fikk kallenavnet «Lisbon Lions». Klubben nådde også finalen også i 1970, men tapte 2–1 for Feyenoord på San Siro i Milano. 2002/2003. I 03 tapte laget også i finalen, denne gangen mot FC Porto etter ekstraomganger. 2009/2010. I sesongen 2009/2010 ble laget slått ut av Arsenal FC i playoffrunden i Mesterligaen, og spilte i gruppespillet i 10, hvor de kom på tredje plass etter gruppevinneren Hapoel Tel-Aviv og toeren Hamburger SV. 2010/2011 og 2011/2012. I 11 ble laget slått ut i playoffrunden av FC Utrecht. I 12 kom laget på tredjeplass i gruppespillet, etter Atlético de Madrid og Udinese. Atlético vant senere turneringen. Inneværende sesong. Rangering: 1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål. Ola Breivega. Ola Ireneus Breivega (født 22. februar 1940) er en norsk filolog og målmann. Breivega var leder i Noregs Mållag i perioden 1975–1977. Han har gjennom flere tiår engasjert seg i språkpolitikk og normeringsordskifte. Breivega driver språkkonsulentfirmaet Samråd som arrangerer kurs og opplæringstiltak i nynorsk språk. Den katolske liga (Frankrike). Den franske katolske liga ble dannet i 1576 av Henrik av Guise under de franske religionskrigene. Dette katolske partiet ønsket en gang for alle å kue det protestantiske kjetteriet i Frankrike. Karl I av Aumale var en av de sentrale aktørene. Bad Boy Entertainment. Bad Boy Entertainment er et amerikansk plateselskap grunnlagt av Sean «P. Diddy» Combs i 1993. Artister: P. Diddy, The Notorious B.I.G., Craig Mack 8Ball, MJG, Asim, B5, Big Gee, Boys In Tha hood, Los, Cassie, Cheri Dennis, Christian Daniel, Jordan McCoy, Mario Winnans, Nelson, Ness, Shannon og Yung Joc. G-Funk. G-Funk er forkortelsen for Gangsta Funk, en musikksjangre som ble utviklet av Dr. Dre, NWA og andre hip-hop artister fra Los Angeles på 1990-tallet. Det siste G-Funk albumet noen sinne utgitt var Music and Me som ble utgitt av Nate Dogg i 2001. Dr. Dre og Snoop Dogg gjorde uttrykket kjent etter å ha gitt ut "The Chronic". Enghumle. Enghumle også kalt skoghumle ("Bombus sylvarum") er en liten humleart som tilhører underslekten "Thoracobombus". Navnet skoghumle skulle tilsi at arten påtreffes i skog. I Norge er det nok helst i åker og eng og i nærheten av dyrket mark man kan observere denne humlearten. Den er ofte å finne på planter i erteblomstfamilien. Kjennetegn. Brystet er på normalformen gulgråhåret med et svart bånd mellom vingefestene. Har et lyst gulaktig bånd forrest på bakkroppen. Resten av bakkroppen er sort med rustrød bakkroppssiss. I ytterkanten av artens utbredelsesområde er det svært ofte den melanistisk formen som dominerer. Da er gjerne hele humla bortsett fra den rustrøde bakkropsformen helt sort. Den sorte varianten kan lett forveksles med "Bombus ruderarius" som imidlertid har rødaktige hår rundt pollenkurven, noe skoghumla ikke har. Enghumla skiller seg fra de andre norske humlene på lyden når den flyr. Summinga til skoghumla er mye høyere enn hos de andre norske artene, noe som er særlig lett å høre på arbeiderene. Med litt trening er det lett å plukke ut en skoghumle fra de andre humleartene på lyden. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 16-18 mm, Vingespenn: 29-32 mm Arbeidere: Lengde 10-15 mm, Vingespenn: 21-27 mm Hanner: Lengde 12-14 mm, Vingespenn: 23-26 mm Bolet. Bolet til enghumla ligger normalt på bakken i et musebol. Men er også blitt funnet nede i museganger, og en sjelden gang i et meisereir i en fuglekasse. Skoghumla er en pocket-maker. Se Humler. Utbredelse. I Norge opptrer enghumle svært ofte i "melanistisk form", det vil si i en svart variant. Den finnes fra Mjøsa og sydover langs sørlandet. Europaøya. Europaøya (fransk: "Île Europa") er en 28 km² tropisk øy i Mosambik-kanalen, og ligger omtrent 1/3 på veien mellom sørlige Madagaskar og sørlige Mosambik. Øya har 22,2 km lang kystlinje, men ingen havn. Flystripen på øya er 1 500 meter lang. Øya er uten fastboende, men har en liten fransk garnison og en værstasjon. Europaøya er et naturreservat og har en av verdens største samlinger av suppeskilpadder ("Chelonia mydas"). Øya fikk sitt navn etter det britiske skipet "Europa" som besøkte øya i 1774. Frankrike har hatt suverenitet over øya siden 1897, men Madagaskar har siden selvstendigheten også gjort krav på øya. Øya var frem til 3. januar 2005 administrert som en del av Réunion, men administreres nå som en del av Îles éparses i de Franske sørlige territorier. Ruiner og gravsteiner viser tegn på flere forsøk på fast bosetting i perioden 1860–1920. Sons of Norway. Sons of Norway er en interesseorganisasjon for norsk-amerikanere. Den ble grunnlagt av 18 nordmenn i 1895 i Minneapolis i USA som en hjelpeforening for norske innvandrere. I dag har organisasjonen 400 lokale losjer og nesten 70 000 medlemmer hovedsakelig i USA, men også i Canada og Norge. M*A*S*H sesong 3. Episodene fra sesong 3 (1974–1975) av TV-serien M*A*S*H M*A*S*H sesong 4. Episodene fra sesong 4 (1975–1976) av TV-serien M*A*S*H Henrik IV av Frankrike. __NOTOC__ Henrik IV av Frankrike født 13. desember 1553 i Pau, Navarra, død 14. mai 1610 i Paris, var konge av Frankrike fra 1589 til 1610 og konge av Navarra fra 1572 til 1610. Han var den første franske konge fra huset Bourbon. Henrik ble født på slottet i Pau i Pyreneene som sønn av den katolske hertugen av Vendôme, Anton av Bourbon og Johanna III av Navarra som var dronning av Navarra og protestant. Allerede under Henriks bestemor Margrete var kongeriket Navarra blitt et samlingssted for Frankrikes protestanter og religiøse reformatorer som i Paris var truet av fangehull og bål. I Johannas tid ble slottene Pau og Nérac sentre for fransk protestantisme. Henrik ble katolsk døpt den 6. mars 1554 i storsalen i Pau. I barndommen bodde han flere steder, blant annet i Paris. Da han etter farens død i 1562 vendte tilbake til Pau, sørget moren for at han ble oppdratt etter Calvins lære. Bartolomeusnatten. Bartolomeusnatten, hugenotter slaktes ned i Paris' gater Siste halvdel av 1500-tallet er sagt å være et av mørkeste kapitler i Frankrikes historie. Tiden var preget av religionskrigene mellom det katolske flertallet og det protestantiske mindretallet. I disse stridighetene begikk begge sider grusomme ugjerninger. Henrik giftet seg 18. august 1572 med Margrete av Valois. I juni samme år døde hans mor død og Henrik hadde besteget tronen i Navarra som kong Henrik III. Margrete var katolikk og hun var søster av den regjerende franske kong Karl IX og datter av den mektige enkedronning Katharina de' Medici. Dette ekteskapet var en del av Katarinas politiske planer, og det var ment å skulle føre til forsoning mellom henne og hugenottene. Slik gikk det ikke. I løpet av bryllupsfeiringen inntraff istedet Bartolomeusnatten da Paris hugenotter ble massakrert. Henrik reddet livet ved å konvertere til den katolske kirke. De følgende 39 måneder måtte han tilbringe som statens fange i ved hoffet i Louvre. I 1576 klarte Henrik å flykte fra Louvre og stilte seg i spissen for hugenottpartiet. Kamp mellom hugenottene og den katolske Ligaen. I 1584 ble Henrik av Navarra den nærmeste arving til den franke trone. Det hersket neppe noen tvil om Henriks formelle rett til å være tronfølger, men politisk stilte det seg anderledes. Katolikkene med Den katolske liga i spissen ønsket ikke hugenotten som konge. I 1585 sluttet kong Henrik III en avtale med lederen for Den katolske liga – Henrik av Guise – og utstedte et edikt som satte alle hugenotter utenfor loven. Etter dette brøt det ut ny borgerkrig i landet. I 1587 vant Henrik av Navarra en viktig seier over en katolsk hær i et slag ved Coutras. Likevel hadde Ligaen fremdeles stor makt og folkelig oppslutning. Henrik III ønsket imidlertid hevn over Henrik av Guise etter at den sistnevnte hadde fått stor makt og ydmyket kongen. I 1588 lot kongen Henrik av Guise drepe. Henrik III og Henrik av Navarra sluttet så forbund i kampen mot Ligaen, men Henrik III skulle ikke leve lenge. Han ble snikmyrdet av en munk i 1589. Dermed var Henrik av Navarra arving av Frankrikes trone. Tronarving. Til tross for rettmessigheten til arvefølgen kontrollerte Ligaen fortsatt Paris. Den 13. mars 1590 utkjempet Henrik og hans hugenotthær slaget ved Ivry nær Paris mot Ligaens styrker. Dette var et viktig slag og en svært viktig dag i Henriks liv, for nå lå veien åpen til Paris. Henrik beleiret Paris i fire måneder, men hans krigslykke sviktet ham da Ligaen fikk utenlandsk hjelp. Da spanske tropper rykket frem for å hjelpe Ligaen våget ikke Henrik annet enn å trekke hæren sin tilbake. Henrik forstod etterhvert at han ikke ville komme på den franske tronen som protestant. I følge tradisjonen skal han ha sagt "Paris er vel en messe verdt". I 1593 foretok Henrik en høytidelig overgang til katolisismen i kirken i Saint-Denis utenfor Paris. Etter messen ble han hyllet av folkemengden som fransk konge. Det var katolikkene og ikke hugenottene som hadde flertallet og makten i Frankrike, og etter Henriks konversjon sluttet katolikkene opp om ham i stadig større antall. Henrik som konge. Landet som Henrik IV tok over, var så utarmet, så splittet etter et halvt sekel med borgerkrig, at denne mannen som det nå endelig lykkes for å skape fred, kunne ha trengt årtier for å fullbyrde det gjenoppbygningsarbeidet som han så lykkelig hadde tatt til med. Det han rakk å gjøre for Frankrike i sin korte regjeringsperiode, gjør at vi med rette kan kalle han den mest franske av alle franskmenn. Han ble kongen som skulle samle de alle; gallere, normannere, gascognere, adel, borgere og bønder til en nasjon. Den franske staten i moderne betydning har Henrik IV som sin far. Et av Henriks første foretak som konge av Frankrike var å gå til krig mot Spania for å få slutt på fremmed innflytelse i Frankrike. Senere forsonet han seg både med lederen av Ligaen og med den spanske kongen. Attentatet på Henrik IV i Paris 14. mai 1610 En annen kjent uttalelse som Henrik skal ha kommet med lyder: "Jeg ønsker at hver eneste bonde kan ha en høne i gryta om søndagen". Han har i ettertiden fremstått som en medfølende og folkekjær konge med god sans for humor. Som vi nok har forstått, var Henrik mindre opptatt av teologien enn av å gjenreise det franske kongedømmet og å bygge den franske stat og det franske samfunn. I 1598 utstedte han det berømte ediktet i Nantes som gav hugenottene rettigheter og beskyttelse. Henrik var tilhenger av eneveldet. Han ville gjøre kongemakten uavhengig av kirke og stenderforsamling. Dette var i den nye tids ånd, og Henrik var mann for å gjenreise det franske monarkiet. Fra 1597 var hertugen av Sully, Maximilien de Béthune, ansvarlig for det franske finansvesen. Statsfinansene, som var svært dårlige da Henrik overtok, ble satt i orden. Statsforvaltningen ble rasjonalisert ved at unødvendige embeder ble avskaffet. Videre ble både infrastruktur og landbruk modernisert. Det ble gitt offentlig støtte til visse næringer og tollsatser ble satt opp. Mye av Henriks økonomiske politikk gikk i retning av den handelsproteksjonisme som senere ble kalt merkantilismen. Ekteskapet med Margrete av Valois var ikke lykkelig og hadde ikke ført til noen barn. Det ble annullert i 1599. De to hadde da vært adskilt i flere år, og kongen hadde lenge hatt en elskerinne ved navn Gabrielle d'Estrées. Henrik ville gifte seg med henne, men hun døde kort tid før bryllupet. Kongen giftet seg i stedet med Maria av Medici. En viktig grunn for kongens valg av ny dronning, var den store medgiften denne kvinnen fra den rike toskanske familien kunne bringe ham. 27. september 1601 ble den ny kronprinsen født: Den senere Ludvig XIII av Frankrike. Ekteparet fikk forøvrig seks barn sammen. Kongen hadde i tillegg 11 uekte barn, derav tre med Gabrielle d'Estrées. Europeisk storpolitikk og forskyvninger i matkbalansen skulle komme til å gi Henrik nye bekymringer. Det viste seg at keiserhuset Habsburg sammen med kongehuset i Spania planla tiltak for å styrke den katolske kirke i Tyskland og ellers i Europa. Henrik fryktet at dette ville svekke Frankrikes stilling. Henrik allierte seg med tyske protestantiske fyrster og forberedte seg til krig i 1610. Han begav seg inn til Paris og senere skulle han dra i felten. Den 14. mai var han underveis i en vogn gjennom trange gater da vognen ble oppholdt i trengselen. Det var nok til at en attentatmann ved navn François Ravaillac kunne komme ut av mengden og kjøre en dolk i kongen. Kongen døde like etterpå. Manglende hode. Hodet til hans balsamerte legeme gikk tapt etter revolusjonære herjet Klosterkirken Saint-Denis og skjendet graven hans i 1793. Et balsamert hode, påstått å tilhøre det til Henrik IV, har blitt formidlet mellom private samlere siden. Den franske journalisten Stephane Gabet fulgte ledetråder som førte tilbake til en skalle som lå på loftet til en pensjonert skatteoppkrever, Jacques Bellanger, i januar 2010. I henhold til Gabet kjøpte et ektepar hodet på en auksjon i Paris tidlig på 1900-tallet, og Bellanger kjøpte det fra fruen i 1955. I 2010 gjorde en flerfaglig gruppe forskere, ledet av Philippe Charlier, en kriminalteknisk og medisinsk undersøkelse ved Raymond Poincarés universitetshospital i Garches, og konkluderte med at det faktisk var det tapte hodet til Henrik IV. Identifiseringen ble gjort med en kombinasjon av antropologiske, paleopatologiske, radiologiske og kriminaltekniske metoder. Hodeskallen hadde en lys brun farge og var i utmerket tilstand. En skade rett over det ene neseboret, et hull i den høyre øreflipp som indikerte lang tids bruk av en ørering, og et leget sår i ansiktet, noe kongen kunne ha fått fra et mordforsøk, var blant de ting som bidro til identifiseringen av skallen. Karbondatering ga en grov datering mellom 1450 og 1650, noe som er innenfor årene av Henrik IVs død i 1610. Imidlertid greide ikke forskningsgruppen å avdekke uforurenset mitokondrielt DNA fra hodet slik at det var ikke mulig å sammenligne med andre levninger av kongen eller hans etterkommere. Hodet vil bli gravlagt Klosterkirken Saint-Denis etter en nasjonal messe og gravleggelse i løpet av 2011. Ekteskap og barn. Henrik IV og Maria av Medici med barna Gift med 1) 1572 Margrete av Valois; ekteskapet ble annullert i 1600 da hun ikke fødte noen barn. Gift med 2) 1600 med Maria av Medici, datter av storhertugen av Toscana. Barn utenom ekteskap. Henrik IV hadde minst 11 barn med flere maîtresseer. De mest kjente av dem er Gabrielle d'Estrées og Henriette d'Entragues. Fanny von Starhemberg. Fyrstinne Franziska von Starhemberg (tysk "Franziska Fürstin von Starhemberg", også kjent som Fanny Starhemberg) (født 24. oktober 1875 i Wien, død 27. april 1943 i Bad Darkau (idag Karviná)) var en østerriksk politiker. Hun ble født som grevinne Franziska von Larisch-Mönnich'". Hun ble gift med fyrst Ernst Rüdiger von Starhemberg, av en av de eldste og mest fornemme adelsslekter i Østerrike. Hun ble interessert i politikk og meldte seg inn i det kristelig-sosiale partiet. Fra 1920 til 1931 var hun medlem av det østerrikske Overhuset ("Bundesrat"). Hun innehadde en rekke verv i Oberösterreich, og var leder for den katolske kvinneorganisasjonen og Røde Kors' kvinneorganisasjon. I forbindelse med avskaffelsen av adelstitlene siterte Østerrikes president (1920–28) Michael Hainisch fyrstinnen. Presidenten kalte avskaffelsen av adelstitlene: "ein kindisches Beginnen, schon deshalb, weil man gar nicht diejenigen traf, die man hatte treffen wollen. Ich sprach einmal mit der ebenso feinen wie klugen Fürstin Fanny Starhemberg über diesen Punkt. 'Uns', sagte sie, 'macht die Aufhebung des Adels nichts, wir bleiben mit oder ohne den Titel immer die Starhembergs'." (...en barnslig begynnelse, fordi det ikke rammer dem man ønsker. Jeg snakket engang med den like fine som intelligente fyrstinne Fanny Starhemberg om dette. Hun sa: 'Oss gjør avskaffelsen av adelen ingenting. Med eller uten tittelen er vi uansett bare Starhembergene.') Eksterne lenker. Starhemberg Starhemberg Starhemberg Starhemberg. Starhemberg er en adelsslekt som opprinnelig stammer fra Oberösterreich. Siden 1643 har slekten vært riksgrever og siden 1765 riksfyrster. Francisco de Toledo Herrera. Francisco de Toledo Herrera S.J. (født 4. oktober 1532 i Córdoba i Spania, død 17. september 1596 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og den første jesuitt som ble opphøyet til kardinalatet. Han var av jødisk byrd og hadde syv søstre – tre av dem nonner – og en bror. Han trådte inn i jesuittordenen og fikk en grundig utdannelse i filosofi og teologi. Han var rektor ved en rekke seminarer, blant annet "Collegio Germanico" i Roma, ble tilknyttet Den romerske kurie og spilte en viktig rolle ved revisjonen av "Vulgata". Han ble også gitt viktige kirkelige diplomatiske oppdrag. Han ble kreert til kardinal 17. september 1593 av pave Klemens VIII. Senere ville han, men fikk ikke lov til å, fratre sin kardinalsverdighet for å kunne dø en enkel død som jesuittprest. Noen av hans samtidige betraktet ham som en av tidens lærdeste menn, ja, som et geni. Hans bøker behandlet for det meste teologiske, filosofiske og eksegetiske evner. Han betraktet seg som en disippel av den hellige Augustin og den hellige Thomas Aquinas. Lucio Sassi. Lucio Sassi eller Sasso, Saxi (født 21. oktober 1521 i Nola i Italia, død 29. februar 1604 i Roma,) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som pro-datarius fra 1593 til sin død. I 1571 ble han bispedømmet Ripatransones første biskop, men ble snart tilknyttet kurien i Roma. Han ble kreert til kardinal den 17. september 1593 av pave Klemens VIII. Sassi, Lucio Sassi, Lucio Sassi, Lucio Sassi, Lucio Ei selsom sjappe. Ei selsom sjappe (originaltittel: "Black Books") er en engelsk situasjonskomedie skrevet av Dylan Moran, Graham Linehan, Arthur Mathews, Kevin Cecil og Andy Riley, som ble produsert og sendt på Channel 4 mellom 2000 og 2004. Serien vant BAFTA-pris for beste situasjonskomedie i både 2001 og 2005, samt vant en bronserose under Festival Rose d'Or i Montreux i 2001. Serien utspiller seg i Bloomsbury i London, i bokhandelen Black Books", en liten og uavhengig bokhandel som eies av Bernard Black (Dylan Moran), en rappkjefta, eksentrisk, irsk fyllik. Serien utspiller seg rundt hverdagen til Bernard, hans medarbeider Manny (Bill Bailey), og venninnen Fran (Tamsin Greig), som eide en gavebutikk ved siden av i første sesong av serien. Hver episode viser Bernards hat mot resten av verden og alle som bor der, for eksempel kundene. Manny forsøker å selge alle bøkene på egen hånd, til Bernards irritasjon. Fran, den eneste i trioen som faktisk har et liv utenom butikken, bruker Manny som en kilde til samtale om den moderne verden (mens Bernard en gang innrømte at den siste filmen han så var originalversjonen av Apenes Planet, og ofte blir forvirret av moderne trender og blander Pokemon med Pacman) og forsvarer ofte Manny når han blir trakassert av Bernard. Manny og Fran forsøker ofte å få Bernard ut av butikken, men de eneste anledningene han føler for å gå ut er når han trenger mer mat eller drikke (ofte billig vin). Som et resultat av dette feiler som regel Manny og Frans forsøk, og resulterer ofte i at de blir dratt inn i Bernards syn på alt og alle i verden. Episoder. Det har blitt laget tre sesonger av "Ei selsom sjappe", hver med seks episoder. Moran har sagt at det ikke vil komme noen flere episoder. Tavle. En stående vits i serien er tavla som henger inne i bokhandelen, hvor det vanligvis er skrevet forskjellige regler og instruksjoner som, gitt Bernards generelle natur, vanligvis er heller gretne (i én episode står det bare "DON'T"). Skriften på tavla er vanligvis nær uleselig, til det punktet hvor Bernard ikke kan lese hva han selv har skrevet (som i "Manny's First Day", hvor Bernards forsøk på å forklare de 'enkle reglene' til Manny til slutt får ham til å deklamere 'ingen av dem, eller noen av de andre!' når han kommer til sin uleselige skribling). Vincent Eye Færavaag. Vincent Eye Færavaag (født i 1941) er en pensjonert fisker bosatt på Stord. Færavaag var på 1980-tallet en ledende ideolog for mange av de fremste aktivistene i Norsk Målungdom. Målungdommene søkte råd og rettledning fra Færavaag ved flere anledninger. Færavaag spilte således en sentral rolle i den harde kampen som på denne tida pågikk mellom «de nasjonale» og «de sosiale» i målbevegelsen. Færavaag er i dag styremedlem i Stord Mållag og leder for Stord Høgnorsklag. Sammen med åtte andre personer meldte Færavaag seg ut av AKP i januar 1984. Begrunnelsen fra de ni var at «AKP er blitt for lite revolusjonært». Nikolas V. Pave Nikolas V, opprinnelig Tommaso Parentucelli (født 15. november 1397 i Sarzana i Liguria i Italia, død 24. mars 1455 i Roma) var pave fra 1447 til sin død. Tommaso Parentucelli var før sitt pavevalg visekansellist fra 1443, erkebiskop av Bologna fra 1444 og kardinal fra 1446. Etter et konklave i Roma på bare to dager og 18 deltakende kardinaler ble han valgt til pave den 6. mars 1447, og kronet 19. mars. Hans første store fremgang var da det store skisma ble endelig overvunnet da den (mot)pave som Baselkonsilet hadde innsatt, Felix, trakk seg i 1449. Så fulgte det meget vellykkede Hellige År 1450, og keiserkroningen av Fredrik III i 1452. Alt dette bidro til å styrke pavedømmets prestisje etter mange tiårs nærmest ynkelige omdømme. Samtidig representerer Nikolas V slutten på den såkalte konsiliarismen. Pavens autokratiske selvforståelse og regjeringsstil utløste motstand i Kirkestaten, og i 1453 brøt det ut et opprør i Roma som snart slo feil. Samme år erobret de osmanske tyrkerne Konstantinopel, noe som gjorde det klart for paven at kirkens oppfordring om en europeisk enhet for å forsvare den kristne europeiske kultur mot muslimene hadde slått feil. Som byggherre, kunstmesen og fremmer av den humanistiske bevegelse utrettet pave Nikolas store ting. Han går for å være den første virkelig humanistisk dannede pave og grunnla Vatikanbiblioteket. Humanisten Giannozzo Manetti gjengir i sin pavebiografi fra 1455 den talen Nikolas V holdt for kardinalene fra sitt dødsleie. Der fremlegger paven sine beveggrunner for sin energiske innsats for vitenskap og kunst. Den romerske kirkes autoritet og vesen kan kun forstås rett hvis man benytter disse vitenskaper som redskap for å studere dens opprinnelse og vekst. For de udannede massers tro var det dessuten nødvendig å frembringe ytre tegn for kirkens storhet, ved kunst og praktutfoldelse. Hans «åndelige testamente» var dermed en oppfordring til det ettertiden kjenner som humanismen. Manetti skildrer i sin Nikolas-biografi pavens omfattende program for Romas fornyelse, et program som han bare fikk begynt på: Restaurering av alle 40 stasjonskirker, gjennomgripende ombygginger av Vatikanet og utvidelser av dets festningsverker. Han begynte også på en utvidelse av Peterskirken. Nikolas V tenkte ikke bare på kirker og palasser, men forbedret også gater, broer, vannledninger, brønner og befestningsverker. Blant malerne begunstiget han flere med oppdrag, ikke minst Fra Angelico. Deus Caritas Est. "Deus Caritas Est" (latin: «Gud er kjærlighet») er pave Benedikt XVIs første encyklika. Dokumentet ble signert i desember 2005 og promulgert den 25. januar 2006. Det er inspirert av Johannes' første brev og er et 71 siders dokument som omhandler konseptene eros (seksuell kjærlighet), agape (åndelig/uselvisk kjærlighet) og logos (ordet) og deres forhold til Jesu Kristi lære. Paven skrev dokumentet sommeren 2005. Deler av det skal være hentet fra uferdige dokumenter som Johannes Paul II etterlot seg. Originalen er skrevet på tysk og er oversatt til syv språk, deriblant latin. Problemer med oversettelsen til latin eller uenighet om de presise formuleringene er rapportert å være årsaken til at publisering ble utsatt en måned. Markhumle. Markhumle "Bombus pratorum" er en vanlig humleart over det meste av landet. Den er liten og har kort tunge. Kjennetegn. Markhumla sort med gulbrun på ryggsiden av brystet og gjerne på de første leddene på bakkroppen. Hannene har gul pels på hodet, oppå hodet og foran i ansiktet, noe hunnene ikke har. Både hunner og hanner kan variere mye i utseende, og da i sær hannene som finnes i svært mange fargevarianter. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 15-17 mm, Vingespenn: 28-32 mm Arbeidere: Lengde 9-14 mm, Vingespenn: 18-26 mm Hanner: Lengde 11-13 mm, Vingespenn: 23-26 mm thumb Bolet. Markhumla kan bygge sine bol på veldig mange steder. Det ligger ofte i moselaget i et gammelt musebol like under overflaten. Men det kan også plasseres i en fuglekasse, i en husvegg og mange andre egnede steder. Bolene er små og har kort syklus. Derfor forekommer det en sjelden gang at de har to generasjoner med bol løpet av en sommer da noen få av årets dronninger kan etablere et nytt bol i stedet for å gå i dvale og starte overvintringa. Utbredelse. Vi finner markhumla over hele Norge. Operahuset i Sydney. Operahuset i Sydney ("Sydney Opera House") ligger i Sydney, New South Wales i Australia, og er en av de mest særpregede og berømte bygninger fra 1900-tallet, og et av de mest berømte arenaer for kunstnerlige oppførelser i verden. Operahuset er tegnet av den danske arkitekten Jørn Utzon og er plassert på Bennelong Point i havnen i Sydney, med en park i sør og nær den enorme broen Sydney Harbour Bridge. Bygningen og dens omgivelser er et ikon for Australia. For noen minner de runde skjell-seksjonene om en flåte av hvite seilskip som man ofte ser i Sydneys havn. Turister som for det meste ikke har noen interesse for opera trykker på mot bygningen i tusentall for å se den. Operahuset ble offisielt åpnet 20. oktober. Foruten å sette opp teater, ballett og musikaler huser Operabygningen kontorene for Opera Australia, Sydney Theatre Company og Sydney Symphony Orchestra. Bygningen blir administrert av Opera House Trust, under New South Wales (NSW) Ministry of the Arts. Beskrivelse. Operahuset i Sydney har omtrent 1000 rom, inkludert fem teatersaler, fem øvelsesstudioer, to hovedhaller, fire restauranter, seks barer og tallrike suvenirbutikker. Taket er konstruert av 1 056 000 hvit-glaserte granittfliser, importert fra Sverige. Til tross for deres selvrensende natur trenger de stadig periodisk vedlikehold. Bygningens interiør er komponert av lyserød granitt importert fra Tarana, New South Wales, og tre og kryssfinér kommer fra nordlige New South Wales. Kulturkanonen. «Bygningen fremstår som en let svævende, bevæget formation af gigantiske hvide skaller, der, i forskellige størrelser, løfter sig op over en terrasseformet bastion, knejsende mod havet, himlen og horisonten.... Bygningen er Jørn Utzons hovedværk og er med sin enkle og levende form, sin klare geometri og sine gennemtænkte detaljer dansk arkitekturs væsentligste bidrag til verdensarkitekturen.» Fønikia. Fønikia, fra gresk Φοινίκη, "Phoiníkē" var en sivilisasjon i Kanaan i oldtiden som dekket det meste av den vestlige kysten av Den fruktbare halvmåne. Flere fønikiske byer ble bygget ved kysten av Middelhavet. De var en driftig maritim handelskultur som spredte seg over Middelhavet fra 1550 f.Kr. og fram til rundt 300 f.Kr. Fønikerne benyttet seg av galeien, en seilskute med årer, og er kreditert for oppfinnelsen av bireme, et oldtidsfartøy med to dekk med årer. Fønikerne, et semittisk folk, var kjent i antikkens Hellas og Roma som «handlere i purpur», en referanse til deres monopol på en kostbar purpurfarge som ble utvunnet fra en snegle som het "murex". Ettersom denne fargen var såpass kostbar ble purpur siden en farge som ble assosiert med kongelige klær. Som handelsfolk hadde fønikerne behov for å holde fortegnelser over lagerholdninger og utgifter, og utviklet et alfabet (eller abjad), og fra dette skrivesystemet har siden alle moderne alfabeter blitt avledet. I "Amarnabrevene" fra 1300-tallet f.Kr. nevnes et folk i regionen som kaller seg for "Kenaani" eller "Kinaani" (det vil si kanaanere, skjønt disse brevene er fra før angrepene fra havfolkene med et århundre. Egyptiske skipsekspedisjoner hadde allerede gjort bruk av byen Byblos for å frakte tilbake «sedertre fra Libanon» så tidlig som 3000-tallet f.Kr. Mye senere, på 500-tallet f.Kr., skrev Hekataios av Miletos, en gresk historieskriver, at Fønikia ble tidligere kalt for "χνα", et navn som Herennios fra Byblos senere adopterte til hans mytologi som hans eponym (benevnelse dannet av personnavn) for fønikerne: «Khna som senere ble kalt for Foinix». Folket som levde i Fønikia, kalte seg selv kanaanere, mens navnet Fønikia er dannet av det greske Φοινίκη, "føniki", (= det røde folk) etter ordet "foinos" som betyr «rød», ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der. Det greske ordet for purpur er "phoinix" og gav opphav både til navnet på fugl Føniks og landet Fønikia. Fønikia var hva grekerne benyttet for å referere til regionen med de betydelige kanaanittiske havnebyene og trenger således ikke å tilsvare til en kulturell identitet som ble anerkjent av fønikerne selv. Det er uklart i hvilken grad fønikerne så på seg selv som en enhetlig etnisitet. Deres sivilisasjon var organisert i bystater, ganske lik som de greske i antikkens Hellas. Imidlertid i henhold til arkeologi, språk, livsstil og religion, er det lite som adskiller fønikere fra andre kulturer i Kanaan. Som kanaanittere var de unike i deres framragende sjøfartskunnskaper. a> av type som fønikerne og grekere benyttet. Hver av deres byer var en bystat som var en selvstendig og uavhengig politisk enhet. De kunne komme i konflikter med hverandre, og en by kunne bli dominert av en annen bystat, skjønt de samarbeidet også i forbund og allianser. Oldtidsgrensene mellom de urbane kulturer vekslet, og byen Tyr synes å ha vært den som lå lengst sør. Sarepta (dagens by Sarafand) mellom Sidon og Tyr er den mest utgravde byen av arkeologer i det fønikiske hjemlandet. Fønikerne var det første samfunn på statsnivå som gjorde omfattende bruk av alfabetet. Fønikernes fonetiske alfabet, satt sammen av et tegn for hver lyd, er generelt antatt å være stamfaren til bortimot alle moderne alfabet, skjønt det inneholdt ikke mange vokaler (selvlyder), de ble senere lagt til av grekerne. Fra et tradisjonelt lingvistisk perspektiv, snakket de fønikisk, en kanaanittisk dialekt. Imidlertid grunnet en meget liten forskjell i språket, og mangelfulle nedtegnelser på den tiden, er spørsmålet om fønikisk utgjorde en adskilt og forent dialekt, eller om det var kun en overfladisk definert del av et bredere språklig kontinuum, er derfor uklart. Av romerne ble fønikisk kalt for punisk, siden det latinske ordet for «lilla» var "puniceus". De puniske koloniene i Nord-Afrika ble en kilde til kunnskap om fønikerne. Augustin kunne et snev punisk, og brukte det av og til for å forklare hebraiske ord. Navnet til hans mor, Monica, er sagt å være av punisk opprinnelse. Fønikerne grunnla byen Karthago ("Qart Hadasht" = Nybyen) som siden utviklet seg til en stormakt i Middelhavet, og derfor ble lagt i grus av romerne. Det var gjennom deres sjøfartshandel at fønikerne spredte bruken av sitt alfabet til Nord-Afrika og til Europa hvor det ble adoptert av grekerne som senere ga det videre til etruskerne som igjen lærte det til romerne. I tillegg til deres mange inskripsjoner, er det antatt at fønikerne etterlot seg tallrike av andre typer av skriftlige kilder, men det meste har dessverre ikke blitt bevart for ettertiden. "Evangeliske forberedelser" (Εὑαγγελικὴ Προπαρασκευή) skrevet av Eusebius av Cæsarea på begynnelsen av 300-tallet e.Kr. siterer omfattende fra Herennios fra Byblos og fra Sanchuniathon (Σαγχουνιάθων), en påstått fønikisk forfatter. Opprinnelse: 2300–1200 f.Kr.. a> i form av en okse. Strabo, en gresk geograf, historiker, og filosof, nevner at fønikerne kom fra den østlige delen av den arabiske halvøya hvor de hadde tilsvarende guder, gravsteder og templer. Henry Rawlinson, en engelsk språkforsker og arkeolog, mener å ha bekreftet dette og forklarte det i stedsnavn, Arwad i Syria (oldtidsnavnet for dagens Bahrain) og Sur i Oman og Libanon. Genetiske studier. a> i Spania; i dag i det arkeologiske museum i Cádiz. Sarkofagen er antatt å ha vært formgitt og betalt for av en fønikisk handelsmann, og utført i Hellas med egyptisk innflytelse. Spencer Wells, genetiker og antropolog, fra Det genografiske prosjekt som ble startet i 2005, har utført genetiske studier av den mannlige befolkningen i Libanon, Palestina, Syria, Malta, Spania og andre områder som fønikerne bosatte seg, foruten også askenasiske jøder og andre jødiske befolkninger i Europa og andre steder, inkludert dagens moderne stat Israel. Disse deler en felles m89-kromosom av type Y. Den mannlige befolkningen i områder assosiert med minorisk folk eller av bosetninger fra havfolkene har helt forskjellige genetiske markører. Dette antyder at minorere og havfolket antagelig ikke hadde felles opprinnelse med fønikere. I 2004 greide to genetikere utdannet ved Harvard University og ledende forskere fra National Geographic Genographic Project, Pierre Zalloua og Spencer Wells, å identifisere «haplogruppen til fønikerne» som haplogruppe J2, noe som åpner opp dører for framtidig forskning. Den mannlige befolkningen i Tunisia og på Malta ble også inkludert i forskningen. De viste seg å dele en «overveldende» mengde genetiske likheter med libanesere. I 2008 annonserte vitenskapsfolk fra det genografiske prosjektet at «så mange som 1 av 17 menn som i dag lever ved kystene av Nord-Europa og i sørlige Europa kan en direkte fønikisk stamfar i mannlige linje». Etymologi. Navnet fønikisk, via latinske "poenicus" (senere "punicus"), kommer fra greske "phoinikes", dokumentert siden Homer og påvirket av "phoînix", «tyrisk purpur», «karmosinrød»; murex (i seg selv fra "phoinos", «blodrød»). Ordet forstavelse er fra Linear B "po-ni-ki-jo", til sist lånt fra oldtidens egyptiske "Fenkhu (Fnkhw)", «syrisk folk». Assosiasjonen av "phoinikes" med "phoînix" speiler en eldre folkelig etymologi tilstede i fønikisk som knyttet "Kina'ahu", «Kanaan» («Fønikia»), med "kinahu", «karmosinrød». Landet var hos de innfødte selv kjent som "Kina'ahu", dokumentert på 500-tallet f.Kr. av Hekataios av Miletos under den greskpåvirkede formen "Khna" (χνα), og dets folk som "Kena'ani". Høydepunkt: 1200-800 f.Kr.. Den franske historikeren Fernand Braudel bemerket i boken "The Perspective of the World" at Fønikia var et tidlig eksempel på en «verdensøkonomi» omgitt av verdensriker. Høydepunktet for fønikisk kultur og sjømakt var i tiden rundt 1200-800 f.Kr. Mange av de viktigste fønikiske bosetningene og koloniene hadde blitt etablert lenge før dette: Byblos, Tyr, Sidon, Simyra, Aradus, og Berytos. De opptrer alle i "Amarnabrevene". Arkeologi har identifisert kulturelle elementer av et fønikisk høydepunkt så tidlig som 2000-tallet f.Kr. Forbundet av uavhengige bystater med havner, med andre øyer og langs andre kyster ved Middelhavet, var ideelt tilpasset handel mellom Midtøsten og Levanten, rike på naturressurser, og resten av den antikke verden. I løpet av den tidlige jernalderen, en gang rundt 1200 f.Kr. skjedde en ukjent hendelse, historisk knyttet til havfolkene som brått kom fra nord. Disse piratene svekket og ødela egyptiske og hettittiske byer. I det påfølgende maktvakuumet blomstret en rekke fønikiske byer som betydelige sjøfartsnasjoner. Se hovedartikkel, "Bronsealderens sammenbrudd". 800px Senere løftet bystaten Tyr seg opp til makt. En av byens konger, presten (887–856 f.Kr.) styrte Fønikia så langt nord som til Beirut, og deler av Kypros. Kartago ble grunnlagt i 814 f.Kr. under Pygmalion av Tyr (820–774 f.Kr.). Samlingen av bystater som utgjorde Fønikia kom til å bli karakterisert av fremmede og av fønikerne selv som Sidonia eller Tyria. Fønikere og kanaanitter ble begge kalt for zidonianere, eller som tyrianere da Tyr fikk en framherskende rolle framfor andre. Nedgang: 539–65 f.Kr.. Kyros den store erobret Fønikia i 539 f.Kr. Perserne delte Fønikia inn i fire vasallstater: Sidon, Tyr, Aradus, og Byblos. Til tross for dette blomstret bystatene grunnet sin fordelaktig lokalisering som endepunkt for handelen mellom øst og vest. Flåten ble oppretthold i de persiske kongenes overherredømme. Etter en tid begynte fønikernes innflytelse å minske. Det er sannsynlig at store deler av den fønikiske befolkningen utvandret til Kartago og andre kolonier etter den persiske erobringen. I 350 eller 345 f.Kr. brøt det ut et opprør i Sidon ledet av Tennes, men det ble knust avArtaxerxes III. Byens ødeleggelse ble beskrevet av Diodorus Siculus. Aleksander den store erobret Tyr i 332 f.Kr. etter beleiringen av byen. Aleksander var uvanlig hard mot Tyrs befolkning. Han henrettet rundt 2000 av de mest framstående av borgerne, men beholdt kongen. Han fikk kontroll over de andre byene med fredelig vis; herskeren av Aradus underkastet seg, kongen av Sidon ble veltet. Framveksten av hellenistiske Hellas førte til grekerne utslettet levningene av Fønikias tidligere dominans over handelsrutene i den østlige delen av Middelhavet. Fønikisk kultur forsvant helt og holdent i dets hjemland. Men Fønikias tidligere koloni Kartago blomstret i Nord-Afrika. Byen overvåket gruvedriften av jern og edelt metall i Iberia og brukte sin betydelige marine og hærer av leiesoldater til å beskytte sine kommersielle interesser. Med Aleksanders død i 323 f.Kr. ble hans rike fragmentert i flere deler. Kartago vokste til å bli den nye stormakten rundt Middelhavet. Kun den nye makten Roma i Italia sto i vegen. I tre påfølgende kriger bukket Kartago til sist under i 146 f.Kr. og ble jevnet med jorden. Etter Aleksander ble det fønikiske hjemlandet kontrollert av en rekke hellenistiske herskere: Laomedon (323 f.Kr.), Ptolemaios I av Egypt (320 f.Kr.), Antigonos II Gonatas (315 f.Kr.), Demetrios Poliorketes (301 f.Kr.), og Selevkos I Nikator (296 f.Kr.). Mellom 286 og 197 f.Kr. falt Fønikia, unntatt Aradus, falt inn under de greske faraoene i Egypt som installerte høyprester av Astarte som vasallkonger i Sidon (Eshmunazar I, Tabnit, Eshmunazar II). I 197 f.Kr. ble Fønikia med Syria underkastet mot Selevkidriket. Hele regionen ble økende hellenisert, skjønt Tyr ble selvstyrt i 126 f.Kr., fulgt av Sidon i 111 f.Kr. Syria og deretter Fønikia ble erobret av kong Tigranes den store av Armenia fra 82 til 69 f.Kr. da Tigranes ble beseiret av romerske Lucullus. I 65 f.Kr. la Pompeius hele området inn under Romerriket som en del av den romerske provinsen Syria. Handel. Kart over Fønikia og dets handelsruter. Fønikere var blant de fremste handelsmenn i sin tid og det meste av deres framgang hadde sin årsak i handel. I begynnelsen handlet de hovedsakelig med grekere, etablerte faste handelsruter mellom Egypt og Midtøsten og til Kreta og de greske bystatene på begge sider av Egeerhavet. I begynnelsen handlet fønikerne tømmer, slaver, glass og det kraftige fargestoffet tyrisk purpur. Denne fargen som fønikerne hadde monopol på ble produsert fra en snagleart i Middelhavet, "murex", og som grekerne benyttet til å farge tekstiler med. Denne viktige handelsvaren var assosiert med fønikerne i en slik grad at selve ordet «føniker» er avledet fra greske "phoínios" som betyr purpur. Etter hvert som handelen og koloniseringen, opprettelse av handelsposter, rundt om langs kysten av Middelhavet vokste, synes det som om fønikerne og grekerne ubevisst eller etter avtale delte havet i to: fønikerne seilte langs og etter hvert dominerte den sørlige kysten, mens grekerne var aktiv langs de nordlige kystene. På denne måten var det få konflikter og sammenstøt mellom de to kulturene, bortsett fra midtveis på øya Sicilia, men selv der bosatte de seg hver sine sfærer av innflytelse, fønikerne på sørvestkysten og grekerne på nordøstkysten. I århundrene etter 1200 f.Kr. var fønikerne den mest betydelige sjøfarts- og handelsmakt i regionen. Fønikisk handel var grunnlagt på tyrisk purpur, navngitt etter det mest betydelige fønikiske byen Tyr. Fargestoffet ble produsert fra havsneglene "murex" som en gang var tilgjengelig i stort antall langs kystvannene i østlige Middelhavet, men som siden ble utryddet grunnet overbeskatting. James B. Pritchards utgravninger ved Sarepta i dagens Libanon har avdekket mengder av knuste skjell etter purpursneglen og keramikk som inneholdt fargestoffet som ble produsert ved stedet. Fønikerne etablerte et andre produksjonssenter ved Mogador i dagens Marokko. Fine og kostbare tekstiler var en del av fønikisk rikdom, og fønikisk glass var en annen eksportvare. De handlet utrente hunder med spisse ører av asiatisk eller afrikansk opprinnelse som de lokalt hadde utviklet til flere hunderaser som basenji, ibizahund, faraohund, etnahund, kretahund, kanariøyhund, og podengo português (en primitiv spisshund som i dag kommer fra Portugal). Til Egypt, hvor vinranker vokser, solgte fønikerne på 700-tallet f.Kr. vin: vinhandelen med Egypt er livlig dokumentert av skipsvrak som ble lokalisert i 1997 i åpen sjø rundt 50 km vest for Ashkelon i dagens Israel. keramikkovner ved Tyr og Sarepta produserte store terrakottakrukker som ble benyttet for å frakte vin. Fra Egypt kjøpte fønikerne gull fra Nubia. Fra andre steder skaffet de seg andre materialer, kanskje det mest betydningsfulle var sølv fra den iberiske halvøya og tinn fra Storbritannia. Tinn ble smeltet med kopper fra Kypros for å framstille det mer bestandige blandingsmetallet bronse. Strabo hevder at det var en meget lukrativ fønikisk handel med Britannia for tinn. Fønikerne etablerte handelsposter over hele Middelhavet, den mest strategisk viktigste var Kartago i Nord-Afrika (i dagens Tunisia), direkte over det smale stredet. Antikke gæliske mytologier tilskriver en fønikisk/skytisk tilstrømning til Irland av en leder kalt Fenius Farsa. Andre fønikere seilte sørover langs kysten av Afrika. En kartagisk ekspedisjon ledet av Hanno sjøfareren utforsket og koloniserte Afrikas Atlanterhavskyst så langt som til Guineabukta, og i henhold til Herodot ble en fønikisk ekspedisjon sendt nedover Rødehavet av farao Necho II av Egypt (ca 600 f.Kr.) og skal ha seilt rundt hele Afrika og kommet tilbake gjennom Herkulessøylene (Gibraltarstredet) etter tre år. Ved å benytte gull anskaffet ved utvidelse av handel via den afrikanske kysten som følge av Hannos ekspedisjon myntet Kartago gullstater i 350 f.Kr. som hadde et mønster på myntenes bakside som er tolket som et kart over Middelhavet med Amerika vist i vest. Språk og litteratur. Det fønikiske alfabet var et av de første alfabet med en uttrykkelig og konsistent form. Det er antatt at det innførte dets forenklede lineære bokstaver fra et ennå udokumentert tidligere billedlig semittisk alfabet som ble utviklet noen århundrer tidligere i Midtøsten. Forløperen til det fønikiske alfabet var sannsynligvis egyptisk av opprinnelse ettersom bronsealderens alfabet fra sørlige Levanten ligner på egyptiske hieroglyfer, eller mer bestemt et tidligere alfabetsystem funnet ved Wadi-el-Hol i sentrale Egypt. I tillegg til at ur-kanaanittisk alfabet gikk forut var det også et annet alfabet som kom før fønikisk av mesopotamisk opprinnelse kalt for ugarittisk skrift. Utviklingen av fønikisk skrivesystem fra ur-kanaanittisk sammenfalt med framveksten av jernalderen på 1000-tallet f.Kr. Dette alfabetet har blitt gitt betegnelsen et "abjad" eller et skriftsystem hvor hver bokstav står for en konsonant. Et kileformet "abjad" hadde sin opprinnelse nord i Ugarit, en kanaanitisk by i nordlige Syria på 1300-tallet f.Kr. Deres språk, fønikisk, er klassifisert som en kanaanitisk undergruppe av nordvestlig semittisk. De første to bokstavene, alef og bet, ga navnet til alfabetet. Den eldste kjente gjengivelsen av fønikisk alfabet er innskravert på sarkofagen til kong Ahiram av Byblos, datert til rundt 1000-tallet f.Kr. Fønikiske inskripsjoner er funnet Libanon, Syria, Israel, Kypros og andre steder så sent som de første århundrene av kristen tid. Fønikerne spredte sitt alfabet over hele Middelhavet der hvor de drev handel og opprettet kolonier. Fønikiske handelsmenn spredte sitt skrivesystem i deres handelsrute i Egeerhavet, til Kreta og antikkens Hellas. Grekerne tok til seg de fleste av disse bokstavene, men endret en del av dem til vokaler, noe som var av betydning for gresk språk, noe som ga opphav til det første sanne alfabet. I både fønikiske og greske mytologier er Kadmos en fønikisk prins, sønn av Agenor, kongen av Tyr. Herodot forteller at det var Kadmos som skaffet grekerne alfabetet: «Så disse fønikerne (...) kom med Kadmos og bosatte seg i dette landet, og de overførte mye lærdom til hellenerne, og i særdeleshet lærte dem alfabetet som jeg tror at hellenerne ikke hadde tidligere, men som ble først brukt av fønikere.» a>, i dag i Nasjonalmuseet i Beirut. Fønikisk språk er klassifisert i den kanaanittiske undergruppe av nordvestlig semittisk. Dets senere etterløper i Kartago i Nord-Afrika er kalt for punisk. I de fønikiske koloniene rundt vestlige Middelhavet på begynnelsen av 800-tallet begynte fønikisk å utvikle seg til punisk. Dette språket ble fortsatt snakket på 400-tallet e.Kr. Eksempelvis teologen og forfatteren Augustin av Hippo vokste opp i Nord-Afrika og kjente til språket. Innflytelse i Middelhavsregionen. Den fønikiske innflytelsen over Middelhavsregionen i tidlig jernalder kan ikke overvurderes. Den hadde også reverserende effekt, eksempelvis i Fønikia synes oppfatningen av den tresidig inndelingen mellom guddommene Baal, Mot og Yam å ha vært påvirket av den greske inndelingen mellom Zevs, Hades og Poseidon. Fønikiske templer i ulike havnebyer i Middelhavet var helliggjort for fønikiske Melqart («bykonge») i løpet av den klassiske periode og ble anerkjent som helliggjort for Herakles. Greske fortellinger som voldtekten av den fønikiske kvinnen Europa og ankomsten av Kadmos (sønn av fønikiske Agenor) var også avledet av fønikisk innflytelse. Da økonomien i Middelhavet tok seg opp igjen etter bronsealderens sammenbrudd, synes det å ha skjedde hovedsakelig grunnet fønikisk handel som etablerte på nytt nettverket og langdistansehandelen mellom oldtidens Egypt og Mesopotamia på 900-tallet f.Kr. Den joniske revolusjonen var, i det minste i de legendariske forklaringene, ledet av filosofer som Thales av Miletos (Milet) eller Pythagoras som begge hadde fedre som var fønikere. Fønikiske motiver er også tilstede i den orientalske perioden av gresk kunst, og det synes også som om fønikerne spilte også en formative rolle i etruskisk sivilisasjon i Toscana. Forholdet til grekerne. I sen bronsealder, i tiden rundt 1200 f.Kr., var det handel mellom Kanaan (ur-fønikere), Egypt, Kypros, og Hellas. I et skipsvrak funnet utenfor kysten av dagens Tyrkia, Ulu Bulurun-vraket, ble det funnet kanaanittisk lagringskeramikk sammen keramikk fra Kypros og Hellas. Fønikerne var kjent som metallarbeidere, og ved slutten av 700-tallet f.Kr. sendte de greske bystatene utsendinger til Levanten og østlige Middelhavet for varer av metall. På mange måter var fønikerne en fortsettelse av kanaanittene fra sen bronsealder. De var fremragende metallarbeidere, bearbeidelser av elfenbein, og framstilte fargete tekstiler. Høydepunktet for fønikisk handel var mellom 700- og 600-tallet f.Kr. Det er en spredning av importerte varer, som keramikk, steintøy og fajanse, fra Levanten som sporer en fønikisk handelskanal til det greske fastlandet via Kreta og Egeerhavet. Det er ikke funnet tilsvarende spor av denne handelen i Athen, men andre greske kystbyer er det dokumentert rikholdig bevis på denne handelen. Al Mina ved utløpet av elven Orontes i dagens Syria er et spesielt eksempel på handelen mellom Hellas og Fønikia. Det har blitt teoretisert at ved 700-tallet f.Kr. greske handelsfolk fra Euboia etablerte et kommersielt marked her, et "entrepôt", hvor handelsmenn fra mange kanter møttes, handlet og solgte uten at toll ble krevd fra noen av partene. Her ble handelsvarer importert og eksportert, ofte med profitt som var mulig på grunn av forholdene for handel. Grunnen var at mange handelsmenn var motvillige til å risikere den lange ferden mellom Fønikia og Hellas, og isteden møttes noen på halvveien. Kjøpmenn i Midtøsten tenderte antagelig til å ta høyere priser overfor skip som kom lengre unna. Ved høyere kvanta lønte det seg å selge og kjøpe i Al Mina. Det er dog fortsatt usikkerhet om dette opplegget faktisk eksisterte ved Al Mina. Fønikerne hadde fått sitt navn av grekerne. Deres mest kjente handelsprodukt var fargestoffet purpur, hvilket det greske ordet for er "phoenos". I bibelen. Dette er arkitekten av Salomos tempel, Hiram, som siden har blitt en del av læren til frimureriet, og som i bibelteksten assosieres til tyrisk purpur (purpurrød), inkludert fiolett og karmosinrød. Senere raste og klagde reformerende profeter høylytt mot praksisen av ta kongelige hustruer fra utlendinger: profeten Elia fordømte Jesabel, en prinsesser fra Tyr som ble hustru av kong Akab, konge av nordlige Israel, og som introduserte dyrkelsen av hennes guder med Baal i spissen. Lenge etter at fønikisk kultur hadde blomstret, eller at Fønikia hadde eksistert som noen form for politisk enhet, refererte hellenistiske innfødte i regionen hvor kanaanittene fortsatt bodde fortsatt til dem som «syrisk-fønikiske», slik som i "Evangeliet etter Markus": «Denne kvinnen var gresktalende, av syrisk-fønikisk ætt. Hun ba ham drive den onde ånden ut av datteren.» Ordet Bibel er i seg selv sist avledet via gresk fra ordet «biblion» som betyr «bok», og ikke fra den helleniserte fønikiske byen Byblos (som ble kalt for Gebal), før den ble navngitt av grekerne som Byblos. Grekerne kalte byen for Byblos ettersom det var via Gebal at bublos (Bύβλος = «egyptisk papyrus») ble importert til Hellas. Dagens Byblos er under sitt nåværende arabiske navn Jbeil (جبيل "Ǧubayl") som er avledet fra Gebal. Lys jordhumle. Lys jordhumle eller liten jordhumle, ofte bare jordhumle ("Bombus lucorum") er en vanlig humleart over det meste av landet. Om den ikke er vår vanligste humleart, så er den ganske sikkert vår best kjente humleart med sine gule og sorte bånd. Den er stor til middels stor og har kort tunge. Kjennetegn. Lys jordhumle er sort med to sitrongule bånd, et på brystet og et på bakkroppen. Bakkroppsspissen er hvit. Noen ganger er det første gule båndet redusert eller helt fraværende. Liten jordhumle kan forveksles med en rekke arter som stor jordhumle ("B. terrestris"), Taigahumle ("B. sporadicus"), Kragehumle ("B. magnus") og blåklokkehumle ("B. soroensis"). Men har normalt mer rufset pels og mer sitrongul pels enn stor jordhumle. Liten jordhumle har lysere og kortere vinger enn taigahumlen og er større enn blåklokkehumla. Arten skiller seg fra kragehumlen som har bredere gule striper, og kragehumlens første bånd går mye lengre ned under vingeknutene enn hos liten jordhumle. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 18-21 mm, Vingespenn: 36-39 mm Arbeidere: Lengde 9-16 mm, Vingespenn: 20-33 mm Hanner: Lengde 14-16 mm, Vingespenn: 29-33 mm Bolet. Lys jordhumle bygger nesten alltid sine bol nede i jorda i et musebol nede i en musegang. Men vi kan finne bolet på andre steder også, men det helt typiske er nede i jorda, og derav navnet. Utbredelse. Vi finner liten jordhumle over hele Norge. Storseil. a>. Storseilet er nr. 12 på bildet Storseilet er det nederste seilet på stormasten. Det er ikke nødvendigvis skipets største seil, selv om det nesten alltid er tilfellet. Quo vadis. "Quo vadis" er en historisk roman av den polske forfatter Henryk Sienkiewicz, første gang utgitt i 1896. Tittelen er latin og betyr «Hvor går du hen?» Den hentyder til Johannesevangeliet kapittel 13, vers 36, såvel som til legenden fra det apokryfe skriftet "Peters gjerninger" hvor apostelen Peter under en flukt fra Roma i et syn ser Jesus og spør ham: "«Quo vadis, Domine?»" (Hvor går du hen, Herre?). Sienkiewicz' roman foregår i Roma under Keiser Neros forfølgelser av den spredte kristne menighet og skildrer kjærligheten mellem den unge kristne kvinnen Lygia og den romerske offiser Marcus Vinicius, som nylig er kommet seirende fra England. Konfrontert med det enkle, kristne levesett og åndelige kraft sammenlignet med den romerske verdslige dekadente luksus, velger Marcus Vinicius kristendommen. Henryk Sienkiewicz ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1905, vesentlig på bakgrunn av boken. Film. Romanen er filmatisert minst syv ganger. Den mest kjente versjonen er "Quo Vadis (film 1951)" med Robert Taylor som Marcus Vinicius og Deborah Kerr som Lygia. Mørk jordhumle. Mørk jordhumle også kalt stor jordhumle ("Bombus terrestris") er én av flere arter av jordhumle. Dronningene er store. Den store jordhumla har kort tunge. Dette er den vanligste humlearten som blir brukt i veksthus og lignende for å pollinere veksthusplanter som tomat, paprika og jordbær. Stor Jordhumle har utvidet sitt utbredelsesområde de senere år og blitt en svært vanlig art mange steder i Norge. Kjennetegn. Mørk jordhumle er sort med to svovelgule bånd, et på brystet og et på bakkroppen. Pelsen er kort og jevn. Bakkroppsspissen er hvit. Noen ganger er det første gule båndet redusert eller helt fraværende. Stor jordhumle kan forveksles med en rekke arter som liten jordhumle ("B. lucorum"), taigahumle ("B. sporadicus"), kragehumle ("B. magnus") og blåklokkehumle ("B. soroensis"). Men vil først og fremst kunne skille fra disse med de klart mørkere og svovelgule båndene. Det er også større størrelsesforskjell mellom dronning og arbeidere hos stor jordhumle enn hos de andre humlene i «jordhumlegruppa». Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 20-23 mm, Vingespenn: 38-43 mm Arbeidere: Lengde 11-17 mm, Vingespenn: 22-34 mm Hanner: Lengde 14-16 mm, Vingespenn: 30-33 mm Bolet. Mørk jordhumle bygger nesten alltid sine bol nede i jorda i et musebol nede i en musegang. Men vi kan finne bolet på andre steder også, men det helt typiske er nede i jorda, og derav navnet. Bolene kan av og til bli svært store, noen ganger flere tusen arbeidere. Utbredelse. Vi finner stor jordhumle i Sør-Norge fra Lillehammer til Stavanger. Slaget ved Cannae. Slaget ved Cannae den 2. august 216 f.Kr. var et viktig slag i den andre punerkrig. Selv om punerne under Hannibal klarte å slå en tallmessig overlegen romersk hær under ledelse av Lucius Aemilius Paullus og Gaius Terentius Varro, klarte de ikke å vinne krigen. Slaget er kjent for Hannibals mesterlige taktikk, og for betydningen det hadde for romersk historie. Cannae er blant slagene med flest omkomne på en enkelt dag i hele historien. Strategisk bakgrunn. Ved begynnelsen av den andre punerkrigen krysset den karthagenske generalen Hannibal Alpene inn i Italia vinterstid og vant raskt to knusende seire over romerne i Trebia og Trasimenersjøen. Etter disse katastrofene utnevnte romerne Fabius Maximus (kalt «Cunctator», den nølende) til diktator. Han satte i gang en utmattelseskrig mot Hannibal, avskar hans forsyningslinjer og unnvek å møte ham i noe feltslag. Men denne taktikken ble lite verdsatt av romerne. Dess mer det romerske folket kom til hektene etter sjokket fra Hannibals innledende seirer, dess mer begynte de å stille spørsmål ved Fabius' strategi, som hadde gitt dem en mulighet til å komme til hektene. Fabius' strategi var særlig frustrerende for folkemassen, som ville se en rask avslutning av krigen. Videre var det en bred forståelse av at dersom Hannibal fikk fortsette å plyndre Italia uten motstand, ville livredde allierte som så at Roma ikke kunne beskytte dem, desertere og alliere seg med karthagerne. Det romerske senatet valgte Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus til konsuler. I mellomtiden opprettet romerne en ny hær som var den største de frem til da hadde satt opp. De håpet å seire ved tallmessig overlegenhet. "«De besluttet seg for»" skriver Polybios, "«å føre åtte legioner i felten, noe som aldri hadde vært gjort før av romerne. Hver legion bestod av rundt 5000 mann... De fleste av deres kriger blir avgjort av en konsul og to legioner, sammen med deres allierte, og det er sjelden at de setter ut fire samtidig og i samme tjeneste. Men ved denne anledningen, var de så redde for hva som kunne skje at de bestemte å føre ikke fire men åtte legioner i felten.»" Rundt 2400 romerske kavalerister og 4000 allierte ryttere utfylte hæren til en total styrke på 86 400-87 000 menn. Da hver av legionene var støttet av et tilsvarende antall allierte tropper, både infanteri og kavaleri, kan ikke den totale styrken som møtte Hannibal ha vært særlig mindre enn 90 000. Noen anslag vil at den romerske styrken kan ha vært så stor som 100 000 mann, men dette tallet kan ikke bekreftes. Denne massive hæren, klart den største Roma noen gang hadde oppstilt, var tallmessig overlegen Hannibals styrke på litt mer enn 40 000, i et forhold på to til én. Opptakt. Våren 216 f.Kr. tok Hannibal initiativet og tok det store forsyningsdepotet i Cannae på Apulia-sletten. Ved å ta Cannae hadde Hannibal plassert seg mellom romerne og deres livsviktige forsyningskilde. Polybios sier om dette at det "«førte til stor oppstandelse i den romerske hær. For det var ikke bare tapet av stedet og lagrene som bekymret dem, men det faktum at det kontrollerte området rundt byen.»" Konsulene var fast bestemt på å konfrontere Hannibal og marsjerte sørover på leting etter den karthagenske generalen. Etter to dagers marsj fant de ham på den venstre bredden av Audigus-elven. Han hadde slått leir en mil unna. Vanligvis ville hver av konsulene kommandere sin del av hæren, men siden de to hærene var slått sammen til en, byttet de på å kommandere den hver sin dag. Konsulen Varro, som hadde kommandoen den første dagen, var en mann som var uforsiktig og arrogant og var fast bestemt på å beseire Hannibal. Mens romerne nærmet seg Cannae hadde en liten del av Hannibals hær foretatt et bakholdsangrep, men Varro, som kommanderte hæren da dette skjedde, hadde slått tilbake karthagenerne og fortsatt mot Cannae. Denne seieren, selv om den kun var en liten trefning uten strategisk betydning, hadde en enorm virkning på moralen. Den økte selvsikkerheten hos alle i den romerske hær, men viktigst av alt, på Varro selv. Men den andre romerske konsulen, Aemilius, var mer skeptisk til denne trefningen. I motsetning til Varro var han forsiktig med hva han gjorde, og til tross for hærens tallmessige overlegenhet, mente han det var idioti å kjempe i åpent lende, særlig siden Hannibal hadde en fordel med sitt kavaleri. Til tross for dette mente Aemilius at det var uklokt å trekke tilbake hæren sin på dette tidspunktet, og på dagen da han selv hadde kommandoen, slo han leir på den østre bredden av elven med to tredjedeler av hæren og sendte resten for å befeste en posisjon på den andre siden av Aufidus. Meningen med den andre leiren var å dekke de beitende hestene fra hovedleiren og trakassere fiendens beite. De to hærene forble i leirene på sine respektive posisjoner i to dager. I løpet av den andre av disse dagene (1. august), forlot Hannibal sin leir og tilbød kamp, vel vitende om at Varro ville lede styrkene dagen etter. Paullus avslo. Da hans ønske ble avslått, oppdaget Hannibal hvor viktig vannet i Aufidus var for de romerske troppene og sendte sitt kavaleri til den minste romerske leiren for å trakassere de vannbærende soldatene som befant seg utenfor befestningen rundt leiren. Ifølge Polybios red kavaleriet til Hannibal modig opp til kanten av den romerske leiren, noe som skapte panikk og brøt vannforsyningen til den romerske leiren. Varro var rasende for denne handlingen, som Hannibal hadde håpet, og den 2. august samlet han sine styrker og krysset tilbake over Aufidus for å utkjempe slaget. Slaget. De samlede styrkene til de to konsulene var på totalt 70 000 tungt infanteri, 2400 romersk kavaleri og 4000 allierte ryttere (som var involvert i selve slaget). I tillegg hadde romerne 2600 mann tungt infanteri, 7400 mann lett infanteri (totalt 10 000 mann) i de to leirene, slik at den totale styrken til romerne utgjorde 86 400 mann. Ovenfor dem stod en karthagensk armé bestående av 30 000 mann tungt infanteri, 6000 mann lett infanteri og 8000 ryttere i selve slaget. Taktiske disposisjoner. Den vanlige utplasseringen for hærer på denne tiden var å plassere infanteriet i sentrum og dele opp kavaleriet på flankene. Romerne fulgte denne nokså tett, men valgte ekstra dybde fremfor bredde for sitt infanteri i håp om raskt å bryte gjennom Hannibals sentrum. Dette førte til en front av omtrent samme bredde på begge sider. Polybios skrev at "«maniplene var nærmere hverandre, eller intervallene ble minsket... og maniplene viste mer dybde enn front»". Varro, som antikke kilder antyder, var nesten sikker på seier. Slik Varro så det, hadde Hannibal lite rom til manøvrer og ingen retrettmuligheter, siden han hadde en elv i ryggen. Hardt presset av romernes tallmessige overlegenhet ville hans menn gradvis bli presset ut i elven, og mens de mistet manøvreringsrom ville de bli kuttet ned i panikk. Med tanke på det faktum at Hannibals to tidligere seire hovedsakelig ble avgjort av hans triks og sluhet, hadde Varro søkt en åpen slagmark å kjempe på. Slagmarken ved Cannae var virkelig åpen, så der var ingen mulighet for overraskelser, og der kunne ikke være fare for skjulte tropper. I tillegg var det godt kjent for ham hvordan det romerske infanteriet hadde brutt gjennom Hannibals sentrum under slaget ved Trebia. Varro ville derfor forsøke å gjenskape dette hendelsesforløptet i en større, mer bevisst skala. Utplasseringen og det romerske angrepet.Hannibal på sin side modifiserte den konvensjonelle oppstillingen ved å plassere sitt infanteri av lavest kvalitet, (ibererne, gallerne og kelterne), i midten, og sitt infanteri av bedre kvalitet (libyske fønikiske leiesoldater) enten rett innenfor eller bak sitt kavaleri på flankene. Hannibal hadde klokelig utplassert de forskjellige folkeslagene innen sin armé etter deres stridsevner for å utnytte både deres styrke og svakheter til å gjennomføre den manøvren han ville oppnå. Hans plan krevde at kavaleriet på flankene måtte beseire det romerske kavaleriet og angripe det romerske infanteriet bakfra mens det presset på Hannibals svekkede sentrum. Så skulle hans afrikanske tropper presse fra flankene på nøyaktig rett tidspunkt og til slutt omringe romerne. Han utvidet gradvis sentrumslinjen, slik Polybios beskriver: "«Etter på denne måte å ha trukket opp hele sin armé på en rett linje, tok han de sentrale avdelingene med spanjoler og keltere og rykket frem med dem, mens han holdt resten av dem i kontakt med disse avdelingene, men lot dem så gradvis falle av, slik at det skaptes en halvmåneformet formasjon. Linjen til troppene på flankene ble gradvis tynnere ettersom den ble strukket. Hans mål var å sette afrikanerne inn som en reservestyrke og å begynne kampen med spanjolene og kelterne.»" Polybios beskriver det svake karthagenske sentrum som oppstilt i en halvmåne som bøyer seg ut mot romerne i midten med de afrikanske troppene på deres flanker i en "echelon-formasjon", men noen historikere har kalt dette pynting på realitetene, da det representerer enten den naturlige kurven som oppstår når en bred front av infanteri marsjerer fremover, eller er en naturlig følge av at det karthagenske sentrum måtte bøye av under sjokket ved å møte med det tunge romerske sentrum. Hannibal sørget også for at romerne sto vendt sørover, mens hans egne menn sto vendt nordover, slik at ikke bare ville romerne få morgensolen rett i øynene, de sørøstlige vindene ville også blåse sand og støv i ansiktene deres mens de nærmet seg slagmarken. I tillegg, ved å forankre sin hær ved Aufidus-elven, hindret Hannibal endene av sin linje fra å bli overlappet av de større, tallmessig overlegne romerske. Måten Hannibal stilte opp sin armé, i tillegg til hans årvåkenhet og forståelse for troppenes evner, ville bli de avgjørende faktorene som sikret hans seier ved Cannae. Hendelser. Da slaget startet, møttes kavaleriet i hard kamp på flankene. Polybios beskriver scenen og skriver at "«da de spanske og keltiske rytterne på venstre flanke kolliderte med det romerske kavaleriet, ble kampen som fulgte virkelig barbarisk.»" Det karthagenske kavaleriet overmannet raskt det underlegne romerske kavaleriet på høyre flanke og nedkjempet dem. En del av det karthagenske kavaleriet rev seg så løs fra den karthagenske venstre flanken og gjorde en vid flankemanøver til den romerske høyreflanken, hvor den falt det romerske kavaleriet i ryggen, spredte dem og "«kuttet dem nådeløst ned»". Mens karthagenerne var opptatt med å beseire det romerske kavaleriet, rykket hovedstyrkene av infanteriet på begge sider mot hverandre i sentrum av slagmarken. Under romernes fremrykning blåste den hete vestavinden støv i ansiktene deres og hindret sikten. Hannibal ble stående med sitt svake sentrum og kommanderte en kontrollert retrett. Halvbuen av spanske og galliske tropper vek innover mens de gradvis trakk seg tilbake. Hannibal var fullt klar over det romerske infanteriets overlegenhet og instruerte sitt infanteri til å trekke seg tilbake med overlegg. Dermed ble det skapt en tettere halvsirkel rundt de angripende romerske styrkene. Ved å gjøre dette, vendte han det romerske infanteriets styrke til en svakhet. Mens de fremre rekkene gradvis rykket fremover, begynte romernes hovedstyrke å gå i oppløsning, idet de ble trengt sammen i det voksende gapet, helt til det punkt hvor de hadde lite rom til å svinge våpnene sine. Da de rykket fremover for å knuse de retirerende og kollapsende linjene til de spanske og galliske troppene, hadde romerne ignorert de afrikanske troppene som stod avventende på hver side av denne nå vrengte halvmånen. Dette gav også det karthagenske kavaleriet tid til å drive det romerske kavaleriet bort på begge flanker og angripe det romerske sentrum i ryggen. Det romerske infanteriet hadde nå blottlagt begge sine flanker og dannet en kile som trengte dypere og dypere inn i den karthagenske halvsirkelen og endte opp i en gate dannet av det afrikanske infanteriet stasjonert på kantene. I dette avgjørende øyeblikket beordret Hannibal sitt afrikanske infanteri til å vende seg innover og rykke frem mot de romerske flankene og dermed omringe det romerske infanteriet - et tidlig eksempel på en knipetangsmanøver. Ødeleggelsen av dem romerske hær.Ikke før hadde de karthagenske flankestyrkene kommet til og angrepet fienden på høyre og venstre side, så stoppet fremrykningen til romerne brått. De innesluttede romerne var samlet i en lomme uten fluktmuligheter og ble nesten fullstendig nedslaktet. Polybios hevder at "«ettersom deres ytre rekker kontinuerlig ble kuttet ned, og de overlevende tvunget til å trekke seg tilbake i en sammenstimling, ble de til slutt alle drept hvor de stod.»" Som Titus Livius beskriver det, "«så mange tusener av romere lå strødd... noen, plaget av morgenkulden, hvis sår hadde vekket dem, ble overmannet av fienden idet de prøvde å reise seg, dekket av blod, fra midt i haugen av drepte. Noen ble funnet med hodet i jord, som de hadde gravd opp for, tilsynelatende for å lage egne dekningsgroper, og der hadde de selv blitt kvalt.»" Nesten seks hundre legionærer ble slaktet ned hvert minutt helt til mørket gjorde slutt på blodbadet. Bare 14 000 romere klarte å flykte, de fleste av disse hadde klart å kjempe seg frem til den nærliggende landsbyen Canusium. På slutten av dagen var bare én av ti av den opprinnelige styrken på 87 000 mann fremdeles i live. Omkomne og skadde. De faktiske tapstallene er omstridte. Titus Livius og Polybios hevder uavhengig av hverandre at mellom 47 000 og 70 000 romere døde mens 3000–4500 ble tatt til fange. Et mer sannsynlig antall ligger på mellom 50 000 og 60 000 omkomne. Blant de døde var Lucius Aemilius Paullus selv, i tillegg til to konsuler fra året før, to kvestorer, 29 av de 48 militærtribunene og 80 senatorer (på en tid da det romerske senatet bestod av rundt 300 mann). Ytterligere 10 000 fra de to romerske leirene og de omkringliggende landsbyene overgav seg dagen etter, men ikke før videre motstand hadde ført til enda flere omkomne. I alt var kanskje mer enn 70 000 romere av den opprinnelige styrken på 87 000 døde eller tatt til fange. Totalt utgjorde dette mer enn 80% av hele hæren. Karthagenerne hadde rundt 16 700 omkomne eller skadde, hvorav ibererne og kelterne utgjorde hoveddelen. Totalt omkom rundt 6000 karthagenere, av disse var 4000 keltere, 1500 spanjoler og afrikanere, mens resten var kavaleri. Det totale tapstallet etter slaget var derfor høyere enn 80 000 mann. Dermed er slaget ved Cannae et av de blodigste i hele historien med hensyn til antallet omkomne på én dag. Det totale antallet omkomne denne ene dagen overstiger antallet drepte i Royal Air Force under første og andre verdenskrig til sammen. Flere ble drept ved Cannae enn i alle de fire månedene som slaget ved Ypres raste. Det slaget regnes som et av de blodigste slagene under første verdenskrig. Så overveldende var tapene at de totale tapstallene tilsvarer litt under en tredjedel av det totale antall omkomne amerikanske soldater, sjøfolk og flyvere i løpet av fire år med kamper under andre verdenskrig. Faktisk ville en ikke se tilsvarende tap på en enkelt dag som på slagmarken ved Cannae (som ikke var større enn noen få kvadratkilometer) før under første dag av Somme i 1916, som ble utkjempet på en 40 km bred front nesten 2000 år senere. Etterspill. "For flere detaljer om dette emnet, se den andre punerkrigen." I en kort tidsperiode var romerne i fullstendig villrede. Deres beste arméer på halvøya var ødelagt, de få restene var alvorlig demoraliserte, og bare en av konsulene var i live, men brakt i vanry. Det var en fullstendig katastofe for romerne. I moderne tider kan det bare sammenlignes med Frankrikes fall i 1940. Roma erklærte en nasjonal sørgedag, siden det ikke fantes en eneste person i Roma som ikke enten var i slekt med eller kjente en av de døde. Romerne ble så desperate at de satte i gang med menneskeofring, de siste menneskelige ofrene romerne utførte. De drepte noen slaver og gravla dem i forum. I slike sammenhenger ble også slavene noen ganger gravlagt levende under forum. Hannibal hadde igjen skaffet seg nok en seier (etter slagene ved Trebia og Trasimene). Han hadde beseiret en styrke tilsvarende åtte konsularméer. I løpet av kampanjens tre sesonger hadde Roma mistet en femtedel av befolkningen av borgere over sytten år. Videre var den moralske effekten av denne seieren slik at hele det sørlige Italia sluttet seg til Hannibal. Etter slaget ved Cannae trakk de hellenistiske sørlige provinsene Apri, Salapia, Syrakus, Herdonia, Uzentum og byene Capua og Tarentum sine forpliktelser til Roma tilbake og sverget lojalitet til Hannibal. Polybios skrev at "«hvor mye alvorligere var nederlaget ved Cannae, enn nederlagene før kan bare ses i lys av atferden til Romas allierte. Før den skjebnetunge dagen, var deres lojalitet urokkelig, nå begynte den å svaie av den enkle grunn at de ikke kunne se håp for Romas makt.»" I løpet av det samme året hadde Hannibal klart å skaffe utenlandsk støtte fra grekerne, hvor den greske kong Filip V av Makedonia hadde sverget støtte og dermed satt i gang den første makedonske krig mot Roma. Selv om den var den mest knusende seier i hele militærhistorien, viste Hannibals triumf seg å være høydepunktet på karthagenernes lykke i krigen, da ingen avgjørende strategisk fordel fulgte den. Til tross for forferdelige tap som ble påført romerne, deserteringen til mange allierte byer og krigserklæringen til Filip av Makedonia, var Hannibal tallmessig for svak og manglet beleringsmaskiner til å angripe selve Roma. Derfor tilbød han en fredsavtale med moderate krav. Til tross for de mangedoblede katastrofene de hadde lidd ved å kjempe mot ham, nektet det det romerske senatet å forhandle og reiste en ny armé for å beskytte Italia og en annen armé til å ta offensiven mot Karthagos besittelser i Spania. Historisk betydning. Slaget ved Cannae er berømt for Hannibals taktikk mer enn det er kjent for rollen det spilte i romersk historie. Ikke bare påførte Hannibal den romerske republikk et nederlag som ikke ble gjentatt på over hundre år før slaget ved Arausio. Det er selve slaget som er blitt så vidgjetent innen militærhistorien. Militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge skrev: "«Få slag i antikken er mer preget av evne...enn slaget ved Cannae. Posisjonen var slik at den skulle legge alle fordeler på Hannibals side. Måten som de langt fra perfekte spanske og galliske fotsoldatene avanserte i en kileformasjon i en echelon... ble først holdt der og så trukket tilbake steg for steg, helt til den hadde nådd den motsatte posisjonen... er rett og slett et mesterverk innen kamptaktikk. Det afrikanske infanteriets fremrykning i det rette øyeblikk og dets opprulling høyre og venstre på flankene til de uordnede og tettpakkede romerske legionærene er langt utenfor skryt. Hele slaget, fra karthagensk syn, er et uovertruffent kunststykke som nesten mangler sidestykke.»" Will Durant skrev at "«det var et overlegent eksempel på lederskap, aldri overgått i historien. Det endte Romas dager med å kun stole på infanteriet, og staket ut kursen for militær taktikk for 2000 år.»" Bortsett fra å være det største nederlaget som noen gang ble påført Romas hærer, representerer slaget ved Cannae det erketypiske utslettelsesslaget, en strategi som sjelden har blitt gjennomført med suksess i moderne historie. Dwight D. Eisenhower, øvertkommanderende for den allierte ekspedisjonsstyrken i andre verdenskrig, skrev at "«alle bakkekomandanter søker utslettelsesslaget, så langt som forholdene tillater det. Han forsøker å gjennomføre i moderne krig det klassiske eksempelet til Cannae.»" Hannibals doble flankemanøver ved slaget ved Cannae blir ofte sett på som en av de største manøvrene på en slagmark i historien, og er regnet som den første vellykkede bruken av knipetangsmanøveren innen den vestlige verden som er nedskrevet i detalj Videre har totaliteten i Hannibals seier gjort navnet "«Cannae»" til et synonym for militær suksess, og studeres i dag i detalj ved flere militærakademier rundt omkring i verden. Det at en hel hær kunne omringes og tilintetgjøres i et enkelt slag, fascinerte mange etterfølgende vestlige generaler i århundrer (inkludert Fredrik den store og Helmuth von Moltke) som forsøkte å overføre de taktiske tankene og gjenskape sitt eget "«Cannae»". Hans Delbrücks grunnleggende studie av slaget hadde betydelig innflytelse på etterfølgende tyske militære teoretikere, særlig Alfred Graf von Schlieffen (hvis kjente strategi før første verdenskrig var inspirert av Hannibals knipetangsmanøver). På samme måte studerte Norman Schwarzkopf, kommandanten av koalisjonens styrker i gulfkrigen, Cannae og satte i verk de samme prinsippene Hannibal brukte i sin svært suksessrike bakkekampanje mot de irakiske styrkene Eksterne lenker. Cannae Cannae Trygve Reenskaug. Trygve Mikkjel Heyerdahl Reenskaug (født 21. juni 1930) er en norsk informatiker. Han er professor emeritus ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, og er kjent som mannen bak model-view-controller-prinsippet for programvarearkitektur. Reenskaug formulerte model-view-controller-prinsippet for design av programvare for brukergrensesnitt i 1979, mens han oppholdt seg hos Xerox PARC i Palo Alto, California. Han har vært involvert i forskning rundt objektorienterte metoder i en årrekke, og utviklet OOram rollemodellerings- metode og verktøy i 1983. Han stiftet IT-selskapet Taskon i 1986, som utviklet verktøy for OORam-metoden. Reenskaug skrev boken "Working With Objects: The OOram Software Engineering Method" sammen med P. Wold og O. A. Lehne. Han har også arbeidet med utvikling av UML. Han er nå "professor emeritus" i informatikk ved Universitetet i Oslo. Palo Alto. Palo Alto er en by nord i California, USA, midt på vest-siden av San Francisco-bukten. Byen er nok mest kjent for Stanford-universitetet, som ligger her. Byen er en sentral del av Silicon Valley, og mange av de toneangivende amerikanske teknologiselskapene har, eller har hatt sitt utspring her, for eksempel Hewlett-Packard, Cisco Systems, Facebook, Yahoo!, Sun Microsystems og Google. Den 16. Razzie-utdelingen. Paul Verhoeven ble belønnet med prisen for verste regissør for sin regi av filmen "Showgirls", en film som stakk av med hele syv priser under den 16. Razzie-utdelingen Dennis Hopper vant prisen for verste mannlige birolle Madonna vant prisen for verste kvinnelige birolle Verste film. "Showgirls" (MGM/UA) Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Skammens merke" (Hollywood Pictures) Verste skuespiller. Pauly Shore for "Jury Duty" (TriStar) Verste skuespillerinne. Elizabeth Berkley for "Showgirls" Verste mannlige birolle. Dennis Hopper for "Waterworld" Verste kvinnelige birolle. Madonna for "Four Rooms" (Miramax) Verste regissør. Paul Verhoeven for "Showgirls" (prisen ble mottatt personlig) Verste manus. "Showgirls", skrevet av Joe Eszterhas Verste nykommer. Elizabeth Berkley for "Showgirls" Verste «originale» sang. «Walk Into The Wind (a.k.a. Love Theme from The Rape Scene)» fra "Showgirls", skrevet av David A. Stewart og Terry Hall Barb Wire. "Barb Wire" er en tegneserie satt til en post-apokalyptisk verden. Serien ble publisert av Comics Greatest World, et underforlag av Dark Horse Comics. I 1996 ble en filmversjon av tegneserien lansert, med Pamela Anderson i hovedrollen. Operasjon Market Garden. Den allierte planen for Market Garden Operasjon Market Garden var en alliert militær operasjon under andre verdenskrig, 17.–26. september 1944. Hensikten var å ta broer over de største vannveiene i tyskokkupert Nederland, danne et brohode nord for Rhinen, og deretter raskt foreta et angrep inn i Tyskland og forsøke å erobre det viktige Ruhrområdet, hovedsenteret for tysk råvareproduksjon. Operasjonen var planlagt i to faser: "Market", som var den største luftlandsettingen noensinne, bestående av én britisk og to amerikanske divisjoner for å ta broene, og "Garden", som var en framrykning av britiske andre armé langs motorvei 69 med britiske trettiende korps i tet under general Brian Horrocks. Den var innledningsvis vellykket, da broen over Waal ved Nijmegen ble erobret intakt noen dager inn i operasjonen. I større perspektiv var operasjonen mislykket, da den siste broen over Rhinen, nemlig ved Arnhem, ikke ble holdt – det tyske motangrepet der knuste den britiske 1. luftbårne divisjon. Det betraktes som den siste tyske seieren på vestfronten. Bakgrunn. Etter å ha blitt påført store tap under operasjon Overlord og i de påfølgende kampene i Normandie, trakk restene av den tyske hæren seg tilbake til det østlige Frankrike og Be-Ne-Lux-landene i slutten av august 1944. I løpet av den første uken av september rykket i nord den britiske 21. armégruppe under feltmarskalk Bernard Montgomery frem lags en linje fra Antwerpen til Belgias nordgrense, med sin britiske andre armé, ledet av generalløytnant sir Miles Dempsey, mens den kanadiske først armé under generalløytnant Harry Crerar konsentrerte seg om å gjenerobre havnebyene langs Atlanterhavskysten (Dieppe, Le Havre, Boulogne-sur-Mer, Calais og Dunkerque). I sør nærmet den amerikanske 12. armégruppe under generalløytnant Omar Bradley seg den tyske grensen, hvor den amerikanske første armé under generalløytnant Courtney Hodges støttet britene ved å drive tyskerne tilbake mot Aachen, mens den amerikanske tredje armé under generaløytnant George S. Patton beveget seg østover mot Saar. Samtidig avanserte den amerikanske sjette armégruppe under general Jacob L. Devers mot Tyskland etter landgangen i Sør-Frankrike 15. august ("operasjon Dragoon"). Innen de allierte var det stor rivalisering mellom Montgomery og Patton om hvem som skulle få lede an angrepet mot Tyskland. De hadde hver seg et høyt selvbilde og gode resultater fra slagmarken å vise til, og mente derfor begge at de burde bli prioritert i den videre kampen. Et misforhold mellom dem hadde oppstått på Sicilia, der Pattton hadde kommet først fram til Messina, og hadde fortsatt siden. Montgomery klarte å overtale Eisenhower om at et angrep gjennom Nederland til Ruhrområdene var den beste løsningen, og Eisenhower ga etter på bakgrunn av Montomerys meritter og sindige oppførsel, mot Pattons litt mer ustabile temperament og måte å fremstå på. Forsyningssituasjonen. Med de alliertes forfølgelse av tyskerne gjennom Frankrike og Belgia, steg drivstofforbruket enormt. Forsyningene var begrenset til selve invasjonsstrendene, dypvannshavnen i Cherbourg og noen mindre havner i Normandie. Antwerpens store havn ble erobret av Montgomerys styrker den 4. september, men innløpet til havnen ble i nord fortsatt kontrollert av tyskerne, slik at innseiling ikke var mulig. Andre viktige havner langs den engelske kanal, slik som Dunkerque, ble innbitt forsvart av tyskerne frem til mai 1945. Selv om forsyningene fra invasjonsstrendene overgikk alle forventninger, ble det klart at brukbare havner nærmere frontlinjen var helt nødvendig. Under planleggingen av invasjonen i Normandie hadde man forutsett dette og tatt i hensyn bruk av havner i Bretagne. Eisenhower sto på sin mening om at disse havnene burde tas, mens andre fremholdt at erobringen av Le Havre og Antwerpen ville gjøre dette unødvendig. Under tiden var det dog nok forsyninger til å holde liv i de alliertes fremrykning; det var knappheten på transportmidler som var flaskehalsen. Den amerikanske 12. armégruppe hadde etterlatt alt sitt tunge artilleri, og halvparten av det mellomstore, vest for Seinen, for å frigjøre transportkapasitet. Fire britiske transportkompanier ble utlånt til amerikanerne for å hjelpe på situasjonen. Opprettelsen av «"the Red Ball Express"» (massive kolonner av lastebiler som fikk kjøre på dedikerte veier) hjalp, men det var på langt nær nok. Jernbane var den mest økonomiske formen for transport, men alliert bombing i forkant av invasjonen hadde ødelagt mye av skinnegangen. Gjenoppretning av denne var tidkrevende, og mot slutten av august jobbet 18 000 mann, inkludert 5 000 krigsfanger, på linjenettet. Heldigvis var ødeleggelsene ikke så store øst for Seine, og etter flere forsinkelser fikk man 17. august frem de første forsyningene til den amerikanske tredje armé. 21. armégruppe gikk til det skritt å la to divisjoner være uten transport, og 30. august ble inntaket av forsyninger stoppet helt; armégruppen skulle bruke av lagrene den hadde i Normandie. Situasjonen ble ytterligere forverret av at 1 400 britiske lastebiler ble funnet ubrukelige på grunn av dårlige stempler i motorene. Disse kunne daglig ha transportert over 800 tonn, nok til å forsyne to divisjoner. I forbindelse med Market Garden skulle amerikanske 82. og 101. luftbårne divisjon bli forsynt fra britiske lagre med provisjoner som var felles, slik som mat og drivstoff. Særegne provisjoner som våpen, ammunisjon og innenfor signalisering og ingeniørvåpenet skulle besørges av Red Ball Express eller med jernbane til "hærens deponi nr. 6" i Geraardsbergen. Tre nyankomne amerikanske infanteridivisjoner (26., 95. og 104.) ble fratatt sine transportavdelinger, og disse ble innlemmet i Red Ball Express. Åtte transportkompanier ble overført til "Red Lion", en nyopprettet konvoirute spesielt beregnet på Market Garden. Red Lion-konvoiene overgikk sine oppsatte mål ved daglig å levere 650 tonn, mot de forutsatte 500 tonnene. Halvparten av dette gikk til 82. og 101. luftbårne divisjon. Strategi. Etter at britene og kanadierne i 21. armégruppe hadde klart å bryte ut fra Caen, og deretter rykket frem og omringet store tyske styrker i en lomme ved Falaise, mente Eisenhower at det var å foretrekke å forfølge en tilsynelatende knust tysk hær østover over en bred front. Samtidig som han var enig med Montgomery om hans planer om et fremstøt med 21. armégruppe mot Ruhrområdet, ville han også ha Pattons styrker «på farten igjen». Således ga Eisenhower, i første uke av september, amerikanske første armé lov til å krysse Rhinen ved Köln, Bonn og Koblenz, mens tredje armé krysset Rhinen ved Mannheim, Mainz og Karlsruhe. Eisenhower satte sin lit til en "rask fremrykning", hvilket trengte en velfungerende logistikk, noe han selv var enig i at var strukket til bristepunktet. Denne strategien ble imøtegått av hans nærmeste underordnede, spesielt Montgomery, som argumenterte med at den forverrede forsyningssituasjonen ville forhindre hans styrker i å nå Ruhr-området, men at «en fullstendig omrokering av de tilstedeværende resursene ville muliggjøre ett fremstøt mot Berlin». SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force) var villig til å gi Montgomery ytterligere resurser, hovedsakelig i form av utvidet bruk av jernbanenettet og fortrinnsrett til luftforsyningene. Montgomery hadde opprinnelig foreslått «"operasjon Comet"», en begrenset luftlandsetting ment å være et raskt og avgjørende slag som skulle iverksettes 2. september. "Comet" så for seg at "1. luftbårne divisjon", sammen med den "polske 1. uavhengige fallskjermbrigade", skulle sikre et bestemt antall bruer over Rhinen, for slik å hjelpe en alliert fremrykning til de nordtyske slettene. Meningen var at hoveddelen for 1. luftbårne divisjon skulle landsettes med "britiske 1. luflandebrigade" og den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade nær Nijmegen, mens "britiske 1. fallskjermbrigade" skulle landsettes nær Arnhem, og "britiske 4. fallskjermbrigade" skulle landsettes ved Grave. Et vedvarende dårlig vær over området, sammen med Montgomrys bekymring over en tysk styrkeoppbygning i området, gjorde at planen først ble utsatt, og siden avlyst den 10. september. «Comet» ble erstattet av en mer ambisiøs plan om å omgå Siegfriedlinjen ved å svinge rundt dens nordlige ytterpunkt og la de allierte å krysse Rhinen i et storslagent angrep, for slik å stenge den tyske 15. armé inne i området mellom Arnhem og IJsselmeer; dette var bakgrunnen for operasjon «Market Garden». Miles Dempsey hadde sine tvil angående denne planen, og foreslo for Montgomery den 10. september et angrep nordøstover mellom Reichswald og Ruhr til Wesel. Montgomery svarte med at han hadde mottatt melding fra London om at noe måtte bli gjort for å nøytralisere V2-rakettangrepene mot London som ble foretatt fra den Haag-området, og at hans plan ville kunne gjøre noe med det. Samme ettermiddag fløy Montgomery til Brussel for å møte Eisenhower. På tomannshånd med Eisenhower rev han opp en bunke av Eisenhowers kommunikéer og argumentert for sin operasjon «Market Garden» og at denne måtte gis prioritert i henhold til de alliertes forsyninger, men samtidig som den ville være en del av et angrep på en bred front. Eisenhower ga løfte om at 1 000 tonn per dag med forsyninger ville bli levert med allierte fly og amerikanske lastebiler til denne operasjonen. Eisenhowers avgjørelse om å iverksette operasjon «Market Garden» ble tatt med ønske om å opprettholde det trykket de allierte hadde på tyskerne. Samtidig var han satt under press fra USA om å bruke den nyopprettede 1. Luftbårne Allierte Armé så snart som mulig. Denne styrken hadde blitt opprettet etter at de allierte luftbårne styrker involvert i D-dagen hadde blitt trukket tilbake til England for hvile og omgruppering, og besto av to britiske og tre amerikanske luftbårne divisjoner, samt den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade. Etter Normandie-kampanjen var atten luftbårne operasjoner blitt planlagt, men etter tur avlyst, fordi bakkestyrkene hadde erobret områdene de luftbårne styrkene skulle ta. Ukjent britisk soldat begravet med hjelm og kors med tysk innskrift Tap. Market Garden XXX korps. XXX korps ("XXX Corps") var et korps i den britiske hæren under annen verdenskrig. Det spilte en stor rolle under felttoget i Nord-Afrika og mange operasjoner i det nordvestlige Europa, inkludert operasjon Market Garden, da det ble anført av generalløytnant Brian Horrocks. Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk. Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk (fransk: "Délégation pour l'adoption d'une Langue auxiliare internationale") var en organisasjon nedsatt på initiativ av den kjente franske matematikeren Louis Couturat i 1901. I 1907–1908 blei den plattforma for lanseringa av det nye internasjonale hjelpespråket Ido. Under verdensutstillinga i Paris i 1900 var det stor interesse for ideen om et nytt internasjonalt hjelpespråk, og esperanto fikk mye positiv omtale. Matematikerne "Louis Couturat" og "Leopold Leau" nytta denne interessen til å reise problemet som mangelen på et enkelt, felles språk skapte for mange internasjonale konferanser. Ut fra arbeidet de gjorde under verdensutstillinga blei "Delegasjonen" formelt stifta på initiativ fra Leau 17. januar 1901. Men den relle lederen i "Delegasjonen" i de åra den eksisterte, var hele tida Couturat. Couturat, som i de kommende åra skreiv på sitt store verk om universalspråk og etablerte seg som samtidas ledende akademiske interlingvist, blei i denne perioden oppfatta som positiv til esperanto. Esperanto hadde sterk framgang og stor sosial innflytelse i Frankrike i denne perioden, og tilhengere av esperanto gjorde mye for å skaffe støtte til "Delegasjonen" fra andre organisasjoner. Den russiske esperantisten N. Evstifegjev gav "Delegasjonen" pengestøtte, som blant annet gjorde den i stand til å ansette egen sekretær. Sammen med Couturats egen innflytelse førte dette til at en del kjente vitenskapsmenn slutta seg til "Delegasjonen", bl.a. den store danske språkforskeren Otto Jespersen, og den daværende esperantisten Wilhelm Ostwald (som fikk nobelprisen i kjemi i 1909). I 1907 hadde "Delegasjonen" oppnådd støtte fra 307 organisasjoner fra hele verden, og 1251 vitenskapsfolk og akademikere. Samme år avviste det internasjonale "Forbundet av Akademier" "Delegasjonens" henstilling om å vedta hvilket forslag som skulle vedtas som internasjonalt språk, ved å erklære seg som inkompetent til å fatte vedtak om dette. "Delegasjonen" tok da sjøl på seg ansvaret for å gjøre dette valget. En rekke representanter for forskjellige språk møtte for Delegasjonen. Lederen av den franske Esperanto-bevegelsen Louis de Beaufront, som var kjent for å være motstander av reformer i esperanto, blei valgt av esperantos skaper Ludwik Zamenhof til å representere ham personlig. "Delegasjonen" kom snart fram til at den gikk inn for et naturalistisk språk, og av de prosjektene som var framlagt, foretrakk esperanto, sammen med idiom neutral, novlatin og universal. Det blei åsså ytra ønsker om forbedringer i esperanto. I løpet av 1907 fatta den vedtak om at det nye internasjonale hjelpespråket burde bli det til nå ukjente forslaget ido. Det var ei reformert form for esperanto, som bl.a. tok opp i seg flere gamle forslag til endringer i Esperanto og et forslag til system for derivering av ord som var laga av Couturat. Forfatteren til Ido var i utgangspunktet ukjent. Men det blei snart lekket at det var laga av Louis de Beaufront, den internasjonale Esperanto-bevegelsens nr. 2 og leder i Frankrike, også kjent som "Esperantos 2. far", som dessuten representerte Zamenhof i Delegasjonen. (Mange år seinere kom det fram at dette sannsynligvis var en bløff med sikte på å skjule at Idos virkelige forfatter var Couturat.) Couturat og andre ledere av "Delegasjonen" hadde håpet at dette ville bidra til å få tilhengerne av det absolutt største og ledende hjelpespråket esperanto til å slutte opp om ido. En del vikige esperanto-ledere kom også til å følge Couturat – fram for alt de Beaufront og noen kjente forskere, som Ostwald. Men Zamenhof oppfatta støtten til ido som en manipulasjon fra Couturat og andre ledende ido-tilhengere, og det store flertallet av esperanto-tilhengere fortsatte å være lojale mot esperanto. Følgen blei en bitter strid, som fortsatt preger forholdet mellom bevegelsene for esperanto og ido hundre år etter. (F.eks. gir Wikipediaene på esperanto og ido helt motsatte bilder av "Delegasjonens" arbeid.) Esperantistene framstilte "Delegasjonen" som et enmanns-show fra Couturat, der de kjente forskerne og organisasjonene som hadde slutta seg til, i praksis ikke hadde noe å si. Noe er det nok i dette bildet. Men på den andre sida hindra ikke dette esperanto-lederne i å støtte "Delegasjonen" aktivt i åra før 1907, da "Delegasjonen" blei oppfatta som positiv til esperanto. "Couturat" vant også flere av de mest kjente intellektuelle i "Delegasjonen", som støtta ido av overbevisning og ikke fordi de blei manipulert til det. Idistene la vekt på at de mange kjente medlemmene og organisasjonene som hadde vedtatt støtte, ga "Delegasjonen" brei representativitet. Men verdensspråk-ideen sto sterkt i tida etter 1900, og å uttrykke støtte til en organisasjon som jobba for denne saka allment uttrykte sjelden noe mer aktivt engasjement. Fram for alt betydde det ikke tilslutning til at denne organisasjonen sjøl skulle lage et nytt verdensspråk. Mesteparten av støtta til "Delegasjonen" viste seg å bety lite i praksis da "ido" blei lansert. I ettertid er det ikke vanskelig å se at både "Couturat" og idistene hadde overdrevne forventninger til "Delegasjonens" betydning. I likhet med flere andre internasjonale organisasjoner med flott klingende navn som lanserte internasjonale hjelpespråk, som var "Delegasjonen" ei i hovedsak sjølbestalta gruppe med en viss innflytelse i kraft av sine mest kjente medlemmer, men slett ikke med den avgjørende internasjonale beslutningskrafta som naive folk skulle tro ut fra navnet. "Couturat" og andre medlemmer av "Delegasjonen" overvurderte også voldsomt hvor stor innflytelse kjente forskere og akademikere hadde, når det gjaldt å få både inellektuelle og esperantister til å slutte seg til et nytt hjelpespråk. Samtidig er det klart at medieoppmerksomheten rundt "Delegasjonen" og støtte fra kjente menn som Couturat, Jespersen, Ostwald osv., ga ido den sterkeste stillinga blant alle planspråk som blei lansert mellom 1900 og 1950, og for ei tid skapte et (riktignok feilaktig) intrykk av at ido kunne utfordre Esperantos stilling som den sterkeste kandidaten til en kunstig verdensspråk. Pioneer Corporation. Pioneer Corporation er et japansk selskap som produserer elektroniske underholdningssystemer. Selskapet har hovedkontor i Tokyo, der det ble grunnlagt i 1938 som et radio- og høyttalerverksted. The Late Captain Pierce. The Late Captain Pierce er en episode fra TV-serien M*A*S*H. Overblikk. Dette var fjerde episode i fjerde sesong og sendt første gang 3. oktober 1975. Episoden ble skrevet av forfatterbrødrene Glen Charles og Les Charles og regissert av Alan Alda. Gjesteroller i denne episoden var Richard Masur som løytnant «Digger» Detmuller, Eldon Quick som kaptein Pratt, Sherry Steffens som sykepleier Able og Kellye Nakahara som sykepleier Baker. En byråkratisk feil gjør at hæren tror at «Hawkeye» er død, og han nyter mangelen på ansvar som kommer av situasjonen, mens han forsøker å få sin far på tråden hjemme i Maine for å forsikre han at han er i live. Lifjell (Seljord). Lifjell (1314 moh.) er et fjell som ligger i nord i Seljord kommune i Telemark fylke, vest for Sandsetvatnet. Harry Magdoff. Henry Samuel Magdoff (født 21. august 1913, død 1. januar 2006) var en amerikansk sosialistisk skribent. Han holdt flere administrative stillinger i regjeringen under Franklin D. Roosevelts presidentperiode og ble senere redaksjonsmedlem i det marxistiske tidsskriftet "Monthly Review". Han er blitt anklaget av flere historikere og forskere for å ha blitt brukt som informasjonskilde av den sovjetiske etterretningen. José Reina. José Reina (fullt navn José Manuel Reina Paez, født 31. august 1982 i Madrid i Spania) er en spansk fotballspiller, som for tiden spiller i Liverpool. Der spiller Reina med draktnummer 25. «Pepe» er en offensiv keeper. Han satte rekord i antall minutter spilletid uten baklengsmål sesongen 2005/06. FC Barcelona. Selv om han er født i Madrid, startet Reina sin karriere hos FC Barcelona. Han debuterte for det katalanske laget bare 18 år gammel. Under UEFA-cupen i 2000-01, spilte han bl.a. mot sitt fremtidige lag, Liverpool. Han gikk på lån til Villarreal i 2002 for å få mer spilletid. Villarreal. Låneoppholdet hos Villarreal ble gjort permanent i 2004 og Reina hjalp Villareal til å sikre seg en plass i UEFA-cupen på slutten av 2004-05-sesongen. Hans gode spill eksemplifiseres ved det faktum at han reddet utrolige syv av ni straffespark den siste sesongen i Villarreal. Liverpool. Reina ble også kjøpt inn til Liverpool fra Villarreal av Rafael Benítez sommeren 2005 for £6 millioner, og han debuterte borte mot TNS 13. juli 2005 i mesterliga-kvalifisering. For 2005–06-sesongen tok Reina over som Liverpools førstevalg som keeper, noe som sendte helten fra Mesterliga-finalen i mai 2005, Jerzy Dudek, til benken. Sesongen ble suksessfull for Liverpool da de forbedret plasseringen sin i Premier League, og vant FA-cupen. Det ble også en stor suksess for Pepe selv, da han tok flere rekorder i Liverpool FC. 3. desember 2005 holdt Reina buret rent i sin 6. kamp på rad, mot Wigan Athletic FC. Reinas fantastiske rekke med kamper uten baklengsmål sluttet i en kamp mot Everton FC, 28. desember 2005. Reina sluttet med 8 kamper på rad uten mål imot. Den 5. februar 2006 spilte Liverpool FC mot rivalene Chelsea FC. For Reina ble det en kontroversiell kamp, da han ble utvist for å ha dyttet Arjen Robben i ansiktet slik at Robben ramlet overende. Liverpool tapte kampen 2-0 og Reina fikk tre kampers karantene. 16. april 2006 feiret så Pepe sin 50. kamp for Liverpool med nok en gang å holde buret rent, denne gang mot Blackburn Rovers FC. Som et result holder han Liverpool-rekorder for flest kamper uten baklengsmål (29) på sine 50 første kamper. I mai 2006 ble så Reina gitt prisen «Premier League's Golden Glove award» for å holde målet rent i 20 kamper i 2005-06-sesongen. Hans opptreden plasserte ham foran andre målvakter som Edwin van der Sar (18) og Petr Čech (17). I den siste hjemlige kampen i sesongen, FA-cup-finalen 13. mai 2006, gjorde Reina en rekke personlige feil som tillot West Ham å lede 3-2. Steven Gerrard reddet Liverpool med en sen utligning slik at kampen gikk til overtid, der Reina gjorde en viktig redning, og videre til straffespark-konkurranse. Reina reddet der 3 av 4 straffer og Liverpool vant. Under 2006-07 sementerte Reina sin posisjon som førstevalg, selv med noen personlige feil. Hans posisjon ble ytterligere styrket da Jerzy Dudek slapp inn ni mål på to kamper på én uke, mot Arsenal FC. Etter semifinalen i Mesterligaen 2006-07 mot Chelsea FC, ble Reina valgt til «man of the match» av Liverpool-supporterene, etter en serie med viktige redninger. Da kampen gikk til straffespark, forsterket Pepe sitt rykte som straffespark-stopper ved å redde 2 av 3 fra Chelsea FC. Reina signerte en ny kontrakt med Liverpool 7. juni 2007, som forlenget hans opphold frem til 2012. I august 2007 fikk Reina igjen prisen «Premier League's Golden Glove Award» etter å ha holdt buret rent i 19 kamper i serien. Han lå foran andre keepere som Tim Howard (14) og Marcus Hahnemann (13) I september 2007 dukket det opp rykter om at Atletico Madrid var interesserte i Reina. Etter den sterke høstsesongen 2008, der Liverpool toppet tabellen i Premier League ved utgangen av 2008 og Reina hadde holdt buret rent i 11 kamper, kom manager Rafa Benitez med sterk ros av sin målvakt: «Spillestilen hans passer bra i enhver liga, men spesielt i Premier League hvor det er nødvendig å være sterk fysisk. Ballen er mye i lufta og Reina er god både innenfor femmeteren og lenger ut. Jeg vil si han er den beste målvakten i Premier League, og i Spania også, han er veldig, veldig viktig for oss». Den 22. mars 2009 satte Pepe en ny rekord og ble den keeperen i Liverpool som har brukt færrest kamper til å holde buret rent 100 ganger, etter at Liverpool slo Aston Villa hele 5-0 på Anfield, og slo dermed klubbrekorden til Ray Clemence. Den 11. april passerte så Pepe 200 kamper for Liverpool, og igjen holdt han buret rent i en 4-0 seier hjemme over Blackburn. Landslagsspill. «Pepe» Reina har nå også blitt tatt ut som landslagspiller for. Han debuterte i en vennskapskamp mot 17. august 2005. I EM i fotball 2008 var Reina en del av troppen som vant et EM-gull for første gang på 44 år. Meritter. Villarreal Liverpool Trivia. Reina giftet seg med Yolanda Ruiz 19. mai 2006 før han sluttet seg til Spanias landslag før VM i 2006. Paret har en datter sammen, Grecia, født i februar 2007. Dixie Dean. William Ralph Dean (født 22. januar 1907, død 1. mars 1980), populært kalt Dixie Dean, var en engelsk fotballspiller. Han begynte karrieren i Tranmere Rovers, før han ble solgt til Everton for £3,000 i 1925. Han kom i 1926 ut for en stygg ulykke, der de fleste trodde han aldri ville ha mulighet til å sette sine ben på fotballbanen igjen, men etter å ha vært ute en sesong kom han sterkt tilbake. Han er den eneste spiller i engelsk fotball som har scoret 60 ligamål i en sesong (1927/28). Han spilte 16 landskamper for, hvor han scoret 18 mål. Den 15. Razzie-utdelingen. Kevin Costner vant prisen for verste skuespiller Sharon Stone vant prisen for verste skuespillerinne, samt at hun delte prisen for verste par på skjermen med Sylvester Stallone O.J. Simpson vant prisen for verste mannlige birolle Rosie O'Donnell vant prisen for verste kvinnelige birolle Steven Seagal vant prisen for verste regissør Anna Nicole Smith vant prisen for verste nykommer Verste film. "Color of Night" (Hollywood Pictures) Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Wyatt Earp" (Warner Bros.) Verste skuespiller. Kevin Costner for "Wyatt Earp" Verste skuespillerinne. Sharon Stone for "Vendepunktet" og "Spesialisten" Verste par på skjermen. Tom Cruise og Brad Pitt for "Interview with the Vampire" (delt førsteplass) Sylvester Stallone og Sharon Stone for "Spesialisten" (delt førsteplass) Verste mannlige birolle. O. J. Simpson for "3. Den siste fornærmelsen" Verste kvinnelige birolle. Rosie O'Donnell for "Car 54, Where Are You?", "Exit to Eden" og "The Flintstones" Verste regissør. Steven Seagal for "På farlig grunn" Verste manus. "The Flintstones", skrevet av Tom S. Parker, Jim Jennewein og Steven E. DeSouza Verste nykommer. Anna Nicole Smith for "3. Den siste fornærmelsen" Verste «originale» sang. «Marry The Mole!» fra "Tommelise", musikk av Barry Manilow, tekst av Jack Feldman Bartolomeo Platina. Bartolomeo Platina, egentlig Bartolomeo Sacchi (født 1421 i Piadena, lat. Platina, ved Cremona i Lombardia i Italia, død 21. september 1481 i Roma) var en italiensk humanist og bibliotekar. Platina hadde studert i Mantova fra 1449. og i 1453 ble han huslærer for Ludovico Gonzagas barn. I 1457 flyttet han til Firenze, og i 1462 til Roma. Pave Sixtus IV utnevnte han i 1475 til Vatikanbibliotekets første bibliotekar. Da Bartolomeo Platina satte opp en bestandsfortegnelse i 1481, kom den på over 3500 enkeltposter. Dermed stod det fast at biblioteket allerede da var det største i den vestlige verden. Omkring 1587 gav pave Sixtus V arkitekten Domenico Fontana i oppdrag å konstruere en ny bygning for biblioteket. Denne bygningen er fremdeles i bruk. Bøkene var lenket til og utstilt på benker. Platina, Bartolomeo Platina, Bartolomeo Polyteknisk Forening. Polyteknisk Forening ble stiftet i Christiania den 23. juni 1852, under navnet Den polytekniske forening, og er dermed Norges eldste forum for samfunnsdebatt. Blant stifterne var Peter Severin Steenstrup, grunnleggeren av Akers mekaniske verksted. Opprinnelig var det tenkt som et møtested for dem som var interessert i naturvitenskapelig tenkning, teknologi og moderne industri, men i våre dager står et bredt spekter av temaer på dagsorden. Siden 1905 har foreningen hatt sine lokaler i Rosenkrantz gate 7 i Oslo («Håndverkeren»), og det fremdeles her flertallet av foreningens arrangementer holdes. Fra 1854 utgav Polyteknisk forening tidsskriftet "Polyteknisk Tidsskrift", et av verdens eldste i sitt slag. Det ble forløperen til dagens Teknisk ukeblad. Faggrupper. Polyteknisk Forening Medier og Kommunikasjon er en faggruppe i Polyteknisk Forening. Gruppa ble etablert høsten 2009. Gruppen arrangerer debattmøter som blant annet tar opp spørsmål knyttet til den skjulte makten i samfunnet og kommunikasjonsansattes, kommunikasjonsbransjens og journalisters rolle i samfunnet. Alle som jobber i disse bransjene kan bli medlemmer i gruppa. Djibril Cissé. Djibril Cissé (født 12. august 1981 i Arles) er en fransk fotballspiller, som for tiden spiller i den engelske Premier League klubben Queens Park Rangers FC. Cissé regnes som en spiller med rå fart, et tungt skudd, og god i lufta. Aller farligst er han uansett når han kan strekke på bena og bruke en hurtighet som svært få fotballspillere matcher. Cissé er en etablert landslagspiller for. Liverpool FC. Cissé ble hentet til Liverpool fra Auxerre av Gérard Houllier sommeren 2004. Djibril Cissé var på den tiden, det dyreste kjøp Liverpool FC noensinne hadde gjort. For £14.5M har man fått toppscoreren i Frankrike i to av de siste tre sesongene. Han debuterte for Liverpool mot Grazer AK 10. august 2004 i Mesterligaen. Cissé ble så rammet av en alvorlig skade i en kamp på Ewood Park. Et brutalt beinbrudd var så alvorlig at Cissé kunne risikert amputasjon dersom ikke klubbens legeteam hadde handlet raskt. Utrolig nok, og svært gledelig, rakk likevel den fargerike spissen avslutningen på sesongen, og kunne være med på Champions League-triumfen i Istanbul, der han bl.a satte en av straffene i den historiske finalen. I mai og juni 2006 gikk ryktene høyt om en mulig overgang for Cissé til en av de franske klubbene Marseille, Lyon og Paris Saint Germain. 7. juni 2006 ble Cissé nok en gang hardt skadet i en treningskamp mellom Frankrike og. Cissé brakk begge beina i høyrefoten, både fibula og skinnleggen (tibia). Det skal nok en gang ha dreid seg om et åpent brudd for den uheldige Cissé, som nå har brekt begge beina på nøyaktig samme måte. Som følge av dette kunne han ikke delta i fotball-VM dette året. Legene uttalte etter operasjonen av Cissé at de regner med at han vil være tilbake på fotballbanen i november. Marseille. Benitez erklærte etter at lånekontrakten til Cissé i Marseille hadde gått ut, at det ikke ble på tale med et nytt utlån av franskmannen, kun kjøp ville bli akseptert 6. juli 2007 ble det meldt at Liverpool og Marseille i «prinsippet» var enige om en overgang for Cissé selv om andre klubber som West Ham og Portsmouth kom med noen bud i siste liten. Cissé selv uttalte at det aldri var aktuelt å gå til andre klubber enn Marseille. Cissé fortalte selv at han ble tilbudt mere i lønn fra klubber som Atletico Madrid og Bolton, men ønsket selv å dra til Frankrike og Mesterliga-spill. 7. juli 2007 ble det bekreftet at Cissé gikk til Marseille for £6 millioner. Cissé signerte der en 5-årskontrakt. Sunderland. I august 2008 returnerte så franskmannen tilbake til engelsk fotball, denne gang for å spille for Sunderland på et sesonglangt lån fra Marseille, med opsjon på kjøp. I Cissé sin første kamp for klubben, skårte han etter 82 minutter i kampen mot Tottenham Hotspurs og sikret klubben tre poeng. Panathinaikos. 25. juni 2009 signerte han en fireårskontrakt med Panathinaikos. I Mars 2011 hadde Cissé scoret 50 mål som Panathinaikos-spiller. Lazio. Cissé ble kjøpt opp av Serie A klubben Lazio den 12. juli 2011 for 5.8 millioner euro. Han signerte en fireårskontrakt, og debuterte for Lazio i UEFA Europaliga kampen mot FK Rabotnički den 18. august, der han scoret to av målene. Lazio vant til slutt kampen 6-0. Queens Park Rangers. Den 31. januar 2012 signerte Cissé en 28 måneders kontrakt for engelske Queens Park Rangers, som gjør han til Mark Hughes fjerde signering siden han tok over tidligere i januar i år. MS «Berge Vanga». «Berge Vanga» var et OBO-skip eid av rederiet Sig. Bergesen d.y. Skipet var registrert i Liberia, var bygget i 1974 ved Uljanik skipsverft, Pula, Jugoslavia, nå Kroatia, som byggenummer 300. Undervegs fra Brasil til Japan med jernmalm mistet man i november 1979 kontakten med skipet, som da befant seg i det sørlige Atlanterhavet. En større leteaksjonen var resultatløs. 40 mann mistet livet, av disse ni nordmenn. Noen vrakrester som kunne ligne deler av skipet ble funnet, men ingen mennesker. Selv i dag er fremdeles lite omkring ulykken kjent, og en sjøforklaring ble foretatt for lukkede dører. Den fremste teorien går ut på at oljerester i lasterom forårsaket eksplosjoner. Søsterskipet «Berge Istra» forsvant fire år tidligere på samme måten. Etter disse to forsvinningene ble det ikke bygget flere OBO-skip, og Bergesen gjorde om sine gjenværende skip til ren malmfart. Bassas da India. Kart over Bassas da India Kart over Bassas da India Bassas da India er en fransk atoll i Indiahavet, beliggende i den sørlige delene av Mosambikkanalen, midtveis mellom Madagaskar og Mosambik. Øyas posisjon er. Atollen er for det meste dekket av vann ved høyt tidevann, kun noen klipper på atollens nordside når over havoverflaten. Atollen har ingen vegetasjon. Madagaskar krever suverenitet over atollen. Historie. Bassas da India ble først oppdaget av portugisiske oppdagere tidlig på 1500-tallet. I 1897 ble atollen annektert av Frankrike. Atollen ble fra 1968 og frem til 3. januar 2005 administrert av den franske regionen Réunion, men er nå underlagt Îles éparses i de Franske sørlige territorier (fransk: "Terres australes et antarctiques françaises – TAAF") Max Bolkart. Max Bolkart (født 29. juli 1932) er en tidligere vest-tysk skihopper. Han vant den tysk-østerrikske hoppuka i 1960, og ble flere ganger vest-tysk mester. Ved siden av Helmut Recknagel og den norske verdensmesteren i kombinert, Arne Larsen, var han en av svært få som hoppet med armene strukket fremover. På den tiden var finnestilen den dominerende, der løperne lå strukket aerodynamisk med samlede, parallelle ski, og armene strukket bakover langs kroppen. Gazeta Express. Gazeta Express er en avis som utgis i Kosovo og ble etablert i 2004. Breve. Breve (˘) eller breve-tegn er et diakritisk tegn, det brukes vanligvis over en vokal for å markere at denne skal ha kort uttale; den står, slik sett, i et motsetningsforhold til makron. Sjette armé (USA). Sjette armé ("Sixth Army") var en armé i den amerikanske hæren under annen verdenskrig. Armeen ble opprettet i januar 1943 under generalløytnant Walter Krueger. Med kodenavn "Alamo Force" fikk den kontroll over mesteparten av de amerikanske styrkene i Operasjon Cartwheel, felttoget som skulle isolere den japanske basen i Rabaul i New Britain. Etter Operasjon Cartwheel sluttet armeen seg sammen med australske og andre amerikanske styrker på nordkysten av Ny-Guinea. I likhet med øyhoppingsoperasjonene i det sentrale Stillehavet, var målet med angrepene å lande, etablere en garnison og flyplass som kunne støtte neste angrep, og deretter fortsette til neste angrepsmål. I september 1944 ble Sjette armé avløst fra operasjonene i Ny-Guinea av Åttende armé. 20. oktober samme år invaderte X korps og XXIV korps, under Sjette armé, øya Leyte i Filippinene. I løpet av desember var Leyte så godt som sikret, og Sjette armé ble igjen avløst av Åttende armé, for å forberede seg til invasjonen av Luzon. Som en opptakt til invasjonen av Luzon ble øya Mindoro tatt av 19. og 503. regimentsstridsgrupper. Luzon ble inntatt 9. januar 1945 av I korps og XIV korps. Sjette armé kjempet sydover inntil den møtte de avdelingene under Åttende armé som avanserte fra området rundt Manila. Sjette armé fortsatte deretter å sikre området nord for Luzon frem til krigens slutt. Sjette armé var tiltenkt rollen som landstyrke i den første fasen av invasjonen av Japan, men da japanerne overgav seg, ble armeen i stedet brukt som okkupasjonsstyrke i en kort periode, før den returnerte til USA. Armeen fikk deretter ansvar for utdannelse av hærens styrker i deler av USA inntil den ble deaktivert som ledd i reduksjoner i hærens størrelse. Arme 06 Kibataro Oki. Kibataro Oki (født 10. mai 1848 i Hiroshima, død 29. mai 1906) grunnla i 1881 Meikosha Ltd i Tokyo, som i 1889 ble endret til Oki Electric Industry, et verdensomspennende telekommunikasjonsselskap. I Europa er Oki Printing Solution det mest kjente datterselskapet av Oki Electric Industry, med sin ledende teknologi innen matrise- og fargelaserskrivere. Oki, Kibataro Oki, Kibataro Glorieusesøyene. Kart som viser Glorieusesøyenes plassering i forhold til Madagaskar Glorieusesøyene (fransk: "Îles Glorieuses") er en gruppe franske øyer og holmer på totalt 5 km² som ligger i nordlige del av Mosambikkanalen, 80 km nordvest for Madagaskar. Høyeste punkt er 12 meter over havet. Øygruppen består av to øyer "Grande Glorieuse" og "Ile du Lys", samt tre holmer. Øya Grande Glorieuses er sirkelformet og 3 km bred. Øya har tett vegetasjon, hovedsakelig kokosnøttpalmer som er rester etter en nedlagt plantasje. Øya har en 1 300 meter lang flystripe. Ile du Lys som ligger nord for Grande Glorieuses er omtrent 600 meter lang og består av sanddyner. Tidligere utvinning av fosfat (guano). Historie. Glorieusesøyene ble navngitt og bebodd i 1880 av franskmannen Hippolyte Caltaux, som anla en kokosnøtt- og maisplantasje. Tolv år senere ble øygruppen annektert av Frankrike. I perioden mellom 1914 og 1958 ble det utdelt konsesjoner til selskaper fra Seychellene for bruk av øyene kommersielt. Øygruppen var frem til 3. januar 2005 administrert som en del av Réunion, men administreres nå som en del av Îles éparses, som inngår i de Franske sørlige territorier. Øyene er i dag et naturreservat med en værstasjon. Øyene har en fransk garnison. Både Madagaskar og Komorene krever suverentitet over øygruppen. I korps (USA). I korps ("I Corps") er et korps i den amerikanske hæren, med hovedkvarter på Fort Lewis i Washington. Korpset har sin historie helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen og ble opprettet i mars 1862 som en del av den føderale unionshæren. Eksterne lenker. Korps 01 Mosambikkanalen. Mosambikkanalen (portugisisk: "Canal de Moçambique", fransk: "canal du Mozambique", engelsk: "Mozambique Channel") er sundet mellom Madagaskar og Mosambik, og regnes som en del av Indiahavet. Kanalen er 460 km bred på sitt smaleste punkt mellom Angoche, Mosambik og Tambohorano, Madagaskar. Kanalens dypeste punkt ligger 230 km fra Mosambiks kyst, og er på 3 292 meter. Johann Joachim Winckelmann. Johann Joachim Winckelmann (født 9. desember 1717 i Stendal, død 8. juni 1768 ved Trieste) var en tysk arkeolog og kunsthistoriker. Han regnes som grunnleggeren av den vitenskapelige arkeologi. Winckelmann var en av de fremste representanter for den tyske nyhumanismen. Eksterne lenker. Winckelmann, Johann Winckelmann, Johann Partikkelakselerator. En enkelttrinns 2 MeV linear Van de Graaff-akkselerator fra 1960, her åpnet for vedlikehold En partikkelakselerator er en innretning som benytter elektrisk kraft for å drive frem elektrisk ladede partikler til høye hastigheter. Et vanlig bilderør TV-sett er en simpel form for en slik akselerator. Det er to grunnleggende typer: lineære og sirkulære akseleratorer. Hensikten med de største partikkelakseleratorene er å kunne studere kjernefysiske reaksjoner i det partiklene kolliderer med hverandre. Mindre kraftige varianter blir brukt i produksjonen av radioaktive isotoper til bruk i medisin og forskning. Verdens største partikkelakselerator ligger i forskningssenteret CERN i Sveits/Frankrike. Andreaskorset. "Andreaskorset" er en norsk erotisk thriller som hadde premiere i 2004. Filmen fikk lunkne anmeldelser, men er kanskje mest husket som en av 2004s minst besøkte filmer. Kun litt over 3 000 mennesker så filmen, og ved slutten av året utnevnte samtlige blad og aviser filmen til «årets største flopp». Dette henger også sammen med at kjente navn som Martin Asphaug og Eirik Ildahl var tilknyttet prosjektet. Filmen handler om Andreas (Trond Fausa Aurvaag), en mann i begynnelsen av 30-årene som blir paralysert fra livet og ned etter en bilulykke. Kona, Liv (Stine Hoel Varvin), drar fra ham, og han blir sittende fanget i sitt eget hus inntil Wagner (Svante Martin), en finne fra hjelpemiddelsentralen, tar Andreas under sine vinger. Liv kommer tilbake, men føler seg tiltrukket av finnen mens Andreas på sin side føler seg tilsidesatt og oversett i sin handicappede tilværelse. Fylkesvei 852. Fylkesvei 852 (Fv852) går mellom Evertmoen og Brøstadbotn i Dyrøy. Veiens lengde er 3,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Borgå. Borgå (finsk: Porvoo) er en by og kommune i landskapet Nyland sør i Finland. Borgå har 47 404 innbyggere og et areal på 663 km². Borgå grenser til kommunene Sibbo, Borgnäs, Askola, Mörskom og Lovisa. Byen ligger i den østligste finlandssvenske regionen, og var tidligere enspråklig svensk. Nå har imidlertid byen finsktalende flertall (ca 64 %). Borgå er Finlands nest eldste by og ble grunnlagt av den svenske kongen Magnus Eriksson i 1346. Byen er bispesete for alle svenskspråklige menigheter i Finland. Etter at Finland ble russisk storfyrstedømme i 1809 ble Borgå lantdag avholdt i byen. Her ble landets religion stadfestet. Likeledes ble Finlands rett til å bibeholde svensk lov slått fast. Finlands nasjonalskald Johan Ludvig Runeberg levde i Borgå i 40 års tid fra 1837 fram til sin død i 1877. Blant severdighetene i Borgå er domkirken og de gamle trehusene som ligger rundt. Gamlebyen i Borgå utgjør sammen med Borgå ådal et av de 27 offisielle nasjonallandskapene i Finland. Dag Wiese Schartum. Dag Wiese Schartum (født 11. juni 1956) er en norsk jurist og professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Utdannelse og yrke. Schartum tok den juridiske embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1983. Han arbeidet som forsker og stipendiat ved Senter for rettsinformatikk frem til 1993, da han tok den juridiske doktorgrad med avhandlingen "Rettssikkerhet og systemutvikling i offentlig forvaltning". Samme år ble han utnevnt til professor ved Det juridiske fakultet. Han fikk i ansvar å etablere hovedfaget i forvaltningsinformatikk og har vært bestyrer for Avdeling for forvaltningsinformatikk fra begynnelsen. Schartum har vært medlem av Personregisterlovutvalget, Programkomiteen for forskningsprogrammet Informasjonsteknologi og samfunn (Norges Forskningsråd), medlem av referansegruppen for ny lov om helseregistre, nestleder i Nasjonalt fagråd for informasjonsvitenskap og koordinator for det sentrale satsningsområdet «Kommunikasjon: Teknologi og Kultur» (KTK) ved Universitetet i Oslo. Han var leder for Nettnemnda. Fylkesvei 861. Fylkesvei 861 (Fv861) går mellom Silsand og Kjosen (Stønnesbotn) i Lenvik. Veiens lengde er 43,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Marc Chagall. Marc Chagall (russisk og hviterussisk: Марк Шагал; opprinnelig russisk navn: Мойше Хацкелевич Шагалов, "Mojsje Khatskelevitsj Sjagalov"; født nær Vitebsk i Hviterussland, død 28. mars 1985 i Saint-Paul-de-Vence i Frankrike) var en hviterussisk-født fransk maler. Han blir ofte forbundet med surrealistbevegelsen. Biografi. Marc vokste opp som den eldste av ni søsken i en tett sammenknyttet familie av jødisk herkomst. Denne perioden av hans liv blir beskrevet som lykkelig, men fattig. Senere referer Chagall ofte til denne tiden i sine kunstverk. Han begynte å studere maleri i 1906. I 1907 flyttet han til St.Petersburg hvor han begynte på kunstskole. Fra 1908–1910 studerte han under Leon Bakst. Dette var en vanskelig tid for Chagall – jødiske beboere kunne bare bo i St.Petersburg med en spesiell tillatelse, og Chagall ble fengslet for en kort periode. Han ble i St.Petersburg til 1910, men besøkte ofte sin hjemby. Her møtte han i 1909 sin fremtidige kone, Bella Rosenfeld. Etter at han ble kjent som kunstner, forlot han St.Petersburg og bosatte seg i Paris for å være nær kunstnermiljøet i Montparnasse. Chagall var aktiv under den russiske revolusjonen i 1917. Han og Bella flyttet til Moskva i 1920, men hans politiske idealer viste seg å ikke være helt forenlige med sovjetstyret og i 1923 flyttet paret tilbake til Paris. Med 2. verdenskrig og deportasjonen av jøder som fulgte den tyske okkupasjonen måtte Chagall og hans familie flykte fra Paris. Kunsten hans var allerede i 1937 blitt inndradd og stilt ut på Entartete Kunst-utstillingen i München. I 1941 bosatte de seg i USA. I 1944 døde Bella. I 1946 returnerte han til Europa, og Frankrike. Nå begynte han også å jobbe med skulpturer. I 1952 giftet Chagall seg på nytt med Valentina Brodsky. Kunst. Chagall hentet mye inspirasjon fra hviterussisk kultur. Han fremstilte også mange bibelske temaer; en refleksjon over hans jødiske herkomst. I 60- og 70- årene var Chagall involvert i flere store prosjekter som involverte det offentlige rom, og utsmykninger av både sivile og religiøse bygninger. Chagalls arbeider passer i flere av de moderne kunst kategoriene. Han var involvert i avant-garde bevegelser i Paris. På 50-tallet gjenoppdaget Chagall den vitale energien i farger. Hans arbeider i denne perioden har temaer som er inspirert av kjærlighet og glede ved livet. Det er mange referanser til barndommen hans i arbeidene hans. Selv om han i disse ofte ignorerer de uroligheter han opplevde. Chagall plasserte ofte seg selv i sine verk – ofte med sin kone – som en som observerer verden; en fargerik verden som om den blir sett på gjennom et farget vindu. Noen tolker "The White Crucifixion" som en motstand mot regimet til Stalin og nazistenes holocaust. Med utgangspunkt i barneårenes småbymiljø i Vitebsk, har Chagall malt i en lyrisk, naivistisk stil, som omkring 1925 fikk et sterkere innslag av surrealistisk drømmestemning. Hans farger har en dyp glød med klanger av blått, fiolett og rødt. Bildene til Chagall har glade, sterke og klare farger. Motivene er ofte av dyr, kjærestepar og musikanter. Bildene kan karakteriseres som en blanding av fantasi, drøm, visjoner, virkelighet og religion, der hans jødiske bakgrunn spiller en viktig rolle. Han ble tildelt Wolfprisen i 1981. Johannes van der Burg. Johannes van der Burg (dr. theol.) var en katolsk sekularprest av nederlandsk opphav som tjenestegjorde i Norge fra 1924 til han døde i 1981. Pastor van der Burg var født 3. april 1898 i Nederland. Etter å ha avsluttet sine teologiske studier i Roma ble han presteviet 12. januar 1924. Han kom til Norge 12. september samme år og begynte sin tjeneste i Norge som kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo, der han senere ble sogneprest. Han virket senere også i Tromsø, Porsgrunn, Stavanger og Arendal. Johannes van der Burg skrev en rekke bøker og småskrifter med forklaringer av katolsk kristendom. Mange av dem hadde også et sterkt apologetisk preg. Teologisk var van der Burg hele sitt liv konservativ. De siste årene tilbragte han som pensjonist og prest på Marias Minde i Bergen. Her døde han 3. mars 1981, på minnedagen for den salige Johannes Scalvinoni (Innocent av Berzo). Svenn Arne Glosli. Svenn Arne Glosli (bass) (født 22. desember 1955) spilte kun én konsert med deLillos. Dette regnes som den første konserten til deLillos og ble fremført på The Wall (Soria Moria). Halden Basketballklubb. Halden Basketballklubb (stiftet i 1982) er den ledende basketballklubben i Østfold. I sesongen 95-96 spilte herrelaget i toppserien, men etter å ha tapt alle kampene rykket de rett ned igjen til nasjonal førstedivisjon, hvor de ble helt til 2005. Klubben har hatt spillere både på junior- og seniorlandslag. Knutna Nävar. Knutna Nävar var et svensk proggband som eksisterte på 1970-tallet. Flere av gruppens medlemmer hadde sin bakgrunn i FNL-sanggruppen Freedom Singers. Knutna Nävar var kjennetegnet av sterkt politiske tekster, blandet med fengende visesang. Politisk sto partiet KPML(r) nært, og sangene deres handlet om behovet for et Kommunistisk Parti, om ville streiker, om sosialdemokratenes svik og så videre. Bandet ga ut to plater, "Internationalen och Andra Revolutionära Arbetarsonger" og "De Svarta Listornas Folk", samt singlene "Dom ljuger" og "Vi slåss för vår framtid", og deltok på flere samleplater. Disse utgivelsene er i dag til dels svært mye verdt. Mccarthyisme. Senator Joseph McCarthy som er kjent for begrepet Mccarthyisme Mccarthyisme er et begrep som ble tatt i bruk om tilhengere av den amerikanske senator Joseph McCarthys linje under den kalde krigen. McCarthy forfulgte nådeløst (verbalt) kommunister og personer mistenkt for å ha kommunistiske sympatier. Dette skjedde særlig under perioden fra 1950 til 1954, da det rådet en sterk antikommunistisk stemning i USA, i en periode da den amerikanske regjeringen og det parlamentariske flertallet aktivt motarbeidet kommunismen. Mccarthyisme har også blitt brukt som begrep utenfor USA om antikommunisme, særlig med bruk av «harde» virkemidler som overvåking, yrkesforbud, internering og lignende. Blant de mange kjente personer som ble rammet av Mccarthyisme var skuespilleren Charles Chaplin, dirigenten Leonard Bernstein, forfatteren Dashiell Hammett, sangerinnen Lena Horne, dramatikeren Arthur Miller, fysikeren Robert Oppenheimer, kjemikeren Linus Pauling, aktivisten Paul Robeson, musikeren Pete Seeger, journalisten William L. Shirer og regissøren Orson Welles. Kommunistiska Partiet. Kommunistiska Partiet ble grunnlagt i 1970 av utbrytere fra Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML) under navnet Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (revolutionärarna) – KFML(r). Utbruddet var først og fremst begrenset til Göteborg, der det store flertallet gikk ut, men de fikk også med seg medlemmer fra andre deler av landet. Årsakene bak bruddet var flere – de mente at KFML manglet riktig klasseinnretting, ikke klarte å ta et endelig oppgjør med sosialdemokratiet og var for opptatt av splittelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. For (r) var det viktig å være ett med arbeiderklassen, ikke heve seg over den kulturelt, samtidig som man forkastet sosialdemokratiet og alle dets organisasjoner – blant annet forkastet man de eksisterende fagorganisasjonene og gikk inn for en strategi for ville streiker. I 1976 skiftet partiet navn til "Kommunistiska Partiet Marxist-Leninisterna (revolutionärarna)", før de i 2005 fikk det navnet de har i dag. Leder fra starten til 1998 var Frank Baude. Siden den tid har Anders Carlsson vært partileder. Partiet gir ut avisen Proletären som for tiden er ukeavis, men som i perioder også har kommet oftere. Etter at Sveriges Kommunistiska Parti, Sveriges Kommunistiska Arbetarparti og Kommunistiska Partiet i Sverige gikk i oppløsning mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet har partiet vært enerådende innen den anti-revisjonistiske bevegelsen i Sverige, men har bare i begrenset grad vært i stand til å rekruttere medlemmer fra disse partiene. Komunistiska Partiet kritiseres ofte for en ukritisk holdning til undertrykkende regimer som Cuba, Nord-Korea og Zimbabwe. De er klare på at disse landene ikke representerer noe ideal for Sverige, men de forsvarer dem på sine egne vilkår. Mye på grunn av dette ble partiets ungdomsorganisasjon Revolutionär Kommunistisk Ungdom fratatt all offentlig støtte. Partiet har folkevalgte i Karlshamn, Lysekil og Gislaved. De stiller ikke til valg til Riksdagen eller EU-parlamentet. Partiets mest kjente medlem er skuespilleren Sven Wollter, som ved flere tilfeller har vært listetopp i Stockholm. Revidert romanisering av koreansk. Revidert romanisering av Koreansk er det offisielle systemet for romanisering av koreansk i Sør-Korea. Systemet ble tatt i bruk i år 2000 og erstatter det tidligere benyttede systemet McCune-Reischauer som ble tatt i bruk i 1984. Det nye systemet er på mange måter likt det som ble benyttet før 1984, bortsett fra at det gamle systemet ikke representerte konsonanter på en god måte fordi uttalen endres (noe særlig ikke-koreanere merker) avhengig av hvor i ordet de står. Revidert romanisering bruker ingen ikke-alfabetiske symboler (diakritiske tegn) med unntak av og som oftest valgfritt, bruk av bindestrek. Utviklingen av systemet startet i 1995 av National Academy of the Korean Language og offisielt lansert 4. juli 2000 av det sørkoreanske departementet for kultur og turisme. Departementet argumenterte for at en med systemet ville redusere bruken av spesielle tegn, noe som skulle gjøre det lettere å bruke eller rettere lettere å ignorere diakritiske tegn på datamaskiner. Men viktigere å asjonalisere koreansk språk med enkel ASCII-tekst i internettdomener. Særtrekk. I tillegg er det spesielle regler for fonologi som lager unntak for translitterasjonen. Bruk. Det er ikke forventet at revidert romanisering skal bli tatt opp som det offisielle systemet for romanisering av koreanske familienavn. For eksempel vil det vanlige familienavnet Lee (이) bli I (Yi i etter McCune-Reischauer) i dette nye systemet. Det oppfordres både til at både personnavn og kommersielle navn endres, men det kreves ikke. Alle koreanske lærebøker ble pålagt å følge det nye systemet fra 28. februar 2002. Engelskspråklige aviser i Sør-Korea var opprinnelig motstandere av systemet og henviste til dets mangler, men har senere gitt etter for press fra myndighetene. "Korea Herald" følger det reviderte systemet mens "Korea Times" følger McCune-Reischauer, men uten breve. Nord-Korea fortsetter med å bruke en versjon av McCune-Reischauer. Spesialister på koreansk språk har en tendens til å bruke McCune-Reischauer, mens lingvister gjerne benytter Yale-romaniseringen. Kritikk. Til tross for de sørkoreanske myndighetenes intensjoner om å rasjonalisere romaniseringen av koreanske ord og navn, ble det nye systemet møtt av kritikk fra blant annet utlendinger i landet. Mange av disse mente revideringen inneholdt mange feil og mangler og følte seg tilsidesatt fordi en ikke var konsultert på forhånd, siden dette er den største gruppen brukere av romanisert koreansk i Sør-Korea. Departementet for kultur og turisme svarte på sin side at det nye systemet ikke ble etablert for utlendinger og at mange utenlandske eksperter ble konsultert på forhånd, men erkjente samtidig at det nye systemet ikke var perfekt, særlig i forhold til koreansk uttale. Der var McCune-Reischauer bedre, men hadde på sin side mindre samsvar mellom konsonanter i hangul og latinske alfabet. Blant problemene med uttale var de fleste tross alt fornøyd, men med kompromisser i forhold til navn. Brukt korrekt i akademia ville særlig utlendinger få uttaleproblemer, men også dette spørsmålet er det delte meninger om. Når det gjelder navn som er det eneste store problemområdet, ble bare den første bokstaven påvirket, og det fordi det er i begynnelsen av et ord eller frase at en kan en ved søk etter domenenavn kan få feil. MoCT pekte på at Kina gikk gjennom en tilsvarende strid med internasjonale brukere når Beijing-regjeringen gjennomførte sin egen standardisering (Beijing ble tidligere stavet «Peking»). Kritikere av den reviderte romaniseringen mener at direkte overføring av koreanske til latinske tegn (for eksempel ㄱ som g) som er varemerket til det nye systemet forenkler for mye og klarer ikke å få uttalen til å bli naturlig når konsonantens plassering forandres (for eksempel i begynnelsen av et ord, ㄱ er uttalt som en kombinasjon av aspirert k og a g og ikke som en vanlig g). Kritikerne klager også over at folk som ikke er fortrolig med stavelse på Hangul kan bli forvirret av hva «eo» og «eu» er ment å representere i det nye systemet. Med vanlige engelske ord som «geography», «Leonardo» og «neon» representerer en representing en dobbel-lyd for "eo" vil en overføring til koreanske ord ikke fange opp at "eo" er ment å representere en vokal som høres ut som «s"o"n» eller «f"u"n». Et vanlig klagemål mange utlendinger og besøkende har er at begge romaniseringsformene reduserer deres mulighet til å komme i nærheten av en korrekt og forståelig gjengivelse av koreansk uttale. Fylkesvei 860. Fylkesvei 860 (Fv860) går mellom Islandsbotn i Lenvik og Stonglandseidet i Tranøy. Veiens lengde er 42,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Antirevisjonisme. Antirevisjonisme er en fellesbetegnelse på kommunistiske partier som brøt med Sovjetunionen i kjølvannet av Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin i 1956. Selv om synet på Stalin varierer er anti-revisjonister enige om at Sovjetunionen i årene etter Stalins død beveget seg i en kapitalistisk retning, uten at man er enige om hvorvidt dette var en ny utvikling eller en utvikling som hadde startet allerede under Stalin, eller selv Lenin. Felles for dem er imidlertid at de forkaster ideer om fredelig sameksistens og gradvis overgang til sosialismen til fordel for ulike former for revolusjonære strategier. Internasjonalt har anti-revisjonismen vært knyttet opp mot Albania og Kina, selv om Kinas Kommunistiske Parti i dag har gjenopptatt samarbeidet med de fleste partiene de brøt med i kjølvannet av 1956. I Norge er det først og fremst Arbeidernes Kommunistparti som har målbåret anti-revisjonismen, selv om også grupper som Kommunistisk Arbeiderforbund, Marxist-leninistisk forbund og ML-gruppa Revolusjon også har stått for ulike anti-revisjonistiske retninger. Monier Monier-Williams. Monier Monier-Williams (født 12. november 1819 i Bombay, død 11. april 1899 i Cannes) studerte og underviste i asiatiske språk i England, og satte sammen en de mest brukte sanskrit-engelsk-ordbøkene. Han ble utdannet ved University College i Oxford og underviste asiatiske språk ved East India Company College fra 1844 til 1858, da kompaniets styre i India opphørte etter opprøret. Monier-Williams var den andre innehaveren av lærestolen i sanskrit ved Universitetet i Oxford, og etterfølger av Horace Hayman Wilson, som hadde begynt universitetets innsamling av sanskrit-manuskripter i 1831. Monier-Williams utformet en sanskrit-engelsk ordbok som fortsatt trykkes. Han ble adlet i 1886. Monier-Williams, Monier Monier-Williams, Monier Monier-Williams, Monier Fjærland. thumb thumb thumb Fjærland er bygda innerst i Fjærlandsfjorden, en arm av Sognefjorden. Bygda har omtrent 300 innbyggere, og ligger i Sogndal kommune. Bygdesenteret er Mundal hvor Hotel Mundal og Fjærland kirke ligger like ved hverandre. Norsk bremuseum, tegnet av Sverre Fehn, ligger i Fjærland, og bygda har også vært bokby siden 1995. Fjærland ligger ved foten av Jostedalsbreen, omgitt av høye fjell, og hadde lenge ingen annen forbindelse med omverdenen enn via båt. Dette forandret seg da dagens riksvei 5 ble videreført i tunnel til bygda fra Skei i 1986. I 1994 fikk Fjærland enda en vei i tunnel ut fra bygda sørover, til Sogndal. Denne veien ble åpnet 30. oktober 1994 av Kjell Opseth. Dette var slutten på den faste ferjetrafikken på Fjærlandsfjorden, men det går ennå en sommerrute fra 1. mai til 30. september. Denne legger til kai 2 ganger per dag i sesongen. Fram til 2000 var Fjærland del av Balestrand kommune. Jostedalsbreen nasjonalpark er lettest tilgjengelig i Fjærland (Sogndal kommune), og i Jostedalen (Luster kommune), og breen er godt synlig fra riksvei 5. Man kan også gå på guidede breturer ved å kontakte bremuseet. Mange turister kommer til Fjærland i sommerhalvåret for å oppleve den vakre naturen, blant dem i mange år den amerikanske visepresidenten Walter Mondale, som hadde et spesielt forhold til stedet idet hans besteforeldre kom fra bygdesentrumet Mundal. Mange cruisebåter har valgt å legge turen innom Fjærland. Bokbyen er også kjent i Fjærland. Mange turister kommer til Fjærland for å besøke bokbyen. Denne bokbyen er en av de mest kjente i Norge. Mange av bøkene man finner der har en lang historie bak seg. er også et bra og levende nettsamfunn på Origo der innbyggerne oppdaterer hverandre om smått og stort, poster bilder og du kan sjekke ut hva som skjer i kalenderen. Det sjette Fantomet. Det sjette Fantomet (født 1646, død 1682) var i tegneserien "Fantomet" den sjette personen som svor Hodeskalleeden. Han overtok etter sin far, Det femte Fantomet, i 1662. I 1664 overvinner han piraten Rødskjegg og tre av hans beste menn, og de går med på å starte Jungelpatruljen med ham. I 1665 gifter han seg med Natala, som var tidligere dronning av Navarra, og hun føder ham en sønn samme år. Han reiser Bengals keiser Joonkar fra slaveri, som til takk får Fantometklippen hogget ut. Han døde i 1682 etter skader fra et skuddsår. Se også. Fantomet 06 Fylkesvei 856. Fylkesvei 856 (Fv856) går mellom Finnfjordeidet og Straumsnes (ved Rossfjordstraumen) i Lenvik. Veiens lengde er 14,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. McDonnell Douglas DC-10. McDonnell Douglas DC-10 er et tremotors passasjerfly produsert av McDonnell Douglas. Flyet har lang rekkevidde, med to jetmotorer montert under vingene og en tredje jetmotor ved roten av den vertikale stabilisatoren på haleroret. Modellen var en etterfølger av Douglas DC-8 som opererte langdistanse og konkurrerte i det samme markedet som Airbus A300, Boeing 747 og den nesten fysisk like Lockheed L-1011 TriStar. Flere fly ble bygget og levert til det amerikanske luftforsvaret som tankfly under betegnelsen KC-10 Extender. Flyets historie. DC-10 var McDonnell Douglas' første kommersielle passasjerfly etter fusjonen i 1967 mellom McDonnell Aircraft Corporation og Douglas Aircraft Company. Flyet var bygget etter spesifikasjoner levert fra American Airlines, som søkte etter et bredbruksfly noe mindre enn Boeing 747, men kapabelt til å fly like lange ruter fra flyplasser med kortere rullebaner. I så måte var Boeing 747 forut for sin tid. Flere mindre flyplasser kunne ikke ta imot 747, verken i gate-størrelse eller lengden på rullebanen. Flyselskapene lette etter en løsning på dette problemet og McDonnell Douglas gikk til tegnebrettet med DC-10. Den første varianten av flyet, DC-10-10, var beregnet på innenlandsruter og med en noe mindre rekkevidde. Senere kom modellene DC-10-30 og DC-10-40 som hadde lengre rekkevidde. En av de største synlige forskjellene med 10-10 er at den har tre landingshjulsett, hvorav to er hovedsett, mens 10-30 og 10-40-modellene har fire landingshjulsett, hvorav tre er hovedsett. Det ekstra hjulsettet ble montert på disse modellene for å kompensere for den økte vekten. DC-10-10 fløy for første gang 29. august 1970 og kom for første gang i kommersiell drift hos American Airlines og United Airlines 5. august 1971, nesten et år før Lockheed TriStar, som var bygd etter de samme spesifikasjonene. Et av de viktigste salgsargumentene DC-10 hadde fremfor Lockheed TriStar var rekkevidde. DC-10-30, som er en av de mest produserte versjonene av flytypen, kan fly mye lenger enn L-1011. Totalt ble det produsert 446 enheter av DC-10, den siste i desember 1988, levert til Nigeria Airways tidlig i 1989. Ulykker. Selv om sikkerhetsrullebladet til DC-10 er jevnt med andre store passasjerfly, led flytypen av en rekke prøvetidssykdommer i løpet av 1970-tallet da flere høyt publiserte hendelser og krasj endte med at flytypen ble satt på bakken for en kort periode av det amerikanske luftfartstilsynet "FAA" inntil problemene var løst. Flytypen fikk et rykte på seg for å være farlig da flere ulykker relatert til lasteromsdørene, som i motsetning til de fleste andre fly (med unntak av Boeing 747) kunne lukkes utover. Dette krevde en spesiell låsemekanisme som tålte de høye påkjenningene trykket utgjorde. Denne mekanismen kunne ved dårlig behandling eller feil utløses, noe som gjorde døren til en potensiell livsfarlig løs del og kunne rive løs flyets interne og eksterne styresystemer. McDonnell Douglas prøvde å legge skylden på hard behandling av de bakkeansatte på flyplassene for å dekke over egen svak design. For selv om flere flyselskaper modifiserte dørene og begikk opptrening av bakkemannskapet frivillig, så var svakheten der fremdeles. Den første nestenulykken var American Airlines avgang 96, 12. juni 1972 fra Detroit til Buffalo. Etter avgang, ved 11 750 fots høyde falt en av lastelukene på flyet av og det plutselige trykkfallet påførte flyet store skader og det var takket være dyktig flygning at flyet klarte å lande. Feilen var den defekte låsemekanismen. Etter uhellet ba FAA produsenten om å sende varsel om problemet, men ikke alle flyselskap fant ut om denne feilen, blant andre det tyrkiske Turk Hava Yollari. Den 3. mars 1974 opplevde Turkish Airlines Flight 981 en lignende utblåsning i lasterommet rett etter avgang fra Orly-flyplassen ved Paris, og denne gangen ble flyet ustyrlig. Den påfølgende styrten krevde 346 menneskeliv, den verste flyulykken frem til Tenerife-ulykken. Da det viste seg i ettertid å stamme fra en av lasteromsdørene, førte det til at alle DC-10 flyene ble modifisert med nye sikre dører. Løsningene som kom førte til et sikrere og effektivt fly. Den endelige avgjørelsen ble tatt den 25. mai 1979 med American Airlines Flight 191 som tok av fra Chicago O'Hare International Airport med kurs for Los Angeles. Ved avgang falt den høyre motoren av og det påfølgende krasjet drepte 273 mennesker, den verste på amerikansk jord inntil 11. september angrepene. Etter ulykken ble alle DC-10 fly satt på bakken. Uhellet skjedde ved at motor nummer en, eller den venstre motoren i fartsretningen, løsnet fra vingen og rev med seg viktige styresystemer og førte til en omfattende lekkasje av hydraulisk olje. Flyet gikk umiddelbart til den ene siden og mannskapet mistet kontrollen slik at det gikk i en uopprettelig spinn før det krasjet med en voldsom kraft. Etterforskningen konkluderte med feilaktig vedlikehold fra bakkemannskapet til American Airlines, som etter sigende brukte en gaffeltruck til å løfte av motoren og skadet styreledningene til den, noe som var feilaktig prosedyre da man etter McDonnell Douglas' anbefalinger skulle koble av styreledningene til motoren først. Denne lette løsningen sparte flere arbeidstimer på vedlikehold, og flere store flyselskaper brukte denne metoden, men den var ikke godkjent av McDonnell Douglas. Selv om flyprodusenten ikke var direkte skyld i denne ulykken, så modifiserte de styreledningene ved å innføre strekkavslastning. (Det går et uavkreftet rykte om at denne ulykken førte til at American Airlines fikk kjøpe billige McDonnell Douglas MD-80 på 80-tallet). Den mest kjente ulykken var United Airlines Flight 232 i Sioux City, USA i 1989, hvor et DC-10-10 fra Denver til Chicago og Philadelphia måtte nødlande etter å ha mistet de hydrauliske kontrollene på grunn av metalltretthet i et av bladene til halemotoren slik at det løsnet og slo ned på halen med de hydrauliske rørene. Pilotene, samt en DC-10 instruktør som var passasjer på flyet, styrte flyet ved hjelp av gassen til de to gjenværende motorene alene, noe ingen andre fly hadde mulighet til på den tiden. Flyet ble fullstendig ødelagt da flyets høyre vinge gikk i bakken like ved landing. Selv om 110 passasjerer og en flyvert døde, kunne over halvparten eller 185 av de, forlate flyet uten større personskader. Etterforskningen kritiserte senere flyselskapets vedlikeholdsavdeling for dårlig vedlikehold. Hendelsen ble filmatisert i filmen «Crash Landing: The Rescue of Flight 232» fra 1992. Den 7. februar 2006 måtte et fullastet DC-10 fra Aeroflot nødlande på Oslo lufthavn, Gardermoen etter at venstre motor i fartsretningen stoppet like etter avgang. Flyet måtte først sirkle rundt flyplassen med to motorer for å forbruke drivstoff siden det var for tungt til å lande. Til tross for den vanskelige starten viste DC-10 seg — og er fortsatt — et pålitelig fly som er godt likt blant piloter og teknikere. Flytypens rulleblad ble forbedret etter at de tidlige designtabbene ble rettet på og timene i luften hos flåten økte. Faktisk så er modellen sammenlignbar med de fleste nestegenerasjonsfly.. Økt inspeksjon og senere modifikasjoner har gjort DC-10 til et av de sikreste flyene å fly med. Varianter. McDonnell Douglas produserte senere en større variant kalt McDonnell Douglas MD-11. Denne flytypen brukte nyere motorer og et nytt cockpitinteriør, noe som tok vekk behovet for flyteknikeren slik at flyet fikk 2 mann i cockpiten. MD-11 gikk inn i tjeneste i 1991. Flere DC-10 har også fått oppgradert cockpit av Boeing, og går under benevnelsen MD-10 slik at denne flytypen nå har samme typegodkjennelse som MD-11, noe som igjen gjør at flere selskaper som for eksempel Federal Express kan ha samme piloter på begge sine flytyper. Operatører. De fleste modellene av DC-10 er nå å finne som rene fraktfly, og flere flyselskaper har solgt sine DC-10-fly til fraktselskaper som FedEx. Fylkesvei 859. Fylkesvei 859 (Fv859) går mellom Nyvik og Hamna i Balsfjord. Veiens lengde er 5,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Det sjuende Fantomet. Det sjuende Fantomet (født 1665, død 1700) var i tegneserien "Fantomet" den sjuende personen som svor Hodeskalleeden. Han overtok etter sin far, det sjette Fantomet, i 1681. Det sjuende Fantomet studerte matematikk og fysikk i Amsterdam i 1681; der lot han seg portrettere sammen med sin kjæreste, noe som fikk følger for hans far, idet Singh-piratene klarte å spore ham opp. I 1682 møtte han «Hantaheksen», Heloise av Koquania. De to giftet seg og fikk en sønn samme år. I 1692 var han på ferd til Jamaica og fikk se sjørøverbyen Port Royal bli utslettet av naturkrefter. I 1697 reddet han det svenske hoffet fra en sammensvergelse, men hele slottet brant ned. Han ble drept av opprørere i 1700. Se også. Fantomet 07 Kragejordhumle. Kragejordhumle også kalt kragehumle ("Bombus magnus" Vogt) er en stor kraftig humle som ofte har vært forvekslet med liten jordhumle. Tungen til kragehumla er kort. Kjennetegn. Kragejordhumlen er sort med to sitrongule bånd, et på brystet og et på bakkroppen. Bakkroppsspissen er hvit. Den kan lett forveksles med de øvrige humlene i «jordhumlegruppa». Imidlertid så danner det første gule båndet en krage rund halsen, og gå ned og inn under vingeknutene. Dette gule båndet er også adskillig bredere enn hos f.eks. liten jordhumle. Pelsen virker gjerne kort, og humla kan ser litt mer støvete ut i gulfargen. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 19-22 mm, Vingespenn: 38-42 mm Arbeidere: Lengde 11-17 mm, Vingespenn: 22-34 mm Hanner: Lengde 14-18 mm, Vingespenn: 29-35 mm Bolet. Kragejordhumla plasserer sine bol nede i jorden i gamle musebol. Men det er funnet få bol av denne arten. Men den er en pocket-maker som lagrer pollen i de tomme kokongene. Utbredelse. Kragejordhumla finner vi først og fremst langs kysten, og i Bergensområdet nedover mot Stavanger er den ganske vanlig. Fylkesvei 869. Fylkesvei 869 (Fv869) går mellom Perlarsaneset på Kågen og Grønslett på Arnøya i Skjervøy. Veien (med unntak av fergestrekningene) er 4,1 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Susning.nu. Susning.nu er et svensk nettsted som fra 2001 til 2004 ble drevet som en åpen oppslagsverkslignende wiki, i likhet med internettleksikonet Wikipedia. Redaktørene og bidragsyterne til Susning hadde imidlertid ingen ambisjon om å lage et leksikon, og dermed var innstillingen til hva slags artikler man aksepterte der forholdsvis liberal. I denne tiden ble Susning Sveriges største wiki, og verdens nest største wiki – i alle fall om alle de forskjellige språkversjonene av Wikipedia regnes som én wiki – og havnet på tiendeplass i bladet Internetworlds liste over Sveriges 100 beste internettsider. Personer som redigerte artikler på Susning.nu, ble ofte kalt for "susare". I april 2004 ble muligheten for å redigere Susning-artikler for allmennheten stengt, og veksten har siden avtatt. Ved stengingen hadde Susning så mange artikler at den forble den største svenskspråklige wikien i mer enn et halvt år (14. januar 2005 ble svensk Wikipedia større enn Susning, og er nå den største svenskspråklige wikien). Etter stengingen er det bare et fåtall utvalgte brukere som har anledning til å redigere artikler på Susning. Taigahumle. Taigahumle ("Bombus sporadicus") er en stor humle med kort tunge. Kjennetegn. Taigahumlen har som de andre humlene i "jordhumlegruppa" to gule bånd, et på brystet og et på bakkroppen. Bakkroppsspissen er hvit. Men den kan kjennes fra disse på sine lange og litt mørke vinger. Har i perioder blitt sett på som en variant av liten jordhumle. Den gule pelsfargen er lysere enn hos stor jordhumle, og er mer som hos liten jordhumle. Bolet. Liten jordhumle bygger nesten alltid sine bol nede i jorda i et musebol nede i en musegang. Men vi kan finne bolet på andre steder også, men det helt typiske er nede i jorda, og derav navnet. Utbredelse. Vi finner taigahumlen i det indre østlandet fra Austagder og nordover til godt nord for Trondheim. Enkelt funner blitt gjort så langt nord som til Tromsø. Valland. Valland er i den gammelnorske og -islandske litteraturen et alminnelig navn på den vestlige del av Frankrike, nemlig Poitou, Bretagne og særlig Normandie. Benevnelsen kommer av folkenavnet "valer", som i "Wales", men ble siden brukt om keltere i alminnelighet. Navnet kunne dermed brukes om såvel Wales som om Belgia, Nord-Italia og Nord-Frankrike. Siden nordboerne med tiden kom mest i berøring med sistnevnte land, særlig gjennom erobringen av Normandie, ble det Frankrike som oftest omtaltes som Valland. Ettersom de fleste områdene bebodd av keltere etterhvert ble romaniserte, kom ordene valer og Valland til å betegne personer av romansk opphav og land med romanske innbyggere. Jf. ordet "valnøtt", dvs. fransk eller italiensk nøtt. De tyske formene av ordet er "wälsch", "welsch" og "Welschland". Disse formene finnes i nyere tid av og til også i Norden som "velsk" og "Velskland". Etymologi. Ordet finnes i andre germanske språk, som i engelsk "Welsh", og, som nevnt, i tysk. Det kommer av det germanske *"Walha", et navn germanerne ga sine keltiske naboer, og som igjen muligens stammer fra navnet på en keltisk stamme kjent for romerne som Volcae. I dets senere betydning, om de romanske folkene, har ordet gitt opphav til ikke bare Wales, men også Vallonia. Den tysktalende befolkningen i Sveits omtaler de fransktalende som "Welsche". Slaverne overtok ordet fra goterne (*"walhs") som betegnelse for de romanske folk, men ordet har senere fått forskjellige betydninger i de forskjellige slaviske språkene. På denne kanten ga ordet opphavet til Valakia i Romania. Fra slaverne gikk ordet videre til ungarerne ("Oláh") og grekerne (Βλάχοί), og ble brukt om de romanske folkene på Balkan. Serkland. Serkland, det vil si "serkernes" eller "sarasenernes" land, betegner i den gammelnordiske litteraturen de asiatiske og afrikanske landene ved Middelhavet, og dessuten den del av Spania som ble bebodd av maurere. Sapfo. Sapfo på fjellet Leucade (1859), av Pierre Loison (1816-1886). Nordfasaden av Cour Carrée i Palais du Louvre, Paris. Sapfo (attisk gresk Σαπφώ Sapphô, aiolisk gresk Ψάπφω Psápfο) var en kvinnelig oldtidsgresk lyriker, lovpris i sin samtid og kjent for ettertiden gjennom dikt tilegnet andre kvinner. Hun levde i Mytilene på Lesbos, en gresk øy som ligger like ved dagens Tyrkia. Sapfo var sannsynligvis født på Eressos, vest på den samme øya. Hennes fødsel var en gang mellom 630 f.Kr. og 612 f.Kr., og det er sagt at hun døde en gang rundt 570 f.Kr. Det meste av hennes poesi, som var godt kjent og dypt beundret i antikken, har gått tapt, men hennes store omdømme er uendret. Innledning. Det finnes ingen samtidskilder om Sapfos liv. På grunn av de usikre biografiske opplysningene har det i ettertiden kommet en rekke spekulasjoner omkring Sapfo, for det meste basert på lesning av hennes dikt. En av de eldste biografiske notatene om henne finnes i Oxyrhynkhos-papyrusen fra år 200 e.Kr., samt i det bysantinske oppslagsverket til Suda fra år 900. I tillegg er dikteren nevnt hos Platon fra omkring år 300 f.Kr. Mens det er vanlig å anta en viss enhet av erfaring mellom hennes poetiske jeg og den historiske Sapfo har de fleste forskere avvist en biografisk lesning av hennes poesi og har kastet skygger av tvil over holdbarheten i den senere biografiske tradisjonen som de mer detaljerte opptegnelsene er avledet fra. Familiebakgrunn. Når det gjelder hennes familiebakgrunn har man utfra Herodot og Oxyrhynkhos-papyrusen gått ut fra at hun var datter av Skamander og Kleis og hadde tre brødre. I følge Suda, som har gitt en liste på syv navn på hennes far, var hun gift med den rike kjøpmannen Kerkylas fra Andros, men navnet på ektemannen er også omdiskutert. Både Oxyrhynkhos og Suda forteller at Sapfo hadde en datter som het Kleis. Noen oversettelser har tolket et diktfragment hvor hun nevner en ung pike ved navn Kleis som en bekreftelse for at hun virkelig hadde en datter ved dette navnet. Det var en vanlig skikk på denne tiden å navngi sine døtre etter bestemoren, og således er det hold i påstanden. Fragmentet kan dog like gjerne være en lovsang til en ung elskerinne som til en datter. Det faktiske aioliske ordet «pais» var mest benyttet for å indikere en slave eller en hvilken som helst ung pike, heller enn en datter. For å unngå feiltolkning av den ukjente statusen til den unge Kleis, har oversetter Diane Rayor og andre, som David Campbell, valgt å bruke det mer nøytrale ordet «barn» i sine versjoner av diktet. Sapfo var født i en aristokratisk familie, noe som reflekteres i det sofistikerte i hennes språk og de stundom sjeldne miljøskldringene som hennes vers betegner. Referanser til danser, festivaler, religiøse ritualer, krigsskip, marsjerende hærer, generaler, og kvinner av oldtidens råd nevnes i hennes dikt. Hun taler om den tiden hun tilbrakte i Lydia, et av de rikeste og mest mektige land på hennes tid. Mest uttrykkelig taler Sapfo om sine venner og lykkelige tider sammen med kvinnene i Sardis, hovedstaden i Lydia, en gang hjemmet til Krøsus og nær de gullrike landene til kong Midas. Opprør og forvisning. a> (1881).Av konkrete hendelser i Sapfos liv er hennes eksil på Sicilia det mest kjente i dag. Det skjedde etter et brutalt kupp på Lesbos, fulgt av et opprør ledet av Pittakos som rev de herskende familiene ned fra sine maktposisjoner. Sapfo selv, sammen med dikteren Alkaios, støttet Pittakos i opprøret mot tyrannen Myrsilos på Mytilene. Pittakos skal deretter ha sviktet de to dikterne og slått seg sammen med Myrsilos ca. år 605 f.Kr., noe som gjorde at aristokratiet, også Sapfo, ble forvist, først til Pyrra på Lesbos, senere til Sicilia. Hennes poesi taler i bitterhet over den behandling hun måtte lide i disse årene. Det meste av eksilet ble tilbrakt i Siracusa på øya Sicilia. Da ryktet om at den berømte Sapfo skulle komme til Siracusa reiste borgerne en statue av henne som velkomst. En lang tid etter, i 581 f.Kr., da Pittacos ikke lenger satt med makten, var hun igjen i stand til å reise tilbake til Mytilene. Der fortsatte hun som lyriker inntil hun døde. Både hun og Alkaios er i ettertiden blitt husket som de fremste blant de aioliske dikterne. En tradisjon som iallfall går tilbake til den greske dramatikeren Menander (fra 258 f.Kr.), antyder at Sapfo drepte seg selv ved å kaste seg ut fra de leukadianske klippene i ulykkelig kjærlighet til fergemannen Phaon. Opprinnelsen til legenden dateres til Ovid og Lukian i oldtidens Roma, og har således ikke et kristent belegg. Noen forskere har antydet at denne legenden om Sapfos desperate sprang fra klippene i kjærlighetssorg over en mann delvis kan være et ønske om å distansere henne fra hennes kjærlighet til kvinner. Den lesbiske poeten. Ut fra Sapfos dikt er det i dag vanlig å betrakte henne som lesbisk, det vil si at hun hadde flere kvinnelige kjærester. Det moderne begrepet lesbisk oppsto ved at Sapfo kom fra øya Lesbos, og hun ble i sin tid omtalt med referanse til geografi som «Den lesbiske dikteren». Hun har også inspirert til det mindre brukte uttrykket «sapfisk kjærlighet», som betyr det samme. På grunn av at hennes kjærlighetsdikt var adressert til kvinner, har man trukket slutningen om at diktene hadde en homoseksuell retning. Fortelleren i mange av diktene hennes taler faktisk om blind forelskelse og kjærlighet, noen ganger gjengjeldt, andre ganger ikke, for ulike kvinner, men beskrivelser av fysiske handlinger mellom kvinner er få og åpne for debatt. Om disse diktene er ment å være selvbiografiske er ikke kjent, skjønt elementer fra andre deler av hennes liv opptrer i diktene hennes, og det vil være forenlig med hennes stil å uttrykke disse intime møtene poetisk. Hennes homoerotikk må dog plasseres i kontekst med 600-tallet f.Kr. Til sammenligning framviste diktene til Alkaios og senere Pindar en tilsvarende romantiske bånd mellom medlemmer av en gitt sirkel. Den greske filosofen fra det 200-tallet f.Kr., Maksymos av Tyr i Libanon, skrev at Sapfo var «liten og mørk» og at hennes forhold til hennes kvinnelige venner var lik de som Sokrates hadde. En del har heftet tvil til Sapfos påståtte homoseksualitet. Den svenske forfatteren og dosenten i litteraturvitenskap Göran Hägg mener i "Världens litteraturhistoria" at koplingen er en etterhåndskonstruksjon som også ble stimulerert av dekadente forfattere på slutten av 1800-tallet. Grunnen er at svulstige erklæringer ligger ofte i poesiens natur. Det er en vanlig oppfatning at Sapfo skal ha vært bestyrer for en slags kostskole for jenter etter at hun kom tilbake fra sitt eksil. Det finnes ikke noe bevis for denne påstanden i de bevarte fragmentene, og oppfatningen stammer sannsynligvis fra det viktorianske England. Å framstille Sapfo som skolebestyrer var kanskje en måte å gjøre henne fordøyelig for et publikum som mente at homofili var både forkastelig og ikke minst ulovlig og straffbart ved lov. Det er ingen referanser til læring, studenter, akademier eller veiledere i de fragmenter som har overlevd tidens tann i hennes verker. Den engelske litteraturforskeren Anne Pippin Burnett følger andre, som C.M. Bowra, ved å antyde at Sapfos sirkel var sammenlignbar med den spartanske "agelai" eller religiøse hellige bånd, "thiasos", men Burnett nyanserer sitt eget argument ved å legge til at Sapfos sirkel var tydelig forskjellig fra disse samtidige eksemplene ettersom «medlemskap i sirkelen synes å ha vært frivillig, uregelmessig og til en viss grad internasjonalt». Oppfatningen om at hun ledet en form for akademi har uansett fortsatt å holde seg. Sapfos betydning. På 600-tallet f.Kr., var Lesbos et kulturelt senter. Sapfo tilbrakte det meste av livet på øya, bortsett fra tiden i eksil og når hun reiste til det greske fastlandet. Hun var berømt i sin egen samtid og det ble det reist en statue til hennes ære. Hun ble kalt en lyrist ettersom hun skrev sine dikt for å bli framført akkompagnert av en lyre. Vårt ord lyrikk kommer herfra. Det sies også at hun oppfant plekteret, et redskap som benyttes for å spille på strengeinstrumenter den dag i dag. Sapfo er således den første til å bruke plekteret istedenfor å plukke på strengene med fingrene. Hun komponerte sin egen musikk og redefinerte det rådende lyriske versemålet, både i teknikk og stil, og ble således en ny bølge av greske poeter som bevegde seg innholdsmessig fra guder og muser til det personlig utsyn og innsyn. Hun var en av de aller første til å skrive i første person og beskrev kjærlighet og kjærlighetstap som påvirket henne direkte, noe som også henger i sammen med at mange av diktene ble skrevet til ulike fester, slik som religiøse fester og bryllup. Således er Sapfo også en av de første kjærlighetsdikterne i europeisk litteratur. hvor - betyr en lang stavelse, u betyr en kort, og X kan være begge deler. Tre av linjene er like, mens den fjerde representerer et brudd. Denne linjedelingen er best kjent fra «Hymne til Afrodite», som er nevnt ovenfor. Verker. Fra en amerikansk bok, "World Noted Women", 1883Antikke kilder slår fast at Sapfo skrev ni bind med poesi, men kun en prosentandel av hennes verk har overlevd. Papyrusfragmenter, som de som ble gjenfunnet i de gamle søppeldyngene i Oxyrhynchus er en viktig kilde og har brakte mange nye om enn ufullstendige vers tilbake til lyset. Et betydningsfullt fragment er bevart på et potteskår. Resten som vi kjenner til er bevart fra sitat fra oldtidsforfattere, ofte benyttet for å illustrere grammatikk, vokabular eller vers. Det er et enkeltstående og komplett dikt, det såkalte fragment 1, eller mer kjent som «Hymne til Afrodite». Det finnes flere moderne oversettelser til dette diktet og oversettelser av to ytterligere bortimot komplette dikt (16 og 31) og tre kortere fragmenter, inkludert ett hvor forfatterskapet er usikkert (168b). Den nyeste tilføyelse til hennes verk er et bortimot komplett dikt av gammel alder. Det ble første gang utgitt i 1922 fra Oxyrhynkhos-papyrusen, nummer 1787, men lite kunne bli gjort med dem ettersom angivelsene av diktets slutt (plassert ved begynnelsen av hver linje) var tapt, og forskerne kunne bare gjette hvor et dikt sluttet og et annet begynte. Det meste av de øvrige diktene har blitt utgitt i 2004 fra en papyrus fra 200-tallet f.Kr. som er oppbevart i samlingene til Universitet i Köln. Den siste rekonstruksjonen, ved M. L. West, ble utgitt i "Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 151" (2005), 1-9, og i "Times Literary Supplement" den 21. juni 2005 En annen komplett litterær oversettelse. Den greske teksten har blitt reprodusert med hjelpefulle noter for språkstudentene, sammen med andre eksempler av gresk lyrisk poesi. I tillegg til de vanskelighetene nevnt overfor er det besværlig å gjendikte Sapfos lyrikk til et moderne språk ettersom den muntlige framføringen var av en spesiell betydning på Sapfos tid, og man er usikker på hvordan gammalgresk låt. Det kommer i stor grad av at Sapfo skrev på den aioliske dialekten og ikke på attisk eller homerisk, som var de språk det var mest vanlig å studere fra romertiden og framover. Diktene finns utgitt i ulike filologiske utgaver. Kjent er den engelske samlingen "Lyra Graeca" (Loeb Classical Library) med gresk og engelsk tekst. En utførlig svensk utgave med innledning og oversettelse av Vasilis Papageorgiou og Magnus William-Olsson (Ordfront, 2006): "Sapfo: Dikter och fragment"; tidigere har hun også blitt oversatt av blant andre Vilhelm Ekelund, Emil Zilliacus og Jesper Svenbro. Den nyeste norske gjendiktingen av Sapfo ble gjort av Svein Jarvoll i 2003. Tapet av Sapfos verk. Kulturelt kvinnefellesskap som motiv på en gresk oldtidsvase.Sapfos verk ble både lest og videreført inn i romersk tid, men med endrede oppfatninger av stil og estetikk ble hun skrevet av og spredd i stadig mindre grad, spesielt etter at akademiene sluttet å kreve studier av henne. Grunnene var delvis at attisk og homersk gresk var det dominerende språket ved akademiske studier. Sapfos vanskelige aeoliske dialekt var allerede på romersk tid avleggs og gammeldags, og ble en betydelig hindring for hennes fortsatte popularitet. Da det mest betydningsfulle akademiet i det østromerske riket sluttet å undervise i hennes verker ble svært få kopier av henne gjort av skriverne. Likevel fortsatte de største poetene og tenkerne i oldtidens Roma å etterligne henne eller sammenligne andre forfattere med henne, og det er faktisk i stor grad på grunn av disse sammenligningene og beskrivelsene at ettertiden fortsatt kjenner til hennes diktning. En vedvarende myte om Sapfos tapte verker er at de ble bevisst utslettet, som ved bokbål, av intolerante kirkeledere, men som med andre moderne myter med opprinnelser som er vanskelig å etterspore finnes det ingen kjente historiske bevis for at dette har skjedd. De skurkene som oftest blir utpekt i disse historien finnes Gregor av Nazianz, biskop i Konstantinopel og senere helgen, og pave Gregor VII. Moderne forskere har sporet litterære ekko av hennes dikt (fragement 2) i hans dikt "Om den menneskelige natur" som deler ord og vendinger med Sapfo som den kvasi-hellige lund ("alsos"), greiner som rister i vinden, og det slående ordet for «dyp søvn» ("kōma"). Det er mer sannsynlig at Sapfos poetiske verker ble desimert av kulturelle forandringer som – uten fordommer – til slutt utslettet alle arkaiske greske poeter. Fra og med den europeiske renessansen økte interessen for Sapfos skrifter igjen og det kom en relativt utstrakt popularitet etter hvert som nye generasjoner oppdaget hennes verker. Ettersom svært få er i stand til å lese oldtidens språk må hvert århundre oversette Sapfo på sitt eget naturlige vis. Poesi av Sapfos type som støtter seg på lyrisk metrikk er vanskelig å gjenskape på norsk eller engelsk. Isteden blir mange oversettelser forsøkt på å innarbeide Sapfos tanker til dagens poetiske former. På 1960-tallet igjenintroduserte Mary Barnard til det lesende publikum en ny tilnærming til oversettelse som unngikk den tunge bruken av rimende vers eller former av poesi som sonett som var særdeles upassende for Sapfos stil. Bernards oversettelse hadde et sparsommelig og friskt språk som bedre reflekterte klarheten i Sapfos linjer. Barnards arbeid signaliserte en ny anerkjennelse og etterspørsel for Sapfos poesi. Påfølgende oversettere har tendert til å nærme seg poesien på lignende vis, og søker å la essensen i Sapfos ånd bli synbar gjennom de oversatte versene. Ettermæle. Portrettbyste av Sapfo, renessansekopi etter gresk oldtidsoriginal. Identifisert ved bl.a. hårfrisyren.En betydelig ny litterær oppdagelse, Milano-papyrusen, som ble berget fra en demontert mumie og publisert i 2001, har avslørt den høye aktelsen som poeten Poseidippos fra Pella, en viktig skaper av epigrammer (200-tallet f.Kr.), hadde for Sapfos dikt i det han kalte hennes «guddommelige sanger». Aelian skrev i "Utvalgte skrifter" (Ποικίλη ιστορία) at Platon kalte Sapfo for klok. Horatius skriver i sine "Oder" at Sapfos lyrikk er verdt opphøyd beundring. En av Sapfos dikt ble berømt i den romerske poeten Catullus’ latinske oversettelse i hans «Ille mi par esse deo videtur» (Catullus 51). Christine de Pisan (1364–1430) priser Sapfo i første del, kapittel 30 i "Kvinnebyen" ("La Cité des Dames"). Charles Baudelaire skrev om Sapfo i "Les Fleurs du mal". Ezra Pound beundret Sapfo arbeid og skrev «Ιμερρω» ("Poetry", 1916) til Atthis, subjektet til mange av Sapfos dikt. Lawrence Durrell skrev et skuespill kalt "Sapfo" med handling fra 600-tallets Lesbos. Algernon Swinburne skrev et dikt vedrørende Sapfo, "Sapphics", og et annet, "Anactoria", som handlet om henne og hennes kjæreste Anactoria, og gjør Sapfo til en heller overdreven sadomasokist. Den sapfiske verseformen ble stundom imitert av moderne poeter, inkludert i Swinburnes "Sapphics". Sapfo er også navnet til den homoseksuelle søsteren til den fiktive skuespillfiguren Van Albert i L. E. Modesitt, Jr.s science fiction-drama "The Ethos Effect". Den franske komponisten Charles Gounods første opera handlet om og ble kalt for "Sapfo". Bjarmeland. Bjarmeland (latin "Biarmia", "Biarmonia") og "bjarmer" er i den gammelnordiske litteraturen et vanlig navn på trakten og folket ved Kvitsjøen, omkring elven Dvina, hvor det fantes en by litt ovenfor elvemunningen. Bjarmeland eller Bjarmarland tilsvarer grovt sett dagens Karelen, omfattende områder i dagens Finland og Russland. Samene kalte bjarmene for tsjuder, kanskje av norrønt "tjod" (= folk). Det er ikke usannsynlig at bjarmer er det samme som karelere. Bjarmene nevnes først i nordmannen Ottars beretning til angelsaksernes kong Alfred, om en reise han foretok dit omkring år 890. Siden ble det ofte foretatt handels- og krigstog dit fra Norge. Fra 1300-tallet ble området mer og mer avhengig av Novgorod. Nyere forskning har vist at bjarmer trolig er synonyme med dagens vepsere, et finsk-ugrisk urfolk som holder til i Karelen i Russland. I 1217 ble Øgmundr fra Hardanger grepet av tidens begeistring for korstog. Han og tre andre utrustet en hær for å omvende bjarmene. Den ene slo vinterleir ved elven Dvina og ble overfalt og drept av hedninger, mens to andre dro hjem. Øgmundr avla imidlertid besøk hos slektninger i Suzdal og Kiev, fortsatte så til Konstantinopel og lyktes i å nå frem til det hellige land. Fra Håkon Håkonssons saga vet vi at «bjarmar rymdi fyrir tattarum» – at i 1242 flyktet bjarmene for Dsjengis Khans fremrykkende hær. De fikk slå seg ned i Malangen utenfor Tromsø, mot å påta seg forsvaret mot inntrengende russere og karelere. Historikeren Håkon Stang skrev hovedoppgave om bjarmene som Norges første asylsøkere. I en beretning fra 921 forteller araberen Ibn Fadlan om sin reise til området øst for Moskva, og skildrer folkeferdet "visu" som holdt til helt opp mot Nordishavet. Stang oppdaget av "visu" fremdeles finnes, bosatt i Karelen, og at andre navn på dem i norrøne kilder er "bjarmer" og "kylfinger". Bjarmland. Forretningsmannen og NS-medlemmet Finn Sofus Støren fikk under andre verdenskrig etablert et eget «russisk kontor» under Direktoratet for spesialorientering, som ble ledet av ham selv. Størens plan var å opprette en koloni under norsk siviladministrasjon i Nord-Russland med navnet Bjarmland. Kontoret gikk i gang med å utarbeide et leksikon til hjelp for nordmenn som skulle kolonisere området. Barneklinikken (Ullevål universitetssykehus). Skilt på det gamle Barnesenteret Barneklinikken (tidligere Barnesenteret'") er en del av kvinne-barn-divisjonen ved Ullevål universitetssykehus. Den er den største og en av de mest spesialiserte pediatriske behandlingsinstitusjoner i Norge, og omfatter akuttmottak for barn, generell barnemedisin, barnekirurgi samt intensivbehandling av nyfødte og større barn. Barneklinikken holder til i en egen og meget moderne bygning på sykehusområdet, som ble åpnet i 1998. Den ligger rett ved siden av Kvinneklinikken, og de to klinikkene er forbundet gjennom glassbroer. Det arbeider omkring 75 leger (hvorav 45 overleger og 25 med doktorgrad) og 350 sykepleiere ved Barneklinikken, og stillingene ved senteret er meget ettertraktet. I 2004 ble det innlagt 7 925 pasienter (barnemedisin: 4 500, barnekirurgi: 2 200, barneintensiv: 1 225, hvorav 850 nyfødte og 375 større barn) og foretatt omkring 20 000 polikliniske konsultasjoner. Til Barneklinikkens oppgaver hører også forskning og undervisning av medisinstudenter, og det er fire medisinprofessorer og et antall andre i universitetsstillinger tilknyttet Barneklinikken, som utgjør en enhet ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Klinikkstruktur. 1. januar 2007 ble det tidligere Barnesenteret, som var en løsere sammenslutning av tre avdelinger, omdannet til en klinikk, Barneklinikken. Klinikksjef er Jens Grøgaard. Avdelinger. I tillegg omfatter Barnesenteret Lærings- og mestringssenteret og Sykehusskolen. NRK-serie om Barnesenteret. I begynnelsen av 2006 sendte NRK 1 en dokumentarserie ("Avd. barn") for barn i seks deler om Barnesenteret ved Ullevål universitetssykehus. Barn som er under behandling ved Barnesenteret fortalte selv sine historier og om livet på sykehuset. Opptakene var gjort gjennom et år. I januar 2006 mottok Barnesenteret ved Ullevål universitetssykehus også NRKs årlige Blånissepris, som gis organisasjoner eller enkeltpersoner «som arbeider for å styrke barn i håp og tro om et bedre liv». Tyvhumle. Hos tyvhumle, latin: "Bombus wurfleini", er dronningene store og kraftige, mens arbeiderne er klart mye mindre. Tyvhumlen har svært kort tunge. Den korte tunga gjør at den biter hull i kronrørene eller andre blomsterdeler og «stjeler» nektaren ut bakvegen. Slike besøk bidrar sjelden til pollinering av blomstene og er derfor å anse som tjuveri fra plantas synspunkt; nektaren er jo «betaling» for utførte tjenester, dvs. pollenfrakt. Denne humlearten har fått sitt norske navn etter denne atferden, men det er også andre humlearter som bedriver slikt tjuveri – enten primært (lager hull) eller sekundært (benytter ekisterende hull). Til å bite hull i blomstene har tyvhumla svært kraftige kjever, som skiller seg klart fra de øvrige humleartene. Tyvhumla blir ofte observert i store mengder på tyrihjelm og på hagestormhatt mfl. (ulike arter av "Aconitum"), hvor den biter hull i hjelmen og finner veg inn til nektariene. Andre humlearter kan så benytte disse hullene til å hente nektar. Kjennetegn. Tyvhumla har sort pels og orangerød bakkroppsspiss. Det er en klar størrelsesforskjell på dronninger og arbeidere. På nært hold og under lupe ser man lett de kraftige kjevene (mandiblene). Bolet. Bolene kan bli store og ligger under bakken. Gjerne mellom steiner. Utbredelse. Hele Norge nord til og med Nordland. Reggio Emilia. Reggio Emilia er en by i provinsen Reggio Emilia i regionen Emilia-Romagna i det nordlige Italia med 141 383 innbyggere. Byen ligger på sletten nord for Apenninene. Elven Crostolo renner gjennom byen. Reggio Emilias barnehagefilosofi. Byen er kjent for sin spesielle barnehagefilosofi, som den har utviklet i løpet av de siste 35 årene. De fleste barnehagene i Italia og Reggio Emilia ble etter 2. verdenskrig drevet i privat regi, de fleste av den katolske kirken. I Reggio Emilia begynte kommunen å overta barnehagedriften i 1963. Etter hvert så en at barnehagene var en viktig del av barns utdanning og begynte systematisk med å legge grunnlaget for dagens Reggio-filosofi. Grunnleggeren var barnepsykologen og pedagogen Loris Malaguzzi, barnehageleder i Reggio fra slutten av 60-tallet og fram til 90-tallet. Den grunnleggende filosofien er at barn lærer gjennom å konstruere sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene sine, og kompetente, nysgjerrige voksne. Barnet har alle muligheter for utvikling boende i seg. Pedagogens rolle er å legge til rette for mest mulig utvikling, la barnet få mulighet til å utforske og tolke omgivelsene. Det er viktig å holde barnets spørsmål, hypoteser og teorier levende, samtidig som man studerer måten barnet leter etter svar og skaper mening i verden på. Et verktøy i denne sammenheng er pedagogisk dokumentasjon. Dokumentasjon bidrar til å synliggjøre arbeidet til barna og den pedagogiske praksisen. I barnehagene i Reggio Emilia jobber barna med ulike prosjekter. Dette er en arbeidsmåte der den overordnede pedagogiske tanken er å la barnas ideer, interesser, tanker og nysgjerrighet vise vei for læring. Fremdriften i prosjektet blir til i en vekselvirkning mellom barnets spor og den voksnes blikk for barnet. Arbeidet i Reggio Emilia er ikke noe en kan kopiere og ta over, men man kan inspireres av grunntanken og filosofien, og utvikle den i sin egen sammenheng og ut fra egne forutsetninger. Inspirasjon fra Reggio Emilia har vært viktig for svært mange som arbeider med barn, pedagogikk og kunstfag i Norden gjennom snart 30 år. 20. sep 2009 kl. 22:02 (CEST) Tholen. Tholen er en by, en kommune og halvøy i den nederlandske provinsen Zeeland. Kommunen består av to halvøyer som tidligere var øyer. Disse skilles av viken Krabbenkreek som tidligere var et sund. Til kommunen hører ved siden av tettstedet Tholen også tettstedene Anna Jacobapolder, De Sluis, Oud-Vossemeer, Poortvliet, Scherpenisse, Sint Annaland, Sint Maartensdijk (rådhus), Sint-Philipsland og Stavenisse. Navnet "Tholen" kommer av skatten (ned.:"de tol") som tidligere ble hevet her for trafikk på Eendracht og Striene. Eendracht var en sidearm av elven Schelde, men er i dag en del av Schelde-Rijnkanalen. Riksvei "A58" er hovedtrafikkåren til Tholen over land, videre er øyen i sydlig retning forbundet med Zuid-Beveland via Oesterdemningen. Krabbenkreekdemningen (fylkesvei "N656") forbinder Tholen med Sint-Philipsland. Schelde-Rijnkanalen ligger øst for øyen og mens Volkerak ligger på dens nordside. I 1971 ble kommunene Oud-Vossemeer, Poortvliet, Scherpenisse, Sint Annaland, Sint Maartensdijk og Stavenisse fusert med Tholen, mens Sint-Philipsland ble lagt under Tholen i 1995. Kommunevåpenet. Etter sammenslåingen med de andre kommunene ble det eksisterende kommunevåpenet beholdt. Ved et Kongelig dekret av 2. mars 1973 ble dette fastslått og ikke forandret etter siste sammenslåing med Sint-Philipsland. Våpenet har en sort rand med en sølvfarget tverrbalk og kronet med en gyllen krone med fem blader. Selve våpenskjoldet har een gullfarget bunn og er delt i to hoveddeler: øverst et firedelt felt, under dette et halvsirkelformet. Kommuneflagget. Kommunens flagg var opprinnelig flagget til byen Tholen. Første gang det nevnes i en skriftlig kilde er i "Cronijk van Zeeland" (Zeelands kronikk) som ble nedtegnet av Mattheus Smallegange rundt 1690. Flaggets farger er Hollands farger (rødt, hvitt, blått), tilføyet bakgrunnsfargen i kommunevåpnet (gult). Den offisielle beskrivelsen av flaggets farger, forhold og rekkefølge er: "Flagget består av syv baner som vertikalt har forholdene 1,1,1,3,1,1,1; h:b er 2:3. Fargenes rekkefølge (ovenfra og nedad): rødt, hvitt, blått, gult, rødt, hvitt, blått. Henri Bergson. Henri Bergson (født 18. oktober 1859, død 4. januar 1941) var en fransk filosof. Han var professor ved Collège de France i Paris 1900-1922. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1927. Nikolaj Bazjukov. Nikolaj Serafimovitsj Bazjukov (russisk "Николай Серафимович Бажуков", født 23. juli 1953) er en tidligere russisk langrennsløper som representerte Sovjetunionen. Han ble olympisk mester på 15 km under OL 1976 i Innsbruck. I de samme lekene tok han bronse på 4x10 km stafett. Fire år senere gikk han for det sovjetiske laget som vant stafetten under OL 1980 i Lake Placid. Vasilij Rotsjev. Vasilij Pavlovitsj Rotsjev (russisk: Василий Павлович Рочев; født 22. desember 1951) er en tidligere russisk langrennsløper. Under OL 1980 tok han sølv på tremila, og var i tillegg med på det sovjetiske vinnerlaget på 4 x 10 km stafett. Rotsjevs sønn av samme navn, Vasilij Vasiljevitsj Rotsjev, tilhører dagens verdenselite i langrenn. Rotsjev er gift med den tidligere langrennsløperen Nina Rotsjeva. Lynghumle. Lynghumle er en humleart som vi finner over det meste av landet. Den er liten og har kort tunge. Som navnet sier, så finner vi lynghumla der hvor man finner lyng av diverse slag. Den er en typisk skogshumle. Kjennetegn. Lynghumla sort med to gule striper på brystet og en på bakkroppen med hvit bakroppsspiss. Hannene har gul pels på hodet, oppå hodet og foran i ansiktet, noe hunnene ikke har. Både hunner og hanner kan variere mye i utseende. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Bolet. Bolet legges på og like under jordoverflaten i musebol. Bolene er små og svært kort syklus, så to generasjoner forekommer i løpet av sommeren hvis forholdene ligger til rette for det. Lynghumla er en pollen-storer som lagrer pollen direkte i tomme kokonger. (Se humler.) Utbredelse. Vi finner lynghumla over hele Norge. Mosaikk. Mosaikk er en flatedekorasjon som er satt sammen av små tesseraer (biter) av stein, glass eller lignende i forskjellige farger som til sammen danner bilder. Ordet kommer fra latin, "opus musivium" som betyr arbeid viet til musene. Historie. Det er sannsynlig at de første mosaikkene ble laget fordi en ønsket et billig gulvbelegg, så derfor finnes de i enklere privathus. Disse gulvene var laget av avrundet småstein som var hentet fra elver og strender. Steinene ble presset ned i et tykt mørtellag. Det er funnet slike gulv som er laget i det 8.-7. århundre f. Kr som har en enkel form for ornamentikk. Dette er mosaikkkunstens begynnelse. Etterhvert gikk en over til å bruke små steiner som var tilskåret, "tesseraer", i mosaikkgulvene og dette kom til å bli den dominerende teknikken. Al-Andalus. al-Andalus er det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre fra 711 til 1492. Som geografisk størrelse varierer derfor al-Andalus med tidsperiode. Al-Andalus er opphavet til Andalucía hvor muslimsk styre varte lengst. Arabiske og berberske styrker invaderte Iberia i 711 og erobret raskt mesteparten av halvøya. Unntaket var de fattige fjellområdene i nord hvor selvstendige kristne kongedømmer etter hvert ble etablert. I 756 etablerte Abd al-Rahman I, en prins av Umayyade-dynastiet, seg som emir med hovedstad i Córdoba. Under Abd al-Rahman I og hans etterkommere hadde al-Andalus sin politiske og kulturelle storhetstid og i 929 tok Abd al-Rahman III tittelen kalif. Hundre år senere brøt Córdoba-kalifatet sammen og al-Andalus fragmenterte i en rekke såkalte Taifa kongedømmer. Disse var i stadig konflikt med hverandre og ble lett bytte for de kristne kongedømmene. Den kristne "Reconquista", «gjenerobring», skjøt dermed fart. Denne utviklingen ble bremset av to invasjoner fra Marokko, først almoravidene og så almohadene, men ingen av disse dynastiene klarte på sikt å ta tilbake nevneverdige områder. Da Almohade-kalifatet brøt sammen på 1200-tallet kollapset også al-Andalus som for det meste ble erobret av de kristne. Kun kongedømmet Granada sto tilbake som en siste muslimsk bastion, men måtte ofte betale tributt til Castilla. På sikt ble presset også her for sterkt. Granada falt i 1492. Invasjonen. Visigoterne hadde styrt Iberia siden 500-tallet med Toledo som hovedstad. Dette riket var et valgkongedømme. For kongen var det selvfølgelig fristende å få sin egen sønn valgt som sin etterfølger, mens adelen på sin side mislikte at kongeverdigheten forble i samme slekt i for mange ledd. Da kong Egika døde i 702 ble han etterfulgt av sin sønn Witiza, men ved Witizas død i 710 plasserte adelen Roderik på tronen, selv om Witiza hadde utpekt sin sønn Akhila som arving. Akhila gjorde et forsøk på å vinne tronen med makt, men ble beseiret. Selv om Roderiks styre antagelig var legitimt, gjorde omstendighetene rundt tronfølgen at flere av rikets mektigste menn var misfornøyd med situasjonen. I løpet siste halvdel av 600-tallet erobret araberne Nord-Afrika for kalifatet. I løpet av erobringen ble de fleste berberstammene omvendt til islam, og mange berberkrigere ble rekruttert slik at da den muslimske hæren nådde Marokko besto den sannsynligvis overveiende av berbere. Da Tanger falt i 708, ble berberhøvdingen Tariq ibn Ziyad utpekt som guvernør. Den muslimske hæren var på dette tidspunktet i høyeste grad en erobringshær, soldatene var i hovedsak rekruttert med løfte om bytte, men erobringen av Tanger betydde at det ikke lenger var mulig å fortsette ekspansjonen vestover. Det ser ut til å ha vært på eget initiativ at Tariq ibn Ziyad i april 711 krysset stredet over til Europa og gikk i land ved klippen som fortsatt bærer hans navn, Gibraltar. Hendelsene som fulgte må ha kommet overraskende på begge sider, og har senere blitt svært myteomspunnet. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som faktisk skjedde. Muligens har krefter innad blant visigoterne sabotert motstanden, eller kanskje også invitert Tariq i et forsøk på å ydmyke kong Roderik. I et slag 20. juli beseiret Tariq visigoternes tallmessig svært overlegne hær, og Roderik selv ble drept. Tariq var rask til å utnytte suksessen og kun med små styrker inntok han Cordoba og Toledo hvor han overvintret. Musa ibn Nasayr, Tariqs overordnede og guvernør i Tunisia, var naturligvis svært ivrig etter å ta del i den nye erobringen. I 712 gikk han i land ved Algeciras med en stor styrke. I motsetning til Tariqs hær inkluderte denne også mange arabere. Han erobret først Sevilla og så i 713 Mérida. Neste år overså Musa og Tariq sammen erobringen av Galicia og Ebro-dalen. Med dette var den muslimske erobringen av Iberia i hvert fall på papiret fullført. Disse spektakulære suksessene hadde ikke gått ubemerket hen, og Musa og Tariq ble begge innkalt til audiens hos kalifen i Damaskus. Ingen av dem vendte senere tilbake til al-Andalus. Córdoba-kalifatet. Inngangsparti til appelsintrelunden utenfor selve moskeen i Córdoba. Umayyade-dynastiet styrte Kalifatet fra 661 til dynastiet ble styrtet i 750 av Abbaside-dynastiet. Da abbasidene kom til makten ble de fleste umayyadene drept, men en prins Abd al-Rahman flyktet vestover og etablerte seg i al-Andalus med Córdoba som hovedstad. Riket nådde sitt høydepunkt under Abd al Rahman III som opphøyde seg til kalif i 929. Hans sønnesønn Hisham II var kun en marionett under generalen al-Mansur ibn Abi Amir og hans sønn Abd al-Malik al-Muzaffar. Etter al-Muzaffars død i 1008 kollapset kalifatet raskt, og al-Andalus fragmenterte i en rekke småstater, de såkalte taifaene Taifa-rikene. Politisk kart over Iberia 1031 Da Córdoba-kalifatet kollapset på begynnelsen av på 1000-tallet ble al-Andalus splittet opp i en rekke små kongedømmer. Disse fikk etter hvert navnet taifaene. Taifaene opprettholdt samme kulturelle nivå som Córdoba-kalifatet, men var militært svake. De var ofte nødt til å betale tributt til de kristne kongene eller betale dem til å angripe rivaler. Splittelse og kaos i denne perioden ga den muslimske posisjonen på halvøya en varig knekk og var en av hovedårsakene til at den kristne gjenerobringen, reconquista, lyktes. Mot slutten av 1000-tallet ble al-Andalus erobret av almoravidene. Almoravidene. Almoravidene var et berbisk dynasti som på sitt høydepunkt omkring år 1100 hersket over Maghreb og al-Andalus. Dynastiet startet som en muslimsk asketisk bevegelse ca. 1040, men utviklet seg snart i en militaristisk retning. I løpet av 1050-tallet ekspanderte almoravidene til de kontrollerte et område tilsvarende moderne Marokko. Marrakech ble grunnlagt som rikets hovedstad i 1062. I løpet av 1090-tallet ble også al-Andalus erobret. Her ble almoravidene ønsket som redningsmenn av befolkningen etter flere tiår med strid og splittelse under de såkalte taifa-kongedømmene. Allerede på 1130-tallet begynte riket å falle sammen etter en rekke nederlag mot de kristne. Almohadenes erobring av Marrakech i 1147 markerer sluttpunktet på almoravidenes herredømme. Camilla Wicks. Camilla Wicks (født 9. august 1928 i Long Beach, California) er en amerikansk fiolinist. Camilla Wicks fikk en kometaktig karriere i årene som fulgte andre verdenskrig, på samme måte som Jascha Heifetz, Nathan Milstein og Yehudi Menuhin. Hun er av norsk ætt da hennes far utvandret fra Aukra i Romsdal. Faren, Ingvald Kristian Wicks, var også fiolinist og komponist. Etter studier ved «The Juilliard School» med «Louis Persinger» i New York hadde hun sin debut i «New York's Town Hall». Hennes solistkarriere omfatter spill for alle de ledende europeiske symfoniorkestere. Hun har spilt med Filharmonisk selskaps orkester i Oslo og Trondheim Symfoniorkester og har turnert i Norge ved flere anledninger Hennes opptak av Walton's Violin Concerto på SIMAX ble lansert internasjonalt som den første av en serie nye innspillinge av hennes tidligere konserter fra NRKs arkiv. Lapphumle. Lapphumle også kalt lapplandshumle ("Bombus lapponicus") er en humleart som trives best i mer høyereliggende strøk. Vi finner den fra fjellet og noe mer sjelden nedover i lavlandet. Det man tidligere trodde var en variant av lapplandshumla er nå skilt ut som en egen art: Liten fjellhumle ("Bombus monticola"). Kjennetegn. Lapphumla er sort med to gule striper på brystet. De første leddene på bakkroppen er sorte, mens mesteparten av bakkroppen er rustrød til gulaktige, mest hos hunnene. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 15-18 mm, Vingespenn: 27-32 mm Arbeidere: Lengde 9-14 mm, Vingespenn: 17-26 mm Hanner: Lengde 11-14 mm, Vingespenn: 23-27 mm Bolet. Ligger like under bakken i et forlatt musebol. Koloniene er små tilpasset den korte sommeren og kaldere været i høyereliggende strøk. Utbredelse. Vi finner lapphumla over hele Norge i og rundt fjellkjedene og høyereliggende strøk. Enkelteindivider kan treffes på helt ned i fjæra. Berghumle. Berghumle ("Bombus monticola"), også kalt liten fjellhumle'", er skilt ut som egen humleart fra den nærstående lapphumla ("Bombus lapponicus") ved hjelp av feromonanalyser. Vi finner den i fjellområdene og den er mer sjelden nedover i lavlandet. Kjennetegn. Berghumla er sort med to gule striper på brystet. De første leddene på bakkroppen er sorte, mens mesteparten av bakkroppen er rustrød til gulaktige, mest hos hunnene. Bolet. Små bol på og under jordoverflaten. Utbredelse. I fjellstrøk over det meste av Norge. MS «Color Viking». MS «Color Viking» er et skip i eie av Color Line som trafikkerer strekningen Sandefjord–Strömstad. Den ble bygd om i 2005 og fremstår derfor som et moderne skip. «Color Viking» er det største av de to skipene som trafikkerer strekningen. 13. januar 2011 brant «Color Viking». Det ble røykutvikling i maskinrommet. Heldigvis ble ingen skadd. MS «Bohus». MS «Bohus» er en bil- og passasjerferge i eie av Color Line som trafikkerer strekningen Sandefjord–Strömstad. Bohus er det eldste og minste av de to skipene som er satt inn på denne ruten. Det er bygd om to ganger, og fremstår som et moderne skip. Skipet skal etter planen erstattes av et nytt skip i løpet av 2014. Charles Pfizer. Charles Pfizer (eller Karl Pfizer, født 22. mars 1824 i Ludwigsburg i Tyskland, død 19. oktober 1906 i Newport i Rhode Island i USA) var en tysk kjemiker som immigrerte til USA og grunnla legemiddelselskapet Pfizer. Han reiste ofte til Europa, og møtte sin kone Anna Hausch, som han giftet seg med i 1859, i hjembyen Ludwigsburg. De fikk fem barn. Eksterne lenker. Pfizer, Charles Pfizer, Charles Pfizer, Charles Pfizer, Charles Pfizer, Charles Sanddyne. Sanddyne eller bare dyne betegner i naturen en rygg eller haug av sand som flyttes av vind eller som er avsatt av strømmende vann. I Norge finnes det dyner blant annet på Jæren og i Røros-traktene. Ellers er det sandyner en lang rekke steder i verden, blant annet Den kuriske landtunge i Litauen, i Danmark langs kysten mot Nordsjøen og nedover mot de frisiske øyer og Den engelske kanal. Verdens høyeste sanddyner ligger i Namibørkenen sørvest i Afrika og er opptil 340 meter høye. De høyeste sanddynene i Nord-Amerika ligger i Alamosa. Langstrakte flygesanddyner oppstår særlig i ørken- og kystområder der det er kraftig vind og lite vegetasjon. Dynene flytter seg med vinden i en bevegelse som kalles sandflukt, og blir liggende på tvers av vindretningen. Sanddynene kveler plantelivet og for å beskytte bebyggelse og dyrket mark, kan en plante ut for eksempel furutrær og marehalm som binder sanda og hemmer sandflukten. Ordet "dyne" er lånt fra det frisiske ordet "düne". På dansk brukes ordet "klit" om en sanddyne. Et landskap preget av sanddyner kalles erg. Klitt. Klitt er det danske navnet på en landskapstype som består av sandbanker på land, som hav og vind har skapt. De fleste klitter finnes langs vestkysten av Jylland. Klittbeltet her kan bli opp til 15 km bredt. Blåbjerg Klit, som med sine 64 m er Danmarks høyeste klitt, befinner seg her. Kjernen i en større klitt er ofte hauger av morenestein etter siste istid. De mindre er primært dynger av flygesand produsert av bølgeslag og løftet på land, hvor vinden har trukket den videre. Før fantes mange "vandreklitter", kalt "miler" eller sandmiler. Menneskene langs kysten forsøker å låse utviklingen ved å plante ut spesielt egnede grassorter, med verneskogbelte bak. I de senere år er noen områder overlatt til seg selv som naturreservater, slik at f. eks. Råbjerg Mile får vandre fritt. Johannes Læringssenter. Johannes Læringssenter er Stavanger kommunes største skole med barnehage, barneskole og voksenopplæring. Senteret har over 240 ansatte, og holder til i de gamle fabrikklokalene til Viking Gummifabrikk i østre bydel i Stavanger. Dyne (sengetøy). Dyne er en gjensydd, fôret, teppeliknende tøypose til å ha over kroppen for å holde varmen når en sover eller hviler. Dyna er sydd av et tynt stoff som en stor pose og fylt med dun eller annet varmeisolerende materiale. Dyner har tradisjonelt særlig vært brukt i Nord-Europa og Norden, men skikken med tykke dyner istedenfor tynne sengetepper og overlakener er blitt stadig vanligere også andre steder. Oppbygning. Fra gammelt av ble dyner og puter fylt med tørt gress eller halm. Finere dyner ble stoppet med mykt, lett og varmeisolerende dun, helst såkalt edderdun, det vil si dun fra ærfugl. Dunsanking var tidligere en viktig næringsvei langs kysten i Norge. I dag er dyner ofte fylt med dun av forskjellige tamme gjess og ender, med vatt av uspunnet ull eller bomull eller med moderne, syntetiske materialer. De fleste har dynetrekk på dyna, som er et vaskbart overtrekk av tøy for å beskytte dyna Etymologi og annet. Tidligere kunne man snakke om overdyne og underdyne, og sjelden også hodedyne. Ordet kommer av gammelnorsk «dúna» som er avledet av «dunn» som betyr «dun». Dyne i betydningen sanddyne kommer fra det tyske eller frisiske «düne». Nyvasket sengetøy oppleves som kjøligere fordi det er ofte er glattere enn brukt. Los Angeles Fire Department. Los Angeles Fire Department (LAFD) er det kommunale brannvesenet i Los Angeles, California. Etaten ble grunnlagt i 1886 og har omkring 3500 ansatte. Den har ansvar for forebygging og bekjempelse av branner, ambulansetjeneste, redning og katastrofeberedskap. Los Angeles County Fire Department. Los Angeles County Fire Department (LACoFD) er brannvesenet i Los Angeles County, California. Etaten har ansvar for brannbekjempelse og livredning i de delene av fylket som ikke tilhører en by, samt i de byene som ikke selv har brannvesen. Direction de la surveillance du territoire. Direction de la surveillance du territoire (DST) er et direktorat i det franske nasjonalpolitiet med ansvar for innenlands etterretning, kontraetterretning og kontraterrorisme. Kristiansund Ballklubb. Kristiansund Ballklubb (stiftet 2. september 2003) er en norsk fotballklubb fra Kristiansund. Laget ble etablert høsten 2003 etter initiativ fra SpareBank1 Nordvest, og er en sammenslåing på A-lagsnivå av Kristiansund Fotballklubb og Clausenengen Fotballklubb. Klubben startet sin første sesong, 2004-sesongen, i 3. divisjon. I 2005-sesongen rykket KBK opp til andredivisjon etter å ha slått Volda 4-2 sammenlagt i kvalifiseringen. I 2012-sesongen rykket KBK opp til 1. divisjon. KBKs supporterklubb heter Uglan og ble stiftet i 2006. Historikk. Kristiansunds Tor Erik Torske i aksjon mot Rosenborg i NM 2008 Samarbeidsklubben blir til. Kristiansund Ballklubb ble etablert høsten 2003 etter initiativ fra SpareBank1 Nordvest. Kristiansund har i snart 100 år hatt mange fotballklubber som har bidratt til en stor fotballinteresse i byen og regionen omkring. Man kan nevne dagens aktuelle lag i alfabetisk rekkefølge Braatt, Clausenengen, Dahle, Goma, Kristiansund FK, Nordlandet og Frei. I enkelte tidligere perioder har noen av lagene nærmet seg nasjonalt toppnivå, men det har vært vanskelig for noen av lagene å etablere seg der. I hovedsak skyldes dette stadig sterkere nasjonal konkurranse, men for Kristiansunds lag har nok konkurransen på den lokale arena vært det som har i første rekke forhindret fremgang. Det har med andre ord blitt klarere at uten samarbeide lokalt vil nasjonal satsing være meget vanskelig. Til tross for denne situasjonen har lagene gjennom sine mange trenere og ledere i yngres avdelinger bevist at talenter er det nok av. Gjennom alle tider har kristiansundere greid å etablere seg på Norges A-landslag – fra Magnar Isaksen på bronselaget i 1936 og helt frem til dagens tre aktuelle – Ole Gunnar Solskjær, Øyvind Leonhardsen og Trond Andersen. Mange andre kunne selvsagt også bli nevnt i denne sammenheng. Med bakgrunn i denne korte historikken burde det være bevist regionen kan skape talenter som kan skape et nasjonalt topplag på sikt. Dette har sikkert også vært bakgrunnen til at det i de siste 20 – 30 årene har vært flere gode forsøk på å slå ressursene sammen – i første rekke på A-lagsnivå. Som følge av den sterke klubbfølelsen/identiteten som alle klubbene har bygget opp gjennom lang tid, har dette stoppet de fleste forsøk. I løpet av 2002 og 2003 følte man at behovet for felles satsing ble sterkere enn noen gang tidligere, ikke minst som følge av flere år med svake sportslige resultater i regionen. Spillere, trenere og administratorer har gjort sitt beste, men det har ikke vært enkelt når de fleste av de beste spillerne forsvinner før de har etablert seg på de lokale lagene. Den stadige oppbyggingen av nye lag har tært på lokale dyktige ressurser, og det ble vel nå innsett at nye strategier måtte utarbeides. Selve gjennombruddet skjedde da SpareBank1 Nordvest presenterte sitt bidrag til en slik strategiendring. Under forutsetning av at de to ledende klubbene i byen, CFK og KFK, samarbeidet om en felles toppfotball satsing la de på bordet Kr. 750.000 i året i 3 år, totalt Kr. 2.250.000,- pluss at de ville stille fagkompetanse til disposisjon. Dette var noe klubbene vanskelig kunne si nei til og prosessen var dermed endelig i gang. Engasjerte representanter fra de to klubbene opplevde også at man nå kunne rekruttere personer til de fleste jobbene i en ny klubb så vel fra andre klubber som fra næringslivet generelt. Man opplevde det slik at for dette formål ønsket alle å bidra. Siden gjennombruddet har prosessen bare gått en vei, og klubben satser nå for fullt på opprykk til 1. divisjon. Klubbens muligens største bragd hittil var da de slo ut selveste Rosenborg i cupens 2. runde, 7. mai 2008, etter å ha vunnet på straffer 4-1, da det stod 1-1 etter full tid og ekstraomganger. Hjemmebane. Kristiansund BK sin hjemmebane er Idrettsplassen, noe den har vært fra og med 26. juli 2008. Klubbens første hjemmebane var Atlanten stadion, og var hjemmebanen frem til klubben begynte å spille på Omsundet kunstgressbane i 2007. Fra Omsundet gikk veien så videre til dagens hjemmebane, Idrettsplassen, som ligger midt i sentrum av Kristiansund. Klubben benyttet også Gressbanen fra tid til annen når de hadde Atlanten som hjemmebane, siden Atlanten ikke alltid var optimal for kamper. Årsaken til at klubben gikk bort fra å bruke Atlanten var at det var et dårlig banedekke der, og en nedslitt stadion. På Omsundet var det en bra kunstgressbane som stod ledig, og klubben begynte å spille der i mangel på noe bedre. Kristiansund BK var allikevel ikke helt fornøyd med Omsundet kunstgressbane, da den ligger på Frei, omtrent én mil fra Kristiansund sentrum. Kristiansund kommune fikk satt i stand "gamle Idrett", som var nedslitt, til en moderne kunstgressbane. Dette medførte at KBK nå spiller på sin tredje hjemmebane i løpet av klubbens korte eksistens, og noen mener også at nå har "KBK kommet hjem". Trenere. Oversikten viser KBKs trenere etter etableringen av klubben, høsten 2003. Holbergs plass (Oslo). Holbergs plass (1-3, 4) er en plass i Bydel Frogner i Oslo oppkalt i 1864 etter forfatteren og historikeren Ludvig Holberg. Plassen er også knutepunkt for trikk. Følgende gater går til Holberg plass: Holbergs gate, Welhavens gate, Edvard Storms gate, Sven Bruns gate og Tullins gate. Området hvor plassen ligger har ikke noe spesielt strøksnavn, og blir ofte dermed bare omtalt som Holbergs plass-området. Philipsbygget. Philipsbygget var et 15 etasjer høyt kontorbygg på Majorstuen i Oslo (Sørkedalsveien 6). Bygget ble oppført i 1958 etter tegninger av Frithjof Stoud Platou og revet ved sprengning 30. april 2000. Bygget var et av de første husene i Norge bygget med "curtain wall" fasadesystem og tidlig ble huset plaget av vannlekkasje gjennom den ikke tette fasaden. Dette var det første bygget i Norge som ble revet ved sprengning ("Blow Down"). Jobben ble utført av det britiske selskapet "Controlled Demolition Group Ltd" som er spesialister på slike rivninger. Rivningen var veldig vellykket. Det var kun 2 vindusruter i Statoil-bygget, få meter unna, som sprakk. Etter sprengningen ble det oppført et nytt høyhus på tomten, det 18 etasjer høye KPMG-huset Guy de Maupassant. Henri René Albert Guy de Maupassant (født 5. august 1850, død 6. juli 1893) var en fransk forfatter. Han var først og fremst en novellekunstens mester. Mellom 1880 og 1890 var Maupassant ekstremt produktiv og produserte hele 6 romaner og 300 noveller. Bibliografi. Maupassant, Guy de Maupassant, Guy de Maupassant, Guy de Arnold Geulincx. Arnold Geulincx (født 31. januar 1624, død november 1669), også kjent under pseudonymet Philaretus, var en flamsk filosof og logiker. Han var professor ved universitetet i Louvain i tolv år, og senere ved universitetet i Leiden. Geulincx skrev alle sine verker på latin. Begge hans hovedverker, "Ethica" og "Metaphysica", ble publisert først posthumt. Geulincx, Arnold Geulincx, Arnold Alfred Tarski. Alfred Tarski (født 14. januar 1901 (1902 ifølge enkelte kilder)) i Warszawa, død 26. oktober 1983 i Berkeley, California var en polsk logiker og matematiker. Tarski er av mange regnet som en av de fire største logikerne i den europeiske kulturkrets sammen med Aristoteles, Gottlob Frege og Kurt Gödel. Han emigrerte til USA i 1939 på et av de siste skipene som forlot landet før den tyske invasjonen. Fra 1942 var han ansatt ved Berkeley-universitetet. São Borja. São Borja er en by og kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Byen ligger vest i delstaten, på grensen til Argentina. Byen ble grunnlagt 10. oktober 1682 og hadde i 2003 en befolkning på om lag 66 000. São Borja er fødebyen til Brasils tidligere president Getulio Vargas. Preben Munthe. Preben Hempel Munthe (født 15. oktober 1922 i Oslo) er cand.oecon fra UiO i 1946 og dr.oecon fra NHH i 1961. Han ble dosent ved NHH i 1956 og professor i distribusjonsøkonomi ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo i 1961. Munthe var riksmeklingsmann (bistilling) fra 1965 til 1974. Formann i Studentersamfunnet i Bergen 1948-49. Han har innehatt en rekke styreverv innen det offentlige liv og næringslivet, blant annet styreformann i Norsk Hydro (1974–77), Freia (1978-?) og Aschehoug (1979-?) og styremedlem i IBM, Bergen Bank og Nora Industrier. Munthe ble i 1971 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Anaximenes. Anaximenes (på gresk: Άναξιμένης) fra Milet (født ca. 585 f.Kr., død ca. 525 f.Kr.) var en gresk filosof fra siste halvdel av 500-tallet før vår tidsregning. Han var trolig en yngre samtidig av Anaximander, som han skal ha vært en elev eller venn av. Anaximenes mente at luft, med alle sine bestanddeler, dens tilstedeværelse overalt, dens uklare sammenheng blant folk flest med liv og død, er kilden til alt som finnes. Alt er luft i forskjellige grader av tetthet, og under påvirknng av varme og kulde, som gjør lufta volum henholdsvis større og mindre, gir den opphav til eksistensens forskjellige faser. Prosessen er gradvis og finner sted i to retninger, alt etter som varme eller kulde dominerer. På denne måten ble jorda formet, som en bred plate som flyter på den allestedsnærværende lufta; og på lignende måter ble sola og stjernene til. Den flammen disse brenner med kommer av hastigheten de beveger seg med. Bjørn Hansen. Bjørn Hansen (født 12. oktober 1938 i Tromsø) er en tidligere norsk journalist og utenriksreporter som har arbeidet for NRK i 30 år. I løpet av karrieren befattet han seg særlig med utenrikspolitisk stoff med sterk vekt på amerikansk politikk. Hansen begynte karrieren som journalist i 1957 og holdt på til han gikk av med pensjon i 2008, 70 år gammel. Han ble tildelt årets hederspris under Gullruten 2009. Utdanning. Hansen har engelsk artium (1957), utdanning fra Journalistakademiet (1959), ex.phil. fra Universitetet i Oslo (1964), studier i politisk filosofi og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1963-1965. Hansen har også bidratt til mange bøker om utenrikspolitiske emner og skrev selv "USA i flammer", som ble utgitt i 1992. Karriere. Hansen startet sin journalistiske karriere i Nordlys (1957-1960 og 1961-1963). Etter en kort periode i Halden Arbeiderblad (1960–1961) begynte han i 1963 i Arbeiderbladet (nåværende Dagsavisen), der han arbeidet både på desken, som Stortings- og politisk medarbeider, og som London-korrespondent. Han begynte i NRK Dagsrevyen i 1978, ble redaksjonssjef samme sted i 1988 og NRKs korrespondent i Washington DC, USA i 1991. Fra 1995 konsentrerte han seg deretter om arbeidet med utenriksstoff. Fra 6. september 2002 til 21. juni 2007 var han programleder for NRKs populære utenriksmagasin Urix. Hansen har fått mye skryt for sin innsikt, ikke minst innen utenrikspolitikk. I yngre dager var han godt kjent som en hardtslående politisk reporter og en fryktet utspørrer. Han har også produsert en rekke innslag på vegne av NRK for den amerikanske nyhetskanalen CNN. På slutten av karrieren sa han seg bekymret for kommersialiseringen innen journalistikken, problemet med at det på død og liv skal gjøres underholdning av de fleste temaer. Han uttrykte imidlertid tro på at mange leter etter mer seriøst stoff. I forbindelse med presidentvalgkampen i USA høsten 2008 uttalte han at republikanernes visepresident-kandidat, Sarah Palin var ukvalifisert for jobben, og at dette var grunnen til at John McCain slet på meningsmålingene. Avskjed. Hansen pensjonerte seg den 12. november 2008. En uke tidligere hadde han utført sitt siste oppdrag for NRK, da han satt på direkten hele natten mellom 4. og 5. november og dekket presidentvalget i USA. Da det ble klart at Barack Obama ville vinne, uttalte han: «Dette har vært den mest eventyrlige valgnatt noensinne. Dette er et veiskille både for USA og det internasjonale samfunn». Kongelig Norsk Seilforening. Kongelig Norsk Seilforenings klubbhus «Dronningen» på Bygdøy Kongelig Norsk Seilforening (KNS) er en lokal seilforening for Oslo. Foreningen, som ble stiftet i 1883, har rundt 4 000 medlemmer og er tilsluttet Norges Seilforbund (NSF), som er underlagt Norges Idrettsforbund. Frem til opprettelsen av NSF i 1970 hadde KNS også riksdekkende ansvar for å ivareta alle lokale seilforeningers fellesinteresser. KNS holder til i klubblokaler på Huk i Oslo med navnet Dronningen. Den kjente Færderseilasen arrangeres årlig av KNS. Sprengstoff. Sprengstoff er et kjemisk stoff (eller blanding av flere stoffer) der ekstremt høye forbrenningshastigheter utnyttes til sprengninger. Noen sprengstoffer er følsomme overfor slag, f.eks. glyserolnitrat (nitroglyserin), mens andre først eksploderer når de blir utsatt for en mindre eksplosjon fra en tennsnor eller detonator. Alminnelig krutt betegnes normalt ikke som sprengstoff, da det skal fordemmes, det vil si sperres inne i et hardt skall før det kan frembringe en kraftig eksplosjon. Sprengstoff karakteriseres av sprengningstekniske data. Brisant sprengstoff. Brisant sprengstoff henspiller på sprengsoffets egenskap som hurtig gassutvikler, det vil si rask detonasjon. Brisant sprengstoff er for eksempel TNT. Brisant sprengstoff er ikke brukbart i skytevåpen, på grunn av den svært hurtige detonasjonen, men brukes som sprengstoff i for eksempel granater og miner. Dynamisk tingsrett. Dynamisk tingsrett er den juridiske læren om forholdet mellom konkurrerende rettighetshavere. En alternativ betegnelse på faget er "tredjemannsvern". Dette som en beskrivelse av at faget dreier seg om hvordan en rettighetshaver som har ervervet en rett fra (mest praktisk) en kontraktspart kan verne sine rettigheter i forhold til tredjemenn, som påberoper seg rettigheter som kan komme i konflikt med den første rettighetshaverens rett. For å avgjøre hvem som vinner rett i slike tilfeller er regler om rettsvern og ekstinksjon sentrale. Konfliktstypene som kan oppstå. Det er to hovedproblemstillinger læren behandler, dobbeltsuksesjonskonflikten og hjemmelsmannskonflikten. I dobbeltsuksesjonskonflikten foreligger det konflikt mellom to suksessorer (rettsetterfølgere) som begge har utledet rettighet til samme formuesgode, slik at disse to rettsstiftelser er uforenlige med hverandre. I hjemmelsmannskonflikten foreligger det konflikt mellom en suksessor og avhenderenes hjemmelsmann, som begge mener å ha en rettighet i formuesgodet som er uforenlig med den andres rettighet. Hjemmelsmannen er vedkommende som avhenderen har, eller påstår at han har, utledet sin rettighet fra. Hovedspørsmålet i begge disse konflikttyper er hvem som vinner rettigheten over formuesgodet. Dersom det er siste suksessor som vinner, sier vi at han ekstingverer (utslukker) konkurrentens innsigelse. Dersom det er første suksessor, eller hjemmelsmannen som vinner rettigheten, sier vi at han vindiserer rettigheten. Rettskildene for løsning av disse konfliktene, varierer avhengig av hvilket formuesgode det er strid om. Dersom det er tvist om rettigheter i fast eiendom, er det tinglysingsloven som regulerer konfliktene. For løsøre finnes reglene godtroervervloven, for pengekrav i gjeldsbrevloven, for aksjer tildels i verdipapirregisterloven. Det er for de fleste formuesgoder hjemmel for ekstinksjon i lovgivningen. Vilkårene varierer noe avhengig av formuesgode, men som en generalisering kan vi si at det er tre vilkår: Avhenderen må være legitimert som rette eier, suksessoren må være i god tro, og han må gjennomføre en sikringsakt (sikre seg rettsvern). En sikringsakt kan bestå i tinglysing (for fast eiendom), overlevering (for løsøre), melding til debitor (enkle gjeldsbrev), registrering i verdipapirregister (for aksjer) osv. Som et eksempel på ekstinksjon i en dobbeltsuksesjonskonflikt, kan vi forestille oss A selger sin sykkel til B, men like etter selger han samme sykkel til C, som også får den overlevert til seg. Hovedregelen i dynamisk tingsrett er at den som først erverver rettigheten (i dette tilfellet; eiendomsretten over sykkelen) vinner over konkurrenter med senere erverv. Unntaksreglene i medhold av godtroervervloven innebærer imidlertid at den som i god tro først får overlevert sykkelen til seg fysisk, er den som vinner eiendomsretten. Her vinner altså C, dersom han ikke visste om Bs tidligere erverv. B, som blir stående uten sykkel, kan imidlertid normalt kreve erstatning for at sykkelen ikke ble hans. Særlig om kreditorekstinksjon. En konkurrerende suksessor kan også være avhenderens kreditorer, det vil si konkursbo eller utleggstaker. Disse kan dermed komme i konflikt med hjemmelsmenn eller andre suksessorer, slik som ovenfor. Det er imidlertid visse forskjeller i reglene som gjelder for at disse kan ekstingvere konkurrerende rettigheter. For det første er det ikke noe vilkår for ekstinksjon at konkursboet eller utleggstaker har vært i god tro da de etablerte rettsvern for sitt erverv. I tillegg er konkursboet og utleggstaker i visse situasjoner gitt en ekstra beskyttelse, ved at de som etablerer en rettighet ved kontrakt må sikre rettsvernet med en viss margin før konkursboet/utleggstaker kommer inn. Et eksempel finner man i tinglysingsloven, som angår rettsvern for fast eiendom, der rettsvern må være etablert minst en dag før konkursen for å kunne stå seg (§ 23). Dersom rettsvern etableres samme dag for et kontraktserverv og et utlegg vil dessuten utlegget gå foran (§ 20 andre ledd). I tillegg til rettsvernreglene vil dessuten reglene i konkurs om omstøtelse føre til at visse disposisjoner foretatt i lenger tid før konkursen kan bli underkjent, selv om rettsvern er etablert. Alle disse reglene er gitt med det formål å hindre kreditorsvik, ved at verdier unndras kreditorene urettmessig, for eksempel ved at det foretas fiktive og antedaterte overdragelser til andre. Forkynneren. Forkynneren (tdil. Predikeren og Predikantens bok) er en bok i Det gamle testamente i Bibelen. Den er en av visdomsskriftene sammen med bl.a. Ordspråkene. Boken tillegges kong Salomo. Den ble på hebraisk kalt "Qohélet", som betyr «en som kaller sammen en forsamling». På gresk ble den kalt "Ekklesiastés", som har blitt latinisert til "Ecclesiastes". Ordet "forkynner" kommer fra et hebraisk ord som kan oversettes med «den som taler offentlig». Innledningen er knyttet til kong Salomo. Noe av stoffet er gammelt, men det nye stoffet handler om senere historisk tid, trolig de siste århundrene før vår tidsregning begynner. Forkynnerne mener at man skal nyte livet med måte, fordi man kan miste det når som helst. Boken har vært gjenstand for en rekke tolkninger. Lesere har til dels sett den som en bok hvor skribenten gir uttrykk for sine tanker i vanskelige stunder. Noen bibelforskere mener den ble til etter landflyktigheten, og at den muligens er preget av gresk filosofi. Duncan Edwards. Duncan Edwards (født 1. oktober 1936, død 21. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Edwards var midtbanespiller i Manchester United, og ble regnet som den mest talentfulle av «Busby Babes», som dominerte engelsk fotball på siste halvdel av 1950-tallet. I tenårene fikk han kallenavnet «The Man Boy». Han døde i 1958, bare 21 år gammel, som følge av skadene han pådro seg i München-ulykken. Ungdomstalentet. Edwards debuterte for United som 16-åring i april 1953. Sesongen etter var han tilnærmet fast på laget, og ble raskt anerkjent som et av ligaens aller største talenter. Han debuterte på i april 1955, 18 år og 183 dager gammel, og var med det Englands yngste landslagsspiller etter krigen – en rekord som sto i nesten 43 år før den ble slått av Michael Owen, og senere Wayne Rooney. Totalt spilte Edwards 18 A-landskamper, og scoret fem landslagsmål. Mange så for seg den unge midtbanespilleren som en fremtidig landslagskaptein. Sagt om Duncan. Bobby Charlton har sagt om Duncan Edwards: «Han er den eneste fotballspilleren som har fått meg til å føle meg underlegen». Dessuten har han sagt at han aldri har sett et større talent, hverken før eller siden. Matt Busby har sagt at Duncan var den eneste spilleren han ikke klarte å erstatte. Stanley Matthews sa at han var som en klippe i et stormfullt hav, og Bobby Moore sammenliknet han med Gibraltarfjellet. Tragedie. På klubbnivå rakk Edwards å spille 176 førstelagskamper for United. Han scoret 21 mål for klubben, og ble ligamester i 1955-56 og 1956-57. Hans siste kamp var kvartfinaleoppgjøret i Europacupen mot jugoslaviske Crvena Zvezda (Røde Stjerne Beograd) 5. februar 1958 – en kamp som endte 3-3. Dagen etter da laget var på vei hjem, måtte flyet mellomlande i München for å etterfylle drivstoff. Da flyet skulle ta av igjen inntraff den skjebnesvangre flyulykken. Sju av Edwards' lagkamerater døde momentant. Edwards svevde mellom liv og død i 15 dager før han til slutt døde på sykehuset i München. Men først hadde han rukket å spørre: «Tror du jeg kan spille på lørdag, sjef?» Fridtjof Nansens plass (Oslo). Fridtjof Nansens plass (1-9, 2-8) er en plass i Vika i Oslo sentrum. Plassen ligger nord for Rådhuset i Oslo ved rådhusets hovedinngang. Plassen er halvrund mot nord med bygninger bygget samtidig med rådhuset, i 1940-årene. Plassen har fått navn etter polfareren, oppdageren, diplomaten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen (1861–1930). På rådhusets vestvegg, ut mot Kronprinsesse Märthas plass, er det en byste av Nansen. Rådhusplassen ligger på den andre siden av rådhuset (mot syd). Sophus Bugges plass (Oslo). Sophus Bugges plass er en plass på Fagerborg i Oslo, omkranset av Fagerborg videregående skole, Pilestredet, Lyder Sagens gate og Fagerborggata. Plassen ble i 1914 oppkalt etter språkforskeren professor Sophus Bugge. Plassen og barnehagen. Plassen er tilrettelagt for lek og ballspill, og skøyteis om vinteren. Ballbinge ble satt opp i 2007. Vest på plassen ligger Fagerborg Menighetsbarnehage, som sto ferdig i 2010. Brutto areal er 1200 kvadratmeter og tak og vegger er kledd med kjerneved av lerk. Barnehagen, som er tegnet av Reiulf Ramstad arkitekter, har 68 plasser for barn fra 1-6 år. Barnehagen ble i 2011 nominert til Oslo bys arkitekturpris. Den første menighetsbarnehagen ble åpnet i 1958 på samme sted. På folkemunne kalles plassen «Bayern» fordi det ble drukket bayerøl her i perioden med mye byggevirksomhet. Historie. I 1926 ble plan for bruk av plassen godkjent, etter mange års uenighet mellom Parkvesenet og andre etater om ustrekningen mot syd (herunder opparbeidelse av Lyder Sagens gate til Fagerborggata syd på plassen) og hva den skulle brukes til. Plassen ble så satt i stand som øvelsesbane for ballspill og lekeplass. I en lagmannsrettsdom i 1939 pålegges kommunen å stoppe bruken av plassen til fotballplass og skøytebane. Rettssaken kom etter klage på støy fra to naboer. Under annen verdenskrig ble plassen brukt av den tyske okkupasjonsmakten til garasjer med betongfundamet som viste seg besværlig å få fjernet etter krigen. Et forslag kort tid før annen verdenskrig om å bygge boliger på plassen ble avvist gjennom vedtak om bruk som idrettsplass for skolen i 1947. Evald Ryghs plass (Oslo). Evald Ryghs plass er en plass på Ila i Oslo, oppkalt etter Evald Rygh, ordfører i og stortingsrepresentant for Kristiania, og finansminister fra 1889 til 1891. Plassen omkranses av Evald Ryghs gate, Ilagata og Fougstads gate. Herman Foss' gate, og Diriks gate munner ut i plassen. Bebyggelsen langs Ilagata er fra 1890-tallet, bebyggelsen langs Fougstads gate fra 1920-tallet og langs Evald Ryghs gate fra 1930-tallet. Plassen er firkantet, opparbeidet som park, lekeplass og til ballspill, og brukes blant annet mye av Ila skole. Plassen ble anlagt som park og lekeplass i årene 1929-1931. Knud Knudsens plass (Oslo). Knud Knudsens plass, sett mot parken Knud Knudsens plass er en plass i Oslo som ligger i strøket St. Hanshaugen ved sydenden av parken med samme navn, der Ullevålsveien og Geitmyrsveien møtes. Ved plassen er holdeplass for buss 37 og 46. Plassen rustes opp fra oktober 2009 til april 2010. Plassen er oppkalt etter riksmålsforkjemperen Knud Knudsen. Før 1962 het plassen St. Hansplassen. Falck Ytters plass (Oslo). Falck Ytters plass (skrivemåten "Falch Ytters plass" er også i bruk, men ikke korrekt) er en plass på Ila i Oslo, oppkalt 1933 etter barnebokforfatter og byfogd Oluf Wilhelm Falck-Ytter (1832–1914). Det korrekte navnet er derfor Falck Ytters plass. Plassen er 5,2 mål stor og avgrenses av Waldemar Thranes gate, Ungers gate, Bjerregaards gate og Brandts gate. I 2007/08 ble plassen stengt for basketballspill og rullebrettkjøring etter at beboerne klaget over støyen det medførte. Barna i bydelen har ennå ikke fått noen erstatning for dette. Eidsvolls plass (Oslo). a> og Bergsliens Wergeland-statue i bakgrunnen Om vinteren blir bassenget islagt til skøytebane Eidsvolls plass er en plass i Oslo foran Løvebakken mellom Karl Johans gate og Stortingsgata til Roald Amundsens gate. Plassen blir i dag delt i to av Rosenkrantz' gate og serveringsstedet Saras Telt, slik at den kan oppfattes som to plasser. Opprinnelig var dette et sumpområde tilhørende Grünings løkke, men da dagens Stortingsgata ble opparbeidet etter den daværende eieren Andreas Grünings død i 1842, ble hans løkkeeiendom delt av den nye gaten. Den nordre delen, dagens plass, ble da solgt til huseierne på den andre siden av Karl Johans gate, slik at de unngikk gjenboere og fikk et parkområde i stedet. Området ble da kalt "Huseiertomten" og ble overført til staten i 1858 under forutsetning av at den ikke ble bebygget. Den fikk dagens navn i 1864 ut fra sin nærhet til Stortingsbygningen, som da var under bygging. Slik skulle forbindelsen med Riksforsamlingen på Eidsvoll til det nye Stortinget gjøres tydelig. I vestenden står Brynjulf Bergsliens statue av Henrik Wergeland, skuende mot Stortingsbygningen. Statuen ble avduket av Bjørnstjerne Bjørnson 17. mai 1881. Folketilstrømningen var kolossal, og Bjørnson innfridde forventningene med å holde en av sine mest berømte taler. Kommunen overtok ansvaret for plassen i 1889, og arkitekt Arnstein Arneberg utarbeidet en ny plan for området, med blant annet dagens speilbasseng. Dette ble anlagt i 1956, bekostet av Christiania Spigerverk, og fikk av den grunn det folkelige kallenavnet «Spikersuppa». Området ble videre besmykket med statuene "Lekende barn" av Arne Durban og "Hjortegruppe" av Arne N. Vigeland i 1958. Store deler av plassen ble gravet opp i forbindelsen med gjennomføring av T-banen og jernbanen i 1970-årene. Da dette arbeidet var fullført i 1976, ble blant annet bassenget utvidet med rundt 25 prosent og trerekken mot Karl Johans gate ble fornyet. Kinas sentralbank. Kinas sentralbank (eng: Central Bank of the Republic of China (Taiwan)) er sentralbanken i Republikken Kina (på Taiwan). Denne må ikke forveksles med Kinas folkebank, som er sentralbanken i Folkerepublikken Kina. Historie. Sentralbanken ble besluttet i 1923, og opprettet i 1924 av Sun Yat-sen, republikkens første provisoriske presidenten i denne republikken. Sentralbankloven ble formeld vedtatt i 1935. Hovedmålet ved oppprettelsen var å finansiere nasjonale investeringer. Senere har banken utviklet seg til å bli en mer rendyrket sentralbank, med tilhørende oppgaver. I 1949 ble banken og regjeringen flyttet fra fastlands-Kina til Taipei, etter at de mistet fastlandet til Folkerepublikken Kina (Kuomintang-styret) under Den kinesiske borgerkrigen. Sentralbanken vr imidlertid ikke i full drift igjen før i 1961, med alle funksjoner. I mellomtiden var det Bank of Taiwan som fungerte som "de facto" sentralbank, og denne banken sto også for utstedingen av landets valuta (New Taiwan dollar inntil 2000, da Kinas sentralbank gjenopptok denne oppgaven. Sentralbankloven ble sist revidert i 1979. Da ble den underlagt kabinettet, som ligger under regjeringen, men beholdt en selvstendig rolle i å utforme landets pengepolitikk. Den fikk også som mandat å overvåke landets banknæring. Det ble også samtidig valgt å ha flytende valutakurs. Oppgaver og målsettinger. Bankens hovedoppgaver er å forme og utøve landets valuta- og pengepolitikk, utstede valuta, samt å være bankenes bank og regjeringens bank. Hovedmålsettingene er en stabil finansiell stabilitet, en sunn banknæring, stabile valutaforhold og bidra til økonomisk utvikling innenfor rammen av de 3 første målsettingene. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr desember 2010 Fai-Nan Perng. Han har hatt denne stillingen siden 1998. Som vise-sentralbanksjefer har han A-Ting Chou og Chin-Long Yang. Rudolf Nilsens plass (Oslo). Parken med statuen av Rudolf Nilsen Rudolf Nilsens plass er en plass på Tøyen i Oslo, omkranset av Vahls gate, Vahl skole og Heimdalsgata, like ved Botanisk hage og museum. Den 8,2 dekar store plassen er opparbeidet som park og det finnes ballbinge og kunstgressbane som er kunstisbane om vinteren. Plassen ble i 1952 oppkalt etter forfatteren og dikteren Rudolf Nilsen, og het før det Vahls plass. På plassen står en bronsestatue av Rudolf Nilsen utført av Knut Steen, oppsatt 1954. Plassen omtales i sangen "Oslo In The Summertime" av den amerikanske popgruppen Of Montreal. Historie. Plassen ble kjøpt av kommunen i 1891 med sikte på grøntanlegg og lekeplass, som ble realisert i 1927. Ved plassen ligger leiegården Heimdalsgata 26 som var modell for Rudolf Nilsens dikt «Nr. 13». Dikteren bodde i gården hos sin far et knapt år i 1908–09. Plassen ble opparbeidet som park med baner i 1999 som en del av Handlingsprogrammet Oslo indre øst. I 2005 var den nedslitt av intens bruk på 2000-tallet og ble rehabilitert med midler fra handlingsprogrammet, blant annet med ballbinge. Fai-Nan Perng. Fai-Nan Perng (født 2. januar 1939) er Kinas sentralbanks sentralbanksjef. Yrkeskarriere. Han har siden 1998 også sittet som banksjef i to andre banker; "ROC Asian Development Bank" og "ROC Central American Bank for Economic Integration". I tillegg er han professor ved National Chunghsing University, der han selv ble utdannet. Sofies plass (Oslo). Sofies plass (1-3, 2) er en plass på Bislett i Oslo. Plassen ligger sydøst for Bislett stadion (ved Maratonporten). Sofies gate, Dalsbergstien og Bislettgata danner plassen. Området Lille Bislett, som ligger mellom stadion og plassen, rustes opp i 2008-10 og Sofies plass vil bli del av et større grønt areal. Plassen har fra 1891 navn etter Oscar IIs dronning Sofie (1836–1913) av Norge og Sverige. Martinus Lørdahls plass (Oslo). Martinus Lørdals plass (skrivemåten "Martinius Lørdals plass" er også utbredt) er en plass i Oslo. Den ligger ved Bislett stadion der Louises gate og Sofies gate møtes. Plassen dannes av tre gårder i funksjonalistisk stil med konkave fasader mot plassen. Disse ble bygget tidlig på 1930-tallet i den sydvestlige delen av plassen Bislett stadion. Bak gården mot sydøst, godt synlig fra plassen, ligger de store funksjonalistiske gårdene på høyden Doblougløkka. Plassen fikk sitt navn i 1934 og er oppkalt etter idrettsmannen og kjøpmann Martinus Lørdahl (1873–1933) som i 1908 anla Bislett idrettsplass. Wessels plass (Oslo). Wessels plass i Oslo er en plass i Oslo sentrum omkranset av Akersgata, Nedre Vollgate, Prinsens gate og Stortingsbygningen. Plassen ble i 1891 oppkalt etter dikteren Johan Herman Wessel (1742–1785). Tidligere het plassen Stortingspladsen. Plassen ble rehabilitert og pusset opp i 2005 i forbindelse med 100-årsmarkeringen av at unionen med Sverige ble oppløst. På 100-årsdagen for Wessels død, 29. desember 1885, ble det avduket en bronsebyste av ham på Wessels plass bak Stortinget. Denne er utført av Carl Ludvig Jacobsen og er en gave fra Norske Selskab. Bystyret vedtok navnet i 1864. Wessels plass holdeplass ligger like sør for plassen. Schous plass (Oslo). Schous plass (1-7, 2-24) er en plass på Grünerløkka i Oslo, mellom Thorvald Meyers gate og Toftes gate, bak tidligere Schous Bryggeri. Plassen er oppkalt etter bryggerieier og legatstifter Christian Julius Schou (1792–1874), som i 1837 overtok Youngs bryggeri og døpte det Schous Bryggeri. Plassen ble opparbeidet først i 1887. I årene 1915 og 1916 ble plassen parklagt, og parkanlegget ble senere opprustet i 1986. Den søndre delen av plassen har nå en lekeplass. Plassen fikk sitt navn av bystyret i 1874. Europarådets plass (Oslo). Europarådets plass () ligger i Oslo sentrum ved Jernbanetorget og Fred Olsens gate (øst), Biskop Gunnerus' gate (nord) og Skippergata (vest). Plassen ble pusset opp med midler fra Hovedstadsaksjonen og private investorer til 100-årsjubileet for oppløsningen av unionen med Sverige, med flere trær og et grønnere miljø. På plassen ligger en av nedgangene til Jernbanetorget T-banestasjon. På grunn av dette heter buss- og trikke-holdeplassen på plassen (i Biskop Gunnerus' gate) "Jernbanetorget T". Europarådets plass fikk navnet i 1999 ved Europarådets 50-årsjubileum. Plassen blir oppgradert fra desember 2009, i etterkant av ombygging av Jernbanetorget. Bislett plass. Bislett plass er en plass i Oslo ved Bislett stadion. Louises gate, Bislettgata, Pilestredet, Josefines gate, Underhaugsveien og Thereses gate møtes der. Relasjon til trafikk. Gatene som relaterer til plassen, møtes i en rundkjøring (som var blant de to første i Norge) med en gressplen i midten. Trikken passerer over plassen, gjennom rundkjøringen. Professor Aschehougs plass (Oslo). Professor Aschehougs plass (1) er en plass i Oslo sentrum. Pilestredet, Grensen, Kristian IVs gate og Arbeidergata går til plassen. Samferdselsetaten har i 2006 oppgradert plassen. Den fikk sitt navn i 1934 og er oppkalt etter professor i rettsvitenskap Thorkel Halvorsen Aschehoug (1822–1909). Johan Sverdrups plass (Oslo). Johan Sverdrups plass er en plass på Torshov i Oslo, i krysset Vogts gate / Christian Michelsens gate. Plassen ligger inntil Hallénparken. Plassen ble i 1901 oppkalt etter stortingsmann og statsminister Johan Sverdrup. Rathkes plass (Oslo). Rathkes plass er en liten plass i Oslo. Den er en del av Sofienberg gatetun og ligger i Rathkes gate/Kirkegårdsgata i Bydel Grünerløkka. I sentrum av plassen er det støpt et rundt vannspeil, og rundt det er det plantet lindetrær. Plassen hadde lenge ikke noe eget navn, men ble gjerne omtalt som Rathkes plass, ettersom den lå midt i Rathkes gate. I 2007 fikk den så dette navnet offisielt ved et vedtak i bydelsutvalget. Navnet er etter den norske professoren og naturvitenskapsmannen Jens Rathke. På plassen ble det i 1979 reist en kombinert treskulptur/lekestativ, "Stegosaurus" av Ola Enstad. Den vakte både begeistring og bekymring. Etter noen år førte protester på grunn av manglende sikkerhet for klatrende barn til at skulpturen ble flyttet. Da plassen ble rehabilitert i 1998, ble det plasser et stort granittegg idet nye vannbassenget – til minne om den tidligere skulpturen. Egget ble avduket av forfatteren Jon Michelet, som leste fra sin roman "Hvit som snø", der hovedpersonen etter en fuktig aften sjokkeres ved synet av en dinosaur midt i Oslo. Egget er utformet av Jon Berg hos landskapsarkitektene Berg og Dyring AS og er hogd ut i Kina. Bülow Hanssens plass (Oslo). Bülow Hanssens plass er en plass med parkanlegg i Oslo. Plassen ligger ved Trondheimsveien foran Sophies Minde i strøket Carl Berner, rett nord for Carl Berners plass. Plassen er 4 dekar stor og ble anlagt som park i 1938. I den vestlige delen av plassen ligger en plaskedam. Mot tre sider vender plassen mot boliggårder. Plassen ble oppkalt i 1947 etter overlege Paul Victor Bülow-Hansen (1861–1938), som var overlege ved Sophies Minde. Rådhusplassen (Oslo). Rådhusplassen (1) er en plass i Oslo. Plassen ligger foran (sør for) Oslo rådhus og dette har adresse til plassen. Historie. Frem til 1961 gikk det trikk over plassen. Det gikk tog over plassen (Havnebanen) frem til 1980 da tunnelen mellom Vestbanestasjonen og Østbanestasjonen åpnet. Plassen ble bilfri i 1994 i forbindelse med at Festningstunnelen ble åpnet fire år tidligere. Trikken kom tilbake til plassen 21. august 1995, og er en del av Vikalinjen. Rosemarkeringen etter terrorangrepene i Norge ble avholdt på Rådhusplassen 25. juli 2011. Året etter ble konserten «Nasjonal minnekonsert 22.7.12», som var en del av minnemarkeringen i Oslo, avholdt på plassen. Universitetsplassen (Oslo). a> holder fortsatt til i bygningene i Oslo sentrum. Universitetsplassen er en plass mellom Universitetet i Oslo og Karl Johans gate. Her avholder hvert år Universitetet i Oslo sin velkomstseremoni for alle nye studenter, hvor blant annet universitetets rektor holder en velkomsttale. Bygningene som omkranser universitetsplassen, stod ferdig oppført i 1852, og er dermed de eldste universitetsbygningene i Norge. De tre bygningene er Domus Media, Domus Academica (også kjent som «urbygningen») og Domus Bibliotheca, alle tegnet av Christian Heinrich Grosch. Broleggingen på plassen stammer fra 1931, da plassen ble lagt om. Samtidig ble det anlagt en plattform i hele plassens bredde, med trappetrinn ned mot plassen. Universitetsplassen har rommet den viktigste kunnskapsutviklingen i Norge etter 1852. Norge har fått sin sentrale kompetanse fra det studentene lærte her. Historiske begivenheter. Domus Academica (Urbygningen) og Domus Biblioteca.Disse tre bygningene rommet til å begynne med alle fakulteter. I dag er det bare Det juridiske fakultet som holder til i sentrum. Sverre Refstads plass (Oslo). Sverre Refstads plass er en plass på Risløkka i Oslo, ved krysset Risløkkalleen / Midtveien, som er opparbeidet som park med lekeplass. Plassen ble i 1954 oppkalt etter radiotelegrafist og motstandsmann Sverre Refstad, som ble skutt av den tyske okkupasjonsmakten i 1943. På plassen står et minnesmerke over Sverre Refstad. Sperma. En enkelt sæduttømming hos et menneske inneholder 2-5 ml sædvæske. Sperma eller sæd er en væske som inneholder spermier og som skilles ut av smange dyrearter under befruktning. Sæd produseress bare av hannkjønn, eller hos begge parter hos arter med tvekjønnet forplantning. Spermaen er en substans bestående av en serie sekreter (sædvæske) foruten spermiene. I en ejakulasjon finnes det ca 200-500 millioner spermceller. Sæd hos patteyr. Hos mennesker og andre pattedyr kommer sæden fra testiklene der det dannes sædceller, og fra bitestiklene, sædblærene og blærehalskjertelen (prostata) der det dannes sekret som blandes med sæden. Sperma støtes ut av penis når hannen ejakulerer. Spermavæsken er melkeaktig hvit, i noen tilfeller grå- eller gulaktig, noe tyktflytende og består i tillegg til spermiene av vann, salt, proteiner, mineraler og fruktose. Spermier som når fram til egget i livmora kan føre til graviditet. Slottsplassen (Oslo). Slottsplassen med Det Kongelige Slott bak. Slottsplassen er en gruslagt plass i Oslo som ligger foran (øst) Det Kongelige Slott. Plassen ble tegnet av slottsarkitekt Hans Linstow i forbindelse med oppføring av Slottet og anleggelse av Slottsparken, som også Linstow tegnet. Plassen og Slottets fasade danner endepunktet i den linjen Linstow tegnet fra den daværende bybebyggelsen ved dagens Egertorget for å knyttet Slottet og byen sammen. Dette ble den senere Karl Johans gate. Sentralt på Slottsplasen står Brynjulf Bergsliens rytterstaue av kong Karl Johan fra 1875. Samtidig ble trappeanlegget foran med kandelaberlykter og balustrade anlagt av stadskonduktør Georg Andreas Bull. Johan Svendsens plass (Oslo). Inngangspartiet til Oslo Konserthus fra Johan Svendsens plass Johan Svendsens plass er en plass på forsiden av Oslo Konserthus i Oslo. Plassen ble anlagt i forbindelse med byggingen av konserthuset i 1977, og ligger som et tak på bygningen ned mot Munkedamsveien. Konserthusets hovedinngang/publikumsinngang er fra denne plassen. Plassen er oppkalt etter komponisten Johan Svendsen. Damplassen (Oslo). Damplassen (1-25, 2-24) er en plass i boligområdet Ullevål Hageby i Oslo ved begynnelsen av Nils Lauritssøns vei. Plassen fikk sitt navn i 1918. På plassen lå opprinnelig to dammer, bygget av svenske krigsfanger i perioden 1807–1814. Rundt 1920 ble det anlagt en ny dam med fontene. Damplassen er den sentrale plassen i Ullevål Hageby. Plassen ble omlagt i 1998. Bygninger. Rundt plassen ligger det nybarokke forretnings- og boliggårder i tegl. Gårdene ble bygget på 1920-tallet, og tilhørte da alle Ullevaal Samvirkelag. Samvirkelaget reklamerte da for at de var Vestre Akers største og mest velassorterte forretning. Samvirkelaget hadde egne avdelinger for kolonialvarer, kjøtt, fisk og grønnsaker, melk, brød og delikatesser, isenkram, kjøkkenutstyr, glass og malervarer, fiskematkjøkken og fryse- og kjølelager. Damplassen hadde også, ihvertfall fram til 1970-tallet, også skomaker. I dag er dette dagligvareforretning, konditori, kles- og gaveforretninger. Bankplassen (Oslo). Bankplassen er en gate i kvadraturen i Oslo som avgrenses av Kongens gate, Myntgata og Kirkegata. Før 1953 var også Agnes Thorsens plass del av Bankplassen. Plassen har sitt navn etter bygningen for Christianiaavdelingen til Norges Bank, Bankplassen 3, oppført 1828 etter tegninger av arkitekt Christian H. Grosch. Den brukes nå av Norsk Arkitekturmuseum og fikk i 2008 et tilbygg tegnet av arkitekt Sverre Fehn. Da Norges Banks hovedsete ble flyttet fra Trondheim til Kristiania, oppførte banken sitt nybygg på Bankplassen 4 etter tegninger av arkitekt Ingvar Hjorth, fullført i 1906. Fra 1986 holder Norges Bank til i nybygg på et helt tilstøtende kvartal med adresse Bankplassen 2, tegnet av arkitektene Kjell Lund og Nils Slaatto. Flere eldre bygårder ble integrert i nybygget. I Norges banks gamle lokaler holder Museet for samtidskunst til. Andre kjente «institusjoner» på Bankplassen er Engebret Café med adresse Bankplassen 1. Trygve Lies plass (Oslo). Trygve Lies plass (1-3, 4) er en plass ved Furuset senter på Furuset i Oslo, i 1984 oppkalt etter Trygve Lie. Ved plassen ligger bydelsadministrasjonen for Bydel Alna og det lokale kjøpesenteret Furuset senter. På plassen står Nico Widerbergs statue i bronse av Trygve Lie, oppsatt i 1994. Theodor Kittelsens plass (Oslo). Theodor Kittelsens plass er en plass på Grünerløkka i Oslo, der Søndre gate og Thorvald Meyers gate møtes. Plassen ble i 1934 oppkalt av maleren Theodor Kittelsen. Plassen er tidligere kjent som «Leker'n». I nyere tid er plassen best kjent for sin minigolf-park. Hangran. Hangran er en gård på Byneset i Trondheim kommune. Gården ligger lengst vest på Byneset, ved fjorden, under den 272 m. høye Hangervåttån. Gården nevnes i Olav den helliges saga (kap. 38, "af Öngrum"). Gouache. Gouache, også skrevet guache og guasj, er en maleteknikk der en bruker dekkende vannfarger. Gouache er også betegnelsen på et bilde malt med denne teknikken. Ordet «gouache» er overtatt fra fransk og uttales «gua´sj» eller «goa´sj». Fransk har fått ordet fra det italienske «guazzo» som betyr «vannpytt», «vannfarge» eller «lavering». Maling og teknikk. Gouachemalinga inneholder hvitt fargestoff som gjør fargene matte og dekkende slik at papiret eller underlaget ikke skinner gjennom som ved vanlig akvarell- eller lasurmaling. Malinga inneholder ellers fargestoff løst i vann og gummi arabicum (lim) som andre vannfarger. En rekke kunstmalere og illustratører har brukt, og bruker, denne maleteknikken. Gouachemalinga er reinslig å arbeide med fordi den er vannløselig, den gir forholdsvis jevne fargeflater og mørkere partier kan dekkes med lys farge. Teknikken egner seg særlig godt til illustrasjonsoriginaler som skal reproduseres, for eksempel til fargesterke plakater. Det har også vært vanlig å bruke gouache til fargelegging av plastceller i tegnefilm, der figurene har heldekkende farger, mens bakgrunnen har vært utført i mer nyanserik akvarellteknikk. Gouache kan delvis erstattes av akrylmaling som er vannløselig når den er våt, men tåler vann når den har tørket. Skarnsundet. Skarnsundet innerst i Trondheimsfjorden, mellom Mosvik på Fosenhalvøya og Inderøy forbinder hovedfjorden med Beitstadfjorden. Skarnsundbrua over sundet er en del av. Helleristningene i Kvennavika ligger i Kvennavika på Mosviksiden av sundet. Arbeidersamfunnets plass (Oslo). Arbeidersamfunnets plass (1) er en plass i Hausmannskvartalene i Oslo sentrum, mellom Torggata, Hammersborggata (tidligere Henrik Ibsens gate), Calmeyers gate og Samfunnshuset (bygningen som huser Oslo Arbeidersamfunn). Plassen har sitt navn etter denne bygningen i åtte etasjer, ferdig 1941 i funksjonalistisk stil. Her holdt "Sentrum kino" til, nå Sentrum Scene (adresse Arbeidersamfunnets Plass 1). I 2008 og 2009 blir plassen rustet opp. En del av Torggata blir trukket inn som del av plassen, og det blir lagt nytt dekke og etablert utendørsscener. Vis-à-vis denne, langs Hammersborggata, ligger den nyoppførte Sentrum politistasjon, hvor også Politidirektoratet befinner seg. Over Torggata ligger Torggata Bad, monumental bygning ferdig 1928 i nyklassisisme med empirekarakter, offentlig bad frem til 1980, siden treningssenter, spise- og utesteder og servicebedrifter. Plassen ligger på området der Tukthuset lå fra cirka 1740 til 1930-tallet, da bygningene, som på det tidspunkt ble brukt til fengsel, ble revet. Noe av steinmurene fra allerede nevnte tukthus er bevart synlig i politibygningen (inngangen til Calmeyers gate) og i restauranten i nabobygningen over gaten. Ringnes (Stange). Ringnes er en stor gård i Ottestad i Stange kommune i Hedmark. Den ligger 7 km fra Hamar og helt ned til Mjøsa. Gården ble fredet av Riksantikvaren ved første fredningsrunde i 1923. I 1996 tok deler av hovedbygningen fyr, men det lot seg restaurere. I dag er det Erik Ringnes og Gerd Wikan som eier gården. Rygh forklarer navnet fra et elvenavn: "Ringa". Navnet forekommer ellers i Skedsmo og i Krødsherad. Historie. I Olav den helliges saga ("Hringunes", kap. 43) nevnes Ringnes som Ketil Kalvs hovedsete. Han var nær venn av kong Olav Haraldsson, og var gift med kongens halvsøster, Gunnhild. Deres sønn, Guttorm, var en stor høvding. Han dro blant annet i «vesterveg» til kong Margad i Dublin, der han hadde vintersete. De plyndret i Bretland (Wales) sammen, men ble uenige da byttet skulle deles. Guttorm vant den påfølgende kampen (med sine 5 langskip mot kongens 16) og fikk nok sølv til å lage et 7 alen langt krusifiks som han ga til Olavkirken i Nidaros. Omkring år 1500 omtales gården som adelsgods og hovedsete for Herlog Hovudfat. Etter å ha ledet et mislykket opprør mot kong Hans av Danmark, ble Hovudfat halshugget på Akershus festning (1508). Gården ble gitt til en av kongens menn som skattefritt krongods i 1528. I 1720 kjøpte oberstløytnant Herman Heyer gården og oppførte hovedbygningen. Han var gift med Margrethe Coucheron, som hadde slektninger i baroniet i Rosendal. Fram til 1800 ble gården leid ut til danske embetsmenn. I 1768 ble Ringnes solgt til Erik Sørensen fra Nes, da den tidligere eieren, oberst Friedrich Gotchalk Maximilian von Haxthausen, ble utnevnt til generalmajor og sjef for Fredriksten festning. Kulturhistoriske funn. På Ringnes har det blitt funnet sverd og økser datert til 800-tallet. Mynter, sølv- og gullsmykker som er datert tilbake til ca. år 1000 (Utstilt hos Oldsaksamlingen i Oslo). Der ble det også funnet en gulldåse fra Norges og Sveriges kronprins Karl Johan, men den oppbevares i en bankboks. Alexander Dale Oen. Alexander Dale Oen (født 21. mai 1985 i Øygarden, død 30. april 2012 i Flagstaff i Arizona i USA) var en norsk svømmer i verdenstoppen i brystsvømming. Han representerte klubbene Vestkantsvømmerne og Bærumsvømmerne. Dale Oen var verdensmester, europamester og ble Norges første OL-medaljevinner i svømming da han tok sølv under sommer-OL i Beijing i 2008. Dale Oen vant åtte kongepokaler. Dale Oen døde av hjertestans på samling med svømmelandslaget i Flagstaff i Arizona i USA 30. april 2012, bare 26 år gammel. Oens personlige trener var Sondre Solberg. Oppvekst og begynnelse. Oen svømte sine første tak i kulturhuset på øya Rong i Øygarden. Han trente i svømmeklubben der helt til den ble nedlagt i 1995. Da begynte han i den ganske så nylig oppstartede klubben Vestkantsvømmerne med klubbens grunnlegger Tor Arne Hestholm som trener. Det var lang reisetid til trening, og 16 år gammel flyttet han til Laksevåg for å kunne kombinere trening og videregående. Alexander Dale Oen hadde fem norske juniorrekorder i brystsvømming. Alexanders fem år eldre bror, Robin Dale Oen, er også en habil svømmer. Gjennombrudd. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2005, med sjuendeplass på 100 meter bryst i langbane-VM. Under kortbane-EM i desember 2005 satte han nordisk rekord på 100 m bryst med tiden 59,05. Dermed ble han første nordmann som svømte distansen på under ett minutt. Tiden gav ham fjerdeplass på distansen. Oen tok gull i 100 meter bryst i EM 2008. Det var den første gullmedaljen i EM for en norsk herresvømmer. Etablering i verdenstoppen. Under OL 2008 i Beijing ble Oen Norges første OL-medaljør i svømming gjennom tidene ved å ta sølv på 100 meter bryst. I semifinalen var han bare 3 hundredeler fra verdensrekorden på 100 meter bryst og svømte inn til ny olympisk rekord med tiden 59,16. I finalen måtte han se seg slått av tittelforsvareren, japanske Kosuke Kitajima, som satte ny verdensrekord med tiden 58,91. I de påfølgende europamesterskapene og verdensmesterskapene tok Dale Oen flere gull- og sølvmedaljer. 25. juli 2011 ble han verdensmester på 100 meter bryst. Dette var bare 3 dager etter Terrorangrepene i Norge 2011. Han rørte hele det norske folk da han etter terrorangrepet dediserte VM-gullet sitt til hjemlandet. Einar Tambarskjelves plass (Oslo). Einar Tambarskjelves plass er en plass på Dælenenga i Oslo. Plassen ligger i krysset Christies gate / Dælenenggata, og ble i 1901 oppkalt etter trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve. Ingen bygninger har adresse til denne plassen. Odd Aspeli. Odd Aspeli (født 9. januar 1936) er en norsk lokalpolitiker. Han har vært ordfører for både Vang i Hedmark og Hamar, etter kommunesammenslåingen i 1992. Han satt også som kommunestyrerepresentant i Hamar for Arbeiderpartiet i 24 år helt til han ga seg i 2007. Den 8. november 2007 ble Odd Aspeli tildelt Hamarprisen av formannskapet i Hamar for sin «betydelige innsats i samfunns– og kulturlivet i Hamar kommune». Odd Aspeli er forøvrig også æresmedlem av Vang Fotballag og Det norske Arbeiderparti. Odd Aspeli er onkel til Morten Aspeli som ble ordfører i Hamar i 2011. Referanser. Aspeli, Odd Lars Tjærnås. Lars Tjærnås (født 20. mars 1960 på Årvoll) er en norsk fotballtrener. Han er for tiden i trenerapparatet i Fredrikstad Fotballklubb hvor han er ansvarlig for motstanderanalyse, spilleranalyse av eget lag, kartlegging og speiding etter spillere. Han har tidligere vært sportssjef i den norske klubben Ham-Kam, trener i Årvoll, Grei, Mercantile, Bærum, Stabæk, Vålerenga, Hønefoss, Kongsberg IF, og assistenttrener i Lillestrøm og Wimbledon F.C.. I åtte år arbeidet han i Norges Fotballforbund som trener for ulike aldersbestemte landslag. Tjernås opptrer ukentlig i Canal+ sitt fotballstudio, der han er ekspertkommentator. Republikkens bank. Republikkens bank (spansk: Banco de la República) er sentralbanken i Colombia. Historie. Etter flere mislykkede forsøk ble det etablert en sentralbank i Colombia i 1880, «Banco National» for å være regjeringens bank, samt å yte kreditt til befolkningen. I tillegg ble banken gitt ansvaret for å utstedet landets valuta (Colombiansk peso). Etter avsløringer av for mye utstedelse av valuta ble imidlertid Banco National avviklet av kongressen. Noen år senere ble «Banco Central de Colombia» etablert, og fungerte i perioden 1905 – 1909, men denne ble også avviklet av samme grunn som Banco National. Etter første verdenskrig fikk Colombia store økonomiske problemer, i likhet med mange andre land. Colombia stod foran en bankkrise, bl.a. fordi det ble trykket opp store mengder valuta uten kontroll. Spesielt ille var økonomien i 1922-23, og det ble klart at landet trengte en sentralbank. I likhet med bl.a. Chile satte president Pedro Nel Ospina ned en kommisjon ledet av professor Edwin Walter Kemmerer, også kalt Kemmerer-kommisjonen, for å få orden på landets økonomi og valuta. 25. juli 1923 ble «Republikkens bank» etablert, med en startkapital på 10 millioner pesos. Banken fikk enerett på utstedelse av valuta, og fikk som oppgave å administrere landets valutareserver, samt å være regjeringens bank, og «lender of last resort», dvs yte kreditt med høy risiko, der ingen andre banker vil gi kreditt. Denne rollen har mange sentralbanker i dag, av samfunnsmessige hensyn. Banken er i dag en selvstendig, uavhengig enhet, og fungerer som en juridisk enhet med rettigheter nedtegnet i Colombias nye grunnlov av 1991. Oppgaver og målsettinger. Hovedstyringsmålet for banken er stabil inflasjon på mellom 4 og 5% p.a. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr desember 2011 er José Darío Uribe Escobar. Han har sittet siden 2005. Sigurd Pedersen. Sigurd Pedersen (født 26. januar 1893 på Espa, død 16. juli 1968) var en norsk politiker. Han ble valgt inn i Vang kommunestyre i 1924 for Arbeiderpartiet. I 1929 ble han valgt inn i kommunestyret i Hamar, og tre år senere ble han formannskapsmedlem. Den borgerlige siden og venstresiden hadde like mange representanter, og valget av ordfører ble gjort ved loddtrekning. I 1933 vant Ap, og Pedersen ble ordfører. Etter valget i 1934 fikk partiet flertall, og Pedersen fortsatte i jobben. I 1935 ble han borgermester. Navnet på stillingen ble etterhvert gjort om til rådmann, og Pedersen var det fram til 1963. Mellom 1950 og 1953 satt han på Stortinget, som medlem av Finanskomiteen. Han fikk mange forespørsler om å ta gjenvalg til Stortinget, men han valgte å gå tilbake til rådmannsstillingen. Han deltok i godt over hundre komiteer, kommisjoner, styrer og råd mens han var rådmann. 1. oktober 1963 ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. Pedro Nel Ospina. Pedro Nel Ospina (født 1858, død 1927) var en colombiansk general og politisk figur. Han fungerte som president i Colombia i perioden 1922 til 1926. For å få orden på Colombias økonomi og valuta nedsatte han en kommisjon ledet av professor Edwin Walter Kemmerer, også kalt Kemmerer-kommisjonen, noe som bl.a. resulterte i etableringen av Colombias sentralbank – Republikkens bank i 1923. Espa. Espa er et sted i Stange kommune i Hedmark med 191 innbyggere (2005). Stedet ligger langs E6 og Dovrebanen. Stedet har i de senere år blitt mest kjent for det såkalte bolleland, bensinstasjonen Espa Servicesenter, som har solgt et stort antall boller de siste årene. Stasjonen ligger langs E6. Under angrepet på Norge i 1940 ble kjempet kamper her mellom nordmenn og tyskere for å hindre tyskerne å følge etter Kongen. Sami Hyypiä. Sami Tuomas Hyypiä (født 7. oktober 1973 i Borgå i Finland) er en tidligere finsk fotballspiller, som nå er manager for Bayer Leverkusen. I løpet av sin karriere har han ved flere anledninger vært fast kaptein for, og var også en del av laget da Liverpool FC vant Champions League i 2005. Hyypiä ble regnet for å være sterk i luftrommet, i tillegg til at han hadde et fornuftig og konstruktivt spill langs bakken. Han viste også gode disiplin og lederegenskaper, noe som førte til at han i perioder har vikariert som Liverpools kaptein. Hele syv ganger har han blitt kåret til «Årets finske spiller». Den 2. mai 2011 offentligjorde Hyypiä at 2010/11-sesongen ble hans siste sesong som profesjonell fotballspiller, og det ventes at han vil gå inn i en trenerrolle i Bayer Leverkusen. MyPa. Hyypiä startet sin karriere med lag som Pallo-Peikot og KuMu, før han ble spiller i den finske toppklubben MyPa til 1992-sesongen. Han vant cupen med laget samme sesong, og tre år senere i 1995. I 1995 prøvespillte Sami for Newcastle, noe som ga han sin første smak av engelsk fotball når han var 20 år. Hyypiä sa "They (Newcastle) certainly helped my career. I had a two-week trial in 1995 under Kevin Keegan and it gave me an insight into English football. I was a young player in Finland and I didn't really expect it to lead to anything. I just went for the experience, but it was good experience and I enjoyed my time there. It helped me a lot at the time to see a big English club at close hand and I always look forward to going back." Willem II. Senere i 1995 gikk Hyypiä til den nederlandske klubben Willem II. Han hadde en svært suksessfull tid i klubben og ble svært populær med fansen. Han spilte 100 seriekamper for laget, og skårte 3 mål, før han ble solgt til England og Merseyside. Liverpool. Hyypiä ble hentet til Liverpool fra nederlandske Willem II sommeren 1999 av Gérard Houllier. Hyypiä debuterte for Liverpool mot Sheffield Wednesday 7. august 1999. Hyypiä formet med en gang en suksessfull duo med sveitsiske Stéphane Henchoz i sentralforsvaret. I 2000/01-sesongen, delte Hyypiä kapteinsrollen med Robbie Fowler mens Jamie Redknapp, den vanlige kapteinen, var ute med en langtidsskade. I denne perioden ledet Hyypiä og Fowler laget frem til en historisk cup-treble: Ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. I 2002 ble Hyypiä fast kaptein, etter at Redknapp og Fowler forlot klubben. Hyypiä ble erstattet som kaptein av Steven Gerrard i 2003. I 2004, den nye manageren Rafael Benítez flyttet Jamie Carragher fra backplass til midtstopper som ny partner for Hyypiä i midtforsvaret. Dette så ut til å gi Sami nytt liv, og laget fikk en suksessfull sesong, bl.a ved å vinne Champions League, delvis basert på deres solide forsvarsspill. 10. august 2005 ble det meldt at Hyypiä hadde forlenget kontrakten sin ut sesongen 2007/08. Selv etter spekulasjoner i sommeren 2007 som koblet Hyypiä til lag som Fulham FC, Newcastle United, Reading FC og Wigan Athletic, insisterte Hyypiä på at han blir til kontrakten sin utgår. 25. august 2007 brakk Hyypiä nesen sin i en bortekamp mot Sunderland FC. Han kom imidlertid raskt tilbake, og erstattet skadede Jamie Carragher i kvalifiseringskampen til 2008 mot Toulouse FC 28. august 2007. Der scoret han det andre målet, mens han var kaptein for Liverpool i skadefraværet til kaptein Gerrard og visekaptein «Carra». I april 2008, signerte Hyypiä en forlengelse av avtalen sin frem til sommeren 2009, der Benitez uttalte at han var en god rollemodell for de unge forsvarsspillerene som Martin Skrtel og Daniel Agger. 2008/2009 sesongen markerte finnens 10. sesong i klubben. I august 2008 avviste Liverpool et bud på £2.5 millioner for finnen fra nyopprykkede Stoke City. Den 1. desember 2008 spilte finnen sin 454. kamp for Liverpool, og kom dermed inn blant de tyve spillerne med flest kamper for Anfield-klubben. Hyypiä spilte 24.05.09 sin siste kamp for Liverpool mot Tottenham, hvor han entret banen etter 84 minutter. Da han entret banen, overtok han kapteinsbindet fra Steven Gerrard, og avsluttet dermed sin fantastiske karriere i Liverpool som kaptein. Kampen endte forøvrig 3-1 i favør Liverpool. Bayer Leverkusen. Den 4. mai 2009 signerte Sami toårskontrakt med Bayer Leverkusen. Han fikk 53 kamper for klubben og scoret 3 mål, inntil han ga seg som profesjonell fotballspiller i mai 2011. Landslagsspill. Hyypiä gjorde sin debut for i en kamp mot 7. november 1992, og fikk til slutt 105 kamper og 5 mål for hjemlandet sitt. Kun hans tidligere klubbkamerat i Liverpool, Jari Litmanen, har flere kamper for Finland. I 2008 tok han over kapteinsbindet på landslaget, etter at nevnte Litmanen ga seg som spiller. Meritter. Liverpool Trivia. Hyypiä ble kjøpt i 1999 av det laget han heiet på som gutt, Liverpool FC, etter å ha blitt anbefalt til tidligere leder Peter Robinson av en TV-kameramann. Hyypiä er gift med Susanna Rissanen. De har to sønner; Rico Nestor Hyypiä og Kasper Erik Hyypiä. Antiterrorpoliti. Antiterrorpoliti er politi som etterforsker terrorisme og søker å avdekke planlagte terroranslag, vanligvis innenfor et lands grenser. Antiterrorpoliti har også ofte ansvar for å bekjempe spredning av våpen, spesielt masseødeleggelsesvåpen. Eksempler på antiterrorpoliti er PST, Säpo og SO13. I mange land er imidlertid ansvaret for avdekning av terroranslag av rettssikkerhetshensyn tillagt en sivil etat utenfor politiet, som foreksempel MI5 og CSIS, for å sikre at ikke samme etat har myndighet til å drive både etterretning og maktutøvelse (pågripelse, arrestasjon, bevæpning o.l.). Østbanestasjonen. Østbanestasjonen (i dagligtale omtalt som Østbanen) på Jernbanetorget i Oslo er navnet på den første endestasjonen for Hovedbanen til Eidsvoll, ferdig i 1854. I 1980 ble stasjonen erstattet av den nye Oslo Sentralstasjon som for en stor del er oppført på Østbanestasjonens grunn. Stasjonsbygningen. Stasjonsbygningen ble reist etter tegninger av arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno. Stasjonsbygningen i rød tegl står fremdeles, innebygget i Sentralstasjonen, men uten tårnet og den første toghallen. Etter at Østfoldbanen ble åpnet, måtte stasjonen utvides. Toghallen ble bygget større og luftigere, og mot havnen og Jernbanetorget ble det reist to nye fløyer i pusset tegl, tegnet av arkitekt og stadskonduktør Georg Andreas Bull, som tidligere hadde tegnet Vestbanestasjonen. Bygningen har rikt fasadeutstyr i nyrenessanse. Den utvidede Østbanestasjonen sto ferdig i 1882. Mesteparten av bygningene er fremdeles i behold, men toghallen brukes nå som et butikksenter. Kulturminne. Østbanestasjonen er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Gotisk (språk). Gotisk ("*", *) er et utdødd germansk språk som ble brukt av goterne. Det kjennes først og fremst gjennom en bibeloversettelse fra 300-tallet, og er det eneste østgermanske språket hvor vi kjenner til en anseelig del av ordforrådet. Alle de andre (som burgundisk og vandalsk) kjennes bare fra egennavn som har overlevd gjennom historiske beretninger. Som et germansk språk er gotisk en del av den indoeuropeiske språkfamilien. Det er det tidligst dokumenterte germanske språket, men har ingen moderne etterfølgere. De eldste gotiske tekstene stammer fra 300-tallet, men språket var i tilbakegang alt ved midten av 500-tallet, dels på grunn av goternes militære nederlag mot frankerne, ødeleggelsen av goternes rike i Italia, goternes overgang til katolisismen, og den geografiske isolasjonen. Språket overlevde på den iberiske halvøy til så sent som 700-tallet, og den frankiske forfatteren Walafrid Strabo skrev at det fortsatt ble brukt ved Donaus nedre løp og i isolerte fjellstrøk på Krim tidlig på 800-tallet (se krimgotisk). Ordene som ble innhentet fra Krim på 1500-tallet stammer muligens ikke fra det samme språket. Siden språket er så gammelt, og har et så stort kjent ordforråd, er det av stor interesse i sammenlignende lingvistikk. Språkets egentlige navn er ukjent, og rekonstruksjonen "*gutiska razda" er basert på Jordanes' "Gothiskandza", lest som "gutisk-andja" («gotisk ende (eller grense)»). "razda" («tale») er belagt, f. eks. i Matt. 26.73. "I denne artikkelen er gotiske ord skrevet med det latinske alfabetet, slik det er beskrevet i artikkelen om det gotiske alfabetet". Tekster på gotisk. Det finnes bare noen få overlevende tekster på gotisk; ikke nok til å rekonstruere språket fullstendig. Alfabet. "Se Gotisk alfabet". Ulfilas' gotisk ble skrevet med et alfabet som høyst sannsynlig ble oppfunnet av ham selv til oversettelsen. Noen forskere (f. eks. Braune) hevder at det ble utledet fra bare det greske alfabetet, mens andre fastholder at noen av de gotiske bokstavene stammer fra runene eller det latinske alfabetet. Lydsystem og uttale. "For leselighetens skyld setter denne artikkelen fonologisk transkripsjon mellom hakeparenteser, som vanligvis er reserverte for fonetisk transkripsjon. Makroner brukes for å betegne lange vokaler, i stedet for" «ː». Det er mulig å bestemme mer eller mindre nøyaktig hvordan Ulfilas' gotisk ble uttalt; først og fremst gjennom sammenlignende fonetisk rekonstruksjon. Dessuten forsøkte Ulfilas å følge den opprinnelige greske teksten så nøyaktig som mulig i oversettelsen, så vi vet at han fulgte samme skriveregler som i samtidig gresk. Siden periodens greske språk er veldokumentert, er det mulig å rekonstuere mye av uttalen fra oversettelsen. Sonanter. Sonantene [l], [m], [n] og [r] kan tjene som kjerne for en stavelse i gotisk, slik som i proto-indoeuropeisk og (for [l] og [r]) i sanskrit. Når de stod etter en konsonant sist i et ord, eller mellom konsonanter, ble de uttalt som vokaler. Slik er det også i engelsk, hvor "bottle" uttales [bɒtl̩] i mange dialekter. Gotisk: "tagl" [ta.ɣl̩], máiþms [mai.θm̩s] («gave»), "táikns" [tai.kn̩s] («tegn») og "tagr" («tåre»). Konsonanter. I alminnelighet uttales gotiske konsonanter ustemte i slutten av et ord. Gotisk har mange frikativer (skjønt mange av dem kan ha vært approksimanter) som oppstod slik det er beskrevet av Grimms lov og Verners lov. Dette er karakteristisk for germanske språk. Imidlertid er gotisk spesielt, siden fonemet [z] ikke har blitt til [r] ved rotasisme. Dessuten tyder dobbeltskrivningen av konsonanter mellom vokaler på at gotisk skilte mellom korte og lange konsonanter: "atta" [atːa]. («far», en diminutiv i slekt med gresk ἄττα og latin "atta" med samme betydning), "kunnan" [kunːan] («å kunne»). Nasaler. I gotisk, som i de fleste språk, uttales nasaler på samme artikulasjonssted som enten konsonanten som kommer før dem, eller den som kommer etter. (Dette kalles assimilasjon). Derfor er sammensetninger som [md] og [nb] umulige. Gotisk har tre nasale konsonanter; den ene er en allofon av de to andre, og finnes bare i komplementært med dem. Aksent. Aksenten i gotisk kan rekonstrueres ved fonetisk sammenligning, Grimms lov og Verners lov. Gotisk hadde trykkaksent, og ikke tonelag, slik som proto-indoeuropeisk. Man finner trekk som er typiske for trykkaksent ved å se på spesielt opphavet til noen av de lange vokalene (som [ī], [ū] og [ē]), og fenomenet synkope. Som i andre germanske språk ble den fritt bevegelige indoeuropéiske aksenten satt på den første stavelsen i enkle ord. Aksenten beveger seg ikke når ordene bøyes. I sammensatte ord er aksentens plassering avhengig av plasseringen i sammensetningens andre del. Nominalsystem. Gotisk har beholdt mange arkaiske, indoeuropéiske trekk, som ikke alltid finnes i moderne germanske språk, og særlig de kompliserte bøyningssystemene. Språket har fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ; dessuten rester av vokativ, som av og til var identisk med nominativ, av og til med akkusativ. Det har alle de tre indoeuropéiske kjønnene og tre grammatiske tall: entall (singularis) og flertall (pluralis). Totall (dualis) finnes for pronomen og i verbbøying. I gotisk bøyes beskrivende adjektiv, superlativer på "-ist" og "-ost", samt preteritum partisipp i begge grupper. Noen pronomen tar bare svak bøyning; f. eks. "sama" («samme»), adjektiver som "unƕeila" («konstant»), adjektiver i komparativ, og presens partisipp. Andre, slik som "áins" («noen») tar bare sterk bøyning. Denne tabellen er naturligvis ikke fullstendig (Det finnes andre bøyningsskjemaer, spesielt for sterke nøytrer og uregelmessige substantiver). Under følger en tabell over bøyningsformene etter ordenes endelser). Gotiske adjektiver følger samme bøyningsmønstre som substantivene. Pronominalsystem. Gotisk arvet alle de indoeruopéiske pronomenene: personlige pronomen (inkludert refleksive pronomen for hver av de tre grammatiske personer), possessive pronomen (eiendomspronomen), både enkle og sammensatte demonstrative pronomen, relative pronomen, interrogative pronomen (spørrepronomen) og ubestemte pronomen. Hver av disse følger et spesielt bøyningsmønster (som til dels ligner substantivenes bøyning), slik som i andre indoeuropéiske språk. Et bemerkelsesverdig trekk ved gotisk er at dualis kun har holdt seg blant pronomenene, mens proto-indoeuropeisk hadde dualis i alle grammatiske kategorier. Det enkle demonstrative pronomenet "sa" (nøyt. "þata", fem. "so") kan brukes som en artikkel, og tillater konstruksjoner av typen "bestemt artikkel" + "svakt adjektiv" + "substantiv". Spørrepronomenene er også bemerkelsesverdige ved at de alle begynner på "ƕ-". Denne lyden stammer fra den proto-indoeuropeiske konsonanten "*kʷ", som også fantes først i alle proto-indoeuropeiske spørrepronomen. Denne er i slekt med "hv-" i begynnelsen av mange norske spørreord. Verbalsystem. Av den andre konjugasjonen, kalt «atematisk», hvor suffiksene settes rett til røttene, finnes bare i uproduktive restformer i gotisk, slik som i gresk og latin. Det viktigste tilfellet er verbet «å være», som er atematisk i gresk, latin, sanskrit og mange andre indoeuropéiske språk. Gotiske verb deles i sterke og svake, slik som substantivene og adjektivene. Svake verb karakteriserer ved preteritumsformer med suffiks på "-da" eller "-ta", og tilsvarende preteritum partisipp med "-þ" eller "-t". Sterke verb danner preteritum ved å forandre vokalene i rotformene eller ved å doble (reduplisere) den første konsonanten i roten, men i begge tilfeller uten å legge til suffiks. Dette tilsvarer perfektumformene i gresk og sanskrit. Skillet mellom svake og sterke verb finnes fortsatt i moderne germanske språk. Den gotiske verbalbøyningen har to grammatiske genera: aktiv og medium; tre tall: entall, totall (dualis, bortsett fra i 3. person) og flertall; to tider: presens og preteritum (fra en tidligere perfektum); tre modi: indikativ, konjunktiv (fra en gammel optativ-form) og imperativ; dessuten tre nominalformer: en presens infinitiv, et presens aktiv partisipp og et preteritum passiv partisipp. Ikke alle tider og personer er representert i alle modi og genera; noen konjugasjoner bruker hjelpeverb. Til slutt finnes det former kalt «preteritum-presens», gamle indoeuropéiske perfektum-former som senere ble brukt i presens. Det gotiske ordet "wáit", fra indoeuropéisk "*woid-h2e" («å se» i preteritum), tilsvarer nøyaktig de beslektede ordene "véda" i sanskrit og Ϝοἶδα i gresk. Begge skulle etymologisk sett bety «jeg så», men betyr «jeg ser». Blant ordene som har preteritum-presens er bl. a. "áihan" «å eier» og "kunnan" «å kunne». Gotisk og norrønt. 1) Utviklingen av proto-germansk "*-jj-" og "*-gg-" til gotisk "ddj" (fra en tidligere gotisk "ggj"?) og "ggw" og til norrønt "ggj" og "ggv" («Holtzmanns lov»). For eksempel: Gammelhøytysk genitiv av "zwei" er "zweio", som er forskjellig fra gotisk "twaddje" og norrønt "tveggja". Mens tysk har formen "treu", har gotisk "triggws" og norsk "trygg". 2) Det finnes flere inkoative verb på "-na", slik som gotisk "waknan" og moderne norsk "våkne". 3) Gotisk er viktig for å forstå utviklingen av proto-germansk til norrønt gjennom urnordisk. For eksempel kan sluttbokstaven "-n" i nordgermanske språk (slik som i "navn" og "namn") forklares ved å henvise til gotisk, hvor "namo" har genitiv flertall "namne". Av og til forklarer gotisk ordformer som er funnet på de eldste runestenene, slik som det gotiske ordet "gudja" («gode», en prest). Dette ordet forklarer ordet "gudija", som er funnet på en runesten på Nord-Huglo i Norge. Det har også kommet teorier som grupperer vest- og østgermansk sammen. I dag behandler man de tre gruppene som om de oppstod fra proto-germansk hver for seg. Andre spesielle trekk ved gotisk. Skjønt det er det eldste dokumenterte germanske språket, mangler gotisk en del trekk som finnes i alle andre kjente germanske språk. Det merkeligste er at gotisk ikke har morfologisk omlyd. Det gotisk ordet "gudja" kan sammenlignes med det norrøne "gydja" («prestinne»): Den norrøne formen inneholder den karakteristiske endringen /u/ > /y/, som indikerer påvirkning av i-omlyd i urnordisk, mens gotisk ikke viser noen slik endring. Gotisk har bevart en passiv som det har arvet fra indoeuropéisk, men som mangler i alle andre germanske språk. Det har også mange verb som redupliseres ("haitan" «hete» > "haihait") i preteritum; dette er også en arv fra indoeuropéisk, og har etterlatt kun få spor i gammelengelsk, norrønt og gammelhøytysk. Farmers Insurance Open. Farmers Insurance Open er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres hvert år i februar på Torrey Pines Golf Course i San Diego, California. Turneringen ble opprettet som San Diego Open i 1952 og ble spilt på fem forskjellige baner de neste 15 årene før den fant sitt permanente hjem i Torrey Pines i 1968. I flere år var turneringen assosiert med popsangeren Andy Williams, som gav den navnet Andy Williams San Diego Open. Buick gikk inn som generalsponsor i 1992 og turneringens profil og kvalitet økte betraktelig under navnet Buick Invitational. Men Buick opphørte som sponsor fra 2010 da forsikringskonsernet Farmers Insurance Group overtok. Kameleoner. Kameleoner er en gruppe av skjellkrypdyr som er kjent for sin evne til raskt å skifte farge. De fleste artene klatrer i busker og trær, der de holder seg fast med egenartede gripeføtter. Øynene kan beveges uavhengig av hverandre, og brukes til å sikte inn byttedyr, som så fanges ved å skyte ut den lange tunga. Kameleonene utgjør et karakteristisk innslag i Madagaskars fauna, men de lever også i andre varme strøk i Den gamle verden. Kroppsbygning og levevis. Kameleoner finnes i mange typer skog og savanne, og noen lever i ørken- og steppeområder. I de østafrikanske fjellene påtreffes kameleoner over skoggrensa, for eksempel "Trioceros schubotzi" som bare forekommer på Mount Kenya i en høyde på. De fleste kameleoner lever i busker og trær, og kroppen har en rekke tilpasninger til et slikt liv. Slektene "Brookesia", "Rhampholeon" og "Rieppeleon" skiller seg ut ved å være delvis marklevende. Total lengde varierer fra hos "Brookesia micra", til hos hannene til kjempekameleon. Hodet og kroppen er flattrykt fra sidene, og det er ingen tydelig hals. Noen arter har en tydelig kjønnsdimorfisme i farge, størrelse og kroppsform. Hodet har ofte horn og kammer. Skjellene er små, og ligger kant i kant. Arter som lever i trær har en lang og tynn gripehale som kan rulles opp. De marklevende artene har derimot en kort hale som de ikke kan bruke til å holde seg fast med. Korthalekameleonene støtter seg på halen når de går på marka. I motsetning til de fleste andre øgler kan kameleoner ikke kaste halen om en fiende angriper. Et karakteristisk trekk er de eiendommelige gripeføttene. De fem tærne er fordelt i to grupper på henholdsvis to og tre sammenvokste tær. De to gruppene danner en slags «tang» som kan holde rundt tynne kvister. Tærne har skarpe klør som gir godt feste i barken på større greiner og trestammer. Kameleonenes tær betegnes ofte som "zygodaktyle", men dette er misvisende da detaljene avviker mye fra de egentlige zygodaktyle tærne hos papegøyer, spettefugler og gjøker. Kameleoner beveger seg annerledes enn alle andre øgler. Tærne holder tak i kvister fra ulike retninger, noe som gjør at de er svært stødige. Lemmene flyttes langsomt og metodisk, og de slipper aldri taket i alle festepunktene samtidig. Hos andre øgler sitter lemmene på siden av kroppen, men kameleonene har lemmene under kroppen. Tyngdepunktet er lavt, og kameleonen er stabil, selv når ett eller to av lemmene ikke har tak i underlaget. På flat mark er derimot kameleonene klossete, ettersom de da mangler noe å holde i. Insekter er det viktigste byttet, men de største kameleonene kan også ta små øgler og fugler. Noen arter eter av og til frukt. Kameleonen sniker seg svært sakte inn på byttet til insektet er innenfor rekkevidde av tunga. Byttet fanges som regel når det sitter i ro på vegetasjon, men kameleonene kan også enkelt ta flygende insekter. Selv er kameleonene byttedyr for blant annet fugler, lemurer og slanger. Kameleonene har liten mulighet til å flykte eller å forsvare seg, og må i stedet forsøke å narre predatorene. Kameleoner som blir forstyrret mens de sover på ei grein, spiller død og faller ned til bakken, eller ei lavere grein. En annen forsvarsmekanisme er å svinge kroppen fram og tilbake slik at kameleonen ligner på et blad som beveger seg i vinden. Lungene er forbundet med luftsekker som kan strekke seg gjennom nesten hele kroppen. Kameleonen kan blåse opp luftsekkene, så kroppen virker større. Dette blir gjort både for å skremme fiender og for å imponere kameleoner av motsatt kjønn. Sanser. De utstående øynene sitter på siden av hodet. Øyenlokkene er sammenvokst slik at det bare er en liten åpning for pupillen. Nesten alle landlevende virveldyr utenom pattedyr kan bevege øynene uavhengig av hverandre, og hos kameleoner er denne evnen ekstremt utviklet: eksempelvis kan det venstre øyet se opp og bakover samtidig som det høyre øyet ser ned og framover. Hvert øye kan se 180° horisontalt og 90° vertikalt. De eneste blindsonene er rett over ryggen og rett under kameleonen. Linsene i øyet fokuserer svært raskt, 60 dioptrier per sekund, og forskjellen på minste og største lysbrytning er 45 dioptrier. Pupillen trekker seg sammen ved akkommodasjon på samme måte som hos andre virveldyr. Akkommodasjonen kan være lik, eller ulik, i begge øynene avhengig av situasjonen. Unikt for kameleonene er at linsen kan stilles til å ha negativ lysbrytning. Dette gjør at øyet får en lengre brennvidde enn øyets fysiske lengde. Netthinnen har som hos andre dagaktive øgler ingen staver. Tettheten av tapper er svært stor, noe gjør at synet er svært skarpt. "Fovea centralis" har hele tapper per kvadratmillimeter. Fovea er dyp og fungerer som en fokusindikator, tilsvarende autofokus på et kamera. Når kameleonen leter etter et bytte, sender ett øye signaler til hjernen om gangen, og øynene bytter omtrent hvert sekund. Når et bytte oppdages, siktes begge øynene inn på det, og da sender begge informasjon til hjernen samtidig. Avstanden bedømmes ikke med stereosyn, men ved hjelp av akkommodasjon. Øynene har en vinkel på 17–19° i forhold til byttet, så bildet av byttet på netthinnen ligger utenfor fovea. Kameleoner kan alternativt sikte inn et bytte med bare ett øye, og bruker også da akkommodasjon til å måle avstanden. I likhet med slangene mangler kameleonene det ytre øret og mellomøret. Dette innebærer at kameleonenes ører er lite følsomme for lydbølger i luften. Slanger er svært sensitive for vibrasjoner i fast materiale, og det samme er sannsynligvis også kameleoner. Eksperimenter med jemenkameleoner viser at hannene sender ut en lavfrekvent lyd når en hunn blir plassert på samme grein. Mye tyder på at kommunikasjon via vibrasjoner i vegetasjon er vanlig blant mange kameleonarter. Lukt- og smakssansen er sannsynligvis ikke viktige for kameleoner. Jacobsons organ mangler eller er sterkt redusert. Noen arter har riktignok kjertler i munnviken. Det illeluktende sekretet fra disse kjertlene brukes til å skremme fiender og til å lokke til seg insekter. Det kan tenkes at lukten fra sekretet også brukes til å markere territorier. Tunge. Tunga er et av de mest unike organene hos kameleonene. Det anatomiske utgangspunktet for kameleonenes tunge finner vi hos agamer og iguaner, som er kameleonenes nærmeste slektninger. Disse øglene bruker tunga til å holde byttet. En agamart, soltitter, skyter ut tunga for å ta byttet på lignende måte som kameleoner. Når den blir skutt ut, kan tunga bli like lang som kroppen, og er da seks ganger så lang som under hvile. En muskel trekker seg sammen, og drar tunga bak i munnen. Kameleonen sikter så inn byttet med hodet og åpner munnen. Når muskelen strekkes ut, skyter den elastiske tunga ut med stor fart. Under utskyting kan kameleonen ikke styre retningen, men lengden på tunga kontrolleres ved hjelp av en sterk sene. Etter at byttet er fanget, trekker andre muskler tunga inn i munnen igjen. Maksimal akselerasjon på tunga er nesten, og hastigheten kan bli over. Tungespissen er ekstra bred, og holder byttet fast. Festemekanismen fungerer ikke bare ved at tunga er klebrig, men bruker også muskler til å holde fast byttet. Ved hjelp av tunga kan kameleoner løfte bytter med en vekt på opptil 10 prosent av sin egen kroppsvekt. De vekselvarme kameleonene jakter i ulik temperatur fra omtrent i ørkener, til rett over frysepunktet på fjelltopper. Utskytingshastigheten er lite påvirket av temperaturen, mens det går litt saktere å trekke inn tunga når det er kaldt. Kameleoner kan derfor jakte på insekter tidlig om morgenen før andre øglearter er aktive. Reproduksjon. Noen kameleonarter har en bestemt paringstid, mens andre parrer seg året rundt. Hannene har som regel territorier som de ivrig forsvarer mot andre hanner, samtidig som de vokter på hunner som befinner seg i territoriet. Arter med horn bruker dem under slike kamper. De fleste kameleoner er eggleggende, men det finnes også arter som føder levende unger. De levendefødende artene lever som regel i relativt kjølig klima, som dvergkameleoner ("Bradypodion") i Sør-Afrika og "Trioceros" i de østafrikanske fjellene. Hunnen lagrer spermiene, og eggene blir ikke lagt før tre–seks uker etter paring. Under eggleggingen klatrer hunnen ned på marka, og graver et dypt hull, der eggene legges. Antall egg i kullet varierer vanligvis mellom 4 og 40, men den store mellerkameleonen kan legge opptil 70 egg. Ungene klekkes etter fire–tolv måneder avhengig av art. Levendefødende arter er gravide fem–seks måneder før de føder et kull på 8–31 unger. Kameleonene har ingen omsorg for egg og unger etter at eggene er lagt. Både egg og nyfødte unger er små i forhold til de voksne kameleonene, samtidig som kullene er store. Kameleoner lever korte liv og blir sjelden eldre enn to–tre år. Et ekstremt tilfelle er "Furcifer labordi", som er den eneste ettårige arten av landlevende virveldyr. Arten tilbringer åtte–ni måneder som egg, og etter klekking lever den fire–fem måneder før den dør av alderdom. Fargeskifte. Mange kameleonarter er i stand til raskt å skifte farge. Kameleonene har lenge vært kjent for denne evnen, og fenomenet ble beskrevet av Aristoteles i "Historia Animalium". Noen arter forandrer bare lyshetsgrad, og skifter for eksempel mellom ulike sjatteringer av brun. Andre kan ha sterke farger som blå, grønn, oransje, gul og svart. Fargen trenger ikke å være den samme over hele kroppen. Hver side av kroppen kan ha en egen farge, og forskjellige mønstre forekommer. Noen har mønstre i ultrafiolett, som er usynlig for mennesker. En studie av evnen til å skifte farge viser at den er utviklet for å brukes i sosialt samspill mellom kameleoner. Hannene viser fram artstypiske mønstre for å skremme andre hanner, og lokke til seg hunner. Hanner som taper en kamp skifter til et mønster som viser underkastelse. Hunner har også mønstre som de viser i kamp med andre hunner, eller for å gi signal om at de er klare for paring. Fargeskiftingen brukes også i forbindelse med kamuflasje og regulering av kroppstemperaturen, men disse anvendelsene har ikke vært drivkraft i evolusjonen. Kameleonene har spesialiserte celler i huden, kromatoforer, som ligger i flere lag under et gjennomsiktig ytre lag. I det øvre laget ligger det to typer celler, som inneholder henholdsvis gule og røde fargestoffer. Under dem ligger et lag med iridiserende celler som gir fra seg blått lys, og lengst ned ligger et lag med celler som inneholder det svarte fargestoffet melanin. Grønn farge oppstår når blått og gult blandes. Kromatoforene er stjerneformede, og fargekornene kan enten samles i midten av cellen, eller spres utover. Slik kan nervesystemet og hormoner slå kromatoforene av og på, og skape de ulike fargene og mønstrene. Utbredelse. Kameleoner er vanlige på Madagaskar, og i hele resten av Afrika, unntatt den tørreste delen av Sahara. Videre finnes det kameleoner i Sør-Europa, sørlige Tyrkia, Kypros, Levanten, sørlige Arabia, Sokotra, Komorene, Seychellene, Pakistan, India og Sri Lanka. Det er usikkert om panterkameleonen på Réunion i Det indiske hav er innført av mennesker, eller om forekomsten er spontan. Inntil nylig var omtrent halvparten av de kjente artene fra Madagaskar, men mange nye arter er beskrevet fra det afrikanske fastlandet på 2000-tallet. Nesten alle kameleoner lever i områder som var en del av superkontinentet Gondwana, men dagens utbredelse skyldes ikke at kameleoner har fulgt med ulike fragmenter da kontinentet ble brutt opp. Fylogenetiske studier viser at Madagaskar er gruppens hjemland, og at de har spredd seg over havet fra denne øya i flere bølger. Vanlig kameleon går inn i Europa i sørlige deler av Portugal og Spania, og finnes også på Malta, Kreta, Khios og Samos. På Kanariøyene og flere steder i Middelhavsområdet er arten innført av mennesker. I et lite område ved Pylos på den greske halvøya Peloponnes lever "Chamaeleo africanus". Den nærmeste forekomsten av denne arten er i Alexandria i Egypt, og den ble kanskje innført i antikken. Genetiske data viser at kameleonene skilte seg ut som en egen gruppe allerede i midten av kritt for 96–122 millioner år siden. De eldste sikre fossile kameleonene er derimot mye yngre og er funnet i lag fra miocen. Tidlige kameleoner omfatter "Rhampholeon" fra Kenya (18 mil. år), "Chamaeleo intermedius" fra Kenya (16–18 mil. år) og "Chamaeleo caroliquarti" fra Sentral-Europa (26 mil. år). En mulig eldre kameleon er "Anqingosaurus brevicephalus" fra midtre paleocen i Kina. Systematikk. En fylogenetisk studie fra 1986 basert på kameleonenes morfologi grupperer dem i to underfamilier og seks slekter: Løvkameleonene (Brookesiinae) med "Brookesia" og "Rhampholeon", og de ekte kameleonene (Chamaeleoninae) med "Calumma", "Furcifer", "Bradypodion" og "Chamaeleo". Molekylærgenetiske metoder har i ettertid ført til ytterligere oppsplitting: "Rieppeleon" er skilt ut fra "Rhampholeon", "Kinyongia" og "Nadzikambia" fra "Bradypodion", "Trioceros" fra "Chamaeleo", og "Archaius" fra "Calumma". Kladogrammet ovenfor antyder at løvkameleonene (Brookesiinae, slektene "Rieppeleon" og "Brookesia") er en parafyletisk gruppe. Etymologi. Ordet "kameleon" kommer over latin fra gresk "chamai", «jord» og "leon", «løve». Ordet er et oversettelseslån fra akkadisk "nēš qaqqariog", som altså betyr «jordløve». "Kameleon" brukes også i overført betydning om en person som stadig skifter standpunkt etter forholdene. Denne bruken av ordet finnes allerede hos Tertullianus. Fylkesvei 804. Fylkesvei 804 (Fv804) går mellom Hattfjelldal sentrum og Ivarrud i Hattfjelldal. Veiens lengde er 21,7 km. Historie. Veien mellom Hattfjelldal og Unkerelv bru ble bygd mellom 1910 og 1913. Unkerelv bru var bygd 1901–02 og erstattet av ny bru i 1966. Fram til Ivarrud sto veien ferdig i 1920. Sommeren 2002 ble veien kraftig utbedret, forkortet fra 23 km til 21,7 km og asfaltert. Veiarbeidet ble avsluttet i september 2002. Utbedringen ble markert ved en seremoni den 19. oktober 2002 med vegsjefen for Nordland, Arne Løvmo, fylkesråd Alf Ivar Samuelsen, Hattfjelldals ordfører og to tidligere ordførere tilstede, sammen med norske og svenske skole-elever. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Gotere. Goterne var en germansk stamme som ifølge deres egne tradisjoner utvandret fra Skandinavia (hovedsakelig Gotland og kanskje Västergötland og/eller Östergötland), vandret sørover, og erobret deler av Romerriket. En eller flere beslektede stammer, "gutere" og kanskje "gøter", ble igjen i Skandinavia. Historiske kilder. Den eneste kilden for tidlig gotisk historie er Jordanes sin "Getica" fra 551, et sammendrag av det tapte tolv binds historieverket om goterne skrevet i Italia av Cassiodorus. Jordanes kan muligens ikke ha hatt verket for hånden til å sjekke opp fra, og denne tidlige informasjonen må behandles med forsiktighet. Cassiodorus var godt plassert for å kunne skrive om goterne siden han var minister til Teoderik den store som tydeligvis hadde hørt noen av de gotiske sangene som fortalte om deres tradisjonelle opprinnelse. Disse ble gitt videre av Jordanes som bemerket at «for slik fortelles historien vanligvis i deres tidlige sanger, på nesten historisk vis.» De gotiske trubadurene akkompagnerte seg selv med et strengeinstrument som latinske skribenter assosierte med "sitaren" som var mer kjent for dem. Historie. Fra Skandinavia migrerte goterne og etablerte et kongedømme i Skytia, dagens Ukraina og Hviterussland. I det 3. århundre delte stammen seg i to, østgoterne forble i Skytia, mens vestgoterne migrerte til Dacia, dagens Romania, for å etablere et uavhengig kongedømme. Vestgoterne plyndret Bysants i 267, men innen 271 ble de drevet tilbake til Dacia av Romerriket. Hunnernes herredømme over det østgoterske kongedømmet begynte i det 4. århundre, men ble beseiret innen 450. Både østgoterne og vestgoterne ble romanisert i betydelig grad i denne perioden gjennom handel med bysantinerne og gjennom deres medlemskap i en militær avtale med Bysants om å hjelpe hverandre militært. I det 5. århundre kom vestgoterne til å erobre dagens Spania fra Romerriket. Selv om mange av de kjempende nomadene som fulgte dem viste seg å være mer blodige, var goterne fryktet fordi fangene de tok i kamp ble ofret til deres krigsgud, Ty, og de fangedes armer hang i trærne som et offer. Deres konger og prester kom fra separate aristokratier, ifølge Cassiodorus/Jordanes, og deres mytiske konger fra antikken ble æret som guder. Deres mytiske lovgiver, kalt Deceneus og som dateres tradisjonelt til rundt det 1. århundre f.Kr., gav deres lover som de hadde nedskrevet i det 6. århundre og som de kalte "belagines". En styrke gotere satte i gang en av de første betydelige «barbariske» invasjoner av Romerriket i 267. Et år senere led de et knusende nederlag i slaget ved Naissus og ble drevet tilbake over Donau innen 271. Denne gruppen slo seg til på den andre siden av Donau fra romersk territorium og etablerte et uavhengig kongedømme i den forlatte romerske provinsen Dacia som vestgotere. I mellomtiden etablerte goterne som fremdeles holdt til i Ukraina et stort og mektig kongedømme langs Svartehavet. Denne gruppen ble kjent som østgoterne. Goterne var for en kort tid gjenforent under en konge tidlig i det 6. århundre under den østgoterske kong Teoderik den store som ble regent over det vestgotersk kongedømme i nesten to tiår. For goternes senere historie, se vestgoterne og østgoterne. Opprinnelse. Plinius den eldre kaller dem "gutones". Ifølge ham var de et betydelig germansk folkeslag, et av de fem. Han sier også at oppdageren Pytheas av Massilia (4. århundre f.Kr.) traff på dem i sin nordlige ekspedisjon til et område vi vet er Baltikum fra Plinius referanser til rav skylt opp på strendene. Et tidspunkt tidligere enn 1. århundre f.Kr. støttes dermed. Strabo nevner også at Marbod, etter en hyggelig rundreise med Augustus, tok kommandoen over nesten alle stammene i Germania, inkludert "boutones" (latinisert til "butones") som vanligvis tolkes som en feil for "goutones" som ble latinisert til "gutones". For de skandinaviske goterne har vi Klaudios Ptolemaios som nevner "goutai" som et folk som levde sør på øya Skandia. På grunn av den sentrale rollen som goterne har spilt i historien, har deres opphav blitt diskutert i lang tid. Selv om ingen alternativ teori har blitt foreslått for deres tilstedeværelse som germansk stamme i dagens nordlige Polen, har noen historikere stilt spørsmål ved goternes opprinnelse i Skandinavia. Dette skyldes at, sett bort fra Jordanes, de tidligste skrevne bevis for goterne (Tacitus og Plinius den eldre) plasserer dem ved Wisła i det 1. århundre. Noen hevder at der ikke finnes bevis for migrasjon rundt Jesu fødsel og hevder derfor at opprinnelsen i Skandinavia må tas med en klype salt (jamfør Christensen, "Cassiodorus, Jordanes and the History of the Goths", København 2002). På den andre side har den tyske forskeren Wenskus poengtert at dersom Jordanes hadde ønsket å finne opp en oppdiktet fortid for goterne, ville han ha hevdet at de var etterkommere fra en prestisjefylt lokalitet som Troja eller Roma. Han ville ikke ha plassert deres opprinnelse i det barbariske nord. Videre skrev han for likesinnede gotere som var godt kjent med deres tradisjoner. Ved siden av Jordanes sin beretning, er der både lingvistisk og arkeologisk støtte for skandinavisk opphav. Arkeologi. I dagens Polen er det tidligste funnet som er identifisert med goterne fra Willenberg/Preussen, nå Wielbark-kulturen som erstattet den lokale Oxhoeft/Preussen, nå Oksywie-kulturen i det 1. århundre. Men så tidlig som den sene nordiske bronsealderen og tidlig før-romersk jernalder (ca 1300 f.Kr.–300 f.Kr.) hadde dette området innflytelser fra det sørlige Skandinavia . Faktisk var den skandinaviske innflytelsen på Pommern og dagens Polen fra 1300 f.Kr. og fremover så betydelig at denne regionen noen ganger inkluderes i den nordiske bronsealderkulturen. I løpet av perioden 600–300 f.Kr. ble det varme og tørre klimaet i det sørlige Skandinavia (2–3 grader varmere enn i dag) kaldere, noe som på dramatisk vis ikke bare forandret floraen, men tvang mennesker til å forandre sitt levesett og forlate bosetninger. Men den gotiske kulturen ser også ut til å ha hatt kontinuitet fra tidligere kulturer i området som antyder at immigrantene blandet seg med tidligere befolkning, noe som kanskje gav dem deres separate aristokrati. Oxford-forskeren Heather foreslår at det var en relativt liten migrasjon fra Skandinavia. Dette scenariet ville gjøre deres migrasjon over Østersjøen lik mange andre befolkningsbevegelser i historien, som den angelsaksiske invasjon hvor migrantene innførte deres egen kultur og språk på en innfødt befolkning. Willwnberg/Wielbark-kulturen dreiet sørøstover mot Svartehavs-området fra midten av det 2. århundre. Det var den eldste delen av Wielbark-kulturen, lokalisert vest for Wisła og som hadde skandinaviske begravelsestradisjoner, som flyttet på seg. I Ukraina gjorde de seg til herskere over den lokale, antagelig slaviske, Zarubintsy-kulturen som dannet den nye Chernyakhov-kulturen (ca 200–400). Der er arkeologiske og historiske bevis for fortsatte kontakter mellom goterne og skandinavene under deres migrasjoner. Lingvistikk. Ifølge minst en teori er det nærmere lingvistiske forbindelser mellom gotisk og norrønt språk (spesielt gammelgutisk på Gotland) enn mellom gotisk og vestgermanske språk (se østgermanske språk og gotisk). Videre var det to stammer som antagelig er nærmere i slekt med goterne og forble i Skandinavia, guterne og göterne, og disse stammene var regnet for å være gotere av Jordanes. Navnene "gotere" og "gutere" (gotlendere) er formelt identiske stammenavn. Det er beslektet med "göter" i Västergötland og Östergötland. Guterne og goterne var opprinnelig proto-germanske *"gutaniz" og göterne *"gautoz". Ifølge Andersson (1996) er *"gutaniz" og *"gautoz" to vokalvarianter av et proto-germanske ord (*"geutan") med betydningen «å tømme» (moderne svensk "gjuta", moderne tysk "giessen") som betegnet stammene som «tømmere av sæd», dvs «menn, folk». Gapt, den tidligste gotiske helt, nedskrevet av Jordanes, regnes vanligvis som en form av "gaut". Et sammensatt navn, "Gut-þiuda", det «gotiske folk», dukker opp i den "gotiske kalender" ("aikklesjons fullaizos ana gutþiudai gabrannidai"). Ved siden av goterne er denne måten å navngi en stamme på bare funnet i Sverige (se Svitjod). Even på det gamle norrøne språket skiller man ikke på gutere og gotere uten både kalles "gotar" med adjektivet "gotneskr", mens göterne kalles "gautar" med adjektivet "gautzkr". Etymologisk er goternes navn altså helt identisk med det til "guterne", innbyggerne på øya Gotland i Østersjøen. Antallet likheter som eksisterer mellom gotisk språk og gammelgutnisk, gjør at den kjente lingvisten Elias Wessén regner gutnisk som en form for gotisk. Det mest berømte eksemplet er at både gutnisk og gotisk brukte ordet for "lam" om både en ung og voksen sau. Likevel hevder noen at gutnisk ikke er mer i slekt med gotisk enn andre germanske dialekter. Faktum er at nesten alle disse fonetiske og grammatiske kjennetegnene som karakteriserer de nordgermanske språk som en egen gren av den germanske språkfamilien (for ikke å nevne kjennetegnene som skiller de forskjellige norrøne dialektene), ser ut til å ha utviklet seg på et senere tidspunkt enn gotisk. Gotisk var en ekstremt primitiv form for germansk på mange måter og har utviklet et visst antall unike kjennetegn som det ikke deler med noen andre germanske språk. Men dette ekskluderer ikke muligheten for at goterne og guterne opprinnelig var samme folk. På lignende måte var ikke de saksiske dialekter i Tyskland nærmere angelsaksere angelsakisk enn noen andre vestgermanske språk som ikke har gått gjennom den høytyske konsonantendringen (se den germanske lydforskyvning), men stammene selv er definitivt identiske. Jydene i Jylland, Danmark, er i det minste etymologisk identisk med jydene som kom fra den regionen og invaderte Storbritannia sammen med anglerne og sakserne i det 5. århundre. Men der er ingen gjenværende skriftlige kilder som knytter jydene i Jylland med noe som helst utenom nordgermanske dialekter, eller jydene i Storbritannia med noe som helst utenom vestgermanske dialekter. Dermed er ikke språk alltid det beste kriteriet for stamme- eller etnisk tradisjon og kontinuitet. Gutene selv hadde muntlige tradisjoner om en massemigrasjon mot det sørlige Europa, skrevet ned i Gutasaga. Dersom dette stemmer, er det et unikt tilfelle av en tradisjon som overlevde i mer enn tusen år og som faktisk stammer fra tiden før de store splittelsene i den germanske språkfamilien. Symbolsk betydning. I middelalderens og det moderne Spania var vestgoterne antatt å ha vært opprinnelsen til de spanske adelsmennene (sammenlign Gobineau for en lignende fransk idé). Noen som handlet med arroganse, ble kalt «"haciéndose de los godos"» («påstår at han stammer fra goterne». På grunn av dette ble "godo" etnisk slang i Chile, Argentina og Kanariøyene for europeiske spanjoler som i den tidlige kolonitiden følte seg overlegne i forhold til mennesker født lokalt (criolloer). Dette kravet om gotisk opprinnelse førte til et sammenstøt med den svenske delegasjonen i Basel-konvensjonen i 1434. Før kardinalene og delegasjonene kunne diskutere teologi, måtte de bestemme hvordan de skulle sitte i diskusjonene. Delegasjonene fra de mer prominente nasjonene skulle sitte nærmest paven, og der var også krangler om hvem som skulle ha de fineste stolene og hvem som skulle få ha stolene sine på matter. I noen tilfeller inngikk de kompromiss slik at noen ville ha halve stolbeinet på kanten av en matte. I denne konflikten hevdet biskopen av Växjö stift, Nils Ragvaldsson, at svenskene var etterkommere av de store goterne, at folket i Västergötland var vestgoterne og folket i Östergötland var østgoterne. Den spanske delegasjonen svarte da med at det var bare de "late" og "tiltaksløse" goterne som ble igjen i Sverige, mens de "heroiske" goterne, på den andre siden, hadde forlatt Sverige, invadert Romerriket og slått seg ned i Spania. Goternes forhold til Sverige ble en viktig del av svensk nasjonalisme og frem til det 19. århundre var synet om at svenskene var direkte etterkommere av goterne vanlig. I dag ser svenske forskere på dette som en kulturell bevegelse kalt götisisme som inkluderte en entusiasme for norrøne ting. Plotin. Plotin eller Plotinos (gresk "Plōtínos", latin "Plotinus") (født 204 i Lykopolis i Egypt, død 270 i Minturnae i Campania) var en gresk filosof, allment sett på som grunnlegger av nyplatonismen. Hans samlede skrifter er bevart med tittelen "Enneadene". Liv. Man har forholdsvis gode kilder til Plotins liv, ettersom hans elev Porfyrios skrev en bok om ham. Plotin begynte sine studier 28 år gammel, og han studerte under Ammonios Sakkas i Alexandria. Ti år senere reiste Plotin med følget til keiser Gordian for å lære om østens filosofi, men siden Gordian ble myrdet i Mesopotamia i år 243, måtte Plotin oppgi sin reise østover. Plotin valgte dermed å reise vestover, og året etter ankom han Roma. Lære. Mens ideverden og sanseverden ifølge Platon utgjør to skilte områder, regner Plotin med et hierarki av virkelighet som strekker seg fra den høyeste guddommen, kalt det Ene, via verdensfornuften og verdenssjelen ned til den materielle og uformede verden. Materien er på ingen måte ond (Plotin gikk sterkt imot gnostikerne på dette punktet), men den er bare en avspeiling av det fullkomne. Mennesket søker seg derfor fra den jordiske tilværelsen til sitt himmelske opphav, et opphav som det kan få en opplevelse av i ekstasen. Fylkesvei 813. Fylkesvei 813 (Fv813) går mellom Sandvika i Bodø (tidligere Skjerstad) og Tverrvika i Beiarn. Veiens lengde er 31,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Østgermanske språk. Østgermanske språk er en gruppe utdødde indo-europeiske språk av den germanske grenen. Det eneste østgermanske språket man kjenner gjennom tekster, er gotisk. Andre språk man antar var østgermanske, er vandalsk, burgundisk og krimgotisk, som man tror overlevde inntil 1700-tallet. Egertorget (Oslo). Egertorget er en plass i Oslo som krysses av Karl Johans gate og Øvre Slottsgate. Den er ikke noe egentlig torg, men et restareal som oppsto omkring 1840, da «Slotsveien» (Karl Johans gate) ble forbundet med den gamle «Østre Gade» ved «Stabellkroken». "Stabellgården" og "Egergården" ble revet for å knytte gatene sammen. Plassen har navn etter bryggerieierne og brødrene Herman (1816–1883) og Thorvald (1827–1901) Eger, som eide en den revne Egergården her. En av nedgangene til Stortinget stasjon er ved Egertorget. Om sommeren er Egertorget tilholdssted for mange gatemusikanter og gjøglere. Flere uteserveringer kranser torget, med Presseklubben og 3 brødre som de mest kjente. Oslofolk uttalte tidligere dette navnet med k-lyd og tonem 2, som familienavnet Eger, men i senere år blir det som oftest uttalt med g-lyd og tonem 1. Den karakteristiske lysreklamen for Freia var forøvrig Oslos første da den ble oppført i 1909. Reklameskiltet har forandret seg siden, men det står på samme sted som det alltid har gjort. På Egertorget ligger Horngården (Øvre Slottsgate 21), oppført i 1929-30 som Oslos første høyhus med åtte etasjer. Johan Nygaardsvolds plass (Oslo). Johan Nygaardsvolds plass er en plass som ligger mellom den gamle regjeringsbygningen (der Finansdepartementet holder til), Høyblokka og Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo. På plassen ligger Regjeringsparken med vannspeil og en allé med trær. Arkitekt for plass og park er Lunde & Løvseth. Plassen er oppkalt etter Statsminister Johan Nygaardsvold (1879–1852) som var statsminister fra 20. mars 1935 til 25. juni 1945. I perioden 7. juni 1940 – 31. mai 1945 som leder for Londonregjeringen. Ingen bygninger har adresse til denne plassen. Fylkesvei 801. Fylkesvei 801 (Fv801) går mellom Årsandøy og Terråk i Bindal. Veiens lengde er 12,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 802. Fylkesvei 802 (Fv802) går mellom Kjelleidet i Bindal og Valen i Nærøy. Veiens lengde er 5,7 km, hvorav 5,1 km i Nordland og 0,6 km i Nord-Trøndelag. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Arkitekt Rivertz' plass (Oslo). Arkitekt Rivertz' plass er en plass på Sagene i bydel Sagene i Oslo. Plassen ligger ved krysset mellom Uelands gate og Griffenfeldts gate (Ring 2). Tidligere het plassen Ivar Aasens plass. Plassen fikk sitt nåværende navn 11. desember 1952 etter arkitekt Kristen Tobias Rivertz, som særlig er kjent for Det Rivertzke kvartal, boligkomplekset som ble bygget i 1912 rett nord for Arkitekt Rivertz' plass. Fylkesvei 839. Fylkesvei 839 (Fv839) går mellom Vega og Horn i Brønnøy. Veien (unntatt fergestrekningene) er 11 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Løvebakken. En av løvene foran Stortingsbygningen Løvebakken er oppkjørselen foran Stortingsbygningen i Oslo. Løvebakken vender mot Eidsvolls plass og har adkomst både fra Karl Johans gate og Stortingsgata. De to løvene som vokter rampene opp til inngangsplatået, har gitt navn til Løvebakken. De er formet av billedhuggeren Christopher Borch og hugget i nordmarkitt av straffangen Gulbrand Eriksen Mørstad, som satt på Akershus festning og avventet sin dødsdom. Som takk for arbeidet ble han benådet av Regjeringen i 1872 for «fortjenester mot Norges nasjonalforsamling», etter først å ha fått avslag tre ganger. Han fikk hjelp av en annen fange ved navn Sivert, som senere ble billedhugger. Løvene sto ferdige ved Stortingets ferdigstillelse i 1866. «Løvebakken» brukes også i mer overført betydning som en betegnelse på Stortinget og det som foregår der. Stortings plass (Oslo). Stortings plass er en stenlagt plass i Oslo, langs Karl Johans gate vis-avis Stortingsbygningen. Navnet Dasslokket brukes også, etter det underjordiske toalettet midt på plassen. Lille Grensen og Arbeidergata munner ut på plassen. Ved plassen ligger Tostrupgården (Karl Johans gate 25), en av byens fineste forretningsgårder, ferdig 1989 i nybarokk stil. Ved vestenden av plassen ligger Grand hotels tilbygg fra 1975, med forretninger i første etasje, hotellets lokaler i taketasjene og for øvrig kontorer. I sommersesongen er det uteservering på plassen. Plassen har en statue av Christian Krohg, utført 1960 i bronse av Asbjørg Borgfeldt og Per Hurum. Einar Gerhardsens plass (Oslo). Einar Gerhardsens plass (1-3) er en plass mellom de tre regjeringsbygningene S-blokka, R4 og Høyblokka i regjeringskvartalet i Oslo. Grubbegata går gjennom plassen. Plassen ble i 1997 oppkalt etter statsminister Einar Gerhardsen. Den 22. juli 2011 ble en bilbombe detonert på Einar Gerhardsens plass. Bombeangrepet på regjeringskvartalet drepte åtte personer, skadet 30 og førte til store materielle skader. Litteratur. Oslo byleksikon Fylkesvei 809. Fylkesvei 809 (Fv809) går mellom Sandnessjøen i Alstahaug og Glein i Dønna. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Ingvar Wedervang. (født 21. juli 1891 i Kristiania, død 4. desember 1961 i Bergen) var en norsk økonom og statistiker. Han gjennomførte studiet i statsøkonomi ved Det juridiske fakultet (UiO) 1911-13 og jobbet ved Statistisk Sentralbyrå en tid. Hans doktoravhandling ble tildelt i 1925, og han ble da professor etter Gunnar Jahn i 1926. I sin tid som dekan 1931-33, og støttet av Rockefeller Foundation, startet han og Ragnar Frisch opp økonomisk institutt i 1932. Med Oscar Jægers hjelp ble sosialsøkonomi-studiet utvidet til en femårig embedseksamen i 1934. Da Wedervang opprettet Norges Handelshøyskole i Bergen ble han dens første rektor i 1937-42 og 1945-56. Han redigerte også "Statsøkonomisk Tidsskrift" og ble sittende i konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig. I dag deler man ut "Ingvar Wedervangs forskningspris" ved Norges Handelshøyskole. Han var gift med Aasta Eidem (1892–1978), som var tante til forfatteren Odd Eidem. Fylkesvei 828. Fylkesvei 828 (Fv828) går mellom Bjørn i Dønna og Herøysundet i Herøy, samt mellom Søvik og Søvikstranda i Alstahaug. Traséer: Engan - Herøysundet 8,0 km, Nord-Herøy - Bjørn 24,6 km, Søvik - Søvikstranda 1,0 km. Fergeforbindelsen mellom Herøysundet og Søvik er del av, og ikke del av riksveien. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Byste. En byste er en skulptur som avbilder en persons bryst, skuldre og hode, vanligvis støttet av et stativ eller en sokkel. Ofte er det et portrett der de tredimensjonale formene likner modellen og gjenskaper de karakteristiske trekkene. Byster kan lages i alle typer formbare materialer, men modelleres vanligvis i leire med avstøpning i bronse eller hugges ut i marmor eller andre varige materialer. Juristforeningen (Universitetet i Oslo). Juristforeningen er en studentforening ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Foreningen ble grunnlagt i 1908 som en fagforening for unge jurister og studenter, men gikk på 1920-tallet over til å bli en ren studentforening. Foreningen organiserer størstedelen av det sosiale tilbudet ved lærestedet gjennom sine understyrer. Foreningen avholder annethvert år en humanitæraksjon, HumAk, og annethvert år en egen festival, Justivalen. Foreningen har egen Cabaret, og har siden 1936 utgitt eget tidsskrift, "Stud.Jur.". I tillegg arrangeres Nordisk Uke, ball én gang i året og jevnlige fester og forelesninger. Formann av foreningen for 2012 er Siri Eggen Mogstad. Organisasjon. Eneveldig over alle i Juristforeningen står Hennes Majestet den Gulblakke Hoppe. HMGB er Juristforeningens symbolske leder. Under HMGH, og som hennes stedfortreder, står Storebror. Selv om Storebror er overordnet de andre organer og kan utøve den myndighet som er tillagt ham forestår han i praksis stort sett det sermonielle i forbindelse med Juristforeningens tradisjoner. Vervet som Storebror innehas siden 2003 av professor dr.juris Viggo Hagstrøm. Under Storebror sorterer Juristforeningens Generalforsamling. Denne holdes to ganger i året, som regel siste fredag i hhv. april og oktober. Generalforsamlingen er i praksis det øverste organ og er kun underlagt Juristforeningens lover, som de også kan forandre med 2/3-flertall. Enthvert medlem av Juristforeningen har møte- og stemmerett på generalforsamlingen. Under Generalforsamlingen står Hovedstyret som kontrollerer og gir retningslinjer for den daglige drift. Hovedstyret ledes av Juristforeningens formann og Viseformann og består ellers av lederen for hvert understyre. Juristforeningen består av følgende understyrer: Clubstyret, Fagstyret, Stud.Jur. Hyttestyret, Justivalen, Hum.Ak, JVL, Cabaret Intime, Arbeidslivsdagene, Chorus Mixtus og Glædeskoret Ju§titia. I tillegg finnes en rekke mindre arrangementer og støttefunksjoner som ikke utgjør egne styrer, som for eksempel et årlig ball i uke 41. Hennes Majestet den Gulblakke Hoppe. Vi hører ikke mer om den surøyde og hans forsofne sakfører. Den gulblakke, derimot, ble senere solgt til en Christiania-grosserer, som med megen stolthet benyttet henne «Det Gule Chor». En gang ankommet til Christiania forlater den gulblakke ikke hovedstaden. Hun blir opptatt i den juridiske terminologi og markedsført av den kjente krets manduktører og forelesere med Carl Platou som midtpunkt. Hun gjorde fast tjeneste som pedagogisk virkemiddel i tusenvis av stadig fornøyelige varierte eksempler. Hun ble stjålet, vindisert, stjålet på ny og spesifisert om til hoppepølser. Hun oppsto fra de døde, var gjenstand for ekstinktivt erverv, ble hevdet og solgt ved konnossement. I Peder Ås' konkursbo utgjorde hun konkursmassen, som stadig vandret ut og inn av boet. Og da Titus knep Octavius for å føre han til pretor, kan man være overbevist om at det var en gulblakk hoppe striden dreide seg om. Kort sagt, hun var på samme tid det konkrete eksempel, og det abstrakte juridiske begrep, inkarnasjonen av den juridiske pegasus. Høsten 1924 skulle Juristforeningen opprette sin egen orden. Og ordenens navn ble selvfølgelig «Den Gulblakke Hoppe». Samme høst ble den vidunderlige «Lov om ordenens opprettelse i Juristforeningen» konsipert av herrene Chr. B. Apenes og Albert Wiesener. Hennes Majestet Den Gulblakke Hoppes posisjon på Det juridiske fakultet var sikret. Paul Feyerabend. Paul Karl Feyerabend (født 13. januar 1924, død 11. februar 1994) var en østerrikskfødt vitenskapsfilosof som bodde i England, USA, Italia, New Zealand og til slutt Sveits. Feyerabend kritiserte både positivismen og Karl Poppers kritiske rasjonalisme. Han avviste forsøket på å skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap (det såkalte demarkasjonskriteriet): det finnes ingen spesielle kriterier for hva som er vitenskap, mente han, siden forskere betjener seg av forskjellige grunnleggende vitenskapelighetsdefinisjoner i de forskjellige vitenskapene. Feyerabends eklektisisme i vitenskapsteori, med de åpninger han der gir mot den sosiale verkligheten, plasserer ham metodologisk sett nær Thomas Kuhn. Hans mest kjente verk er "Against Method" (1975) og "Farewell to Reason" (1987). Fylkesvei 836. Fylkesvei 836 (Fv836) går mellom Stokkvågen i Lurøy og Selvær i Træna. Bortsett fra veien mellom Stokkvågen og fergeleiet (lengde 578 meter) er hele riksvei 836 en fergestrekning. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. El. 18. El 18 er et elektrisk lokomotiv som brukes av NSB for å trekke persontog på de elektrifiserte strekningene. Lokomotivet går på Sørlandsbanen, Bergensbanen, Dovrebanen, Vestfoldbanen og (i rushtidstog) Østfoldbanen i regiontog og nattog. Lokomotivtypen er multippelkjørbare med inntil tre lokomotiver, og de har asynkronmotorer og utstyr for tilbakemating av bremseeffekt til kontaktledningen. El 18 tilhører Lok 2000-familien, og lignende lok brukes bl.a. ved de sveitsiske forbundsbaner. De 22 El 18-lokomotivene ble bygget av ADtranz, og de første ble satt i tjeneste i 1996. Lokomotivene er nummerert 18.2241 til 18.2262, hvor lokomotiv nummer 2254 har fått navnet «Trondheim». Noen lok er/har også vært utleid til selskaper som driver godstrafikk. Fylkesvei 831. Fylkesvei 831 (Fv831) går mellom Tjong og Vågaholmen i Rødøy. Veiens lengde er 11 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 838. Fylkesvei 838 (Fv838) går mellom Valle og Horsdal i Gildeskål. Veien (unntatt fergestrekningene) er 12,8 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Vasall. Vasall (fra "fransk") er en betegnelse på en person som har fått et geografisk område å administrere på vegne av makthaverne på et høyere nivå og danner bakgrunnen for adelsstrukturen. Gjenytelsen for å motta et slikt len var krigstjeneste og skatter eller tributt. Ordet brukes også i begrepet "vasallstat", som er en stat som har begrenset selvstyre som følge av en annen stats overherredømme, eller hvor avhengigheten av en annen stat er så stor at selvstendigheten er mer av formell art. Studentradioen i Vestfold. Studentradioen i Vestfold ble satt i gang høsten 2005 og var studentene i Vestfolds andre forsøk på studentradio. Den består i første omgang av ansvarlige redaktører Monica Emilie Aas og Charlotte Haugan. Studentradioen sender inntil videre på nettet til Radio Vestfold, og dermed kun på internett da Radio Vestfold ikke har egen frekvens enda, men låner av Horten Nærradio fram til 18.00, og etter dette over Internett. Fritz Stern. Fritz Richard Stern (født 2. februar 1926 i Breslau) er en tyskfødt jødisk amerikansk historiker. Hans forskningsområde er tysk historie og historiografi. Bl.a. har han forsket på det jødiske trossamfunnets historie i Tyskland og hvordan jødisk kultur påvirket Tyskland og omvendt. Ifølge Stern produserte denne interaksjonen det han kaller «den tysk-jødiske symbiose», som han mener Albert Einstein er det beste eksempel på. Liv. Sterns familie forlot Tyskland i 1938 og innvandret til USA. Han studerte ved Columbia University, hvor han var professor fra 1953 til 1997. Stern ble i 1994 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. I 1999 mottok han Friedenspreis des Deutschen Buchhandels og i 2004 Leo Baeck-medaljen. Thorbjørn Olufsen Skaktavl. Thorbjørn Olufsen Skaktavl (død 18. juli 1577) var en norsk prest. Han var den siste katolske og første lutherske prest på Toten og kannik i Hamar domkapittel. Han tilhørte en mindre fremtredende, opplandsk adelsslekt som har fått sitt navn etter våpenmerket: Skjoldet delt av en sjakkbrettmønstret skråbjelke, fordi sjakkbrettmønster tidligere ble kalt «skaktavlet». Han var gift med Rannog Mogensdatter av slekten Handingmann. Det man forøvrig vet om ham, innskrenker seg til at han var rik på jordegods, og at han tok avskjed fra embedet omkring 1568. Hans legitime etterkommere lar seg ettervise på Opplandene til begynnelsen av 1700-tallet. Én av hans etterkommere er tidligere Høyre-politiker Kristin Krohn Devold Referanser. Skaktavl, Thorbjørn Olufsen Skaktavl, Thorbjørn Olufsen Skaktavl, Thorbjørn Olufsen Andreas E. Furtwängler. Andreas Ernst Gottfried Furtwängler (født 11. november 1944 i Zürich) er en tysk arkeolog og numismatiker. Liv. Andreas Furtwängler er sønn av dirigenten Wilhelm Furtwängler og barnebarn av den kjente arkeologen Adolf Furtwängler. Han er gift og har tre barn. Furtwängler tok doktorgraden i 1973 ved Heidelberg-universitetet og arbeidet fra 1976-1981 ved Deutsches Archäologisches Institut i Athen. 1991 habiliterte han seg ved Universität Saarbrücken, og siden 1994 er han professor i klassisk arkeologi ved Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg. Fra 1993-2003 utførte han utgravninger og undersøkelser i Georgia, og siden 2002 er han engasjert i DAIs Didyma-prosjekt. Nepals kommunistiske parti (maoistisk). Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistene), (nepali: एकीकृत नेपाल कम्युनिष्ट पार्टी (माओवादी), nepāl kamyuniṣṭ pārṭī (māobādī), forkortelse: NKP(M), offisielt engelsk navn: Unified Communist Party of Nepal (Maoist)), Nepals Forente Kommunistiske Parti (maoistisk) ofte kalt bare Maobadi, the maoists, maoistene), grunnlagt i 1994, er et kommunistparti i Nepal. NKP(Maobadi) leda trolig det største bondeopprøret i verden på første del av 2000-tallet. Denne artikkelen redegjør for partiets historie, politikk og taktikk. Den inneholder samtidig en gjennomgang av borgerkrigen i Nepal fra 1996 og til (foreløpig) 2006 og hovedtrekk i Nepals politiske historie fra 2001 til 2006, som ikke kan skilles fra NKP(M)s historie. I juni 2012 brøt en større gruppe ut av partiet og dannet et nytt parti som har tatt tilbake navnet partiet hadde før 2009, nemlig Nepals Kommunistiske Parti (maoistene). Situasjonen sommeren 2006. En taler fra forhandlingsdelegasjonen til NKP(M) sa på partiets store massemøte i Katmandu 2. juni 2006 at partiet beherska om lag 75 % av området i Nepal. Det betyr mesteparten av landsbygda. Trolig bor godt over 50 % av befolkninga i disse i disse områdene). Etter statskuppet til kong Gyanendra 1. februar 2005, danna de sju største parlamentariske partiene Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. For å komme Sjupartialliansen i møte innførte NKP(M) en ensidig våpenhvile i september. Under samtaler i Indias hovedstad Delhi kom Sjupartialliansen og NKP(M) fram til en avtale som blei offentliggjort 19. november. NKP(M) lovet å legge ned våpnene, og gikk sammen med Sjupartialliansen inn for at det skal opprettes en grunnlovsgivende forsamling, bygd på flerpartivalg, som også skal ta stilling til spørsmålet om monarki eller republikk. Kongen avviste både våpenhvilen og forhandlingsresultatet. 2. januar 2006 erklærte maoistene at da kongens hær fortsatte å angripe deres styrker, kunne de ikke forlenge den ensidige våpenhvilen. Sjupartialliansen la skylda på provokasjoner fra kongen. I mars hadde Sjupartialliansen og NKP(M) nye forhandlinger i Delhi og blei enige om å starte en protestbevegelse i april. Måneden etter starta Sjupartialliansen og NKP(M) en felles protestbevegelse mot Gyanendras diktatur, som endte med at kongen etter 19 dager gjeninnkalte parlamentet (opprinnelig valgt i 1999) som var oppløst i 2002 og ga fra seg makta. Sjupartialliansen danna regjering. Våpenhvile fulgte. I mai starta den nye regjeringa og maoistene forhandlinger. Forhandlingene blei sluttført 16. juni, på et møte i Katmandu, der NKP(M)s delegasjon var leda av Prachanda og Baburam Bhattarai, mens statsminister Girija Prasad Koirala og ledere fra 5 av Sjupartialliansens partier representerte regjeringssida. Avtalen gikk bl.a. ut på at de to sidene skulle danne ei overgangsregjering sammen, at det skulle skrives ei foreløpig grunnlov for overgangsperioden, og at både 1999-parlamentet og maoistenes statsorganer skulle oppløses så snart overgangsregjeringa var på plass. Etter dette skulle det holdes frie valg, overvåket av utenlandske observatører, på ei ny grunnlovsgivende forsamling. De to partenes væpnete styrker skulle overvåkes av FN-representanter. Prachanda sa på ei pressekonferanse etter at avtalen var slutta, at overgangsgrunnlova skulle være skrevet innen en måned, og at han håpet at valg skulle holdes innen april 2007. Maoistpartiets forhistorie. Om NKP(M)s historie fram til den offisielle partistiftelsen i mai 1994, se også hovedartikkel: NKP (Maobadi) – forhistorie. Nepals Kommunistiske Parti fra 1949. Nepal er et av de fattigste og mest teknologisk tilbakeliggende landa i Sørøst-Asia. Føydalt jordbruk har dominert økonomien. Styreformen var opp til 1990 et absolutistisk monarki. Den kommunistiske bevegelsen kom seinere til Nepal enn til nabolanda. Nepals Kommunistiske Parti, som NKP(M) regner som sin forløper, blei stifta av Pushpa Lal Shresta i 1949 i India. NKP kom også under sterk innflytelse av den kinesiske revolusjonen. NKP blei tidlig splitta i fløyer. Ei venstrefløy la hovedvekta på kamp mot kongens makt, indisk innflytelse og Nepals Kongressparti, og krevde all makt til ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling. Den la stor vekt på arbeid blant fattigbønder etter kinesisk forbilde, og var mindre opptatt av om partiet var legalt. Ei høyrefløy argumenterte derimot for samarbeid og kompromisser med kongen for at partiet skulle få arbeide legalt. NKP(Maobadi)s politiske røtter finnes i venstrefløya i NKP på 1950-tallet. NKP splittes opp på 1960-tallet. Da kongen gjorde statskupp og innførte åpent diktatur i 1960, støtta noen sentrale ledere kuppet, mens flertallet og partistifter Pushpa Lal Shresta var mot. Samtidig blei den åpne splittelsen mellom kommunistpartiene i Sovjet og Kina kjent. De kongevennlige partilederne støtta Sovjet, mens flertallet støtta Kina. På NKPs 3. landsmøte i 1962 ekskluderte flertallet høyrefløya. Fra da av forsvant NKP etterhvert som enhetlig parti og sprakk opp i en mengde konkurrerende partier og lokale grupper. De fleste og største var prokinesiske. Fra 1968 var det viktigste et parti leda av Pushpa Lal Shresta, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Men dette partiet sprakk også etterhvert i flere deler. NKP(Fjerde landsmøte) og dets etterkommere. I 1971 kom flere gamle partiledere ut av fengselet. En av dem, Mohan Bikram Singh, forsøkte å gjenforene det gamle NKP. Men han kom ikke til enighet med bl.a. Pushpa Lal Shresta, og forsøket mislyktes. Singh stifta da i 1974 et nytt parti, som fikk navnet NKP (Fjerde landsmøte) (på nepali NKP (Chautho Mahadhiveshan) – NKP(CM)) for å markere at dette partiet var den egentlige fortsettelsen av det gamle NKP. Dette blei det sterkeste kommunistpartiet på resten av 1970-tallet. NKP(CM) blei det organisatoriske utgangspunktet for NKP(Maobadi). De viktigste seinere maoistlederne, Prachanda (først leder av ungdomsforbundet), Baburam Bhattarai og Kiran, var med der. På 1980-tallet sprakk dette partiet flere ganger. Singh kom til å lede et av disse partiene, NKP (Masal) (Nepali for fakkel). Prachanda blei leder for et utbrudd fra dette partiet igjen, NKP (Mashal)) (det forvirrende like navnet er ei anna stavemåte for fakkel). Dette partiet blei med tida den viktigste delen av NKP(Maobadi). Splittelsene svekka alle fløyene. 1980-tallet blei isteden dominert av et konkurrerende prokinesisk parti, NKP(ML), som i 1991 blei hovedstifteren av det store, moderate kommunistpartiet best kjent som UML. Demokratiopprøret i 1990. Demokratiopprøret som blei kjent som Jana Andolan 1990, førte til reorganisering av kommunistbevegelsen. Opprøret blei utløst av Nepals Kongressparti i allianse med ULF, et forbund av 7 kommunistpartier leda av det ikke lengre revolusjonære NKP(ML). NKP(Mashal), NKP(Mashal) og flere mindre grupper danna ei revolusjonær opposisjon, UNPM. De kritiserte Kongressen og ULF for å inngå kompromisser med kongen, og leda de mest radikale demonstrasjonene under opprøret våren 1990. Leder for UNPM var Baburam Bhattarai fra Singhs parti NKP(Masal). Han blei nå en nær alliert med NKP(Mashal)s leder Prachanda. Etter at det kongelige diktaturet var styrta og Kongressen og ULF danna regjering, fortsatte UNPM å kreve valg på grunnlovsgivende forsamling, at Nepal måtte bli en sekulær stat og ikke lengre ha hinduismen som statsreligion, slutt på diskriminering av kvinner, lavkaster, nasjonale minoriteter, osv. Disse krava blei ikke innfridd og blei sentrale i maoistopprøret som starta 6 år seinere. NKP(Enhetssenteret) dannes. Høsten 1990 sprakk alliansen mellom Prachandas NKP(Mashal) og Singhs NKP(Masal). Singh ville boikotte parlamentsvalget i 1991, fordi kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling ikke blei innfridd. Prachandas parti ville likevel delta i valget. I november danna NKP(Mashal), NKP(CM) (som på våren hadde deltatt i den moderate alliansen ULF) og flere mindre grupper et nytt parti: NKP(Enhetssenteret) (på nepali: NKP(Ekda Kendra) (EK)), leda av Prachanda. Dette partiet blei den direkte forløperen til NKP(Maobadi). Baburam Bhattarai, som også mente at det var riktig å stille til valg, brøyt sammen med ei mindre gruppe ut av NKP(Masal), og slutta seg til NKP(EK). Nepals Forente Folkefront stiller til valg i 1991. NKP(EK) organiserte en valgfront som stilte til valget i 1991 med det legale navnet Nepals Forente Folkefront (United People's Front Nepal (UPFN) – Samyunkta Janamorcha Nepal). Leder var Baburam Bhattarai. Ettersom Prachanda var under jorda, blei han også NKP(EK)s viktigste legale leder. UPFN stilte 70 kandidater av 205 mulige, fikk stemmer og blei med 9 representanter 3. største parti (etter Kongresspartiet med 110 og UML med 69). En viktig forskjell på UPFN og andre partier, som var dominert av nepali-talende høykasterepresentanter, var at hele 6 av de 9 var fra nasjonale minoriteter. UPFN erklærte at partiet bare deltok i valget for å forberede en væpna revolusjon utafor parlamentet. I lokalvalga i 1992 deltok UPFN i en valgfront med fire mindre kommunistpartier. UPFN fikk flertall i distriktet Rolpa i det vestlige Nepal og gjorde det godt i noen nærliggende distrikter. På denne tida hadde mange tilhengere av UML og andre venstrepartier begynt å radikalisere seg i skuffelsen over at reformer de hadde trodd på ikke kom i kjølvannet av opprøret i 1990. Dette førte til økende oppslutning om revolusjonære ideer. Splittelse mai 1994 – maoistpartiet blir til. I mai 1994 sprakk NKP (EK) i to. Majoriteten fulgte Prachanda og Bhattarai, i den fløya som i mars året etter offisielt skifta navn til NKP(Maobadi). Bruddet i mai 1994 regnes i NKP(M)s offisielle partihistorie som stiftelsen av partiet. I perioden mai 1994 til mars 1995 fantes det altså to partier som begge kalte seg NKP(Ekda Kendra). Det største av disse partiene, leda av Prachanda, regner seg i ettertid som det nylig grunnlagte NKP(Maobadi). Det minste av de to partiene, leda av Nirmal Lama, var den fløya av NKP(EK) som ikke blei med i Maoistpartiet. (Det fortsatte å bruke navnet NKP(EK) fram til 2002, da det slo seg sammen med Singhs NKP(Masal) til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra Masal).) Splittelsen i valgfronten UPFN. Valgfronten UPFN sprakk også. Begge fløyer gjorde etter dette krav på å være det egentlige UPFN med rett til å stille opp i valg med dette navnet. Valgmyndighetene støtta fløya til Nirmal Lama, som fikk bruke UPFN-navnet i valget i 1994 (uten å få innvalgt noen). Fløya til Prachanda og Bhattarai erklærte at den under disse forholda ikke kunne stille til valg mer. Den trakk sine tilhengere tilbake fra parlamentet, deltok ikke i valget i 1994, og starta offisielt forberedelsene til den væpna nepalske bonderevolusjonen. Jana Yuddha ("folkekrigen") starter. 4. februar 1996 presenterte Baburam Bhattarai på vegne av UPFN 40 krav til statsministeren som måtte tilfredsstilles dersom opprør ikke skulle bryte ut. Som svarfrist var satt 16. februar. Krava var stort sett meget moderate og omfatta f.eks. ikke innføring av republikk. Det viktigste politiske kravet var frie valg på ei grunnlovsgivende forsamling. Ellers gjaldt de bl.a. endringer av urettferdige avtaler med India, oppheving av diskriminering av kvinner, kasteløse, nasjonale og religiøse minoriteter, slutt på undertrykking og velferdstiltak. For en mer detaljert gjennomgang av krava, se artikkelen Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996. Tre dager før fristen gikk ut, den 13. februar 1996, starta et par tusen aktivister, angivelig utstyrt med to geværer (men bare et som kunne skyte!) det partiet kaller "Jana Yuddha" (nepali for "folkekrigen") med en serie angrep på politistasjoner og distriktshovedkvarter i avsidesliggende områder. Politisk strategi: nydemokratisk revolusjon - naulo janbad. I internasjonal presse blir det ofte hevda at NKP (M) kjemper for "en kommunistisk stat i Nepal". Ifølge maoistenes eget språkbruk er dette ikke riktig. Offisielt er målet en "nydemokratisk revolusjon" ("naulo janbad"). Dette var før 1990 det programmatiske felles målet til de fleste kommunistpartier i Nepal, inklusive de som har utvikla seg til kommunistpartiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i dag. Politisk følger NKP (M) nokså ortodokst et analyseskjema som Mao Zedong brukte da han slo fast oppgavene i den kinesiske revolusjonen på 1930-tallet. Ifølge NKP (M) er Nepal i dag (som Kina for 70 år sida) et "halvføydalt og halvkolonialt samfunn". Landet er dominert av "føydalinteresser", det vil si det absolutistiske kongehuset og store, middelalderske jordeiere. Utenlandsk "imperialisme" og "komprador-kapitalister" alliert med den hindrer utvikling av en moderne økonomi i Nepal. Føydalismen og imperialismen må styrtes for at det store flertallet av fattige i Nepal, først og fremst fattigbøndene på landsbygda, byarbeiderne, de små håndtverkerne og småhandlerne skal kunne frigjøre seg. Likevel, ifølge Maos teori er også det han kalte "nasjonale kapitalister" allierte i revolusjonen i denne situasjonen. Oppgaven er nemlig ikke i første omgang å skape noen slags sosialisme, men å bli kvitt føydalismen og imperialismen for å få i gang ei utvikling som likner som den som kom i gang etter at den franske revolusjon styrtet kongedømmet og adelsmakta i Frankrike på 1790-tallet – altså jordreform og et voksende kapitalistisk innenriksmarked, som kan legge grunnen for utvikling og sosial framgang. Ifølge NKP (M) (og Mao) er utveien i en slik situasjon "nydemokratisk revolusjon", ei slags ny utgave av den Franske revolusjon under kommunistpartiets ledelse. Arbeidere, bønder, nasjonale kapitalister og andre framskrittsvennlige klasser skal styrte føydalismen og imperialismen og legge grunnlaget for en moderne økonomisk og sosial utvikling. Denne revolusjonen regnes (ifølge Mao) "ikke" som sosialistisk. Først seinere, sier maoistene, kan dette legge grunnlag for ei videreutvikling til et sosialistisk samfunn. Borgerlig-demokratisk revolusjon, ifølge Prachanda. Prachanda har skrevet at i Nepal er oppgava å fullføre den "borgerlig-demokratiske revolusjonen", altså den revolusjonen som i Europa og Nord-Amerika på 1600-, 1700- og 1800-tallet erstatta føydalismen med borgerlig demokrati og kapitalisme. En annen representant for partiet har sammenfatta det sånn: I Nepal handler det ikke om å gjøre sosialistisk revolusjon, men å gjennomføre den borgerlige revolusjonen som England gjorde på 1600-tallet. Dette kan ikke den føydale kongen og de korrupte regjeringspolitikerne få til, og derfor er det kommunistene som må få fart på den borgerlige og kapitalistiske revolusjonen. I praksis har NKP (M) forent denne retorikken med en ofte forbausende fleksibel og pragmatisk politisk taktikk for å få til allianser som kan styrke partiet. F.eks. var det under den forrige kongen Birendra (drept 2001) spekulasjoner om at kongen og maoistene hadde hemmelige kontakter med sikte på å få istand en "de facto" allianse retta mot de parlamentariske partiene og kanskje mot India. Sikkert er det at NKP (M) har erklært at de ønsker investeringer fra vestlige storselskaper velkommen til Nepal, fordi de har teknologi og kapital som landet mangler. Partiet har forhandla og inngått avtaler som sikrer at utenlandskeid industri kan fortsette å tjene penger i geriljaområder. Antiimperialistiske programerklæringer har ikke fått stå i veien for det partiledelsen anser for å være nødvendig økonomisk politikk. Det syns også på maoistenes holdning til "turisme" i Nepal (se lengre nede). Militær strategi: folkekrig. NKP (M)s militære strategi følger også Maos nokså strengt. Utgangspunktet for Maos militære teori om folkekrig (på nepali: Jana Yudda eller Youdha) er å gå gjennom tre faser: Strategisk defensiv, likevekt og strategisk offensiv. Normalt er strategisk defensiv den lengste fasen. Da er opprørsstyrkene som regel mye svakere enn regjeringsmakta, både i tropper, våpen og andre forsyninger. De vil angripe regjeringas styrker bare der dens styrker er svake, overraske dem og trekke seg raskt tilbake. Deres oppgave er ikke å vinne land, men å tilintetgjøre fiendens styrker, erobre våpen, unngå tap og styrke sine egne styrker og framfor alt å drive politisk propaganda og bygge opp folkelig støtte og en sivil organisasjon. Kampen vil i hovedsak foregå i fjerntliggende områder på landsbygda, der lokalbefolkninga er fattig og fiendtlig til regjeringa og de revolusjonære soldatene kan "svømme som fisken i vannet" og være usynlige for regjeringshæren. Å vinne politisk støtte i lokalbefolkninga er avgjørende for at opprørshæren skal kunne overleve, få forsyninger, kunne trekke seg tilbake og vinne nye krefter og rekrutter. Støtten vinnes ved å knytte krigen til spørsmål som blir ansett som avgjørende viktige for flertallet av befolkninga i geriljaområdet. I Kina var det i den første fasen utdeling av storgodseiernes jord og seinere å drive japanerne ut. I Europa under 2. verdenskrig var det å drive ut de italienske eller tyske fascistene. På denne måten skal krigen gjøres til folkets egen krig – folket i geriljaområdet skal identifisere krigen med kamp for sine livsinteresser. På denne måten vil opprørerne gradvis kunne svekke og forblø regjeringshæren mens deres egne styrker vokser. Først etter ganske lang tid med slik kamp fra små og spredte styrker kan det bli snakk om å operere i større enheter, forsøke å holde visse landområder ("frigjorte områder") osv. Dette forutsetter dessuten en ikke-militær revolusjonær organisasjon som er mange ganger større enn opprørshæren og kan begynne å lage en revolusjonær regjeringsstruktur som blir satt inn isteden for regjeringas administrasjon. I lange perioder vil regjeringa "regjere om dagen" mens opprørerne "regjerer om natta". Perioden med strategisk likevekt kommer ganske seint i opprørskrigen. På dette tidspunktet er regjeringsstyrkene og opprørsstyrkene omtrent jamnsterke. Opprørerne behersker også store landområder, har en omfattende sivil administrasjon og kan lage store militæroperasjoner med større samordna militærstyrker, i motsetning til i den første fasen av krigen. For at dette skal kunne skje, må regjeringa ha lidd store militære og politiske nederlag, og dens styrker er på randen av å være i oppløsning. Derfor varer denne fasen ikke lenge, før den bikker den ene eller den andre veien. Strategisk offensiv er ifølge Mao den siste fasen i folkekrigen, der regjeringssida bryter sammen, og opprørsstyrkene går mot endelig seier. Først i denne fasen går opprørerne over til å operere i hovedsak i store, militære enheter og drive regulær mobil krigføring, i motsetning til gerilja i små enheter, som i krigens første faser. Opp til nå har opprørerne også holdt seg unna militære operasjoner og folkeopprør inne i storbyene, der regjeringa er militært sterkest. Nå derimot forbereder de den endelige offensiven for å ta storbyene forent med folkeopprør innafra. Under hele krigen er strategien "å innringe byene fra landsbygda". Landsbygda vinnes først, både lokalt og i landsmålestokk. Dette kan også bety å la både byer og mindre militære poster ligge uten å bli erobra i distrikter som opprørende behersker, fordi det gir regjeringa lange og vanskelige forbindelseslinjer som er dyre og vanskelige å forsvare, men lette å angripe. Mens strategien i krigen er "en mot ti" – opprørerne begynner underlegne i styrke mot regjeringa – er taktikken hele tida "ti mot en" – når opprørerne angriper, trekker de sammen overlegne styrker, som gjør at de er sikre på å vinne når de angriper. NKP (M) er av de revolusjonære partier i nyere tid som nøyest har fulgt dette mønsteret. F.eks. har de, i motsetning til den såkalte "Sendero Luminoso"-bevegelsen i Peru (egentlig: Partido Comunista del Perú) strengt unngått å flytte styrker, militære operasjoner og ledelse inn i storbyene (noe som bidro avgjørende til at "Sendero Luminoso" blei slått og sprengt). NKP (M) begynte i 2004–2005 å beskrive den militære situasjonen som at den var i ferd med å gå over fra "strategisk defensiv" til "strategisk likevekt". Enhetsfronten. Når det gjelder enhetsfronten, ser det ut til at det utvikla seg en ulmende, skjult strid i partiet, som brøyt ut åpent våren 2005. (Se avsnittet om partistriden lengre nede.) Etter NKP(M)s syn blei den første oppgava løst da partiet blei stifta i 1994. Den andre blei løst da hæren blei organisert i åra etter 1996. Spørsmålet om "enhetsfronten" er derimot ennå ikke fullstendig løst. Dette er også et mer komplisert problem i Maos doktrine enn de to første. "Enhetsfronten" er ikke "en enkelt organisasjon", i motsetning til partiet og delvis hæren. Den skal først og fremst bygge på et klasseforbund mellom "arbeiderne" og "bøndene", særlig bøndenes lutfattige flertall. Et klasseforbund mellom disse to bygger igjen på mange forskjellige organisasjoner, fagforbund, bondeorganisasjoner, politiske partier osv. I områdene partiet behersker er det dessuten meninga å bygge opp en praktisk administrasjon, en slags rød stat som tar over på grasrota som et alternativ til den kongelige regjeringa, som også representerer dette "klasseforbundet". Å bygge fronten på arbeidere og bønder er slett ikke nok. Det er også nødvendig å vinne alle andre arbeidende og undertrykte klasser og sjikt – små håndverkere, handelsfolk, skoleelever og studenter, intellektuelle, lavere statsfunksjonærer, soldater i kongens hær osv. Det må skapes egne organisasjoner for grupper som i tillegg til at de er arbeidere og bønder, er spesielt undertrykt, særlig "kvinner" og "nasjonale minoriteter", folk fra "lavkaster" osv. Mao så det som helt nødvendig å vinne dem for fronten hvis den "nydemokratiske revolusjonen" skal seire. Ut over dem er det egentlig ingen helt faste grenser for hvem som "ikke", ihvertfall for ei tid, kan "vurderes" som mulige partnere i fronten. Den kan i gitte situasjoner omfatte både liberale og konservative partier, kjente politikere, generaler og kongelige, godseiere, representanter for utenlandske storselskaper, munker og religiøse ledere osv. Målet er, som Mao sa det, å "samle så mange som mulig og konsentrere ilden mot så få som mulig". Et avgjørende spørsmål blir da å bestemme hvem som er hovedfienden ilden skal konsentreres mot, og hvem som kan "samles" mot akkurat "denne" fienden. Her ser det ut til å ha herska en viss usikkerhet på hele 2000-tallet. Hva med "hovedfienden" da? Det ser ut til at det har stått strid om hovedfienden er kongehuset eller "India", som partiledelsen trodde ville gå inn i krigen før eller seinere. Svaret på dette spørsmålet vil få betydning for vurdering av det tradisjonelt største partiet, "Kongressen", som har hatt nære forbindelser med India. Hvis kongen er hovedfienden, kan Kongressen være en mulig partner i fronten. Hvis India derimot er hovedfienden, vil kongressen trolig også være en fiende. Ideen om India som hovedfienden har kanskje også leda til ideer om at "kongen" kunne bli en del av fronten. Om han er en militær fiende i dag, så kan han kanskje bli en slags alliert i morgen, hvis India gjør invasjon og vil sette inn en mer lojal regjering? Striden har kanskje også stått om partiene skulle vinnes for fronten "mot kongen", eller motsatt: Kongehuset vinnes "mot partiene". Kraftige antydninger om dette fins i materialet om partistriden våren 2005, sjøl om det ikke er mulig å trekke helt sikre konklusjoner. Utviklinga etter det kongelige statskuppet i 2005 ser ut til å ha avgjort hva slags form partiet nå mener fronten bør ta: Hovedfienden er "kongen". For øyeblikket står altså hovedfienden "i Nepal" og ikke utafor landets grenser. Partiene og alle andre som er mot kongen, har sin plass i fronten (trolig også proindiske kretser), og få valgt en grunnlovsgivende forsamling sammen med dem for å få innført republikken. Alliansen med partiene åpner også for å vinne de store delene av den arbeidende "bybefolkninga" som stemmer på dem, større deler av "det nasjonale borgerskapet" og mange "statsfunksjonærer", osv. Dette ser NKP(M) som forma fronten for "den nydemokratiske revolusjonen" i Nepal må ta nå. Maoistene som representant for marginaliserte grupper. NKP(M) starta sine militære operasjoner "vest" i Nepal, i svært fattige, tilbakeliggende områder med stor befolkning av minoriteter. Sammen med jordreform står kampen for "rettigheter for de nasjonale minoritetene" sentralt. Som i India er det i Nepal store økonomiske og sosiale forskjeller på relativt moderne storbyområder (som Katmandu) og føydal landsbygd. I India har naxalittiske opprørere helt til i dag konsentrert kreftene om såkalte "tribals", fattige, avsidesliggende stammeområder, som er marginalisert i forhold til hindi-talende distrikter der konservativ hindunasjonalisme står sterkt. Minoritetene i det vestlige Nepal er også marginalisert i forhold til det hinduistiske kongedømmet, som har vokst ut fra Katmandu-dalen i øst. Partiets taktikk har vært å gjøre seg til talsmann for sjikt av befolkninga som var uten forsvarere innafor det politiske systemet. Det var påfallende at maoistenes styrker i mange år – fra 1996 og helt til 2002 – angrep politistyrker, men helt unnlot å angripe Den Kongelige Nepalske Hær (Royal Nepal Army). Til gjengjeld klaget representanter for politiet på at hærstyrker unnlot å komme til unnsetning når de sloss mot maoistene. Dette har vært forklart med at politiet er kjent og hata for å være svært brutalt og gjøre mange overgrep, særlig mot fattigbønder og på landsbygda. Å angripe politiet var derfor populært blant de sosiale sjikt som NKP (M) først prøvde å vinne. (Det var også spekulasjoner om at dette var deler av en taktikk med sikte på å få til en forståelse med kong Birendra mot politikerne. Se ovafor.) Maoistene legger også større vekt enn tidligere asiatiske kommunistpartier på kvinnefrigjøring. De understreker at kvinnene står aller svakest i det nepalske samfunnet og derfor må ta ledelsen på alle plan i revolusjonen. Hæren bygger opp egne avdelinger bare av kvinner. Fra regjeringssida, men også fra uavhengige menneskerettsorganisasjoner, har maoistene blitt beskyldt for å rekruttere ved hjelp av terror, begå overgrep mot sivilbefolkninga og jage og drepe lokale motstandere. Noen slike anklager er blitt bekrefta fra NKP(M) sjøl, som har gjort offisiell sjølkritikk for såkalte feil som blant anna førte til et bondeopprør mot partiet i et distrikt. Uavhengige journalister, bl.a. fra BBC, som har intervjua fattigfolk på landsbygda, bekrefter inntrykket at en hovedgrunn til at folk slutter seg til geriljaen er fortvilelse over ekstrem fattigdom, ofte forent med hevnmotiv som en følge av brutale overgrep fra politiet og statsmakta. Brutte forhåpninger etter demokratiopprøret i 1990, som ikke førte til de sosiale forbedringene de fattige på landsbygda håpa på, førte til at maoistene vant støtte, også blant velgere og medlemmer i de store parlamentariske partiene. Representanter for FN og internasjonale NGOer har forsøkt å få makthaverne i Katmandu til å godta at borgerkrigen mot maoistene ikke har noen militær løsning, men bare forhandlinger knytta sammen med løfter om politiske og sosiale forandringer kan skape fred. Av de dødsfall man regner med at krigen førte til fra 1996 til 2005, er det anslått at maoistene er ansvarlige for om lag. Regjeringa i Katmandu, hæren og politiet er ansvarlig for, de fleste av dem fattigbønder som ikke deltok i opprøret på maoistenes side. I 2004–2005 regnet man også med at Nepal hadde verdensrekord i "forsvinninger", og regjeringssida dreiv rutinemessig med tortur i fengslene. Situasjonen for journalister og menneskerettsarbeidere blei stadig verre, særlig etter Kongens statskupp i februar 2005. Herskernes hindunasjonalistisme. Nepal har i de siste 250 år vært regjert av nepali-talende hinduer av høy kaste med røtter i det gamle kongedømmet Gorkha. (Staten blei opp til 1930-tallet kalt Gorkha, og språket gorkhali.) Sentral i disse herskernes nasjonsbygging har vært å spre Gorkhas spesielle form for hinduisme, på bekostning av både andre varianter av hinduisme og andre religioner, bl.a. buddhisme, bön og former for sjamanisme. De har også spredd denne hinduismens form for kastevesen til deler av Nepal der befolkninga ikke var delt i kaster fra før. Særlig under periodene med diktatur (før 1951 og fra 1960 til 1990) har bruk av andre språk enn nepali (gorkhali) blitt undertrykt, skoler på minoritetsspråk har blitt stengt, radiosendinger som brukte minoritetsspråk har blitt stoppa, osv. Samtidig har den monarkistiske og hinduiske høyresida drevet "sanskritisering": En språkpolitikk som introduserer former fra det døde religiøse språket sanskrit i moderne nepali og driver opplæring i sanskrit i skolen (mens levende minoritetsspråk diskrimineres eller er forbudt). Den politiske makta har i denne perioden sittet i Katmandu. Dette har ført til diskriminering av alle andre regioner i landet. Dette rammer de fattige distriktene i åsene i vest, som Katmandu stort sett har ignorert, med den følge at det stort sett ikke fins veier, reint drikkevann, elektrisitet osv, og skolevesen, helsevesen og andre sosiale tjenester er lite utvikla. Det har også ført til stadig skarpere motsetninger mellom Katmandu og Tarai, den smale grensesonen mot India der om lag halve befolkninga bor. Mesteparten av landets byer, industri og mest produktive jordbruk er konsentrert her. Økonomien er sterkt retta mot India, og det er mange nye indiske innvandrere, som føler seg diskriminert av de tradisjonelle herskerne i Katmandu. Mange av minoritetsnasjonalitetene levde opp til Gorkha-erobringa på 1700-tallet i sjølstendige kongedømmer der deres språk og kultur dominerte. Det som i offisiell nepalsk politikk kalles foreninga av Nepal, oppfattes av folk der ofte som ei historie om fremmed erobring. Det viktigste politiske uttrykket for denne politikken har vært å erklære Nepal som et offisielt hinduisk kongedømme (der kongen regnes som en inkarnasjon av guden Vishnu). Dette skjedde første gang i den diktatoriske grunnlova fra 1962, men blei tatt med også i den nye grunnlova etter den demokratiske revolusjonen ("Jana andolan") i 1990. En av de viktigste kritikkene av denne grunnlova har vært at den ikke gikk tilbake til 1950-tallets definisjon av Nepal som en sekulær stat. Motstand mot den hinduistiske staten har forent republikanere, moderne sekularister, kvinnefrigjøringsforkjempere, folk fra minoritetsreligioner og ikke minst nasjonale minoriteter og kasteløse. I praksis har såkalte "urørlige" (dalit) nederst i kastesystemet og mange nasjonale minoriteter vært diskriminert politisk (bl.a. praktisk talt uten representasjon i nasjonalforsamling og regjering) og når det gjelder offentlige ansettelser. Statistisk sett ser sånn diskriminering ut til å ha blitt "verre" etter innføringa av parlamentarisk demokrati i 1990. Maoistenes røtter blant minoriteter i vest. Historisk har den kommunistiske retninga som etterhvert blei NKP(M) helt sida 1950-tallet stått sterkt i noen distrikter i åsene i vest. Da opprøret starta i 1996, var deres hovedstøtte i distriktet Rolpa, der en stor del av innbyggerne er kham magar, et folk som snakker et tibetansk språk. Kastevesen er lite utbredt, og mange dyrker shamanisme, som har vært forsøkt undertrykt av staten. Magarene var opprinnelig med på den seirende siden i Shah-kongedømmets erobringstokt. Etter at erobringene var over, slutta kongens hær å bruke magar-kommandanter, og de blei redusert til et undertrykt minoritetsfolk blant mange andre. I nyere tid har de praktisk talt ikke hatt representasjon blant politikerne i Katmandu. Landsbyen "Tawang" i hjertet av Kham-landet i det nordlige Rolpa var regna som massivt kommunistisk allerede fra 1957. I 1980 blei Barman Budha valgt til ordfører. Han er kjent for å ha boikottet folkeavstemninga om det kongelige Panchayat-demokratiet i 1980, brenne portrettene av kongen og dronninga og henge opp bilder av Marx og Lenin isteden. Omtrent alle i landsbyen boikotta valget sammen med ham. Dette førte til kraftige represalier, og Budha fikk 5 års fengsel. Ved det første frie valget i 1991 blei Budha valgt inn i parlamentet. Han gjorde et kraftig inntrykk da han stilte på det første møtet i tradisjonell magar-drakt med lendeklede, nakne bein og stor kniv i beltet. Seinere gikk han under jorda og dukka opp som en sentral kommandant etter at opprøret starta. Ved lokalvalgene i 1992 fikk Samyukta Janamorcha Nepal (maoistenes valgfront) reint flertall i Rolpa. Regjeringa og det lokale partiapparatet til Nepals Kongressparti svarte med ei undertrykkelseskampanje som bidro til å mobilisere for opprøret fire år etter. Fronter for nasjoner og andre undertrykte grupper. Etterhvert som opprøret utvikla seg, utvikla NKP(M) et samarbeid med flere titalls formelt sjølstendige fronter, organisasjoner og partier som slåss for nasjonal frigjøring for ulike minoriteter. Dette er både bevegelser som maoistene har tatt initiativ til å starte, og grupper som eksisterte på forhånd uavhengig av dem. Et eksempel er Banke distrikt, der ungdommer av tharu-nasjonalitet gjorde opprør i 1999 og seinere fikk kontakt med maoistene. Disse frontene later til å ha vært de NKP(M) sjøl prioriterte høyest som uttrykk for sin politikk i de forskjellige (planlagte) regionene og på ulike områder for nasjonalitetspolitikken. Konflikter i de pro-maoistiske nasjonale frontene. Det virkelige bildet var imidlertid mye mer komplisert enn dette. Delvis fantes det på forhånd flere nasjonale fronter, som maoistene dels samarbeida med, dels konkurrerte med. At nasjonale opprørere ikke bare er grupper leda av NKP(M) er klart, blant annet fordi noen av dem i krigens løp har skiftet side flere ganger, og slåss noen ganger med, noen ganger mot maoistene. Et innblikk i konfliktene i utviklinga av de nasjonale frontene ga forskjellige nyhetsartikler om motsetninger i Kirat-fronten. Det ser ut til at "Kirat National Front" (KNF) opprinnelig blei organisert ved at maoistene forhandla fram sammenslutning av "Limbuwan Study Forum" og "Khumbuwan Front", leda av "Ghopal Khambu". Disse to organisasjonene krevde egne stater for Limbuwan og Kumbuwan. Khambu brøyt ut og organiserte sin egen bevegelse, uavhengig både av KNF og NKP(M), som han kalte "Kirat Workers Party" (KWP). I 2002 kom det meldinger om at han var internert av NKP(M), og en organisasjon kalt "Progressive Kirat Intellectual Forum" blei danna for å drive kampanje for ham i forhold til partiet. Våren 2004 dukker han opp igjen som regjeringssjef for Kirats Autonome region (se nedafor). Fronten KNF blei reorganisert uten Khambu, med "Bhaktaraj Kandangwa" som ny leder. Han uttalte at samarbeid med maoistene var nødvendig for å oppnå sjølstyre for Kirat-befolkninga i det østlige Nepal. Han sa også: «Hvis de forråder oss, vil vi ikke nøle med å gå til krig mot dem.» Khambu, som var medlem av det Revolusjonære Folkerådet under B. Bhattarai, var også medlem av politbyrået i NKP(M) og visstnok også generalsekretær i sitt eget Kirat Workers Party. I 2004 kom nyheten om at KWP hadde brutt med maoistpartiet, angivelig for 3. gang. Denne gangen ser det ut til at Khambu blei i NKP(M) og i politbyrået der. "Kirat Rastriya Mukti Morcha" var fortsatt leda av Bhaktaraj Kandangwa i 2006. I 2004 ser det ut til å ha vært en liknende splittelse innafor "Madheshi Liberation Front", som på nepali antakelig hadde navnet "Tarai Mukti Morcha". Den daværende lederen av organisasjonen, Jay Krishna Goit, brøyt ut og danna sin egen organisasjon, Janatantrik Terai Mukti Morcha (Tarais Demokratiske Frigjøringsfront), som ifølge pressa har drevet med kidnapping, pengeutpressing, væpnete angrep og drap. Det ser ut til at en metode for alliansebygging har vært å løse motsetninger mellom ulike organisasjoner gjennom forhandliger, og ved å gi ledere for stridende nasjonale organisasjoner hver sine ledende stillinger, i partiet eller i organisasjoner som samarbeida med partiet. Utviklinga av og samarbeidet mellom slike fronter av nasjonaliteter og andre undertrykte grupper betrakter NKP(M) som en viktig del av sin politikk for å skape en brei nasjonal enhetsfront, og det skulle ut over 2000-tallet bli en stadig viktigere del av arbeidet for å bygge opp et nytt og alternativt statsapparat – se følgende avsnitt. Lenins nasjonalitetspolitikk. Tradisjonell kommunistisk nasjonalitetspolitikk blei utforma av Lenin (som ga sin tilslutning til ei brosjyre on det nasjonale spørsmålet, skrevet av Stalin i 1913.) Kjerna i denne politikken er at nasjoner skal ha "sjølbestemmelsesrett", inklusive retten til nasjonal atskillelse i egne stater, hvis majoriteten ønsker det. (Som et eksempel på politisk riktig nasjonal atskillelse, henviste Lenin til Norges sjølstendighet fra Sverige i 1905.) Dette betyr ikke at leninistiske kommunister i ethvert tilfelle "må" stille eller støtte kravet om statlig atskillelse, men at de må støtte et sånt krav, dersom det fins demokratisk flertall for det. Et alternativ kan være "nasjonal autonomi", der ulike nasjonaliteter styrer seg sjøl innafor ramma av en flernasjonal stat. (Lenin henviste bl.a. til Sveits.) Dette var det teoretiske og politiske grunnlaget for oppdelinga i nasjonale sovjetrepublikker i Sovjetunionen, som gjorde at Sovjet så lett kunne brytes opp i nasjonalstater etter 1990. NKP (Maobadi) følger denne teoretiske modellen nokså tett. Partiet ønsker ikke at mindretallsnasjonene skal bryte ut av den nepalske staten. Isteden går maoistene inn for å løse problemene med nasjonal undertrykkelse ved å skape autonome områder, der de nasjonale minoritetene har regionalt sjølstyre. Planen om 9 autonome regioner. Av disse autonome bygger de to første på felles "distriktsinteresser". De sju siste er tenkt som hjemland for "nasjonale minoriteter". Autonome regioner i praksis. I starten overlot maoistene det til de nasjonale og regionale frontene å ta ledelsen i utviklinga av disse regionene, men målet var å lage regionale regjeringer. Fra 2004 begynte opprørerne å sette denne planen ut i livet. Det blei oppretta et parlament med 130 medlemmer og ei regjering med 27 medlemmer. 8 ministre var kvinner. "Santosh Budha Magar" blei første statsminister. Han var 45 år, kommunist i 18 år og hadde to brødre som var drept av politiet. Budha Magar sa at partiet lovet at 50 % av regjeringsmedlemmene skal være kvinner, men fordi de mangla kandidater, ville de i første omgang stille målet 40 %. Dette var alle de planlagte distriktene, bortsett fra Katmandudalen ("Newar" region). Ei regionsregjering for Newar-regionen blei angivelig proklamert 21. januar 2004. Det er uklart hvordan den i så fall fungerer, ettersom dette området er relativt godt kontrollert av regjeringa. Imperialistiske makter. Programmatisk mener NKP (M) at alle fremmede imperialistiske makter er den nepalske revolusjonens fiender. I praksis følger partiet også her Maos råd fra 1930- og 1940-tallet, da han skreiv at de kinesiske revolusjonære måtte utnytte motsetningene mellom de ulike imperialistene for å seire. Når f.eks. hovedfienden inne i Kina var Japan, var det riktig å samarbeide med andre imperialistmakter mot Japan, som USA, Frankrike og England. NKP (M) ser på vestlige stormakter som USA, Frankrike, Storbritannia og EU som "imperialistmakter". Partiet inkluderer også "India" og "Kina" i denne gruppa. India. Utgangspunktet for NKP (M) på 1990-tallet var at Katmandu-regjeringas hovedstøttespillere internasjonalt var India og USA. India ser på seg sjøl som Nepals og de andre små Himalaya-statenes tradisjonelle «storebror», og ingen i Nepal har glemt åssen India erobra og slukte Nepals lille nabostat, Sikkim. Revolusjonen måtte altså, for å seire, være forberedt på å møte motstand fra India og USA. Opp til 2004, mens opprøret var i sterk framgang, så NKP(M) "India" som sin farligste utenlandske fiende. Dokumenter fra partiet diskuterte at det kunne bli nødvendig å kjempe mot invasjon fra India i den nære framid, partiet tilbød «patrioter» i regjeringshæren å føre felles kamp mot India, osv. Etter Kongens statskupp i februar 2005 er dette bildet snudd helt rundt. Kong Gyanendra var i Delhi høsten 2004 for å få støtte til statskuppet. Den indiske regjeringa ga ingen støtte, men advarte ham. Etter det blei forholdet mellom India og Gyanendra stadig dårligere. Delhi, med sitt tradisjonelle nære forhold til London, fikk FN til å fordømme Kongens kupp og oppfordre alle stater til å ikke sende mer våpenhjelp til kongen så lenge han undertrykte demokratiet. USA la i sine uttalelser stor vekt på faren fra maoistene, men ser ut til å ha respektert appellen om våpenboikott. I 2004–2005 (eller kanskje før) etablerte NKP(M) kanaler til erkefienden India, bl.a via de to moderate indiske kommunistpartiene KPM og KPI, som står utafor den nye regjeringa i India, men er en del av regjeringskoalisjonen. Partiets representant var sjefsideolog og hovedforhandler "Bhattarai". Ut fra dette ser det ut til at Indias regjering bidro med press og overtalelse overfor de mest tvilende i "Sjupartikoalisjonen" for å få dem til å inngå avtalen om en front med maoistene, mot kongens diktatur. Kina. NKP (M) mener at det skjedde en kontrarevolusjon i Kina etter Maos død, og at Kina i dag er et kapitalistisk og imperialistisk land. Samtidig som den politiske kritikken av den indre utviklinga i Kina har vært svært hard, har NKP (M) som regel gått stille i dørene når det gjelder å kritisere Kinas utenrikspolitikk overfor Nepal. Strategisk ser det ut til at partiledelsen mente at "India" var den imperialistiske makta som sannsynligvis ville sende soldater til Nepal hvis regjeringa falt. "Kina" ville se det som en trussel og altså kanskje kunne brukes som ei strategisk motvekt mot en indisk invasjon. Uansett hvor mye maoistene fordømte Kinas innenrikspolitikk, mente de alså rolig at det kunne være lurt å bruke Kina som motvekt mot "hovedfienden" India. Utviklinga har gjort at dette virker stadig mindre sannsynlig. "Kina" har i mange år stadig forbedra sitt forhold til kongedømmet. I første omgang skyldtes det kanskje et ønske om å brygge bruer til "India". Beijing søker forsiktig og uten å risikere for mye å utvikle en strategisk allianse med India, bl.a. ut fra felles geopolitiske interesser, felles handelsinteresser, Kinas ønske om å beskytte sin livsviktige vannvei til Europa gjennom det Indiske hav og så videre. Kina har systematisk rydda av veien diplomatiske problemer (og for eksempel anerkjent Indias anneksjon av Sikkim). At Kina også viste vennlighet mot et kongedømme som India så som sin bakgård, virka naturlig. Etter at Delhis forhold til Katmandu forverra seg, fortsatte Beijing å forbedre sitt. Kinas investeringer og våpenhjelp vokste, mens Kongedømmets andre venner forsvant. Kina unnlot helt å kritisere kongens statskupp, og kinesiske aviser rapporterte om den kongelige hærs store "framganger" i 2005. Til gjengjeld har kongens regjering bl.a. rost Kina i internasjonale fora og stengt eksil-tibetanernes kontorer i Nepal. Nepals maoister har likevel fortsatt å si veldig lite om Kinas utenrikspolitikk. Partilederen Prachanda har nylig gjentatt at USA er den eksterne hovedfienden til revolusjonen i Nepal, og Kina har grunn til å føle seg trua av USAs innblanding i Nepal. Ironisk nok er det Kinas inntil nylig beste politiske venn i Nepal, det store, parlamentariske kommunistpartiet UML, som har rykka ut med den skarpeste offentlige kritikken av Kinas våpenleveranser. Maoistopprøret og turismen. Et pussig eksempel på maoistenes pragmatisme og deres forsiktige utenrikspolitikk, er deres politikk for turismen. Nepal er et ledende turistland, kjent både for sin fantastiske gamle kultur og for sin enestående natur, som blant anna tiltrekker mange vandrere og fjellklatrere. NKP (M) har erklært offentlig at partiet ønsker vestlige turister velkommen til Nepal, også til de områdene de behersker! NKP (M) sier at Nepal trenger turistene, og de kan føle seg helt trygge. Ut fra all tilgjengelig informasjon er dette et løfte maoistene har holdt. Av de som skal være drept er ikke en eneste turist. Det er heller ikke kjent at noen turist har lidd noen overlast. Når det gjelder at NKP (M) skal være brutalt og krenke menneskerettighetene, kan man slå fast at partiet må ha en svært effektiv disiplin, siden dette til nå aldri har gått ut over noen turist. Praksis for turister – f.eks fjellvandrere som kommer inn i maoistenes områder – ser ut til å være at de betaler en mindre sum i dollar hos en vaktpost. Til gjengjeld får de et papir med maoistenes stempel, som gir dem fritt leide. Prosessen er blitt beskrevet som enkel, ubyråkratisk og høflig. Dette «maoistpapiret» er blitt en populær suvenir blant eventyrsøkende turister fra mange land som skal vise at de "virkelig" har vært i Nepal. Kanskje enda mer fantastisk er at det fortsatt er et slags "samarbeid" om turismen mellom den diktatoriske kongelige regjeringa i Katmandu og maoistgeriljaen. Også mens krigen raser, partene skyter hverandre, fanger tortureres i regimets kjellere og så videre, fortsetter regjeringas turistbyrå internasjonale reklamekampanjer der det sier at det er trygt for turister å komme til Nepal! Uten et ord om at det er borgerkrig, eller at maoister gjemmer seg bak steinene i fjella. Er det en ting hæren, regjeringa eller dens presse "aldri" sier, så er det at opprørerne er farlige for turistene. Implisitt betyr det at de sier: Dere kan stole på maoistene. Det er sant, når de sier at de ikke vil røre et hår på hodet deres. På sin side kunne maoistene lett ødelegge turistindustrien ved å skyte eller fange en håndfull turister, eller bare "true" med å gjøre det. Dette ville skade regjeringas økonomi og anseelse, men maoistene har ikke gjort noe sånt. Midt i en ellers brutal krig holder de to partene strengt fred, og samarbeider tilmed uoffisielt, på dette ene området. Det uttrykker nok hvor desperat fattig Nepal er og hvor viktig turismen er. Begge parter er enige om at den ikke må skades. Det uttrykker nok også at NKP (M) ønsker å skaffe seg et rykte som en ansvarlig partner som vil samarbeide med utlandet og holde ord dersom partiet rykker inn på regjeringstaburettene. Ideen om "verdenspartiet". Revolusjoner med mer begrensa målsetting i et land blir sett som enkeltskritt mot dette store felles målet. Derfor ser nasjonale kommunistpartier seg sjøl som sjølstendige deler av en kommunistisk verdensbevegelse. Å støtte andre kommunistpartier blir sett som en plikt ifølge proletarisk internasjonalisme. Samtidig bekrefter det overfor partiets tilhengere at de har kamerater rundt hele jorda og mye større mål enn de reint lokale. Ifølge maoismen kan revolusjon ikke importeres eller eksporteres. Kampen må bygges på egne krefter i hvert enkelt land – ingen må gjøre seg avhengig av utenandsk hjelp. Solidaritetsarbeid kan bl.a. hindre intervensjon fra stormaktene for å stoppe revolusjonen. Mektige internasjonale solidaritetsbevegelser som vinner støtte langt utafor de revolusjonæres rekker, som f.eks. under Vietnamkrigen, er derfor nødvendig. Teoretisk kan begge disse behova tilfredsstilles gjennom samarbeid med kommunistpartier og andre revolusjonære arbeiderorganisasjoner i hele verden (proletarisk internasjonalisme). I praksis står likevel disse to ulike behova ofte i motsetning til hverandre, særlig når organisasjoner som både har politisk styrke og den samme oppfatninga av hva som er riktig kommunistisk politikk ikke fins i de fleste land. Maoisme. NKP(M) definerer seg som et maoistisk parti. Maoisme er et flertydig begrep. Uformelt har det fra begynnelsen av 1960-tallet vært brukt om revolusjonære som sympatiserte med Kina og Mao Zedong. (Kinas Kommunistiske Parti har aldri godtatt uttrykket.) Kommunistpartier som sympatiserte med Kina, la ofte til (marxist-leninister) i navnet sitt, og/eller skreiv inn i programmet at de bygde på "marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning". Disse partiene mente prinsipielt at bare de var "virkelige" kommunister, pro-Moskva-partiene var "revisjonister" (og ikke lenger marxister og revolusjonære). Partiene som NKP(M) kom ut av i Nepal, tilhørte denne retninga. Etter Maos død slutta KKP å støtte slike partier. De i vid forstand "maoistiske" partiene, utvikla seg fra da i mange ulike politiske retninger. Ei gruppe begynte å bruke "maoisme" som begrep for å avgrense seg fra andre partier som bygger politisk på Mao. RIM - en maoistisk "internasjonale". Fra starten av prøvde NKP(Maobadi) å tilfredsstille behova for både støtte til verdensrevolusjonen og praktisk nødvendig solidaritet gjennom medlemskap i den internasjonale organisasjonen "RIM". (Revolutionary Internationalist Movement ("RIM", "Den Internasjonalistiske Revolusjonære Bevegelsen") blei danna av ei gruppe maoistiske partier i 1984. NKP (Masal) var med fra starten, og var representert i RIM av Baburam Bhattarai. (NKP(Masal) blei ekskludert fra RIM i 1998.) NKP (Maobadi)s forgjengerparti NKP (Ekda Kendra) hadde kontakt med RIM fra tidlig på 1990-tallet. RIMs propaganda for revolusjonen i Nepal. Fra 1996 starta RIM og spesielt et lite maoistparti i USA, "Revolutionary Communist Party" ("RCP", *Det Revolusjonære Kommunistpartiet"), internasjonal propaganda for NKP(M) og revolusjonen i Nepal. Journalisten "Li Onesto", som står nær RCP, reiste rundt i de maoistkontrollerte områdene og skreiv bl.a. ei viktig bok om det hun opplevde. (Se litteraturlista.) Mange av de mest brukte bildene fra Nepals geriljaområder er tatt av henne. RIM hadde opp til nå konsentrert propagandaen sin om et opprør i Peru, leda av kommunistpartiet som er best internasjonalt kjent som Sendero Luminoso ("Lysende Sti"). Dette opprøret var nå slått ned. Isteden blei opprøret i Nepal propagandert som RIMs viktigste bevis på at organisasjonens oppfatning av maoismen er den eneste korrekte revolusjonære teorien, og RIM-partiene er de virkelige lederne av verdensrevolusjonen. NKP(M)s framganger blei det viktigste argumentet for å rekruttere nye medlemsmer til RIM. Dermed blei den internasjonale propagandaen for opprøret i Nepal svært sekterisk og solidaritetsbevegelsen smal. I de fleste land har RIM dessuten ingen eller ubetydelig oppslutning. Særlig gjelder det rike land der det ellers fins viktige solidaritetsbevegelser med den 3. Verden. NKP(M) og Sendero Luminoso. RIM var best kjent for at Sendero Luminoso var medlem. Dette førte til at i internasjonal presse såe NKP(M) som en kopi av Sendero. Mange eksempler viser at de to partienes strategi og taktikk alltid har vært grunnleggende ulike. Det har heller ikke vært nær kontakt mellom dem. NKP(M) har offentliggjort en kritikk av Sendero, som peker på viktige feil de mener førte til nederlag i Peru. Inntrykket av at NKP(M) er en Sendero-kopi, har bidratt til å gi de nepalske maoistene et internasjonalt ry for å være ekstremister. Dette har hindra en forståelse for at NKP(M) i praktisk politikk har vist seg å være et svært pragmatisk parti. RIMs betydning for NKP(M). Det er uklart hva deltakelsen i RIM virkelig har betydd for NKP(M). I praktisk politikk i Nepal er det vanskelig å påvise noen innflytelse. RIM er en såpass svak og uenhetlig organisasjon av for det meste små partier, at RIMs eller f.eks. RCPs mulighet til å påvirke NKP(m)s politikk alltid var liten. Internasjonalt har det lille amerikanske RCP har gjort mye for å publisere maoistopprøret. Denne propagandaen har hatt mer preg av bruk av Nepal for å fremme RCPs egen revolusjonære kredittverdighet enn mobilisering til virkelig solidaritetsarbeid. På et tidlig tidspunkt, da NKP(M) var et lite parti som nettopp hadde begynt opprøret, kan RIM ha vært viktig for å vise tilhengerne at «vi står ikke aleine, vi har venner over hele verden». På dette tidspunktet kan også RIMs internasjonale propaganda, og kanskje særlig Li Onestos reportasjoer og bilder, ha bidratt til å skape internasjonal solidaritet. Et eget spørsmål er samarbeidet med andre maoistiske partier på det Indiske subkontinentet, der medlemskapet i RIM i starten kan ha spilt en formidlende rolle (mer om det i avsnittet om India, nedafor). Likevel er det grunn til å spørre om medlemskapet i RIM kan ha gjort mer skade enn gavn, særlig etter at NKP(M) fikk virkelig nasjonal og internasjonal betydning. Brudd mellom Maobadi og RIM? Samtidig slutta RCP (USA) våren 2006 nesten å nevne Nepal i sin propaganda. Partiets leder "Bob Avakian", som styrer RCPs ideologi og politikk, nypubliserte artikler der han angriper flerpartivalg, forhandlinger osv. RIM, som i praksis domineres av RCP, blei også nesten taus om utviklinga i Nepal. At solidaritetsorganisasjonen WPRM ikke har noen avdeling i USA er enda et signal om misnøye med NKP(M) fra RCP. NKP(M) slutta samtidig nesten helt å nevne RIM i sin engelskspråklige propaganda. Det var vanskelig å tolke dette som noe annet enn noe som nærma seg et brudd. At RIM ikke lenger var NKP(M)s hovedkanal til utlandet, er helt klart. CCOMPOSA. NKP(M) tok på begynnelsen av 2000-tallet initiativ til Koordineringskomiteen av Sør-Asias maoistiske partier og organisasjoner ("Coordination Committee of Maoist Parties and Organizations of South Asia" – "CCOMPOSA"). Blant CCOMPOSAs medlemmer er flere partier fra India og Bangladesh, et fra Sri Lanka, et fra Bhutan. Noen er med i RIM, og gruppa har offisielt støtta RIM. NKP(M)s historisk sett viktigste regionale partner er med: Det største indiske naxalittpartiet Communist Party of India (Maoist) (Indias Kommunistiske Parti (maoistisk) – forkorta CPI(Mao) for å unngå forveksling med landets største kommunistparti Communist Party of India (Marxist), som ofte blir forkorta til CPM). Samarbeidet med indiske naxalitter. CPI(Mao), som blei stifta i 2004 etter sammenslåing av to mindre partier, er formelt ikke i RIM, men et av grunnleggerpartiene var med. De to partiene sendte i 2005 ut ei felleserklæringer med løfter om gjensidig støtte for væpna revolusjonær kamp. Dette samarbeidet hadde også praktisk og militær betydning. Nepals smale, flate landstripe mot India, Tarai, der halve befolkninga bor, grenser mot indiske delstater der de indiske maoistpartiene og andre opprørsgrupper var aktive. Grensa er i praksis ganske åpen, og både lokalbefolkning, smuglere og revolusjonære går fram og tilbake uten at regjeringene i Nepal eller India kan gjøre stort med det. På et tidlig tidspunkt fikk en del opprørssoldater fra Nepal trening i leirer på den indiske sida av grensa. Partiet flytta både styrker og ledelse over på den indiske sida for å unngå angrep fra den nepalske hæren. I de siste åra ser det også ut til at strømmen har gått den andre veien. Både maoister og andre indiske opprørere har trolig fått trening i leirer i Nepal. Det gjelder trolig også kadre fra det nye Bhutans Kommunistiske Parti (marxist-leninist-maoistisk), som virker nepalsk inspirert, og kanskje er bygd opp blant flyktninger i det østlige Nepal. Felles revolusjon på subkontinentet? På et tidspunkt så det ut som om CCOMPOSA var bygd opp rundt ideen om en felles revolusjon på hele det indiske subkontinentet. Prachanda spekulerte rundt at de revolusjonære bevegelsene i forskjellige land på subkontinentet kunne komme til å føre felles kamp, som kunne ende i en en felles, multilateral revolusjonær statsdannelse som omfatter India, Nepal og andre land. En sånn politikk kunne, sett fra partiledelsens side, forene det nyttige med det politisk korrekte, ettersom partiets strategiske analyse var at India før eller seinere ville intervenere militært i Nepal. Prachanda gjentok mange ganger at militær kamp mot India var uunngåelig. Ut fra dette var det lett å forsvare både CCOMPOSA-samarbeidet med partier i nabolanda som forberedte gerilja, og planen om å skape en sammenhengende "revolusjonær sone" fra Nepal og ned til CPI(Mao)s geriljaområder i det sentrale og sørlige India. Denne angivelige planen blei brukt i propaganda fra hæren og politiet i India for å kreve større innsats i kampen mot indiske maoister. I praksis har en slik teoretisk «sone» som består av stort sett veiløse, tilbakeliggende områder over hundrevis av kilometer, der det fins lett væpna revolusjonære bondemilitser, liten militær betydning i kampen mot en enorm, moderne væpna maskinarme som den indiske. Hvis derimot den indiske armeen skulle forsøke en stor invasjon i Nepal, kunne det derimot være en fornuftig investering å skaffe seg flest mulig gode venner med våpen i ryggen på fienden. NKP(M)s politikk snus på hodet i 2005. Så seint som høsten 2004 sa Prachanda at partiet måtte forberede seg på indisk invasjon. Våren 2005 var derimot denne politikken snudd 180 grader. Kong Gyanendras statskupp gjorde at Indias regjering brøyt samarbeidet med regjeringa i Katmandu og søkte kontakt med NKP(M) isteden. Den indiske kontakten gjorde det mulig for maoistene å få på plass det samarbeidet de lenge hadde søkt å få til med de parlamentariske partiene i Katmandu. NKP(M)s analyse var at revolusjonen ikke kunne seire med både Kina og India mot seg. Partiledelsen håpa derfor på å nøytralisere Kina. Den regna Kina som et borgerlig og imperialistisk land, men håpet likevel at Beijing av taktiske grunner ville hindre en indisk invasjon. Isteden gikk gikk Indias regjering på et halvt år fra å være en strategisk hovedfiende til å bli NKP(M)s viktigste taktiske allierte. Hva nå med maoistene i India? For å opprette kontakt med Indias regjering var det ikke mulig å bruke CPI(Mao), som trolig er Delhis nest verste militære huepine etter Kashmir. Nepaleserne brukte det største, moderate kommunistpartiet CPM – som bl.a. har regjeringsmakta i Vest-Bengal, og som CPI(Mao) skyter på. Samtidig som NKP(M) trengte å forbedre forholdet til Delhi, kom ei rekke nyhetsopplsag i indisk presse om at nepalske maoister deltok i kamp i India. 14. november 2005 befridde CPI(Mao)s soldater 341 fanger i en dristig operasjon mot et fengsel i Bihar. Flere aviser slo stort opp at soldater fra Nepal var med. Dette var trolig indisk militærpropaganda, laga for å få de indiske naxalittene til å se farligere ut. Det er ikke troverdig at NKP(M) ville sette forhandlingene i fare ved å la sine soldater slåss i India. Historiene illustrerer et problem: For å støtte ei fredsløsning mellom NKP(M) og Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, krever Indias regjering garantier for at sånt "ikke" skjer. Det kan bli vondt å forene avtaler med Delhi med felleserklæringer med røde kamerater om gjensidig støtte i folkekrigen. Tidlig 2006 understreket Prachanda i intervjuer at NKP(M) er mot eksport av revolusjon. Han tilbød også regjeringa i Delhi å hjelpe til med å løse problemet med maoistopprør i India, hvis den bidrar til å skape demokrati i Nepal. I slutten av juni 2006 svarte Communist Party of India (Maoist) gjennom et intervju med en representant for Sentralkomiteen, "kamerat Azad". Azad kritiserte både NKP(M) og Prachanda skarpt bl.a. for dette intervjuet og for politikken med å gå inn for regjeringssamarbeid og flerpartivalg, som ifølge Azad satte revolusjonen i Nepal i stor fare. NKP(M)s behov for brei internasjonal solidaritet. De fleste RIM-partiene i den 3. Verden er innstilt på å drive geriljakrig (sjøl om bare noen få av dem gjør det). De er under jorda, eller i hvert fall ikke innflytelsesrike i hovedstadens politiske miljø. RIM-partiene i de rike landa er for det meste bittesmå (der de fins) og dominert av revolusjonsromantisk ungdom eller flyktninger og utlendinger. De fleste betyr ingenting i politikken i hjemlandet. Det RIM-partiet som trekker i flest tråder er dessuten styrt av en leder som er skeptisk til NKP(M)s politiske linje. Samtidig trenger NKP(M) kontakter som kan mobilisere høyt, lavt og bredt for å støtte dem i forhandlingene i Nepal, mot stormakter som kan prøve å presse kongen inn på scenen igjen, for republikk og jordreform, osv. De trenger kontakter med vestlige solidaritetsorganisasjoner, studenter, fagforeninger, kvinneorganisasjoner, kunstnere, NGOer, parlamentarikere, regjeringsmedlemmer. Sånne som har innflytelse som kan brukes til å få partiet av USAs terroristlister (der Bush riktignok har dårlige juridiske argumenter for å beholde dem, men lov og rett har jo ikke betydd så mye, etter 2001.) Som kan skaffe investeringer til røde områder, hjelp til prosjekter for de fattige og blokkere våpenstøtte til kongen. Sånne kontakter har ikke RIM. Det har derimot andre, større ytre venstrepartier, radikale sosialister, kommunister, sosialdemokrater, grønne og anti-imperialistiske liberalere. Det blir interessant å se hvordan ledelsen i NKP(M) vil løse problemene med behover for nye internasjonale kontakter som den nye politiske situasjonen skaper. Borgerkrigen under kong Birendra, 1996 til juni 2001. I den første fasen av krigen, fra 1996 til 2001, var krigshandlingene små, og tallet på falne blei anslått til 2000. Blant politikere i Katmandu var både de som ønska å trappe krigen opp, og de som hevda at krigen måtte løses med forhandlinger. NKP (M) erklærte seg villig til å komme til forhandlingsbordet. Som før nevnt holdt "Royal Nepal Army" seg utafor krigen. Dette blei også oppfatta som et uttrykk for at kong Birendra, som hadde gått med på at grunnlova av 1990 blei vedtatt, ønska å holde avstand til krigen. Ifølge grunnlova hadde kongen kommandoen over armeen, mens regjeringa kommanderte over hæren. Dette gjorde at kampen om krigen skulle trappes opp, også kom til å dreie seg om kongens person. (Kanskje i svært bokstavelig forstand...) Blått blodbad sommeren 2001. 1. juni 2001 opplevde Nepal et kongelig blodbad som kunne gått rett inn i en samurai-film. Kong Birendra, hans kone og sju andre nære slektninger blei meid ned med maskinpistol. Den som skulle ha gjort det var kongens sønn, som på uforklarlig vis skøyt seg sjøl i venstre tinning og døde tre dager etterpå. Den som overlevde fordi han var utenbys, og plutselig havna først i arverekka, var kongens upopulære bror, Gyanendra. Hans kone, som var til stede, overlevde massakren og blei dronning. Hans sønn, prins Paras, som var allment hata etter å ha kjørt ihjel en kjent sanger i fylla (med vilje, blei det påstått!) uten å bli straffa for det, var også der – og merkelig uskadd. Den offisielle forklaringa var at kronprins Dipendra var forbanna på mamma fordi hun avviste hans elskede. Som takk for det plaffa han ned mor, far, søster, bror, tre tanter, en onkel, en fetter av far – og seg sjøl til slutt. I Nepal, der folk har rike historiske erfaringer med politiske kongemord, var andre forklaringer mer populære. Gyanendra, som nå tilfeldigvis blei konge, hadde store forretningsinteresser. Han var kjent for å stå nær India og ha gode forbindelser til kretser som ønska hardere lut i krigen. Ettersom han nok kunne syns det var kjekt å bli konge også, begynte mange å spørre hva Paras gjorde i slottet den dagen. Kroninga av kong Gyanendra blei møtt av demonstrasjoner. Politiet skøyt og drepte flere demonstranter. Unntakstilstand fulgte. 6. juni skreiv NKP (M)s sjefsideolog B. Bhattarai en artikkel i Katmandus største avis, "Kantipur Dagblad", der han oppfordra hæren til å ikke beskytte slottet, men slutte seg til folket isteden. Politiet svarte med å arrestere tre redaktører for høyforræderi. Uansett hva som virkelig skjedde, mente nå svært mange at Gyanendra hadde en blodig finger med i spillet. Og Gyanendras regjeringstid skulle også bli mye blodigere enn Birendras. Borgerkrigen under kong Gyaendra, juni 2001 til 2005. Forhandlinger kom igang sommeren 2001, men brøyt raskt sammen. Og nå var hæren med i krigen for fullt. Tapene gikk opp på alle sider. Mønsteret med forhandlinger, sammenbrudd og nye og blodigere slag kom til å gjenta seg flere ganger i de nærmeste åra. Kong Gyanendra kom også i stadig skarpere konflikter med sine regjeringer, parlamentet og de parlamentariske partiene. Det førte til at han blei anklaga for å lengte tilbake til det absolutte monarkiets tid, før 1990. Riktignok kunne det en stund se ut som at ting gikk som kongen ville. Ihvertfall sett fra utlandet, og kanskje fra et hotell i Katmandu. Han var en av mange statssjefer som hadde nytte av at krigen mot terror begynte 2001. Ettersom han fikk USA med på å definere maoistopprøret som en front i den krigen, fikk han kraftig økt militær støtte fra USA, India, Vest-Europa og Kina. Utenlandske regjeringer trodde også en stund på hærens påstander om at alt gikk stadig bedre, og det var bare et spørsmål om tid før opprøret vas slått ned. De største parlamentariske partiene blei også med en god stund. De krangla med Gyanendra, men de ville også danne regjeringer for ham. Da måtte de også støtte krigen. Til gjengjeld dreiv NKP (M) dem ut av stadig større områder. (Partiene hevda at maoistene mishandla deres representanter. En slags bekreftelse på det fins i avtalen fra 2005, der NKP (M) sier at den skal avstå fra å forfølge de parlamentariske partienes representanter). Partiene kom mellom barken og veden (kongen og maoistene) og valgte i første omgang kongen. De stilte bl.a. opp for kongen og regjeringshæren i kontakter med utenlandske politikere og pressefolk. Lederen av UML, "M.K. Nepal" sa så seint som i 2004 at påstandene om at hæren driver tortur er jug fra utlendinger, stikk i strid med hva Amnesty International og andre internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner hevda. Etterhvert blei kongens stilling stadig vanskeligere. Framfor alt blei det tydeligere for alle – også utenlandske regjeringer – at opprøret "ikke" gikk tilbake. Tvert imot vant maoistene både land, oppslutning og militære slag. Maoistene begynte å gjennomføre blokader av Katmandu. De stoppa all trafikk ut og inn og hevet så blokaden igjen. Noen kommentatorer i utenlandsk presse spekulerte på om dette kunne være starten på militære offensiver for å ta storbyene. Ut fra NKP (M)s militære strategi ville noe sånt vært eventyrpolitikk. Maoistene var (og er) ikke klare til å ta makta, som de ser det, på en god stund ennå. Blokadene var politiske. Deres hensikt var å vise både fremmede makter og ulike politiske krefter i Katmandu at hæren ikke maktet å hindre dem i å gjøre hva de ville. Derfor var de også nøye med å ikke holde blokadene i gang så lenge at det kunne skade økonomien eller få folk i Katmandu til å bli sinte på maoistene fordi de led nød. Blokaden skulle ikke skade byen, men varme opp de politiske motsetningene i den: Få Katmandu-gryta til å koke. Fremmede regjeringer – særlig i Delhi og i London, som historisk har gode forbindelser med India – begynte å se kongens politikk som ei årsak til stadig større problemer og ikke som ei løsning. I de parlamentariske partiene – og særlig blant radikalere på grunnplanet og blant studentene i UML – vokste kravet om forhandlinger om en varig fredsavtale med maoistene. Gyanendra så slike forhandlinger som en stadig farligere trussel mot sin stilling. For NKP (M) var overgang til republikk et sentralt krav. For Gyanendra, som tvert imot ville styrke monarkiet, var det uakseptabelt. For å styrke sin politiske posisjon krevde kongen at partiene enten godtok nyvalg eller at han tok makta aleine. De største partiene hadde ikke hatt mulighet til å drive politikk i sine viktigste valgkretser på flere år. De blei revet opp av stadig voldsommere indre strid, og de så heller ingen framtid i å frivillig bøye seg for et kongelig diktatur. Ut over høsten 2004 blei det stadig klarere at Gyanendra ikke så noen annen utvei enn at han som konge tok over all makt og satte inn sin egen regjering, uavhengig av parlamentet. Han forsøkte å få støtte for det i Delhi, men den indiske regjeringa sa tvert imot at dette ville forverre situasjonen og spille rett i hendene på maoistene. Gyanedras statskupp februar 2005. Kongen så likevel ingen annen utvei. Han rekna med at i en krig som sto direkte mellom kongen og maoistene ville stormaktene, og særlig India (som har sitt eget maoistproblem) og USA, tross alt bli nødt til å fortsatt støtte ham. Da kuppet kom 1. februar 2005, viste det seg at han hadde forregna seg. India gikk i spissen for en skap fordømmelse av kuppet og blei fulgt av FN og EU. USA uttalte seg mer forbeholdent, men ser ut til å ha respektert våpenboykotten av Nepal. Plutselig sto kongen diplomatisk isolert og uten støtte fra de aller fleste stormaktene som hadde gjort ham i stand til å holde krigen i gang. NKP (M) svarte på kuppet med å straks tilby de parlamentariske partiene en enhetsfront for å gjenninføre demokratiet og love å respektere demokrati og flerpartivalg når de i fellesskap hadde styrtet kongen. I ettertid virker det klart at kong Gyanendra, uansett hvor mye eller lite han hadde med drapene i 2001, har vært en hovedfaktor for NKP (M)s veldige framgang etter at kong Birendra døde. Striden blir offentlig kjent mars 2005. Det brøyt ut åpen kamp mellom NKP (M)s to viktigste og mest kjente ledere, "Prachanda" og "Baburam Bhattarai". Mange ledende kommentatorer trodde faktisk først at det var bare en ønskedrøm fra regjeringssida. Nyheten kom først ut i de strengt sensurerte Katmandu-avisene våren 2005, og en vanlig reaksjon var at dette var ei dårlig propagandaskrøne fra hæren. Snart etter blei dokumenter offentliggjort, der Prachanda og Bhattarai gikk løs på hverandre. Ordstriden var så voldsom at kommentatorene gikk over til å si at dette kunne bli en katastrofe for maoistene og gi kongen den fordelen han så sårt trengte for å vinne borgerkrigen. Prachanda. (med det opprinnelige navnet "Pushpa Kamal Dahal") er partiets leder (kjent på engelsk som "Chairman Prachanda" etter mønster av den engelske betegnelsen "Chairman Mao", som skal antyde hans autoritet som den absolutte sjefen i partiet), født 1954, er ironisk nok den minst kjente av de to. Han er sjefen for den indre partiorganisasjonen og nok også toppsjefen for det militære apparatet, altså hæren. En grunn til at han er mindre kjent er at i et parti organisert for undergrunnsarbeid og væpna kamp, vil lederen for disse områdene holdes utafor rampelyset og prøve å være usynlig for regjeringa og dens etterretning. Prachandas politiske autoritet i partiet blei styrka i februar 2001 ved at partiets ideologiske grunnlag, marxismen-leninismen-maoismen, blei supplert med det som på engelsk blei kalt "Prachanda Path" – altså nærmest: Partiet bygger på marxismen-leninismen-maoismen og Prachanda-Veien. I et språkbruk prega av den kinesiske kulturrevolusjonen uttrykker det at Prachanda blei opphøyd til en autoritet på linje med Marx, Lenin og Mao, ihvertfall når det gjaldt å fortolke marxismen for nepalske forhold. Prachanda blei utnevnt til øverste politiske, ideologiske og teoretiske autoritet på hva maoisme er i Nepal. Prachanda, som allerede var partileder med tittelen generalsekretær, fikk også tittelen formann (Chairman) – etter mønster av betegnelsen Chairman Mao, som blei brukt om Mao Zedong under kulturrevolusjonen. Baburam Bhattarai. Mens også han er født 1954, er han i motsetning til Prachanda en berømt intellektuell i Nepal – den flinkeste studenten i sitt årskull, angivelig landets ypperligste sjakktalent og en beundra polemisk skribent med et visst internasjonalt ry. Mens Prachanda tok seg av det indre, tok Bhattarai seg av de ytre linjene. Han var den offentlige politikeren, leder av gruppa som var den 3. største i parlamentet mens partiet satt der fra 1991 til 1994, og den kjente lederen for den åpne organisasjonen som det hemmelige partiet leda. Han er også NKP (M)s mest kjente teoretiker. Partiet bygger offisielt bl.a. på Mao og Stalin, men Bhattarai har skrevet artikler der han hevder at en grunn til at utviklinga gikk gærent (etter partiets mening) i Sovjet og Kina, var mangelen på demokrati, åpen politisk strid og kritikk. Derfor må partiet også under sosialismen (som ifølge NKP (M)s syn befinner seg et godt stykke inn i framtida i Nepal) fortsatt avvise ettpartistyre, men holde fast på flerpartidemokrati og parlamentariske valg, og være villig til å gi fra seg regjeringsmakta i tilfelle det taper valg. Dette er nå offisielt hele partiets (og også Prachandas) syn, men det er Bhattarais formuleringer av disse og andre viktige synspunkter som er mest kjent. Bhattarai har vært leder av partiets studieavdeling (en svært sentral jobb, i et intenst ideologisk kommunistparti, der teori og studier tas på dødsens alvor). Han har leda partiets internasjonale arbeid, noe som har fått sterkt økende betydning i de siste åra. Han har i mange sammenhenger vært partiets ledende "forhandler". Det betyr at overfor en rekke partier og krefter som partiet nå ønska å alliere seg med, var "Bhattarai" den fra NKP (M) som de kjente og var vant til å forholde seg til. Og han var den ansvarlige for å kalle sammen det Forente Revolusjonære Folkerådet. Dette organet er det nærmeste opprøret har til ei "regjering". Den politiske makta ligger i praksis i ledelsen i NKP (M), men opprøret tar sikte på å skape ei ny revolusjonær statsmakt i område for område og etterhvert i hele Nepal, og sett fra denne synsvinkelen er lederstillinga i den formelle opprørsregjeringa svært politisk viktig. Bhattarai var det nærmeste maoistene hadde til en statssjef. En splittelse mellom parti- og hærsjefen og statssjefen. Attpåtil en splittelse som trua maoistenes forhandlinger i en kritisk situasjon, som hindra dem i å bruke den forhandleren som hadde mest tillit hos de andre. Et prestisjenederlag, som reiste spørsmålet om NKP (M) kanskje ville falle sammen i kaos i sluttspurten foran målet. Ikke rart at de kongetro Katmandu-avisene jubla! Stridens høydepunkt - Bhattarai interneres. Det viste seg at Bhattarai og hans nærmeste medarbeidere "Hisila Yami", alias "kamerat Parvati" (bl.a. internasjonalt kjent som leder av partiets kvinnearbeid, gift med Bhattarai), og "Dinanath Sharma", også kjent som "Ashok", var blitt fjerna fra sentralkomiteen i partiet og alle andre stillinger. Årsaken var en skarp intern kritikk av Prachanda som Bhattarai hadde laga i 2004. Den blei nå offentliggjort i Nepal og internasjonalt. Bhattarai kritiserte begrepet "Prachanda-Veien" som han hevda var i strid med marxismen, fordi det ga et intrykk av at partiets politikk var laga av en mann og ikke i et demokratisk kollektiv med tusener av partimedlemmer. Han kritiserte også Prachanda for å gjøre seg til diktator og konsentrere makt på udemokratisk vis. Prachanda svarte med at Bhattarai var en borgerlig opportunist og egoist, som satte seg sjøl og sin egen storhet over revolusjonen. Flere viktige politiske uenigheter blei trukket fram, bl.a. i synet på "kongehuset" og "India". Den gjensidige kritikken var delvis skjult i koder som kan være vanskelige å forstå for utenforstående. Det kan virke som Bhattarai anklaga Prachandra for å være for positiv til føydalismen, noe som kanskje betydde at han var for positiv til å prøve å lage en avtale med kongen, mot partiene. Mens Prachanda anklaga Bhattarai for å være proindisk, altså for kanskje å protestere mot ideen om at India var hovedfienden. Ettersom både kongen og India endra politikk raskt i 2004–2005, gjorde det sånne beskyldninger ekstra betent. Kritikken ga også et intrykk av personlig bitterhet: To ledere som over mange år hadde hatt vondt for å fullt ut respektere og godta hverandre. Anklagene fra begge sider var så harde at de i vanligvis ville føre til at den seirende part ekskluderte den tapende fra partiet. I noen land og bevegelser har slike anklager også ført til dødsstraff. Bhattarai og hans nærmeste medarbeidere blei angivelig holdt internert av partiets hær. Avslutning juni 2005. Utover våren 2005 begynte nye, svært overraskende ting å skje. Først dukka "Bhattarai" opp i New Delhi i mai. (Det er i ettertid blitt klart at det var et ledd i forhandlingene som førte fram til avtalen i november 2005.) Så kom et totalt overraskende kommunike fra "Prachanda" 9 juni, der han kunngjorde at Bhattarai og hans medarbeidere Parvati og Ashok var gjeninnsatt i partiledelsen, og motsetningene i partiet løst. "Bhattarai" ga intervjuer til utenlandske aviser der han bekrefta det. Samtidig fortsatte han å føre fram kritikken av "Prachanda". Han at partiet hadde valgt å bruke feil metoder mot ham, sammenlikna disse feila med manglene på demokrati under Stalin, og sa at det hadde vært en feil å kalle "Prachanda Path" for marxismen-leninismen i Nepal. Tilsynelatende var nå enheten gjenoppretta, men uten at Bhattarai hadde gitt seg. Denne typen offentlig kritikk av partilederen fra en annen i ledelsen i et parti av NKP (M)s type er også nærmest uhørt, historisk sett. Sannsynligvis må vi vente til framtidas historiebøker og biografier skrives, for å få vite det. Kommentatorer som er tilhengere av NKP (M) vil hevde at partiledelsen og alle parter handla fornuftig. Partiet skjønte at det trengte begge ledere, og gjenskapte den nødvendige enheten mellom dem. Mer kritiske observatører har spekulert på om partiledelsen plutselig oppdaga at den risikerte å havne i en avgrunn. Både partiet som helhet og Prachandas og Bhattarais fløyer hadde alt å tape og intet å vinne på å gå ut i åpen kamp i en så løfterik, men samtidig så kritisk situasjon som våren 2005. Derfor rygga de tilbake like før de falt. Det kan også hende at betydelig uro i partiet – eller kanskje krav fra forhandlingspartnere i de parlamentariske partiene eller tilmed i India eller FN – gjorde at Prachanda gjeninnsatte Bhattarai, for å gjennoprette helt nødvendig tillit. Det virker som om Bhattarai i hvert fall på noen områder er kommet styrket ut av konfrontasjonen. Begrepet "Prachandas Vei" er tilsynelatende på vei ut av partiets vokabular, i hvert fall eksternt. Bare historia kan vise om striden virkelig er løst, eller kan blusse opp igjen og tilmed splitte partiet ved en seinere korsvei. Ei utvikling som kanskje kan sees i sammenheng med striden, er at Prachanda etter avtalen med de sju partiene proklamerte at partiets gamle sentralkomite er oppløst, og erstatta med en nyoppnevnt partiledelse. Dette er også helt uhørt i kommunistpartier, der ledelsen vanligvis velges på landsmøter. Hva dette vil bety er det foreløpig umulig å si. Tilnærming våren 2005. Utover våren 2005 blei det stadig klarere at de parlamentariske partiene undersøkte mulighetene for å skape en enhetsfront med NKP (M). Etter kuppet var de i krig på kniven med kongen. Han ville ikke ha dem med i regjering så lenge de ikke godtok hans eneveldige styre. I ei tid da demonstrasjonene mot kongen vokste og han blei stadig mer internasjonalt isolert, ville å gi seg for kongen være politisk sjølmord. De to rivalene, de dominerende parlamentariske partiene Kongressen og UML, hadde nå felles interesser: Å få gjenoppretta parlamentarisk demokrati og styrta kongens diktatur. De samla de mindre parlamentariske partiene til venstre og høyre rundt seg i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og slutta seg til demonstrasjonene mot kongen og for fred, som de få måneder før hadde vært mot. Kongen trykka dem nå i armene på NKP(M), som til gjengjeld tilbød nettopp det de ønsket mest: Flerpartivalg og parlamentarisk demokrati. Prachanda garanterte på våren at maoistene ikke lengre skulle legge hindringer i veien for de sju partienes politiske virksomhet. Partiene svarte med å sende ledere rundt for å holde folkemøter og veldige demonstrasjoner i geriljaområder, der de i flere år hadde vært jaga ut av maoistene. Det virka klart at det gikk mot ei form for allianse, og trolig var uformelle eller hemmelige avtaler alt på plass. Hvor langt skulle partiene gå? Skulle de stole på maoistene eller regne med at dette var en taktikk for å lure dem til å hjelpe NKP(M) med å opprette et kommunistisk diktatur? India endrer politikk. Indias regjeringer hadde lenge sett med bekymring på at det lille og fattige nabolandet sank ned i stadig voldsommere borgerkrig, som også kunne sette Indias grenstater i brann. Delhi hadde satset på kongen, men det gjorde bare vondt verre. Nå skifta Indias regjering strategi og mente tydeligvis at den eneste løsninga var å få med NKP (M) i den politiske prosessen. Et tilleggspoeng kan være at Indias regjering håpa å få de nepalske maoistene til å hjelpe til med Indias eget maoistproblem. NKP(M) og det viktigste indiske naxalittpartiet, Communist Party of India (maoist), har sendt ut felleserklæringer med sterke ord om felles militær kamp. Hvis NKP (M) samarbeider med Delhi, kan det bli vanskelig å fortsette med våpenstøtte til de rødeste kameratene i India? tenkte kanskje Delhi. NKP(M) hadde ihvertfall fra tida rundt 2000 slått fast at noen seier i revolusjonen i Nepal var umulig uten å i det minste nøytralisere motviljen til en av de to kjempestore nabostatene, Kina eller India. NKP(M)-ledelsens oppfatning var at det var lettest å få til ei slik strategisk nøytralisering av Kina. Når det gjaldt India, venta de at utviklinga av revolusjonen ville føre til indisk intervensjon, og at India ville bli revolusjonens militære hovedfiende. Da det viste seg at India isteden åpna for samarbeid, greip NKP(M)s ledelse muligheten begjærlig. Våren 2005 etablerte B. Bhattarai forbindelser med den indiske regjeringa. Som brubygger fungerte folk fra regjeringas indiske allierte, det store moderate og parlamentariske kommunistpartiene CPI(Marxist). Det mindre (tidligere prosovjetiske) CPI støtta også dette samarbeidet. Riktignok var disse partiene revisjonistiske i NKP(M)s språkbruk (i likhet med kanskje et flertall av partiene i "Sjupartialliansen"), men det var nå mindre viktig enn å få en front mot kongen på plass som var så brei som mulig. Forhandlingene med Sjupartialliansen. Lederne i de sju partiene håpet at internasjonale garantister som India, EU og FN kunne tvinge maoistene til å holde ord. (Kanskje var også press fra Indias regjering avgjørende for å få dem til å bestemme seg for å alliere seg med NKP(M).) Over sommeren var det egentlig klart at fronten i virkeligeten var på plass. Partene levde alt sammen. Det var bare den formelle ektepakten som sto igjen. Partiene begynte å utforme krav som de ville ha innfridd for å gå med i fronten med NKP(M). Maoistene hadde vært ute etter en front som dette i flere år og var villige til å strekke seg langt. Partiene krevde at NKP(M) skulle legge ned våpnene og være villig til å bli med i "the political mainstream" og stille til valg. Prachanda erklærte seg villig til begge deler, inklusive til å respektere valgresultatet. For å vise sin vilje til det, proklamerte han ensidig våpenhvile fra 3. september, som seinere blei forlenget ut året. Denne våpenhvilen blei hilst velkommen av FN, India og flere europeiske land. Kongen avviste den og blei internasjonalt fordømt. Prachanda la til at maoistene må beholde våpnene for å forsvare seg så lenge den diktatoriske kongen angriper dem med våpen. Dette sa Sjupartialliansen seg enig i. Fra nå av definerte de parlamentariske partiene kongen, og ikke maoistene, som hovedproblemet i borgerkrigen. Kongen svarte med å fortsette forberedelsene til valg "uten" alle de største politiske partiene, men få registrert nye, kongetro partier isteden. For partiene bekrefta det bare at de hadde ingen framtid under hans styre. De største partiene, som før hadde godtatt kongedømmet, blei nå stadig mer republikanske. USA var den av stormaktene som ytra seg skeptisk om forhandlingene mellom de sju og maoistene. Da ryktet kom om at avtalen var ferdig, advarte USAs ambassadør partiene mot å gjøre noen avtale med maoistene. (Partiene kom med forsikringer til ambassadøren om at de aldri ville gjøre noen avtale!) Kina ignorerte prosessen, men trappa opp den åpne støtten til kongen. Kina blei den isolerte kongens siste store internasjonale allierte. Den kongetro pressa svarte med å rose Kina, og kritisere bl.a. India og USA for innblanding i Nepal. 12-punktsavtalen mot kongen november 2005. 19. november blei det proklamert at en 12 punkts avtale var vedtatt. Forhandlingene hadde skjedd i Delhi, der den indiske regjeringa var vertskap. Avtalen sier at partenes felles mål er å avskaffe det autokratiske monarkiet og gjennomføre frie flerpartivalg til ei grunnlovsgivende forsamling, overvåka av FN eller tilsvarende internasjonale organisasjoner. (Å få FN inn som mekler i Nepal var et forslag NKP(M) har stilt i flere år, men som kongen avviste.) Andre saker den tar opp er at partene skal løse gamle konflikter, NKP(M) garanterer partienes rett til fritt politisk arbeid overalt, eiendom og hus tatt fra partiene og deres kadre skal returneres, osv. Politisk betydde dette at de parlamentariske partiene hadde slutta seg til krav som hadde vært grunnleggende for NKP(M) fra starten. Kommentarer fra lederne av flere av de mindre partiene (bl.a. Rohit i Nepal Mazdoor Kizan Party) avslørte at de ikke hadde deltatt i utarbeidelsen av avtalen. Flere var kritiske til deler av den, bl.a. punktet om FNs rolle, som blei karakterisert som en mulig trussel mot Nepals uavhengighet. Det ser ut til at avtalen blei laga først og fremst av UML og Kongressen (kanskje med indisk deltakelse) og lagt fram for Sjupartialliansen som et "fait accompli." Avtalen blei hilst velkommen av India, EU og FN. USAs regjering var mer avventende. Kina og Pakistan gjentok støtteerklæringer til kong Gyanendra, og Kina var den eneste stormakta som utover høsten fortsatt brøyt FNs henstilling om å ikke levere våpen til den kongelige hæren. Kongen avviste både våpenhvilen og forhandlingsresultatet, og hæren gikk til kraftige angrep mot maoistene. 3. desember 2005 opplevde Katmandu sin største demonstrasjon etter 1990, da titusener marsjerte mot monarkiet. Kongens «kommunevalg» februar 2006. Den nye frontens første store styrkeprøve blei Gyanendras «kommunevalg» 8. februar 2006. Da Prachanda proklamerte at våpenhvilen var oppheva 2. januar 2006, la Sjupartialliansen all skyld for det på militære provokasjoner fra kongen. Kommentatorer i India pekte på at Sjupartialliansen nå faktisk trengte at maoistene førte krig igjen, for å hindre kongens lokalvalg 8. februar 2006 i å bli gjennomført. Kongens mål var å bruke dette valget til å bygge opp nye rojalistiske partier for å erstatte de gamle. For Sjupartialliansen var dette et spørsmål om liv eller død. Lokalvalget omfatta bare de 58 bykommunene, der noe over 3 millioner bor. Heller ikke de store monarkistiske partiene stilte opp. Utover i januar var det militære sammenstøt mellom regjeringa og maoistene. Sjupartialliansens medlemmer arrangerte store demonstrasjoner mot lokalvalget i februar, hver for seg og sammen. Valgene blei et stort nederlag for Gyanendra. Mange steder kunne de ikke gjennomføres fordi ingen kandidater stilte opp. Ifølge en representant for US State Department stemte 25 % i Katmandu og halvparten i resten av landet. Offisielt var valgdeltakelsen 20 %. En representant for opposisjonen hevda at bare 5 % stemte. India, EU, Japan og USA fordømte valget. Marsforhandlingene i Delhi i mars, Jana Andolan i april. I mars 2006 forhandla NKP(M) og Sjupartialliansen på nytt i Delhi. De kom fram til ei felleserklæring som bl.a. forplikta dem til å danne regjering sammen og forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling, og til å starte en protestbevegelse mot diktaturet fra 5. april. I siste øyeblikk oppsto et problem, da Debua, leder for det mest høyreorienterte partiet i Sjupartialliansen Nepali Congress (Democratic), nekta å undertegne ei erklæring sammen med NKP(M). (Kanskje skyldtes det press fra USAs ambassade.) Følgen blei at Sjupartialliansen og NKP(M) sendte ut to identiske erklæringer hver for seg. Protestbevegelsen i april, som opprinnelig var planlagt som en generalstreik fra 5. til 8. april, utvikla seg til å bli et mektig folkeopprør i byene under den kongelige regjeringas kontroll, som vokste nesten uavbrutt i 19 dager. Om opprørets forløp, se artikkelen Jana Andolan 2006. Både fra maoistene, Sjupartialliansen og massene som deltok, blei opprøret oppfatta som en gjentakelse av demokratiopprøret 16 år før, Jana Andolan 1990. Dette oppgrøret blei større og favna både geografisk og sosialt breiere. Byer utafor Katmandudalen spilte nå ei mye viktigere rolle, særlig de første dagene. Fattigfolk og minoritetsfolk fra landsbygda kom inn til de største massemønstringene i storbyene. Kvinner laga egne demonstrasjoner; det skjedde nesten ikke i 1990. Protester mot kongen bl.a. fra familiene til politifolk som sloss mot opprørerne, pensjonerte gurkha-soldater, forretningsfolk, ansatte i innenriksdepartementet og høyesterett og turister viste den altomfattende karakteren til opprøret. Jana Andolan 2006 blei det største byopprøret i Nepals historie. Det kom raskt utafor Sjupartialliansens kontroll og blei tatt over av massene på gatene i storbyene. Samtidig blei det radikalisert. Harde slagord mot kongen og for republikk kom i forgrunnen. NKP(M), som i forhandlingene om vinteren hadde lagt seg på en mer moderat linje når det gjaldt monarkiet og sagt seg villig til å overlate spørsmålet om kongedømmets skjebne til ei framtidig folkevalgt forsamling, reiste nå med større kraft kravet om republikk straks. Det samme gjorde aktivister fra ungdoms- og studentpartiene i sjupartialliansen, der stemninga for republikk og radikale reformer hadde vokst kraftig under diktaturet. De mer moderate lederne for de store partiene i Sjupartialliansen sa til utenlandske journalister at de ikke våget å gå mot folkemassenes krav. Politisk blei opprøret en stor framgang for NKP(Maobadi). Det var partiets gamle krav som nå blei satt i sentrum av massene i byene, i demonstrasjoner som var starta av Sjupartialliansen, og tilmed uten at NKP(M) i starten dreiv disse krava noe særlig. I hvor stor grad partiet deltok i demonstrasjonene i byene er uklart. Det er klart at NKP(M) mobiliserte bygdefolk inn til de største demonstrasjonene, og faner fra maoistene blei brukt åpent i sluttfasen av opprøret. Det virker likevel som om opprøret, særlig på slutten, vokste ut over alle politiske organisasjoners direkte ledelse og kontroll. Opprøret endte da kong Gyanendra sto fram på fjernsyn seint på kvelden den 24. april og erklærte at han ga fra seg makta til parlamentet som opprinnelig var valgt i 1999 og var oppløst av daværende statsminister fra Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba, i mai 2002. Ny regjering, våpenhvile og motsetninger mai 2006. 25. april godtok Sjupartialliansen Gyanendras kapitulasjon, og nominerte Nepals Kongresspartis leder, G. P. Koirala, til ny statsminister. Prachanda kalte det en skjebnesvanger historisk feil og kritiserte Sjupartialliansen for avtalebrudd. Maoistpartiet mente at opprørerne ikke skulle ha godtatt noe fra kongen, men fortsatt protestene til han gikk av. Partiet erklærte at blokaden av hovedveiene til Katmandu skulle opprettholdes til det kom ei erklæring som lovet valg på grunnlovsgivende forsamling. 26. april erklærte G. P. Koirala at dette skulle være ei sentral arbeidsoppgave. Få timer seinere oppheva NKP(M) blokaden, og Prachanda erklærte 3 måneders ensidig våpenhvile. 27. april blei Koirala innsatt som statsminister av Gyanendra på slottet, i en seremoni som var sterkt redusert mot det som var vanlig før. Det blei kraftig kritisert både at Gyanendra fikk utnevne statsministeren og at parlamentet møtte dagen etter, formelt på grunnlag av hans innkalling. 28. april hadde parlamentet sitt første møte. Ute i gatene var det demonstrasjoner som krevde at partiene sto fast på løftene fra november, mars og fra aprilopprøret. NKP(M) holdt sitt første offentlige møte i Katmandu, der to ledere som fortsatt formelt var ettersøkt (sjefene for fagbevegelsen og studentforbundet) talte. Partiet var nå i praksis legalt. Det var nå tydelig at det gjeninnkalte parlamentet la vekt på å ikke komme i motsetning til NKP(M) og til folkemeninga på gatene i byene. 3. mai slutta parlamentet seg til våpenhvilen. Som betingelse for fredsforhandlinger krevde NKP(M) frigiving av alle fanger. De maoistiske fangene hadde starta en sultestreik for å bli løstlatt så fort som mulig. Prachanda ba dem heve streika og sa at han hadde godkjent løfter om rask løslating. 4. mai godtok NKP(M) invitasjonen til fredsforhandlinger. Kongen vingeklippes. Et forsøk på å utsette vedtak som retta seg mot Gyanendras makt – ryktene sa fordi Deuba ville forsvare monarkiet (noe han offisielt dementerte) – førte til rasende demonstrasjoner i Katmandu. I ukene som kom gjennomførte parlamentet demokratiske reformer massene hadde krevd fra avslutninga av demokratiopprøret i 1951, krav som ikke blei oppfylt etter demokratiopprøret i 1990. Formelt var alle eller de fleste av disse vedtaka ulovlige ut fra grunnlova fra 1990. Dette var den kraftigste innskrenkinga av kongehusets makt i Nepals historie. At Nepal blei en sekulær stat førte til gledesdemonstrasjoner fra religiøse og nasjonale minoriteter. 29. mai vedtok parlamentet at barn av nepalske mødre skal få statsborgerskap. Tidligere bestemmelser om at statsborgerskap følger faren gjorde at barn av enslige mødre ikke fikk statsborgerskap, og var blant de groveste av mange kvinnediskriminerende lover som hadde blitt stående etter 1990. Maoistisk skepsis, hinduistiske demonstrasjoner, hæren er sur. Maoistene reagerte forsiktig positivt på dette, men ytra også skepsis. NKP(M)-lederne frykta at Sjupartialliansen ville forsøke å foregripe arbeidet til ei grunnlovsgivende forsamling ved å gjennomføre reformer og endringer i den gamle grunnlova, for så å si at å forkaste det gamle parlamentet og den gamle grunnlova til fordel for ei helt ny, grunnlovgivende forsamling, ikke lenger er nødvendig. Særlig vedtaket om en sekulær stat blei brukt til mobilisering av den hinduistiske, rojalistiske høyresida, med støtte av ekstreme hindusiske høyrebevegelser i India. Demonstrasjoner med flere tusen deltakere i byer i Tarai, leda av funksjonærer fra kongens nære krets, krevde gjenninføring av et hinduisk kongelig diktatur. Andre la litt om etter den antirojalistiske stemninga i folket, og krevde «en hinduisk republikk». Hæren kom under kraftig press, men hærledelsen viste også sin misnøye med fredspolitikken. Avsløringer av omfattende tortur og mord i militæravdelinger vakte kraftig reaksjon. G. P. Koirala våget likevel ikke avsette hærledelsen. Hæren, som sist i april hadde gått til angrep på et fredelig massemøte i et område kontrollert av maoistene etter at opprøret var over, sendte nå ut stadige meldinger om det de hevda var maoistiske overgrep og avtalebrudd. I slutten av mai sprakk det 4. største partiet i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, JNM, i to. Mindretallet i ledelsen, leda av Mohan Bikram Singh, tok med 3 av de 6 parlamentsrepresentantene. Singhs fløy var mot regjeringsdeltakelse og ønska ei hardere linje mot maoistene i fredsforhandlingene. Fredsforhandlingene mai–juni 2006. Etter at regjeringssida hadde slutta seg til NKP(Maobadi)s våpenhvile, sa maoistene den 5. mai at de var klare til å starte fredsforhandlinger. Om det detaljerte forløpet for forhandlingene, se artikkelen Fredsforhandlingene i Nepal 2006. NKP(M) sendte en delegasjon til Katmandu, leda av Krishna Bahadur Mahara. De andre medlemmene var Dev Gurung og Dinanath Sharma. Den 26. mai møtte de regjeringas 3-mannsdelegasjon, leda av innenriksminister "K. P. Sitaula". Partene kom fram til en 25-punkts avtale som regulerte forholdet mellom partene under våpenhvilen. I den nærmeste tida etterpå virka det som om problemene mellom partene vokste. UML ønska å gjeninnkalle kommunestyrene som var valgt i 1997 (som var blitt oppløst av statsminister Sher Bahadur Deuba våren 2002), der UML hadde flertall. Både NKP(M) og flere av de andre partiene var mot det. Statsminister G. P. Koirala gikk ut med støtte til konstitusjonelt monarki, noe som også vakte protester innafor Sjupartialliansen. NKP(M) frykta for at Sjupartialliansen ville søke å gjøre 1999-parlamentet mest mulig langvarig og hindre dem i å komme i regjering. De hevda at det kunne slå hele fredsprosessen overende, føre til ny krig og et comeback for kong Gyanendra og de føydale høyrekreftene. Det virker som om NKP(Maobadi) nå la sterkt press på regjeringssida for å få den til å følge det maoistene så som avtalene mellom dem. 10. juni møttes de to tremannsgruppene igjen. Seinere på dagen fatta lederne for Sjupartialliansen vedtak om å suspendere parlamentsmøtene og gi topprioritet til forhandlingene. 11. juni dro "K. P. Sitaula" til turistbyen "Siklesh" i det vestlige distriktet "Kaski". Han hadde samtaler med Prachanda, Baburam Bhattarai og andre. 16. juni kom "Sitaula" sammen med bl.a. "Prachanda" og "B. Bhattarai" til Katmandu med helikopter. På morgenen den 16. hadde statsminister G. P. Koirala et 50 minutters møte med lederen for hærens generalstab, general "Pyar Jung Thapa". Seinere på dagen starta forhandlingene på toppnivå, bevokta av flere hundre politifolk og soldater fra maoistenes "Nasjonale Frigjøringshær" ("PLA"). En delegasjon av 5 maoister møtte statsminister "G. P. Koirala" og 5 andre ledere fra Sjupartialliansen. Partene kom fram til en 8-punkts avtale. Den omfatta bl.a. å lage lage ei foreløpig grunnlov, oppløse både 1999-parlamentet og maoistenes regjeringsorganer, danne koalisjonsregjering og gjennomføre frie flerpartivalg på grunnlovsgivende forsamling. Partene blei også enige om å gå videre for å gjøre om våpehvileavtalen til en varig fredsavtale, be FN-organer overvåke de to sidenes væpnete styrker og be internasjonale observatører overvåke valget. På en pressekonferanse samme dag, sa "Prachanda" at den midlertidige grunnlova skulle gjøres ferdig innen en måned, og etter det var partene enige om å oppløse parlamentet fra 1999 og de maoistiske regjeringsorganene, og danne ei koalisjonsregjering. Valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling skulle holdes innen et år – forhåpentlig innen april 2007. Neste kapittel? Sommeren 2006 står NKP(Maobadi) som den store vinneren av både den 10 år lange borgerkrigen, demokratirevolusjonen Jana Andolan i april, og fredsforhandlingene i mai og juni. I fredsforhandlingene vant maoistene viktige politiske seire. Forsøk på å bygge opp parlamentet fra 1999 som en varig motpol til maoistpartiet lyktes ikke. Omtrent alt som det blei enighet om, er forslag som NKP(M) har kommet med i de siste åra. Partiet så mer og mer ut som et «regjeringsparti utafor regjeringa». I motsetning til de to tidligere forhandlingsrundene i 2001 og 2003, som trakk i langdrag, gikk forhandlingene nå meget fort. Den lengste fasen var fra partene sa seg villige til å forhandle til forhandlingene virkelig starta. Både forhandlingsfasen som fulgte etter det og sjølve forhandlingene tok forbløffende kort tid. En grunn må ha vært grundige forberedelser i kontakter mellom partene på forhånd. En annen var tolig NKP(M)s sterke stilling, som fikk regjeringssida til å gi etter. Både demokratirevolusjonen og forhandlingene betyr et stort historisk nederlag for kongedømmet og de sosiale og historiske kreftene det representerer. Samtidig er ikke disse kreftene slått ennå. Mest sannsynlig virker det nå likevel at ei koalisjonsregjering av Sjupartialliansen og NKP(Maobadi) blir danna, og valget til ei grunnlovsgivende forsamling gjennomført. Ledelsen i NKP(Maobadi) virker sikker på at den kan vinne dette valget og få gjennom sitt program i den grunnlovsgivende forsamlinga, eventuelt i allianse med andre partier. Hvilke garantier den har for det er uklart. Nepal har ikke hatt valg på 7 år, og NKP(Maobadi) i sin nåværende form har aldri stilt til valg. Sett utafra virker det også mulig at maoistene kan tape et slikt valg. Sjøl om partiet skulle vinne valget og få gjennomslag i den grunnlovsgivende forsamlinga, står det i de nærmeste åra overfor sin største utfordring: Å innfri forventningene fra sine tilhengere om jordreform og andre store reformer og bidra til utvikling og bedring av livsforholda for flertallet i Nepal. Hvis partiet ikke klarer det, risikrerer det den samme skjebnen som andre partier som vant krigen, men tapte freden. Hvis de fattigste på landsbygda opplever at den bitre og blodige krigen bare førte til at partilederne fikk posisjoner, mens folk i fjelldalene som bar alle byrdene sitter igjen i samme elendigheta, kan NKP(M) lide samme skjebne som Nepals Kongressparti og UML, som en gang i tida blei store partier på grunn av fattigfolks forhåpninger. Ingen veit ennå hvordan denne sagaen slutter. Nepal og verden har store overraskelser i vente. Starten på borgerkrigen. Partivedtak om strategien med folkekrig fra mars 1995 Krav til regjeringa 4. februar 1996 Borgerkrigen i 2002 og januar 2003. Statsminister Debuas besøk hos Bush 7. mai 2002 Forvarsler om kuppet i oktober 2002 Autonome soner opprettes januar - februar 2004. Den første regjeringa i en autonom nasjonal sone proklameres 9. januar 2004 Avtalen mellom de 7 partiene og NKP(M). Avtalen nærmer seg – sommeren 2005 NKP(M)s ensidige våpenhvile 4. september 2005 USAs ambassade i Katmandu protesterer og advarer Sjupartialliansen, 4. november 2005 Angrep fra lufta dreper ledere i NKP(M)november 2005 NKP(M) oppløser Sentralkomiteen, forlenger våpenhvilen 2. desember 2005 Opphevelse av våpenhvilen, kongens lokalvalg 2006. NKP(M) opphever våpenhvilen 2. januar 2006 Intervju med Prachanda i februar 2006, rett før valget Prachanda sier bl.a. at partiet vil godta monarkiet hvis et flertall ønsker det, og han tilbyr de 7 partiene å bli med i hæren til maoistpartiet. Resultater, og kommentarer til lokalvalget 8. februar 2006 Mars 2006: NKP(m) ekskluderer to sentrale ledere. To sentrale ledere angriper partiet offentlig og ekskluderes forhandlinger med Sjupartialliansen, masseaksjoner april 2006. Mars 2006: Forhandlinger mellom Sjupartialliansen og NKP(m) i India. Fredsforhandlingene i mai-juni. Offentlige uttalelser fra NKP(M) i juli – august RCP-USAs Avakian kritiserer NKP(M)? RIM, den maoistiske internasjonale organisasjonen som NKP(M) er med i, har i praksis som sitt mest sentrale parti RCP-USA. Dette partiets absolutte leder, Bob Avakian, har i de seinere åra nypublisert en over ti år gammal polemikk mot en glemt tidligere indisk maoist, "K. Venu". Flere har hevdet at dette er en indirekte måte å kritisere de nepalske maoistene på, fordi "Venus" argumentasjon for "demokratiet" likner mye på "B. Bhattarais" når han anbefaler flerpartidemokrati, kritiserer mangel på demokrati i Kina og Sovjet, roser Rosa Luxembourg, osv.) Menneskerettigheter. Nepala Kamyunishta Parti (Maobadi) Peter Hommelhoff. Peter Hommelhoff (født 1942 i Hamburg) er en tysk jurist, som var rektor ved Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg fra 2001 til 2007. Utdannelse og karrière. Efter Abitur (artium) i Hamburg studerte Hommelhoff jus ved Freie Universität Berlin, Universität Tübingen og Albert-Ludwigs-Universität Freiburg. Efter den første (1968) og annen (1971) juridiske statseksamen var han virksom som advokat i Freiburg. I 1973 tok han doktorgraden i Freiburg, og ble året efter vitenskapelig assistent hos Marcus Lutter ved Ruhr-Universität Bochum. Her habiliterte han seg med et arbeide om konsernledelsesplikter. Hommelhoff var først professor ved Universität Bielefeld. I 1990 fikk han en lærestol ved Heidelberg-universitetet, og ble i 2001 valgt til rektor. Han er talsmann for universitetene og visepresident i den nasjonale universitets- og høyskolerektorkonferansen. Han mottok Max-Planck-forskningsprisen for internasjonalt samarbeide i 1997, og ble i 2002 utnevnt til æresdoktor ved Det jagellonske universitet i Kraków og i 2005 ved universitetet i Montpellier. I desember 2005 mottok han også Leo Baeck-prisen fra Zentralrat der Juden in Deutschland. Han er gift og har to barn. Hommelhoff er medlem av det liberale partiet FDP. Hommelhoff har skrevet en rekke bøker, artikler og kommentarer innenfor selskapsrett o.a. George Berkeley. Biskop og filosof George Berkeley George Berkeley (12. mars 1685 – 14. januar 1753), født i Kilkenny på Irland av en engelsk far, var en irsk filosof fra opplysningstiden som tilhører den britiske empiriske retning som især står i motsetning til den franske rasjonalisme. Som sådan knyttes han til filosofene John Locke og David Hume, som til sammen kalles for de engelske empirister. Biografi. Berkeley (uttales omtrent som ‘bargli’) ble utdannet ved Trinity college i Dublin, med en mastergrad i 1707 og doktograden i 1721. Avbrutt av lengre reiser i Europa var det også ved Trinity han jobbet, helt til han ble domprost i Derry i 1724. Han reiste i 1728 med familien til Rhode Island. Meningen var at han skulle grunnlegge et universitet på Bermuda. Berkeley hadde samlet inn penger og monarkiet skulle skyte inn resten, men løftet ble aldri innfridd og han kom aldri til Bermuda. Berkeley ga bort biblioteket sitt og gården sin på Rhode Island til Yale University som var blitt grunnlagt i 1701. Et av collegene der er oppkalt etter ham. Det samme gjelder byen Berkeley i California. Han dro tilbake til London i 1731, og deretter til Irland og ble biskop i Cloyne i 1734. Han døde 67 år gammel i Oxford hvor han ligger begravet i katedralen Christ Church. De fleste av fortidens berømte filosofer har forfatterskap som dekker store problemområder, men Berkeley huskes for en enkelt idé som ingen siden har vært helt i stand til å se bort i fra. Nemlig at det eneste bevisste vesener noensinne kan erfare, er bevissthetenens eget innhold. Det er det eneste vi vet eksisterer. Filosofi. Berkeleys filosofi er en ekstrem empirisme. Vi kan ikke si noe annet om objektene i verden enn at de sanses. Vi kan ikke si noe om hva de er bakenfor sansningen, jevnfør Immanuel Kant. En konsekvens er at den ytre verden egentlig ikke finnes annet enn som sanset, et syn som leder hen mot solipsisme. Treet må bli sanset av noen, ellers kan det ikke eksistere. Å være er å sanse, eller omvendt å være er at bli sanset. Hans hovedsetninger på latin er derfor "Esse est percipi. Esse est percipere". At noe materielt skulle kunne bevirke noe sanselig og dermed åndelig er for Berkeley ikke mulig. Når Berkeley ikke henfaller til solipsisme kommer det av to ting. For det første må vi anta at andre mennesker oppfatter omtrent det samme som en selv oppfatter av verden. Når man snakker om et gitt tre, vil enigheten om treets beskaffenhet, plassering osv være såpass lik at det ikke gir god mening å anta at det "ikke" er en felles virkelighet bakenfor sanseinntrykkene. For det andre, som en følge, vil treet da eksistere bare fordi det blir sanset hele tiden, uavbrutt. Og den som sanser er da Gud, hvis eksistens hele biskop Berkeleys filosofi dreide seg om å bevise fra begynnelsen av. Berkeley mente at verden omkrig oss eksisterte nøyaktig slik som vi oppfattet den. Objektiv kunnskap er mulig ettersom verden omkring oss, slik vi oppfatter den, er det eneste som eksisterer. Det finnes ingen objektiv verden utenfor vår oppfattelse, i motsetning hva Platon mente. Han mente også at det eneste som går an å bevise empirisk er sinnet og at alt vi fornemmer kommer fra Gud. Denne tankerekken kalles for kunnskapsteoretisk idealisme. Kritikk av Locke. I «A Treatise Concerning the Principles of Knowledge» (1710) angriper han blant annet John Locke. Her fremfører Berkeley sine argumenter mot abstrakte ideer. Han forkaster materielle årsaker, abstrakte allmenne ideer og troen på en materiell substans. Han beholder imidlertid den åndelige substansen. Locke hadde helt rett, sa Berkeley, da han sa at det eneste vi noensinne kan tilegne oss direkte, er innholdet i vår egen bevissthet. Men hvis det er tilfelle, spør Berkeley, hvordan kan Locke hevde at eksistensen til bevissthetsinnholdet er forårsaket av ting som er fullstendig og fullstendig forskjellig fra det? Ting vi aldri kan få direkte tilgang til, det vil si materielle objekter. Hvis det stemmer at vi har en indirekte tilgang til disse objektene via de sansebildene vi får av dem, hva betyr så dette? Folk forklarer det ved å si at våre sansebilder er «kopier» av objektene, men hva er det nå dette kan bety? Hvordan kan en erfaring som for eksempel en farve eller en lyd være en kopi av noe som ikke er en erfaring, eller hvordan kan den på noen som helst måte ligne noe slikt? Er det ikke slik at en farve bare kan være lik eller ulik en annen farve, og en lyd kan bare være lik eller ulik en anne lyd? Hele denne tenkning avviste Berkely som feilaktig og direkte «tøv». I Berkelys verden er det bare subjektene og deres erfaringer som eksisterer. Han mente at vi ikke erfarer ting, men kvaliteter – persepsjon av kvaliteter – som for eksempel farve, og at disse kvalitetene står i relasjon til det erkjennende subjekt. For en som farver stoff vil dermed en farve bare ligne eller ikke ligne en annen farve. Locke postulerer eksistensen av en uavhengig eksisterende, ikke-sansbar virkelighet som vi ikke engang kan bringe på begrep, som vi aldri kan få bevis for, og hvis eksistens ikke betyr noe fra eller til. Hvilke grunner har vi til å anta at en slik verden eksisterer? Berkeley sier at vi vet at et subjekt har erfaringer fordi hver og en av oss er umiddelbart klar over at vi er et slikt subjekt, og vi er et subjekt som har erfaringer. Men vi vil aldri få tilsvarende grunner for å tro at disse erfaringene er knyttet til objekter som ikke er oss. Berkely sier derfor at en konsekvent empirisme fører til den konklusjonen at det som eksisterer, er bevisstheten og dens innhold, eller subjekter og deres erfaringer. Det er ingen grunn til å tro på eksistensen av noe annet. Vi har ihvertfall ingen grunn til å tro på eksistensen av en treg, uavhengig materie – Lockes materielle substans – som Locke selv innrømmet at vi ikke kunne bringe på begrep. Idet Locke hevdet at det eksisterte noe hinsides grensene for all mulig erfaring, brøt han med empirismens grunnleggende prinsipp. Dette er et foruroligende filosofisk argument, et argument som filosofer siden har hatt problemer med å håndtere. Berkeley var kristen og han kombinerte derfor denne oppfatningen med sin overbevisning om at virkeligheten er en del av guds bevissthet. Gud er en uendelig ånd som har skapt oss endelige ånder og som kommuniserer med oss via våre erfaringer. Ifølge dette synet eksisterer alt som finnes, enten i vår bevissthet eller i guds bevissthet. Alt som eksisterer, er enten oss eller gud. Tenkere som ikke er religiøse har sett bort fra dette religiøse rammeverket; de har påpekt at Berkeley ikke hadde tilstrekkelige grunner for å postulere guds eksistens, og heller ikke eksistensen av et kontinuerlig eksisterende selv. Men resten av den filosofiske utfordringen er vanskelig å svare på. 1734 publiserte han en pamflett, "Analysen", hvor han kritiserte basisen til blant annet Newtons forskning. Flere matematikere som James Jurin, Jacob Walton og Benjamin Robins utga motpamfletter. Det hele munnet ut i en disputt mellon James Jurin og Benjamin Robins. 1734 gav han også ut et skrift "The Alciphron" hvor han forsvarer den kristne doktrinen. I 1744 gir han ut den lange diskusjonen i Siris om helsefordelene med tjærevann for det menneskelige legeme. Kuriøst er dette skriftet hans mest leste i samtiden. Zhou Xiaochuan. Zhou Xiaochuan (kinesisk: 周小川; pinyin: "Zhōu Xiǎochuān", født 9. januar 1948 i Yixing i byprefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu i Kina) er en kinesisk økonom, reformator og byråkrat, og er sentralbanksjef i Kinas folkebank i Folkerepublikken Kina. Bakgrunn. Zhou er sønn av en annen tidligere kinesisk politiker, Zhou Jiannan, som ble forfulgt under Kulturrevolusjonen, men kom senere tilbake som bl.a. industriminister. Karriere. I sitt verv som leder for den kinesiske kommisjonen for regulering av verdipapirer fikk han tilnavnet Zhou «Bapi»; Zhou «flåeren», fordi han avdekket mye korrupsjon, som medførte at mange småsparere tapte penger da det ble ryddet opp. I juli 2001 erklærte han at staten skulle redusere sine eierandeler i aksjemarkedet, noe som førte til at markedet gikk kraftig ned, og i oktober måtte han gå bort ifra disse planene. Han har skrevet over 100 avhandlinger og artikler i kinesiske og internasjonale magasiner. Han anses av mange for å være regjeringens mest velutdannede, og hylles for sitt intellekt og sine diplomatiske evner. Han er den eneste høytstående kinesiske politikeren som har publisert artikler i utenlandske magasiner. Final Fantasy X. er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) som det tiende spillet i "Final Fantasy"-serien. Det ble utgitt i 2001 til Sonys PlayStation 2. Spillet introduserer seriens overgang fra fullstendig prerendrede bakgrunner til fullstendig tredimensjonale områder og er også det første spillet i serien som inneholder stemmeskuespillere. "Final Fantasy X" erstattet Active Time Battle-systemet (ATB) med det nye Conditional Turn-Based Battle-systemet (CTB) og bruker et nytt «leveling»-system kalt «Sphere Grid». Spillet foregår i fantasyverdenen Spira og handlingen fokuserer på en gruppe eventyrere hvis oppdrag er å bekjempe en herjende kraft kalt «Sin». Spilleren følger Tidus, en blitzballstjerne som befinner seg i Spira etter at hjembyen hans, Zanarkand, ble ødelagt av Sin. Gjennom spillet hjelper Tidus og en del andre «tilkalleren» Yuna på hennes pilegrimsreise for å bekjempe Sin. Utviklingen av "Final Fantasy X" begynte i 1999 med et budsjett på 32,3 millioner amerikanske dollar og et mannskap på mer enn 100 mennesker. Spillet er det første i hovedserien som ikke hadde musikk som kun ble laget av Nobuo Uematsu; Masashi Hamauzu og Junya Nakano var Uematsus med-komponister. "Final Fantasy X" fikk både positive omtaler og var en kommersiell suksess. Leserne av det japanske spillmagasinet "Famitsu" stemte det frem som det beste videospillet noensinne. Per 20. januar 2004 har spillet solgt omtrent 6,6 millioner eksemplarer på verdensbasis. I 2003 ble det gitt ut en direkte oppfølger, "Final Fantasy X-2". Spillmekanismer. "Final Fantasy X" blir i likhet med tidligere spill i serien presentert i et tredjepersonsperspektiv. Spilleren styrer hovedpersonen Tidus, eller i noen tilfeller Yuna, direkte gjennom verdenen for å påvirke objekter eller for å snakke med mennesker. Til forskjell fra tidligere spill, har verdenenskartet og bykart imidlertid blitt fullstendig integrert, og terrenget utenfor byene er blitt rendret til realistisk størrelse. Når spilleren møter en fiende, skifter området til et turbasert kampfelt hvor hovedpersonene og fiendene må vente på tur for å angripe. "Final Fantasy X" er forskjellig fra tidligere "Final Fantasy"-spill da det ikke har et verdenskart. Verdenskartet var en forminsket versjon av verdenen sett fra et fugleperspektiv som gjorde at spilleren var i stand til å reise hurtig fra sted til sted. I "Final Fantasy X" er nesten alle områdene tilgrensede og falmer aldri ut til et verdenskart. Regionale forbindelser er hovedsakelig lineære og skaper en enkel vei gjennom spillets områder. Et luftskip blir tilgjengelig sent i spillet og git spilleren muligheten til å navigere verdenen Spira raskere. Likt tidligere spill i serien inneholder "Final Fantasy X" mange minispill; det mest kjente er den fiktive undervannssporten «blitzball». Kampsystem. "Final Fantasy X" introduserer Conditional Turn-Based Battle-systemet (CTB) som erstattet seriens tradisjonelle Active Time Battle-system (ATB) som ble utviklet av Hiroyuki Itō og først brukt i "Final Fantasy IV". CTB-systemet ble utviklet av kampregissør Toshiro Tsuchida som var inspirert av "Final Fantasy IV" da han kom opp med systemet. ATB-systemet hadde sanntidselementer, mens CTB-systemet er turbasert og pauser kampen under spillerens tur. Spilleren kan dermed bestemme seg for hva han/hun skal gjøre uten å tenkte på tidspress. En tidslinje viser hvem som er nestemann og hvordan de forskjellige valgene spilleren tar påvirker rekkefølgen av turer. Spilleren kan kontrollere opptil tre figurer i kamp; et byttesystem gjør at spilleren kan erstatte hver av dem med en av de andre fire figurene i gruppen. Spilleren kan bytte figurer når som helst, men ikke hvis figuren har blitt slått. «Limit Breaks» returnerer til "Final Fantasy X" under navnet «Overdrives». Mesteparten av teknikkene i Overdrives trenger at spilleren trykker på forskjellige knapper for å øke deres effektivitet. Tilkallingssystemet fra tidligere spill i serien har fått en overhaling i "Final Fantasy X". Før ankom tilkallingsvesenet, utførte én handling og deretter dro avsted. I "Final Fantasy X" ankommer tilkallingsvesenet, kalt «aeon», og slåss alene helt til enten fienden blir bekjempet, aeonen selv blir slått eller aeonen blir sendt bort av spilleren. Aeons har egne statistikker, kommandoer, spesialstyrker, trolldommer og Overdrives. Spilleren anskaffer minst fem aeons gjennom spillet, og tre ekstra aeons kan erverves ved å fullføre forskjellige sideoppdrag. Sphere Grid. Som tidligere spill i serien, kan spilleren utvikle og forbedre figurene sine ved å slå fiender og finne gjenstander. Det tradisjonelle «erfaringspoeng»-systemet ble erstattet med et nytt system kalt «Sphere Grid». I stedet for det tidligere systemet brukt i "Final Fantasy"-spill som gir figurene en forhåndsbestemt oppgradering av sine egenskaper når de har samlet nok erfaringspoeng, gir Sphere Grid muligheten for spilleren selv å velge oppgraderinger. Etter hver kamp får figurene som deltok i kampen ability points (AP). Når de har samlet nok kan spilleren flytte en markør rundt på et nettverk bygd opp av noder som er forbundet med hverandre. Spilleren kan da bruke sfærer, som fås tak i på flere måter i løpet av spillet, på disse nodene for å aktivere dem. Dette oppgraderer figuren hvis markør spilleren flytter på. Sphere Grid gir også spilleren mulighet til å skreddersy figurenes ferdigheter i motsetning til at spillet gir dem visse roller. For eksempel kan magikeren Yuna gjøres til en kriger og sverdmesteren Auron til en som leger de andre figurene. Den internasjonale- og PAL-versjonen har en valgfri ekspertversjon av nodenettverket som plasserer markørene til alle figurene midt i nettet; spilleren kan derfor velge hvilken rolle de skal ha fra begynnelsen av spillet. En ulempe med dette nettverket er at det har færre noder enn det vanlige slik at figurene ikke kan gjøres like sterke. Miljø. "Final Fantasy X" utspiller seg i den fiktive verdenen Spira. Den består av en diger landmasse som er delt inn i tre underkontinenter og er omringet av små tropiske øyer. Spira har forskjellige klimaer, blant annet de tropiske øyene Besaid og Kilika, den tempererte regionen Mi'ihen og det kjølige Macalania og Mt. Gagazet. Selv om mesteparten av befolkningen er mennesker, bor det flere ulike raser i Spira. Blant dem er Al Bhed-folket, en teknologisk avansert men underkuet undergruppe av mennesker med særegne grønne øyne og et unikt språk. Guado-rasen er mindre menneskelige i sitt utseende, med forlengede fingre og andre forskjeller. De er flinke med magi og kan bruke denne ferdigheten til å kontrollere monstre. Enda mindre menneskelige i utseendet er de svære, løveaktige Ronso og de froskeliknende Hypello. Dyreverdenen i Spira introduserer flere nye konsepter til serien. Selv om de fleste vesenene er tegnet etter blant annet katter, hunder, fugler og sommerfugler, eksisterer også noen få fiktive arter, som for eksempel den gigantiske, amfibiske «shoopuf» og den emuliknende chocobo, som opptrer i de fleste "Final Fantasy"-spill. Begge er primært brukt for transport. Mesteparten av de andre uvanlige vesenene spilleren møter i "Final Fantasy X" er monstre. Spira er veldig annerledes fra de europeisk-inspirerte verdenene fra tidligere "Final Fantasy"-spill og er hovedsakelig utformet med innflytelse fra Sørøst-Asia, blant annet når det gjelder vegetasjon, topografi, arkitektur og navn. Figurdesigner Tetsuya Nomura har utnevnt Australasia, Thailand og Japan som betydelige innflytelser på det kulturelle og geografiske designet til Spira, spesielt vedrørende det geografiske området på de sørlige øyene Besaid and Kilika. Han har også sagt at Spira avviker fra verdenene fra tidligere "Final Fantasy"-spill med tanke på detaljene som er inkorporert, noe som han bevisst prøvde å vedlikeholde under utformingsprosessen. Produsent Yoshinori Kitase følte at hvis utviklingsmannskapet gikk tilbake til en middelaldersk europeisk fantasyverden, ville det ikke hjelpe dem avansere. Mens han tenkte på ulike ideer for verdensomgivelser, foreslo manusforfatter Kazushige Nojima en fantasyverden med asiatiske elementer. Figurer. De syv hovedfigurene i "Final Fantasy X" er Tidus, en energisk og positiv blitzballstjerne; Yuna, en tilbakeholden og forekommende «tilkaller» som alltid prioriterer andre over seg selv; Kimahri Ronso, en landsforvist fra Ronso-stammen som er stille for mesteparten av spillet og er dedikert til å beskytte Yuna fremfor alt annet; Wakka, en blitzballspiller og hengiven tilhenger av religionen Yevon; Lulu, en kynisk og streng men velmenende «Black Mage»; Auron, en fåmælt tidligere krigermunk; og Rikku, en munter Al Bhed-jente med omfattende kunnskap innen maskineri. Hovedskurkene i spillet er «measter» Seymour Guado og de andre maesterne av Yevon-religionen. Den herjende kraften Sin opptrer som primærkilden til konflikt. Sub-character chief designer Fumi Nakashimas fokus var å sørge for at figurer fra forskjellige religioner og kulturer hadde ulike klesstiler, slik at de ble lett gjenkjennelige som medlemmer av sine respektive undergrupper. Hun sa for eksempel at maskene og brillene til Al Bhed-folket ga dem et «rart og eksentrisk» utseende, mens antrekket til Ronso-folket gjorde at de lett kunne slåss i kamper. Handling. "Final Fantasy X" begynner sent i handlingen; hovedfiguren Tidus venter sammen med sine kamerater i utkanten av den ruinerte byen Zanarkand. Tidus forteller historien som leder frem til nåtiden, som er mesteparten av spillets handling. Den begynner i Zanarkand, den uruinerte og høyteknologiske hjembyen til Tidus, hvor han er en anerkjent spiller av undervannssporten blitzball. Under en blitzball-turnering blir byen angrepet av et enormt monster kalt Sin. Byen blir ødelagt og Sin tar Tidus med til verdenen Spira. Etter å ha ankommet Spira blir Tidus reddet av Al Bhed-dykkere i området. Etter å ha fortalt hvor han kommer fra, sier en av dykkerne, Rikku, at Zanarkand ble lagt i ruiner 1000 år tidligere. Sin angriper igjen og Tidus blir separert fra dykkerne og driver til den tropiske øyen Besaid, hvor han møter Wakka, kapteinen til det lokale blitzball-laget. Wakka introduserer Tidus til Yuna, en ung «tilkaller» som planlegger en pilegrimsreise for å ødelegge Sin ved å bruke «Final Aeon» fra ruinene i Zanarkand. Yuna blir fulgt av sine livvakter: Lulu, Wakka and Kimahri. Gruppen reiser rundt for å samle «aeons» og forsvarer seg selv mot eventuelle angrep fra Sin. De møter Auron som bestemmer seg for å bli med dem. Han avslører til Tidus at Yunas far, Lord Braska; Tidus' far, Jecht; og han selv utførte den samme pilegrimsreisen og bekjempet Sin ti år før. Tidus trodde at faren hadde dødd på samme tid. Etter flere møter med Sin, slutter Rikku seg til gruppen; det blir avslørt at hun er kusinen til Yuna. Når gruppen ankommer byen Guadosalam, frir Seymour til Yuna og hun informerer laget om sitt ønske om å gifte seg med ham for Spiras skyld. Seymours assistent, Tromell, fører gruppen til Guadosalams tempel, hvor de ser en melding fra Seymours avdøde far. Han sier at han ble drept av sin sønn og at Seymours ondskap kommer til å ødelegge Spira. Gruppen sloss mot Seymour og bekjemper ham; rett etterpå blir de angrepet av Sin og Yuna blir borte. Rikku leder gruppen til «Home», tilholdsstedet til Al Bhed, som er under angrep av Yevon. Mens gruppen saumfarer Home-basen, får Tidus vite at en tilkaller må gi sitt eget liv for å utføre «Final Summoning». Før basen blir ødelagt, flykter de ved hjelp av luftskipet til Al Bhed-folket. De bestemmer seg for å redde Yuna og finner henne i Bevelle, hvor hun blir tvunget til å gifte seg med Seymour. Gruppen avbryter bryllupet og rømmer med Yuna mot Mt. Gagazet, hvor Seymour har drept stammen som bor der; etter å ha bekjempet ham drar de til Zanarkand. Tidus får vite at han, Jecht og Zanarkand-byen de stammer fra er tilkalte entiteter som er beslektet med aeons. For lenge siden fikk en tilkaller ved navn Yevon det overlevende folket til å bli «fayth» slik at de kunne bruke sine minner om Zanarkand for å skape en ny identisk by utenfor krigføringen på fastlandet i Spira. Sin ble også skapt; monsteret ble utformet av Yevon for å brukes som beskyttelse mot ham selv og faythen. Ved å kontinuerlig tilkalle «Dream Zanarkand» mistet Yevon humaniteten og ble kjent som «Yu Yevon», et vesen hvis ene oppdrag er å vedlikeholde Dream Zanarkands eksistens. Over de neste 1000 årene ville Sin iherdig angripe folket i Spira for å unngå oppdagelsen til Dream Zanarkands eksistens. Etter at spilleren fullfører Yunas pilegrimsreise, forteller Lady Yunalesca—Yevons datter og den første tilkalleren som bekjempet Sin—gruppen at Final Aeon blir laget av ånden til en som står tilkalleren nær. Etter at Sin er blitt bekjempet, besetter Yu Yevons ånd aeonen og transformerer den om til en ny Sin. Laget bestemmer seg for å ikke bruke Final Aeon og de slår Yunalesca. De prøver å finne en ny måte å ødelegge Sin på for godt som ikke involverer at noen blir drept. Dette fører til at gruppen går inn i kroppen til Sin og kjemper mot Seymour, Jechts fengslede ånd og Yu Yevon. Sins gjenfødelsessyklus stopper og åndene til Spiras fayth blir frigjort fra sitt fangenskap og får aeonene, Dream Zanarkand og Tidus gradvis til å forsvinne i prosessen. Etterpå taler Yuna til befolkningen i Spira og beretter at hun vil hjelpe til med å gjenoppbygge verdenen nå som den er blitt kvitt Sin. Etter rulleteksten vises en kort scene med Tidus undervann. Han åpner øynene og begynner å svømme opp mot skjermen som falmer til hvit. Denne scenen blir forklart i oppfølgeren "Final Fantasy X-2" hvis spilleren oppnår visse kriterier. Utvikling. a> var usikker på visse nye elementer i "Final Fantasy X" men mente at seriens suksess er takket være at han stadig utfordrer utviklingsmannskapet til å prøve nye ting. Utviklingen av "Final Fantasy X" begynte i 1999 og kostet omtrent fire milliarder japanske yen (om lag 32,3 millioner amerikanske dollar) med et mannskap på mer enn hundre folk, hvor de fleste også hadde jobbet med tidligere spill i serien. Spillet skulle egentlig inneholde online-elementer, men disse ble utelatt under produksjonen. Som i de fleste andre spillene i "Final Fantasy"-serien, er figurene og handlingen i "Final Fantasy X" forskjellig fra sine forløpere. Produksjonsleder Hironobu Sakaguchi har uttalt at dette er for å vedlikeholde det nye ved hvert spill og for å vise frem mannskapets sanne potensial. Selv om han hadde visse betenkeligheter om overgangen fra 2D- til 3D-bakgrunner, stemmene og overgangen til sanntidshistoriefortelling, mente Sakaguchi at "Final Fantasy"s suksess er takket være at han stadig utfordrer utviklingsmannskapet til å prøve nye ting. Scenarioforfatter Kazushige Nojima har sagt at han var særdeles bekymret med å etablere en forbindelse i forholdet mellom spilleren og hovedpersonen. Han skrev derfor handlingen på en måte som gjør at spillerens utvikling gjennom spillet blir reflektert av hovedpersonens historie. Online-flerspilling ble ikke en del av "Final Fantasy"-serien før utgivelsen av "Final Fantasy XI". Kartregissør Takayoshi Nakazato ville implementere et verdenskartkonsept med et mer realistisk fokus enn tidligere for å få det til å passe inn med spillets 3D-bakgrunner, i motsetning til prerendrede bakgrunner. Kampregissør Toshiro Tsuchida, en fan av "Final Fantasy"-serien, ville gjenskape elementer han syntes var interessante eller underholdende. Dette førte til elimineringen av Active Time Battle-systemet (ATB) som ble erstattet av Conditional Turn-Based Battle-systemet (CTB), hvor man kunne bytte spillere under kamp. "Final Fantasy X" skulle egentlig inneholde vandrende fiender som kunne ses på feltkartet, sømløse overganger til kamper og muligheten til å bevege seg på landskapet når man møtte fiender. Battle art-regissør Shintaro Takai har forklart at det var hans intensjon at kamper i "Final Fantasy X" kom som en naturlig del av handlingen og ikke som et selvstendig element. Men på grunn av maskinvare- og systembegrensninger ble ikke disse ideene brukt før "Final Fantasy XI" og "Final Fantasy XII". Istedenfor ble det enighet om et kompromiss: noen overganger fra feltkartet til kampområdene ble gjort relativt sømløst med implementeringen av en motion blur-effekt. Ønsket om sømsløse overganger førte til implementeringen av det nye tilkallingssystemet i spillet. Yoshinori Kitase har forklart at meningen bak Sphere Grid-systemet er å gi spilleren en interaktiv måte å forbedre figurene sine på. "Final Fantasy X" inneholder også innovasjoner i rendringen til figurenes ansiktsuttrykk. Dette ble oppnådd gjennom motion capture og skjelettanimasjonsteknologi. Denne teknologien gjorde at animatørene kunne skape realistiske munnbevegelser, som da ble programmert for å passe til talen til stemmeskuespillerne. Nojima avslørte også at å inkludere stemmer hadde en stor innvirkning på utviklingen av spillets historie. Han har forklart at å inkludere stemmer gjorde at han kunne bruke en enklere fortellermålte fordi at mengden av følelser som kan uttrykkes med stemmer er større enn den som kan uttrykkes med bare tekst. Nojima har også sagt at han gjorde forandringer i manuset slik at replikkene passer bedre til personlighetene til stemmeskuespillerne for å bedre forene stemmen og figuren. Bruken av stemmer førte til problemer på andre områder under utviklingen av spillet. Scenene i spillet ble programmert rundt de japanske stemmene så de engelske oversetterne måtte både oversette den japanske dialogen og forme den slik at den passet til munnbevegelsene laget for de japanske stemmene. Oversetter Alexander O. Smith beskrev prosessen for å tilpasse engelsk tale rundt de allerede programmerte scenene som å skrive replikker til fire eller fem filmer på haikuform. De engelske stemmeskuespillerne måtte også spille innenfor disse rammene. Skuespillerne fikk derfor forklart sin figurs motivasjon og følelser i hver scene og også vist scenene fra spillet. Musikk. a> fikk hjelp til å komponere musikken. Musikken i "Final Fantasy X" ble komponert av Nobuo Uematsu, Masashi Hamauzu og Junya Nakano, og er det første spillet i hovedserien hvor Uematsu ikke lagde all musikken selv. Hamauzu og Nakano ble valgt basert på deres evne til å lage musikk som var forskjellig fra Uematsus stil og likevel være i stand til å jobbe sammen. Spillet har tre sanger, inkludert J-pop-balladen «Suteki Da Ne», som kan oversettes til «Er det ikke fantastisk?». Teksten ble skrevet av Kazushige Nojima, mens Uematsu stod for melodien. Den ble sunget av den japanske folkesangeren Rikki, som ble kontaktet da utviklerne så etter en sanger hvis musikk hadde en okinawansk atmosfære. «Suteki Da Ne» blir sunget på japansk i både den engelske og japanske versjonen av spillet. Likt «Eyes on Me» fra "Final Fantasy VIII" og «Melodies of Life» fra "Final Fantasy IX", er det også en orkestrert versjon av «Suteki Da Ne» som spilles som en del av musikken i rulleteksten. De to andre sangene er «Otherworld», sunget på engelsk av Bill Muir, og «Hymn of the Fayth», som bruker japanske stavelser. Versjoner og produkter. Den japanske versjonen av "Final Fantasy X" inneholdt en ekstra disk, kalt «The Other Side of Final Fantasy», som inneholdt intervjuer, storyboards og trailere for "Blue Wing Blitz", "Kingdom Hearts" og ', i tillegg til de første videoklippene av "Final Fantasy XI". En internasjonal versjon av spillet ble gitt ut i Japan under navnet «"Final Fantasy X International"» i januar 2002 og i PAL-territorier under originaltittelen. Den hadde innhold som ikke var tilgjengelig i de originale NTSC-utgivelsene, blant annet kamper mot «mørke» versjoner av spillets aeons og en kamp på luftskipet mot superbossen «Penance». Den japanske utgivelsen av "Final Fantasy X International" inneholder også «Eternal Calm», et 14-minutters filmklipp som binder handlingen til "Final Fantasy X" sammen med handlingen til oppfølgeren, "Final Fantasy X-2". Filmklippet var inkludert i en bonus-DVD for "Unlimited Saga Collector's Edition" under tittelen "Eternal Calm, Final Fantasy X-2: Prologue". DVD-en ble først gitt ut i Europa 31. oktober 2003 og hadde engelske stemmer. De internasjonale versjonene og PAL-versjonene inkluderte en bonus-DVD kalt "Beyond Final Fantasy", en disk som inneholder intervjuer med spillets utviklere og to av de engelskspråklige stemmeskuespillerne, James Arnold Taylor (Tidus) og Hedy Burress (Yuna). Annet innhold inkluderer trailere for "Final Fantasy X" og "Kingdom Hearts", et kunstgalleri og musikkvideoen til «Suteki Da Ne» av Rikki. I 2005 ble en samling av "Final Fantasy X" og "Final Fantasy X-2" utgitt i Japan under tittelen "Final Fantasy X/X-2 Ultimate Box". Square produserte også forskjellige typer handelsvarer og noen bøker, inkludert "The Art of Final Fantasy X" og tre "Ultimania"-guider, en serie kunstbøker/strategiguider utgitt av DigiCube i Japan. De inneholder kunstverk fra "Final Fantasy X", gjennomganger av spillmekanismene, utdyper mange av aspektene ved spillets handling og har intervjuer med spillets designere. Det er tre bøker i serien: "Final Fantasy X Scenario Ultimania", "Final Fantasy X Battle Ultimania" og "Final Fantasy X Ultimania Ω". Mottakelse. "Final Fantasy X"s mottakelse var svært positiv, med høye salgstall og kritikkros fra spillindustrien. Spillet solgte 90 % av sine første 2 140 000 enheter, 1 926 000 enheter, innen de fire første dagene av utgivelsen i Japan, og det hadde allerede solgt mellom 1,4 millioner og 1,5 millioner forhåndsbestilte eksemplarer. Disse salgstallene overskridet "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy IX" sine salgstall innenfor den samme tidsperioden, og "Final Fantasy X" ble det første PlayStation 2-spillet som nådde salgstall på to millioner og fire millioner eksemplarer. Per mars 2006 var spillet blant de 20 bestselgende spillene gjennom tidene, og spillets kontinuerlig økende salgstall har gjort at det er det nest bestselgende "Final Fantasy"-spillet. Siden juli 2006 har spillet blitt rangert som USAs ellevte bestselgende spill i det 21. århundre, og det ble nominert for «beste animasjon» og «beste konsollrollespill» i 2003 under den sjette årlige Interactive Achievement Awards-utdeligen. I 2007 rangerte IGN "Final Fantasy X" som det tredje beste PlayStation 2-spillet noensinne. Anmeldelser. Både japanske og vestlige kritikere har generelt gitt "Final Fantasy X" gode anmeldelser, og spillet har oppnådd en poengsum på 92 av 100 hos Metacritic. Det japanske spillmagasinet "Famitsu" ga det en nesten perfekt poengsum, med 39 av 40, og leserne av det samme bladet stemte frem "Final Fantasy X" som det beste spillet noensinne i 2006. "The Play Station", et annet ledende spillmagasin i Japan, ga spillet 29/30 poeng. Som en del av anmeldelsene sine, roste "Famitsu", "The Play Station" og det britiske videospillmagasinet "Edge" i stor grad spillets handling og grafikk. Imidlertid ga "Edge" spillet kun 6 av 10 poeng, og beskrev det som «sequential software that labels itself next-gen» uten å dekke en nestegenerasjons-spillopplevelse. I tillegg refererer "Edge" til spillets kamp- og figur-oppgraderingssystemer, og beskriver førstnevnte som «fractionally more complex» enn tidligere spill i serien. De beskriver sistnevnte som «[no] more flexible than the straight leveling from previous games». "Edge" kritiserte også spillets engelske manus og dubbing, og beskrev dialogen som «kvalmende». Magasinet skrev også at "Final Fantasy X" «renders the pathos comedic, the comedy dead, and... butchers the whole game». IGN følte at spillet var alt for lineært, og mislikte handlingens hastighet. De refererte til spillets få puzzle-baserte scenarioer som dårlig integrert med resten av spillet. Til tross for negativ kritikk, har nettsiden betydelig rost "Final Fantasy X" for innovasjoner i oppbygningen. De hyllet især det reviderte kamp- og tilkallingsmagi-systemet og muligheten til å bytte partimedlemmer under kamper. I tillegg til at IGN roste spillet for dets grafikker, som de mente «improves on its predecessors in every area possible», kommenterte de "Final Fantasy X" som «the best-looking game of the series [and] arguably the best-playing as well» under lanseringsperioden. Arv. På grunn av spillets kommersielle suksess og popularitet, ga Square Enix ut en direkte oppfølger til "Final Fantasy X" i 2003, kalt "Final Fantasy X-2". Denne oppfølgeren var den første direkte spilloppfølgeren i "Final Fantasy"-serien, og den foregår to år etter konklusjonen i den originale handlingen. Oppfølgeren introduserte nye konflikter og dilemmaer, samt at den oppklarte elementer som ikke ble løst i "Final Fantasy X". Som et resultat av "Final Fantasy X"s mottakelse, bestemte Kitase og Nojima å innføre en handlingsrelatert forbindelse mellom "Final Fantasy X" og "Final Fantasy VII", et annet populært "Final Fantasy"-spill. De realistiske følelsene som ble oppnådd gjennom stemmene og de detaljerte ansiktsuttrykkene i "Final Fantrasy X" har senere blitt et viktig element i serien, og spill som "Final Fantasy XII" og ' inneholder også denne utviklingen. I tillegg har det blitt vanlig å reise gjennom realistiske tredimensjonale miljøer i serien, i stedet for å reise på et verdenskart. Dette ble demonstrert i blant annet "Final Fantasy XI" og "Final Fantasy XII". Westerschelde. Westerschelde er en fjord i elven Scheldes utløp i den nederlandske provinsen Zeeland. I motsetning til Oosterschelde, Grevelingen og Haringvliet er denne fjorden ikke stengt av en av demningene i Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken"), da den er viktig for skipstransport til og fra Antwerpen i Belgia. Hadde Westerschelde blitt stengt, ville Antwerpens havn mistet tilgangen til Nordsjøen. De nederlandske myndighetene løste dette problemet ved å gjøre dikene høyere og dessuten forsterke dem. Denne fjorden er relativt ung, i middelalderen var den ikke stort mer enn en vik som i historiske kilder kalles "Sincfal". Scheldes opprinnelige løp og delta var dagens Oosterschelde. Lengre øst, der Hontenisse ligger nå, hadde i middelalderen en elv kalt "Honte" sitt løp gjennom et myrområde. Honte hadde sitt utløp lenger øst, i Schelde. Takket være flere springfloer som inntraff tidlig i det 12. århundre – eller kanskje så tidlig som i det 9. århundre – ble Schelde og Honte forbundet med hverandre, slik ble fjorden Westerschelde skapt. I århundrene som fulgte ble fjorden stadig bredere og også en kilde til flere oversvømmelser. Fordi fjorden ikke er avstengt fra Nordsjøen, påvirkes den av tidevannet. Dessverre er Schelde meget forurenset, noe som blir tydelig når man ser mangelen på liv i store deler av den. Takket være kloakkrenseanlegg minskes tilførselen av nytt biologisk materiale, noe som gir bunnslammet mulighet til å oksydere. Dette vil i tidens løp føre til at Schelde og dermed også Westerschelde blir renere. Westerschelde er en hindring både for skipsfart og transport mellom Zeeuws-Vlaanderen og resten av Zeeland. Problemet for veitransport ble i 2003 løst ved hjelp av Westerscheldetunnelen, Nederlands lengste veitunnel. For skipsfarten er den en hindring på grunn av at dens løp ikke er rett, tidevannets bevegelser og sandbanker som flyttes av tidevannet. Skip har gått og går regelmessig på grunn her. I 1995 ble en avtale med hensyn til fjerning av gamle skipsvrak underskrevet av regjeringene i Flandern og Nederland. I løpet av 2003 skal 38 vrak ha blitt fjernet fra skipsrennen til Antwerpen. Det største vraket ble fjernet i juni 2003, den 131 meter lange Alan A. Dale. Ferge. Fergen mellom Vlissingen og Breskens, brukes ikke til å frakte biler etter at tunnelen åpnet. Den er nå passasjerferge, drevet av BBA Fast Ferries Zeeland, (del av Connex). I begynnelsen med de opprinnelige fergene, fra 2. mai 2004 ble to små, katamaranlignende skip satt i trafikk. Disse heter «Prins Willem Alexander» og «Prinses Maxima» og ble bygget av verftet "Royal Schelde Group" i Vlissingen. Oosterschelde. Oosterschelde er en fjord i elven Scheldes delta i den nederlandske provinsen Zeeland. Den ligger mellom øyene Schouwen-Duiveland, Tholen, Sint-Philipsland, Noord-Beveland og Zuid-Beveland. Etter at Oosterscheldekering ble bygget i 1986 er det mulig å skille Oosterschelde fra Nordsjøen. To veiforbindelser mellom Schouwen-Duiveland og Noord-Beveland krysser fjorden, den ene via Oosterscheldekering i vest, den andre over Zeelandbroen på østsiden av fjorden. Oosterscheldes form, lengde og dybde var lenge variabel. I tiden rundt Romerriket lå munningen av elven Schelde her. Frem til middelalderen var den en forholdsvis liten sideelv, men i tidens løp økte den i omfang. Stykke for stykke har beboerne i Zeeland (ned. "zeeuwen") tatt landet tilbake, ved å anlegge diker slik at grunne "innsjøer" ble til (ned. "inpoldering"), og ved hjelp av vindmøller ble vannet pumpet ut. Dermed ble forbindelsen med Schelde begrenset til en smal kanal, Kreekrak, som forsandet og ble for grunn for båter. I 1903 ble forbindelsen brutt da et dike for jernbanen ble lagt her, slik at øyen Zuid-Beveland ble knyttet til det Noord-Brabantske fastlandet. Frem til 5. november 1530, da det som kalles "onde lørdag" eller "Sint-Felixvloed" (oversvømmelse) inntraff, hadde Oosterschelde sitt løp fra østenden av Westerschelde og nordover. Vestenfor Bergen op Zoom dreide den mot vest og fulgte nordkanten av det som i dag er kjent som Verdronken Land van Reimerswaal (Reimerswaals oversvømte land) før den endte i et delta. Oosterscheldekering. Oosterscheldekering befinner seg mellom Schouwen-Duiveland og Noord-Beveland. Dette er den største av 13 demninger og barriérer i Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken) som ble bygget for å beskytte en stor del av Nederland mot oversvømmelser. Oosterschelde nasjonalpark. 8. mai 2002 ble Oosterschelde en av Nederlands nasjonalparker. Oosterscheldes undervannsfauna er meget variert, for mange dyr og fisker er det et viktig sted for gyting osv. På sandbunnen og ved den tettbevokste, stenlagte delen av dikene lever mange ulike sorter. Dette har gjort Oosterschelde til et sted som trekker dykkere fra hele Europa. Mammografi. Mammografi er røntgenundersøkelse av melkekjertlene. Ved mammografi kan brystkreft og andre sykdommer påvises. I mange land i den vestlige verden er regelmessige mammografiundersøkelser tatt i bruk som screeningmetode for å påvise brystkreft på et tidlig stadium. Siktemålet er å kunne redusere antall kvinner som dør av brystkreft. Det er foreløpig usikkert om screening av kvinner under 50 år er nyttig. Bildene er vanskeligere å tolke hos yngre kvinner da det er mer fast vev (melkekjertler) i forhold til fettvev enn hos eldre kvinner. I Skandinavia har meget motstridende syn på mammografi ulmet i fagmiljøene de senere årene. I 2008 skal forskere evaluere mammografiprogrammet frem til 2010 for å undersøke om mammografi skaper reduksjon av dødeligheten av brystkreft. Barnelege. Barnelege eller pediater er betegnelsene på en lege som er spesialist i pediatri (barnesykdommer). Norge. Spesialistutdannelsen tar minst 5 år (i tillegg til den 6-årige medisinske utdannelsen og turnusperioden (18 måneder), så totalt er minstetiden for utdannelsen av en barnelege 12,5 år). Under spesialiseringen er man ansatt som lege på en barneavdeling i 5 år. Minst 18 måneder av disse, må man være ansatt på et såkalt gruppe 1 sykehus (for tiden Rikshospitalet, Ullevål, AHUS (Lørenskog), Haukeland (Bergen), St. Olav (Trondheim), UNN (Tromsø), eller Stavanger). Dersom man har forsket og oppnådd doktorgrad (dr. med. eller ph.d.), kan man få godskrevet inntil ett år. Det samme gjelder for relevant tjeneste innen annen spesialitet. Det finnes 657 barneleger (godkjente spesialister i pediatri) i Norge, derav 479 yrkesaktive under 70 år (pr. 2005). Ca. 100 av spesialistene i Norge har medisinsk doktorgrad. Den norske lægeforening har ansvaret for å godkjenne spesialister på oppdrag fra helsemyndighetene. Blant leger har den pediatriske spesialiteten høy prestisje, og ifølge undersøkelser er barneleger også de som er mest fornøyde med sin spesialisering. Maktoum bin Rashid al-Maktoum. Sjeik Maktoum bin Rashid al-Maktoum (født 1943 i Dubai, død 4. januar 2006 i Gold Coast i Queensland i Australia) var De forente arabiske emiraters visepresident og statsminister, i tillegg til å være emiren av Dubai. Han var statsminister for første gang fra 9. desember 1971 til 25. april 1979, da han ble byttet ut med sin far, sjeik Rashid bin Saeed al-Maktoum. Da faren døde 7. oktober 1990 ble han nok en gang statsminister, og tok også over rollen som overhode i Dubai. Han beholdt begge disse stillingene frem til sin han døde 4. januar 2006. Maktoum var også fungerende president i De forente arabiske emirater i en veldig kort periode, fra 2. til 3. november 2004, dvs. i perioden etter sjeik Zayed bin Sultan al-Nahayans død og sjeik Khalifa bin Zayed al-Nahayan ble utnevnt til president den 4. november 2004. Maktoum døde om morgenen 4. januar 2006 av et hjerteinfarkt mens han var på besøk i Australia. Hans bror, sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum, tok over som overhode i Dubai. Moelva (Ringsaker). Moelva er en elv i Ringsaker i Hedmark. Elven kommer fra Næras sørøstende, renner med stridt løp sørvestlig, og faller i Mjøsa i nærheten av gården Mo. Selv har den gitt navn til tettstedet Moelv ved utløpet. Elven er 12–18 m. bred, og drev tidligere adskillige industrielle anlegg. Moelva er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Bøvra (Ringsaker). Bøvra er en liten elv i Ringsaker i Hedmark. Den dannes av flere småbekker ved Åsa- og Fuglesangsetrene, går først mot øst mellom tildels myrete bredder, opptar noen små tilløp, går mot sør og sørvest, og faller ut i Næra vest for Midtskogen. Den er ca. 4 m. bred og vadbar. Mysuholta. Mysuholta er en liten elv i Ringsaker i Hedmark. Den kommer fra Båshaugtjernets sørende, går først mot sør og så mot øst, og faller ut i Næras vestende. Den danner Langtjern, Ertstjern og Lontjern og opptar en del mindre tilløp. Bredden er fra 5–8 m. og den kan vades inntil myrene på vestsiden av Lontjernet. Mikhail Lapsjin. Mikhail Ivanovitsj Lapsjin (russisk: '; født 1. september 1934 i Setovka, Altaj kraj, død 17. juni 2006) er en russisk politiker. Han var den russiske republikken Altajs president fra 19. januar 2002 til 20. januar 2006. Bryst. Brystene eller puppene er to fremhvelvninger på kvinnens overkropp som inneholder melkekjertlene, og som nyfødte barn kan drikke morsmelk av. Menneskets bryster er unike blant pattedyr i at de er synlige ikke bare under graviditet og amming, men gjennom hele det voksne liv. Dette har sammenheng med at brystene hos mennesket har blitt en sekundær kjønnskarakter. "Bryst" (latinsk og anatomisk "thorax") betegner også kroppsavsnittet mellom hals og mage hos mennesker og dyr av begge kjønn, altså området der brystene befinner seg hos kvinner (jf. brysthule, brystkasse, brystsvømming osv.). Brystets bygning. Brystene til en 24-åring med bh-størrelsen 80C Brystet (latinsk og anatomisk "mamma", flertall og genitiv "mammae") består av melkekjertler, fettvev og bindevev. Hvert bryst inneholder rundt 20 melkekjertler med hver sin melkegang. Melkegangene munner ut i brystvorten ("papilla mammae"). Brystvorten tilsvarer patten hos andre pattedyr. Rundt brystvorten ligger et pigmentert (mørkt) område ("areola mammae"). Brystenes størrelse og form varierer sterkt fra kvinne til kvinne og påvirkes av mange faktorer. Arvelighet utgjør en viktig faktor, men også ernæring og den generelle kroppsvekten har mye å si. Således har brystomfanget (målt rundt kroppen ved brystvortene) i vestlige land økt med ti centimeter over de siste hundre år. Denne økningen skyldes ikke genetiske endringer, men endrede matvaner og mindre mosjon. I dag ligger gjennomsnittet ved 91 cm, men variasjonen er stor. Det fins også forskjeller mellom ulike kulturer, som med sikkerhet skyldes både arv og miljø. Men disse kulturelle forskjellene er mye mindre enn forskjellene "mellom" kvinner "innen" en gitt kulturkrets. Det er også naturlig at brystene ikke er helt symmetriske. Ofte er det ene brystet litt større enn det andre. Brystets utvikling. Som andre sekundære kjønnskarakterer er ikke brystene til stede hos barn. Brystene begynner å vokse i 8–14-årsalderen og når sin endelige størrelse mot slutten av puberteten (rundt 17–19 år). Brystene øker i størrelse under en graviditet og forblir større mens barnet ammes. Med alderen (og spesielt etter mange graviditeter) blir brystets bindevev tøyet, slik at brystet mister spenst. I mindre grad vil brystenes størrelse også variere på grunn av andre, spesielt hormonelle og næringsmessige forhold. Således fluktuerer brystets størrelse parallelt med menstruasjonssyklusen, og påvirkes også av endringer i kroppsvekten. Amming. Brystet begynner å produsere melk mot slutten av en graviditet, slik at barnet vanligvis kan ammes rett etter fødselen. Når barnet suger på brystvorten, begynner melken å flyte. Melken kan også masseres eller pumpes ut av brystet, og begynner av og til å flyte av seg selv (f.eks. når barnet skriker eller mens det ammes på det andre brystet). Mengden melk som produseres, er individuelt veldig forskjellig, og har ingen sammenheng med brystets størrelse. Jo mer barnet drikker (eller jo mer melk som pumpes av), desto mer melk produserer brystene. Når man slutter å amme barnet, vil også melkeproduksjonen opphøre etter en stund og vanligvis ikke begynne før slutten av neste graviditet. Siden amming er viktig for både barn og mor, anbefales det å amme barn helst i minst ett år. I opptil et halvt år kan barn fullammes, dvs. trenger ingen annen næring. En vanlig komplikasjon ved amming er brystbetennelse. Brystets evolusjon. Hos de fleste pattedyr og i hvert fall alle primater er melkekjertlene usynlige, med mindre hunnen er gravid eller dier unger. At en del husdyr har store jur, skyldes målrettet avl (kunstig seleksjon for økt melkeproduksjon), er altså ikke noe naturlig fenomen. At man derimot finner permanente bryster hos mennesket, tyder på at brystene er en sekundær kjønnskarakter. Dette støttes videre av at brystets størrelse ikke har noen betydning for ammingen, at brystet først vokser frem under puberteten, og av at brystets størrelse varierer mer mellom kvinner enn som er vanlig for morfologiske egenskaper. Brystet må altså være et resultat av seksuell seleksjon. Denne forklaringen har tidligere møtt en del motstand i enkelte fagmiljøer. Hos de fleste pattedyr er det nemlig hannene som konkurrerer om hunner. Man forventet altså at kvinnen skulle være det "velgende", og ikke det "valgte" kjønnet. Det er imidlertid gjort sannsynlig at partnervalget hos mennesket har vært (og er) mer gjensidig enn som så. Grunnen er at oppfostringen av menneskebarn er så langvarig og krevende at begge kjønn må bidra. Men når mannen inngikk en mer eller mindre livsvarig binding med kvinnen, hadde valget av partner en mye større relevans enn i arter der en slik binding ikke skjer. Menn som bandt seg til kvinner som så ut til å være fruktbare og friske, fikk derfor flere og/eller friskere barn enn mindre «kresne» menn. Resultatet av denne seleksjonsprosessen var over tid at kvinner evolverte («utviklet») «overdrevne» tegn på fruktbarhet, mens menn evolverte en preferanse for disse. a>, en 25 000 år tusen gammel steinfigur av en overdrevent kvinnelig kropp, fremstiller sannsynligvis en fruktbarhetsgudinne. Faktisk har det blitt vist at menns preferanser ikke så mye gjelder brystenes størrelse, men deres symmetri. Det fins også tegn på at den seksuelle seleksjonen fremdeles er i funksjon, dvs. at menn også i dagens samfunn tiltrekkes mer av kvinner med symmetriske bryster. Bryst, sex og samfunn. Brystet har stor seksuell betydning for begge kjønn. Brystet er en av kvinnens erogene soner, og spesielt brystvorten er utstyrt med mange sanseceller og reagerer derfor på stimulering. Hvor sterkt og hvor positivt dette oppleves, er imidlertid veldig individuelt. Når kvinnens bryster kjærtegnes, kan det for henne føre til seksuell opphisselse og nytelse. Brystene vil da også øke i størrelse, bli varmere, og brystvortene vil erigeres (bli harde). Motsatt kan også menn bli seksuelt opphisset av å ta på – eller bare se på – brystet. Spesielt det siste har imidlertid ført til en stor sosial oppmerksomhet rundt bryster. Blant annet misbrukes nakne bryster ofte i reklameøyemed, spesielt for produkter med en mannlig målgruppe. Denne overfokuseringen har delvis resultert i den feilaktige forestillingen om at «reklamebrystet» er representativt for et gjennomsnittlig bryst, og at menn generelt foretrekker kvinner med store bryster. Dette kan i sin tur ha beklagelige psykiske og fysiske konsekvenser for jenter og kvinner, som misnøye med egen kropp og kirurgiske inngrep for kunstig brystforstørrelse. Brystets sosiale betydning og «idealbrystet» har variert sterkt gjennom historien og påvirkes av både kulturelle forhold og moter. Man kan bl.a. se dette på brystets fremstilling i kunsten fra steinalderen til i dag. Nakne kvinneoverkropper har til alle tider opptatt kunstnere, men fremstillingene har variert sterkt mellom svulmende fruktbarhetsgudinner med bryster større en hodet, og middelalderens skjønnheter med knapt sitronstore bryster. Også på 1920-tallet var motens idealkvinne heller flatbrystet. Mannens brystvorte. Også menn har brystvorter, selv om disse vanligvis ikke har noen biologisk funksjon. Grunnen til at de fins er nok en evolusjonær begrensning, dvs. evolusjonen av kvinnebrystet medførte at også menn utvikler et anlegg for bryst. Vanligvis utvikler ikke dette anlegget seg til et bryst, men ved hormonforstyrrelser i puberteten forekommer det at brystene vokser litt. I enkelte tilfeller ofte ved bruk av medisiner kan menn produsere melk fra brystene. Også hos mannen er brystvortene følsomme. En del menn liker derfor å bli stimulert på brystvorten. Brystsykdommer. Brystkreft er den hyppigste kreftformen for kvinner, og en av de mest vanlige krefttypene overhode. For å oppdage brystkreft i tide, er det anbefalt at man regelmessig sjekker sine egne bryster. En slik selvtest består i å se på brystene, om formen på hele brystet eller brystvorten har endret seg, om brystene har blitt mer asymmetriske osv. Videre føler man etter knuter eller fortykninger i brystene og i armhulen. De fleste knuter er faktisk ufarlige. Men alle endringer (nye knuter, endringer i gamle knuter, sår som ikke gror osv.) bør rapporteres til fastlege for eventuelle grundigere undersøkelser. En slik månedlig egentest er det beste forebyggende tiltaket mot spredning av brystkreft. I tillegg er regelmessig mammografi anbefalt fra 50-års-alderen, spesielt ved forekomst av brystkreft i nær familie. Andre sykdommer knyttet til brystet er bl.a. brystbetennelse som kan oppstå under amming. Videre kan store bryster føre til lidelser som hodepine eller smerter i brystene, ryggen, skuldrene eller armene. Etymologi. Ordets etymologiske opphav er den germanske ordroten *"bhreus", som betyr «svulme», «spire», «knoppe». Det betegnet altså opprinnelige kvinnebrystet og ble senere utvidet til også å kunne betegnet hele forsiden på overkroppen i begge kjønn. Brumunda. Brumunda er en elv i Hedmark. Den kommer fra Brumundsjøen i Vang over grensen inn i Ringsaker nordenfor Høljemyra og går i sørlig retning til sør for Bersbuseter. Her løper den sammen med Ljøsåa, og bøyer deretter mot sør vest for Godbrennhøgda og videre mellom temmelig steile bakker til sør for Maridal. Her møter den sideelva Lera og renner herfra mot sørvest og faller ut i Furnesfjorden ved Brumunddal. Elven har temmelig stridt løp, men kan på de fleste steder vades. I elvens nedre del ble det dannet tallrike fall, som ble anvendt til drivkraft for industrielle anlegg. Den ble også benyttet til fløtning. Brumunda danner grensen mellom Furnes og Veldre, og var i middelalderen grensen mellom Søndre og Nordre Hedemarken. Den danner dessuten dialektgrensen mellom den nordlige og sørlige varianten av hedmarksk. Nord for elven finnes diftongene "ei" og "øy", mens man sør for den sier "e" og "ø". Videre er dette en av de viktigste gyteelvene for ørret i Mjøsa. Fisk opp til rundt 5 kg. Fisketid 1. mai til 31. august. Koordineringskomiteen av Sør-Asias maoistiske partier og organisasjoner. Koordineringskomiteen av Sør-Asias maoistiske partier og organisasjoner er en paraplyorganisasjon for ei rekke maoistiske partier og organisasjoner i Sør-Asia. Målsetninga er å samordne arbeidet i regionen. Komiteen er best kjent under forkortinga CCOMPOSA, etter navnet på engelsk "Coordination Committee of Maoist Parties and Organizations of South Asia". Komiteen blei stifta i 2001. Fra Sri Lanka Ettersom disse partiene er best kjent under sine engelske navn står de oppgitt først her, med norsk oversettelse bak. Flakstadelva. Flakstadelva er en elv på Hedmarken. Den kommer fra myrstrekningene ved Gråberget, renner i sørlig retning og danner Nybusjøen, flyter mot sør under navn av Lundsbekken, opptar flere små tilløp, kommer ned til bygden og får øst for gården Gomsvea navn av Flakstadelva. Den renner videre med steile bredder inntil Bjørge. Herfra fortsetter den mellom dyrkede bredder til utløpet i Åkersvika i Mjøsa. Den er 10–12 m. bred og kan vades unntatt i flomtiden. Olympus Mons. Olympus Mons er en vulkan på planeten Mars, og det høyeste kjente fjellet i vårt solsystem. Fjellet er 21 300 meter høyt (omtrent 2,41 ganger så høyt som Mount Everest er over havet). Giovanni Schiaparelli betraktet området der fjellet er og kalte det Nix Olympica, «Olympisk snø», med tanke på det greske fjellet Olympos. Siden har astronomer forandret navnet til Olympus Mons, som simpelthen betyr «fjellet Olympus». Olympus Mons er en skjoldvulkan og er mye bredere enn det er høyt. Den dekker et område på størrelse med Arizona eller De britiske øyer. Grunnflaten er mer enn 500 km i diameter og omgitt av en 6000 m høy klippe. Man har tenkt seg at den ikke har hatt noe utbrudd på mange millioner år. Imidlertid har noen fotografier kunnet tyde på at noen lavastrømmer er ganske unge (anslått til 2 millioner år gamle). Noen astronomer tenker seg at det ikke kan utelukkes helt at det fortsatt finner sted noe vulkansk aktivitet. Strukturledighet. Strukturarbeidsledighet defineres som en lang periode hvor antall arbeidssøkere er høyere enn antall arbeidsplasser i en eller flere bransjer. Yrkesmesig og geografisk strukturledighet. Når vi snakker om slik ledighet, mener vi at den er en konsekvens av sammensetningen/oppbygningen i næringslivet. Ofte er det mislighold mellom kvalifikasjon og krav, som er årsaken til ledigheten(les:strukturledigheten). Det at næringslivet består av flere mindre arbeidsmarkeder; Er det èn ledig arbeidsplass på et sykehus, og det var bare èn arbeidsøker, så er det snakk om strukturledighet om denne ene arbeidsøkeren var utdannet mekaniker, og ikke lege. Ved at bedriften tar i bruk mer avansert databasert teknologi er det mange utdanninger som kommer for kort, dette har ført flere komplikasjoner mellom krav og utdanning blant arbeidstakerne. Det finnes flere uoffisielle kursordninger i databruk for å prøve minke dette problemet. (les:dataførerkortet) Når vi finner en lege bosatt et annet sted enn hvor han behøves kaller vi det også strukturledighet. Vi skiller mellom yrkesmessig strukturledighet og geografisk strukturledighet. Fusjoner, svikt i naturressursene, rasjonalisering er andre grunner til strukturledighet. Fusjoner. Arbeidsplasser kan bli overflødige fordi den fusjonerte bedriften kan fungere like optimalt med færre arbeidstakere. Rasjonalisering. Ved at bedriften tar i bruk mer effektiv teknologi kan flere arbeidsplasser bli overflødige. Et eksempel er overgangen til nettbank. Datarevolusjonen er noe som har ført til at mange forskjellige arbeidsplasser faller bort. Svikt i naturressurser. Om det ikke var olje igjen på norsk sokkel, ville flere yrkesgrupper miste jobbene sine. Det samme gjelder om fisken forsvinner. Arbeidsledighet som er en konsekvens av svigninger i etterspørsel og økonomi går under det vi kaller for konjunkturarbeidsledighet Hekla. Hekla er en stratovulkan sør på Island. Hekla er den mest aktive vulkanen på Island og det har vært over 20 utbrudd ved og rundt vulkanen i historisk tid. Det største utbruddet var i 1766. Gjennom middelalderen kalte islendingene vulkanen for «Porten til Helvete». Høyden er 1 491 meter over havet. Hekla er en del av en vulkanrygg som er 40 km lang. Den mest aktive delen av ryggen er rundt 5,5 km lang og blir regnet som den «egentlige» vulkanen Hekla. Fjellet kan ses fra et stort område, siden landet rundt fjellet er meget flatt. Hekla minner om en båt som ligger opp ned, og hvor kjølen er en rekke kratere. Utbrudd. Hekla har utbrudd i 1980. Sett 4 km nordøst fra toppen. Hekla har i historisk tid hatt utbrudd i følgende år: 1104, 1158, 1206, 1222, 1300, 1341, 1389, 1434, 1510, 1597, 1636, 1693, 1766, 1845, 1947, 1970, 1980, 1991, 2000 og 2011. I forhistorisk tid fant et av de største utbruddene sted i 950 f.Kr, hvor rundt 7,3 kubikkilometer vulkansk stein ble kastet ut i atmosfæren og trolig førte til at de globale temperaturene falt de påfølgende årene. De mest kjente utbruddene. Det tidligste nedtegningen om utbrudd i Hekla er fra 1104, men det har trolig vært mange flere under tiden da vikingene slo seg ned her. Utbruddet i 1104 var et av Heklas største, og det ble kastet ut rundt 2,5 kubikkilometer tefra. På Þjóðveldisbærinn Stöng er det rekonstruert langhus eller gårdstun fra vikingtiden. Gjenoppbyggingen er en kopi av tre originalbygninger, inkludert langhuset som stod på Stöng, 7 km. mot nord, og som antas å ha blitt begravet av vulkansk aske i 1104 etter utbrudd fra Hekla. I 1636 var utbruddet lite, men varte likevel i over et år. Utbruddet skadet beitemarker i nordøst, og forårsaker dødsfall blant husdyr. 13. januar 1693 startet et utbrudd som varte i over sju måneder, og som var en av Hekla mest destruktive. Det forårsaket blant annet en tsunami, ødelagte og skadet gårder og skog i Thjórsárdalur, Land, Hreppar og Biskupstungur. Fin aske fra utbruddet nådde også Norge, som forårsaket dødsfall på husdyr. Siden da har det vært mellom tjue og tretti utbrudd og fjellet har noen ganger vært aktivt i perioder på seks år med små pauser i mellom. Før utbruddet som brått startet 2. september 1845 hadde Hekla en rolig periode på mer enn seksti år. Utbruddene til Hekla er svært varierte og vanskelige å forutse. Noen er svært korte (en uke til ti dager), mens andre kan strekke seg over måneder og år (utbruddet i 1947 startet 29. mars og sluttet i april 1948). Men det er vanligvis en sammenheng slik at jo lenger Hekla har holdt seg i ro, jo større og mer katastrofalt er det neste utbruddet. Det nyligste utbruddet var 26. februar 2000. Ved dette utbruddet kunne geologer forutsi utbruddet 15 minutter før det begynte. Frem til da hadde forskerne trodd at Hekla ikke var i stand til å produsere det farligste og mest ødeleggende vulkanske fenomenet, en pyroklastisk strøm, men i 2003 fant man spor etter en 5 km lang strøm nedover fjellsida. Bombus ruderarius. "Bombus ruderarius" (Müller, 1776) er ganske liten humleart som mangler norsk navn. Den er sjelden særlig tallrik. Den tilhører underslekten "Thoracobombus". Denne humlearten har ganske middelslang tunge. Kjennetegn. "Bombus ruderarius" er som regel svart eller gråsvart og bakkroppsspissen er lys rustrød. Den kan lett forveksles i utsende med melanistiske (sorte) individer av skoghumla "Bombus sylvarum", men et klart skille er de røde hårene rundt pollenkurven hos "Bombus ruderarius". Den har også blitt forvekslet med mørke individer av høyfjellshumle, med tyvhumle og med steinhumle. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 16-18 mm, Vingespenn: 29-32 mm Arbeidere: Lengde 9-16 mm, Vingespenn: 20-28 mm Hanner: Lengde 12-14 mm, Vingespenn: 24-26 mm Bolet. Bolet ligger oppe på bakken i gress og mose. Bolene er små. Utbredelse. I Norge bare Oslo området og spredt langs kysten til Stavanger, samt hele Gudbransdalen. Trebbia. Trebbia er en 118 km lang elv i det nordlige Italia. Den har sitt utspring i Genova i Liguria ved Monte Prelà i Appenninene. Den renner nordøst inn i provinsen Piacenza i Emilia-Romagna hvor den munner ut i Po. Det viktigste stedet langs elven er Bobbio hvor klosteret San Colombano ligger. I antikken het elven Trebia, og slaget ved Trebia fant sted her. 18. juni 1799 fant det igjen sted et slag her. Tropper fra Østerrike og Russland beseiret de franske troppene. Jønsberg videregående skole. Jønsberg landbruksskole. Den gamle internatbygningen til høyre, i midten undervisningsbygg, nytt fjøs til venstre. Jønsberg videregående skole ligger i Romedal i Stange kommune. Skolen tilbyr fagutdanning i naturbruk og studiekompetanse Den gir mulighet til fordypning i følgende fag; fordypning jordbruk, husdyrbruk, skogbruk, økologisk jordbruk, friluftsliv, hest, sports og familiedyr, matematikk, kjemi og biologi. Historie. Ved resolusjon av 26. februar 1847 ble gården Jønsberg solgt til amtet for 24 000 riksdaler. for å brukes som landbruksskole. Skolens første bestyrer var Fabian Gustaf Norström fra Södermanland i Sverige. Den var en av den tids mest ansette landbruksskoler, men ble nedlagt 1870. Allerede året etter ble en ny skole opprettet, og den er fremdeles i virksomhet. 1895 ble skolen utvidet, idet man bygget ny skolebygning og bestyrerbolig, samt stabbur, meieri og bryggerhusbygning. Skolen byttet navn til Jønsberg Videregående Skole, fra Jønsberg Landbruksskole i 2008. Den kjente ugrasbekjemperen Emil Korsmo (1864–1953) gikk her 1885-87. Lydbok. En lydbok er en innlesning av et litterært verk. I Norge skilles det i dag mellom lydbøker distribuert av Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB), og kommersielle lydbøker utgitt av lydbokforlag for distribusjon til allmennmarkedet. De første innleste bøkene i Norge ble laget så tidlig som i 1955, da Norges Blindeforbund begynte sine innlesninger til bruk på båndspillere med åpne spolebånd. Disse utgivelsene ble kalt Lydbiblioteket, som var begrenset til utlån til blinde og svaksynte som kunne dokumentere sitt lese-handicap. Etter hvert som kassettene gjorde sitt inntog, ble innlesningene i Lydbiblioteket fra 1972 av utgitt som kassetter. Staten overtok ansvaret og eiendomsretten til Lydbiblioteket i 1989, og tjenesten skiftet navn til NLB. NLBs fremstilling av lydbøker er hjemlet i en unntaksparagraf i Åndsverklovens §17. NLB har i det siste gått over til å distribuere lydbøker som DAISY-plater til engangsbruk. "Print-on-demand"-fremtilling av digitale lydbøker har revolusjonert logistikken i NLBs utlånsvirksomhet. Organisasjonen KABB – Kristent arbeid blant blinde utgir og distribuerer lydbøker på samme måte som NLB. KABB har drevet lydbibliotek siden 1978. For allmennheten. Den første norske produsenten av lydbøker for allmennheten var Lydbokforlaget, i 1987. De første lydbøkene på CD kom helt på begynnelsen av 1990-tallet. Fra 2007 utgis lydbøker også som mp3-filer, enten for direkte nedlastning fra forlaget eller nettbokhandel, eller for kjøp med "hele boka på ei plate". Lydbokforlaget utviklet samtidig "Digibok"-formatet, som er en kombinert lydbok og avspillingsenhet. Mens engelske lydbøker ofte utgis i forkortede utgaver, utgis norske lydbøker som regel uforkortet. Hovinsholm. Hovinsholm er en storgård på Helgøya i Ringsaker. Hovinsholm het i gammel tid "Hofvin", tempelenga, sammensatt av "hof" og "vin". Tillegget holm har navnet fått på 1600-tallet, da gården ble bebodd av adelsfolk. Det var på den tiden mote å endre herregårdenes navn, slik at de fikk større likhet med de danske herregårdenes navn (Sammenlign Ellingård i Onsøy, Fossesholm på Eiker, Holmegård ved Mandal og Lundegård i Vanse). I de fleste tilfeller slo ikke disse forbedringene av navnene gjennom; navnet Hovinsholm hører til unntagelsene. Bakkehumle. Bakkehumle ("Bombus humilis") er en middels stor humle. Den tilhører underslekten "Thoracobombus", og har som de andre i denne gruppa ganske lang tunge. Kjennetegn. Bakkehumle har nesten alltid gulbrun farge på ryggsiden av brystet. Bakkroppen er stort sett brun av farge, med noen sorte hår. Men det finnes en rekke varianter. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 16–18 mm, Vingespenn: 30–32 mm Arbeidere: Lengde 9–15 mm, Vingespenn: 20–28 mm Hanner: Lengde 12–14 mm, Vingespenn: 23–27 mm Bolet. Bolet til bakkehumle ligger på bakken. Selve bolet er pent å se til, og har en gulaktig farge. Humlene er lite aggressive ved bolet. Humlen er en pocket-macker. (Se humler) Utbredelse. Vi finner bakkehumle fra Mjøsa og sydover Sørlandet. Den er observeres jevnlig i Østfold. Hemokromatose. Hemokromatose er en sykdom der jern avleires i ulike organer. Primær hemokromatose skyldes en medfødt, arvelig forstyrrelse i jernmetabolismen der for mye jern tas opp i tarmen. Sekundær hemokromatose skyldes økt jerntilførsel, ofte som følge av tallrike blodtransfusjoner. Epidemiologi. Primær hemokromatose er den vanligste formen for sykdommen. I Norge har omtrent 0,5% av befolkningen genene for primær hemokromatose. Mange av disse har hverken symptomer eller blodprøvefunn. Primær hemokromatose er recessivt arvelig, det er pasienter som er homozygote for genet som får sykdommen. Hemokromatose blir typisk først synlig på blodprøver i 40-årsalderen for menn, omtrent 10 år senere for kvinner. Etiologi. Primær hemokromatose er i de aller fleste tilfeller følge av en arvelig genfeil, en mutasjon på den korte armen av kromosom 6. Genfeilen nedarves recessivt. Genfeilen opptrer først og fremst hos hvite mennesker i Nord-Europa. Det er ukjent hvor stor andel av pasientene som er homozygote for hemokromatose som utvikler sykdommen i løpet av livet, tall mellom 10% og 70% har blitt presentert. Hemokromatose er dermed et eksempel på en sykdom med ufullstendig penetrans. Symptomer, patologi. Selv om hemokromatose er en arvelig sykdom forblir den uten symptomer i mange år. Ikke alle med genene for sykdommen vil utvikle manifest hemokromatose i løpet av livet. Blodprøvefunn som bekrefter sykdommen oppdages imidlertid ofte før pasienten har symptomer. Tidlige symptomer kan være trøtthet, leggsmerter og impotens. Dersom sykdommen blir stående i mange år uten å oppdages og behandles vil jernavleiring i kroppen kunne føre til følgeskader. Menn rammes oftere av følgeskader av hemokromatose enn kvinner fordi kvinner har jerntap gjennom menstruasjon. Forhøyet jernopptak kan medføre at kroppen lagrer overskudd av jern i indre organer, i første rekke lever, beinmarg og milt. Hvis jernlageret blir for høyt, kan det gå ut over funksjonen til disse organene, og de kan i verst fall svikte. Leverkreft er ikke uvanlig hvis sykdommen forløper udiagnostisert. Jern lagres også i huden, hjerte, ledd og testikler, med muligheter for hudmisfarging ("leverflekker"), hjertearytmi (uregelmessig puls), leddsmerter og impotens. Bivirkninger av forhøyet jernopptak er gjerne irreversible. Diagnostikk. Indikasjoner på hemokromatose kan leses indirekte på ferritin-nivået i blodet. Alminnelig ferritin-nivå i blodet er mellom 10 og 350, ulikt for menn og kvinner. Hemokromatosepasienter vil typisk ha ferritinnivåer over 300. Selv om diagnose er stilt, utføres ikke behandling før ferritinnivået er over 300. Sikker diagnose på homozygot hemokromatose kan kun fås ved DNA-test. Behandling. Behandlingen for diagnostisert hemokromatose er blodtapping (årelating eller venesectio) Mange hemokromatosepasienter har kunnet balansere behandling av sykdommen med ordinær blodgivervirksomhet. Sykehusene i Norge har ulik praksis på dette området. Det har vært reist etiske spørsmål om blodtapning av sykdomsdiagnostiserte hemokromatosepasienter er egnet som tilskudd til andre blodtrengende pasienter.. Douglas DC-8. Douglas DC-8 er et passasjerfly med fire jetmotorer produsert av Douglas Aircraft Company i årene fra 1959 til 1972. Flyet var i en periode verdens største passasjerfly inntil 1970, da Boeing 747 kom på markedet. Bakgrunn. Til tross for gullalderen for flyprodusentene tidlig på 1950-tallet og innføring av jetdrevne passasjerfly med de Havilland Comet i 1949, var Douglas forsiktige med å ta steget inn jetalderen. Dette skulle vise seg å koste dem dyrt i fremtidige salg. Douglas valg må sees i sammenheng med at selskapet i 1952 hadde over 300 ordre på det suksessfulle Douglas DC-6 og det nylig utviklede Douglas DC-7, som begge var propellfly. I mellomtiden meldte Douglas seg på anbudskonkurransen om å levere tankfly til det amerikanske luftforsvaret (USAF). Douglas antok at de kunne vinne på grunnlag av siden anbudskonkurranser av transportfly var blitt delt mellom to forskjellige selskaper. I mai 1954 delte det amerikanske luftforsvaret ut kravspesifikasjonene for 800 tankfly til flyprodusentene Boeing, Douglas, Convair, Fairchild, Lockheed og Martin. Boeing var bare to måneder unna å ha en prototype i luften. Før året var omme bestilte USAF de første av totalt 808 Boeing KC-135-tankfly, et derivat av Boeing 707. Boeing på sin side hadde utviklet den flygende stangen som drivstoffet ble ført gjennom på sin Boeing KC-97, så systemet var allerede på plass. Donald Douglas, mannen bak selskapet, protesterte til Washington og hevdet at selskapene var blitt ført bak lyset fordi de ikke hadde fått tid til å fullføre prosjektene før Boeing fikk kontrakten. Douglas fikk imidlertid ikke medhold. Dette førte til at alle amerikanske tankfly i en tiårsperiode ble levert av Boeing, noe Douglas fikk merke på økonomien. Til tross for nederlaget besluttet Douglas å fortsette utviklingen av flymodellen. Utvikling. Ved å konsultere flere flyselskap kunne Douglas foreta ønskede tilpasninger i designet. Selskapet annonserte at de var igang med utviklingen av et jetdrevet passasjerfly med benevnelsen DC-8 i juni 1955. Dette var ett år etter den første flyvingen av Boeing modell 36780, den første prototypen av Boeing 707. Prosjektet bestod å utvide flyskroget rundt 38cm for å få 6 seter i bredden, noe som gjorde det litt bredere enn 707. Dette førte til større vingeflate og et lengre skrog. Kostnadene forbundet med disse endringene var veldig store, og utviklingsprosjektet var et av de dyreste ett enkelt selskap gjennomførte på denne tiden. Det økonomiske ble imidlertid løst ved at Donald Douglas skaffet $450 millioner fra egen lomme. Resultatet ble en modell i fire ulike versjoner, alle med samme lengde og vingespenn, men med forskjellige varianter av motorer, drivstoffkapasitet og maksimal vekt på mellom 120 og 130 tonn. I starten var de store flyselskapene tvilende til å binde seg til de svært kostbare og teknisk vanskelige jetflyene. På den annen side hadde ingen råd til ikke å kjøpe dem hvis konkurrenten gjorde det. Denne problemstillingen forsvant i oktober 1955, da Pan Am satte både 20 Boeing 707 og 25 Douglas DC-8 i ordre. National Airlines, KLM, Eastern Airlines, Japan Airlines og SAS valgte bare DC-8. Det første flyet var ferdig fra den nye fabrikken i Long Beach California og fløy for første gang 30. mai 1958, rett etter at Boeing 707 hadde gått inn i regulær tjeneste hos Pan Am. Hele testprogrammet involverte ni fly og førte frem til sertifisering av flytypen den 31. august 1959. DC-8 gikk inn i tjeneste hos United Airlines og Delta Airlines den 18. september 1959, ett år etter Boeing 707. Uheldigvis for Douglas gjorde dette ene året Boeing til den ledende aktøren i markedet, en posisjon som først ble virkelig truet da Airbus kom på banen noen tiår senere. Forspranget Boeing hadde etablert, førte til at det salget av DC-8 innledningsvis gikk relativt treigt. På begynnelsen av 1958 hadde Douglas solgt 133 DC-8 mot Boeings 150 707, noe som var gode tall forholdene tatt i betraktning. Totalt nådde Boeing et salg på omtrent dobbelt så mange 707 som Douglas av DC-8 før produksjonen av begge disse modellene opphørte. Tidlige modeller. Til tross for det store antaller versjoner av DC-8 hadde samtlige samme skrog, men med variasjoner på motorer, vekt og detaljer. Douglas nektet å forlenge eller forkorte skroget nevneverdig og tapte markedsandeler på dette i forhold til Boeing 707, som etter hvert kom i flere lange og korte varianter. DC-8-60-serien. I april 1965 annonserte Douglas en etterlengtet serie med strukket flykropp. Denne serien ble kjent som «"Super Sixties."» Hele DC-8-programmet var nær ved å bli kansellert med mindre enn 300 solgte fly da denne serien fikk optimismen tilbake til Douglas. Med en setekapasitet på 250 passasjerer ble dette flyet verdens største passajerfly frem til Boeing 747 kom i 1970. Til tross for økende salg av DC-8 og meget gode salgstall av tomotorsflyet Douglas DC-9 i 1967, ble Douglas tvunget til å fusjonere med McDonnell Aircraft Corporation til selskapet McDonnell Douglas. DC-8-70-serien. Alle de tidlige jetflyene utviklet veldig mye støy etter dagens standarder, og DC-8 var intet unntak. Økende trafikk og skiftende offentlige holdninger ledet til klager angående flystøy og forslag om å introdusere restriksjoner. Tidlig i 1966 kontaktet myndighetene i New York McDonnell Douglas angående deres bekymring om støy fra det da uferdige DC-8-61. Operatørene av flytypen ble enige om å fly til og fra New York med mindre vekt for å redusere støyen. Tidlig på 1970-tallet ble lovgivning for flystøy introdusert i flere land, og 8-60-serien stod i fare for å bli stengt ute fra mange store og viktige flyplasser. Flere flyselskap henvendte seg til McDonnell Douglas for å få en modifisering av DC-8, men selskapet foretok seg ikke noe. Noen tredjepartsselskap hadde utviklet såkalte «stillepakker», men det var ingen fremgang før i 1975, da General Electric begynte å diskutere muligheten for å modifisere flyene med nye og stillere CFM56-motorer fra det fransk-engelske selskapet CFM International til både Boeing 707 og Douglas DC-8 med flere store flyselskap. Først etter dette begynte McDonnell Douglas å utvikle 8-70-serien. Alle tre modellene ble sertifisert i 1982 og totalt ble 110 fly fra 8-60-serien konvertert før modifiseringsprogrammet ble avsluttet i 1986. 8-70-serien ble en stor suksess, og var om lag 70% stillere enn 8-60-serien, noe som gjorde den til det minst støyende firemotorsflyet på denne tiden. I tillegg til å være stillere og kraftigere, var CFM56-motorene 20% mer drivstofføkonomisk enn P&W JT3D, noe som reduserte kostnadene og utvidet rekkevidden. Antall produserte fly. I løpet av produksjonstiden ble DC-8 ofte sett på som en kopi av Boeing 707, og ble utkonkurrert med et salg på rundt halvparten av denne. På lang sikt har DC-8 vist seg å være et langlivet fly. I 2002 er bare 80 av de totalt 1032 produserte Boeing 707 og Boeing 720 i regulær trafikk, mens 200 av 566 produserte DC-8 fortsatt er i kommersiell trafikk. Av disse er rundt 25 fra 8-50-serien, 82 er fra 8-60-serien, mens 96 er av de 110 i 8-70-serien med nye motorer. Flesteparten av disse er nå i bruk som rene fraktfly. Norskregistrerte DC-8. SAS hadde i perioden fra 1968 til 1989 8 fly av typen DC-8 (DC-8-30-serien) i sin flåte. Av disse var 3 innført i Norges luftfartøyregister Kraften. Kraften (engelsk "The Force") er et fiktivt fenomen i filmene "Star Wars" av George Lucas. Kraften er et energifelt som omkranser alle levende individer i alle galakser i universet. Cellene i hvert individ inneholder levende mikroorganismer som kalles "midi-klorianer". Disse cellene kan kommunisere med Kraften, men for at et individ skal kunne dra nytte av midi-klorianenes kontakt med Kraften, må individet lære seg å kommunisere med midi-klorianene. Dette skjer gjennom en lang utdanning som helst må starte bare noen få år etter individets fødsel. Unntaket var Anakin Skywalker som begynte som niåring og Luke Skywalker som først startet treningen i en alder av ca. 19 år. I begynnelsen av utdanningsprosessen tildeles den unge jediridderspiren en tittel som viser til at han/hun har startet den lange utdanningsprosessen. Tittelen som tildeles lærlingen er som oftest "padawan". En padawan må ta en test for å bevise sine ferdigheter med Kraften. Det er først etter denne prøven at en padawan kan erklæres for å være en ekte jediridder. En jediridders styrke i kraften måles i mengden midi-klorianer som finnes i hver enkelt av individets celler. Da Qui-Gon Jinn, Obi-Wan Kenobis mentor, ba Obi-Wan analysere Anakins blodprøve, ble det oppdaget at Anakins cellecytoplasma inneholdt midi-klorianer. Konsentrasjonen av disse biologiske kraftkommunikasjonscellene, viste seg å være den høyeste noen gang observert i et individ. Konsentrasjonen var til og med høyere enn Yodas. Etter denne avsløringen, var Qui Gon Jinn overbevist om at spådommen om den "Ene" var virkelig, og at det i nær fremtid, ville opprettes en balanse i Kraften. Kapasitans. Kapasitans er en fysisk-elektrisk egenskap for to nærliggende, isolerte elektriske ledere. Egenskapen kapasitans fører til at det må tilføres "elektrisk energi" for å legge en potensialforskjell (spenning) mellom lederne. Energien inneholdes i et elektrisk felt som oppstår mellom lederne. Feltet er ikke avhengig av stoff (materie) mellom lederne, men oppstår også i et vakuum. Stoffer mellom lederne forandrer likevel feltets egenskaper slik at kapasitansen øker. Et stoff som målbevisst brukes til dette, kalles et dielektrikum. Egenskapen kapasitans utnyttes primært i elektriske komponenter som kalles kondensatorer. I en kondensator legges lederne nære hverandre og de har et felles areal. "Mengden" av energi som må tilføres for å øke spenningen mellom lederne beskriver kapasitansens størrelse, "kapasiteten". Denne måles i F, farad, en avledet SI-enhet som har symbolet C. Farad er oppkalt etter den engelske fysikeren Michael Faraday (1791 til 25. august 1867). I CGS-systemet (Centimeter-Gram-Sekund) blir kapasitans målt i cm (centimeter), hvor 1 cm tilsvarer 1.113 pF i SI-systemet. Energien i feltet holdes av en elektrisk ladning, som tilsvarer et antall elektroner. Den ene lederen har et overskudd og den andre et underskudd av elektroner. Ladningen måles i As (ampere-sekunder) og har symbolet Q. Det elektriske feltet mellom lederne oppstår på grunn av spenningsdifferansen og har en feltstyrke gitt av spenningen og avstanden mellom lederne. Feltstyrken måles i V/m. "F" er en meget stor enhet. Et SI-prefiks benyttes så godt som alltid for kapasitetsangivelse, med μ som den normalt "største" benyttede enhet. Man oppgir kapasiteten på en stor kondensator som 47 000 μF i stedet for den mere nærliggende betegnelsen 47 mF. Prefikser ned til pico, som i pF, benyttes. 1 pF er den minste komponentverdien i bruk, 10 F eller så den største. Kapasiteten bestemmes fysisk av platenes areal "A" i m², avstanden mellom dem "d" i m og permittiviteten formula_2 (-) til stoffet mellom platene og vakuumets permittivitet formula_3 i F/m. Se kondensator (elektrisk) for utdypelse. Kysthumle. Kysthumle også kalt moshumle ("Bombus muscorum") er en typisk kyst-humle som trives helt ute i øygarden. Den tilhører underslekten "Thoracobombus". Kjennetegn. Kysthumlen er nesten alltid orangegul på brystet. Bakkroppen er gulaktig til grønngul, men mange varianter. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Bolet. Bolet oppe på bakken på gressenger og i moselaget på lyngheier. Bolene er små og plages ofte av parasitter. Utbredelse. Kysthumlen finnes i Europa og Asia. I Norge finnes den langs kysten, på øyene og i skjærgården fra Lindesnes og nordover til Lofoten. Bratsj. Bratsj er et strykeinstrument i "braccio"- eller fiolinfamilien. Strengene på en bratsj er stemt i c, g, d1 og a1. Instrumentets navn på engelsk og italiensk er "Viola", på fransk "Alto", og på tysk "Bratsche". Navnet "bratsj" er avledet fra det fullstendige italienske navnet, som er "Viola da Braccio" (arm-viola), etter hvordan instrumentet holdes i kontrast til "Viola da Gamba" (bein-viola). Bratsjens klang er dypere og mer overtonemettet enn fiolinens. Dette er på grunn av de akustiske forholdene mellom strengenes grunntone og bratsjens klangkropp. Hvis en bratsj skulle hatt den samme klangfylden som en fiolin, måtte den ha vært over dobbelt så stor som fiolinen, men da ville den vært uspillbar siden ingen mennesker har så lange armer. Instrumentmakere eksperimenter derfor til stadighet med utformingen av bratsjen, noe som gir bratsjister store valgmuligheter når de skal finne et nytt instrument. En del bratsjister har fortid som fiolinister, men på grunn av bratsjens størrelse og klang er spilleteknikken annerledes. På grunn av størrelsen bruker man ofte modifiserte fioliner når barn skal prøve instrumentet. I tillegg til å være et viktig instrument i symfoniorkesteret er det også et vanlig instrument i ungarsk og rumensk folkemusikk. I disse landene har bratsj vært mest vanlig med tre strenger. Disse ble stemt i G, D og A. Også hardingfela ligner i utformingen av kroppen mer på en bratsj enn en fiolin. Blant de kjente komponister har særlig Wolfgang Amadeus Mozart ("Sinfonia concertante" for fiolin, bratsj og orkester), Hector Berlioz (Symfonisk dikt "Harold in Italy" etter Lord Byron), Robert Schumann ("Eventyrbilleder" og "Eventyrfortellinger" for bratsj, klaver og andre instrumenter), Johannes Brahms (2 sonater for bratsj og klaver, 2 sanger med bratsj og klaver), Max Reger (3 suiter for viola solo), Paul Hindemith (flere sonater for bratsj solo samt bratsj og klaver) og György Ligeti (sonate for bratsj solo fra 1991-4) bidratt til å gjøre bratsj til et framtredende soloinstrument. Hinayana. Hinayana (sanskrit for «lille vogn»; kinesisk: 小乘 "Xiǎoshèng"; japansk: "Shōjō"; vietnamisk: "Tiểu thừa") er et begrep som ble konstruert av Mahayana-tilhengere rundt det første århundre for å betegne de andre retningene innenfor buddhismen som ikke var Mahayana. Blant disse andre skolene er det i dag er det bare theravada-buddhismen som fortsatt praktiseres. I dag brukes hinayana-begrepet av mahayana-buddhister både for å betegne studier på lavere grad, og for å referere til theravada-buddhismen. Theravada-buddhismen oppfatter hinayana-betegnelsen som nedsettende, og bruker aldri dette begrepet om seg selv. Lundhumle. Lundhumle ("Bombus soroeensis") er en liten humle. «Lundhumle» er foreslått og norsk navn blir avgjort i 2010. Ser man en liten humle som ligner på liten jordhumle og som flyr fra blåklokke til blåklokke, er sannsynligheten for at det er en "Bombus soroeensis" stor. Skal man se etter denne humlearten i en lokalitet så bør man først og fremst se etter den på blåklokke. Kjennetegn. "Bombus soroeensis" er sort med to gule bånd, et på brystet og et på bakkroppen. Bakkroppsspissen er hvit. Den kan lett forveksles med liten jordhumle, og skal den kunne skilles fra denne, som den ligner mest på, må den under lupen. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Bolet. Bolene til "Bombus soroeensis" ligger nede i jorden, og er normalt små. Humlen er en pollen-storer. Utbredelse. Vi finner "Bombus soroeensis" over hele Norge, unntatt i de indre og østlige delene av Finnmark. Sagaen om Isfolket. Sagaen om Isfolket er en bokserie av den norske forfatteren Margit Sandemo, utgitt i perioden 1982–1989. Bokserien er en slektssaga som starter på 1500-tallet og ender i 1961. Den består av 47 bøker, alle på ca 250 sider, som samlet er utgitt i et opplag på over 6 millioner eksemplarer i Norge. Serien er oversatt til dansk, norsk, islandsk, finsk, polsk, ungarsk, tysk og engelsk och skriven på svenska från början. Historien begynner i Trondheim i 1581, med historien om Silje Arngrimsdatter, og hvordan hun kommer i kontakt med Isfolket, et lite samfunn som lever i en isolert fjelldal. Derfra følger serien historien om Isfolket opp gjennom århundrene, både i Skandinavia og på reiser i Europa og Asia. Isfolket lever under en slektsforbannelse som begynte med forfaderen Tengel den Onde. Forbannelsen gjør at én person i hver generasjon – en "rammet" – vil tjene det onde. De rammede individene kjennetegnes av gule katteaktige øyne, og mange har også misformede skulderblad som ender med en spiss oppover, og fremtredende mongolske trekk. Andre igjen er usedvanlig vakre. De har alle magiske evner, men også potensialet for bunnløs ondskap. Noen av de rammede velger å kjempe mot ondskapen inni seg, mens andre omfavner den. Hver bok forteller en separat historie, og det er historien til en eller noen få medlemmer av slekten. Veldig ofte er hovedpersonen en kvinne, noen ganger et medlem av Isfolket, men noen ganger en som gifter seg inn i slekten senere. Mange av bøkene er også fokusert på de forbannede individene av slekten, deres kamp mot eller for sin egen ondskap, og også om hvordan de bruker kreftene sine, enten det er til godt eller ondt. Medlemmer av Isfolket. Her er alle etterkommerne av Tengel den Gode. Mange medlemmer av Isfolket har giftet seg med hverandre, så det er mange navn som går igjen. Foreninger. Det finnes opptil flere interesseforeninger for Margit Sandemos forfatterskap, ofte med særlig fokus på Sagaen om Isfolket. I Finland har de hatt foreningen Fiff, I Sverige er Sviff (Svenska Isfolketföreningen) og NMSS (Nordic Margit Sandemo Society) verdt å nevne, og i Norge var Niff (Norsk isfolketforening) den første som startet opp tidlig på nitti-tallet, fulgt av nifs (nordisk Isfolket-samfunn) i 2003. Naturalis Historia. "Naturalis Historia" er et stort vitenskapelig verk eller en encyklopedi skrevet av Plinius den eldre. Verket er skrevet rundt år 77, og består av 37 bøker og inneholder en samling av fakta og allegoriske fakta. Bøkene finnes i en rekke oversettelser bl. a. i "Loeb Classical Library " der de er fordelt i 10 bind. Kløverhumle. Kløverhumle ("Bombus distinguendus" Morawitz) er en stor humleart som man finner ofte på kløver. Den er sjelden eller aldri særlig tallrik. Kjennetegn. Kløverhumla har gulaktig pels på brystet, med et sort bånd mellom vingefestene. Pelsen på bakkroppen er gulbrun med litt mørkere behåring på de første bakkroppsleddene. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lenden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Dronninger: Lengde 19-22 mm, Vingespenn: 38-42 mm Arbeidere: Lengde 11-18 mm, Vingespenn: 23-35 mm Hanner: Lengde 14-16 mm, Vingespenn: 28-31 mm Bolet. Bolet til kløverhumla ligger nede i bakken. Bolet er av middels størrelse, og produserer få nye dronninger. Utbredelse. I Norge finner vi kløverhumla fra Trøndelag og sørover gjennom Øslandet, Oslo området og sørover til grensen mot Sverige. Vi finner den stort sett på kløverenger og på erteplanter. Okkultisme. Ordet "okkult" kommer fra det latinske ordet "Occultus" (tilslørt, skjult, hemmelig), og viser til «kunnskap om det skjulte». Ordet har mange bruksområder på norsk hvor det brukes særlig om «kunnskap om det overnaturlige», i motsetning til «kunnskap om det målbare», vanligvis referert til som vitenskap. Begrepet brukes ofte for å betegne «kunnskap ment kun for visse personer» eller «kunnskap som må holdes skjult», men for de fleste praktiserende okkultister betyr ordet rett og slett et studium av en dypere åndelig virkelighet som strekker seg utover den rene fornuft og naturvitenskap. Begrepene "esoterisk" og "mystisk" kan ha en lignende betydning, og de tre betegnelsene brukes ofte om hverandre. Begrepet "okkult" brukes også som en betegnelse gitt til en rekke magiske organisasjoner eller ordener, deres lære og praksis, og til om en stor mengde nåværende og historisk litteratur og åndelig filosofi knyttet til dette temaet. Okkultisme. Okkultisme er studiet av okkult eller skjulte visdom. For okkultisten er dette studiet av «sannheten», en dypere sannhet som finnes under overflaten. Dette kan innebære emner som magi, alkymi, ekstra-sensorisk persepsjon, astrologi, spiritualisme, lithomansi, og numerologi. Det er ofte et sterkt religiøst element til disse studiene og overbevisningene, og mange okkultister bekjenne tilslutning til religioner som gnostisisme, hermetisme, luciferianisme, thelema, og nyhedendom. Mens kristendommen, jødedommen, hinduismen, buddhismen, islam vanligvis ikke regnet som okkulte, kan noen av de moderne tolkninger være det, som eksempelvis tolkningen av hinduismen i teosofi, eller de forskjellige okkulte tolkninger av den jødiske Kabbala. Ortodokse medlemmer av slike religioner regner ofte slike tolkninger som falske; eksempelvis har Kabbalah Senteret blitt kritisert av jødiske lærde. Fra 1400-tallet til 1600-tallet hadde denne type ideer som beskrives som dem vestlige esoteriske tradisjon en kort oppblomstring. Alkymi pleide å være vanlig blant svært viktig vitenskapsmenn på 1700-tallet, som for eksempel Isaac Newton og Gottfried Leibniz. Isaac Newton var anklaget for å innføre okkulte krefter i naturfag da han postulerte gravitasjon som en kraft i stand til å virke over store avstander. Denne gjenoppliving av alkymi og andre okkulte studier ble stoppet av de empiriske vitenskaper og opplysningstidens seier. «Ved det attende århundre var disse uortodokse religiøse og filosofiske bekymringer var godt definert som «okkulte», ettersom de lå på den yttergrensen av aksepterte former for kunnskap og diskurs,» og var ble utelukkende bevarte av antikvariater og mystikere. Men fra ca 1770 og framover, ble det vekket en ny lengten etter mystikk, en ny interesse for middelalderen og et romantisk folkelynne oppmuntret til en gjenoppliving av okkultismen i Europa, «en reaksjon på den rasjonalistiske opplysningstiden». Basert på sin forskning på den moderne tyske okkulte vekkelse (1890–1910),- Presenterer Clarke Goodrick en avhandling om den drivende kraften bak okkultismen. Bak dens mange varierte former ligger tydeligvis en uniform funksjon, «et sterkt ønske om å forene resultatene av moderne naturvitenskap med et religiøst syn som kunne gjenopprette mennesket til en sentral posisjon og verdighet i universet.» At Kabbala har vært ansett som et okkult studie er også kanskje på grunn av sin popularitet blant «magiene» (de bibelske vise menn som besøkte Jesusbarnet er antatt å ha vært zoroastrismens magikere) og thelemitter. Kabbala ble senere adoptert av Golden Dawn og brakt ut i det åpne av Aleister Crowley og hans protesjé Israel Regardie. Siden den tid har mange forfattere vektlagt en synkretistisk tilnærming ved å trekke paralleller mellom ulike disipliner. Direkte innsyn i eller oppfatning av det okkulte består vanligvis ikke av oppfatning av fysisk målbare fakta, men oppnås gjennom enten sinnet eller ånden. Begrepet kan referere til mental, psykologisk eller åndelig trening. Mange okkultister har studert vitenskap (og oppfatter vitenskapen som et supplement til eksempelvis alkymi) for å legge gyldighet til okkult kunnskap i en tid hvor det mystiske lett kan bli undergravd som fantasteri. En hyppig nenvt middel for å få innsikt i det okkulte er bruken av et 'foci', et fysisk objekt, et rituale, eller en karakteristisk handling (for eksempel meditasjon og messing), eller et annet form for medium hvor man blir oppslukt. Dette er bare noen eksempler på de mange veiene som kan utforskes. Vitenskap og det okkulte. For okkultisten, er okkultismen tenkt som studiet av tings indre natur, i motsetning til de ytre egenskapene som studeres av vitenskapen. Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer betegner denne «indre natur» med begrepet "Vilje," og antyder at vitenskap og matematikk ikke kan trenge utover forholdet mellom en ting og en annen for å forklare den "indre naturen" til ting selv, uavhengig av eksterne årsakssammenhenger med andre "ting". Schopenhauer peker også mot denne iboende relativistiske karakter i matematikken og konvensjonell vitenskap i sin formulering av "Verden som Vilje". Ved å definere en ting utelukkende på bakgrunn av sine eksterne relasjoner eller virkninger vil vi bare finne den ytre, eller eksplisitte naturen. Okkultismen, derimot, er opptatt av naturen til "tingen i seg selv". Dette oppnås ofte gjennom direkte perseptuell bevissthet, kjent som mystisisme. Fra et vitenskapelig perspektiv anses okkultismen som uvitenskapelig, da den ikke gjør bruk av vitenskapelige metode (observasjon og eksperimentering) for å finne sannhet. Okkulte kvaliteter. I middelalderen, var okkulte kvaliteter fysiske egenskaper som ikke hadde noen rasjonell forklaring. På denne tiden ble eksempelvis magnetisme noen ganger betegnet. Religion og det okkulte. Noen trossamfunn betegner det okkulte som noe overnaturlig eller paranormalt som ikke oppnås av finner sted eller gjennom Gud (som definert av de religiøse kirkesamfunn), og annser det okkulte derfor som arbeidet til en motsatt og ondskapsfull entitet. Ordet har negative konnotasjoner for mange mennesker, mens enkelte "okkulte" praksiser også forekommer verdensreligionener, i denne sammenhengeng brukes begrepet "okkulte" sjeldent og er noen ganger erstattet med "esoterisk". I jødedommen har spesielle åndelige studier som Kabbalah vært tillatt for visse individer (som rabbinere og deres utvalgte studenter – for å kvalifisere for slik lærdom, må man være minst 40 år gammel, gift, fullstendig lydig av alle jødiske lover og bare studere med en godkjent, kvalifisert og anerkjent kabbalist, og holde seg strengt innenfor de bestemte parametere fastsatt av hans lære og Halachiske lov). Videre er det grener av den esoteriske kristendommen som praktiserer spådomskunst, velsignelser, eller appellere til engler for inngripen, som de ser på som helt rettskafne, ofte støttet av evangeliene (for eksempel hevdes det at det gamle budet mot spådom ble erstattet ved Kristi fødsel, og man merker seg at de tre vismennene brukte astrologi for å finne Betlehem). Rosicrucianisme, en av de mest berømte av kristendommens mystiske avleggere, har lånt ut deler av sin filosofi til de fleste kristne-baserte okkultister siden det 17. århundre. I ortodoks kristendom, er det å søke sannhet eller kunnskap om Gud utenfor hans åpenbaring i den kristne Bibelen, også kalt Guds ord, generelt ansett som okkultisme. Selv om visse skriftsteder i Bibelen forbyr å søke Gud gjennom magi eller okkultisme, for eksempel Salme 16:04: "Deres sorger skal mangfoldiggjøres, de som haster etter en annen gud", og Mosebok 6:14-15: "Du skal ikke søke etter andre guder... osv ". Kristne kan ikke benekte realiteten av det åndelige, eller av det overnaturlige i okkult eller i kristen erfaring. Men, de skiller kunnskapen om den sanne Gud fra okkult kunnskap. Tantra, med opprinnelse i India, omfatter blant dens mange ulike grener en rekke rituelle praksiser, alt fra visualiseringsøvelser og messing av mantraer for å utdype ritualer som involverer sex eller å ofre dyr, noen ganger utført i forbudte steder som f.eks kremasjonsområder. Tantriske tekster var på et tidspunkt utilgjengelig for offentligheten på grunn av det sosiale stigma som var knyttet til praksisen. Generelt var tantra hovedsakelig assosiert med svart magi og tantrikere ble sett på som ærelæse. Shaun of the Dead. "Shaun of the Dead" er en romantisk komedie ispedd zombier fra 2004. Filmen er skrevet av Edgar Wright og Simon Pegg. Førstnevnte har regissert filmen, mens Pegg spiller hovedrollen som Shaun. Selv om man kan få det intrykket fra tittelen (som spiller på George A. Romeros "Dawn of the Dead"), er dette ikke en zombiefilmparodi (som "Scary Movie"-serien) men mer en kjærlig hyllest til horrorsjangeren med en mengde referanser til filmer Wright og Pegg har vært fan av. Ideen til filmen kom fra en episode av "Speisa" (som Pegg skrev med Jessica Hynes og som Wright regisserte), der en av hovedpersonene tror han blir forfulgt av zombier etter å ha inntatt en alt for stor dose av speed og Twiglets og så spilt "Resident Evil 2" på Playstation mens han ventet på å få sovne. Filmen ble spilt inn sin helhet i London. Interiørscener ble spilt inn i det legendariske Ealing Studios, mens utendørsscenene ble spilt inn i Nord-London. Mange av zombiene er beboere i nabolagene der filmingen fant sted. Filmen fikk veldig gode kritikker da den ble sluppet i England i april 2004, og spilte inn ca. 18,5 millioner kroner i åpningshelgen. Når den ble sluppet i USA september samme år, ble den satt opp på et begrenset antall kinoer. Men takket være en internetthype blant horrorfans og andre filmgeeks, spilte den inn over 22 millioner kroner åpningshelgen. Tilsammen har den tjent inn over 90 millioner i USA og 75,5 millioner i England. Filmen hadde et budsjett på rundt 27 millioner. I Norge ble filmen aldri satt opp på kino, men ble sluppet på DVD i 2005. Handling. Shaun misliker jobben sin, har et anstrengt forhold til moren og stefaren, stiller ikke opp for kjæresten sin Liz og liker aller best å tilbringe fritiden på den lokale puben «The Winchester» sammen med bestekompisen sin Ed. Så slår Liz opp med Shaun etter at han forkludrer en avtale der de for en gang skyld skulle gjort noe anderledes. Dette fører til en heller fuktig kveld med Ed der Shaun endelig bestemmer seg for å rydde opp i livet sitt. Dessverre skal han gjøre dette på samme dag som London blir rammet av et mystisk virus som gjør folk til zombier. Så mens samfunnet rundt han bryter sammen, må Shaun ta ansvar og føre Ed, Liz, moren sin, stefaren og Liz' plagsomme venner David og Dianne i sikkerhet i sin festning, «The Winchester». Om filmen. Vokalist Chris Martin og gitarist Jon Buckland fra Coldplay dukker opp på et fjernsynsprogram på slutten av filmen for å promotere ZombAid, en konsert til inntekt for zombiene. Martin spiller også en zombie utenfor «The Winchester». Når Shauns gjeng møter Yvonnes gjeng, kan det sees som en liten hvem er hvem i britisk TV-komedie. Fra "Speisa" er Simon Pegg, Jessica Stevenson, Julia Deakin og Nick Frost. Fra "Ei selsom sjappe" er Dylan Moran og Tamsin Greig. Fra "Kontoret" er Lucy Davis og Martin Freeman og fra "Little Britain" er Matt Lucas. Rangfølgen. Rangfølgen er den rekkefølgen som personer plasseres i ved det danske hoff, ved offentlige festligheter, seremonier og lignende. Rangfølgen deles i fem rangklasser, 1–5. Kongehuset er ikke del av den offisielle rangfølgen, men anses som plassert over rangfølgen. Rangklasse 1 er den høyeste og omfatter blant andre grevene av Rosenborg og grevinnen av Frederiksborg, medlemmer av regjeringen, presidenten for landets høyesterett, riddere av Elefantordenen med flere. Rangsystemet ble tidligere også brukt i Norge og var felles for Danmark og Norge. Bestemmelsene om embedsrang er opphevet i Norge, men det finnes hoffresolusjoner om hoffrang. Rangklasse. Rangklasse er et system for å bestemme formell rang for personer som brukes eller har vært brukt i mange land, deriblant Norge og Danmark. Hvilken rangklasse man tilhørte ble typisk bestemt av hvilket embede man innehadde (f.eks. var professor i Norge plassert i syvende rangklasse), men også ordener og adelstitler. Plassering i første rangklasse medførte rett til å tiltales "Deres eksellense". Maskarenene. Réunion til venstre og Mauritius til høyre Maskarenene er en øygruppe i Indiahavet, øst for Madagaskar. Øygruppen består hovedsakelig av øyene Mauritius, Réunion og Rodrigues. Øygruppen er oppkalt etter øyenes oppdager, den portugisiske admiralen Pedro de Mascarenhas. Pedro de Mascarenhas. Pedro de Mascarenhas (født 23. juni 1470 – død 1555) var en portugisisk oppdager og leder for portugisiske kolonier. Pedro de Mascarenhas var den første europeer til å oppdage øya Diego Garcia i Indiahavet i 1512. Han kom også til øya Mauritius samme år, men anses ikke som øyas oppdager. Året etter kom han til Réunion. I 1528 navnga oppdageren Don Diogo Rodrigues (mannen som øya Rodrigues er oppkalt etter) øygruppen med øyene Réunion, Mauritius og Rodrigues for Maskarenene etter Pedro de Mascarenhas. Pedro de Mascarenhas var majorkaptein i den portugisiske kolonien Malakka fra 1525 til 1526, og visekonge i Goa (1554–1555), hovedstaden for de portugisiske koloniene i Asia. Mascarenhas, Pedro Mascarenhas, Pedro Mascarenhas, Pedro Mascarenhas, Pedro Laken (Belgia). Laken (nederlandsk, uttales «la’køn») eller Laeken (fransk, uttales «lakeen») er en bydel nord-øst i Brussel i Belgia. I Laken ligger blant annet et nyklassisistisk slott oppført 1782–1784. Slottet er offisiell bolig for den belgiske kongefamilien og omgitt av en stor park. Bydelen har også en kirke i nygotisk stil med krypt for kongefamilien. Kirkegården bak har tradisjonelt vært for de rike og berømte, og her finnes også den originale statuen av Auguste Rodins berømte «Tenkeren» fra 1927. Notting Hill (film). "Notting Hill" er en romantisk komedie som har handlingen lagt til Notting Hill i London. Filmen er skrevet av Richard Curtis, som bl.a. skrev Fire bryllup og en gravferd. Fra denne filmen fikk han med seg hovedrolleinnhaver Hugh Grant og produsent Duncan Kenworthy samt fler av de samme produksjonsmedarbeiderene. Filmen ble en suksess på begge sider av Atlanteren, og den spilte inn over 785 millioner i USA og 355 millioner i England. Budsjettet var på rundt 280 millioner. Handling. William Thacker eier en bokhandel i Notting Hill. Han har ikke kommet seg over skilsmissen fra sin tidligere kone, og bor for tiden sammen med Spike, en eksentrisk waliser. En dag kommer den amerikanske filmstjernen Anna Scott innom bokhandelen. Kort tid etter besøket støter de på hverandre på gaten og William søler juice over Anna. Han tilbyr henne å skifte i leiligheten hans, og det blir starten på et komplisert forhold. Først kommer Annas amerikanske kjæreste i veien, og etter at Spike har vært litt løsmunnet på den lokale puben blir paret omringet av reportere etter deres første natt sammen. Anna forlater William i sinne, og Willam bestemmer seg for å komme seg videre. I løpet av det neste året gjør vennene hans tapre forsøk på å koble han sammen med andre kvinner. Etter et år kommer Anna tilbake til London, og prøver å vekke forholdet til live. Men William avviser henne, for så å innse at Anna er sjelevennen hans. Etter en jakt på Anna gjennom London, finner han henne på hennes siste pressekonferanse før hun drar tilbake til USA og lykkes med å be om en sjanse til. Benjamin Franklin Pierce. Kaptein Benjamin Franklin «Hawkeye» Pierce, M. D. var en rollefigur i boken (av Richard Hooker), filmen og TV-serien M*A*S*H. Karakteren ble spilt av Donald Sutherland i filmen og av Alan Alda i TV-serien. Om karakteren. Født i Crabapple Cove, Maine, USA, sønn av lege Daniel Pierce. Jobbet som lege i Boston der han møtte Trapper John. Han meldte seg som frivillig til hæren som kirurg og ble sendt til enheten 4077, som var en MASH-enhet (feltsykehus) under Koreakrigen Innimellom de til lider endeløst lange øktene med operasjoner gjør han det beste ut av livet i den isolerte leiren, med høyt alkoholkonsum, festing og gjennomføring av praktiske spøker på menneskene rundt han, spesielt den ubehangelige major Frank Burns og (hans kjæreste) major Margaret Houlihan. Pierce, Benjamin Franklin Magdalen College (Oxford). Magdalen College, en maimorgen i 2007 Magdalen College (uttales) er et av kollegiene ved University of Oxford i Oxford, England. Det er et av de rikeste kollegiene, med ressurser estimert til 116 millioner pund i 2003. Magdalen regnes som et av de vakreste kollegiene i Oxbridge, og det er også et av de mest besøkte. Det ligger ved elven Cherwell, og har en hjortepark innenfor eiendommen. Magdalen College School ligger like ved. Det firkantede tårnet er et av byens mange landemerker, og det er tradisjon for at kollegiekoret synger fra toppen av tårnet om morgenen på maidagen. Kollegiet ble grunnlagt som Magdalen Hall i 1448 av William of Waynflete, biskop av Winchester. I 1458 fikk det sin nåværende status og sitt nåværende navn. I grunnleggelsesstatuttene ble det slått fast at det skulle finansieres et kor for menn og gutter, og denne tradisjonen er bevart. I 2005 ble koret nominert til en Grammy Award for CD-en "With a Merrie Noyse", med musikk av Orlando Gibbons. Kollegier ved University of Oxford. University of Oxford består av 39 kollegier ("colleges") og 7 religions permanente privathaller ("permanent private halls, PPH's"). Disse er autonome enheter innenfor universitetet. Alle akademikere og studenter som arbeider eller studerer til en grad ved universitetet må være knyttet til et av kollegene eller en privathall. De fungerer ikke bare som bosted for studenter og stab, men har en betydelig plass i utdanningsprosessen. Læring i mindre grupper, som er viktigste metode ved Oxford, blir besørget av kollegiene, mens forelesninger, eksamener, laboratorier og det sentrale biblioteket blir drevet av universitetets sentraladministrasjon. Det typiske kollegiet består av en storsal til måltidene, kapell, bibliotek, bar, fellesrom for seniorstudenter, mellomnivåstudenter og juniorstudenter, hybelrom for 200-400 studenter og leiligheter for ledelsen. Bygningene varierer fra middelalderbyggverk til helt moderne strukturer, men de fleste har beholdt den gamle planen med sammenhengende bygninger liggende rundt en sentral, kvadratisk gårdsplass med en eller flere treporter ut mot omverdenen. Marina Frost. Dr. Marina Frost (født 1950 i Marne) er kansler ved Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg siden 2003. Liv. Hun studerte fra 1968 retts- og statsvitenskap i Göttingen, Marburg, Freiburg og Kiel, og avla 1973 den første og 1975 den store juridiske statseksamen. Fra 1976 til 1978 arbeidet hun som dommer, før hun ble vitenskapelig assistent ved professor H. E. Henke ved Christian-Albrechts-Universität zu Kiel. I 1980 tok hun den juridiske doktorgrad med avhandlingen "Vorvertragliche und vertragliche Schutzpflichten". Fra 1980 til 1992 innehadde hun lederstillinger i administrasjonen ved Christian-Albrechts-Universität, og ble i 1992 utnevnt til kansler ved Universität Hildesheim. I november 1997 overtok hun samme posisjon ved Georg-August-Universität Göttingen, hvor hun i 2002 også ble utnevnt til visepresident. I 2003 ble hun utnevnt til grevinne Ramona vom Hagens etterfølger som kansler ved Heidelberg-universitetet av Baden-Württembergs statsminister. Marina Frost er en ivrig talskvinne for å gjøre universitetene om til eliteinstitusjoner i større grad. Kryptografi. Tatjana van Vark's enigma-inspirerte rotorbaserte krypteringsmaskin Kryptografi er læren om språklige og matematiske teknikker for å sikre informasjon mot innsyn eller modifikasjon, som oftest i forbindelse med kommunikasjon. Ordet kommer fra gresk: "kryptos" («skjult») og "graphein" («skrive»). Det greske verbet "kryptein" betyr å skjule. "Dechiffrere" (fra fransk "dechiffrere") betyr opprinnelig å lese eller tyde chifferskrift (det vil si kryptert tekst), men brukes i våre dager mer i betydningen å forklare noe som er utydelig eller dunkelt. Den historisk mest interessante delen av kryptografi er "kryptering", som består i å prøve å gjøre en melding uleselig for andre enn de som er ment å motta den. Moderne kryptografi omfatter også teknikker for å kunne verifisere at en melding ikke har blitt endret siden den ble sendt, eller at den har blitt sendt av en autorisert sender; dette brukes blant annet i systemer som elektronisk signatur og digitale penger. Ikke databaserte systemer. Den tidligste kjente form for kryptering var egyptiske skribenter som ca 1900 f.kr. byttet ut hieroglyfene med andre. En annen tidlig krypteringsmetode var Cæsar-metoden som ble brukt ca 50 år f.kr. Den gikk ut på å forflytte alle bokstavene i alfabetet et visst antall plasser. Det vil si om nøkkelen er 3, så vil bokstaven «a» bli erstattet med «d», «b» med «e», «c» med «f», osv. Ordet «viktig» blir da kryptert til «ylnwlj». Cæsar brukte denne metoden når han sendte meldinger til sine generaler. Metoden er ikke særlig sikker og antall nøkkelkombinasjonen er bare 29 (i det norske alfabetet). Antall nøkkelkombinasjoner er en viktig egenskap ved en krypteringsmetode. Antallet må være så høyt at det ikke er praktisk mulig å løse krypteringen ved hjelp av prøv-og-feil metoden (brute force). Likevel for en som ikke hadde noen form for kjennskap til kryptoanalyse var metoden tilstrekkelig for å beskytte meldingene. Substitusjonschiffer. I denne typen kryptering bytter man ut en bokstav med en annen. Da vil for eksempel «a», bytte plass med «j», «b» med «y», «c» med «f» etc. I utgangspunktet er antall nøkler i det norske språk (29 bokstaver) formidabelt. Kombinasjonene er 29*28*27*26..1 (ned til 1). Dette gir milliarder av nøkler. Likevel er krypteringen lett å løse ved hjelp av frekvensanalyse. Den har likevel vært mye i bruk gjennom tidene. Som en enkel form for kryptering hvor man ikke vil at en tjener eller andre skal lese innholdet, var den som regel sterk nok. I kombinasjon med andre krypteringsmetoder kan den bli sterk, se Enigma. Et eksempel på et svært svakt monoalfabetisk substitusjonschiffer er ROT13. Svakheten ved en monoalfabetisk kryptering er at bokstaven alltid er den samme. Bokstaven a vil alltid være for eksempel j, slik som i eksemplet over. Om man derimot ved første forekomst av bokstaven «a» erstattet denne med «j» og neste gang erstattet «a» med «y», vil det bli mye vanskeligere å knekke krypteringen siden «a» kan opptre som enten j eller y. Et chiffersystem hvor flere tegn representerer et tegn, kalles polyalfabetisk. Den franske diplomaten Vigenère (1523–1596), introduserte det polyalfabetiske substitusjonschifferet. Dette var en kraftig forbedring i forhold til krypteringsmetodene som eksisterte. Faktisk ble metoden brukt under andre verdenskrig og som reserveløsning i dag. Likevel ble den ikke brukt i alle sammenhenger fordi den var langsommere og vanskeligere i bruk. a> knekt av USA og England Andre verdenskrig. Som ved andre teknologier, fikk andre verdenskrig stor betydning for utviklingen av kryptografi. På denne tiden begynte man å gå over til maskinell kryptering – å kryptere for hånd var tidkrevende og tildels en usikker fremgangsmåte. Flere typer elektromekaniske innretninger, slik som den berømte Enigma, så dagens lys. Tyskland, som okkuperte store områder over store avstander, hadde et ekstra stort behov for effektiv kryptering. I tillegg til Enigma utviklet de også Lorenz chiffer-systemet, et krypteringssystem for fjernskriver. Lorenz brukte hjul slik som Enigma, for så å bruke XOR (eksklusiv eller) til å kryptere meldingene i ECB modus (se under databaserte systemer). Man greide også å utvikle ekte digitale systemer, for eksempel SIGSALY, et amerikansk krypteringssystem beregnet på å kryptere tale. SIGSALY ble brukt av toppledere i de allierte landene, spesielt mellom USA og England. Kryptoanalysen gjennomgikk også en revolusjon, og det var nettopp dette som førte til at den første programmerbare digitale datamaskinen, Colossus, ble tatt i bruk (1944). Den ble med stort hell brukt til å knekke de tyske lorenz-meldingene. Ironisk nok greide svensken Arne Beurling å knekke de tyske meldingene mellom Norge og Tyskland med papir og penn, på bare to uker. Symmetrisk kryptering. Ved symmetrisk kryptering bruker man samme nøkkel både ved kryptering og dekryptering av data. Krypteringsmetoden er som regel meget sterk. Problemet er distribusjonen av nøkler. Det er en risiko for at en nøkkel kan komme på avveie, eller at man ikke er i stand til å utveksle nøkler. Symmetrisk kryptering algoritmer kan bli inndelt i Blokk Chiffer eller Strøm Chiffer. I Strøm Chiffer så blir bytene i meldingen kryptert en av gangen, mens i Blokk Chiffer så blir en blokk med bytes tatt og kryptert som en enhet. Data Encryption Standard eller DES er den mest kjente databaserte krypteringsmetoden. Den ble introdusert i 1975 av IBM, basert på en tidligere algoritme (Lucifer), konstruert av Horst Feistel. Nøkkelen var på 56 bits, en litt svak nøkkel. Årsaken til at nøkkelen ble på 56 bits, var at NSA, USA's sikkerhetstjeneste, ikke ville ha en altfor sterk algoritme. Med 56 bits fikk man likevel en ganske sterk kryptering, men ikke så sterk at NSA ikke kunne dekryptere den om nødvendig. Selv om 56 bits DES fortsatt er i bruk, er den i dag altfor svak (2006). Et cluster av datamaskiner kan knekke krypteringen i løpet av noen timer (brute force). For fortsatt å kunne bruke hardware lagd for DES, innførte man en ny variant kalt trippel DES. I trippel DES blir informasjonen kryptert 3 ganger, styrken er på effektive 112 bits. Trippel DES har milliarder av flere kombinasjoner enn 56 bits DES. Den er foreløpig heller ikke knekket ved brute force. DES tilhører kategorien Blokk Chiffer; de fleste symmetriske krypteringssystemer er basert på denne teknikken. I en blokk chiffer (algoritme) deles informasjonen opp i blokker som så gjennomgår krypteringsprosessen. I DES bruker man blokker på 64 bits, disse blir delt i to nye blokker på 32 bits. Disse blokkene kalles høyre og venstre, disse blokkene blir kryptert (Exclusive OR) med 48 bits nøkler i et feistel nettverk. DES kjører 64 bits-blokkene 16 runder før den er ferdig med krypteringen. Blokk-metoder. Et relativt enkelt og hurtig system. Her blir hver enkel blokk eller tegn kryptert med XOR (eksklusiv eller) for å produsere chifferteksten. Når man skal dekryptere, gjentar man bare prosessen for å hente fram klarteksten. Systemet er helt sikkert om krypteringsnøkkelen er tilfeldig valgt og er like lang som teksten, da har man et engangschiffer. I de aller fleste tilfeller bruker man en mindre nøkkel for å lage flere nøkler, noe som svekker systemet. Eventuelle svakheter og mønster i nøklene synes lett i chiffermeldingen. For at dette systemet skal være sikkert, må man bare kryptere med samme nøkkel én gang. Under andre verdenskrig gjorde tyske Lorenzoperatører flere tabber, bl.a. å kryptere samme melding to ganger. ECB anbefales kun brukt som system dersom informasjonen er liten eller om man har mulighet til å bytte nøkkel ved ny kryptering. Ligner på ECB ved at man krypterer blokkene med XOR, men i stedet blir resultatet av krypteringen kryptert på nytt med neste blokk og neste nøkkel. Ved denne metoden vil klarteksten bli blandet med nøkkelen, slik at man produserer et chiffer som ikke bare er avhengig av nøkkelen, men også klarteksten. Ligner på CBC, her blir resultatet ført tilbake i en selvsynkroniserende strøm av chiffer. Lik CFB, men synkron. Dette beskytter bedre mot feil i overføringen, bl.a. fordi feilrettingssystemer kan brukes før og etter krypteringen. Asymmetrisk kryptering. Asymmetrisk kryptering kalles også offentlig nøkkel-kryptering. Man benytter to nøkler, én privat og én offentlig nøkkel. Fordelen er at om Per ønsker å sende en beskjed til Kari, kan han bruke Karis offentlige nøkkel til å kryptere meldingen med. Kari, som også har den hemmelige nøkkelen, kan dekryptere meldingen. Selv om for eksempel Eva fanger opp meldingen og er i besittelse av den offentlige nøkkelen, kan hun ikke dekryptere meldingen. Fordelen med dette systemet er at man slipper problemet med nøkkeldistrubusjon, man trenger ikke å være redd for at nøkler skal komme på avveie. Per trenger jo ikke å få noen hemmelig nøkkel av Kari før han skal sende meldingen. Den offentlige nøkkelen kan hvem som helst få, Kari kan legge den på sin hjemmeside eller maile den uten at dette er noen risiko. Asymmetriske nøkler kan også brukes til signering. Dersom Kari krypterer en melding med sin hemmelige nøkkel, kan alle som har hennes offentlige nøkkel dekryptere og lese meldingen. Dersom meldingen faktisk er lesbar og gir mening, er Kari den eneste som kan ha skrevet meldingen. Kvantekryptering. Krypteringsmetode basert på Heisenbergs usikkerhetsrelasjon. Først beskrevet av studenten Stephen Wiesner på slutten av 60-tallet. Prinsippet løser et alvorlig problem med kryptering, nemlig utvekslingen av nøkler. I tillegg åpnes det en mengde andre muligheter. En egenskap ved kvantemekanikken er prinsippet at ved å måle eller registrere en tilstand, utelukker man muligheten for flere observasjoner. Dette utnyttes i Kvantekryptering. Ved å sende informasjon fra punkt a til b, vet man at så lenge B kan lese informasjonen fra A (og motsatt), er det helt umulig for andre å tyvlytte. Om noen tyvlytter, vil informasjonen plutselig bli uleselig. En mengde nesten uvirkelige andre muligheter ved kvantekryptering finnes. Et eksempel er en beskjed som inneholder to meldinger. Ved å velge å lese en av beskjedene blir det umulig å lese den andre. Kvantepenger, penger som ikke kan forfalskes. Det har nå blitt konstruert overføringssystemer som bruker fotoner for å utveksle symmetriske krypteringsnøkler. Da er man ikke avhengig av asymmetrisk (PKI) kryptering for å utveksle nøkler, noe som styrker krypteringen betydelig, siden symmetrisk kryptering som regel er betydelig sterkere en asymmetrisk. Framtiden. Dagens databaserte kryptering er meget sikker, i alle fall for det private kommersielle markedet. Det er ikke kjent at noen kriminell organisasjon har knekt nøkler på 112 bits (trippel DES) eller andre kraftigere systemer. I en verden hvor informasjon og kommunikasjon spiller en større rolle, blir sikringen av informasjonen viktigere. I Norge og Europa har vi prinsipielt fri tilgang til kryptering, dette i motsetning til mange andre land. Det er ikke sikkert det fortsetter å være slik. Politiets viktigste metoder for å bekjempe kriminalitet og terrorisme er avlytting. Dessverre er kryptering et toegget sverd, det kan beskytte, men samtidig også misbrukes. Et engelsk forslag som stadig dukker opp, er "key escrow". Et system hvor en tredje part oppbevarer nøkler, og hvor myndighetene må ha rettens kjennelse for å få nøkkelen. For å få lov til å benytte sterk kryptering må man til gjengjeld gi en kopi til denne tredje parten. Likevel innser de fleste at man ikke kan hindre utbredelsen av kryptering, hverken i form av lovverk eller ved å hindre eksport. Samtidig er kryptering en nødvendighet i dagens moderne samfunn. En betingelse for all e-handel, men kanskje en nødvendighet for å bevare frihet og demokrati. Walter Eugene O'Reilly. Walter Eugene O'Reilly eller korporal Walter Eugene «Radar» O'Reilly (eller bare «Radar») var en rollefigur i bokserien M*A*S*H (av Richard Hooker), filmen MASH og TV-serien M*A*S*H, samt i TV-piloten W*A*L*T*E*R og to episoder av TV-serien AfterMASH. I både filmen og TV-serien var figuren spilt av Gary Burghoff, den eneste som spilte i filmen som fikk gjenta sin rolle i TV-serien. Om figuren. Romanen fortalte at Radar kom fra Ottumwa i Iowa. Han var bondesønn og faren var død, moren bodde på familiegården og hans onkel Ed hjalp til på gården og fungerte som Radars mannlige forbilde. Radar ble ofte portrettert som en vennlig ung mann fra Midtvesten. Det at han sov med sin teddybjørn var et symbol på hvor ung denne mannen var da han kom til Korea. Han hadde et godt forhold til barn, og brukte av og til tiden på foreldreløse koreanske barn i området der leiren lå. Korporal O'Reilly fikk en tøff start som leirassistent på 4077, og det så først ut som om han ikke kunne gjøre noen ting riktig. Leirkommandant oberstløytnant Henry Blake tok ham under sine vinger, og til slutt ble den unge mannen en effektiv assistent, ofte visste han mer om hva som skulle gjøres og hva som kom til å skje enn Blake, og Radar utviklet en nærmest magisk evne til å kunne skaffe leiren hva den trengte, men også til å forutse hva behovet kom til å bli og hva hans overordnede kom til å be om. Han hadde også en evne til å høre lyden av innkomne helikoptre med skadde (til og med i enkelte episoder å vurdere om helikoptrene var tomme eller hadde en eller to skadde om bord). Det var disse evnene som skaffet ham kallenavnet «Radar». Gjennom hele serien var han mer eller mindre leirens lim som holdt virksomheten gående uten avbrudd. Blake og Radar kom etter hvert til å stå hverandre nær, og det var Radar som med tårer i øynene fortalte resten av leiren at Blakes fly var skutt ned og at han var død. Radar brukte litt tid på å tilpasse seg sin nye sjef, oberst Sherman T. Potter, men kom også godt overens med ham. Radar var glad i dyr, og holdt flere mens han var i leiren. Da oberst Potter hadde jubileum, gav Radar ham Sophie, ei merr som han hadde reddet sammen med Pierce og B.J. Hunnicutt. OReilly, Walter Laken (sengetøy). Laken er et stort tøystykke til å dekke underlaget (madrassen) i ei seng med. Et tilsvarende laken kan også legges mellom kroppen og overbredslet (sengeteppet) hvis en ikke bruker dyne. Lakenet brettes da gjerne over teppet øverst og kalles overlaken i motsetning til underlakenet oppå madrassen. Et laken beskytter personen og underlaget mot skitt og gjør reinholdet av madrass og tepper enklere. Materialer og typer. Laken har tradisjonelt vært vevd av lin, men bomull har i dag nesten overtatt helt. Silke og glatt sateng brukes til ekstra fint sengetøy. Fine lakener kunne tidligere bli ustyrt med både monogram og blondekanter. Laken med sydde hjørner eller strikk, såkalte strekklaken, er lettere å legge på madrassen hvis de holder samme størrelse. Lakenpose er et tynt, lett laken sydd som en sekk til bruk sammen med sovepose eller med dyne og pute for å unngå å legge nytt dynetrekk, putevar og laken på senga. Egne lakenposer brukes særlig av reisende på fjellstuer og vandrerhjem. Laken, putevar og dynetrekk kjøpes i dag ofte under betegenelsen «sengesett» og har da som regel samme farge, mønster eller dekor. Annet. Ordet «laken» (fra lavtysk) betydde opprinnelig et firkantet stykke hvitt lerretstøy til forskjellig bruk, særlig til å dekke noe. Nå brukes laken bare som forkortelse for sengelaken. I tidligere tider ble hvitt sengetøy, duker o.l. av lin lagt ut i sola til bleiking, glatting og eventuelt tørking. I dag er det flere steder i Norge som har navnet «Bleikeplassen», «Bleikevollen» eller liknende oppkalt etter slik bruk. Mange mener forøvrig at sengetøy som tørker ute, dufter bedre enn tøy som har hengt inne. Nyvasket sengetøy oppleves kjøligere fordi det er ofte er glattere enn brukt. Samme effekt oppnås med sengetøy av silke. Spøkelser framstilles i populærkulturen ofte som hvite lakener etter den gamle skikken med likkleder eller dekkelakener over de døde. Sammenknyttede lakener brukes ellers ofte som brann- eller flukttau i vitsetegninger og filmer. Et blodig laken etter en bryllupsnatt har i visse kulturer blitt vist fram til familie og slekt som bevis på brudens jomfrudom og ærbarhet. Gary Burghoff. Gary Burghoff (født 24. mai 1943 i Bristol i Connecticut) er en amerikansk filmskuespiller, mest kjent for sin rolle som korporal Walter «Radar» O'Reilly i TV-serien "M*A*S*H" og filmen "M*A*S*H". Burghoff har også hatt andre roller, som Charlie Brown i 1967 off-Broadway musikalen "You're a Good Man, Charlie Brown". Han ble født med klumpfot og to korte fingre på hans venstre arm, men er blitt en mester å å skjule dette. I "Charlie Brown" hadde han en baseballhanske på hånden det meste av tiden, mens han i TV-serien "M*A*S*H" brukte en skrivetavle. Burghoff var gift med Janet Gayle fra 1971 til 1979 og fikk ett barn sammen før ekteskapet endte med skilsmisse. I 1991 giftet han seg med Elisabeth Bostrom og fikk to barn med henne. I dag bor han i Paradise, California og gjør blant annet TV-reklame for lokale leger. Burghoff har også jobbet som profesjonell jazz-trommist, og ledet trioen "The We Three", og har også malt naturbilder. Fairchild. 1944 Fairchild Argus III (G-BCBH) Fairchild var en amerikansk industribedrift og flyprodusent som var grunnlagt i 1925 og basert i San Antonio, Texas. Selskapet skiftet navn på storhetstiden i begynnelsen av 1970-årene og ble engasjert i flere aspekter som industriell maskin, motor og verktøyproduksjon, satellittproduksjon for NASA samt utvikling og produksjon av helikoptre og fly til både sivile og militære aktører. Selskapet er også spesielt kjent for å ha designet og utviklet det militære angrepsflyet Fairchild Republic A-10 Thunderbolt II. Historie. Firmaet ble grunnlagt av Sherman Fairchild, (mannen bak Fairchild Semiconductor og en av pionerene til Silicon Valley), som Fairchild Aviation Corporation, og var basert i Farmingdale, New York. Selskapet produserte det første amerikanske flyet med helt lukket cockpit og hydraulisk landingsunderstell med "Fairchild FC-1". I begynnelsen var de også kjent som Fairchild Aircraft Manufacturing Company. Selskapet flyttet til Hagerstown i Maryland i 1931. Under 2. verdenskrig produserte selskapet "Fairchild AT-21 Gunner," et tomotors treningsfly på en nedlagt kunstsilkefabrikk i Burlington, North Carolina. I 1949 startet Fairchild Engine and Airplane Corporation med å utvikle og produsere transportflyet C-123 Provider for det amerikanske luftforsvaret. Flyet gikk inn i tjeneste i 1955. I 1956 fikk selskapet rettighetene til Fokker Friendship, og produserte 206 fly under benevnelsen "Fairchild F-27" og "Fairchild Hiller FH227". De produserte også transportflyet Fairchild C-119J "«Flying Boxcar»" som senere ble brukt flittig under Koreakrigen og Vietnamkrigen. Denne typen ble også brukt av Italia og Norge under FN-oppdragene i Kongo på 1960-tallet. I 1964 kjøpte Fairchild Hiller Helicopter. De byttet navn til Fairchild Hiller og produserte det sivile helikopteret "FH-1100" inntil 1973 da helikopter-delen av selskapet ble solgt tilbake til Stanley Hiller. I 1965 kjøpte de den tradisjonelle flyprodusenten Republic Aviation Company og i 1971 byttet Fairchild navn til Fairchild Industries rett etter grunnleggerens død. Det samme året kjøpte de opp flyprodusenten Swearingen og produserte det svært tsuksessrike pendlerflyet Fairchild Swearingen Metroliner. Flytypen ble også produsert til det amerikanske luftforsvaret med benevnelsen C-26 Metroliner og UC-26 Metroliner). I løpet av 1971 og 1972 utviklet selskapet det som kom til å bli Fairchild Republic A-10 Thunderbolt II, og utkonkurrerte dermed Northrop på design. Fairchild var med på å utvikle Saab 340, som fra begynnelsen het SF-340, men ble tvunget til å avslutte de sivile prosjektene av det amerikanske forsvarsdepartementet og bedt om å konsentrere seg om utvikling og produksjon av forsvarsmateriell. I 1996 kjøpte Fairchild den tyske produsenten Dornier GmbH og skiftet navn nok en gang til Fairchild Dornier. Selskapet begynte i 1998 produksjonen av Dornier 228 på lisens fra Daimler-Benz. I 2002–2003, ble selskapet tatt over av M7 Aerospace. Clare College (Cambridge). Clare College er et av kollegiene ved University of Cambridge. Det er det nest eldste av de nåværende kollegiene etter Peterhouse. Det studerer 400 studenter på lavere grads nivå ("undergraduate") og 180 studenter på høyere grads nivå ("postgraduate") ved kollegiet. Clare er bl.a. berømt for sitt kor og for sine haver. Det regnes som et av de mest liberale kollegiene ved Cambridge. Historie. Kollegiet ble grunnlagt i 1326 av universitetets kansler, Richard de Badew, og kalt University Hall. Etter økonomiske vanskeligheter ble det grunnlagt på nytt i 1338 som Clare Hall ved en donasjon fra Elizabeth de Clare, barnebarn av kong Edward I. Det var kjent som Clare Hall frem til 1856, da det endret sitt til Clare College (et nytt Clare Hall ble grunnlagt i 1966) Sabine Baring-Gould. Sabine Baring-Gould (født 28. januar 1834, død 2. januar 1924) var en viktoriansk engelsk prest, hagiograf, antikvar, salmedikter, forfatter og samler av folkesanger. Noen av hans mest kjente salmer var "Onward, Christian Soldiers" og "Now the Day is Over". Han oversatte også flere salmer fra baskisk. Baring-Gould, Sabine Baring-Gould, Sabine Hjortejegeren. "Hjortejegeren" ("The Deer Hunter") er en amerikansk drama- og krigsfilm fra 1978 om hvordan Vietnamkrigen påvirker menneskene i industribyen Clairton i Pennsylvania syd for Pittsburgh. Robert De Niro, John Cazale, John Savage, Christopher Walken, Meryl Streep og George Dzundza spiller hovedrollene. Filmen er løselig basert på den tyske romanen "Tre kamerater" fra 1937, skrevet av Erich Maria Remarque som selv var veteran fra første verdenskrig og som også skrev romanen "Intet nytt fra Vestfronten". "Tre kamerater" følger livene til tre tyske veteraner fra krigen i Tyskland i 1920-årene i Weimar-republikken. Som i boken, drøfter "Hjortejegeren" de moralske og mentale virkningene av krigens vold og den politisk manipulerte patriotismen i forhold til vennskap. æresbegrep og familiebånd i et lokalsamfunn med tette bånd, og omhandler kontroversielle team som rusmisbruk, selvmord, utroskap, og mentale lidelser. Filmen ble tildelt fem Oscar, herunder Oscar for beste film og Oscar for beste regi. "Hjortejegeren" er også kjent for tittelmelodien "Cavatina" av Stanley Myers, framført av australske John Williams på klassisk gitar. Handling. De Niro, Savage og Walken portretterer amerikanske fabrikkarbeidere og lidenskapelige hjortejegere. Dette arbeidermiljøet er av russisk opprinnelse. Den første tredjedelen av filmen handler om bryllupet til «Steven» (Savage) og «Angela», og er en storslagen skildring av en russisk-ortodoks vielse med tilsvarende livsbejaende bryllupsfest etterpå. Samtidig, og som en kontrast til den livlige festen, kommer en Vietnamveteran innom denne og varsler de kommende tragediene. Det er klart under bryllupet at Angela er gravid med Nick (Walken). Etter en siste hjortejakt reiser trioen i krigen i Vietnam. Alle tre blir tatt som krigsfanger og blir utsatt for grusom behandling, hvor vaktene blant annet tvinger dem til å spille russisk rulett. Gjennom viljestyrke og selvkontroll klarer Michael (DeNiro) å utmanøvrere fangevokterne og leder en flukt. Men Steven blir under flukten så skadet at han mister begge benene, og senere er så krigstraumatisert at han ikke bryr seg om noe annet enn livet på sykehuset. Da Michael kommer hjem fra Vietnam, møter han et svært endret hjemland og han selv er svært endret gjennom sine kraftige krigsopplevelser. Han drar blant annet på hjortejakt, men greier ikke å trekke av da han har en flott hjort i sikte. Han klarer ikke å drepe mer. Imidlertid har Nick (Walken) blitt igjen i Vietnam, og da Michael gjennomskuer årsaken, reiser han tilbake til Saigon (rett før byen faller). Han finner den hjernevaskede og psykisk skadede Nick som har blitt besatt av det dødelige spillet russisk rulett og er en profesjonell utøver av dette i bakgatene i Saigon. De gjenforenes, men Nick er fiendtlig innstilt til Michael og som følge av sine krigsskader ønsker han ikke å bli med Michael hjem. For å utfordre Nicks lojalitet og kjærlighet til sin beste venn, må Michael utfordre Nick til å spille russisk rulett mot hverandre, mens Michael hele tiden under spillet forsøker å overbevise Nick om å vende hjem. Nick er imidlertid upåvirkelig, og tar pistolen og skyter seg selv i hodet. Michael, som hadde lovet å ikke etterlate Nick i Vietnam, bringer liket tilbake til USA. Filmen ender den morgenen da Nick begraves, da Michaels kjæreste Linda (Streep) foreslår en skål for den falne vennen Nick, men skaden forårsaket av krigens redsler har allerede ødelagt vennegjengen for alltid. Filmen ender med at vennene, etter sørgehøytideligheten etter Nick, improvisert synger Irving Berlins sang «God Bless America» i et spedt forsøk på å begynne på noe nytt. Den 14. Razzie-utdelingen. Burt Reynolds vant prisen for verste skuespiller Woody Harrelson vant prisen for verste mannlige birolle Faye Dunaway vant prisen for verste kvinnelige birolle Janet Jackson vant prisen for verste nykommer Verste film. "Uanstendig forslag" (Paramount) Verste skuespiller. Burt Reynolds for "Cop And A Half" Verste skuespillerinne. Madonna for "Body Of Evidence" Verste mannlige birolle. Woody Harrelson for "Uanstendig forslag" Verste kvinnelige birolle. Faye Dunaway for "The Temp" Verste regissør. Jennifer Chambers Lynch for "Boxing Helena" Verste manus. "Uanstendig forslag", manus av Amy Holden Jones, basert på en roman av Jack Engelhard Verste nykommer. Janet Jackson for "Skjebnens ironi" Verste «originale» sang. «Addams Family (WHOOMP!)» fra "Addams Family Values", av Ralph Sall, Steve Gibson og Cecil Glenn Jan Kromkamp. Jan Kromkamp (født 17. august 1980 i Makkinga i Nederland) er en nederlandsk fotballspiller som for tiden spiller i PSV Eindhoven. Han har hittil spilt 16 landskamper for. Kromkamp ble hentet til PSV fra Liverpool FC sommeren 2006, etter bare et halvår i England. Karriere som spiller. Oppdatert 6. mai 2007 U.S. Army, Berlin. U.S. Army, Berlin (USAB) var en kommando i den amerikanske hæren, opprettet i desember 1961 i forbindelse med byggingen av Berlinmuren. Kommandoen overtok ansvaret for amerikanske styrker i Berlin fra U.S. Army, Europe (USAREUR), og fikk kontroll over Berlinbrigaden, sanitetvirksomheten, Tempelhof lufthavn (da en amerikansk flystasjon), Armed Forces Network (radio og fjernsyn), den militære liaisonmisjonen og Field Station Berlin (etterretning). Troppene under USAB var forlagt i diverse kaserner rundt om i byen, inkludert Andrews Barracks, McNair Barracks og Turner Barracks. USAB ble deaktivert i 1994 etter den kalde krigens avslutning og Tysklands gjenforening. Jan Tore Klovland. Jan Tore Klovland (født 3. februar 1949) er professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole. Hans spesialfelt er monetær økonomi og valutaspørsmål. De siste årene har han særlig arbeidet med makro-historiske problemstillinger, herunder spørsmålet om rollen monetære forhold har spilt for konjunkturimpulser mellom land. 1. panserdivisjon (USA). 1. panserdivisjon ("1st Armored Division") er en divisjon i den amerikanske hæren med hovedkvarter i Wiesbaden i Tyskland. Den var den første amerikanske panserdivisjonen som deltok i kamphandlinger under annen verdenskrig. Divisjonen inngår i V korps. Eksterne lenker. Panserdivisjon 01 V korps. V korps ("V Corps") er et korps i den amerikanske hæren, med hovedkvarter i Campbell Barracks i Heidelberg, Tyskland. Korpset har omkring 41 000 tropper (2005). V korps ble opprettet 18. mai 1862, som en del av "Army of the Potomac", som da var på Peninsula-felttoget. Det ble etter borgerkrigen demobilisert 28. juni 1865. 12. juli 1898 ble det reaktivert og sendt til Cuba. På grunn av sykdom ble korpset repatriert til New York og demobilisert samme året. 7. juli 1918 ble korpset reaktivert for å delta i første verdenskrig, og returnerte til USA i 1919. I oktober 1940 ble korpset reaktivert for å delta i andre verdenskrig. Under den kalde krigen hadde korpset som oppgave å møte sovjetiske styrker i Europa. Etter den kalde krigen har korpset støttet forskjellige fredsbevarende oppdrag samt krigen i Irak. Eksterne lenker. Korps 05 6. divisjon (Australia). 6. divisjon var et forband i den australske hæren under annen verdenskrig. Divisjonen inngikk i 2. australske imperiestyrke og deltok i felttogene i Nord-Afrika, Hellas og Ny-Guinea. 2. australske imperiestyrke. 2. australske imperiestyrke ("2nd Australian Imperial Force") var en ekspedisjonsstyrke i den australske hæren under annen verdenskrig. Styrken ble opprettet i 1939 og bestod av frivillige soldater, da den australske hæren hovedsakelig bestod av militser og reservetropper uten hjemmel til å kjempe utenlands. Ekspedisjonsstyrkens hovedelementer var fem divisjoner – 6., 7., 8. og 9. – opprettet i 1939–40. Generalmajor Thomas Blamey var offisielt ekspedisjonsstyrkens første kommandør, men i praksis kjempet divisjonene sjelden samlet, og individuelle brigader og bataljoner ble sendt til forskjellige operasjonsområder. Chuck Norris. En ung Chuck Norris fra tiden før det karakteristiske skjegget Carlos Ray «Chuck» Norris (født 10. mars 1940) er en amerikansk skuespiller, kanskje mest kjent for sin rolle i TV-serien "Walker Texas Ranger". Norris sluttet seg til United States Air Force i 1958 og ble sendt til Osan Air Base i Sør-Korea. Det var ved denne basen Norris fikk kallenavnet Chuck og begynte sin kampsport-trening. Norris sluttet i militæret i august 1962. Han arbeidet deretter for Northrop Corporation og åpnet en kjede av karate-skoler. Norris deltok i flere turneringer ved International Karate Championships. Den 24. november 1968 vant han Professional Middleweight Karate Championship, en tittel han holdt i seks sammenhengende år. I 1969 gjorde Norris sin skuespiller-debut med filmen The Wrecking Crew, samme år ble han tildelt utmerkelsen Fighter of the Year Award av Black Belt Magazine. Norris etablerte foreningen Fighting Arts Federation i 1990. Som en betydelig del av hans filantropiske bidrag til samfunnet, ble denne organisasjonen dannet for å utvikle selvtillit og fokus på utsatte barn som en taktikk for å holde dem borte fra narkotika ved å trene dem i kampsport. Den 1. juli 2000, ble Norris presentert med en Lifetime Achievement Award av World Karate Union Hall of Fame. I juni 1970 ble hans yngre bror Wieland, en menig soldat i det amerikanske militæret drept i Vietnam. Under en demonstrasjon for martial arts i Long Beach, møtte Norris kampsportutøveren Bruce Lee som han senere opptrådte i flere filmer sammen med. I 1963 ble hans første sønn Mike født. Hans datter Dina ble født i 1964 av en kvinne han ikke var gift med. Så hadde han en annen sønn, Eric, sammen med sin kone i 1965. Etter 30 års ekteskap skilte Norris og hans kone seg i 1988. I november 1998 giftet Norris seg med tidligere modell Gena O'Kelley. O'Kelley hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Hans kone nedkom med tvillinger i 2001. Gutten fikk navnet Dakota Alan Norris og datteren ble kalt Danilee Kelly Norris. Norris mottok en Veteran of the Year Award i 2001. I 2005 grunnla Norris World Combat League (WCL). I tillegg støtter Norris den Vijay Amritraj Foundation, som tar sikte på å bringe håp, hjelp og helbredelse til forsvarsløse og uskyldige ofre for sykdom og tragedie i India. Norris er en republikaner og har donert mer enn 32 000 dollar til forskjellige republikanske kandidater og organisasjoner siden 1988. Norris støtter rettigheter og eierskap av skytevåpen. Den 22. oktober 2007, annonserte Norris sin anbefaling til guvernør Mike Huckabee under presidentvalget. 1. australske imperiestyrke. 1. australske imperiestyrke ("1st Australian Imperial Force") var en ekspedisjonsstyrke i den australske hæren under første verdenskrig. Den ble opprettet 15. august 1914 etter at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Styrken var i sin tid bare kjent som "Den australske imperiestyrke", men kalles idag "1. australske imperiestyrke" for å skille den fra 2. australske imperiestyrke som kjempet under annen verdenskrig. Totalt tjenestegjorde 284 norskfødte australiere i AIF. Robert Altman. Robert Bernard Altman (født 20. februar 1925 i Kansas City (Missouri), død 20. november 2006 i Los Angeles) var en amerikansk regissør, produsent og manusforfatter. Altman hadde regissert en rekke filmer men ingen store suksesser da han i 1970 slo gjennom med militærsykehuskomedien MASH (sic – uten stjerner). Han var gift tre ganger og hadde fem barn. Altmans sønn, Mike Altman skrev teksten til Johnny Mandels kjenningsmelodi til MASH, «Suicide is Painless», da han var 14 år. På grunn av tekstens innhold ble bare en instrumental benyttet i TV-serien M*A*S*H som gikk over 11 år fra og med 1972. Han ble Oscar-nominert i kategorien «beste regissør» fem ganger, for filmene "MASH", "Nashville", "The Player", "Short Cuts" og "Gosford Park", men vant aldri. Under den 78. Oscar-utdelingen i 2006 mottok han en æres-Oscar for en «karriere som gang på gang har gjenoppdaget kunstformen og inspirert både filmskapere og publikum på samme måte.» Ehud Olmert. Ehud Olmert (hebraisk; født 30. september 1945 i Binyamina, Palestinamandatet) var statsminister i Israel i perioden 2006–2009. Hans verv i israelsk politikk inkluderer visestatsminister, finansminister og minister for industri, handel og arbeid, i tillegg til å være minister for Israels arealadministrasjon og for den israelske rikskringkastingen. Han ble i mars 2006 leder for partiet Kadima, grunnlagt av Ariel Sharon. 4. januar 2006 ble statsministerembedet midlertidig overført til Olmert etter at Ariel Sharon hadde pådratt seg en større hjerneblødning. 14. april 2006 overtok Olmert formelt som statsminister etter at Sharon var erklært ute av stand til å regjere. Olmerts nye regjering var klar 4. mai 2006. Bakgrunn. Ehud Olmert er født i Israel av harbinrussiske jødiske foreldre, og er uteksaminert fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem med eksamener i psykologi, filosofi og jus. Han har tidligere vært en suksessrik advokat med egen advokatpraksis i Israel. Olmert ble første gang valgt til Knesset i 1973 i en alder av 28 år og ble gjenvalgt 7 ganger på rad. Han har tjent som minoritetsminister (1988–90) og som helseminister (1990–92). I årene 1981–88 var han medlem av Utenriks- og sikkerhetskomiteen, og han har også tjent i Finans, Utdanning og Forsvarsbudsjett-komiteene. Fra 1993 til 2003 har Ehud Olmert jobbet to perioder som bystyreleder i Jerusalem. I denne tiden viet han seg til å begynne og deretter utvikle store prosjekter i byen: utviklingen og forbedringen av utdannelsessystemet og utviklingen av vei infrastruktur. Han har også vært selve spydspissen for utviklingen av et light rail-system i Jerusalem og investeringen av millioner av shekels i utviklingen av offentlig transport i byen. Ehud Olmert ble valgt som medlem av det 16. Knesset i januar 2003. Han jobbet som sjef for valgkampanjen til Likud-partiet i valget og følgelig som sjefsforhandler i koalisjonsforhandlingene. Fra 2003–04 var han også kommunikasjonsminister. Olmert ble utnevnt til fungerende finansminister 7. august 2005, etter at Benjamin Netanyahu hadde gått av i protest mot Israels planlagte tilbaketrekning fra Gazastripen. Olmert, som opprinnelig har motsatt seg tilbaketrekking fra land som ble tatt under seksdagerskrigen i 1967, og som har stemt mot Camp David-forhandlingene i 1978, er en høylytt tilhenger av tilbaketrekkingen fra Gaza. Politisk orientering. Som barn var Olmert medlem i ungdomsorganisasjonen Beitar. Han opplevde også at foreldrene hans ofte ble svartelistet og diskriminert på grunn av deres tilknytning til opposisjonen til det dominerende partiet Mapai. Dette ble imidlertid i 1970-årene mindre skadelig for hans karriere enn det var på 1950-tallet, og Olmert lyktes i å starte et fremgangsrikt advokatselskap i Jerusalem. Olmerts motstandere både i og utenfor Likud-partiet har en lang historie med opportunisme. På 1970-tallet var han tilknyttet en injurieskandale som involverte flere velkjente forretningsmenn i Jerusalem, organisert kriminalitet og den pensjonerte generalen Rechavam Ze'evi. Dette ble dokumentert av den kritiske journalisten Aryeh Avneri's "Ha'tvusa" i 1992. Mens aktoratet bygde opp Ze'evis injuriebakvaskelsessak, skal Olmert påståelig ha bedt om midler fra Likud partiets kasse til forsvarsmidler i rettssaken, selv om advokatene var fra hans eget advokatselskap og dette utgjør bestikkelser. Alle anklagelser mot Olmert ble til sist avgjort utenfor rettssalen, et mønster som har fulgt hans involvering i en etterforskning av Herzlia Marina-konstruksjonen, og flere andre som ikke har ført frem til endelige konklusjoner og av den grunn har blitt forkastet. Noen av hans kritikere har notert seg at Olmert ansatte mange Likud-aktivister til posisjoner i Jerusalem Bystyre i løpet av hans periode som bystyreleder. Mange saker om ulovlig boligkonstruksjon av både arabiske og jødiske firmaer fortsatte gjennom Olmerts termin, og er et fenomen som har plaget byen helt til i dag. En av de tingene som har skadet Olmerts anseelse blant en stor andel av Likud-tilhengerne mye mer enn de generelt tolererte utnevnelsene, var at han ombestemte seg i forhold til territoriale avståelser. Under Ariel Sharons andre regjeringsperiode var Olmert visestatsminister og av mange ansett som Sharons høyre hånd. Han var en høylydt støttespiller for regjeringens politikk og var den viktigste allierte til Sharon ved tilbaketrekningen fra Gazastripen i september 2005. Da Sharon annonserte at han forlot Likud og var i ferd med å danne det nye partiet Kadima, var Olmert en av de første til å slå følge med ham. Etter krigen mot Hizbollah sommeren 2006 ble Olmert kraftig kritisert. Til tross for en kraftig massiv militær innsats mot Hizbollah i Libanon holdt rakettene frem med å regne ned over Nord- Israel. Flere krevde Olmerts avgang rett etter at krigen var over. Israelske kommentatorer hevder at det var håndteringen av krigen som la grunnlaget for statsministerens fall. Operasjon Endre kurs 11, og spesielt Slaget om Wadi Saluki, førte til massiv kritikk mot statsministeren. Anklagene hadde sin grobunn i at operasjonen ble ansett som et unødvendig og dårlig planlagt alternativ, og at mange israelske soldater døde som følge av en inkompetent og rotete ledelse. Det ble blant annet hevdet at stormingen av Wadi Saluki-åsen var helt unødvendig, ettersom krigen uansett endte få timer senere. I dette henseende mente mange at man likegodt kunne droppet å ta åsen, da det uansett ikke hadde noen avgjørende betydning. Olmert avviste anklagene om at krigen var mislykket, og hevdet at Israel oppnådde sine politiske målsetninger med kampanjen mot Hizbollah. Han hevdet også at den avsluttende offensiven var et vellykket middel som bidrog til bedre våpenhvilebetingelser. Olmert-affærene. De seneste to årene har Olmert vært gransket av israelsk politi for misligheter i totalt seks saker. I et rettslig avhør i mai 2008 forklarte den amerikanske finansmannen Morris Talansky hvorledes han under en periode på femten år hadde forsynt Olmert med hundretusener av dollars. Pengene skal han ha anvendt på dyre reiser og varer til seg selv. I en TV-tale 30. juli 2008 opplyste Olmert at han trakk seg som leder for partiet Kadima på grunn av alvorlige korrupsjonsanklager. Israel bør avslutte okkupasjonen. På tampen av sin karriere uttalte Ehud Olmert at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble okkupert i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Med denne uttalelsen gikk han lengre i å tilby fred enn han noen gang hadde gjort før. Riyad al-Malki, som er palestinsk utenriksminister, sa at hadde ønsket at Ehud Olmert hadde kommet med dette ønsket før enn like før han trakk seg som statsminister. Gaza-krigen. Som Israels statsminister gav Ehud Olmert ordre om bakkeinvasjon av Gaza-stripen lørdag 3. januar 2009 etter luftangrep. Personell fra Røde Kors og internasjonale journalister ble av Israel nektet innreise til Gaza-stripen. Før bakkeoperasjonen startet, var fire israelere og minst 446 palestinere drept i luftangrep. Privatliv. Olmert er gift og har fire barn. Han har i flere tiår vært en iherdig tilhenger av og arbeidet for fotballklubben Beitar Jerusalem. Peter Crouch. Peter James Crouch (født 30. januar 1981 i Macclesfield) er en engelsk fotballspiller, som for tiden spiller i Stoke City. Hans styrke i hodespillet kombineres med en overraskende god ballkontroll for en så lang og tynn kropp som hans. Med en høyde på 2,01 meter er han i 2010 den høyeste mannen som noensinne har spilt for og er den nest høyeste spilleren i Premier League etter Nikola Zigic. Tidlige år. Etter å ha gått på Drayton Manor High School i Hanwell, signerte Crouch en proff-kontrakt med Tottenham 2. juli 1998, etter å ha spilt for deres ungdomslag. Han spilte aldri på førstelaget til London-klubben, og ble lånt ut bl.a. til den svenske klubben IFK Hässleholm. QPR & Portsmouth. 28. juli 2000 solgte Tottenham så Crouch til QPR for bare 60,000 £. Han gjorde et inntrykk fra første kamp og skåret ti liga-mål, men det var ikke nok for QPR, som allikevel rykket ned til Football League One. Nedrykket betydde at QPR måtte selge flere av sine beste spillere, og Portsmouth kjøpte så Crouch for 1,25 millioner £. Crouch fortsatte med å skåre mål, 18 ligamål på 37 kamper, mange av de etter innlegg fra Robert Prosinečki. Aston Villa og Norwich City. I Mars 2002, kjøpte Aston Villa så Crouch for 5 millioner £. Han skåret to ganger i debuten hjemme på Villa Park, og fortsatte med to mål til på 7 kamper. Allikevel klarte ikke Crouch å spille seg til en fast plass på førstelaget i 2002-03 sesongen. Han ble derfor lånt ut til Norwich City, fra september til desember 2003. Selv om han bare laget 4 mål på 15 kamper, ble han svært populær hos supporterne til Norwich. Så populær at de laget en egen sang om ham: "he's tall, he's lean, he's a freaky goal machine". Southampton FC. Villa solgte Crouch i juli 2004 til Southampton for 2 millioner £. Crouch signerte en 4-års avtale. Selv om Crouch skåret 16 mål på 33 kamper i løpet av 2004-05 sesongen, ble fremtiden hans usikker da Southampton rykket ned fra Premier League. Liverpool. 19. juli 2005 ble han solgt videre til Liverpool for £7 millioner, og signerte en 4-års kontrakt. Han debuterte for Liverpool mot Kaunas 26. juli 2005 i Mesterligaen. Crouch fikk medias søkelys på seg pga en måltørke de første månedene hos Liverpool. I 19 kamper, over en periode på 4 måneder, klarte han aldri å skåre et eneste mål. Crocuh ble rost for andre elementer av spillet sitt, men hans første mål for Merseyside-klubben uteble. Det faktum at Crouch hadde "god berøring for en stor mann" ble en klisje hos media i denne tiden. Liverpool-supportere komponerte en ny sang om Crouch i denne perioden: "He's big, he's red, his feet stick out the bed, Peter Crouch, Peter Crouch.". Måltørken endte endelig 3. desember 2005 da han skåret to mål mot Wigan Athletic. Det første ble opprinnelig angitt som selvmål, men ble omgjort etter en anke fra Liverpool. Crouch hadde før disse to målene spilt over 24 timer for Liverpool uten å lage mål. Crouch knakk nesen i en kamp mot Sheffield United i februar 2007. Selv om han fortsatte å spille kamper etter dette, ble det annonsert i mars at han skulle opereres, noe som ville holde han borte fra fotball i ca en måned. 31. mars 2007 returnerte Crouch etter operasjonen og skåret sitt aller første hattrick i sin karriere, mot Arsenal i en 4-1-seier. Dette ble også kalt det "perfekte hat-trick" da han skåret med hhv. høyre fot, venstre fot og hodet. Han endte 2006-07-sesongen som toppskårer for Liverpool med 18 mål i alle turneringene som laget deltok i. Etter ankomsten av den spanske spissen Fernando Torres i juli 2007 kom det rykter om at Crouch var på vei vekk fra Merseyside-laget. Etterhvert ble de avvist av manager Rafa Benitez. I begynnelsen av sesongen 2006/07 ble det klart at Crouch var 4. valget blant spissene til Liverpool FC, etter den gode sesongstarten til Torres, Voronin og Kuyt. Han fikk imidlertid sjansen i en kamp i Mesterliga-kvalifisering mot Toulose, og det endte med skåring for den høye briten. Crouch ble høsten 2007 gitt et tilbud om en ny 3-års kontrakt, men Crouch utsatte avgjørelsen om å signere. Retur tilbake til Portsmouth. 7. juli 2008 ble det bekreftet fra Liverpool FC at de og Portsmouth FC var enige om en overgang, og at Merseyside-laget hadde gitt tillatelse til at «Pompey» kunne forhandle med Crouch. 11. juli 2008 ble Crouch så presentert som ny spiller i Portsmouth FC. Crouch debuterte for sitt nye lag 18. juli, da han kom inn som innbytter i en treningskamp mot Swindon Town der «Pompey» vant 3–1, uten at Crouch skårte. Tottenham Hotspur. 27. juli 2009 skrev han under for Tottenham Hotspur. Han fikk trøyenummer 15. Senere har han fått fast plass på topp med Jermain Defoe og de har etter hvert også blitt et av de heteste spissparene i Premier League med en rekke mål. Robotdans. Crouch har vært mye i medias søkelys for sin robot dans han har brukt for å feire sine mål. Dansen ble først fremført på banen av Crouch i en landskamp mot Ungarn 30. mai 2006 for å feire hans mål. Dansen ble så gjentatt to dager senere på en treningsøkt, etter at prins William, hertug av Cambridge selv var tilstede og personlig ønsket at Crouch skulle fremføre dansen for han. Crouch gjentok dansen 3. juni etter to mål i en kamp mot Jamaica. Etter dette har Crouch aldri fremført dansen på banen, men Crouch sa 12. juni 2006 at han skulle fremføre dansen igjen om England skulle vinne Fotball-VM i 2006. Dette skjedde ikke og Crouch har sagt at eneste mulighet for at han noen gang fremfører dansen igjen er om han skårer i en Champions League finale. Meritter. Norwich City Liverpool FC Den 13. Razzie-utdelingen. Sylvester Stallone vant prisen for verste skuespiller Melanie Griffith vant prisen for verste skuespillerinne Tom Selleck vant prisen for verste mannlige birolle Estelle Getty vant prisen for verste kvinnelige birolle David Seltzer vant prisen for verste regissør Verste film. "I ørnens klør" (20th Century Fox) Verste skuespiller. Sylvester Stallone for "Stopp! Ellers skyter mamma!" Verste skuespillerinne. Melanie Griffith for "I ørnenes klør" og "A Stranger Among Us" Verste mannlige birolle. Tom Selleck for ' Verste kvinnelige birolle. Estelle Getty for "Stopp! Ellers skyter mamma!" Verste regissør. David Seltzer for "I ørnens klør" Verste manus. "Stopp! Ellers skyter mamma!", skrevet av Blake Snyder, William Osborne og William Davies Verste nykommer. Pauly Shore for "Encino Man" Verste «originale» sang. «High Times, Hard Times» fra "Newsies", musikk av Alan Menken, tekst av Jack Feldman Amaldus Nielsen. Amaldus Clarin Nielsen (født 1838, død 1932) var en norsk maler. Han ble født i Mandal i Vest-Agder. Studerte ved kunstakademiet i København fra 1854 til 1856, og studerte to ganger under Hans Gude, første gang ved kunstakademiet i Düsseldorf fra 1857–1858, og ti år senere i Karlsruhe. Som maler var han av de første som oppsøkte motivene på stedet og laget studier i det fri. Disse studiene beholdt han hjemme, og brukte dem til utgangspunkt for de større og fullførte verkene. Mange mener at studiene i kraft av å være ferske, hadde mere kraft. Dessuten foregrep han impresjonismen om ikke i ånd, så i hvertfall hva metode anbelanger. Maleri og tegningssamlingen hans fra 1856 til 1932, ble i 1933 donert til Oslo by av Nielsens familie. Samlingen bestod av nesten 300 malerier og 100 tegninger. Vest-Agder-museet Mandal har også en del av hans bilder. Amaldus Nielsens plass (Vestkanttorvet) på Frogner i Oslo, som ligger et par hundre meter fra Bernerløkken i Majorstuveien, malerens hjem fra 1870-årene, ble oppkalt etter ham i 1934. II Anzac-korps. II Anzac-korps ("II Anzac Corps") var et australsk-newzealandsk korps under første verdenskrig, opprettet i Egypt i februar 1916 som ledd i en reorganisering av Den australske imperiestyrke etter evakueringen fra Gallipoli i november 1915. Dette korpset, sammen med I Anzac-korps, erstattet det opprinnelige Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC). General Alexander Godley, sjef for New Zealand Expeditionary Force, fikk kommandoen over II Anzac-korps etter at I Anzac reiste mot Frankrike i mars 1916. I begynnelsen bestod II Anzac av de to «nye» australske divisjonene – 4. og 5. – som var opprettet gjennom en utvidelse av 1. og 2. divisjon. I juli 1916, etter at II Anzac var ankommet Frankrike, ble den australske 4. divisjon byttet ut med New Zealand-divisjonen fra I Anzac. Samtidig overtok II Anzac en sektor av frontlinjen ved Armentières. Långiver i siste instans. En långiver i siste instans er en institusjon som er villig til å yte kreditt der ingen andre er villige. Denne rollen er det ofte sentralbanken i et land som har. Hensikten er å gi kreditt for å unngå at f.eks. banker eller andre kredittinstitusjoner går konkurs. New Zealand-divisjonen. New Zealand-divisjonen ("New Zealand Division") var en divisjon i den newzealandske hæren under første verdenskrig, opprettet i Egypt i februar 1916 etter slaget ved Gallipoli. Ved krigens utbrudd besto New Zealand Expeditionary Force av én enkel infanteribrigade, som ble slått sammen med den selvstendige australske 4. infanteribrigade til New Zealand and Australian Division, som kjempet ved Gallipoli. Ved slutten av 1915 var New Zealands kontingent vokst tilstrekkelig til å danne en egen divisjon. En andre brigade ble opprettet fra forsterkninger som befant seg i Egypt. En tredje brigade var ankommet ferdigstilt fra New Zealand. New Zealand-divisjonen ble i starten underlagt I Anzac-korps og reiste mot Frankrike i april 1916. New Zealand and Australian Division. New Zealand and Australian Division var en australsk-newzealandsk divisjon under første verdenskrig, opprettet under slaget ved Gallipoli i 1915. Ved krigens begynnelse hadde New Zealand ikke nok infanteribataljoner til å kunne danne sin egen divisjon, mens Australia ikke hadde nok til å danne en andre divisjon, så landenes separate brigader ble slått sammen. Etter Gallipoli ble den australske 4. brigade overført til den nyopprettede australske 4. divisjon, mens New Zealand dannet sin egen divisjon, New Zealand-divisjonen. Kalla Skrøvseth. Kalla Skrøvseth (født 1913, død 1997) var en kunstmaler fra Surnadal. Hun hadde en stor produksjon av malerier og mosaikker, og arbeidene er spredt både i Norge og utlandet, bl.a. New York, Hongkong og Alaska. Hun var født i Surnadal, og bodde store deler av livet her. I 1979 mottok hun Møre og Romsdal fylkes kulturpris. Hennes gamle atelier er nå museum under navnet Kallastuå og ligger på Tellesbøen i Surnadal. Nordby (Ås). Nordby er et kirkesogn nord i Ås kommune i regionen Follo i Akershus. Nordby har et samlet flateinnhold på 30 kvadratkilometer. Sognets 5000 innbyggere er hovedsakelig bosatt i tilknytning til to tettsteder, Togrenda/Sjøskogen ved Vinterbro (2800 innbyggere) og Solbergskogen/Tamburbakken/Nygårdsåsen (ca. 1400 innbyggere) vest for Ski sentrum. Det er også en del bosetting ved jordbruksområdene i søndre halvdel av sognet, mens nordre del av sognet i hovedsak er dekket av skog. I vest grenser Nordby mot Bunnefjorden med tilrettelagte arealer for badeliv og friluftsaktiviter ved Breivoll (365 dekar grøntområder og 1,5 km strandlinje). I Nordby finnes 4 skoler (Nordby skole, Sjøskogen skole og Solberg skole på 1. – 7. trinn og Nordbytun ungdomsskole). Nordby har eget idrettslag, Nordby idrettslag, med mange idretter (fotball, håndball, innebandy, vannpolo, ski, idrettsskole, freestyle (dans), trampett og innebandy). Nordby har egen svømmehall, idrettshall, kunstgressbane og flere fotballbaner i området ved Nordbytun og Nordby skole. Det finnes også speidergruppe, skolekorps og andre tiltak for barn og unge. Nordby kirke er en langkirke fra 1826 med 175 plasser. E18 og E6 krysser Nordby ved Vinterbro, som er det eneste sted hvor de to veiene fysisk er samme vei. E6 går gjennom Nordby i Nordbytunnelen og E18 passerer da Vinci-broen øst for Nordby kirke ved Nygårdskrysset. Da Vinci-broen er en gangbro i nedskalert versjon etter tegning av Leonardo da Vinci. Kollektivtrafikken er bussbasert med times- eller halvtimesruter mot Ski, Oslo, Drøbak og Mysen. Det er merkede gang- og sykkeløyper i traseen til den Fredrikshaldske kongevei og gamle Mossevei (Tusenfrydruta) gjennom bygda. Det er mange funn fra Mellom- og Sen-mesolitikum (eldre steinalder) i bygda, spesielt ved Sjøskogen (Nøstvet) og Vinterbro næringspark. Kvinneklinikken (Ullevål universitetssykehus). Kvinneklinikken (tidligere Kvinnesenteret) er en del av kvinne-barn-divisjonen ved Ullevål universitetssykehus. Den består av to avdelinger: Gynekologisk avdeling og Fødeavdelingen. Kvinneklinikken ligger rett ved siden av Barneklinikken. Kvinneklinikken holder til i den såkalte nordfløyen, som opprinnelig ble bygget i 1964. Bygningen ble oppusset i forbindelse med opprettelsen av Kvinnesenteret i 1998 og 1999. Romtemperatur. Romtemperatur er den temperaturen som er i vanlige oppholdsrom, omtrent 18°C til 25°C. Innen fysikken defineres romtemperatur normalt til 25°C. XX korps. XX korps ("XX Corps") var et korps i den britiske hæren under første verdenskrig, opprettet i Palestina i 1917. Bakgrunnen var at etter fiaskoen i det andre slaget om Gaza så ble styrkene i Egypt omorganisert under general Edmund Allenby. Infanteriet ble organisert i to korps, XX korps og XXI krops. Sjef for XX korps ble general Philip Chetwode, tidligere sjef for "Desert Mounted Corps". Korpset fikk sin ilddåp i det tredje slaget om Gaza på 31. oktober 1917. 60. og 74. divisjon inntok tyrkiske stillinger vest for byen, men var ikke involvert i det endelige angrepet. Etter Beersheba 6. november så gikk XX korps til frontalangrep på tyrkiske befestninger i nærheten av Sheria hvor 10., 60. og 74. divisjon lyktes i å få et gjennombrudd. 10. divisjon inntok Hareira-befestningen på 7. november og 60. divisjon rykket inn mot Huj for å støtte "Australian Mounted Division" i avskjære den tyrkiske hærens retrett. Hollandsk (sjakkåpning). Hollandsk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene 1.d4 f5. Ofte inkluderes også variantene 1.c4 f5 og 1.Sf3 f5. Åpningen ble anbefalt som det beste svar på 1.d4 av Elias Stein (1748-1812, født i Frankrike, bosatt i Haag) i 1789 i boken "Nouvelle essai sur le jeu des échecs, avec des réflexions militaires relatives à ce jeu". 1...f5 regnes som et aggressivt svar på 1.d4. Svart forsøker å kontrollere feltet e4, noe som vil gi ham terrengfordel på kongefløyen, og dermed muligheter for et kongeangrep. Samtidig innebærer trekket en viss svekkelse av kongefløyen, og gir hvit forskjellige aggressive muligheter, ofte basert på bondeofrene e2-e4 eller g2-g4. Derfor foretrekker mange alternative trekkrekkefølger som 1.d4 e6 eller 1...d6 fulgt av 2...f5 hvis hvits svar tillater det. Åpningen er ikke spesielt populær i partier mellom stormestere, men har blitt spilt av stormestere som Bent Larsen, Nigel Short og Simen Agdestein. Åpningens kanskje fremste eksponent var verdensmesteren Mikhail Botvinnik som blant annet benyttet den i VM-matchen i 1951 mot David Bronstein, som også var kjent for å spille Hollandsk. Vår norske verdensmester i fjernsjakk, Ivar Bern, benyttet åpningen til å vinne VM-tittelen, og er medforfatter av en bok om åpningen (Win with the Stonewall Dutch), med fokus på Stonewall-varianten. Varianter. Hvits vanligste utviklingsskjemaer inkluderer løperutvikling til g2. En slik løper vanskeliggjør svarts utvikling av dronningfløyen og vil være med på å forsvare mot et eventuelt svart kongeangrep. Løperutvikling til e2 eller d3 er også mulig, men svart kan da lettere utvikle sin hvitfeltsløper med...b6 og...Lb7. Partiets natur blir i stor grad bestemt av svarts plassering av bøndene. Hvit har også diverse aggressive varianter som prøver å utnytte svekkelsen av svarts kongestilling. Filippo Sega. Filippo Sega (født 22. august 1537 i Bologna i Italia, død 29. mai 1596 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie, blant annet som nuntius, men var samtidig biskop først av Ripatransone og senere av Piacenza. Han var involvert i forhandlingene som førte til den katolske liga, et forsvarsforbund mot tyrkerne. Han ble kreert til kardinal den 18. desember 1591 av pave Innocens IX. Han var onkel til kardinal Girolamo Agucci (kreert 1604). Sega, Filippo Sega, Filippo Sega, Filippo Sega, Filippo Tore Strømøy. Tore Strømøy (født 19. februar 1960 på Frøya i Sør-Trøndelag), er en norsk journalist, programleder, forfatter og tidligere idrettsmann. Han har vunnet tolv norgesmesterskap i kappgang, samt en rekke sølv- og bronsemedaljer. Strømøy begynte arbeidet som journalist som vikar i Arbeider-Avisa i 1984 og i Adresseavisen i 1985. Året etter ble han ansatt i Hitra-Frøya der han med base på Frøya skulle ta opp konkurransen med Frøyavisa. Sommeren 1986 ble han ansatt i NRK Trøndelag som radioreporter. I 1991 ble han ansatt i NRK-fjernsynet. Strømøy er mest kjent for tv-programmet "Tore på sporet", men har også arbeidet med TV-serier på NRK som "Go'fot på låven", "Tett på" og "På loffen". Han har blitt kåret til «Årets TV-navn» 1996, 1997 og 2000. Strømøy har også utgitt en rekke bøker. I 2008 debuterte han som skjønnlitterær forfatter med barne- og ungdomsboken "Isprinsessen" (Gyldendal Norsk Forlag). Den handler om en kvinnelig arkeologstudent som tror at hun har funnet graven til Leiv Eriksson utenfor Munkholmen i Trondheimsfjorden. Hun finner et sverd, men blir utsatt for et drapsforsøk. Det tok ham nesten ti år å skrive boken. Strømøy er i dag bosatt på Nardo i Trondheim. El. 17. El. 17 er en lokomotivtype som ble kjøpt inn av NSB i to perioder i 1980-årene for å trekke lette ekspresstog. De seks første lokomotivene ble bygget i 1981 (17.2221-2226), de seks siste i 1987 av fabrikanten Thyssen Henschel (17.2227-2232). Dette var verdens første serieproduserte asynkronlokomotiv og ble nummerert 17 2221 til 17 2232 hos NSB. I dag brukes seks lokomotiver på Flåmsbanen (17.2227-2232) Historikk. El 17 ble anskaffet av NSB på grunn av ønske om nytt materiell til fjern- og ekspresstog på de elektrifiserte hovedlinjene etter en evalueringsprosess der lokomotiver og motorvogner ble vurdert. El. 17 ble valgt som lokomotiv på grunn av fleksibiliteten, vekten og på grunn av asynkronmotoren, som etter tester hos Deutsche Bahn med verdens første asynkronlokomotiver av typen BR 120, viste lovende resultater. NSB bestilte på grunnlag av dette og til tross av nyanskaffelsen El. 16 seks lokomotiver fra Thyssen-Henschel, som bygde lokomotivene, mens Brown, Boveri & Cie i Tyskland og NEBB i Oslo leverte den elektriske utrustningen. På samme tid bestilte også NSB personvogner av typen B7 som skulle settes inn samtidig med lokomotivet. I 1982, etter ett års prøvekjøring, ble den første serien på seks lokomotiver satt inn i vanlig drift hos NSB, men disse var plaget av flere feil som gjorde det nødvendig å kjøre to lokomotiver i hvert tog som ekstratiltak hvis det ene lokomotivet skulle svikte. Denne serien var stadig inne på verksted for utbedring og reparasjon, men etter flere utbedringer økte driftstabiliteten betraktelig. Lokomotivene viste seg også uegnet til å trekke tunge tog på den bratte Bergensbanen, og El. 16 ble derfor foretrukket. Den andre serien på seks lokomotiver ble levert i 1987, da asynkronteknologien hadde blitt kraftig forbedret samt at barnesykdommene i den første serien var blitt løst. Likevel viste det seg at lokomotivene hadde forholsvis svak motorkraft i forhold til de oppgavene de ble satt inn til å utføre, som stort sett var trekking av åtte eller flere personvogner i motsetning til de maksimalt seks vognene den ble bygget for. Noe som også kom fram var problemer med betjeningsfeil av lokomotivførerne. Dette gikk på at asynkrondriften krevde en annerledes kjøring enn de andre elektriske lokomotivene NSB hadde på samme tid. Som et resultat av problemer, svakheter og et generelt dårlig rykte innad i NSB med El. 17, ble det allerede på begynnelsen av 1990-tallet vurdert utrangering av lokomotivtypen. Likevel ble ikke typen erstattet før i 1996 da nyanskaffelsen av El. 18 gjorde det mulig å fase ut blant annet 17 2226 samt flytte de øvrige lokomotivene fra hovedlinjene og over til togene på Vestfoldbanen og Gjøvikbanen. I 1998 ble for øvrig to lokomotiver fra den siste serien levert i 1987 satt i drift på Flåmsbanen, som erstatning for El. 11, med to lokomotiver i hver ende av en vognstamme bestående av seks B3–personvogner. I 2000 ble et nytt togsett av den andre serien bygget om og overført til Flåmsbanen og samme år ble også 17 2221 hensatt. Etter denne perioden ble bruken av El. 17 begrenset til Gjøvikbanen, hvor også lokomotivene fra Flåmsbanen ble observert enkelte ganger. I 2003 ble de gjenværende lokomotivene av første serie tatt ut av ordinær drift, og 17 2222, 17 2224 samt 17 2225 går nå som skiftelokomotiv i Lodalen og i sporgården til Oslo sentralstasjon hvor de tok over fra El. 13. Sistnevnte lokomotivtype ble for øvrig overført til Ofotbanen. Den 29. juni samme år ble 17 2223 kjørt til Hamar og Norsk jernbanemuseum hvor den ble overrakt av NSBs konsernsjef Einar Enger i forbindelse med åpningen av museets nye hovedbygning. Spesifikasjoner. El. 17 i drift på Flåmsbanen El. 17 kan multippelkjøres via en gjennomgående UIC-kabel, som vil si at to lokomotiver kan stå i hver enda av et togsett og hvor kun det ene blir styrt manuelt av en lokfører. Denne egenskapen benyttes nå med lokomotivtypen på Flåmsbanen. Asynkronmotorene har for øvrig ingen kommutator, kullbørster eller andre uisolerte deler, noe som til forskjell fra andre lokomotivtyper gjør at det kan stå stille eller kjøre i lav hastighet med full trekkraft i ubegrenset tid uten å ta skade av det. En egenskap som er positiv på lange strekninger med stigning (f. eks. Bergensbanen og Flåmsbanen). Bremsesystemet til El. 17 består av elektrisk brems, som kan mate returstrøm fra nedbremsning tilbake til kontaktledningen, samt vanlige klossbremser. Serie 1 har i tillegg til elektrisk brems med tilbakemating også bremsemotstand som elektriskbrems, dette var i tilfelle nettet ikke klarte å ta i mot returstrøm fra lokomotivet. Selve lokomotivet består av en sveiset selvbærende konstruksjon hvor takdelene er avtakbare for å gjøre tilgangen og uttak av enkeltkomponenter enklere. Komponentene er for øvrig plassert langs veggene i maskinrommet, noe som gjorde El. 17 til ett av de første moderne lokomotiver med midtgang. Statens jernbanetilsyn. Statens jernbanetilsyn (SJT) er en norsk, statlig etat som utøver kontroll- og tilsynsmyndighet med private og offentlige jernbaner, sporveier,tunnelbaner, taubaner, tivoli og fornøyelsesparker. Etaten ble opprettet 1. oktober 1996 og er underlagt Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet (gjelder park- og tivolitilsynet). Fra og med 1. januar 2012 har etaten ansvaret for Taubanetilsynet og Park- og tivolitilsynet, som sammen utgjør en avdeling i Trondheim. The Lost Boys. "The Lost Boys" er en amerikansk skrekkfilm fra 1987 som handler om ungdommer fra California som må slåss mot en gjeng tenåringsvampyrer. Filmens tittel er hentet fra "Peter Pan" av J.M. Barrie. Handling. En skilt mor og hennes to tenåringssønner «Michael» og «Sam» flytter til en liten by i California for å bo sammen med morens far. Byen de flytter til, Santa Carla, er plaget av problemer med en motorsykkelgjeng og uforklarlige forsvinninger. Den eldste sønnen, «Michael», blir etterhvert dratt inn i motorsykkelgjengen på grunn av at han blir tiltrukket av piken i gjengen, «Star» (Jami Gertz), og på grunn av at han ikke vil være dårligere enn gjengens karismatiske leder, «David» (Kiefer Sutherland). Etter en slags innvielsesseremoni med gjengen som involverer farlige aktiviteter som å kjøre motorsykkel gjennom tåken mot et stup, og å henge etter hendene fra under en jernbanebro, begynner «Michael» å være sammen med dem. Etter hvert blir han lurt til å drikke blod som gjengen overbeviser ham om at bare er vin. Han sover hele dagene, og er sammen med gjengen hele natten, noe som varer helt til de tar ham med seg til en ekte jakt og viser ham at han må drepe for å overleve. Dette får «Michael» til å reagere, og med hjelp fra «Star», «Laddie» (et vampyrbarn) og sin bror «Sam», som i mellomtiden har slått seg sammen med to uskikkede vampyrjegere («Edgar og Alan Frogg»), går han i gang med å riste av seg forbannelsen ved å finne og ta livet av ledervampyren. Dette viser seg å være vanskeligere enn først antatt, spesielt på grunn av at det ikke er innlysende hvem som er lederen. Lydspor. Lydsporet inneholder flere bemerkelsesverdige sanger, inkludert «Good Times», en duett mellom INXS og tidligere vokalist i Cold Chisel, Jimmy Barnes. Sangen gikk til topps på den australske topplisten tidlig i 1987. Lydsporet inneholder også en coverversjon av The Doors' sang «People are Strange» innspilt av Echo & the Bunnymen. Tittelsporet, «Cry Little Sister», ble originalt innspilt av Gerard McMann. Mario Kart DS. "Mario Kart DS" er et Gullstikka-belønnet bilspill som ble utviklet og utgitt av Nintendo til den håndholdte spillkonsollen Nintendo DS. Spillet er en del av Nintendos spillserie "Mario Kart", der Mario og vennene (og fiendene) hans konkurrerer i go-kart-kjøring mens de slåss seg imellom ved hjelp av forskjellige våpen. De kjører på baner oppkalt etter forskjellige lokaler i Mario-universet. Spillet. "Mario Kart DS" er et bilspill der figurer fra Mario-universet konkurrerer mot hverandre. Man kan få forskjellige våpen, som varmesøkende prosjektiler og eksplosiver, eller andre hjelpemidler som nitro for å øke farten. Både egenskaper innen bilkjøring og det å bruke objektene man finner på banene er viktige i spillet. Mens man kjører, ser man bilen i et tredjepersonsperspektiv i den øverste skjermen på konsollen, og et kart over banen samt den foreløpige stillingen i løpet på den nederste skjermen. Biler. Hver av de spillbare figurene starter med to biler, en «spesialbil» som kun den figuren har tilgjengelig, og en «standardbil» som ser ut som en virkelig go-kart. Disse bilene har forskjellige egenskaper. Senere, etter at man har åpnet for mer av spillet, kan man velge mellom samtlige av spillets 36 biler. Moduser. Alle moduser i "Mario Kart DS" er tilgjengelige med en gang. Grand Prix. I Grand Prix-modus spiller man mot datakontrollerte sjåfører, eller i flerspillermodus mot andre spillere. Det er to Grand Prix-løp i "Mario Kart DS", og de består av fire cup-er, som igjen består av fire løp. Kampmodus. Kampmodus er ikke tilgjengelig i nettverk, og kan bare spilles som enkeltspiller og vanlig flerspiller. Dette er baner som vanligvis er av sirkulær eller kvadratisk form, uten start eller mål, og ingen muligheter for å kjøre utenfor banen. Noen, men ikke alle, har kanter man kan falle ut fra. Ballongkamp. I ballongkampen skal spillerne forsøke å sprekke hverandres ballonger, mens de holder sine egne ballonger intakte. Hver spiller starter med fem ballonger, en med luft og fire uten. Man kan blåse opp ballonger ved å holde inn select-knappen eller blåse i konsollens mikrofoninngang mens man står stille. Man kan maks ha oppblåst tre ballonger samtidig. En spiller taper når han eller hun ikke har flere oppblåste ballonger igjen. Ballonger som tilhører andre spillere kan sprenges ved at man angriper dem med våpen. Ballonger kan også stjeles fra andre spillere hvis en spiller har mindre enn tre oppblåste ballonger og kjører på en annen spiller mens han bruker en sopp. Spillere med færre opplåste ballonger mottar kraftigere våpen, men de har også en større risiko for å tape hvis ballongene deres blir sprengt. Den siste spilleren eller laget som gjenstår vinner. Shine Runners. En ny kampmodus som heter Shine Runners ble introdusert til serien i dette spillet, der spillerne må kjøre rundt og samle Shine Sprites, og det er om å gjøre å samle flest. Man mister Shine Sprites hvis man blir truffet. Når klokken når 0, vil spillerne med færrest Shine Sprites bli eliminert, og klokken starter på nytt. Lokal flerspiller. Man kan spille opp til åtte spillere med ett eller flere spill og åtte konsoller. Hvis man har spillet i konsollen sin kan man velge figur, mens de som ikke har spillet må spille som Shy Guy. Oppgavemodus. I den nye oppgavemodusen kontrollerer spillerne en spesifikk figur i standardbilen, og de må gjennomføre åtte individuelle oppdrag, med mål som å samle penger eller angripe fiender. Løp på tid. I denne modusen skal man kjøre mot klokken. Resultatet etter et slikt løp blir lagret som «Ghost Data», som man kan konkurrere mot senere, eller bytte med venner. Nintendo Wi-Fi Connection. Denne modusen krever at man er koblet mot internett med en trådløs ruter. Etter å ha koblet seg opp mot Nintendos server kan spillerne velge å samle motstandere fra hele verden, basert på spillernes seire og tap, eller folk man kjenner fra før. Man kan spille maks fire spillere mot hverandre, og man stemmer over hvilken bane man skal spille. Banen med flest stemmer vinner, og hvis det er like mange stemmer på flere baner, blir banen valgt tilfeldig. Man spiller fire løp, og en sammenlagt vinner utnevnes. Wissenschaftszentrum Berlin für Sozialforschung. WZB er en almennyttig stiftelse underlagt den føderale regjeringen i Tyskland og bystaten Berlin med 50 % hver. Leibniz-Gemeinschaft er en del av forskningsinstitusjonen. WZB pleier et omfattende globalt samarbeidsnettverk, og samarbeider nært med Freie Universität Berlin. President for WZB er historikeren Jürgen Kocka. The Movies. "The Movies" er et strategispill utviklet av Lionhead Studios, utgitt høsten 2005 til Windows. Spillerens oppgave er å styre et helt eget Hollywoodstudio. "The Movies" skulle opprinnelig også gis ut til PlayStation 2, GameCube aog Xbox, men grunnet dårlige salg ble disse planene skrinlagt. Lionhead har imidlertid uttalt at spillet fremdeles kan komme ut til disse konsollene, men da uten Activision som utgiver. Oppbygning. I "The Movies" må spilleren holde styr på mange av utfordringene i et studio. Folk må ansettes, og skuespillernes karrierer må formes. I tillegg skal spilleren passe på at de faktisk lager gode filmer. "The Movies: Stunts & Effects". 16. juni 2006 ble utvidelsen ' gitt ut. Den legger til stunts, effekter, nye sett og nye kostymer. Johannes Pedersen Aga. Johannes Pederson Aga (født 8. desember 1767 på Åkre i Ullensvang, død 24. desember 1838 på Aga i Ullensvang) var en fremstående tidlig stortingsmann, foruten gårdbruker, lensmann og forlikskommisær. Aga har navn fra en gammel gård i Ullensvang kommune i Hordaland som har vært bebodd siden steinalderen. Navnet har også blitt skrivet «Age» i noen tidlige tekster. Aga ble valgt til Stortingene i 1818 og 1824, og var med i deputasjonen til kroningen av kong Karl Johan i Stockholm. I 1822 fikk han medaljen for borgerdåd. Han var kjent for sin vide bekjentskapskrets, for et sterkt, men sindige engasjement og var svært respektert både i politiske kretser og lokalt. Spesielle hjertesaker var folkeopplysning og forbedring av landbruksteknikker. I 1792 plantet Johannes Aga de to første gravenstensepletrær i Hardanger, som senere ble opphav til flere tusen nye trær. Trærne ble importert via Hamburg og kjøpmann Bøschen i Bergen. Agas satsing på epler regnes som starten på moderne fruktdyrking i området. Labyrint. En romersk mosaikk som viser Thesevs og Minotauros, fra Rhaetia i Sveits. Klassisk labyrint, eller «trojaborg». Middelaldersk labyrint Labyrint (fra gresk "labyrinthos", latin "labyrinthus") er et system av kompliserte ganger som er konstruert for å forvirre den som befinner seg i den, og labyrintens natur er å være et forvirrende nettverk med kompliserte passasjer og tunneler hvor det er lett å gå seg bort. Labyrinten er et eldgammelt universelt motiv. Grunnstrukturen er en gang hvor krumninger og dreininger gjør det umulig å se slutten og utgangen. Enden av gangen er som regel plassert midt i labyrinten, slik at gangen bukter seg rundt denne. Labyrinten er et sted å finne veg, og et sted å fare vill, den byr på utfordringer i det uvisse. De eldste labyrinter har én veg og er organiske i form, mens senere typer er utbygget med blindveger, og kan være kantet eller avrundet. På norsk finnes det kun ett ord for labyrint, men på engelsk skiller man mellom "labyrinth", som bare har én eneste gang, og "maze" som er et virvar av sammenlenkede ganger. Gjennom tidene er labyrinten generelt blitt anvendt som motiv for og symbol i musikk, litteratur, billedkunst, film og teater, og den anvendes i arkitekturen, religionen, filosofien og psykologien. Labyrinten i historien. Det eldste kjente eksempelet på en labyrintformgivning er små og enkle steiner med nedsenket mønster (helleristning) som er mer enn 3 000 år gammelt. Disse spiral-labyrintene er funnet fra Syria i øst til Irland i vest. Plinius den eldre nevner fire oldtidslabyrinter, den kretiske labyrint, den egyptiske labyrint, labyrinten fra Lemnos og den italienske labyrint. Ordet labyrint har sin opprinnelse i det før-greske pelasgiske språk som ble tatt opp i klassisk gresk, og er tilsynelatende beslektet med "labrys", et ord for den arkaiske «dobbeltøks», og "-inthos" i betydningen «sted» (som i Korinth). Det komplekse palasset i Knossos på Kreta var forbundet med en danseplass, slik man har gjengivelser av på freskomalerier, og ble vist fram til besøkende. Det var en Frue som hadde forsete over labyrinten. En tavle med Linear B-skrift som er funnet ved Knossos, har opptegnelser som forteller om en gave «til alle honning-guder; til herskerinnen av labyrint-honningen». At den kretiske labyrinten hadde vært en danseplass, lagd for Ariadne heller enn for Minos, huskes av Homer i "Iliaden". I gresk mytologi er Theseus og hans eventyr med Minotauros den mest kjente fortellingen med labyrinter som tema. Labyrinter synes å ha fascinert fortidens mennesker. Den egyptiske labyrint var egentlig ingen labyrint, men tempelet som var reist i tilknytning til farao Amenemhet IIIs pyramide ved Hawara. Siden romertiden ble labyrinten dessverre brukt som steinbrudd, og derfor er ingenting bevart. Men vi vet at den bestod av et overveldende antall små helligdommer og gårdsplasser i et arrangement som Strabo beskriver som «et palass sammensatt av like mange mindre palasser om det engang fantes provinser». Herodot talte tolv gårdsplasser, og nevner krypter viet til den hellige krokodillen Sobek, som også Plinius den eldre omtaler. Herodot skriver: «Også pyramidene er overveldende konstruksjoner, hver av dem jevngod med mange av de mest ambisiøse byggverk i Hellas; men labyrinten overgår dem. Den har tolv overbygde gårdsrom – seks på rad mot nord, seks mot sør.» Videre: «Innvendig er bygningen på to etasjer og inneholder tre tusen rom, hvorav halvparten er under jorden, og den andre halvparten like over.» De egyptiske vaktene nektet ham adgang til de underjordiske kamrene, fordi disse inneholdt gravene til kongene som bygde labyrinten og gravene til de hellige krokodillene. Men de øvre rommene fikk han se, «og det er vanskelig å tro at de er frembrakt av mennesker; de forbausende og intrikate passasjene fra rom til rom og fra gårdsrom til gårdsrom var et endeløst mirakel for meg.» Veggene var reist av stein og dekket av innrissede figurer, og hvert gårdsrom var av hvit marmor og omgitt av en kolonnade. Den egyptiske labyrint ble sammenlignet med Minos' labyrint i Knossos, og tiltrakk seg i antikken besøkende langveisfra. Trojaborger eller «jomfrudans» kalles de labyrintlignende steinsetningene fra forhistorisk tid som arkeologene har funnet i Norden. De enkelte steinradene er lagt i spiral eller i et system som utgår fra en vanligvis korsformet grunnplan, eksempelvis en som finnes rett nord for Visby på Gotland i Sverige. En annen labyrint ligger ved Grebbestad i Bohuslän. Disse er mytiske, og man antar de må ha vært tillagt en kraftig magisk betydning. Man har også funnet helleristninger med komplekse labyrintmønstre. Fram til middelalderen ble det bygget rundt 500 labyrinter i Norden, men tilsvarende former har man også funnet ellers i verden. Romerske labyrinter fra middelalderen minner om en Trojaborg, men gangene er skåret over slik at man kan vende flere ganger. Hagelabyrinter bestående av grusveger separert av buskhekker, var populære dekorasjoner i slottsparker og på større gods på 1700- og 1800-tallet. Disse fungerte både som underholdning og som utsmykning. Ofte var de anlagt i vakre mønstre som kunne beundres fra et høytliggende sted, balkong og lignende. Moderne labyrinter. I de senere år har det vært en økende interesse for labyrinter som symbol, også innenfor arkitekturen: Willen Park i Milton Keynes; Grace-katedralen i San Francisco, Tapton Park i Chesterfield og Labyrinthe de Harbor 16 i Montreal. Det finnes utallige dataspill som benytter labyrinter som underliggende tema. Otto Jespersen. Hans Otto Jespersen (født 21. juli 1954 i Farsund) er en norsk komiker, skuespiller og satiriker som er kjent for sin deltakelse i flere kjente humorprogrammer både på radio og TV (både på NRK og TV 2). Jespersen oppfattes av enkelte som en omstridt komiker, dette grunnet hans satiriske ytringsform. Hans monologer i TV-programmet "Torsdagsklubben" og enkelte stunt fra programmer på 1990-tallet har særlig vakt oppsikt og bestyrtelse. Ungdomstida. Da Jespersen i 1970 gikk førsteåret på gymnaset i Bærum, leste han Arnulf Øverlands foredrag "«Kristendommen – den tiende landeplage»". Dette fylte ham med vrede mot kristendommen, presteskap og statskirke og alt dets vesen – og dette skrev han en lang artikkel om i skoleavisa. Etter gymnaset var Jespersen en snartur innom den venstreradikale Rød Ungdom. Tiden der var en periode hvor humor ikke ble satt særlig høyt, og etter hvert distanserte han seg fra miljøet. Først etter en brokete karriere som industriarbeider, litteratur- og journalistikkstudent, havnet Jespersen omsider i underholdningsbransjen. Radiotiden fra 1980-tallet til 1992. Fra midten av 1980-tallet begynte Jespersen å arbeide med radio, men mest som tekstforfatter. Fra studentradioen Radio Nova gikk han til NRKs program "Nattradioen" i 1986, der han blant annet skapte figurene «Bjarne og Gunnar» sammen med Jens Brun Pedersen. Duoen «Bjarne og Gunnar» har vært gjengangere i NRK radio og tv siden slutten av 80-tallet, med innslag i blant annet "Nattradioen", "Hallo i Uken", "Ukeslutt", Claus Wieses talkshow, valgsendinger med mer. I 1988 gikk Jespersen sammen med kollegene Charlo Halvorsen og Stig Holmer og startet radioprogrammet "Revolvermagasinet" på NRK P1, utropt av "Dagbladet" til «Norges tøffeste radioprogram noensinne». Fra 1988 til 1992 kunne de by lyttere på ukentlige revolverintervjuer, voldsreportasjer, dyrenes nyheter og hjemme-hos-reportasjer. Jespersen på TV på 1990-tallet. Vårhalvåret 1991 fikk trioen fra "Revolvermagasinet" lage faste humor-innslag i tv-underholdningsprogrammet "Er det sant, er det fælt", hvor Anne Grosvold var programleder. Og høsten 1992 fikk trioen sitt eget tv-program kalt "The Show" som var et temmelig bisart humorprogram laget i «bad taste»-stil. Dette programmet bød dessuten i hver episode på en musikkvideo som var produsert av gjengen, og som ble utgitt på CD senere. I årene 1993/94 gikk Jespersen over til å være fast limousinsjåfør for gjestene i Ivar Dyrhaugs fredagsprogram "Rett hjem". Den høsten da han sluttet, fikk han sitt eget TV-show som gikk under navnet "O.J. – ut på prøve", som ble en stor seersuksess. Her ble blant annet karakterene «inspektør Wirrum» og slubberten «Friskus» født. Høsten 1995 fulgte Jespersen opp med 12 nye programmer, denne gang under navnet "O.J. – på nye eventyr". I 1996 startet Jespersen opp et samarbeid med NRK-veteran Trond Kirkvaag, og resultatet ble tv-programmet "Trotto Libre" som skulle gå i to sesonger. Her kunne vi se Jespersen som blant annet ambulansesjåføren Frank og som arbeidsløse Birger. I 1999 kom Jespersen tilbake med OJ kalt "O.J. – en utstrakt hånd – Etnisk moro fra Oslo 3". Her var blant andre karakteren Birger med, og Jespersen introduserte også nye karakterer som «Tårnfrid», «Nazi-Per», «Barron Blod», samt «Innvandrernytt». I 2001 vant han to priser under Komiprisen 2001; beste mannlige artist, revy og komedie og årets type for «Birger». I 2002 var Jespersen klar med en ny runde med OJ på NRK, "O.J. – alt for Norge". Denne gangen ble konseptet endret noe ved at Jespersen i hver episode presenterte et nytt tema, blant annet kristen-Norge, samene osv. Her blir vi også møtt av nyskapningen «Duggurd» som skulle forestille en bonde fra Nord-Trøndelag. "Torsdagsklubben" og fremover. Fra januar 2002 og fram til mai 2004 var Jespersen fast paneldeltaker i "Torsdagsklubben" på TV 2, sammen med Silje Stang og Thomas Giertsen. Fra Torsdagsklubben har spesielt Jespersens satire om for eksempel Nils Arne Eggen, Ari Behn og Kjell Magne Bondevik blitt husket i ettertid. Høsten 2004 kom Jespersen med programmet "Rikets Røst". Serien har også innslag av komikerne Henrik Elvestad, Sigrid Bonde Tusvik, Jesper Odelberg og trendreporter «Bodil». Komikerne Zahid Ali og Espen Eckbo medvirket ut 2005-sesongen. Fra høsten 2008 startet "Torsdagsklubben" opp igjen, og han var igjen fast paneldeltaker, igjen sammen med Silje Stang og Thomas Giertsen. Jespersen på scenen. Høsten 2000 tok Jespersen skrittet ut på scenen med forestillingen "O.J – Fremad i alle retninger". Showet var en slags blanding av stand-up og teater, med scene-versjoner av "En utstrakt hånd"-figurene «Birger», «Barron Blod», «Nazi-Per» og «Tårnfrid». "Fremad i alle retninger" ble spilt på Scene West Victoria fra oktober 2000 til mars 2001, og hadde stor sukess med 100 forestillinger og gode kritikker. Høsten 2001 turnerte Jespersen med showet i hele landet, og han hadde også en rekke forestillinger på utestedet Smuget våren 2002. Over 60 000 så showet, som ble avsluttet i april 2002. I oktober 2003 var Jespersen tilbake med et nytt sceneshow kalt "Stolt, hvit og vanskelig". Forestillingen høstet gode kritikker (i blant annet "VG" og "Dagbladet"), og gikk for fulle hus på Smuget, og høsten 2004 ble det klart for en landsdekkende turne. Begge teateroppsetningene har i ettertid blitt vist på TV. Utspillet mot Bondevik. I "Torsdagsklubben" har Jespersen skapt mange avisoppslag og debatter. Den 24. oktober 2002 ble det skapte mye mediaomtale. Kjell Magne Bondevik ble omtalt som et vandrende neddopet nervevrak som hadde null støtte i befolkningen, og videre at det norske folk burde spleise på en norgestur til drapsmistenkte Christer Pettersson. Dette utspillet vakte et enormt mediestyr de neste dagene og debatter i TV og radio. Bondevik gikk til motangrep og kalte Jespersen for feig og ondskapsfull. Det som trolig inspirerte Jespersens tale er at Bondevik blant annet like før tok med seg "Se og Hør" til morens grav, som døde 26 år tidligere. Jespersen sa at «du porsjonerer ut småtragedier fra privatlivet ditt for å vekke sympati. Det er den eneste grunnen til at du ikke er blitt kjeppjaga langt inn på Hardangervidda for lengst». Jespersen ble etter utspillet omtalt som "Ondskapens yppersteprest" i diverse kristne aviser. Medieoppslagene førte til at TV 2 valgte ikke å sende denne episoden av "Torsdagsklubben" i reprise. Flaggbrenningssaken. Den 13. februar 2003 – like før den USA-ledede invasjonen av Irak – demonsterte Jespersen på "Torsdagsklubbens" motstand mot dette ved at han på slutten av programmet satte fyr på det amerikanske flagget. Dette førte igjen til voldsomt mediaoppstyr, der både kritikk og støtte haglet fra alle kanter, og Jespersen fikk flere drapstrusler i posten og på ett av dem fulgte det med ei pistolkule. Stuntet på direkten vakte særlig mye kritikk fra konservativt kristent hold, og endte med at pastor Finn Henrik Larsen i frimenigheten Regnbuen Kristne Fellesskap anmeldte både Jespersen og TV2-sjef Kåre Valebrokk for Flaggskjending. Etter å ha etterforsket saken, valgte politiet å sikte begge to. I forbindelse med anmeldelsen uttalte Jespersen at «det er mystisk at det er de ytterliggående kristne organisasjonene som er så opptatt av å verne om det amerikanske flagget, samtidig som de ikke nøler med å bombe muslimske land tilbake til steinalderen». Anmeldelsen ble imidlertid henlagt av Riksadvokaten i desember samme år. Pressens Faglige Utvalg og den såkalte «jødemonologen». 29. november 2008 ble Otto Jespersen anmeldt etter en avslutningsmonolog i "Torsdagsklubben" den 20. november. I monologens avslutning sier han «Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliarder av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav». Grunnen til at han sa dette i monologen var på grunn av en nylig avdød sjiraffunge i Kristiansand Dyrepark som fikk mye medieoppmerksomhet, der Jespersen hadde til hensikt å vise at mediene var mer opptatt av trivialiteter som en død sjiraffunge enn av viktige begivenheter på den politiske arenaen. Uttalelsen medførte at Kurt Valner, som mistet ni familiemedlemmer i konsentrasjonsleire under annen verdenskrig, anmeldte ham for jødehets. Jespersen ønsket ikke å kommentere saken. Senere har "VG" hatt en popularitetsmåling og konkludert med at 59 % mener slik satire er akseptabelt, mot 27 % som mener Jespersen gikk altfor langt. Innslaget ble så klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) av dr. Imre Hercz, Senter mot antisemittisme ved leder Erez Uriely og Det Mosaiske Trossamfunn ved leder Anne Sender. Klagerne hevdet at Jespersen kom med «krenkende, hatefulle og antisemittiske utsagn som virker stigmatiserende overfor jødene som etniskreligiøs minoritet». PFU kom med en kjennelse den 24. februar 2009 der de konkluderte med at innslaget var et brudd på god presseskikk. PFUs kritikk gikk først og fremst mot TV2 som medium, og ikke på Otto Jespersen som person. PFUs saksbehandlere grunngav avgjørelsen med at TV2 ikke grep inn mot Jespersens sammenligning mellom jøder og skadedyr. PFU-medlem og Dagblad-veteran John Olav Egeland begrunnet sin avgjørelse med at han var bekymret for den hatefulle ytringen i monologen, mens Generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold viste under debatten til at han ofte forsvarer retten til å krenke, men ikke retten til å krenke andres menneskeverd. Reaksjonen på PFUs konklusjon. PFUs konklusjon medførte tildels kraftige reaksjoner fra mange hold med utsagn som blant annet «humorpoliti». Stand up-komikeren Dag Sørås mente PFU opptrådte feigt og karakteriserte dommen som absurd. Han mente videre at det var ganske «sprøtt» at Pressens Faglige Utvalg skulle gjøre seg til dommere over hva som er bra satire. Sørås uttrykte også forskrekkelse over kommentaren fra leder i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Til Dagbladet sa Kokkvold: «Det eneste vi fant problematisk, var sammenligningen av jøder og skadedyr: Ord og uttrykk som i virkeligheten ble brukt for å legitimere holocaust og jødeforfølgelsen.» Sørås uttalte i den forbindelse: «At Kokkvold erklærer at Otto bruker språket som gjorde jødeutryddelsen mulig, er en særdeles grov påstand». Medieviter Lena-Christin Kalle mente at Pressens faglige utvalg hadde malt seg inn i et hjørne med å felle Otto Jespersen for hans «jøde-monolog». Hun utdypet dette med å hevde at PFU hadde opphøyet seg selv til Norges humor-politi og definert hva man kan tulle med. Hun mener at Jespersen utfall mot Sven O. Høiby og Kjell Magne Bondevik var mye mer direkte og personlige. Ytringsfrihetsekspert og advokat Kyrre Eggen stilte seg også kritisk til PFUs konklusjon og uttalte i anledningen at «Jeg synes det er uklokt av PFU å operere med den typen grenser i forhold til humor. At noe som er ment humoristisk, og som åpenbart er svært karikert og ikke bærer preg av virkeligheten skal rammes av PFUs regler, synes jeg virker merkelig». Den 5. mars 2009 skrev professor emeritus, Svein Østerud, en lengre artikkel i "Dagbladet" om saken. Der hevder han at PFU viser liten evne til å anvende satiresjangeren og påpeker videre at Jespersens ærend var å øve kritikk mot mediene som er mer opptatt av trivialiteter som en død sjiraffunge i Kristiansand Dyrepark enn av viktige begivenheter på den politiske arenaen. «Denne kontrasten mellom det trivielle og det dypt alvorlige overfører han til et velkjent historisk eksempel, utryddelsen av jødene i konsentrasjonsleirene under siste verdenskrig. Hvis dagens trivialiserte journalistikk hadde fått gjelde under holocaust, hadde den vært mer opptatt av loppene og lusene på fangenes kropper, enn av den skjebnen jødene led i konsentrasjonsleirene». Østerud skriver videre at han skjønner dem som selv var ofre for tyskernes maktovergrep mistolker satiresjangeren. «Men at PFU ikke riktig forstår den satiriske brodden i Jespersens monologer, og i stedet kortslutter hans tankerekke, er mildest talt forunderlig. Kanskje er forklaringen at medlemmene har valgt den letteste veien ut av et vanskelig dilemma: kompromisset. De hevder selv om sitt vedtak at det ikke handler om å forsvare jøder mer enn andre, men det er jo nettopp det vedtaket gjør. På sett og vis gjenoppliver de blasfemiparagrafen bare kort tid etter at regjeringen la den død. Men samtidig sørger de for å flagge ytringsfriheten og erklære seg som tilhengere både av satiren som sjanger og av Jespersens måte å forvalte sjangeren på». Per Anders Madsen, redaktør i Aftenposten-Kommentar, skrev at «kronglete landskap» åpnet seg rundt PFU-kjennelsen. Han hevdet videre at PFUs bakgrunn for sin konklusjon er at de trolig hadde lagt til grunn at Holocaust er en helt spesiell historisk hendelse, og at «overlevende jøder bærer på en helt spesiell og smertefull bør. Også dette krever vern». Han mener videre at i dette tilfelle gikk hensynet til dette vernet foran den beskyttelse det satiriske uttrykket hadde krav på. Madsen skriver dessuten at: «Hvor ble det av det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten, som nettopp må beskytte de ytringer som kan oppleves sårende og krenkende? Er det ikke slik, som vi husker fra den ferske blasfemidebatten, at grensen for den akseptable ytring nettopp ikke kan plasseres hos den som selv føler seg krenket eller ydmyket?». Andre saker og utspill. En sak som spesielt mange kristne reagerte på, var Jespersens omtale av Anita Apelthun Sæle på Torsdagsklubben i februar 2003. Om henne og hennes profilerte slankekur uttalte han på direkten at selv om hun hadde slanket seg, var hun fremdeles like feit i trynet. Apelthuns mann, Finn Jarle Sæle reagerte særlig hardt overfor Jespersen. I forbindelse med programmet "Rikets røst" den 28. mars 2006 brente Jespersen en bibel i Ålesund. Stuntet vakte oppsikt og protester. Biskop Odd Bondevik gikk blant annet ut og protesterte mot stuntet, som han mente krenket det hellige. Han ble også anmeldt for stuntet, men saken ble henlagt. Da han i et stunt midt på 90-tallet for serien O.J., drakk av døpefonten i Kampen kirke, ble han blasfemianmeldt av Kristelig kringkastingslag. Albertus Magnus. Albertus Magnus (født mellom 1193 og 1206 i Lauingen ved Donau, død 15. november 1280 i Köln) tysk filosof, teolog og naturvitenskapsmann. Biskop i Regensburg 1260-1262, dominikaner. Utnevnt til helgen 1931, festdag 15 november. Ved siden av Thomas Aquinas var Albertus den viktigste representanten for den middelalderske skolastikken. Han trådte inn i dominikanerordenen i 1223 og ble etter studier i Padova og Paris lærer i flere tyske byer, blan annet Köln. Albertus var den første i sin tid som systematisk forsøkte å påvise at det ikke finnes noen motsigelse mellom den den aristoteliske filosofien og den kristne troen. Han var også en fremragende naturvitenskapsmann. Hypermetropi. Hypermetropi, (hyperopi) eller langsynthet er en vanlig synsfeil som innebærer at øyet er for kort i forhold til lysbrytningen i hvileposisjon. Den gjør det vanskelig å se klart på nært hold. Graden av langsynthet kan variere, og korrigeres med briller eller kontaktlinser med plusstyrke. Ved lav til middels grad av langsynthet, oppleves synet normalt som feilfritt. På grunn av at øyet må anstrenge seg for å se tydelig på nært hold, fører ukorrigert hyperopi ofte til hodepine. Det er færre tilfeller av langsynthet enn av nærsynthet. I Norge har man nylig funnet at ca. 13% av personer i alderen 20-25 år er langsynte og ca. 17% i alderen 40-45 år er langsynte. Behandling. Øyeleger kan, etter en øyeundersøkelse forordne briller med brillestyrke. Små utslag av hypermetropi behøver ikke nødvendigvis behandles. Større utslag kan korrigeres med konvekse optisk linser, enten i form av briller eller kontaktlinser. Konvekse linser har pluss-styrke – positiv dioptrisk verdi – hvilket får lyset til å brytes nærmere enn ellers. Hypermetropi kan også korrigeres med ulike behandlingsformer innen refraktiv kirurgi. Medisinsk divisjon (Ullevål universitetssykehus). Medisinsk divisjon er en av divisjonene ved Ullevål universitetssykehus, og har ansvar for å tilby spesialisthelsetjenester innen bla. hjertesykdommer, lungesykdommer, genetikk, geriatri, hematologi, infeksjonsmedisin, nyresykdommer og forebyggende medisin. Kirurgisk divisjon (Ullevål universitetssykehus). Kirurgisk divisjon er en av de store divisjonene ved Ullevål universitetssykehus. Dens oppgaver omfatter bl.a. traumatologi (behandling av hardt skadede pasienter), kreftbehandling, øyekirurgi, dagkirurgi, foruten forskning og undervisning. Divisjonen har ca. 1 300 årsverk fordelt på 14 avdelinger, og årlig foretas det ca. 23 000 innleggelser og 62 000 polikliniske konsultasjoner, samt 12 000 dagkirurgiske inngrep. Jobs bok. Jobs bok er en av læreskriftene i Det gamle testamente i Bibelen. Boken handler om den rettskafne Job ("Hiob") og de lidelser han opplever. Den er særegen i sin måte å kombinere en poetisk tekst med en fortellende historie. Boken har vært gjenstand for mange spekulasjoner og forsøk på tolkninger. På grunn av sin særegne form og de problemstillinger den reiser, har den av noen blitt omtalt som «den vanskeligste boken i Bibelen». Boken tilhører visdomslitteraturen. Innhold. Job var en meget rik og velstående mann. Bibelen forteller om hvordan djevelen prøvde å få ham til å slutte å tjene Gud ved å utsette ham for ulykker. Job ble berøvet sin helse og store deler av sine rikdommer. Tre venner, Elifas, Bildad og Sofar, kommer for å trøste Job. De mener han må ha gjort noe galt slik at han nå blir straffet med ulykker. Mot slutten av fortellingen kommer en fjerde trøster, Elihu, inn i bildet. Han kritiserer først og fremst de tre vennene, men også Job selv, for det de har sagt om Gud. Hjerte-lunge-senteret (Ullevål universitetssykehus). Hjerte-lunge-senteret er en divisjon ved Ullevål universitetssykehus, og har ansvar for pasienter med sykdommer og skader i hjerte, lunger og brysthule, foruten forskning og undervisning. Louis Althusser. Louis Althusser var en fransk marxistisk filosof. Han er fremfor alt kjent som grunnleggeren av strukturalistisk marxisme og teorien om det "epistemologiske bruddet". Biografi. Althusser vokste opp som katolikk, og sluttet seg i 1937 til den katolske ungdomsbevegelsen i Frankrike. Da Frankrike ble invadert av Tyskland i 1940 meldte han seg til militærtjeneste, og ble kort tid etter arrestert. I fengselet kom han i kontakt med det kommunistiske miljøet og begynte å nærme seg dette. I 1948 sluttet han seg til Frankrikes kommunistiske parti og samme år fullførte han utdannelsen sin i filosofi ved prestisjefylte École Normale Supérieure. Krigen og fangenskapet hadde bidratt til å svekke Althussers psykiske helse, og han skulle hele livet plages av depresjoner. I 1980 førte dette til at han tok livet av sin kone siden 1946, Hélène Rytman, og ble erklært utilregelig i gjerningsøyeblikket. Filosofi. Althussers filosofi, som fremfor alt reflekteres i verkene Å lese kapitalen, skrevet sammen med Étienne Balibar, Lenin og filosofien og For Marx, er basert på en forståelse av at Karl Marx i 1845/46 gjennomgikk det Althusser kalte for et "epistemologisk brudd". Dette bruddet innebar at Marx brøt med Hegels tenking til fordel for et vitenskapelig syn på historien. I denne fortolkningen av Marx blir motsetningsforholdet mellom subjekt og objekt opphevet og Althusser inntar en posisjon der han forkaster enhver idé om at det er mulig å forklare en produksjonsmåte eller et akkumulasjonsregime uten å undersøke hvordan dette har oppstått. Derfor kan heller ikke marxistisk økonomisk teori sammenlignes med andre økonomiske teorier. Han forkaster også det rigide skillet mellom basis og overbygning, som har en sentral posisjon innen mange marxistiske retninger. Tvert imot legger han heller vekt på økonomisk, ideologisk og politisk praksis som sammen utgjør en helhet som ikke kan skilles. Det er når det oppstår motsetninger mellom de ulike formene for praksis at nye produksjonsforhold kan oppstå. Althusser knytter dette opp mot Lenins revolusjonsteori om kjeens svakeste ledd. Slike motsetninger kan dermed ikke sees adskilt fra den større helheten, en sammenheng Althusser kaller "overdeterminasjon", et begrep som er påvirket både av Mao Zedong og Sigmund Freud. Det betyr ikke at han likestiller de ulike formene for praksis – som for Marx og Engels er det i siste instans den økonomiske praksisen som er avgjørende fordi det er i denne sfæren det materielle grunnlaget for samfunnet skapes. Derfor er det også avgjørende at ideologisk og politisk praksis er innrettet på å påvirke den økonomiske praksisen. Individuell praksis er imidlertid ikke frivillig. Althusser skuller mellom hegemoni, som handler om politisk makt, og ideologi, som handler om hvordan mennesket ubevisst skaper et system det kan erkjenne seg selv i. Ideologien reproduseres gjennom såkalte "ideologiske statsapparater", som blant annet inkluderer familien, media, religiøse organisasjoner, utdanningsvesenet og de ideene disse står for. Ideologien har dermed en materiell eksistens. Menneskets identitet, og dermed menneskenes praksis, opparbeides ved at individene ser seg selv og sine samfunnsmessige roller i materielle ideologiers speilbilde. Politisk. Politisk var Althusser kritisk til Nikita Khrusjtsjovs avstalinisering i Sovjetunionen, og han snudde seg dermed i retning av Kina og Mao Zedong. Støtten han uttrykte til Kulturrevolusjonen i Kina fikk ham nesten ekskludert fra partiet. Han var også en markant kritiker av eurokommunismen som utviklet seg i partiet, og i 1978 publiserte han et omfattende angrep på partiet i avisa Le Monde. Året etter søkte han audiens hos paven, uten å lykkes. I 1983 ble han erklært for å være tilstrekkelig frisk og slapp ut av den psykiatriske behandlingen han var dømt til etter mordet på kona. Etter dette levde han et tilbaketrukket liv før han døde av hjertestans i 1990. På 1960-tallet var Althusser en populær figur innenfor det nye venstre, særlig i Frankrike. På tross av sin kritiske distanse til studentopprøret i Frankrike i 1968 var dette en posisjon han beholdt til et stykke inn på 1970-tallet. En rekke fremtredende intellektuelle er i dag på ulike måter til dels kraftig påvirket av Althusser: Étienne Balibar, Robert W. Cox, Kees van der Pijl, Judith Butler, Slavoj Žižek, Jacques Derrida, Gerald Allen Cohen og Régis Debray. Tillegg til Esters bok. a> (1580–1649)"Tillegg til Esters bok" eller "Den greske Ester-boken" er en av de deuterokanoniske bøker i det Gamle Testamente. Den er en utvidelse av den kanoniske utgaven av Esters bok med seks avsnitt; boken har med det fått både en ny innledning og en ny avslutning, og noen innskudd. Den kanoniske teksten er basert på den hebraiske tekstversjonen, mens "Den greske Ester-boken" er basert på den greske Septuagintaoversettelsen fra 200-tallet, med dens tilføyelser. Esters bok er karakterisert som en «historisk novelle» hvor en fiksjonshandling er knyttet til noen historisk kjente begivenheter; den forteller i utgangspunktet om kong Xerxes (519–465 f.Kr.) av Persia og hans jødiske dronning, Ester (Hadassa) og om hvordan Ester redder jødene i riket fra den onde ministeren Hamans planlagte utslettelse. I den utvidede teksten fortelles det om en drøm som Esters fosterfar Mordekai skal ha hatt, hvor en sammensvergelse mot perserkongen ble avslørt. Den forteller om da Ester stod frem for kongen og også om tre barn som han og Ester skal ha fått. Den greske Esterboken «har et mye sterkere religiøst preg enn den hebraiske, som ikke en gang nevner Guds navn. Hensikten med den greske versjonen, og særlig utvidelsene, er å knytte Esters bok sterkere til tradisjonell jødisk tro og fromhet. Det dominerende tema er Guds hjelp og beskyttelse til dem som tror på ham». Teksten sier om seg selv at den har blitt til i Egypt ca 114 f.Kr., blant jøder som hadde flyttet til Jerusalem fra Egypt. I Norge har tilleggene tidligere blitt utgitt som separate tekster, men fra 1988-utgaven inneholder utgaven av apokryfene hele den greske Esterboken. Roland Barthes. Roland Barthes (født 12. november 1915 i Cherbourg, Manche, påkjørt av en bil 25. februar 1980 og døde én måned senere 25. mars 1980 i Paris) var en fransk litteraturkritiker, litteraturteoretiker, filosof og semiotiker. Barthes begynte sine litteraturstudier innenfor den historisk-biografiske tradisjonen, som han senere tok kraftig avstand fra. På 1960-tallet tilhørte han strukturalismen (en retning han senere betegnet som «et intellektuelt delirium»), før han beveget seg i retning av poststrukturalismen. I sine siste arbeider søkte han imidlertid igjen mot de absoluttene poststrukturalismen forkaster. Hans kjente artikkel Bildets retorikk fra 1964 laget en ny lingvistisk retning: semiologien. Der ga han en redegjørelse for hvorfor bildet burde bli sett på som språk. Han utvidet også begrepsapparatet for analyser og annen teoretisk virksomhet. Tempograf. Tempograf er et instrument som brukes til å måle farten til et legeme. Den virker ved at en elektromagnet lager flekker på et papirbånd med en vibrator med spiss og blåpapir. Vibratoren trekker seg tilbake og fram igjen grunnet vekselspenninga. Ved hjelp av dette instrumentet kan kan man blant annet regne ut akselerasjon og mekanisk energi. Eidsvold Turn. Eidsvold Turnforening (stiftet 29. april 1910 som "Eidsvold Idrætslag"), bedre kjent som Eidsvold Turn, er et idrettslag fra Eidsvoll i Akershus. Klubben spiller på Myhrer stadion, og blir trent av Vegard Hokstad og Bent Inge Johnsen. Eidsvold Turns støtteapparat består av Vegard Julsrud og Svein Ove Bråthen. Historikk. Klubben ble stiftet 29. april 1910 under navnet "Eidsvold Idrætslag", men to år senere ble navnet endret til dagens, "Eidsvold Turnforening". 17. september 1910 vedtok klubben å melde seg inn i Norges Fotballforbund. Da med sin første hjemmebane hos gårdbruker Hans Vilberg, på Nedre Vilberg, etter at et forsøk på å leie et jorde på prestegårdens eiendom førte ikke fram. Men alt i 1916 fikk Eidsvold Turn sin egen idrettsplass på Myhrer stadion. Allerede samme år som stiftelsen spilte Eidsvold Turn sin første store fotballkamp, mot Hamar Yngligeforening. Dette fordi Eidsvold Turn først tilhørte Oppland Fotballkrets som ble organisert noen år før Romerike fikk sin egen. Romerike Fotballkrets ble dannet i 1911 etter initiativ fra blant annet daværende formann i Eidsvold Turn, Henry M. Gjennestad, men på grunn av konflikter mellom Oppland Fotballkrets og Romerike Fotballkrets ble ikke Eidsvold Turn overført til Romerike før i 1920 sammen med en ny fotballklubb, Dokken. Andre verdenskrig. Etter invasjonen av Norge 9. april 1940, ønsket tyskerne å etablere en større leir for troppene sine på Myhrer stadion. Ledelsen i Eidsvold Turn arbeidet hele tiden i mot dette, men stadion ble invadert utover sommeren og høsten 1940, og ble fylt opp med brakker. Tiden etter krigen. Noen år senere mottok Eidsvold Turn en godtgjørelse på 25 000 kroner, og 9. oktober 1945 ble det vedtatt å kjøpe ca. 25 mål dyrket mark av gårdbruker Anders Wenger for 9 000 kroner. Hele området gjennomgikk en oppussingsperiode hvor klubbhus ble reparert, varmtvannsanlegg ble installert, høyttaleranlegg og gjerder ble satt opp. I 1974 startet byggingen av et nytt klubbhus, som ble tatt i bruk sommeren 1979. I første serie etter krigen, endte A-laget på tredjeplass etter Strømmen og Lillestrøm. I 1968 spilte A-laget seg opp i 3. divisjon og året etter ble det bygget tribuner på begge sider av banen for å ta imot alle tilskuerne. I 1970 ble det opprykk til 2. divisjon, men laget gikk rett ned igjen. I 1972 kom eidsvollingene tilbake og nå fulgte to sterke sesonger i 2. divisjon. Storhetstid. Første året ble det fjerdeplass i 2. divisjon. Samme år kom Eidsvold Turn til 4. runde i cupen der det ble tap mot Rosenborg foran 4 000 tilskuere på Myhrer. I 1973 fikk Eidsvold Turn også sin første landslagsspiller, da kaptein Frank Tømmervåg deltok i flere ungdomslandskamper. I 1974 skulle det gå enda bedre. Etter en jevn og sterk sesong endte Eidsvold Turn på andreplass bak Lillestrøm. Dermed skulle det spilles kvalifiseringskamper om en plass i eliteserien. Etter 2–2 mot Glimt i Bodø skulle det hele avgjøres mot Fredrikstad hjemme på Myhrer. 5 000 tilskuere så gjestene fra plankebyen ta hjem 1–0-seieren. Dette året spilte Svein Bakke på ungdomslandslaget, mens Per Brogeland ble tatt ut på Pressens lag som møtte A-landslaget. Jo-jo-tiden. Eidsvold Turn spilte på nivå to i andre divisjon også i 1975, men i 1976 ble det nedrykk. «Gullalderen» var over for denne gang. I 1980 holdt eidsvollingene på å vinne 3. divisjon, men Sunndal rykket opp på bedre målforskjell. På 1990-tallet rykket Eidsvold Turn opp og ned mellom 2. og 3. divisjon annethvert år. Noen av opprykkene var av det spesielle slaget. I 1994 ble det satt daværende norgesrekord med 21 seirer og en uavgjort på 22 seriekamper. To år senere endte Eidsvold Turn på andreplass, men rykket likevel opp etter å ha kommet blant de fem beste lagene på toertabellen for alle 3. divisjonsavdelingene. Opprykk til 2. divisjon. Etter opprykket fra 3. divisjon i 1998 var Eidsvold Turn et stabilt 2. divisjonslag i flere år. 2000-sesongen ble tøff da seriesystemet skulle legges om, men plassen ble sikret etter kvalifisering mot Østsiden og Runar. Fra 2001, der Eidsvold Turn spilte elleve kamper i Nord-Norge, har 2. divisjon bestått av fire avdelinger á 14 lag. Blant høydepunktene de siste årene er cupkampene mot Vålerenga, Sogndal og Fotballklubben Lyn på Myhrer. Da Vålerenga kom på besøk i 2002 var det godt over 2 000 tilskuere innenfor portene. 2008 skulle bli et minnerikt år for Eidsvold Turn, da de slo Lillestrøm 1-0 i cupens 3.runde. I 4. runde møtte de Viking på Viking stadion, en kamp Eidsvold Turn forøvrig tapte 3-0. I 2010 rykket klubben ned til 3. divisjon etter 12 år på nivå 3. 14. oktober 2012 var klubben igjen klar for 2. divisjon, etter 3-3 mot Kongsvingers rekruttlag i nest siste serierunde. Myhrer stadion. Helt fra starten ble det arbeidet med å gi Eidsvold Turn en større og bedre idrettsplass og hjemmearena. Den 5. juni 1916 kunne J. Th. Davidsen opplyse på et styremøte at han hadde fått kjøpt et flatt areal på Myhrer, ca. åtte mål stort, og han tilbød dette til Eidsvold Turn for hans kjøpesum – 1 600 kroner. Tilbudet ble mottatt med takk og på generalforsamlingen 18. juni samme år ble kjøpet gjennomført. Det var et stort løft for klubben, og samtlige frammøtte sa seg villige til å hjelpe til med byggingen av det nye anlegget. Plassen var stor nok for en fotballbane, tennis, krokett, kjeglespill samt turn og gymnastikk. Samme år kjøpte også Eidsvold Turn et tilleggsstykke for 1 100 kroner. Vandalsk. Vandalsk var et germansk språk som trolig var nært beslektet med gotisk. Vandalene bosatte seg i det sørlige Spania i følge med andre germanske og ikke-germanske folk (visigotere, alaner, o. fl.), før de flyttet til Nord-Afrika, omkring Karthago. Man vet svært lite om det vandalske språket utover at det var østgermansk, og i slekt med gotisk. Bare noen få personnavn på språket kjennes. Mantena. Mantena AS er den tidligere verkstedsenheten til NSB, som ble skilt ut som eget aksjeselskap i januar 2002. Selskapet er nå et datterselskap av NSB. Mantena foretar testing, forbedring, vedlikehold og reparasjoner av skinnegående materiell for en rekke jernbaneoperatører. Hovedkunden er NSB, men Mantena har også oppdrag for Flytoget, CargoNet, Oslo Sporveier, Flåmsbana, Ofotbanen, Green Cargo, Hector Rail, og svenske Tågkompaniet. Bedriften foretar også termisk sprøyting av metaller for andre firmaer. I Oslo har Mantena tre avdelinger; Grorud, Lodalen og Filipstad (Filipstad tilhører Sundland-Drammen). Mantena Grorud befinner seg, til tross for navnet, heller nærmere Nyland enn Grorud. Andre avdelinger er Marienborg-verkstedet, Skien-verkstedet, og Sundland verksted i Drammen. Hovedkontoret ligger i Prinsens Gate i Oslo, og har ansvar for personalet ved de ulike verkstedene, administrasjon og økonomi. MiTrans AS er et datterselskap av Mantena. Sestriere. Sestriere er en kommune med ca. 850 innbyggere i provinsen Torino i Italia. Geografi. Tettstedet Sestriere befinner seg øverst i Val Chisone ca 100 km fra provinshovedstaden Torino, og 17 km fra grensen til Frankrike. Tettstedet ligger 2035 moh. Stedet domineres i nordvest av fjellet Fraitève (2701 moh), i sydøst av fjellene Sises (2658 moh) og Punta Rognosa (3280 moh). Utvikling. I 1930-årene fikk Fiat-grunnleggeren Giovanni Agnelli bygd to hoteller og to taubaner. Senere fulgte nok et hotell, en hoppbakke og de første stolheisene, så vel som Europas høyest beliggende 18-hulls golfbane. Anleggene ble endel skadet under annen verdenskrig, men ble istandsatt igjen etter krigen. Sport. Sammen med nabokommunene Claviere, Sauze d'Oulx og Cesana Torinese har Sestriere utviklet skisportsområdet "Via Lattea". De mest kjente løypene som benyttes i konkurranseøyemed heter "Banchetta", "Fraitève" og "Sises". Sestriere har i alt 146 nedfarter og 92 heiser av forskjellig slag. Sammenlagt har utforløypene en lengde på 400 kilometer, hvorav 80 km betjenes med utstyr for kunstig snø. Sestrieres vintersportsanlegg var under de olympiske vinterleker 2006 i bruk for de alpine grener. VM i alpint i 1997 ble arrangert samme sted. Verdenscupen i alpint er innom Sestriere årlig. Om sommeren har stedet hatt målgang for etapper i Giro d'Italia og Tour de France. Boikott av Israel i Norge. Boikott av Israel er en politikk som fremmes av en rekke politiske partier og organisasjoner i Norge, de fleste med tilhørighet på venstresida. Tilhengerne av en slik boikott hevder at Israel bryter folkeretten og de argumenterer med at at den eneste muligheten til å få dem til å respektere folkeretten er å tvinge dem til det. De hevder at erfaringen med Sør-Afrika viser at boikott er nødvendig. Tilhengerne mener at symboleffekten er viktig, og håper at andre skal følge etter. Motstanderne av boikotten mener at Israel ikke har foretatt seg noe som rettferdiggjør en boikott, eller de mener at boikott ikke er et fruktbart tiltak og mener det vil gjøre Norges meglerrolle i Midtøsten vanskeligere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten dårligere. De mener også at ensidig norsk boikott ikke vil ha noen nevneverdig økonomisk effekt. Boikottvedtak i Sør-Trøndelag. Vedtaket førte til kraftige reaksjoner og fordømmelser fra pro-israelske organisasjoner. Simon Wiesenthals senter beskrev Sør-Trøndelag fylkesting som «fascister med sympatier mot Quisling og nazistene». Videre ble fylkestingets vedtak beskrevet som «rasistisk, nazistisk og stalinistisk». Anti-Defamation League mente at «boikottvedtaket er det fremste tegnet på at norsk opinion er antisemittisk». Også Simon Wiesenthal-senteret mente at «dette er uten tvil et uttrykk for antisemittisme». På instruks fra Utenriksdepartementet (UD) måtte Vollebæk svare at det sørtrønderske boikottvedtaket på ingen måte er et uttrykk for Norges holdning til Israel. Simon Wisenthal-senterets europakontor varslet at de vil be Verdens handelsorganisasjon (WTO) om å kjenne vedtaket ugyldig. Internasjonalt avtaleverk fastslår at offentlige aktører ikke kan diskriminere leverandører. I WTO-avtalen er hovedregelen er at ingen medlemsland kan svartelistes eller boikottes. Det betyr at boikottvedtaket kan vise seg å være i strid med WTOs regelverk. Tirsdag 17. januar 2006 vedtok fylkestinget å utsette iverksettelsen av boikottvedtaket, etter påtrykk fra UD. Ifølge "Adresseavisen" skrev UD i et brev til fylkeskommunen at «boikott av Israel er i strid med folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen». Regjeringspartienes politikk. Spørsmålet om Israel-boikott er ikke nevnt i Soria Moria-erklæringen, og det råder forskjellige syn innad i regjeringen. SV har programfestet boikott av Israel og arbeider for det, og finansminister Kristin Halvorsen rykket 5. januar 2005 ut i "Dagbladet" med en oppfordring om boikott av Israel. Partiet vil i 2006 gjennomføre en landsomfattende kampanje for boikott av Israel. Kampanjen ble enstemmig vedtatt av partiets sentralstyre 29. august 2005, og de viktigste målene er å øke forståelsen for palestinernes sak i Norge, få større aksept i befolkningen for sanksjoner overfor Israel, medvirke til at flere boikotter israelske produkter samt oppnå at den norske regjeringen arbeider for internasjonale sanksjoner mot Israel, ifølge "Dagbladet". Selv om både Arbeiderpartiets og Senterpartiets ungdomsorganisasjoner er for boikott av Israel, støtter ikke moderpartiene dette kravet. Statsminister Jens Stoltenberg sa til NTB at en boikott er «helt klart ikke regjeringens politikk», og la til at han mente boikott ikke ville fremme fredsprosessen. Den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet har gitt uttrykk for at boikott er et dårlig virkemiddel. Statssekretær Raymond Johansen uttalte at «Norge er avhengig av et godt forhold til partene i Midtøsten, og det forutsetter dialog. Boikott er det motsatte av dialog». Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) rykket ut i media etter Halvorsens uttalelser for å klargjøre at regjeringen ikke er for en boikott. Støre tok i bruk et såpass sterkt ord som «uheldig» for å karakterisere regjeringskollegaens uttalelser. 21. juni 2006 sluttet Arbeiderpartiets gruppe i Oslo bystyre seg til et forslag fra Rød Valgallianse, sammen med SV, om å oppfordre til boikott av israelske varer. Virkninger av boikottaksjonene. Nettverket Boikott Israel ble opprettet i februar 2001. LO-leder Gerd Liv Valla brukte i 2002 1. mai-talen på Youngstorget i Oslo til å komme med en appell mot israelsk maktbruk. I appellen oppfordret hun til boikott av israelske varer. Ifølge SSB ble det i årene 2002, 2003 og 2004 importert varer fra Israel til 94,5, 105,4 og 127,1 millioner kroner. Importen av israelske varer har med andre ord økt. Det er således ikke utenkelig at boikottaksjonene i praksis har fått israelvennlige forbrukere til å bli mer bevisste på å kjøpe israelske varer. På den annen side har eksporten til Israel gått ned. At eksporten av varer til Israel skulle bli rammet av en forbrukerboikott er imidlertid tvilsomt. Etter Kristin Halvorsens boikottutspill og påfølgende dementi, uttalte LOs talskvinne Ellen Stensrud til NRK Dagsrevyen 6. januar 2006: "Vi må følge utviklingen i verden. Per i dag er ikke boikott det beste tiltaket." Norske forbrukere har i liten grad fulgt SVs oppfordring om å boikotte Israel. Norges import av israelske varer er mer enn doblet fra 2005 til 2006. I juli 2005 kjøpte norske forbrukere israelske varer for 22 millioner kroner. Samme måned i 2006 var tallet 46 millioner kroner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I hvilken grad dette reflekterer oppslutningen om boikotten eller har andre årsaker foreligger det ikke statistikk på. Sammenlignet med andre europeiske land er Norges import fra Israel fortsatt svært liten. Andre boikottaksjoner. Det finnes aktive boikottaksjoner i flere land, blant annet i Sverige, Danmark, Storbritannia, USA, Australia og Sør-Afrika. I tillegg finnes det også en aksjon internt i Israel blant israelere som er uenig i sitt eget lands virkemidler mot palestinerne. Boikott som virkemiddel har fått lite gjennomslag på nasjonalt plan rundt om i verden. Libya, Irak, Iran, Libanon og Syria boikotter Israel offisielt. Frank Willy Bjørneseth. Frank Willy Bjørneseth (født 2. januar 1961) er en norsk politiker som var ordfører i Åsnes kommune til 2007. Han representerer Arbeiderpartiet. Bjørneseth er opprinnelig fabrikkarbeider ved Jordan på Flisa. Cembalo. Et cembalo (uttales "tsjembalo", heter også harpsikord) er et strengeinstrument med klaviatur, selve cembaloet ligner i formen et flygel. Instrumentet ble særlig brukt i barokken. En person som spiller cembalo kalles cembalist. Instrumentet virker som et piano, bortsett fra at en mekanisme gjør at strengene plukkes istedenfor å slås på. Særegent for cembaloet er at tonestyrken ikke kan endres ved anslaget på tangenten. Store instrumenter kan ha flere klaviaturbrett, samt også pedalklaviatur, som orgel. Walafrid Strabo. Walafrid (eller Walahfrid), (født ca. 808 i Schwaben, død 18. august 849) var en frankisk eller tysk benediktinermunk og teologisk forfatter. Til etternavn het han Strabo eller "Strabus" (etter latinske "strabismus" = skjeløyd). Han ble født ved Bodensjøen, var elev av Hrabanus Maurus ved klosteret i Fulda, og ble utnevnt til abbed over klostret i Reichenau 839. I 827 skrev han "Liber de cultura hortorum", et av middelalderens betydeligste verker om botanikk. Han druknet 40 år gammel i Loire. Liv. Walafrid ble født i det karolinske hertugdømmet Svebia (Alamannia) og ble utdannet ved klosteret Reichenau som lå på en øy i Bodensjøen, ikke langt unna Konstanz hvor han hadde lærerne Tatto og Wettin. Til sistnevntes døende visjoner viet han et av sine dikt. Deretter dro han til Fulda hvor han studerte for en tid under Hrabanus Maurus før han dro tilbake til Reichenau. Ved det samme klosteret ble han utpekt abbed for i 838 av kong Ludvig den fromme. I 840 ble han sendt i eksil fra Reichenau og han flyktet til Speyer. Det er en fortelling, som vanskelig kan verifiseres, at eksilet hadde sin grunn i at Walafrid henga seg så mye til sine brev at han neglisjerte sine klosterplikter. Fra hans egne dikt synes det heller som om hans flukt skyldtes at han hadde politisk støttet Lothar da Ludvig den fromme døde i 840, til tross for at han hadde vært lærer for dennes yngre bror Karl den skallete. Det kom til en forsoning og han ble likevel gjeninnsatt i sin stilling i 842. Den 18. august 849 døde ha i elven Loire av drukning på en diplomatisk reise til Karl den skallete. Hans epitaf ble skrevet av Hrabanus Maurus hvis elegiske vers priset ham for å være en trofast vokter av sitt kloster. Helloween. Helloween er et tysk speed/power metal-band som ble dannet i 1984 av vokalisten Kai Hansen, gitaristen Michael Weikath, bassisten Markus Grosskopf og trommeslageren Ingo Schwichtenberg. Bandet har solgt over 250 000 plater bare i Tyskland. De regnes som et av de første power metal-bandene som kom på midten av 1980-tallet og har hatt en stor innflytelse på sjangeren. Grunnen til at navnet deres skrives «Helloween» istedenfor Halloween er at det både inkluderer ordene «hello» og «hell» (engelsk for helvete). Dessuten eksisterte det et annet band som het Halloween, og en navneendring ville gjøre navnet «deres eget». Helloween har vært gjennom flere sjangere i løpet av sin eksistens, og bandets viktigste utgivelse er sannsynligvis "Pink Bubbles Go Ape" som kom i 1991, der de spilte inn et veldig eksperimentelt rockealbum. Inntil 2007 har bandet gitt ut 13 studioalbum, to EP-er, tre konsertalbum og ni samlealbum. Begynnelsen (1978–1986). Bandet hadde sin begynnelse i 1978 da Kai Hansen og Piet Sielck spilte sammen i bandet Gentry. I 1981 ble navnet byttet til Second Hell og bassisten Markus Grosskopf og trommeslageren Ingo Schwichtenberg sluttet seg til bandet. Litt senere skiftet de navn igjen til Kronus og i 1982 ble navnet enda en gang forandret til Iron Fist. Senere samme år forlot Piet Sielck bandet. Navnet «Iron Fist» er inspirert av Motörhead-plata med samme tittel. Iron Fist hadde nå bare én gitarist og ble lagt på is. Michael Weikath fra bandet Powerfool prøvde å få gjenværende Iron Fist-gitarist Kai Hansen over til sitt band, men endte til slutt opp med å selv bli lokket over i Iron Fist. Noise Records inviterte bandet til å bidra på "Death Metal", en samleskive med Hellhammer, Dark Avenger og Running Wild som kom ut i 1984. Iron Fist bidro med to sanger på albumet, «Oernst of Life» av Weikath og Hansens «Metal Invaders». Bandet følte seg fortsatt ikke komfortable med imaget sitt og etter en idé fra Ingo, ble navnet forandret til Helloween, der O-en ble byttet ut med et gresskar på logoen. I 1985 ble deres første studioutgivelse, "Helloween", spilt inn i Tyskland; en EP med fem sanger. EP-en ble svært suksessfull, og bandet spilte inn sitt første studioalbum samme år, "Walls of Jericho". Dette albumet ble en kritikerrost klassiker med dens unike musikkstil, der lyden kunne tolkes å være en blanding av melodisk metal og thrash metal. Albumtittelen er oppkalt etter muren rundt Jericho. Albumet har også gitt navn til den tidligere WWE-fribryteren Chris Jericho, som også har oppkalt sin avslutningsmanøver etter albumtittelen. Turneen som fulgte etterpå viste en svakhet ved gruppen; Kai Hansen hadde problemer med å synge og spille gitar samtidig, og de begynte nå å søke etter en ny vokalist. Karrieren starter (1987–1989). Førstevalget var å rekruttere tidligere Tyran Pace-vokalist Ralf Scheepers, som hadde vært vokalist under "Judas"-turneen deres. Bandet endte opp med å finne 18 år gamle Michael Kiske; et tidligere medlem av et lite band kalt Ill Prophecy. Med en ny vokalist spilte bandet inn "Keeper of the Seven Keys Part I", som ble gitt ut i 1987. Plata ble produsert av Tommy Hansen og Tommy Newton og viste seg å bli svært populær. I USA nådde albumet 102. plass på Billboard-lista. Helloween turnerte samme år i Europa med thrash metal-bandet Overkill og i Nord-Amerika med bandene Grim Reaper og Armored Saint. Turneene varte fra 3. april til 14. november. Oppfølgeren til "Keeper of the Seven Keys Part I" ble utgitt i august 1988 og fikk navnet "Keeper of the Seven Keys Part II". Albumet viser seg å bli enda mer suksessfullt enn "Part I" og gikk rett inn på 24. plass på den britiske hitlisten, blant topp 10 i Sverige og 108. plass i USA. Samme år hadde bandet en stor Europa-turné og de spilte sammen med band som Kiss, Megadeth, Guns N' Roses og Iron Maiden på Monsters of Rock-festivalen. På tross av suksessen viste det seg at bandet var misfornøyd med Noise Records og de begynte å lete etter et nytt plateselskap. I 1988 forlot Kai Hansen gruppen for å starte et nytt band kalt Gamma Ray. Et år senere rekrutterte de Rampage-gitaristen Roland Grapow og begynte deres Headbangers Ball-turné i USA sammen med Anthrax og Exodus. Samtidig ga Helloween ut samlealbumene "Pumpkin Tracks" og "The Best, The Rest, The Rare" akkompagnert med et konsertalbum fra «Pumpkins Fly Free»-turneen. I Japan ble albumet kalt "Keepers Live", i USA ble det kalt "I Want Out Live" og i resten av verden ble det kalt "Live in the U.K.". Siden Helloween brøt kontrakten med Noise Records og signerte med EMI, saksøkte Noise dem og bandet ble nødt til å betale en stor sum penger, og de får bare gi ut plater i Europa og Japan. EMI-perioden (1990–1993). Etter tre år med forhandlinger med Noise Records, ga Helloween ut singlen «Kids of the Century». Det neste studioalbumet, "Pink Bubbles Go Ape", ble gitt ut i 1991. Albumet ble dårlig mottatt av både fans og kritikere. Selv om albumet inneholdt noen slagere som «Someone's Crying» og «Mankind» begynte det å oppstå uenighet om hvilken musikalsk retning bandet burde ta. I 1993 ble "Chameleon" gitt ut og det har blitt kjent for å ikke være enden på eksperimenteringen i musikken til bandet. De fleste kritikere var svært misfornøyd med albumet. Albumet bærer sterkt preg av Michael Kiskes musikalske forandring. Det viste seg også at Ingo Schwichtenberg hadde store psykiske lidelser og høyt alkohol- og dopinntak. Ingo klarte ikke å fullføre «Chameleon»-turneen og han ble sparket med en gang etterpå. De psykiske problemene var ikke den eneste grunnen til at han ble sparket; Ingo var også svært misfornøyd med hvor bandet hadde endt opp musikalsk. Han kalte sangen «Windmill» for «Shitmill», ifølge Weikath. Etter turneen slapp bandet seg løs fra kontrakten med EMI og Kiske ble sparket på grunn av musikalske ulikheter. Tilbake på toppen (1994–2001). Sent i 1994 ble Andi Deris (kjent fra Pink Cream 69) den nye vokalisten i bandet. Sammen med Deris kom Gamma Ray-trommeslageren Uli Kusch inn i bandet for å ta over for Ingo. Med nye medlemmer signerte Helloween med Castle Communications og begynte å skrive materiale til et nytt album. "Master of the Rings" ble sluppet ut samme år og ble for mange fans og kritikere et tegn på at gruppen fremdeles hadde mye å bidra med. Bandet dro igjen på turné og Andi Deris overrasket mange fans med sin kraftfulle stemme. Albumet ble gitt ut ett år senere i Nord-Amerika med en ekstra CD. Helloween dro tilbake til studioet og ga ut "The Time of the Oath" i 1996, som ble kritikerrost for å være det beste albumet siden "Keeper of the Seven Keys"-tiden. Albumet inneholder sanger som er basert på tekstene til Nostradamus. Helloween var tilbake på toppen etter at "The Time of the Oath" oppnådde både gull- og platinasertifiseringer flere steder i verden. Senere samme år ga de ut konsertalbumet "High Live" og ble stemt frem som det beste bandet i 1996 av det japanske magasinet Buurn. Mens bandet fortsatte å skrive sanger til det neste albumet, ga Deris ut sitt første soloalbum; "Come in from the Rain", og Roland Grapow ga ut i samme situasjon "The Four Seasons of Life". I 1998 ble "Better Than Raw" gitt ut og ble igjen mottatt med positiv kritikk fra både fans og pressen. For første gang kombinerte bandet elementer fra moderne metal med sin tradisjonelle musikkstil, noe som gjorde platen unik i forhold til deres andre utgivelser. Samtidig ga Roland Grapow ut soloalbum nummer to. Neste år tok Helloween en pause og ga ut et coveralbum med tittelen "Metal Jukebox". Albumet inneholder en variert miks av rock, pop og heavy metal-klassikere som har vært en stor inspirasjon for bandet. Etter å ha gitt ut albumet, begynte de å skrive mer Helloween-materiale. I 2000 signerte Helloween kontrakt med det kjente heavy metal-plateselskapet Nuclear Blast. Deres neste album, "The Dark Ride", viser seg å ha en mer «heavy» og moderne lyd. Albumet selger ikke fullt så bra og kritikken er variert fra både fans og presse. Bandet ga ut singlene «Mr. Torture» og den meget populære «If I Could Fly». Uenigheter dukket opp igjen innad i gruppen, noe som førte til at Roland Grapow og Uli Kusch ble sparket. Begge de tidligere medlemmene gikk fra bandet for å starte Masterplan. Helloween ga deretter ut "Treasure Chest", en boks med tre CD-er som inneholder noe av det beste av Helloween, samt noen rariteter. Nye album (2002–i dag). Etter at bandet sparket Grapow og Kusch, rekrutterte de i 2002 trommeslageren Mark Cross og tidligere Freedom Call-gitarist Sascha Gerstner. I 2003 begynte de å spille inn sitt tiende studioalbum, men på grunn av at Mark Cross fikk kronisk tretthetssyndrom, fikk de bare spilt inn to sanger før han forlot bandet. Tidligere King Diamond- og Motörhead-trommeslager Mikkey Dee trådte inn og fullførte rytmedelen på albumet. Det samme året ble "Rabbit Don't Come Easy" gitt ut, og trommeslageren Stefan Schwarzmann fra Running Wild og Accept kom inn som trommeslager da bandet dro på enda en verdensturné. De spilte også i USA for første gang siden 1989. Etter turneen ble Dani Löble (tidligere Rawhead Rexx-medlem) ansatt som ny trommeslager. Ifølge Helloween ble Schwarzmann sparket fordi han ikke delte den samme musikalske retningen som bandet, og han hadde også problemer med den raske trommingen. Med den nye besetningen startet Helloween å spille inn oppfølgeren til "Keeper of the Seven Keys"-platene. "Keeper of the Seven Keys – The Legacy" ble gitt ut i Tyskland 28. oktober 2005 og 8. november det samme året i USA. Bandet ga også ut to singler («Mrs. God» og «Light the Universe»), sistnevnte med Candice Night fra Blackmores Night på vokal. De laget også musikkvideoer til singlene. Albumet fikk svært god kritikk, og den gode responsen resulterte i at de ga ut en live-DVD og en dobbel-CD kalt "Live on 3 Continents" og "Live in Sao Paulo". Deres nyeste album, "Gambling with the Devil", ble gitt ut 29. oktober 2007. Bandet startet en verdensturné med Gamma Ray og Axxis måneden etter. 6. desember spilte de på Rockefeller i Oslo. Musikkstil og sjanger. Da Helloween ga ut "Walls of Jericho" i 1985 ble det tydeliggjort at bandet var sterkt influert og inspirert av speed- og heavy metal-band som Iron Maiden, Judas Priest og Motörhead. Lydbildet sammenlignes ofte med Blind Guardians debut album; "Battalions of Fear" som kom noen år senere, men også "Prayers of Steel" fra Rage. Nesten alle sangene på albumet blir spilt i høy hastighet og riffene er enkelt bygd opp og er originale. Bandet har også vært gjennom sjangere som speed metal ("Judas", "Metal Invaders"), progressiv rock ("Music"), heavy metal, hardrock ("Crazy Cat", "Step Out of Hell"), Blues rock ("Aint Got Nothing Better") og power metal, som de er kjent for å være gudfedrene til. Det er få band som har lik lydbilde som Helloween, men band som HammerFall, Gamma Ray, Iced Earth, Blind Guardian og Iron Maiden er også godt likt av Helloween-fans. Krimgotisk. Krimgotisk er en dialekt av gotisk som ble talt av krimgoterne i noen isolerte områder på Krim, kanskje inntil så sent som 1700-tallet. Svært lite av det krimgotiske språket har overlevd; all vår kunnskap skyldes et brev skrevet av den flamske 1500-tallsambassadøren Ogier de Busbecq, som gir en liste på omtrent 80 ord og litt innsikt i grammatikken. OLED. OLED (akronym for "organic light-emitting diode", eller organisk lysdiode) er en variant av lysdioder der det øverste laget er organisk, altså en karbonforbindelse. Organiske lysdioder kan produseres billig som en slags flat film, noe som gjør dem særs godt egnet til bruk i skjermer. Vanlige lysdioder kan også brukes i skjermer, men bare i ekstremt store skjermer, for eksempel på sportsarenaer. Et piksel av en OLED-skjerm består av tre organiske lysdioder, en rød, en grønn og en blå, eventuelt bare en farge. OLED-skjermer vil trolig utkonkurrere de fleste bruksområdene av LCD- og plasmaskjermer i framtiden, men er foreløpig (januar 2006) så nytt at det så vidt har kommet i salg små OLED-skjermer, for eksempel den bærbare musikkspilleren Creative Zen i forskjellige varianter, som ikke koster avskrekkende mye mer enn de gamle versjonene med LCD-skjerm. I 2007 lanserte Sony verdens første TV med OLED skjerm. Modellen heter XEL-1. Jordanes. Jordanes (el. Jordanis) var en gotisk historiker på 500-tallet som bodde i Konstantinopel og skrev på latin. Det fins få samtidige kilder til hans liv, han er sannsynligvis født først på 500-tallet og må ha vært av god avstamning. Han var bl.a. notar hos den romerske hærtjenestemannen Guntigis, søstersønn til den østgotiske høvdingen Kandak eller Andak og av gotisk kongeætt. Det er antatt (bl.a. av Sigmund Skard) at Jordanis en tid var biskop i Kroton i Syd-Italia og at han fulgte pave Vigilius da han ble forvist til Konstantinopel i 550. Jordanes skrev "De origine actibusque Getarum" ("Om goternes opprinnelse og gjerninger"), som er en av de viktigste kildene man har til goternes historie. Verket var en forkortet utgave av et tapt verk av den latinske forfatteren Cassiodorus (ca 490-580). Boka er oversatt til nynorsk av Sigmund Skard. Jordanis levde i en brytningstid etter Romerrikets fall og under de store folkevandringene med kamper mellom bl.a. østgoterne, vestgoterne og hunnerne. Politiske hensyn spilte derfor en rolle under nedskrivningen. Cassiodorus' tapte 12-bindsverk var et teoretisk fundament for den østgotiske kong Teoderik den store som ønsket å fremme et fredelig samarbeid og en assimilasjon mellom romerne og østgoterne i restene av Romerriket. For det første skjer der en forvridning, slik at de amaliske østgoteres historie i vidt omfang gjøres ensbetydende med alle goteres historie. Dessuten forsøker Jordanes å gjøre goternes historie til en del av romernes historie. Den engelske forsker Peter J. Heather har i 1991 undersøkt dette, og peker advarende på problemene med å bruke verket som kilde. I sitt verk "De summa temporum vel origine actibusque gentis Romanorum" tillegger han bl.a. Andak (hans tidligere arbeidsgivers morbror) æren for egenhendig å ha drept vestgoternes kong Teoderik I under Slaget ved Chalons i 451. Begge Jordanis hovedverk er datert til år 551. Tidus. er protagonisten i rollespillet "Final Fantasy X". Han opptrer også i "Final Fantasy X-2" og "Kingdom Hearts"-serien. Handlingen i "Final Fantasy X" inkluderer i stor grad Tidus, som er en blitzballspiller fra Zanarkand. Etter at et mystisk vesen kalt «Sin» angrep hjembyen hans, ble Tidus transportert til verdenen Spira. Tidus møter etter hvert en tilkaller ("summoner") kalt Yuna og hennes voktere. Yuna begynner en pilegrimsreise for å ende kaoset skapt av Sin, og ved å slutte seg til dem, håper Tidus på å returnere hjem. Den engelske stemmeskuespilleren for Tidus er James Arnold Taylor, og han har nevnt at Tidus' modenhet går gjennom utviklingsfaser under handlingen. Et eksempel er at Tidus' kommentering i spillet høres modent ut, mens stemmen hans i starten av spillet er mye lysere. Siden spilleren kan gi Tidus et nytt navn i "Final Fantasy X", blir han verken referert til som Tidus i "Final Fantasy X" eller "Final Fantasy X-2". Karakteristikker. Tidus er en 17 år gammel gutt fra byen Zanarkand. Han har halvlangt blondt hår og blå øyne. Som person er Tidus en eplekjekk ungdom som ikke er av typen som tenker helt igjennom ting før han handler. Hans store lidenskap før hans reise til Spira er blitzball. Sporten som hele byen Zanarkand er opptatt av. Tidus er laget Zanarkand Abes fremste stjerne, og han er arvtager til den plassen etter hans far Jecht som før han forsvant sporløst for ti år siden var den store helten. Tidus har alltid båret nag til faren som har i hele hans barndom ertet Tidus for at han ikke er tøff nok til å bli den mannen Jecht ønsker at han skal være. Blitzballferdighetene til Tidus får også gjennomgå av mobbingen til Jecht. Dette er noe av grunnen til at Tidus driver med blitzball, slik at han en dag skal overgå faren i ferdigheter. Etter den fatale dagen hvor monsteret Sin angriper Zanarkand blir Tidus transportert til Spira, en verden ikke helt ulik den Tidus kommer fra. Denne verdenen er også plaget av Sin, monsteret ingen har greid å utslette totalt. I verdenen Spira, i landsbyen Besaid, treffer Tidus Yuna, Wakka, Lulu og Kimahri Ronso. Yuna er en ung kvinne på 17 år som har bestemt seg for å bli en summoner (påkaller). Hennes guardians (voktere) er Wakka – Besaid Aurochs stolte blitzballkaptein, Lulu – Tidligere kjæreste av Wakkas lillebror, nå en magiker, og Kimahri – Tilhører av den stolte klanen Ronso som holder til i Ronsoenes hellige fjell; Mount Gagazet. Han er utvist av rasen sin fordi han var for liten og svak (til deres rase å være). Sammen legger Tidus ut på en reise gjennom Spira med sine nye venner for å følge Yunas' mål: å befri Spira fra det fryktelige monsteret Sin. Gjennom denne reisen lærer Tidus mer om seg selv og hans personlighet endres veldig gjennom spillets gang. Tidus er en drømmer. Han tror alltid det er noe bedre. At det alltid er en vei gjennom all elendigheten. Som regel er han og Rikku de i gruppa som holder humøret oppe til de andre og man merker ungdommens naivitet spesielt i disse to figurene. Tidus er til for at man skal lære å tro på at det gode alltid vinner over det onde til slutt, man må bare prøve hardt nok. Han er alltid den som grubler mest over dette. Prologen. I starten av "Final Fantasy X" er Tidus en innbygger i Zanarkand og skal til å spille en blitzballkamp i "Jecht Memorial Cup" for laget Zanarkand Abes. En turnering til ære for Tidus savnede far Jecht. Kampen begynner, og utenfor samles det en svær kule av vann, som senere vises å være det mystiske monsteret Sin. Akkurat i det Tidus skal skyte blir blitzball banen knust av tingen inni kulen. Alle løper ut av stadion inkludert Tidus og utenfor står Auron. Han og Jecht var Braskas guardians. Av Auron får Tidus et sverd. Han forklarer at den tingen inni kulen er et monster som kalles Sin. Sin skyter ut små monstre kalt Sinspawn som de må slåss mot. Etter det blir Tidus sugd inn i en tidsportal og havner 1000 år inn i fremtiden. Svein. Svein, Sveine, Sveinn, Sven og Svend er nordiske mannsnavn som stammer fra det norrøne "sveinn" som betyr «gutt» eller «ung (ugift) mann». Svein finnes i en rekke varianter av sammensatte fornavn som Sveinung, Sveinbjørn,Sveinulf, Bergsvein og liknende. Sveinn, Sven og Swen er henholdsvis norrøn, gammelsvensk og gammeldansk form av navnet. Utbredelse. "Svæinn" er det aller vanligste mannsnavnet funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden og var dermed sannsynligvis ett av de vanligste mannsnavnene i Norden i vikingtiden. De vanligste skrivemåtene var "suain", "suein", "suin" og "suen". I Norge er formen Svein vanligst, i Sverige formen Sven (ofte med kallenavn Svenne), i Danmark Svend og på Island Sveinn. I Tyskland forekommer også formen Swen og kvinnenavnet Svenja. På Færøyene er den danske formen, Svend, mest brukt, og er et av de 120 mest brukte navnene på øyene. Formene "Sveinur" og "Svenn" er også brukte. Det norrøne Svein skrives ofte Sweyn på engelsk. I 2005 var det i følge Statistisk sentralbyrå 27 437 personer som het Svein og 4 241 som het Sven i Norge. Formen Svend var vanlig i Norge på 1700-tallet. Navnet Svein ble særlig gitt til gutter på 1940- og 1950-tallet da opptil 2,5 % fikk navnet Svein, før bruken gikk ned etter 1955, men holdt seg et stykke ut på 1960-tallet. Navnedagen for Svein, Sven og Svend er i Norge 3. desember. I Danmark var "Svend" et svært populært navn på guttebarn født på første halvdel av 1900-tallet. Navnet forekommer også i formene svenn og sveinn, men er da vanligvis ikke brukt som navn, men som betegnelse på en «fri mann i annen manns tjeneste» eller en arbeider som har bestått en svenneprøve. Kjente personer med navnene Svein, Sven eller Svend og beslektede navn. Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår. Yeomanry. Yeomanry var britisk frivillig kavaleri rekruttert blant odelsbønder i hvert grevskap for å virke som hjemmevern. Det første regimentet ble dannet i 1761, og noen av regimentene eksisterer fortsatt i form av Territorial Army-regimenter. Historisk var yeomen en del av fribøndene på 1600-tallet og 1700-tallet i England. De dannet den kjerne blant fribøndene som ble kalt "«the Backbone of England»". Under første halvdel av 1800-tallet ble Yeomanry-regimenter satt inn for å slå ned uroligheter og oppstander, men etterhvert overtok politiet denne oppgaven. Disse styrkene var tenkt for innsats i hjemlandet, men under annen boerkrig ble det dannet "Imperial Yeomanry"-kompanier for innsats utenlands. Disse kompaniene ble satt sammen av frivillige fra yeomenstyrkene i Storbritannia. I 1901 ble alle yeomanryregimenter omgjort til «Imperial Yeomanry» og reorganisert. Eggstokk. Eggstokkene er en del av reproduksjonssystemet hos virveldyr (inklusive menneskets). Vanligvis har man to eggstokker, hvis to viktigste funksjoner er utskillelse av kjønnshormoner og produksjon/modning av egg. Eggstokkene lager eggceller. Val Chisone. Val Chisone er en dal i provinsen Torino i Italia. Elven Chisone renner gjennom dalen. Dalen forbinder Sestriere og Pinerolo utenfor Torino. I dalen finnes stedene Perosa Argentina, Villar Perosa, Fenestrelle og Pragelato. Enkelte av øvelsene ved vinter-OL 2006 finner sted på stedene Sestriere og Pragelato som ligger i dalen. Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne. Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne (født 2. januar 1892 i Kristiania, død 3. mars 1978) var en norsk språkforsker, indolog og iranist. Etter studier i gresk og latin gikk han over til indologien, som han studerte i Bonn (1914) under Hermann Jacobis kateter og i Berlin (fra 1915) under Heinrich Lüders. Han beveget seg også inn i tibetologien under Hermann Beckh, som hjalp ham med å lese de tibetanske versjoner av "Lalitavistara" og "Udanavarga". Morgenstierne tok doktorgraden ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin i 1918 på avhandlingen "Über das Verhältnis zwischen Cārudatta und Mṛcchakaṭikā". Fra 1922 og helt til mot slutten av sitt liv gjennomførte han et stort antall forskningsreiser i India, Pakistan, Afghanistan og Iran. Han var professor i indisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo 1937–62. Han var oldebarn av Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre. 74. (Yeomanry) divisjon. 74. (Yeomanry) divisjon var en infanteridivisjon i den britiske hæren under første verdenskrig, opprettet i Egypt i 1917 med tidligere Yeomanry-soldater. Divisjonen, underlagt XX korps, kjempet i Palestina før den beveget seg til Frankrike i mai 1918. Divisjonens tjenestetegn var en brukket spore, for å vise at den en gang var til hest, men nå fungerte som infanteri. Harkestad. Harkestad er fra gammelt et fisker- og småbrukersamfunn ut mot havet på Alvøy i Øygarden kommune nordvest for Bergen. Det var tidligere kommunesenter. Tour de las Americas. Tour de las Americas er en turneringsserie ("tour") i golf for herrer i Latin-Amerika. Touren gir ikke poeng til verdensrankingen i golf. Pentagram. a> som tegnes i én, kryssende strek Pentagram eller pentakel, på norsk også kalt marekors, maremerke, tussemerke, drudefot og annet, er et grafisk symbol formet som en femtakket stjerne tegnet i én, sammenhengende strek. Historisk bruk, betydning og navn. a>. Da har pentagrammet flatemessige, brede linjer. Her er det formet med kryssende linjer og en spiss ned Pentagrammet og lignende stjerneformer forekommer i flere kulturkretser og går langt tilbake i tid. Pentagrammet er litt forskjellig fra heksagrammet som har seks takker, men de to figurene har til dels vært brukt noe om hverandre, og forekommer som varianter blant annet i bumerker. For de greske pythagoreerne var pentagrammet et geometrisk tegn. Formen har utgangspunkt i en regulær femkant, det vil si en femkant der alle fem sider er like lange, og slik at alle innvendige vinkler er like store. Pentagrammet kunne også bli ansett som et viktig symbol ved at det inneholder spesielle proporsjoner, som det gylne snitt, med rike anvendelser i antikk gresk arkitektur. Et pentagram kunne være et magisk vernetegn for å avverge onde makter, blant annet skåret ut over inngangen til bygninger. Visstnok skal noen kristne ha ansett pentagrammet som et symbol for onde makter. I moderne filmer, fantasylitteratur og lignende, brukes ofte pentagrammet som et generelt symbol for magiske krefter. Stjerner med fem eller flere tagger inngår som grafisk symbol i en rekke lands nasjonalflagg og i militære uniformer og merker. Stjerner kan derfor ses som utbredte symboler for politisk og annen makt Symbolikk, tradisjoner, ritualer og fortellinger. I egyptisk mytologi og symbolikk representerte det femtakkede pentagrammet inne i en sirkel duat, eller underverdenen. I den kristne tradisjonen har pentagrammet vært brukt til å symbolisere de fem sårene til Kristi stigmata. I hebraisk tradisjon ble det femtakkede pentagrammet knyttet til de fem bøkene i pentatevken, de første fem bøkene i Det gamle testamentet, som angivelig er skrevet av Moses. For pythagoreerne representerte de fem spissene de fem klassiske elementene: ild, jord, luft og vann, samt idé, urelementet, eteren eller det guddommelige. Pythagoreerne mente også at pentagrammet var et uttrykk for det matematisk perfekte og fant blant annet ut at det gylne snitt, forholdstallet 1,618, gjemte seg i linjene. I svart magi eller satanistisk symbolikk fra nyere tid, blir pentagrammet snudd med spissen ned. I denne formen kan det sies å representere hodet til Baphomet, en okkult gudeskikkelse fra 1800-tallet, der de to spissene som stikker opp tilsvarer et par horn. Pentagrammet som satanistisk symbol ser ut til å være en forholdsvis moderne skikk, og er ikke kjent fra eldre tid. Pentagram brukes i arabiske magitradisjoner og ritualer, samt i jødiske ritualer. I engelsk litteratur nevnes pentagrammet første gang i 1380, i den arturianske fortellingen "Sir Gawain and the Green Knight", hvor Gawains skjold er dekorert med et pentagram. Ordbakgrunn. Ordet "pentagram" er gresk og betyr «fem streker», men symbolet selv var i bruk mye tidligere enn den greske antikken. Det greske ordet kan være en modifikasjon av et ord fra det gamle Mesopotamia rundt 3000 f.Kr., som angivelig betydde «himmellegeme» eller «stjerne». Andre navn på pentagram. Pentagrammet kalles også «Salomos stjerne» i noen kilder. Andre betegnelser er «femhjørning», «Salomos segl» og «Pytagoras’ tegn». I Norge. Marekorset har flere navn på norsk, så som «marespjøl», «runerosa» og «mærkjeskrinsen», «femhjørning», «Salomos segl» og «Pythagoras' tegn». I Telemark ble navnene «murukross» og «hekselås» brukt. Marekorset er også funnet i et par norske personsegl på 1300-tallet og finnes senere i mange bumerker fra hele landet. Når det sto med spissen opp, var det visstnok noen som en gang mente at det var et symbol på sunnhet. Tilsvarende ved marekorset satt opp ned, kan noen ha ment at det var et symbol på ondskap. Men en slik symbolsk betydning er det lite trolig var noe særlig utbredt i forbindelse med den praktiske bruken av marekorset i segl og bumerker eller som andre typer kjennetegn. Marekorset ble også brukt som magisk «vernemerke» og plassert på bygninger og gjenstander. Men ut over å verne mot onde makter er det vanskelig i dag å fastslå om marekorset ble oppfattet som mer "mektig og mystisk" enn symbolfigurer som latinsk kors, sirkel og andre. Bumerker og heraldikk. Pentagram finnes i mange norske bumerker som strekfigur gjennom flere hundre år. Der har pentagram også varianter med streker som tillegg og fradrag, det kan være stilt på skrå og opp ned. Når pentagram ble valgt som motiv i bumerker, kan det være påvirket av at pentagrammet er brukt som magisk vernemerke på bygninger og løsøre. Men slike tolkninger bør ikke trekkes for langt, fordi bumerkene først og fremst dekket behov som praktiske kjennetegn. Bumerker med pentagram finnes fra både bønder og andre personer, samt i både bygd og by. Når linjene blir utformet brede og blir fargeflater, kan pentagram bli brukt som figurer i norske og utenlandske våpenskjold, bl.a. i et våpensegl fra 1700-tallet i den norske handelsslekten Flood i Skien. I dag er pentagrammet en figur Marokkos og Etiopias flagg og våpen. Mara. Mara var ei vette som plagde folk, særlig når de sov, og for å verge seg mot dette, kunne man risse et marekors inn i døra. Det sikreste var å omkranse det viktigste den norsk bonden hadde med et slikt magisk beskyttelsestegn. Proporsjonene i stabburets fasong dannet et pentagram. Mara har noe uklar opprinnelse, men noen mener at etymologisk kommer det fra "mare", «heks», irsk "morigain", «maredronning». Folk hadde en forestilling om at kvinnelig vesen la seg over folk i søvne slik at man fikk en følelse av å bli kvalt, sannsynligvis etter å ha spist sterk og saltet mat som kunne gi trykk for brystet og vonde drømmer. Derfra stammer også ordet mareritt. En gammel idé blir avspeilet i et navn fra Telemark, "hekselås", ved at onde makter ble låst inne i figuren hvis de først var kommet inn i den, jamfør Goethes "Faust". Ludvig Holberg var mareridd da han var huslærer i presteegården på Voss i 1702. For å bli kvitt mara leste han marebønnen, la stål under puta og snudde skoene ut fra senga, ifølge Olav Bø (1987). Forskere mener at gamle kvinnelige guder eller vetter ble omgjort til skumle, farlige vesener i middelalderen. Det var en nordisk forestilling om at hekser kunne skape seg om til en mare, en hest, og ri drømmene til folk. Fra norrøn litteratur kjennes uttrykkene "kveldridur" og "trollridur", ifølge Åsta Østmoe Kostveit. Geometri. Pentagrammet er det enkleste rette stjernepoligon. Pentagrammet inneholder ti punkter (fem punkter for stjernen, og fem punkter for det indre pentagonet). Konstruksjon. Pentagrammet kan konstrueres ved å tegne linje mellom de motsatte punktene på et pentagon. Det gylne snitt. Det gylne snitt, φ = (1+√5)/2 ≈ 1.618, tilfredsstiller har en viktig rolle i pentagon og pentagram. Pentagrammet inneholder ti trekanter. I alle trekantene så er forholdet av den lange siden til den korte siden φ. Faseovergang. Oversikt over aggregattilstander og faseoverganger. En faseovergang i fysikken betyr at stoff endrer kvalitative fysiske egenskaper, det vil si at det går fra en fase ("aggregattilstand") til en annen. De mest kjent fasene er gass, væske og faststoff, men det finnes også mange andre. Overganger mellom de vanlige fasene har navn som er utbredte i dagligtalen, som «smelting» (overgang fra faststoff til væske) eller «frysing» (overgang fra væske til faststoff). Eksempler på faser er faststoff, som karakteriseres ved fast volum, væsker som fyller tilgjengelig areal men ikke hele volumer, og gasser som fyller alt tilgjengelig volum. Tilsvarende kan man også beskrive faser ved hjelp av mikroskopiske egenskaper slik som graden av uorden og hvilke symmetrier stoffet har. I tilfellet vann er is en ordnet fase hvor molekylene sitter i et regulært gitter, mens flytende vann er en uordnet fase. Faser og faseoverganger trenger ikke ha noe med romlige engenskaper å gjøre, og det finnes et utall av faser med gitte magnetiske, elektriske, og elastiske egenskaper. Eksempel er overgang fra vanlig leder til superleder ved en annenordens faseovergang. En faseovergang skjer ved at de termodynamiske variablene, som temperatur og trykk, endres. For eksempel kan man få vann til å koke (gå fra væske til gass) ved å øke temperaturen eller ved å redusere trykket. Man kan også få en faseovergang ved å endre de kjemiske egenskapene, for eksempel få is til å smelte ved å tilsette salt. Fasediagrammer et viktige hjelpemidler til å få oversikt over fasene til stoff. Et fasediagram inneholder termodynamiske variabler langs aksene, og regionen som utgjør hver fase er tegnet inn. Faseovergangen skjer på skillelinjene mellom regionene (som noen ganger er skarpe, andre ganger ikke). Typer av faseoverganger. Man deler gjerne faseoverganger inn i tre typer. Vestgotere. 250px Vestgoterne, også kalt Visigoterne'", var en av de to hovedstammene av goterne; den andre var østgoterne. Begge disse stammene var blant de germanske folkene som brakte uro i Romerriket under folkevandringstiden. Etter Romerrikets sammenbrudd spilte vestgoterne en viktig rolle i vesteuropeisk historie gjennom enda to og et halvt århundre. Den spanske kongen kan til og med i dag regne sin avstamning fra vestgoterne. Vestgoterne som «tervingi». Navngivingen av dette folket er problematisk. Kort tid etter 291 laget Mamertinus en lovprisende tale om keiser Maximian (285–308) hvor han sier at «tervingi, en annen del av goterne» ("Tervingi pars alia Gothorum") sluttet seg til en gruppe han kalte "taifali" for å angripe vandalene og gepidene. Begrepet «vandaler» kan ha vært en feilaktig identifisering av «victohali» siden historikeren Eutropius rapporterte rundt 360 at Dacia for tiden var befolket av taifali, victohali og tervingi. Men hundre år senere hadde begrepet endret seg til "vesi". På samme måte ble den andre grenen opprinnelig kalt "greutungi", men dette ble snart erstattet av "ostrogothi" («strålende gotere») og fra 390-årene og fremover finnes bare de tidligere begrepene i episk poesi ("Hervors saga"). På 400-tallet var de to grenene kjent som "vesi" og "ostrogothi" når kildene brydde seg med å spesifisere dem mer enn "gotere". Da Cassiodorus skrev goternes historie tidlig i det 6. århundre, tolket han "ostrogothi" som «østgotere» og oppfant begrepet «vestgotere» for å betegne "visigothi". Der var logikk i denne benevningen da "vesi" for tiden hersket på den iberiske halvøya (i vest) og "ostrogothi" deler av Italia (i øst). Denne bruken har fortsatt til denne dag, selv om moderne historikere siden 1970-årene har begynt å bruke samtidige begreper istedet for Cassiodorus sine tolkninger. Tidlig historie. Vestgoterne dukket for første gang opp i historien som et eget folk i år 268 da de sammen med østgoterne invaderte Romerriket og strømmet inn på Balkan. Denne invasjonen overmannet de romerske provinsene Pannonia og Illyricum og truet til og med selve Italia. Men vestgoterne ble beseiret i et slag den sommeren nær dagens grense mellom Italia og Slovenia og ble så omringet i slaget ved Naissus september samme år. I løpet av de neste tre årene ble de drevet tilbake over Donau i en rekke kampanjer av keiserne Claudius II Gothicus og Aurelian. Men de fastholdt sin kontroll over provinsen Dakia som Aurelian evakuerte i 271. Da de slo seg til i Dakia, konverterte vestgoterne til arianisme, en gren av kristendommen som trodde at Jesus ikke var del av noen guddommelig treenighet, men en rent menneskelig person skapt av Gud. Denne troen var i motsetning til hovedstrømmen katolisismen som fikk religiøst monopol i det 4. og 5. århundre. De iberiske vestgoterne holdt seg til arianismen fram til 589 da kong Reccared førte med seg hele sitt folk over til katolisismen. Goterkrigen (377–382). Goterne forble i Dakia til 376 da en av deres ledere, Fritigern, appellerte til den romerske keiseren Valens om å få slå seg ned med sitt folk på den sørlige bredden av Donau. Her håpet de å finne tilflukt fra hunnerne som manglet evnen til å krysse brede elver med stor styrke. Valens tillot dette og hjalp til med å føre vestgoterne over elven. Men en hungersnød brøt ut og Roma klarte hverken å skaffe dem maten de var lovet eller land. Åpent opprør fulgte som førte til seks år med plyndring og ødeleggelse gjennom Balkan, en romersk keiser døde og en hel romersk hær ble ødelagt. Slaget ved Adrianopel var den mest betydningsfulle delen av krigen. Valens handlet på en falsk beskjed og var fullstendig uvitende om goternes antall. De romerske styrkene ble slaktet og keiser Valens ble drept under kampene, noe som sjokkerte den romerske verden og til slutt førte til at romerne forhandlet med og lot barbarene slå seg ned på romersk land, en ny trend med langtrekkende konsekvenser for Romerrikets fall. Alarik I. Den nye keiseren, Theodosius I, inngikk fred med Fritigern i 382, og denne freden var hovedsakelig ubrutt til Theodosius døde i 395. Det året steg vestgoternes mest berømte konge, Alarik I, opp på tronen, mens Theodosius ble etterfulgt av sine udugelige sønner, Arcadius i øst og Honorius i vest. De neste 15 årene ble sporadiske konflikter brutt av år med spent fred mellom Alarik og de mektige germanske generalene som kommanderte de romerske arméene i øst og vest og rystet den reelle makten i riket. Etter at den mektige vestlige generalen Stilicho ble myrdet av Honorius i 408 og de romerske legionene massakrerte familiene til 30 000 barbariske soldater som tjente den romerske hær, erklærte Alarik krig. Da Alarik og hans hær stod ved Romas porter, nektet Honorius fremdeles å gå vestgoterne i møte. Alarik plyndret derfor byen 24. august 410. Selv om Roma ikke lenger i praksis var hovedstaden i det vestlige Romerriket, den hadde blitt flyttet til Ravenna av strategiske grunner, rystet byens fall rikets grunnvoll. Kongedømmet i Akvitania. Fra 407 til 409 strømmet vandalene, sammen med sine allierte alanerne og andre germanske stammer som sveberne, inn på den iberiske halvøya. Som svar på denne invasjonen av det romerske Hispania sikret Honorius seg vestgoternes hjelp for å ta tilbake kontrollen over territoriet. I 417 belønnet Honorius sine vestgotiske foederatier(forbundsfeller) ved å gi dem land i Akvitania hvor de kunne slå seg ned. Dette var trolig gjort i henhold til "hospitalitas"-reglene for tidligere soldater i hæren. Denne bosetningen dannet kjernen av det fremtidige vestgotiske kongedømmet som til slutt kom til å ekspandere over Pyreneene og inn på den iberiske halvøya. Politisk styrke i et karismatisk monarki avhenger på kongens personlige karakter. Vestgoternes andre store konge, Eurik, samlet de forskjellige stridende fraksjonene blant vestgoterne og tvang i 475 de romerske myndighetene til å gi dem full uavhengighet. Da han døde, var vestgoterne det mektigste av de etterfølgerstatene etter det vestlige Romerriket. På sitt største, før nederlaget deres i slaget ved Vouillé i 507, bestod vestgoternes kongedømme av hele den Iberiske halvøya med unntak av små områder i nord hvor baskerne klarte å beholde sin uavhengighet, og svebernes kongedømme i nordvest, i tillegg til Akvitania og Gallia Narbonensis i det som i dag er Frankrike. Kongedømmet i Iberia. a> (530–570)Vestgoterne ble snart den dominerende makten i Iberia. De knuste raskt alanerne, og innen 429 tvang de vandalene ut av halvøya inn i Nord-Afrika. Innen 500 kontrollerte vestgoterne nesten hele Iberia med unntak av sveber-kongedømmet i nordvest, de nordlige regionene og den sørlige Middelhavskysten (en bysantinsk provins). I begynnelsen ble de spanske territoriene styrt fra vestgoternes hovedstad i Toulouse i det sørlige Frankrike. I Vouillé i 507 rev frankerne til seg kontrollen over Akvitania fra vestgoterne. Kong Alarik II ble drept i slaget, og etter en midlertidig retrett til Narbonne fikk de vestgotiske adelsmennene hans arving, barnekongen Amalarik, i sikkerhet over Pyreneene. Fra 511–526 ble vestgoterne og østgoterne gjenforent under Teoderik den store som hersket fra Ravenna. Vestgoternes hovedstad flyttet først til Barcelona, så innover i landet til Toledo. Granada og Hispania Baetica gikk i 554 tapt til styrker fra det bysantinske riket som hadde blitt invitert for å hjelpe til med å fastsette en vestgotisk dynastikamp, men som ble værende som et brohode for en «gjenerobring» av vestområdene som var ønsket av keiser Justinian I. Der var forskjellige syn i Hispania mellom de arianske vestgoterne og deres katolske undersåtter. I den katolske befolkningen på halvøya hadde uenighet ført til martyrdøden for den asketen Priscillian av Avila, og de følgende generasjonene ble forfulgt da «priscillianistiske» kjettere ble luket ut. Kort tid etter at Leo I ble utnevnt til pave, i årene 444–447, sendte biskopen Turribius av Astorga i Galicia et skriv til Roma som advarte om at priscillianismen på ingen måte var død, og at til og med biskoper var blant deres tilhengere, og ba om hjelp fra Den hellige stol. Avstanden mellom partene var uoverstigelige i det 5. århundre. Noe senere utnevnte pave Simplicius (regjerte 468–483) Zeno, den katolske biskopen i Sevilla, som pavens stedfortreder slik at pavens makt kunne utøves av en tettere og mer disiplinert administrasjon. Men Leo intervenerte ved å sende et sett med forslag som alle biskoper måtte signere, noe alle også gjorde. Som andre steder konfronterte biskoper verdslige militærherrer over territoriets hegemoni. Men dersom priscillianistiske biskoper nølte med å bli kastet fra sine posisjoner, var en lidenskapelig bekymret del av de kristne samfunnene i Iberia kritiske til det mer ortodokse hierarkiet og ønsket de tolerante arianske vestgoterne velkomne. Vestgoterne avstod fra å blande seg med katolikkene, men var interessert i ro og orden. De arianske vestgoterne var også tolerante overfor jødene, en tradisjon som ble husket i tiden etter vestgoterne i Septimania, eksemplifisert av karrieren til Ferreol, biskopen i Uzés (død 581). Vestgoternes forfølgelse av jødene kom først etter omvendelsen til katolisismen til den vestgotiske kong Reccared I og den samme synoden av katolske biskoper som i 633 tok vestgotiske adelsmenns rett til å bekrefte valget av en konge, erklærte at alle jøder måtte døpes. Den vestgotiske loven ("forum judicum") som hadde vært del av aristokratiets muntlige tradisjon, ble skrevet ned tidlig i det 7. århundre og finnes fremdeles i to separate lovsamlinger som er tatt vare på i El Escorial. Den går mer i detalj enn en moderne grunnlov vanligvis gjør og avslører en god del om vestgoternes sosiale strukturer. Den siste arianske vestgotiske kongen, Liuvigild, erobret suevienes kongedømme i 585 og nesten hele de nordlige regionene (Cantabria) i 574 og tok tilbake deler av de sørlige områdene som ble mistet til bysantinerne, og som hans arving erobret fullstendig i 624. Med katoliseringen av de vestgotiske kongene, øket de katolske biskopenes makt til de ved synoden i Toledo i 633 tok rettet til adelsmennene til å velge en konge fra kongefamilien. Kongedømmet overlevde til 711 da kong Roderik (Roderigo) ble drept mens han motsatte seg en invasjon fra sør av umayyad-muslimene i slaget ved Guadelete den 19. juli. Dette markerte begynnelsen på den muslimske erobringen av Iberia hvor nesten hele halvøya kom under islamsk styre i 718. En vestgotisk adelsmann, Pelayo, anses som den som begynte den kristne "Reconquista", gjenerobringen, av Iberia i 718 da han beseiret umajadene i slaget ved Covadonga og opprettet kongedømmet Asturias i den nordlige delen av halvøya. Andre vestgotere som nektet å slutte seg til muslimsk tro eller leve under muslimsk styre, flyktet nordover til frankernes kongedømme, og vestgoterne innehadde nøkkelroller i Karl den stores rike få generasjoner senere. How Do You Want Me? "How Do You Want Me?" er en engelsk TV-serie som ble produsert og sendt på BBC2 mellom 1998 og 1999. Serien ble skapt av den britiske forfatteren Simon Nye. Serien handler om bymennesket Ian Lyons (Dylan Moran)som gifter seg med Lisa Yardley (Charlotte Coleman), ei jente fra landet. I den første episoden flytter de til Lisas hjembygd Snowle, etter å ha bodd ett år i London. Der følger vi Ians forsøk på å passe inn i en familie som stort sett vil ha han tilbake til London, og til landsbylivet generelt. Serien varte i to sesonger, men ble lagt ned grunnet lave seertall. Moesia. Kart over Balkan på romersk tid, ca 300-tallet e.Kr. Moesia (latin: "Mœsia", gresk: Μοισία) var i antikken en oldtidsregion og senere en romersk provins som lå på Balkan, begrenset av Balkanfjellene ("Haemus") og Šar ("Scardus", "Scordus", "Scodrus") i sør, elven Drina ("Drinus") i vest, elven Donau i nord og Svartehavet i øst. Det omfattet områdene av dagens sørlige Serbia ("Moesia Superior"), den nordlige delen av republikken Makedonia, nordlige Bulgaria, rumenske Dobrudsja, sørlige Moldova og Budjak (Nedre Moesia). I antikken var det for det meste befolket av trakiske folkeslag, og hadde navn etter moeserne, en trakisk stamme som bodde der. Historie. I henhold til de geografiske kildene i antikken var Moesia grenset i sør av fjellene Haemus (Balkan) og Scardus (Šar), i vest av elven Drinus (Drina), i nord av elven Donaris (Donau) og i øst av Euxine (Svartehavet). Denne store regionen var befolket vekselvis av trakere, dakere, («trakiske dakere»), illyrere og trakisk-illyriske folkeslag. Navnet på regionen, Moesia, kommer fra "moesi", moesiere, et trakisk-dakisk folk eller stamme som levde i området før den romerske erobringen. Deler av Moesia tilhørte herredømmet til Burebista, en getisk konge som etablerte sitt styre over en større del av nordlige Balkan mellom 82 og 44 f.Kr. Han ledet et plyndring og erobringstokt over sentrale og sørøstlige Europa, og underkastet de fleste av nabostammene. Etter at han ble myrdet av en sine egne, ble riket delt opp i en rekke mindre småstater. I 75 f.Kr. ledet Gaius Scribonius Curio, prokonsul av Makedonia, en romersk hær så langt av sted som til Donau og fikk en militær seier over innbyggerne som ble endelig underkastet av Marcus Licinius Crassus, sønnesønn av triumvir og senere også prokonsul av Makedonia under styret til Augustus ca 29 f.Kr. Regionen ble imidlertid ikke anerkjent som en romersk provins før i de siste årene av Augustus' styre; i 6 e.Kr., nevnt av dens guvernør, Aulus Caecina Severus. Som provins var Moesia underlagt en keiserlig konsulær legat (som antagelig også hadde kontroll over Akhaia og Makedonia). I år 86 e.Kr. beordret den dakiske kongen Duras sine tropper til angripe romerske Moesia. Etter dette angrepet kom den romerske keiseren Domitian personlig til Moesia og reorganiserte landet i 87 til to provinser, delt av elvene Cebrus (Ciabrus): i vest til "Moesia Superior" (Øvre Moesia) og i øst til "Moesia Inferior" (Nedre Moesia), også kalt for "Ripa Thracia". Hver av styrt av en keiserlig konsulær legat og prokurator. Fra Moesia begynte Domitian å planlegge framtidige hærtokt mot Dakia og ved 87 begynte han en sterk offensiv ved å beordre general Cornelius Fuscus til å angripe. Sommeren 87 ledet Fuscus fem eller seks legioner over Donau. Krigen mot Dakia endte uten et endelige resultat, og Decebalus (død 106), den dakiske kongen, inngikk fredsbetingelsene i 89 som partene ble enige om ved krigens slutt, og som han raskt brøt. kysten av Romania), og 2 romerske legioner i hver av disse i år 125. Keiser Trajan kom senere til Moesia, og hans lanserte sin første militære kampanje mot det dakiske kongedømme i mars-mai 101. Han krysset over til nordbredden av Donau og beseiret den dakiske hæren ved Tapae, et fjellpass i Karpatene (se Andre slag ved Tapae). Trajans tropper beseiret i andre møte, og keiseren avsto fra ytterligere krigføring for et år slik at hans soldater kunne leges, foresterkes og omgrupperes. Trajan dro tilbake til Roma i triumf og ble gitt tittelen "Dacicus Maximus". Seieren ble feiret med minnemonumentet Tropaeum Traiani. Imidlertid angrep Decebalus i 105 mot romersk territorium ved å forsøke å utløse et opprør blant en del av stammene nord for elven mot Romerriket. Trajan måtte dra ut i krigen igjen og etter å ha byggingen av sin store bro over Donau, formgitt av den gresksyriske arkitekten Apollodoros fra Damaskus, erobret han deler av Dakia i 106 (se også Andre dakiske krig). Etter å ha oppgitt og avstått romerske Dakia til goterne av keiser Aurelian (270–275) og overførte romerske borgere fra den tidligere provinsen til sør for Donau, tok den sentrale delen av Moesia navnet "Dacia Aureliana" (senere inndelt i "Dacia Ripensis" og "Dacia Mediterranea"). Distriktet kalt Dardania (i Øvre Moesia), ble omdannet til en særskilt provins av keiser Diokletian med hovedstaden i Naissus eller Nissa (dagens Niš). Det ble fødestedet til den senere keiser Konstantin den store i 272. Diocletian omdøpte senere Moesia Superior (mindre enn Dacia Aureliana) til "Moesia Prima", og delte Moesia Inferior (mindre enn dens vestlige deler) inn i "Moesia Secunda" og "Scythia Minor". Moesia Secundas viktigste byer var Marcianopolis (Devnya), Odessus (Varna), Nicopolis (Nikopol), Abrittus (Razgrad), Durostorum (Silistra), Transmarisca (Tutrakan), Sexaginta Prista (Ruse) og Novae (Svishtov), alle i Bulgaria i dag. Som en grenseprovins ble Moesia styrket av stasjoner og festninger som ble reist langs den sørlige bredden av Donau, og en mur som ble reist fra Axiopolis til Tomis som beskyttelse mot skytere og sarmatere. Garnisonen i Moesia Secunda omfattet Legio I Italica og Legio XI Claudia, foruten også uavhengige infanterienheter, kavaleri og elveflotillaer. Dokumentet "Notitia Dignitatum" lister dets enheter og deres baser på 390-tallet. Enhetene i Scythia Minor omfattet Legio I Iovia og Legio II Herculia. Etter 238 ble Moesia hyppig invadert eller herjet av dakiske karpenere, og østgermanske gotiske stammer som invaderte Moesia i 250. Hardt presset av hunere, krysset goterne Donau på nytt i 376 under styret til keiser Valens (364–378) og med hans tillatelse bosatte de seg i Moesia. Ikke før de fant sine boområder oppsto de uenigheter og goterne under ledelse av deres høvding Fritigern beseiret Valens' hær i stort slag i nærheten av Adrianople. Disse goterne ble henvist til som "moeso-gotere", og for disse var det misjonbiskopen Wulfila gjorde en gotisk oversettelse av Bibelen for. Tyrkiske bulgarere (kjent under ulike navn som onogurere, kutigurere, eller honogondurere) kom fra Sentral-Asia og angrep Moesia gjennom hele 500-tallet. På 600-tallet mistet det bysantinske rike området til bulgarerne som grunnla det første bulgarske riket. Geografi. De fremste byene i Øvre Moesia i riket var: Singidunum (Beograd), Viminacium (tidvis kalt for municipium Aelium; dagens Kostolac), Remesiana (Bela Palanka), Bononia (Vidin), Ratiaria (Archar) and Skupi (dagens Skopje); i Nedre Moesia: Oescus (colonia Ulpia, Gigen), Novae (i nærheten av Svisjtov, hovedsetet til Teoderik den store), Nicopolis ad Istrum (Nikup; meget nær elven Jantra), Marcianopolis (Devnya), Odessus (Varna) og Tomis (Constanța; hvor poeten Ovid ble forvist til). De siste to var greske byer som utgjorde et pentapolis med Istros, Mesembria og Apollonia. Flora (botanikk). Den første betydningen av ordet tilsvarer den zoologiske betegnelsen fauna. Codex argenteus. "Codex argenteus" (latin: «Sølvboken», i Sverige kjent som "Silverbibeln") er et manuskript fra 500-tallet, som opprinnelig inneholdt biskop Wulfilas gotiske evangeliebok fra 300-tallet. Av de minst 336 opprinnelige bladene er 188 bevart. 187 av disse oppbevares ved biblioteket Carolina Rediviva i Uppsala i Sverige. Bladene er tynne, purpurfargede pergament av meget høy kvalitet, og blekket inneholder enten sølv eller gull; det er sølvglansen i skriften som har gitt boken dens navn. Den inneholdt opprinnelig teksten til de fire evangeliene, og er dermed ikke en bibel til tross for at den er kjent som "Silverbibeln", men en evangeliebok beregnet på liturgisk bruk. Historie. Johan Ihre påviste at oversettelsen fra gresk til gotisk opprinnelig ble utført av biskop Wulfila mellom 318 og 383. Fragmentet han hadde ble skrevet av på 500-tallet, antagelig i Ravenna under ostrogoternes tid. Dateringen er bekreftet med 14C-metoden. Det antas at den ble laget for Teoderik den store, men i de omkring tusen årene som fulgte var den ukjent. Man tror at den i denne perioden tilhørte blant andre Karl den store. Til Sverige kom boken som krigsbytte fra Praha i 1648. Den ble innlemmet i dronning Christinas bibliotek, og etter hennes abdikasjon i 1654 ble den gitt til Isaac Vossius som tok den med til Holland. Senere ble den kjøpt tilbake av svensken Magnus Gabriel De La Gardie, som i 1669 gav den til Uppsala Universitet. Det siste bladet ble funnet 1970 og oppbevares i domkirken i Speyer i Tyskland. 5. april 1995 ble den stjålet fra Uppsala, og var en tid på avveie. Etter at den kom til rette, er den blitt betydelig bedre sikret. Tyveri av sølvbibelen er sentralt for handlingen i Göran Tunströms roman "Tyven" (1986). Marivannet. Marivannet er et tjern som ligger i Nedre Eiker kommune i Buskerud fylke. Tjernet ligger ca. 3 km nord for tettstedet Solbergelva. Ved dette vannet har det vært drevet fiske (Abbor og Ørret), bærplukking og hytteliv i lange tider. Det er i dag vel 25 hytter rundt dette vannet og området er mye bruk av turgåere. Hyttene rundt Marivann og de nærliggende områdene som sogner til Solbergveien, er truet av veistenging. Det har vært kjørt med bil fra Solberg Spinneri opp til Nerdammen i over 70 år, med aksept og vedlikehold utført av Nedre Eiker Kommune. Fylkesmannen i Buskerud har fra 1.1.2012 lagt ned forbud mot all kjøring på veien og dette vil medføre at over ett hundre hytteeiere måtte gå 3-4 km for å kunne bruke sine hytter. Dette har vakt store protester blant befolkningen i Solbergelva og i Nedre Eiker for øvrig. Heteroneura. Heteroneura eller Frenata er en stor delgruppe av sommerfuglene, som ikke har fått noe norsk navn. Gruppen omfatter størstedelen av sommerfuglartene, med unntak av noen mindre møllgrupper (bl.a. kjevesommerfugler og rotetere). Inndeling. Slektskapsforholdene mellom mange av møllgruppene er fremdeles usikre. Apoditrysia. Apoditrysia er en stor delgruppe av sommerfuglene, som ikke har fått noe norsk navn. Den omfatter ca. 85 % av sommerfuglartene og mange av de mest kjente sommerfugler, slik som bjørnespinnere, dagsommerfugler, målere, nattfly, spinnere og viklere. Inndeling. Slektskapsforholdene mellom mange av gruppene er fremdeles usikre. Storsommerfugler. Storsommerfugler omfatter de større sommerfuglene, slik som dagsommerfugler, målere, nattfly og spinnere. Vingespennet er vanligvis større enn 4 cm, og kan bli opptil 32 cm. Likevel er ikke kroppstørrelsen noe entydig kjennetegn, siden også enkelte «småsommerfugler» kan bli nokså store (f.eks. noen rotetere, som får opptil 20 cm vingespenn). Motsatt har det blant storsommerfuglene også forekommet flere sekundære forminskninger av kroppsstørrelsen (f.eks. hos noen blåvinger). Storsommerfugler er (i motsetning til småsommerfuglene) en naturlig gruppe. Inndeling. Slektskapsforholdene mellom mange av gruppene er fremdeles utilstrekkelig kjent. Laboratoriemedisinsk divisjon (Ullevål universitetssykehus). Laboratoriemedisinsk divisjon er en av divisjonene ved Ullevål universitetssykehus, og har ansvar for å yte diagnostisk service innen sine spesialområder for både innlagte og polikliniske pasienter ved universitetssykehuset, og for pasienter ved andre institusjoner i Oslo og andre deler av landet. Det er 475 ansatte ved Laboratoriemedisinsk divisjon. Avdelinger. I tillegg er Blodbanken i Oslo underlagt Laboratoriemedisinsk divisjon. Blodbanken har ansvar for levering av blod og blodprodukter til alle fylkeskommunale og statlige sykehus i Oslo. Skeireins. Skeireins (gotisk 𐍃𐌺𐌴𐌹𐍂𐌴𐌹𐌽𐍃) er den lengste og viktigste teksten på gotisk, nest etter Wulfilas Bibeloversettelse. Den består av åtte fragmenter av en kommentar til Johannesevangeliet, og antas å opprinnelig ha bestått av mer enn 78 pergamentblad. Navnet skyldes tyskeren Hans Ferdinand Massmann, som utga den første utførlige utgaven av den. "Skeireins" betyr «forklaring» på gotisk. Henrik, 3. hertug av Guise. Henrik av Guise født 31. desember 1550, død 23. desember 1588 var fransk og hertug av Guise. Han var eldste sønn av François de Guise og Anne d'Este. Henrik etterfulgte sin far som hertug i 1563. Den unge hertug Henrik av Guise Sin militære løpebane begynte han i keiserens tjeneste i Ungarn og på Balkan i krigen mot tyrkerne. Etter sin hjemkomst hadde han hevntanker fordi faren ble myrdet av en hugenott. I konflikten mellom protestanter og katolikker i Frankrike ble Henrik av Guise ble leder for det katolske partiet og deltok i hugenottkrigen. Henrik falt i unåde hos kong Karl IX da han bad om hånden til kongens søster Margarete av Valois. Han gjenopprettet imidlertid sin anseelse da han giftet seg med Katarina av Medicis gudbarn Katarina av Kleve. Paret fikk 14 barn. Henriks stilling var truet av den stadig sterkere admiral Coligny. I 1572 arrangerte Henrik mordet på admiralen og den fryktelige bartolomeusnatten. Han ble såret i slaget ved Dormant 10. oktober 1575. Blant den katolske befolkningen fikk han heltestaus for sin motstand mot hugenottene. I 1576 dannet han Den katolske liga for å holde den protestantiske Henrik av Navarra (senere Henrik IV av Frankrike) borte fra tronen. Hertugen med sitt politiske talent stod i motsetning til den svake kong Henrik III. Hertugen hadde selv kastet sine øyne på den franske tronen. Dette ledet opp til den religionskrigen som kalles "De tre henrikers krig" 1585–1588. Våren 1588 dukket Henrik av Guise opp i Paris imot kongens uttrykkelige ønske. Han ble møtt med voldsom folkelig begeisting, og i den urolige stemningen som oppstod, ydmyket hertugen kongen da kongen følte seg truet av folkemassene. Henrik III ønsket hevn, og 23. desember 1588 ble Henrik av Guise bedt om å innfinne seg hos kongen. Kongens livvakter myrdet da hertugen. Dagsommerfugler. Membranen er tett besatt med små skjell. Dagsommerfugler utgjør en delgruppe av sommerfuglene. De er dagaktive, ofte fargerike insekter. Selv om dagsommerfugler bare utgjør omtrent 8 % av de kjente artene av sommerfugler, er det disse man har fremst i tankene når det er snakk om sommerfugler. Men når det er sagt, er det flere av de resterende 92 % som er aktive i dagslys. De fleste artene lever i tropiske og subtropiske områder. I Norge forekommer 87 arter, hvorav de fleste finnes helt sør i Norge der klimaet er varmere enn det er lengre nord. Noen få arter er imidlertid tilpasset et liv i fjellet og finnes bare lengst nord i Norge. Dagsommerfugler gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen, et puppestadium, mellom "larvestadiet" og "det voksne stadiet". Livssyklusen hos de fleste norske artene er ett år. Utseende. Kroppen er tredelt, med hode, bryst og bakkropp. Det som skiller sommerfugler fra andre insekter er de fire skjellbelagte vingene, som ofte kan være riktig fargerike. Et annet særtrekk hos sommerfugler er at munndelene hos de voksne (imago) er omdannet til en sugesnabel. Larvene har bitende munndeler, med kjever. Den systematiske inndelingene i delgrupper og slekter tar utgangspunkt i ytre forskjeller. Ribbenettet (årenettet) i vingene, samt hvordan beina er utviklet, er viktige karakterer. Hodet. I hodet, men også i resten av kroppen, finnes ulike sanseorganer og nervesystemet. Felles for dagsommerfugler er bl.a. at de har en kølleformet utvidelse, ytterst på antennene, noe som skiller de fra andre sommerfugler. Antennene er utstyrt med sanseorgan som registrerer lukter, som lukten av det motsatte kjønn (seksualferomoner), nektarrike blomster og de plantearter sommerfuglens larver lever på. De store fasettøynene er sammensatt av mange enkeltlinser som tilsammen gir et skarpt og klart bilde, slik at sommerfuglen har et godt syn. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen er omformet til en lang sugesnabel. Denne er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Sugesnabelen gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. Brystet. Brystets indre organer er for det meste muskulatur til de fire vingene. Selve brystpartiet består av tre sammenvokste ledd. Brystpartiet har ett par bein på hvert ledd, tilsammen seks bein. Noen dagsommerfugler har reduserte eller tilbakedannede framføtter, og har derfor tilsynelatende bare fire bein. Dette er et avledet fellestrekk og tilfelle hos alle flikvinger hvor hannenes forreste beinpar er omdannet til korte børster. Ytterst på beina har dagsommerfugler et kloledd, med et par små klør. Disse brukes til å få fotfeste. Enkelte hanner av glansvingene mangler kloleddet og har derfor reduserte frambein. På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva den sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg. Vingene består av ribber med en tynn membran mellom. Membranen hos de fleste sommerfugler er tett besatt med små skjell i ulike farger. Særlig dagsommerfuglene er svært fargerike. Fargene oppstår på grunn av vingeskjellets farge og gjennom lysbrytning på vingenes overflate som resulterer i metalliske eller iridiserende farger. Langs ytterranden finnes fine hår. Vingene hos dagsommerfugler er brede og store i forhold til kroppen. Koblingen mellom for- og bakvinger, kalt "frenulum", en slags «krok», mangler også. Framvingene og bakvingene overlapper hverandre litt, og under flygningen utnyttes dette slik at fram og bakvingene utgjør «en stor vinge». Derfor kan dagsommerfugler seile litt på luften og har ikke behov av hurtige vingeslag, flukten er lydløs da de bare har mellom ti og tyve vingslag i minuttet. Motsetningen er insekter med et høyere antall vingeslag som gir en hørbar summing, eksempelvis fluer og veps. Bakkroppen. Bakkroppens indre organer hos sommerfugler består av åndedretts-, fordøyelses- og forplantningorganet. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet, kalt stigmata. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod som hos pattedyr, men en blodvæske. Den sirkulerer fritt i kroppen, men allikevel på en måte, slik at alle deler av kroppen stadig får fornyet blodvæske. Blodvæsken pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Egg og larver. Eggenes fasong og overflate varierer. De fleste egg har en eller annen rund form, ofte tønneformet, med et fint punktert mønster eller lengderibber. De fleste er omtrent 1–2 millimeter brede. Innen de ulike delgruppene er eggene vanligvis svært like hverandre. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort, og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Enkelte larver slipper avføringen rett ned, mens andre kan skyte den fra seg. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéne. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Levevis. Dagsommerfugler finnes helst på varme solrike steder, helt fra kysten og opp i fjellet. De fleste suger nektar av blomster, derfor er blomsterenger eller andre steder med blomster attraktive. Flere av artene er avhengig av visse næringsplanter og enkelte arter er også kresne i forhold til leveområdet. Om natten og i overskyet vær hviler dagsommerfuglene. Noen arter stikker seg litt vekk, mens andre arter foretrekker å sitte høyt og ofte noe synlig på planter eller i trær. Om de blir truet kan de derfra raskt, slippe seg ned og fly hurtig i sikkerhet. Vingene holdes sammenlagt opp eller ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen kamuflasje og beskyttelse. Symbiose med maur. Noen glansvinger lever som larver, i sameksistens (symbiose) med maur, i større eller mindre grad. Så mye som omtrent 75% av glansvingene har ett eller annet forhold til maur. Dette er et særtrekk hos glansvinger. Disse larvene kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer fra noen kjertler på bakkroppen. Dette tiltrekkes maurene av. Noen glansvinge-larver kan produsere svake lyder og vibrasjoner i plantene. Dette for å tiltrekke seg maur. Enkelte arter maur bærer glansvingelarver ("Maculinea arion") inn i maurtuen, hvor larven produserer sukkerholdig væske til maurene, mens den lever av mat maurene har samlet inn eller som rovdyr på maurens avkom. Den fullfører sin utvikling i maurtuen og har også puppestadiet der. Når den klekker, etter tre – fire uker, kryper sommerfuglen uhindret ut av maurtuen. Utvikling. Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hunnen, mens hannen blir hengende passivt. Men hos dagsommerfugler i gruppen glansvinger er dette motsatt. Eggene legges enkeltvis eller i grupper, rett på næringsplanten. Noen arter legger få men store egg, mens andre legger mange små egg. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sol for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge. Dagsommerfugler tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Dette skjer mellom "larvestadiet" og "det voksne stadiet" og er en hvileperiode, et puppestadium, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Dagsommerfugler har puppestadiet i sin egen, noe ubeskyttede hud, hvor larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Puppen henger fritt, bare festet i analenden eller bakenden. Hos noen av delgruppene er den også fast i et magebelte, en fint spunnet tråd. Når puppen er hard begynner omdanningen fra larve til den voksne sommerfuglen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Noen arter har pupper som får samme farge som omgivelsene. De kan bli både grønne eller brune. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste dagsommerfugler har et puppestadium på mellom to og fire uker. Sårbarhet. Flere av dagsommerfuglene lever på åpne blomsterrike enger i kulturlandskapet. Dette er en naturtype som blir sjeldnere og sjeldnere, på grunn av endringene i jordbruk og landbruk. Eller de kan være avhengig av en spesiell næringsplante, være tilknyttet en helt spesiell biotop, og er sårbare av den grunn. Flere av artene er i tilbakegang og flere finnes på den norske rødlisten (Nasjonal rødliste 2006) og på IUCN rødliste (2007 IUCN Red List of Threatened Species), over truede arter. Systematisk inndeling. Søstergruppen til dagsommerfuglene er smygerne, som også omtales som «uekte dagsommerfugler». De to gruppene sammenfattes som Rhopalocera, og kan kalles «dagsommerfugler i vid forstand». Familien Riodinidae regnes ofte som en delgruppe (underfamilie) av glansvingene, da med navnet Riodininae. Men den systematiske inndelingen er ennå ikke avklart. Derfor har gruppen vært regnet både som en underfamilie av glansvinger og som en selvstendig familie med navnet "Riodinidae". Systematikken nedenfor følger The Tree of Life Web Project. Flikvinger. Flikvinger er en delgruppe av dagsommerfuglene. Et avledet fellestrekk for flikvingene er at hannenes forreste beinpar er omdannet til korte børster, slik at de tilsynelatende bare har fire bein. 49 av gruppens 6 000 arter er dokumentert i Norge. Gruppen ble tidligere delt opp i mange familier, men nyere forskningsresultater tyder på at de er relativt nært beslektet med hverandre. Puppene henger fritt, bare festet med kroker i bakenden. Flikvingene er middelsstore til store sommerfugler, mange av artene er gode flygere og noen har spektakulære vandringer, blant andre monarksommerfuglen ("Danaus plexippus") og tistelsommerfuglen ("Vanessa cardui"). Systematisk inndeling. Flikvingenes søstergruppe er glansvingene. En rekke undergrupper under Nymphalidae har tidligere blitt regnet som egne familier. Dette gjelder underfamiliene Libytheinae, Danainae og Satyrinae. Andre grupper som tidligere ble regnet som familier finner man igjen lenger nede i systemet. Således regnes "familiene" Morphidae, Brassolidae og Amathusiidae i dag som undergrupper av ringvinger (Satyrinae), Acraeidae regnes som en undergruppe av perlemorvinger (Heliconiinae) og Ithomiidae regnes som en undergruppe av Danainae. Wolfenbüttel. Wolfenbüttel på kart over TysklandSlottet i Wolfenbüttel Wolfenbüttel er en by i Niedersachsen i Tyskland. Den ligger ved elva Oker, 13 km sør for Braunschweig. Byen har en befolkning på om lag 53.797 innbyggere og er sete for kirkestyret for den evangelisk-lutherske kirke i Braunschweig. Den var residensby for fyrsten i Braunschweig fra 1432 til 1753, da han flyttet tilbake til Braunschweig. Personligheter som Michael Praetorius, Gottfried Leibnitz og Gotthold Ephraim Lessing bodde i byen. Lessing var bibliotekar, Leibnitz arbeidet på biblioteket, som har en av verdens beste samlinger av gamle bøker. Det er særlig mange bibler, inkunabler og bøker fra reformasjonsperioden. Det ble etablert i 1572 og har over 10 000 manuskripter. Et av disse er Codex Carolinus, som er et av de få gjenværende manuskripter med gotisk tekst. Byen slapp unna bombingen av Tyskland uten særlige skader og fremstår i dag derfor med mange gamle bygninger fra flere hundre år tilbake. Jon Stewart. Jon Stewart (født 28. november 1962) er en amerikansk komiker og humorist, best kjent som vert for TV-programmet "The Daily Show" på Comedy Central. I Norge blir programmet sendt på NRK 2 Han var vert for den 78. Oscar-utdelingen i 2006. Nettsommerfugler. Nettsommerfugler er en gruppe som omfatter våre mest estetiske sommerfugler. De norske artene er admiral, dagpåfugløye, hvit c, kirsebærsommerfugl, neslesommerfugl, fire rutevinger (Iduns, mørk, prikk- og marimjellerutevinge), sørgekåpe og tistelsommerfugl. I alt omfatter underfamilien slik den i dag blir forstått nær 500 kjente arter av robuste og ofte fargerike sommerfugler. Utseende. Middelsstore til ganske store (vingespenn 25 – 120 mm) sommerfugler, forholdsvis robuste. Kroppen har ofte lange, men glisne, oppstående hår. Hodet har nokså lange, fremstrakte labialpalper, velutviklet sugesnabel og antenner som er nokså kraftige, markert klubbeformet og rundt halvparten så lange som forvingene. Som hos de aller fleste Nymphalidae er forbeina redusert. Vingene er store, vanligvis med bølgete eller flikete ytterkant. De er gjerne ganske fargerike. Grunnfargen er oftest oransje, rødlig eller svart, med tverrbånd og/eller flekker i forskjellige farger, ofte inkludert blått. Mange har en bord av halvmåneformede flekker langs vingekantene. Larvene er vanligvis mørke, kledt med mer eller mindre lange, forgrenete pigger. Levevis. Disse sommerfuglene er vanligvis gode flyvere, som gjerne besøker blomster. Mange av de nordlige artene (neslesommerfugl, admiral, dagpåfugløye, hvit c, av og til også tistelsommerfugl) har larver på brennesle ("Urtica dioica"), ellers kan larver finnes på mange ulike urter, busker og trær. De piggete larvene lever gjern selskapelig, og lager løse silkespinn der de oppholder seg når de ikke er ute og spiser. Piggene ser ut til å beskytte dem mot de fleste rovdyr, derimot er de ofte svært utsatte for snylteveps som legger egg på dem. Mange av de nordlige artene overvintrer som voksne sommerfugler, i barksprekker, hule trær, uthus og andre lite frostutsatte steder. Andre, som de vandrende artene admiral og tistelsommerfugl, har ikke denne evnen og fryser i hjel om høsten i nordlige strøk. Vidt utbredte vandrere. En del Nymphalidae kan vandre over lange avstander, mens andre er mer stedbundne. Av de artene som forekommer i Norge er admiralen ("Vanessa atalanta"), tistelsommerfuglen ("Vanessa cardui") og sørgekåpen ("Nymphalis antiopa") kjente vandrere. De to førstnevnte kan ikke overleve vinteren i Norge, mens sørgekåpen overvintrer. Innflygingene av admiral og tistelsommerfugl til Norge er praktisk talt årvisse og noen ganger så store at disse sommerfuglene er de tallrikeste sommerfuglene i Sør-Norge om sommeren og høsten. Den vandrende slekten "Vanessa" finnes over hele verden, særlig er tistelsommerfuglen vidt utbredt. Den forekommer praktisk talt over alt der det ikke er altfor kaldt og er kanskje det insektet som har spredt seg videst uten menneskets hjelp. Nødrett. Nødrett er en straffrihetsgrunn, som i norsk rett reguleres av straffeloven § 47. Paragrafen gjør en ellers straffbar handling straffri, dersom visse nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Handlingen det er snakk om må være utført for å redde «nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig Fare». Videre må det foreligge en betydelig interesseovervekt til fordel for det som reddes i forhold til det som blir ofret. Der det er snakk om å redde materielle verdier, må altså det som reddes som utgangspunkt være verdt betydelig mer enn det som ofres for at handlingen skal være tillatt. Hvis det derimot er snakk om å redde menneskeliv blir vurderingen en annen; her må de materielle verdiene normalt vike. Det typiske eksempelet på anvendelse av paragrafen er der man bryter seg inn i en hytte for å unngå å fryse ihjel. Andre eksempler kan være å bryte fartsbegrensninger eller andre trafikkregler, for å redde liv eller helse. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på begrensningen som går ut på at faren ikke må kunne avverges på andre måter. I norsk rett er dette vilkåret anvendt strengt. Det er således ikke vært ansett som lovlig nødrett å kjøre i beruset tilstand for å få en person til sykehus, så lenge det var mulig å ringe på hos naboer eller andre for å få dem til å kjøre. Den ellers lovstridige handling må være det eneste reelle handlingsalternativet. Et eksempel kan være å overta kontrollen over et kjøretøy selv om en selv ikke har sertifikat om sjåføren skulle komme i en situasjon som krever legehjelp og det ikke finnes noe annet alternativ. Eller en situasjon som krever øyeblikkelig handling for å avverge fare. Eksempelvis om føreren mister bevisstheten under kjøring og passasjeren uten sertifikat må gripe inn og få kjøretøyet ut av trafikken og stoppe. Det er derimot ikke hjemmel for at passasjeren kan sette seg bak rattet og overta sjåførrollen om det finnes andre alternativer som å varsle andre bilister eller kontakte Politi eller Ambulanse. I den nye straffeloven § 17, som ikke har trådd i kraft, er nødretten definert med et mer moderne språk. Det er intensjonen at adgangen til nødrett skal utvides noe ved at det ikke lenger kreves at faren må være særdeles betydelig i forhold til skaden som nødrettshandlingen medfører. Etter den nye loven vil det være tilstrekkelig med en betydelig interesseovervekt. Hvor stor praktisk betydning denne endringen vil få gjenstår å se. Bestemmelsen må ikke forveksles med nødverge-paragrafen i straffeloven § 48, som omhandler selvforsvar. Guise. Guise er en kommune i departementet Aisne i regionen Picardie nord i Frankrike. Næringsliv. Guise er senter for landbruket i nordre Aisne. Diverse. Guise er fødestedet til Camille Desmoulins (1760–1794), en journalist og politiker som spilte en viktig rolle i den franske revolusjonen. Byen var tidligere hovedstad i hertugdømmet med samme navn. Trond Andersen. Trond Andersen (født 6. januar 1975) er en norsk tidligere fotballspiller. Andersen spilte både i forsvar og på midtbanen, og spilte sist for den danske klubben Brøndby, hvor han stort sett ble benyttet som midtstopper. Han har også spilt 38 kamper for, hvor han stort sett spilte på midtbanen. Andersen begynte fotballkarrieren i Clausenengen i hjembyen Kristiansund, hvor han blant annet var lagkamerat med Ole Gunnar Solskjær. Foran 1995-sesongen ble både Andersen og Solskjær kjøpt av Molde, og begge spillerne var med på å vinne sølv i serien denne sesongen. Andersen vant også seriesølv i 1998 Andersen ble etterhvert fast på det norske U21-landslaget, ledet av senere A-landslagstrener Nils Johan Semb. A-landslagsdebuten kom i en privatlandskamp mot i mai 1999, og var med i den norske EM-troppen i 2000. Andersen fikk ikke spille noen kamper i EM-sluttspillet, men var stort sett fast på landslaget i hele resten av Semb-perioden. Sommeren 1999 ble Andersen kjøpt av den engelske klubben Wimbledon, som en av Egil «Drillo» Olsens første signeringer. Olsen hentet totalt fem nordmenn til Wimbledon, men Andersen var den eneste som ble fast på laget, og den eneste som fikk regelmessig spilletid også etter at «Drillo» forlot klubben. Wimbledon rykket ned fra Premier League i 2000, og etter tre sesonger på nest høyeste nivå i England, med stadig svakere resultater, forlot Andersen det synkende skipet i 2003, da han signerte for danske Aalborg. I september 2005 ble han kjøpt av Brøndby. Han slet med skader i Brøndby, og spilte ingen kamper det siste året av kontrakten. Sommeren 2008 la han opp. Nå er han å finne som gitarist i hardrockbandet Von Raven. Ogier Ghiselin de Busbecq. Ogier Ghiselin de Busbecq (født 1520 eller 1521, død 28. oktober 1592 på slottet Maillot i Saint-Germain; latin: Augerius Gislenius Busbequius; av og til Augier Ghislain de Busbecq) var en flamsk humanist, forfatter, herbalist og diplomat, i tjeneste for tre generasjoner av østerrikske monarker. Han var et uekte barn av "Seigneur de Busbecq", Georges Ghiselin og hans elskerinne Catherine Hespiel, vokste opp på Busbecq slott (i dagens Bousbecque, Nord, Frankrike), og studerte i Wervik og Comines – alle disse stedene var da en del av spansk Vest-Flandern, en provins i Det tysk-romerske rike. Hans evner førte ham videre til studier ved universitetet i Leiden, hvor han ble registrert i 1536 under navnet "Ogier Ghislain de Comines". Senere studerte han ved en rekke velkjente universiteter i Nord-Italia, blant annet under Giovanni Battista Egnazio i Venezia. Omkring 1552 gikk han i den østerrikske monarken Ferdinand Is tjeneste. 1554 ble han sendt til London i forbindelse med bryllupet mellom dronning Mary Tudor av England og kong Filip II av Spania. Ikke lenge etter utnevnte Ferdinand ham til ambassadør i Det osmanske rike. Mye av hans arbeid i Istanbul gikk ut på å forhandle om en grenseavtale mellom keiseren og sultanen om Transilvania. Han lyktes ikke så lenge Rustem pasja var visir, men sluttet en avtale med dennes etterfølger Ali pasja. Forsiden av "Turcicae epistolae", 1595-utgaven. Under oppholdet i Istanbul skrev han sitt mest kjente verk, "Tyrkiske brev", en samling av hans personlige brevveksling med en venn i Flandern og noe av verdens første reiselitteratur. Brevene er en av de fremste primærkildene for studiet av 1500-tallets ottomanske hoff. Han skrev også svært detaljert om plante- og dyrelivet han fant i Tyrkia. Som ivrig samler skaffet seg verdifulle manuskripter og sjeldne mynter. Interessen for herbalisme fikk ham til å sende tyrkiske tulipaner til vennen Charles de l'Écluse, som akklimatiserte dem til å overleve i Nederlandene. Mindre enn et århundre senere brøt Tulipanhysteriet ut i Nederlandene og ruinerte finansmarkedene. I dag forbindes tulipaner med Nederland. Han kom tilbake fra Tyrkia i 1563 og ble rådgiver ved keiser Ferdinands hoff i Wien, og lærer for hans sønn, den fremtidige keiser Maximilian II. Busbecq endte sin karriere som Elisabeth av Østerrikes vokter. Hun var Maximilians datter og den franske kong Karl IXs enke. Han fortsatte å tjene østerrikerne ved å følge de franske religionskrigene for Rudolf II. I 1592 forlot han endelig sin bolig i Mantes utenfor Paris til fordel for sin hjemstavn Vest-Flandern, men ble angrepet og ranet av medlemmer av Den katolske liga i nærheten av Rouen. Han døde noen få dager senere, og er gravlagt i et kapell i Saint-Germain-sous-Cailly. Hjertet ble balsamert og sendt til familiegravstedet i Bousbecque. Verker. Busbecq, Ogier Ghiselin de Admiral (sommerfugl). Admiral er en dagsommerfugl som tilhører flikvingene. Utseende. Admiral har fløyelssvarte vinger med røde bånd og hvite flekker, og er en av våre mest stilfulle sommerfugler. Vingespennet er rundt 6 centimeter. Den engelske entomologen James Petiver benytter navnet «admiral» allerede i 1699. Han grupperte de artene som har et farget bånd midt over framvingen som «admirals». Sannsynligvis fordi de lignet engelske admiraluniformer med distingsjoner. Sommerfuglene ble navngitt gjerne med titler på den tida (queen, earl, monarch, duke, lady osv.), så «admiral» var ikke noe unntak. Flere entomologer fulgte Petiver, blant annet Linné som latinifiserte navnet i Fauna Suecica (1746) til «ammiralis», som ikke betyr beundringsverdig. Rundt 1750 dukker det opp flere entomologer som forandrer navnet til «admirable». Muligens kopierer de hverandre – antagelig anført av B. Wilkes «The British Aurelian» (1741–42). Rundt 1800 går man så tilbake til «admiral» i England, og benytter dette på flere arter (white admiral, red admiral osv). Den meget populære engelske entomologen E.B. Ford forklarer således i sin bok «butterflies» (1945) at «admiral» kommer fra «amirable», noe som sannsynligvis fullt ut legitimerte denne forklaringa. Men høyst sannsynlig er denne forklaringa feil. Levevis. Admiralen kan ikke overvintre i Norge, til det er vinterkulden for streng. Men den blir regelmessig, mellom mai og oktober, observert i alle norske landsdeler. Admiraler er glade i plantesafter, slik som fra sår i barken på bjørketrær eller fra gjærende nedfallsfrukt om høsten. Om saften inneholder alkohol kan sommerfuglene bli ganske berusede, slik at man lett kan plukke dem opp. Den immigrerer sørfra på våren, og legger egg i Norge, på sin vandring nordover. Utpå sensommeren klekkes andre-generasjonen, som for en stor del er klekt i Norge. Derfor kan en se fargerike og vakre admiraler om høsten, selv langt nord i Norge. Larvene lever på nesleplanter. Admiral har fullstendig forvandling og må gjennom et puppestadium før den voksne sommerfuglen klekkes. Det finnes flere andre arter som ligner sterkt på admiralen, men de synes å ha mindre tendens til å vandre enn denne. "Vanessa vulcanica", som bare lever på Kanariøyene, skal være funnet en gang i Norge, men det antas at denne kan være ført inn med mennesker. Nødverge. Nødverge er en straffrihetsgrunn som er definert i enkelte land, blant annet i Norge. Tilsvarende lovhjemler finnes i enkelte andre land, under annet navn eller med avvikende formulering. Nødverge i Norge. I norsk rett reguleres den juridiske siden av begrepet gjennom straffeloven § 48. I henhold til denne paragrafen vil en ellers straffbar handling være straffri dersom den er foretatt for å avverge eller forsvare seg mot et rettsstridig angrep, så sant visse nærmere angitte vilkår er oppfylt. Nødverge kan utøves både mot angrep på person og på ting, og uavhengig av om det er en selv/ens egne ting, eller andre personer/andre personers ting som blir angrepet. Nødverge kan i så henseende betegnes som en form for selvtekt. Vilkårene for at nødverge lovlig skal kunne utøves er for det første at handlingen må ha vært nødvendig for å avverge eller forsvare seg mot angrepet. Dersom mindre inngripende tiltak kunne vært satt i verk med samme resultat, må dette forsøkes først. For det andre må ikke handlingen under forholdene fremtre som «ubetinget utilbørligt». Forholdene kan være slik at å ta livet av en angriper er eneste mulighet for å få avverget angrepet, men dette er likevel ikke tillatt som nødvergehandling dersom det man forhindrer for eksempel er å stoppe en mindre alvorlig forbrytelse. «Ubetinget utilbørligt» er imidlertid et strengt vilkår, og det skal således mye til for at en nødvendig avvergingshandling ikke skal være rettmessig. Å ta liv for å verne materielle verdier vil nok likevel som oftest falle utenfor det lovlige. Motiltaket må oppveies mot angriperen eller faren. Det vil for eksempel være rettsmessig forsvarlig å skyte en angripende bjørn som det ellers ikke er tillatt å felle. For at nødvergehandlingen skal være lovlig er det videre et vilkår at man ikke går lenger enn det som etter forholdene fremsto som nødvendig. Man har således ikke rett til å slå til angriperen med en stokk i ansiktet dersom det hadde vært tilstrekkelig at man spente bein på vedkommende. En slik opptreden kan dog være straffri i henhold til bestemmelsens fjerde ledd, dersom den utelukkende har skjedd «paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse». Fjerde ledd åpner ikke for straffrihet dersom man fortsetter å slå løs på angriperen etter at han er uskadeliggjort, den gjelder med andre ord bare overskridelse i intensitet, ikke i tid. Ellers kan straffen nedsettes i medhold av straffeloven § 56 litra b på grunnlag av at man har vært i berettiget harme, dette kan også gjelde for overskridelser i tid. Nødvergebestemmelsen brukes også som hjemmel for politiet til å bruke makt når de foretar en lovlig pågripelse, eller forhindrer at straff- eller varetektsfanger rømmer, se tredje ledd. Borgerarrest er en form for selvtekt som faller under Straffeprosessloven §173 når lovbruddet har en strafferamme på over seks måneders fengsel. Personen kan i disse tilfellene pågripes hvis vedkommende tas på fersk gjerning, eller utfra ferske spor. I den nye straffeloven § 18, som ikke har trådd i kraft, er nødverge definert med et mer moderne språk, men det er ikke tilsiktet noen realitetsforskjell. Bestemmelsen må ikke forveksles med nødrett-paragrafen i straffeloven § 47, som omhandler tiltak mot farer som ikke skyldes rettsstridige angrep. Vanessa. "Vanessa" er en slekt av dagsommerfugler. De to artene som forekommer i Norge, er admiral og tistelsommerfugl. Tidligere ble flere av artene regnet til forskjellige slekter. Tistelsommerfuglen ble regnet til "Cynthia". Basert på slektskapsanalyser har man nå sammenfattet disse til én slekt. Arne Larsen. Arne Kjell Larsen (født 23. desember 1937 i Asker) er en tidligere norsk kombinertløper. Han var medlem av Heggedal IL. Han ble verdensmester i kombinert i 1962, og vant NM både i kombinert og spesielt hopprenn det samme året. Han var en av få hoppere som hoppet med armene strukket ut foran seg, i likhet med de tyske storhopperne Helmut Recknagel og Max Bolkart. I 1965 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Arne Larsen er den eneste kombinertløperen som har blitt norgesmester individuelt i spesielt hopp. Nymphalini. Nymphalini er en delgruppe av nettsommerfuglene i den store familien flikvinger (Nymphalidae). I Norge forekommer sju arter. Admiral og tistelsommerfugl (tidligere "Cynthia") hører til "Vanessa". Dagpåfugløye (tidligere "Inachis"), hvit c (tidligere "Polygonia"), kirsebærsommerfugl, neslesommerfugl (tidligere "Aglais") og sørgekåpe hører til "Nymphalis". Denne inndelingen er foreløpig omstridt, noen nyere publikasjoner holder på den gamle inndelingen, andre har innført den nye. Utseende. Middelsstore (vingespenn 30 – 80 mm) sommerfugler, forholdsvis robuste. Kroppen har ofte lange, men glisne, oppstående hår. Hodet har nokså lange, fremstrakte labialpalper, velutviklet sugesnabel og antenner som er nokså kraftige, markert klubbeformet og rundt halvparten så lange som forvingene. Som hos de aller fleste Nymphalidae er forbeina redusert. Vingene er store, vanligvis med bølgete eller flikete ytterkant. De er gjerne ganske fargerike. Grunnfargen er oftest oransje, rødlig eller svart, med tverrbånd og/eller flekker i forskjellige farger, ofte inkludert blått. Mange har en bord av halvmåneformede flekker langs vingekantene. Larvene er vanligvis mørke, kledt med mer eller mindre lange, forgrenete pigger. Levevis. Disse sommerfuglene er vanligvis gode flyvere, som gjerne besøker blomster. Mange av de nordlige artene (neslesommerfugl, admiral, dagpåfugløye, hvit c, av og til også tistelsommerfugl) har larver på brennesle ("Urtica dioica"), ellers kan larver finnes på mange ulike urter, busker og trær. De piggete larvene lever gjern selskapelig, og lager løse silkespinn der de oppholder seg når de ikke er ute og spiser. Piggene ser ut til å beskytte dem mot de fleste rovdyr, derimot er de ofte svært utsatte for snyltevepser som legger egg på dem. Mange av de nordlige artene overvintrer som voksne sommerfugler, i barksprekker, hule trær, uthus og andre lite frostutsatte steder. Andre, som de vandrende artene admiral og tistelsommerfugl, har ikke denne evnen og fryser i hjel om høsten i nordlige strøk. Vidt utbredte vandrere. En del Nymphalini kan vandre over lange avstander, mens andre er mer stedbundne. Av de artene som forekommer i Norge er admiralen ("Vanessa atalanta"), tistelsommerfuglen ("Vanessa cardui") og sørgekåpen ("Nymphalis antiopa") kjente vandrere. De to førstnevnte kan ikke overleve vinteren i Norge, mens sørgekåpen overvintrer. Innflygingene av admiral og tistelsommerfugl til Norge er praktisk talt årvisse og noen ganger så store at disse sommerfuglene er de tallrikeste sommerfuglene i Sør-Norge om sommeren og høsten. Den vandrende slekten "Vanessa" finnes over hele verden, særlig er tistelsommerfuglen vidt utbredt. Den forekommer praktisk talt over alt der det ikke er altfor kaldt og er kanskje det insektet som har spredt seg videst uten menneskets hjelp. Anti-Defamation League. Anti-Defamation League (ADL) («Ikke-krenkende liga») er en amerikansk basert, men internasjonal rettet frivillig organisasjon. Den beskriver seg selv som USAs «fremste organisasjon for borgerrett/menneskelige ressurser» og at den vil «bekjempe antisemittisme og alle former for bigotteri, forsvare demokratiske idealer og beskytte borgerrettigheter for alle» mens den forsvarer «Israel overfor myndigheter, media og offentligheten» og «forsvarer sikkerheten til Israel og jøder verden over». ADL ble grunnlagt i oktober 1913 av B'nai B'rith, en jødisk serviceorganisasjonen i USA, og dets opprinnelige oppdrag var «å stoppe, ved å appellere til fornuft og samvittighet og, om nødvendighet, ved å appellere til lovverket, ærekrenkelser av det jødiske folk. Dets endelig mål er å sikre rettferdighet og rettferdig behandling av alle borgere og få en slutt for alltid for urettferdig og uredelig diskriminering mot og latterliggjøring av enhver religiøs gruppe eller gruppe av borgere.» Organisasjonen har også vært aktivt deltaker i den amerikanske borgerrettsbevegelsen. ADL har 29 kontorer i USA og 3 kontorer i andre land, og dets hovedkvarter er lokalisert i New York. Siden 1987 har Abraham Foxman vært nasjonal direktør i USA. I Norge står for eksempel Norsk Forening Mot Antisemittisme på mange felter nær ADL. Historie. ADL ble grunnlagt i 1913 som en direkte respons på justismordet mot Leo Frank, en jødisk fabrikkeier i staten Georgia som var blitt anklaget for mord (senere etterforskning viste at han var uskyldig) og deretter lynsjet av en rasistisk mobb mens han ventet på at saken skulle komme opp igjen for retten. ADL fastholder at en del former for antisionisme og kritikk av Israel er faktisk antisemittisme, og har sagt at «Kritikk av særskilte israelske aksjoner eller politikk i og av seg selv utgjør ikke antisemittisme. Selvfølgelig kan den suverene staten Israel bli lovlig kritisert på lik linje med enhver annen stat i verden. Imidlertid er det ubestridelig at det er de som kritiserer Israel eller av ‘sionisme’, gjør det for maskere antisemittisme.» Kritikk mot ADL. Statsviteren Norman Finkelstein, forfatter av kontroversielle "The Holocaust Industry", har anklaget ADL for å fremstille jødene som historiens fremste ofre. Ifølge Finkelstein bidrar en slik framstilling til å dempe betydningen av undertrykking og forfølgelse av andre folkegrupper, som romanifolket, armenerne i Tyrkia og palestinerne i dagens Israel. Han anklager dem, i likhet med flere kritikere, for å sette likhetstegn mellom kritikk av Israel og antisemittisme. Kritikere mener også at ADL overdriver omfanget av antisemittisme, både i seg selv og i forhold til hetsen mot andre grupper, for å fremheve særlige jødiske og/eller sionistiske mål. ADL har fått kritikk fra Council on American–Islamic Relations («Rådet for amerikansk-islamske relasjoner») og fra Nation of Islam. Lingvisten og aktivisten Noam Chomsky har karakterisert ADL for helt å ha tapt sitt fokus på borgerrettigheter for å bli helt og holdet en lobbyist for Israel, og at ADL bedømmer all venstreopposisjon av israelske interesser som antisemittisme. Romersk arkitektur. Utsnitt fra det indre av Pantheon, hvelvingen. Romersk arkitektur menes som oftest arkitekturen i Romerriket inntil ca. 500 e.Kr. Antikkens romere tilpasset den ytre greske arkitekturen for deres egen hensikt og den ble såpass forskjellig fra greske bygninger at det var som å skape en ny arkitektonisk "stil". De to periodene er å betrakte som en felles klassisk arkitektur. Mange av de aspektene som romerne ble påvirket av gresk arkitektur kan bli sett bruken av "triclinium" (flertall "triclinia", en formell spisestue) i romerske villaer som et sted å spise og oppholde seg. Tilsvarende sto romerne i arv til sine etruskiske naboer som skaffet dem en kilde til kunnskap om framtidige arkitektoniske løsninger, fra konstruksjonen av rundbuer til hydraulikk og vannanlegg. Sosiale elementer som rikdom og høy befolkningstetthet i byene tvang antikkens romere til å finne opp nye arkitektoniske løsninger. Bruken av hvelvinger og rundbuer sammen med nye bygningsmaterialer bidro til oppnå hittil ukjent suksess i konstruksjoner av imponerende bygningstrukturer for offentlig bruk. Eksempler er blant annet Romas akvedukter, Diocletianus’ bad, Caracallas bad, basilikaer, og kanskje de to mest berømte av alle romerske bygninger, Colosseum og Pantheon. Disse ble reprodusert i mindre størrelse i de fleste byer av en viss størrelse i Romerriket. En del bevarte er fortsatt nesten fullstendige, som bymurene i Lugo i Hispania Tarraconensis (nordlige Spania). Eksterne lenker. Arkitektur, romersk Nattsvermere. Nattsvermere eller nattsommerfugler betegner sommerfuglene som flyr om natten eller i skumringen. Begrepet går tilbake på en eldre, pragmatisk inndeling av sommerfugler i natt- og dagsommerfugler. Men til forskjell fra de sistnevnte er ikke nattsommerfugler noen naturlig gruppe. Gruppen er også svært uensformet og sammensatt. Navnet gir heller ikke noen fullgod beskrivelse av gruppens atferd, siden det fins noen «nattsvermere» som er dagaktive, og noen «dagsommerfugler» som er nattaktive. Begrepet nattsvermer er likevel fremdeles i bruk, om enn ikke lenger i det biologiske fagspråket. De mest kjente gruppene av nattsvermere er nattfly, spinnere (med bl.a. tussmørkesvermere), viklere samt diverse møllgrupper. Larve. Nattsvermer larver, lager en puppe. Når den kommer ut av puppen, er den en fult utviklet nattsvermer med vinger. Noen svermeres larver graver hull i bakken, og bor i hullet til de er klare til å bli en fult utviklet svermer. Tiltrekning til lys. Et bilde tatt med lang eksponering av nattsvermeres flygemønster rundt et flomlys. Nattsvermere opptrer ofte i sirkler rundt lykter og lys, men årsaken til denne oppførselen er ukjent. En hypotese sier at de bruker en form for astronomisk navigasjon, der de holder en bestemt vinkel mot en bestemt lyskilde (som Månen) og dermed kan fly i en rett linje. Astronomiske objekter er så langt unna at selv over lange distamser forandres ikke vinkelen mellom insektet og lyskilden. Når en svermer møter et mye nærmere, kunstig lys og bruker dette som navigasjon, blir vinkelen forandret betydelig etter bare en kort distanse. Dette fører til at nattsvermeren vil endre retningen den flyr i for å få den rette vinkelen. Dermed vil svermeren fly i et spiralformet mønster, som går nærmere og nærmere lyskilden. En annen teori går ut på at flyvingen rundt lys kan ha å gjøre med en visuell forstyrrelse kalt Mach-band. Teorien sier at i jakten på ly og sikkerhet vil nattsvermere fly mot mørke områder av himmelen, og de tenderer dermed til å sirkle rundt objekter i Mach-band-regionen. Teorien om astronomisk navigasjon burde innbære at nattsvermere sirkler rundt lys, ikke fly direkte mot dem, som mange av dem gjør. Mach antar at nattsvermere, som er nattaktive dyr, må finne et sted å skjule seg for jegere når sollyset kommer, men at de ikke kan gjøre dette i mørke. Instinktet deres gjør at de om morgenen vil fly mot lyset (vanligvis opp) og så ned igjen, med en mulighet til å lande på en overflate som kan fungere som kamuflasje. En tredje teori som har blitt foreslått for å forklare oppførselen til hannsvermere i forhold til stearinlys, er spesifikt basert på luktesans. Det er påvist at lukt i noen tilfeller kan bli formidlet gjennom deteksjon av det infrarøde spektret til en substans. Det sprakende infrarøde spektret fra en stearinlysflamme har et antall emisjonslinjer som er lik frekvensen på vibrasjonen av den kvinnelige nattsvermerens feromoner. Hannsvermeren blir derfor svært tiltrukket av flammen. Lyskilder med andre mønster er mindre attraktive. Jegere og parasitter på nattsvermere. Natt aktive insektetere lever ofte av nattsvermere, dette inkluderer noen flaggermus, noen arter ugler og andre fugle arter. Nattsvermere er også spist av noen øgler, katter, hunder, gnagere, og noen bjørner. Nattsvermere er sårbare i forhold til å bli lammet av praktvepser. Det finnes bevis for at ultralyd i områdene lik de som er brukt av flaggermus får nattsvermere til å gjøre unnamanøver fordi flaggermus spiser dem. Ultrasoniske frekvenser forårsaker en refleks handling i nattfly svermere som får den til å falle noen tommer i lufta for å unngå angrep. Bjørnespinnere sender ut klikk som lurer flaggermusens ekkolokalisering. Noctuoidea. Noctuoidea (uttales «nåkto-å-íde-a») er en stor delgruppe av sommerfuglene. Halvparten av artene hører til nattflyene, noe som også gjenspeiles av det vitenskapelige navnet, som betyr «de som ligner på nattflyene». Andre store delgrupper er bjørne- og børstespinnerne. Også de resterende artene er overveiende natt- eller skumringsaktive. Ny klassifikasjon. Lafontaine og Fibiger kom fram til en ny fylogenetisk klassifikasjon, basert både på molekylære og morfologiske data. Denne bryter nokså mye med tradisjonelle klassifikasjoner av denne gruppen. Gruppene bjørnespinnere (Arctiidae), børstespinnere (Lymantriidae) og båtspinnere (Nolidae) ble alle ført som underfamilier til den store familien nattfly (Noctuidae). Etter Lafontaine og Fibiger's klassifikasjon står disse familiene igjen i Noctuoidea: Oenosandridae, Doidae, Notodontidae, Micronoctuidae og Noctuidae. Kuppel. En kuppel (av latin "cupa", «tønne») er et regelmessig krummet hvelv over et grunnplan som er sirkelformet, elliptisk eller polygonalt. Krykkje. Krykkje ("Rissa tridactyla") er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måse. Arten hekker i kolonier i bratte fjellskrenter langs de atlantiske og Stillehavs-kystene av Eurasia og Nord-Amerika. I Europa hekker den fra Portugal i sør til Svalbard i nord. De største krykkjekoloniene i Norge er (fra øst til vest) Hornøya, Syltefjordstauran, Sværholtklubben, Hjelmsøy, Røst, Værøy og Runde. Vinteren tilbringes på havet, spredt over store deler av Nordatlanteren. Krykkje ligner på fiskemåsen i både størrelse (rundt 40 cm) og fjærdrakt (stort sett kvit, men lysegrå på ryggen og vingene, og svarte vingespisser). Vingespissen er imidlertid uten kvite flekker og ser ut som dyppet i blekk. Bena er mørke, nebbet er grønnaktig gul, og rundt øyet er det en smal rød ring. Hoene veier rundt 400 gram, mens hannene er ca. 50 gram tyngre. Karakteristisk er de klagende ropene som høres ut som «kitti-væææ» (jf. det engelske navnet "Kittiwake"). Krykkja lever av små fisk og krepsdyr som fiskes i vannoverflaten. Fuglene blir kjønnsmodne i tre- til fireårsalderen. Den årlige overlevelsen ligger rundt 88 %, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig livslengde på 12 år. Krykkjas nærmeste slektning er rødfotkrykkja, som bare forekommer i det nordlige Stillehav. Måker. "Saundersilarus" Måker eller måser er sjøfugler som forekommer i samtlige verdenshav, og som har hvit og/eller grå fjærdrakt, ofte med svarte tegninger eller hoder. Det fins imidlertid også enkelte arter som hekker fakultativt eller utelukkende i innlandet. Nebbet er kraftig og med krok på spissen. Føttene har svømmehud mellom de tre fremste tærne. Måsene legger vanligvis rundt tre egg (1–4). I størrelse varierer måsene mellom 100 g (dvergmåse) og 1,8 kg kroppsmasse (svartbak). De fleste måser (44 av 50 arter) kategoriseres vanligvis som «"Larus"», men denne «slekten» er ikke noen naturlig gruppe. Over 30 av artene – «underslekten» "Larus" ("Larus") – kan imidlertid sammenfattes som stormåser. I Norge hekker fiskemåse, gråmåse, hettemåse, krykkje, sildemåse og svartbak. Utenom hekksesosongen kan dverg-, grønlands-, is-, polar- og sabinemåse jevnlig observeres ved de norske kystene. Måser kan også være svært aggressive i hekkeperioder (fra våren til midten av juni) og kan gå til angrep på mennesker. Måsegg regnes som en delikatesse, og er særlig etterspurt i Nord-Norge. Svartbak og Gråmåke er jaktbare arter, jf. Vertsdyr for parasitter. Kanskje er det måsenes altetende levesett som har gjort at de gjerne blir sett på som «urene» og lite hygieniske fugler. En annen årsak kan være deres rolle som vertsdyr for enkelte fiskeparasitter som forekommer vanlig i mange norske fiskevann. For enkelte av disse parasittartene er måsene en livsnødvendighet, da det er i disse fuglenes tarmsystem at parasitten når sitt reproduktive stadium og sprer sine egg gjennom fuglenes avføring. Like avgjørende er for øvrig forekomsten av små hoppekreps og småfisk, der parasittene når sine tidligere stadier av livssyklusen. Hvor stor prosent av fiskebestanden som infiseres med parasitter, og antall parasitter per fisk, vil øke med fiskens bestandstetthet i en innsjø. Dette er et viktig moment som gjerne blir helt oversett av de som ivrer mest etter å henge ut måsene som skadegjørere, og som hovedårsaken til forekomst og spredning av innvollsmark og andre snyltedyr. Det er også viktig å være klar over at fiskeparasitter forekommer helt naturlig i norske vann og vassdrag, og følgelig ikke er en unormal del av artsmangfoldet i dette miljøet slik mange synes å tro. I slike tilfeller er det fort gjort at måsene blir dømt på sviktende grunnlag. Stormåser. Stormåsene i «underslekten» "Larus" ("Larus") omfatter de større måsene, som varierer i størrelse mellom 0,2 og 1,8 kg kroppsmasse (mot 0,1–0,7 kg hos de øvrige måsene). Av de norske hekkefuglene hører fiskemåse, gråmåse, sildemåse og svartbak til stormåsene (og mer spesifikt til de kvithoda måsene). Det samme gjelder for grønlands- og polarmåse, som jevnlig observeres ved de norske kystene. Hvithodede måser. De hvithodede måsene er en delgruppe av måsene. Det «uoffisielle» navnet på gruppen henviser til at samtlige av de 16 artene har kvite hoder. Derimot hører ikke alle måser med kvite hoder (f.eks. smalnebb- og argentinamåsa) til de kvithoda måsene. Av de norske hekkefuglene hører fiskemåse, gråmåse, sildemåse og svartbak til de kvithoda måsene. Det samme gjelder for grønlands- og polarmåse, som jevnlig observeres ved de norske kystene. Cesana Torinese. Cesana Torinese er en kommune med nesten 1000 innbyggere i provinsen Torino i Italia. Geografi. Cesana ligger like ved grensen til Frankrike 1354 moh der veien mellom Val Chisone og Val di Susa skilles fra veien til Monginevropasset. Monginevropasset var ett av antikkens pass mellom Gallia og Italia. Monte Chaberton (3130 moh) ligger i vest. Sport. Under de olympiske vinterleker 2006 arrangeres her skiskyting (i San Sicario), bob og aking (i Pariol). Magi. "Magi kan også bety tryllekunst." Magi kan defineres som handlinger i den hensikt å påvirke ikke-sansbare fenomener. I magien er enkeltmennesket en aktivt deltagende part med mulighet til å påvirke sine omgivelser og seg selv gjennom skjulte krefter; motsatt religionen, der mennesket bare kan be om Guds eller gudenes velvilje. Tradisjonelt skilles det mellom nyttemagi og skademagi også kalt hvit magi og svart magi. Ordet magi. Ordet "magi" er persisk, men går tilbake til en indoiransk adjektivrot "*magh" «mektig, rik». Mer direkte er ordet magi fra magus(gammelpersisk "maguš"), titelen til de zoroastriske medeernes presteastrologer. Ordet "magupati" ble avledet av "magus", og ble et fellesnavn for prestelige eller rettslige astrologer i en spesiell gruppe innen den zoroastriske religionen. På hellenistisk tid kom ordet inn i gresk som μάγος ("magos"). Så kom ordet i bruk som adjektiv, og vi fikk en variant av adjektivet, μαγικός ("magikos", latin "magicus"). Ordene gikk videre inn i de europeiske språk, og den norske formen kommer enten fra gammelfransk eller fra engelsk. De vise menn som oppsøkte Jesusbarnet i Betlehem omtales i den greske bibelversjon som magiere. Tro og tvil. En som studerer magi gjør det ut fra overbevisningen om at det er mulig å skape forandring i samsvar med viljen. De fleste moderne studenter gjør det utelukkende for sin egen utviklings skyld. Fordi de tror at magiske teknikker kan hjelpe dem til å bli kvitt dårlige vaner og til å etablere sinnet i harmoni og balanse. Noen få studenter ønsker å få innflytelse over andre, og et fåtall flørter med magi av posørtendenser. I alle tilfeller blir det å akseptere innholdet i et begrep som magi, et spørsmål om tro. Er så magi en religion? Under blir det sagt at magi er utledet fra religionen i de samfunn som har preget magiens utvikling. Men magi i seg selv er ingen religion. Man blir ikke introdusert for en ny gud man må tro på. De fleste større og mindre religioner har dessuten sine egne magilignende nisjer, hvor magiske studenter sikkert kan finne plass. Det eneste man bør ha tiltro til, om man benytter magi som selvutviklingsstudium og spirituell base, er at forandring i samsvar med viljen er mulig, og at resultatene for andre kan fremstå som mirakuløse. Magi gjennom historien. Den magi som praktiseres i dag kan sies å ha opphav i religionsutøvelsen i flere land. Den har både egyptisk, gresk og jødisk påvirkning. Dersom man skal forsøke på å beskrive en nøktern, magisk historie; må man slå fast at frem til renessansen kan man ikke trekke noe klart skille mellom magi og religion og mellom magi og vitenskap. Inntil det 15. århundre studerte man det som senere er blitt «magiske fag», i sammenheng med andre fag ved de fleste universiteter i Europa. Men under renessansen skilte det som er blitt den moderne vitenskap, seg av med sine astrologiske, alkymistiske, religionsfilosofiske og magiske overtoner. Renessansen. De skjulte vitenskaper fortsatte imidlertid å leve sitt eget liv. Til tross for at det offisielle, religiøse samfunn tok avstand fra en magisk praksis – i ganske sterke ordelag faktisk (jf. hekseprosessene), og vitenskapen dyrket en materialistisk og metodistisk filosofi. En av årsakene til at den moderne interesse for magi i det hele tatt har et historisk grunnlag å bygge på, er at noen fra den 15. århundre og fremover, har tatt arbeidet med skriftlig dokumentasjon. Enkelte av disse skribenter har gjort det på grunnlag av magiske studier. Slik som Heinrich Cornelius Agrippa (1486 – 1535), mens andre har fått betydning for magien til tross for at de i utgangspunktet var vitenskapsfolk. Paracelsus (1493 – 1541) er i første rekke kjent som lege. Han har hatt stor betydning for utviklingen av kirurgiske metoder, og for forståelsen av at medisiner virker i henhold til dosering. Sine metoder og teorier fant Paracelsus for en stor del frem til gjennom studier og praktisk arbeid innenfor alkymi. Mens Agrippa uten tvil ville akseptert betegnelsen «magiker», ville Paracelsus sannsynligvis sett det som en uhyrlighet å være en del av magiens historie. Hans bøker om alkymi og astrologi er imidlertid akkurat det, på lik linje med Agrippas mer uttrykkelige "De Occulta". Også to andre av renessansens store disipler må nevnes blant dem som overførte magisk stemning og kunnskap til kommende generasjoner, nemlig Nostradamus (1503 – 1566) og John Dee (1527 – 1608). Nostradamus’ berømte spådommer ble første gang publisert i 1555. Og selv nå – over 450 år senere – fortsetter de å forbløffe og fascinere oss. John Dee er ikke på langt nær så allment kjent som sin franske «kollega». Han var astrolog og militær strateg ved det engelske, kongelige hoff for to dronninger på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. Dee gis blant annet en stor del av æren for problemene den spanske armada fikk i forsøket på å erobre England i 1588. Hva som ikke er så kjent ved Dee, er hans samtaler med engler. Sammen med en såkalt skryer – en person som kan se ting i blant annet krystallkuler – nedtegnet Dee noe han hevdet var et englespråk, med alfabet og ordlister. Han mente også å komme til store innsikter og erkjennelser i disse «samtalene» med engler. På grunnlag Dees «møter» er det utviklet et helt magisk system, med påkallelser av engler som da blir sagt å være villige til å utføre visse oppgaver. Denne formen blir omtalt som enokiansk magi. Og John Dee anses som magiens opphav. Egyptisk innflytelse. Til langt inn på 1800-tallet, var Europas okkulte salonger befolket av sjarlataner og svindlere. Ettersom den katolske inkvisisjonen definitivt hadde sluttet å brenne folk på bål, var det fritt frem for alle til å dyrke sine okkulte sider. Selv en av historiens mest berømte kvinnebedårere, Giacomo Girolamo Casanova (1725 – 1798), fant tid til å dyrke en magisk side av seg, og fremsto som en ekte magiker når han fant det passende. Det som skulle bli viktig for utvikling av magisk teori og praksis var imidlertid ikke det som skjedde i Europas okkulte salonger på 1700- og 1800-tallet. Det viktige fant sted i Egypt og blant egyptologer i Europa. I Egypt ble nemlig en spektakulær fortid gravet frem fra ørkenens sand, og med et nyutviklet mediafokus, raskt spredt over hele Europa. Den egyptiske innflytelse på europeisk magi har «alltid» vært der, men mest gjennom greske og latinske kilder. Nå kom denne innflytelse for dagen på en helt annen måte. Gjennom funnet av Rosettasteinen i 1799, der egyptiske hieroglyfer finnes på samme steinflate som gresk og demotisk skrift, fikk studenter av magi fra 1822, tilgang til tekster fra den egyptiske dødebok og andre begravelsesritualer. Dette er tekster som senere har fått stor innflytelse på utformingen av de magiske ritualer som fremdeles utføres i hemmelige ordener. Dessuten førte utgravningene i Egypt til en ny innsikt i den egyptiske gudeverdenen, og selvsagt også til nye, og helt originale påkallelser av disse gudene. Sammen med innsatsen til en annen viktig figur, skulle den allmenne interesse for alt egyptisk i Europa tenne en ny interesse for magi og det okkulte. På oldeforeldrenes tid. Alphonse Louis Constant skrev under pseudonymet Eliphas Levi Alphonse Louis Constant (1810 – 1875) skapte under navnet Eliphas Levi en ny okkult bølge gjennom Europa. Til Levi kom på banen, hadde Agrippas okkulte bok vært eneste autorative kildeskrift til et magisk studium. Men i 1856 publiserte Levi "Dogme et Rituel de la Heute Magie" ("Den høyere magis dogmer og ritualer"), og senere kom det flere bøker fra Levis hånd. Blant annet revitaliserte han den hebraiske kabbala innenfor en europeisk, hermetisk ramme. Disse sammenvirkende ting la grunnlaget for interessen som skulle oppstå rundt personer som Helena Petrovna Blavatsky og selskaper som hennes; og for hemmelige ordener som The Hermetic Order of the Golden Dawn. Ettersom Levi på mange måter grunnla et nytt prinsipp: Den som studerte magi publiserte sine resultater, er de som skriver om dette tema blitt flere og flere. Moderne magi. Moderne magi tar i første rekke utgangspunkt i litteraturen fra the Hermetic Order of the Golden Dawn og Aleister Crowley. Noen få andre har også spilt en rolle, men også for dem ligger enten Golden Dawns eller Crowleys lærdommer i bunnen. At det i det hele tatt er noen interesse for magi og det okkulte i et moderne samfunn skyldes imidlertid ikke bare nevnte innflytelse, men også påvirkningen fra forfattere som J.R.R. Tolkien (1892 – 1973) og J.K. Rowling (f. 1965). Svart magi? Hvit magi? Her er ikke stedet for å drøfte det ondes eksistens. Hva som eventuelt er ondt er i mange tilfeller også et spørsmål om kultur og moral. Og den energi som en magiker må være i stand til å kontakte, for å få sin magi til å virke; er nøytral. Magi som virker; virker etter magikerens hensikter. Magikeren selv gir med andre ord magien karakter. Så dersom man aksepterer begreper som magi og godt og ondt som reelt eksisterende, kan man vel ikke se helt bort fra at det har vært, vil være og vil bli magikere som utøver sin magi med onde og skadelige hensikter. Om man aksepterer svart magi som begrep, må det følgelig også finnes hvit magi, magi med utelukkende gode hensikter? Likevel vil det å skille de to begrepene fra hverandre, bero på moral og personlige preferanser. Seremoniell magi. I arven etter Golden Dawn og Crowley utøves den praktiske delen av magien gjennom seremoniell virksomhet. Seremoniell magi kan utøves av flere sammen eller i ensomhet. Det er en akseptert, okkult teori at magi utøvd av flere sammen, har større effekt; enn om den samme magi ble utøvd av de samme personer – til samme tid – i ensomhet. Dette må man tro er noe av årsaken til at magi tradisjonelt er blitt utøvd i samlende losjer. I dag later det til å eksistere flere magiske losjer enn noensinne. Mange har sitt utspring i USA, men har spredd seg til Europa, og både Vesten og Østen har fostret sine egne, magiske selskaper. Golden Dawn er eksempelvis til stede i en rekke skikkelser. Det samme er ordener med rot i Crowleys magiske teori – thelema. Blavatskys teosofiske samfunn lever videre. Den seremonielle delen av magien kan anta mange former. Fra små renselsesritualer utført i ensomhet i løpet av minutter, til kompliserte innvielsesritualer som involverer mange aktører og rekvisitter, og som kan vare i timevis. Seremonien kan også utføres for å påkalle det magikeren oppfatter som eksistenser fra andre plan. Det være seg engler, demoner eller elementånder.. Seksualmagi faller også innenfor rammene av seremoniell magi. Her brukes samleie rituelt i tempelomgivelser for å oppnå forandring i samsvar med viljen. Magi i andre sammenhenger. Begrepet magi benyttes også i dagligtalen om underholdningsmagi i form av tryllekunster. Dette er en scenisk form for underholdning hvis magiske aspekt har sitt utspring i mytologiske magikeres evne til å frembringe tilstander som for utenforstående syntes mirakuløse. Aleister Crowley brukte betegnelsen «magick» på sitt virke, for å skille det fra den «magic» som Crowley forbandt med tryllekunster. Dette er en distinksjon som ikke er mulig på norsk. Makron. En makron er en diakritisk ¯ plassert over en vokal, opprinnelig for å betegne at vokalen er lang. Det motsatte er breve ˘, som indikerer at vokalen er kort. Disse forskjellene er vanligvis fonemiske. Enkelte bruker makronen i håndskrift, for å skille "u" fra "v" og "n". Rhopalocera. Rhopalocera utgjør en delgruppe av sommerfuglene. Rhopalocera kan kalles "«dagsommerfugler i vid forstand»" og består av tre delgrupper. I Norge finnes bare to av delgruppene, smygerne som kan omtales som «uekte dagsommerfugler» og (de ekte) dagsommerfuglene som utgjør en stor del av gruppen. Utbredelse. De fleste artene lever i tropiske og subtropiske områder. I Norge forekommer nærmere 100 arter, de fleste finnes helt sør i Norge der klimaet er varmere enn det er lengre nord. Men noen få arter er tilknyttet et liv i fjellet og finnes bare lengst nord i Norge. Utseende. De fleste er fargerike insekter. Levevis. Rhopalocera er dagaktive sommerfugler og finnes helst på varme solrike steder, helt fra kysten og opp i fjellet. De fleste suger nektar av blomster, derfor er blomsterenger eller andre steder med blomster attraktive. Flere av artene er avhengig av visse næringsplanter og enkelte arter er også kresne i forhold til leveområdet (habitatet). Rhopalocera tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Dette skjer mellom "larvestadiet" og "det voksne stadiet" og er en hvileperiode, et puppestadium, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Rhopalocera har puppestadiet i sin egen, noe ubeskyttede hud, hvor larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Veerse Meer. Veerse Meer sett fra riksvei "N57" Veerse Meer (nor. Veeres sjø) er en kunstig innsjø i den nederlandske provinsen Zeeland, som ble skapt da Veerse Gat ble stengt med Veerse Gatdemningen i 1961. Demningen er en del av Deltaprosjektet ("Deltawerken"). Veerse Meer ligger på nordsiden av Walcheren og Zuid-Beveland, og sør for Noord-Beveland. I vestenden av sjøen skiller Veerse Gatdemningen den fra Nordsjøen, mens dens østgrense med Oosterschelde er Zandkreekdemningen som ble stengt 3. mai 1960. Sjøen er 22 km lang og den dekker 2030 hektar når nivået er på høyde med NAP. Bredden varierer fra 150 meter på det smaleste til 1500 meter, mens dybden er gjennomsnittlig 5 meter og kan nå en maksimal dybde på 25 meter. Om sommeren blir vannstanden regulert slik at den er høyere enn om vinteren. I sjøen ligger 13 ubebodde øyer. Vannet i Veerse Meer er brakt, saltinnholdet varierer. Fra mai 2004 slippes saltvann inn fra Nordsjøen, dette forårsaker tidevann med en nivåforskjell på omtrent 14 centimeter og en økning i saltinnholdet. Dette er for øvrig et av de få stedene i Nederland der Zuiderzee-krabben ("Rhithropanopeus harrisii"), Trompetkalkkokerworm (nederlandsk navn) ("Ficopomatus enigmaticus") og Palingbrood (nederlandsk navn) ("Electra crustulenta") finnes. Innsjøen er et populært mål for seilere, sportsfiskere og dykkere. Den har 3500 liggeplasser for lystbåter og et antall plasser der dykking foregår, blant annet nord for Wolphaartsdijk og vest for Veere. Rundt 12 000 ørreter settes årlig ut her, halvparten er bekkeørret ("Salmo trutta fario") mens resten er regnbueørret ("Salmo gairdneri"). Digraf. En digraf er to bokstaver, som representerer én lyd. Denne er som oftest, men ikke nødvendigvis, en lyd (eller mer nøyaktig et fonem) som ikke kan uttrykkes med én enkelt bokstav i alfabetet. Eksempler fra norsk er "sj" i "sjef" og "kj" i "kjære". Noen translitterasjonsskjemaer bruker mange digrafer (f. eks. fra kyrilliske til latinske bokstaver), mens andre holder seg til diakritiske tegn. For å unngå misforståelser, bruker akademiske miljøer oftest diakritiske tegn. Mange skriftsystemer, slik som kyrillisk skrift og devanagari, har ikke digrafer. Simon Wiesenthal-senteret. Simon Wiesenthal-senteret ble grunnlagt i 1977 til den jødiske krigsforbryterjegeren Simon Wiesenthals ære. Organisasjonens hensikt er å fortsette og utvide Wiesenthals arbeid mot rasisme, antisemittisme, terrorisme og folkemord. Den har særlig vært sentral i forhold til å pågripe tyske krigsforbrytere fra 2. verdenskrig. Senteret har hovedkontor i Los Angeles og kontorer i New York, Miami, Toronto, Jerusalem, Paris og Buenos Aires, og er en akkreditert NGO hos både FN og Unesco. Direktør for senteret er Marvin Hier. Senteret har også møtt en del kritikk for noen av sine aktiviteter. Da fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok å innføre fylkeskommunal boikott av Israel, ble dette av Simon Wiesenthal-senteret anklaget for å være et uttrykk for antisemittisme. I forbindelse med Jostein Gaarders angrep på Israel sommeren 2006 anklager senteret ham for å være syk og for å representere mørkets krefter. Senteret har også anklaget Venezuelas president Hugo Chávez for antisemittisme, og sammenlignet Irans president Mahmoud Ahmadinejad med Hitler. Grevelingenmeer. Grevelingenmeer (nor. Grevelingen sjø), før 1971 Grevelingen, var en arm av Nordsjøen inntil den ble stengt med Grevelingendemningen i øst i 1965, og Brouwersdemningen i vest i 1971. Demningene er en del av Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken"). Siden da er den en kunstig innsjø i de nederlandske provinsene Zeeland og Zuid-Holland. Grevelingenmeer ligger på nordsiden av Schouwen-Duiveland og sør for Goeree-Overflakkee (i Zuid-Holland). Sjøen dekker et område på 140 km², og fra tid til annen blir saltvann sluppet inn via en sluse i Brouwersdemningen. Videre er fiske etter østers en viktig næringsgren. Innsjøen er et populært mål for rekreasjon, blant annet trives kajakkpadlere godt her. De bruker Grevelingenmeer til å trene før de padler i åpent hav. Rundt innsjøen ligger det mange havner (blant annet Battenoord). Grevelingenmeer har flere naturvernområder, blant annet der tidligere sandbanker har blitt til øyer (som "Hompelvoet"). På disse øyene har mange sjøfugler tilhold. Nasaler. En nasal lukkelyd fremkommer når velum senkes, slik at luften kan strømme fritt ut gjennom nesen. Munnhulen fungerer fortsatt som et resonanskammer for lyden, men luften slipper ikke ut gjennom munnen, siden den blir blokkert av tungen eller leppene. Dermed er det ikke nesen selv som lager forskjell mellom de ulike nasale lukkelydene, men snarere munnens artikulasjon, som i plosiver. Pinerolo. Pinerolo er en by med 33 269 innbyggere i provinsen Torino i Italia. Den militære hovslagerskolen (grunnlagt 1882) som finnes her, er den eneste i sitt slag i Italia. Geografi. Byen ligger 37 km fra Torino på lavlandet ved munningen av Val Chisone. Kommunen ligger på elven Chisones venstre side, like før den munner ut i elven Pellice, som i sin tur straks munner ut i Po. Sport. Under de olympiske vinterleker 2006 ble konkurransene i curling arrangert her. Målby for den 17. etappen av Tour de France 2011. Keiseren. Keiseren er et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Det har en høyde på 1741 meter over havet og er det 610. høyeste fjellet i landet av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. Bayer (øl). Bayer er en undergjæret øltype som henter sitt navn fra Bayern i Sør-Tyskland. Det er brunt eller rødbrunt i fargen og har en mer utpreget maltsmak enn pilsener. Ølet som selges som bayer i Norge har likhetstrekk med de tyske ølsortene Märzen og Münchener Dunkel. Historie. Det var klostrene i Bayern som først skal ha tatt i bruk en spesiell teknikk for å framstille øl. Øl fra Bayern var et undergjæret øl som var lettere og lysere enn det mer tradisjonelle overgjærete øltypene som fantes. Når man tilvirket øl etter den bayerske metode, innebar det en mer innfløkt og raffinert produksjonsprosess med blant annet gjæring under kald temperatur (ofte ved hjelp av naturis), deretter fulgt av en lang lagringsperiode i kalde underjordiske kjellere. Under Gamle Aker Kirke i Oslo finnes fremdeles restene av den kjelleren Foss Bryggeri benyttet til dette. Dermed oppstod begrepet lager fra det tyske begrepet på lagring. Ordet "lager" brukes fortsatt som begrep for undergjæret øl i den engelskspråklige delen av verden. Ved lov av 1803 ble en rekke av disse kloster-bryggeriene sekularisert og gikk over til private hender. Det skjedde videre en liberalisering av handelen som fjernet flere restriksjoner, og gjorde at bryggeriene i området kom nærmere fri konkurranse, samtidig som myndighetene fjernet mye av makten til bryggerlaugene. Bayerølet var av god kvalitet og ble meget populært. Kunnskap om den bayerske bryggeteknikk ble derfor spredd videre i Tyskland. Denne spredningen kunne skje på grunn av grunnleggelsen av "Zollverein", samt anleggelse av jernbaner på tvers av de tyske småstatene. Resultatet av det hele var at det ble etablert en rekke bryggerier rundt omkring i Tyskland etter bayersk mønster. I 1830-årene begynte maskindriften å trenge inn i de sørtyske og østerrikske bryggerier, etter at ølbryggere hadde vært på studietur til England. Der hadde man lenge nyttet maskinkraft i ølproduksjon. Denne utviklingen i de tyske bryggeriene spredde seg videre til Norden. I Norden. I 1845 ble det første bayerske bryggeriet startet i København, Carlsberg, og i 1843 i Sverige. I Norge var det Schous Bryggeri som først brygget bayerøl i 1843. Midten av 1800-tallet var på mange måter gjennombruddet for norsk øl og norsk bryggerinæring. Bayerølet hadde i Norge samme "folke-øl"-status slik pilsen har idag, og en helflaske ble gjerne betegnet som en "murer". Dette endret seg etter okkupasjonen da tysk kultur ikke lenger var populær. Imidlertid fortsatte blant annet Aass Bryggerier og Frydenlund Bryggerier produksjonen av Bayerøl. Demokratisk sentralisme. Demokratisk sentralisme er en av hovedkomponentene i Lenins partimodell. Demokratiske sentralisme innebærer at man står fritt til å diskutere motsetninger internt i partiet samtidig som man har felles front utad. Dette grunnet Lenins erfaring fra Russland med svakhetene et parti som ikke viser en sterk front utad. Man skal da ikke snakke mot, eller vekk fra partets linjer offentlig, for det vil svekke partiet. Noe som man ikke har råd til dersom man ønsker en revolusjon. Men innad i partiet skal man etter marxistisk dialktiske prinsipper ha sterk diskusjon. Dette for å styrke, rense og herde partiet. Derved vil partiet se trygt og samlet ut fra utsiden, mens man likevel får diskutert, debbatert saker. De norske kommunistpartiene NKP og Akp har operert med en viss demokratisk sentralisme og baserte seg på Lenins partimodell. Ifølge Lenin var dette den eneste måten å få et skikkelig revolusjonært parti. Denne teorien henger hand i hand med hans teorier om kaderparti. Som tilsier i bunn og grunn at medlemmer av partiet må være skolerte nok til å ikke virke svake for å så skade revolusjonen. Schelde. Schelde (fransk: "l'Escaut", engelsk: "Scheldt") er en 350 km lang elv i vest-Europa, med et fall på 95 meter fra kilde til utløp, hoveddelen av dette er i Frankrike (75 meter). Elvens areal er på 21.860 km² og per sekund går det 120 kubikkmeter vann gjennom den. Den har sin kilde i nord-Frankrike ved Gouy-Le-Catelet på Saint-Quentinplatået, hvorfra den strømmer gjennom Belgia og inn i Nederland like ved Antwerpen. Etter Antwerpen strømmer Schelde mot vest, gjennom deltaet der den passerer Terneuzen i Nederland, før den går over i Nordsjøen mellom Cadzand i Zeeuws-Vlaanderen og Vlissingen på Walcheren. Den er hovedelven i de belgiske byene Gent og Antwerpen. Fra Gouy til Gent heter elven "Bovenschelde", fra Gent til den nederlandske grensen kalles den "Zeeschelde", mens den i Nederland heter "Westerschelde". Opprinnelig delte Schelde seg i to ved Antwerpen, i Oosterschelde og Westerschelde med Oosterschelde som den viktigste armen. Westerschelde ble også kalt Honte. Dette ble forandret da Walcheren og Zuid-Beveland fikk landforbindelse med det Brabantske fastlandet. Etter dette kunne Oosterschelde ikke lenger brukes som gjennomfartsåre av skipsfarten. Rotterdam kan nås via Schelde-Rijnkanalen. Westerschelde utgjør sammen med Zeeschelde et tidevannsdelta, og via Westerschelde blir det meget forurensede vannet fra Schelde ført langs Terneuzen, Breskens og Vlissingen til Nordsjøen. Historie. Tidligere var elven kalt "Scaldis" eller "Scalda", på et engelsk kart fra 1797 kalles den "Scheldt" og mennesker fra Antwerpen kaller den " 't Scheld". Schelde er fra gammelt av en viktig elv, både med hensyn til handel og strategi. Allerede i Romerrikets tid var den en viktig handelsrute til Britannia. På Walcheren var det et tempel der sjøfolkene kunne ofre for å få hjelp og beskyttelse av gudinnen Nehalennia. Romerrikets grense lå circa 100 km lengre nord ved Rhinen, og i begynnelsen var området i romernes hender. Rundt år 260 begynte frankerne å true romernes herredømme på elven, og 30 år senere var de herrer over elven. Som pirater overfalt de stadig den romerske skipsfarten, hvorpå blant annet Konstantin den store og Julian den Frafalne prøvde å løse problemet ved hjelp av krigsmakt. Da dette ikke lyktes, overdro de hele dagens (2005) Flandern og Nederland under elvene Rhinen og Maas til frankerne mot at de inngikk en en allianse med romerne. Senere kom frankerne til å erobre Gallia med dette området som base. I løpet av det 9. århundre ble inndelingen av frankernes rike forandret flere ganger, og til slutt ble Schelde grensen mellom det vestlige og østlige riket. Disse fikk senere navnene "Frankrike" og Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Denne inndelingen forble, i det minste på papiret, frem til 1528. I denne tiden lå det et titalls øyer i deltaet, og dessuten en del viker. Boekhout, Sluis og Aardenburg var i denne tiden små havnebyer som falt under grevskapet Vlaanderen. I mellomtiden var både Flandern på den venstre bredden og Zeeland og Brabant på den høyre underlagt Habsburgernes del av de Sytten provinsene. Antwerpen var da den viktigste havnen i vest-Europa, men etter at Spania tok kontroll over den i 1585, inntok De forente Nederlandene Zeeuws-Vlaanderen (et stykke land av strategisk viktighet på den venstre elvebredden), og stengte Schelde for skipsfart. Dette gjorde at handelen ble flyttet til Amsterdam. Under den Franske revolusjonen ble elven gjenåpnet (1792), og etter at Belgia hadde erklært sin uavhengighet av Nederland i 1830 slo Scheldeavtalen av 1839 fast at elven skulle forbli tilgjengelig for skip som skulle til belgiske havner. Den andre verdenskrig slo på nytt fast at elven og deltaet er strategisk viktig. Selv om Antwerpen var i allierte hender, okkuperte tyske tropper fremdeles forsterkede posisjoner i deltaet i September 1944. Dermed forhindret de at allierte skip kunne seile til Antwerpen. Under Slaget ved Schelde, i Ardenneroffensiven, greide den kanadiske 1. armé å rense området for tyske tropper slik at konvoier kunne nå Antwerpens havn i november 1944. Under denne offensiven fant heftige kamper sted, blant annet ble dikene bombardert av de allierte slik at Walcheren ble oversvømmet. Verd å vite? Scheldes elvebredd er scenen for Richard Wagners romantiske opera Lohengrin. Bombus subterraneus. Slåttehumle ("Bombus subterraneus") er en stor humleart. Den er en av de langtungede humlene og hører til i gruppen som er særlig utryddingstruet, både i Norge og i en rekke andre land. Den er fåtallig og rødlistet i Norge. Utseende. Slåttehumle er en forholdsvis stor humle og er en av de såkalt langtungede humlene. Den kan variere mye i fargen, fra svarte individer med bare antydning til hvit eller svakt rødlig bakkroppsspiss. Mer normalfargede individer har sort pels og et kraftig gult bånd foran på brystet, og antydning til gult bånd bak på brystet. Bakkroppsspissen er hvit eller gulhvit. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Levevis. Slåttehumle finnes på blomsterrike enger, som slåtteenger, de var vanligere tidligere, men blir stadig færre, siden de gror igjen og blir til skog. Slåttehumle suger nekter fra blomster og er spesielt tilpasset blomster med lange kronrør, noe den velger foran blomster med korte kronrør. Særlig blomster som kløver og vikker er foretrukket av de langtungede humlene. Bolet. Bolene til slåttehumle er underjordisk og de skal kunne bli temmelig store. Det er også funnet bol som ligger oppå bakken i moselaget. Denne humlearten produserer lite voks, så larvene er ofte bare dekket med et svært tynt vokslag. Bolet kan se temmelig «falleferdig» ut. Arten er kjent for at det første arbeiderkullet er stort. Utbredelse. Slåttehumla er utbredt i Eurasia, Sør-Asia og Australia, og er også introdusert til New Zealand. I Norge ble det gjort funn av slåttehumle i Hobøl i Østfold i juni 2010. Før dette er det ingen sikre observasjoner siden 1949, over seksti år tidligere. De få eldre observasjonene i Norge er fra Oslo-området, samt et par funn fra kyststrøkene i Hordaland. Den syntes forsvunnet fra Norge. På slutten av 1980-tallet ble slåttehumle bevisst ettersøkt på egnede lokaliteter, men uten resultat. Den ble erklært uttdødd i Norge i år 2000. Sommeren 2009 observerte Anne Lene Aase slåttehumlen i Hobøl, men hun hadde kun en observasjon. Året etter var hun tilbake på samme sted, og lyktes i å fange inn ett eksemplar. Etter blant annet DNA-analyse ble det fastslått at det var slåttehumle. Men, det var tvil om funnet i Hobøl kunne være en humle fra Sverige, der slåttehumle finnes. 11. juni 2011 ble en dronning av slåttehumle for første gang fotografert i naturlige omgivelser i Norge, av humleforskeren Tor Bollingmo ved Fokserød utenfor Sandefjord. Dette funnet, vest for Oslofjorden, bekreftet at slåttehumle har en liten, men livskraftig bestand i Norge. Evangeliebok. En evangeliebok er en liturgisk bok som inneholder tekstene til de fire Evangelier. Selv om hele Bibelen innen kristendommen regnes som en hellig bok, har Evangeliene en særstilling fordi de anses å inneholde Kristi egne ord. Det er derfor en tradisjon helt tilbake til oldkirken for at man lager egne bøker som kun inneholder evangelietekstene. I noen kirker, spesielt den katolske og den ortodokse, er det vanlig at evangelieboken bæres i prosesjon, og at man ved enkelte anledninger velsigner menigheten med den. Før opplesningen fra Evangeliene under ordets liturgi er det også i disse kirkene vanlig å incensere boken. Sauze d'Oulx. Sauze d'Oulx (fra 1928 til 1947 Salice d'Ulzio) er en kommune med nesten 1000 innbyggere i provinsen Torino i Italia. Geografi. Sauze d'Oulx ligger vest for Susa i dalen av samme navn (Susadalen), og er et jordbruks og turist-senter. Stedet ligger på vestskråningen av monte Genevris (2536 moh). Bosetningen er delt i to klart atskilte deler: den gamle typiske alpelandsbyen og høyere opp en nyere landsby med hoteller. Historie. Navnet er oksitansk og betyr «over Olux». Det finnes keltiske levninger her, noe som viser at området var befolket i førromersk tid. I fjellkongen Cozios tid bodde sauvinvatiene her. De er opphavet til navnet «Jouvenceaux». I århundrene som fulgte, dro ulike arméer gjennom dalen (Val di Susa). Det dreier seg om goterne, langobardene og burgunderne. I det 10. århundre var det også saracenere her. Sport. Under de olympiske vinterleker 2006 ble konkurransene i freestyle arrangert i Sauze d'Oulx-Jouvencaux i Sauze d'Oulx. Bystat. En bystat er en region som er kontrollert av en by, og som regel har suverenitet. Bystater var vanlige i antikken, og mange bystater utviklet seg til å bli store riker, som for eksempel Roma og Mykene. I middelalderen er bystater særlig knyttet til de italienske og tyske handelsbyene, for eksempel Genova i Italia og Hanseatene i Tyskland. Det har også eksistert bystater i andre deler av verden, blant annet Tenochtitlan i dagens Mexico. Alpehumle. Alpehumle også kalt stor fjellhumle ("Bombus alpinus") er en våre store alpine humlearter. Kjennetegn. Brystet til alpehumle er svart, mens det aller meste av bakkroppen er rustrødt, ofte i det gulaktige og kan virke falmet. Størrelse. Alpehumle er en stor humle etter norske forhold. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Radial cellen: 5,02 mm (4,70-5,25 mm) Bolet. Bolene er heller små eller av middels størrelse og mer eller mindre underjordiske. Humlen er en pocket-maker. Vi har ikke mange kjente bolfunn i Norge. Utbredelse. Vi finner alpehumle i fjellstrøkene i Sør Norge, mens etter som vi kommer nordover i Nord Norge krabber den ned til kysten og helt ut på øyene i skjærgården. Scriblerus Club. Scriblerus Club var en uformell, litterær venneklubb som eksisterte i flere måneder i 1714 i England og hadde noen av de mest utpregede og fargerike satirikere som har skrevet på det engelske språket, blant annet Jonathan Swift, Alexander Pope, John Gay, John Arbuthnot og Thomas Parnell. Klubben, hvis navn er tatt fra en fiktiv forfatter "Martinus Scriblerus", begynte som et prosjekt for drive gjøn med kunnskapsfornærmelser hvor de enn måtte finne det. Et resultat ble "The Memoirs of Martinus Scriblerus" som ble publisert i Popes prosaverk i 1741, men mange har kreditert verket hovedsakelig Arbuthnot. Den andre utgaven av Popes lekne, episk verk "The Dunciad" har også arbeid som er blitt kreditert Martinus Scriblerus. Klubbens innflytelse kan bli sett i Swifts allegoriske verk Gullivers reiser. Robert Harley, 1. jarl av Oxford og Mortimer deltok også periodisk på klubbens lørdagsmøter, men det er ikke kjent om han bidro noe til klubbens litterære verk. Klubben ble oppløst etter 1714. Også senere hadde klubben en viss innflytelse, blant annet ved Richard Owen Cambridge (1717–1802) skrev et lekent og tøvete dikt kalt "The Scribleriad", hvor helten er en viss Martinus Scriblerus. Den har også gitt litterære og historiske analyser som eksempelvis Patricia Carr Brückmann har gjort i avhandlingen «A Manner of Correspondence: A Study of the Scriblerus Club» studert klubbens medlemmer og deres «felles ånd» (common spirit) som førte dem sammen og som holdt deres lange allianse forent. Hoplitt. En hoplitt var en infanterist som var det sentrale fokuset i antikkens greske hærer. Det greske hoplitēs (ὁπλίτης) stammer fra hoplon (ὅπλον), flertall hopla (ὅπλα), som er en del av beskyttelsen eller utstyret og etterhvert dekket ordet hele utstyret til hoplitten, med unntak av det sirkulære skjoldet som noen ganger feilaktig kalles en "hoplon", selv om det faktisk ble kalt en "aspis". Disse soldatene dukket først opp sent i det 7. århundre f.Kr. De var en borgermilits og var bevæpnet som spydmenn som er relativt enkle å utruste og opprettholde. De var primært hentet fra middelklassen som hadde råd til utgiftene til utrustningen. Nesten alle kjente menn fra antikkens Hellas, selv filosofene og skuespillforfatterne, kjempet som hoplitter på et tidspunkt i sitt liv. Siden hoplittene var en militsstyrke og ikke fikk fast lønn, var felttogene korte og hovedsakelig begrenset til sommeren. Hærene marsjerte direkte til sitt mål. Der kunne forsvarerne gjemme seg bak bymurene. I slike tilfeller måtte angriperne vanligvis nøye seg med å plyndre landsbygda (siden beleiringsmaskiner ikke var utviklet). Forsvarerne kunne også velge å møte dem på slagmarken. Slagene var vanligvis oppstilte og ment å være avgjørende. Disse slagene var korte, blodige og brutale og krevde derfor en høy grad av disiplin. Begge styrker stilte opp på en flat mark, vanligvis i en røff falanks rundt åtte rekker dype, selv om dette varierte. Andre styrker var mindre viktige, "hippeis" (kavaleri) beskyttet vanligvis flankene, da de i det hele var til stede. Både lette infanterister og missilstyrker ble neglisjert. Et eksempel på noen av de mest kjente hoplittene var spartanerne. De ble trent fra fødselen av gjennom "agogen" til å bli fremragende krigere. Våpen. En hoplitt bevæpnet med spyd. Hoplitter bevæpnet seg vanligvis kort tid før slaget siden utstyret var så tungt. Den totale vekten av hoplittenes utrustning var rundt 22-27 kg. Hver mann skaffet sitt eget utstyr og var ofte nokså forskjellig kledd. Resultatet av dette var at vennligsinnede styrker ofte ikke kjente hverandre igjen. En hoplitt var vanligvis utstyrt med et brystpanser i lær ("spolas"), og bena ble beskyttet av bronseskinner kalt "knemides". I tillegg hadde de en hjelm med kinnplater og et "aspis", et bolleformet skjold. Dette skjoldet ble båret på venstre side, og var såpass stort at det også dekket sidemannens høyre side. Det viktigste våpenet for en hoplitt var et spyd på rundt 2,7 meter med jernspiss. Siden spydet ofte brakk, hadde de i tillegg ofte et sverd, typisk av typen "xifos", som var ca 60 cm langt og tveegget. Andre samtidige infanterister hadde en tendens til å bære relativt lett brystning og var bevæpnet med kortere spyd, kastespyd eller buer. Skjoldene var vanligvis små, eller store nok til å dekke hele kroppen men som stod på bakken. Det mellomstore skjoldet til hoplittene var mulige delvis gjennom sin form som gjorde at det kunne hviles på skulderen. I formasjon var skjoldene låst sammen slik at hvert skjold forsvarte den venstre siden på soldaten som bar det og høyre siden på hans nabo. Mens den vanlige antagelsen er at spydet ble holdt med overgrep, har andre hevdet at det ble holdt på undersiden. Taktikk. Styrken til hoplittene lå i sjokkamp. To arméer ville krasje inn i hverandre i håp om å bryte eller omringe fiendens linje. Dersom dette ikke lyktes, ble slaget en skyvekamp der mennene bakerst forsøkte å skyve frontlinjene gjennom fiendens linjer. Denne manøveren var kjent som "othismos". Slagene varte sjelden lenger enn en time. Når en av linjene ble brutt, ville styrkene vanligvis flykte fra slagmarken, men de drepte inkluderte ofte de mest innflytelsesrike borgerne og generalene som ledet slaget fra fronten. Dermed kunne krigen bli avgjort med et enkelt slag. Seieren ble sikret ved å kreve løsepenger for de falne av de beseirede, kalt «grekernes tradisjon». Oppkomst og forfall. Fremveksten og fallet til hoplittenes krigføring var tett knyttet til fremveksten og fallet til bystatene. Under perserkrigene ble hoplitter ofte tvunget til å løpe mot bueskyttere for å møte dem i en kamp hvor de hadde overtaket, og under peloponneserkrigen ble lette styrker kjent som peltast i økende grad vanlig. Som et resultat begynte de å bære mindre beskyttelse, kortere sverd og tilpasset seg større mobilitet. Hoplittenes krigføring var nedadgående. Der var tre betydelige slag i peloponneserkrigen, og ingen av dem var avgjørende. Istedet var der økende vektlegging på mariner, trefningsstyrker, leiesoldater, bymurer, beleiringsmaskiner og annen taktikk enn den oppstilte. Disse reformene gjorde utmattelseskriger mulige og økte i stor grad antall døde og sårede i slagene. Mange av dem ble kombinert av den briljante generalen Epaminondas viss taktikk dannet grunnlaget for den makedonske falanksen til Filip II av Makedonia, brukt som en støtte for sitt kavaleri. Disse styrkene beseiret den siste store hoplitthæren i slaget ved Chaeronea (338 f.Kr.). Etter dette sluttet Athen og deres allierte seg til det hellenistiske imperiet. Disse utviklingene førte til fremveksten av de mer fleksible taktikkene av kombinerte styrker til makedonerne. Arv. Hoplittisk krigføring ble også praktisert rundt Middelhavet. Etruskerne kjempet vanligvis med slike militser, en praksis de adopterte fra de greske koloniene. Fra denne typen krigføring utviklet den romerske legionen seg som skulle dominere vestlig militærhistorie i hundrevis av år. Falanks. Falanks - en militær formasjon. En falanks var en militær formasjon i antikkens Hellas. Den besto av tunge infanterister (hoplitter), bevæpnet med spyd eller sarissa og skjold. Falanksen var en rektangulær eller firkantet masseformasjon av infanterister med spyd, pike eller lignende våpen som var i varierende bruk fram til midten av 1600-tallet. Likevel betegnet det kun selve formasjonens karakteristikk, en samling av menn med tyngre våpen og skjold eller i beskyttelsesutstyr i dybde ned til fire mann om gangen. Taktikk. I en falanks sto soldatene på linje, skulder ved skulder,mens skjoldene i fremste rekke overlappet hverandre fra venstre til høyre og dannet en nesten ugjennomtrengelig mur. De tre andre rekkene i falanksen stakk sine spyd ut mellom den fremste rekken slik at fienden måtte først gjennom en lodrett mur av spyd før de så møtte på første rekke. Når fienden så kjempet for å komme seg gjennom første rekke holdt muren av skjold igjen. De andre rekkene dyttet sammen med den første, med mål om å presse fienden bakover. Det var derfor viktig å ha en dyp formasjon, slik at man fikk ekstra kraft bak dyttingen. Falanksen hadde vanskelig for å manøvrere, og egnet seg best til feltslag der to regulære hærer møttes. Den var sårbar på flankene, og var derfor avhengig av støttetropper på begge sider. Den lave manøvreringshastigheten gjorde også at falanksen fikk problemer mot fiendtlige bueskyttere, da fienden kunne beskyte falanksen fra trygg avstand og så trekke seg tilbake når falanksen gikk til motangrep. Det finnes også en annen versjon, den "skrå falanksen" brukt ved Slaget ved Leuctra 371 f.Kr. da thebanerne, ved å ha flere rekker på sidene klarte å komme på flankene av fienden og dermed vinne. Utvikling. De første tidlige eksempler på falankser finnes i Sumer, der infanteriet kjempet i tette formasjoner med store skjold og spyd. En lignende formasjon ble også brukt i oldtidens Egypt. Det var i Sparta i det åttende århundre f.Kr. at den «ekte» falanksen oppsto. Det er også påstått at hoplitefalanksen var oppfunnet gjennom introduksjon av det store "hoplon"-skjoldet i byen Argos. Falanksen ble snart enerådende i gresk krigføring, og ble brukt av alle de greske bystatene. Kong Filip II av Makedonia videreutviklet på slutten av trehundretallet f.Kr. falanksen videre, og skapte den makedonske falanksen. Her var soldatene lettere armert enn i den klassiske falanksen, men med lengre spyd. Denne formasjonen var grunnsteinen i hæren Aleksander den store erobret Asia med. Falanksen var ikke enestående som i tidligere tid på slagmarken da den bare var en integrerende part av en krigsmaskin som baser seg på kombinerte våpengrener i en enhetlige hær med kavaleri og lett infanteri. Under slagene i Asia holdt falanksen fiendens linje i senteret mens kavaleriet angrep på flankene endels støttet av lette infanterister som normalt voktet flankene av selve falanksen. Etter Aleksander den stores død kom det til en forringing i den taktiske oppskriften som skulle gjøre den tunge falanksen mer enerådende, men også med mindre støttetropper som ikke lenger trengtes i like stor grad, noe som var utnyttet av romerne med deres mindre enheter i legion. Med romernes utvikling av legionen ble falanksen umoderne. Dette ble tydelig i slaget ved Pydna, da de mer mobile romerske styrkene utmanøvrerte de tyngre falanksene. Etter dette gikk falanksen ut av bruk som enestående taktiske formasjon. Men, falanksen som infanteriformasjon ble aldri noensinne oppgitt, tvertimot beholdt gjennom antikken til middelalderens start fordi en falanks gir større overlevelse mot kavaleri enn mindre formasjoner som kunne bli kuttet av og skilt fra hverandre. Gjenopplivning. Romerne tydde til falanksen kun når behovet meldte seg, ikke minst mot fiendtlig kavaleri. Man brukte egne kastespyd, "pila," både til forsvar og enda mer sjeldent til angrep, men allikevel måtte man ha støtte av lett infanteri og kavaleri for bedre fleksibilitet. Dette blir mer viktig under ekspedisjoner østover som utartet i langvarige basketak med andre stormakter. Der blir falanksen ikke bare gjenopplivet, men også videreutviklet i takt med utviklingen på slagmarken. Formasjonen skoutatai som bysantinske hærer bruker under felttog både østover og vestover slik som i Italia på 500-tallet, var en allsides taktisk oppskrift med samarbeid mellom infanteri, kavaleri og lette infanteri som eksisterte opptil år 1000. Middelalderen. Falanksen, som den idealiserte formasjon for en mengde med krigere, spredte seg til det germanske Europa. I senantikken rekrutterte Romerriket og senere det Bysantinske riket stadig flere legionærer som leiesoldater utenfor riket, kanskje spesielt germanere. Når tjenesten var over tok de med seg den militære kunnskapen hjemover. Det førte til falankslikende formasjoner blant germanske stammer, men hvor spyd og skjold ikke lenger var enerådende, de brukte også øks og sverd. Da frankerne vant over maurene (muslimer) under slaget ved Poitiers var de organisert i flere firkanter i rutemønster slik at de ga hverandre støtte og fanget mauriske styrker mellom firkantene med "francisca", øks og "angons", kastespyd. Fra Vikingtiden vet man om minst to formasjoner sterkt basert på falanksen. Den ene av disse var fylkingen, som var en bred, dyp linje, tolket fra engelske kilder som «shield wall», det vil si en skjoldborg. Skjoldborgen var opprinnelig ment som et vern med overlappende skjold, som lignet på de første falanksene fra antikken. Den andre formasjonen var svinefylking, en kileformasjon med opptil 15 menn i dybde eller mer. Anglosakserne og skandinavene var de fremste til å bruke disse falankslikende formasjonene. En hær i slagorden kunne være på tre fylkinger eller flere. Fraværet av kavaleri betydde at disse formasjonene historisk sett eksisterte lenge. Normannerne fortsatte, selv etter Slaget ved Hastings, å bruke formasjonen dersom infanteriets plass var truet. Her kalles formasjonen "battle" som kan bety slagorden eller formasjon av tettpakkede menn. Fremvekst av kavaleriets rolle som et avgjørende våpen førte til en ny satsing på spyd som med tiden ble lengre. I Italia hadde man tatt til seg bysantinske taktikker og muslimsk kampekspertise. De hadde utstrakt bruk av lett infanteri og lett kavaleri slik at de kunne kjempe mot kavaleri med lange spyd og store skjold. Et godt eksempel på dette er ved slaget ved Legnano i 1176. Der benyttet de rektangulære formasjoner som hadde en skjerm av lette infanterister foran. Under korstogene kom vesteuropeerne i kontakt med bysantinsk kunnskap om taktikk, og utviklet etter kort tid relativt kompliserte slagplaner der infanteriet i falanksformasjon fikk større gjennomslag enn før, både som defensiv kraft mot kavaleri, og som offensiv kraft for beskyttelse av det tunge kavaleriet. Denne kunnskapen ble så tatt med til Vest-Europa. Pike dukket opp ved 1200-tallet og ble trolig tatt i bruk av brabançonske leiestyrker først, ettersom historiske kilder mener disse hadde lengre spyd enn riddernes lanser. Det var også disse som utviklet forgjengeren til skottenes schiltron. Slaget ved Bouvines i 1214 ble en brabançonsk falanks forandret til en sirkel ved at de lot fløyene bøye seg bakover og rundt. På 1400-tallet var det oppstått tre formasjoner basert på falanksen; skottenes velkjente schiltron, flemlendingenes brede og dype falankser formet som lag på en firkant, og sveitsernes pike-kvadrat. Av disse tre var det den siste som lykkes best. Sveitsernes formasjon var opprinnelig en trang og dyp kolonnelignende falanks, men etterhvert fikk disse firkantsform. Den største svakheten ved falanksen lå i deres flanker, men dette løste man ved å stille opp tre pike-kvadranter fra høyre til venstre slik at man kunne forsvare den ene siden og fange enhver foran seg. Dette gjør at en nå kunne omstille falanksen fra en defensiv taktikk til en offensiv taktikk. Tidlige moderne tid. Disiplin og nye treningsmetoder for bruk av pike som etterhvert blir støttet med andre våpengrener som siden blir integrert i falanksen som i landsknektenes firkantede slagorden, fulgte med til en oppfinnsom periode under Renessansen hvor pike-kvadranten blir selve essensen. Men tettheten av menn i en slik tett formasjon gjør disse sårbare for artilleri og skytevåpen som musketter som allerede i senmiddelalderen var begynt å få virkning på slagmarken. Dette ledet til bruk av mindre enheter rundt selve pike-kvadranten som igjen blir redusert til en defensiv rolle for å beskytter musketerene mot kavaleri. Resultatet blir tercio som fortsetter fram til midten av 1600-tallet da to begivenheter oppsto: avløsning av pike med bajonett og større mobilitet koblet med større ildkraft som tillot bruk av mindre enheter i stor samorden sammen med kavaleri. Dype formasjoner med over et dusin mann i rader opphørte å eksistere til fordel for tynnere, men komplette formasjoner med større slagkraftighet og fleksibilitet. Bossekop. Bossekop (nordsamisk: "Bossugoppi", 'småhvalbukt') er det vestligste av de tre områdene som i dag utgjør tettstedet Alta. De to andre områdene er Bukta og Elvebakken og rundt år 2000 var stedene vokst sammen til ett tettsted. Stedet ligger ved E 6 innerst i Altafjorden hvor E 6 krysser Kautokeinoveien. I Bossekop finnes noen butikker, en kafe, og i krysset mellom E 6 og Kautokeinoveien ligger Vertshuset eldresenter. Fra 7. september 2005 er det offisielle samiske navnet "Bossogohppi". Stedet er en gammel markedsplass hvor samer fra Kautokeino, Karasjok og Porsanger kom for å selge reinsdyrkjøtt, reinsdyrskinn, ryper, skaller o.l. Faste markedsdager var 3. mars og 1. desember. I de senere år er markedstradisjonene tatt opp igjen. Allerede i 1719 var det skole i Bossekop, i dag er Bossekop skole en fulldelt barneskole. Da tyskerne i november 1944 trakk seg tilbake fra Finnmark, ble Bossekop rasert. Bare Alta kirke stod igjen. Stedet er siden bygget opp igjen. Like vest for Bossekop ligger Hjemmeluft med de berømte helleristningene, hvor Alta Museum holder til. Bossekop Ungdomslag er idrettslaget på stedet. Den franske La Recherche-ekspedisjonen etablerte i 1838 et mindre observatorium for nordlys og magnetisme her, hos madam Clerk på Bossekop Gård. Den franske kunstneren Bevalet's malerier fra Bossekop ble i ettertid vist på utstillinger som gikk over hele Europa. I 1882 etablerte man i anledning Det internasjonale polaråret, et nytt observatorium på Breverud like ved. Det ble først ledet av Aksel Steen. Den tyske Martin Brendel tok i 1892 det første fotografi av nordlys nettopp her. Bossekop og Kåfjord inngikk i observatorie-nettverket etablert 1902-03 av Kristian Birkeland. Finnmarksløpet. Finnmarksløpet er et trekkhundløp. Løpet er blitt arrangert hvert år siden 1981 av Alta trekkhundklubb. Etter hvert har løpet vokst i størrelse og fått internasjonal oppmerksomhet. I 2001 ble det dannet et eget selskap, Finnmarksløpet AS, for å ta seg av det økonomiske ved løpet. Finnmarksløpet består egentlig av to løp: Begrenset klasse som er 500 km og som kjøres med inntil 8 hunder. Dette løpet foregår stort sett på Finnmarksvidda. Åpen klasse er på 1000 kilometer med maksimalt 14 hunder foran sleden. Dette løpet går tvers over Finnmark fylke, fra Alta til Kirkenes og tilbake. Start og målgang for begge løpene finner sted i Alta. Historie. Første løp ble arrangert i 1981 med kun en klasse. Fra 1985 ble det to klasser, en begrenset klasse med 6 hunder og en åpen klasse. I 1992 ble åpen klasse begrenset til 12 hunder, og løypen utvidet til 1000 km. Begrenset klasse ble utvidet til 8 hunder og 600 km. I år 2000 ble åpen klasse utvidet til 14 hunder. I begrenset klasse ble distansen redusert til 500 km. Fra 2003 ble løpstraseen omgjort slik at åpen klasse (FL1000) gikk via Tana til Kirkenes og tilbake til Alta. Finnmarksløpet opplevde et stort oppsving med denne endringen. 2010. Finnmarksløpet 2010 ble avholdt i tidsrommet 13. mars-20. mars for 30. gang, og Norges Hundekjørerforbund tildelte Finnmarksløpet NM i 8-spann 2010'". NM tittelen gikk til Arnt Ola Skjerve som kom i mål på tiden 2 dager 3 timer og 59 minutter, og 2. plass totalt på 500 kilometeren etter Ole Wingren fra Finland. Kronprins Haakon var æresgjest og åpnet løpet. Han kjørte selv deler av veien til omstarten i Sorrisniva. 2012. I 2012 ble det påvist salmonellasmittede hunder i løpet. Finnmarksløpet har ikke selv gått ut med informasjon om denne potensielt dødelige sykdommen som kan ramme mennesker. Under løpet døde tre hunder, det var i en av disse smitten ble oppdaget. Det vil være rimelig å anta at en stor andel av hundene, deltakere, og personer rundt løpet, er blitt utsatt for salmonellasmitte. Åpen klasse. Dagens etapper er totalt på 1063 km Begrenset klasse. Dagens etapper er på totalt 501 km Haganah. Haganah var en jødisk paramilitær organisasjon grunnlagt i 1920. Berømte medlemmer av Haganah inkluderte Yitzhak Rabin, Ariel Sharon og Rehavam Zeevi. Forgjengeren til Haganah var Hashomer som ble etablert i 1909, og var en etterfølger av Bar-Giora, grunnlagt i 1907. Bar-Giora besto av en liten gruppe jødiske innvandrere som voktet jødiske bosetninger mot en årlig avgift. Ikke på noe tidspunkt hadde denne gruppen over 100 medlemmer. Etter arabiske opptøyer i 1920 og Jaffa-opptøyene i 1921 trodde det jødiske lederskapet i Palestina at de ikke kunne stole på den britiske administrasjonen for beskyttelse mot araberne, og dermed skapte jødene Haganah for å beskytte de mange jødiske bosetningene og kibbutzer. Mellom 1920 og 1929, manglet Haganah en sterk sentral myndighet og koordinering. De forskjellige enhetene var svært lokaliserte og dårlig bevæpnet. De besto hovedsakelig av jødiske bønder som voktet sine egne gårder og i fellesskap voktet deres kibbutzer. Etter de palestinske opptøyene i 1929, endret Haganah sin rolle seg dramatisk. Det ble en mye større organisasjon som omfattet nesten alle de unge og voksne i de jødiske bosettingene, samt tusenvis av medlemmer fra byene. De kjøpte også våpen fra utlandet og lagde sine egne håndgranater og enkelt militært utstyr, og forandret seg fra en utrent milits til en dyktig militær enhet. I 1931 splittet de mer militante medlemmene ut av Haganah av og dannet den mer militante organisasjonen Irgun. Under den andre verdenskrig organiserte Haganah en ulovlig jødisk innvandring til Palestina. Cirka 100 000 jøder ble brakt til Palestina med 100-vis av skip. Haganah organiserte også demonstrasjoner mot innvandringskvotene satt av det britiske Palestinamandatet. Den 28. mai 1948, mindre enn to uker etter opprettelsen av staten Israel den 15. mai, grunnla den provisoriske regjeringen det israelske forsvaret som skulle etterfølge Haganah. Haganah ble dermed omgjort til det som nå er Israels forsvarsstyrker, Tzva Haganah le-Yisra'el (hebraisk), ofte forkortet til IDF (engelsk "Israel Defence Forces") Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Det hebraiske universitetet i Jerusalem (hebraisk האוניברסיטה העברית בירושלים "Ha'Universita Ha'Ivrit Bi'Yerushalayim", arabisk الجامعة العبرية في القدس) er Israels eldste universitet, erklært offisielt åpnet den 1. april 1925. Universitetet har mer enn 24 000 studenter. Med 7 fakultet regnes Det hebraiske universitetet i Jerusalem som en ledende institusjon for høyere utdanning i Israel. Grunnsteinen til universitetet ble lagt ned på Skopusberget i 1918. Ideen om et jødisk universitet i Jerusalem oppstod allerede under den første sionistiske verdenskongressen i Basel, og i 1902 gikk bl.a. Chaim Weizmann, Martin Buber og Berthold Feiwel inn for ideen. Også Albert Einstein støttet forslaget. Han testamenterte sine skrifter og eiendom, bl.a. sommerhuset, til universitetet. 1. april 1925 kunne universitetet høytidelig åpnes, med fakulteter for mikrobiologi, kjemi og jødiske studier. Judah Leon Magnes var universitetets første kansler og fra 1935 til 1948 dets president. På grunn av nazistenes jødeforfølgelser kom mange jødiske vitenskapsfolk som flyktninger til det daværende britiske mandatområdet, og universitetet vokste betydelig. Under Uavhengighetskrigen 1948–1949 havnet universitetsbygningene i den arabiskkontrollerte delen av Jerusalem, og undervisnings- og forskningsvirksomheten måtte flyttes. Det ble bygget to nye campuser i den vestlige delen av Jerusalem, "Givat Ram" og "Ein Kerem". Først i 1967, da de israelske styrkene tok kontroll over hele Jerusalem, ble universitetets opprinnelige campus på Skopusberget gjenåpnet, og siden utvidet. Den er nå universitetets sentrum. Det som nå er Det jødiske nasjonal- og universitetsbibliotek, ble grunnlagt i 1892. Befatning med nordmenn. Kjemikeren Johannes Dale var gjesteforsker her i 1985. De ga i 1994 den andre Truman Institute prize posthumt til Johan Jørgen Holst, og hit har flere dratt med stipend fra Johan Jørgen Holst minnefond. Den norskfødte Ester Samuel Cahn (født 1933) var professor i statistikk her på 1990-tallet. Forskeren Torleif Elgvin ved Luthersk Bibel- og Menighetsseminar (LBM) ble i 1998 den første nordiske teolog med "An analysis of 4QInstruction", en avhandling om Dødehavsrullene herfra, en visdomsbok fra 2. århundre Referanser. Jerusalem Hadassah Ein Kerem-sykehuset. thumbHadassah Ein Kerem er et stort universitetssykehus i Jerusalem Chuquisaca. Chuquisaca er et departement i Bolivia og grenser til nabodepartementene Cochabamba, Tarija, Potosí samt Santa Cruz. Departementshovedstaden er Sucre, som også er den offisielle hovedstaden i Bolivia. Chuquisaca har et areal på 51 524 km² og en befolkning på 1 352 000 (2001). Hemorrhagisk hjerneslag. Hemorrhagisk hjerneslag (ofte kalt hjerneblødning) er nevrologisk sykdom som utgjør ca. 10–15% av alle tilfeller av hjerneslag. Man skiller mellom to typer hemorrhagiske hjerneslag, intrecerebral blødning og subarachnoidalblødning. Andre typer intrakranielle blødninger, nærmere bestemt subduralblødninger og epiduralblødninger, kategoriseres ikke som hjerneslag. Americium. Americium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Am og atomnummer 95. Historie. Americium er oppkalt etter kontinentet Amerika og var det fjerde transurane grunnstoffet som ble oppdaget. Egenskaper. Americium er et radioaktivt sølvhvitt skinnende metall som tilhører aktinoidene. Det oksiderer langsomt i tørr luft og er mer formbart enn uran og plutonium. Alfastrålingen er omkring 3 ganger sterkere enn fra radium, og i gram-mengder avgir det også sterk gammastråling. Med en kritisk masse på 60 kg er det teoretisk mulig å bruke stoffet i fisjonsreaktorer eller kjernefysiske våpen, men andre stoffer med lavere kritisk masse er lettere tilgjengelig (plutonium og uranisotoper). Styret i det internasjonale atomenergibyrået vedtok i 1999 at americium skulle omfattes av ikke-spredningsavtalen. Isotoper. Americium har ingen stabile isotoper. Hittil er 19 isotoper kjent, og de mest stabile av disse er 243Am med halveringstid 7 370 år, 241Am med halveringstid 432,2 år, og 242m1Am med halveringstid 141 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 3 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. Kjernene til isotopene 241Am, 243Am og 242m1Am kan spaltes spontant (uten ytre påvirkning). CAS-nummer: 7440-35-9 Forekomst. Americium finnes ikke i naturen, men femstilles kunstig ved nøytron-bombardement av plutonium. Årsproduksjonen på verdensbasis er ukjent. Anvendelse. Den radioaktive isotopen 241Am brukes for å måle glassruters tykkelse, og som strålekilde i røykvarslere. En ionisk røykvarsler består av en radioaktiv kilde som ligger inne i et ionekammer. Siden strålingen ioniserer luften i kammeret, blir det generert elektrisk strøm. Hvis røykpartikler kommer inn i kammeret, reduseres strømmen og alarmen går. Til røykvarslere brukes strålekilder som sender ut alfapartikler (som regel 40 kBq 241Am), og det er derfor knapt noen målbar stråling på utsiden av varsleren. Helsefare. Americium i røykvarslere sender ut både alfa- og gammastråling, men utgjør en svært liten helserisiko. Alfastråling har kort rekkevidde, mens gammastrålingen er i dette tilfellet ubetydelig og relativt energisvak. Cochabamba (departement). Cochabamba er et departement i Bolivia. Departementet er oppdelt i 16 provinser. Cochabamba har et areal på 55 631 km² og en befolkning på 1 455 711 innbyggere (2001). Departementshovedstaden ligger i byen Cochabamba. Den tiende Razzie-utdelingen. William Shatner vant prisene for verste skuespiller og verste regissør, begge prisene vant han for sine bidrag til Star Trek V Heather Locklear vant prisen for verste skuespillerinne Brooke Shields vant prisen for verste kvinnelige birolle Sylvester Stallone ble æret som den verste skuespilleren igjennom hele 80-tallet Bo Derek ble æret som den verste skuespillerinnen igjennom hele 80-tallet Den tiende Golden Raspberry Awards-seremonien ble avholdt den 25. mars 1990 på Hollywood Roosevelt Hotel. Utdelingen skulle presentere det dårligste filmindustrien hadde å tilby i filmåret 1989. Spesielle priser for de dårligste innsatsene igjennom 1980-tallet ble også delt ut under seremonien i 1990. Ulikt tidligere år ble det ikke delt ut en pris for «verste nykommer». Verste film. ' (Paramount), produsert av Harve Bennett Verste skuespiller. William Shatner i ' Verste skuespillerinne. Heather Locklear i "Return of Swamp Thing" Worst Supporting Actor. Christopher Atkins i "Listen to Me" Verste mannlige birolle. Brooke Shields (som seg selv) i "Speed Zone!" Verste regissør. William Shatner for ' Verste manus. "Netter i Harlem", skrevet av Eddie Murphy Verste «originale» sang. «Bring Your Daughter to the Slaughter» fra ', skrevet av Bruce Dickinson Tiårets verste film. "Kjæreste mamma" (1981, Paramount) Tiårets verste skuespiller. Sylvester Stallone, for "Cobra", "Lock Up", "Over the Top", "Rambo - First Blood II", "Rambo III", "Rocky IV", "Rhinestone" og "Tango & Cash" Tiårets verste skuespillerinne. Bo Derek for "Bolero" og "Tarzan, apenes konge" Tiårets verste nykommer. Pia Zadora for "The Lonely Lady" og "Butterfly" Brohode. Et brohode er et militært støttepunkt opprettet av en fremskutt styrke for å sikre hovedstyrkens landsetting på en kyst, overgang over et vassdrag eller landsetting fra luften. Et brohode eksisterer vanligvis kun noen få dager, da den invaderende styrken enten blir kjempet tilbake eller utvider brohodet til en base. Under et luftbårent angrep blir brohodet gjerne etablert av luftbårne tropper, enten ved hjelp av helikopter eller fallskjerm, og gjerne på en eksisterende flyplass. Raymond Johansen. Johansen på Arbeiderpartiets landsmøte i 2009 Raymond Johansen (født 14. februar 1961) er en norsk politiker og partisekretær i Arbeiderpartiet. Han har tidligere vært statssekretær i Utenriksdepartementet. Johansen ble på landsmøtet i 2009, valgt til partisekretær i Arbeiderpartiet etter Martin Kolberg. Johansen var statssekretær i Utenriksdepartementet før han ble valgt som partisekretær. Han hadde også samme funksjon i Jens Stoltenbergs første regjering, fra våren 2000 til oktober 2001. Etter Arbeiderpartiets valgnederlag ved stortingsvalget i 2001 ledet Johansen det interne utvalget som studerte valgnederlaget og foreslo tiltak for å gjenreise partiets tillit. Han var i mellomtiden generalsekretær i Flyktninghjelpen 2002-2005. Johansen var tidligere medlem av Sosialistisk Venstreparti (SV), og har blant annet vært leder av Sosialistisk Ungdom 1986-88, dvs. mellom lederperiodene til Kristin Halvorsen og Paul Chaffey. Johansen har fagbrev som rørlegger, og deltok som fagmann i Røde Kors' hjelpearbeid etter jordskjelvet i Armenia i 1989. I tiden 1990-91 var han leder for Oslo SV. Johansen var en av tre SV-byråder i det samarbeidsbyrådet som Rune Gerhardsen ledet i Oslo fra 30.september 1992 til 25. oktober 1995, og var da byråd for miljø og samferdsel. Han vil særlig huskes for å ha fjernet biltrafikken fra Rådhusplassen, og for å ha satt igang arbeidet med ringbane på T-banen i Oslo. Under folkeavstemningen om EU i 1994 markerte byrådene Raymond Johansen og Terje Kalheim seg som EU-tilhengere. Johansen ble stilt opp nestøverst på SVs liste ved kommunevalget i 1995, men ble strøket over 2000 ganger. Han ble ikke valgt inn i bystyret, men ble 5. vara. Dette var en medvirkende årsak til at begge de tidligere byrådene meldte overgang til Arbeiderpartiet. Som statssekretær arbeidet Johansen med internasjonale (ikke-europeiske) spørsmål, ikke minst med fredsarbeidet i Palestina, Sudan, Eritrea, og Afrika forøvrig. Fra 1996-2000 var Johansen avdelingsdirektør i NORAD. Fredsarbeid og utviklingsspørsmål er Johansens fremste interessefelt i utenrikspolitikken, og i denne egenskap er hans ansvarsområde delvis overlappende med miljø- og utviklingsminister Erik Solheims fagfelt. Den 19. mars 2009 ble Johansen innstilt som partisekretær etter Martin Kolberg, som fratrådte sin stilling som partisekretær på landsmøtet til Arbeiderpartiet som ble avholdt den 18.-21. april 2009. Han tiltrådte som ny partisekretær den 21. april 2009. Raymond Johansen var sportslig leder i Vålerenga Fotball, men trakk seg fra det frivillige vervet som leder av sportslig utvalg i august 2009. Torbjørn Berntsen, tidligere miljøvernminister for Arbeiderpartiet, er Johansens onkel. Hans svigefar er Reiulf Steen, tidligere leder for Arbeiderpartiet. Bolivias flagg. Bolivias har i dag to offisielle flagg, ett som ble vedtatt i 1851, det gule, grønne og røde banneret, og den indianske aymara-wiphalaen som ble vedtatt i 2009. Det offisielle flagget består av en rød, gul og grønn horisontal stripe med Bolivias riksvåpen i senter. Det sivile flagget består av de samme fargene, men inneholder ikke riksvåpenet. Bolivias riksvåpen. Bolivias riksvåpen består av et skjold som er omkranset av Bolivias flagg, gevær, olivengrener og en Kondor på toppen. Noen ganger er geværene erstattet med kanoner. Skjoldet består av en bord med 10 stjerner i bunnen og navnet Bolivia på toppen. Innenfor borden er det et bilde av et fjell med en sol over og med en lama i forgrunnen. Lamaen er Bolivias nasjonaldyr og står ved siden av et tre og et nek med hvete. Esters bok. Esters bok er en bok i Det gamle testamente, og forteller om den persiske kongen Xerxes' jødiske dronning Ester. Videre forteller den om hvordan embedsmannen Haman forsøkte å utrydde israelittene og hvordan hun avslørte hans planer. I jødisk tradisjon er dette en fortelling om hvordan et truet jødisk diasporasamfunn ble reddet fra undergang. Forskere karakteriserer boken som en "diasporanovelle" og daterer den vanligvis til 300-tallet f.Kr. Esters bok er en av fem såkalte festruller som leses i forbindelse med spesielle jødiske helligdager. Den leses under purimfesten om våren. AVR. Atmel AVR er en familie mikrokontrollere fra Atmel. AVR-arkitekturen har utgangspunkt i to diplomoppgaver fra NTH skrevet av Vegard Wollan og Alf-Egil Bogen. Sammen med Gaute Myklebust patenterte de arkitekturen og Atmel Norway ble grunnlagt i 1996 som design-senter for AVR-mikrokontrollere. AVR er basert på en 8-bits arkitektur optimalisert for effektiv kompilering av kode skrevet i C. Sveriges riksvåpen. Sveriges riksvåpen er regulert i den svenske loven (1982:268) om Sveriges riksvåpen, som sier at «Sverige har två riksvapen, stora riksvapnet, som också är statschefens personliga vapen, och lilla riksvapnet.» Sveriges store riksvåpen er dermed også Sveriges kongevåpen som brukes av kongehuset. Svenske statlige myndigheter bruker både det store og det lille riksvåpenet. Det svenske forsvaret og flere andre statsmyndigheter bruker det lille riksvåpenet med tilleggsfigurer eller andre, særskilte våpenmerker. Det lille riksvåpenet kalles vanligvis «Tre kronor». Det store riksvåpenet har en komplisert sammensetning som tilsvarer Danmarks kongevåpen og flere andre fyrstelige våpen på det europeiske kontinentet. Det sentrale innholdet i våpenet er skjoldet med sine farger og figurer, de to skjoldholderne, kongekronen på skjoldet, ordenskjedet under og den hermelinsforede våpenkappen som omslutter våpenet og har en kongelig bøylekrone på toppen. Hovedskjoldet er inndelt av et gull utbøyd kors i fire felter med de tre kronene i 1. og 4. felt, «Folkungaløven» i 2. og 3. felt, samt midt på et hjerteskjold som igjen er kløvd av våpnene til kongehusene Vasa og Bernadotte. Skjoldholderne er to opprette, tilbakeseende og kongekronede løver som står på et postament. Under dette henger ordenstegnet og kjedet til Serafimerordenen. De enkelte delene i det store riksvåpenet har hver sin historie og den nåværende sammensetningen er et resultat av en utvikling gjennom mange hundre år, der våpenets innhold har vært forskjellig, bl.a. som følge av skiftende kongeslekter. I store deler av unionstiden med Norge 1814-1905, inngikk også et eget felt med den norske løve i kongevåpenets hovedskjold. Landsorganisationen i Sverige. Landsorganisationen i Sverige (LO) er en sammenslutning av faglige arbeidstakerorganisasjoner i Sverige, grunnlagt i 1898, siden grunnleggelsen med nære bånd til det sosialdemokratiske partiet. De to organisasjonene er deler av arbeiderbevegelsen; partiet er den politiske delen og LO den faglige. Ved årsskiftet 1990/1991 forsvant imidlertid muligheten for organisasjoner i LO til å melde fagmedlemmer kollektivt inn i det sosialdemokratiske partiet. Den økonomiske støtten til partiet er fremdeles stor. I følge egne opplysninger fra LO lå støtten til partiet i 2002 på mellom 75 og 85 millioner svenske kroner. Landsorganisationen forhandlet tidligere i stor grad med arbeidsgiverforeningen Svenskt Näringsliv (tidligere Svenska Arbetsgivareföreningen – SAF) om diverse avtaler. I dag har disse forhandlingene minket i omfang, men visse avtaler om forsikringer o.l. tegnes fremdeles mellom sentralorganisasjonene. Antallet ansatte ved LO sentralt er omkring 150 stykker. Landsorganisationens sentrale sete ligger ved Norra Bantorget i Stockholm (LO-borgen). Ute i landet har LO en regional organisasjon, de såkalte "LO-Distrikten" og lokalt i kommunene "LO-Facken". Målet er å ha en samordning og et forum for det tverrfaglige arbeidet på alle nivåer mellom de 16 fagforbundene i LO. Sentralt, regionalt og lokalt. Antall medlemmer. Antallet medlemmer i LO var ved årsskiftet 2001/2002 totalt 1 960 000 personer. Antallet har i flere år vist en synkende utvikling, men andelen LO-tilknyttede ansatte innen LOs organisasjonsområder ligger likevel fremdeles i snitt over 80%. Dette er i internasjonalt perspektiv svært høyt. Eierskap. LO eier 50,1 prosent av aksjene i "Aftonbladet" siden 2. mai 1996. Monoftong. En monoftong er en «ren» vokallyd der artikuleringen både på begynnelse og slutt av vokalen er fast og ikke glir opp eller ned mot en ny posisjon mot slutten. Dette står i motsetning til en diftong der vokaler glir over i hverandre. Et eksempel på monoftonger er ordet "spautgifter", der "a" og "u" uttales hver for seg, mens i for eksempel "pause" uttales "a" og "u" sammen og er derfor en diftong. Danmarks riksvåpen. Danmarks riksvåpen består av et skjold med på en gull bunn tre blå løver med røde tunger, gull åpne kroner på hodene og omgitt av ni røde hjerter. På skjoldets øvre kant er det en stilisert kongekrone som har kronring med blader, bøyler og rikseple. Riksvåpenet benyttes av staten som kjennetegn på statlig myndighet og som dekorasjon. Den gamle store våpenet med flere felter, farger og våpenfigurer, har siden 1959 vært kongevåpen og kjennetegn for monarken. Begge våpnene er rettsbeskyttet mot misbruk gjennom bl.a. den norske straffeloven § 328 nr 4. Kohen. Kohen (flertall "kohanim") er betegnelsen innen Jødedommen på fortidens prester og også de som i dag hevder å være etterkommere av prestene i Oldtidens Israel. Ordet "kohen" er et semittisk ord for prest. I ortodoks jødedom har fortsatt kohanim ansvaret for visse oppgaver. De uttaler velsignelser når det holdes festivaler og de spiller en rolle i forbindelse med seremonier for små barn. Mannlige medlemmer av disse slektene har en spesiell status og er underlagt visse restriksjoner. De har retten til først å bli kalt opp til å lese fra Tora-rullene. De vil også ved visse anledninger delta i resitasjonene av Den kohanistiske velsignelse (4. Mos. 6,22–27) i synagogen. Sonanter. En sonant er en språklyd. Alle vokaler er sonanter, samt approksimanter, nasale konsonanter, flikker og vibranter. Ustemt konsonant. I fonetikk er en ustemt konsonant en konsonant som uttales uten stemme, det vil si uten at stemmebåndene vibrerer. Det motsatte er en stemt konsonant. IPAs diakritiske tegn for ustemthet er. Stemt konsonant. En stemt konsonant er en lyd som fremkommer ved at stemmebåndene vibrerer, i motsetning til en ustemt konsonant. Fritz Moen. a>-lyder. "(Med tillatelse fra fotoets eier, Solveig Askjem)". Fritz Yngvar Moen (født 17. desember 1941 i Sarpsborg, død 28. mars 2005 i Oslo) var en nordmann som ble kjent som offer for dobbelt justismord, etter å ha blitt dømt for to drap som han ikke begikk på 1970-tallet og som han siden ble frikjent for. Saken er kjent som Moensaken. Moen var funksjonshemmet. Våren 1978 ble han dømt for drapet på Torunn Finstad, og høsten 1981 ble han dømt for drapet på Sigrid Heggheim, der hans forsvarsadvokat Olav Hestenes reiste seg opp i rettssalen og proklamerte: "«For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord»". Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff og inntil 10 års sikring for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel. I tillegg måtte han etterleve sikringsbestemmelsene så lenge han levde. Etter at privatetterforsker Tore Sandberg hadde engasjert seg sterkt på slutten av 1990-tallet, ble han først frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre (etter sin død) i 2006, etter at en 67 år gammel mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene. Moen var født nesten døv, og hadde et svært dårlig talespråk. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966, og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet. Disse skadene skulle også prege resten av hans liv. Bortsett fra sine fysiske handicap er han blitt ansett for å ha hatt normal intelligens, og en svært god hukommelse. Moen tilbragte hele sitt liv med tilknytning til ulike institusjoner. Før sin død, testamenterte Fritz Moen alt han eide til Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo, hvor han bodde og senere døde. "«Der du nå er, kan ingen skade deg»", sto det i dødsannonsen over Fritz Moen. I "Aftenpostens" leder 18. juni 2006 stod det: "«Knapt noen gang har vi sett en skjebne der samfunnet har utøvd verre vold mot en sakesløs person»". Det er foreslått å reise en statue av Fritz Moen foran Justisdepartementet. Dødsboet v/adv. John Christian Elden inngikk, etter forhandlinger med Justisdepartementet, et forlik den 16. april 2008, om at boet tilsammen skulle få utbetalt kr. 20 millioner i erstatning og oppreisning fra staten. Erstatningen gikk i sin helhet til Conrad Svendsen Senter. "«Jeg vil framføre en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor Fritz Moen og dem som kjente ham og sto ham nær, for den urett han ble utsatt for» – «Så mye lidelse og urett som Fritz Moen ble utsatt for, finnes det ingen tilgivelse for. Dette må unngås for framtida.»" Barndom og familie. Moen var sønn av en norsk kvinne (Betzy Moen) og en tysk korporal (Fritz Robert Hellmann). Han var døv fra fødselen, og moren bestemte at hun ikke ville ta seg av ham. I juni 1943 ble han plassert på et barnehjem i Skjeberg. Det er uklart om han bodde hos sin mor i perioden før, eller om han var på spedbarnshjem. Faren døde på Østfronten i 1944 og så aldri sønnen. Sin mor hadde han liten eller ingen kontakt med, etter at han kom på barnehjemmet. Moren giftet seg i 1947. Hun fikk senere to sønner. Fritz besøkte henne en gang (1965?), da sammen med Solveig Askjem, som da var sosialsekretær ved "Hjemmet for døve" på Nordstrand. Moren bodde da i Odalen i Hedmark. Besøket varte bare i et par timer. Han skal senere ha besøkt henne en gang og overnattet der en natt. Forholdet til stefaren og halvbrødrene ble betegnet som bra, men han skal bare ha sett dem noen få ganger. Moen var født nesten døv og hadde ikke kontakt med andre døve, hverken barn eller voksne, fra han var 1 ½ år til han var 7-8 år. I de betydningsfulle årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser, levde Fritz Moen uten denne mulighet. Han hadde ingen familie eller venner han kunne reise til i helger og ferier. Disse forholdene var, ifølge vitnepsykologer og døvetolker, en medvirkende årsak til hans senere sosiale problemer og store problemer med språkforståelse. Skolegang. Fra 1949 til 1957 var han elev ved Skådalen offentlige skole for døve. Her fikk han sin første språkopplæring. Han lærte tegnspråk, artikulasjon, munnavlesning, skriving og lesing. Han trivdes svært dårlig på skolen og med internat-situasjonen. Både på barnehjemmet og på døveskolen ble han ertet av de andre barna. Adferdsmessig vurderte skolen Moen som en problemelev. Han hadde store tilpasningsvansker, noe skolen antok «i stor grad skyldtes hans rotløshet, mangel på hjem og nær personkontakt». a>. "(Med tillatelse fra fotoets eier, Solveig Askjem)". Da Moen var ferdig med undervisningen på Skådalen, var det meningen at han skulle begynne på en videregående skole/yrkesskole for døve i Bergen. Men pga. hans avvikende adferd fant man ikke å kunne anbefale søknaden. Han ble derfor søkt inn på barneavdelingen på Hjemmet for døve i Andebu, Vestfold. Her ble han i tre år. Denne institusjonen var en del av «Stiftelsen Hjemmet for Døve» (senere skiftet navn til Stiftelsen Signo), som ble etablert av døveprest Conrad Svendsen i 1898, og hadde som formål å undervise «forsømte døve». Stiftelsen hadde også en institusjon på Nordstrand, og Moen vekslet senere mellom opphold i Andebu og på Nordstrand. "«Klienten synes fortsatt å ha store tilpasningsvansker, og et uttalt kontaktbehov. Det er helt klart at han fortsatt trenger kontakt og støtte i vernet miljø.... Kan han skaffes et hjem med trygge boligforhold – skulle det med tiden være mulighet for at han kunne fungere i et eller annet arbeid. Vår erfaring med ham i instituttet er at han nok fremdeles er påvirkelig, men på grunn av hans handicap i form av nedsatt hørsel og det psykiske avvik – vil han ikke på egen hånd være i stand til å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Det har vist seg at han også trenger mer orientering i vanlige sosiale funksjoner." "Vi må derfor sende klienten tilbake til Andebu, og det må bli døveapparatet som hjelper ham videre.»" Arbeidsliv. a>, 1960. "(Med tillatelse fra fotoets eier, Solveig Askjem)". I perioden 1957–1964 hadde Moen ca. 20 forskjellige arbeidsforhold. Ingen av dem varte mer enn to måneder. Grunnen til dette skal ha vært hans tilpasningsvansker. "«Når Moen fikk arbeidsoppdrag som han likte, gjorde han en meget god innsats. Han ble prøvd ute i arbeidslivet flere ganger, og det kunne i begynnelsen se ut til å gå bra, i hvert fall rent arbeidsmessig. Det varte imidlertid ikke lenge før han hadde en følelse av at de andre – de hørende – ikke ville snakke med ham, og at han ble gående ensom, og at han så sviktet i arbeidsfunksjonene og trakk seg ut av arbeidssituasjonen.»" "«Når det kom nye barn til oss, pleide vi å snakke med familien for å få litt av historien deres. Når det gjaldt Fritz, var det ingen å snakke med. Da jeg kontaktet Skårdalen døveskole i Oslo, hvor han hadde bodd noen år, fikk jeg vite at han hadde vært den eneste på internatet som ikke hadde noen familie å dra til i helger og i ferier. I perioder lå han derfor ofte og gråt»." "«Han var en av de mest omtenksomme av alle barna, og det var lett å bli glad i ham. Fordi Fritz var et uønsket barn og hadde hatt en vanskelig start på livet, ble han spesiell for oss. Når han ble spurt om hvor han hørte hjemme, svarte han "Ingen steder"»". Hun forteller også at Fritz var svært atletisk, og at hun husker at han med letthet gikk baklengs ned i bro. Mopedulykken. Høsten 1966 deltok Fritz på en ungdomsfest i et privathus i Sarpsborg. Det ble drukket alkohol, og Fritz følte at han ble fornærmet. Han tyvlånte da vertens moped og kjørte mot Skjeberg, der han hadde tilbragt de første årene på barnehjem. Ved Skjeberg kirke kjørte han utfor veien og kolliderte med et tre. Han var innlagt på Sarpsborg sykehus i tre uker, og det ble konstatert brudd på hodeskallen. Etter ulykken ble Moen undersøkt av spesialist i nevrologi. Det viste seg å foreligge en høyresidig lammelse av ansiktsnerven samt nærmest fullstendig lammelse og tap av føleevne i hele høyre arm. Moen ble overflyttet til Neurokirurgisk avdeling på Rikshospitalet og senere til Sophies Minde. Den eneste behandlingen som kunne være aktuell, var amputasjon av høyre arm – noe Moen selv ikke ønsket. Ifølge en kontrollundersøkelse i 1967 forelå det svinn av muskulatur i både øvre og nedre del av høyre arm med nesten fullstendig lammelse av samtlige bevegelser i fingre, håndledd og albue og delvis lammelse for bevegelser i høyre skulderledd. Sykehuset konkluderte med en medisinsk og yrkesrettet invaliditet på ca. 70 %. Moen ble uføretrygdet i 1967. Videre opphold. Fra 1969 arbeidet Moen hvert år fra mai til september som loddselger for Døves Landslotteri. Han fant sitt arbeid svært betydningsfullt og følte stort ansvar for oppgaven. Resten av året var han uten arbeid. Etter at Moen høsten 1974 på ny ble plassert på Hjemmet for Døve på Nordstrand, forsøkte man å få i stand et arbeids- og opptreningsprogram for ham, men det viste seg umulig å få ham til å følge opp. Fra Nordstrand reiste han til Stavanger og tok inn på Legården vernehjem. Her ble han boende til januar 1976. 1. januar 1976 flyttet han til Frelsesarmeens herberge i Hvedingveita i Trondheim. Etter en kort tid på hybel utenfor institusjon fikk han våren 1977 opphold på Vernelagets hybelhus i Valøyslyngen. Grunnen til at han flyttet til Trondheim, var et ønske om mer kontakt med personer i døvemiljøet. På hybelhuset hadde Moen kontakt med flere av de øvrige beboere og de tilsatte. Det er opplyst at han var interessert i fotball og at han var en ivrig tipper. Favorittlaget var Liverpool. I tillegg spilte han bridge i Døveforeningen. Moens døvhet og språkproblemer la imidlertid begrensninger på de sosiale relasjonene, og han ble fra tid til annen ertet. Han var også regnet som en «outsider» i Døveforeningen. Kommunikasjonsproblemer. Moens manglende kommunikasjonsevne preget hele hans liv, og skulle også vise seg å være avgjørende i rettssakene mot ham. Kommunikasjonsproblemene førte til at han følte seg utstøtt av samfunnet, og at han følte seg som et offer. Ifølge sakkyndige forsøker personer med Moens handicap å enten «glatte over» sitt handicap ved å gi inntrykk av at de forstår et spørsmål, eller å «gi opp», og føle at «det er meg som har feil». I følge sakkyndige behøver derfor ikke en nikkende hodebevegelse bety at man har samtykket eller forstått. "Gud – vet – jeg – er – meget – uskyldig. Jeg – er – 100%prosent – uskyldig – svergelse – jeg – er – meget – uskyldig. Jeg – vil – ikke – mat – hver – dag, det – er – bevis – uskyldig – hver dag. X Hvorfor – jeg – får – ikke – lov – radio – avis. Hvorfor – mistenkt – meg – hver – dag. Det – er – bevis – jeg – har – ingen – av – henne. Det – er – meget – frekk – av – politi – uhøflig. Hjertås – er – meget – frekk – av – brev. Jeg – er – uskyldig – hver – dag – Gud – se – meg. Da – jeg – vil – ikke – mer – skrive – av rapportliste – om – huske – skrive. Nei – takk. Uskyldig – hver – dag – uskyldig – hver – dag. Jeg – vente – på – død – fred. Trist – leve. Hjertås – er – skyldig – får – ikke – avis – radio. Jeg – får – ikke – fred – jeg – er – uskyldig. Jeg – er – meget – sårbarhet – hver – dag. Hvorfor – gjøre – sånt – av – politi – av hjertås. Jeg – er – X fornærmet – miste – lyst. Ødelagt – får – ikke – avis – radio. Hvor – det. Ikke – mere – mat. Vente – på – død – fred. Jeg – vil – ikke – leve. Trist – leve. Død – fred. Jeg – er – meget – uskyldig – av – Sigrid – Torun – saken. Revansje – skåret blod – av høyre – arm – blod. Det – er – meget – trist – leve – vente – på – død. Hvorfor – ikke – lese – X avis – og – radio." "X Hvorfor – forbudt – avis – radio." "Jeg – uskyldig – hver – dag. Skyndere – jeg – død. Jeg – har – ingen – røre – med – fingertykk – av – Sigrid – Torunn. Hvorfor – Mistenkt – meg. Hjertås – Årtun – alt – for – mye – masse – meg. Hvorfor – tvang – meg – underskrift. Hjertås – er – meget – lurt – smart – hode – lokker – meg – underskrift. Ødelagt – mye – lyver – fortelle – av – min – navn – er – ødelagt. Hvorfor – sint – slå – bord – 18 – oktober. Hvorfor – Lyder Sørfors – sladre – til – Hjertås. Om – jeg – får – lov – avis – radio – fredag 9 – desember 1977. Men – jeg – får – ikke – avis – radio – stengt – den – tirsdag 13 desember.»" «"det framstår for meg som sannsynlig at en døv person med svake lese- og skriveferdigheter og dermed forbundne begrensninger i kunnskaper om samfunnsmessige prosesser vil kunne tenkes å etterkomme en myndighetspersons sterke oppfordring til å undertegne et dokument (for eksempel en avhørsrapport) uten å stille de kritiske spørsmål som i ettertid kan synes opplagte."» «"Etter hvert som jeg ble kjent med Fritz Moen, forsto jeg at Moen i samtaler med andre kunne ha betydelige problemer med å forstå både kontekst og intensjon i samtalen fra den han snakket med. Jeg mener at jo mer sammensatt en samtale ble, desto mindre ble Moens mulighet og evne til å forstå den riktige sammenhengen i det det ble snakket om."» "«Jeg er uskyldig i alt… Hvorfor må jeg snakke sant. Det er umulig. Jeg er uskyldig i alt.»" Forholdet ble demonstrert under ankesakens første dag den 17. desember 2001, da han i lagmannsretten, med to døvetolker tilstede, forklarte at «sannheten» var at han hadde tatt livet av de to kvinnene. Det ble uro i rettssalen. Tilsto Moen i selve ankesaken at han likevel var drapsmannen? Under denne rettssaken ble det imidlertid foretatt videoppptak, og da de to døvetolkene sammen med en tredje erfaren døvetolk hadde sett gjennom videoopptakene på nytt, kom de fram til at de hadde feiltolket Moen. Den 23. desember, etter at dommeren hadde erklært retten for satt, ba den ene døvetolken om å komme med en redegjørelse. Hun forklarte retten at de hadde feiltolket Moens uttalelser. Han mente ikke at det var han som hadde tatt livet av kvinnene. "«I går fikk drapsdømte Fritz Moen (60) og hans forsvarere et gratispoeng rett i fanget – da det ble klart at han i retten i Tromsø ved ett tilfelle er blitt feiltolket av døvetolkene. Selv to proffe døvetolker har trøbbel med å få med seg alle nyanser i forklaringene til den sterkt tale- og hørselshemmede dobbeltdrapsdømte mannen.»" Kontaktnett. På grunn av sine kommunikasjonsproblemer var Moens kontaktnett i hele livsløpet svært begrenset. Det må antas at hans beste kontaktnett var i bridgemiljøet ved døvehjemmet i Trondheim, der han nødvendigvis må ha hatt en partner å spille med. «"...når et menneske er så isolert som Fritz, og har levd som en utstøtt hele livet, blir man et lett bytte for andre. Man er lettere å lede, og man kan gå med på mye rart for å «kjøpe» seg kontakt. Man er dessuten vant til at det alltid er andre som vet best hva som er riktig og sant, og som har rett til å bestemme over en..."» Alkoholproblemer. Fritz Moen synes ganske tidlig å ha hatt alkoholproblemer. Han var bl.a. anbrakt på Mesnali arbeidshjem og senere på Arneberg arbeidshjem et par måneder omkring 1964. Derfra flyttet han til Hamar, hvor han på grunn av problemer ble innlagt på Sanderud sykehus. Alkoholproblemene fortsatte inntil han ble fengslet i 1977. Kriminelle forhold. I årene 1965 og 1966 var Moen ved flere tilfeller i kontakt med politiet etter at han var blitt anmeldt for forskjellige forhold. På grunn av straffbare forhold ble Moen undersøkt av Åndssvakeomsorgen i Østfold i mars 1967. Overlege Lossius uttalte at det vesentlig dreiet seg om «småbedragerier og eiendomsforbrytelser, samt i et tilfelle av tyvlån av moped som han kjørte med i beruset tilstand hvorved han forulykket og pådro seg ganske betydelige skader». I april 1971 ble Moen anmeldt til politiet for flere tilfeller av blotting i løpet av det siste året. I august året etter ble Moen varetektsfengslet, etter at han ved flere anledninger skulle ha løpt etter kvinner og prøvd å ta dem i skrittet bakfra. I forbindelse med dette ble Moen undersøkt av spesialist i psykiatri, overlege Torbjørn Lie. I august 1975 ble Moen siktet for blotting overfor barn under 16 år, og på nytt i 1976. I begge sakene fikk han bot. Fengselstiden. Moen ble pågrepet den 7. oktober 1977 i forbindelse med Torunn-saken. Under etterforskningen og rettssaken satt han i Trondheim fengsel. "«Det sitter en mann på Ila som må få hjelp. Han har sittet her i ti år uten en eneste permisjon. I samråd med samtlige tillitsmenn henvender jeg meg til media.(...) Fengselet har ikke tatt hensyn til mannens handikap. Han opplever hver eneste dag som et overgrep.»" Inger Thoen, spesialist i psykiatri, hadde i oppdrag å se på fengselsinnsattes situasjon på denne tiden. Hun fortalte til Tore Sandberg at hun ble forferdet over Moens tilstand og soningsforhold. Inger Thoen fikk etterhvert et godt forhold til Moen, etter at han begynte å gå til terapi hos henne. Hun tilegnet seg etterhvert kunnskaper om tegnspråk. "«Fritz brøt aldri tilliten. Fritz oppførte seg så nydelig. Han var alltid høflig. Hans adferd var uten plett og lyte.»" "«Fritz Moen sluttet hos meg etter eget ønske. før påske i år.(...) Jeg ser ingen grunn til å fortsette å behandle Fritz Moen, være et gissel for fengselsvesenets totalt uakseptable politikk overfor innsatte. Han vil ikke komme til å bli bedre selv om han går hos meg når systemet han ellers lever under er helt antiterapeutisk.(...) Fritz Moen har en isolasjonspsykose. Denne er nå påført ham av anstalten. Man får selv ta ansvaret. Vi var på god vei i behandlingen. Panikken i fengselet tok overhånd, og min mening er at man mistet gangsynet. (...) Fritz Moen skal vel også en gang ut fra Ila. Hva forestiller man seg egentlig? Eller er han en av dem man egentlig mener kan betale med sitt eget liv for det han selv er dømt for, og for det andre har begått? Det har ingen hensikt å henvende seg til meg om Fritz Moen før man er villig til å inngå et fornuftig samarbeid.»" Brevet endret ikke på Fritz Moens forhold i fengselet, og han gikk ikke tilbake til terapi hos henne i fengselstiden "(Inger Thoen glemte imidlertid ikke Moen, og hun ble en viktig venn og støtte for ham etter at han slapp ut av fengselet)". Etterhvert fikk han lov til enkelte dagpermisjoner ved besøk på døvehjemmet på Nordstrand. Høsten 1995 fikk Moen for første gang tillatelse til en kortere permisjon med overnatting på Nordstrand. Senere ble det to slike permisjoner. I mars 1996 var fengselsoppholdet over, og han kunne reise til Nordstrand og bli boende der. Nå var han stort sett en fri mann. Han hadde imidlertid fremdeles sikringsbestemmelser å forholde seg til. Han hadde bl.a. forbud mot å nyte alkohol. Tiden på Nordstrand. Etter fengslingstiden flyttet Moen inn i egen leilighet på Nordstrand. Vaskerom og oppholdsrom var delt med de andre beboerne. Han stelte stort sett for seg selv og ordnet opp i egen økonomi. Nå fikk han endelig kontakter som han kunne sette pris på, og som respekterte ham. Han ble godt likt der. Han kjøpte aviser for de andre beboerne og kokte kaffe til personalet. I forbindelse med Tore Sandbergs undersøkelser fikk han etterhvert også jevnlige besøk av ham; besøk han viste å sette svært stor pris på. Forlovelsen. Før den siste tiden på Nordstrand hadde Moen såvidt vites ingen kvinne han hadde et lengre fast forhold til. Etterhvert oppnådde han svært god kontakt med en kvinne ved navn Gro Elisabeth på Nordstrand. Hun var også døv. Ifølge Sandberg var forholdet svært rørende, og Gro Elisabeth betegnet Fritz som sin forlovede. Denne gode tiden skulle imidlertid ikke vare så lenge. 24. desember 2002 døde Gro Elisabeth. Fritz talte i begravelsen. En sterk tale, sa de som var der. Takketalen. Da Tore Sandberg mottok Zola-prisen den 13. januar 2005, reiste Fritz Moen seg opp i en fullsatt festsal i Nobelinstituttet, gikk opp på scenen og overrakte blomster til Sandberg og takket ham for arbeidet. Moens død. a> (privatetterforsker). "(Med tillatelse fra fotoets eier, J. C. Elden)". Mandag den 28. mars 2005 (2. påskedag) ble Fritz Moen funnet død i sin stol foran TV-en i leiligheten sin på Nordstrand. TV-en sto på «tekst-TV» og på siden for tipperesultatene. Tirsdag den 5. april ble han bisatt fra en fullsatt forsamlingssal på Conrad Svendsen Senter på Nordstrand. Moen døde som en drapsdømt mann, men under bisettelsen lovet både Sandberg og Elden at de skulle arbeide videre for å få ham helt renvasket i drapssakene. Moen ble fullstendig frikjent for drapsanklagene den 24. august 2006. Oppreisning og erstatning. Hans advokat under gjenopptakelsessaken, John Christian Elden, sendte, på vegne av boet etter Fritz Moen, krav til Justissekretariatene om en statlig erstatning på kr. 3 mill. og oppreisning på kr. 25 mill. Statsadvokaten i Sør-Trøndelag innstilte på en samlet utbetaling på kr. 23 mill, mens Justissekretariatene tildelte boet en erstatning på kr. 3 mill, og en oppreisning på kr. 13 mill. ved avgjørelse den 10. mars 2008, idet de mente at det bare var grunnlag for erstatning og oppreisning for det justismordet som Moen ble frikjent for før han døde. Boet v/J. C. Elden vurderte å få denne avgjørelsen prøvd i rettssystemet (for tingretten), men etter forhandlinger med Justisdepartementet ble det den 16. april 2008 inngått forlik som innebar at Justisdepartementet i tillegg skulle bidra med kr. 4 mill. til opprettelsen av et forskningsfond som skulle sikre at uretten som ble begått mot Fritz Moen ikke skal skje i framtiden. Forskningsfondet, som senere ble opprettet som «Fritz Moens forskningsfond», skulle være et samarbeid mellom Stiftelsen Signo og Justisdepartementet. Frikativer. Frikativer (av latin "fricare", gni) eller spiranter er konsonanter som uttales med så sterk grad av innsnevring et sted i talekanalen at det oppstår hørbar friksjon når lyden uttales. Det internasjonale fonetiske alfabetet. Det internasjonale fonetiske alfabetet (engelsk "International Phonetic Alphabet" eller "IPA") er et fonetisk alfabet som lingvister bruker til å representere språklyder. Symbolene som har blitt valgt til IPA kommer stort sett fra det greske og det latinske alfabetet, eller er modifikasjoner av greske eller latinske bokstaver. Noen symboler stammer også fra latinsk tegnsetting, slik som den glottale plosiven (opprinnelig en apostrof, men senere gitt form som et slags spørsmålstegn), og ett, ble inspirert av den arabiske bokstaven "ghain". Lydverdien av konsonantene som er tatt fra det latinske alfabetet svarer til bruken i fransk og italiensk, men ligger også nær opp til bruken i andre europeiske språk.,, (hard),,, (ustemt),. Engelsk uttale ligger til grunn for, og De andre symbolene fra det latinske alfabetet,,, og, svarer til uttalen disse bokstavene representerer i forskjellige andre språk. har den slaviske og germanske uttalen av og engelsk "y" i "yoke"; har den skandinaviske og gammelengelske uttalen: finsk "y", tysk "y" eller "ü", fransk "u", nederlandsk "u". Suprasegmentale diakritika. Suprasegmentale diakritika er tegn som brukes for å angi trykk, tonelag og lengde på vokaler og konsonanter. Aymara. Aymara er en urbefolkningsgruppe som lever i Andesregionen i Sør-Amerika. Om lag 1,6 millioner bor i Bolivia, Peru nord i Chile, samt i Argentina. I dag lever de fleste aymaraene i området rundt Titicacasjøen. Byen El Alto er et viktig senter for aymarene. Over to millioner aymaraer snakker språket aymara. President Evo Morales i Bolivia er aymara og Bolivias første statsleder fra urbefolkningen. Genitiv. Genitiv (fra latin "casus genetivus", dvs. bøyningen som angir opprinnelse) er en kasus som betegner et forhold, først og fremst et eiendomsforhold, mellom et substantiv i genitiv og et annet substantiv. Genitiv i norsk. Vanligvis er genitiv i norsk markert med endelsen «-s», for eksempel "Oles bok". S-en på slutten av "Oles" forteller at det er Ole som eier boka, altså et eiendomsforhold. Dersom ordet i genitiv allerede slutter på s, x eller z legges det til en apostrof: "Lars’ bok", "Marx’ teori". Man kan også uttrykke eiendomsforhold i norsk ved hjelp av preposisjonen "til" ("Boka til Ole" istedenfor "Oles bok"). I de senere år er det, særlig i muntlig norsk, blitt vanlig å erstatte s-endelsen med pronomet «sin» («Ole sin» for «Oles») – såkalt garpegenitiv. Det er også blitt vanlig med bortfall av genitiv i ordsammensetninger («sinnsyk» for «sinnssyk»), dette er normert språkbruk i nynorsk men ikke i bokmål. Norsk har også såkalte «genitivsuttrykk» styrt av preposisjonen "til". Disse er i vanlige setninger som: "Velkommen til bords", "Endre kommer til fots" og "De er til fjells". Genitiv i engelsk. På engelsk markeres genitiv med endelsen «-’s», for eksempel "«People’s money»" ("folks penger"). I engelsk språk har genitiv samme funksjon som i norsk, å uttrykke eiendomsforhold. Garpegenitiv i engelsk (') forekom på slutten av 1600-tallet og ble borte igjen på 1700-tallet. Det forekom oftere etter ord som sluttet på s, slik som i "Hans his house" ("Hans sitt hus") istedenfor "Hans’s house" ("Hans’ hus") eller "The mice their food" ("musene sin mat") istedenfor "The mice’s food" ("musenes mat"). Spartacus. Spartacus var en romersk slave som ledet et stort slaveopprør i den romerske republikk, dagens Italia, mellom 73 f.Kr. og 71 f.Kr.. Hans hær av rømte gladiatorer slo flere romerske legioner i hva som er kjent som den tredje slavekrigen, et av de tre slaveopprørene i antikkens Roma. Krigen er også kjent som Gladiatorkrigen eller Spartacusopprøret. Spartacus kom opprinnelig fra Trakia og hadde vært leiesoldat i den romerske hær. Som den eneste lederen av slaveopprør i antikken ser han ut til å ha kjempet for et ideal. Han forbød uten hell opprørerne å eie gull og sølv og fordelte byttet likt på alle. Selv ble han drept i et forgjeves angrep på general Crassus' hovedkvarter, etter å ha drept hesten sin slik at mennene hans så at flukt ikke lenger var noen mulighet. Crassus markerte sin seier over slavehæren med å korsfeste fangene. Hver førtiende meter på en strekning av femten mil langs Via Appia stod det oppstilt et kors med en fastspikret slave til skrekk og advarsel. Litterært. Den ungarskfødte britiske forfatteren Arthur Koestler skrev en roman om opprøret. Boken "Gladiatorene" (engelsk utgave: T"he Gladiators" (1939)) som ble gitt ut på norsk noen år etter krigen skildrer en utvikling fra et rettferdig opprør mot et nådeløst regime til et like nådeløst og blodig svar Apollonia av Alexandria. Apollonia av Alexandria (død i 249 i Alexandria, Egypt) var en diakonisse, jomfru, martyr og helgen. Hennes festdag er 9. februar. Hun er tannlegenes skyttshelgen. Apollonia ble anropt under middelalderen mot tannverk. I perioden rundt år 249 var det et lokalt opprør mot det romerske imperiet og kristendommen i Alexandria. Apollonia ble av fanget av en mobb som ville at hun skulle avsverge som tro mot kristendommen. Hun ble slått hardt og alle hennes tenner falt ut. Deretter ble hun ført ut av Alexandria hvor mobben truet med å kaste henne på bålet. I stedet for å bli kastet på bålet, hoppet hun selv inn i flammene. Kunsthall. Kunsthall er betegnelsen på et hus med tilhørende organisasjon og infrastruktur som viser skiftende kunstutstillinger. En kunsthall setter opp sitt utstillingsprogram på grunnlag av kunstfaglige kriterier slik disse defineres av organisasjonens fagfolk med bakgrunn innen kunsthistorie, skapende kunst, filosofi eller andre fag som befatter seg med visuelle uttrykk uten hensyn til profitt eller politikk. Ved å være underlagt krav om faglig standard snarere enn økonomisk profitt har kunsthallen grunnleggende felles trekk med et museum. Men kunsthallen skiller seg normalt fra museet ved at den ikke eier en egen samling av kunstgjenstander. Svært mange museer opererer også som kunsthaller parallelt med sin museale virksomhet, dvs. at de viser midlertidige utstillinger basert på egne og/eller innlånte gjenstander. For å kunne operere uavhengig av profitthensyn er kunsthallen avhengig av ekstern finansiering av driften, enten gjennom offentlige midler eller midler fra fond og stiftelser eller private bidrag. En kunsthall skiller seg dermed fra såkalte "kommersielle gallerier", som opererer markedsavhengig ved å selge kunstgjenstandene de stiller ut, eller å selge tjenester relatert til kunst. Et kommersielt galleri kan holde høy kunstnerisk standard, men vil uansett måtte innordne sitt utstillingsprogram til hva som kan forventes solgt. Det er heller ingen ting i veien for at en kunsthall kan holde salgsutstillinger, men å sette opp en utstilling primært med en strategisk forventning om salg, vil representere et brudd med gjengs oppfatning av hva en kunsthalls integritet består i. Det viktigste argumentet for bevilgning av midler til opprettelse og drift av kunsthaller er en alminnelig anerkjennelse av samfunnets behov for utvikling og fremvisning av visuelle uttrykksformer uavhengig av kjøp- og salgrelasjoner. Det er en argumentasjon som kunstfeltet i alminnelighet deler med forskningen ved vitenskapelige institusjoner. Sør-Herøy. Sør-Herøy ligger ganske så midt i øykommunen Herøy i Nordland. Sør-Herøy er omgitt av følgende øyer: Nord-Herøy (i NØ), Tenna (i S) og Indre Øksningan (i NV). I vest ligger Færøysundet (navn etter Færøya, som egentlig er ei halvøy landfast med Sør-Herøy). I øst ligger Herøysundet med Herøysundet bru til Nord-Herøy. I sør ligger Tennsundet med Tennsundbrua til Tenna. Bruene utgjør en del av veinettet som knytter Herøy kommune til øya Dønna, som ligger i nord. På Sør-Herøy ligger Herøy kirke, som er en gammel steinkirke fra 1100-tallet, der dikterpresten Petter Dass en tid var kapellan. Prestegården ligger også på denne øya. Herøy Sentralskole har trinn en til syv for kretsene Sør-Herøy, Tenna og Nord-Herøy. Sentralisert ungdomstrinn for kommunen ligger på Sør-Herøy. Gammellatin. Gammellatin (også kalt for tidlig latin eller arkaisk latin) er navnet på perioden i latinsk språkhistorie som kommer før klassisk latin, det er all latin før 75 f.Kr. Begrepet "prisca Latinitas" adskiller den i nylatin og samtidslatin fra "vetus Latina" hvor «gammel» har en annen mening. Definisjonen og avgrensningen. Bruken av betegnelser som «gammel», «tidlig» og «arkaisk» har blitt benyttet i publikasjoner med gammellatinske skrifter siden minst 1700-tallet. Definisjonen er ikke vilkårlig, men disse begrepene referer til skrifter som benytter en del konvensjoner i stavingen og ordformer som generelt ikke var i bruk under Romerriket. Selv om forskjellene er påfallende og kan lett bli identifisert av latinlesere er de ikke så forskjellige at de fører til en språkbarriere. Latintalere i Romerriket hadde ikke vanskeligheter med å forstå gammellatin, unntatt for de få tekstene som må være datert fra tiden med kongene, hovedsakelig sanger. Således var lovene med de tolv tavlene, som begynte republikken, forståelige, men "Carmen Saliare", sannsynligvis skrevet under Numa Pompilius, var ikke helt forståelige. En mening om gammellatin av en skrivende romersk mann midt under republikken har blitt bevart; den greske historikeren Polybios leste «den første fredsavtalen mellom Roma og Kartago» som han sier «daterer fra konsulatet til Lucius Junius Brutus og Marcus Horatius, de første konsulene etter forvisningen av kongene.» Kunnskapen om de tidlige konsulene er en del uklart, men Polybios hevdet også at fredsavtalen ble formulert 28 år etter at Xerxes I av Persia krysset grensene til Hellas, det vil si i 452 f.Kr., omtrent på tiden til Decemviri («de ti menn») da forfatning til den romerske republikk ble definert. Polybios sier om språket til avtalen: «...oldtidens romerske språk adskiller seg meget fra det moderne slik at det kan bare bli delvis forstått, og etter mye anstrengelser fra de fleste kloke menn.» Bennetts egen datering ved 100 f.Kr. ble ikke rådende, men heller til den vurdering som Bell satte ved 75 f.Kr. og ble standarden slik den ble uttrykt i firebindsverket "Loeb Library" og andre betydelige "compendia". I løpet av de 377 årene fra 452 f.Kr. og til 75 f.Kr. utviklet gammellatin fra å være delvis forståelig av klassikerne til å bli studert og lest med letthet av skrivende menn. Saltstenger. Saltstenger er sprøstekte hvetestenger med saltkorn. «Originalen» markedsføres av Kraft Foods under varemerket «Soletti», denne ble først produsert i Østerrike i 1949. I det siste har det også dukket opp saltstenger fra andre fabrikanter i butikkene. Innholdsfortegnelse. Saltstenger inneholder typisk hvetemel, vegetabilsk fett, salt, surhetsregulerende middel, maltekstrakt og gjær. Santa Cruz de la Sierra. thumb Santa Cruz de la Sierra, vanligvis omtalt som Santa Cruz, er hovedstad i departementet Santa Cruz i Bolivia. Byen ligger øst i landet og har en befolkning på om lag 1,3 millioner innbyggere. Santa Cruz ble grunnlagt 26. februar 1560 av spanjolen Ñuflo de Chávez. Etter konflikter med indianske urbefolkningsgrupper ble byen flyttet til bredden av elva Piraí i 1592. Byen har tradisjonelt ligget isolert i Bolivia og er kjent for å ha mange bygninger fra den spanske kolonitiden. Rüsselsheim. Rüsselsheim er en by med ca. 60 000 innbyggere i delstaten Hessen i Forbundsrepublikken Tyskland. Byen ligger ved elven Main ikke langt fra munningen ved Mainz. Den er særlig er kjent for produksjonen av bilmerket Opel fra General Motors (GM). I 2005 besluttet GM at ved siden av Opel Vectra skal modellen Saab 9-3 produseres i Rüsselsheim. Vaira Vīķe-Freiberga. Vaira Vīķe-Freiberga (født 1. desember 1937 i Riga, Latvia) var Latvias president fra 1999 til 2007. Hun var landets første kvinnelige president. Liv. Vaira Vīķe-Freiberga og hennes familie flyktet fra den sovjetiske invasjonen av Latvia i 1944, og bodde først i Tyskland, deretter i Marokko og Canada. Hun studerte ved University of Toronto at Mississauga og McGill University, og tok doktorgraden i psykologi i 1965. Deretter virket hun som professor ved Université de Montréal fra 1965 til 1998. I løpet av denne perioden var hun viseformann for Canadas vitenskapsråd og president for en rekke faglige foreninger. Hun var også aktiv i det latviske eksilsamfunnet i Canada. En stor del av hennes forskning fokuserte på latvisk folkelitteratur. I 1998 returnerte Vaira Vīķe-Freiberga til Latvia for å lede det latviske institutt, en organisasjon som arbeider for å fremme Latvia i utlandet. Et år senere ble hun valgt til landets president, som første kvinne. Opprinnelig var hun ikke kandidat, men det latviske parlamentet ble ikke enige om en kandidat i første runde. Vaira Vīķe-Freiberga ble derfor valgt som kompromisskandidat, som en høyt respektert person som ikke var tilknyttet noe bestemt parti. I hele sin presidentperiode har hun vært meget populær i Latvia, og har særlig engasjert seg i utenrikspolitikk. Hun er kjent for krass kritikk av Russland og for å ha arbeidet aktivt for Latvias medlemskap i NATO og EU. Hun har flere ganger krevet at Russland ber om unnskyldning for invasjonen og okkupasjonen av de baltiske land. I begynnelsen av 2006 ble hun nevnt som en av kandidatene til å etterfølge Kofi Annan som FNs generalsekretær. Hun er gift med professor Imants Freibergs og har to barn. Vīķe-Freiberga ble i 2000 tildelt storkors av St. Olavs Orden. I 2003 mottok hun Den hvite ørns orden fra Polens president. Alle veier fører til Rom. Alle veier fører til Rom (dvs. Roma, Italia) er et uttrykk som skriver seg fra at byen var hovedstaden i Romerriket, og romerne bygget et omfattende veinett over større deler av Europa som på en eller annen måte ledet til hovedstaden. Mange av de romerske veiene eksisterer fremdeles. Uttrykket «Alle veier fører til Rom» brukes i alminnelighet i situasjoner hvor man mener alle løsninger er like gode eller alle fremgangsmåter vil gi et godt resultat. Uttrykket brukes av noen i forbindelse med religion, og meningen er da at alle religioner er like gode. Øra naturreservat. Øra naturreservat er et naturreservat i Fredrikstad kommune, Østfold. Naturreservatet ligger øst for Glommas elvemunning, og har siden 1985 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler. Reservatet ble opprettet i 1979 for å verne store grunne områder som blir ved lavvann får preg av mudderormråder, og som i fugletrekkperiodene vår og høst brukes som rasteplass. Området brukes også til hekking, myting og overvintring. Vegetasjonen består blant annet av takrør og hjertetjønnaks, som er viktig føde for de vanligeste artene, som blant annet omfatter sangsvane, knoppsvane, stokkand, krikkand, kvinand og myrsnipe. Reservatet er det eneste større bløtbunnsestuar i Norge med et såpass interessant brakkvannsmiljø. Området består av strand, øyer og sjø, og har en særegen fiskefauna med forekomster av både saltvanns- og ferskvannsarter samtidig. Nicolai Beer. Nicolai Sivert Beer (født 1885, død 1950) var en norsk arkitekt. Han åpnet eget kontor i Kristiania i 1914. Beer tilhørte avantgarden blant norske arkitekter på 1920-tallet, og var inspirert av utviklingen i tysk arkitektur. Beer var spesielt opptatt av enkle og rasjonelle løsninger. Han deltok i en rekke konkurranser og fikk blant annet en 1. premie for Blindern Studenterhjem i nyklassisk stil, ferdig i 1925. Et av hans prosjekter; Professor Dahls gate 24, også nyklassisk stil, og er et tidlig eksempel på rekkehus i Oslo. Dette viser hans interesse for det bevisste forhold til fargebruk, som preget både nyklassisismen og funksjonalismen. Sammen med Egil Haanshus utformet han planene for Bislet Byggeselskap på øst- og nordsiden av Bislett stadion. Boligfeltet Heia ved Olav Kyrres plass, oppført i 1933-34, er et av prosjektene hans som markerte funksjonalismens inntog i Norge. Beer tegnet også en rekke industribygg og offentlige bygg, både i Oslo og andre steder i landet. Sivilarkitekt Hjørdis Egner har senere skrevet en omfattende artikkel om «Høyanger – Norges idealby», som det het i en tittel i Morgenbladet fra 1930-tallet, der Høyanger ble hyllet som en av de vakreste byer i Norge, plantegnet av Nicolai Beer og arkitektene Christian Morgenstierne og Arne Eide. Utburd. En utburd er en spesiell type spøkelse; et gjenferd etter et barn som er blitt satt ut for å dø, uten å bli døpt. I sagn om utburd fortelles det ofte at de gir seg til kjenne ved å rope. De kalles derfor ofte «ropar». Ellers blir det fortalt at de henger seg på ryggen til folk som kommer forbi stedet hvor de er gravlagt. Når utburden viser seg, kan den ha mange former, de kan bli store som hus, eller forvandle seg til groteske dyr. "Eg døyper deg på ei von / anten Kari eller Jon". Bak sagnet om utburden ligger ofte fortellingen om ei ung jente som fikk barn i dølgsmål uten å være gift. I det gamle bondesamfunnet var dette en stor skam, og det går mange fortellinger om jenter som tok livet av sine nyfødte barn, og dumpet dem i skogstjern. Etter Christian 5.s norske lov, skulle slike forbrytelser straffes med døden. På 1800-tallet var fremdeles de fleste mord spebarnsdrap. "Jeg fant deg i mørket om natten, derfor kristner jeg deg Dag, hvis du er gutt." "Du var dømt til å dø en gang, for lenge siden, vet jeg ikke, derfor kristner jeg dem Liv, hvis du er pike..." Båntjern i nærheten av Holmenkollen i Oslo er et av mange steder med navn knyttet til utburdsfortellingen. En annen type utburdtro var at hvis man ikke brente eller grov ned morkaka straks etter fødsel, ville den kunne vokse seg til et fryktelig vesen som det kunne være vondt om å bli kvitt. Vesenet ble ofte beskrevet som i ulveham, og lagde mye ståk og larm ved å ule som en ulv, bjeffe som en hund, knegge som en hest eller grynte som en gris. Mange steder er lyden beskrevet som et larm av alle støyende dyrelyder man kunne tenke seg i et og samme utrop. Folk som hørte ståket, stod i fare for å dø av redsel. Man var redd for at utburden skulle komme tilbake i et forsøk på å overta plassen til spedbarnet i krybba, hvorpå spedbarnet ble fortært. Leninprisen. Leninprisen (russisk: Ле́нинская пре́мия, "Leninskaja premija") blei utdelt som en av de høyeste utmerkingene en kunne få i Sovjetunionen. Den blei oppretta 23. juni 1925, og delt ut fram til 1934. Den blei ikke utdelt mellom 1935 og 1956. I 1956 blei den gjenoppretta og delt ut fram til 1990. Prisen blei delt ut på fødslesdagen til Lenin, den 22. april, og gikk til sovjetiske borgere som hadde utmerka seg innafor vitenskap, litteratur, kunst, arkitektur og teknologi. South African Open. South African Open er Syd-Afrikas åpne golfmesterskap. South African Open er en prestisjetung golfturnering på Sunshine Tour, og siden 1997 også med offisiell status på Europatouren. Turneringen er et av de nasjonale åpne mesterskapene som får spesialbehandling på verdensrankingen i golf ved at vinneren garanteres minst 16 poeng uansett nivået på startfeltet. Turneringen har hatt en rekke forskjellige sponsornavn og er nå offisielt kalt "South African Airways Open". Sunshine Tour. Sunshine Tour er en turneringsserie ("tour") i golf for herrer. Den var tidligere kalt "South African Tour", men navnet ble endret i et forsøk på å utvide nedslagsfeltet. De fleste turneringene arrangeres likevel fortsatt i Syd-Afrika. Sunshine Tour er en av de seks ledende herretourene som utgjør sammenslutningen av profesjonelle golftourer, International Federation of PGA Tours. Pengepremiene er imidlertid mye mindre enn på de mest fremtredende tourene, og ledende sydafrikanske golfere foretrekker alltid å spille på PGA-touren eller Europatouren hvis de er kvalifisert, men deltar gjerne i et par store turneringer på Sunshine Tour hvert år. Noen av tourens mest prestisjetunge turneringer arrangeres i samarbeid med Europatouren for å trekke til seg de beste spillerne. Serial ATA. SATA (Serial ATA, S-ATA) er en databuss-teknologi hovedsakelig designet for overføring av data til og fra en harddisk. SATA er etterfølgeren av ATA (Advanced Technology Attachment) standarden, som også er kjent som IDE (Integrated Drive Electronics). Denne gamle ATA teknologien blir nå kalt PATA (Parallell ATA) for å skille den fra Serial ATA. SATA. Førstegenerasjons SATA-grensesnitt har en klokkefrekvens ("svingninger per sekund") på 1,5GHz. Overføringshastighet er på 1,2 gigabit pr. sekund (Gbit/s), eller 150 megabyte pr. sekund. Blir også kalt SATA/150. SATA/300. Da NVIDIA slapp sitt nForce4 brikkesett i 2004, ble klokkefrekvensen doblet til 3,0 GHz for en maksimum overføringshastighet på 300 megabyte pr. sekund. SATA/300 er både fremover- og bakoverkompatibel med SATA, SATA/300 disker kan da bli brukt på en SATA-kontroller, men får da SATA hastighet pga. kontrollerens maksimumshastighet. På samme måte kan SATA-disker bli brukt på en SATA/300 kontroller, men med SATA hastighet pga. makshastigheten til disken. SATA/300 blir også kalt SATA II. The Serial ATA International Organization, forkortet SATA-IO har planlagt å øke hastigheten til 600 megabyte pr. sekund rundt år 2007. SATA-kontakter og kabler. Bortsett fra ytelsen til SATA, har den også andre fordeler. Man slipper de fete IDE-kablene, og får i stedet slankere kabler på ca. 1 cm bredde. Dette hjelper mye på ryddigheten og luftflyten inne i kabinettet. Strømkablene har også fått et nytt design. Den gamle molex-kontakten hadde bare 4 ledere, 12v, 5v og 2 jord. Den nye kontakten har 15 pinner, og leverer både 3.3v, 5v, 12v og jord. Serial ATA har ikke master/slave-valget som man har med PATA. Det tilsvarer at man kun kan ha en enhet på hver kontakt, mens man kunne for eksempel ha to disker på samme kontakt med IDE. Det er et lite minus at man trenger dobbelt så mange kontrollere for å støtte samme antallet enheter. Ekstern SATA. SATA har nå også kommet i ekstern versjon, eSATA. Resultatet er raske eksterne harddisker, med samme brukervennligheten som det er på USB og firewire disker. Men leverer opptil 6 ganger hastigheten til USB 2.0. Man slipper også at data må gå igjennom USB-bussen, men går direkte på SATA-kontrolleren. Det kreves at den eksterne enheten har egen strømforsyning, eller at den trekker strøm fra en egen usb-port. Det jobbes med en løsning som kan forsyne enheten med strøm gjennom eSATA-kabelen, kalt "Power over eSATA". Hopalong Knut. Hopalong Knut er et norsk ska-band opprinnelig fra Hommelvik, men som nå er basert i Trondheim. Bandet synger låtene sine på sin egen dialekt – trøndersk – og mottok på grunn av det dialektprisen til Norsk Målungdom i oktober 2006. Biografi. Bandet ble startet på slutten av 1990-tallet og hadde som de fleste ska-band mange medlemmer. Besetningen besto den gang av bassist, trommeslager, organist, to gitarister, to vokalister, tre saksofonister, trombonist og trompetist. Det vites ikke om alle var tilstede samtidig på konsert eller øving. I 2002 hadde bandet 11 medlemmer fordelt på bass, trommer, orgel, to gitarer, to vokalister og fire blåsere. Denne besetningen bestod mer eller mindre permanent de neste to årene, også da Hopalong Knut ga ut de to EP-ene "Bautastein" (2002) og "I levende live" (2003). De deltok på 2003, som ble arrangert i Trondheim. I årene fra 2004 startet bandet en intensiv turneringsperiode og holdte opp mot 70 konserter i året. Vinteren 2004 spilte de inn låten «Jabbsaft» i Nidaros studio, og lagde musikkvideo til låten på det nedlagte sagbruket i Hommelvik. De deltok på 2005, som ble arrangert i Stavanger. I løpet av de siste to årene hadde da bandet skiftet medlemmer og blitt 9 stykker. Kristin Jensen hadde erstattet Ellen Marie Garaasen på vokal, Ørjan Berre hadde erstattet Roy Tronstad, Trond Ove Lyngsnes hadde sluttet og det var kun en gitarist igjen i tillegg til bass, orgel og fire blåsere. Våren 2005 gikk de i studio i Stugudal til Lars Lien og spilte inn CD-en "Feilkalibrert tidsmaskin" som de ga ut 1. mai 2005 på plateselskapet Via Music. De spilte på en rekke festivaler, blant andre Kongsberg Jazzfestival, Moldejazz, Vossajazz, Frostafestivalen, Karlsøyfestivalen, Alofestivalen, Bukta og Øyafestivalen. Året etter gikk de igjen i studio, da i Brygga Studio i Trondheim og spilte inn det som skulle bli CD-en "Evolusjonens trøst". Denne ble utgitt i september 2006. Lanseringskonserten ble arrangert 23. september på Studentersamfundet i Trondhjem. Etter dette la bandet ut på en landsdekkende turné som ble organisert av Norsk Rockforbund. I 2007 startet Hopalong Knut sammen med Gatas Parlament bandet Samvirkelaget og ga ut albumet "Musikk". Bidrag. Bandet har også bidratt med låter på flere samle- og hyllestalbum; Latinsk litteratur. La Bocca della Verità - Sannhetens munn - i Roma. Latinsk litteratur er den litteratur som er skrevet på latin. Begrepet favner særlig skriftkulturen fra antikkens Roma (200 f.Kr. til 500 e.Kr.), og senere mye av litteraturen i Vest-Europa i løpet av middelalderen (500-1400) og inn i renessansen (1400–1600). Den latinske skriftkulturen hørte opprinnelig til Romerriket og etter Romerrikets oppløsning ble latin språket for den kristne kirken. Via kirken vant latinen stor utbredelse som felles skriftspråk opp til moderne tid. Den latinske litteraturen spenner således over mer enn 2000 år; fra år rundt 200 f.Kr. og fram til 1800-tallet. Latin gikk fra å være et levende tale- og skriftspråk til å bli et ikke-levende talespråk, men fortsatt fungerende skriftspråk. Det skrives imidlertid ikke lenger ny, levende litteratur på latin. Romerrikets litteratur. Marcellus' teater i Roma.Den latinske litteraturen er først og fremst skriftkulturen fra antikkens Roma, den såkalt klassiske epoken. Romerne produserte verker i mange sjangre: poesi, komedier,tragedier, satirer, historie og retorikk. Romerrikets litteratur ble dannet etter mønster av den greske litteraturen, og fra etterligninger og lån oppsto det etterhvert også en selvstendig litteratur. Lenge etter at Vestromerriket hadde gått i endelig oppløsning rundt år 500 e.Kr., fortsatte latinsk skriftkultur å spille en sentral rolle i den vestlige kulturen. Tidlig latinsk litteratur. Roma lå omgitt av store kulturer; etruskerne, kartagerne (punerne) og grekerne var deres læremestre. Den primitive romerske kulturen hadde også spor av en viss litterær aktivitet; hymner, bryllupsanger, klagesanger og lignende. Romernes litteratur hadde sitt utgangspunkt i den greske og karakteristisk nok hadde ikke romerne et eget ord for «dikter», men brukte det greske «poeta». Dikterkunst i egentlig forstand fikk Roma først ved oversettelser, og den første romerske forfatteren vi kjenner var en greker, Livius Andronicus (død ca 203 f.Kr.), en frigitt krigsfange fra Tarent som oversatte "Odysseen" til latin. Gresk heksameter var dog ikke mulig å overføre til latin, men han brukte isteden et romersk versemål som vi kjenner lite til, såkalte «saturniske vers». Han oversatte også gresk drama, såvel tragedier som komedier, i friere vers. Viktigere var det imidlertid at han gjorde romerne kjente med gresk mytologi, som var en betingelse for diktningen. Etterhvert var det ikke kun etterligning i form av oversettelser som gjaldt, men òg en patriotisk bestrebelse på å fylle de overtatte formene med romersk ånd. «Imitatio» hadde et element av «aemulatio» – "konkurranse" – med grekerne, som romerne beundret. En dikter fra den italiske halvøya, Naevius, videreførte tradisjonene fra gresk teater, men også ved å skrive nytt skapte han en egen romersk tragedie med emner fra romersk historie, kalt «fabula prætexta». Han forsøkte å gi Roma et nasjonalt epos, "Bellum Púnicum" ("Den puniske krigen"). Det første stykket ble satt opp i Roma året etter punerkrigen var over og romerne regner selv år 240 f.Kr. som deres litteraturs fødeår. Forfatteren Ennius etablerte det heksameter som ble det latinske versemål i fortellende dikt med sitt monumentale verk "Annales" – "Annalene" - som fortalte om Romas historie fra de eldste tider. Ennius skrev også satirer, men satirens egentlige romerske opphavsmann er Lucilius. Han kalte sin sjangre for «sátura», et ord som vi ikke kjenner den fulle betydningen av, men under den senere romerske keisertiden ble ordet knyttet til det greske «sátyroi» (= bukker), og dette ga opphavet til det moderne ordet «satire». I antikken ble denne sjangeren betraktet som den latinske diktningens eneste nyvinning. Langsomt etablerte den romerske kulturen sin egenart, og betraktet seg ikke lenger bare som en formidler av gresk åndsliv. Romersk ekspansjon og romersk tradisjonsbevissthet gikk sammen. Romersk forkjærlighet for det pompøse og monumentale satte sitt preg på diktningen, men også impulser fra folkelig spill og opptøyer, hvor løssluppen humor og rammende spott var elementer. De største bedriftene i romersk litteratur finnes i episk og lyrisk poesi, prosa som retorikk og historie, komisk drama og ikke minst satiren. Det meste fra den tidligste epoken, gammellatin fra de første to hundreårene, som Ennius og Lucilius, er gått tapt, men blant det lille som har overlevd er skuespillene til Plautus og Terents, som har beholdt sin popularitet i alle tider siden. Mange andre latinske verker, blant annet flere av de fremtredende forfatterne fra den klassiske perioden, er forsvunnet, noen ganger for å bli gjenoppdaget i senere århundrer, andre ganger ikke. Gullalderen. Perioden med klassisk latin, da man mener at latinsk litteratur nådde sitt kvalitative høydepunkt, er delt i «gullalderen» og «sølvalderen», som dekker keisertiden, omtrentlig tiden fra begynnelsen av det første århundre f. Kr. og fram til året for keiser Diokletians tiltredelse i år 284. Også romerne selv mente dette, og en kanon av de viktigste klassiske verkene ble etablert i det romerske utdanningssystemet allerede mellom 100 og 400 e.Kr. Ettertiden har fulgt denne listen, delvis på grunn av at de verkene som ifølge romerske kritikere ikke var av samme kvalitet, ikke lenger eksisterer. Mens de eldre forfatterne med få unntak kun kjennes ved fragmenter, har Romas gullalder etterlatt stort sett fullstendige verker. Framfor alt ble prosaforfatteren Cicero imitert, og hans stil og retorikk ble priset som et tårn innenfor latinsk litteratur. Cicero siterte hyppig fra tidligere forfattere, og formildet andres tanker i et klart og elegant språk. Hans forsvarstale for dikteren Archias er blitt stående som et eviggyldig forsvar for kulturen: "«Alle bøker, alle vismenns ord, alle eksempler i gammel tid gir dette livssynet. Alt dette ville være gjemt og glemt hvis ikke litteraturen hadde kastet lys over det. Hvor mange finmeislete bilder av store menn har ikke de greske og latinsk forfatterne latt etter seg! Og dem skal vi ikke bare se på, men etterligne! I statsstyringen har jeg alltid hatt dem for øye, og jeg har prøvd å danne hjerte og forstand ved tanken på disse store menn.»" Det er også etterlatt en god del faglitteratur eller teknisk litteratur som vanligvis ikke regnes innenfor en romersk kanon. Det tidligste prosaverk på latin er Cato den eldres verk "Om landbruket", en enkel og praktisk avhandling om hvordan man best skal drive en gård økonomisk. Også Columella og Varro skrev om jordbruket. Av sistnevnte er dessuten bevart en del av et verk om det latinske språket, "De lingua latina". Blant samtidshistorikerne rager navn som Julius Cæsar, med hans beretninger om felttoget i Gallia ("Commentarii de Bello Gallico") og om borgerkrigen ("Commentarii de Bello Civili"), og Sallustius, med verker om "Catilina" ("De coniuratione Catilinae" eller "Bellum Catilinae") og om Jugurthakrigen ("Bellum Jugurthinum"), som finnes bevart i sin helhet, mens hans hovedverk "Historiæ" kun finnes som fragmenter. Vergil i midten omgitt av muser. Fra et illustrert manuskript ("Vergilius romanus, folio 234v"). Sølvalderen. Antikk byste av Seneca. I dag i Berlin. Sølvalderen strekker seg inn i det andre århundre e.Kr. Litteraturen skrevet fra denne tiden har ofte blitt nedvurdert eller ignorert, spesielt i løpet av renessansen da mange klassiske forfattere ble gjenoppdaget og deres stil bevisst etterlignet. Med grunnlag i påviste stilendringer mener man at gullalderens strenge syntaks og puristiske ordutvalg ble endret til en mer kunstformet stil preget av mer poetiske ord, men også i kortere, mer poengterte setninger, slik man ser hos filosofene Seneca, Tacitus og Juvenal. Selv om skyggen fra gullalderen overskygget tiden etter ble viktig litteratur skrevet. Lucanus ansees på tross av sitt korte liv som sølvalderens største poet. Med "Pharsalia", som omtalte konflikten mellom Cæsar og Pompeius, fortsatte han Vergils episke sjanger. Statius ble i ettertid mye beundret i middelalderen, og er kanskje best kjent for å opptre i Dantes "Den guddommelige komedie" (sammen med Vergil). Hans hovedverk var "Thebais", og var et løst og energisk episk dikt som presset sjangeren til det ytterste. Et annet dominerende navn var Seneca den yngre, stoisk filosof, statsmann, dramatiker og i et verk også humorist. Hans filosofiske brev og avhandlinger hadde stor innflytelse, og hans ni uhyggelige tragedier har også i ettertiden fengslet det dramatiske publikum. Juvenalis og Tacitus regnes som den latinske litteraturens siste store klassikere. Begge var middelaldrende da de begynte å skrive og fikk ingen etterfølgere. Tacitus utga et mindre skrift i 98, "Germania", som en advarsel mot Romerrikets svakheter. To år senere utga han "Diálogus de oratoribus" ("En dialog om talere") hvor han kritiserte retorikken. Med retorikkens forfall vil også republikken falle. I motsetningen til Ciceros majestetiske prosa skrev Tacitus kortere setninger preget av pathos. Juvental skrev 16 satirer under friheten etter keiserveldets skrekkperiode og selv refset han Romas forfall. Han gir ikke rom for nyanser, men ga sin forakt fullt utløp, men hadde også en uforlignelig evne til å skrive slagord i heksameter. Sitatet «en sunn sjel i et sunt legeme», som lærere i gymnastikk har misbrukt siden, stammer fra ham. Latinsk litteratur i senantikken. Konstantin den store. Fra kjempehodet i Kapitolmuseet i Roma (Musée du Capitole). En manuskriptside fra Augustins "Confessiones". Senlatinsk epoke er fra rundt 200 og frem mot slutten av Romerrikets sammenbrudd rundt år 500-600. Det er en tid preget av omfattende litteratur, men også den tid hvor vulgærlatinen blir seg stadig mer dominerende, kanskje på grunn av kirkens innflytelse og hvor omskrivende konstruksjoner gjør seg gjeldende i språkføringen. Den latinske metrikken bygde på vekslingen mellom lange og korte stavelser, men en del dikt begynte å vise endring i dette forholdet, noe som kan tyde på en endring i latinens akstentforhold og diktningen gikk mot stadig oftere å veksle mellom betonte og ubetonte stavelser Keiser Konstantin den store (272 – 337), den første kristne keiseren i Romerriket, ga kristne religionsfrihet i 313, og i 395 ble toleransen for kristendom snudd til en intoleranse med forbud mot all annen religionsutøvelse. Mye intellektuell tenking ble samlet rundt kristen teologi og ikke minst kristen polemikk mot kjetteriet. Kirkefaderen Hieronymus la i år 383 fram "Det gamle testamentet" i en ny latinsk oversettelse og i år 405 en revidert tolkning av "Det nye testamentet". På slutten av 300-tallet fikk den kristne lyrikken to fremstående representanter, Ambrosius og Prudentius. Førstnevnte innførte forsamlingssangen etter inspirasjon fra Midtøsten og skrev hymner på enkelt språk i firefotede jamber og fireversede strofer som ble den vanligste verseformen deretter. Prudentius fra Spania praktiserte juss før han ble asket og dikter, og betraktes som kristenhetens største dikter i antikken. Foruten hymner er hans største betydning sitt allegoriske dikt i heksameter, "Psychomachia" («Sjelenes kamp»). Den største kristne prosaforfatteren var nordafrikaneren Augustin av Hippo som hadde en omfattende produksjon, hans to mest kjente skrifter "Confessiones" ("Bekjennelser") hvor han med hensynsløs oppriktighet forteller om sitt liv, og "De civitate Dei" ("Om Gudsstaten") hvor han med retoriske og teologiske virkemidler skildrer motsetningen som skal oppstå på dommens dag, dualismen mellom guds stat (kirken) og den jordiske staten (synden). Boëthius representerte en filosofi preget av nyplatonismen og han har etterlatt seg en lærd og omfattende forfatterskap, men husket spesielt for "De consolatione Philosophiae" ("Filosofiens trøst" som han skrev mens han ventet på å bli henrettet. Verket, hvor forfatteren går i dialog med en allegorisk og personifisert filosofi, formidlet kunnskap om antikkens livsførsel og tanker for middelalderen foruten å inspirere den allegoriske litteratur som få andre. Middelaldersk og kristen latinsk litteratur. Middelalderens latin (600 til 1400) ble i ettertiden ofte forkastet som «hundelatin» eller «klosterlatin», men faktisk ble mange store latinske verker skrevet gjennom hele middelalderen selv om de ikke lenger er like kjente som oldtidens romerske. Morsmålspråkene i vest, språkene i dagens europeiske nasjoner i sør, utviklet seg hos den ikke-skrivende delen av befolkningen. Tidens latinen, ofte kalt for lavlatin, ble utsatt for vulgarisering ved at nye ord fra morsmålene ble opptatt og danner mange nye avledninger, betydninger og regionale forskjeller. Isidor av Sevilla, fra en marmorstatue ved trappen til Nasjonalbiblioteket i Madrid, av José Alcoverro y Amorós i 1892. For det meste av middelaldertiden var latin det dominerende skriftspråket i Vest-Europa, og fra 1000-tallet også i Nord-Europa og i Norden. Etter at Romerriket ble delt i en østlig og vestlig del forsvant gresk fra den vestlige etter å ha vært benyttet over hele riket, noe som førte til at kløften mellom øst og vest økte: språklig, kulturelt, politisk og religiøst. Tradisjonen fra den tidlige kristne litteraturen fortsatte inn i middelalderen. Isidor av Sevilla produserte en oversikt over kulturen i sin tid, et mektig verk, "Etymologiarum sive origium libri XX", bestående av tyve bøker hvor han dekket emner som grammatikk, retorikk, matematikk, musikk, astronomi, medisin og mer. Verket ble et standard referanseverk senere i middelalderen. Engelskmannen Beda den ærverdige, som også skrev poesi på latin, fullførte et verk om kirkehistorien i England, et uvurderlig skrift, også for dagens historikere. Den mest beundrede prosaforfatteren i sin samtid var den frankiske lærde Einhard som skrev biografien over sin herre Karl den store, "Vita Karoli Magni" (ca 817–830) og hvor hans litterære modell var det klassiske verket til den romerske historikeren Suetonius’ "De vita Caesarum" ("De tolv keisernes liv") fra 121. Det meste av den beste latinske poesien i middelalderen var anonym, spesielt den verdslige lyrikken som er tilskrevet omreisende lærde, "goliarder", som feiret gleden ved drikking og fysisk omgang med kvinner, foruten å drive satire over kirkens fromhetspoesi. Et anonymt verk som stundom kalles for "de goliardiske vers", eksisterer i en rekke manuskripter, og hvor "Carmina Burana" fra 1200-tallet er den mest kjente samlingen. I tillegg til historieskrivning var helgenbiografien, hagiografi, en viktig sjanger. Beda den ærverdige ved sitt skrivebord. Et betydelig antall latinske, religiøse skuespill, delvis forløperen til det moderne drama, ble utviklet i forbindelsen med kirkens liturgi og besto av ulike former av mirakel-, mysterie- og moralspill. Den tyske nonnen Hrosvit (eller Roswitha av Gandersheim) tilpasset den romerske forfatteren Terents’ dramatiske teknikker til kristne temaer, om enn med underlige resultat, men bortsett fra henne var nær all drama anonym. Stoffet og emnene var gitt og begrunnet i Bibelen. Den språklige utformingen var enten å kle ordene vakrest mulig eller det motsatte, så enkelt og forståelig som mulig. Dikteren betyr lite, Gud er alt. For å få fatt i det guddommelige ble det spørsmål om å tolke skriften. Augustin siterte et skriftsted hos Matteus: «For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere». Allerede i senantikken oppsto tankegangen om at de hellige skrifter har en natur bestående av flere betydningslag: først og fremst den bokstavelige meningen, deretter den underliggende mening som ligger skjult i teksten. Det er den allegoriske mening. Allegoriske skrifter ble således en yndet sjanger for middelalderen, både i bibeltolkningene som i verdslig litteratur. Litteraturen i middelalderen, spesielt den latinske, var totalt dominert av kristendommen, først i sør, senere i nord. Fra 1000-tallet ble Norge, Danmark og senere også Sverige underlagt kristendommen. I Danmark skrev skriveren Saxo Grammaticus et stort historieverk på latin, "Gesta danorum" ("Danskenes bedrifter") på slutten av 1100-tallet. Hans etterfølger Sven Aggesen, latin "Sveno Aggonis", var den i Danmark som forsøkte å skrive en sammenhengende Danmarks historie, "Chronicon Roskildense" ("Roskilde-krøniken"). På samme tidsrom ble det skrevet en krønike om de gamle norske kongene fra Harald Hårfagre og fram til omkring 1130 av munken Theodoricus monachus (egentlig Tjodrik) ved erkebispesetet i Nidaros. En annen norsk krønike fra omtrent samme tid var "Historia Norvegiae" som er vel så interessant. Men den som virkelig inspirerte skriftkulturen i Norge og spesielt på Island var Olav den hellige. Alt i 1050 ble det skrevet helgenberetning, men i 1170 ble den utvidet til en større legendesamling, visstnok av erkebiskop Øystein selv: "Passio et miracula beati Olavi", det vil si "Hellige Olavs lidelser og undergjerninger". Verket ble kjent over hele det kristne Europa. Et tresnitt av Ambrosius Holbein for 1518-utgaven av Thomas Mores "Utopia". Etterhvert tok nordboerne i bruk det latinske alfabetet til å skrive på morsmålet. På Island ble det skrevet en grammatikk for norrønt mål. Selv om sagalitteraturen fikk en voldsomt oppsving på morsmålet ble det fortsatt skrevet latinske tekster og verker. Tendensen var likevel at det i løpet av slutten av middelalderen etterhvert ble vanlig å skrive på morsmålet framfor latin. Mot latinens avvikling. Det var sannsynligvis etter oppfinnelsen med trykkemaskinen, som gjorde bøker og pamfletter billige nok for spredning i stort antall, til at morsmålslitteraturen vokste og ble dominerende. Likevel fortsatte mange, stort sett overklassen og akademikere, å skrive på latin. Så sent som på 1600-tallet var det fortsatt et stort publikum for latinsk drama og poesi. Foruten sine verker på engelsk skrev John Milton mange dikt på latin, og Francis Bacon og Baruch de Spinoza skrev hovedsakelig på latin. Latin var diplomatiets språk fram til 1700-tallet da det ble erstattet av fransk, men latin var i bruk som «lingua franca» i mindre europeiske land fram til 1800-tallet. Selv om antallet fiksjon og poesi, historie og filosofi, skrevet på latin fortsatte å svinne hen fra og med 1700-tallet er latin fortsatt ikke dødt. Selv langt inn på 1800-tallet var en viss form for kjennskap til latin obligatorisk for opptak til flere universiteter, og teser og akademisk avhandlinger for embetseksamen måtte ofte bli skrevet på latin. I Norge var det obligatorisk med latinsk stil fram til 1857, men deretter økte motstanden og i 1896 ble latinen sløyfet helt. Som en vital og nyskapende litteratur tilhørte den europeiske latinen fortiden, og det er engelsk som er det internasjonale språket i dag, en posisjon det fikk fra og med 1900-tallet. Yellow Dog Linux. Yellow Dog Linux er en åpen kilde-distribusjon av Linux som er laget for å kunne kjøres på en PowerPC-prosessor, i hovedsak Mac og PlayStation 3. Den ble først gang utgitt i 1999 av Terra Soft Solutions, et firma basert i Colorado i USA. Den kommer installert med KDE-brukergrensesnitt, men GNOME er også støttet. Yellow Dog Linux ble videreutviklet av Fedora Core og det er derfor den har en RPM-pakkesystem innebygget. Yellow Dog Linux kan lastes ned gratis fra distribusjonens hjemmeside, men det eksisterer også tre kommersielle varianter som kan kjøpes online. Gary Glitter. Gary Glitter, virkelig navn Paul Francis Gadd, (født 8. mai 1944) er en britisk eks-rocker som på 1970-tallet var en av Storbritannias største stjerner – med 21 hitsingler og over 20 millioner solgte plater. Blant hans kjente sanger var «Rock and Roll (Part 2)» og «Leader of the Gang». Glitter, ble dømt i hjemlandet England i 1999 for besittelse av barneporno, etter at politiet fant rundt 4 000 pornografiske bilder av barn i alderen fra tre til ti år hjemme hos ham, og sonet den gangen fire måneder bak murene. Glitter ble arrestert i Vietnam 19. november 2005, og ble opprinnelig siktet for å ha tvunget jentene til samleie, men ble etterhvert tiltalt for kyssing, beføling og andre «fysiske handlinger» med to vietnamesiske jenter på 10 og 11 år. Glitter ble 6. januar 2006 så formelt siktet i Vietnam, med en strafferamme overgrepene på syv års fengsel. Glitter risikerte først å bli tiltalt for voldtekt av barn, noe som kunne ha ført til dødsstraff dersom han ble funnet skyldig. Gary Glitter ble 2. mars 2006 så funnet skyldig i misbruk av jentene, og dømt til 3 års fengsel, samt deportasjon. Elin Gunnarsdotter Sandvik. Elin Gunnarsdotter Sandvik (født 28. august 1982) er en norsk skuespiller. Sandvik har studert ved skuespillerlinjen på Romerike Folkehøgskole og har bachelorgrad i drama- og teaterkommunikasjon fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun treårig skuespillerutdannelse fra NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio). Hun var tidligere aktør i teatergruppen "Teater Magi", og hadde en av hovedrollene i filmen "Sinus" (2005). Sandvik, Elin Gunnarsdotter Sandvik, Elin Gunnarsdotter Gresk litteratur. Kampen om TrojaGresk litteratur er litteratur skrevet på gresk språk. Man skiller mellom litteraturen i antikken (inntil 300-tallet e. Kr.), i bysantinsk (300-1100-tallet) og i moderne tid (etter 1100-tallet). Gresk litteratur referer også til de litterære skrifter av innfødte i områder under gresk innflytelse, og til hele perioden hvor gresktalende mennesker har eksistert. Gresk litteratur representerer den første betydelige litteratur i Europa, og dens forfattere, verker, poetikk og sjangrer har vært dominerende for europeisk litteratur opp til moderne tid. Antikkens greske litteratur (før 300-tallet f.Kr.). Et antatt portrett av Homer.Antikkens greske litteratur referer til den litteratur som ble skrevet i oldtiden og antikkens greske språk fra de eldste bevarte skrifter i gresk litteratur fram til rundt 300-tallet e.Kr. ved framveksten av den bysantinske riket. Gresk språk vokste fram fra indoeuropeiske språkfamilien og har en dokumentert historie på 3 400 år, det lengste av alle naturlige indoeuropeiske språk. En antall alfabet og stavelser har blitt brukt for å uttrykke gresk, men bevart gresk litteratur har blitt skrevet på et fønikisk alfabet som vokste fram hovedsakelig i greske Jonia, en gammel region i det sørvestlige kystområdet til Anatolia i dagens Tyrkia ved Egeerhavet, og ble fullt adoptert av atenerne i løpet av 400-tallet f.Kr. Se også artikkel: "Gammelgresk". Den førklassiske tid. De første versene av "Iliaden"Ved begynnelsen av den greske litteratur står to monumentale verker av Homer; eposene "Iliaden" og "Odysseen". Selv om dateringen for disse verkene varierer i litteraturforskningen er de hovedsakelig plassert en gang rundt år 800 f.Kr. eller tiden etter, men bygget på en lengre muntlig tradisjon før de ble skrevet ned. En annen stor poet i den førklassiske tiden var Hesiod. Hans to bevarte verker er "Verker og dager" (på gammelgresk Ἔργα καὶ Ἡμέραι) og "Theogonien" (Θεογονία, "Gudenes fødsel"). I antikken mente en del at Homer og Hesiod var samtidige, kanskje også rivaliserende poeter, men moderne forskere tviler på det, også om Homer faktisk var en bestemt person. Uansett har begge blitt betydningsfulle for Hellas: Homer fortalte om en heroisk fortid og Hesiod behandlet de praktiske realiteter i dagliglivet. Klassisk tid. Pindar.I den klassiske tiden ble mange av sjangrene i europeisk litteratur mer fremtredende. Lyrisk poesi, oder, hyrdediktning, elegier, epigrammer, dramatiske fremstillinger i henholdsvis komedier og tragedier, historie, retoriske avhandlinger, filosofisk dialektikk, og filosofiske avhandlinger oppsto i denne epoken. Etterhvert som de litterære sjangrene utviklet seg oppsto ulike forventninger, som at en bestemt poetisk sjangre kom til å kreve en gresk dialekt som dorisk gresk eller aiolisk gresk (som på øya Lesbos) To betydelig poeter var Sapfo og Pindar. Den klassiske tiden så også begynnelsen på dramaet. Av de hundrevis av tragedier som ble skrevet og framført i løpet av den klassiske epoken har kun et lite utvalg av stykker fra tre forfattere blitt bevart for ettertiden: Aiskhylos, Sofokles og Evripides. Som med tragedien oppsto komedien fra et ritual til ære for fruktbarhetsguddommen Dionysos, men i dette tilfelle var spillene preget av frimodige lidderligheter, skjellsord og fornærmelser. De bevarte skuespillene av Aristofanes er en skattkiste av komisk presentasjon. Menandros (Menander) betraktes som den beste av forfatterne av den nye komedie. To av de innflytelsesrike historikerne som til da hadde levd blomstret i løpet av Hellas’ klassiske tid: Herodot og Thukydid. En tredje historiker, Xenofon, begynte på sitt verk "Hellenika" hvor Thukydid avsluttet sitt verk en gang rundt år 411 f.Kr. og førte det videre fram til år 362 f.Kr. De største prestasjonene i poesi på 300-tallet var i filosofi. Blant de fremste i bølgen av gresk filosofi var det tre navn som hevet som over de øvrige: Sokrates, Platon, og Aristoteles. Hellenistisk tid. Aristoteles underviser Aleksander den store.Ved år 338 f.Kr. var mange av de mest betydningsfulle greske bystatene blitt erobret av Filip II av Makedonia, og dennes sønn Alexander den store utvidet sin fars erobringer i høy grad. Den greske kolonien i Alexandria i nordlige Egypt ble, fra 300-tallet f.Kr., et framstående senter for gresk kultur. Senere gresk poesi blomstret hovedsakelig på 200-tallet f.Kr. De viktigste poetene var Theokritos, Kallimakhos og Apollonios fra Rhodos. Theokritos som levde fra omtrent 310 til 250 f.Kr. var den første pastorale dikteren, se hyrdediktning. Apollonios var forfatter av "Argonautika" som i fire bøker skildret den berømte fortellingen om Jasons leting etter det gylne skinn. En av de mest verdifulle bidragene i løpet av den hellenistiske epoken var før-kristen oversettelsen av Det gamle testamente til gresk. Arbeidet ble gjort i Alexandria og fullført i løpet av 100-tallet f.Kr. Navnet "Septuaginta" betyr «sytti» som kommer fra tradisjonen om at det var 72 lærde som sto bak prestasjonen. Romersk tid. a>, hvor Plutark tjente som en av prestene.Betydningsfulle historikere i perioden etter Alexander den store var Timaios fra Taormina (Sicilia), Polybios, Diodorus Siculus, Dionysios fra Halikarnassos, Appian fra Alexandria, Arrianos og Plutark. Det tidsrom de dekket strakte seg fra slutten av 300-tallet f.Kr. og til 100-tallet e.Kr. Eratosthenes, som døde en gang rundt 194 f.Kr. skrev om astronomi og geografi, men hans verker er kjent hovedsakelig fra senere sammendrag. Legen Galen (Klaudios Galenos) er i antikk vitenskap den mest betydningsfulle navnet i medisin etter Hippokrates som la grunnlaget for medisin på 400-tallet f.Kr. Mye av det som ble skrevet av matematikerne Euklid av Alexandria og Arkimedes har blitt bevart. Euklid er kjent for sitt verk "Elementene", som inneholder mange definisjoner, postulater og beviser av det som kalles euklidsk geometri. Patristisk litteratur (kristen litteratur i de første århundrene av kristendommens historie) ble skrevet på hellenistisk gresk i denne epoken, spesielt i Syria og Alexandria. I år 641 ble Alexandria erobret av arabere i løpet av den muslimske erobringen av Egypt. Det store biblioteket gikk tapt en gang i løpet av 600-tallet og mesteparten av bøkene gikk tapt, og derav også mesteparten av den greske litteraturen. Bysantinsk tid (290-1453). En bysantinsk bibel er en vakker presentasjon fra 1000-tallet av den dekorative stilen i epoken. Bysantinsk litteratur referer til litteraturen i Østromerriket som ble skrevet på attisk gresk og tidlig moderne gresk. Om bysantinsk litteratur er uttrykket til det intellektuelle livet til bysantinske eller østromerske grekere i løpet av den tidlige kristne middelalderen var det en mangeartet organisme som kombinerte gresk og kristen sivilisasjon på fellesgrunnlaget til det romerske politiske system, omsatt til det intellektuelle og etnografiske atmosfæren i øst eller det nære orienten. Bysantinsk litteratur tok del i fire kulturelle elementer: gresk, kristent, romersk og det orientale som ble blandet og gikk opp i hverandre. Bortsett fra personlig brevveksling var litteraturen i denne epoken hovedsakelig skrevet i stilen til attisk gresk. Noe tidlig litteratur i perioden ble skrevet på latin, tilsvarende ble noen av verkene i det latinske riket ble skrevet på fransk. På egyptisk jord begynte klosterbevegelsen. Etter Alexandria ble ødelagt var det Antiochia ved Orontes som ble det kulturelle sentrum og hvor en skole av kristne kommentatorer blomstret. I Syria var det en spirende gresk, kristen poesi og i Palestina skrev Johannes av Damaskus, den siste av de greske kirkefedre. Krøniker, atskilt fra historie, steg opp fra denne epoken. Encyklopedier blomstret også. Moderne gresk litteratur (etter år 1453). Moderne gresk litteratur referer til litteraturen som er skrevet på vanlig moderne gresk som fremsto fra sen-bysantinsk tid på 1000-tallet. I løpet av denne epoken ble det greske talespråket mer alminnelig også i den skriftlige tradisjonen da folkelig gresk ble brukt mer og mer framfor attisk kunstspråk og reformene kalt Katharevousa («den rene form»). "Erotokritos" (gresk Ερωτόκριτος) er en romance på vers skrevet av Vitsentzos Kornaros (1553–1613) tidlig på 1600-tallet på Kreta. Det er uten tvil mesterverket fra denne tiden, og kanskje det mest fremragende prestasjon i moderne gresk litteratur. "Korakistika" (1819) er et smededikt av Jakovakis Rizos Neroulos og rettet mot den greske intellektuelle Adamantios Korais. Det er et betydelig eksempel på gresk opplysningstid og den framvoksende nasjonalismen. Konstantinos Petrou Kavafis (1863–1933) var en betydelig poet i tiden etter frigjøringen fra tyrkerne. Eksterne lenker. * Tone Hulbækmo. Tone Hulbækmo (født 27. september 1957) fra Tolga i Hedmark er en norsk artist. Musikken hennes karakteriseres oftest som folkemusikk. Hun har gitt ut åtte plater, og fått to Spellemannpriser, og har også laget mye musikk og laget forestillinger for barn. Sammen med ektemannen Hans Fredrik Jacobsen er hun medlem av middelaldermusikkgruppen Kalenda Maya som har vunnet en Spellemannpris. Hun står i tradisjonen etter Brita Bratland. Lager (øl). Et glass tysk lager (pils). Ordet lager brukes som begrep for undergjæret øl i den engelskspråklige verden. Ordet er av tysk opphav, og betegner den måten å brygge øl på som ble utviklet i Bayern i løpet av 1800-tallet. Der begynte en å lagre ølet i kjølige grotter, samtidig som en utviklet gjærstammer som arbeidet ved lavere temperaturer enn vanlig. Hovedgjæringen foregår ved 5-9°C, mens ettergjæringen gikk over lang tid (inntil et halvt år) ved temperaturer ned mot 0°C. Lager blir vanligvis filtrert når ettergjæringen er fullført, og ølet modnes ikke videre på fat og flaske. Holdbarheten er generelt lang; lager av pilsnertype kan lagres noen måneder uten å tape smak og aroma; sterke sorter i ett år eller mer. Etter at problemet med kjøling lot seg løse teknisk mot slutten av århundret, ble undergjæring den dominerende metoden, og lagere overtok ølmarkedet i de fleste land. Samtidig som brygging i økende grad ble storindustri, har en presset ned lagringstiden. Tradisjonelt var tre måneder vanlig ettergjæringstid; i dag finnes det øl på markedet som ikke er lagret mer enn to uker. I Norge og Skandinavia for øvrig ble aldri betegnelsen «lager» særlig utbredt. I Norge brukte man fellesbetegnelsen bayersk øl i det 19. århundre, men med pilsnerølets introduksjon på slutten av 1800-tallet (som også var undergjæret, men framstilt med lysere malt), kom «bayersk øl» til å bety mørkt, undergjæret øl i Norge. Lager med høyere alkoholgehalt har vært kalt export og bokkøl. Fram til 1972 var et lyst lettøl i handelen i Norge under navnet Lagerøl. Dette ble avløst av Briggøl som ble produsert fram til 1987. I opphavslandet Tyskland er heller ikke betegnelsen «lager» mye brukt. Spesielt i Bayern omtales lyse og mørkere lager som henholdsvis «helles» og «dunkel». «Bock» er mørke og sterke lager. Utenom engelskspråklige land har betegnelsen lager skiftende utbredelse. Den er mye brukt i Østerrike og Sveits, og til en viss grad i Tsjekkia; mindre i Nederland. Den brukes også mye i Latin-Amerika. Pilsner. Pilsner (også skrevet "pils" eller "pilsener") er en øltype som ble utviklet i det 19. århundre i byen Pilsen i Bøhmen (da i habsburgerriket, nå i Tsjekkia). Frem til 1840-tallet hadde bøhmisk øl rykte på seg for å være av svært varierende kvalitet. I 1839 besluttet innbyggerne i Pilsen å grunnlegge et eget borgerbryggeri, "Bürger Brauerei", som skulle brygge øl etter bayersk oppskrift. Bürger Brauerei rekrutterte den bayerske ølbryggeren Josef Groll (1813–1887), som utviklet ølmerket "Pilsner Bier" (pilsnerøl). Det klare, gylne lagerølet ble ansett som en sensasjon. Bryggerier i andre byer og land begynte raskt å imitere øltypen. I 1859 ble "Pilsner Bier" registrert som merkenavn. Og i 1898 registrerte bryggeriet merkenavnet "Pilsner Urquell" (tysk: Pilsner-urkilde), ettersom det nå fantes en rekke bryggerier som brygget «pilsnerøl». Vannet i Pilsen har en alkalisk kvalitet og egner seg dermed godt til ølbrygging. Det må også nevnes at den verdensberømte bøhmiske humle, "saaz-humle", samt god byggmalt, også er med på å sørge for at Pilsens bryggerier leverer noen av verdens beste gylne lagerøl. Forskjellen på ekte pilsner og den nå internasjonalt dominerende «carlsberg-pils-stilen», er at ekte pilsner er mye mer fullstendig i fargen – nærmest ravgul. Ølet har dessuten god fylde, det har en spesiell aroma, kremaktig med en antydning av gjær og brød. Ettersmaken er lett bitter og tørr takket være en god dose saaz-humle. Anne Kathrine Slungård. Anne Kathrine Slungård (født 14. januar 1964 i Meråker) er en norsk næringslivsleder og tidligere politiker (H). Hun gjorde en rask politisk karrière, og ble omtalt som et fremtidig lederemne i Høyre. Slungård var Trondheims yngste ordfører noensinne 1998–2003. Hun avslo alle tilbud om statsrådsposter og stortingskandidatur, og gikk i 2003 ut av politikken og over til næringslivet. I dag er hun administrerende direktør i Ungt Entreprenørskap, styreleder i Siemens AS, styreleder i Meråker Utvikling AS og visepresident i Polyteknisk Forening. Forretningskarrière. Hun har vært daglig leder av Total Consult Trondheim og har tidligere blant annet vært kommunikasjonsdirektør i SINTEF og markedsdirektør i Entra Eiendom. Hun har hatt en rekke styreverv i betydelige norske bedrifter, hvorav SIVA, Vital Forsikring, Statoils bedriftsforsamling, Kringkastningsrådet og Adresseavisen er noen av dem. Hun har dessuten vært styremedlem i Norges Skiforbund. Slungård ble også kjent som dommer i TV 2-serien "Skaperen", hvor TV 2 i samarbeid med Innovasjon Norge jaktet på landets beste forretningsidé eller oppfinnelse. Slungård ledet Statoils valgkomité i perioden 2002–2007 og var involvert i forslaget om å velge Johan Fredrik Odfjell som ny styreleder av oljeselskapet. Slungård ble valgt som ny styreleder i Siemens i desember 2007 etter at forgjengeren Hans Lødrup trakk seg i mai etter smøreavsløringene om selskapet. Hun hadde sittet i styret en periode og ble den første kvinnelige styrelederen i Siemens’109-år lange historie i Norge. 3. juni 2008 ble det kjent at Slungård hadde akseptert å bli ny styreleder i Meråker Utvikling AS (Merut), den formelle utnevnelsen skjedde på en ekstraordinær generalforsamling 17. juni. 1. februar 2010 begynte hun som administrerende direktør i Ungt Entreprenørskap Norge. Val di Susa. Sacra di San Michele ligger nederst i dalen Val di Susa er en dal i provinsen Torino i Italia. Elven Dora Riparia renner gjennom dalen som har fått sitt navn fra byen Susa. Det finnes spor etter mennesker her flere tusen år tilbake i tiden. Romerne fant at de kunne benytte dalen som gjennomfartsåre til Gallia. Siden har den vært benyttet mange ganger bl. annet av Hannibal, Julius Caesar, Karl den store, langobardene og i senere tid franske og spanske tropper. I 1870 ble Frejustunnelen åpnet, og dalen ble derved forbundet med Frankrike med jernbane. I 1980 ble det åpnet en motorveitunnel ved siden av jernbanetunnelen. Motorveien A32 (Torino – Bardonecchia) forbinder det italienske motorveinettet med tunnelen. Idag er dalens økonomi først og fremst basert på vinterturisme. Under de olympiske vinterleker 2006 arrangertes det øvelser i Sauze d'Oulx. Biologisk kontroll. Biologisk kontroll er bekjempelse av "skadegjørere" uten bruk av giftige kemikalier. En skadegjører kan være et skadedyr, en parasitt eller en uønsket vekst (plante). Biologisk kontroll brukes om både planter og dyr, og er bruk av levende organismer for å bekjempe skadegjørere. Bekjempelse av skadedyr på planter eller plantesykdommer kalles biologisk plantevern. Biologisk kontroll brukes mest på små og begrensete områder i Norge, som i drivhus, og det er ikke vanlig å bruke slike metoder på større områder ute. Kontroll over skadegjørere. Økt kunnskap om planter og dyr – og sammenhengene i naturen, gir mindre forbruk av giftige kjemikalier til bekjempelse (kontroll) av skadedyr eller planter (ugress). Etter at en begynte med flatehogst i skogbruket fikk Gransnutebillen gode leveforhold og ble et alvorlig skadeinsekt i skogbruket. Et annet problem er at landbruket mer og mer dyrker det samme planteslaget over et stort område (monokultur). Da får eventuelle skadedyr rikelig med mat og kan formere seg opp i store antall og til blir et problem i landbruk og skogbruk. Dette kan få alvorlige økonomiske konsekvenser. Skadegjørerne må bekjempes. Kontroll ved hjelp av dyrets, plantens naturlige fiende. Dyr, som er parasitter (nematoder, midd, snylteveps og flere andre) eller rovdyr (marihøner, gulløyer) er vanlig å bruke for å bekjempe et annet skadedyr. Men det å skaffe tilveie (eller alltid kunne levere) levende insekter i store nok mengder til biologisk bekjempelse, er ikke like enkelt, og kan by på problemer. Insekter kan ikke produseres og lagres til behovet kommer, og selve produksjonen er komplisert. For det første må en vite hvilket skadeinsekt som skal bekjempes og deretter hvilket insekt som skal biologisk bekjempe skadeinsektet. Og for å produsere nok må en ha den riktige maten (næringsplanten) eller i alle fall kunnskapen om og tilgangen til en ”kunstig” næringkilde. Leppefisker som berggylt brukes innen fiskeoppdrett for å bekjempe lakselus. Kontroll ved hjelp av sykdomsorganismer. Virus er en sykdomsorganisme. Den kan enkelt lagres ved lav temperatur og brukes ved behov. Bakterier, er en sykdomsorganisme. De er ganske enkle å lagre og de kan produseres rimelig raskt med kunstig næring, riktig lys og temperatur. Kontroll ved hjelp av feller. Ulike feller er også brukt med hell. Kontroll ved hjelp av kjemikalier. Kjemisk kontroll (bekjempelse) er utrydding eller bekjempelse av uønskede planter og dyr ved hjelp av kjemikalier, som kan enten være farlige (giftige) eller ufarlige for miljøet (f.eks organisk nedbrytbare stoffer). Tradisjonelt er det i landbruk og hagebruk brukt store mengder pesticider for å bekjempe sykdom, ugress og skadedyr. Kontroll ved hjelp av planteforedling. Planteforedling og mer motstandsdyktige planter er en annen løsning på problemet med skadegjørere. Pilsner Urquell. Pilsner Urquell (tysk, «Pilsner-urkilde») er et ølmerke som stammer fra byen Plzeň (tysk: Pilsen) i Bøhmen (siden 1993 en del av Tsjekkia). Ølets historie går tilbake til Bürger Brauerei, som ble etablert som et borgerbryggeri i Pilsen i 1839, for å brygge øl etter bayersk oppskrift. Bürger Brauerei rekrutterte den bayerske ølbyggeren Josef Groll, som utviklet ølmerket "Pilsner Bier" (se pilsner). Ettersom pilsnerølet raskt ble populært langt utenfor Bøhmen, og også andre bryggerier begynte å lage «pilsnerøl», registrerte Bürger Brauerei i 1898 varemerket "Pilsner Urquell", for å understreke at deres øl var den opprinnelige pilsneren. "Pilsner Urquell" er i dag et av de viktigste varemerkene til den verdensomspennende ølprodusenten SABMiller, som også har startet brygging av Pilsner Urquell i Polen og Russland. Urquell er på smak noe mer bittert enn de fleste andre pilsnertypene. Det har også en god fruktighet, men relativt beskjeden sødme. Redvald Larssen. Redvald Larssen (født 11. april 1872, død 2. februar 1951) var en norsk politimann. Redvald Larssen var småbrukersønn fra Sør-Fron, som etter underoffiserskolen og 8 dagers politiopplæring begynte ved Kristiania-politiet i 1893. Etter 4 år som patruljerende konstabel på Grønland og Vaterland, ble han forfremmet til oppdagelsesbetjent. Han ledet politiets fremmedkontor 1908–19, og var kriminalavdelingens overbetjent fra 1919 til han gikk av for aldersgrensen i 1937. Larssen var engasjert i sikkerhetstjenesten i forbindelse med kroningen i 1906, keiser Wilhelms besøk i Balestrand i 1913, og andre nasjonale begivenheter. Han var sentral i etterforskningen av flere kjente kriminalsaker; blant annet von Rautenfels-affæren i 1917, da en gruppe finske sabotører i tysk tjeneste ble avslørt og omkring 1 000 kilo sprengstoff beslaglagt på Grünerløkka. Larssen underviste i praktisk etterforskning ved Statens Politiskole fra 1919 til –40, og sto for oppbyggingen av Politimuseet, som han bestyrte til 1942. Han engasjerte seg også i politikken, var bystyrerepresentant for Venstre i flere perioder, og aktiv i Måteholdsrørsla etter opphevelsen av alkoholforbudet. Han var blant medstifterne av og senere styremedlem i Polititjenestemennenes forening, og (som eneste ikke-jurist) medlem av Politilovkomiteen 1912–14. Redvald Larssen utga i 1946 boken "Fra vekterstuen til Møllergaten 19: erindringer fra 44 års tjeneste ved Oslo politi" (Aschehoug), der både hans egen karriere og politiets historie er forsøkt satt inn i en kulturhistorisk ramme. Kilde. Gard Espeland, «Politidetektiven frå Søre Li'n», "Fronsbygdin" 2005, s. 124 -- 136 Larssen, Redvald Larssen, Redvald Larssen,Redvald Feromon. Feromon (fra gresk "pherein" å bære eller transportere og "hormon" å stimulere) er et duftstoff, et kjemisk signalstoff, som utskilles fra kjertler hos noen dyr og som virker mellom individer av samme art. Dette kalles også for et duftspråk, når dyr formidler beskjeder som duftinntrykk til hverandre. Feromonene har ulike navn etter hvilken funksjon de har. Feromoner skiller seg fra andre luktstoffer ved at vi ikke trenger å oppfatter selve lukten bevisst for at de skal virke. Disse stoffene spiller likevel en viktig rolle i kommunikasjonen mellom individer i en dyregruppe og da særlig i den kjønnsmessige kommunikasjonen. Seksualferomoner. Seksualferomoner virker på det motsatte kjønn og gjør at en han og en hun finner hverandre og kan gjennomføre en parring. Sommerfugler og andre dyr. Hunnene produserer en artsspesifikk duftblanding (feromoner) som hannen kan oppdage på langt hold. Dette finner sted hos mange arter. Hos insekter er ofte hannen utstyrt med velutviklede antenner, såkalte fjærantenner. Slike antenner har mange tusen sansehår som inneholder luktereseptorer. Hannen er spesielt utstyrt med luktereseptorer for å kjenne igjen de feromonene en hun sender ut. Hos noen arter kan en han følge dette duftsporet i flere hundre meter. I nyere tid er feromoner brukt som lokkemiddel i feller for å bekjempe skadedyr. Metoden går ut på å lokke hannene til fellen ved hjelp av hunnens seksualferomon, for deretter å uskadeliggjøre dem. Sporferomoner. Sporferomoner anvendes av maur for å markere veien til maten eller tilbake til maurtuen. Alarmferomoner. Alarmferomoner brukes i maursamfunnet til for å få maurene i forsvars- eller angrepsstemning ovenfor en truende fare. Hos sosiale insekter. Hos samfunnsdannende insekter som bier og maur, utsondrer både larver og pupper, feromoner som gjenkjennes av arbeiderne i bolet. Disse er medvirkende til at utviklingen bremses hos hunner, slik at disse ikke blir fullt forplantningsdyktige. De blir sterile individer som hos samfunnsdannende insekter kalles "arbeidere". Aggregasjonsferomoner. Mest kjent er kanskje barkbillene og «barkbillekrigen» på Østlandet på 1980-tallet. Barkbillenes feromoner kalles gjerne for aggregasjonsferomoner. Hos barkbiller fra slekten "Ips" er det hannene som sender ut feromoner, og som starter innboringen i trestammen. Både hunner og hanner tiltrekkes av feromonene. Hensikten er å samle nok individer til å overvinne treets forsvarsstoffer, som er kvaen som pipler ut i borehullet. Sporer av blåvedsopp som er klebet til billenes kropp blir avsatt i borehullene. Soppen vokser så inn i veden og sperrer vanntransporten i trestammen. Hvis strømmen av plantesaft fortsatte, ville egg og larver drukne i vann og kvae. Feromoner hos mennesket. Hos menneske utskilles feromoner blant annet i svette.Mannens feromoner kalles androstenoner og produseres av egne kjertler i armhulene og i skrittet. Kvinnenes feromoner kalles copuliner – et navn som ganske riktig stammer fra ordet kopulasjon eller parring. Copulinene produseres av egne kjertler i skjeden og er sammensatt av mange ulike organiske syrer. Hvor mye som produseres av hver enkelt syre varierer gjennom menstruasjonssyklusen. Dette er årsaken til at kvinner som lever tett sammen synkroniserer sin menstruasjonssyklus. Det er også vist at man kan gripe inn i og forandre kvinners menstruasjonssyklus hvis man smører mannesvette under nesen på en kvinne Rosfjorden. Rosfjorden er en elleve kilometer lang fjord (fra Hausvik ytterst til Rosfjordsanden innerst) i Lyngdal kommune i Vest-Agder. Ytre del av fjorden danner grensen mellom kommunene Lyngdal og Farsund. Fjorden fryser sjelden på grunn av sitt høye saltinnhold (den fjorden i Norge med høyest saltinnhold) og er derfor godt egnet til transportformål. Lyngdal havn som ligger ved Holmsundet i Rosfjorden er den nest største havnen i Vest-Agder. Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard. Teis Lundegaard (født 8. oktober 1774 i Lyngdal, død 26. februar 1856) var norsk bonde og politiker. Lundegaard møtte på riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 som representant for Lister og Mandals amt. Han stilte seg politisk sammen med Selvstendighetspartiet. Lundegaard kom fra fattige kår, men gjorde det etter hvert godt innen handel langs kysten mellom Christiania og Bergen. Han var en frittalende mann uten særlig respekt for embedsmenn og andre øvrighetspersoner. Lundegaard var gift med sitt søskenbarn og sammen hadde de ti barn, to av dem døde tidlig. Lundegaard på riksforsamlingen. Han ble den første bonden som grep ordet i en debatt, og i de seks ukene forsamlingen varte, var han av de mest snakkesalige. Lundegaard var en av de som var negative til å tillate jøder i riket. Han bidro i debatten om jødene i Norge blant annet ved å rope at alle de som ikke ønsket jøder i riket skulle reise seg. Også i spørsmålet om hva som skulle avgjøre om man fikk stemmerett deltok han. Han gikk også hardt imot at stemmeretten skulle være basert på hvor mye eiendom en eide. «Det er ikke skatten, men mannen som skal tale på tinget» uttalte han. The Royal Trophy. The Royal Trophy er en turnering i golf for herrer mellom lag fra Europa og Asia. Turneringen ble arrangert for første gang i januar 2006 på Amata Spring Country Club i Bangkok i Thailand og har offisiell status på Europatouren, Asiatouren og Japantouren. Det asiatiske laget forener de to konkurrerende lagene fra Dynasty Cup, som spilles mellom Japan og resten av Asia. Lag på åtte mann spiller en serie på 16 matcher, som omfatter foursome-, fourball- og single-matcher. Det konkurreres om et trofé som er donert av kongen av Thailand. Trygve Haugeland. Trygve Haugeland (født 18. mars 1914 i Lyngdal, død 10. desember 1998) var en norsk politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1958–1961, og var vararepresentant 1945–1953. Han var miljøvernminister i Lars Korvalds regjering 1972–1973. Haugeland var varaordfører i Lyngdal 1948–1955. Haugeland var medlem av Nobelkomiteen fra 31. mai 1974 til 31. desember 1984. Han ledet det såkalte Ressursutvalget 1968–1971, som førte frem til opprettelsen av Miljøverndepartementet. I 2003 ble det gitt ut en biografi om Haugeland: Ådne Fardal Klev: "Med Trygve Haugeland i upløgt mark" ISBN 9788299439732 Betsy King. Betsy King (født 13. august 1955) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Hun var aktiv på den amerikanske LPGA-touren fra 1977 til 2004, hvor hun vant 34 turneringer. Hun har deltatt i Solheim Cup fem ganger – i 1990, 1992, 1994, 1996 og 1998 – og hun var kaptein for det amerikanske laget under Solheim Cup 2007 i Halmstad i Sverige. Meritter. Betsy King har vunnet pengelisten tre ganger: i 1984, 1989 og 1993. Svenneprøve. Svenneprøve er en tradisjonsbundet avsluttende prøve som avlegges i et håndverksfag. Svenneprøven kan tas når man har bestått de teoretiske prøvene som gjelder for faget. Selve prøven består av en eller flere dagers arbeid hvor man viser hva man kan. For eksempel vil en kokk eller en konditor få vite hva man skal lage til svenneprøven, slik at man kan forberede seg. Selve prøven følges av en prøvenemnd som vurderer arbeidet gjennom dagen. Observatørene gir poeng gjennom dagen for de ulike prosesser man gjennomfører og trekker poeng når noe mislykkes. Det er imidlertid få som stryker til svenneprøven. Ni av ti får bestått. Etterpå har man tittelen svenn i faget. Svenneprøve i 2003/2004. I tidsrommet fra 1. oktober 2003 til 30. september 2004 var det over 18 000 som gikk opp til svenneprøve. Over 90 prosent av disse besto prøven. Tallet på de som går opp til svenneprøve var noe lavere dette året enn tidligere. Fire av ti var 25 år eller eldre. De fleste (over 3700) tok svenneprøve innen studieretning for mekaniske fag som idag ligger under TIP. Fagprøve. Fagprøve er en avsluttende prøve innen ulike yrker og i noen håndverksfag. Utdannelsen er da fullført og man er fagarbeider. I en del industribedrifter brukes betegnelsen fagoperatør. Gjennomføringsdelen av fagprøven blir ofte tilpasset bedriftens daglige produksjon. Fagbrev. Fagbrev er et avsluttende dokument etter fullført yrkesutdannelse. Fagbrev skiller seg fra svennebrev ved at det tas i andre yrkesfag enn håndverksfag. I de gamle håndverksfagene er det fortsatt svennebrev som gjelder, men der industrien har tatt over for håndverket blir det likevel avlagt fagprøve i stedet for svenneprøve. Fagprøven er da tilpasset bedriftens daglige produksjon. Helen Alfredsson. Helen Alfredsson (født 9. april 1965, i Göteborg, Sverige) er en profesjonell svensk golfspiller. Etter en amatørkarriere der hun blant annet var med på VM og EM for lag, vant det svenske mesterskapet seks ganger mellom 1981 og 1988, og vant turneringer på den svenske profesjonelle touren Telia Tour, ble Alfredsson profesjonell i 1989. Da debuterte hun på WPGET, som senere ble Ladies European Tour, og fikk såpass bra plasseringer at hun ble Årets nykommer (Rookie of the year) på touren. Den første seieren kom i Women's British Open i 1990. Høsten 1991 gjennomgikk hun LPGA-tourens kvalifiseringsskole, og med en 17. plass derfra fikk hun spillerett på LPGA-touren fra 1992, og også her ble hun Årets nykommer. Den første seieren på LPGA-touren kom året etter, da hun vant major-turneringen Nabisco Dinah Shore. Hun har også seire i Women's British Open og Evian Masters, men disse regnes kun som major-turneringer i Europa. Alfredsson har også seire på den japanske og australske kvinnetouren. I 1990 var Alfredsson med på den første Solheim Cup-turneringen. Også i 1992, 1994, 1996, 1998, 2000, 2002 og 2009 var hun med. På 28 matcher i Solheim Cup har hun 11 seire, en delt match og 16 tap. I 2007 var hun det europeiske lagets kaptein. Kivledalen. Kivledalen er en dal i Seljord Kommune og ligger mellom fjellene Skorve og Hattefjell. I bunnen av dalen renner Kivleåi og skaper flere naturperler som Hanakamfossen, Tresslandgryta og Nystaulhølen. Elven renner ut Vallaråi i vallar som siden renner ut i nordenden av Seljordsvannet. Bosetning. Første kjente bosetning ble etablert på 1500-tallet på hovedbølet, som i dag fortsatt er bebodd og heter Nordigard Kivle. Kivledalen består av flere småbruk som var i daglig drift frem til slutten av forrige århundre. Dalen har i dag ca. 15 fastbeboende. Sagn. Kivledalen er en dal bestående av flere sagn, mest kjente er sagnet om Kivlemøyane. I følge sagnene skal det ha stått en kirke på Nystaulækrun. Rekreasjon. Kivledalen er et velkjent rekreasjonstede for Seljordsbefolkning. Det er merkede turløper til Gøysen (1370 moh) via Listaul og til Nordnibba (1360 moh) via Skrovestaul. Om vinteren er det preparerte skiløyper til Lomma og Manndal. Kraftutbygging. I 2001 fikk Olav Kåsa konsesjon til å bygge minikraftverk i Hovuddukfossen. Dette anlegget stod ferdig i 2003. Plosiver. En plosiv eller lukkelyd er en språklyd som uttales ved en fullstendig lukning på artikulasjonsstedet. Svennebrev. Svennebrev er et avsluttende dokument etter fullført yrkesutdannelse i et håndverksfag / mesterfag. Utdeling av svennebrev foregår ved en høytidelig seremoni i de ulike kommuner. Arrangementet foregår en eller to ganger i året. Det kan også foregå en utdeling av svenneprøvemedalje til kandidater som har utmerket seg spesielt. Det tildeles også fagopplæringspriser til bedrifter som har stått for en spesielt god opplæring av kandidatene. Bilabialer. Owere igbo har en seks-veis kontrast blant bilabiale plosiver:. * Tom Koenigs. Tom Koenigs (født 25. januar 1944) er en tysk politiker (De grønne) og FN-diplomat. Koenigs tilhører en bankierfamilie fra Köln. Han gav sin millionarv til FNL som kjempet mot USA i Vietnam og til chilenske opposisjonelle grupper som kjempet mot Augusto Pinochets regjering. Etter gammelspråklig Abitur (artium) på internatskolen Birklehof og banklære studerte han bedriftsøkonomi i Berlin, og engasjerte seg i studentbevegelsen der. Fra 1993 til 1997 var han leder for finansforvaltningen i byen Frankfurt am Main, og fra 1989 til 1999 byråd for miljø, energi og brannvern. Deretter har han virket i FN-systemet. Han var vise-spesialutsending til Kosovo, og hadde ansvar for oppbyggingen av sivilforvaltningen der. I 2002 ble han spesialutsending til Guatemala, hvor han som leder for en FN-misjon skulle overvåke at en fredsavtale mellom de tidligere motstanderne i borgerkrigen ble etterlevd. I 2005 ble han Claudia Roths etterfølger som ansvarlig for menneskerettighetspolitikk og humanitær hjelp i det tyske utenriksministerium. I februar 2006 etterfulgte han franskmannen Jean Arnault som FNs spesialutsending til Afghanistan. Eksterne lenker. Koenigs, Tom Koenigs, Tom Kjøttetende plante. Flue på blad av tettegras. Kjøttetende planter lever delvis av smådyr, vesentlig insekter, men samtlige er fotosyntetiserende så fangsten av smådyr er kun et bidrag til å skaffe næringsstoffer som det er lite av i jordsmonnet de lever på. Fangstmetodene er forskjellige. De kjøttetende plantene utgjør ikke noen enhetlig systematisk gruppe, men representerer lignende løsninger på et felles økologisk problem (næringsmangel, særlig nitrogen) og kan delvis betraktes som eksempler på konvergent evolusjon. Kjøttetende planter vokser gjerne på steder der jordsmonnet er næringsfattig, som for eksempel myrer, og de har derfor spesialisert seg på å fange insekter og benytte dem som næringstilskudd. Smådyrene fanges på ulike måter. Enkelte planter har slimutsondrende glanshår, som dyrene blir sittende fast på, hvoretter bladene langsomt omslutter dem. Andre har lignende fanghår, men deres blad lukker seg ikke. Bladene av enkelte arter lukker seg plutselig ved berøring av innsiden. På enkelte kjøttetende planter finnes innhulninger, som dyrene fanges i. Andre arter utskiller et slags honning, som lokker insektene til bladene. En slekt har blad med ballonger, med åpning som er dekket med en klaff, som ved et svakt trykk åpner seg, men etter at trykket er opphørt lukkes ballongen igjen. I Norge finnes det tre slekter av slike planter: soldoggslekta, blærerotslekta og tettegrasslekta. Andre planter som fanger smådyr. Det finnes planter som fanger insekter eller småkryp, uten at de gjør seg nytte av disse som næringstilskudd. Tjæreblomst ("Lychnis viscaria") har klebrig stengel og fanger insekter og småkryp, men planten gjør seg ikke nytte av dyrene. Finnes særlig i tropiske strøk. Dreng. Dreng (av gammelnorsk "drengr", (ung) mann) er et skandinavisk uttrykk for gutt. På dansk er det den vanlige betegnelsen for en gutt, mens på norsk brukes det idag utelukkende i betydningen gårdsgutt. Dreng blir også brukt som fornavn. Gårdsgutt. En gårdsgutt eller dreng er en ung gutt eller mann som gjør tjeneste på en gård. Historisk var det i Norge (og andre land) vanlig at gutter fra mindre bemidlede bondeslekter eller husmannsslekter søkte slik tjeneste på større gårder. Betalingen var ofte ikke mer enn kost og losji. Boikott Israel. Boikott Israel er et norsk tverrpolitisk nettverk av organisasjoner og politiske partier som arbeider for boikott av staten Israel (se boikott av Israel i Norge). Nettverket har bred oppslutning på den norske venstresiden, og ble startet i februar 2001. På nettverkets hjemmeside står det at de har sett seg «lei på Israels skandaløse og menneskefiendtlige politikk mot palestinerne», som de mener førte til Al-Aqsa-intifadaen som brøt ut i september 2000. Fjellhumle. Fjellhumle også kalt høyfjellshumle ("Bombus balteatus" Dahlbom) er en våre store alpine humlearter. Kjennetegn. Fjellhumle er en stor humle hvor den sørlige bestanden har et innslag av 25 til over 50% melanisme (mørkere farge i pelsen). Brystet er sort med to gule bånd. Bakkroppen med et bredt gult bånd på de første leddene. Bakkroppspissen er lyst gulig eller rødlig. Hannene har gjerne en mer diffuse farger med store variasjoner. Størrelse. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Radial cellen: 5,00 mm (4,75-5,25 mm) Bolet. Det er få kjente bolfunn i Norge. Bolene er små og underjordiske og bygge i musebol. MTP. Media Transfer Protocol (MTP) er en filoverføringsprotokoll utviklet av Microsoft, som erstatter protokollen USB Mass Storage (UMS) på flere nyere mediaavspillere. Protokollen er nært beslektet med Windows Media Player, og tidligere Microsoft-utviklede protokoller som Picture Transfer Protocol (PTP). Utbredelse. En viktig samarbeidspartner for utbredelsen av protokollen har Microsoft i Creative, som med sin Creative Mediacenter Zen-spiller var den første til å benytte protokollen. Den koreanske produsenten Iriver har også sluppet flere nye modeller med MTP i Europa og USA. Fordeler og ulemper. I forhold til UMS har MTP en fordel, nemlig at den kan synkroniseres med spillisten i Windows Media Player 10. Protokollen har også den ulempen at den utelukkende fungerer mot operativsystemet Windows XP med Media Player 10 installert. Dermed blir brukere av Mac, Linux og eldre Windows-versjoner ekskludert fra å bruke disse medieavspillerne. Kritikere hevder at dette er nok et forsøk fra Microsoft på å kontrollere forbrukermarkedet, slik at man må ha et operativsystem fra Microsoft for å utføre hva man ønsker i hverdagen. Datasikkerhet. Datasikkerhet, Informasjonssikkerhet eller IT-sikkerhet er et fagområde som er knyttet til nøkkelbegrepene "konfidensialitet", "integritet" og "tilgjengelighet". Det engelske ordet for informasjonssikkerhet, information security, blir ofte forkortet INFOSEC. Nøkkelbegrep. Bruk av kodekalkulator er fortsatt den vanligste metoden for å gjøre konfidensiell informasjon tilgjengelig. Konfidensialitet: Å sikre at informasjon bare er tilgjengelig for de som skal ha tilgang. Integritet: Å sikre at informasjon er korrekt og fullstendig. Tilgjengelig: Å sikre at informasjon er tilgjengelig innenfor de krav som er satt. Hensikten er å iverksette relevante, tilstrekkelige og effektive tiltak slik at forretningsprosessene har tilgang til informasjon med nødvendig kvalitet. Andre begrep. Andre begrep knyttet til datasikkerhet er "ikke-benekting" og "sporbarhet" som har en innbyrdes avhengighet. Ikke-benekting: (Engelsk: Non repudiation) Beskriver metoder som skal dokumentere at en handling virkelig har vært gjort av en konkret definert person. Sporbarhet: Beskriver metoder som skal knytte enhver endring av informasjon til en ident, for eksempel slik som historikk-siden på Wikipedia. Risikostyring. Nettopp bildet av hva "nødvendig kvalitet" betyr er vesentlig. Alle tiltak som gjøres vil være kostnadsdrivende slik at det er viktig å velge de rette tiltakene. Fagområdet risikostyring blir dermed viktig. En risikoanalyse vil avdekke områder hvor kostnaden til et tiltak oppveier kostnaden ved å unnlate å gjøre tiltaket. Policy-arbeid. For at en bedrift skal gøre tiltak som virker i samme retning og er konsistente bør enhver bedrift utvikle en datasikkerhetspolicy og ha en datasikkerhets-håndbok som detaljerer policyen. Det finnes gode standarder som kan benyttes i dette arbeidet, for eksempel NS 7799 som finnes i en del varianter bl.a BS 7799 og NS-ISO/IEC 17799. Revisjon. Datasikkerhet er knyttet nært mot bedriftens økonomistyring. I forkant av regnskapsrevisjon gjøres det ofte revisjon av IT-systemene. COBIT er en modell som ofte benyttes i det arbeidet. Vanlige feil. Det er vesentlig at datasikkerhetsarbeidet er en kontinuerlig prosess og ikke preges av en samling strakstiltak. Konsekvensen av slike er at tiltakene blir kostnadsdrivende, ikke er effektive og virker mot hverandre. "Manglende eierskap" er et område som ofte er årsak til økt kostnad og risiko. Alle IT-system bør ha en eier som er ansvarlig for leveransen fra systemet og som bærer kostnaden ved både kvalitetsfremmende tiltak og de feil som inntreffer. Svenn. Svenn er en fagarbeider underlagt en håndverksmester i et håndverksfag. Denne har ofte lærlinger under seg. En svenn kunne i tidligere tider være en reisende/omreisende/vandrende fagarbeider. Dette er en tradisjon som fortsatt holdes delvis i hevd i enkelte fag. Etter læretid og avlagt svenneprøve måtte gjerne den nye svennen dra til andre steder for å lære videre i en periode over minst to år. Laugene holdt enkelte steder hus hvor svennene kunne overnatte og få formidlet arbeid. Terneuzen. Terneuzen er en by og kommune som ligger på sørsiden av Westerschelde (også kjent som "Honte") i regionen Zeeuws-Vlaanderen i den nederlandske provinsen Zeeland, med hensyn til antall innbyggere er den provinsens største kommune. Terneuzen fikk byrettigheter i 1584. Byen har Nederlands tredje største havn, etter Rotterdam og Amsterdam, og er dessuten forbundet med Gent i Belgia via Gent-Terneuzenkanalen. Langs denne kanalen ligger flere industribedrifter i den kjemiske sektoren. En av dem er Dow Chemical som har sitt hovedkontor her, Dow er også Zeelands største arbeidsgiver. Byen Terneuzen er kommunens sentrum, blant annet ligger et teater og et regionalt sykehus her. I årenes løp har det som tidligere var byens havn, blitt dens torv og det finnes spor av de gamle festningsverkene i Lange Kerkstraat og Nieuwstraat. Geografisk sett ligger Terneuzen inneklemt mellom Gent-Terneuzenkanalen og "Othense kreek". På den andre siden av Othense kreek ligger tettstedet Othene og der har bydelen "Othenepolder" blitt bygget. Med hensyn til turisme er Philippine ved grensen med Belgia godt kjent for restaurantene som serverer blåskjell, den har til og med en fontene som er formet som et blåskjell plassert midt i tettstedet. Terneuzen er også kjent som byen «Den flygende hollender», kaptein van der Decken, kom fra. I følge overleveringer skulle han, etter å ha forbannet Gud, ha blitt dømt til å seile for evig. Historien ble kjent via Frederick Marryats roman "Spøkelsesskipet" og Richard Wagners opera "den Flyvende Hollender". Fylkesveiene "N61" og "N62" (Westerscheldetunnelen) forbinder Terneuzen med øyene i Zeeland og Belgia. Westerscheldetunnellen mellom Terneuzen og Ellewoutsdijk på Walcheren ble tatt i bruk 15. mars 2003. Fra 1325 til åttiårskrigens begynnelse i 1568. Ter Nose (Terneuzen) nevnes i 1325 som en strategisk viktig havn i forhold til Gent, som stedet var forbundet med vannveien, av en kanal kalt "Gentse Vaart". Havnen nevnes for første gang i 1460, og brukes da som omlastingshavn. Varer lastes fra sjøgående skip over på skuter trukket av hester, som bringer varene til Gent. I 1491 forsterkes byen, antagelig på grunn av den strategiske posisjonen den har ved kanalen til Gent. Åttiårskrigen. I 1575 bygget Filip II et fort ved Terneuzen. Han håpet på denne måten å beskytte Zeeuws-Vlaanderen mot de i Vlissingen baserte vanngeusenes gjentatte raid. I denne perioden hørte Terneuzen vekselvis til De forente Nederlandene og Spania. Servaas van Steelant, baljuw i "Land van Waas" (herskerens representant i byer og områder under Ancien Régime) gikk i 1583 over fra De forente Nederlandene til Spania. Dermed falt Hulst, Axel og Sas van Gent under spansk regime, og økte muligheten for at Terneuzen kunne bli spansk område. I 1583 tok skutetrafikken mellom Gent og Terneuzen slutt. Gentse Vaart ble stengt da Hohnelohe bygget «Moffenschans» ved Terneuzen etter at han hadde inntatt byen med 10 vendels (hovedsakelig tyske) leiesoldater 6. november 1583. Det lyktes ham å holde spanjolene borte fra byen, der også en garnison ble forlagt. Disse årene var tunge for Terneuzen og dens innbyggere. Under åttiårskrigen lå byen i frontlinjen, fattigdommen var stor og bøndene hadde ikke hatt noen god høst siden mye av avlingene hadde gått tapt på grunn av krigshandlinger. Mye av avlingene som fantes, ble ødelagt da hele områder ble satt under vann. 17. juli 1586 ble Terneuzen brukt som base av Nederlandenes tropper da de angrep og gjenerobret Axel, som da var under spansk herredømme. Det attende og nittende århundre. Helt frem til den østerrikske arvefølgekrigen ble Terneuzen ikke truffet av andre kriger som Nederlandene deltok i. I november 1747 ble Zeeuws-Vlaanderen besatt av franske tropper, men byens magistrat forhindret at Terneuzen måtte innkvartere tropper ved å betale 200 dukater. Troppenes kommandant ble noe senere tilbudt 8 – 10 000 dukater for å trekke fire rytterkompanier ut av området, de siste franske troppene forlot området rundt Axel og Terneuzen 28. januar 1749. 45 år senere, i oktober 1794 inntok franske tropper Terneuzen. Frankrike hadde inntatt hele Zeeuws-Vlaanderen, og innlemmet det i det franske riket. Grensen mellom fransk område og den Bataviske Republikken lå i fjorden Westerschelde. De siste franske soldatene forlot byen 2. februar 1814. En ny trussel kom i juli 1809, da England hadde lagt en flåte utenfor kysten ved Vlissingen med 40 000 mann og 6000 hester ombord. Flåten hadde fått i oppdrag å uskadeliggjøre skipsverftene og arsenalene i Terneuzen, Vlissingen og Antwerpen. I august entret skipene Westerschelde, og seks tomastere slapp anker ved Ellewoutsdijk ved Terneuzen – men angrepet uteble. Terneuzen hadde vært heldig, kun 23 døde etter at en engelsk granat hadde truffet et batteri Napoleon hadde opprettet i Margarethapolder ved Zaamslag. De siste engelske skipene forlot fjorden i desember 1809. I 1827 ble det etter mer enn 240 år igjen mulig for skip å fare mellom Gent og Terneuzen da Gent-Terneuzenkanalen ble åpnet. Takket være denne kanalen vokste byen til et viktig handelssted, noe den fremdeles er. Havnene langs kanalen og kanalen selv spiller en viktig rolle i Terneuzens økonomi. Belgiske opprørere som ville stifte et eget belgisk kongedømme, prøvde i 1830 å overtale beboerne i Zeeuws-Vlaanderen til å slutte seg til dem, slik at området kunne bli en del av det fremtidige kongedømmet. Rundt 75 væpnede opprørere under ledelse av Ernest Gregoire begynte erobringen av Zeeuws-Vlaanderen ved å innta Terneuzen den 20. oktober 1830. De fratok Terneuzens skatteinnkrever pengene han hadde, og røvet 25 geværer og 4 sabler med tilbehør fra kapteinen i det 5. kompaniet av det lokale skyttervesenet. Erobringen varte ikke lenge, gruppen forlot byen etter fire timer, hvorfor er ikke kjent. 17. juli 1833 ble ved kongelig resolusjon befalt at Terneuzen festning skulle forsterkes med ni bastioner, flere byporter, kruttlagre og andre bygninger. En av de nye bygningene var arsenalkasernen i Nieuwstraat. Det tyvende århundre. Den første verdenskrig rammet ikke byen i nevneverdig grad. Fra august 1914 frem til Antwerpens fall 9. oktober samme år sørget den hovedsakelig for en jevn strøm av flyktninger fra Belgia til Zeeuws-Vlaanderen. Etter at Antwerpen ble inntatt økte antallet flyktninger sterkt. Under den annen verdenskrig ble byen besatt av tyske tropper fra 24. mai 1940 frem til 20. september 1944 da den ble befridd av en del av en polsk panserdivisjon. Knapt ti år etter den annen verdenskrig ble Terneuzen og Zeeland igjen rammet av en katastrofe. Natten mellom 31. januar og 1. februar 1953 ble området truffet av en springflo, med påfølgende oversvømmelse, som kom til å bli hetende "de watersnood van 1953". Dette er en av de største katastrofene som har truffet Zeeuws-Vlaanderen og provinsen i moderne tid. For å forhindre at dette skulle gjenta seg ble byggingen av det såkalte Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken) startet i 1960. De lavereliggende delene av byens sentrum var i flere dager oversvømt. Takket være hjelp fra mange frivillige hjelpere, det lokale brannvesenet og rundt hundre militære som ble sendt fra Weert i provinsen Utrecht, ble sporene etterhvert fjernet og byen igjen mer beboelig. I 1968 ble Gent-Terneuzenkanalen igjen tatt i bruk etter at den hadde blitt gjort bredere, samtidig som de nye slusene ble tatt i bruk. Disse forbedringene forårsaket en ny økonomisk vekst for byen og kommunen. Rundt denne tiden åpnet kjemikonsernet Dow Chemical en ny fabrikk her. De har i dag (2005) 2085 ansatte og er en medvirkende årsak til at Terneuzen er Zeeuws-Vlaanderens største kommune og dessuten et viktig handels- og industrisentrum. Tettsteder og landsbyer i kommunen. Til kommunen hører, etter herindelingen som fant sted 1. januar 2003, byen Terneuzen og tettstedene Axel, Biervliet, Hoek, Koewacht, Overslag, Philippine, Sas van Gent, Sluiskil, Spui, Westdorpe, Zaamslag, Zandstraat og Zuiddorpe. Pelle Politibil. Pelle Politibil er en norsk fantasifigur fra flere filmer, tv-serier og bøker for barn. Han blir framstilt som en snakkende, svart og litt hvit Volkswagen boble med «øyne» på frontlyktene. Figuren ble opprinnelig skapt av politimannen Åge Magnussen i Bodø på midten av 1980-tallet som et ledd i trafikksikkerhetsarbeidet for barn. Radioserie, TV, film, turné m.m.. Pelle Politibil hadde sin første opptreden i «Barnetimen for de minste» på NRK radio i 1986. Etter tre sesonger på radio og to bokutgivelser, debuterte Pelle Politibil i 1993 med egen serie på fjernsyn og ble en av Norges mest populære barne-TV-figurer. Pelle Politibil har også turnert landet rundt med egen forestilling – sett av mer enn 100 000 barn og voksne. Bilen fra TV-serien har seinere blitt brukt i trafikkinformasjon for barnehagebarn, særlig i Vestfold. NB! Dette er ikke "ekte" Pelle. Den ekte må man nordover for å finne. I 2002 kom kinofilmen med figuren. Det har også blitt laget et Gullstikka-nominert spill, leketøy og andre kommersielle spin off-produkter med figuren. Sangen om Pelle Politibil, "Pelle-sangen", ble framført av Lennart Mårli og Steinar Toftesund. Den ble en populær kjenningsmelodi for serien. Kinofilmen. Pelle Politibil er en norsk spillefilm fra 2002, basert på karakterene fra historiene om Pelle Politibil. "Pelle Politibil" er filmen om «lille Maria» som blir frastjålet sykkelen sin av skumle tyver med skumle planer. Politimannen «Onkel Rikhard» (Gard B. Eidsvold) vil gjerne hjelpe henne med å finne både sykkel og tyver, men har ingen politibil. En stjerneklar natt ønsker «Maria» seg et mirakel, og samme natt får hun ønsket oppfylt; i et fargesprakende gnistregn blir «Pelle Politibil» født og jakten på tyvene kan begynne. FLOPS. Floating point operations per second (FLOPS) er et mål på ytelsesevnen til en flyttallsprosessor. Denne ytelsesevnen oppgis ofte i megaflops (MFLOPS), dvs millioner FLOPS. Trondheim Kino. Trondheim Kino driver to kinoer i Trondheim, Prinsen kino og Nova kino og er et aksjeselskap som er heleid av Trondheim kommune. Historie. Trondheim Kino ble opprettet i 1918 som følge av at Stortinget fem år før ga kommunestyrene rett til å gi konsesjoner for kinodrift. Trondheim Kommune overtok det da privateide "Verdensteateret" på Circus-tomta i Prinsens gate, som tidligere hadde vært Nordens største kino med 1150 sitteplasser, og dets direktør Hans Kunig ble da den første kommunale kinobestyrer. Kinosenteret har blitt ombygd i flere omganger og Prinsen Kino framstår i dag som et moderne kinosenter med åtte saler. Trondheim Kino inngikk i 1938 en avtale med Folkets hus om kinodrift og seks år senere ble kinoen åpnet under navnet "Sentrum Kino". Denne var i drift fram til 1993, da den store salen ble bygd om til fem saler og omdøpt til "Nova Kinosenter". Kinosenteret ble ytterligere ombygd i perioden 2003–2004 og fikk da ytterligere seks saler. Novas storsal, Liv Ullmann-salen, ble pusset opp i april/mai 2006 og salen fikk nye farger, nye kinostoler og et forbedret lydanlegg. I Trondheims nabokommune Strinda var ikke kommunestyret interesserte i å drive kino og lot heller distributørene "Metro-Goldwyn" og "Universal Pictures" drive Rosendal Kino fram til 1929, da Trondheim Kino fikk leie lokalene som de senere kjøpte i 1957. Trondheim Kino drev også i mange år kino i Heimdal samfunnshus under navnet Heimdal Kino. Trondheim Kino var i perioden 1992–2000 organisert som kommunal bedrift, og ble heleid kommunalt aksjeseskap fra 2000. Styreleder er Rune Olsø (Ap), mens Geirmund Lykke (KrF) er nestleder. Egil Akselsen er direktør for selskapet. Trondheim Kino AS arrangerer fra 2005 Trondheim internasjonale filmfestival – Kosmorama. Litteratur. Trond E. Haugan: "Byens magiske rom: Historien om Trondheim kino" (Tapir Akademisk Forlag, 2008, ISBN 9788251922425) Noord-Beveland. Noord-Beveland (no. Nord-Beveland) er en kommune og øy i den nederlandske provinsen Zeeland. Via diker er den forbundet med fastlandet. Kommunen er relativt ung, den ble til i 1995 ved en sammenslåing av kommunene Kortgene og Wissenkerke. Noord-Beveland ligger ved Oosterschelde, nord for Walcheren og Zuid-Beveland. Veere og Zuid-Beveland er kommuner som har landgrense med Noord-Beveland. Til kommunen hører tettstedene Colijnsplaat, Geersdijk, Kamperland, Kats, Kortgene og Wissenkerke (rådhus). Fylkesveien "N255" går fra vest til øst gjennom kommunen og knyttes til "N256" som forbinder Goes og Zierikzee. Noord-Beveland er knyttet til Walcheren over Veerse Gatdemningen, mens Zandkreekdemningen forbinder Noord-Beveland med Zuid-Beveland. Demningene er en del av Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken") som beskytter Zeeland mot oversvømmelser og springflo. Historie. Ved Colijnsplaat var det i tidlige tider et tempel viet til Nehalennia, en keltisk-germansk gudinne som beskyttet fiskere og sjømenn. Rundt tempelet oppstod en bosetting kalt "Ganuenta". På slutten av det 3. århundre ble området fraflyttet på grunn av oversvømmelser og Germanernes stadige herjinger. Noord-Bevelands historie er rik på oversvømmelser og springfloer, noe som ikke er merkelig tatt i betrakting at den ligger i et delta. Ny bosetning fant sted fra 800-tallet, mennesker slo seg da ned på øyer som var blitt til takket være avsetning av leire og sand (ned. "slikken"). Etter en kraftig springflo i 1014 begynte man med bygging av diker og opphøyning av eksisterende grunn, i 1100 ble den første kirken bygget i Welle. Etter nok en kraftig springflo i 1134 ble det anlagt diker rundt hele Noord-Beveland, men selv ikke dette var nok. 5. november 1530 ble hele Noord-Beveland satt under vann og i 1532 sørget Elisabethvloed (no. "Elisabethoversvømmelsen") for å la all bebyggelse forsvinne. Kun kirketårnene i Kortgene og Wissenkerke var synlige. Igjen ble det bygget diker og i 1598 var Noord-Beveland delvis vunnet tilbake fra vannet igjen. Tettsteder ble bygget, først Colijnsplaat og Kats, deretter Wissenkerke i 1652, Geersdijk i 1668 og i 1684 var hele Noord-Beveland igjen tørt land. Mennesker flyttet hit ikke bare fra andre deler av Zeeland, men også fra Flandern, Holland, Brabant og Limburg. Atter andre kom flyttende fra utlandet, fra Tyskland, Frankrike, England, Skottland og Sveits. Dialekten på øyen viser at de fleste nybyggerne kom fra Schouwen-Duiveland, det var både arbeidere, håndverkere og skippere som slo seg ned her etter at de hadde arbeidet med å anlegge dikene, ta jorden tilbake fra sjøen og bygge tettstedene. Verd å vite? "Kortgene" er en liten by som fikk byrettigheter i 1431. Den ligger på øyens sørside, ved Veerse Meer. Peter Opsvik. Peter Opsvik (født 25. mars 1939 på Stranda) er en norsk industridesigner og jazzsaksofonist. Som møbeldesigner er han mest kjent for Tripp-trapp-stolen. Virksomhet. Opsvik er utdannet ved Bergen kunsthåndverkskole (1959–63) og Statens håndverks- og kunstindustriskole (1963–64). Han studerte også i Essen før han begynte i Tandbergs Radiofabrikk, der han designet bærbare radioer (1965–70). Samtidig etablerte han frilans samarbeid med Stokke fabrikker (stolene "Oase" og "Inka", 1967) og endelig eget designfirma i 1970 med stolen "Mini max" som et tidlig verk. Hans mest kjente verk, barnestolen "Tripp Trapp" (1972), er produsert av Stokke fabrikker. Den er solgt i flere millioner eksemplarer og er fremdeles i produksjon. «Balans®»-stolene "Variable" (1979), "Gravity" (1983) og "Thatsit" (1991) har også hatt stor suksess (også produsert av Stokke). De ble utviklet i samarbeid med Hans Christian Mengshoel. Ellers kan nevnes "Capisco" (1984), den spiralfjærende "Flysit" (1990), gyngestolen "Actutulum" (1995) og hengestolen "Swing", inspirert av indiansk kunst fra Mexico (1999). Kontorstolen "Credo" ble produsert av HÅG, som Opsvik også har gjort andre design for, "Håg 2010" (1975) og nå nylig fothyllen "StepUp". Den solkraft-drevne bilen "Butterfly" og lydkunst er også varianter i Opsviks repertoar. Musikk. Som klarinettist og saksofonist i Christiania Jazzband og Christiania 12 har han også medvirket på festivaler og innspillinger, og han mottokSpellemannprisen i 1973. Musikalsk improvisasjon i jazz og samtidsmusikk er å finne på hans egen "Woodwork" (NorCD 1999), der man forøvrig hører Eivind Opsvik kontrabass og perkusjon, Helge Lien piano, Bjørnar Andresen kontrabass, Knut Aalefjær lydskulpturer/trommer og Rob Waring lydskulpturer/trommer og perkusjon. Den nakne sannheten om Tristram Shandy, gentleman. Den nakne sannheten om Tristram Shandy, gentleman er en film regissert av Michael Winterbottom og er basert på romanen «The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman» av Laurence Sterne. Romanen (som ble utgitt i ni deler over ti år) har vært regnet som ufilmelig (og av noen, også uleselig). Michael Winterbottoms løsning er å filme den som en film-i-filmen Samtidig som publikum følger deler av handlingen i romanen, følger vi også skuespillerne og filmcrewet bak scenene. Det er ingen dokumentar, men skuespillerne spiller seg selv til en viss grad av karikatur. Deler av disse scenene ble improvisert frem mellom Winterbottom og skuespillerne. Rollene som regissør, forfatter og andre bak kameraet spilles av skuespillere. Filmen ble vist på en mengde filmfestivaler i 2005, og hadde ordiner premiere i slutten av januar både i USA og England. I Norge distribueres den av Oro Film og har premiere 21. juli 2006. Trykking. Trykking er en industriell eller håndverksmessig prosess for å produsere og mangfoldiggjøre tekst og bilder, typisk med trykkfarge på papir ved hjelp av en trykkpresse. Trykking er en absolutt nødvendighet ved utgivelse og distribusjon av informasjon på papir. I Norge er boktrykkerfaget et fag en kan ta mesterbrev i, og det kan omtales som et mesterfag. Trykking i historien. Boktrykkerkunsten med løse typer ble først oppfunnet i Song-dynastiets Kina i 1040-årene av Bi Sheng. Men de kinesiske tegnenes høye antall og intrikate sammensetning forhindret teknikken fra å bli tatt skikkelig i bruk før mange århundrer etter; man foretrakk å trykke fra hele treplater side for side på rispapir. Denne teknikken krevde mange treplater, og det ble ikke rasjonelt, slik at produksjon av trykksaker ble alminnelig. I Europa ble boktrykkerkunsten oppfunnet på 1400-tallet av tyskeren Johann Gutenberg. Han kom med ideen om at man heller kunne trykke bokstav for bokstav, og det ble mye lettere enn å skjære ut hele sider av gangen. Den første «masseproduserte» boka var en bibel han trykte fra 1455. Grunnprinsippene i Gutenberg-prosessen forble vanlig helt til digital setting overtok i siste del av 1900-tallet. Se: Liste over boktrykkere Moderne trykkeprosesser. Alle fire teknikker kan brukes både til industriell og kunstnerisk trykking. Arnavågen. Arnavågen strekker seg fra Indre Arna til Sørfjorden. Garnes ligger på østsiden og Ytre Arna på vestsiden av vågen. Bergens eneste lakseelv, Arnaelva, munner ut i Arnavågen. Det er ikke uvanlig å ta laks på 10-15 kg her. I bunnen av Arnavågen ligger Øyrane Torg og småbåthavnen. Enda en småbåthavn ligger litt lenger ute ved Festtangen. Her er tre bademuligheter, Kalvetrevik (Hegglandsviken/Heggen) på østsiden i retning Garnes, Holmen på vestsiden (parkeringavgift) mot Ytre Arna, og Garnestonæ (Tonæ) ytterst mot Sørfjorden på Garnes. Tankfly. a> fyller drivstoff fra KC-135 Stratotanker. Tankfly er et spesielt transportfly med store interne tanker med drivstoff for å gjennomføre "lufttanking" eller «"overføring av drivstoff i luften"». Vanligvis er denne typen fly brukt av flere lands luftforsvar for å gi drivstoffstøtte til andre typer fly med mindre rekkevidde. Disse flyene er som oftest ombygde transportfly. Det amerikanske luftforsvaret bruker hovedsakelig KC-135 Stratotanker og KC-10 Extender, begge fra Boeing. Northrop Grumman KC-45 er under utvikling og skal erstatte flåten av KC-135 og KC-10. Et unntak fra regelen om å bruke konverterte transportfly finnes i De forente staters marine som bruker jagerflyet F Super Hornet som kan operere fra Hangarskip. Det russiske luftforsvaret bruker for øvrig Il-78 Midas og en modifisert Tu-16 Badger. Lufttanking. Lufttanking, også kalt «drivstoffpåfylling i luften», er en metode for å overføre drivstoff fra et fly til et annet under flyvning. Dette gjør at flyet som mottar drivstoffet kan være i luften i en lengre periode og kan ta av med større last. Vanligvis er flyet som fungerer som tankfly spesielt designet for denne oppgaven. Forutsetningene for å få drivstoffpåfylling i luften er primært et militært behov, og det finnes ingen slike operasjoner innen regulær sivil luftfart. Historie og utvikling. Bommen på et KC-10 Extender. Begynnelsen. Noen av de tidligste eksperimentene innen lufttanking var på 1920-tallet da to saktegående propellfly fløy i formasjon med slange fra en håndholdt drivstoffkanne fra det ene flyet til det andre, noe som var en veldig risikabel metode. I 1934 etablerte den britiske flypioneren Alan Cobham selskapet "Flight Refueling Limited" for å utvikle den lille, men viktige slangekoblingen som gjorde det mulig å fylle drivstoff rutinemessig i luften. Cobham mente drivstoffpåfylling i luften ville være et enormt fremskritt for sivil luftfart. I ettertid har det vist seg at han tok feil siden kommersielle fly aldri har brukt hans teknikker. Han ble riktignok slått til ridder for sitt bidrag på dette feltet. I 1935 demonstrerte brødrene Fred og Al Key den første sølefrie påfyllingstrakten utviklet av A. D. Hunter. I dag har spesialbygde tankfly utstyr som er spesielt utviklet for oppgaven med å forsyne mottakerflyet basert på A. D. Hunters design, men i vesentlig høyere hastighet og høyde. Utviklingen under den 2. verdenskrig stod på stedet hvil fordi behovet ikke var til stede. Amerikanerne vurderte å bygge opp en flåte med tankfly ved å konvertere noen av bombeflyene B-24 Liberator og B-17 Flying Fortress, men fly med store interne drivstofftanker, som B-29 Superfortress, tok vekk behovet for slike. Fra 26. februar til 3. mars 1947 gjennomførte et amerikansk B-29 «Lucky Lady» en flyvning rundt jorden i løpet av 94 timer og 1 minutt med tanking underveis. Turen startet og endte ved Fort Worth i Texas. Etterfylling ble foretatt 3 ganger underveis, over Tunisia, Stillehavet nær Guam og igjen over Stillehavet mellom Hawaii og California. Satsing på tankfly. I 1948 ble general Curtis LeMay sjef for «Strategic Air Command» (SAC) og gjorde lufttanking til et hovedmål for sin nye kommando. LeMay innså at nye jetdrevne bombefly, som da ble satt inn i tjeneste, brukte langt mer drivstoff enn propelldrevne fly, og samtidig var disse flyene nødt til å ha lengre rekkevidde. a> fyller drivstoff fra KC-135 Stratotanker. Omtrent på samme tid som LeMay presset på for bedre påfyllingsmetoder begynte Boeing tester på bom-systemet, som bestod av et rør med stor diameter og påmonterte vinger koblet til bakenden på et B-29. Bommen kunne heises ned og «fly» mot mottagerflyet. Denne oppfinnelsen kunne overføre omtrent seks ganger større kvanta per minutt enn den gamle slangemetoden. Over de neste tiårene begynte det amerikanske flyvåpenet å konvertere eksisterende bombe- og transportfly, noe som resulterte i tankflyene KB-29 og KC-97. Men de høye kravene fra SAC ledet til en anbudskonkurranse for 800 nye tankfly hvor både Boeing, Douglas, Convair, Fairchild, Lockheed og Martin ble invitert til å komme med et prosjekt. I 1954, like før året var omme la SAC inn en ordre på 808 KC-135 fly fra Boeing som skulle leveres over en tiårsperiode. Douglas protesterte kraftig og hevdet de ikke fikk fullføre prosjektet sitt, (noe som senere skulle komme til å bli Douglas DC-8), men protesten ble avvist. Det var nemlig vanlig på den tiden å dele en anbudskonkuranse på to selskaper slik at flyvåpenet fikk to alternativer. Boeing KC-135 var et spesialkonstruert tankfly som var likt, men ikke identisk, med det kommende kommersielle passasjerflyet Boeing 707. På 1950-tallet bygget LeMay en sterk flåte av både KC-135 og B-52 bombefly slik at strategien var klar. Under Vietnamkrigen begynte det å oppstå tvil om spesifikasjonene til den store flåten av over 700 KC-135-fly var gode nok til å imøtekomme USAs globale satsning. Flåten var deployert til Sørøst-Asia for å gi støtte til forskjellige taktiske fly og strategiske bombefly samtidig som de støttet den stående bombeflyflåten oppsatt med atomvåpen. Som et resultat av dette begynte man å vurdere anskaffelse av et rimeligere tankfly med større kapasitet enn disse, men prosjektet stoppet opp på grunn av mangel på penger. Et F-16 fyller drivstoff fra KC-10 Extender. Erfaringene gjort under Yom Kippur-krigen i 1973 demonstrerte nødvendigheten for tankfly med mye større drivstoffkapasitet. Det amerikanske flyvåpenets Lockheed C-5 Galaxy ble nektet landingsrettigheter i Europa og ble tvunget til å frakte mye mindre last av dens totale lastekapasitet for å fly direkte fra USA til Israel. Dette medførte at mannskapet på C-5 Galaxy ble trent for drivstoffpåfylling i luften og at det amerikanske forsvarsdepartementet konkluderte med nødvendigheten av et nytt avansert tankfly med større kapasitet. I 1975 under programmet «Advance Tanker/Cargo Aircraft» (avansert tankfly/transportfly) ble fire fly evaluert. Disse var: C-5 Galaxy, Boeing 747 (som tapte for C-5 etter den forrige evalueringen om transportfly), McDonnell Douglas DC-10 og Lockheed L-1011. Forsvarsminister Donald Rumsfeld, som hadde sin første periode i Pentagon, valgte DC-10 i 1976. Konverteringen til KC-10 involverte bare noen mindre modifikasjoner fra DC-10, hvor den største var tilpasningen av bomkontrollen i den bakre delen av flyskroget og de ekstra drivstofftankene i de nedre frakterommene. De første leveringene til SAC begynte i 1981. Strategiske og taktiske implikasjoner. Den tidlige utviklingen av KC-97 og KC-135 Stratotanker var inspirert av ønsket fra SAC om å ha flåten med de strategiske bombeflyene B-47 Stratojet og B-52 Stratofortress flyvende under Den kalde krigen, enten for å gjengjelde sovjetiske angrep, iverksette bombeangrep mot Sovjetunionen først om nødvendig, eller sikre "«Mutual assured destruction» (MAD)". (Det er den militære doktrinen for bruk av atomvåpen i full skala fra en av sidene og som ville medføre en ødeleggelse av både angriper og forsvarer.) Bombeflyene ville da kunne fly i bane rundt sine fastsatte posisjoner hvorfra de kunne penetrere sovjetisk luftrom hvis de skulle få ordren om å angripe. Tankflyenes oppgave var å holde drivstofftankene til bombeflyene fulle, slik at de kunne være i luften hele døgnet og fortsatt ha drivstoff til å nå sine mål dypt inne i Sovjetunionen. Dette førte også til at et eventuelt angrep på amerikansk jord, og spesielt amerikanske flybaser hvor fly ble oppbevart, ikke kunne skade USAs mulighet for gjengjeldelse. Et biresultat av denne tankflyutviklingen, og det store antallet av disse som ble produsert, gjorde at tankflyene fikk mulighet til å fylle drivstoff på transportfly og jagerfly i tillegg til bombefly, slik at disse fikk lengre rekkevidde og dermed kunne nå fjerntliggende krigsteatre. Dette ble brukt blant annet i Vietnamkrigen, hvor flere fly ikke kunne fly over lengre havområder uten tankstøtte, selv med flybaser i Hawaii og Okinawa. Transportfly som fraktet nødvendige soldater og utstyr kunne ved hjelp av tankflyene fly direkte uten å miste tid. Vietnamkrigen. Tankflyenes primære rolle i Vietnamkrigen var å bistå med drivstoffkapasitet over Stillehavet. Tankflyene ble også brukt flittig til å hjelpe skadeskutte jagerfly med gennemhullede tanke til et punkt hvor de kunne bli sluppet og glide ned til flybasene. At tankflyet kunne forsyne jagerflyets motor(er) direkte, reddet mange liv og var en av de viktige, positive erfaringene man fikk med tankfly under denne krigen. Falklandskrigen. Britisk lufttanking under Falklandskrigen ble utført av det ombyggede bombeflyet Handley Page Victor. Disse hjalp deployeringen fra Storbritannia i å nå øya Ascension vid ekvator, som fungerte som forsyningsbase. De mest kjente tankflyoppdragene var «Operasjon Black Buck» hvor Victor-tankfly fylte drivstoff på bombeflyene Avro Vulcan for å angripe argentinske mål på Falklandsøyene. Bombeflyene tok av fra øya Ascension og ble geleidet til Falklandsøyene ved hjelp av 15 tankfly pr. bombefly. Victor tankfly hjalp også Nimrod maritime overvåkningsfly, Hercules transportfly (fallskjermsdrop) og fire RAF Harrier (fergeflygning) til Sør-Atlanteren. Argentina hadde to KC-130 Hercules tankfly til de Exocetbevæpnede Super Étendard og til flyvåpenets og marinens A-4 Skyhawk angrepsfly utstasjonert i Sør-Argentina. Gulfkrigen. Under den militære oppbygningen til «Operasjon Desert Shield» i den persiske gulfen ble amerikanske KC-135 og KC-10 deployert til fremskutte flybaser i England, Diego Garcia og Saudi-Arabia. Fly stasjonert i sistnevnte land holdt posisjon rundt den nøytrale sonen mellom Irak og Saudi-Arabia hvor de var til støtte for koalisjonstyrkene når det trengtes. Det var denne 24-timers tankflystøtten som muliggjorde den intense luftkrigen under operasjonen. Den 16. januar 1991 foregikk det første luftslaget i Desert Storm, og det lengste luftoppdraget til da startet ved flybasen i Barksdale Louisiana, USA, hvor syv B-52 Stratofortress bombefly fløy et oppdrag på 35 timer til den persiske gulf og tilbake. Dette var bare mulig takket være drivstoffpåfylling i luften. Påfyllingsmetoder. Nærbilde av bommen og vingene. Et B-2 Spirit i bakgrunnen hvor drivstoffkoblingen er synlig på toppen av skroget. De to mest brukte metodene for overføring av drivstoff mellom flyene er med "stiv bom" og "sonde". Den mindre populære "vinge-til-vinge"-metoden er ikke lenger i bruk. Helikoptre kan fylle ved å heise opp en slange fra skip. Stiv bom. Bommen som blir brukt er lang og hul. Den er plassert i bakenden av tankflyet og har vanligvis en teleskopforlengelse og vinger som gjør at den kan holde seg rolig til tross for store luftstrømmer. "(Se bildet til venstre)." Mottakerflyet har en drivstoffkobling plassert midt på taket av flyskroget rett bak cockpiten. Denne er igjen koblet til en ventil mot drivstofftankene. Bommen må føres til denne mottageren for at overføring skal kunne skje. Ved en slik operasjon må tankflyet fly rett på en jevn høyde med en konstant hastighet mens mottageren må innta en posisjon bak og under tankflyet, dette fordi turbulensen fra tankflyet er farlig. Flere moderne tankfly har retningslys som kan hjelpe piloten i å posisjonere flyet rett. Når flyene er i posisjon flyr mottageren i formasjon med tankflyet, selv om dette kan være (avhengig av flytype), vanskelig på grunn av vingeturbulens. I tankflyet er det en person blant mannskapet som har i oppgave å senke ned bommen fra dens statiske posisjon langs undersiden av flykroppen og ned i en 45° vinkel mot mottagerflyet ved å bruke vingene på bommen. På denne måten «flyr» operatøren bommen i retning mottageren. Deretter blir teleskopanordningen startet og bommen blir forlenget hydraulisk ned mot drivstoffkoblingen. Når sammenkoblingen skjer vil et elektrisk signal passere gjennom bommen og til mottageren slik at begge ventilene blir åpnet og pumpene som blir operert av piloten på tankflyet vil starte å mate drivstoff gjennom bommen. Når pumpene mater vil en annen indikasjonslampe lyse hvis mottagerflyet flyr for langt til siden, for lavt eller for høyt. Denne er aktivert av sensorer på bommen. Når drivstoffoverføringen er ferdig lukkes ventilene og bommen blir automatisk eller manuelt lukket av operatøren. Den store fordelen med denne metoden er at større kvantum med drivstoff kan overføres på et kortere tidspunkt. Dog kan tankfly med slik bom bare foreta drivstoffoverføring på et fly om gangen, men overføringshastigheten passer for det amerikanske luftforsvaret som opererer flere store strategiske bombefly og transportfly. Riktignok har utvikling av sonde-systemet ført til at de kan levere den samme mengden drivstoff på den samme tiden. Sonde. a> med sonde får drivstoff fra et KC-10 Extender. a> forbereder seg på fylling fra bommen på et KC-135 Stratotanker. a>, driver trening med drivstoffpåfylling i luften. Denne metoden består av en kurv, (eller noe som kan ligne på en fjærball i badminton), festet til enden på en fleksibel slange med en ventil. Mottagerflyet må ha en sonde som kan være statisk eller leddet og tilbaketrekkbar. Denne sonden er plassert på en av sidene på mottagerflyets nese. Også under denne metoden må tankflyet fly rett på en jevn høyde med en konstant hastighet mens mottageren må innta en posisjon bak og under tankflyet hvor kurvene henger i drag etter tankflyet. Disse kan bli styrt delvis av operatøren, men mottagerflyet og piloten må styre sin sonde rett mot kurven for å få kontakt. Samtidig må operatøren holde kurven så lite bevegelig som mulig. Etter at mottagerpiloten over radiokommunikasjon melder om kontakt mellom sonden og kurven, slår operatøren av en sikring slik at tankflypiloten kan starte å mate drivstoff gjennom slangen. Når overføringen er igang må mottagerpiloten holde øye med posisjonen (slangen) slik at overføringen ikke blir brutt. Når overføringen er fullført vil han retardere farten såpass at sonden løsner fra kurven. Noen tankfly med stiv bom har også spesielle slanger som kan festes til bommen, slik at de tjenestegjøre fly med sonde. Andre fly har begge løsningene, men med slangen festet til vingen. Denne metoden blir brukt av den De forente staters marine, De forente staters marinekorps og andre NATO-nasjoner med tankflykapasitet. I motsetning til bom-systemet kan flere fly få drivstoff samtidig med sondemetoden. Visse helikoptre kan også motta drivstoff i luften med sondesystemet. Disse har en sonde som er adskillig lengre enn de som sitter på flyene siden rotorbladene kan slå istykker slangen og dermed trenger større sikkerhetsavstand. Mindre fly kan også utstyres med «pods», eller små beholdere med drivstoff plassert ytterst under vingene. Disse er utstyrt med slange og kurv slik at de kan forsyne lignende fly med drivstoff. Dette kalles "«buddy refueling»", eller kameratpåfylling. Vinge-til-vinge. Ved denne metoden har tankflyet en fastmontert fleksibel slange på begge sine vingetipper. Mottagerflyet må da fly ved siden av tankflyet og fange opp slangen ved hjelp av en spesiell krok under sin vingetipp. Etter at slangen var låst kunne overføringen av drivstoff begynne. Denne metoden ble brukt med et lite antall sovjetiske Tupolev Tu-4 og Tupolev Tu-16 fly. Skip til helikopter. Denne metoden benyttes når helikopteret ikke kan lande på skipet på grunn av for mye sjøgang, at helikopterdekket er for lite eller fordi skipet ikke har noe sted å lande. Metoden (Helicopter in flight refueling – HIFR) innebærer at helikopteret stopper i hover over skipet og heiser opp en spesialtilpasset drivstoffslange med påfyllingsstuss som koples til helikopterets tanksystem. Denne metoden benyttes hovedsakelig i forbindelse med helikopterredningstjeneste langt til havs, hvor Sea King helikoptre fra 330 skvadron og Super Puma helikoptre fra Airlift kan fylle fra en del av Kystvaktens og Sjøforsvarets fartøyer. Pål Ekeberg Schjerve. Pål Ekeberg Schjerve (født 8. mai 1985 i Hamar) er en norsk tidligere fotballspiller som spiller for Ham-Kam. Han spilte midtstopper og er bror av Dyre Ekeberg Schjerve. Han spilte for Tangen og Ottestad som yngre før han meldte overgang til Hamarkameratene i 2002. Schjerve har vært plaget av flere skader, og fikk ødelagt siste halvdel av 2002-sesongen og 2003-sesongen på grunn av to benbrudd. I 2004 var han på utlån til Eidsvold Turn, og spilte så godt at han ble tatt ut på G19-landslaget, hvor han tilsammen fikk fire kamper. Etter sesongen ble han hentet tilbake til Hamar-klubben, men korsbåndet røk i februar 2005, og han fikk bare noen kamper for Ham-Kams andrelag på slutten av sesongen. Schjerve debuterte i Tippeligaen den 7. augu 2006 mot Fredrikstad, men etter 2007-sesongen meldte han overgang til Nybergsund. Schjerve meldte overgang til Hamarkameratene igjen den 10. november 2009 sammen med klubbkameratene Hai Lam og Lars Eirik Bredvold. Etter å ha slitt med skader i 2011-sesongen la han opp som fotballspiller ved sesongslutt. Indre Arna. Arnavågen med Øyrane Torg i Arna Indre Arna er et tettsted og senteret i bydelen Arna. Indre Arna er den delen av Arna med størst innbyggertall med innbyggere per 1. januar. Her ligger Arna stasjon mellom Ulrikstunnelen og Arnanipa (tunnel) på Bergensbanen og litt høyere oppe ligger Arna gamle stasjon på Gamle Vossebanen og Ådnatun museum. Bussterminalen, Arna kirke samt handlesenteret Øyrane Torg ligger i bunnen av Arnavågen. Der ligger og småbåthavnen og utløpet for Arnaelva. Badeplasser er Kalvtrevik, Hegglandsviken badeplass på østsiden av Arnavågen, og Holmen badeplass på vestsiden. Bebyggelsen i Indre Arna ligger i all hovedsak på østsiden av Arnadalen. Bydelssenteret i Arna ligger på Øyrane Torg. Kristian Skogsrud. Kristian Skogsrud (født 2. februar 1985) er en norsk fotballspiller. Han spiller for tiden midtbane for Ottestad. Han spilte tidligere for Ham-Kam, og var i løpet av sin tid i klubben utleid til Oslo Øst høsten 2003, og til Eidsvold Turn i 2004 og 2005. Etter dette hadde han et toårig opphold hos Eidsvold Turn etter han forlot Hamarkameratene. Av landskamper har han syv for G17, og fire kamper for G18-landslaget. Garnes. Garnes er et boligområde og er skolesentrum i Arna. Garnes ligger langs fylkesvei 276. Badeplass på Garnestonæ (Tonæ) ytterst der Arnavågen går sammen med Sørfjorden. På Garnes ligger det også et gartneri. Gamle Vossebanen, veteranjernbane, går fra Garnes stasjon FC København. F.C. København er en fotballklubb fra København, Danmark. Klubben ble stiftet den 1. juli 1992 som en sammenslåing av Kjøbenhavns Boldklub og B 1903. Klubben har treningsfasiliteter på KBs baner i Frederiksberg og spiller sine hjemmekamper i Danmarks nasjonalarena Parken på Østerbro i København. FCK er børsnotert under firmaet Parken Sport & Entertainment AS. Klubben eier også Driftselskapet Idrætsparken AS, som står for utleie av Parken til landslagskamper og andre arrangementer. FCK Håndbold er også en del av klubben. Meritter. Danmarksmesterskapet Royal League Murray Rothbard. Murray Newton Rothbard (født 2. mars 1926, død 7. januar 1995) var en amerikansk økonom og politisk filosof, som regnes for å være stamfaren til den politiske retningen kalt "anarkokapitalisme". Han var også en ledende eksponent for den østerrikske skole innenfor økonomi. Rothbard var motstander av USAs sentralbanksystem Federal Reserve, og av et fraksjonell-reserve banksystem generelt, som han anså som legalisert pengeforfalskning. Han argumenterte da for et helt fritt marked i pengeproduksjon, og mente dette ville resultere i en ren gull- eller sølvstandard med en «100 % depositum» bankvirksomhet. Liv og utdannelse. Rothbard ble født av David og Rae Rothbard i New York, Bronx, et miljø han i etterkant har kalt «en kommunistisk kultur». Han tok en dr.philos. ved Columbia University under ledelsen av Joseph Dorfman. På 50-tallet besøkte han flere seminarer under Ludwig von Mises på New York University og ble sterkt påvirket av Mises’ bok "Human Action". I 1953 giftet han seg med JoAnn Schumacher. Fra 1962 til 1985 underviste han ved den polytekniske avdelingen av NYU, og bistod i 1982 ved dannelsen av Ludwig von Mises institutt, en tenketank og akademisk organisasjon for formidling av liberalistisk tankegods fra den østerrikske økonomen Ludwig von Mises. Rothbard var også med på å stifte flere libertarianistiske organisasjoner og tidsskrifter, blant dem "Journal of Libertarian Studies", "Quarterly Journal of Austrian Economics" og "Center for Libertarian Studies". Han døde på Manhattan i 1995 av hjertestans. Politiske standpunkter. Murray N. Rothbard var en tilhenger av uregulert laissez-faire kapitalisme og en komplett avvikling av staten, og motstander av alle former for kollektivisme og merkantilisme. Dette hadde han blitt opplært i av sin lærer, Ludwig von Mises, og av de kjente amerikanske individualistene Benjamin Tucker og Lysander Spooner. Han forbandt disse to ideene med hverandre gjennom kjernen i den østerrikske skolen, som han mente både sto i favør av frie markeder og i opposisjon til statlig intervenering. Rothbard var sterkt kritisk til det han kalte "overspesialisering innenfor akademia" og ville gjerne slå sammen fagene økonomi, historie, etikk og statsvitenskap til å danne "frihetens vitenskap". Han beskrev grunnlaget for sin anarkistiske moralfilosofi i de to bøkene "For a New Liberty" (For en ny frihet) og "The Ethics of Liberty" (Frihetens etikk), publisert i 1972 hvs. 1982. I boken "Power and Market" (1970) skrev han om hvordan en økonomi uten en stat ville fungerere i praksis. Anarko-kapitalisme. Rothbard regnes ofte for å være selve opphavsmannen til begrepet «anarkokapitalisme» En gang formulerte han det slik: «Kapitalisme er det dypeste uttrykk for anarkisme, og anarkisme er det dypeste uttrykket for kapitalisme.» Etter hans modell vil beskyttelsesfirmaer konkurrere i et fritt marked, hvor de på frivillig grunnlag blir støttet av forbrukere som kjøper deres rettslige og beskyttende tjenester. Anarko-kapitalisme vil derav bety slutten på statens monopol på lovlig vold. Privat valuta. Rothbard mente at statens monopol på trykking av penger var galt og uetisk, et standpunkt han hadde utviklet fra Mises' og Friedrich von Hayeks østerrikske konjuksjonsteori, som går ut på at ekspansjon av kreditt uten tidligere sparing alltid vil feilallokere ressurser og kapital, og dermed føre til bobler som vil sprekke og føre til økonomiske depresjoner. Han stilte seg derfor svært kritisk til ethvert sentralbanksystem og fraksjonell-reserve banksystem hvor bankene skaper penger i utlån av mer penger enn de har i egenkapital, noe han kalte "lovlig forfalskning av penger". Rothbard støttet å ha gull som pengetilførsel, noe som kom til uttrykk i de to bøkene "What Has Government Done to Our Money?" og "The Case for a 100% Gold Dollar". Han hevdet videre at Bretton Woods-systemet var en dårlig parodi på et system med gullstandard, og at det frie marked selv ville finne frem til gull og sølv som dets medier for verdiutveksling, ettersom det var mest ønsket og markedsdyktig blant aktørene. Lou Rawls. Louis Allen Rawls (født 1. desember 1935, død 6. januar 2006) var en amerikansk soul-, jazz- og bluessanger. I løpet av sin karriere spilte han inn over 70 plater, og spilte i filmer, fjernsynsprogrammer og gav stemmen til flere tegnefilmer. Lou Rawls var blant annet kjent som vokalist i gruppa Pilgrim Travellers, som også fostret soulsageren og legenden Sam Cooke. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Kognitiv terapi. Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som opprinnelig ble utviklet av den amerikanske psykiateren Aaron Beck. Han jobbet opprinnelig innenfor psykoanalysen, som var noe nær enerådende i tiden etter annen verdenskrig. Kognitiv terapi ble opprinnelig utviklet for ulike psykiske lidelser som depresjon og angstlidelser. Beck ble i sitt arbeid spesielt inspirert av den amerikanske psykologen Albert Ellis som noen år tidligere hadde dannet viktige teoretiske fundamenter for kognitiv adferdsterapi. Kognitiv terapi har via en rekke studier vist god effekt. Målet er ikke å tåle «farlig» eksponering, men å ufarliggjøre det via læring. Anvendelse av video-feedback er viktig. Vedkommende ser ved selvsyn at han/hun ikke fremstår så negativt som antatt. Pasienten får innblikk i egne negative tankespor. Vedkommende må dessuten trene på å fremføre noe med fremmede til stede, øve på å flytte fokus fra seg selv til andre, gjøre planlagte flauser samt registrere reaksjonen til andre. Grunntanken i terapien er at følelser og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning. Kognitiv terapi er en psykoterapiform som etter hvert har blitt meget godt dokumentert gjennom empirisk forskning. Det er i dag en betydelig mengde studier innenfor internasjonal forskning som støtter effektiviteten av kognitiv terapi for flere former av psykiske lidelser. De beste behandlingsresultatene har tradisjonelt vært for angst og depresjonslidelser, men forskning viser også lovende behandlingsresultater for spiseforstyrrelser, samlivsproblemer, alkoholisme, personlighetsforstyrrelser og psykoser. Foreløpige studier ved NTNU viser at om lag 90 % av de voksne nesten helt blir kvitt plagene etter kognitiv behandling. Forskning blant voksne viser dessuten at indvidualterapi virker mye bedre enn gruppeterapi. Kognitiv adferdsterapi. Kognitiv adferdsterapi (KAT) er en samlebetegnelse for ulike former for psykoterapier som opprinnelig ble utviklet og formulert av den amerikanske psykologen Albert Ellis og den amerikanske psykiateren Aaron Beck. Begge jobbet opprinnelig innenfor psykoanalysen, som var noe nær enerådende i tiden etter annen verdenskrig. Kognitiv adferdsterapi ble opprinnelig utviklet for ulike psykiske lidelser som depresjon, angstlidelser og andre nevroser. Kognitiv adferdsterapi har en viktig basis i filosofisk innsikt med røtter tilbake til asiatiske, greske, romerske og moderne tenkere og filosofer. KAT er en samlebetegnelse for en rekke spesifikke terapeutiske retninger som kognitiv terapi, Rational Emotive Behavior Therapy, Schema-Focused Therapy, Dialectical Behavior Therapy, Multimodal Therapy, Reality Therapi m.fl. Grunntanken i KAT-relaterte terapier er vanligvis hvordan emosjoner og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning og gjennom sitt meningsskapende tanke- og trossystem. Kognitiv adferdsterapi har videre gjennom sine psykoterapiformer etterhvert blitt meget godt dokumentert gjennom empirisk forskning. Det er i dag en betydelig mengde studier innenfor internasjonal forskning som støtter effekten av kognitiv adferdsterapi for flere former for psykiske lidelser. De beste behandlingsresultatene har tradisjonelt vært for angst og depresjonslidelser, men forskning viser også lovende behandlingsresultater for spiseforstyrrelser, samlivsproblemer, alkoholproblemer, personlighetsforstyrrelser og psykoser. Metoder brukt i kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi tar sikte på å endre skadelig helseatferd ved å fokusere på selve målatferden og faktorene som utløser, opprettholder og styrker den. Om man for eksempel ønsker kostholdsendring tar man tak i hvilke faktorer som bidrar til de uheldige helsevanene. Den kognitive atferdsterapien konsentrere seg om de tanker folk selv har om sine egne helsevaner, og benytter seg av flere metoder for å endre helsereduserende atferd. Selvkontroll. I mange programmer for å endre helseatferd vil man søke å få pasienten selv til å få kontroll over terapien. Man kan si at målet er at pasienten fungerer som egen terapeut. I begynnelsen av en terapi er det gjerne terapeuten som sitter med hovedansvaret for den atferdsendrende prosessen, men i løpet av terapien jobber man mot et skifte slik at det er pasienten selv som sitter med kontrollen. Pasienten blir lært opp til selv å monitorere og observere egen atferd, for så å benytte seg av terapeutiske teknikker for atferdsendring. Selvmonitorering og selvobservasjon. I første fase av en atferdsendring vil mange terapeuter benytte seg av selvmonitorering og selvobservasjon. I denne fasen er målet å få pasienten til å forstå dimensjonene av den aktuelle atferden samtidig som pasienten blir aktiv i egen terapi. Man skal selv få et bilde av i hvilke sosiale sammenhenger atferden oppstår, hvilke emosjoner de er knyttet til, og hvorfor man handler slik man gjør. Poenget er kort sagt å gjenkjenne målatferden, registrere og kartlegge den. Når, hvor og hvorfor man handler som man gjør. Det første steget i denne prosessen vil være å få identifisert målatferden. De ytre dimensjonene (som for eksempel det å overspise)er ofte relativt enkelt å få identifisert, i motsetning til de mer skjulte dimensjonene (som for eksempel trangen til å overspise) som krever at pasienten er spesifikt trent opp til å monitorere indre prosesser. Det neste steget vil være å registrere og kartlegge atferden. Dette kan gjøres svært enkelt ved å simpelthen rapportere hver gang atferden er gjeldende, eller man kan gjøre det omfattende ved å registrere spesifikke detaljer rundt atferden. Eksempler på dette er at man registrerer hver gang målatferden oppstår, på hvilken tid av døgnet dette er, i hvilken situasjon den oppsto, hvem som var tilstede når målatferden oppsto eller om man var alene, hvilke følelser man oppfattet som utløsende, hvilke emosjonelle responser som oppsto forut, underveis, og etter. På denne måten kan man få et bilde av hvor, når og hvorfor atferden mest sannsynlig oppstår, hvorpå man kan utforme tilpasset helseintervensjon. Selvmonitorering og selvobservasjon kan i seg selv skape endring, men denne endringen er som regel ikke varig. Selvmonitorering og selvobservasjon blir i praksis derfor kombinert med flere teknikker og fulgt opp av andre programmer. Modellering og endring av indre monologer. En teknikk brukt til å endre atferd er modellering. Dette har vist seg å kunne bidra til langvarig endring. Når man bruker en slik metode er det viktig at pasienten kan identifisere seg med modellen. Man må etablere en likhet mellom modell og pasient, eller demonstrere en situasjon som pasienten kan gjenkjenne seg i. Indre monologer kan være selvdestruktive og forsterke og opprettholde uønsket atferd. Slike monologer kan for eksempel være ufordelaktig selvkritikk og selvros.Man kan spolere atferdsendring ved å generere selvdestruktive indre monologer (“jeg kommer aldri til å klare å endre overspisingen min” “jeg må spise når jeg er alene”). De indre monologer må derfor modifiseres for at atferd kan forandres og holdes stabil over tid, uten tilbakefall. For å endre uønsket atferd kan man lære pasienten teknikker for skjult selvkontroll som har for mål å endre de selvdestruktive indre monologer. Ved skjult selvkontroll lærer pasienten å gjenkjenne og modifisere disse monologene for å generere atferdsendring. De indre monologene kan være utløsende faktor for uønsket atferd. Et eksempel på dette er om overspising utløses av tanker om svakhet. Selvdestruktive indre monologer kan også være en konsekvens av målatferden. Et eksempel på dette er om pasienten opplever en glipp i prosessen for å endre atferd. Dette kan deretter styrke den indre monologen som forteller en at man aldri kommer til å klare atferdsendringen. Denne selvdestruktive monologen kan igjen generere gjentatte glipp og deretter varig tilbakefall. I begge tilfeller trenes pasienten opp til å modifisere de indre monologene for å støtte opp rundt atferdsendringen istedenfor å svekke den. De indre monologene kan også i seg selv være mål for modifikasjon. I slike tilfeller trenes pasienten opp til å gjenkjenne og kartlegge destruktiv kognisjon, og deretter modifisere de indre monologer for å fremme ønsket helseatferd. Modellering kan være en effektiv måte å endre de indre monologene som kan virke hemmende for å endring av atferd.Dette blir ofte brukt for å lære pasienter å takle stress og angst. I arbeidet vil terapeuten for eksempel demonstrere for pasienten hvordan en konstruktiv monolog kan høres ut. Deretter vil pasienten forestille og forberede seg på å takle en betinget situasjon, mens terapeuten instruerer for å mestre situasjonen best mulig. Her er målet å styrke pasientens mestringstro. I neste fase går de løs på den utløsende situasjonen. Pasienten trener først på å resitere monologer som vil være konstruktive i en betinget situasjon. Etter en stund kan man begynne å hviske monologene istedenfor å si de ut høyt, før målet er at de skal internaliseres og kunne aktiveres i pasienten. Stimuluskontroll. For å endre atferd er det viktig å forstå og fokusere på de utløsende faktorene, istedenfor å kun fokusere på konsekvenser av atferd. Dårlig helseatferd knyttes til ekstern stimulus, som igjen virker utløsende på selve problematferden. Kaffe kan for eksempel være utløsende stimulus for en røyker. Vi kaller slik stimulus for diskriminativ stimulus. Diskriminativ stimulus signaliserer at positiv forsterkning vil komme om atferden gjennomføres,og kan derfor virke utløsende på problematferd. Man kan forsøke å bryte disse koblingene ved å enten fjerne all diskriminativ stimulus fra miljø eller skape nye koblinger mellom respons og stimulus. Eksempler på dette er å enten fjerne all usunn mat som kan trigge overspising, ha restriksjoner i hjemmet som sier hvor en kan spise og dermed bryter gamle mønstre (og koblinger). Man kan også strategisk plassere ut påminnelser i hjemmet, for eksempel skilt som minner på belønning som vil komme ved å avstå fra uønsket atferd. Selvkontrollert forsterkning. Selvbelønning er å systematisk belønne seg selv for å øke eller redusere forekomst av en gitt atferd. Positiv selvforsterking er å belønne seg selv ved å introdusere et attraktivt gode etter ønsket modifikasjon av problematferd. Dette kan være å gå på kino etter å ha suksessfullt endret et spisemønster. Negativ forsterkning er å fjerne en ubehagelig faktor etter å ha suksessfullt modifisert en gitt atferd. Eksempel på dette vil være å ta ned en plakat med et ubehagelig budskap på etter regulert kontrollert spising er oppnådd. Studier viser at man vil få en større effekt av å belønne ønsket atferd fremfor ønsket resultat. Å belønnes ved vekttap vil derfor ikke være like effektivt som å belønne aspekter ved selve atferdsendringen. Dette ser man fordi belønningen blir betinget med kun vekttapet og ikke den ønskede atferden. Programmer som benytter seg av negativ forsterkning har vist at dette er en god måte å opprettholde forpliktelsen til et atferdsendrende program. Det å bruke forsterkning som en del av terapi for å endre helseatferd er også gunstig for å få pasienten aktiv i egen behandling og kan være en viktig prosess for å oppnå selvkontroll. Selvkontrollert straff. Pasienter kan trenes opp til å benytte seg av straff for å endre uønsket atferd. I likhet med forsterkning skiller man mellom positiv og negativ straff. Positiv straff er å administrere et ubehagelig stimulus som en konsekvens av uønsket atferd. Eksempel på dette kan være å gi seg selv et svakt elektrisk sjokk hver gang man føler trang til å ta en røyk. Negativ straff er å tilbaketrekke et ønsket gode som en konsekvens av uønsket atferd. Eksempel på dette kan være å rive i stykker en pengeseddel ved røykeglipp. Studier har vist at positiv straff fungerer noe bedre enn negativ, og at straff fungerer best om man parallelt benytter seg av metoder for forsterkning. Teknikker for straff fungerer best om man er konsekvent og at den ikke blir for streng eller medfører for ubehagelige konsekvenser. Bredspektret kognitiv atferdsterapi / Multimodal kognitiv atferdsterapi. Bredspektret kognitiv atferdsterapi har vist seg å være den mest effektive måten å endre problematferd. Man vil da kombinere teknikker og velger ut flere psykologiske metoder som komplimenterer hverandre for å skreddersy et behandlingsprogram. På denne måten kan man behandle alle aspekter av problemet og ta hensyn til de individuelle behovene til pasienten. Å kombinere for mange metoder kan dog virke mot sin hensikt da det blir for komplekst og krevende slik at pasientens motivasjon svekkes. Man ser at en entusiastisk og engasjert terapeut gir best resultat, ikke overdreven bruk av forskjellige teknikker. Tundrahumle. Tundrahumle også kalt kjempehumle ("Bombus hyperboreus") er en våre store alpine humlearter. Størrelsen er en klar fordel under de harde klimatiske forholdene som kan råde i høyfjellet. Hos denne humlearten er det så godt som ikke kjent funn av arbeidere i Skandinavia, og man tror at denne humlearten i hovedsak lever som en gjøkhumle. Men det er rapportert funn av arbeidere fra andre deler av verden. Biologien til kjempehumla er forholdsvis dårlig kjent i forhold til de fleste andre norske artene. Kjennetegn. Tundrahumle har to orangegule bånd på brystet og de første leddene på har et bredt orangegult bånd. Bakkroppsspissen er svarthåret. Kjempehumla er også kjent for å være mer sky enn de andre humlene, og den kan være vanskelig å fange. Den flyr raskt vekk når den blir forstyrret. Størrelse. Tundrahumle er den største av alle skandinaviske humlearter. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Radial cellen: 5,53 mm (5,20-5,85 mm) Bolet. Det er ikke gjort kjente funn av tundrahumlebol. Men man har funnet bol av andre humlearter hvor en tundrahumledronning har tatt over bolet. Dermed har tundrahumledronninga fått hjelp av de arbeiderne i det okkuperte bolet til å hjelpe seg til å få fram egne dronninger og hanner. Det er funnet flere tilfeller hvor tundrahumle har tatt over bol til polarhumle "Bombus arcticus" Kirby. Men det er også funnet tundrahumledronning i bol av lynghumle "Bombus jonellus" (Kirby) Utbredelse. Høyfjellet over hele Norge. Mange funn er gjort på Hardangervidda, især rundt Finse. British Airways. British Airways er Storbritannias største flyselskap, og et av de største i Europa. Det er det flyselskapet med flest flyvninger mellom det europeiske og amerikanske kontinent. British Airways opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen og Bergen lufthavn, Flesland til London Heathrow lufthavn. Gjennom sitt datterselskap Logan Air opererer selskapet også flygninger til Bergen lufthavn, Flesland. Historie. British Airways ble dannet i 1935 etter en fusjon av tre mindre flyselskaper. I 1939 ble det nasjonalisert sammen med et annet britisk flyselskap, «Imperial Airways», under navnet «"British Overseas Airways Corporation (BOAC)"». Det sto som navnet antyder, kun for flyvninger til oversjøiske destinasjoner. British European Airways (BEA) stod for trafikken innenlands og i Europa. De to selskaper ble ikke slått sammen før 1972, og ble da gitt navnet British Airways. Det ble privatisert i 1987 Flåte. Tabellen inneholder samtlige British Airways maskiner (Pr. desember 2005). Total kapasitet på disse 281 flyene som er i drift er 73 554 passasjerseter. Destinasjoner. "Se full liste på engelsk Wikipedia: " British Airways opererer flygninger til alle av verdens seks kontinenter. Overlydsflyet Concorde. I 1976 tok British Airways og Air France som de to første og eneste selskaper i bruk overlydsflyet Concorde. Flyene var i bruk til 23. oktober 2003. De ble tatt ut av bruk fordi vedlikeholdskostnadene ble for store til at selskapene av bare prestisjehensyn kunne forsvare driften. Ulykker. British Airways flyvning 5390 mistet kontrolen da en av frontrutene falt av og piloten ble sugd ut. Annenpiloten klarte å nødlande og ingen ble skadet. Pilotene slapp unna med lettere skader. British Airways Flight 9, også kalt Jakartaulykken, var en nestenulykke 24. juni 1982 nær Jakarta. En Boeing 747 fra British Airways fløy inn i en askesky og alle fire motorene stoppet. Men ved å fly lavere klarte piloten å blåse asken ut av motorene. Askeskyen kom fra et utbrudd av vulkanen Galunggung. Hendelsen er i ettertid gjenskapt i National Geographics TV-dokumentar Flyhavari-kommisjonen Setefordeling og kjønn. I mars 2001 ble det kjent at British Airways praktiserte et regelverk som forbød voksne mannlige passasjerer å sitte ved siden av mindreårige passasjerer, også når barnas foreldre var til stede under flyreisen. Dette førte til anklager om diskriminering. I januar 2010 gikk forretningsmannen Mirko Fischer fra Luxembourg til sak mot flyselskapet. Den 24. juni 2010 fikk han rettens medhold i sitt krav om erstatning fra British Airways, som deretter innførte en ny og annerledes praksis. The Actors. "The Actors" er en irsk/tysk/britisk samproduksjon fra 2003, regissert av Conor McPherson, og med Michael Caine og Dylan Moran i hovedrollene. Filmen handler om O'Malley, en gammel skuespiller som klekker ut en plan der han skal lure mafiasjefen Barreller for gammel gjeld han skylder en annen kriminell. Sammen med Tom, en av sine mindre vellykkede kollegaer fra teateret, setter de ut i live et skuespill der de gir seg ut for å være pengeinnkreverene til hun som har lånt ut pengene. Problemene startet når de virkelige pengeinnkreverene dukker opp, og Tom faller for Barrellers datter. Filmen fikk en dårlig mottakelse blant kritikere og publikum da den kom ut, og ble ingen suksess. I Norge ble den sluppet rett på DVD i juni 2004. Meiji. Ordet meiji eller mēji er japansk og betegner Polarhumle. Polarhumle ("Bombus arcticus" Kirby (= "Bombus polaris" Curtis)) er en humleart Kjennetegn. Polarhumla har sort bryst. De første leddene på bakkroppen er sorte, mens resten av bakkroppen er rustrød, ofte mot det rosa. Størrelse. Det er en stor humle. Målene kan variere, og særlig lengden er unøyaktig da bakkroppen kan trekkes sammen eller strekkes ut. Radial cellen er 4,64 mm (4,25-4,90 mm) Bolet. Bolene er heller små eller av middels størrelse og er funnet både over og under jorden. Humlen er en pocket-maker. Vi har ikke mange kjente bolfunn i Norge. Utbredelse. Har tilnærmet samme utbredelse som stor fjellhumle. Den påtreffes i fjellstrøkene i Sør Norge, men lenger nordover i Nord Norge krabber den ned til kysten og helt ut på øyene i skjærgården. Radialcelle. Radialcellen er en stor celle på humlevingen som brukes til å beskrive størrelsen på humler da dette er et mål som er lett å måle og har vist seg å være et pålitelig mål for humlenes størrelse. Man kan bruke en lupe med måleokular, eller et godt skyvelær til å måle lengden.Imidlertid er den lengden som er brukt Radiallengden Ra.L., lengden fra starten av radialcellen til en liten vene eller tverribbe i overkant av den første cubitalcellen CU1 på figuren. Fordi humlekroppen har mange ledd, som kan strekkes og bøyes, kan humlenes lengde variere etter hvor mye bakkroppen er strekt ut eller trukket sammen, og hodets posisjon. Her er det lett å bomme med 4-5 millimeter eller mer. Radialcellen derimot har konstant lengde i hele humlens voksne liv. Ra.L. har klare avgrensninger, og er således lett å måle svært nøyaktig og gir en klar indikasjon på humlens størrelse. William Christopher. William Christopher (født 30. oktober 1932 i Evanston i Illinois) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som fader Mulcahy i TV-serien M*A*S*H og i spin-offen AfterMASH, og som menig Lester Hummel i "Gomer Pyle, U.S.M.C." Etter New Trier High School i Winnetka, Illinois fortsatte han på Wesleyan University i Middletown, Connecticut i 1954. Han ble uteksaminert i drama og drev også med fekting, fotball, synging og opptrådte på ulikt vis. Han møtte sin kone, Barbara O' Conner, på en blind date. De giftet seg i 1957 og har to sønner sammen, John og Ned. Etter en rekke ulike roller avanserte Christopher til roller i flere off-Broadway, som for eksempel "The Hostage" på One Sheridan Square. Debuten på Broadway var "Beyond the Fringe". Christopher forlot scenen i New York til fordel for TV-produksjoner i Hollywood, det han hadde roller i "The Andy Griffith Show", "Death Valley Days", "The Patti Duke Show" og "The Men from Shiloh". Han hadde også roller i "Gomer Pyle, U.S.M.C.", "That Girl" og "Hogan's Heroes". Etter "M*A*S*H" har Christopher fortsatt med ulike opptredener, blant annet i "Murder, She Wrote". Christopher har også hatt filmroller, så som i "The Fortune Cookie", "The Private Navy of Sgt. O'Farrell", "The Shakiest Gun in the West", "With Six You Get Egg Roll" og "Hearts of the West". Innenfor TV har han blant annet vært innom "The Movie Maker", "The Perils of Pauline" og "For the Love of It". Christopher bruker mye av sin tid på National Autistic Society (USA) fordi hans sønn Ned er autist. I 1985 skrev han og hans kone boka "Mixed Blessings" som handler om erfaringene med å ha en barn med autisme. Etter "M*A*S*H" har Christopher hatt gjesteopptredener i flere TV-program og serier, blant annet "Mad About You" i 1998. Christopher har fortsatt å jobbe innenfor teater, inkludert en teaterturne i USA midt på 90-tallet med Jamie Farr der han spilte Neil Simons "The Odd Couple". Jamie Farr. Jamie Farr (født Jameel Joseph Farah 1. juli 1934 i Toledo i Ohio) er en amerikansk skuespiller av libanesisk Antiokisk Ortodoks opprinnelse, mest kjent for sin rolle som korporal Maxwell Klinger i TV-serien M*A*S*H. Farr ble først ansatt for en dags arbeid som «korporal Klinger» til innspillingen av "M*A*S*H"-episode «Chief Surgeon Who?» og viste seg så god at denne dagsjobben ble en elleveårig karriere. Hans karakter kledde seg i kjoler i et forsøk på å overbevise hæren at han var mentalt forstyrret og derfor burde sendes hjem. Han ble engasjert til halvparten av episodene i andre sesong og var en fast del av investaret i M*A*S*H-leiren fra tredje sesong. Farrs første skuespillersuksess kom da han var elleve år og vant 2 dollar i en lokal skuespillerkonkurranse. Har var et skolelys og fortsatte på Pasadena Playhouse det en talentspeider fra MGM oppdaget ham og tilbød ham en audition for "The Blackboard Jungle". Han vant rollen der han skulle spille den mentalt tilbakestående studenten Santini. Selv om Farr fikk en lovende start stod ikke rollene i kø for den unge skuespilleren og han tok jobb som bud, postmann, selger av overskuddsmateriell fra den amerikanske hæren og i et flyselskap der han tok imot bestillinger, samt på en chinchilla ranch. Mot slutten av 1950-tallet begynte Farr å skape seg en karriere innenfor fjernsyn og fikk en fast rolle i "The Red Skelton Show" før han avanserte til "The Danny Kaye Show". Han hadde også roller på "The Dick Van Dyke Show" og "The Chicago Teddy Bears" før han ble tilbudt jobben som korporal Klinger. Etter elleve suksessfulle år fortsatte Farr sammen med Harry Morgan og William Christopher i to år med spin-offen "AfterMASH", der en fulgte karakterene i det sivile liv etter Koreakrigen. Første sesong var en suksess, men i andre sesong dalte interessen og seriens siste episode ble aldri vist. Innimellom scenetakningen på "M*A*S*H" gjorde Farr noen biroller i filmer som "Verdens sprøeste bilrace" og "Verdens aller sprøeste bilrace". Han hadde også roller i fjernsynsfilmer som "Murder Can Hurt You", "Return of the Rebels" og "For Love or Money". Denne sønnen av en libanesisk katolsk dagligvarehandler fikk sin stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1985. Farr er den eneste av M*A*S*H-skuespillerne bortsett fra Alan Alda som har skrevet en selvbiografi ("Just Farr Fun"). Og han er den eneste av M*A*S*H-gjengen som faktisk har tjenestegjort i militæret under Koreakrigen. Han kom aldri i kamp, stort sett fordi han var stasjonert i Japan under hele krigen. Farr jobber nå i regionale teatre og har gjesteroller i ulike TV-serier. Han har siden 1984 arrangert en årlig turnering for kvinnelige golfere, «Jamie Farr Owens Corning Classic presented by Kroger» i Ohio siden 1984, der han selv er vert. Opprinnelig ble turneringen kalt for «Jamie Farr Toledo Classic» før den i 1996 byttet navn til «Jamie Farr Kroger Classic» fram til 2004. Et parkanlegg der Farr tidligere pleide å drive dank i sine yngre dager ble oppkalt etter ham, «Jamie Farr Park», den 5. juli, 1998. Om parken sa han en gang til 400 tilhørere; «I wanted to be an actor, a famous actor, and I wanted my hometown of Toledo, Ohio to be proud of me» (jeg ville bli en skuespiller, en berømt skuespiller, og jeg ville at min hjemby Toledo, Ohio skulle være stolt av meg), ifølge "The New York Post" som fortsatte sitatet; «Jamie Farr Park is certainly a highlight of my life and career» (Jamie Farr Park er selvsagt et høydepunkt i mitt liv og karriere). David Ogden Stiers. David Ogden Stiers (født 31. oktober 1942 i Peoria i Illinois) er en amerikansk skuespiller og musiker, mest kjent for sin rolle som major Charles Emerson Winchester III i TV-serien M*A*S*H. Stiers begynte sin skuespillerkarriere i California men flyttet senere til New York der han ble medlem av John Houseman skuespillerstab. Stiers ble medlem av "M*A*S*H"-gjengen i 1977. Hans karakter (Hawkeye likte å kalle han CE3) var ingen erstatter for Larry Linville sin karakter Frank Burns, snarere en helt annen type frustrasjon Hawkeye Pierce og B.J. Hunnicutt. Han var med i "M*A*S*H" helt til serien gikk av lufta. Senere har Stiers blant annet lånt stemme til mange Disney-figurer, blant de Cogsworth i "Skjønnheten og udyret" (1991), en dobbeltrolle som Sir John Ratcliffe og hans lakei Wiggins i "Pocahontas", som erke biskopen i "Ringeren i Notre Dame" (1996) og som Dr. Jumba Jookiba i "Lilo og Stitch" (2002). Han spilte kongressmann i miniserien "North and South" sammen med Patrick Swayze. I 1999 var han med i den kortlevde CBS-serien "Love and Money" som Nicholas Conklin, en mangemilliarder med en personlighet som var svært lik den Stiers gav major Winchester. Han hadde også en gjesterolle i "Pizzagjengen" som «Mr. Bauers», en noe sinnsforstyrret mann som stadig fortalte historier fra kjente filmer som om han selv hadde opplevd dem. I tillegg til dette hadde han også en gjesterolle i "Frasier" der han spilte en homofil venn av Frasier's mor. I 2001 gav han stemme til Kamaji i den engelsk-språklige versjonen av Hayao Miyazaki sin film "Chihiro og heksene", og i 2005 gav han stemmen til «Nicky Flippers» i den engelsk-språklige versjonen av "Sannheten om Rødhette". Han har også kommentert naturprogrammer, blant annet på den amerikanske TV-kanalen PBS. I likhet med mange av M*A*S*H-stjernene hadde også Stiers mange gjesteroller, i blant annet ' (episoden «Half a Life»), "Matlock" (episoden «The Ambassador») og i en episode av "ALF". I 2002 var han medlem av staben bak TV-serien "The Dead Zone (TV)". Han er også en profesjonell musiker og har hatt mange gjesteroller som musiker og dirigent. Han blir kreditert på flere måter, blant annet "David Stiers", "David Odgen Stires" og "David Ogden Steers". Larry Linville. Lawrence Lavon Linville (født 29. september 1939 i, USA, død 10. april 2000 i New York City) var en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som den arrogante og obsternasige majoren Frank Burns i TV-serien M*A*S*H. I sterk kontrast til den egoistiske og gjerrige Frank, var Linville selv en av de best likte skuespillerne blant hans kolleger. Han signerte opprinnelig på en fem års kontrakt, og ble tilbudt en to års fornyelse, men han avviste tilbudet. Linville var blitt lei av å spille den stadig samme negative rollen, særlig ettersom Franks kjæreste Hot Lips Houlihan, spilt av Loretta Swit, hadde brutt med ham. Selv på Hot Lips' verste viste hun mer medmenneskelighet enn Frank. Larry var gift fire ganger med henholdsvis Vana Tribbey, Kate Geer, Melissa Gallant og Deborah Guydon. Han har ett barn, Kelly Linville (født 1970). Larry Linville spilte i tilsammen 28 filmer og TV-serier. Han hadde også mange gjesteroller, blant annet i "Murder, She Wrote", "Fantasy Island", "The Love Boat" og "Mannix". Han hadde også en rolle i '. I TV-filmen The Night Stalker spilte han lege. Etter M*A*S*H spilte han "Crazy General", sammen med Edward Winter i TV-serien "Misfits". Linville døde av lungebetennelse i New York etter komplikasjoner fra en kreftoperasjon i en alder av 60. Loretta Swit. Loretta Swit (født 4. november 1937 i Passaic i New Jersey) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som major Margaret «Hot Lips» Houlihan i TV-serien M*A*S*H. Swit kom til Hollywood i 1970 og hadde roller i ulike TV-serier som "Gunsmoke", "Hawaii-Five O" og "Mannix". Swits stjernerolle ble imidlertid rollen som «Hot Lips» i M*A*S*H, en rolle hun arvet fra Sally Kellerman som spilte «Hot Lips» i filmen M*A*S*H. Sammen med Alan Alda, Jamie Farr og William Christopher spilte Swit alle de elleve sesongene av M*A*S*H og hun sammen med Alan Alda de eneste som spilte både i første og siste episode av serien. Hun har mottatt to Emmy-priser for sin rolle. Loretta har også hatt gjesteroller i serier som "Hawaii-Five O", "The Love Boat", "Pyramid" og "Hollywood Squares". I 1981 spilte Swit "Cagney" i TV-film-piloten til detektivserien "Cagney & Lacey". En antar at det har henne som inspirerte Jim Henson til å lage Miss Piggy. Swit fikk sin stjerne på Hollywood Walk of Fame i 1989. Lorett var datter av polske innvandrere og giftet seg med Dennis Holahan i 1983 til et ekteskap som varte til 1995. Hun var den første fra M*A*S*H-skuespillerne som besøkte Sør-Korea, noe som skjedde i forbindelse med arbeidet på dokumentarfilmen «Korea, the Forgotten War». Harry Morgan. Harry Morgan (født Harry Bratsberg 10. april 1915 i Detroit i Michigan, død 7. desember 2011 i Brentwood i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller med norske aner. Han er mest kjent for sin rolle som leirkommandant oberst Sherman T. Potter i TV-serien "M*A*S*H". Morgan debuterte med dette navnet i filmen "To the Shores of Tripoli" (1942). Senere brukte han Henry «Harry» Morgan og til slutt Harry Morgan for å ikke bli forvekslet med komikeren Henry Morgan. Morgan hadde roller i filmer som "Dragonwyck" (1946), "The Glenn Miller Story" (1953), "Inherit the Wind" (1960), "Vi vant Vesten" (1962), "Frankie and Johnny" (1966) og "Support Your Local Sheriff" (1969). Blant TV-rollene var Pete i "Pete and Gladys" (1960–1962), politibetjent Bill Gannon, Joe Fridays partner i "Dragnet" (1967–1970). Morgan spilte en liten rolle i M*A*S*H allerede i tredje sesong, i episoden "The General Flipped at Dawn" som en halvsprø general som vil flytte M*A*S*H-enheten nærmere fronten. Fra og med fjerde sesong spilte Morgan rollen som leirkommandant "oberst Sherman T. Potter" og erstattet McLean Stevenson som hadde forlatt serien. Potter var en karrieremilitær og ble en svært godt likt oberst og nærmest som en far for enheten 4077. Han fikk i 1980 en Emmy for sin rolle i "M*A*S*H". Morgan fortsatte i rollen som Potter i den kortlivede spin-off serien "AfterMASH". I 1987 spilte Morgan på nytt rollen som Bill Gannon i filmen "Dragnet" en komedie skrevet av Dan Aykroyd som også spilte sammen med blant annet Tom Hanks og Christopher Plummer. Morgan har blant annet lånt stemme til en episode av "The Simpsons". Han har også regissert flere TV-serier, inklusive to episoder av "The Alfred Hitchcock Hour" og ni episoder av "M*A*S*H". Morgan har vært gift to ganger, først med Eileen Detchon fra 1940 til hun døde i 1985, og fra 1998 med Barbara Bushman Quine. Han hadde fire sønner med sin første kone, Christopher, Charles, Paul og Daniel (som døde 1989). McLean Stevenson. Edgar McLean Stevenson, Jr. (født 14. november 1927 i Normal i Illinois, død 15. februar 1996 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som leirkommandant oberstløytnant Henry Blake i TV-serien M*A*S*H. Etter en militær karriere i den amerikanske marine begynte Stevenson studier på Northwestern University der han fikk en bachelor i teaterkunst. Han jobbet på en radiostasjon, spilte klovn på et direktesendt TV-show i Dallas og ble nestsjef ved universitetet der han selv hadde studert, foruten at han livnærte seg som selger av medisinsk utstyr og forsikringer. Han jobbet som pressesekretær for sin fetter under presidentvalgkampen i 1952 og 1956 og etablerte "Young Democrats for Stevenson". I 1961 fikk Stevenson et stipend til American Musical and Dramatic Academy der noen av hans lærere ble Lee Strasberg, Sandy Meisner, David Craig, Lehman Engel og Sue Seaton. Stevensons skuespillerkarriere startet med en rolle i "The Music Man" i 1962. Senere dro han til New York der han spilte i reklamefilmer og på tester, inkludert en tur innom Broadway. Men det var som manusforfatter særlig innenfor komedie han lyktes og han skrev blant annet for "That Was the Week that Was" der blant annet Alan Alda hadde en rolle, og "The Smothers Brothers Comedy Hour". Stevenson fikk en gjesterolle i "That Girl" i 1966 med blant annet Marlo Thomas og en rolle i "The Doris Day Show" i 1969 der han spilte redaktør Michael Nicholson fram til 1971. M*A*S*H. Opprinnelig gjorde Stevenson audition for rollen som Hawkeye Pierce i "M*A*S*H", men ble overtalt til å spille Henry Blake, en rolle som gav han stjernestatus. Han skrev en av episodene selv (The Trial of Henry Blake) og bidro med historien til en annen (The Army-Navy Game). Stevenson ble en av de mest populære karakterene i M*A*S*H, en avslappet offiser som elsket fiske og å holde oppsyn med leiren. Men ettersom serien økte i popularitet og ble en av de aller mest sette TV-seriene i USA, slo ikke Stevenson til ro med å spille annenfiolin i forhold til Alan Alda sin rolle som Hawkeye (i likhet med Wayne Rogers). Han bad om å bli løst fra kontrakten etter tredje sesong, noe han fikk ved at han ble avskjediget fra hæren og sendt hjem i siste episode i tredje sesong. Blakes fly ble skutt ned over Japanhavet og alle om bord omkom. Stevensons beslutning om å forlate "M*A*S*H" skulle vise seg å være en av TV-historiens mest katastrofale beslutninger. Stevenson forsøkte seg på en rekke komedier som han håpte skulle bringe han stjernestatus, men ingen av forsøkene lyktes. Blant seriene han forsøkte seg med var "The McLean Stevenson Show," "In the Beginning," "Hello, Larry" og "Condo." Alle seriene ble tatt av i løpet av første sesong. Stevenson fikk gjesteroller i serier som "Square One TV", "The Love Boat", "Diff'rent Strokes", "Match Game", "Hollywood Squares" og "The Tonight Show Starring Johnny Carson". Stevenson døde uventet etter en operasjon i Los Angeles i 1996. Han var den første av skuespillerne som forlot M*A*S*H, og også den første som døde. Kort før Stevenson døde medgav han at han hadde angret på at han forlot M*A*S*H. Han etterlot seg et ord avledet av hans foravn McLean, og det er McLeaning. Denne fjernsyns-terminologi viser til tilfeller der en rollefigur blir skrevet ut av manuset ved hjelp av et drap eller ulykke fordi skuespilleren som spilte rollefiguren vil forlate en TV-serie. McLean Stevensons rollefigur Henry Blake omkom i en flyulykke da Stevenson bestemte seg for å forlate TV-serien "M*A*S*H" etter tredje sesong (og ble erstattet av Sherman T. Potter). Mike Farrell. Mike Farrell (født 6. februar 1939 i St. Paul i Minnesota) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som legen kaptein B.J. Hunnicutt i TV-serien M*A*S*H som han spilte fra 1975 til 1983. I de siste årene har Farrell spilt i TV-serien "Providence". Farrells karriere i M*A*S*H inkluderte manus til fem episoder og regien til fire. Han har også jobbet som produsent innen både TV og film. Farrell var en aktivist som jobbet for Human Rights Watch og støttet langsiktig hjelpeinnsats for å forhindre hjemløshet og sult. Han har vært tillitsvalgt for skuespillere og har støttet andre fagforeninger. Farrell gav stemmen til Jonathan Kent i serien "Superman" (1996) med Shelley Fabares (hans kone) som Martha Kent. Han har hatt gjesteroller i blant annet "Murder, She Wrote", "Justice League", "Matlock" og "Mannix". Mike giftet seg med skuespiller Judy Farrell i 1963, et ekteskap som varte til 1983. De to har to barn sammen, Michael og Erin. Farrell giftet seg 31. desember 1984 med skuespiller Shelley Fabares. Wayne Rogers. William Wayne McMillan Rogers III (født 7. april 1933 i Birmingham i Alabama) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som legen Trapper John McIntyre i TV-serien M*A*S*H. Han etterfulgte Elliott Gould som spilte hans rolle i filmen M*A*S*H og ble selv etterfulgt av Pernell Roberts i spin-offen fra M*A*S*H, "Trapper John, M.D.". Rogers har spilt i både TV og film, deriblant TV-seriene "The F.B.I.", "Gunsmoke" og "Gomer Pyle, U.S.M.C.". Han har hatt fem gjesteroller i Murder, She Wrote og har også jobbet som produsent, manusforfatter og regissør. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. M*A*S*H. Rogers trodde først han skulle gjennom audition for rollen som «Hawkeye» Pierce, men etter at han mente at rollen ble for kynisk bad han om å bli testet for rollen som Trapper John. Han ble først fortalt at Trapper og Hawkeye ville være likeverdige hovedroller, men dette endret seg da rollen som Hawkeye til slutt ble besatt av Alan Alda som hadde hatt en langt bedre skuespillerkarriere enn Rogers. Selv om de to likte hverandre mislikte Rogers hvordan manusforfatterne stadig gav Aldas karakter alle fordeler, både humoristiske og dramatiske. Det første tegnet på dette var da Hawkeye ble utpekt til sjefskirurg, selv om dette var Trappers rolle i filmen og romanen. Etter tre sesonger bestemte Rogers seg for å forlate M*A*S*H fordi han følte seg mer som en sidefigur enn som en hovedrolle. Han mislikte også at kontrakten hans inneholdt en klausul om at han kunne sparkes om han gjorde noe produsentene mislikte. Han ble stevnet for kontraktsbrudd men saken ble avvist fordi det viste seg at han ikke hadde signert noen kontrakt i hele tatt, nettopp på grunn av klausulen. I ettertid erkjente Rogers at han angret på å ha forlatt M*A*S*H med tanke på hvor lenge serien gikk; «If I had known it would run that long eleven seasons, I probably would have kept my mouth shut and stayed put.» (Hvis jeg hadde visst at den ville gå over elleve sesonger så ville jeg trolig ha holdt munn og blitt værende). Etter skuespillerkarrieren klarte Rogers å etablere seg som investor. Channel 4. Channel 4 er en britisk TV-kringkaster. Kanalen ble opprettet etter en avgjørelse fra Det britiske parlamentet som et supplement til de allerede eksisterende kanalene. Kanalen startet sine sendinger 2. november 1982, to år etter at avgjørelsen ble tatt. Kanalen skulle drives av et styre oppnevnt av Office of Communications i samarbeid med Ministry for Culture, Media and Sport. På samme måte som BBC, må den også fungere som allmennkringkaster ved å sende publikumsinformasjon og drive skolefjernsyn. Kanalen blir sendt i England, Skottland og Nord-Irland. I Wales har de en lokal variant, S4C, som sender Channel 4-programmer sammen med programmer på walisisk. I Irland sendes den på kabel. Kanalen er utilgjengelig i resten av verden. Mellom starten i 1982 og frem til 1990 ble kanalen styrt av Independent Broadcasting Authority. Disse tok seg av salg av reklame på kanalen, og sørget samtidig at kanalen ikke kom i konflikt med ITV. Kanalen skulle være et alternativ til det allerede eksisterende tilbudet, og henvendte seg ofte til minoritetsgrupper som ble oversett av andre. Samtidig beveget kanalen seg på grensen til hva som ble regnet som anstendig. Kanalen ble mål for flere kampanjer, men presset frem en liberalisering av hva som kunne vises på TV. Channel 4 var en av de første kanalene som ikke produserte noen programmer selv. Alle programmene på kanalen var produsert av andre aktører, men ble finansiert, sendt og distribuert av kanalen. Samtidig ble den den første kanalen som satt sitt navn på ikke-egenproduserte produkter, med plaketter på begynnelsen eller slutten av programmet om at programmet var produsert for Channel 4. I tillegg finansierte kanalen en rekke uavhengige spillefilmer. I 1990 førte en lovendring til at Channel 4 måtte omorganiseres, og selskapet ble gjort om til et offentlig selskap styrt av et styre delvis utnevnt av det nyopprettede Independent Television Commission. Hovedmålsettingen med kanalen ble opprettholdt, men de måtte nå styre sitt eget reklamesalg. Kanalen var sikret en minimumsinntekt gjennom en forsikringsordning. Denne omorganiseringen førte til at kanalen nå satset på et bredere publikumsnedslagsfelt. De begynte å sende mange amerikanskproduserte serier i beste sendetid, som "Venner for livet" og "Akutten", i tillegg til realityserier som "Big Brother" og mer sport. Endringene førte til at seerandelen til kanalen steg kraftig. Channel 4 begynte også å sende betalkanaler som sendte film og sport. I 2002 ble imidlertid deres filmproduksjonsselskap FilmFour nedlagt grunnet lengre tids tap, til tross for tidligere suksesser som "Trainspotting" og "Fire bryllup og en gravferd". Delvis som en reaksjon på kanalens nye retning, ble "The Communications Act 2003" vedtatt. Loven skulle få kanalen til å vise innovasjon og kreativitet, appellere til et flerkulturelt samfunn og produsere flere undervisningsprogram. Slaget ved Zama. Slaget ved Zama – det avgjørende slaget i den andre puniske krig – sto den 19. oktober 202 f.Kr. Slaget ble utkjempet ved Zama, i nærheten av Karthago, og sto mellom punerne ledet av Hannibal og deres allierte samt leiesoldater, og romere ledet av Scipio Africanus og romernes numidiske allierte. Bakgrunn. En hær ledet av Hannibal hadde i femten år herjet romernes territorium i Italia. De romerske arméer hadde store problemer med å slå Hannibal i slag i Italia, så Scipio Africanus foreslo derfor overfor senatet at krigen skulle bringes over til punernes hjemmebane i Nord-Afrika. På tross av laber støtte i senatet fikk Scipio mandat til å gjøre dette. I Nord-Afrika begynte Scipio felttoget med en beleiring av Utica uten suksess. Etter å ha overvintret i Afrika vant Scipio slaget ved Bagbrades, og tvang dermed den karthagenske ledelsen til å kalle Hannibal hjem fra Italia. Hannibal organiserte en ny armé i Afrika, men da numidierne gikk over til å støtte Roma fremfor Karthago, følte Scipio at krigen kunne vinnes til tross for at Hannibal hadde stablet en ny armé på beina. Slaget. Slaget begynte med et frontalangrep med de karthagenske elefantene, men mange av elefantene fikk panikk og snudde. Resten av elefantene løp i mellomrommene mellom de romerske maniplene og gjorde liten skade. Det numidiske og romerske kavaleriet gikk nå til angrep på Hannibals kavaleri på begge flanker. Det karthagenske kavaleriet var allerede dårlig organisert på grunn av panikken blant elefantene og måtte gi etter for det romerske/numidiske angrepet. Karthagenernes kavaleri flyktet nå vekk fra slagmarken, med romerne og numidierne hakk i hel. Samtidig foregikk det heftige kamper i sentrum, der de to sidenes infanteri sto mot hverandre. Ingen av partene fikk noe overtak, men da Hannibal etterhvert satte inn sine veteraner fra felttoget i Italia som hittil hadde vært holdt i reserve, så situasjonen stygg ut for romerne. Heldigvis for Scipio vendte det romerske og numidiske kavaleriet tilbake til slagmarken, og da disse angrep karthagenerne i ryggen og på begge flanker brøt de karthagenske linjene sammen, og de ble slaktet ned i stort antall. Etterspill. a>, som fikk tilnavnet Africanus etter seieren nettopp i dette slaget Hannibal selv unnslapp med nød og neppe slaget og flyktet til Karthago via Hadrumetun ved kysten. Her anbefalte han ledelsen i Karthago å slutte fred med Roma, da krigen ikke kunne fortsette. Det karthagenske senatet bad så romerne om fred, en fred Karthago fikk på svært dårlige betingelser. Karthagos dager som stormakt i det vestlige Middelhav var etter dette talte. Republikken Roma derimot var blitt den dominerende makten i området. Eksterne lenker. Zama Enhedslisten. a> har stått fram som en stadig mer markant lederskikkelse i partiet. Enhedslisten – De Rød-Grønne, oftest bare Enhedslisten (EL), er et sosialistisk, kommunistisk og grønt politisk parti i Danmark. Partiet er det mest venstreorienterte i Folketinget, hvor det har 12 mandater. Partiet ble dannet i 1989 som en valgallianse mellom Venstresocialisterne, Danmarks Kommunistiske Parti og Socialistisk Arbejderparti, men gradvis ble det et eget parti. Uttalte merkesaker for partiet er å åpne for mer innvandring, øke sosiale ytelser til blant andre arbeidsløse, styrke offentlige helsetjenester og fjerne støtte til private helsetjenester og -forsikringer, samt øke skatter og avgifter, for eksempel på olje, aksjehandel og utenlandske selskaper i Danmark. Partiet har også satt seg som mål å skape 56 000 «grønne» arbeidsplasser. På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «Ø». Offisielt har ikke partiet noen ungdomsorganisasjon, men har en samarbeidsavtale med Socialistisk UngdomsFront. Enhedslisten har som det eneste partiet i Folketinget ingen formann. Istedet har man en kollektiv ledelse. Per Clausen er parlamentarisk leder. De siste årene har imidlertid Johanne Schmidt-Nielsen, partiets politiske ordfører siden 2009, stått frem som en stadig mer markert lederskikkelse. Hun var partiets frontfigur i valgkampen i 2011, og tilskrives mye av æren for partiets store fremgang ved dette valget. Historie. Enhedslisten kom første gang inn på Folketinget i 1994 med seks mandater. Ved valget i 1998 fikk de fem mandater, og ved valget i 2001 fire mandater. Ved valget i 2005 oppnådde partiet en fremgang på to mandater til i alt seks. I 2007 fikk de fire mandater, og partiets medlemmer av Folketinget i denne periden var Line Barfod, Per Clausen, Johanne Schmidt-Nielsen og Frank Aaen. Ved valget i 2011 tredoblet partiet stemmeoppslutingen og antall mandater. Enhedslisten endte opp med en folketingsgruppe på 12 medlemmer. Det ble et av partiene Danmarks nye sosialdemokratiske regjering måtte basere seg på støtte fra. I folketingsgruppen inngår Johanne Schmidt-Nielsen, Christian Juhl, Per Clausen, Frank Aaen, Pernille Skipper, Rosa Lund, Stine Brix, Jørgen Arbo-Bæhr, Finn Sørensen, Henning Hyllested, Lars Dohn og Nikolaj Villumsen. BAFTA. The British Academy of Film and Television Arts (BAFTA) er en britisk organisasjon som holder årlige prisutdelinger innen områdene film, TV, barnefilm og -TV og interaktive medier. BAFTA ble dannet i 1947 som The British Film Academy. I 1958 slo de seg sammen med Guild of Television Producers and Directors og ble omdøpt til The Society of Film and Television. I 1976 byttet de til det nåværende navnet. De har hovedkontor på Piccadilly i London, men de har også avdelinger i Nord-England, Skottland, New York og Los Angeles. Statuetten man får når man vinner en BAFTA-pris, er en statuett formet som en teatermaske. Film. BAFTA sin hovedprisutdeling, kjent som British Academy Film Awards, har siden 2000 funnet sted i kinoen Odeon på Leicester Square i London. Utdelingen ble holdt i april, frem til 2002 da den ble flyttet til februar for å være før Oscar-utdelingen. Utdelingen er åpen for alle nasjonaliteter, bortsett fra kategorien beste britiske film. Fjernsyn. British Academy Television Awards blir avholdt i mars, med en egen utdeling for de tekniske prisene i mai. Barn. British Academy Children's Film and Television Awards ble opprettet i 1995 for å fokusere på barn. Interaktive medier. I 1998 ble The BAFTA Interactive Entertainment Awards delt ut for første gang. Prisen skulle dekke nettsider, spill og andre multimedier. I 2003 ble prisen delt opp i to, BAFTA Interactive Awards og BAFTA Games Awards. Pernille Rosenkrantz-Theil. Pernille Rosenkrantz-Theil (født 17. januar 1977) er en dansk politikere for Enhedslisten og har møtt som vararepresentant i 1999 og fra 2001 til 2007 som fast representant. Har studert statsvitenskap ved Københavns Universitet. Opphold på SOAS under University of London 1999. Medlem av Enhedslistens hovedstyre og arbeidsutvalg fra 1996. Har skrevet artikler i boken "En Dollar om Dagen", 2001. Venstresocialisterne. Venstresocialisterne (VS) var et dansk politisk parti som ble dannet i 1967. Det ble dannet av en rekke medlemmer av SF, bl.a. noen folketingsmedlemmer, som var utilfredse med SF's politikk under det såkalte 'Røde Kabinet' fra 1966 til 1967. Da hadde SF og Socialdemokratiet flertall i Folketinget, og VS mente at Socialistisk Folkeparti på denne tiden dreiet for langt mot "høyre" politisk. En markant politiker den gang var Preben Wilhjelm, som måtte gå av etter 8 år i Folketinget. VS hadde en ide om at en politiker ikke skulle sitte for lenge fordi da frøs hun/han fast. Hanne Reintoft var en annen markant VS'er fra den gang, som ikke aksepterte Per Hækkerups "stokkemetode". I 1989 dannet VS sammen med Danmarks Kommunistiske Parti og Socialistisk Arbejderparti partiet Enhedslisten, som i 1994kom inn i Folketinget Danmarks Kommunistiske Parti. Det politiske parti Danmarks Kommunistiske Parti (DKP) ble dannet rundt 1919, det nåværende navnet er fra 1920. I årene 1945 til 1990 utga kommunistene en dagsavis, Land og Folk. I 1989 dannet kommunistene sammen med Venstresocialisterne og Socialistisk Arbejderparti partiet Enhedslisten, som i 1994 kom inn på Folketinget. Etter 1991 har partiet hatt en kollektiv ledelse fram til 2003 da Henrik Stamer Hedin (2003 –) ble formann. Litteratur. Ib Nørlund: "Det knager i samfundets fuger og bånd", Rids af dansk arbejderbevægelses udvikling, 1959, 3. udg. 1972 Socialistisk Arbejderparti. Socialistisk Arbejderparti (SAP) er den danske avdelinga av den fjerde internasjonale. SAP ble stiftet i 1980 som videreføring av Revolutionære Socialisters Forbund (RSF). SAP var i 1989 med på å danne Enhedslisten. SAP utgir månedsmagasinet Socialistisk Information (SI). Socialistisk UngdomsFront. Socialistisk UngdomsFront, SUF, er en dansk politisk ungdomsorganisasjon. SUF samarbeider med Enhedslisten. SUF anser seg for å være revolusjonære sosialister, og organisasjonen ønsker et oppgjør med det eksisterende kapitalistiske samfunnssystemet. Målet er et demokratisk samfunn, hvor makten er hos folket og ikke hos eierne av produksjonsmidlene. SUF har ca. 1 000 medlemmer og 38 lokallag, ifølge organisasjonens hjemmeside (se lenke under). SUFs søsterorganisasjon i Norge er Rød Ungdom. James Mill. James Mill (født 1773 i Logie-Pert i Angus i Skottland, død 1836) var en skotsk historiker, økonom og filosof. Mill studerte teologi ved University of Edinburgh. Han reiste i 1802 til London i England, hvor han arbeidet i blader og tidsskrifter, inntil han gav ut sitt store verk "History of British India" (6 bind, 1818-1819, nytt opplag i 10 bind 1872). Han var da ansatt hos Det britiske Ostindiske kompani. Der fikk han en høyere stilling, og hadde stor innflytelse på utviklingen av det britiske imperiet. Som nasjonaløkonom tilhørte han samme retning som David Ricardo, og selv om Ricardos hovedarbeid utkom allerede i 1817, og Mills "Elements of political economy" først i 1821 så ble Mill av Jeremy Bentham betegnet som Ricardos åndelige far. Enda større betydning fikk hans verk "Analysis of the phenomena of the human mind", 1829, et av den engelske assosiasjonspsykologiens klassiske verk. Sine etiske hensikter utviklet Mill i "A fragment on Mackintosh", 1835, der han i det vesentlige inntok samme standpunkt som sin venn Bentham. James Mill var far til filosof og nasjonaløkonom John Stuart Mill. Revolutionär Kommunistisk Ungdom. Pär Johansson Kommunistiska Partiet Revolutionär Kommunistisk Ungdom, (RKU), er ungdomsforbund til det svenske partiet Kommunistiska Partiet (tidligere "KPML(r)"). Forbundet oppgir å ha ca 800-1000 medlemmer. RKU er en revolusjonær kommunistiskt, marxist-leninistiskt ungdomsorganisasjon som kjemper for å omdanne hele samfunnet og skape et nytt sosialistisk samfunn. Som i moderpartiet snakker de om en sosialistisk revolusjon. RKU gir ut bladet Rebell. Historie. Forbundets første aktivitet skjedde ved at den første lokalorganisasjonen ble dannet i 1991. Den nasjonale oppstarten drøyde til 1994 da den første kongressen ble holdt. I 2004 ble den femte kongressen som markerte organisasjonens tiårsjublileum avholdt. 17. desember 2004 besluttet Ungdomsstyrelsen, etter en reportasje i radioprogrammet Kaliber, at RKU ikke lenger skulle få noe statstilskudd for sin virksomhet. Ungdomsstyrelsen begrunnet dette med at det "finnes formuleringer i RKU sin politiske plattform som er tvilsomme i forhold til prinsippet om demokratiet og stemmerett". Reportasjen i Kaliber ble kritisert av granskningsnämnden på ett punkt; at det i programmet ble framstilt som om statlige bidragspenger hadde blitt brukt til å organisere en støttereise til Nord-Korea. Beskyldningene om Nord-Korea var ikke med som grunnlag for at ungdomsstyrelsens besluttet å dra inn bidraget. Kritikk hadde en stund blitt rettet mot RKU bl.a. fordi organisasjon hadde besøkt ettpartistater uten å framføre kritikk av mangelen på demokrati og menneskerettigheter, samt uttalt støtte til terroristgrupper. RKU hevder selv at de er de eneste sanne demokratene blant Ungdomsorganisasjonene siden mener selv å være de eneste som vil utvide demokratiet til å også gjelde for landets økonomi. RKU sine kampanjereiser til bl.a. Nord-Korea har ifølge organisasjonen hatt som formål å lære av erfaringene av systemet der, og å spre det svenske synet på demokrati til partikamerater i nevnte land. Politikk. Forbundet anser at det nåværende kapitalistiske samfunnet ikke klarer å tilfredsstille folkets behov. RKU mener at det finnes tydelige eksempler på dette i dagens Sverige med høy arbeidsledighet og store forsømmelser innenfor skole, barneomsorg, og fritidstilbud for ungdom, samtidig som store foretak har milliardoverskudd. Forbundet hevder videre at det finnes store rikdommer i Sverige, men de er samlet på et fåtall menneskers hender og at den førende politikken er en høyrepolitikk. RKU anser at den eneste utveien på lang sikt er på revolusjonært vis å omdanne det nåværende samfunnet og bygge et nytt sosialistisk samfunn. Dermed kan samfunnet få en sann kommunistisk økonomi bygd på menneskers behov istedet for bedriftenes strev etter størst mulig gevinst. Dagens sosialdemokratiske styrte Sverige bygger, ifølge RKU, på et falsk grunnlag med store historierevisjonistiske innslag. RKU vil derfor innføre en kommunistisk planøkonomi som tar hensyn til menneskers behov og miljøet i Marx' og Lenins ånd. Moshe Sharett. Moshe Sharett (hebraisk:, født Moshe Shertok, hebraisk den 15. oktober 1894 i Kherson i Ukraina,død 7. juli 1965) var Israels andre statsminister i knappe to år (1953–1955) mellom David Ben-Gurions to regjeringsperioder. Tidlig liv. Moshe Sharett ble født i Kherson, Ukraina, den gang en del av Det russiske imperiet. Familien hans emigrerte til Palestina i 1908 og var senere med å grunnlegge Tel Aviv. Han gikk i den første adgangsklassen ved Herzliya Hebrew High School. Senere studerte han i det osmanske Istanbul og ved London School of Economics. Under andre verdenskrig tjente Sharett i den osmanske armeen som junioroffiser. Sharrets søster Rivka, Dov Hozs kone, døde i en bilulykke i desember 1940 på vei til et styremøte i Aviron. I denne ulykken ble også Sharrets andre søster, Tzvia Sharett, datter Tirza Hoz og Hoz' forretningspartner Yitzhak Ben Yaacov, drept. Politiks karriere. På grunn av sin erfaring ble Moshe Sharett utpekt til å bli Israels første utenriksminister. Hans største bedrift var våpenhvileavtalen i 1949, som førte til avslutningen av krigshandlingene mellom Israel og de arabiske landene i 1948. Sharett ble innsatt som statsminister etter at Ben-Gurion hadde avgått. Moshe Sharett ble utenriksminister i 1956, senere styreformann for Jewish Agency frem til 1960. Esras bok. Esra framstilt i "Promptuarii Iconum Insigniorum " "Esra bok" er en av bøkene i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, og del av Det kronistiske historieverket. De første seks kapitler omhandler israelittenes tilbakevending fra det babylonske fangenskap til Jerusalem, og det er delt i to deler: Den første forteller om til landflyktiges hjemkomst i det første året til Kyros den store (538 f.Kr.) og fullførelsen og dedikasjonen av det nye tempelet i Jerusalem i det sjette året til Dareios I av Persia (515 f.Kr.). Blant annet kommer boken med en opplisting av familiene som vendte tilbake. Det ble bygget et alter slik at gudsdyrkelsen kunne komme tilbake til sine rette former. Den andre fortellingen, som utgjør de siste fire kapitlene, omtales Esras reformvirksomhet i gjenreisningen. Ettersom det var særlig viktig for Esra å kjempe mot fremmed innflytelse, spiller forbudet mot ikke-jødiske hustruer en fremtredende rolle. Sammen med "Nehemjas bok" utgjør "Esras bok" det siste kapittelet i den historiske fortellingen i den hebraiske Bibelen. Opprinnelig var Esras bok kombinert med "Nehemjas bok" til en enkelt bok, og de to ble først adskilte i de første århundrene i kristen tid. Boken er skrevet både på hebraisk og arameisk. "Esras bok" er skrevet for å passe i et skjematisk mønster hvor Israels Gud inspirerer en konge av Persia til å gi oppdrag til en leder fra det jødiske samfunn til å utføre en misjon; tre påfølgende ledere utførte tre slike misjoner, det første var gjenreisningen av tempelet, det andre var renselsen av det jødiske samfunnet, og det tredje var å forsegle den hellige byen i seg selv bak en mur. Den siste misjonen, den til Nehemja, er ikke en del av Esras bok. Det teologiske programmet i boken forklarer de mange problemer som dens kronologiske struktur presenterer. Boken kom antagelig i sin tidligste versjon en gang rundt 400 f.Kr., og den fortsatte å bli revidert og redigert i flere århundrer etter før den ble akseptert som bibelsk en gang på tiden rundt Kristus. Tillegg til Daniels bok. Tillegg til Daniels bok er en av de deuterokanoniske bøker i det Gamle Testamente. Tillegget består av tre separate avsnitt som finnes i den greske Septuagintautgaven av Daniels bok, men ikke i den opprinnelige hebraiske og arameiske teksten. Tilleggene er «bønner og fortellinger med om lag samme preg som de øvrige tekstene i Daniels bok. De har ett hovedtema felles: Gud bevarer dem som setter sin lit til ham og følger hans bud.» Tekstene er i dag kjent bare i sin greske form, og det er usikkert om de opprinnelig er skrevet på noe annet språk. De er antagelig skrevet i det 2. eller 1. århundre f.Kr. Det greske teksten finnes i to ulike versjoner. Innhold. De to tekstavsnittene "Asarjas bønn" og "De tre mennenes sang" føyer seg naturlig inn i den kanoniske Danielsboken, etter kapittel 3, vers 23. Asarjas bønn kan karakteriseres som en folkeklagesalme med syndsbekjennelse, mens den andre delen kan minne om en hymne med et liturgisk preg. "Fortellingen om Susanna" er en episk, novellistisk tekst om en from ung kvinne som blir utsatt for falske anklager om ekteskapsbrudd. På samme måte som andre bibeltekster som skildrer sensualitet i etiske grenseland (Judits bok og fortellingen om døperen Johannes og Salome) har den appellert til billedkunstnere. I den utvidede Danielsboken utgjør fortellingen et nytt, trettende kapittel. Fortellingen om "Bel og dragen i Babylon" omfatter to episoder hvor Daniel avslører falske guder, og dreper en drage som babylonerne tilbad. I den utvidede Danielsboken utgjør fortellingen et nytt, fjortende kapittel. Odd Børre Sørensen. Odd Børre Sørensen (født 9. august 1939 i Harstad) er en tidligere norsk popsanger. Han er mest kjent som Odd Børre, spesielt for sin deltakelse i Eurovision Song Contest i 1968 med sangen "Stress" og det selvransakende refrenget «Må må må må må må skynde meg og gå gå gå gå gå gå, slik at jeg kan nå nå nå nå nå siste bussen hjem» skrevet av Ola B. Johannessen. Han var sanger i Kjell Karlsens orkester (1962–70) og ga ut singleplater som "Hvorfor skal man elske den man kanskje aldri får" (1965) og "Min lille lapplandsflicka" (1968). Langspillplaten "Om du visste" (1968) samlet disse, og var også produsert av Arne Bendiksen. Karrieren endte i 1970, hvorpå Sørensen ble agent i forsikringsselskapet Vesta. Assur (gud). a>, mens den venstre holder en bue framfor en ring. Relieff fra 800- eller 700-tallet f.Kr. Assur (også gjengitt som "Ashur", "Aššur"; skrevet som "A-šur" og "Aš-šùr") er den fremste guden i den assyriske gudeverden. Assur var gud for byen som bar hans navn, Assur, som er datert fra 2000-tallet f.Kr. og var også hovedstaden i det gammelassyriske kongedømmet. Som bygud hadde Assur opprinnelig ingen familie, men etter hvert som hans kult kom inn under sørlig mesopotamisk innflytelse, ble han sett på som den assyriske tilsvarigheten til Enlil, den fremste guddommen for Nippur og en av de viktigste gudene i den sørlige gudeverden, og med tiden kom Assur til absorbere Enlils hustru Ninlil (som den assyriske gudinnen Mullissu) og hans sønner Ninurta og Zababa. Denne prosessen begynte en gang på 1200-tallet f.Kr. og fortsatte fram til 700- og 600-tallet f.Kr. Assyrerne krevde ikke at de folk som de erobret måtte dyrke Assur. Isteden erklærte den assyriske propagandaen at de erobrete folkene var blitt forlatt av deres egne guder. Da Assyria erobret Babylon i perioden rundt 700- og 600-tallet f.Kr. begynte de assyriske skriverne å skrive navnet til Assur med kileskrifttegnene "AN.SHAR", som bokstavelig betyr «hele himmelen» på akkadisk, språket til Assyria og Babylonia. Hensikten synes å være å plassere Assur som overhode av den babylonske gudeverden hvor Anshar og hans motpart Kishar («hele jorden») hadde forrang for selv Enlil og Ninlil. Således i versjonen fra denne tiden av "Enuma Elish", den nasjonale babylonske skapelsesmyten, opptrer ikke Marduk, Babylons fremste gud, og isteden er det Assur (som Anshar) som dreper Tiamat, kaosmonsteret og skaper verden med menneskene. En assyrisk mål, som antagelig representerte «verdenssøylen», har disken festet på et oksehode med horn. Den øvre delen av disken er okkupert av en kriger, hvis hode, deler av hans bue, og spissen på hans pil, stikker ut fra sirkelen. De bølgende vannstrålende er V-formet, og to okser, skritter i elvelignende stråler, okkuperer den delingen som således formes. Det er også to hoder, en løve og en mann, med gapende munner, som kanskje kan symbolisere stormen, den ødeleggende makten til solen, eller kildene til Tigris og Eufrat. Den bevingende disken kan bli sett på som «renere og et mer ekte symbol for Assur som en solguddom». Jeremias bok. Jeremias bok (hebraisk: ספר יִרְמְיָהוּ‎) er den andre av de senere profetier i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og den følger etter "Jesajaboken" og den forgående "Esekiels bok" og "Tolvprofetboken". Rekkefølgen er noe annerledes i den kristne Bibelen hvor "Jeremias bok" kommer mellom "Jesajaboken" og "Klagesangene". Boken har sitt navn fra og handler om Jeremia og hans profetgjerning. Den er dels fortellende og dels poetisk. Jeremia levde i Jerusalem på slutten av 600- og begynnelsen av 500-tallet f.Kr. og på samme tid som kong Josjia av Juda og de rundt førti årene før Jerusalem faller for babylonerne, og som deretter dro i landflyktighet i Egypt. Ifølge "Andre Kongebok" er det de ugudelige kongenes handlinger som er årsaken at Jahve bringer straff og ødeleggelser over Jerusalem og kongedømmet Judea. Boken gjengir de advarsler Jeremia ga til folket om babylonernes ødeleggelse av Jerusalem og oppfordret dem til å omvende seg fra synd og søke Herren slik straffen kunne unngås. Men straffen var uunngåelig. Boken er skrevet i et komplekst og poetisk hebraisk, unntatt vers 10:11 som merkelig nok er skrevet i bibelsk arameisk (ikke til å forveksles med de senere arameiske oversettelsene i "Targum"). Rut. Rut er hovedpersonen i Ruts bok i Bibelen. Hun var fra Moab, men hadde gått over til Israelittenes religion. Kvinnenavnet Rut eller Ruth er hebraisk og kommer antakelig fra et ord for «lagkamerat» eller «venn». Hun og Orpa var to moabittiske kvinner som var gift med de israelittiske brødrene Maklon og Kiljon, som var sønner av Elimelek og No'omi. Imidlertid døde begge mennene deres ganske tidlig. Deretter ville No'omi vende hjem til Judea, og bad svigerdøtrene om å dra tilbake til sine familier. Orpa drog til slutt av sted, men Rut nektet og sa: «Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skiller meg fra deg!» (Ruts bok 1: 16-17). Rut og No'omi levde et fattig liv i Israel. De overlevde ved at Rut plukket kornaks som lå igjen etter onna, og mens hun gjorde dette ble hun en dag lagt merke til av Boas, som eide åkeren og var i slekt med No'omi. Rut ble oppfordret av sin svigermor til å vise Boas at hun var interessert i ham, og etter en tid ble de to gift. De fikk sønnen Obed, og Rut ble dermed stammor til blant annet kong David. Dommernes bok. Dommernes bok (hebraisk "Sefer Shoftim" ספר שופטים) er den syvende bok i Bibelen. Den finnes i jødenes "Tanakh" og i de kristnes "Det gamle testamente". Bokens tittel peker på dens innhold om de historiske og til dels legendariske dommerne til israelittene. «Dommer» innebar ikke bare å være lovgiver, men også være høvding og krigsherre i vanskelige tider. Boken beskriver tiden mellom Josva og Samuel. Den beskriver hendelser i dommertiden og omtaler de fleste av dommerne. Det var 13 bibelske dommere. Den siste dommeren som nevnes er Samson, og selv om det er ytterligere to fortellinger, er det tradisjonelle synet at Samsons bedrifter antagelig faller sammen i tid med perioden umiddelbart før Eli, som både var yppersteprest og dommer. Både akademisk syn og tradisjonell oppfatning oppfatter handlingen slik hen at den slutter med Samson, og begynner på igjen med "Første Samuelsbok" 1:1 for å ta hensyn til Eli, og fortsetter videre til "Første Samuelsbok" 7:2. For fortellingene i slutten av denne boken, som er plassert i samme tidsepoke som "Dommernes bok", men omhandler andre personer enn de i "Dommernes bok". Det er stor slektskap mellom disse og "Ruts bok", og det har også vært spekulert på om "Ruts bok" opprinnelige tilhørte blant dem. Esekiels bok. Esekiels visjoner, maleri av Marten de Vos, 1500-tallet Esekiels bok er den tredje av de senere profetene i den hebraiske Bibelen og det gamle testamente. Den følger "Jesajaboken" og "Jeremias bok" og kommer selv etter "Tolvprofetboken". Rekkefølgen er annerledes i den kristne utgaven hvor "Klagesangene" kommer før "Esekiels bok" og følges av "Daniels bok". Boken har sitt navn etter profeten og presten Esekiel fra 500-tallet f.Kr. og den nedtegner hans visjoner. Den inneholder taler, dels i bilder, om Israels troløshet og dårlige handlemåte, men også trøst til de bortførte israelittene. I henhold til teksten i boken opplevde profeten, landsforvist i Babylon, en serie av syv visjoner i løpet av sine 22 år der, fra 593 til 571 f.Kr., en periode som strekker seg fra den endelige ødeleggelsen av Jerusalem i 586 f.Kr. Visjonene, og boken, er strukturert rundt tre temaer: 1 - Israels dom på grunn av landets avgudsdyrkelse og falske profeter (kapitlene 1-24); 2 - nasjonenes dom (kapitlene 25-32); og den framtidige velsignelsen av Israel i form av eskatologiske eller fremtidige profetier og en detaljert beskrivelse av en tempelhelligdom (kapitlene 33-48). Norsk øl og norsk bryggerinæring. Frem til omkring 1850 ble øl stort sett laget hjemme og i Norge var det en betydelig ølproduksjon i husholdningene til langt ut i det 20. århundre. Det første bryggeriet i Norge som fortsatt er i virksomhet er Aass Bryggeri som ble grunnlagt i 1834 i Drammen og som solgte såkalt pottøl som kundene hentet i spann. Brygging var langt inn i det 19. århundre en aktivitet som var dypt integrert i bondesamfunnet. Opphøringen av hjemmebryggingen har en kompleks bakgrunn, men en viss innflytelse har avholdsbevegelsen og den religiøse vekkelsen hatt. Selv om hovedgrunnen må sies å være at bøndene sluttet med selvberget jordbruk i andre halvdel av 1800-tallet. Importen av billig korn gjorde kornproduksjonen mindre lønnsom for bonden, og nærmest tvang ham over til produksjon av meieriprodukter. Korndyrkingen opphørte altså fordi den ikke var lønnsom nok, og bøndene produserte da heller varer som kunne selges på et voksende norsk marked, nemlig kjøtt- og meieriprodukter. Alt dette førte til at viktige faktorer til ølbryggingen som byggavlinger, kornkverner og badehus hvor maltet hadde blitt tørket, ikke ble opprettholdt. Dessuten var overgangen til pengeøkonomi, samt utvikling av bedre kommunikasjoner med på at bonden heller kunne kjøpe industrielt brygget bayer-øl fra norsk bryggerinæring i steden for å brygge selv. I dag er brygging av hjemmelaget øl noe som skjer i svært liten skala, og bryggingen har heller preg av å være en semi-romantisk gjenoppliving. Siraks bok. "Siraks bok" eller "Jesu Siraks sønns visdom" er en av de deuterokanoniske bøker i det Gamle Testamente. Teksten er i sjangeren visdomslitteratur – på samme måte som Salomos ordspråk. Boken er også kjent under sitt latinske navn "Ecclesiasticus". Dette navnet kommer av at den i oldkirken ble kalt "liber ecclesiasticus" («menighetsbok») fordi den ble lest under gudstjenesten. Teksthistorie. Bokens forfatter navngis i kapittel 50; vers 27: "Jesus, sønn av Sirak" ("Josva ben Sira`"). Ut fra teksten (bl.a. 51;23 «Kom til meg, dere som er ulærte, slå dere til i min skole») må han ha vært en skriftlærd fra Jerusalem, som drev en skole hvor han underviste unge menn i etikk og religion. Siraks bok er den lengste (51 kapitler) og eldste av de deuterokanoniske bøkene. Den er skrevet på hebraisk omkring 180 f.Kr., og ble oversatt til gresk i Egypt av forfatterens sønnesønn, ca 132 f.Kr.. Boken er også oversatt til latin og syrisk. En komplett tekst er bare bevart på gresk. Nyere funn av tekstfragmenter på hebraisk utgjør omlag 2/3 av teksten. Slike funn ble først gjort i Ben Esra-synagogen i Kairo i 1896 og i dødehavsrullene i 1950-årene. Det er endel uoverensstemmelser mellom de ulike manuskriptene, også mellom greske manuskript. Innhold. Skriftet kan virke løst redigert, og inneholder flere ulike tekstsjangre: bønner, ordspråk, leveregler, formaninger og dikt. Hovedinntrykket av innholdet er «kortere eller lengre sammenstillinger av ordspråklignende utsagn om en rekke forskjellige temaer, som gudsfrykt, selskapsliv, ekteskap, oppdragelse og mye mer». Skriften inneholder en lang rekke sitater fra, og parafraser over, tekstlinjer fra andre skrifter i det gamle testamente. Talmud. "Talmud (hebraisk תַּלְמוּד) er den store samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde som i tillegg til Tanákh har betydning for jødedommen i dag. Talmud ble skrevet ferdig på 500-tallet. Talmud er et omfattende litterært verk som består av en rekke skriftlige samlinger av jødenes gamle muntlige læretradisjoner. Det hebraiske ordet "talmud" betyr «studium», og Talmuds formål er studiet av Torahen (både den muntlige og den skriftlige). Innhold og versjoner. Talmud består av to deler: Misjná og Gemara. Det finnes to Talmuder. Det oppstod en Talmud-samling i Palestina omkring år 400 e.Kr., ofte kalt Jerusalem Talmud (Talmud Yerushalmi). Den andre oppstod i Babylonia og ble samlet vel hundre år senere, kalt Babylonia Talmud (Talmud Bavli). Babylonia Talmud tar for seg færre traktater enn Jerusalem Talmud, men den er likevel nesten fire ganger så lang. Når en snakker om Talmud er det som regel den Babylonske en mener. På 700-tallet ble Talmud anerkjent som bindende norm for hele verdens jødedom og den fikk stor betydning for jødenes eksistens og religiøse liv. Nest etter Tanákh er Babylonia Talmud jødenes viktigste hellige tekst. Tanakh omfatter de tre hoveddelene av den jødiske bibelen: Torá (loven, mosebøkene) – Nebiím (profetene) – Ketubím (skriftene). Sett fra et historisk perspektiv kan man si at Talmud har vært den jødiske kulturens støttespiller, med avgjørende betydning for jødisk liv og tenkning. Innholdet i Talmud er omfattende og mangfoldig. Det tas opp emner som; religion, teologi, etikk, moral, lover, ritualer, bibelfortelling, preken, legender, anekdoter om rabbiene, historie, geografi, naturvitenskap, astronomi, astrologi, medisin, magi, handel, håndverk, politiske og sosiale problemer, alvor og humor. Marylebone Cricket Club. Marylebone Cricket Club (MCC) er en privat klubb som ble grunnlagt i 1787. Klubben var det overordnede organ for både engelsk og internasjonal cricket frem til 1993, da det internasjonale cricketforbundet (ICC) overtok klubbens internasjonale plikter og England and Wales Cricket Board tok over dens engelske plikter. MCC har fremdeles copyright på cricketlovene, selv om ICC ønsker å overta også dette, slik at det har mer frihet til å innføre de nødvendige endringer i spillets regler. Også at ICC flyttet crickets hovedsentral fra Lord's til Dubai viser at de ønsker et brudd med MCC og med dens historiske betydning. MCC holder til ved Lord's cricketbane, som den også eier. Tilskuerpaviljongen op banen er reservert MCC. MCCs medlemmer har også spesielle rettigheter som tilskuere ved alle kamper som spilles på Lord's. Som styrende organ for engelsk cricket var det MCC som organiserte engelske landslag, og i alle andre typer kamper enn Testkamper spilte laget som MCC, snarere enn England. Dette var tilfelle helt frem til 1976-77, da det engelske laget turnerte Australia som MCC for siste gang. Nå til dags driver klubben et treningssenter for unge crickettalenter, så vel som bridge-, tennis- og golfavdelinger. Klubben fikk i en periode en del dårlig publisitet da den nektet å godta kvinnelige medlemmer helt frem til 1998. På tross av klubbens ledelse oppnådde ikke forslaget om kvinnelig medlemskap 66% av stemmene før den britiske regjeringen truet med å fjerne rettighetene til lotteriorganisering dersom ikke klubben åpnet for å ha kvinnelige medlemmer. Frem til 1998 var Dronningen av Storbritannia den eneste kvinne som fikk lov til å oppholde seg i paviljongen mens kamper pågikk. Latvias kultur. Latvias kultur har elementer i seg både fra førkristen tid og fra kristen tradisjon. Den bærer preg av at de egentlige latvierne var fattige bønder, mens overklassen var til tider tysk eller russisk. Spesielt synlig i dag er de sterke sangtradisjonene i landet. Håndverk. Latvisk kunsthåndverk inkluderer keramikk og lintøy. Mat og drikke. Latvisk matkultur dreier seg typisk om enkel bondemat. Akkurat som i landene rundt så er vanlige ingredienser fra fiske og jordbruk. De vanligste ingrediensene inkluderer poteter, hvete, bygg, kål, løk, egg og svinekjøtt. Tradisjonell latvisk mat er ofte ganske fet og uten bruk av mye krydder. Tradisjonelle brødsorter er surdeigsbrød, rugbrød og hvetebrød. De har brukt grovmalt rug, bygg og hvete til grøt. Det har vært vanlige å bruke belgfrukter, og en av nasjonalrettene har vært grå erter med løk og bacon. Meieriprodukter er viktige i latvisk kosthold, med forskjellige typer søt og sur melk til drikke, og rømme og cottage cheese som basis for mange sauser og småretter. Hver region har sine egne ostetyper, men det er en ost som er kjent over hele landet. Den lages til St. Hans-feiringen, og kalles "jāņu siers". Annen vanlig mat er surkål, kald rødbetsuppe og potetsalat ("rosols"). Drikke er øl eller en drikk kalt "kvass", laget på malt av bygg. På enhver gård i gamle Latvia var det et stort, rundt bord som bonden, hans familie og de som jobbet på gården samlet seg rundt for å spise. Det ble vanligvis spist tre ganger om dagen, men i sommerhalvåret ble det ofte et ekstra måltid på ettermiddagen. Frokost var rundt syv på morgenen, og de som jobbet ute spiste på åkrene, mens de som jobbet i huset spiste der. Når man jobbet på åkrene var det ofte en blund etter frokost for å gi hestene tid til å spise. Lunch var rundt 11, og middag rundt 4. Kveldsmat ble spist på gården rundt solnedgang. Måltidene var som regel stille. Høytider. I førkristen tid var det fire høytider som var viktige. Det var vårjevndøgn, midtsommer, høstjevndøgn og midtvinter. Til vårjevndøgn ("Lieldienas") er tradisjonell mat egg og erter. Eggeskallene ble farget, gjerne med bjørkeløv eller løkskall. Til midtsommer ("Jāņi") spiste man en spesiell ost. Midtsommertradisjoner inkluderer bålbrenning og hopping over bålet. Til høstjevndøgn spiste man erter, bønner og slaktet gjerne et dyr. Spesielt øl ble også brygget til anledningen. Midtvinters ("Ziemassvētki") kunne bli feiret med saltet eller tørket grisehode, ribbe, skinke i forskjellige varianter med surkål og ovnsbakte poteter som tilbehør. Rommene ble pyntet med pynt laget av strå og farget papir. I kristen tid ble de forskjellige høytidene gitt kristent innhold, men både navnet og tradisjonene ble på lang vei bevart. Litteratur. Latvia har en spesiell tradisjon med små vers på fire linjer, kalt "dainas". Mange tusen av disse versene verserer fremdeles på folkemunne. Tradisjonen gjenfinnes også til en viss grad i Litauen. I 1878 bestemte en gruppe intellektuelle latviere i Moskva seg for å samle og utgi "dainas" i bokform. Oppgaven var større enn de ventet, og først 40 år senere ble det siste bindet i samlingen publisert. Den mest kjente personen fra dette prosjektet var Krišjanis Barons (født 31. oktober 1835, død 8. mars 1923). Totalt ble 217.800 vers samlet inn (inkludert varianter). Jānis Pliekšans (kjent under psevdonymet Rainis eller J. Rainis) er regnet som en av Latvias største diktere. Bureau of Engraving and Printing. Bureau of Engraving and Printing (BEP) er en føderal amerikansk etat underlagt Finansdepartementet som trykker pengesedler (Federal Reserve Notes) for sentralbanken Federal Reserve. Sedlene trykkes ved etatens anlegg i Washington, DC og Fort Worth, Texas. Etaten produserer også andre verdipapirer og dokumenter, inkludert statsobligasjoner, identitetskort, naturaliseringsbevis, håndgraverte invitasjoner til Det hvite hus og, frem til 2005, frimerker for postvesenet. BEP produserer dog ikke mynter, som hører inn under United States Mint. Diktator (romersk). Diktator (latin: «en som dikterer» (gir ordre); formen er en frekventativ av "dicere", "å si" med et nomen agentis – altså "en som sier/befaler gjentatte ganger) var en en ekstraordinær magistratstilling i den romerske republikk. Diktatoren ble offisielt betegnet som "Magister Populi", herren over folket, "Praetor Maximus", den suverene praetor, og "Magister Peditum", herren over infanteriet. Diktatoren ble utnevnt i krisetider i stilling som gav ham absolutt makt i republikken, makt lik keiseren fikk i Romerriket. Forskjellen lå i at diktatoren kun hadde regjeringstid (imperium) i seks måneder. Diktatoren var unntaket av "kollegialitetet" (hver magistrat hadde en eller flere likestilte kollegaer med lik makt), som var en av grunnstenene i den romerske republikken. Det kunne aldri være mer enn en diktator utnevnt, og diktatoren kunne ikke bli stilt rettslig overfor sine handlinger. Oppstandelse. Oppstandelse vil si at en død person får nytt liv, enten legemlig eller åndelig. I Bibelen fortelles det om at noen ble oppreist fra de døde, både i gammeltestamentlig tid og nytestamentlig tid. Mest kjent er oppstandelsen av Jesus. Den siste personen som omtales i Bibelen i forbindelse med oppstandelse er Eutykus (Apostlenes gjerninger kapittel 20). Tanken om en legemlig oppstandelse i forbindelse med verdensdommen finnes i Zoroastrismen, i Jødedommen og Islam. I Kristendommen har forskjellige tanker gjort seg gjeldende, her har ofte tanken om at gode mennesker kommer til himmelen vært sentralt. Noen kristne har også tanker om en legemlig oppstandelse. Promagistrat. En promagistrat var en person i antikkens Roma som hadde autoritet og kapasitet lik en magistrat, men som ikke hadde en magistratstilling. Promagistratet ble utviklet for at Roma kunne ha guvernører i provinser som lå oversjøs uten å måtte velge ut nye magistrater hvert år. Promagistratet ble utnevnt av senatet; og lik de fleste handlinger av senatet, var ikke disse utnevnelsene helt lovlig og kunne ikke bli kontrollert av folkeforsamlingen. Promagistrater var vanligvis enten prokvestor (vikarierte for kvestorer), propretor (vikarierte for pretorene), eller prokonsul, som vikarierte for konsulene. En promagistrat hadde like høy autoritet som magistratene, var bemannet av like mange liktorer, og hadde i mange tilfeller autokratisk makt innen sin provins. Promagistratene hadde vanligvis holdt det magistratet de vikarierte for. Som et eksempel ble Julius Cæsar guvernør, som prokonsul, i Gallia etter han var konsul i 59 f.Kr. Tredje Esra. "Tredje Esra" eller "Første Esdras" er et apokryfisk verk skrevet innenfor det Gamle Testamentes tros- og tekstunivers. Verket er en egen gresk oversettelse av Andre krønikebok 35–36, Esras bok og Nehemjas bok 7–8. Oversettelsen ser ut til å være basert på en annen versjon av den hebraiske teksten enn den vanlige, og har noen variasjoner i forhold til denne. I tillegg finnes det et eget avsnitt (3;1–5;6) som er unikt for denne boken: om tre unge menn i den persiske kongens livgarde. I gresk og engelsk tradisjon kalles dette verket "Første Esdras". Navnet "Tredje Esra" er fra latinsk tradisjon, og er basert på at "Esras bok" var «Første Esra» mens "Nehemjas bok" var «Andre Esra». Boken er også omtalt som "Den greske Esraboken". Det finnes også et skrift kalt "Fjerde Esra". Verket er trolig skrevet i det 2. eller 1. århundre f.Kr.. Boken har 9 kapitler og forteller om tiden før det babylonske fangenskap, om bortførelsen til Babylon og forholdene der, men mest om tre hjemferder, gjenetableringen i Judea og reetableringen av jødisk tro og kultus under ledelse av Serubabel og Esra. I Østkirken regnes boken som en del av Bibelens kanon. Den katolske kirke anser det ikke som kanonisk, og det hører derfor ikke til de deuterokanoniske bøker i deres forstand. I den anglikanske tradisjon regnes verket blant apokryfene, mens protestantene sjelden tar den med.. Fjerde Esra. Vignett fra Thomas Macklins 1816-utgave av apokryfene. "Fjerde Esra" eller "Andre Esdras" er et apokryfisk verk er skrevet innenfor både det jødiske og det kristne tros- og tekstunivers. Verket er en «apokalypse, dvs et skrift som er preget av åpenbaringer (syner) og en fargerik symbolbruk». I gresk og engelsk tradisjon kalles dette verket "Første Esdras". Navnet "Fjerde Esra" er fra latinsk tradisjon, og er basert på at "Esras bok" var «Første Esra» mens "Nehemjas bok" var «Andre Esra»; det finnes også et aapokryfisk skrift kalt "Tredje Esra". Verket består av tre deler; hoveddelen (kapittel 3–14) er et jødisk skrift fra slutten av 1. århundre e.Kr., opprinnelig skrevet på hebraisk eller muligens arameisk. Kapittel 1–2 er et kristent tillegg fra ca 150 e.Kr., som også er kjent under navnet «Femte Esra». Kapittel 15–16 er et kristent tillegg fra siste del av 200-tallet, som også er kjent under navnet «Sjette Esra». Hovedbolken i kapittel 3–14 skildrer sju syner. Bakgrunnen er ødeleggelsen av Jerusalem i år 70, og de problemer dette skapte for jødisk tro. Det er erkeengelen Uriel som taler i synene. Teksten beskrives som «et trøsteskrift for dem som lider under disse hendelsene.» De kristne tilføyelsene setter budskapet om trøst i trengsler inn i en kontekst av kristendomsforfølgelse i Romerriket. Den katolske kirke anser det ikke som kanonisk, og det hører derfor ikke til de deuterokanoniske bøker i deres forstand. I den anglikanske tradisjon regnes verket blant apokryfene, mens protestantene sjelden tar den med.. Boken er med i Det norske bibelselskaps utgave av apokryfene fra 1988. Johannes XII. Johannes XII (født Ottaviano (Octavian) dei conti dei Tuscolo ca. 937, død 14. mai 964) var Den katolske kirkes pave fra 955 til sin død. Han var sønn av Alberik II av Spoleto, som styrte Roma fra 932 til 954. Ved farens død tok den 18 år gamle Ottaviano over som patrisier av Roma. Faren hadde fremmet Ottaviano som kandidat til paveembetet, og da Agapetus II døde ble han valgt. Som andre pave i historien valgte han å endre navn, og valgte Johannes. Som verdslig hersker hadde han ikke sin fars styrke og vigør, og hans pontifikat huskes først og fremst for hans kontroversielle privatliv. Romersk politikk var alltid preget av intriger, og for å beskytte seg selv mot disse og mot Berengar II av Italias makt sikret Johannes XII seg støtte fra Otto den store ved å krone ham som tysk-romersk keiser den 2. februar 962. Allerede før Otto hadde forlatt Roma innså Johannes at keiseren makt kunne overskygge hans egen, og begynte å konspirere mot den nye keiseren. Intrigene ble oppdaget av Otto, som etter å ha slått og tatt til fange Berengar II vendte tilbake til Roma. Han innkalte et konsil som avsatte Johannes, som hadde gått i dekning i fjellene i Campania, og valgte Leo VIII som ny pave i 963. Før Otto forlot byen brøt det ut et opprør blant borgerne. Etter at Otto hadde reist kom Johannes tilbake med et betydelig antall venner og tjenere, og Leo måtte flykte. Det ble uenighet om hvem som var den rette paven, og Johannes XII levde et år etter at Leo ble utnevnt. Otto snudde for å støtte Leo, men før han rakk frem til Roma var Johannes død. Dødsårsaken er usikker, men ryktene fortalte at han hadde blitt myrdet av en sjalu ektemann som oppdaget ham i seng med kona. Et annet rykte fortalte at han fikk slag mens han var i seng med en gift kvinne. Det skal ha blitt sagt, med romernes røffe humor, at man skal ha vært overrasket over at han fikk dø i en seng ettersom alle hadde regnet med at han ville blitt myrdet. Timothy Brown. Timothy Brown (født Thomas Allen Brown, 24. mai 1937 i Knightstown i Indiana i USA) er en amerikansk skuespiller og amerikansk fotballspiller, som skuespiller kanskje mest kjent for sin rolle som Oliver Harmon «Spearchucker» Jones i TV-serien "M*A*S*H". Han måtte slutte i serien etter noen få episoder da produsentene av serien fikk vite at ingen afroamerikanere tjenestegjorte som kirurger i den amerikanske hæren under Koreakrigen. «Spearchucker»s seng i legenes telt, kalt for «sumpen» («the Swamp») – det var opprinnelig tilsammen fire leger – ble stående tom i de neste elleve årene serien ble produsert og ble bare brukt av besøkende offiserer. Hans karriere inkluderer amerikansk fotball, der han spilte for Green Bay Packers i 1959), Philadelphia Eagles (1960–1967) og Baltimore Colts (1968). Sammen med Gary Burghoff og G. Wood hadde han også en rolle i filmen "M*A*S*H". Kanossagang. Uttrykket kanossagang (skrives også canossagang) går tilbake til den bannlyste (ekskommuniserte) tysk-romerske keiser Henrik IVs tilsynelatende botsgang til pave Gregor VII, som oppholdt seg i grevinne Matilda av Toscanas borg Canossa i Apenninnene i det nordlige Italia. Der knelte han for paven for å be om tilgivelse for de overgrep mot den katolske kirke som hadde ført til keiserens ekskommunikasjon. Det gikk tre dager, fra 25. januar til 28. januar 1077, før paven ga etter. Den historiske kanossagangen gis historisk en vesentlig annen vurdering enn den mange århundrer senere skulle få som protestantisk konfesjonelt eller nasjonalt tysk politisk slagord. Ordet «kanossagang» benyttes i det norske språk i dag for å navngi det å gjøre en ydmyk og ufrivillig bot. Historisk bakgrunn. Pave Gregor VII var en ruvende skikkelse på 1000-tallet, og fremheves som den som satte i gang den innenkirkelige "gregorianske reform", og arbeidet med å frigjøre kirkene fra verdslige makters innflytelse og bruk til egne politiske formål. Da han forsøkte å iverksette endringer av investiturprosessen møtte han kraftig motbør fra den tysk-romerske keiser Henrik. Investiturstriden var en strid om hvor vidt det var den verdslige makt eller den kirkelige øvrighet selv om skulle ha den mest avgjørende innflytelse på bispeutnevnelser og innsettelsen av visse andre høyere kirkelige embedsmenn. Keiser Henrik insisterte på at det var han som hadde retten til å ikle ("investere") biskoper, abbeder og andre høyere prelater. Han grep da tilbake til pavevalget i 1073. Da avdøde pave Alexander II ble begravet, begynte den romerske folkemengden å rope: "«Hildebrand skal bli pave»." Den fromme og reformvillige munken Hildebrand ble så intronisert som Gregor VII. Men ifølge pavevalgsordningen av 1059 skulle den tysk-romerske keiser ha hatt et ord med i laget, noe som ikke var tilfelle ved dette «inspirasjonsvalget». Keiseren ville med sikkerhet ikke ha gått inn for Hildebrand, som i flere tiår hadde støttet opp om reformkreftene i Kirken, hvis seier ville føre til at keiserdømmets grep om kirken uvegerlig ville svekkes. Paven engasjerte seg snart i investiturstriden, noe keiseren satte liten pris på. Etter et skarpt formanende skriv fra paven, fant han anledning til å slå tilbake: På et for ham svært gunstig politisk tidspunkt hadde keiseren under en synode i Worms i 1076 nærmest fremtvunget en lydighetserklæring fra de tyske biskoper, en erklæring der de omtalte paven svært nedlatende og helt bevisst som "Hildebrand". I et annet dokument erklærte kongen "Hildebrand"s fratreden fra pavestolen, og krevde at romerne valgte en ny pave. Han erklærte samtidig at ekskommunikasjonen ville bli permanent og ugjenkallelig på dagen ett år etter. Henrik, som også hadde skaffet seg en god del motstandere på annet vis nord for Alpene, kom nokså raskt i en svært trengt situasjon. Etter oppfordring fra den pavelige legat Altmann, biskop av Passau, møttes fyrstene i oktober i Tribur for å velge en ny tysk konge. Henrik, som oppholdt seg i Oppenheim på Rhinens vestbredd, ble bare berget fordi fyrstene ikke kunne enes om hvem de skulle velge. Likevel var det åpenbart at de var oppsatt på å velge ny konge, og at Henrik bare hadde fått en utsettelse. De erklærte at dersom ikke Henrik gjorde opp med paven og erklærte sin lydighet, ville de på ettårsdagen for ekskommunikasjonen – dersom den fortsatt sto ved lag – erklære tronen for vakant. Ferden til Canossa. Henrik fryktet nå at den tyske adel ville gjøre alvor av avsettelsen – og det hadde allerede året før brutt ut vold og opprør ved Langensalza. Det var maktpåliggende for ham å få bannlysningen opphevet. Han avtalte dermed et møte med paven i Augsburg. Gregors rute. Gregor var på sin side redd for at Henrik skulle ta med seg sin hær og forsøke å avsette ham fra pavestolen med makt. Han brukte da en del tid på sin ferd nordover fra Roma i Keiserrikets sørligere egner, for å forsøke å få oppslutning fra befolkningen der. Mens han holdt på med dette, møtte han grevinne Matilda av Tuscana. Hun tilbød å bringe ham til et sted der han ville være i sikkerhet fra angrepsforsøk fra keiseren. De dro sammen til festningen ved Canossa og stengte seg selv inne der. Henriks rute. Som Henrik kom sørover fra Tyskland, merket han at hans grep om makten ikke var så sikkert. Han hadde fremdeles meget stor folkelig oppslutning, men adelen talte fremdeles høyt om behovet for å velge ny konge. Det ble stadig mer akutt viktig for ham å sikre sin stilling overfor Kirken, og ettårsdagen for at bannlysningen skulle bli permanent, nærmet seg raskt. Snareste vei ville ha vært gjennom Brennerpasset, men det ble for risikabelt på grunn av fiendtlig innstilte fyrster som gjerne ville se ham avsatt fra tronen. Han måtte gå langt vestover og rundt passet. Så snart han krysset Jurafjellene, begynte Henrik å føre seg som en botferdig pilegrim. Han begynte å bære en hestehårsskjorte, som mange munker gjorde den gang, og angivelig gikk han barfot. Det hevdes også at mange i hans følge tok av seg skoene. Slik krysset han Alpene i passet ved Mont Cenis mot slutten av januar. Den 25. januar 1077 var de fremme ved borgen Canossa. Borgen Canossa ligger i dag i ruiner. Ved borgen. Da Henrik kom frem til Canossa, beordret Paven at han skulle nektes tiltrede. Ifølge førstehåndsskildringer (brev skrevet av både Gregor og Henrik under de følgende år), ventet Henrik foran portene i tre dager. Angivelig bar han bare sin botsskjorte og fastet. Selv om ingen samtidig kilde støtter dette, har det senere blitt spekulert i at Henrik tilbragte meget av tiden i landsbyen nedenfor borghøyden. Den 28. januar (festen for Apostelen Paulus' omvendelse) ble portene åpnet for Henrik. Samtidige kilder forteller at han knelte ned for paven og ba om hans tilgivelse. Paven tok Henrik med inn i kirken og ga ham absolusjonen. Samme kveld feiret Gregor, Matilda og Henrik nattverden sammen, et synlig uttrykk for at bannet var opphevet. Henrik reiste så raskt tilbake til sitt keiserdømme. De betingelser som paven hadde stilt for opphevelsen av bannet, brøt han etter kort tid. Følgene. Motpaven Klemens III (i midten) med Henrik IV (til venstre, bilde fra "Codex Jenesis Bose q.6" (1157) Følgene av Canossa var ikke langvarige. For Henrik var de imidlertid at han vant dyrebar tid og fikk nytt handlingsrom. Han avverget slik sett antagelig den mest umiddelbare fare for hans grep om keisermakten. Selv om Henrik var forsonet med det kirkelige fellesskap, omgjorde likevel ikke paven sin motstand mot Henriks rett til keisertronen. Henrik måtte dermed kjempe mot sine motstandere med makt. Borgerkrig brøt ut. Pave Gregor kom i 1080 igjen med en ny ekskommunikasjon mot Henrik, som snart etter invaderte Roma, tvang paven på flukt og erstattet ham med en «motpave». Senere tolkninger. Kanossagangen fikk imidlertid en symbolsk betydning som gjør den til et uttrykk for den verste ydmykelse. Under reformasjonen i Tyskland ble Henrik IV gitt en helterolle som tyskhetens forsvarer og som motstander av pavedømmet. Mange tyske lutheranere betraktet ham som «den første protestant» og så på ham som en inspirasjon for kampen mot en tyrannisk og urettferdig katolsk institusjon. Senere i tysk historie fikk "kanossagangen" en mer sekulær betydning: Den kom til å stå for Tysklands avvisning av å bli underlagt noen fremmed myndighet på noe område, selv om dette fremdeles, men ikke utelukkende, gjaldt den katolske kirke. Otto von Bismarck erklærte under sin såkalte «Kulturkampf» at «Vi går aldri til Canossa!» ("„Nach Canossa gehen wir nicht!“)" Tyskland skulle stå helt fritt og suverent og ville ikke tåle innblanding i sin politikk, kultur eller religion. «Kanossagang» betyr i dag det å gjøre ydmyk, ufortjent og ufrivillig bot. At det under den historiske kanossagang heller var paven som ble satt i en knipe og hadde mest å frykte, altså at kanossagangen hadde et element av manipulasjon i seg, lever ikke videre i nåtidens bruk av uttrykket. Ardal O'Hanlon. Ardal O'Hanlon (født 8. oktober 1965) er en irsk stand-up komiker, skuespiller og forfatter. Han er mest kjent for sin rolle som den katolske presten Dougal McGuire i TV-serien "Father Ted". O'Hanlon vokste opp i Carrickmacross i Irland. Faren Rory O'Hanlon er irsk politiker og lege. Han ble utdannet først på Blackrock College i Dublin, før han fullførte et studium i Comunication Studies på National Institute for Higher Education, Dublin. Han hadde flere småjobber før han begynte som stand-up komiker. Sammen med andre komikere starter han den nå legendariske klubben The Comedy Cellar, som ble en arnestue for mange irske komikere. Det var der han ble oppdaget av Graham Linehan, som gav han en av hovedrollene i sin nye komiserie "Father Ted". For denne rolletolkningen ble han belønnet med en BAFTA-pris for beste nykommer. Han har hatt flest komiske roller, i serier som "Father Ted" og My Hero, men publikum har også fått se en mer dramatisk side av O'Hanlon i serien "Big Bad World". Pr. 2006 spiller han hovedrollen i BBC-serien "Blessed", som er skrevet av Ben Elton. I tillegg til jobben som skuespiller og komiker, bedriver han også skriverier. Han har utgitt den kritikerroste romanen "The Talk of the Town", og jobber pr. 2006 med oppfølgeren "Ragweed". O'Hanlon har engasjert seg i flere veledighetssaker, men har jobbet mest for organisasjonene The Aisling Project, som hjelper hjemløse irer i London, og Irish Cancer Research Campaign. O'Hanlon er gift med Melanie og sammen har de døtrene Emily og Rebecca. Han er en hengiven Leeds United supporter. Høsten 2005 besøkte O'Hanlon Oslo med sin pågående stand-up turné. Josva. "Moses og budbringerne fra Kanaan", oljemaleri av Giovanni Lanfranc Josva og vindruene fra Kanaan, tegning av James Jacques Joseph Tissot Josva (hebraisk: יְהוֹשֻׁעַ‎‎ "Yehoshua"; gresk: Ἰησοῦς,) er en figur i "Tora" og "Det gamle testamente" og var den undersøkte Kanaan som Guds lovede land for israelittene, i henhold til "Fjerde Mosebok" og i noen få avsnitt som Moses' medhjelper. Han er en sentral figur i Den hebraiske Bibelens "Josvas bok". I henhold til "Andre Mosebok", "Fjerde mosebok" og "Josvas bok" ble han en leder av de israelittiske stammene etter Moses' død. Hans navn var Hosea, sønn av Nun, fra Efraims stamme, men Moses kalte ham for "Yehoshu'a" (Josva) ettersom det var det navnet han var kjent under. Han var født i Egypt forut utvandringen, og var antagelig av samme alder som Kaleb som han tidvis er assosiert med. Josva var en av Israels tolv spionene som Moses sendte ut for å utforske landet Kanaan. Etter at Moses var død ledet Josva de israelittiske stammene i erobringen av Kanaan, og fordelte landet mellom de ulike stammene. I henhold til den bibelske kronologi, levde Josva en gang mellom 1500–1390 f.Kr., eller en gang i sen bronsealder. I henhold til "Josvas bok" døde Josva da han var 110 år gammel. Fortellingen om Josva er også blitt lånt inn i "Koranen" og han har således en posisjon hos muslimene. I henhold til Koranen var han sammen med Kaleb den ene av to som Moses sendte for utforske landet Kanaan. Muslimene vurderer Josva som en israelittenes leder, en del ser ham også som en profet, mens andre ser ham ikke som en profet, men som en hellig mann og en stor leder. Navnet. Den norske stavemåten av navnet "Josva", på engelsk som "Joshua", er gjengitt på hebraisk som «Yahoshua», i betydningen «Yahweh er frelse». Vokaliseringen av det andre komponenten i navnet kan bli lest som «Hoshea», et navn benyttet i "Tora" før Moses la til den guddommelige navnet, i henhold til "Fjerde mosebok" 13:16. Navnet «Jesus» er den norske gjengivelsen av det gresk transkripsjonen av «Yahoshua» via arameisk. I "Septuaginta", den greske bibeloversettelsen av Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente), er alle tilfeller av ordet «Yahoshua» gjengitt som Ἰησοῦς, "Iēsoūs", den nærmeste greske uttalen av arameiske «Yeshua» Således er Josva på gresk blitt kalt for «Jesus, sønn av Nun» (τοῦ Ναυή) for å skille ham fra Jesus Kristus. Josva og Jesus er gitt samme navn, ved å legge til "Navin" («sønn av Nun») for Josva, også på slaviske språk som følger den øst-ortodokse kirketradisjonen (sammenlign Иисус, "Iisus", på russisk, eller Исус, "Isus", på serbisk). Josva og flukten fra Egypt. Som Moses' lærling var Josva en betydelig figur i hendelsene ved flukten fra Egypt. Han fulgt Moses delvis på vegen da de dro opp Sinaifjellet for å motta De ti bud. Han var en av de tolv spionene som Moses sendte ut for å undersøke og rapportere om landet Kanaan, og bare han og Kaleb ga en oppmuntrende rapport, hvor belønningen ble at kunne disse to av de tolv som fikk komme inn i det lovede land. Josva var leder ved israelittenes første slag etter å ha forlatt Egypt mot amalekittene ved Refidim og hvor de seiret. I henhold til "Josvas bok" utpekte Gud Josva til å etterfølge Moses som israelittenes leder. Den første delen av boken dekker Josva i perioden da han ledet erobringen av Kanaan. Erobringen av Kanaan. "Josva kommanderer solen å stå stille over Gibeon", maleri ved John Martin Ved Jordanelven skilte vannet seg, slik som det hadde skjedd for Moses ved Rødehavet. Det første slaget etter å ha krysset Jordanelven var slaget ved Jeriko. Josva ledet ødeleggelsen av Jeriko, deretter bevegde de seg videre til Ai, en liten naboby i vest. Imidlertid ble de beseiret og fikk et tap 36 israelitter som døde. Nederlaget ble tilskrevet at en mann ved Akan som hadde tatt «bannlyst gods» fra Jeriko, og etter at han innrømmet å ha «syndet», ble Akan, hans familie og dyr steinet for at de skulle å få tilbake Guds gunst. Deretter ledet Josva israelittene til seier over Ai. Israelittene møtte en allianse av amorittiske konger fra Jerusalem, Hebron, Jarmut, Lakisj, og Eglon. Ved Gibeon spurte Josva Gud om få månen og solen til å stå stille slik at han kunne vinne slaget i dagslys. Denne hendelsen er meget kjent ettersom det står i skriften «Aldri har det, verken før eller siden, vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik». Gud kjempet også for israelittene i dette slaget da han kastet store haglskurer fra himmelen som etter sigende drepte flere kanaanitter enn hva israelittene selv greide. Fra der av var Josva i stand til å lede israelittene til flere serier og sikret mye av landet Kanaan til sitt folk. Død. Da han var «gammel og langt oppe i årene» samlet Josva de eldre og høvdingene for alle israelittene og formante dem å ikke ha noe samvirke med den innfødte befolkningen da det kunne gjøre at de ikke var trofaste mot Gud. Ved en rådsforsamling for stammene ved Sikem tok han avskjed med folket, formante dem på nytt om å være trofaste mot deres Gud som hadde vist seg for dem. Som et vitne på deres løfte om å tjene Gud, fikk Josva satt opp en stor stein under et eiketre ved Guds helligdom. Kort tid etterpå døde han da han var 110 år og han ble gravlagt på sin egen eiendom, «ved Timnat-Serah, som ligger i Efraims fjelland, nord for Gaasj-fjellet». George Morgan (sanger). George Thomas Morgan (født 28. juni 1924 i Waverly i Tennessee, død 7. juli 1975) var en amerikansk countrysanger. Morgan vokste opp i Barberton i Ohio. Han ble et medlem av Grand Ole Opry og er kanskje best kjent fra sin hit-låt "Candy Kisses". Baruk. Baruk sønn av Neria var i følge Bibelen profeten Jeremias venn og hjelper. Han spiller en stor rolle i flere av beretningene. Han ble værende igjen i landet etter Jerusalems fall og ble til sist med Jeremia til Egypt. Hans navn har blitt knyttet til den apokryfiske Baruks bok, og til noen andre apokryfiske verk, som ikke tas med i noen kanon: "Baruks apokalypse", "Tredje Baruk" og "Fjerde Baruk". No Torso. No Torso er et Ska-band fra Bærum, Akershus som ble startet på begynnelsen av 2000-tallet. Det livlige skabandet ga ut sin første EP høsten 2004 og sommeren 2005 spilte de inn sin første fullengde, kalt "Several Brains". No Torso annonserte offentlig via sin myspace profil 19. mai 2009 at bandet etter seks år nå har gitt seg. Bror Hagemann. Bror Hagemann (født 11. august 1953) er en norsk forfatter og jazztrompetist. Han har utgitt åtte romaner. Bror Hagemann vokste opp rundt omkring på Østlandet i en akademisk nomadefamilie. Jobbet i en tiårsperiode som jazzmusiker i Bergen og Oslo. Plateeksempel: Anti-therapy, Oslo 13 – Odin 1983. Hovedfag i musikkvitenskap ved universitetet i Oslo med emnene jazzhistorie og impresjonisme i musikken. Sitt litterære gjennombrudd fikk han med romanen De blyges hus fra 2002. Om denne skrev Cathrine Krøger, Dagbladet: «...en helt utsøkt roman som burde gi Hagemann den posisjonen han fortjener i norsk litteratur». Sindre Hovdenakk (VG) sier om den nest siste romanen, Hvit natt'": «Bror Hagemann har skrevet en uhyggelig bra roman om ensomhet, avvisning og barns uendelige sårbarhet», og gir boka terningkast 6. Hagemann har også skrevet manus til flere TV-serier. England and Wales Cricket Board. England and Wales Cricket Board (ECB) er det øverste styrende organ for cricket i England og Wales. ECB ble grunnlagt 1. januar 1997 som en fusjon av flere andre regulerende cricketorganisasjoner i England. Det tok blant annet over oppgavene til MCC. ECB styres av medlemmer fra de 38 førsteklassecricketlagene, samt mindre fylkeslag og MCC. Administrenede direktør er David Collier. En av ECBs hovedoppgaver er styringen av det engelske landslag. Lagkapteinen Michael Vaughan og flere andre sentral spillere er ansatt hos ECB. Det samme er sjeftreneren Duncan Fletcher. ECB er også ansvarlig for ECB National Academy for crickettrening ECB har også ansvaret for det kommersielle aspektet ved engelsk cricket, og får sine inntekter fra bilettsalg ved endagskamper og testkamper i England, samt fra en andel av inntektene ved Englands bortelandslagskamper. ECB har også ansvaret for sponsoravtaler og sendingsrettigheter ved kamper, primært i forhold til det engelske landslaget. ECB hadde i 2004 en inntekt på 75.1 millioner britiske pund. I 2005 overtok ECB også ansvaret for damecricket i England og Wales. I 2005 inngikk ECB en avtale med BSkyB, som ga Sky eksklusive rettigheter til direktesending av testkamper i England på fjernsyn i fire år (2006 til 2009) Avtalen gjorde at det kun er mulig å se testcricket på digitalt signal, og var meget upopulær blant mange cricketfans. Avtalen har imidlertid skaffet inntekter for engelsk cricket i fire år fremover, noe idretten sjelden har hatt. ECB fikk også en del negativ publisitet da de så ut til å ville si opp kontrakten med bowlingtreneren Troy Cooley, som anses for å ha spilt en viktig rolle i Englands sensasjonelle seier i Ashes-serien. ECBs hovedkvarter er ved Lord's Cricket Ground i London. Nebbdyr. Nebbdyret er et kloakkdyr som holder til i det østlige Australia. Kloakkdyrene omfatter de fem nålevende artene av pattedyr som legger egg i stedet for å føde levende unger. Det finnes bare én art av nebbdyr i dag. De utdødde dyrene i slekten "Obdurodon" er trolig utdødde arter av nebbdyr. Hos disse dyrene hadde også voksne individer tenner, mens hos det nåværende nebbdyret har bare ungene en slags tenner. I stedet for tenner har de voksne dyrene hornplater. Nebbdyret har en behåret kropp og en nebblignende snute. Det har fem tær med svømmehud mellom på hver fot. Nebbdyrene er nært knyttet til vann og graver en gang med åpning både over og under vann. Nebbdyret har et bredt nebb som en and, en flat hale som en bever og svømmehud mellom tærne som en oter. Disse kroppstrekkene gjør den til en god svømmer, og et nebbdyr tilbringer opptil halvparten av livet sitt i vann på jakt etter mat. Det bruker halen som ror og fettlager, slik at den kan overleve vinteren når det er lite mat. Nebbdyrhannen har en giftspore gjemt i pelsen på hvert bakben. Giften er ikke dødelig for mennesker, men kan gi ulidelige smerter. Maurpiggsvin. Maurpiggsvinene utgjør sammen med nebbdyrene gruppen kloakkdyr. Klassifisering. Maurpinnsvinene omfatter to slekter med to, tre eller fire nålevende arter, avhengig av hvordan man klassifiserer dem. Dessuten har det eksistert noen utdødde arter som var adskillig større enn dem som fins nå. Beskrivelse. Maurpinnsvinene har en lang tynn snute. De har store pigglignende hår på ryggen, og de kan rulle seg sammen, akkurat som piggsvin. De danner en slags lomme under seg, som eggene klekkes ut i. Maurpinnsvin kan være veldig sterke. En forsker som en gang holdt ett fanget hjemme hos seg, opplevde at det begynte å skyve på møblene. Maria Anna Mozart. Maria Anna Mozart, ca 1763 Maria Anna Mozart, ca 1785 Maria Anna Mozart («Nannerl» blant venner, senere baronesse Berchtold von Sonnenburg) (født 30. juli 1751 i Salzburg, død 29. oktober 1829 samme sted) var Wolfgang Amadeus Mozarts eldre søster, og datter av komponisten Leopold Mozart og Anna Maria Pertl. «Nannerl» var en høyt begavet pianist og reiste som ung på konsertturnéer i mange land i Europa sammen med Wolfgang. Allerede som elleveåring spilte hun de vanskeligste sonater og konserter for klaver — meget bedre enn sin bror — og fikk anerkjennelse og gaver fra høytstående personer. Det er ikke bevart komposisjoner etter henne, men det finnes brev hvor Wolfgang lovpriser hennes arbeider, og oppfordrer henne til videre innsats. Likevel trådte hun aldri ut av brorens skygge, og levde i senere år en tilværelse som ektehustru og mor, i tillegg til å gi pianotimer. Etter at hennes far nektet henne å gifte seg med kammerherre Franz Armand d'Ippold, inngikk hun 1784 et fornuftsekteskap med den 15 år eldre Johann Baptist Reichsfreiherr Berchtold von Sonnenburg (1736–1801) og levde i St. Gilgen i det samme huset hvor hennes mor var blitt født. Hennes mann hadde fem barn fra to tidligere ekteskap, og selv fikk hun tre barn med ham. Hun reiste tilbake til Salzburg etter ektemannens død i 1801, og var der en høyt respektert pianolærer. Hun ble blind i en alder av 74 år. Etter sin død i 1829 ble hun etter eget ønske gravlagt på den kommunale gravplassen "St. Peter" i Salzburg. Hennes dagbøker, brev og erindringer var og er verdifulle kilder for Mozart-forskerne. I 1829 besøkte det engelske ekteparet Mary (Maria Sibylla) og Vincent Novello ("A Mozart Pilgrimage") i Salzburg. Eksterne lenker. Mozart, Maria Anna Mozart, Maria Anna Mozart, Maria Anna Mozart, Maria Anna Johannes Chrysostomos. Johannes Chrysostomos (gresk: Ἰωάννης Χρυσόστομος; født 347 i Antiokia, Lilleasia, død 14. september 407) var en gresk kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Neshorn. Neshorn (Rhinocerotidae) er upartåede hovdyr. De nålevende artene hører hjemme i Afrika og Asia. Neshornas nærmeste slektninger er trolig hester og tapirer. Anatomi. Neshornene er store, fryktinngytende dyr med sine eiendommelige horn på nesen. Hodet fyller opptil en tredel av kroppslengden. Øynene er små og synet dårlig. Ørene er forholdsvis store, og hørselen ganske god. Neseborene er spaltelignende og luktesansen god. Fortennene er utviklet (hos de asiatiske) eller rudimentære (hos de afrikanske), hos mange bryter de ikke frem. Underkjeven har hjørnetenner, men ikke overkjeven. Hornene, som både hannindivider og hunnindivider har, er kjegleformede, og det fremre sitter på neseknoklene, det bakre (hos de artene som har det) sitter på pannebenet. Dyrets skinn har et «slapt» utseende med mange bretter i. Hornet er også laget av tett sammensatt hår. Adferd. Neshorn kan være riktig aggressive, og de kan plutselig slå til mot et passerende dyr eller menneske. Hvis det er tørke kan de angripe dyr som har gått ned til en dam for drikke. Samtidig kan de plutselig slå over fra en sinnstilstand til en annen. Likevel har noen dyr faktisk vært holdt i fangenskap, og har vært nokså medgjørlige. Arter. Familien består av fem nålevende arter, flere regnes nå som truet på grunn av miljøødeleggelser. Dessuten omfatter familien også flere utdødde arter, som ullhåret neshorn, som fantes i Europa, og "Elasmotherium", som fantes i Sibir. Der er opprettet nasjonalparker bl.a. for å verne bestandene. En av dem ligger i Nepal. Ugler. Ugler (Strigiformes) er en orden med moderne fugler som består av cirka 220 arter fordelt på de to familiene egentlige ugler (Strigidae), og slørugler (Tytonidae). Kun 10 arter hekker i Norge, men også tårnugle finnes her. Evolusjon. De to ordenene rovfugler (Falconiformes) og ugler (Strigiformes) er trolig nært beslektet. Til sammen utgjør disse overordenen Falconimorphae. Beskrivelse. Ugler har store forovervendte øyne og ører, et haukelignende nebb og vanligvis en iøynefallende sirkel av fjær rundt hvert øye. Ugler har kikkertsyn, og deres store øyne sitter fast i skallen, slik at de må snu hele hodet for å se andre veier. Til gjengjeld kan de snu hodet 270 grader til begge sidene. Ugler er langsynt, og kan dermed ikke se noe som er noen centimeter foren øynene deres. I lite lys, er langsynet deres utrolig bra. Mange ugler kan også jakte bare ved hjelp av hørselen i totalt mørke. Forskjellige uglearter lager forskjellige lyder, en av hver er godt gjenkjennbar, et utdratt «hoo». De store sirklene rundt øynene hjelper til å styre lyden som kommer langt borte fra, til ørene. På noen arter er faktisk ørene plassert usymmetrisk slik at den lettere skal kunne høre hvor lydene kommer fra. Uglens kraftige klør og skarpe nebb gjør det mulig for dem å rive byttet i stykker før de spiser det. Det meste av det uglen spiser blir derimot slukt helt. De myke vingene gjør dem nesten umulig å høre når de flyr. Utbredelse. Ugler er terrestriske fugler som finnes på mesteparten av verdens landmasser, bortsett fra i Antarktis, storparten av Grønland, og noen avsidesliggende øyer. Adferd. a> ("Strix varia") om vinteren i Ontario, Canada De fleste uglene er nattaktive. De er, sammen med sine nærmeste slektninger nattravnene, de eneste fuglene som utnytter nattemørket til å jage. Ugler jakter hovedsakelig på små pattedyr, insekter, og andre fugler, men noen arter har spesialisert seg på å jakte på fisk. Ugler er rovdyr. De fleste er mer eller mindre spesialiserte smågnagerjegere og jakter i all hovedsak nattestid, når småpattedyr er aktive. Populasjonsstørrelsen til flere uglearter samvarirer med antall smågnagere i området, såkalte smågnagersvingninger. Uglene bruker først og fremst hørselen til å oppdage og lokalisere byttet. Nattsynet tillater dem å fly i tett skog nattestid uten å kollidere med trær og greiner. Noen uglearter som jordugle og hornugle tar også mark og andre invertebrater. Både hubro og spurvugle tar en del fugler, som de jager og dreper nattestid mens de sover. Snøugle tar mye lemen. Ugler har en meget rask fordøyelse, men fordøyer bare de lettfordøyelige delene av byttet, hvilket vil si kjøtt og hud. Uglene gulper opp de ufordøyelige delene av byttet (bein, skjell, pels etc.) som gulpeboller. På grunn av den raske fordøyelsen er skjelettene fra selv smådyr som Mus (slekt)mus og spissmus hele og kan brukes til å fastlså identiteten til byttedyret. Vitenskapsmenn som studerer dietten til uglene får god hjelp av at Disse «ugle-kulene» inneholder mye materiale man kan studere, og selges ofte til skoler slik at biologi- og økologistudentene kan dissekere og analysere dem i øvingsoppgaver. Ugleegg er hvite og nesten helt kuleformede, antall egg i et rede varierer fra noen få til opp mot et dusin alt etter arten. Redene er røft bygget, og kan finnes i trær, huler eller i uthus. De fleste uglene er aktive om natten, men noen arter som for eksempel pygmeugla, er også aktiv når det er lysere og jakter for det meste ved morgengry og ved skumring. Enkelte ugler, som prærieugla og snøugla, er også aktive om dagen. De minste uglene inkluderer pygmeuglene, som kan bli så små som 13 cm i lengden med 32 cm vingespenn, og veier bare 50 g. De største uglene er ørnuglene, f.eks. kan hubroen bli opp til 71 cm lang, med vingespenn på litt over 2 meter, og veier rundt 4 kg. Ugler i kulturen. I den vestlige verden, pleier ugler tradisjonelt å bli forbundet med visdom og kunnskap, og med den greske gudinnen Athene. Det er på grunn av at Athene ble regnet som fuglegudinnen i gresk mytologi, og viste seg ofte i skikkelsen av en ugle. Athene var ikke bare gudinnen for visdom, men også gudinnen for kunst og ferdigheter. Med disse forbindelsene, ble ugler også symbol for læring, institusjoner for læring, og er en del av mange universiteters våpenskjold. Bibliotekarer som driver med dyresamling, samler av denne grunn ofte på ugler. I det gamle Egypt brukte man en «tegning» av en ugle som hieroglyfen for bokstaven «m», men de tegnet ofte denne hieroglyfen med brukkede ben for å holde fuglen vekk fra å våkne til liv og angripe. En annen gudinne som ugler også blir assosiert med er Akkadian Lilitu. I japansk kultur er fuglen symbol for døden, og å se en ugle regnes som et ondt varsel. Det er også tilfelle i italiensk og romersk kultur, der den sørgmodige lyden av en ugle spår dødsfall i nabolaget. Noen ganger kan de regnes som en lykkefugl. Romerne betraktet også uglene som begravelsesfugler pga. deres nattlige aktiviteter, og det at de har redene sine så langt utenfor rekkevidde. Derfor ble det å se en ugle regnet som et dårlig varsel. Vampyrfortellingene deres var delvis basert på uglene. Ugler i Norge. Ti arter hekker i Norge og en oppholder seg her utenfor hekkesesongen. Kattugle er den vanligste arten i Norge. Den trives i nærheten av dyrket mark og bebyggelse, og blir derfor ofte observert. Ugler ruger gjerne i fraflytta hakkespettreir, og trives derfor godt i fuglekasser som er riktig dimensjonert. Systematisk inndeling. Ugler som hekker eller oppholder seg i Norge er merket. Flodhester. Flodhester er partåede hovdyr som har to slekter og to arter, vanlig flodhest ("Hippopotamus amphibius") og dvergflodhest ("Choeropsis liberiensis"). Flere utdødde arter er også kjent, som "Hippopotamus madagascariensis". Flodhesten er et kjempemessig, tykkhudet og nesten ubehåret dyr som holder til i floder, sjøer og sumper. Styrken i den store flodhestens kjever og tenner er så stor at den kan bite gjennom en krokodilles panser. Den er kjent for sine korte ben, sine veldige kjever og sitt store hode, som sies å veie opp i mot et tonn. Dvergflodhesten er et nokså lite dyr med noe lengre ben. Den store flodhesten er et flokkdyr, mens den lille flodhesten er mer enslig. Til tross for flodhestens korte lemmer og enorme størrelse, er den hurtig. Det har blitt antydet at toppfarten er omkring 48 km/t, men det har ikke blitt dokumentert. R. T. Bakker hevdet i 1975 at toppfarten er 25 km/t, men han kunne ikke gi noen referanser og oppførte derfor kilden som «ukjent». Flodhester er fryktinngytende dyr som fra tid til annen angriper og dreper mennesker, anslagsvis omkring 200–300 årlig. Faktisk er det bare tiger (600–800), løve (300–500), leopard (cirka 400) og elefant (200–500) som overgår flodhesten blant pattedyrene i antallet menneskedrap per år. De er kjent for å holde seg i vann det meste av dagen mens de om natten går opp på land og beiter. I dyrehager blir de i stor grad matet med frukt. Vifte. Ei vifte er et apparat som brukes til å bevege luft eller andre gasser ved hjelp av roterende blader. Ved rotasjonen øker trykket på den ene siden av bladene, mens det minker på den andre. Dermed settes lufta i bevegelse. Vifter kan brukes til å skifte ut luft i et rom, enten ved å blåse inn eller trekke ut luft. Men de kan også brukes bare for å holde lufta i bevegelse, slik som f.eks. takvifter. Vifter. I nesten alle moderne maskiner med elektronikk som har en tendens til å bli varm finnes det vifter. Det er vifter i alt fra datamaskiner til blåseovner. Størrelsen på viftene varierer stort, i forhold til hva de er laget til. Vifter i datamaskiner. Vifter i datamaskiner brukes til å kjøle ned skjermkort, hovedkort, prosessor, harddisker osv. De kan vanligvis rotere tusenvis av runder i minuttet og også være utstyrt med temperaturmåler som øker hastigheten på viften om prosessoren blir for varm. Små vifter kan flytte mindre luft en store, hvis små vifter skal flytte like mye luft som store må de beveges i mye høyere hastighet og da bråker de mye mer. BTX standarden for Kabinett er utstyrt med en stor vifte isteden for mange små og bråker mye mindre. Jarvisøya. Jarvisøya (engelsk: ') er en ubebodd, 4,5 kvadratkilometer stor øy lokalisert på 0°22′S 160°03′W i Stillehavet, omtrent halvveis mellom Hawaii og Cookøyene. Den er en del av USAs ytre småøyer. Øya ble oppdaget 21. august 1821 av det britiske skipet «Eliza Francis», eid av Edward, Thomas og William Jarvis. Navnet ble gitt av skipets kommandør kaptein Brown. Den ubebodde øya ble proklamert amerikansk territorium i mars 1857 og formelt annektert 27. februar 1858, men forlatt i 1879 etter at tonnevis med guano var tatt med fra øya. Storbritannia annekterte øya 3. juni 1889, men gjennomførte aldri noen videre utnyttelse av øya. Guano-forekomstene ble utvunnet inntil slutten av 1800-tallet. USA okkuperte og gjenerobret øya i 1935. Aton. Akhnaton med familie som tilber Aton Aton (eller Aten) er en egyptisk gud. Han var opprinnelig en tidlig solgud, men ble opphøyet til den høyeste og altomfattende guden, opphavet til alt levende, av kong Akhnaton. Akhnaton gikk bort fra de tradisjoner som hadde eksistert i over tusen år før ham, og opphøyde Aton til hele Egypts gud. Dette ble formulert i Den store Atonhymnen. Det samme året bygget han og hans dronning Nefertiti en ny hovedstad (Akhetaten) hvorfra de styrte sitt imperium. Før denne tiden var Aton en gud som sto i skyggen av andre solguder, særlig Amon (Amun), men under Akhnaton ble Amon og andre guder fjernet fra monumenter. Den eneste tillatte guden var Aton. Det er altså snakk om verdenshistoriens første kjente forsøk på å innføre monoteisme. For å fremme dyrkelsen av Aton, stengte Akhnaton de rivaliserende gudenes templer. Han opphøyde seg selv til selveste faren og den fysiske kroppen til Ra og Aton. Det å bytte ut guder på denne måten var ikke noe nytt i seg selv, men han fjernet også Osiris og de andre gudene fra den offisielle statsreligionen, og uten å erstatte dem med noen andre. Folk ble da tvunget til å tilbe Aton, uten å ha sine personlige religioner. Ikke overraskende ble Akhnaton ganske upopulær, og ved slutten av hans herskerperiode hadde dyrkelsen av Aton allerede begynt å falme. Da Akhnaton døde var tilbakevendingen til de gamle gudetradisjonene rask. Ikonografi. Ikonografisk avbildes guden Aton som solskiven. Atons livgivende krefter er ofte representert ved at solskivens stråler ender i hender som f.eks. gir livgivende symboler til Akhnaton og kongefamilien. (Andre egyptiske guder ble tradisjonelt framstilt i form av dyre- eller menneskeskikkelser.) I hymner fra Akhnatons tid skildres Aton som skaperen av universet, som den som hver dag gir liv og form til verden. Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring over himmelen, hver dag fikk med seg alt som skjedde. Aton brydde seg om alt, ingenting var for smått for ham. Ordet «aten» kunne opprinnelig bli brukt for å beskrive et hvilket som helst rundt objekt, det være seg månen eller speil. Graham Linehan. Graham Linehan (født 1968) er en irsk tekstforfatter som, ofte sammen med Arthur Mathews, har skrevet materiale for mange populære britiske TV-serier. Med Mathews skrev Linehan mange sketsjer for sketsjeprogram "The All New Alexei Sayle Show", "Harry Enfield and Chums" og "The Fast Show". De skrev også tekster til diverse magasiner. Men det var med TV-serien "Father Ted" at de fikk sitt store gjennombrudd, og kunne for første gang vise det TV-seende publikum sin blanding av surrealistiske karakterer og bisarre situasjoner. Etter Father Ted, skrev de første sesong av sketsjprogrammet "Big Train", som Linehan hoppet av før sesong to. Sammen med Dylan Moran skapte han suksess-serien "Ei selsom sjappe". Han har også vært en viktig bidragsyter til programmet "Brass Eye". I 2006 vil det være premiere på Linehans nye serie "The I.T. Crowd" på Channel 4. Serien vil starte i januar/februar. I tillegg til å skrive, dukker Linehan ofte opp i små roller i seriene sine. Linehan & Mathews (som de ofte ble referert til) ble i 2003 kåret til en av Storbritannias morsomste komikerpar. Linehan har blitt utnevnt til Honorary Associate of the National Secular Society. Alkali. Alkali, også kalt baser, er det eldre navnet på ammoniakk og oksider, karbonater av alkalimetaller (natrium, kalium, litium m.m.) og hydroksider. Alkali kan gi alkalisk reaksjon i forbindelse med vann. Navnet alkali kommer antakelig av at aske i vann gir basisk løsning (alkali er arabisk og betyr aske). Alkalier virker «glatte», har vaskeegenskaper, løser oljer og svovel, og nøytraliserer stoffer ved å reagere med syrer. Fire søsken. Fire søsken er en serie underholdningsromaner av forfatteren Willy Ustad, utgitt av Bladkompaniet fra 1992 til 2001. Fire søsken skapte på 1990-tallet et lite stykke norsk forlagshistorie. Da første bind, "Tyskertøs" kom, etter ei fantasifull lansering i det tidligere Gestapohovedkvarteret i Trondheim, satte boka salgsrekord med 100 000 eksemplarer: Ingen førstebok i noen serie hadde solgt så godt, heller ikke i de populære seriene Morgan Kane og Sagaen om Isfolket. Serien solgte totalt i 1,6 millioner eksemplarer, et snitt på 40 000 eksemplarer per utgivelse. Serien startet en ny trend og satte nye standarder for serieproduserte norske romanserier, også kalt populærlitteratur, triviallitteratur eller kiosklitteratur. Den skilte seg fra tidligere norske serieromaner ved å være lagt til moderne tid, ha et gjennomgående historisk og kulturhistorisk tema (formingen av det det moderne Norge gjennom etterkrigstiden) og ved å ta opp provoserende temaer i samtiden som for eksempel rettsoppgjøret etter andre verdenskrig eller behandlingen av såkalte tyskertøser og tyskerunger. Den var også blant de første romanseriene som utnyttet tilknytning til en spesiell landsdel tematisk og markedsføringsmessig. Dette var på initiativ fra forlagsredaktør Finn Arnesen, som systematisk lette etter forfattere han trodde kunne skrive slike serier, og ba den ukjente industriarbeideren Ustad om å skrive om Trøndelag. Miljø og persongalleri. Disse personene utvikler seg, flytter, skifter jobb og miljø. Vi møter også deres familier, kjærester, venner og fiender, enkelte mystiske personer fra etterretningtjenesten og andre, som kan gå igjen i store deler av serien og av og til være hovedperson i ei hel bok. Historiske personer som Einar Gerhardsen, Wilhelm Evang som bygde opp norsk militær etterretning, Nikita Khrusjtsjov, J.R.R. Tolkien og den amerikanske flygeren Gary Powers som blei skutt ned over Sovjetunionen i spionflyet U 2 med flere, dukker også opp som romanfigurer. Sjøl om handlinga stort sett har base i Trøndelag og beveger seg kronologisk fra krigen til først på 1960-tallet, tillater det Ustad å gjøre store sprang i tid og rom. Hele romaner eller deler av dem kan foregå i Sverige, Finland eller luftrommet over USA og Sovjetunionen, og han kan også gå tilbake i tid til før serien begynte, til Japan under Den andre verdenskrigen. Ustad bruker sine egne erfaringer som gutt fra landsbygda, yrkesmilitær og verftsarbeider til å la slit på småbruk veksle med militære baser i Norge, Sovjet og USA og jordnært gjengitte industri- og fagforeningsmiljøer. Men han beveger seg også ut i grenseskogene mot Sverige på begge sider, inn i en storm på fjellet, og til vinterlandskap på Svalbard og i Nord-Norge. På de fleste av sidene er hovedpersonene kvinner. Dette svarte også til konseptet for Bladkompaniets serier, som hadde kvinner som viktigste målgruppe. Kvinnene er helter i militær strid, flygere, oppklarer kriminalsaker, lærer å kjøre bil, gjør karriere osv, men såkalt "kvinnelige sysler" som bruk av symaskin, handleturer til Sverige, bryllpsforberedelser og vask av slitne hjem, bidrar også til å gi et nøyaktig kulurhistorisk bilde av utviklinga ut av fattigdommen i etterkrigstida. Et element i seriens tiårige suksesshistorie som burde interessert flere norske forlagsredaktører, var Ustads ustoppelige og entusiastiske bombardement av leseren med fakta – og da særlig teknologiske fakta. Dette er en bokserie markedsført først og fremst mot et kvinnelig publikum, samtidig som bøkene flommer over med detaljer om girkasser, flymotorer, båtkonstruksjoner, fagforeninger, aksjehandel og så videre. Så langt man kan bedømme forlagenes markedsstrategi ut fra bøkene de utgir, må man anta at dette er en miks de fleste norske forlag på 1990-tallet anså som uselgelig. Willy Ustad er også science fiction-forfatter. Men hverken "Bladkompaniet" eller andre norske forlag har villet satse på norsk science fiction. Ustad tilfredsstilte sin lengsel etter det fantastiske med å kamuflere science ficion-historier inne i serien, sammen med okkulte fantasier med røtter i norske folkesagn. Han løser motsetninga til den gjennomgående sosialrealistiske stilen ved å ta utgangspunkt i tidsriktige myter og vandrehistorier som ikke blir anakronistiske i den perioden der de er lagt inn. Denne måten å lage intrige på med skifte mellom ulike hovedpersoner, miljøer og parallelle handlinger, kalles også såpeopera. Ustad er blitt kalt en «såpeoperaens mester». Ustad utvider også handlinga ved å bruke samme personer, miljøer eller hendelser i andre enkeltbøker eller serier. Forhistoria til "Karlsviken Verft" finnes i Ustads Knut Gribb-roman om etterretning under første verdenskrig, "I Rikets tjeneste". Fortellingen om avisa "Trondhjems Tidende" fortsettes i hans nye serie "Journalisten". På denne måten kjeder han "Fire søsken" sammen til en storroman, som omfatter nesten alt han har skrevet. Bøkene. I likhet med Kjell Hallbings tidligere western-serie Morgan Kane, også på Bladkompaniet, bygget Fire søsken på grundig research. Under arbeidet med serien utførte Ustad journalistisk gravearbeide omkring sensitive emner i norsk etterkrigshistorie som i følge ham selv førte til at han ble truet på livet. Fra andre bind inneholdt bøkene også stadig mer omfattende etterord, etterhvert utviklet til rene essays, om romanenes underliggende tema. Det fantes lesere som kjøpte bøkene bare for å få med seg disse etterordene. Den litterære kvaliteten i serien var svært variabel, men lå på sitt beste godt over det leserne var vant til å forvente fra Bladkompaniets serier. Hver roman hadde et underliggende tema som tydelig har engasjert forfatteren og som han turnerte på en måte som fenget og skapte interesse. Han fikk også kritikerros for enkelte av sine kriminalintriger. Dramatiseringer. Den første romanen i serien, "Tyskertøs", er dramatisert både for radio og scene. Den hadde i 1995 premiere NRK Radioteateret. Nora Evensen har dramatisert boken for scene, med premiere på Hovedscenen i Trøndelag Teater november 2009. Utgivelser i serien. I listen nedenfor er det Ustad kalte «bakteppet» for enkelte av bøkene forsøkt antydet. Edinburgh-festivalen. Edinburgh-festivalen (eng. "Edinburgh Festival") er ikke en enkeltstående festival, men en samling festivaler som finner sted i Edinburgh i Skottland i august/september. Kollegium. Et kollegium er en samling av personer som i fellesskap styrer noe eller samarbeider om noe. Et medlem i et kollegium kalles kollega. Et eksempel er "akademisk kollegium", som i egentlig forstand er en lærerforsamling ved et akademi, høyskole eller universitet. Dette begrepet brukes også som betegnelse på det øverste styret i flere slike institusjoner. Et "lærerkollegium" er en betegnelse på forsamlingen av alle lærerne ved en skole. Et annet eksempel er en "kollegial domstol", som er en domstol der flere dommere deltar i avgjørelsen. Bente Avnung Landsnes. Bente Avnung Landsnes (født 8. august 1957) er administrerende direktør ved Oslo Børs (fra 1. januar 2006), og første kvinne som leder av Oslo Børs etter opprettelsen i 1819. Hun er i tillegg konsernsjef i Oslo Børs VPS ASA, styreleder i Oslo Clearing ASA og styremedlem i Verdipapirsentralen ASA. Hun har tidligere vært konserndirektør for informasjonsteknologi og betalingsformidling i DnB NOR, konserndirektør i Gjensidige NOR, direktør for avregning og oppgjør i Bankenes Betalingssentral AS og daglig leder i Bankenes Utredningsselskp AS. Har vært styremedlem i BBS AS, VPS ASA, NOS AS og OSLO Børs ASA. Hun ble tildelt Oranje-Nassau-ordenen ved dronning Beatrix statsbesøk i Norge i juni i 2010. Tôlanaro. Kart over Madagaskar med Tôlanaro nede til høyre Tôlanaro er en liten by i Toliaraprovinsen på sørøstkysten av Madagaskar, og har omtrent 7000 innbyggere. Gisle Surssons saga. Gisle Sursson med sin hustru Aud og deres fosterdatter Gudrid, fra en engelsk utgivelse ved George Webbe Dasent i 1866. Gisle Surssons saga (norrønt: "Gísla saga Súrssonar") er en islendingesaga fra 1240/1250. Historien foregår i Nordvest-Island på 900-tallet og handler om "Gisle" som dreper sin søsters mann som hevn for et annet drap, og som blir dømt fredløs. Sagaen har blitt beskrevet som «prototypen för de så kallade "skógarmanna" (de fredlösas) sagor», og som «among the most popular of the shorter Sagas of Icelanders. Though not without its moments of humour, its narrative is essentially tragic, and all the more moving because it deals with conflict between close friends and kinsfolk.» Bakgrunn. Gisle er en historisk person, og sagaen «har et visst historiskt underlag», selv om den litterære bearbeidingen av fortellingen har hentet motiv fra andre sagaer, som Droplaugsønnenes saga.. Gisle skal ha blitt dømt fredløs i 964 eller 965, og drept i 978 eller 979. Dateringen av hendelsene i sagaen kan gjøres med støtte i andre tekster, særlig Ævi Snorra goða og Sagaen om Øyrbyggjene. Skildringen av den fredløse flyktningen kan også være inspirert av hendelser på 1200-tallet: Aron Hjörleivsson, som var i tjeneste hos biskop Gudmund Arason, ble lyst fredløs i 1222. Sagaen inneholder 29 kvad som angis å være forfattet av hovedpersonen Gisle, i tillegg til noen andre kvad som tillegges andre personer. Det er ofte uoverensstemmelser mellom prosatekstens fortelling og det hendelsesforløpet som ligger eksplisitt og implisitt i kvadene. Man kan anta at forfatteren av sagaen har vært bevisst disse ulikhetene, og at det er en villet forskjell mellom den folkloristiske tradisjonsfortellingen som er overlevert i kvadene og den forfatterskapte prosateksten. Kvadenes autensitet er imidlertid et annet spørsmål; det er pekt på at flere av dem «förefalla vara radikalt omdiktade eller nydiktade av en kristen skald, som har berikat dem med kontinentala 1100-talsidéer, medan mycket annat i strofernas stoff oh form står i god samklang med vad man tror sig veta om 970-talet». Forfatteren omtales også som en «bevisst forfatter som brukte romantekniske virkemidler»; Vera Henriksen peker både på gjentatt bruk av «tretalls-loven» og på naturskildringer som skaper stemninger for å varsle forestående hendelser. Et annet tema er koblingen mellom sagaen og heltediktene i Den eldre Edda; Gisle sammenligner sin søster med Gudrun Gjukadotter, som var Sigurd Fåvnesbanes hustru. Henriksen mener at det er grunn til å studere parallellene mellom kvinnenes roller i Sigurddiktningen og i Gísla. Handlingsreferat. Beretningen begynner på Nordmøre på den tida da Håkon den Gode Adalsteinsfostre var konge i Norge. Vi hører om en mann som heter Torbjørn; han har tre sønner – Torkjell, Gisle og Are, og ei datter – Tordis. De tre eldste bor hjemme, mens Are vokser opp hos en onkel. Gisle gjør seg til drapsmann i ung alder, da han hogger ned en mann ved navn Bård, som han mistenker for å stå i med søstera. Bård var venn av Torkjell, og drapet gjør at forholdet mellom brødrene aldri blir som før. Dessuten har den drepte mektige venner som er ute etter å hevne han. Ei natt setter de fyr på huset til Torbjørn. Torbjørn og familien kommer seg levende ut av den brennende bygningen ved å dyppe bukkeskinn i kar med surmyse som de har stående, og bruker disse som skjold mot varmen. Etter denne hendinga får Torbjørn tilnavnet Sur – og hans sønn blir således Gisle Sursson. Etter at Gisle og mennene hans har tatt en grundig hevn over fiendene sine, finner familien det best å emigrere til Island. De rydder seg garder på Nordvest-Island. Tordis blir gift med en mann som heter Torgrim, og de slår seg ned på en gard som heter Sæbol. Torkjell og Gisle bor på nabogarden Hol. Torkjell gifter seg med Åsgjerd; Gisle med Aud. Snart oppstår det et varmt vennskap mellom Gisle og Vestein, bror til Aud. En vår drar Torgrim, Torkjell, Gisle og Vestein til tings med mange menn og flott utstyr. En mann på tinget lar falle et ord om at det om et par års tid ikke vil være like godt samhold mellom de fire som det er nå. For å gjøre spådommen til skamme arrangerer Gisle et ritual der de skal blande blod og sverge brorskap. Men da de skal ta hverandre i hendene og sverge, rykker Torgrim brått og uforklarlig til seg handa. Svogerne Torkjell og Gisle kan han alltids binde seg til, men Vestein kjenner han ingen forpliktelse mot. Da gjør Gisle det samme – rykker handa vekk og sier: «eg skal ikkje binde meg i skyldnad til den mann som ikkje vil gjere det med Vestein, mågen min». Resten er skjebne. Etter dette går Torkjell og Torgrim sammen om å utstyre et skip for å dra til Norge. Også Gisle og Vestein slår seg sammen og driver handel i Danmark, Norge og England. Etter ei tid er Torgrim tilbake på Sæbol, Torkjell og Gisle på Hol, mens Vestein er fremdeles utenlands. Torkjell vil ikke eller kan ikke være Gisles likemann i drifta på Hol; han er på mange vis en lite handlekraftig mann. En dag mens alle mannfolka er ute i slåtten, legger han seg til inne, og overhører da en samtale mellom Åsgjerd og Aud, der det kommer fram at Åsgjerd har et godt øye til Vestein. Noe seinere forlanger Torkjell skifte med Gisle, og flytter fra garden ned til Torgrim på Sæbol. Ved juletider forberedes store gjestebud både på Hol og Sæbol. En av forberedelsene som foregår på Sæbol er at Torkjell og Torgrim stenger seg inne i smia sammen med en berykta trollmann og smed som heter Torgrim Nev. Der tar de fram et gammelt sverd – Gråsida – som Torkjell har arva, og som har den egenskapen at det gir seier til den som bærer det i strid. Det smis nå om til et spyd. Da det ryktes at Vestein er kommet til landet, prøver Gisle å hindre at han kommer til Hol, men for seint. Ikke lenge etter at Vestein er kommet, blir han funnet drept om natta, med spydet Gråsida stående i brystet. Gisle drar spydet ut av brystet hans, og har dermed tatt på seg forpliktelsen med å hevne mannen. Han tenker straks at morderen må være kommet fra Sæbol, og mistanken bekreftes ved ord som Torgrim seinere lar falle. En natt utpå vinteren går Gisle over til Sæbol, der det har vært gjestebud om kvelden, kommer seg usett inn i huset, stikker det samme spydet gjennom Torgrim. Øyolv Grå, en god venn av Torgrim, slår alarm og får stengt alle dører, men Gisle har alt kommet seg usett ut og hjem. Tidlig neste morgen kommer Torkjell og Øyolv til Hol med seksti mann. Torkjell får da øye på de snøete skoa til Gisle på golvet, og får sparka dem under senga, ute av syne for Øyolv. Gisle har lenge vist seg å ha evner som skald, og kveder ofte strofer for å uttrykke egne følelser eller kommentere hendinger. Under ei idrettstevling kveder han en strofe som Tordis tolker som en tilståelse av drapet på mannen. Tordis er i mellomtida blitt gift med Bork, bror til Torgrim, og en dag forteller hun han hva hun har hørt Gisle kvede. Torkjell varsler Gisle om at han nå kan vente seg ufred. Gisle spør broren om hvilken hjelp han kan vente seg av han, og Torkjell svarer at han kan hjelpe så langt som han sjøl ikke kommer opp i vanskeligheter ved det. Bork reiser sak mot Gisle på Torsnestinget for drapet på Torgrim. Gisle har få og svake talsmenn, og blir dømt fredløs på tinget. Gisle selger nå garden og bygger en ny i den mer avsidesliggende Geirtjovsfjorden. Hit flytter han med Aud og ei halvvoksen fosterdatter. I seks år skifter Gisle mellom å bo på garden og på skjulesteder i utmarka. Han gjør også reiser til høvdinger over hele Island for å be om hjelp og støtte. Men Torgrim Nev har nedkalt den forbannelsen over Gisle at ingen mann på Island skal kunne hjelpe ham, om han aldri så mye ønsker det. Flere ganger oppsøker han broren og ber om hjelp, men han svarer som før. Gisle har ofte drømmer som sier framtida hans. Ei natt drømmer han at han kommer inn i en sal der det brenner sju flammer, og han tolker drømmen slik at de viser hvor mange år han har igjen å leve. I drømmene møter han to kvinner, en skremmende og vond som varsler død, og en mild og god som rår han til å legge av bloting og annen gammel sed og hjelpe fattige, blinde og halte den tida han har att. Oftere og oftere dukker den vonde drømmekvinna opp i blodige drømmer. Bork gir Øyolv Grå tre hundre i rent sølv for å oppspore Gisle og drepe han. Øyolv setter en mann som kalles Speider-Helge til å utspionere Gisle og finne ut hvor han oppholder seg. Flere ganger klarer Helge å finne Gisle, men hver gang kommer han seg ved dyktighet og snarrådighet unna Øyolv og overmakta. En vår blir Torkjell brått og uventa hogd ned med sitt eget sverd av den ene av to halvvoksne gutter som kommer bort til han på Torskafjordstinget. De viser seg å være Berg og Helge, sønner av Vestein som er ute etter å hevne far sin. De kommer seg unna, og går i fem dager til de kommer til Aud, tanta. Da hun får høre hva som står på, får hun dem i en fart videre, for Gisle er hjemme, og hun vet at han ikke ville ha tålt å se banemennene til bror sin. Ved et par høve oppsøker Øyolv Aud i Geirtjovsfjorden og truer og lokker henne til å røpe oppholdsstedet til Gisle. Den andre gangen byr han henne en stor sum penger, og frister henne med at hun kan komme blant folk igjen og bli godt gift, bare hun blir fri Gisle. Aud later til å være interessert og tar imot pengene, for deretter å deise pungen i ansiktet på Øyolv så blodspruten står. Etter hvert som åra går, blir det en allmenn oppfatning i Vestfjordene at Bork og Øyolv høster mer og mer skam ved at de aldri klarer å få has på Gisle. Med tida blir Gisle mer og mer plaga av vonde drømmer. Ei natt får verken Gisle eller Aud eller fosterdattera sove, og de begir seg alle tre til gjemmestedet hans. Snart hører de stemmer, og det er Øyolv som kommer med fjorten mann. Gisle må ta opp kampen. Øyolv egger Speider-Helge til å gå mot Gisle som førstemann, og Gisle deler mannen i to på midten med sverdet. En annen blir kløvd på langs. Til slutt kommer de til med spydene og får såra Gisle. Når innvollene tyter ut, holder han dem på plass med å stramme til beltet, og kjemper videre. Når Gisle endelig er død, ligger fem av motstanderne igjen på valplassen; to andre dør like etterpå. Øyolv reiser til Bork og Tordis og melder fra om at oppdraget er fullført. Han roses av Bork, og tilsynelatende også av Tordis. Ved bordet om kvelden tar hun brått sverdet til Øyolv og prøver å kjøre det i magen på han, men råker han bare i låret. Bork får avvæpna henne, og da tar hun ut skilsmisse på stedet. Etter Gisles død reiser flere av de som hadde vært involvert i hevnen etter drapet på Vestein ut av landet, men blodhevnen er ikke slutt: I en norsk by blir Vesteinssønnene stoppa av en fremmed som spør dem om navnet og hvilken ætt de er av. Når de forteller det, trekker den fremmede sverdet og hogger Berg ned på åpen gate. Det var Are Sursson, yngste bror av Gisle, Torkjell og Tordis. Sagaen slutter med at Aud reiser til Hedeby i Danmark og lar seg kristne. Teksthistorie. Sagaen er kjent i to versjoner, den eldste er kjent fra håndskriftet AM 556a fra sist på 1400-tallet og i fragment fra håndskriftet AM 445c, som er noe eldre. AM 556a beskrives som den beste teksten, men også denne har noen små tilføyelser som senere skrivere har ført inn i teksten. En yngre versjon er kjent fra papirhåndskrifter fra 1600- og 1700-tallet. I den yngste versjonen er første del utvidet, blant annet med stoff fra norsk historie. I den eldste, korteste versjonen av sagaen sies det ikke eksplisitt hvem som er Vesteins morder. I den yngre, lengre versjonen sies det eksplitt at det er Torgrim som er drapsmannen, og Torgrim navngis også som drapsmannen i Sagaen om Øyrbyggjene. Anne Holtsmark har imidlertid i en studie over sagaen argumentert for at det er Torkjell som er drapsmannen. Sagaen er flere ganger oversatt til bokmål, først av P.A. Munch i 1845, sist av Vera Henriksen i 1985. Den er også flere ganger oversatt til nynorsk, først av Georg Grieg i 1905 og sist av Dagfinn Aasen i 1993. Den islandske filmen "Den fredlause" ("Útlaginn") fra 1981 er basert på sagaen. Åtvidabergs FF. Åtvidabergs FF er en svensk fotballklubb i Åtvidaberg. Klubben ble dannet i 1907, og ble svenske mestre i 1972 og 1973, og cupvinnere i 1970 og 1971. Klubben nådde kvartfinalen i serievinnercupen i 1975, der de ble slått ut av FC Barcelona, og nådd også kvartfinalen i cupvinnercupen etter at de bl.a. hadde slått ut de regjerende mesterne Chelsea FC. De tapte kvartfinalen mot Dynamo Berlin. Klubbens mest berømte kamp ble spilt mot Bayern München (i første runde av Europacupen 1973) der man etter å ha tapt bortekampen 1-3, vant hjemmekampen med samme sifre. Åtvidaberg ble imidlertid slått ut på straffespark etter ekstraomganger. I dag spiller klubben i Sveriges nest høyeste divisjon, Superettan. I sesongen 2005 kom klubben til cupfinalen for sjette gang, der det ble tap 0-2 for Djurgårdens IF. I sesongen 2006 spiller Åtvidaberg i UEFA-cupen etter å ha slått ut norske Brann. Blant spillere som har spilt for Åtvidaberg, er bl.a. Ralf Edström, Roland Sandberg og Imad Shhadeh. ECC-RAM. Error Correction Code-RAM (ECC-RAM) er en type dataminne (RAM) som også inkluderer feilkorrigerings-kretser (ECC) som baserer seg på paritetssjekk av dataene. Paritetssjekk er ment for å hindre data-korrupsjon – der feil oppstår i datastrømmen pga. ytre fysiske påvirkninger eller intern komponentsvikt. ECC er en avansert metode for feildetektering- og korrigering basert på paritetssjekk. ECC-RAM krever dedikert støtte i både dataminne-brikkene, hovedkort, prosessor og brikkesett. Dette medfører høyere produksjonskostnader i alle disse leddene, og derfor høyere pris. Bakgrunn. Elektromagnetisk forstyrrelse kan påvirke et elektrisk signal med digital informasjon (0 eller 1) slik at den binære verdien blir oppfattet som en (0) i stedet for (1) eller motsatt. Dette kan føre til maskin-krasj, og kan i tillegg utgjøre en sikkerhetsrisiko. For å hindre dette benyttes ECC-RAM istedet for vanlig RAM. Virkemåte. En minnebrikke bygd opp av mange minnebanker. Hver minnebank kan lagre 8 bits (1 byte). Dataminne med paritet – f.eks ECC-brikker – har i tillegg en 9’ende paritets-bit. Den 9'ende bit’en blir generert på grunnlag av innholdet i de første 8 bit’ene – typisk om summen av de 8 blir et oddetall eller et partall. Dersom det oppdages at resultatet av de første 8 bit’ene ikke stemmer overens med det som er angitt i 9'ende-bit, stoppes datastrømmen, og gjeldende data blir sendt på nytt eller korrigert (se sjekksum) Anvendelsesområde. ECC-RAM benyttes som regel i datasystemer med svært høye krav til oppetid og driftssikkerhet. Forskning, finans og servere er eksempler på felt hvor bruk av ECC-RAM er snarere regelen enn unntaket. Historikk. Den originale IBM-PC’en og alle PC'er frem til tidlig 1990-tall hadde paritetssjekk av RAM. Fra rundt midten av 90-tallet ble det vanlig at alle datamaskiner for hjemmemarkedet ble levert med RAM uten paritetssjekk. Forbedringer i teknologi og produksjonsprosesser hadde ført til at minne med paritetssjekk, som har en høyere prislapp, ikke lenger var nødvendig. Etter dette har det kun vært vanlig i driftskritiske systemer. Oliver Harmon Jones. Jones, Oliver Harmon Celeron. Celeron er et varemerke innen dataindustrien og refererer til en rekke varianter av x86 mikroprosessorer fra Intel som ble brukt til lavbudsjett-PCer (personlig datamaskiner). Den regnes som «økonomi»-prosessoren til Intel og utfylte Intels kraftigere (og dyrere) varianter. Intel har gitt varemerket Celeron mottoet; «delivering great quality at an exceptional value» («høy kvalitet til uvanlig pris»). Celeron-prosessorer kan kjøre alle IA-32 dataprogrammer, men har en noe lavere kapasitet sammenlignet med tilsvarende dyrere varianter. For eksempel vil Celeron ofte ha mindre «cache» minne, eller at avanserte prosesseringsfunksjoner er skrudd av. Disse begrensingene har svært variabel innvirkning på ytelse avhengig av bruk. I noen tilfeller er forskjellen nesten ikke merkbar, mens i andre tilfeller er den signifikant dårligere. Prosessoren ble introdusert i april 1998 og var basert på Pentium II-kjernen. Nyere Celeron-prosessorer har vært basert på Pentium III-, Pentium 4-, Pentium M-, og Core 2 Duo-processorer. Den siste Celeron-prosessoren (januar 2008) var basert på Core 2 Duo (Allendale). Denne arkitekturen inneholder uavhengige prosessorkjerner, men med kun 25% av «cache»-minnet sammenlignet med standard Core 2 Duo prosessorer. Bakgrunn. Celeron-konseptet ble introdusert som respons på Intels tap av markedsandeler innenfor rimelige prosessorer, da særlig til Cyrixs 6x86, AMDs K6, og IDTs Winchip. På den tiden var Pentium MMX Intels lavprisprosessor, men med sine 233 MHz. var den ikke lengre konkurransedyktig. Selv om de hadde vært mindre risikofylt å satse på en raskere Pentium MMX, fantes det masse Socket 7-baserte prosessorer som enkelt kunne erstatte denne. Istedet satset Intel på en rimelig prosessor som brukte samme sokkel som den nye Pentium II-prosessoren (Slot 1). Strategien var vellykket og Celeron ble på mange måter standard for rimelige PC'er som ikke skulle brukes til eksempelvis som spillmaskiner. Celeron D. Baksiden av en Celeron «Coppermine 128», 600 MHz Celeron D er en rimeligere variant av Pentium, med mindre internminne, ofte 128–512 kB. Celeron D-prosessoren er en nyere og bedre utgave av Celeron som er 64 bits finnes idag fra prosessor nummer 310 til 360 som er fra 2,13 til 3,466 GHz disse har 533 mhz hovedkort hastighet disse støtter SSE 2 og 3. Martin Arup. Martin Thomas Arup, ishockeyspiller, kom til Comet i 04/05-sesongen. Født 26. september 1978 i Höörs kommune i Sverige. Han er 192 cm høy og veier 97 kg. Hans posisjon er høyreving. Arup er right-handed, noe som er mindre vanlig i ishockey. Tidligere klubber: Tyringe SoSS, Rögle BK og Växjö Lakers. I sistnevnte klubb spilte Martin Arup sammen med Jens Nyström, som foran 05/06-sesongen også kom til Comet. Kjennetegn. Arup er kjent for å ha et vanvittig hardt slagskudd. Spill i IK Comet Halden. Med sesongen 05/06 ferdigspilt hadde Martin Arup vært i klubben i halvannen sesong. Han spilte i 04/05 med draktnummer 17 på ryggen, mens han i 05/06-sesongen hadde draktnummer 37. Arup signerte den 27. mars 2006 toårskontrakt med Comet og ga samtidig signaler om at han ville skifte til norsk statsborgerskap mot slutten av 2006, uten at det ble noe av. Eksterne lenker. Arup, Martin Arup, Martin BTX. er en standard for hovedkort. Men også produsenter av PC-kabinett og annet tilbehør til PC må forholde seg til denne, for å sikre kompatibilitet. Denne standarden ble innført av Intel i 2005, og skulle avløse den foregående standarden ATX. BTX skiller seg fra forgjengeren blant annet ved økt omtanke for luftsirkulasjon over hovedkortet og dets komponenter, såvel som endret arkitektur på hovedkortet selv. Dette var en nødvendig endring fordi Intels cpu genererte mye varme. Men ved introduksjonen av dual core prosessorer minsket dette problemet, og Intel har nå trukket seg fra videre arbeid med standarden BTX. ATX. a> KT7 ATX (Advanced Technology Extended) er en hovedkortstandard som ble laget av Intel i 1995. Det var den største forandringen av kabinettstanderen på mange år. ATX erstattet AT fullstendig som den standardiserte kabinettstandaren på nye systemer. ATX tok for seg mye av det som irriterte og frustrerte ATs systembyggere. Andre standerer for mindre hovedkort (inkluderer microATX, FlexATX og mini-ITX) holder vanligvis bakenden av kortet redusert i størrelse samt mindre kortplasser. I 2003 annonserte Intel den ny standarden BTX, ment som en erstatning for ATX. Men per august 2009 er ATX fremdeles den foretrukket standarden for de fleste PC-byggere; BTX har derimot gjort sin debut i ferdigbygde systemer, og er brukt av selskaper som Dell, Gateway, og HP. Ett vanlig ATX kort er 305mm x 244mm. Dette tillater mange ATX kabinetter til å passe microATX kort også. PC-kabinett. er betegnelsen på den kassen eller boksen som inneholder maskinvaren i en personlig datamaskin. Standarder. PC-kabinettet er tilpasset komponentene det skal inneholde, vanligvis hovedkort, strømforsyning, harddisk, vifter og dvd, slik at skruehull, dimensjoner og kabelgjennomføringer passer overens. Standarder som beskriver mål og toleranser for kabinetter beregnet for stasjonære PC-er er blant andre: microATX, ATX, E-ATX og BTX. Funksjon. Ved siden av å samle komponentene i en PC på én plass, har kabinettet også flere funksjoner: De følsomme datakomponentene beskyttes mot berøring, slag og støv. Kabinettets utforming er også styrende for grad av støydemping, luftsirkulasjon og senere utvidelsesmuligheter. Utseendet tillegges også vekt, ettersom kabinettet er en synlig del av den personlige datamaskinen. Noen PC-brukere legger mye energi ned i å modifisere, "modde", kabinettet slik at det får et helt særpreget utseende. Enkelte bygger også hele kabinettet selv, for å frembringe et unikt eksemplar. Kategorier. PC-kabinettene kommer i en rekke ulike utførelser, farger, størrelser og materialer. Disse kan ha ulike bruksområder. Vekten og størrelsen på kabinettet kan for eksempel være av betydning for dem som liker å dra på datatreff, mens overflatefinish og farge kan være styrende ved valg av kabinett som skal passe inn i et hjemmekinoanlegg. "Desktop" inkludert kabinetter for HTPC (Home Theater PC) "mini- (eller mikro-)", "midi-" og "fulltower" Desktopkabinettet er et lite kabinett som kan plasseres "liggende" på skrivebordet, og det er relativt vanlig å plassere datamaskinens skjerm oppå det. Typiske mål er: 435 mm bredde, 340 mm dybde og fra 85 – 150 mm høyde. Tower-variantene er kabinetter som plasseres "stående" på skrivebordet eller gulvet. Mini/mikro-modellene kan ha mål som dette: 200 mm bredde, 470mm dybde og 350 mm høyde. Via mellomstørrelsen midi-tower kommer man til de største fulltowermodellene som har disse typiske mål: 205 mm bredde, 540 mm dybde og 650 mm høyde. For enda større installasjoner, for eksempel en omfangsrik server finnes egne kabinettsystemer. Disse benevnes "rack", "skap" eller "servertower". Strømforsyning. Strømforsyning er en komponent som leverer energi til elektriske eller elektroniske forbrukere. På engelsk brukes betegnelsen PSU (Power Supply Unit). Strømforsyningen kan levere konstant strøm, eller konstant spenning. Verdier for disse kan være fastsatt fra fabrikk, eller innstillbare. Strømforsyningen kan ha en eller flere utganger. Disse kan være avhengige eller uavhengige av hverandre. Brannmur (data). I datateknikk er brannmur (av engelsk "firewall") maskinvare og / eller programvare som beskytter datanett mot uønsket kommunikasjon. Eksempel på slik uønsket kommunikasjon kan være hackere som trenger inn i datanett koplet til internett. Funksjon. Brannmuren sin oppgave er å kontrollere trafikk mellom datanettverk med ulike tillits-forhold. Typiske eksempel er Internet som er ei sone uten tillit, og et internt nettverk som er (og skal være) en sone med høy tillit. Målet er å tilby kontrollerte grensesnitt mellom soner med ulike tillitsforhold ved å påtvinge en sikkerhets-politikk og tilkoblingsmodell. En sone med et mellomliggende tillitsnivå, plassert mellom Internett og det pålitelige interne nettverket blir ofte referert til et perimeter-nettverk eller DMZ (DeMilitarized Zone). Riktig konfigurasjon av brannmurer krever gode evner hos system-administratoren. Det krever betydelig forståelse for nettverks-protokoller og datasikkerhet. Små feilgrep kan gjøre en brannmur verdiløs som sikkerhetsverktøy. Standard sikkerhetsrutiner foreskriver et "default-deny" (avslå dersom ikke annet er spesifisert) regelsett for brannmuren. Historie. Brannmur-teknologien oppsto på slutten av 1980-tallet, da Internett var en forholdsvis ny teknologi med tanke på global bruk Den opprinnelige ideen oppsto som en reaksjon på flere sikkerhetsproblemer på internett på slutten av 1980-tallet. I 1988 sendte en ansatt ved NASAs Ames Research Center i California et memo på email til sine kollegaer som innehold bl.a, We are currently under attack from an Internet VIRUS! It has hit Berkeley, UC San Diego, Lawrence Livermore, Stanford, and NASA Ames. Morris-ormen spredde seg selv gjennom flere sårbarheter i maskinene på den tiden. Selv om den ikke var laget for å være skadelig, så var Morris-ormen det første storskala-angrepet mot Internett-sikkerheten; de som var online forventet ikke et angrep, og var ikke forberedt på å forsvare seg. Nebbiolo. Nebbiolo er en vindrue som dyrkes i regionen Piemonte i nord-vest Italia. De største produsentene holder til i distriktene Langhe og Roero. Andre navn på samme drue er spanna, inferno og grumello. Druens navn stammer fra det italienske ordet "nebbia", som betyr "tåke". Druen blir sent moden, og ved innhøstingstiden, vanligvis i slutten av oktober, er klimaet i regionen preget av tykk tåke. De beste årene for vin basert på nebbiolo er de årene hvor tåken ikke har vært så tykk at modningsprosessen er hindret. Genetiske undersøkelser har vist at nebbiolo er beslektet med en rekke andre italienske druetyper, som nebbiolo rosé, freisa, negrera, rossola, vespolina og bubbierasco. Nebbiolo-druen er blant annet brukt i de berømte vinene Barolo og Barbaresco, som regnes som noen av de beste som lages. Disse dyprøde vinene er svært tanninrike, med dufter av tjære og roser. Ved lagring utvikler vinene unike og komplekse aromaer og smaker, og får det karakteristiske oransje fargeskjæret øverst i glasset. Grunnet et lavt produksjonsvolum kan viner som Barolo og Barbaresco ofte være svært kostbare, spesielt de årene tåken har holdt seg unna. Viner med nebbiolo vil vanligvis ha behov for mange års lagring før det høye tanninnivået er redusert nok til at vinen kan drikkes. Kim Haugen. Kim Haugen (født 24. september 1958) er en norsk skuespiller og komiker. Ansatt ved Nationaltheatret siden 1978. Utdannet ved Statens Teaterhøgskole i 1982. Han er sønn av skuespillerne Per Theodor Haugen og Sissel Sellæg. Han har siden 1991 vært gift med programlederen Nadia Hasnaoui. Kim Haugen er kjent for roller i filmer som "Olsenbandens siste stikk" (1998), Mads Høgberg i Tv-serien "Kodenavn Hunter" (2007–08), "Ulvenatten" (2007) som stemmer i "Apenes eventyr" (1999) og "Karlsson på taket" (2001). I 2010 var han aktuell som TV-kjendisen Harald Nissen jr. i TV-serien "Den unge Fleksnes". Haugen har også vært paneldektaker i "Løvebakken" på NRK1. I 2005 dukket han opp i Hos Martin, i episoden «Hevnens Time», hvor han spilte Noras (Hege Schøyen) eks-mann. Finn Schau. Finn Schau (født 5. januar 1948 i Tønsberg) er en norsk skuespiller med 23 roller på Nationaltheatret, hvor han har vært ansatt siden 1980. Schau er en flittig brukt stemme ved innspilling av lydbøker og dubbing av tegnefilmer. Han har blant annet lest inn Den gamle mannen og havet og Sneen på Kilimanjaro av Ernest Hemingway for Lydbokforlaget. Finn Schau er far til Kristopher Schau og Aleksander Schau. Engelsk frokost. Engelsk frokost (eng. "Full English breakfast") er et tradisjonelt morgenmåltid fra England. Måltidet tilbys gjerne til turister som kost i hoteller, pensjonater og vertshus, men det har også en viktig stilling i engelskmennenes oppfatning av morgenmat. I nyere tid er det forholdsvis sjelden blant engelskmenn å spise en tradisjonell engelsk frokost hver dag. Maten er temmelig fet, og det stadig økende antall helsebevisste engelskmenn anser engelsk frokost som et måltid for spesielle anledninger. Engelskmennenes dagligdagse frokost består nå gjerne av et raskt måltid med frokostblanding og/eller ristet brød ("toast") med marmelade. Grapefrukt er også svært vanlig. Lørdag eller søndag morgen er det imidlertid alminnelig å nyte en tradisjonell engelsk frokost i ro og mak. På institusjoner hvor man får servert mat, som skoler, universiteter og aldershjem, er det ikke uvanlig at man har full engelsk frokost to-tre ganger i uken og enklere frokost de andre dagene. Ingrediensene i engelsk frokost varierer med geografi og smak, og er ikke enestående for England; skotsk, walisisk og irsk frokost deler mange av kjennetegnene og ingrediensene. Hovedelementene er egg og bacon, men for å kunne kalles engelsk frokost behøves flere ingredienser. Til frokosten serveres appelsinjuice og te, og eventuelt kaffe. Engelsk frokost med egg, bacon, pølser, tomatbønner, tomat, sopp, toast, røstipotet, white pudding og blodpudding. På britiske hoteller og pensjonater kan en engelsk frokost også omfatte andre retter som frokostblandinger, havregrøt, kippers, ristet brød og syltetøy eller marmelade, "kedgeree" eller krydrede og stekte nyrer. Fruktsaft og tørre kornblandinger ble en del av engelskmennenes frokost etter 1950. Begrepet "engelsk frokost" brukes til å skille mellom det store tradisjonelle morgenmåltidet og den enklere kontinentale frokosten med te, kaffe, juice og butterdeigshorn. Kaffe til frokost er en kontinental tradisjon som ble introdusert gjennom hotellkosten. Mads Ousdal. Mads Ousdal (født i 1970) er en norsk skuespiller som for tiden er ansatt ved Torshovteatret. Han har tidligere vært ansatt ved Nationaltheatret (2000–2004). Han er sønn av skuespiller Sverre Anker Ousdal. For tiden aktuell i NRK programmet "Mitt liv som Northug" I 2002 spilte han Simon Templar i hørespillet "Helgenen leker med ilden" på NRK. I 2010 var han regissør for sommerkabareten "Pia + Espen = Sommer" med Espen Hana og Pia Tjelta i Stavanger. Dagbladets anmelder Lillan Eikset kalte den «sommerjobb med sjarm» med terningkast fire. På idrettsgallaen 2011 ble han avslørt som personen som skal leve som Petter Northug i to måneder. I 2009 vant Ousdal Heddaprisen for beste mannlige hovedrolle, for rollen som Ivan i Brødrene Karamasov på Nationaltheatret. Mads Ousdal er samboer med Stavanger-skuespilleren Pia Tjelta. Bubble and squeak. "Bubble and squeak" (kalles noen ganger bare "bubble", i noen deler av landet kjent som "bubble and scrape" eller "fry up") er en tradisjonell engelsk rett laget av stekte grønnsakrester fra gårsdagens middag, spesielt fra en tradisjonell stek-middag. Navnet kommer av boblingen og lydene som kommer når man steker blandingen. De viktigste ingrediensene er potet og kål, men man bruker også gulrot, erter, rosenkål og andre grønnsaker. Den serveres tradisjonelt sammen med kald stek og syltede grønnsaker. Tidligere var det vanlig å ha kjøttet i blandingen, men det har blitt langt mer vanlig å lage vegetarisk "bubble and squeak" og ha kjøttet ved siden av. Retten kan også brukes som en del av en engelsk frokost. Det er mulig å kjøpe en ferdiglaget frossen "bubble and squeak". Andre betydninger. "Bubble and squeak" er også cockney rimslang for "Greek" («greker»). Maja Ratkje. Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (født 29. desember 1973 i Trondheim) er komponist og musiker. Maja Ratkje spiller og synger i improvisasjonsbandet SPUNK som har eksistert siden 1995 og i performancetrioen Agrare. Maja Ratkje har skrevet musikk for orkester og ensembler, elektronisk og akustisk, lydinstallasjoner og scenisk musikk, og reiser mye rundt i verden med musikken sin, både som utøver, improvisasjonskunstner og komponist. Hun fikk Edvard-prisen i klassen samtidsmusikk – mindre verk for "Waves II b" i 1999 og i åpen klasse for "No Title Performance and Sparkling Water" i 2004. Nysgjerrigper. Nysgjerrigper er navnet på Norges Forskningsråds tiltak for å fremme barns interesse og forståelse for forskning og vitenskap. Tiltak og aktiviteter. Tiltakene markedsføres som et tilbud til alle elever og lærere i 1. -7. klasse og omfatter blant annet en klubb og et nettsted som skal stimulere barnas egen utforskertrang. Gjennom Nysgjerrigperfondet gir Norges forskningsråd penger til å gjennomføre forskningsprosjekt som skoleklassene vil arbeide med. Nysgjerrigper arrangerer også årlig konkurransen Årets Nysgjerrigper. Nysgjerrigper har holdt på siden 1993. Annet. Selve ordet «nysgjerrigper» kommer opprinnelig fra dansk der det i formen «Nysgerrig-Peer», særlig i dialekter, har vært brukt spøkefullt eller nedsettende om en nysgjerrig person, ofte barn. World Jewish Congress. World Jewish Congress (WJC, den jødiske verdenskongressen) er en internasjonal sammenslutning av jødiske organisasjoner og trossamfunn, med sete i New York. Den forsøker å oppnå enighet blant jødiske grupper innen politiske og religiøse spørsmål, og være et talsrør for alle jøder. Organisasjonen er også en ivrig forsvarer av staten Israel. Sateng. Sateng (fra arabisk "Zaytuni" vía fransk "satin") er et tekstil som typisk har glatt, glinsende rette og matt vrange. Sateng er ikke en type stoff, men en betegnelse på hvordan stoffer er vevd/konstruert. Sateng kan veves av bomull, polyester, nylon, ull eller lignende. Ofte benyttes standarder til produksjon av undertøy, sengetøy, brudeplagg eller selskapsklær. Sateng består ofte av en blanding av flere stoffer, men det vanligste er at det består av mest bomull eller silke, altså silkesateng og bomullssateng. Satengvevde stoffer er ansett som av høyere kvalitet enn «ordinære» stoffer. Teknisk. Satengbinding karakteriseres ved at det ene trådsystemet, oftest varpen, dominerer på vevens rettside, bindingsteknisk eller ved større trådtetthet. Satengbinding gir vevnaden en jevn, ofte glansfull overflate. En satengvare er alltid ulikesidet. Begrepet. Selve begrepet «sateng» har opphav i arabisk "zaytuni", som er et adjektiv dannet til bynavnet Zaitun, en by i Kina som på kinesisk heter Quanzhou. Cousin Oliver. Cousin Oliver (norsk: fetter Oliver) er en metafor benyttet for å beskrive når manusforfattere av TV-serier bestemmer seg for å introdusere ett søtt lite barn i et håp om å øke antall seere. Det benyttes også for å erstatte et eldre barn som har vokst ut av rollen med et yngre. Opprinnelse. Oliver (spilt av Robbie Rist) ble introdusert i 1974 i serien "The Brady Bunch" i det som viste seg å bli seriens siste sesong. Oliver ble en del av Brady-familien og opptrådte i seks episoder, men serien fortsatte å miste seere. Metaforen kom i etterkant av serien og ble oppkalt etter den introduserte barne-figuren Oliver. Cousin Oliver-syndromet («Cousin Oliver Syndrome») referer til når introduksjonen av nye barn ikke fungerer og dermed markerer seriens middagshøyde. Fonzie-syndromet. Fonzie-syndromet (engelsk "Fonzie Syndrome") er et fenomen (særlig fra amerikansk TV-produksjon) som kan observeres i episodebaserte media, i hovedsak TV-serier innenfor komedie-genren er når en figur som opprinnelig hadde en birolle, blir en av de mest sentrale figurene. Terminologien kommer fra den amerikanske TV-komedien "Happy Days", der figuren Arthur «The Fonz» Fonzarelli (spilt av Henry Winkler) startet som en liten bifigur, men endte som seriens fokus. Winklers plassering i rulleteksten avanserte helt til andre plass (han nektet å stå før seriens store stjerne Ron Howard), og ved et tilfelle forsøkte seriens produsere å endre navnet på serien til "Fonzie's Happy Days". Syndromet kalles av og til Urkel-syndromet etter den populære (og til å begynne med engangsfiguren) Steve Urkel fra serien "Family Matters". Retcon. Retcon (eller Retroactive continuity) er en amerikansk terminologi benyttet for å beskrive en situasjon der en TV-serieskaper legger til nytt historisk materiale, eller med vitende og vilje endrer tidligere etablerte fakta. Retcon benyttes i alle typer medie som er episodebasert, som enten er historisk eller faktisk lange, involverer flere forfattere eller fordi serien trenger en oppussing. Det skjer derfor innenfor både tegneserier, bøker, filmer, TV og radio-serier og dataspill. Isjias. Isjias også: isjialgi betegner smerte i isjiasnerven; denne nerven er kroppens lengste nerve og går fra korsryggen, ned gjennom bekkenet, ned langs baksiden av låret, og deler seg i to greiner ved kneet. Den ender opp i tærne. Smertene er oftest utstrålende, p.g.a. irritasjon av en eller flere nerverøtter og deres forlengelser som fører til benet, som kan være ledsaget av sensoriske forstyrrelser, lammelser eller refleksforandringer. Isjias opptrer ofte i kombinasjon med lumbago. Selv om isjias er en forholdvis vanlig smertetilstand med opphav i korsryggen, blir ofte betegnelsens egentlige betydning misforstått. Isjias er ikke en diagnose, snarere et sett av tegn og symptomer, hvor fellesnevneren er at det foreligger en irritasjon av nerveroten, betegnelsen angir altså ikke "hva" som irriterer. Prolaps er en årsak til isjias som innebærer at det er kommet en sprekk i mellomhvirvelskiven slik at et geleliknende stoff i midten av mellomhvirvelskiven presses bakover og trykker på nerverøtter i ryggmargskanalen. Symptomer. De typiske symptomene er som nevnt ryggsmerter med samtidig utstråling til en av føttene. Prolapset kommer vanligvis plutselig, men mange med symptomet føler smerter og stivhet i ryggen lenge før den akutte forverringen. Sammen med prolapset skilles det ut noen stoffer som irriterer og fører til betennelse og hevelse rundt prolapset. I denne første fasen er smertene ofte meget intense, men etter noen dager vil smertene avta. Utredning. Lasègues prøve foretas ved å løfte opp ett ben av gangen mens pasienten ligger på ryggen. Positiv prøve angis ved hvor mange graders vinkel, inntil 60grader-, benet er løftet fra benken idet det oppstår smerte nedover i benet. Dersom undersøkelsen gir mistanke om prolaps kan videre bildeundersøkelser som røntgen, CT eller MR være aktuelt. Scottish Aviation Twin Pioneer. Scottish Aviation Twin Pioneer var et britisk STOL (Short Take Of and Landing) militært transport- og sivilt passasjerfly fra 1950-årene, konstruert med tanke bruk på korte landingsbaner. Det var utstyrt med to Alvis Leonides motorer og var et høyvinget fly, lett gjenkjennelig på sine tre store haleror. Flyet var et av de siste etterkrigsfly av denne størrelse som var høyvinget og med halehjul. Det ble bygget ialt 91 fly i tre versjoner, Serie 1, 2 og 3. Største avtaker var Royal Air Force med 39 fly. Siste fly ble bygget i 1964. To eksemplarer av flyet har vært registrert i Norge som LN-BFO og LN-BFX, begge eiet av Fjellfly, Skien, som fra sin base på Geitryggen brukte det på en daglig rute til Fornebu Ambigram. Et ambigram er et skriftbilde som fortsatt kan leses selv om det roteres 180-grader. Et symmetrisk ambigram er invariant i forhold til en slik rotasjon, mens et asymmetrisk ambigram fremtrer med et nytt ord etter rotasjonen. Begrepet er blitt kjent gjennom boka Engler og demoner av Dan Brown. Her finnes seks eksempler på symmetiske ambigrammer, med ordene Illuminaati, earth, fire, air, water og en Illuminati-diamant hvor alle de fire elementene står skrevet inn, designet av John Langdon, som har lånt etternavnet sitt til helten i boka, en karakter som også opptrer i den mer kjente oppfølgeren Da Vinci-koden. Føljetong. Føljetong (en fornorsket skrivemåte av det franske ordet "feuilleton", lite blad) betydde opprinnelig den kulturelle delen av en avis som var trykket på eget bilag, på et løst blad, derav navnet, men senere, på begynnelsen av 1800-tallet, ble det oftest trykket nederest på siden. I Norge har ordet «føljetong» endret betydning til å bety en fortelling som fortsetter gjennom en rekke nummer eller utgivelser i en avis eller et ukeblad. På fransk kalles det for "roman-feuilletong". Føljetongen var spesielt et fransk fenomen og hvor forfattere som særlig Alexandre Dumas og Jules Verne utga de fleste av sine bøker først i en avis før de ble trykket i en bok. Det er først og fremst triviallitteratur eller populærlitteratur som utgis på denne måten. Ofte er den første episoden lengre enn de andre, som en introduksjon, og hver episode bygges opp til en spenningstopp, «cliffhanger», som loves avslørt i neste føljetong-episode. Føljetong i Tv. Føljetong er en egen kategori TV-programmer. TV-mediet har kanskje overtatt føljetongens spenningsfelt i almenhetens oppmerksomhet med enkelte TV-serier som følger samme struktur som føljetongen. Flere av de romaner eller fortellinger som i sin tid først kom ut som føljetong i en avis har senere blitt filmatisert for fjernsyn og da som en TV-serie, eller en "TV-serie-føljetong" om man vil. Med føljetong mener man da en serie uten avsluttende episoder, og i mange tilfeller uten et predefinert sluttpunkt. TV-føljetongen har flere underkategorier som såpeopera og sitcom. I moderne fransk brukes ordet "feuilleton" istedet for "såpeopera". Køktyrkisk. Køktyrkisk er et utdødd tyrkisk språk som finnes bevart på noen steininnskrifter som ble funnet på 1720-tallet ved øvre Jenisej nord for Altaj-fjellene, og som er datert til første halvdel av 700-tallet. I følge innskriftene kaller folket seg køktyrkere, som betyr «blå tyrkere» eller «himmeltyrkere». Innskriftene er skrevet med runeliknende tegn, og ble tyda av den danske språkforskeren Vilhelm Thomsen i 1893. De er de eldste eksemplene på tyrkiske språk. Innskriftene forteller om folkets historie. Åse Kleveland. Åse Maria Kleveland (født 18. mars 1949 i Stockholm) er svensk-norsk kulturarbeider, politiker og tidligere artist. Kleveland var bosatt i Norge fra 1957 og medvirket i norsk radio fra 1959. Hun opptrådte i TV-programmet "Fra barokk til rock" (1962), hvor hun spilte klassisk gitar. Hun deltok også i "Hylands Hörna", turnerte verden rundt, et par år spilte hun teater i Stockholm, deretter gitar i Norge. «Intet er nytt under solen», framført av Åse Kleveland og skrevet av Arne Bendiksen, vant norsk Melodi Grand Prix i 1966 og kom på 3. plass i den internasjonale finalen samme år. Hun var vertinne ved Melodi Grand Prix' finalen i Bergen i 1986 etter at Bobbysocks hadde vunnet for Norge det foregående året. Åse Kleveland var medlem i visegruppen Ballade! fra 1977 til 1980. Som sanger er hun kjent for sin mørke og sjelfulle stemme. Foruten å synge spiller hun også gitar og har komponert sanger i visetradisjonen. Kleveland var forbundssekretær i Norsk Musikerforbund fra 1979 til 1983 og forbundsleder fra 1983 til 1987. Fra 1987 til 1990 var Kleveland direktør i Tusenfryd. I samme periode var hun dessuten leder av Likestillingsrådet. I 1990 ble hun utnevnt til kultursjef for OL på Lillehammer i 94. Fra 1990 til 1996 var hun kulturminister i Gro Harlem Brundtlands regjering. Fra 1. jaunar 2000 til 2005 var hun direktør for Svenska Filminstitutet. Fra 2006 har Kleveland vært direktør for Rikskonsertene og fra 10. juni 2007 også vært styreleder i Human-Etisk Forbund. Private forhold. Kleveland er gift med Oddvar Bull Tuhus. Hun har tidligere vært gift med den svenske billedkunstneren Svenolov Ehrén fra 1972 til 1982. Hun er datter av norske Olaf Kleveland fra Evje og svenske Eva Maria. Kleveland kom til Sverige i 1943 som flyktning og bodde der sammen med kone og barn helt til de i 1956 flyttet til Norge og etter hvert til Romerike der faren jobbet på Institutt for atomenergi på Kjeller. Jakutisk. Jakutisk eller sakha er et tyrkisk språk som tales over et stort og tynt befolka område i det nordøstlige Sibir, i traktene omkring Lena med sideelver. En antakelse er at folket og språket har kommet til området sørvestfra på 1300-1400-tallet. Jakutisk er det østligste av de tyrkiske språka, og det som skiller seg mest fra andre tyrkiske språk. Språket har en kort historie som skriftspråk, og skrives med russisk alfabet. På halvøya Tajmyr mot Nordishavet taler folket en avvikende dialekt av jakutisk – dolgansk. Karagassisk. Karagassisk eller tofa er et tyrkisk språk som tales av noen hundre personer som lever på nordsida av Sajan-fjella i Irkutsk oblast i Russland, sør for byen Nizjneudinsk. Tuvinsk. Tuvinsk eller sojotisk – tidligere også kalt "urjankhisk" – er et tyrkisk språk som tales av tuvinerne, dvs. den stedlige befolkninga i den russiske delrepublikken Tuva på grensa mot Mongolia. Tuvinsk brukes av anslagsvis 45 000 mennesker i dag. Språket skrives med det kyrilliske alfabetet Khakasisk. Khakasiske språk er en gruppe tyrkiske språk som tales i den russiske delrepublikken Khakasia rundt Jenisejs vestlige bielv Abakan. Khakasiske språk tales også sør for byen Kansk i Krasnojarsk-territoriet. De khakasiske språkene skrives med russisk alfabet. Gyanendra av Nepal. Gyanendra Bir Bikram Shah Dev, ज्ञानेन्द्र वीर विक्रम शाहदेव "Jñānendra Vīra Vikrama Śāhadeva", (født 7. juli 1947 i Katmandu), var konge i Nepal, den 12. kongen i rekka fra Shah-dynastiet på Nepals trone. Fra 1. februar 2005 til 27. april 2006 var han i praksis militærdiktator. Gyanendra er sønnesønn av kong "Tribhuvan", sønn av kong "Mahendra" (som var prins da Gyanendra blei født), yngre bror av kong Birendra, og onkel til "Dipendra" som formelt blei erklært som konge mens han lå i koma før han døde i 2001. Hans eldste sønn er den beryktede kronprins Paras. Monarkiet i Nepal er nå avskaffet. 2. juni 2008 kunngjorde kongen at han vil forlate tronen på fredelig vis, og at han akter å leve resten av livet som vanlig borger i Nepal. Barnekongen. Gyanendra blei utnevnt til konge første gang som et resultat av en politisk intrige den 6. november 1950, da han var 3 år gammal. I den siste, avgjørende maktkampen mellom kongehuset og statsministeren fra det herskende Rana-dynastiet, som i lang tid hadde hatt den virkelige makta i Nepal, dro Gyanendras bestefar, kong Tribhuvan, i eksil til India. Rana-familiens siste statsminister, "Mohan Shamsher Jang Bahadur Rana", innsatte den lille prinsen på tronen isteden. To måneder etter hadde Rana-familien mista all makt. I 1951 kom Tribhuvan hjem og blei gjeninnsatt, og 8. januar 1951 blei lille Gyanendra avsatt. I Shah-dynastiets offisielle historie reknes dette intermessoet som en intrige fra Rana-familien, og Tribhuvan betraktes som den rettmessige kongen også i denne tremånedersperioden. Prins Gyanendra. Gyanendra var den yngste av kong Mahendras tre sønner. Han blei derfor ikke oppdratt ut fra den forutsettinga at han noen gang skulle bli konge. Han var likevel fra han var meget ung svært bevisst om at han var adelig og tilhørte kongefamilien. En anekdote fra hans barndom forteller at han en gang blei bedt om å overrekke en blomst til Indias daværende statsoverhode, Nehru. - Det vil jeg ikke, svarte lille Gyanendra. Jeg står høyere enn ham. Som prins uten mulighet til å bli konge, blei Gyanendra i voksen alder angivelig innblanda i tvilsomme eiendomstransaksjoner og andre lysskye affærer, der hans status som medlem av kongehuset hindra etterforskning. Han var bl.a. mistenkt for å være i kontakt med folk som smuglet antikviteter og narkotika. Han blei meget rik, og eide bl.a. et hotell i Katmandu, en sigarettfabrikk og en teplantasje i det østlige Nepal. Under Panchayat-diktaturet blei det hevda at han sto sentralt i valgfusk som sikra flertall for monarkiet i folkeavstemminga i 1980. Han og hans bror "Prins Dipendra" blei også nevnt i forbindelse med minst et politisk mord, og et mordforsøk på en kjent journalist. Noen kommentatorer hevda at han var den mest intelligente, men også den mest kyniske og skruppelløse av Mahendras tre sønner. Prins Gyanendra gifta seg med (nåværende dronning) "Komal Rajya Laxmi Devi Shah" 1. mai 1970. De har to barn: (nåværende kronprins) Paras Bir Bikram Shah Dev (født 30. desember 1971) og prinsesse "Prerana Rajya Laxmi Devi" (født 1. mars 1978). Alt som prins gjorde ryktet hans at han blei svært upopulær. Gyanendra blir konge etter Birendra. Da han blei konge for andre gang etter sin bror Birendra, sto både den unge kronprins Dipendra og hans lillebror foran ham i arverekka. Mindre enn noen gang venta folk at Gyanendra kunne komme tilbake. Men 1. juni 2001 ble kong Birendra og hele hans nærmeste familie, inklusive de to prinsene som sto foran Gyanendra i arverekka, drept i et mystisk blodbad på slottet i Katmandu. Angivelig var den skyldige kronprins Dipendra, som i et anfall av rus og kjærlighetssorg slakta sin far kongen, sin mor og sju andre nære slektninger. Til slutt skjøt han seg sjøl. Dette var den offisielle forklaringa på hvordan drapene skjedde, Dipendra overlevde i bare i tre dager i bevisstløs tilstand, og rakk såvidt å bli erklært som konge før han også døde. Dermed var Gyanendra helt overraskende konge fra 4. juni – en mulighet ingen hadde trodd på fem dager før. Mistanker om palassmassakren. Gyanendra var den eneste av de ledende kongelige som ikke var tilstede da massemordet skjedde. Hans kone var der, men blei såra og ikke drept. Hans sønn, prins Paras, var tilstede og overlevde uskadd.At Gyanendra alt på forhånd var så sterkt hata i Nepal, bidro til at svært mange mistenkte ham for å være den virkelig skyldige bak massakren. Prins Paras var enda mer upopulær. Han var bl.a. kjent for flere trafikkdrap i fylla. I minst et tilfelle trodde mange at han hadde kjørt ned og drept en kjent sanger med vilje. Familien brukte sin innflytelse til å sørge for at han ikke blei tiltalt. Ei utbredt oppfatning var at Paras drepte 10 nære familiemedlemmer for å rydde veien for sin far og seg sjøl. Men dette er aldri bevist. Uansett hva som er den sanne forklaringa, så har den sterke mistanken mot Gyanendra holdt seg blant et flertall av nepalere, og vært en politisk faktor mot ham hele tida siden. Etter at demokratiet blei gjeninnført våren 2006, har spørsmålet om ny granskning av palassmassakren blitt reist. De første demonstrasjonene mot Gyanendra. Nyheten om at Dipendra var død og Gyanendra tok over tronen, førte til opptøyer i Katmandu. Denne mottakelsen skulle bli profetisk og foregripe de voksende problemene i Gyanendras regjeringstid. Kongserklæringa vakte raseri. Folk var sjokkert over å få Gyaendra til konge, og enda verre var tanken på at kronprins Paras skulle følge etter ham. Flere blei drept av politiet i store demonstrasjoner, og det blei innført unntakstilstand. Kong Birendra hadde ved å gi etter for kravene fra folkeopprøret i 1990, vært med på å omforme Nepal til et parlamentarisk demokrati. Han var også ansett for å være uvillig til å trappe opp borgerkrigen mot maoistene. Gyanendra blei oppfatta som den mer populære brorens motpol, korrupt, krigersk og antidemokratisk. Det styrka ikke populariteten hans da han seks-dobla budsjettet til den kongelige husholdning. Gyanendra trapper opp krigen. Maoistopprøret, som starta under kong Birendra i 1996, krevde relativt få menneskeliv i de 5 åra fram til 2001. En grunn var at Birendra i følge grunnlova var øverste sjef for hæren, og sto imot press fra kretser som ønska å sette inn hæren mot opprørerne. Gyanendras periode som konge blei innleda av noen måneders våpenhvile og forhandlinger mellom opprørerne og regjeringa. Deretter blei hæren for første gang satt inn mot opprørerne. Mens de totale tapstalla var under 2 000 før Gyanendra kom på tronen, var de over 5 000 fra han tok over til 2003. På våren 2006 skal de ha nådd 13 000. (Dette har også ført til spekulasjoner om at grupper som ønska opptrapping av krigen var innblanda i palassmassakren som brakte Gyanendra til makta.) Til tross for at hæren fikk store forsyninger fra utlandet og forsøkte å ta offensiven, forverra den militære situasjonen for regjeringa seg kraftig under Gyanendra. Gyanendra trapper ned demokratiet. Gyanendra støtta statsminister Deuba da han høsten 2001 innførte pressesensur og unntakstilstand. Overgrepene mot sivilbefolkninga blei raskt verre. Amnesty og andre anklaga hæren for omfattende voldtekter og annen bruk av tortur. Nepal har mottatt tvilsomme utmerkelser som førsteplass i verden på lista over stater med flest "forsvinninger". Gyanendra støtta også stadig flere innskrenkinger i demokratiet. Våren 2000 godkjente han at Deuba oppheva det lokale demokratiet og satte statsfunksjonærer til å styre kommunene, og Debuas oppløsning a parlamentet i mai samme år. Da Deuba ba ham om å utsette parlamentsvalg på ubestemt tid høsten 2002, sparka Gyanendra isteden statsministeren og tok hele makta sjøl. Dette var i praksis den første fasen i det statskuppet han sluttførte litt over to år etterpå. I første omgang regjerte han som hans far og bestefar gjorde på 1950-tallet, ved å innsette svake statsministre som ikke hadde folkelig eller parlamentarisk støtte, og derfor var avhengige av ham. Når de var upopulære og politisk utbrukt, bytta han dem ut. Mange trodde nå at Gyanendra egentlig ønska å skape et kongelige diktatur, etter mønster av det som fantes mellom 1960 og 1990. Gyanendras statskupp i 2005. På høsten 2004 var det klart at Gyanendra hadde vansker med å få til og med de statsministrene han sjøl innsatte inn til å gjøre som han ville. Han bestemte seg for å ta all makt sjøl. 1. februar 2005 gjorde han statskupp og avsatte statsminister Deuba, som han sjøl hadde innsatt i 2004. Det er derfor feil når noen aviser skriver at Gyanendra avsatte den folkevalgte statsministeren Deuba. Gyanendra hadde innsatt ham, Gyanendra kasta ham nå tilside. Første gang han gjorde kupp mot Deuba var i oktober 2002. I 2001 var Deuba valgt av parlamentet, men han regjerte videre fra mai 2002 et halvt år etter at parlamentet var oppløst, og partiet som hadde valgt ham hadde ekskludert ham. Den Debua som Gyanendra til slutt fjerna i 2005, var altså en statsminister som hadde mista sin parlamentariske og politiske støtte alt tre år før. Fra 1. februar 2005 regjerte Gyanendra eneveldig. Han fungerte som statsleder uten å utpeke statsminister. Det gjorde også inntrykk at han tok inn i regjeringa flere berykta politikere fra det kongelige diktaturet før 1990, f.eks. Tulsi Giri som dro i eksil til utlandet før demokratiet blei innført i 1990. Forverra forhold til utlandet. Flere kommentatorer hadde venta at Gyanendra skulle føre Nepal nærmere det som mange nepalere ser som den tradisjonelle arvefienden, India. Gyanendra fikk også i de første åra av sin regjeringstid mye militærstøtte fra India, USA, EU og Kina. I Washington D.C. og andre vestlige hovedsteder vant han støtte ved å framstille borgerkrigen i Nepal som en del av den internasjonale krigen mot terror. Men etterhvert som krigen gikk stadig dårligere for regjeringa, førte det til stadig mer skepsis mot hans styre, særlig fra India, Storbritannia og FN. Da Gyaendra seinhøstes 2004 dro til Delhi for å skaffe seg støtte til det kommende statskuppet, ga den indiske regjeringa ham klar beskjed om at den mente det ville være katastrofalt. Gyanendra ignorerte advarselen. Han venta trolig at i valget mellom ham og de maoistiske opprørerne, hadde stormaktene ikke noe annet valg enn å fortsette å støtte ham. Men India slo nå hånden av ham, og oppfordra, sammen med FN og EU, til våpenboikott av Nepal til demokratiet var gjeninnført. USA så det som nødvendig å støtte boikotten. De eneste internasjonale støttespillerne Gyaendra hadde igjen, var Indias arvefiende Pakistan og den store naboen i nord, Kina. Kina bryr seg vanligvis ikke om menneskerettigheter og demokrati i sine nabostater, og var den eneste stormakta som fortsatte å gi våpenhjelp. Gyanendra sto dermed igjen med Kina som sin siste sterke allierte. Han takka for hjelpa ved å stenge eksiltibetanernes kontor i Katmandu og innføre strenge tiltak mot tibetanske flyktninger. Sjupartialliansen dannes. Innenlands blei Gyaendra også mer isolert. Gyanendra varsla at han ville gjennomføre valg, uansett om alle parlamentariske partier boikotta dem. Han støtta opprettelsen av mange nye rojalistiske småpartier, som skulle erstatte de gamle partiene. Dette blei forstått som at han ville bygge opp sin egen form for absolutistisk styre, etter forbilde av sin far "Mahendras" diktatur som offisielt blei kalt Panchayat-demokratiet. Også etter Gyanendras første kupp høsten 2002 hadde tre av de fire største partiene deltatt i regjeringer utpekt av Gyanendra. Fra demokratiet blei innført i 1990 har de kjempet nådeløst mot hverandre. Splittelsen mellom partiene bidro til krisa i Nepal og gjorde det lettere for Gyanendra å ta makta. Men da Gyanendra begynte å bygge et nytt politisk system med bare rojalistiske partier, var det i praksis en dødsdom over de gamle partiene. De hadde nå ikke annet valg enn å å forsvare seg. For første gang etter 1990 brøyt de med kongen, forente seg, og danna Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Sjupartialliansen besto av partier som fikk over 80% av stemmene ved valget i 1999 – i praksis alle viktige partier bortsett fra det rojalistiske RPP (som nå var splittet). De to viktigste partiene var det store sosialdemokratiske kommunistpartiet, kjent som UML, og Nepals Kongressparti, landets tradisjonelt største og viktigste parti siden 1950. Kongresspartiet og UML har sammen hatt stort flertall i alle parlamenter valgt etter 1990. I tillegg deltok Nepali Congress (Democratic), et høyreorientert utbryterparti fra Kongresspartiet som hadde stått nær Gyanendra, tre mindre kommunistpartier, og et lite regionalt parti. Alle Gyanendras motstandere forener seg. De parlamentariske partiene hadde før kuppet avvist forslag fra Prachanda, lederen for opprøret, om en allianse mot kongen. Nå snudde de, og begynte samtaler. På forsommeren 2005 var det klart at en avtale i praksis var på plass. Sjupartialliansens partier, som i flere år hadde vært jaga ut av opprørernes områder, begynte nå å holde store møter og demonstrasjoner der. På høsten blei det kjent at Sjupartialliansen og NKP (Maobadi) forhandla om en avtale i India. I November blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og Maoistene underskrevet i Delhi. Det var åpenbart at Indias regjering hadde pressa på for å få avtalen istand. Opprørerne innleda på oppfordring av partiene en ensidig våpenhvile fra september. Tross oppfordringer fra India og andre stater om å svare positivt på den, gikk Gyanendras regjering isteden til angrep på opprørerne under våpenhvilen. Dette første til at da Prachanda i januar 2006 oppheva våpenhvilen, erklærte ledere for Sjupartialliansen at det nå var Gyanendras skyld at krigen fortsatte. På et år hadde han fått de legale partiene til å gå fra å støtte krigen mot opprørerne til å støtte opprørernes krig mot hans regjering, og alliere seg med maoistene med støtte fra India. Sluttkrise våren 2006? Gyanendra utløste i 2005 nyvalg (lokalvalg 8. februar 2006, parlamentsvalg i 2007) der bare promonarkistiske partier skulle delta. Lokalvalget i februar 2006 blei gjennomført bare i de største byene, og der var valgdeltakelsen offisielt rundt 20%.(Opposisjonelle har hevda at den var langt lavere.) Det blei kritisert av de fleste stormakter, inklusive USA. I mars gjorde Sjupartialliansen og maoistene en ny avtale i Delhi, som bl.a. varsla store demonstrasjoner og streiker i april. Disse demonstrasjonene utvikla seg etterhvert til et demokratisk opprør etter mønster av, men større enn demokratiopprøret våren 1990. Opprøret i april blei kjent som Jana Andolan 2006. Hundretusener blei mobilisert på gatene i Katmandu og i andre storbyer. Demonstrasjonene kom etterhvert utafor partienes kontroll. Gyanendras regjering innførte 18 timers portforbud og varsla om at politiet i denne tida ville skyte for å drepe. Resultatet var at demonstrasjonene vokste, og slagord som «død over Gyanendra» blei vanlige. Etter 14 offisielle dødsfall erklærte Gyanendra 21. april at han ville gi makta tilbake til folket, og ba Sjupartialliansen foreslå en ny statsminister. Demonstrasjonene på gatene avviste dette utspillet, og krevde at kongen skulle gå. 24. april kom Gyanendra med et nytt tilbud: Å gjeninnsette parlamentet (som opprinnelig blei oppløst av statsminister Deuba i mai 2002.) Denne gangen sa Sjupartialliansen ja. Sjøl om maoistene protesterte, så det ut som om dette var slutten på demokratiopprøret.I gledesdemonstrasjonene etter kongens kapitulasjon fortsatte demonstranter å kreve at han måtte gå av. I Gyaendras regjeringstid har maoistopprøret gått veldig fram. Kongehuset har brutt med de parlamentariske partiene og isolert seg fra sine allierte i utlandet. Stadig flere spådde derfor våren 2006 at monarkiet ikke kan overleve. Hvis de viser seg å få rett, vil en en hovedgrunn være Gyaendras egen politikk. Kronprins Paras. Gyanendra Bir Bikram Shah Dev Gyanendra Bir Bikram Shah Dev Gyanendra Bir Bikram Shah Dev Altaisk. Altaisk er en gruppe mindre tyrkiske språk som tales av ulike folk i Altaj-fjella, som "ojrat", "teleut", "kumandi" og "sjor". De altaiske språkene skrives med det kyrilliske alfabetet. Altaisk må ikke forveksles med den altaiske språkfamilien, som omfatter alle tyrkiske språk og en rekke andre språk. Visdommens bok. a>, anonym bibelillustrasjon fra 1890-tallet. "Visdommens bok" foregir å være skrevet av Salomo. "Visdommens bok" eller "Salomos Visdom" er en av de deuterokanoniske bøker i det Gamle Testamente. Boken tilhører visdomslitteraturen, og foregir å være skrevet av kong Salomo. Teksthistorie. Boken er skrevet på gresk, trolig av en ukjent jødisk forfatter i Alexandria en gang i løpet av 1. århundre f.Kr.. Teksten er skrevet på godt gresk, men viser også kjennskap til det hebraiske Tanákhs stil og innhold. Deler av teksten ble funnet blant dødehavsrullene. I senere kristen tolkning av teksten har den personifiserte visdommen blitt identifisert med Kristus; særlig gjelder det kapittel 2, hvor «de ugudelige» taler ille om en person som kaller Gud sin far, og som dømmes til en død i vanære. Innhold. Hensikten med skriftet ser ut til å være å «forene jødisk fromhet bygd på gammeltestamentlige skrifter med gresk (hellenistisk) tenkning, slik [forfatteren] møtte den i Alexandria». "Visdommen" var et sentralt begrep både innenfor antikkens greske filosofi og i den gammeltestamentlige kulturen. Språklig kan teksten på flere punkter synes å være påvirket av gresk filosofi, teologisk kan den oppfattes som et jødisk svar på helleniseringen. Teksten består av to hoveddeler. Kapittel 1–9 inneholder generelle betraktningen om visdommen; hvor forfatteren «lover visdom og udødelighet til de rettferdige, men dom over de gudløse» og «oppfordrer jordens konger til å søke visdommen». Den andre hoveddelen, kapittel 10-19, er en historisk gjennomgang av «hvordan visdommen ledet Guds folk fra Adam til Moses». Numbat. Numbaten eller maurpungdyr er et pungdyr som er eneste art i numbatfamilien. Den kalles også walpurti. Den har også (uheldig) vært omtalt som pungmaursluker. Numbaten har et ganske særegent utseende. Den har en stripete kropp og en lang, spiss snute. Den har ganske mye hår. Den står ofte på bakbena. Den bruker snuten til å lete etter insekter som den spiser. Den har en lang tunge som kan strekkes langt ut. Den får unger mellom desember og februar (sommer på den sydlige halvkule). Daniel Agger. Daniel Munthe Agger (født 12. desember 1984 i Hvidovre) er en dansk fotballspiller, som for tiden spiller i Liverpool FC. Han kom fra Brøndby IF til Liverpool, og han har flere landskamper for. Brøndby IF. Daniel Agger kom til Brøndby IF fra barndomsklubben Rosenhøj BK bare 12 år gammel. I juli 2004 ble han forfremmet til førstelaget, etter at svenske Andreas Jakobsson forlot laget. Agger etablerte seg raskt som fast på laget, men også som en av nøkkelspillerene som var med på å vinne den danske Superligaen i 2004-05 sesongen. Etter første halvdel av sesongen fikk Agger utmerkelsen "Årets talent" i 2004. Bare 20 år gammel fikk Agger utmerkelsen ”Årets funn 2005” 6. desember 2005. Liverpool. Agger i aksjon mot Manchester City Den 191 cm lange midtstopperen ble den femte danske spilleren i Liverpool gjennom tidene. Fra før har Jan Mølby, Torben Piechnik og keeperreservene Michael Stensgaard og Jørgen Nielsen spilt for klubben. Ifølge den britiske avisen «Liverpool Echo» gikk Agger fra Brøndby IF til Liverpool for 5,8 millioner pund (67 mill. norske kroner), og ble dermed den dyreste forsvarsspilleren Liverpool FC har kjøpt noensinne. Hans første halve sesong hos Liverpool var ingen suksess-historie, da skader holdt han utenfor fire førstelags-kamper våren 2006. På starten av 2006-07 sesongen, spilte Agger hele kampen da Liverpool vant Community Shield. Selv om han fortsatt tilpasset seg engelsk fotball, etablerte han seg på førstelaget, og konkurrerte med lagkameratene Carra og Hyypiä om midtstopper-plassene. Agger skårte sitt første mål for Merseyside-klubben 26. august 2006 i en 2-1 seier over West Ham United. Agger fikk løpe mot the Kop og skårte med et fantastisk langskudd. Liverpool manager Rafa Benitez kommenterte at han ikke var forbauset da Agger ofte gjorde dette på trening. Agger skårte sitt andre mål i en ligacup-kamp mot Birmingham City FC, mens hans tredje kom mot Arsenal i en 4-1 seier på Anfield 31. mars 2007. I sin første semifinale i 2007, fikk Agger kritikk da han lot Didier Drogba komme forbi seg, slik at han kunne sørge for pasningen til skåringen som vant kampen. I returkampen på Anfield, svarte Agger på kritikken ved å sette et smart tatt frispark fra Steven Gerrard i mål, for så å fortsette kampen med å nekte Chelsea FC flere mål i en 1-0 seier 1. mai 2007. Hans imponerende innsats i den kampen var med på å sementere han som et førstevalg i midtforsvaret, og fikk mange fans til å sammenligne han med legenden Alan Hansen. Han fortsatte med å spille i finaletapet i 2007 mot AC Milan. Et brudd i benet satte den populære danske på sidelinjen i store deler av 2007-08 sesongen, men det ble noe glede da Danmark sine viktigste spillere og managere stemte ham fram til Årets danske spiller for første gang. Agger spilte sin første kamp etter 10 måneders fravær 12. juli 2008, i en treningskamp mot Tranmere Rovers. I desember 2008 rapporterte britisk media at dansken var aktuell for overgang til både spanske Real Madrid og AC Milan etter at det skulle ha oppstått uenighet i kontraktsforhandlingene mellom Agger og Liverpool. Rafa Benitez avviste en overgang bare dager etterpå og Agger selv uttalte en måned tidligere at han ønsket seg en lang karriere på Anfield. Tidlig i mai ble det kjent at Agger og Liverpool var svært nær en forlenging av kontrakten hans. Landslagsspill. Etter den suksessfulle 2004-05 sesongen, ble Agger med på, og debuterte 2. juni 2005 i en vennskapskamp mot. Agger satt på benken i neste landskamp, men kom inn i en vennskapskamp mot der danskene vant 4-1 og Agger gjorde seg sterkt bemerket ved å skape store problemer for England sine spisser, deriblant Wayne Rooney. Han spilte begge de to neste kampene før en skade satte han utenfor landslagsspill resten av året 2005. Meritter. Brøndby IF Liverpool Trivia. Daniel er kjent for sine mange tatoveringer. Blant disse har han en viking på sin øvre høyre arm, et intrikat bånd rundt sin venstre albue sammen med noen stammesymbol og inskripsjonen "mors certa hora incerta" på ryggen sin. Daniel kan også utføre tatoveringer selv. I 2007 kjøpte Agger to restauranter i Lark Lane, Liverpool. Tatarisk. Tatarisk er etter tyrkisk det største og best utforska av de tyrkiske språkene. Erik Anker. Erik Anker (Erich Ancher) (født 14. september 1709 på Land, død 1. januar 1785) var en norsk handelsmann. Han var sønnesønn av Ankerslektens stamfar Erik Olufsen Anker og sønn av Bernt Anker, sogneprest på Land. Etter å ha arvet en onkel, som hadde vært kjøpmann, slo han seg ned som kjøpmann i Christiania i 1741, før han flyttet til Frederikshald 1743. Samme år giftet han seg med Anne Cathrine Tank (1723–61), en datter av kjøpmann Carsten Tank, de fikk sønnene Carsten Anker og Peter Anker. Anker synes å ha vært en driftig og foretaksom forretningsmann. Etter først å ha forsøkt med et såpekokeri på Frederikshald, kjøpte han 1749 sammen med Mathias Wærn Moss Jernverk. Så lenge Wærn sto for driften, skal det ikke ha vist seg lønnsomt, men da Anker overtok bestyrelsen fra 1756, gikk det bedre. Fra 1767 var han eneeier av jernverket, men solgte det hele til sine nevøer Jess og Bernt Anker i 1776. Under Frederik Vs besøk i Norge 1747 ble Anker utnevnt til agent med justisråds rang. Anna Maria Mozart. Anna Maria Mozart (født "Pertl" 25. desember 1720 i Sankt Gilgen ved Wolfgangsee, død 3. juli 1778 i Paris) var mor til komponisten Wolfgang Amadeus Mozart. Hun ble i 1747 gift med komponisten Leopold Mozart i domkirken i Salzburg. Hun gav ham syv barn, hvorav kun to nådde voksen alder: Maria Anna Mozart (1751–1829) og Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791). Hun døde under en turné med sønnen i Paris. Eksterne lenker. Mozart, Anna Maria Mozart, Anna Maria Basjkirsk. Basjkirsk (basjkirsk " ") er et tyrkisk språk som tales av ca. 1,2 mill. mennesker i den russiske republikken Basjkortostan, mellom Volga og Ural. Språket har vært skriftspråk siden 1920-tallet, og skrives med det kyrilliske alfabetet. Arnstein Arneberg. a>s sal er utformet av Arneberg Arnstein Rynning Arneberg (født 6. juli 1882 i Halden, død 9. juni 1961 på Biri) var en norsk arkitekt. Han var barn av Mauritz Otto Edvard Arneberg og Hermine Nicoline Mathilde Rynning, og bror til Eilif Arneberg. Utdannelse. Arneberg var assistent hos arkitekt Alfred Christian Dahl i Oslo i årene 1898–1900. I årene 1899–1902 var han elev ved Den kongelige tegneskole i Oslo under Herman Schirmer. Han var assistent hos Ole Sverre i Oslo i 1900–1903, deretter hos Gustaf Lindgren i Stockholm til 1906. Han studerte under professorer som Isak Gustaf Clason og Erik Lallerstedt på den Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm i 1904–1906. Virke. Etter at han etablerte egen praksis i Oslo 1906 fikk Arneberg mange byggeoppdrag. Av de tidlige er Eidsvoll folkehøyskole (1908) i nordisk panelstil (revet 1980), jernbanestasjoner på Dovrebanen (1912) og Den norske sjømannskirke i Rotterdam (1914). Sammen med Magnus Poulsson vant han arkitektkonkurransen om Oslo Rådhus (1916–1918). Samme år vant de også konkurransen om Telegrafbygningen i Oslo (Kongens gate 21). Ved innvielsen 1924 var det Norges tredje største bygning. Vikingskipshuset på Bygdøy, første fløy åpnet 1926. Arnebergs arbeid omfatter mange villaer og mange kirker. Arnstein Arneberg fikk det prestisjetunge oppdraget å utforme Sikkerhetsrådets møtesal i FN-bygningen (1950). Utmerkelser. Arneberg var en av de første mottagerne av St. Hallvardsmedaljen i 1956 og mottok statens kunstnergasje fra 1954. Han var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og mottok Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje samt Kong Haakon VIIs minnemedalje i gull. Han var kommandør av den svenske Nordstjerneordenen og var innvalgt medlem av Kgl. Akademien för de fria Konsterna. Arkitekturprisen til Østfold Arkitektforening er oppkalt etter ham "Arnstein Arneberg pris". Prisen ble delt ut første gang i 2008. Tsjuvasjisk. Tsjuvasjisk (eller tsjuvask, cf. polsk: "czuwaski", ukrainsk: "чуваська" / tsjuvas'ka) er et tyrkisk språk som tales av ca. 1,7 mill. mennesker i den russiske republikken Tsjuvasjia ved Volgas midtre løp, med sentrum sørvest for Kazan. Språket kan deles i to dialekter, "anatri" i sør og "virjal" i nord. I dag skrives tsjuvasjisk med et tillempa russisk alfabet. Skriftspråket bygger på anatri. Tsjuvasjene regnes som etterkommere etter bulgartyrkerne (volgabulgarene) som tidlig i det første årtusen var bosatt ved Azovhavet og nedre Don, og som innvandra til området på 600-tallet. En annen gruppe utvandra til Balkan og ble seinere slavisktalende. Det er derfor et slektskap mellom tsjuvasjisk og det utdødde språket protobulgarsk. Figaros bryllup. "Figaros bryllup" (italiensk: "Le nozze di Figaro") er en komisk opera i fire akter av Wolfgang Amadeus Mozart. Librettoen er skrevet av Lorenzo da Ponte og baserer seg på komedien "La folle journée ou Le mariage de Figaro" av Beaumarchais fra 1781, som fikk oppføringsforbud fordi de før-revolusjonære forholdene i Frankrike ble kritisert. Mozarts opera kunne imidlertid oppføres uantastet, siden den italienske teksten var mer moderat enn den franske komedien. Uroppførelsen av operaen fant sted 1. mai 1786 i Wiens Burgtheater. Handling. Handlingen er lagt til grev Almavivas slott i Sevilla omkring 1780, og hele operaens handlingsforløp utspiller seg i løpet av én dag. Tjeneren Figaro skal gifte seg med Susanna, men det er flere som ønsker å forhindre at dette skjer. Marcellina, en ugift husholderske, har en gang lånt Figaro penger, og innehar en kontrakt som forplikter ham til å inngå ekteskap med henne dersom han ikke kan betale for seg. Greven har følelser for Susanna, og vil gjerne få til en avtale om at Susanna skal få penger dersom hun går med på å møte ham i hagen. Historien er en klassisk forviklingskomedie, full av misforståelser. Blant annet bestemmer Grevinnen, Susanna og Figaro seg for å spille greven et puss der de involverer den «kjærlighetssyke» pasjen Cherubino som egentlig har blitt sendt ut i hæren av greven, men ikke har reist ennå. Det planlagte peket går ikke helt som forventet, noe som nesten medfører uheldige konsekvenser for både Grevinnen og Cherubino. En del misforståelser må ryddes opp i før det planlagte bryllupet kan finne sted. Adolf Agthe. Adolf Wilhelm Wulf August Agthe (født 1863, død 1941) var en norsk arkitekt. Hans far var tyske Carl Agthe, snekkermester fra Preussen. Adolf Agthe etablerte arkitektkontor i Kristiania i 1893, men flyttet til Sandefjord etter bybrannen der i 1900. Torgeir Alvsaker. Torgeir Alvsaker (født 1875, død 1971) var en norsk arkitekt. Alvsaker var ved Bergens Tekniske skole til 1898, da han ble assistent hos arkitekt Adolph Fischer i Bergen. I årene 1948-69 arbeidet Alvsaker i kompaniskap med arkitekt Einar Vaardal-Lunde. Alvsaker og Vaardal-Lunde tegnet blant annet Strusshamn kirke i Askøy 1969. Christian Fredrik Arbo. Christian Fredrik Arbo (født 9. april 1876 på Gulskogen ved Drammen, død 29. oktober 1951 i Drammen) var en norsk arkitekt. Han har tegnet en rekke bygg i hjembyen, blant annet Drammens Frimurerlosje. Arbo studerte først ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, tok så eksamen ved Kunst- og håndverksskolen i Kristiania i 1899 og ved Kungliga tekniska högskolan i Stockholm i 1901. Han var deretter i flere år assistent hos ulike arkitekter i Stockholm. I 1909 etablerte han egen praksis i Drammen. Arbo har tegnet mange bygg i hjembyen, både bolighus, forretningsgårder og institusjoner. Han var innledningsvis sterkt preget av nasjonalromantikken, men i viktige verker som Frimurerlosjen (1925) og Drammens Museum (1930) er det nyklassisismen som slår gjennom. Gjennom studieturer i Europa ble han etter hvert påvirket av funkis og art deco. Eksempler på dette er jubileumsutstillingen i Drammen i 1930 (revet) og villaer i Løkkebergveien 1 og Løkkebergveien 41 i samme by. Arbo har også designet møbler og interiører. Michael Smith Arentz. Armeens depot fra 1832 i enkel empire. Michael Smith Arentz (født 1794 i Stavanger, død 5. september 1853 i København) var en norsk arkitekt. Arentz var utdannet i Hæren og ble i 1811 sekondløytnant i Ingeniørkorpset og major i Ingeniørbrigaden i 1846. Han ble ansatt ved Akershus festning i 1832 og fikk oppført flere bygninger for militæret. Av bygninger som han tegnet kan nevnes Gamle ridehus eller Det kgl. ridehus fra 1828 mot Kontraskjæret og Armeens depot bygd 1832. I 1844 var han en av stifterne i Den Norske Livrenteforening. Eilif Arneberg. Eilif Arneberg (født 1891) var en norsk arkitekt. Han var bror til arkitekt Arnstein Arneberg, som han utførte noen arkitektoppdrag sammen med på 1930-tallet. På grunn av 1. verdenskrig måtte han vende hjem fra Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm uten fullført utdannelse. Han bosatte seg derfor i Bærum og ble gårdbruker. Av større bygninger kan nevnes kinoene på Stabekk og i Drøbak, ellers tegnet han noen villaer. Opel GT. Opel GT er en modell som ble introdusert i 1965. Den vakte umiddelbart begeistring og var utviklet med inspirasjon fra bilen "mako shark", som også førte til Chevrolets utforming av den legendariske Corvette. GT kunne fås både i Kadetts 1100-motor(GT/J) og Rekords 1900-motor, men det var 1900-motoren som ble mest populær. I 1975 ble GT2 introdusert, men den ble ikke serieprodusert. Opel er nå igang med å introdusere en ny utgave av GT. Den vil bygges på samme plattform som GMs Pontiac. Paul Due. a>, et av Dues mest kjente arbeider Paul Due (født 13. august 1835 i Kristiansand, død 26. februar 1919 i Kristiania) var en norsk arkitekt og regnes som en typisk representant for hannoverskolen, sammen med Bernhard Christoph Steckmest som han arbeidet sammen med i årene 1870–1890. Han er utdannet innen ingeniørvitenskap fra Hannovers Polytechnikum i årene 1852–56. De første årene etter at han var ferdig med studiene, oppholdt han seg i USA og arbeidet ved forskjellige kontorer der. Blant annet arbeidet han med befestninger for Sørstatene under Den amerikanske borgerkrigen. Da han kom tilbake til Norge i 1865, tegnet han 23 bygninger i Drammen etter at byen var rammet av en stor brann i 1866. I 1870 ble samarbeidet med Steckmest innledet i firmaet "Due & Steckmest", hvor det ofte var Steckmests oppgave å utføre de tegningene, mens Due hadde det administrative ansvaret og arbeidet med byggesakene. I denne perioden sto de for oppførelse av en rekke kjente bygninger i Kristiania. Etter at samarbeidet med Steckmest ble avsluttet, var han i årene 1891–1910 knyttet til NSB som jernbanearkitekt. Han har blitt tilegnet å ha tegnet mer enn 2 000 bygninger i tilknytning til utbyggingen av det norske jernbanenettet, men dette tallet er nok for høyt da sønnen Paul Armin Due også står for en rekke av disse, særlig fra tidsrommet 1900-1910. Due tegnet ulike typer stasjoner, både i tre og mur, og i ulike stiler, herunder sveitserstil, dragestil og jugend, særlig til Solørbanen, Gudbrandsdalsbanen, Setesdalsbanen, Brevikbanen, Ofotbanen og Gjøvikbanen. Et av hans mest kjente bygninger fra denne tiden er Hamar stasjon fra 1896. Mens han var jernbanearkitekt, stod han også for enkelte andre signalbygg, som Vålerenga skole i upusset teglstein med overlærerbolig og gymnastikksal fra årene 1891–95; og i 1891 tegnet han også Festiviteten i Skien, hvor Teater Ibsen holdt til inntil slutten av 2010. Ivar Cock. Ivar Cock (født 1861, død 1905) var en norsk arkitekt, virksom i Kristiania. Cock er særlig kjent for en type bygård kalt forretningspalass. Johanne Dybwad. Johanne Dybwad (født 2. august 1867 i Christiania, død 4. mars 1950 i Oslo) var en ledende skuespillerinne ved Nationaltheatret fra 1899 til 1947. Hun debuterte 1887 på Den Nationale Scene i Bergen. Fra 1888 var hun ved Christiania Theater, hvor hun snart ble en ledende Ibsen-skuespiller. Hun var en av de første i norsk teater som utviklet en intim psykologisk realistisk spillestil, især gjennom arbeidet med kvinnerollene i Ibsens samtidsskuespill. Gjennom sin 60-årige karriere spilte hun de fleste av Ibsens kvinneroller, både de yngre og de eldre, og ikke bare på Nationaltheatret, men også på turneer og gjesteopptredener i utlandet. Fra 1912 begynte hun også å sette i scene. Som sceneinstruktør var hun inspirert av den modernistiske teaterbevegelsen, og især den berømte tyske teaterregissør Max Reinhardt. Dybwad var som skuespiller og sceneinstruktør en individuell kunstner. Dybwad spilte ofte selv i de forestillinger hun iscenesatte. I sammenheng med sine moderne og stiliserte iscenesettelser i 1920-årene, av blant annet Ibsen-skuespill utviklet hennes spillestil seg fra det psykologisk realistiske til en stilisert monumentalisme, hvor uttrykkene ble både forenklet og forstørret. Dybwad ble i 1908 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Den 7. november 1947 mottok hun storkorset av St. Olavs Orden for «fremragende fortjeneste av norsk skuespillkunst».. Hun ble da forfremmet fra ridder av 1. klasse, som hun ble tildelt i 1924. Dybwad var også ridder av Den islandske falkeorden. Hun ble hedret med de danske medaljene Ingenio et arti og Fortjenstmedaljen i gull. Hun ligger begravet i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Per Ungs statue av henne ved Nationaltheatret ble avduket i 1962. I 1989 fikk denne delen av Studenterlunden navnet Johanne Dybwads plass. Olafr Havrevold. Olafr Havrevold (født 26. mai 1895 i Oslo, død 11. juli 1972) var en norsk skuespiller og instruktør. Han arbeidet blant annet ved Nationaltheatret, i Radioteatret og Fjernsynsteatret. Havrevold hadde utdannet seg til ingeniør ved NTH, men under studietiden i Trondheim fikk han etterhvert smaken for teater. Han scenedebuterte i 1922. Olafr Havrevold var gift med skuespilleren Gøril Havrevold. Deres datter Berit var gift med arkitekt Hans-Gabriel Finne. Olafr Havrevold var bror til forfatteren Finn Havrevold. Andreas Paulson. Andreas Paulson (født 16. februar 1861, død 2. mars 1953) var en norsk skribent. Han hadde sitt virke i Bergen og var engasjert innenfor Arbeiderpartiet, teatervirksomhet og musikkliv. Av yrke var han bankbokholder. Han skrev tekster til ulike fester hvor man trengte prologer eller dikt eller også tekster til komposisjoner. Blant annet skrev både han og Nordahl Grieg prolog til Ibsenjubileet i Bergen i 1928. Han skrev også flere hefter i serien Småskrifter for bokvenner. Arne Løchen. Arne Løchen (født 1850 i Vang i Hedmark, død 1930) var en norsk filosof. Etter ex.phil. 1870 begynte han å studere filosofi under veiledning av Georg Vilhelm Lyng, og reiste til Paris i 1877 for å høre Hippolyte Taines forelesninger. Samme året fikk han H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for en avhandling om «Sprogets væsen og oprindelse». I 1886 tok han doktorgrad i filosofi med skriftet «Om J. Suart Mills logik. En kritisk studie» (1885). I 1900 ble han professor i filosofi etter Marcus Jacob Monrads bortgang i 1897, og satt i embetet til 1921. Han var også medbestyrer Han var tvillingbror til Einar Løchen, statsråd og justitiarius i Høyesterett. Hans eldre bror, Olaf, var borgermester i Trondheim. Løken-slekten stammer fra gården Løken i Fet, Akershus. Eglantyne Jebb. Eglantyne Jebb (født 1876 i Ellesmere, Shropshire, England, død 1928 i Genève, Sveits) er grunnleggeren av Redd Barna. Etter første verdenskrig førte Jebb kampanjer mot handelsblokkaden som blant annet førte til sult blant barn. Et møte i Royal Albert Hall den 19. mai 1919 førte til at Save the Children Fund ble grunnlagt. Hun var ikke interessert i flotte kjoler og rikdom, men mente at andre var viktigere. Hun mente også at man ikke skulle gi penger til barn fordi man syntes synd på dem, men fordi de har rett til det. Jebb, Eglantyne Jebb, Eglantyne Claus Pavels Riis. Claus Pavels Riis (født 1826 i Bergen, død 1886) var en norsk forfatter. Han var barnebarn av slottspresten og biskopen Claus Pavels. Riis er nå mest kjent for å ha diktet visen «Eg heiter Anne Knutsdotter» (1869). I sin levetid var han en populær forfatter av skuespill og av studenterviser under pseudonymet "Crispinus", før han bosatte seg i Tysnes som jordeier og amtsgartner. Riis har en gate oppkalt etter seg på Ila i Oslo. Hans Jacob Nilsen. Hans Jacob Nilsen (født 8. november 1897, død 6. mars 1957) var en norsk skuespiller og teatersjef. Nilsen, som var utdannet som ingeniør, virket først som skuespiller, og siden også som instruktør og teatersjef. Allerede som student i Trondheim spilte han gjennomgangsfiguren Rocambole i den aller første UKErevyen under UKA i 1917, noe som førte til at han gjennom hele sin studietid gikk under kallenavnet "Rocambole". Han var teatersjef i Studentersamfundets Interne Teater i 1919, 1920 og 1921, og ble slått til kommandør av Den Gyldne Kat i 1921. Han har bl.a. tolket sentrale Shakespeareroller som Hamlet og Othello. I årene 1934-39 var han sjef ved Den Nationale Scene. I to perioder ledet han Det Norske Teatret 1933–1934 og 1946–1950. I sine siste år var han sjef for Folketeatret. Han vakte stor oppmerksomhet han med sin "Peer Gynt"-oppsetning i 1947, der han selv spilte hovedrollen. Dette var den første oppføring av Ibsens verk på nynorsk, og Nilsen skiftet også ut Edvard Griegs musikk med nyskreven musikk av Harald Sæverud. Han mente at Griegs musikk, til tross for sine utvilsomme musikalske kvaliteter, på sett og vis fortalte en annen historie enn Ibsens tekst og dermed påvirket spillestil og tolkning på en uheldig måte. Han hadde dertil kreative ideer om hvordan verket kunne tolkes. Han redegjør for disse i artikkelen «Peer Gynt – eit antiromantisk verk» som først ble holdt som foredrag i Det norske Studentersamfund. Artikkelen er senere gjengitt i antologien "Omkring Peer Gynt" redigert av Otto Hageberg, 1967 s. 112-153. Nilsens oppsetning banet veien for nye oppsetninger på nynorsk ved Det Norske Teatret, som Tormod Skagestads stimulerende Peer Gynt-oppsetning fra 1962. Nilsens datter, Sidsel Marie Nilsen, har skrevet en bok om sin far til 100-års-jubileet i 1997: "Helst mot urolig vær". Tittelen er et lån fra Henrik Ibsens berømte dikt «Terje Vigen». Eksterne lenker. Nilsen, Hans Jacob Nilsen, Hans Jacob Nilsen, Hans Jacob Nilsen, Hans Jacob Gerd Grieg. Gerd Grieg (pikenavn Egede-Nissen, født 21. april 1895 i Bergen, død 9. august 1988) var en norsk skuespillerinne. Grieg debuterte på Nationaltheatret som 15-åring i 1910, som Lersol i eventyrspillet "Kongens hjerte". Hun slo straks gjennom og gjorde en rekke store roller på Hovedscenen fram til 1918, da hun flyttet utenlands for å spille inn filmer for sin søster Aud Egede-Nissens filmselskap i Berlin. I 1920 vendte hun tilbake til Norge, hvor hun hadde gjestespill ved ulike teatre før hun returnerte til Nationaltheatret i 1928. Gerd Grieg var en av sin generasjons viktigste Ibsen-skuespillere, og gjorde ledende roller som Hedda, Hilde Wangel, Irene, Svanhild, Ella Rentheim og Rebekka West. Hun var også en stor Bjørnson-tolker, og gestaltet karakterer som Birgit Rømer og Tora Parsberg. I 1937 gjorde hun en sterk tolkning av Lucretia i Holbergs "Den vægelsindede". Grieg spilte også Schillers Maria Stuart, Viola i Shakespeares "Helligtrekongersaften", tittelrollene i Kjeld Abells "Anna Sophie Hedvig" og Amalie Skrams "Agnete", samtidig som hun tok på seg krevende operetteroller som Rosalinde i "Flaggermusen" og Hanna Glawari i "Den glade enke". Gerd Grieg hadde flere gjestespill i utlandet, spesielt bemerket gjorde hun seg ved opphold på Det Kongelige Teater i København i 1933 og 1946. Hun hadde ry på seg som norsk teaters femme fatale, og hennes navn var knyttet til flere mer eller mindre pikante "sosiatetsskandaler" i mellomkrigstiden. Den mest kjente gjaldt hennes forhold til kollegaen Odd Frogg, som kulminerte med hans selvmord. Hun ble skilt fra sin første ektemann, som hun også hadde barn med, og giftet seg med dikteren Nordahl Grieg i 1940, og var aktiv i den norske motstandsbevegelsen i London og på Island under andre verdenskrig. Krigsnervene og savnet av ektemannen medførte at hun etter krigen kun sporadisk opptrådte som skuespiller og instruktør. Hun trakk seg tilbake fra scenen i 1955. I 1957 utgav hun en bok om sitt og ektemannens samliv: "Nordahl Grieg, slik jeg kjente ham". Utmerkelser. Grieg ble i 1944 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for «fremragende personlig innsats for norsk kunst under krigen». Grieg ble også hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Aberdeen FC. Aberdeen Football Club er en fotballklubb fra byen Aberdeen som spiller i Scottish Premier League. Klubben hadde sin storhetsperiode på tidlig 80-tall, under ledelse av Alex Ferguson, med blant annet tre ligamesterskap og seier i Cupvinnercupen, der de slo Real Madrid 2–1 i 1983. Dette innebar at skotsk fotballs maktsentrum en kort periode var utenfor Glasgows Old Firm og kampene mellom Dundee United og Aberdeen fikk tilnavnet "New Firm". Inneværende sesong. Rangering: 1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål. Eksterne lenker. Skottland Skottland Anton Rønneberg. Anton Rønneberg (født 9. august 1902 i Ålesund, død 7. mai 1989) var en norsk dramaturg, teatersjef, kritiker og forfatter. Rønneberg ble ansatt som litterær konsulent ved Nationaltheatret i 1930, var konstituert teatersjef fra 1933 til 1934 og senere dramaturg ved teatret. Han oversatte og tilrettela også en rekke skuespill. I flere år var Rønneberg Aftenpostens teateranmelder. Han anmeldte også Fjernsynsteatret 10 første år. Rønneberg skrev Nationaltheatrets historie i to bind, til 50-årsjubiléet i 1949 og 75-årsjubiléet i 1974. Hans 50-årsberetning er tilegnet Nationaltheatrets store stjerne Johanne Dybwad. Anton Rønneberg var far til skuespilleren og filologen Maja Lise Rønneberg, som var ansatt ved Nationaltheatret på 1950-tallet. Einar Skavlan. Einar Skavlan (født 30. juli 1882 i Drøbak, død 16. august 1954) var en norsk journalist og teatersjef. Han startet som aviskritiker i 1907, og ble senere den første formann i Norsk kritikerlag. Fra 1915 til 1954 var han redaktør for "Dagbladet", kun avbrutt av kortere engasjementer andre steder. Fra 1928 til 1930 var han teatersjef ved Nationaltheatret. Han overtok et teater som var økonomisk og kunstnerisk skakkjørt, og preget av indre strid, men styrte det til stabilitet og økonomisk trygghet. Han sto også bak flere vellykkete kunstneriske grep, blant annet gjennom å sette opp moderne dramatikere som Eugene O'Neill og Pär Lagerkvist. I tillegg fornyet han staben og rekrutterte en rekke unge talenter til teateret: Gerd Egede-Nissen, Odd Frogg, Hans Jacob Nilsen og Tore Segelcke var blant de mange unge skuespillerne som ble rekruttert av Skavlan. Fra 1. januar 1930 gikk han tilbake til sjefsredaktørposten i "Dagbladet". Han var far til skuespilleren og instruktøren Merete Skavlan. Agnes Mowinckel. Agnes Mowinckel (født 1875, død 1963) var norsk skuespiller og instruktør. Hun virket blant annet ved Det Norske Teateret i mellomkrigstiden. Som skuespiller var hun personlig og dristig i sine rolletolkninger. Som instruktør var hun med på å heve nivået på Det Norske Teateret opp på et internasjonalt plan. Sammen med Hans Jacob Nilsen introduserte hun moderne samtidsdramatikk i Norge. Lisa Wiik. Lisa Therese Hegertun Wiik (født 5. oktober 1979 i Trondheim) er en norsk snøbrettkjører som representerer Roxy. Hun fikk en 10. plass i halfpipe ved Vinter-OL 2002 i Salt Lake City i Utah. Hun kjøpte sitt første brett som 15-åring. Hun deltok ikke under vinter-OL 2006 i Torino på grunn av ACL-skade, men deltok igjen i vinter-OL 2010 i Vancouver med 19. plass i halfpipe. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd da hun vant Burton European Open Slopestyle i 2009. Hennes meritter i TTR-verdenscup sammenlagt er 2. plass i 2009 og 4. plass i 2010. Arne Bang-Hansen. Arne Bang-Hansen (født 8. september 1911, død 23. februar 1990) var en norsk skuespiller som var ansatt en årrekke ved Nationalteatret. __TOC__ Arne Bang-Hansen hadde i alt 155 roller på Nationaltheatret, der han var ansatt fra 1932 til 1982. Han er likevel for mange mer kjent for å ha gitt stemme til Politimester Bastian i lydbokversjonen av Thorbjørn Egners "Folk og røvere i Kardemomme by". Mange kjenner ham også fra rollen som Professor Slatters i TV-serien "Brødrene Dal og Spektralsteinene". På Nationalteatret gjorde han seg allerede som elev bemerket i Strindbergs "Til Damaskus". Han var ved siden av Nationalteateret i perioder ansatt ved scener som Den Nationale Scene (1934–38), Carl Johan Teatret (1941–45), Centraltheatret (1945–48) og Trøndelag Teater (1948–49). Han ble etter det igjen ansatt ved Nationalteatret i 1948 og frem til sin død. Hans humørfylte komediekunst kom til sin rette i Holberg-kommedier som "Henrik og Pernille" og som Styver i Ibsens "Kjærlighetens komedie". Han viste seg som en skarpsindig menneskekjenner i rollen som Gibbs i T.S. Eliots "Cocktail party", Leonid i Tsjekhovs "Kirsebærhaven" og Kroll i Ibsens "Rosmersholm". Man må også nevne hans rolle som den forelesende apen i Kafka-monologen "Beretning for et akademi". I sin avskjedsrolle spilte han portneren i Macbeth av William Shakespeare. Bang-Hansen har også medvirket i flere filmen, blant dem hovedrollen i "Hu Dagmar" (1939) og "Alle tiders kupp" (1964). Hadde biroller i filmer som blant annet "Kasserer Jensen" (1954), "Støv på hjernen" (1959) og "Sønner av Norge" (1961). På TV huskes han for rollen som professor Slatters i TV-serien "Brødrene Dal og Spektralsteinene" i 1982, og som brudgommens far i episoden "Hjem, kjære hjem" fra 1981 av den norske komiserien "Fleksnes fataliteter". Han ble tildelt St. Olavs orden for sin innsats som skuespiller. Personlige forhold. Arne Bang-Hansen var åpent homofil og beskrev sitt liv gjennom selvbiografien "Fra mitt skjeve hjørne" i 1985. Nellie Bly. Nellie Bly (født 5. mai 1864, død 7. januar 1922), født Elizabeth Jane Cochran i Cochran's Mills i Pennsylvania, var en pionér innenfor undersøkende journalistikk. Oppvekst. Cochran fikk sin første utdannelse hjemme, men gikk senere på skole i Indiana. I 1881 flyttet familien til Pittsburgh, der hun debuterte i journalistyrket. I 1885 gav "Pittsburgh Dispatch" ut en artikkel, "What girls are good for", der man ville innskrenke kvinners verden til hjemmearbeid og familie. Til denne artikkelen forfattet den 18-årige Elizabeth et engasjert svarbrev, noe som resulterte i at sjefredaktøren tilbød henne arbeid i avisen og foreslo pseudonymet Nellie Bly etter en populær sang av Stephen Foster. Journalistkarriere. Allerede som 22-åring gjennomførte hun en svært spesiell reportasjereise. Oppdraget hennes var nemlig å prøve å slå Phileas Foggs «litterære» rekord på 80 dager for en jorden rundt-reise. Dette klarte hun på litt over 72 dager. Nellie fikk lage en artikkelserie om arbeiderjenter, hun skrev om barnearbeid og skilsmisser, før hun etterhvert ble samfunns- og kunstredaktør. I 1887 reiste hun med moren til Mexico og sende hjem en serie artikler om de sosiale forholdene i landet, disse artiklene ble samlet i boken "Six months in Mexico". Da Bly kom tilbake til USA flyttet hun til New York-avisa "The World" der hun utførte en serie avslørende reportasjer om mentalsykehus. Gjennom selv å spille sinnssyk ble hun lagt inn på Blackwell Island-asylet. Bly avdekket dårlige forhold, noe som førte til sårt tiltrengte endringer på sykehuset. Med liknende teknikker skrev hun blant annet om livet i slummen og arbeidsforholdene i fabrikker. Senere liv. Nellie Bly giftet seg med millionæren Robert Seaman i 1895 og trakk seg tilbake fra reporterlivet. Da mannen døde i 1904 tok hun over styret av selskapene hans. Hun innførte mange av de reformene hun hadde ivret for for arbeiderne, men gikk konkurs i 1913. Senere tok hun opp igjen arbeidet som journalist, og dekket blant annet konferansen for kvinnelig stemmerett i 1913 og Østfronten under andre verdenskrig. Hun døde 57 år gammel av lungebetennelse. Bakgrunnsstoff. Bly, Nellie Bly, Nellie Bly, Nellie Kong Øysteins havn. Kong Øysteins havn på Agdenes ligger ytterst i Trondheimsfjorden. Anlegget er oppført tidlig på 1100-tallet for militære formål. Anlegget er omtalt i "Håkon Håkonssons saga" og i Snorres kongesagaer. I Magnussønnenes saga står det at Kong Øystein (ca. 1088-1123) lot bygge «ei havn der det før hadde vært havnløst». Området ble åpnet for publikum sommeren 2001. Aebi. AEBI er et traktormerke fra Sveits. AEBI-traktorer kjennetegnes som lette og smidige, og er tilpasset arbeid i bratte bakker og skråninger. De produserer tohjuls slåmaskiner, transportere (traktor-bil), og tidligere produserte de også tohjuls-traktorer, – en traktor med motoren plassert på en egen enhet med to hjul. Tilhenger, jordfreser og annet redskap kunne festes foran eller bak traktoren. Bill Bailey. Bill Bailey (født 1964 som Mark Bailey) er en engelsk komiker og musiker. Bailey var født og oppvokst i Bath i England. Etter å ha fullført King Edward's School i Bath, studerte han videre ved London College of Music. I 1989 dannet han gruppen "The Rubber Bishops" sammen med Martin Stubbs, og i 1994 skrev og fremførts han forestillingen "Rock" sammen med Sean Lock på Edinburgh Fringe. Året etter opptrådte han alene med forestillingen "Bill Bailey's Cosmic Jam", som ble en stor suksess og som senere ble filmet for Channel 4. Showet inneholdt Baileys unike stand-up musikk-form. Han forteller anekdoter samtidig som han fremfører musikk på flere instrumenter som gitar, keyboard og trommer. Året etter kunne han forlate Edinburgh med en «Festival Critics Award» og en nominasjon til «Perrier Award». De to neste årene hadde han fler utsolgte show i London og rundt i England, og i 1998 fikk han sitt eget TV-program "Is It Bill Bailey?". Programmet besto av stand-up, musikk og sketsjer og varte i en sesong. Bailey fortsatte å turnere, sist i 2003/2004 med showet "Part Troll". I tillegg har han dukket opp i flere britiske TV-serier, som "Ei selsom sjappe" og "Speisa". Han er også lagkaptein i spørreprogrammet "Never Mind the Buzzocks". Han har utgitt tre show på DVD. "Bewilderness" fra 2000, "Part Troll" fra 2004, og i 2005 ble "Cosmic Jam" også sluppet på DVD. Sistnevnte inneholdt også en Direcor's Cut av Bewilderness-showet. Det har også blitt gitt ut fire Bailey-album. "Part Troll", som er et opptak av nevnte turne, "Bewilderness New York", "Bewilderness" (samlealbum fla flere forskjellige show som man kunne kjøpe etter opptredenene hans) og "The Ultimate Collection...Ever!" (Bewilderness-albumet med et ekstraspor). Arsen Kotsojev. Arsen Kotsojev (ossetisk "Коцойты Арсен") (født 15. januar 1872, død 4. februar 1944) var en sovjetisk forfatter. Han er en av grunnleggerne av den ossetiske prosaen, som hadde stor innflytelse på utformingen av det moderne ossetiske språket og den funksjonelle stilen av det. Han deltok i alle de første tidsskriftene på ossetisk. Det finnes Kotsojev-gater i Vladikavkaz og Beslan. Noen av verkene til Kotsojev er pensum på skolen i ossetisk litteratur. Livshistorie. Kotsojev var født i en fattig familie på landet (i byen Gizel, nær Vladikavkaz). I niårsalderen begynte han på den lokale skolen. Der fant han en stor boksamling: lesingen av disse bøkene beriket utdanningen hans. Etter skolen studerte Kotsojev på Ardon ortodokse seminar. En plutselig sykdom fikk den unge mannen til å forlate seminaret. Han vendte tilbake til landsbyen og begynte å skrive korte noveller for aviser i Nord-Kaukasus. Han jobbet også som lærer ved den lokale skolen. I 1902 deltok Kotsojev i opprøret i Gizel, noe som forårsaket bortvising fra regionen. Han valgte å reise mot sør: til Sør-Ossetia, der han fortsatte som lærer og med å skrive korte noveller og fortellinger. I 1910 begynte han å publisere et magasin kalt «Æфсир» ("Æfsir", "Aks" [av hvete]). Magasinet utkom bare 14 ganger, men det hadde enorm innvirkning på den ossetiske litteraturen og journalistikken. Mange mesterverk i ossetisk litteratur var først publisert i «Æfsir». I 1912 kom Kotsojev til Sankt Petersburg, der han arbeidet mange steder, inkludert i den populære Lenin-avisa «Pravda». Født på landet, kunne Kotsojev russisk til en viss grad, slik at han kunne lese en russisk avis. Etter Oktoberrevolusjonen ble Kotsojev veldig berømt. Han jobbet i ulike aviser og magasiner, innenfor utdanning, etc. Han døde i Vladikavkaz og ble gravlagt i haven til Litteraturmuseet. Arbeid. De fleste historiene til Kotsojev er tragiske. Kotsojev skrev en del om situasjonen til personer fra tradisjonelle kulturer i den nye, Europa-orienterte verden, og om skjebnen til personer fra landsbygden i større byer. Kotsojev oversatte også en del, for eksempel oversatte han flere historier av Pusjkin til ossetisk. Eksterne lenker. Kotsojev, Arsen Kotsojev, Arsen Kotsojev, Arsen Rosentre. Rosentre er et fornorsket navn som stammer fra det engelske «rosewood». Det har sitt opphav i at det lukter roser når de feller treet. Treet kalles også for palisander. Det riktige navnet er "Jakkaranda" som vokser i tropiske støk. Alle rosetrær tilhører arten "Dalbergia". Alle rosetrær er sterke og tunge, og passer utmerket for polering og mye brukt til gulv og møbler. Noen arter blir himmeltrær, og kan bli opptil 30 meter høye. På grunn av overutnyttelse er få trær kommersielt tilgjengelig. Treet står derfor på listen over tresorter som er fredet. Nils Gustaf Dalén. Nils Gustaf Dalén (født 30. november 1869 i Stenstorp, død 9. desember 1937) var en svensk oppfinner, grunnlegger av AGA. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk 1912 for sine "oppfinnelser av selvjusterende regulatorer som i kombinasjon med gassakkumulatorer benyttes til belysning av fyr og lysbøyer". Daléns viktigste og mest kjente oppfinnelse er trolig solventilen som muliggjorde AGA-fyret. Oppfinneren ble blind som følge av en gasseksplosjon i 1912, og det har blitt spekulert i at tildelingen av nobelprisen delvis var påvirket av den tragiske hendelsen. Dalén fortsatte imidlertid å lede AGA til 1937. Se også. Liste over oppfinnere Borsele. Borsele er en kommune som ligger på halvøyen Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Kommunens navn staves, i motsetning til tettstedet Borssele, med bare én s. Kommunens rådhus ligger i Heinkenszand og videre hører også tettstedene Baarland, Borssele, Driewegen, Ellewoutsdijk, 's-Gravenpolder, 's-Heer Abtskerke, 's-Heerenhoek, Hoedekenskerke, Kwadendamme, Lewedorp, Nieuwdorp, Nisse, Oudelande og Ovezande. Kommunen har grovt sett de samme grensene som området som kalles "Zak van Zuid-Beveland". Dette er et historisk landskap som består av små poldere. Området er viktig sett i fra et kulturhistorisk synspunkt. I kommunen finnes to kraftverk, et dampkraftverk som drives med kull og et atomkraftverk. Begge ligger i et industriområde ved havneområdet "Vlissingen-oost". Innen Nederland er kommunen mest kjent for atomkraftverket. Riksvei "A58" er hovedtrafikkåren til kommunen over land, videre ligger innkjøringen til Westerscheldetunnelen, som forbinder øyene med Zeeuws-Vlaanderen ved Ellewoutsdijk. I Borssele ligger Borssele kjernekraftverk som er Nederlands eneste atomkraftverk for elektisitetsproduksjon Christiansø festning. Christiansø festning ble opprinnelig anlagt under navnet Flekkerhus festning. Det første anlegget var en befestning i form av et blokkhus og tre andre hus som ble bygd på Gammeløya nord for Flekkerøy ved Kristiansand i 1555 under Christian III. På denne tiden var Flekkerøy havn en av de mest benyttede havnene i Norge. Strategisk bakgrunn. Under krigen mellom habsburgerne og Frankrike på 1550-tallet ble handelfartøy langs kysten utsatt for sjørøvere og kapere. Kongen påla i første omgang hovedlensmennene å holde orlogsskip i sjøen. Så kom ordren om å befeste Flekkerøy havn. Hensikten var ikke bare å bekjempe sjørøveriet. Kongen hadde også et langsiktig, utenrikspolitisk mål om å sikre Danmark-Norge herredømmet over Østersjøen og de østlige delene av Nordsjøen. I tillegg til en sterk flåte, var det da nødvendig med støttepunkter på land. Flekkerhus skulle være en forpost på ruten mot øst. Festningens betydning fremgår av at Agdesiden len i 1559 (forbigående) kalles Flekkerhus len. Bemanning. Festningen ble bemannet første gang høsten 1556 med 40 knekter og 2 skyttere. Kongen hadde dessuten et oppsynsskip på havnen. Etter hvert som det ble fredeligere forhold ute i Europa, ble det for dyrt å holde en stor garnison ved Flekkerhus og bemanningen ble redusert til 10-12 mann. Skytset ble overført til Akershus og i 1561 ble det gitt ordre om å rive blokkhuset. Andre festning. På bakgrunn av spente, politiske forhold gav Christian IV i kongebrev 9. januar 1628 ordre om å bygge et blokkhus på det som da kalles «Slottsholmen» i Flekkerøy havn. Fredsslutningen i Lübeck førte til at byggearbeidene ble trenert, men fortsatt var det behov for et støttepunkt både av hensyn til de politiske forhold og for å verne mot sjørøvere. I 1635 stod andre blokkhus på Gamleholmen ferdig. Kongen gav ordre om at toller, visitør og kromenn som drev på fastlandet (Kroodden/Møvig) skulle flytte til øya (Slottsholmen/Slottsøya). Han la også frem planer for videre utbygging og reiste så selv til Flekkerøy ombord i «Christians Ark». Han ankom 8. juni 1635. Tredje festning. Etter kongebesøket ble navnet Christiansø brukt om Gamleøya/Flekkerhus/Slottsholmen. Byggearbeidene skjøt fart og i løpet av høsten var det oppført våningshus, magasiner, brygge og palisader. Anlegget rommet normalt en garnison på 39 mann. Planene for dette anlegget er gjengitt på det eldste håndtegnede og daterte kartet i Riksarkivets samling og er datert 19. juli 1636. Christian IV har gjort sine påtegninger og signert planen. Anleggsarbeidene i henhold til denne planen startet i 1636 og festningen stod ferdig i 1642. Fra 1635 og frem til 1641 var garnisonen på mellom 40 og 49 mann. Kongen gav også ordre om at lensherren Palle Rosenkrantz skulle ha residens på Christiansø i skipnings- og sjørøversesongen. Bygningsmasse og fortifikasjon. Festningen hadde en komplisert grunnplan med flankerende verker. Murene var en alen tykke og høyden var fra en til syv alen med terrengtilpasning. På innsiden var murene støttet av pilarer som det ble slått hvelv mellom. En del av hvelvene ble kledt inn og gjort om til kvarter for soldatene. Hovedinngangen var fra øst, der det også ble bygget et porthus. Innenfor murene ble det oppført et hus hvor lensherren skulle bo om sommeren. Huset var av hollandsk tegl i to etasjer med en forstue i bindingsverk. Det ble også oppført en del småhus i tre, bl.a. et vakthus (Corps de Garde). Det ble bygd inngangsportal, oppholdsrom og lagerrom. Garnisonens størrelse varierte fra ca. 100 mann i krigstid til 26 i fredstid. Opprinnelig ble det anlagt tre batterier; et åttekantet batteri ved blokkhuset, et batteri i vestre bastion og et batteri i ravelinet utenfor muren på nordsiden. Under Hannibalsfeiden ble disse supplert med et batteri på sørsiden. I 1650 hadde batteriene tilsammen 11 jernkanoner og 7 kobberkanoner. Kaliberet varierte fra 2 til 34 pund. Etter hvert var Christiansø utviklet til en fullverdig og moderne festning etter tidens krav. Men allerede på 1650-tallet var forfallet begynt, og da Jørgen Bjelke ble lensherre, guvernør og festningskommandant i 1654, fikk han tillatelse til utføre reparasjoner, men arbeidene ble ikke fullført. Nedleggelse og riving. Nye planer dukket opp, nå for en ny festning på nordsiden av Flekkerøy havn: Fredriksholm festning. Arbeidene her ble påbegynt i 1655, 100 år etter at arbeidene på Flekkerhus/Christiansø var påbegynt. Christiansø festning ble nedlagt 1. mai 1658. Materiell som kunne brukes, samt stein og bygningsmaterialer, ble samme år overført til Fredriksholm. Lille Torungen fyr. Lille Torungen fyr er en nedlagt fyrstasjon som ligger på øya Lille Torungen utenfor innløpet til Galtesund i Arendal. Den har landets høyeste fyrtårn i tegl på 28,9 meter. Fyrstasjonen inneholder i tillegg til tegltårnet en oljebod, tufter etter bolig, uthus, naust og landing, samt spor etter flere hager. Fyret er et kystfyr og ble anlagt i 1844 samtidig med Store Torungen fyr som "tvillingfyr". Tårnet ble oppført i tegl fra Berger teglsteinsfabrikk i Drammen. Støpejernslykta hadde et fransk linseapparat, rekkverkene og trappene opp til tårnet ble støpt på Nes jernverk. På Lille Torungen ble det opprettet meteorologisk stasjon i 1867. Den ble flyttet til Store Torungen i 1914, da det ble nedlagt. Det ble da erstattet av en liten fyrlykt. Grunnen til nedleggelsen var innføring av blinkefyr, og man trengte da ikke lengre to fyr for identifisering. Lille Torungen fyr eies av Staten og er fredet etter lov om kulturminner. Det vokser villtulipaner på øya, Arendals kommuneblomst. Epikur. Epikur (gresk: Ἐπίκουρος, "Epikuros"; født 341 f.Kr., død 270 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas og grunnlegger av den filosofiske retningen epikureismen. Han ble født på øya Samos og var sønn av en athensk lærer. Kun noen få fragmenter og brev er bevart av Epikurs antatt 300 skriftlige verker. Mye av hva som er kjent om Epikur er avledet fra senere tilhengere og kommentatorer. For Epikur var filosofiens hensikten å oppnå et lykkelig, rolig liv, karakterisert av "ataraxia", fred og fri for frykt, og "aponia", fravær av smerte, og ved å leve et selvforsynt liv omgitt av venner. Han lærte at behag og smerte er målestokkene for hva som er godt og ondt; at døden er slutten på kroppen og sjelen og at det derfor ikke var noe å frykte, ved at gudene ikke belønnet eller straffet menneskene; og at universet er uendelig og evig, og at hendelser i verden er til sist basert på bevegelser og samhandling mellom atomer som beveger seg i et tomrom. Liv. Hans foreldre, Neokles og Chaerestrate, var begge født i Athen, og hans far var en borger som hadde utvandret til en athensk bosetning på øya Samos i Egeerhavet rundt ti år før Epikur ble født i februar 341 f.Kr. Som gutt studerte han filosofi i fire år under den platonske læreren Pamfilos. Da han var 18 år gammel dro han til Athen for å avtjene to års militærtjeneste. Dramatikeren Menandros tjenestegjorde i den samme aldersklasse av "efebos" som Epikur. Etter at Aleksander den store var død forvist hærføreren Perdiccas de athenske bosetterne på Samos til den joniske byen Kolofon på kysten av Lilleasia. Etter å ha fullført sin militærtjeneste slo Epikur seg ned hos sine foreldre. Han studerte under Demokrit. Vinteren 311/310 f.Kr. underviste Epikur i Mytilene, men frambrakte strid og ble tvunget til å reise derfra. Han grunnla en skole i Lampsakos før han dro til Athen i 306 f.Kr. Der grunnla hans sin "Hagen", en skole som fikk navn etter den hage han eide som lå halvveis mellom Stoa og Akademiet. Selv om mye av hans lære var tungt påvirket av tidligere tenkere, særlig av Demokrit, skilte han seg på avgjørende vis fra denne på tanken om determinisme. Epikur kom ofte til å benekte for sin lærers innflytelse, fordømte andre filosofer som forvirret og hevet at han var «selvlært». Filosofiskolen. Epikur fremhevet vennskap som en viktig ingrediens i lykken, og skolen minnet på vis om et samfunn av venner som levde sammen. Imidlertid ordnet han også et hierarkisk nivåsystem blant sine tilhengere, og fikk dem til å sverge en ed på hans grunnprinsipp: «Jeg skal være tro mot Epikur, hvis lære jeg av fri vilje har valgt å følge.» Begynnelsen på vitenskap og etikk. Epikur er en nøkkelfigur i utviklingen av vitenskap og den vitenskapelige metode ettersom han insisterte på at ingenting kan bli trodd på, unntatt om det hadde blitt testet gjennom direkte observasjon og logisk deduksjon. Mange av hans ideer om naturen og fysikken gikk forut betydelige vitenskapelige konsept i vår tid. Han var en nøkkelfigur i "aksetiden", perioden mellom 700 f.Kr. og fram til 200 f.Kr., hvor mange tilsvarende revolusjonær tenkning oppsto i Kina, India, Iran, Midtøsten og i antikkens Hellas. Hans uttalelse i "Etikkens gjensidighet" som grunnlaget for etikken er det tidligste i antikkens Hellas, og han skilte seg fra den nyttemoral ("Utilitarisme") som ble formulert av John Stuart Mill ved å legge vekt på å minimalisere skade på en selv og på andre som en veg til å maksimere lykke. Epikurs lære representerte en avskjed fra andre viktige greske tenkere i hans periode, og tidligere filosofer, men var uansett grunnlagt på mange av de samme prinsippene som Demokrit. Som Demokrit var han atomist, mente at de grunnleggende bestanddelene i verden var usynlige svært små biter av materie (atomer, fra gresk "atomos", «udelbar») som fløy gjennom tomrom ("kenos"). Alt som skjer er resultatet av atomene som kolliderer, sendt videre og ble sammenfiltret med hverandre, uten noen plan eller hensikt for deres bevegelser. (Sammenlign med dagens studie av partikkelfysikk). Hans teori skiller seg fra den tidligere atomismen til Demokrit ved at han innrømmet at atomene ikke alltid fulgte rette linjer, men at deres retningsbevegelser kan ha utvist en avvikelse/bøyning ("clinamen"). Det tillot ham å unngå den determinisme som lå underforstått i tidligere atomisme og bekrefte fri vilje. (Sammenlign med dagens teori om kvantefysikk, som postulerer en ikkedeterministisk tilfeldig bevegelse for fundamentale partikler.) Epikur lot jevnlig kvinner og slaver til sin skole og var en av de første grekere som brøt fri fra å frykte gudene og tradisjonen med gudedyrkelse som var vanlig på denne tiden, selv om han innrømmet at religiøse aktiviteter var nyttig som en måte å betrakte gudene og bruke dem som eksempler på et behagelig liv. Epikur deltok i aktivitetene til den tradisjonelle greske religionen, men lærte at man skulle unngå å ha falske meninger om gudene. Gudene var udødelige og hellige, og mennesket som strebet etter kvaliteter som var fremmed for udødelighet og hellighet, var i henhold til ham ugudelige. Gudene straffet ikke de slemme og belønnet de snille som det var vanlig for mennesket å tro. Meningene til folk flest, hevdet Epikur, var at gudene «sendte store onde på de slemme og store velsignelser på de rettskafne som satte gudene som modell for selv,» da Epikur i virkeligheten trodde at gudene ikke brydde seg i det hele tatt om menneskene. Folkehøgskole. Rødding folkehøyskole, Danmark og Nordens eldste folkehøyskole Folkehøgskole er en eksamensfri skole der elevene bor i internat på skolen. I Norge finnes det 47 frilynte folkehøgskoler og 30 kristne folkehøgskoler Forhistorie. Folkehøgskolene ble etablert på grunnlag av en pedagogisk filosofi utviklet av den danske pedagogen og teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Grundtvig mente at læring ikke først og fremst skulle bestå av pugging og terping av teorier som hadde lite med elevenes hverdag å gjøre. Læring skulle utvikles gjennom det levende ord i samtale mellom elev og lærer, og i forelesninger der elevenes hverdagsliv stod i fokus. Eleven skulle tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som de hadde nytte av i sitt daglige liv. Grundtvig var også opptatt av at skole og utdanning måtte bli en rett for alle unge, uavhengig av foreldrenes status. Den første folkehøgskolen ble etablert i Danmark i 1844. Folkehøgskolebevegelsen var i utgangspunktet et nordisk fenomen, men det finnes nå folkehøgskoler eller tilsvarende skoler også i mange andre land. Pedagogisk plattform. De norske folkehøgskolene arbeider kontinuerlig med nye pedagogiske utviklingsprosjekter. Fokusområder for 2009 er veiledning, bærekraft og folkehøgskolepedagogikk. Saul Kripke. Saul Aron Kripke (født 1940 i Omaha, Nebraska, USA) er en amerikansk filosof og logiker, spesielt opptatt av semantikk, sannhetsteori og modallogikk. Professor emeritus ved Princeton. Kripke studerte ved flere universiteter før han tok eksamen ved Harvard i 1962. En periode var han John Locke Lecturer i Oxford og A.D. White professor-at-large ved Cornell. Han fikk et professorat i filosofi ved Princeton i 1977, der han var helt til han ble professor emeritus i 1997. Han er medlem i American academy of arts og British academy og har fått flere æresdoktorater. Det er hovedsakelig to bøker som har gjort Kripke berømt: "Naming and Necessity" (1980, 1982) og "Wittgenstein on Rules and Private Language" (1982, 1984). Ivar Knutson. Ivar Knutson (født 20. februar 1902, død 1. juli 1981) var en norsk pedagog. Han tok artium ved Oslo Katedralskole i 1920, og studerte deretter filologi ved Universitetet i Oslo. Han var lærer, lektor og senere rektor ved Nordstrand høgre skole i perioden 1929-48. I årene 1948-1974 var han skolerådmann i Oslo. Knutson var sønn av hovedkasserer Anton Knutson og Berta Hanssen. I 1929 giftet han seg med Aagot Thorkildsen, (født 26. januar 1890, død 7. mars 1973), datter av biskop Christian Thorkildsen i Agder bispedømme og Hanna Dick. De fikk to barn, Berte Turid, født 5. oktober 1930 og Kaare født 4. mars 1934. Under den andre verdenskrig ble han arrestert under «Læreraksjonen» i 1942 og satt fengslet på Grini og i Kirkenes i 1/2 år. Ivar Knutson har veien Ivar Knutsons vei på Nordstrand oppkalt etter seg. Jon Elster. Jon Elster (født 22. februar 1940) er en norsk filosof og samfunnsforsker. Han er sønn av forfatter og kringkastingssjef Torolf Elster og lyriker Magli Elster. Elster er utdannet i Paris og ved Universitetet i Oslo, og har fra 1970-årene vært professor i statsvitenskap ved Universitetet i Chicago, og fra 1995 ved Columbia University i New York. I 2005 ble han utnevnt til professor ved Collège de France. Han ble tildelt Jean Nicod-prisen i 1997. Fra 2002 har Elster vært tilknyttet Centre for the Study of Civil War (CSCW) ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Jon Elster var en sentral bidragsyter til PaxLeksikon og har stått bak utgivelser av sosialistiske skrifter, spesielt av Karl Marx, på norsk. Vitenskapelig hører Elster til analytisk marxisme som ser bort fra de største teoriene til Marx, som den historiske materialismen og dialektikken, men er mer interessert i de mindre analysene hans, som teori om rasjonelle valg, metodologisk individualisme, utbytting, klasse og fremmedgjøring. I senere år har han gitt ut studier av Alexis de Tocqueville. Kritikk av Holberg-prisen. I 2006 gikk Elster ut med skarp kritikk mot flere av tildelingene av Holberg-prisen, først i en artikkel i "Nytt Norsk Tidsskrift" og senere i intervjuer og en kronikk i Aftenposten. Han omtalte prisvinner Julia Kristeva som «en notorisk fransk sjarlatan» og hevdet videre at «det er en åpen hemmelighet at mye franskinspirert forskning innenfor humaniora nærmest kommer i kategorien tull». Mye av Elsters kritikk rettet seg mot norsk forskningspolitikk som Elster anså som provinsiell og preget av for små fagmiljøer til å kunne hevde seg internasjonalt. Norske fyr. Norske fyr finnes langs den 100 915 km lange kystlinjen. Totalt har det i Norge vært 212 fyrstasjoner. Av disse har opptil 154 har vært i drift samtidig. I dag defineres totalt 107 anlegg som fyrstasjoner i Norge. Ansvaret for fyrbelysning og seilmerker ligger hos "Fyr- og merketjenesten" i Kystverket. Listen under er sortert etter plassering langs skipsleia, fra grensen mot Sverige i sydøst til grensen mot Russland i nordøst. Historie. Det første fyret som ble etablert i Norge var Lindesnes fyr i 1655, og det siste bemannede fyret som ble opprettet var Anda fyr, som ble ferdigstilt i 1932. I 1841 fikk Norge sitt eget fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: "Fyrdirektoratet". I tiårene som fulgte ble det gjennomført omfattende byggeprosjekter over hele landet. Fram til 1880 ble det bygget over 100 fyrstasjoner langs kysten. Fyretableringen i Nord-Norge kom sent i gang, men utbyggingen ble etter hvert presset fram av behovene til fiskeriene, Hurtigruten (fra 1893) og malmtransporten (fra 1903). Anda fyr i Øksnes kommune i Nordland var det siste fyret som ble reist i Norge. Det ble satt i drift i 1932. I 1974 ble Norsk Fyrvesen, Norsk Losvesen og Norsk Havnevesen slått sammen til en statlig etat med navnet Kystdirektoratet. I 1981 ble begrepet Kystverket tatt i bruk. Da Fiskeridepartementet i 2001 la fram stortingsmeldingen "Fyrstasjonene - posisjon og betydning i en moderne navigasjonsinfrastruktur" fantes det 31 bemannede fyr, og regjeringen foreslo avbemanning av samtlige. I dag er alle fyrene automatisert og avfolket. Automatiseringen ble ferdig i 1992. Det siste fyret som ble avfolket var Bøkfjord fyr, i desember 2006. Noen fyr har fremdeles en tilstedeværelse, slik som f.eks. Halten fyr, og Oksøy fyr ved Kristiansand, som er baser for vedlikeholdspersonell for en større region. Riksantikvaren utarbeidet i 1997 en nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Til sammen ble 84 fyrstasjoner og 5 klokketårn foreslått fredet. "Verneplan for fyrstasjoner" ble ferdigstilt i 2001 med 83 fredede fyr. Kystverket la fram en ny, utvidet "Landsverneplan for maritim infrastruktur" i 2009, med flere ulike typer installasjoner vurdert. Det er fortsatt Kystverket som på vegne av staten har ansvaret for alle fyrstasjoner i statens eie i Norge. De står for vedlikehold av bygningsmassen, og sørger for at fyrlysene er i drift som navigasjonsinstallasjoner for de sjøfarende. Kystverket legger ned et omfattende arbeid i å sørge for langsiktige leieavtaler med organisasjoner og velforeninger som kan ta vare på fyrstasjonene og sørge for at de er tilgjengelige og til glede for allmenheten. Lindesnes fyr er etatsmuseum for Kystverket fra 2008. Buskerud. Filtvet fyr er det eneste større fyr i Buskerud, og er fredet. Eksterne lenker. Fyr A.G. Macdonell. Archibald Gordon Macdonell (født 3. november 1895, død 16. januar 1941) var en skotsk forfatter mest kjent for romanen England, their England (1933), en lun satire over engelske særegenheter og tradisjoner. Romanens cricketkamp mellom urbane kunstnere og rurale bønder er et av høydepunktene i all cricketlitteratur. Bare en av hans bøker er oversatt til norsk, "Jeg: en gentlemans selvbiografi". – Oslo, 1946 – 303 s. – Originaltittel: The Autobiography of a Cad, 1939. Qui-Gon Jinn. Qui-Gon Jinn er en fiktiv rollefigur i Star Wars-universet og en av hovedpersonene i ' hvor han blir spilt av Liam Neeson. Han dukker også ofte opp i forskjellige bøker, tegneserier og videospill. Qui-Gon er en vis og sterk Jedi og læremester til Obi-Wan Kenobi, og var tidligere Grev Dookus padawan. Han er den som oppdager talentene til Anakin Skywalker og sørger for at Anakin blir tatt opp i Jediordenen. Det var også Qui-Gon Jinn som først fant ut hvordan man materialiserte seg som et kraftspøkelse. Qui-Gon Jinn blir drept av Darth Maul mot slutten av Episode I. Like etter blir han hevnet av Obi-Wan Kenobi. Folkehøgskoler i Norge. Folkehøgskoler i Norge er eksamensfrie skoler i hovedsak knyttet til internater landet rundt. Historie. Folkehøgskoler ble etablert av den danske pedagogen og teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig, og den første skolen ble etablert i Danmark i 1844. Norges første folkehøgskole ble opprettet 1864 ("Sagatun Folkehøyskole"). Da Sagatun Folkehøyskole ble innviet, minnet grunnleggerne Olaus Arvesen og Herman Anker om den innsats og inspirasjon som Ole Vig hadde bidratt med inntil sin død. Folkehøgskolen i dag. Det er 78 folkehøgskoler i drift i Norge (septemver 2010). De fleste skolene eies og drives av organisasjoner. Den norske folkehøgskoletradisjonen har utviklet to hovedretninger. Den ene retningen omfatter en skole basert på kristent livssyn (30 skoler) og har kristendom som basis for sin undervisning, mens den andre retningen omfatter frilynte skoler (snaut 50 skoler) og disse har ingen religiøs tilhørighet eller basis for undervisningen. Det undervises i flere fagområder på folkehøgskolene og tilsammen tilbyr de undervisning i over 300 fag. De fleste elevene i Norge tar helårskurs, men flere skoler tilbyr også kurs av kortere varighet. Noen få skoler tilbyr 2-årige linjer. For mange ungdommer er året på folkehøgskolen første gang de flytter hjemmefra. Selv om det foregår undervisning på folkehøgskolene, kan disse skolene også sees på som et alternativ til videregående utdannelse for ungdom som er usikre på hva de vil bli eller andre som føler at de trenger et avbrekk fra den vanlige undervisningen uten at de trenger å gå til anskaffelse av jobb eller gå ledige for å oppnå dette. Frilynte folkehøgskoler. Folkehøgskoler som er medlemmer av Informasjonskontoret for folkehøgskolen per september 2009. Kristne folkehøgskoler. Folkehøgskoler som er medlemmer av Informasjonskontor for kristen folkehøgskole og pr. 2011. Eksterne lenker. Folkehøgskoler John Bardeen. John Bardeen (født 23. mai 1908 i Madison i Wisconsin i USA, død 30. januar 1991 i Boston i Massachusetts) var en amerikansk fysiker og den eneste som har fått nobelprisen i fysikk to ganger. Bardeens far var professor i anatomi og dekan på en medisinsk høyskole. Bardeen ble Bachelor of science i 1928 og Master of science i 1929 i elektroteknikk ved universitetet i Wisconsin (Madison). i 1936 avla han sin doktorgrad i matematisk fysikk ved Princeton-universitetet. Han jobbet ved universitetet i Minnesota fra 1938 til 1941. I 2. verdenskrig var han fysiker ved den amerikanske marinens laboratorium i Washington D.C.. Som fysiker ved Bell telefonlaboratorier i Murray Hill, New Jersey fra 1945 til 1951 hørte han til den arbeidsgruppen som 23. desember 1947 oppdaget transistoreffekten. 1948 offentliggjorde de den første transistoren, noe som utløste en elektronisk revolusjon. For dette arbeidet ble han tildelt nobelprisen i fysikk i 1956 sammen med to av sine kolleger, William B. Shockley og Walter Brattain. Fra 1951 til 1975 var Bardeen professor for elektroteknikk og fysikk ved Illinois universitet. 1972 mottok han sammen med Leon N. Cooper og John R. Schrieffer nok en gang nobelprisen i fysikk. De hadde kommet med en teori som forklarte superlederegenskapen, den såkalte BCS-teorien, oppkalt etter oppdagernes initialer. Allerede i 1930-årene hadde Bardeen forsket på fenomenet og han kom i 1950-årene fram til en teoretisk forklaring. I og med sin andre nobelpris ble han den første vitenskapsmann som fikk nobelprisen to ganger i samme kategori, og han er fremdeles den eneste som har fått prisen to ganger i fysikk. Se også. Liste over oppfinnere Frederick Sanger. Frederick Sanger (født 13. august 1918 i Rendcombe i Storbritannia) er en britisk biokjemiker. Sanger er en av fire som har fått to nobelpriser og den eneste som har fått to nobelpriser i kjemi. Den første fikk han alene i 1958 for å ha oppdaget insulinets molekylstruktur, en oppdagelse som var gjorde det mulig å lage syntetisk insulin. Arbeidet med å analysere DNA og RNA ga ham prisen i 1980 sammen med Paul Berg og Walter Gilbert. Sanger er også tildelt en rekke britiske ordener. Han er tildelt Order of the Companions of Honour, Order of Merit og er utnevnt til kommandør av Order of the British Empire. Odd Hassel. Odd Hassel (født 17. mai 1897 i Kristiania, død 11. mai 1981) var en norsk kjemiker og nobelprismottager. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 1969 sammen med Sir Derek Barton "«for sin innsats for konformasjonsbegrepets utvikling og anvendelse innen kjemien»". Han var sønn av "Mathilde Klaveness" og gynekologen "Ernst Hassel", og studerte matematikk, fysikk og kjemi ved Universitetet i Oslo mellom 1915 og 1920. Etter et friår i sør-Europa dro han til Tyskland hvor han jobbet først i München og deretter i Berlin, hvor han tok doktorgraden i 1924. Faren døde da Odd var åtte år gammel, og moren oppdro barna alene. Han bodde sammen med moren til han var 35, og flyttet deretter til Blindern. Han var ugift, og både han og hans tvillingbror Leif led av albinisme. Hassel ble i 1925 ansatt ved Universitetet i Oslo, først som stipendiat, fra 1926 som dosent og fra 1934 som Norges første professor i fysikalsk kjemi. Han gikk av med pensjon i 1964. Foruten Nobelprisen var han ridder av St. Olavs Orden, æresdoktor ved universitetene i København og Stockholm, og medlem av både det Kgl. Norske Videnskapers Selskab og de danske og svenske vitenskapsselskaper. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og "The Chemical Society" i London, og i 1957 æresmedlem i Norsk kjemisk selskap. Han fikk Gunnerusmedaljen i 1964, og samme år ble han den første som mottok Guldberg-Waage-medaljen. Erik Axel Karlfeldt. Erik Axel Karlfeldt, egentlig "Erik Axel Eriksson" (født 20. juli 1864 i Karlbo, Folkärna sogn (Folkärna församling), Dalarnas län, Sverige, døde 8. april 1931 i Stockholm) var en svensk poet og forfatter, medlem av Svenska Akademien fra 1904. Han fikk nobelprisen i litteratur 1931, posthumt. Han er den eneste som har fått nobelprisen etter sin død. Begrunnelsen for pristildelingen er også den mest generelle i prisens historie, den gikk bare ut på at han fikk den for sin diktning. Ivo Andrić. Ivo Andrić (kyrilliske bokstaver: Иво Андрић) (født 9. oktober 1892 i Dolac nær Travnik, Bosnia, den gang del av Østerrike-Ungarn, død 13. mars 1975) var en jugoslavisk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1961. Hans mest berømte roman er "Broen over Drina" fra 1945. Sully Prudhomme. Sully Prudhomme (egentlig René François Armand Prudhomme'") (født 16. mars 1839, Paris død 6. september 1907 i Châtenay-Malabry) var en fransk forfatter. Han mottok den første nobelprisen i litteratur i 1901. Olivier Levasseur. Olivier Levasseur, også kjent som La Buse Olivier Levasseurs gravsted i Saint-Paul Olivier Levasseur (født ca 1680 i Calais, Frankrike, død 7. juli 1730 i Saint-Paul, Réunion) også kjent som "La Buse" eller "La Bouche", var en pirat som opererte i Indiahavet. Historie. Olivier Levasseur var en av piratkapteinene som var på øya New Providence i Vestindia, da kaptein Woodes Rogers kom dit i juni 1717 med ordre fra den britiske kongen om å rydde Bahamas for pirater, men da han kom frem hadde de fleste takket ja til amnestiet om å slippe straffeforfølgelse hvis man sluttet som pirat. Olivier Levasseur forlot øya og begynte igjen med piratvirksomhet. Etter en tolvtimers jakt om kvelden juli 1717 angrep han skipet til kaptein John Frost med tjue kanoner og et mannskap på 170. Frost overlot skuta til Levasseur uten kamp. Som mange av de andre piratene som hadde hatt tilhold på Bahamas, satte han kurs for Afrika og Indiahavet. I april 1721 erobret Olivier Levasseur det portugisiske skipet «Nossa Senhora do Cabo» i en bukt ved Saint-Denis, Réunion. En passasjer ombord var den portugisiske visekongen av India. En orkan hadde gjort stor skade på skipet og piratene slepte båten til Madagaskar. Denne bortføringen var begynnelsen på en intensiv jakt på pirater i Indiahavet. I 1730 ble Olivier Levasseur pågrepet på Madagaskar av den franske kapteinen D'Hermite, og ført tilbake til Réunion hvor han ble straffeforfulgt. Han ble dømt til døden, og ble henrettet 7. juli i Saint-Paul. Frankenstein, el vampiro y compania. "Frankenstein, el vampiro y compañía" er en meksikansk film fra 1962 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Benito Alazraki. Se også. Liste over Frankenstein-filmer Uigurisk. Uigurisk er folkegruppa uigurenes språk. Det er et tyrkisk språk som tales av ca. 8,5 millioner i Kina og 300 000 i Kasakhstan. Det finnes uigurisktalende grupper i en lang rekke land. De fleste uigurer i Kina bor i den autonome regionen Xinjiang, der uigurisk er offisielt språk sammen med kinesisk. Uigurisk skrives i dag med et tillempa arabisk alfabet i Kina, men har tidligere også vært skrevet med latinsk alfabet. I Kasakhstan brukes russisk alfabet. De eldste uiguriske tekstene går tilbake til 700-tallet. Disse er skrevet med et eget alfabet. Gjennom tidene har uigurisk også vært skrevet med det syriske estrangeloalfabetet og med indisk brahmi-skrift. Biber. Biber (fra tysk: Bever) var en tysk enmanns-ubåt utviklet for bruk mot en eventuell landgangsstyrke. Ubåtene ble lagret på traller på land og kunne sjøsettes på kort varsel. Ubåtene sorterte under Kriegsmarine i såkalte Kleinkampfflottillien. __TOC__ Historie. En ubåt av Biber-typen som i dag står på Technikmuseum Speyer, Tyskland. Under den 1. verdenskrig hadde ubåtene vist seg som et svært verdifullt våpen. Selv om ubåten var et relativt primitivt våpen under første verdenskrig, var metodene for å detektere ubåter enda mer primitive, som gjorde at en undervannsbåt kunne operere temmelig trygt for fiendtlige fartøyer. Det var spesielt de tyske ubåtene som opererte med suksess, og ved å føre uinnskrenket ubåtkrig senket de tyske ubåtstyrkene store mengder alliert tonnasje under den første verdenskrig – med store tap av livsviktig krigsmateriell og menneskeliv til følge. Se for eksempel RMS Lusitania. På begynnelsen av andre verdenskrig hadde den tyske marinen ikke like mange ubåter som man kunne ønsket seg. Utviklingen av ubåter var i henhold til Versailles-traktaten forbudt, og Tyskland hadde ikke lov til å ha ubåter i det hele tatt. Likevel hadde den tyske marinen samarbeidet med andre land om utvikling og utprøving av ubåttyper, og da Adolf Hitler kom til makten i 1933, begynte man å bygge opp små kystubåter, og ikke minst planleggingen av større, havgående ubåter basert både på erfaringer fra 1. verdenskrig, men også fra de hemmelige samarbeidsprosjektene med andre nasjoner. Da 2. verdenskrig brøt ut i september 1933, rådde tyskerne over flere forskjellige ubåttyper, så som type II, VII og IX. Disse ble straks satt i tjeneste og senket de første krigsårene enorme mengder alliert tonnasje. Utover krigsårene led imidlertid de tyske ubåtene store tap, som følge av forbedrede allierte mottiltak, så som forbedret sonar, dypvannsbomber, hedgehog og så videre. Da også overflatestyrkene til den tyske marinen, som alltid hadde vært underlegne i antall, led store tap, førte dette til at store kyststrekninger, som før hadde vært voktet av både mindre armerte trålere og kystubåter som type II, lå åpne og ubeskyttede. I 1943 ble det så opprettet en «Kleinkampfmittelverbände», med kontreadmiral Hellmut Heye som sjef. Denne avdelingen skulle bruke små, masseproduserte og det som i dag er kjent som slags «siste utvei»-våpen for å vinne krigen. Dette inkluderte en del mini-ubåter, som skulle beskytte kystlinjene mot invasjon og ellers operere i kystnære farvann på jakt etter allierte skip. Disse mini-ubåtene var ofte minst like farlige for mannskapet, stort sett én mann, som den var for fiendtlige skip, og noen av de avdelingene som ble oppsatt med disse våpnene var ikke langt fra selvmordsavdelinger. Enkelte styrker kunne oppleve et tapstall på over 80 %, og selv om enkelte av miniubåtene klarte å senke eller skade fiendtlige skip, stod ikke innsatsen i forhold til tapet av egne menneskeliv eller økonomisk investering. De første miniubåtene, og de fleste som ble produsert, var dårlige og uberegnelige. Mange bar sterkt preg av å være hastverksarbeid, men de senere typene, så som Seehund og Hecht var mer sofistikerte og hadde større sjanse for å overleve et tokt. Biber. Biber var bygget på bakgrunn av W46, en Welman-miniubåt bygget av britene rundt 1943. I 22. november 1943 ble disse Welmans forsøkt brukt i et forsøk på å senke flytedokken i Bergen havn, men ingen av Welman-ubåtene klarte å komme nært nok. W46, som var navnet på den ene ubåten, traff et torpedonett, og ble tvunget til å søke til overflaten, hvor den ble oppdaget og overtatt av en tysk patruljebåt. Tyskerne studerte ubåten grundig, og bygget Biber på bakgrunn av disse studiene. Biber var kun 7 meter lang og 1,5 meter bred. Skroget var sylindrisk formet, men det var lagt stor vekt på et hydrodynamisk ytre, for å minske motstanden i vannet og derved øke hastigheten. Et lite observasjonstårn med vinduer var plassert litt foran midten på ubåten, foran og under føreren lå batterier og brennstofftank. Motorene var plassert bak. To ballasttanker var plassert henholdsvis forut og akterut i ubåten, og disse ble fylt med vann når ubåten skulle dykke. Et system med trykkluft kunne blåse tankene, og dermed bringe ubåten til å stige. Rorene akterut var plassert i et normalt, vertikalt kryss, og kunne føre ubåten både opp/ned og fra side til side. Et periskop var plassert i tårnet, for å øke førerens mulighet til observasjon i overflatestilling. Tårnet stakk kun 0,5 meter over havflaten når ubåten gikk i overflatestilling. Periskopet stakk 1,5 meter over havflaten og økte dermed muligheten for observasjon. Periskopet kunne dreies over 80 grader, 40° fra side til side. Grunnet problemer med dykkesystemene, kunne ikke ubåten gjennomføre angrep i neddykket tilstand, men måtte gjennomføre angrep på overflaten – en svært utsatt stilling. En standard bensinmotor, opprinnelig designet for å sitte i Opel Blitz-lastebiler, var plassert i ubåten og kunne gi denne en toppfart på 7 knop på overflaten. Under vann ble Biber drevet av en elektrisk motor, som fikk energien fra en batteripakke. Elektromotoren var en standard torpedomotor, som opprinnelig var designet for å sitte i G7e-type elektriske torpedoer. Denne kunne gi Biber en toppfart på 6 knop under vann. Skroget var tynt, og ubåten kunne maksimalt dykke 25 meter. Dog, i kystområder hvor ubåten var designet for å operere, var dette godt nok. Det ble planlagt oppgraderte versjoner av Biber, kalt Biber II og III. Planen var forsterket skrog, større ballasttanker, tomannsversjoner og forbedrede motorer. Totalt ble det bygget rundt 320 Biber, et par er fremdeles bevart i dag. Prinsippet for en miniubåt ble lagt i Biber-typen: en liten farkost med stor slagkraft (to torpedoer, hvis én var nok til å senke selv et stort krigsskip) som kunne operere usett langs kysten. Senere typer miniubåter prøvde å oppnå disse prinsippene, og selv om det ikke var en miniubåt i ordets rette forstand, var type XXIII en ubåt som er verdt å merke seg i klassen av små ubåter bygget for kystoperasjoner. Operativ tjeneste. Biber ble først levert i mai 1944 og ble første gang brukt i krigsoppdrag 20. august 1944, utenfor Belgia, under den pågående invasjonen av Normandie. Under dette oppdraget senket ikke ubåtene noe fiendtlig skip, men alle miniubåtene kom helskinnet tilbake til basen. Fra januar 1945 til april 1945 utførte Biber-flotiljene 102 oppdrag, mistet 70 ubåter og senket kun 7 mindre fartøyer, totalt rundt 491 tonn, og skadet to skip på totalt 15 516 tonn. Biber ble tatt i bruk på omtrent alle kyststrekninger tyskerne rådde over i Europa; Norge, Danmark, Frankrike, Belgia, Nederland og i Middelhavet. Bibermannskapene led ofte store tap, ikke bare på grunn av senking, men svært ofte på grunn av tekniske problemer. Biber var i bruk til krigens slutt. Norrøna Sport. Norrøna Sport AS er en norsk ryggsekk- og klesprodusent. Selskapet ble stiftet 29. april 1929 og har forretningskontor i Asker. Selskapet er 100% eid av selskapet Arktis holding AS og hadde en omsetning på 125 millioner kroner i 2007, opp fra 121 millioner i 2006. Norrøna utvikler og markedsfører produkter til ski/snowboard, fjellsport, friluftsliv, multisport, jakt og militærbruk. Selskapet er i dag et av Norges største innen friluftsprodukter. Historie. Virksomheten ble etablert av Jørgen Jørgensen (f. 1888) i 1929, den gang som "Jørgen Jørgensen Norrøna Sportsartikler". I starten produserte selskapet ryggsekker og porteføljeartikler, men sortimentet utviklet seg etterhvert til også å omfatte fjellbekledning, telt og soveposer. I 1940 overtok sønnen, Bjarne Jørgensen, bedriften og startet da med handel av hagemøbler og campingartikler. I 1971 overtok tredje generasjon bedriften og Ole Jørgen Jørgensen satset stort på fjellsekker og fjelltelt og senere også fjellbekledning. Ut over på 1970-tallet lanserte selskapet stadig flere nyskapende produkter og i 1977 kom den første prototypen på en Gore-Texjakke. Team. I likhet med mange andre klesprodusenter bruker Norrøna opinionsledere til å promotere sine produkter. Til dette formålet bruker selskapet blant annet Børge Ousland, Martin Blom, Kurt Asle Arvesen, Robert Caspersen, Ragnar Tøndel, Magnus Tveito, og Torkel Karoliussen. Kåre Jonsborg. a> Dette bildet representerte Norge i en postkortserie utgitt av UNICEF før 1980 som viste arbeid av en kunstner utvalgt fra hvert enkelt europeisk land. Kartongen henger på Voksenåsen Hotel, Oslo. Den er utført på oppdrag av Olaug Hansen som har vevet selve teppet. Teppet er i privat eie. Kåre Mikkelsen Jonsborg (født 1912 i Grue, død 1977 i Borøy) var en norsk maler og tekstilkunstner. Jonsborg var elev av professor Georg Jakobsen og fikk sin utdannelse ved Statens Kunstakademi. Meritter. Hans arbeider spenner fra olje og tempera, treskurd til steinmosaikk. Han har skapt noen av Norges største monumentaldekorasjoner og vært nyskapende i sin virksomhet, er representert i Nasjonalgalleriet og har mottatt en rekke utmerkelser, blant annet Kongens fortjenstmedalje og Fearnleystipendiet. Han har også vært invitert deltaker på den internasjonale biennalen 1962, "Biennale internationale de tapisserie" i Musée cantonal des Beaux-Arts i Lausanne. Innsats. Han har skapt en rekke altertavler, blant annet i kirken på Svalbard og Tonsen kirke i Oslo, kartonger til monumentale veggtepper i Oslo rådhus, billedmosaikk av 400 000 natursteinsbiter i Østre Krematorium, Oslo, hadde en stor produksjon av figurative malerier og kartonger til billedvev. Han hadde i en årrekke et fruktbart samarbeid med Else Halling i Norsk Billedvev for å finne en brukbar palett av plantefarger til farging av spælsaugarn. Her ble der gjort et betydelig nybrottsarbeid. Betydning. I sin kunst var Jonsborg opptatt av geometriske komposisjonsteorier, og fargeteoriene til Cézanne og Delacroix, av Piero della Franceska og Picasso. Han reiste i en årrekke rundt på museer i Europa og studerte gamle mestere og samlet en omfattende billeddokumentasjon om deres komposisjonsteknikk. Han var også lærer ved Statens Kunst- og Håndverksskole i Oslo. Arbeidene til Sigurd Winge, Else Hagen, Kåre Jonsborg og andre markerer en ny era i norsk romkunst. Litteratur. Ruth Waadeland, "Kunstneren Kåre Mikkelsen Jonsborg. Jakobineren fra de store skoger", Tapir akademisk forlag, Trondheim 2008 (ISBN 978-82-519-2403-0). World Saxophone Quartet. World Saxophone Quartet er en jazz-gruppe som ble etablert i 1977. De opprinnelige medlemmene var Julius Hemphill (alt og sopran -saksofon, fløyte), Oliver Lake (alt og sopran -saksofon), Hamiet Bluiett (baritonsaksofon, altklarinett), og David Murray (tenorsaksofon, bassklarinett). De første tre hadde arbeidet sammen som medlemmer av Black Artists' Group i St. Louis, Missouri. I 1989 forlot Hemphill gruppa på grunn av sykdom og forskjellige saksofonister har i ettertid spilt i hans sted. Den første var Arthur Blythe, fulgt av Eric Person, James Spaulding og John Purcell. Gruppa har hovedsakelig fungert som en kvartett, vanligvis med to alter, tenor og bariton, men det har også hendt at den har blitt ledsaget av trommeslagere, bassister og andre musikere. Casino Royale (2006). "Casino Royale", 2006, er den 21. offisielle James Bond-filmen produsert av EON Productions. Filmen er den første med Daniel Craig i hovedrollen som James Bond. Den er basert på Ian Flemings roman fra 1953 med samme navn, og ble regissert av Martin Campbell. Filmen, og særlig Daniel Craigs innsats som James Bond har høstet gode kritikker. Filmen er en «omstart» innenfor de offisielle filmene, og markerer en ny tidslinje. Den er ikke ment å være en forgjenger for noen av de tidligere filmene. Ian Flemings bok "Casino Royale" har blitt filmatisert tidligere. Denne filmen er den tredje filmatiseringen av boka, men den eneste produsert av EON Productions, og dermed regnet som offisiell. Tidligere har det blitt laget en film fra 1954 – en del av TV-serien "Climax!" – og en komedie fra 1967. Handling. Filmen viser James Bonds første oppdrag, hvor han reiser rundt i verden på jakt etter en terroristfinansierer, Le Chiffre. Etter å ha sabortert et bombeangrep drar Bond til Montengro for å forsøke å slå Le Chiffre konkurs under et pokerspill. Under oppdraget treffer han Vesper Lynd, som fanger hans oppmerksomhet, og de blir senere forelsket. Vesper Lynd er et ordspill på (den engelske uttalen av) Vest-Berlin. Om filmen. Denne filmen forklarer mye av spørsmålene rundt James Bond. Blant annet pistolsekvensen som er på starten av de fleste Bond-filmene. Denne filmen starter ikke med dette, men kommer cirka 6 minutter ut i filmen. Boken til Ian Fleming, Casino Royale er en av de mest populære historiene om agent 007. Boken har blitt filmatisert hele tre ganger: En gang for en amerikansk TV-kanal i 1954, senere som en parodi på hele Bond-konseptet (Casino Royale 1967) og 2006 versjonen. Det er den andre halvdelen av denne filmen som baserer seg på Flemingsroman. Innspillingen av Casino Royale startet i januar 2006, og premieredato var satt til 17. november 2006. Filmen ble den 21. offisielle James Bond filmen, som vanlig produsert av EON Productions og distribuert av Sony Pictures. Rolleliste. I denne filmen er verken Q eller Miss Moneypenny med. De blir heller ikke med i den neste filmen, Quantum of Solace. En ny James Bond. Pierce Brosnan ble overraskende sparket av EON Productions (som har laget de fleste Bond-filmene), noen år etter premieren på Die Another Day som hadde premiere i 2002. Daniel Craig ble valgt som etterfølger av Pierce Brosnan i desember 2005. «Gadgets». I filmen brukes telefonene Sony Ericsson k800i og m600i hyppig. I tillegg har James en egen chip inne i armen, for at organisasjonen skal vite hvor han er. Casino Royale. Casino Royale er et fiktivt fransk kasino skapt av Ian Fleming til den første James Bond-romanen (med samme navn) som ble publisert i 1953. 1. divisjon fotball for kvinner. 1. divisjon fotball for kvinner er den nest øverste divisjonen i norsk fotball for kvinner. Fra den nasjonale seriestarten i 1987 fram til 2000 var 1. divisjon regionalt inndelt, og vinnerne fra de forskjellige puljene møttes i en eller to gruppespill om opprykk. Fra og med 2001 har 1. divisjon vært nasjonal. Mellom 1987 og 1995 gikk dette nivået under navnet "2. divisjon". I henhold til ønske fra Sandviken ble det den 8. mars 2008 vedtatt at 1. divisjon skulle utvides fra 10 til 12 lag. Samtlige fylker vært representert i den nasjonale 1. divisjon siden 2001; Østfold var det siste fylket som ble representert, da Sarpsborg 08 rykket opp i 2010. Den første sesongen med 12 lag i 1. divisjon ble 2009, noe som medførte at ingen av lagene i 1. divisjon rykket direkte ned etter endt 2008-sesong. Linderud-Grei og Gjøvik kom sist, og måtte ut i kvalifisering. Begge lag greide seg. Den første sesongen med 12 lag, 2009-sesongen, var dramatisk forskjellig for de to lagene; Linderud/Grei vant og rykket opp, mens Gjøvik rykket ned. I 2010 var de to beste lagene de samme som i 2003; Sandviken og Medkila. Alta rykket ned etter å ha blitt nummer tre året før. En konkurs i divisjonen over gjorde at bare ett lag rykket ned fra Toppserien og 1. divisjon. Lagene som har kvalifisert seg til spill i 1. divisjon i 2011 er Avaldsnes, Fart, Fløya, Fortuna Ålesund, Grand Bodø, Haugar, Star, Orkla, Sarpsborg 08, Sola, Voss og Vålerenga. Sveriges herrelandslag i fotball. Sveriges herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget i Sverige, og dette landslaget blir administrert av Sveriges fotballforbund. Det svenske fotballforbundet ble stiftet i 1904, og de ble også medlem av FIFA i 1904. Sverige har deltatt i elleve VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Råsunda Stadion i Solna. Historie. Sverige spilte sin første landskamp i fotball 12. juli 1908, da ble slått hele 11-3 i Göteborg. Dette var også det norske landslagets første landskamp. Landet arrangerte VM i 1958, og i sitt eget VM spilte de seg fram til finalen der de tapte 5-2 for. I VM i 1994 vant de bronsefinalen over med 4-0. Laget ble for den prestasjonen tildelt både Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris Sveriges kvinnelandslag i fotball. Sveriges kvinnelandslag i fotball representerer Sverige i internasjonal fotball for kvinner. Ettersom EM har en halvoffisiell status fordi under halvparten av UEFAs deltakerland deltok, er Sverige muligens verdens beste kvinnefotballag som ikke har vunnet noe. Begynnelsen til EM-suksess. Sverige debuterte med kvinnefotball i 1973, og var allerede fra tidlig av blant de beste kvinnefotballandslagene i verden. Sverige var med på noen uoffisielle VM, og de hadde flere gode resultater. Det var derimot i EM i 1984 at Sverige fikk vist hva de var gode for. Sverige kom til finalen der de møtte og slo England på straffespark. Dette var første og siste gang marginene skulle stå på svensk side i viktige sluttspill. Allerede i EM i 1987 kom Sverige til finalen, men tapte for Norge. I EM i 1989 ble det tredjeplass for Sverige, etter at de tapte semifinalen mot Norge, men slo Italia i bronsefinalen. Etablert som topplag. I EM i 1991 kom ikke Sverige til sluttspillet, det vil si semifinalen, da de ble slått ut av Italia på bortemål i kvartfinalen (som ikke telte som del av sluttspillet). Imidlertid holdt det for Sverige til å bli kvalifisert til VM. Sveriges første VM endte pent med en semifinale, der de tapte for Norge, og en bronse etter å ha slått Tyskland 4-0. Også i EM i 1993 røk Sverige ut i kvartfinalen, denne gangen mot Danmark. I EM i 1995 gikk det langt bedre; Sverige kom til finalen, der de tapte mot Tyskland. VM var Sverige uansett kvalifisert som vertsnasjon. Sverige kom til kvartfinalen, der de tapte etter straffespark mot Kina. Sverige var også med i den første OL-turneringen i 1996, men røk ut i gruppespillet. I EM, der Sverige etter kvalifiseringen ble medarrangør med Norge, kom Sverige til semifinalen, der de tapte mot Tyskland. Bronsefinale i EM var avskaffet, så Sverige fikk delt tredjeplass. I VM i 1999 kom Sverige nok en gang til kvartfinalen, der de tapte for Norge. I OL i Sydney gikk Sverige nok en gang ut i gruppespillet. Knepne tap. I EM i 2001 kom Sverige sterkt tilbake og kom til finalen etter å ha slått ut Danmark. I finalen møtte de nok en gang Tyskland, og tapte på golden goal i det 98. minutt. Neste turnering var VM i 2003, som nærmest ble en kopi av EM. Sverige imponerte ved å slå ut Brasil i kvartfinalen og Canada i semifinalen. I finalen tapte Sverige mot Tyskland etter golden goal, igjen i det 98. minutt. I OL i 2004 kom Sverige til semifinalen, der de tapte med ett mål for Brasil, før de møtte Tyskland i bronsefinalen, og tapte igjen med ett mål, og fikk akkurat ikke medalje. Jevnt ble det også i EM i 2005. Der kom Sverige til semifinalen, der de møtte Norge. Det var uavgjort etter full tid, men i ekstraomgangen scoret Norge i det 109. minutt, og sendte ut Sverige. I VM i 2007 gikk ikke Sverige videre fra gruppespillet da de hadde to mål dårligere målforskjell enn Nord-Korea. I OL i 2008 kom Sverige til kvartfinalen, og spilte uavgjort 0-0 etter full tid mot Tyskland, men Tyskland scoret to mål i ekstraomgangene, og Sverige gikk ut. Sverige kvalifiserte seg til EM i 2009 gjennom å vinne gruppen sin uten å avgi poeng eller slippe inn mål. Etter en rekke seire i treningskamper og seier i Algarve Cup var Sverige store favoritter. Det var en strek i regningen at Sveriges store spiller Hanna Ljungberg trakk seg rett før EM, men det rikket ikke ved Sveriges favorittstempel. Det gikk forsåvidt bra i begynnelsen med klar seier over Russland og Italia. En uengasjert uavgjort mot England var greit for et lag som allerede var videre. Imidlertid gikk alt galt for Sverige i kvartfinalen. Mot det b-pregede «Nye Norge» tapte Sverige 1-3, og gikk rett ut av EM. Svenske aviser, som før kampen mente det burde bli en parademarsj, var lite nådige mot Sverige. Se også. Kvinnelandslag i fotball Trollbundet. "Trollbundet" er den første boken i serien Sagaen om Isfolket av den norske forfatteren Margit Sandemo. Bokserien ble ble gitt ut fra 1982 til 1989. Bokserien er en slektssaga som følger slekten Isfolket gjennom århundrene. Handlingen i "Trollbundet". Pesten herjer i Trondheim, der vi møter to kvinner som vil få stor betydning for Isfolket: Silje Arngrimsdatter og Charlotte Meiden. Silje er sytten år gammel, og alle hennes slektninger er døde som følge av pesten. Nå er hun fattig og alene, og går rundt i Trondheims gater på jakt etter mat og varme. Samtidig har den unge danske adelskvinnen Charlotte Meiden problemer. Hun har nettopp fått et barn. Barnets far er gift, og Charlotte er utrolig redd for at noen skal oppdage det. Hun kommer seg ut av Trondheim, og forlater det nyfødte barnet i en skog. Samtidig finner Silje en liten pike på omtrent 2 år. Barnet sitter ved siden av den døde moren, og prøver å få henne til å våkne igjen. Silje tar med seg den lille piken, og sammen forlater de Trondheim. Da de kommer ut i skogen, hører de spedbarnslyder. Silje tror det er en utburd, et gjenferd etter et barn som er blitt satt ut, og blir utrolig redd. Den lille piken hun har tatt med seg derimot, vil gjerne finne ut hvor lydene kommer fra. De finner barnet som Charlotte har satt ut, og tar det med seg. Når de kommer seg ut av skogen, er de ved henrettelsesplassen, der en vakker, ung fange skal henrettes. Plutselig dukker det opp den underlig mann, som spør Silje om hun vil redde den unge fangen. Silje sier ja, later som om hun er fangens kone, og får overbevist bødlene om at han er uskyldig. Etterpå får Silje husrom på gården til den gamle maleren Benedikt. Hun kaller de to barna hun hadde med, den nyfødte gutten og den lille piken, for Dag og Sol. Benedikt dekorerer en kirke, og Silje får være med å male, hun er usedvanlig flink. Hun tenker ofte på den unge fangen hun reddet; Heming, og forelsker seg i ham. Men etter hvert begynner hun å plages av drømmer, og det er ikke Heming hun drømmer om, men den underlige mannen som hun møtte utenfor henrettelsesplassen. Etter noen dager i kirken, spør Benedikt om hun har lyst til å male en djevel. Silj» begynner å male, men da de er ferdige får de begge et sjokk: Djevelen hun har malt er akkurat som den underlig mannen hun har møtt! Etter en stund får Silje vite at mannen hun drømmer om heter Tengel av Isfolket. Like før jul kommer Benedikts svigerinne, Abelone, til gården. Hun har bestemt seg for å slå seg til der, for godt. Stemningen på gården blir ikke særlig bra etter dette, siden Abelone skal ha alt på sin måte, og avskyr både Silje, Sol og Dag. Silje vil gjerne treffe Tengel igjen, og går opp til hytta hans med julemat. Tengel forteller henne historien om Isfolket. Arno. Arno er en 240 km lang elv i Toscana i Italia. Arnos kilder er ved Monte Falterona (1654 moh) i Apenninene. Elva renner først mot sydøst, og snur mot nordvest i nærheten av Arezzo. Den renner siden mot vest gjennom Firenze, Empoli og Pisa på sin vei mot havet. Som mange elver i Middelhavsområdet, kan Arno ha meget forskjellig vannføring: Fra en voldsomt brusende, breddfyllt smeltevannsflod på våren til en stille rislende bekk på bunnen av elveleiet om høsten. Dette har ofte ført til oversvømmelser og jordskred. I 1966 førte oversvømmelse i Arno til at dusinvis av mennesker omkom og flommen skadet utallige mesterverk innen kunst og sjeldne bøker i Firenze. Nyanlagte demninger høyere opp har gjort det mulig å utjevne vannføringen, slik at florentinerne kan leve mer trygt ved sin elv. Kasakhisk. Kasakhisk er et tyrkisk språk som hovedsakelig tales i Kasakhstan, der det er offisielt språk sammen med russisk. Språket utgjør sammen med karakalpakisk, kirgisisk og nogai den aralo-kaspiske gruppa av vesttyrkiske språk. Utbredelse. Språket skrives med kyrillisk alfabet i Kasakhstan og Mongolia, arabisk alfabet i Kina og Iran, og latinsk alfabet i Tyrkia. Hangö. Hangö (finsk: Hanko) er en by og kommune i landskapet Nyland i Finland. Den har cirka innbyggere. Hangö grenser til kommunene Kimitoön og Raseborg. Hangö er språklig nærmest delt på midten; finsk er majoritetsspråk (ca 54,0 %) og svensk minoritetsspråk (ca 44,3 %). Hangö er Finlands sørligste by og ligger helt ytterst på Hangö udd. Byen ble grunnlagt i 1874, først og fremst fordi den har lengst periode med isfri havn om vinteren, og den er en viktig havneby. Næringslivet dreier seg mest om handel og sjøfart, men noe industri finnes også i byen. De største fabrikkene er Helkama sykkelfabrikk, Konecranes havnekraner, og Finska Forcit & Dynamit. Ellers er byen en typisk sommerby, og innbyggertallet fordobles om sommeren. Hangöregattaen trekker seilere fra hele den finske kysten og resten av Østersjøen. Etter Vinterkrigen i 1940 ble Finland tvunget til å avstå Hangö til Sovjetunionen som marinebase i 30 år. Hele befolkningen i området ble da evakuert, og da Fortsettelseskrigen brøt ut i 1941 var det en rekke kamphandlinger på Hangöfronten. Natten til 2. desember 1941 forlot de siste sovjetiske troppene Hangö. Under sin tilstedeværelse hadde de sovjetiske styrkene bygget en stor flyplass som i dag benyttes av «Hangö Flygklubb». Etter Fortsettelseskrigen fikk Finland beholde Hangö, mens Sovjetunionen i stedet tok Porkalaområdet. Sergej Tarasov. Sergej Borisovitsj Tarasov (russisk Сергей Петрович Тарасов, født 15. februar 1965 i Staroalejskoje i Altaj kraj) er en tidligere russisk skiskytter. På 1990-tallet var han med på å dominere idretten, og sanket fire OL-medaljer og sju VM-medaljer i løpet av karrieren. Opphaug. Opphaug er et tettsted i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sørsiden av Bjugnfjorden omtrent fem kilometer øst for Uthaug. Opphaug har postnummer 7140, postadressen omfatter alle de østlige delene av kommunen, fra "Døsvik" og "Innstrand" ved Bjugnfjorden til Austrått og Ottersbo ved Stjørnfjorden. Poståpneriet ble opprettet i 1905, med telefonbestyrer "Anna Vangen" som poståpner. Postkontoret ble nedlagt etter 1997. Poststedet har nå «Post i butikk» på Shellstasjonen. Opphaug skole er reist i 1913. Skolekretsen har siden 1958 omfattet de samme områder som poststedet, ovenfor. Fra høsten 2006 er også Uthaug en del av skolekretsen. Ottersbo. Ottersbo er et boligområde, et tettsted og en grunnkrets, tidligere et landbruksområde, øst i Ørland kommune i Sør-Trøndelag, nær Austråttborgen, Austråttgården og Stjørnfjorden. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Boligfeltet ble utbygd i perioden 1977-80. Grunnkretsen heter Austrått, etter borgen. Området var inntil 1960 egen skolekrets, "Østråt skole", men sogner nå til Opphaug skole, og regnes som en del av tettstedet Opphaug. Det gamle skolehuset er grendehus. "Borgen barnehage" ligger på Ottersbo. Nær boligområdet ligger bygdeborgen Borgklinten fra folkevandringstiden, skihytta "Yrjarheim" (eller "Yrjarhytta"), Forsvarets forhåndslager, Austråttborgen, Ottersbo pukkverk og myrer som tidligere har vært brukt til torvtaking. Ottersbo har postadresse 7140 Opphaug. "Østerodd poståbneri" ble opprettet før 1937, med Austråttborgens eier "Ove Bjelke Holtermann" som postbestyrer. Poståpneriet ble nedlagt i 1872. "Østeraat brevhus" var i drift 1909-1914. Nanjingmassakren. Nanjing-massakren, også kjent som Voldtekten av Nanjing'", var en japansk krigsforbrytelse i Kina under den andre kinesisk-japanske krig. Det antas at i Kina ble inntil 300 000 sivilister og krigsfanger myrdet, i flere tilfeller på svært brutale måter; henrettet i full offentlighet og med den internasjonale pressen til stede. De ble skutt, halshugget, brent i hjel, kokt, bundet sammen med piggtråd og kjørt over av tanks, slaktet med maskingevær eller kastet i elva. Mellom 20 000 og 80 000 kvinner og småjenter ble voldtatt av japanske okkupasjonsstyrker i det som har fått betegnelsen verdenshistoriens største massevoldtekt. Massakren fant sted i tiden etter at japanske styrker erobret Kinas hovedstad Nanjing (Nanking) den 13. desember 1937 og varte i seks uker. På japansk side benektes det at overgrep av noe større omfang fant sted. Bakgrunnen. Andre verdenskrig startet i Asia. Japans militære diktatorer hadde lenge sett på Kina som sitt viktigste mål for sine keiserlige og ekspansjonsmessige ambisjoner. Japanske styrker invaderte og okkuperte Mandsjuria nordøst i Kina 1931, og opprettet marionettstaten Manchukuo. Kinas siste keiser ble avsatt i 1912, men nå bad Pu Yi om å få bli keiser i den nye vasallstaten. Han håpet nok å bli tatt imot med jubel fra de 30 millioner kineserne. I stedet ble han møtt av en mur av taushet. Den kinesiske regjeringen krevde Pu Yi arrestert for landsforræderi, men det ble han ikke – i stedet skulle han snart få overvære den japanske hærens grusomheter mot hans folk. Etter selv å ha forårsaket Hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937, invaderte japanerne Kina og tok Shanghai 12. november og den keiserlige hovedstaten Nanjing 13. desember. Tallrike grusomheter ble begått på vei til Nanjing, men de var ingen ting mot de ødeleggelsene, grusomhetene og det blodbadet som japanerne slapp løs på den forsvarsløse byen etter at de hadde jaget de kinesiske styrkene bort. Overgrepet på kinesiske kvinner. Kvinner ble drept i vilkårlige terrorhandlinger og utførelse, men det store flertallet døde etter lengre tids uutholdelige gjeng-voldtekter. Overlevende japanske veteraner hevdet at hæren offisielt forbød voldtekt av fiendens kvinner, men samtidig oppfordret hæren soldatene til å drepe sine ofre etterpå. Iris Chang siterer en soldats erindring om at «det ville være greit om vi bare voldtok dem. Jeg vil ikke si at det var ok, men vi har alltid knivstukket og drept dem fordi døde kropper ikke snakker... Kanskje mens vi voldtok henne, så vi på henne som ei kvinne, men da vi drepte henne, tenkte vi bare på henne som en gris.» Kenzo Okamoto, en japansk soldat, minnes: «Fra og med vi landet på Hangzhou havn, var vi sultne på kvinner. Offiserene utstedte en grov regel: Dersom du roter med en kvinne, drep henne etterpå, men ikke bruk bajonett eller rifleskudd. Hensikten med regelen var nok å skjule hvem som utførte drapet. Den militære koden med sin straff for henrettelser var tomme ord. Ingen ble noen gang straffet. Enkelte offiserer var enda verre enn soldatene», skriver Yin og Young. Et øyenvitne, Li Ke-hen, rapporterte: «Det er så mange kropper i gatene, ofre for gruppevoldtekt og drap. De var alle kledd nakne, brystene var kuttet av, de hadde etterlatt et forferdelig mørkebrunt hull, noen av dem stukket med bajonetter i magen, så innvollene veltet ut; noen hadde en rull med papir eller en trebit stappet inn i deres vagina». John Rabe, en tysk (nazist)forretningsmann opprettet en "sikkerhetssone" i byens internasjonale strøk og slik reddet han tusenvis av kinesiske liv. Selv om unge og konvensjonelt attraktive kvinner var mest utsatt, var ingen kvinne trygg for voldtekt og utnyttelse (ofte filmet som suvenirer) og sannsynlige drap etterpå. «Grupper på tre til ti angripende soldater begynte ved å reise gjennom byen og stjele alt det var verdt å stjele. De fortsatte med å voldta kvinner og jenter og drepe alt og alle som gjorde motstand, også de som forsøkte å løpe bort fra dem eller tilfeldigvis var på feil sted til feil tid. Det var jenter under 8 år og kvinner over 70 år som ble voldtatt og deretter, på den mest brutale måten, slått ned og banket opp», skriver Chang. I tillegg til dem som ble drept etter slike overgrep, påpeker historikeren David Bergamini at «mange umodne jenter ble sluppet løs i en så mishandlet tilstand at de døde en dag eller to senere... Mange unge kvinner ble rett og slett bundet til senger som fast inventar tilgjengelig for enhver. Når de ble for sutrete eller for syke til å vekke begjær, ble de rett og slett drept. I smug og parker lå likene av kvinner som til og med etter døden, var vanæret og mishandlet på det grusomste». Ikke alle ofrene for voldtekt var kvinner. «Kinesiske menn ble ofte tvunget til å utføre en rekke seksuelle handlinger med andre menn eller dyr foran leende japanske soldater,» skriver Chang. «Minst en kinesisk mann ble drept fordi han nektet å bedrive nekrofili med liket av en kvinne i snøen. Japanerne var også glade i å prøve å tvinge menn som hadde tatt livsløftet om å leve i sølibat til å delta i seksuelle handlinger eller samleie... Japanerne hadde en sadistisk glede i å tvinge kinesiske menn til å begå incest; fedre til å voldta sine døtre, brødre sine søstre, sønner sine mødre... De som nektet, ble drept på stedet». Overgrepet på kinesiske menn. Den 5. desember, til og med før Nanjing falt, utstedte prins Yasuhiko Asaka – onkel til keiser Hirohito – en hemmelig ordre om å «drepe alle fanger». Da Nanjing ble tatt, «ble menn blant flyktningene som var i i militær alder tatt til fange,» uansett om de var soldater eller ikke. På bryggene langs Yangtze-elva, ble titusenvis av disse fangene – opptil 150 000 i alt – massakrert med kaldt blod. En ordre utstedt til det 66. regiments første bataljon 13. desember lyder: «... mottatt ordre fra regimentskommandoen om å etterkomme pålegg fra brigadesjefens hovedkvarter, alle krigsfanger skal henrettes. Metode for henrettelse: del fangene inn i grupper på et dusin. Skyt for å drepe separat.... Det er besluttet at fangene skal fordeles jevnt mellom hvert kompani... og å bli brakt ut fra fengselet i grupper på 50 for å bli henrettet.... Områdene omkring skal være tungt bevoktet. Våre intensjoner er absolutt ikke å bli oppdaget av fangene. Hvert kompani skal fullføre forberedelsene innen 05:00. Henrettelsene skal starte klokka 05:00 og være ferdige innen 07:30», skriver Yin og Young. Ifølge Iris Chang tok «Japanerne alle menn de oppdaget til fange, unnlot å gi dem vann eller mat i flere dager, men lovet dem mat og arbeid. Etter dager med slik behandling bandt japanerne sammen håndleddene til sine ofre med stålwire eller tau og førte flokken ut til isolerte områder. Mennene var for trøtte eller dehydrerte til å gjøre opprør, og ble villig med da de regnet med å bli matet. Innen de oppdaget maskingeværene, de blodige sverdene og bajonettene i hendene på ventende japanske soldater, fulle massegraver toppet av likene til de mennene som var der før dem, var det allerede for sent å rømme». Japanerne arrangerte draps-konkurranser, blant annet «en konkurranse for å avgjøre hvem som kunne drepe raskest. En soldat sto klar med et maskingevær, klar til å meie ned alle som forsøkte å løpe, de åtte andre soldatene var delt i par som dannet fire separate lag. I hvert lag var det en soldat som halshugget fangene ved bruk av et sverd, mens den andre plukket det opp og kastet det til side i en haug,» skriver Chang. Tortur ble også påført mennene som var tatt til fange. «Japanerne begravet dem levende, halshugget dem eller kuttet av dem ben eller armer, men utført også andre varianter av tortur. Over hele byen spikret de fangene til planker eller surret dem inn i piggtråd og kjørte over dem med tanks, korsfestet dem til trær eller elektriske stolper, skar strimler av kjøtt fra dem og brukte dem som øvingsdukker for å få bajonett-trening. Minst hundre menn fikk øynene stukket ut og nese og ører hakket av før de ble satt fyr på. En annen gruppe bestående av to hundre kinesiske soldater og sivile ble strippet nakne, bundet til søyler og dører ved en skole, og deretter gjentatte ganger knivstukket av zhuizi – spesielle nåler med håndtak på – i deres organer, inkludert munn, hals og øyne... Japanerne samlet store folkemengder som ble ofre for massebrenning. I Hsiakwan [langs Yangtse] bandt en japansk soldat kinesiske fanger sammen ti og ti om gangen og dyttet dem ned i en grop, der ble de sprayet med bensin og satt fyr på. […] Mange steder ble folk begravet levende, og småbarn ble kokt levende i olje …». Hvor mange døde? Etter krigen ble det satt ned en Internasjonal militærdomstol. Den skriver: «Det er indikasjoner på at det totale antallet sivile og krigsfanger som ble myrdet i Nanking og dens umiddelbare nærhet i løpet av de første seks ukene av den japanske okkupasjonen, var flere enn 200 000. At disse estimatene ikke er overdrevet, blir bekreftet av det faktum at begravelsesbyråer og andre organisasjoner telte flere enn 155 000 døde som de begravde... disse tallene tar ikke hensyn til de personer hvis lik ble ødelagt av brenning eller at de ble kastet i Yangtse-elva eller på annen måte avhendet av japanerne.» Videre sier domstolen: «Ifølge den japanske oberstløytnant Toshio Ohta sin uttalelse, at det mellom 14. desember og 18. desember ved den japanske kommandantens hovedkvarter i Nanjing havn ble kastet 100 000 døde, mens andre tropper kvittet seg med 50 000». I boka «The Rape of Nanking» sier Young og Yin at de mener de kan gå god for at ingen færre enn 369 366 personer ble drept. Det virkelige tallet, mener mange, er betydelig høyere. Voldtektene og voldtekt-drapene på kvinner var også av svimlende proporsjoner. «Visst var det en av de største massevoldtekter i verdenshistorien,» skriver Iris Chang. Hun påpeker at «det er umulig å fastslå det nøyaktige antall kvinner som ble voldtatt i Nanking. Estimater varierer fra så lite som tjue tusen til så høyt som åtti tusen». Hvem var ansvarlige? Høytstående medlemmer av den japanske overkommandoen bærer direkte ansvar for masseovergrepene i Kina inkludert keiser Hirohito, som tok alle de store militære beslutninger, inkludert beslutningen om å invadere Kina i 1937; Hirohitos onkel, prins Asaka, som utstedte ordren om å «drepe alle fangene» ble dermed den viktigste arkitekten bak mordene på Nanjings menn; general Yanagawa Heisuke; generalløytnant Nakajima Kesago, kommandør av den 16. divisjon, som "overvåket halshuggingen av to krigsfanger for å teste sitt nye sverd, og slik satte eksempel for sine tropper". Etterord. Massakrene og massevoldtektene i Nanjing fortsatte i seks uker, og strekker seg til januar 1938. Folkemordet ble erstattet av en brutal okkupasjonsmakt som fungerte som en marionett-autoritet, "Nanking selvstendige komite". Livet vendte tilbake til byen, og befolkningen stabilisert seg på rundt 700 000, to tredeler av antallet før krigen. I august 1945, etter atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki, overga japanerne seg til USA og andre allierte. Den andre verdenskrigen var over. I 1946–1947 ble krigsforbryterdomstolen gjennomført i Nanjing. «Bare en håndfull japanske krigsforbrytelser ble prøvd i Nanking,» bemerker Chang, «men de gav de lokale kinesiske borgerne muligheten til å lufte sine klager og få oppreisning». Tani Hisao, en kommandant for 6. divisjon, som hadde begått mange grusomheter i Nanjing, ble dømt til døden i mars 1947 og henrettet den påfølgende måneden. Den internasjonale militærdomstolen for Østen prøvde nesten 30 saker, inkludert Matsui Iwane, sjef for den sentrale styrken. Iwane, imidlertid – ifølge Chang – "kan ha tjent som syndebukk for voldtekten av Nanking da han var en sykelig og skrøpelig mann som led av tuberkulose, Matsui var ikke en gang i Nanking da byen falt". Han ble likevel henrettet sammen med seks andre "klasse A" krigsforbrytere i dette japanske alternativet til Nürnberg-domstolen. General Yanagawa Heisuke og generalløytnant Nakajima Kesago, to av de viktigste japanske feltkommandantene med ansvar for okkupasjonen av Nanjing, døde av naturlige årsaker i 1945, og kunne ikke straffeforfølges. Kontroversielt fikk den japanske keiserlige familien, inkludert keiser Hirohito og prins Asaka, immunitet. Et bevisst forsøk er gjort av "revisjonistene" i Japan for å nekte eller nedtone involveringen av det japanske militæret i de massive overgrepene under andre verdenskrig. I september 1986 refererte den japanske utdanningsministeren, Fujio Masayuki, til Nanjingmassakren som «bare en del av en krig». I 1988 ble en 30 sekunders scene som skildrer voldtekten av kvinner i Nanking, fjernet fra Bernardo Bertoluccis film "The Last Emperor" av filmens japanske distributør. Utdanningsdepartementet i Japan beordret i 1991 "de lærebokansvarlige om å fjerne alle referanser til tallene for kinesisk drap under voldtekten på Nanking, fordi myndighetene mente det ikke var tilstrekkelig bevis for å bekrefte tallene". General Nagano Shigeto, veteran fra andre verdenskrig, ble utnevnt til justisminister våren 1994 og fortalte en japansk avis at «Nanjing-massakren og alt rundt var ren fabrikasjon». Inntil den nylig fornyete interessen for Nanjingmassakren, ville overgriperne og deres etterlatte stort sett vært glemt. «Etter krigen klamret flere av de overlevende seg til håpet om at deres regjering ville forsvare dem ved å kreve japanske erstatning og en offisiell unnskyldning.» Dette håpet ble imidlertid raskt knust da Folkerepublikken Kina inngikk en allianse med den japanske regjeringen for å skaffe seg internasjonal legitimitet, og annonserte at de hadde tilgitt Japan. «Til tross for det faktum at Kina aldri har signert en avtale med den japanske regjering, er de i sin rett til å søke nasjonal oppreisning for krigens forbrytelser,» ingen slike oppreisninger er søkt – eller tilbudt. Kinesere i utlandet har imidlertid utøvd økende innsats. «I 1990-årene ble en rekke romaner, historiske bøker og avisartikler spredt om -voldtekten av Nanking... The San Francisco skolekrets har inkludert historien om Nanjing-massakren i læreplanen, og det er utarbeidet planer blant kinesiske eiendomsutviklere om å bygge et kinesisk holocaust-museum». Chang konkluderer i sin bok: «Japan bærer ikke bare den rettslige byrden, men moralske forpliktelse til å erkjenne det onde som de begikk ved Nanjing. Som et minimum må den japanske regjeringen utstede en offisiell unnskyldning overfor ofrene, betale oppreisning til mennesker som fikk livet ødelagt av urolighetene, og utdanne framtidige generasjoner av japanske borgere om de sanne fakta om massakren. Disse langsiktige punktene er avgjørende for å gi Japan respekt fra det internasjonale samfunnet – og for å oppnå at et mørkt kapittel historie blir lukket». Fotografi. Et stort antall ekte fotografier fra massakrene foreligger og var i omløp allerede kort tid etter at massakren var over. Det skyldes at mange japanske soldater selv tok bilder av sine egne og andres handlinger og benyttet seg av fotoforretninger i Shanghai for å få dem fremkalt. Shanghai var bare delvis okkupert, de utenlandske konsesjoner var fremdeles friområder, og vestlige journalister befant seg der. Ansatte ved fotolaboratoriene laget duplikatavtrykk av negativene og spredte dem blant journalistene. Hannah Ryggen. a> i Trondheim har den største samlingen av Ryggens kunst Hannah Ryggen (født "Jönsson" 21. mars 1894 i Malmö, død 2. februar 1970 i Trondheim) regnes blant de fremste vevkunstnerne i Norge. Hennes banebrytende innsats endret billedvevens rolle fra dekoraktivt kunsthåndverk til ekspressiv billedkunst. Det meste av sitt skapende liv – 1924 til 1957 – bodde hun i kystkommunen Ørland i Sør-Trøndelag, hvor hun bodde på småbruket "Ryggen" sammen med ektemannen Hans Ryggen, som selv var en anerkjent maler, og datteren Mona. Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Flere har reflektert over at hun «med sitt heftige temperament og sin sterke meddelelsestrang skulle tilbringe en vesentlig del av sitt liv med å veve store billedtepper, den mest tidkrevende av alle formidlingsformer». Forklaringen som gis er vanligvis at den tidkrevende prosessen må ha virket disiplinerende på engasjementet og visjonen, likevel skjedde dette uten at brodden i budskapet sløves. Hun var lidenskapelig anti-fascist, anti-militarist, feminist og humanist. Hennes arbeider betegnes som en «sensasjonell tendenskunst», og sies å uttrykke «en varm humanisme og en følelsesmessig deltagelse i samtidens problemer». Biografi. Hannah var et av tre barn av kokka "Karna Jönsson" og verkstedarbeideren "Gunnar Jönsson", tidligere sjømann. Foreldrene var henholdsvis 40 og 29 år gamle da Hannah ble født. Hun merket tidlig en lyst til å bli skapende kunstner, men valgte likevel først et annet, tryggere yrke. Hun arbeidet som lærer i 11 år, fra hun var 19 til hun ble 30 år gammel, ved Johannesskolan i Lund og ved Pildammskolan i Malmö. Hun mistrivdes som lærer. Mens hun var lærer søkte hun privat tegne- og maleundervisning, først hos sin tidligere lærer og senere i seks år hos den danske maleren Fredrik Krebs i Lund. Hannah reiste ukentlig mellom Malmö og Lund for å følge Krebs' undervisning. I denne tiden stilte hun etter hvert ut, og solgte flere bilder. Hun knyttet også et livsvarig vennskap til det barnløse ekteparet Krebs. Sommeren 1922 fikk hun et stipend, og sammen med oppsparte midler var dette nok til at hun kunne reise ut i Europa, for å se kunst. I Dresden tok hun inn på pensjonat Wagner, og møtte ved et tilfelle to norske malere idét hun gikk inn i feil rom. De to norske malerne, én av dem er Hans Ryggen fra Ørland, tok henne med på en nattevandring i Dresdens park Grosse Garten, langs innsjøen Carolasee og før kvelden var omme hadde Hannah og Hans festet seg ved hverandre. Hun besøkte ham på Ørlandet sommeren 1923, og de giftet seg hos byfogden i Oslo i september 1923. Da var allerede datteren Mona underveis. I 1924 brøt hun opp fra lærergjerningen og hjembyen, og flyttet til «stugan» på Ryggen. a>. Gården Ryggen ligger nær veikrysset til venstre Hans og Hannahs hjem ble revet i 1978 Småbruket Ryggen var på 19 mål. På denne plassen hadde de, ved siden av kunstnergjerningen, husdyr helt fram til 1945: ku, hest, sau, gjess og høns. Plassen fikk innlagt strøm først i 1944, og hadde heller ikke innlagt vann. Det er ingen grunn til å oppfatte stedet og paret som isolert. Paret leste aviser, tidsskrift og bøker, og var engasjert opptatt av samtidens kunst, samfunn og politikk – noe som gjenspeiles i hennes kunst. Hannah holdt kurs i veving og plantefarging flere steder i regionen, og de hadde vanlig omgang med naboene og med bygdens kondisjonerte, og fikk etterhvert et vidt kontaktnett av kunstnerkolleger og kunstvenner i inn- og utland. Annen verdenskrig ble en anstrengende periode på flere måter. Ørland ble svært påvirket av krigen, med militær flyplass, stort tysk troppenærvær og flere fangeleirer med russiske og serbiske krigsfanger. Alt dette bragte storkrigen inn i hverdagen til de fleste ørlendinger. Hans Ryggen deltok i motstandsarbeid, og smuglet våpen. Han ble arrestert natt til 27. mai 1944, og satt først på Falstad, senere i Grini fangeleir og de siste månedene i en arbeidsleir på Mysen før han kom hjem 11. mai. Forholdet til datteren Mona (født i 1924) var vanskelig. Datteren hadde epilepsi, vantrivdes på hjemstedet og kan trolig ha følt seg annerledes som datter av et kunstnerpar. Kombinasjonen av sykdommen og et komplisert forhold mellom mor og datter preget hele den lille familien. Temaet behandles i destillert form i Hannahs teppe "Mors hjerte" (1947) som beskrives som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg - det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker». Ektemannen Hans døde i desember 1956. Paret hadde da bestemt seg for å flytte til Trondheim. Hannah hadde fått flere monumentaloppdrag som ikke lot seg løse med den vevstolen og det arbeidsrommet hun hadde tilgang til på hjemgården. Hun flyttet til Trondheim tidlig i 1957, fant en leilighet på Lade og fikk et arbeidsrom for veven i Sukkerhuset i E.C. Dahls bryggeri på Kalvskinnet. Her arbeidet hun først med "Vi lever på en stjerne" til Regjeringsbygningen. I forbindelse med at hun i 1965/66 arbeidet med monumentalteppet "Trollveggen" til en stor møtesal i et nytt bygg på Blindern, bodde hun en kort periode i Oslo, og hadde atelier i Oslo Rådhus. Hun mistrivdes i hovedstaden og vendte hjem til Trøndelag våren 1966. De siste årene av livet hadde hun et atelier på loftet i Trondheim katedralskole. Trondheimsfotografen Thor Melhuus tok i 1969 en mye brukt serie portretter og studier av henne i arbeid med veven, som ble fotografert i dette atelieret. Allerede høsten 1965 hadde hun hatt et første «bo-oppgjør», og gitt bort flere tepper til museer: Teppet "Grini", fra ektemannens fangenskap, ble gitt til Trøndelag Kunstgalleri, dit hun tidligere hadde gitt mange av hans bilder. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum fikk 7 tepper den gang. Hun hadde svekket helse de 4-5 siste årene av livet, og ble for alvor syk jula 1969 mens hun besøkte datteren Mona i Sverige. Hun døde til slutt på Regionsykehuset 2. februar 1970 etter noen ukers sengeleie. Det siste bildet hun rakk å fullføre sto ennå i veven da hun døde. Det er et kvinnehode, som tydelig ligner på henne selv, mot en varm rød bunn. Hun ble begravet ved siden av sin mann på Ørland kirkegård. Begravelsen var beskjeden, slik hun selv hadde ønsket det. Vevens tradisjon og teknikk. Både i Norge og Sverige hadde det rundt århundreskiftet vært en renessanse for billedveven. I Norge hadde to tradisjoner stått side ved side: maleren Gerhard Munthe tegnet kartonger til bilder som ble vevet av andre, anonyme, kvinner; mens den autonome Frida Hansen skapte seg en egen tradisjon i art nouveau-stil. I Sverige laget tegnere som Carl Larsson, Alf Wallander med flere kartonger med natur og sagn som tema. I Hannahs ungdom ble Stockholms stadshus og konserthus dekorert med vevnader, og rundt 1930 ble det laget store vevnader til Stockholms stadsbibliotek, Göteborgs konserthus og Linköpings domkyrka. Det meste av vevkunsten var basert på den todelte prosessen: veveren, som regel en kvinne, var en håndverker som vevet tepper på bakgrunn av tegnede «kartonger» utført av billedkunstnere, oftest menn, som ikke hadde noen tilknytning til det håndverksmessige ved veven. Hannah Ryggen brøt med dette på flere måter. For det første hadde hun selv fullstendig kontroll over motiv og format, men hun utførte også selv alle prosesser fra karding, spinning og farging, frem til ferdig teppe. Insisteringen på det håndverksmessige i teppene var et sentralt element i hennes arbeidsmåte. At hun selv fremstilte garn og farget det, gjorde at hun kunne følge sammenhenger fra plantenes finnested, styre fargenes intensitet gjennom fargeprosessen, kalkulere med fargenes falming over tid og skape et helhetlig uttrykk hvor hun selv sto inne for både detaljene og helheten. Det meste av sin karriere arbeidet hun på en oppstadvev som målte 2x3 meter, som ektemannen Hans hadde utviklet og snekret sammen for henne. Uten skisser. Hun arbeidet konsekvent uten skisser eller nedskrevne forhåndsplaner for teppene. Dette var i overveiende grad svært vellykket og framstår som et integrert element i hennes kunstneriske uttrykk. En sjelden gang kunne det imidlertid gi seg spesielle utslag. Teppet "Kaj Munks død" (1946) var opprinnelig bestilt i 1943 til den planlagte Bakkehaugen kirke på Tåsen i Oslo. Teppet preges av at «kunstneren ikke var vant til å arbeide etter oppgitte mål, og komposisjonen bærer preg av plassmangel». Albert Steen siterer Ryggen og føyer til sin egen kommentar Totrådet spælsaugarn farget med planter. Fargingen. Ryggen arbeidet hovedsakelig med selvspunnet ull, selvfarget med naturfarger. Etterhvert som oppdragene økte på i etterkrigstiden måtte hun bruke andre til å spinne for seg, men hun utførte hele tiden fargingen selv. For Hannah Ryggen var det en integrert del av hennes totale uttrykk at hun skulle farge garnet selv. Både vevteknikk og plantefargingens teknikk var noe hun eksperimenterte med gjennom 1920-tallet, slik at hun fremsto som fullært rundt 1930. Hun likte selv å fremstå som fullt ut selvutviklet, men det er kjent at hun hadde med seg en håndskrevet oppskriftsbok som kan ha vært et arvestykke i familien, og at hun gjorde seg kjent med norsk faglitteratur om emnet. På 1930-tallet holdt hun flere kurs i plantefarging i Ørland og nabokommunene. Sammen med ektemannen og dattera samlet hun gjennom sommeren planter, lav, bark og røtter til farging. Hun kokte utendørs, og brukte en jerngryte til mørke farger og en kobbergryte til gule og røde farger. Hun sa selv ved flere anledninger at hun bare brukte svært få farger («bare potteblått, och bara fyra røda farver»), men selv om hun arbeidet med rene fargeflater er det lett å påvise at utvalget av farger var noe større enn dette. Mest legendarisk er Hannah Ryggens bruk av fargen potteblått, både fordi den er dominerende i mange av bildene hennes, og på grunn av den spesielle prosessen som involverte medvirkning fra alle familiens gjester. Næss sier at blått er hovedfargen i svært mange av bildene hennes, og at den står for det positive i livet, for lengsel og drøm. Ofte er hun selv i blått når hun er i bildene. Fargen potteblått fremstilte hun i en selvutvikling, delvis hemmelig prosess. Hun blandet fargestoff indigo, urin gjæret i sola og en hemmelig ingrediens. Næss gjetter at den hemmelige ingrediensen kan være appelsinskall. Urinen måtte være mannsurin, ettersom kvinneurin inneholder eggehvitestoffer som påvirker gjæringen. Alle mannlige gjester som besøkte familien måtte bidra med sin skvett til spannet som siden ble råmateriale i farginga. Rødfargene laget hun noen ganger av røtter av kvitmaure, men ofte måtte hun kjøpe krapp eller cochenille på apotek. I teppet "Grini" (1945) bruker hun alle fire ulike rødfargene som hun regnet som sin basispalett: kvitmaure, krapp, cochenille og laven korkje. Gulfarger i mange varianter fremstilles av planter, som røsslyng. Både rødt og gult garn kan etterfarges med blått for å få lilla eller grønt garn. I det politiske teppet "Blod i gresset" (1966) har hun for én gangs brukt kjemiske farger, for å fremheve den dyprøde brutaliteten i USAs krigføring i Vietnam. Rene fargeflater. De fleste og mest kjente av Ryggens tepper er vevd med rene fargeflater. De første teppene ble utført annerledes, men overgangen fra lasering til rene flater kan tidfestes til mellom "Fiske ved gjeldens hav" (1933) og "Vi og våre dyr" (1934). I "Fiske.." arbeider hun med en laserende teknikk hvor både hav, jord og himmel spiller i flere farger. Fra og med "Vi og våre dyr" arbeidet hun med rene, ensfargede flater. Hennes første tepper er laget i gobelinvev, og deretter fulgte en kort periode med flossvev fra 1930-33 før hun festet seg ved det uttrykket som skulle bli hennes eget. Eksempler på flossvev er "Herremannen" (1930) og "Paris' dom" (1933). Når hun i noen tilfeller senere henter inn igjen floss, eller bruker andre materialer, er det for å få fram spesielle effekter. I noen senere tepper legger hun inn ullfloss for å skape effekter: I "Karsten i vevhimmelen" (1953) er ullfloss lagt inn i veven flere steder for å skape en effekter av skyer; i "Peter Dass" (1940) er en flossvevet matte (en båtrye) montert som midtparti i et todelt teppe, for å illudere havet. Noen ganger vever hun i ull i vekselvirkning med lin, slik som i "En fri" (1947-48), hvor vekselvirkningen er med på å gi bildet en relieff-virkning. Tradisjonell billedvev har sin egen estetikk Veven som maleri. Vevkunsten hadde historisk sett sin egen estetikk, og sine egne motiver. Gerhard Munthe hadde hevdet prinsippet om at veven måtte bindes til flaten, stilisert og uten perspektiviske virkninger. Baldisholteppet og gammel norsk billedvev var idealet. Ryggen fanget opp dette, og knyttet seg dessuten til estetikk og komposisjonsteknikker som hun fant i samtidens malerkunst. Likhetstrekk med samtidens freskomaleri, ekspresjonistenes «brutale primitivisme» og malere som Arne Ekeland og Kai Fjell er påtagelige. Sammen med disse to blir hun beskrevet som forløper for modernismen i norsk billedkunst. Flatemaleriet ble alment akseptert i Norge i 1920- og 1930-årene, med gjennombruddet for monumentalmaleriet i mellomkrigstiden. Randi Nygaard Lium sier at den som søker «paralleller til Hannah Ryggens arbeidsmetode, skal man gå til datidens avantgardistiske maleri, blant annet den abstrake ekspressjonisme i USA og Cobra-maleriet som var et samarbeid mellom danske, belgiske og hollandske malere i 1940- og 1950-årene». Arve Moen tolker også Ryggens arbeider i lys av samtidens malerkunst «På bakgrunn av strømninger i moderne maleri, kampen mellom abstraksjon og ekspresjon på den ene side og en tillempet naturalisme på den annen, er det høyst spennende å få dokumentert et standpunkt som Hannah Ryggens. Hun har lært meget av nåtidsmaleriet, men har, takket være vevens naturlige krav kunnet ta skrittet frem til et absolutt flate-bilde». Ryggens tidligere bilder – som "Evas datter" (1922) og "Synderinnen" (1926) oppfattes som utypiske for Ryggen ikke bare på grunn av fargevalget, men mest fordi hun i disse bildene brukte tradisjonelle teknikker for perspektiv og komposisjon. Fra 1920-årenes læretid tok det kort tid før hun på 1930-tallet framsto som bevisst på sin egen teknikk: fra det naturalistiske beveger hun seg over et mer abstrakt formspråk, hvor alle elementer i bildene trekkes inn i flaten. Budskap i bildene: humanisme og anti-militarisme. Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Kvinneskjebner og andre skjebner. Allerede fra hennes første større arbeider, som "Synderinnen" (1926), var det klart at Ryggens kunst ville bli en engasjert tendenskunst. Inntrykket ble forsterket gjennom gjennombruddsarbeider som "Fiske ved gjeldens hav" (1933). Teppet skildrer en pengeinnkrever, hans bortskjemte og velnærte kone, og flere fiskerbønder som kjemper for eget og familiens liv i og ved «gjeldens hav». Oppe til høyre i bildet kommer en doktor inn, bare for å konstatere at en av bøndene allerede er død av utmagring. Teppet "Ugift mor" (1937) er et annet monumentalarbeid. Teppet bygger som mange av hennes arbeider, på faktisk hendelser: i dette tilfeller flere historier om kvinner som overvinner sosial fordømmelse og fattigdom for å kjempe for sine barns velferd. Kvinnen i midtpartiet omgis av menn som er ute i ulike ærend. Velasquez' InfantinoFra ca 1935 stammer også tre tepper med svært ulike kvinneskildringer, som har det til felles at de skildrer kvinner prisgitt sine omgivelser: "Geit-Gurianna" skildrer en legendarisk fattigkone fra Ørland mens "Gull-lammet Iselin" viser en ung kvinne og hennes kavaler. "Ifantinnen" er et lite teppe inspirert av Diego Velasquez' "Infantino" (1659), vevet som et mellomarbeid. Med teppet "En fri" (1947/48) ga hun en tvetydig skildring av samlebåndsmenneskene. Hovedmotivet i teppet er en vertikal strøm av mynter og ansikter som illustrerer økonomiens og samfunnets samlebånd. Midt i dette stå statsministeren, Gerhardsen, som representant for samfunnsnytten i tredemølla. Tittelpersonen, den frie, står nederst til høyre i bilder, bærende på en stor gul blomst. Han har befridd seg fra samlebåndet, og står på egne ben. Teppet "Svan" (1954) er en vakker skildring av kjærligheten, med en mann, en kvinne og et barn. Kvinnens ansiktsuttrykk er mest ambivalent, og det er kjent at Ryggens inspirasjon var en betrodd historie om en kvinne som elsket en mann hun ikke kunne få. Teppet ble vevet mens Ryggen leste romaner av D.H. Lawrence: "Sønner og elskere" og "Lady Chatterleys elsker". Helt fram til hennes siste år, var kvinnekamp og kvinnestolthet bærende elementer i alle hennes bilder, og alle tema – enten det gjelder antimilitarisme, kunsten eller livets storhet – gjennomsyres av kvinneperspektivet. I så måte er det betegnende at to av hennes siste arbeider var "Koblersken" og "Gesandt" (begge 1968), har et kvinnetema. "Koblersken" er en replikk til Vermeers "De koppelaarster" (1656), med en friere kvinneskikkelse enn hos Vermer. "Gesandt" er en hyllest til Sveriges nedrustningsminister Alva Myrdal, og viser en trygg, oppreist kvinne omgitt av ild og gjerder. «Timen nærmer seg»; 1935–45. Ryggens definitive gjennombrudd kom på en utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo, i januar-februar 1939, hvor hun stilte ut sammen med Gudrun Anker og Synnøve Aurdal. Blant bildene på denne utstillingen finnes en rekke arbeider hvor Ryggen behandler de politiske urolighetene i verden, særlig knyttet til fascismens fremvekst i Spania, Tyskland og Italia. Med tepper som "Synderinnen" (1926) og "Fiske ved gjeldens hav" hadde Ryggen tidlig signalisert et radikalt engasjement mot undertrykking, men fra 1935 utvider hun engasjementet. Seismografen er innstilt og hun fanger opp urett og overgrep ute i verden. Med teppet "Etiopia" gir hun en engasjert kommentar til Italias angrep på det afrikanske landet. Teppet har form av en frise, og her avbilder hun historiens aktører: keiseren, ambassadøren som løy, krigere med spyd, og «det brede, brutale ansiktet til Mussolini» Her er en rad oppstrakte hender, og en sort kriger som gjennomborer Mussolinis hode med et spyd. Da teppet i 1937 ble utstilt på Verdensutstillingen i Paris valgte arrangørene å folde vekk teppets høyre felt, det med Mussolinis hode, slik at teppet ikke skulle krenke Italia. I teppet "Drømmedød" (1936) skildrer hun undertrykkelsen i Nazi-Tyskland. Teppet er inspirert av Carl von Ossietzkys fangenskap. Ossietzky er selv avbildet i teppet, i dets øverste venstre felt. Teppet er laget på samme måte som Etiopia-teppet, med et motivfelt øverst og et bunnfelt med færre farger og motiv-element. Det øverste feltet er delt i tre: til venstre Ossietzky og andre fanger bak gitter; til høyre et tilsvarende felt med ansikter bak gitter. Her står Albert Einstein som prøver å presse seg ut mellom gitteret for å rømme til frihten. I midten henger en navnløs, vergeløs og skoløs fange som pines og kveles av trioen Hitler, Göring og Goebbels. De tre har blodrøde ansikter og hender, i tråd med Ryggens vanlige fargesymbolikk hvor rødt representerer ondskap. Fra samme år (1936) stammer "Hitler-teppet", mens "Lise Lotte Hermann" (1938) forteller historien om et annet offer for det tredje riket. Teppet "La Hora se aproxima – timen nærmer seg" (1938) har blitt beskrevet som «Hannah Ryggens svar på Guernica» av de fleste kunsthistorikere. I teppet skildres tre sider ved krigen: Til venstre Franco, som bærer en demoniserende, sort maske; i midten skyttergravenes offer; og til høyre en naken, branngul mann som symboliserer folkets sårbarhet, kraft og seiersvilje. Vennen Odd Hølaas, skriver senere at Teppet "Gru" (1936) har også sitt motiv fra den spanske borgerkrigen. a> etter bombingen i april 1940 Familien Ryggen reagerte med samme forferdelse som de fleste andre på angrepet på Norge i 1940. Hannahs arbeider under okkupasjonen ble en en rekke oppbragte skildringer av krigens gru og hærmaktens brutalitet. Det første teppet som dateres til krigsårene er "Freiheit" (1941) som skildrer henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. I bildet er det tre figurer: til venstre dommeren, med ulveham over soldatuniformen; til høyre dødsengelen som holder et fat med de to martyrenes hoder; i midten en korallrød Kristusfigur som symboliserer lidelsen, de pinte og korsfestede og martyrene som mistet livet i frihetskampen. Ryggens mest kjente teppe fra krigen er "6. oktober 1942". Bildet er en collage over flere inntrykk fra krigstiden: I det venstre feltet finnes mordet på teatersjef Henry Gleditsch, som ble begått denne datoen. Gleditsch er kledd som doktor Relling, den rollen han spilte denne tiden. Hans kone Synnøve kneler ved mannens side, kledd som Maria Stuart, en av teaterrepertoarets tragiske kvinneroller. Bak skuespillerne står en naken mann bundet til en påle. Han var en serbisk krigsfange som ble torturert og henrettet i fangeleiren ved Austrått mens Hannah arbeidet med teppet. Over disse henger Hitler som en flyvende demon, bevæpnet med en pistol. Han omkranses av hodene til Hamsun og Quisling. I det høyre feltet befinner Mona, Hans og Hannah seg i en båt, på veg mot England. Drømmen om flukt til friheten var levende for mange, også for familien Ryggen. Båten er svart og dekket med roser, en assosiasjon til en likkiste, noe som understreker risikoen ved reisen. over båten henger tre røde hoder, en av dem er muligens politiminister Jonas Lie. I teppets midtfelt står Churchill i et borgtårn, som det trygge midtpunkt i en urolig verden. Teppet har blitt karakterisert som «som helhet ikke vellykket» formelt sett men likevel med «ekspressiv styrke». Teppet "Grini" (1945) og viser ektemannen Hans i fangeuniform på Grini fangeleir, mens han maler dødningehoder for okkupantene. Bak ham er medfangene gjemt bak piggtråd, mens den ridende kvinnen til venstre er datteren Mona, som vil hente faren hjem. Teppet "Kaj Munks død" (1946) ble påbegynt i 1943 på bestilling fra Bakkehaugen kirke, som et av tre delmotiv i teppet "Livets salt". Bildets tre elementer skildret tre martyrer: motstandsmannen Laurits Sand, den danske presten Kaj Munk, og Hans Nielsen Hauge. På samme måte som i "Freiheit" knytter hun i "Kaj Munks død" en forbindelse mellom Kristus og frihetskampens martyrer. I teppet "Schweden" (1946) leverer hun en besk kommentar til det nazivennlige, angivelig nøytrale, hjemlandets politikk under 2. verdenskrig. Kunstnerliv. I tråd med hennes bruk av veven som personlige meddelelser, er det naturlig at flere begivenheter i hennes eget kunstnerliv er gjengitt i tepper, sammen med hilsener og kommentarer til andre kunstnere. Teppet "Det gjelder at arbeide" (1933) har en spesiell forhistorie: I 1931 ble hennes tepper avvist og utelatt da en vandreutstilling besøkte Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I teppet fremstilles museets direktør som St. Peter ved himmelrikets port, som avviser Hannah og en annen vevkunstner. Øverst i bildet svever imidlertid Roar Matheson Bye i rollen som Vårherre. Bye var intendant ved Trondhjems Kunstforening, og hadde rehabilitert Hannah Ryggen ved å invitere henne til å stille ut i kunstforeningen i 1933. Teppet ble utstilt der. I "Hjemlige guder" (1951) leverer hun en syrlig kommentar til den rollen og makten Henrik Sørensen og Rolf Stenersen hadde i den norske kunstdebatten i samtiden. De to fremstilles som Odin og Tor; Sørensen med den ene hånden over Oslo rådhus, hvor han hadde avgjørende innflytelse over utsmykningen, og andre hånden rundt sin favorittmodell Tone Veli. Stenersen avbildes med Munchs hode i skyene bak seg. I "Livet glir forbi" (1938) skildres livet til den franske maleren Paul Gauguin, mens "Henrik Sørensen" og "Salvador Dali" avbildes i de udaterte teppene med samme navn. De to teppene "Trojansk hest" (1949) og "Picasso" (1956) er i dag montert sammen til ett hele og henger i statsrådssalen i regjeringsbygget. Teppene er også en kommentar til etterplaprere i samtidskunsten. I "Karsten i vevhimmelen" (1953) lar hun en muse bringe fram en gullkrone til maleren Ludvig Karsten, som var en av hennes egne favoritter. Pasifisme i etterkrigstiden. Ryggens anti-militaristiske engasjement vedble i etterkrigstiden. Flere av hennes mest kjente etterkrigstepper skildrer militarismens knugende virkning på menneskene. "Henders bruk" (1949) er allerede nevnt, med sitt møte mellom soldaten og fredsgudinnen. Teppet "Atomsen" (1952), som ble vevet mens norsk atomforskning var i sin begynnelse, skildrer den nonchalante, men skremmende diktatoren «H.K.H. Atomsen», med makt til å ødelegge verden. Teppet eies treffende nok av NTH. I "Grå figur" (1960/61) har hun skildret noe hun husket som en anekdote om av atombombeangrepets underligste konsekvenser: at skyggen av den drepte kan sees i støvet flere dager etterpå. I teppets sider er oppfinnerne av atombomben avbildet, med hvite kryss over ansiktene. Teppet, som eies av Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, er i stort format (300 x 235 cm). Med sin monumentale konsekvens gir det et virkningsfullt bilde av døden. Det like monumentale "Jul Kvale" (1956) er en engasjert skildring av den ene modige mot de mange. Kvale, som var vergerådsleder i Oslo kommune, var blant de første som signaliserte motstand mot norsk NATO-medlemskap. Ryggen avbildet han som den ene, oppreiste, som beskytter et barn. Hans motstanderne er en vev av lukkede ansikter, hvor kansleren Konrad Adenauer og utenriksminister Halvard Lange kan gjenkjennes. Det satiriske teppet "Blod i gresset" er på den ene siden et vekkerop om brutaliteten i USAs krigføring i Vietnam. I Det høyre feltet vises med satirisk konsekvens president Lyndon B. Johnson – skildret som en rød djevel med cowboyhatt – og hans hund. Ryggen var forarget over at amerikanerne virket mest opptatt av helsetilstanden til presidentens hund, på bekostning av livene som gikk tapt, på begge sider, i Vietnam. Dette teppet var den eneste gangen hun brukte kunstige, kjemiske farger til garnet. «Vi lever på ei stjerne» – menneskets storhet. Mange av Ryggens tepper var formet som en protest, men det finnes også flere tepper hvor hun hyller de gode kreftene i tilværelsen: freden, kjærligheten, menneskene, kunsten og vitenskapen, og livet selv. Teppet "En fri" (1947/48) er en tvetydig skildring av samfunnetsmaskineriet, samlebåndsmenneskene og frihetsmenneskene. "Henders bruk" (1949) er en mytisk skildring av en blåfarget fredsgudinne som rir frem over slagmarken, og får soldaten til å kaste sitt gevær og følge henne. Teppet var det første tekstilarbeidet som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet. "Ja, vi elsker" (1950) er en begeistret hyllest til festen Oslo under byens 900-årsjubileum. I bildet sees kong Haakon VII, byens ordfører Brynjulf Bull, en svane fra Dyre Vaas fontene på rådhusplassen, Hannah Ryggen selv, og radioreporteren Odd Hølaas, spillende på en cello. "Vi lever på en stjerne" (1958) var bestilt av arkitekt Erling Viksjø til vestibylen i den nye regjeringsbygningen. Teppet et både et av hennes største arbeider (400 x 300 cm), og et av de teppene hvor hun bruker flest farger – Næss teller elleve farger i alt, fem røde, fire blå, svart og grønt. Viktigere er det imidlertid at teppet framstår som et i egentligste forstand religiøst uttrykk for hennes livssyn, tro på mennesket og tro på kjærligheten. Hovedfargene i teppet er blått og svart, og hovedmotivet er en oval, inspirert av en 1600-tallsvevnad fra Gudbrandsdalen. Inne i ovalen møtes en mann og en kvinne, de er frie, trygge og modige i møtet med livet og hverandre. Rundt ovalen svever gjenkjennelige og mytiske himmellegemer. Teppet ble vevet mens de første sputnikene ble sendt opp i verdensrommet. På samme tid som hun vevet teppet skrev den svenske forfatteren Harry Martinson sin kosmiske diktsuite "Aniara". Teppet "Trollveggen" (1966) som henger på Universitetet i Oslo, og som måler 190 x 720 cm, er en mer pessimistisk, men like fullt storslagen hyllest til vitenskapen, musikkens og kunstens plass i samfunnet. Vitenskapen skildres her som «Såmannen» fra Jesu lignelse. Flere av hennes martyrskildringer kan også best forstås som hyllester til menneskenes verdighet. I sine egne bilder. Ryggen vevet seg selv inn i flere av teppene sine. Dette kan sees som et uttrykk for det fullt integrerte forholdet mellom hennes person, hennes engasjement og de motivene som hun velger i sin kunst. Hun er naturlig til stede i bilder fra hverdagslivet på gården: "Vi og raudmerra" (ca 1930), "Ørlandssyn" (1934) og det mer monumentale "Vi og våre dyr" (1934). Hun avbilder seg selv i tidlige kunstdebattbilder som "Ei hex" (1937) og "Det gjelder at arbeide" (1933); og i "6. oktober 1942", hvor familien drømmer om å flykte fra landet. I teppene "Mors hjerte" (1947) og "Vi lever på en stjerne" (1958) har hun ikke avbildet seg selv gjenkjennelig, men begge teppene blir vanligvis lest i lyst av hennes biografi, og sett som personlige historier. I "Mors hjerte" bearbeides historien om datterens epilepsi, som beskrives som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg – det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker». Teppet forteller historien om moren i fire faser: til venstre lykken, hvor kvinnens hjerte har vokst seg større enn overkroppen; deretter hjertet som rammes av en hvit sorgpil, og splintres i mange biter. I den grønne borden i midten skildres andre menneskers reaksjon på ulykken: sladder og likegyldighet, til høyre vakler den knugede kvinnen videre, tynget av sorgen. "Vi lever på en stjerne", som er beskrevet ovenfor, er «helt sikkert preget av at hun vevet det rett etter at Hans døde. Det ble et sorgarbeid og en hyllest til kjærligheten». I "Bærestolen" (1959) har hun også skapt en hyllest til den avdøde ektemannen, blomstermaleren. Hans bæres fram av en engel og av den sørgende Hannah. Et personlig engasjement er også til stede i "Ja, vi elsker" (1950) hvor hun ønsket å føye seg selv inn i festen og feiring av Oslos byjubileum. I det store "Dikt av T.S. Elliot" (1952), som er en tematisering av kunstens evne til å utsi det usigelige om livet og kjærligheten, sitter hun øverst i bildet som en vis kvinne. Teppet "Karna og Hannah" (1969) er et privat ferieminne, mens "Potteblått" (1963) er en petit-aktig betraktning av forholdet mellom kunstneren og hennes farger. Hennes "siste teppe i veven" (1970) er et lite, fargerikt selvportrett. Arven etter Hannah Ryggen. Hannah og Hans Ryggens grav på Ørland kirkegård Ekteparet er begravet på Ørland kirkegård. Graven er etter familiens ønske gitt liten oppmerksomhet. Et minnesmerke over Hannah og Hans Ryggen, utført av billedhugger Astrid Dahlsveen, ble i 1994 reist på Brekstad havn. Statuen, som forestiller paret og deres datter i en båt, har hentet sitt motiv fra det ovenfor nevnte teppet "6. oktober 1942". Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har den største samlingen av Ryggens kunst. Sammen med arbeider av Synnøve Anker Aurdal og Benny Motzfeldt er Ryggens arbeider siden 1998 utstilt i museets permanente utstilling "Tre kvinner – Tre kunstnere". Museet har hatt store utstillinger om henne i 1970 ("minneutstilling"), 1994 ("jubileumsutstilling") og 2008 ("«Engasjert kunst»", sammen med Elisabeth Haarr). En byste av Hannah Ryggen, utført av Edith Aas i 1962, finnes sammen med et utvalg tepper i museets avdeling Hannah Ryggen-senteret, som ble åpnet i det nye Ørland kultursenter i februar 2009. Filmskaperen Marit Berntzen laget i 1996 dokumentarfilmen "Mennesket i veven" om Hannah Ryggens liv og kunst, speilet gjennom fire av teppene hennes. Heidrun Kringen spiller Hannah i filmen. I 2005 ble hun kåret til «århundredets ørlending». Eksterne lenker. Ryggen, Hannah Ryggen, Hannah Ryggen, Hannah Ryggen, Hannah Ryggen, Hannah Miami Vice (film). "Miami Vice" er en amerikansk spillefilm regissert av Michael Mann, basert på hans fjernsynsserie "Miami Vice" (1984–1989). Filmen hadde premiere 28. juli 2006. Colin Farrell har rollen som James «Sonny» Crockett, mens Jamie Foxx spiller Ricardo Tubbs. Theodor Mommsen. Christian Matthias Theodor Mommsen (født 30. november 1817 i Garding, Slesvig, død 1. november 1903) var en tysk historiker og epigraf. Han regnes som den største klassisist i det 19. århundre og hans arbeider om romersk historie er fremdeles av grunnleggende betydning for forskningen om denne epoken. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1902. Liv. Mommsen ble født i Schleswig, som på den tiden var i personalunion med Danmark. Han studerte jus i Kiel og senere historie, et fag han til slutt ble professor i i Berlin. Mommsen er kjent som en av de store ekspertene på klassisk historie, det vil her si Romerriket. I hans litterære produksjon inngår over tusen tekster. Trass i at han fikk nobelprisen i litteratur skrev han ingen skjønnlitterære tekster. Hans største verk er "Römische Geschichte" (Romersk historie) som kom ut i tre bind mellom 1854 og 1856 og tok for seg den romerske historien fram til slutten av den romerske republikken og Julius Cæsar. Mommsen var fra 1863 til 1866 og igjen fra 1873 til 1879 medlem av den prøyssiske landdagen (parlamentet), og fra 1881 til 1884 medlem av Riksdagen, først for det liberale Fortschrittspartei, senere for det nasjonalliberale partiet og til slutt for de såkalte "Sezessionisten". Michael Mann (filmregissør). Michael Mann (født 5. februar 1943) er en amerikansk filmregissør, filmforfatter og filmprodusent. Han var vært Oscar-nominert fire ganger. Mann har en meget karakteristisk stil som gjenspeiles i hans arbeid. Blant hans kjennetegn er svevende synthmusikk, som Jan Hammers musikk til "Miami Vice" og New Age-musikken til "Manhunter". Filmfotografen Dante Spinotti jobber nærmest fast for Mann. Mange av scenene i Manns filmer er lagt til øde, urbane områder og den visuelle stilen vektlegger myk blå og skarp, steril hvitt. Tilda Swinton. Katherine Mathilda "Tilda" Swinton (født 5. november 1960) er en skotsk skuespillerinne av skotsk og australsk opprinnelse, kjent for både kunstfilmer og kommersielle filmer. Bakgrunn og utdannelse. Hun ble født i London som datter av Sir John Swinton (en skotsk generalmajor i Scots Guards) og hans australskfødte kone Judith. Tilda Swinton gikk på samme skole som den senere prinsesse Diana, "West Heath Girls' School", og senere på Fettes College i en periode. Hun studerte statsvitenskap og engelsk litteratur. i New Hall ved Cambridge-universitetet frem til 1983. Hun har fått et internasjonalt omdømme som risikovillig, og har alltid unngått konvensjonelle kvinnelige hovedroller. Hun arbeidet ved Traverse Theatre i Edinburgh og Royal Shakespeare Company før hennes filmkarrière begynte på midten av 1980-tallet. Hun bor i nærheten av Inverness, Skottland med sin mann, den skotske kunstneren John Byrne, og deres to barn Xavier Byrne og Honor Byrne. Hun har også familie i Whitley Bay. Filmkarrière. Hennes tidlige arbeider inkluderte en rekke filmer regissert av Derek Jarman, og også titelrollen i Sally Potters filmversjon av "Orlando" i 1992, som hun fikk en massiv oppmerksomhet for og der hun spiller en adelsmann på 1500-talletsom viser seg å være udødelig og som i åras løp forvandles til en kvinne. I 1995 deltok Swinton i en levende utstilling i en uke, hvor hun sov eller lot som hun gjorde det i en glasskasse. Året etter ble utstillingen, kalt "The Maybe", gjentatt i et kunstgalleri i Roma. Hun opptrådte i en musikkvideo for bandet Orbitals "The Box". I senere år har hun hatt roller i mer mainstream-filmprosjekter, inkludert hovedrollen i den kritikerroste amerikanske filmen "The Deep End". Hun opptrådte også i mindre fremtredende roller i filmer som "Vanilla Sky" med Tom Cruise, "Constantine" med Keanu Reeves og "The Beach" med Leonardo DiCaprio. Nylig har hun også hatt roller i britiske filmer, som "Young Adam" (2004) og "The Statement" (2003). I 2004 var hun medlem av juryen ved filmfestivalen i Cannes. I 2005 hadde hun rollen som Jadis (den hvite heksen) i filmversjonen av Narnia-boken "Løven, heksa og klesskapet". Swinton har de seneste årene kjent for et større publikum via filmer som "Michael Clayton, "Løven, heksa og klesskapet", "Adaption" og i 2008 "Burn After Reading". Swinton vant i 2007 en Oscar for beste kvinnelige birolle som Karen Crowder i filmen "Michael Clayton". Gabriel Riesser. Gabriel Riesser (født 2. april 1806 i Hamburg, død 22. april 1863 samme sted) var en tysk advokat, dommer og politiker. Liv. Riesser ble født i en jødisk familie, og studerte fra 1824-1828 jus ved universitetene i Heidelberg og Kiel. Han tok doktorgraden ved Heidelberg-universitetet i 1826. Riesser engasjerte seg for full likestilling av jøder og kristne, og grunnla tidsskriftet "Der Jude, periodische Blätter für Religions- und Gewissensfreiheit", og skrev 1833 en betenkning for den badiske landdag om den såkalte "Judenemanzipation" (at jødene fikk fulle borgerrettigheter). Fra 1836 skrev han i Bockenheim ved Frankfurt am Main sine "Jüdische Briefe". Fra 1840 til 1857 arbeidet han som notar i Hamburg og i 1859 ble han Tysklands første jødiske dommer. Riesser var medlem av Frankfurt-parlamentet i 1848 for hertugdømmet Lauenburg. Han satt i forfatningskomitéen, og ble valgt til parlamentets visepresident for et kortere tidsrom. Han var også medlem av keiserdeputasjonen, som tilbød kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen den tyske keiserkronen den 3. april 1849. På unionsrikdagen i Erfurt forsvarte han liberalismen mot angrepene fra Gerlach og Stahls parti. Mellom 1859 og 1862 var han medlem av "borgerskapet" (parlamentet) i bystaten Hamburg. Riesser, Gabriel Riesser, Gabriel Riesser, Gabriel Riesser, Gabriel Hvalfangstmuseet. Hvalfangstmuseet er et museum i Sandefjord. Det er det eneste spesialmuseet for hval og hvalfangst i Europa. Midtpunktet for museet befinner seg i zoologisk avdeling og er en blåhval i full størrelse. De historiske utstillingene viser hvalfangstens utvikling, med vekt på alle verdenshav og moderne norsk storhvalfangst. I tillegg vises film fra norske hvalfangstekspedisjoner og dyr og fugler fra Arktis og Antarktis. Hvalfangstmuseet er en del av Sandefjordmuseene som også omfatter Bymuseet, Sjøfartsmuseet og skipene «Southern Actor» og «Gaia». Historie. Forretningsmannen Lars Christensen fra Sandefjord begynte i 1914 å sysle med tanken om et museum over den omfattende hvalfangstnæringen han selv var en del av. Idéen fikk han blant annet fra hvalfangstmuseet i New Bedford i Massachusetts i USA som han hadde besøkt (New Bedford Whaling Museum). Den 23. mai 1917 kunne han overrekke museet til Sandefjord by, og museet fikk navnet Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum etter Lars Christensens far. Museet har siden etableringen gjennomgått store forandringer. Det ble utvidet i 1981 og det arbeides med planer for ytterligere utvidelse. Det opprinnelige museumsbygget fra 1917, tegnet av Nils W. Grimnæs, er imidlertid uforandret. - Lars Christensen etablerte et museum over og for sin samtid, og vi bringer samtidsperspektivet videre ved å orientere oss mot aktuelle temaer innenfor blant annet forvaltning av hvalen som en av havets ressurser og miljøkonsekvensene av hvalfangsten. Samtidig vil vi legge vekt på å få fram historiene til de menneskene som var med i hvalfangsten på ulike måter, forteller museumssjef Sidsel Hansen. Kromatisk skala. Frekvensforhold. Frekvensene for to toner med "en" oktavs intervall har forholdstallet 2. Ettersom alle halvtoner ved «normal», det vil si temperert, stemming har samme frekvensforholdstallet og antall halvtonetrinn i en oktav er 12, er frekvensforholdstallet mellom to halvtoner formula_1 = 1,059463... Dur. Dur (engelsk: "major", fransk: "majeur") er i musikkteorien en av de diatone skalaene. Den utgjøres av syv ulike toner og en åttende tone som ligger én oktav over den første. C-dur er den enkleste durskalaen som kan skrives i noter (se illustrasjon) uten kryss eller b-er og således kan spilles kun de hvite tangentene på pianoet. Navnet «C-dur» kommer av at man spiller fra en C på pianoet, og opp/ned til neste C i et «fast mønster» (de andre tonene bruker også dette mønsteret for å lage en dur) for hvor neste tone ligger. C-durs «faste mønster» ligger slik til at man kan begynne på C, spille de hvite tangentene oppover til neste C uten å måtte bruke de svarte tangentene. Det motsatte av dur er moll. På bildet nedenfor begynner man på C, går opp til neste C og ned igjen til samme C som man begynte på. «C» på pianoet finner man slik: På pianoet er det 2 svarte tangenter i en gruppe for seg, deretter 3 svarte tangenter i en gruppe på seg, og slik er det oppover hele pianoet. For å finne C må man dit det er 2 svarte tangenter, gå til den venstre av de to svarte tangentene, og deretter fra den venstre, svarte tangenten, ned på den hvite tangenten rett til venstre ("Lisa gikk til skolen" spilles ofte fra denne tona). Oppbygning. 1 2 3 4 5 6 7 8 H – H – h – H – H – H – h I skjemaet betyr "H" heltone og "h" halvtone. Dette er mønsteret for alle durskalaer. Fortegn. Ut ifra systemet ovenfor kan man konstruere alle durskalaer. Men hvis man begynner på E, og beveger seg to halvtoner høyere får man en note som ikke umiddelbart synes å ha noen plass i notesystemet; man får fiss, fordi avstanden mellom E og F bare er en halv tone. Fiss er ikke en stamtone. Stamtonene er de hvite tangentene på et piano; C, D, E, F, G, A, H, C (en C-durskala). enhver av disse kan heves eller senkes en halvtone ved å notere et fortegn, dvs et (kryss) eller en b (musikk) foran noten. Et kryss hever noten en halv tone og føyer -iss til navnet, F er en halv tone lysere enn F og kalles "fiss". Gb er en halv tone lavere enn G og kalles "Gess". Faste fortegn og skalaer. Musikk notert i en bestemt skala vil ha en gitt antall faste fortegn som plasseres først på hver linje og angir hvilke stamtoner som er senket eller hevet. Ved å se nærmere på hvordan de faste fortegnene oppfører seg kommer man frem til en enklere måte å finne frem til durskalaer fra en hvilken som helst tonika. G -dur – 1 kryss – F♯ D -dur – 2 kryss – F♯, C♯ A -dur – 3 kryss – F♯, C♯, G♯ E -dur – 4 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯ H -dur – 5 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯ F♯ -dur – 6 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯ C♯ -dur – 7 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯ Man finner at for hver nye durskala man konstruerer fra femte trinn (kvinten) i forrige skala må man bruke ett kryss mer. Kryssene føyes til i denne rekkefølgene: F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯. E♯ er enharmonisk med F. H♯ er enharmonisk med C. Man ser at det sist tillagte krysset er for tonikaen to kvinter tidligere (som er to linjer over i tabellen ovenfor). Med utngangspunkt i b-er kan man lage en tilsvarende tabell. En b er et fortegn som senker noten en halv tone. I dette tilfellet begynner hver nye skala en kvint "under" den forriges tonika. "♭" uttales som bokstaven "B". F -dur – 1 ♭-er – H♭ H♭ -dur – 2 ♭-er – H♭ E♭ E♭ -dur – 3 ♭-er – H♭ E♭ A♭ A♭ -dur – 4 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ D♭ -dur – 5 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ G♭ -dur – 6 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭ C♭ -dur – 7 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭ F♭ Her finnes et lignende mønster; hver nye skala bruker alle ♭-ene fra "tidligere" skalaer og føyer til en ny i rekkefølgen H♭, E♭, A♭, D♭, G♭, C♭, F♭. Dette er motsatt rekkefølge av den kryssene blir føyd til i. Kvintsirkelen. Erfaringene fra analyse av durskalaene og faste fortegn kan brukes til å sette sammen kvintsirkelen. Den er et nyttig hjelpemiddel når en skal finne antallet faste fortegn i durskalaer. Merk at det engelskspråklige "B" tilsvarer norsk "H". Med klokka fra C er hver hver bokstav tonika i en durskala en kvint (syv halvtoner) over den forrige. Dette betyr at for hvert skritt med klokka får skalaen ett kryss til som fast fortegn i rekkefølgen F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯, som man finner ved å lese med klokka fra F. I møte med en durskala med fire kryss som fast fortegn kan man telle fire plasser fra C og komme til E, som ganske riktig har fire kryss som fast fortegn. Tilsvarende kan man lese av hvor mange ♭-er en durskala har ved å lese mot klokka. F er i første posisjon og har én ♭, E♭ er i tredje posisjon og har tre ♭-er, også videre. Parallelltonearter. Enhver durskala har en parallelltoneart i moll. Det er en mollskala bygget fra sjette trinn i skalaen, og den inneholder de samme tonene som durskalaen fordi fortegnene er de samme. Eksempelvis har C-dur parallelltonearten A-moll: C-durskalaen er C,D,E,F,G,A,H – hvis man begynner den samme rekka fra sjette trinn – A – får man en naturlig mollskala: A,H,C,D,E,F,G. Se "diatonisk funksjon" for mer om hvordan parallelltonearter griper inn i harmonilæren. Moll. Moll (gj ty. fra lat., av mollis 'myk, mild') er et adjektiv som brukes i vestlig musikkteori om følgende: en type skala, den relative størrelsen på intervallene ters eller sekst, en av de elementære treklangene og om tonearter. Det motsatte av moll er dur (gj ty. fra lat. durus 'hard'). Begrepene moll og dur har en lang, sammenvevd og kompleks historie i vestens musikkpraksis, -teori og -tenkning. I groveste forstand kan vi si at i vestlig kulturkrets konnoterer begrepene dur og moll til hhv "gledesfylte" og "sørgmodige" harmonier eller stemninger. Moll brukes også i overført betydning, om mørke og sørgmodige stemninger i for eksempel litteratur, kunst og lignende. En type skala. Skala (gj it. fra lat. scalae 'stige, trapp') betyr i musikkteorien en rekke av toner ordnet i stigende rekkefølge. Ifølge Finn Benestad (2004) fins det "flere ulike former for mollskalaer", hvorav han nevner fire: ren moll, harmonisk moll, melodisk moll og sigøynermoll. Når "mollskala" brukes, refereres det vanligvis til en ren mollskala. Den rene mollskalaen er en diatonisk skala, i likhet med durskalaen og kirketoneartene. Ren moll. Enhver mollskala har en parallell durskala, og motsatt. Denne deler de samme notenenavnene som den opprinnelige mollskala, men den parallelle durskalaen starter på tredje trinn og får følgelig en annen oppbygning. Molls parallellskala har tredjetrinn som start, og durs parallellskala har sjettetrinn. Hvis vi utelukker de enharmoniske mollskalaer, finnes det finnes tolv, 12, forskjellige, med andre ord, én mollskala for hvert trinn i den kromatiske skalaen. Harmonisk moll. Harmonisk moll tar utgangspunkt i ren moll, men har hevet septimen (syvende trinn) med en halv tone, slik at spranget fra sjette til syvende trinn er en og en halv tone. Harmonisk moll består av et moll tetrakord og et harmonisk tetrakord. Melodisk moll. Melodisk moll tar utgangspunkt i ren moll, men har hevet både seksten og septimen med hhv. en halv tone ved oppadgående bevegelse. Ved nedadgående bevegelse tilsvarer melodisk moll ren moll. Melodisk moll består av et moll tetrakord og et durtetrakord. Skrevet med arabiske tall er skalaen ved oppadgående skalabevegelse slik, "1 2 b3 4 5 6 7 (8)", og slik, ved nedadgående "(8) b7 b6 5 4 b3 2 1". Sigøynermoll. Sigøynermoll er en skala som er mye brukt i Jødisk, Rumensk og sigøyner-musikk. Skalaen er som en harmonisk moll-skala bortsett fra en hevet kvart, eller fjerde trinn. Eksempel: A-sigøynermoll: A – H(eller B) – C – D# – E – F – G# – A Molltreklang. Det er vanlig å regne med fire grunnleggende treklanger: dur, moll, forstørret og forminsket. Benestad skriver at "molltreklang" " består av en liten ters pluss en stor ters". Når en treklang er en molltreklang skal altså ha en grunntone, en liten ters og en ren kvint. Hvis vi utelukker de enharmoniske molltreklangene, finnes det finnes 'tolv' ulike molltreklanger, en for hvert trinn i den kromatiske skalaen. Molltoneart eller molltonalitet. Molltoneart er en toneart hvor tersen er en liten ters, enten i tonika eller den dominerende skalaen. Denne definisjonen knyttes tilbake til italieneren Gioseffo Zarlino. Mollbegrepets historie. Se Teorien bak toneartene. Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Sjupartialliansen for demokrati i Nepal er et forbund av de to største og fem mindre parlamentariske partier. Til sammen fikk de over 80% av stemmene i det siste parlamentsvalget i Nepal i 1999. Sammenslutninga blei danna våren 2005, som en reaksjon mot kong Gyanendras statskupp 1. februar. I løpet av året blei den en hovedpartner of maoistopprørerne i Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) i forhandlingene om å få avslutta borgerkrigen som har vart siden 1996. Etter et folkeopprør danna den regjering 1. mai 2006. 1. april 2007 blei den erstatta av ei ny overgangsregjering, der også NKP(Maobadi) deltok. Medlemmene i Sjupartialliansen. Etter valget i 1999 var 6 av disse partiene representert i parlamentet. Det lille ULF-N kom ikke inn. Da 1999-parlamentet 15. januar 2007 blei erstatta av Nepals overgangsparlament, der også maoistpartiet kom med, fikk alle de sju partiene noen ekstramandater. Alliansens to ledende partier. De to største og viktigste partiene som i praksis bestemmer i Sjupartialliansen, er NC og UML. De representerer også hovedstrømningene i parlamentarisk politikk i Nepal etter 1990. NC hadde tidligere et radikalt, sosialistisk program, og er medlem av Den sosialistiske internasjonale. NC har tradisjonelt gode forbindelse med Nepals storebror i sør, India, og særlig med Kongresspartiet der. NC var det største partiet i parlamentet som blei valgt i 1999 opp til det blei splitta i 2002. Det har 84 representanter og er største parti i overgangsparlamentet. Tross ledere som er gamle geriljakjempere og det radikale navnet, har UML utvikla seg til å bli det som andre steder i verden ville blitt kalt et parlamentarisk, sosialdemokratisk parti. UML har vært rekna for å stå nær Nepals store nabo i nord, men kritiserte under diktaturet Kina for å være eneste stormakt som fortsatte å gi våpen til kong Gyanendra. Sjupartialliansens representativitet. Ved det siste parlamentsvalget i 1999 fikk disse partiene over 80% av stemmene og 194 av 205 mandater. Over 75% av stemmene gikk til DC, UML og et parti som seinere har gått inn i UML. Etter 1990 er DC (og dets splittelsespartier) av velgerne grovt sett blitt rekna som partiet for byborgerskapet og de mer velstående i Nepal, mens UML og de mindre kommunistpartiene er blitt rekna som partiene for de fattige. Når partiene som står for disse to hovedtendensene blant velgerne finner sammen, hevder de derfor også at deres front representerer det parlamentariske demokratiet i landet. Trekantet maktkamp i Nepal. De parlamentariske partiene var og er rivaler, og hissige konkurrenter om plasser i nasjonalforsamlinga og taburetter i regjeringa. Endeløse konflikter mellom dem har bidratt til å bringe parlamentet og partipolitikken der i vanry i Nepal. Dette har etterhvert fått de parlamentariske partiene til å slutte seg sammen, både mot kongehuset og maoistene. De to andre partene i det politiske trekantspillet har til gjengjeld prøvd å presse og lokke disse partiene over på sin side. Alliansens forhistorie. Statsministeren fra Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba, hadde lenge innskrenka de demokratiske fri- og rettighetene med kong Gyanendras støtte. Dette førte til at Debua i mai 2002 blei ekskludert av Kongressen og laga sitt eget parti, Nepali Congress (Democratic). I oktober 2002 gjennomførte Gyanendra den første fasen av sitt statskupp, da han avsatte Debua og begynte å utpeke statsministre uten parlamentets støtte. Dette førte til at det blei danna en blokk av protesterende parlamentariske partier, som kalte seg "The Peoples Alliance" ("Folkealliansen"). Medlemmer var alle som seinere blei med i Sjupartialliansen, unntatt Deubas Nepali Congress (Democratic) og det lille ULF – N, som ikke var representert i parlamentet i 1999. Denne blokka sprakk da UML og det lille SNP gikk inn i regjeringer utpekt av Gyanendra, sammen med det monarkistiske RPP og Deubas NC(D). Kuppet februar 2005. De fleste parlamentariske partiene har fra borgerkrigen brøyt ut i 1996 deltatt en eller flere ganger i regjering. Særlig de største har hatt ministre som var ansvarlige for krigføringa. Men ettersom krigen gikk stadig dårligere for regjeringssida, kom også de største partienes eget grunnplan i motsetning til lederne sine, og krevde fredsforhandlinger. 1. februar 2005 gjorde Gyaendra sitt andre statskupp, oppløste regjeringa, og innsatte seg sjøl som diktator og regjeringssjef, uten noen statsminister under seg. I regjeringa tok han bl.a. inn politikere som var knytta til det det monarkistiske, partiløse diktaturet før 1990. For de gamle parlamentariske partiene var dette et varsel om at kongen ville bygge opp et monarkistisk diktatur der det ikke var plass til dem. Det førte til at de slutta seg sammen på tvers av tidligere splittelser og formelt danna Sjupartialliansen. Også NC(D) kom nå med, på tross av det kraftige fientskapet mellom de to delene av det delte kongresspartiet. Den lille fronten av tre små kommunistpartier som ikke var representert i 1999-parlamentet, ULF – N, blei tatt inn som 7. parti. Alliansen med maoistene oppstår. Samtidig som kongen trua partienes eksistens, fridde maoistene til dem. Alt før kuppet hadde Prachanda invitert de parlamentariske partiene til samarbeid for å styrte kongen. Nå tilbød maoistene dem å arbeide fritt i gerilajområdene som de var jaget ut av før kuppet. På våren 2005 begynte partiene å lage store massemøter og demonstrasjoner mot kongen i disse områdene. En ensidig våpenhvile som NKP(M) erklærte i begynnelsen av september, blei av Sjupartialliansen hilst som et gjennombrudd. Utover høsten 2005 blei det klart at de to partene i praksis hadde kommet til en felles forståelse. India, med støtte av FN og flere europeiske stater, spilte ei viktig rolle for å få det til. 12-punktsavtalen november 2005. 22. november 2005 blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og maoistpartiet offentliggjort. Den var diskutert fram i Delhi der Indias regjering var vert. Partene sa de ville slåss sammen mot det autokratiske monarkiet, og garantere frihet til ytring, organisasjon og flerpartidemokrati. NKP(Maobadi) erklærte seg i prinsippet villig til å legge ned våpnene, delta i frie valg overvåka av FN eller andre anerkjente internasjonale organisasjoner, og respektere valgresultatet. Maoistene garanterte de andre partienes rett til å arbeide politisk i områder opprørerne behersket, og levere tilbake eiendom tatt fra dem. Innafor sjupartialliansen var det en viss kritikk fra de mindre partiene fordi de ikke hadde fått gjodkjenne avtalen før den blei gjort ferdig av DC, UML og maoistene. Noen av de mindre kommunistpartiene, bl.a. NMKP, kritiserte kravet om å bruke FN til å overvåke fredsprossessen (et gammalt forslag fra maoistene) fordi de mente det ville svekke Nepals nasjonale sjølstendighet. (Ironisk nok hadde kong Gyanendra i mange år sagt det samme.) Avtalen blei hilst velkommen av India, FN og EU. Uttalelsene fra USA var mer forbeholdne. Kinesisk presse refererte avtalen, men Kina sto nå fram som den eneste av stormaktene som fortsatte å støtte kongen og sende våpen til hæren hans. Kongen fordømte avtalen og fortsatte forberedelsene til valg (lokalvalg 8. februar 2006 og parlamentsvalg i 2007). De store parlamentariske partiene, som før hadde vært for konstitusjonelt monarki, gikk nå stadig klarere inn for republikk – et viktig programpunkt for NKP(Maobadi). 2006: Våpenhvilen oppheves - kampen mot lokalvalget 8. februar. Da maoistene oppheva den ensidige våpenhvilen ved 2. februar 2006, la Sjupartialliansen skylda på militære provokasjoner fra regjeringa. Sjupartialliansen starta en stor kampanje mot lokalvalget som regjeringa hadde annonsert 8. februar 2006. Sjupartialliansen erklærte boikott. De to største monarkistiske partiene, Rastriya Prajatantra Party og Rashtriya Janashakti Party, boikotta også valget. Det viktigste rojyalistiske partiet som deltok var RPP (Khamal Thapa) – ei splittgruppe fra RPP, bygd på den ekstreme fløya til innenriksminister Khamal Thapa, med en representant fra 1999-forsamlinga. Ellers deltok bare ubetydelige, nye royalistiske partier. Sjupartialliansen gjennomførte veldige demonstrasjoner mange steder i landet, som noen steder blei forsøkt stoppa med forbud. Valget omfatta 58 bykommuner med drøyt 10% av befolkninga. Regjeringa gjorde ikke noe forsøk på å organisere valg i de mange tusen landkommuner der et stort flertall av befolkninga bor. Mange poster blei stående uten kandidater foran valget, i mange andre tilfeller var det bare en kandidat. Bare i et mindretall av kretsene stilte minst to kandidater mot hverandre, og det var bare her det blei gjennomført avstemninger. Valgdeltakelsen blei offisielt på rundt 20%. Fra opposisjonens side blei det hevda at virkelig valgdeltakelse utenom svindel var langt lavere, 5%. I løpet av valgkampen uttrykte bl.a. India og EU bekymring og karakteriserte kongens gjennomføring av valget som et tilbakeslag for demokratiet. USA og Japan fordømte gjennomføringa av valget i ettertid. Demokratiopprøret i april 2006. I mars møttes Sjupartialliansen og maoistpartiet til nye drøftinger i India. Resultatet var en avtale om at partene skulle lage ei overgangsregjering, som skulle gjennomføre valg på ei grunnlovsgivende folkeforsamling. (Hvordan dette skulle gjennomføres i prakis blei ikke gjort klart.) De blei også enige om å starte demonstrasjoner fra 6. april, inklusive en fire dagers streik og sivil ulydighetskampanje, og ei massemønstring i Katmandu 8. april. Demonstrasjonene og generalstreika, som blei kjent som Jana Andolan 2006, kom til å vare i 18 dager. Kong Gyanendra forsøkte å slå ned protestene ved å proklamere 18 timers portforbud med ordre om å skyte for å drepe alle som likevel demonstrerte. Resultatet var mange dødsofre. Dette førte til at demonstrasjonene vokste til de omfattet hundretusener i de største byene. De kom ut av Sjupartialliansens kontroll, og fikk en stadig skarpere republikansk profil, med slagord som «heng kongen!» 24. april ga Gyanendra etter og ga offisielt makta over til parlamentet som blei oppløst i mai 2002. (Ved å peke på det fikk Gyanendra et lite politisk poeng, for den som oppløste parlamentet i mai var ikke ham, men Deuba, som i 2006 leda partiet Nepali Congress (Democratic).) Partiene sa ja til det, og i en parlamentssesjon den 28. april blei G.P. Koirala fra Nepals Kongressparti valgt til ny statsminister på vegne av Sjupartialliansen. Maoistene protesterte fordi Sjupartialliansen sa ja til tilbudet fra kongen uten å konsultere med dem. Men 26. april proklamerte Prachanda likevel 3 måneders ensidig våpenhvile for å gi Koiralas regjering sjansen til å innfri løftene om at den vil starte arbeidet med å få valgt ei ny grunnlovsgivende forsamling. I Nepal vokste nå håpet om at 10 års borgerkrig endelig kunne være forbi. Den danske Rimkrønike. Den danske Rimkrønike ble i 1495 den første bok på dansk som ble trykket i Danmark. Verket består av en rekke dikt om de danske kongene fram til Christian I. Diktene er utformet som om de framføres av kongene selv. Boken ble trykt av Gotfred av Ghemen, en nederlender som var bosatt i København. Den niende Razzie-utdelingen. Sylvester Stallone vant prisen for verste skuespiller Liza Minnelli vant prisen for verste skuespillerinne Dan Aykroyd vant prisen for verste mannlige birolle Verste film. "Cocktail" (Touchstone), produsert av Ted Field og Robert W. Cort Verste skuespiller. Sylvester Stallone i "Rambo III" Verste skuespillerinne. Liza Minnelli i ' og "Rent-A-Cop" Verste mannlige birolle. Dan Aykroyd i "Caddyshack II" Verste kvinnelige birolle. Kristy McNichol i "Two Moon Junction" Verste regissør. Blake Edwards for "Sunset" (delt førsteplass) Stewart Raffill for "Min venn Mac" (delt førsteplass) Verste manus. "Cocktail", manus av Heywood Gould, basert på hans bok Verste nykommer. Ronald McDonald (som seg selv) i "Min venn Mac" Verste «originale» sang. «Jack Fresh» fra "Caddyshack II", skrevet og utført av Full Force Kattem. Kattem er et boligområde sør i Trondheim med ca 4 000 innbyggere. Området ligger på en åstopp omtrent halvannen mil sør for Trondheim sentrum. Kattem inngår administrativt i bydelen Heimdal. Kattem er bygd på et myrområde, og gatene har fått navn etter områdets dyre- og fugleliv. Vi finner derfor "Myrsnipevegen", "Bekkasinvegen", "Mårvegen", "Ekornvegen", "Skogmusvegen", "Korsnebbvegen", "Rypeveien" med flere. Historie. Kattem ble bebygget på begynnelsen av 1970-tallet med en miljøvennlig arealbruk der gående og kjørende er skilt fra hverandre og mye av den opprinnelige vegetasjonen mellom husene er bevart. De fleste boligene er tilsluttet TOBB gjennom "Sameiet Kattem- Ust", som består av seks borettslag med blokkbebyggelse og rekkehus. Endel villaer og rekkehus omkring disse borettslagene regnes også som tilhørende Kattem. Lokale tilbud. Det er en stor barneskole på selve Kattem, mens Åsheim barneskole og Åsheim ungdomsskole ligger i grensen til det tilstøtende boligområdet Åsheim. Området har mange offentlige og private barnehager, men få tilbud forøvrig. Bydelssenteret består bare av en "Coop Prix"-butikk, en frisør og fotpleier foruten "Kattem Frivilligsentral" og vaktmesterkontoret. Ungdomsklubben Kattemkjelleren holder til i kjelleren under butikken. Trondheim Kommune åpnet et nytt anlegg med omsorgs- og pleieboliger på Kattem i 2010. Idrett. Området rekrutterer sammen med boligområdene Åsheim og Lundåsen til Kattem Idrettslag. Budweiser. Budweiser er navn på et ølmerke som opprinnelig kommer fra Bøhmen (idag i Tsjekkia). Både et bryggeri i Tsjekkia og et bryggeri i USA selger øl under merket Budweiser. Det originale Budweiser er pilsnerøl fra byen Budweis (nå České Budějovice) i Bøhmen, i det nåværende Tsjekkia. Byen har bryggeritradisjoner tilbake til middelalderen (1200-tallet). Ettersom amerikansk Budweiser har sikret seg retten til varemerket i flere land, markedsføres tsjekkisk Budweiser mange steder under varemerkene "Budweiser (Budvar)" og "Czechvar". Amerikansk Budweiser, som regel bare kalt Bud og markedsført som "King of Beers", er et amerikansk øl produsert av Anheuser-Busch. Bryggeriet utviklet øltypen i 1876 som et «bøhmisk øl» etter å ha besøkt Budweis. Amerikansk Budweiser markedsføres mange steder bare som "Bud", og i Tyskland som "Anheuser-Busch B". Bud er verdens mestselgende øl, etterfulgt av Bud Light. Ølet er av typen pilsner med lys, gylden farve og mild smak, brygget gjennom masseproduksjon. I mars 2009 ble Anheuser-Busch dømt til å bytte navn på Budweiser i EU. Striden om navnet hadde da pågått siden 1996. HP Sauce. HP Sauce er en saus som tidligere ble produsert av HP Foods i Birmingham i England. Den produseres nå av Heinz i Nederland. Sausen lages av øleddik tilsatt krydder og orientalske frukter. Sausen er svært populær i Storbritannia, og brukes vanligvis som smakstilsetning til salt og krydret mat, og som ingrediens i supper og stuing. HP var opprinnelig en forkortelse for "Houses of Parliament". HP Foods. HP Foods Limited er et britisk matvareselskap som blant annet produserer HP Sauce og sausemerkene Lea & Perrins og Daddies. Selskapet ble etablert i 1875 og har hovedkontor i Birmingham i England. Selskapet, som tidligere var kjent som Midlands Vinegar Company og Smedley HP Foods Limited, ble oppkjøpt av Imperial Foods, en avdeling innen Imperial Group. HP Foods Ltd ble beholdt av Imperials morselskap Hanson plc selv etter fisjonen av Imperial Group. Det ble solgt til Groupe Danone SA i 1988 for 199 millioner GBP, og Danone solgte det i juni 2005 videre til Heinz for 470 millioner GBP. Overtakelen ble imidlertid i oktober samme år henvist til det britiske konkurransetilsynet, som etter en gjennomgang godkjente overtakelsen, og Heinz begynte deretter prosessen med å integrere det nye selskapet i sin virksomhet. I 2007 ble den historiske Aston-fabrikken i Birmingham revet, og produksjonen av sausmerkene HP og Daddies ble flyttet til Nederland. Produksjonen av Worcestershire sauce ble flyttet tilbake til Worcester. Austin-Healey 100. Austin-Healey 100 var en sportsbil som ble produsert mellom 1953 og 1956 av British Motor Corporation. Den var utviklet av Donald Healey, og ble produsert av Healeys selskap med deler fra Austin A90. Healey bygget én enkelt "Healey 100" for bilutstillingen i London i 1952, og denne imponerte BMC, som eide Austin, så mye at de inngikk en avtale med Healey om produksjon. Produksjonsmodellene ble montert ved BMCs Longbridge-fabrikk sammen med A90, basert på chassis bygget av Jensen Motors i West Bromwich. De første eksemplarene ("BN1") var utstyrt med den samme 90 hk (67 kW) motoren og tretrinns manuelle girkassen som A90-modellene. Motoren, som hadde et sylindervolum på 2 660 ccm, hadde en sylinderboring på 87.3 mm, og en slaglengde på 111.1 mm. Bilene ble bygget fra sommeren 1955, og ble erstattet av "BN2"-modellen året etter. BN2 var utstyrt med en firetrinns manuell girkasse, men var ellers ganske lik. En "100m"-pakke var også tilgjengelig, med en 100 hk (82 kW) motor. En annen variant var 50 biler med aluminiumskarosseri, "100S", som hadde 132 hk (98 kW). De siste 100-modellene, "BN4" i 1956 (2+2 seter) og "BN6" i 1958 (2 seter) hadde sekssylindrede motorer, og fikk betegnelsen 100-6. Disse delte motorer med modellen Austin-Healey 3000, som erstattet 100-modellene. Navnet "100" kommer fra Donald Healey, som navnga bilene etter det faktum at de var blant få biler som kunne oppnå 100 mph (160 km/t), i motsetning til Austin-Healey 3000, som er navngitt for sitt sylindervolum på 3000 ccm. Ahmed Yassin. Sheikh Ahmed Ismail Yassin (arabisk: الشيخ أحمد ياسين) (født ca. 1937, død 22. mars 2004) var leder og grunnlegger av Hamas inntil han ble drept under et israelsk helikopterangrep. En av Hamas syv grunnlegere i 1986. Yassin grunnla Hamas sammen med Muhammad Jamal al-Netshen fra Hebron, Jamal Mansour fra Nablus, Sjek Hassan Yousef, Mahmud Muslih fra Ramallash, Jamil Hamami fra Jerusalem og Ayman Abu Taha fra Gaza ifølge Sjek Hassan Yousefs sønn, Mussab Hassan Jussef Karel Kodejška. Karel Kodejška (født 20. mars 1947) er en tidligere tsjekkisk skihopper som representerte Tsjekkoslovakia. Hans største meritter er fra skiflyging, der han ble verdensmester i 1975. Han har også en bronsemedalje fra mesterskapet i 1973. I tillegg har Kodejška en sjetteplass fra storbakkerennet i VM 1974 i Falun. Norges Basketballforbund. Norges Basketballforbund (NBBF) (stiftet i 1968) er Norges særforbund innen basketball. Forbundet ble til hele tolv år etter at den første klubben (Ullern) ble stiftet. Nasjonalanlegget er Rykkinhallen i Bærum. Forbundet er tilsluttet Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Høsten 2000 besluttet NBBF å omdøpe den øverste divisjonen i seriesystemet til BLNO. Basketballregioner. NBBF har i dag rundt 168 klubber og 12 000 spillere fordelt på fem regioner. Eksterne lenker. Basket Norges Basketballforbund BLNO. BLNO (Basketball Ligaen NOrge) er den øverste basketballserien for herrer i Norge. BLNO ble startet høsten 2000 etter mønster fra lignende ligaer blant annet i USA (NBA) og Sverige (Basketligan). Det ble satt strenge krav til lagene, blant annet til økonomi, et visst antall heltidsansatte, et visst antall utlendinger, en ungdomsavdeling med en viss standard etc., samtidig som ligaen ble gjort uavhengig av resten av ligasystemet, slik at det ikke lenger ville være noen automatikk i opprykk til eller nedrykk fra serien. Etter mye entusiasme og en god del mediedekning de første par sesongene, blant annet i TV 2, har ligaen nå begynt å modifisere egne krav etter at flere lag har trukket seg på grunn av økonomiske problemer og en synkende interesse i media – om enn ikke på tribunen, hvor tilskuerantallet stadig er jevnt høyt. BLNO-klubben Harstad Vikings begjærte seg konkurs 12. mai 2009. Harstad Basketballklubb, som Harstad Vikings hadde sitt utspring fra, fikk 6. juni 2009 lisens til å spille i BLNO sesongen 2009/10. 2009-2010-sesongen. Asker Aliens vant sluttspillet etter å ha vunnet de fire første kampene i finalekampene mot Tromsø Storm. I den siste kampen ble sluttstillingen 82-49 i Askers favør. 2008-2009-sesongen. Kristiansand Pirates trakk seg fra spill i BLNO 2008/09 og spilte i 1. divisjon. 2007-2008-sesongen. Ammerud og Gimle spilte sesongen 2006-2007 i 1. divisjon, og var i 2007-2008-sesongen nykommere i BLNO. 2006-2007-sesongen. 3B/Bærums Værk og Fjellhamar Stallions spilte sesongen 2005-2006 i 1. divisjon, og var i 2006-2007-sesongen nykommere i BLNO. 2005-2006-sesongen. Frøya Ambassadors og Njård Giants trakk lagene like før sesongstart på grunn av økonomiske problemer. BLNO-rekorder. Ved oppstarten av BLNO i 2000 så man en ny mulighet i forhold til å ha oppdaterte rekorder både for individuelle prestasjoer og lagprestasjoner. U.S. Pacific Command. U.S. Pacific Command (PACOM'") er den største og eldste av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvaret. Kommandoen ble opprettet 1. januar 1947 av president Harry Truman og har hovedkvarter på Oahu i Hawaii. Ansvarsområdet strekker seg fra USAs vestkyst til østkysten av Afrika og omfatter over 50 prosent av jordens landområder (nesten 169 millioner kvadratkilometer), nærmere 60 prosent av jordens befolkning og 43 forskjellige land. U.S. Joint Forces Command. U.S. Joint Forces Command (JFCOM) var en av de ti store felleskommandoene i det amerikanske forsvaret. Kommandoen hadde sin bakgrunn i den tidligere U.S. Atlantic Command og ble opprettet i 1999 for å lede transformasjonen av de amerikanske styrkene gjennom eksperimentering og opplæring. JFCOM kaltes ofte Pentagons «transformasjonslaboratorium» og arbeidet med å utvikle nye konsepter og doktriner, gjennomføre tester og eksperimenter, utdanne ledere i fellesmilitær doktrine og gi anbefalinger om hvordan Hæren, Marinen, Marinekorpset og Flyvåpenet bedre kunne jobbe og kjempe sammen. Kommandoen hadde hovedkvarter i Norfolk (Virginia). Sjefen for JFCOM var «dobbelthattet» som NATOs "Supreme Allied Commander Transformation" (SACT), øverstkommanderende for Allied Command Transformation. Allied Command Transformation. Allied Command Transformation (ACT) er en av de to overkommandoene i NATOs militære kommandostruktur. Den andre er Allied Command Operations. ACT har hovedkvarter i Norfolk i den amerikanske delstaten Virginia. Øverstkommanderende for ACT har tittelen "Supreme Allied Commander Transformation" (SACT) og er «dobbelthattet» som sjef for den amerikanske Joint Forces Command. Presidentvalget i Finland i 2006. Presidentvalget i Finland 2006 ble avholdt i januar 2006. Tarja Halonen ble valgt som Finlands president for en periode på 6 år. Finlands president velges ved direkte valg. Om ingen kandidat får majoritet i første valgomgang, det vil si mer enn 50% av stemmene, gjennomføres det en andre valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer. I 2006 ble første valgomgang holdt den 15. januar, og andre valgomgang den 29. januar. Den nye presidentperioden startet 1. mars. I første valgomgang fikk den sittende presidenten Tarja Halonen 46,3% av stemmene. I andre valgomgang møtte hun Sauli Niinistö som hadde fått om lag 24% av stemmene i første valgomgang. Halonen vant andre valgomgang med 51,8% av stemmene mens Niinistö fikk litt over 48% av stemmene. Kandidater. Arto Lahtis valmansförening samlet 20 000 underskrifter til støtte for kandidaten. Vänsterförbundet har meddelt at de støtter president Halonens gjenvalg. Hun er likevel formelt sett ikke partiets kandidat. Valgresultat. Ettersom ingen kandidat oppnådde rent flertall i valgets første runde, ble det arrangert en andre valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer, Halonen og Niinistö. Königswinter. Stikk av borgen Drachenfels ved Königswinter Königswinter er en by i Rhinlandet med ca. 40 000 innbyggere. Den ligger på den østlige siden av Rhinen ovenfor Bonn. Historie. Königswinter nevnes første gang i år 1015 som "Winetre". Keiser Henrik II skjenket kvinnestiftet Dietkirchen i Bonn et gods i Winetre som han hadde overtatt fra grev Wilhelm og hans bror Boppo. Det finnes imidlertid arkeologiske funn (bl.a. gravstener) som stammer fra året 680. I middelalderen tilhørte Königswinter den kurkölniske provinsen Wolkenburg, som omfattet begge borgene Drachenfels og Wolkenburg samt stedene Königswinter og Ittenbach. Selv om Königswinter hadde en bymur og andre typisk tegn for en by, hadde stedet ikke byrettigheter. I 1689 ble byen herjet av brann, da franske soldater plyndret byen. Etter sekulariseringen av erkestiftet falt Königswinter i 1803 til fyrstedømmet Nassau-Usingen, og i 1806 til hertugdømmet Berg og endelig i 1815 til kongeriket Preussen. Königswinter fikk byrettigheter i 1889. Navnet "Königswinter" oppstod etter at Karl den Store erhvervet et vinområde ved Drachenfels, og Königswinter dermed ble kongelig "Vinitiorium". Drachenfels fikk særlig gjennom Richard Wagners versjon av Nibelungenlied internasjonal berømthet. Her beseiret "Siegfried der Drachentöter" den legendariske dragen og badet i dens blod for å gjøre seg usårlig. Imidlertid dekket et lindeblad et lite sted mellom skulderbladene, noe som senere skulle bli hans bane. Allied Command Operations. Allied Command Operations (ACO) er en av de to overkommandoene i NATOs militære kommandostruktur. Den andre er Allied Command Transformation. ACOs hovedkvarter ligger i Casteau, nord for den belgiske byen Mons, og er av historiske årsaker kjent som Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE). Øverstkommanderende for ACO har, også dette av historiske grunner, tittelen "Supreme Allied Commander Europe" (SACEUR), og er «dobbelthattet» som sjef for den amerikanske U.S. European Command. Tendensroman. Tendensroman (fra latin "tendere", tilsikte) betegner skjønnlitteratur fra hovedsakelig 1800-tallet som setter samtidens problemer under debatt, og som ønsker å peke på skjevheter i samfunnet. Tendensdiktingen streber etter bestemte litterære effekter av sosial, politisk, moralsk eller av livsanskuende art, i motsetning til litteratur som kun har estetisk siktemål, "l'art pour l'art", kunst for kunstens egen skyld. Camilla Colletts "Amtmannens døtre" (1855) regnes som den første tendensroman i Norge. Andre tendensromaner er Alexander Kiellands "Gift" (1883), Christian Krohgs "Albertine"(1886), Gabriel Scotts "De vergeløse" (1939), og Jens Bjørneboes "Jonas" (1955) Giorgio Rocca. Giorgio Rocca (født 6. august 1975 i Chur) er en italiensk alpinist. Han er oppvokst i Livigno (provinsen Sondrio), hvor han fremdeles bor. Roccas spesialdisiplin er slalåm. Under VM 1999 i Vail kom han på fjerde plass i slalåm, bare noen få hundredels sekunder bak bronseplassen. Under VM 2003 i St. Moritz tok han bronsemedaljen i slalåm, bak Ivica Kostelić og Silvan Zurbriggen. Han vant ytterligere to bronsemedaljer under VM 2005 i Bormio (som ligger få kilometer fra Roccas hjemsted), i alpin kombinasjon (bak Benjamin Raich og Aksel Lund Svindal) og i slalåm (bak Raich og Rainer Schönfelder). I innledningen av 2006 var Rocca verdens suverent beste slalåmkjører. Han vant sesongens fem første slalåmrenn, og ble regnet som stor favoritt til å ta slalåmgullet i OL i Torino, hvor han imidlertid kjørte ut i første omgang. Roccas mor er sveitsisk og kommer fra kantonen Graubünden. Rocca snakker derfor både retoromansk og tysk i tillegg til italiensk. Heinz Galinski. Heinz Galinski (født 28. november 1912 i Marienburg (Vestpreussen), død 19. juli 1992 i Berlin) var president for Zentralrat der Juden in Deutschland. Galinski var utdannet i tekstilfag. Etter å ha tilbragt krigen i konsentrasjonsleirer var han fra 1949 til sin død formann for det jødiske trossamfunnet i Berlin (vest). Han var første gang president for det jødiske sentralrådet fra 1954 til 1963, og ble i 1987 æresborger av Berlin. Etter korrupsjonsskandalen rundt Werner Nachmann ble han på nytt president for det jødiske sentralrådet i 1988 og klarte å gjenopprette respekten for organisasjonen. Heinz Galinski var også aktiv i det antroposofiske miljøet, og sendte sine barn på steinerskole. Den åttende Razzie-utdelingen. Madonna vant prisen for verste skuespillerinne Daryl Hannah vant prisen for verste kvinnelige birolle George Michael spilte ifølge Razzie-komiteen inn den dårligste originale filmsangen i 1987, til filmen "Beverly Hills purk II" Verste film. "Leonard Part 6" (Columbia), produsert av Bill Cosby Verste skuespiller. Bill Cosby i "Leonard Part 6" Verste skuespillerinne. Madonna i "Who's That Girl?" Verste mannlige birolle. David Mendenhall i "Over the Top" Verste kvinnelige birolle. Daryl Hannah i "Wall Street" Verste regissør. Norman Mailer for "Tøffe karer danser ikke" (delt førsteplass) Elaine May for "Ishtar" (delt førsteplass) Verste manus. "Leonard Part 6", manus av Jonathan Reynolds, historie av Bill Cosby Verste nykommer. David Mendenhall i "Over the Top" Verste «originale» sang. «I Want Your Sex» fra "Beverly Hills purk II", skrevet av George Michael Verste spesialeffekt. "Haisommer - hevnen" Risikostyring. Risikostyring er aktiviteter for å identifisere, estimere og kontrollere kostnader og inntekter knyttet til risiko. Hensikten er å minimere tap og maksimere inntjening. En rekke ulike disipliner og sektorer søker støtte fra risikostyring. Eksempelvis innenfor økonomi, datasikkerhet og ved drift av kjernekraftverk. Det vil alltid være en sammenheng mellom risiko og gevinst. Risikostyring er prosessen for å oppnå kort- og langsiktig balanse mellom disse. Dette må også sees i sammenheng med hver enkelt bedrifts ønskede risikoeksponering. Eksempel på organisasjoner som har en høy risikoeksponering er finansinstitusjoner som investerer i kortsiktige papirer for å oppnå en umiddelbar gevinst. Ethvert risikoreduserende tiltak har i seg selv en kostnad. Risikoanalyser er et vesentlig element i risikostyringsprosessen. ISO har publisert en standard på området, som er utgitt av Standard Norge som "NS-ISO 31000:2009 Risikostyring – Prinsipper og retningslinjer". Klavdija Bojarskikh. Klavdija Sergejevna Bojarskikh (russisk "Клавдия Сергеевна Боярских"; født 11. november 1939, død 12. desember 2009) var en russisk langrennsløper. Hun representerte Sovjetunionen. Hun var den dominerende kvinnelige løperen under OL 1964 i Innsbruck, der hun vant begge de individuelle distansene (5 og 10 km). Hun gikk også for Sovjetunionens stafettlag, som vant med over to minutters margin til Sverige på sølvplass. Hun greide nesten å kopiere denne seiersrekken under VM 1966 i Oslo. Hun vant 10 km og Sovjetunionen gikk til topps i stafetten, men på 5 km måtte hun ta til takke med sølv, slått av landslagskollegaen Alevtina Koltsjina. Augustin Fresnel. Augustin-Jean Fresnel (10. mai 1788 – 14. juli 1827), var en fransk fysiker som bidro betydelig innen optikk. Fresnel studerte lysets oppførsel, både teoretisk og eksperimentelt. Hans oppdagelser og matematiske deduksjoner, basert på arbeidene til Thomas Young, utvidet hans bølgeteori om lys med mange flere optiske fenomener. Sammen med François Arago studerte Fresnel lovene om interferens av polariserte stråler. Dette resulterte i «Fresnels rombe». Fresnel er sannsynligvis mest kjent for oppfinnelsen av Fresnel-linse, som ble tatt i bruk i fyr, og fremdeles er i bruk. Oksøy fyr. Oksøy fyr ligger på en øy i Kristiansandsfjorden, Kristiansand kommune i Vest-Agder. Fyrstasjonen er et kystfyr som ble opprettet i 1832. Sammen med Odderøya fyr og Grønningen fyr danner fyret en sammenhengende struktur av navigasjonshjelpemidler for innseilingen til kysten og Kristiansand havn fra Skagerrak. Det første anlegget. Det første fyret på Oksøy var 23 meter høyt, bygd i tegl. Det ble også bygd et våningshus og et uthus for fyrforvalteren. Oksøy fyr ble tent for første gang den 25. november 1832. Oksøy var det første fyr i landet med linseapparat og Norge var det tredje land i verden som innførte systemet. Dagens anlegg. Det opprinnelige fyrtårnet ble erstattet av et nytt, 36 meter høyt støpejernstårn i 1900. Det er et av landets høyeste. Også dette fyret har linseapparat: 1. ordens katadioptrisk linse, dvs. at den både reflekterer og forsterker lyset. Nominell rekkevidde er 19 nautiske mil. Fremdeles finnes tufter etter tidligere fyrtårn, losstasjon, semaforstasjon og et tysk brakkeanlegg fra andre verdenskrig på fyrområdet. Oksøy fyr eies av Staten. Fyret ble automatisert og avmannet i 2004. Det er fredet etter lov om kulturminner og som naturreservat etter lov om naturvern. Losstasjonen. Losstasjonen på Oksøy ble opprettet omkring 1950. Et styrehus fra fiskeskøyta «Agder 2» fra Flekkerøy ble bygd om til utkikkshytte for losene. I 1979 ble losstasjonen flyttet til Kristiansand. I 1989 ble det gjort vedtak om at loshytta skulle restaureres og bevares for ettertiden. Sannsynligvis er den et av Norges minste kulturminner. Trivia. C. J. Bergh ble ansatt som den første fyrforvalteren – en stilling han hadde til 1875. Han døde 77 år gammel etter 38 års tjeneste og etterlot seg kone og 25 barn. Forvalteren hadde også en assistent som etter ansettelseskontrakten skulle ha fri kost og losji, noe som på denne tiden innbefattet «1 eller 2 drammer daglig». Nick Drake. Nicholas Rodney Drake (født 19. juni 1948, død 25. november 1974) var en engelsk visesanger og låtskriver som regnes for å være en av de mest innflytelsesrike artistene i folkrockens historie de siste 50 årene. Han skrev og komponerte alle sine sanger selv, en original blanding av rolig rock og engelsk folkemusikk, svært melankolsk og ofte dyster, men aldri aggressiv musikk. I løpet av sitt korte liv ga han ut tre album, "Five Leaves Left" (1969), "Bryter Layter" (1970) og "Pink Moon" (1972). Ingen av utgivelsene oppnådde stor suksess i hans levetid. Barne- og ungdomstida. Nick Drake ble født i 1948 inn i en velstående engelsk familie som bodde i den engelske kolonien Burma, der faren var ansatt som ingeniør. Familien flyttet til den engelske landsbyen Tanworth-in-Arden i Warwickshire, nord i England, i 1950. Drake hadde ei søster, Gabrielle Drake, som senere ble en kjent TV- og filmskuespiller i Storbritannia. I ung alder ble Drake oppmuntret av moren til å spille piano. I 1957 begynte Nick Drake på en internatskole som lå i nærheten av London. Fire år senere begynte han på Marlborough College der han ble interessert i sport og i en periode var kaptein på skolens rugbylag. Drake spilte piano i skoleorkesteret, og lærte seg også å spille klarinett og saksofon. I 1964/1965 startet han bandet The Perfumed Gardeners med fire skolekamerater, der han spilte piano og innimellom saksofon eller var vokalist. På denne tiden ble Drake dårligere på skolen fordi han prioriterte musikken framfor skolearbeidet. I 1965 kjøpte Nick Drake sin første gitar. Cambridge. I 1966 kom Drake inn på University of Cambridge hvor han skulle studere engelsk litteratur. Før han begynte der bestemte han seg for å tilbringe seks måneder på Aix-Marseille-universitetet i Frankrike. Her ble han virkelig flink til å spille gitar, og for å tjene penger pleide han å jobbe som gatemusikant sammen med venner. Det var på denne tiden Drake begynte å røyke cannabis, og våren 1967 reiste han på ferie til Marokko med venner for å røyke «særs god» cannabis. Da han kom tilbake til England flyttet han inn i søsterens leilighet i London før han begynte på Cambridge i oktober 1967. Der møtte han medstudenten Robert Kirby, som skulle medvirke tungt til Drakes to første album. På denne tiden hadde Drake oppdaget både den britiske og amerikanske folkrocken, og han hadde blitt påvirket av musikken til blant annet Bob Dylan, Josh White og Phil Ochs. Han begynte å opptre på nattklubber og kafeer i London. I 1968 ble han oppdaget av Ashley Hutchings, et av medlemmene i folkrockgruppa Fairport Convention. Hutchings satte Drake i kontakt med Joe Boyd, eieren av produksjonsselskapet Witchseason Productions, som var lisensiert til Island Records. Joe Boyd var mannen som hadde oppdaget Fairport Convention. Boyd og Drake kom godt overens, og Boyd var en mentorfigur for Drake gjennom hele karrieren hans. Boyd tilbød Drake en kontrakt etter å bare ha hørt litt av en av Drakes sanger. Drake var så sikker på at han nå skulle få gjennombruddet sitt at han bestemte seg for å ikke fullføre det siste året på Cambridge. "Five Leaves Left". Drake begynte på debutalbumet "Five Leaves Left" våren 1969 med Joe Boyd som produsent. Innspillingen av albumet foregikk i London, så Drake måtte ofte stå over skoletimer. Både Drake og Boyd var misfornøyd med strengemusiker Richard Hewsons innsats, fordi de følte at lyden ble for konvensjonell for Drakes sanger. Derfor foreslo Drake å hente inn kameraten Robert Kirby. Joe Boyd var først skeptisk til å la en person uten noen studioerfaring få være med, men etter å ha sett hvor dyktig Kirby var ble han tatt med. Faren Rodney Drake skrev lange brev til Nick der han påpekte ulempene ved å forlate Cambridge. Hvis han fortsatte studiene sine ville han i det minste ha et sikkerhetsnett å falle tilbake på, men Nick skrev tilbake at et sikkerhetsnett var den siste tingen han ville ha. I den første tiden i London drev Drake fra sted til sted, noen ganger sov han i leiligheten til søsteren, men som oftest sov han på sofaen eller gulvet til vennene sine. Etter en stund flyttet han inn i sin egen leilighet. Albumet fikk middels kritikk da det kom ut, og det at Drake sjelden lot seg intervjue og nær sagt aldri spilte konserter, gjorde at albumet solgte dårlig. Det har derimot fått flere gode kritikker senere, og kom på 283. plass da magasinet "Rolling Stone" kåret de 500 beste albumene gjennom tidene. "Bryter Layter". I august 1969 varmet Drake opp for Fairport Convention på Royal Festival Hall i London, og hadde konserter på folk-klubber i Birmingham og Hull. Konsertene ble ikke suksesser, blant annet fordi Drake var for sjenert til å kommunisere med publikum. Selv om "Five Leaves Left" fikk lite presseomtale og ikke ble en suksess, ivret Boyd for å lage enda et album. "Bryter Layter" var en mer jazzinspirert plate. Drake og Boyd var enige om at de skulle bruke bass og trommer på "Bryter Layter". Også på denne plata medvirket medlemmer av Fairport Convention. Folkmusikeren John Cale medvirket på sangene «Fly» og «Northern Sky». Cale brukte på denne tiden heroin, og vennene til Drake mistenkte at han gjorde det samme. Boyd var sikker på at dette albumet skulle bli en suksess, men albumet solgte mindre enn 3 000 eksemplarer og fikk veldig varierende kritikker. Også dette albumet har fått strålende kritikker i nyere tid. Det britiske musikkmagasinet "Q" plasserte "Bryter Layter" på 23. plass da de skulle kåre de 100 beste britiske albumene gjennom tidene, og på 245. plass da "Rolling Stone" kåret de 500 beste albumene gjennom tidene. Kort tid etter utgivelsen av platen, solgte Boyd Witchseason til Island Records og reiste til USA for å jobbe for filmselskapet Warner Bros. Kombinert med det dårlige platesalget gjorde dette at Drake ble svært deprimert; han var lei av å bo alene, og på de få konsertene han spilte virket han veldig nervøs og utilpass. I 1971 klarte familien å tvinge ham til å gå til en psykiater som avgjorde at han skulle begynne med antidepressiva. Drake var veldig flau og prøvde å skjule for vennene sine at han brukte antidepressiva. "Pink Moon". Island Records ville at Drake skulle promotere "Bryter Layter" gjennom intervju og konserter. Drake, som i følge Kirby, røykte utrolige mengder cannabis på denne tiden og viste tegn på psykose, nektet. Vinteren 1970 hadde han isolert seg i leiligheten sin i London. Han var svært skuffet over at "Bryter Layter" heller ikke ble en suksess og sluttet å ha kontakt med venner og familie. De få gangene han forlot leiligheten var det for å enten spille en konsert eller for å kjøpe dop. I følge moren sa Nick til henne at det var på denne tiden alt begynte å gå galt. Selv om Island Records verken forventet eller ønsket et nytt album, kontaktet Drake lydteknikeren John Wood i oktober 1971 for å arbeide på det som skulle bli den siste utgivelsen hans, "Pink Moon". Innspillingen av albumet foregikk med bare Drake og Wood til stede og tok to dager. De elleve dystre sangene på "Pink Moon" er korte og albumet er bare 28 minutter langt. En lengde Wood skildret som «akkurat passe, en vil virkelig ikke at det skal være lenger.» I motsetning til "Bryter Layter" spiller Drake alene på alle sangene på "Pink Moon" bortsett fra en liten piano-overdub på tittelsangen. Da plata var ferdig, la han den på resepsjonsdisken i lokalet til Island Records, der den lå til den ble oppdaget en uke senere. "Pink Moon" solgte enda dårligere enn sine to forgjengere, selv om den fikk noen gode kritikker. Nick begynte på denne tiden å snakke om å slutte som artist og heller skrive sanger for andre artister eller bli dataprogrammerer. De siste årene. De neste månedene ble Drake enda mer distansert fra sine nærmeste. Han flyttet hjem til foreldrene, noe han aksepterte som nødvendig på grunn av helsetilstanden sin. «Jeg liker meg ikke hjemme, men klarer meg ikke noen andre steder» sa han en gang til moren sin. Drakes hjemkomst var ofte vanskelig for familien, som søsteren hans Gabrielle forklarte slik: «Gode dager for mine foreldre var gode dager for Nick og dårlige dager for mine foreldre var dårlige dager for Nick.» Han kunne ofte være borte i mange dager, noen ganger besøkte han venner uten forvarsel. Han var vanskelig å kommunisere med og virket fjern. Robert Kirby skildret et typisk besøk: «Han kunne sitte helt stille uten å si noe, høre på musikk, ta en drink og sove. To, tre dager senere var han borte, og tre måneder senere var han tilbake igjen.» Han kunne låne morens bil og bare kjøre rundt i timevis til han gikk tom for bensin og måtte ringe hjem. Utseendet hans hadde endret seg, håret var ustelt og neglene var lange. Tidlig i 1972 fikk Drake et nervøst sammenbrudd og lå på sykehus i fire uker. I juli 1974 kontaktet Drake John Wood og sa at han ville begynne på et fjerde album. Boyd var tilbake i England på denne tiden og ble enig om å være produsent på albumet. I selvbiografien sin skrev Boyd at Nick Drake så verre ut enn noen gang før, håret hans var fett, hendene skitne og han så sint ut. Drake var i så dårlig form at han ikke kunne synge og spille gitar samtidig. Returen til studio gjorde at Drake så lysere på ting. Moren hans husket at familien var i ekstase fordi Nick var glad, det hadde i følge henne ikke vært noen glede i Nick på mange år. Død. På grunn av Drakes dårlige helse hadde innspillingen av hans fjerde album stoppet opp og han var nå bare i kontakt med sine nærmeste venner og familien. Han hadde prøvd å holde kontakten med Sophia Ryde, som han hadde møtt i London i 1968. Ryde er blitt skildret som det nærmeste Drake noen gang kom en kjæreste, men hun benytter selv tittelen «beste jentevenn». I et intervju i 2005 fortalte Ryde at en uke før han døde hadde hun sagt at hun trengte litt tid for seg selv. De så aldri hverandre igjen. Nick Drakes gravplass. På graven står det «Now we rise and we are everywhere». Teksten er fra den siste sangen på det siste albumet hans. Tidlig om morgenen mandag 25. november 1974 døde Nick Drake 26 år gammel på grunn av en overdose av amitriptylin, en type antidepressiva. Han hadde lagt seg tidlig kvelden før etter å ha vært på besøk hos en venn hele formiddagen. Rundt solnedgang hørte foreldrene ham gå bortover gangen mot kjøkkenet, de gikk ut ifra at han skulle spise kveldsmat. Kort tid etter returnerte han til rommet sitt og tok noen beroligende piller som skulle hjelpe ham å sove. Drake hadde ofte søvnproblemer, og han pleide å sitte oppe hele natten og høre på musikk, for så å sove til langt ut på morgenen. Moren pleide ikke å forstyrre ham, men klokken var tolv neste morgen og hun mente at det var på tide å stå opp. Det første hun la merke til da hun kom inn på rommet hans var at han lå sidelengs i sengen. Det lå ikke noe selvmordsbrev der, men det ble funnet et brev skrevet til Sophia Ryder. Det ble fastslått at Drake tok sitt eget liv, men dette har en del familiemedlemmer betvilt. Rodney Drake skildret dødsfallet til sønnen som uventet og uvanlig. Han har likevel innrømmet at de gjemte aspirin og forskjellige piller for ham. Søsteren Gabrielle foretrakk å tro at han begikk selvmord istedenfor at han døde på grunn av et tragisk uhell. Den 14. januar 1975 ble Nick Drake gravlagt under et eiketre på kirkegården til St. Magdalenakirken i Tamworth-in-Arden. Det var om lag femti personer til stede. Etter Drakes død. Det var ingen avisnotiser, dokumentarer eller samlealbum etter Drakes død, og den offentlige profilen hans fortsatte å være lav. I 1975 begynte foreldrene hans å få besøk av flere av Drakes tilhengere. I 1979 ga Island Records ut alle Nick Drakes sanger fra de tre albumene hans ut på et samlealbum, men albumet hadde dårlige salgstall. På midten av 1980-tallet sa mange suksessrike artister at Nick Drake var en inspirasjonskilde for dem. På slutten av 1980-tallet ble han ofte nevnt i musikkpressen. I 1992 ble dokumentaren "A Stranger Among Us – In Search of Nick Drake" sendt på BBC Two, og i 2000 ble dokumentaren "A Skin Too Few: The Days of Nick Drake" utgitt. Avisen "The Guardian" kåret albumet "Bryter Layter" til det beste alternative albumet som noen gang har blitt utgitt. I 2000 brukte Volkswagen sangen «Pink Moon» til en reklame i USA, som førte til kraftig økt salg av Nick Drake-album. Albumet "Pink Moon" var en stund det femte mest solgte albumet på nettbutikken Amazon.com. Siden slutten av 1990-tallet har Nick Drakes musikk blitt brukt i en rekke Hollywood-filmer, inkludert "Hideous Kinky" (1998), "Serendipity" (2001), "The Royal Tenenbaums" (2001) og "Garden State" (2004). De siste årene har flere artister sett på Nick Drake som en inspirasjonskilde, inkludert Lucinda Williams, Badly Drawn Boy, José González, Lou Barlow, Beck, Elliott Smith, Kent og Jim Stärk. Catrin Nilsmark. Catrin Nilsmark (født 30. august 1967 i Göteborg i Sverige) er en profesjonell svensk golfspiller. Debuterte på Ladies European Tour i 1987 og på LPGA-touren i 1995. Når hun ikke spiller golf er hun en etterspurt foreleser innen ledelse og teambuilding. Amatørkarriere. Hun hadde en veldig fremgangsrik amatørkarriere og var medlem av det svenske landslaget 1983-87. Hun ble svensk juniormester i 1984 og vant også det årets Junior Orange Bowl internasjonale golfmesterskap. Hun spilte universitestgolf i ett år ved University of South Florida. Har også tre seire på Telia Tour: Höganäs Ladies Open i 1991, og Lerum Ladies Open og Öhrlings Match-SM i 1997. Profesjonell karriere. Nilsmark ble profesjonell i 1987, men den første delen av karriren ble hindret av en whiplash-skade etter en bilulykke. Hun fikk sin første seier på LET i Ford Classic i 1994 og deltok på den USA-baserte LPGA Touren i 1995 etter å ha fått en delt 15. plass på LPGAs kvalifiseringsskole i 1994 som ga en fullverdig plass på touren. Hun fikk to seire i 1999 ved Evian Masters på Ladies European Touren og Valley of the Stars Championship på LPGA Touren. Nilsmark spilte i Solheim Cup i 1992, 1994, 1996, 1998 og 2000, og senket den vinnende putten i 1992 i Europas første seier over USA. Hun var kaptein da det europeiske laget vant Solheim Cup i 2003 i hjemlandet Sverige til tross for en alvorlig rygglidelse og tapte som kaptein i 2005 turneringen. Hun ble utnevnt til kaptein for det europeiske laget i PING Junior Solheim Cup i 2007. Maria Hjorth. Maria Hjorth (født 15. oktober 1973 i Borlänge, Sverige) er en profesjonell svensk golfspiller. Hun spiller på både Ladies European Tour (LET) og LPGA-touren. Iben Tinning. Iben Tinning (født 4. februar 1974) er en profesjonell dansk golfspiller. Hennes to første seire på Ladies European Tour (LET) kom i 2002. I 2003 vant hun LPGA-tourens kvalifiseringsskole, men 2004-sesongen endte skuffende og hun klarte ikke å beholde spilleretten. Tilbake i Europa vant hun Order of Merit i 2005, som den første danske golfspilleren noensinne til å ende som nummer 1 på pengelisten i en internasjonal tour. Tinning spilte på det europeiske laget i Solheim Cup i 2002, 2003, 2005 og 2007. Eksterne lenker. Tinning, Iben Tinning, Iben Villa fyr. Villa fyr er et nedlagt ledfyr ved havstykket Folda i Flatanger i Nord-Trøndelag. Villa ble anlagt som kullblussfyr i 1839, og ble ombygd for drift med flytende brensel 1859. Fyret ble nedlagt 1890, og lyktehus av jern og linse – som ble montert i 1859 – ble flyttet over til Nordøyan fyr. Villa var det første fyr som ble opprettet nord for Trondheimsfjorden. Det ble bygget i alt seks kullbussfyr i Norge mellom 1802 og 1839, og Villa antas å være det sist bygde kullblussfyr i verden, og trolig også det som senest var i drift. Villa er det best bevarte. Fyrtårnet er 15 meter høyt, bygd i granitt, kleberstein og tegl; sekskantet med hvelvede trekkanaler i alle sider, enkelte av dem er delvis igjenmurt. En forseggjort støpejernstrapp fører opp til inngangen på fyret. Fyrstasjonen omfatter også assistentbolig og ruiner etter vokterbolig, gjerder, uthus, kullager og smie. Tidligere losstasjon og dagens naust, som er brukt som merkenaust, ligger ved havnen på Villa lenger øst. Tidligere lå også et naust inne i vågen innenfor havnen. Shank. En shank, eller å shanke, er i golf betegnelsen på et feilslag der man som følge av en vridning av golfkøllen treffer ballen med hælen på køllen i stedet for med det flate slagfeltet. Som et resultat av dette farer ballen rett ut til høyre (for en høyrehendt spiller) og langs bakken, i stedet for høyt og rett frem slik et slag er ment å skulle være. Avhengig av hvor langt ut mot hælen ballen treffer, kan slaget i enkelte tilfeller også resultere kun i en stor slice eller hook. Marstein fyr. Marstein fyr i Austevoll kommune i Hordaland er et kystfyr som ble bygget i 1887. Marsteinen er en holme som ligger ved inngangen til Korsfjorden, og dermed innseilingen både til Bergen og Hardangerfjorden. Fyret består av et hvitt steinhus og tårn Fyret ble avbemannet og automatisert i 2002. Den franske linsen som ble montert da fyret ble oppført, er fortsatt i bruk, selv om den har skår fra skudd under andre verdenskrig. Etter avbemanningen overtok Austevoll kommune Marsteinen samt fyret i august 2006. Både næringslivet, Austevoll kommune og regjeringen har avsatt midler til å gjøre Marsteinen til en turistattraksjon. Utfordringen er værhard beliggenhet samt dårlig atkomst. Risikoanalyse. En risikoanalyse utføres for å avdekke risikoen knyttet til et tiltak, en aktivitet, et system eller en situasjon. Hensikten med analysen er å fremskaffe underlag for beslutninger. På bakgrunn av analysen kan man da gjøre en risikoevaluering og velge å la være å gjøre aktiviteten, eller iverksette risikoreduserende tiltak som gjør at aktiviteten likevel kan gjennomføres. Risikoanalyse og risikoevaluering er en del av risikovurdering, som igjen er en del av risikostyring. 2. Hva er sannsynligheten for at de uønskede hendelsen inntreffer? 3. Hvilke konsekvenser kan de uønskede hendelsene medføre? Når vi snakker om risiko, dreier det seg alltid om hva som kan skje i framtida, noe som er forbundet med usikkerhet. I følge standarden "NS 5814 Krav til risikovurderinger", defineres risiko som Her er det snakk om én uønsket hendelse, men andre ganger kan risikoen knyttes til alle mulige uønskede hendelser i et "risikobilde". Sentrale elementer er altså "frekvens" og "konsekvens". Sannynligheten uttrykkes gjerne som "p", konsekvensen som "c". Risikoanalyser har mange anvendelser, f.eks. innenfor økonomi, finans, teknologi, prosjektstyring osv. Vi kan derfor vurdere mange forskjellige typer konsekvenser, slik som kostnader, miljøskader, helseskader, dødsfall, tap av renommé osv. En risikoanalyse kan være en frittstående analyse eller være en del av et risikostyringsprogram. Det brukes forskjellige metoder, avhengig av analyseobjekt. I mange tilfeller er det tilstrekkelig med kvalitative analyser, hvor frekvensene og konsekvensene av de uønskede hendelsene klassifiseres i "høg", "middels" og "lav". I slike tilfeller kan det være nyttig å bruke risikomatriser. I andre tilfeller trenger vi mer detaljert informasjon, og vi må da gjennomføre kvantitative analyser. Noen ganger kan en kombinasjonen av disse tilnærmingene gi det beste resultatet. Ulykkesrisiko. Ulykkesrisiko handler om arbeidsulykker og større, akutte ulykker. En risikoanalyse av et system gjennomføres som en serie av trinn. Hvilke trinn som inngår, avhenger av hvor komplekst analyseobjektet er og målsettingen med analysen. Trinn 2: Systembeskrivelse og omfang av analysen Trinn 3: Avdekke farekilder og mulige uønskede hendelser Trinn 4: Utvelgelse av relevante og typiske uønskede hendelser Trinn 5: Bestemme konsekvensene av de ulike uønskede hendelsene Trinn 6: Bestemme frekvensene til de ulike uønskede hendelsene Trinn 7: Gjennomføre følsomhets- og usikkerhetsanalyser Risikoanalyse innenfor økonomi. Innenfor økonomi tar vi gjerne risiko for å oppnå gevinster. Konsekvensbegrepet beskriver hva som vil være resultatet når hendelsen inntreffer, primært som et kronebeløp. hvor R er den totale risikoeksponeringen, h er antall hendelser, p er sannsynligheten til en hendelse og k er konsekvens av hver enkelt hendelse i kroner. Olsenbanden og Dynamitt-Harry. "Olsenbanden og Dynamitt-Harry" er den andre filmen i serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 10. august 1970, og ble regissert av Ove Kant. Filmen er den første med Dynamitt-Harry. Handling. Olsenbanden er tilbake, og denne gangen bestemmer Egon seg for å bli lovlydig. I stedet for å gjøre store pengekupp, bestemmer Olsenbanden seg for å begynne å jobbe som hederlige samfunnsborgere. Men når et ran oppstår i Norges Bank, og da skylden blitt lagt på de tre tidligere-forbryterne, må de bare ta på seg hattene og vise at de er uskyldige. Trivia. Basse kalles Birger i denne filmen, mens i den første filmen "Olsen-Banden" er han den mellomste, og det er storebroren som heter Birger. Den lille traktoren Gråtass. Den lille traktoren Gråtass er en norsk barnefilmfigur skapt av S i Tønsberg på 1990-tallet. Figuren er en «levende», grå traktor av typen Ferguson TE20 påsatt to svarte «øyne» på lyktene. Navnet «Gråtass» var et utbredt norsk kallenavn for denne populære traktortypen. Filmer, produkter og sommerteater. Fantasi-Fabrikken AS har produsert flere TV-serier med Gråtass som har blitt sendt på NRK, første gang i mars 1998. Medvirkende skuespillere er blant andre Tor-Geir Sundal som "Gamlefar" og Ole-Kristian Lima som "Goggen". Samtidig ble det lagd en en rekke spin off-produkter med figuren, som bildebøker, CD-plater, leker og klær i tillegg til sommerteater, turné, juleforestillinger og egen Gråtassklubb. I 2004 kom den første kinofilmen "Gråtass – Hemmeligheten på gården" med regi av Trond Jacobsen og musikk av Svein Gundersen. Etter mange år med sommerteater – første gang i 1999 – åpnet familieparken Gråtasstunet i 2005 i Lardal i Vestfold som bygde på historiene om traktoren Gråtass. Parken viste bondegårdstradisjoner og et sommerteater med Gråtass og vennene hans. Gråtasstunet var en stor satsning i en liten innlandskommune. Gråtasstunet Drift AS i Lardal måtte slå selskapet konkurs i januar 2007 tross over 50 000 besøkende, mulig grunnet manglende økonomisk styring. Fantasi-Fabrikken AS har gått i gang med å etablere et nytt Gråtasstun sammen med nye samarbeidspartnere et annet sted på Østlandet. Sommeren 2007 ble årets sommerforestilling vist på Røed gård på Jeløya utenfor Moss i Østfold. I mai 2007 åpnet også egen netthandel. Skraphandlerne kommer tilbake. "Skraphandlerne kommer tilbake" er en norsk tv-serie for barn om Den lille traktoren Gråtass og vennene hans på en bondegård. Produsert som en TV-serie av S i Tønsberg i 1998. Olsenbanden tar gull. "Olsenbanden tar gull" er en film fra 1972, regissert av regissert av Knut Bohwim. Filmen hadde sin premiere 9. september 1972. I filmen blir Egon, Kjell og Benny nesten knust av et lodd som var beregnet til å knuse biler flate. Filmen ble innspilt i Stavern, og da Olsenbanden i en scene skulle få loddet til å falle ned rett bak der de sto, så var det en bonde i nærheten som fikk jobben med å slippe dette loddet. Men hver gang Knut Bohwim ropte «kamera går», bjeffet bikkja til denne bonden. Bohwim ba ham om å få den til å bli stille, sånn at de kunne bli ferdig med innspillingen før kvelden. Mannen gikk bort til bikkja og skjelte den ut. Etterpå kom han tilbake for å slippe ned bilen. Men atter en gang bjeffet bikkja da Bohwim ropte «kamera går». Til slutt gikk bonden inn i huset, kom ut igjen med et haglegevær og skjøt bikkja. Etter at han hadde gjort det, sa han: «Nå er'a rolig». Men da ble Sverre Holm skeptisk etter at han hadde hørt at det var bonden som skulle slippe loddet. Ifølge Arve Opsahl sa han dette: «Jeg har kone og barn. Jeg kan ikke gjøre dette her.» Carsten Byhring sa: «Ta det rolig. Det er bare å gå et skritt fram.» Handling. Egon kommer ut av botsen, men denne gang med noe annet enn en pakke med selvspikka trehester. Han har med seg et kart som han har kjøpt for en Blue Master og to og en halv Eksport. Kartet viser veien til en skatt som befinner seg på Sørlandet. Skatten skal befinne seg ved sjøen, i en militærovervåket gammel bunker. Olsenbanden drar sammen med Valborg og Basse sørover på skattejakt, men de er dessverre ikke alene om gullet. Den lokale unge damen Karina og gangsteren Ricko har også fått gullfeber. Ikke nok med det: Til og med den gjerrige skraphandeleren Mathsen er innblandet i saken. Muffins. thumb thumb En muffins er et lite koppformet bakverk i porsjonsstørrelse. Det finnes to forskjellige varianter; én er basert på gjær og ligner et rundstykke, og én er basert på bakepulver og er mye søtere. Den gjærbaserte varianten er den eldste, og navnet spores tilbake til det 11. århundre i Storbritannia. "Moufflet" på gammelfransk betød «myk» i forbindelse med brød. Den andre varianten, basert på bakepulver, er en amerikansk oppfinnelse. Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok. "Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok" er den fjerde filmen i serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 26. desember 1973, og er regissert av Knut Bohwim. Handling. Når Egon atter en gang slippes ut av botsen, står ikke kompisene Kjell og Benny der, men derimot Dynamitt-Harry som har blitt avholdsmann. Kjell og Benny har fått jobb i en dagligvareforretning, hvor Benny har blitt forlovet med datteren til kjøpemannen. De er ikke interessert i å begå nye lovbrudd, men da Egon åpner sagen i forretningen og Kjell og Benny for skylda, er alt klart for nytt brekk. Denne gangen dreier det seg om store penger, og de skal stjele fra en annen kjeltring. Men det haster, da politiet er også på sporet. Olsenbanden møter Kongen & Knekten. "Olsenbanden møter Kongen og Knekten" er en film fra 1974 regissert av Knut Bohwim. Filmen er den femte i serien om Olsenbanden og hadde premiere ved Colosseum kino og Soria Moria kino i Oslo den 15. august 1974. Sølvtøy er vanskelig å stjele, og særlig hvis eieren er i samme rom. Derfor havner Egon nok en gang innenfor murene. Når han kommer ut igjen har han en plan om fire millioner kroner som er enkle å få tak i. Dette passer ypperlig for Valborg og Kjell, siden Basse nå skal stå til konfirmasjon. Men dessverre for banden er også deres erkefiendene Kongen og Knekten på saken. De to luringene stjeler pengene fra Olsenbanden, og det blir en evig jakt om pengene. Kaj Skagen. Kaj Skagen (født 23. oktober 1949) er en norsk forfatter. Han er født i Strandebarm, vokste opp i Modum og Drangedal, men bor siden 1977 i Bergen. Foreldrene var kunstmaleren og læreren Kaare Johan Skagen (1911–93) og læreren Mary Emilie Skagen. Han er bror av filmkunstneren Sølve Skagen og pedagogen Kaare Skagen. Skagen har helt siden debuten vært noe av en enfant terrible i det norske kulturelle og litterære miljø, både fordi hans synspunkter har gått på tvers av rådende retninger, og fordi han har presentert sine synspunkter med uvanlig skarphet. Gjennom flere tiår har han flere ganger vekket debatt og motsigelse. Allerede som 20-åring gjorde Skagen seg bemerket som skribent og aktivist. Han var i 1969 formann i Elevutvalget for Oslo og Omegn (EU), og ble kjent som radikaler. Men han tok tidlig avstand fra den norske maoismen, f.eks. i artikkelen "SUF – en ulv i fåreklær" (1969). Skagen var litteraturkritiker i Arbeiderbladet 1970–75. Skagen har gitt ut en rekke diktsamlinger og romaner som særlig i forfatterskapets første fase formidler etterkrigsgenerasjonens livsopplevelse. Han debuterte i 1971 med "Gatedikt", som sammen med etterfølgeren "Vi som arver maskinene" (1972) representerte (etter Jan Bojer, senere Vindheim) et frembrudd av den anarkistiske og hippieorienterte motkulturen i norsk offentlighet, i tradisjonen fra Jens Bjørneboe. Hans første essaysamling, "Mellom partikontoret og supermarkedet" (1973) søkte et tredje standpunkt mellom en fordummende konsumkultur og en autoritær kapitalismekritikk. Romanene "En elv under gaten" (1976) og "Barføtt gjennom Europa" (1978) forteller om en gruppe opposisjonelle ungdommers liv i Oslo rundt 1970, konsentrert om hovedpersonen Jonas Ødes leting etter vennskap, kjærlighet og livsmening. Antroposofi. Skagen har også markert seg som en selvstendig talsmann for Rudolf Steiners antroposofi. Han stiftet og drev Tidsskriftet Arken (sammen med Peter Normann Waage) som i årene 1978–1989 var et forum for en antroposofisk orientering, men dessuten et alment kulturtidsskrift med et relativt bredt interesse- og nedslagsfelt. Antroposofien slår inn i hans skjønnlitterære forfatterskap særlig i romanene "Barføtt gjennom Europa" (1978) og "Hodeskallestedet" (1995), hvor også det konfliktfylte i denne relasjonen kommer til uttrykk. Samfunnsdebattant. I 1982 vant Skagen Gyldendals store romankonkurranse med "Broene brenner" (delt førstepris med Jon Michelet og Nils Johan Rud). Han fikk Riksmålsforbundets litteraturpris i 1991 for essaysamlingen "Natt til dommedag". I kampskriftet "Bazarovs barn" (1983) holdt han et oppgjør med den toneangivende, kulturradikale og marxistisk orienterte delen av norsk samtidslitteratur. Boken, som gikk i seks opplag, skapte en langvarig debatt. Ståhei vakte også romanen "Himmelen vet ingenting" (1988) som omhandlet et selvmord i forbindelse med konflikter i et sentralt kulturmiljø. Mange leste romanen som en beskrivelse av en konflikt i et kjent, norsk forlag, der en av redaktørene tok sitt eget liv. Skagen har helt siden debuten vært en tydelig samfunnsdebattant med en rekke innlegg og inngrep i norsk offentlighet. Han rettet et kritisk blikk mot miljøkonsekvensene av oppdrettsnæringen med artikkelen "Requiem for Salmo Salar" i tidsskriftet Samtiden i 1990. Skagen var også en av de første forfattere som tok til orde mot norsk deltagelse i krigen mot Serbia. Han startet en debatt i Norge om steinerskolene med artikkelen "Slik dør Steinerskolen", trykket i tidsskriftet "Steinerskolen" i 2003, hvor han mente steinerpedagogikken var i ferd med å forsvinne fra skolene. I 2009 leverte han kritikk av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe "Sin egen herre". Skagen hevdet her at Rem hadde feiltolket Bjørneboes forhold til antroposofien, og at han heller ikke hadde sett sammenhengen mellom Bjørneboes individualisme og samfunnsengasjement. Romaner og andre tekster. Skagen oversatte Leonard Cohens romaner "Yndlingsleken" (1972) og "Skjønne tapere" (1973) til norsk. Dexter Holland. Dexter Hollands (født Bryan Keith Holland, 29. desember 1965) er vokalist i bandet The Offspring. Han er gift med hår-stylisten Kristine Luna og sammen skrev de sangen "Sessions". Han er far til Alexa Holland, som selv er musiker av yrke. Hun har skrevet "How Often" med inspirasjon hentet fra Holland og Lunas forhold. Dexter ble i 2007, mars-utgaven av bladet "Kerrang!" kåret til nummer 73 i kåringen "100 Stars Who Rock Your World List" PCI. PCI pleier å være hvit og de fleste hovedkort for stasjonære PC-er har PCI. For skjermkort i nyere PCer brukes de raskere standardene AGP og PCI-express. PCI sin rolle som tilkoblingsbuss for andre funksjoner vil trolig i framtiden erstattes av standarden PCI-express. Historie. Arbeidet på PCI ble startet av Intel i Intel Architecture Labs omring 1990. PCI 1.0 ble sluppet 22. juni 1992. PCI 2.0 ble lansert 30. april 1993. PCI ble med en gang tatt i bruk i servere, der den erstattet MCA og EISA. Når det gjaldt konvensjonelle PC-er brukte PCI lengre tid på å erstatte de eksisterende standardene, hovedsakelig ISA og VESA Local Bus (VLB). Det store gjennombruddet kom først sent i 1994. Da først i andregenerasjons Pentium PC-er. Senere revisjoner av PCI inkluderte økt ytelse og flere nye funksjoner. Blant annet en 66 MHz 3.3V standard og standarden PCI-X som hadde en busshastighet på 133 MHz. I 2004 ble standarden PCI Express introdusert, og begynte å dukke opp i vanlige hjemme-PC-er. Dette reduserte antallet PCI-porter hovedkortprodusentene inkluderte på hovedkortet, og selv om standardene i dag lever side om side, vil PCI gradvis forsvinne i framtiden. Olsenbandens siste bedrifter. "Olsenbandens siste bedrifter" er den sjette filmen i serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 7. august 1975, og ble regissert av Knut Andersen. I filmen er det en elskovssyk kvinne som jakter på Kjell på Mallorca, hvor Kjell sier til Egon: «Hu er ute etter meg...hun trur jeg er Carsten Byhring». Kvinnen som spiller rollen er Kjells (Carsten Byhrings) kone i virkeligheten, Bjørg Byhring. Handling. Filmen starter med at Olsenbanden er på Mallorca, men da de kun har 500 kr må de gjennomføre et lite kupp for å betale regningene. Egon blir tatt på fersken takket Valgborg, og han havner i Botsfengselet igjen. Der får han kontakter, og får i oppdrag å få ut Bedford-diamantene som ligger innelåst i et Franz Jäger-pengeskap i Sveits. Men istedenfor å få 25% av byttet blir han lurt av oppdragsgiveren, og unnslipper såvidt å bli tatt av politiet. Vel tilbake får han med seg Kjell og Benny på en snedig plan på å bli millionærer, og få hevn. Diamantene blir solgt, og banden stjeler først diamantene, så pengene, og legger diamantene i safen til skurkene som lurte ham, så de ryker i fengsel når de anmelder tyveriet av pengene. Så er det ny tur til syden for Olsenbanden. PCI Express. PCI Express eller PCIe er en standard som skal erstatte PCI- og AGP-bussene i datamaskiner (PC). Utviklingen av PCIe er passer inn i dataindustriens trend til å gå over fra parallelle overføringsteknikker til serielle, på samme måte som overgangen fra IDE til SATA. PCI-bussen kan overføre 32 biter av gangen i 33 MHz, noe som gir en maksimal overføringshastighet på 133 MB/s. En PCIe-buss kan anvende seg av klokkefrekvenser opp til 2 GHz og har, takket være måten bussen er bygget opp på, en overføringshastighet på 4 GB/s hver vei. I et parallelt medium, som AGP- og PCI-bussene, må alle bitene komme fram samtidig og i samme rekkefølge. Dette stiller krav til at alle kabler har samme lengde i bussen, noe som kan være vanskelig for hovedkortprodusentene å leve opp til. PCIe har ikke disse begrensningene ettersom det er et serielt medium. PCIe kan sende og motta data samtidig (full dupleks). De eldre teknikkene kunne enten bare skrive eller bare lese på et gitt tidspunkt (halv dupleks). De PCIe-chipsettene som finnes i dagens marked har 20 PCIe-baner. Disse kan anvendes i ulike portkonfigurasjoner; 16x, 8x, 4x, 2x og 1x. Enkelt forklart kan man si at 1x bruker én PCIe-bane, og 16x bruker 16 PCIe-baner. Av de totalt 20 banene er det mulig å sette opp ulike konfigurasjoner, som f.eks. én 16x-, én 2x- og to 1x-porter. PCI-e benytter kontaktpunkt satt sammen i en "slot" for å gi plass til utvidelseskort (f.eks. grafikkort) i en PC. Mengden PCI-e baner man ønsker å bruke til et utvidelseskort bestemmer antallet fysiske kontakter. Derfor vil den sloten som benytter 16 baner (16x) være fysisk større enn en som benytter 1 (1x). Et utvidelseskort som er bygd for å bruke 1 PCI-bane vil allikevel kunne settes ned, og fungere, i en 16x slot. PCI x16 er den eldre utgaven av PCI Express og opererer på 16 bits bandbredde (250 MB/s, mens den nyeste PCIe 2.0 opererer på 32 bits bandbredde (500 MB/s). PCI Express 3.0 er kom ut i november 2009, og har en hastighet på 1 GB/s per bane. Siden ingen av dagens grafikkort støtter mer en x16 bandbredde, er det ikke forskjell på et PCI express x16 og et PCI express 2.0 kort. Likevel vil en få utbytte av SLI eller CrossFire, der en kan koble opp flere grafikkort og utnytte alle 32 banene. AGP. Accelerated Graphics Ports (AGP) (no. "akselerert grafikkport"), også kjent som Advanced Graphics Port, (no. "avansert grafikkport") er en høyhastighets punkt-til-punkt kanal for tilkobling av grafikkkort på et hovedkort i en datamaskin. Dens hovedoppgave er å assistere 3D-akselerasjonen i datamaskinens grafikk. Noen hovedkort er konstruert med flere uavhengige AGP-kontakter. AGP er tregere enn dagens PCI Express, men raskere enn PCI. AGP er byttet ut til fordel for PCI Express. Bruk i dag. Nye grafikkkort er nesten bare tilgjengelige med PCI Express-tilkobling. Det finnes bare få produsenter som fortsatt lager AGP-kort, og de vil nok slutte å produsere disse snart. I løpet av få år vil AGP være fullstendig erstattet. AGP versjoner. Intel slapp ut den første versjonen av AGP, under navnet "AGP Specification 1.0" i 1997. Den inneholdt både hastighetene 1x og 2x. Andre varianter av AGP. I tillegg til vanlig AGP 1x-8x, eksisterer det diverse AGP Pro kort. Den trenger mer strøm og er ofte lengre enn vanlige AGP-kort, selv om de bare fyller en AGP-tilkobling. AGP Pro har ikke blitt så veldig utbredt, og forekom mest i profesjonelle maskiner beregnet på tunge grafiske oppgaver, for eksempel grafisk modellering og simulering. AGP-Pro kortet har et ekstra pins som sørger for ekstra strøm, i motsetning til moderne strømkrevende 3D-kort som har egne tilkoplinger, enten Molex eller perifere tilkoplinger. Olsenbanden for full musikk. "Olsenbanden for full musikk" er den syvende filmen i serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 26. august 1976, og er regissert av Knut Bohwim. Olsenbanden for full musikk er en norsk innspilning av den danske filmen "Olsen-banden ser rødt", regissert av Erik Balling. Scenen der banden sprenger seg vei gjennom Nationaltheatret, til tonene av Friedrich Kuhlaus ouverture fra Elverhøj, er kryssklippet med de danske originalscenene, tatt opp i Det Kongelige Teater i København. Handling. Egon skal gjøre en baron en tjeneste, men finner ut at han blir ført bak lyset, og havner bak murene igjen. Valborg tar på seg oppgaven som Egons verge for å få han ut igjen, fordi Basse har truffet en ung pike ved navn Gry, som er blitt gravid. Valborg er fast bestemt på at Gry og Basse skal gifte seg, før det begynner å synes. Men penger har de ikke, og det er Egon det står på. Han har bestemte planer om hevn mot baronen, samt skaffe seg penger. Men planen slår feil og Egon blir fanget av baronen, og murt inn i kjelleren under slottet. Heldigvis blir han reddet av Kjell og Benny. Men Egon gir ikke opp, og planlegger å slå til på Nationaltheatret, da baronen skal selge en tusen år gammel kinesisk Ming-vase for 1 500 000 kroner, og selve handelen skal foretas på teateret. Planen lykkes, Egon leverer tilbake vasen til inspektør Hermansen, og beholder pengene. Men Gry er sluere enn man tror, og etter bryllupet bytter ut hun bagasjen sin med pengene i Egons koffert, og sammen reiser hun og Basse på bryllupsferie med resten av pengene. Penten. Penten refererer til alle alkener med kjemisk formel C5H10 som ihheholder en dobbelbinding i sin molykylære strukturtur. 1-Penten (pent-1-en) og 2-penten (pent-2-en) er forskjellig fordi dobbelbindingen sitter på henholdsvis første og andre karbon-binding. 1-Penten er en alfa-olefin. Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet. "Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet" er den åttende filmen i den norske serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 14. august 1977, og er regissert av Knut Bohwim. Dette er den første Olsebanden-filmen der Øivind Blunck medvirker som Hermansens assistent Holm. Handling. Banden er i syden med 90 millioner kroner, men den danske kjeltringen som går under kallenavnet Biffen (kalles ofte for Danskepølsa av Benny) stjeler pengene. Egon prøver å stjele dem tilbake ved å åpne et pengeskap i bedriften til Biffens oppdragsgiver, men blir ferska og havner bak murene igjen. Når han kommer ut er planen å få tilbake de stjålne pengene, som har kommet til Norge og blitt omgjort til gullbarrer. Gullbarrene oppbevares hos firmaet Mulitscan og skal fraktes til utlandet i en spesialkonstruert togvogn laget av Franz Jäger i Berlin. Dynamitt-Harry har blitt Kjell og Valborgs nærmeste nabo, og er med i planene. Etter et nesten perfekt kupp mister banden vogna, og står tilbake uten noenting. Men det de ikke vet er at Valborg har meldt pengene stjålet, og fortalt politiet at de er omgjort til gullbarrer. Så når jernbanevogna med gullbarrene havner hos politiet, leverer de gullbarrene til banden. Olsenbanden er igjen millionærer, og investerer pengene i et selskap, hvor Egon sitter på topp som styreformann, og Benny og Kjell er underdirektører. Dessverre har ligningsmyndighetene snust i saken, og kan ikke se at det er betalt skatt av de 90 millionene som banden kjøpte aksjemajoriteten i selskapet for. Da Egon står med alt ansvaret som styreleder havner han bak murene igjen. Siden det skyldige beløpet er 270 millioner og 35 øre, inkludert etterbetaling og to ganger skattestraff, mister de også selskapet. Olsenbanden og Data-Harry sprenger verdensbanken. "Olsenbanden + Data-Harry sprenger verdensbanken" er den niende filmen i den norske serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 18. august 1978, og er regissert av Knut Bohwim. Handling. Egon Olsen havner atter innenfor murene etter et mislykket kupp på Stortinget. Når Egon settes i det fri, har Kjell og Benny fått en ny sjef, Dynamitt-Harry. Etter å ha sovnet i en container, og ufrivillig havnet i USA, tok han utdannelse innen data, og ble til Data-Harry. Han har nå eget selskap, er edru og driver med å penetrere sikkerhetsystemer og knekker elektroniske safer med sin nyervervede kunnskap. Dette liker Egon dårlig, og saboterer datautstyret hans. Kjell og Benny må atter sette sin lit til Egon, og Egons plan denne gangen er å stjele 10 millioner dollar som kjeltringen Hallandsen skal kjøpe 30 tonn smør for, som skal selges videre til det smørmanglende Russland. Men smøret er subsidiert i Norge, og for å unngå regler og lover er stortingsrepresentant Smith-Nilsen kjøpt og betalt, og skal ordne smøret slik at det kan sendes ut av landet. Kriminalbetjent Hermansen nekter å gjøre noe med saken, så kriminalkonstabel Holm tar oppdraget. Egons erkefiende nummer 1, Mester Hansen, har fått i oppdrag å utrydde hele Olsenbanden sammen med sin litt dummere høyrehånd, Biffen. De klarer å stjele pengene og fange Egon, men Kjell redder både ham og Benny. Pengene er nå i Verdensbanken, og Olsenbanden klarer å lure seg inn, og bryter seg så ut, med hjelp av Data-Harry. Benny og Kjell gjemmer pengene i en vaskemaskin når de ser politiet, og Valborg setter på maskinene og ødelegger pengene. Mester Hansen og iffen blir tatt av politiet, og tar på seg skylda for kuppet, samt tidligere kupp utført av Olsenbanden, men det vil ikke Egon ha noe av, så han melder seg for politiet og havner atter en gang bak murene. Holm blir forfremmet, mens Hermansen blir degradert og overført til politistallen. Trivia. I klippet hvor Biffen under biljakten får bilen sin delt i to av Mester Hansen og deretter kjører ned og ødelegger en fabrikkpipe, har man brukt klippet som ble laget til den danske versjonen av filmen ("Olsen-banden deruda fra 1977) fra der Biffen kjører den delte bilen gjennom formannens kontor til pipen er falt ned. Dette kan man se ved at det på kontorveggen står skrevet «Formand». I filmen spiller Bjørn Watt Boolsen forretningsmannen Smith Nilsen. Boolsen er dansk og har spilt Bang Johansen og Hallandsen i de fleste danske filmene. Klippene med ham er også hentet fra den danske versjonen av filmen. Lydia Wideman. Lydia Wideman (født 17. mai 1920 i Vilppula, gift Lehtonen) er en tidligere finsk langrennsløper. Hun ble den første gullvinneren i et olympisk kvinnelangrenn, da hun gikk til topps på 10 kilometer i OL 1952 i Oslo. Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder. "Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder" er den tiende filmen i den norske serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 7. september 1979, og er regissert av Knut Bohwim. Handling. Denne gangen vil ikke Egon ut av botsen. Han vil bli litt lenger slik at han kan få et par tips fra den fengslede advokat Bakke, som blir overført fra Ullersmo to dager senere. Så når han allikevel blir kastet ut grunnet et amnesti for alle fangene grunnet Inger Louise Valle sin bursdag, har han ingen ferdig plan. Men Benny har en plan om å stjele inngangspengene på Holmenkollsøndagen, men under kuppet, saboterer Egon hele planen med vilje, og settes så inn i fengsel. Når Egon kommer ut igjen har han planen klar. En film av dokumentene i en undersøkelse angående oljeleting i Nordsjøen er målet denne gangen. Hermansen er igjen innsatt som kriminalbetjent etter å ha vært degradert til det ridende politi, da politiet har fått snusen i at Brock Larsen i Oljedirektoratet har uærlige hensikter i henhold til oljeleting i Nordsjøen. Årsaken til igjeninnsettelsen er at det fra øvre hold ikke vil at det skal gjøres noe i saken, noe de mener Hermansen er en ypperlig kandidat til. Banden stjeler filmen for Brock Larsen, som skal selge den videre til noen tyskere, men de blir lurt av Brock Larsen. Benny og Kjell redder Egon fra å bli gasset ihjel, og Egon pønsket ut en ny plan samt hevn. Dynamitt-Harry har fått jobb på Fornebu som sprengebas, og hjelper banden med å komme inn å stjele 100 millioner tyske mark, som er pengene for filmen, fra et fly. Men skurkene klarer å stjele tilbake pengene, og banden klarer å få tak i filmen igjen. Egon leverer filmen til Brock Larsen på SAS-hotellet for å få sine 10%. De har imidlertid klart å forbytte filmen, så Egon blir tatt opp til taket for å bli presset til å fortelle hvor filmen er. Benny og Kjell stjeler først pengene tilbake fra en safe i hotellet, og så får med seg Dynamitt-Harry til å redde Egon. De stjeler et redningshelikopter, da Harry er den eneste av dem som kan fly et slikt. Redningsaksjonen blir vellykket, men Egon blir så tatt av politiet, og kofferten med pengene blir forbyttet med kriminalbetjent Hermansens sin koffert. Da Hermansen har gitt arrestordre på Brock Larsen, men filmen ikke var den riktige, fantes det ikke bevis, og Hermansen ble så avskjediget fra politiet. På vei til fisketur oppdager han pengene, og reiser istedet til sin søster i Canada. Egon blir løslatt, og er uten penger og uten plan. Han vandaliserer et utstillingsvindu fra Porsgrunds Porselænsfabrik for å igjen bli puttet bak murene. Hva som skjer videre med filmen som Valborg er i besittelse av, får man ikke se. Olsenbanden gir seg aldri. "Olsenbanden gir seg aldri" er den ellevte filmen i den norske serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 28. august 1981, og er regissert av Knut Bohwim. I filmen sier Hermansen til Benny, som utgir seg for å være journalist, at han heter Karl Leopold Hermansen, men i "Olsenbanden for full musikk", blir Hermansens fornavn oppgitt til å være Viggo. Hermansen ble avskjediget i forrige film, men er her tilbake som førstebetjent. Handling. Egon kommer ut av Botsen, og denne gangen med en sort koffert i hånden. Denne gangen er ikke kontanter viktig, nå gjelder det verdipapirer i aksjeselskap. Egon har tenkt å overta Steen & Strøm, men dessverre går ikke alt helt etter planen. Banden stjeler viktige papirer, men mister dem igjen til stadighet. Biffen blir satt på oppdrag å ta Egon av dage, men Benny og Kjell kommer til unnsetning igjen i siste liten. Et europeisk selskap skal overta flere norske selskap og Egon og Benny reiser til London for atter å stjele papirene. En panservogn inngår også i planene for å stjele dokumentene. Kjell blir igjen i Norge grunnet utgått pass. Det ender med at Egon blir arrestert av Holm og seks politibetjenter for å ha opprettet en mengde tomme selskap med øyemed for å unndra skatt. Han blir siktet for skattesvik og ulovlige finanstransaksjoner Olsenbandens aller siste kupp. "Olsenbandens aller siste kupp" er den tolvte filmen i serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 17. september 1982, og er regissert av Knut Bohwim. I filmen blir det avslørt at Holms fornavn er Valter. Ove Verner Hansen som tidligere har spilt «Biffen» spiller i denne filmen en vaktmann, mens Harald Heide-Steen jr., som tidligere spiller rollen som Dynamitt-Harry, er taxi- og limousin-sjåfør i filmen. Handling. Kjell og Valborg skal feire sølvbryllup, Kjell har tenkt å kjøpe pels til henne i gave, og trenger penger. Egon kommer ut fra botsen, og denne gang har han fått informasjon om at uærlige tjenere i forsikringsselskapet Høye Nord skal frakte fem millioner kroner til Paris. Olsenbanden stjeler pengene, men mister de like fort, da forsikringsfolkene ikke gir seg med det første. Det viser seg at Høye Nord har et stort underskudd som skal dekkes med at de kjøper våpen for 750 000 000 kroner, og selge disse så videre til flere afrikanske land for over en milliard kroner. Politiet har informasjon om saken, men legger lokk på den. Hermansen kommer tilbake etter en sykepermisjon, og ser at Holm har overtatt stillingen hans som førsteinspektør. Hermansen må nå assistere Holm, sin tidligere assistent. På slutten av filmen får Hermansen beskjed på grått papir at han er førtidspensjonert grunnet nedbemanning. Egon blir fanget av skurkene og kjørt til syrefabrkken på Alnabru for å bli likvidert, men Kjell og Benny redder han i siste liten som vanlig. Hvitsnippene Hallandsen og Bang Johansen i Høye Nord har ansatt KBG-folk (Kristoffersens Body Guards) som livvakter, og banden må unngå disse for igjen å få tak i kofferten med pengene. De må blant annet komme seg forbi rengjøringsinspektøren (spilt av Rolv Wesenlund) som legger an på Valborg, som har fått lov til å være med. Filmen ender med at våpenhandelen ikke blir gjennomført, og istedenfor at Egon blir hengt ut som syndebukk, blir han hyllet som helten, og at han reddet verdensfreden. Banden reiser på slutten av filmen av gårde i fly i nye dresser, og Valborg med ny pelskåpe. Brassband. Et brassband er et musikkorps bestående av messingblåseinstrumenter og slagverkinstrumenter. Bakgrunn. De første moderne brassband oppstod tidlig på 1800-tallet i Preussen, da alle militære og statlige musikkorps ble utstyrt med nye instrumenter med roterende ventiler, og ble pålagt å bruke standardstemming. Dette gjorde at musikerne lettere kunne spille med andre, og muliggjorde også sammenslåing av mindre grupper til store korps. I siste delen av 1800-tallet gikk flere bedrifter i England til anskaffelse av musikkinstrumenter for sine ansatte. De så det som viktig at de ansatte drev med noe meningsfullt på fritiden. I en tid da politisk radikale fikk stadig større innflytelse på arbeidsplasser, fant bedriftslederne ut at de måtte stimulere andre, ikke-politiske aktiviteter. Også i Norge fikk vi brassband etablert ved flere bedrifter utover 1870-tallet. Blant annet ved Bærums Verk. I Norge ble brassbesetning likevel først og fremst gjort kjent gjennom Frelsesarmeen og de musikkorpsene mange av deres menigheter har eller har hatt i årenes løp. Mange av disse holder internasjonal standard. Særlig i Storbritannia er det sterke tradisjoner for brassband, mens det i det kontinentale Europa er mer populært med janitsjarkorps. Dette her kan bidra til å forklare hvorfor de fleste norske brassband holder til på Vestlandet. En annen forklaring er at noen av dem som har bidratt mest til å promotere brassmusikk, er folk med bakgrunn i Frelsesarmeen, blant andre Dan Børge Akerø og Tom Brevik. I Norge. I Norge finnes det brassband for amatørmusikere i alle aldre. De fleste norske brassband er medlem av Norges Musikkorps Forbund. Mesterskap. Det arrangeres årlig norgesmesterskap for brassband med voksne musikanter og tilsvarende for barn og unge i skolekorps. Norske amatørkorps som deltar på NM er inndelt i divisjoner. Det finnes seks divisjoner: elite, samt 1. – 5. divisjon. Vinneren av NM for brassband deltar i europamesterskapet (EM) påfølgende år. Norske brassband har flere ganger gjort det godt i EM. Blant annet har Eikanger-Bjørsvik Musikklag vunnet EM i 1988 og 1989. Manger Musikklag vant EM i 2011 og ble nummer 2 i EM 1981 og nummer 3 i 1996, Stavanger Brass Band ble nummer 2 i EM 2007. Manger Musikklag har som eneste brassband vunnet NM for brass fire ganger på rad, i årene 1994-1997 under ledelse av David King. Siste års vinnere av NM for brassband Björn Lind. Björn Lind (født 22. mars 1978) er en svensk langrennsløper som går for Hudiksvalls IF. Han kom på sjette plass i sprintverdenscupen sesongen 2004/2005, og gikk til topps i sammendraget i sprintcupen den påfølgende sesongen. Han ble olympisk mester i sprint (1,3 km) individuelt og på sprintstafett sammen med Thobias Fredriksson i OL i Torino 2006. … men Olsenbanden var ikke død! "… men Olsenbanden var ikke død" er en film i den norske serien om Olsenbanden. Filmen hadde premiere 6. september 1984, og er regissert av Knut Bohwim. Manuskriptet var skrevet av Knut Bohwim og Gustav Kramer. Dette er den eneste filmen i serien som ikke er basert på de danske. Den ble påbegynt i slutten av april og sluttført i løpet av sommeren. Sentrale deler av handlinga skulle opprinnelig foregå på Hurtigruta, men disse planene ble skrinlagt. Handling. I forrige film reiste banden og Valborg avgårde med fly på slutten etter et vellykket kupp av penger som skulle gå til lyssky våpenhandel. Denne filmen begynner der den forrige slutter, og vi får vite at de er i Monte Carlo og lever det gode liv. Rett før de skal gjøre opp for seg stjeler Biffen kofferten med pengene, så Egon blir arrestert og havner på Botsen igjen. Når Egon slipper ut har han ingen plan, og vi får han vite at Valborg går på malekurs. Benny får en ide om å bytte ut de originale Edvard Munch bildene på Munch-museet, hvor Valborg har arbeid som vaskehjelp. De gjør dette i stor stil, men Valborg på sin side har samme idé, og bytter tilbake de originale maleriene. De drar sørover til Frankrike for å selge kunsten til kunstsamleren Cap Cheval. Han kommer senere til Oslo for å kjøpe kunsten, men politiet, under Hermansens ledelse, som er på en pornografi-razzia i en butikk i nærheten, oppdager dem og ber dem stoppe. Banden kommer seg inn i deres Toyota Corona, og en vill biljakt oppstår med flere politibiler, sivile politibiler, svartemarjer og kjøreskolebiler som følger etter uten noen særskilt grunn. Etterhvert havner de i rundkjøringen utenfor Bislett Stadion, og politibilen bråbremser da trikken kommer. Dette resulterer i massekollisjon, og Benny og Kjell stikker av. Egon blir nok en gang arrestert. Ted Ligety. Ted Ligety (født 31. august 1984 i Salt Lake City) er en amerikansk alpinist. Karriere. Ligety debuterte i verdenscupen 22. november 2003 i Park City og fikk sin første pallplassering i et slalåmrenn i Beaver Creek 4. desember 2005. I 2004 fikk han sølv i slalåm under junior-VM i Maribor, Slovenia. Han tok gull i den alpine kombinasjonen under OL 2006 i Torino, foran Ivica Kostelić og Rainer Schönfelder. Under VM 2009 i Val-d’Isère tok han bronse i storslalåm etter Carlo Janka og Benjamin Raich. I 2007/2008, 2009/2010 og 2010/2011 sesongen i Alpint vant han Storslalåmcupen sammenlagt. Arne Hjorth Johansen. Arne Hjorth Johansen (født 18. august 1967) fra Florø i Sogn og Fjordane har drevet bloggen «Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på» siden august 2004 og var vinner av avisen Dagbladets Gullbloggkåring i kategorien Åpen Klasse i 2005 for sine bloggskriverier. I 2006 tok han initiativet til bloggaggregatoren Sonitus. Hjorth Johansen er fast men sporadisk lørdagsskribent i Firdapostens Fritt levert-spalte, og skriver også fra tid til annen en spalte i Journalisten. Olsenbandens siste stikk. "Olsenbandens siste stikk" er den siste filmen i den norske serien om Olsenbanden, regissert av Knut Bohwim, med premiere i 1999. Vi får vite i filmen av Valborg at Basse driver med handel med diamanter, og at han har sittet i Dartmoor fengsel i England. Vi får også vite at han er skilt fra Gry og gift på nytt. Vi ser også litt til ham helt i slutten av filmen da han besøker banden i syden. Vi ser også Kongen og Knekten som er på samme aldershjem som Egon. Handling. Egon har sittet på pleiehjemmet «Solgløtt» i nærmere 14 år. Da han i et intervju blir vist på TV-skjermen, blir han fort gjenkjent både av kolleger, politimenn og visse skurker. Benny driver sitt eget taxi-selskap ved navn "Bennys tut og kjør". Dynamitt-Harry ligger på sykehus etter en sprengningsulykke i Romeriksporten. Valborg derimot, har blitt enke etter Kjells død i 1990. Egon benytter sjansen til å stikke av mens han er på besøk hos TV-stasjonen, og etter å ha møtt opp med gjengen har han en plan. Han vet om en safe fra Franz Jäger fra Berlin, som skal være full av svarte penger som Bang-Johansen bruker til bestikkelser. Imidlertid har Vandenberg-dokumentene dukket opp på nytt, til departementråds Hallansens i Justisdepartementet største fortvilelse. Papirene må forsvinne, og det settes igang et innbruddsforsøk for å få tak i dem bort fra arkivet. Forsøket mislyktes, og når han får høre at Egon er på frifot, kaller han inn byråsjef Grønn-Larsen og han ber om å få tak i Egon raskest mulig. Olsenbanden blir fersket når de åpner skapet til Bang-Johansen, og Egon får oppdraget med å skaffe Vandenberg-dokumentene, med en klekkelig belønning i vente. Egon fikser jobben, men blir lurt av Hallansen, og Grønn-Larsen får i oppdrag å ta livet av Egon. Dette mislykkes han med, og Egon ønsker så hevn. Han klarer å stjele kofferten med Vandenberg-dokumentene før de blir destruert, og bytter de med Grønn-Larsen, som nå har overtatt stillingen som departementråd, for 15 millioner kroner. Papirene er så i hende hos Justisdepartementet, og Olsenbanden nyter det gode liv i syden. Tore Lie. Tore Lie (født 1964) er en norsk eiendomsutvikler og milliardær. Lie er eneeier av og daglig leder i eiendomsutviklingsselskapet Otium. Gjennom dette firmaet eier han blant annet 50% av Bryne stadion og Røldal skisenter. Lie og Otium var hovedsponsor for Bryne Fotballklubb i perioden 2006–2008. I 2005 var Lie involvert i 50 selskaper, og eide kvadratmeter næringseiendommer i Oslo og Stavanger og 100 utleieleiligheter i Stavanger. Han er nå i gang med utbyggingsprosjektet, Røldal Alpingrend med over 120 boenheter. Lie er bosatt i Stavanger, men han kommer opprinnelig fra Bryne, 4 mil sør for Stavanger. Selskapet Otium Finans er et heleid datterselskap av Otium-konsernet i Stavanger, som er eid av investoren Tore Lie. Da Fred Anton Ingebrigtsen ble siktet for innsidehandel førtet det til at Acta-storaksjonæren Tore Lie måtte selge seg ned i det kriserammede selskapet. Men Lie gikk sammen med tre andre lokale innvestorer, IKM-gründer Ståle Kyllingstad,og far og sønn Arvid og Roar Høiland, inn med 70 millioner kroner for å redde Ingebrigtsen fra konkurs ifølge Dagens Næringsliv. Flatraket. Flatraket er en liten bygd i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Bygdens nærmeste tettsteder er Måløy (16 km) og Selje (30 km). Fra bygden ser man mot Stad (Stadlandet). Tradisjonelt har fiske og landbruk vært sentrale næringsveier for Flatraket. Bygdens største arbeidsplass er AS Fiskevegn. Flatraket har egen skule som i dag har ca. 60 elever. Bygda har og barnehage, som ble åpnet i januar 1988, og som i dag kan tilby 34 barnehageplasser. I tillegg til 10 plasser i SFO. Bygda Flatraket har en godt drevet dagligvarebutikk å tilby de rundt 300 innbyggerne. Det er tre flotte badestrender der, men ikke alltid flott vær. Flatraket har en veldig kjent lade. Der er både bar, karaoke, og soveplasser til minst 60 personer. Bygda Flatraket kan i tillegg tilby ballbinge, fotballbane med forholdsvis nytt klubbhus (1993?), idrettslag med ulike idrettsgreiner, samt stort og variert turterreng i fjellet. På Flatraket er det også mulighet for å delta i bygda sitt skulekorps. Nord i bygda er der en flott molo med gjestebrygge for besøkende. For båtfolk er der muligheter for å få servering ved å ta turen over til silda og besøke Skjærbuda, som et ombygget notbruk til kafe/uteplass (øl/vin). På Flatraket er det tre boligfelt og ledige boligtomter. Det nye boligfeltet på Flatraket ligger fint plassert omtrent midt i bygda ovenfor gjennomfartsveien (Rv618). Boligfeltet er det nyeste i Selje kommune og var ferdig tilrettelagt i 2003. Her er per i dag bygd fem nye hus pluss en tomannsbolig. I sommermånedene kan en se en meget fin solnedgang ut i havet mellom øya Silda og Nord-Vågsøy dersom været tillater det. I disse månedene går sola i havet ca. 23.45. Flatraket har gode oppvekstvilkår for barn og unge. Det er verdt og vurdere og busette seg her! Etter tunnelen ved Gangeskaret i kjøreretning mot Måløy og Nordfjordeid møter man på grendene Straumen og Sørpollen. Rett før Straumen går kommunegrensen mellom Selje og Vågsøy kommune. Oppe på Almenningsfjellet er det et veikryss hvor man kan ta enten til Måløy eller mot Nordfjordeid (Riksvei 15). Trondheimsleia. Trondheimsleia er havområdet mellom Smøla og Hitra og fastlandet. I sør grenser leia mot Ramsøyfjorden som skiller Smøla fra Hitra og i nord går leia over i utløpet av Trondheimsfjorden ved Agdenes. Hurtigruten og Kystekspressen mellom Kristiansund og Trondheim trafikkerer Trondheimsleia på langs, mens bilferga mellom Aure og Smøla krysser leia. Leia er svært dyp, opptil 250 meter på det dypeste, noe som skapte problemer da Hitratunnelen ble prosjektert. Mellom Jøsnøya ved Sandstad på Hitra og Hemnskjel i Snillfjord ble det funnet en terskel som «bare» var 185 meter dyp og her ble tunnelen til slutt bygget med det laveste punktet på 264 meter. Kari Härkönen. Kari Härkönen (født 16. juli 1959 i Ristijärvi, Finland) er en tidligere finsk langrennsløper som vant VM-gull på 15 km under VM i Seefeld 1985. Härkönens aktive karriere varte fra 1980 til 1985, og inneholdt også en VM-bronse på stafetten under VM i Oslo 1982. Han fikk også med seg to OL-deltagelser på 15 kilometeren, med 19. plass i 1980 og 13. plass i 1984. Begge gangene var Härkönen over minuttet bak vinneren. Treg begynnelse. Härkönen var med på det første offisielle verdenscuprennet som ble arrangert, en 15 km i Reit im Winkl den 9. januar 1982, og ble der nummer 14 Han fikk poeng i ett verdenscupløp til i 1981–82-sesongen, med 12. plass under VM i Oslo (som da telte som verdenscup), og endte på en 41. plass den sesongen. Neste sesong endte Härkönen også på 41. plass i cupen etter en åttendeplass som best (i Davos i desember 1982), men de to siste sesongene hans ga en gradvis økning. Han ble nummer 27 i totalcupen i 1983–84-sesongen, og hans siste sesong, 1984–85, ble også hans beste VM-gull i hans beste sesong. I tillegg til VM-gullet i østerrikske Seefeld ble Härkönen nummer fem på tremila og nummer fire og beste finne på femmila, hans beste plassering på en internasjonal femmil i hans karriere. I verdenscupen ellers fikk Härkönen en andreplass under 15 kilometeren i Cogne i desember 1984, og til sammen holdt det til en sjuendeplass i verdenscupen denne sesongen, som beste finne – dog 79 poeng bak verdenscupvinner Gunde Svan. Etter dette deltok ikke Härkönen i flere verdenscuprenn, trass i at han bare var 26 år da han vant VM-gullet. Han gikk imidlertid 15 kilometeren i det finske mesterskapet i 1987, og fikk sølv. I tillegg ble han finsk mester minst en gang (på tremila i 1983) Frøyfjorden. Frøyfjorden er havområdet mellom Frøya og Hitra i Sør-Trøndelag. I vest grenser fjorden mot Ramsøyfjorden og i øst mot den sørlige delen av Frohavet. Fjorden er ikke dyp, bare vel 100 meter, men med svært løs og dårlig havbunn. Da Frøyatunnelen ble prosjektert og bygget på 90-tallet måtte tunneltraseen endres og hele tunnelen frysestøpes. Litauens økonomi. Litauens økonomi er en kapitalistisk, åpen blandingsøkonomi i EUs indre marked og er den største økonomien i Baltikum. BNP per innbygger var på 17,800 USD i 2008 var høyere enn nabolandene – Latvia, Polen, Russland og Hviterussland. Kilder. ! Grateful Dead. Grateful Dead var et amerikansk psykedelisk band dannet i 1965 i San Francisco. Bandet spilte med hovedsakelig samme besetning inntil frontfiguren Jerry Garcia døde i 1995. Grateful Dead var kjent for sin unike og eklektiske musikkstil som fusjonerte elementer av blant annet rock, folkemusikk, bluegrass, blues, country og jazz – og ved konserter kom til uttrykk i veksling mellom kortere sanger og lange improvisasjoner med preg av elektronika. Grateful Dead hadde mange entusiastiske tilhengere, og noen av dem fulgte bandet fra konsert til konsert i en årrekke. Disse ble referert til som «deadheads» (på norsk «kraniene» eller «de ikke-betalende gjestene») og kjent for sin totale dedikasjon til gruppens musikk. Disse refererte til bandet kun som "The Dead" (dette navnet har også vært brukt av de gjenlevende bandmedlemmene når de har spilt sammen etter Garcias død). Historie. Fra den musikalske smeltedigelen i 1960-tallets San Francisco dukket det i 1963 opp et jug-band med navnet "Mother McCrees Uptown Jug Champions" og et bluesband med navnet "The Zodiacs", og seinere smeltet disse to gruppene sammen til "The Warlocks", som 4. desember 1966 for første gang opptrådte under navnet "the Grateful Dead". Denne første opptredenen er også historisk fordi den fant sted under en av forfatteren Ken Keseys første «syreprøver» – det vil si halvoffentlige fester hvor alle deltakerne hadde hatt i seg det den gang legale psykedeliske stoffet LSD. Grateful Dead ble på mange måter et band som definerte psykedelia, ved å spille under innflytelse av LSD og ved bevisst å forsøke å gjenskape de psykedeliske sinnstilstandene både på konserter og i studio. Besetning. I løpet av kort tid hadde ytterligere en trommeslager funnet sin plass i gruppa, Mickey Hart, dessuten var Tom Constanten også til stede på tangentinstrumenter. Bandets viktigste tekstforfatter, Robert Hunter, blir også ofte regnet som bandmedlem. Det samme gjelder, om enn i noe mindre grad, for John Perry Barlow, som skreiv en del teskter sammen med Bob Weir. Den første tida hadde gruppa et sterkt blues-preg, som ikke minst skyldtes Ron McKernan - kjent som Pigpen ("grisebingen"), det eneste av band-medlemmene som foretrakk whisky framfor LSD. Han døde av leverskader i 1973, og det måtte to personer til for å erstatte ham. Det ble ekteparet Keith og Donna Godchaux, han på keyboard og hun som vokalist. Perioden med Donna og Keith Godcheaux regnes av mange som den beste og mest kreative perioden i bandets historie. Keith tilførte lydbildet en jazzpreget og lyrisk tangentbruk og Donna ga bandets ofte sure vokallyd en sårt tiltrengt harmoni. Da disse to forlot The Dead i 1979, overtok Brent Mydland tangentene. Mydland er av norsk opprinnelse. Faren, som var feltprest, kom fra Mydland i Sokndal kommune. Keith Godchaux døde i en bilulykke i 1980, Mydland døde av en overdose i 1990, noe som befesta tangentrollen som bandets «hot seat». De siste årene var det Vince Welnick og Bruce Hornsby som spilte tangentinstrumenter. Lang karriere. Deadheads som venter på konsertstart i 1987 Karrieren til Grateful Dead strakte seg altså over 30 år, med bare noen få måneders margin. I løpet av disse tre årtiene spilte The Grateful Dead ca 2500 konserter, hvorav de aller fleste er innspilt på lydbånd. Etterhvert er også mange kommet på CD. Mange av konsertene kan lastes ned legalt og gratis fra nettstedet «Archive.org» (se lenker). Plateutgivelser. Studioinnspillingene til Grateful Dead har bare i liten grad klart å fange de lekne improvisasjonene som preget konsertene, og som kom til uttrykk i skiftende sekvenser og stadig nye utforminger av sangene. På bandets andre album, "Anthem of the Sun", ble konsertopptak og studiopptak kombinert til produsentens og platesleskapets fortvilelse. Deres første salgssuksess var imidlertid dobbelt-LPen "Live/Dead", der de tre første platesidene var ett sammenhengende opptak. (Nå tilgjengelig som én CD). Seinere vekslet bandet mellom å gi ut studioalbum og redigerte konsertopptak. En lang rekke (stort sett komplette) konserter er seinere gitt ut i seriene "Dick's Picks" (1-37), "From the Vault", og "Road Trips". Det er likevel tusenvis av uutgitte konserter som, med bandets tillatelse, sirkulerer blant tilhengerne. Mange kan også lastes ned legalt fra nettstedet "Archive.org". "med McKernan erstattet av Keith Godchaux på tangenter og Donna Godchaux på vokal" "med Keith og Donna Godchaux erstattet av Mydland" Fangens dilemma. Fangens dilemma er i spillteorien en situasjon eller tilstand i et spill for to personer, der hver spiller kan tilstå eller holde tett. En forutsetning for fangens dilemma er at deltakerne kun har ett valg og ikke kan gjøre det om. Varianter av fangens dilemma kommer ofte til uttrykk i situasjoner der forskjellige parter i en gitt situasjon tar beslutninger for sitt eget beste fremfor å tenke helhetlig. For eksempel kan en person tenke at dersom han/hun lar være å betale skatt et år vil samfunnet ikke merke det ettersom så mange andre likevel betaler skatt. Risikoen er om alle tenker likt og ingen betaler skatt overhodet. Dermed kan viktige samfunnsoppgaver bli neglisjert. Fangens dilemma. To forbrytere er satt i fengsel isolert i hver sin celle. Anklageren er overbevist om at de har samarbeidet om en forbrytelse, men han trenger en tilståelse for å kunne få noen dømt. Begge fangene blir dermed lovt at dersom han tyster på kameraten og kameraten holder tett, vil han slippe fri. Kameraten vil da få en straff på 10 års fengsel. Dersom begge tyster på hverandre vil begge få en straff på fem år. Men begge fangene vet også at dersom ingen tyster blir begge holdt fanget i et år, før de slippes fri. Dette kan settes opp i en tabell Tallene angir antall år i fengsel, og de er negative, da ingen av fangene ønsker å sitte i fengsel. Det beste utfallet for begge parter er dersom ingen tyster og begge slipper unna med ett år. Det er imidlertid farlig; begge fangene får en strafferabatt på fem år hvis de tyster, uansett hva den andre gjør. Det vil si at hvis det ikke finnes noen "konsekvens" for å tyste, vil begge to gjøre det, fordi det er bedre enn å stole på kameraten og sitte 10 år i fengsel hvis det går galt. Dermed får vi en Nash-likevekt, der begge fangene tyster. Det finnes også måter å oppheve Nash-likevekten i slike sammenhenger. I dette tilfellet må konsekvensen være større enn 5 år i fengsel for at Nash-likevekten skal oppheves. Et eksempel kan være at de blir drept eller mishandlet av kameratgjengen når de kommer ut. Dette vil føre til at det mest lønnsomme for kameratene vil være å holde tett. Hvis det er opprettet en slik "avtale" på forhånd kan begge være sikre på at den andre vil holde tett og utfallet blir optimalt for begge parter. Denne teorien brukes også i økonomien. Men i det tilfellet vil det være om to bedrifter skal samarbeide om prisene eller gå imot hverandre. Mens det mest lønnsomme hadde vært å samarbeide, vil ofte bedriftene gå mothverandre og presse prisene ned. Tomas von Brömssen. Tomas von Brömssen (født 8. mai 1943 i Göteborg) er en svensk skuespiller. Han er sønn av kunstneren Birger von Brömssen og hans hustru Elvi f. Tengblad. Brömssen (opprinnelig Bröms) er en adelsslekt fra Livland. Den ble adlet i 1678 og introdusert på Riddarhuset i Stockholm to år senere. Utdannelse og karrière. Tomas von Brömssen ble utdannet ved teaterskolen i Malmö. Han ble landskjent i Sverige gjennom rollen som skraphandlersønnen Herbert i TV-serien "Albert og Herbert" med Sten-Åke Cederhök. Brömssen og Cederhök arbeidet sammen i flere revyer, og Brömssen har også hatt stor suksess med egne revyer. I senere år har Tomas von Brömssen gjort mange seriøse rolleportretter både på teater og i dramafilmer. Criminal Minds. "Criminal Minds" er en amerikansk fjernsynsserie som hadde premiere 22. september 2005 på CBS i USA og 2. januar 2006 på TV 2 i Norge. Serien omhandler etterforskningsenheten "Behavioral Analysis Unit" ved FBI, som rykker ut ved spesielt alvorlige forbrytelser for å bistå lokale etterforskere med å utarbeide en profil på gjerningspersonen. Etterforskningsgruppen består av avdelingssjefen «Aaron Hotchner» (Thomas Gibson); FBIs ledende psykoanalytiker, «David Rossi» (Joe Mantegna); en ekspert på tvangslidelser, «Derek Morgan» (Shemar Moore); et geni med fotografisk hukommelse, «dr. Spencer Reid» (Matthew Gray Gubler);«Jennifer "JJ" Jareau» (A.J. Cook) og «Alex Blake» (Jeanne Tripplehorn), spesialist i lingvistikk. en tidligere sedelighetsetterforsker, «Elle Greenaway» (Lola Glaudini). «David Rossi» (Joe Mantegna) erstattet «Jason Gideon» (Mandy Patinkin) etter at han valgte å forlate avdelingen. «Emily Prentiss» (Paget Brewster) ble i sesong 8 erstattet av «Alex Blake». I sesong 6 ble «Jennifer "JJ" Jareau» erstattet av «Ashley Seaver» (Rachel Nichols), som senere forlot serien fordi JJ returnerte for fullt i sesong 7. En spin-off serie, kalt ' hadde premiere 16. februar 2011, med en rolleliste bestående av blant andre Forest Whitaker, Janeane Garofalo og Kirsten Vangsness. TVNorge la til serien i sitt sendeskjema 25. mars 2011. Serien ble senere lagt ned. Grunnen er ennå ukjent, den siste episoden var en cliffhanger. "Unsub". I serien gjengår begrepet "unsub" som slang for "Unknown Sub'"ject of an Investigation", eller den ukjente i etterforskningen. Walter Steiner. Walter Steiner (født 15. februar 1951) er en sveitsisk tidligere skihopper. Han vant det aller første verdensmesterskapet i skiflyging i Planica i 1972, og vant en ny VM-tittel i skiflyging i 1977. Under OL 1972 i Sapporo tok han sølv i storbakkerennet etter den polske overraskelsesmannen Wojciech Fortuna. I 1977 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Walter Steiner har i en årrekke bodd i Falun i Sverige. Hans kone er svensk. Den tyske regissøren Werner Herzog laget i 1974 TV-filmen "Die große Ekstase des Bildschnitzers Steiner" om Walter Steiner. Filmen viser Steiner i aksjon i Planica, Garmisch-Partenkirchen og Oberstdorf. Simon Pegg. Simon Pegg (født 14. februar 1970) er en engelsk standup-komiker, manusforfatter og skuespiller. Pegg er født og oppvokst i Gloucester, og studerte drama på University of Bristol. I 1993 flyttet han til London der han opptrådte som standup-komiker før han slo igjennom som skuespiller i TV-serier som "Six Pair of Pants", "Faith in the Future", "Big Train" og "Hippies". I 1995 spilte han inn en episode av "Dr Who", med Christopher Eccleston som Doktoren. I 1999 skapte og skrev han Channel 4-serien "Speisa" sammen med Jessica Hynes. For denne rollen ble han nominert til en British Comedy Award for beste mannlige nykommer. Serien gikk over to sesonger, og har senere blitt en kult-hit på DVD. Serien er fylt med referanser til andre filmer og serier, som har blitt Peggs varemerke. I 2004 skrev Pegg, sammen med Speisa-regissør Edgar Wright, manus til sin første film, "Shaun of the Dead". Filmen ble en overraskende suksess, og banet vei for Pegg til større produksjoner. I 2006 dukket Pegg opp i minst tre filmer, blant annet der han spilte Ethan Hunts (Tom Cruise) sin partner. I tillegg jobbet han sammen med Wright på filmen, "Hot Fuzz", som er en politifilm, også den med med klare referanser til andre filmer. Simon Pegg har også oversatt den norske animasjonsfilmen "Slipp Jimmy fri" til engelsk, og hadde stemmen til Odd i den internasjonale versjonen. Pussig nok hadde den nåværende Doktor Who, David Tennant en av stemmene i filmen. Pegg giftet seg sommeren 2005 med sin mangeårige kjæreste Maureen McCann. Anne Henning. Anne Elizabeth Henning (født 6. september 1955 i Raleigh, Nord-Carolina) er en tidligere amerikansk skøyteløper. Anne Henning satte verdensrekorder på både 500 og 1000 meter i 1971, da hun bare var 15 år gammel. Året etter vant hun gull på 500 meter under OL i Sapporo. Hun gikk i par med canadiske Sylvia Burka. Henning hadde første ytre, og på vekslingssiden ble hun hindret av Burka og tapte tid. Hun oppnådde likevel tiden 43,70, som var ny olympisk rekord. Burka ble diskvalifisert, og Henning fikk anledning til å gå på nytt. Hun gikk alene i omløpet, og forbedret rekorden til 43,33. Anne Henning fikk i tillegg bronsemedalje på 1000 meter. Etter OL-sesongen valgte hun å legge opp som skøyteløper, bare 16 år gammel. I dag (november 2005) jobber Anne Henning som lærer i Englewood, Colorado. Middelklasse. Middelklasse er et sosiologisk begrep som særlig økonomisk brukes om en samfunnsklasse mellom underklassen og overklassen. I likhet med underklassen er middelklassen vanligvis lønnsmottakere, og de eier ikke produksjonsmidler eller betydelig kapital. Det er vanlig å skille mellom lavere middelklasse og øvre middelklasse. Kapelle (Nederland). Kapelle er en kommune på øyen Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Til kommunen hører tettstedene Kapelle, Biezelinge, Schore, Eversdijk og Wemeldinge, av disse er Kapelle det største. Riksvei "A58" og jernbanelinjen "Vlissingen-Roosendaal" (Stasjon Kapelle-Biezelinge) er hovedtrafikkårene til Kapelle. De hervormde kerk. Kirken brukes av den nederlandske statskirken (ned. "Nederlands Hervormde Kerk"). Den eldste delen, koret, regnes å være fra rundt 1300, mens skipet ble bygget i 1427 og ble forhøyd rundt 1480. Sakristiet ble føyd til rundt 1400, nordkoret i det 15. århundre og gravkapellet i det 16. århundre. Tårnet fra det 14. århundre er uvanlig, det har et mindre tårn i hvert av sine fire hjørner. Også noe av inventaret er verd å nevne, for eksempel prekestolen fra 1600 og dåpshekken fra det 17. århundre. Den Franske militærkirkegården. 16. mai 1940 fant harde kamper mellom tyske og franske motoriserte enheter sted ved Kapelle, de franske troppene hadde kommet Nederland til unnsetning da tyskerne angrep. 17. mai 1940 ble 65 franske soldater begravet her av Kapelles innbyggere. Etter den andre verdenskrigen ble alle franske døde flyttet hit og begravet (på nytt). 16. mai 1950 ble kirkegården offisielt tatt i bruk. Totalt er 217 franske soldater begravet her, sammen med 20 marokkanske soldater som døde mens de tjenestegjorde i den franske hæren og en belgisk soldat. Schouwen-Duiveland. Schouwen-Duiveland er en kommune og øy i den nederlandske provinsen Zeeland. Øyen har to veiforbindelser via fylkesveiene "N57" og "N59" med Noord-Beveland i Zeeland og Goeree-Overflakkee i provinsen Zuid-Holland. Med Goeree-Overflakkee via Brouwersdemningen og Grevelingendemningen, og med Noord-Beveland via Oosterscheldekering og Zeelandbroen. Demningene faller under Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken"). Til kommunen hører byene og tettstedene Brijdorpe, Brouwershaven, Bruinisse, Burgh, Burghsluis, Dreischor, Elkerzee, Ellemeet, Haamstede, Kerkwerve, Looperskapelle, Moriaanshoofd, Nieuwerkerk, Nieuwerkerke, Noordgouwe, Noordwelle, Oosterland, Ouwerkerk, Renesse, Scharendijke, Schuddebeurs, Serooskerke, Sirjansland, Westenschouwen, Zierikzee (rådhus) og Zonnemaire. Denne øyen var opprinnelig fire mindre øyer, Schouwen, Duiveland, Dreischor og Bommenede. Disse har i tidens løp smeltet sammen etter at man har bygget diker og pumpet bort vannet ved hjalp av vindmøller (ned. "inpolderen"). Det administrative senteret Zierikzee var frem til 1995 en selvstendig by. Zierikzee fikk byrettigheter i 1248 og var i middelalderen kjent utenfor Zeeland. Ved kysten ligger Renesse og Westerschouwen som er populære turistmål, spesielt for tyskere fra Nordrhein-Westfalen. Beinta Broberg. a>en rodd av fire menn. Muligens tenkte regissøren at en færøysk kvinne er den fødte roer, i det minste i våre dager hvor kapproing er en nasjonalsport hos begge kjønn. Bente Christine Broberg (født ca. 1667, død 15. februar 1752), kalt Beinta Broberg, er den historiske personen bak Jørgen-Frantz Jacobsens figur i romanen "«Barbara»" og dermed en av de mest kjente og beryktede kvinner fra Færøyene. Figuren «Barbara» er også kjent fra den danske filmen av samme navn fra 1997, med norske Anneke von der Lippe som Barbara. Beinta er født omkring år 1667 i Tórshavn på Færøyene som datter av sorenskriver Peder Sørensen Broberg (død 1695) og Birgitte Marie Jensdatter Bøgvad (død 1715). Begge foreldrene var fra Danmark og tilhørte den danske embetsklassen på Færøyene. Hun fikk en sønn; Frederik, og tre døtre, hvor man kun kjenner navnet på den ene; Christine Mari. I sagnet blir Beinta kalt for "Illa Beinta" ("den onde Bente") fordi hun ble betraktet som ansvarlig for at hennes to første ektemenn dør og for at hennes tredje blir sinnssyk. Det ble sagt at hun behandlet sine underordnede dårlig, og det ble spredt rykter om at hun drev med trolldom. Samtidens kilder belyser hennes liv utelukkende indirekte, og gir ikke noen holdepunkter for at hun aktivt skal ha medvirket i begivenhetene omkring hennes tre ektemenns sykdom og død. Trivia. Den 30. juli 2005 nådde to nordmenn Færøyene i en færing som var gitt navnet "Barbara" etter romanfiguren. De hadde rodd hele veien fra Ulsteinvik i Møre og Romsdal fylke til Porkeri. Se forøvrig Barbara (robåt). OnRelay. OnRelay er et firma grunnlagt i 2000 av blant andre Ivar Plahte og Marie Wold. Selskapet utvikler og selger produkter og tjenester innen VoIP (Voice over IP). Det mest kjente produktet er MBX som er en sømløs kobling mellom PBX/PABX og mobiltelefon som medfører store økonomiske besparelser (typisk rundt 40%) for mobilutgifter gjennom intelligente løsninger. Selskapet har hatt hovedkvarter utenfor London i England men har flyttet hovedkontoret til San Fransisco, USA. Selskapet har også kontor i Oslo i Norge. Utviklingsstaben har en stor del av norske medarbeidere, og har delvis bakgrunn fra Ivar Plahte's banebrytende arbeid innen Telenor Nextel hvor flere av verdens første kommersielle VoIP-tjenester ble lansert av Plahtes «telekom over IP»-enhet. Selskapet samarbeider blant annet med Nokia, Cisco, IBM, Avaya, Siemens AG og andre med utvikling og salg av selskapets produkter. Ivar Plahte. Ivar Plahte (født 27. juni 1966) er en pioner på IP-telefoni og VoIP og medarrangør av VON (Voice On the Net) Europe i Oslo i juni 1998, sammen med Jeff Pulver. Han holdt senest foredrag på VON i 2007. Plahte har bakgrunn fra Ericsson, hvor han var med på å lede utviklingen av selskapets IP-telefoni-produkter. Deretter var han sentral i Telenors tidlige satsing og utforsking av IP-telefoni da han var del av Telenor Nextel sin forretningsutviklingenhet, og direktør for IP-telefoni i Telenor. Han har vært administrerende direktør i OnRelay siden 2000. Bakgrunn. Han er vokst opp med realistforeldre på Ås. En onkel som vurderte utenlandske studiesteder for undervisningsdepartementet anbefalte Santa Barbara i California der han ble Bachelor i "electrical engineering" og Master i "computer engineering and computer science". I 1997 grunnla og ledet han «Telekom over IP»-enheten som i 1998 lanserte flere tjenester med Interfon-prosjektene, som var tidlig ute med kommersielle tjenester basert på ITU H.323-standarden. I tillegg ble grunnlaget for Nextra-prosjektene lagt, som gikk ut på å knytte PBX-tjenester over landegrensene. Cisco Systems og Ericsson var tidlige partnere i disse prosjektene med H.323 Gatekeeper-funksjonalitet, gatewayer og støtte for nummerplaner. Interfon-prosjektene ble godt mottatt og interessen var stor blant banker og andre selskaper som ville bruke internett til å forenkle kundekontakt og -behandling. NOR24 var først ute med støtte for såkalt «click-to-call»-funksjonalitet for sine kunder, og dermed kunne kunder se på bankens websider samtidig som de tok telefonisk kontakt med kundebehandler hos banken. Nummerplaner og reversering av kostnader gjorde at kunder kunne ringe gratis, slik som ved 800-nummer. I tillegg ble det lansert forhåndsbetalte kort for studenter og privatkunder, der overskuddskapasitet ble benyttet gjennom DeltaThree sitt telefon- og IP-nett. Plahte programmerte selv tidlig på protokoller og tjenester i prosjektene, samt senere versjoner av Interfon-PC-klienten som var en såkalt softphone-klient. En annen kjent softphone-klient er Skype. Innen Telenor var han en pådriver for å ta i bruk teknologiene, og internasjonalt var han en pådriver for tidlige samtrafikk-avtaler mellom teleoperatører innen VoIP. Prosjektene gjorde at Telenor ble en pionérbedrift innen VoIP. Senere gjorde imidlertid lønnsomhetsfokusering at satsingen ble lagt på is, i tillegg til at data- og telekombransjen kom i krise etter at Y2K-problemene var vel overstått i 2000 og børsverdien på mange av selskapene i bransjen var blitt veldig høy. Plahte mottok i 1998 årets pris – «Den Gyldne Telefon» – fra Den norske Dataforeningen for å ha ført Norge i tet internasjonalt innen IP-telefoni. I 2000 var han med å grunnlegge selskapet OnRelay hvor han er CEO (administrerende direktør). I 2003 lanserte de produktet MBX som vant den europeiske IST-prisen for IT-innovasjon, og knyttet mobile enheter sammen med vanlige PBX-systemer. En av funksjonene i det patenterte MBX programmet er at du kan ringe ut på din mobiltelefon og få satt opp samtalen og betalt den som om den er satt opp fra din egen bedrifts sentralbord selv om du er i utlandet og uavhengig hvor du ringer. Plahte ble i 2007 listet som en av 26 kandidater for World Communication Awards mest innflytelsesrike person innen telekom. Han ble nominert for å definere neste generasjon (mobile) hussentraler. Han har bidratt til at Norge tidlig ble ledende og internasjonalt anerkjent innen VoIP (Voice over IP). Ramsøyfjorden. Ramsøyfjorden er havområdet som ligger mellom Smøla i Møre og Romsdal og Hitra i Sør-Trøndelag. Fjorden starter i Trondheimsleia, og slutter ute i Norskehavet, omtrent der Frøyfjorden starter, nordvest for Hitra. Den syvende Razzie-utdelingen. Madonna vant prisen for verste skuespillerinne Bruce, gummihaien som ble brukt under innspillingen av "Haisommer"-filmene, vant Razzie-komiteens «ærespris» for verste karrierevalg Den syvende årlige Golden Raspberry Awards-seremonien ble holdt den 29. mars 1987 på Hollywood Roosevelt Hotel for å presentere det dårligste filmindustrien hadde å tilby i filmåret 1986. For første gang i prisens historie ble det delt førsteplass for prisen «verste film», mellom "Howard the Duck" og "Under the Cherry Moon". Verste film. "Howard the Duck" (Universal), produsert av Gloria Katz (delt førsteplass) "Under the Cherry Moon" (Warner Bros.), produsert av Bob Cavallo, Joe Ruffalo, og Steve Fargnoli (delt førsteplass) Verste skuespiller. Prince i "Under the Cherry Moon" Verste skuespillerinne. Madonna i "Shanghai Surprise" Verste mannlige birolle. Jerome Benton i "Under the Cherry Moon" Verste kvinnelige birolle. Dom DeLuise (som tante Kate) i "Det spøker på bryllupsreisen" Verste regissør. Prince for "Under the Cherry Moon" Verste manus. "Howard the Duck", skrevet av Willard Huyck og Gloria Katz, basert på figuren skapt av Steve Gerber Verste nykommer. De seks guttene og jentene i andedrakt i "Howard the Duck" Verste originale sang. «Love or Money» fra "Under the Cherry Moon", skrevet av Prince og The Revolution Verste spesialeffekt. " Howard the Duck ", spesialeffekter av Industrial Light and Magic Verste karrierevalg. Gummihaien Bruce fra "Haisommer" (1975), "Haisommer - hevnen" (1978) og "Haisommer 3" (1983) Den sjette Razzie-utdelingen. Sylvester Stallone vant prisene for verste skuespiller, verste regissør og verste manus Brigitte Nielsen-Stallone, Sylvester Stallones kone i 1986, vant prisen for verste kvinnelige birolle. Hun vant også prisen for verste nykommer. Verste film. "Rambo - First Blood II" (TriStar), produsert av Buzz Feitshans Verste skuespiller. Sylvester Stallone i "Rambo - First Blood II" og "Rocky IV" Verste skuespillerinne. Linda Blair i "Purk på nattevakt", "Kannibaløya" og "Savage Streets" Verste mannlige birolle. Rob Lowe i "St. Elmo's Fire" Verste kvinnelige birolle. Brigitte Nielsen-Stallone i "Rocky IV" Verste regissør. Sylvester Stallone for "Rocky IV" Verste manus. "Rambo - First Blood II", manus av Sylvester Stallone og James Cameron, historie av Kevin Jarre, basert på figurer skapt av David Morrell Verste soundtrack. "Rocky IV", musikk komponert av Vince DiCola Verste «originale» sang. «Peace in Our Life» fra "Rambo - First Blood II", musikk av Frank Stallone, Peter Schless og Jerry Goldsmith, skrevet av Frank Stallone Verste nykommer. Brigitte Nielsen-Stallone i "Red Sonja" og "Rocky IV" Den femte Razzie-utdelingen. Bo Derek vant prisen for verste skuespillerinne. "Bolero", filmen hun spilte i og produserte, vant til sammen hele 6 priser under den femte Razzie-utdelingen Sylvester Stallone vant prisen for verste skuespiller Brooke Shields vant prisen for verste mannlige birolle på grunn av at hennes rollefigur i filmen "Sahara" hadde på seg løsbart Lynn-Holly Johnson vant prisen for verste kvinnelige birolle Verste film. "Bolero" (Cannon Films), produsert av Bo Derek Verste skuespiller. Sylvester Stallone i "Rhinestone" Verste skuespillerinne. Bo Derek i "Bolero" Verste mannlige birolle. Brooke Shields (med bart) i "Sahara" Verste kvinnelige birolle. Lynn-Holly Johnson i "Der gutta er" Verste regissør. John Derek for "Bolero" Verste manus. "Bolero", skrevet av John Derek Verste «originale» sang. «Drinkenstein» fra "Rhinestone", ord og musikk av Dolly Parton Verste soundtrack. "Bolero", musikk komponert av Peter Bernstein, kjærlighetsscener musikksatt av Elmer Bernstein Verste nykommer. Olivia D'Abo i "Bolero" og "Conan the Destroyer" Barbara (robåt). Barbara er en geitbåt (Nordmørsbåt) fra Norge på omtrent 20 fots lengde. Navnet på båten kommer fra romanfiguren Barbara av Jørgen-Frantz Jacobsen fra romanen av samme navn. Med båten lyktes to nordmenn, Tommy Skeide (32 år) fra Ulsteinvik og Olav Lie Gundersen (39 år) fra Averøy i Møre og Romsdal fylke å ro fra Norge til Færøyene mellom den 7. juli og den 30. juli 2005 og nå Porkeri på Suðuroy. Målet var egentlig å komme fram til Færøyene til kappróður på Ólavsøkan i Tórshavn den 28. juli, men på grunn av været måtte de vente fra 18. juli til 22. juli på Shetlandsøyene. Det er omtrent 360 sjømil mellom Norge og Færøyene. Turen tilbake gikk med fergen MS «Norröna» til Bergen den 1. august samme år. Båten ble bygget i 2004, og gutta over forsøkte å ro den over til Færøyene samme år, men forsøket måtte avbrytes etter ni døgn. Frédéric Mistral. Frédéric Mistral (født 8. september 1830, død 25. mars 1914) var en fransk poet. Mistral ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1904 sammen med José Echegaray y Eizaguirre. Mistral kom fra en velsituert familie og led aldri under økonomiske problemer. Han studerte jus ved universitetet i Avignon, blant annet under Joseph Roumanille som skrev provençalsk lyrikk. Roumanille ble etter hvert Mistrals venn og en inspirasjon for hans egen provençalske diktning. Mistral var svært opptatt av den lokale språktradisjonen og ble leder for den såkalte Felibrigé-bevegelsen som ble grunnlagt i 1854 for å bevare provençalsk språk og kultur. Han var en del av bevegelsen helt til sin død i 1914. Mistrals egen poesi skrev han på provençalsk, og han la ned mer enn 20 års arbeid på sin "Lou Tresor de Felibrige", en provençalsk ordbok. Poesien hans skal utmerke seg ikke bare for sitt vakre språk, men også fordi han har lykkes å forevige den provençalske folkesjelen. Catwoman. "Catwoman" er en film regissert av Pitof og lansert av Warner Brothers den 19. juli 2004. Filmen ble tilpasset filmlerretet av John D. Brancato, Michael Ferris og John Rogers fra en historie av Theresa Rebeck, Brancato og Ferris. Filmen ble veldig dårlig mottatt, og Berry unnskyldte seg siden for å ha medvirket i den. Filmen handler om Catwoman, opprinnelig en bifigur fra tegneseriene om Batman, som siden fikk sin egen tegneserie. Handling. «Patience Phillips» (Halle Berry) er en sky kvinne som arbeider for et kosmetikkfirma. Hun blir drept fordi hun overhører sin sjefs onde planer om å selge defekte skjønnhetsprodukter. Etter å bli drept, våkner hun opp som «kattekvinnen», en kriger med en katts styrke, som jager gjennom natten på jakt etter rettferdighet. Mottakelse. Filmen fikk hard kritikk fra fans av "Catwoman"-serien for å ha fjernet seg sterkt fra figurens basisegenskaper. Filmen startet også en debatt blant tegneseriefans på grunn av at en mørkhudet skuespillerinne fikk rollen som en figur som i lengre tid har blitt ansett som hvit (selv om det skal bemerkes at «kattekvinnen» ble spilt av den mørke skuespillerinnen Eartha Kitt i TV-serien "Batman"). Denne debatten stilnet imidlertid da det ble kjent at Halle Berry ikke skulle spille «Selina Kyle», den opprinnelige kattekvinnen, men en kvinne ved navn «Patience Phillips», som arbeider for et kosmetikkfirma i begynnelsen av filmen. "Catwoman" ble dårlig mottatt, både av kritikere og i kinosalene. Filmen ble nominert til syv Razziepriser under den 25. Razzie-utdelingen, og opptrådte siden på listen over Roger Eberts mest forhatte filmer. Den vant Razzies for «Verste film», «verste skuespillerinne», «verste regissør» og «verste manus». Halle Berry mottok prisen for «verste skuespillerinne» personlig, unnskyldte seg for filmen, og snakket åpent i intervjuer om sitt syn på filmens problemer. José Echegaray y Eizaguirre. José Echegaray y Eizaguirre (født 19. april 1833, død 4. september 1916) var en spansk matematiker, politiker og dramatiker. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur sammen med Frédéric Mistral i 1904. Giosuè Carducci. Giosue Carducci (født 27. juli 1835 i Valdicastello i Italia, død 16. februar 1907 i Bologna) var en italiensk poet, av mange regnet som det moderne Italias uoffisielle nasjonalpoet. Garducci tok doktorgraden i 1856 og jobbet siden som lærer og foreleser, blant annet som professor i italiensk ved universitetet i Bologna. Selv om hans ry som skjønnlitterær forfatter først og fremst er fundert på hans poesi, skrev han også en anseelig mengde prosa. Han vant Nobelprisen i litteratur i 1906. Castagneto Carducci, stedet hvor han vokste opp, er oppkalt etter ham. Den 78. Oscar-utdelingen. Den 78. Oscar-utdelingen fant sted søndag 5. mars 2006, for å hedre de beste prestasjonene innen film fra 2005. Seremonien ble holdt i Kodak Theatre i Hollywood. Oscar, eller Academy Awards, blir delt ut av Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Komikeren Jon Stewart var programleder for prisutdelingen for første gang. Listen over de nominerte filmene ble offentliggjort 31. januar, og det var Ang Lees "Brokeback Mountain" som hadde mulighet til å vinne flest priser med nominasjoner i åtte kategorier, etterfulgt av George Clooneys "Good Night, and Good Luck", Paul Haggis' "Crash" og Rob Marshalls "Geisha" fulgte etter med seks nominasjoner hver. Nominasjoner. Nominasjonene ble offentliggjort tirsdag 31. januar 2006 av Akademiets leder Sid Ganis og tidligere Oscarvinner Mira Sorvino. Seansen ble holdt i Samuel Goldwyn Theatre. Den norske Oscar-kandidaten var "Vinterkyss", men den oppnådde ikke å bli nominert. Eksterne lenker. Oscar-utdelingen Geir Zahl. Geir Zahl (født 19. mai 1975) er gitarist i det norske rockebandet Kaizers Orchestra. Bandet ble startet av han og Janove Ottesen som tidligere hadde spilt sammen i Blod, Snått & Juling og gnom som var forløperen til Kaizers. Zahl har skrevet enkelte av bandets sanger og har også vært hovedvokalist på noen av dem på album og konsert. I bandsammenheng blir han ofte presenter under navnet Geir «Hellraizer» Kaizer. Sammen med Janove Ottesen fikk han i 2002 Edvard-prisen i klassen populærmusikk – rock for Kaizers-albumet "Ompa til du dør. I 2007 ga han ut sitt første soloalbum under navnet Zahl. Her har han med seg musikere som Christer Knutsen, Pål Hausken og Bård Halsne. På nyåret i 2010 ble det klart at han skulle utgi sitt andre album 1. februar 2010. Dette albumet gav han ut under et annet navn, nemlig Uncle Deadly. Albumet heter Monkey Do. Harri Kirvesniemi. Harri Kirvesniemi (født 10. mai 1958 i St. Michel) er en tidligere finsk langrennsløper. Blant svært mange mesterskapsmedaljer rager gullet på 15 km klassisk fra VM 1989 i Lahtis høyest. Den første mesterskapsmedaljen kom under OL 1980 i Lake Placid, da han gikk startetappen for det finske stafettlaget som tok bronsemedaljene etter Sovjetunionen og Norge. Den siste medaljen kom 18 år senere, under OL 1998 i Nagano. Igjen gikk han startetappen for Finland, og igjen ble det finsk bronse, denne gang etter Norge og Italia. Dette var femte gang Kirvesniemi fikk bronsemedalje etter en olympisk stafett! I 1998 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Fred Børre Lundberg, Larisa Lazutina og Aleksej Prokurorov. Under VM 2001 i Lahtis ble Harri Kirvesniemi tatt for bruk av doping og diskvalifisert. Han var da blitt 42 år, og la opp som aktiv utøver etter dette mesterskapet. Kirvesniemi står allikevel som en av de store vinteridrettsutøverne i vår tid, med nærmere 25 år som topputøver. Han er gift med den tidligere langrennsløperen Marja-Liisa Hämälainen. Rudolf Christoph Eucken. Rudolf Christoph Eucken (født 5. januar 1846 i Aurich, død 15. september 1926 i Jena) var en tysk (frisisk) filosof. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1908. Han ble utnevnt til professor i filosofi i 1871 i Basel og 1874 i Jena. Maurice Maeterlinck. Grev Maurice Polydore Marie Bernard Maeterlinck (født 29. august 1862 i Gent, død 6. mai 1949) i Nice var en belgisk poet, dramatiker og essayist. Jinsha (arkeologi). Jinsha (金沙; pinyin: "Jīnshā") er et arkeologisk felt i provinsen Sichuan i Kina. Det ligger i den vestlige utkanten av storbyen Chengdu, og ble avdekket ved en tilfeldighet da man i februar 2001 skulle anlegge en vei der. Jinsha ligger omkring 50 kilometer fra det arkeologiske feltet Sanxingdui, og det er likhetstrekk mellom gjenstandene som er funnet på de to stedene. Jinsha ser ut til å ha hatt sin blomstringstid omkring år 1000 f.Kr. Blant funnene er gjenstander av elfenben, jade, bronse, gull og sten. Til forskjell fra Sanxingdui hadde ikke Jinsha noen bymur eller -voll. Funnstedet ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over verneverdige kulturminner. Jørgen-Frantz Jacobsen. William Heinesen og Jacobsen som 18-åringer i 1918. Jørgen-Frantz Jacobsen (født 29. november 1900 i Tórshavn, død 24. mars 1938 i Vejle i Danmark) var en færøysk journalist og forfatter. Han skrev utelukkende på dansk og regnes som en av de største færøyske forfattere gjennom tidene. Jacobsen omtales ofte som en Færøyenes «fire store» i sin generasjon sammen med William Heinesen, Heðin Brú og Christian Matras. Allerede som 21-åring ble han rammet av tuberkulose, og i lange perioder av sitt liv måtte han tilbringe på tuberkulosesanatorier, før han til slutt døde av sykdommen i 1938, knapt 37 år gammel. Jacobsen hadde skjønnlitterære ambisjoner, og i 1934 gikk han i gang med sitt livsverk, den historiske romanen "Barbara", som var delvis bygd på den historiske skikkelsen Beinta Broberg. Romanen utkom posthumt i 1939 og oppnådde fra første utgivelse berømmelse og ble oversatt til en lang rekke språk. Romanen ble filmatisert i 1997 og inngår som en klassiker i det 20. århundres danskspråklige litteratur. Bakgrunn og utdannelse. Jørgen-Frantz Jacobsen ble født i Tórshavn i 1900, som sønn av kjøpmann Martin Meinhardt Jacobsen og Maren Frederikke Mikkelsen. Faren var av færøysk-svensk avstamning på farssiden og av dansk avstamning på morssiden, født i København og snakket dansk. Moren var født i Elduvík på Færøyene, men flyttet til Tórshavn som barn da hun ble adoptert av sin barnløse morbror. På grunn av dette snakket Jørgen-Frantz Jacobsen og søsknene hans dansk med faren og færøysk med moren, mens søskenflokken og foreldrene snakket henholdsvis færøysk og dansk innbyrdes. Jacobsen vokste opp i et livlig kjøpmannsmiljø i Tórshavn, i et hjem som forøvrig var opptatt av musikk og teater, men det fikk også betydning for ham at han jevnlig besøkte morens slektninger ved Skálafjørður. Jacobsen tok avgangseksamen ved realskolen i Tórshavn i 1916 og senere examen artium ved det velrenommerte Sorø Akademi i Danmark i 1919. I 1919 begynte han å studere til cand.mag. med hovedfag i historie og mellomfag i fransk ved Københavns Universitet. Ettersom han ble hardt plaget av tuberkulosesykdommen fikk han imidlertid ikke avlagt eksamen før i 1932. De første sykdomstegnene viste seg etter et kort stipendfinansiert opphold ved Université de Grenoble i Frankrike om sommeren 1922. Journalistisk karrière. Etter å ha fullført studiene, aksepterte han tilbudet om å bli korrespondent for nordiske forhold i den danske avisen "Politiken". Som freelancejournalist for samme avis hadde han allerede skrevet tallrike artikler. Han hadde opparbeidet seg et navn hos den færøyske selvstendighets- og nasjonalbevegelsen og beskrev en gryende nasjonal selvfølelse for sitt eget vedkommende. Han skrev også at «jeg hadde mistet evnen til å kjenne glede, hadde jeg ikke hatt Færøyene til å varme sinnet mitt.» I perioder da han var ved gode helse, reiste Jacobsen rundt i Norge, Sverige, Frankrike, Italia og på De britiske øyer, hvorfra han benyttet sine erfaringer i senere skriving. I 1934 sa han opp jobben i "Politiken", men fortsatte å sende inn kronikker. Jacobsen ble gitt en forskerstilling ved Institut for Historie og Samfundsøkonomi i København, hvor han fikk i oppgave å skrive historien om den kongelige monopolhandelen på Grønland. Ved siden av påbegynte han også sitt kortvarige skjønnlitterære forfatterskap. Han fikk aldri fullført sitt arbeid om Grønland på grunn av sykdom. Forfatterskap. Med romanen "Barbara" som litterært testamente, er Jacobsens språk- og stilmessige påvirkning fra Knut Hamsun (1859–1952) og Jens Peter Jacobsen (1847–1885) klar, ifølge litteraturkritiker Oddmund Hagen. Jacobsen leste også verker fra pionérene innen færøysk litteratur og Sigrid Undset (1882–1949), og det var etter å ha lest Undsets "Olav Audunssøn og hans barn" (1927) at han slo fra seg tanken om å skrive en roman om biskop Erlendur av Færøyene. Jacobsen lot seg imponere voldsomt over Undsets person- og miljøskildringer, som han mente lot seg overføre så godt til færøyske forhold at antageligvis ingen kunne gjøre det bedre enn henne. Dessuten er William Heinesens siste hånd på verket i "Barbara" åpenbar. Brevkorrespondanse. Jørgen-Frantz Jacobsen var en lidenskapelig brevskriver og hadde fast korrespondanse med sin jevnaldrende venn og fetter, forfatteren William Heinesen (1900–1991), som også var en formidabel brevskriver. I ettertid hadde Heinesen en samling av 1 500 tettskrevne kvartsider fra Jacobsen fra perioden 1918–1938. Heinesen utga i 1958 et utvalg av Jacobsens brev i boken "Det dyrebare liv". Også denne boken kom etterhvert i færøysk oversettelse ved Christian Matras. William Heinesen skrev i forordet til "Det dyrebare liv" at boken belyste Jacobsens hverdag som student i København, glimt fra reiser som Heinesen ikke var med på, glimt og tanker fra mange sykeleier på sykehus og sanatorier, og storparten knyttet til minner fra barndommen og tidlig ungdomstid. I brevene kommer også Jacobsens hyllester til fedrelandet og kjærlighet til livet tydelig til uttrykk. Foruten ovennevnte elementer ble Jacobsens stil og livssyn forøvrig, ifølge Heinesen, preget av humor, skarp kritikk og selvironi. I forordet til "Barbara" i 1939 skrev Heinesen at Jacobsen, foruten sitt virke som forfatter, utvilsomt ville ha gjort en betydelig innsats som historiker og politiker om ikke tuberkulosen hadde rammet ham. Faglitterære verker. Det var den danske foreningen Studentersamfundets Oplysningsforening som i midten av 1920-årene fikk ham til å skrive en bok om det politiske forholdet mellom Danmark og Færøyene, noe som resulterte i "Danmark og Færøerne" i 1927. Boken er todelt, hvor den første delen gir en historisk bakgrunn for å styrke forståelsen av den andre delen, som omhandler de politiske forholdene fra 1906 og frem til utgivelsen. Boken kom også ut i færøysk oversettelse ved Jóhan Hendrik W. Poulsen i 1975. I 1936 kom også "Færøerne. Natur og folk", som var innenfor samme kategori som "Danmark og Færøerne" og skrevet som et essay, men som byr på en fremstilling av det færøyske samfunnet, både historisk, sosialt og kulturelt, hvori hans kjente konstatering også kommer: «Færøyingene har valget mellom å fiske og å sulte, derfor fisker de.» Til denne delen av Jacobsens forfatterskap tilhører også hans journalistiske arbeid, som var holdt for å være av fremste rang i dansk presse i samtiden. Noe av dette ble utgitt som "Nordiske kronikker" i 1943, senere oversatt til "Tíðargreinir" på færøysk i 1976. Hovedverket "Barbara". I brevvekslingen med William Heinesen omtaler Jacobsen sitt tilsynelatende håpløse kjærlighetsforhold til en kvinne, som han kaller «Barbara» (i virkeligheten hans kusine Estrid Bannister Good), og sine planer om å skrive en roman, hvis handling i det ytre skal bygge på sagn og overleveringer fra 1700-tallet om den unge prestekone Beinta Broberg, som bergtok alle med sin skjønnhet og ynde. Denne historiske sorenskriverdatter voldet etter sigende sine to første ektemenns tidlige død og gjorde den tredje sinnssyk, ifølge overleveringen. Det ble sagt at hun behandlet sine underordnede dårlig, og det ble spredt rykter om at hun drev med trolldom. Samtidens kilder belyser hennes liv utelukkende indirekte, og gir ikke noen holdepunkter for at hun aktivt skal ha medvirket i begivenhetene omkring hennes tre ektemenns sykdom og død. Den historiske inspirasjonen gjelder også kun de ytre rammer, ettersom Jørgen-Frantz Jacobsens sammensatte, uutgrunnelige og meget menneskelige «Barbara» har bare lite til felles med sagnets onde forførerske. Jacobsen fremstiller i det store og det hele «Barbara» som et naturbarn som utstråler erotikk, sensualitet, sanselighet, kroppslighet og en fandenivoldskhet, og som fremstår som uskyldig i all den smerte og kjærlighet hun vekker i sine omgivelser. Hun kan oppfattes som umoralsk, dum og uten sosial intelligens, idet hun bryter alle konvensjoner og lar seg styre av egne følelser og innfall. «Barbara» kan dermed ansees som Jacobsens hyllest til selve livet og menneskenaturens kompleksitet. Jacobsen vurderte å gi romanen navnet "Far Verden, far vel" etter en salme av Thomas Kingo, men ombestemte seg. Denne tittelen brukes dog som kapittelnavn og siden gjennomgående i samme kapittel i romanen. Han vedgikk bruk av levende modeller til mange av romanfigurene, ikke bare til «Barbara», hvilket gjorde at romanen fikk en kjølig mottagelse hos enkelte på Færøyene ved den posthume utgivelsen i 1939. Romanen ble snart oversatt til et tyvetalls språk, til norsk allerede i 1940, og Jacobsen oppnådde som første og hittil siste færøying å få internasjonal bestselgerstatus. Den færøyske oversettelsen kom først i 1972, da som "Barba og harra Pál". Død. Jacobsen på frimerke fra 1988. Ifølge William Heinesen kunne mange av Jacobsens sykeopphold tilskrives overanstrengelse. Den stadig tilbakevendende tuberkulosen gjorde at Jacobsen ble arbeidsufør hyppigere og i lengre perioder enn før, og etter nærmere ett års sykeleie døde han ved Veljefjord Sanatorium i 1938, knapt 37 år gammel. Han er gravlagt på Gamle kirkegård ("Gamli kirkjugarður") i hjembyen Tórshavn på Færøyene. Rabindranath Tagore. Rabindranath Tagore og hans hustru Mrinalini Devi i 1883. Rabindranath Tagore (født 6. mai 1861, død 7. august 1941) indisk (hinduistisk) filosof, nasjonalist og forfatter. Tildelt nobelprisen i litteratur i 1913. Skrev teksten til Indias nasjonalhymne Jana-Gana-Mana og Bangladesh nasjonalsang Amar Sonar Bangla. Tagore skrev på både bengali og engelsk. Han var sønn av filosofen Debendranath Tagore. Iban Mayo. Iban Mayo Diez (født 19. september 1977 i Igorre i Baskerland) er en tidligere profesjonell spansk syklist. Han ble proff for det baskiske laget Euskaltel-Euskadi i 2000, og var der ut 2006-sesongen. Etter hans svært imponerende resultater som ung, ble han sett på som et av Spanias største talenter. Mayo har alltid vært mest kjent som en klatrer, og hans lojalitet til Euskaltel-Euskadi og kvalitetene i fjellene gjør at han er svært avholdt blant de baskiske sykkelfanatikerne. Mayo gikk for å være en av verdens beste klatrere, noe hans triumf på Alpe d'Huez i Tour de France i 2003 var et bevis på. Dette året ble han også nr. 6 sammenlagt, noe som førte til at Mayo ble sett på som en framtidig Tour de France-vinner. I 2004 ble han sett på som en outsider for Tour de France etter å ha vunnet Dauphiné Libéré like før, men måtte bryte etter 14. etappe på grunn av skader og sykdom. To år senere var han igjen sett på som en outsider i Tour de France etter en etappeseier i Dauphiné Libéré bare 3 uker før starten av Touren, men måtte nok en gang bryte på grunn av skader og sykdom. Etter nedturen etter Tour de France, kom Mayo seg fort tilbake og vant den store fjelletappen i Vuelta a Burgos, før han neste dag også tok sammenlagtseieren i det prestisjetunge spanske rittet. Før 2007-sesongen byttet han lag til Saunier Duval-Prodir, og viste gamle takter med etappeseier på den 19. etappen av Giro d'Italia, og en andreplass på den 8. etappen i Tour de France. 30. juli 2007 bekreftet UCI at Mayo hadde levert positiv dopingprøve for EPO under Tour de France. På grunn av problemer med B-prøven ville ikke det spanske forbundet straffe Mayo. UCI appellerte til CAS, og han ble 12. august 2008 dømt til to års utestengelse gjeldende fra 31. juli 2007 Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS) er en amerikansk forening stiftet i 11. mai 1927 for å fremme filmkunst og -vitenskap. Som medlemmer opptas personer som har gjort seg bemerket som yrkesaktive innen filmindustrien. Akademiet har over 6 000 medlemmer. De aller fleste av disse av disse er basert i USA, men det finnes medlemmer fra 36 land. Akademiet er mest kjent for å dele ut Oscar-prisen. Akademiet gir også ut en studentoscar for studenter som lager film som endel av sin utdannelse. De deler ut opptil fem "Nicholl Fellowships in Screenwriting" årlig. De driver også "Margaret Herrick biblioteket" i Beverly Hills, California og "Pickford Center for Motion Picture Study" i Hollywood, California. Nåværende leder av Akademiet er Sid Ganis. Akademiets ledere. Akademiets ledere velges for et år av gangen og kan ikke velges for mer enn fire sammenhengende perioder. Markus Neumayr. Markus Neumayr (født 26. mars 1986 i Hösbach) er tysk fotballspiller. Han spiller for den belgiske klubben Zulte Waregem, og er midtbanespiller. Neumayr tilhørte tidligere Eintracht Frankfurt og Manchester United, men uten å spille på førstelagene. Fra 2006 til 2008 spilte han på Duisburg, før han gikk til Zulte Waregem. Bob Hope. Bob Hope (født Leslie Townes Hope 29. mai 1903 i London i England, død 27. juli 2003 i Los Angeles i California) var en amerikansk komiker og skuespiller. Biografi. Hope vokste opp som den femte av syv brødre. Faren var steinarbeider og moren operasangerinne. I 1907 flyttet familien til Cleveland i Ohio og fem år gammel ble Bob Hope amerikansk statsborger. Hans skuespillertalent ble for alvor oppdaget da han vant en konkurranse i beste imitasjon av Charlie Chaplin. Hope filmdebuterte i 1934 med kortfilmen "Going Spanish" for Educational Pictures. Han underskrev så en kontrakt med Paramount Pictures. Hope spilte i selskapets "The Big Broadcast of 1938". Siden fulgte en lang rekke komedier, flere av dem sammen med Bing Crosby i "The Road"-serien. Han opptrådte dessuten i utallige radioprogrammer og tv-shows, og skrev flere bøker. Han fikk etterhvert status som noe av en institusjon innen amerikansk underholdning. Han drev med en del veldedig arbeide, og opptrådte ofte og gjerne for amerikanske soldater i krigsområder. Hope var spesielt berømt for sine karakteristiske korte vitser, strukturert som tre- eller firelinjers replikker. Bob Hope mottok fem Oscar og har fått fire stjerner på Hollywood Walk of Fame for film, radio, TV og teater. Han mottok Presidentens frihetsmedalje 20. januar 1969 av president Lyndon B. Johnson. I 1998 ble han utnevnt til "Honorary Knight Commander" av Order of the British Empire. Detektiv Jack Frost. "Detektiv Jack Frost" (originaltittel "A Touch of Frost") er en britisk kriminalserie basert på en bokserie av R.D. Wingfield og produsert for fjernsyn av ITV, hvor den har gått siden 1992. I Norge har serien gått i Detektimen på NRK. Det ble totalt produsert 42 episoder av serien, før en siste dobbeltepisode ("If Dogs Run Free") ble produsert i 2009. David Jason, en av Storbritannias mest populære skuespillere, har hovedrollen som «kriminalinspektør William Frost», kjent som «Jack» av alle unntatt hans hustru. «Frost» er erfaren og svært dedikert, men kives alltid med sine overordnede, hovedsakelig representert ved kommissær «Norman Mullett», spilt av Bruce Alexander. De to har helt motstridende personligheter. «Mullett» er en ambisiøs administrator som følger ordre og regelverk, mens «Frost» er en alminnelig «gatesnut». Etter at hans hustru dør i første episode finner «Frost» det vanskelig å møte livet alene. Han begraver seg i arbeid og lever hovedsakelig av mat fra politikantinen og den lokale kinarestauranten. Episoder. David Jason, som spiller «Frost», er også seriens produsent, og bestemmer derfor i hvilken takt episodene skal spilles inn. Derfor lages det ikke mer enn én eller et par episoder i året. Kun én episode ble produsert både i 2005 og 2006. Frankerriket. Frankerriket (latin "Regnum Francorum") referer til det riket i tidlig middelalder som frankerne la under seg. Frankerne var en germansk stamme i dagens Tyskland som gikk inn i Gallia i dagens Frankrike, som har fått navn etter frankerne, og som deres kongefamilie, merovingerne, la hurtig under seg. Det nye landet ble kalt for Neustria (i betydningen «nytt (vestlig) land») mens det gamle landet ble kalt for Austrasia («østlig land»). Merovingertiden (400-700-tallet). Allerede under 200-tallet hadde frankere vært til stort besvær for romerne ved grensen mot provinsen Gallia. I løpet av 200-, 300-, og 400-tallet strømmet frankere og andre germanske stammer over den gallisk-romerske grensen, men frankerne kom til å dominere i nordvest. Frankerne selv var splittet i mange ætter og det var stundom innbyrdeskrig blant disse. En av disse ættene kom til framstå som seierherrer, den merovingske ætten. Merovingerne under sin høvding "Chlodowech" eller Klodvig I samlet frankerne under ett rike ved slutten av 400-tallet. Når frankerne sto samlet kunne de rette sin aggresjon mot ytre fiender, som den romerske stattholderen Syagrius. Til slutt ble Syagrius beseiret, og frankerne var da herskere av det nordlige Gallia. Klodvig vendte seg deretter mot de andre germanske nabostammene, som han erobret en etter en i løpet av de første tiårene av 500-tallet. Ved sin død delte han riket mellom sine sønner. Karolingertiden under 700- og 800-tallet. Pipin den yngre gjorde paven avhengig av Frankerriket gjennom å gi militær hjelp mot truende fiender. Frankerriket nådde sin største utbredelse og makt under Pipins sønn Karl den store som ble konge i år 768. Riket omfattet både dagens Frankrike og dagens Tyskland, foruten Nederlandene og deler av Italia. Gjennom ofte hensynsløse erobringskriger ble Frankerriket utvidet til å omfatte større deler av det sentrale og vestlige Europa. Gjennom allianser med paven gikk erobringen hånd i hånd med den kristne misjonen. Både Frankrike og Tyskland kan anse sine nasjonalstater som arvtakere etter Karl den store og Frankerriket. Karl den store utviklet administrasjonen, og delte landet inn i grevskap i et føydalt system. For å kontrollere grevene og andre ble en form for fogder, "Missi Dominici", sendt rundt for å rapportere om hvordan landet ble skjøttet. Å holde et stort rike sammen krevde både en god ordning, og at den keiserlige makten ble stilt ut gjennom praktfulle byggverk. Denne tiden har således også blitt kalt for den karolingiske renessansen. Frankerriket ble med Karl den store i år 800 et keiserdømme. Allerede år 843 ble på germansk vis delt mellom Karl den stores barnebarn i tre deler. Ikke en gang disse delene klarte man å holde sammen, de ble delt i mindre grevskap og hertugdømmer. Det vestfrankiske riket ble med tiden Frankrike og det østfrankiske riket utviklet seg til det tysk-romerske riket under Otto den store som med den katolske kirkens hjelp lykkes å samle mange av de selvstendige hertugdømmene til ett rike i løpet av 900-tallet. Den tredje delen, Lotharingia ble snart delt mellom de to frankiske rikene. Banpo. Banpo (kinesisk: 半坡; pinyin: "Bànpō") er funnsted for en landsby fra tidlig steinalder i Kina. Stedet er like ved storbyen Xi'an i provinsen Shaanxi, og er det mest fremstående av de arkeologiske funnsteder som knyttes til Yangshao-kulturen. Utgravningene begynte i 1953. Arkeologiske funn med likhetstrekk med den eldste delen av Banpo-funnene anses som del av det som kalles "Banpo-fasen" (5000 til 4000 f.Kr.) av Yangshao-kulturen. Banpo dekker et område på 50 000 kvadratmeter. Ifølge den kinesiske marxistiske historieskrivning anses det at dette var et matriarkalsk samfunn. Banpo er tilgjengelig for turisme, og har et museum bygd i 1958 (ombygd og gjenåpnet i 2007) der det er utstilt gjenstander brukt i husholdning eller til jakt. Pitof. Pitof er pseudonymet til en fransk filmregissør og spesialeffektregissør. Hans ekte navn er Jean-Christophe Comar. Det meste av hans arbeide finnes innen franskspråklige filmer som "La Cité des enfants perdus" og "Asterix og Obelix mot Cæsar", men han har også arbeidet på filmer som "Jeanne D'arc" og "Alien 4 - oppstandelsen". Hans første film som regissør var den historisk-fantastiske thrilleren "Vidocq" (2001), en film som mottok moderate kritikker og har ganske mange tilhengere. I 2004 regisserte Pitof en stor Hollywoodproduksjon av "Catwoman", med Halle Berry i hovedrollen. Han «vant» Razzieprisen for «verste regissør» i den 25. Razzie-utdelingen. Selv om Berry og manusforfatter John Rogers deltok på seremonien med godt humør for å motta prisen for «verste skuespillerinne» og «verste manus», opptrådte ikke Pitof. Romain Rolland. Romain Rolland (født 29. januar 1866 i Clamecy (Nièvre), død 30. desember 1944 i Vézelay) var en fransk forfatter. Han fikk nobelprisen for sitt hovedverk "Jean-Christophe" i 1915. Kråmyrane naturreservat. Rundsoldogg, "Drosera rotundifolia", på Kråmyrane Kråmyrane naturreservat ved Trengereid i Bergen er et myrområde med regnvannsmyr og jordvannsmyr og med vegetasjon av gulstarr, tvebustarr og fagertorvmose. Det er også innslag av kjøttetende planter av slekten soldogg. Det er to mindre vann på Kråmyrane. Nordsta Kråtjørna og Midttjørna. Disse renner via Teinelva ut i Langavatnet på Gullbotn. Naturreservat i Arna. Kråmyrane naturreservat – Reppadalen naturreservat Anatole France. Anatole France (eg. Jacques Anatole François Thibault) (født 16. april 1844 i Paris, død 12. oktober 1924 i Saint-Cyr-sur-Loire ved Tours var en fransk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1921. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007. Ordfører etter parti etter valget. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007 var et riksdekkende lokalvalg i Norge som fant sted mandag 10. september der det ble valgt representanter til kommunestyrer og fylkesting for valgperioden 2007–2011. 61,2 % av de stemmeberettigede deltok i valget, tilsvarende 2 209 706 velgere. Valget ble beskrevet som en seier for Høyre som hadde en liten framgang til tross for dårlige målinger i starten av valgkampen, mens Sosialistisk Venstreparti fikk sin oppslutning halvert til 6,2% Valget. Hver kommune og hvert fylke utgjør en valgkrets. I Oslo var det ikke fylkestingsvalg, men hadde som mange større kommuner valg til bydelsutvalg. Fylkesting som velges i 2007 skal velges for en ordinær valgperiode på fire år. Det kan imidlertid bli aktuelt å avholde ekstraordinært valg til regionting i hele eller deler av landet samtidig med stortingsvalget i 2009. Nordmenn som befant seg i andre land hadde muligheten til å stemme ved utenriksstasjoner fra 2. juli til 31. august. Ordinær forhåndsstemmegivning i Norge ble gjennomført mellom 10. august og 7. september, fredagen før valget. Det ordinære valget ble avholdt 10. september. I 206 av landets 430 kommuner var det også mulig å stemme søndag 9. september i hele eller deler av kommunen. Stemmerett. Alle norske statsborgere som fylte 18 år innen utgangen av 2007, og som noen gang hadde vært folkeregisterført som bosatt i Norge, hadde stemmerett. I tillegg hadde nordiske statsborgere (Danmark, Sverige, Finland, Island) stemmerett dersom de ble registrert som bosatt i Norge senest 31. mai 2007. Andre utenlandske statsborgere hadde stemmerett dersom de hadde stått innført i folkeregisteret som bosatt i landet sammenhengende de siste tre årene før valgdagen. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007 var det første valget i Norge der det var krav om legitimasjon av de som ville bruke stemmeretten. Antall stemmeberettigede. Ved valget i 2007 var antall stemmeberettigede 3 611 363. Av disse stemte 2 209 706 (61,2%) ved kommunevalget og 2 068 779 (57,3%) ved fylkestingsvalget. Saker. Valgkampen ble fra nasjonalt hold sett på som en valgkamp «full av drittpakker» og «amerikanisert». Det ble også fremhevet at saker fra Oslo og rikspolitikere dominerte mediabildet nasjonalt. Likevel har lokalmedia fokusert mer på lokale saker. Arbeiderpartiets Martin Kolberg kalte kommunevalget «en folkeavstemning om det rødgrønne regjeringsprosjektet», men dette hadde varierende utslag for regjeringspartiene hvor spesielt Sosialistisk Venstreparti gjorde det katastrofalt i skolevalgene. Etter tidligere å ha vært et opposisjonsparti, har partiet i denne valgkampen måttet forsvare regjeringens politikk Tidlig i valgkampen ble Høyres ordfører i Oslo, Per Ditlev-Simonsens hemmelige og ubeskattede bankkonto i Sveits fra tiden før han ble ordfører avslørt og endte med Ditlev-Simonsens avgang 29. august 2007. Byrådslederkandidat Rune Gerhardsen for Arbeiderpartiet ble samtidig kritisert for holde kurs om politikerpåvirkning, samtidig som han stiller som byrådslederkandidat. Rundt månedsskiftet august-september ble også Fremskrittspartiets stortingsgruppe i fokus etter lønn og reisefordeler til stortingsgruppens medlemmer. Noen kontroversielle uttalelser fra lokalkandidater uten støtte fra partiene sentralt fikk mye omtale og i mange tilfeller har vedkommende trukket seg fra alle verv i etterkant. Sentralt har også «krigen» mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hvor blant annet Martin Kolberg uttalte at «Det er politisk høyst unaturlig å ha noe som helst med Fremskrittspartiet å gjøre» og partiet har sentralt gått sterkt imot lokalt samarbeid hvor de to partiene samarbeider. Omtelling. I kommunene Stavanger, Sola og Sandnes måtte stemmene omtelles for hånd etter at tellemaskinene fra EDB Business Partner ikke registrerte personstemmer, kumuleringer og slengere korrekt. I alt måte 41 kommuner og 6 fylkeskommuner kontrollere (men ikke nødvendigvis telle på nytt) opptellingen på nytt. Mistanker om valgfusk. I etterkant av valget kom det fram flere saker om påstått valgfusk. Den største saken kom i Drammen, hvor personer fra innvandringsmiljøet skal ha betalt 50 kr til personer i rusmiljøet for å stemme på Arbeiderpartiet og gi en personstemme til Yousuf Gilani. Etterforskning påviste at individer hadde forsøkt å kjøpe stemmer. Valgstyret konkluderte likevel med at stemmene ikke hadde påvirket valgoppgjøret og valget ble derfor enstemmig godkjent. Det var liknende tilfeller i Tønsberg hvor Einar Merkesvik (FrP) hadde delt ut gratisbiletter til Strömstad-fergen med personstemme på seg selv på tross av advarsler fra eget parti. Merkesvik trakk seg senere fra alle verv i partiet. Det var også påstander om valgfusk i andre kommuner, men samtlige saker ble henlagt av politiet. Skolevalget. Fra en skoledebatt i Oslo (2005) Skolevalget ble avholdt 3.-4. september og Høyre gjorde et sterkt valg med en framgang på 5,8%, mens Sosialistisk Venstreparti hadde en tilbakegang på 5,7%. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ble de største partiene på rundt 21%. Venstre og Rød Valgallianse hadde framgang, men ellers var det mindre endringer fra tidligere valg. Totalt deltok 366 skoler og 164 385 elever i valget med en valgdeltakelse på 72,1%. I skolevalget var det forsøk med elektronisk valg via internett ved 15 videregående skoler i Buskerud, men forsøket endte med fiasko hvor kun 20,5% av elevene stemte, mot rundt 70% på landsplan. Etter valget. I SV ble det reaksjoner på det katastrofale valget og allerede dagen etter valget gikk stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo ut og krevde utskiftninger i regjeringen blant SVs statsråder, og da spesielt miljøvernminister Helen Bjørnøy og kunnskapsminister Øystein Djupedal. Ballo sa at disse ikke har vært sterke nok i regjering., men han ble refset av partiledelsen og andre medlemmer for disse uttalelsene og at dette bare var for å fremme ektefellen Heidi Sørensens mulige kandidatur som miljøvernminister. Direkte ordførervalg. Direkte ordførervalg ble arrangert i 50 kommuner. Valget førte blant annet til at Rød Valgallianse (Rødt) fikk sin første ordfører med Knut Henning Thygesen i Risør. Modalen skulle egentlig avholde direkte ordførervalg, men dette ble avlyst da sittende ordfører Knut Mo var eneste kandidat. Spolia opima. "Spolia Opima" (latin for «det beste trofé») er betegnelsen på krigsbyttet, rustningen, våpnene, og andre effekter en romersk general hadde tatt fra en stridende general i en mann mot mann kamp. Selv om romerne tok all slags trofeer fra en slagmark, er Spolia opima sett på som det mest ærefulle krigsbytte en kunne få. I antikkens Roma skal det kun ha skjedd tre slike tilfeller der en general har fått Spolia opima. Den første var av Romulus, tatt fra Acro; den andre av Aulus Cornelius Cossus, tatt fra Lar Tolumnius, konge av Veientes; den siste av Marcus Claudius Marcellus, tatt fra Viridomarus, konge av en keltisk stamme i Nord-Italia. Romersk krigshistorie. Dette er en kronologisk oppføring av hendelser relatert til Romersk krigshistorie Femte århundre. Krigshistorie, Romersk William Butler Yeats. William Butler Yeats (født 13. juni 1865 i Sandymount, Dublin, død 28. januar 1939 i Menton, Alpes-Maritimes, Frankrike) anglo-irsk forfatter og poet. Yeats ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1923. Han var første ire til å vinne prisen og er blant få Nobelpris-vinnere som er kjent for å ha skrevet sine største verk etter at de fikk prisen, bl.a. "The Tower" (1928) og "The Winding Stair and Other Poems" (1929). George Bernard Shaw. George Bernard Shaw (født 26. juli 1856 i Dublin, død 2. november 1950 i Hertfordshire) var en anglo-irsk dramatiker. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1925. Ettertiden husker ham nok best som forfatter av skuespillet "Pygmalion", senere omskapt til musikalen "My Fair Lady"; og for skarpe vittigheter som «England og USA er to stater som er splittet av det samme språk». Han ble født i en fattig protestantisk familie i Dublin. På 1870-tallet flyttet han til London for å prøve seg som forfatter. Han skrev fem refuserte romaner før han fant arbeid som musikkritiker i avisen "The Star". På samme tid begynte han å engasjere seg politisk. Han deltok i Bloody sunday-demonstrasjonen i 1887, og ble medlem av Fabian Society, et intellektuell sosialistisk miljø. Her møtte han også sin kone "Charlotte Payne-Townshend", som han giftet seg med i 1898. Som musikkritiker var han en ivrig forkjemper for Wagners musikk. Da han i perioden 1895 til 1898 arbeidet som teaterkritiker i "Saturday Review" fremsto han som en stor forkjemper for Henrik Ibsens dramatikk. Han hadde allerede i 1891 skrevet boken "The Quintessence of Ibsenism", og verket kom i revidert og utvidet utgave i 1923. "The Devil's Disciple" (1897), "Arms and the Man" (1898), "Mrs Warren's Profession" (1898), "Captain Brassbound's Conversion" (1900), "Caesar and Cleopatra" (1901, "Man and Superman" (1902), "Major Barbara" (1905), "Androcles and the Lion" (1912) og "Pygmalion" (1913). Etter første verdenskrig skrev han mer seriøse stykker, som "Heartbreak House" (1919) og "Saint Joan" (1923). Shaw bodde i huset "Shaw's corner" i landsbyen Ayot St Lawrence, Hertfordshire, fra 1906 til sin død. Han døde 94 år gammel, etter et fall fra en stige. Ved sin død var han blitt folkeeie. Hans hjem eies nå av "National trust", og holder åpent for publikum. I sitt testamente avsatte Shaw £500 til en konkurranse om utarbeidelsen av eget alfabet, tilpasset lydene i det engelske språket. Resultatet, som ble utarbeidet av Ronald Kingsley Read, er kjent som Shavian. Musikaler. To av hans skuespill er bearbeidet og oppsatt som musikaler. Da representanter for Oscar Straus henvendte seg til ham med spørsmål om å lage en operette av "Arms and the Man" skal Shaw ha svart at dersom man ikke nenvte hans navn, og ikke brukte en eneste replikk fra hans dialog, så ville han kanskje være så vennlig at han unnlot å saksøke dem. Operetten ble oppført med tittelen «Der tapfere Soldat». Fire år etter Shaws død hadde "My Fair Lady" premiere. Musikalen brøt med Shaws vilje på begge de to nevnte vilkår, og dertil på et tredje: I den trykte utgaven av Pygmalion skriver Shaw i et etterord om hvorfor han lar Eliza bryte med Higgins og gifte seg med Freddy; noe som glatt overses i musikalen og filmen. AgustaWestland AW101. AgustaWestland AW101 (EH101 frem til juni 2007) er et helikopter utviklet i samarbeid mellom Westland Helicopters i Storbritannia og Agusta i Italia for militære formål, men også markedsført for sivile oppgaver. Helikopteret er i bruk i Royal Navy, Royal Air Force, den italienske marinen, det canadiske forsvaret, det portugisiske flyvåpenet, det danske forsvaret og det amerikanske marinekorpset. Helikopteret kalles "Merlin" av Royal Air Force og Royal Navy, og "CH-149 Cormorant" av Canadian Air Force. Sydslesvigsk. Sydslesvigsk er en spesiell variant av det danske språket, det brukes i den nordlige del av Schleswig-Holstein i Tyskland. Finmeccanica. Finmeccanica S.p.A. er et italiensk industrikonsern, med virksomhet innen forsvars-, luftfarts-, automatiserings-, transport- og energiindustrien. Selskapet er representert i over 100 land og har omkring 41 000 ansatte. Toro. TORO produserer og markedsfører næringsmidler til det norske forbruker- og storhusholdningsmarkedet. Varemerket TORO ble registrert 8. januar 1946 og er i dag en av Norges mest kjente merkevarer. TORO er eid av Rieber & Søn ASA. I TOROs portefølje fins det rundt 750 produkter fordelt på mange forskjellige varegrupper og måltidssituasjoner. Produktene produseres på flere ulike fabrikkanlegg i Norge, blant annet i Arna utenfor Bergen og Elverum. TORO tilbyr en rekke internasjonale retter og norske tradisjonsprodukter til det norske forbrukermarkedet: buljong, suppe, saus, gryteretter, pastaretter, vaffel-, pannekake- og kakemikser, Rett i koppen, pizza, pasta og ris. Historikk. «TORO» betyr okse på spansk og ble første gang brukt på buljongterninger i 1946. Deretter kom kjøtt- og grønnsakssuppe før det store gjennombruddet med Bergens fiskesuppe i 1964. I dag produseres det årlig mer enn 140 millioner pakker med TORO-produkter, og hvert år slippes bortimot 50 nye produkter ut på markedet. AgustaWestland. AgustaWestland er et italiensk selskap som driver utvikling og produksjon av helikoptre. Selskapet ble grunnlagt i 2000 gjennom sammenslåingen av Agusta, som var eiet av det italienske konsernet Finmeccanica, og Westland Helicopters, som var eiet av det britiske selskapet GKN. I 2004 solgte GKN sine aksjer i AgustaWestland til Finmeccanica, som siden har vært eneeier. GKN. GKN plc er et britisk industrikonsern tidligere kjent som "Guest, Keen and Nettlefolds" og med historie tilbake til 1759 og starten på den industrielle revolusjon. Battlefield Earth (roman). "Battlefield Earth" ("Kampen om jorden") er navnet på en science fiction-roman skrevet av scientologigrunnlegger L. Ron Hubbard. Boken "Kampen om jorden" ble for første gang publisert i 1980 av St. Martin's Press. Dette var Hubbards første science fictionroman etter sine dager som skribent for billige science fictionmagasiner i 1940-årene, og den ble promotert som «Hubbards tilbakekomst til science fiction etter en lang dvale». Boken ble oversatt til norsk av Arne Hetlow Petersen i 2000. Boken er skrevet i en stil som kjennetegner at han begynte sin forfatterkarriere på 40-tallet. Romanen er massiv, med 750 sider innbundet, og over 1000 sider i heftet form. Den forteller en fiktiv historie satt omtrent 1000 år fram i tid. Før historien begynner får leseren lære om en ond romvesenrase som kalles «Psychloer», og som invaderte jorden mot slutten av det 20. århundre. Den ødela den menneskelige sivilisasjonen på få dager, og reduserte menneskerasen til noen ytterst få huleboere. Tusen år senere skjer flere hendelser som til slutt gir menneskeheten en sjanse til å gjøre opprør mot sine overmenn og fri jorden fra kontrollen til et galaktisk imperium. Reaksjoner til boken fra litteraturkritikere og science fictionfans er blandet. Den blir stort sett ansett som en av Hubbards beste bøker, og kommentarer har blant annet gått på at den er spennende og handlingsrik, mens andre omtaler den som vanskelig, for lang, og til og med uleselig. Boken er også kritisert for å inneholde tema fra scientologien. Carl Gustaf Armfeldt. Carl Gustaf Armfeldt var en svensk militær, general og friherre (født i Ingermanland, død på "Isnäs gård" i Pernå, Finland). Han var sønn av "Anna Elisabet Brakel" og oberstløytnant "Gustaf Armfelt", som ble adlet i 1648. (De fleste av slekten har brukt skrivemåten "Armfelt", men Carl Gustaf brukte selv "Armfeldt"). Korporal som syttenåring ved "Nylands kavaleri". I 1685 dro han til Frankrike, for å fortsette sin utdannelse ved prins Ferdinand av Fürstenbergs regiment. Etter tolv år vende tilbake til Sverige som kaptein,og kom til den finske hæren som generaladjutant i 1701. Der ble han under den store nordiske krig, 1700–1721. Han ble utnevnt til øverstkommanderende for den finske hær i 1713. Under den langvarige krigen utmerket Armfeldt seg ved flere anledninger, spesielt i forsvaret av Helsingfors i 1713 og i slaget ved Storkyro i 1714. Der ville han med sine 6 000 mann ha beseiret den tredobbelt så store fiendehæren, om infanteriet, som for øvrig viste en mirakuløs tapperhet, bare hadde fått støtte fra rytteriet, som ble kommandert av general De la Barre. Armfeldt ble utnevnt til generalløytnant i 1717 og overtok kommandoen over den hæren som året etter angrep Norge for å innta Trondheim. Angrepet på selve Trondheim by kom aldri, og felttoget ble kjent for sin sørgelige utgang. Under tilbaketoget til Sverige tok de den nærmeste vei over fjellet, og i dagene fra til i 1719 kom de ut for en snøstorm mellom Tydal og Handöl i Sverige. Mange gikk seg vill, og mesteparten av hæren frøs ihjel (se Karolinernes dødsmarsj). Av over 5 000 mann som forlot Tydal, var kun 870 tilbake da troppene nådde fram til Duved i Sverige. I 1719 ble Armfeldt utnevnt til landshøvding i Viborgs län, et embede han for øvrig aldri tiltrådte. Han ble friherre i 1731 og general for infanteriet i 1735. Armfeldt døde, boende på herregården Liljendal i Pernå sogn, Finland. Christina Aguilera. Christina María Aguilera (født 18. desember 1980 i Staten Island, New York) er en amerikansk popsangerinne med latinamerikansk bakgrunn. Sammenlagt har hun solgt 42 millioner album. Oppvekst. Hun ble født i New York til foreldrene Fausto Wagner Xavier Aguilera og Shelly Loraine (pikenavn Fidler). Faren hennes er født i Ecuador. Aguileras far var voldelig mot moren, henne selv og søsteren hennes, noe som har preget mye av musikken hennes. Foreldrene hennes skilte seg da hun var sju og sammen med søsteren sin, Rachel, og moren, flyttet de til Aguileras bestemor i Pittsburgh. Det var bestemoren som først oppdaget hennes sangtalent, da hun sang for bamsene sine før hun skulle legge seg. Helt fra ung alder av deltok hun på mange ulike sangkonkurranser, og ifølge tv-programmet VH1 var hun så suksessfull at konkurrenter pleide å trekke seg hvis de fikk vite at de skulle konkurrere med henne. Før hun fylte fem år kunne hun alle sangene fra musikalen Sound of Music. The Mickey Mouse Club. Tolv år gammel ble hun medlem av The Mickey Mouse Club, sammen med andre superstjerner som Britney Spears, Justin Timberlake, JC Chasez og Keri Russel. På denne tiden ble hun omtalt som «Den lille jenta med den store stemmen». Gjennombrudd. Det store gjennombruddet fikk hun i 1999 med sangen «Genie in a Bottle» fra hennes debutalbum som ble utgitt samme år. Etter det første albumet ble det utgitt et spansk album "Mi Reflejo" i 2000, samme år som hennes tredje album, da på engelsk igjen, ble gitt ut under tittelen "My Kind Of Christmas". Reklamer og produkter. Aguilera reklamerte for Coca-Cola i 2001 i en 60 sekunders reklamefilm som hun fikk 10 millioner dollar for. Siden 2006 har Christina byttet fra Cola og reklamerer nå for Pepsi. Aguilera markedsførte sin egen parfyme i 2007 under slagordet "Sometimes, It’s all you need to wear". Stemme. Aguilera har blitt presentert som «Voice of her generation» og «a blue-eyed soul singer». Hun havnet på førsteplass på COVE's liste over de «100 beste popsangerne i verden». Hun kom på femteplass på MTVs liste over «de 22 beste stemmene i musikk». Med hennes versjon av James Brown sin låt «It’s a mans, mans, mans world» havnet hun på tredjeplass i «Grammy's Greatest Moments». Magasinet Rolling Stone rangerte henne som nr. 58 av de «100 beste sangerne noensinne». Sangpedagogene Phyllis Fulford og Michael Mailler beskrev stemmen hennes slik: «her low register is light and tired, the belting register is ample and full, but very scratchy because she scream; and head voice as well as whistle register are light, pure and bright. Her vocal range extends from G below middle C to C-sharp one octave above soprano high C (G3 – C#7). She can belt to F one octave and a third above middle C (F5). She possesses a good-sized technical arsenal. Her trill is solid, she have a big mastery of melisma, and can sustain very long notes.» Helt siden hennes debut I 1999 har vokalteknikkene hennes blitt sammenlignet med Mariah Carey, Whitney Houston, Barbra Streisand, Gladys Knight og Etta James. Aguilera har også blitt kritisert for å ”oversynge”. En av hennes produsenter, Linda Perry, fortalte om da hun jobbet med Aguilera i produksjonen av låten Beautiful: «Jeg bad henne om å bare holde det helt enkelt, ikke drive med den fingringen (anm. Aguilera er kjent for å fingre på mikrofonen når hun utfører lange, pompøse toner), hver eneste gang hun begynte med «ahh, ooh» stoppet jeg tapen og sa du «gjør det igjen». Perry endte opp med å bruke det første opptaket og sa videre: «hun slet med å godta det, hun sang ikke perfekt der, stemmen ble veldig rå, hun kjenner sin egen stemme godt, hun hører ting andre ikke hører.» Personlig. Hun var gift med musikkprodusent Jordan Bratman fra 19. november 2005 til oktober 2010 da Aguilera tok ut skilsmisse. Aguilera fikk sin førstefødte, Max Liron Bratman, 12. januar 2008. Under svangerskapet vekket Aguilera oppsikt ved å posere splitter naken og gravid på fremsiden av bladet Marie Claire. Burlesque. I 2010 debuterte Aguilera som skuespiller i musikalen Burlesque, sammen med artisten Cher. Videoen handler om en jente som drar til Los Angeles for å bli stjerne. Til tross for at svært mange musikkartister har debutert med videoer som går ut på at artisten er en anonym person som deretter oppnår berømmelse, fikk Burlesque gode kritikker. Også de norske avisene viste seg positive til filmen. Stripped. I 2002 ble hennes fjerde album gitt ut, "Stripped". Hun uttrykte selv at hun valgte denne tittelen fordi mange av tekstene var så ærlige og «nakne». Albumet solgte over 20 millioner eksemplarer. Hun sjokkerte store deler av musikkverdenen med hennes «comeback»-single «Dirrty» hvor hun også viste en mer «dirty» side av seg selv. Protester mot å vise denne musikkvideoen på TV kom da det ble kjent at det var noen plakater i bakgrunnen i en av scenene som på et fremmed språk reklamerte for barnesex. Dette var ukjent for alle, også produsentene og Aguilera selv. Back to Basics. Back to Basics ble utgitt i august 2006 og er inspirert av 1920-, 1930- og 1940-tallet. Aguilera har beskrevet blues og jazz som hennes absolutte yndlingsmusikk med idoler som Etta James og Bessie Smith. Aguilera uttrykte at dette prosjektet var det hun så langt hadde vært mest fornøyd med. Kritikerne sa seg enig i det, og lurte på om Aguilera endelig hadde ”funnet seg selv.” Jazz og blues tillot henne både å være sexy og utfordrende, men også få vist frem den sterke stemmen sin, i en heldig kombinasjon. Første singelen fra dette albumet het «Ain't No Other Man», og ble ikke uventet en kommersiell suksess. Den andre singelen er «Hurt», som hun skrev sammen med Linda Perry og har en sirkusinspirert video. Etter dette kom en ny singel, «Candyman», også en kommersiell suksess. Bionic. Albumet "Bionic", kom ut juni 2010 og var basert på elektropop, syntetiske lyder og farger. Albumet fikk generelt dårlig kritikk, The Washington Post beskrev den som «Noisy, robotic and overstuffed, a great disappointment, a virtual abandonmen of Aguilera's voice». ("Bråkete, robotaktig, overgjort, en stor skuffelse, en direkte forrådelse mot Aguileras stemme"). Til tross for kritikken har to av låtene nådd førsteplass på BillBoard-lista, «Not Myself Tonight» og «You Lost Me» UTFO. UTFO (Untouchable Force Organization) var et stort hiphop-band på 1980-tallet. De ble kjent på 80 tallet for sin sang Roxanne Roxanne. Toto. Toto er et amerikansk rockeband, startet i Los Angeles i 1977 av David Paich, Steve Lukather, Bobby Kimball, David Hungate og brødrene Steve og Jeff Porcaro Bandet hadde sin største kommersielle suksess på 1980-tallet, og deres mest kjente sanger er blant andre «Hold the Line», «Georgy Porgy», «I'll Supply the Love», «Rosanna», «Africa», «I'll Be over You», «Pamela» og «Stop Loving You», som alle var suksessfulle singler. Per 2010 har bandet solgt nesten 30 millioner album. Historie. At Toto var et band som besto av bare studiomusikere gjorde at de på en måte kom ut av ingenting. De ble ikke først kjent i klubbmiljøene som de fleste band blir, og ble ikke signert av et stort plateselskap. Deres rykte som studiomusikere var alt de hadde. Medlemmer av bandet har, både før de startet Toto og etter, samarbeidet med artister som Michael Jackson, Steely Dan, Santana, Stevie Wonder, Miles Davis, Chicago, Elton John, Eric Clapton, Quincy Jones, Paul McCartney, Steve Vai, Joe Satriani, Lionel Richie og Olivia Newton-John for å nevne noen. For eksempel; Paich, Hungate og Jeff Porcaro skrev sanger og spilte på Boz Scaggs' kritikerroste album "Silk Degrees". David Paich skrev «Lady Love Me (One More Time)» sammen med James Newton Howard, Steve Porcaro skrev «Human Nature» for Michael Jackson og Steve Lukather skrev sammen med Jay Graydon «Turn Your Love Around» for George Benson. Lukather vant en Grammy i 1983 da «Turn Your Love Around» fra albumet "The George Benson Collection" ble kåret til beste R&B-låt. Da Toto skulle finne seg navn, kom medlemmene opp med mange forskjellige forslag. Man ville ha noe enkelt, noe som kunne uttales likt over hele verden. Etter at Jeff Porcaro hadde sett filmen "Trollmannen fra Oz", begynte han å skrive navnet «Toto» på alle innspillinger de hadde. Da bandet skulle bestemme seg for et virkelig navn, bestemte de seg for å finne ut mer om hva Toto betyr. Til slutt ble Toto valgt. Ordet Toto er latin og betyr «alt», slik at det passet med bandets mål om å spille i mange forskjellige stilarter. "Toto". I 1977 ga bandet ut sitt første album, "Toto". Logoen på coveret er et sverd som står med spissen ned, og i diverse varianter har det nærmest blitt bandets logo i ettertid. Albumet inneholdt ti sanger; «Childs Anthem (Instrumental)», «I'll Supply the Love», «Georgy Porgy», «Manuela Run», «You are the Flower», «Girl Goodbye», «Takin' it Back», «Rockmaker», «Hold the Line» og «Angela». Alle sangene er skrevet av David Paich unntatt «You are the Flower», som ble skrevet av Bobby Kimball og David Paich, og «Takin' it Back» som er skrevet av Steve Porcaro. Låta «Hold the Line» ble en monsterhit og klatret til topps på hitlistene. "Hydra". I 1979 ga de ut sitt andre album, "Hydra". Logoen på coveret er Steve Porcaro som står og ser ned på bakken med et sverd i hånden. Bakgrunnen er blå. Dette albumet inneholdt derimot åtte sanger; «Hydra», «St. George and the Dragon», «99», «Lorraine», «All us Boys», «Mama», «White Sister» og «A Secret Love». Sistnevnte er skrevet av Steve Porcaro, ellers er alle skrevet av David Paich. Mange hevder at dette er deres mest mystiske album noensinne og også kanskje det beste. "Turn Back". Etter "Hydra", dreide Totos musikk en helt annen vei enn den hadde gjort før. Et bevis på dette er plata "Turn Back", som er deres tredje album. Det ble gitt ut for første gang i 1981. Plata inneholder sangene «Gift With a Golden Gun», «English Eyes», «Live for Today», «A Million Miles Away», «Goodbye Elenore», «I Think I Could Stand You Forever», «Turn Back» og «If It's the Last Night». Dette albumet inneholdt mest ballader, og ble derfor ikke noen stor slager, men allikevel et minneverdig album for Toto-fans. "Toto IV". I april 1982 ga de ut deres mestselgende album noensinne; "Toto IV". Plata inneholder sangene «Rosanna», «Make Believe», «I Won't Hold You Back», «Good For You», «It's a Feeling», «Afraid of Love», «Lovers in the Night», «We Made It», «Waiting For Your Love» og selvfølgelig bandets første og eneste 1. plass på Billboard Hot 100-listen, «Africa». «Rosanna» og «Africa» er noen av bandets mest kjente sanger, og de er skrevet av David Paich. 1984 til 1995. Etter de fire første albumene var bandet gjennom flere utskiftninger i besetningen. Rett etter utgivelsen av "Toto IV" ble David Hungate erstattet av Mike Porcaro, som hadde medvirket som studiomusiker på albumet. Hungate sluttet for å satse på en karriere som studiomusiker i Nashville. Da de begynte på sitt femte album, "Isolation", forlot også Bobby Kimball bandet og han ble erstattet av Fergie Frederiksen. "Isolation"-albumet er forøvrig bandets mest vestkyst-rock pregede album. Da de begynte på sitt sjette album, "Fahrenheit", ble Fergie Frederiksen erstattet av Joseph Williams, som forøvrig er sønn av den kjente filmmusikk-komponisten John Williams. Våren 1987 forlot også Steve Porcaro bandet, fordi han trodde mer på en solokarriere enn å spille i band. Han ble ikke erstattet. Et år senere var albumet "The Seventh One" klart for utgivelse, og det er også et av de mest kjente albumene de har laget. Etter utgivelsen av samlealbumet "Past to Present 1977–1990", som inneholdt fire nye låter med vokalisten Jean Michel Byron, ble albumet "Kingdom of Desire" utgitt, hvor gitaristen Steve Lukather er vokalist. Rett etter denne plata kom ut, en sommerdag i 1992, ble det gjort kjent at Jeff Porcaro hadde dødd av allergiske reaksjoner han fikk da han stelte hagen sin. Det ble allikevel store spekulasjoner i om Porcaro's kokainforbruk ikke hadde noe med hans død å gjøre. Dette ble en stor tragedie for bandet, men de ga seg ikke. Jeff Porcaro ble erstattet av Simon Phillips som i dag er en del av bandet. 1995 til 2008. I 1995 ga de ut albumet "Tambu", med sanger som «I Will Remember», «The Road Goes On» og hiten «If You Belong to Me». Fire år senere kom de ut med studioalbumet "Mindfields" og konsertalbumet "Livefields". I 2003 spilte de inn "Through the Looking Glass", et album med de sangene som fikk bandet sammen i begynnelsen av 1977, med klassikere som «Could You Be Loved», «House of the Rising Sun» og «While My Guitar Gently Weeps». Toto ga ut sine hittil siste album, "Falling in Between" tidlig i 2006 og "Falling in Between Live" i 2007. Singelen fra "Falling in Between" var «Bottom of Your Soul». Fra 1998 til 2008 besto bandet av Bobby Kimball, David Paich og Steve Lukather fra originalbesetningen, dessuten Simon Phillips (trommer/perkusjon) og Mike Porcaro (bass). Greg Phillinganes (keyboards) var med mellom 2005 og 2008. De har også hatt med seg Tony Spinner (gitar og koring) på konserter, og han har fulgt bandet siden 1999. Dessverre har ikke David Paich fått delta på noen konserter de siste årene på grunn av sin syke søster. De har i senere tid holdt konserter i Norge, under en Norgesturné som en del av en større sommerturné hvor de spilte i Bodø 3. august og Trondheim 4. august, Ålesund 5. august, Haugesund 7. august og på Årdalstangen 8. august 2007. 9. juni 2008 ble det kunngjort at gruppen var oppløst. 2010 – Toto gjør comeback. Sommeren 2010 gjorde bandet comeback med en turné i Europa til inntekt for bassisten Mike Porcaro, som har fått diagnosen ALS. På turneen spilte bandet to konserter i Norge, på Biri Travbane og på Tysnesfest. Besetningen på denne turneen var Steve Lukather, David Paich, Simon Phillips, Steve Porcaro, Joseph Williams, en spesiell gjest og Nathan East. Oppvarmingsband på turneen var Manfred Mann's Earth Band. 2012 – Ny turné. I 2012 dro Toto på en ny turné og spilte blant annet en konsert i Sandnes 8. august. Besetning på denne konserten var bl.a. Steve Lukather, David Paich, Simon Phillips, Steve Porcaro, Joseph Williams, Jenny Douglas, Nathan East og Mabvuto Carpenter. Oppvarmingsband på konserten i Sandnes var The Norwegian Fords. Norsk institutt for skog og landskap. Norsk institutt for skog og landskap ("Skog og landskap") er et nasjonalt forskningsinstitutt for kunnskap om arealressurser. Instituttet forsker og framskaffer informasjon om skog, jord, utmark og landskap. Instituttet formidler kunnskap til myndigheter, næringsliv og allmennhet for å sikre bærekraftig forvaltning og verdiskapning knyttet til arealressursene. Skog og landskap er organisert under Landbruks- og matdepartementet, og har rundt 220 ansatte. Instituttet har hovedkontor på Ås i Akershus, og regionkontorer i Vest-Norge (Bergen), Midt-Norge (Steinkjer) og Nord-Norge (Tromsø). Et nasjonalt fagbibliotek, åpent for allmennheten, er lokalisert ved hovedkontoret. Skog og landskap ble etablert i 2006 etter sammenslåing av Skogforsk og Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS). Samtidig ble Norsk genressurssenter opprettet som en avdeling ved instituttet. Et av virkeområdene til Skog og landskap er Landsskogtakseringen. Disse har siden 1919 tilpasset takseringsopplegget for å kunne bidra til å finne svar på aktuelle nærings- og miljøspørsmål. Arbeidet har først og fremst vært konsentrert rundt trevirkeproduksjonen. Fra 2007 fikk Landsskogtakseringen ansvaret for å dokumentere hvor mye CO2 skogene våre binder opp. Andre aktuelle interesseområder for Skog og landskap er problematikk knyttet til gjengroing. Færre beitedyr og mindre menneskelig drift i skogene fører til at tidligere åpne kulturlandskap forsvinner, men de konsekvensene det har for natur og kultur. Mellomtone. Mellomtoner blir vanligvis betegnet som toner mellom 150 Hz og 3 KHz. Høyttalerkabinetter har ofte et eget høyttalerelement beregnet kun for mellomtonene. Ved bruk av vanlige stereo sitter vanligvis mellomtonehøyttaleren i midten, pga faselineariteten. Øverst finner vi diskanthøyttaleren (kan være flere), mens basshøyttaleren er plassert nederst, alternativt at den er i egen kasse (subwoofer). Mennesket har en hørselskarakteristikk som gjør at øret er mest følsomme for mellomtoner. Vi hører best ved rundt 1 KHz. Bl.a derfor er enkle taleoveføringer som telefon komprimert til mellomtoneområdet. Chironex fleckeri. Chironex fleckeri (eller sjøveps) er en dødelig giftig kubemanet med utbredelse fra det nordlige Australia og Ny Guinea opp til Filippinene og Vietnam. På grunn av antallet mennesker som har blitt skadet eller drept etter et uheldig møte med denne skapningen er det bred enighet om at sjøvepsen er verdens giftigste manetart. Mengden gift i et eksemplar er nok til å drepe 60 voksne mennesker. Førstehjelp etter et møte med sjøvepsen består av å vaske det berørte området med eddik, og deretter å gi pustehjelp dersom det er nødvendig. Offeret bør ha profesjonell legehjelp så snart som mulig. Beskrivelse. Sjøvepsen har tentakler som blir opptil tre meter lange, og alle er dekket av tusenvis av giftnåler. Ved kontakt skyter disse ut små giftpiler som hver enkelt sørger for å pumpe gift inn i offeret. Stikket blir beskrevet som ekstremt smertefullt, og hvis det berørte området er stort nok kan døden inntreffe på så lite som tre minutter. Av kubemanetene er sjøvepsen den største, men det er mange i samme familie som bærer med seg en lignende type gift. Selve kroppen til sjøvepsen kan bli omtrent like stor som en basketball, og den drar med seg tentakler som er gruppert i 15 fra de fire hjørnene på kroppen. På grunn av at den er delvis gjennomsiktig med en blåaktig farge er den vanskelig å oppdage i vannet, og den utgjør derfor en stor trussel for badene mennesker. Under svømming trekker sjøvepsen tentaklene opp til kroppen slik at de ikke er lengre enn 15 cm og med en diameter på rundt 5 mm. Under jakt forlenges tentaklene til rundt tre meter, og de blir betydelig tynnere. Sjøvepsen har (i likhet med andre kubemaneter) 24 øyne fordelt på fire steder, og det kan virke som om at noen av disse øynene er i stand til å danne bilder. Det blir fremdeles diskutert om sjøvepsen er i stand til å gjenkjenne og/eller aktivt jakte ved hjelp av disse øynene, og det er ikke kjent om de kan kjenne om de berører noe med tentaklene sine siden de mangler sentralnevesystem. Vanlige byttedyr for sjøvepsen er reker og små fisk, og de blir selv jaktet på av skilpadder som har såpass tykk hud at de ikke blir påvirket av stikk. Sjøvepsen jakter på dagtid, og på natten blir de ofte observert liggende på sjøbunnen. Stikk. Sjøvepsen er mest kjent for sitt kraftige, ekstremt smertefulle og dødelige stikk. Stikket produserer en ekstrem smerte sammen med en følelse av å bli brent, og giften angriper nervesystemet, hjerte og huden samtidig. Veldig generelt kan man si at et voksent menneske må bli stukket av mer enn tre meter av tentaklene før det blir potensielt dødelig, men problemet er at giften virker så raskt at offeret ikke rekker å nå tilbake til land (eller til en båt) før man får hjertestans eller drukner. Dødsfall etter et møte med en sjøveps har blitt registrert mindre enn fire minutter etter kontakt, og dette er ganske mye raskere enn gift fra andre (slanger, edderkopper). Dette har ført til at sjøvepsen ofte blir trukket frem som verdens giftigste dyr. Skulle man være så heldig å komme seg i sikkerhet etter å ha blitt stukket av en sjøveps er man avhengig av øyeblikkelig hjelp. I første omgang består dette av å bruke eddik på de berørte områdene for å bedøve giftposer som ikke har sprukket. Det frarådes på det sterkeste å klø, massere eller benytte alkoholholdige væsker da dette ofte gir motsatt effekt, og dermed fører til at offeret får enda mer gift i seg. Mindre alvorlige stikk kan deretter behandles med is og antihistaminer, mens man det i alvorlige tilfeller kan være nødvendig å starte med pustehjelp. Dersom det henger tentakler igjen på huden skal man være ytterst forsiktige når man fjerner disse, og det anbefales bruk av tykke hansker eller pinsett. Tentaklene er fremdeles i stand til å stikke etter å ha kommet på land, og selv uttørkede tentakler er potensielt farlige dersom de blir våte igjen. En motgift til stikket finnes, og det anbefales alltid å oppsøke lege så snart som mulig etter å ha blitt stukket. Mange sykehus og ambulanser i nærheten av leveområdene til sjøvepsen har dette tilgjengelig. Australia har registrert (minst) 64 dødsfall siden den første rapporten i 1883, mens antall ulykker er betydelig større. Heldigvis vil de aller fleste møter med sjøvepsen resultere i mildere bitt hvor man er i stand til å overleve. Ser man på de siste registrerte dødsfallene er barn overrepresentert siden mengden gift som er nødvendig for at det skal bli alvorlig er betydelig mindre enn for et voksent menneske. Sjøvepsen er vanlig langs kysten av det nordlige Australia fra november til april/mai, og potensielle svømmere blir behørig advart med en rekke skilt som forteller om farene ved å bade. I tillegg til sjøvepsen vil man også finne en annen ekstremt farlig manet kalt Irukandji (Carukia barnesi) i de samme månedene. Diskant. Diskant av latin:"dis"(skilt, avdelt) og "cantus"(sang) er er den lyseste del av det hørbare området. I korsammenheng brukt om sopranstemmen, og på et klaviatur tonene fra midten av et piano og opp. I lydanlegg er diskanthøyttalerne de som skal gjengi de høyeste tonene. De er vanligvis minst i omfang, og behøver ikke egen resonanskasse for å høres. Ideelt skal høyttalerne kunne gjengi alle lydfrekvenser som et ungt menneskeøre kan oppfatte, dvs. opp til 22 000 svingninger per sekund (22 kilohertz, forkortet: 22 kHz). I praksis bruker en å kutte gjengivelsen av lyd ved ca. 18 kHz, da lyder over det blir oppfattet som støy eller ikke høres av eldre lyttere likevel. Ikon (kristendom). Italiensk bysantinsk ikon fra 13. århundre Et ikon, av gresk "eikon" («bilde»), er et religiøst maleri i kristendommen, vanligvis utført på tre. Ikoner er tradisjonsbundet og har en kristen ikonografi. I Den ortodokse kirke spiller ikonet en svært viktig rolle. Ikonet er en forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet. Ikonene viser Jesus Kristus, Guds Mor, andre helgener og hendelser fra bibelen. Ikonene er «lysende» bilder, ofte med gull, fordi de reflekterer den himmelske virkeligheten. De kan forstås som «vinduer» til den guddommelige verden, og har derfor en rituell funksjon i ortodoks kult. Kubemaneter. Kubemaneter, også kjent som sjøveps, er nesledyr som finnes i Australia og Filippinene i tillegg til mange andre tropiske områder, og kan være ekstremt dødelige, med gift i tentaklene. Kubemaneter er kvadratiske eller rektangulære når de sees ovenfra, men ligner ellers mye på stormaneter. En art av disse er "Chironex fleckeri". Mr. Bean. Mr. Bean (engelsk for hr. Bean) er en komisk rollefigur spilt av skuespilleren og komikeren Rowan Atkinson. Mr. Bean er en kronisk uheldig, livlig, artig, men også sosialt klønete kar som kommer opp i mange rare situasjoner. Som oftest klarer han å komme seg ut av dem på merkverdigere måter enn han viklet seg inn i dem. I 1997 avslører Atkinson på et britisk program fra spørsmål fra en i salen, hva Mr. Bean's fornavn er. Han sa han ikke var sikker, men at det muligens var Julian. Rowan Atkinson skrev rollen til den stumme figuren sammen med Richard Curtis på 1980-tallet. Han fikk også laget en film om rollefiguren kalt "Bean – Den store katastrofefilmen" i 1997, og ti år senere 30. mars 2007 ble "Mr. Beans ferie" vist på kino. Den første episoden av Mr. Bean-serien gikk på ITV den 1. januar 1990. Mr. Bean kjører en gul-grønn liten mini. Han bruker hengelås for å låse bilen. Han har også en teddybjørn som oftest blir kalt «Teddy», hans bestevenn. Rowan Atkinson skal ha sagt at Jacques Tatis figur Monsieur Hulot har vært en inspirasjonskilde for Mr. Bean. Steven Lustü. Steven Lustü (født 13. april 1971) er en dansk tidligere fotballspiller. Han var midtforsvarer, og spilte sist for Silkeborg IF. Lustü spilte fem sesonger i norsk fotball for FC Lyn Oslo, og opparbeidet seg heltestatus blant supporterne som gav ham tilnavnet "Psycho". Han ble utnevnt til æresmedlem i supporterklubben Bastionen. Lustü var med i i fotball-VM i 2002. Anthony Coucheron. Anthony Coucheron, også omtalt som Anton Coucheron eller Anthony Willemsen (født ca 1650 (trolig i Holland), død 14. mars 1689 på Akershus, Oslo) var en ingeniøroffiser. Coucheron arbeidet som "Verkbas" i Fredrikstad i 1665 og var assistent for sin far Willem Coucheron i 1666. Faren var en nederlandsk generalkvartermester, som påbegynte arbeidet med befestning av Fredrikstad i 1663. Samtidig arbeidet han med anleggelsen av det som senere ble Fredriksten festning i Halden. I 1673 ble Anthony Coucheron sendt som løytnant til Kongsvinger og Elverum for å utarbeide noen tegninger i forbindelse med noen allerede prosjekterte festningsanlegg. Han ledet byggingen av disse i noen år. Coucheron er omtalt som kapteinløytnant på Akershus i 1674, i mars samme år ble han utnevnt til kaptein. I juli samme år ble han utnevnt til generalkvartermesterløytnant i Danmark. Han etterfulgte sin far som generalkvartermester i Norge i 1680, og ble utnevnt til kommandant på Christiansø, trolig i 1681 og oberst trolig i oktober samme år. De siste årene var han kommandant på Akershus festning. Anthony Coucheron fikk i oppdrag å planlegge og utføre flere betydelige festningsverk både i Danmark og i Norge. Hans arbeider var på linje med de mest moderne i samtiden og representerer dessuten nytenkning, blant annet med hans bidrag til utviklingen av brannsikre tårnfestninger. Sammen med Johan Caspar de Cicignon regulerte Coucheron Trondheim etter bybrannen i 1681 og ledet byggingen av Kristiansten festning. I tillegg til arbeidet på festningsanleggene i Trondheim, Kongsvinger og Elverum, arbeidet han med deler av Akershus festning og planer over Fredrikstad. I Danmark arbeidet Coucheron med befestning av Christiansø, Ertholmene ved Bornholm (påbegynt i 1684) og Fladstrand i Fredrikshavn (1687). I samråd med kommandanten Jacob Geveke utarbeidet han forslag til ny befestning av Kronborg (1686–1688) Pressens Faglige Utvalg. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn). Utvalget vurderer klager over norsk presses adferd (presseetiske spørsmål), jamfør blant annet Vær Varsom-plakaten, og avgir sine uttalelser som offentliggjøres. Utvalget kan også vurdere klager over institusjoners, organisasjoners og personers behandling av presse og pressefolk under deres utøvelse av sin informasjonsoppgave. Kompetanseområdet for utvalg omfatteret i prinsipp alle medier – kringkasting såvel som dagspresse, ukepresse, nettpublikasjoner og periodiske publikasjoner. Utvalget består av sju medlemmer. Tre av dem kommer fra allmennheten og ikke fra presseorganisasjonene. Harold Shipman. Harold Frederick Shipman (født 14. januar 1946 i Nottingham, død 13. januar 2004) var en britisk lege som ble dømt for mord på flere av sine pasienter. Han regnes som en av landets verste seriemordere. Han studerte ved University of Leeds og tok eksamen der i 1970. I 1977 åpnet han praksis i Hyde, Manchester. I 1993 hadde han en praksis med over 3 000 pasienter. 5. oktober 1999 startet rettssaken mot Shipman, som ble anklaget for å ha drept 15 eldre pasienter. Han fikk livstidsdom. Imidlertid viste etterforskningen at Shipman hadde drept langt flere. Antallet varierer fra 175 til 236. Shipman tok sitt eget liv i fengselet den 13. januar 2004. Se likeledes. John Bodkin Adams – britisk lege, seriemordere. Fredriksholm festning. Restene av festningen sett fra vest en vinterdag i 2006. Batteriodden i bakgrunnen til venstre.Fredriksholm festning ligger på en holme i Vestergapet ved Kristiansand, en kilometer nord for forløperen, Christiansø festning. Begge festningene ble anlagt for å beskytte Flekkerøy havn. Arbeidet med Fredriksholm festning ble påbegynt i 1655. Etter at Christiansø festning ble nedlagt 1. mai 1658, ble stein, bygningsmaterialer og brukbart materiell herfra overført til Fredriksholm. Festningen stod ferdig i 1662. Den har sitt navn etter Frederik III. Da Roald Amundsen la ut på ekspedisjonen til Sydpolen i 1910, var Flekkerøy havn siste stopp i Norge før avreise. På Fredriksholm festning oppholdt nesten hundre grønlandshunder seg i påvente av å komme ombord i Amundsens skute Fram. 98 hunder (2 var døde underveis) ankom Fredriksholm fra Grønland med dampskipet "Hans Egede" den 4. juli 1910. Hundene var på Fredriksholm i litt over en måned fram til 9. august, da de ble brakt ombord i "Fram". Det var da 97 hunder som ble brakt ombord; en av hundene ble sannsynligvis skutt under et fluktforsøk. Anlegget. Festningen var delt i nedre og øvre verk. Nedre verk var en mur som fulgte strandlinjen. Øvre verk hadde et tårn med kuppel og 2 batterier. I tårnet var det bolig for kommandanten, og her var også de kongelige gemakker. Ellers var det en rekke store og små hus på festningsområdet. Festningsmurene var av gråstein, dekket utenpå med torv og palisadeverk. Torven ble hentet fra en kirkegårdsvoll i så store mengder at kistene lå nesten avdekket. Innenfor muren gikk det et galleri. Da festningen sto ferdig var bestykningen 14 kanoner på nedre verk og 10 kanoner på øvre. Bestykning og bemanning. Festningen hadde opprinnelig en bestykning på 24 kanoner fra 2-pundere til 34-pundere. I 1700 hadde festningen sin største bestykning med 50 kanoner. Garnisonen var i 1658 på 24 mann. Styrken på festningen varierte imidlertid etter krigstrussel og årstid. Det kunne være opp til 110 mann på festningen om sommeren, mens det var rundt 30 om vinteren. Fredriksholm var beregnet å skulle kunne huse 300 mann. Nedleggelse og ødeleggelse. I 1804 ble festningen nedlagt. Kristiansand hadde fått økt betydning og nyere og viktigere forsvarsanlegg, bl.a. Christiansholm festning og Lagmannsholmen som var anlagt vel fire kilometer lenger inn i fjorden for å kunne beskytte selve byen og havnen. 18. september 1807 ankom det engelske linjeskipet «Spencer» sammen med to andre skip Kristiansand. Skipene vendte etter at det ble åpnet ild fra Christiansholm. Skipssjefen valgte da å innta den nedlagte festningen ute i fjorden og sprenge den i luften. Sprengningen kostet fire engelskmenn livet fordi eksplosjonen lot vente på seg. Fire mann ble derfor kommandert i land for å se om luntene hadde sluknet. Det hadde de ikke. Festningen ble delvis satt i stand igjen i 1808 for så i 1874 å bli nedlagt for godt. Støttebatteri. På fastlandssiden i nordøst ble det i 1808-1809 anlagt et forsvarsbatteri som hadde til oppgave å dekke landsiden av Fredriksholm. Området kalles Batteriodden. Batteriodden var bemannet med 96 infanterister og 48 artillerister. Batteriet ble nedlagt omkring 1850. Rammsund. Rammsund var et norsk hard rock/heavy metal-band som hovedsakelig spilte Rammsteins musikk med nynorsk tekst. Bandet var fra Oslo og omegn. Bandet ble startet å inspirasjon av bandet DDR hvor blant andre Atle Antonsen og Johan Golden var medlemmer, som sang D.D.E.-tekster på tysk. Språkrådet har vært involvert i oversettingen til nynorsk av de tyske tekstene til Rammstein. Bandet hadde sin første offisielle opptreden 15. november 2004 – dagen før Rammsteins egen Norges-konsert i Oslo Spektrum. Den siste konserten var den 2. april 2011 på John Dee. Den 14. juni 2010 spilte de på Garage i Bergen, hvor også Till Lindemann fra originalbandet Rammstein ble observert i publikum. Helse- og sosialfag. Helse- og sosialfag er et Videregående trinn 1 (Vg1) utdanningsprogram i videregående skole. Helse- og sosialfag legger en plattform til flere programområder frem mot fagbrev eller studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet. Fra høsten 2012 har Utdanningsdirektoratet bestemt at navnet byttes til helse- og oppvekstfag. Idrettsfag. Utdanningsprogram for idrettsfag er et utdanningsprogram i videregående skole. Programmet er treårig og fører fram til generell studiekompetanse som kvalifiserer til studier på høyskoler og universitet. Sentrale fag innenfor utdanningsprogrammet er programfagene treningslære, aktivitetslære, treningsledelse og idrett og samfunn. I tillegg finnes de valgfrie programfagene toppidrett, breddeidrett, friluftsliv og lederutvikling. Elevene kan erstatte de valgfrie programfagene med et fag fra studiespesialiserende programområde. Tilbudet innen de valgfrie programfagene vil variere fra skole til skole, men de fleste tilbyr fagene toppidrett, breddeidrett og studiespesialisering. Formgivingsfag. Formgivingsfag er et Videregående trinn 1 (Vg1) innen studiespesialiserende programområde. Kurset fører fram til studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet. De tradisjonelle yrkesfagene som tidligere var under formgiving er nå dekket av design og håndverks-linjen. Naturbruk. Naturbruk er et utdanningsprogram for videregående skole og dessuten navnet på det tilhørende programområdet for Vg1 (første klasse). Utdanningsprogrammet kan føre fram til studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet dersom en velger naturbruk som programområde også på Vg3. "Utdanningsprogram for Naturbruk skal gi grunnutdanning for følgende fag:" Elektrofag. Elektrofag er et Videregående trinn 1 (Vg1) utdanningsprogram i videregående skole. Kurset er veien fram til fagbrev eller studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet. Jeff Pulver. Jeff Pulver er en anerkjent pioner og ekspert på IP-telefoni og VoIP (Voice over IP). Han er en forkjemper for å videreutvikle og revolusjonere telekommunikasjonsområdet ved å ta i bruk disse nye teknologiene og at så mange som mulig kan få tilgang til billigere telefonitjenester. Han skriver bransjerapporten "The Pulver Report" og har arrangert konferansen VON (Voice On the Net) i USA siden 1996 og Europa siden 1997. Konferansene er verdens største sammentreff av telekommunikasjonseksperter, bransjefolk og selskaper innen IP-telefoni og VoIP. I 1998 arrangerte han VON Europe i Oslo på Telenor Expo-senteret sammen med den norske VoIP-pionéren Ivar Plahte. Lokaliseringen var naturlig siden flere verdensnyheter var lansert fra det norske IP-telefoni- og VoIP-miljøet i Norge, og det norske telemarkedet var kommet langt på vei med nye teknologier i 1997 og 1998. I 2004 la han til støtte for at Asterisk PBX (åpen kildekode) kunne brukes sammen med FreeWorldDialup-prosjektet sitt. Medier og kommunikasjon. Medier og kommunikasjon er et utdanningsprogram i norsk videregående skole. Programmet er yrkesfaglig, med mulighet for å velge en studieforberedende retning til generell studiekompetanse det tredje året. Medier og kommunikasjon forbereder eleven på yrkesutdannelse innen reklame- og kommunikasjonsbyråer, magasinredaksjoner, forlag, trykkerier, markedsavdelinger, fotobedrifter, internettbedrifter, filmselskaper, radio og fjernsyn. Medier og kommunikasjon åpner for ulike veivalg frem mot svennebrev og fagbrev, eller generell studiekompetanse som kreves for videre studier på høyskoler og universitet. Svennebrev kan tas innen fotograffaget eller mediagrafikerfaget etter to års videregående skole og påfølgende to års læretid i bedrift. Fagbrev kan oppnåes etter fullført programområde mediedesign. Andre veivalg er et tredje år mot studieforberedende innen Medier og kommunikasjon, eventuelt allmennfaglig påbygning til generell studiekompetanse. Det vanligste veivalget av disse tre er Medier og kommunikasjon Vg3 Programfagene. Mediekommunikasjon tar for seg kommunikasjonsmetoder og fortellerteknikker som kan brukes til formidling av budskap i ulike medier mot forskjellige målgrupper. Faget omfatter medienes rolle, makt og historie, samt regelverk, etikk og kildekritikk. Mediedesign og medieuttrykk handler om idé, form, uttrykk og funksjon knyttet til kommunikasjon gjennom tekst, lyd og bilde. Programfaget dreier seg om oppøving av kreative ferdigheter og utforming av medieprodukter. Programfaget omfatter uttrykkshistorie på grunnleggende nivå. Bruk av ulike, designmessige virkemidler i medieproduksjoner inngår i programfaget. Medieproduksjon dreier seg om å planlegge og gjennomføre en medieproduksjon, både individuelt og i samarbeid med andre. Programfaget omfatter produksjon, bearbeiding, oppbevaring og distribusjon i aktuelle formater. Programfaget omfatter bruk av arbeidsmetoder og produksjonsverktøy. Prosjekt til fordypning er et fag som skal gi elevene mulighet til å prøve ut enkelte eller flere sider av aktuelle lærefag og få erfaring med innhold, oppgaver og arbeidsmåter som karakteriserer de ulike yrkene. Elevene kan på Vg2 fordype seg i kompetansemål fra læreplanene på Vg3-nivå, eller velge fag fra studiespesialiserende utdanningsprogram Vg3. Medier og kommunikasjon i høyere utdanning. Medier og kommunikasjon kan også studeres på bachelor- og masternivå. Universitetet i Oslo har et eget Institutt for medier og kommunikasjon NTNU har et eget bachelorprogram ved det historisk-filosofiske fakultet kalt Kunst, medier og kommunikasjon. Programmet fører fram til en bachelorgrad med fordypning i ett eller to av følgende fag: Dansevitenskap, drama/teater, filmvitenskap, kunsthistorie, medieproduksjon, medievitenskap, musikkvitenskap og språklig kommunikasjon. I tillegg tilbyr NTNU mastergradsprogrammet Medier, kommunikasjon og informasjonsteknologi. Dette er et to-årig høyere grads studium innenfor medievitenskap som består av obligatoriske emner i medieteori, informasjonsteknologi og metode, valgfrie emner i blant annet psykologi, sosiologi, statsvitenskap, pedagogikk og medievitenskap, pedagogikk, informatikk, samt en masteroppgave der det skal gjennomføres et selvstendig forsknings-, eller utredningsarbeid. Masteren ligger under Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Høgskolen i Telemark, avdeling Notodden har eget nettbasert årsstudium i digital mediedesign. Høgskolen i Hedmark, campus Rena har et eget bachelorprogram samt et årsstudium innen digital medieproduksjon. Kvamskogen. Kvamskogen er navnet et fjellplatå som går fra ca 400 til ca 1300 moh. i Kvam herad (kommune). Stedet er et hytteområde og skieldorado for folk i Hordaland. Hyttekonsentrasjonen hører til de største og tetteste i Norge. Dette var tradisjonelt Bergens store utfartsted spesielt vinterstid. Flere skitrekk og muligheter for lange skiturer til bl.a. Tveitakvitingen 1299 meter over havet. Det gamle stølsområdet i Mødalen, populært kalt «Negerlandsbyen» fordi vinterbleke bergensere ble så solbrune her, er likevel det stedet som skiturfolket invaderer. Etter 1907 var veien over Kvamskogen (nå Rv7) en del av hovedveien mellom Bergen og Østlandet. Spesielt i vinterutfartshelger fra etterkrigstiden av, kunne en kjøretur over bli vanskeliggjort av et stort antall parkerte biler i veikantene, som knapt lot det være en rimelig bred kjørebane igjen til gjennomgangstrafikk. Selv med utvidelser og anlegg av større parkeringsanlegg, kan en også i dag risikere å måtte rygge bilen et godt stykke for å gi plass til møtende busser og lastebiler, men i mindre grad. Fjerntrafikken går nå over E16 via Voss. Det er tre alpinanlegg på Kvamskogen (sett bort fra det i Eikedalen Skisenter). De heter Furedalen Alpin, Aktiven og Mødalstrekket. Historie. Kvamskogen (tidligere kalt Steinsskogen) er avgrenset ved kommunegrensen mot Samnanger i vest, og Tòkagjelet i øst, dvs. at Eikedalen historisk ikke hører til Kvamskogen. Området var felles utmark og fjellbeite for bøndene i Steinsdalen, de slo gress og tørket høy som ble lagret i små utløer, og siden hentet hjem med hest og slede om vinteren. Mye av veden bøndene trengte ble også hentet der. Etterhvert ble det utskilt tre egne gårdsbruk på "Skogen". Teigen ligger vest for Teigaberget, og grenser til Samnanger kommune. Kleiven ligger like øst for Teigaberget, før man kommer til Måvotno. Den tredje gården heter Røyrli, og den ligger like før NAF Kro & Camping. Tor Jakob Klette. Tor Jakob Klette (født 8. mai 1959, død 13. august 2003) var en norsk økonom og statistiker med mange viktige vitenskapelige bidrag, særlig innenfor feltet næringsøkonomi. Han var professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Stromness. Stromness er den nest største byen i den skotske øygruppen Orknøyene, med 2 000 innbyggere og ligger sørvest på den største øya Mainland. Byen fikk status som burgh i 1620 og har fergeforbindelse til Scrabster på det skotske fastlandet. Navnet Stromness kommer fra det norønne navnet "Straumrnes". På 1300-tallet omtaler kilder stedet som "Strumnay". Navnet "Stromness" dukker opp for første gang i 1544. Historie. "Orknøyingenes saga" forteller at i september 1152 tok jarl Harald Maddadsson tilflukt for sin fetter Erlend Haraldsson og Svein Asleivsson i festningen Castle Cairston ved Straumnes (Stromness). To år senere var forholdet snudd og Erlend ble drept. Stromness hadde gode tider på 1600- og 1700-tallet, da byen ble et stoppested for handelsskipene på vei fra den nye verden. Krigene mellom England og Frankrike gjorde at ferdsel i den engelske kanal var forbundet med stor risiko, og mange skip la om ruten til nord for Skottland og brukte Stromness som stoppested. Stromness var et sentralt punkt for Hudson Bay Company, som i 1670 bestemte seg for å ha stedet som siste stopp på vei til Canada og som første stopp på vei til Europa. Stromness hadde på det tidspunktet kun 13 hus. Dette markerte starten på en langvarig oppgangsperiode. St. Margaret's Hope. St. Margaret's Hope, lokalt omtalt som The Hope (engelsk: Håpet), er en landsby på Orknøyene. St. Margaret's Hope er Orknøyenes tredje største bebyggelse, etter Kirkwall og Stromness. Befolkning på ca 550. Byen ligger på nordsiden av South Ronaldsey og er øyas største tettsted. St. Margaret's Hope er oppkalt etter den norskfødte Margaret av Skottland, som døde på Orknøyene på vei fra Skottland til Norge. Tapirer. Tapirene er upartåede hovdyr. De holder til i sentrale og nordlige deler av Sør-Amerika og Sørøst-Asia. Man finner dem ofte i Tropiske regnskoger. I dag forekommer fire arter, alle i slekten "Tapirus". De har små øyne og korte, oppstående ører. Bena er korte og sterke, med fire tær på forbena og tre på bakbena. Det mest særegne trekket er den spesielle nesen. En tapir er ca. 2 meter lang og 1 meter i skulderhøyde. Den veier mellom 150 og 300 kg. Tapiren kan bli hele 30 år. Tapirens verste fiende er rovpattedyret jaguar. Dens nærmeste slektninger er trolig hester og neshorn. Samhold/Velgeren. Samhold/Velgeren var en dagsavis som ble utgitt på Gjøvik i Oppland. Samhold/Velgeren var et resultatet av at avisene Samhold og Velgeren slo seg sammen i 1965. I 1998 gikk avisa konkurs. "Samhold" kom ut første gang 2. januar 1885 og slo seg i 1921 sammen med Gjøviks Blad som ble etablert i 1861 til avisa "Vestopland". Avisa kom ut under andre verdenskrig og tok tilbake sitt tidligere navn "Samhold" i 1945. Avisa Velgeren ble etablert i 1903 som organ for Arbeiderdemokratene. Samhold/Velgeren hadde lenge en borgerlig profil for henholdsvis Senterpartiet og Venstre, men fokuserte mot slutten av sin levetid på å være en byavis for Gjøvik. Avisen var lenge kjent for å ha flest lesere per eksemplar (seks per avis). Avisen slet lenge økonomisk, og etter en dyr og mislykket snuoperasjon midt på 1990-tallet der den gikk fra å være morgenavis til å bli ettermiddagsavis var det slutt. Siste utgave kom 2. september 1998. Burt Bacharach. Burt Bacharach (født 12. mai 1928) er en amerikansk pianist, sanger og komponist. Han er født i Kansas City i Missouri, og studerte musikk ved McGill University og Mannes School of Music. I 1950-årene og tidlig i 1960-årene var han pianist, arrangør og kapellmester for Marlene Dietrich, som han turnerte sammen med. Sammen med lyrikeren Hal David og andre skrev han mange populære sanger i 1960- og 1970-årene. Bacharachs musikk er blitt fremført av et utall populære sangere, inkludert The Carpenters, Aretha Franklin, Jack Jones, Tom Jones, Dusty Springfield, Luther Vandross og spesielt Dionne Warwick, som spilte inn demoene hans. Bacharah vant også Oscar for beste sang for temasangen til filmen "Arthur" i 1981. De fire «S»-ene. Under europamesterskapene i 1976 og 1977 var lagets dominans spesielt påtakelig, ved begge anledninger la kvartetten beslag på de fire første plassene i sammendraget. Sammen har de vunnet i alt to OL-gull, tre OL-sølv, to OL-bronse, to VM-titler og seks EM-titler, og tatt 36 distanseseire i internasjonale mesterskap. Scots Guards. Scots Guards er et tradisjonsrikt regiment i den britiske hæren og en del av Guards Division. Dets historie går tilbake til 1642. DrammensAvisa Fremtiden. DrammensAvisa Fremtiden var en dagsavis i Drammen i Buskerud, som kom ut i perioden 1905 til 2000. I februar 2000 endret avisa navn fra "Fremtiden" til "DrammensAvisa Fremtiden" i et forsøk på å fokusere mer på Drammen og mindre på distriktene. Det skulle vise seg å være en feilvurdering ettersom et betydelig del av avisas salg skjedde utenfor utgiverstedet. Blant annet sto avisa sterkt i Hallingdal. Ettersom salgssvikten fortsatte etter navnebyttet begjærte hovedeier A-pressen avisa konkurs i november 2000. Forsøk på ny drift lyktes ikke. Avisa ble etablert som Arbeiderpartiets hovedorgan i Buskerud. Redaktør og markant personlighet langt ut over fylkesgrensene var Torgeir Vraa som hadde jobben fra 1905 til sin død i 1934. Han ble avløst av sønnen Jon Vraa. Fremtiden ble under krigen 1940-1945 stanset to ganger. Først en kort periode, deretter fram til frigjøringen. I mai 1945 kom avisa ut igjen, men klarte aldri å ta tilbake sin status som den største avisa i Drammen. Fremtiden flyttet i 1976 inn i nybygget avishus og gikk over i offset. Avisa hadde en ny storhetstid på begynnelsen av 1980-tallet da opplaget vokste sterkt og i 1985 lå det på over 21 000. Utover 1990-tallet sank opplaget kraftig. I september 1987 gikk avisa over til tabloid-format. Fremtiden AS ble slettet fra Brønnøysundsregisteret i januar 2010. Opplag. PlotArea = left:50 bottom:15 top:10 right:20 Xiangjiang. a> og elveløp til Xiang Jiang (klart gult) Xiangjiang (kinesisk: 湘江, 湘水 eller 湘; pinyin: "Xiāng Jiāng", "Xiāng Shǔi" eller bare "Xiāng") er en elv i det sørlige Kina. Den renner fra Haiyangfjellet i fylket Lingui i provinsen Guangxi og inn i Hunan. Den er Hunan-provinsens største elv og og renner ut i innsjøen Dongtingsjøen, som har videre forbindelse til Yangtsekiang. Elven er 856 km lang, hvorav 670 km er i Hunan. I kinesisk folketro heter det av Xiangjian beskyttes av to gudinner, Ehuang og Nüying. De var begge gift med den mytiske herskeren keiser Shun. Etter at Shun døde var de ute av stand til å leve med sorgen og tapet, og begikk begge selvmord på hvert sitt sted ved elven. Folket i staten Chu kjent fra De stridende rikers tid dyrket disse elvegudinnene. Dikteren Qu Yuan skrev et dikt om dem, "Xiang-fruene", som er blitt bevart for ettertiden. New Hall (Cambridge). Et av kollegiets bygg med studentboliger New Hall er et av kollegiene ved Universitetet i Cambridge. Det er forbeholdt kvinner, og ble grunnlagt i 1954 på et tidspunkt hvor Cambridge hadde den laveste andel kvinnelige laveregradsstudenter av alle universiteter i Storbritannia, og hvor bare to andre kollegier (Girton og Newnham) var åpne for kvinner. Historie. Da de siste mannskollegiene ble åpnet også for kvinner på 1970- og 1980-tallet ble det diskutert om New Hall burde fortsette å være et kvinnekollegium. På 1980-tallet ble det foreslått en sammenslåing med St John's College. Men ettersom universitetet fremdeles har en overvekt av menn har man valgt å beholde det som et rent kvinnekollegium. Sade Adu. Sade Adu (født Helen Folasade Adu 16. januar 1959 i Ibadan i Nigeria) er en britisk-nigeriansk sanger og komponist, kjent for sin myke, følelsesfulle altstemme. Hun har hatt stor suksess, spesielt på 1980- og 1990-tallet, med sitt engelske band, Sade, bestående av Stuart Mathewman (gitar og saksofon), Paul Denham (bass), Andrew Hale (keyboard) og Paul Cook (trommer). Sade Adu ble født til nigeriansk far og engelsk mor, vokste opp i Clacton-on-Sea i Essex, og flyttet til Camden Town i London i 1984. I begynnelsen var hun vokalist for to funkgrupper, Arriva og Pride, før hun under en opptreden i fjernsynsprogrammet "The Tube" lanserte bandet som bærer hennes navn. Richard Badew. Richard Badew (død 1361) var visekansler og senere kansler ved University of Cambridge i det 14. århundre. Han grunnla "University Hall", det nåværende Clare College. Litteratur. Badew, Richard Sarpen. Sarpen (eller Dagbladet Sarpen) var en dagsavis som ble utgitt mellom 1854 og 1991 i Sarpsborg. Avisen ble stanset under andre verdenskrig og klarte aldri å ta igjen konkurrenten Sarpsborg Arbeiderblad da fredsdagene kom. Opplaget lå lenge rundt 2-3 000 eksemplarer. I 1974 kjøpte Fredriksstad Blad opp utgiverrettighetene, men avisen fortsatte å tape penger. På 80-tallet ble det igangsatt en massiv kampanje for å øke opplaget og abonnementene ble sterkt subsidiert. Resultatet ble en dobling av opplaget, men til en høy pris. Avisen kom med sin siste utgave julaften 1991. Reker. Reker tilhører tifotkrepsene. De er vanligvis ganske små dyr som opptrer i stort antall. Forskjellige slags reker holder til på forskjellige dyp. De er særlig kjent som matnyttige og kan brukes på mange forskjellige måter i middagsretter. Mange arter holdes også i akvarium. Reimerswaal. Reimerswaal er en relativt ung kommune i den nederlandske provinsen Zeeland, oppkalt etter den tapte middelalderbyen Reimerswaal. Denne byen fikk byrettigheter i 1375, og lå nord for dagens kommune i området som kalles Zuid-Bevelands oversvømte land (ned. "het Verdronken land van Zuid-Beveland" eller "het Verdronken land van Reimerswaal"). Etter gjentatte oversvømmelser forlot de siste beboerne byen i 1632. Dagens Reimerswaal ble til i 1970, da kommunene Krabbendijke, Kruiningen, Rilland-Bath, Waarde og Yerseke ble slått sammen. I kommunen ligger tettstedene Bath, Hansweert, Krabbendijke, Kruiningen (rådhus), Oostdijk, Rilland, Waarde og Yerseke. Bortsett fra disse er det to små tettsteder til, som kanskje heller burde kalles en "husklynge" enn tettsted, "Gawege" og "Stationsbuurt". I Stationsbuurt ligger jernbanestasjonen Rilland-Bath, de to andre stasjonene i Reimerswaal heter Krabbendijke og Kruiningen-Yerseke. Riksvei "A58" og jernbanelinjen "Vlissingen-Roosendaal" er hovedtrafikkårene til Reimerswaal, mens fergen mellom Kruiningen og Perkpolder ble nedlagt i 2003 ved Westerscheldetunnelens åpning. Med hensyn til næringsliv, er Yerseke Reimerswaals mest kjente tettsted takket være handelen i blåskjell og østers. Reimerswaal er en grensekommune, på sørsiden trekkes grensen i elvemunningen av Westerschelde, med den belgiske kommunen Antwerpen på den andre siden. I øst grenser Reimerswaal til provinsen Noord-Brabants kommuner Bergen op Zoom og Woensdrecht. I nord er kommunegrensen trukket i Oosterschelde. Vest for Reimerswaal ligger kommunene Goes, Kapelle og Borsele. St John's College (Cambridge). New Court, St Johns College St John's College er et av kollegiene ved Universitetet i Cambridge. Det ble grunnlagt av lady Margaret Beaufort i 1511, og er idag det nest største kollegiet i Cambridge etter Trinity College. Det er også et av de rikeste kollegiene, med en estimert formue på omkring 225 millioner britiske pund, og en årlig inntekt på 7,6 millioner pund (2003). Historie. Kollegiet ble grunnlagt der hvor hospitalet St. John fra det 13. århundre lå i Cambridge, etter forslag fra (St.) John Fisher, biskop av Rochester og kapellan hos lady Margaret. Imidlertid døde lady Margaret uten å ha nevnt grunnleggelsen av kollegiet i sitt testamente, og det var derfor i stor grad Fishers innsats som gjorde at det ble etablert. Han måtte få kong Henrik VIIIs tillatelse, og sikret seg også tillatelse fra paven med hjelp fra historikeren og diplomaten Polidoro Virgili samt tillatelse fra biskopen av Ely, til å fjerne det religiøse hospitalet og gjøre det om til kollegium. Kollegiet fikk sitt kongelige brev den 9. april 1511. Likevel var det vanskeligheter med å få penger til drift fra lady Margarets eiendom, dette løste seg endelig i 1512. Justus av Canterbury. Justus (død 10. november 627 (trad.)) var den fjerde erkebiskop av Canterbury, fra 624 til sin død. Han var romer av fødsel, og en av misjonærene som ble sendt til England av pave Gregor I i 601 etter at Augustin av Canterbury hadde bedt om flere prester. Justus ble den første biskopen av Rochester. Da det brøt ut kristenforfølgelse etter kong Æthelbert av Kents død flyktet han til Gallia, men kom etter et år tilbake og ble gjeninnsatt som biskop. Han skal ha styrt bispedømmet med kløkt og kyndighet. I 624 ble han elevert til erkebiskop av Canterbury etter Mellitus' død, og mottok palliet fra pave Bonifatius V. Han utnevnte Romanus som etterfølger i Rochester. Han skrev til britiske og irske kristne, og bad dem om å rette seg etter romerkirkens regler. Brevene er ikke bevart, men et utdrag er inkludert i Bedas kirkehistorie. Han var ikke spesielt taktfull, og brevene ble for det meste ignorert. Den største hendelsen i hans virketid var kristningen av Northumbria. Justus konsekrerte Paulinus som erkebiskop av York, og innen et år hadde gått var kong Edwin av Northumbria døpt sammen med mange av sine undersåtter i en kirke Paulinus fikk reist i York, nær stedet hvor York Minster nå står. Nyheten om dette ble overbrakt til Justus ikke lenge før han døde. Tidspunktet for hans død er tradisjonelt fastsatt til 10. november 627. Húsavík. Húsavík er en liten by nord på Island ved Skjálfandi. Den viktigste næringsveien på stedet er turisme og fiske, i tillegg til noe handelsvirksomhet og småindustri. Det islandske fallosmuseet ("Hið íslenzka reðasafn"), som tidligere lå i Reykjavík, ligger i dag i Húsavík. Charles Kennedy. Charles Peter Kennedy (født 25. november 1959 i Inverness, Highland, Skottland, Storbritannia) er en britisk politiker og parlamentariker, partileder for Liberaldemokratene 1999–2006. Han studerte ved University of Glasgow, Glasgow, Skottland, hvor han tok Master-eksamen i statsvitenskap og filosofi og var aktiv i studentpolitikken. Etter eksamen arbeidet han en stund som journalist ved BBC Highland. I valget 1983 ble han valgt inn i underhuset for Social Democratic Party (SDP) for valgkretsen "Ross, Cromarty & Skye" i det skotske høylandet. Han har blitt gjenvalgt for denne valgkretsen og dets etterfølger "Ross, Skye & Inverness West" i de fire følgende parlamentsvalgene. I parlamentsvalget i Storbritannia 2005 var han valgt til den nye valgkretsen "Ross, Skye and Lochaber". Mot slutten av 1980-tallet ble SDP slått sammen med Liberal Party og ble hetende "Social and Liberal Democratic Party", senere omdøpt til "Liberal Democrats" (Liberaldemokratene). Kennedy var den av SDPs parlamentarikere som var mest positiv til en partisammenslutning. Etter at partilederen Paddy Ashdown hadde trukket seg tilbake ble Kennedy valgt 9. august 1999 til ny partileder for Liberaldemokratene. I juli 2002 giftet Charles Kennedy seg med Sarah Gurling. Den 12. april 2005 fødte hun deres første barn, sønnen Donald James Kennedy. I 2003 verserte rykter om at Kennedy hadde dårlig helse og det har også eksistert rykter om at han hadde problemer med alkoholisme. Kennedy er en populær partileder. Under hans ledelse ble valget i 2001 en stor fremgang for partiet, om enn ikke et stort gjennombrudd. Han og partiet inntok en negativ stilling til Storbritannias deltakelse i Irakkrigen i 2003. Etter flere alkoholrelaterte hendelser som ble fanget opp av britiske medier, ble Kennedy tvunget til å bekrefte like etter nyttår at han sliter med problemer med alkoholisme. Han sa at det var opp til hans parti å eventuelt bytte ham ut som partileder, men at han gjerne ville fortsette. Etter noen dager, hvor han også kom med noen uheldige uttalelser vedrørende Israels statsministers (Ariel Sharon) alvorlige sykdomssituasjon, meddelte han 7. januar 2005 at han går av som partileder. I februar 2008 ble han valgt til rektor ved University of Glasgow og etterfulgte med det Mordechai Vanunu. Stillingen er en ren æresstilling. Tom DeLay. Thomas (Tom) Dale DeLay (født 8. april 1947 i Laredo, Texas, USA) er en amerikansk politiker (republikaner) og majoritetsleder i Representantenes hus i USA 2003–2006. DeLay ble valgt til Kongressen i 1984, og ble nestleder for den republikanske gruppen i 1995. Han ble majoritetsleder i 2003. DeLay er kjent som en hardtslående og aggressiv politiker, og hadde kallenavnet "Hammeren" ("The Hammer") blant kolleger for sin jerndisiplin internt i partigruppen. I pakt med kongressrepublikanernes reglement gikk han av som majoritetsleder 7. januar 2006, etter at en storjury i Texas i 2005 tok ut anklage mot ham for å konspirere for å bryte delstatens valglover. Dette tiltalepunktet er senere avvist av domstolen. DeLay er fortsatt siktet for ulovlig pengevasking og konspirasjon for å begå ulovlig pengevasking. Siktelsene dreier seg om DeLays aktiviteter for å skaffe et republikansk flertall i delstatsforsamlingen i Texas ved valgene der i 2002. Hovedmålet var å få delstatsforsamlingen til å foreta en nytegning av statens valgdistrikter til Representantenes Hus foran Kongressvalget i 2004. To av DeLays nærmeste medarbeidere ble i 2006 dømt for å ha mottatt bestikkelser fra lobbyisten Jack Abramoff, men selv om det har vært reist kritikk også mot DeLay, har det aldri vært tatt ut tiltale eller foregått noen offentlig kjent etterforskning av ham for disse forholdene. DeLay trakk seg fra Representantenes Hus 9. juni 2006. Nobels fredspriskonsert. Fra åpningen av Nobelkonserten 2008 i Oslo Spektrum. Nobels fredspriskonsert er en konsert til ære for årets vinner av Nobels fredspris. De siste årene har konserten blitt arrangert i Oslo Spektrum. Nobels fredspriskonsert ble første gang arrangert i 1994 og har blitt avholdt hvert år siden, med unntak av 1995 da det ble arrangert en klassisk konsert. Flere redigerte versjoner av konserten lages for ulike land, med forskjellig lengde og forskjellig innhold. Det er normalt et par kjendiser som er verter og konferansierer for konserten, etterfulgt av flere artistnumre og en kort tale ved prisvinneren. Det vises også 1-2 intervju med prisvinneren, og noen ganger en kort film om prisvinnerens arbeid. Konserten har egne sponsorer. Verter. a> under Nobels fredspriskonsert i Oslo 2008 Artister. a> under Nobels fredspriskonsert i Oslo 2008 Diana Ross (i gul kjole) og de øvrige artistene avrunder Nobelkonserten 2008 i Oslo Spektrum. Mange norske og internasjonale artister har opptrådt ved de ulike konsertene. En oversikt over artistene som har opptrådt ved de ulike konsertene finnes i Liste over artister ved Nobels fredspriskonsert. Norge. I Norge sendes Nobels fredspriskonsert på NRK, som sender konserten på TV-kanalen NRK1. I 2009 hadde konserten 902 000 seere, mens seertallet året etter falt til 696 000. I 2011 hadde konserten 541 000 seere. Game Boy Advance. Game Boy Advance (forkortet til GBA) er en håndholdt spillekonsoll utviklet, produsert og markedsført av Nintendo. Den er en av de siste i rekken av Game Boy konsoller. Den ble sluppet ut som oppfølger av Game Boy Color, og ble lansert 21. mars 2001 i Japan, 11. juni 2001 i Nord-Amerika, 22. juni 2001 i Europa og 8. juni 2004 i Kina utenom Hongkong. Under utvikling var den kjent under kodenavnet "Project Atlantis". Game Boy Advance har høyere skjermoppløsning enn sin forgjenger og er omtrent like kraftig som Super Nintendo Entertainment System. Game Boy Advance (original versjon). Den første versjonen av Game Boy Advance ble lansert i 2001. Ble utgitt i flere farger. Har ikke belyst skjerm eller innebygget batteri. Krever to AA-batterier. Er bakoverkompatibel og støtter gamle Game Boy- og Game Boy Color-spill Game Boy Advance SP. Nintendo lanserte en forbedret versjon av GBA i 2003. Den nye modellen har frontbelyst skjerm, oppladbart batteri innebygget og et sammenleggbart design. Støtter gamle Game Boy og Game Boy Color-spill. I 2005 lanserte Nintendo en bakgrunnsbelyst Game Boy Advance SP med bedre skjerm. Game Boy Micro. I 2005 lanserte Nintendo en tredje versjon av GBA. Micro har også den originale versjonens horisontale form, men er mye mindre og lettere. Skjermen er krympet i størrelse, men er merkbart lysere og skarpere. Micro har utskiftbare frontdeksler. Støtter ikke gamle Game Boy- og Game Boy Color-spill. Spill. Spillene til GBA kommer i små kassetter (eng. "cartridge"). Siden GBA er omtrent like kraftig som SNES, har det blitt portet mange klassikere til den nyere maskinen og de fleste av av spillene er sprite-baserte. Mange spillserier er blitt født eller gjenfødt på GBA. Journalisten (bokserie). Journalisten er ei pocketbokserie av Willy Ustad i ni bind, som kom ut på Cappelen forlag i 2005 og 2006. Det er den første voksenserien av Ustad der handlinga foregår i nåtida – men med innskutte episoder som skjer opp til 300 år tilbake. Hovedpersonen er journalist Sol Widevang, som i første bind jobber i det Se og Hør-liknende kjendisbladet Z, men etterhvert havner over i Trondhjems Tidende. Lesere av serien Fire søsken vil huske at det er den avisa der Lea Karlsbru fikk jobb som journalist etter sine brutale opplevelser i 1945. Der rehabiliterte hun seg og gjorde etterhvert karriere. Sol er en flink og hederlig moderne journalist med idealer typisk for mange av dem som kommer ut av journalistskolen, en uoppfylt lengsel i seg etter den store kjærligheta, og en uheldig tendens til å havne i seng med mer eller mindre feil mann. Hun sliter med en bohem av ei mor som aldri fikk orden på livet sitt etter hippie-tida, og en ukjent far som hun alltid er på leiting etter (den noe utfrika mora kommer med problematiske hint om hvem han kan være, f.eks. et vesen fra verdensrommet...) Som vanlig blander Ustad i serien thrillerintriger med både hverdagsskildringer og fantastiske elementer. Sentrale temaer er uhederlig og uetisk, kommersialisert presse, hemmelig etterretning og ettervirkninger etter den kalde krigen, fantastiske konspirasjonsteorier, nøkterne og realistiske kriminalhistorier, økonomisk og politisk makt, og forandringene i kvinners stilling i samfunnet i de siste 40-50 år. Mye av handlinga skjer i Sverige, og handler om både de store omveltningene på den svenske gläsbygden og historie og legender i de veldige svensk-norske grenseskogene. Et science fiction-tema spiller en viktigere rolle i "journalisten" enn i Ustads tidligere serier for voksne. Serien slutter med ei blanding av avklaringer av problemer og mysterier Ustad har presentert for leserne i de tidligere bøkene og passe mye halvkeda viser og fortsatt mystikk. Men den siste boka, Pyramidebyggeren, blir kanskje litt for full av temaer som på en eller måte skal avsluttes. Her var det kanskje egentlig stoff til et par bøker til. På flere måter virker også slutten av denne boka mest som ei åpning på ei ny serie. Personer og miljøer knytter serien sammen med både Fire søsken, Ustads serie om ungdomsopprøret etter 1968 Opprør, hans løsere sammenknytta serie om Konrad Wolf, den X-files-aktige ungdomsserien Vokterne og flere av de enkeltstående bøkene hans, som den historiske og halvdokumentariske "Rebekka" og sakprosa-boka "UFO i Norge". Forlaget har forsynt bøkene med omslag som gir et feilaktig inntrykk av at dette er tradisjonelle dameromaner av nokså ekstrem type. De ser ut sånn at det krever atskillig moralsk mot av den mann som våger seg til å kjøpe en av dem for å lese f.eks. på T-banen i Oslo. Omslagene er heller ikke direkte tiltrekkende for kvinnelige lesere som har større litterære ambisjoner enn å lese om flagrende unge jappekvinners kjærlighet og karriere. De forestiller en ung forretningskvinne i helt anonyme omgivelser, sittende eller løpende hit og dit med en stresskoffert-aktig veske. Ingenting antyder bøkenes svært varierende spenn i innhold fra det fantastiske til nøkternt skildra forbrytelser fra 2000-tallet. Journalisten er riktignok thrillere der kvinner spiller de fleste viktige roller, også mange roller som i mer tradisjonelle kriminalromaner fylles av menn: Som bilmekanikere og raserbilsjafører, usympatiske kriminaletterforskere, gale voldelige muskelkriminelle, osv. Men andre krimforfattere som Unni Lindell og Anne Ragde gir ut bøker med kvinner i tilsvarende hovedroller uten at forlaga presenterer dem som reine damebøker, og uten å jage vekk mannlige lesere. Det er derfor merkelig at forlaget ser bort fra at nettopp Willy Ustad er den av de moderne kioskserieforfatterne som også har mange mannlige lesere. En annen svakhet ved disse utgivelsene er at bøkene formelig skriker etter etterord av den typen som fikk mange til å kjøpe serien Fire søsken, der Ustad drøfta det faktiske grunnlaget for de forskjellige bøkene. Første bok i serien er f.eks. bygd på flere skandaler innafor fjernsynsjournalistikken i Norge, Sverige og andre land, bok sju tar for seg importen av prostituerte fra Baltikum og henviser til moderne kriminalsaker, osv. For lesere av begge kjønn som tør trosse bøkenes innpakning og har lyst til å sjekke ut serien, kan en bra begynnelse være bind tre, Gjengangeren. Her er den viktigste delen av handlinga ei stemningsfull og poetisk fortalt spøkelseshistorie fra de store skogene i Sverige, med røtter i virkelige sagn. Karl Johan Rasmussen. Karl Johan Rasmussen (født 10. oktober 1973) er en tidligere friidrettsutøver fra Haugesund. Han er mest kjent som maratonløper, og har løpt for Haugesund Idrettslag, SK Vidar og Bislett FIK. Rasmussen har deltatt i EM 2002, VM 2003, VM i halvmaraton 2003 og EM 2006. Hans personlige rekord i maraton er 2.14.00, fra München-løpet da han sammen med finske Janne Holmén stakk fra feltet tidlig. Finnen vant med tiden 2.12,14, mens Rasmussen endte på en åttendeplass. Han ble norsk mester på i 1998, 2001, 2003 og 2006. I halvmaraton ble han norsk mester i 1997, 1998, 2001 og 2002. Han ble trent av Jon Udal. Han underviser nå i historie, samfunnsfag og gymnastikk ved Skeisvang videregående skole i Haugesund. Pepperspray. Pepperspray lages av frukter av chilipepper. Virkestoffene trekkes ut av tørkede og knuste frukter ved hjelp av organiske løsemidler, for eksempel etanol. Løsemidlene dampes av, og den gjenværende oljeaktige massen, ofte kalt OC (Oleoresin Capsicum) brukes som råvare. I formelt språk brukes også begrepet OC-spray. Egenskaper. Det har også vært tilfeller av hjerneskade og dødsfall ved utsettelse for pepperspray. En del pepperspray er i tillegg tilsatt et ultrafiolett sporstoff for identifisering. Innholdet er ikke brennbart, og beholderen trenger ikke å rystes før bruk. Beholderen har en sikring for å unngå uønsket avfyring. Drivgassen er helt ufarlig for mennesker og miljø. Regulering. Pepperspray omfattes av Våpenlovens §§1b og 3e-f. Det er ulovlig for privatpersoner å eie peppersprayvåpen eller beholdere med pepperspray uten tillatelse fra politiet. Pepperspray brukes av politiet, med hjemmel i våpeninstruksen. Det er den enkelte politisjef som utarbeider retningslinjer for når våpenet kan medbringes av politi i tjeneste. Det stilles krav til at politiet skal ha gjennomgått opplæring for å kunne bære og bruke våpenet. Tidligere ble det stilt krav om at politi som en del av opplæringa skulle utsettes for OC-spray i ansiktet for å få den nødvendige kompetansen til å bruke sprayen forsvarlig i tjenesten. Etter meldinger om helseskader som følge av dette, la Arbeidstilsynet i 2007 ned forbud mot bruk av pepperspray i opplæringsøyemed. Spole. Med en spole forstår vi i allmennhet en gjenstand som det er viklet opp en tråd eller bånd på eller som det kan vikles opp en tråd eller bånd på. Spole er også et verb "å spole opp", som betegner det å fremstille en spole. Grazia Deledda. Grazia Deledda (født 27. september 1871 i Nuoro på Sardinia i Italia, død 15. august 1936 var en italiensk forfatter. Hun ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1926. Bibliografi (utgitt på norsk). Grazia Deledda med mann og sønn Sinclair Lewis. Sinclair Lewis (født 7. februar 1885, død 10. januar 1951) var en amerikansk forfatter; studerte ved Yale University, deltok som vaktmester i Upton Sinclairs utopiske sosialistiske eksperiment Helicon Hall (1906–07). Deretter arbeidet han en årrekke som frilansskribent for tidsskrifter og forlag og var stadig på reise omkring i USA. I 1920 utgav han romanen Main Street, som ble en stor suksess og den første av en lang rekke romaner med satiriske skildringer av amerikanske samfunnsforhold og av gjennomsnittsamerikanernes livsform og tenkesett. Verdenskjent er Babbitt (1922; norsk overs. 1931), representanten for den besteborgerlige forretningsstand. Typisk for hans romaner er den reportasjepregede behandlingen av dokumentarisk og aktuelt samtidsstoff, bl.a. om legestanden i Martin Arrowsmith (1924; norsk overs. 1940), om amerikanernes møte med Europa i Dodsworth (1929; norsk overs. 1934), om amerikansk straffelovgivning i Ann Vickers (1933; norsk overs. s.å.) og om det totalitære system som truer demokratiene i It Can't Happen Here (1935; norsk overs. 1936). Om rasefordommer skrev han i Kingsblood Royal (1947; norsk overs. Av kongelig blod, 1949). From Main Street to Stockholm (1952) og The Man from Main Street (1953) er samlinger av brev og essayer. Lewis fikk Nobelprisen i litteratur 1930. Ivan Bunin. Ivan Aleksejevitsj Bunin (russisk: Иван Алексеевич Бунин; født i Voronezj, død 8. november 1953 i Paris) var en russisk forfatter. I 1891 ga han ut boken "Dikt". I 1933 ble han den første russeren til å vinne nobelprisen i litteratur. Aleksandr Tikhonov. Aleksandr Ivanovitsj Tikhonov (russisk Александр Иванович Тихонов, født 2. januar 1947 i Ujskoje, Tsjeljabinsk oblast) er en tidligere russisk skiskytter som representerte Sovjetunionen. Han er blant tidenes mestvinnende skiskyttere med sine 11 VM-gull og fire OL-gull. Han mangler derimot individuelt OL-gull, men var med på å ta stafettgull for Sovjetunionen i fire OL på rad (1968, 1972, 1976 og 1980). Til sammenligning har Ole Einar Bjørndalen totalt åtte gull (fortsatt aktiv pr 2008/09-sesongen) på de tre distansene 20km, 10km og stafett. I de to tradisjonelle individuelle øvelsene 20km (normalprogrammet) og 10km (sprinten), har både denne sovjetrusseren, Bjørndalen og DDR-mannen Frank Ullrich seks gull hver seg i VM/OL-sammenheng. Halve karrieren til Tikhonov hadde imidlertid gått da sprint-10km ble VM-gren i 1974. I mai 2002 ble han valgt til visepresident i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU). Han bor i dag i Østerrike. Der gutta er. "Der gutta er" (originaltittel: "Where the Boys Are '84") er en amerikansk filmkomedie og en gjenskapelse av filmen Where the Boys Are fra 1960. Filmen ble utgitt i 1984 og handler om fire jenter på college. De reiser til Fort Lauderdale i påskeferien. Filmen handler om jentenes opplevelser i Fort Lauderdale. Filmen fikk dårlige kritikker, og ble nominert til 5 Golden Raspberry Awards i den femte Razzie-utdelingen i 1985. Filmen «vant» bare en pris, for «Verste kvinnelige birolle» (Lynn-Holly Johnson). Klarälven. Klarälven er en elv som renner gjennom Värmland i Sverige og ut i Sveriges største innsjø Vänern ved Karlstad. Den er 300 km lang i Sverige. Klarälven er den svenske sides videreføring av elven Trysilelva på norsk side i Hedmark. Dette er Skandinavias lengste vassdrag, 756 km, inkludert fortsettelsen fra Vänern, kalt Göta älv. Pando. Kart over Bolivia som viser Pando departement Pando er et departement nord i Bolivia. Den har et areal på 63 827 km² og en befolkning på 52 525 (2001). Departementshovedstaden ligger i Cobija. Cobija. Cobija er hovedstad i departementet Pando som ligger nord i Bolivia. Byen hadde ved den offisielle folketellingen i 2001 et innbyggertall på 20 820. Feriepenger. Feriepenger er i Norge en godtgjørelse en arbeidstaker opparbeider seg rett til gjennom kalenderåret forut for ferieåret. Feriepenger er en prosentandel av den lønn man har hatt året før den skal utbetales. Retten til feriepenger er nedfelt i ferieloven. Dersom man ikke har vært i jobb året før, har man stadig rett på ferie, men ikke rett til feriepenger. Ferieåret er det året ferien avvikles. De feriepengene man opptjener i opptjeningsåret, utbetales i forbindelse med ferieavviklingen i det påfølgende ferieåret, senest en uke før ferien starter. Retten til feriepenger er knyttet til arbeidstakerbegrepet – det at man utfører arbeid i annens tjeneste. Frilansere og selvstendig næringsdrivende har derfor ikke rett til feriepenger etter ferieloven. Feriepengene utgjør 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget. Arbeidstakere over 60 år mottar 12,5 prosent. Arbeidstakere som omfattes av en tariffavtale som gir en femte ferieuke mottar 12 prosent (arbeidstakere over 60 år 14,3 prosent). Hof Finnskog. Hof Finnskog er et sogn i Åsnes i Hedmark som består av den delen av Finnskogen som tidligere hørte til Hof. Hoveddelen av Rotberget krets, som tidligere tilhørte Hof Finnskog, ble overført til Grue 1. januar 1969. Sognet består av Maliberget, Konttorpet, Gransjøberget, Gråberget, Breisjøberget, deler av Rotberget, Husuberget, Dulpetorpet og Rauken i tillegg til seterskogene til gardene i Arneberg. På Dulpetorpet (uttales "dølpetørpe") ligger Hof Finnskog kirke. Hof Finnskog har flere innsjøer. Den største er Fallsjøen, også kalt Nordre Røgden, som ligger på grensen mellom Norge og Sverige. Det høyeste punktet i Hof Finnskog er Elgklinten (634 moh.), som også er det høyeste punktet i Åsnes. Elgklinten ligger på grensa mot Sverige. Sony Open in Hawaii. Honolulu er åsted for Sony Open Sony Open in Hawaii er en golfturnering på PGA-touren. Den spilles årlig i januar på Waialae Country Club i Honolulu på Hawaii. Banen er 6456 meter lang (7060 yards), og har par 70. Det nåværende navnet fikk turneringen i 1999. Tidligere har den hett Hawaiian Open (1928–1990), United Hawaiian Open (1991), United Airlines Hawaiian Open (1992–1998). Brandval Finnskog. Brandval Finnskog er den delen av Finnskogen som ligger i Brandval, Brandval Finnskog er også en en skolekrets, et kirkesogn og et distrikt i Kongsvinger kommune i Hedmark. Tettstedet Lundersæter er sentrum i kretsen, her ligger Lundersæter kirke. Distriktet er en del av Finnskogene, og er en del av den tidligere Brandval kommune. Lundersæter. Lundersæter er en bygd med ca. 350 innbyggere i Kongsvinger kommune som ligger 25 km nordøst for kommunesenteret. Med barneskole, samfunnshus og Lundersæter kirke er den sentret på Brandval Finnskog. I sin videre betydning består Lundersæter av tre separate deler, Lundersæter, Græsberget og Øyermoen. Det finnes en rekke lag og foreninger som for eksempel idrettslag og tre grendeforeninger. Idrettslaget kan skilte med en rekke Norgesmestere, da fremst i orientering. Den mest kjente er Magne Lystad som ble Europamester, nordisk mester og Norgesmester en rekke ganger. Morten Haslerud. Morten Haslerud (født 25. oktober 1988) er en filmskaper fra Nesodden utenfor Oslo. I mars 2004 vant han prisen for beste animasjonsfilm under Amandus-prisutdelingen på Lillehammer. I 2006 ble han tildelt Drømmestipendet på 10 000 kroner, av Norsk Tipping og Norsk Kulturskoleråd, sammen med Simon Matthew Valentine. Han har jobbet som manusforfatter, klipper og komponist på flere film- og tv-produksjoner. Sammen med Simon Matthew Valentine har han stiftet filmpartnerskapet GetYourOwnDamnCoffee. Eksterne lenker. Haslerud, Morten Basalgangliene. Basalgangliene "(de basale hjernekjernene)" er ansamlinger av nerveceller som ligger i dypt i begge hjernehalvdelene i storehjernen. Historie. Den første anatomiske identifisering av subkortikale strukturer ble publisert av den engelske anatomen Thomas Willis i 1664. På den tiden ble basalgangliene referert til som corpus striatum (det stripete legeme). På begynnelsen av 1800-tallet ble basalgangliene assosiert med motoriske funksjoner, fordi skader i disse områdene ofte førte til forstyrrelser i bevegelseskontrollen hos mennesker. I 1925 beskrev Kinnear Wilson basalgangliene som «hjernens mørke kjeller». Anatomi. Det er ingen generell enighet om hvilke strukturer basalgangliene omfatter. I noen tilfeller vil man mene at det kun er corpus striatum, som inkluderer putamen, globus pallidus og nucleus caudatus (eller caudate). Nucleus caudatus og putamen utgjør til sammen striatum, mens putamen og globus pallidus til sammen utgjør "nucleus lentiformis". Tidligere har nevroanatomer inkludert de fleste av de ikke-kortikale regionene av grå substans i forhjernen i basalgangliene. Der betyr at områder som thalamus, claustrum og amygdala også ble inkludert. I dag vil noen klinikere se basalgangliene som de ikke-kortikale regionene som er spesielt involvert i bevegelsesfunksjoner, og da er thalamus, claustrum og amygdala ikke med. Substantia nigra (den sorte substans) og nucleus subthalamicus i midthjernen, er derimot med i basalgangliene i dag. Substantia nigra omfatter nevroner som frigjør nevrotransmitteren dopamin til nucleus caudatus. Tap av dopamin her fører til Parkinsons sykdom. Evolusjon and navngivning. «Basalganglia»-lignende områder er funnet i sentralnervesystemet hos mange arter. Striatale og pallidale komponenter kan klart identifiseres i alle amnioter (pattedyr, fugler og reptiler) og amfibier. De anatomiske koblingene mellom disse kjernene og deres farmakologi ser også ut til å være relativt godt bevart. Fisk, har også basalganglia-lignende strukturer, mens de mangler hos de landlevende virveldyrene. Dette feltet er under utforskning, og det finnes få klare data på dette.. Navnene på de forskjellige kjernene i basalgangliene er forskjellige for forskjellige arter. For eksempel kalles «det interne segmentet i globus pallidus» hos primater «entopenduncular nucleus» hos enkelttannede gnagere. Et annet eksempel er «striatum» og «det eksterne segmentet i globus pallidus» hos primater, som kalles «paleostriatum augmentatum» og «paleostriatum primitivum» hos fugler. Nevrotransmittorer. Nevronene i basalgangliene bruker mange forskjellige nevrotransmitterer. Den mest brukte er den inhibitoriske transmittoren GABA. Spesielt interessant er nevrotransmittoren i den pigmenterte substantia nigra "pars compacta" nevroner, kalt dopamin. Avbrudd i produksjon eller overføring av dopamin kan føre til alvorlige motoriske og kognitive forstyrrelser, for eksempel Parkinsons sykdom. Substantia nigra pars compacta (SNc) overfører dopamin til striatum, og man antar at denne transmittoren spiller en viktig rolle for læring (se LTP/LTD). Funksjon. Basalgangliene er viktig for motorisk kontroll. Alois Brunner. Alois Brunner (født 8. april 1912 i Rohr im Gebirge i Østerrike) er en tidligere østerriksk SS-offiser; "SS-Obersturmbannführer". Brunner var en av Adolf Eichmanns nærmeste medhjelpere og anses å ha ansvaret for at tilsammen 128 500 mennesker ble deportert fra Østerrike, Hellas og Frankrike til nazistenes konsentrasjonsleirer. Etter andre verdenskrig flyktet Brunner først til Sydamerika og senere til Syria med ODESSAs hjelp. Trinidad (Bolivia). Trinidad (offisielt navn La Santísima Trinidad) er hovedstad i departementet Beni i Bolivia. Byen ble grunnlagt i 1686 og flyttet til sin nåværende lokasjon i 1769. Trinidad har en befolkning på 68 000 innbyggere (1996). Acetylsalisylsyre. Acetylsalisylsyre er et smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende ikkesteroid antiinflammatorisk middel. Stoffet reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen. Stoffet er en fargeløs, krystallisk forbindelse med sur smak og uten lukt. Den er lett løselig i alkohol, tungt løselig i vann og smelter ved rask oppvarming mellom 135°C og 141°C. Historie. Acetylsalisylsyre har vært i bruk som legemiddel i mer enn 100 år. Den aktive substansen, kjent allerede i antikken, fra barken fra piletreet ble isolert i krystallin form i 1828 av Henri Leroux. Kjemikalien ble også senere ekstrahert fra mjødurt av tyske forskere 1839. Bruksområde. Stoffet brukes mot smerter og feber og finnes under flere varemerkebeskyttede navn, blant annet "Dispril", "Aspirin" og "Globoid". Acetylsalisylsyrens betennelsesdempende effekt gjør at den også brukes ved leddgikt. Stoffet brukes i små doser ved forebygging av hjertesykdommer, "Albyl-E", og etter drypp eller hjerteinfarkt for å hindre blodet i å levre seg i blodårer som fører til hjernen eller hjertet. Graviditet og amming. Acetylsalisylsyre bør ikke brukes over lengre tid under svangerskapet, og ikke i det hele tatt de siste tre månedene før fødselen. Jevnlig bruk bør også unngås ved amming. Forsiktighet. Acetylsalisylsyre kan forårsake magesår dersom man tar for mye av det. "Albyl-E" er laget slik at tablettene ikke blir oppløst før de når tarmen for å unngå denne virkningen. Stoffet kan også være årsak til astma, eller forverre astmaen til de som allerede har det. Barn som har influensa eller vannkopper bør ikke få acetylsalisylsyre, siden stoffet ved disse sykdommene kan utløse en alvorlig (men sjelden) sykdom kalt Reyes syndrom. Germania. Romerske provinser og Germania i år 100 e.Kr. Germania var den romerske betegnelsen på det geografiske området som strakte seg fra de vestlige områdene av Rhinen til, løst definert, stepperegionene i dagens Russland og Ukraina. Germania var bebodd av mange forskjellige stammer, mest germanske, men også keltiske og baltiske. Selv om de germanske stammene utgjorde majoriteten, var etnisiteten mangfoldig og ble kontinuerlig forandret gjennom folkevandringer. De germanske folkene talte opprinnelig proto-germansk språk. Germania ble inndelt i to regioner av romerne: det indre Germania, vest og sør for Rhinen, som var okkupert av romerne, og det frie Germania, øst for Rhinen. Det okkuperte Germania var inndelt i to provinser: Lillegermania og Storgermania. Den mest fullstendige redegjørelse for Germania fra romersk tid er Tacitus' verk "Germania". Ordet Germania er det latinske navnet for dagens Tyskland, og har også gitt opphav til landets engelske navn ("Germany"). Leonard Part 6. "Leonard Part 6" er en filmkomedie fra 1987, regissert av Paul Weiland og med Bill Cosby i hovedrollen. Cosby var også med på å skrive manus. Handling. Bill Cosby har rollen som «Leonard Parker», en tidligere CIA-agent som igjen blir rekruttert av CIA —, denne gang for å redde verden fra slemme vegetarianere som hjernevasker dyr slik at de tar livet av folk. Kritikk. Da filmen ble lansert i 1987 sa Bill Cosby at han var så skuffet over den at han gikk offentlig ut og anbefalte folk ikke å sløse bort penger på å se den. Cosby la mesteparten av skylden for filmens problemer på Weiland, en mann han syntes var for ung og uerfaren, selv om Cosby selv var medskribent og produsent for filmen. Filmen utgir seg for å være en oppfølger til forgjengere som ikke eksisterer. Den opptrer også på listen over filmer som blir ansett som de verste noensinne. "Leonard Part 6" vant tre Golden Raspberry Awards under den åttende Razzie-utdelingen i 1988, og ble igjen nominert til en Razzie-pris i 2005 som «verste «komedie» i løpet av våre 25 første år». Få uker etter seremonien i 1988 mottok Cosby sine tre priser live på "The Fox Late Show", men han ba om å få de tre prisene utført i 24 karat (100%) gull og italiensk marmor. Beriev. Beriev Flyfabrikk (tidligere Beriev designbyrå) er en russisk flyprodusent som ble opprettet i Taganrog i 1934. Ingeniør Georgij Berijev var den første sjefskonstruktør ved fabrikken og den bærer hans navn. Gjennom årene har fabrikken utviklet 29 ulike flytyper, 14 av disse ble satt i serieproduksjon. Idag har fabrikken rundt 3000 ansatte og er spesielt kjent som produset av amfibiefly. Be-200 flerformål fly er et nytt amfibiefly som Beriev har utviklet og produserer. Beriev Flyfabrikk er et datterselskap av United Aircraft Corporation. Eksterne lenker. Beriev flyfabrikk Bergerac (TV-serie). "Bergerac" (1981–91) var en britisk fjernsynsserie/krim-serie lagt til Jersey, og produsert mellom 1981–1991. Serien ble til da serien Ring Radio West måtte skrives om fordi hovedrolleinnehaveren, Trevor Eve, trakk seg. Produksjonsteamet bak "Ring Radio West skapte da Bergerac i stedet. John Nettles hadde tittelrollen som kriminaloverbetjent «Jim Bergerac» i det fiktive "Bureau des Etrangers" i Jersey-politiet. Blant de andre figurene i serien er «Charlie Hungerford», en lokal kakse og Bergeracs eks-svigerfar, spilt av Terence Alexander, «Deborah», hans ekskone, spilt av Deborah Grant, og hans sjef, overinspektør «Barney Crozier» (Sean Arnold). På norsk TV. Serien gikk på NRK fra 1982-1992. Til sammen 79 episoder ble sendt. TV Norge sendte serien fra våren 1997 til begynnelsen av 2000-tallet. Handling. Serien handler om den eksalkoholiserte kriminalbetjenten Jim Bergerac, som holder til på idylliske Jersey i den engelske kanal. Bergerac fikk tilbud om jobb i Jersey-politiet etter en dårlig periode i livet hans der han skadet foten stygt, ble alkoholiker og skilt fra sin kone. Han jobber i en ny avdeling som tar seg av kriminalitet som involverer folk som ikke bor fast på ferieøya. Det var også mye fokus på Bergeracs kvinnehistorier og han hadde et tett forhold til sin eks-svigerfar Charlie Hugerford, som på en mystisk måte alltid var innblandet på et eller annet vis i de sakene Bergerac måtte løse. Piero da Vinci. Ser Piero di Antonio da Vinci (født 1427, død juli 1504) var far til Leonardo da Vinci. Han var advokat og født i Vinci, en småby utenfor Firenze. Mainland (Orknøyene). Øya Mainland markert med rødt i øygruppen Kart over Orknøyene, med Mainland i midten Mainland er Orknøyenes hovedøy og de to største byene i øygruppen, Kirkwall og Stromness, ligger på denne øya. Areal: 523 km². Navnet Mainland kommer av det norrøne navnet Meginland. Tidligere var øya kjent som Hrossay (Hestøya). Øya blir noen ganger omtalt som Pomona, men dette navnet har aldri vært i bruk av de lokale, og kommer fra en kartfeil på 1600-tallet. Triton (måne). Triton er planeten Neptuns største måne. Triton ble oppdaget av William Lassell 10. oktober 1846, bare 17 dager etter oppdagelsen av Neptun. Navnet, etter havguden Triton fra den greske mytologi, ble foreslått av den franske astronomen og science fiction-forfatteren Camille Flammarion i 1880. Triton er dekket av frossen nitrogen. Triton, den sjuende største månen i solsystemet, er et av de kaldeste objektene innenfor Kuiper-beltet og den eneste av solsystemets større måner som har retrograd bane, det vil si at Tritons bane går i motsatt retning av Neptuns rotasjon om sin egen akse. Dette betyr at Triton ikke kan være formet sammen med Neptun, men må være innfanget senere, sannsynligvis fra Kuiper-beltet. Som en konsekvens av dette, beveger månen seg sakte men sikkert stadig nærmere Neptun. En regner med at Triton vil passere planetens Roche-grense om rundt 3.6 milliarder år, hvor den vil bli revet i stykker av gravitasjonskreftene og danne en ring rundt Neptun som ligner den vi finner rundt Saturn. Et annet særtrekk ved Triton er at banen rundt Neptun er meget nær en perfekt sirkel. Kronikk. En kronikk er en større, seriøs artikkel i en avis eller tidsskrift om et aktuelt emne. Kronikken står ofte på fast plass i publikasjonen, gjerne på en av de første sidene. Mange aviser trykker f.eks. lederen på side 2 og kronikken på side 3. Kronikker slik man kjenner dem i Norge er et skandinavisk fenomen, og oppstod i den danske kvalitetsavisen "Politiken" under vignetten «kroniken». Kronikker kan sies å være en mellomting mellom den amerikanske pressens «op-ed» ("opposite editorial") og en «feature story». Kunnskapsforlagets ordbøker oversetter aviskronikk til engelsk som «feature story». Mens en «op-ed» gjerne er en ren meningsytring og ofte kortere enn en skandinavisk kronikk, er en kronikk som regel en mer faglig, evt. mer «journalistisk», artikkel som redegjør for en aktuell sak eller problemstilling på en nyansert måte slik at personer uten forhåndskjennskap kan forstå budskapet. En kronikk kan karakteriseres som en invitasjon til å tenke over en bestemt sak og se den fra flere sider. Kronikker er normalt, men ikke alltid, skrevet av en som ikke er ansatt i avisen, gjerne av en med spesiell kunnskap om emnet, slik som en akademiker eller intellektuell, eller med et spesielt forhold til en aktuell sak. Store aviser honorer ofte forfatterne av kronikker (dette i motsetning til forfattere av leserbrev). En forfatter av en kronikk kalles kronikør. Ordet «kronikk» kommer fra fransk «chronique» og tysk «chronik» som stammer fra det latinske «chronika» som igjen er lånt fra det greske «khronika biblia», det vil si «bøker som har med tiden å gjøre». Opprinnelig betød kronikk en fremstilling av historien, og en kronikør var en historieskriver. Ordet kan fortsatt brukes i denne betydningen i noen sammenhenger. Begrepet «kronikk» kan også sees i betydning av noe som «er i tiden», et tema som er aktuelt. Dette fordi ordet kronikk er utledet fra gresk "kronos" (χρόνος), altså tid. Siri Marte Hollekim. Siri Marte Hollekim (født 1975, opprinnelig fra Verdal i Nord Trøndelag) er en tidligere norsk landslagsutøver i judo og trener. Hun bor i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Hun gikk videregående skole på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) i Bærum avd. judo, og er senere utdannet fysioterapeut ved Fysioterapiutdanningen (Mensendieck) ved Høgskolen i Oslo. Hun er i tillegg utdannet treningsfysiolog med internasjonal Master i treningsfysiologi fra NTNU. Mellom 2006-2008 gjennomførte hun Olympiatoppens topptrenerutdanning ved NTNU. I 2009 gjennomførte hun HiSTs ernæring samt HiST/Olympiatoppens Idrettsernæring. 1. januar 2006 ble Hollekim ansatt som fysisk trener for Rosenborg Ballklub. Engasjementet i RBK avsluttet i desember 2008. Hun har tidligere jobbet som fysioterapeut ved Norges Toppidrettsgymnas i Bærum og som fysioterapeut ved Mensendieck Klinikken Fysioterapi A/S i Oslo med oppdrag innen bredde- og toppidrett. 21. juli 2009 fikk Hollekim og Rosenborg-spiller Roar Strand ei jente sammen. I 1991 var Hollekim utsatt for en alvorlig bilulykke under et utvekslingsopphold på New Zealand. 4 omkom, to overlevde. Hollekim og psykolog (Sykehuset Levanger) Tormod Rimehaug skrev i 2002 en artikkel som omhandler nett-terapi og bearbeidelse av etterreaksjoner på en slik opplevelse. Siri Marte Hollekim fremstår sammen med Rimehaug i programmet Faktor på NRK (2003) og beskriver tema. Hollekim, Siri Marte Hollekim, Siri Marte Hollekim, Siri Marte Periodesystemets grupper. Periodesystemets grupper er periodesystemets loddrette rader. En gruppe kan f.eks være hydrogen,litium, natrium, kalium, rubidium, cesium og francium. Det er totalt 18 grupper i periodesystemet og noen av gruppene har spesielle navn. Gruppe nr. 1 kalles alkalimetaller (unntatt hydrogen), nr. 2 kalles jordalkalimetaller, gruppe nr. 17 kalles halogener, og gruppe nr. 18 kalles edelgasser. De atomene som er samlet i samme gruppe har likt antall elektroner i det ytterste elektronskallet (valenselektroner). Svein Cato Bakkemo. Svein Cato Bakkemo er en norsk fotballtrener. Fra 2007 er han Tom Nordlies assistenttrener i Lillestrøm. Han har tidligere blant annet trent Gjøvik-Lyn, FF Lillehammer og Ham-Kam. Han ledet sistnevnte til kvalifiseringsplass i 1. divisjon 2001, men laget tapte for Bryne. Han var trener i klubben i 2001 og 2002. Han har ledet både Gjøvik-Lyn og Lillehammer til opprykk fra 3. divisjon. Bakkemo skrev D-trener-oppgaven sin sammen med Tom Nordlie. Styremedlem i Gjøvik-Lyn fra 2006. Deutsche Presse-Agentur. Deutsche Presse-Agentur GmbH ("dpa") er det største nyhetsbyrået i Tyskland, og har hovedsete i Hamburg. Sjefredaktør er Wolfgang Büchner og administrerende direktør Michael Segbers. De 190 andelshaverne i dpa er utelukkende medieforetak som forlag og kringkastingsselskaper. dpa benytter utelukkende egne korrespondenter for utenriksnyheter og har ca. 800 ansatte i tillegg til flere tusen freelancere og stringere. I 2010 var selskapets omsetning på 87 824 000 millioner euro. dpas verdensnyhetstjeneste finnes i tysk, engelsk, spansk og arabisk utgave. dpas «basistjeneste» er det viktigste produktet, og omfatter daglig omkring 750 meldinger fra hele verden innen områdene politikk, økonomi, kultur, sport og forskjellig. I tillegg til dette omfatter tilbudet tolv regionale tjenester i Tyskland, som også dekker alle vanlige journalistiske områder. Nyhetsbyrået leverer daglig rundt 1 500 bilder. Selskapet er representert i 80 land i hele verden, og har bare i Tyskland mer enn 50 kontorer. Den engelske tjenesten produseres i Cork (Irland), den spanske i Buenos Aires og Madrid og den arabiske har sin hovedredaksjon i Kairo. Sensur. Verbalformen sensurere kan brukes i begge tilfeller Oktober forlag. Forlaget Oktober er et norsk bokforlag, etablert i 1970, og i dag et datterselskap 91% eid av H. Aschehoug & Co (W.Nygaard). Forlaget utgir i dag hovedsakelig skjønnlitteratur. I 2011 var 105 forfattere tilknyttet forlaget. Oktober har ansatt fire forlagsredaktører for norsk skjønnlitteratur og en for oversatt litteratur. Forlagssjef er Geir Berdahl. Historie. Forlaget ble stiftet i 1970 av personer som var medlemmer av SUF(m-l) med utgangspunkt i organisasjonens studieforbund, Sosialistisk Opplysningsråd. I 1973 gikk det reelle eierskapet over til det nystiftede partiet AKP(m-l). I 1992 ble de fleste av aksjene i forlaget solgt til Aschehoug på grunn av økonomiske problemer. I dag eier H. Aschehoug & Co (W.Nygaard) 91 prosent av Oktober. Den første boka på forlaget var en samling taler og artikler av den bulgarske kommunistlederen Georgi Mihajlov Dimitrov. På 1970-tallet solgte forlaget blant annet tekster av Karl Marx, Friedrich Engels, V.I Lenin, Josef Stalin, Mao Zedong og Pol Pot, i tillegg til oversatt revolusjonær skjønnlitteratur og samfunnskritisk sakprosa. Oktober var blant annet først til å gi ut den nobelpris-nominerte albanske forfatteren Ismail Kadare på norsk. På denne tida opprettet og drev AKP(m-l) et nett av Oktober-bokhandeler i mange byer og småsteder. Jon Michelets prisbelønte kriminalroman "Jernkorset" ble skrevet mens han var ansatt i Oktober blant annet for å opprette slike bokhandler, og boka skildrer en sprengning av en Oktober-bokhandel på Notodden. Etter at boka kom, ble Oktober-bokhandelen i Tromsø sprengt i lufta. I dag er forlaget utelukkende et forlag for skjønnlitteratur og generell litteratur. Det betyr at de (i motsetning til allmennforlag som for eksempel Damm og Cappelen) ikke gir ut skolebøker, håndbøker, verk og barnebøker. Karakteristiske forfatterskap som har fulgt forlaget gjennom flere år er Dag Solstad, Jon Michelet, Kjersti Ericsson, Kjell Askildsen, Edvard Hoem og Espen Haavardsholm. Da forlagsredaktør (og forfatter) Geir Gulliksen flyttet fra Tiden Norsk Forlag til Oktober i mai 2001, tok han med seg flere unge forfatterskap, blant annet Karl Ove Knausgård, Tore Renberg, Lars Ramslie og Thorvald Steen. Oktober gir også ut både norske og oversatte samfunnskritiske debattbøker, som "Kjøpt og underbetalt" (originaltittel "Nickel and dimed"), den amerikanske journalisten Barbara Ehrenreichs dokumentarfortelling om da hun prøvde å overleve som ufaglært kvinnelig arbeidskraft. Forlaget Oktober ga ut en vinyl LP i 1971 med Fronteatret og Visegruppa PS som het "Slutt opp, kamerat". Det ble med denne ene utgivelsen. I 1973 var Oktober en av drivkreftene bak å starte plateselskapet MAI, som de senere skulle overta helt. Sensur i Norge. Den norske stat har gjennom historien sensurert både bøker, film, kringkasting og pornografi. Under Nasjonal Samlings styre under andre verdenskrig ble samtlige radiosendinger forbudt og bøker ble kraftig sensurert. Litteratur. Hans Jægers roman "Fra Kristiania-Bohêmen" ble beslaglagt og brent av myndighetene samme dag som den kom ut. Jæger ble i 1886 dømt av Høyesterett til 60 dagers fengsel, foruten at han også mistet stillingen som stortingsstenograf. I 1887 ble Jæger igjen dømt til fengsel samt bøter av Høyesterett for å ha gitt ut romanen i Sverige. Christian Krohgs bok "Albertine" ble beslaglagt dagen etter at den kom ut. Krohg ble av Høyesterett dømt til bøter og de beslaglagte bøkene ble brent. Etter andre verdenskrig har to norske forfattere blitt dømt for bøker de har skrevet. Den første var Agnar Mykles bok "Sangen om den røde rubin" som kom ut i 1956. Boken ble forbudt i 1957 som følge av seksualskildringene i den. Agnar Mykle og forlaget ble i juni 1958 frikjent i Høyesterett. Jens Bjørneboes bok "Uten en tråd" som kom ut i 1967 ble også forbudt. Forbudet ble senere opphevet. Årsaken til forbudet var også her de seksuelle skildringene i boken. Radio og fjernsyn. Den 3. april 1984 rykket politiet på Gjøvik ut og beslagla parabol-utstyret til en som hadde tillatt seg å titte på utenlandske TV-kanaler. Etter hvert fant man ut at det ville by på store praktiske problemer forbundet med å isolere Norge fra resten av verden og i årene som fulgte ble det både enklere og ikke minst lovlig for privatpersoner å benytte parabolanlegg for å ta imot tv-signaler fra satellitt. 6. desember 2006 bestemte redaksjonen i NRKs radioprogram Barnetimen for de minste å redigere bort enkelte støtende ord fra klassiske barnebøker i sine opplesningsserier. Dette gjaldt særlig Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe, der faren hennes ikke lenger skulle omtales som negerkonge. Filmsensur. Alle filmer og videoer som skal vises offentlig i Norge, må forhåndskontrolleres og godkjennes. Det har tradisjonelt særlig vært strengt forbudt å skildre meningsløs vold og seksuell aktivitet på en direkte og forrående måte. Statens Filmkontroll ble opprettet allerede i 1913. I 1921 ble det innført en voksengrense på 16 år, og i 1954 ble filmsensuren delt i tre: barn (7 år), ungdom (12 år) og voksne (16 år). I 1969 ble det i tillegg innført grenser på 5 og 18 år. Det gamle lovverket ble erstattet av en ny film- og videolov i 1987. Fra da av fikk kinoene følgende aldersgrenser: for alle over 7 år (4 år hvis de er sammen med foresatte), 11 år (8 år med foresatte) og 15 år (12 år med foresatte). Fra 2004 kan alle filmer vises fritt hvis aldersgrensa settes til 18 år. Statens Filmkontroll og Videogramregisteret ble slått sammen til Statens filmtilsyn i 1993. I dag utføres filmsensuren av Medietilsynet, som ble dannet i 2005. Det har vært en lang rekke kjente filmer som er blitt sensurert i Norge. Filmene har enten blitt avvist helt eller scener er blitt klippet bort. Blant de totalforbudte filmene kan nevnes Ivan den grusomme (1927), "Das Testament des dr Mabuse" (1933), "The good, the bad and the ugly" (1968), "Life of Brian" (1979), "Halloween 2" (1981), "Friday the 13th Del III" (1983), "Return of the Living Dead" (1985), "Miller's Crossing" (1990) og "Robocop 2" (1990). Sensur av Internettet. Kripos og mange av de største norske Internettleverandører driver i dag sensurering av Internet med barnepornofilter. Kripos leverer lister med domenenavn de mener brukes lovstridig innhold, og Internettleverandørene sørger for at navneoppslag av disse fører til en side hvor det vises en advarsel fra Kripos. Det blir jevnlig offentliggjort statistikk over hvor mange som har blitt stoppet av filteret. Ved å bruke andre navnetjenere enn de som internettleverandøren tilbyr kommer man seg rundt dette filteret. Sensur under andre verdenskrig. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig var det sensur av aviser og tidsskrift. Det var også kontroll med hva som ble sendt på NRK, men da det etterhvert viste seg at store deler av befolkningen lyttet på radiosendinger fra Storbritannia ble det foretatt tvungen innsamling av radioapparater i juli-august 1941. Den norske regjering i London var likeledes underlagt alliert sensur; all informasjon måtte klareres før det kunne offentliggjøres. Penn. a>. Fyllepenner oppbevarer blekket i en beholder eller blekkpatron i penneskaftet. a>. Blekket sitter i pennerøret og overføres til papirunderlaget ved hjelp av en rullende kule ytterst på dette røret. Kulepennen på bildet har trykknapp for å skjule spissen i skaftet. Det er et stort antall merker og typer skrive- og tegnepenner i handelen i dag. Penn er et skrive- og tegneredskap som lager linjer og streker med blekk og vanligvis er beregnet for bruk på papir. Det er i dag et svært stort antall internasjonale merker og typer til salgs i bokhandler og butikker for kontor- og tegneutstyr. Etymologi. Ordet "penn" kommer via det norrøne "penni" opprinnelig fra det latinske "penna" som betyr «fjær». Ordet penn brukes også om «den bakerste delen av en hammer». Historikk. I oldtida ble det skåret til rørpenner av siv som så ble dyppet i blekk under bruk. Seinere ble det lagd penner av vinge- eller halefjærene av gjess eller andre store fugler. På disse pennene ble fjærstammen skåret tvers over på skrå for å danne et hulrom til blekket og samtidig en spiss, som eventuelt fikk en splitt. Siden kom splittpenner med løse pennesplitter av metall som ble festet på enkle pennekaft. Slike stålpenner ble vanlige på 1800-tallet. Fyllepennen bruker også en spiss av metall men oppbevarer blekket i en patron eller et hulrom i skaftet. De første fyllepennene ble produsert av L. E. Waterman i USA i 1884. Seinere kom kulepenner der blekket i form av en pasta ble plassert i det tynne pennerøret og overført til papirunderlaget ved hjelp av en ørliten rullende kule ytterst på røret. Prinsippet ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet, men kulepenner ble først solgt i Storbritannia på 1930-tallet og lansert på et bredere marked i 1945. Siden har ulike tusjpenner med porøs filt- eller fiberspiss overtatt for både fyllepenner, kulepenner og blyanter. Typer penner. Penner grupperes vanligvis etter hvilken type spiss de har, eller etter bruksområde. Nyere pennetyper. Kulepenner har vanligvis svart eller blått fargestoff, men det kan fås kjøpt penner med de fleste farger, både med vannfast og vannløselig blekk, lakkfarger, glitter- og metallfarger. Blekket i noen kan også viskes bort. Det finnes i tillegg tørrblekkpenner eller tørrpenner, notepenner, rissepenner, dokumentpenner med lysekte blekk for varige dokumenter, stoffpenner beregnet for tekstiler med blekk som tåler vask, merkepenner med «usynlig» blekk som bare er synlig i ultrafiolett lys eller penner som graverer med en ru, roterende spiss. Såkalte reklamepenner er billige kulepenner påtrykt firmalogo eller reklametekst. Det er også et stort utvalg av eksklusive fyllepenner i dyre materialer og klassisk utførelse. Tusjpenner. "Tusjpenner", også kalt "fiberpenner" og "filtpenner", omfatter forskjellige typer skrive- og tegnepenner som inneholder forskjellige fargestoffer. Fargestoffet sitter i en porøs beholder i penneskaftet og pennene har en filt- eller fiberspiss og er utstyrt med en tett plasthette for at ikke fargestoffet skal tørke fast i den fuktige spissen. I norsk dagligtale blir ofte alle skriveredskaper med hette, det vil stort sett si alle penner som ikke er tørre blyanter eller kulepenner med blekk og hard kule i spissen, litt upresist omtalt som "tusj". Sprittusj er en merkepenn med filttupp og med fargestoffet oppløst i sprit. Den gir vannfast, delvis vaskeekte merking, og fester også på glatte, ikke-porøse materialer som plast og glass. Brukt til tagging er den nesten umulig å få vekk. Det finnes for øvrig en mengde tusjpenner i forskjellige størrelser og farger og med ulike farge- og festeegeneskaper. "Markere" eller "markerpenner" er tusjpenner som finnes i et stort fargeutvalg og ofte har forskjellige spisstykkelser i hver ende. Disse brukes av reklamebyråer og designere når en skal skissere trykksaker, produkter, kostymer og annet i farger. Produsenter. En lang rekke internasjonale produsenter av tegne-, skrive- og kontorartikler, lager penner. Av kjente produsenter og merkenavn til salgs i Norge kan nevnes Bic, Penol, Pilot Pen, Pentel, Faber-Castell, Edding, Stabilo, Parker, Crayola og Staedtler. Det tyske Rotring spesialiserte seg særlig på tekniske rørpenner, mens det engelske Letraset siden 1970-tallet har levert tusjmarkere i et stort antall fargenyanser til profesjonell bruk i reklameindustrien. Tekniske penner og andre typer. Det finnes også penneformede instrumenter som brukes innen datateknologi og på tekniske apparater. Erlitoukulturen. a> med det sentrale funnstedet er markert midt i området Erlitoukulturen (forenklet kinesisk: 二里头文化, tradisjonell kinesisk: 二里頭文化, pinyin: "Èrlǐtóu wénhuà"; 1900 til 1500 f.Kr.) er arkeologenes navn på en tidlig bronsealderkultur i Kina. Navnet kommer fra det arkeologiske felt i storkommunen Erlitou i byfylket Yanshi i provinsen Henan. Kulturen strakte seg godt utover i det som i dag er provinsene Henan og Shanxi, og gjorde seg senere også gjeldende i Shaanxi og Hubei. De fleste kinesiske arkeologer antar at Erlitou er hovedsetet for Xia-dynastiet, men de fleste vestlige arkeologer er ikke overbevist om at det er en slik sammenheng mellom Erlitoukulturen og Xia-dynastiet. Fortidslevningene i Erlitou ble oppdaget i 1959, og er forblitt det største utgravningsområdet som kan knyttes til Erlitoukulturen. Funnene er spredd ut over et område på 3 km². Erlitou monopoliserte produksjonen av bronsekar for rituell bruk. Etter at Shang-dynastiet vokste frem gikk det kraftig tilbake med Erlitou, men stedet forble bebodd også under Shang-tidens første fase. Det er mulig at Erlitoukulturen utviklet seg fra Longshankulturen. Venner av Amerika. Venner av Amerika (engelsk: "Norwegian Friends of America") var en norsk organisasjon/kampanje som eksisterte fra 2003 til 2007. Den ble startet av Fredrik Norman. Organisasjonen hevdet selv at formålet var å arbeide for «å synliggjøre, videreføre og forsterke det vennskap som er mellom Norge og Amerikas forente stater». Christopher Rødsten var styreformann, mens styret i hovedsak besto av privatpersoner, hovedsakelig i Oslo-området. Normann og Rødsten deltok i flere TV- og radiodebatter knyttet opp til amerikansk utenrikspolitikk. "Venner av Amerikas" viktigste aktivitet var å argumentere for president George W. Bush og den offisielle amerikansk politikk. Kampanjen hadde først og fremst engasjert seg til støtte for krigen i Irak, og rettet kritikk mot de norske politikere som ikke støttet til denne krigen. Den skilte seg fra vennskapsorganisasjoner for de fleste andre land ved at den i praksis ikke arbeidet hverken for kulturell utveksling eller mellomfolkelig kontakt, og ved at den ikke var nøytral når det gjaldt norsk og amerikansk utenrikspolitikk. Den ble nedlagt av ukjente årsaker i 2007. Produktansvarsloven. Lov om produktansvar (produktansvarsloven) av 23. desember 1988 nr. 104: med endringer, sist ved lov av 30. august 2002 nr. 67 (i kraft 1. januar 2003) ISBN 82-02-24811-6 Lov om produktansvar trådte i kraft i 1988, og dens virkeområde er "det erstatningsansvar en produsent har for skade som voldes av produkt framstilt eller satt i omsetning som ledd i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet". Begrepet "produsent" blir i loven definert til å gjelde tilvirker så vel som forhandler, importør o.a. Produktansvar er et ansvar for følgeskader på grunn av sviktende produktkvalitet. Det stilles stor krav til produsentenes evne til å forestille seg mulig bruk – og misbruk – av produktene. Hoy. Øya Hoys plassering i øygruppen Hoys klipper mot Atlanterhavet, sør for Rachwick Hoy (fra norrønt "há-øy" som betyr Høyøya) er en av øyene som utgjør Orknøyene. Orknøyenes høyeste punkt Ward Hill ligger på øya. Marinebasen Scapa Flow som var sentral under første- og andre verdenskrig ligger ved Lyness på øyas sørøstkyst. I norrøn mytologi er Hoy stedet for den eviglange kampen mellom Hedin og Høgni. Salford. Salford er en by i det nordvestlige England. Den utgjør kjernen i det urbane distriktet City of Salford i grevskapet Stor-Manchester. Byen ligger vest for Manchester, skilt fra storbyen av elven Irwell, og regnes som en av Manchesters forsteder. Historie. Navnet "Salford" kommer fra angelsaksisk "seahlford", «overgangssted med piletrær», en referanse til piletrærne som vokser langs bredden av Irwell og et gammel overgangssted der byen ligger. Byens våpen reflekterer dette, med tre buede blå linjer, som representerer overgangsstedet i elven, omkranset av blader fra piletrær. Det middelalderske sentrum lå ved elven, på motsatt bredd av Manchester. Under den industrielle revolusjon vokste byen, og var et av de første industrielle sentra i landet. I viktoriansk tid ble sentrum flyttet, og etterhvert som Manchester ble en stadig større og viktigere by mistet Salford sin betydning. I 1960- og 1970-årene ble mye av byen fornyet, med betongblokker som erstattet de tradisjonelle terrassehusene. I de siste årene av det 20. århundre begynte man å endre dette tilbake, men blokkene er fortsatt et markant innslag i byen. Kultur og idrett. Salford er en av de få større byene i Storbritannia som ikke har sitt eget profesjonelle fotballag. Det nærmeste laget er Manchester United FC, og de fleste støtter dette laget, men mange er også fans av Manchester City FC. Old Trafford Football Ground ligger også i Salford. Det katolske Salford bispedømme har sete i byen. Eiksmarka. Eiksmarka er et strøk i Bærum kommune i Akershus fylke med ca. 4 000 innbyggere. Eiksmarka ligger nord for Jar, og er i likhet med det øvrige østlige Bærum en del av det sammenhengende metropolområdet Oslo. Det skilles fra Røa i Oslo med Lysakerelven. Røabanen har stoppested her, noe som opprinnelig var en forutsetning for at utbyggingstillatelse ble gitt. Eiksmarka stasjon ble åpnet 3. desember 1951. Området er bebygget hovedsakelig med villa- og annen småhusbebyggelse. Eiksmarka betjenes også av Ruters busslinjer 131 (Bekkestua – Oslo Bussterminal), 732 (Ila Fengsel – Sandvika). Historie. Det har sannsynligvis bodd mennesker her i flere tusen år, men gårdene er ikke omtalt skriftlig før på 1300- til 1400-tallet. Navnet Eiksmarka kommer fra Eiks gård og dette gårdsnavnet kommer sannsynligvis av det vokste eik i området. Eik gård ble først omtalt på 1300-tallet i Oslobiskop Eystein Aslakssons jordebok. Eik gård ble en del av det mektige Bogstad-godset i 1670 da Peder Nielsen Leuch overtok godset. Gården byttet eiere flere ganger under de følgende seklene og havnet til slutt under Løvenskiold-familien. Det var Løvenskiold-familien som solgte Eiksmarka til utbygging på 1940-tallet. Løvenskiold utlyste en arkitektkonkurrense i 1946 da stedet skulle reguleres. Førti forslag kom inn og førsteprisen på 6000 kroner gikk til arkitektene Hans Mollø-Christensen og Odd Gengenbach. Utbyggingen begynte omkring 1950 og gikk i rask takt. Allerede 1. desember 1950 fantes det 400 innbyggere og i februar 1954 hadde det økt til 1500-2000 innbyggere. I takt med den raske utbyggingen ble det behov for skole og kirke. Bærum kommune kjøpte en 25 mål stor tomt av Løvenskiold for kroner og første trinn med 7 klasserom ble klart i 1953. Ole Ellefsen stilte Grinilunden til disposisjon for å bygge en kirke og den første friluftsgudtjenesten ble holdt her den 8. juni 1952. Mens kirken ble planert og bygget ble Eiksmarka skole brukt til gudstjenester. Den første gudstjenesten ble holdt julaften 1958 i et ennå uferdig kapell og i september 1959 ble kapellet vigslet av biskop Johannes Smemo. Først i 1976 ble kapellet formelt godkjent som kirke. Eiksmarka idag. "Eiksmarka kjøpesenter" skal være landets eldste kjøpesenter, åpnet i 1953. Senteret var tegnet av Odd Gengenbach og er bygget i en hestesko og altså uten de innendørs gangarealene som moderne sentra har. Det foregår i 2006 en debatt om å rive senteret og erstatte det med et kombinert butikk- og blokkompleks. Eiksmarka har foruten kjøpesenter og galoppbane, kapell, barneskole, barnehager, bibliotek, fotballbaner, tennisbaner, eldresenter samt alle tilbud som den tilgrensende Bærumsmarka gir. Øvrevoll Galoppbane ligger på Eiksmarka og er landets eneste. Eiksmarka er et populært boligområde i den dyre delen av Bærum. Nærhet til skoler som Eiksmarka barneskole, Østerås ungdomsskole og Eikeli videregående skole har bidratt til at mange barnefamilier har anskaffet bolig her. Det anslås at Eiksmarka har hatt en årlig økning i antall innbyggere på om lag 2,4 %. Tomra Systems. Tomra Systems ASA () er et norsk industriselskap som produserer pantesystemer for drikkevareemballasje. Tomra står for TOMflaskeReturAutomat. Selskapet ble grunnlagt i 1972 av brødrene Petter og Tore Planke. Hovedkontoret ligger i Asker. Selskapet har satset på verdensmarkedet, og har i 2006 over 50 000 automater utplassert i over 40 land. Einar Gelius. Einar Gelius (født 15. mai 1959 i Arendal) er en norsk prest og forfatter, best kjent fra sin tid som sokneprest i Vålerenga kirke og Gamlebyen prestegjeld i Oslo. Gelius tok teologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1985. Etter at han ble ordinert prest i 1986 var han fungerende sokneprest i Ørland menighet og sokneprest i Beitstad og Namdalseid menigheter. Gelius var statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet i Jens Stoltenbergs første regjering fra 11. desember 2000 frem til den gikk av i oktober 2001. Han har også sitt faste program på radiokanalen P4 hvor han inviterer kjente mennesker til en samtale om tro og tvil. Har utgitt fire bøker og har eget firma – Gelius Kommunikasjon – som driver foredragsvirksomhet for privat og offentlig sektor. Han er medlem av Vålerengas supporterklubb, Klanen. Han er bror av NRK-journalist Jon Gelius. Gelius ga ut boka "Sex i Bibelen" 20. oktober 2010. Kort tid etter varslet biskop Ole Christian Kvarme oppsigelsessak mot Gelius, og 24. november ble det kjent at Gelius hadde fratrådt sin stilling etter møte med biskopen. Oppsigelsen har virkning fra 1. juli 2011. Avskjedsgudstjenesten ble gjennomført 22. mai 2011. Den varslede oppsigelsessaken kom som en konsekvens av mange saker som hadde samlet seg opp over tid, og var ikke knyttet til bokutgivelsen alene. Yven. Yven er en bydel i Sarpsborg. Bydelen ligger på vestsiden av Glomma mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Avstanden til Sarpsborg sentrum er cirka 4 kilometer og til Fredrikstad sentrum cirka 12 kilometer. Yven består av områdene vest for E6 og øst for Langemyr, som skiller bydelen fra nabobydelen Greåker. Det bor drøyt 5 700 innbyggere i Sarpsborg kommunes delområde Yven, fordelt på grunnkretsene Helleskjær, Hannestad, Yven, Yvenbråten, Langemyr, Grålumåsen, Kalleren, Grålum og Bjørnstad. Det er imidlertid bare de fem første grunnkretsene som regnes som Yven i dagligtalen. Disse fem grunnkretsene har totalt 3 400 innbyggere, og det er fra disse områdene Hannestad skole henter sine rundt 250 elever. Historie. Yven (tidligere kjent som Ydalar) er nevnt allerede i det norrøne diktet Grimnismål, som bolig for guden Ull. Siden nabogårdene Alvim og Valaskjold er nevnt i det samme diktet antar forskere at det er Yven i Sarpsborg som ga navn til gudeboligen. På 1800-tallet lå bosettingen på Yven nede ved Glomma, ved fergeleiet Hannestad, hvor det gikk ferge over til Vesten i Borge. Den første skolen ble oppført i 1865, og også barn fra Borge gikk da på denne skolen. I 1875 var det 75 husholdninger på Hannestad, og det var lenseanlegg i Borge som ga arbeid til mange. I 1909 ble lensa erstattet av en tømmertunnel et stykke unna, men i 1912 ble Yven Papirfabrikk anlagt, og sørget for fortsatt liv og røre på Yven. Den store utbyggingen på Yven skjedde på 1970- og 1980-tallet, og bydelen består i all hovedsak av større villaer samt en del rekkehus. Unntaket er Skogholtet borettslag, som ligger midt på Yven med sine seks blokker. Disse blokkene var de første terrasseblokkene i landet, og ble bygget av Selvaag etter en anbudskonkurranse. Senere er det bygget hundrevis av terrasseblokker, særlig i storbyforstedene. Mens den opprinnelige bebyggelsen lå nede ved elven, er den moderne bebyggelsen oppe i den høye åsryggen man ser på høyre side av E6 når man kjører sørover mot Sverige. Natur. Til tross for at Yven ligger midt i Norges femte største tettsted er bydelen avgrenset av naturområder på de fleste kanter. Det er bare mot Grålum at det er en mer flytende grense med sammenhengende bebyggelse helt opp til E6. I sør danner Glomma grensen mot Borge, mens en åsrygg og et belte av jorder skjermer mot støyen fra E6 i øst. I vest er Langemyr en barriere mot Greåkerdalen og Tindlund. Dette innebærer at alle gatene på Yven har relativ nærhet på skog og vill natur. Elg, rådyr og piggsvin er ikke uvanlig å se. Rev er også observert. Næringsliv. Nesten 200 foretak som har Yven som postadresse. Block Watne har sitt Østfold-kontor på Yven, like ved Ica Nær som er dagligvarebutikken på Yven. I samme område ligger også distriktskontoret til Mattilsynet, som betjener hele ytre Østfold med over 200.000 innbyggere. Hannestad skole er en av de største arbeidsplassene på Yven. Skolen ble grunnlagt i 1974. Andre store arbeidsplasser er barnehagene Skogholtet og Tuneskipet. Samferdsel. Fra 1912 til 1983 var det togstasjon på Yven. Hovedveien på Yven er 3 kilometer lange Ordfører Karlsens vei, som går i bratt bakke opp fra riksvei 109 til toppen av Yvenåsen, der veien begynner å helle nedover til den ved nabobydelen Grålum møter riksvei 114. Nå trafikkeres Ordfører Karlsens vei av flere bussruter med totalt 25 daglige avganger til Sarpsborg og 11 avganger til Fredrikstad. I tillegg har Glommaringen 59 daglige avganger på riksvei 109 mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Tidligere gikk det også busser i mindre gater på Yven som Damveien, Nøtteveien, Yvenveien og Strømsæthers vei, men dette tilbudet er nedlagt. Alle de øvrige rundt 40 veier på Yven fører til ordfører Karlsens vei, og dette gjør at de øvrige veiene på Yven er barnevennlige med liten gjennomgangstrafikk, noe fartshumper, blindveier og bommer også bidrar til. Den eneste bilveien ut fra Yven som ikke går via ordfører Karlsens vei, er en liten grusvei via gårdstunet på Yven gård. Denne grusveien krysser E6 via en bro og ender opp ved kjøpesentrene på Tunejordet. I 2010 foreslo Statens vegvesen å ruste opp denne veien kraftig, slik at den kunne bli en del av en ny ringvei i Sarpsborg. Ringveien skulle gå fra Ica på Yven via Yven gård til Tunejordet og videre til sentrum via en tunnel under jernbanen ved Sarpsborg stadion. Dette ble senere skrinlagt da man fant ut at det meste av trafikken uansett ville bruke dagens vei mellom riksvei 109 på Yven og E6 ved Amfi Borg. Olav Vigdeild. a> på Viktil der Olav Vigdeild kom fra. Olav Vigdeild hadde høvdingesete på Viktil, Frosta. Gården ligger om lag 2 km. sørvest for vikinghavna på Fånestangen, og det er grunn til å tro at Vigdeild var bruker av denne havna. Han levde på første del av 1200-tallet, var lendmann, og kanskje den største høvdingen Frosta har fostret. Vigdeild var Hertug Skules mann og vårbelg, og kjempet mot Håkon Håkonson og birkebeinerne. Olav var blant annet fører for 14 langskip som sammen med Guttorm av Suderheim (Sørem på Leinstrand i Trondheim) skulle til Bergen vinteren 1239–40 for å ta kongen. På grunn av motvind og at rykte gikk foran dem over alt ble denne planen endret og de begynte i stedet å herje på Møre. Etter disse herjingene ble han med Hertug Skule ned Gudbrandsdalen og ned til Nannestad, hvor det ble et slag ved Laaka, som de vant. Senere kom de i kamp med birkebeinerne i Vestre Strete i Oslo. Her flyktet vårbelgene, og kampen fortsatte på Halvard kirkegård. Olav flyktet videre inn i Lavranskirken og berget livet ved at Gaute fra Melhus spurte om han ville ha grid, noe Olav sa ja til. Henrik Ibsen skriver om dette i "Kongs-Emnerne". Finn Schjøll. Finn Viggo Schjøll, også kjent som Blomster-Finn, (født 17. mai 1948 i Horten) er en norsk blomsterdekoratør og TV-personlighet. Finn Schjøll begynte i fjernsynsprogrammet "Frokost-TV" på NRK i 1987, men har fra 1996 hatt fast plass med sine blomsterinnslag og visdomsord i "God morgen, Norge!" på TV2. Han ble publikumsyndling i underholdningsserien "Skal vi danse" på TV2 i 2006. Finn Schøll er også eier av "Finn Schjølls blomster og kranseforetning AS" i Sørkedalsveien og i Rosenkrantzgate i Oslo og har utgitt flere bøker om blomster og livskunst. Finn Schjøll er dessuten en etterspurt foredragsholder både i næringslivet og offentlig sektor. Finn Schjøll sto frem som homofil da han var rundt 30 år. Astri Kleppe. Astri Kleppe (født 24. september 1951 i Solna, Stockholm) er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1990 med diktsamlinga "Bilder tegnet i dagslys", og har seinere gitt ut tre andre diktsamlinger og en novellesamling. Astri Kleppe har også en doktorgrad i teoretisk fysikk fra universitetet i Lund 1997 (avhandlingens tittel: Some Aspects of Chirality) og jobber med fysikk ved siden av forfatterkarriæren sin. Hun er av både svensk og norsk herkomst. Astri Kleppe er datter av Per Kleppe og vokste opp på Lambertseter i Oslo og senere i Sveits. Som voksen har hun i lengre perioder bodd i Sverige og Frankrike før hun flyttet tilbake til Norge. Oslofeltet. Oslofeltet er en graben, et særpreget innsunket geologisk område (paleorift), 45–75 km bredt, fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Oslo danner en forsenkning i terrenget som kalles Oslogryta. Berggrunn i Oslofeltet. Høyereliggende strøk i Oslofeltet består av permiske dagbergarter som basalt og rombeporfyr i tillegg til dypbergarter som har fått lokale navn på grunn av forskjeller i kjemisk sammensettning og utseende. Drammensgranitt, Nordmarkitt og Larvikitt er kjente dypbergarter fra Oslofeltet. Områdene i og omkring Oslofjorden består av avsetningsbergarter fra første del av jordas oldtid, paleozoikum, som i lang tid har vært beskyttet av lavabergarter (Askergruppa). Bergartene er rike på fossiler fra jordas oldtid og er verdenskjent blant geologer. Typiske fossiler er trilobitter og armføttinger. Prekambriumtiden. Norge var i prekambriumtiden en del av et kontinent som er kalt Det baltiske skjold. Rester av dette grunnfjellet ses i dag ved Nesodden, Ekebergåsen og Østmarka som stikker opp over yngre bergarter. I geologiparken i Skedsmo ligger også grunnfjellet blottet. Her er det gneis og amfibolitt i store folder og granittiske dypbergartsganger som tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet. Også langs øst- og sørkysten av Hurumlandet er det amfibolitt og andre grunnfjellsbergarter med mange interessante intrusiv-strukturer. Det prekambriske underlaget i Oslofeltet ble dannet for 1200 til 850 millioner år siden. I overgangen av jordens urtid og oldtid, eokambriumtiden, ble Det baltiske skjold erodert ned slik at det ble dannet en jevn paleisk overflate. I denne perioden lå en kjempeisbre over Norge, og store deler av jorden var nediset. Norge ble liggende flatt og nakent etter denne tiden. Sprekker i grunnfjellet og grensen mellom ulike bergartstyper er orientert nord–sør. Denne strøkretningen dominerer i Oslofeltet også i dag. Kambriumtiden. I slutten av den store nedisingen, for ca. 542–488 millioner år siden (kambrium), ble Oslofeltet liggende under vann, og et yrende liv av marine organismer oppstod. Felles for dem var et ytre mineralisert skall som gjorde at de ble oppbevart som fossiler. Dette var et grunnhav som så vidt dekket den gamle grunnfjellsplattformen. I dette grunne havet ble det bare avsatt tynne sedimentpakker i løpet av 126 millioner år, fram til slutten av silur. Det underste laget ble avsatt i kambriumtiden og har fått navnet alunskifer. Alunskifer er en svart skifer som inneholder store ansamlinger "stink-kalk", en svart kalk med høyt organisk innehold. Alunskiferen ble dannet av slam fra et hav med lite eller ingen oksygentilførsel. Den kan også kjennetegnes med at den gir svart strek dersom man risser i den med kniv. Mange steder ligger alunskiferen rett på det prekambriske grunnfjellet, slik man kan se det blant annet i Slemmestad. Men noen steder som ved Akershus Festning kan man se et tynt basalkonglomerat rett på det «subkambriske peneplan». Den kambrosilurske lagrekken har trilobitter som ledefossiler. Dessuten finnes fossiler av blekkspruter, koraller, brachiopoder, snegler og muslinger. Ordoviciumtiden. I overgangen til ordovicium, ca. 488–443 millioner år siden, ble det bedre vannsirkulasjon i havet over Norge som førte til en mer oksygenrik og levende havbunn. Skiferen fra denne perioden er mer grålig med lag av knollekalksteiner. Det ble også lagt sammenhengende lag av kalk. Dette viser til at havmiljøet over Baltika var utsatt for lite slamtilførsel og mer fossilrester og kalkslam på en friskere havbunn. I den såkalte ortocerkalksteinen kan man finne kremmerhusformete endocerasskall som et ledefossil. Skallene er oftest delvis oppløst, noe som tyder på at perioder med friske gjennomstrømninger vekslet med perioder av sure bunnforhold. I begynnelsen og den midtre delen av ordovicium ble det avsatt vekslende lag av skifrige og kalkrike enheter. Graptolitt-fossiler kan man finne i de mørke skiferlagene, mens man i kalksteinlagene finner trilobitter, brachipoder og andre skalldyr. Kalklagene ble dannet da havet var klart og det var et rikt dyreliv. Skiferen viser derimot til tider med mye slam og oksygenfattig havbunn. I de midtre ordoviciske lagene avbrytes kalksteinen og skiferen av bentonitt, en bergart som består av omvandlet vulkansk aske. Dette er fraktet hit fra andre områder hvor det var høy vulkansk aktivitet. Silurtiden. I silur, ca. 443–416 millioner år siden, ble det avsatt mange forskjellige sedimenter: sandstein, dypvannskifer, grunnmarine sandsteiner, kalkstein og kontinentale røde sandsteiner øverst. I silur ble avsetningene hyppigere. Man kan finne bevis for at de nordlige distriktene i Oslofeltet lå over havet. I Brumunddal ble det avsatt rød sandstein. Ringerike lå i strandsonen, mens Bærum og Oslo-området lå under vann. Her ble det avsatt myke skifre, og her er det mulig å finne brachiopod-fossiler. I sørlige Hurum er undervannsavsetninger av sandstein og kalkstein omdannet til hornfels og marmor som nå delvis ligger over vann. Istiden på Gondwana tok slutt, og igjen la havet seg over Oslofeltet. Sedimentære lag av knollekalk la seg i dette området. Det ble rask overgang fra å være et grunt vann hvor avsetningene var knollekalk til at avsetningene ble svart skifer. Bare de fritt svevende graptolittene klarte å leve i det miljøet. I nordvest holdt en fjellkjede, Jotundekket, på å vokse fram. Bassenget ble fylt opp av sand i nord, og man aner at det var sterk uro i lagpakkene. Mest trolig var områdene nord for Ringerike en lav kystslette. Omtrent midt i silurtiden ble den opptil 1500 meter tykke Ringerikssandsteinen avsatt. Og på Ringerike kan man finne korall-fossiler, noe som tyder på et varmt og grunt hav. Sentrum av Oslofeltet sank inn og ble et oksygenfattig hav med graptolitter som ledefossiler. Fra slutten av silur er det også funnet fossile urfisker, krepsdyr og sjøskorpioner, noe som tyder på kystområder. Ved Tyrifjorden ble det blant annet funnet en kjempeskorpion på 75 cm lengde og en forsteinet fisk, noe som tyder på ferskvann i dette området. Devontiden. Oppbyggingen av Kaledoniene skjedde for om lag 500–405 millioner år siden, fra slutten av kambrium til begynnelsen av devon. Laurentia (Grønland) drev mot Baltika (hvor blant annet Norge lå). Kontinentenes kollisjon førte til store ødeleggelser av bergartene som kom i klemme. Svake sedimenter ble foldet. I Oslofeltet ble sedimentene fra kambrosilur-tiden hardt utsatt for trykket. Derfor kan vi i dag se dem stå omtrent loddrett. I Ringsakerinversjonen, som er vernet i Steinsodden naturreservat, ligger sogar eldre lag over yngre. Kontinentene sluttet så å presse på hverandre. Og Kaledoniene ble erodert ned da fjellkjeden sluttet å vokse. Etter sammentrykkingen av Baltika og Laurentia, som ble til Laurasia, sveiset dette kontinentet seg sammen med Gondwana og dannet superkontinentet Pangea. De foldede sedimentene ble også erodert ned til det såkalte pre-øvrekarboniske peneplan. Da det senere ville plassere seg sedimenter oppå dette, ville det bli en vinkeldiskordans mellom lagene. Fra devon, som varte fra ca. 416 til 359 millioner år siden, kan man bl.a. på Svalbard finne panserfisk og andre dyr som blekksprut som fossiler, men avsetninger finnes ikke i Oslofeltet. Karbontiden. Karbon var for ca. 359–299 millioner år siden. Denne perioden har fått navnet etter de store kullavsetningene som ble dannet bl.a. i Tyskland og England. I karbon var dyrelivet rikt: edderkopper, kakerlakker og skorpioner var det mange typer av. Store øyenstikkere. Fiskene fortsatte å utvikle seg, men karbon var paddenes tidsalder. I seinkarbon startet dannelsen av Osloriften, og ville vare i ca. 70 millioner år. Denne perioden var preget av vulkanisme og opptrengning av store mengder smeltemasser fant sted. Drammensgranitt, syenitt og larvikitt ble til under denne tiden. Rundt om i Oslofeltet kan man finne råtne bergarter som tyder på at store menger fluider ble skilt ut fra smeltemassene, og primære mineraler ble hydrotermalt omvandlet til nye mineraler. Denne prosessen førte også til at tungmetaller ble utfelt fra bergartene, og derfor er det mulig å finne sølv, sink, kobber, bly og jern blant annet i Oslofeltet. Varme fluider påvirket de nære bergartene rundt de store intrusivene, og bergartene ble omdannet ved kontaktmetamorfose. Store vulkaner som ble til kalderaer, er også typisk for denne perioden. Osloriften utviklet seg i seks stadier fra seinkarbon til tidligtrias. Stadium 1 for riftdannelsen varte fra seinkarbon, 310–296 millioner år siden. Dette var forstadiet til riftingen. Under denne tiden ble et grunt sedimentært basseng dannet foran restene av den kaledonske fjellkjeden. I Oslofeltet finnes sedimentære bergarter med innslag av vulkansk materiale (Askergruppa) med fossiler av fisk, muslinger og planter som levde i ferskvann. Permtiden. Stadium 2 for dannelse av Osloriften lå i overgangen karbon/perm, 300–292 millioner år siden. Dette var den innledende tiden til riftstadiet. Vulkanismen startet og de første basaltene ble dannet. Det er mørke Hawaii-type-basalter. I stadium 3 var riftdannelsen på sitt klimaks, i tidlig perm, 292–275 millioner år siden. Fra denne tid kommer de store forkastningene og spaltevulkaner som preget området, rombeporfyr-avsetninger. Og selveste riften ble dannet langs et system av nord–sydgående forkastninger. De første batolittene (larvikittene) ble dannet. Tidlig til midtre perm, 280–265 millioner år siden, er stadium 4. I denne perioden var det basaltiske sentralvulkaner til eksplosiv vulkanisme og kalderadannelse. Fra denne tid finner vi de to granittene: drammensgranitten og finnemarkagranitten. Midtre til sein perm, 270–250 millioner år siden, er stadium 5. I denne perioden ble granitter, ekeritter, syenitter og nordmarkitter dannet i dypet. Triastiden. Tidlig trias, for 250–241 millioner år siden, stadium 6, var avslutningsfasen. De siste små granittene ble dannet som intrusiver. Fra disse stadiene kan man finne diskordans mellom lagene. Fra de vulkanske bergartene i jordens oldtid og frem til nyere geologisk tid (kvartær) finnes ikke avsetninger i Oslofeltet. Kvartærtiden. Kvartærtiden begynte for ca. 2,5 millioner år siden. I begynnelsen av denne perioden var det store forandringer i klimaforholdene. Store isbreer spredte seg ut over store landområder, og store mengder havvann ble bundet i is på land. Dette førte til at havnivået sank med opp til 120 meter i de største isperiodene. Det er vist til at det var fire store og flere små istider. I Skandinavia lå det på det meste en iskappe med tykkelse på 3000 meter som beveget seg som en plastisk masse. Iskappen dro med seg store og små steiner og grus som polerte og skurte fjellgrunnen. Bergarter ble malt opp til jord og småstein ble lagt igjen på de isfrie områdene. Morener ble bygget opp og demmet opp små innsjøer. Deltaer ble lagt som slakke bakker. For ca. 10 000 år siden tok den siste istiden slutt. Dyre- og plantelivet hadde trukket seg unna etter hvert som isen vokste, men etter hvert som isen forsvant igjen, kom dyr og planter tilbake. Og landet begynte å heve seg etter nedtrykkingen fra de store iskappene. Isen trakk seg relativt raskt tilbake med enkelte korte opphold da den la igjen israndavsetninger som i dag sees som grusrygger. Det eldste morenetrinn en ser spor etter i Ytre Oslofjord kalles Tjøme-Hvaler-trinnet og er ca. 11 200 år gammelt. Det etterfølgende trinn kalles Ytre Raet og er ca. 10 850 år gammelt, mens hovedtrinnet, Ra-trinnet, er ca. 10 600 år gammelt. Et yngre trinn er Ås-Ski-trinnet, som også kalles Ski-trinnet, som danner terskelen for Indre Oslofjord. Dette er ca. 10 200–10 400 år gammelt. Store sandterasser ble avsatt da isen lå ved Drøbak-Svelvik. Neste stopp for iskanten kaller vi Aker-trinnet i Groruddalen der morenen demmer opp Maridalsvannet, Bogstadvannet og Sognsvann. I Sylling demmer Akertrinnet opp Holsfjorden. Aker-trinnet er ca. 9 800 år gammelt. På Romerike er det flere trinn hvorav Gardermo-trinnet eller Hauerseter-trinnet er det mest markerte med store sandterrasser. Dette er om lag 9 600 år gammelt. Deretter kommer Minnesund-trinnet som det siste før isen smeltet. Dette er ca. 9 500 år gammelt. Oslofeltets økonomiske betydning. Steinindustrien i Oslofeltet var en viktig industrigren fra middelalderen og frem til i dag. Den første kjente norske bergverksdriften startet i Oslofeltet. Middelalderbygninger i Oslo ble bygget av ortocerkalk, og driften på denne kalken var den første steinindustrien i landet. Sølvgruvene på Kongsberg og jernverkene var sentrale for industri, handel og næringsutvikling gjennom flere hundre år. I Ekebergskrenten ble det brutt ut alunskifer fra 1737–1815. Eidsvollbygningen var i 1814 hovedbygningen for jernverket på stedet. Også marmor har vært kommersielt utnyttet i Lier i Buskerud. I dag er larvikitt et av våre viktigste eksportprodukter til gravstein og fasader over hele verden. Historikk. Geologen Leopold von Buch oppdaget Oslofeltets særegne geologi da han i årene 1806–1808 foretok en reise gjennom Norge. Han gav blant annet navnet til rombeporfyren. Theodor Kjerulf kartla Oslofeltet, og deretter kom W. C. Brøgger og beskrev en rekke med bergarter og mineraler. Senere kom Victor Goldschmidt. Frank Eriksen (forfatter). Frank Eriksen (født 22. juni 1947 i Åsnes i Solør) er en norsk forfatter. Han er mest kjent som lyriker, men har også skrevet viser, skuespill og roman. Eriksen vokste opp på et bureiserbruk i Åsnes. Han har vært bosatt i Hamar siden 1974. Han er utdannet som klinisk sosionom og har også tatt Høyere utdanning i familieterapi. Han har arbeidet som terapeut og mekler ved det offentlige familiekontoret i Hamar siden 1982. Han har skrevet essays i fagtidsskrift innen familieterapifeltet. Eriksen har et forfatterskap som framstår både som typisk og helt sentralt i hedmarkslyrikken. Han er representert i ulike diktantologier og har bidratt i årbøker som Solørboka siden 1992 og i Hamarbøkene "Innenfor Utenfor" (2005) og i "Hamar 2049" (2010). Han er også blitt brukt som lyriker i flere bøker som Statens Vegvesen har gitt ut. I "Brobyggere mellom land og folk" (2000) har han et dikt til brobildene som innleder kapitlet til hvert av de nordiske landene. Han har samarbeidet med musikere, spesielt jazzmusikere som saksofonisten Odd Riisnæs, gitaristen Jarl Åsvik og pianisten Helge Lien. Han har også samarbeidet med bildende kunstnere som grafiker Jon Olav Helle. Stockholmsoperaen. Kungliga Operan (tidligere "Kungliga Teatern") er Sveriges nasjonalscene for opera og ballett. Bygningen ligger i sentrum av Stockholm. Arthur Blythe. Arthur Blythe (født 7. mai 1940) er en amerikansk jazzsaksofonist og komponist. På 1960-tallet spilte han med pianisten og bandlederen Horace Tapscott. Etter å ha flyttet til New York på midten av 1970-tallet startet Blythe å gjøre innspillinger som leder av eget band i 1977. Album som “The Grip” og “Metamorphosis” tilbød evnerik, høyst rafinert jazz med en fri vinkling som var for smal for det store publikum, men de falt i smak hos et vidt jazzpublikum. Blythe spilte på mange sentrale album på 1980-tallet, bl.a “Jack DeJohnette’s Special Edition”. Etter Julius Hemphills avgang, ble han med i World Saxophone Quartet. Federico García Lorca. Statue av Federico García Lorca Federico García Lorca (født 5. juni 1898, død 19. august 1936) var en spansk dikter og dramatiker, men er også kjent som maler, pianist og komponist. Lorcas kanskje mest kjente diktverk, er "Sigøynerballader" som utkom i 1928. Han skrev skuespillet Blodsbryllup, som ble uroppført i 1933. Som medlem av 27-generasjonen ble han drept i Granada av de nasjonalistiske partisanene ved starten av den spanske borgerkrigen 19. august 1936. Bøkene hans var forbudt i Spania under Franco-styret. Honorius av Canterbury. Honorius (død 30. september 653) var erkebiskop av Canterbury fra 627 til sin død. Han var romer av fødsel, og kan ha vært en av de første misjonærene som ble sendt til England av pave Gregor den store for å evangelisere landet. Det er dog mer sannsynlig at han kom i den andre gruppen i 601. I 627 ble han konsekrert som erkebiskop av Paulinus av York i Lincoln. Da Paulinus etter kong Edwin av Northumbrias død måtte flykte fra York ble han tatt imot av Honorius og utnevnt til biskop av Rochester. Honorius konsoliderte konversjonen av England ved å sende St. Felix til Dunwich. Han konsekrerte antagelig Felix som første biskop av East Anglia. Vulcano. Vulcano er en italiensk vulkanøy, som ligger i Tyrrenhavet, 25 km nord for Sicilia. Ordet vulkan kommer fra øyen. Hvitryggspett. Hvitryggspetten (vitenskapelig navn "Dendrocopos leucotos") er en spettefugl. Arten er knyttet til områder med mye løvskog som er rik på død ved. Den står oppført som nær truet (NT) på rødlisten av 2006 og er i tilbakegang på Østlandet. Utseende. Hvitryggspett er den største av de svarthvittbrokede hakkespettene (brokspettene), med lengde 24 – 26 cm. Den gir et tyngre og grovere inntrykk enn hos flaggspett, og har en noe mer kantete hodeprofil og lengre nebb enn denne. Arten har hvite tverrbånd over ryggen, men mengden varierer. Voksne fugler har lys underside med tydelige langsgående streker på kroppssidene. Brystet har et svakt beigerosa-skjær, med svarte streker. Undergumpen er blekrød. Hannen har rød isse, mens den hos hunnen er svart. Den svarte stripen på hodesiden når ikke bakissen, danner hvit "passasje". Bakrygggen hvit i flukt. Ungfugler har mer diskrete tegninger, og blekrød isse. Lyd. Trommingen er typisk, kan lettest forveksles med trommingen til tretåspett, men er tydelig lengre enn denne, og varer ofte i 2 sekunder. Revirhevdende tromming høres i februar – mars (april). Hunnen trommer ofte noe kortere, og kan lettest forveksles. Trommingen gjennkjenes på en kraftig, spredt åpning, og svakere, akselererende avslutning, omtrent som en selvdøende bordtennisball. Lokkelyd er et kort og skarpt "kikk" som ligner lokkelyden til de større spettene. "Kikk" lyden er mørkere i tonen og mindre lydsterk enn hos flaggspett;"bjykk", den gjentas av og til i en skvaldrende rekke og irritert har den en rullende og skurrende "prrrrrrr". Ropet utgjøres av et raskt, leende "goeddi-goeddi-goeddi". Økologi. I norden finnes de beste forekomstene av hvitryggspett i løvskogsrike skogtyper, der eldre bestand av osp, bjørk, svartor, gråor og selje er særskilt viktig. Osp er viktigste reirtre, men også andre løvtreslag som bjørk og gråor med tilstrekkelig stammediameter benyttes. Edelløvskogsarter inngår ofte også i bestandet. Arten hekker også i furuskog på Vestlandet, noe som ikke er observert andre steder. Karakteristisk habitat er høy løvskogsandel i næringsområdene (1 km radius fra reieret), og høy andel gammelskog med godt tilbud av døde, stående trær. Spredning i alderssammensetningen i skogbestandet er viktig. Andelen død og døende ved i habitatet typisk over 20% av totalt skogvolum. Løvsukksesjoner etter brann er et miljø som gir gode forhold for hvitryggspetten. Når andelen gunstig habitat faller under 30%, får arten problemer med overlevelse og reproduksjon. Revierene er store, ofte bruker et par 2 kvadratkilometer eller mer under fødesøk i hekketida. Størrelsen på arelene som paret bruker til fødesøk minsker med tilgangen på godt næringshabitat. Biologi. Hvitryggspetten er en ekstrem næringsspesialist. Hvitryggspetten spiser bark- og vedlevende insektlarver den finner i dødt (løv)trevirke, særlig trebukker. Selv under hekketidten, når tilgangen på insekter for øvrig er god, utgjør vedinsekter mer enn halvparten av føden, og særlig i hekketida må de ofte lete i store områder for å finne nok mat til seg selv og ungene. Den søker føde i stubber, råtne trestammer og vindfelte trær, og lager store dype kratere i veden for å få tak i maten. Den går derimot aldri helt inn til kjernen av treet slik som svartspetten. Hvitryggspetten hakker ut nytt reirhull hvert år, og foretrekker da en morken osp med tilstrekkelig diameter. Det ovale hullet hakkes ut 5-8 meter over bakken, og det har en diameter på 50-60 mm. Reirgangen er 23-25 cm dyp, og de 3-7 eggene legges i slutten av april eller først i mai. Eggene er helt hvite, og er 26-30 mm lange og 19-28 mm brede. Hvitryggspetten legger bare ett kull. Eggene ruges i 11 dager av begge foreldrene. Ungene mates også av begge foreldrene, og de forlater reiret etter 24-28 dager. Oftest blir to unger flyvedyktige ved en vellykket hekking. Ungene fortsetter å returnere til reirtreet gjennom sommeren for å bli matet. Hekkefuglene er stasjonære, og beveger seg sjelden over 15 kilometer. Yngre individer kan spre seg over 100 kilometer fra klekkestedet. Utbredelse. Hvitryggspetten er transpalearktisk utbredt fra Norge til Japan. Utbredelsen gjennom store deler av Russland er likevel fortsatt ukjent. Hovedforekomstene i Europa utenfor Norden finnes i østlige Polen og i Baltikum. Total populasjonsstørrelse i dette området er beregnet til mer enn 3700 par. Disse forekomstene henger sammen med forekomster lengre øst og sør. I Sør- og Mellom – Europa finnes arten lokalt for ekesmepel i Pyreneene, Alpene, Appeninene, Balkan og Karpatene, men populasjonenes størrelse er meget usikre. I Norden var hvitryggspetten tidligere vidt utbredt i Boreale og Nemorale trakter. Arten er i dag direkte truet (CR) i Sverige, og den svenske stammen ble i 2005 anslått til mindre enn 5 par, mot ca 30 par i 1990. I Finland har arten hatt en lignende bestandsutvikling, men bestanden har økt svakt siden 1994 og det ble anslått 60 – 65 par i 2005. Bestanden i den østlige delen av Norge har hatt tilsvarende tilbakeganger som i Sverige og Finland, og arten er tilnærmet forsvunnet fra disse områdene i dag. Arten forekommer noe fra de sørlige deler av Vestfold og nedre Telemark, vanligere fra Agder til Trøndelag, hvor arten lokalt er vanligste spetteart. Den norske bestanden teller omkring 1700 par, og dette er Vest – Europas sannsynligvis største og muligens eneste livskraftige bestand i dag. Hvitryggspetten er fylkesfugl i Hordaland. Trusler. Arten er truet av habitatødelseggelse, først og fremst på grunn av moderne skogbruk, men også avvirkning av løvskogsdominerte skogtyper, vedhugst, rydding innen skogbruk og landskapspleie, vannkraftutbygginger og veibygging. Passende hekkemiljøer svekkes eller ødelegges helt, hvorpå hvitryggpopulasjonen dør helt ut. Arten overlever ikke i skog med normalt skogbruk. Årsaken er hvitryggspettens sterke fødespesialisering på løvtrelevende vedinsekter, og den må ha kontinuerlig tilgang på et stort antall kraftig insektsangripne løvtrær innen habitatet. En ytterligere trussel kan være store bestander av hjortevilt som elg og rådyr, som kan hindre at løvtrær som selje, osp og rogn får tilfredsstillende foryngelse i områder med store bestander av hjortevilt. Marinemuseet. Del av Marinemuseets innendørs utstilling, med modell av fregatten Freia Marinemuseet har også flere bevarte fartøyer, blant annet «Rap», Norges og verdens første dedikerte torpedobåt, samt utendørsutstilling med ubåten KNM «Utstein» og MTBen KNM «Blink». Begge av de sistnevnte skip er åpne for publikum i åpningstiden. Ved siden av det museale kan Marinemuseet tilby flere historiske tjenester. Museet har ett stort fagbokbibliotek, bildesamling og tegningsarkiv. Det er tilbud om guidede omvisninger. Hyacinthe Rigaud. Hyacinthe-François-Honoré-Mathias-Pierre Martyr-André Jean Rigau y Ros, bedre kjent som Hyacinthe Rigaud (født 20. juli 1659 i Perpignan i Frankrike, død 27. desember 1743 i Paris), var en fransk maler. Rigaud vokste opp i en aristokratisk familie i Perpignan i Languedoc-Roussillon. Som voksen ble han den viktigste portrettmaleren under kong Ludvig XIV av Frankrike. Han hadde stort talent for imponerende positurer og flotte oppsett og lagde portretter med stor likhet. Han fikk derfor både kongelige og ambassadører som kunder, og hans mest kjente verk er portrettet av Ludvig XIV fra 1701. Det henger i Louvre i Paris. I 1682 ble han tildelt "Prix de Rome". Madame de Montespan. thumb Madame de Montespan (født 5. oktober 1641, død 27. mai 1707), egentlig Françoise Athénaïs de Rochechouart de Mortemart, var en av Ludvig XIV av Frankrikes elskerinner. Hun etterfulgte den tidligere elskerinnen Louise de la Vallière. Madame de Montespan fikk åtte barn med Ludvig og de ble oppfostret hos hennes etterfølger som elskerinne, Madame de Maintenon. Westray. Kart over nordlige Skottland, Orknøyene og Shetland med Westray avmerket i rødt. Westray er en av øyene i den skotske øygruppen Orknøyene. 700 innbyggere. Hovedlandsbyen på øya er Pierowall som har et folkemuseum, ruinen Lady Kirk og fergeforbindelse til Papa Westray. Hovedattraksjonene på øya er Noltland Castle fra 1560-årene, Cross Kirk, Castle o'Burrian og klippene rundt Noup Head med sjøfuglkolonier. Westray har flyforbindelse til Kirkwall på øya Mainland. Fergeforbindelse fra Rapness til Kirkwall. Rilland. Rilland er et tettsted i Reimerswaal kommune i den nederlandske provinsen Zeeland, met 3008 innbyggere per 1. januar 2006. Rilland grenser til provinsen Noord-Brabant og ligger like ved Schelde-Rijn kanalen, sør for Riksvei A58. Ikke noe annet tettsted i Zeeland ligger lengre øst på Zuid-Beveland enn Rilland. Omtrent 1 km utenfor tettstedet, i grenda "Stationsbuurt" ligger jernbanestasjonen Rilland-Bath. Denne er knyttet til jernbanelinjen Vlissingen-Roosendaal. Historie. Dagens tettsted er oppkalt etter en landsby, den største delen av denne forsvant under en springflo i november 1530. Bortsett fra dette ble kanalen "Hinkelinge" igjen dyp. Først i det 17. og 18. århundre begynte man igjen å ta tilbake landet vannet hadde tatt. I tiden rundt 1656 hadde zeeuwene tatt tilbake Oostpolder, Mairepolder og Valkenissepolder ved å anlegge diker og pumpe ut vannet ved hjelp av vindmøller (ned. "inpoldering" eller "indijking"). I 1754 kom de første planene for å bygge diker rundt Reigersbergschepolder, men selve byggingen begynte ikke før i 1773. Byggingen ble utsatt på grunn av uenighet mellom den tidens lokale dommere (ned. "ambachtsheer"), og det var flere problemer i byggetiden. For eksempel streiket arbeiderne på grunn av for lave lønninger – og militæret måtte komme i mellom for å stoppe streiken. Rundt 300 arbeidere fra Oost-Friesland ble etter dette sendt hjem. Når denne polderen var tørr nok til at hus kunne bygges og man kunne bo der, ble den nye landsbyen Rilland grunnlagt. I 1782 hadde den en smie, en vognmaker, et herberg, en skole og ti arbeidersboliger. Fra 1811 – 1816 og 1878 – 1970 var Rilland sammen med Bath en egen kommune, denne ble i 1970 slått sammen med Krabbendijke, Kruiningen, Waarde og Yerseke til den nye kommunen Reimerswaal. Deusdedit av Canterbury. Deusdedit (Frithona inntil bispeordinasjonen, også kjent som Adeodatus; død 14. juli 664) var den sjette erkebiskop av Canterbury fra 655 til sin død, og den første sakser som hadde dette embetet. Han ble konsekrert som erkebiskop av Ithamar av Rochester i 655, to år etter forgjengeren St. Honorius' død. Canterbury ser ut til å ha hatt en obskur rolle i denne perioden. Under Deusdedits ni år som biskop ser det ut til at alle nye biskoper i England ble vigslet av keltiske eller utenlandske biskoper, og ikke erkebiskopen. Han grunnla et nonnekloster på øya Thanet, og deltok i grunnleggelsen av Medshamstead Abbey (senere Peterboroughkatedralen i 657. Synoden i Whitby ble holdt i hans dødsår, 664. Dette var en viktig hendelse i britisk kirkehistorie, ettersom det ble avgjort om man skulle følge romersk eller keltisk skikk i landet. Deusdedit var på den romerske siden, som gikk seirende ut av disputten, men ser ikke ut til å ha vært med på synoden fordi han var blitt smittet av pest. Han døde noen måneder senere. BBC Radio 2. BBC Radio 2 er en britisk radiokanal eid av British Broadcasting Corporation (BBC). Kanalen profileres som en musikk- og underholdningsstasjon, og svarer til norske NRK P1. Kanalen startet sine sendinger 30. september 1967, og er den mest populære radiokanalen i Storbritannia. Kanalen sender fra London. Vladimir Belousov. Vladimir Pavlovitsj Belousov (ru. "Владимир Павлович Белоусов"; født 14. juli 1946 i Vsevolozjsk) er en tidligere russisk skihopper. Han representerte Sovjetunionen. Belousov var Sovjetunionens fremste hopper i siste halvdel av 1960-årene. Han gikk til topps i storbakkerennet under OL 1968 i Grenoble foran tsjekkeren Jiří Raška og nordmannen Lars Grini. Hørespill. Et hørespill er dramatikk for radio. Utgangspunktet er en dramatisk tekst, spesialskrevet eller tilrettelagt for radiomediet. På grunnlag av denne teksten, vil en regissør og en lyddesigner sammen med skuespillere spille inn replikker og eventuelt lydeffekter. Deretter følger en periode med redigering, der klanger, lydkulisser og spesialeffekter legges til. I Norge er det særlig NRK Radioteatret som produserer hørespill. Hørespill er dyr radio men billig dramatikk. Det er enklere å produsere enn både teater og film. Hørespillet kombinerer teaterets litterære kvalitet med filmens klippehastighet. I tillegg har hørespill-mediet muligheter som film og teater ikke har, ikke minst i utforskningen av parallelle tids- og virkelighetslag. Flere hørespill er utgitt på CD. Per H. V. Schreiner. Per H. Vindenes Schreiner (født 8. oktober 1965) er en norsk dramatiker. Han har skrevet manus for kortfilmer, hørespill og spillefilm. Schreiner har flere ganger deltatt under filmfestivalen i Cannes med kortfilmer og nå sist med spillefilmen "Den brysomme mannen". Han mottok Ibsenprisen i 2004 for sin hørespilldebut med "Den brysomme mannen". NRK Radioteatret, P2-teatret, hadde premiere på stykket 16. november 2003. Hans hørespill "Tilbake til Tuengen allé" vant i oktober 2004 Prix Europa Radio France-prisen for radiodramatikk under Prix Europa 2005 i Berlin. Han mottok Amandaprisen 2006 for manuset til "Den brysomme mannen", men var ikke til stede for å ta den i mot. Schreiners dramatikk kjennetegnes av en underfundig, lett absurd stil, med korte replikker og svart humor. Acem. Acem er en norsk ideell organisasjon, stiftet i Oslo i 1966, med hovedformål å undervise i Acem-meditasjon. Kjent for gigant-loppemarkeder i Oslo på 1970- og 80-tallet. Kjøpte i 2003 konferansesenteret Halvorsbøle som drives som internasjonalt retrettsenter. Acem underviser også i Yoga og gruppepsykologi. Acem utgir tidsskriftet "Dyade". Acem er i tillegg til Norge også etablert med betydelig aktivitet i Sverige, Danmark, Nederland, Storbritannia, Tyskland, India og Taiwan. Yoga. Yoga er en samling mentale og kroppslige teknikker med tilknytning til de indiske religionene buddhisme og hinduisme. Ordet "yoga" kommer fra sanskrit og betyr språklig sett "spenne for" (som med et seletøy) og saklig sett «metode til å nå opplysning». Det finnes flere ulike retninger innen yoga. Klassisk yoga ble oppsummert og kodifisert i Patanjalis"Yogasutra", skrevet før år 500. I vår tid presenteres yoga i vesten som en ikke-religiøs personlighetsutviklende disiplin. Betydningen av begrepet "yoga" kan defineres på tre ulike nivå: den generelle betydningen "frelsesvei", den spesielle betydningen: «en kombinasjon av meditasjon og bestemte kroppsstillinger, pusteøvelser og lignende», og den snevreste betydningen: som «ett av de seks ortodokse filosofiske systemene i hinduismen», kodifisert i "Yogasutra". Yoga beskrives som «et svært mangfoldig fenomen. Tross mangfoldet er det likevel noen fellesnevnere. Yoga handler om konsentrasjon og fokusering, om å ta kontroll over eget mentalt og kroppslig liv, slik at sansebegjær og mental aktivitet faller til ro og til syvende og sist opphører. Målet med yoga er å skape ro, fokus og konsentrasjon, og å oppnå stillhet og uforanderlighet. Som det heter i Katha-upanishad 6.10-11: "Når de fem sanseorganene og sinnet er stilnet, og intellektet er ubevegelig, har han nådd den høyeste tilstand".» En person som utøver yoga kalles på sanskrit en "yogi". Klassisk yoga. Yoga er sentralt i den tverrreligiøse strømningen tantra og i ulike greiner av hinduisme og buddhisme. De eldste tekstene som nevner yoga er buddhistiske tekster, og de sen-vediske Upanishadene. Yogapraksisen hadde antagelig sitt opphav «utenfor den vediske tradisjonen, men ble etter hvert en del av denne, om enn mange ganger i et spenningsforhold.» Antagelig ble yoga videreført av asketiske grupper kalt "shramana", som både var i opposisjon til og i kulturutveskling med vedaprestene. I hinduismens videreføring av yoga kunne opplevelsen av stillhet og selvutslettelse også oppfattes som forening med en gud. I hinduismen opererer man med mange ulike former for yoga, blant andre jnana-yoga (kunnskapens vei), karma-yoga (handlingens vei), bhakti-yoga (hengivelsens vei), mantra-yoga (den hellige lydens vei) raja-yoga (eller "sankhya-yoga", som beskrives i Yogasutra) og hatha-yoga (den kraftfulle veien), som er en videreføring av Yogasutra i Hathayoga-pradipika. De fysiske øvelsene som gjerne forbindes med yoga her i Vesten, tilhører retningen "hatha-yoga". Skriftet "Yogasutra" er en sammenredigering av flere tidligere yogatradisjoner, og består av fire kapitler, som igjen er videre inndelt i i alt 196 sutraer. Her beskrives flere former for yoga: tømming av bevisstheten (nirodha), askese (kriya-yoga) og den mest kjente: asthanga-yoga. Asthanga-yoga er et åttedelt system som innebærer Yogasutra nevner yogastillinger bare helt overfladisk. Det er først i senere skrifter at mange yogastillinger og annen fysisk praksis slik som renselsesteknikker og pusteteknikker nevnes. Blant de mest kjente er "Hathayoga-pradipika" fra midten av 1300-tallet. Det er varianter av hatha-yoga som «er kjent og praktisert (oftest som en slags gymnastikk) i vide kretser i vesten under betegnelsen yoga.» Det moderne målet: «fysisk og mental sunnhet». Moderne, vestlig yoga har for noen skolers vedkommende tonet ned det mentale/selvutviklende/bevissthetsutviklende aspektet. Vanligvis er man også i disse retningene opptatt av helhet, harmoni og betydningen av forening mellom kropp og sinn (det mentale). Yogaformer som de nedenfornevnte følger gjerne en eller flere av den klassiske yogaretningenes praksis. Den brysomme mannen. "Den brysomme mannen" er en prisbelønnet norsk drama-, thriller-, sci-fi- og komediefilm fra 2006, regissert av Jens Lien. Filmens hovedrolle spilles av Trond Fausa Aurvåg og han fikk Amandaprisen 2006 for beste mannlige hovedrolle i denne filmen. Filmen har vunnet mange priser på internasjonale filmfestivaler over hele verden og filmen er innspilt på locations på Island og i Oslo. Internasjonalt er filmen kjent som "The Bothersome Man". Handling. Filmen begynner på metro hvor en enslig mann ser et elskende par klinende meget grovt... og så skritter den mannen akkurat under toget. Plutselig forsvinner metroen og blir alt det følgende bringer som spredt ute i et øde ørkenliknende landskap. Og vi ser en liten stasjon. Så ankommer en buss denne stasjonen og den eneste passasjeren stiger av bussen. Det er Andreas Ramsfjell. Han ser seg forvirret rundt og vet ikke hvor han er havnet. Like etter kommer en bil kjørende og Andreas blir kjørt til nærmeste by. Heller ikke her kjenner han seg igjen og han legger fort merke til hvor ryddig og velorganisert alt er i denne byen. Men han kan ikke huske hvor han kommer fra og alt virker bare veldig ukjent. Som av seg selv kommer han til en arbeidsplass med eget kontor og kolleger som er påfallende hyggelige. Etter jobb studerer han byen og legger merke til at det finnes verken barn eller gamle mennesker i denne byen. Alt han ser er travle apatiske karrieremennesker som farter hit og dit. Igjen som av seg selv havner Andreas i en fremmed moderne bolig. Der møter han Anne Britt. Hun er hans kone, men Andreas har aldri sett henne før. De to får ikke så mye å snakke om rundt middagsbordet og det meste går på interiør og innredning. På arbeidsplassen går dagene uten at Andreas får mer klarhet i hvor han er kommet og hvorfor han er her. Og byen virker mer og mer monoton, uten følelser, lidenskap og galskap. Så en dag blir han vitne til et selvmord. Andreas forventer sterke reaksjoner fra omgivelsene, men ingen reagerer på det som har skjedd. Og like etterpå dukker det opp to menn i en bil. De plukker opp den døde og forsvinner i samme bil som om ingenting har skjedd. Etter dette begynner Andreas å bli mer og mer rådvill. Han blir desperat etter å finne ut hva det er med denne byen, dette livet... Han vil rømme, men det viser seg å bli mye vanskeligere enn han hadde trodd. Så kommer han tilfeldigvis i snakk med en mann ute på byen, Hugo. Han virker like forvirret og desillusjonert som Andreas, men det er noe med denne mannen som får Andreas til å forstå at Hugo kanskje vet noe mer enn ham selv. Andreas følger etter Hugo og finner ut hvor han bor. Tilslutt går Hugo med på å fortelle Andreas sin hemmelighet. Nede i kjelleren, gjennom et lite hull i veggen strømmer det deilige lukter og vakre lyder fra en kjøkken i en helt annen verden. Andreas ser nå en mulighet til å rømme og sammen med Hugo vil han grave seg fram gjennom hullet i veggen til den andre siden. De må være forsiktige og ikke lage mye bråk. Hullet i veggen blir større og større, men så blir de oppdaget og avslørt. Mottakelse. Den ble vist under Kritikeruken under Cannes filmfestival 2006. Der ble filmen tildelt "Prix Acid". Filmen vant tre Amanda-priser i 2006; for beste regi, beste mannlige skuespiller (Trond Fausa Aurvåg) og for beste filmmanus. Filmen ble samme år nominert til Nordisk Råds Filmpris. Filmen er basert på hørespillet med samme tittel, skrevet av manusforfatter Per H. V. Schreiner. Han fikk Amandaprisen 2006 for filmmanuset. FilmMagasinet ga filmen terningkast 6, mens VG og Aftenposten ga den 5. Dagbladet ga filmen terningkast 4. Villmark (film). "Villmark" er en norsk spillefilm innen grøsserkategorien som hadde kinopremiere i. Den ble nominert til to Amanda-priser: Beste film og beste mannlige hovedrolle (Joner). Ved siden av dette vant den også Grand Prize of European Fantasy Film in Silver - Special Mention på den internasjonale film festivalen i Luxembourg. Tagline: «De skulle holdt seg unna det vannet». Filmen ble sett av over 150 000 nordmenn da den gikk på kino, og kan sies å ha re-introdusert triller-sjangeren i norsk film. Dette er en av de filmene hovedrolleinnehaver Kristoffer Joner er mest kjent fra. Den kom lenge før Fritt Vilt filmene og var med på å sette standarden for den nye norske skrekkfilmen. Handling. TV-selskapet Real TV skal om kort tid lage en realityserie hvor deltakerne skal overleve uten hjelpemidler i ødemarken. For å sveise teamet sammen bestemmer sjefen Gunnar (Bjørn Floberg), at staben skal utsettes for det samme. Han tar dem med til en hytte langt inne i skogen, der de fem skal klare seg en helg uten medbrakt mat, mobiltelefoner og sigaretter.De utsettes for forskjellige prøvelser av Gunnar både psykisk og fysisk. Lasse og Per snubler etter hvert over en forlatt teltplass. Telt, mat og klær ser urørt ut, men Lasse får en ekkel følelse. Og når Per finner liket av en ung kvinne i tjernet er uhyggen et faktum. Gunnar presser Lasse og Per til å holde kjeft om det de har oppdaget til turen er over, men ikke lang tid etter går det opp for dem alle at de befinner seg i den største fare. Skogen lukker dem inne og når mørket faller på begynner skremmende ting å skje. Det hele utvikler seg til en kamp mellom liv og død for de fem i TV-teamet. Mottakelse. Villmark kom på kino 21. februar 2003 og i løpet av tiden den rullet og gikk på kino hadde den over 150 000 gjester. Under det årets Amanda ble filmen nominert til 2 priser, i kategorien Beste film og Årets mannlige skuespiller (Kristoffer Joner). Filmen ble vist i Tyskland, Sverige, Italia, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Singapore, Belgia, Nederland og Tsjekkia på forskjellige filmfestivaler. Den mest prestisjetunge var Cannes i Frankrike 15. mai 2003. Referanser. 4.http://no.wikipedia.org/wiki/Pål_Øie 5.http://www.bergen-filmklubb.no/Arkiv/LENGRE_ARTIKLER/HOSTEN_2005/ISKALDE_GROSS.html Maximilian Hell. "Observatio transitus Veneris ante discum Solis" av pater Maximilian Hell Maximilian Hell eller Höll (født 15. mai 1720 i Schemnitz i Ungarn – nå Banská Štiavnica i Slovakia, død 14. april 1792 i Wien i Østerrike) var en ungarsk astronom tilhørende den katolske presteorden jesuittene. Han var den siste jesuittprest som, på grunn av et kongelig unntak fra jesuittforbudet, besøkte Norge før 1940 (da franske tropper hadde med seg en jesuitt som feltprest til Narvik). Hensikten med reisen til Norge var å foreta astronomiske observasjoner av Venuspassasjen. Utdannelse og karriere. Han trådte inn i jesuittordenens novisiat i Trenčín den 18. oktober 1738, og ble etterpå sendt til Wien der han studerte filosofi. I 1744 ble han satt til å studere matematikk og astronomi, og ble samtidig assistent til pater Joseph Franz (1704–1776), direktøren for det keiserlige stjerneobservatoriet i Wien. Etter virke som dosent i Levoca (Leutschau) i ett år vendte han tilbake til Wien og studerte teologi. Han ble presteviet i 1751. Han fikk deretter et professiorat i matematikk i Klausenberg i 1752. Der var han også med på å etablere et stjerneobservatorium. Han ble der til 1755, da han ble kalt til direktør for det keiserlige observatorium i Wien som etterfølger etter Johann Jacob Marinoni (1676-1755). Pater Hells viktigste verk var antagelig hans årlige utgivelse av "«Ephemerides astronomicæ ad meridianem Vindobonensem»", som han stiftet i 1757 og som ble utgitt i mange år fremover. Magnetterapi. Ved siden av astronomi interesserte han seg også for magnetterapi (magneters påståtte helbredende egenskaper). Ved hjelp av magnetitt arrangerte han magnetiske plater for lindring av smerte, inklusive revmatiske smerter som han selv led under. Dette hadde han gode erfaringer med. Den unge Franz Anton Mesmer, da nettopp uteksaminert fra jesuittenes kolleg i Dillingen i Bayern, fattet interesse for dette, men så i stor grad bort fra magnetene og utviklet egne teorier innen feltet og høstet det meste av æren for nybrottsarbeidet. Senere ble både Hells og Mesmers arbeider og hypoteser underkjent av legevitenskapen, skjønt en utløper av Mesmers hypotese som involverte hypnose holdt seg lenge. Reisen til Vardø og studiet av Venuspassasjen. Kong Christian VII av Danmark-Norge spurte i 1767 gjennom sin ambassadør hertug Backof i Wien keiserinne Maria-Theresia om pater Hells tjenester for planeten Venus' passasje foran solskiven 3. juni 1769. Det var en prestisjesak for europeiske makter å observere denne sjeldne begivenhet, og 1769 ble et slags «venusår.» Slik sendte f.eks. den britiske konge kaptein James Cook til Tahiti i samme hensikt, og det ble også foretatt observasjoner i Mexico. Festningen i Vardø i Finnmarken ble valgt fordi midnattssolen burde gi ekstra lang observasjonstid. At kongen bad nettopp Hell om å komme, innebar at han suverent satte seg over den danske lovs (av 1683) katolikkforbud med dødsstraff for «munker, jesuitter og lignende papistiske prester» som ble påtruffet i riket. Diagram over Venuspassasjer og vinkelen mellom banene til Venus og Jorden Keiserinnen sa ja, og Hell kunne, etter å ha innhentet tillatelse fra jesuittergeneralen pater Lorenzo Ricci og fra pave Klemens XIII, velge ut medarbeider og forberede avreisen, som fant sted i april 1768. Hans ledsager ble legbroren Janos Sajnovics, også han en astronom men samtidig noe av en lingvist. Dessuten hadde de med seg tjeneren Sebastian og hunden Apropos. Etter et halvt års reise ankom ekspedisjonen den 11. oktober 1768 Vardø ved Barentshavet. Ved hjelp av sine fullmakter og festningens kommandant major C.H. Eckleff og hans femti knekter, oppførte Hell nå sitt observatorium. Intet av det er igjen i dag, men stedet er markert med en minnetavle. Et huskapell ble også innrettet. Venuspassasjen skulle inntreffe 3. juni 1769. Men Hell kunne i ventetiden også beskjeftige seg med observasjoner av nordlyset, havvannets fosforescens og polarområdets flora og fauna. Sajnovics gjennomførte sin omfattende sammenlignende språkforskning av det samiske språk. Været var godt på selve dagen, og observasjonene gikk bra. Dagen da Venuspassasjen skulle inntreffe, begynte imidlertid med tett tåke – noe som ikke er uvanlig på den årstiden. Litt flaks hadde han likevel, for på kvelden ble det klarvær. Perfekte forhold for observasjon. Dermed kunne de avgjørende ytre og indre tangeringene ved Venus’ inntreden på solskiven noteres med god nøyaktighet, kvart over ni på kvelden. Så la imidlertid en svart sky seg over sola, mens resten av himmelen irriterende nok var skyfri. Men få minutter før Venus skulle forlate Sola forsvant skyen. Og derfor fikk Hell likevel med seg Venus’ utgang også. Resten av oppholdet i Vardø og tilbakereisen til København ble derfor et eneste langt triumftog for jesuittpresten og hans følge. Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km., forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000 km.). De to jesuittene kom tilbake til Wien i august 1770. Mistanker. Hell var sen med å publisere sine observasjoner. Årsaken var at han først ville offentliggjøre dem for kong Christian VII i en privat audiens. Det fornærmet og forarget resten av det internasjonale astronomimiljøet. Blant annet grunnet forsinkelsen som utsatte publikasjonen av hans funn ble Hell etterpå utsatt for mistanker om at han hadde manipulert sine data for å få dem til å harmonere med observasjoner av Venuspassasjen foretatt andre steder i verden. Mistanken ble styrket av den daværende direktør av Wiener-observatoriet, Joseph Johann Littrow, som mente å finne indikasjoner for dem i originalmanuskriptene (jf. Littrows publikasjon "«[Hells] Reise nach Wardö und seine Beobachtung des Venus-Durchgangs in Jahre 1769»", Wien, 1835). Maximilian Hell fikk dermed aldri den anerkjennelsen som tilkom ham. Vardø-observasjonene fikk heller ikke den betydningen de fortjente i det internasjonale kappløpet om å finne den nøyaktige avstanden mellom Sola og Jorda. Det internasjonale fagmiljø mente at Hell måtte ha regnet feil. Sannheten var en annen: Hell hadde gjort usedvanlig gode observasjoner i Vardø. Været hadde vært gunstig på de avgjørende tidspunktene, utstyret pålitelig og hans bestemmelser av lengde- og breddegrad presise. Hell ble ikke renvasket før lenge etter sin død. Innen den hadde en verre begivenhet rammet ham: Oppløsningen av jesuittordenen i 1773. Den gjorde ham til en bitter og skuffet mann. Hans plan for grunnleggelsen av et vitenskapsakademi i Wien ble avvist av keiserinnen. På grunn av pengemangel fikk han ikke utgitt en komplett versjon av sine reiseskildringer. I 1792 døde han etter en lungebetennelse. Renvasking. Det var ikke før i 1883 at Hells gode navn og rykte ble gjenopprettet da professor Simon Newcomb kunne avvise Littrows falskneripåstander. Newcomb foretok en ny og grundig analyse av dokumentene, og fant at Littrows konklusjoner var uten holdepunkter (jf. artikkelen "«On Hell’s alleged falsification...»" offentliggjort i "«Monthy Notices of the Royal Astronomical Society»", 43 (1883)). Simon Newcomb klarte å påvise et de angivelige spor etter bruk av viskelær i Hells notater ikke var annet enn reultatet av at papiret var blitt brettet, og at de formentlige korrekturer bare var en utelukkende fortydeligende dobbeltskriving av tallene, annen gang med et annet blekk. Alle viktige nedtegnelser i notatene var foretatt på Vardøhus, understreket den amerikanske astronomen. Til minne om Hell. Byste i Maria Enzersdorfer "Romantikerfriedhof" Månekrater: Hell-krateret sør på månens jordvendte side er oppkalt etter pater Maximilian Hell (32,4 S, 352,2 Ø, diameter 33,3 km). Det er et av hele 35 månekrater oppkalt etter forskere tilhørende jesuittordenen. I 1894 oppkalte man i Wien Ottakring (16. Bezirk) en gate etter ham: "Hellgasse". I 2010 ble det satt opp en byste av ham på hans opprinnelige gravsted i Maria Enzersdorfer Friedhof. Observatoriet i Vardø. Observatoriet Hell hadde latt bygge ble ikke stående. Mannen som i 1773 overtok stillingen som observator i Vardøhus var ikke dyktig nok, og etter fem år returnerte han til Danmark uten å ha foretatt seg noe av vitenskapelig verdi. Observatoriet forfalt og i 1876 var det helt forsvunnet. Bentein Baardson. Bentein Baardson (født 6. november 1953 i New York) er en norsk skuespiller og regissør. Han ble uteksaminert ved Teaterhøgskolen i 1975. Han har vært ansatt som skuespiller i Fjernsynsteatret og Trøndelag Teater. Han har vært skuespiller og regissør ved Rogaland Teater, Nationaltheatret og Den Nationale Scene. Baardson var kunstnerisk leder ved Teater Ibsen. Han har vært teatersjef/kunstnerisk leder ved Rogaland Teater (1986-89), Agder Teater (1991-95), Den Nationale Scene (1998-2001) og Teater Ibsen (2008-2010). I februar 2010 tiltrådte han stillingen som administrerende direktør for Kilden teater- og konserthus i Kristiansand. Han er av Regjeringen oppnevnt som leder av Norsk kulturråd. Bentein Baardson er medlem av Det Norske Akademi (fra 1987). Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 2000. Kongen forfremmet 8. oktober 2008 Baardson til kommandør med stjerne «for hans innsats for norsk kulturliv». Han er ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur. I 2010 og 2011 hadde han regien på Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Hans regi fikk mye positiv kritikk fordi det var lagt vekt på det kristne budskapet i stykket. Kjetil Bang-Hansen. Kjetil Bang-Hansen (født 16. mai 1940) er en norsk skuespiller, regissør og teaterleder. __TOC__ Han regnes som en av norsk teaters mest anerkjente nålevende regissører. Han har vært rektor ved Statens Teaterhøg­skole og teatersjef ved Rogaland Teater i Stavanger, Den Nationale Scene i Bergen, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater. Han har iscenesatt stykker ved de fleste av landets teatre, og flere steder i USA, Frankrike, Danmark og Polen. Han filmdebuterte som skuespiller i 1959 i "Ugler i mosen", spilte deretter i en rekke filmer og i Fjernsynsteatret, var danser på Edderkoppen teater (1962–63) og skuespiller ved Oslo Nye Teater (1963–66). Han var rektor ved Statens teaterhøgskole i perioden 1973-76. Debuterte som regissør ved Trøndelag Teater i 1967. Av hans viktigste oppsetninger kan man nevne Ibsens "Kongsemnerne" og "Peer Gynt", Tolstojs "Historien om en hest" og Brechts "Coriolanus". Har siden 1988 arbeidet som frilans regissør. Han hadde i 2002 regien på TV-filmen "Enigmavariasjoner", sendt på NRK. Annet. Han er sønn av Odd Bang-Hansen og bror av NRK-mannen Pål Bang-Hansen. Konen er danseren Inger-Johanne Rütter. Han er medlem av Det Norske Akademi. Vokterne. Vokterne eller Ukjente makter er en bokserie for ungdom av Willy Ustad. Serien kom på Cappelen forlag i seks bind fra 1998 til 2003. Den var Ustads første og foreløpig eneste ungdomsbokserie, og den eneste han har skrevet i jeg-form. Den var også den første serien hans som er ei rein, sammenhengende science fiction-fortelling. Ustad har alltid rekna seg som science fiction-forfatter. Han debuterte med ei scifi-bok. Hans første og største serie, Fire søsken, inneholder mange science fiction-elementer, og minst tre bøker er reine scifi-romaner (bind 17, 24 og 28). Men den norske forlagsverdenens redsel for å tape penger på science fiction, og spesielt på ny norsk scifi i pocket, gjorde at han ikke fikk realisert så mange av ideene sine. Helt til han fikk sjansen til å skrive serie for ungdom. Ungdomsbøker har alltid vært et nisjemarked med plass for noe science fiction i Norge. Seriens fantastiske ugangspunkt er ikke brukt så ofte før. (Andre Norton brukte den i en swords and sorcery-roman for mange år sida.) I en litt avsides småby i Trøndelag fins det et distrikt – halvøya på sørsida – som står folketomt og langsomt vokser. Men mesteparten av byfolket oppfatter ikke det. Hverken de eller folk på gjennomreise klarer å se at det er noe i den retninga der den døde delen av byen ligger – eller å tenke på at det er ei retning de aldri ser i. Det skjedde noe her, på 1800-tallet en gang. Men det er glemt, vekk fra hukommelsen, som den døde bydelen er usynlig. En liten rufsete gruppe mennesker kan likevel se. De veit at det er noe der inne, og de slutter seg sammen på "Kafe Skummel" for å passe på det. Blant dem er seriens navnløse jeg-person, en ung gutt. Med dette utgangspunktet forteller Ustad ei X-Files-aktig grøsserhistorie med med lokaler som han kjenner godt: ødslige, nedlagte militærleirer, de store grenseskogene mot Sverige, den øde bydelen som forfaller, men ellers er som for mange, mange år sida. Dette er blanda med action, store konspirasjonsteorier og sprang utover i Norge og verden. Serien er nok også en "hommage" til flere av det seine 1900-tallets store science fiction-filmer: Alien, Close Encounters of the third kind, kanskje også Twin Peaks. Her fins også atskillig urskogsromantikk og -mystikk fra Finnskogen, mystiske meldinger bakt inn i gamle viser av Dan Andersson, teknologi fra Detroit til Det Ytre Rom, forsiktig tenåringskjærlighet med mer – kort sagt, det meste som en fantasihungrig ung leser kan ønske seg. Elementer fra både intrigen og persongalleriet finnes igjen fra Ustads andre serier. Et fantastisk element og en person går igjen fra en av de tidlige bøkene i Fire søsken. En annen viktig person er med i Ustads nyeste serie, Journalisten. En tredje viktig person har samme etternavn som helten i Ustads historiske roman om Svartedauen, "Et liv i dødens tid". I 5. bind i serien leser deltakerne ei bok av Willy Ustad (forfatter ikke oppgitt i teksten!), "UFO i Norge". Forresten er også en av hovedpersonene, den ikke navngitte "forfatteren", mistenkelig lik en viss utmarksforfatter fra Trøndelag... Liv Heløe. Liv Heløe (født 3. februar 1963 i Harstad) er en norsk skuespiller og dramatiker. Hun har skrevet både skuespill og hørespill. Heløe har arbeidet som skuespiller ved blant annet Riksteatret, Teatret Vårt, Det Åpne Teater, Den Nationale Scene (1988–95), NRK Drama (1990–91) og ved Nationaltheatret (1995–99). Hun ble oppført første gang som dramatiker med "Negressen" (1992). Hun var elev ved Pilotprosjektet for dramatikere 2001-2003. (Hun v)iser stor tematisk bredde, politisk engasjement og eksponerer dramaturgisk styrke og kløkt gjennom stykkene, Lise L (Nasjonalteateret), I dag og i morgen (Hålogaland teater), Veien hjem, Radioteateret og Dag (for den unge scenen DUS). Hun behandler tilsynelatende hverdagslige tildragelser i et menneskes liv, men når arbeidet med tekstene hennes utvikler seg, åpner hun for store dyp i den menneskelige psyke og viser en skarp iakttagelse av felles menneskelige og politiske problemstillinger, som det globaliserte samfunn stiller opp for oss alle. I 2010 ble hennes forestilling "Før det ringer" tildelt Heddaprisen for beste barne- og ungdomsforestilling. Juryen omtalte Heløe som «en begavet dramatiker som arbeider målbevisst både for å gripe tak i problemstillinger som opptar de unge, og for å finne den rette tonen i skildringen av ungdommelig hverdag.» Force majeure. Force majeure (fransk for «større krefter») er en vanlig klausul i kontrakter som i utgangspunktet løser en eller begge parter fra ansvar for mislighold når en ekstraordinær hendelse utenfor partenes kontroll, som flom, krig, opprør, naturkatastrofer osv hindrer en eller begge parter i å gjennomføre forpliktelser foreskrevet i kontrakten. Under internasjonal lov refererer force majeure til uimotståelige eller uforutsette hendelser utenfor kontrollen til staten som setter staten ute av stand til å gjennomføre internasjonale forpliktelser. I alminnelig deliktsrett (erstatningsrett utenfor kontrakt) anses force majeure i enkelte tilfeller å være ansvarsbefriende der det i utgangspunktet foreligger et objektivt ansvar (ansvar uten skyld). Dette gjelder både i norsk erstatningsrett og. Freddy Got Fingered. "Freddy Got Fingered" (2001) er en «crazykomedie» regissert av og med Tom Green i hovedrollen. Noen av scenene i filmen er helt like sketsjer fra hans eget "The Tom Green Show". I filmen spiller Green en tegneserieskaper ved navn Gord som forsøker å få kontrakt for sin egen TV-serie. Gord er også forelsket i en handikappet jente, spilt av Marissa Coughlan, og en bestevenn spilt av Harland Williams, som har valgt en annen livsstil enn Gord ved å ta seg jobb i en bank. Et viktig underhandling er Gords krangel mot faren, og ved et punkt i filmen anklager Gord sin far, forøvrig spilt av Rip Torn, for å ha mishandlet sin yngre sønn, Freddy, spilt av Eddie Kaye Thomas. Filmen inneholder mye rumpehumor, og blir sett på av mange som den minst smakfulle filmen noen sinne. Den inneholder blant annet et nummer scener med tydelig ekle kroppsfunksjoner, og i tillegg et antall scener med dyresex. Kinoversjonen av filmen er 87 minutter lang og fikk 18 årsgrense i USA. Som ekstramateriale på DVD-versjonen inkluderte Green en barnevennlig versjon av filmen, klipt ned til å bli tre minutter lang. Kritikker. Filmen ble sterkt kritisert nesten over hele verden, og mange i USA valgte å gi filmen null stjerner. "The Toronto Star" laget en ny karakter bare for "Freddy Got Fingered", og ga den «minus en av fem stjerner». En kritiker i "New York Times" ga positive kritikker, og sammenlignet filmen med performance art. Noen mener også at filmen signaliserer den absolutte grensen av hva grov humor kan oppnå. Siden filmens lansering har faktisk ingen, med et mulig unntak av ', lignende filmer sluppet gjennom sensuren i USA. Filmen «vant» fem priser under den 22. Razzie-utdelingen i 2002, og Green opptrådte personlig på utdelingen for å motta prisene. Jeff Sluman. Jeff Sluman (født 11. september 1957) er en amerikansk golfspiller. Sluman er født i Rochester i New York. Under oppveksten hadde Sluman ingen planer om å bli golfspiller. Han kom i kontakt med golfen første gang da han var fire år men det var først etter college at han bestemte seg for å bli golfspiller. Han ble profesjonell i 1980 og kom med på den amerikanska PGA-touren i 1982 der han i november 2005 hadde vunnet seks turneringer. Han vant PGA-mesterskapet i 1988 på Oak Tree GC i Edmond i Oklahoma. Han gikk de fire rundene på 272 slag og vant med tre slag over Paul Azinger. Hans store interesse er gamle biler, aksjemarkedet og å samle på viner. Han har over 2000 flasker i sin samling. Paul Azinger. Paul Azinger (født 6. januar 1960) er en amerikansk golfspiller. Azinger er født i Holyoke i Massachusetts, studerte ved Florida State University og ble profesjonell i 1981. Han vant 11 turneringer på PGA-touren i løpet av syv sesonger mellom 1987 og 1993. Hans største seier kom 1993 i "major"-turneringen PGA Championship etter playoff. I 1987 ble han nummer to i The Open Championship på Muirfield der han avsluttet med to bogeys og tapte med ett slag mot Nick Faldo. Han har spilt i World Cup of Golf en gang og deltatt på det amerikanske Ryder Cup-laget fire ganger. I 1994 ble han rammet av kreft og han skrev en bok, "Zinger", om sin kamp mot sykdommen. I 1995 ble han belønnet av USGA med Ben Hogan Trophy som deles ut til spillere som har gjort et sterkt comeback til golfen etter sykdom. I 2000 vant han sin førsta turnering på syv år i Sony Open in Hawaii. Stefan I av Ungarn. Stefan I av Ungarn, den hellige Stefan, ung: István 1 den hellige eller St. Stefan av Ungarn (på slovakisk "Štefan") (født ca. 969 i Esztergom i Ungarn, død 15. august 1038 i Székesfehérvár) var Ungarns første konge. Han var sønn av den hedenske fyrsten Géza, men hadde en kristen mor. Han fikk derfor en kristen oppdragelse og ble døpt sammen med faren i 985. Ved dåpen tok han navnet Stefan. I perioden 995 og 997 levde Stefan under fødenavnet Vajk som prins av Nitra, en gammel slovakisk kristen by som nå ligger i sørvestlige Slovakia). I 997 ble han lederen for madjarene i Transdanubia. Han ble i 995 gift med den salige Gisela av Bayern som også var søster til den hellige keiser Henrik II. I 1006 hadde han klart å forene så å si alle de magyarske klanene. Ifølge ungarsk tradisjon sendte pave Sylvester II ham i januar 1001 en storslagen gullkrone og et kors sammen med et velsignelsesbrev for å offisielt anerkjenne ham som en kristen konge i Europa. Stefanskronen utgjør den dag i dag den øverste del av Ungarns kongekrone. Stefan ble begravet i Székesfehérvár. Han ble kanonisert av pave Gregor VII i 1083. I 1687 ble St. Stefans fest utvidet til å gjelde hele kirken, og hans festdag ble feiret 2. september til minne om seieren og tyrkerne ved Budapest. Det andre Vatikankonsil ble hans festdag flyttet til 16. august, siden hans dødsdag dagen før var opptatt av Marias opptagelsesdag i himmelen. I Ungarn feires han allikevel 20. august som var dagen for hans begravelse. Selv under det kommunistiske styret måtte respektere dette og innstiftet denne dagen som «forfatningsdag». Statue i hans fødeby, med dobbeltkors Women's World Cup of Golf. Women's World Cup of Golf er en golfturnering for damer som ble arrangert for første gang i Syd-Afrika i februar 2005. Hvert land kan stille med ett lag, bestående av to spillere. Turneringen tilsvarer WGC–World Cup for herrer. Eksterne lenker. Sør-Afrika Idrettsforeningen Ready. Idrettsforeningen Ready trener på Gressbanen ved Holmen i Oslo. Klubben har egen ismaskin som her preparerer banen i en pause i eliteseriespill, desember 2011. Idrettsforeningen Ready (stiftet 14. juni 1907) er et norsk idrettslag som holder til i Bydel Vestre Aker i Oslo. Klubben har håndball, fotball, langrenn, alpint, friidrett og bandy på programmet. Ready er Norges største bandyklubb og har A-lag i eliteserien. Den største stjernen klubben har fostret i moderne tid er fotballspilleren Dan Eggen, som spilte 25 landskamper, og deltok i to VM- og et EM-sluttspill for Norge. På 1910-tallet og først på 1920-tallet var imidlertid Ready blant landets beste fotballklubber, og hadde i denne perioden flere spillere på landslaget, deriblant Adolph Wold (26 landskamper), Per Helsing (13) og brødrene Halfdan (7) og Olav Ditlev-Simonsen (5). Trener i Moss FK, Tor Thodesen, har også spilt fotball i Ready. Ready var Norges første stormakt innen bandy og tok hele 13 norgesmesterskap i idretten i perioden 1913-1927. Den første olympiske mester i skihopping, Jacob Tullin Thams representerte klubben i hele sin karriere. Olympisk mester i alpint, Stein Eriksen representerte også Ready. Bandy. Ready er i nyere tid mest kjent for bandy, hvor laget er solid plassert i eliteserien. Blant tidligere spillere er ordfører Per Ditlef-Simonsen og hans brødre, mens laget 2011-12 trenes av John F. Andersson og teller toppspillere som Martin Bjerkely, Jon Ljungberg, Rickard Fritjofsson og Peter M. Haug. Ready Bandy spiller på Gressbanen ved Holmen i Oslo, hvor det er sittetribune langs halve langsiden, og treningsbaner for egne lag og for lokalbefolkningen. Holmenkollen Tennisklubb. Holmenkollen Tennisklubb er en norsk tennisklubb som holder til i bydel Vestre Aker i Oslo. Klubben ble stiftet 1936. Klubben har elleve tennisbaner, én minitennisbane og to ballvegger. I innendørssesongen er det fire baner i to boblehaller med to baner i hver. Selvaag. Selvaag Gruppen er et norsk eiendoms- og investeringskonsern, eid av Ole Gunnar Selvaag og hans to sønner Olav Hindahl Selvaag og Gunnar Frederik Selvaag, med hovedkontor i Oslo. Konsernet har utgangspunkt i bygningsingeniøren Olav Selvaags selskap Selvaagbygg, som har stått bak omfattende boligbygging siden 1948. Ved inngang av 2012 hadde konsernet 257 ansatte i Norge og noe virksomhet i andre europeiske land og i USA. Konsernets virksomhet er delt inn i forretningsområdene "Bolig- og prosjektutvikling" og "Kapitalforvaltning". Konsernledelser er Karsten Bomann Jonsen og styreleder er styreleder Bjarne Borgersen. Gruppen hadde i 2011 en bokført totalkapital på rundt ni milliarder kroner og en verdijustert egenkapital på mellom fire og fem milliarder på konsernnivå. Historikk. I 1936 ble Olav Selvaag ansatt i Ingeniørfirmaet Fr. Ringnes. Han ble medeier og daglig leder i Ringnes & Selvaag Industribygg i 1943. I 1948 sendte han et brev til Stortinget og 12 riksdekkende aviser, der han fremholdt at svikten i boligreisningen etter krigen ikke først og fremst skyldtes valuta- og materialmangel. Den var et resultat av at det ble brukt langt mer materialer og flere dagsverk per bolig enn det som var nødvendig. Ekeberghuset blir reist i løpet av fire måneder høsten 1948, og er det første huset som blir oppført etter de nye og revolusjonerende byggemetodene til Olav Selvaag. Ekeberghuset blir bygget tre ganger raskere, og til en tredel av prisen, enn det som er vanlig ved husbygging på den tiden. Selskapet vokste over de neste 50 årene og er i 2012 et stort norsk boligbyggeforetak. Organisering. Selvaag Gruppen har flere datterselskaper med forskjellig virksomhet. Selvaag Bolig ASA er et boligutviklingsselskap primært med fokus på Oslo, Bergen og Stavanger. Selvaag Eiendom AS driver med utvikling, drift og realisering av gruppens eiendommer i Norge, Baltikum, Polen, Tsjekkia og USA, Selvaag Prosjekt AS arbeider med ombygging og rehabilitering, utvikling og verdioptimalisering av alle typer eiendommer, Selvaag Invest AS er et investeringsselskap, City Self-Storage AS tilbyr selvbetjeningslagring i Europa, Selvaag Corporate AS bistår med rådgivning internt og eksternt, og Tjuvholmen KS som har ansvaret for utviklingen av den nye bydelen Tjuvholmen utenfor Aker Brygge i Oslo. Kunst- og kulturengasjement. Selvaags tradisjon med å signere boligområder med skulpturer, startet for fullt med utbyggingen av Veitvet i Oslo og åpningen av Veitvet senter i 1958. Olav Selvaags visjon var å bringe figurativ skulpturkunst ut av museene og inn i bomiljøene. Skulpturene skulle være kilder til glede, inspirasjon, og eventuelt provokasjon, og en motvekt til hverdagen. Siden 1958 har det blitt utplassert nærmere 500 skulpturerrundt om på Selvaags boligområder. På Løren i Oslo har Selvaag etablert Peer Gynt-parken – en skulpturpark med Henrik Ibsens drama Peer Gynt som tema. Billedhuggere fra en rekke land har deltatt i prosjektet. I august 2012 åpnes en ny skulpturpark på Tjuvholmen i Oslo, bestående av skulpturer laget av verdensledende kunstnere. De fleste skulpturene er utlånt av Selvaag-familien. Selvaag Gruppen har også gjennom mange år støttet billedhuggere i Norge, både gjennom innkjøp av skulpturer og utdeling av stipendier. I dag samarbeider Selvaag Gruppen blant annet med Nationaltheateret. I de senere årene har Selvaag også gjort en betydelig innsats for å skape nytt liv i gamle hus. To gamle villaer i Kruses gate i Oslo er rehabilitert, og stilles nå til disposisjon for prosjekter som støttes av Kronprinsparets humanitære fond. Selvaag Gruppen er partner for fondet. Kanonhallen på Løren i Oslo er at annet hus som har fått nytt liv, nå som kulturarena. Selvaag Gruppen eier Madserud gård på Skøyen i Oslo. Gjennom en omfattende rehabilitering er gården oppgradert til et sted for kulturbygging og møtevirksomhet for Selvaag Gruppen. World Poker Tour. World Poker Tour (WPT) er en serie pokerturneringer der de fleste profesjonelle pokerspillerne deltar. Touren ble startet av advokat og TV-produsent Stephen Lipscomb, som nå fungerer som administrerende direktør i WPT Enterprises (WPTE), selskapet som kontrollerer World Poker Tour. WPT hadde sin første sesong i slutten av 2002 og begynnelsen av 2003, som kulminerte med WPT Championship i april 2003 på Bellagio Casino i Las Vegas. Philip Stanhope, 4. jarl av Chesterfield. Philip Dormer Stanhope, 4. jarl av Chesterfield (født 22. september 1694, død 24. mars 1773) var en britisk politiker og brevskriver. Stanhope var Whig, og ble for første gang valgt inn i Underhuset for kretsen Shelford i 1715. Her utmerket han seg på tross av sin unge alder, og ble kjent som en god taler. Ved farens død i 1726 tok Stanhope plass i Overhuset. I 1728 ble han utnevnt til Storbritannias ambassadør i Den Haag, en stilling han hadde i tre år. I 1744 greide Stanhope å overtale nederlenderne til å slutte seg til den østerriksk-britiske alliansen i Den østerrikske arvefølgekrig. Som belønning for denne bragden ble han utnevnt til stattholder i Irland i 1745. Allerede året etter måtte Stanhope gi opp stattholderskapet til fordel for en plass i regjeringen, som "Secretary of State for the Northern Department". På grunn av konflikter med andre fremtredende medlemmer av regjeringen måtte Stanhope trekke seg i 1748. Etter dette holdt Stanhope en lav profil innenfor politikken, selv om han fortsatte å møte i Overhuset. Mesteparten av tiden brukte han på vitenskap og litteratur, og da spesielt brevskrivning. Etter Stanhopes død ble to brevsamlinger publisert, "Letters to his Son" (1774) og "Letters to his Godson" (1890). Stanhope, Philip Stanhope, Philip Stanhope, Philip The Adventures of Pluto Nash. "The Adventures of Pluto Nash" er en filmkomedie fra 2002 regissert av Ron Underwood med Eddie Murphy i hovedrollen som en nattklubbeier ute i verdensrommet. Nattklubbeieren må etterforske hvem som står bak ildpåsettelsen som ødela klubben hans. Filmen feilet totalt på kinosalene rundt i verden, med et budsjett på over $ 100 millioner, mens filmen totalt tjente inn $ 7 103 973. Filmen er opprinnelig fra midten av 1980-tallet. Manuset gikk gjennom flere revisjoner, og etter at filmingen var ferdig lå filmen på hylla i to år, før den endelig ble lansert i august 2002. De fleste kritikerne kritiserte filmen for forferdelig skuespill, horribel dialog og mangel på humor. Filmen ble nominert til en Razzie for «verste film» under den 23. Razzie-utdelingen. Den ble også nominert til en spesiell pris for «Verste «komedie» i våre 25 første år» under den 25. Razzie-utdelingen i 2005. Murphy innså antagelig selv hvor dårlig filmen faktisk var, siden han ikke gjorde noe for å promotere filmen før lansering. Lierfoss. Lierfoss er et sted i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Lierfoss-området utgjør de østre deler av tidligere Aurskog kommune (grunnkretsene Lierfoss, Auten, Haneborg og Mangen), og området blir i enkelte sammenhenger også omtalt som Østbygda. Navnet. a>, som har gitt navn til stedet. Da Urskogbanen ble bygget ut i 1896, ble det anlagt en jernbanestasjon på Lierfoss. Stasjonen fikk navnet «Lier» ettersom den lå på Liergårdenes grunn, men dette ble seinere endret til «Lierfos» for å unngå forveksling med Lier på Drammenbanen i Buskerud. Navnet ble skriftspråklig endret til Lierfoss i 1932. Historie. Det er gjort funn fra forhistorisk tid som tyder på at gårdsdriften i Lierfossområdet trolig er eldre enn 1000 år. Det har fra gammelt av vært viktige ferdselsveier gjennom Lierfossområdet. Øvre Fredrikshaldske kongevei var en viktig vei mellom Halden og Ullensaker. Den kom vestfra Aurskog og skar opp i åsen ved Halvorsrud og forbi Langvannet før den gikk videre mot Einerhaugen på Bjørkelangen. Denne ruta var sentral i Pilegrimtrafikken mellom Europa og Trondheim i middelalderen, og det lå et vertshus nær Stigrundtjern, kalt Pilegrimstigen, eller Grimstigen. Hovedferdselsåren ble lagt over Liermosen i 1794 for å unngå stigningen opp til Pilegrimstigen. Rester etter denne gamle kongeveien finnes fortsatt. Vandreveien over Mangenskogen er også en gammel veiforbindelse. Veien er nevnt i Ynglingesagaen. Harald Hårfagre reiste denne veien da han gjorde Värmland til skattland. Hellig Olav rømte over Mangen da han dro til Gardarike i 1028. Det var først etter Urskogbanens utbygging i 1896 at «stasjonsbyen» Lierfoss oppsto. Lierfoss stasjon var et viktig knutepunkt for tømmer og trevirke og sammen med vannkraften i Lierelva mye av årsaken til at det på Lierfoss oppsto handelsvirksomhet, småindustri og boligbygging. Lierfoss stasjon var sammen med Løken og Bjørkelangen de viktigste omlastingsstedene for trelast langs Urskog-Hølandsbanen. Lierfoss samvirkelag før nedleggelsen i 2001. På Lierfoss var det i første halvdel av 1900-tallet jernbanestasjon, flere landhandlere, realskole, meieri, skredder, skomaker, mølle, sagbruk og hotell. Lierfoss var under denne «glansperioden» et av de livligste handels- og industristedene i distriktet. Samvirkelaget opprettholdt driften helt fram til 1. april 2001. Samvirkelaget hadde positive årsresultater helt til nedleggelsen, men eieren COOP Romerike maktet ikke å gjennomføre nødvendig bygningsvedlikehold. Lierfoss samvirkelag hadde bensinutsalg fram til midten av 1980-tallet. Lierfoss hadde poståpneri/postkontor fra 15. desember 1896 fram til 1. september 1991. Fra 1. september 1991 til 28. februar 1997 hadde Lierfoss landpoststasjon i samvirkelaget. Lierfoss blir igjen eget poststed fra 1. oktober 2007. Før utbyggingen av Østre Romerike kornsilo på Bjørkelangen i 1953 var det en heftig lokaliseringsdebatt, og Halvorsrud ved Lierfoss var nær å bli valgt. Det ble en hard kamp hvor bøndene i Høland til slutt trakk det lengste strået. Urskog-Hølandsbanen ble nedlagt i 1960. Få år etterpå ble Kompveien (dagens Rv 170) bygget som kompensasjon for denne nedleggelsen. Kompveien og veksten i privatbilismen har siden dette preget utviklingen av stedet i stor grad. I tiden etter den andre verdenskrig har det skjedd en viss boligbygging på Lierfoss, særlig i forbindelse med utbyggingen av Auten og Holmenbyen på 1960- og 1970-tallet, Lierjordet på 1980-tallet og Vålerfeltet på 1990-tallet. Lierfoss har imidlertid ikke opplevd samme bolig- og næringsutvikling som nabo-områdene Aurskog og Bjørkelangen og har derfor gradvis fått redusert sin betydning som knutepunkt. I 1957 ble Haneborg skole innviet på Auten som en sentralskole for de 5 tidligere skolekretsene Ulviken, Lokshaug, Ovlien, Fagerlien og Haneborg. Lierfoss var i norsk sammenheng tidlig ute med organisert fotball. Fotballklubben på Lierfoss holdt tidlig på 1900-tallet et høyt nivå og var en forløper for dagens Aurskog-Finstadbru Sportsklubb. Lillestrøm SK spilte sin første seriekamp mot Lierfoss FK den 27. mai 1917. Resultatet ble 2-1 til Lillestrøm SK. Lierfoss FK ble dette året nummer to på tabellen, kun slått av Lillestrøm SK. Lierfoss var hovedsetet for Cirkus Merano fra starten og fram til 1980-tallet. Nærhet til Sverige har bidratt til at det finnes en del militærhistorie i Lierfoss-området. Det spekuleres om at det skal ha vært en bygdeborg ved Haneborg i folkevandringstiden, 400-600 e.kr. Denne bygdeborgen kan ha vært en del av et sammenhengende bygdeborgsystem i distriktet, sammen med de sikre bygdeborgene på Sletner på Finstadbru, Foståskollen på Fosser og Slottåsen på Hemnes. Ved Gørrelva ble det anlagt et enkelt forsvarssverk, Haneborg skanse, som forsvar mot de svenske innfall mot Norge fra 1600- til 1800-tallet. Haneborg skanse var en del av forsvarslinjen med elveskanser langs Haldenvassdraget. Under Krigen med Sverige 1808-1809 var det i forbindelse med Slaget ved Toverud stor militær aktivitet i Lierfoss-området. De svenske styrkene var blant annet innkvartert på Haneborg. I forbindelse med opptakten til unionsoppløsningen ble Urskog fort anlagt i 1903 som et sperrefort på Dingsrudåsen. Den 9. april 1940 ble det hugget trær over riksveien på Liermosen for å hindre tyske framrykninger, men det var for øvrig ingen direkte kamphandlinger i området under den 2. verdenskrig. Samferdsel. Fv 170 (kompveien) har en døgntrafikk på om lag 6.000 passerende kjøretøy gjennom Lierfoss. Lierfosskrysset er utgangspunktet for Fv 236 (Nordre Mangen vei), Fv 235 (Søndre Mangen vei) og Fv 237 (Hedumkroken). Busstilbudet langs Fv 170 (kompveien) er relativt bra, med timesfrekvens på hverdager og helgedager i retning Bjørkelangen og Lillestrøm/Oslo. Statens vegvesen planlegger gang- og sykkelvei fra Lierfosskrysset til Haneborg skole, et prosjekt som vil sikre trafikksikker skolevei for elever bosatt sør for fylkesveien. Næringsliv. Stangeskovene ved Viksjøen på Nordre Mangen er et tradisjonsrikt selskap basert på betydelige skogeiendommer. Vikodden bruk er en sentral del av selskapet og utgjør en viktig sagbruksvirksomhet i distriktet. Lokalene til det nedlagte Aurskog meieri ved Halvorsrud huser flere virksomheter, blant annet byggevareutsalg. I lokalene til Lierfoss samvirkelag drives blant annet regnskapsfirma. Lierfossområdet er et viktig landbruks- og skogbruksområde og primærnæringene er en viktig del av det samlede næringslivet i området. Natur og geografi. Lierfoss består for en stor del av vide skogområder helt fra det gamle Hølandsdelet i vest til Eidskog i øst. Lierelva slynger seg gjennom landbruksområdet «nedi bygda» på sin veg fra Flolangen til Bjørkelangen (innsjø) for senere å renne ut i Oslofjorden ved Halden. Lierelva forgreiner seg med flere sideelver og sidebekker, blant annet: Toverudbekken, Gørrelva/Børta/Kvisla og Svenskebekken. Lierfoss gir rike muligheter for friluftsopplevelser. Nordre Mangen Gård er kommersiell leverandør av villmarksopplevelser. Mangenfjellet turlag har organisert et løypenett som på vinterstid brukes til skigåing, på sommeren til sykkelturer hovedsakelig på skogsbilveier. Området tilbyr kanoopplevelser både i elvedrag og på sjøene. Det er mange innsjøer, vann og tjern på Lierfoss. Blant annet: Langvannet, Liertjern, Rundtjern, Dyrrudtjern, Morttjernet, Abbortjern, Nauttjern, Langvann, Myrerudtjern, Kolmotjernet, Damneset, Stavtjern, Busåstjern, Åsnessetertjern, Elgtjern, Tretjern, Stavtjern, Kjøltjern, Settetjern, Sootsjøen, Utgravlitjern, Himtjern, Blekketjern, Daltjern og en rekke andre vann på Mangenskogen. Det finnes mye verdifulle og interessante naturområder på Lierfoss. Midtfjellmosen- og Storfelten naturreservat er fredet etter naturvernloven. Meteorologisk institutt sin meteorologiske målestasjon "Aurskog (Haneborg)", ligger ved Søndre Haneborg på Lierfoss. Kultur. Tertitten 4H, har i flere tiår vært en sentral aktør i kulturlivet på Lierfoss. Klubben engasjerer barn og ungdom. Aurskog-Høland bueskyttere og Aurskog-Høland judoklubb har innendørs aktivitet på Haneborg skole. Aurskog-Høland hundeklubb driver sine dressurkurs på uteområdet til Haneborg skole. Mangenfjellet turlag er et av kommunens største idrettslag, og legger til rette for friluftsaktiviteter både sommer og vinter på Mangenskogen. Lierfoss og omegn vel er en interesseorganisasjon for stedets beboere. Mangen kapell. Mangen kapell ble bygget i 1903. Kapellet ble tidligere betjent både av prestene fra Nes og Aurskog prestegjeld. I dag tilhører kapellaniet Aurskog. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Urskog fort. Urskog fort ble anlagt på Dingsrudåsen fram til 1903 under opptakten til Unionsoppløsningen i 1905. Binderssteinen. a>. Vaalers patenttegning er gjengitt på steinen. Binderssteinen ble oppsatt i 1999 til minne om oppfinneren Johan Vaaler, som i 1899 søkte patent i Tyskland og USA på en papirklemme. Hans oppfinnelse var mindre brukbar enn den mer kjente binders av merket "Gem" som langt tidligere hadde vært i produksjon i England, så Vaalers versjon kom aldri i produksjon. Binderssteinen ble reist på grunn som tilhørte gården der Johan Vaaler ble født 15. mars 1866. Engebret Soots fødested. Den store kanalbygger Engebret Soot ble født og vokste opp på plassen Soot ved Sootsjøen. Det var i Sootbekken mellom Sootsjøen og Mangen han gjennomførte sine første vassbyggingsprosjekter. Det er oppført en bauta på Soot til minne om Haldenkanalens og Sootkanalens far. Veien som går fra Ovlien til Søndre Mangen har fått navnet Engebret Soots vei. Haneborg skole. Haneborg skole ble innviet i 1957. Blekkhuset. Blekkhuset ble bygget som klubbhus for Lierfoss FK tidlig på 1900-tallet. Det ble senere flyttet til sin nåværende lokalisering, hvor bygningen har huset realskole (perioden 1915 – 1960), husflidsvirksomhet, postkontor og religiøs virksomhet. Aurskog meieri. Etter at meieridriften ble lagt ned har meieriet huset diverse næringsvirksomhet og leiligheter. Skipsreder. Skipsreder er betegnelsen på personer som eier og driver handelsfartøy. Det er også de som sender skipene ut på oppdrag og gir lønn til mannskapet. Også betegnelsen "reder" brukes om en skipsreder. En skipsreder kan eie ett eller flere skip, og eie skip helt eller delvis (partrederi). Skipsrederens virksomhet blir betegnet som skipsrederi eller bare rederi. Tidligere var det vanlig at skipperen var medeier i skipet han førte, og at skipperen helt eller delvis sørget for å inngå fraktavtaler for skipet, særlig returfrakt fra utlandet til Norge. Flere av de store, norske rederiene er grunnlagt av skippere som etterhvert ble skipsredere ved å eie både skip som de selv førte og hele eller andeler i andre skip. Vanligst idag er at skipsrederere organiserer sin virksomhet som aksjeselskap (AS). De større selskapene er på Oslo børs og i norsk skipsregister, men enkelte større skipsredere har valgt å ha selskapene registrert og på børs i andre land som de mener gir gunstigere betingelser for selskapenes drift og/eller eiere. Spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser er et samlebegrep for flere tilstander eller lidelser med beslektede karakteristika. De mest kjente spiseforstyrrelsene er anoreksi (Anorexsia Nervosa) og bulimi (Bulimia Nervosa). Man kjenner til at spiseforstyrrelser har eksistert i mange hundre år, og i forskjellige kulturer. En person har en spiseforstyrrelse når vedkommendes tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten. Personen blir overopptatt av kropp, vekt, utseende og matinntak. Spiseforstyrrelser kan arte seg på ulike måter for ulike personer. For eksempel kan en person med spiseforstyrrelse la være å spise og nekte for at hun eller han er for tynn, miste kontrollen over matinntaket og spise for mye. Eller vedkommende kan planlegge å spise mye og så kaste opp igjen med vilje, eller bruke avføringsmidler for å kvitte med matinntaket uten å legge på seg vekt. Vedkommene kan ha normal vekt, eller være undervektig eller overvektig. En person med spiseforstyrrelse har for uten vansker med å forholde seg til mat, også vansker i forhold til egne tanker og følelser. Ut fra dette klassifiseres spiseforstyrrelser som psykiske lidelser i offisielle diagnosesystemer. For en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt takle følelser og livsproblemer. Personer med spiseforstyrrelser har ofte lav og svingende selvfølelse og kan oppleve å ha dårlig kontroll over deler av livet. Kontroll over mat og egen kropp kan for noen være et forsøk på å oppnå følelsesmessig kontroll og bedre selvfølelse. Det er ofte vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til en person med spiseforstyrrelse og å vite hvordan lidelsen skal forstås. Spiseforstyrrelsen i seg selv er preget av motstridende og blandede følelser (ambivalens). Ofte vil personer både hjelpes og ikke hjelpes, hjelp oppfattes som truende men samtidig nødvendig. De er sterke og samtidig svake. Denne ambivalensen gjør veien til behandling, eller annen form for hjelp, lang for mange med spiseforstyrrelser. Årsaker til spiseforstyrrelser. Det er ingen enkle årsaker til at noen personer utvikler spiseforstyrrelser. Man tenker seg at noen personer kan være spesielt sårbare, slik at i møte med noen utløsende faktorer kan det utvikle seg en spiseforstyrrelse. Sårbarhetsfaktorer kan være av genetisk (arvelig) er psykologisk (personlighetsmessig) art. Miljømessige forhold som tidlig samhandling med foreldre og familiehistorie kan også være viktig for om en person utvikler spiseforstyrrelse eller ikke. Vestlig kultur og media-påvirkning med sterke tynnhetsidealer, spesielt for kvinner, har trolig også en viss betydning for hvorfor noen utvikler spiseforstyrrelser. Man antar at belastende hendelser i en persons liv kan bidra til å utløse spiseforstyrrelser. Eksempler på slike hendelser kan være mobbing, tapsopplevelser, konflikter, slanking, tidlig eller sen pubertet, store prestasjonskrav, gruppepress, eller endringer i livet. Ca 30 % av personer med spiseforstyrrelse har vært utsatt for fysiske og seksuelle overgrep. Man antar også at det kan være flere mekanismer som er med på å opprettholde spiseforstyrrelser. Disse kan være av fysiologisk, psykologisk eller sosial karakter. Forekomst. Forekomstallene for anoreksi ligger på 0.3 % av befolkningen, bulimi ca 1-2 % av befolkningen og overspising ca 2,5 % av befolkningen. Det er ca. 30% av de med anoreksi som er i behandling, mens kun 6 % av de med bulimi er i behandling. Statens Helstetilsyn oppgir at opptil 47 000 unge under 18 år har alvorlige problemer i forhold til mat. Selv om anoreksi er den tilstanden man som oftest legger merke til, er bulimi og overspising flere ganger hyppigere. De siste 30 årene har antall tilfeller av spiseforstyrrelser i følge epidemiologiske studier vært rimelig stabilt, men det er mulig at tallene på bulimi er noe økendede. Imidlertid har antallet personer med spiseforstyrrelser som kommer i kontakt med hjelpeapparatet, økt kraftig de senere år. Et stort overtall av de med spiseforstyrrelse er jenter og kvinner. Spiseforstyrrelser forekommer ofte i miljøer der det er stort fokus på kropp og prestasjon. Dette gjelder for eksempel innenfor toppidrettsmiljøer, dans og ballett, og blant modeller. Prognose for spiseforstyrrelse. Det foreligger betydelig usikkerhet omkring forløp og prognose ved spiseforstyrrelser. Aktuell forskning er av varierende kvalitet. Mange pasienter med anoreksi utvikler over tid bulimi eller symptomer på andre spiseforstyrrelser. Flere spiseforstyrrelser kan over tid ha et episodisk forløp. Forskning viser at ca. 60 % av personer med spiseforstyrrelse som kommer i behandling blir friske. Av de som ikke blir friske blir ca halvparten bedre, men fortsetter å ha noen symptomer eller andre psykiske plager. For den andre halvparten vil spiseforstyrrelsen bli en vedvarende lidelse. Anoreksi er vår mest dødelige psykiske lidelse. For tenåringsjenter i Europa er anoreksi den tredje vanligste dødsårsaken, etter ulykker og kreft. En person med spiseforstyrrelse har også forhøyet risiko for å ta sitt eget liv. Dødeligheten er lavere for de som er i aktiv behandling enn de som er utenfor behandling. Symptomer på spiseforstyrrelse. Nedenfor følger noen kjennetegn ved spiseforstyrrelser. Alle kjennetegnene trenger ikke være tilstede samtidig hos en person med spiseforstyrrelse, ei heller betyr det at dersom en person har enkelte av kjennetegnene har vedkommende en spiseforstyrrelse. Kjennetegn i forhold til mat: opptatthet av mat, spiser mindre, foretrekker å spise alene, velger lav-kalorimat, irritabel og stresset rundt måltider, endret atferd i forbindelse med mat (som å skjære maten i mange biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover), kaster og gjemmer mat (i servietter, lommer etc), forlater bordet rett etter måltidet og sørger for støy (som kan skjule at vedkommende kaster opp), overspising, oppkast, benekter sult når vedkommende opplagt må være sulten, drikker svært mye for å døyve sultfølelse. Kjennetegn i forhold til humør og atferd: veier seg ofte, overdreven fysisk aktivitet, misbruk av avføringsmidler, bruker store klær for å skjule avmagring, søvnvansker, generell irritabilitet, sosial tilbaketrekning, insisterer på at man er for tjukk når man åpenbart ikke er det, trass og stahet, ekstrem frykt for vektøkning. Fysiske kjennetegn: vekttap, vektsvingninger, manglende eller uregelmessig menstruasjon hos jenter, svimmelhet, tretthet, magesmerter og metthet ved små matinntak, lav kroppstemperatur og frysing, dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter, dunete hår i ansikt og på ryggen, mister kjønnshår og hår under armene, håret på hodet blir flatt og livløst, hovne kinn. Former for spiseforstyrrelser. En person med anoreksi begrenser bevisst matinntaket sitt, samtidig som man ofte trener ovedrevent mye. Kroppsvekten er minimum 15 % under forventet vekt. Den rammede får et forstyrret kroppsbilde som gjør at de kan benekte at de er undervektige til tross for at objektive kilder bekrefter dette. Anorektikere utvikler ofte en stor kompetanse om mat og ernæring og kjenner ofte kaloriinnholdet i alle matvarer. Mange veier alt de spiser. Ofte oppleves en sterk angst i forbindelse med matinntak. Anoreksi kan medføre flere alvorlige somatiske komplikasjoner som vekstretardasjon, benskjørhet, manglende menstruasjon og fruktbarhet, impotens hos menn, manglende kjønnsmodning ved sykdomsdebut før pubertet og død. I alvorlige tilfeller må pasienten legges inn på sykehus og få tilført næring gjennom en sonde. Mennesker med bulimi er svært opptatt av mat og har perioder med overspising som etterfølges av forskjellige måter å raskt kvitte seg med matinntaket på. De vanligste måtene å kvitte seg med maten på er selvfremkalte brekninger eller overdreven bruk av avføringsmidler. Personene opplever dårlig samvittighet og skamfølelse etter å ha spist mye eller feil mat og oppkast kan oppleves som en renselse. Å kvitte seg med maten etter overspising er en kompenserende handling for å gå ned i vekt. Personer med bulimi kan ha lange perioder med vanlig spising, og de kan ha perioder med mange spiseorgier hver dag. Personer med bulimi kan ha normal vekt men har en stor frykt for overvekt. Noen personer med bulimi kan får problemer med negler, hår og tenner. Dette fordi gjentatt overspising og brekninger tærer på tannemaljen og forstyrrer vitamin og mineralstatus i kroppen. En tvangsspiser spiser mye mat uten å egentlig være sulten. Dette antar man gjøres for å dekke over andre behov hun/han ikke får dekket som ved for eksempel trøstespising. Noen har spiseorgier flere ganger i uka, noen småspiser hele tiden, mens noen igjen spiser svært mye i en periode, for så å faste i en like lang periode. Tvangsspising har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem. Det er ofte menn som utvikler denne typen spiseforstyrrelse. Som en motsetning til anoreksi har denne personen et stort behov for å være stor, og da i form av muskler. De spiser proteinrik mat og trener overdrevent. Lidelsen er også assosiert med bruk av anabole steroider. Megareksi har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem. Mennesker med denne spiseforstyrrelser er overdrevent opptatte av å spise sunt og riktig. Dette kan gå ut over livskvaliteten, og flere forskere mener dette er en form for tvangslidelse. Ortoreksi har så langt ikke fått plass som selvstendig diagnose i offisielle diagnosesystem. EDNOS (Eating Disorder Not Otherwise Specified), eller "uspesifisert spiseforstyrrelse" på norsk, finnes også i diagnosesystemet. Dette er en diagnose som kan brukes når en person er betydelig plaget av en spiseforstyrrelse, men mangler et eller flere nødvendige symptomer for å oppfylle en annen diagnose, eller symptomene på forskjellige måter er atypiske. Behandling av spiseforstyrrelser. Hvilken type behandling en person med spiseforstyrrelse bør ha avhenger av en rekke faktorer. Det kan blant annet være avhengig av type spiseforstyrrelse og aktuell alvorlighetsgrad på denne, alder og sosial situasjon, tilstedeværelse av somatiske komplikasjoner og eventuelle andre psykiske vansker. Personer med alvorlige spiseforstyrrelser vil som regel være avhengig av lange behandlingsforløp hvor flere forskjellige tiltak overlapper og avløser hverandre. Aktuelle og vanlige behandlingstiltak ved spiseforstyrrelser er forskjellige former for psykoterapi individuelt eller i gruppe. Familieterapi, støttesamtaler, undervisning og oppfølging av mattinntak av erneringsfysiolog eller andre relevante yrkesgrupper. Fysioterapi (ofte psykomotorisk fysioterapi), medikamentell behandling og undervisningsprogrammer for spiseforstyrrelser. Forskjellige faser av behandlingen kan foregå poliklinisk, ved innleggelser i somatiske sykehusavdelinger eller ved spesialiserte enheter for spiseforstyrrelser. Som regel vil helsepersonell fra både kommunal og spesialisthelsetjenesete være involvert i løpet av et behandlingsforløp. Ut fra eksisterende forskning er det generelt vanskelig å gi sikre og entydige anbefalinger om hvilke terapiformer som er mest effektive for forskjellige spiseforstyrrelser. Det er fremdeles behov for mer forskning på disse områdene. Generelt vet man at mange oppnår bedring i symptomer og livskvalitet gjennom behandling og at det går bedre med de som kommer inn i behandling enn de som ikke gjøre det. Aktuelle yrkesgrupper som deltar i behandling av spiseforstyrrelser kan være psykolog, psykiater, fastlege, helsesøster, fysioterapeut, sosionom, vernepleier, barnevernspedagog, sykepleier og erneringsfysiolog. Selvhjelp. Dersom du kjenner deg igjen i flere av symptomene ved spiseforstyrrelser, og tanker og følelser rundt mat og kropp opptar store deler av din tid, er det fornuftig å søke hjelp. Det kan være nyttig å skaffe seg informasjon og kunnskap om spiseforstyrrelser. Boken Sterk/Svak av Finn Skårderud er et godt eksempel som kan anbefales i forhold til dette. På denne måten kan man få mer utdypende informasjon om hva spiseforstyrrelser er og hvordan man kan få hjelp i forhold til dette. Det anbefales også å snakke med en person man har tillit til, en i familien eller en venn eller venninne. Man bør også snakke med en person som har kompetanse på spiseforstyrrelser og som har møtt mennesker med spiseforstyrrelser før. Dette kan være en lege, helsesøster, rådgiver i pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste, fysioterapeut, sykepleier, lærer eller en idrettstrener. Det er viktig at man finner ut at man kan få behandling for sine problemer, og at man ikke er alene i verden om å ha disse problemene Dersom noen som står deg nær har en spiseforstyrrelse kan det være viktig at du skaffer deg kunnskap og informasjon om lidelsen. For eksempel boken Sterk/Svak av Finn Skårderud kan anbefales også i denne sammenheng. Den gir en meget grundig beskrivelse av hva spiseforstyrrelser er, behandling for dette og hva du kan gjøre som pårørende. Du kan snakke om din bekymring for personen med spiseforstyrrelse. Spør om vedkommende kan hjelpe deg til ikke å bli så bekymret. Ikke fei ting under teppet. Selv om du risikerer å bli avvist er det alltid godt å vite at man betyr noe for andre. Dette gjelder også for en person som har en spiseforstyrrelse. Gi uttrykk for gode følelser og forsøk også å legge merke til personen bak spiseforstyrrelsen. Dersom man er pårørende til en person med spiseforstyrrelse er det vanlig å føle skyld for at situasjonen er blitt slik den er blitt. Det er imidlertid viktig å skille mellom skyld og ansvar. Ansvar peker fremover og ved å vise ansvar kan du bli en trygg person for den det gjelder. En person med spiseforstyrrelse bør få profesjonell hjelp. Ta kontakt med lege, helsesøster, BUP, psykiatrisk poliklinikk, skolen, PP-tjeneste eller lignende. Dersom man er bekymret bør man insistere på å få hjelp, noen ganger kan det hjelpe det å ”mase”. Barns utvikling. Læring, forståelse og språkutvikling. Det er mange forskere som mener at barn har en medfødt evne til å lære språk, og mye forskning støtter denne teorien. Barn kan også lære to eller flere språk samtidig uten problemer. Det følgende er en generell oversikt over språkutviklingen fra 0 til 6 år. Dette er generaliserte resultater fra en studie foretatt på en stor gruppe norske barn. [Kilde mangler! Jeg skriver dette basert på notater fra et foredrag i en barnehage hvor jeg jobbet] Dette er ikke absolutte stadier/utviklingstrinn, og det må tas høyde for individuelle forskjeller. Noen barn lærer raskere enn andre, og noen lærer saktere. Barnet har grunnleggende dialogferdigheter (venter på tur, babler, lytter og gjentar enkle lyder). Regler og sanger kan i denne perioden være viktig stimuli. Barnet forstår enkle ord og uttrykk, som "så stor!" – "bø!" – "borte" – "mamma" – "pappa". Barnet bør i denne alderen kunne benevne noen kroppsdeler, noen leker, mat som barnet kjenner til, forskjellige klær, kjente ting og steder i omgivelsene og enkle handlingsord som hei, hadet, natta, ja, nei, synge, spise, få, og lignende. Barnet bør også klare å kombinere et verb og et substantiv, og mange barn i denne alderen begynner å si ytringer med tre-fire ord. I tillegg har barnet generelle kommunikasjonsferdigheter, dvs. å få den voksnes oppmerksomhet, kunne be om noe, stille spørsmål, vise glede/sinne, protestere og lignende. Barnet forstår som regel lengre setninger enn de selv kan produsere. En 3-åring er et barn i rask utvikling. Her ser vi en "utviklingsspurt" innen ordforrådet, og frem til 4-års alderen vil barnet lære ca. 2000 ord, i tillegg til en rekke andre kommunikasjonsferdigheter. Barnet klarer også å konstruere mer og mer avanserte setninger. En 4-åring har et aktivt ordforråd (ord barnet kan bruke i egne ytringer) på ca. 2000 ord, og et passivt ordforråd (ord som barnet forstår, men ikke nødvendigvis bruker selv) på ca. 8000 ord. Det klarer å bruke spørreord, og bøyer verb i fortid og fremtid. De fleste barn har også nå oppnådd en god uttale av de fleste språklydene. I tillegg kan de klare å beskrive ord/forklare hva et ord betyr, og de kan fortelle små historier om hendelser de har opplevd. I denne alderen dukker som regel interessen for å lese og skrive opp. Grammatikken til barnet blir mer korrekt, og barnet kan også rime på egenhånd. Setninger på 8-10 ord er som regel ikke noe problem i denne alderen. Barnet har i denne alderen et ordforråd på ca. 10000 ord. De fleste vil også skjønne forskjellen på en setning, et ord og en lyd, såfremt barnet får dette forklart på en adekvat måte. Personlighetens utvikling. Mange foreldre blir overrasket over at deres første barn allerede som nyfødt har en markert og distinkt personlighet. Når foreldrene får barn nr. to kan de bli like overrasket over at dette barnet er så forskjellig fra deres første barn. Dette gir seg først og fremst uttrykk i barnets temperament. Noen barn gråter lite, andre gråter mye. Noen liker å bli badet, andre sparker og motsetter seg dette. Noen reagerer på hver eneste lyd, mens andre barn kan sove søtt på en byggeplass. Det forskes mye på dette området, og forskningen gir støtte til teorien om at ihvertfall en viss del av personligheten til mennesker er medfødt. Det viser seg også at temperament og lignende personlighetstrekk synes å være mer eller mindre stabile hos en person gjennom hele livet, uansett påvirkning av ytre forhold. Det finnes mange forskjellige teorier om hvordan og hvorfor personligheten utvikler seg gjennom barndommen. Sigmund Freud hadde en teori om at personligheten utvikles ved at barnet gjennomgår en rekke psykoseksuelle stadier, og til slutt løser Ødipus-konflikten. Denne teorien har i dag få tilhengere, og det finnes lite (eller ingen) forskning som tyder på at Freud var inne på noe der. Andre teorier om personligheten og dens utvikling: Sosial læringsteori, den humanistiske tilnærmingen og den kognitive tilnærmingen. Sosial utvikling. Er når barnet er med andre mennesker og kan forholde seg til andre. New Depression EP. "New Depression EP" er den andre utgivelsen til det norske rockebandet Madrugada. Den ble gitt ut i 1999 av Virgin, og var det første tegnet på suksessen som bandet skulle få senere. Den lå 14 uker på VG-lista Topp 20, med andreplass som beste plassering (slått av Britney Spears' «Baby One More Time». Åpningssporet «The Riverbed» ble spilt mye på P3, men har aldri blitt gitt ut på noe album. Syvert Amundsen Eeg. Syvert Amundsen Eeg også Syvert Omundsson Eeg (født 1757, død 20. november 1838) fra gården Eik i Søgne, var skipper og gårdbruker. Han ble valgt som en av Mandals amts tre representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og var med på å vedta Norges grunnlov. Eeg stemte også for unionen med Sverige. Det er reist et minnesmerke over Eeg utenfor Søgne gamle kirke. Keltiberere. Botoritta, bronseinskripsjoner med keltiberisk skrift Keltibererne var et keltisk folk som levde på den iberiske halvøy, i områder som i dag utgjør Sentral-Spania og Nord-Portugal, før og under Romerriket. Folket stammer fra keltiske migrasjoner fra dagens Frankrike som integrerte seg med de lokale folkene på den iberiske halvøy. Chip. En chip, eller å chippe, er en type golfslag som gjerne slås når ballen ligger nære greenen. Køllen som brukes er vanligvis et jern, fra 6 til wedge. (I enkelte tilfeller bruker noen også en spoon.) Ballen plasseres bak i oppstillingen, og svingen er kort. Ballen er i luften en kort stund, men gjerne ikke lenger enn at den akkurat lander inne på greenen, og derfra ruller mot hullet, som en putt. Det er derfor vanlig å lese greenen før man chipper. En chip er ikke det samme som en pitch. Pitch (golf). En pitch, eller å pitche, er en type golfslag. Køllen som brukes er gjerne en wedge eller et høyt jern, og slås fra lengre distanser (40–90 meter) med alt fra halv til full sving. Ballen flyr høyt og skal lande på greenen nære hullet og stoppe så raskt som mulig. Køllens store loft medfører at ballen spinner mye, og det er ikke uvanlig å se at den spinner bakover igjen etter å ha landet på greenen. En pitch er ikke det samme som en chip. Vladimír Šmicer. Vladimír Šmicer (født 24. mai 1973 i Děčín) er en tidligere tsjekkisk fotballspiller. Šmicer gikk fra Liverpool til Bordeaux sommeren 2005. Šmicer er en etablert landslagspiller for. Šmicer var med på Champions League-triumfen i Istanbul til Liverpool 25. mai 2005. Han var svært medvirkende til at Liverpool løftet Champions League-trofeet, med scoring (2-3) både i ordinær tid og under straffesparkkonkurransen. Meritter. SK Slavia Praha RC Lens Liverpool FC Bordeaux Ragnhild Grødal. Ragnhild Nilsen (Grødal) (født 6. mars 1958) er en norsk forfatter, dramatiker, pedagog og foredragsholder. Ragnhild Nilsen vokste opp i det hun beskriver som et heller trangt miljø helt sør i Norge. Hun trodde hun skulle bli nonne og reiste til Tyskland for å utforske dette da hun var nitten år. Men etter mye spirituell søken forlot hun klostermiljøet og var en stund omreisende hippie med gateteater i Tyskland, Holland og Danmark. Etter hvert tok hun fatt på studier og fullførte en lengre utdannelse i Norge og USA innen musikk, kommunikasjon og bevegelsesterapi, og innehar i dag tittelen Cand. Musicol., M.A. fra USA i kommunikasjon og bevegelsesterapi. Kursleder og coach. Ragnhild Nilsen har 15 års erfaring som kursleder og bedriftsrådgiver, noe som har gitt henne en sterk posisjon i næringslivet. Hun er i dag en svært etterspurt foredragsholdere. Gjennom en blanding av engasjement og faglig tyngde, formidler hun stoffet på en særegen måte- en stil som kalles gjerne infotainment – der hun blander undervisning med underholdning. Selvutviklende bøker. Som forfatter spiller hun på flere strenger og kombinerer det poetiske og det faglige med formidlingsevne og humor. Dette gjør bøkene lettleste og berikende. De fleste hører inne under sjangeren faction, dvs en dobbelthet som uttrykker noe av det to-sidigheten i henne. Valget av sjanger forklarer hun slik: "Denne formen er helt naturlig for meg. Jeg er både pedagog og kunstner. Derfor ønsker jeg både å formidle og sprenge kunnskap". De fleste av bøkene er skrevet innen genren ledelse og selvutvikling, og de kan leses som selvstudium eller som understøttelse av kursene hennes. Bøkene er solgt i over en kvart million eksemplarer og er oversatt til elleve språk. SEKEM Skandinavia. Ragnhild Nilsen er partner i CoachTeam AS og leder av organisasjonen GlobalFairTrade som ble startet i 2006 i forbindelse med samarbeidet med egypteren Ibrahim Abouleish som har grunnlagt SEKEM. Målet deres er å etablere en SEKEM venneforeningen i Skandinavia. I den forbindelse ble hun den kvinnelige gründeren som igangsatte verdens første produksjon av fairtrade biodynamiske håndklær fra Egypt. Hun kjøpte 30 tonn biodynamisk dyrket bomull fra SEKEM, som hun satte i produksjon i SEKEMs bedrifter. Håndklærne er Demeter og FairTrade sertifisert og selges med suksess på det norske markedet. Priser. Ragnhild Nilsen mottok Culturaprisen 2010 som går til en person, gruppe eller bedrift som har fremhevet seg på det økologiske og/eller sosiale området. Ragnhild mottok prisen for sitt arbeid inne GlobalFairTrade, rettferdig bomull og opprettelsen av venneforeningen Sekem Scandinavia. Halleys komet. Halleys komet er en periodisk komet som viser seg med en periode på 76 år. Astronomen, fysikeren og matematikeren Edmond Halley forsket på kometen ved universitetet i Oxford, og han anslo at kometen ville returnere hvert 75-76. år. Han ventet den tilbake på slutten av 1750-tallet, og ganske riktig, på julaften 1758 ble den oppdaget av den tyske bonden og amatørastronomen Georg Palitzsch, akkurat i tide til Newtons 116. fødselsdag første juledag 1758. Den er den mest berømte av alle kometer. Selv om det i hvert århundre er mange synlige og spektakulære kometer på himmelen, er Halleys komet den eneste synlige komet som returnerer innenfor livsløpet til et menneske. Halleys komet var sist i det indre solsystem i 1986, og vil vende tilbake i medio 2061. Opprinnelse. Kometer antas å ha to ulike opphavssteder i solsystemet. Det ene er i Kuiper-beltet, ca 50 AU fra Solen. Det andre er Oort-skyen, en sfære med kometlignende himmellegemer som er ca 50000 AU fra Solen. Kometer som ikke varer så lenge, med baner på 200 år eller mindre, antas å komme fra Kuiper-beltet, mens kometer med en lang bane, som Hale-Bopp, som bruker tusenvis av år, antas å komme lenger utenfra. Halleys komets bane er slik at en tror den opprinnelig har vært en komet med en lang bane, men har blitt fanget inn av gravitasjonen fra gassplaneter i solsystemet og sendt innover til det indre solsystem. Halley tilhører en gruppe kometer som en kaller for «Halley-familie kometer». Baneparametre. Halleys komet sin bane er svært elliptisk, og fokusert om solen. Perihelion, det nærmeste punktet til solen, er bare 0,6 AU, mellom banene til Merkur og Venus, mens aphelion, det fjerneste punktet på banen, er 35 AU, eller omtrent avstanden til dvergplaneten Pluto. Banen til Halleys komet er noe uvanlig for et himmellegeme i solsystemet. Halleys bane er motsatt i forhold til planetene, eller «mot klokken» sett i forhold til solens nordpol. Halleys bane heller 18° i forhold til ekliptikken. Den er, som alle kometbaner, svært eksentrisk, med mesteparten av banen liggende under (når en tenker seg Jordens nordpol som «opp»). Struktur og oppbygging. "Giotto"-romsonden ga vitenskapsfolk de første bildene av Halleys overflate og struktur. Selv om halen strekker seg millioner av km ut i verdensrommet, er Halleys komet-kjerne relativt liten og «peanøtt-formet». Komet-kjernens masse er ekstremt liten, omtrent 2.2×1014 kg. Den gjennomsnittlige tettheten er ca 0.6 g/cm³, noe som indikerer at kjernen er løst sammensatt. Albedo er ca 4 %, det vil si at bare 4 % av sollyset blir reflektert. Det er omtrent det samme som for kull. Selv om kometkjernen ser hvit og lys ut, sett fra Jorden, er Halleys komet faktisk helt svart. Når den nærmer seg det indre av solsystemet, varmer Solen den opp, og får overflaten til å sublimere (gå fra fast form til gass), mens jetstrømmer med materiale spruter opp fra den svarte overflaten. Kjernen roterer hver 52. time, og dagsiden er mye mere aktiv enn nattsiden. Gassene som sendes ut fra kjernen er 80 % vanndamp, 17 % karbonmonoksid og 3-4 % karbondioksid. med spor av hydrokarboner Kjernen er dekket med et lag av støv som holder på varmen. Hver støv-partikkel er tenkt å bestå av mange små partikler med rom imellom. Noen av disse partiklene er fylt med is, andre er tomme. Når Halleys komet er på sitt nærmeste til solen, kan temperaturen stige til ca 77°C. Nær solen vil jetstrømmene kaste ut flere tonn med gass og støv hvert sekund. Halley har flere grunne kratere som er omkring 1 km i diameter. Meteorregn. Fordi banen til Halleys komet er nær Jordens på to steder, er Halleys komet opphav til to meteorittregn: Akvaridene i mai, og Orionidene sent i oktober. Førstnevnte er synlig både på Jorden og på Mars. Studier av Edmond Halley. Halleys komet var den aller første kometen som ble anerkjent som periodisk. Halley konkluderte etter å ha sett på karakteristikken på to kometer observert i 1531 av Petrus Apianus og i 1607 av Johannes Kepler i Praha, at dette var det samme objektet som returnerte hvert 76. år (en periode som siden har blitt justert til mellom 75 og 76 år). I sin "Synopsis Astronomia Cometicae" (1705) slo han fast at kometobservasjonene i 1456, 1531, 1607 og 1682 gjaldt samme komet, og regnet ut at den ville komme tilbake i 1758. Halley sin spådom viste seg å være riktig, selv om det ikke var før 25. desember 1758 at den ble oppdaget av Johann Georg Palitzsch, en tysk bonde og amatør-astronom. Halleys komet var ikke på sitt nærmeste til solen før i mars 1759. Gravitasjonskreftene til Jupiter og Saturn hadde forårsaket en oppbremsing av kometen, noe som et team av tre matematikere (Alexis Clairault, Nicole-Reine Lepaute og Joseph Lalande),hadde beregnet på forhånd. Halley fikk ikke se kometen returnere, da han døde i 1742. 1835. Den amerikanske forfatteren Mark Twain ble født 30. november 1835; bare to uker etter at Halleys komet passerte Solen. I sin biografi skrev Twain: «I came in with Halley's comet in 1835. It's coming again next year (1910), and I expect to go out with it. The Almighty has said no doubt, 'Now here are these two unaccountable freaks; they came in together, they must go out together.» Twain døde 21. april 1910, dagen etter at Halleys komet passerte Solen neste gang. Filmen "The Adventures of Mark Twain" fra 1985 er inspirert av dette. 1910. Passeringen i april 1910 var viktig av mange grunner: Det er første gang et fotografi er tatt av Halleys komet, kometen passerte ganske nær Jorden, og var et spektakulært syn på himmelen. Den 18. mai passerte den faktisk over solskiven, og Jorden passerte igjennom halen. På den tiden trodde man at halen inneholdt giftige gasser. Selv om media lagde sensasjons-historier, er det et faktum at gassene er så diffuse at ingen på planeten merket noen effekt av å passere igjennom halen. Mange mennesker som hevder at de så 1910-passeringen av Halley, husker en annen komet som var enda sterkere, og faktisk var synlig på dagtid i fire måneder før Halleys komet dukket opp. 1986. Passeringen i 1986 var en av de minst gunstige for observasjon fra Jorden noensinne. Kometen ble aldri så spektakulær på himmelen, og lysforurensing fra storbyene hindret observasjoner for folk flest. Kometen var heller ikke synlig fra den nordlige halvkulen i mars eller april. Flere romsonder ble sendt for å besøke Halleys komet. Sovjetunionen sendte romsonden Vega 1 som begynte å sende bilder fra 4. mars 1986, de første noensinne av kjernen til en komet, og passerte kometen 6. mars. Romsonden Vega 2 fulgte like etter med sin passering av kometen 9. mars. 14. mars passerte den europeiske romsonden Giotto. Japan sendte to romsonder, Suisei og Sakigake. Denne rekken med romsonder ble uoffisielt kalt for Halley Armadaen. Basert på data fra Astron i desember 1985, det største ultrafiolette romteleskopet på den tiden, utarbeidet en gruppe sovjetrussiske forskere en modell av kometen coma. Kometen ble også observert fra en annet romsonde International Cometary Explorer (opprinnelig International Sun-Earth Explorer 3). Det var planlagt to romfergeoppdrag for å observere Halleys komet: STS-51-L og STS-61-E. På den første eksploderte romfergen Challenger under oppskyting i mars [1986, og alle slike planer ble dermed kansellert. Nyttelasten tenkt for å observere Halleys komet, ble ikke sendt ut i rommet før med ferden STS-35. På vei mot 2061. 12. februar 1991 ble det oppdaget noe underlig og uforklarlig ved Halleys komet av forskere ved European Southern Observatory (ESO). Kometen var 2,14 milliarder km fra solen, og en svær sky ble oppdaget rundt selve kometkjernen, som var 300 ganger mere lys enn kjernen. Tre ulike teorier har kommet frem: 1) vekselvirkninger med de svært energirike partikler som finnes i solvinden; 2) en kollisjon med et annet himmellegeme; eller 3) en betydelig mengde energi er blitt frigjort fra kometens kjerne. I 1994 klarte forskere ved ESO å oppdage og fotografere Halleys komet 2,82 milliarder kilometer (18,8 AU) borte fra Solen. Halleys komet ble så i 2003 observert hele 4,2 milliarder kilometer (28,08 AU) borte fra Solen ved hjelp av observasjoner fra det europeiske observatoriet VLT (Very Large Telescope) i Cerro Paranal i Chile. Kometen kan dermed følges på hele sin ferd tilbake til det indre solsystemet. Gallia Cisalpina. Gallia Cisalpina (latin: «Gallia på denne siden av Alpene») var en provins i den Romerske republikk, i Emilia og Lombardia i dagens Nord-Italia. Provinsen ble styrt fra Mutinia (dagens Modena), hvor Spartacus’ hær slo den romerske legionen under Gaius Cassius Longinus. La Paz (departement). Departenmentet La Paz i Bolivia La Paz er et departement vest i Bolivia. Den har et areal på 113 985 km² og har en befolkning på 2 350 000 innbyggere (2001). Titicacasjøen strekker seg fra La Paz og over grensen til Peru. I departementet ligger også fjellområdet Cordillera Real. Departementshovedstaden ligger i byen La Paz. Ray Clemence. Raymond Neal Clemence (født 5. august 1948) i Skegness var en av Englands fremste keepere på 1970-tallet. Han spilte 61 landskamper for, og 666 kamper for Liverpool. Clemence holdt nullen for Liverpool hele 335 av sine kamper. Clemence har også vært manager for klubben Barnet. Den apostoliske velsignelse. Den apostoliske velsignelse er en velsignelse i bibelen i 2. korinterbrev 13,13 Martin Luther foretrakk den aronittiske velsignelse. Den apostoliske brukes, både i sin opprinnelige form og avledede former, ofte i katolsk liturgi. Velsignelsen. «Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!» Ifølge kristen tro er velsignelse Guds uttalte favør over et eller flere mennesker, et folk og også over alt levende som dyr, fugler og fisk, ref 1 Mos 21-22;21 "Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt. 22 Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet! Og fuglene skal bli mange på jorden.»" Guds velsignelse skal gi den som velsignes særskilte fordeler, status, autoritet, privilegier og egenskaper som f.eks fruktbarhet. En velsignelse fra Gud er ikke basert på prestasjonen til den som mottar velsignelsen, og kan heller ikke fratas eller mistes. Den er å regne som en frivillig gave gitt av Gud og basert kun på Guds nåde. Velsignelser er ikke forbeholdt kun kristne, men er gitt av Gud som en gave til alle mennesker, ref 1 Mos 1:27-28; "27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»" Den aronittiske velsignelse. Den aronittiske velsignelse er en velsignelse i bibelen i 4. mosebok 6,24–26 Den blir også kalt for "Herrens velsignelse". Velsignelsen ble gitt av Gud til Moses, og israelsfolkets første yppersteprest Aron ble pålagt å bruke den. Gudstjenester i Den norske kirke avsluttes med at presten lyser den aronittiske velsignelsen over menigheten. Se også. Aronittiske velsignelse Ole Singstad. Ole Singstad (født 29. juni 1882, død 8. desember 1969) var en norsk-amerikansk sivilingeniør. Han ble født i Lensvik i Sør-Trøndelag og utdannet ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt, før han utvandret til USA i 1905. Han fullførte byggingen av Holland Tunnel under Hudsonelva etter at sjefingeniør Clifford Holland døde. Han konstruerte også Lincoln-tunnelen, Brooklyn-Battery-tunnelen og Queens-Midtown-tunnelen i New York City og en tunnel under elva Schelde i Antwerpen i Belgia. I 1945 dannet han selskapet "Singstad and Kehart Consulting Engineers". Dette firmaet fullførte konstruksjonen av The Big Walker Mountain Tunnel i Virginia. Ole Singstad bygde også tunneler i Argentina, Belgia, Canada, Cuba og Venezuela. Ole Singstad giftet seg med danskfødte Else Johansen og de fikk to barn, Rita og Paul. Familien bodde for det meste i New York. Ole Singstad etablerte et legat til innkjøp av bøker til Lensvik Folkebibliotek ut over de kommunale bevilgninger til formålet. Sambygdinger reiste en statue av ham ved Lensvik Samfunnshus. ECMAScript. ECMAScript er et skriptprogrammeringsspråk for web. JavaScript og JScript er basert på ECMAScript-standarden ECMA-262 Programvareagent. Programvareagent brukes om dataprogrammer med noen spesielle egenskaper. En agent er per definisjon en entitet som handler autonomt eller semi-autonomt. Det betyr at en agent kan handle på egenhånd og trenger ikke til enhver tid å være styrt av kommandoer utenifra. Typisk for en programvareagent er at den har et eget snevert arbeidsområde og et sett med begrensede oppgaver. Agenten venter ofte på kjørekommandoer fra andre agenter, kommandoer fra datamaskinbrukeren eller på at forholdene skal ligge til rette for at den skal utføre en av sine oppgaver. Agenter kan enten operere alene eller samhandle med andre agenter. Om systemer der flere agenter jobber sammen bruker man ofte uttrykket Distribuert kunstig intelligens. En agent kan ha sitt begrensede bruksområde, mens et system av agenter kan betjene større oppgaver og tjene et felles mål. Noen forskere mener at den menneskelige hjernen er bygget opp på samme måte, at hjernen består av tusenvis eller millionvis av små agenter som virker parallelt. Hvis denne skolen holder, vil det være mulig å fremstille kunstig intelligens ved hjelp av agentsystemer. Det finnes eksempler på miljøer der flere tusen programvareagenter jobber sammen om en felles oppgave. For eksempel har NASA gjort forsøk der satellitter er driftet i helhet av agenter. Bruksområder. Agenter er en spennende tilnærming til den stadig økende mengden av tjenester og data som omgir oss. Mobiltelefoner, håndholdte enheter og selv vanlige stue-pc'er kan ha problemer med å takle den enorme datamengden som finnes på internett. Derfor har man i over 20 år beskrevet hjelpeprogrammer for pc-brukeren. Apple beskriver allerede i 1988 i videoen "Knowledge Navigator" et slikt system. Brukeren har en agent som behandler lynmeldinger (IM) en agent som behandler epost, en presentasjonsagent osv. Disse kan samarbeide og automatisk sende svar tilbake i form av epost, telefon osv. Historie. I Norge har Telenors forskningsavdeling og Universitetet i Tromsø vært ledende i Agentforskning. Blant annet har har MIT knyttet Telenors forskning tett til sitt bryst når det gjelder overvåkning av sauer ved hjelp av agenter. Teknikken ser ut til å ha opplevd en god hype eller medieinteresse på midten av 90-tallet, men etter nedgangen i IT-bransjen på begynnelsen av dette milleniet har stadig flere forskningsmiljøer lagt ned sine satsninger på agenter. Agenter har vært teknikken som "viser-deg-hva-du-har-i-kjøleskapet", noe flere teknologier har lovet både før og etter agentenes opptur for ti år siden. I dag er fokus flyttet mer over på det å tilby informasjon enn å hente den selv. Agenter som typisk ble brukt som webcrawlers og for å hente data på nett har nå fått hard konkurranse fra Web services, RSS feeds, XML og andre dristribusjonskanaler. RPG-7. RPG-7 er en sovjetisk rakettdrevet granat. Våpenet er hovedsakelig brukt som panservernvåpen, men kan også brukes mot personell. Den er omladbar, og et perfekt geriljavåpen. Sovjetiske styrker tok den i bruk fra 1961, og den har vært eksportert til en lang rekke land. RPG-7 var etterfølger til RPG-2. Dzjokhar Dudajev. Dzjokhar Musajevitsj Dudajev ("Джоха́р Муса́евич Дуда́ев", født 15. april 1944 – død 21. april 1996) var en sovjetisk luftforsvarsgeneral og tsjetsjensk nasjonalistleder. Han var 1991 til 1996 den første president i Den tsjetsjenske republikken Itsjkeria, forsøket på å danne en tsjetsjensk stat uavhengig av Russland. Etter at Sovjetunionen i 1991 ble oppløst, gikk også den Den tsjetsjensk-ingusjetiske republikken autonome republikken innen Russland i oppløsning. Tsjetsjenske ledere, med Dzjokhar Dudajev i spissen, tok makten og erklærte Tsjetsjenia uavhengig. I oktober 1991 ble Dudajev valgt til president i utbryterrepublikken, som fikk navnet Den tsjetsjenske republikken Itsjkeria. Russland, under ledelse av president Boris Jeltsin, satte inn styrker i et forsøk på å slå ned utbryterrepublikken, men mislykkes. Dudajev møtte også motstand internt i Tsjetsjenia. I 1993 oppløste han parlamentet og innførte direkte presidentstyre, og det brøt ut borgerkrig mellom ulike tsjetsjenske grupper. President Jeltsin forsøkte i desember 1994 å fjerne Dudajev ved hjelp av føderale styrker, men mislykkes og det utviklet seg til geriljakrig mellom russiske og tsjetsjenske styrker. Dudajev ble i april 1996 drept i et russisk rakettangrep. Panservernvåpen. Panservernvåpen er våpen som brukes for å bekjempe pansrede kjøretøyer. Dette var først kanoner og kraftige rifler, og under andre verdenskrig ble det tatt i bruk rekylfrie kanoner og panservernmissiler. Det første våpen som ble utviklet spesifikt til bruk mot stridsvogner var det tyske Mauser 13mm Tankgewehr som ble produsert fra mai 1918. Tradisjonelt bekjempes panser med artilleri som har høy utgangshastighet, ustyrte raketter, styrte missiler og passive trykkfølsomme stridsvognminer. Moderne bekjemping av panser inkluderer artilleri og missiler som kan bruke passive optiske, termiske og akustiske sensorer eller aktive radarsensorer. Miner kan bruke passive sensorer basert på optiske, termiske, akustiske, seismiske og magnetiske sensorer. Artilleri er ofte brukt og dimensjonert utfra frontalbeskytning, og panser er tilsvarende godt beskyttet mot slik beskytning både med flerlagspanser og med aktivt panser. Det har gjort at alternative bekjempningsmetoder har blitt stadig vanligere, med totrinns sprengladning og konsepter basert på toppangrep som resultat. Åsane Seahawks. Åsane amerikansk fotball- og cheerleadingklubb, også kjent som Åsane Seahawks, er et idrettslag som tilbyr utradisjonell idrett i et utradisjonelt idrettslag. Klubben holder til i Åsane utenfor Bergen, og har hovedfokus på ungdom i alderen 13 til 19 år. Svært mange av medlemmene er ungdommer som enten har gitt seg med annen, organisert idrett og så har «oppdaget» idrettslaget, eller som ikke har deltatt i organisert idrett tidligere i det hele tatt. Idrettslaget er også Storbyklubb i NIF, noe som innebærer at klubben får hjelp og støtte til å bli enda bedre til å ivareta ungdommene, og også at de har et spesielt ansvar for å ivareta klubbens utøvere best mulig. Eugene O'Neill. Eugene O'Neill (født 16. oktober 1888 på et hotellrom på Broadway, død 27. november 1953 på et hotellrom i Boston) var en amerikansk dramatiker. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1936. O'Neill skildrer tette og ofte tragiske menneskelige relasjoner nådeløst, men med stor poesi og språklig kraft. Hans mest kjente stykke er det selvbiografiske «Lang dags ferd mot natt» fra 1941. «Måne for livets stebarn» (1943) er også delvis selvbiografisk og en løselig oppfølger. Det ble O'Neills siste drama. Spoon. Spoon er betegnelsen på en type golfkølle som ble brukt før 1900-tallet, og som tilsvarer dagens "woods" eller "trekøller". Hodet på en spoon var halvmåneformet, slik som dagens trekøller, men slagflaten hadde en konkav form, som en skje, derav navnet. Ellers hadde køllen omtrent samme "loft" og bruksområde som dagens trekøller. I moderne golfterminologi er betegnelsen "spoon" gjerne synonym med "trekølle" eller "wood". Valestrandsfossen. Valestrandsfossen (også brukt Valestrandfossen) er et tettsted i Osterøy kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Sørfjorden på øya Osterøy. Valestrandsfossen er det største tettstedet på øya. Her finnes det butikker, bensinstasjon, barneskole, frisør, puber samt Lerøy Fossen AS, verdens største ørret-røkeri. Valestrand består av boligområdene, Reigstad, Åsen, Bullaåsen, Vardalen, Rundhovde/Skår, Eide, Bakken, Elvik, Røskeland, Burkeland, Loftås, Daltveit og Brakvatne. Samferdsel. Det er fergeforbindelse med MF «Ole Bull» som trafikkerer sambandet Breistein-Valestrand. Fergesambandet ble kjøpt av engasjerte innbyggere/aksjonærer i 2004, som ikke ville at fergen skulle legges ned da Osterøybrua ble bygget. Etter en del møter grunnla aksjonærene fergeselskapet Osterøy Fergeselskap til å ta over fergesambandet fra HSD. Fergesambandet er en grei forbindelse til Osterøy hvis en kommer fra Bergen, Åsane eller Nordhordland. Kultur. Den legendariske norske fiolinisten og komponisten Ole Bull hadde her sitt sommerhus. Ole Bull tilbragte sommerferiene sine hos besteforeldrene på Valestrand. Det var hit han inviterte Edvard Grieg for å «fornorske» ham etter studiene i Tyskland. Valestrand har også et fotballag i 3. divisjon, som heter Valestrand Hjellvik FK. Fairway. Fairway er det kortklipte området på et golfhull som utgjør det foretrukne spilleområdet mellom tee og green. Fairwayen kan bestå av ett sammenhengende eller flere adskilte områder. Rundt fairway finnes ofte et smalt belte (som regel smalere enn én meter) med semirough, som igjen omkranses av rough. På de fleste par tre-hull har man ingen fairway, mens på par fire- og fem-hull er fairway det foretrukne området å lande utslaget på og holde ballen på frem til man slår inn på greenen. Grunnen til dette er at gresset på fairway er kort – dog lengre enn på green og tee – og at fairway ofte er fri for hindre som sandbunkere og vann. Zeelandbroen. Zeelandbroen er en 5022 meter lang bro over Oosterschelde i den nederlandske provinsen Zeeland. Den forbinder øyene Noord-Beveland og Schouwen-Duiveland med hverandre og sørger dermed for en kortere veiforbindelse mellom Vlissingen, Middelburg og Goes på sørsiden av Oosterschelde og Zierikzee, Bruinisse og Rotterdam på nordsiden. Broens landfester ligger ved Colijnsplaat på Noord-Beveland og ved Zierikzee på Schouwen-Duiveland. Broen ble bygget 1963-1965. 15. desember 1965 ble den offisielt åpnet av dronning Juliana. Frem til åpningen av Vasco da Gama-broen ved Lisboa i Portugal i 1998 og Øresundsbroen mellom Danmark og Sverige i 2000, var broen Europas lengste. For å holde passasjen åpen for høyere (seil-)skip kan en av broens 52 deler åpnes, denne er 40 meter lang. Av de øvrige brodelene har 48 stykker et spenn på 95 meter og to 72,5 meter. Broen hviler på 54 pilarer. Frem til 1993 måtte bompenger betales for å bruke broen. Den har ett kjørefelt i hver retning og en sykkelsti, men er uten skulder. Dette betyr at et kjørefelt blir ubrukbart ved uhell. I 2005 ble det innført trajektkontroll (for hastighet) på broen, noe som betyr at et kjøretøys fart blir målt over lengden av broen, ved overtredelser kommer boten i posten. Rover 75. Rover 75 ble introdusert høsten 1998 som Rovers flaggskip. I likhet med dens forgjengere Rover P5/P5B, P6/P6B (B for Buick, dvs. V8-motoren på 3528 kubikkcentimeter som ble kjøpt av General Motors) og SD1 oppnådde 75 raskt ovasjoner i verdenspressen for tekniske nyvinninger, design og interiør i solid Rover-tradisjon. Den kunne fås med 4-sylindret rekkemotor, 6-sylindret V-motor og åttesylindret V-motor (svært sjeldne). "Rovers egenutviklede 1,8 bensinmotor (turbo) fungerer dårlig i bilen. Med andre motorer er det gjennomgående syn at bilen er fantastisk. Den automatiske girkassen har tidvis problem med kjøling, men dette lar seg lett modifisere". Geir Barvik. Geir Barvik (født 19. mai 1958) er direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, utnevnt i 2010. Han var tidligere administrerende direktør for Den Norske Stats Husbank, som er en av Norges største banker, med en forvaltningskapital på over 100 milliarder kroner. Han ble utnevnt i statsråd til husbankdirektør i 2001. Våren 2007 ble han i statsråd beskikket til en ny åremålsperiode på 6 år. Han arbeidet tidligere i Kommunal- og regionaldepartementet, der han var avdelingsdirektør for boligsaker frem til han ble utnevnt til adm. dir. i Husbanken. Han ble byråsjef i Kommunaldepartementet i 1991, underdirektør samme sted i 1992 og avdelingsdirektør i 1994. Barvik er opprinnelig fra Bø i Telemark og er bosatt i Asker. Han er gift med førsteamanuensis i sykepleievitenskap Grethe Eilertsen. Barvik var tidligere aktiv i SVs lokallag i Asker, men meldte seg ut av partiet tidlig på nittitallet på grunn av partiets motstand mot EU. Geir Barvik er utdannet cand. mag. i 1981, med bl.a. sosialøkonomi i fagkretsen. Lars Wilhelmsen. Lars Wilhelmsen (født 1946) er en norsk sosialøkonom og embedsmann. Wilhelmsen er direktør i departementsrådens stab i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Han tok Cand.Oecon eksamen ved Universitetet i Oslo i 1972. Etter eksamen ble han umiddelbart engasjert som andrekonsulent i "Planleggingsavdelingen" i Finansdepartementet, hvor han ble byråsjef i 1976. Etter en karrière i departementene, sist som ekspedisjonssjef i Sosialdepartementet, var han administrerende direktør for Husbanken fra 1994 til 2001, og deretter arbeidsdirektør frem til han trakk seg fra stillingen i 2002. Wilhelmsen ledet sekretariatet for utvalget bak "NOU2004:13, En ny arbeids- og velferdsforvaltning", som ledet fram til danningen av NAV i 2006. Liberty Island. Liberty Island het opprinnelig Bedloe's Island, men fikk i 1956 det nye navnet Liberty Island. Øya ligger i New York Harbour utenfor Manhattan. Øya kan bare nås med ferge, enten fra Battery Park i Manhattan, eller Liberty State Park i Jersey City (New Jersey). Selv om det tilhører New York ligger Liberty Island på New Jerseys side av delstatsgrensen. De blå ulvene (film). "De blå ulvene" er en film fra (1993), regissert av Morten Kolstad etter romanen med samme navn av forfatter Ingvar Ambjørnsen. Romanen inngår i en serie bøker, "Pelle og Proffen". Historien. Noen aktivister på flukt kolliderer i en tilfeldig bil. En kvinne må på sykehuset. Kvinnen er tanta til «Proffen», og sammen med «Pelle» begynner nå en intens jakt på aktivistene, som kaller seg «De blå ulvene». Men «Pelle» har også sine egne problemer. Faren hans har blitt veldig interessert i ei ung jente, og en dag har han plutselig stukket av med henne til København. «Pelle» og «Proffen» følger hakk i hæl, og i København kommer de nærmere en løsning på mysteriet om «De blå ulvene». Epilog. Epilog, fra gresk "epilogos", etterord, ettertale, er et stykke tekst helt til slutt i en hvilken som helst type tekst (poesi, prosa, drama), vanligvis for å danne en avslutning. Epilog var opprinnelig en betegnelse for den del av den antikke tragedien som ble fremført etter at koret hadde sunget for siste gang. Epilogens motsetning er prologen, fortalen, tekstens innledning. Prolog. Prolog, fra gresk "prologos", fortale, er et stykke tekst som kommer innledningsvis som en introduksjon til et litterært verk (poesi, prosa, drama). I sin greske form "prologos" betegnet begrepet en del av den antikke tragedie. Det greske "prologos" tilsvarer det latinske "praefatio". Latinske "Prooemium" kommer fra greske "prooimion", og betyr også fortale. Den kostelige perle. "Den kostelige perle" er en bok som brukes av flere samfunn av Siste Dagers Hellige, mens andre av dem legger liten eller ingen vekt på den. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som er det største av samfunnene, ser på "Den kostelige perle" som et standardverk. Boken inneholder en del av det som ble skrevet og offentliggjort av Joseph Smith. Det inneholder utdrag fra 1. Mosebok og av Matteus evangelium, samt «Abrahams bok», «Joseph Smiths historie» og «Trosartiklene». «Abrahams bok» inneholder tekster Smith skal ha oversatt fra egyptiske papyrusruller som stammer fra Abraham. Flere av kirkene regner ikke «Abrahams bok» for guddommelig. «Joseph Smiths historie» er hans egen beretning om sitt liv frem til Mormons bok ble oversatt i 1829. «Trosartiklene» er basert på noe han skrev i et brev. Lære og pakter. Samlebind med de fire standardverkene "Lære og pakter" ("Doctrine and Covenants") er et av standardverkene til Siste Dagers Hellige og er en samling av åpenbaringer som Joseph Smith og andre av de første lederne i kirken skal ha mottatt. Dette skriftet regnes som grunnleggende både i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og flere av de andre kirkene som oppstod etter Smiths død. Verket ble opprinnelig publisert som "Budenes Bok" i 1833 og kom to år etter ut i revidert utgave der mer enn 2.500 ord i åpenbaringstekstene var lagt til eller endret. Denne revisjonen fikk navnet "Lære og pakter" medførte et betydelig frafall fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Blant dem som forlot det da lille trosfellesskapet var David Whitmer, som var en av vitnene til Mormons bok. Som forklaring av sitt skritt skrev han et hefte der han blant annet påpekte vesentlige forskjeller mellom de to versjonene og skrev at Gud ikke reviderer sin egen åpenbaring slik at den sier det stikk motsatte. De åpenbaringene som ble inkludert i "Lære og pakter" har ikke gjennomgått noen senere omfattende revisjoner. En seksjon som gikk imot polygami (seksj. CI) ble i 1876 skiftet ut med en åpenbaring som befalte Joseph Smiths hustru å godta «alle som er blitt gitt til min tjener Joseph og som er dydige og rene for meg» (132,52b). Senere ble en hoveddel, "Lectures on Faith", tatt ut i 1921 fordi gudsbegrepet som fremlegges der er forskjellig fra den forståelse som i dag er gjeldende. I tillegg til Mormons Bok og Lære og pakter er det også et mindre verk som tilregnes som kanonisk standardverk innen trossamfunnet, nemlig "Den kostelige perle". Bibelen er også et standardverk «for så vidt som den er riktig oversatt», noe som betyr i praksis at de tre særegne standardverkene har forrang dersom det er en læremessig motsetning mellom dem og Bibelen. Scapa Flow. Scapa Flow ligger sør for Mainland og nord for Hoy og South Ronaldsay a> ble senket i Scapa Flow av tyskerne selv Scapa Flow er et sund på Orknøyene beliggende sør for Mainland og nord for Hoy og South Ronaldsay. Sundet ligger beskyttet og er velegnet som naturlig havn. Den britiske marinen brukte Scapa Flow som flåtehavn under både første- og andre verdenskrig. Marinebasen ble nedlagt i 1956. Første verdenskrig. Som følge av det tyske nederlaget i første verdenskrig ble den tyske keiserlige flåte holdt tilbake i Scapa Flow i påvente av utfallet av fredsforhandlingene i Versailles. Skipene kom til Scapa Flow i november 1918 og ble en attraksjon for øybeboerne. 21. juni 1919 ga den tyske admiralen Ludwig von Reuter ordre om å senke alle skipene for å forhindre at skipene skulle komme på britiske hender som en del av fredsavtalen. 64 skip ble senket og 9 sjømenn mistet livet, de siste omkomne i første verdenskrig. Ti slagskip ble senket: SMS «Bayern», SMS «Kronprinz Wilhelm», SMS «Markgraf», SMS «Großer Kurfürst», SMS «Prinzregent Luitpold», SMS «Kaiser», SMS «Kaiserin», SMS «Friedrich der Große», SMS «König Albert» og SMS «König». SMS «Baden» gikk på grunn og ble ikke senket. Fem slagkryssere ble senket SMS «Hindenburg», SMS «Derfflinger», SMS «Seydlitz», SMS «Moltke» og SMS «Von der Tann». Fem kryssere ble senket: SMS «Cöln II», SMS «Karlsruhe II», SMS «Dresden II», SMS «Brummer» og SMS «Bremse». SMS «Nürnberg II», SMS «Frankfurt» og SMS «Emden II» gikk på grunn og ble ikke senket. Fire gikk på grunn og ble ikke senket. Skipsvrakene er i dag et populært dykkermål for sportsdykkere. Luftskipet «Hindenburg». LZ 129 «Hindenburg» var et tysk luftskip som ble bygd i 1935. Sammen med søsterskipet «Graf Zeppelin» er det det største luftfartøy som noen gang er laget. Det ble verdenskjent da hydrogengassen i løfteskroget eksploderte og luftskipet forliste i den såkalte «Hindenburg»-ulykken i New Jersey i USA 6. mai 1937. Denne hendelsen førte til at man sluttet å bruke luftskip til transport. «Hindenburg» var oppkalt etter Tysklands andre president, Paul von Hindenburg. Konstruksjon. Luftskipet «Hindenburg» hadde helt ny design laget av 100 % duralumin. Skipet var 245 meter langt, 41 meter i diameter og inneholdt 200 000 m³ gass i 16 celler med en samlet løftekraft på 112,1 tonn. Motorene var fire 1200 hestekrefters (890 kW) dieselmotorer fra Daimler Benz, noe som ga den en topphastighet på 135 kilometer i timen. Luftskipet kunne ta 72 passasjerer (50 på transatlantiske flyvninger) og hadde et mannskap på 61. Av aerodynamiske grunner var passasjerlugarene plassert inne i skroget i stedet for i gondolen. Skipet var konstruert av Luftschiffbau Zeppelin i 1935 til en kostnad på en halv million engelske pund. Jomfruturen ble gjennomført i mars 1936. «Hindenburg» var egentlig designet for å bruke helium som et brannsikkert lag rundt hydrogenet, dvs hver celle skulle ha hydrogen i midten og helium ytterst, for å hindre brann. Men amerikanske myndigheter hadde innført en handelsboikott mot Tyskland som omfattet helium, og dette førte til at tyskerne måtte benytte kun den svært brennbare hydrogengassen som løftekraft. Siden hydrogen har noe høyere løftekraft enn helium, kunne nyttelasten økes noe og noen passasjererlugarer ble lagt til. Tyskerne hadde tidligere erfaring med å bruke hydrogen i luftskip, slik at tyske ingeniører bare la til noen ekstra sikkerhetsfunksjoner. De var så sikre på at skipet var trygt, at de til og med utstyrte «Hindenburg» med et røkerom. Vellykket første år. «Hindenburg»s karriere bygde på søsterskipet «Graf Zeppelin» som allerede hadde fløyet drøye 2,5 millioner kilometer. I løpet av sitt første driftsår 1936 fløy «Hindenburg» 308 322 kilometer og fraktet 2798 passasjerer, 160 tonn gods og post. I løpet av året gjennomførte luftskipet 17 transatlantiske turer, (syv til Brasil og ti til USA). I en rekordflyvning i juli 1936 fløy det tur-retur over Atlanterhavet på 5 dager, 19 timer og 51 minutter. Den tyske bokseren Max Schmeling var da en av passasjerene, og han fikk en varm velkomst i Tyskland etter å ha slått amerikaneren Joe Louis. 1. august 1936 var «Hindenburg» til stede under åpningen av sommer-OL i Berlin. Kort tid før den tyske føreren Adolf Hitler ankom stadion, krysset luftskipet over med det olympiske flagget hengende etter. Hindenburg-katastrofen. 6. mai 1937 klokken 18:25 lokal tid tok luftskip «Hindenburg» fyr da det nærmet seg fortøyningsmasten ved Lakehurst Naval Air Station i New Jersey i USA. Flammene startet ved akterenden og i løpet av 37 sekunder var luftskipet overtent. Av de 97 personene om bord, døde 35 (av disse var 13 passasjerer og 22 mannskap). En av bakkemannskapene døde også, slik at det endelig antallet omkomne ble 36. Historisk nyhetsdekning. Ulykken ble særlig husket på grunn av den brede nyhetsdekningen: bildene og den amerikanske journalisten Herbert Morrisons radiodekning fra landingen. Dette var den første transatlantiske luftskipsturen til USA dette året, noe som førte til at det var flere journalister til stede enn vanlig. Dette var den første av 18 turer planlagt for dette året. Morrisons radioopptak ble ikke publisert før dagen etter. Deler av dette lydopptaket ble lagt til på et filmopptak for å formidle hendelsen tydeligere og dramatisere ulykken. Sendingen ble senere en av de mest kjente både i medie- og flyhistorien. Særlig ble Morrisons sørgelige kommentar «oh, the humanity!» berømt. Det er imidlertid usikkert om han sa «oh, the humanity» eller «all the humanity». Morrison hadde likevel gjentatte ganger omtalt menneskene på bakken som var i ferd med å få skipet trygt ned, som «mass of humanity». Han brukte derfor ordene da det ble klart at det brennende vraket ville lande på bakkemannskapene under. Ulykkesstatistikk og følger. Det var flere luftskip-ulykker, de fleste på grunn av uvær, men ingen med zeppelinere før ulykken med «Hindenburg». Zeppelinerne hadde en imponerende sikkerhetsstatistikk. Luftskipet «Graf Zeppelin» hadde fløyet 1,6 millioner kilometer medregnet en reise Jorden rundt. Zeppelin-selskapet var svært stolt over at ingen passasjerer noen gang var blitt skadet på reiser med deres luftskip. Men «Hindenburg»-ulykken endret dette. Opinionens tillit til luftskip ble knust av bildene og lydopptakene fra ulykken. Dette ble dermed slutten for passasjer-luftskipene. Spekulasjoner om årsaken til ulykken. De bakenforliggende årsakene til ulykken er fremdeles omdiskutert, og teoriene er ofte farget av politiske meninger. Noen spekulerer for eksempel på om de tyske myndighetene på den tiden skyldte på brennbart hydrogen for å sette USAs heliumboikott i et dårlig lys. I begynnelsen ble også sabotasje ofte nevnt som årsak til brannen, spesielt av Hugo Eckener, en tidligere sjef i Zeppelin-selskapet og veteran i den tyske luftskipindustrien. Zeppelinerne ble ansett som symboler for Hitler-Tyskland og ville derfor ha vært et naturlig mål for nazistenes fiender. Noe bevis for sabotasje ble imidlertid aldri lagt fram under høringene etter ulykken. En annen tilhenger av sabotasjeteorien var Max Pruss, kaptein på Hindenburg da den var i drift. Pruss fløy nesten alle turene til «Graf Zeppelin» før «Hindenburg» var ferdig. I et intervju med Kenneth Leish i "Colombia's Oral History Research Office" fortalte Pruss at han hadde en sterk mistanke om sabotasje. Skipet hadde tidligere blitt truffet flere ganger av lyn på turene til og fra Brasil. Selv om det ikke foreligger endelige bevis, er den mest anerkjente teorien i dag at skipet tok fyr etter oppbygging av statisk elektrisitet. En annen teori sier at brannen startet inne i skipet, som følge av at diesel lekket og ble antent av de varme eksosrørene, og dermed forårsaket eksplosjonen. Annet. En myte sier at «Hindenburg» ble ødelagt på sin jomfrutur, men luftskipet hadde vært i trafikk nesten et helt år før ulykken inntraff. «Hindenburg» var like lang som tre moderne Boeing 747-fly stilt opp etter hverandre. Dagens moderne luftskip, som stort sett bare brukes i reklamesammenhenger, er ofte bare en tidel av lengden til «Hindenburg». Under sine første flyvninger hadde «Hindenburg» et spesiallaget Blüthner-piano av aluminium om bord. Dette ble senere fjernet og var ikke om bord under ulykken. States of Jersey Police. States of Jersey Police er politimyndigheten på Jersey, opprettet i sin nåværende form i 1974. Den fungerer som et supplement til det ulønnede politiet i hvert herred, som har eksistert siden 1204. Den består av rundt 240 betjenter. Fjernsynsserien "Bergerac" er relatert til Jersey-politiet. MediaMonkey. MediaMonkey, programmert og utgitt av "Ventis Media Inc", er et dataprogram som spiller digital musikk, men har også flere funksjoner for å organisere musikksamlinger. Brukerne kan spille av musikken i en rekke ulike måter, sortert på artister, på år, på sjangre, på egne kvalitetsvurderinger etc. En basisutgave av programmet er gratis, men for også å kunne rippe musikk fra musikkcder og brenne egne samlinger krever lisens. MediaMonkey støtter følgende digitale musikkformater; OGG, MP3, WMA, WAV, APE, FLAC og MPC. Musikk kan bli «rippet» (overført) fra musikkcder og konvertert mellom de fleste av disse formatene. MediaMonkey har også en editor innebygget som kan redigere «tagger», dvs informasjon om den enkelte sang, også sangtekster, nettsider og plateomslag. Programmet støtter «intelligent tagging», dvs å legge inn musikkinformasjon basert på automatikk. Programmet har en databaseformat som er kompatibelt med Microsofts databaseformat i Access slik brukerne kan endre databasen også ved å bruke Access eller tilsvarende program. MediaMonkey kan utvides også ved hjelp av skriptbasert kode som gir brukerne muligheter til selv å gi programmet ny funksjonalitet. MediaMonkey støtter bærebare musikkenheter og ved hjelp av ett trykk kan musikk og musikklister bli synkronisert. Anno 2006 blir MediaMonkey aktivt utviklet med nye versjoner to eller tre ganger i året. Brukerne selv kan bidra til utviklingen og programmets retning ved å komme med henstillinger og forslag i eget webforum. Johan Cruyff. Hendrik Johannes Cruyff (født 25. april 1947 i Amsterdam) er en tidligere nederlandsk fotballspiller. Han viste tidlig stort talent og debuterte som 17-åring for Ajax mot GVAV. Ajax tapte 3-1, men Cruyff viste klasse og puttet Ajax' mål. Tilsammen spilte han 275 kamper og endte på 204 mål for Ajax. Senere spilte han for FC Barcelona før han dro til USA, for deretter å returnere til nederlandsk fotball igjen hvor han spilte for Feyenoord og Ajax. Cruyff var en nøkkelbrikke i Nederlands innføring av totalfotball, en helt ny måte å spille fotball på. spilte seg fram til finalen i VM 1974, der de tapte for. Etter den aktive karrieren var han manager for Ajax og Barcelona. Han er far til Jordi Cruyff. DRIV3R. DRIV3R, eller Driver 3, er et dataspill utviklet av Reflections Interactive og utgitt av Atari. Det er det tredje spillet i Driver-serien Spilleren styrer karakteren Maverick Tanner, en undercover FBI-agent alias «the Driver». Spillets handling begynner i Miami, Florida, og senere vil man også kunne spille i Nice, Frankrike og Istanbul, Tyrkia. Spilleren kan blant annet kapre og kjøre biler eller andre kjøretøyer, bruke våpen, svømme og gå inn i bygninger. Induktans. Induktans beskriver egenskapen at elektrisk strøm gjennom en leder fører til et magnetisk felt rundt denne. Feltet inneholder magnetisk energi. Induktiviteten angir mengden magnetisk fluks som oppstår ved en gitt strøm. Induktivitet måles i henry med symbolet [H] og har symbolet L. Symbolet L er sannsynligvis brukt til ære for den baltisk-tyske fysikeren Emil Lenz (1804–1865). N er antall vindinger. Modellen forutsetter en tettviklet spole. For utdypning, se spole. Katjusja. Katjusja (russisk: Катюша, også kjent som Stalinorgel) var et sovjetisk rakettutskytingssystem som ble tatt i bruk mot slutten av andre verdenskrig. Sammenlignet med konvensjonelt artilleri var dette rakettsystemet i stand til å levere betydelige mengder eksplosiver i løpet av kort tid. Treffsikkerheten var lavere og det tok lengre tid å lade om igjen en katusja enn tilfellet var for vanlig artilleri. I forhold til kanoner var systemet forholdsvis billig og enkelt å produsere. Takket være sin mobilitet kunne systemet raskt flyttes fra stedet det hadde skutt fra før det kunne legges under ild av fiendens artilleri. Katusja var det første selvdrevne artilleriet produsert av Sovjetunionen og det var som regel plassert på lastebiler, men i løpet av krigen ble systemet også montert på artilleritraktorer, stridsvogner, pansrede tog, marinefartøy og elvebåter. Systemet var relativt enkelt; rakettene ble montert på parallelle stålskinner (fra 14 til 48 stk.) som igjen satt på en stålramme som kunne heves og senkes. M-13-raketten brukt på BM-13-systemet var 132 mm i diameter og 180 cm lang. Raketten veide 42 kg. Den ble drevet av en drivladning av nitrocellulose plassert i en rakettmotor av stål med en ståldyse i bunnen. Raketten hadde fire styrefinner. Stridshodet veide rundt 22 kg. Rekkevidden var rundt 5,4 km. Det ble etter hvert utviklet raketter med diameter på 82 mm og 310 mm. Selv om våpensystemet manglet treffsikkerheten til konvensjonelt artilleri var det ekstremt effektivt i teppebombing av et område. Et batteri med fire BM-13 rakettkastere kunne i løpet av 7-10 sekunder skyte en salve som leverte drøyt 4,3 tonn høyeksplosiver over et areal på fire hektar (40 000m²). Det var tyske soldater som ga våpensystemet navnet Stalinorgel etter den sovjetiske diktatoren Josef Stalin og med klar henvisning til lyden fra Stalinorgelets raketter. Vladimir Melanjin. Vladimir Mikhajlovitsj Melanjin (russisk Владимир Михайлович Меланьин; født 1. desember 1933, død 10. august 1994) var en russisk skiskytter. Han ble olympisk mester for Sovjetunionen på 20 km i Innsbruck i 1964, der han vant foran landsmannen Aleksandr Privalov og nordmannen Olav Jordet. Det ble ikke arrangert stafett i OL 1964. Vladimir Melanjin fikk også tre VM-titler på 20 km: i 1959, 1962 og 1963. Melanjin var 24 år da det første gang ble arrangert VM (1958). Med sine fire individuelle gull på den ene distansen de hadde den gangen, og i tillegg tre uoffisielle VM-gull i stafett, må han regnes som verdens beste skiskytter på 60-tallet, og kanskje en av de største gjennom tidene. Foreningen for Studium av Objektivismen. Foreningen for Studium av Objektivismen, forkortet FSO, er en partipolitisk uavhengig organisasjon som arbeider for å fremme filosofen Ayn Rands filosofi, Objektivismen. Foreningen gir ut bladet AerA fire ganger i året. Formannen i FSO er Martin Johansen. Pingvinenes marsj. "Pingvinenes marsj" (fransk originaltittel: "La marche de l'empéreur") er en helaftens fransk dokumentar og naturfilm, som handler om keiserpingvinenes årlige migrering i Antarktika, som ble regissert av Luc Jacquet. Den norsk fortellerstemmen ble gjort av Dennis Storhøi. Filmmusikken ble skrevet og komponert av den franske musikeren Émilie Simon. Filmen vant Oscar for beste dokumentarfilm i 2005. Tidsskriftet LIBERAL. Tidsskriftet LIBERAL er et kvartaltidsskrift med et liberalistisk ståsted, utgitt av Det Liberale Folkepartiet. Ansvarlig direktør er Vegard Martinsen, mens Lasse Lien, Tore Aabø, Per Arne Karlsen og Martin Johansen sitter i redaksjonen. Tidsskriftet hevder selv å tilhøre den vestlige, sekulære kulturarven, og med ideer som individualisme, rasjonalitet og frihet. Blant bidragsyterne finner vi Onar Åm, Per-Anton Rønning og Knut Mønnesland Festival Rose d'Or. Festival Rose d'Or (også kjent som "Underholdningsfestivalen i Montreux") er en internasjonal fjernsynsunderholdningfestival. Festivalen har siden starten i 1961 vært et møtested for bransjen, og har hvert år delt ut den gjeve Gullrosen for beste underholdningsprogram. Frem til 2003 ble festivalen holdt i Montreux i Sveits, men i 2004 ble den flyttet til Luzern i samme land. Historie. Festivalen ble grunnlagt av sveitseren Marcel Bezançon, som så behovet for billige produksjoner TV-selskaper kunne fylle sendeflatene med på sommeren. Han ville lage et varietéprogram som kunne byttes med andre lands program, og som igjen kunne bytte program mellom seg. Slik ville alle landene i hovedsak EBU (Den europeiske kringkastningsunionen) nyte godt av den. For å gjøre det mer spennende, lagde man en konkurranse ut av det, der det beste programmet ble belønnet med prisen Gullrosen (Rose d'Or). I tillegg til prisen, som fort ble veldig populær, ble festivalen et bransjetreff der fagfolk fra den stadig voksende fjernsynsindustrien kunne utveksle tanker og ideér og selvfølgelig handle inn TV-program til sine egne kanaler. Festivalen lanserte et konsept med videokiosker, der innkjøpere kunne gå fra bod til bod og se på stedet hva kanalene hadde å tilby. Festivalen ble startet i byen Montreux i Sveits. Du måtte ha kreditering for å være med, og dermed var den ikke åpen før publikum. Ikke før i 2004, da festivalledelsen ville invitere publikum inn. Men Montreux hadde ikke fasiliteter som kunne dekke de nye behovene, og man bestemte seg så for å flytte hele festivalen til byen Luzern der man kunne benytte det nye kultur- og kongressenteret i byen. Men festivalen vil nok bli forbundet med byen Montreux en lang stund fremover. Priser. Mens festivalen og prisutdelingen holdt til i Montreux, ble det bare delt ut én Gullrose hvert år. Dette selv om man konkurrerte i flere kategorier. Alle kategorivinnerene fikk enten sølv- eller bronseroser, mens den beste av disse vinnerene fikk gull. Men fra 2004 får alle kategorivinnerene Gullrosen. I dag er kategoriene komedie, situasjonskomedie, såpeopera, varietéprogram, musikk, game-show, reality og kunst- og spesialprogrammer. Det deles også ut skuespillerpriser for beste mannlige og kvinnelige komikere, situasjonskomikere, såpeskuespillere, i tillegg til beste games show-vert. Pressens pris går til det mest innovative nye programmet, og Luzerns spesialpris blir delt ut til et program innen kategorien kunst- og spesialprogrammer. Hvem som blir belønnet med roser, blir bestemt av en jury sammensatt av bransjefolk. Pressens pris blir naturlig valgt av en jury av pressefolk, mens Luzerns spesialpris bli utnevnt av en jury bestående av spesialister. Norske vinnere. Norge har gjennom årenes løp vunnet en rekke priser i konkurransen i Rose D'Or. Sølvi Wang, KLM, Jon Skolmen og John Cleese er blant artistene som har tatt med seg priser hjem til Norge fra Sveits. Spesielt har norske tv-programmer sikret seg mange Special Prize of the City of Montreaux, også kjent som Chaplinprisen, som deles ut til det morsomste tv-programmet ved festivalen. Liao-dynastiet. Liao-dynastiet (forenklet kinesisk: 辽朝; tradisjonell kinesisk: 遼朝; pinyin: "Liáo Cháo", khitansk: "Mos Jælut"; 907-1125), også kjent som Khitan-riket (契丹國, pinyin: "Qìdān Guó", khitansk: "Mos diau-d kitai huldʒi gur"), var et rike i det østlige Asia som hersket over Mandsjuria, Mongolia og deler av det nordlige egentlige Kina. Det ble grunnlagt av Yelü-slekten av Khitanfolket under Tang-dynastiets siste år, skjønt dynastiets første hersker, Yelü Abaoji, ikke erklærte noe eget epokenavn for det før i 916. Opprinnelig ble dynastiet kalt Khitan-riket, og det var keiser Yelü Ruan som offisielt gav det navnet «Liao» (egentlig "«Store Liao»") i 947 (eller kanskje i 938?). Navnet «Liao» ble droppet i 983, men gjenopptatt igjen i 1066. Det alternative navnet på riket, Khitan, er utgangspunkt for det engelske ordet Cathay, og er også utgangspubnkt for det russiske ordfet for Kina, Китай eller Kitaij. Liao-dynastiet ble knust av Jin-dynastiet i 1125. Imidlertid klarte rester under Yelü Dashi å videreføre det som kalles "det vestlige Liao-dynasti" (1125–1220), også kjent som Kara-Khitan-khanatet, som overlevde helt til Djenghis Khans mongolske kavaleri gikk til angrep. Tolvsrød. Tolvsrød er et bydelsenter i Søndre Slagen, østre del av Tønsberg kommune i Vestfold ca. 5 km øst for Tønsberg sentrum. Tolvsrød er en forstad i Tønsberg. Tolvsrød lå tidligere i Sem kommune. Tolvsrød er et eget poststed med postkontor og postnummer 3150 til 3154. Tolvsrød har også et lite kjøpesenter med apotek, bank og diverse butikker. Sentralt på Tolvsrød ligger Presterød skole og Presterød ungdomsskole (PUS), ungdomsskole for Søndre Slagen og Husøy. Fra Tolvsrød er det kort vei til Ringshaugstranda med Furustrand Campingplass like ved, Slagenhallen og naturområder. Tolvsrød er grunnkrets i Tønsberg kommune i delområde Ringshaug. Endinga "-rød" i navnet "Tolvsrød" kommer trolig av ordet "rydning", og "Tolvsrød" betegner da stedet der Tolv (eller trolig Tollef) gjorde rydning, altså ryddet plass til en ny gård. Presterød skolekorps. Presterød skolekorps var et skolekorps som ble grunnlagt i 1966 og opphørte å eksistere 1. januar 2004. Korpset, som hadde sitt tilholdssted på Presterød barneskole på Tolvsrød i Tønsberg, ble slått sammen med nabokorpset Husvik skoleorkester på grunn av for lav søking til begge korpsene. Korpsets nye navn er Søndre Slagen skolekorps. De gamle uniformene til Presterød skolekorps og Husvik skoleorkester ble gitt til en skole for psykisk utviklingshemmede i Shkoder i Albania. Norsk Nødhjelp hjalp til med å få uniformene dit de var ønsket. Ivar Christian «Ravi» Johansen har gått i Presterød skolekorps. Han begynte der som 15-åring og fikk trompet som sitt instrument. Ravi var sammen med to andre tidligere medlemmer i Presterød skolekorps (Andreas Mjøs og Håvard Myklebust) originalmedlemmer i Jaga Jazzist. Sistnevnte sluttet i Jaga Jazzist allerede etter deres første plate, "Jævla Jazzist Grete Stitz". Barbara (film). a> på et færøysk frimerke utgitt i anledning av filmen "Barbara" "Barbara", er en dansk film fra 1997 ved Nils Malmros som har handling fra Færøyene. Den over 143 minutter lange filmen baserer seg på romanen «Barbara» av Jørgen-Frantz Jacobsen fra 1939, som igjen baserer seg på sagnet om Beinta Broberg. Lokaliteter og produksjon. Handlingen foregår i et miljø på 1700-tallet og som det har lyktes filmen å gjenskape i de trange smugene mellom lave trehus med torvtak i Tórshavns gamle bydel á Reyni på Tinganes, samt andre lokaliteter, f.eks. Hoyvík, Saksun og Koltur. Studieopptakene startet i Stockholm i juni 1996, og opptakene utendørs ble gjort på Færøyene i sommermånedene. De avsluttede studieopptakene ble avviklet i København på etteråret 1996. Med et budsjett på 38 millioner Dkr. er dette den hittil dyreste danskproduserte filmen. Foruten danske, er der også svenske og norske produksjonsmidler i filmen. Produsent var Per Holst som har produsert de fire siste Malmros-filmene. Handling. Både romanens og filmens handling er at skonnerten Fortuna kommer til Færøyene med den nybakte danske teolog Poul Aggersø som skal være prest på øya Vágar. Det blir hans skjebne å møte og bli gift med den livlige og unge presteenke Barbara. Hun har et ry som en ulykkesfugl og den erotiske lykke er flyktig, Barbaras forelskelse er stor og glødende og higer videre enn kun den blodfattige prest. Hr. Poul fylles med uro og angst for å miste Barbara. Da han i embetes medfør må besøke den utilgjengelige øya Mykines og blir deretter tvunget av uvær og brann til å bli på øya i 11 dager føler han at han har mistet Barbara. Ved hjemkomsten finner han ganske riktig prestegården tom. Barbara har reist til Tórshavn med den unge student Andreas Heyde. I sin fortvilelse tar han opp forfølgelsen, går menneskelig til grunne og ender i fengsel. For Barbara er den nye lykke også kortvarig. Andreas Heyde mister interessen og reiser i hemmelighet videre med Fortuna. Romanens avslutning fokuserer på Barbaras smertelige nederlag Jørgen-Frantz Jacobsen stil er humoristisk og velopplagt fortellende. Fine poenger og presise historiske iakttakelser gir verket kraft og substans. Skuespillere. Hovedrollen som den vakre Barbara spilles av den norske skuespillerinnen Anneke von der Lippe. En annen nordmann, Trond Høvik, har rollen som det forpinte sjalusioffer, den primitive handelsbetjent Gabriel. Filmens andre hovedrolle, den nybakte prest Hr. Poul, spilles av den danske skuespiller Lars Simonsen. De øvrige sentrale roller spilles likeledes av danske skuespillere bl.a. Jesper Christensen, Waage Sandø, Jens Okking, Birgithe Federspiel og Bodil Udsen. Rekrutteringen av statister har satt sitt preg på gatebildet på Færøyene en stor del av 1996. Man har ikke kunnet unngå å legge merke til alle med fullskjegg og ville hårmanker. Tannleger, lastbilsjåfører, sauebønder og andre var så tilgrodd i fjeset at det ble spøkefullt sagt at selv deres egen familie hadde tungt for å gjenkjenne dem. I det hele tatt satte filmingen sitt pittoreske preg på hverdagen i noen hektiske sommermånedene. Uroppførelse. Uroppførelsen var den 28. september 1997 i Norðurlandahúsið med 500 utvalgte gjester fra Færøyene og utlandet. Men filmen ble tidligere vist for 200 journalister i Tórshavns kino Havnar Bio. For folk flest var premieren den 3. oktober. Omkring 7 000 billetter ble solgt på forhånd og etter to uker hadde omkring 10 000 færøyinger sett filmen (8 000 i Tórshavn og ytterligere 2 000 i Klaksvík), det er mer enn 20% av befolkningen. I Danmark ble filmen Barbara vist samtidig på 45 kinoer. Rentabilitet. Rentabilitet er et nøkkeltall for lønnsomhet som viser den avkastningen bedrift får på kapitalen. Rentabiliteten finnes i to versjoner; Totalkapitalrentabilitet og Egenkapitalrentabilitet. Rentabiliteten er uttrykt i prosent. For å vurdere rentabiliteten er det naturlig å sammenligne med alternative investeringer. Totalkapitalrentabilitet. Formel: (Driftsresultat + finansinntekter) * 100% / gjennomsnittlig totalkapital. Gjennomsnittlig totalkapital = (totalkapital 1.1 + totalkapital 31.12)/2. Viser avkastningen på hele bedriftens kapital. Rentabilitet av totalkapital før skatt bør være høyere enn gjeldsrenten. Egenkapitalrentabilitet. Formel: (Resultat før skattekostnad * 100%) / gjennomsnittlig egenkapital. Gjennomsnittlig egenkapital = (egenkapital 1.1 + egenkapital 31.12)/2. Viser avkastningen på egenkapitalen som er i bedriften. Egenkapitalrentabiliteten før skatt skal være større enn totalkapitalens rentabilitet. Nacht fiel über Gotenhafen. "Nacht fiel über Gotenhafen" («Natt falt over Gotenhafen») er en tysk krigsfilm fra 1959 av Frank Wisbar. Filmen handler om skipet «Wilhelm Gustloff» som var satt inn i evakueringen av flyktninger fra Øst-Tyskland, og som ble senket av et sovjetisk torpedoangrep utenfor den pommerske kysten. Senkningen av «Wilhelm Gustloff», der omkring 10 000 flyktninger (deriblant halvparten barn) omkom, gjelder som den største katastrofe i sjøfartshistorien. Wisbars første marinekrigsfilm "Haie und kleine Fische" hadde blitt en stor suksess, og gav også inspirasjon til "Nacht fiel über Gotenhafen". Fredriksberg fort. Fredriksberg, tegning fra 1875 av Nicolay Nilsen Fredriksberg fort ligger på Nordnes' høyeste punkt. På vestsiden er der en stupbratt side ned mot sjøen. Her er god utsikt over Bergen sentrum og mot Laksevåg. Historie. På 1600-tallet lå det skanser på knauser rundt hele Nordnespynten, og på skansene var der kanon-batterier. Store deler av området var militært, "Nordnes Retranchement". På grunn av en misforståelse var der en kamp mellom hollendere og engelskmenn på Bergens våg i 1665, slaget på Bergens våg. Det var i dette slaget at en kanonkule havnet i veggen på Domkirkens tårn. Kanonene på Nordnes var av stor betydning i dette slaget, og det førte til planer om utvidelse. Fortets opphavsmann var ingeniørgeneral "Rüse". Det var planlagt et større anlegg med tre bastioner, en halvbastion og en tenaljert mur på den bratte vestsiden. Byggingen begynte i 1666, men dette anlegget forfalt og et nytt stod ferdig i 1706. En hadde begynt å bygge dette anlegget i 1695 etter at Christian 5.s sønn generalløytnant "Christian Gyldenløve" hadde vært på inspeksjon i Bergen. På slutten av 1700-tallet var her fire batterier. I 1772 ble det satt opp en galge her. Fredriksberg fort var militært område til 1904. Etter det ble området brukt til brannstasjon, men brannvakt har det vært her siden 1700-tallet. Ved brann skulle de militære avfyre brannskudd. Antallet avfyrte skull fortalte hvor i byen det brente. En overførte da brannvakten fra Domkirkens tårn til Fredriksberg. Her var brannmester, en brannformann og fire brannkonstabler stasjonert. Her fantes også en hest og et utrykningskjøretøy. I 1926 ble brannstasjonen nedlagt. Branntårnet står fortsatt på fortet. Meteorologisk institutt hadde også værstasjon på stedet fra 1904 til 1985. Fortet har vært Nordnæs Bataillons faste tilholdssted siden 1927. Bataillonen fikk leie krutthuset av Bergen Kommune og har innredet det med riflerom og arkiveringsmuligheter. Her holdes også rådsmøter. På kortveggen i nord er det et veggmaleri av "Knut Glambek" fra 1930, og rommet har fått smijerns lysekroner og lampetter tegnet av gullsmed "Thorvald Olsen". I 2007 vedtok bystyret i Bergen å åpne festningen for publikum, etter at et innbyggerinitiativ fikk over 300 underskrifter fra byens innbyggere. Vedtaket er fremdeles ikke gjennomført høsten 2012. Bygningene. Fortet skal ha vært mye lavere enn det nåværende. Til de første bygningene ble det fraktet stein fra et vakttårn bygget av borgerne i Nykirkens sogn i 1650. Tårnet stod lengre inne i byen og til det hadde man hentet stein fra noen gamle kirkemurer som grenset til Frederiksberg. Krutthuset ble bygget ca. 1700 og skal ha hatt torvtak til ca. 1750 da dette ble erstattet med heller. Inngangen har alltid vært på siden, men murene er blitt tykkere etter at de er blitt forsterket. Det har vært flere innganger og et vindu, men disse er blitt murt igjen. Her henger i dag en minneplate. Sydøstveggen har i dag et stort buevindu. Opprinnelig har der ikke vært noen inngang der, men da brannfolk brukte fortet laget de en innkjørsel i veggen. Krutthuset ble på denne tiden brukt til vognremisse og stall. Vaktmesterboligen har deler fra 1700-tallet, men er blitt påbygget og forandret flere ganger i tidens løp. Anlegget har en brønn som har en naturlig kilde. Denne har hatt vann selv i de tørreste tørkeperiodene. Brønnen er blitt kalt svovelkilden og skal ha hatt helbredende virkning. Frank Wisbar. Frank Bentick Wisbar (født 9. desember 1899 i Tilsit (Øst-Preussen) som "Frank Wysbar", død 17. mars 1967 i Mainz) regnes som en av de store filmregissører i det 20. århundre. Han laget både tyske og amerikanske filmer. Som ung beskjeftiget han seg intensivt med Wolfgang Amadeus Mozarts musikk. Etter å ha utdannet seg som yrkesoffiser ved det prøyssiske militærakademiet, begynte han å arbeide med film som tyveåring og var først regiassistent og opptaksleder, frem til han i 1932 fikk mulighet til å spille inn sin første film med tittelen "Im Banne des Eulenspiegels". Allerede året etter kom han første gang i konflikt med nasjonalsosialistenes kulturfunksjonærer, da hans andre verk "Anna und Elisabeth" angivelig krenket den «sunne folkefølelse». I 1938 emigrerte han til USA, hvor han først deltok i produksjonen av endel mindre kjente filmer. Her endret han skrivemåten for navnet sitt fra Wysbar til Wisbar. Forsøk på å få et stort filmstudio til å bli interessert i en stor produksjon (bl.a. et drama om Mozarts liv) mislyktes. Wisbar oppnådde først suksess i USA da han begynte å arbeide med det nye fjernsynsmediet og ble en pionér i TV-show-produksjon. Hans første suksessfulle show, "Fireside Theatre", gjorde det mulig for Wisbar å bygge opp et eget produksjonsfirma, som produserte over 300 fjernsynsfilmer og hadde 125 ansatte. På midten av 1950-tallet kom den da amerikanske statsborgeren Wisbar tilbake til Tyskland (vest). Han sluttet å arbeide med masseproduksjoner for isteden å produsere seriøse kinofilmer. Ønsket om ærlighet og å arbeide med den egne historien førte til at han i resten av sin karrière beskjeftiget seg med krigs- og antikrigstemaer. Frank Wisbar døde 17. mars 1967 i Mainz. Eksterne lenker. Wisbar, Frank Wisbar, Frank Wisbar, Frank Wisbar, Frank Wisbar, Frank Kodeks. Kodeks eller codex kommer fra latin og betyr opprinnelig «bok» eller egentlig «tretavle» eller «trestamme». Flertallsformen er «codices» eller «kodekser». Ordet betegner blant annet de gamle romernes bøker, håndskrevne bøker (manuskripter) fra middelalderen og lovsamlinger. Kodeks (håndskrevet bok, manuskript). Codex var romernes navn for bok. Opprinnelig var en slik bok satt sammen av flere tavler av tre eller elfenbein. Oftest var platene belagt med voks som en kunne risse bokstaver i med en griffel. Den romerske diktatoren Julius Cæsar skal imidlertid ha brettet bokrullene han skrev "Gallerkrigene" på, slik at de dannet en bok i trekkspillform. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel. Kodeks var et mye enklere system enn ruller. Det ble lettere både å oppbevare og transportere bøker, og teksten ble mer tilgjengelig. Nå kunne leseren straks bla opp hvor som helst i boka, og en kunne dessuten skrive på begge sider av arkene. Oppfinnelsen av kodeks har derfor vært svært betydningsfull i menneskenes kulturhistorie. Allikevel var antallet bøker som kunne produseres, begrenset, både på grunn av materialkostnadene og arbeidsinnsatsen som skulle til for å kopiere dem for hånd. Codex (lovsamling). I Romerrikets rettssystem var ordet "codex" betegnelsen på en samling av lover eller forordninger. Det er en rekke kjente kodekser gjennom historien, bl.a. keiser Theodosius' lovsamling "Codex Theodosianus" fra år 438 og Codex juris canonici (CIC), den romersk-katolske kirkes offisielle lovbok. Codex (sangbok). "Codex" er også navnet på sangboka de nederlandske studentene bruker i sine tradisjonelle sangfester, de såkalte cantus. Kodeks (moralregler). En "kodeks" kan i overført betydning også betegne en (ofte uskreven) samling av regler eller sedvaner for en gruppe. Da brukes ordet gjerne i sammensetninger som moralkodeks og æreskodeks. Kingfisher Airlines. Kingfisher Airlines er et indisk flyselskap med hovedkvarter i Bangalore. Selskapet startet den 9. mai 2005, etter innleie av fire Airbus A320. Det opererer på innlandsnettet og foreløpig med en utenriksrute mellom London og Colombo. Selskapet eies av «United Beverages Group». Selskapet er et lavpris-selskap med rimeligere flybilletter. De opererer med tre billettklasser: «Kingfisher first» som er deres forretningsklasse, «Kingfisher Class», som er deres økonomiklasse og «Kingfisher Red», som er deres lavprisklasse. Destinasjoner. Kingfisher Airlines har ruter til følgenden byer i India: Bangalore, Mumbai, Delhi, Goa, Chennai, Hyderabad, Ahmedabad, Cochin, Guwahati, Bagdogra, Kolkata og Pune. Kingfisher presset på for å få en endring i de nåværende regler som krever minimum fem års flygning på innenlandsnettet, før et selskap kan få konsesjon på internasjonale ruter. Etter disse regler kunne selskapet først starte oversjøisk i 2010. I september 2008, fikk Kingfisher Airlines konsesjon på utenlandstrafikk og startet opp med flyvninger mellom Bangalore og London Heathrow Airport. Deretter Mumbai-London Heathrow Airport, Bangalore-Colombo og Chennai-Colombo (fra januar 2009). Kingfisher Airlines planlegger ytterlige destinasjoner bi. a. Dubai, Singapore, Hongkong, Bangkok, Kuala Lumpur, Dhaka og Malé. Service ombord. Kingfisher tilbyr passasjerene musikk og utvalgte TV-programmer på individuelle LCD-skjermer og til en pris som er lavere enn konkurrentene Jet Airways (India) Ltd, Indian Airlines, SpiceJet og JetLite. Flåte. Selskapet opererer for tiden en fabrikkny flåte med 7 Airbus A-320, og var det første selskap i India som utelukkende hadde nye fly. 18. februar 2005 tegnet Kingfisher en kontrakt med Airbus for de 3 første Airbus A319 i tilleggg til de 10 Airbus A320 allerede bestilt (pluss opsjon på ytterligere 20) som var avtalt i januar 2005. Den første var planlagt levert i desember 2005, som forsterkning til A320 på ruter til mindre byer i India. (ref: Air International April 2005) Den 15. juni 2005 ble Kingfisher det det første indiske selskap som bestilte Airbus A380. Det ble skrevet kontrakt for 5 A380, 5 Airbus A350-800 og 5 Airbus A330-200. samt en opsjon på ytterligere fem A380. En kontrakt som er verd over 3 milliarder dollar. Levering av A330 skal begynne sent 2007, etterfulgt av A380 i 2010 og A350 i 2012. Under Dubai Air Show 20. november 2005 kunngjorde Kingfisher at de ville kjøpe 20 ATR 72-500 (samt ta ut opsjon på ytterligere 15). Kontrakten er estimert til 500 millioner dollar med leveringer fra mars 2006. Den siste av de 20 skal leveres Kingfisher i 2008. Samtidig (Dubai Air Show) plasserte Kingfisher en ordre på ytterligere (et antall) A320, en ordre beregnet til 2 milliarder dollar. Pr. januar 2006 har Kingfisher 7 fly, hvorav 3 er innleid. Med de bestillinger og opsjoner som nå er tegnet vil selskapet innen 2012 har en flåte som omfatter 83 fly. I april 2010 oppgir selskapet å operere Barbara Petzold. Barbara Petzold (født 8. august 1955) er en tidligere tysk langrennsløper. Hun representerte DDR i internasjonale mesterskap. Petzold toppet karrieren med to gullmedaljer under OL 1980 i Lake Placid. Hun vant 10 kilometer, og gikk ankeretappen på DDRs stafettlag, som kom i mål over minuttet foran Sovjetunionen, og med Norge på bronseplass. Prokura. Prokura (latin: "pro"= for og "cura"= omsorg) er den fullmakt som en eller flere personer har fra en forretningsmann eller et selskap til å inngå avtaler i hans/selskapets navn. En person som er meddelt prokura kalles for en prokurist. Prokuristen kan som utgangspunkt «opptre på vegne av foretaket i alt som hører til driften av dette» (prokuraloven § 1). Unntak gjelder imidlertid for overdragelse og beheftelse (f.eks. pantsettelse) av fast eiendom og løsøre som kan registreres i skipsregisteret og luftfartsregisteret (mest praktisk skip eller fly). Dette krever særskilt fullmakt. Å meddele for eksempel daglig leder i et selskap prokura, er en praktisk ordning som gjør det mulig å foreta beslutninger i foretaket uten forutgående styrebehandling. Prokura kan meddeles til flere personer, slik at den kan brukes i fellesskap, eller hver for seg. Dette skal i så fall angis ved meddelelsen. Dersom virksomheten gjelder et registrert foretak, skal det, sammen med registreringen, i følge "Lov om registrering av foretak av 21-06-1985", alltid fremgå «Hvem som representerer selskapet utad og tegner dets firma» UNINETT Sigma. UNINETT Sigma er et selskap i UNINETT-konsernet. Det administrerer anskaffelse og drift av nasjonalt utstyr for avanserte vitenskapelige beregninger, for eksempel superdatamaskiner, og skal blant annet sørge for en langsiktig utvikling av infrastrukturen. I tillegg koordinerer selskapet den norske innsatsen innenfor utvikling av Grid-infrastrukturer, og representerer Norge i internasjonalt grid-arbeid. Selskapet ble etablert 2. desember 2004. Selskapet viderefører det arbeidet som ble startet innen Notur-prosjektet (2000–2004). Konsortiedeltakerne i Notur (II) prosjektet (2005–2014) er UNINETT Sigma, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Tromsø (UiT), Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) og Meteorologisk Institutt. Prosjektet finansieres av Norges forskningsråd og konsortiedeltakerne. Siden 2007 har selskapet også ansvaret for infrastrukturprosjektene NorGrid og NorStore. Virksomheten drives ikke-kommersielt. Selskapet har kontorer i Trondheim sammen med resten av UNINETT-konsernet. Michael Krohn (1867–1918). Michael Krohn (født 1867, død 1918) var en norsk skuespiller og oversetter. Han var sønnen til skuespilleren Georg Herman Krohn (1831–1870) og broren til skuespilleren Lully Krohn (1862–1947), tegneren Olaf Krohn (1863–1933) og ingeniør Georg Monrad Krohn (1865–1934). Han spilte roller som Scapin og Jean de France på Den Nationale Scene og Jørgen Tesman på Nationaltheatret; her arbeidet han også som sekretær og oversetter av utenlandske lystspill blant annet "Den spanske flue". Michael Krohn (1959). Michael Krohn (født 25. august 1959) er en norsk rockeartist og låtskriver. Han er vokalist i bandet Raga Rockers som albumdebuterte i 1983. Krohn startet imidlertid sin karriere som trommeslager i bandet Kjøtt i slutten av 1970-årene. Han spilte også trommer på Sterk Naken og Biltyvenes første plater. Han er studiomusiker på alle fire singler med Norske Gutter. Krohn har også gitt ut soloalbum under navnet Krohn & Co og under pseudonymene "Tom Trussel" og "Micky Faust". Hans siste prosjekt er bandet Easy Riders, som gav ut et selvtitulert album i 2004 og en oppfølger i februar 2007. Solokarriere. Krohn har alltid skrevet tekster på norsk, med to unntak: Det kortlivede bandet Love Deniers (ca. 1985) og plateprosjektet Mickey Faust tidlig på nittitallet. Platebransjefolk hevder at det tar tre album å etablere en ny artist, så Krohn laget tre engelskspråklige album og ga dem ut på en gang – først i boks, så separat. På grunn av dårlige salg er boksen i dag vanskelig å få tak i, mens enkel-CD-utgavene må betraktes som store sjeldenheter. Han gjorde også en gjesteopptreden på Gorgoroths Incipit Satan under dette pseudonymet. Michael Krohn er også kunstmaler, og stilte i 2004 ut på Kampen Bistro i Oslo. Både i 2007 og 2008 stilte han ut i Galleri Jan Graff. Sangstil. Michael Krohns dype stemme er lett gjenkjennelig og har sammen med hans tekster og melodier gjort til at hans mest kjente band, Raga Rockers, regnes som et av de fire store i norsk rock sammen med DumDum Boys, Jokke & Valentinerne og deLillos. Michelle Bachelet. Michelle Bachelet var president i Chile fra 2006 til 2010. Verónica Michelle Bachelet Jeria (født 29. september 1951 i Santiago) er en sosialistisk politiker og Chiles president fra 2006 til 2010. Bachelet var Chiles første kvinnelige president. Hun var presidentkandidat for sentrum-venstre-alliansen Concertación ved presidentvalget i Chile 2005 og fikk 46 % av stemmene i første valgomgang. I andre valgomgang den 15. januar 2006, der hun hadde forretningsmannen Sebastián Piñera som motkandidat, vant hun med 53,5 % av stemmene. Bachelet ble innsatt som president 11. mars 2006. Ved valget 17. januar 2010 tapte sentrum-venstresiden mot sentrum-høyre-kandidaten Sebastián Piñera, og presidentskiftet skjedde 11. mars 2010. Bachelet måtte rømme Chile etter at faren ble drept av Augusto Pinochets soldater. Hun har studert germanistikk og medisin i Leipzig og Berlin. Hun har tidligere vært helseminister og forsvarsminister i president Ricardo Lagos' regjering. Michelle Bachelet ble i september 2010 utnevnt til leder av UN Women, FNs nye organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling. Presidentvalget i Chile 2005. Presidentvalget i Chile 2005 skulle velge ny president i Chile for en periode på fire år. Tidligere var den chilenske presidentperioden seks år, men denne ble redusert til fire i 2005. Valget ble gjennomført i to omganger. Første valgomgang ble avholdt den 11. desember 2005 mens andre valgomgang ble avholdt 15. januar 2006. Etter første valgomgang skulle man velge mellom Michelle Bachelet og Sebastián Piñera. I andre valgomgang vant Bachelet med nesten 54% av stemmene. Hun ble dermed Chiles første kvinnelige president. Bachelet ble innsatt som president Ricardo Lagos etterfølger den 11. mars 2006. Michelle Bachelet. Regional oppslutning for Bachelet ved presidentvalget. En mørkere farge angir høyere oppslutning. Bachelet var forsvarsminster i regjeringen Lagos. Anses av mange som en favoritt. Gikk videre med 46% av stemmene den 11. desember. I andre omgang oppnådde hun 53,5% av stemmene og ble valgets vinner. Sebastián Piñera. Kandidat fra høyresiden. Konkurrerte med Joaquin Lavin om stemmene fra høyresiden. Ble nummer to med 26% av stemmene i første valgomgang. Joaquín Lavín. Kandidat fra høyresiden. Tapte valget i 1999 mot Ricardo Lagos. Tomás Hirsch. Kandidat fra venstresiden. Fikk 0,5% av stemmene i 1999 mens han denne gang oppnådde en oppslutning på 5%. El Hadji Diouf. El-Hadji Ousseynou Diouf (født 15. januar 1981 i Dakar) er en senegalesisk fotballspiller, som for tiden spiller for Leeds United. Tidlig karriere. Han debuterte for den franske klubben Sochaux bare 17 år gammel og gikk snart videre til Rennes. Han spilte sin første kamp i en 2-1 seier over Bastia den 12. november 1998 før han dro videre til Stade Rennais for 1999-2000 sesongen. Det ble ikke ordentlig fart på karrieren før han kom til Lens i 2000. Med en stadig mer sentral rolle i Lens fikk El-Hadji sitt internasjonale gjennombrudd i 2001-02. Han var toppscorer i klubben den sesongen. Liverpool. Liverpool kjøpte Diouf for £10 millioner, like før Senegals imponerende forestilling under VM i fotball 2002. Manager Gérard Houllier stolte på Diouf og bestemte seg for å signere han, og ikke låne Nicolas Anelka. Diouf ble opprinnelig tenkt brukt som en angriper, men endte opp med å bli brukt på høyre midtbane. Diouf skårte bare 6 mål i sin første sesong, inklusive tre i Ligacupen. Liverpool slo Manchester United 2-0 i finalen på Millennium Stadium det året, noe som sikret han en medalje. I 2003/04 sesongen ble han den første Liverpool-spilleren med drakt nummer 9 som ikke klarte å skåre et eneste mål på en hel sesong. Han spilte 33 kamper og gikk over 14 måneder uten å skåre et mål. Trass i sin imponerende start på karrieren hos Liverpool der han skårte i sin debut mot Southampton F.C, klarte han bare 6 mål på 80 kamper, og levde dermed ikke opp til forventningene i klubben. Hans opphold ved klubben ble også skyggelagt av kontroverser, det mest kjente var når han spyttet på en Celtic-fan i en UEFA Cup kamp. Bolton Wanderers. Etter en serie med disiplinæreproblemer, ble Diouf fjernet fra laget og lånt bort sesongen 2004/2005 til Bolton Wanderers. Diouf ble så kjøpt av Bolton sommeren 2005 etter låneoppholdet der. Den 15. september 2005 skårte Diouf Boltons første mål i en europeisk turnering noensinne mot Lokomotiv Plovdiv i en UEFA-cupkamp på Reebok Stadium. Bolton vant kampen 2-1. Han var en suksess hos Bolton og ble en favoritt hos fansen på grunn av sin spillestil. Diouf bekreftet i et intervju med BBC at han ville forlate Bolton ved slutten av 2007/2008 sesongen og at hans mål mot Sunderland den 3. mai markerte hans siste opptreden på Reebok Stadium som Bolton-spiller. Sunderland. Diouf signerte for Sunderland den 28. juli 2008. Han signerte en fireårskontrakt. Diouf avslørte at han var glad for å komme til Sunderland. Sunderland sin manager, Roy Keane, sa at han var glad at en spiller som «teams and supporters love to hate» hadde kommet til klubben. Landslagsspill. Diouf er en etablert landslagspiller for, etter å ha debutert mot i april 2000. Han var toppscorer på et Senegal som gjorde sensasjon ved å gå til finalen i det afrikanske mesterskapet i 2001-2002. Diouf ble utestengt fra all internasjonal fotball i fire kamper i 2004 etter en episode der han kjeftet dommeren Ali Bujsaim huden full i en landskamp. I oktober 2007, trakk Diouf seg fra landslagsfotball, og sa at han hadde blitt frustrert med de organisatoriske problemene med sitt landslag. Men trenere til Senegal Henri Kasperczak sa senere i måneden at han ville kalle inn Diouf i det neste laget. Emirates. Emirates er et flyseskap med hovedkontor i Dubai i De forente arabiske emirater. Det opererer med ruter til Midtøsten, Fjerne østen, Europa, Afrika, Sør-Asia, øyer i Stillehavet og Nord-Amerika. Selskapets base er Dubai International Airport (DXB). Historie. Selskapet ble etablert i mai 1985 av Dubais regjering og begynte flyvninger den 25. oktober 1985 med flyvninger til Bombay, Delhi og Karachi. Europeiske destinasjoner kom i July 1987 Fjerne østen i Juni 1990. Emiratene skaffet seg en 40% aksjepost og Management kontrakt med Air Lanka 1. april 1998 Nå kjent som Sri Lankan Airlines. Emirates SkyCargo er en underavdeling av Emirates. Selskapet er 100% statseiet og fraktet 12.52 million passjerer i 2005. Antall ansatte 16,119.. Destinasjoner. Emirates opererer regelmessig rutetrafikk til følgende internasjonale destinasjoner (pr. januar 2005): Accra, Alexandria, Amman, Athen, Auckland, Bahrain, Bangkok, Beirut, Birmingham, Brisbane, Casablanca, Chennai, Christchurch, Cochin, Colombo, Damaskus, Dammam, Dar Es Salaam, Delhi, Dhaka, Doha, Düsseldorf, Entebbe/Kampala, Frankfurt, Glasgow, Hongkong, Hyderabad, Islamabad, Istanbul, Jakarta, Jeddah, Johannesburg, Kairo, Karachi, Khartoum, Kuala Lumpur, Kuwait, Lagos, Lahore, Larnaka, London, Mahe, Malé, Malta, Manchester, Manila, Mauritius, Melbourne, Milano, Moskva, Mumbai, München, Muscat, Nairobi, New York, Nice, Osaka, Paris, Perth, Peshawar, Riyadh, Roma, Sanaa, Seoul, Shanghai, Singapore, Sydney, Teheran, Tripoli, Wien og Zürich. Flåte. Emirates har en ordre på totalt 90 Airbus A380, hvorav 12 er levert og er dermed den største kunden hos Airbus. Det var det tredje selskap som satte disse i drift, etter Singapore Airlines og Qantas. Den første A380 ble levert juli 2008. Emirates har også i bestilling 18 Airbus A340-600. Med 84 Boeing 777 og 49 i bestilling vil Emirates vil bli verdens største operatør av Boeing 777 «Triple Seven». Oslo Kings. Oslo Kings var et basketballag fra Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Laget ble stiftet til oppstarten av den nye basketballigaen BLNO i 2000. Laget vant sluttspillet i sesongen 2000/01 og ble nr. 2 i serien. Laget hentet en rekke spillere fra utlandet, og fikk etter hvert økonomiske vansker. I sesongen 2002/03 ble laget slått sammen med Vålerengens Idrettsforening (VIF) og navnet endret til Vålerenga Kings, i et forsøk på å trekke klanen og nye tilhengere til basketball. Det nye laget fikk ikke forventet oppslutning og ved sesongslutt 2003 måtte laget trekke seg fra BLNO. Ammerud var tilbake i BLNO med sitt nye lag, Ammerud Basket høsten 2007. Minidatamaskin. En minidatamaskin er en type datamaskin som er mindre enn en stormaskin, men større enn en personlig datamaskin. Begrepet oppsto på slutten av 1960-årene, og var stort sett gått av bruk i begynnelsen av 1990-årene. Yoghurt. Yoghurt (eller jogurt) (fra tyrkisk «yoğurt», gjæret melk) er et melkeprodukt av høypasteurisert melk som er syrnet ved hjelp av melkesyrebakterien "Lactobacillus bulgaricus" (også kalt "Lactobacillus delbrueckii subspecies bulgaricus") og "Streptococcus thermophilus". Yoghurt uten tilsetninger ("naturell") brukes som ingrediens i en lang rekke matretter. Yoghurtprodukter med tilsetninger av frukt, bær, sukker, vaniljearoma og andre ingredienser blir vanligvis laget for å spises som de er. Yoghurt selges også i pakninger kombinert med kornblandinger og liknende som kan blandes til små, raske mellommåltider. Fløte. Pisket fløte, servert på en kopp varm kakao. Fløte eller fløyte er den fettrike delen av melken, og framstilles ved separering av melk fra ku. Fløten blir pasteurisert før den kommer i handelen, men den blir ikke homogenisert. Fløte brukes i matlaging blant annet i supper, sauser, gryteretter og desserter. Spesielt i det franske kjøkken benyttes fløte som en viktig ingrediens. Fløte kan også brukes som den er, for eksempel til frisk frukt og bær. Etter et par dager kan fløten benyttes til å framstille "krem" (frisk fløte kan ikke så lett piskes stivt). Krem kan brukes som topping til en kopp kakao, til fruktsalater og desserter eller lignende, og den er også mye brukt som pynt på kaker. M60 Patton. M60 er den siste stridsvognen i den amerikanske serien med stridsvogner kalt Patton. Den er bestykket med 105 mm kanon. I det amerikanske forsvaret overtok M60 for M48 Patton. M60 har ellers vært i tjeneste med Bahrain, Egypt, Hellas, Iran, Israel, Italia (hvor den også ble lisensprodusert av OTO Melara), Jemen, Jordan, Oman, Spania (bare broleggervarianten), Saudi-Arabia, Singapore (bare som brulegger og ingeniørkjøretøy), Sudan, Taiwan, USA og Østerrike Historie. M60 er en videreutvikling av M48. De første prototypene sto klare i 1958. De første produksjonskjøretøyene ble produsert av Chrysler i deres anlegg i Delaware. Fra 1960 foregikk produksjonen i Detroit, også på Chryslers anlegg, som senere ble overtatt av General Dynamics. Da produksjonen ble avsluttet i 1987 hadde over 15 000 kjøretøyer blitt produsert for amerikansk bruk og eksport. Teknisk. Kanonen er en M68 105 mm som er stabilisert og kan eleveres fra -10° til +20°. 63 skudd bæres i vogna, og kan være av typene APFSDS, APDS, HESH, HEAT eller røyk. En 7,62 mm mitraljøse sitter koaksialt med hovedskytset, og en 12,7 mm mitraljøse er tilgjengelig i et minitårn over vognførerens luke. Motoren er en Teledyne Continental AVDS-1790-2C 12-sylindret luftkjølt dieselmotor som yter 750 hk ved 2 400 omdreininger i minuttet. Drivstoffkapasiteten er på 1 420 liter. Den er montert bak i skroget. M47 Patton. M47 er en stridsvogn i en serie av amerikanske stridsvogner kalt Patton. M47 har 90 mm kanon og var i utstrakt bruk rundt i verden. Historie og utvikling. M47 ble utviklet tidlig på 1950-tallet. Den er i bunn og grunn kanontårnet fra en T42 på skroget til en M46. Totalt ble 8 876 vogner ble produsert. I den amerikanske hæren ble M47 raskt erstattet av M48, og M47 ble eksportert til andre land under «Mutual Aid Program». I de fleste av disse landene har M47 blitt erstattet med mer moderne kjøretøyer. M47 er eller har vært i tjeneste i Belgia, Frankrike, Tyskland, Hellas, Iran, Italia, Japan, Jordan, Jugoslavia, Nederland, Pakistan, Portugal, Saudi-Arabia, Sør-Korea, Spania, Tyrkia og Østerrike. Norge anskaffet to M-47 for å utprøve kanonen før den senere anskaffelsen av M-48. Vognene ble aldri brukt ved avdeling og deres skjebne etter prøvene er ukjent. En av vognene, uten kanon, sto på midten av 1980 tallet i garasje på Motorvingen ved Kavalleriets Øvingsavdeling på Trandum. Teknisk. Vognføreren sitter framme til venstre i skroget, mitraljøseskytter til høyre for ham. Vognkommandøren og skytteren sitter til høyre i tårnet, med laderen til venstre. Kanonen har kaliber 90 mm og kan eleveres fra -5° til +19°. Koaksialt med hovedskytset er det montert en 7,62 mm mitraljøse. En mitraljøse til er montert i baugen, og en 12,7 mm mitraljøse er montert på tårntaket. Motoren er en Continental AV-1790-5B V12 luftkjølt bensinmotor som yter 810 hk ved 2 800 omdreininger i minuttet. Den er montert bak i skroget sammen med girkassen. Drivstofftankene har samlet kapasitet på 875 liter. M48 Patton. M48 er en stridsvogn i en serie av amerikanske stridsvogner kalt Patton. M48 har 90 eller 105 mm kanon og var i utstrakt bruk rundt i verden. Historie og utvikling. M48 ble utviklet fra 1950, med de første prototypene klare i 1951. De første produksjonsvognene sto klare i 1952. Før produksjonen var ferdig i 1959 var 11 703 kjøretøyer ferdigstilt. M48 erstattet M47 Patton i den amerikanske hæren. Midt på 1970-tallet ble en del M48 oppgradert til M48A5-standard, blant annet med 105 mm kanon. Videreutvikling av M48 resulterte i M60-serien. Vognene ble bygget av Chrysler, Ford, General Motors og Alco Products. M48 er eller har vært i tjeneste med Hellas, Iran, Israel, Jordan, Libanon, Marokko, Norge, Pakistan, Portugal, Spania, Sør-Korea, Taiwan, Thailand, Tunisia, Tyrkia, Tyskland og Vietnam. Teknisk. Vognføreren sitter framme i skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter til høyre i tårnet med laderen til venstre. Skroget er av sveiset stål, og pansringen har en maksimal tykkelse på 120 mm. Kanonen kan eleveres fra -9° til +19°. Motoren på M48A5 er en Teledyne Continental AVDS-1790-2D dieselmotor som gir 750 hk ved 2 400 omdreininger i minuttet. Vogna bærer med seg 1 420 liter diesel. Patton i Norge. Fra 1963 fikk Kavaleriet til sammen 38 M48 stridsvogner utstyrt med 90 mm kanoner og bensinmotorer. Disse ble oppgradert til M48A5 standard med 105 mm kanon og dieselmotor mellom 1982 og 1985. Ytterligere 17 M48A5 ble også kjøpt inn i 1986. M48 ble faset ut i 1993. Minst én M48 stridsvogn er bevart i Forsvarsmuseets eie. Tor Arne Ursin. Tor Arne Ursin (født 2. mars 1959 i Glomfjord i Nordland) er en norsk regissør og skuespiller. I 1976 var han med på å starte Grenland friteater, hvor han fortsatt arbeider som regissør, skuespiller, pedagog og dramatiker. Han bor og arbeider i Porsgrunn i Telemark. Virksomhet. Tor Arne Ursin har siden han som 16-åring var med på å starte Grenland friteater arbeidet der hovedsakelig som regissør og pedagog, men også som skuespiller og dramatiker. Det er som regissør Ursin først og fremst har gjort seg bemerket. Frem til begynnelsen av 1990-tallet var han den eneste klart definerete regissøren i Grenland friteater. Han står bak flere av teaterets største suksesser både når det gjelder kunstnerisk og teaterhistorisk verdi, og når det gjelder publikumsoppslutning. I de senere år har Ursin arbeidet mye med forestillinger i store formater hvor store massescener med mange aktører og handlinger har vært blant høydepunktene. Ursin fungerte fram til tidlig på 1990-tallet som kunstnerisk leder for Grenland Friteater. Siden den gang har teatret utviklet seg i retning av en flat struktur hvor alle teaterets ansatte kunstnere står fritt til å ta initiativ til sine egne prosjekter. Som skuespiller har han blant annet spilt soloforestillingen "For Love", basert på den amerikanske poeten Robert Creeleys tekster. Denne forestillingen ble utarbeidet i samarbeid med regissør Roger Rohlin fra svenske Institutet för Scenkonst. Forestillingen er født ut av Ursins personlige fysiske materiale og hans fascinasjon for Creeleys poesi gjennom flere år. Ursin har også spilt i forestillinger satt opp av andre regissører, blant annet gestaltet han "Den fremmede passasjeren" i Lars Viks oppsetning av Peer Gynt i Grenland i 2003 og 2004. Lærere. Blant Ursins viktigste lærere er den svenske dramatikeren, regissøren og pedagogen Martha Vestin, den italienske teatermakeren Eugenio Barba og ikke minst den svenske danseren, skuespilleren og regissøren Ingemar Lindh. Møter med disse tidlig i karrieren formet Ursins teatersyn og staket ut veien for hans videre kunstneriske karriere. Allerede med sitt første stykke havnet Grenland Friteater i en fysisk teatertradisjon. De valgte å sette opp "Byssan Lull", en dramatisk tekst av Martha Vestin som var tilknyttet Friteatern i Stockholm. Teksten viste seg umulig å forstå og spille gjennom teksten alene. Først sammen med fysisk handling kunne replikkene få mening. Vestin arbeidet innenfor tradisjonen etter den polske regissøren og teaterpedagogen Jerzy Grotowski og gjennom samarbeidet med henne kom Ursin og Grenland Friteater i kontakt med denne tradisjonen. Senere arbeidet Grenland Friteater med flere av Grotowskis sentrale skuespillere fra hans mest vitale periode, som Zygmunt Molik, Ryzard Ciezslak og Rena Mireka. Gjennom Vestin kom Ursin også i kontakt med Odin Teatret, og ble en elev av skuespiller og pedagog Torgeir Wethal og Odinteatrets regissør Eugenio Barba. Gjennom Odinteateret kom Ursin etterhvert i kontakt med den pedagogen som skulle komme til å bety aller mest for hans kunstneriske løpebane, Ingemar Lindh, kunstnerisk leder for det svenske gruppeteateret Institutet för Scenkonst. Lindh hadde bakgrunn som elev av både Grotowski og den franske mimekunsteren Etienne Decroux i tillegg til en klassisk danseutdannelse. Eksperimentell periode. På 1980-tallet ledet Tor Arne Ursin et teaterkompani som drev med halvakrobatisk og plastisk fysisk trening. Skuespillere som Lars Vik trenet opp en kroppsbeherskelse som liknet en akrobats. Men målet med treningen var å trene opp et presist fysisk uttrykk gjennom kroppsbevissthet og kroppbeherskelse og å arbeide fram uttrykksfulle personlige fysiske materialer hentet fra kroppens «hukommelse» som kunne brukes som elementer i forestillingene. Tekstlig arbeidet gruppen gjerne med dikt og poetiske tekster. Dette arbeidet ledet fram i flere forestillinger hvor fysisk uttrykksfulle skuespillere framførte poesi i lekende men ikke-aristoteliske montasjer. Som regissør har Ursin en utpreget følsomhet for forfatteren og forfatterens intensjoner. Sammenstøtet mellom skuespillerens fysiske materialer og poetens ord skapte ofte spenninger. Det fysiske arbeidet la således nye dimensjoner til eller kommenterte poetenes ord. Forestillingene nådde et relativt smalt publikum i Norge som på denne tiden ikke forsto og ikke var åpent for et slikt alternativt ikke-aristotelisk uttrykk. Men gruppen nådde under Tor Arne Ursins ledelse anerkjennelse i utlandet, og gruppen turnerte mye internasjonalt. Internasjonalt vakte Ursin oppsikt med sine tidlige forestillinger fordi han valgte en estetikk han hentet fra amerikanske b-filmer. Tradisjonelt hadde man innenfor tradisjonen etter Grotowski valgt en enklere estetikk, gjerne med referanser til middelalderen eller andre verdenskrig. I Ursins første viktige forestilling, The Play is Over, var skuespillerene kledt som i en film noir fra 40-tallet. Mot det folkelige. På begynnelsen av 1990-tallet begynte Grenland friteater å arrangere teaterfestivalen "En Sommernattsdrøm" (senere Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival). Dette markerte en dreining i teatrets repertoar mot større og mer spektakulære forestillinger for et hovedsakelig lokalt publikum. På de første festivalene satte teatret opp en stor utendørsforestilling basert på Arthur Omres roman "Smuglere" med Tor Arne Ursin som regissør. Forestilling fant sted inne på området til sjøfartsmuseet i Porsgrunn og museets bygninger utgjorde naturlige kulisser. Formspråket var filmatisk. Lyseffekter, veteranbiler, 20-tallskostymer og lignende elementer ble brukt for å skape et realistisk miljø publikum fikk følelsen av å bevege seg rundt i. Teatrets egne skuespillere og andre innleide profesjonelle skuespillere hadde hovedrollene. Lokale amatører fylte opp en lang rolleliste. Forestillingen ble satt opp flere år på rad for fulle hus, og markerte sammen med selve teaterfestivalen gruppens definitive gjennombrudd for et bredt lokalt publikum. Kunstneriske inspirasjonskilder. Forfatteren Arthur Omre har vært en stor inspirasjonskilde i Tor Arne Ursins kunstneriske virke, og også forestillingen "Flukten" fra 2007 er basert på en av hans romaner. Handlingen i denne forestillingen fortsetter der handlingen i "Smuglere" slutter. Av andre litterære inspirasjonskilder i Ursins arbeid er det viktig å nevne Georg Johannessen, vis tekster han stadig har kommet tilbake til, Kjartan Fløgstad og kriminalforfatterne Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Tematisk har Ursin også latt seg inspirere av sin oppvekst på de tradisjonelle industristedene Glomfjord og Herøya. Dette har blant annet resultert i forestillingen "Harde Tak", basert på Kjartan Fløgstads verker. Viktige forestillinger. 1981 – "Sjakk og Ludo": Klovneforestilling for barn, improvisert frem av skuespillerne Lars Vik og Trond Hannemyr i samarbeid med Ursin. 1982 – "The Play is Over": En fysisk, rytmisk forestilling med tematikk og estetikk hentet fra hardkokt kriminallitteratur av forfattere som Raymond Chandler og Dashiell Hammett. 1995 – "Gode Tider for de Onde": En politisk kabaret basert på tekster av Georg Johannessen. 1995 – "Smuglere": En stor utendørsforestilling basert på en roman av Arthur Omre med samme navn. 2000 – "Harde Tak": Utendørsforestilling om det norske industrieventyret, basert på romanen Fyr og flamme av Kjartan Fløgstad 2003 – "No Doctor for the Dead": Musikalsk forestilling basert på tekster av Georg Johannessen, utviklet i samarbeid med skuespiller Geddy Aniksdal og musiker Anette Hagnell. 2007 – "Flukten": Utendørsforestilling basert på romanen ved samme navn av forfatteren Arthur Omre. Lenker. Intervju med Tor Arne Ursin ved Tom Løberg Intervju med Tor Arne Ursin i Klassekampen 1.august 2003 Roger Martin du Gard. Roger Martin du Gard (født 23. mars 1881 i Neuilly-sur-Seine, død 22. august 1958 i Sérigny ved Bellême i departementet Orne) var en fransk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1937. Liv. Roger Martin du Gard stammet fra en familie av embetsmenn og advokater. Etter å ha gått ut av Lycée Condorcet i Paris studerte han litteratur, men tok aldri eksamen. Han begynte i stedet å studere paleografi ved École des chartes og fikk diplom som arkivist med en avhandling om klosteret i Jumièges. Helt fra lesningen av Lev Tolstoj "Krig og fred" i ungdommen var Martin du Gard bestemt på å bli forfatter. Han utga sin første roman "Jean Barois" i 1913 og knyttet på samme tid vennskap med André Gide og Jacques Copeau. I 1913 skrev han også en komedie, "La Testament du père Leleu", men ettersom den ble avvist av teatrene, vendte han tilbake til romanen. Etter første verdenskrig fikk Martin du Gard ideen til en "roman-fleuve" som skulle ta utgangspunkt i to brødre. Ideen ble til "Les Thibault", en roman i åtte bind utgitt mellom 1920 og 1940. Romanen handler om de to brødrene Jacques og Antoine Thibault og deres familie, som på forskjellige måter blir knyttet til familien Fontanin. Handlingen foregår i årene før og under første verdenskrig. I 1937 mottok Martin du Gard Nobelprisen i litteratur. Han tilbragte mesteparten av krigsårene 1939–1945 i Nice, hvor han skrev på en ufullendt roman, "Souvenirs du lieutenant-colonel de Maumort". Pearl Buck. Pearl S. Buck (egentlig Pearl Comfort Sydenstricker, også kjent under sitt kinesiske navn Sai Zhenzhu – 賽珍珠; pinyin: "Sài Zhēnzhū" –; født 26. juni 1892 i Hillsboro i Vest-Virginia i USA, død 6. mars 1973 i Danby i Vermont) var en amerikansk forfatter. Hun var datter av Absalom Sydenstricker. Fra hun var tre måneder til hun var 18 år bodde hun i Kina, der hennes foreldre var protestantiske misjonærer, og flere av hennes romaner har handling derfra. Hun ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1938, en tildeling som i ettertid er omtalt som en av de svakere i nobelprisens historie. I Kina arbeidet hun selv i misjonens tjeneste i en tid da hun underviste ved dens høyere skoler i Nanjing, men hun skandaliserte misjonsfolket ettertrykkelig da hun skilte seg fra sin mann og giftet seg med sin forlegger. I Norge er Buck mest kjent som forfatter av Den gode jord, som var den første boka som ble utgitt av Den norske Bokklubben. Det er en forholdsvis utbredt oppfatning blant litteraturvitere at dette er den eneste boka hennes som holder litterære kvalitetsmål. I likhet med sin forfatterkollega Sigrid Undset hadde hun en psykisk utviklingshemmet datter, noe hun skriver vakkert om i boka "The Child Who Never Grew" («Barnet som aldri vokste», norsk utgave, Aschehoug, 1952. Johann Tserclaes Tilly. Grev Johann Tserclaes Tilly (født februar 1559, død 30. april 1632) var en general fra Bayern og senere i keiserlig tjeneste under tredveårskrigen. Han var Ferdinand II's fortrolige. Tilly, Johann Tserclaes Tilly, Johann Tserclaes Haag-konferansen for internasjonal privatrett. Haag-konferansen for internasjonal privatrett er en internasjonal organisasjon med 69 medlemmer, 68 stater og Den europeiske union (EU). Navnet kommer av at konvensjonen har sitt hovedsete i Haag i Nederland. Formålet for virksomheten er å utarbeide konvensjoner mellom stater for gjensidig anerkjennelse av krav av fortrinnsvis privaterettslig art. Det er i dag 38 konvensjoner som er adoptert av konvensjonen. For at en konvensjonen skal være gyldig mellom statene må den ratifiseres. Ikke alle konvensjoner er ratifisert av alle stater. Konvensjonene er i Norge i liten grad innkorporert i lovtekstene. Barnelovens kapittel 9 har egne lovvalgsregler. Arveloven har ikke egne bestemmelser, § 76 henviser til "avtale med framand stat". Bruken av konvensjonene forutsetter således inngående kjennskap til de ulike tekstene. Tekstene er ikke oversatt til norsk. Frans Eemil Sillanpää. Frans Eemil Sillanpää (født 16. september 1888, død 3. juni 1964) var en finsk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i 1939. Gabriela Mistral. Gabriela Mistral (egentlig Lucila Godoy y Alcayaga, født 7. april 1889, død 10. januar 1957) var en chilensk pedagog og forfatter. Mistral ble født i Vicuña, Chile, men vokste opp i den lille byen Montegrande i Andesfjellene. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1945. M728 Combat Engineer Vehicle. M728 Combat Engineer Vehicle (CEV) er et amerikansk militært spesialkjøretøy for ingeniørvåpenet. Det er laget på en M60A1 Patton stridsvogn med et brøyteskjær montert foran på skroget, og en løfteramme festet på hver side av tårnet. Bestykningen er en 165 mm kortløpet kanon. Kjøretøyet ble tatt ut i bruk i 1965, og tatt ut av tjeneste i aktive styrker i 2000. Det så kamp i Gulfkrigen i 1991. Norges Ungsocialistiske Forbund. Norges Ungsocialistiske Forbund ble stiftet i 1909. Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon – Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) – hadde tidlig på 1900-tallet et ikke ubetydelig innslag av ungsosialister. Ungsosialismen utviklet seg i mer og mer rent anarkistisk og syndikalistisk retning. Dette medførte en del konflikter innad i organisasjonen. På landsmøtet i NSU i Skien 30. mai 1909 ble tre representanter nektet stemmerett med formannens dobbeltstemme. Anarkosyndikalisten Henrik Østbye, leder for «den sorte bande», Kristianialagets militæragitasjonskomité, og talsmann for det ungsosialistiske flertallet, oppfordret da alle sine meningsfeller til å forlate møtet, siden han anså hele landsmøtet for ugyldig. Denne henstillingen ble tatt ad notam og alle anarkososialistene forlot møtet, etter at de først hadde revet ned sine svarte faner som var hengt opp til dekorasjon i lokalet. På et møte som disse delegatene holdt på hotell Augustin i Skien ble det besluttet å stifte et nytt forbund og utgi et revolusjonært månedsblad. De lagene som brøt ut var ungdomslaget Frihet fra Kristiania, samt de sosialdemokratiske ungdomslagene Kristiania, Kampen, Sagene, Grünerløkken, Ystehede, Skien, Liholt og Saaheim. I juli samme år utkom første nummer av Storm, organ for Norges Ungsosialistiske Forbund. I bladets innledende artikkel påpekte man sterkt at kampen måtte rettes direkte mot det privat-kapitalistiske produksjonssystem, samt at klasseånd og klassekamp var nødvendig. Det åpnet for kampen mot religion, militarisme og parlamentarisme. Forøvrig syntes programmet endel uklart. I nr. 2 1909 inneholdt bladet en kort artikkel om syndikalismen, som på dette tidspunkt var lite kjent i Norge. Norges Ungsocialistiske Forbund ble konstituert 26. september, med Carl Johannesen fra Kampen og Vaalerengen lag, som formann. Ved stiftelsen hadde forbundet tilslutning fra tolv lag. Senere kom flere til, og vi kjenner i alt tyve lag som var tilsluttet forbundet før 1912. Den første tiden etter splittelsen sto NUF tallmessig sterkere enn NSU. De hadde 20 lag med minst 600 medlemmer før 1912, mens de sosialdemokratiske ungdommene var 500 medlemmer fordelt på 11 lag. Ungsosialistene sto sterkt i områder med industrireising, stor anleggsvirksomhet og gruvedrift. På slike steder vil det danne seg et rotløst, radikalt miljø hvor syndikalistiske tanker vil ha stor appell. I tillegg var det også en del svenske arbeidere der. Forbundet sto sterkest blant den norsk?svenske blandingsbefolkningen i Østfolds steinhuggerdistrikter rundt Iddefjorden. Steinhuggerne kunne ordne arbeidet sitt på selvstendig vis, og tjente vanligvis langt bedre enn vanlige industriarbeidere, og hadde derfor et godt utgangspunkt for politisk skolering og aktivitet. Allerede i 1911 ble det etablert en kontakt mellom NUF og Fagopposisjonen av 1911, og de fleste av aktivistene kastet seg inn i kampen for å vinne så mange som mulig av de fagopposisjonelle for en anarkistisk-syndikalistisk strategi. Man vurderte Trondhjemsresolusjonen meget høyt, og betraktet medlemmene av Fagopposisjonen som allierte i sin kamp mot sosialdemokratiet og for den sosialistiske revolusjonen Landsmøtet i 1912 besluttet å flytte sentralstyret fra Kristiania til Saaheim fordi dette var forbundets største forening. Det brøt ut en streik her, og de ledende ungsosialistene, som også hadde vært medlem av streikekomiteen, ble jaget vekk fra anlegget. Sentralstyret flyttet dermed tilbake til Kristiania. I mars 1912 gikk Storm inn, og Direkte Aktion – «organ for revolutionær fagbevægelse og ungsocialismen.» – ble startet den 16. november 1912 med Carl Espelid som redaktør. Senere ble bladet redigert av en komié. Bladet inntok en mer syndikalistisk karakter enn det Storm hadde. Det neste landsmøtet ble avholdt i Kristiania i pinsen 1913. Her ble Kristiania ungsocialistiske forening pålagt å utpeke sentralstyre, med unntak av forretningsfører og ekspeditør. Styret ble stadig mer opptatt av Fagopposisjonens virksomhet og 2/2 1913 var ungsosialistene med på å danne Kristiania fagoppositionsgruppe, som representerte en ren syndikalistisk linje. Her ble de en dominerende gruppe. På Fagopposisjonens stiftelsesmøte stilte de med flere typisk syndikalistiske forslag. Ungsosialistenes engasjement i Fagopposisjonen medførte at de forsømte sitt eget forbund, og i mars 1914 hadde NUF definitivt gått i oppløsning som landsomfattende organisasjon. Sentralstyret hadde opphørt å virke, og organisasjonen hadde ikke lenger noen avis. Enkelte av de lokale foreningene overlevde likevel, og i august 1915 tok Rjukan-foreningen initiativ til å sammenkalle et landsmøte i Kristiania med det formål å gjenopprette forbundet som landsomfattende organisasjon. Det ble imidlertid Trondhjems ungsocialistiske klub (Revolt) i Trondheim som satte landskonferansen ut i livet 29/12 1915. Det ble enstemmig vedtatt å gjenopprette det landsomfattende forbundet, og forbundsstyret skulle ha sete i Kristiania. Bladet Revolt (som ungsosialistene i Trondheim hadde startet i 1914) ble flyttet til Kristiania, og ble forbundets organ. I 1918 var Tryggve Aakervik formann i NUF. Han var også medlem av Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF). I 1923 endret NUF navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund. Fra og med mars 1923 ble Revolt, som da gikk i sin 10. årgang, organ for anarkistforbundet. 1926 ble det sosial-anarkistiske forbundets blad Revolt omorganisert og skiftet navn til Fritt Samfund. Fra 1/1927 ble Fritt Samfund («Før Revolt. Organ for Social-Anarkistisk Forbund») utgitt og redigert av Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti i Norge. Det siste nummeret kom i 1928. Tryggve Aakervik gikk over til Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet i 1928, mens flere andre fikk tillitsverv i Landsorganisasjonen rundt 1930. Sentrale medlemmer var aktive i Føderalistisk Propagandaforbund og Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti. Norges Social-anarkistiske Forbund ble sannsynligvis nedlagt i 1928 eller 1929. Aktiviteten ble i første rekke lagt til Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF), som også overtok sosial-anarkistenes materiale. Norges Social‑Anarkistiske Forbund (Norges Ungsocialistiske Forbund) [ARK-nr.1678] Felttelefon. TA-312, her i israelsk bruk under betegnelsen Tel 312 Alef-Chet. En felttelefon er et enkelt og robust telefonapparat til bruk for militære avdelinger i felten. Det norske forsvaret bruker i dag (2006) et apparat kalt TP-6N, utviklet tidlig på 1970-tallet av Elektrisk Bureau. Kjennetegn. Felttelefonen finnes i mange utgaver, men kjennetegnes best ved at det er et relativt solid og tungt telefonapparat som forbindes med et tilsvarende apparat eller en "feltveksler". Dette siste er en telefonsentral for feltbruk, som finnes i både manuelle og automatiske utgaver. Håndsettet på felttelefonen kommer gjerne med egen bryter som må holdes inne for å skru på mikrofonen. De ulike land har ofte sine egne modeller, men nesten alle fungerer på samme vis. Enkelte moderne apparater kan knyttes opp mot sivilt telefonanlegg uten tilleggsutstyr. Utvikling i Norge. I Norge har forsvaret hatt standardiserte apparater siden 1930 (Tidligere hadde de ulike våpengrener egne standarder). Det første standardiserte apparatet var en trekasse med telefon inni, med dimensjon 23*29*13 cm og en vekt på 7,6 kg. Dette apparatet ble brukt inntil forsvaret overtok utenlandsk materiell etter 2. verdenskrig. Det ble senere politisk besluttet at det ikke skulle benyttes tysk materiell, så en tid benyttet forsvaret britiske og amerikanske felttelefoner. De britiske ble fort faset ut da de "ikke holdt mål" USA hadde en modell som ble benyttet enkelte steder frem til 70- tallet. Allerede i 1946 ble den tidligere tyske felttelefonen FF33 (Feldfernsprecher 1933) svært utbredt, og denne ble benyttet i det norske Heimevernet fram til i alle fall 1990. Forsvarets «nye» apparat fra 1970-tallet, TP-6N (eller TP-6NA) var helelektronisk, med både transistorer til forsterkning av mikrofonsignalet, elektronisk plystretone og ringegenerator. Sivilt bruk. Felttelefoner er noe brukt sivilt av hjelpekorps, speidere, skytterlag og som leketøy. De kan lett kobles opp, og selges blant annet ved en del av forsvarets museer. Meteorologisk institutt. Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo Meteorologisk institutt (met.no) er et norsk statlig forvaltningsorgan underlagt Kunnskapsdepartementet, med ansvar for den offentlige meteorologiske tjenesten for sivile og militære formål. Meteorologisk institutt ble opprettet som et institutt ved Universitetet i Oslo ved stortingsbeslutning våren 1866 og kongelig resolusjon den 28. juli samme år. Institusjonsnavnet var da Det norske meteorologiske institutt (DNMI). Den første bestyreren, Henrik Mohn, var samtidig professor ved universitetet, men fikk senere tittelen direktør, etter at instituttet i 1909 ble skilt ut som en frittstående institusjon og lagt direkte under Kirke- og undervisningsdepartementet. Meteorologisk institutt har sitt hovedkontor i Oslo, med værvarslingssentraler i Bergen og Tromsø. Instituttet har ett værtjenestekontor i Longyearbyen og fire værtjenestekontor tilknyttet Forsvarets flystasjoner på Ørland, Andøya, Bodø og Bardufoss. Om lag 450 medarbeidere har sin arbeidsplass ved Meteorologisk institutt. Meteorologisk institutt er først og fremst forbundet med værvarsling, men driver også en utstrakt forskningsvirksomhet innen meteorologi, oseanografi og klima. Instituttet deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet, og er bl.a. en pådriver internasjonalt for at prisene på meteorologiske data skal reduseres så mye som mulig. Instituttet samler inn, behandler og leverer værdata til både offentlige og private aktører i Norge. Fra 2006 er Forskningsdivisjonen ved Meteorologisk institutt en del av Oslo Centre for Interdisiplinary Environmental and Social Research. I september 2007 lanserte Meteorologisk institutt værtjenesten yr.no i samarbeid med NRK. 5. arrondissement. 5. arrondissement i Paris, "Le Panthéon", er et av de sentrale arrondissementene i byen, og ligger ved Seinens venstre bredd. Det grenser til 4., 6. og 13. og 14. arrondissement. Størrelsen er 2.541 km². Historikk. 5. arrondissement er et av byens eldste, og ble først bygget av romerne. Byggingen av den romerske byen "Lutetia" startet allerede i det 1. århundre f.Kr. etter nedkjempelsene av den galliske bosetningen på øya île de la Cité. Kvarterer. 5. arrondissement i Paris Sturmtiger. Sturmtiger, eller Tiger-Mörser, 38cm RW61 auf Sturm(panzer)mörser Tiger eller Sturmmörser Tiger var en tysk stormkanon fra slutten av andre verdenskrig. Den var bygget på chassis fra Panzer VI Tiger og bestykket med en stor tilpasset bombekaster kalt 38cm SturmMörser RW61 L/5.4, egentlig beregnet på skipsbruk. Hensikten med kjøretøyet var å gi tung ildstøtte til infanteriet under kamp i bebyggelse. Bare 18 stykker ble bygget, alle fra skadede Tigere. Kjøretøyet var tilpasset med tynge panser. Bombekasteren fyrte av rakettdrevne prosjektiler. Prosjektilene var så tunge at det ble montert en kran på bak på kjøretøyet for å lette etterforsyning, men allikevel måtte hele mannskapet på fem mann hjelpe til med lastingen. Sturmpanzer IV. Sturmpanzer IV (også kalt Sturmpanzer 43 eller Sd.Kfz. 166) var en tysk stormkanon fra andre verdenskrig basert på chassiset til Panzer IV. På alliert side ble den kalt "Brummbär" (tysk for "grizzlybjørn"), men dette navnet var ikke i bruk hos tyskerne. Kjøretøyet ble utviklet fra tidlig i 1942 for å dekke opp for svakheter i andre kjøretøyer av samme type. Resultatet ble et chassis fra Panzer IV med et nytt overbygg med en 150 mm Sturmhaubitze (StuH) 43 L/12 haubits. Dedé Anderson. Dedé Anderson de Oliveira Gomes (født 26. mai 1980) er en brasiliansk fotballspiller. Han spilte senest for Aalesund, men er nå frigitt fra kontrakten med klubben. Han er gift og har to barn. Han har tidligere spilt for klubber i Brasil, Bulgaria og Sverige. Han har også tidligere (2003) spilt med AaFK-spiller Karl Oskar Fjørtoft i svenske Hammarby IF. I 2004 ble han utestengt fra Allsvenskan i syv kamper for å ha skallet ned AIKs Stefan Ishizaki i en kamp. Etter at Dedé kom til Aalesund har han roet seg betraktelig etter en litt vanskelig start. Han ble utestengt i tre kamper for å ha slått ned Molde-spilleren Toni Kallio i en treningskamp vinteren 2006 (derav tilnavnet «Bokseren fra Brasil»). Dedé hadde en god sesong for AaFK i 2006. Etter endt 2006-sesong reiste Anderson på «ferie» til Brasil. Da han ikke returnerte fra denne «ferien» valgte Aalesund FK først i mars 2007 å suspendere ham og å stoppe lønnsutbetalingene. I april 2007 kom han omsider tilbake til Ålesund, og i «samråd» med ledelsen (presset av AaFKs investorer med eiendeler i Dedè) ble Dedé gitt en ett års permisjon med avtale om å infinne seg på trening 3. januar 2008, samtidig som hans kontrakt med forlenget med ett år. 3. januar 2008 var Dedé fortsatt ikke kommet til Ålesund. Han har nå, nok en gang, lovet å komme tilbake til Ålesund og AaFK den 5. januar 2009 i sitt livs beste form. Dede Anderson kom tilbake i 2009, men fikk beskjed om at han ikke fikk fortsette i AaFK på grunn av at klubben har nulltoleranse for slik oppførsel og fordi klubben ikke føler at an var i god nok form til å spille i Tippeligaen Hans store idol er Romario. Grid (data). Grid-databehandling (engelsk: Grid Computing) er en form for databehandling der man utnytter ressurser fra mange datamaskiner knyttet sammen i et datanett til å utføre oppgaver som er store i forhold til de ressursene en datamaskin har tilgjengelig, og for å tillate at ledige ressurser på en datamaskin kan utnyttes av brukere uten direkte tilknytning til samme institusjon. Betegnelsen brukes både om sammenknytning av Superdatamaskiner og om distribuerte beregninger av typen SETI@home. I Norge ledes Grid-arbeidet av UNINETT Sigma. Globalt ser man til Global Grid Forum. Potosí (departement). Potosí er et departement sørvest i Bolivia. Departementet er på 118 218 km² og har om lag 710 000 innbyggere (2001). Departementshovedstaden ligger i byen Potosí. I departementet ligger Salar de Uyuni som er verdens største saltslette. Gottfried Heinrich Gloger. a>, bygget av Gottfried Heinrich Gloger Gottfried Heinrich Gloger, født 1710 død 1779 var sønn av Johann Heinrich Gloger og ble født i Hannover i Tyskland. I 1746 fikk han kongelig norsk privilegium som orgelbygger. Han bygget blant annet orgelet i Kongsberg kirke. 6. arrondissement. 6. arrondissement i Paris, "Le Luxembourg", er et av de sentrale arrondissementene i byen, og ligger ved Seinens venstre bredd. Det grenser til 5., 7. og 13. og 14. arrondissement. På motsatt side av elven ligger 1. arrondissement. Størrelsen er 2,154 km². Historikk. 6. arrondissement er et av byens eldste, og ble først bygget av romerne. Kjente bygg. 6. arrondissement i Paris 7. arrondissement. 7. arrondissement i Paris, "Le Palais-Bourbon", er et av de sentrale arrondissementene i byen, og ligger ved Seinens venstre bredd. Det grenser til 6. og 15. arrondissement. På motsatt side av elven ligger 1. arrondissement. Størrelsen er 4.088 km². Arrondissement består for det meste av høystatus boligområder og offentlige bygninger. Kjente bygg. 7. arrondissement i Paris Slaget ved Arausio. Slaget ved Arausio fant sted den 6. oktober 105 f.Kr., mellom byen Arausio og elven Rhone. Slaget stod mellom de migrerende stammene kimbrerne og teutonerne, og den romerske republikk, under ledelse av prokonsulen Qintus Servilius Caepio og konsulen Gnaeus Mallius Maximus. Bitter strid mellom de to romerske kommandantene førte til at de to romerske hærene ikke samarbeidet, noe som endte katastrofalt for de romerske styrkene. Romerne mistet rundt 80 000 soldater. Hvis man i tillegg tar med tjenere og andre folk som fulgte hæren, er tapet estimert til rundt 112 000. Nederlaget gav Gaius Marius muligheten til å gjennomføre sine militære reformer når det gjaldt rekruttering og organisering av hæren. Arausio Tommy Gjølga. Tommy Gjølga (født 1. mai 1969 i Karlskoga, Sverige) er friidrettsutøver. Han er oppvokst i Vanvikan på Fosenhalvøya i Trøndelag. Han startet med friidrett i en alder av 11 år og begynte å hevde seg på 800 m i en alder av 16 år (1.59,5). Beste prestasjon som senior: NM-gull på 1500 m i Tønsberg (1993). Borsalino. Giuseppe Borsalino (1834-1900), grunnleggeren av Borsalino Borsalino er en italiensk hattefabrikant, spesielt kjent for sine fedorahatter. Den første Borsalinofabrikken ble grunnlagt i Alessandria i Italia 1857, etter at gründeren Giuseppe Borsalino hadde vært på studietur i Frankrike for å lære om moderne produksjonsmetoder. Bedriften ble raskt en suksess, og 1875 inneholdt Borsalinokatalogen over seksti forskjellige modeller. Giuseppe Borsalino var tidlig ute med å se behovet for velferdstilbud for arbeiderne, og innførte gratis medisinsk hjelp og pensjonssparing for arbeiderne sine. Ved Borsalinos død i 1900 hadde fabrikken nesten tusen ansatte, og produserte en million hatter i året. Suksessen fortsatte under den nye lederen, Borsalinos sønn Teresio, og i 1913 hadde bedriften 2500 ansatte og produserte to millioner hatter årlig. Etter andre verdenskrig gikk hatter av moten, og det gikk noe nedover med Borsalino. Borsalino er likevel en av verdens mest kjente hatteprodusenter, og produktene eksporteres til hele verden. Sortimentet er også utvidet, slik at de produserer flere typer hodeplagg, også mer «ungdommelige» varianter. Borsalino flyttet fra sine tradisjonsrike lokaler i sentrum av Alessandria i 1986, og etablerte en ny fabrikk i en forstad av byen. Den gamle fabrikkbygningen ble etter dette overtatt av Università degli Studi del Piemonte Orientale «Amedeo Avogadro». Slaget ved Noreia. Slaget ved Noreia i 112 f.Kr. var det første slaget i kimbrerkrigen. Slaget stod mellom den romerske republikk og de proto-germanske stammene kimbrerne og teutonerne. Det endte med nederlag og nesten katastrofe for romerne. N Mainhardt Graf von Nayhauß. Mainhardt Graf von Nayhauß-Cormons (født 1. juli 1926 i Berlin) er en tysk journalist. Nayhauß, hvis forfedre stammer fra Schlesien, er sønn av en offiser og levet frem til 1956 i Berlin, hvor han gikk i lære som næringslivsjournalist. Deretter reiste han til Bonn som korrespondent for forskjellige dags- og ukeaviser (Der Spiegel, Stern, Bunte, Die Welt, Welt am Sonntag, Wirtschaftswoche, Bild am Sonntag). Fra 5. januar 1981 skriver han politiske kommentarer for Bild-Zeitung. Han har også utgitt flere bøker og skriver for den tyske Netzeitung (en avlegger av den norske Nettavisen). Han har skrevet biografier om Helmut Schmidt (1988) og Richard von Weizsäcker (1994). Nayhauß har mottatt Bundesverdienstkreuzes 1. klasse. Han er gift med grevinne Sabine von Nayhauß og har to døtre, deriblant fjernsynsjournalisten Tamara Gräfin von Nayhauß (f. 1972). 7. Oslo Kanaljene. 7. Oslo Kanaljene (opprinnelig 7. Kristiania speidertropp) er en speidergruppe av Norges speiderforbund og en del av Oslospeiderne. Gruppen er Oslos største speidergruppe, og ble stiftet 9. oktober 1919 da den ble skilt ut fra 8. Kristiania speidertropp da denne ble for stor. Gruppen holder til i kjellerlokalene til Tonsen kirke, og har hovedsakelig medlemmer fra områdene Bjerke/ Årvoll/Lofthus og Grefsen/Kjelsås. Den er åpen for alle gutter og jenter fra de går i 3. klasse på skolen. Speidergruppa har lange tradisjoner med nyttårsturer (59. tur 2005) og sommerturer på ei uke fra St. Hans. 7. Oslo har bidratt til en rekke åpne arrangementer, blant annet en friluftsdag på Trollvann i 2008 og en aktivitetsdag ved Badedammen i Tonsenhagen i 2007. Speidergruppen har også engasjert seg i bevaring av isdammen på Årvoll. Auskerry. Askerry ligger 5 km sør for Stronsay og øst for Mainland Auskerry er en liten øy øst i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya ligger i Nordsjøen, 5 km sør for Stronsay og har et fyrtårn fra 1866. Navnet kommer fra norrønt og betyr "Østholmen". Areal: 85 hektar. Øya var ubebodd i perioden etter automatiseringen av fyrtårnet i 1960-årene. Selfangst har tidligere vært en stor næring på øya. I dag bor det en familie på øya, som driver sauehold. Post leveres en gang i måneden av passerende fiskebåter. Familien får sin strøm fra vindkraft. Havterne og stormsvaler har store hekkekolonier her, og Auskerry har derfor blitt erklært som naturreservat. Calf of Eday. Calf of Edays plassering i øygruppen Orknøyene Calf of Eday er en ubebodd øy i den skotske øygruppen Orknøyene og ligger nord for øya Eday. Utvinning av salt skjedde på øya fra 1600- til 1800-tallet. Rester etter dette kan fremdeles sees. Administrerende direktør. Administrerende direktør ("adm. dir.") er tittelen for den ledende direktør i mange private og offentlige foretak av en viss størrelse. "Overdirektør" og "førstedirektør" (ikke i moderne bruk) og "generaldirektør" (sjeldnere brukt idag) er tilsvarende betegnelser. I store bedrifter er det gjerne flere personer med tittelen direktør, ofte i sammensetninger med ord som angir ansvarsområde. Disse personene er underordnet administrerende direktør. Den juridiske betegnelsen for administrerende direktør i norsk selskapsrett er daglig leder. Direktør. Direktør (femininum: direktrise, lite brukt idag) er ofte tittel for et medlem av en direksjon eller den daglige lederen for et privat eller offentlig foretak. I foretak med flere direktører vil én direktør være administrerende direktør, generaldirektør e.l. og de andre direktørene underordnet denne. Sammensetninger. Tittelen direktør brukes også i sammensetninger, som f.eks. avdelingsdirektør, fagdirektør o.l. Tittelen brukes normalt først når stillingen er overordnet andre sjefer i respektive adveldinger. Som for eks markedsdirektør som er nærmeste overordnet for flere enn en markedsjefer, ellers så har stillingen ingen funksjon i realiteten. Disponent. Tidligere ble tittelen disponent også brukt med tilsvarende betydning. Disponent ble gjerne brukt for mindre virksomheter, men er lite brukt i norsk språk i dag. Liste over norske videregående skoler. Norske videregående skoler Videregående skoler i Norge Eday. Øya Edays plassering i øygruppen Orknøyene Eday er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya har kun en butikk og et postkontor. Fergeforbindelse to ganger daglig til Kirkwall, en tur som tar 1 time og 15 minutter. 120 innbyggere. Siri Austeng. Siri Austeng (født 27. april 1944) var fylkesordfører i Hedmark for Arbeiderpartiet fra 1995 til 2007, da hun gikk ut av Hedmark fylkesting etter 24 års tjeneste. Hun bor i Elverum. Hun havnet på 96. plass over Kapitals liste over Norges 100 mektigste kvinner i 2007. Teutonere. Teutonerne (fra urgermansk: Þeudanōs) er nevnt som en germansk stamme i tidlige historiske skrifter av grekerne og romerne. I følge kartet til Ptolemaios levde de i Jylland. Tyske historikere assosierte ikke navnet teuton med sine proto-germanske forfedre før 1200-tallet. På 100-tallet f.Kr. utvandret mange teutonere, sammen med kimbrerne, fra sine områder i Skandinavia og sørover, der de ble møtt av et erobrende romersk rike. Mot slutten av det andre århundre f.Kr. vandret teutonerne sammen med kimbrerne gjennom Gallia, der de kom i konflikt med romerne. I en serie sammenstøt (kimbrerkrigen) klarte teutonerne, sammen med kimbrerne, å slå den romerske hær gjentatte ganger. Men i slaget ved Aque Sextiae ble teutonerne slått av styrkene til Gaius Marius, og deres konge Teutobod, ble tatt til fange. .tk. .tk er Tokelaus nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Tokelau ligger i Polynesia, og er et territorium underlagt New Zealand. Registrering og bruk. Tokelau skaffer gratis ".tk"-domenenavn til alle som er interessert, men tvinger gjennom plassering av reklamebannere på alle gratisdomener. Disse gratisdomenene pekes til Tokelau navneservere, som omdirigerer HTTP-trafikk via HTML-rammer til en spesifisert nettside. Domenenet omdirigerer også fem email-adresser til eksterne adresser. På grunn av denne omdirigeringen, er bruk av gratis ".tk"-domener til andre tjenester (så som hosting av servere for andre protokoller som FTP og IRC, eller å opprette hostnavn og subdomener innen dem) er ikke offisielt mulig. Nettsteder som ikke er besøkt minst 25 ganger på 90 dager blir automatisk slettet. For å kunne bruke ens egne navneservere, eller få et «spesielt» ".tk" domenenavn, for eksempel varemerkenavn for de fleste Fortune 500-selskaper, og for å unngå annonseringen, må brukeren kjøpe det. Betalte domenenavn koster fra USD 7,95 pr år og oppover. Potensielt verdifulle navn med mindre enn 4 bokstaver er ikke tilgjengelige for gratisregistrering, og må kjøpes, vanligvis for en pris på over USD 1000. Internettleverandøren Road Runner på Time Warner Cable blokkerte på et tidspunkt alle ".tk"-nettsteder unntatt "dot.tk" og "tcl.tk", men ".tk"-domenet er senere blitt åpnet igjen. Det er ukjent hvorfor domenet ble blokkert opprinnelig. Svindel. På tross av at Dot TK på nettstedet sitt uttaler at «den valgfrie reklamen på ditt nettsted [...] kan lett fjernes GRATIS», så finner mange brukere av Dot TK det umulig å fjerne reklamebannerne. Fjerning av dem er heller ikke gratis, men gjøres via en priset SMS-tjeneste, og den virker bare i Nederland, Spania og Storbritannia. En tvungen introside dukker opp hvis en reklameblokker er detektert. I tillegg til disse annonsebannerne, så viser Dot TK ofte sin registreringsside i stedet for det registrerte nettstedet, og gjør dermed brukerens nettsted utilgjengelig. Det rapporteres også at ".tk"-domener har blitt brukt til phishing-svindler og spam. Hvis et gratisdomene får mye trafikk eller blir vurdert som verdifullt, gjør Dot TK det om til et betal-domene uten varsel. Man må da betale for å få fortsette å bruke domenet. Hedmark fylkeskommunes kulturpris. Hedmark fylkeskommunes kulturpris er en pris som har blitt delt ut årlig siden 1984 av Hedmark fylkeskommune. Prisen skal tildeles enkeltpersoner bosatt i Hedmark. Den kan også i helt spesielle tilfelle tildeles grupper, organisasjoner, lag og institusjoner. Formålet med fylkeskulturprisen er å stimulere utviklingen av kulturlivet i fylket og være en oppmuntring til nyskaping og ekstraordinær innsats. Jury for prisen er fylkesrådet i Hedmark, og alle som ønsker det kan foreslå kandidater. Prisen deles ut på fylkestingets siste møte hvert år. Prissummen var på 50 000 kroner fram til 1999, da beløpet ble endret til 75 000 kroner. Prisvinneren mottar også en keramisk maske laget av kunstneren Astrid Grue fra Dalsbygda. Kunstverket er et kvinneansikt som skal symbolisere Hedmark. Mange av prismottagerne i Hedmark er visekunstnere. Det har også blitt tildelt to priser for arbeidet med skogfinnenes historie: til Åsta Holth og Åsnes Finnskog Historielag; og én pris til en representant for en annen nasjonal minoritet: tatermusikeren Elias Akselsen. T.S. Eliot. T. S. Eliot (Thomas Stearns Eliot) (født 26. september 1888, død 4. januar 1965) var en angloamerikansk dikter, dramatiker og litteraturkritiker. Han ble født i Saint Louis i Missouri i USA, men flyttet til Storbritannia i 1914 og ble britisk statsborger. I 1927 gikk han inn i den anglikanske kirken. Eliot mottok Nobelprisen i litteratur i 1948, i 1959 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og i 1964 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av USAs president Lyndon B. Johnson. Eliot døde i London i England i 1965. Eliots største og mest kjente verk er diktet "The Waste Land" (gjendiktet av Paal Brekke under tittelen "Det golde landet"). Føderalistisk Propagandaforbund. Føderalistisk Propagandaforbund var en syndikalistisk opposisjon innad i Landsorganisasjonen (LO). I 1924 ble det nedsatt en komité på tre mann innen LO som skulle planlegge en plattform for syndikalistenes tilslutning. 11. september 1924 innledet Edvard Mørk over «Er en fagopposition nødvendig i Norge» i Kristiania Social-Anarkistiske Forening. Det ble diskutert om hvorvidt det burde dannes en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon. På Norsk Syndikalistisk Føderasjons 4. kongress 27. september – 1. oktober 1924 ble forholdet til LO drøftet etter en innledning av Trygve Aakervik. Dette resulterte i en heftig debatt. Enkelte av talerne henviste til de dårlige erfaringene arbeiderne hadde med LO i forbindelse med enkelte streiker, samt faren for at syndikalistene skulle havne i reformismen. I oktober 1924 ble Føderalistisk Propagandaforbund dannet. Dette var et forsøk på å drive syndikalistisk opplysningsvirksomhet innen LO. De fulgte således den «indre linje», slik Fagopposisjonen av 1911 hadde gjort. 23. oktober innledet Oscar Ottersen om det nystartede propagandaforbundet i Kristiania social-anarkistiske forening, med etterfølgende diskusjon. Revolt hadde en del positive artikler om denne nye organisasjonen. Alarm og NSF, derimot, var ikke særlig begeistret for dette tiltaket. Det kom til en sterk meningsutveksling mellom sosialanarkistene og syndikalistene. Enkelte av NSFs medlemmer skal ha arbeidet for den nye organisasjonen. Avtroppende forretningsfører for NSF, Einar Mikkelsen, reagerte på dette, og advarte mot et av disse medlemmene og "«det dödfödte Federalistiske Propaganda forbund som blev stiftet umiddelbart efter N.S.Fs kongres, utelukkende fordi propagandistene ikke fik N.S.F. sit underbruk.»". Medlemmer av Norges social-anarkistiske forbund var meget aktive i Føderalistisk Propagandaforbund. Føderalistisk Propagandaforbund forsvant i 1928, muligens noe tidligere. Superga-basilikaen. Superga-basilikaen er et av den italienske storbyen Torinos kjæreste vartegn og monumenter. Arkitektonisk er den et eksempel på italiensk barokk, og er arkitekten Filippo Juvarras mest kjente verk. Basilikaen ligger på høyden Superga noen få kilometer øst for Torinos sentrum. Den kneiser på en kunstig terrasse i en høyde på 670 meter, og gir et vist utsyn over byen og mot Alpene. En tannhjulbane fra forstaden Sasso letter adkomsten. Under beleiringen av Torino besteg prinsene Viktor Amadeus II og Eugen av Savoia Superga den 2. september 1706 for å få overblikk over den militære situasjon. Etter den piemontesiske hærs seier bygde man i takknemlighet basilikaen og dediserte den til Jomfru Maria. Oppdraget ble gitt til Filippo Juvarra og tok til den 10. juli 1717. Basilikaen ble innviet den 5. november 1731 under Carlo Emmanuele III. I denne basilikaen har man siden begravet hertugene av Huset Savoia fra Viktor Amadeus II til Carlo Alberto, med unntak av én, Charles-Félix. Orbassano. Orbassano er en by med 21 563 innbyggere (2004) i provinsen Provinsen Torino i Piemonte nord i Italia. Sonia Gandhi ble født her. Geografi. Byen ligger 273 moh. Kommunen har et areal på 22 km². Det er ca 980 innbyggere per km². Fleetwood Mac. Fleetwood Mac (dannet i 1967) er et innflytelsesrikt, og kommersielt vellykket britisk/amerikansk rockeband. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Oppstarten. Gruppen startet som Peter Greens Fleetwood Mac i 1967. Denne utgaven av gruppen gav ut en serie med blues-baserte album og singler som solgte moderat bra, både i England, og resten av Europa. Bandet ble grunnlagt av den begavede gitaristen Peter Green, trommeslager Mick Fleetwood, og bassist, John McVie. Trioens første album var "Peter Green's Fleetwood Mac ". Senere ble også slidegitaristen Jeremy Spencer medlem av bandet, og bandet gav ut to nye album, som var en engelsk tolkning av Chicago-blues. De gav også ut en single, «Black Magic Woman», som et år senere ble gjeninnspilt av Santana, og ble en hit i USA. I 1968 fikk bandet nok et medlem, den 18-årige gitaristen og låtskriveren Danny Kirwan. På dette tidspunktet hadde bandet begynt å forandre stil til mer melodisk, og eksperimental/progressiv sådan. De fleste fremførelser var bygd i rundt gitarene til Green og Kirwan, og Kirwans låtskriving ble jevnt fordelt med Greens. Etter å ha gitt ut to suksessrike singler, den instrumentale «Albatross» (som fortsatt er gruppens eneste nr. 1 hit i England), og den rolige «Man of the World» (#2 i England), gav de ut albumet "Then Play On". Then Play On er regnet som å være det beste albumet bandet gav ut i Peter Green perioden. Dessverre så skulle ikke Greens karriere i bandet vare så lenge. Eksperimentering med dop, spesielt LSD, i tillegg til frustrasjon over kommersialismen som hersket i musikkindustrien, skulle føre til at Green til slutt forlot bandet han var med å grunnlegge. Den 28. mai 1970, opptrådte Peter Green for siste gang på scenen med Fleetwood Mac. Tidlig 70-tall. Begynnelsen av 70-tallet var en turbulent tid for Fleetwood Mac, som avsatte og tilsatte medlemmer i stor skala. Den amerikanske gitaristen Bob Welch, førte en mer jazz-preget stil inn i bandet, som var en liten kontrast til Kirwans melodiske stil. Kirwans utilregnelige oppførsel førte til slutt at han forlot bandet i 1972. Welchs bidrag var «Future Games» (fra "Future Games", 1971), «Sentimental Lady» (fra "Bare Trees", 1972) og «Hypnotized» (fra "Mystery To Me", 1973) Bob Weston og Dave Walker ble også ansatt for en kort periode på denne tiden. Bob Weston ble imidlertid sparket i 1973, noe som førte til at deres turne brått ble avlyst. Dette førte til at deres manager, Clifford Davis, sendte et imitasjonsband ut på turne, navnet var Fleetwood Mac, men ingen originale medlemmer var med i besetningen. "Rumours". I 1974 begynte Bov Welch å gi inntrykk av at han ville forlate bandet, og Mick Fleetwood måtte dermed finne en erstatter. Gjennom en plateprodusent kom Fleetwood i kontakt med en amerikansk duo, Buckingham Nicks. Fleetwood likte godt det han hørte fra duoen, og ønsket at Lindsey Buckingham skulle erstatte Welch. Buckingham på sin side ville bli med på en betingelse, at hans musikalske partner og kjæreste, Stevie Nicks, også skulle få bli med. I 1975, under ledelse av den nye manageren Gabrielle Arras, ga den nye oppstillingen ut albumet "Fleetwood Mac". Dette albumet ble et gjennombrudd for bandet, og albumet oppnådde stor popularitet. Noen hitsingler fra albumet er Christine McVies «Over My Head» og «Say You Love Me», og Stevie Nicks' «Rhiannon (Will You Ever Win)» Sammen med suksessen kom også interne stridigheter, i 1976 skilte John og Christine McVie seg, samtidig som det romantiske forholdet mellom Buckingham og Nicks slo sprekker. I tillegg var det et stort press på bandet om å gi ut et nytt suksessalbum. Sammen med rikdommen som kom av det forrige albumet skulle det føre til kreativ og personlig spenning innad i bandet, i tillegg til alkohol- og narkotikamisbruk. Til tross for problemene som herjet i bandet klarte bandet å gi ut et album i 1977, "Rumours". Det ble det bestselgende albumet det året, har solgt totalt over 40 millioner kopier. Albumet er sertifisert som diamantalbum av RIAA Katie Melua. Ketevan «Katie» Melua (født 16. september 1984 i Kutaisi i Georgia) er en georgisk sanger og musiker. Siden hun var 9 år har hun bodd i Nord-Irland og senere England. Hennes første album, "Call Off the Search", ble lansert i november 2003 og hennes andre album, "Piece by Piece", ble lansert i september 2005. Begge ble svært godt mottatt. Hennes tredje album, "Pictures" utkom 1. oktober i 2007. Oppvekst. Katie Melua ble født i Kutaisi i Georgia (daværende Sovjetunionen) i 1984 og tilbragte sin tidlige barndom i byen Batumi, Adsjaria hvor hennes far arbeidet som hjertespesialist. I 1993 flyttet familien til Belfast i Nord-Irland, hvor hennes far fikk en stilling ved det ansette Royal Victoria Hospital, hvor Katie gikk på St. Catherine's Primary School og katolske Dominican College, Fortwilliam. Familien flyttet til det sydvestlige London i 1998. Som femtenåring vant Melua en talentkonkurranse i den britiske fjernsynskanalen ITV med å synge Badfinger's "Without You". Hun gikk senere på Brit School for the Performing Arts hvor hun fikk A-karakterer i musikk. Hun begynte å skrive sanger i 2001 mens hun fremdeles gikk på gymnaset. Her ble hun oppdaget av produsenten og låtskriveren Mike Batt. Verdensrekord på Troll-feltet. Den 2. oktober 2006 fikk Katie Melua en plass i Guinness Rekordbok, da hun avholdt til da historiens dypeste konsert. Konserten ble avholdt i en av plattformbeina til Troll A-plattformen, 303 meter under havoverflaten. Konserten var et ledd i Statoils markering av 25-årsjubileet for Trollfeltet. Som forberedelse til konserten måtte Melua og bandet gjennomgå sikkerhetsopplæring for offshore-arbeidere. Forberedelsene og selve konserten ble sendt i to TV-programmer på NRK. Melua har beskrevet denne konserten som «det mest surrealistiske påfunnet jeg noen gang har gjort». Rekorden sto bare litt over et halvt år. I april 2007 holdt et polsk band en konsert enda dypere i en polsk saltgruve. Eksterne lenker. Melua, Katie Melua, Katie Mole Antonelliana. thumb Mole Antonelliana er et symbol på byen Torino i Italia. Det har fått sitt navn etter arkitekten som bygget det, Alessandro Antonelli. Byggingen tok til i 1863. Det var opprinnelig tenkt som en synagoge. Ikke-katolikker hadde fått sin religiøse frihet. Imidlertid kom ikke Antonelli godt overens med de jødiske gruppene. Arkitekten modifiserte planene og endte opp med et 113 meter høyt tårn, 47 m høyere enn den opprinnelige kuppelen. Endringene, kostnadsøkninger og tidsoverskridelser gjorde at oppdragsgiverne stoppet byggingen i 1869. I 1873 byttet oppdragsgiverne og byens myndigheter den uferdige bygningen med en tomt for en synagoge. Bygget ble så dedisert til Viktor Emmanuel II. Antonelli fortsatte byggingen, og tårnet strakte seg til slutt til 167 m. Her huses nå det nasjonale filmmuseum. En spektakulær heiskonstruksjon trekker en glassheis fritt svevende langs ledekabler gjennom hovedrommet under kuppelen og til utsiktsplattformen. Idag er "Mole Antonelliana" avbildet på baksiden av de italienske 2 cent-myntene, og er utgangspunktet for logoen til Vinter-OL 2006. Bodø Sosialistisk Venstreparti. Bodø Sosialistisk Venstreparti er Sosialistisk Venstrepartis lokalforening i Bodø. Bodø SV har i dag varaordføreren i Bodø med Kirsten Hasvoll Eksterne lenker. Sosialistisk Venstreparti Tokelau. Tokelau er en gruppe med 3 korallatoller, Atafu, Nukunonu og Fakaofo, i det sørlige Stillehavet. Øygruppen er i dag en del av New Zealand. Tokelaus tre øyer utgjør ca. 12 km² land, og ligger halvveis mellom Hawaii og New Zealand. Historie. Tokelau var opprinnelig bebodd av polynesere som kom fra andre øygrupper i området. Øygruppen ligger omtrent 480 km nord for Samoa. Tokelau ble i 1889 gjort til et britisk protektorat, fra 1916 en del av Gilbert & Ellice-øyene og overført til New Zealandsk administrasjon i 1926. 11.–15. februar 2006 ble det holdt folkeavstemning om selvstendighet fra New Zealand. Flertallet av de 1500 innbyggerne stemte ja, men ikke de to tredelene som måtte til for å vedta forslaget. Stetson. Stetson er en amerikansk hattefabrikant. Stetson er mest kjent for å ha den originale cowboyhatten. Selskapet ble grunnlagt av John B. Stetson i 1869, med base i Philadelphia. Årene før dette hadde grunnleggeren tilbragt i Colorado, der han utviklet selskapets distinkte hattetype. De første Stetsonhattene ble laget og solgt i 1865. Bedriften ble en rask suksess, og allerede i 1886 var Stetson verdens største hatteprodusent. Stetson fikk flere kontrakter med offentlige etater i USA og Canada de første par tiårene av 1900-tallet, blant annet med Royal Canadian Mounted Police og med US Park Rangers. Dette bidro til at Stetsonhatter ble assosiert med «det ville vesten». Palazzo Reale di Torino. Palazzo Reale di Torino ("kongepalasset i Torino") ble bygget mens Carlo Emanuele II regjerte. Arkitekter var Carlo og Amedeo di Castellamonte. Bygningen, som ligger ved Piazza Castello, ble ferdig i 1660, og har vært bolig for huset Savoia. Det er blitt endret flere ganger både under kongedømmet Sardinia og senere mens de regjerte i Italia. Idag er det et museum. Bygget er i tre forskjellige stilarter: barokk, rokokko og nyklassisisme. Fasaden er restaurert i nyere tid, og har fått tilbake sin opprinnelige hvite farge. I palasset henger et selvportrett av Leonardo da Vinci. Sammen med de andre residensene til huset Savoia i og omkring Torino, står palasset på UNESCOs liste over verdensarven. Two Pints of Lager and a Packet of Crisps. "Two Pints of Lager and a Packet of Crisps" (2001-) er en britisk situasjonskomedie for fjernsyn, skrevet av Susan Nickson og produsert av BBC. Handlingen er lagt til småbyen Runcorn utenfor Liverpool. I første episode møter seerne samboerparet Jonny Keogh (Ralf Little) og Janet Smith (Sheridan Smith) som mer eller mindre velvillig forsøker å spleise bestevennene sine Gaz Wilkinson (Will Mellor og Donna Henshaw (Natalie Casey). Sammen med Janet og Donnas venninne Louise Brooks (Kathryn Drysdale) utgjør disse seriens hovedpersoner. Andre figurer som går igjen i serien er Donnas mor Flo (Beverley Callard), Gaz' halvbror Munch (Lee Oakes), bartenderen Kelly (Hayley Bishop), Louises kortvarige kjæreste David Fish (Jonatho Dutton) og Jonnys kortvarige kjæreste Kate (Alison Mac). Serien har markert seg for sin til tider ganske grove og upolerte humor. Samtidig er serien kjennetegnet ved en viss fremdrift, både i forhold til familie- og boforhold og i forhold til hovedpersonenes yrkeskarrierer – både på godt og vondt. På tross av hard medfart fra kritikerne er det så langt sendt 6 sesonger, eller 55 episoder, inkludert en musikalsk spesial, som gikk utenfor det vante sendeskjemaet for serien, og en skrekkspesial. I Norge har serien kun vært tilgjengelig for TV-seere med tilgang på BBC Prime. Alle sesongene så langt er også gitt ut på DVD. Innspillingen av den 7. sesongen begynte høsten 2007 og ble vist på BBC våren 2008. Havstrilen. Årboka "Havstrilen" er et samarbeidsprosjekt mellom Nordsjøfartmuseet i Telavåg, Kystmuseet i Øygarden, kulturminnelaget i Fjell og sogelaga i Øygarden og Sund. Den første boka kom ut i 2001. Power Mac G5. Power Mac G5 var forgjengeren som Apples høyest spesifiserte modell frem til Mac Pro ble lansert i 2006. Power Mac G5 er utstyrt med IBM PowerPC G5-prosessor(er). IBM PowerPC-prosessorer var standard i Power Mac frem til Apple gikk over til prosessorer fra Intel. Torinos metro. Metropolitana Torino er tunnelbanen i Torino i Italia. Togene er førerløse og baserer seg på den samme teknologien som Københavns metro.Den ble bygget i samband med Vinter-OL 2006, og ble klar til drift innen lekene startet. Det er foreløpig bygget kun én linje, som begynner ved jernbanestasjonen "Porta Nuova", går via sentrum og jernbanestasjonen "Porta Susa" og ender opp vest i byen. Byggingen ble offisielt igangsatt den 19. desember 2000. I løpet av 2000 ble man også enig om at prosjektet skulle utvides, slik at det skal bygges en 4,5 kilometer lang linje sørover fra "Porta Nuova". Senere ble det også bestemt at banen skulle utvides enda lengre vestover. Disse to prosjektene vil føre til at det kommer ti nye stasjoner i tillegg til dagens femten. Vognenes som brukes i systemet kommer fra Siemens og er østerrikskbygde. Fylkesvei 669. Fylkesvei 669 (Fv669) går mellom Sandvika i Aure og Smøla. Veien (unntatt fergestrekningene) er 70,6 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 682. Fylkesvei 682 (Fv682) går mellom Espset i Aure og Hennset i Halsa. Veien (unntatt fergestrekningen) er 13,2 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nøstet (Bergen). Nøstet er et strøk i Bergen i området Nordnes i bydelen Bergenhus. Strøket begynner ved Dragefjellets fot (Sydnes' grense) langs Gamle Nøstegaten til Jekteviken, så langs sjøen til Nordre Nøstekaien, videre opp Vestre Holbergsallmenningen (Scadenberghagen, der det gamle gartneriet dannet grensen til Verftet) til Klosteret, Klostergaten sørover til Halvkannebakken, ned Kjellersmauet og Baneveien, deretter opp til utgangspunktet. Strøket grenser således i sør til Engen og i øst til Strandsiden. På Nøstet ligger det næringsbygg langs sjøen og pittoreske gater med trehus og trange smau og bygårder. Teatergarasjen som nå er revet lå i strøket. Det gjør også Stranges stiftelse, Sydnes sjøbad og innkjørselen til parkeringshuset Klostergarasjen. Dansekompaniet Carte Blanche (Studio Bergen) og TV 2s hovedkvarter ligger derimot såvidt over grensen til Verftet i nord, mens Hurtigruteterminalen ligger like over grensen mot Sydnes i vest. Strøket utgjør i hovedtrekk den sørvestlige del av Nordneshalvøyen og deler av strandlinjen mot Sydnes. Hovedgatene i området er Nøstegaten, Skottegaten, Vestre Muralmenning og Vestre Holbergsalmenning. Det var tidlig buekorpsaktivitet på Nøstet. Allerede i 1855 skal det ha eksistert et korps på Nøstet med navn "Nøstets Kårdekorps". En fane for dette korpset datert 1855 ble funnet i 1949. Nøstets Bataljon ble stiftet 7. mai 1870 og lagt ned i 1960. På Nøstet var det tidligere fergeanløp for Laksevaagsfergen og Askøyfergen. Det går fortsatt en ferge fra Askøy til Nøstet, men denne er nå kun for fotgjengere. Strøket omfattes av grunnkretsene Nøstet, Knøsesmauet, Kalmaren og Jonsvollen. Disse hadde til sammen 1 561 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 0,10 km². Den del av grunnkretsen Jonsvollen som ligger sør for Baneveien og Kjellersmauet tilhører strøket Engen, mens den del av Kalmaren som ligger sør for Kjellersmauet tilhører strøket Sentrum. Hurtigruteterminalen Varner-Gruppen. Varner-Gruppen as er et norsk tekstilkonsern som kontrolleres av familien Varner gjennom forskjellige aksjeselskap. Gruppen er en stor aktør innen tekstilhandel i Norge, med rundt 500 butikker over hele landet med bl.a konseptene Cubus, Dressmann, Vivikes, Wearhouse, Carlings og Bik Bok. Konsernet har elleve forskjellige kjedekonsepter med omtrent 1 100 butikker i Nord-Europa. Konsernet er etablert i Sverige, Finland, Danmark, England, Tyskland, Island, Latvia og Polen i tillegg til Norge. De siste årene har konsernet hatt en gjennomsnittlig vekst på rundt 80 butikker pr. år i inn og utland. Varner-Gruppen er familieeid gjennom forskjellige aksjeselskap som kontrolleres av Turid Varner, Marius Varner, Petter Varner og Joakim Varner. Konsernet er ikke børsnotert. Historie. Den første butikken i det som sener skulle bli Varner-Gruppen ble åpnet i Thorvald Meyersgate i Oslo i 1962 av Frank Varner. I 1965 starter han en butikk til i Oslo, og en i Trondheim. Navnet "Dressmann" ble tatt i bruk i 1967, i forbindelse med en åpning av en ny butikk i Skippergata i Oslo. Dette navnet blir brukt i flere nye butikker rundt om i Norge. På 1980-tallet kjøper selskapet opp Jonas Øglænd AS, som blant annet driver Cubus, i tillegg til flere andre selskaper utenfor tekstilmarkedet. Disse blir senere solgt. I 1985 blir Carlings etablert. Etterhvert kjøper selskapet opp andre kjeder, Bik Bok i 1991, Vivikes i 1994 og svenske Hagenfeldt i 1996. I 2001 kjøpes Urban opp, og WOW og Volt i 2006. I 2007 hadde selskapet 8093 ansatte, og en omsetning på om lag 7,8 milliarder NOK. Selskapets hovedkontor ligger på Billingstad. Möbius’ bånd. Möbius’ bånd (eller Möbius' flate) er et objekt som består av kun én flate og kun én ytterkant. Fenomenet ble oppdaget av de tyske matematikerne August Ferdinand Möbius (1790–1868) og Johann Benedict Listing (1808–1882) i 1858, uavhengig av hverandre. Flaten har mange spesielle egenskaper. Hvis man lager et snitt midt på Möbiusflaten, får man ikke to atskilte flater, men en sammehengende flate med to dreininger på (som deremd ikke er en Möbiusflate). Skjærer man denne flaten igjen i to, får man to flater som går gjennom hverandre, hver av disse med to dreininger på. Lager man derimot et snitt i den opprinnelige Möbiusflaten som ligger omtrent 2/3 fra kanten, får man to objekter: et objekt som er en tynnere utgave av den opprinnelige Möbiusflaten, og en lang flate med to dreininger på. Hvordan lage den. Möbius' bånd lagd av papir og tape Arbeidstegning for å lage Möbius’ bånd Fylkesvei 663. Fylkesvei 663 (Fv663) går mellom Moen i Fræna og Mjølkstølen i Eide. Veiens lengde er 31,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonal turistvei. Sammen med delstrekninger av, og har strekningen mellom Skotten og Farstad i Fræna fått status som "nasjonal turistvei Atlanterhavsvegen". Turistveien er 36 km lang. .ac. .ac er Ascensions nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av NIC.AC, et datterselskap av Internet Computer Bureau basert i Storbritannia. Registrering for dette domenet er åpen for alle. .ac er også et andrenivå-domene for akademiske institusjoner som universiteter i en rekke land, som blant annet Storbritannia (.ac.uk) og Japan (.ac.jp). Andre land bruker.edu til samme formål, for eksempel.edu.au i Australia og.edu.my i Malaysia. Andre land igjen bruker ikke noe bestemt andrenivå-domene for dette formålet, men hver institusjon har i stedet et eget andrenivå-domene (for eksempel.tum.de for det Tekniske Universitetet i München). Scrambling (golf). Scrambling er et begrep innen golf som betegner evnen til å sikre par eller birdie på et hull til tross for at spilleren ikke treffer greenen på normert antall slag ("greens in regulation"). I store turneringer føres det gjerne statistikk over spillernes scrambling i prosent. Scramble. Scramble er en spilleform i golf som brukes i enkelte turneringer. Scramble spilles vanligvis av fire spillere, men det kan også spilles med kun to spillere, tre spillere, eller to og to spillere mot hverandre. Reglene er slik at hver spiller slår ut på hvert hull. Deretter velger man det beste av utslagene og alle spillerne spiller videre fra det punktet hvor dette utslaget ligger. Man velger igjen det beste av disse andreslagene, og alle spillerne spiller videre derfra. Slik fortsetter man helt til ballen er i hullet. På denne måten er det vanlig å oppnå svært lav score, og dersom man spiller med handicap er det vanlig å avkorte dette med en brøk, for eksempel en halv, en tredel eller en firedel. Se også Texas Scramble, som er en variant av denne spilleformen. Kimbrerkrigen. Kimbrerkrigen (113 – 101 f.Kr.) ble utkjempet mellom den romerske republikk og de migrerende urgermanske stammene kimbrerne og teutonerne. Krigen markerer den første konfrontasjonen mellom Roma og germanske stammer, der romerne led sine største tap siden den andre punerkrig, 100 år tidligere. For første gang siden Hannibals dager var romerne alvorlig truet. Trusselen var så alvorlig at det førte til at fundamentale reformer ble gjennomført i hæren (se Marius' militærreformer) og staten, reformer som bidro sterkt til republikkens fall og keiserrikets opprettelse. Fylkesvei 664. Fylkesvei 664 (Fv664) går mellom Elnesvågen og Bud i Fræna. Veiens lengde er 17,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Grafisk designer. a>en Werner Klemke i 1981. Håndredskapene er i stor grad overtatt av digitale designverktøy som layout- og bilderedigeringsprogrammer. Grafisk designer eller grafisk formgiver er en person som arbeider med grafisk design, det vil si den synlige utformingen av trykksaker, som bøker, aviser, tidsskrifter, annonser, skilt, plakater og emballasje, samt webdesign, TV-grafikk, firmaprofiler, logodesign og liknende. Den grafiske designeren arbeider særlig med skrift og den fysiske presentasjonen av tekst og bilder, men produserer vanligvis ikke selv innholdet og eventuelle illustrasjoner. Jobben krever likevel stor kreativitet og sikker formsans. Grafiske designere kan være ansatt i byråer, redaksjoner og produksjonsavdelinger, men mange jobber også frilans i enkelmannsforetak eller ulike gruppefellesskap. Liknende yrkesgrupper. Art director, forkortet AD, er en yrkesbetegnese som er beslektet med grafisk designer. Ad-er arbeider med design, form, farge, innhold og uttrykk i reklame- og designbyråer, filmstudioer, forlag, trykkerier og andre bedrifter som produserer grafisk materiale. Tidligere ble ad-er i reklamebransjen ofte kalt reklametegner på norsk. Det generelle begrepet designer brukes som en videre gruppebetegnelse på mange slags formgivere, alt fra motetegnere, møbelsnekkere og interiørarkitekter til industridesignere, 3D-designere og programvareutviklere. Betegnelsen grafiker brukes på norsk både om billedkunstnere som arbeider med grafikk, men også om personer med fagbrev i førtrykkfaget. Typografer arbeider særlig i trykkerier og har tradisjonelt ikke hatt like kreative arbeidsoppgaver som grafiske designere. Brakkvann. Brakkvann er en blanding av ferskvann og saltvann, og dannes hovedsakelig der hvor elver munner ut i havet. Betydelige brakkvannsforekomster. a>s største innsjø. Den regnes som en brakkvannssjø. Agder Folkehøgskole. Agder Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole i Søgne i Vest-Agder, ca 25 minutter (16 km) unna Kristiansand. Skolen eies av Agder Høgskolelag. Skolen er landets sydligste folkehøgskole. Slagord: Do what you love! Agder Folkehøgskole har ca 100 elevplasser, og man kan velge om man vil bo i enkelt- eller dobbelthybel. Internatet har har trådløst internett, og er delt opp i 6 deler fordelt på 3 etasjer. Disse seks delene utgjør bogrupper og har ukentlige møter. Linjefagene ved skolen. I tillegg har skolen samarbeid med en folkehøgskole i Hviterussland Dora Riparia. Dora Riparia er en elv i provinsen Torino i Piemonte nordvest i Italia. Den er 125 km lang. Kildene er nær Col de Montgenèvre i Frankrike. Der har den navnet Piccola Dora. Nær Cesana møter den Ripa, og elven heter fra da av Dora Riparia. Ved Oulx lenger nede i dalen får den sitt største tilsig i den øvre delen fra Dora di Bardonecchia. Før Susa får den tilsig av Galambra og Cenischia. Etter Susa er det bare mindre tilsig, fra venstre: Gravio ved Condove, Sessi ved Caprie, og Messa ved Almese, fra høyre: Scaglione ved Meana og Gravio ved Villarfocchiardo. Dora Riparia renner gjennom dalen Val di Susa til den renner ut i Po. Byen Torino ble grunnlagt der Dora Riparia møter Po. I lange tider ble vannkraften fra Dora Riparia utnyttet. Det lå vannmøller og vannhjul ved kanaler som ble laget alt i middelalderen. Fylkesvei 659. Fylkesvei 659 (Fv659) går mellom Eidsvik og Austnes i Haram og til Dryna i Midsund. Fergestrekningene fra Brattvåg til Dryna og til Harøya er del av veien. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Båtmannspipe. Båtmannspipe er en fløyte, gjerne av sølv eller messing, som brukes til å gi signaler til mannskaper ombord i sjøgående fartøyer, særlig marinefartøyer. Bakketun Folkehøgskole. Bakketun Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Verdal i Nord-Trøndelag, som ble etablert i 1915. Skolen tar årlig imot vel 100 elever. Skolen eies av Stiftelsen Bakketun folkehøgskole – Normisjon. Daggert. En romersk daggert, kalt for "pugio, rekonstruksjon på en romersk soldat fra rundt 175 f.Kr. En moderne Winchester-daggert eller «støvelkniv» med slire Daggert er en tveegget kniv. Daggerten er en mellomting mellom en dolk og et sverd og ble opprinnelig brukt som støt- og hoggvåpen i nærkamp.Seinere er den også blitt båret som pyntegjenstand eller paradevåpen til gallauniform. Navnet kommer fra det latinske "daca", det vil si «(kniv) fra Dacia». Den særegne tveegget bladet med skjærkant i fullengde og en sentral ryggrad skiller daggert fra andre generelle kniver med enkel fullengde skjærekant. Den er typisk utstyrt med parerstang for å beskytte hånden i løpet av en kamp. Daggertens skarpe dobbelkant blad gjør det mulig å kutte motstanderen både oppover og nedover, og stikke direkte i motstanderen. Historie. Ganske lik kampøkser har daggerter utviklet seg fra forhistoriske redskaper og våpen. I neolittisk tid ble daggerter framstil fra materialer som flint, elfenbein eller andre typer bein, og ble brukt som våpen siden de eldste tider i menneskelig historie. De tidligste daggert av metall dukkert opp i bronsealderen på 2000-tallet f.Kr. og gikk forut bronsealdersverdet som i seg selv utviklet seg fra daggerter i langt større størrelse. I det førdynastiske Egypt ble daggerter benyttet som seremonielle gjenstander med skafter av gull og senere med ytterligere utførlige dekorasjoner og av variert konstruksjon. En tidlig daggert av sølv ble avdekket med design på midtribben. Tradisjonelt har en del militæroffiserer og marineoffiserer vært utstyrt med daggert som et maktsymbol. Moderne soldater er fortsatt utstyrt med kampkniver og bajonetter. På Knossos på Kreta har det blitt avdekket daggert i kobber fra tidlig minoisk tid III. Et av de tidligste objekter gjort av smeltet jern er en daggert fra før 2000 f.Kr. og ble avdekket i en kontekst som antyder at den ble benyttet som et ornamental og kostbart objekt av stor verdi. Den ble funnet i en hattisk kongegrav som er datert til rundt 2500 f.Kr. ved Alaca Höyük i nordlige Anatolia. Daggerten hadde et blad framstilt fra smeltet jern og et skaft av bronse. Romerske soldater benyttet en "pugio", en daggert med et blad som var på rundt 18-30 cm langt. Som med det romerske sverdet, "gladius", ble pugio antagelig benyttet som et stikkvåpen i nærkamp og antagelig den romerske soldatens siste forsvar. Når det ikke ble benyttet i kamp fungerte det som en hendig kniv og nytteredskap. Bjerkely folkehøyskole. Bjerkely Folkehøyskole er en kristen folkehøgskole på Arneberg i Åsnes i Hedmark nær tettstedet Flisa. Bjerkely ble etablert i 1918. Skolen er en selvstendig stiftelse tilknyttet Normisjon, i tillegg er den knyttet til Informasjonskontor for kristen folkehøgskole. __toc__ Om Bjerkely. Skolen har 90 elevplasser, med aldersgrense 18 år. Yngre elever kan tas opp på enkelte linjer etter særskilt vurdering. Gjennomsnittsalderen er ca. 19,5 år. Skolen har 16 ansatte. Internatene. Bjerkely folkehøyskole har fire internatbygninger med til sammen 66 rom. Hvert rom er på ca 14 kvadratmeter. Internatene er rett ved siden av hovedbygget som rommer spisesal, stue, administrasjon, gymsal og undervisningsrom. Internatene, hovedbygget og et undervisningsbygg ligger fint til rundt en stor plen. Fasiliterer. Skolen har lydstudio, fotostudio, animasjonsstudio, videoredigeringsrom, fotballbane, skateramp og diverse aktivitetstilbud. Foto. Fotoelevene har mange ulike valgmuligheter innenfor fotofaget – blant annet mørkerom, digital redigering, studioteknikk, lyssetting, Tegneserie 1 & 2. Tegneserielinja introduserer elevene for ulike tegneseriestiler- og teknikker. Elevene har mulighet til å ta et andreår på skolen. Animasjon. I løpet av skoleåret får elevene et innblikk i de ulike animasjonsteknikkene. I tillegg kommer valgfag. Høsten 2011 tilbød skolen kor, band, årbok, dans, innebandy, spill&spenning og forming. Folkehøgskolen Sørlandet. Folkehøgskolen Sørlandet er en kristen folkehøgskole i Birkeland (Birkenes kommune) i Aust-Agder. Skolen tar årlig imot vel 120 elever. Skolen eies av Normisjon, Indremisjonsforbundet og Norges KFUK-KFUM. Blant de linjefag ved skolen finnes «Barn og ungdom», «Bil og mekk», «Data og media», «Fotball plus», «Globalt fokus», «Internasjonal linje – språk», «Multisport», og «Levende musikk». Historie. Folkehøgskolen Sørlandet ble startet opp under navnet "Sørlandets Kristelige Ungdomsskole" i 1912 av fire misjonsorganisasjoner, Indremisjonskretsene for Landsindremisjonen og Vestlandske indremisjonsforbund, Agder krets av Norges kristelige ungdomsforbund og Sørlandets kristelige ungdomsforening. Interessen for å få til en kristelig ungdomsskole på Sørlandet hadde begynt å gjøre seg gjeldende straks etter 1900. Den kristne ungdomsskoletanken ble drøfta i misjonskretser både i Aust- og Vest-Agder i tida framover. Høsten 1910 var planene om en slik skole i Vest-Agder kommet så langt at det ble innkalt til et møte i Kristiansand. På dette møtet skulle det tas stilling til spørsmålet om å starte en ungdomsskole i den gamle skrivergården i Oddernes. Det mislyktes. Etter det møtet begynte misjonsforeningene i begge Agder-fylka å samarbeide om å reise en kristelig ungdomsskole for hele Sørlandet. Det resulterte i at ei forberedende nemnd med medlemmer fra Aust- og Vest-Agder ble valgt til å komme med grunnregler for skolen. På en ekstraordinær generalforsamling i Arendal 24. januar 1912 ble grunnreglene enstemmig vedtatt. Etter en del debatt ble det vedtatt at skolen skulle ligge på Birkeland i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke. Skolen tok til i leide lokaler 1. oktober 1912 med 52 elever. Bernt Nordset fra Klæbu i Sør-Trøndelag var skolens første rektor (1912–15). Han la grunnlaget for undervisningsforma og samfunnslivet på Birkeland Folkehøgskole. I hans tid ble det første skolebygget, Fridheim, bygd. En av ildskjelene bak oppstarten av skolen, var Terje Anderssøn Mørland, som også ble ansvarlig for oppføringen av det første skolebygget. Mørland satt også i styret for skolen i en år-rekke. På 1970-tallet skiftet skolen navn til Birkeland Folkehøgskole og i fra 1. januar 2010 heter skolen Folkehøgskolen Sørlandet. Borgund Folkehøgskole. Borgund Folkehøgskole, vanligvis forkortet Borg, er en kristen folkehøgskole i Ålesund i Møre og Romsdal. Skolen ble grunnlagt i 1914 som Møre Ungdomsskole i det som i dag er Ålesund kulturskole sine lokaler ved Nørvasundet i Ålesund. Skolen ble flyttet til Hatleholen i 1971 og tok da navnet Borgund Folkehøgskole etter tidligere Borgund kommune.Skolen tar årlig imot vel 100 elever. Skolen eies av Sunnmøre Indremisjon. Siden 2004 har skolen spesialisert seg på reiselinjer, og man søker derfor på reisemålslinjer istedet for tradisjonelle fag eller linjer. Øvrige fag velger man i tillegg. Kirkerud. Kirkerud i Bærum er en del av den dalsiden som ligger sør for Tanum kirke. Området har tilknytning til gården som ligger der, og navnet er sammensatt av "kirke" og det gammelnorske "rud", som betyr rydning. Områdets hovedsenter er i dag Kirkerudbakken, et skianlegg med tre skitrekk og fem bakker. Dessuten er det en bensinstasjon og noe næringsvirksomhet på stedet. I nord ligger Vøyenenga og i øst Rykkinn. Buskerud Folkehøgskole. Buskerud Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole på Darbu (Øvre Eiker kommune) i Buskerud. Skolen profilerer seg som en Kunst & Kulturskole og tar årlig imot vel 80 elever. Skolen eies av Buskerud Høgskolelag, og rektor er Trygve Agdestein Vinje. Elverum folkehøgskule. Elverum folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Elverum i Hedmark, som ble etablert i 1928. Skolen tar årlig imot vel 130 elever. Skolen eies av Peer Væringsaasens Nationalfond, og ligger i gangavstand til Elverum sentrum. Skoleanlegget er bygget i tradisjonell Østerdalsstil og ligger vakkert til mellom Glomma og Sagtjernet. På skoleområdet er det egen terrengpark for snowboard/ski, fotballbane, sandvolleyballbane. storegrøntarealer og nærhet til badeplasser og fiskemuligheter ved Sagtjernet og Glomma. I sommerhalvåret arrangeres ulike kurs på skolen og Ungdomssymfonikerne har fast tilhold på skolen under festspillene i Elverum. I sommerhalvåret driver også skolen utleie av rom, fra enkel standard til hotellstandard. Elverum folkehøgskule har et velrenomert kjøkken som bl.a. kan tilby glutenfri mat. Skolen har 9 linjer og ca 30 valgfag. Skolen er kjent for Stortingets-, Kongens- og regjeringens opphold i aprildagene 1940. Her ble Elverumsfullmakten utformet, og Kong Haakon VII sa nei til å samarbeide med de tyske invasjonsstyrkene, samt nei til å innsette Vidkun Quisling som statsminister. På skolen er det 3 ulike krigsminnesmerker og en informasjonstavle om hendingene i Elverum i april 1940. Peer Væringsaasens Nationalfond. Peer Væringsaasens Nationalfond ble opprettet av skogeier og mesén Helge Væringsaasen (1836—1917) fra Elverum i 1917, til minne om den avdøde sønnen Peer (1880–1891). Fondet støtter sosiale og nasjonale formål. Fondet eier blant annet Elverum folkehøgskule, som ble opprettet mye på Væringsaasens initiativ. Væringsaasen tilhørte Venstre-bevegelsen på slutten av 1800-tallet, og blant annet var elev ved det første kullet på Sagatun Folkehøyskole. Speisa. "Speisa" (originaltittel: "Spaced") er en engelsk situasjonskomedie som ble produsert og sendt på Channel 4 mellom 1999 og 2001. Serien ble skapt av de britiske skuespillerene Simon Pegg og Jessica Hynes, og serien fikk to BAFTA-nominasjoner og en Emmy-nominasjon før den ble avsluttet. Hver episode inneholdt en mengde referanser til andre kulturfenomener, særlig andre TV-serier, tegneserier og videospill. Dette har ført til at serien har fler fans nå, enn da den gikk på TV. Både Simon Pegg og regissør Edgar Wright har ofte snakket om at en tredje sesong, eller en julespesial, av serien vil komme. Bakgrunnshistorie. Tim Bisley (Pegg) og Daisy Steiner (Hynes), to londonere i 20-årene, møtes tilfeldig i en café mens de begge er på husjakt. Til tross for at de nesten ikke kjenner hverandre, later de som om de er et par for å få leie en stor og veldig billig leilighet. Leiligheten leies ut av Marsha Klein, som også leier ut en leilighet til den eksentriske kunstneren Brian Topp (Mark Heap). Andre faste besøkende i leiligheten er Tims bestevenn Mike Watt (Nick Frost), og Daisys venninne Twist Morgan (Katy Carmichael). Episodene handler stort sett om hvordan våre helter takler livet mens de finner ut hva de skal gjøre med det, samtidig som de havner i surrealistiske situasjoner. I tillegg slår det gnister mellom Tim og Daisy, som hele tiden må late som om de er et par overfor Marsha. Tim Bisley. Tim prøver er en håpefull tegneserieskaper, skateboarder og science-fiction (særlig den originale Star Wars-trilogien) fan. Han er ofte gretten og kortluntet, særlig siden han ble dumpet i første episode av kjæresten Sarah etter at hun ble sammen med sjefen sin Duane Benzie, som også var Tims venn. Han jobber med en tegneserie om en gutt som blir utsatt for et eksperiment fra en gal doktor, som gjør at han blir forandret til en mutant-bjørn. Men av frykt for å bli ledd av, tør han ikke prøve å selge den. Et traumatisk forsøk på å kurere han for hundeskrekk som barn, gjør at han nå er redd for hunder, lyn og bambus. I tillegg blir han veldig aggressiv av å spise Twiglets. Mens han venter på å bli voksen, jobber han i en tegneseriebutikk drevet av Bilbo Bagshot. Daisy Steiner. Daisy vil gjerne jobbe som skribent, men bruker mesteparten av sin energi til å unngå å faktisk gjøre noe arbeid. Hun er alltid positiv og entusiastisk, i motsetning til sin samboer. Hun regner seg selv som ganske intellektuell, og har en tendens til å tilføre enhver samtale en uant mengde pjatt. I løpet av serien, blir hun dumpet av kjæresten sin, som studerer i Hull. Hennes høyeste er å se Taj Mahal. Marsha Klein. Marsha er evig brisen, og aldri langt unna en sigarett og en flaske vin. Hun var en gang et lovende atlet, men en skade fikk henne til å bli groupie istedenfor. En lang rekke ekteskap har gitt henne tenåringsdatteren Amber, som hun krangler med hele tiden. Hun har et erotisk øye til Brian, som i en periode betalte husleie med noe annet enn penger. Hun er overlykkelig over å få unge mennesker i huset. Brian Topp. Brian er en lavmelt og ganske pretensiøs konseptkunstner. Han gir et inntrykk av å være psykotisk og sosiopatisk, men han er bare sjenert. Hans baserer kunsten sin på sinne, frykt, smerte og aggresjon. Så når han blir lykkelig sammen med Twist, kan han ikke lengre skape. Han later som om han er advokat overfor moren, uten å vite at hun drømmer om en kunstnersønn. Mike Watt. Mike er Tims bestevenn. Hans største ønske er å bli med i hæren, men en ulykke som barn gjør at han ikke kommer inn. Derfor prøver han å komme inn i reservestyrkene, som han ble kastet ut av etter å ha stjålet en stridsvogn og prøvd å invadere Paris. Dette medfører omveier gjennom blant annet speideren. Twist Morgan. Daisys venninne, som i følge Tim enten er søt og dum eller et ondt geni. Hun jobber innen mote, det vil si på et vaskeri. Hun lar ingen sjanse til å kommentere Daisys klær eller vekt gå fra seg, og det er uklart hvorfor de i det hele tatt er venner. Priser. I 1999 vant Jessica Stevenson en British Comedy Award for beste kvinnelige nykommer. Simon Pegg var nominert for beste mannlige nykommer. Året etter ble serien nominert til beste sitcom under BAFTA. I 2001 fikk Jessica Stevenson nok en British Comedy Award, denne gang for beste kvinnelige TV-skuespiller. Serien ble også Emmy-nominert det året. Wighard av Canterbury. Wighard (død 664 eller 666) var en katolsk prest i England i det 7. århundre. Han ble i 664 (ifølge noen kilder 666) utnevnt til erkebiskop av Canterbury av Oswiu av Northumbria og Ecgberht av Kent. Wighard var den andre sakseren som ble utnevnt til dette embetet. Han reiste til Roma for å få utnevnelsen bekreftet av pave Vitalian, men døde av byllepest før dette kunne skje. Adrian av Canterbury. Adrian (antagelig død 664) var erkebiskop av Canterbury i 664. Det antas at han døde etter svært kort tid i embetet. Italias samling. Italias samling (på italiensk kjent som "Risorgimento", «gjenoppstrømningen», eller "Unità d'Italia") betegner den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia i det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre. De eksakte datoer for starten og avslutningen av Italias samling er uklare. Men det er bred enighet om at prosessen startet ved slutten av Napoleons herredømme og Wienerkongressen i 1815 mens Den fransk-prøyssiske krig i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig da også de siste statene ble med i kongedømmet. Bakgrunn. Etableringen av den Italienske republikk, og senere kongedømmet Italia, oppmuntret til nasjonalisme hos de som bodde i regionen. Napoleons herredømme begynte å svikte og visekongene han hadde satt inn prøvde å beholde tronen ved å opprettholde de nasjonalistiske følelsene. Resultatet ble et helt annet og ga heller næring til fremtidige revolusjoner. Blant disse monarkene var visekong av Italia, Eugène de Beauharnais, som prøvde å få Østerrikes aksept for sitt ønske om å overta tronen til Kongedømmet Italia og Joachim Murat, som søkte hjelp fra Italienske patrioter for å samle Italia under Murats herredømme. I kjølvannet av Napoleons tap ved Waterloo og dermed også herredømme i Frankrike ble Wienerkongressen sammenkalt for å tegne et nytt Europakart. I Italia gjeninnførte kongressen styresettet fra tiden før Napoleon med enten direkte styre eller sterk innflytelse fra de førende stater i Europa, spesielt Østerrike. I flere grupper i de Italienske statene begynte tankene om et forent Italia å komme på banen igjen. Dette satte fart på nasjonalismen som allerede var tent i befolkningen. På den tiden var kampen for Italiensk samling i første omgang rettet mot Keiserdømmet Østerrike og Huset Habsburg siden de hadde direkte kontroll med den italiensktalende nordøstlige del av dagens Italia. I tillegg var de også den desidert største og ikke minst mektigste motstander av samlingen av Italia. Det Østerrikske keiserdømmet gjorde sitt til å undertrykke nasjonalismen som stadig ble sterkere på den Italienske halvøy og også i de Habsburgske områder. Den Østerrikske kansleren Franz Metternich, en betydningsfull diplomat ved Wienerkongressen, mente at ordet Italia ikke var mer enn en geografisk betegnelse. De kunstneriske og litterære miljøene snudde seg også mot nasjonalismen, og kanskje den mest kjente av dem alle var Alessandro Manzonis roman "De forlovede". Noen leser denne som en tilslørt kritikk av det Østerrikske riket. Romanen ble publisert i 1827 og revidert kontinuerlig i de påfølgende årene. 1840 versjonen ble skrevet på toskansk dialekt, en bevisst handling for å nå flest mulig. De som støttet samlingen fikk også motstand fra Den hellige stol spesielt etter flere forsøk på å få til en konføderasjon med Kirkestaten. Dette ville ført til en noe mer autonomi i området. Paven på den tiden, Pius IX, fryktet at dersom man ga fra seg makten i regionen kunne dette føre til forfølgelse av de Italienske katolikkene.. Selv blant de som ønsket et forent Italia var det vanskelig å komme til en enighet om hvilken form en forent stat skulle ha. Vincenzo Gioberti, en prest fra Piemonte, foreslo en konføderasjon av Italienske stater med Paven som overhode. Hans bok "Of the Moral and Civil Primacy of the Italians", ble publisert i 1843 og skapte en link mellom Paven og Risorgimento. Mange ledende Carbonarier ønsket en republikk men til slutt var det Victor Emmanuel II av Italia og Grev Cavour som hadde styrke nok til å forene de Italienske statene til et kongedømme. En av de mest innflytelsesrike gruppene var Kullbrennerne (it:Carboneria) en hemmelig organisasjon dannet i det sydlige Italia tidlig på 1800-tallet. Inspirert av prinsippene i Den franske revolusjon var medlemmene i all hovedsak hentet fra middelklassen og blant intellektuelle. Etter Wienerkongressen og delingen av Italia mellom de europeiske stormaktene spredte Kullbrennerne seg og dannet hemmelige celler i Kirkestaten, Kongedømmet Sardinia, Storhertugdømmet Toscana, Hertugdømmene Modena og Reggio og Kongedømmet Lombardia-Venetia. Frykten for denne gruppen revolusjonister ble så stor at makthaverne truet med dødsstraff til de som deltok på kullbrennermøtene. Dette var imidlertid ikke nok til å stoppe gruppen og den var årsaken til mange politiske uroligheter i Italia fra 1820 til etter samlingen. Kullbrennerne dømte Napoleon III til døden for å mislykkes i å samle Italia, og gruppen klarte nesten å ta livet av ham i 1858. Mange ledere som jobbet for samlingen av Italia var også kullbrennere. Til og med Napoleon III sloss side ved side med gruppen i sin ungdom. To radikale personer i samlingsbevegelsen var Giuseppe Mazzini og Giuseppe Garibaldi. De mer konservative monarkene Victor Emmanuel II av Sardinia og grev Cavour var også medlemmer. Victor Emmanuel II ble senere også den første kongen av Italia. Mazzinis aktiviteter i revolusjonsbevegelsen førte til fengsling av ham like etter at han meldte seg inn. I fengselet konkluderte han med at Italia kunne, og skulle bli samlet. Han laget et program for etablering av fri, uavhengig og republikansk nasjon med Roma som hovedstad. Etter Mazzinis løslatelse i 1831 dro han til Marseille hvor han skapte et nytt politisk bevegelse kalt La Giovine Italia (unge Italia) Den nye foreningen, hvis motto var "Gud og folket", jobbet for en samling av Italia. Garibaldi, en ung mann fra Nice (dengang en del av Kongedømmet Sardinia), deltok i et opprør i Piemonte i 1834. Han ble dømt til døden og rømte til Sør-Amerika. Garibaldi tilbragte 14 år i Sør-Amerika og deltok i mange kriger. Han returnerte til Italia i 1848. "Carbonarienes" opprør (1820–1821). Revolusjonstiden begynte med kullbrennernes organisering av revolusjonsaktiviteter i 1814. Opprør i Kongedømmet De to sicilier. Spanjolenes suksessfylte opprør over uoverensstemmelser i grunnloven i 1820 fikk stor innflytelse for en lignende bevegelse i Italia. Inspirert av spanjolene begikk «Kullbrenneren» Guglielmo Pepe mytteri. Som kommandant over et regiment i Kongedømmet De to sicilier tok han kontroll over den delen av De to sicilier som befant seg på den italienske halvøy. Kong Ferdinand I gikk med på å vedta en ny grunnlov, men revolusjonsmakten klarte ikke å skape nok støtte i befolkningen og falt til slutt for Østerrikske tropper av Den hellige allianse. Ferdinand avskaffet med dette grunnloven og startet systematisk med henretting av alle kjente revolusjonærer. Mange tilhengere av revolusjon i Sicilia, inkludert vitenskapsmannen Michele Amari, ble tvunget til et liv i eksil i de påfølgende tiår. Opprøret i Piemonte. Lederen av revolusjonsbevegelsen i Piemonte var Santorre di Santarosa som ønsket å fjerne østerrikerne og forene Italia under Huset Savoia. Opprøret i Piemonte startet i Alessandria hvor troppene samlet seg under det grønne, hvite og røde flagget til Den cisalpinske republikk. Kongeregenten, prins Karl Albert av Sardinia, vedtok en ny grunnlov i kong Karl Felix av Savoias fravær for å stagge revolusjonsbevegelsen. Men da kongen returnerte forkastet han grunnloven og ba om hjelp fra Den hellige allianse. Di Santarosas tropper ble overvunnet og de mislykkede revolusjonistene flyktet til Paris. Etableringen av en italiensk stat. Frihetshelten Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp for å forene Italia, basert på støtte fra Piemonte og Frankrike. Den italienske gjenforeningen ble kalt "Risorgimento". Østerrike måtte etter andre italienske frigjøringskrig avstå Lombardia i 1859 etter fransk inngripen. Etter tredje italienske frigjøringskrig, som ble utkjempet i skyggen av den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 ble også Mantova i Lombardia og deler av Veneto en del av Italia. I 1871 benyttet italienerne sjansen til å erobre den siste staten, nemlig Pavestaten, og Roma ble erklært som hovedstad i det gjenforente Kongedømmet Italia. Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene. Likkledet i Torino. a>. Slik det ble publisert var negativet klarere enn positivet, men det skyltes at negativet var blitt kontrastforsterket. a> døde kropp angivelig er avsatt på "Likkledet i Torino". Likkledet i Torino er et drøyt fire meter langt og en meter bredt tøystykke av lin med et bilde av en mannskropp med merker etter sår og blod på hender, hode og på høyre side av brystet, som stemmer overens med Bibelens beskrivelse av Jesu skader ved korsfestelsen. Bildet er et arketypebilde for kunstere i avbildinger av Jesus med langt hår og skjegg. Det oppbevares i Johannes Døperens katedral i Torino i Italia. Historikk for kledet. I 1389 skrev biskop Pierre d'Arcis av Troyes i et brev til paven, at likkledet ble gitt av enken etter en franske adelsmann til augustinerkorherreklosteret i Lirey i Frankrike i 1357. Han skrev videre at han hadde forbudt offentlig visning av kledet. Han hadde bevis på at det var en forfalskning, og fått det bekreftet av maleren. Noen mener at likkledet også er omtalt i eldre kilde enn 1389, men det er ikke vist at det er det samme likteppet som i dag er i Torino. I løpet av seinmiddelalderen skiftet kledet eiere flere ganger og endte i 1578 i kapellet i domkirken i Torino. Kledet er skadet i flere branner, blant annet i 1532, men er likevel godt bevart. Framstillingen av bildet. Det har vært ulike oppfatninger om bildet har blitt til som et avtrykk av en som lå i linkledet eller om det er laget på annen måte. Forskjellige teorier har blitt foreslått og noen er testet. Bildet er laget uten penseltrekk eller andre spor som en kunne forvente om bildet var blitt laget på vanlig måte. Til nå har ingen klart å lage en helt nøyaktig kopi, så det er fortsatt usikkerhet om framstillingsmetoden. På 1970-talet viste Joe Nickell at en ved å strekke et fuktet tøy over et planrelief som forestiller en korsfestelse, og derettet gnikker tøyet med farger, får et negativt bilde uten spor av pensel, og som er i samsvar med likkledets egenskaper. Denne teknikken var tilgjengelig for relikviemakere på 1300-talet. Picknett og Prince har funnet en annen metode, som bygger på camera obscura, der de har laget et bilde av en byst på en duk, et bilde som sterkt minner om linkledets negative bilde med synlige 3D-effekter. Prinsippene for camera obscura er beskrevet allerede i år 1036 av Ibn Al-Haitham. Paolo Di Lazzaro og andre presenterte i 2008 at de ved å beskyte et klede med elektromagnetisk energi med kort bølgelengde i ett år, klarte å få en avbildning på kledet. De mente at en ikke kan utelukke at deler av bildet på likkledet kunne være laget på samme måte. De hadde ikke tilgang på det originale likkledet. Elektromagnetisk stråling kan ikke lage de fargestoffene som er funnet i teppet. I 2009 lagte Luigi Garlaschelli en reproduksjon i full størrelse med bruk av kjent middelalderteknologi. Han plasserte et linlaken over en frivillig og skrubbet lakenet med syreholdige pigmenter. Teppet ble så aldret i en ovn før det ble vasket for å fjerne pigmentene. Han la så til blodrester, scorches og vannrester for å kopiere originalen. Mindre forskjeller med originalen ble forklart med aldringsprosesser over århundrene. Diskusjonstemaer. Det hart vært diskusjoner og uenigheter om hvor kledet stammer fra og hvor gammelt det er. Noen har ment at kledet stammer fra Jesus Kristus. Det har vært vanskelig å få objektiv diskusjoner da spørsmålet om tro og livssyn blir så sentralt. Raymond Rogers mente i 2005 at den kjemiske sammensetningen i prøvene fra 1988 ikke kunne stemme overens med biter fra resten av kledet, og at forskerne hadde funnet alderen på tekstiler som ble brukt til å reparere skader og ikke det opprinnelige stoffet. Liknende vurderinger er gjort i 2008 av M. Sue Benford og Joseph G. Marino. Uten at kledet gjøres tilgjengelig for undersøkelser er det ikke mulig å sjekke om dette er rett. Den eldste kjente reparasjonen på kledet var i 1532, og det stemmer dårlig med C14-dateringen. Flere har påpekt at likkledet ble forurenset ved brannen i 1532, og at C14-dateringen da er feil. For å få en feil på 1 300 år måtte asken ha veiet mer enn kledet. Målinger viser et lavt innhold av vanillin i lintøyet, som i følge Raymond Rogers indikerer at det er 1 300-3 000 år gammelt. Alderen er avhengig av om tøyet er oppbevart ved temperaturer på 20, 23 eller 25oC. Dette er en dateringsmetode som ikke er vanlig anerkjent. Det har ikke vært vanlig å varme opp kirker, så kledet har nok vært utsatt for en temperatur som er nær utetemperaturen. Den årlige middeltemperaturen for Torino er omlag 15oC, som med denne metoden skulle tilsi at alderen på kledet var nærmere 5 000 år gammelt. En slik hypotese må anses svært lite sannsynlig. Max Frei har funnet pollen på likkledet fra flere planter som har vokst i Levanten. Men det er også pollen fra en plante som bare en kjent fra Istanbul. Pollenkornene i seg selv er ikke datert med C14-metoden. Det kan da være at kledet er produsert i Midtøsten. Det har vært en del diskusjon om hvorvidt rødfargen i malingen inneholdt blod eller ikke. Walter McCrones konkluderte med at det dreide seg om et bilde laget med vanlige fargepigmenter. En analyse av «blodflekkene» viste at de består av rød oker blandet med farge. «Blodflekkene» på kledet er i dagslys fortsatt klart røde. Noen mener at det derfor ikke kan være blod, ettersom tørket blod blir brunt. Andre mener derimot at testene viser at det "er" blod. Linkledet som relikvie. Det er mange som mener at likkledet i Torino er det kledet som Jesus ble svøpt i da han ble lagt i graven, og at bildet er et direkte avtrykk av Jesus. En innvending går ut på at Johannesevangeliet forteller at Jesus hadde linbind rundt kroppen og en duk rundt hodet. Beskrivelsen i Johannesevangeliet ser også ut til å stemme mest overens med skikkene i Midtøsten på den tiden. Den katolske kirkes offisielle syn er at en ikke skal tilbe tøystykket som om det var Jesus selv, men kirken tillater at dens medlemmer behandler kledet som et relikvie inntil det motsatte eventuelt blir bevist. Eksterne lenker. Torino Johannes Døperens katedral (Torino). Johannes Døperens katedral i Torino er det eneste eksempel på kirkebygg fra renessansen i Torino. Katedralen er viet til Døperen Johannes som er byens vernehelgen. Den nåværende bygningen er bygget mellom 1491 og 1498. Kirken har et kapell hvor Likkledet i Torino er oppbevart. Torino Torunn Janbu. Torunn Janbu (født 26. november 1954) er overlege dr. med. og spesialist i generell kirurgi og ortopedisk kirurgi. I perioden 2005-2011 var hun den 40. president i Den norske legeforening som første kvinne. Tidligere har hun vært formann for Oslo legeforening og visepresident i Den norske legeforening. Utdannelse. Janbu tok den medisinske embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1979. I 1990 tok hun den medisinske doktorgrad ved samme universitet med avhandlingen "Doppler ultrasound studies on the uteroplacental circulation in pregnancy and labour". Janbu ble i 1999 godkjent som spesialist i generell kirurgi, og i 2005 ble hun også spesialist i ortopedisk kirurgi. Arbeid. Hun arbeidet som assistentlege ved Diakonhjemmets diakonale sykehus, Aker universitetssykehus og Lovisenberg sykehus fra 1990 til 2001, da hun ble overlege ved Ortopedisk avdeling på Rikshospitalet. Tillitsverv. Fra 1996 til 2000 var Janbu hovedtillitsvalgt for Yngre legers forening ved Aker universitetssykehus, og senere ble hun leder av Den norske legeforenings likestillingsutvalg, leder av Oslo legeforening og medlem av legeforeningens landsstyre. Fra 2003 har hun vært medlem av legeforeningens sentralstyre, og fra 2004 til hun ble valgt til president var hun visepresident. Janbu ble 21.5. 2010 valgt til leder av Verdens legeforenings (WMA) medisinske etikkomite (Medical Ethics Committee). Familie og privatliv. Hun bor i Bærum, og er gift med legen Kjell Maartmann-Moe. Janbu har tvillingene Ida Haukeland Janbu og Håvard Haukeland Janbu. Hun danset ballett som ung. Egilsay. Egilsay er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene og ligger øst for Rousay. Det var på Egilsay Magnus Orknøyjarl, senere St. Magnus, ble drept i 1117. En kirke, som i dag er en ruin, ble sannsynligvis bygd som hans gravsted. Det er fergeforbindelse med Tingwall på Mainland, via Wyre eller Rousay. Giovanni Agnelli (sen). Giovanni Agnelli (født 13. august 1866 i Villar Perosa nær Torino i Italia, død 16. desember 1945 i Torino) var en italiensk offiser, politiker og industrileder. Han var en av stifterne av bilprodusenten Fiat, og en av de ledende figurene i italiensk industri i første halvdel av 1900-tallet. Agnelli, Giovanni Agnelli, Giovanni Agnelli, Giovanni Fly-by-wire. Airbus A380 styres etter Fly by wire Fly-by-wire er en metode for styring av fly hvor flyets «stikke» ikke virker direkte på styreflatene. Et flys styreflater (høyderor, sideror, balanseror og flaps) kan styres, enten mekanisk eller elektronisk. Den mekaniske varianten kan i sin tur deles opp i to deler, med hjelp av hydraulikk eller med wire. Fly-by-wire betyr at piloten ikke har noen direkte fysisk kontakt med flyets styreflater. Istedet sender styrespaken i cockpiten elektriske signaler via en datamaskin som i sin tur sender signaler til en server som enten justerer styreflatene direkte eller som styrer et hydraulikksystem som justerer disse. Det siste er det vanligste. Denne styremetoden ble først tatt i bruk i F-16 jagerfly, men brukes nå også i nyere passasjerfly som Airbus A380 og Boeing 777. Tilsvarende metode brukes i større skip, hvor ror og stabilisatorer betjenes på samme måte. Fly-by-wire-teknologien er også tatt i bruk i biler og den engelske betegnelsen er drive-by-wire. Pektin. Pektin regnes som et karbohydrat og er en sammensetning av en gruppe polysakkarider. Som næringsstoff regnes det å være et kostfiber, og brukes ofte i matlaging for å blant annet tykne marmelade. Den brukes også i enkelte typer margarin. SMS «Blücher» (1908). SMS «Blücher» var et skip i den keiserlige tyske marinen. Det ble bygget under flåtekappløpet mellom Storbritannia og Tyskland i årene før første verdenskrig. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, den prøyssiske generalfeltmarskalken. Det ble snart klart at en oppgradert tung krysser som «Blücher» ikke var sterk nok til å kunne matche den nye britiske klassen med slagkryssere, og den tyske marinen begynte derfor heller å bygge SMS «Von der Tann», som var en «ekte dreadnought» slagkrysser. Ved utbruddet av første verdenskrig var «Blücher» stasjonert i Østersjøen. Det ble snart overført til Nordsjøen, der det deltok i artilleriraid mot britiske kystbaser. Skipet ble skadet under ett av disse raidene, men greide å returnere til havn uten hjelp. Den 24. januar 1915 var «Blücher» en del av den tyske skvadronen til admiral Franz Ritter von Hipper som ble overrasket av fem britiske slagkryssere i Nordsjøen, deriblant HMS «Lion». I slaget ved Doggerbank i 1915 ble «Blücher», under kommando av kaptein Erdman senket av britene, da det både var langsommere, lettere bestykket og dårligere pansret enn de øvrige skipene. Hipper måtte oppgi det sterkt skadede skipet for å komme seg unna. Autopilot. Autopilot er et hjelpemiddelsystem som brukes i skip og fly. Det er forbundet med instrumentene slik at det i fly kan avlese bl.a. høyde og retning, og med hjelp av flyets ror (f.eks. ved hjelp av hydraulikk), styre flyet. Gyroer for å avlese flyets "attitude" (stilling i lufta) og kompassretning, og akselerometer for å måle akselerasjonen i alle tre retninger (opp, ned, og sidelengs). Autopiloten mottar også data fra flere av flyets systemer for å tilpasse seg de forskjellige situasjoner eller konfigurasjoner flyet befinner seg i. Dette kan være "take off", landing/"approach" eller "cruise". I nyere fly er autopiloten også i stand til å lande flyet automatisk, et eksempel på dette er Boeing 737. I en akuttsituasjon da piloten ønsker å ta kontroll over flyet manuelt, kan det gi betydelige problemer om autopiloten ikke slåes av først. Autopilot for skip fungerer på lignende vis, ved at kursen settes iflg. kompasset, mens styreautomatikken vil tilstrebe å holde retningen. Der er lagt inn et visst slingringsmonn, for at kurskorreksjonene på grunn av bølgeslag ikke skal bli for effektive og vare for lenge, slik at skipet blir gående i sikksakk i stedet for i den gitte retningen. Torino FC. Torino Football Club er en italiensk fotballklubb, basert i Torino. Klubben ble stiftet i 2005 som en direkte etterfølger av "Torino Calcio", som ble stiftet i 1890. Torino FC spiller i Serie A, som er det høyeste nivået i italiensk fotball. Forgjengeren Torino Calcio kom på andreplass i Serie B sesongen 2004/05, og sikret egentlig opprykk til Serie A. Klubben ble imidlertid nektet opprykk av økonomiske årsaker, og slått konkurs – hvilket førte til at en ny klubb ble stiftet, og overtok den gamle klubbens plass i ligaen og dens historie. Det italienske fotballforbundet tillater at en nystiftet klubb kan overta sin forgjengers plass i ligaen, og dermed slapp Torino FC å starte på nytt helt nederst i divisjonssystemet. Torinos største rival er naturligvis byrivalen Juventus, og til tross for at Torino har vært i skyggen av sine mer berømte rivaler i over 50 år, har klubben bitt godt fra seg i byderbyene. Torino spilte i 2006 sin første sesong på Stadio Grande Torino, som for øvrig ble brukt i åpnings- og avslutningsseriemonien til vinter-OL 2006. Tidligere spilte de på Stadio Delle Alpi, som de delte med Juventus. Historie. Den opprinnelige klubben ble stiftet i 1890 under navnet "Internazionale Torino", og skiftet navn til "FC Torino" i 1906. Klubben vant det første av sine sju ligamesterskap i 1928, etter å ha blitt nektet ligagullet på grunn av påståtte regelbrudd sesongen før. Torinos glansdager var i perioden like etter andre verdenskrig da klubben vant fire strake ligamesterskap, anført av sin superstjerne og kaptein Valentino Mazzola. «Grande Torino», som laget fra denne perioden blir kalt på folkemunne, blir regnet for å være et av Italias beste lag gjennom tidene, og utgjorde grunnstammen i det italienske landslaget. Grande Torinos dominans sluttet brått 4. mai 1949, da laget var på vei hjem fra en oppvisningskamp i Portugal, og klubbens fly krasjet i Superga-høydene utenfor Torino. Samtlige passasjerer mistet livet, og utslettet hele laget unntatt forsvarsspilleren Sauro Tomà, som ikke ble med på turen på grunn av en kneskade. I 1948/49-sesongens fire siste kamper måtte Torino stille med et rent juniorlag, og som et tegn på respekt gjorde motstanderne det samme. Grande Torino vant sitt siste ligamesterskap posthumt i 1949, og etter ulykken har klubben aldri nådd de samme høydene. I 1959 rykket Torino ned i Serie B for første gang i klubbens historie, men rykket opp igjen sesongen etter. De neste 30 sesongene var Torino vanligvis på øvre halvdel av tabellen i Serie A, men bortsett fra ligamesterskapet i 1975/76, var klubben aldri noen seriøs mesterskapskandidat. Torino rykket ned i 1989, og har siden da vært et «heislag». Klubbens foreløpig siste sesong i Serie A var 2002/03, da Torino ble desisert sist i toppdivisjonen og rykket ned. Torino har ikke så veldig mange meritter i Europa. Europacupene hadde ennå ikke blitt opprettet under klubbens glansdager på 1940-tallet, men Torino kom til finalen i UEFA-cupen i 1991/92, men tapte denne over to kamper mot Ajax. Cable & Wireless. Cable & Wireless er et britisk telekommunikasjonsfirma. På midten av 1980-tallet ble firmaet det første i Storbritannia som tilbød en alternativ telefontjeneste til British Telecom. Senere tilbød firmaet også kabel-TV til sine kunder, men denne tjenesten ble tatt over av NTL i 2000. Reklameflyvning. Reklameflyvning er spredning av reklame eller markedsføring ved hjelp av luftfartøyer. Reklameflyvning gjøres vanligvis med et mindre fly som fra lav høyde sleper et banner med firmanavn eller slagord etter seg. Det kan også gjøres ved å spre løpesedler eller annet reklamemateriell som kastes ut. Varmluftballonger med påmalte firmanavn eller logo brukes også til reklameflyvning. Varmluftballonger kan også være utformet som et produkt, f.eks. en banan. Reklameflyvning krever avtale med flykontroll og tillatelse fra politiet. Ved større idrettsarrangementer brukes også ballonger fylt med Helium som er festet til bakken på samme måte som varmluftsballonger. Wal-Mart. Wal-Mart er en amerikansk detaljistkjede, grunnlagt i 1962 av Sam Walton i Rogers, Arkansas. Selskapet er verdens største detaljist, og verdens største bedrift, med 1,8 millioner ansatte i 44 land og en omsetning på 285 milliarder dollar (2005). Selskapet ble et aksjeselskap i 1969, og ble registrert på New York-børsen i 1972. Hovedkontoret ligger i Bentonville, Arkansas. Waltons arvinger utgjør til sammen verdens rikeste familie. Kritikk. Wal-Mart har blitt sterkt kritisert fra mange hold i lang tid, blant annet for å presse ut mindre konkurrenter og for dårlige arbeidsforhold og aktiv motarbeiding av fagforeninger. I juni 2006 trakk Statens pensjonsfond – Utland, med sine nesten 670 millioner investerte kroner, seg ut av selskapet etter anbefaling fra Etikkrådet. I 2005, ble en dokumentaren "Wal-Mart: The High Cost of Low Price" sluppet. Denne filmen omhandler Wal-Marts behandling av ansatte, primært i USA, men også ved produksjonsanlegg i Kina; hvordan etableringen av en Wal-Mart-butikk representerer en konkurranse som kan bety at forretninger i småbyer blir utkonkurrert; og firmaets praksis i forhold til miljøspørsmål. Selskapet har vært innblandet i flere rettssaker opp gjennom årene som omhandler arbeidernes rettigheter. Aki Mykkänen. Aki Pertti Mikael Mykkänen (født 1972 i Finland) er en finsk ishockeytrener som tidligere var trener for Furuset Ishockey IF. Han avsluttet arbeidsforholdet med Furuset Ishockey etter 2006/07 sesongen, etter uenighet med styret om hvor klubben var på vei. Flaks. a> som tegn på medgang og lykke. a>. Enkelte mener tilsynelatende tilfeldig flaks nettopp handler om økt oppmerksomhet overfor omgivelsene og mulighetene, om å gripe sjansen og se positivt på tilværelsen. Flaks, hell og tur er at noe går bra for noen, særlig hvis det skjer overraskende og tilfeldig eller uten at en anstrenger seg. Flaks kan også kalles lykke, et ord som dessuten kan bety dyp glede. Begrepet og fenomenet kan forklares og beskrives fra flere synsvinkler. En rasjonell betraktningsmåte handler om statistikk, sannsynlighet og tilfeldigheter. En kan også forstå fenomenet ved hjelp av psykologi, for eksempel at positive hendelser og utfall utenfor en selv kan oppleves som personlig hell. Et kjent psykologisk fenomen knyttet til flaks er «hell i uhellet». Troen på flaks spiller også en viktig del i folketro og overtro. En religiøs betraktningsmåte kan handle om skjebne og forutbestemthet, karma og at «en høster som en sår», altså at noen faktisk er heldigere enn andre og at de har fortjent å lykkes. En annen overnaturlig innfallsvinkel til fenomenet er at en kan påvirke sitt eget hell og lykke gjennom spirituelle metoder eller ved å utføre bestemte ritualer. Lykke. Lykke er en dyp glede eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet varierer. Ordet lykke kan også bety flaks, medgang eller heldig skjebne. FNs HDI ("Human Development Index", «Indeks for menneskelig utvikling») brukes på samme måte som bruttonasjonalprodukt for å måle velstand og velferd i ulike land. Disse indikatorene kan også tolkes som et uttrykk for å måle lykke. Lykke vil i denne sammenhengen være avhengig av helse, trygghet, opplevd egenverd, familietilknytning, graden av skjevfordeling i et samfunn og en rekke andre faktorer. Lykkefølelse. Opplevelsen av velvære og ytre og indre harmoni kan knyttes til mange følelser og fenomener i livet. Lykke kan knyttes til følelser som forelskelse, lyst og kjærlighet, tilhørighet og identitet, anerkjennelse, bekreftelse, trygghet, takknemlighet og mestring. Opplevelse av meningsfullhet, særlig i forbindelse med livssyn og religiøs tro, kan også gi en følelse av en lykke. Det samme gjelder fysisk nytelse og velvære, ro og sjelefred uten bekymringer. Også musikk, kunst og kultur kan gi lykkeopplevelser. Følelsen kan komme i korte, intense glimt eller oppleves mer som en varig og stabil psykisk tilstand. Lykkeopplevelsen har stor betydning innen medisin og samfunnsvitenskapene. Lykkelige mennesker er blant annet friskere enn misfornøyde og ulykkelige, og følelsen påvirker helsetilstanden og atferden både hos enkeltmennesker og hele samfunnet. Faktorer som trygghet og likeverd, men også muligheter for personlig utfoldelse og tilfredsstillelse, er derfor viktige for et velfungerende samfunn. En opplevelse av velvære, glede og ro kan også oppnås gjennom bruk av kjemiske rusmidler. En slik lykkefølelse er imidlertid forbigående og har negative sosiale, psykologiske og økonomiske bivirkninger. Tilfredshetslykke og engasjementslykke. Mange mennesker knytter lykke-begrepet utelukkende til en generell vurdering av livskvaliteten i hverdagen og til graden av tilfredshet. Det viser seg imidlertid at også engasjementslykken er svært viktig for å gi oss et lykkelig liv. Det betyr at vi må få dekket grunnleggende materielle og fysiske behov såvel som å få mentale utfordringer og noe å holde på med. Lykke og kjemiske stoffer i kroppen. Lykkefølelser henger sammen med flere hormoner og signalstoffer (nevrotransmittere) i hjernen, deriblant dopamin. Dopamin kalles ofte belønningshormon fordi det regulerer kretsene for motivasjon og belønning i hjernen. Dopamin utskilles som når vi spiser (øker blodsukkeret), sover, har sex, og når vi oppnår store prestasjoner. På denne måten stimulerer hjernen mennesket til å gjenta ønsket aktivitet. Ved et manipulert høyt dopaminnivå i hjernen, for eksempel ved inntak av kokain, hemmes hjernens spillerom til å stimulere til den aktiviteten den ønsker og det kroppen virkelig trenger. Sitater om lykke. En ukjent person skal ha sagt: "Lykke er en stemning, ikke et mål" (Opprinnelig eng.: "Happiness is a mood, not a destination.") Lykkesymboler. Det finnes i forskjellige kulturer forskjellige symboler for lykke: Fargen fiolett, lotusblomsten, lykkens blå fugl, kirsebær, flaggermus og vin. Kinesisk drage i Østen. Lykkens gudinne Fortuna i Vesten. Kaba blant muslimer. Hakekorset var et lykketegn på alle verdens kontinenter og er det stadig i India. Peder Hanssøn Litle. Peder Hanssøn Litle, også kalt Basse (født på Sjælland i Danmark ca 1500, død på Akershus 15. september 1551) var en dansk adelsmann, og fra 1536 lensherre på Akershus, som den gang omfattet mesteparten av Sørøst-Norge. Han var gift med Ingeborg Nilsdatter, datter av Inger Ottesdotter Rømer, fru Inger til Austrått. Dermed hadde han, som mange av danskene som fikk norske len på 1500-tallet, giftet seg inn i en gammel norsk adelsslekt, og skapt et bånd mellom norsk og dansk adel. Litle selv var trolig av norsk ætt, fordi hans antatte stamfar Svend Basse dro til Danmark etter å ha blitt landsforvist av kong Håkon Håkonsson. I 1528 ble Litle lensherre i Nedenes. I 1532 fikk han også Råbyggelaget i len. Han kjempet på kong Christian IIIs side under Grevefeiden, og ble etter dette også lensherre på Akershus. I perioden 1541–1548 samlet han det 200 000 mål store "Foss-godset". Hovedgården for godset var det som nå er Fossesholm herregård i Vestfossen i Øvre Eiker. Målet med samlingen var å få kontroll over den lønnsomme sagbrukindustrien i området. I forbindelse med Litles systematiske eiendomskjøp antas det at han også, i kraft av sin stilling som lensherre, bøtela folk for deretter å ta eiendommene deres i pant. Litles enke levde i 46 år etter sin manns død, og i denne perioden forsvarte hun godset aktivt i rettssaker som følge av Litles framgangsmåte. Selv om hun stort sett ikke fikk medhold, klarte hun å holde på godseiendommene gjennom betalinger til de opprinnelige eierslektene. Peder Hanssøn Litle og hans enke ble gravlagt i et eget gravkammer under gulvet på Haug kirke. Kirken ligger i Hokksund i Øvre Eiker. .ad. .ad er Andorras nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Servei de Telecomunicacions d'Andorra (STA). Registrering må godkjennes på forhånd av "(Kontoret for fyrstedømmet Andorras emblemer og merker)", og er hovedsakelig forbeholdt innbyggere i Andorra, eller eiere av varemerker med en agent i Andorra, og antall registreringer per person er begrenset. Registreringer gjøres direkte på andre nivå. Registrering på tredje nivå under subdomenet.nom.ad brukes for personlige nettsteder Eksterne lenker. A d Stadio delle Alpi. Stadio delle Alpi var et fotballstadion som lå utenfor Torino i Nord-Italia. Det huset fotballklubbene Juventus og Torino FC. Stadionet ble stengt i 2006. I 2008 ble det revet, og på samme sted som det stod skal et nytt stadion settes opp. Det nye stadionet, foreløpig kalt Juventus Arena, forventes å stå ferdig i 2011 og ha en kapasitet på 41 000. I mellom tiden spiller Juventus og Torino FC hjemmekampene sine på deres gamle stadion Olimpico. Stadionet hadde en kapasitet på 67 229, og gressmatten målte 105m x 68m. På grunn av løpebaner rundt banen så man relativt dårlig fra tribunene, noe som har gitt seg utslag i lave besøkstall. Juventus har typisk gjennomsnittlige besøkstall på ca 20 000, noe som er dårlig for en av Italias beste klubber. VM i skiflyging 2006. Verdensmesterskapet i skiflyging 2006 ble arrangert i Bad Mitterndorf, Østerrike fra 12. til 15. januar 2006. Tommy Ingebrigtsen fikk flest poeng i kvalifiseringen, mens Roar Ljøkelsøy hoppet lengst med 205,5 meter. Norges eneste vinner av et verdenscuprenn denne sesongen, Lars Bystøl, ble ikke tatt ut. Italia stilte ikke i mesterskapet, mens Japan stilte med et B-lag og fikk ingen med videre fra kvalifiseringen. Bakken. Kulm hadde K-punkt 185 meter og bakkestørrelse 200 meter. Bakkerekorden var 214 meter, satt av Sven Hannawald (Tyskland) 31. januar 2003. Kilder. 2006 Skiflyging Norman Finkelstein. Norman G. Finkelstein (født 8. desember 1953 i Brooklyn i New York; uttales /finkelsjti:n/) er en amerikansk statsviter, kjent for bøker og artikler om Israel-Palestina-konflikten, og for sin kritikk av det han oppfatter som visse politiske organisasjoners og partiers utnyttelse av holocaust. Han er også kjent for å ha gått ut mot Joan Peters og avslørt avgjørende feil i hennes bok "Fra uminnelige tider". Han er født i en jødisk familie som sønn av holocaust-overlevende, og har skrevet seks bøker, hvorav de mest kjente er "Image and Reality of the Israel-Palestine Conflict", "The Holocaust Industry; Reflections on the Exploitation of Jewish Suffering" (utgitt på norsk i 2004) og "Beyond Chutzpah: On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History" (utgitt på norsk i 2007 under tittelen "Til Israels forsvar? - om historieforfalskning og misbruk av antisemittismebegrepet") og den siste: ". Personlig bakgrunn. Finkelstein har skrevet om foreldrenes opplevelser under annen verdenskrig. Moren, Maryla Husyt Finkelstein, datter en av ortodoks jødisk far, vokste opp i Warszawa og overlevde Warszawaghettoen og konsentrasjonsleiren Majdanek, samt to arbeidsleirer. Hennes første ektemann, en kjæreste som faren hadde insistert på at hun giftet seg med, av religiøse grunner, før de gikk inn i ghettobunkeren, døde under krigen. Hun oppfattet dagen da krigen sluttet som den verste i livet sitt, siden hun da ble klar over at hun var alene, og at hennes foreldre og søsken var døde. Normans far, Zacharias Finkelstein, overlevde både Warszawaghettoen og Auschwitz. Norman Finkelstein vokste opp i New York City. I sin kommende selvbiografi minnes Finkelstein sin sterke identifisering i ungdommen med raseriet moren, som selv hadde opplevd et folkemord, følte mot overgrepene som USA stod for i Vietnam. Han skrev at han «internaliserte hennes indignasjon» og at foreldrehjemmet var preget av empati med andres lidelser. Han har siden sammenlignet en del av det foreldrene opplevde med det palestinerne opplever i dag. Utdannelse og forskning. Finkelstein studerte ved Binghamton University i New York i 1974, og deretter ved École Pratique des Hautes Études i Paris. Han tok mastergrad i statsvitenskap ved Princeton University i 1980, og tok deretter doktorgraden samme sted med en avhandling om sionisme. I 1984 fikk han stor oppmerksomhet da han avslørte flere feil som forfatteren Joan Peters hadde kommet med i boka "Fra uminnelige tider", som omhandlet historien til det palestinske flyktningsproblemet. Finkelstein gjennomgikk hver eneste fotnote i Peters' bok, som er et forsvar for staten Israel, og konkluderte med at den var «en monumental forfalskning», en konklusjon som har fått støtte fra en rekke fremtredende akademikere. Også israelske historikere, som Benny Morris, Ilan Pappe, Avi Shlaim og Shlomo Ben-Ami har gjennom sine verker implisitt støttet Finkelsteins kritikk gjennom å vise at det palestinske mandatområdet ikke var et ubebodd land, slik Peters påsto. Finkelstein hevder også at Alan Dershowitz i boka "The Case for Israel" har plagiert Peters' bok uten å kreditere den. Finkelstein viser til identiske passasjer i Peters' og Dershowitz' verker der Dershowitz siterer nøyaktig de samme utdragene som Peters har sitert med fotnotehenvisning. Dershowitz har bare vist til originalkildene for sitatene og ikke til Peters, og Finkelstein påstår at Dershowitz må ha brukt Peters som sekundærkilde. Dershowitz har imidlertid avvist disse påstandene. Han har vært ansatt ved Brooklyn College, Rutgers University, Hunter College, New York University og DePaul University, hvor han var førsteamanuensis fra 2001 til 2007. Det vekket betydelig oppsikt da han ikke fikk fast ansettelse som professor i 2007, bl.a. fordi Israeltilhengeren Alan Dershowitz, en av Finkelsteins argeste motstandere, hadde en drevet en aktiv kampanje mot at Finkelstein skulle bli ansatt. Vedtaket om ikke å gi Finkelstein fast ansettelse ble fattet med knappest mulig flertall, men universitetet benektet at Dershowitz' aktiviteter hadde påvirket beslutningen. Universitet nektet samtidig å gi fast ansettelse til Mehrene Larudee, en sterk tilhenger av Finkelstein, til tross for at hennes institutt og dekan gikk inn for ansettelse. Finkelstein kom siden til en minnelig ordning med DePaul University, og universitetet uttalte at Finkelstein er en «produktiv forsker og fremragende lærer». Faglige vurderinger av Finkelstein. Finkelsteins arbeid har blitt rost av bl.a. holocaustforskningens nestor Raul Hilberg og israelske historikere som Avi Shlaim, samt Noam Chomsky. Ifølge Raul Hilberg har Finkelstein "«academic courage to speak the truth when no one else is out there to support him... I would say that his place in the whole history of writing history is assured, and that those who in the end are proven right triumph, and he will be among those who will have triumphed, albeit, it so seems, at great cost»". Ståsted og kritikk fra Israelvenner. Finkelstein støtter palestinernes rett til ikke-voldelig motstand mot de israelske okkupantene. Han sammenligner også Israels politikk med Gestapos metoder. I en artikkel i "Aftenposten" 14. januar 2006 argumenterer han for at Israel må boikottes av det internasjonale samfunnet fordi landet bryter folkeretten og undertrykker palestinerne. Norman Finkelstein har selv reist mye på kryss og tvers i de palestinske områdene, for å bli bedre kjent med palestinernes hverdag. Han har i intervjuer knyttet sitt engasjement for palestinernes rettigheter til de skjebnene han har sett med egne øyne. Finkelstein blir sterkt kritisert av de gruppene og organisasjonene han selv kritiserer. Høyreorienterte jødiske grupper har gått så langt som å beskylde ham for å være «selvhatende jøde», en påstand som Finkelstein selv tilbakeviser. Da Finkelstein var på foredragsturne i Norge i mars 2006, ble en rekke norske forskere på holocaust og Midtøsten-konflikten spurt om de ville møte Finkelstein til debatt. Samtlige avviste forespørselen. Blant forskerne som ble spurt, og som bl.a. avfeide henvendelsen som et «sirkus» og påsto at Finkelstein «ikke driver med vitenskap», var Trond Berg Eriksen, Einhart Lorenz, Rolf Hobson og Odd-Bjørn Fure. Finkelstein var invitert av norske studenter i Oslo, Bergen og Trondheim, og forskernes oppførsel måtte tåle krass kritikk i pressen for å være uakademisk og politisk motivert. Finkelstein snakket for fulle saler i både Oslo, Bergen og Trondheim Norman Finkelstein anser seg som ateist, og hører hjemme på den politiske venstresiden. Deportert fra Israel. I 2008 ble Finkelstein nektet innreise til Israel. Da han landet på Ben Gurion-flyplassen ved hovedstaden Tel Aviv ble han tatt i forhør og deretter sendt tilbake til Amsterdam. Israelske myndigheter uttalte at Finkelstein ble deportert på grunn av hans antisionistiske synspunkter og kritikk mot Israel. Han ble deretter nektet innreise i Israel de neste 10 årene. "Holocaustindustrien". Boken "The Holocaust Industry" ble oversatt til norsk som "Holocaust-industrien: refleksjoner over utnyttelsen av jødenes lidelser" og utkom på Spartacus forlag i 2004. Det er sammen med "Beyond Chutzpah" den eneste boken av Finkelstein som foreligger i norsk utgave. Norman Finkelsteins sentrale tese i boken "Holocaustindustrien" er at holocaust brukes som ideologisk våpen og økonomisk melkeku for jødiske interessegrupper. Han mener at holocaust i tiårene etter annen verdenskrig ble sett på som skamfullt og først «gjenoppdaget» av amerikanske jøder etter Seksdagerskrigen i 1967. Et viktig motiv skulle ifølge Finkelstein være å ta brodden av kritikken mot Israel. Finkelstein skiller mellom "Nazi Holocaust", som folkemordet av blant annet jøder begått av nazi-Tyskland, og "«The Holocaust»", som han mener er den moderne myten om det unike folkemordet som brukes av Israel og jødiske grupper for politisk og økonomisk vinning. Han har kritisert den stadige opprettelsen av nye museer og sentre viet til holocaust, og har bl.a. sammenlignet det med at Tyskland skulle ha et museum i hver by om utryddelsen av indianerne i USA. Finkelstein har også kritisert mye av holocaustforskningen for å holde lav kvalitet, og har rettet knusende kritikk mot personer som Alan Dershowitz og Daniel Goldhagen. Ifølge Finkelstein blir andre og like store folkemord fortiet av politiske grunner. I "Morgenbladet" uttalte han i februar 2000 at «i de senere årene har holocaust-industrien brukt nazistenes jødeutryddelser til å presse europeiske land for penger i navnet til det de kaller 'trengende ofre for holocaust'» og videre at «nå krever The Jewish Congress 60 milliarder dollar fra Polen på vegne av 3,5 millioner døde jøder. Kravet vil ruinere Polen. I virkeligheten dreier det seg om å berike de jødiske organisasjonene». Boken har blitt sterkt fordømt av organisasjoner som Anti-Defamation League, en organisasjon Finkelstein også er en sterk kritiker av. Film om Finkelstein. "American Radical – the trials of Norman Finkelstein" er en dokumentarfilm laget i 2009 om den amerikanske akademikeren Norman Finkelsteins liv og arbeid. Filmen er produsert av Baraka Productions og regissert og skrevet av de canadiske filmskaperne David Ridgen og Nicolas Rossier. Tamzin Outhwaite. Tamzin Outhwaite (født 5. november 1970) er en engelsk skuespillerinne. Hun er født i Essex i England og var med i teaterkompaniet Stagestruck som tenåring. I en alder av 16 år reiste hun til London for å studere dans og drama ved London Studio Centre. Etter studiene fikk Outhwaite flere roller på teaterscenen, blant annet i "Grease" og "Oliver!", og gjesteroller i TV-seriene "The Bill" og "Men Behaving Badly". I 1998 fikk hun en større rolle i såpeoperaen "EastEnders" og ble rikskjendis. Outhwaite forlot "EastEnders" i 2002 og gikk rett inn i hovedrollen som «Jo» i kriminalserien "Red Cap". Da serien ble innstilt i 2004 ble Outhwaite tildelt store gjesteroller i flere dramaserier, inkludert "Hustle", "Final Demand" og "Frances Tuesday". Hun inngikk en reklameavtale med kosmetikkselskapet Avon verdt én million pund og var modell for Debenhams. I 2005 fikk hun en rolle i dramaserien "Walk Away and I Stumble" og hovedrollen i Hollywood-filmen "7 Seconds" sammen med Wesley Snipes. Eksterne lenker. Outhwaite, Tamzin Outhwaite, Tamzin .sj. .sj er Svalbard og Jan Mayens nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet administreres av UNINETT Norid. Det brukes ikke for registrering, men Norid har reservert det for eventuell fremtidig bruk. Brukere med tilknytning til Svalbard og Jan Mayen henvises til .no-domenet, ettersom øyene er norsk territorium. Eksterne lenker. S j .bv. .bv er Bouvetøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet administreres av UNINETT Norid. Det brukes ikke for registrering, men Norid har reservert det for eventuell fremtidig bruk. Brukere med tilknytning til Bouvetøya henvises til.no-domenet, ettersom øya er norsk territorium. Koden «BV» er også forkortelse for aksjeselskap på nederlandsk. Denominazione di origine controllata. "Denominazione di origine controllata" er en italiensk kvalitetsbetegnelse for vin og matvareprodukter. Begge nivåer krever at produksjonen skjer i et angitt geografisk område, ved hjelp av klart definerte metoder, og at kvalitet tilfredsstiller en streng standard. DOCG-områder er små lommer inne i DOC-områder, og betegnelsen garanterer fremragende produkter, som har vært gjenstand for enda strengere kvalitetskrav enn produkter fra DOC-området. Behovet for DOCG-klassifiseringen oppsto ved at mange i den italienske vin- og matvareproduksjonen mente at DOC-klassifiseringen var for lett å oppnå. Et nytt og langt strengere system ble opprettet som følge av dette. En av forskjellene mellom DOC- og DOCG-klassifisert vin er at sistnevnte alltid blir analysert og prøvesmakt av offentlig lisensierte vineksperter før den blir tappet på flasker. For å forhindre juks blir all DOCG-vin utstyrt med et nummerert segl fra myndighetene over flaskens topp eller korken. Det har i en tid vært diskutert i Italia om det skulle innføres en enda strengere kvalitetsklassifisering enn DOCG. Dersom dette skjer, vil sannsynligvis kun de aller beste enkeltvinmarkene i Barolo oppnå en slik anerkjennelse. U.S. Navy Marine Mammal Program. En tumler som trener på mineoppklaring. U.S. Navy Marine Mammal Program (NMMP'") er et prosjekt i den amerikanske marinen som forsker på militær bruk av marine pattedyr – særlig tumler ("Tursiops truncatus") og californisk sjøløve ("Zalophus californianus") – og trener dyrene til å utføre oppgaver som beskyttelse av skip og havner, påvisning og uskadeliggjøring av miner og gjenfinnelse av mistet utstyr. Prosjektet har hovedkvarter i San Diego, California, der dyrene trenes kontinuerlig. NMMP-dyr har deployert til krigssoner ved flere anledninger, blant annet under Vietnamkrigen og Gulfkrigen. Keratin. Mikroskopbilde av keratinfilamenter inne i celler. Keratinmolekyler er skrueformede og fiberaktige. De snor seg om hverandre og danner på den måten tråder, som kalles hornfilamenter. Disse proteinene inneholder en høy prosentandel av svovelholdige aminosyrer, som nevnt mest cystein, som danner disulfidbindinger mellom de enkelte molekyler. Det skaper en temmelig stiv, men likevel bøyelig struktur. Når noe "keratiniserer", blir det forhornet. Det gjelder f.eks. hudceller → overhud, hårsekker → hår, neglebånd → negler og horn → horn. Møns Klint. Møns Klint er Danmarks høyeste klippevegg helt øst på øya Møn sør for Sjælland. Selve veggen (klinten) er seks kilometer lang og opptil 128 meter høy. Bak klinten innover på øya er høyden opptil 143 meter. Området er en samling biotoper. Kombinasjonen av kalkstein i grunnen, et tørt lokalklima og begrensninger i landbrukets utnyttelse av området har bidratt til en biologisk avgrensning som gir besøkende en anelse av hvordan landet så ut før industrialiseringen av landbruket startet. Klippeveggen er en severdighet med trapp ned til havoverflaten. Helt ufarlig er det ikke, flere ganger de siste hundre årene er det observert at store biter av veggen har falt ned i Østersjøen. Geologi. Møns Klint ble dannet i slutten av krittiden for 75 millioner år siden. Den består av kritt, en kalkstein som er dannet av skallene til mikroskopiske alger (kalkflagellater) som fantes i havet. Senere har istider og annen erosjon formet landskapet slik det er i dag. Arnfinn Kolerud. Arnfinn Kolerud (født 5. november 1968 i Isfjorden, Møre og Romsdal) er barne- og ungdomsbokforfatter. Kolerud debuterte i 1996, og har fått en rekke priser for bøkene sine. De to prisbelønnede bøkene utmerker seg ved å være stillferdige bøker som med konkrete sansninger fra oppvekst på 1970-tallet gir innblikk i gutteliv, tidsbilde og bygdeliv. Boka "Den som ikkje har gøymt seg no..." har blitt sammenlignet med oppvekstskildringer av Tarjei Vesaas. Kolerud er for tida bosatt i Måløy i Sogn og Fjordane. François Mauriac. François Mauriac (født 11. oktober 1885 i Bordeaux, død 1. september 1970 i Paris) var en fransk skjønnlitterær forfatter. Han fikk "Grand Prix du roman de l'Académie française" i 1926, og ble innvalgt som medlem av Académie française på stol nr 22 fra 1933. I 1952 ble han tildelt nobelprisen i litteratur for sitt samlede forfatterskap. Taurini. Taurini, eller taurinerne var et gammelt keltisk-ligurisk folk som bodde rundt de øvre deler av Poelvens dal, i de midtre deler av dagens Piemonte i Italia. I 218 f.Kr. ble de angrepet av Hannibal, ettersom de i lange tider hadde ligget i feide med Hannibals allierte insubrene. Hannibal erobret deres hovedby, "Taurasia", etter en tre dager lang beleiring (kilde: Polybius iii. 60, 8). Taurinerne er lite omtalt i de historiske kilder. Det antas at en romersk militærkoloni ble anlagt i 27 f.Kr. med navnet "Castra Taurinorum", noe senere endret til "Julia Augusta Taurinorum" (Torino). Både Livius (v. 34) og Strabo (iv. s. 209) beretter at taurinernes land omfattet et av fjellpassene over Alpene, noe som peker mot at navnet til tider ble brukt om et noe videre geografisk område. Salvatore Quasimodo. Salvatore Quasimodo (født 20. august 1901, død 14. juni 1968) var en italiensk lyriker og litteraturkritiker. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1959. I 1908, da Quasimodo var 7 år gammel, flyttet familien til Messina, ettersom hans far hadde blitt sendt dit for å hjelpe befolkningen som var rammet av et ødeleggende jordskjelv. Inntrykkene han fikk fra effektene av naturkreftene hadde en stor innvirkning på den unge Quasimodo. I 1917 var Quasimodo med på å grunnlegge avisen "Nuovo Giornale letterario" hvor han publiserte sine første dikt. I 1919 flyttet han til Roma for å fullføre sine ingeniørstudier, men dårlige økonomiske forhold tvang ham til å finne en jobb som teknisk designer. I mellomtiden studerte han gresk og latin. I 1929 ble Quasimodo invitert til Firenze av Elio Vittorini, som hadde giftet seg med Quasimodo`s søster. Her møtte han kjente poeter som Alessandro Bonsanti og Eugenio Montale. I 1930 tok Quasimodo en jobb ved Italias Civil Engineering Corps i Reggio Calabria. Selv om han var en frittalende anti-fascist tok ikke Quasimodo del i den italienske motstanden mot den tyske okkupasjonen under den andre verdenskrig. I juni 1968 ble Quasimodo rammet av en hjerneblødning. Han døde noen dager senere på sykehuset i Napoli. Han ble begravet i Milano. PGA-touren 2007. 2007-sesongen på PGA-touren omfatter store endringer fra 2006. Sesongen blir «kortere og mer konsis», og sesongavslutningen legges helt om for å ta opp konkurransen med andre idretter som preger høstsesongen på TV. Hovedelementet i den nye tour-sesongen er en poengbasert serie, med navnet FedEx Cup, der spillerne vil samle poeng på grunnlag av resultatene i turneringer. Vinneren av FedEx Cup vil motta «den største utbetalingen innen konkurranseidrett». FedEx Cup avsluttes med en mesterskapsserie på fire turneringer ("Championship Series"), som kulminerer med The Tour Championship i september. Etter FedEx Cup følger høstserien ("Fall Finish"), der spillerne fortsetter å konkurrere i håp om å ende blant de 125 beste på pengelisten som får spillerett til neste sesong. Fall Finish. Etter sesongavslutningen deltar mange av spillerne i andre turneringer som ikke inngår i PGA-touren og som ikke har betydning for pengelisten. Blant disse er PGA Grand Slam of Golf, Merrill Lynch Skins Game og WGC–World Cup. Saint-John Perse. Saint-John Perse (egentlig Marie-René-Alexis Saint-Léger'") (født 31. mai 1887, død 20. september 1975) var en fransk forfatter og diplomat. Han ble født på en øy ved Guadeloupe i Vestindia og utdannet seg til diplomat i Frankrike. 1940 brøt han med Vichyregimet og slo seg ned i USA. I 1960 mottok han nobelprisen i litteratur. Saint-John Perse debuterte tidlig på 1900-tallet, under eget navn ("Éloges", 1911). Det er med utgivelsen "Anabase" (1924) at han første gang signerer St.-J. Perse. Men samme år blir han utnevnt til statssekretær i fransk UD, og dermed beslutter han ikke å være forfatter. Hans neste verk kommer ikke før i 1942, og om han skriver noe i mellomtiden (ryktene vil ha det til at tyskerne brente hans manuskripter til sju store diktverker), passer han godt på at ingen vet om det. I 1940 bryter Vichyregimet like mye med Saint-John Perse som han bryter med det. Regimet fratar ham ikke bare den franske æreslegionen, men også hans franske statsborgerskap. Dikteren reiser til USA og får en stilling i. Nå som han ikke lenger er statssekretær, tar han igjen frem sitt dikter-jeg, og begynner å gi ut dikt igjen. Nå kommer "Exil" (1942), "Pluies" (1943), "Neiges" (1944) og "Vents" (1946). Senere gir han ut store diktverker som "Amers" (1957), "Chronique" (1960), "Oiseaux" (1963) og Chant pour un équinoxe (1971). I 1972 er han medredaktør (!) av den prestisjefylte Pleïade-utgaven av hans samlede verker. Noen av Saint-John Perses tidlige dikt er oversatt til norsk av Emil Boyson. To av de større diktene er gitt ut samlet som "Anabasis / Eksil" (2003). Michael Rösch. Michael Rösch (født 4. mai 1983) er en tysk skiskytter. Michael Rösch har blitt juniorverdensmester fire ganger, tre ganger på stafetten og på sprintdistansen i 2003. 16. desember 2005 fikk han sin første pallplassering i verdenscupen med en andre plass på 10 km, og 15. januar 2006 tok han sin første seier i verdenscupen da han vant jaktstarten i Ruhpolding ved å slå Raphael Poirée på målstreken. Under OL 2006 i Torino gikk han for det tyske laget som vant stafetten. Michael er sønn av den tidligere verdensmesteren i skiskyting Eberhard Rösch. Giorgos Seferis. Foto av skulptur av Giorgos Seferis (bildet tatt i 2007 Giorgos Seferis (Γιώργος Σεφέρης, nyere norsk transkripsjon "Jórgos Seféris") (født, død 20. september 1971) var en gresk forfatter og diplomat. Seferis var et pseudonym, en variasjon av hans egentlige etternavn, Seferiadis. Mellom 1957 og 1962 var han ambassadør i Storbritannia. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1963. Amedeo Avogadro. Grev Lorenzo Romano Amedeo Carlo Avogadro di Quaregna e Cerreto (født 9. august 1776 i Torino i Italia, død 9. juli 1856 samme sted) var en italiensk vitenskapsmann, mest kjent for sine bidrag til teorien om molar masse og molekylvekt. Avogadros tall (antallet molekyler i en mol) og Avogadros lov er oppkalt etter ham. Avagadro, Amedeo Avagadro, Amedeo Avagadro, Amedeo Alessandro Baricco. Alessandro Baricco (født 25. januar 1958 i Torino, Italia) er en kjent forfatter, både i Italia og utenlands. Hans romaner er oversatt til en rekke språk. På norsk finnes "Rasende Kasteller", "Havoseanet", "Silke", "City" og "Denne historien". Baricco er en typisk postmodernistisk forfatter, med et klart slektskap til Italo Calvino. Han har også jobbet med den franske musikkgruppen Air. Deres eneste utgivelse sammen er kalt "City Reading". Carla Bruni. Carla Bruni Tedeschi (født 23. desember 1967 i Torino, Italia) er en modell og sanger. Hun er søster til skuespilleren Valeria Bruni Tedeschi. Biografi. Bruni er arving til en italiensk dekkformue, og har aldri hatt behov for inntektsarbeid, men innen 1988 var hun en godt betalt modell. Hun ble født i Torino, Italia, men flyttet sammen med familien til Paris da hun var 5 år gammel. Hun vokste opp i Frankrike, og har skolegang i Sveits inntil hun kom tilbake til Paris for å studere arkitektur og kunst. Fra 19 års alder ga hun opp studiene for å bli en fulltids motemodell, og ble blant de tyve best betalte med inntekt på rundt 7,5 millioner dollar (ca 60 millioner i norske kroner) i året. Hun har vært omslaget til en rekke kjente moteblader, fra franske "Match" og italienske "Moda" til "Vogue" og "Marie Claire". Som motemodell har hun representert blant annet Valentino, Christian Dior, Givenchy, og Yves Saint Laurent frem til hun sluttet som modell i 1998. I 2002 kom hennes debutalbum som artist: "Quelqu'un m'a dit". I 2006 bar hun det italienske flagget under åpningen av Vinter-OL 2006 i Torino. Bruni giftet seg med Frankrikes president Nicolas Sarkozy 2. februar 2008, og hun har tidligere vært gift med filosofiprofessoren Raphaël Enthoven (som var tidligere gift med Justine Lévy) og som hun har sønnen Aurelien med. Bruni har også tidligere vært sammen med Mick Jagger og Eric Clapton. 25. mars 2008 ble det kjent at auksjonshuset Christies i New York skulle selge flere bilder, deriblant en bilde av en toppløs Bruni tatt av fotografen Michel Comte i 1993. Bruni selv reagerte med fortvilelse på dette og sa «Dette er utrolig upassende og vondt». Bildet ble etter massiv mediaomtale til slutt solgt for 450.000 kroner. Situasjonskomedie. Situasjonskomedie er en komedieform opprinnelig utviklet for radio, men som i dag er mest utbredt på TV. Komedien sentrerer rundt gjennomgangsfigurer som følger et eller flere handlingsløp senterert rundt et felles miljø, som et hjem eller en arbeidsplass. Historie. Situasjonskomedien oppsto i oldtiden, og ble brukt i Holbergs drama på 1700-tallet, senere ble det brukt i radio i USA i 20-årene. Det første programmet i sjangeren sies å være programmet "Sam and Henry", som ble sendt på kanalen WGN i 1926. Programmet var et forsøk på å overføre mange av tegneserienes særpreg, som gjennomgående figurer og lengre historier, til det nye radiomediumet. Det første landsdekkende programmet var "Amos & Andy", som ble sendt på CBS fra 1928 og helt frem til 1960. Konseptet fant også veien til fjernsynet, og BBC begynte i 1946 å sende "Pinwright's Progress" som den første situasjonskomedien på TV. Året etter begynte DuMont Television Network å sende "Mary Kay and Johnny". Men det var først i 1951 at termen situasjonskomedie ble vanlig, og da tett knyttet til serien "I Love Lucy". Karakteristikk. De første situasjonskomediene besto av individuelle episoder der man ikke trengte noen introduksjon for å komme inn i handlingen. Hovedpersonene var statiske og utviklet seg lite fra gang til gang. Mange tok etter denne formen, og hendelser ble ikke nevnt i senere episoder. Dette er tydelig i for eksempel "The Brady Bunch", der man ofte ble presentert for venner eller slektninger som bare var med i en episode. På 90-tallet derimot, begynte mange serier å ha en tilbakevennende historie som man kunne følge i en hel sesong, i tillegg til alt det andre som skjedde. Man hadde sett hvor populært dette var i såpeoperaene, og ville dra nytte av dette. Et godt eksempel på dette er "Venner for livet", der flere kjærlighetshistorier dannet bakgrunnen for handlingen. Serien "Seinfeld" tok dette til motsatt kant etterhvert som serien utviklet seg, og i de siste sesongene var det alltid en eller flere referanser til tidligere episoder i hver nye episode. Norges luftfartøyregister. Norges luftfartøyregister er et register over norske luftfartøyer Norges luftfartøyregister (NLR) føres av Luftfartstilsynet og alle fly som skal fly i norsk luftrom skal ha gyldig registreringsbevis. Kun fartøyer som registrert i NLR får utstedt norsk registreringsbevis. Registrering i NLR gir også rettsvern for registrerte hjemmels- og heftelsesdokumenter. Registreringsmerket består av 5 bokstaver; LN-(XXX). Med disse begrensninger kan eieren selv velge registreringsmerke. Mange flyeiere velger et registreringsmerke som svarer til ens egne initialer. Ved eierskifte følger den tidligere eiers registrering Carlo Levi. Carlo Levi (født 29. november 1902 i Torino i Italia, død 4. januar 1975 i Roma) var en italiensk jødisk maler, forfatter, aktivist, anti-fascist og lege. Han er mest kjent for boken "Cristo si è fermato a Eboli" (italiensk: "Kristus stoppet ved Eboli"), en skildring av hans eksiltilværelse i Lucania (som omtrent tilsvarer det nåværende Basilicata) i Italia etter å ha blitt arrestert for sin politiske aktivitet. Barolo. Baroo er kjent for sin lyse farge. Barolo er navnet på en rødvin fra en av Italias fremste vinappelasjoner. Appelasjonen Barolo DOCG er en del av vindistriktet Langhe i regionen Piemonte i Italia. Vinen har fått tilnavnet «Kongenes vin – Vinens konge». Regionale og lovmessige krav til Barolo. Barolo kan kun lages av vindruen Nebbiolo, og av de ulike variantene av druen (Michet, Lampia og Rosé). Druen må ha et minimum alkoholinnhold på 12,5 volumprosent, og den ferdige vinen må holde minimum 13 prosent. Vinen kan ikke legges for salg før etter måneders lagring, tidligst etter første januar to år etter innhøstingen av druene, og den må ligge minst 12 måneder på trefat. Etter 48 måneders lagring, hvorav 24 på trefat, kan vinen få betegnelsen «Riserva». Det er for Barolo DOCG kun tillatt et utbytte på 56 hektoliter per hektar (52 hl/ha etter lagring). Barolo-produserende kommuner. Totalt 11 kommuner har rett til å produsere Barolo. Blant disse er Barolo, La Morra, Castiglione Falletto, Monforte og Serralunga d’Alba de viktigste. La Morra. ligger i den nordvestlig delen av Barolodalen, og står for den største vinproduksjonen i distriktet med 31 prosent. Vinene fra La Morra karakteriseres som en av de letteste av vinene fra de fem hovedkommunene. En av de mer anerkjente produsentene i kommunen er Elio Altare. Kommunen Barolo. er den historiske kjernen i vindistriktet, da grunnlaget for dagens Barolo ble lagt av slekten Marchesi Falletti som regjerte på slottet Castello di Marchesi, og det er her vinen har fått sitt navn og rykte. Kommunen har ca. 13 prosent av den samlede produksjonen. Marchesi di Barolo er en anerkjent produsent i kommunen som blant annet eier den berømte vinmarken Cannubi. Castiglione Falletto. ligger i Serralungadalen mellom La Morra og Serralunga d’Alba. Dette er den minste av de fem hovedkommunene og har en samlet produksjon på 10 prosent av totalen. I denne kommunen ligger noen av Barolos fineste vinmarker; Rocche, Villero, Monprivato og Bric del Fiasc. Dette er vinmarker som i Frankrike ville fått benevnelsen cru. Serralunga d’Alba. utgjør Barolos østlige flanke, og står for ca 16 prosent av den samlede produksjonen. Vinmarkene i den nordlige halvdelen av kommunen eies nesten utelukkende av den store produsenten Fontanafredda, og disse markene produserer ca 70 prosent av all Barolo i kommunen. Fontanafredda produserer over 6 millioner flasker vin (ca 750 000 flasker Barolo) per år. Produsenten eksporterer til hele verden, også Norge, der blant annet deres Nebbiolo Langhe DOC har høstet stor anerkjennelse. Kommunen Monforte d’Alba. ligger sør for Castiglione Falletto, og står for 17 prosent av den samlede produksjonen i Barolo. Vinene fra denne kommunen er mørkere og kraftigere enn de nordvestlige kommunene. Store produsenter i Monforte d’Alba er bla. Aldo Conterno og Giacomo Conterno. Andre kommuner. De andre kommunene som produserer Barolo er Novello, Grinzane Cavour, Diano d’Alba, Cherasco, Verduno og Roddi d’Alba. Druetyper. Barolo kan kun lages på vindruen Nebbiolo. Navnet kommer av det italienske ordet «nebbia», som betyr tåke. Druen er vel utbredt i Nord-Italia, men finnes også i Argentina, Australia, Mexico, USA og Østerrike. I Italia er Nebbiolo hoveddrue i Piemonte, Lombardia, Valle d'Aosta og Valtellina. Det er identifisert ca 40 forskjellige kloner av Nebbiolo, men de tre som er mest utbredt er "Lampia", "Michet" og "Rosé". Nebbiolo-druen trivest best i sør- og vest hellingene i 150–300 meters høyde. Tilvirkningsprosessen. Frem til ca 1850 ble det laget mest søte rødviner av Nebbiolodruen. Disse gikk under navnet Barol. Men en revolusjon startet da Marchesa Guilia Vittorina Falletti di Barolo hentet inn ønologen Louis Oudart fra Reims i Champagne. Oudart plukket druene senere, økte uttrekkningsfasen (maserasjon), og lot gjæringen gå helt ut. Dette resulterte i tørre, kraftigere viner som trengte lang lagring i store kastanjetrefat for å komme til sin rett. Resultatet ble ikke alltid som forventet, men tradisjonene er sterke i Barolo, og vinene ble i stor grad produsert på denne måten helt frem til 1980-tallet. Moderne vinifikasjonsmetoder introduserte fruktighet til Baroloen. Modernistene plukker druene tidligere, og med moderne utstyr kan man nå fastslå nøyaktig når druen er på sitt beste. Gjæringen foregår for det meste i ståltanker med en kontrollerbar temperatur, og maserasjonen gjennomføres i løpet av noen dager, fremfor uker og måneder. Lagring. Selv om modernistene lager viner for en tidligere konsum enn tradisjonalistene, er Barolo en kompleks vin med harde tanniner, noe som gjør vinen ekstremt lagringsdyktig. Særlig viner fra tradisjonalistene bør lagres lenge før de kan nytes. En stor vin fra toppåret 1997 vil normalt være konsumferdig etter 5 år, men bør da luftes et par timer før den drikkes. Den vil ikke nå sin store høyde før etter 10 år og er på topp etter 15 til 20 år. De neste 10 årene er vinen definitivt på nedtur, og kun ekstremt gode viner kan drikkes etter passerte 30 år. Det finnes selvsagt eksempler på Baroloer som kan lagres mye lengre enn dette. Vinlusangrepet på 1870-tallet. Vinlusen phylloxera herjet Europa på 1860- og 1870-tallet. På slutten av 1800-tallet var Piemonte rammet, og mange bønder så sitt snitt til å plante Barberadruen istedenfor. Dette er en vindrue som er mer stabil og gir høyere avkastning enn Nebbiolo. Nebbiolo dekker nå bare rundt 6 prosent av vinmarkene i Barolo, men på grunn av den høye prisen på Barolovinen, plantes det i dag mer og mer Nebbiolo i vinmarkene. Salg og markeder. Et søk på Vinmonopolets nettsider viser at de har ca 150 forskjellige Baroloer til salgs i prisklasser fra kr 250,- til kr 4 700,-. Vinmonopolet hadde Piemonte som satsningsområde på sitt siste vinslipp i 2006, og har tatt inn flere Baroloer i sitt sortiment. I tillegg finnes det flere Baroloer i bestillingslistene fra importørene. Noen produsenter tilgjengelig i Norge. Når det gjelder kvalitativt gode produsenter tilgjengelig i Norge ser det ut til å være en gjennomgående enighet blant vinanmelderne om følgende produsenter: Bruno Giacosa, Aldo Vajra, Conterno-Fantino, Aldo Conterno og Renato Ratti. Marchesi di Barolo og Fontanafredda får også gode, om enn noe springende, anmeldelser. Kuriosa. I kommunen La Morra i det 15 århundre var straffen for å kutte ned en vinplante med Nebbiolodruer å få armen hugget av eller å bli hengt. Palazzo Madama i Torino. Palazzo Madama i Torino ("Palazzo Madama e Casaforte degli Acaja") er et av huset Savoias palasser. Det ligger ved siden av "Palazzo Reale" i sentrum av byen. Palasset ligger i der den gamle romerske byen "Augusta Taurinorum" i sin tid lå. Den gamle byens byport er en del av dagens palass. I middelalderen ble den en del av befestningen som ble bygget som forsvar for byborgerne. Den beholdt sin funksjon som byport. I det 14. århundre kom det i familien Savoia-Acajas eie, og ble et slott. I det 17. århundre ble slottet Maria Cristina av Frankrikes yndlingsbosted. Hun var kjent som "Madama Reale", og det ga slottet navnet "Palazzo Madama". Mellom 1718 og 1721 fikk palasset en ny fløy i barokk stil. Det var utført av arkitekten Filippo Juvarra. Sammen med de andre residensene til huset Savoia i og omkring Torino, står palasset på UNESCOs liste over verdensarven. Torino erkebispedømme. Torino erkebispedømme er et katolsk metropolitanerkebispedømme med sete i Torino, Italia. Bispedømmet Torino ble opprettet i det 4. århundre, antagelig på misjonsmark. 21. mai 1515 ble det elevert til erkebispedømme. Dagens erkebispedømme dekker 137 kommuner i provinsen Torino, hvilket utgjør det meste av provinsen. Resten er fordelt mellom flere av suffraganene (se infoboksen). I tillegger dekker det 15 kommuner i provinsen Cuneo og 6 i provinsen Asti. Totalt bor det i overkant av 2,1 millioner mennesker i området. Det er 359 menigheter. Grønningen fyr. Grønningen fyr er et innseilingsfyr som markerer det østlige rundingspunktet ved innseglingen til Kristiansandsfjorden og Kristiansand. Fyrbygningen ligger 5 moh. og er bygd i betong. Tårnet er 14 meter høyt. Fyret på Grønningen ble tent 1. september 1878. Det andre fyret som markerer innseilingen til Kristiansand, Oksøy, ligger 2,2 km mot vest. Sammen med Oksøy fyr og Odderøya fyr danner Grønningen en sammenhengende kjede av navigasjonshjelpmidler for skip som skal inn i fjorden og Vesterhavnen. Fyret og fyrbygningen er hvitmalt. Gavlen på fyrbygningen utgjør fyrtårnets fjerde vegg. Fyrstasjonen omfatter også fyrbetjentbolig med maskinrom samt uthus og to naust. I tillegg har Grønningen kaianlegg med molo. Anlegget har stor grad av opprinnelighet og bygningene er godt bevart. Fyrstasjonen var bemannet frem til 1980 da fyret ble automatisert. Anlegget ble fredet i 1994. Nærmeste havn på fastlandet er Kongshavn i Randesund. Fyret driftes i dag av Bragdøya kystlag og er åpent for allmennheten. I skolens sommerferie er der vertskap som viser gjester til rette. Demning. En demning eller dam er en barriere for å hindre, omdirigere eller senke strømmen til rennende vann, dette danner ofte et vannmagasin eller kunstig innsjø med vann som tappes av og brukes til irrigasjon eller kraftproduksjon. Betegnelsen stem brukes over store deler av landet om eldre og mindre demninger tilknyttet bekkekverner og sagbruk. Små dammer med overløp kalles også terskler. De fleste dammer har damluker hvor vannet kontrollert kan tappes ut (f.eks inn til et vannkraftverk). Det er mer enn 45 000 – 50 000 demninger av mer enn 15 meters høyde i verden, og de regulerer omlag 60% av verdens større vassdrag. Av disse befant 22 000 eller 46 % seg i Kina i 2003, fulgt av USA (14 %), India med over 4 300 demninger (9 %), Japan (6 %), Spania (3 %), Canada (2 %), Sør-Korea, Tyrkia (1 %), Brasil, Frankrike, Sør-Afrika, Mexico, Italia, Storbritannia og Australia. Fra selvstendigheten i 1947 til år 2000 økte antallet større demninger i India fra 300 til 4 300. Av samtlige elver i verden antas halvparten å være oppdemmet. Av verdens demninger regnes 300 som gigantiske. Verdens demninger kan magasinére 15% av den globale avrenningen av ferskvann, mens enkelte elver får mer enn 100 % av sin gjennomstrømming regulert av demninger, slik at avrenningen til havet er lavere enn gjennomstrømmingen lengre oppe. Elvene som har mer enn 100 % av vannstømmen regulert er: Manicouagan (Canada), Colorado (USA), Rio Negro (Argentina), Volta (Ghana), Eufrat-Tigris, og Mae Khlong (Thailand). Demninger har ofte miljøkonsekvenser, med oversvømming av biotoper ovenfor dammen, og uttørking av våtmarker samt tap av fruktbarhet i jordbruk nedenfor. Dessuten øker forekomsten av malaria nær større demninger. Type dammer. Dammer blir klassifisert etter bygningstype, beregnet bruk og høyde. Basert på type og bygningsmateriale er dammer klassifisert som tømmer-, mur-, betong- og fyllingsdammer, med flere underkategorier. Av fyllingsdammer finnes både jord- og steinfyllingsdammer. Av betongdammer finnes hovedsaklig buedammer, platedammer, lamelldammer og gravitasjonsdammer. Bruk av dammer. Beregnet bruk inkluderer vann til irrigasjon, drikkevann, vannkraft, forenkle navigasjon, parker, lage habitat for fisk og dyr, flomkontroll eller kontrollere spillvann fra industrien (f.eks gruver). Få dammer brukes til alle formålene, men det finnes noen flerbruksdammer som brukes til mer enn en. I Norge ble dammer tidligere bygd for å skaffe vann til bl.a. bekkekverner, sagbruk, mølledrift, jernverk, gruvedrift, tømmerfløting og isproduksjon. Disse dammene ble som regel bygd av tre (tømmerkistedammer) eller hogde steinblokker (murdammer). Mange av murdammene står fortsatt, bl.a. Farrisdammen ved Larvik som ble bygd i perioden fra 1758 til 1765. Høydemessig deles de inn i tre grupper, lavtrykkstasjoner som har ett fall på opptil 70 meter, mellomtrykk som har fallhøyde fra 60 til 250 meter, høytrykkstasjoner er vannkraftverk med en fallhøyde på over 250 meter. Ofte lages det tunneler fra andre innsjøer som går til inntaksmagasinet for å øke kraftproduksjonen ved kraftverket uten å måtte bygge et nytt kraftverk. Enkelte ganger blir også diker bygget rundt deler av for å hindre flom i områdene rundt magasinet. Diker brukes også for å gjøre områder under vann til landområder, dette har blitt brukt flere ganger i Nederland gjennom historien. En overløpsdemning er designet for å flomme over og blir brukt i flomkontroll. Dammer som ikke tåler overtopping, og hvor et dambrudd vil få negative konsekvenser for mennesker, miljø eller eiendom, må være utstyrt med flomløp. Omløpsdammer er demninger hvor bare deler av vannet blir ført vekk fra det opprinnelige elveleiet. En fangdam er en midlertidig demning som blir brukt for å lede vannet bort fra anleggsområdet under byggingen av demninger. Disse demningene blir revet når prosjektet er ferdigbygget. Type dammer basert på materiale. Tømmerdammer ble flittig brukt i tidlige faser av den industrielle revolusjonen grunnet byggetiden og den lette konstruksjonen. De brukes sjeldent i moderne tid grunnet den begrensede levetiden og byggehøyden av slike konstruksjoner. Tømmerdammer må holdes konstant våte for å holde på egenskapene og hindre råte. Tømmerdammer er delt inn i to typer: Tømmerkistedammer er bygd opp av tømmerstokker på samme måte som laftede hytter. Den andre typen er bygget av planker, noe som gir mange forskjellige konstruksjonsmuligheter. Tømmerdammer i form av pinner og små stokker i tillegg til gjørme og steiner blir brukt av bevere. Fyllingsdammer er laget av komprimert jord, og har to hovedtyper: stein- og jordfylte. Fyllingsdammer baserer seg på tyngdekraften på samme måte som gravitasjonsdammer (massivdammer) baserer seg på betongens vekt for å holde den stabil. Steinfylte dammer er bygget opp av steinmasser i ulike soner. Typen masse bestemmes av bruken, kjernen er ofte laget av asfalt, betong eller morenestein. Deretter er det en filtersone av grus, før det blir større og større steiner etter som du kommer lenger ut i demningen (ut fra kjernen). Betongdammer kan i hovedsak deles i gravitasjonsdammer, platedammer og hvelv/buedammer. Murdam er en felles betegnelse for dammer bygget av stein og steinblokker, som er avhengig av egen vekt for å være stabil (gravitasjonsdammer). Den konstruksjonsmessige utformingen er imidlertid svært varierende. Murdammer omfatter alt fra dammer som beregningsmessig er å betrakte som en gravitasjonsdam i betong (murdam lagt i mørtel) til dammer som konstruksjonsmessig har flere likhetstrekk med fyllingsdammer (murdammer med sentral røysfylling). Murdammer er ofte eldre konstruksjoner og hovedvekten av anleggene ble bygd før 1960. Grande Traversata delle Alpi. Grande Traversata delle Alpi (GTA) er en vandrevei som i 55 dagsetapper fører gjennom alpene i Piemonte. Veien begynner ved Domodossola, og fører forbi Monte Rosa, Gran Paradiso og Monte Viso, krysser de oksitanske alpedalene ("Valle Stura, Valle Maira, Valle Maraita, Valle del Po, Valle del Chisone, Val Pellice, Valle di Susa, Valle d'Aosta") og ender i De liguriske Alpene. Man kan gå over til Frankrike i Mercantour og fortsette til Middelhavet i få etapper, og eller fortsette vandringen på Appenninene. Det er mulig å overnatte underveis i såkalte "Posti Tappa". Novara. Novara er en by i Piemonte i det nordvestlige Italia. Den ligger rett vest av Milano, og er hovedsete for provinsen Novara. I 2004 var det 101 921 innbyggere i Novara. Nick Frost. Nicholas Frost (født 28. mars 1972) er en engelsk komiker og skuespiller, og som er mest kjent for sitt arbeide med Simon Pegg. Frost ble født i Essex, men flyttet til London der han ble kjent med Simon Pegg. Frost hadde ingen skuespillererfaring før Pegg ga han rollen som den militærgale Mike i "Speisa", og jobbet som kelner da han fikk rollen. I 2002 skrev og ledet Frost TV-programmet "Danger! 50.000 Volts!", et program der publikum ble presentert for et worst-case scenario og hvordan man på best mulig måte kan redde seg ut av det. Alt presentert med Frost sin humor. I forbindelse med filmen "Shaun of the Dead", der Frost hadde rollen som den sløve bestekompisen Ed, ble det laget en spesialepisode av serien der Frost og Pegg presenterer idiotsikre måter å komme seg unna zombier på. I 2005 spilte han i sketsjprogrammet "Man Stroke Woman". Frost jobber for tiden med serien "La Triviata", en situasjonskomedie om et pubquiz-lag, der han spiller rollen som Ben Cherry. Serien er basert på Frosts og Peggs eget pubquizlag, QWA (Quizzas With Attitude). Han spiller også hovedrollen i en sci-fi situasjonskomedie, "Hyperdrive". Røa. Røa er et boligstrøk og tidligere bydel nord for Ullernåsen og øst for Lysakerelva i den vestlige delen av Oslo, og grenser til Bærum i vest. På 1800-tallet var Røa et jordbruksområde som hadde mølle og sagbruk, men området ble utparsellert fra tidlig på 1900-tallet. Utbyggingen skjøt fart i 1920-årene, og området ble etablert forstad da Røabanen med Røa stasjon kom i 1935. Strøket var, og er fremdeles, hovedsakelig bebygd med småhus, men endel rekkehus og boligblokker er oppført etter 2. verdenskrig. Ved bydelsreformen i 2004 ble bydelen Røa (bydelsnummer 24) slått sammen med Vinderen, og er nå en del av bydelen Vestre Aker. Navnets opprinnelse er en norrøn flertallsform av "ruð", som betyr «rydning», altså betyr navnet «rydningene». Rød eller Røed er også navnet på gårder som har ligget i Røa-området. Røa sentrum. Røa sentrum ligger ved krysset mellom Vækerøveien og Griniveien (rv. 168) og inneholder butikker, postkontor, bank, vinmonopol, apotek, og bibliotek. Sistnevnte ligger i Samfunnshus Vest, som er samfunnshus for Vestre Aker og Ullern Bydel. Biblioteket er del av Deichmanske bibliotek, og er et av to allmenbibliotek i Oslo vest (det andre ligger ved Majorstuen – biblioteket ved Smestad er et skolebibliotek som også er åpent for publikum). Røa kirke ligger 500 meter nord for Røakrysset, langsmed Vækerøveien. Utbygging. Etter at en ny reguleringsplan ble lagt frem 22. april 2004, er Røa sentrum under modernisering og utbygging. Den nye reguleringsplanen åpnet for 600 nye boliger, og 20 500 m² til forretninger, kontorer, bevertning og allmennyttige formål. Det er laget planer for en egen svømmehall (Røa trivselsbad) like ved Røa T-banestasjon, men til tross for lang politisk behandling er det ikke gitt klarsignal for bygging pr 1. januar 2010. Det foregår en aksjon for å få Griniveien i tunnel under Røa sentrum. Sport. Innen sport er Røa mest kjent for sitt kvinnefotballag. Røa IL ligger i toppserien for kvinner og vant både serien og cupfinalen i 2004, 2008 og 2009. I 2006 vant laget cupen etter å ha slått Asker 3-2 i cupfinalen, og i 2010 vant Røa cupfinalen 7-0 mot Trondheims-Ørn. I tillegg vant Røa serien i 2007. De har også et, men i skrivende stund i 3. divisjon. Røa har tidligere vært en storklubb innen bandy, men de spiller nå i 1.divisjon. Innenfor ski har Røa skihopperen Olav Hansson og langrennsløperen Martin Johnsrud Sundby. Kollektivtrafikk. Røabanen passerer i tunnel under Røa sentrum, på vei videre mot endestasjonen Østerås. Per februar 2007 er Røa endestasjon for busslinjene 41, som kommer fra Skansebakken i Sørkedalen, 47 A og B, som trafikkerer nærområdene mellom Røa, Ullerntoppen og Bogstad og 735, som kommer fra Nesbru i Asker. Busslinje 32 (Voksen skog–Kværnerbyen) har også holdeplass på Røa. Klaus Ostwald. Klaus Ostwald (født 26. august 1958 i Bad Elster) er en tidligere østtysk skihopper. Han representerte DDR. Han ble verdensmester i skiflyging i 1983 i Harrachov med et hopp på 183 meter. Han deltok i OL i 1980 og 1984, men oppnådde ikke noen fremskutte plasseringer. Under VM i laghopping i Engelberg i 1984 var han med på å ta sølvmedaljene for DDR. Under hoppuka ble han nummer to sammenlagt i 1983/84 og året etter nummer tre. Filippo Brunelleschi. Skulptur av Brunelleschi. Brunelleschi ser utover mot domen i Firenze. Filippo Brunelleschi (født 1377 i Firenze i Italia, død 15. april 1446 i Firenze) var en av de fremste arkitektene fra den italienske ungrenessanse. Alle hans berømte verker befinner seg i Firenze i Italia. Som forklart av Antonio Manetti, som kjente Brunelleschi og som skrev hans biografi, var Brunelleschi «beæret så meget at han ble begravet i Santa Maria del Fiore, [graven ble] prydet med en marmorbyste... plassert der som evigvarende minne over ham, med den mest briljante gravskrift.» Tidlig i livet. Lite er kjent om Brunelleschis tidlig liv; de eneste kilder kommer fra Antonio Manetti og Giorgio Vasari. Ifølge disse kildene, var Filippos far Brunellesco di Lippo, og hans mor var Giuliana Spini. Filippo var den mellomste av barna. Den unge Filippo ble undervist i litteratur og matematikk, som forberedelse til å følge i sin fars fotspor som embedsmann. Filippo hadde imidlertid mer anlegg for de skjønne kunster, og ble etterhvert et medlem av Arte della Seta (italiensk, direkte oversatt "silkens kunst"), silkespinnernes laug, som innbefattet gullsmeder og metallarbeidere. Brunelleschi ble mestergullsmed i 1398. Det var derfor ingen tilfeldighet at hans første betydelige oppdrag, oppføringen av Hittebarnsherberget, kom fra samme laug som han tilhørte. I 1401 deltok Brunelleschi i en konkurranse som gikk ut på å utforme nye bronsedører til baptisteriet i Firenze. I konkurranse med en annen ung gullsmed, Lorenzo Ghiberti, lagde han et forgyllet bronsepanel, der Isaks ofring ble avbildet. I 1403 ble Ghiberti kunngjort som vinner, i vesentlighet på grunn av hans overlegne tekniske dyktighet: Hans bidrag viste en mer sofistikert kunnskap om bronsestøpning; bidraget ble fullført i én enkelt del. Derimot var Brunelleschis bidrag omfattet av flertallige deler boltet til baksiden. Ghiberti fortsatte med å fullføre flere bronsedører til baptisteriet, hvis skjønnhet Michelangelo berømmet hundre år senere, der han sier «utvilsomt er disse paradisets porter», derav navnet "Paradisportene", som de fremdeles er kjent under. Arkitekten Brunelleschi. Brunelleschis utførte kuppelen (1417–1434) til «Santa Maria del Fiore», på domkirken i Firenze, den første kuppelen som ble oppført i Italia siden antikken. Den gigantiske kuppelen, som er rundt 46 meter bred, skulle ha vært umulig å oppføre med gotikkens teknikker, men Brunelleschi hadde inngående kunnskaper om romernes modelleringsteknikker, gjennom formidlingen fra den romerske arkitekten og arkitekturteoretikeren Vitruvius. Brunelleschi kombinerte den antikke romerske arkitekturens teknikk med gotikkens spissform og skapte dermed en tosidig kuppel, som var sterkere, og enklere å bygge enn alle foregående kupler. I Firenze i 1420 ble det diskutert om det var mulig å plassere en kuppel på toppen av domkirken. Filippo Brunelleschi foreslo at den som kunne få et egg til å stå oppreist ville få oppgaven. Da de andre arkitektene ga opp, skal Brunelleschi ha knust det litt i den ene enden slik at det sto. Da de andre arkitektene sa at det var noe de også kunne ha klart skal han ha svart «Ja, men dere gjorde det ikke!», og tilføyde at de også hadde kunnet oppføre kuppelen, hvis de hadde sett tegningen hans. Derav stammer uttrykket Columbi egg. "Ospedale degli Innocenti", «Hittebarnsherberge», (oppført 1421-1444) anses å være det første renessansebygget. I bygningens fasade, har Brunelleschi gjenskapt den antikke arkitekturens formspråk med slanke korintiske søyler og brede hvelvbuer. I gavlene har Andrea della Robbia utført medaljonger i farget terrakotta som fremstiller små spedbarn. Oppfinnelse av sentralperspektivet. Det første kjente bilde med sentralperspektiv ble laget av Brunelleschi omkring 1415. Hans biograf, Antonio Manetti, beskrev dette berømte eksperimentet, hvor Brunelleschi malte baptisteriet i Firenze fra hovedporten av den uferdige katedralen. Lerretet var konstruert med et hull i forsvinningspunktet. Maleriet ble observert fra baksiden, og refleksjonen av bildet ble sett i et speil gjennom hullet, som gav illusjonen av dybde. Dessverre har maleriet siden gått tapt. Gjermund Landrø. Gjermund Landrø (født 9. februar 1980) er fra Rennebu og var bassist i trønderbandet Gåte, som ble oppløst nyttår 2006. Han sang også i bandet. Landrø, Gjermund Landrø, Gjermund Landrø, Gjermund Landrø, Gjermund Landrø, Gjermund Conran av Orknøyene. Conran av Orknøyene var «biskop» i den skotske øygruppen Orknøyene. Noen kilder opplyser at han levde på 600-tallet. Det finnes få kilder om hans eksistens. 14. februar er hans minnedag. Betegnelsen som biskop må antagelig regnes som lovprisningstittel ettersom den første biskop av Orknøyene regnes Henrik av Lund på midten av 1000-tallet. IPod nano. iPod nano er en MP3-spiller laget av Apple. Lagringsmetoden til iPod nano-er, i likhet med dens forgjenger iPod Mini, flash-basert i stedet for harddiskbasert. Den første generasjonen iPod nano ble lansert 7. september 2005, og kom i to farger; hvitt og sort. Rent kosmetisk virket den akkurat som storebroren iPod, bare mye mindre. Den 12. september 2006 ble andregenerasjons iPod nano lansert. Disse spillerne kom i mange forskjellige farger, og hadde en lagringskapasitet på henholdsvis 2, 4 og 8 GB. 2 GB-versjonen ble kun produsert i sølv, 4 GB-versjonen i grønt, blått og rosa, mens 8 GB-versjonen kun kom i sort. En rød utgave ble laget i samarbeid med veldedighetsorganisasjonen Product Red for å samle inn penger til bekjempelse av AIDS; denne kom med 4 og 8 GB lagringsplass. Det er ikke bare fargen og lagringsplassen som er forskjellig mellom de to generasjonene. iPod nano kom i aluminium, slik som iPod mini gjorde i sin tid. Den var i tillegg litt tynnere enn den første generasjonen. 1. september 2007 lanserte Apple 3. generasjons iPod nano, med helt nytt design, og med mulighet for å spille av video. Sommeren 2010 lanserte Apple 4. genrasjon iPod nano. Denne også med helt nytt disign, og det tradisjonelle klikkhjulet var erstattet med multi-touch. .uk. .uk er Storbritannias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Ved utgangen av 2006 var det det fjerde mest populære toppnivådomenet i verden (etter ".com", ".de" og ".net"), med over 5 millioner registreringer. Historie. Bruken av ".uk" i stedet for ".gb" som toppnivådomene skyldes ".uk"’s forutgående bruk i det nå foreldete JANET Name Registration Scheme hvor rekkefølgen på adressekomponentene var reversert. ".uk" ble gjort tilgjengelig i DNS for å forenkle oversettelsen til og fra disse adressene. Det var planer om en påfølgende overføring til ".gb", men dette ble aldri gjort og bruken av ".uk" er nå befestet. Som tilfellet var med andre ccTLD’er i Internetts tidlige år, så ble domenet opprinnelig delegert til en enkeltperson av Jon Postel. Med tiden ble det overført til Dr Willie Black ved UK Education and Research Networking Association (UKERNA). Domenesøknader ble emailet til og manuelt gjennomgått av UK Naming Committee før de ble behandlet av UKERNA. Denne komiteen var i praksis en mailingliste med representanter for alle organisasjoner som var involvert i Storbritannias Internett-system på den tiden. Ved midten av 1990-tallet hadde Internetts vekst, og i særdeleshet tilkomsten av World Wide Web, økt antallet søknader om registrering domenenavn opp nivåer som ikke var mulig å håndtere av en gruppe frivillige på deltidsbasis. Oliver Smith fra Demon Internet presset frem en løsning ved å stille en rekke automatiserte verktøy til komiteens rådighet. Disse verktøyene, som ble kalt «the automaton» (roboten), formaliserte og automatiserte hele navneprosessen. Dette gjorde at mange flere registreringer kunne behandles langt mer pålitelig og raskere, og inspirerte personer som Ivan Pope til å utforske mere forretningsmessige tilnærminger til registrering. Mange forskjellige planer ble presentert for hvordan domenet kunne administreres, hovedsakelig fra internettleverandører som ønsket å få en del av kaka, og som hver for seg var uakseptable for resten av komiteen. Som et svar på dette trådte Dr Black frem med et vågalt forslag om en non-profit kommersiell organisasjon for å håndtere ".uk"-domenet ordentlig. Kommersielle interesser steilet til å begynne med over dette, men Nominet UK ble opprettet med bred støtte, for å være ".uk"’s Network Information Centre (NIC), en rolle det fortsatt har i dag. Domenestruktur. Regelverkets generelle form (dvs hvilke domener som kan registreres og hvorvidt andrenivå-registreringer skal tillates) ble fastsatt av Naming Committee. Nominet har ikke foretatt større endringer i reglene, selv om de har introdusert et nytt andrenivå-domene, ".me.uk", for enkeltpersoner. Det er ikke tillatt å registrere et domenenavn direkte under.uk (slik som "internet.uk"). Det må i stedet brukes et andrenivå-subdomene (slik som "internet.co.uk"). Ingen nye «normale» registreringer på andre nivå blir akseptert, selv om det finnes et system for å allokere nye andrenivå-domener for å utvide kapasiteten i systemet. Slike allokeringer blir imidlertid sjelden gjort. Registrering. Det er mulig å registrere et domenenavn direkte hos Nominet UK, men det er raskere og billigere å gjøre det via en av Nominets registrarer (tag holders). Alle registreringer foregår som nevnt på tredje nivå, under generisk kategoriserte subdomener på andre nivå. Inaktive andrenivå-domener. ".co.uk", ".ltd.uk", ".me.uk", ".net.uk", ".nic.uk", ".org.uk", ".plc.uk" og ".sch.uk" drives av Nominet UK og er med unntak av ".nic.uk" tilgjengelig for registrering fra offentligheten (selv om de alle har restriksjoner i varierende grad). De øvrige andrenivå-domenene drives av diverse regjeringsetater, og er generelt sett mere strengt kontrollert. Allokering av domenenavn. Allokeringer foregår på førstemann-til-mølla basis til kvalifiserte søkere. Det er ingen territorielle restriksjoner, og søkere trenger ikke ha noen forbindelse til Storbritannia. ".co.uk" er med stor margin det mest brukte domenet, fulgt av ".org.uk", mens ".plc.uk" og ".ltd.uk" bare sjelden blir brukt. Begrensningen av ".co.uk" til selskaper er rent nominell, for i praksis er det åpent for alle søkere. Likeledes, selv om ".org.uk" egentlig er for organisasjoner, så er det ingen restriksjoner på registrering av domenenavn. Domenet ".me.uk" hadde opprinnelig ingen restriksjoner på registranter, men det er senere blitt strammet inn og det kreves nå at registrantene skal være fysiske personer (dvs ikke selskaper etc). Registranter in ".ltd.uk" må være, og forbli, private aksjeselskaper, og navnet må samsvare med det registrerte selskapsnavnet. De samme betingelser gjelder for ".plc.uk", med den forskjell at det da gjelder for børsnoterte selskaper. Ingen av disse domenene er særlig mye brukt. ".net.uk" er mere åpen, men Nominets regelverk betyr fremdeles at en registrant må være en ISP, eller lignende, og at domenet ikke skal brukes til å tilby tjenester til sluttbrukere. ".nic.uk" derimot, er utelukkende forbeholdt Nominets egne domener. ".ac.uk" domener er ment å brukes av høyere utdanningsinstitusjoner, og brukes også av endel akademiske støttefunksjoner, offentlige forskningsinstutusjoner og lærde sammenslutninger som Royal Society () og Royal Institution (). Grunnskoler og videregående skoler bruker ".sch.uk". Uvanlig nok, så er ".sch.uk"-domener allokert på fjerde nivå, med tredje nivå opptatt av navnet på den lokale myndigheten. For eksempel, Loughborough Grammar School i Leicestershire har nettadressen '. Tidligere ble søknader sendt og behandlet på vanlig måte, men etter at Nominet kom frem til en avtale med utdannelsesmyndighetene blir et domene pr skloe utstedt automatisk. Lavazza. Reklameplakat for Lacazza, ca 1900. Kaffe transorteres til havn et sted i Indokina Lavazza (egentlig Luigi Lavazza S.p.A.) er en italiensk kaffeprodusent. Selskapet ble grunnlagt i Torino i 1895 av Luigi Lavazza (1859–1959). Historie. Selskapets grunnlegger kjøpte i 1895 en liten kolonialbutikk, "Paissa Olivero", i det gamle kommersielle distriktet i Torino. Kjøpet kostet ham 26 000 lire, hvilket tilsvarte omkring 20 amerikanske dollar etter datidens verdi. Det var på den tiden vanlig å drive både produksjon og utsalg i kaffebutikkene. Kaffebønnene ble kjøpt inn rå, og så ristet og blandet etter kundenes ønsker. Luigi Lavazza fant dette interessant, og hadde allerede vist at han var en dyktig kaffeblander. Selskapet vokste jevnt, og i 1910 utvidet de til grossistsalg. Under første verdenskrig sluttet hans tre sønner Mario, Beppe og Pericle seg til selskapet. De solgte på denne tiden fortsatt andre varer i tillegg til kaffe. I 1927 ble det moderne Luigi Lavazza S.p.A. organisert. Etter Folkeforbundets økonomiske sanksjoner mot Italia og utbruddet av andre verdenskrig valgte selskapet å fokusere kun på kaffeproduksjon. Omsetningen nådde på det tidspunkt tusen tonn i året. Luigi Lavazza trakk seg tilbake i 1936, og overlot selskapet til sine sønner. Det er fortsatt i slektens eie, pr. 2006 i fjerde generasjon. Det er den desiderte største kaffeprodusenten i Italia, med omkring 45 % markedsandel i 2004, og selger til mer enn 60 land. Selskabet for Oslo Byes Vel. Kulturhistorisk skilt satt opp av Oslo Byes Vel Selskabet for Oslo Byes Vel ble stiftet i 1811 og er en medlemsforening som arbeider å fremme en god byutvikling, -kultur og et godt bymiljø i Oslo. Foreningen beskjeftiger seg også med kulturformidling med vekt på byens historie og særpreg. Foreningen utgir tidsskriftet "St. Hallvard" og deler ut æresprisen «Bypatrioten». Fra 1990 har Oslo Byes Vel mer enn 250 kulturhistoriske skilt på bygninger og andre steder knyttet til en betydningsfull person, begivenhet eller virksomhet, eller at objektets alder er bemerkelsesverdig. Caffarel. Caffarel er en italiensk produsent av sjokolade med hovedkvarter i Torino. Det ble grunnlagt i 1826 av Pierre Paul Caffarel (1801–1871). I 1826 kjøpte Pierre Paul Caffarel inn en ny og revolusjonerende maskin som kunne produsere mer enn 300 kg sjokolade pr. dag. Sjokolade i fast form hadde først blitt laget i Torino på slutten av det 18. århundre, og med den nye maskinen ble Caffarel det første selskapet som kunne selge produktet i større kvanta. Lorenzo Ghiberti. Lorenzo Ghibertis selvportrett på baptisteriet i Firenze "Porta del Paradiso". Andre fjerdedelen av 1400-tallet. Lorenzo Ghiberti (født rundt 1378, død 1455) italiensk skulptør, gullsmed, arkitekt og forfatter av bøker om florentinsk kunst. Ghiberti er mest berømt for å ha utført «Porta del Paradiso» («Paradisporten») på baptisteriet i Firenze (1425–1452). Han har forfattet det kunstteoretiske verket "Commentarii" som består av tre deler, om antikkens kunst, om kunsten fra den sene delen av 1200-tallet og frem til Ghibertis egen tid, samt teori omkring kunst og optikk. I året 1401 utlyste ullhandlerne en konkurranse om å utføre de østre portene til Baptisteriet i Firenze. Årsaken til konkurransen var at man ville ære og takke Gud for at pesten, som herjet i Firenze i enkelte deler av 1300-tallet, så ut til å ha forlatt byen. Av de syv bidragene til konkurransen finnes fremdeles Brunelleschis – og Ghibertis vinnende bidrag. Disse er oppbevart i Museo Nazionale, Palazzo del Bargello, i Firenze. Ghiberti vant konkurransen, og hans bidrag var nyskapende på mange måter. Dels var relieffene stort sett utført i en grunnere relieffteknikk enn vanlig, og dels hadde Ghiberti skapt en metode for støpningen av relieffene, som innebar at det ble anvendt en mindre mengde metall. Ettersom metaller betinget høye priser på denne tiden, ble det et viktig argument for juryen. Relieffene er frigjort ifra den middelalderske firpassinnrammingen og er isteden rammet inn i en kvadratisk form. Ghiberti, som tidligere utførte dørene på den sørlige siden av baptisteriet allerede i 1403–1424, den gang bare 25 år gammel, hadde skaffet seg erfaring fra kompliserte relieffer til store porter. Disse tidlige relieffene er konstruert i firpass, og har en tydelig påvirkning fra middelalderske arbeider. De ligner i stor grad på de eldste portene utformet av Andrea Pisano på den nordlige siden av baptisteriet. Jevnført med sin forgjenger Pisano, viser Ghiberti samtidig renessansens kjennelse over den antikke klassiske kunsten, og perspektiviske forkortninger hos figurene, akkurat som Donatello og Masaccio på denne tiden innførte i kunsten. «Paradisportene», som Michelangelo kalte dem, med sin forgylling, må ha vært en dyr affære, da de kostet omtrent like mye som byens militære forsvar over et helt år. Nanni di Banco. Nanni di Banco (født rundt 1390, døde i 1421) var en italiensk skulptør, som var virksom i Firenze. I likhet med Donatello, gikk Nanni di Banco ut i fra klassiske modeller i sin skulpturering. Danvikens Hospital. Danvikens Hospital er en bygning i Danviken i Nacka kommune i Sverige, som tidligere har vært sykehus, gamlehjem og mere. Området på 1,24 hektar ble overført fra Stockholm kommune til Nacka kommune i 1984. Flytting på kongelig initiativ. Danvikens Hospital ble startet på initiativ av Gustav Vasa. Den 21. februar 1551 skrev han et brev fra Västerås hvor han bodde, og beordret Stockholms innbyggere til å flytte det daværende sykehuset, Stockholms hospital eller Helgeandshuset på Helgeandsholmen. I brevet klagde kongen på "en mechtig ondh stanck" som ble spredt derfra. Han ville derfor at det skulle flyttes så langt bort som mulig. I brevet utpekte han Damsviken som et passende sted, og ga 400 mark til bygginga av ei kirke der. Borgerne i Stockholm var – ikke uventa – uvillige til å flytte sykehuset til Danviken. På Hospitalet bodde også såkalte "fribrødre", det vil si eldre personer som hadde betalt for å få bo der. Man kan anta at de og deres nærmeste så det som en forvisning å måtte flytte til det avsidesliggende Damsviken, til tross for at avstanden til Gamla stan bare er tre kilometer. Flyttinga tok lenger og lenger tid, og kongen skrev flere sinte brev til borgerne der han anklagde dem for uærlighet og svik. Det fantes imidlertid uklarheter om hvordan sykehusets økonomi skulle bli, og for å sikre den beslutta kongen 15. mar 1557 at gårdene Duvnäs, Järla og Hammarby, samt leilighetene Skuru og Sickla, samt kverna Danviks kvarn. Det gjorde at sykehuset ble en stor jordeier i nåværende Nacka kommune. Sykehuset ble også finansiert av donasjoner og tollavgifter, blant annet Danvikspenningen. Hammarby Sjö hadde sitt utløp her i en liten elv, kalt Danviks ström eller Kvarnströmmen, og takket være den og fallhøyden mellom den og Saltsjön hadde kongen allerede i 1540 fått Danviks kvarn bygget. Kverna var meget lønnsom, og var i mange år en god inntektskilde for sykehuset. 1558–1700. Det drøyde (troligvis) til 1558 innen flyttinga til Danviken skjedde. Da hadde sykehusledelsen oppført en liten trekirke, samt innreda to nærliggende bygninger som sykesaler. Tanken var at de syke kunne ligge i sengene sine, og derfra høre prekenene og slik bli friske. Fra begynnelsen var sykehuset først og fremst ment for spedalske. Dette var imidlertid aldri en vanlig sykdom i Sverige, så det ble også gjort plass for eldre, fattige, krigsskadde, foreldreløse barn, folk som led av kjønnssykdommer og sinnssyke. Administrasjon og personal. I 1568 bodde det omkring 100 syke på sykehuset. Dessuten besto personalet av 50 ansatte, og siden sykehuset var selvforsynt, fantes det en rekke boder og hus til dette formålet. Også personalet bodde på området. Det var tjenestepiker, skomakere, gravgravere, barberere (også lege/kirurg), ordningsmann, skolemester, bokholder (også revisor) og en prest. Alt ble styrt av sysselmannen, som kan sies å motsvare dagens direktørstilling. Sysselmannen var ansvarlig for både økonomien og den daglige drifta. Jessica Hynes. Jessica Stevenson (født "Jessica Stevenson" 1972 i Lewisham) er en engelsk skuespiller og skribent, mest kjent som en av skaperne av TV-serien Speisa. Stevenson vokste opp i Brighton. Som tenåring var hun med i National Youth Theatre, og hadde sin første store rolle som jordmor i en oppsetning av Peter Greenaways stykke "The Baby of Mâcon". Sammen med fremtidig Speisa-kollega Katy Carmichael, dannet hun tomannstroppen The Liz Hurleys. Sin TV-debut fikk hun i sykepleierserien "Staying Alive" mellom 1995 og 1997, samt delroller i sketsjprogrammenene "Six Pair of Pants" og "Asylum". Det var i de to sistnevnte at hun møtte Simon Pegg og regissør Edgar Wright. I 1998 fikk hun rollen som naboen Cheryl i suksesserien "Familien Royale", og året etter debuterte Speisa, som hun skrev og spilte i. Etter dette har hun spilt flere roller på både film, TV og teater. I 2005 spilte hun hovedrollen i serien "According to Bex", der hun spiller en Bridget Jones-aktig karakter. Serien overlevde bare en sesong, etter dårlige kritikker og lave seertall. I 1999 vant hun en British Comedy Award for beste nykommer, og i 2001 fikk hun en for beste skuespiller. I 2003 ble hun nominert til en BAFTA for beste skuespiller for sin rolle i "Tomorrow La Scala!" Samme år ble hun også nominert til Laurence Olivier Theatre Award for sin rolle i stykket "The Night Heron". Telefonkiosk. a>. Den består av et skjelett av vinkeljern med påklinkede plater. En telefonkiosk er en liten bygning, eller et lite avlukke med dør, som er plassert på et offentlig sted og som inneholder en fastmontert telefon til allmenn bruk. Telefonapparatet er en del av en betalingsautomat og samtalene betales med mynter, telekort eller betalingskort. Telefonkioskene kan også inneholde telefonkataloger, hylle og oppslagstavle. Historikk. Telefonkiosker ble vanlige i den industrialiserte del av verden på 1910-tallet. En av de første standardiserte telefonkioskene var British Posts velkjente, røde «K1», det vil si «Kiosk nummer 1», fra 1920, og oppfølgeren «K2» fra 1930. På 1970-tallet ble det vanligere å plassere telefonautomatene i åpne båser. Behovet for telefonkiosker oppstod i en tid da det var dyrt og vanskelig å skaffe seg sin egen telefon og da det ikke fantes mobiltelefoner. Etter at private fasttelefoner ble stadig vanligere, og ikke minst etter at mobiltelefonien ble svært utbredt på 1990-tallet, ble imidlertid behovet for telefonkiosker mye mindre. På grunn av utbredt hærverk og lav lønnsomhet er det derfor praktisk talt ingen kiosker igjen på små steder i Norge. De er isteden erstattet av telefonautomater montert i små støyskjermer eller i båser som er plassert på spesielt trafikkerte steder som jernbanestasjoner o.l. Den norske telefonkiosken «Riks». I 1932 utlyste Oslo Telefonanlegg en konkurranse om en ny, standardisert telefonkiosk. Den skulle ikke koste mer enn 1 000 kroner, og måtte være solid og lett å sette sammen. Arkitekten Georg Fredrik Fasting fra Bergen vant blant 93 forslag med sitt forslag «Riks». Det var en rød telefonkiosk i jern og glass med funksjonalistiske stiltrekk. "«Nr. 80 «Riks». Utkastet viser en helt frapperende enkel løsning av opgaven, såvel teknisk som estetisk set vel gjennemarbeidet. Det løser alle programmets fordringer på en tilfredsstillende måte. Såvel i planløsning som opbygning har forfatteren truffet midt i blinken. Utkastet har en sådan form at en kiosk med denne utførelse kan opstilles nær sagt hvorsomhelst. Brugsanvisningen kan med fordel anbringes over apparatet, men kan også den foreslåtte ophengning godkjennes. Døren må slå utad.»" Den første ble satt opp på kaia til Den norske Amerikalinje i 1933. «Riksen» var både hensiktsmessig og robust og ble serieprodusert i et stort antall. I 1970- og 1980-åra fantes det over 6 000 slike telefonkiosker i Norge, og den var et karakteristisk landemerke i praktisk talt alle byer og bygder. Til sammen ble det lagd flere enn 9 000 før produksjonen ble avsluttet i 1995. I 1997 erklærte Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor denne telefonkiosken som verneverdig, og det ble bestemt at 100 kiosker skulle bevares. I 1995 ble den også ført opp på foreningen Docomomos liste over verneverdig modernistisk arkitektur og foreslått som kandidat til å komme på UNESCOs verdensarvliste. Bevaring. Den 19. juni 2007 inngikk Riksantikvaren og Telenor en avtale om bevaring av 100 av de siste 420 røde telefonkioskene i Norge. Avtalen ble signert av assisterende riksantikvar Sissel Rønbeck og konsernsjef i Telenor Jon Fredrik Baksaas i den aller første kiosken, som ble utplassert på Akershuskaia i Oslo. Telemuseet har gitt ut en bok, "Norges lille røde", der alle de vernede telefonkioskene er presentert i bilder tatt av fotograf Madelaine Brand. Miguel Ángel Asturias. Miguel Ángel Asturias (født 19. oktober 1899, død 9. juni 1974) var en guatemalansk forfatter og diplomat. Han ble født i Guatemala by og døde i Madrid. I 1967 ble han tildelt nobelprisen i litteratur. Romerikes Blad. "Romerikes Blad" er en dagsavis som kommer ut i Skedsmo i Akershus. Avisa ble etablert på Jessheim stasjon av typograf og boktrykker Martin Julius Halvorsen, og kom ut første gang 3. september 1902 under navnet "Akershusingen". Navnet ble fra 4. juli 1905 endret til "Romerikes Blad". Avisa kom ut to ganger i uka, tirsdag og fredag. Avisa ble solgt fra Halvorsens arvinger til Akershus Arbeiderpresse A/L etter hans død i 1951. Fra 1953 ble den utgitt og trykket på Lillestrøm sammen med Akershus Arbeiderblad (etablert i 1913). De to avisene fikk både et administrativt og redaksjonelt fellesskap. Romerike blad økte nå utgivelseshyppigheten til tre aviser i uka i 1953, fire i 1966 og fem i 1967. I 1974 flyttet de to tvillingavisene inn i nytt avishus med nytt trykkeri på Kjeller. Selv om avisene i praksis kom som to parallellutgaver tok det mange år før endelig sammenslåing. Først i 1990 fikk de felles navn, som den gang ble "Akershus/Romerikes blad". I 1995 ble de slått sammen til en avis. Romerikes Blad var ettermiddagsavis fram til 1999, da det ble lagt om til morgenavis. 12. september 2002 ble den lagt om til tabloid sju dager i uka. Romerikes Blads nedslagsfelt er 14 kommuner i Akershus fylke. Avisa er en del av mediekonsernet A-pressen, og er den største avisa i konsernet. Romerikes Blad ble kåret til "Årets avis 2004" i Norge. Romerikes Blad blir trykket av Nr1 Trykk. Opplag. "Kilder dersom ikke annet er nevnt: Perioden 1947-1995: Sigurd Høst: Aviskonkurransen, IJ 1996 (ISBN 82-7147-159-7), ellers Aviskatalogen". Peter Serafinowicz. Peter Serafinowicz (født 10. juli 1972 i Liverpool) er en britisk skuespiller. Serafinowicz begynte debuterte som radioskuespiller i 1993 på Radio 1-serien "The Knowledge", en tulledokumentar om musikkindustrien. Han fortsatte med å gi stemme til Radio 4-serier som "Weekending", "Harry Hill's Fruit Corner" og "Grevious Bodily Radio". I 1997 debuterte han på TV i serien "Murder Most Horrid", for å følge opp med serien "Comedy Nation". Men det var først med serien "How Do You Want Me?" han ble et kjent fjes. Senere fulgte serier som "Chambers" og "World of Pub". Han dukker stadig opp som Simon Peggs nemesis, både som Duane Benzie i "Speisa", Robin i "Hippies" og som Pete i "Shaun of the Dead". Han er også stemmen til Darth Maul i '. Sammen med Robert Popper har han skrevet, produsert, spilti og lagd musikken til serien "Look Around You". Serien skaffet dem en BAFTA-nominasjon i 2002. Serafinowicz, Peter Serafinowicz, Peter Heimly Folkehøgskole. Heimly Folkehøgskole var en folkehøgskole på Finnsnes i Troms, eid av Normisjon. Skolen ble lagt ned i 2001 etter å vært drevet som Heimly folkehøgskole – Forfatterskolen siden 1995. Heimly ble etablert som ungdomsskole i 1916 av "Troms Indremisjon" og skulle være et tilbud på kristen grunn for ungdom som ville ha videre utdanning. Etter sviktende elevgrunnlag f.o.m. slutten av 1980-tallet var det stillstand ved Heimly folkehøgskole skoleåret 1994/95, før skolen gjenoppstod som "Forfatterskolen" høsten 1995. Heimly folkehøgskole – Forfatterskolen var et unikt skoletilbud i Norge, der en lang rekke av landets fremste forfattere var engasjert som gjestelærere og tekstveiledere. Et spennende knippe av skolens elever har også debutert og etablert seg som forfattere. Av disse nevnes Olaug Nilssen, Mirjam Kristensen, Øyvind Ådland og Inger Bråtveit m.fl. Rektor i perioden 1996 til 2001 var Ole Reinlund. Skolen ble lagt ned i 2001 da det ikke lyktes å etablere eit høyt nok elevtal. Deler av skoleanlegget er i dag solgt til Metodistkirken, som driver. I de gjenværende lokalene drives Heimly barnehage, som ble etablert i 2000 som et underbruk av Heimly folkehøgskole AS, samt at deler av lokalene har vært drevet som asylmottak siden 2001. Tamsin Greig. Tamsin Greig (født 23. februar 1967) en en engelsk skuespillerinne. Hun slo først gjennom med rollen Debbie Aldridge i radioserien "The Archers", etter først å ha jobbet for Family Planning Association etter å ha studert drama på University of Birmingham. Men hun er mest kjent for rollene sine i komiseriene "Ei selsom sjappe" og "Green Wing". I 2005 spilte hun en av hovedrollene i BBC-serien "Noen som passer for meg" og i 2011 igjen i en BBC komedien "Episodes" sammen med Matt LeBlanc og Stephen Mangan. Senere ble serien utstrålt i USA. Martini (vermut). Martini er et italiensk vermutmerke, med navn etter Martini & Rossi SpA i Torino. Masaccio. Tommaso di Ser Giovanni di Simone Guidi Cassai (født 21. desember 1401 i San Giovanni Valdarno i Toscana, død 1428 i Roma), bedre kjent som Masaccio, var den italienske ungrenessansens fremste maler og var i hovedsak virksom i Firenze. Liv og verk. Sammen med Masolino malte Masaccio i 1425–1428 freskene i "Santa Maria del Carmine" i Firenze med motiv fra apostelen Peters liv. Masaccios karriere ble ikke lang – han døde bare 27 år gammel – men realismen og sentralperspektivet fikk stor innflytelse på den kommende generasjonen. Han brøt med den gotiske tradisjonen gjennom å erstatte vidløftig ornamentikk med hverdagslige detaljer og gjennom å la skikkelsene opptre i et, som man oppfattet det, virkelig rom. Masaccio arbeidet fra rundt 1422 i Firenze, men han avsluttet sin kunstneriske karriere i Roma med en serie fresker i kirken "San Clemente". Han var den første som malte med sentralperspektiv, og det hevdes at det ikke har blitt brukt slagskygge i et maleri før fresken «Utdrivelsen fra paradiset». «Skattens mynt». I fresken «Skattens mynt» står skikkelsene på bakken rundt Kristus i et vidstrakt landskap, som ikke, som i Giottos fresker, utgjør en skjerm rundt et begrenset billedrom. Masaccios skikkelser er sterkt opplyste fra en kilde utenfor bildene, som om lyset i selve verket kommer fra kapellvinduet som er plassert til høyre. Lyset treffer dem i en vinkel, kaster skygger på marken og spiller over skikkelsenes former, for tydelig å avsløre noen og kaste skygger over andre. Masaccio brukte her chiaroscuroeffekter, det vil si et spill mellom lys og skygge for å oppnå en dramatisk virkning. Stor vekt legges på denne måten ved en temmelig betydningsløs episode i evangeliets fortelling: I midten forteller Kristus for Peter at han i gapet på en fisk (som ses til venstre) skal finne en mynt, som skal betales til skatteinnkreveren (til høyre). Fortellingen formidles gjennom noen få iøynefallende gester og intensive, betydningsfulle blikk mellom personene, som dog forblir ganske urørlige. HMS «Dreadnought» (1906). HMS «Dreadnought» var et britisk slagskip. Det var verdens mest avanserte krigsskip i sin tid og var verdens første større krigsskip drevet av dampturbiner. I tillegg hadde man forlatt den til da gjeldende filosofien med blandet bestykning på slagskip [m.a.o kanoner av forskjellig kaliber. «Dreadnough» var verdens første slagskip med kun stort skyts ("all big gunned battleship"). Byggingen av «Dreadnought» var en viktig årsak til flåtekappløpet i forkant av første verdenskrig, og skipet ble så dominerende at ordet "Dreadnought" ble et synonym for et moderne slagskip eller slagkrysser. Tilsvarende ble eldre, foreldede enheter av samtiden gjerne kalt "pre-dreadnoughts", ofte brukt på en ertende og nedlatende måte. «Dreadnought» var flaggskipet i Home Fleet fra 1907 til 1909, og flaggskipet i den britiske første divisjon fra 1907 til 1911. Ved krigsutbruddet i 1914 var «Dreadnought» stasjonert i Scapa Flow som flaggskipet i den fjerde kampskvadronen. På denne tiden var skipet allerede utdatert og alt for langsomt sammenlignet med mer moderne skip. Grunnen til dette var at flåtekappløpet eskalerte voldsomt etter at "Dreadnought" ble sjøsatt, og en rekke land utbedret skipstypen voldsomt etter at de innså de klare fordelene ved disse moderne slagskipene. I 1916 ble skipet overført til Themsens munning som et mottrekk mot kystbombardement fra tyske slagkryssere, men innen den tid hadde «Dreadnought» utmerket seg ved å senke den tyske ubåten U-29, som hun «vedret» (kjørte i senk). Med dette er «Dreadnought» sannsynligvis det eneste slagskipet i historien som har senket en fiendtlig ubåt. På grunn av oppgraderingsarbeid deltok ikke «Dreadnought» i slaget ved Jylland i 1916. Mellom mars og august 1918 var hun tilbake i aktiv tjeneste, men ved krigens slutt ble hun tatt ut av tjeneste på grunn av hennes dårlige forfatning. I 1922 ble «Dreadnought» solgt til T. Ward & Co og hugget opp året etter. HMS «Dreadnought» avfyrte aldri et skudd mot fiendtlige skip, men hun ga likevel sitt navn til en hel generasjon av slagskip og slagkryssere. Anfisa Reztsova. Anfisa Anatoljevna Reztsova (russisk "Анфиса Анатольевна Резцова", født "Romanova", 16. desember 1964 i Jakimets i Vladimir oblast) er en tidligere russisk langrennsløper og skiskytter. Hun innledet og avsluttet langrennskarrieren med VM-gull i stafett, i henholdsvis 1985 i Seefeld og 1999 i Ramsau. I løpet av sine femten år i verdenstoppen vant hun mange mesterskapsmedaljer, blant annet tre OL-gull (to i skiskyting, ett i langrenn). I sesongene 1991/92 og 1992/93 vant hun verdenscupen i skiskyting sammenlagt. Hennes beste sammenlagtplassering i verdenscupen i langrenn var en annenplass fra sesongen 1986/87, da hun ble slått av finske Marjo Matikainen. Ellen Stensrud. Ellen Stensrud (født 22. november 1953) er hovedkasserer i LO. Hun ble valgt som førstesekretær i LO på kongressen i 2009 – men overtok som hovedkasserer høsten 2010, da Bente Halvorsen ba seg fritatt grunnet sykdom. Stensrud har 3-årig realskole, og begynte å jobbe som fabrikkarbeider da hun var 16 år. Fra 1969 til 1972 var hun ufaglært arbeider ved Tandberg Radiofabrikk og fra 1972 til 1986 ved Nordiskafilt. I 1986 ble hun valgt til leder for fagforeningen Jern og Metall Oslo, og hadde dette vervet til 1990. I denne perioden fikk hun tilnavnet «Jern-Ellen». Hun var spesialrådgiver i LO fra 1990 til 1994, avbrutt av et seks måneders vikariat som nestleder ved LOs internasjonale avdeling. Fra 1994 til 2001 var hun informasjonssjef i LO. Hun ble valgt til LO-sekretær, dvs. medlem av LOs øverste ledelse, av LO-kongressen i 2001. Stensrud hørte til den indre kretsen til LO-leder Yngve Hågensen og ble av mange nevnt som en mulig etterfølger. Etter at Gerd-Liv Valla ble valgt til leder skal Stensrud ha blitt frosset ut av Valla, blitt behandlet dårlig på det personlige plan og holdt utenfor alle viktige beslutninger i mange år. I 2005 ble Stensrud valgt til førstesekretær av LO-kongressen, og dermed nummer fire i LO-ledelsen. Etter Vallas avgang i 2007 rykket hun opp til nummer fire, fordi tidligere første nestleder Roar Flåthen ble ny LO-leder og tidligere andre nestleder Geir Mosti ble eneste nestleder. Da Bente N. Halvorsen trakk seg som hovedkasserer 25. oktober 2010, rykket Ellen Stensrud opp som nummer tre i LOs ledelse. Stensrud innehar en rekke styreverv, bla. som nestleder av rådet for fagopplæring i arbeidslivet. I tillegg har hun vært medlem av Oslo Arbeiderpartis representantskap, Ytringsfrihetskommisjonen, styremedlem i Statoil samt styremedlem i Oslo Arbeiderparti. Shelley Winters. Shelley Winters (født Shirley Schrift 18. august 1920, død 14. januar 2006) var en prisbelønnet amerikansk skuespillerinne. Shelley vokste opp i Brooklyn i New York City. Hun hadde roller i skuespill teaterskolen satte opp, mens hun arbeidet i butikk og som fotomodell for å kunne betale teaterstudiene. Hun debuterte på Broadway i 1941, og spilte i sin første film, "What a Woman!", i 1943. Det store gjennombruddet kom med rollen som en gravid fabrikkarbeider i filmen "En plass i solen" i 1951. På 1970-tallet hadde Winters mange suksesser på Broadway. På slutten av 1980-tallet kom Winters' memoarer ut. I denne boken skriver hun at hun har hatt kjærlighetsaffærer med alle store Hollywoodstjerner, fra Burt Lancaster og Errol Flynn til Marlon Brando. Winters var åpen, livlig, temperamentsfull og politisk aktiv. Hun har vunnet Oscar to ganger, ved siden av at hun ble nominert for beste kvinnelige birolle for rollen i "Poseidon-katastrofen". Vant i 1973 en Golden Globe for sin rolle i katastrofefilmen "S.O.S. Poseidon". Oscars og nominasjoner. Shelley Winters stjerne på Hollywood Walk of Fame er plassert ved 1750 Vine Street. Willibrord av Utrecht. Willibrord (født 658, død 7. november 739) var en katolsk benediktinermunk fra Northumbria i England. Han er kjent som "Frisernes apostel" ettersom han virket som misjonær i dagens Nederland. Tidlig liv. Willibrords far Wilgils bestemte seg for å bli eremitt da gutten var svært ung, og han ble derfor overlatt til munker i Ripon før han var syv år gammel. Abbeden i Ripon var Wilfrid av York, som også var biskop av Northumbria. Han fikk innført "Benedikts regel" i klosteret. Wilfrid var innblandet i en rekke disputter, men med Willibrord fikk han raskt et godt vennskap, og gutten ble omtalt som hans sønn ("filius"). Bonifatius forteller at Willibrord avla ordensløfter allerede som femtenåring. I 678 ble Northumbria delt i fire bispedømmer, og Wilfrid ble forvist. Willibrord dro også i eksil, mer eller mindre frivillig. Han reiste til et kloster kjent som Rathmelsigi, som muligens er identisk med ruinen Mellifont ved Drogheda i Irland. Han studerte der teologi i tolv år, sammen med Egbert av Northumbria og Wigbert av Fritzlar. Misjon. Egbert var oppsatt på å misjonere i Nord-Tyskland, men ble i en visjon advart mot dette. Wigbert reiste, men kom i 689 tilbake etter to fruktesløse år. Willibrord var da 31 år gammel, og hadde blitt presteviet av Egbert i 688. Han ønsket å ta på seg det farlige oppdraget. I 690 vendte han hjem til England og fikk tillatelse til å reise til kontinentet. Samme år dro han videre med elleve engelske munker, blant dem Swithbert av Northumbria, Ewald den lyse og Ewald den mørke. De steg iland ved Rhinens utløp, og dro så til Utrecht. Der fikk de audiens ved hoffet til Pipin II av Herstal, Karl Martells far. Han støttet dem, og oppfordret dem til å preke i nedre Friesland, mellom Meuse og havet. Etter at misjonen var etablert reiste Willibrord til Roma for å få støtte fra pave Sergius I. Han fikk med seg relikvier, som var nødvendige for å kunne opprette permanente altere i kirker som ble bygget. Mens Willibrord var i Roma hadde Swithbert blitt bispeviet. I 693 hadde Wilfrid nemlig ordinert ham som misjonsbiskop under et opphold i England. Det kan se ut til at Pipin ikke satte pris på dette, for Swithbert flyttet raskt lenger opp langs Rhinen, mens Willibrord fortsatte i Friesland. I 695 dro han igjen til Roma, med et brev fra Pipin som anbefalte at han ble bispeviet. 21. november 695 ble han konsekrert som erkebiskop for friserne, og Sergius overrakk palliet til ham. Fordi den nærmeste minnedagen var den 23. november, for pave Klemens I, fikk han navnet Klemens i tillegg til sitt dåpsnavn. Etter bare to uker i Roma reiste han tilbake, med mandat til å organisere kirken i Friesland. Han brukte Canterbury erkebispedømme som modell, og opprettet suffraganseter i utkanten. Av Pipin fikk han festningen Wiltaberg, senere Utrecht, som sete. Resultatene av misjonen var gode i områder som ble styrt av frankerne. Men ellers var det vanskeligere, og han var hele tiden avhengig av beskyttelse fra verdslige herskere. Han reiste mye rundt og prekte, bygde kirker og innsatte prester og munker. Han konsekrerte også flere biskoper til nye seter. I 698 fikk han jord av Irmina av Öhren, som var gift med Hugobert av Pfalz. Hun var også Pipins svigermor, og ble senere abbedisse. Willibrord grunnla klosteret Echternach i dagens Luxembourg, og ledet det selv som abbed en periode. Han reiste også til Danmark, hvor han var den første misjonær. Han kjøpte fri tretti slavegutter der, og etter å ha kristnet dem tok han dem med seg, men dette førte ikke til noe ytterligere arbeid i Danmark. Under hjemfarten fra Danmark førte dårlig vær til at han måtte gå iland på Helgoland. Danskene og friserne regnet dette som et hellig sted, og det var tabu å drepe noe levende vesene, spise noe som vokste der eller hente opp vann fra en brønn uten at det skjedde i fullstendig stillhet. Willibrord ville demonstrere at dette var overtro, og drepte noen kyr, døpte tre personer ved en kilde og snakket svært høyt mens han gjorde dette. Ingenting skjedde, og de som så på var usikre på hvorfor guden ikke inngrep. Men den frisiske herskeren Radbod tok affære, og ofret en av Willibrords ledsagere for å blidgjøre guden. På Walcheren gikk ting roligere for seg, og Willibrord konverterte mange. Han ødela også et gudebilde, og da den hedenske presten forsøkte å drepe ham klarte han å komme seg unna, tilbake til Utrecht. Det at han skapp unna gudenes vrede ble lagt merke til, og mange følte at dette gjorde hans budskap mer troverdig. I 714 døde Pipin II, og året etter drev Radbod Willibrord ut av Utrecht. Mange kirker ble ødelagt, og prester ble drept. Alt var ikke galt dette året; Karl Martell fikk sønnen Pipin den yngre, som ble døpt av Willibrord. Den yngre Pipin ble senere frankernes konge, og var far til Karl den store. Willibrord virket de neste årene i Franken og Thüringen. Radbod ble drept i 719, og Willibrord kunne vende tilbake. Den østlige delen av landet lå nå åpent for ham. Bonifatius var en sterk støttespiller for Willibrord, men etter tre år sammen dro han til Tyskland. De to skapte en spesiell institusjon, korbiskoper ("chorepiscopii"), omvandrende biskoper som dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærer. Sine siste år tilbrakte Willibrord i Echternach. Han døde der 7. november 739, hele 81 år gammel. Han ble straks etter sin død æret som helgen. Etter Willibrords død. I 1031 ble hans ben skrinlagt og flyttet til en hvit marmorsarkofag under høyalteret i basilikaen i Echternach. Under den franske revolusjon ble de fjernet, men i 1906 kom de tilbake. Minnedagen er dødsdagen 7. november, og det er en translasjonsfest 10. november. Kulten har alltid vært sterkest i Nederland og Luxembourg; i fødelandet England har han ikke vært så kjent, men Beda den ærverdige skrev om ham, og er den viktigste kilde til kunnskap om Willibrord. Alkuin av Tours skrev to biografier om ham. Begge handler mest om mirakler og lite om de rent historiske sider ved helgenens arbeid. Ingen av de mange brev Willibrord skrev er bevart. I Echternach feires det årlig, på tirsdag etter pinse, en fest kjent som "Springende Heiligen" («dansende helgener»). Opphavet er uklart, men den har blitt feiret minst siden 1553, bortsett fra årene 1786–1802. Deltakerne, som inkluderer biskoper, preste og ordensfolk, går arm i arm, fire eller fem i bredden, i en prosesjonsdans som varer en times tid. Det er formelle trinn, tre frem og to bakover, og det hele akkompagneres med blåseinstrumenter. Prosesjonen krysser en bro over Sure, og ender opp i Willibrords helligdom, hvor deltagerne blir velsignet med alterets sakrament. Den har en botskarakter, og inneholder bønner for de som lider av epilepsi og mentale sykdommer. Legenden forteller at Willibrord stanset et utbrudd av St. Veitsdans, og dette kombinert med at prosesjonen går til hans kloster tyder på en sammenheng med ham. Relikvier. En helgenkalender som ble skrevet ned av en munk i Echternach for Willibrords bruk tidlig på 700-tallet er bevart i Bibliothèque Nationale i Paris. Den er viktigste kilde til kunnskap om kulten til en del helgener fra Northumbria. Kalenderen er et relikvie fordi Willibrord selv skrev noen linjer om sin bispevielse i den under datoen 21. november 728. I Trier har man bevart hans reisealter. Mostar. Mostar (kyrillisk: "Мостар") er en by og en kommune i kanoen Hercegovina-Neretva i Bosnia-Hercegovina. Byen har 128 448 innbyggere (tall fra 2007). Mostar har sitt navn etter den gamle broa Stari Most over elva Neretva og såkalte «brovokterne» (mostari), soldater som passet på broa og som bodde i to tårn på hver sin side av den gamle broa. 9. november 1993 ble Stari Most, som hadde stått siden 1566, ødelagt av kroatiske styrker. Etter krigen ble den rekonstruert og gjenåpnet 23. juli 2004. Mostar ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 2005. HMS «Invincible» (1907). HMS «Invincible» var et krigsskip tilhørende den britiske Royal Navy. Skipet var verdens første slagkrysser. Invincible-klassen av skip ble designet som støtteskip for den nye klassen slagskip som kom med HMS «Dreadnought» noen år i forveien. Slagryssere skulle fungere som speidere for de tyngre skipene i flåten, men måtte unngå åpen kamp med fiendtlige slagskip da pansringen ikke var tilstrekkelig til å kunne kjempe mot disse. HMS «Invincible» hadde som hovedbestykning åtte 45-kaliber Mk X 12" kanoner plassert parvis i fire tårn. Tårnene var opprinnelig elektrisk drevne, men fikk i mars 1914 hydraulisk drift. Som sekundærbestykning hadde hun 16 45-kaliber Mk III 4" kanoner. I tillegg var hun utstyrt med fem 18" torpedorør, fire i baugen og en akter, og syv Maxim mitraljøser. Operativ historie. HMS «Invincible» ble satt i tjeneste i 1909 i første krysserskvadron. Fra 1913 ble hun del av første slagkrysserskvadron. Etter at den første verdenskrig brøt ut i 1914 deltok hun i operasjoner i Helgolandbukten, før hun ble sendt til Sør-Atlanteren for å kjempe mot krysserskvadronen til Maximilian von Spee. I slaget ved Falklandsøyene 8. desember 1914 senket HMS «Invincible» og søsterskipet HMS «Inflexible» de tyske panserkrysserene SMS «Scharnhorst» og SMS «Gneisenau». Tilbake i Nordsjøen deltok HMS «Invincible» på første dagen i slaget ved Jylland 31. mai 1916 hvor hun var flaggskip for admiral Hood. Hun engasjerte en tysk rekognoseringsgruppe på over 9 000 m avstand, og satte de lette krysserene SMS «Pillau» og SMS «Wiesbaden» ut av spill. Hun greide å sette to direkte treff på slagkrysseren SMS «Lützow» som bidro til senkingen av denne, men ble selv truffet av fem skudd fra slagkrysseren SMS «Derfflinger» og SMS «Lützow». Den siste granaten traff «Q»-tårnet og satt fyr på korditten i drivladningene, brannen spredte seg raskt til magasinet og HMS «Invincible» ble sprengt i to av en massiv eksplosjon. Kaija Mustonen. Kaija Marja Mustonen (født 4. august 1941 i Helsingfors) er en tidligere finsk skøyteløper. I løpet av karrieren fikk hun fire OL-medaljer. Under OL 1964 i Innsbruck fikk hun sølv på 1500 meter og bronse på 1000 meter. Fire år senere, under OL 1968 i Grenoble, ble det gull på 1500 meter og sølv på 3000 meter. Det prerafaelittiske broderskap. Det prerafaelittiske broderskap, også kjent som prerafaelittene, var en gruppe engelske kunstmalere, lyrikere og skribenter som ble dannet i 1848 av mystikeren, poeten og maleren Dante Gabriel Rossetti, naturmaleren William Holman Hunt, og den opprørske maleren John Everett Millais. En rekke andre britiske kunstnere som ikke var medlemmer av selve broderskapet regnes også for eksponenter for retningen. Prerafaelittene søkte forbilder hos italienske malere fra "før" Rafael (1483–1520), derav navnet. Prerafaelittene er blitt kalt den "andre" avantgardistiske kunstbevegelsen på den tid, etter de tyske nasarenene som hadde et tilsvarende utgangspunkt. Som bevegelse er ikke prerafaelismen entydig. De enkelte kunstnerne utviklet seg i forskjellige retninger. Bevegelsens idealer var heller ikke forbeholdt billedkunsten, men fant også uttrykk innen poesi, arkitektur, kunsthåndverk og formgivning. Avantgardistisk bevegelse. Prerafaelittene gjorde opprør mot de rådende konvensjoner både innenfor kunsten og i samfunnet. Prerafaelittene hadde både et moralsk og et kunstnerisk budskap: De ville gjenoppvekke ånden fra kristendommens opprinnelige fromhet slik den hadde blomstret i løpet av gotikken. Gruppens intensjon var å omforme kunsten ved å avvise hva de mente var en mekanisk kunsttilnærmelse som hadde skjedd med de manierister som fulgte de italienske renessansekunstnerne Rafael og Michelangelo. De bannlyste clairobscuret og tradisjonell atelierkunst. Gruppen mente at de klassiske positurer og elegante komposisjoner var blitt misligholdt i den akademiske kunstundervisningen etter disse. De stilte seg i opposisjon spesielt til innflytelsen fra Sir Joshua Reynolds, grunnleggeren av Det engelske kunstakademi, Royal Academy of Arts. Spydig kalte de ham for «Sir Sloshua», og mente at hans brede teknikk var «sloppy» (= slurvete/våt) og en formalistisk utgave av akademisk manierisme. I kontrast til dette ønsket de å gå tilbake i tid til bilder som var rike på detaljer, intense i fargene og med komplekse komposisjoner, noe som kjennetegner italiensk quattrocento og flamsk kunst. Prerafaelittene er blitt betraktet som den "andre" avantgardistiske kunstbevegelsen man kjenner til. Den første er de tyske nasarenene som ble dannet i 1809 og hadde et tilsvarende utgangspunkt som deres etterfølgere prerafaelittene. Statusen som en avant-garde er blitt kritisert ved å peke på at prerafaelittene ikke var radikale men tradisjonelle, og at de både aksepterte historiemaleriet og «mimesis» (= imitering av naturen) som det sentrale formålet for billedkunsten. Enkelte kunstteoretikere, som eksempelvis Gregor Paulsson, har kritisert prerafaelittene som en enkel og reaksjonær bevegelse som avviste industrialiseringens heslighet ved å søke seg tilbake til en tapt engelsk idyll. Imidlertid definerte ikke prerafaelittene seg selv som en revolusjonær, men som en reformistisk bevegelse. De skapte et tydelig navn for sin form for kunst og de utga for en tid et eget kvartalsmagasin, "The Germ" (= "Kimen"), for å utvikle og spre sine tanker og idealer om skjønnhet og det opphøyde i kunsten. Ikke entydig. Som bevegelse er ikke prerafaelittene entydige. De enkelte kunstnerne utviklet seg etter hvert i forskjellige retninger. Bevegelsens idealer var heller ikke forbeholdt billedkunsten, men også poesien ved Dante Gabriel Rossetti, dennes søster Christina Rossetti, og også den unge og rebelske lyrikeren Algernon Swinburne og kunstneren og sosialisten William Morris. Morris, som var den prinsipielle grunnleggeren av den engelske kunsthåndverkstradisjonen ("Arts and Crafts"), ble bindeleddet mellom arkitekturen, kunsthåndverket, formgivningen og prerafaelittenes idealer. Morris bygde også på kritikeren og kunstteoretikeren John Ruskins teoretisering om skjønnhetens betydning. Ruskin var selv prerafaelittenes mest markante forsvarer, og med Ruskin som teoretisk ballast søkte Morris tilbake til arkitekturens ekthet og renhet slik den ble holdt levende i middelalderen. Slik søkte han å revitalisere samtidsarkitekturen ved å fjerne dens pynt og staffasje. Grunnleggelsen. "The Bower Meadow" av Gabriel Dante Rossetti, 1872. Navnet på bevegelsen oppsto (ifølge Holman Hunt) da han og Millais var kunststudenter og kritiserte Rafaels siste store maleri "Forklarelsen" (1516–1520). Andre studenter mente at de da måtte være prerafaelitter. Det Prerafaelittiske Broderskap ble grunnlagt i huset til John Millais' foreldre, ved Gower Street i London i 1848. Ved det innledende møtet var John Everett Millais, Dante Gabriel Rossetti og William Holman Hunt til stede. Hunt og Millais var studenter ved Royal Academy. De hadde tidligere møtt i uformelle og løse sammenhenger i en skisseforening som ble kalt for «Cyclographic Club». Den karismatiske Rossetti var en elev av Ford Madox Brown og hadde møtt Hunt etter å ha sett Hunts maleri "The Eve of St Agnes" som var basert på et dikt av John Keats. Ved selv å være en strebende poet ønsket Rossetti å knytte forbindelsene mellom romantisk poesi og billedkunsten. I løpet av høsten var ytterligere fire medlemmer blitt med og dannet et fast broderskap på syv menn. Disse var William Michael Rossetti (Dante Gabriel Rossettis bror), Thomas Woolner, James Collinson og Frederic George Stephens. Ford Madox Brown ble invitert med, men han ønsket selv å forbli uavhengig. Han forble dog tett knyttet til gruppen. Noen andre malere og billedhoggere var også tett assosiert, blant annet Charles Allston Collins og Alexander Munro, men de måtte holde sin forbindelse til broderskapet skjult for medlemmene av Det engelske kunstakademiet. Tidlige doktriner. Disse prinsippene var bevisst udogmatiske ettersom Broderskapet ønsket å fremme det personlige ansvaret til den individuelle kunstneren til selv å avgjøre egne ideer og metoder for avbildning. Influert av romantikken mente de at frihet og ansvar ikke kunne deles. I tillegg var de spesielt fascinert av middelalderens kultur og mente at den eide en egen åndelighet og kreativitet som hadde gått tapt i senere århundrer. I praksis var det tre emneområder som prerafaelittene tok utgangspunkt i: for det første var det kristne doktriner og middelalderens liv, for det andre var det scener fra samtidens liv, noe som uttrykte moralske verdier av religiøs overbevisning, og for det tredje var det scener fra litteraturen, spesielt Shakespeare, romantiske legender og samtidslyrikere som John Keats, Lord Tennyson og Coventry Patmore. Mellom middelalder og realisme. Vektleggingen på middelalderkulturen måtte nødvendigvis kollidere med realismen som framkom som en konsekvens av å studere naturen oppmerksomt. I prerafaelismens første periode mente medlemmene at de to interessene kunne opprettholdes friksjonsfritt, men i senere år ble bevegelsen delt i to retninger. Den realistiske siden ble ledet av Holman Hunt og Millais, mens middelaldersiden ble ledet av Rossetti og hans disipler Edward Burne-Jones og William Morris. John Ruskin kalte dette skillet for "de prosaiske og de poetiske retningene". Dette skillet var aldri absolutt ettersom begge retningene mente at kunsten i sin karakter var åndelig. De mente oppriktig at deres idealisme sto i opposisjon til den materialistiske realismen som Gustave Courbet og senere impresjonismen representerte. Kunstens ånd. Rossetti reiste senere til kontinentet sammen med Holman Hunt for å studere samtidens franske kunst. Møtet med den franske realismen skapte ikke annet enn avsky hos Rossetti. Fra Paris skrev han til sin bror William Rossetti: «"Bortsett fra et par malerier med et visst primitivt talent er Delacroix helt og holdent forskrekkelig, men her nesten tilber de mannen"!» Også Holman Hunt søkte en spirituell ånd og det umiddelbare og nærmest mystiske, udefinerbare i kunsten: «"Kunst er kjærlighet... et vakkert motiv er i seg selv en uutgrunnelig glede som med ubeskrivelig makt tvinger oss mot renhet og mildhet, og å gjengi dette er en like stor oppgave for en maler som det som utover dette kan finnes av undervisning eller oppdragelse i maleriet"». John Ruskin hevdet at Holman Hunt og de andre prerafaelitter hadde oppnådd en «"absolutt og komprimissløs sannhet"». Men like lite som andre kunstnere og andre epoker fortalte sannheten, var også prerafaelittenes «sannhet» kun en ny form for visjon. Detaljenes mangel på fokus. a>s "Den våknende samvittighet", 1853, er ikke bare i overensstemmelse med prerafaelittenes idealer, men også et av de svakere verkene. Det er et moralistisk verk. Kvinnen som ikke bærer ring er mannens elskerinne og avbildet i det øyeblikk hun innser sin synd. Maleriets detaljer er realistiske, men ikke dets perspektiv og proporsjoner. I tillegg har mannens anatomi og kjolens tekstur blitt kritisert. Naturen var prerafaelittenes dogme, men deres natur var ingen realistisk gjengivelse av naturen, men en form for uvirkelig hyper-virkelighet. Mengden av detaljer fjerner et samlende fokus i komposisjonen, og virker som sådan forstyrrende for øyet, iallfall for dagens publikum. Alt i det prerafaelittiske maleriet skinner "for" klart, og delene overskygger helheten slik det også kan være i et ukomponert fotografi. For vår tids publikum er det fotografiske bildet dagligdags, men effekten av prerafaelittenes hyper-realistisme ble oppfattet annerledes i deres samtid. Samtiden jublet over oppfinnelsen av fotografiet og dets prerafaelittiske kvalitet og presisjon selv om det ennå manglet farger. Forbindelsen mellom prerafaelittene og fotografiet er grunnleggende, og går dypere enn den dokumenterte bruken av fotografi som Rossetti, Madox Brown og Millais benyttet: De første kunstfotografer adopterte bevisst prerafaelittiske temaer. Fargenes holdbarhet. I forsøket på å gjenopplive italiensk quattrocentos fargeglans og lysstyrke, utviklet Hunt og Millais nye teknikker for å bevare fargene best mulig. Den gamle mester Joshua Reynolds hadde eksperimentert med ulike teknikker, men hans tålmodighet sto ikke i forhold til hans innsats. Reynolds var beryktet for å blande voks i malingen, blande fernisser med ulik tørketid, eller pigmenter som gikk dårlig sammen. Resultatet var at Reynolds malerier gikk i oppløsning allerede i hans egen levetid. Thomas Gainsborough ble tilsvarende kritisert for å benytte altfor tynn maling, noe som ga en effekt som var «altfor lik akvarellmaling til å være tilfredsstillende for et stort maleri». Spesielt Hunt var teknisk godt skolert og omhyggelig i sitt valg av materialer. Han la stor vekt på holdbarhet og forkastet alt som var mangelfullt. Han fulgte nøye eksperimentene til kjemikeren George Field. Han fant ut at et tyktflytende medium sammensatt av valmueolje og kopalharpiks krympet lite under tørkingen. Hunt brukte nye pigmenter som smaragdgrønn som først ble lagd i 1814. Generelt søkte Broderskapet rene, ubrutte farger. Rossetti, som beundret Botticelli, fulgte Ford Madox Brown i sin fargebehandling, men med enda større kontraster i toneklangene og lot fiolett og blått dominere. Broderskapet diskuterte hvordan de best kunne revolusjonere malerkunsten og delte erfaringer om materialer og teknikker. Hunt og Millais utviklet en teknikk hvor de malte en tynn glasur av pigment over en våt hvit grunning. Dette var en måte å holde på fargens glans, dens gjennomsiktighet og klarhet. Ikke minst var det en reaksjon mot den utstrakte bruken av brune asfaltfarger (bitumen eller asfalttjære) som Reynolds, David Wilkie og Benjamin Robert Haydon hadde hatt for vane, noe som gjorde maleriflaten utstabil og samtidig ga den en skitten mørkhet, noe prerafaelittene avskydde. Dekadente kvinner. I motsetningen til den dekadente kunsten som etterfulgte prerafaelittene var prerafaelismen i utgangspunktet bygd på kollektive og sosiale verdier. Den eneste i fellesskapet som kan defineres som dekandent er Rossetti, og det er spesielt hans avbildninger av kvinner som definerte det prerafaelittiske kvinneidealet. Hans elskerinne Fanny Cornforth legemliggjorde den fysiske erotikken, mens Jane Burden ble glamorisert som den eteriske og oversanselig gudinne. Hans fortrukne modell var likevel uten tvil Elizabeth Siddal som hadde alle de kvalitetene han søkte: høy, tynn og med lang hals og langt hår og et sky og melankolsk blikk. Den skjønnhet som Rossetti så i Siddal fant hun ikke selv i sitt eget selvportrett, men Rossetti avbildet ikke det han så, men det han søkte. Han fortsatte å male og tegne henne både før og etter hennes død. Ford Madox Brown skrev i sin dagbok at «det var som en monomania hos ham». Holman Hunt skrev at «Rossettis tendens når han skisset et ansikt var å konvertere trekkene til modellen til hans favoritt og idealtype, og om han gjør seg ferdig med disse streker er tegningen ekstremt sjarmerende, selv om du må anstrenge deg for å se likheten». Man kan også ane apollonske eller androgyne trekk når William Morris adopterte Siddals ansikt, svulmende lepper og flagrende hår for sin "Erkeengelen Gabriel" (1862). Det utslåtte håret, den lange halsen, de svulmende leppene ble prerafaelittiske karaktertrekk, og ikke minst også, takket være Rossettis elev Burne-Jones og den senere Aubrey Beardsley, et universalt fellestrekk i senere dekadent kunst. De kvinnelige modellene kom alle fra de nedre klasser i det engelske samfunnet, og i bildene gjorde de opprør mot de viktorianske konvensjonene. De prerafaelittiske kvinnene fant en frihet fra den sjåvinistiske samtiden. I det kunstneriske miljøet var de fri for noen av de restriksjoner som deres mindre heldige søstre måtte bære. De var i stand til å forfølge egne interesser, utvikle vennskap, og inngå seksuelle forbindelser. Offentlig skandale. De første prerafaelittiske utstillingene kom i 1849. Både Millais' "Isabella" (1848–1849) og Holman Hunts "Rienzi" (1848–1849) ble utstilt ved Akademiet, og Rossettis "Girlhood of Mary Virgin" ble vist ved De frie utstillingene ved Hyde Park Corner. Alle medlemmene hadde blitt enige om å signere som en gruppe med deres respektive navn sammen med «PRB». Mellom januar og april 1850 utkom tidsskriftet "The Germ". William Rossetti redigerte magasinet som under sin logo i gotisk skrift trykte poesi av Dante Gabriel og Christina Rossetti, og av Woolner og Collinson. Foruten poesi, noen grafiske trykk var det essayer om kunst og litteratur fra andre assosierte medlemmer av Broderskapet som eksempelvis lyrikeren og kritikeren Coventry Patmore. Magasinet kom i kun fire utgivelser, og selv om opplaget var lite og levetiden kort var dets innflytelse desto større og gjennomgripende på den engelske debatten. Skandalen kom først i 1850 etter en utstilling av Millais' maleri "Christ In The House Of His Parents" ("Jesus i sine foreldres hus") som ble betraktet som blasfemisk av mange for dets realistiske avbildning av den hellige familie som en vanlig arbeiderfamilie. Mest kjent av kritikerne var forfatteren Charles Dickens. Gruppens svermeri for middelalderen ble angrepet for å være tilbakeskuende og deres ekstreme hengivenhet overfor detaljer ble sett på som direkte stygt og skurrende for øyet. I henhold til Dickens ble den hellige familie seende ut som alkoholikere og slumboere som sto i absurde middelalderpositurer. En rivaliserende gruppe av eldre billedkunstnere, «The Clique» (Klikken), benyttet sin innflytelse til å angripe Det prerafaelittiske broderskap. Broderskapets prinsipper ble i tillegg offentlig angrepet av Akademiets president, Sir Charles Lock Eastlake. John Ruskin priste deres hengivenhet til naturen og for at de avviste konvensjonelle metoder for komposisjon, og han fortsatte å støtte deres arbeid, både økonomisk og gjennom sine skrifter. På grunn av skandalen med Millais' Kristusmaleri kunne ikke den svært fromme Collinson forbli medlem av Broderskapet og trakk seg. De gjenværende møttes for å diskutere hvem som skulle erstatte ham. Charles Allston Collins og Walter Howell Deverell var de to kandidatene som ble lansert, men gruppen klarte ikke å komme til en enighet. Den neste som forlot broderskapet var Thomas Woolner i 1854 som var motløs av mangelen på suksess som billedhogger og reiste til Australia. Millais sluttet ettersom han hadde akseptert en posisjon ved Akademiet i 1853. Mangelen på enighet betydde også at Broderskapet ble oppløst. Fra dette øyeblikket sluttet de å signere initialene «PRB» ved siden av navnene. Det siste felles prerafaelittiske verket var Thomas Seddons "The Valley of Jehoshaphat" (National Gallery), ironisk nok det første prerafaelittiske verket som ble innkjøpt til en offentlig samling. Gruppens innflytelse fortsatte dog å gjøre seg gjeldende, og andre kunstnere arbeidet i den stilen og innenfor de idealer som de opprinnelige prerafaelittene hadde grunnlagt. Stilen, med dens motsetninger og iboende konflikter, fortsatte å ha betydning for blant annet interiørdesign, kirkeornamentikk, bokformgivning og poesi. Prerafaelittisk poesi. Prerafaelittiske kunst er like mye poesi som billedkunst. Prerafaelittene, først og fremst Dante Gabriel Rossetti, vekket viktoriatidens interesse for William Blake som hadde dødd ukjent. Algernon Swinburne argumenterte for Blakes demoniske poesi mens Rossetti for hans ditto billedkunst. Allerede samtiden på 1880- og 1890-tallet definerte klare prerafaelittiske stiltrekk trekk hos poeter som Swinburne, Dante Gabriel Rossetti, William Morris og Christina Rossetti. Stiltrekkene var deres ikonografiske bilder, eksperimentelle og ofte radikale poetikk, både deres ateisme (som hos Swinburne) som religiøse mystikk (som hos begge Rossettiene). I tillegg finnes kjærlighet, gjerne tapt kjærlighet, som esoteriske representasjon, og deres forkjærlighet for middelalderstiler i bruken av balladen og sonetten, og gjerne også arkaiske ord. Hva som skilte de prerafaelittiske lyrikerne fra deres samtidige var kanskje tidløsheten i deres verker. Det var den langt mer berømte broren Dante Gabriel som støttet og forløste søsteren Christinas poesi og allerede i hennes egen tid ble hennes poetiske verk ansett for å være mer betydningsfull enn brorens. Hennes håndverksmessige dyktighet ble beundret av blant annet Swinburne, Oscar Wilde og litteraturkritikeren Edmund Gosse. Sistnevte skrev at hun er «en av de meste perfekte poeter i sin tid – ikke den mest kraftfulle, selvfølgelig, heller ikke en av de mest epokegjørende, men... en av de mest perfekte». Tilsvarende fremhevet William Sharp, en nær venn av familien Rossetti, i et essay fra 1886, Christinas poesi framfor broren: «hun har all den finfølelse og styrke som hennes brors berøring, men hun er fri for den ofte ubemerkethet eller de stilkramper som karakteriserer Dante Gabriel i hans svakeste øyeblikk». Christina Rossettis dikt "Songs in a Cornfield", som handler om en skjør og fjern kjærlighet, er et av hennes mest fullendte dikt og med en slik metrisk kompleksitet at det imponerte komponisten George Alexander Macfarren til å sette musikk til det, som en kantate. Senere utvikling og ettermæle. a>, 1889, er malt i stil med italiensk "quattrocento" og således preget av prerafaelittene. Kunstnere som ble influert av prerafaelittene var blant annet John Brett, Philip Calderon, Arthur Hughes, Evelyn de Morgan og Frederick Sandys. Ford Madox Brown, som var assosiert med dem fra begynnelsen var den som kanskje klarest og tettest adopterte deres prinsipper. Etter 1856 ble Rossetti inspirasjonen for middelalderstandpunktet i bevegelsen. Hans arbeid influerte hans nære venn William Morris og han ble partner i dennes firma, "Morris, Marshall, Faulkner & Co". Ford Madox Brown og Edward Burne-Jones ble også partnere i samme firma. Via Morris’ firma influerte prerafaelittene mange interiørdesignere og arkitekter, vitaliserte en interesse for middelalderdesign foruten annet kunsthåndverk. Det ledet direkte til den britiske bevegelsen Arts and Crafts som ble ledet av Morris. Holman Hunt var også involvert i den samme bevegelsen gjennom selskapet Della Robbia Pottery. Etter 1850 bevegde både Hunt og Millais seg vekk fra direkte etterligning av middelalderens kunst. Begge understreket de realistiske og vitenskapelige aspektene i bevegelsen, skjønt Hunt fortsatte å framheve kunstens åndelige betydning i sitt forsøk på å forsone religion og vitenskap ved å gjøre førstehåndsobservasjoner av topografi og kultur i Egypt og Palestina for sine bilder med bibelske motiver. I kontrast forlot Millas de prerafaelittiske idealer helt etter 1860, mye på grunn av sin konflikt med John Ruskin, og adopterte en svært bredere og løsere stil, influert ironisk nok blant annet av Reynolds. William Morris, John Ruskin og andre fordømte denne omgjøringen av deres tidligere prinsipper. Bevegelsen påvirket arbeidet til mange senere britiske kunstnere til langt inn på 1900-tallet. Rossetti kom senere til å bli sett på som en forløper til den bredere europeiske symbolismebevegelsen. På slutten av 1900-tallet baserte Ruralistbroderskapet (grunnlagt 1975) seg på de samme mål som prerafaelittene. I tillegg kan også stukkistene ha avledet inspirasjon fra prerafaelittene. Kunsthistorikerne har dømt prerafaelittene strengt, og i mindre kunsthistorieutgivelser synes bevegelsen å bli klemt mellom engelsk 1700-talls kunst og impresjonismen, og således utelatt. I nyere tid, fra 1970-tallet og framover, hvor de estetiske idealer har endret seg, har det kommet en fornyet interesse for den tidligste prerafaelismen, og de er svært populære ved utstillinger og hos publikum mens kunsthistorikerne er fortsatt noe reserverte. Ettersom prerafaelittene var fiksert på å avbilde tingene med nær fotografisk presisjon har de funnet gjenklang i en tid hvor den figurative illustrasjonen og avbildningen har fått en fornyet interesse, også i film og tegneserier. Birmingham Museum & Art Gallery har en verdenskjent samling kunst med blant annet Burne-Jones og andre prerafaelitter. Denne skal ha inspirert den unge J.R.R. Tolkien da han vokste opp i byen. Dreadnought. Den eldste gjenværende dreadnoughten, USS «Texas», sjøsatt i 1912, er i dag museumsskip. Dreadnought (norsk oversettelse – "«Våghals»") var den dominerende typen slagskip i begynnelsen av det det tjuende århundret. Navnet kom etter den revolusjonerende britiske HMS «Dreadnought», som ble sjøsatt i 1906. Dette designet fikk så stor betydning for utviklingen av slagskip, at skipstypen deretter ble omtalt som «dreadnoughter», og eldre slagskip kom til å kalles "pre-dreadnoughter". Skipets utformning innebar to revolusjonerende fornyelser. For det første var skipet utelukkende bestykket med størst mulig artilleri, og for det annet var den utstyrt med dampturbiner. Den nye modellen, med et helt nytt design med langtrekkende artilleri, god fart og tyngre panser, satte i gang en kraftig opprustning i de fleste mariner. Spesielt var våpenkappløpet intensivt mellom Storbritannia og Tyskland i årene 1906-1914. Betegnelsen «dreadnought» ble en typebetegnelse på alle slagskip med høy fart og langtrekkende kanoner, og de ble også symboler på nasjonal styrke. Konseptet med langtrekkende og store kanoner hadde vært underveis i flere år før HMS «Dreadnought» ble bygget. Den keiserlige japanske flåten hadde startet arbeidet på det nye slagskipet «Satsuma» på Kure marineverft i 1904, men avsluttet skipet som en pre-dreadnought. De fleste større mariner verden rundt bygde eller bestilte slagskip av konseptet «all-big-gun» som det het på engelsk, inkludert United States Navy. Den tekniske utviklingen fortsatte med stor hastighet gjennom "dreadnought-æraen". Nyere og senere modeller for bygging og sjøsetting av slagskip ble større, med fremskritt i bestykning, pansring og fremdrift. I løpet av ti år gjorde nye slagskip de første dreadnoughter foreldet. Disse kraftigere skipene ble kjent som "«Super-dreadnoughter»". De fleste dreadnoughter ble opphugd etter avslutningen av første verdenskrig, dette i overensstemmelse med bestemmelsene i Washington flåtetraktaten fra 1922, men flere av de nyere super-dreadnoughter var fortsatt i tjeneste i ulike flåter inn i andre verdenskrig. Selv om byggingen av dreadnoughtene slukte store ressurser i begynnelsen av det tjuende århundret, skulle det bare stå ett enkelt slag mellom avdelinger av dreadnoughter. Slaget ved Jylland var det største konvensjonelle sjøslag der de britiske og tyske slagskipsflåter kjempet mot hverandre uten at det kom til noe avgjørende resultat. Begrepet «dreadnought» ble etterhvert mindre brukt etter slutten av første verdenskrig. Dette begrepet var også til dels brukt som betegnelse på slagkryssere, som også var blitt utviklet gjennom dreadnought-revolusjonen. Opprinnelse. Den karakteristiske bevæpning med utelukkende store kanoner ble utviklet i de første årene av det tjuende århundret, da de forskjellige landenes mariner forsøkte å øke ildkraften og rekkevidden på sine slagskip. De fleste slagskip før Dreadnought-æraen hadde en hovedbestykning bestående av fire tyngre kanoner på 12 tommer (305 mm), en sekundær bestykning bestående av 6 til 18 mellomstore, hurtigskytende kanoner med en kaliber 120 til 190 mm, og annet mindre artilleri. Noen slagskipsklasser hadde et sekundært batteri på 200mm. I 1903 var det seriøse forslag om å bygge skip med utelukkende store kanoner under sirkulasjon i flere land deriblant Japan. Bygging av den nye typen begynte nesten samtidig i tre land. Den japanske flåten ga i 1904 tillatelse til bygging av slagskipet «Satsuma», som skulle ha tolv 305 mm kanoner. Kjølen ble strukket den 15. mai 1905. Royal Navy begynte å lage designen til HMS «Dreadnought» i januar 1905. Den ble kjølstrukket 2. oktober samme år. Den amerikanske flåten fikk tillatelse til å bygge USS «Michigan», som skulle ha åtte 305 mm kanoner i mars 1905. Den ble kjølstrukket i desember 1906. Skiftet til store kanoner som hovedskyts ble gjennomført fordi en ensartet bestykning med storkalibrede kanoner ga fordeler i ildkraft og ildledning, ettersom større ildgivningskapasitet nå var ansett langt mer viktig enn tidligere. De nyeste 305 mm (12 tommer/12 in) kanoner hadde lenger rekkevidde enn 254 mm (10-inch) og 233,7 mm (9,2-inch). De fleste historikere påpeker også på vesentlige fordeler ved ildledning. På lange avstander korrigerte man kanonenes retning ved å observere hvor granatsalvene slo ned i vannet; kaskadene kunne være så høye som hus på flere etasjer. Det var vanskelig å tolke kaskadene fra forskjellige kalibre. Det er likevel fremdeles under debatt om dette var viktig eller ikke. Skytning på lang avstand. Under sjøslagene i 1890-årene var de avgjørende våpnene av mellomstor kaliber som 152,44 mm (6-inch) og 15 cm hurtigskytende kanoner, som ble benyttet på forholdsvis kort avstand. Skyting til sjøs over lengre avstand var fremdeles for upresist. Under sjøkampene var lettere kanonskyts presist, da deres høye skuddhastighet kunne produsere et regn av granater mot målet. Dette var tilfelle under Slaget ved Yalu i 1894 da japanerne åpnet ild først på tre km hold, og det meste av kampene foregikk på 2 kilometers avstand. I de første årene av det nye århundret hadde både britiske og amerikanske admiraler kommet til oppfatning at fremtidige slagskip ville komme i kamp over lengre avstander i takt med økningen på torpedovåpenets rekkevidde. I 1903 startet U.S. Navy arbeidet på en torpedotype, som vil ha en effektiv avstand på 3,7 km. Man hadde konkludert med at det var blitt nødvendig å innlede kamp med fienden på større avstand enn tidligere. Admiral John Fisher, som ledet den britiske middelhavsflåten, tok de første skrittene i 1900 ved å beordre trening på skyting med 6-inch kanoner på 5,5 kilometers hold. I 1904 overveiet det amerikanske Naval War College betydningen av de nyere torpedoer med rekkevidder på 6,3 til 7,2 km mot slagskipenes taktikk. Rekkevidden på lett og mellomstort skyts var begrenset, og presisjonen ble dårligere på større avstander, slik at fordelen med høy skuddhastighet falt bort. Korrekt ildledelse for presis ildgivning var avhengige av å observere nedslagene fra den foregående salve, så det måtte ikke være for kort mellom skuddene. I løpet av 1900-årene vokste den effektive rekkevidden av de tyngre skipskanonene, dette ble bevist under kanonøvelser i 1904. Dette igjen ble bekreftet i kamp under den russisk-japanske krigen, i slaget på Gulehavet den 10. august 1905. Her ble det åpnet ild på 13 km hold. Store kanoner eller blandet kaliber. a>. Det var utstyrt med 4 305 mm og 10 230 mm kanoner. En tidlig metode for bygging av kraftigere slagskip var å gjøre det sekundære batteriet mindre og tilføyde flere store kanoner av mindre kalibre. Disse skipene ble beskrevet som «store kanoner av blandet kaliber» ("all-big-gun mixed-caliber") eller «halv-dreadnoughter», som omfattet de britiske King Edward VII og London, franske Danton og japanske Satsuma-klassene. Designprosessen for disse skipene innebar ofte debatter om et alternativ med en hovedbestykning på felles kaliber. I magasinet "Proceedings of the US Naval Institute" fra juni 1902 kom U.S. Navys ledende ekspert i kanonskytning, professor P.R. Alger med kommentarer, deriblant om en hovedbestykning med 8 12-inch/305 mm kanoner i dobbelttårn. En tegning av et slagskip med 12 10-inch/254 mm i dobbelttårn, to i endene og fire på sidene, ble produsert av "Bureau of Construction and Repair". Kommandørløytnant H.C. Poundstone sendte en skrivelse til president Roosevelt hvor han argumenterte for større slagskip. I et tillegg antydet Poundstone at et større antall 11-inch og 9-inch kanoner var bedre enn et mindre antall 12-inch og 9-inch kanoner. Naval War College og Bureau of Construction and Repair utviklet disse ideer under studier mellom 1903 og 1905. Studier av krigsspill påbegynt i juli 1903 viste at et slagskip bestykket med 12 11-inch eller 12-inch kanoner heksagonalt plassert ville svare til tre eller flere av den konvensjonelle type. Den samme tendensen var også observert i den britiske flåten. En tegning i 1902-03 hadde også sirkulert om alternativet med utelukkende store kanoner som hovedbestykning i to kalibre, dvs. fire 12-inch og 12 9,2-inch kanoner. Admiralitetet besluttet imidtertid i stedet å bygge tre slagskiper av King Edward VII-klassen (med en blanding av 12-inch, 9,2-inch og 6-inch skyts) i byggeprogrammet for 1903-04. Konseptet ble tatt opp på nytt for 1904-05 programmet for den nye Lord Nelson-klassen. Begrensninger på lengde og bredde mente at de midtskips 9,2-inch kanontårn bare hadde én kanon i stedet for to, og bestykningen ble dermed på fire 12-inch og ti 9,2-inch kanoner etter 6-inch skytset ble tatt bort. Konstruktøren for dette designet, J.H. Narbeth, innleverte en tegning over et alternativ om en bestykning med tolv 12-inch kanoner, men admiralitetet var ikke innstilt på å godkjenne dette alternativet. En del av grunnlaget for beslutningen om å beholde blandingen av kalibre var behovet for å starte byggingen av skipene så tidlig som mulig på grunn av den spente situasjonen, som hadde oppstått med den russisk-japanske krig. Skiftet til store kanoner. Utskiftning av 6 eller 8-inch skyts med 9,2 eller 10-inch betydde en vesentlig forsterkning av slagskipenes ildkraft, spesielt på større avstander. Likevel hadde ensartede store kanoner mange andre fordeler. En logistisk forenkling var en viktig fordel. Idet den amerikanske flåten overveiet en bestykning av blandet kaliber på for eksempel South Carolina-klassen, påpekte William Sims og Horner Poundstone fordelene ved ensartethet i forbindelse med ammunisjonsforsyning og overførsel av besetninger fra andre kanoner for erstatning av sårede kanonérer. Et ensartet kaliber betydde forenklet ildkontroll. Designerne av «Dreadnought» foretrakk en bestemt størrelse på kanonene fordi det ville innebære at man kunne foreta felles kalkyler av avstand og korreksjoner. Noen historikere i dag mener at et ensartet kaliber spesielt var viktig fordi risikoen for forveksling av nedslag fra 12-inch og kanoner av mindre kaliber gjorde det vanskelig å bedømme avstanden. Dette synspunktet er imidlertid kontroversielt. Ildkontrollen i 1905 var ikke tilstrekkelig avansert for å benytte salveskytningsteknikk der en slik forvirring kunne være av betydning. Forvirring vedgående nedslag later formodentlig ikke til å ha vært noen bekymring for de som arbeidet med designen av skip med store kanoner. Ikke desto mindre var sannsynligheten for kamp på lange avstander ansett vitalt for valget av standarden på kanonene, og større kalibre var foretrukket. Dertil kom det fram at de nyere modeller av 305 mm kanoner hadde en betydelig høyere skuddfrekvens, som fjernet den fordelen som de mindre kalibre tidligere hadde. I 1896 kunne en 305 mm kanon avfyre en granat hvert fjerde minutt. I 1902 var dette øket til to skudd i minuttet. I oktober 1903 utga marinearkitekten Vittorio Cuniberti en artikkel i "Jane´s Fighting Ships" under tittelen «An Ideal Battleship for the British Navy», der han oppmuntret til bygging av et 17 000 tonn skip med en bestykning på tolv 12-tommer kanoner beskyttet av et 12 tommer tykt panser, og med en fart på 24 knop. Cunibertis ide - som han allerede hadde forelagt for sin nasjonale flåte "Regina Marina" i Italia - gikk ut på å bruke den høye skuddhastigheten fra de nye 12-tommers kanoner for å frembringe en ødeleggende hurtigskytende virkning fra svære kanoner foran granatregnet som tidligere kom fra lettere kanoner. Noe lignende lå bak det japanske skrittet mot tyngre kanoner. Under Slaget ved Tsushima var de japanske granatene forsynt med større ladning enn normalt, og innstilt til å eksplodere ved anslag fremfor å penetrere panseret. Den større skuddhyppigheten dannet grunnlaget for fremtidige skritt i ildledelsen. Byggingen av de første dreadnoughter. I Japan var de to slagskip av Satsuma-klassen i 1903-04 byggeprogrammet de første i verden som ble kjølstrukket som skip med bare store kanoner, med 8 305 mm kanoner. Man hadde vurdert den planlagte pansringen for å være for tynn, så opprinnelige utkastet ble deretter betydelig omformet. Det finansielle presset fra den russisk-japanske krigen og mangel på 12-tommers kanoner, som måtte importeres fra Storbritannia, mente at disse skipene bare hadde 4 305 mm og 12 254 mm kanoner som hovedbestykning ved ferdigstillelse. Disse skipene hadde også tradisjonelle trippel-ekspansjons dampmaskiner i motsetning til «Dreadnought». Gjennombruddet for dreadnought-typen skjedde i Storbritannia den 2. oktober 1905. Den nye First Sea Lord, sir John Fisher, hadde lenge vært en ivrig forkjemper for ny teknologi i Royal Navy og var overbevist om fordelene ved «all-big-gun» konseptet. Fisher får ofte æren som skaperen av dreadnoughten, og for å være opphav til Storbritannias store dreadnought-slagskipsflåte, et inntrykk han selv oppmuntret. Det er imidlertid antydet at Fishers største interesse lå i utviklingen av slagkrysseren og ikke slagskipet. Kort etter sin utnevnelse som First Sea Lord nedsatte Fisher en "Commitee on Designs", som skulle vurdere fremtidige designer over nyere slagskip og panserkryssere. Komiteens første oppgave bestod i arbeidet om å designe fram et nytt slagskip. Spesfikasjonen for det nye skipet var et 12-tommers hovedbatteri/hovedskyts og anti-torpedobåtkanoner, men uten angivelse av kaliber, samt en hastighet på 21 knop, to til tre knop mer enn eksisterende slagskip. De første tegningene fikk lagt inn opptil tolv 12-tommers kanoner, selv om vanskeligheter med å plassere disse tvang hovedkonstruktøren til å foreslå en retur til 4 12-tommmer og seksten eller atten 9,2-tommer kanoner, Etter en full gjennomgang av rapportene fra slaget ved Tsushima som var samlet og levert av den offisielle observatøren, kaptein William Christopher Pakenham, endte komiteen på et hovedbatteri på ti 12-tommers kanoner sammen med 22 12-punds kanoner som sekundær bestykning. Komiteen besluttet også å gi «Dreadnought» dampturbiner som nytt fremdrift. Det var ikke tidligere sett i et stort krigsskip. Den større effektiviteten av turbinen betydde at man kan raskere oppnå den ønskede hastigheten på 21 knop enn med tradisjonelle stempelmaskiner. Byggingen gikk bemerkelsesverdigt fort. Kjølen ble lagt den 2. oktober 1905 og skipet sjøsatt den 10. februar 1906. Det var ferdig den 3. oktober 1906 - en imponerende demonstrasjon av Storbritannias industrielle kapasitet. De første amerikanske deadnoughter var South Carolina-klassen på to skip. Detaljerte planer for disse ble utarbeidet mellom juli og november 1905 og deretter godkjent av "Board of Construction" den 23. november 1905. Spesifikasjoner for budgivere for den planlagte byggingen ble utsendt 21. mars 1906, og kontaktene kom på bordet den 21. juli 1906. «South Carolina» ble kjølstrukket den 18. desember 1906 etter det britiske «Dreadnought» var ferdigbygget. Design. Konstruktørene forsøkte å oppnå mest mulig beskyttelse, fart og ildkraft i et skip i en realistisk størrelse og pris når dreadnoughtene skulle bygges. Det fremste kjennetegnet på en dreadnought var den dominerende hovedbestykningen, men hadde også en tykk pansring fordelt i et tykt belte ved vannlinjen og i ett eller flere pansrede dekk. Dertil kom den sekundære bestykningen, ildkontroll, ledelsesutstyr og beskyttelse mot torpedoer, som også måtte klemmes inn i skroget. Den uunngåelige konsekvensen av kravet om høyere hastighet, slagkraft og rekkevidde betydde at størrelsen, og dermed prisen, på dreadnoughtene vokste. Washington flåtetraktaten i 1922 fastla en begrensning på 35 000 tonn for slagskip. I de etterfølgende årene ble det dermed bygget en rekke slagskip innenfor denne grensen. Japans beslutning om å forlate traktaten i 1930-årene og utbruddet av 2. verdenskrig gjorde denne traktatsbestemte grensen overflødig. Bestykning. En tegning av HMS «Bellerophon» viser kanonenes plassering på tidlige britiske dreadnoughter. Hovedbatteriet er i dobbelttårn med to på siden. Det lette sekundære batteriet er plassert rundt overbygningen. Dreadnoughtene har et ensartet hovedskyts eller hovedbatteri med kanoner av tyngre kaliber mens antall, størrelse og plassering varieres. HMS «Dreadnought» selv hadde 10 12-tommer kanoner. Disse kanonene på tolv tommer eller 30,5 cm hadde vært standard i de fleste flåter i pre-dreadnought æren og det fortsatte i den første generasjonen av dreadnoughter. Et unntak var "Kaiserliche Marine", den tyske flåten, som fortsatte med sine 28 cm kanoner i den første generasjonen av dreadnoughter, Nassau-klassen. Dreadnoughtene var også utstyrt med lettere kanoner. Mange tidlige dreadnoughter hadde meget lette kanoner for å bekjempe fiendtlige torpedobåter. Men den sekundære bestykningen hadde også en tendens til å vokse i kaliber og vekt etterhvert som torpedoene fikk lengre rekkevidde fra destroyere som forstørres med tiden. Ved slutten av første verdenskrig måtte slagskip også ha luftvernskyts, ofte i form av et stort antall lette kanoner. Dreadnoughter var meget ofte også selv utstyrt med torpedorør. I teorien kunne en slaglinje med slagskip, utstyrt med torpedorør, avfyre en ødeleggende salve av torpedoer mot den fiendtlige slaglinjen som lå på en parallell kurs. Under praksis viste det seg at torpedoer avfyrt fra slagskip meget sjeldent traff deres mål, mens det var en risiko for farlige eksplosjoner om lagrede torpedoer skulle bli truffet av fiendtlige granater. Plassering av kanonene. Kanonenes effektivitet var avhengige av plasseringen av kanontårnene. «Dreadnought» og de britiske skipene som fulgte etter, hadde fem tårn: et forut, to akterover etter skipets midtakse og to på sidene av overbygningen. Dermed kunne tre tårn skyte forut og fire i bredsiden. Nassau- og Helgoland-klassene av tyske dreadnoughter benyttet en heksagonal plassering, med et tårn forut og et akterut samt fire i sidene. Det ble flere kanoner, men som på «Dreadnought» hadde man det samme antallet forut eller i bredsiden. Hovedbestykningen på HMS «Neptune», notere de midte kanontårn. Dreadnought-konstruktørene eksperimenterte med forskjellige oppstillinger av kanontårnene. Den britiske Neptune-klassen plasserte sidetårnene i "en echelon" (diagonalt), den ene vendt forut og den andre akterut på hver ende av midtaksen. Alle ti kanoner kunne avfyres i bredsiden, men dette innebar en risiko for skader forårsaket av ildgivningen fra det bakeste kanontårnet på tvers av skroget. Skipets struktur ble også utsatt for store påkjenninger. Dersom alle tårnene var plassert på skipets senterlinje ville belastningene på skipets struktur reduseres ved salveskytning. Dette innebar at alle store kanoner kunne avfyres i en bredside, med langt færre kanoner som kunne skyte forut eller akterover. For denne løsningen måtte skroget forlenges, noe som gav skipsbyggerne nye utfordringer, ettersom et lengre skip måtte ha større pansring for å få den samme beskyttelsen, og magasinene som betjente hvert tårn grep inn i plasseringen av dampkjeler og maskiner. Av disse årsaker ble HMS «Agincourt» fra 1913, som hadde ikke mindre enn 12 12-inch/305 mm kanoner i syv tårn på senterlinjen, ikke ansett som en suksess. Det sluttet med et standard opplegg med et eller to tårn hevet et dekk opp, så kanonene kunne ha sine ildrør over et foranliggende tårn. U.S. Navy brukte denne metoden som på engelsk het «superfiring», allerede på deres første dreadnoughter, men andre land var sent med å følge etter. Som med andre plasseringer var det også ulemper forbundet med «superfiring»-metoden. Man var oppriktig bekymret om effekten av avfyring av de øvre kanoner på det nedre tårn. Ved å heve et eller flere tårn ble skipenes tyngdepunkt også endret, noe som kunne forverre skipets stabilitet. Dette arrangementet gjorde det mulig å ha størst mulige ildkraft fra et begrenset antall kanoner, og ble med tiden innført overalt. U.S. Navy benyttet hevede tårn i South Carolina-klassen og arrangementet ble innført i Royal Navy med Orion-klassen. Dette arrangementet var det meste foretrukne alternativet som standard på slagskipene fram til 2. verdenskrig. a> i senterlinjen. Med dette arrangementet kunne skipet beskyte fienden med all sin ildkraft. I begynnelsen hadde alle dreadnoughter to kanoner i tårnene. En mulig løsning på problemet med plassering av tårnene var å flytte tre eller fire kanoner sammen i hvert tårn. Færre tårn betydde at skipet kunne gjøres kortere, eller ha mer plass for maskineri. På den andre siden betydde det at hvis en fiendtlig granat slo ut et tårn vil flere kanoner ble satt ut av spill. Risikoen for at sjokkbølgene fra hvert kanonløp dannet interferens med andre i samme tårn, reduserte skuddhyppigheten fra kanonene. Det første landet som innførte tårn med tre kanoner var Italia med slagskipet «Dante Alighieri», etterfulgt av Russland med «Gangut»-klassen, Østerrike-Ungarn med «Tegetthoff»-klassen og den amerikanske «Nevada»-klassen. Den britiske flåten innførte ikke triple kanontårn før etter den første verdenskrig, med «Nelson»-klassen. Tårn med fire kanoner ble tatt i bruk av den britiske King George V-klassen og den franske Richelieu-klassen ved den andre verdenskrigens utbruddet. Hovedkanonenes kraft og kaliber. Samtidig med forsøket på å plassere flere kanoner på et skip ble det forsøkt å øke styrken av hver kanon. Dette kunne man enten gjøre ved å forstørre kaliberet på kanonene, og dermed granatvekten, eller å forlenge løpet for å få en høyere munningshastighet på granatene. Ved begge tilfeller fikk man bedre muligheter for større rekkevidde og penetreringsevne for granatene. Funksjonen av hovedkanon på en dreadnought, basert på den britiske 381 mm kanon, som ble brukt på super-dreadnoughter. Begge metoder hadde fordeler og ulemper, selv om høyere munningshastighet i regelen betydde at kanonrørene ble raskere utslitt. Når kanoner avfyres blir rørene utsatt for stor slitasje, og etter å ha overgått «levealderen» sank treffsikkerheten, så de må skiftes ut. Dette problemet var ikke lite aktuelt til tider. I 1910 hadde U.S. Navy på fullt alvor vurdert muligheten for å stoppe øvelsesskytning med de tyngre kanonene på grunn av slitasjen. Større stykkvekt på kanoner innebar to ulemper; for det første ble vekten på de nødvendige kanoner og tårn større, for det andre måtte tyngre og langsommere granater avfyres i en høyere elevasjon for å få den samme rekkevidde, noe som påvirket konstruksjonen av kanontårnene. Den store fordelen med større kalibre var at tyngre granater ble mindre påvirket av luftmotstand og dermed beholdt en større gjennomslagkraft på lange avstander. De forskjellige flåtene nærmet seg valget av det aktuelle kaliberet på forskjellige måter. Den tyske flåten benyttet generelt en mindre kaliber enn de tilsvarende britiske skip, for eksempel 30,5 cm mens den britiske standarden var 13,5-inch/343 mm. Men ettersom den tyske stålkvaliteten var bedre, var den tyske 30,5 cm kanonen overlegen i møtet med den britiske 12-inch når det gjaldt granatvekt og munningshastighet, med mindre vekt mot de britiske 13,5-inch kunne dermed mer pansring settes inn i de tyske skipene. Alt tatt i betrakning, var det en tendens på vekst i kanonenes kaliberstørrelse. I Royal Navy hadde Orion-klassen, som ble sjøsatt i 1910, ti 343 mm kanoner på senterlinjen. Queen Elizabeth-klassen, sjøsatt i 1913, hadde åtte 15-inch/381 mm kanoner. I alle flåter vokste kanonenes kaliber og antallet på kanoner ble som kompensasjon redusert. Et mindre antall kanoner gjorde det lettere å plassere dem, og tårn på senterlinjen ble dermed normen på slagskipene. Et ytterligere skritt i den samme retningen var planlagt for skipe, som ble kjøllagt ved slutten av første verdenskrig. Den japanske Nagato-klassen fra 1917 var utstyrt med 16-tommer/406 mm kanoner, besvart av USA med Colorado-klassen som også hadde den samme hovedbestykning. Storbritannia og Japan hadde planer om slagskip med 18-inch/457 mm kanoner som den britiske N3-klassen og den japanske No 13-klassen «raske slagskip». Med Washington flåtetraktaten ble det ikke noe av disse planer som fremdeles var på tegnebordet. En 14-tommer (343 mm), som var installert i «King George V»-klassen. Flåtetraktaten, som var blitt underskrevet av de større sjømaktene i verden i Washington i 1922, begrenset kaliberstørrelsen på slagskipets kanoner til 16 tommer eller 406 mm. Denne grensen ble også fastslått i senere traktater, selv om nedskjæringer til 11, 12 eller 14 tommer var foreslått. De eneste slagskip som overskred denne grensen var den japanske Yamato-klassen, som ble påbegynt i 1937 (etter traktaten var utgått), og som var utstyrt med 460 mm (18,1 tommer) hovedkanoner. Midt under den andre verdenskrig ble det siste britiske slagskipet i historien, HMS «Vanguard», utrustet med 381 mm skyts som var holdt tilbake som reserver for Queen Elizabeth-klassen. En rekke klasser under planlegging under den andre verdenskrig, indikerte ennå et skritt mot enorme kanoner. De tyske H-43 og H-44 klasser skulle ha 50,8 cm kanoner (20 tommer), sammen med dokumentasjon om at Hitler hadde ønket kalibre helt oppe på 60,9 cm (24 tommer). Det japanske «Super Yamato»-designet skulle også ha 508 mm kanoner. Intet av disse forslagene kom videre fra de tidligste faser. Sekundær bevæpning. De første dreadnoughter hadde en tendens om å ha meget lette sekundære kanoner, som hadde som funksjon beskyttelse mot torpedobåter. «Dreadnought» selv hadde 12-punds (76 mm) kanoner. Hver av disse 22 12-punds kanonene kunne avfyre 15 granater i minuttet mot enhver angripende torpedobåt. «South Carolina» og andre tidlige amerikanske dreadnoughter hadde lignende sekundær bestykning. Dengang forventet man at torpedobåter skulle angripe uavhengig av resten av flåten. Derfor så man ikke behovet for å pansre de sekundære kanonene eller beskytte besetningene mot trykkbølgene fra de store kanoner. De lette kanonene ble dermed oppstilt i ubeskyttede stillinger høyt oppe på skipet for å minimere vekten og maksimere skuddfeltet. I løpet av noen få år endret den største trusselen seg til "destroyere", større kampfartøyer som opprinnelig var ment som torpedobåtjagere, og som var større og vanskeligere å ødelegge enn de mindre torpedobåtene. Etterhvert som risikoen fra jagere ble større med deres bestykning, deriblant torpedorør, ble det nødvendig å ha sterkere sekundær bestykning på slagskipet, som skulle kunne senke en angripende jager. Jagerne i motsetning til torpedobåtene ble forventet å angripe som ledd i et generelt flåteslag, slik at de sekundære kanonene måtte beskyttes mot granatsplinter fra tunge kanoner og fra trykkbølgen når hovedkanonene ble avfyrt. Denne tankegangen om en sterk sekundær bevæpning ble fra starten rådende for den tyske flåten. SMS «Nassau» hadde tolv 15 cm kanoner og seksten 8,8 cm kanoner, satte en standard for sekundærbestykning på alle tyske dreadnoughter. Disse tyngre kanonene som regel ble satt inn i pansrede kasematter på hoveddekket. Royal Navy forstørret de sekundære kanonene fra 12-punds til først 4-tommer (102 mm) og senere 6-tommer (152 mm) kanoner, standarden i det første krigsåret i den første verdenskrigen. Amerikanerne først hadde 5-tommer (127 mm) som standard i krigen, men planlagt å gå over til 6-inch i South Dakota-klassen som ble kansellert i 1922. Den sekundære bevæpningen fungerte også i andre roller. Man håpet at en mellomtung granat kunne ramme følsomme ildledningssystemer på fiendtlige dreadnoughter. Det ble også antatt at sekundærbestykningen kunne spille en viktig rolle ved å holde vekk fiendtlige kryssere vekk fra et beskadet slagskip. Erfaringene med den sekundære bevæpningen ombord på dreadnoughtene viste at det ikke tilfredsstilte de fleste forventninger. En treff fra en lettkalibret kanon kunne ikke stoppe en jager, og som vist under slaget ved Jylland i 1916, kunne ikke hovedskytset ombord på slagskipet treffe mindre krigsfartøy som jagere. Arrangementet med tyngre sekundærskyts i kasematter viste seg også å være problematisk. Ved å være plassert lavt på skroget ble disse utsatt for sjøsprøyt og bølger, og på flere klasser ble noen av dem fjernet. Den eneste sikre metoden for å beskytte en dreadnought fra angrep av jagere eller torpedobåter var en eskorte av egne jagere. Etter 1. verdenskrig var det en tendens om å installere den sekundære bevæpning i tårn på det øvre dekket og omkring overbygningen. Det gav et bredt skuddfelt og god beskyttelse uten de negative sider fra kasemattene. I løpet av 1920- og 1930-årene ble sekundærbestykningen etterhvert sett som en del av luftvernet på slagskipene, og det ble tatt i bruk våpensystemer som kombinerte flere oppdrager, med kanoner som kunne avfyres i høy elevasjon. Pansring. Dette utsnittet av HMS «Bellerophon» viser hvordan en typisk dreadnought var beskyttet, med meget tykt panser omkring tårner, magasiner og maskinrom med tynnere panser på mindre viktige områder. Legg også merke til de oppdelte rommene under vannlinjen som skulle hindre skipet fra å synke. En stor del av vekten av en dreadnought skyldes stålpanseret. Skipskonstruktører brukte mye tid og mange ressurser på arbeidet med å gi deres skip den beste beskyttelsen mot de forskjellige våpnene som de kunne bli utsatt for. Det var likevel grenser for pansringen med dens vekt, hvis det ikke skulle påvirke hastigheten, ildkraften eller rekkevidden av skipet. Det sentrale citadellet. Hoveddelen av en dreadnoughts pansring var konsentrert omkring «det pansrede citadellet», en intern konstruksjon med fire pansrede vegger og et pansret tak rundt de viktigste delene av skipet. Sidene i citadellet bestod av skipets panserbelter, som begynte på skroget like foran det forreste kanontårnet og fortsatte til like bak det bakerste kanontårnet. Endene på citadellet bestod av to pansrede skott, som strakte seg mellom endene på de pansrede belter. Taket på citadellet var egentlig panserdekket på slagskipet. Innenfor citadellet var dampkjeler, maskineri og ammunisjonsmagasiner beskyttet mot fiendtlig angrep. Et treff på noen av disse systemene kan lamme eller ødelegge skipet. Bunnen på citadellet sluttet mot bunnseksjonen av skroget og var ikke pansret. De tidligste dreadnoughter var ment for å ta del i et sjøslag med andre slagskiper på avstander opptil 9,1 kilometer (10 000 yard). I en slik kamp ville granater ha en relativ flat bane mot deres tiltenkte mål, og skulle treffe på eller like over vannlinjen for å skade vitale deler av skipet. Av samme grunn hadde de tidlige dreadnoughter pansringen konsentrert omkring et tykt belte langs vannlinjen. Det var 11 tommer (280 mm) tykt på HMS «Dreadnought». Bak dette panserbeltet lå skipets kullbunkre godt beskyttet. I et slag av denne type var det også mindre risiko for indirekte skader på de vitale deler av skipet. En granat som traff over beltet og eksploderte kunne sende splinter i alle retninger. Disse splintene var farlige, men kunne stoppes av langt tynnere panser enn hva som ville være nødvendig for å stoppe en ueksplodert panserbrytende granat. For å beskytte det indre av skipet fra splinter fra granater, som detonerte på overbygningen, ble det benyttet et langt tynnere panser på skipets dekk. Mens den tykkeste beskyttelsen var forbeholdt det sentrale citadellet i alle slagskip, hadde flere mariner valgt å bruke tynnere pansring på beltet og panserdekket mot endene av skroget. Dette arrangementet med tynnere pansring på større deler av skipet ble brukt av de store europeiske flåter – Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Dette arrangementet innebar at en større del av skipet deretter var panserkledt utenom citadellet. I de første dreadnoughter var dette hensiktmessig som tiltak mot høyeksplosive granater, som ble ansett som en vesentlig trussel under sjøslag, som sett under Slaget ved Tsushima. Men det hadde en tendens på utviklingen av panserbeltet som etterhvert ble forkortet til en tynn stripe over vannlinjen. I flere mariner var det oppdaget at når deres dreadnoughter var tungt lastet, kom det pansrede beltet helt under vannlinjen. Alternativet var et «all-or-nothing» panser, som ble utviklet av den amerikanske flåten. Panserbeltet var bredt og tykt, men det var ikke sidepanser i endene av skipet eller de øvre dekker. Panserdekket var også tykkere. Dette nye arrangementet omkring fordeling av panserbeskyttelse i skroget gav en bedre beskyttelse ved sjøslag mellom dreadnoughter på meget lang avstand, og dermed ble innført i flere flåter utenom U.S. Navy etter Første verdenskrig. Under utviklingen av dreadnoughter forvandlet pansringen seg etterhvert som trusselbildet endret seg, nedfallende granater avfyrt på lang avstand og den voksende risikoen for flyangrep med panserbrytende bomber utgjorde den største trusselen i slutten. Ved nyere slagskip ble det lagt større vekt på pansringen av dekket. «Yamato» hadde 410 mm tykt panserbelte mens panserdekket var 200 til 230 mm tykt. Undervanns beskyttelse og inndeling. Det siste leddet i beskyttelsen av de første dreadnoughter var oppdelingen av skipet under vannlinjen i et stort antall vanntette avdelinger, såkalte "skott". Dersom skroget ble gjennomhullet av granater, miner, torpedoer eller en kollisjon, slik at vannet strømmet inn, ville bare det berørte området i teorien oversvømmet, og skipet kunne overleve. For å gjøre denne forholdsregelen mer effektiv hadde mange dreadnoughter ingen forbindelse mellom de forskjellige seksjoner under vannet, slik at selv ikke overraskende lekkasjer under vannlinjen kunne true skipets sjødyktighet. Men det var situasjoner der man hadde sett oversvømmelser fra seksjon til seksjon under vannet. Den største utviklingen i dreadnoughtenes beskyttelse kom med utviklingen av utbulende "torpedoskott" og «torpedobelter», som forsøkt å beskytte skipet mot skader under vannet forårsaket av miner og torpedoer. Formålet med disse beskyttelsestiltakene var å absorbere kraften fra en detonerende mine eller torpedo et stykke fra det egentlige skroget. Dette innebar et indre skott langs siden av skroget, som generelt var lettere pansret mot splinter, atskilt fra det ytre skroget med et eller flere rom. Disse rommene ble enten etterlatt tomme eller fylt med kull, vann eller brensel som olje. Fremdrift. Det franske slagskipet «Paris» under hastighetsprøve. Dreadnoughter ble drevet av to til fire skruepropeller. «Dreadnought» selv, og alle britiske dreadnoughter, hadde skruer som ble drevet av dampturbiner. I andre land brukte den første generasjonen av dreadnoughter de langsommere stempelmaskiner, som hadde vært benyttet i pre-dreadnoughter. Turbiner produserte mer kraft enn stempelmaskiner målt etter samme maskinstørrelse. Dette, sammen med en garanti på de nye fremdriftsmaskiner fra oppfinneren Charles Parsons for effektiv drift, overbeviste Royal Navy om at man kunne bruke turbiner i «Dreadnought». Det ble påstått at turbiner hadde viktige fordeler, at de var renere og mer pålitelige enn stempelmaskiner. Men i året 1905 og etterpå var nyere stempelmaskiner tilgjengelig med større pålitelighet og renhet enn tidligere. Turbiner var ikke uten ulemper. Ved normal marsjhastighet forbrukte turbinene mer brensel enn stempelmaskiner. Dette var spesielt viktig for flåter som trengte skip med lang rekkevidde ved marsjhastighet, for eksempel i den britiske Royal Navy og den amerikanske U.S. Navy. Dette var tankegangen bak den amerikanske beslutningen om å oppgi turbiner etter å ha installert dem i USS «North Dakota» (sjøsatt i 1909). Denne manifesterte seg i New York-klassen på to slagskip, sjøsatt i 1912 med stempelmotorer. Det var først med den etterfølgende klassen, Nevada-klassen sjøsatt i 1914, turbiner igjen ble innført i amerikanske dreadnoughter. Ulempene med turbinen ble til slutt overvunnet. Løsningen viste seg å være et girsystem, som kunne kontrollere rotasjonsraten på propellene og dermed oppnådde økt effektivitet. Men løsningen var teknisk komplisert med krav om presisjon i girsystemet og dermed var vanskelig å implementere. Ett alternativ var den turboelektriske motoren, der dampturbinen produserte elektrisk strøm til propellakslingen. Dette alternativet ble foretrukket av den amerikanske flåten som benyttet det i alle dreadnoughter fra 1915, først innført på slagskipet USS «New Mexico» som ble sjøsatt i 1917. Fordelene med dette fremdriftsystemet var at den var billig, og den gjorde det mulig å ha en intakt skottoppdeling under vannlinjen med god ytelse. Men maskineriet var tungt og sårbart for skader, spesielt om det kom vann på det elektriske anlegget. Det var oppgitt i 1922 med Washington-flåtetraktaten som fulgt til kansellasjon av «South Dakota»-klassen på planlagte seks skip. Turbinene ble ikke erstattet som fremdriftsystem i dreadnoughter. I flere flåter hadde man vurderte muligheten om å gå over til dieselmotorer som tilbød meget god utholdenhetsevne og mindre volum, men hadde større vekt, tok opp større vertikale plass, leverte mindre kraft og var ansett som upålitelig. Brennstoff. Den første generasjonen av dreadnoughter brukte kull for oppheting av kjeler, og som sendte damp til turbinene. Kull var benyttet helt fra begynnelsen på dampdrevne krigsskiper, men hadde mange ulemper. Det krevde mye arbeid for å frakte kull om bord inn i skipenes kullagre og deretter skyve det inn i kjelene. Kjelene ble fylt med aske. Kull som brensel produserte tykk, svart røyk, som avslørte skipet på lang avstand. Dessuten opptok kull meget plass ombord på skipet og hadde lav termisk virkningsgrad i forhold til brenselforbruket. Kull på den andre siden var ikke sprengfarlig og kunne brukes som en del av skipets beskyttelse. Oljefyring som fremdrift hadde mange fordeler for skipskonstruktører og sjøoffiserer. Med olje ble det mindre røyk, som gjorde skipene mindre iøynefallende. Olje som brensel kunne føres inn i kjeler automatisk, så man ikke lenge hadde behov for fyrbøter. Olje i forhold til kull hadde dobbel termisk virkningsgrad. Det betydde at kjelene kunne være mindre, og med samme volum i olje som kull kunne et oljefyrte skip seile mye lengre. Disse fordeler motiverte Fisher allerede i 1901 til å gå inn for oljefyring. Det var tekniske problemer omkring oljefyring med tanke på den forskjellige fordelingen av vekten av olje sammenlignet med kull, og problemer med å pumpe tyktflytende olje. Hovedproblemet med å benytte olje som brensel var avhengighet av eksterne kilder, at alle de større flåter bortsett fra U.S. Navy var nødt til å importere olje. En rekke flåter hadde valgt å bruke kjeler som brukte kull oversprøytet med olje. Britiske krigsskip, inkludert dreadnoughter, var utstyrt med slike kjeler som endog kunne bruke olje for opptil 60 prosent av kraften. USA var en stor oljeprodusent, og den amerikanske flåten var den første som helt gikk over til oljefyring. Beslutningen ble tatt i 1910 med de første ordrer på oljekjeler for Nevada-klassen i 1911. Storbritannia lå ikke langt bak, allerede i 1912 var det besluttet å benytte oljekjeler for den planlagte Queen Elizabeth-klassen på seks «super-dreadnoughter». HMS «Queen Elizabeth» ble sjøsatt oktober 1913 etter kort byggetid og var dermed det første slagskipet med utelukkende olje som brennstoff. USS «Nevada» ble sjøsatt sommeren 1914. Storbritannia planlagte å skifte til blandet fyring i den etterfølgende Revenge-klassen, dette på bekostning av hastigheten, men Fisher som vendte tilbake til sin post som First Lord i 1914, insisterte på kun oljefyring. Andre stormakter fortsatte med blandet fyring fram til slutten på første verdenskrig. Bygging av dreadnoughter. Dreadnoughter ble utviklet som et skritt i et internasjonalt våpenkappløp mellom stormakter, som begynte i 1890-årene. Den britiske flåten hadde et stort forsprang i antallet pre-dreadnought slagskip, men en ledelse på bare én dreadnought med HMS «Dreadnought». Dette har ført til kritikk om at man hadde kastet bort en strategisk fordel ved innføringen av det nye konseptet. Men de fleste sjømilitære konkurrenter hadde allerede vurdert eller startet arbeidet på «all-big-gun» konseptet med sterk hovedbestykning. Japan og USA hadde startet byggingen av Satsuma-klassen og South Carolina-klassen. Den tyske keiseren Wilhelm II hadde siden 1890-årene anbefalt hurtige krigsskip bestykket med tungt skyts. Storbritannia som tok ledelsen i byggingen av dreadnoughter, fikk et pusterom ettersom de andre måtte følge etter. Kappløpet om bygging av slagskip skjøt fart på nytt, og dette skulle legge en tung byrde på økonomien i landene som deltok i det. De første dreadnoughter var ikke dyrere enn de siste pre-dreadnoughter, men kostnaden per skip fortsatte å vokse etter hvert som kappløpet fortsatte. Moderne hovedskip eller slagskip var en avgjørende del av flåtemakten på tross av kostnadene. Hvert slagskip var et signal om nasjonal makt og prestisje på samme måte som atomvåpen er i dag. Tyskland, Frankrike, Russland, Italia, Japan og Østerrike-Ungarn begynte å bygge dreadnoughter i egne verft mens annenrangs sjømakter som det ottomanske riket, Argentina, Brasil og Chile bestilte dreadnoughter som skulle bygges på britiske og amerikanske verft. Britisk-tysk våpenkappløp. Byggingen av HMS «Dreadnought» falt sammen med en stigende spenning mellom Storbritannia og Tyskland. Tyskland hadde begynte å bygge en stor krigsflåte i 1890-årene som ledd i en bevisst politikk om å utfordre Storbritannias herredømme på havet. Med inngåelsen av "Entente Cordiale" mellom Storbritannia og Frankrike i april 1904 stod det klart at Storbritannias hovedfiende på havet ville bli Tyskland, som allerede hadde bygd opp en stor moderne flåte. Denne rivaliseringen førte til byggingen av de to største dreadnought-flåter i førkrigsperioden. Det første tyske svaret på «Dreadnought» kom med «Nassau»-klassen, som ble kjøllagt i 1907. Den ble fulgt av «Helgoland»-klassen i 1909. Sammen med to slagkryssere, en type som tyskerne var mindre opptatt av enn Fisher, gav disse tre klasser Tyskland 10 moderne slagskip, som var ferdig eller under bygging i 1909. Selv om de britiske skipene var noe hurtigere enn de tyske, var et 12:10 forhold i antall slagskip langt under det 2:1 forholdet som den britiske flåten ønsket å opprettholde. I 1909 gav det britiske parlamentet tillatelse til bygging av fire slagskip i håp om at Tyskland ville være villig til å forhandle en avtale på antallet slagskip. Hvis det ikke var mulig å finne en løsning ville byggingen av ytterligere fire slagskip starte i 1910. Dette kompromisset som kom på bordet som svar på den konservative opposisjonens «We Want Eight and Won`t Wait», avverget ikke en konstitusjonell krise i Storbritannia i 1909-1910. I 1910 fortsatte det britiske 8-skips byggeprogrammet med fire Orion-klasse "super-dreadnoughter", supplert med slagkryssere kjøpt av Australia og New Zealand. I den samme perioden startet Tyskland byggingen av bare tre skip, som gav Storbritannia et overtall på 22 hovedskip mot 13. Den britiske besluttsomheten, demonstrert ved deres byggeprogram, fikk Tyskland til å søke en forhandlet avslutning på våpenkappløpet. Mens admiralitetet hadde sin mål om å ha seksti prosent flere slagskip enn Tyskland, hadde den tyske flåtens øverstkommanderemde Tirpitz kommet meget nær sitt mål om å begrense det britiske forspranget til femti prosent. Forhandlingene gikk i stå over spørsmålet om de britiske "Commonwealth" slagkrysserne skulle tas med i opptellingen av hovedskipene, foruten andre forhold, mens Tyskland krevde anerkjennelse av sin besittelse av Alsace-Lorraine. Flåtekappløpet akselererte gjennom 1910 og 1911 da Tyskland begynte bygging av fire skip hvert år mens Storbritannia svarte med fem skip hvert år. Spenningen kom til et høydepunkt med den tyske flåteloven av 1912, som la fram en plan om en flåte på 33 slagskiper og slagkryssere. Dette ville overgå Royal Navy i deres hjemlige farvann. For å gjøre situasjonen enda verre for Storbritannia hadde den østerriksk-ungarske flåten startet bygging av 4 dreadnoughter, mens italienerne hadde fire og skulle starte bygging av to skip til. Overfor disse truslene kunne Royal Navy ikke lengre garantere vitale britiske interesser. Storbritannia stod overfor valget mellom å bygge flere slagskip, trekke seg tilbake fra Middelhavet, eller søke en allianse med Frankrike. Ytterligere skipsbygging vil bli uakseptabelt dyrt i en tid der en stadig større del av statsbudsjettet måtte brukes til sosial velferd. En tilbaketrekning fra Middelhavet ville bety et stort tap av innflytelse, som ville svekke britisk diplomati i MidtØsten og ryste stabiliteten i det britiske imperiet. Den eneste mulige løsningen, og som marineminister Winston Churchill anbefalte, var å foreta et brudd med den eldre politikken og inngå en allianse med Frankrike. Franskmennene skulle da ta seg av Italia og Østerrike-Ungarn i Middelhavet mens britene vil beskytte Frankrikes nordkyst. Tross motstand fra noen britiske politikerne organiserte Royal Navy seg etter denne planen i 1912. På tross av disse viktige strategiske konsekvensene hadde flåteloven av 1912 ikke stor betydning for forholdet mellom flåtenes størrelse. Storbritannia kom med sitt svar ved å kjøllegge 10 nye super-dreadnoughter i statsbudsjettene for 1912 og 1913 – skipene av Queen Elizabeth-klassen og Revenge-klassen, og dette betød et stort sprang i forbedring av bevæpning, hastighet og beskyttelse – mens Tyskland kjølla 5 hovedskip og konsentrerte sine ressurser på hæren. USA. USS «New York» under full damp i 1915. De amerikanske slagskipene i South Carolina-klassen var de første «all-big-gun» skip, som ble ferdiggjort utenom Storbritannia. Planleggingen av den nye typen var startet før HMS «Dreadnought» ble sjøsatt. Selv om det var spekulasjoner om at de amerikanske skipene var påvirket av uformelle kontakter med velvillige embetsmenn i Royal Navy, var de amerikanske dreadnoughter av den første generasjon meget annerledes. Den amerikanske kongressen gav US. Navy tillatelse til å bygge to slagskip, men begrenset til maksimalt 16 000 tonn. Som følge av dette var South Carolina-klassen bygget innenfor meget stramme begrensninger til forskjell fra HMS «Dreadnought». For å få det meste mulige ut av begrensninger på deplasement og størrelse ble alle åtte 305 mm kanoner plassert langs senterlinjen i overliggende par ("«superfiring»") foran og akterut på skipet. Arrangementet av kanontårnene gav USS «South Dakota» samme styrke i en bredside som HMS «Dreadnought», som bare kunne ha åtte av ti kanoner i bredsiden. Det var den mest effektive plasseringen av kanonene og var en forløper for arrangementet av kanontårn som ble normalt på fremtidige slagskip. I forhold til «Dreadnought» ble vektreduksjonen hentet i maskineriet, ettersom South Carolina-klassen hadde stempelmotorer, som bare hadde en toppfart på 18,5 knop. Dette i forhold til «Dreadnought»s 22,5 knop. Derfor var den etterfølgende USS «Delaware» av Delaware-klassen omtalt av flere som den første dreadnought i USA, ettersom dette skipet hadde turbiner som fremdrift. Bare få år etter disse var operative, kunne ikke South Carolina-klassen operere sammen med de nyere dreadnoughter på grunn av deres lave hastighet, og de var tvunget til å slutte seg til de eldre pre-dreadnoughter. De to skipene i Delaware-klassen var de første amerikanske slagskip som kunne matche hastigheten i de britiske dreadnoughter. Beslutningen om å bygge et skip med hovedbestykning på ti kanoner på 20 000 tonn istedenfor et skip med tolv kanoner på 24 000 tonn var gjenstand for kritikk, fordi det sekundære batteriet ble «vått», kasemattene lå lavt i skipet og ble stadig vasket av bølger og sjøsprøyt, og baugen lå lavt i vannet. Det alternative 12-kanoners designet hadde også mange ulemper. Det ekstra kanontårnet og en lavere kasematt hadde skjulte omkostninger - de to kanontårn i sidene svekket det øverste dekket, og gjorde det nesten umulig å beskytte ordentlig mot undervannsangrep, og magasinene ble plassert for nær skipssidene. U.S. Navy fortsatte med å utvide sin krigsflåte og påbegynte to skip i hver sin klasse i de fleste årene fram til 1920, Florida-klassen i 1909, Wyoming-klassen i 1910, New York-klassen i 1911, Nevada-klassen i 1912, Pennsylvania-klassen i 1913-1914, New Mexico-klassen i 1915 på tre skip, Tennessee-klassen i 1916, Colorado-klassen i 1917-1920 på fire skip og sist South Dakota-klassen på 6 skip som ble kansellert i 1922. Amerikanerne fortsatte med å benytte stempelmotorer som alternativ for turbiner frem til byggingen av USS «Nevada» og USS «Oklahoma» startet i 1912 med hvert sitt alternativ; førstnevnte hadde turbiner mens sistnevnte hadde stempelmotorer. Amerikanerne foretrakk lang rekkevidde fremfor høy fart for sine slagskip på Stillehavet. USS «North Dakota» som det andre skipet i «Delaware»-klassen hadde stempelmotor i motsetning til søsterskipet, og kunne ha en toppfart på 21 knop. Dette gjentok seg i New York-klassen, som skal være i stand til å reise fra den amerikanske vestkysten til Filippinene uten opphold. USS «Oklahoma» som ble operativt i mai 1916, hadde også samme toppfart på 20,5 knop som søsterskipet USS «Nevada». Japan. Etter seieren i den russisk-japanske krigen i 1904-1905 ble japanerne bekymret for muligheten for å komme i krig med USA. Den japanske teoretikeren Sato Tetsutaro utviklet en doktrine om at Japan skulle ha en krigsflåte på minst sytti prosent av USAs. Dette vil gjøre det mulig for Japan å vinne to avgjørende sjøslag i en krig; først et innledende sjøslag mot den amerikanske stillehavsflåten, og senere et annet mot den amerikanske atlanterhavsflåten, som uunngåelig ville ha blitt sendt østover som forsterkning. Den første prioriteten var å ombygge pre-dreadnoughter man hadde erobret fra Russland og å fullføre arbeidet på Satsuma-klassen på 20 000 tonn deplasement. Satsuma-klassen på to skip var planlagt og tegnet før HMS «Dreadnought» som de første «all-big-gun» slagskip, men byggingen ble forsinket av økonomiske begrensninger, blant annet etter utbruddet av den russisk-japanske krigen. Det var ikke mulig å hente inn flere 305 mm kanoner, så skipene fikk en blandet bestykning. Som "«semi-dreadnoughter»" hadde Satsuma-klassen 4 305 mm skyts og 12 254 mm skyts fordelt på to større og seks mindre kanontårner, med de mindre på hver side. Den etterfølgende Settsu-klassen på to skip, «Kawachi» og «Settsu», fullførte den opprinnelige hensikten med tolv 12-tommers kanoner, som var designet som «Design A-30» av den japanske marinen for kjølleggingene i 1909 og leveranser i 1912. «Satsuma»s originale hovedbestykning var fordelt på fire kanontårn med to kanoner hver og fire kanontårn med én kanon hver, men på den modifiserte typen hadde alle seks kanontårn to kanoner hver. Men disse var av to forskjellige typer med forskjellige lengder, noe som førte til at det ville oppstå problemer med ildledningen på lange avstander. Frankrike. «Provence», et slagskip av «Bretagne»-klassen. Sammenlignet med de andre store flåtenasjoner var Frankrike sent ute med å bygge dreadnoughter, først måtte den planlagte Danton-klassen bygges i årene 1906-1911, hvorav fem var kjøllagt i 1907 og 1908. Disse pre-dreadnoughtene var de første franske krigsskip utstyrt med turbiner, med en toppfart på 19,4 knop. Først i september 1910 ble den første dreadnoughten i Courbet-klassen kjøllagt for den franske "Marine Nationale". Dette gjorde Frankrike til det ellevte landet i dreadnought-kappløpet. Paul Bénazet hevdet i 1911 at hans flåteberegninger viste at Frankrike i løpet av perioden fra 1896 til 1911 hadde falt fra å være verdens neste største flåtemakt til å være den fjerde. Han begrunnet dette med problemer omkring vedlikeholdsrutiner og forsømmelser av den politiske ledelsen i det som var kjent som «naufrageur de la Marine» («flåteopphugging») med skiftende regjeringer. Dette var løst med den tettere alliansen med Storbritannia, ved at man kunne dekke Frankrikes behov med de mindre styrkene ved å overføre ansvaret for vestkysten til den britiske flåten. Til gjengjeldelse skulle den franske flåten besørge alliansens prioriteter i Middelhavet. Courbet-klassen på fire skip ble påbegynt i 1910-1911, og levert til den franske flåten i 1913-1914. De hadde en hovedbestykning på tolv 305 mm kanoner fordelt i et par overliggende kanontårn forut og akterut og to kanontårn på hver side av midtaksen for å ha en bredside på ti kanoner. Den sekundære bestykningen på 22 kanoner hadde mindre kalibre (138,6 mm mot 152 mm) for større skuddtakt. De franske dreadnoughter av den første generasjonen var ikke så godt beskyttet sammenlignet med dreadnoughter i Storbritannia og USA. De to kanontårnene gjorde skipet så framtungt at det ble overvasket i røft vær. Bretagne-klassen på tre skip fulgte etter i 1912, og levert i 1915-1916, bare lettere modifisert fra den forrige klassen med alle kanontårn i senterlinjen, de to sidetårnene var erstattet av ett kanontårn midtskips. De eldre 305 mm kanonene var erstattet med nyere 340 mm kanoner. Videre bygging av dreadnoughter ble stoppet av krigsutbruddet i august 1914, da hadde den franske flåten fått lov til å starte arbeidet med den nye Normandie-klassen på fem skip i desember 1912, og «Normandie» som det første skipet ble kjøllagt den 18. april 1913. Den nye klassen var bare ti meter lenger enn den foregående slagskipsklassen, men hadde tre kanontårn av ny design med fire kanoner hver; ett forut, ett midt og ett akterut. Alle skiper utenom «Béarn» skulle få en kombinasjon av stempelmotor og turbin som fremdrift. Fire skip ble sjøsatt i 1914-1915, men ble ikke ferdigstilt – og senere kansellert og opphugd etter krigens slutt. Lyon-klassen på fire skip fra 1912-programmet ble ikke påbegynt som et resultat av krigsutbruddet. Disse skulle ha fire kanontårner med fire kanoner hver, for tilsammen 16 340 mm skyts. Bare syv dreadnoughter var tatt inn i den franske flåten, i sammenligning hadde Storbritannia ti dreadnoughter før 1912 og ti «super-dreadnoughter» før krigsutbruddet. Italia. Den italienske flåten hadde fått forslag om «all-big-gun» slagskip fra Cuniberti lenge før sjøsettingen av HMS «Dreadnought», men det var først i 1909 Italia kunne starte arbeidet på sin første dreadnought, «Dante Alighieri», først og fremst på grunn av rykter om at Østerrike-Ungarn var gått i gang med å bygge deres egne dreadnoughter. Byggetakten på italienske hovedskip var tregt, pre-dreadnoughten «Vittorio Emanuele» som var kjølstrukket i september 1901, var ferdigstilt og levert i august 1908. Regina Elena-klassen på fire skip var designet av Vittorio Cuniberti som hadde så tidlig som i 1903 lagt fram et forslag om et slagskip på 17 000 tonn med tolv 12-tommers kanoner, men dette var avvist til fordel for alternativet med hastighet fremfor bestykning. «Regina Elena»-klassen pre-dreadnoughter med stempelmotorer kunne oppnå 22 knop og var "semi-dreadnoughter" med blandet bestykning, 2 305 mm og 8 203 mm skyts. Det tok syv år å fullføre byggingen på det første skipet i klassen, og det var først etter kapasiteten for videre bygging ble ledig at Italia kunne delta i dreadnought-kappløpet. Cuniberti begynte byggingen av «Dante Alighieri» den 6. august 1909, som var det første slagskipet med kanontårner med tre kanoner hver og den første dreadnoughten med sekundære bestykning i tårn, da fire mindre kanontårn med to 120 mm kanoner hver var plassert forut og akterover bak forreste og akterste kanontårn. Alle fire kanontårn med tre 305 mm hvert ble plassert på senterlinjen uten overbygninger på dekket utenom skorsteinene og kommandotårnet. Dette skulle bli viktig for den russiske dreadnoughtbyggingen. Rivaliseringen med Østerrike-Ungarn ansporet Italia til å fortsette byggingen av nye dreadnoughter i 1910 med Cavour-klassen på tre skip som er meget uvanlig med en hovedbestykning på 13 305 mm kanoner fordelt på tre kanontårn med tre kanoner hver og to kanontårn med to kanoner hvert, med et par overliggende kanontårn forut og akterover, disse med kun to kanoner lå et dekk over disse med tre kanoner. Det tredje kanontårnet var plassert på midtaksen, samtlige kanontårn var på senterlinjen. Den sekundære beskytningen var flyttet et dekk høyere, slik at kasemattene ikke ble utsatt for bølger. Den langsomme byggetakten i de italienske verftene, som heller ikke hadde kapasitet for bygging av flere skip, gjorde ikke leveransene mulig før 1915. Denne klassen ble etterfulgt av Doria-klassen på to skip i 1912 til 1916, som egentlig ikke var annet enn modifiserte varianter av den samme konstruksjonen og arrangementet av bestykningen. Disse skipene forble kjernen i den italienske flåten frem til den neste verdenskrig. Den etterfølgende Caracciolo-klassen på fire skip som tilhørte kategorien "super-dreadnought" med en hovedbestykning på 8 381 mm kanoner, sekundærbestykning på 12 152 mm kanoner og et deplasement på 34 000 tonn (forgjengeren «Doria» på 25 000 tonn fullt lastet) var påbegynt av den italienske flåten i 1914-1915, men stoppet all arbeid i mars 1916 for tre år. I 1920 var klassen kansellert etter «Francesco Caracciolo» ble solgt og senere hugget. Østerrike-Ungarn. I januar 1909 foreslo et dokument i den østerriksk-ungarske flåten bygging av en slagskipsflåte på fire dreadnoughter. En regjeringskrise i 1909-1910 førte til at byggingen ikke ble godkjent, men dette ble ignorert av viseadmiral von Montecuccoli som var blitt informert om det italienske byggeprosjektet «Dreadnought A» («Dante Alighieri»), og dermed bad skipsverftene om å starte byggingen av to dreadnoughter på egen hånd i 1910. Først i mars 1911 ble disse skipene sammen med to til bevilget i statsbudsjettet. Tegetthoff-klassen egentlige var en videreutvikling fra pre-dreadnought Radetzky-klassen på tre skip med fire kanontårn i overliggende posisjon, med tilsammen tolv 30,5 cm kanoner fordelt i tre kanoner per tårn. «Viribus Unitis» som ble levert i desember 1912, ble det første operative slagskipet med tre kanoner i ett kanontårn. Den siste ble levert i desember 1915, ved dette tidspunktet hadde krigen brutt ut. En etterfølgende klasse på fire skip videreutviklet fra Tegetthoff-klassen var planlagt i 1911-1914 med en hovedbestykning på ti 35 cm kanoner fordelt på to kanontårn med tre kanoner og to kanontårn med to kanoner hvert. Denne ble kansellert ved krigsutbruddet i juni 1914. Russland. Det russiske slagskipet «Gangut» under 1. verdenskrig. I juni 1909 innledet den keiserlige russiske flåten byggingen av fire dreadnoughter av Gangut-klassen for Østersjøflåten, og i oktober 1911 tre andre dreadnoughter av Imperatritsa Mariya-klassen for Svartehavsflåten. Byggeprogrammet begynte allerede i 1906, ulike utkast ble vurdert fram til man hadde valgt den italienske skipskonstruktøren Vittorio Cunibertis design med tolv 12-tommers kanoner konsentrert i fire kanontårn på et slett dekk uten store overbygninger utenom skorsteinene. Utenlandske skipskonstruktører, blant annet fra Tyskland, deltok i konkurransen om å vinne kontraktene for designet og byggingen av de planlagte russiske dreadnoughtene. Først skulle byggingen skje i utlandet, men det ble besluttet at dreadnoughtene skulle bygges i russiske verfter. Først var det tyske utkastet fra Blohm & Voss akseptert, men dette ble forvandlet inn i konseptet «Baltic-dreadnought», der et hovedskip for et innenlandsk havområde som Østersjøen skulle ha sterk ildkraft og med høy hastighet over korte avstander. Cunibertis design ble tatt inn for Gangut-klassen som skulle ha en toppfart på 23 knop og et sterkt hovedskyts på tolv 305 mm kanoner som dessuten tilhørte de beste skipskanoner av 12-tommers kaliberet. Som på den italienske «Dante Alighieri» var de midte kanontårnene på begge sider av midtaksen langs senterlinjen, med lite fribord i forhold til kasemattene, som ble vasket av bølgene. Gangut-klassen endte med å være langsommere versjoner av Fischers slagkryssere enn dreadnoughter med mindre kanoner og tynnere panser sammenlignet med samtidige dreadnoughter. Imperatritsa Mariya-klassen var mer dreadnoughter enn slagkryssere med større panserbeskyttelse i bytte mot noe mindre hastighet på et noe mindre skrog. Bare to skip var ferdigstilt i 1915 mens den tredje og siste var ikke klargjort før sommeren 1917. Denne tendensen fortsatte med det enslige «Imperator Nikolai I» som ble sjøsatt i oktober 1916, men aldri ferdigbygget – som skulle ha 50 % mer pansring i forhold til vekten enn sine forgjengere tross den samme bestykningen på tolv 305 mm skyts. De andre landene. Spania bestilte tre skip av España-klassen, det første ble kjølstrukket i 1909. Disse tre skipene ble de minste dreadnoughter som ble bygget, med et deplasement på 15 700 tonn fullt lastet og en lengde på 140 meter. Selv om de ble bygget i Spania, var det gjort med britisk hjelp. For eksempel tok byggingen av det tredje skipet, «Jaime I», ni år å bygge på grunn av uteblitte leveranser av kritiske materialer, inkludert kanoner fra Storbritannia. Som Cunibertis dreadnoughter hadde de spanske dreadnoughter fire kanontårn på et slett dekk, men med bare åtte 305 mm kanoner, fordelt i to per kanontårn. Brasil ble det tredje landet som innledet byggingen av dreadnoughter, men på engelske skipsverft i 1907. Det satte i gang et mindre våpenkappløp i Sør-Amerika, da Argentina og senere Chile bestilte dreadnoughter. Mens Argentina bestilte dem på amerikanske skipsverfter, gjorde Chile det på britiske. Fra Storbritannia ble Minas Gerais-klassen på to skip levert i 1910 til Brasil, som hadde valgt stempelmotor som fremdrift og «superfiring»-arrangementet for de fire kanontårn forut og akterover med overliggende tårn, og to kanontårn midtskips, et på hver side. Tilsammen hadde «Minas Gerais» tolv 12-tommers kanoner med ti på en bredside. Dette var forsøkt overgått med «Rio de Janeiro», bestilt i august 1910 med hovedbestykning på tolv 356 mm kanoner, senere endret til 14 305 mm kanoner fordelt i syv kanontårn, samtlige på senterlinjen. Det var planer om en fjerde dreadnought, men politisk destabilisering og økonomiske problemer førte til salget av «Rio de Janeiro» til Tyrkia i 1913. Etter krigens slutt i 1918 forsøkte Royal Navy å selge dreadnoughten «Agincourt» til Brazil, men det ble avslått. Argentina bestilte Rivadavia-klassen på to skip på amerikanske skipsverfter i 1910, og disse ble levert til den argentinske flåten i 1914-1915. Som de amerikanske dreadnoughter var de argentinske meget godt beskyttet og bestykket med et par overliggende kanontårn forut og akterut, men midtskips var to kanontårn arrangert i "en echelon" på hver side av midtaksen mot begge sider. Begge Chiles slagskip av Almirante Latorre-klassen ble kjøpt av Storbritannia ved krigens utbrudd. Det ene ble senere returnert til den chilenske regjeringen under navnet HMS «Canada», det andre var ombygget til hangarskipet «Eagle». «Almirante Latorre» var bygd som en variant av super-dreadnoughten HMS «Iron Duke» med ti 356 mm kanoner. Nederland hadde i 1912 planer om å skifte ut sine eldre panserskip med en moderne flåte, som ville inkludere minst fem dreadnoughter. Det tok lang tid å velge utkast og deretter å ta en politisk beslutning, så skipene ble først bestilt sommeren 1914. Utbruddet av første verdenskrig satte en stopper på den ambisiøse flåteplanen. Det ottomanske riket bestilte to dreadnoughter fra britiske skipsverfter, Resadiye-klassen i 1911, men denne ordren ble kansellert og erstattet av hasteordren på «Resadiye» som var en variant av den britiske King George V-klassen med ti 343 mm kanoner fordelt på fem kanontårn på et noe kortere skrog. En tredje var bestilt i 1914 for leveranse tre år senere. Samtidig hadde tyrkerne kjøpt «Rio de Janeiro», som ble ferdigstilt i sommeren 1914 for leveranse under navnet «Sultan Osman I». Begge ble beslaglagt av britene på direkte ordre av marineminister Churchill for å unngå at skipene skulle leveres til en potensiell fiende. Beslagleggelsen av skipene ble etterfulgt av Tysklands «gave» til det ottomanske riket, slagkrysseren SMS «Goeben» og den lette krysseren «Breslau». Det ble en viktig faktor for det ottomanske rikets beslutning om å slutte seg til Sentralmaktene. Hellas hadde i desember 1912 bestilt en dreadnought i Tyskland, men arbeidet ble stoppet ved krigens utbrudd. Det greske skipet under navnet «Salamis» på skipsverftet AG Vulcan, Hamburg, skulle ha et hovedskyts på åtte amerikanskproduserte 356 mm kanoner montert i kanontårner av amerikansk design. «Salamis» var sjøsatt i november 1914, men kunne ikke leveres før krigens slutt, da nektet den greske regjeringen å motta skipet. Man hadde i 1914 kjøpt to pre-dreadnoughter fra den amerikanske flåten, omdøpt til «Kilkis» og «Limnos». Tross Danmarks stolte tradisjoner som flåtemakt ble det aldri bygd noen dansk dreadnought. De største danske skiper i dreadnought-æraen var panserskip med den danske betegnelse "kystforsvarsskibe" på omkring en tredjedel av HMS «Dreadnought»s størrelse. Det som kom mest i nærheten var det planlagte «Niels Iuel», panserskipet som ifølge planene fra 1914 skulle ha to 305 mm skyts i hver tårn. De største panserskipene som den svenske Sverige-klassen på over 7600 tonn fullt lastet med fire 283 mm skyts bygd i dreadnought-æren var mer lik slagskip fremfor panserskip. Super-dreadnoughter. Slagskip av Orion-klassen på linje. Fem år etter ferdigstillelsen av HMS «Dreadnought», ble en ny generasjon kraftigere slagskip betegnet som "«super-dreadnoughter»" bygget. Ankomsten av den nye generasjonen er antatt å være innlemmelsen av den britiske Orion-klassen på 4 skip som var kjølstrukket og sjøsatt i årene 1909 til 1911. Betegnelsen skyldes tyngre hovedbestykning fra 13,5-tommer (343 mm) og plasseringen av alle kanontårner på senterlinjen. I løpet av fire år mellom «Dreadnought» og «Orion» var størrelsen økt med 25 %, og vekten av en bredside var fordoblet. De britiske super-dreadnoughter ble fulgt av tilsvarende skip fra andre nasjoner. Den amerikanske flåtens New York-klassen, som ble kjøllagt i 1911, hadde ti 14-inch (356 mm) kanoner fordelt på fem tårn, og dette kaliberet ble innført som standard for de etterfølgende Nevada-klassen, Pennsylvania-klassen, New Mexico-klassen og Tennessee-klassen slagskiper. I Japan ble to super-dreadnoughter av Fuso-klassen kjøllagt i 1912, etterfulgt av Ise-klassen på to skip i 1914. Begge klasser hadde den samme hovedbestykning på tolv 356 mm kanoner fordelt på seks kanontårn, hvilket gjorde dem til de kraftigste slagskip i verden. Alle skipene ble i stigende grad bygget av japanske materialer i japanske skipsverft. I Frankrike ble Courbet-klassen fulgt av tre super-dreadnoughter av Bretagne-klassen, som var utstyrt med 340 mm kanoner, de skulle egentlig bli etterfulgt av Normandie-klassen på fem skip, men som ble oppgitt ved krigsutbruddet. I den tyske flåten var det ikke en tilsvarende økning i kaliberet, med Helgoland-klassen hadde man gått over til 30,5 cm kaliberet, som den tyske "Admiralstab" mente kunne matche det britiske 13,5-tommer kaliberet. Med König-klassen kjølstrukket og sjøsatt i 1911 til 1914, ble alle fem kanontårn plassert langs senterlinjen. De nevnte brasilianske dreadnoughtene av Minas Gerais-klassen utløste et mindre våpenkappløp i Sør-Amerika mellom Brazil, Argentina og Chile. Argentina bestilte Rivadavia-klassen i 1910 med tyngre pansring, noe som motiverte fram byggingen av Rio de Janeiro med tolv 356 mm kanoner for den brasilianske flåten. Underveis i byggingen ble hovedbestykningen endret til fjorten 305 mm skyts. Chile bestilte to «super-dreadnoughter» av Almirante Latorre-klassen i 1911, med designet hentet fra super-dreadnoughten HMS «Iron Duke» og en hovedsbestykning på ti 356 mm kanoner. Begge slagskiper ble kjøpt av britene ved krigsutbruddet i september 1914, bare den ene, HMS «Canada», ble ferdigstilt som et slagskip for Royal Navy. Det ble senere kjøpt tilbake av Chile. Den neste generasjonen av britiske super-dreadnoughter, Queen Elizabeth-klassen på seks skip (bare fem ble kjølstrukket), som opprinnelig var tenkt som improviserte «Iron Duke»-slagskip med fem tårn, måtte oppgi et tårn for flere oljefylte kjeler. Som respons på nyhetene om 14-tommers bestykning på japanske og amerikanske slagskip hadde britene valgt et helt nytt kaliber; 15-tommers (381 mm) kanon med større granatvekt. Det nye kaliberet ga større ildkraft til tross for tapet av det midtre kanontårnet, med tykkere panserbelte og forbedret undervannsbeskyttelse. Klassen kunne oppnå en toppfart på 25 knop, og ble ansett som de første "hurtige slagskip". Akterenden av den første amerikanske super-dreadnoughten, USS «Nevada» under første verdenskrig. Svakheten i designet av super-dreadnoughter, som skilte dem fra skipene bygget etter den første verdenskrigens slutt, var fordelingen av panseret i skroget. Super-dreadnoughtens design understreket viktigheten av den vertikale beskyttelsen som var nødvendig under sjøslag utkjempet i kortere avstand. Disse skipene kunne angripe på 20 km avstand, men var sårbare overfor granater som ble avfyrt i en høy bane. Dermed skulle nyere skip for å motstå denne form for beskytning ha et sterkere panser på fem til seks tommer (130-150 mm) på dekket. Det engelske begrepet «zone of immunity» ble et sentralt begrep i utformingen av krigsskip. Med det mentes en sone mellom avstanden der fiendtlige granater ville slå ned i en bratt vinkel og avstanden der fiendtlige granater kunne penetrere den vertikale beskyttelsen. Mangel på undervannsbeskyttelse var også en svakhet i de første super-dreadnoughter, og dette ble først utviklet i takt med større trussel fra torpedoer og miner. Den amerikanske flåten utviklet det såkalte «Standard type battleship»-konseptet, som begynte med Nevada-klassen, som ble bygget for kamp over lange avstander med «plunging fire», det vil si at granatene gikk i bane i stor høyde, så de kom ned i meget bratte vinkler. USS «Nevada» ble kjølstrukket den 4. november 1912 som det første slagskipet med «all-or-nothing» ("alt eller ingenting") beskyttelse. Fire år før Jyllandslaget lærte de europeiske flåtene om faren ved kanonskytning på lang avstand. Ideen med «alt-eller-ingenting» er å ha størst mulig beskyttelse i skroget med størst tykkelse omkring de vitale delene av skroget og meget lite beskyttelse annetsteds, som i endene. Samtidig ble skipet bygget slik at det pansrede området hadde tilstrekkelig oppdrift for å kunne holde skipet flytende til tross for oversvømmelse av det ubeskyttede området i skroget. Dette designet ble testet i slag under sjøslaget ved Guadalcanal i 1942 under den andre verdenskrigen, da det moderne slagskipet USS «South Dakota» ble utsatt for sterk beskytning som ikke klarte å penetrere det pansrede området i skroget, og det holdt seg flytende. Panserfordelingen på Nevada-klassen ble gjenopptatt av de amerikanske skipsbyggerne for de neste fem klasser på 11 skip og den kansellerte South Dakota-klassen fram til 1922, med panserbeltet på 343 til 203 mm tykkelse og panserdekket på 76 mm flyttet oppover så det dannet et tak. Under dette var et «splinterdekk» reist som beskyttelsestiltak mot splinter fra granater som hadde penetrerte panserdekket og eksploderte. Tykkelsen ble noe større til 89 mm fra USS «New Mexico» i 1917. I kamp. HMS «Audacious» synker etter å ha rammet en mine, oktober 1914. Første verdenskrig var nesten et antiklimaks for de store dreadnought-flåter. Det var ingen avgjørende sammenstøt mellom moderne krigsflåter som kunne sammenlignes med Tsushima. Slagskipenes rolle var marginale i forhold til de store slager mellom hærer på Vestfronten og Østfronten. De hadde også bare marginal innvirkning på sjøslag rundt om Storbritannia under krigsårene. De geografiske forholdene betydde at Royal Navy med den mektige "Grand Fleet" med letthet kunne fange inn den tyske "Hochseeflotte" i Nordsjøen, men kunne ikke intervenere mot den tyske overlegenheten i Østersjøen. Begge parter visste at Grand Fleet på grunn av sin større styrke kunne avgjøre et storslag som vil resultere i en britisk seier. Den tyske strategi gikk derfor ut på å provosere fram et slag på fordelaktige betingelser; enten ved å trekke en del av den britiske flåten inn i kamp mot overlegne tyske styrker, eller å gjennomføre et slag nær den tyske kysten, der man kunne utjevne styrkeforholdet ved hjelp av minefelter, torpedobåter og ubåter. Man hadde også forestilte seg bruk av luftrekognosering ved hjelp av zeppeliner for å oppdage og gjøre rede på Grand Fleet over lange avstander. I de første to år av krigen var sjøkrigen begrenset til trefninger mellom slagkryssere i Slaget ved Helgolandsbukten og Slaget ved Doggerbank samt angrep på den engelske nordsjøkysten. I sommeren 1916 ble det gjort et nytt forsøk på å lokke britiske eskadrer inn i et slag etter tyskernes egne betingelser. Det resulterte i Slaget ved Jylland, men dette brakte ikke noen av partene til en avgjørelse. På de andre krigsteatre var det heller ikke sett avgjørende sjøsammenstøt. I Svartehavet var det mindre sjøslag mellom russiske og ottomanske hovedskip, men ikke mer. I Østersjøen var krigen stort sett begrenset til angrep på konvoier og utlegging av minefelt. Krig i Adriaterhavet var på en måte et speilbilde av den strategiske situasjonen i Nordsjøen. Den østerriksk-ungarske flåten ble holdt innsperret i Adriaterhavet med en blokade på tvers av Otrantostredet, bevoktet av franske, britiske og senere italienske flåtestyrker. Den viktigste bruken av slagskip i Middelhavet var rettet mot tyrkiske kystforter til støtte for deres hærstyrkene under Slaget om Gallipoli i 1915. Krigen viste også hvordan billigere våpen gjorde slagskip meget sårbare, som demonstrert i september 1914 da den tyske ubåten «U-9» senket tre eldre panserkryssere i løpet av mindre enn en time. Miner var også en betydelig trussel som observert en måned senere, da den nye britiske super-dreadnoughten HMS «Audacious» støtte på en mine. Ved slutten på oktober hadde britene endret deres strategi og taktikk i Nordsjøen for økt bevissthet mot mulige angrep av undervannsbåter. Selv om slaget ved Jylland var det eneste større sammenstøtet mellom slagskipsflåter i krigen var den tyske planen for slaget basert på ubåtangrep på den britiske flåten. Den tyske flåtens flukt fra den overlegne Grand Fleet var hjulpet av tyske kryssere og torpedobåter som nærmet seg de britiske slagskipene som trakk seg bort for å unngå faren for torpedoangrep. Flere angrep av ubåter med etterfølgende tap på den britiske flåten førte til en voksende paranoia hos britene, som bare gjorde deres sårbarhet mer merkbar. Hos tyskerne hadde man besluttet etter Jyllandslaget å ikke sende ut krigsflåten uten assistanse av ubåter, som deretter ble sluppet løs i en uinnskrenket ubåtkrig rettet mot sivile handelsfartøyer etter 1. februar 1917. Den tyske flåten ble værende i havn i mesteparten av de to neste krigsårene fram til kapitulasjonen i november 1918. Andre krigsteatre viste også at billige metoder som miner, torpedoer og sist froskemenn hadde en viktig rolle for å skade eller senke dreadnoughter. To østerriksk-ungarske dreadnoughter som gikk tapt i året 1918, ble ødelagt av italienere med hjelp av torpedobåter og froskemenn utstyrt med eksplosiver. Bygging av slagskip etter 1914. Et slagskip av Tennesse-klassen, USS «California» dampet av sted under høy fart i 1921. Utbruddet av den første verdenskrig august 1914 stoppet flåtekappløpet, for de krigsførende parter overførte penger og tekniske ressurser til mer presserende formål. Støperiene som produserte skipskanoner for flåtene gikk over til produksjon av landbasert artilleri, og skipsverftene ble oversvømt med bestillinger på mindre krigsfartøyer. De svakere flåtemaktene i krigen, Frankrike, Østerrike-Ungarn, Italia og Russland, suspenderte deres flåteprogrammer. Storbritannia og Tyskland fortsatte å bygge slagskip og slagkryssere, men i et mindre omfang. I Storbritannia betydde regjeringens utsettelse av byggingen av slagskip under planlegging og Jackie Fisher kom tilbake til admiralitetet, et fornyet fokus på slagkryssere. De siste enheter i Revenge-klassen ble bygget ferdig som slagkryssere i Renown-klassen på to skip, HMS «Renown» og HMS «Repulse». Det siste skipet i Queen Elizabeth-klassen, HMS «Agincourt», var fremdeles ikke kjølstrukket da det ble kansellert av regjeringen i august, og bare fem av planlagte åtte skip i Revenge-klassen var ferdigstilt i løpet av krigen. Den mer eksterme Courageous-klassen av meget hurtige og tungt bestykkede skip med minimal pansring, betegnet som "light battlecruisers" («lette slagkryssere»), var bestilte av Fisher for å omgå regjeringens forbud mot nye slagskip. Fishers mani for hastighet kulminerte i hans forslag om HMS «Incomparable», en meget stor lettpansret slagkrysser på over 40 000 tonn. I Tyskland ble to enheter av Bayern-klassen allerede kjøllagt før krigsutbruddet og gradvis ferdiggjort fram til leveransene i 1916 og 1917, men andre to kjøllagte skip som var bestilte i det tyske flåteprogrammet for 1914-1915, var ikke ferdige ved krigens slutt. Disse skipene var Sachsen-klassen med den samme hovedbestykning som foregående slagskipsklasse, åtte 38 cm kanoner fordelt i fire dobbeltårn i senterlinjen i «superfiring» arrangementet. Den planlagte Mackensen-klassen på fire slagkryssere som også var bestilt under det tyske flåteprogrammet, ble påbegynte, men aldri ferdigbygget. Denne slagkrysserklassen skulle ha en hovedbestykning på åtte 35 cm kanoner. På tross av pausen i bygging av slagskip under første verdenskrig var det i årene 1919-1922 sett tegn på et fornyet våpenkappløp mellom Storbritannia, Japan og USA. Slaget ved Jylland skulle få en stor innflytelse på skipskonstruktørene som tok til seg de leksene man hadde lært, for planleggingen av nye hovedskip. De første skip som passer inn i dette bildet er den britiske Admiral-klassen på fire skip, som var påbegynt i året 1916, men bare ett skip, HMS «Hood», ble ferdigbygget og levert til Royal Navy i 1920. Jyllandsslaget overbeviste admiralitetet om at lettpansrede slagkryssere var for sårbart, og derfor ble de planlagte enhetene av Admiral-klassen utstyrt med større panserbeskyttelse, så deplasementet økte fra 36 300 tonn til 45 200 tonn fullt lastet for HMS «Hood». Initiativet på et nytt våpenkappløp kom fra de japanske og amerikanske flåter. Den amerikanske kongressen hadde vedtatt bygging av 156 nye skip i 1916, deriblant 10 slagskip og 6 slagkryssere. For første gang kunne den amerikanske flåten bli større enn den britiske flåten. Byggeprogrammet begynte langsomt, dels for å lære av erfaringene fra slaget ved Jylland. De nye amerikanske slagskip i Colorado-klassen på 4 skip og slagkryssere i Lexington-klassen på 6 skip representerte et kvalitativt sprang i forhold til Queen Elizabeth-klassen og Admiral-klassen med 16-tommer hovedbestykning eller åtte 406 mm skyts. Samtidig hadde den keiserlige japanske flåten startet arbeidet på det meget ambisiøse «8-8 flåteprogrammet» som en fortsettelse av «8-4 planen» med fire ekstra slagkryssere etter den japanske "diet" vedtok dette i juli 1917. De første to hovedskip etter flåteplanen, Nagato-klassen, som var godkjent som "Design A-102" av den japanske flåten i 1916, ble kjøllagt i 1917 og 1918. Disse slagskip var de første i verden med åtte 406 mm kanoner som hovedskyts etter å ha blitt ferdigstilt i 1921. Den etterfølgende Kaga-klassen, var planlagt som forstørrede Nagano-slagskiper med et femte tårn for en samlet ildstyrke på ti 406 mm kanoner i bredsiden. Slagkrysserne av Amagi-klassen som også benyttet den samme designen, skulle ha mindre pansring og den samme hovedbestykning som Kaga-klassen, men med en toppfart på 30 knop, hurtigere enn de nye britiske og amerikanske slagkryssere. I 1919 ble våpenkappløpet trappet opp etter at den amerikanske presidenten Woodrow Wilson foreslo utvidelse av den amerikanske flåten og bad kongressen om midler for et nytt byggeprogram på ti slagskip og åtte slagkryssere etter avslutningen på flåteprogrammet fra 1916. Som svar godkjente det japanske parlamentet utvidelsen fra «8-4 planen» til «8-8 planen» med fire slagskip. Disse skipene av Kii-klassen skulle være på 43 000 tonn som en fortsettelse av designen bak «Amagi»-klassen med større beskyttelse. Den neste designen, No 13-klassen på fire skip ville ha fått 18-tommer (457 mm) kanoner fordelt på fire kanontårn. Likevel var mange i den japanske flåten ikke tilfredstilt, og etterlyste en «8-8-8» flåte med 24 moderne slagskip og slagkryssere. Britene, som var blitt utmattet av den første verdenskrigen, var i fare om å falle bakover i sammenligning med USA og Japan. Det var ikke startet arbeid på nye hovedskip siden Admiral-klassen, og av disse var bare HMS «Hood» ferdiggjort. En admiralitetsplan fra juni 1919 skisserte en flåte etter krigen på 33 slagskip og 8 slagkryssere, som kunne bygges og vedlikeholdes for 171 millioner pund om året, men bare 84 millioner pund var til rådighet for Royal Navy. Admiralitetet krevde som et absolutt minimum åtte moderne slagskip. Disse skipene ville ha vært G3 slagkryssere med ni 16-tommer kanoner i tre kanontårn og N3 slagskiper med ni 18-tommer kanoner i tre kanontårn med felles design. Tyskland var ikke med i dette kappløpet. De fleste av de tyske dreadnoughter var senket av deres besetninger ved Scapa Flow i 1919. Resten ble overtatt av ententemaktene som krigsbytte. Istedenfor å fortsette med de meget kostbare byggeprogrammene aksepterte de store flåtemaktene en diplomatisk løsning på våpenkappløpet med Washington flåtetraktaten i 1922. Traktaten la ut en liste over skip som skulle hugges eller tas ut av bruk, som inkluderte de fleste av de eldre dreadnoughter og nesten alle nyere skip under bygging. All videre bygging av slagskip og slagkryssere ble også stoppet for en periode. Skipene som overlevde traktaten, deriblant de meste moderne super-dreadnoughter i alle tre flåter, utgjorde hovedparten av verdens store skip i 1920-årene og 1930-årene. Skipene, som var bygget innenfor rammene i traktaten for å erstatte utrangerte skip, ble kjent som "«treaty battleship»" ("traktat-slagskip"). Deretter ble etter hvert begrepet «dreadnought» mindre og mindre benyttet. De fleste pre-dreadnought slagskip var enten tatt ut av slaglinjen for andre formål eller hugget, så begrepet på de nyere slagskip var ikke lenger nødvendig. Noen ganger hendt det at slagskip under den andre verdenskrigen ble omtalt som dreadnoughter. Robinson Crusoe. "Robinson Crusoe" (engelsk "The Life & Strange Surprising Adventures of Robinson Crusoe") er en roman av den engelske forfatteren Daniel Defoe som kom ut første gang i 1719. Historien var inspirert av virkelige hendelser. Den mest kjente er historien om Alexander Selkirk som frivillig tilbragte fire år på øya Más a Tirra, Juan Fernández-øyene utenfor Chiles kyst. Romanen har gitt navnet til den retningen innenfor litteraturen som omhandler personer som havner på en øde øy og som må klare seg selv, robinsonader. Den virkelige Robinson. Figuren Robinson Crusoe og hans skjebne er uten tvil delvis basert på sjømannen Alexander Selkirks liv. Alexander Selkirk ble født i i 1676 og var sønn av en skomaker i Lower Largo i Skottland. I 1703 ble han med oppdageren William Dampier. Da de hadde kommet til Juan Fernández-øyene for å fylle på med friskt vann og utstyr, begynte den virkelige Robinsons historie. Alexander Selkirk begynte å bli urolig for spredning av skjørbuk, og snakket med Dampier om det. Det endte med en krangel, og Selkirk gikk med på å bli etterlatt på øya Más a Tirra. Med seg fikk han en muskett, krutt, verktøy, kniv, en bibel og sine klær. Senere viste det seg at Selkirks frivillighet om å bli plassert på øya ikke var så dumt, siden skipet til Dampier sank med nesten ingen overlevende. Fra oktober 1704 til februar 1709 levde Selkirk på øyen, og bygget opp sitt eget «imperium» på øya på akkurat samme måten som Robinson gjorde. Da ble han oppdaget og reddet av kaptein Woodes Rogers, som ga ham navnet guvernør av Más a Tirra. I 1712 skrev Woodes Rogers ned historien om Selkirks liv på øya i "A Cruising Voyage round the World". Året etter skrev forfatteren Richard Steele om Selkirk i et engelsk tidsskrift "The Englishman". Og selvsagt finner man hans historie i Robinson Crusoe. Handling. Historien starter med at den unge Robinson Crusoe vil ut og se verden ved å reise til sjøs. Faren nekter ham hele tiden denne friheten, siden han vil at sønnen skal gå inn i farens yrke, og akseptere den skjebnen han har. På tross av advarsler fra de andre, trosser han sin fars vilje og drar mot sine 28 års fangenskap på en øde øy. Før dette følger man Robinson Crusoe ombord på sin første seilskute til London (som forliste underveis), på reisen til Guinea for å selge gull i bytte mot 'skrot' under slaveriet under maurerne i Saleh og som plantasjeeier i Brasil. Om hans opphold på øya følger man Robinsons utvikling, som skildres ved at han må jobbe seg opp fra et jeger- og sankersamfunn opp til en levestandard han var vant til via jordbrukssamfunnet og vennskapet med Fredag. Det går hele 15 år fra det året Robinson ankommer øya til han ser spor etter andre mennesker. Et fremmed fotavtrykk i sanden en dag, forandrer den tilværelsen han har skapt seg, til å være preget av frykt i mye større grad. Etter ytterligere noen år observerer han at kannibalritualer foregår på øya. I begynnelsen, etter denne oppdagelsen, er første prioritet å gjemme seg for de fremmede (som kun oppholder seg der nå og da, gjerne med et års mellomrom). Etter noen år bestemmer han seg for å forsøke å fange en av dem, slik at han får seg en tjener ev. en venn. Fredag er et offer som klarer å flykte fra ritualet, støter på Robinson på sin flukt, som hjelper ham å drepe dem han har etter seg. Fredag ser på Robinson som hans frelser, og blir hans evige tjener. Fredag er først med Robinson Crusoe de siste to-tre årene av oppholdet. Tolkning. Det er mange måter å tolke historien om Robinson Crusoe på. For det første er romanen den første robinsonade, en historie om en som havner på en øde øy og må klare seg med det øya har å tilby og vrakrester av skipet. Hvis man tolker romanen ut fra en moralsk og religiøs tolkning, kan man tolke det som en slags advarsel for de som trosser sin far som vet hva som er best for deg. Dessuten gir romanen et spesielt syn på religion der troen på at Gud (?) kun skapte den, men ikke styrer den (deisme), kommer frem. Romanen setter også et kritisk spørsmålstegn ved maktforhold mellom Gud og Djevelen, som forfatteren har lagt i munnen hos den «naive» Fredag. En annen ting man må legge merke til er at Robinson Crusoe havnet på den øde øya da han var underveis for å hente slaver til sin plantasje i Brasil. De 28 årene i isolasjon kan ses på som en straff fra Gud for at Robinson Crusoe både trosset sin far og drev med menneskehandel. Hvis man ser på Robinson Crusoe som en historisk roman, kan man trekke frem to tråder. Den ene tråden er at man kan se på en beskrivelse for hvordan overgangen fra jeger- og sankersamfunnet til jordbrukssamfunnet og senere til industrisamfunnet (en beskrivelse som Defoe kommer med ca. 30 år før Den industrielle revolusjon begynner). Den andre tråden er at romanen beskriver kolonialisme og imperialismen med beskrivelsen av forholdet mellom de hvite europeerne og de andre, spesielt ved slavehandelen. Det som er spesielt med romanen er at Defoe presenterer både det svarte slaveriet og hvite slaveriet. Hvis man se på Robinson Crusoe som en politisk roman, kan man tolke romanen som at den fremmer kapitaliske tanker. Robinson Crusoe bygger opp sitt «imperium» helt fra begynnelsen med bare sine hender, det øya har å tilby, vrakrester, hans nøysomhet, klokskap og god arbeidsmoral. Og han får økonomisk suksess ut av dette! Personlig frihet om sin økonomi er ikke det eneste som kommer frem i romanen, også et tanke om religionsfrihet dukker opp gjennom å vise at Robinson Crusoe godtar at Fredag er protestant, faren til Fredag er hedning og «menneskespiser» og at spanjolen er katolikk. Det er imidlertid ikke bare høyrevendte verdier som blir presentert, en kan også finne venstrevennlige idéer. Ut i fra alle disse tolkningenes tankene om romanen, har mange forskere ment at den er lite egnet i dag som barneroman i og med at romanen er en allegori på de europeiske stormaktenes kolonialisme og imperialisme, og på mange måter fremmer en undertrykkelse tanke overfor andre kulturer. Men romanen er på den andre siden også en av de første romanene som snakker om toleranse og menneskeverd mellom menneskene, lenge før det fantes noe menneskerettighetserklæring. I Norge. I Norge ble romanen utgitt første gang i 1874 på Damms Forlag. I dag er romanen utgitt som forkortet ungdomsklassiker på blant annet Gyldendal Norsk Forlag. Det mest kjente voksenutgaven av romanen er Leif Toklums oversettelse, som ble utgitt første gang på J. W. Cappelens Forlag i 1969. Tekster inspirert av Robinson Crusoe. Med boken om Robinson skapte Defoe en hel sjanger, robinsonaden. Romanen er derfor en av de mest sjangerdannende i litteraturhistorien, og har fått både etterapere og mer reflekterte kommentarer. I tillegg har sjangeren blitt brukt til å kommunisere ulike etiske og pegagogiske intensjoner. Filmer basert på Robinson Crusoe. Robinson Crusoe Fana Folkehøgskule. Fana Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Hjellestad bydel i (Bergen kommune). Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Nord- og Midthordland Høgskulelag (NMH). Skolen ble etablert i 1915 og er bygd opp rundt Store Milde hovedgård fra 1700-tallet. Linjer på Fana Folkehøgskule skoleåret 2012-13:. I tillegg til linjefagene er det en lang rekke temafag og valgfag. 3 ganger pr. år får man anledning til å velge nye tema- og valgfag. Alle linjene drar på minst en studietur til utlandet. Den norske forfatteren Jostein Gaarder arbeidet på denne skolen som lærer fra 1981 til 1991. Kjernemelk. Kjernemelk er væsken som blir tilbake når smør skilles fra fløten under kjerning. Kjernemelken er tynn og har en syrlig smak. Kjernemelk kan brukes i bakst, og dessuten i supper og sauser. I forretninger selges ofte kjernemelk som imidlertid ikke er ekte, men er laget av melk som har gjennomgått en prosess med bakterier, altså kulturmelk. Fjordane Folkehøgskole. Fjordane Folkehøgskole (Fjordane Folkehøgskule) er en frilynt folkehøgskole i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og eies av "Eigarlaget for Fjordane Folkehøgskule". Historie. Amtsskolen på Apalset var den første amtsskolen i Sogn og Fjordane, etablert i på gården Apalset vest for Vereide i Gloppen kommune i 1876. I 1886 stoppet kommunen tilskuddet til drift. Amtsskolen måtte dermed flytte fra kommunen, og ble etablert i Innvik (i nåværende Stryn kommune). I 1900 flyttet skolen til Nordfjordeid, og ble forløperen til Fjordane folkehøgskole. SMS «Lützow». SMS «Lützow» var en tysk slagkrysser fra første verdenskrig. «Lützow» tilhørte Derfflinger-klassen, og var Franz Ritter von Hippers flaggskip. Skipet var oppakalt etter den prøyssiske generalen Ludwig Adolf Wilhelm von Lützow. «Lützow» var ved siden av søsterskipene SMS «Derfflinger» og senere SMS "Hindenburg" Tysklands mest moderne slagkryssere. «Lützow» ble satt i tjeneste 8. august 1915, men på grunn av problemer med turbinene måtte skipet repareres i et halvt år før det kunne settes i aktiv tjeneste. I mars 1916 var skipet klart, to måneder før slaget ved Jylland. I slaget ved Jylland hadde «Lützow» stor suksess, og senket de britiske skipene HMS «Defence» og HMS «Invincible». Dessuten ble admiral Beattys flaggskip HMS «Lion» uskadliggjort av «Lützow». Slaget medførte store skader på «Lützow» selv, og admiral Hipper måtte overføte flagget til en jager under slaget og ta «Lützow» ut av kampene. «Lützow» prøvde så å ta seg tilbake til havn, men skadene gjorde at man måtte oppgi skipet, som på dette tidspunktet lå for tungt i vannet til å komme seg over forkastningen "Horns rev". Den 1. juni ble «Lützow» senket av en tysk torpedobåt. Folkehøgskolen 69° Nord. Folkehøgskolen 69° Nord er en kristen folkehøgskole på Mortenhals i Balsfjord kommune i Troms. Skolen har plass til 53 elever, og er dermed en av de minste folkehøgskolene i Norge. Skolen ligger i Malangen, 6 mil utenfor Tromsø med kort vei både til fjells og til havs. Nærområdene innbyr til aktivt og variert friluftsliv året rundt, noe som gjenspeiler seg i linjetilbudet ved skolen. Skolen eies av en stiftelse der Balsfjord kommune, Den norske Kirke, elevene, de ansatte og rektor ved 69°Nord er representert i styret. Skolen ble etablert i 1984 og er tilknyttet Noregs Kristelege Folkehøgskolelag (NKF). Follo Folkehøgskole. Follo Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole i Vestby i Akershus. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Akershus fylkeskommune. Beliggenhet. Follo folkehøgskole ligger i distriktet Follo, 38 km syd for Oslo og 20 km fra Moss, i umiddelbar nærhet av E6 og med kort avstand til Oslofjorden, Son og Hvitsten. God togforbindelse begge veier. Det tar ca. 30 min med tog fra Oslo til Vestby, og ca 1 time med flybussekspressen til Gardermoen. Follo folkehøgskole er plassert sentralt i Vestby kommune. Skolen ligger naturskjønt til, fem minutters gange fra sentrum med butikker, offentlige kontorer, bank, post, bibliotek, lege, jernbane og flybussekspress. Skolen har 105 elevplasser og 6 internatbygg. Hovedbygningen rommer bibliotek, gymnastikksal/teatersal med scene, dansestudio, TV-stue/peisestue, auditorium m/scene, spisesal, tegnesal, musikkrom, verksteder for keramikk, tre, tekstil, lyd og lys, video, foto m.m. Fosen folkehøgskole. Fosen folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole i Rissa i Sør-Trøndelag. Skolen tar årlig imot vel 60-70 elever og eies av Fosen folkehøgskolelag. Rektor er Wiggo Sten Larsen. Nordhordland Folkehøgskule. Nordhordland Folkehøgskule er en kristen folkehøgskole på Frekhaug i Meland kommune i Hordaland. Skolen eies av Nordhordland indremisjon. Med 186 godkjente tilskudds elever, er det den største folkehøgskolen i Norge. Skolen arrangerer årlig turer til Israel. I tillegg til å drive folkehøgskole driver skolen også med catering, kurs og utleievirksomhet Fredly Folkehøgskole. Fredly Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i kommunesenteret Børsa i Skaun kommune, Sør-Trøndelag. Skolen tar årlig imot vel 120 elever og eies av "Stiftelsen Fredly Folkehøgskole". Skolen ble stiftet i Trondheim i 1899, og flyttet fra "Leira gods" til nye lokaler på Nidarvoll i 1902. Skolen flyttet videre til Børsa i 1968. Skolen ble organisert som stiftelse i 1994. Kathrine Sørland. Kathrine Sørland (født 25. mars 1980) er en norsk modell, tidligere Frøken Norge og programleder. Biografi. Kathrine Sørland startet sin karriere i Prestige Modellbyrå som 15-åring. Hun var en ettertraktet modell som hadde mye jobber innen fotografering og moteshow. I 2002 var hun Norges kandidat til Miss World hvor hun endte på fjerdeplass, og i 2004 deltok hun i Miss Universe, hvor hun endte på en ellevteplass. Sørland var hoveddommer i den norske versjonen av realityprogrammet "Top Model", og hun var også vertinne i Hallvard Flatlands "Casino" på TVNorge. Kathrine Sørland har dessuten vært programleder for "Motebildet", "Sangstjerner", samt "Norges styggeste rom" på TV3. Hun giftet seg med eiendomsmegler Andreas Holck i Stavanger Domkirke 1. juli 2006. Den 31. mars 2006 åpnet hun brudekjolebutikken Agape i Oslo sentrum. Isla de la Juventud. Isla de la Juventud (spansk for "ungdomsøya") er den største av Cubas øyer, etter selve Cuba. Områdets areal, inklusive omkringliggende "cayos", utgjør 3 056 km². Hovedøya utgjør 2 200 km² "(Omtrent som Vestfold fylke)" og ligger ca. 100 km sydøst for det nærmeste punkt på Cuba. Øya ligger nesten rett syd for Havana og er en særegen provins ("municipio especial") under provinsen Havana. Øyas offisielle navn inntil 1978 var Isla de Pinos (Furuøya). Isla de la Juventud er den største av de ca. 350 øyene i Canarreos Archipelago. Befolkningen var på 86 559 i år 2000. Den største byen er Nueva Gerona (ca. 37 000 innbyggere – etablert i 1830) på den nordre delen av øya, hvor også havneanløpet er. Her ligger også øyas eneste bensinstasjon. Den nest største byen er Santa Fe (La Fe) omtrent midt på øya. Øya har også blitt kjent som "Isla de Cotorras" ("Papegøye-øya") og "Isla de Tesoros" ("Skatteøya") ved forskjellige anledninger. I daglig cubansk tale er den også bare betegnet som La Isla. Historie. Lite er kjent om øyas tidlige historie, men i et huleområde nær «Punta del Este» stranden (på sydøstspissen av øya) er 235 hulemalerier utført av tidligere innbyggere på øya. Maleriene skal være ca. 2800 år gamle. De opprinnelige innbyggerne kalte øya for «Siguanea». Øya ble først kjent for europeere ved Christofer Columbus' andre reise til «Den nye verden». I juni 1494 gikk Columbus i land på øya. Han kalte øya for "La Evangelista" og krevde rettighetene for øya til Spania. Øya er også kjent som tilholdssted for pirater. Både Francis Drake, John Hawkins, Thomas Baskerville og Henry Morgan hadde tilhold på øya. Det er teorier om at både "Treasure Island" ("Skatten på sjørøverøya") av Robert Louis Stevenson og "Peter Pan" av James Matthew Barrie er skrevet med utgangspunkt i denne øya. Etter den Spansk-amerikanske krigen (1888–1898), måtte Spania frasi seg alle rettigheter til Cuba, men denne øya var ikke nevnt i den såkalte Paris-avtalen, og dette førte til strid mellom USA og det uavhengige Cuba om rettighetene til øya. I 1907 besluttet USA's høyesterett at øya ikke tilhørte USA. Det ble inngått en avtale mellom Cuba og USA om øya i 1925. Øya var sparsomt befolket inntil ca. 1950. I 1953 hadde øya ca. 15 300 innbyggere. På 1960- og 1970-tallet økte innbyggertallet drastisk, da det ble bygget flere videregående skoler for unge cubanere her. Derfor skiftet også øya offisielt navn i 1978 fra «Isla de Pinos» til «Isla de la Juventud» (ungdomsøya). Geografi. Den nordlige og østlige delen av øya er lavland med gode landbruksområder. Fra midten av øya og et stykke vestover er det kupert område med fjellpartier. Høyeste punkt er «La Canada» "(303 moh.)". Den søndre delen "(ca 1/3 av øya)" er sumpområder med mangroveskog. Hele dette området er erklært som naturreservat. Langs det meste av kysten forøvrig er det også sumpområder. Det er også spor av vulkansk aktivitet på den vestre del av øya. Økonomi. I nord og øst er det landbruksområder, hvor det dyrkes vesentlig citrusfrukter og bananer. Mye av øya er dekket av furuskog, som er utgangspunktet for tømmerindustri. Det foregår også et omfattende fiskeri fra øya, og den er kjent for sine skalldyrforekomster. Foreløpig er turismen lite fremtredende på øya, men det finnes hoteller med gode sandstrender (f.eks. Bibijagua Beach – nordøst for Nueva Gerona, og ved Playa Roja – på vestkysten). Det er også muligheter for godt organisert privat overnatting og forpleining. Sumpområde på den sydlige del av øya - typisk krokodilleområde I syd er det krokodillefarmer. Adkomst og transport. Det er to måter å komme til øya på. Det er meget streng sikkerhetskontroll ved besøk på øya. Øya har et forholdsvis godt utbygget veinett. Klima. Klimaet er tropisk, men temperaturen påvirkes dog av en rekke vinder som blåser over øya. Middeldøgntemperaturen er ikke på noe tidspunkt av året under 23 grader celsius. Den tørre perioden er fra november til april. Regnsesongen er fra mai til oktober. Fengsler. Prison Presidio Modelo, december 2005 Det gigantiske fengselet Presidio Modelo ble bygget av diktatoren Gerardo Machado i perioden 1926–1931, etter mønster fra et fengsel i Illinois, USA. Fengselet rommet 6000 fanger. Etter at Fulgencio Batista kom til makten ved et statskupp på Cuba i 1952 ble bl.a. Fidel Castro holdt som fange her fra 1953 til 1955, etter at han hadde ledet et mislykket forsøk på maktovertakelse. Presidio Modelo er nå nedlagt og forfalt som fengsel, men den imponerende administrasjonsbygningen brukes som skole og forskningssenter for unge kommunister. Fengselet er erstattet av moderne fengsler på andre deler av øya. Disse er: "(MPS= maksimal sikkerhet; MIS = minimum sikkerhet; COR = korreksjonsfengsler):" Grenland Folkehøgskole. Grenland Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Porsgrunn i Telemark. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av en stiftelse med representanter fra Normisjon, Norges KFUK-KFUM og kommunene i Grenland. Skolen ble etablert i 1920. Hallingdal Folkehøgskule. Hallingdal Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Gol i Buskerud. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Hallingdal Høgskulelag. Skolen ble etablert i 1959. Hardanger Folkehøgskule. Hardanger Folkehøgskule er en folkehøgskole i Lofthus i Hordaland. Skolen tar årlig imot vel 75 elever og eies av Hardanger Høgskulelag. Skolen ble etablert i 1869, og flyttet til Hordatun på Lofthus i 1917. Skolen ble gjenoppbygget etter en brann i 1937. Rektor ved skolen er Trond Instebø. Øytun folkehøgskole. Øytun folkehøgskole er en kristen folkehøgskole og ligger i Alta i Finnmark. Den har årlig 112 elever på helårskurset. Skolen fokuserer spesielt på friluftsliv. Den ble startet i 1917. De første 50 årene lå Øytun på Havøysund i Måsøy kommune, men ble så flyttet dit den ligger i dag. Skolen eies av Normisjon, Norges Samemisjon og Indremisjonsforbundet. Elevene velger et friluftslivs-linjefag og fire av omtrent 30 valgfag fordelt på periodene høst, mørketid og vår/vinter. Alle elevene får mange felles turer og dager med ulike tema og seminarer. Skoleturen går til Kolahalvøya i Russland. De får bli kjent-tur på Finnmarksvidda, førstehjelpskurs, felleskapsseminar, soldagstur, samisk seminar, avslutningstur til Jøkelfjorden mm. Holtekilen Folkehøgskole. Holtekilen Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Stabekk (Bærum) i Akershus. Skolen tar årlig imot mellom 80 og 90 elever, fordelt på 6 linjer og eies av Det Norske Baptistsamfunn. Holtekilen Folkehøgskole er tilknyttet Informasjonskontoret for kristne folkehøgskoler. Skolen er Det Norske Baptistsamfunns eneste folkehøgskole. Skolen ble etablert i 1958. Historie. Holdtekilen Folkehøgskole åpnet dørene for det første elevkullet 1. oktober i 1958. Det var 28 elever som ble ønsket velkommen til skolen. Skolen åpnet med navnet Holtet Kristelige Ungdomsskole og var en privat skole som drev de første fire årene uten offentlig støtte. Skoleåret var kort – bare 24 uker. Elevene var rekruttert gjennom baptistmenighetene i landet og de fleste hadde en kirkelig tilknytning. Skolen delte huset med Baptistenes Teologiske Seminar og dermed var studentene der en del av skolemiljøet. Skoleanlegget er tegnet av arkitekt Bård Hjelde og er regnet blant de flotteste funkisbyggene i Bærum. Martin Luther King Jr. besøk. Året 1964 fikk Martin Luther King Nobels fredspris. Det ble et høydepunkt også for skolen. Baptistpastoren og ikke-voldsforkjemperen kom til sine egne da han med følge kom til Oslo for å motta fredsprisen. Det ble holdt en middag på skolen. Ved middagen deltok ledere fra mange kirkesamfunn. Folkehøgskolens aula var pyntet, og det var dekket til fest. Folkehøgskolens elever var med og serverte. Arrrangementet ble avsluttet ved at Sverre Tinnå foreslo at alle skulle reise seg og synge: ”We shall overcome”. Hele forsamlingen tok hverandre i hendene og dannet en kjede rundt i hele salen. Jens Øen, skolens første rektor, ble året etter valgt inn i eksekutivkomiteen i Baptistenes verdensallianse, og var i den anledning på en reise i USA hvor han også talte i Eben Ezer Baptist Church, Alabama hvor Martin Luther King Jr. var prest. Sør-Afrika-linje. 6 ukers praksis i Sør-Afrika. Med fokus på menneskerettigheter, nord-sør problematikk. Film/Foto. Tar for seg det grunnleggende innen det å lage film og fotografering. Studietur til New York City. Mote/design. Designer egne klær og syr dem. Studietur til New York City. Musikk/Studio. Legger vekt på samspill og studioarbeid. Studietur til New York City. Vokallinje. Spesialiserer seg på sangteknikker og det å være en frontfigur. Studietur til New York City. Sosiologi på gateplan. En linje som ser nærmere på rusproblematikk, fattigdom, samfunnsforskjeller og subkulturer. Studietur til San Francisco. Internater. På Holtekilen bor alle elever på internater på skoleområdet. Det er 2 internatbygg, et med to etasjer og et med fem etasjer. Elevene bor i enkelt- eller dobbeltrom og deler kjøkken og bad i det ene internatet, mens det i hovedinternatet er bad på alle rom. Enkeltrommene er forbeholdt elever med spesielle behov. Fasiliteter. Skolen har et hovedbygg med kontorer og klasserom, samt stue og matsal. I hovedbygget finner man også en liten kombinert gymsal og forelesningssal. I kjelleren er det treningsrom, vaskerom, øvingsrom, cafékjeller og lydstudio. I tillegg er det et felles elevkjøkken med ovn og kjøleskap. Hurdal Verk folkehøgskole. Hurdal Verk folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Hurdal i Akershus. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Norsk Luthersk Misjonssamband. Skolen ble etablert i 1945 på den opprinnelige eiendommen til Hurdal Verk glassverk. Høgtun Folkehøgskole. Høgtun Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Torvikbukt i Møre og Romsdal. Skolen tar årlig imot vel 95 elever og eies av Nordmøre og Romsdal Indremisjon, Normisjon region Møre og Nordmøre krets av Norsk Luthersk Misjonssamband. Skolen ble etablert i 1917. Jeløy Folkehøyskole. Skolen er en kristen folkehøyskole i Moss i Østfold. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og eies av Frelsesarmeen. __TOC__ Historie. Folkehøyskole-entusiasten Oberst Olav Jakobsen hadde i mange år ivret for at organisasjonen skulle få sin egen skole, men han fikk dessverre ikke oppleve at det bli virkelighet mens han selv levde. Skolen ble grunnlagt i 1974 og markerte seg raskt. Dette skjedde ikke minst fordi skolen var en av de første i landet som satset på undervisning innen informasjonsteknologi. Med universitetsfaglig bakgrunn i faget var skolens første rektor, Fred Arne Ødegaard, en sterk pådriver for denne utviklingen. I mange år var den årlige musikalen skolens spesielle kjennemerke. Musikalene ble stort sett skrevet og produsert av skolens egne ansatte og elever. Studieturer. Skolen satser på to alternative studieturer for elevene. Den ene går i samarbeid med Aktive Fredsreiser til Krakowog den andre går i samarbeid med Frelsesarmeen til Tanzania. Krakow. Studieturen til Krakow arrangeres i samarbeid med Aktive Fredsreiser. Turen har sterkt fokus på menneskerettigheter. Tidsvitne er med på turen. Det er også fokus på kulturopplevelser: Saltgruven Wieliczka, vintersportsbyen Zakopane,hovedtorget Rynek Grówny med den vakre Mariakirken i Kraków og jødekvarteretKazimierz. Folklore. Shopping på markedsplassen og i Gallery Krakowska Tanzania. I samarbeid med Frelsesarmeen i Tanzania arrangeres en studietur som omfatter bistandsarbeid, safari og dykking i det Indiske hav. Dykking og friluftsliv. Linjens innhold: Dykking, PADI grunnkurs, båtførerprøven, turer, praktisk friluftsliv og klatring. Linjeturen går til Rødehavet, Tyrkia eller Malta(siste to år). Fotball. Linjens innhold: Trening, kamper, styrke, skadeforebygging og prøve andre idretter. Linjetur til Salou (Barcelona) i Spania Livsstil. Linjens innhold: Kosthold og ernæring, fysisk aktivitet, ulike former for personlig velvære, sosialpedagogikk, sosialt engasjement. Linjetur til Reykjavik og New York. Med ryggsekk i Europa. Linjens innhold: Backpacking i teori og praksis, geografi og historie, sikkerhet på reise og utstyrslære, Turplanlegging og budsjettering og foto på reisen. To linjeturer i Europa - en østlig og en vestlig. Grafisk Design. Linjens innhold: Tagging, Dreamweaver, Photoshop, Illustrator, InDesign 3D modellering/animasjon, komposisjon og Prosjekter. Linjetur til Malta. Musikk og studio. Linjens innhold: Studio, samspill, låtskriving, konserter, praktisk musikkteori. Linjetur til Reykjavik og New York. Skolen er en del av Norges Kristelige Folkehøgskolelag NKF / Informasjonskontor for kristen folkehøgskole Karmøy Folkehøgskule. Karmøy Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole på Eide i Kopervik i Rogaland. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og eies av Stiftelsen Karmøy Folkehøgskule. Skolen het tidligere Utgarden Folkehøgskule. Karmøy fhs er en av få skoler hvor elevene velger 2 linjer. Kvås Folkehøgskole. Kvås Folkehøgskole var en kristen folkehøgskole i Kvås i Vest-Agder. Skolen ble grunnlagt i 1921 og nedlagt i 2006. Eier var Agder krets av Norsk Luthersk Misjonssamband. Bygningsmassen er nå solgt til Kvåstunet AS etter at Kvås Videregående skole som var etterfølgeren av Kvås fhs ble nedlagt av NLM i 2008. Lofoten folkehøgskole. Lofoten folkehøgskole (tidligere Vågan Folkehøgskole) er en frilynt folkehøgskole i Kabelvåg i Nordland. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og eies av Lofoten folkehøgskolelag. Skolen ble etablert i 1901. Skolen har stor søkning av svenske og danske elever. Lundheim folkehøgskole. Lundheim folkehøgskole er en kristen folkehøgskole på Moi i Rogaland. Skolen tar årlig imot vel 75 elever og eies siden 1981 av Stiftelsen Lundheim folkehøgskole. Stiftelsens styre utnevnes av Norges Handikapforbund, Lund kommune og Noregs Kristelige Folkehøgskolelag. Historie. Skolen ble etablert under navnet "Fjordsyn folkehøgskole" etter andre verdenskrig i noen gamle tyskerbrakker og var da Skandinavias første folkehøgskole for funksjonshemmede. I 1951 flyttet skolen inn i nye lokaler i det nyinnkjøpte Moi turisthotell samtidig som skolen fikk dagens navn. Skolen tok fra 1970-tallet av også inn funksjonsfriske elever. Internater. På Lundheim bor alle elever på internater på skoleområdet. Stab. Sagavoll har ca. 40 årsverk, fordelt på Manger Folkehøgskule. Manger Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Manger i Hordaland. Skolen tar årlig imot vel 60 elever og eies av Hordaland Fylkeskommune. Møre Folkehøgskule. Møre Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Ørsta i Møre og Romsdal. Skolen tar årlig imot vel 95 elever og eies siden 1992 av Stiftinga Møre Folkehøgskule, der styremedlemmene pekes ut av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag (tidligere eier) og Ørsta kommune. Skolen ble etablert i 1899. Skolens nyeste tilsette er film og animasjonslærer Jørn Brente, kjent fra norske filmer som Villhesten og Fjellvettreglene. Nordfjord folkehøgskule. Nordfjord folkehøgskule er en kristen folkehøgskole på Vereide i Gloppen i Sogn og Fjordane. Skolen ble bygget i 1923 som "Nordfjord ungdomsskule" av Nordfjord indremisjon nå Normisjon region Sogn og Fjordane. Historie. I 1923 var kristlige folkehøgskoler allerede opprettet i Førde og Balestrand. Den nye skolen på Vereide ble bygget som en åndelig motvekt til radikalismen representert av Firda Gymnas som ble bygget på Sandane året i forveien (1922). Bertel Kåle ble skolens første styrer. Han kom fra en stilling som lærer ved Sunnfjord Folkehøgskole i Førde. Skolen har reist en minnestein etter Kåle på skolen. Skolen tar årlig imot vel 130 elever, og eies av Sogn og Fjordane region av Normisjon. Skolens tilbud. Skolen kaller seg for «friluftslivskulen», og er en aktiv bruker av naturområdene i kommunen, alt fra fjord til skog, fjell og bre. Hotell og vandrerhjem. Skolen har etablert "Gloppefjord Sommarhotell" for å sikre inntekter i sommerhalvåret. Hotellet tilbyr rommene i hovedbygget. "Sandane Vandrarheim" er også en del av skolens utleiesatsing, der skolens internatrom leies ut. Skolens lokaler nyttes også til arrangementer og lokale tilstelninger i forbindelse med høytider og 17. mai. Nordiska Folkhögskolan. Nordiska Folkhögskolan er en samnordisk frilynt folkehøgskole der lærerne og eleverne kommer fra alle Nordens land og selvstyrende områder. Undervisningsspråket er svensk, norsk og dansk. Skolen ligger i Kungälv nord for Göteborg i Sverige og tar årlig imot vel 230 elever og eies av Föreningen Nordiska folkhögskolan. Skolen ble etablert i 1947 for å styrke nordisk samkvem. Dagens lokaler ble tatt i bruk i 1968. Nordmøre Folkehøgskule. Nordmøre Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Surnadal i Møre og Romsdal. Skolen tar årlig imot vel 84 elever og eies av Nordmøre Folkehøgskulelag. Nordnorsk Pensjonistskole. Nordnorsk Pensjonistskole er en frilynt folkehøgskole i Sømna i Nordland. Skolen har en elevkapasitet på vel 60 elever og eies av Stiftelsen Nordnorsk Pensjonistskole. Skolen fokuserer på eldre elever og har derfor ingen tradisjonelle linjefag ettersom kursene ikke er helårskurs. Blant kursområdene finnes reiser, håndverk, data, helse- og egenutvikling, seniordans mv. Åsane Folkehøgskole. Åsane Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole som ligger i bydelen Åsane i Bergen. Skolen har ca 100 elever på hovedkurset og ca 25 års-elever på korte kurs. Skolen ble bygget i 1966 og det ble i 2000-årene gjennomført kraftig rehabilitering av bygningsmassen ved skolen. Eiere er IOGT i Norge. Norsk Senter for Seniorutvikling. Norsk Senter for Seniorutvikling (tidligere Norsk pensjonistskole) er en frilynt folkehøgskole i Melsomvik i Vestfold. Skolen har en elevkapasitet på 60 overnattingselever og inntil 160 dagskursdeltakere og eies av Stiftelsen Norsk Senter for Seniorutvikling. Skolen fokuserer på eldre elever (55+) og tilbyr derfor ikke helårskurs, bare kortere kurs. Ett av hovedtilbudene er seniorkurs som retter seg mot yrkesaktive seniorer. Her kan man kan få inspirasjon og hjelp til å planlegge de siste årene i yrkeslivet, samt overgangen til pensjonisttilværelsen. I tillegg tilbyr skolen datakurs for seniorer, temakurs innen historie, litteratur mm, foruten et lite utvalg kulturreiser. Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve. Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve er en skole og kurssenter for døve og hørende beliggende i Ål i Hallingdal. Om Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve. Norges døveforbund gikk med en drøm om å opprette et kurssenter og folkehøyskole for døve og samlet over en lang periode inn penger til dette formålet. Skolen skulle først bygges på Gol, men etter at dette ikke kunne gjennomføres likevel måtte NDF finne en annen plass som var ledig i nærheten. Folkehøyskolen og kurssenteret ble derfor lagt til Bakketeigen i Ål kommune og i mai 1972 startet byggingen av folkehøyskolen og kurssenteret for døve. Skoleåret 1973/1974 fikk skolen sitt aller første elevkull på Ål og i 1974 var skolen offisielt åpnet. Skolen eies idag av en stiftelse opprettet av Norges Døveforbund og skolen er landets eneste frilynte folkehøyskole der hovedspråket er tegnspråk. Skolen er også den tredje første folkehøyskole for døve i verden. H.M. Kong Harald og H.M. Dronning Sonja har ved flere anledninger besøkt Ål folkehøyskole og kurssenter for døve, sist i 2011. All undervisning foregår på tegnspråk og flertallet av de ansatte er døve. Skolen tar imot både døve, hørselshemmede og hørende elever og har som mål å være et senter for livslang læring der tilbudene er konsentrert omkring de behov døvesamfunnet har. Idag har skolen 45 elevplasser og halvparten av plassene er for døve elever og resten er for hørende elever. Skolen har egen kantine, kiosk, svømmebasseng, gymsal og badstue. Elevene på folkehøyskolen bor på eget internatbygg fra skolestart i august frem til skoleavslutning i mai året etter. Skoleåret på totalt 33 uker avsluttes med en 10-dagerstur til utlandet og elevene har tidligere reist til land som: USA, Estland, Latvia, Kina, Cuba og India. Der har de besøkt ulike døveskoler, institusjoner og arbeidsplasser for døve. I tillegg til å drive folkehøyskole, er også en omfattende kursvirksomhet tilknyttet skolen. De arrangerer flere kurs for hørende foreldre av døve barn, kurs for døve foreldre og kurs for døvblitte. Skolen har egen barnehage og skolehus for barn av kursdeltakerne. Skolen har også 18 hytter og 11 leiligheter liggende rundt på skoleområdet, som skolen leier ut til private og gjester av folkehøyskolen og kurssenteret hele året rundt. Rektor på Ål folkehøyskole og kurssenter for døve heter Berglind Stefansdottir og hun kommer fra Island. Skolen og kurssenteret ligger ca. 5 km fra Ål sentrum og Ål togstasjon. Ål kurssenter: Kurs (utvalg). Ål kurssenter arrangerer kurs for voksne og barn. De fleste kursene er tilpasningskurs og finansieres av NAV. Idrettsskolen Numedal folkehøgskole. Idrettsskolen Numedal folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole i Rollag i Buskerud. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Rollag kommune. Skolen ble etablert i 1906, og da fokuserte skolen på landbruksutdanning. I 1986 valgte skolen å satse utelukkende på idrett. I 2003 solgte Buskerud Fylkeskommune skolen til Rollag kommune, som dermed ble den eneste kommune i landet som eier og driver en folkehøgskole. Voss Folkehøgskule. Voss Folkehøgskole (Voss Folkehøgskule) er ein frilynt folkehøgskole som ligg på Seim like vest for Vossevangen i Hordaland. Skulen vart oppretta i 1895. Voss Folkehøgskole vert eigd av Stiftinga Voss Folkehøgskule. Skulen tar årlig imot mellom 80 og 100 elevar, fordelt på 5 til 6 linjer. Historie. Skulen vart grunnlagt i 1895 av Lars Eskeland, men ideen om å ta til med folkehøgskule her kom i 1887 då Bjørnstjerne Bjørnson var på Voss. Ei gruppe unge menneske hylla diktaren ved å syngje «Ja, vi elsker» utanfor hotellet der han budde. Bjørnson spurde ved dette høvet dei unge om det var nokon folkehøgskule i bygda. Då svaret var nei, uttalte han: «Ungdom på Voss. Det er mit ønske at det på Voss må bli reist en folkehøiskole.» Skulens ideologi var inspirert av Nikolai Frederik Severin Grundtvigs idè om folkehøgskoler. Linjer og moduler. Voss Folkehøgskule har 5-6 linjer, omkring 30 valgfag og fleire fellesfag. Idrett og friluftsliv. Frisk luft & urørt natur, høgfjell & kyst, skianlegg & telemark, utfordringer & betre ferdigheiter, leik & nye idretter, kiting sjø & tur til Lanzarote. Frisport. Elv- & fjordpadling, frikjøring & urørt snø, buldring & slakk line, topptur & skredlære, spenning i elva & ro rundt bålet, utsikt & sjølvinnsikt, tur til Soca i Slovenia. Musikk. Band & hovudinstrument, studio & scene, komponere & arrangere, teori & høyrelære, sjangerforståing & Ole Bull Akademiet, kor, tur til London. Film og foto. Action- & natur-, natt- & portrettfoto, kortfilm & musikkvideo, lang & kort lukkertid, idé & ferdig produkt, dokumentar & ditt prosjekt, filmvisning & fotoutstilling, tur til London. Data. Layout & design, webside & PR, imagebranding & kommunikasjon, program & verktøy, idé & gode løsninger, database & bygg din PC, ditt prosjekt, tur til London. Valfag. Skulen har valfag 2 timar og heildagsvalfag. 2 timars valfag kan vere: Ballspel, gitar, yoga, tekstil/handarbeid, gym, webside, innebandy, longboard, band, natur og miljøvern, teikning og grafikk, video. 5 timars valfag kan vere: snowboard, telemarkski, alpint, video, teikning /maling/grafikk, keramikk, naturkjennskap, yoga og grønnlivsstil, band, bortoverski, praktisk arbeid, Du vene Voss. Internat. På Voss bur alle elevar på internat på skulen. Voss Folkehøgskule har to store internat. Midtgard. Midtgard har plass til ca. 60 elevar. 50 bur i dobbelrom. 10 på enkelt rom. Dette er det nyaste internatet og alle romma har eigen dusj og toalett. Jomsborg. Jomsborg har plass til ca 40 elevar fordelt på enkelt- og dobbelt rom. Her må elevane bruke dusj og toalett i gangane. Skuleannlegget. Voss Folkehøgskule ligg på garden Seim rett vest for Voss sentrum. Husa våre er gamle, tradisjonsrike, raudmåla og sjarmerande – ein særprega stil som skapar eit miljø det er lett å trivest i. Vi ser ut over Vangsvatnet og fjella rundt Voss. Rundt tunet ligg internat og undervisningsrom, musikkstudio, videostudio, datarom, spesialrom forkeramikk, trearbeid, styrkerom og gymsal. Skulen har og ein støl på fjellet, nær Upsete stasjon, og ei skogshytte ikkje så langt frå skulen. Stab. Sagavoll har ca. 20 ansatte, fordelt på Miljøarbeidara. Voss har 2 til 4 miljøarbeidara som er elevar som gikk på skolen for eitt til tre år sidan. Miljøarbeidarane har mykje av ansvaret for sosiale tiltak på skulen. Vestoppland Folkehøgskole. Vestoppland Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole som ble opprettet i 1906, og skiftet navn til Hadeland folkehøgskole i november 2011. Den nåværende Hadeland folkehøgskole ligger på Brandbu midt mellom Gjøvik og Oslo. Mye av undervisningen på skolen tar utgangspunkt i østlig filosofi og det arrangeres blant annet tur til Kina, Japan, India og Sør-Korea. Det er årlig ca 90 elever ved skolen som eies av Hadeland folkehøgskole BA. I Sun-sin. I Sun-sin (이순신, født 28. april 1545, død 19. november 1598) var en koreansk sjømilitær leder, kjent for sine seire over den japanske marinen under Imjinkrigen. Admiral I regnes som en av historiens beste admiraler, og er særlig kjent for sin bruk av geobukesonskipene. Han er en av få asiatiske admiraler som har vunnet hvert eneste sjøslag som marinesjef (til sammen 23). Han ble drept av en kule fra et japansk skip under slaget ved Noryangstredet. Tidlig liv. I ble født 28. april 1545 i Seoul i Dekosu Yi-klanen- Etter at faren Yi Jeong ble dømt og straffet i 1552 for ulovlige ritualer på lik, flyttet familien til Asan i Chungcheong-provinsen. I barndommen var han venn med Yu Seong-ryong, som senere skulle bli statsminister i Kongedømmet Joseon. Som ung gutt viste I å ha gode kunnskaper om lederskap da han lekte krigsspill med vennene sine. Senere gjorde han det også bra med pil og bue. I var også veldig dyktig til å skrive og lese kinesisk. Tidlig karriere. I 1567 tok han sin årlige militære eksamen der han imponerte dommerne i sine sverdkunster og bueskyting, men besto ikke da han brakk et bein i kavaleri-eksamen. Etter andre forøk besto han eksamen og ble sendt til en militærpost i Hamgyong-provinsen, men var den eldste blant junioroffiserene. Der forsvarte han grensen effektivt mot jursjenerne, som senere ga han rykte som god leder og strateg. I 1583 beseiret han jursjenerne og tok deres høvding til fange. Det sies at han var så god leder at noen av de andre offiserene anklaget han å være en desertør. I forlot hæren i tre år etter at han fikk vite at faren var død. Da han kom tilbake ble han med en gang anklaget for desertering, men denne gangen av general Yl ll som mente at det var I som var grunnen at de tapte i Slaget ved Sangju. Han mistet sin rang, ble fengslet og torturert. Marinen. Da han ble løslatt fikk han lov å kjempe som en vanlig soldat, og ble senere utnevnt til kommandør i en garnison i Seoul og senere militær magistrat i et fylke nord for Seoul. I's innsats i det nordlige Korea ble belønnet da han ble sjef for en marinebase i Sør-Jeolla. I 1590 fikk han fire militære stillinger på bare to måneder, den siste stillingen var sjef over garnisonen i Wando. I 1591 ble han sjef over Yeosu og ble bedt om å etablere den koreanske marinen og forsterke provinsen. Det var blant annet her han laget tegningene for geobukesonskipene. Imjinkrigen. I 1592 gav den japanske herskeren Toyotomi Hideyoshi ordre om å invadere Korea. Han ville bruke landet som base for å invadere Kina. Det første angrepet kom mot Busan. I reagerte og angrep japanerne og slo dem i mange slag blant annet Slaget ved Okpo og Slaget ved Sacheon. Japanerne ble til slutt drevet vekk fra Busan. Hideyoshi reagerte kraftig på tapet og økte sin flåte med 1600 skip. dette skjedde etter at han blant annet hadde mislyktes med å få etablert en allianse med Portugal. Det meste av den nye flåten ble ødelagt av I i 1597 i Slaget ved Noryang. Da gav japanerne opp selv om krigen kostet I livet. I Sun-sin ble begravet ved siden av faren i byen Asan. I er hyllet som nasjonal helt og flere bygninger er bygd til hans ære. Hugh Thompson jr.. Hugh Thompson jr. (født 15. april 1943 i Atlanta, Georgia, USA, død 6. januar 2006 i Alexandria, Louisiana) var en amerikanske helikopterpilot under Vietnamkrigen som ble berømt for å gripe inn og redde sivile vietnamesere som var i ferd med å bli drept av amerikanske soldater i My Lai-massakren. Thompson var i Den amerikanske marine (US. Navy) fra 1961 til 1964. Han gikk inn i hæren (US Army) i 1966, og fikk opplæring som helikopterpilot. Thompson i My Lai. 16. mars 1968 fløy Thompson med mannskap Glenn Andreotta og Lawrence Colburn over landsbyen My Lai, da de observerte døde vietnamesiske sivile på bakken. Colburn fortalte hvordan de markerte sårede med røykgranater for at de skulle kunne flys ut. Colburn fortalte hvordan landsbyboerene var blitt drevet ned i ei grøft og skutt på kloss hold. De tre fløy inn i landsbyen og landet i ildlinjen mellom de amerikanske soldatene og vietnamesere som flykta fra dem. Til tross for at han hadde lavere rang enn flere av offiserene som var tilstede, kommanderte Thompson dem til å stoppe massakren, og han beordret Andreotta og Colburn til å skyte på amerikanske soldater som nektet å adlyde ham. Thompson konfronterte løytnant Steven Brooks som forberedte seg på å sprenge ei hytte full av sårede vietnamesere i lufta. Han fikk dem ut av hytta, og fikk overtalt tre kamphelikoptere til å lande og evakuere 11 sårede sivile. Dette var stikk i strid med alle militære ordrer. Da de fløy ut så Andreotta noe som beveget seg i ei grøft. Helikopteret landet og et levende barn ble funnet og evakuert fra haugen av døde kropper i grøfta. Thompson rapporterte massakren. Etter dette ble det gitt ordre til ildopphør i My Lai. I følge offisielle amerikanske kilder var da 347 drept, i hovedsak eldre, kvinner og barn. Etterspill etter My Lay. Både Colburn og en deltaker i massakren framholt at Thompson var i livsfare i My Lay. Den berømte journalisten Seymore Hersh, som avslørte massakren, understreka at han viste et «utrolig mot». Men Thompson fikk ingen takk fra sine overordnete for å gripe inn mot krigsforbrytelsene. Etter massakren ble Thompson kommandert til å fly farlige misjoner uten å få flystøtte, noe som han sjøl og andre oppfattet som ei form for straff. Han blei skutt ned og totalhavarerte helikoptere fem ganger, og brakk ryggen siste gang. Han fortalte seinere at tilbake i USA fikk han dødstrusler og ble trakasert og isolert av andre offiserer. Han fryktet også at han skulle bli stilt for krigsrett. I forsvaret for de ansvarlige i My Lai ble det seinere holdt fram at de var unge og uerfarne. De tre som stoppet dem var 24 (Thompson), 20 (Colburn) og 18 (Andreotti). Anerkjennelse i Thompsons siste år. Thompson ble i sine siste år en helt for fredsbevegelsen i USA. I 1999 var han og Colburn med i ledelsen for "Stonewalk", ei gruppe som trakk en stein på et tonn med innskriften "Ukjente sivile drept i krig" fra Boston til USAs nasjonalkirkegård i Arlington, Virginia. I 1998 vendte Thompson og Colburn tilbake til My Lai, der de møtte flere landsbyboere de hadde redda og dediserte en folkeskole til landsbybarna. Thompson kritiserte USAs invasjon av Afghanistan i 2003. Etter at historia hans ble gjenfortalt i et fjernsynsprogram på 1990-tallet begynte også holdninga å endre seg i det offisielle USA og det militære. Etter en ti-årig kampanje ble Thompson tilbudt Soldatmedaljen (The Soldier's Medal), den amerikanske hærens høyeste utmerkelse for mot utvist utafor direkte kamp mot fienden. Thompson sa ja på betingelse av at mannskapet hans også fikk medaljen, og på 30-årsdagen for massakren fikk fikk Thompson, Andreotta og Colburn omsider en offisiell anerkjennelse for heltemot. (Andreotti falt i Vietnam tre uker etter massakren og fikk medaljen posthumt.) Mange kritiserte at utmerkelsen kom svært seint, og pekte på at det over disse 30 åra hadde vært vist en langt større vilje til å forstå og unnskylde de ansvarlige for massakren enn til å hedre de tre i helikopteret. Kaptein Lawrence Lockwood, som på 1990-tallet var i den amerikanske okkupasjonsstyrken i Haiti, blei berømt da han i strid med ordrer undersøkte mishandling av fanger i Port Au Prince. Han blei stilt for krigsrett og kasta ut av den amerikanske hæren for det. Mens han var offiser, hadde han et bilde av Hugh Thompson jr. på skrivebordet sitt. I et fjernsynsintervju i 2004 sa Thompson om soldatene i My Lai: «Jeg skulle ønske jeg var mannfolk nok til å tilgi dem, men jeg sverger ved Gud at jeg klarer det ikke». Thompson ble begravet i Lafayette, Louisiana med fulle militære æresbevisninger, inklusive 21-skudds salutt og en helikopteroverflyvning over gravferden. Oksitansk. Oksitansk er et galloromansk språk som blir talt i den sydlige tredjedelen av Frankrike, pluss i enkelte grenseområder i Italia og Spania. Språket har bare full status som offisielt bruksspråk i Val d'Aran i Catalunya i Spania, mens det i Frankrike bare er (vanlig) fransk som har slik status. Navnet er avledet fra det oksitanske ordet for «ja», som er «òc», og derfor blir det også kalt "langue d'òc" (i motsetningen til "langues d'oïl" i nordlige Frankrike, deler av Belgia og kanaløyene). Fra dette kommer også navnet på regionen Languedoc, som likevel bare er en del av det oksitanske språkområdet. Oksitansk har tallrike dialekter, med hovedgruppene nordoksitansk, søroksitansk (med "provensalsk" i Provence) og det mer ulike gaskogniske (i Gascogne). Språkets navn. Navnet oksitansk kommer fra "òc", det oksitanske ordet for ja. Den italienske poeten Dante var den første til å bruke betegnelsen «lingua d'oc». I sitt "De Vulgari Eloquentia" skrev han på latin: «nam alii oc, alii si, alii vero dicunt oïl» («noen sier oc, andre sier si, mens atter andre sier oïl»). Etter dette eksemplet har man klassifisert de romanske språkene i tre grupper etter hvert språks bruk av «ja»: oïl-språk (i nordlige Frankrike); òc-språk (i sørlige Frankrike) og si-språk (i Italia og på den iberiske halvøy). Dette er ikke, selvfølgelig, den eneste grupperingen av disse språkene. Ordet òc kommer fra vulgærlatin "hoc" («det»), mens oïl opprinnelig kommer fra latin "hoc ille" («det (er) det»). Andre romanske språk derimot har tatt deres ord for «ja» fra latinske "sic", «dette», som spanske sí, italienske "sí", katalanske "sí" og portugisiske "sim". Gjennom flere hundre år, har de oksitanske dialektene (sammen med katalansk) blitt referert til som Lemosin eller Provençal, de to navnene på to regioner i det nåværende «Oksitania». Etter Mistral's Félibrige-bevegelse i det 19. århundre ble Provençal den mest populære betegnelsen for det oksitanske språket. Nå til dags er betegnelsene Provençal og Lemosin brukt for å referere til spesifikke variasjoner i «Oksitania», men dette er omstridt. Uansett betegner mange uvitende språket fortsatt som Provençal, noe som skaper en del forvirring. Historie. Senest på 1100-tallet begynte språket som hadde dannet seg fra folkelig latin i det området som nå er Frankrike å dele seg i to språk. Nord for elven Loire utviklet det seg til forløperen for dagens fransk, sør for elva til oksitansk. Det oksitanske språket spilte en viktig rolle som litteraturspråk på 1100- og 1200-tallet, spesielt innen trubadurlyrikken. Korstog og kriger endte denne blomstringstiden. Under eneveldekongen Ludvig 14. av Frankrike begynte den språklige sentraliseringen, og oksitansk ble avskaffet som undervisningsspråk i offentlige skoler og trengt tilbake i hverdagsbruken. Under den franske revolusjonen fra 1789 ble språkets posisjon enda mer svekket, mens sentraliseringen ble styrket. Størrelse. I dag snakker 2 – 3 millioner mennesker oksitansk, noe som utgjør omtrent en tiendedel av folket i «Oksitania». Språket er i ferd med å få en viktigere status, spesielt på grunn av turismen. I noen skoler er oksitansk sidestilt med fransk og tospråklige gate- og veiskilt blir satt opp. Dette betyr at byene Toulouse og Carcassonne, for eksempel, på oksitansk heter "Tolosa" og "Carcassona". Aix-en-Provence – "Ais de Provença" De Forenede Ullvarefabrikker. De Forenede Ullvarefabrikker (forkortet DFU eller D. F. U.) er en sammenslutning av norske tekstilfabrikker. I 1870 grunnla haugianeren Ole Nielsen Aalgaards Uldvarefabrikker ved fossen på Ålgård. Etter å ha kjøpt fem andre fabrikker i 1916 ble navnet på firmaet endret til «De Forenede Ullvarefabrikker AS». Fabrikkene som gikk sammen var Ålgård Ullvarefabrikker, Nydalens Fabrikker i Nord-Trøndelag, ullvareavdelingen ved Hjula Væverier i Oslo, Grorud Textilfabriker med Skauger Fabrikker ved Drammen, i tillegg til Fredfos Uldvarefabrik i Vestfossen. Nydalens Fabrikker var allerede før denne sammenslutningen blitt en del av Ålgård Ullvarefabrikker. DFU etablerte i løpet av 1970-tallet en landsdekkende butikkjede. Utover 1990-tallet ble det slutt på tekstilproduksjon i Norge tilknyttet DFU. Klistremerke. Et klistremerke er et stykke papir eller plast påtrykt bilder eller tekst og utstyrt med lim på baksida. Bak er det vanligvis også et beskyttelsesark for å hindre at limet blir ødelagt før bruk. Klistremerkene kan enkelt limes på forskjellige gjenstander for å dekorere eller merke dem. Typer klistremerker. Decaler er en spesiell form for klistremerker eller overføringsbilder av forskjellig slag. De kan overføres med strykejern til tøy, vætes og overføres som tynne hinner til for eksempel byggesett, limes som skiltdekor på busser og biler med mer. Mønstret limbånd regnes ikke som klistremerker. Rana-dynastiet. a>, grunnleggeren av Rana-dynastiet, fotografert i 1877 Rana-dynastiet satt som statsministre i Nepal i over 100 år. Grenen Rana Shamsher var eneveldige, arvelige herskere fra fra 1885 til 1951. I denne perioden var kongene i landet fratatt politisk makt, og Rana-familien hersket gjennom å gjøre statsministertittelen arvelig (Nepal brukte formelt den engelske tittelen "prime minister"). Jang Bahadur Rana 1846–1877. Grunnleggere av dynastiet var Jang Bahadur Rana og hans yngre bror, Dir Shamsher. Jang, som opprinnelig hadde familienavnet Kunwar, var en ung offiser som i 1845 og 1846 ble innblandet i intriger rundt kongehuset. i 1846 gjennomførte han en massakre av kongelige som førte til at dronning Raya Lakshimi utnevnte ham til statsminister. Jang kastet 6 000 familiemedlemmer, og andre knyttet til de massakrerte, ut av landet og satte inn sin egen familie og sine tilhengere isteden. Deretter angrep han dronningens tilhengere og fikk henne forvist. i 1847 avsatte han kong Rajendra og innsatte hans sønn kong Surendra, som var fullstendig under Jangs kontroll. Fra 1849 sikret Jang seg et kongelig dekret som erklærte at hans familie var av samme kaste som kongefamilien Han, og hans nærmeste familie begynte å gifte seg inn med det kongelige Shah-dynastiet. I 1858 ga kongen ham æresnavnet Rana. Jang besøkte London i 1850 og støttet England under oppstanden i India i 1857. Han søkte et godt forhold til England, men ville samtidig unngå at England fikk for stor makt inne i Nepal. Trolig var hans opprinnelige ønske å ta over tronen for sin slekt. Men ettersom England ikke ville godta et formelt kongeskifte, fortsatte han å herske gjennom statsministerembedet isteden. Jang døde under en jaktekspedisjon i 1877. Hans bror Ranoddip Singh ble statsminister. Shamshir Rana-autokratiet 1885 til 1951. En komplisert og brutal maktkamp mellom Jangs brødre og sønner endte med at hans yngre brors "Dir Shamshers" eldste sønn Bir Shamsher gjorde et blodig kupp i 1885, drepte Ranoddip, og tok makten for Shamsher Rana-familien i de neste 66 årene. Makthavere var 5 av Dir Shamsers sønner og 2 av hans barnebarn. Ranaenes herredømme var diktatorisk og preget av et sterkt behov for å ha et godt forhold til den dominerende kolonimakta på det indiske subkontinent, Storbritannia. Innenrikspolitisk prøvde de seg med forsiktige og noen ganger rent kosmetiske reformer, der det var viktig å verken true den føydale samfunnsordenen eller deres eget autokratiske styre. Derfor lukket de landet for utenlandsk innflytelse, og kunne slå hardt ned på tilsynelatende uskyldige saker som forslag om å opprette et folkebibliotek. Nasjonalt, religiøst og kastemessig fortsatte de linjen fra Shah-dynastiet. Som grunnlag for statens ideologi propaganderte de historien til Gorkha, hinduisme og kastevesenet. De forsøkte å forme en nepalsk nasjonalfølelse rundt sin egen etniske bakgrunn og sitt eget språk, "gorkhali", som de omdøpte til "nepalsk" og gjorde til eneste legale språk i landet. Det var Rana-dynastiet som på 1930-tallet offisielt begynte å kalle landet "Nepal" (tidligere et navn på Kathmandu-dalen, og knyttet til dens dominerende nasjonalitet nevarene), mens kongedømmets offisielle navn fra Shah-dynastiet hadde tatt makten, hadde vært Gorkha. Maktkamper i Rana-dynastiet. Rana-familien fungerte i praksis som et slags kongehus med statsminister-navn. Men statsministertittelen gikk ikke i arv direkte fra far til sønn, som i tradisjonelle kongehus. Hver enkelt statsminister jobbet hardt med å skaffe rikdom til seg og sin familie mens han hadde jobben, for han kunne ikke være sikker på at hans egne sønner fulgte etter ham. Dette gjorde at Rana-statsministrene ble ansett for å være grådigere og mer parasittiske enn mange konger når det gjaldt å plyndre staten til egen fordel. Harde indre maktkamper om arvefølgen i Rana-familien preget hele perioden. Rana-familiens mulige arvinger til statsministerposten ble delt opp i tre lister, de såkalte A-, B- og C- listene, blant annet ut fra hvor høy kaste moren hadde. Sønner som sto på B- og særlig på C-listen skulle derfor ikke ha noen sjanse til å gå helt til topps. I praksis sloss forskjellige grener av familien både om plasseringene på listene og betydningen av dem. Disse maktkampene, de store samfunnsforandringene i Nepal, og frigjøringen av India etter den andre verdenskrig, var med på å undergrave Rana-dynastiets herredømme. Dette førte til slutt til at også en fløy av rike, misfornøyde Rana-er slutta seg til det illegale Nepals Kongressparti, og deltok i det væpnede opprøret som gjorde slutt på Rana-familiens regjeringsmakt i 1951. Dette førte til at opposisjonelle i 1951 kunne gjeninsette kong Tribhuvan av Shah-dynastiet som den virkelige makthaveren i 1951, og styrte Rana-dynastiet. Yog Maya ledet forøvrig fra 1939 av en folkelig og ikke-voldelig bevegelse for større rettferdighet, som kulminerte med masseselvmord ved drukning i 1946, uten at den gjorde inntrykk på herskerne. Arven etter Rana-dynastiet. De opposisjonelle, som også hadde omfattet en framvoksende radikal bevegelse, hadde store forventninger om at dette skulle føre til modernisering og demokrati. Men Shah-dynastiet fortsatte, etter at det hadde fått makten, på en rekke måter Ranaenes politikk. Shah-kongehuset var også sterkt inngiftet med rike familier fra Rana-dynastiet. Det bidro til at hinduistiske autoritære og konservative politiske krefter konsoliderte seg i monarkistiske bevegelser rundt kongehuset. Tross flere perioder med folkeopprør og reformer er Nepal i 2006 fortsatt på mange områder sterkt preget av tradisjonelle og reaksjonære levninger fra Rana-dynastiet. Peder Morset folkehøgskole. Peder Morset folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole som ligger på Selbustrand i Selbu kommune i Sør-Trøndelag fylke. Skolen tar årlig imot 68 elever og eies av Peder Morset stiftelse, der rådet har representanter fra Sør-Trøndelag fylkeskommune, Selbu Kommune og Norsk forbund for Utviklingshemmede. Skolen har 40 elevplasser forbeholdt elever med lett utviklingshemming. Skolen ble opprettet i 1976 for å gi et skoletilbud til mennesker med ulike utviklingshemninger, som utgjør to tredeler av elevmassen, samt å skape god integrasjon mellom alle elevene. I 1977 ble nybygde lokaler tatt i bruk. I 2011 sto helt nye internat ferdige med enkeltrom med bad på alle rom. Historie. Peder Morset var motstandsmann under den 2. verdenskrig. Han hadde sju sønner, og de kjempet mot nazismen. Helge Morset, en av Peder Morset sine sønner tok initiativ til å opprette en folkehøgskole med omvendt integrering. Ikke-utviklingshemma elever skulle få være sammen med utviklingshemma elever. Selbu kommune ga skolen en gratis tomt, og i 1976 ble skolen etablert. Linjer og moduler. Peder Morset folkehøgskole tilbyr seks linjer og flere ulike valgfag. Det kjøres også ulike temafag i løpet av året. Ulike temaer som inngår innen hest, blant annet fjellturer, dressurridning, terrengridning, volitage og polocross. Skolen har en forholdsvis ny stall og ridebaner. Det er mulig for elevene å ha med egen hest. Friluftsliv og idrett er ei variert natur- og idrettsorientert linje som blant annet omfatter naturopplevelser og fysisk trening. Skolen har egen idrettshall, svømmehall og utendørsområder. På medialinja produseres ukentlig skoleavisa Peder’n. I tillegg er det sendinger av både radio- og fjernsynsprogram. Elevene selv er journalister, og dekker alt det som skjer på skolen. Kunst og håndverkslinjen omfatter blant annet keramikk, steinsliping, tresløyd, tekstil og akrylmaling. Flexilinja er svært fleksibel. På flexilinja får elevene varierte oppleve mestring utifra egne forutsetninger og sjansen til å våge nye ting. På denne linja får elevene prøve seg på flere ulike arbeidsfelt. Etter endt skoleår skal elevene stå rustet for et framtidig yrkesliv. Noe av det som arbeidstreningslinja holder på med, er kafédrift, bilpleie og bakeri. På Peder Morset folkehøgskole er det åtte internathus med mellom 8–10 enkeltrom med eget bad med WC. I tillegg er det et eget hus for voluntører. Skolen har et hovedbygg med kjøkken, matsal, klasserom, formingsaler, mediarom med fjernsyn- og TV-studio, diskotek, gymsal og svømmehall. I våningshuset er det klasserom, skolekjøkken, kontorer og arbeidsrom for lærerne. Skolen har et stabbur som er innredet for møter, spill og annet og en gammel låve som brukes til kontor og lagerlokale. Skolen har en årlig innsamlingsdag til kreftforeningen. Stab. Peder Morset har ca. 28 årsverk, fordelt på Molde Folkehøgskole. Molde folkehøgskole (tidligere "Rauma Folkehøgskole") er en kristen folkehøgskole i Molde i Møre og Romsdal. Skolen tar årlig imot vel 95 elever og eies av Nordmøre og Romsdal Indremisjon og er en kristen skole basert på tro og toleranse. Molde folkehøgskole ligger ved Moldefjorden, 2 km fra Molde sentrum med utsikt mot de mektige Romsdalsalpene. Skolens beliggenhet med bare en drøy times kjøretur fra verdenskjente Trollveggen, og Romsdalshorn, og Hustadvika og Atlanterhavsveien den andre veien er sentrale for skolens studietilbud. Solbakken folkehøgskole. Solbakken folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole på Os ved Skarnes i Sør-Odal. Skolen tar imot 45 elever for skoleåret 2010/2011. Skolen ble opprettet i 1946 og eies i dag av Stiftelsen Solbakken folkehøgskole. Undervisningen. Det faglige innholdet i undervisningen er bygget rundt teaterfag, og alle går på én felles linje med teater, musikkteater, sang, dans, koreografi, musikk, revy og tekst, film og scenetekniske fag. Alle blir lært opp i alt, men omfanget varierer avhengig av personlige valg og hovedinteresser. Skolen har en stor teatersal med tilhørende garderober, samt flere mindre dramarom. I løpet av skoleåret besøker elevene en rekke andre forestillinger og produksjoner, både ved de store scenene i landet, samt ved mindre amatørteater og undergrunnsscener. Hvert år arrangeres det i tillegg en studietur. De siste årene har denne turen gått til Stockholm, Berlin og London. Fra 2010/2011 gjeninnføres andreårskullet ved Solbakken folkehøgskole, slik at elever nå har muligheten til å ta ett år ekstra og bygge videre på det de allerede har lært. Per 2010/2011 er det totalt 45 elevplasser ved skolen. Ved siden av den vanlige undervisningen arrangerer Solbakken folkehøgskole kortkurs for teatergrupper og skolerevyer i Oslo-/Østlandsområdet. Skolen har blant annet knyttet tette bånd til en av de største årlige oppsetningene i Hedmark; Glåmdalsrevyen. Vårrevyen. Hver vår avsluttes skoleåret med å sette opp en egenprodusert vårrevy. Forestillingen spilles i en av de siste helgene i skoleåret i begynnelsen av mai hvert år. Nedenfor følger en oversikt over de siste årenes produksjoner. Kjente elever (alumni). Solbakken folkehøgskole gir en allsidig opplæring i scenefagene, og flere av skolens tidligere elever har fulgt denne veien videre og gjort suksess innen vidt forskjellige områder. Her er et utvalg av skolens mest kjente tidligere elever, årskull i parentes. Ringebu Folkehøgskule. Ringebu Folkehøgskule frilynt folkehøgskole i Ringebu i Oppland. Skolen drives av Oppland fylke. Skoleanlegget eies av Stiftelsen Ringebu Folkehøgskule, og har internatplass til 75 elever, de fleste på dobbeltrom. Skolen er en av de eldste folkehøgskolene i landet, grunnlagt i 1876. Ringerike Folkehøgskole. Ringerike Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole som ligger langs Askveien, like utenfor Hønefoss i Buskerud. Skolen tar årlig imot vel 100 elever og eies av Buskerud fylkeskommune. Historikk. Skolen regner sin historie tilbake til da "Buskeruds Nedre Amtskole" ble etablert i 1876. Amtskolen ble i 1914 gjort om til "Ringerike Faste Amtskole", videre i 1918 til "Ringerike Fylkesskole", før den i 1950 ble "Ringerike folkehøgskole". Beliggenheten var i 1876 på Fossesholm i Øvre Eiker. Til Hønefoss flyttet den først i 1936. Risøy Folkehøyskole. Risøy Folkehøyskole er en kristen folkehøgskole i Gjeving (Tvedestrand kommune) i Aust-Agder. Skolen tar årlig imot 130 studenter og eies av Stiftelsen Risøy Folkehøyskole. Det står tre kirkelige organisasjoner bak skolen: Sjømannskirken, Den norske Broderkretsen på Havet og Normisjon. Skolen ble startet i 1936 som Risøy ungdomsskole for sjømenn, og den ligger på en 550 mål stor øy som tilhører skolen. En av ildskjelene bak oppstarten av skolen, var Terje Anderssøn Mørland, som reiste til Oslo og forhandlet kjøpet av øya, med riksadvokaten. Det undervises i linjefaget 2 dager (12 timer) i uka. I tillegg velger elevene et fordypningsfag (5 timer pr uke) og valgfag (4 timer pr uke). Opptak av nye studenter starter 1. oktober hvert år, og det tas opp studenter så lenge det er plass. Aldersgrensen er 18 - 26 år. Romerike Folkehøgskole. Nordbytjernet med Romerike folkehøgskole i bakgrunnen. Romerike Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole på Jessheim i Akershus. Skolen har ca 105 elever og eies av Akershus Fylkeskommune. Romerike Folkehøgskole har rendyrket ett fagfelt, teater og musikk. Årlig produseres det ca. 40–50 små og store forestillinger, alt fra konserter, helaftens teaterstykker og mindre studieprosjekter. De største produksjonene spiller 10–14 forestillinger, vanligvis to ganger per dag. Elevene bor på internat med enkel standard i enkelt- eller dobbeltrom der 40 elever får enkeltrom, resten dobbeltrom. Skolen ligger 8 km fra Oslo Lufthavn Gardermoen og 2 km fra Jessheim sentrum ved Nordbytjernet. Rønningen Folkehøgskole. Rønningen Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole som ligger i Grefsenåsen i Oslo. Skolen, som eies av Norges KFUK-KFUM, tar årlig imot ca 150 elever. Rønningen er blant landets største folkehøgskoler og den eneste folkehøgskolen i Oslo. __TOC__ .jp. .jp er Japans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det er administrert av Japan Registry Service. Da.jp ble etablert, ble domenet administrert av JPNIC, som en del av deres rolle som teknisk forvalter for Internett i Japan. Men på grunn av den økende populariteten og størrelsen på.jp-registreringsenheten ble det i desember 2000 vedtatt å danne en ny organisasjon som skulle ta over administrasjonen av toppnivådomenet. Dermed ble Japan Registry Service opprettet, og tok offisielt over som.jp-registreringsenhet 30. juni 2003. Registrering. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Domenenavn med japanske tegn (kanji, hiragana eller katakana) kan registreres på andre nivå. Torshus Folkehøgskule. Torshus folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole som ligger i Orkdal i Sør-Trøndelag, 40 minutter fra Trondheim. Skolen er en selveid institusjon og tar årlig imot 70-75 elever. Toten Folkehøgskole. Toten Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole i Lena i Oppland. Skolen tar årlig imot vel 70 elever og eies av Oppland fylkeskommune. Skolen er grunnlagt i 1882. Internat. På Toten bor alle elever på internater på skoleområdet. Elevene bor hovedsakelig i dobbeltrom og deler bad. Gutter og jenter bor blandet på internatet. Kortkurs. Toten folkehøgskole tilbyr en rekke kortkurs, først og fremst myntet på folk i nærområdet. Kursene som tilbys er maling, foto, språk og reisekurs. Stab. Toten folkehøgskole har ca. 14 årsverk, fordelt på Trøndertun folkehøgskole. Trøndertun folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole på Gimse (Melhus) i Sør-Trøndelag. Skolen tar årlig imot vel 150 elever og eies av Gauldal Høgskulelag. Mikrokanonisk ensemble. Det mikrokanoniske ensemblet i fysikken er et statistisk ensemble som beskriver et lukket system, dvs. et system uten vekselvirkning med omgivelsene, og hvor energien dermed er konstant. Det makroskopiske potensialet som er relatert til det mikrokanoniske ensemblet er entropien, "S", som funksjon av energien "E". Relasjonen er den berømte Boltzmanns lov hvor "k"b er Boltzmanns konstant og formula_2 er antall måter å lage makrotilstanden med energi "E". Det mikrokanoniske enseblet er svært viktig i statistisk fysikk siden det gir den makroskopiske størrelsen entropi en mikroskopisk begrunnelse. Carn Dûm. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Carn Dûm hovedstaden av Angmar. Carn Dûm ble skapt av dvergene ikke langt fra deres hellige fjell, Gundabadpiggen nord i Tåkefjellene, og Carn Dûm lå enda lengre mot nord og øst. Byen ble overtatt av Heksekongen av Angmar og hans mange tjenere: fallene menn, orker og andre skapninger og vesener. Fra Carn Dûm gikk han til angrep på de tre små rikene som var blitt til da Arnor ble splittet. Rikene Rhudaur og senere Cardolan ble raskt overvunnet og ødelagt. Det siste av de tre rikene, Arthedain, falt i slaget om Fornost i året 1974 i det tredje tidevervet, men heksekongen ble selv styrt av Glorfindel, og Angmar falt i år 1975 T.T. under et angrep av Gondors Dúnedain, de overlevende fra Arnor, og alvene fra Lindon. Carn Dûm ble fullstendig ødelagt, selv om noen orker overlevde der til i hvert fall Krigen mellom dverger og orker og muligens etter det også, helt til de ble fjernet fullstendig av Aragorn, kong Elessar av det Gjenforente riket. Kanonisk ensemble. Det kanoniske ensemblet i fysikken er et statistisk ensemble beskriver et delvis åpent system, med konstant temperatur og volum, som kan utveksle energi med omgivelsene. Dette systemet beskrives av den kanoniske partisjonsfunksjonen hvor "T" er temperatur, "k"b er Boltzmanns konstant og summen er over alle makrotilstander "k" med energi formula_2. Partisjonsfunksjonen er en funksjon av temperatur "T" og volum "V". Tilhørende termodynamisk potensial er Helmholtz' frie energi gjennom hvor "F" er en funksjon av indre energi "E", temperatur "T" og entropi "S" ved Hvis man kjenner partisjonsfunksjon kan man dermed ut fra dette og standard termodynamiske relasjoner utlede alle termodynamiske størrelser. Primo Levi. Primo Levi (født 31. juli 1919 i Torino i Italia, død 11. april 1987 samme sted) var en italiensk kjemiker og forfatter. Han skrev to romaner og flere samlinger av noveller, essay og dikt, men er mest kjent for "Se questo è un uomo" ("Hvis dette er et menneske") fra 1947, der han skriver om sitt år som fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Tidlige år. Levi vokste opp i en liberal jødisk familie. Inspirert av William Henry Braggs "Concerning the nature of thing" (1925) bestemte han seg for å studere kjemi, og ble innrullert ved Universitetet i Torino i 1937. Året etter innførte fascistregjeringen i Italia raselover som blant annet forbød jødiske studenter opptak ved offentlige utdanningsorganisasjoner. Allerede innrullerte studenter fikk imidlertid fortsette, men lovene forhindret Levi fra å utføre eksperimentelt arbeid til den avsluttende avhandlingen sin. Han leverte istedet en teoretisk oppgave om Walden-inversjon ("L’inversione di Walden") sommeren 1941. Raselovene gjorde det også vanskelig å finne en jobb etterpå, men i desember samme år ble han under falskt navn ansatt ved en asbestmine i San Vittore for å utvinne nikkel fra gråberg. Siden jobbet han en kort periode for et sveitsisk firma i Milano, som fordi det var sveitsisk ikke var omfattet av raselovene. I 1943 ble 24 år gamle Levi med i den lokale motstandsgruppen "Giustizia e Libertà", men ble raskt arrestert og sendt til Carpi-Fòssoli-leiren i Modena. Da leiren ble overtatt av tyskerne i februar 1944, ble Levi og 650 andre jøder satt på et tog til Auschwitz III (Monowitz-Buna). Etter Auschwitz. Levi ble befridd da Den røde armé ankom leirene i januar 1945, men han nådde ikke hjem til Torino før i oktober. Den strabasiøse hjemreisen er beskrevet i "La tregua" ("Våpenstillstanden"), som viser vanskelighetene krigsfanger og andre hjemløse møtte i tiden rett etter at krigen var avsluttet. Tilbake i Italia tok Levi igjen jobb som kjemiker, samtidig som han begynte å skrive på fritiden. Han giftet seg med Lucia Morpurgo i 1948 og de fikk datteren Lisa, og senere sønnen Renzo. Etter 26 år på malingfabrikken SIVA trappet han i 1974 ned arbeidet der for å bruke mer tid på skrivingen. Året etter kom "Il sistema periodico" («Periodesystemet», ikke oversatt til norsk), en samling hovedsakelig selvbiografiske noveller, der hver novelle på en eller annen måte er knyttet til et grunnstoff. Britiske Royal Institution har beskrevet den som den beste naturvitenskapsboken noengang skrevet. Levi led av depresjon, noe som trolig ikke bare skyldtes oppholdet i Auschwitsch, men også andre faktorer, som det kompliserte forholdet til den dominerende og kalde moren. Levi var stort sett svært lukket rundt sitt indre liv, og begynte først å skrive om det i "Il doppio legame" (Dobbeltbindingen), som aldri ble ferdig.Da Levi døde i 1987 etter et fall fra tredje etasje ble det tolket som selvmord, men det er ingen klare bevis for dette, og enkelte ting kan tyde på at det heller dreide seg om en ulykke. Levi hadde for eksempel lagt planer for fremtiden, og dagen før han døde klaget han til legen sin over svimmelhet. Midtøsten-konflikten. Midtøsten-konflikten, også kjent som den israelsk-arabiske konflikt, er en århundrelang pågående konflikt, til tross for at Israel ble etablert som en suveren stat først i 1948. Konflikten, som startet som politiske og nasjonalistiske konflikter over motstridende territorielle ambisjoner mellom den jødiske og den arabiske befolkningen i Palestina etter sammenbruddet av det ottomanske riket, har skiftet gjennom årene fra den store regionale arabisk-israelske konflikten til den mer lokale israelsk-palestinske konflikten, selv om de fleste arabiske land og Israel fortsatt er i konflikt med hverandre. Bakgrunn, eldre historie. Som et geopolitisk møtepunkt mellom tre kontinenter, og derfor et viktig knutepunkt for handel, har Kanaan/Palestina/Israel alltid vært et konfliktområde under skiftende styresett, og bebodd av skiftede sett med folkegrupper. Teorier om jødenes opprinnelse. Det er usikkert når israelittene innvandret til området, og når jødedommen oppstod, men det eksisterer enighet om at forfedre til dagens jøder hadde kongedømmer i området i noen historisk sett relativt korte perioder, mellom ca. 1000 f.Kr., til nær vår tidsregning. Bibelen referer til det eldre kongedømmet, som skal ha eksistert fra 1025, og som skal ha delt seg til kongedømmet Israel og kongedømmet Judea, men det eksisterer ikke uavhengige referanser for dette. Bibelen sier også at israelittene innvandret til Kanaan under Moses og Josvas ledelse rundt år 1300 f.Kr., men at de ikke organiserte seg som et kongedømme før under kong Saul (etterfulgt av David og Salomo før staten ble delt i to). Den vanligste oppfatningen blant arkeologer har vært at israelittene opprinnelig var en del av den kanaanittiske kulturen, og at de skilte seg ut fra denne mellom 1000–900 f.Kr. Genetisk testing har vist at dagens jøder er nærmere i slekt med, tyrkere og armenere, så en alternativ teori om at jødene innvandret fra Aram-Naharaim har vokst frem. De skal da ha levd halvveis som nomader ved siden av den kanaanittiske kulturen fra ca 1300 f.Kr., og blitt urbanisert rundt 1000 f.Kr. De eldste kildene vi har til kongedømmet Israel, utenom Bibelen, er fra 830 f.Kr., men innbyggerne der regnes ikke som direkte forfedre til dagens jøder. Innbyggerne der ble fordrevet av assyrerne i 722, og det regnes som sannsynlig at disse ble assimilert i andre folkeslag og at de glemte sitt opphav. Jødene var i henhold til det gamle testamentet bare én av i alt tolv stammer som utgjorde folket Israel. 750–586 f.Kr. Kongedømmet Judea (jødisk). Vi kan si med rimelig sikkerhet at forfedrene til dagens jøder hadde en uavhengig stat fra 750–586 f.Kr. under navnet kongedømmet Judea. 586–165 f.Kr. Persisk, babylonsk, selevkidisk, egyptisk og hellenistisk herredømme. I 586 f.Kr. ble Judea erobret av babylonerne, og jødene også derfra ble deportert. Endel jøder returnerte dit etter 539 f.Kr., da babylonerne ble erobret av Det persiske riket. Området var under persisk herredømme frem til Aleksander den store erobret det i 331, så under babylonsk, selevkidisk, egyptisk og hellenistisk herredømme. 165–63 f.Kr. Det hasmoneanske kongedømmet (jødisk). Et opprør førte på ny til en jødisk stat i 165 f.Kr., kalt Det hasmoneanske kongedømmet (hebraisk "Hashmonaiym"). Landet ble så erobret av romerne i 63 f.Kr., og jødene ble endelig fordrevet ca 150 år etter. Bibelsk hebraisk tror man ble brukt fra rundt 500-tallet f.Kr. til ikke lenge etter Bar Kokhba-opprøret (132–135 e.kr.), hvor jødene ble fordrevet fra Jerusalem, språket døde ut som talespråk, og navnet Israel ble i erstattet med Syria-Palestina. 63 f.Kr.–1920 e.Kr. Romersk, islamsk, kristent (korstog) og ottomansk herredømme. På 300-tallet ble Syria-Palestina en del av Østromerriket (Det Bysantinske riket), og regionene Syria-Palestina, Samaria, Galilea og Peraea ble omorganisert til en region kalt Palestina. Under bysantinsk styre ble området i løpet av århundrene som fulgte et senter for kristendommen. Det bodde fremdeles jøder i området, og disse fikk igjen tillatelse til å bo i Jerusalem fra år 438 e.Kr. I år 613 e.Kr. invaderte det persiske Sasanide-dynastiet Palestina. Jødene støttet invasjonen i håp om selvstyre i Jerusalem, og de fikk fordrevet 37 000 kristne. Jødene fikk delvis autonomi, men var misfornøyde, og støttet den bysantinske tilbaketakelsen av området, mot løfter om amnesti. De kristne i området fikk imidlertid overtalt den bysantinske keiseren om at dette amnestiet ikke var gyldig, og jødene ble likevel fordrevet. I år 634 ble Palestina invadert av Kalifatet, og de kristne i Jerusalem overgav seg i år 638. Området fikk navnet Jund Filastin, og var under islamsk styre frem til korstogene. Mellom ca. år 1000 og 1500 e.Kr. var området under stadig skiftende islamsk og kristent herredømme (med kurdisk og mammelukkisk styre fra slutten av 1200-tallet), frem til det osmanske (ottomanske) riket erobret det under Sultan Selim I (1512–1520). Det forble en del av det osmanske riket i 400 år, frem til britene tok over styret etter at de osmanske tyrkerne tapte første verdenskrig. Den moderne historien. Den konkrete bakgrunnen for konflikten i Midtøsten har sitt opphav i den økende jødiske immigrasjonen til Israel fra slutten av 1800-tallet og mellom første og andre verdenskrig. Konfrontasjonene begynte særlig å akselerere da de arabiske palestinerne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat i området. Den første oppbyggingen mot konflikten skjedde imidlertid fra starten av 1800–tallet. Demografisk utvikling i perioden. Napoleons invasjon av området i 1798 hadde store konsekvenser, og senere vanstyre fra ottomanske og egyptiske herskere gjorde leveforholdene vanskelige i Palestina. I løpet av årene som fulgte flyktet store deler av befolkningen, både jøder og arabere, og bosatte seg i tryggere land. Gjennom 1800–tallet gjorde den palestinske befolkningen en rekke opprør mot de utenlandske styresmaktene. I følge det israelske MidEastWeb kan disse, ved siden av at de gjorde forholdene i området mindre levelige, også ha vært med på å lamme den palestinske nasjonalfølelsen. Den amerikanske forfatteren Mark Twain gir en beskrivelse av Palestina i 1867 i reiseskildringen "The_Innocents_Abroad". I følge ham var landet "«en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap.»"Pro-sionistiske kommentatorer og forfattere som Ramon Bennett og Joan Peters har brukt Mark Twains beskrivelser av området som et argument for at landet var relativt ubebodd før den jødiske innvandringen. I følge det israelske MidEastWeb var det i 1880 ca 400 000 innbyggere i Palestina. Av disse var ca 24 000 av jødisk opprinnelse. Fremveksten av jødiske nasjonalistiske bevegelser. Gjennom de siste århundrene var jødene stadig utsatt for forfølgelser fra kristne og muslimer. Dette beløp seg fra det katolske Spanias harde utkastelsesdekret av 1492 da tusenvis av jøder måtte flykte fra landet, til de sterke anti-semittiske strømningene i Europa, særlig i Tsar-Russland der det kom til flere progromer på 1800-tallet, til overgrep og massakrer i den muslimske verden som ofte inkluderte dødsstraff for blasfemi pga. den jødiske tro i Nord-Afrika og Det Osmanske Rike. På grunn av disse forfølgelsene fra muslimer og kristne vokste det fram nasjonalisme blant noen jøder på 1800-tallet. 1857 Ottomanske landreformer – Fremvekst av palestinsk nasjonalisme. Det Ottomanske rike innførte i 1857 "The Ottoman Land Code and Registration Act". Dette var en lov som krevde at landeiere formaliserte sitt eierskap over jorden. Motivet for loven var økt Ottomansk kontroll, økte skatteinntekter, samt militærtjeneste for landeiere. Før 1857 var eiendomsretten til land i Palestina hovedsakelig basert lokale tradisjoner, hevd og muntlige overføringer. Samfunnet var semi-litterært, og landet ofte eid i fellesskap (musha') av innbyggerne i de lokale landsbyene, en mindre andel var eid av familier og enkeltindivider. Det var betydelig motstand mot loven på grunn av en økende motstand mot det Ottomanske riket og den tyrkiske nasjonalismen. Landområder ble registrert på lokale ottomanske embetsmenn og forretningsmenn. Landsbyers jord ble også i mange tilfeller registrert på enkeltpersoner i landsbyene, istedenfor å bli fordelt. Senere, under det britiske mandatet, ble land som var udyrket (matrūk) registrert på den britiske høykommissæren. I praksis bidro loven til at eierskapet over store deler av landet ble samlet på statens og noen få private eiers hender. Innbyggerne ble gjort til leilendinger i et føydalsystem der landeierne i mange tilfeller aldri hadde sett jorden de eide. Loven fikk i starten lite innvirkning på dagliglivet i Palestina. Bøndene kunne fortsette å dyrke jorden som før, merket ingenting til at den hadde blitt registrert på nye eiere, og det gikk i mange tilfeller lang tid før registrerte eiere, eller nye eiere som hadde kjøpt jorden av disse, kom og gjorde krav på den. De jødiske historikerne Abraham Granott og Robert H. Eisenman har hver for seg påpekt at et stort antall rettssaker ble ført over landrettigheter, og at det at enkeltindivider stadig ikke fikk tilkjent sine landrettigheter, når de oppdaget at de hadde behov for dette, var en viktig årsak til fiendtlighetene som blusset opp mellom arabiske palestinere og jødiske palestinere under det britiske mandatet. Dette var også en signifikant faktor blant årsakene til fremveksten av en arabisk palestinsk nasjonalfølelse og nasjonalisme. 1873 Jøder får kjøpe land i Palestina. Lokale palestinske opprør. I 1873 kom en ny ottomansk lov som gav jøder rett til å eie land i Palestina. Jødisk oppkjøp av land begynte allerede da, blant annet støttet av europeiske jødiske organisasjoner som ble dannet for dette formålet. Ved slutten av det britiske mandatet hadde jøder kjøpt eierskap til 2 000 000 dunam (200 000 hektar) land, hovedsakelig fra store landeiere. Opprør fra arabiske palestinske bønder som ble jaget fra landet de levde på er dokumentert allerede fra 1884. 1917–1946 Britisk styre. a> i 1919 åpnet araberne for et jødisk hjemland i Palestina. Den første verdenskrig førte til det ottomanske rikets endelige fall, og britene overtok styringen av Palestina. Britene drev et politisk dobbeltspill både under og etter første verdenskrig, og inngikk hemmelige avtaler både med russere, franskmenn, jøder og arabere. Med franskmennene inngikk de Sykes-Picot avtalen, hvor de avtalte hvordan de skulle dele området mellom seg; palestinerne ble lovet selvstyre; og i et brev fra den engelske utenriksministeren til den engelske sionistlederen Lord Rothschild i 1917, senere kalt Balfourerklæringen, sa utenriksministeren seg enig i at jødene burde få sin egen stat. Det fremholdes at dette dobbelspillet la grunnlaget for mye av den konflikten vi ser i dag. 1919 Sionistiske representanter på fredskonferansen i Paris. På fredskonferansen i Paris i 1919 skulle Midtøstens fremtid avgjøres, etter at det ottomanske riket hadde tapt områdene til de allierte. De sionistiske representantene som deltok på konferansen sa at Golanhøyden, Jordandalen, det som nå er Vestbredden, og den libanesiske elven Litani, var essensielle som landets økonomiske fundament. De gjorde det også klart at "Palestina må ha [...] kontroll over sine elver og deres kilder". 1919 Syrerne gjør krav på Palestina. Etter det ottomanske rikets fall krevde også syrerne sin uavhengighet. I den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919 ber de om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,» ikke skal deles fra resten av landet. 1920–21 San Remo konferansen. Palestinske demonstrasjoner og kamper. Balfourerkleringen ble bekreftet ved San Remo konferansen i 1920. På arabisk-palestinsk side ble det hevdet at det var et svik at de ikke fikk selvstyret de var lovet. Med bakgrunn i den allerede tilspissede konflikten mellom palestinere og jøder opplevdes støtten til en israelsk stat som ble gitt på konferansen som en ekstra fornærmelse. Økt jødisk innvandring skapte allerede stor misnøye, og det hjalp ikke at Sir Herbert Samuel, en britisk jøde, ble satt inn som høykommissær for området. Da den britiske generalen Louis Bols i 1920 erklærte innføringen av Balfourerklæringen brøt det ut demonstrasjoner og opptøyer i Jerusalem. Etter en måned forbød Bols alle demonstrasjoner. I mai 1921 brøt det ut nye opptøyer i Jaffa, og flere titalls jøder og palestinere ble drept. 1920-48 Det britiske Palestina-mandatet. Storbritannia fikk i 1920 ansvaret for Palestina-mandatet, og dette området omfattet både dagens arabiske stat Jordan og dagens Israel og de palestinske områder. Allerede i 1922 ble 77 % av mandatet skilt ut til palestinske arabere i øst, og dette området ble i 1946 selvstendig under navnet Jordan. Dermed var det fra 1922 kun 23 % av Palestina-mandatet som var åpent for en opprettelse av en jødisk/israelsk stat. I tillegg var det mange arabere som ikke bodde i området der staten Jordan ble opprettet og som derfor også måtte få en løsning. Mandatområdet som ble delt i 1947 var derfor kun Vest-Palestina. 1922 Folkeforbundet ratifiserer balfourerklæringen. I 1922 ratifiserte Folkeforbundet (Leage of Nations – forløperen til FN) Balfourerklæringen. 1929 Baraqopprøret (palestinsk). I 1929 brøt det ut et nytt opprør, senere kalt Baraq-opprøret (etter det arabiske navnet på Vestmuren (Klagemuren.) Uroen skyldtes jødiske rabbineres forsøk på å annektere Vestmuren, som både araberne og jøder anser som et hellig sted; for arabernes del fordi den utgjør en del av vestveggen på Al-Aqsa-moskéen, for jødene fordi den er er en rest av støttemuren etter det jødiske tempelet Herodes bygde i Jerusalem, som ble ødelagt av romerne i år 70. Opptøyene spredde seg raskt til resten av landet, og det ble utkjempet kamper mellom arabere og sionister støttet av britiske tropper. Flere hundre ble drept på begge sider. En undersøkelseskommisjon sendt ut av Folkeforbundet konkluderte med at Vestveggen var av muslimsk tilhørighet, men at jødene med visse begrensninger hadde rett til å komme dit for å be. 1929 Shaw–kommisjonen. John Ruedy noterte følgende: "Landeksperten som representerte jødene foran Shaw–kommisjonen i 1929 påsto at 90 % av oppkjøpt land frem til da stammet fra godseiere uten lokal tilhørighet. I løpet av 30-tallet sank denne andelen til 80 %, og i løpet av mandatets siste tiår var det kommet ned i 73 %". Videre hadde britenes forbud mot jødisk eierskap til jord i Palestina øst for Jordan-elven ført til en konsentrasjon og dermed en intensivert bølge av jødiske oppkjøp vest for Jordan-elven. 1936–39 Palestinsk generalstreik, opprør og kamper. Ut over 1930–tallet økte presset på den palestinske befolkningen, og mange ble tvunget til å flytte fra sine landområder på grunn av den jødiske innflyttingen. Allerede i 1936 ankom 61 000 jøder, og de utgjorde da en tredjedel av befolkningen. I 1935 ble Shaikh Izz al-Din al-Qassam drept av britene. Hans etterfølgere, startet sammen med presidenten for den nylig dannede politiske koalisjonen "United Front", Haj Amin al-Husayni generalstreiker i Jaffa og Nablus i 1936. De utførte også angrep på britiske installasjoner og oljeledninger. I løpet av året spredde opprøret seg til resten av landet. Et av de tre hovedkravene fra den palestinske organisasjonen United Front var å forby alt videre salg av arabisk eid land til jøder, og å stanse innvandringen. Britene sendte en ny undersøkelseskommisjon, og kampene stilnet litt av mens undersøkelsene pågikk, men de blusset opp igjen da kommisjonen konkluderte med at Palestina burde deles opp i to stater, en arabisk og en jødisk. Kampene økte i styrke i 1937 og –38, frem til britene erklærte unntakstilstand, og arresterte palestinernes ledere. På palestinsk side hadde da 5 000 blitt drept og 15 000 såret. 1947–1950 opprettelsen av og konflikter rundt staten Israel. Midtøsten-konflikten inneholder flere dimensjoner, først og fremst det palestinske folkets og araberstatenes motstand mot dannelsen av staten Israel (mai 1948), noe som førte til den arabisk-israelske krig i 1948, og fra 1967 deres kamp mot israelsk okkupasjon av Vestbredden og Gaza. Den israelske statens overtakelse av landområder. I forbindelse med opprettelsen overtok den israelske staten alt land som var registrert på den britiske staten, høykommissæren, og andre britiske embedsmenn. Dette utgjorde 70 % av alt israelsk land. I tillegg ble det utstedt sikkerhetsordrer for endel landområder. De ble tømt for folk, og ble så etter en tid erklært for å være udyrket, og derfor statlig. 1950–1970 Flere israelsk–arabiske kriger. Utvidelse av Israels grenser. Til støtte for den palestinske befolkningen har de arabiske statene direkte eller indirekte involvert seg i en rekke politiske og militære konflikter med Israel. Etter krigen i 1948 har Israel vært i militære konflikter med andre land i regionen i 1956, 1967 og 1973. Dernest har konflikten mellom Israel og den palestinske motstandsbevegelsen ført til israelske invasjoner av Libanon og flerårig okkupasjon av deler av Sør-Libanon. Etter Seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel også territorier fra Egypt, Jordan og Syria. Også Frankrike og Storbritannia var delaktig i konflikten en kort periode under Suez-krisen i 1956, hvor de to stormaktene samordnet et angrep på Egypt med Israel. Krigen resulterte i Israels okkupasjon av Sinai og opprettelsen av en FN-kontrollert buffersone på halvøya, samtidig som stormaktene ikke oppnådde sine politiske målsetninger om å gjenoppta kontrollen over Suezkanalen. Opprettelsen av PLO i 1964. De arabiske palestinerne hadde vært i konflikt med de jødiske palestinerne og opprettelsen av den israelske staten i 1948, og i 1964, tre år før Seksdagerskrigen, ble PLO, Palestine Liberation Organization, opprettet. Organisasjonens opprinnelige mål var å frigjøre Palestina, og å utslette staten Israel. I første omgang innebar dette geriljakrig fra det jordansk-okkuperte Vestbredden. Da området falt ut av jordanernes hender, fortsatte PL kampen fra østbredden av Jordan-elva, hvor de i 1968 utkjempet det velkjente Slaget om Karameh med israelske styrker. Militsens tilstedeværelse i Jordan førte til slutt til borgerkrig i landet, kjent blant palestinere som sorte september i Jordan. Til tross for en syrisk inngripen på palestinernes side ble konflikten vunnet av det jordanske kongehuset, og PLO ble kastet ut av landet. 1967-1973: Seksdagerskrigen, Utmattelseskrigen og Jom kippur-krigen. Seksdagerskrigen er navnet på krigen som raste mellom Israel og flere arabiske land i seks dager i 1967. Den hadde blant annet sitt utgangspunkt i en konflikt om kontroll over en vannkilde, Jordan-elven, som utgjør Israels hovedforsyning av drikkevann. Israel hevder de ble tvunget til krig av trusselen fra de omkringliggende araberstatene, og at de ikke hadde intensjon om å okkupere mer land. Israel oppfattet den egyptiske blokaden av landet og troppemobiliseringen langs grensene som en krigserklæring, og dette synet støttes av faglitteraturen. Men etter krigen hadde de likevel firedoblet sine landområder og, med eksklusiv kontroll over tilgangen på Gallileasjøen, Aquiferfjellet,Jordan og Yarmouk–elvene, doblet sin tilgang til ferskt vann. De nye grensene lå ikke så langt fra de grensene sionistorganisasjonene fra det tidlige 1900–tallet hadde gjort krav på, men fortsatt endel innenfor grensene for det såkalte Stor-Israel, det landet enkelte jøder mener Bibelen gir dem rett på. Ved Suez-kanalen, som nå var den nye frontlinjen mellom Israel og Egypt, utviklet det seg etterhvert en krig som ble kjent som Utmattelseskrigen, hvor Egypt forsøkte å gjenerobre Sinai. Krigen brakte supermaktene på banen og førte til alvorlige trefninger mellom Israel og Sovjetunionen, noe som til sist skulle bidra til krigens avslutning. Den 6. oktober 1973 gikk Egypt og Syria til et samlet angrep på Israel i det som ble kjent som Jom kippur-krigen i Vesten og "Oktober-krigen" eller "Ramadan-krigen" i Egypt. De arabiske hærene hadde fremgang de første dagene, og syrerne klarte nesten å gjenerobre Golan. En israelsk motoffensiv presset syrerne langt tilbake i deres eget land og nådde nær Damaskus, og førte til en irakisk intervensjon. Når krigen på nordfronten var vunnet, rettet Israel fokuset mot Egypt, som hadde erobret østbredden av Suezkanalen og sikret sin stilling ved å benytte et sovjetisk rakettskjold som umuliggjorde aksjoner fra det israelske flyvåpenet. Gjennom harde slag klarte israelerne å kjempe seg gjennom de egyptiske linjene, krysse Suez-kanalen og omringe den egyptiske hæren bakfra. Dette førte til sovjetiske trussler om en intervensjon, men amerikanske mottrussler forhindret at krigen utviklet seg til en direkte konfrontasjon mellom supermaktene. Den 26. oktober ble en våpenhvile undertegnet. 1970–2000. Den militære konfrontasjonen gikk fra 1970-årene gradvis over i en politisk og diplomatisk fase der det ble gjort forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten, noe slutten på den kalde krigen la forholdene bedre til rette for. Krigen i Libanon. Etter PLOs retrett fra Jordan hadde militsen fortsatt kampen fra libanesisk jord. I 1978 gikk Israel inn i Sør-Libanon for å presse PLO bort fra grensen, en konflikt kjent som Operasjon Litani. Konflikten førte til PLOs tilbaketrekning fra Sør-Libanon og utplasseringen av en FN-styrke i området, satt til å holde de to partene fra hverandre. I 1982 gikk Israel på ny inn i Libanon, med som mål å kaste PLO ut av landet. Krigen førte til en fire dager lang konfrontasjon med syriske styrker i landet, hvor israelerne nøytraliserte syrernes SAM-innstallasjoner i Beeka-dalen under Operasjon Jordkreps 13. Snart ble en separat våpenhvile mellom Israel og Syria inngått, og i løpet av kort tid var hele Sør-Libanon besatt av israelske styrker. Dermed ble beleiringen av Beirut innledet, en langvarig beleiring av Libanons hovedstad. Beleiringen førte til en diplomatisk intervensjon av USA, og en avtale ble undertegnet om at PLO skulle trekke seg ut av Libanon. Den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å holde partene fra hverandre mens tilbaketrekningen pågikk. Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etterhvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk Yassir Arafat seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da Israel, Syria og Amal-bevegelsen alle kjempet mot PLO, som forøvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte. Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet. I 1983 startet Israel en gradvis tilbaketrekning fra Libanon, og unngikk samtidig å bli innblandet i indre libanesiske stridigheter i områdene de forlot. I 1985 var israelske styrker ute av mesteparten av Libanon, og kun en liten styrke på 1,500 soldater ble stående for å hjelpe Sør-Libanon-Arméen med å patruljere en såkalt sikkerhetssone helt sør i landet for å forhindre at militante infiltrerte Israel fra Libanon i fremtiden. 1982 Massakren i Sabra og Shatila. Mellom den 16. og 18. september 1982 ble et stort antall innbyggere i de to flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon drept av det libanesiske kristne falangistpartiets milits. Massakrene varte i 40 timer. Antallet drepte varierer fra kilde til kilde; Ifølge et brev fra Røde Kors til Libanons forsvarsminister hadde organisasjonen talt opp 328 døde, et antall som senere skulle bli avfeid av Kahan-kommisjonen som for lavt. Ifølge et dokument Kahan-kommisjonen fikk tilgang til ble 460 mennesker drept, basert på tall oppitt av libanesiske og internasjonale Røde Kors, det libanesiske sivilforsvaret, medisinkorpsene i den libanesiske hæren, og av ofrenes slektninger. 35 kvinner og barn var ifølge rapporten blant ofrene. Kommisjonen anså imidlertid det israelske forsvarets figur, som anslo antallet døde for å ligge et sted mellom 700 og 800, for å være det mest realistiske tallet. Ifølge BBC ble «minst 800 drept», Bayan Nuwayhed al-Hout ppgir i boka "Sabra and Shatila: September 1982" et minimum på 1 300 navngitte ofre basert på en detaljert sammenligning av 17 forskjellige lister og støttende bevis, og regner med at tapstallene i vireligheten var enda høyere. Robert Fisk, en av de første journalistene som besøkte leirene, siterte anonymiserte falangistoffiserer på at «2 000 palestinere - kvinner som menn - har blitt drept i Shatilla». I en artikkel i "The Independent" i 2002 nedjusterer Fisk tallene til 1700. Palestinske Røde Halvmåne anslo antallet døde for å befinne seg over 3 000. Baruch Kimmerling og Joel S. Migdal oppgir også i sin bok om jødisk nasjonalisme at så mange som 3 000 ble drept. USA hadde fått forhandlet frem en våpenhvile, og under amerikansk beskyttelse ble geriljaen fraktet ut på skip og vekk fra sine familier i leirene. Israel gav løfter om ikke å okkupere Vest-Beirut, og USA garanterte sikkerheten for familiene som ble igjen. Siden forlot den internasjonale sikkerhetsstyrken Beirut. Den 15. september gikk Israel likevel inn i Vest-Beirut. Stridsvogner ble plassert rundt Sabra og Shatila, for å hindre palestinerne i å flykte. Deretter slapp ledelsen i den israelske hæren kristne libanesiske soldater - falangister - inn i leirene. Den første falangistenheten bestående av 150 menn gikk inn i leirene klokken 6:00 på morgenen, og i løpet av natten avfyrte israelske soldater belysende bluss for å lyse opp leirene, og ifølge en nederlandsk sykepleier var leirene like opplyst som «et sportsstadion under en fotballkamp». Klokken 11:00 dukket det opp en rapport i IDF-hovedkvarterer i Øst-Beirut om at 300 mennesker, inkludert sivile, var blitt drept. Rapporten ble sendt videre til hovedkvarterene i Tel Aviv og Jerusalem, hvor den ble sett av mer enn 20 senioroffiserer. I løpet av natten dukket flere rapporter opp, og noen ble sendt til regjeringen i Jerusalem hvor de ble sett av flere høytstående politikere. Ved ett tilfelle overhørte en israelsk offiser en radiosamtale mellom falangistenes leder Elie Hobeika og soldater inne i leirene, hvor soldatene spurte hva de skulle gjøre med kvinner og barn inne i leirene. Hobeika svarte at «dere vet nøyakig hva dere skal gjøre», og soldatenes latter kunne høres i bakgrunnen. Den israelske offiseren rapporterte dette videre, og Hobeika fikk en advarsel fra det israelske forsvaret mot å skade sivile. På ettermiddagen ble det avholdt et møte emllom den israelske stabsjefen og falangistenes stab. Fredag morgen beordret israelske soldater falangistene om å avslutte operasjonen, etter å ha blitt bekymret av rapportene om de pågående massakrene. Ifølge Kahan-kommisjonen konkluderte stabsjefen med at falangistene burde fortsette aksjonen til neste morgen, da de regnet med å måtte stoppe som følge av amerikansk press. Han uttalte også at han ikke på noen måte følte at noe uvanlig hadde funnet sted eller ville skje i leirene, og gikk med på å supplere militsen med en traktor for å rive bygninger. Falangistene forlot ikke leirene klokken 17:00 lørdag som de var blitt beordret, og tvang istedet de overlevende til å marsjere ut av leirene for å avhøres - en utmarsj som foregikk hele dagen. Militsen forlot endelig leiren kloken 20:00, og en time senere fikk den første utenlandske journalisten komme inn. Ved middagstid dagen etterpå ble nyhetene om massakren rapportert av media. En offisiell israelsk etterforskning konkluderte med at Ariel Sharon var indirekte ansvarlig for massakren ved at han ikke forutså faren for hva som kunne skje, og anbefalte hans fratreden fra stillingen som forsvarsminister. Sharon nektet å oppgi stillingen sin, og statsminister Begin ønsket ikke å gi ham sparken. Omsider trakk Sharon seg likevel etter at en demonstrant var blitt drept under en Peace Now-demonstrasjon, og forble i regjeringen som minister uten portefølje. Den første intifadaen. Frem til tidlig på 90-tallet raste den første intifadaen. 1993 Oslo-avtalen. På palestinsk side var Mahmoud Abbas hovedarkitekten for Oslo-avtalen. 2005 Israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og Gaza. I juni 2005 trakk israelske styrker og nybyggere seg offisielt ut fra Gaza, for å overlate kontrollen der til palestinerne. I praksis innebar dette en delvis tilbaketrekning, samtidig som store palestinske områder som var bebodd med israelske nybyggere ble innlemmet i Israel, uavhengig av den palestinske ledelsens syn på saken. 2004–2007 Lederskifte i PLO. Mahmoud Abbas vinner presidentvalget. Hamas vinner parlamentsvalget. I 2004 døde palestinernes president Yasser Arafat. Dødsfallet utløste sinne på palestinsk side, fordi hans brå død ikke kunne forklares med noe kjent sykdomsforløp, og det da ble antatt at presidenten hadde blitt forgiftet. Mahmoud Abbas tok over ledelsen. Han hadde vært Arafats adjutant fra 1969, og hadde allerede tatt over ledelsen av PLO. Abbas som i likhet med Arafat representerer fatha-bevegelsen vant også presidentvalget i januar 2005. Abbas regnes som moderat. Ved parlamentsvalget i januar 2006 vant hamas-bevegelsen en overraskende seier. Dette ble tatt dårlig i mot av Israel, og av deler av det internasjonale samfunnet, og valget førte til sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene. Det førte også til en rekke voldelige sammenstøt mellom Fatah og Hamas, frem til de formet en samlingsregjering i februar 2007. 2007 Hamas tar kontroll over Gaza. Israelsk og egyptisk blokade. Samarbeidet mellom Fatah og Hamas fungerte dårlig, og sommeren 2007 brøt det på ny ut kamper mellom de to fraksjonene. Hamas tok kontroll over Gaza, mens Fatah beholdt kontrollen over Vestbredden. Israel og Egypt reagerte med å intensivere blokaden av Gaza. 2007 Annapolis konferansen og etterfølgende fredssamtaler. I 2007 arrangerte USA en fredskonferanse mellom de palestinske og israelske myndighetene i Annapolis, hvor det ble oppnådd enighet om å diskutrere en våpenvileavtale. Abbas og Olmert fortsatte disse samtalene, men hadde i midten av 2008 ikke oppnådd noen fremgang. Samtidig hadde den israelske ledelsen gjennomgått større utskiftninger, president Moshe Katsav gikk av i juni 2007 etter å ha erklært seg skyldig i flere anklager om seksuell trakasering, og statsminister Ehud Olmert måtte gå av i september 2008 etter en lengre etterforskning av en rekke korrupsjonssaker, så fredssamtalenes fremtid var nå usikker. Tidligere fredsprisvinner Shimon Peres overtok som president etter Moshe. Dette reiste noen forhåpninger, selv om presidentens rolle i all hovedsåk er seremoniell. FN og Israel. Et stort antall resolusjoner mot Israel har blitt vedtatt i generalforsamlingen til FN, men USA har nedlagt veto mot de aller fleste av disse når de har blitt fremlagt for FNs sikkerhetsråd. Dette kommer for eksempel frem i de innledende uttalelsene til dommen fra Folkerettsdomstolen i Haag rundt den israelske muren. Domstolen begrunner generalforsamlingens rett til å gripe inn med at sikkerhetsrådet var ute av stand til å handle på grunn av den negative stemmegivingen til ett av sine permanente medlemmer. Resolusjon 242 fra 1967 og resolusjon 338 fra 1973. En resolusjon som ble vedtatt er sikkerhetsrådets resolusjon 242 som ble vedtatt etter seksdagerskrigen i 1967, og som anmoder Israel om å trekke seg ut fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater. Denne resolusjonen er svært omdiskutert blant partene. Mens araberne forstår den som et krav om at Israel må forlate absolutt alle de områdene som landet okkuperte under Seksdagerskrigen mener mange på israelsk side at ordlyden i resolusjon 242 ("områder" i ubestemt flertallsform) at det er tilstrekkelig at Israel kun trekker seg ut fra noen av områdene, noe Israel har gjort blant annet i forhold til Sinai som ble gitt tilbake til Egypt. Resolusjonen blir ofte nevnt sammen med resolusjon 338, som ba om våpenhvile i krigen i oktober 1973, og om at resolusjon 242 skulle gjennomføres "i alle sine deler". Flyktningspørsmålet. I forbindelse med opprettelsen av staten Israel og de påfølgende krigene flyktet mange palestina-arabere fra sine hjemområder. FN estimerte i 1950 antallet flyktninger fra 1948 til å være ca. 711 000, og etterkommerne etter disse utgjør i dag mer enn fire millioner. Videre ble 750 000 flyktninger etter krigen i 1967, endel av disse for annen gang. Den palestinske gruppen Badil hevder også at halvannen million mennesker stammer fra flyktninger fra tiden før 1948, men at disse ikke ble FN-registrert, og at ytterligere 150 000 har blitt flyktninger etter 1967. Til sammen utgjør dette mer enn seks millioner palestinere. Disse utgjør et nøkkelspørsmål i konflikten. Det palestinske folket, og deres ledere, har til dags dato insistert på at disse flyktningene har rett til å vende tilbake til sine opprinnelige bosteder i det som i dag er staten Israel. Israel på sin side har motsatt seg ethvert krav om tilbakevending av palestinere fordi de ville utgjøre en demografisk og tallmessig trussel mot Israel som jødisk stat. Israel hevder flyktningene bør oppgi enhver aspirasjon om å returnere til det som nå er Israelsk territorium, og at de bør assimileres av arabiske land eller en fremtidig palestinsk stat. FN–organisasjonen UNWRA med mandat over flyktningene fra 1948 og deres leirer. UNWRA ble opprettet av FN i 1949 for å administrere og ivareta de palestinske flyktningene fra krigen i 1948, og deres etterkommere. Av over 6 000 000 palestinske flyktninger kommer 4 600 000 inn under UNWRAs mandat. Av disse bor 1 300 000 i flyktningleirer. 58 flyktningleirer er registrert som UNWRA-leirer. Disse ligger i Jordan, Libanon, Syria, Vestbredden og på Gaza-stripen. De sosio-økonomiske forholdene i leirene er generelt dårlige, med høy befolkningstetthet, vanskelige leveforhold, og manglende grunnleggende infrastruktur som veier og kloakk. UNWRAs mandat trådde i kraft fra januar 1950. Organisasjonen var ment å være midlertidig, men fikk etterhvert mer langvarige oppgaver. Organisasjonen har fått fornyet sitt mandat med jevne mellomrom, senest frem til 2011. UNWRAs mandat må ikke misforstås som å tilsvare 67, som ble til to år etter UNWRA, og som i §1d definerer at konvensjonen ikke skal gjelde for flyktninger som kommer inn under UNWRAs mandat. Israelske bosetninger. Israelske bosetninger i de okkuperte områdene etter seksdagerskrigen er ikke godkjent av internasjonal rett. Disse bosetningene finnes i dag på Vestbredden (som delvis er under israelsk militær kontroll og delvis under den palestinske selvstyremyndigheten), i Golan, som er under israelsk sivil kontroll og i Øst-Jerusalem og Golanhøydene. Israel anser ikke bosetningene som brudd på internasjonal rett, og begrunner dette blant annet med at dette var områder jøder måtte flykte fra under delingen av det britiske mandatet. I de senere år er det imidlertid kommet visse indikasjoner på at Israel ser på disse omstridte bosetningene som mindre legitime enn tidligere. Blant annet uttalte den israelske statsministeren Ehud Olmert i september 2008 at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble tatt i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Dette inkluderer både det østlige Jerusalem og Golan-høydene. Han gikk på samme tid hardt ut mot de jødiske nybyggerne på Vestbredden og sammenlignet deres overgrep mot palestinere med tidligere tiders jødeforfølgelse i Øst-Europa. Disse bosetningene og den stadige utbredelsen av dem har i flere tiår vært under massiv kritikk fra det meste av omverdenen. Den israelske barrieren. I 2003 igangsatte Israel byggingen av en 670 km lang avsperring inne på og langs grensen til Vestbredden. Israel fremholder selv at byggingen skal være et svar på stadig flere angrep som følge av andre intifada. I følge Israels motstandere er brorparten av barrieren bygget innenfor Vestbredden. Selv om Israel fremholder at barrieren er for beskyttelse, fremholder palestinske myndigheter at det egentlige motivet er å annektere mer palestinsk land. Den internasjonale domstolen i Haag har gitt en rådgivende uttalelse der det sies at barrieren er ulovlig, at internasjonal lov stiller klare krav til Israel om at den skal rives, og at skadene byggingen av den har påført skal repareres og erstattes. Dette begrunnes først og fremst med at den går over og deler okkupert land. Domstolen gjør det også klart at all støtte fra andre stater til Israel som kan bidra til å opprettholde situasjonen skapt av barrieren er ulovlig. Barrieren deler vekk store deler av det som er okkuperte områder i henhold til sikkerhetsrådets resolusjon 242 (okkupert under krigen i 1967), hovedsakelig områdene med de største vannkildene, fra de palestinske områdene. Vannressursene. Gjennom Israels historie har tilgangen til vannressurser alltid vært viktig. Den økende jødiske innvandringen ut over 1900–tallet belastet et allerede karrig landskap hardt, noe som ikke ble bedre av at de innvandrede jødene satte i gang vann–krevende dyrking av vekster som sitrusfrukter og bananer. På fredskonferansen i Paris i 1919 gjorde de sionistiske representantene det klart at "Palestina må ha [...] kontroll over sine elver og deres kilder". De inkluderte den libanesiske elven Litrani i vannkildene den fremtidige staten var avhengige av. Gjennom krigen i 1967 fikk Israel eksklusiv kontroll over tilgangen på Gallileasjøen, Aquiferfjellet, Jordan og Yarmouk–elvene, men ikke over elven Litani. Gallileasjøen og Aquifer alene står for 60% av Israels ferskvannsforsyning, en milliard kubikkmeter per år. Israel tar ca 80 % av vannresursene fra Aquiferflellet, mens palestinerne får 20 %. Dette er en av de største problematikkene i midtøstenkonflikten. Israel argumenterer med at vannet kanskje kommer fra okkupert land, men at elvene renner inn på land som var Israelsk før 1967. Palestinerne hevder på sin side at de blir nektet adgang til sine egne vannresurser av en fiendtlig militærmakt, og at hundre tusener av mennesker blir tvunget til å kjøpe vannet fra okkupasjonsmakten til høye priser. Israel tilgodeser israelske statsborgere med tre—fem ganger så mye vann per person som de gir palestinerne. Palestinerne hevder dette ødelegger den agrikulturelle økonomien i de okkuperte områdene. Palestinerne klager også over at de er de første som får innført rasjonering når nivåene i reservoarene blir lave, og at dette direkte fører til helseproblemer. Under fredsforhandlingene mellom israelere og på 1990–tallet var vannrettigheter et av de problematiske spørsmålene. Temaet ble satt til side for å bli avgjort under den endelige avtalen, som aldri ble fullført. I mellomtiden fortsatte jødisk nybyggeraktivitet i de mest vannrike områdene på Vestbredden, tross Israels løfte om ikke å handle på måter som kom den fremtidige endelige avtalen i forkjøpet. Også i forhandlingene med Syria om tilbakelevering av Golanhøydene er det spørsmålet om vannresursene som har fått forhandlingene til å gå i stå. Dersom Israel trekker seg tilbake til grensene fra før 1967 vil Syria få tilgang til Jordan and Yarmouk–elvene, noe Israel ikke vil tillate. Forhandlinger med Jordan har det gått bedre med. I Jordan-Israel avtalen fra 1994 gjorde landene avtaler om bruk av brønner i det sørlige Wadi Arabaområdet, og om deling av Yarmoukelven i nord. Etter årtusenskiftet har israelerne forsøk å få til en endelig løsning på palestinaproblemet, ved å trekke sine tropper og nybyggere ut av Gaza, og å bygge en mur rundt de områdene på vestbredden som har tettest palestinsk befolkning. Israel kaller dette for et midlertidig sikkerhetstiltak, men muren innlemmer samtidig spesielt vannrike områder i Israel. Vannproblemet forventes å bli verre i årene som kommer. Israel har allerede et overforbruk av vann, og behovet øker, så landet får stadig større behov for vann fra landene rundt. Problemet kan føre til kriger om vann, eller det kan få israelerne til å samarbeide bedre med palestinerne, så landene rundt også blir mer vennligsinnet mot israelerne. Retorikken i midtøsten taler mot det siste, der fremstilles enten Israel som en ondsinnet svamp som suger opp arabernes ressurser; eller araberne fremstilles motsatt som alltid fiendtlige nasjoner som vil nekte Israel livgivende vann. Valeria Bruni Tedeschi. Valeria Bruni Tedeschi (født 16. november 1964 i Torino) er en italiensk skuespiller. Som sin yngre søster, modellen og sangerinnen Carla Bruni, bor hun i Frankrike, men spiller også i italienske filmer. Storkanonisk ensemble. Det storkanoniske ensemblet i fysikken er et statistisk ensemble som beskriver et åpent system som kan utveksle både energi og partikler med omgivelsene. Den storkanoniske partisjonsfunksjonen er hvor "V" er volum, "T" er temperatur, "k"b er Boltzmanns konstant og formula_2 er kjemisk potensial. Verdien av det kjemiske potensial bestemmes ved en likevektbetingelse. Den tilhørende frie energien er Gibbs frie energi, gitt ved Gibbs frie energi er også gitt som Sammen med termodynamiske relasjoner kan man utlede alle termodynamiske størrelser. Uttrykket for Gibbs frie energi vil variere med systemet og vil f.eks. få tilleggsbidrag i et magnetiske felt eller roterende system. Ekstranett. Et ekstranett er et datanettverk som ligger utenfor et lokalnett, og benytter nettverksprotokoll som for eksempel IP, HTTP, POP3 og SMTP. Internettet kan oppfattes som et ekstranett, men betegnelsen vil dog normalt bli anvendt når en organisasjon gir utvalgte tredjeparter adgang til avgrenset innhold. For eksempel kan en produsent ha ett nettsted som er tilgjengelig for alle, et intranett som er tilgjengelig bare for egne ansatte, og et ekstranett som er tilgjengelig bare for råvareleverandører og utvalgte kunder. Investeringer i Ekstranett har minsket i takt med utbredelsen av Internett, men man kan bruke en VPN til forbindelse med et ekstranett relativt billig. Intranett. Bedriftens interne nettverk. Intranett kan referere til bedriftens interne nettverk, det vil si sammenknytningen av datamaskiner, servere og andre ressurser i bedriften. Intranett bruker samme teknologi som Internett, og vanligvis er intranettet koblet til Internett via en ruter og beskyttet av en brannmur. Noen ganger består et intranett av kun ett lokalnettverk. Bedriftens interne nettverk kan også bestå av flere lokalnettverk som er koblet sammen via VPN, for eksempel når man har flere kontorer, eller man har bedriftens servere i et driftssenter i stedet for i kontorlokalene. Ved å bruke VPN kan også ansatte koble seg på dette interne nettverket. Bedriftens interne webløsning. Når en bedrift har en intern webløsning, som benytter seg av standard internett-teknologi som HTML og IP, kalles webløsningen for et Intranett. Etter hvert som teknologien for webapplikasjoner har blitt bedre, har intranettapplikasjoner blitt mye billigere. På grunn av prisen var intranett i begynnelsen noe kun større firma hadde, men nå er teknologien blitt så lett tilgjengelig at også små bedrifter bruker intranett. Intranettets historie. De første intranett ble tatt i bruk av organisasjoner i USA i 1990-1991, og teknologien ble veldig raskt tatt i bruk av bedrifter. Bedriftene var villige til å betale store beløp for dette, og et stort nytt marked etablerte seg på kort tid. Dette resulterte i et intenst kappløp mellom leverandører for å komme på markedet og tilby løsninger, i noe som ble karakterisert som et cyber-gullrush. I begynnelsen ble informasjonen på intranettet publisert av teknisk personell ved hjelp av programvare for å redigere HTML-sider. Etter hvert fikk man bedre løsninger for publisering, og moderne intranett har vanligvis et integrert system for å vedlikehold og publisere informasjonen. Intranettet ble også tilgjengelig utenfra, via oppringt tilgang eller VPN-løsninger. Skjema til nedlasting var første steg på intranettets rolle for å redusere papirarbeidet i bedriften. I begynnelsen lastet brukeren ned et skjema, men måtte fortsatt skrive det ut, fylle ut verdiene og sende det fysisk til en mottaker. Etter hvert utviklet teknologien seg til at man kunne fylle ut skjemaene på datamaskinen, og etter kun kort tid ble det vanlig å fylle ut et webskjema, som så ble levert via e-post. Moderne intranettløsninger. Moderne intranettløsninger har vanligvis veldig gode sikkerhetsmekanismer. Integrert tilgangsstyring er vanlig, og store løsninger er ofte koblet opp mot for eksempel Active Directory. Løsningene er ofte koblet på nett, og tilgjengelige fra hvor som helst via SSL-kryptert innlogging eller VPN-løsninger. Kilder. Managing the Corporate Intranet, Miller Roehr, Bernard 1998, ISBN 0471199788 The 21st-Century Intranet, Jennifer Stone Gonzales, ISBN 0138423377 Eynhallow. Eynhallow markert med rødt på kartet Eynhallow ligger mellom Mainland og Rousay Eynhallow er en liten øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya ligger mellom øyene Mainland og Rousay i det sundet med samme navn som øya, Eynhallow Sound. Øyas hovedattraksjon er en kirke fra 1100-tallet eller tidligere, og man antar at kirken kan ha vært del av et kloster. Øya har vært ubefolket siden 1851. Sagavoll Folkehøgskole. Sagavoll Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole som ligger i Gvarv i Sauherad kommune i Telemark. Skolen er en selvstendig stiftelse, eid av Normisjon, KRIK og KFUK-KFUM og elevlaget, der alle tidligere elever er medlemmer. Skolestyret består av representanter fra disse organisasjonene. Skolen tar årlig imot mellom 120 og 130 elever, fordelt på 9 linjer. Sagavoll er tilknyttet Informasjonskontoret for kristne folkehøgskoler. Skolen er Norges første kristne folkehøgskole, grunnlagt i 1893 av Asbjørn Knutsen. Historie. Skolen ble grunnlagt i 1893 av Asbjørn Knutsen og er den første kristne ungdomsskolen som ble etablert i Norge. Knudsen ønsket å etablere en skole der man kunne lære praktiske fag, og som var for alle uansett hvilke kår de kom fra, i et kristent verdisyn. Skolens ideologi var inspirert av Nikolai Frederik Severin Grundtvigs idè om folkehøgskoler. Skolen ble opprinnelig startet i Notodden men flyttet etter hvert til Gvarv i Sauherad kommune i Telemark. Friluftsliv Villmark. Friluftsliv Villmark er en ren friluftslivslinje. Opplegget på linja består av diverse aktiviteter i friluft som klatring, elvepadling og skogs- og fjellturer. FIX - Friluftsliv Ekstrem. FIX er en friluftslivslinje som fokuserer på ekstremsport og ekstreme aktiviteter. Linja driver med f.eks strikkhopp, fallskjermhopp, juving og downhillsykling KRIK. KRIK-linja er en idrettslinje som også har fokus på bibel- og kristendomsundervisning. KRIK-linja går gjennom et bredt spekter av aktiviteter, som fekting, ridning, skihopp og fotball. KRIK VS - Volleyball og Ski. KRIK VS er en idrettslinje som fokuserer på volleyball og ski. Elevene spiller volleyball i høst/vår-sesongen, og står på ski i vintersesongen Kunst og Design. Kunst og Design er en estetisk linje med fokus på kunst. Elevene på Kunst og Design lærer blant annet å sy, strikke, male og tegne. Musikk. Musikk er en estetisk linje med fokus på musikk. Elevene lærer forskjellige instrumenter og å produsere i studio og lage konserter. Dans. Dans er en estetisk linje med fokus på dans. Elevene lærer forskjellige dansestiler, og å sette opp danseforestillinger. Safari. Safari er en linje som fokuserer på kulturforståelse og solidaritet. Elvene bruker mye av året på diskusjon og engasjement i lokalsamfunnet. De reiser i mye i løpet av året, blant annet til Afrika for å hjelpe til med bistandsprosjekter. Moduler. I tillegg til linjene tilbyr skolen også rundt 100 valgfag, eller moduler, som elevene velger i perioder i løpet av året. Modulene varierer hvert år, men inneholder blant annet Internater. På Sagavoll bor alle elever på internater på skoleområdet. Det er fem internatbygg, med to etasjer i hvert bygg, med unntak av Tunheim og Sagaheim. Gutter og jenter bor på separerte etasjer, men i samme bygg. Elevene bor i enkelt- eller dobbeltrom og deler kjøkken og bad. Sagaheim. Sagaheim er det eldste internatbygget, bygget i 1920. Bygget består av tre etasjer, hvorav 2. og 3. etasje er internater. I første etasje er det klasserom og mediarom. 2. Etasje har plass til ca. 15 elever, og 3. etasje har plass til ca. 12 Bjørkheim, Furuheim og Granheim. Bjørkheim, Furuheim og Granheim er tre identiske internater, oppført ca. 1974. Alle tre består av to etasjer, henholdsvis en gutte- og en jenteetasje. Hver etasje har plass til ca. 15 elever. Tunheim. Tunheim er et internat som består av Tunheim (dobbeltrom) og Ulvheim (Enkeltrom og leiligheter). Tunheim er det eneste internatet med bare én etasje, og kun jenter. Internatet har plass til ca. 13 elever. Fasiliteter. Skolen har et hovedbygg med kontorer og klasserom, samt stue og matsal. I hovedbygget finner man også to forelesningsrom, og en gymsal med klatrevegg. I kjelleren er det treningsrom, badstude, øvingsrom, bandrom og lydstudio. I tillegg er det et elevkjøkken med ovner og fryser, og et skolekjøkken som brukes til undervisning. Skolen har også filmrom, mørkerom, datarom og buldrerom. I kjelleren på Granheim er det smørebod for ski, og i første etasje på Sagaheim er det mediarom og klasserom. Solidaritetsprosjekt. Sagavoll har et pågående solidaritetsprosjekt med CRO i Uganda, i samarbeid med Strømmestiftelsen. Elevene samler i løpet av året inn penger på forskjellige måter ved hjelp av blant annet kiosk, bingokvelder og arbeidsuke. I 2011 samlet elvene inn 765000 kroner. Året etter, i 2012, satte Sagavoll ny innsamlingsrekord og ble den første folkehøgskolen i Norge til å samle inn over én million kroner. Den endelige summen ble utrolige 1.045.000. I nærmiljøet. Skolen engasjerer seg også i nærmiljøet, og er blant annet veldig aktive på den årlige eplefesten i Gvarv. Som et alternativ til eplefesten kan elever på eget initiativ dra til Rjukan for å hoppe i strikk. På eplefesten bidrar ofte elever fra KID og Dans med innslag. Safari driver leksehjelp for lokale elever, mens FBI hjelper til med konfirmantundervisningen i Sauherad og KRIK-linjene driver lokallaget i Gvarv. Dessuten har Sagavoll et lokallag for. Dette er helt holdent drevet i regi av elever, og lederskapet går i arv fra år til år. Skjærgårds Live kan arrangere konserter eller andre begivenheter for skolens elever og lokalsamfunnet. Skjærgårds Live Sagavoll ble opprettet skoleåret 2010/2011. Stab. Sagavoll har ca. 19 årsverk, fordelt på Stipendiater. Sagavoll har 6 stipendiater hvert år, som er elever som gikk på skolen for to eller tre år siden. Hver stipendiat er tilknyttet en linje som han eller hun er med på opplegget på, og har mye av ansvaret for sosiale tiltak på skolen. Sandvik Folkehøgskole. Sandvik Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole ved Mjåvatnet, om lag 15 km. nord for Mosjøen i Nordland. Skolen har plass til 80 elever og eies av pinsemenighetene i Norge. Skolens rektor er Terje Hystad (juli 2007). Sommerstid fungerer skolen som vandrerhjem og gjestegård, da under navnet Mosjøen vandrerhjem Sandvik. Skolen arrangerer ulike stevner som for "HelgeLAN" og "Nord-Norgestevnet". Det første Nord-Norgestevnet ble arrangert i 1964. Historie. Eiendommen Sandvik ble i 1963 kjøpt av Ally og Thoralf Sandvik med det formål å drive skole og at det skulle arrangeres stevner på stedet. Høsten 1972 startet Sandvik Folkehøgskole med det første elevkullet, som talte 32 elever. Ikke alt var ferdig utbygd det første undervisningsåret. De første året fikk ikke skolen driftstilskudd fra det offentlige, det kom først fra skoleåret 1973-74. Fra da var skolen offentlig godkjent og mottok støtte etter "lov om folkehøgskoler". Linjefag. Skolen har et modulbasert undervisningsopplegg hvor elevene kan velge modul innenfor skolens satsningsområde som er kreativ kommunikasjon. Kilde. Hop-Hansen, Ane-Marthe. "Startet uten offentlig støtte." Korsets Seier, 22. februar 2008, side 3 Seljord Folkehøgskule. Seljord Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Seljord i Telemark. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og eies av Stiftinga Seljord Folkehøgskule. Skiringssal folkehøyskole. Skiringssal Folkehøyskole er en frilynt folkehøgskole i Sandefjord i Vestfold. Skolen tar hvert år imot elever fra hele Norge og eies av Vestfold fylkeskommune... Dagens Skiringssal folkehøyskole har internatplass til 99 elever. Aldersgrensen for opptak er 18 år, og gjennomsnittsalderen på elevene er ca. 19,5 år. Skolen ble bygd om i 2010/11 med nye avdelinger for musikk, film, teater og kunst/design. Skiringssal folkehøyskole er også kjent for å ha et trygt og inkluderende miljø og meget god mat! Skolen tilbyr 7 linjefag, 30 valgfag, 40 lørdagsseminarer. Historie. Skolen åpnet sitt første folkehøyskolekurs allerede i 1876, da under navnet Vestfold amtsskole. Den er dermed en av de aller eldste folkehøyskolene i landet. I 1903 fikk skolen nye lokaler på gården Nordby i Sandefjord og ble samtidig gitt det historiske navnet Skiringssal. Skiringssal var en markedsplass og kultsted i det gamle Vestfold, ved Larvik. Kaupang gård i Larvik kommune, Vestfold, 6 km nordøst for Larvik sentrum. Her lå i tidlig vikingtid en markedsplass og et kultsted (Skiringssal), som i Alfred den stores oversettelse av Orosius' verdenshistorie kalles en by. Undersøkelser av boplassområdet 2000–02 har bekreftet at Kaupang har vært en karakteristisk vikingtidsby, der bosetningen har vært inndelt i parseller. Kaupangs glanstid må ha vært 800-tallet og første halvdel av 900-tallet. Utgravninger og funn. På Kaupang og nabogårdene Lamøya og Bjønnes finnes et par hundre gravhauger, som ble delvis undersøkt i 1860-årene og i begynnelsen av 1900-tallet, men først et par tilfeldige funn i 1948 førte til en grundigere undersøkelse av hele området. I 1950-årene ble først et stort antall graver avdekket – de fleste ubrente båtgraver med rikt utstyr som vitner om livlige forbindelser med Vest-Europa – og i 1958 ble den systematiske utgravning av selve markedsplassen påbegynt. Utgravningene har avdekket restene av brønner, bryggeri, bolighus og hus av verkstedkarakter. Det er dessuten funnet sølvmynter fra sent 700- og 800-tall og ca. 2000 skår av keramikk som har vært importert fra Rhinområdet, Friesland og fra slavisk område, men ikke fra engelsk område. Det er dessuten funnet glass og spor av at det har vært drevet metallarbeid på stedet, både med jern og edlere metaller Skiringssal folkehøyskole åpnet i 1876 som Vestfold amtsskole. I 1903 flyttet skolen til gården Nordby i Sandefjord. Skolen er oppkalt etter Skiringssal, en markeds- og kultplass i norrøn tid som lå ved Kaupang fem km nordøst for dagens Larvik sentrum. Skogn folkehøgskole. Skogn folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole på Skogn i Nord-Trøndelag. Skolen tar årlig imot 90 elever og eies av Sør-Inntrøndelag Høgskolelag. Folkehøgskolene i Norge har et fortløpende opptak som starter 1. februar. Sogndal Folkehøgskule. Sogndal Folkehøgskule er en frilynt folkehøgskole i Sogndal i Sogn og Fjordane. Skolen tar årlig imot vel 80 elever og eies av Sogn Høgskulelag. Solborg Folkehøgskole. Solborg Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole i Stavanger i Rogaland. Skolen tar årlig imot rundt 160 elever og eies av Normisjon. Skolen ble grunnlagt i 1913, og flyttet i 1919 til sine nye lokaler på Tjensvoll i Hillevåg bydel. Sund folkehøgskole. Sund folkehøgskole sett fra luften, januar 2009 Sund folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole i Inderøy i Nord-Trøndelag. Skolen tar årlig imot vel 105 elever og er en selveiende, privat stiftelse. Skolens historie. Skolen ble opprettet i 1867 av Lars M. Bentsen og Hans Konrad Foosnæs. Skolen var den tredje folkehøgskolen som ble opprettet i Norge. De første årene var Sund folkehøgskole en ambulerende skole som hadde tilhold på blant annet Stjørdal, Kvithamar, Frosta, Ytterøy, Frol, Levanger og Meråker før den ble etablert på amtmannsgården Sund gård på Inderøy i 1900. Fra 1926 har skolen hatt sin nåværende beliggenhet, like ved kommunesenteret Straumen på Inderøy. Skolen var tidlig ute med internasjonalt orienterte linjer, og har også i dag et sterkt internasjonalt engasjement og fokus. Skolen har vært sentral i opprettelsen av Latin-Amerikas eneste folkehøgskole i samarbeid med den guatmaltesiske organisasjonen Kab'awil. I 1992 ble musikklinja på skolen gjort om til en ren jazzlinje. Den har opparbeidet seg et godt rykte i jazzmiljøet og har blant annet hatt elever som Eirik Hegdal, Steinar Raknes, Håkon Mjåset Johansen, Jo Skaansar og Ola Kvernberg. I tillegg til tre internasjonale linjer og en jazz-linje, har Sund også en fotolinje, en ballidrettslinje og en ny (2012) sport og friluftslinje. Sunnfjord Folkehøgskule. Sunnfjord Folkehøgskule er en kristen folkehøgskole i Førde i Sogn og Fjordane. Skolen eies av Normisjon. Fagtilbud. Videre tilbyr skolen forskjellige valgfag og har også fellesfag på timeplanen. Historie. Skolen ble etablert i 1902 i form av en ungdomsskole i Naustdal med "Ungdomsvennernes Foreining" som eier. I 1910 overtok Sunnfjord indremisjon skolen og den ble flyttet til Solvang i Førde og gjort om til en folkehøgskole. Sommerbruk. Sunnfjord Folkehøgskule tilbyr også overnatting, kurs, konferanser, stevne, familiearrangement og dagsturer. Se egen nettside for "Førde Vandrarheim". Sunnhordland folkehøgskule. Sunnhordland folkehøgskule -skolen for kunst og scene, er en frilynt folkehøgskole som ligger på Halsnøy i Sunnhordland i Hordaland fylke. Skolen har en estetisk profil og eies av Sunnhordland Høgskulelag. Skolen tar årlig i mot mellom 80 og 90 elever, fordelt på 6 linjer. Sunnhordland er tilknyttet Informasjonskontoret for folkehøgskolen. Historie. Skolen ble grunnlagt i 1868 som den første folkehøgskolen på Vestlandet. Det gamle skolehuset (kalt "Haugastova") ligger fortsatt på høyre side når en går opp bakken til skolen. I første omgang var det skoledrift her bare noen få år, men siden 1914 har skolen så å si vært i kontinuerlig drift. Skolen er inspirert av Nikolai Frederik Severin Grundtvig sin folkehøgskoletenkning. Visuell kunst. Opplegget på linja for visuell kunst består av tradisjonelle så vel som digitale kunstmedia. Dans. Elevene på dans lærer danseteknikker som jazzdans, moderne/samtidsdans og klassisk ballett. I tillegg blir det jobbet med improvisasjon, koreografi og innstudering av danseforestillinger. Musikk. Elevene på musikk jobber med hovedinstrument, samspill, band, musikkteori og komposisjon. Musikkproduksjon. Elevene på musikkproduksjon lærer å lage musikk for data, livelyd og å lage lydopptak i studio. Teater og film. På Teater og filmlinja jobber elevene med skuespillerteknikk, improvisasjon, karakter- og tekstarbeid, teateroppsetninger og produksjon av film. Spilldesign. På spilldesign lærer elevene å lage data spill. Det jobbes med emner som leveldesign, characterdesign og konseptutvikling. I tillegg til linjene tilbyr skolen også valgfag og fordypningskurs. Internat. Sunnhordland ligger like ved sjøen og elevene bor på internat på skoleområdet. Det er i alt 8 internat. Elevene bor i enkelt- eller dobbeltrom og deler kjøkken, stue og bad. Fasiliteter. Skolen har et hovedbygg med kontorer, matsal, black box, klasserom for teater, gymsal og dansesal. Videre har skolen en gammel løe som er totalrenovert. I denne er det amfi, klasse- og øvingsrom for musikk, samt et lydstudio. Klasserom for spilldesign og musikkproduksjon er i første etasje til ett av internatene. I dette ligger også kunststudio, treningsrom og mediarom. Uteområde med bl.a. fotballbane og skateboard. Kanoer ved sjøen. Fellesfag. Sunnhordland folkehøgskule har to større sceniske produksjoner i året. På disse deltar alle elevene som musikere, kunstnere, scenografer, dansere, skuespillere, spilldesignere etc. I nærmiljøet. Elever bidrar med teater og danseoppsetninger i regi av de lokale skolene på Halsnøy, spiller på konserter til lag og organisasjoner. Skolen inviterer til åpne forestillinger på skolen. Stab. Sunnhordland folkehøgskule har ca. 15 årsverk, fordelt på Sunnmøre Folkehøgskule. Sunnmøre Folkehøgskule er en kristen folkehøgskole i Ulsteinvik i Møre og Romsdal. Skolen tar årlig imot vel 90 elever og eies av Norges KFUK-KFUM og Møre og Romsdal Krins av Norges KFUK-KFUM. Skolen kalles på folkemunne for "Sufh". Sunnmøre Folkehøgskule har et stort spekter av fag og appellerer til mange ulike typer personer med ulik bakgrunn og interesser. Skolen flyttet juletider 2006 til Ulstein Hotells gamle bygning. Rektor på skolen er Arnt Ole Grimstad. Linjer ved skolen. Idrettslinje med fokus på ulike ballspill. Fotball, volleyball, golf, basket,handball, badminton, squash m.m. Bruker bl.a. fasilitetene til idrettslaget og. Linjetilbudet inneholder også aktiviteter som friidrett,stuping, gokart, paintball, toppturer og skikøring i Sunnmørsalpene BOA er ei tilrettelagt linje for elevar med spesielle behov. Vi jobbar med ADL-fag (activities for daily living)som vask og stell av klær og rom, privat økonomi, personleg hygiene og matlaging. Elevane får arbeidstrening både på skulen og ute i bedrifter og vi har fleire bedriftsbesøk i løpet av året. I tillegg har vi fag som musikk og drama, kunst og handtverk, idrett og leik og friluftsliv. På denne linja får ein utvikle seg sjølv i eit trygt miljø med tett oppfølging og får god hjelp i å jobbe med personlege mål. Valgfag ved skolen. Du kan velge ca 4 fag som valgfag på høsten og 4 nye fag på våren. Her kan du fordype deg i linjefaget ditt eller prøve noe helt nytt. Annen drift ved skolen. Sunnmøre Folkehøgskule overtok lokala til Ulstin hotell i 2006 og har tilbud og lokaliteter som passer til selskap. Brullyp, barnedåper og ulike feiringer m.m. Skolen driver i tillegg med catering, ulike kurs og tilbyr overnatting på vandrarheimen eller god standard på sommarhotellet. Studieturer. Skolen legger stor vekt på fellesopplevelser og reiser på flere turer der alle er sammen; I tillegg reiser vi til ulike reisemål i november der elevene velger tur etter interesse på tvers av linjer. Pasvik Folkehøgskole. Pasvik Folkehøgskole (tidligere "Svanvik folkehøgskole") er en frilynt folkehøgskole i Svanvik i Finnmark. Skolen tar årlig imot vel 60 elever og eies av Finnmark fylkeskommune. Soltun Folkehøgskole. Soltun Folkehøgskole er en frilynt folkehøgskole med et kristent verdigrunnlag. Skolen ligger på Evenskjer i Sør-Troms. Skolen ble etablert i 1974 etter initiativ av Ivar B. Larsen, Tromsø og Tore Meistad, som også var skolens første rektor. Ivar B. Larsen mottok i 1974 Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for skolen. Skolens opprinnelige profil var «Intergrering mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede». På 1990-tallet hadde skolen en jevn nedgang i antall elever. Noe av grunnen var Reform-94 som innebar et større fokus på videregående læring, samt intergrering i den videregående skole. Etter tusenårskiftet fikk skolen en helt ny profil: «Den internasjonale folkehøgskolen i Nord-Norge med arbeid for fred». Skolens elevtall har de siste årene vært stabile, på rundt 50 på hovedkurset hvert år og rundt 20 elever på kortkurs. Skolen eies av Metodistkirken i Norge. Rektor ved skolen: Marit Elisabeth Hetmann Dietmar Hamann. Dietmar Hamann (født 27. august 1973 i Waldassen) er en tidligere tysk fotballspiller og nåværende trener for den engelske klubben Leicester City FC. Hamann er en defensiv midtbanespiller, og han regnes som skuddsterk, plasseringsdyktig og ballsikker. Han har 60 A-landskamper for, og har vunnet flere titler med både Bayern München og Liverpool. Årsaken til at han sommeren 2006 forlot Liverpool etter syv sesonger skal ha vært at han var misfornøyd med spilletiden han ble tildelt. Faray. Faray ligger mellom Eday og Westray Faray er en liten øy i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger mellom øyene Eday og Westray. Øya er lav og flat og var befolket frem til 1930-årene. Den har en stor havertkoloni. Faray må ikke forveksles med øya Fara nær Hoy. Valdres folkehøgskule. Valdres folkehøgskule ligger på Leira i Nord-Aurdal Oppland, 4 km fra regionsenteret Fagernes. Skolen tar årlig imot over 100 elever. Den eies av Valdres folkehøgskule AS, og tilhører grenen av de kristne folkehøgskolene. Skolen bruker slagordet "Midt i vintereventyret" siden den har en plassering som er god med tanke på vinteraktiviteter og friluftsliv med stabil og god vinter fra november til mai. Det er kort vei til Valdres Alpinsenter og langrennsløyper (1300 km oppkjørte løyper i Valdres). Skolen har også styrkerom, buldrerom, tekstil- og sløydsal, og skistall hvor en kan preppe på ski og snowboard. På skolen er det en grusbane, som på vinteren blir dekket med is og brukt til ishockey og skøyter. Historie. Skolen ble grunnlagt av den kristelige læreren og målmannen Ola Eiriksson Bø (1867-1917) i 1899. Han skal ha fått ideen om en folkehøgskule i Valdres av Jakob Dale i Øst-Agder da han arbeidet på amtsskulen der 1897-1899, og like etter tok avisa Samhold på Gjøvik til orde for ideen. Bø selv innleide om saken på en ungdomsstevne på Rogne i Øystre Slidre sommeren 1899 hvor Valdres ungdomslag ble grunnlagt. Møtet gjorde vedtak om å arbeide for en folkehøgskule, og etter et brev fra Bø 30. juni 1899, sluttet alle kommunene i Valdres seg til skulegrunnleggingsplanen. 2. oktober 1899 kunne så bø ønske de første elevene velkomne til skulestart i mellombelse lokaler på Løkje hotell i Vestre Slidre. Da Valdresbanen åpnet i 1906, flytta skolen til gården Øvre Nes på Fagernes. I 1911 flytta så skolen til Leira hvor skuletunet er i dag, og sommeren 1912 ble skolebygningen sett opp. Ola Eiriksson Bø var styrer så lenge han levde (til 1917). Skolen hadde fra opprettelsen en kristelig profil som skilte ham fra de frilynte folkehøgskulene, og han ble gjerne heller regnet mellom de kristelige ungdomsskolene. En av lærerne fra 1902 var Olaus Islandsmoen som i 1906 grunnla Vestoppland Folkehøyskole. Mikrokreditt. Mikrokreditt er en betegnelse brukt om små lån til mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker. Kreditten blir gitt som en form for hjelp til selvutvikling, der fattige mennesker får kapital slik at de kan starte sin egen virksomhet og komme seg ut av fattigdommen. Ordningen er en voksende form for utviklingshjelp som har vært svært vellykket. Det var i 1970-årene man bevisst begynte å bruke mikrokreditt som en form for utviklingshjelp. Studentorganisasjonen Accion International var trolig den første som gikk over til dette, i 1973, da de som et forsøk gav fattige menneske i Recife i Brasil lån som kunne gjøre dem selvforsørget, i stedet for å være underlagt lånehaier. I løpet av fire år ga "Accion" 885 lån som hjalp til med å skape eller trygge 1 286 arbeidsplasser. 90 prosent av de utlånte midlene ble betalt tilbake. Forsøket viste at dette hadde langt større positive effekter enn å bygge infrastruktur for innbyggerne. Omtrent samtidig med dette, trolig uavhengig av forsøket til Accion, startet vinneren av Nobels fredspris i 2006, den bangladeshiske USA-utdannede økonomen Muhammad Yunus et lignende prosjekt i hjemlandet sitt. Under hungersnøden i Bangladesh i 1974 fant han ut at svært små lån kunne ha stor effekt på livet til fattige, mens banker ikke var interesserte i å gi slike lån til folk de mente utgjorde for stor risiko. Yunus ga derfor et lån på 27 dollar fra egen lomme til 42 kvinner som lagde bambusmøbler. Kvinnene hadde tidligere tatt opp lån med svært høy rente for å få råd til å kjøpe trevirke. I 1976 grunnla Yunus Grameen Bank som skulle gi lån til fattige bangladeshere. For å sikre tilbakebetaling ga banken lån til grupper der medlemmene stilte garanti for hverandre og samarbeidet om økonomisk vekst. Grameen-modellen ble en suksess, og er senere kopiert av mange andre mikrokredittorganisasjoner. Siden mikrokreditt har vist seg så vellykket har det også blitt gjort forsøk på å motta mikroinnskudd og mikroforsikring. En samlebetegnelse som ofte benyttes er mikrofinans. Mikrobanker i utviklingsland har mange fellestrekk med tidlige norske sparebanker. 2005 var FNs mikrokredittår. Blant norske mikrokredittinstitusjoner er det Norske Mikrofinans Initiativet (NMI) og Kolibri Kapital. Mercedes Bresso. Mercedes Bresso (født 12. juli 1944 i Sanremo, Imperia) er en italiensk politiker og siden 2005 president for regionen Piemonte. Hun er medlem av Venstredemokratene ("Democratici di Sinistra"). Hun tok doktorgraden i 1969 og ble i 1973 professor ved den polytekniske høyskolen i Torino. Hun ble innvalgt i det europeiske parlamentet i 2004. Vefsn folkehøgskole. Halsøy med Mosjøen i bakgrunnen. Til venstre ses den oppfylte Kulstadsjøleira, i midten Vefsn Folkehøgskole - Toppen. En kan også se "pålgården" som tidligere er brukt til tømmeroppsamling. Vefsn folkehøgskole – Toppen er en frilynt folkehøgskole som ligger på Halsøya i Mosjøen. Skolen ble grunnlagt i 1899 som den første folkehøgskolen i Nord-Norge, og den har vært i drift siden. Vefsn folkehøgskole mottar årlig vel 90 elever og eies av Hålogaland Ungdomslag. Skolen driver også med kursvirksomhet, sommer som vinter. Skolens målsetning er å være en oase for egenutvikling, faglig fordypning og rom til å tenke over hva man vil bruke resten av livet sitt på. Den tilbyr et spennende og utfordrende miljø, der man hele tiden er på vei mot nye opplevelser og nye mål. Vefsn folkehøgskole fokuserer på en bærekraftig utvikling i ord og handling. Skolen ligger sentralt ved E6 i Mosjøen. Det er god buss-, tog- og flyforbindelse. Vefsn folkehøgskole har følgende linjer: band, teater, lyd, lys og scene, friluftsliv, volleyball og idrett. Skolen har et vidt spekter valgfag med mulighet for å ta sertifikat i dykking, jegerprøve og pyroteknikk. Jonas (roman). "Jonas" er en roman av Jens Bjørneboe, utgitt i 1955. Boken er et angrep på den offentlige skolen i samtidens Norge, og viser til en alternativ form for pedagogikk, som minner mye om den som praktiseres ved steinerskolene. Dette skoleslaget nevnes imidlertid aldri ved navn. "Jonas" vakte betydelig debatt da den kom ut og har hatt stor betydning for den senere utviklingen av norsk skole. Romanen er en av Bjørneboes mest kjente og selger fortsatt i store opplag. Handling. Handlingen i romanen er sammensatt, og det finnes flere tråder og mønster i den kompliserte veven som utgjør helheten. Den handlingstråden som har fått mest oppmerksomhet, dreier seg om de dramatiske begivenhetene som skoleeleven Jonas Andreassen gjennomlever. Han kommer fra en enkel arbeiderfamilie, vantrives på den offentlige skolen, rømmer, blir funnet og får hjelp til å begynne på en annerledes skole der han etter hvert finner seg til rette. Skolekritikk og samfunnskritikk henger intimt sammen, og fortellingen om Jonas inngår i et stort perspektiv. Fortellingen om Jonas. Faren til Jonas har vært til sjøs i 28 år og jobber nå som vaktmester, mens moren vasker for folk. Foreldrene er omsorgsfulle og glade i sitt eneste barn. Jonas gleder seg til å begynne på skolen, og han har det bra den første tiden. Han følger rett nok ikke veldig godt med i timene, og har lett for å dagdrømme. Han lurer både frøken Bøe og seg selv til å tro at han kan lese ved å lære seg utenat de linjene han får i lekse. Egentlig kan han ikke lese ved utgangen av første klasse. Da lærerinnen med det skremmende navnet frøken Bøe, av elevene kalt "Kråka", oppdager at Jonas ikke kan lese, som hun har trodd, går det ut over hennes selvbilde som pedagog. Hun forelegger problemet for kollegaen, lærer Strange. Denne mener frøken Bøe bør bli strengere og anbefalere henne å la Jonas lese mer høyt i klassen, noe som bare kan føre til sammenhengende nederlag og utstilling av hans problem for medelever. Han presses fra kateteret og utsettes for klassekameratenes hjerteløshet. Han blir et mobbeoffer. Han gjør mer og mer motstand når foreldrene vil at han skal gå på skolen. Heldigvis har han en venn, legesønnen med det symbolske navnet Birger, som spiller en viktig rolle i Jonas' liv. ("Birger" henger språklig sammen med verbet å berge=å redde.) Lærer Stranges autoritære framgangsmåte blir lydig fulgt av frøken Bøe. Den aldrende, og barnekjære overlærer Jochumsen, som har mer erfaring og tar hensyn til at barn er forskjellige, får mindre og mindre makt ved skolen. Jonas står derfor i alvorlig fare for å havne på en spesialskole for barn med svekkede sjelsevner, også kalt «Iddioten», mot Jochumsens vilje. Jochumsens makt blir systematisk undergravd av den unge lærergenerasjonen med den ambisiøse Strange i spissen. Han oppnår til slutt å bli overlærer etter Jochumsen. Jonas er overbevist om at han når som helst kan havne på «Iddioten», og lever i konstant frykt, noe som resulterer i sengevæting og stamming. Da Jonas blir hentet ut av klasserommet for å testes, blir han fra seg. Han straffer seg selv ved å stille seg i en iskald dam midt på vinteren, hvilket resulterer i alvorlig lungebetennelse. I løpet av Jonas' sykefravæer, mottar Jochumsen et brev om at Jonas skal flyttes til «Iddioten». Jochumsen kaster brevet i papirkurven, men hans krefter er brutt, og han dør etter kort tid. Da Jonas kommer tilbake til skolen, blir han venn med Bobbi som er såkalt "tyskerunge". På grunn av sin utsatte posisjon, hevder han seg ved å gjøre mest mulig faenskap, og blir utvist. En 17. mai blir han utsatt for et kobbel medelever som gripes av en kollektiv lynsjestemning. De jager i flokk slik at Bobbi havner under en trikk og omkommer. Jonas er vitne til det som skjer. Jonas' foreldre mottar et brev om at at Jonas skal overflyttes til «Iddioten». Jonas' onkel, Harry, har hørt om en skole som han tror vil passe for Jonas; en skole der man ikke legger vekt på karakterer, men på kreativitet og fantasi. I mellomtiden har Jonas rømt. Han er kommet seg om bord på en båt på vei til Bergen. Han blir til slutt funnet, syk og elendig, og tatt hånd om av mannskapet, og da spesielt av «Jungmannen». Etterhvert som Jungmannen vinner Jonas' fortrolighet, forteller han hele sin sørgelige skolehistorie. Da Jonas kommer hjem til Oslo igjen, har hans onkel, med god hjelp av søstrene Abrahamsen, greid å skaffe ham plass på den andre skolen. Navnet på skolen blir aldri nevnt. Skolen har imidlertid stor likhet medRudolf Steinerskolen i Oslo. Der var Bjørneboe selv lærer i flere år. Flere skjebner. Men "Jonas" handler som før sagt, ikke bare om tittelpersonen. Romanuniverset rommer flere livsskjebner. Vi får bl.a. del i Jochumsens skjebne og blir godt kjent med hans gode venn Werner og hans kloke kone, Paula. Og ikke minst får vi del i livsskjebnene til Jungmannen og Johannes Marx. Den sistnevnte er overlærer på den alternative skolen da Jonas blir elev der. Johannes Marx, navnet skaper assosiasjoner både til kjærlighetens apostel i Det nye testamentet og til sosialismens ideolog, Karl Marx. Johannes Marx har smertelig erfart den tyske nazismens grusomheter på kroppen og er varig preget av det i sinn og skinn. Nazisme er et gjennomgående tema. Boken viser imidlertid at nazisme kan kamuflere seg der man aller minst venter det, f.eks. hos de ærgjerrige og fantasiløse 'salamanderne' som holder på å få makt i den offentlige skolen og i samfunnet i Norge på 1950-tallet. Menneskelighet mot umenneskelighet. Romanen "Jonas" er en anbefaling av en menneskevennlig skole som tilgodeser barnas beste, og som gir dem del i kulturverdier i form av nedarvede fortellinger som gjemmer i seg gammel visdom. Typisk nok går den kultiverte overlærer Jochumsen, som elsker sine elever, og ikke minst førsteklassingene, til grunne når de udannede salamandrene får makt i skole og samfunn. Som alternativ til salamandernes skole, stiller Bjørneboe Johannes Marx' og lærer Backs skole, der verken elever eller lærere er fullkomne, men der fantasi, raushet, medmenneskelighet og sans for menneskers ulikhet råder. Hit sender til slutt også Birgers far, som har mye å utsette på den offentlige skolen, sin sønn. Også den lektorutdannede Jungmannen havner på denne skolen etter hvert, til å begynne med som en slags observatør. Til slutt er han blitt lærer på skolen. Riksmålsmannen Bjørneboe lar for øvrig samnorskstrevet være ett av flere uttrykk for kulturløsheten i den offentlige skolen under salamandernes regime. Skjønnlitterær skolekritikk. Bjørneboes bok er bl.a. et bidrag til skolekritikktradisjonen, en tradisjon som Henrik Wergeland kan sies på ha innledet i Norge med farsemoraliteten "Irreparabile Tempus"(1828), dvs. 'Den uerstattelige tid'. Senere kom Alexander Kielland med romanen "Gift" (1883). En nyere representant for tradisjonen er Aslaug Høydal med bøker som "Dyr last" (1963) og "Tårer i sand" (1969). Berømte representanter for tradisjonen i henholdsvis England og Danmark er Charles Dickens med bl.a. "Hard times" (1854) og Hans Scherfig med "Det forsømte forår" (1940). Romanen "Jonas" angriper først og fremst skolesystemet i Norge på 1950-tallet. Dette blir mer og mer influert av de fantasiløse, karrierebevisste såkalte 'salamanderne', et begrep Bjørneboe hadde fra Karel Čapeks bok "Salamanderkrigen". Salamanderne framstår gjennomgående som ukultiverte og skremmende døve for barns sårbarhet og behov. En typisk salamander er den ærgjerrige lærer og overlærer, «Strange». Navnet kan være inspirert av en skoleinspektør i Dickens' "Hard times" (på norsk, "Strenge tider"). Han har et navn som i norsk oversettelse blir omtrent herr 'La-oss-kvele-barn'. (Jf. at Strange gir assosiasjoner til verbet strangulere=kvele). Dickens' bok kom ut omtrent 100 år før "Jonas". Eksterne lenker. Jonas Jonas Jonas Mikhail Sjolokhov. Mikhail Aleksandrovitsj Sjolokhov (født, død 21. februar 1984) var en sovjetrussisk romanforfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1965. Titus Livius. Et portrett av Titus Livius laget lang tid etter hans død Titus Livius (født ca. 59 f.Kr., død 17 e.Kr.) var en romersk historiker som allerede i samtid var blitt kjent for sitt monumentale verk om Romas historie, "Ab Urbe Condita" ("Fra byens grunnleggelse"), fra byens grunnleggelse (tradisjonelt datert til 753 f.Kr.) og frem til Augustus' regjeringstid og Drusus’ død i 9 f.Kr. Livius var født i Patavium (Padova) ved elven Po i Nord-Italia, hvor han også døde etter å ha levde det meste av livet i Roma. Sammen med Ovidius, Vergil og Horatius utgjorde Livius kjernen i romersk litterære gullalder, og Livius, Vergil og Horatius spilte dessuten en meget viktig rolle i propagandaen ved Augustus’ maktovertagelse. Periculum in mora («faren ved å vente») er et kjent uttrykk som tillegges Livius. "Ab Urbe Condita". Livius' eneste bevarte verk er "Ab Urbe Condita" som var hans karriere fra en alder midt i livet, antagelig rundt 32 år og fram til han forlot Roma til fordel for Patavium i gammel alder, antagelig etter Augustus var død i styret til keiser Tiberius. Da han begynte sitt verk var han allerede forbi sin ungdom, antagelig hadde hendelser i hans liv før den tid vært utslagsgivende for hans intense aktivitet som historiker. Seneca den yngre har gitt en kort omtale at han var kjent som en taler og filosof, og hadde skrevet en del avhandlinger i disse områdene fra en historisk synsvinkel. Av 142 bøker (kapitler) i "Ab Urbe Condita" er kun 35 blitt bevart i sin helhet. Innholdet av de øvrige (på nær to av dem) kjennes kun i form av epitomer (forkortede utgaver). Verket fikk en meget stor betydning for dannelsen av romernes egen oppfattelse av deres fortid i det tidlige keiserdømme, og da Livius var tett tilknyttet Augustus var verket også på linje med keiserens egen politikk. Livius fulgte den annalistiske tradisjon og lot sin fortelling utfolde seg i en kronologisk orden. Hans mål var å skape et motstykke i prosa til Vergils kjempemessige dikt "Æneiden" med vekt på de samme moralske dyder. Etter moderne standarder brukte Livius sine kilder for ukritisk, men hans formål var også å gi romerne en klar og likefram beretning om forhistorien som skulle tilfredsstille deres forfengelighet uten at sannheten tapte seg. Verket ble en meget stor suksess som overskygget alle tidligere historikere, og de yngre historikere måtte deretter ta utgangspunkt i Livius' historie. Samuel Josef Agnon. Samuel Josef Agnon (hebraisk שמואל יוסף עגנון) født 17. juli 1888, død 17. februar 1970) var en israelsk, hebraiskspråklig forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1966 sammen med Nelly Sachs. I sine fortellinger søker Agnon tilbake til jødedommens røtter og religion. Blant hans bøker som er oversatt til norsk finnes blant annet "Og det krumme skal bli rett og andre fortellinger" (1968) og "Troskapseden" (1966). Yasunari Kawabata. Yasunari Kawabata (川端 康成 "Kawabata Yasunari", født 14. juni 1899, død 16. april 1972) var en japansk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1968. SMS «Szent István». SMS «Szent István» var et slagskip i den østerriksk-ungarske marinen. Det var oppkalt etter den ungarske kongen Stefan I. «Szent István» var det eneste større østerriksk-ungarske krigsskipet som ble operert fra den ungarske halvdel av keiserriket. Dette var på grunn av de store økonomiske forpliktelsene Ungarn tok på seg med utviklingen av Viribus Unitis-klassen av slagskip. Da Østerrike-Ungarn var under blokade mesteparten av første verdenskrig lå «Szent István» til kai i Pula mesteparten av tiden. Den 10. juni 1918 gikk skipet ut på tokt for å prøve å bryte blokaden, og i nærheten av øyen Premuda i Adriaterhavet ble det angrepet av en italiensk motortorpedobåt. Dette førte til at skipet sank, på grunn av dårlig konstruksjon gikk skipet ned selv om skadene egentlig ikke var så store. 89 sjøfolk gikk ned med «Szent István». SMS «Prinz Eugen». SMS «Prinz Eugen» var et slagskip i den østerriksk-ungarske marinen. Det var oppkalt etter den østerrikske feltherren Eugen av Savoia. Under første verdenskrig lå «Prinz Eugen» stort sett i havn i Pula på grunn av ententens blokade. Mangel på kull gjode også at den østerriksk-ungarske marinen måtte begrense sin operative virksomhet. Etter første verdenskrigs slutt ble «Prinz Eugen» overtatt av den franske marinen. Franskmennene demonterte tårnene på skipet for å studere designet. Resten av skipet ble brukt som øvelsesmål for franske fly, før skipet endelig ble senket av artilleriild fra de franske skipene FS «France», FS «Jean Bart», FS «Paris» og FS «Bretagne» Patrick White. Patrick White (født 28. mai 1912, død 20. september 1990) var en australsk forfatter. White ga ut sin første bok, "The Ploughman and other Poems", i 1935. Senere kom tretten romaner og åtte skuespill fra hans hånd. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1973. Harry Martinson. Harry Martinson (født 6. mai 1904, død 11. februar 1978) var en svensk forfatter og poet. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1974 sammen med Eyvind Johnson. Carl Tørris Christensen. Carl Dagfinn Tørris Christensen, ofte kalt Calle Christensen, (født 26. oktober 1938) er en norsk grafisk designer og reklamemann. Han har utdannelse fra Den Grafiske Højskole i København. Calle Christensen drev designkontoret Christensen sammen med Leif Frimann Anisdahl fra 1966 til 1991. Anisdahl/Christensen hadde store designoppgaver innen firma- og produktprofilering, blant annet for Norsk Hydro, Norol, Storebrand, Statens vegvesen og Postverket. Calle Christensen har siden fortsatt å arbeide med grafisk profilering, emballasje o.l., og har blant annet vært med på å bygge opp merkevarene TINE, Gilde og Hennig-Olsen. Han leder i dag designbyrået Brand House. Calle Christensen og Leif Anisdahl var frontfigurer og pionerer i generasjonen som på 1960-tallet gjorde «grafisk designer» til en yrkestittel og som etablerte designfirmaet som en egen virksomhet utenfor reklamebyråene (andre utøvere som fanget opp de nye stilidealene, var blant annet Bruno Oldani og Peter Haars). I 2005 mottok «Calle og Leif» Klassikerprisen i Visuelt-konkurransen. Konkurransen arrangeres hvert år av designerorganisasjonen Grafill. Eugenio Montale. Eugenio Montale (født 12. oktober 1896, død 12. september 1981) var en italiensk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1975. Saul Bellow. Saul Bellow (født 10. juni 1915, død 5. april 2005) var en canadisk-født amerikansk jødisk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1976. Han ble videre tildelt Pulitzerprisen for skjønnlitteratur, også i 1976. Bellow regnes som en viktig representant for «den jødisk-amerikanske roman», og hans sentrale tema er det moderne menneskets fremmedgjøring. Bellow debuterte i 1944 og fikk sitt gjennombrudd med romanen "The Adventures of Augie March" (1953). "Henderson the Rain King" (1959) handler om en amerikansk millionær som søker mening og åndelig styrke i Afrika. "Herzog" (1964) er en idéroman om en jødisk intellektuell, som stiller individets åndelig behov opp mot samfunnets og moralens krav. Bellows senere romaner utvikler dette temaet, f.eks. "Mr. Sammler's Planet" (1970), "Humboldt's Gift" (1974) og "The Dean's December" (1982); den siste boken setter volden og korrupsjonen i Chicago opp mot øststatenes kalde byråkrati. Bellows siste roman er "Ravelstein" fra 2000. Den anses som en nøkkelroman og behandler vennskapet mellom to professorer. Bellow vokste opp i en «minimalt troende» (men ikke helt ikke-troende) ortodoks jødisk familie. Bellow fortalte siden at han en gang i ungdommen hadde vært på sykehus, og begynt å lese Det nye testamente. Han beskrev dette som en skjellsettende spirituell opplevelse. En kort periode som ung mann var han reichianer, men fant ut at Reich gjorde mer skade enn godt. Bellow ble siden dypt knyttet til antroposofien, og deltok i antroposofiske studiesirkler i Chicago. Flere av bøkene hans er preget av antroposofisk tenkning, særlig "Humboldt's Gift". SMS «Viribus Unitis». SMS «Viribus Unitis» var et slagskip i den østerriksk-ungarske marinen. Navnet på skipet kom av mottoet til keiser Frans Josef, og betyr «med forente krefter». «Viribus Unitis» var noe mindre enn datidens største skip (som HMS «Dreadnought»), og var laget etter modell av den amerikanske South Carolina-klassen. Våpensystemene, levert av Škoda, var svært moderne. Ved slutten av første verdenskrig skulle østerrikerne overgi «Viribus Unitis» til den nydannede jugoslaviske marinen, slik at man slapp å overlate det til ententen. Dette ville de allierte naturlignok forhindre, og utenfor Pula ble «Viribus Unitis» angrepet av den italienske marinen den 1. november 1918. Dette førte til at det gikk ned med over 400 sjøfolk, inkludert kaptein Janko Vukovic de Podkapelski. Vicente Aleixandre. Vicente Aleixandre (Vicente Pío Marcelino Cirilo Aleixandre y Merlo) (født 26. april 1898, død 14. desember 1984) var en spansk poet. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1977. Greens in regulation. Greens in regulation, forkortet GIR, er et statistisk mål innen golf for spillerens evne til å treffe greenen med minst to slag igjen til par. Med andre ord må spilleren treffe greenen på en par 3-bane med utslaget eller på en par 5-bane med tredjeslaget. I store turneringer føres det gjerne statistikk over hvor stor andel "greens in regulation" en spiller har på en runde. Stian Barsnes-Simonsen. Stian Barsnes-Simonsen (født 20. april 1979 i Bergen) er en norsk skuespiller, forfatter, konseptutvikler og programleder. Han er bl.a. kjent fra såpeserien "Hotel Cæsar", ungdomsprogrammene "Smørøyet", "Reser" og "Amigo" samt "Melodi Grand Prix", "Melodi Grand Prix junior", "Drømmen om Norge", "De ukjente" og "Amigo Grande". Han hadde sin TV-debut i 1992 –13 år gammel – i ungdomsprogrammet "U", i Bel Canto-videoen "Shimmering warm and bright" produsert for programmet. Han har ledet flere store TV-eventer for NRK som 10 sendinger med Melodi Grand Prix, 7 nasjonale finaler for MGPjr, 2 MGP Nordic (den nordiske finalen av MGPjr), samt Junior Eurovision Song Contest som han ledet sammen med Nadia Hasnaoui i 2004. Barsnes-Simonsen har utgitt bøkene "How to be Ungdom", "En faktahest om forelskelse (-og kyssing)" og "Gnøkkel og Fnøkkel og det synkende tonometer" på forlaget «Aschehoug». Han har også vært tekstforfatter på en rekke barnesanger. I 2012 hentet TV 2 Barsnes-Simonsen tilbake til kanalen. Der skal han lede talkshowet "Ettermiddagen" sammen med Sarah Natasha Melbye og Silje Stang fra 23. april. Odysseas Elytis. Odysseas Elytis (gresk Οδυσσέας Ελύτης, pseudonym for Odysseas Alepoudelis, gresk Οδυσσέας Αλεπουδέλης), (født 2. november 1911, død 18. mars 1996), var en gresk forfatter og kunstner. Han hadde et nært forhold til franske surrealistiske poeter og bildekunstnere, blant dem malerne Pablo Picasso og Henri Matisse, som også illustrerte noen av Elytis' verker. Flere av Elytis' dikt har blitt tonesatt av to av de fremste greske komponistene fra det 20. århundre, nemlig Mikis Theodorakis og Manos Hadjidakis. I Frankrike bidro sangeren Angélique Ionatos til å gjøre diktene hans kjent for et bredere publikum. I 1979 ble Odysseas Elytis tildelt Nobelprisen i litteratur «for sin poesi, som med sanselig styrke og intellektuelt klarsyn skildrer det moderne menneskets kamp for frihet og kreativ utfoldelse, med den greske tradisjonen som bakteppe». ("for his poetry, which, against the background of Greek tradition, depicts with sensuous strength and intellectual clear-sightedness modern man's struggle for freedom and creativeness") Humanistisk jødedom. Humanistisk jødedom, er den formen for livssyn hvor man har et humanistisk syn på livet, men likevel troen på Gud og/eller de jødiske idealene. Historie. Vi har kjent til sekulære jøder i mange århundre, og jøden Elisha ben Abujá, som levde omkring år 100, regnes av mange som den første sekulære jøden. I århundrene som fulgte deretter var derimot ikke sekulære jøder noe særlig vanlig syn, inntil renessansen dukket opp på 1400-1600-tallet. Det var på denne tiden humanismen regnes som grunnlagt, og det var nå den sekulære jødedommen for alvor skulle på fotfeste. På 1800-tallet, ca 200 år etter at renessansen var over, spredte sekularisme og ikke-teisme seg igjen sterkt innenfor de jødiske kretser. Blant lederene og aktivistene omkring slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som bidro mest til utbredelse av humanistisk jødedom, finner vi Ahad Ha`am, Simon Dubnow og Chaim Zhitlovsky. Den nåværende humanistisk/jødiske bevegelsen grunnlagt i 1963 av Rabbin Sherwin T. Wine. Ideen om "humanistisk jødedom" vakte stor interesse blant sekulære jøder, noe som skulle resultere i større popularitet og global utbredelse. The International Federation of Secular Humanistic Jews, som er en internasjonal paraplyorganisasjon for humanistisk-jødiske organisasjoner i tretten land, ble grunnlagt i 1986. Society for Humanistic Judaism. Mange humanistiske jøder er organisert i Society for Humanistic Judaism. Organisasjonen arbeider for å fremme og bevare de humanistiske idealene i jødedommen og organisere jøder med humanistisk syn på livet. Kjetil Tefke. Kjetil Tefke (født 17. januar 1976) er en norsk skuespiller, sanger og danser. Han var medlem av TV3s popgruppe Cape i 2001 som kom som en del av et realityprogram. Gruppen solgte både til dobbel «gull» og «platina» for singlene «Tic Tac» og «Capability». Gruppen ble nominert til to "Spellemann"priser det samme året. Tefke har siden stort sett arbeidet som danser, sanger, skuespiller og musiker. Han har blant annet spilt Danny i musikalen "Grease", Tony i musikalen "Saturday Night Feever" og var senest med i musikalen "West Side Story" på Oslo Nye Teater. Han har siden 1995 deltatt i en rekke norske underholdningsprogrammer, som sanger, danser, skuespiller og underholdningsartist. I 2006 ledet han dansekonkurransen "Dansefeber" på TVNorge sammen med Henriette Lien. Han driver ett eget lydstudio i Oslo med trommeslager og produsent Alf Magne Hillestad, hvor han i hovedsak produserer, skriver og arrangerer musikk for artister og plateselskaper i Norge og tar i tillegg oppdrag fra film-, TV-, reklame- og radiobransjen; samt demoproduksjon for band og privatmarkedet. Ishockey under Vinter-OL 1924. Under Vinter-OL 1924 deltok åtte land i ishockey. Ishockeyturneringen i Chamonix regnes også som verdensmesterskap i ishockey. Claude Simon. Claude Simon (født 10. oktober 1913, død 6. juli 2005) var en fransk forfatter. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1985. Naguib Mahfouz. Nagib Mahfouz (arabisk) (født 11. desember 1911 i Kairo, død 30. august 2006 i Kairo) var en egyptisk forfatter. Mahfouz skrev om lag 30 romaner og novellesamlinger, og han ble i 1988 tildelt nobelprisen i litteratur som første arabiskspråklige forfatter. Han ble i 1994 knivstukket i nakken av en islamistisk ekstremist, fordi han hadde portrettert Gud i en av sine romaner. I etterkant av denne episoden fikk Mahfouz psykiske helseproblemer. Texas Scramble. Texas Scramble er en spilleform i golf som er litt annerledes enn vanlig scramble. Texas Scramble spilles med fire spillere, og som i vanlig scramble slår alle hver sin ball på hvert slag, og så velger man hvilken av de fire slagene som ligger best, og alle spillerne fortsetter fra dette punktet. Det spesielle med Texas Scramble er at i løpet av runden må minst fire utslag fra hver av spillerne på laget ha vært brukt. I vanlig scramble kan man nemlig ende opp med at utslagene til én av spillerne brukes gjennom hele runden. Texas Scramble fjerner denne muligheten, og sørger i stedet for at alle spillerne blir en viktig del av spillet. Skipreide. Skipreide-ordningen (norrønt "skipreiða") ble oppretta av Håkon den gode i 955 eller litt senere. Andre skrivemåter er skibrede og skipreite. Dette var en administrativ inndeling av kysten i forbindelse med leidangen. Danmark hadde en tilsvarende ordning. Et skipreide besto av frie menn (bønder), som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip fullt proviantert for to eller tre måneder. Skipreidet skulle også holde naust til skipet og var ansvarlig for brenne til en varde i tilfelle krig. Størrelsen på skipet ble bestemt etter antall årer eller sesser. Til å begynne med var kravet 40 årer (20 sesser) og et mannskap på oppimot 100 mann eller flere. Norge var inndelt i 270 skipreider som i 1279 under Magnus Lagabøte ble økt til 279. Sjefen for et skipreide hadde tittelen "styrmann" og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrensa oppad til hvert sjuende hode, altså 14 % av befolkningen. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer. Skipreidet skulle mobiliseres når det var fiender i landet. Det ble da sendt ut allmenning, og vardene ble tent. Skipreidene var opprinnelig et system for forsvar av landet. Etterhvert, og gradvis, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. 1660. Spor etter skipreidene. Leidangskipenes naust har vært av betydelig størrelse. I 1247 var Bergens største bygning et naust på 54 x 36 m². Mange av nausttuftene er kartlagt av arkeologer, men det er fortsatt mulig å finne flere. I strandbeltet langs sørsiden av Beitstadfjorden er det påvist minst fem nausttufter over en strekning på 10 km, tre av dem blant de største som er kjent i Norge. Disse er 30-38 m lange og har en bredde på 13-19 m. Oversikt over skipreider. I "Heimskringla" skriver Snorre om skipreide: «Kong Håkon satte en lov for hele landet langs hele kysten og så langt inn i landet som laksen går – han delte det i skipreider». Magnus Lagabøtes testamente inneholder en fylkesinndeling med navn og antallet skipreider. Mange av skipreidenes navn er kjent fra andre kilder som Aslak Bolts jordebok, men mange opplysninger har også gått tapt. Ernst Håkon Jahr. Ernst Håkon Jahr (født 4. mars 1948 i Oslo) er norsk språkforsker med rundt 220 vitenskapelige publikasjoner innen språkhistorie, språksosiologi, språkkontakt, språkplanlegging og lingvistikkens historie. Karriere. Jahr tok examen artium i 1967 ved Borgheim skole på Nøtterøy, ble cand. philol. 1976 ved Universitetet i Oslo. Han ble dr. philos. 1984 ved Universitetet i Tromsø, dr. honoris causa (æresdoktor) i Poznan i Polen 1995 og i Uppsala i 2009. Jahr var vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo i perioden 1973–1976, 1976-1998 amanuensis/førsteamanuensis (1981)/professor ved Universitetet i Tromsø i 1986, fra 1999 professor ved Høgskolen i Agder, Kristiansand, 2000–2007 (valgt) rektor. Ledet som rektor arbeidet med å bygge høgskolen opp til Universitetet i Agder (universitetsstatus fra 1. september 2007). Fra august 2011 er han dekan for Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder. Ledet 1987-88 utvalg under universitetsstyret ved Universitetet i Tromsø som planla og utredet organiseringen av Roald Amundsens senter for arktisk forskning. Ledet 1989-92 Det norske universitetsråds Utvalg for arktisk forskning og undervisning, som i denne perioden initierte og planla Universitetssentret på Svalbard (UNIS, åpnet 1993). Som formann i Nordisk publiseringsnemnd for humanistiske tidsskrift (NOP-H) 1985-90 stod han bak innføringen av ordningen med fagfellevurdering (refereesystem) i nordiske humanistiske tidsskrift. I 1985 tok han initiativ til konferanseserien Møte om norsk språk (MONS), som siden er arrangert i november hvert annet år. Jahr var 1984, 1986 og 1988 dommer i den populære tv-serien (NRK) "Har det på tunga", en gjettekonkurranse om norske dialekter. Jahr har hatt forskningsopphold i Reading i England i 1986, Santa Barbara i USA (1997–1998), gjesteprofessor Universitetet i Hamburg, Tyskland 1992-1993. Jahr fikk NAVFs Pris for fremragende forskning i 1990, Jöran Sahlgrens pris 2006 fra Kungl. Gustav Adolfs Akademien, Svenska Akademiens Nordiska Pris 2011, og Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap 2012. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1994) og av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 1994), Kungl. Gustav Adolfs Akademien (Uppsala, fra 2007), Academia Europaea (2008), Kungliga Vetenskaps- och Vitterhets-Samhället i Göteborg (2009), Kungliga Skytteanska Samfundet (Umeå, 2010). Han er preses i Agder Vitenskapsakademi (2002-). Jahr har grunnlagt tre tidsskrifter og tre bokserier innen språkvitenskap. Kongen utnevnte 25. november 2008 Jahr til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats som forsker og institusjonsbygger.» Jahr er gift og har tre barn. Norge under Vinter-OL 2006. Norge under Vinter-OL 2006. Norge kom trettende plass med to gull-, åtte sølv og ni bronsemedaljer. Pål Trulsen var Norges flaggbærer under åpningsseremonien. Norge sendte en tropp på 74 utøvere, den minste troppen Norge har sendt siden OL 1988 i Calgary, da troppen bestod av kun 66 utøvere. Under vinter-OL 2002 ble Norge den nasjonen med flest gullmedaljer, og under OL 2006 var målsettingen å oppnå flere medaljer enn de 25 de vant forrige gang. Konfucianisme. Konfucianismen (kinesisk: 儒學,) regnes som en kinesisk religion, skjønt mange ser på den som en filosofi. Konfucianismen er også i høyeste grad en statsideologi, og sterkt hierarkisk (til forskjell fra taoismen og buddhismen), de to andre av de kinesiske «tre lærer». Konfucianismen legger framfor alt stor vekt på de gamle tradisjonelle kinesiske sedene, som anses som viktige for et godt samfunn, en god moral, og et godt liv. Begrepet Konfucianisme går tilbake til de katolske misjonærer som på 1600-tallet latiniserte skoleretningens stifters navn, 孔子 / 孔夫子 ("Kongzi, Kongfuzi"). Konfucius ble æret av sine disipler som forbilde og ideal, og hans lære har i århundrer satt et sterkt preg på kinesisk kultur, og på dagliglivet ikke bare i Kina, men også i Japan, Korea, Singapore, Vietnam og på Taiwan. Fra 1500-tallet ble hans lære kjent i Europa ved beretningene fra misjonæren Matteo Ricci. I år 1687 fulgte oversettelsen av hans skrifter til latin av pater Prospero Intorcetta. Innledning. Konfucianismen vil vise menneskene veien til en høyverdig livsførsel og en harmonisk verdensorden. Ifølge konfutsianismen skal de yngre ha respekt for de eldre; kvinnen skal ha respekt for mannen, og alle skal respektere keiseren, som har himmelens mandat til å styre. Til gjengjeld må keiseren og hans embetsmenn (mandariner) handle til folkets beste. Gjør de ikke det, er keiseren ikke verdig å respektere. Da har folket rett til å gjøre opprør og innsette en ny keiser. Veien til rettskaffenhet og verdighet går ifølge konfutcanismen gjennom studier og utdanning. Fram til slutten av 1800-tallet nedvurderte konfucianerne mye av det som hadde bidratt til europeisk makt og rikdom, nemlig handel og jakten på profitt. «Det høyerestående menneske forstår hva som er rett; det laverestående menneske forstår hva som er lønnsomt», sa Konfucius. Konfucius. Konfucianismens stifter er den kinesiske filosofen Konfucius, født omkring 551 f.Kr. i Qufu i det som i dag er provinsen Shandong. Han hadde som ambisjon å bli høy embedsmann og reformere samfunnet gjennom det administrative apparat, men han nådde aldri særlig høyt opp; han synes å ha forblitt embedsmann på lavt nivå med få disipler. Dette var under en periode som blir kalt de stridende staters tid, en periode som var preget av kaos og ufred etter det relativt store Zhou-dynastiets fragmentering fra ca. 711 f.Kr. Som navnet på perioden antyder, var Kina splittet opp i flere forskjellige stater som lå i kontinuerlig krig mot hverandre. Med det fredelige tidlige Zhou-dynasti som forbilde spør så den intellektuelle, kinesiske eliten seg om hvorfor det gikk så galt, og hva som kan gjøres for å gjenopprette fred, stabilitet og orden. Konfucianismen kan i likhet med taoismen og legalismen sees på som et svar på disse spørsmålene. Konfuciansk tenking. Konfucius la vekt på de hierarkiske elementene i de fem forholdene han beskrev og understreket at så lenge alle var klar over hvor de hørte til, så kom det ikke til å oppstå noen problemer. Dette betyr imidlertid ikke at den dominerende parten alltid kan styre som den vil. Det holder nemlig ikke bare å være hersker, men man må være en god hersker. Hvis man ikke er en god hersker har man forbrutt seg mot det himmelske mandat, noe som innebærer at undersåttene er løst fra forpliktelsene til herskeren. Det er forestillingen om det himmelske mandat som eventuelt gjør konfucianismen til en religion og ikke kun en filosofi. I motsetning til legalismen fremmer konfucianismen et syn på mennesker som gode og spesielt hvis de har et godt forbilde. Dette forbildet kaller Konfucius det edle mennesket "junzi", og i "Samtaler" bruker han et kjent bilde på hvordan dydige herskere også gjorde undersåttene dydige. "«Det edle menneskets dyd er som vinden, og de små menneskenes dyd er som gresset. Når vinden blåser over gresset, må det bøye seg.»" På spørsmålet så om hvorfor dynastier gikk til grunne og nye reiste seg var Konfucius' svar at himmelen reagerte på herskernes indre moralske egenskaper. Løsningen på kaoset som de stridende staters tid brakte med seg var å styrke herskernes moralske dyd. For hvis myndighetene var moralsk dydige ville dette fungere som et forbilde og resten av folket som også ville bli moralsk dydige. Det ble ikke noe blest og berømmelse rundt Konfucius før etter hans død. Men etterhvert skulle hans tanker gjennomsyre hver fiber av det kinesiske samfunnssystem. Ville man inneha regjeringsposter var det forutsatt at man hadde kjennskap til de konfucianske klassiske verker, og mange konfucianske tanker rislet ned til de brede befolkningslag i form av ordtak og fyndord. Etter de kjempende staters tid gikk imidlertid staten Qin i ca. 221 f.Kr. ut som seierherre, samlet alt under himmelen og gjorde Qin Shi Huangdi til Kinas første keiser. Dette dynastiet valgte den strenge lov og straff-ideologien legalisme til statsideologi, brente alle bøker som stred mot legalismens prinsipper og henrettet lærde som kunne forventes å utgjøre en trussel mot dynastiet. Paradoksalt nok varte Qin-dynastiet svært kort, og allerede i 206 f.Kr. regner vi at Han-dynastiet overtok makten i Kina. Det var under dette dynastiet konfucianismen gradvis ble inkludert i statsideologien på bekostning av legalistisk ide. Mannen som først og fremst har æren for det er den lærde Dong Zhongshu som tjente to mektige fyrster i et forent Han-Kina. Dong Zhongshu utviklet konfucianismen på en måte som gjorde at ideene kunne brukes til å legitimere det nye dynastiet i Kina. Undervisningen av konfucianske tanker ble grunnleggende for utdannelsen av embedsverket, og slik vedvarte det nesten helt til Qing-dynastiets fall i 1911. På 600- og 700-tallet ble det reist templer til ære for Konfutse og hans opprinnelige disipler. Under Song-dynastiet ble det konfucianiske skrift "Analektene" grunnlaget for all undervisning. Konfucianismen preger arkitekturen. Konfuciansk tenkning vektlegger orden og hierarki, noe som også kjennetegnes ved byggverkene: Den kinesiske mur fra 214 f.Kr. og senere, Himmelens tempel fra 1420, Sør-Pagoden fra 117 e.Kr. og Det keiserlige palass fra 1407–1420. The Evil Dead. The Evil Dead er en amerikansk skrekkfilm skrevet og regissert av Sam Raimi, med Bruce Campbell i hovedrollen. Filmen blir regnet som en klassiker innen sjangeren. Handling. Fem venner skal tilbringe en helg i en hytte i en skog i Tennessee. Det de ikke vet er at hyttens tidligere beboer var en professor som har funnet "Dødens bok". Vennene finner boken i hyttens kjeller og spiller av et bånd med oversettelsen av innholdet. Da vekker de til live ondskapen som finnes i skogen rundt hytten, og en etter en blir de drept og gjort om til deadites. Filmen slutter med at skogens usynlige ondskap kommer farende mot den siste overlevende, Ash (Campbell). Bakgrunn. Etter å ha skrevet en skoleoppgave om "Necronomicon" (lat. "«de dødes bok»") av H.P. Lovecraft, bestemte Sam Raimi seg for å skrive en film sentrert rundt boken. Sammen med kompisene Bruce Campbell og Robert Tapert dannet de filmselskapet Renaissance Pictures for å filme manuset. De hadde imidlertid ikke nok penger til å finansiere en helaftens spillefilm, og for å skaffe investorer filmet de en kortere versjon av historien, kalt "Within The Woods". Denne ble vist rundt omkring Detroit, og klarte tilslutt å skaffe de et budsjett på $375.000. Et filmteam på 37 mennesker ble samlet, og filmen ble skutt over en periode på tre måneder. De ville opprinnelig filme i Michigan, men siden de mente det ville bli for kald (de begynte i november 1979) der flyttet de produksjonen til Tennessee. Den vinteren var det unaturlig varmt i Michigan, og unormalt kaldt i Tennessee. Med i crewet var spesialeffektmannen Tom Sullivan, og filmens suksess skyldtes mange av hans realistiske løsninger. Filmingen skulle i utgangspunktet ta seks uker, men ble utvidet til tolv. Men det tok allikevel to år før filmen var ferdig. I løpet av den tiden var budsjettet for lengst brukt opp, og guttene måtte ta mange ekstrajobber for at ikke filmplanene skulle stoppe helt opp. Filmen hadde premiere på Redford Theatre i Detroit 15. oktober 1981 under originaltittelen "The Book Of The Dead". Filmen kom fra New York, der den hadde blitt klippet, samme dag som premieren. I mai 1982 ble den vist på Cannesfestivalen, der blant annet Stephen King var i salen. Han var fra seg av begeistring, og med hans sitater på posterene, ble filmen lansert i resten av USA, under tittelen "The Evil Dead" (etter tips fra produsent Irvin Shapiro om at ingen ville se en film om en bok av frykt for at de måtte lese i 90 minutter). Sensur. Det ble lagt mye arbeid i sminken på filmen, så alle voldsscenene er veldig beskrivende. Dette førte til at filmen ble forbudt i flere land, blant annet Tyskland og England. Kritikken mot filmen gjorde den veldig poulær på video, også i de landene den var forbudt, der piratkopier og importerte bånd florerte. Først i 2001 ble filmen tillatt vist uklippet i England og Tyskland. Oppfølgere. Filmen har fått to oppfølgere, "Evil Dead II" i 1987 og Army of Darkness i 1993. Hver av etterfølgerene har inneholdt mer og mer humor, såpass at sistnevnte ofte ikke regnes som en ordentlig skrekkfilm, men mer som en parodi. Hver av oppfølgerene begynte med en liten introduksjon til historien. Denne introduksjonen var så lang (og med en del forandringer fra originalhistorien) i Evil Dead II, at mange tror at det dreier seg om en nyinnspilling av filmen. Det har lenge versert rykter om en ny film i serien, men ingenting håndfast er kommet frem. Det har også blitt produsert fire dataspill basert på filmen. "The Evil Dead" (for Commodore 64), "Evil Dead: Hail to the King" (for PlayStation, Sega dreamcast og PC), "Evil Dead: A Fistful of Boomstick" (for PlayStation 2 og Xbox) og "Evil Dead: Regeneration" (for PlayStation 2, Xbox og PC). Julius Hemphill. Julius Arthur Hemphill (født 24. februar 1938, død 2. april 1995) var en jazzkomponist og saksofonist. Hovedinstrumentet var altsaksofon, men han spilte også sopransaksofon, tenorsaksofon og fløyte. Hemphill ble født i Fort Worth, Texas (som også var hjembyen til Ornette Coleman), og studerte klarinett før han lærte å spille saksofon. Gerry Mulligan var et tidlig forbilde. Hemphill begynte i United States Army i 1964, og tjenestegjorde i flere år. Senere spilte han i en kort periode med Ike Turner. I 1968 flyttet Hemphill till St. Louis, Missouri og var med på dannelsen av Black Artists' Group (BAG), et multikunsnerisk kollektiv som satte ham i kontakt med musikere som Oliver Lake, Hamiet Bluiett, Baikida Carroll og Floyd LeFlore, og komponisten og orkesterlederen Malinke Robert Elliott. Hemphill flyttet til New York City på midten av 1970-tallet, og var aktiv i frijazz-miljøet. Han underviste flere kjente musikere i saksofonspill, bl.a David Sanborn og Tim Berne. Hemphill var antagelig mest kjent som grunnleggeren av World Saxophone Quartet, som ble dannet i 1976, etter å ha samarbeidet med Anthony Braxton i flere ensembler bestående av kun saksofoner. Hemphill forlot World Saxophone Quartet tidlig på 1990-tallet, og dannet en saksofonkvintett. Hemphill spilte inn over 20 album som leder, ca 10 album med World Saxophone Quartet og var også med på innspillinger med Björk, Bill Frisell, Anthony Braxton og andre. På slutten av hans levetid tvang dårlig helse Hemphill til å stoppe å spille saksofon, men han fortsatte å skrive musikk til sin død. Hans saksofonsekstett, ledet av Marty Ehrlich, har gitt ut flere album av Hemphills musikk, hvor han ikke selv deltar. Den siste heter "The Hard Blues," innspilt live i Lisboa etter Hemphills død. Barnefilm. Barnefilmer er filmer som er laget for barn. Filmene kan være både lengre spillefilmer og kortfilmer, animasjons- og realfilmer. Barnefilmer vises på TV og kino og kan leies, lånes eller kjøpes på DVDer o.l. I Norge er det dessuten rundt 35 barnefilmklubber som viser filmer for barn og unge. Innholdet i barnefilmer er tilpasset målgruppen tematisk og fortellerteknisk, ofte med barn i viktige roller, tydelig handling, enkel dialog og rettlinjet kronologi. Filmene kan være spennende og humoristiske, men er sjelden svært skremmende. De pleier ellers å ha en tydelig moral eller ideologi og nesten alltid en lykkelig slutt. Filmene kan også være poetiske og estetisk utfordrende. Innholdet er oftest rent underholdende og skjønnlitterært. Dokumentarer, fakta- og undervisningsfilmer beregnet på barn og unge kan være opplærings- eller skolefilmer. Underholdningsfilmer med bredere appell, det vil si som passer for både barn og voksne, kalles gjerne familiefilmer. Populære filmer om ungdom og ungdomskultur betegnes som ungdomsfilmer. Filmer tillatt vist for barn trenger ikke nødvendigvis være barnefilmer. Filmkontrollens aldersgrenser forteller bare at innholdet i filmene ikke er skremmende for barn. Det er en rekke internasjonale barnefilmfestivaler, blant annet i Chicago. I Norge er det filmfestival for barnefilm hvert år i Kristiansand. Datafil. En datafil, oftest bare kalt fil, er en oppføring i et filsystem. Ordet er en fornorskning av det engelske ordet "file" som betyr "arkiv". Null eller flere "filnavn" kan referere til en fil i filsystemet. I tillegg til "vanlige filer", som representerer data, kan filsystemer ha andre typer filer, for eksempel Mapper. Dataene representeres som en endimensjonal byte-sekvens, men noen filsystemer støtter flere datastrømmer (for eksempel NTFS). I tillegg vil filsystemer typisk assosiere forskjellige metadata til en fil, for eksempel rettigheter, tidspunkt for opprettelse, sist endret og sist brukt, sikkerhetskontekst, til og med vilkårlige brukerdefinerte metadata. Filsystemets metadata er altså ikke det samme som eventuelle metadata som måtte ligge i innholdet av en fil. Lesing og skriving. Et dataprogram kan blant annet lese, skrive, opprette og slette datafiler ved bruk av funksjonskall til operativsystemet (såkalte systemkall). En hensikt med operativsystemer er nettopp å koordinere brukerprogrammenes tilgang til filer. Formater. Hvordan innholdet av en fil skal tolkes er opptil det enkelte programmet, men mange filformater, særlig bilde-, lyd- og videofiler, inneholder detaljer om hvordan dette skal gjøres. Det er vanlig at ulike filformater har en gjenkjennelig signatur (engelsk: "magic number") i nærheten av starten. De fleste filformater vil kunne gjenkjennes på de første 16 bytene. Eksempler på filer som ikke nødvendigvis inneholder en slik signatur er mp3-filer og forskjellige former for tekstfiler. Av konvensjon er det vanlig å indikere filtypen med et filnavnsuffiks, noe som er nyttig for grafiske brukergrensesnitt for å avgjøre hvilket program fila skal åpnes i når man åpner den. En mer kategorisk og beskrivende angivelse er MIME-typen, som brukes på internett. Ruth Maier. Ruth Maier (født 10. november 1920 i Wien, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var en østerriksk-jødisk flyktning som var venninne av Gunvor Hofmo. Bodde i Norge deler av livet sitt og var svært begavet og kunnskapsrik. Hennes siste tilholdssted var et jente-internat i Dalsbergstien 3 i Oslo der hun ble hentet av politiet 26.november 1942 for transport ut av Norge med skipet Donau. Da hun ble ført ned trappen i Dalsbergstien av politiet spurte hennes venninner om de skulle ta vare på klokken hennes til hun kom tilbake. «Jeg kommer aldri tilbake», svarte hun. Maier ble drept av tyskerne i et av Auschwitz' gasskamre under andre verdenskrig. Ruth Maiers dagbøker og brev ble tatt vare på av dikteren Gunvor Hofmo. I 2007 ble de utgitt i bokform, redigert av Jan Erik Vold. Boken er senere oversatt til flere språk, deriblant engelsk og tysk. 30. august 2010 ble det satt ned en «snublestein» til minne om Ruth Maier i fortauet foran det tidligere pensjonatet for jenter og unge kvinner "Englehjemmet" i Dalsbergstien 3 i Oslo. Det var en av de første norske «snublesteinene» som ble satt ned av den tyske kunstneren Gunter Demnig i rammen av et internasjonalt prosjekt. Statsminister Jens Stoltenberg nevnte Ruth Maier spesielt i talen på minnemarkeringen på holocaustdagen 27.januar 2012. Ruth Maier sto modell for Gustav Vigelands skulptur «Overrasket» (1942) som har stått i Vigelandanlegget siden 2002. Ansiktet på skulpturen forestiller imidlertid Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen nesten 40 år tidligere. Skulpturen sto i gips på Vigelandmuseets lager inntil den ble støpt i bronse i 2002. Andrea del Castagno. Freske av Niccolò da Tolentino (1456). Andrea del Castagno (født omkring 1421, død 19. august 1457) var en italiensk maler fra Firenze og tidlig renessanse, hovedsakelig påvirket av Masaccio og Giotto. Hans verk innbefatter fresker i "Sant'Apollonia" i Firenze og det malte monumentet av Niccolò da Tolentino (1456) i Santa Maria del Fiore i Firenze. Han påvirket Ferrara-skolen, innbefattet Cosmè Tura, Francesco del Cossa og Ercole de' Roberti. Liv. Andrea del Castagno var født i Castagno, en landsby nær Monte Falterona, ikke langt ifra Firenze. Han bodde i Corella under krigen mellom Firenze og Milano og reiste tilbake til sitt hjem etter slutten av krigen. I 1440 flyttet han til Firenze under Bernadetto de' Medicis beskyttelse. Her malte han portrettene av innbyggerne som ble hengt etter slaget ved Anghiari på fasaden av Palazzo del Podestà, og fikk kallenavnet Andrea degli Impiccati. Lite er kjent om hans utdannelse, men han skal ha vært lærling under Fra Filippo Lippi og Paolo Uccello. I 1440-1441 fullførte han freskene av "Korsfestelse og Helgener" i Ospedale di Santa Maria Nuova, hvis perspektiv og skikkelser viser påvirkningen av Masaccio. I 1442 var han i Venezia, hvor han fullførte freskene i "San Tarasio"-kapellet i kirken "San Zaccaria". Senere arbeidet han også i Markuskirken, hvor han fullførte fresken «Jomfru Marias død» (1442–1443). Tilbake i Firenze utformet han et glassmaleri med «Nedtagelsen fra korset» for den lokale "Santa Maria del Fiore". Den 30. mai 1445 ble han medlem av Medici-lauget. Fra det samme år stammer fresken «Madonna med barn og Santi» i Contini Bonacossi-samlingen i Uffizi. Senere påvirkning. Gjennom strengt å prioritere modelltegning og det taktile, som er typisk for de tidlige florentinske malerne og skulptørene, kom Castagnos verk til å bli av stor betydning for de senere florentinerne Signorelli, Leonardo og fremfor alt Michelangelo. Giorgio Vasari. Freske av Vasari fra Palazzo Vecchio i Firenze i Italia Giorgio Vasari (født 30. juli 1511 i Arezzo, Italia død 27. juni 1574 i Firenze) var en italiensk maler, arkitekt og kunsthistoriker, kjent for sine berømte biografier av italienske kunstnere. Biografi. Vasari var født i Arezzo, Toscana. Etter en anbefaling fra hans søskenbarn Luca Signorelli, ble han i en tidlig alder elev av Guglielmo da Marsiglia, en dyktig maler av farget glass. Da han var 16, sendte kardinal Silvio Passerini ham til å studere i Firenze, i omgang rundt Andrea del Sarto og hans elever Rosso Fiorentino og Jacopo Pontormo. Hans utdannelse som humanist ble ikke glemt, og han møtte og kjente Michelangelo, hvis malerstil påvirket Vasari. Interiøret i Duomo i Firenze. I 1529 besøkte han Roma og studerte verkene til Rafael og andre fra den italienske høyrenessanse. Vasaris egne manieristiske malerier ble mer beundret i hans levetid enn i ettertiden. Han var konsekvent ansatt av beskyttere i Medici-familien i Firenze og Roma, og han arbeidet i Napoli, Arezzo og andre steder. Mange av hans bilder eksisterer fremdeles, den viktigste er veggen og takmaleriene i det store Sala di Cosimo I i Palazzo Vecchio i Firenze, hvor han og hans assistenter arbeidet fra 1555, og hans ufullførte fresker på innsiden av den kolossale kuppelen i Duomo, fullført av Federico Zuccari og med hjelp av Giovanni Balducci. Han hjalp også med å organisere dekorasjonen av Studiolo, nå remontert i Palazzo Vecchio. Han var i all vesentlighet en av renessansens fremste skikkelser, en leder i kunstnverdenen, selv om han ikke er en like berømt kunstner som kunsthistoriker. Vasaris bok "Le Vite de' più eccellenti pittori, scultori, ed architettori " (1550) er, tross visse feilaktigheter, den viktigste informasjonskilden som berører renessansekunstens historie. Adam og Eva. Adam og Eva er i de monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam navnet på de første menneskene som Gud skapte. Alle mennesker skal være etterkommere av dem. I Bibelen. I Bibelen er Adam navnet på den første mann og det første menneske som Gud skapte. Hans hustru Eva ble skapt etter ham av et av hans ribben. Adam er et semittisk mannsnavn og kan rett og slett bety «menneske» eller «mann». Eva er et kvinnelig hebraisk navn fra Første Mosebok i Bibelen, "Chawwa", som ble oversatt til "Eva" i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Navnet kan komme fra det hebraiske begrepet for liv, "chai", men etymologien er usikker. Adam og Eva fikk mange sønner og døtre, blant annet Kain og Abel som er mest kjent. I tillegg til disse får vi i bibelen høre om Set og Enosj (sønnen til Set). Man kan lese mer om disse i kapittel 4 og 5 i Første Mosebok. Adam skal ha blitt 930 år. Han var alt 130 da han ble far til Set. I Islam. Adam (arabisk: آدم) er den første profeten i islam og i følge islam det første mennesket på jorden, skapt av Allah. Koranen (3:59) sier han var gift med "Eva" (Hawwa), og at de fikk to sønner sammen. Navnene på sønnene er ikke nevnt, men de omtales som Qabil og Habil i islamsk tradisjon. Italian Chapel. Italian Chapel er et kapell på Lamb Holm i den skotske øygruppen Orknøyene ble bygd av italienske krigsfanger under andre verdenskrig. Krigsfangene var på øya i perioden mellom 1942 og 1945 for å hjelpe til med å bygge Churchill Barriers, som var en gjenbygging av sundet i Scapa Flow. Det meste av interiøret ble dekorert av Domenico Chiocchetti, en krigsfange fra Moena, som ble igjen på øya for å ferdigstille kapellet, selv om hans medfanger ble sluppet fri like før krigens slutt. I 1958 startet de lokale innbyggerne et restureringsarbeid for kapellet, og i 1960 returnerte Chiocchetti for å bistå i restaureringen. Årlig besøker 100 000 turister kapellet. Evil Dead II. Evil Dead II er oppfølgeren til "The Evil Dead" fra 1981, og skrevet og regissert av Sam Raimi med Bruce Campbell i hovedrollen. Handling. Ash tar med kjæresten Linda på hyttetur. På hytten finner de en lydopptaker med opptak av en professor som leser fra Necronomicon (de dødes bok). Ash spiller av opptaket, som frigir en ond kraft som først dreper og siden besetter Linda. Mens Ash kjemper mot kraften kommer professorens datter, kjæresten hennes og to lokale personer til hytten. De hjelper Ash å kjempe, men blir drept en etter en. Til slutt får Ash den nå professordatteren til å lese noen linjer fra boken som skal sende den onde kraften tilbake til der den kom fram. Men dette åpner en portal til det 13-århundre, og sender Ash, som den eneste overlevende, tilbake dit sammen med kraften. Bakgrunn. The Evil Dead ble en langsom suksess, som ga Raimi og co mulighet til å spille inn en oppfølger. FIlmen ble bygd over samme lest som forløperen, men med et budsjett som var nesten ti ganger så stort ($375 000 mot $3 500 000) ble denne filmen mer lik Raimis opprinnelige visjon. Filmen skulle begynne med klipp fra forgjengeren, men siden rettigheten til disse klippene var delt mellom veldig mange aktører, valgte Raimi å filme innledningen på nytt. Dermed forsvant tre av personene fra originalen fra historien. på grunn av dette, tror mange at det er snakk om en nyinnspilling av hele filmen fremfor en oppfølger. Filmen har mye mer humor og slapstick enn forgjengeren, mye takket være Raimis fasinasjon med The Three Stooges. Filmen ble sluppet i 1987, men uten kontroversene originalen hadde skapt. I Storbritannia, der forgjengeren ble forbudt, ble filmen bare klippet med et sekund før den ble sluppet. Filmen ble aldri noen stor suksess (i USA spilte den inn bare rundt $5,9 millioner), men den har oppnådd stor kultstatus på video og DVD. Lamb Holm. Lamb Holm er en liten øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya har fastlandsforbindelse med Mainland og til Glimps Holm, Burray og South Ronaldsay via Churchill Barriers. Fastlandsforbindelse ble bygd av italienske krigsfanger under andre verdenskrig, som hadde tilhold på Lamb Holm. De italienske krigsfangene bygde også Italian Chapel, som er øyas største turistattraksjon. Front national. Front national («nasjonal front», "FN") er et fransk, høyreekstremt, nasjonalistisk politisk parti, dannet i 1972. Partiet ble frem til 2011 ledet av Jean-Marie Le Pen, som også var partiets grunnlegger. Fra 2011 har Marine Le Pen vært dets leder. En annen viktig person i partiet er Bruno Gollnisch. Det hevder å ha 60 000 medlemmer, og har særlig i Syd-Frankrike fått forholdsvis stor oppslutning i valg. Partiets fulle navn er Front national pour l'unité française («nasjonal front for den franske forening»). Partiet er motstandere av innvandring, særlig fra muslimske land. De forfekter «nasjonal suverenitet» og er derfor også mot EU. De er også for dødsstraff, mot homoseksualitet og for selvbestemt abort, noe som veier tungt for katolske velgere. Ved det franske presidentvalget i 2002 ble Le Pen nummer to etter Jacques Chirac, og fikk rundt 18 % av franskmennenes stemmer. Med Marine Le Pen i førersetet dreier partiet mot en enda tydeligere sosialistisk økonomisk politikk og går inn for å nasjonalisere alle strategiske sektorer i økonomien som telekommunikasjon, energi og banker. Marine tar kraftig avstand fra den tradisjonelle høyresiden med mindre statlig styring som Tea Party bevegelsen i USA representerer, men vil derimot ha en sterk skattefinansiert velferdsstat. Jean-Marie Le Pen uttalte i et TV 2-innslag i 1997 at Fremskrittspartiet og Front National har flere likhetstrekk. Carl I. Hagen avviste gjentatte ganger at dette var tilfelle. British National Party. British National Party (BNP) er et høyreradikalt britisk parti, grunnlagt i 1982 av John Tyndall. Partiet går inn for å deportere alle illegale innvandrere og innføre et frivillig system som oppmuntrer lovlige innvandrere til å forlate Storbritannia. Det vil også avskaffe likestillingslover, melde Storbritannia ut av EU og føre en proteksjonistisk økonomisk politikk samt oppmuntre til større «arbeiderkooperativer». Partiet vil avskaffe all u-hjelp, innføre fysisk avstraffelse for mindre forbrytelser og dødsstraff for alvorlige forbrytelser, og gjeninnføre verneplikten. Inntil 2009 var det kun hvite personer som kunne melde seg inn i partiet. BNP fikk i 2008 5.2% av stemmene i ordførervalget i London og ett av kommunestyrets 25 plasser. Det vant sine første kommunestyreplasser i 2009 og to seter i Europaparlamentet (MEP). I det allmenne valget i 2010, fikk BNP 1.9% av stemmene og mislyktes dermed i å vinne noen plass. Alle de tre hovedstrømspartiene i Storbritannia fordømmer BNP. Partileder er pr. august 2011 Nick Griffin. Nynorsk barnelitteraturpris. Nynorsk barnelitteraturpris, også kalt Noregs Mållags barnelitteraturpris, er en årlig litteraturpris som deles ut av Noregs Mållag for "framifrå arbeid innan nynorsk barnelitteratur". Prisen ble første gong delt ut i 1968. Prisen er på 15 000 kroner. Linga Holm. Linga Holm er en liten ubebodd øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øya ligger 700 meter vest for Stronsay. Selv om øya kun er på 70 hektar, anses øya for å være verdens tredje største hekkeplass for atlantisk havert. Songvår fyr. Songvår fyr (Songvaar) er et kystfyr i Søgne kommune i Vest-Agder som ble tent første gang 1. november 1888. Det første fyret var et lite trefyr. Selve fyrlykta var bygd inn i det ene hjørnet av bolighuset. Songvår fyr er ikke, som man kunne tro, plassert på en øy med navn Sognvår. Fyret ligger på Hellersøy, mens naboøya i nord heter Songvår. I 1886 bestemte fyrdirektøren at fyret skulle hete Songvaar fyr. Navnet er unikt, noe som var og er ønskelig for fyr. Det finnes flere Hellersøyer langs kysten og fem bare i Søgne. I tillegg til fyrbygningen av tre, ble det bygd uthus med fjøs og høylåve, en oljebod og båtnaust med opptrekk. Fyrvokteren fikk bidrag fra Jorddyrkningsfondet, og holdt ei ku, noen høner og et par sauer. Det andre fyret. I 1950 ble det bygd et nytt maskinrom på Songvår. Et nytt fyrtårn, 14 meter høyt ble bygd på i 1955. Linseapparatet fra 1888 ble med over i det nye tårnet. Det gamle ble revet og materialene fraktet til land. Grunnmuren står fortsatt. Songvår hadde bofast familiebetjening frem til 1955, da det ble innført skiftordning. Fyrstasjonen ble betjent av fyrmester, to betjenter pluss reservebetjent. Fyret ble automatisert og avfolket i 1987. Da ble driften lagt om til solcellepaneler og en del av maskinrommet ble ominnredet til batterirom med en batteribank på 380 batterier. 40 solcellepaneler ble montert i et stativ utenfor. Dagens fyr. Den 18. februar 2004 fikk den da 118 år gamle fyrlykten avløsning og ble erstattet av en ny og moderne i et 9 meter høyt plasttårn. Dagens fyrlykt drives av seks solcellepaneler som er integrert i fundamentet og i snøskjermer rundt lykta. I tillegg har anlegget eget aggregat. Bakgrunnen for fyrplasseringen. Det har vært svært mange forlis i det utrygge farvannet mellom Ryvingen fyr ved Mandal og Oksøy fyr ved Kristiansand, en strekning på om lag 20 nautiske mil i luftlinje. Den direkte foranledningen til at arbeidet med Songvår kom i gang, var at hvalkokeriet «Vardøhus» gikk ned i 1887 med 46 mennesker ombord. Fauna. Hellersøy har et rikt fugleliv, og allerede i 1935 ble det innført visse vernebestemmelser. I 1981 ble øya fredet som fuglereservat etter Naturvernloven. Det er ilandstigningsforbud og forbud mot å gå utenom selve fyrområdet mellom 15. april og 15. juli. North Ronaldsay. North Ronaldsays plassering i øygruppen North Ronaldsay er den nordligste øya i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger 4 km nord for Sanday. Flyforbindelse med Kirkwall på øya Mainland, samt ukentlig fergeforbindelse. Union pour un mouvement populaire. Union pour un mouvement populaire (, norsk: «Union for en folkebevegelse», UMP) er et nygaullistisk og konservativt politisk parti i Frankrike. Det er ett av de dominerende partiene i Frankrike sammen med Parti socialiste, og regnes som etterfølgeren til det gamle gaullistpartiet. Dagens parti ble etablert i 2002 ved sammenslutning av flere høyre- og senterpartier, deriblant Rassemblement pour la République (RPR), og var ment som et støtteparti for president Jacques Chirac. Fra 2004 viste partiet imidlertid en økende grad av uavhengighet. Chiracs og statsminister Jean-Pierre Raffarins økende upopularitet førte til at Chiracs rival, Nicolas Sarkozy, fikk kontroll over partiet. Sarkozy var president fra 2007 til 2012. Han har ikke formelt ledet partiet siden 2007, og generalsekretær Jean-François Copé danner derfor et kollektivt lederskap sammen med partiets fire viseformenn. Partiet har 22 representanter i Europaparlamentet, og er tilsluttet Det europeiske folkeparti (EPP). UMP er også medlem av Den internasjonale demokratiske union og Den sentrumdemokratiske internasjonale. Historie. Rassemblement du Peuple Français (RPF) ble stiftet i 1947 og oppfattet seg som en bevegelse snarere enn et ordinært parti. Støtten avtok utover 50-tallet, men etter at de Gaulle i 1958 fikk sitt politiske ”comeback” endret lykken seg. Under den femte republikk skiftet partiet navn til Union pour la Nouvelle République (UNR), senere igjen til Union des Démocrates pour la République (UDR). Partiet utviklet seg til et bredt folkeparti som fikk mer enn 45 % av stemmene ved valget i 1968. I 1976, seks år etter de Gaulles død, ble partiet reorganisert som "Rassemblement pour la République" (RPR) under ledelse av Jacques Chirac. RPR var i stor grad Chiracs bevegelse og valgmaskin, men han hadde ikke alltid full kontroll over partiet. I 1995 stilte endog en motkandidat fra hans eget parti, Édouard Balladur, som rivaliserende presidentkandidat. Enkelte gaullister, som Charles Pasqua, som var med og grunnla partiet, forlot det, da de mente partiet ikke var tilstrekkelig kritisk til EUs økende makt, noe de mente stred med gaullismens doktrine om nasjonal uavhengighet. Forut for sammenslåingen med UMP, ble RPR innblandet i en korrupsjonsskandale, der blant annet Alain Juppé var innblandet. Chiracs og statsminister Jean-Pierre Raffarins økende upopularitet førte til at Chiracs rival, Nicolas Sarkozy, fikk kontroll over partiet Uenighetene skyldtes blant annet spørsmålet om et eventuelt tyrkisk medlemskap i EU, noe Chirac har støttet, mens UMP har gått i mot. I 2007 overtok Sarkozy som president etter Chirac, men tapte gjenvalg i 2012. Papa Stronsay. Papa Stronsays plassering i øygruppen markert i rødt Papa Stronsay er en liten øy i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger nordøst for Stronsay. Det er rester på øya etter et kapell fra 1000-årene. Under disse ruinene antar man at det ligger rester etter et piktisk kloster. Golgotha kloster etablerte seg på øya i 1999. Army of Darkness. Army of Darkness er oppfølgeren til "The Evil Dead" og "Evil Dead II". Filmen er skrevet og regissert av Sam Raimi, med Bruce Campbell i hovedrollen. Handling. Ash er har blitt sugd tilbake til det 13-århundre på slutten av forrige film. Der tror de han er helten fra himmelen, mannen som skal befri de fra de levende døde. For å komme tilbake til nåtiden, må han lese noen linjer fra Necronomicon. Han leser feil, og slipper løs onde krefter som blir ledet av en klone av han selv. De kidnapper Sheila, en lokal kvinne Ash har blitt forelsket i, og Ash må lede folket mot hæren til sin onde dobbeltgjenger. Han overvinner hæren med kunnskap om kjemi og en hagle og kan lese de riktige ordene og komme tilbake til sin egen verden. Bakgrunn. Budsjettet på Army of Darkness var på $11 millioner, som gjorde at Raimi kunne utvide spesialeefektbudsjettet sitt enda mer enn de to foregående filmene. Raimi dro humoren fra forløperen enda lengre, og filmen ble mere komedie enn skrekkfilm. Filmen traff ikke publikum i det hele tatt, og ble fort tatt av kinoene. De to foregående filmene hadde ikke hatt noe stort publikum, så man visste ikke hva man gikk til. Og de foregåedne filmenes fans, var skuffet over retningen filmen hadde tatt. Men sammen med sine forløpere har den gjort suksess på DVD og video, og referanser og sitater fra filmen dukker stadig opp i filmer og spill. Alternativ slutt. Filmen slutter med at Ash kommer tilbake til nåtiden og sin jobb på S-Mart. Der forteller han alt til en kolloga som spør om han uttalte linjene han trengte for å komme tilbake riktig. Ash sier han tror det, før han blir angrepet av en heks. Han overvinner heksen og med en kvinnelig kollega i armene uttaler han det nå legendariske Hail ti the king, baby!. Men denne slutten ble påtvunget av Universal Pictures, som distribuerte filmen. Den originale slutten var at Ash fikk en drikk av vismannen. Denne skulle han drikke seks dråper av. Da vil han sove frem til nåtiden. Ash stenger seg inne i en hule, regner feil, og vokner hundre år for sent i en verden ødelagt av atomkrig. De mente denne slutten var for depressiv for filmen, og krevde en happy ending. Sitater. Ash – Alright you Primitive Screwheads, listen up! See this? This... is my boomstick! The 12-gauge double-barreled Remington. S-Mart's top of the line. You can find this in the sporting goods department. That's right, this sweet baby was made in Grand Rapids, Michigan. Retails for about $109.95. It's got a walnut stock, cobalt blue steel, and a hair trigger. That's right. Shop smart. Shop S-Mart. You "got" that? Ash – Don't touch that please, your primitive intellect wouldn't understand things with alloys and compositions and things with... molecular structures. Demonkvinne – I'll swallow your soul! Ash – Sure, I could have stayed in the past. I could have even been king. But in my own way, I "am" king. Hail to the king, baby! Eksterne lenker. Liste over Kultfilmer Papa Westray. Papa Westrays plassering i øygruppen er markert i rødt Papa Westray, også kjent som Papay, er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. 70 innbyggere. Fergeforbindelse fra Papa Westray til Pierowall og Rapness på Westray, og Kirkwall på Mainland. I tillegg er det flyforbindelse til Kirkwall og Westray. Ruten mellom Papa Westray og Westray sies å være verdens korteste flyrute. Rousay. Rousay (fra norrønt Hrólfs-øy) er en liten og kupert øy i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger 3 km nord for Mainland. Øya omtales som "Nordens Egypt" på grunn av mange og viktige arkeologiske funn. 212 innbyggere i 2001. Sanday. Sandays plassering i øygruppen er markert med rødt Sanday er en av de 20 bebodde øyene i den skotske øygruppen Orknøyene. Sanday har fått sitt navn etter øyas mange sandstrender. Store bestander av sel og oter. Øyas tettsteder er Lady Village og Kettletoft. Sanday har ferge- og flyforbindelse med Kirkwall på Mainland. .se. .se er Sveriges nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Toppnivådomenet drives av NIC-SE, men domener må registreres gjennom en av de godkjente registrarene. Kun den første betalingen går til registraren, resten går til NIC-SE, og det er ikke mulig å betale for mer enn et år av gangen. Liberalisering. Før april 2003 var reglene for domener under.se-domenet svært restriktive. Bare selskaper i det nasjonale registreret ble tillatt å registrere et domenenavn, og det måtte være svært likt det registrerte navnet. Man kunne ikke registrere separate domenenavn for enkeltprodukter, selv om de var registrerte varemerker. Enkeltpersoner kunne registrere ett (og bare ett) domene under subdomenet ".pp.se" («pp» er en forkortelse for «privatperson»). Selskaper og organisasjoner som var registrert i bare et enkelt fylke (län) måtte benytte domener på formen: ".se" (se under). De restriktive reglene gjorde alternative toppdomener populære for selskaper og andre som trengte å registrere domener som ikke var tillatt under de svenske reglene, og både .nu og .com var vanlige. Etter hard kritikk ble reglene endret fra 2. april 2003, og det er nå mulig for hvem som helst å registrere et domene på andre nivå. Registrering. Etter de nye reglene kan alle og enhver registrere de domenenavnene en måtte ønske, direkte på andre nivå, med få restriksjoner. For mer informasjon om andrenivå-domenene, se. Internasjonaliserte domenenavn. Fra oktober 2003 aksepterte NIC-SE registrering av internasjonaliserte domenenavn, som inneholder bokstavene "å", "ä", "ö", "ü" and "é". Ad lib. Ad lib (og ad-lib) er uttrykk hentet fra latin "ad libitum", som betyr «så mye man ønsker». Det norske uttrykket som dekker betydningen best er "legg til fritt". Ad lib blir sjelden brukt i norsk dagligtale og vil være mest kjent for dem som driver med musikk eller teater. I musikken er Ad lib en del av terminologien som supplerer notesymbolene ved å beskrive tempo, stemningsleie og oppbygning av det musikalske stykket, i likhet med for eksempel "Coda", "Da capo" og "Allegro". Uttrykket brukes når musikeren/solisten spiller eller synger improvisert, og dermed får mulighet til å briljere, eller når en komposisjon blir arrangert med ekstra instrumenter, eksempelvis piccolofløyte, når det strengt tatt ikke er nødvendig. I populærmusikk nedskrevet som noter brukes adlib gjerne til å beskrive improviserte avslutninger på sanger som ikke har en klart definert avslutning. Et klassisk eksempel i så måte er The Beatles avslutning av Hey Jude der den avsluttende akkordsekvensen kan gjentas et udefinert antall ganger ad lib, det vil si med fritt tillagte improvisasjoner over skjemaet så mye man måtte ønske. Innenfor scenekunst beskriver uttrykket dialog tatt på sparket, for eksempel for å dekke over at skuespilleren har glemt replikkene sine. Dette kan kalles en ad lib. Bresaola. Bresaola er den italienske varianten av lufttørket saltet biffilet som har modnet i to-tre måneder til den er hardnet og har fått en dyp rød, nesten lilla farge. Teknikken hadde sitt utspring i Valtellina-dalen i regionen Lombardia i Italia. Den den ble også utviklet i alpedaler i Piemonte, der særlig "Bresaola della Val d’Ossola" må fremheves. Kjøttet er magert og mørt, og har en søt kraftig lukt. Barbaresco. Barbaresco er en rødvin fra provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Italia. Navnet stammer fra landsbyene Barbaresco og Neive, der druene dyrkes. Barbaresco ble utviklet til det den er blitt til nå av Domizio Cavazza, lederen for oenologiskolen i Alba mot slutten av 1800-tallet. Men vinen fra dette området omtales allerede i Titus Livius' historieverk om tidlig romersk historie ved navn "Ab Urbe Condita". I likhet med sin «storebror» Barolo er vinen utelukkende laget på Nebbiolo, og har hatt DOCG-status siden 1980. Vinmarkene i Barbaresco og Neive ligger noe lavere enn Barolo, og jordsmonnet er også noe forskjellig. Vinene blir derfor noe mindre kraftig og mer silkemyk. Kvalitetskravene gjør at Barbaresco skal lagres på fat minst ett år, deretter på flaske minst ett år til, før den kan sendes ut på markedet. Shapinsay. Shapinsay er en av øyene i den skotske øygruppen Orknøyene. Hovedlandsbyen er Balfour, som har fergeforbindelse til Kirkwall på Mainland. Landsbyen er dominert av det skotske baronislottet Balfour Castle som ble bygd i 1848 av Balfourfamilien som eide Shapinsay og som på 1700-tallet skapte seg en stor formue med handel med India. Bismarck (Nord-Dakota). North Dakota State Capitol, "The Skyscraper on the Prairie" Bismarck er hovedstaden i den amerikanske delstaten Nord-Dakota. Bismarck ligger på østsida av elva Missouri, vis-à-vis byen Mandan på vestsida. Bismarck og Mandan utgjør den sentrale del av "Bismarck-Mandan Metropolitan Statistical Area", med en befolkning på 104 944 i 2008. Bismarck-Mandan fungerer som sentrum for det sentrale og sørvestre Nord-Dakota, og også deler av det nordre Sør-Dakota. Bismarck ble grunnlagt som Edwinton i 1872, oppkalt etter Edwin Ferry Johnson (1803–1872), en kjent sivilingeniør som arbeidet for Northern Pacific Railway. I 1873 endret Northern Pacific Railway byens navn til Bismarck, etter den tyske kansleren Otto von Bismarck, i et forsøk på å lokke tyske nybyggere til regionen. Byen har vært delstatshovedstad siden 1889. Ved folketellingen i 2000 hadde byen 55 532 innbyggere, som gjør den til delstatens nest største by. Byens og delstatens høyeste bygning er den 74 m høye skyskraperen North Dakota State Capitol, også kalt "The Skyscraper on the Prairie". Nordvest for byen begynner store kullfelt, med noen av Midtvestens største kullkraftverk. Enrico Fabris. Anesi, Fabris og Sanfratello jubler for OL-gull i lagtempo i 2006 Enrico Fabris (født 5. oktober 1981 i Roana) er en italiensk skøyteløper. Han går for klubben SpG Roana. Fabris vant sølv i lagtempo fra VM enkeltdistanser 2005 i Inzell sammen med Matteo Anesi og Ippolito Sanfratello, og han ble også nummer 4 på 5000 m. Hans første store internasjonale seier var sammenlagtseieren under europamesterskapet på Hamar i januar 2006, hvor han ble den første italienske europamester, og den andre allroundmester fra Italia etter Roberto Sighel. Han var en av de store utøverne under OL 2006 i Torino, i hjemlandet, med gull på 1500 m og lagtempo (sammen med Anesi, Stefano Donagrandi og Sanfratello) og bronse på 5000 m. Han har dermed vært med på alle italienske OL-medaljer i hurtigløp på skøyter Fabris tok senere sølv i VM allround i 2006 og 2007 og har tre sølvmedaljer i VM enkeltdistanser, to på 5000 m og ett på 10 000 m. Under verdenscupåpningen 2007/08 i Salt Lake City satte Fabris verdensrekord på 5000 m med 6.07,40; tross at han forbedret sin egen tid til 6.06,42 uka etter ble rekorden slettet av Sven Kramer. Fabris' siste verdenscupseier kom på 5000 m i Salt Lake City i desember 2009, med ny italiensk rekord, 6.06,06, som er tidenes nest raskeste løp på 5000 m. I vinter-OL 2010 klarte han imidlertid ikke å gjenta sin OL-suksess fra 2006; 7. plass på 5000 m med 6.20,53 ble hans beste individuelle plassering. Kamloops. Kamloops er en by som ligger sør, og sentralt i Britisk Columbia i Canada. Kamloops ligger ved samløpet av den nordlige og sørlige grenen av Thompson River. Kamloops er den største byen i Thompson-Nicola Distriktet, og er administrativt senter for regionen. I 2006 hadde byen et innbyggertall på, og kalles gjerne «Canadas turneringshovedstad» på grunn av sine mange sportsarrangementer. Historie. Kamloops-området var i tidligere tider et område befolket av Secwepemc folket, før europeere kom og bosatte seg i området. De første nybyggerne kom til Kamloops i 1811. Den første personen som kom til Kamloops var David Stuart. Barolo (Piemonte). Barolo er en liten italiensk kommune i provinsen Cuneo i regionen Piemonte. I et område på 5 km² bor 679 innbyggere (2005). Stedet er berømt for vinmerket Barolo. Toppscorere i eliteserien i fotball. Toppscorere i eliteserien i fotball er en liste over toppscorere i den norske eliteserien i fotball for menn, sesong for sesong, eget statistikkavsnitt med ulike rekorder, samt oversikt over spillerne med flest mål totalt. Rekorder. a> og mestscorende i Eliteserien gjennom tidene. Jakob V av Skottland. Jakob V av Skottland (Født 10. april 1512 i Linlithgow, død 14. desember 1542 på Falkland Palace) ble konge av Skottland 1513 kun ett år gammel. Sønn av Jakob IV av Skottland og Margareta av England. Mens han var mindreårig ble landet styrt av en aristokratisk formynderregering. Jakob orienterte seg utenrikspolitisk mot Frankrike og tok begge sine livsledsagersker derifra. I 1542 brøt det ut krig mellom Skottland og England. Krigen endte med et katastrofalt nederlag for Skottland. Kort tid etter krigsnederlaget døde Jakob V, og han etterlot seg kun ett legitimt barn, datteren Maria Stuart. Det har vært hevdet at kongen rett og slett døde av depresjon; at han ikke ville leve lenger etter nederlaget i krigen mot England. Ektefeller. Jakob 05 Jakob 05 Jakob 05 Jakob 05 Adobe PageMaker. Adobe PageMaker, tidligere Aldus PageMaker, er et dataprogram som ble utviklet av Aldus Corporation og første gang lansert i 1985. Aldus var et amerikansk selskap som hadde navn etter boktrykkeren Aldus Manutius (Aldo Manuzio). Selskapet ble kjent over natten da de lanserte det banebrytende dataprogrammet PageMaker. Førsteutgaven av programmet som kom i juli 1985 var basert på operativsystemet og brukergrensesnittet for Macintosh maskinvare fra Apple. Aldus ble i 1994 fusjonert med Adobe og ble da omdøpt til sitt nåværende navn. Formgivning på skrivebordet. Med PageMaker oppfant Aldus virksomhetsområdet desktop publishing (DTP), altså «formgivning på skrivebordet». Desktop var et begrep bygd på Macintosh brukergrensesnitt med skrivebord (desktop) som et sentralt begrep for brukergrensesnittet. PageMaker var det første sideombrekkingsprogrammet med såkalt WYSIWYG-funksjonalitet, det vil si at «det du ser er det du får». Programmets arbeidsmetafor er lysbordet, og hver side har sitt «lysbord» med plass utenfor siden som grafiske elementer som bilder og tekst kan legges og flyttes rundt på. I tillegg til PageMaker, var Adobes PostScripts sidebeskrivningsspråk og at Apples operativsystem hadde mulighet for håndtering av profesjonelle skriftsnitt, to grunnleggende forutsetning for funksjonaliteten sammen med Apple LaserWriter, som var PostScript kompatibel. PageMaker for PC ble lansert i 1986, men da var allerede Apples maskiner etablert som bransjestandard i reklamebyråer og relaterte virksomhetsområder. Med programvarepakkene Illustrator og Photoshop utfylte Adobe de udekkede behovene for akseptabel, profesjonell programvare i reklamebyråer og grafisk design. I kjølvannet av PageMaker-lanseringen og rask og bred aksept av programvaren i profesjonelle miljøer, forsvant en hel bransje, nemlig virksomhetene som leverte fotosats til reklamebyråer og relaterte virksomheter, på kort tid. InDesign som avløser. Versjon 3.01 var tilgjengelig for 2 og dro fordel av operativsystems flertrådssystem, noe som økte svartiden for brukeren. Selskapet Aldus ble i 1994 fusjonert med Adobe og PageMaker ble videreført. Den siste versjonen av PageMaker, versjon 7.0, ble utgitt den 9. juli 2001, men oppgradering for begge plattformene har kommet siden. I 2004 annonserte Adobe at utviklingen av Adobe PageMaker ville opphøre, skjønt de ville fortsett å selge og støtte programvaren. Isteden for å utvikle den gamle koden videre ønsket Adobe å skrive et helt nytt program som PageMakers etterfølger, Adobe InDesign. Macintosh-utgaven av PageMaker kjører kun på Mac OS 9 eller tidligere. Det er ingen støtte for Mac OS X, og kjører heller ikke på Macintosh med Intel som CPU. Windows-utgaven støtter Windows XP, men i henhold til Adobe vil programmet «ikke installeres eller kjøres på Widows Vista». Brukere som forsøker vil oppdage at begge deler er mulig, men de kan oppleve problemer med å eksportere trykksaker til pdf. Brandon (Manitoba). Brandon er en by sør-vest i Manitoba i Canada. Den er kjent som «hvetebyen», fordi den ligger i et område med mye jordbruk. Området rundt kalles ofte «Westman». Brandon er Manitobas nest største by, med 39.716 innbyggere. Lønnesirup. Lønnesirup er en sirup som blir lagd av innkokt sevje fra det nordamerikanske treet sukkerlønn. I nordamerikansk mat blir lønnesirup ofte brukt på pannekaker og vafler, men også som ingrediens i desserter og sukkertøy. Lønnesirupproduksjon er særlig utbredt i Quebec, Ontario og New Brunswick i Canada og i New England og nordlige deler av staten New York i USA. HMS «Royal Oak» (1914). HMS «Royal Oak» var et slagskip av Revenge-klassen tilhørende den britiske Royal Navy. «Royal Oak» gikk inn i tjeneste våren 1916, og deltok i slaget ved Jylland under første verdenskrig. Mellom 1922 og 1924 ble skipets antiluftskyts oppgradert. I 1934 gikk det gjennom en ny oppgradering, denne gangen gjaldt det pansringen og torpedosystemene. I mellomkrigstiden tjenestegjorde «Royal Oak» stort sett i Middelhavet, men en ulykke i 1937 gjorde at skipet ble lagt til den britiske Home Fleet i Nordsjøen. I starten av andre verdenskrig deltok «Royal Oak» i det resultatløse søket etter «Gneisenau». Her ble det klart at «Royal Oak» var utdatert, spesielt gjaldt dette den lave toppfarten. Den 14. oktober 1939 lå «Royal Oak» ankret opp i Scapa Flow og truffet av torpedoer fra den tyske ubåten «U 47» under kommando av den fryktede kapteinen Günther Prien. Treffene viste seg å være fatale, og i løpet av femten minutter sank skipet. 833 sjømenn omkom i hendelsen. Fossum Idrettsforening. Fossum IFs anlegg på Fossum i Bærum, mars 2008. Fossum Idrettsforening (Fossum IF) er en idrettsforening som ble stiftet 7. desember 1918. Klubben holder til på Fossum, øst i Bærum. Foreningen er aktiv innen fotball, alpin, hopp, skiskyting, langrenn, orientering og trim. Rekruttering skjer i hovedsak fra Eiksmarka-området. A-laget i fotball spiller i 4. divisjon i norsk seriespill. Fossum har en kunstgressbane uten undervarme. Klubbhuset har flere garderober, badstue og trimrom. Det er anlagt lysløype på 4,5 km med tilhørende skiskytteranlegg. Videre har klubben tre hoppbakker og skileikanlegg. Fossum (Bærum). Fossum er en gård som har gitt navn til et strøk i Bærum kommune, vest for Lysakerelva ved Bogstadvannet og nord for Eiksmarka. Den har navn fra fossene i elva som nå er oppdemmet og avgrenser Bogstadvannet mot sør. Det er gode badeplasser på Fossum. Fossum Jernverk ble grunnlagt på 1770-tallet, og var en del av Bærums Verk. I 1791 ble verket kjøpt av Peder Anker, som anla Ankerveien mellom Fossum og Bærums Verk. Fossum verk ble nedlagt i 1858. Fortsatt står verkets skolebygning og en del arbeiderboliger, og deler av damanlegget. På Fossum ligger idrettsanlegget til Fossum Idrettsforening og treforedlingsbedriften Fossum Bruk, som eies av Løvenskiold. SMS «Seydlitz». SMS «Seydlitz» var en tysk slagkrysser fra første verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den prøyssiske kavalerigeneralen Friedrich Wilhelm von Seydlitz I 1915 deltok «Seydlitz» i slaget ved Doggerbank som flaggskipet til admiral Franz von Hipper. Her ble skipet truffet av en granat fra det britiske skipet HMS «Lion», noe som slo ut tårnene og drepte 160 mann. Resolutt opptreden av befalshavende gjorde imidlertid at skipet ble reddet fra en ødeleggende eksplosjon i ammunisjonslageret, etter at man fylte det med vann. I slaget ved Jylland i 1916 deltok «Seydlitz» sammen med Hippers slagkrysserskvadron. Her senket det det britiske skipet HMS «Queen Mary», men ble selv sterkt skadet etter å ha mottatt 21 fiendtlige granater. Etter våpenhvileavtalen i november 1918 ble «Seydlitz» sammen med resten av Hochseeflotte ført til Scapa Flow, der de ble ødelagt den 21. juni 1919. Luftfuktighet. Luftfuktighet er et mål på hvor mye vanndamp det er i luften og kan angis enten som relativ luftfuktighet, absolutt luftfuktighet, spesifikk luftfuktighet eller som forskjell mellom temperatur og duggpunktstemperatur. Relativ fuktighet er den mest brukte måten innen værvarsling. Fuktighet spiller en viktig rolle i dannelse av nedbør, dugg, tåke og ising som kan være alvorlig for fly og skip. Høy relativ fuktighet gjør at temperaturen kan føles høyere enn den er. Når det er mye fuktighet i luften vil dette redusere fordampningsevnen til svette på kroppen og avkjølingseffekten blir mindre. Luftfuktighet kan måles med et hygrometer. Absolutt luftfuktighet. Absolutt luftfuktighet er et mål for hvor mye vanndamp det er innenfor et gitt område, og blir uttrykt som kilogram vanndamp per kubikkmeter luft. Matematisk kan vi skrive der formula_2 er massen av vanndamp per kubikkmeter luft formula_3. Volumet til luften endrer seg i takt med lufttrykket, og dermed vil absolutt luftfuktighet også endre seg med lufttrykket. Dette kan være tungvint for utregninger innen kjemiteknikk, og som følge av dette blir absolutt fukt innen kjemiteknikk definert som massen av vann i forhold til massen av tørr luft. Dette er også kjent som blandingsforholdet (se under). Massen av vann per volum blir da definert som volumetrisk fukt. Fordi det kan være forvirrende med to forskjellige definisjoner på absolutt luftfuktighet, er det anbefalt at man unngår å bruke uttrykket «absolutt luftfuktighet». Relativ luftfuktighet. formula_4 Fuktighet er et mål på mengden vanndamp i luft, og ikke den totale mengden av damp og flytende vann. For å få skyer og regn, må luften nå 100 % relativ fuktighet, men bare der skyene blir dannet eller der regnet oppstår. Dette skjer vanligvis ved at luften blir hevet og så avkjølt. Vanligvis faller regnet ned i luft med mindre relativ fuktighet. Noe av vannet i regnet kan fordampe inn i luften mens det faller, og på den måten øke fuktigheten, men sjelden nok til at fuktigheten blir 100 %. Faktisk kan regn som faller mot bakken være kaldt nok til å kondensere vanndamp fra varm og fuktig luft, og på den måten minke den relative fukten. Blandingsforhold. Blandingsforholdet er forholdet mellom vanndamp og tørr luft i en viss mengde luft. Blandingsforholdet blir uttrykt som kilogram vanndamp, formula_2, per kilogram tørr luft, formula_8. Partielltrykket til vanndamp og luft kan også brukes til å uttrykke forholdet. Spesifikk luftfuktighet. Spesifikk luftfuktighet er forholdet mellom vanndamp og luft (tørr luft og vanndamp) i en viss mengde luft. Spesifikk fuktighet, q, er uttrykt som kilogram vanndamp, formula_2, per kilogram luft, formula_11. Duggpunktstemperatur. Duggpunktstemperatur er den temperaturen den aktuelle lufta må avkjøles til for at fuktigheten i lufta gir en mettet luftfuktighet. Forskjellen mellom temperaturen og duggpunktstemperaturen kan fortelle noe om hvor høyt over bakken skyenes underside, skybasen er; grovt sett 100 meter for hver grad temperaturforskjell. Ved stor forskjell vil naturen tørke fort og skogbrannfaren øker fort. Ved liten forskjell er det fare for at det plutselig danner seg skyer eller tåke. Målemetode. Det fins forskjellige måleapparater for å måle fuktighet, som psykrometer eller hygrometer. Satellitter kan brukes til å måle fuktighet på global skala, og kan påvise vanndamp i troposfæren i høyder mellom 4 og 12 km. Disse satellittene har sensore som er er sensitive for infrarød stråling. Vanndamp absorberer og sender ut stråling i dette spektralområdet. Slike satellittmålinger spiller en viktig rolle i overvåking av klima og i utviklingen av værvarsel for framtiden. Fuktighet og lufttetthet. Fuktig luft er lettere, eller har mindre tetthet, enn tørr luft. Dette kommer av at vannmolekylene, H2O, veier mindre enn nitrogen- (N2) og oksygenmolekylene (O2). Isaac Newton oppdaget dette fenomenet og skrev om det i boken "Opticks". Avogradros ideelle gasslov sier at et visst gassvolum ved en viss temperatur og et visst trykk alltid inneholder samme antall molekyler uansett hvilken gass det er. En kubikkmeter med helt tørr luft inneholder 78 % nitrogenmolekyler, som har en atomvekt på 28, mens 21 % av luften er oksygen, som har en atomvekt på 32. Den siste prosenten er en blanding av andre gasser. Hvis vannmolekylene erstatter nitrogen- og oksygenmolekyler, vil vekten til denne luften minke, og dermed også tettheten. Dette kan virke rart siden vann blir sett på som tyngre enn luft. Det er sant at flytende vann er tyngre enn luft, men fuktig luft inneholder vanndamp og ikke flytende vann, og vanndamp er lettere enn nitrogen- eller oksygengass. Effekt på kroppen. Menneskekroppen kvitter seg med varme i en kombinasjon av fordampning ved svette, konduksjon til den omkringliggende luften og varmestråling. Når fuktigheten er høy, vil fordampningsevnen til svetten fra huden minke, og kroppen må streve mer for å holde kroppstemperaturen nede. Hvis luften i tillegg er like varm eller varmere enn huden, vil ikke blodet klare å kvitte seg med varme til luften og en tilstand kalt hyperpyrexia kan oppstå. Når mye blod går til de ytre delene av kroppen for å kvitte seg med varme, vil mindre blod gå til aktive muskler, hjernen og andre indre organer. Den fysiske styrken blir raskt tappet og man blir utmattet mye raskere enn vanlig. Dette fører så til heteslag eller hypertermi. Mennesket har ingen sans for å måle luftfuktighet. Såkalt tørr luft er en illusjon som vanligvis forårsakes av forurensning i lufta; dette kan være støv eller kjemikalier som lekker ut av bygningsmaterialene. En relativ fuktighet på mellom 30 og 60 % oppleves som komfortabel, mens 30-40 % regnes som optimalt for inneklimaet. Gudriksdal. Gudriksdal (Godric's Hollow) er en fiktiv landsby i J.K. Rowlings serie om den unge trollmannen «Harry Potter». Lilly Potter, Jakob Potter og Harry Potter bodde i Gudriksdal fram til den skjebnesvangre natten hvor Voldemort drepte Lilly og Jakob, Harrys foreldre. En annen kjent trollmann som har bodd i Gudriksdal er Gudrik Griffing, det er han som har gitt navnet til stedet. I Harry Potter og dødstalismanene drar Harry og Hermine Grang tilbake til Gudriksdal for og oppsøke graven til Lilly og Jakob Potter. Der finner de også graven til de èn av de tre oppfinerene av talismanene og alle i familien Humlesnurrs graver utenat Albus og broren, Abriam som fortsatt lever i Galtvang Camilo José Cela. Camilo José Cela (født 11. mai 1916, død 17. januar 2002) var en spansk forfatter. Han ble født i Galicia. I 1989 mottok han nobelprisen i litteratur. KNM «Ula» (P 66). KNM «Ula» (P 66) var én av tre norske ubåtene som utgjorde «The Norwegian Section» i «9th Submarine Flotilla». Denne flåten bestod i tillegg til de norske av ubåter med britiske, nederlandske, polske og franske mannskaper. «Ula» gjorde seg sterkt bemerket fordi den var den allierte ubåten som senket flest fiendtlige skip, deriblant den eneste allierte ubåten som lykkes med å senke en fiendtlig ubåt i neddykket tilstand. Den hadde flest krigspatruljer av alle allierte ubåter i Europa og var også den som overlevde flest synkeminer i ett angrep (114 stk). Dette er noe av bakgrunnen for navnevalget for den nyeste, norske ubåt-klassen, Ula-klassen. De tre første båtene av britisk V-klasse (norsk U-klasse) fikk navnene «Uredd», «Ula» og «Utsira» og hadde base i Dundee. De var bygd ved Vickers Armstrong i Barrow-in-Furness fra høsten 1941. Den første, «Uredd» (P 41), ble sjøsatt 24. august 1941 og overlevert 27. september, utstyrt med radar og asdic. «Uredd» gikk på en mine og sank i norsk farvann i 1943. U-klassen var de første norske ubåtene som igjen fikk navn og ikke bare nummer etter at landets første ubåt, «Kobben» (A-1), var blitt «navnløs» og gitt betegnelsen A1. «Ula» ble døpt av HM Kong Haakon VII og heiste kommandoen med løytnant Reidar Michael Sars som skipssjef 28. mars 1943. Fartøyet fikk navn etter hjemstedet til losen Ulabrand og fikk tillatelse av HM Kong Haakon VII til å benytte det norske riksvåpen som våpenskjold. «Ula» gjennomførte en rekke tokt i Atlanterhavet, Kanalen, Nordsjøen, Skagerrak og ble også brukt til å landsette mannskaper og utstyr for å styrke motstandskampen i Norge. Den 5. september 1943 ble for eksempel tre mann og tre tonn utstyr, hvorav 10 radiosendere, et aggregat og 900 kilo drivstoff landsatt i Kvalvika i Mefjorden på Nord-Senja. Det mest bemerkelsesverdige er likevel torpederingen av den tyske ubåten «U 974» (VIIC – kptl. Wolff) i neddykket tilstand syd for Karmsund i 1944. «It is with the greatest pleasure that I draw your attention to the particulary distinguished and successfull part the Royal Norwegian Submarine «Ula» has played». Mye på grunn av Ula sin suksess, ble norske mannskaper tildelt nok en undervannsbåt av V-Klassen. Dette var den britiske HMS «Variance», som under norsk kommando fikk navnet «Utsira» (S301). Utsira hadde noe større maskin og lengre rekkevidde enn «Ula». Sjef på Utsira var løytnant Valvatne som gjennomførte flere vellykkede patruljer. «Uredd», «Ula» og «Utsira» gjennomførte tilsammen 25 patruljer i løpet av krigen, og senket blant annet en u-båt, ett eskortefartøy og syv handelsfartøy. Skipssjefene på «Utsira» og «Ula» (løytnant Sars og løytnant Valvatne) skulle få mye å si for utformingen av det norske u-båtvåpenet i tiden etter krigen. Etter krigen ble U-klassen utvidet med «Utstein», «Utvær» og «Uthaug». I 1946 ble prefikset "KNM" tilføyd alle fartøysnavn i den norske marinen. De fem ubåtene opererte frem til 1960-tallet. «Ula» gjennomgikk en større modernisering og ombygging i begynnelsen av 1950-tallet og var i tjeneste frem til august 1964, da den ble utrangert. Jon Sudbø. Jon Sudbø (født 3. mai 1961) er en norsk tannlege og lege med begrensede autorisasjoner. Han ble kjent i forbindelse med den såkalte Sudbø-saken i 2006, da han ble avslørt for omfattende forskningsfusk. Avsløringen ble bredt omtalt i norske og internasjonale massemedier, og ble betegnet av "The Lancets" redaktør Richard Horton som den største forskningssvindelen verden har sett. Camilla Stoltenberg avslørte tidlig i 2006 at Sudbøs artikkel «Non-steroidal anti-inflammatory drugs and the risk of oral cancer: a nested case-control study», publisert i "The Lancet" høsten 2005, var basert på fabrikkerte data. Som følge av avsløringen ble det oppnevnt en ekstern granskningskommisjon til å gjennomgå Sudbøs forskningsvirksomhet. Han var på det tidspunkt overlege ved Radiumhospitalet i Oslo og førsteamanuensis i annenstilling ved Universitetet i Oslo. Sudbø sa senere opp sine stillinger ved universitetet og Radiumhospitalet. Granskningskommisjonen konkluderte med at mesteparten av Sudbøs forskningsarbeid måtte underkjennes, og anbefalte Universitetet i Oslo å frakjenne ham doktorgraden, noe som skjedde 19. desember. Statens helsetilsyn tilbakekalte 21. november 2006 hans autorisasjoner som lege og tannlege. Sudbø ble politianmeldt av tilsynet for brudd på helsepersonelloven §§ 4 og 16 som rammes av straffebestemmelsen i samme lov § 67 og straffeloven § 48 a, men anmeldelsen ble henlagt i utgangen av 2008. I juni 2007 fikk Jon Sudbø begrenset autorisasjon til å ha en underordnet stilling som tannlege i den offentlige tannhelsetjenesten i Seljord. Sommeren 2009 fikk han autorisasjoner som lege og tannlege med den begrensning at han ikke kan drive med forskning. Bakgrunn og utdannelse. Jon Sudbø er utdannet cand. odont. i 1989 og cand. med. i 1994. Han fikk toppkarakterer, og var den beste i sitt kull på tannlegestudiet. Fra 1993 arbeidet Sudbø med sitt doktorgradsprosjekt, som ble finansiert av Kreftforeningen, og ble tilknyttet Radiumhospitalet. Han tok den medisinske doktorgrad i 2001. Graden ble senere frakjent. Avsløring av fabrikkerte forskningsresultater. Sudbø var en internasjonalt anerkjent kreftforsker, og medlem av en gruppe som i 2005 mottok 10 millioner dollar i prosjektmidler fra en amerikansk stiftelse. Han har ledet en større forskningsgruppe ved Radiumhospitalet, som blant annet har publisert materiale som angivelig skulle påvise at risikoen for munnhulekreft reduseres ved bruk av NSAID-preparater som f.eks. ibuprofen. I januar 2006 ble det avslørt at Sudbøs materiale var basert på et fiktivt pasientmateriale. Sudbø har innrømmet å ha diktet opp nesten 500 fiktive pasienter med falske navn, personnumre og sykdomshistorier. Han har også hevdet å ha fått støtte fra organisasjoner som ikke har gitt noen slik støtte (Kreftforeningen, Forskningsrådet). Sudbø ble straks suspendert fra sin stilling ved Radiumhospitalet. En ekstern granskningskommisjon ble oppnevnt for å gjennomgå alle hans arbeider, mens fylkeslegen 18. januar gjorde kjent at det ville reises tilsynssak mot Sudbø. Redaktør i "The Lancet", Richard Horton, har betegnet saken som den største forskningssvindelen verden har sett. Jon Sudbøs tvillingbror, fysikkprofessoren Asle Sudbø, var blant de 13 medforfatterne av artikkelen i "Lancet". Granskningskommisjonen gransket også alle medforfatterne. Asle Sudbø skal ifølge NTNU ha bidratt med råd om statistisk metode. Saken har ledet til en debatt om medforfatteres ansvar. Ifølge Richard Horton er det umulig at medforfatterne ikke har visst om svindelen. Radiumhospitalet stanset etter skandalen ble kjent en internasjonal kreftforskningsstudie som var basert på innholdet i artikkelen til Sudbø. Sykehuset fikk 70 millioner kroner fra National Cancer Institute i USA for å forske på kreft i munnhulen, og pasienter fra Sverige, Oslo og og Houston sto klare til å komme i gang. Da saken ble kjent, ble forskningsstudien stanset midlertidig, før den ble lagt på is. Det har også kommet frem at Sudbø oppgav uriktige opplysninger da han ble ansatt som overlege. En forutsetning for ansettelse var spesialistgodkjennelse, men Sudbø har aldri fullført spesialistutdannelsen. Han har også hevdet å ha arbeidet ved Ullevål universitetssykehus, noe som viste seg å være fri diktning. Den 22. januar 2006 opplyste Sudbø, gjennom sin advokat, at det også er grunn til å se nærmere på artikler publisert i The New England Journal of Medicine i april 2004, og en i Journal of Clinical Oncology fra mars 2005. Subdø opplyste at forfalskningene var helt og holdent hans egen bedrift, og at medforfatterne ikke var klar over at pasientdataene var oppdiktede. For første gang etter skandalen lot Sudbø seg intervjue i NRKs «Sånn er livet»-sending 21. juni 2006. Der snakket han om avsløringen, støtten fra familien, selvmordstankene og innleggelsen på akuttpsykiatrisk avdeling. Han ba også om forlatelse for å ha ført dem han samarbeidet med bak lyset. Sudbø antydet at han i fremtiden vil kunne måtte livnære seg som taxisjåfør eller bonde. Granskingsrapporten ble lagt frem 30. juni 2006. Denne konkluderer bl.a. med at 13 vitenskapelige artikler i en rekke anerkjente medisinske tidsskriftet må trekkes tilbake. Videre konkluderes det med at doktoravhandlingen til Jon Sudbø er basert på juks og også må trekkes tilbake. Sudbø blir utsatt for hard kritikk for å ha utført systematisk juksing med data helt fra slutten av 1990-tallet og frem til skandalen ble oppdaget i januar 2006. Han skal ha vært alene om jukset, ifølge granskningskommisjonen. Kreftforeningen har varslet at de vil ha tilbake midlene de utbetalte til Sudbø. Jon Sudbø ble politianmeldt av Statens helsetilsyn for brudd på helsepersonelloven §§ 4 og 16 som rammes av straffebestemmelsen i samme lov § 67 og straffeloven § 48 a. I november 2006 ble tilsynssaken mot Sudbø avsluttet, og Sudbøs autorisasjoner som lege og tannlege ble tilbakekalt. Sudbø påklaget vedtaket og hans advokat varslet at han om nødvendig ville gå til sak mot staten for å få autorisasjonene tilbake. Hans advokat uttalte: «At hans glipp i forbindelse med artikkelen i Lancet skulle gjøre ham uegnet som lege, mener han er spesielt». Senere trakk Sudbø imidlertid klagen uten å gi noen begrunnelse. Han har anledning til å søke om å få autorisasjonene tilbake når det har gått en viss tid. 19. desember 2006 bestemte det medisinske fakultetsstyre enstemmig at Sudbø frakjennes sin doktorgrad. Fakultetsstyret uttalte: «De uregelmessigheter som er påvist i datagrunnlaget, er av en slik art at det utvilsomt dreier seg om manipulering av data fra Sudbøs side. Fakultetsstyret finner det derfor dokumentert at det foreligger fusk i Jon Sudbøs doktorgradsavhandling. Doktorgraden er således tildelt på feil grunnlag. Fakultetsstyret fratar Sudbø doktorgraden, og ber fakultetsledelsen sørge for at doktorgradsdiplomet blir innlevert». Sudbø klaget avgjørelsen inn for universitetsstyret, som avviste klagen 3. mai 2007 og bad universitetsdirektøren sørge for at diplomet blir innlevert. Begrenset tannlegeautorisasjon og jobb som underordnet tannlege i Seljord. I juni 2007 ble gjort kjent at Sudbø har søkt arbeide som tannlege i den offentlige tannhelsetjenesten i Seljord i Telemark, og at han har søkt om autorisasjon som tannlege, med anbefaling fra fylkestannlegen. Sudbø fikk en begrenset autorisasjon. I autorisasjonsvilkårene er det bestemt at Jon Sudbø bare kan ha en underordnet stilling som tannlege ved den offentlige tannhelsetjenesten i Seljord, og det skal være en annen tannlege ansatt ved klinikken som fører tilsyn med arbeidet hans. Sudbø skal kun drive klinisk virksomhet som tannlege, og ikke drive forskning. Fylkestannlegen forplikter seg til å sende halvårlig rapport til Statens helsetilsyn vedrørende Jon Sudbøs utøvelse av tannlegeyrket. Videre ble det stilt som krav at arbeidsgiveren var kjent med hvorfor Sudbø mistet sin autorisasjon. Sudbø var eneste søker til stillingen som tannlege i Seljord, der det er stor tannlegemangel. Han er nå bosatt i Morgedal. Senere arbeid. Sommeren 2009 ble restriksjonene på Sudbøs tannlegeautorisasjon lempet på og han fikk i tillegg legeautorisasjon med restriksjoner. Restriksjonene på hans autorisasjoner er i begge tilfellene at han ikke kan drive med forskning. Han kan drive normalt klinisk arbeid. Publikasjoner. Artikkelpublikasjonene omfatter vitenskapelige artikler, oversiktsartikler og kortere arbeider publisert i vitenskapelige tidsskrifter. «Kon-Tiki». Kon-Tiki under seil «Kon-Tiki» er flåten som ble bygget og seilt under ledelse av Thor Heyerdahl i 1947 for å bekrefte hans teorier om folkevandringen i Stillehavet. Ferden. Flåten ble bygget av balsatre. Det ble verken brukt spiker eller ståltråd for å sette den sammen, kun tau av hamp. Bambusrør, bananblader og noen få furuplanker utgjorde det øvrige byggematerialet. Seilasen startet fra Peru, i Limas havneby Callao den 28. april 1947, og endte til slutt på et korallrev ved Raroia i Polynesia den 7. august etter en seilas på nesten 8 000 km i løpet av 101 dager. Heyerdahl hadde nå bevist sin teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Søramerikas vestkyst av folk som hadde tatt seg over Stillehavet på balsaflåter. Heyerdahls bok om seilasen, «Expedition Kon-Tiki» ble utgitt i 1949, og oversatt til en rekke språk. Den kom ut på norsk samme år under navnet «Kon-Tiki» og ble en bestselger. I 1951 kom filmen «Kon-Tiki», som vant en Oscar for beste dokumentar. Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen. Navnet Kon-Tiki. Flåten ble døpt «Kon-Tiki» etter det hvite Inkafolkets solkonge og yppersteprest med samme navn. Ifølge sagnet levde Tiki og hans folk et fredelig liv ved Titicacasjøen i Peru, der de en dag ble overfalt og nesten utryddet av en nabostamme. Bare Kon-Tiki og hans nærmeste menn overlevde. De tok seg ned til havet, der de flyktet på en balsaflåte til Polynesia. Ifølge Thor Heyerdahl er sagnets Kon-Tiki stamfar til polynesias befolkning. Antropologi. Mens «Kon-Tiki»s seilas var et interessant eksperiment som demonstrerte Heyerdahls teori om de polynesiske flåters sjødyktighet, er hans befolkningsteori omstridt og betvilt av antropologer. Fysiske og kulturelle særtrekk gjør at denne gruppen fagfolk lenge har hevdet at Polynesia ble bosatt fra "vest" mot "øst". Folkeforflytningen begynte i Asia, ikke Sør-Amerika. Sent på 1990-tallet har en ved DNA-tester funnet at polynesere har mer fellestrekk med folk fra Sørøst-Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia. Det skal likevel bemerkes at Thor Heyerdahl aldri har villet bevise at «dagens» polynesere nedstammer fra Sør-Amerika. I henhold til enkelte polynesiske legender var Polynesia opprinnelig befolket av to folkeslag, de såkalte lang-ørede og de kort-ørede. I en blodig krig ble hele den lang-ørede befolkning utryddet og de kort-ørede overtok eneherredømme over Polynesia. Heyerdahl hevdet at den utryddede befolkning var de som stammet fra Sør-Amerika, ikke dagens, de kort-ørede. Stemme. Stemmen er den mest umiddelbare uttrykksformen for et menneskenes tanker eller følelser, og er allerede fra fødselen et meget egnet virkemiddel til kommunikasjon mennesker imellom, gjennom skrik, sukk, tale, sang, rop, gråt, jammer m.m. Anvendelse. Bruken av stemmen er både bevisst og ubevisst, der den bevisste delen utgjør en formulering av ord på ulike språk som etter brukerens beste evne uttrykker hva vedkommende ønsker å meddele, og den ubevisste delen gjennom stemmeklang og varierende lydstyrke viser hvilken følelsesmessig tilstand vedkommende befinner seg i. Den «ubevisste delen» brukes til tider bevisst for å understreke et poeng eller i humoristisk øyemed for å motsi seg selv. Hvis det oppstår en uforståelig motsetning mellom stemmens klang og ordenes mening, oppfatter vi det som dobbeltkommunikasjon. Vi bruker også betegnelsen «indre stemme» og å «gi sin stemme» – altså «stemme på noe eller noen» under et valg. I et ensemble eller orkester brukes «stemme» for å indikere et enkelt instrument eller en instrumentgruppe som spiller de samme tonene (f.eks. en «fiolinstemme») og før man spiller musikk sammen «stemmer» man instrumentene etter en avtalt kammertone for å kunne intonerere riktig og lage harmonier i fellesskap. Menneskestemmens oppbygning. Stemmen dannes ved at stemmeleppene lukkes og at luft deretter presses gjennom stemmebåndene slik at de vekselvis åpnes og lukkes og at luften dermed slipper gjennom i svært kortvarige støt (mellom noen hundre og opp til flere tusen ganger pr. sekund). Frekvensen av disse luft-støtene danner tonehøyden – barn og kvinnestemmer har vesentlig raskere frekvens enn mannstemmer og klinger derfor «lysere». Variasjoner i stemmer. Stemmeleiet kommer først og fremst an på stemmebåndenes størrelse. Når puberteten inntreffer vokser ofte «instrumentet» svært mye på kort tid og man gjennomgår et såkalt «stemmeskifte», noe som kan være en plage for den som gjennomgår dette – særlig for vordende menn med mørke stemmer er stemmeskiftet åpenbart. Stemmens tonehøyde er først og fremst avhengig av spenningen i stemmebåndene, økt spenning fører til flere luftstøt pr. sekund og dermed en «lysere» tone. Stemmens lydstyrke bestemmes av luftmengden som passerer stemmebåndene og hvor stort utslag stemmebåndssvingingene har. Mere luft og større utslag gir kraftigere tone. Historisk perspektiv. Gjennom vår historie har stemmen hatt tusenvis av forskjellige anvendelser og formål. I eldre kulturer har stemmen vært essensiell for å overlevere informasjon, kultur og historie til den neste generasjon. I vårt samfunn har skriftkulturen en vesentlig plass, men stemmen er fremdeles en av de viktigste og mest presise måter å kommunisere på – gjennom ord, lydstyrke og klang. Stemmen som formidler. Stemmen har en sentral plass i en lang rekke kunstformer – film, teater, konsert, musikal, opera, operette, i radio og fjernsyn og på plateinnspillinger. Stemmen kan også brukes som utgangspunkt for Elektronisk musikk. Utøvere bruker svært mye tid på å lære seg å kontrollere stemmens omfang, klang og lydstyrke og undersøke hvodan man med ulik stemmebruk kan kommunisere på en mer intens og mangefassetert måte. Sang. I sang følger stemmen et bestemt musikalsk og rytmisk mønster, tilpasset ordenes innhold. Sangen kan være improvisert eller gjengi en komposisjon. Stemmekategorier. Menn som er flinke til å synge i falsett, kalles kontratenor. De synger i som oftest det samme stemmeleiet som en dyp kvinnestemme (alt). I tidligere tider fantes det også kastratsangere, dvs. gutter som fjernet kjønnskjertlene før stemmeskiftet, slik at strupehodet ikke vokste og at de dermed beholdt den lyse stemmen gjennom hele livet. De kunne synge i samme stemmeleie som høye kvinnestemmer (sopran) og var meget etterspurt i Europa på 1600- og 1700-tallet. Sangtyper i operasammenheng. Innenfor opera kategoriseres stemmer gjerne i «stemmefag». Gjennom tidene har det utviklet seg ulike «typer» innenfor repertoaret som har noen fellestrekk, og det har dannet grunnlaget for denne inndelingen. Bruken av «fag» gjør det f.eks. enklere å besette en en rolle med en passende sanger. Høytlesning. Høytlesning benyttes i litterære sammenhenger, der innholdet i teksten blir gjengitt ved å anvende stemmens klangvariasjonsmuligheter på en meningsfull måte. Taler og foredrag. Det samme gjelder for undervisning, i taler og foredrag m.m. Jotun (konsern). Jotun er en industribedrift som produserer maling og pulverlakk. Konsernet har hovedkontor i Sandefjord og ble kåret til Årets Vestfoldbedrift i 1990 og i 2007. I Norge har Jotun produksjonsanlegg i Sandefjord, Larvik, Fredrikstad og Manger. I 2009 ble det besluttet at produksjonsanleggene i Fredrikstad og Manger skal legges ned. I stedet skal det bygges en større fabrikk i Sandefjord. I 2010 hadde Jotunkonsernet en omsetning på. Konsernet har 7800 ansatte hvorav ca 1000 ansatte i Norge. Konsernet har 38 fabrikker i 24 land, og totalt har Jotun konsernet 70 selskaper i 39 land. Tar man med agenter, salgkontorer, distributører etc er konsernet representert i over 80 land på alle kontinent. Historie. Odd Gleditsch startet en farvehandel og skipsrekvisitaforretning i 1920, og ble raskt leverandør for den lokale hvalfangst-flåten. "Jotun Kemiske Fabrik" ble etablert i 1926 med Odd Gleditsch som første disponent. De fire største produsentene av maling i Norge (Alf Bjercke AS, Fleichers Kjemiske Fabrikker AS, De-No-Fa Lilleborg Fabrikker og Jotun AS) fusjonerte i 1971 for å etablere Jotunkonsernet og siden den gang har Jotun vært i rask utvikling og ekspanderer stadig i nye internasjonale markeder. Av nyere dato er det åpnet flere fabrikker i utlandet: Jotun åpnet 5. mars 2008 sitt første produksjonsanlegg i India. Fabrikken, som ligger i Ranjangaon utenfor Pune, utgjør en investering på cirka USD 25 millioner og vil ha en produksjonskapasitet på 50 millioner liter maling og 5000 tonn pulverlakk. India ventes å bli det neste store markedet i Asia-Stillehavsregionen for malingssektoren. Økonomisk oppgang, byggevekst og lavt malingforbruk per innbygger vil bidra til veksten. Jotun har operert i India gjennom lisensvirksomhet og har aktivt overvåket sektoren og styrket sitt nærvær i de siste to årene. Mars 2009 var det åpning av ny fabrikk i Busan i Sør-Korea. Jotun har vært etablert i Sør-Korea siden slutten av 1970-tallet og dagens anlegg erstatter et produsjonsanlegg hvor kapasiteten var blitt for liten. Den årlige produksjonskapasiteten vil være på 37 millioner liter maling. Jotun i dag. Et stort bidrag til Jotuns suksess har vært respekt, forståelse og tilpasning til lokale forhold og kulturforskjeller. Gjennom en bevisst strategi har Jotun utviklet sterke lederteam med ulik kulturell bakgrunn i det globale nettverket. To av Jotuns fire divisjoner ledes fra Dubai. Det legges stor vekt på å bygge kulturell forståelse gjennom organisert samarbeid på kryss av regioner og divisjoner. Det arbeides kontinuerlig med kommunikasjon av et felles rammeverk for etiske holdninger av sosialt ansvar i alle deler av virksomheten. Bedriften er delt inn i fire divisjoner; Jotun Coatings; Jotun Paints; Jotun Dekorativ og Jotun Powder Coatings. Jotun Coatings. Jotun Coatings har et globalt ansvar for utvikling, produksjon og salg av malingssystemer for skip, industri og offshore, samt dekorative malinger for lokalmarkeder. Eksempel på produktnavn SeaQuantum, Jotacote Universal, Balloxy, Tankguard, Jotamastic, Penguard og Hardtop. Produksjon: Australia, Finland, India, Kina (2), Singapore, Spania, Storbritannia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tyrkia og USA. Jotun Paints. Dekorative malinger utenfor Skandinavia. Divisjonen Jotun Paints omfatter virksomheten til selskaper i Midtøsten og Sørøst-Asia, der hovedaktiviteten er dekorative malinger, samt ansvar for marine og rusthindrende malinger til skip og industri i lokalmarkeder. De forente arabiske emirater(UAE) (2), Egypt, Indonesia, Jemen, Malaysia, Oman, Saudi Arabia (2), Thailand og Vietnam. Jotun Dekorativ. Jotun Dekorativ består av Jotuns dekorative virksomheter som maling, beis og lakkprodukter til håndverk og gjør-det-selv markedet i Skandinavia. Divisjonen omfatter den dekorative delen av Jotun A/S, Jotun Danmark A/S, Jotun Sverige AB og Scanox AS. Dekorative malinger for utendørs og innendørs bruk, samt beiser for utvendig treverk og lakk og beis til innvendig bruk. Produkter for trebeskyttelse til industrielt bruk, bindemidler samt handelsvarer som lim, sparkel og glassfiberstrie. Eksempel på produktnavn interiør; Lady og Jotun Sens. Eksempel på produktnavn eksteriør; Drygolin, Optimal, Trebitt og Jotun Mur. Produksjon; Sandefjord (2), Larvik, Fredrikstad og Manger. Jotun Powder Coatings. Jotun Powder Coatings utvikler, produserer og selger pulverlakker for industriell overflatebehandling. Dekorative pulverlakker leveres til en rekke bruksområder, blant annet ventilasjon, hvitevarer, aluminiumsprofiler til byggfasader, møbler til kontorer, arkiv og hage samt innredning som lysarmatur og reoler til butikk og lager. Funksjonelle pulverlakker leveres til overflatebehandling av olje- og gassrør samt armeringsstål. Eksempel på produktnavn er Corro- Coat Durasol, Corro-Coat Super Durable, J-trac, Era-Coat MDF og Colourbeat colour collection. De forente arabiske emirater, Den tsjekkiske republikk, India, Indonesia, Malaysia, Norge, Pakistan, Saudi Arabia, Thailand, Tyrkia. Petter Andersen. Petter Andersen (født 2. januar 1974) i Lørenskog) er en norsk skøyteløper. Han vokste opp på Kolbotn sør for Oslo. Han viste tidlig et stort talent, og vant landsmesterskapet som 11-åring. I 1996 ble han norsk allroundmester, men han var for svak på langdistansene til å kunne hevde seg helt i toppen i internasjonale allroundmesterskap. Under EM 2002 i Erfurt vant han både 500 og 1500 meter, men med 23. plass på 5000 og 14. plass på 10 000 meter ble det femteplass sammenlagt. Andersen spesialiserte seg etter hvert på de kortere distansene (spesielt 1000 og 1500 meter), og har flere medaljer fra verdenscupløp. Under VM enkeltdistanser i Inzell i 2005 delte Petter Andersen bronsemedaljen på 1000 meter med finske Pekka Koskela. (Even Wetten ble verdensmester med nederlenderen Jan Bos på sølvplass). Museo Egizio. thumb Museo Egizio («Egyptisk museum», formelt navn Museo delle antichità egizie di Torino) er et museum i Torino i Piemonte, Italia. Det har den nest største samlingen av artefakter fra oldtidens Egypt; den største samlingen befinner seg i Egyptian Museum i Kairo. Samlingen fikk sin start i 1753, da botanikeren Vitaliano Donati brakte statuer og fragmenter av statuer, totalt omkring 300 artefakter, fra Karnak og Koptos. I 1824 kjøte kong Carlo Felice Drovetti-samlingen, som bestod av 3007 artefakter som den franske generalkonsulen Bernardino Drovetti hadde samlet under sitt opphold i Egypt. Samme år brukte Jean-François Champollion den store samlingen av papyri til å teste sine gjennombrudd i dechiffreringen av hieroglyfer. Samlingen i Torino vokste så kraftig at mange muséer ellers i verden følte behov for å utvide sine egyptiske avdelinger. I 1833 ble samlingen til Giuseppe Sossio på over 1200 artefakter overført til muséet. Den siste store tilføyelsen av gjenstander ble utført av Ernesto Schiaparelli, med artefakter han fant under sine utgravninger mellom 1900 og 1920. Museumsbygningen ble reist spesielt for formålet i Via Accademia delle Szience 6, og selv om samlingen har blitt sterkt utvidet har den ikke blitt flyttet over i nye lokaler. Under andre verdenskrig ble noe av materialet flyttet til byen Aglié for å beskytte det. Vemund Brekke Skard. Vemund Brekke Skard (født 11. september 1981) er en norsk midtbanespiller som spiller for Brumunddal Fotball. Karrierens foreløpige høydepunkt var da han i 2006 spilte for Championship-klubben Ipswich Town. Han har etter dette spilt for ulike klubber i Norge og utlandet. Foruten klubbene han har spilt for, har han prøvespilt for Ham-Kam, engelske Brentford FC og spanske Lleida Night of the Living Dead. "Night of the Living Dead" er en skrekkfilm regissert av George A. Romero. Filmen hadde et budsjett på 114 000 USD og ble spilt inn i svart/hvitt med en debutantregissør, allikevel regnes den som en klassiker innen sjangeren og var med på å revitalisere den. Handling. Søskenparet «Johnny» og «Barbara» er på en kirkegård for å legge blomster på sin fars grav, da de blir angrepet en stabbende blek mann. «Barbara» kommer seg unna og gjemmer seg i et hus som virker forlatt. Til huset kommer også «Ben», og de finner en famile («Harry» og «Helen Cooper» med deres datter) og et par («Tom» og «Judy») som gjemmer seg for, som de lærer fra radio og TV, de gjennoppståtte døde som er ute etter menneskekjøtt. De kan bare stoppes ved å ødelegge hodene deres. Barbra rømmer fra en zombie «Ben» kommer opp med en plan der alle kan rømme med bilen hans. Han går ut til bilen sammen med «Tom» og «Judy», men paret blir drept av en eksploderende bensinpumpe. «Ben» rømmer tilbake til huset, der de overlevende begynner å krangle. Datteren har blitt en av de levende døde etter å ha blitt bitt, og når «Ben» skyter «Tom» etter en krangel om hvem som skal være sjef faller han ned trappen til kjeller og blir nesten oppspist av sin datter. «Helen» går ned og finner sin mann og datter, og blir drept av sin datter med en hagespade. Huset blir angrepet av zombier og «Barbara» blir dratt ut i den blodtørstige mobben av sin egen bror. De kommer seg inn, og «Ben» må gjemme seg i kjelleren der han må drepe «Cooper»-ekteparet som våkner opp som zombier. Filmen slutter med av «Ben», som ikke har sovet, spist eller drukket på et døgn, kommer opp fra kjelleren for så å bli skutt av zombiejegere som tror han er en av de levende døde. Politikk. Filmen blir av mange sett på som å være et angrep på rasismen i USA, ved at den mest sympatiske rollefiguren er farget som blir skutt på slutten av filmen fordi han så farlig ut på avstand. Men George A. Romero har selv avvist dette, og hevder at Duane Jones kun fikk rollen fordi han hadde den beste auditionen. Om noe, så gir filmen et inntrykk av at kvinner ikke klarer press og blir hysteriske. Både «Barbara», «Judy» og «Helen» blir handlingslammede og hysteriske under filmen, og det er dette som fører til deres død. Opphavsrett. Da filmen ble lansert, måtte man ha en synlig erklæring på filmen for at man skulle beholde opphavsretten på den, hvis ikke ble den "public domain". Denne erklæringen sto under tittelen på filmen mens den fortsatt hadde tittelen "Night of the Flesh Eaters", men den ble glemt når filmen fikk en ny tittel. På grunn av dette ble den "public domain" og fritt bytte. Derfor har det florert med utgaver av filmen. Flere ganger har det kommet utgaver med farger, og i 1998 ble det sluppet en versjon med flere nyinnspillte scener og ny musikk som medforfatter John A. Russo sto bak. Oppfølgere. Etter "Night of the Living Dead", var Romero og Russo uenige om hva de skulle gjøre med oppfølgere. De kom frem til en avtale der de begge kunne lage oppfølgerfilmer, men de skulle kunne skilles fra hverandre ved at Russo skulle ha "Living Dead" i navnet, mens Romero bare "Dead". George A. Romero har laget tre "Dead"-oppfølgere til sin kultklassiker. "Dawn of the Dead" i 1978, "Day of the Dead" i 1985 og "Land of the Dead" i 2005. For hver film som går blir det fler og fler zombier og de tar over store deler av verden, samtidig som de blir smartere og smartere. Det er også lagd tre nyinnspillinger av disse filmene. "Night of the Living Dead" i 1990, "Dawn of the Dead" i 2004 og "Day of the Dead" i 2008. Av "Living Dead"-filmene har det kommet fem. "The Return of the Living Dead" fra 1985, "Return of the Living Dead Part II" fra 1988, "Return of the Living Dead III" fra 1993, ' og ' (begge fra 2005). Russo jobbet bare med den første av de. The Sun. "The Sun" er en britisk tabloidavis. Det er den største engelskspråkelige dagsavisen i verden med et opplag på 3,2 millioner eksemplarer hver dag (per siste kvartal 2004). Den har over 8,5 millioner lesere. "The Sun" er til tross for de høye salgs- og lesertallene, også regnet som en av de mest omdiskuterte avisene internasjonalt. Ansvarlig redaktør er Rebekah Wade. Avisen ble startet i 1964 og var i begynnelsen en fullformatavis uten særlig suksess. Det var først da den australske mediemogulen Rupert Murdoch, som kjøpte avisen i 1969, bestemte seg for å omgjøre både profilen og formatet til det tabloide, at salget begynte å vokse. Samtidig kjøpte Murdoch "Daily Herald", som ble innfusjonert i "The Sun". "The Sun" ble på samme tid søsterutgaven til søndagsavisen "News of the World". Underholdningsnyheter, sport, nyheter om de kongelige og sensasjonalistisk krimstoff ble mikset sammen med vanlig reportasjestoff og politiske nyheter. I tillegg ble "side 3-piken" innført - et bilde av en toppløs jente daglig. Avisen har også vært bevisst på å vinkle artiklene sensasjonalistisk og svært subjektivt. Dette, samt flittig bruk av ordspill i titlene, har både bidratt til forsterkning av populariteten og til at kritikerne har fått vann på mølla. I 1978 gikk "The Sun" forbi sin hovedkonkurrent "Daily Mirror" i opplagskampen. I motsetning til de fleste andre britiske aviser, har "The Sun" flere ganger byttet side i den politiske kampen i Storbritannia. I sine første år støttet den Arbeiderpartiet, men da Margaret Thatcher ble statsministerkandidat for de konservative foran valget i 1979, ble de en av hennes viktigste støttespillere. Til tross for den stadige kritikken mot de tabloide verdiene, er avisen alltid blitt regnet som en viktig politisk avis. Da Tony Blair og hans strateger skulle gjenreise Labour på 1990-tallet, ble de enige om at de i det minste måtte nøytralisere "The Sun". Det klarte de, og fikk til og med avisens støtte under valgkampen i 1997. Adobe InDesign. Adobe InDesign er en applikasjon for desktop publishing (DTP) som er utviklet av Adobe Systems. InDesign ble lansert i 1999 som er direkte konkurrent til programmet QuarkXPress, men var ingen umiddelbar suksess. Quark hadde en stor kundebase som var bygd opp helt fra lanseringen i 1987 da QuarkXPress utfordret PageMaker. I 2002 ble det imidlertid solgt flere InDesignpakker enn XPress. Det er flere grunner til InDesigns resultat dette året, både brukerfordeler i egen programvare og svakheter hos XPress, og ikke minst pris, siden Adobe hadde meget godt introduksjonstilbud. Blant innvendinger mot XPress var manglende språkversjoneringer for MacOS og oppgraderinger tok lang tid og var dyre. Adobe har skapt seg fortrinn ved å satse på tett integrasjon mellom etablerte Adobe-applikasjoner som Illustrator og Photoshop som er verktøy også de fleste brukere av XPress trenger. De har dessuten priset InDesign aggressivt. Fra versjon 3 av InDesign er dette og de øvrige av Adobes programmer for profesjonell bruk integrert i en enhet kalt Adobe Creative Suite (CS). Mange profesjonelle brukere ser i dag InDesign som det beste og kraftigste verktøyet i de fleste sammenhenger, og man beregner at InDesign nå har mer enn 30% av det profesjonelle DTP-markedet. InDesign kan eksportere dokumenter i pdf-format, og har ordliste for flere språk, noe XPress-brukere bare får ved å kjøpe den svært kostbare «Passport» versjonen. Quark-brukere får riktignok da et totalt oversatt program mens InDesign-brukere må forholde seg til engelske menyer og funksjoner. InDesign var også først med støtte for Unicode-dokumenter og håndterer også OpenType fonter. Andre fortrinn er den tette integrasjonen og likhetene mellom verktøypalettene i Illustrator og Photoshop. InDesign ble posisjonert som et mer profesjonelt alternativ og etterfølger til PageMaker. Det er utviklet dusinvis av publiseringssystemer for aviser, magasiner og andre publiseringsmiljøer som kombinerer en relasjonsdatabase, InDesign og Adobe InCopy tekstbehandler som bruker samme formateringsmetode som InDesign. I mindre miljøer kan InDesign og InCopy brukes integrert uten et dedikert styringssystem eller relasjonsdatabase. Designere kan da arbeide i InDesigndokumentet samtidig som de redaksjonelle medarbeiderne bruker InCopy til å endre tekst som er lenket til dokumentet som allerede er i utformingsfasen. På InCopy-siden kan man bl.a se linjefall og orddelinger etter hvert som formgiveren/typografen endrer oppsettet. Det er altså en tett integrasjon med muligheter for oppdateringer begge veier. Med nye versjoner av InDesign kom også nye filformater. Brukerne mislikte sterkt at dokumenter laget i InDesign CS ikke kunne lagres (og åpnes) i tidligere versjoner. Dette ble imidlertid løst i CS2 ved hjelp av et eget utvekslingsformat (.inx). Ved å oppgradere InDesign CS til versjon 3.01 som kom i april 2005 er det mulig å åpne og lese filer fra CS2 som er eksportert i inx-formatet. Newly industrialized country. NIC ble et begrep på 1970-tallet da «de asiatiske tigrene» Hongkong, Sør-Korea, Singapore og Taiwan utviklet seg. NIC-landa per 2011 er Mexico, Brasil, Argentina, Tyrkia, Thailand, Malaysia, Sør-Afrika, Kina og India. De to sistnevnte er i en klasse for seg; deres enorme befolkningsgrunnlag gjør at deres BNP per innbygger selv etter omfattende industrialisering fortsatt vil være svært lavt. MUL. thumb MUL (Minst Utviklede Land) er en betegnelse som brukes av økonomer og statsvitere og som omfatter rundt 50 land. En annen betegnelse for samme gruppe er «den fjerde verden». Definisjon. Betegnelsen MUL brukes noen ganger feilaktig som et synonym for utviklingsland, eller mindre utviklede land. Det er dog en stor forskjell mellom «mindre utviklede land» og «minst utviklede land», og FN fører en liste over sistnevnte. Hva er MUL. Som navnet viser til så er MUL (LDC – Least Developed Countries på engelsk) fattige, underutviklede land ofte plaget av interne konflikter og manglende stabilitet. Landene blir ofte styrt av brutale og inkompetente diktatorer, med lite demokrati eller borgerlige friheter. Etniske konflikter og trekk fra kolonialismen er vanlig. Om lag halvparten av MUL ligger i Afrika sør for Sahara. I sin siste oversikt fra 2003 definerte FN MUL basert på tre kriterier. En av kriteriene er bruttonasjonalprodukt, det må være under $750 pr innbygger. Land med befolkning over 75 millioner regnes ikke med blant MUL. Siden 2002 har MUL hatt tollfritak på varer de selger til Norge. MUL - FNs oversikt 2003. Asia, 10 land: Afghanistan, Bhutan, Bangladesh, Kambodsja, Laos, Maldivene, Myanmar, Nepal, Øst-Timor, Jemen. Afrika, 34 land: Angola, Benin, Burkina Faso, Burundi, Kapp Verde, Sentralafrikanske republikk, Komorene, Den demokratiske republikken Kongo, Djibouti, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Etiopia, Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Lesotho, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mauritania, Mosambik, Niger, Rwanda, São Tomé og Príncipe, Senegal, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Togo, Uganda, Tanzania, Tsjad, Zambia Oseania, 5 land: Kiribati, Samoa, Salomonøyene, Tuvalu, Vanuatu Palma de Mallorca. Palma de Mallorca er hovedstaden i den spanske autonome regionen Balearene, og den største byen og havnen på Mallorca. Byen ligger på øyas sørkyst. Bykommunen har 367 277 innbyggere (462 010 med forsteder) (2003). Byens lufthavn, Son Sant Joan lufthavn, er en av de mest trafikkerte i Europa. Byen har en egen undergrunnsbybane, Palmas metro, som åpnet i 2007. Faina Ranevskaja. thumb Faina Ranevskaja (Фаина Григорьевна Раневская (Фельдман)) (født, død 19. juli 1984) - I løpet av mange år fra begynnelsen av 1930-årene var Faina Ranevskaja en av mest populære teater- og filmskuespillerinne. Hun spilte i teaterstykker av Tsjekhov, Alexander Ostrovskij, Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj og andre. Den brede tilskuerkrets kjenner henne mer etter filmer "Smultbolle", "Bryllup", "Mannen i futteralet", "Drømmen", "Vår", "Askepott", "Elefant og snor", "Hittebarn" og andre. Barndom og ungdom i Taganrog. Faina Ranevskaja (Feldman) var født 1896 i Taganrog i en rik jødisk familie. Faren hennes, Gersj Haimovitsj, var en rik kjøpmann og eier av fabrikk for tørre farger. Han eide også flere hus, en butikk, flere lagre og båt "Sant Nikolai". Han var tillitsmann på en synagoge og grunnlegger av et husly for eldre jøder. Moren hennes, Milka Rafailovna, var veldig eksaltert av naturen, stor beundrer av litteratur og kunst, særlig Tsjekhovsverk. Faina arvet fra henne følsomhet, skuespillertalent, kjærlighet til poesi, misikk, teater. Hunn fikk hjemmeoppdragelse vanlig for jente fra en rik familie, synging og musikkundervisning, studerte fremmed språk, likte å lese. I aldermen av 14 ble hun interessert i teater. Hun var rett og slett ristet etter forestilling "Kirsebærhage" av Tsjekhov som hun så i Kunstnerteateret i Moskva i 1913. Pseudonym "Ranevskaja" tok hun etter navnet på hovedpersonen. Hun skjønte at teater – hennes kall. “Jeg valgte ikke profesjonen,” – sa hun senere. – “Den var inne i meg.” Etter tilbakekomst hjem fra Moskva fullførte hun gymnasiet og begynte å gå på privat teaterskole av A.Grovberg. Hun lærte å bevege seg fritt på scenen, snake drevende for å skjule sin stamming. Hun spilte i amatørforestillinger på denne tiden. Karriere. Faren hennes var velvillig til sin datters teaterinteresse. Men da hun sa at vil bli en profesjonell skuespillerinne, det fremkalte skandale og brudd med familie. Det var ikke på tale om et arbeid på lokalt teater. Bortsett fra det forsto jenta at hun må studere scenekunst skikkelig. I 1915 reiste hun til Moskva for å gå på teaterskole, men de beste skolene ville ikke oppta henne fordi etter deres mening han var ubegavet. Med store vanskeligheter fikk hun plass på en privat skole, men var nødt slutte i skolen på grunn av mangel av penger. Man kan forestille seg Ranevskajas situasjon i Moskva: uten penger, uten bolig, uten venner. Hun begynte sin karriere med å delta i massescener i provinsteater. Hele familien Feldman emigrerte fra Russland etter Den russiske revolusjon. Faina ble igjen alene i Russland. Hun arbeidet i Kiev, Rostov, Saratov, Baku og andre byer. Hun flyttet til Moskva i 1931, etter at han hadde bak seg tiere av roller. Fra 1934 begynte hun filme og straks fikk stor popularitet. Hun spilte like godt dramatiske, satiriske eller karikert roller. Hun ervervet legendarisk popularitet, fikk belønninger, blant dem to Stalins Premier (stats premier) i 1949 og 1951, var i vennskap med mange berømte mennesker. Hun hadde alt bortsett fra familielykke: hun ble aldri kone heller ikke mor. Mens hun hadde krefter – teater erstatte alt for henne. Siste gang spilte hun på scenen i alderen av 86. I 1983 hun forlot teater og forklarte det at hun “er trøtt å simulere helse”. Ingen visste at det var igjen bare ett livsår for henne. Hun døde i 1984 og begravd på Donklosters gravlund sammen med søsteren Isabella. Etter avreisen sin fra Taganrog Faina Ranevskaja ikke en eneste gang kom tilbake. I 1930-årene det var altfor farlig: alle husket at hun var datter av emigranter. Etterpå var det krig, evakuasjon til Tasjkent, mye arbeid etter krigen, tap av slektninger og venner, sykdommer, operasjoner… Likevel Ranevskaja ikke glemte byen av sitt barndom. Hun terstamenterte for Taganrog en del av sine ting, bøker, bilder og dokumenter. Alt dette kan en se nå på Historisk-etnografisk Museum "Alferaki Palass". I listen av berømte mennesker som Taganrog ga til Russland, navnet til stor skuespillerinne Faina Ranevskaja tar verdig plass. Eksterne lenker. Ranevskaja, Faina Ranevskaja, Faina Ranevskaja, Faina Stimpmeter. Et stimpmeter er et redskap som anvendes i golf for å måle hvor raskt en golfball ruller på greenen. Stimpmeteret er en cirka 75 centimeter lang aluminiumskinne med en utskålet renne tilpasset golfballen. Rennen er V-formet med en vinkel på 145 grader. Slope. Slope er et system innen golf som brukes for å indikere en banes vanskelighetsgrad. Sammen med handicapsystemet bidrar slopesystemet til at golfspillere på forskjellig ferdighetsnivå kan konkurrere mot hverandre på tilnærmet like vilkår. Ved at en bane får en slopeverdi kan man regne ut hvor mange slag en spiller med et gitt handicap kan bruke utover banens par for å forsvare dette handicapet. Sloping er mest utbredt i Europa, men er blitt mer vanlig også i USA og andre deler av verden. Slope har erstattet det gamle "SSS"-systemet. Det er det ansvarlige golfforbund i hvert enkelt land som har ansvar for å vurdere banenes vanskelighetsgrad i henhold til EGAs forskrifter. I Norge er det Norges Golfforbund som har dette ansvaret. For herrer vurderes vanskelighetsgraden individuelt for hver enkelt tee (hvit, gul, blå, rød) mens det for damer kun vurderes for gul, blå og rød tee. Sloping. Systemet består av to deler, slope og "course rating" (CR). Slope viser en typisk bogeyspillers forutsetning for å kunne spille banen sammenlignet med scratchspillerens, der scratchspillerens slopeverdi er 113. CR viser vanskelighetsgraden for scratchspilleren i forhold til banens par. Når banen er blitt vurdert etter slopesystemet, får hver enkelt tee sin egen slopeverdi, CR og bogeyverdi. Følgende faktorer tas med i vurderingen av banens vanskelighetsgrad Utregning. Spillerens eksakte handicap * slope / 113 antall tildelte slag. Antall tildelte slag avrundes til nærmeste heltall. For eksempel avrundes "10,5" opp til "11", mens "10,4" avrundes til "10". Eberhard Rösch. Eberhard Rösch i Oberhof i 1980 Eberhard Rösch (født 9. april 1954) er en tidligere tysk skiskytter. Han er far til skiskytteren Michael Rösch. Universitetet i Torino. Universitetet i Torino ("Università degli Studi di Torino", UNITO) ligger i byen Torino i Piemonte nordvest i Italia. Det ble stiftet i 1404, stengt fra 1536, men senere gjenåpnet. På begynnelsen av 1700-tallet ble det reorganisert. Universitetet oppstod i en periode med ustabilitet i Lombard-regionen, da forelesere fra universitetene i Pavia og Piacenza foreslo at det skulle opprettes et lærested for høyere utdanning i området. Valget falt på Torino, da det lå sentralt til, det hadde et kirkesete og prinsen var villig til å etablere et universitet på sine egne landområder. På høsten 1404 kom det en pavelig bulle fra motpaven Johannes XXIII som etablerte universitet. Det ble formelt godkjent både av keiseren og paven i Roma, og fikk en rekke pavelige privilegier. I tidlige år ble universitetet plaget av omveltningene i forbindelse med pest i området. Universitetet var stengt i forbindelse med den franske okkupasjonen fra 1536. Fra 1558 ble det startet undervisning igjen ved Mondovi. Først i 1566 åpnet universitetet igjen dørene i Torino. Fram til andre halvdel av 1600-tallet hadde universitetet en glansperiode. En serie med epidemier, sult og kriger gjorde at institusjonen først stagnerte, og så krympet. I 1720 eller 1721 flyttet de inn i en ny bygning på Via Po, i sentrum av Torino. Dette markerte begynnelsen på en ny oppgangsperiode. Under hertug Vittorio Amedeo II ble også utdanningssystemet reformert. Vittorio mente at et statlig styrt utdanningssystem var viktig for å bygge opp en trofast herskerklasse som kunne hjelpe ham å «bygge nasjonen». Nye studier, blant annet i italiensk retorikk, og et internat komplett med studieassistenter, ga universitetet et ry som påvirker utdanningsreform i andre deler av Italia. Nok en krig mot Frankrike gjorde at universitetet var stengt fra 1792 til 1799. Under det franske departementet Pô ble studiene reorganisert i 1800. Universistetet ble det nest største i det franske imperiet, bare overskygget av Paris. Etter Napoleons fall ble universitetet igjen reorganisert, nå etter gamle retningslinjer. I forbindelse med opptøyene i 1821 ble universitetet igjen stengt for en tid. Utover på 1800-tallet åpnet en rekke nye fakulteter. Selv om hovedstaden ble flyttet til Firenze overlevde universitetet og blomstret på tross av byens synkende innbyggertall. I 1893 flyttet noen av de naturvitenskapelige fakultetene ut til Valentino-området. I 1923 ble universitetet statlig, som en del av en utdanningsreform som etablerte 21 statlige universiteter i Italia. Gir. Gir er tannhjulsutveksling som overfører roterende bevegelser fra én veksel til en annen og som tillater varierende hastighet og dreiemoment. Virkemåte. center Illustrasjonen viser to tannhjul med radiene "r"1 og "r"2, og med like store tenner som mellomrom. Tennene griper inn i hverandre og danner en utveksling mellom de to parallelle akslene som hjulene sitter på – bemerk at «radius» her er avstanden mellom hjulets aksel og det stedet på tennene (her markert med hvit strek) som kommer i berøring med det andre hjulets tenner. Trekker man det ene tannhjulet rundt med et dreiemoment "τ"1 og en vinkelhastighet "ω"1, tvinges det andre hjulet til å rotere i motsatt retning med et nytt dreiemoment "τ"2 og ny vinkelhastighet "ω"2. Akkurat de samme forhold gjelder om tannhjulene er plassert fra hverandre, men er forbundet med et endeløst kjede eller rem som f.eks. ved en sykkel. Vinkelfrekvensen er omvendt proporsjonal med radius. formula_1 Dreiemomentet er proporsjonalt med radius. formula_2 Denne siste ligningen gjelder kun i en ideell girutveksling, man ser altså bort fra tap av mekanisk energi, for eksempel ved friksjon. Politecnico di Torino. Politecnico di Torino er et universitet i Torino i Piemonte, nordvest i Italia. Det ble stiftet i 1906, men kan spore røttene sine tilbake til en ingeniørskole som ble stiftet i 1859. I 2004 hadde skolen rundt 26 000 studenter. Lakota. Eddie Plenty Holes(En indianer av Sioux stammenfotografert rundt 1899) Lakota (også kjent som Sioux, Teton eller Titonwon) er et amerikansk urfolk som opprinnelig kom fra de sentrale østlige delene av Nord-Amerika. Lakota er nært beslektet med det vestlige Dakota-folket i Minnesota. De levde av fiske, jakt og landbruk. Først i midten av det 17. århundre kom de i kontakt med kolonister fra Europa og andre oppdagelsesreisende. Lakota er en av en gruppe på syv stammer – den Store Siouxnasjonen. De snakker lakota, som er en av de tre hoveddialektene innen Sioux-språket. Lakota-stammen er den vestligste av de tre hovedstammene som utgjør Sioux-folket. De bor i Nord- og Sør-Dakota. Fra rundt 20 000 Lakota i midten av det 18. århundre har de vokst til omtrent 70 000 i begynnelsen av det 21. århundre. Av disse bruker omtrent 20 500 fremdeles Lakotaenes språk. Det 17. og 18. århundre. Rundt 1650 ble lakotaene fordrevet fra der de holdt til av Chippewastammen som hadde kjøpt geværer av franskmennene. Dermed ble Lakota tvunget til å ta opp et nomadeliv i de nordre delene av Nebraska, Minnesota, Wyoming, Nord- og Sør-Dakota og Manitoba. Da europeerne introduserte hesten, ble stammene kjent som et præriefolk. De jaktet på bison, og fikk det meste av det de trengte fra den, slik som mat, klær og skinn til tipis. Etter 1720 delte de "Seven Council Fires" Lakotastammen i to: "Saone" som flyttet til området ved Lake Traverse på grensen mellom Sør-Dakota, Nord-Dakota og Minnesota, og "Oglala-Brulé" som bodde i James River Valley. Rundt tretti år senere flyttet Saone'ne til østbredden av Missourielven, og rundt 1760 fulgte Oglala og Brulé (Sicangu) etter. Arikara-, Mandan- og Hidatsa-landsbyene var store og hadde mye makt, og de hadde lenge hindret Lakota-stammene i å krysse elven. Da kopper og andre sykdommer nesten utryddet disse stammene, kunne Lakota krysse elven og flytte til de tørrere præriene i området som kalles High Plains. Saone-stammen bestod av gode ryttere og spredte seg snart over større deler av området. I 1765 oppdaget en Saone-ekspedisjon ledet av høvding Standing Bear en fjellkjede i Nord-Dakota, Black Hills, som de døpte "Paha Sapa". Etter koppeepidemien som utraderte 3/4 av befolkningen i Missouri Valley fulgte Oglala og Brulé i 1775 etter Saone over elven. I 1776 slo de Cheyenne-stammen slik som den tidligere hadde slått Kiowa-stammen og tok dermed kontrollen over landet som kom til å bli sentrum i deres univers. Det 19. århundre. Den første kontakten mellom Lakota og Amerikas forente Stater fant sted under Lewis og Clarks ekspedisjon i 1804 – 06. Kontakten som i begynnelsen var vennskapelig, ble senere fiendtlig etter hvert som flere nybyggere krysset Lakotaenes land. 3. september 1855 hevnet 700 soldater under general William S. Harneys befal Grattan-massakren ved å angripe en Lakotalandsby i Nebraska. Rundt hundre menn, kvinner og barn ble drept i angrepet. Flere kriger fulgte, og i 1862 – 64 da flyktninger fra "Sioux-opprøret" i Minnesota flyktet til allierte i Montana og Dakota ble de fulgt av krigshandlinger. I 1862 bodde de fleste Lakota-indianerne i reservater, resten ble tvunget dit da gull ble funnet i Black Hills. For Lakota var dette et hellig sted, de regnet dette som verdens midtpunkt. Indianerne hadde siden begynnelsen av 11860-årene protestert mot hvit inntrengning i området. I 1868 ble Fort Laramie-avtalen underskrevet av den amerikanske regjeringen. I henhold til denne skulle fjellområdet være forbudt område for hvite "så lenge gresset gror". Samme år ble avlingene i reservatene svært dårlige, vinteren var streng og statens bidrag kom for sent. Lokale tjenestemenn nektet å hjelpe indianerne, det eneste budskapet Lakotaene fikk var at de "kunne spise gress" om de ville. Dette resulterte i et opprør (Det store Sioux-opprøret i Sør-Dakota), der 450 hvite kolonister ble drept. Opprøret sluttet først da hæren grep inn. Totalt 323 krigere ble dømt til døden ved hengning. 285 ble benådet av president Abraham Lincoln, men de siste 48 ble hengt offentlig. Fire år senere ble det offentlig kjent at man hadde funnet gull i Black Hills, og gullfeberen slo til. Gullgraverne som kom fikk hjelp av hæren til å ta seg til rette, selv om området i følge avtalen fra Fort Laramie var indianernes eiendom. Dette resulterte i en krig som kom til å hete "Black Hills-krigen" (1876 – 77). Sammen med Arapaho og Cheyenne slo Lakota det 7. amerikanske kavalleriregimentet i 1876 under slaget ved "Greasy Grass", også kjent som slaget ved "Little Bighorn". Under dette slaget ble alle de 258 soldatene som deltok drept. Indianernes store seier kom til å stå dem dyrt. Den amerikanske hæren satte inn store hærstyrker for å hevne nederlaget, indianerne ble beseiret i en serie slag, og tvunget til reservatene. Leveforholdene var allerede sterkt svekket ved at bøffelflokkene var blitt sterkt desimert av de hvites nedslakting av bøffel, og mathjelp fra regjeringen kun ble utlevert til de indianerne som var definert som "vennligsinnede" og befant seg i reservatene. I 1877 måtte Lakotaene undertegne en avtale som overdro eiendomsretten til Black Hills til den amerikanske regjeringen. Kampene var nå over,mens lakotaene sank ned i resignasjon og apati. I 1890 oppsto så en ny bevegelse med Åndedans, som spredde seg som en farsott. Dansen skulle sørge for at de hvite skulle forsvinne og bøflene komme tilbake på prærien, slik at lakotaene kunne gjenopprette sin gamle livsstil. Åndedansen skremte de hvite makthaverne, og åndedans ble forbudt. Lakotaenes store høvdeing høvding Sitting Bull ble feilaktig mistenkt for å ha noe med bevegelsen å gjøre, og drept i sitt hjem v. Standing Rock i lakotareservatet den 15. desember 1890. Hans flokk søkte seg i fortvilelse til hans halvbror Bigfoot, som fryktet for represalier og førte dem med seg til Red Clouds reservat lenger sør i håp om å finne tilflukt der. Han ble avvist og var på vei tilbake da hans flokk ble innhentet av en amerikansk hærstyrke. Gruppen hadde allerede overgitt seg da de ble slaktet ned i Massakren ved Wounded Knee 29. desember 1890. Massakren, som myndighetene senere omtalte som "Slaget ved Woundet Knee", blir sett på som avslutningen av indianerkrigene. I 1973 okkuperte Lakota-indianere Wounded Knee, der massemordet hadde funnet sted, i 71 dager. Indinanerne var dårlig utstyrt, men det var hyppig skyting mellom indianerne og FBI. Okkupasjonen ble endelig avsluttet da FBI lovet indianerne fritt leide. Resultatet var to drepte, 12 såret og 1 200 arrestert. 20. og 21. århundre. Idag bor de fleste Lakota i et av fem reservater i den vestlige delen av Sør-Dakota. Upper Sicangu eller Brulé bor i Rosebud, Pine Ridge er Oglala's hjem, i Lower Brulé bor Lower Sicangu, i Cheyenne River bor flere av de syv Lakota-gruppene – blant annet Sihasapa og Hunkpapa, og til slutt Standing Rock, som også er hjem for flere ulike grupper. Dette er ikke det eneste stedet Lakota har slått seg ned, de bor også i det nordlige Fort Peck reservatet i Montana, Fort Berthold-reservatet nord-vest i Nord-Dakota, og dessuten i flere mindre reservat i Saskatchewan og Manitoba. Under krigen om Black Hills flyktet forfedrene deres til «Grandmother's Land» (Canada) (på norsk: bestemors land). Mange Lakota bor nå i byer i Black Hills-området som for eksempel Rapid City og Metro Denver. Etnonymer. "Lakota" stammer fra ordet "lakhóta" "følelse av ømhet, vennlig, forbundet, alliert". De tidlige franske skriftene skiller ikke ut Teton, men plasserer dem i en gruppe som kalles "Sioux fra vest" sammen med andre Santee- og Yankton-grupper. De ble også for eksempel navngitt etter hvor de levde, eller hvilken vindretning man måtte reise for møte dem. Eksempler på dette er Scioux of the West, West Schious, Sioux des prairies, Sioux occidentaux, Sioux of the Meadows, Nadooessis of the Plains, Prairie Indians, Sioux of the Plain, Maskoutens-Nadouessians, Mascouteins Nadouessi, og Sioux nomades. Navnene "Teton" og "Tintowan" stammer fra Lakota-navnet "thíthųwą" (betydningen av dette er ikke kjent). Dette var navnet andre Sioux-grupper, utenfor Lakota ga til Lakota-gruppene. Andre variasjoner er for eksempel: Ti tanka, Tintonyanyan, Titon, Thinthonha, Tinthonha, Tentouha, Tintonwans, Tindaw, Tinthow, Atintons, Anthontans, Atentons, Atintans, Atrutons, Titoba, Tetongues, Teton Sioux, Teeton osv. Fremdeles har mange stammer fortsatt å kalle seg selv "Sioux", navnet alle Dakota/Lakota/Nakota-folkene i det 19. og 20. århundre fikk av den amerikanske regjeringen. Noen stammer har tatt tilbake de tradisjonelle navnene, formelt eller uformelt: Rosebud Sioux Tribe er også kjent som Sicangu Oyate (Brulé Nation), og Oglala bruker ofte navnet Oglala Lakota Oyate, isteden for det engelske "Oglala Sioux Tribe" (OST). På engelsk finnes en alternativ stavemåte for Oglala, Ogallala, men denne blir ansett for å være feil. Familiegruppene innen Lakota har egne navn. Lakota-stammer. Kjente Lakota er blant annet Tatanka Iyotake (Sitting Bull) fra Hunkpapa, Tasunka witko (Crazy Horse) fra Minneconjou, Makhpyia-luta (Red Cloud), Hehaka Sapa (Black Elk) og Billy Mills fra Oglala. Reservat. I dag bor halvparten av alle registrerte Sioux i et reservat. Devon Murray. Devon Michael Murray (født 28. oktober 1988 i County Kildare, Irland) er en irsk skuespiller, mest kjent for sin rolle som «Jokum Finnimann» i filmene om «Harry Potter», basert på roman-serien av den britiske forfatteren J.K. Rowling. Opticom. Opticom var et norsk selskap notert på Oslo Børs, og en av de største børsboblene under den såkalte IT-boblen på 1990-tallet. I dag er selskapet oppløst og strøket fra hovedlisten. Forretningsdelen med polymerutvikling er i dag notert i gråmarkedet under selskapet Thin Film Electronics samt Fast Search & Transfer kjøpte selv andelen Opticom eide. Sentrale investorer i Opticom og Fast var, i tillegg til gründer Hans Gude Gudesen, de mye omdiskuterte engelske investorene Robert Keith og Thomas Fussell. Disse har også vært sentrale i hi-tech bedriften Idex, som lager sensorer for fingeravtrykkslesning. Selskapet har gjennom sitt heleide datterselskap Thin Film Electronics prøvd å utvikle en ny teknologi med minnebrikker for datalagring basert på polymer. Minnebrikker basert på dette stoffet ville ha mange fordeler sammenlignet med tradisjonelle minnebrikker basert på silisium. Arbeidet med minnebrikkene har vært ledet av Opticom-gründeren Hans Gude Gudesen, men har pr. januar 2006 vært resultatløst. Opticom var også største eier i søkemotorutvikleren Fast Search & Transfer. Denne aksjeposten førte i 2005 til at Opticom ble utsatt for et oppkjøpsraid der den mangeårige lederduoen Robert Keith og Thomas Fussel ble kastet. Aksjemajoriteten eies nå av Orkla, Øystein Stray Spetalen og Petter Stordalen. I etterkant av overtagelsen har det blitt foreslått av lederen i Fast at Opticom skal oppløses, slik at Thin Film fortsetter forskningen sin på egen hånd samtidig som at Fast kjøper Opticoms Fast-aksjer. Pr. januar 2006 er ikke Opticoms fremtid avklart. Det er skrevet en sosialantropologisk analyse, levert til doktorgraden ved NTNU, av hvordan Opticom framstilte seg som selskap og var i stand til å utnytte Dot com-boblen på slutten av 1990-tallet. ("Det moderne økonomiske livs mytiske og magiske dimensjoner: bidrag til en mer ambisiøs økonomisk antropologi" av Øyvind Eikrem. Trykt i serien Doktoravhandlinger ved NTNU; 2005:160. Trondheim. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Sosialantropologisk institutt. 367 s.) Ireen Wüst. Ireen Wüst (født 1. april 1986 i Goirle) er en nederlandsk skøyteløper. Hun går for klubben Riel. Hun gjorde seg internasjonalt bemerket for første gang sesongen 2004/2005, blant annet med fjerde plass i allround-EM og femte i VM. Hun ble juniorverdensmester i 2005, og har satt juniorverdensrekorder på 1000 m, 1500 m og 3000 m. I desember 2005 vant hun både 1500 og 3000 meter under det nederlandske mesterskapet på enkeltdistanser, og kvalifiserte seg dermed til deltakelse i Torino-OL. I 2006 tok hun sin første internasjonale pallplassering i et seniormesterskap med tredje plass under allround-EM på Hamar, etter Claudia Pechstein og Renate Groenewold. Under OL 2006 i Torino gikk hun til topps på 3000 meter. I 2007 tok hun steget opp til andre plass under EM i Collalbo. Wüst ledet klart etter tre distanser, men etter en svak avslutning av hennes 5000 m, tapte hun mesterskapet med 0.023 poeng til tsjekkiske Martina Sáblíková. Uken etterpå tok hun sølv under sprint-VM på Hamar, før hun tok steget helt til topps og vant en suveren VM-tittel på hjemmebane i Heerenveen. Under VM enkeltdistanser i 2009 tok hun gull på både 1000 m og 1500 m. Hun vant 3000 m under VM på skøyter enkeltdistanser 2011 i Inzell. Hun ble allround-verdensmester i 2011 i Calgary og 2012 i Moskva. Sammenlagt i Verdenscupen. Sort-markert rubrikk = Ikke avholdt konkurranser for sesongen. – = ikke deltatt på distansen for nevnte sesong. Brendan Gleeson. Brandon Gleeson (født 29. mars 1955 i Dublin, Irland) er en irsk skuespiller, som har spilt i flere filmer som har hatt stor publikumssuksess. Han har blant annet spilt i filmene "The Village" og rollen som Professor «Galøye Bister» i "Harry Potter og Ildbegeret". I 1995 spilte han sammen med Mel Gibson i Braveheart. Her spilte han William Wallace sin gode venn Hamish. Etter endt skolegang spilte Gleeson et par år i Dublin Shakespeare Festival, hvor en av regissørene anbefalte han å søke på noen dramaskoler. Gleeson reiste til London og gikk på audition for flere dramaskoler, og ble neste umiddelbart tatt opp ved den prestisjetunge Royal Academy of Dramatic Art. Etter tre års skolegang reiste han tilbake til Dublin for å spille teater. Han jobbet også som lærer og spesialiserte seg i engelsk og drama. Kort tid etter ble han invitert til audition hos Royal Shakespeare Company, og spilte der et par sesonger frem til han i en alder av 35 startet sin filmkarriere. Helga Haase. Helga Haase (født Helga Obschernitzki 9. juni 1934, død 16. juni 1989) er en tidligere tysk skøyteløper. Hun ble tidenes første olympiske mester i hurtigløp på skøyter for kvinner da hun vant 500-meteren under OL 1960 i Squaw Valley. Hun tok i tillegg sølvmedalje på 1000 meter. Martini (cocktail). En Martini med tre oliven. Martini Cocktail er en cocktail av gin og italiensk, rød vermut. Dry Martini er en amerikansk cocktail av gin og tørr, hvit vermut. Tove Sparvath Holmøy. Tove Sparvath Holmøy (født 2. januar 1963) er en norsk illustratør og grafisk designer. Hun har utdannelse fra Skolen for grafisk formgivning på Lille Ulefoss. I perioden 1986 til 2005 jobbet hun i flere reklamebyråer i Tønsberg, men arbeider i dag som frilanser med oppdrag for blant annet flere fagblader. Tove Holmøy lager også egne malerier og holder kurs i tegning og maling. Tove Holmøy bor og arbeider på tettstedet Eik utenfor Tønsberg. Eksterne lenker. Holmøy, Tove Sparvath Holmøy, Tove Sparvath Holmøy, Tove Sparvath Skolen for Grafisk Design. Skolen for Grafisk Design eller SFGD er en privat fagskole som utdanner grafiske formgivere for reklamebyråer, grafiske designstudioer, forlag, dags- og ukepresse og andre bedrifter som har behov for profesjonell, visuell utforming. Skolen er i dag en del av Westerdals School of Communication i Oslo. Historikk. SFGD begynte som Skolen for Grafisk formgivning på Lille Ulefoss, et utdanningstilbud som ble godkjent av myndighetene 1. januar 1985. Skolen gav en to-årig yrkesutdanning på heltid innen visuell formgiving. Da skolen ble overtatt av Designskolen AS, skiftet den navn til Skolen for Grafisk Design og begynte også med kveldskurs i designfaglige delemner. Seinere ble skoletilbudet utvidet med et tredje utdypingsår med en diplomoppgave. I 2001 gikk SFGD sammen med Westerdals Reklameskole og Wolff Dekorasjon og Reklameskole og dannet Westerdals School of Communication. Computer Associates. Computer Associates kontorbygg på Lysaker. Computer Associates (CA) er et amerikansk programvareselskap, grunnlagt i 1976 av Charles B. Wang. CA. cA. Forkortelse for centiampere. 1 ampere er 100 centiampere. Octavio Paz. Octavio Paz (født 31. mars 1914, død 19. april 1998) var en meksikansk forfatter, poet og diplomat. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1990. Nadine Gordimer. Nadine Gordimer (født 20. november 1923) er en sørafrikansk, engelskspråklig forfatter, politisk aktivist og vinner av Nobelprisen i litteratur for 1991. Hennes forfatterskap har særlig konsentrert seg om moralske- og rasespørmål, særlig apartheid i Sør-Afrika. Hun var aktiv i anti-apartheid-bevegelsen, og ble medlem av ANC mens organisasjonen fremdeles var forbudt. De siste årene har hun vært opptatt av hiv/aids-spørsmål. Gordimer er datter av jødiske innvandrere til Sør-Afrika. Faren var urmaker fra Litauen og moren var fra London. Tommy Stinson. Tommy Stinson (født Thomas Eugene Stinson, 6. oktober 1966) er bassist i Guns N' Roses. Tidligere band han har spilt i er Dogbreath, The Replacements, Bash and Pop og Perfect. Bob Stinson var hans halvbror. Apollo 11. Apollo 11 var en amerikansk romekspedisjon, en del av Apollo-programmet, som sendte de første menneskene til månen. Oppskytingen fant sted ved Kennedy Space Center den 16. juli 1969, og landingsfartøyet landet på månen den 20. juli 21:17:40, norsk tid. Seks og en halv time senere, 21. juli 03:56 norsk tid, tok Neil Armstrong de første steg på månen. Ekspedisjonen. Mannskapet på ekspedisjonen var Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins. De ble skutt opp den 16. juli 1969, og oppskytingen ble sett av over 600 millioner TV-seere verden over, i tillegg til en million tilskuere som hadde samlet seg rundt oppskytningsbasen. På det raskeste skjøt Apollo 11 av gårde med en hastighet på 11 kilometer i sekundet, noe som tilsvarer ca. 40 000 km/t. Fire dager senere landet månelandingsfartøyet "Eagle" på månen, med Armstrong og Aldrin ombord. Bare disse to fikk muligheten til å gå på månen, mens Collins bemannet hovedfartøyet "Columbia", som gikk i bane rundt månen. Månevandringen. En månevandring ble gjennomført mens landingsmodulen Eagle sto på månens overflate. I de drøye 21 og en halv timene Eagle var på månen, samlet Armstrong og Aldrin støv og steiner, fotograferte og filmet, og ikke minst plantet de det amerikanske flagget. I tillegg mottok de en telefon fra den daværende amerikanske presidenten, Richard Nixon. Ekspedisjonen var en stor seier for USA i romkappløpet med Sovjetunionen. Sovjetunionen hadde i lang tid ligget foran amerikanerne, ved å sende opp den første kunstige satellitten (Sputnik 1), det første levende vesen i bane rundt Jorden (hunden Laika) og det første menneske i verdensrommet (Jurij Gagarin). Derfor var lettelsen stor i USA da Armstrong tok det første steget på månen, ikke minst fordi president John F. Kennedys erklæring om at USA skulle sende en mann til månen og bringe ham trygt hjem igjen i løpet av 1960-årene, dermed var oppfylt. Sitatet. "This is the LM pilot. I'd like to take this opportunity to ask every person listening in, whoever and wherever they may be, to pause for a moment and contemplate the events of the past few hours and to give thanks in his or her own way." "That's one small step for a man, one giant leap for mankind." Mange trodde at Armstrong glemte «a», men undersøkelser har vist at den forsvant i teknisk støy. Trivia. I forbindelse med 40-årsjubileet for Apollo 11-ferden, spiller NASA av lydopptakene på NASA TV og internett akkurat som da det skjedde i 1969, med lyd fra to timer før oppskyting og like til landingen tilbake på jorden. Man hører både kommunikasjonen mellom astronautene og bakkemannskapet, samt kommentarer fra Mission Control ved NASAs Johnson Space Center i Houston. George Scott Railton. George Scott Railton (født 1849, død 1913) var en av Frelsesarmeens pionerer. Han var med på å grunnlegge Frelsesarmeen. George, som var sønn av en metodistpastor, mistet begge foreldrene i "feber" da han var bare 15 år gammel. George jobbet på egen hånd i London samtidig som han var på utkikk etter den opprinnelige metodismen, slik John Wesley hadde startet den. Da han fant den kristne misjon og William Booth, følte han at han hadde funnet det han var på utkikk etter. George flyttet inn i familien Booths hjem og ble William Booths sekretær. Han hadde stor innflytelse på utviklingen av det som skulle bli Frelsesarmeens teologi, spesielt i Frelsesarmeens spesielle syn på sakramentene. I 1880 overtok William Booth's sønn Bramwell Booth stillingen som sekretær. George som brant for misjon og utfordret William Booth på at de skulle starte arbeidet i New York. Siden Frelsesarmeen hadde mangel på mannlige offiserer valgte han ut kaptein Emma Westbrook og rekrutterte seks andre unge kvinner (Alice Coleman, Rachel Evans, Emma Elizabeth Florence Morris, Elizabeth Pearson, Clara Price og Annie Shaw) og trente dem opp som offiserer på båten på vei til New York. George og "the lassies" gjorde stor suksess, uoffisielt hadde familien Shirley i Philadelphia startet Frelsesarmeen. George startet også opp armeen i Newark, New Jersey, her satte han igjen to unge kvinner til ledere. Han brøt snart opp og dro til St. Louis, Missouri for å starte opp arbeidet der, men dette lykkes ikke så godt. I 1881 trengte William Booth ham som misjonær i andre land. Han hadde talent for språk og gjorde mange reiser til utlandet. Bl.a. besøkte han Frankrike, Sveits og Sverige mange ganger. Selv om han reiste mye og hadde ett travelt program ble han gift med Marianne Parkyn. Sammen fikk de barn og bodde i Margate. George gjorde mange store tilskudd til Frelsesarmeens tidlige arbeid. Bla laget han sangbøker på zulu og tysk. Startet arbeid for mennesker som nettopp var kommet ut av fengsler. George hadde en spesiell forkjærlighet for Tyskland og var med å starte arbeidet der. I 1906, etter ordre fra grunnleggeren, dro han til Kina for å se på mulighetene for å starte Frelsesarmeen der, det startet i 1915. George Scott Railtons helse hadde alltid vært dårlig. Den ble betraktelig mye verre i 1913, ett år etter at William Booth døde. Han reiste fortsatt og hadde et anstrengende program, blant annet med besøk til Frankrike, Nederland og Tyskland. Etter å ha løpt for å rekke ett tog, med tung bagasje, kollapset han og døde, bare 64 år gammel. Mennesker fra hele verden kom for å være med på hans «forfremmelse til herlighet». Verdens ledere fulgte bilen som kjørte ham til hans siste hvilested. Da bilen passerte det britiske parlamentet, fikk ett av Frelsesarmeens hornorkester spille. Dette var første gangen på over 100 år at noe sånt hadde skjedd. George Scott Railton var William Booths åndelige sønn og ble begravet ved siden av Frelsesarmeens grunnlegger. Railton, George Scott Railton, George Scott Bramwell Booth. Bramwell Booth (født 8. mars 1856, død 16. juni 1929) var William Booth og Catherine Booths sønn. Han ble utpekt av sin far William Booth til å bli Frelsesarmeens andre general og verdensleder. Han het egentlig William Bramwell Booth og var født i Halifax i Yorkshire i England som den eldste sønnen, av åtte barn, til William Booth og Catherine Booth. Han jobbet fulltid sammen med sin far i 1874 og var med da Frelsesarmeen ble startet i 1878. I 1881 beordret general William Booth sin sønn til «Chief of the Staff of The Salvation Army» på norsk ofte oversatt med Internasjonal sjefssekretær. Denne tittelen hadde Bramwell helt til sin fars død i da han i farens testamente ble utpekt til den nye generalen. Bramwell Booth ble gift med Florence Soper i 1882. De fikk sju barn sammen. Alle ble offiserer i Frelsesarmeen. De mest kjente er datteren Catherine Bramwell-Booth, som ble nesten 102 år gammel, og sønnen Wycliffe Booth. Begge ble kommandører, og Wycliffe var en meget populær leder av Frelsesarmeen i Norge tidlig på 1950-tallet. Bramwell Booth gav ut flere bøker bl.a. Echoes and Memories og These Fifty Years. Etter hans død ble mange av de åndelige artiklene han hadde skrevet samlet i andaktsboka "Bramwell Booth Speaks". I november 1928 ba Frelsesarmeens høye råd generalen om å gå av pga sviktende helse. Bramwell Booth nektet dette. Frelsesarmeens høye råd kom da sammen i januar 1929, og valgte en ny general. Det ble kommandør Edward Higgins som da var Bramwell Booths stabssjef. Bramwell Booth stevnet Frelsesarmeens høye råd for retten på grunn av dette, men i 1929 tapte han denne rettssaken. Etter dette har alle Frelsesarmeens generaler gått av enten ved oppnådd pensjonsalder eller på grunn av sykdom. Evangeline Booth etterfulgte Edward Higgins som Frelsesarmeens fjerde general. Prosedyrene rundt et valg av ny general i Frelsesarmeen er, ikke uberettiget, blitt sammenliknet med prosedyrene for valg av ny pave i Den katolske kirke. Et kjernepunkt i konflikten var spørsmålet om hvordan en ny general i Frelsesarmeen skulle pekes ut. William Booth hadde selv pekt ut Bramwell som sin etterfølger, og Bramwell hadde også deponert en konvolutt hos Frelsesarmeens advokat med navnet til den han ville skulle overta. Høyst sannsynlig var det en av hans egne barn, trolig den eldste datteren Catherine Bramwell-Booth. En av dem som arbeidet mest intenst for at det skulle etableres en annen prosedyre for utpeking av ny general, var Bramwells søster Evangeline Booth. Bramwell Booth ble pensjonert som Frelsesarmeens general "med full rang og verdighet", som det het i vedtaket Det høye råd fattet. Få måneder senere døde han, 73 år gammel. I 2009 ga John Larsson, som da var pensjonert fra stillingen som Frelsesarmeens verdensleder, ut boka "1929", der det fortelles nokså detaljert om de drøftingene og den maktkampen som foregikk i 1929 i forbindelse med Bramwell Booths avgang. Promoted to Glory 16th June 1929 Booth, Bramwell Booth, Bramwell Krigsropet. Krigsropet er Frelsesarmeens ukemagasin. Opplaget er i snitt cirka 10 000. Drøyt en tredjedel distribueres i abonnement, mens resten selges på gaten av soldater og offiserer (salvasjonister). Disse utgår fra sitt lokale korps (menighet) som betaler en liten sum for bladene. Overskuddet, som ofte inkluderer en ekstra gave lagt på bøssa, går til korpsets arbeid. Sammen med den tradisjonelle julegryta finansierer salget betydelige deler av korpsenes sosiale arbeid. Krigsropet ble startet som fire siders fullformat avis 29. mai 1888, samme år som Frelsesarmeen ble startet i Norge. Da het det Krigsraabet og drev sterke og direkte kampanjer mot drukkenskap og relaterte plager; kriminalitet, omsorgssvikt, fattigdom, vold, arbeidsledighet. Krigsraabet skrev også om hva som skjedde i Armeen og trykte evangeliserende tekster. Synliggjøringen av sosiale problemer lokalt, nasjonalt og internasjonalt er fremdeles en av bladets grunnpilarer. Dessuten speiler det ulike menneskers kristne tro i alle varianter, både kjendiser, salvasjonister (soldater og offiserer) og den vanlige mannen i gata. Frelsesarmeens grunnlegger William Booth brukte pamfletter og åpne brev til myndighetene for å sette fokus på urettferdighet og uverdige forhold. Det første The War Cry kom 27. desember 1879 og avløste The Christian Mission Magazine som siden 1868 månedlig hadde rapportert om Frelsesarmeens arbeid. I hvert land der Frelsesarmeen arbeider forsøker man fremdeles å starte Krigsropet så snart menigheten og det sosiale arbeidet er etablert. Selve navnet Krigsropet kommer av den militære terminologien som preger Frelsesarmeen. Man vet ikke nøyaktig hvordan navnet kom til, men det har sannsynligvis sammenheng med populære vekkelsessanger med linjer som «Ever is our war cry, victory» (Alltid er vårt krigsrop, seier). Bladets tittel er det samme i de aller fleste land, på respektive språk – The War Cry (engelskspråklige land), Der Kriegsruf (Tyskland), Stridsropet (Sverige), Il Grido de Guerra (Italia), (Island). Danmark er blant de få som har et annet navn, som til gjengjeld speiler dets innhold mer direkte: Mennesker og tro. Men også i Danmark het bladet "Krigsråbet" fram til for få år siden, I Frankrike heter bladet "En Avant" (Framover). Da Frelsesarmeen startet opp igjen arbeidet i Russland (1991) valgte man av strategiske grunner å gi bladet navnet ”Вестник Спасения” (”Frelsens budbringer”). Kanskje ikke så underlig når bevegelsen måtte ta sin sak helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (2006) for å bli kvitt stemplet som en ”paramilitær” organisasjon på linje med IRA. Krigsropet er Frelsesarmeens utadrettede magasin. Interne nyheter ivaretas primært i egne bulletiner. I begynnelsen var det kun offiserer og soldater som lagde Krigsropet. I de senere år har imidlertid behovet for profesjonalisering gjort at de fleste redaksjonsmedarbeiderne er sivilt ansatte. Redaktør er soldat Hilde Dagfinrud Valen. Rønne. Rønne er den største byen på den danske øya Bornholm og har som sådan mange viktige funksjoner for øya. I Rønne finnes Bornholms Hospital, Bornholms Gymnasium, elverket, avisen Bornholms Tidende, slakteriet samt administrasjonsbygninger for Bornholms Regionskommune. Kommunikasjonen med fastlandet skjer hovedsakelig med ferge til og fra Ystad sør i Sverige. Det er også fergeforbindelse til og fra Køge og Sassnitz i Tyskland. Den østerrikske utlandstjenesten. Den østerrikske utlandstjenesten er et alternativ til den østerrikske siviltjenesten og varer i 12 måneder. Den kan bli avtjent innenfor områdene Gedenkdienst (minnetjeneste), Sozialdienst (sosialtjeneste) og Friedensdienst (fredstjeneste). Utlandstjenesten ligner den tyske Anderen Dienst im Ausland. Politikkvitenskapsmann Andreas Maislinger fra Innsbruck fikk idéen fra Aktion Sühnezeichen/Friedensdienste. Den første østerrikske siviltjeneren kunne tiltre minnetjenesten sin i museet Auschwitz-Birkenau den 1. september 1992. Gedenkdienst. Minnetjenesten er opptatt av ofrene for nasjonalsosalisme. Minnetjenester jobber på Holocaustminnesteder som museer og forskningsinstitusjoner, for eksempel Simon Wiesenthal Center eller Yad Vashem. Sozialdienst. Sosialtjenestedeltakere arbeider i prosjekter som fremmer den økonomiske og sosiale utvikling til et bestemt land. De som tar sosialtjeneste jobber for eksempel med barn som må leve på gata eller på prosjekter for forbedring av drikkevannforsyningen i utviklingsland. Friedensdienst. Fredstjenestedeltakere er opptatt med tiltak som nytter veien til eller sikringen av fred i sammenheng med væpnet konflikter. De jobber for eksempel i Israel hvor de organiserer arbeidsgrupper rundt felles initiativer fra konfliktpartene. Finansiering. Den Østerrikske Republikken stiller enhver utlandstjenesteforening et viss budsjett til rådighet. Et beløp fra 10 000 euro blir regnet for hver utlandstjener. På grunn av denne begrensete økonomien er det ikke mulig for alle interesserte å avtjene en utlandstjeneste. Austrian Memorial Holocaust Award (AHMA) er en utmerkelse innstiftet av den østerrikske organisasjonen Österreichischer Auslandsdienst. Prisen ble opprettet og første gang utdelt i 2006, og skal hvert år tildeles en person som særlig har bidrag til minnet om Holocaust. Siden 1992 har unge østerrikere avtjent «minnetjenesten» (noenlunde tilsvarende den norske siviltjenesten) sin i Argentina, Belgia, Kina, Tyskland, England, Frankrike, Israel, Italia, Litauen,Nederland, Polen, Tsjekkia, Ukraina, Ungarn og USA. På den måten viser unge østerrikere på mange steder i verden ansvar og avsky for forbrytelser som ble begått av østerrikske nasjonalsosialister. Ian Woosnam. Ian Woosnam (født 2. mars 1958) er en britisk golfspiller som representerer Wales. Woosnam var en av «De fem store» europeiske golfspillerne, alle født innen 12 måneder fra hverandre, som alle vant "major"-turneringer og gjorde Europa konkurransedyktig mot USA i Ryder Cup. (De andre var Seve Ballesteros, Nick Faldo, Bernhard Langer og Sandy Lyle.) Woosnam er født i Oswestry i England. Han er lav for å være mannlig golfspiller, 164 cm høy, men han er en kraftfull spiller. Han spilte som amatør i regionale turneringer i det engelske grevskapet Shropshire sammen med Sandy Lyle. Han ble profesjonell i 1976 og begynte å spille på Europatouren i 1979. Etter tre beskjedne sesonger tok karrieren av i 1982 da han vant Swiss Open og endte som nummer åtte på Europatourens pengeliste, "Order of Merit". Etter dette ble Woosnam blant de ti beste på pengelisten hvert år fra 1983 til 1991, og igjen i 1993, 1996 og 1997; totalt 13 ganger. I 2006 ledet han som kaptein det europeiske laget til seier i Ryder Cup. Kenzaburo Oe. Kenzaburo Oe (大江 健三郎 Ōe Kenzaburō) (født 31. januar 1935) er en japansk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1994. Oe ble født i Uchiko i Ehime, Japan og flyttet til Tokyo som attenåring for å studere fransk litteratur ved universitetet. Han begynte sin skrivekarriere i 1957 mens han fremdeles var student, sterkt påvirket av den samtidige skrivekunsten i Frankrike og USA. Oe skriver ofte dypt personlige, halvt selvbiografiske verker; for eksempel "Kojinti na taiken" (個人的な体験) fra 1964, som er historien om en mann som må takle at sønnen er tilbakestående. Oes egen sønn Hikari er mentalt tilbakestående. Denne ble oversatt til norsk av Masahiko Inadomi under tittelsen "Min egen sak". Tolstoj. Tolstoj, også skrevet Tolstoi eller Tolstoy (russisk: Толсто́й) er en prominent russisk, grevelig adelsslekt. «De ville Tolstojene», som de ble kalt, har hatt stor innflytelse innen russisk politikk, militær historie, litteratur og kunst. Grev Leo Tolstoj regnes som Russlands mest kjente forfatter. Etter den russiske revolusjon dro slekten Tolstoj i eksil, og medlemmer lever i dag i Sverige, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA. Utenfor Russland bruker de selv engelske transkriberte skrivemåten "Tolstoy". Seamus Heaney. Seamus Justin Heaney (født 13. april 1939) er en irsk poet. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1995. Operasjon afghansk falk. Operasjon afghansk falk var en norsk militær operasjon i Afghanistan som ble iverksatt 12. februar 2006 for å beskytte de internasjonale styrkene i International Security Assistance Force (ISAF) som fokuserte på gjenoppbygningen av landet. Operasjonen ble utført av F-16 jagerfly og omkring 80 norske soldater, som sammen med en nederlandsk avdeling etablerte en luftving, "European Participating Air Forces" (EPAF) "Expeditionary Air Wing" (EEAW). Jagerflyene opererte fra Kabul internasjonale lufthavn (KAIA) i Kabul. 132 Luftving ved Bodø hovedflystasjon var oppsettende avdeling, men jobbet tett opp mot blant annet Fellesoperativt hovedkvarter, Luftforsvarets kompetanse- og utdanningssenter og Ørland hovedflystasjon. Operasjonen varte i tre måneder. Eksterne lenker. Afghansk Falk Sauli Niinistö. Sauli Väinämö Niinistö (født 24. august 1948 i Salo, Egentliga Finland) er en finsk jurist, bankdirektør og politiker fra Samlingspartiet, som fra 1. mars 2012 er Finlands president. Han har tidligere vært Riksdagens talmann, og president i Finlands fotballforbund. Niinistö har vært justisminister, finansminister og visestatsminister i regjeringene til Paavo Lipponen. Ved presidentvalget i Finland i 2006 ble Niinistö nummer to da han fikk 24,06% av stemmene i første valgomgang. I andre valgomgang møtte han Finlands sittende president Tarja Halonen. Han fikk da 48,2% av stemmene, mens Halonen fikk 51,8%. Niinistö stilte på nytt ved presidentvalget i 2012, kom på førsteplass med 37 % av stemmene i første runde og gikk videre til andre valgomgang. I andre valgomgang, som fant sted 5. februar, fikk han 62,6% av stemmene, og ble med dette valgt til Finlands neste president. Niinistö var gift med Marja-Leena Niinistö, som døde i en bilulykke i 1995. I januar 2009 giftet han seg med Jenni Haukio. Ansar al-Islam. Ansar al-Islam ((Kurdiskئه‌نسه‌ر ئه‌ل إسلام) "islams støtter") Kurdisk-islamistisk militær og politisk organisasjon med utspring i Nord-Irak (Sørkurdistan).Landsbyen Biyara der Ansar al-islam holdt til 2001-2003 Ansar al-islam tilhører den sunnimuslimske tendensen "jihad salafi" og arbeider for innføring av et nytt kalifat, som skal forene alle muslimer. Historie. Ansar al-Islam ble opprettet i desember 2001 ved at en del mindre islamistiske grupper i det kurdiske selvstyreområdet i Nord-Irak slo seg sammen. Blant disse gruppene var det mange utbrytere fra "Islamic Movement of Kurdistan" (IMK). Utløsende årsak var en avtale inngått mellom IMK og det dominerende partiet i området, PUK, om å overlate den militære kontrollen i et område behersket av IMK til PUK, mens IMK fortsatt skulle ha administrativ kontroll. Ansar al-islam anså denne avtalen som et svik mot kampen for å innføre islamistisk styre. Dokumenter funnet i Afghanistan tyder på at opprettelsen av Ansar al-Islam inngikk i Al Qaedas langsiktige planer for ekspansjon. Organisasjonens milits var ved grunnleggelsen på 200 – 300 personer, hvorav mange med militær erfaring fra Afghanistan. Ikke alle disse var kurdere. Militsen befestet en del av det området IMK skulle overlate til PUKs styrker, og kom raskt i kamp med PUK. PUKs styrker var overlegne, men fordi Ansar al-Islams område langs grensa til Iran ble forsvart av iransk artilleri bevarte islamistene kontrollen fram til krigen i 2003. I landsbyene de behersket innførte Ansars ledere en streng sharia-praksis i strid med lokale tradisjoner. Sufimystikeres gravmæler ble ødelagt, og tilhengere av den religiøse sekten "Kakkai" (al Haqqah) ble forfulgt. Musikkinstrumenter ble ødelagt, sang og dans forbudt. Bilder av kvinner ble fjernet fra alle produkter på markedene. Gruppens leder ved grunnleggelsen var Najmuddin Feraj Ahmed, kjent under navnet Mulla Krekar. Siden 1991 har han vært bosatt i Norge og det var altså fra Norge han i noen år ledet en militær og politisk organisasjon i Nord-Irak. PUK hevder at Ansar al-Islam i 2001 massakrerte 53 fangede PUK-soldater. Gruppen sto også bak flere attentater mot ledende medlememr av PUK og skal i 2002 ha sendt en selvmordsbomber inn i et av PUKs kontorer. Selvmordsbomberen, Didar Mohammed, ble avslørt og hans vitnemål sto sentralt i de norske prosessene mot Mulla Krekar. Ansar al-islam antas også å ha organisert en rekke terroraksjoner rettet mot de kurdiske myndighetene i februar og mars 2003. Amerikanske myndigheter beskyldte Ansar al-Islam for å være bindeledd mellom Al Qaeda og Saddam Husseins regime, til tross for gruppens skarpe fordømmelse av de sekulære makthaverne i Bagdad. Lederen for al-Qaeda i Irak, Abu Musab al-Zarqawi later til å ha kommet fra Afghanistan til Irak ved Ansar al-Islams hjelp. Under den amerikanske invasjonen i 2003 ble Ansar al-Islams milits fordrevet fra sine baser, uten at iransk artilleri grep inn. Det blir antatt at de fleste mlitsmedlemmene unnslapp via Iran, og sluttet seg til Zarqawis al-Qaeda celler eller den nye organisasjonen Ansar Al-Sunnah, som i februar 2004 drepte 109 mennesker og skadet over 200 i samtidige angrep på de dominerende kurdiske partiene KDP og PUK i den sørkurdiske hovedstaden Arbil. I en erklæring fra Ansar al-Sunnah heter det at aksjonen fant sted "til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam". Mange tidligere medlemmer av Ansar al-Islam antas idag å være aktive i den sunnittiske væpnede organisasjonen Jaish Ansar al-Sunnah. Ansar al-Islam driver en omfattende virksomhet i Europa for å rekruttere personell og samle økonomisk støtte til al-Qaeda og Ansar al-Sunnah, og har dessuten fortsatt aktive celler iden kurdiske regionen. I september 2006 ble 11 medlemmer av Ansar al-Islam, som var dømt for terrorhandlinger, avlivet ved henging i Arbil. I desember 2007 anerkjente Ansar al-Sunnah å være en videreføring av Ansar al-islam og gikk tilbake til det opprinnelige navnet. Slavisk (sjakkåpning). Slavisk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene 1.d4 d5 2.c4 c6. Det er en av hovedvariantene av dronninggambit. Åpningen er kjent allerede fra 1590, men det var først på 1920-tallet at åpningen ble populær takket være analyser av flere spillere med slavisk bakgrunn som Aleksandr Alekhin, Efim Bogoljubov og Milan Vidmar. Åpningen spilles idag av flere stormestere, bl.a. Vassilij Ivantsjuk og Viswanathan Anand. Temaer. Som i klassisk dronninggambit holder svart fast på sentrumsbonden på d5. Hovedfordelen med 1...c6 fremfor 1...e6 er at c8-løperen ikke blir sperret inne. Til gjengjeld er ikke svarts stilling like solid. Svart må som regel spille...dxc4 før løperen utvikles, ellers kan b7- og d5-feltet komme under dobbeltangrep fra Db3. For eksempel, etter 1.d4 d5 2.c4 c6 3.Sc3 Lf5?! vinner hvit en bonde med 4.cxd5 cxd5 5.Db3. Hvis hvit ønsker en rolig stilling med en liten fordel på grunn av mertempoet er "avbyttevarianten" 3.cxd5 cxd5 en mulighet. Dette gir svart få sjanser for å vinne med mindre hvit spiller uforsiktig eller overambisiøst. Hovedvarianten er imidlertid 3.Sf3 Sf6 4.Sc3 dxc4 5.a4 (hindrer...b5) Lf5 6.e3 e6 7.Lxc4. Svart har fått en grei utvikling, men hvit har et overtak i sentrum. Istedenfor 5...Lf5 kan svart utvikle løperen til g4 der den legger press på f3-springeren, eller 5...Sa6 som planlegger aktiv springerplassering på b4. En svært skarp gambit er 1.d4 d5 2.c4 c6 3.Sf3 Sf6 4.Sc3 dxc4 5.e4 som ble spilt av Efim Geller. Nå kan svart beholde c4-bonden bed 5...b5, noe som ikke var mulig i mottatt dronninggambit. Som kompensasjon for bonden får hvit et sterkt sentrum og et angrep, men hvis svart klarer å ri av stormen så er merbonden en stor fordel. Hvis svart spiller...e6 før c8-løperen utvikles bærer stillingen preg av både klassisk dronningambit og slavisk. Dette kalles semi-slavisk og regnes gjerne som en egen åpning. Jeb Bush. John Ellis «Jeb» Bush (født 11. februar 1953 i Midland, Texas) er tidligere guvernør i delstaten Florida. Han er sønn av tidligere president George H.W. Bush og Barbara Bush, og yngre bror av tidligere president George W. Bush. Jeb Bush representerer Det republikanske parti. Klengenavnet «Jeb» er fra initialene JEB. Bakgrunn. Familien hans flyttet til Houston da han var seks år gammel. I 8. klasse flyttet det meste av familien til Washington, DC, fordi faren vant en plass i kongressen, mens Jeb Bush ble igjen i Houston med en annen familie for å fullføre skoleåret. Det neste skoleåret begynte han på kostskole i Massachusetts, og da han var 17 tilbrakte han et år som utvekslingsstudent i Mexico, der han også møtte Columba Garnica Gallo som senere ble hans kone. Jeb Bush studerte latinamerikanske land ved universitet i Texas i Austin og fullførte sin bachelorgrad på kun to og et halvt år med utmerkede karakterer. Han ble innkalt til å gjøre tjeneste i Vietnamkrigen, men den var over før han ble sendt dit. Næringslivskarriere. Etter ferdig utdannelse jobbet Bush i bank. I 1977 flyttet han til Caracas i Venezuela for å åpne en filial for banken. Etter dette vendte han tilbake til USA for å hjelpe faren med hans presidentvalgkamp i 1980, og da denne valgkampen var over flyttet han til Miami for å jobbe i eiendomsbransjen. Guvernør. I 1994 stilte Jeb Bush som republikanerens guvernørkandidat mot den sittende demokratiske guvernøren Lawton Chiles. Bush tapte knepent med 49.2 % av stemmene mot 50.8 % til Chiles.. Samme år ble broren George Bush for første gang valgt til guvernør i Texas. Etter nederlaget jobbet Bush med sosialt arbeid og oppretting av skoler. I 1998 satset han igjen på å bli valgt til guvernør, denne gang mot demokraten Buddy MacKay. Jeb Bush vant valget med 55.3 % av stemmene. I tiden som guvernør konsentrerte Bush seg mye om skolereform og miljøspørsmål når det gjaldt bevaring av de store Evergladesmyrene. Da hans bror, George W. Bush, vant presidentvalget i 2000 med et meget jevnt resultat i Florida var Jeb Bush guvernør i delstaten. Han nøt en ganske stor popularitet i Florida, og ble i 2002 gjenvalgt som guvernør med 56% av stemmene. Floridas lover begrenser politikere til to valgperioder som guvernør, og i 2006 ble guvernørposten overtatt av partifellen Charlie Crist. Bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling er en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens konsumbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine. Begrepet ble allment kjent etter Brundtlandkommisjonen i 1987. Begrepet brukes ofte av politikere og miljøbevegelser for å begrunne at fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng, og for å argumentere for at kortsiktige økonomiske hensyn må vike plassen for langsiktige miljøhensyn. Fattigdomsproblemet. Fattigdom og økende befolkning legger et stort press på miljøet mange steder. Når det drives rovdrift på jord, skog og andre naturlige ressurser, og mennesker blir presset til å arbeide mer enn sin yteevne, har folk vanskeligere for å overleve. Mange flytter inn til byene, der de må bo i slumstrøk med fare for helse og sikkerhet. Befolkningsveksten for land i nord er 0,5% mens i sør er den på 2%. Barn er en viktig ressurs i fattige land, blant annet for å sikre alderdommen. Å få mange barn, øker sjansene for å bli tatt vare på når man blir gammel. Barn er også ofte en ekstra inntektskilde, da mange jobber for å livnære familien. Dette fører med seg en stadig befolkningsøkning som igjen øker presset på naturressursene – som i sin tur hindrer en bærekraftig utvikling. Miljøproblemene. I industrilandene lever de fleste mennesker slik at de svekker naturens overlevelsesevne. For eksempel bruker en person i et rikt land en energimengde som tilsvarer det ca 40 mennesker ville ha klart seg med i et fattig land. De siste tiårene har vært preget av en enorm økning i produksjonen i industrien. Dette har ført til økt forurensing og fare for en tiltakende global oppvarming. CO2 oppstår blant annet ved forbrenning av olje, kull og gass og ved brenning av regnskog. Den økte drivhuseffekten fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger. Dette kan forårsake klimaendringer og forandringer i vind og havstrømmer som kan få store konsekvenser for miljøet i årene fremover og for kommende generasjoner. Andre miljøressurser inngår i lands nasjonalformuer, som luftas evne til å ta opp partikler og annen forurensning fra lokale kilder. Å slippe ut CO2, KFK eller sotpartikler, betyr å bidra til å redusere miljøressursene som inngår i global- og nasjonalformuen. Blant de ikke-fornybare ressursene er det størst press på oljen. Andre ressurser, slik som fiskebestander, er fornybare hvis de blir ivaretatt. Et annet område som har vært truet av en ikke-bærekraftig utvikling er artsmangfoldet i naturen (biologisk mangfold). Hvert år forsvinner mer enn fem tusen arter, de fleste på grunn av at regnskogen blir hogd ned eller svidd av. Historie. Begrepet kom i bruk i sin nåværende betydning i en rapport fra 1980 «World Conservation Strategy Living Resource Conservation for Sustainable Development». På norsk ble begrepet senere kjent gjennom rapporten "Vår felles framtid", som ble fremlagt i 1987 av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen. Den første, globale miljøkonferansen ble arrangert i Stockholm i 1972. FN opprettet samme år et miljøprogram (UNEP – United Nations Environment Programme) som skulle arbeide videre med miljøspørsmål. I 1983 opprettet FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, som ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Kommisjonen skulle studere miljø- og fattigdomsproblemene i verden, og foreslå utviklingsstrategier som kunne bidra til å løse dem. I 1987 kom sluttrapporten "Vår felles framtid" ("Our common future"). Bærekraftig utvikling ("sustainable development") var det nye begrepet i denne rapporten, som skildret hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling var tett knyttet sammen. Hovedbudskapet var at verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre en bærekraftig utvikling. Det betyr ifølge rapporten å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for framtidige generasjoner til å få dekket behovene sine. Rio-konferansen og Agenda 21. I 1992 arrangerte FN en større konferanse i Rio de Janeiro, Brasil. De fleste av verdens statsledere deltok for å diskutere miljøsaker. Agenda 21 er en omfattende handlingsplan som ble presentert under Rio-konferansen, og som skal være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Dette dokumentet har fått tilslutning fra 172 land. Gjennom Agenda 21 har industrilandene påtatt seg en ledende rolle når det gjelder å rydde opp i miljøproblemene. Agenda 21 identifiserer de ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønsteret i Nord som den viktigste årsaken til den pågående ødeleggelsen av det globale miljøet. Agendaen gir en skisse over hva som må gjøres for å redusere avfallsproduserende og ressurssløsende forbruksmønstre i velstående deler av verden, mens den samtidig oppmuntrer til økt, men bærekraftig, forbruk og utvikling i andre deler. Den gir retningslinjer og programmer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk, befolkningsvekst og jordas økologiske kapasitet. Agendaen beskriver også enkelte av de teknikker og teknologier som må utvikles for å dekke menneskelige behov uten å forringe ressursgrunnlaget. Regionale og nasjonale tiltak. Agenda 21 er også utviklet lokalt i Norge gjennom Lokal agenda 21. Lokal Agenda 21 er implementeringen av Agenda 21 på lokalsamfunnsnivå. Den tar utgangspunkt i kapittel 28 i Agenda 21, som oppfordrer alle verdens kommuner til å føre en dialog med befolkningen, lokale organisasjoner og næringsliv. Hensikten er å utvikle egne handlingsplaner for bærekraftig utvikling, eller «Lokal agenda 21», ofte bare forkortet til LA 21. Den første nasjonale konferansen om Lokal agenda 21 i Norge fant sted i Fredrikstad i februar 1998 med deltakere fra over 160 kommuner og fylkeskommuner i tillegg til representanter for en rekke organisasjoner. Konferansen utarbeidet Fredrikstaderklæringen om lokalsamfunnets innsats for en bærekraftig utvikling, og oppfordret alle lokalsamfunn til å slutte seg til erklæringen og dermed forplikte seg til å gå i gang med Lokal agenda 21. I dag er det 267 kommuner som har sluttet seg til Fredrikstaderklæringen, og alle landets fylkeskommuner har sluttet seg til den. Internasjonale tiltak. Mange land har etter hvert fått sin egen miljøvernminister, og det er inngått internasjonale avtaler om blant annet å redusere bruken av KFK-gasser og reduksjon av CO2-utslipp. Det er også dannet et globalt miljøfond (GEF- Global Environment Facility), som er finansiert av land i nord for å hjelpe land i sør med miljøtiltak. Dette vil føre til en bærekraftig utvikling. Norge har også en sentral rolle med miljøsaker i verden. Norge sponser afrika med 20 millioner kroner hvert år for og bygge miljøstasjoner Vinderen Sportsforening. Vinderen Sportsforening er et norsk fotballag fra Bydel Vestre Aker i Oslo. Klubben ble offisielt stiftet og meldt inn i NFF 25. oktober 2004. VSF har midlertidig hjemmebane på Frogner Stadion, men administrasjonen i VSF har store planer om å bygge en egen stadion en gang i fremtiden. Uoffisielle innecuper. VSF ble uoffisielt stiftet i 2001 da to gutter fra Steinerskolen i Oslo bestemte seg for å dra med seg fem andre klassekamerater for å starte et vennelag som kunne spille i bl.a. Løkkecup og Coca-Colacup, da med navnet Vi Spiller Fotball – Football Club (VSF – FC). I begynnelsen var det ikke mange kamper VSF kom seirende ut av. Men etter hvert begynte de stadig å markere seg mer og mer, og de vant oftere kamper. I den senere tid kom de flere ganger videre fra gruppespillet og hadde laget prøvd seg i en av cupene i dag, hadde de muligens vunnet hele cupen. Heming og 7'er fotball. I 2004 meldte VSF seg inn i Idrettslaget Heming som et 7'er lag i håp om å spare penger da de ikke hadde god nok økonomi til å stå på egne ben selv. I sesongen som et lag under Heming endte VSF på en 3. plass i serien, noe som var et ålreit resultat av et lag som bestod av syv kompiser som aldri hadde spilt fotball sammen før (og noen hadde ikke spilt fotball i det hele tatt). Junior og 11'er fotball. Da 2004-sesongen var avsluttet meldte VSF seg ut av Heming etter å ha blitt dårlig behandlet. VSF følte seg likevel sterkere nå enn noen sinne og de følte seg klare til å stå på egne ben. Derfor henvendte de seg til NFF og meldte seg inn her som et selvstendig lag. Dessverre ble navnet VSF – FC og Vi Spiller Fotball – Football Club avslått av NFF, og etter mye styr og hastverk endte laget med å hete "Vindern sportsforening". Etter å ha spilt en sesong under navnet "Vindern", ble stavefeilen rettet og navnet ble skiftet til "Vinderen sportsforening" i januar 2006. I 2005 spilte VSF som et suverent og offisielt 11'er juniorfotballag i 3. divisjon. Laget startet året meget bra ved å bl.a. slå Friggs juniorlag 0 – 4 i en vennskapskamp rett før sesongstart. 2005-sesongen gikk det alt i alt ganske bølgete. I noen av kampene knuste VSF motstanderne med over 8 mål, mens det i andre kamper ble kjempet hardt for å tape med ære. Men til tross for av og til dårlige kamper, endte VSF på en 3. plass i serien, bak Hellerud og Frigg. Seniorfotball. Foran 2006-sesongen gikk VSF over fra juniorfotball til seniorfotball. VSF startet i den nederste serien, 8. divisjon og hadde sin hjemmebane på Bjølsenfeltet. Laget endte opp på 4. plass med 25 poeng på 14 kamper i sin avdeling, noe som til de flestes overraskelse holdt til opprykk til 7. divisjon. Klubben satte seg et ambisiøst mål om opprykk til 6. divisjon etter endt 2007-sesong. I årets første oppkjøringskamp vant VSF 2-1 borte mot 8. divisjonslaget Årvoll 2, men endte tilslutt opp på 6. plass i serien (15 poeng på 14 kamper) etter en forferdelig sesong med tynn stall og mange skadeskutte spillere. I tillegg til disse forferdelige resultatene mottok også VSF bot på ca. 55 000 kroner grunnet manglende innsendte overgangsskjemaer og lisensbetalinger. Det så nesten ut som om denne ungdomsklubbens glansdager gikk mot veis ende. Foran 2008-sesongen ble derimot lagleder byttet ut, og klubben fikk ny frisk pust. Det ble igangsatt harde tiltak, dugnadsarbeid og rekruttering av nye spillere. Sesongen endte med 2. plass i serien (36 poeng på 18 kamper), opprykk til 6. divisjon og pluss på bankkonto. I 2009 ble VSF sterkere som organisasjon da de ble medlem av Brønnøysundregistrene (innmeldt 17. januar 2009). VSF hadde til tross for dette en dårlig sesong som fotballag og endte til slutt på 9. plass i serien. (12 poeng på 18 kamper). Laget var allikevel heldig og unngikk nedrykk til 7. divisjon. I 2010 spilte VSF igjen i 6. divisjon. Sesongens høydepunkt kom 22. august da VSF spilte mot Lyn Fotballs daværende A-lag. Etter denne kampen fikk VSF mye medieoppmerksomhet, og ordfører Fabian Stang (som var tilstede på kampen) la også merke til VSF, og spesielt deres utslitte fotballdrakter. Ordføreren bestemte seg for å sponse VSF med et helt nytt draktsett. Foran 2011-sesongen byttet VSF hjemmebane fra Bjølsenfeltet til Frogner Stadion og laget har siden opprettholdt seg i 6. divisjon, med drakter sponset av ordføreren, og satser på direkte opprykk til 5. divisjon. Fylkesvei 657. Fylkesvei 657 (Fv657) går mellom Mauseidvåg og Langevåg i Sula. Veiens lengde er 8,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 654. Fylkesvei 654 (Fv654) går mellom Dragsund og Fosnavåg i Herøy. Veiens lengde er 19,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Schlieffenplanen. Schlieffenplanen er betegnelsen for den tyske strategien ved begynnelsen av første verdenskrig for angrepet i vest. Den er oppkalt etter generaloberst og leder for generalstaben Alfred von Schlieffen, som utarbeidet planen på grunnlag av forgjengeren Alfred Graf von Waldersee strategiske tenkning. Schlieffen presenterte planen som sin egen for den tyske generalstaben i 1905, året etter Waldersees død. Planen gikk ut på at Tyskland først skulle flytte styrkene sine til Frankrike gjennom Belgia og Luxembourg, på tross av at disse var nøytrale. Frankrikes grense mot Belgia var preget av flatt slettelandskap og perfekt for rask fremrykning, i motsetning til grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike. Planen skulle sørge for en rask seier over Frankrike ved en gigantisk knipetangsmanøver og dermed eliminere vestfronten før Russland fikk tid til å mobilisere. Deretter skulle hæren sendes mot Østfronten og kjempe mot Russland. I følge planen skulle 91 % av den tyske hæren sendes mot Frankrike og 9 % mot Russland. Det viste seg imidlertid tidlig i krigen at planen ikke kom til å virke som tenkt. Tyskernes frammarsj etter seieren ved Slaget om grensene ble hemmet allerede i Belgia og ble stoppet utenfor Paris ved Slaget om Marne. Årene som fulgte kom til å bære preg av stillestående skyttergravskrig. Frankrike ble aldri i løpet av krigen annektert. Altså ble Tyskland tvunget til å kjempe på to fronter gjennom hele krigen, akkurat det planen forsøkte å unngå. Grunner til at Schlieffenplanen feilet. Schlieffenplanen og en planlagt fransk motoffensiv. Amfi Finnsnes. Amfi Finnsnes er et kjøpesenter på Finnsnes i Lenvik. Senteret åpnet 20. oktober 2005 og hele 10 000 mennesker møtte opp på åpningsdagen. Amfi Finnsnes har 43 butikker, inkludert tre spisesteder, fordelt på 12877 kvadratmeter. Senteret har 220 ansatte og et stipulert besøk på ca 1,5 millioner kunder i året. Forventet årlig omsetning er i 2009 er på 320 millioner kroner. Kjøpesenteret ble allerede første året landskjent da de arrangerte gudstjeneste i senteret søndag før jul, noe som skaffet stor oppmerksomhet i media landet rundt. Gudstjenesten er blitt et fast innslag siste søndag før jul. Amfi Finnsnes ligger i krysset ved rundkjøringa i Finnsnes Sentrum bare et steinkast fra Hurtigrutekaia og ca 1 km fra Gisundbrua som knytter Norges nest største øy Senja til fastlandet. Senteret har parkeringsanlegg på taket, samt parkeringer på andre siden av Meierigata totalt 300 p-plasser. AMFI Finnsnes ble i 2007 kåret av NCSS til et av landets beste kjøpesenter sammen med CC Gjøvik og Oslo City. Fylkesvei 620. Fylkesvei 620 (Fv620) går mellom Åheim i Vanylven og Leikanger i Selje. Veiens lengde er 26,2 km, hvorav 3,4 km i Møre og Romsdal og 22,8 km i Sogn og Fjordane. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Aurbekkholen. Aurbekkholen er et sted ved Tjura åa i Grue kommune i Hedmark, like sørøst for Kirkenær. Stedet er nevnt på 1300-tallet i forbindelse med en badstue, og en eiendomshandel. Navnet er i bruk som slektsnavn. Martini & Rossi SpA. Martini (Martini & Rossi SpA) er en italiensk produsent av vermut med hovedkvarter i Torino. I USA selger selskapet sine varer under navnet Martini & Rossi, fordi martini også er navnet på en amerikansk cocktail. Historie. I 1847 startet en gruppe forretningsmenn startet produksjon av vin, brennevin og vermut i "Distilleria Nazionale di Spirito di Vino" utenfor Torino. Takket være "Risorgimento" var det økonomisk vekst i sikte, og selskapet ble raskt svært innbringende. Noen år senere sluttet Alessandro Martini seg til gruppen. Han hadde i 1830, bare atten år gammel, kjøpt et vinfirma, og hadde med seg viktige erfaringer. I 1863 ble Martini direktør sammen med Luigi Rossi, som hadde funnet opp en veldig subtil vermut, og Sola. Selskapet fortsatte å vokse, og takket være kongen av Piemontes patronat kunne det åpnes avdelinger i Genova, Cagliari og Narbonne. Samme år som Martini, Rossi og Sola tok over endret de navnet til "Martini, Sola & Cia"; det er årstallet 1863 som trykkes på etiketten som grunnleggelsesåret. De begynte å eksportere til hele verden, og vant en rekke priser. I 1879 døde Sola, og sønnene solgte alle sine aksjer i selskapet. Navnet ble da endret til "Martini & Rossi". De begynte i 1870 å lage også andre produkter, blant annet "Vino Canelli Spumante", en asti nå bedre kjent som "Asti Martini". I 1868 fikk selskapet lov til å sette våpenet til Huset Savoia på etikettene av Victor Emmanuel II. Tilsvarende tillatelser ble gitt av Portugal, Østerrike, Spania og Storbritannia senere. Etter noen år til tillot Melbourne, Antwerpen og Mendoza at deres våpen ble brukt. Alle disse symbolene finnes fortsatt på selskapets etiketter. Da Alessandro Martini døde i 1905 tok Luigi Rossis tre sønner over selskapet. De lanserte to av de mest kjent produktene, Martini Extra Dry og Martini Bianco, og opprettet datterselskaper over hele verden. I 1922 ble selskapets navn offisielt endret til Martini etter at det en tid hadde vært i bruk uoffisielt. Emil Hegle Svendsen. Emil Hegle Svendsen (født 12. juli 1985 i Trondheim) er en norsk skiskytter og langrennsløper. Han representerer Trondhjems skiskyttere og Strindheim ski, langrennsavdelingen til Strindheim IL. Han har seks gull og fire sølv fra VM i skiskyting og to gull og én sølv fra OL 2010 i Vancouver. Han har 28 verdenscupseire i skiskyting, og han vant verdenscupen sammenlagt 2010. Familie. Svendsen er født og oppvokst i Trondheim sammen med sine to brødre, Petter og Morten. I 2010 flyttet han til Lillehammer. 2003/2004 – Juniorverdensmester. Ungdomstalentet Svendsen vant jaktstarten i junior-VM i Haute Maurienne (Frankrike), og gikk en etappe på det norske stafettlaget som også vant gull. 2004/2005 – Juniorverdensmester igjen. Svendsen deltok i to junior-VM denne sesongen, både langrenn og skiskyting. Langrenns-VM ble arrangert i finske Rovaniemi, og Svendsen tok bronsemedaljen på 10 km fri teknikk med landsmannen Petter Northug som gullvinner. Svendsen gikk ankeretappen på det norske laget som tok sølv på stafetten. For juniorenes skiskytter-VM var han tilbake i Finland, denne gang Kontiolahti. Han ble verdensmester på både 15 km og på sprintdistansen, og tok sølv som tittelforsvarer på 12,5 km jaktstart. 2005/2006 – OL-debut. I sesongen 2005/2006 var Svendsen med i flere løp i verdenscupen, og fikk blant annet tre femteplasser og en sjetteplass i debutsesongen. Sammenlagt ble han nummer 22. Han ble med i den norske troppen til OL i Torino, og kjempet seg til en sjetteplass på 15 km fellesstart. 2006/2007 – VM-medalje. 28. mars ble Svendsen norsk mester for første gang da han vant 20 km normaldistanse, og henviste Ole Einar Bjørndalen til bronseplass. I verdenscupen dette året knep han to pallplasseringer med tredjeplass i både Pokljuka i Slovenia og tyske Ruhpolding. Han hadde ytterligere en fjerdeplass og to femteplasser og ble nummer 17 totalt. VM i skiskyting 2007 gikk i italienske Antholz, her ble Svendsen nummer 5 på jaktstarten og nummer 7 på sprinten. Han var med på mixed-stafettlaget som fikk bronse, og knep med det sin første mesterskapsmedalje som senior. Han måtte dessverre stå over stafetten pga sykdom. 2007/2008 – Dobbel verdensmester. Emil Hegle Svendsen under VM i Östersund 2008 13. desember 2007 vant han sin første seier i verdenscupen, på 20 km i Pokljuka. 5. og 6. januar 2008 kom Svendsen på pallen begge dager med tredjeplasser på både sprint og fellesstart i Oberhof, Tyskland. Under verdensmesterskapet i skiskyting i Östersund i februar 2008 tok Svendsen gull på 20 km og fellesstart, med Ole Einar Bjørndalen på andreplass på begge distansene, han var også med og tok sølv i stafetten sammen med Rune Brattsveen, Halvard Hanevold og Ole Einar Bjørndalen. 8. mars vant han sin femte verdenscupseier, og fem dager senere tok han sin sjette, denne gangen i Holmenkollen. Han kom på tredjeplass i verdenscupen, men var kun 9 poeng bak Dmitrij Jarosjenko som tok andreplassen. 2008/2009 – Verdenscupseieren som glapp. Svendsen åpnet 09 med en tredjeplass på normaldistansen i Östersund før han vant sprinten, tross en bom. På jaktstarten tok han sin tredje pallplass av tre mulige, en tredjeplass. Kun fem dager senere vant han den første sprinten i Hochfilzen med nesten et halvt minutt. Svendsen hadde aldri greid å vinne en jaktstart etter å ha startet som nummer en, men den forbannelsen ble brutt da han også vant jaktstarten etterpå foran Ole Einar Bjørndalen og polske Tomasz Sikora. På dette tidspunktet ledet Svendsen verdenscupen klart foran Sikora. Svendsen dominerte ikke på samme måte etter jul, men han hadde jevnt over gode plasseringer, blant annet tredjeplass og andreplass på henholdsvis sprinten og jaktstarten i Ruhpolding. Han vant også sprinten i Antholz, like før verdensmesterskapet, men da mesterskapet startet, følte han seg slapp og stod over de to første øvelsene. På 15 km fellesstart kom han i mål på 12. plass, etter svak skyting. Han gikk deretter startetappen på stafetten, men pådro seg en strafferunde etter nok en gang sviktende skyting. Han gikk derimot forrykende fra siste skyting og inn, og med Lars Berger, Halvard Hanevold og Ole Einar Bjørndalen på de neste etappene ble det likevel gull. Etter nok et sykefravær, og flere middels plasseringer, kom Svendsen tilbake med en tredjeplass på fellestarten i Trondheim, fjerdeplass på sprinten i Khanty-Mansijsk, og seier på den påfølgende jaktstarten. Likevel hadde sykdomsperiodene ødelagt hans mulighet til å vinne verdenscupen sammenlagt. Svendsen ble nummer tre bak Bjørndalen og Sikora. 2009/2010 – To OL-gull og vinner av verdenscupen. Vinter-OL 2010 i Vancouver var Svendsens store mål for sesongen. 14. februar gikk han åpningsdistansen 10 km sprint som outsider, i skyggen av Ole Einar Bjørndalen og verdenscupleder Simon Fourcade fra Frankrike som var ansett som favoritter. Været påvirket utfallet av øvelsen, og de som gikk tidlig slapp unna en byge med sludd som la seg i løypene midt i løpet. Overraskende vant franske Vincent Jay og Svendsen kom inn til sølv, 12 sekunder bak med én strafferunde. Medaljen ble Norges første under lekene. På den påfølgende jaktstarten hadde Svendsen et favorittstempel, men det endte bare med en åttendeplass. På normaldistansen 20 km 18. februar gikk Svendsen inn til gullmedalje, med ett tilleggsminutt, foran Ole Einar Bjørndalen og Sergej Novikov som delte sølvet. Det ble også gull på 4 x 7,5 km stafett der Svendsen gikk på det norske laget sammen med Halvard Hanevold, Tarjei Bø og Ole Einar Bjørndalen. Det ble fem verdenscupseire denne sesongen, og Svendsen vant verdenscupen sammenlagt, 15 poeng foran Christoph Sumann, etter en spennende avslutning i Khanty-Mansijsk. Svendsen gikk på det norske laget som tok sølv i mixed stafett under VM som ble avviklet sammen med verdenscupavslutningen i Khanty-Mansijsk 28. mars 2010. Tora Berger, Ann Kristin Flatland og Ole Einar Bjørndalen gikk de øvrige etappene. For innsatsen denne sesongen ble Svendsen nominert til både "årets navn" og "årets mannlige utøver" på Idrettsgallaen 2011. 2010/2011 – To VM-gull og nummer to i verdenscupen. 11 startet godt for Svendsen med to seire og én andreplass i verdenscupåpningen i Östersund første helg i desember. Deretter ble det ingen individuelle plasseringer på pallen før 9. januar da han gikk inn til andreplass på fellesstarten i Oberhof. Dette fulgte han opp med seier på normaldistansen påfølgende onsdag i Ruhpolding. Deretter ble det igjen en periode uten plasseringer på pallen. I Fort Kent i USA andre helg i februar ble det to seire på sprint og jaktstart. I VM i Khanty-Mansijsk ble det sølv på jaktstarten og gull både i stafett og på den avsluttende fellesstarten. Tarjei Bø var den hardeste konkurrenten i verdenscupen denne sesongen. Med to seire i avslutningen i Holmenkollen havnet Svendsen kun fattige fem poeng bak Bø i sammendraget. Svendsen var også tatt ut i den norske troppen til ski-VM i Oslo med tanke på å gå stafetten, men langrennsløperne klarte seg uten hjelp fra skiskytterne denne gang, så Svendsen ble ikke uttatt til å gå. 2011/2012 – To stafettgull i VM og nummer to i verdenscupen. 12 startet dårlig med en 21.-plass på normaldistansen i Östersund. Svendsen kom tilbake med en tredje- og en andreplass. Deretter ble det seier på jaktstarten i Hochfilzen. Deretter fulgte flere gode resultater, blant annet seier på sprinten i Nové Město na Moravě. Svendsen ledet verdenscupen, men mistet den etter elendige resultater i Antholz. I Holmenkollen klarte Svendsen å komme tilbake og avsluttet med seier på jaktstarten, og han tok tilbake ledelsen i verdenscupen. I Holmenkollen ble Svendsen tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Magdalena Neuner. I VM i skiskyting 2012 i Ruhpolding gikk han ankeretappen på det norske laget som tok gull i mixed stafett. Han gikk sammen med Tora Berger, Synnøve Solemdal og Ole Einar Bjørndalen. Slovenia gikk først over målstreken, men Norge fikk fratrukket 28 sekunder fordi ett av Ole Bjørndalens treff ikke var blitt registrert slik at han gikk én strafferunde for mye. Dette gullet var Norges gull nummer femti i VM i skiskyting. Med startnummer 1 gikk Svendsen gikk inn til sølv på den første individuelle øvelsen som var sprint. Også på herrestafetten gikk Svendsen ankeretappen, og også nå ble det gull. Dette var sjette gang gjennom tidene det norske herrelaget vant VM-gull i stafett. De andre på laget var Ole Einar Bjørndalen, Rune Brattsveen og Tarjei Bø. Martin Fourcade vant tre individuelle gull og overtok ledelsen i verdenscupen. Fourcade vant også to renn i verdenscupavslutningen i Khanty-Mansijsk før Svendsen vant sesongens siste renn, felelsstarten i Khanty-Mansijsk. Svendsen endte på andreplass i verdenscupen sammenlagt, 65 poeng bak Fourcade. Torodd Veiding. Torodd Veiding (født 5. desember 1954 på Notodden) er politimester i Asker og Bærum politidistrikt. Han er jurist og har tidligere tjenestegjort i Justisdepartementet og ved Sysselmannen på Svalbard. Prosjektdesign. Prosjektdesign er en tilnærming til prosjektarbeid som ligger nærmere en designprosess enn tradisjonelt prosjektarbeid. Prosjektdesign forutsetter at man har en kreativ grunnholdning i arbeidet. Et prosjekt blir aldri likt det forrige. Det finnes ingen fasit eller regler som ikke kan og bør utfordres fra tid til annen. Slik kan et prosjekt designes til best mulig å oppnå dets formål. Først og fremst forteller et prosjektdesign om prosjektets innhold, som ønskede resultater og effekter. Videre beskriver det prosjektets ressursbehov, medarbeidernes roller (ansvar og oppgaver), regler for samhandling, og hvordan prosjektet skal evalueres. Et prosjektdesign utvikles av menneskene som deltar i prosjektet og fungerer som en dynamisk plan gjennom de ulike prosjektfasene. Røvær-ulykken. Graver etter omkomne på Udland i Haugesund Om ettermidagen fredag 13. oktober 1899 omkom 30 personer da en båt med et gravfølge på vei til Røvær fra Haugesund kullseilte. De ble overrasket av en orkan som senere på kvelden og natten også tok livet av rundt 140 personer i Titran-ulykken. Det er reist en minnestøtte for ofrene i dette tragiske forliset. Titran - Røværfondet (1900-?), ofte bare kalt Titranfondet, ble opprettet ved kgl. res. av 7. juli 1900. Da ble de innsamlete midlene til de etterlatte etter stormulykkene høsten 1899 fordelt, etter at en komite under ledelse av preses i Selskapet for de norske fiskeriers fremme i Bergen, senere statråd Lehmkuhl, hadde forberedt saken. Mesteparten av materialet her ser ut til å stamme fra denne komiteen. Det er uklart om en kan tale om bare ett fond. Ved fordelingen ble det nemlig overlatt til lokale styrer eller avdelinger i Haugesund, Bergen (Fiskeriselskapet), Kristiansund og Nordlands amt å forvalte mesteparten av midlene. For Nordlands vedkommende ble forvaltningen tillagt styret for det fondet som ble opprettet etter stormulykken i Lofoten i 1893. Disse lokale fondsstyrene skulle sende årsmelding til Fiskeristyrelsen. Et relativt stort beløp ble ikke fordelt i 1900. Det ble forvaltet av Fiskeristyrelsen/ direktoratet som et slags reservefond. Dette fondet var kommet opp i 125.000 kr. i 1907, og gikk antakelig inn som et reservefond i ulykkesforsikringen for fiskere da denne kom i gang i 1909 (se Årsberetn. vedk. Norges fiskerier nr. 1/1907 og O.prop. 10/1908). Administrasjonen gikk da over til Riksforsikringsanstalten (-trygdeverket). Titranfondet omtales fremdeles i slutten av 1930-årene, da de lokale avdelingene fremdeles satt med udisponerte midler (se St.med. 32, 1939, bilag s. 5). Galina Stepanskaja. Galina Andrejevna Stepanskaja (russisk Галина Андреевна Степанская, født 27. januar 1949) er en tidligere russisk skøyteløper. Hun representerte Sovjetunionen. Hun tok sølv i allround-VM i 1978 og 1979. Quetzalcoatl. thumb Quetzalcoatl, (ketsalk`åatl), også kjent som Quetzalcotat, den fjærkledde slangen, var en av de høyeste guder i flere mellomamerikanske indianerkulturer, som hos aztekerne, toltekerne, mayaene, mixtekere, k'iche' og olmekere. Gudefiguren er den mektigste i meksikansk mytologi fra Sentral- og Sør-Amerika og var en prinsipiell guddom. Den nøyaktige betydningen og attributter for Quetzalcoatl-mytologien varierer noe mellom kulturer og gjennom historien. Ehecatl Quetzalcóatl var den fjærkledte slangeguden som foruten å være vindgud også ble assosiert med lærdom, sivilisasjon og kongemakt. Han ble dessuten assosiert med planeten Venus og med kalenderne. Forestillinger om en slik gud kan gå tilbake til olmekfolket, som regnes som grunnleggerne av Meso-Amerikas første sivilisasjon. Senere fikk han en fremtredende rolle i Teotihuacán, som var senteret for mesoamerikansk sivilisasjon i den klassiske fase. I ruinene av denne byen kan man fortsatt beskue fremstillinger av Quetzalcóatl. På aztekernes tid fungerte Cholula som er en by i den meksikanske delstaten Puebla. som senter for kulten knyttet til denne guden, men det fantes også et Quetzalcóatl-tempel i Tenochtitlan som var en aztekisk by, grunnlagt 13. mars 1325. Byen heter i dag Mexico by og er Mexicos hovedstad. Aztekerne trodde at Quetzalcoatl var blitt sendt i eksil, og tilfeldighetene ville det at da spanjolen Cortez kom til Mexico, hadde de Aztekiske prestene forutsett at Quetzalcoatl snart skulle komme igjen. Da Spanjolene kom, med sine hester, skip, metallvåpen og hvite hud, trodde Aztekerne at Cortez var Quetzalcoatl, takket være denne misforståelsen klarte Cortez å ture frem i en legnre periode før Aztekerne drev ham ut av Tenochitlan. Quetzalcóatl har forandret seg gjennom tiden. Det gamle gudebildet er mesoamerikansk. Ifølge noen beretninger dro Quetzalcóatl til slutt over havet mot øst hvorfra hans tilhengere venter at han en gang skal komme tilbake. Quetzalcóatl har blitt gjort til gjenstand for vakker kunst i hele verden og gjengis i forskjellige variasjoner. Han er uthugget i forskjellige stelae innen mesoamerikansk kultur og er avbildet i prehistoriske kodekser. Disse er de originale gudebildene som arkeologer har funnet i Guatemala, Belize, Mexico og Honduras. Gudebildet er knyttet til bestemte farger gjennom historien innen de forskjellige kulturer og samfunnslag. Lundersæter kirke. Lundersæter kirke er en langkirke i tre fra 1868. Den ligger ved Lundersæter på Brandval Finnskog i Kongsvinger kommune i Hedmark og tilhører Brandval prestegjeld. De andre kirkene i prestegjeldet er Brandval kirke og Roverud kirke. Området har lenge vært brukt som gravplass. Da de skulle gruse vegen forbi stedet på slutten av 1800-tallet benyttet de et grustak ved siden av der kirken er i dag. Etter hvert raste det ut noen hodeskaller fra toppen av grustaket, en gammel gravplass benyttet av de første finner i området var gjenfunnet. Altertavla i Lundersæter kirke. Altertavla i Lundersæter kirke er malt av Valborg Luth i 1899. Bildet bærer tittelen: «Kristus på Bergprekenens fjell», og forestiller Kristus oppe på et høydedrag med konturer av fjell i bakgrunnen. Kristusskikkelsen virker ungdommelig og frisk, og fargene er lyse, rene og sterke. Lundersæter gamle kirke. I 1954 fikk Lundersæter kapell det tårnet som er så karakteristisk for kirkens eksteriør. Som det går fram av bildet til venstre så hadde kirken før den tid et saltårn. Det nye tårnet ble bygd ut fra kirken mot vest, og slik at tårnfoten ble innredet som våpenhus. Tårnet ble tegnet av arkitekt Ola B. Aasnes, og byggmester var Mentz Sæter. Det er betydelig større enn det gamle og har gitt kirkebygget en helt annen tyngde og reisning enn før. Eksoterm reaksjon. Eksoterm reaksjon er en kjemisk reaksjon som «frigir» energi ved å omgjøre potensiell energi til kinetisk energi. Et eksempel er reaksjonen mellom oksygen og karbon når kull brenner. En eksoterm reaksjon vil vanligvis gå spontant når den først er i gang, men krever gjerne en viss mengde energi for å starte. Til forskjell fra en endoterm reaksjon som skjer under opptak av varmeenergi, vil den eksoterme reaksjonen avgi varmeenergi og vi får en temperaturøkning. Entalpiendringen i en eksoterm reaksjon er alltid negativ. Det motsatte av en eksoterm reaksjon er en endoterm reaksjon. Endoterm reaksjon. En endoterm reaksjon (av gresk "endon", «inn» og "thermos", «varme») er en kjemisk reaksjon som absorberer energi fra omgivelsene. Det er det motsatte av en eksoterm reaksjon. Endoterme og eksoterme reaksjoner er en viktig del av termodynamikken. Dave Mackay. David Craig Mackay (født 14. november 1934 i Edinburgh) er en tidligere skotsk landslagspiller i fotball. Han har vært manager for seks engelske fotballklubber, og han har også vært manager for klubber i Kuwait, Forente Arabiske Emirater og Egypt. I tillegg har han hatt ansvar for U-17 landslaget til Qatar. I 1969 ble Dave Mackay, sammen med Tony Book, kåret til Årets spiller i England. Filippinenes sentralbank. Filippinenes sentralbank (filippinsk: Bangko Sentral ng Pilipinas – BSP) er sentralbanken på Filippinene. Historie. BSP ble etablert 3. juli 1993, da den tok over for den tidligere sentralbanken, "Central Bank of Phillipines". Den nye sentralbanken var i overensstemmelse med Filippinenes nye grunnlov fra 1987 og den nye sentralbankloven av 1993. Sentralbanken har en selvstendig rolle i forhold til nasjonalforsamlingen. Oppgaver og målsettinger. Fra januar 2002 har hovedmålsettingen vært en lav og stabil inflasjon i tråd med kravene til økonomisk vekst. I tillegg skal banken sørge for en stabil valuta (Filippinske peso), og sikre konvertibilitet i forhold til andre valutaer. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr januar 2012 Amando M. Tetangco Jr.. Han ble utnevnt 14. februar 2005, og overtok stillingen 3. juli samme år. Etter 20 år med lav økonomisk vekst og stor fattigdom i Filippinene har Tetangco en stor utfordring i å bidra til økt økonomisk vekst framover. Som sentralbanksjef har han direkte ansvar for å formulere penge- og valutapolitikken til sentralbanken, herunder sentralbankens markedsoperasjoner i statsobligasjoner og de valutareservene sentralbanken forvalter. Overvåkingen av landets forpliktelser overfor utlandet og administreringen av landets politikk overfor utenlandske lån og investeringer ligger også under sentralbankens mandat. Han overvåker sentralbankens utlån til landets finansinstisusjoner, særlig rediskontering, og andre finansielle instrumenter som sentralbanken bruker overfor finansinstitusjonene. Han har også ansvar for å føre tilsyn med sentralbankens gjennomføring av andre finansielle operasjoner som forsikring og trykking og distribusjon av valuta. Vits. a> som prøver å få publikum til å le. En vits er en vittighet eller kort historie med et overraskende poeng som er ment å være morsomt. Det kan også være en spøkefull bemerkning eller en replikk med et treffende poeng. Ordet vits kan dessuten bety mening, verdi eller poeng i setninger som «hva er vitsen med det?». Humor og vitser er uttrykk for følelser, lek og sosialt samspill og har i forskjellige former eksistert like lenge som mennesket har hatt språk og kultur. De kan være muntlige, skriftlige eller formidlet gjennom bilder, for eksempel i vitsetegninger, en sjanger i slekt med tegneserier og karikaturer. Kjennetegn. Vitser skal først og fremst være morsomme. De er ofte korte og lettfattelige med klare rollefigurer, en tydelig situasjon eller historie og et entydig og overraskende poeng uten skjønnlitterære tolkningsmuligheter. Overraskelsen i sluttpoenget kan skapes på mange måter, men ofte ved at en bryter et kjent mønster eller leker med vitsen på en selvreflekterende måte. Når det gjelder innholdet i vitser, er det svært vanlig med ordspill, misforståelser og dumme personer, oftest «de andre», men også noen, eller noe, en kan kjenne seg igjen i. Vitseformen er kort og presis. For å lette kommunikasjonen, er det derfor vanlig å bruke stereotypier, det vil si kjente klisjeer eller vanlige karikaturer av mennesketyper, roller og fenomener. Dermed gjenspeiler mange vitser samfunnet på en overtydelig måte, og kan befeste fordommer og politiske holdninger. Historikk og utbredelse. Komiske påfunn og morsomheter har eksistert i alle tider og i alle kulturer, men med forskjellig form og innhold. Det er rimelig å tro at også vitsing og vitser i form av språklige leker, morsomme historier og fleiping med kroppslige tabuer er like gammelt som språkevnen selv. På samme måte som gåter har også vitser og anekdoter gått fra forteller til forteller i en muntlig tradisjon. De har spredd seg fra land til land og i forskjellige kulturer som annen folkediktning eller som "memer", et uttrykk evolusjonsbiologen Richard Dawkins bruker om ideer som sprer seg i en befolkning på samme vis som gener, det vil si der de beste overlever. De kjente Molbo-historiene fra Danmark er for eksempel lån fra den tyske "Geschichte der Schildbürger", ei samling med skjemtefortellinger fra 1700-tallet. Ellers er gåter, en nær slektning av vitsene, kjent fra 1000 år f.Kr. i India, og finnes også i de islandske sagaene. Vitser som bygger på ordspill, er imidlertid ikke like lett å overføre mellom forskjellige språk. Vitser i forskjellige kulturer og tider. Vitser spiller på detaljer ved språket og den kulturen de opptrer i, og de er derfor bestemt både av samtida og de sosiale omgivelsene. Humor og vitsing er dessuten en avansert kommunikativ prosess som krever høy kulturell og sosial kompetanse både av avsenderen og mottakeren. Det betyr at tilhøreren eller leseren må forstå nøyaktig hva poenget er for at vitsen skal være morsom. Ironi, det vil si å mene det motsatte av hva man sier, er for eksempel et vestlig fenomen som store deler av verdens befolkning ikke vil oppleve som humoristisk. Et kjent eksempel på kulturell misforståelse og manglende kunnskap, er saken med de beryktede, danske karikaturtegningene av profeten Muhammed fra høsten 2005. De ble av de fleste i den kristne, vestlige verden oppfattet som vitsetegninger med et lett satirisk, men helt ufarlig innhold. Mange muslimer opplevde derimot tegningene som krenkende, grovt blasfemiske og respektløse, blant annet på grunn av billedforbudet i islam. Dermed oppstod en konflikt mellom skandinavisk ironi- og fleipekultur og religiøse tabuer, og publiseringa av tegningene utløste voldsomme protester og dramatikk i januar og februar 2006. Tilsvarende forandrer humor seg over tid, og vitser som kommenterer samtida uten å ha et allmenngyldig innhold, vil miste interesse når de blir gamle. Dette gjelder både Charlie Chaplins slapstick-humor, Monty Pythons lek med britiske autoriteter, Rolv Wesenlunds situasjonskomikk i for eksempel Fleksnes-serien, Hallo i ukens politiske karikaturer og Team Antonsens harselas med nåtidige samfunnsfenomener. Litteraturhistorien inneholder imidlertid flere gamle verk med humoristisk innhold som fremdeles har høy leserverdi, selv om ikke alle poengene er like forståelige og morsomme i dag. Det gjelder for eksempel François Rabelais' klassiske bøker om kjempene Gargantua og Pantagruel som skildres med saftig humor, burleske ordspill og satiriske skråblikk på samtidige personer og begivenheter. Vitsenes psykologiske funksjon. Humor gjenspeiler grunnleggende menneskelige følelser og behov og er ofte uttrykk for et sosialt samspill og kommunikasjon mellom mennesker. Å få andre til å le og smile skaper samhold i grupper og kan løse spente situasjoner. Latter har i tillegg flere positive fysiologiske effekter, den øker blant annet produksjonen av endorfiner som bedøver smerte og gir lykkefølelse. Ønsket om å fortelle historier og behovet for å dele egne opplevelser kan dessuten være uttrykk for å få bekreftet seg selv i ei gruppe. Lek og tilsynelatende meningsløs moro er ellers en effektiv måte å prøve ut omgivelsene og lære om virkeligheten på. Vitsen som psykologisk fenomen ble første gang undersøkt vitenskapelig av Sigmund Freud i "Der Witz und seine Beziehung zum Unbewußten" utgitt i Wien i 1905. Seinere har flere skrevet om vitser og psykologi, blant annet Marvin Minsky i "Society of Mind" og Edward de Bono i "The Mechanism of the Mind" og "I Am Right, You Are Wrong". Ellers er Isaac Asimov's "Treasury of Humor" en fyldig bok om vitser og fortellerkunst på engelsk. Forskjellige slags vitser. Forskjellige vitsetyper kan grupperes i kategorier etter innhold og form. Det er særlig vanlig med ordspill eller humoristiske dialoger, for eksempel mellom foreldre og barn, mann og kone, lærer og elev eller lege og pasient. I tillegg er mange vitser bygd opp etter faste mønstre, for eksempel som gåter, eller som korte historier med faste figurer, både etniske grupper og navngitte personer, ofte nabofolk, minoriteter, byoriginaler og kjendiser. Andre motiver som går igjen i norske vitser, er blant annet biler (særlig bilmerkene Lada og Škoda), dumme blondiner, upopulære svigermødre og kelnere («flue i suppa»). Oversikten under viser noen vanlige vitsetyper og begreper i Norge. Samme vits kan tilhøre flere kategorier. Metavitser. Metavitser er formelvitser som leker med kjente vitsemønster på en selvreflekterende måte. Det brukes flittig som poeng i mange slags vitser. Hvis tilhøreren ikke kjenner mønsteret eller grunnlaget, blir vitsen intern og uforståelig. Groviser. Kofferthumor er morsomheter som bygger på at «en tenker koffert», det vil si at en er overfokusert på det seksuelle og tolker nøytrale ord og handlinger som noe seksuelt. Politiske vitser. Politiske vitser har ofte et velformulert, politisk poeng, men kan også være uttrykk for en befriende lek med det alvorlige, for eksempel med strenge myndigheter eller en vanskelig situasjon. Karikaturtegninger i aviser og satiriske TV-programmer inneholder ofte politiske vitser, mens muntlige, folkelige vitser med politisk innhold er vanligere i land der samfunnskonfliktene er større enn i Norge. Bløte vitser. Begrepet bløt vits, eller en blødme, kan brukes om alle dumme vitser og platte ordspill. En «tørr vits» er en tilsvarende enkel vits, men som sparer på virkemidlene. Barnemunn. Små barns kreative omgang med språket sammen med en begrenset livserfaring fører ofte til overraskende konklusjoner. Vitsetegninger. En vitsetegning er en vits framstilt som en morsom tegning med eller uten tekst. Vitsetegningene bruker visuelle klisjeer og forenklinger for å gjøre det raskt og lett å forstå budskapet og ideen. Typiske motiver kan være «en skipbrudden passasjer på ei øde palmeøy», «en fange får en bløtkake med fil som gave» og «kannibaler skal koke oppdagelsesreisende». Det fins en mengde populære vitsetegnere og tegneserieskapere som har spesialisert seg på humoristiske tegninger og serier, blant annet danske Storm P., amerikanske Gary Larson og norske Frode Øverli. Latterlabprosjektet. I 2002 samlet forskere ved «» ved universitetet i Hertfordshire i Storbritannia inn 40 000 vitser fra 70 land og mottok to millioner stemmer for å kåre verdens morsomste vits. De publiserte også en bok om prosjektet. Nasjonale og andre forskjeller. Latterlabprosjektet dokumenterte store nasjonale forskjeller. Folk fra Storbritannia og Australia likte best vitser som latterliggjorde andre. I mange europeiske land likte folk best surrealistiske spøker, og i nesten alle land var verbale vitser vanlig. I Japan var det imidlertid svært vanskelig å finne noen som fortalte vitser. Eksperimentet viste ellers at tyskere synes flest vitser er morsomme, mens menn og kvinner har ganske ulik humor. Menn foretrekker vitser som involverer aggresjon, kvinnefiendtlighet og sex, mens kvinner foretrekker vitser som baserer seg på ordspill. Et delfunn i prosjektet var også at forskerne fant frem til verdens morsomste dyr. Det var ender. Verdens morsomste vits. Denne vitsen viste seg å appellere både til kvinner og menn, unge og gamle og til folk fra mange land. Storjord (Saltdal). Storjord ligger ved oppstigningen til Saltfjellet og Junkerdalsura, kommunene Saltdal i Nordland. Siste bensinstasjon før Saltfjellet ved Saltdal Turistsenter. Lederartikkel. En lederartikkel er en redaksjonell kommentar hvor en avis eller annen publikasjon gir uttrykk for sitt syn i en eller flere saker. Den skrives av redaktøren i mindre aviser, men i større aviser har man gjerne flere lederskribenter. Artiklene signeres som regel ikke, men det forekommer. De står for avisens regning og har en fast plass i avisen, gjerne sammen med øvrig kommentarstoff i avisen. Tidligere var de fleste norske aviser knyttet til politiske partier. Da kunne den samme lederartikkelen bli skrevet fra partikontoret og bli trykket i alle aviser i nettverket. Selv om det fremdeles kan være aviser knyttet sammen i et konsern, er det ikke lenger vanlig at lederartiklene kommer fra et hovedkontor. Noen aviser, særlig lokalaviser, har heller ikke lederartikler hver dag, men bruker dem når det er noe de vil sette på dagsorden i lokalsamfunnet. Over tid har det utviklet seg en situasjon hvor noen aviser har flere lederartikler. Da vil gjerne en første være en større artikkel, mens den andre er mye kortere. Flere av de store norske avisene har etter hvert fått en slik andre lederartikkel, blant annet Aftenposten, Dagbladet, Fædrelandsvennen og VG. I The Times og Dagens Næringsliv har det også blitt en tradisjon for å lage en morsom tredje lederartikkel. Fylkesvei 608. Fylkesvei 608 (Fv608) går mellom Ringstad og Gjerdvika i Askvoll. Veien (unntatt fergestrekningen) er 4,4 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Finnvegen. Finnvegen er en gammel gå- og ridesti fra Grue Finnskog til Kirkenær. Veien er først kjent fra historiske kilder fra 1300-tallet i forbindelse med pilgrimsaktivitet. Den ble da benevnt som Bergerstigen. Den er også nevnt på 1600-tallet i forbindelse med forhugninger, slik at det ikke skulle komme angrep fra Sverige. Stedet øst for Kirkenær er derfor kjent som "Hærfallet". I 1766 er det også nevnt at, "finn" som var samer, hadde levd i området. Politiets sikkerhetstjeneste. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er en nasjonal politienhet i Norge og Norges sikkerhetstjeneste, direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, og sidestilt med Politidirektoratet. PST har ansvar for å ivareta rikets sikkerhet og bekjempe terrorisme, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen og industrispionasje, samt drive kontraetterretning. Hovedkontoret i Oslo hadde i 2010 et budsjett på 407,7 millioner kroner etter revidert nasjonalbudsjett. I tillegg kommer budsjettet til de ansatte i politidistriktene. Tjenesten har totalt 515 ansatte, de fleste i Oslo. Tjenesten har røtter tilbake til 1936/1937, og dens navn ble i 2002 endret fra Politiets overvåkningstjeneste (POT) til Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Ansvarsområde. PST har ansvar for den nasjonale sikkerhet i Norge, som blant annet omfatter kontraetterretning, kontraterror, hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen, kontraekstremisme, forebygge og etterforske trusler og vold mot medlemmer av statsledelsen som regnes som myndighetsperson, livvakttjeneste, trusselvurderinger og sikkerhetsrådgivning. I motsetning til Etterretningstjenesten har PST anledning til å overvåke norske borgere. PST er en videreføring av Politiets Overvåkningstjeneste (Pot), som blant annet drev overvåking av personer som var eller kunne tenkes å tilhøre den radikale venstresiden i norsk politikk. I etterkant av Lund-kommisjonens kritikk av Pot, og politireformen i 2000, ble tjenesten omorganisert, og består i dag av en sentral enhet i Oslo og enkeltstående tjenestemenn med et regionalt ansvar. Samtlige av landets politidistrikter har i dag en (eller flere) PST-tjenestemenn, med unntak av Oslo politidistrikt, der "Den sentrale enhet" sitter med ansvaret. Mange norske borgere har fått innsyn i sin såkalte «mappe» hos PST etter Lundkommisjonens rapport ble behandlet i Stortinget. Det ble opprettet et uavhengig utvalg, Innsynsutvalget, som har behandlet krav om innsyn og erstatning. Saksbehandlingen har skjedd etter den midlertidige lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. 4. mars ble den individuelle retten til å få innsyn i mappen sin fjernet av regjeringen. Organisasjon. PSTs hovedkontor i Nydalen i Oslo Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST/DSE) har et overordnet ansvar for tjenestens oppgaver i hele landet, og ivaretar i Oslo de oppgaver Oslo politidistrikt normalt skulle utføre i slike saker. Ute i landet er det politidistriktene som formelt opererer sikkerhetstjenesten under sjef PST, og tjenesteinndelingen følger derfor normalt politidistriktsgrensene. I mediebildet. I nyere tid har PST vært omtalt i mediene i sammenheng med Mulla Krekar-saken og PSTs overvåking av ekstremister, blant annet den nynazistiske Vigrid-gruppen. I 2008 måtte daværende leder for PST, Jørn Holme, forklare seg for Stortinget, i forbindelse med rådene som ble gitt i forkant av terrorangrepet mot Kabul Serena Hotell. Islamske miljøer. I en trusselvurdering har PST signalert at de mener voldelige lederskikkelser i muslimske miljøer er problematisk. PST mener det pågår en radikalisering i enkelte ekstreme islamistiske miljøer i Norge. Radikalisering defineres av PST som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå politiske mål. I disse radikaliserte islamittiske miljøene mener de at det er noen få karismatiske lederskikkelser og at disse legitimerer og forherliger bruk av vold som et politisk virkemiddel. De mener også at disse oppfordrer andre til å støtte ekstreme islamistiske organisasjoner i utlandet. Fordi disse er i en lederrolle og veileder andre så kan de være sentrale i en radikalisering av miljøene. Spesielt yngre og identitetssøkende personer med som har vanskelig for å finne religiøs veiledning andre steder kan bli utsatt for påvirkning og radikalisering fra disse lederne. Visuelt. Visuelt og Visueltdagene er en årlig konkurranse og et bransjearrangement for grafiske designere og illustratører i Norge. Visuelt arrangeres av Grafill, intresseorganisasjon for visuell kommunikasjon. "Visuelt" er dessuten tidligere navn på fagtidsskriftet Snitt som blir utgitt av Grafill. Visueltdagene. Visueldagene har siden 1993 blitt avholdt i Oslo som Nordens største arrangement innen visuell kommunikasjon. Dagene omfatter et designfaglig seminarprogram, en utstilling og prisutdeling for Visueltkonkurransen. Prisutdeling. I Visueltkonkurransen premieres de beste av innsendte arbeider innen norsk grafisk design, illustrasjon og annen visuell kommunikasjon. Det deles ut en mengde bransjepriser i en rekke kategorier med varierende oppslutning og påmelding. Klassikerprisen, en ærespris som Grafill delte ut for første gang i 2002, gis imidlertid til en utøver som har holdt høy faglig kvalitet og vært av stor betydning for faget sitt gjennom mange år. Ljudmila Titova. Ljudmila Jevgenjevna Titova (ru. Людмила Евгеньевна Титова, født 26. mars 1946) er en tidligere russisk skøyteløper. Hun representerte Sovjetunionen. Hun tok to medaljer under OL 1968 i Grenoble – gull på 500 og sølv på 1000 meter. Samlingen med OL-medaljer ble komplett da hun fire år senere, under lekene i Sapporo, tok bronsemedalje på 500 meter. Hennes beste plasseringer i sammenlagtmesterskap er bronsemedaljene fra allround-VM 1971 og sprint-VM i 1972. Fylkesvei 604. Fylkesvei 604 (Fv604) går mellom Gaupne og Jostedal i Luster. Veiens lengde er 26,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Morelia. Morelia er hovedstaden i delstaten Michoacán i Mexico, nordvest for hovedstaden Mexico by. Innbyggertallet var 608 049 i 2005 (Segundo Conteo de Población y Vivienda). Metro, 735 624. Universidad Michoacana de San Nicolás de Hidalgo, grunnlagt i 1551, er et av Amerikas eldste universiteter (for eksempel eldre enn USAs eldste barneskole). Byen ligger i over 1 921 meters høyde, og nyter et behagelig klima. Historie. Morelia ble grunnlagt i 1541 av conquistadoren Antonio de Mendoza under navnet Valladolid, hans fødeby i Spania. Som sentrum i det rike og vakre Michoacán ble byen et viktig sentrum i Ny-Spania, det spanske riket i Mexico, med byggingen av utallige kirker, klostre, en stor katedral og en viktig akvedukt. I 1783 ble den meksikanske frihetshelten Jose Maria Morelos y Pavón født i Valladolid. Etter Mexicos selvstendighet ble derfor byen oppkalt etter ham, og fikk navnet Morelia. Bylandskap i Morelia. Morelia er en av de vakreste av Mexicos mange kolonibyer, og 150 kvartaler av sentrum, som tilsvarer byens totale utbredelse i kolonitiden, er oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Nesten alle husene og kirkene er oppført i en spesiell rød sandstein. Katedralen i Morelia er oppført i meksikansk barokkstil, og har et rikt interiør, og det finnes også en rekke andre kirker. Mest spesiell er muligens Santuario de Guadalupe, med et fargestrålende interiør i folkelig rokokkostil. Akvedukten fra kolonitiden preger mye av byen. En storslagen akvedukt ble også bygd i kolonitida for å sikre vannforsyningen til byen. Byens sentrum er zócalo, stortorget, omgitt av katedralen og av de mange palassene fra kolonitiden, samt søylerekker med elegante kafeer. Den krysses av hovedgata Avenida Madero. Fylkesvei 603. Fylkesvei 603 (Fv603) er en 245 m lang sidevei fra riksvei 55 til Marifjøra i Luster. Veien var Norges korteste riksvei inntil den ble omklassifisert til fylkesvei. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. First Class 8. First Class 8 er en lett kjølbåt. Båten benyttes primært til regattaseiling og er representert i et stort antall regattamiljøer både nasjonalt og internasjonalt. I Norge er det ca. 32 båter, hvorav 27 ligger i Oslofjorden. Båtene er organisert i en nasjonal klasseklubb "Club First Class Norway" – forkortet CFCN. Den norske klasseklubben har de siste årene sørget for at flest mulige av båtene blir regatta-aktive. Klasseklubben formidler salg av bruktbåter straks behovet oppstår. Nasjonalt seiles det årlig en rankingserie som starter to uker etter påske og strekker seg til slutten av september. Rankingserien seiles stort sett i Indre Oslofjord med unntak av pokalseilasene på Hankø i juli. Totalt utgjøres rankingen av ca. 20 enkeltregattaer pr sesong. Rankingen seiles ifølge Steilene Poengsystem utviklet av N.S.F.-dommer Trygve Bernhardsen, men hvor C.F.C.N. i tillegg tillater strykninger ifølge en skala som tar hensyn til hvor mange enkeltregattaer som har blitt seilt. Pr regatta deltar vanligvis 10–20 båter. Klassen har siden 1994 tilfredsstilt NSF sine krav til nasjonal klassebåt og første offisielle Norgesmesterskap ble arrangert i 1995. Det har foreløpig ikke forekommet tekniske protester på entype-klassereglene. Mast med salingshorn og storbom tillates kun levert fra produksjonen til Z-SPAR i Frankrike. First Class 8 har sveivekjøl og sies derfor å være enkel og komfortabel å traile bak bil (lavt tyngdepunkt). Båttypens popularitet grunner primært i dens moderne skrogform, store seilareal (rask), enkelhet med strenge entype regler og at den er relativt billig i innkjøp og drift. Båttypen seiles av et mannskap på 4–5 personer. Båten kostet ny ca. NOK 220 000,-, mens brukte båter selges (2007) for ca. NOK 80 000,-. til NOK 100 000,-. De fleste båtene eies av konsortier på 2–5 personer. Samtidig fordeler en slik eierstruktur ansvar. Dette er viktige faktorer for klassens vekst og utvikling. First Class 8 har blitt bygget siden 1982 som en entype regattabåt hos Benetéau i Frankrike. Totalt er det bygget i overkant av 1200 båter. Klassen har stor internasjonalt utbredelse og det finnes store FC-8 miljøer i Italia, Spania, Frankrike, Sør-Tyskland (innsjøene), Belgia, og mindre miljøer i England og Portugal. Hvert år har det blitt arrangert Europamesterskap/World Cup med 60–90 deltagende båter fra 8–9 nasjoner. I tillegg er det årlige åpne franske mesterskapet en viktig regatta med like mange startende. Det har vært norsk deltagelse i mange av de internasjonale mesterskapene. Sheila Young. Sheila Grace Young (født 14. oktober 1950) er en tidligere amerikansk skøyteløper og syklist. Hun ble olympisk mester på 500 meter under OL 1976 i Lake Placid. I de samme lekene tok hun sølv på 1500 meter og bronse på 1000 meter. I 1973 vant hun både sprint-VM på skøyter og banesprinten i VM i sykling. Det samme året ble hun den første kvinnen som gikk 500 meter under 42 sekunder (41,8 i Davos). Tre år senere ble hun den første som gikk under 41 sekunder (40,91), igjen i Davos. I 1975 og 1976 kom hun på tredje plass sammenlagt i allround-VM, og hun vant sprint-VM totalt tre ganger (1973, 1975 og 1976). Hennes datter Elli Ochowicz har også deltatt i OL. Vår Frue av Guadalupe-helligdommen. Jomfruen av Guadalupe i reproduksjon Guadalupe er et pilegrimsmål i den nordlige enden av Mexico by. Stedet ligger på Tepeyac-høyden, som var et hellig sted for de gamle aztekerne, hvor morsgudinnen i deres religion ble dyrket. Et pilegrimsmål. I 1531, få år etter den spanske erobringen av Mexico, viste Jomfru Maria seg for en aztekisk mann, Juan Diego Cuauhtlatoatzin, flere ganger. Siste gang etterlot hun avtrykket av seg selv på kappa hans. Denne kappa, som viser et bilde av en mørkhudet Jomfru Maria, er nå det viktigste målet for katolske pilegrimer i Amerika. Jomfruen av Guadalupe, La Reina de México (Mexicos dronning) feires hver 12. desember, noe som er en uoffisiell festdag i hele Mexico. Bildet av Jomfruen av Guadalupe er over alt i Mexico, inne i busser og taxier, på restauranter og tatovert på armen til tøffe mannfolk. Juan Diego ble kanonisert som helgen av pave Johannes Paul II i 2002, og var da den første helgenen fra Amerikas urfolk. Kappa. Kappa er nå et av den katolske verdens viktigste relikvier. Den er vevet av kaktusfibrer fra området, og et slikt materiale er svært forgjengelig og skulle normalt vart i få år. Når kappa nå er like fin etter snart 500 år, ses naturligvis dette som et mirakel. Videre er det stjerner på Jomfruens kappe. Disse stjernene viser det nøyaktige stjernebildet den natta miraklet skjedde. I pupillene gjengis angivelig et fotografisk bilde av hendelsen. På kjolen hennes gjengis ordet «fjell» flere ganger med aztekiske skrifttegn. Fjellene er angivelig plassert som på et kart over Mexico Utvendig bilde av den nåværende basilikaen Basilikaene. Den opprinnelige basilikaen ble påbegynt umiddelbart etter Juan Diegos syn. Her ble kappen oppbevart fram til 1974. Denne bygningen har sunket ned i grunnen, slik mange bygg gjør i Mexico by på grunn av senkingen av grunnvannet. Etter mange års stenginging på grunn av restaureringsarbeider er nå kirken igjen åpnet for publikum. Den gamle Basílica de Nuestra Señora de Guadalupe). Pilegrimenes mål er likevel den enorme basilikaen fra 1974, bygd av den meksikanske arkitekten Pedro Ramírez Vásquez. Her henger kappen høyt på veggen, og rullefortau gjør at pilegrimene får passere uten for store kødannelser. Inne i den tilnærmet sirkulære kirken er det sitteplass til 10 000 mennesker. Guadalupe Guadalupe Guadalupe Wedge. En wedge er en type golfkølle. Den er en jernkølle som brukes til å slå de kortere slagene inn mot greenen, og til en rekke spesialslag, for eksempel bunkerslag og pitch. Det finnes flere typer wedger, med loft fra 48° til 67°. De vanligste typene er pitching wedge (48°), gap/approach wedge (52–54°), sand wedge (56°) og lob wedge (58–67°). Sjuende far i huset. "Sjuende far i huset" er en kort dokkefilm fra 1966 basert på Asbjørnsen og Moes eventyr "Den syvende far i huset". Harald Heide-Steen – Peter Chr. Asbjørnsen Reve-enka. "Reve-enka" er et skjemteeventyr fra Asbjørnsen og Moes samling av norske folkeeventyr utgitt fra 1841 til 1844. "Reve-enka" er også navnet på en norsk dokkefilm fra 1962 basert på dette eventyret. Filmen. Dokkefilmen "Reve-Enka" fra 1962 er regissert og produsert av Ivo Caprino. Filmen følger handlinga i det korte skjemteeventyret med samme navn. Handling. Den vesle filmen begynner som en realfilm der eventyrsamleren Asbjørnsen er på besøk i ei stue. Da stueeieren Gurine begynner å fortelle eventyret for ham og niesen, fortsetter filmen som en dokkeanimasjon. Eventyret handler om ei revefrue som har mistet mannen sin etter at han spiste for mange høns. Etter en sørgeperiode får reveenka friere på døra i huset der hun bor sammen med tjenetejenta, ei lita svart katte. Den første som banker på, er Ulven, men ham vil enka ikke gå ut med. Den neste er Bjørnen, som også blir avvist. Den tredje frieren på vei til enka, er en en munter rev som er slitt og rufsete i pelsen. Han møter ei gammel kjerring som sitter fast i en stubbe. Reven hjelper henne fri og gir henne en matbit og fløteskvett. Som takk får han en ny, vakker pels. Da reven banker på døra hos reveenka og ber henne være med ut og gå, kaster hun fra seg strikketøyet og svarer strålende ja til den vakre frieren, at hun gjerne vil med ham lakke. Caprino har ellers lagt til en liten scene i filmen som er basert på det korte eventyret om "Haren som hadde vært gift" der en hoppende glad hare forteller reven at han ble gift, fikk et troll til kjerring, fikk en stue og ble rik, men at alt brant opp – og «kjerringa med». Out of bounds. Out of bounds (OB) er områder utenfor golfbanen hvorfra det ikke er tillatt å spille. Områdene er markert med hvite pinner eller gjerder. Disse markeringene regnes som utenfor banen og er derfor ikke tillatt å fjerne, slik tilfellet er for pinner som markerer vannhindre eller grunn under reparasjon. Golfballen er out of bounds når hele ballen er utenfor den tenkte linjen som går mellom det innerste punktet på markeringene. Out of bounds brukes for å markere yttergrensen for hele banen, eller på individuelle hull for å forhindre at spillerne tar snarveier om andre hulls spilleområder. Out of bounds utgjør en vanskelighet for spilleren, idet man blir idømt et straffeslag og må slå på nytt dersom ballen havner out of bounds. Grunn under reparasjon. Grunn under reparasjon (GUR) er områder på golfbanen som enten er under reparasjon eller som er skadet på grunn av regn eller annet. Disse områdene er markert med blå pinner eller streker på bakken. Hvis ballen havner innenfor disse har spilleren rett til å droppe ballen ut av området uten å pådra seg straffeslag. Men spilleren kan også spille der ballen ligger dersom det er ønskelig. Hvis de blå pinnene derimot er hvite på toppen, betyr det at det ikke er tillatt å spille fra innenfor området, og spilleren har plikt til å droppe ballen ut. Dette for å unngå unødvendig slitasje på spesielt sårbare områder på banen. Queen of the Damned. "Queen of the Damned" er en amerikansk-australsk film fra 2002, regissert av Michael Rymer, med Stuart Townsend, Aaliyah og Marguerite Moreau i hovedrollene. Handlingen. Den legendariske vampyren «Lestat» (Townsend) har våknet fra flere hundre års dvale, og som rockestjerne opplever han å få millioner av fans. Den slumrende vampyrdronningen «Akasha» (Aaliyah) vekkes, og også hun vil erobre verden, men trenger hjelp av «Lestat». «Jessie» (Moreau) studerer filosofi og paranormale fenomener med fanatisk iver for å lære mer om sin egen families historie. Hun kartlegger «Lestat»s lange og ensomme ferd, og «Lestat» blir fascinert av «Jessie». Problemene dukker opp når alle vampyrers mor stiger opp fra gravkammeret med ett mål for øye: verdensherredømme. «Akasha» trenger «Lestat»s musikalske makt for å innfri ambisjonene, og han faller for dronningens farlige flørting. Men følelsene for «Jessie» er sterkere enn Lestat liker å innrømme. Valget han tar, vil avgjøre om vampyrene overtar all makt på jorden. Askeladden og de gode hjelperne. Askeladden og de gode hjelperne er et eventyr om Askeladden fra Asbjørnsen og Moes samlinger av norske folkeeventyr fra omkring 1850. "Askeladden og de gode hjelperne" er også navnet på en norsk dokkefilm fra 1961 basert på dette eventyret. Eventyret. «Askeladden og de gode hjelperne» er et undereventyr som ble utformet av Peter Chr. Asbjørnsen på grunnlag av oppskrifter fra Gudbrandsdalen. Det ble trykket første gang i "Juletræet" for 1851 under tittelen «Askeladden, som skulde bygge Skib, der gik baade Land og Vand». Hjelpere er en av hovedtrekkene i oppbygningen av et eventyr, og disse hjelperne tilhører ofte de svake i samfunnet. I dette eventyret utlover kongen kongsdatteren og halve kongeriket til den som kan lage en båt som kan gå like fort til vanns som til lands. Per og Pål forsøker seg først, og på veien møter de en mann som spør hva de er på vei for å gjøre og hva de har i sekkene sine. De lyver, og det de hugger blir bare til trau og i sekken finner de møkk. Når Askeladden prøver seg, møter han den samme mannen og får hjelp av ham når han forteller hva slags ærend han er ute i. Mannen bygger skipet mens Askeladden sover, og når han er ferdig får han beskjed om å ta med seg alle han møter på sin reise med skipet. Og Askeladden får med seg en rekke skapninger, som alle besitter overnaturlige evner. I den "klassiske" versjonen av eventyret er antallet sju, mens Caprinos dokkefilmversjon redusererer dem til tre. Vel fremme på kongsgården liker ikke kongen synet av Askeladden og gir han nye oppgaver. Askeladden ber om å få ta med seg en hjelper til hver og en av oppgavene, og disse hjelper han med å få gjennomført oppgavene. Og til slutt får Askeladden kongsdattera og kongeriket med. Filmen. Animasjonsfilmen "Askeladden og de gode hjelperne" hadde premiere i 1961. Både manus og regi var ved Ivo Caprino. Se ellers faktaboksen. Betty Stjernen. Betty Anne Beate Stjernen (født 20. oktober 1963 i Bergen), vokalist, bandleder og tekstforfatter bosatt i Trondheim. Hun het opprinnelig Anne Beate Johannessen, senere Betty Johnsen (fram til 2012) og har også brukt artistnavnene «Battie», «Betty Bohm» og «Betty Boom». Tidlig på 1980-tallet tok hun aktivt del i en husokkupasjon av Baneveien 25 i Bergen og var trommeslager i jentebandet Norske Budeier. Senere flyttet hun til Trondheim der hun ble trommeslager og vokalist i gruppen Død ved Ankomst/Jihaad og vokalist i Betty Bohm Bang Band. Elev ved Trøndertun folkehøgskole i årene 1986–1988 og var der vokalist i bandet "Slape Snake" (Bandet hadde ingen innspillinger, men turnerte Jugoslavia sommeren 1987. Med i bandet var blant andre Lars Håvard Haugen, senere i Hellbillies). ). Fra 1987 vokalist i Betty Big Boom Band. Betty fikk brystkreft i 2005 og samarbeidet med Kreftforeningen om et kalenderprosjekt til inntekt for Kreftforeningen. NRK laget en dokumentar om prosjektet: «Bettys Lykkeprosjekt». Hun mottok i 2006 SpareBank 1 Midt-Norges "Tæl-stipend" som hovedvinner i Åpen klasse for dette arbeidet. I 2009 gav hun ut sin første solo-plate, "Svart Natt" og fulgte opp med "Brenn Hexen" i 2010, begge produsert av Ronni Le Tekrø. John Vernou Bouvier III. John «Black Jack» Vernon Bouvier III (født 19. mai 1891, død 2. august 1957) var en aksjemegler på Wall Street og mest kjent for at han var far til Jacqueline Lee Bouvier som ble gift med president John F. Kennedy. Han fikk også en annen datter, Jacquelines lillesøster, Lee Radziwill. Kallenavnet «Black Jack» Bouvier stammer fra hans beryktede hang for drikking og gambling. Disse to lastene førte til skilsmissen fra hans første kone, Janet Norton Lee Bouvier Auchincloss Morris (født 1907, død 1989) som han ble gift med i 7. juli 1928, East Hampton, Suffolk County, New York, og som ble mor til hans to døtre. Vernon Bouvier III er gravlagt i Easthampton, Hampshire County, Massachusetts hvor han ble født. 5,56 x 45 mm NATO. 5,56 × 45 mm NATO er en standard-kaliber for geværer og lette maskingeværer innenfor NATO, da normert som STANAG 4172. Den er avledet fra, men ikke helt identisk til, den sivile .223 Remington. Kaliberet ble opprinnelig introdusert i M16 i 1963. Historie. Mot slutten av 1950-tallet bedrev Armalite og andre våpen- og ammunisjonsdesignere forskning på et felt som ble kalt «Small Caliber/High Velocity» (SCHV). De fleste tok utgangspunkt i den kommersielt tilgjengelige .222 Remington patronen, men fant ut at volumet i hylsa var for lite til at patronen klarte kravene fra U.S. Continental Army Command (CONARC) når det gjaldt kulehastighet og gjennomtrengning. Armalite kontaktet da Remington Arms og ba dem lage en modifisert patron med lengre hylsekropp og kortere «hals» for å øke hylsevolumet. Denne patronen ble kjent som.222 Remington Special. Earle Harvey ved Springfield Armory kontaktet samtidig Remington og fikk produsert en enda lengre versjon av.222 Remington, denne kjent som.224 Springfield. Springfield gikk ikke videre i CONARC sin test, og.224 Springfield forsvant fra videre konkurranse i SCHV..224 Springfield ble senere sluppet kommersielt som .222 Remington Magnum. For å forhindre forvirring rundt det nå store antallet.222-patroner, ble.222 Remington Special omdøpt til.223 Remington. Etter at US Army tok i bruk Armalite sin AR-15 rifle under betegnelsen M16 i 1963, ble.223 Remington antatt som 5,56 x 45 mm. Norsk bruk. Norge har brukt 5,56 x 45 NATO i flere år, men mest blant spesialstyrker i våpen som G36 og C8 SFW. Kaliberet er offisielt i bruk i vanlige avdelinger etter innføringen av HK416N som arvtaker til AG3. Ammunisjonen er nå eksklusivt Forsvarets blyfrie «Miljøammunisjon», NM229. Den nye løspatronen har fått designasjonen NM226F1. NM229 og helseplager etter skyting. Etter innføringen av NM229 5,56 x 45 NATO i Norges forsvar, begynte rapporter om helseplager og dukke opp i dagene etter skyting. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fikk i oppdrag og foreta tester av alle kombinasjoner våpen og ammunisjon i bruk, for og kartlegge utslipp av gasser ved avfyring og finne årsaken til plagene. Både blyfri og blyholdig ammunisjon i 5,56 x 45 og 7,62 x 51 mm NATO ble testet, og totalt 8 variasjoner av våpen og ammunisjon ble testskutt, og utslipp av gasser og partikler ble målt. Det ble også testet 4 forskjellige våpen, Colt Canada C8, AG3, HK416N (Rifle) og HK416K (karabin) Sammendrag fra FFI-rapport 2009/00820. Helseplager i forbindelse med bruk av HK416 – vurdering av årsak og helserisiko Erling Lorentzen. Erling Sven Lorentzen (født 28. januar 1923 i Oslo) er en norsk skipsreder og industrigründer, og tidligere motstandsmann. Han er enkemann etter prinsesse Ragnhild av Norge, eldste datter av kong Olav V. Han kommer opprinnelig fra Huseby i Oslo, men han og prinsesse Ragnhild bosatte seg i Rio de Janeiro kort etter bryllupet i 1953, der han i 1968 grunnla industriforetaket Aracruz Celulose, som etterhvert ble et milliardkonsern. Oppvekst. Lorentzen er yngste sønn av skipsreder Øivind Lorentzen og Ragna Nilsen (datter av Peder Nilsen) og tilhører slekten Lorentzen. Motstandsmann. Da tyskerne angrep Norge i 1940 meldte 17 år gamle Erling Lorentzen seg som frivillig i Gudbrandsdalen. Etter å ha tatt examen artium tok han seg over til Storbritannia hvor han gjennomgikk trening som del av Kompani Linge. I 1944 ble han områdesjef i Hallingdal. Under andre verdenskrig samarbeidet han også bl.a. med Gunnar Sønsteby, leder for Oslogjengen. Familie. Etter krigen var han livvakt for kongefamilien under Sønsteby. Det var slik han møtte sin tilkommende kone Ragnhild, hvis far var kong Olav V. 15. mai 1953 giftet de seg i Asker kirke. Paret bosatte seg i Brasil etter bryllupet. Planen var at de skulle være der i ett år, men de bosatte seg der for godt. De fikk tre barn, Haakon Lorentzen (født 23. august 1954), Ingeborg Lorentzen (født 27. februar 1957) og Ragnhild Lorentzen (født 8. mai 1968). Forretningsmann. Lorentzen tok økonomigraden Master of Business Administration ved Harvard Business School i 1948. På eget initiativ etablerte han virksomheter i Sør-Amerika. Fra 1958 til 2008 drev Lorentzen stort innenfor rederivirksomhet samt brasiliansk tømmer. Han grunnla Aracruz Celulose, som ble verdens største produsent av bleket kortfibret cellulose, i 1968. Dette selskapet solgte familien i 2008 videre til medaksjonær Votorantim for flere milliarder kroner. I 2010 presenterte han nye planer for et bioenergi-prosjekt i Afrika basert på tømmer. Utmerkelser. For sin krigsinnsats mottok han St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen med rosett og Haakon VIIs 70-årsmedalje. I 1977 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Lorentzen ble i 2005 tildelt Kongehusets 100-årsmedalje. Han er også innehaver av Den brasilianske Sydkorsordenens storkors. Han har blitt såvel æresborger av Rio de Janeiro som æreshøvding for en indianerstamme. Annet. 26. september 2006 ble det kjent at Erling Lorentzen i tjue år hadde betalt barnebidrag for en utenomekteskapelig datter som etter DNA-test viste seg ikke å være hans. Betty Bohm Bang Band. Betty Bohm Bang Band (1985–1987) var en norsk rockegruppe fra Trondheim. BBBB var inspirert av ska, pønk og soul. Laget stort sett egne låter og utga én singel («Ballad of Beauty» og «When I Call You») og var med på LP'en Party Terror Volume 1. Det ble spilt inn en video med «When I Call You» redigert av "Point of View". Medlemmer. Øystein Hegge har spilt i Tre Små Kinesere, Prepple Houmb i DumDum Boys og Jørn Pettersen i Turtle Race. Egbert av Northumbria. Egbert var en angelsaksisk munk på Lindisfarne, og muligens biskop. Han var fra en adelig familie i Northumbria, og reiste til klosteret Rathmelsigi i Irland. Klosteret er ikke identifisert, men kan være det samme som ruinen Mellifont ved Droghede. Han studerte der sammen med blant annet Willibrord av Utrecht og Wigbert av Fritzlar. Hans ledsager hjemmefra, Aetheltun, omkom under pesten i 664, og Egbert ble selv syk. Han avla et løfte om frivillig eksil dersom han overlevde. Han inspirerte de angelsaksiske misjonærene som reiste til kontinentet, som Willibrord og Wibgert, men var selv forhindret fra å reise. Beda den ærverdige forteller at han hadde en visjon der han ble bedt om å reise til den skotske klosterøya Iona istedet, og han levde der i sine siste tretten år. En av hans bedrifter der var å få klosteret til å akseptere den romerske utregningsmetoden for datoen for påske. På hans dødsdag, 24. april 729, feiret munkene der for første gang påske på samme tid som resten av den romerske kirken. Han er nevnt i romerske og irske martyrologier, og i en helgenkalender fra York. Johan Martin Ferner. Johan Martin Ferner (født 22. juli 1927 i Oslo som Johan Martin Jacobsen) er en norsk forretningsmann. Han er mest kjent som prinsesse Astrids ektemann, men har også gjort seg bemerket som idrettsmann og har vunnet sølvmedalje i seiling under Sommer-OL 1952. Familie. Johan Martin Ferner er sønn av skreddermester i Oslo Ferner Jacobsen (født 20. juni 1885, død 7. juli 1964) og Ragnhild Olsen (født 1889, død 23. desember 1966). De ble gift 14. august 1912. Han har en søster, Inger (født 13. mai 1913), som giftet seg med den britiske majoren Donald H. Robson. Broren, Finn Christian Ferner, giftet seg med amerikanerinnen Charlotte «Monk» Donald fra Boston og fikk fire barn med henne. Etternavnet Ferner var opprinnelig farens fornavn, som Johan Martin og noen av hans søsken tok som etternavn i voksen alder. Ferner Jacobsen var sønn av los Johan Martin Jacobsen (1850-1907) fra Tjøme, sønn av smed Jacob Andreas Knudsen (1819-1868). Johan Martin Ferner ble gift første gang, 20. januar 1953, med billedkunstner Ingeborg "Bitte" Hesselberg-Meyer, 9. juli 1931 - 22. juli 1997, skilt 1956. (Bitte ble senere gift med journalist Bernhard Rostad. De fikk 3 barn, blant dem; filmregissør Arne B. Rostad). Utdannelse og forretningsvirksomhet. Ferner tok artium i 1947 og tok deretter videre handelsutdannelse i Norge og utlandet. Fra 1949 til 1950 studerte han ved London Polytechnic Institute, deretter 1950 til 1951 ved Bradford Technical College. Studiene ble deretter fortsatt i Frankrike, der Ferner fra 1951 til 1952 studerte ved Universitetet i Lyon. Han hadde også praksis ved Londonfirmaet Harrods. Fra 1964 ledet og utviklet Ferner, sammen med sin bror Finn Christian Ferner, familiefirmaet Ferner Jacobsen AS. Han var lenge disponent i dette firmaet, som driver i konfeksjonsbransjen. Seiling. Ferner var med på den norske båten «Elisabeth X» som i sommer-OL i 1952 kom på andre plass i 6-meter klassen bak den amerikanske båten «Llanoria». Seilingene ble avviklet i perioden 20. til 23. juli 1952. Mannskapet på «Elisabeth X» besto av Finn Ferner, Erik Heiberg, Tor Arneberg, Johan Martin Ferner og Carl Mortensen. Utmerkelser. Kongen utnevnte i 2011 Ferner til kommandør av St. Olavs Orden. Skiltmaler. En skiltmaler er en håndverker som maler alle slags skilt, slik som firmaskilt, reklameskilt på bygninger og kjøretøy osv. Yrket er i dag nesten utdødd, og er overtatt av folk som utfører grafisk design. Siden midt på 1990-tallet blir slike skilt utarbeidet på datamaskiner og skrevet ut som decal (selvklebende folie) med en laserskriver og klebet opp på vegg eller kjøretøy Øystein Hegge. Øystein Hegge (født 21. april 1961 i Trondheim) er en norsk musiker som spiller i Tre Små Kinesere. Han har blant annet spilt keyboard og piano i band som Betty Bohm Bang Band, Streit Sax og Prince Mild. Gringo. Gringo (hunkjønn: "gringa") er spansk ord fra Mexico, opprinnelig brukt som betegnelse på hovedsakelig hvite borgere fra USA. "Gringo" kan ha ulik betoning, hvilket kan bli misforstått av ikke-spansktalende utlendinger. Tyrkia ble i løpet av 1400-tallet en sterk militærmakt, og den osmanske flåten begynte å erobre Nord-Afrika, godt hjulpet av greske sjøfolk. På spansk fikk ordet "gringo", som opprinnelig rett og slett betydde «greker», derfor etterhvert betydningen «en upålitelig fremmed». Grekerne hadde ett bein i hver leir, og Algerie, Tunis og Tripoli ble innlemmet i det osmanske riket i løpet av 1500-tallet ved hjelp av to dristige korsarer av nettopp gresk avstamning, brødrene Aruj og Kahir al-Din. I dag er ordet i bruk i hele Latin-Amerika, og kan tidvis også brukes om andre europeisk utseende personer. Ordet har stort sett enten nøytral eller negativ valør. I det portugisisktalende Brasil, hvor ordet ble lånt fra spansktalende naboer, har det beholdt sin opprinnelige mening, «en fremmed som snakker et språk som ikke er forståelig for den lokale befolkningen». I Brasil er bruken av ordet ikke nødvendigvis nedsettende, men mer som et synonym til «fremmed». I Mexico kalles en hvit, européisk utseende person for «güero», uttales "oérå", også om vedkommende er åpenbart meksikansk. Den korrekte betegnelsen på en borger av USA er «estadounidense», avledet av Estados Unidos (Forente Stater). Meksikanere velger å ikke kalle borgere av USA for «amerikanere», ettersom de selv betrakter seg som amerikanere fordi kontinentet Amerika strekker seg fra Argentina i syd til Alaska i nord. En seiglivet vandrehistorie er at ordet "gringo" stammer fra den meksikansk-amerikanske krigen fra 1846–1848. Det ble påstått at ordet kom fra «green go» som en referanse til de amerikanske soldatene og deres grønne uniformer. Det er et eksempel på en oppdiktet etymologisk forklaring, ettersom ordet "gringo" var i bruk lenge før 1846, og den amerikanske hæren heller ikke brukte grønne uniformer, men blå. «Gringo» er også navnet på svensk tidsskrift med tema om innvandrerkultur. Rolf Woods. Rolf Woods (født 17. juni 1963) er en norsk-kanadisk spillmaker. Han står bak brettspillene «Reiselyst» og «Helt Texas», begge gitt ut på Gyldendal forlag. Woods også en av opphavsmennene bak det norske pokerlandslaget, The Norsemen, som under 2005/2006 sesongen hadde stor suksess. Rolf Woods har jobbet lenge innen telekomsektoren. Woods var Benedikte Ferners første ektemann. De ble gift i Ris kirke i Oslo, 30. april 1994, og skilte seg i september 1998. Paret hadde ingen barn sammen. Woods giftet seg i 2000 med Wanja Sanfelt Hansen, som han fikk en datter sammen med i 2001. Paret er nå skilt. Wisława Szymborska. Wisława Szymborska i midten (2005). Wisława Szymborska (født 2. juli 1923 i Bnin (nå en del av Kórnik) i Polen, død 1. februar 2012) var en polsk poet, essayist og oversetter av fransk litteratur. I 1931 flyttet familien hennes til Kraków, der hun bodde hele livet. I mars 1945 publiserte Szymborska sitt første dikt, «Szukam słowa» («Jeg søker ordet») i avisa "Dziennik Polski". Fra 1945 til 1948 studerte hun polsk og sosiologi ved Det jagellonske universitet i Kraków. I 1953 begynte hun å arbeide for det litterære magasinet "Życie Literackie" ("Litterært liv"), der hun var fram til 1981. På 1980-tallet deltok hun i den polske bevegelsen «samizdat» og skrev under pseudonymet Stanczykówna i "Arka" og i eksilmagasinet "Kultura", som kom ut i Paris. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1996. Kari Mette Johansen. Kari Mette Johansen (født 11. januar 1979 i Fredrikstad) er en norsk håndballspiller. Hun er kantspiller (venstre) for Larvik HK, kom fra Lisleby HK 98/99 og har også tidligere spilt for Skjeberg HK. Hun begynte å spille håndball som 5-åring, etter å ha vært med storesøsteren Kristina på trening. Hun debuterte for landslaget 26. mars 2004 og har senere hatt fast plass i laget. Hun var med i EM 2004, VM 2005 og EM 2006, VM 2007, OL 2008, EM 2008, VM 2009, EM 2010, VM 2011 og OL 2012. Da hun ble europamester for Norge 2006 gav de fleste avisene henne ti poeng på børsen etter en oppvisning i godt håndballspill i finalen mot Russland. Hun scorte ni mål på ni forsøk i denne kampen. Den 27.09.2012 kom beskjeden om at hun gir seg på landslaget. Hun har pr. 04.10.12 spilt 203 landskamper og scoret 493 mål for Norge. Kari Mette avslutter sin karriere med 7 mesterskapsgull etter 8 år på laget. Av yrke er hun lærer. Hans Riddervold. Hans Riddervold (født 1795 ved Åsgårdstrand, død 1876) var en norsk stortingspresident, minister og biskop. Han ble cand. theol. i 1819 og fikk stilling som resederende kapellan, i praksis overlærer (rektor) ved Fredrikstad høiere almenskole fra 1820. Han ble i 1827 stortingsrepresentant og senere stortingspresident i periodene 1830–1836, 1839–1842 og 1848. Han var kirke- og undervisningsminister i tiden 1848–1849, 1850–1854 og 1855–1872. Riddervold forlot skolen i Fredrikstad i 1832 og ble sogneprest i Fredrikshald og fra 1838 prost i nedre Borgesyssel prosti. Etter ett år som sogneprest i Østre Toten ble han utnevnt til biskop i Trondhjem fra 1843. Hans politiske og geistlige virksomhet var preget av hans konservative livssyn, men han var ingen motstander av forsiktige reformer. Innen skolepolitikk var han en foregangsmann med sterke ønsker om heving av skolens nytteverdier. Han ble tildelt Storkors av St. Olavs Orden i 1859 og Borgerdådsmedaljen i gull 1869. Riddervolds plass i Oslo er oppkalt etter ham. Cabaret Intime. Cabaret Intime er et understyre i Juristforeningen ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo. Cabaret Intime ble stiftet i 1949 som jusstudentenes kulturelle alibi, og setter hver vår opp en cabaret/revy. I tillegg til dette arrangerer Cabaret Intime fester og andre arrangementer med et kulturelt tilsnitt. Gao Xingjian. Gao Xingjian (kinesisk: 高行健, pinyin: "Gāo Xíngjiàn", født 4. januar 1940 i Ganzhou i provinsen Jiangxi i Kina) er en kinesisk forfatter, oversetter og kunstner (maler). Han emigrerte til Frankrike i 1987, og ble innvilget fransk statsborgerskap i 1997. Kina regner ham som en dissident og har forbudt alle hans verker. I 2000 ble han tildelt nobelprisen i litteratur. Aalborg Boldspilklub. Aalborg Boldspilklub, forkortet AaB, er et dansk idrettslag fra Ålborg. Klubben ble stiftet i 1885 som et cricketlag, men nå har de fotball og ishockey. AaB Håndbold var fra 2000 til 2011 en del av Aalborg Boldspilklub, men ble i 2011 frittstående under navnet Aalborg Håndbold. Avdelinger. Danmark John Maxwell Coetzee. John Maxwell Coetzee (født 9. februar 1940) er en sørafrikansk forfatter, nå naturalisert australsk borger, bosatt i Sør-Australia. Han har vunnet Bookerprisen to ganger. Coetzee ble som fjerde afrikaner og andre sørafrikaner (etter Nadine Gordimer) tildelt Nobelprisen i litteratur i 2003. I 2005 ble han hedret med den sørafrikanske Mapungubwe-ordenen i gull. Aarhus Gymnastikforening af 1880. Aarhus Gymnastikforening af 1880, forkortet AGF, er et dansk idrettslag fra Århus. Både håndball-, basket- og fotballagene i klubben spiller sine hjemmekamper på NRGi Arena. Avdelinger. Danmark Madrugada EP. "Madrugada EP" er det norske rockebandet Madrugadas første utgivlse. EP-en kom i 1998, og ble gitt ut i 750 eksemplarer av Virgin. Alle eksemplarene har håndskrevne nummer. EP-en ble produsert av Kai Andersen og Madrugada, mens den ble mikset av Al Clay. De to første sangene på utgivelsen ble senere med på albumet "Industrial Silence". Carl-Christian Ferner. Carl-Christian Ferner (født 22. oktober 1972 i Oslo). Han er yngste sønn av prinsesse Astrid, fru Ferner og Johan Martin Ferner. Electric. Electric er en sang av Madrugada utgitt for på debutalbumet Industrial Silence i 1999, og senere som single i 2000. Begge utgivelser er utgitt på Virgin Records. Sangen er produsert av Kai Andersen og Madrugada og spilt inn i Athletic Sounds i Halden – sammen med resten av Industrial Silence. Sangen er også tilgjengelig på Live At Oslo Spektrum DVD-en. Singelen lå fem uker på VG-lista i 2000, med nummer 13 som beste plassering. Higher EP. "Higher EP" er en EP fra det norske rockebandet Madrugada. Det ble utgitt på plateselskapet Virgin Norway Records i 2000, og er produsert av Kai Andersen og Madrugada. «Higher» er den eneste sangen fra EP-en som ble gitt ut på "Industrial Silence", men alle sangene var tidligere gitt ut. «Higher», «Tonight I Have No Words for You» og «The Riverbed» ble gitt ut på "New Depression EP", mens «Highway 2.000.000» fantes på den utsolgte "Madrugada EP". Hands Up – I Love You. "Hands Up – I Love You" er en låt utgitt av det norske rockebandet Madrugada i 2001, som single og på albumet "The Nightly Disease". Singelen lå fire uker på VG-lista, med førsteplass i uke 10 i 2001 som beste plassering. I en nettprat på Aftenpostens nettsider i 2007, uttaler bandets vokalist Sivert Høyem at han er veldig stolt av låta og at det er hans favorittlåt av Madrugada. Wigbert av Fritzlar. Wigbert (født ca. 680, død ca. 738) var en angelsaksisk munk som deltok i evangeliseringen av Tyskland sammen med Bonifatius. Han ble abbed i Fritzlar i nærheten av Kassel i Hessen. En av hans disipler der fra Sturmius, senere abbed av Fulda. Wigbert grunnla også klosteret Ohrdruf i Thüringen. Han døde i Fritzlar omkring 738, og ble gravlagt i stedets klosterkirke. I domkirken i Fritzlar har man fortsatt noen relikvier, men det meste ble overført til Buraburg i 774 på grunn av krigen mot sakserne. Den 13. august 780 ble de så ført videre til Hersfeld, som han er vernehelgen for. I kunsten vises han som abbed, ofte med en fugl fordi en paradisfugl skal ha flydd rundt hans legeme etter hans død. Et annet attributt er en kalk og en drue, fordi en historie forteller at da han engang gikk tom for altervin klemte han bare på en drue, så sprang det ut vin. Han skal også ifølge legendene ha stukket en drue i jorden, og året etter vokste det opp en vinstokk. A Deadend Mind EP. "A Deadend Mind EP" er en EP gitt ut av det norske rockebandet Madrugada i 2001. Det ble utgitt på plateselskapet Virgin Norway Records. EP-en lå to uker på VG-lista Topp 20, med en sjetteplass som beste plassering. Tittelsporet finnes også på albumet "The Nightly Disease", mens «Vocal» er gitt ut på "Industrial Silence". Beautyproof. Beautyproof er en sang av det norske rockebandet Madrugada. Sangen ble først utgitt på Industrial Silence fra 1999 og som single i 2000. Både albumet og singelen er utgitt på plateselskapet Virgin Records. Sangen er produsert av Kai Andersen og Madrugada. Majesty. Majesty er en singel gitt ut av det norske bandet Madrugada på EMI Music Norway i 2003. Den er produsert av Head og Frode Jacobsen. Majesty ble gitt ut som digital singel i Storbritannia i 2004. Senere samme år ble den også gitt ut på cd. Singel. De to live-sporene ble tatt opp på Silverwings i Berlin 17. oktober 2002 av Radio Eins. Altervin. Med altervin menes vin som brukes i feiringen av nattverd i kristen liturgi. Hva slags vin som brukes, eller om det i det hele tatt er vin, varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn. Ortodoks, anglikansk og katolsk altervin. I Den ortodokse kirke, Den anglikanske kirke og Den katolske kirke brukes kun alkoholholdig vin av druer. Dersom noe annet brukes, er ikke nattverden lovlig eller gyldig feiret. Det eneste unntaket er at katolske prester som er alkoholikere kan få dispensasjon til å bruke gjæret druesaft, hvor gjæringen er stoppet før det er utviklet alkohol, såkalt "mustum". I enkelte kirker (deriblant den katolske og den anglikanske) er det tillatt med sterkvin såfremt denne er basert på vin fra druer. Fordelen med slik vin er at den har lang holdbarhet, og ettersom det normalt bare er presten som drikker av kalken under messen går det ikke med mye vin ved hver anledning. Om vinen er rød eller hvit har ingen betydning, og siden det 17. århundre har vært svært vanlig med hvit vin. Årsaken til dette er bruken av kalkduker av hvitt lin til å tørke av kalken med; med rødvin blir de raskt umulige å få rene. Protestantisk altervin. I protestantiske kirker varierer praksis sterkt. En del praktiserer samme regler som i de ovennevnte kirker, mens andre foretrekker enten alkoholfri vin, druesaft eller saft av forskjellige bær. I Den norske kirke brukes "Hvilken som helst type ren, vanlig druevin – hvit eller rød" (Gudstjenestebokens Generalrubrikker, s. 14) Det er menighetsrådet i hver enkelt menighet som avgjør om det skal brukes rød eller hvit vin, og om vinen skal være alkoholfri eller alkoholholdig. Alkoholholdig vin kan blandes opp med inntil 50% vann dersom menighetsrådet godkjenner dette. Mange menigheter bruker Vinmonopolets kirkevin, som er alkoholfri. Haskalá. Haskalá (hebraisk:) «opplysning», «intellekt», fra שכל ("sekhel"), er navnet på den jødiske opplysningstid, en religiøs bevegelse blant europeiske jøder i tiden mellom 1770 og 1880. Man gikk inn for opplysningstidens verdier, for en bedre integrasjon i de europeiske samfunn, og fordypede og bedre studier av sekulære fag og av hebraisk og av jødisk historie. Klara Guseva. Klara Ivanovna Guseva (ru. Клара Ивановна Гусева, født 8. mars 1937) er en tidligere russisk skøyteløper. Hun representerte Sovjetunionen. Under OL 1960 i Squaw Valley stod hurtigløp på skøyter for kvinner på det olympiske programmet for første gang. Klara Guseva gikk til topps på 1000 meter, to tideler foran Helga Haase fra Tyskland. Hennes videre internasjonale deltakelse begrenset seg til allround-VM 1961 i Tønsberg, der hun kom på femte plass sammenlagt, samt en distanse under OL 1964 i Innsbruck (4. plass på 3000 meter). Dianne Holum. Dianne Mary Holum (født 19. mai 1951) er en tidligere amerikansk skøyteløper. I sin siste sesong som aktiv skøyteløper vant hun gull på 1500 meter under OL 1972 i Sapporo og tok i tillegg sølv på 3000 meter. Fire år tidligere, under OL 1968 i Grenoble hadde hun tatt sølv og bronse på henholdsvis 500 og 1000 meter, og dermed hadde hun tatt olympisk medalje på samtlige distanser. Dianne Holum var bare 20 år gammel da hun la opp som skøyteløper. Hun startet en karriere som trener, og blant elevene hennes var den femdobbelte gullvinneren fra OL 1980, Eric Heiden. Bad Hersfeld. Bad Hersfeld er en by og "Staatsbad" i den nordøstlige delen av den tyske delstaten Hessen. Den har omkring 30 000 innbyggere. Byen er bl.a. kjent for sine årlige festspill, som arrangeres i stiftsruinen i byen. Stiftsruinen er den største romanske kirkeruin i Europa. Historie. Bad Hersfelds muntlig og skriftlig overleverte historie begynner med munken Sturmius, som i år 736 opprettet en munkebosetning i "Haerulfisfelt", og i 769 sammen med Lullus grunnla benediktinerklosteret Hersfeld samme sted. Begge var elever av misjonsbiskopen Bonifatius. Bosetning på stedet er imidlertid betydelig eldre, og det finnes funn etter bosetning fra den yngre stenalder omkring år 2000 f.Kr., en grav fra bronsealderen omkring 1200 f.Kr. og funn fra La-Tène-tiden omkring 400 f.Kr. Hersfeld ble i 1142 nevnt som marked og i 1170 som by. I denne tiden hadde det daværende abbediet Hersfeld også sin største rikspolitiske betydning. I de følgende århundrene, etter det såkalte "interregnum", kunne abbedene ikke lenger støtte seg på keiserne, og fra 1378 fikk landgrevskapet Hessen innflytelse over byen. Under bondekrigen i 1525 falt store deler av byen og abbediet til Hessen. 1606 døde den siste abbeden og i freden i Westfalen i 1648 ble det fyrstelige riksabbediet Hersfeld lovet til landgrevskapet Hessen-Kassel som verdslig fyrstedømme. Store deler av byen Hersfeld ble ødelagt av brann i 1439. Det eldste bindingsverkshuset i byen stammer derfor fra 1452. Abbed Ludwig V (1571–1588) gjennomførte en av de siste omfattende utbyggelsene av byen på flere hundre år, da han bygget en rekke bygninger i renessansestil. Disse kan fremdeles sees i hele gamlebyen, f.eks. det tidligere myntpregeverket og Schloss Eichhof. I syvårskrigen i 1761 brant stiftskirken og klosteret ned, og i 1807 unngikk byen såvidt å bli fullstendig lagt i grus av Napoleons invasjonshær. Hersfeld ble kretsby i Kurhessen i 1821, og ble tilsluttet jernbanenettet i 1866 og motoveinettet i 1938. Sterkvin. Portvin, en av de mest populære typene sterkvin Sterkvin (tidligere kjent som hetvin) er vin som har en alkoholprosent over det som kan oppnåes ved vanlig gjæring (maksimalt 13–14 %). Vanligvis økes alkoholprosenten ved å tilsette brennevin. I Norge defineres hetvin som viner med alkoholinnhold mellom 14 og 22 %; i andre land kan dette avvike noe, men definisjonen ligger i samme område. Andre sterkviner, særlig sherry oppnår sin høye alkoholprosent med konsentrasjonsprosesser, særlig fordampning. Typiske bruksområder er som aperitif, det vil si som en drink før et måltid eller som vin til desserten. Sterkviner brukes også i matlagning. På grunn av det forhøyede alkoholinnholdet har sterkviner lang holdbarhet. De kan oppbevares i karaffel, men tåler ikke godt direkte sollys. Mange sterkviner har en tendens til å få bunnfall slik at de må dekanteres etter en tids oppbevaring. Det var denne økte holdbarheten som var den opprinnelige grunnen til å blande inn brennevin. I tillegg får man ekstra sødme ved å blande inn brennevin før vinen har gjæret ferdig, ettersom gjæringen stopper før alt sukker er omdannet. Portvin. Portvin er en portugisisk sterkvin. Portvin er søt, og finnes både i røde og hvite varianter. Den lages ved å tilsette druesprit når mosten har nådd 5-6 % alkohol, for å stoppe gjæringen. Da vil den fortsatt ha mye sukker igjen. Portvin holder 19-21 % alkohol. Madeira. Madeira lages som navnet tilsier på øya Madeira. Den er en ekte hetvin som normalt er søt, men det finnes også andre typer. Klassifiseringene er Malmsey (søt), Boal (halvsøt, Verdelho (halvtørr) og Sercial (tørr). Madeira lages normalt av blandinger av forskjellige viner. Sherry. Sherry er en spansk ekte hetvin, opprinnelig fra Jerez (som også er det spanske navnet på vinen). Den finnes i alle søt- og tørrhetsgrader. Hovedtypene er Fino (tørr), Manzanilla (svært tørr), Amontillado (halvsøt/søt), Cream (søt). Marsala. Marsala er en italiensk sterkvin med gyllen farge. Alkoholsmaken er ofte nokså kraftig, og den brukes gjerne mellom retter i et måltid, særlig til oster med skarp smak. Muscat. Muscat er en australsk sterkvin laget med vin av muskatdruer. Sake. Sake er en japansk vin laget av ris som gjæres. Den når gjennom naturlig gjæring 12–16 %, og ble opprinnelig nytt med den styrken. Man begynte så å tilsette brennevin slik at saken i dag normalt er en sterkvin. Den serveres ofte varm. Sake har strengt tatt ingen paralleller i vestlig tradisjon men det nærmeste å sammenligne med er sterkøl. Sake kalles også ofte feilaktig risbrennevin. Vermut. Vermut er en sterkvin som er smaksatt med krydder. Den finnes i flere varianter; den klassiske er tørr, men det finnes søte varianter smaksatt med forskjellige krydderblandinger. Den lages med svak vin, og er således ikke en ekte sterkvin. Aperitifer. Aperitifer er sterkviner laget av svak vin og smaksatt. De drikkes normalt, som navnet tilsier, før et måltid. Begrepet aperitif brukes også generelt om enhver drikk som fortrinnsvis inntas før måltider, og det kan dermed også omfatte de andre sterkvinene. Grazzano Badoglio. Grazzano Badoglio er en liten by og kommune med 639 innbyggere (2004) i den italienske provinsen Asti (AT) i regionen Piemonte. Marskalk Pietro Badoglio (1871–1856) stammet fra denne småbyen, noe som er grunnen til at den forandret navn fra "Grazzano Monferrato". The Hives. The Hives er et punkband fra Fagersta i Sverige, grunnlagt 1993, som er kjent for sin arrogante innstilling og frekke tekster. Opprinnelse. Det hele startet i 1993 hvor guttene i bandet ble ”oppdaget” av Randy Fitzsimmons. Han kom til dem med ideen å starte et band basert på alt han og bandet fant spennende. Han skulle ha sendt tapes og brev med tekststrofer, samt ha instruert dem om hvordan de skulle gå fram. I tillegg skal han ha sørget for at de fikk den musikalske opplæringen som skulle til. Etter hvert har denne historien blitt en byrde for guttene, i og med at de fortsatt hardnakket påstår at mannen eksisterer og at han vil være anonym og aldri deltar verken på turne eller på bilder. Etter 2 år med øving fikk de kontrakt med Sidekick records og allerede et år etter lanserte de sin først EP, "Oh Lord! When? How?". I 1997 debuterte de med CD, Barely Legal, og på den tiden var gruppa ukjent. Tittelen sier litt om at nesten alle gruppemedlemmene var fylt 18. Denne CD-en er omtalt av mange som en av de beste de har laget. Albumets andre sang, "A.K.A. I-D-I-O-T", ble ganske populær, og de lagde en EP med samme navn senere. Samme sangen viser at de blir bedre til å spille og nærmer seg nivået i albumet Veni Vidi Vicious. Sammen med slippet av Barely Legal begynte gruppen å turnere. Etter en 2 års pause kom The Hives tilbake med CD-en Veni Vidi Vicious. Albumet hadde sanger som for eksempel: "Hate to Say I Told You So", "Die, All Right!" Og "Supply and Demand". Etter å ha sett en musikkvideo av The Hives bestemte Alan McGee seg for å signere The Hives med Poptones(et CD selskap). Med Poptones lanserte de CD-en "Your New Favourite Band" I 2001, noe som førte til et gjennombrudd i karrieren deres. Etter den store suksessen med "Your New Favourite Band", relanserte de singlene "Hate To Say I Told You So" og "Main Offender" som nådde opp til plass nr. 23 og 24 på den engelske hitlista. De relanserte også albumet "Veni Vidi Vicious" i USA. Under framleggelsen av "Veni Vidi Vicious" / "Your New Favourite Band" signerte de med Universal Music Group, men dette førte til en konflikt med Burning Heart som mente de hadde en kontrakt som inkluderte minst 1 cd til, men dette vant de ikke fram med. Kontrakten med Universal Music Group sies at var verd 12 millioner dollar. Jacqueline Börner. Jacqueline Börner (født 30. mars 1965 i Wismar) er en tidligere tysk skøyteløper som representerte DDR og Tyskland. Hun vant gull på 1500 meter under OL 1992 i Albertville. Börner vant allround-VM sammenlagt i 1990, og endte tre ganger på pallen i allround-EM: bronse i 1987 og 1989 og sølv i 1990. Duff (golf). En duff (v. "å duffe") er et golfslag der spilleren utilsiktet treffer bakken bak ballen før han treffer ballen. En duff fører til at ballen går svært kort; avhengig av faktorer som grep, håndleddstilling og annet vil golfkøllen enten grave seg ned i torven og miste all fart eller fortsette opp fra bakken slik at den kun treffer toppen av ballen. Backspin. Backspin er et begrep innen golf for bakoverskru på ballen. Golfballens mykhet og mange små «groper» ("dimples"), i kombinasjon med køllebladets loft, gjør at ballen får bakoverskru. Backspin får ballen til å stige, og hvis bakoverskruen er kraftig nok så kommer ballen til å spinne bakover når den lander. Mange elitespillere utnytter backspin for sine innspill mot greenen og slår ballen slik at den lander bakenfor hullet for at den deretter skal spinne tilbake. Svetlana Bazjanova. Svetlana Valerjevna Bazjanova (ru. Светлана Валерьевна Бажанова, født 1. desember 1972 i Tsjeljabinsk) er en tidligere russisk skøyteløper. Under OL 1994 vant hun 3000 meter i Vikingskipet foran Emese Hunyady og Claudia Pechstein. Loft (golf). thumb Loft er et begrep innen golf som beskriver vinkelen i grader på en golfkølles blad i forhold til skaftet. Det er loft som løfter ballen fra bakken ved tilslaget og jo større vinkel det er på bladet desto høyere vil ballen fly. Golfkøllene nummereres for å kunne skille dem fra hverandre og standarden er at lave numre har mindre loft og høyere numre har større loft (en jernfemmer har mindre loft enn en jernsekser). Steve Finnan. Steve Finnan (født Stephen John Finnan den 24. april 1976 i Limerick, Irland) er en irsk fotballspiller. Finnan er født i Limerick i Irland, men er oppvokst i Chelmsford i England. Han er uten klubb fortiden. Tidlig karriere. Finnan startet sin karriere som midtbanespiller i den semiprofesjonelle London-klubben Welling United, men ble profesjonell i Birmingham i 1995. Finnan fikk lite spilletid i Birmingham, og ble solgt til Notts County midtveis i 1996/97-sesongen. Her skapte han seg et navn som en av de mest talentfulle midtbanespillerne i de lavere divisjonene, og i november 1998, ble han solgt til Fulham. Fulham. I Fulham ble Finnan omskolert til høyreback, og Finnan var en av nøkkelspillerne på Fulhams ferd opp fra 2. divisjon til Premier League. Liverpool FC. Sommeren 2003 ble han kjøpt av Liverpool for 3,5 millioner pund, og etter en litt treg start i Liverpool-trøya, har Finnan etablert seg som fast på laget. Han er meget god defensivt, men styrer også mye av det offensive spillet, og har en god innleggsfot. Finnan signerte i juli 2007 på en ny 5-årskontrakt for Merseyside-klubben. Sommeren 2008 ble det meldt at Finnan ble tilbudt Aston Villa som ledd av en byttehandel for at Liverpool skulle kunne kjøpe Gareth Barry, noe som Finnan ikke likte da han ville forbli på Anfield og slåss for plassen sin. Denne reaksjonen skal ha ført til en krangel mellom iren og Rafa Benitez, noe som gjorde at Steve ble utelagt fra en treningskamp mellom Liverpool og Vålerenga i Oslo den 5. august 2008. Espanyol. 1. september 2008 ble det klart at Finnan hadde skrevet under en 2-års-kontrakt med klubben. Han vil spille med trøyenummer 2. Portsmouth FC. Den 28. juli 2009 skrev han under en ett års kontrakt med Portsmouth. Meritter. Notts County Fulham Liverpool Utenom fotball. Finnan ble arrestert i april 2005 etter mistanke om at han hadde drept en person etter farlig bilkjøring. Han var angivelig involvert i en kollisjon med sin svarte Range Rover, som resulterte i dødsfallet til en pensjonist tre uker etter ulykken. Hendelsen hendte i Tuebrook-området i Liverpool 27. januar 2005. Finnan ble sluppet fri i påvente av mer etterforskning, men saken mot han ble henlagt pga mangel på bevis. Trivia. I desember 2006 ble det sagt på BBC-programmet 'Final Score' at Finnan var den eneste spilleren som har spilt i hver eneste engelske liga (fra Premier League til Conference-ligaen). Leirsund. a>et. Grønne og mørkegrønne områder angir andre selvstendige tettsteder med sentrumssoner i 2012. Grønn stiplet linje viser grensene til Lillestrøm kommune (1908-1961), her var det 4 373 innbyggere i 1910 og i 1961. Hvit prikket linje er byutviklingsområdet i kommuneplanen «Lillestrøm-Strømmen-Kjeller-triangelet». Leirsund er et tettsted som ligger hovedsakelig i Skedsmo og delvis i Sørum. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent syv kilometer nord for byen Lillestrøm og fire kilometer sør for tettstedet Frogner. Leirsund stasjon er stasjon på Hovedbanen. Gardermobanen passerer Leirsund, men flytoget stopper ikke her. Skolen på Leirsund heter Asak skole, og er en barne- og ungdomsskole med samtlige 10 grunnskoletrinn. På skolen går det i omtrent 270 elever. Ny Asak skole er vedtatt ferdigstilt januar 2011. Cleveland Golf. Cleveland Golf er et amerikansk selskap som produserer golfutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1979 av Roger Cleveland og har hovedkontor i Huntington Beach i California. Opprinnelig var Cleveland Golf kjent for å produsere kopier av klassiske golfkøller fra 1940- og 1950-årene. Etterhvert skiftet selskapet fokus mot moderne og innovativt utstyr, og Cleveland Golf er idag kjent som en av de ledende produsentene av golfkøller, spesielt jernkøller og wedger. Flere elitespillere er sponset av, og bruker køller fra, Cleveland Golf, deriblant Vijay Singh, David Toms og David Howell. Siden 2005 er selskapet eiet av Quiksilver. Amando M. Tetangco jr.. Amando M. Tetangco jr. (født 1953 ?) er en filippinsk økonom, og er pr. januar 2012 Filippinenes sentralbanksjef. Han ble utnevnt til sentalbanksjef 14. februar 2005 av Filippinenes president, Gloria Macapagal-Arroyo, og overtok stillingen 3. juli. Han overtok stillingen etter Rafael Buenaventura, da hans 6-årige periode gikk ut. Før han ble sentralbanksjef har han vært visesentralbanksjef, med ansvar for banksektoren, økonomisk forskning og skatt. Tetangco sitter i flere styrer, blant annet det Nasjonale økonomi- og utviklingsmyndighetene (National Economic and Development Authority), som ledes av Filippinenes president, det filippinske Mattilsynet (National Food Authority) og Industriens Garanti- og Lånefond (Industrial Guarantee and Loan Fund). Før han begynte i sentralbanken i 1974 jobbet han et år i SGV & Co, et filippinsk selskap som tilhører Ernst & Young. Han jobbet i perioden 1992 – 1994 i styret i IMF, der han blant annet jobbet med IMFs strategier og fungerte som rådgiver overfor mange regjeringer. Han har også jobbet tett sammen Sentralbankene i Øst-Asia og Stillehavet (EMEAP), ASEAN, Sentralbankene i Sørøst-Asia (SEACEN) og APEC. Han har utdanning innen samfunnsøkonomi fra Ateneo de Manila University. Her har han også tatt utdanning innen bedriftsøkonomi. Videre har han mastergrad innen offentlig politikk og administrasjon, med fordypning innen u-landsøkonomi ved Universitetet i Wisconsin i USA. Han har også tatt fag og deltatt på seminarer innen makroøkonomi, bank og finans, porteføljestyring, sentralbankers uavhengighet og ledelse. Han kalles gjerne «Say», etter den svært populære tidligere presidenten Ramon Magsaysay. Idet Tetangco overtok stillingen har Filippinene vært gjennom en lang periode med lav økonomisk vekst (Asias laveste de siste 20 årene), høy arbeidsledighet (11,3% i 2004) og mye fattigdom. Han har derfor en stor oppgave foran seg. Mange mener han er rette person til å greie nettopp dette, ved sin tunge bakgrunn og sitt store kontaktnett i blant annet IMF, Verdensbanken og andre sentralbanker. Peder Balke. Den norske maleren Peder Balke (1804-1887) Peder Balke (født "Peder Andersen" 4. november 1804 på Helgøya, død 5. februar 1887 i Kristiania) var en norsk maler. Med sine ofte dramatiske bilder i begrenset fargeskala ble Peder Balke særlig etter sin død anerkjent som en av de beste landskapmalerne i Norge på 1800-tallet. Liv og arbeid. Han vokste opp som husmannsgutt i trange kår på Helgøya, men oppholdt seg i 1820-åra på garden "Vester-Balke" på Toten. Her ble han betrakta som "En søn af Huset" og tok navnet Balke. Han begynte som selvlært bygdemaler, men fikk seinere utdanning ved Tegneskolen i Christiania (1827), på akademiet i Stockholm (1829–1833) og i Dresden (1836). Bønder på Toten betalte utdanninga hans, og som takk malte han salene på gardene deres. Peder Balke var elev av J. C. Dahl fra 1843 til 1844. Han reiste også til Paris og Russland. Han er representert i Nasjonalgalleriet med 14 bilder. Balke var også opptatt av sosiale spørsmål. I 1842 tok han opp spørsmålet om kunstnerstipend, og i 1851 var han en de første som i Norge tok opp spørsmålet om pensjon. Boligstrøket Balkeby (eller "Kunstnerlund") på Majorstua i Oslo ble opprettet etter at Balke i 1856 kjøpte jord fra gården Nedre Blindern, og parsellerte den ut til boligtomter. Maleriet «Fyr på den norske kyst», som er Balkes mest kjente, var hovedmotivet på baksida av de norske tusenkronersedlene fra 1975 til 1981. Bildet ble tidligere titulert "Vardø fyr", Navneskiftet var berettiget ettersom bildet ikke viser et landskap som er gjenkjennelig fra Vardø, og det var heller ikke noe fyr i Vardø i 1855. Disse realitetene skal ikke oppfattes som om Balke «jukser», men som et uttrykk for at hans holdning til naturskildringene var mer romantisk enn dokumentarisk. John Hume. John Hume (født 18. januar 1937) er en nord-irsk politiker. Hume var leder for det nord-irske partiet Social Democratic and Labour Party 1979-2001. Han har også vært medlem av Europaparlamentet, Nord-Irlands parlament samt parlamentet i Westminster. John Hume regnes som en av de viktigste politikerne i Nord-Irlands historie og var også en av arkitektene bak den fredelige utviklingen der. For dette arbeidet ble han tildelt Nobels fredspris i 1998 sammen med lederen for Ulster Unionist Party, David Trimble. Baja 1000. Bilde fra El Crucero, ca 528 km ut i løpet Baja 1000 er et terrengløp for motorkjøretøyer som foregår på halvøyen Baja California i Mexico under en fullmåne. Konkurransen ble offisielt innstiftet i 1967, men hadde allerede vært arrangert uformelt i flere år. Opprinnelig gikk løypa fra Tijuana i Baja California til La Paz i Baja California Sur. Nå starter den fra Ensenada, omtrent 40 km lenger sør. Vanligvis arrangeres konkurransen helga før Thanksgiving i USA. Deltagerne kjører i en rekke klasser, fra store, spesialbygde pickuper med ubegrenset budsjett, via motorsykler og firehjulinger ned til umodifisert Folkevogn «Boble». Dufftown. Dufftown er en liten by i Moray i Skottland. Den oppstod som en landsby i middelalderen, under navnet Mortlach. I 1817 ble den kraftig utvidet av James Duff, og fikk nytt navn etter ham. Dufftown omtaler gjerne seg selv som "The Malt Whisky Capital" og er et velegnet utgangspunkt for whiskyturister. Mange kjente whiskydestillerier er lokalisert i umiddelbar nærhet av Dufftown. Deriblant Glenfiddich, The Macallan, Glenfarclas, Speyburn, Glenlivet, Cardhu m.fl. Dufftown har flere butikker, restauranter, hoteller, B&B's, kiltshop og en velassortert whiskyshop. Valles Marineris. Den mest kjente kløften på Jorda er sannsynligvis Grand Canyon i USA, og den er ca. 446 kilometer lang. Tenk deg så en kløft på naboplaneten vår, Mars, som er 8,79 ganger så lang. Det er nemlig Valles Marineris. Den er hele 4000 kilometer lang! Den er faktisk like lang som landet USA er i bredden. Valles Marineris (latin for "Marinerdalen") ble navngitt etter romsonden Mariner 9 som oppdaget dalen i 1971. Dalen er en enorm riftdal som til dels kan sammenlignes med riftdalen i Afrika i opprinnelse og størrelse. I tillegg er dalen på Mars pyntet på av katastrofeflommer og ras. Valles Marineris er  km lang og opp til 7 km dyp. Bredden er opp til 200 km Juvet går fra Noctis Labyrinthus-området i vest til det kaotiske terrenget i øst. De fleste forskerene er enige om at Valles Marineris er en stor tektonisk «sprekk» i skorpen på Mars. Dalen ble dannet mens planeten kjølte seg ned, påvirket av hevingen av skorpen i Tharsis-området i vest og senere utvidet av erosjonsprosesser. Nær de østlige utkantene er det enkelte kanaler som ser ut til å ha blitt dannet av vann. Annibale Rigotti. Annibale Rigotti (født 30. september 1870 i Torino i Italia, død 8. mars 1968 samme sted) var en italiensk arkitekt, designer og byplanlegger som blant annet har virket med viktige byggverk i sin fødeby. Blant hans byggverk der er Palazzo a Vela, reist til Italiautstillingen i 1961. Han ble utdannet ved "Accademia di Belle Arti" i Torino med eksamen 1890. Blant hans første oppgaver var det nybarokke Giaccone-huset på Corso Matteotti i Torino (ferdig 1893). Han bygde så jernbanestasjonen i Konya i Tyrkia og byteatrene i Varna og Sitov i Bulgaria. Tilbake i Italia i 1893 bygde han en rekke steder i Italia, og særlig i hjembyen."Villa Falcioni" (1902–4) i Domodossola er et av hans ypperste verker. Han tegnet også en rekke bygninger i Thailand. Hansen. Hansen er Norges vanligste etternavn. Det er også vanlig i Danmark. I 2010 hadde 55 260 nordmenn Hansen som etternavn. Navnet er et patronymikon og betyr «Hans' sønn» (sønn av Hans). Andre skrivemåter inkluderer Hanssen, Hanssøn, Hanson og Hansson. Mira Craig. Mira Craig under MGP 2010 i Skien. Mira Scherdin Craig (født 31. juli 1982 i Oslo) er en norsk-amerikansk popartist. Hennes far er amerikansk og moren er norsk. Som 12-åring stilte hun på audition til NRKs Midt i Smørøyet hvor hun sang Whitney Houstons «I Wanna Dance With Somebody». Hun fortsatte som sanger/skuespiller i programmet. Da hun var 15 år begynte hun å skrive egne låter. Som 17-åring var hun bakgrunnsvokalist for Noora Noor. Craig ble 21. januar 2006 tildelt Alarmprisen 2006 som årets nykommer. I 2001 skapte Craig overskrifter da hun ble dratt opp på scenen under Quartfestivalen av Wyclef Jean. Snoop Dogg fattet også interesse for den norske musikeren på Quart i 2005, og han har brukt hennes «Dinner in Bed» på samleplaten "Welcome to tha Chuuch: The Album" fra samme år. Hun er for øvrig kjent for å ha stagedivet fra scenen i Oslo Spektrum under en konsert høsten 2005 hvor ingen tok i mot henne. Det førte til at hun knuste kneskålen da hun traff betonggulvet. Hun fikk også oppmerksomhet av media i 2009 etter å ha skrytt av å ha brukt vold og banket opp en full ekskjæreste. Craig var en av tre dommere på TV-programmet X Factor 2009, den første sesongen av den norske versjonen av X Factor. Samtidig deltok hun i Zebra Grand Prix. Craig skriver alle låtene sine selv, og hun produserer og regisserer sine egne videoer, samt lager mange av sine egne sceneantrekk. På scenen pleier hun ofte å ha med seg danserne Alexandra Joner og Mona J. Berntsen kjent fra Dansefeber 2007. __TOC__ Melodi Grand Prix. Craig stod bak vinnerbidraget i Melodi Grand Prix 2008, "Hold On Be Strong", som hun hadde skrevet da hun var 15 år gammel. Sangen ble fremført av Maria Haukaas Storeng. Craigs melodi representerte Norge i Eurovision Song Contest 2008 som gikk av stabelen i Beograd, Serbia i mai. Melodien fikk en 5. plass i den internasjonale finalen. Craig deltok selv med sin egen sang «I’ll Take You High» i Melodi Grand Prix 2010, hvor hun ble slått ut i duell med Venke Knutson i «Siste sjansen» i Sarpsborg. Spirit (Mars-rover). MER-A (Mars Exploration Rover – A), kjent som Spirit'", er den første av to rovere i forbindelse med NASAs Mars Exploration Rover-program. Den 4. januar 2004 kl 05:35 (norsk lokaltid) landet NASA Spirit i Gusev-krateret på Mars, tre uker før tvilling-roveren "Opportunity" (MER-B) landet på den andre siden av Mars. Hovedmål ved ferden. "Spirit" sin ferd på Mars-overflaten var tenkt å vare 90 sol. Ferden har fått flere utvidelser og hadde pr 17. november 2006 passert 1000 sol. Navnet til roveren ble valgt etter en NASA-sponset stil-konkurranse. Før landing var målet for hver av Mars-roverne å kjøre opptil 40 meter på en dag, totalt opp til 1 kilometer. Begge roverne har passert disse målene. Roveren fortsatte å fungere effektivt over 10 ganger lengre enn det NASA-planleggere ventet, noe som har tillatt en å gjennomføre store geologiske undersøkelser av stein og overflate-trekk på Mars-overflaten. Hvis "Spirit" fremdeles fungerer 11. august 2007, vil den ha vært i operasjon i 1282 Sol, en Sol lengre enn Viking 2-romsonden som fikk sin kraft fra en atomreaktor, mens "Spirit" får sin kun fra solceller. Derfor, fra og med 11. august vil "Spirit" kun være slått av Viking 1-romsonden som varte 2245 Sol på overflaten av Mars. 2004: Landing, og til ære for avdøde astronauter. Spirit's landingssted (merket med en stjerne) «Columbia Memorial Station». "Spirit" landet i Gusev-krateret ca. 10 km fra sentrum av målet, på 175.48°E 14.57°S (planetocentric koordinater). Panorama-bildet tatt av Mars-roveren (se under) viser et landskap med topper i horisonten opp til 27 km unna og små steiner spredd ut over bakken. Det ble bestemt å kalle landingsstedet for «Columbia Memorial Station» til ære for de syv astronautene som døde da romfergen Columbia ble ødelagt. 27. januar 2004 bestemte NASA seg så for å minne mannskapet på Apollo 1, ved å navngi tre fjell nord for «Columbia Memorial Station» for Apollo 1 Hills. 2. februar ble astronautene på Columbia sin siste ferd minnet, da NASA satte navn på et sett med 7 topper til øst for landingsstedet i Columbia Hills: toppene fikk navnene Anderson, Brown, Chawla, Clark, Husband, McCool and Ramon. (NASA har sendt inn navneforslagene på disse geografiske stedene til IAU for godkjenning.) a> er synlig midt på bildet. Sleepy Hollow. "Sleepy Hollow" er en grunn nedsenkning i Mars-terrenget nær Mars-roverens landingssted. Dette ble det første målet for Mars-roveren da den kjørte av landingsplattformen. NASA sine vitenskapsfolk var veldig interesserte i dette stedet. Det er ca. 9 meter i diameter og 12 meter fra landingsplattformen. "Just as the ancient mariners used sextants for 'shooting the Sun,' as they called it, we were successfully able to shoot the Sun with our panorama camera, then use that information to point the antenna," sa JPL sin Matt Wallace, mission manager. Første farge-bilder. a> er synlig til høyre på bildet. a> tatt etter at RAT har boret. Til høyre er det aller første fargebildet tatt av Mars med panorama-kameraet til "Spirit". Det var det fotografiet med høyest oppløsning til da, tatt på en annen planet enn Jorden. Det er en mosaikk av 4 pancam-bilder høyt og 3 bred. Det er 12 millioner piksler i bildet, det er 4000x3000. Feil på flash-minnet. 21. januar (sol 18) 2004 stoppet "Spirit" plutselig å kommunisere med Jorden. Dagen etter sendte Mars-roveren en melding som bekreftet at den hadde mottatt en sending fra Jorden, men indikerte at den trodde at den var i feil-modus. Dette ble betegnet som en svært alvorlig feil, fordi Mars-roveren ikke reagerte på kommandoer. Etter to dager på Sol 20, ble kommandoen SHUTDWN_DMT_TIL ("Shutdown Dammit Until ") for å forsøke å få datamaskinen ombord til å slå seg av selv til den fikk beskjed om noe annet, sendt. Den ignorerte kommandoen. Teorien var at datamaskinen ombord på "Spirit" var låst i en "reboot loop". Etterhvert fant en ut at feilen lå i Flash-minnet til datamaskinen og programvaren der. Programmet viste seg å ikke være robust nok til å håndtere Mars-roverens operasjoner. 6 februar (Sol33) var arbeidene med å rette opp feilen ferdig, og vitenskapelige operasjoner fortsatte. Første boring i stein på Mars. Bildet til høyre viser historiens aller første boring i en stein på Mars. Rock Abrasion Tool (RAT) på "Spirit" boret et hull på 45.5 mm i diameter i overflaten på en stein med navn Adirondack på "Spirit" Sol 34 (6. februar 2004). Hullet er 2,65 mm dypt og viser litt av det indre i steinen, som så kunne undersøkes nærmere av spektrometrene på robotarmen til Mars-roveren. Boringen ble erklært en stor suksess av vitenskapsfolk i NASA. «Mimi», «Humphrey» og Bonneville-krateret. Bilde med falske farger av Mimi. Til høyre er et fargebilde tatt av Spirit sitt pancam på Sol40. Det er sentrert på en uvanlig stein, som fikk navnet «Mimi». Den er bare en av flere trekk i et område som fikk navnet «Stone Council», men så svært annerledes ut enn de steinene Mars-roveren ellers hadde observert i Gusev-krateret. «Mimi» sitt utseende fikk forskere til å komme med flere hypoteser, den ene var at steinen kunne ha vært utsatt for høyt trykk på grunn av nedgraving eller sammenstøt, eller at den en gang kan ha vært del av en slette som ble sedimentert i tynne lag, en prosess som involverer fritt vann. 5. mars 2004 offentliggjorde NASA at "Spirit" hadde funnet hint om vann-historien på Mars i en stein, med navnet «Humphrey». Dr. Ray Arvidson ved Washington University i St. Louis, sa på en pressekonferanse:"If we found this rock on Earth, we would say it is a volcanic rock that had a little fluid moving through it." I kontrast til steinene funnet av Mars-roveren "Opportunity", var denne formet fra magma og så fått materiale som lignet krystallinske mineraler i seg. Hvis dette er tilfelle, har mineralene mest trolig vært oppløst i vann, som har reagert med steinen på en eller annen måte, etter at den ble formet. 11. mars 2004 nådde "Spirit" Bonneville-krateret etter en kjøretur på noen dager. Det 200 meter store krateret ble ikke vurdert av JPL som noe spesielt godt vitenskapelig mål for roveren. "Spirit" kjørte langs den sørlige kanten av krateret og fortsatte videre mot Columbia Hills. På vei til Columbia Hills. "Spirit" nådde Missoula-krateret på Sol 105. Krateret ble ikke vurdert som noe vitenskapelig mål, da det inneholdt eldre steiner. Roveren kjørte langs ned nordlige kanten av krateret og fortsatte sørvestover. Mars-roveren nådde så Lahontan-krateret på Sol 120. En lang, slange-lignende sand-dyne går fra den sørvestlige siden av krateret, slik at "Spirit" ble navigert utenom denne. Columbia Hills. På Sol 159, nådde "Spirit" det første av mange mål ved bunnen av Columbia Hills. Det fikk navnet «West Spur». «Hank's Hollow» ble studert av Mars-roveren i hele 23 Sol. Innenfor «Hank's Hollow» ble en rar stein oppdaget, som fikk navnet «Pot of Gold». 25. juni 2004 undersøkte "Spirit" denne. "Spirit" kjørte så en nordlig rute langs bunnen av bakken mot sitt nye mål «Wooly Patch», som ble undersøkt fra Sol 192 til Sol 199. Ved Sol 203 hadde "Spirit" kjørt sørover oppover fjellet og kommet til en stein ved navn «Clovis». «Clovis» ble boret i og analysert fra Sol 210 til Sol 225. Så fulgte undersøkelsene av «Ebenezer» (Sol 226-235), «Tetl» (Sol 270), «Uchben» og «Palinque» (Sol 281-295), og det norsk-klingende navnet «Lutefisk» (Sol 296-303). Fra Sol 239 til 262 roet "Spirit" ned aktivitene pga for dårlig sollys. Sakte beveget så "Spirit" seg rundt bakkene av Husband Hill, og på Sol 344 var roveren klar til å klatre over «Cumberland Ridge» og mot «Larry's Lookout» og «Tennessee Valley». På Sol 371 ankom "Spirit" en stein, som fikk navnet «Peace», nær toppen av «Cumberland Ridge». Denne ble boret i på Sol 373. Ved Sol 390 (medio februar 2005), var "Spirit" på vei mot «Larry's Lookout», ved å kjøre i revers baklengs oppover bakken. Vitenskapsfolkene forsøkte på denne måten å spare så masse energi på klatringen som mulig. Under kjøreturen gjorde roveren flere undersøkelser, bl.a. en jordprøve (Paso Robles) som inneholdt de største forekomsten av salt noensinne funnet på Mars. Prøven inneholdt også store mengder fosfor. Salt-mengden var nok en indikasjon på vann på den røde planeten. 9. mars 2005 (trolig under en Mars-natt) hoppet effektiviteten fra solcelle-panelene til roveren fra rundt 60% til 93%. Dagen etter tok "Spirit" bilder av «støv-djevler». Vitenskapsfolk hos NASA spekulærte i om disse kunne ha blåst solcelle-panelene frie for støv, noe som kan ha forlenget ferden betraktelig. Dette var også første gang slike «støv-djevler» ble observert av noen av de to mars-roverene frem til da. De hadde tidligere kun blitt observert av Mars Pathfinder. "Spirit" sin løype mot toppen av Husband Hill. Husband Hill. På Sol 582, 21. august 2005 nådde "Spirit" toppen av Husband Hill og kunne ta flere 360 graders panorama-bilder. Roveren brukte nesten 2 måneder til å utforske stein-utspring på toppen og ta bilder av områdene rundt. a> nordover ned mot «Tennessee Valley». Home Plate. "Spirit" ankom på Sol 744 (7. februar 2006) til det nordvestlige hjørnet av Home Plate, som er en opphøyd og lagvis stein sør for Husband Hill, etter et forsøk på å effektivisere kjøringen av Mars-roveren. En prøve som inneholdt 90% ren silisiumdioksid ble funnet av "Spirit" i nærheten av Home Plate. Dette er et av de sterkeste bevisene så langt på at det har eksistert flytende vann i dette området i lengre perioder. Low Ridge Haven. "Spirits" neste stopp, var tenkt å være den nordlige delen av fjellet McCool Hill, der roveren skulle få nok sollys under vinteren på Mars. 16. mars 2006 annonserte JPL at et av "Spirit" sine framhjul helt hadde sluttet å fungere. Da roveren møtte problemer i løs jord i sine forsøk på nå McCool Hill, ble det bestemt å avslutte forsøkene på å nå denne toppen og fortsette til en bakke i nærheten med navnet «Low Ridge Haven». "Spirit" nådde målet 9. april 2006 og parkerte på toppen med en 11° vinkel mot nord. "Spirit" tilbragte de neste 8 månedene på bakketoppen, og gjennomførte flere observasjoner av området rundt. Roveren ble ikke kjørt omkring, på grunn av lave nivå av sollys som roverens solceller mottok. Den første korte turen ble gjort tidlig i november 2006. Mens "Spirit" var på «Low Ridge Haven», tok den bilder av to steiner med tilsvarende kjemiske natur som Heat Shield Rock som "Opportunity" fant. De to steinene ble gitt navnene "Zhong Shan" (etter Sun Yat-sen) og "Allan Hills" etter tilsvarende sted i Antarktis, der flere meteoritter fra Mars er funnet. Steinene var helt forskjellige fra andre. Videre spektrometer-analyser ble gjort for å bestemme den eksakte oppbyggingen av disse steinene. Software-oppgradering. 4. januar 2007 mottok begge Mars-roverene ny software til sine datamaskiner. Oppdateringen ble mottatt akkurat i tide for det 3. jubileumet til landingen. Det nye systemet lar roverne bestemme om de skal sende et bilde til Jorden eller ei, eller om den skal bruke robotarmen for å undersøke steiner, noe som vil spare masse tid for vitenskapsfolkene ettersom de må bla igjennom hundrevis av bilder for å finne det de vil ha, eller undersøke omgivelsene for å bestemme det samme. Støvstormer sommeren 2007. Mot slutten av juni 2007 begynte en serie med støvstormer å dannes på Mars. Stormene har intensivert seg i styrke, og 20. juli 2007 ser en at både "Opportunity" og "Spirit" kan få store feil i sine systemer som følge av mangel på strøm. NASA slapp en pressemelding der de bl.a. skrev: "We're rooting for our rovers to survive these storms, but they were never designed for conditions this intense". Hovedproblemet som støvstormene skapte er den dramatiske reduksjonen i solenergi som roverne mottar, hele 99% reduksjon. "Spirit", som er på en annen side av Mars, mottar noe mere kraft enn "Opportunity" Normalt skal solcellene på roverne generere ca. 700 W pr dag. Hvis roverne får mindre enn 150 W pr dag, begynner batteriene å tappes. Hvis de går tom, vil viktig elektrisk utstyr ødelegges av intens kulde. NASA har reagert med å kommandere "Spirit" til bare å kommunisere med Jorden hver tredje dag, den første gang dette har skjedd siden starten på ferden. I forbindelse med støvstormene som raser, har romsonden "MRO" tatt flere bilder for å se på situasjonen for "Spirit" og "Opportunity". Spirit sendte tilbake bilder som viste støvstormen. I midten av august lettet forholdene for Spirit betraktelig, og vitenskapelig operasjoner ble påbegynt for Mars-roveren med undersøkelser av steinen «Innocent Bystander». Astronomi. "Spirit" har rettet sine kameraer mot himmelen og observert de to mars-månene Deimos og Phobos passere foran sol-skiven. "Spirit" har også tatt det eneste bildet av Jorden (se bildet til høyre), sett fra overflaten på enn annen planet i mars 2004. Høsten 2005 utnyttet "Spirit" en gunstig energi-situasjon til å gjennomføre flere nattobservasjoner av både Deimos og Phobos. Dette inkluderte en måneformørkelse da Phobos forsvant inn i Mars-skyggen. "Spirit" sin stjernekikking ble også benyttet til å se etter en forespeilet meteor-regn skapt av Halleys komet, men det er ikke offentliggjort noen bilder av dette. En passering av Merkur foran solskiven skjedde 12. januar 2005. Teoretisk skulle dette kunne ha blitt observert av begge Mars-roverne, men kamera-oppløsningen tillot en ikke å se Merkur sin passering. Merkur er 1/20 av den relative størrelsen til månen Deimos når den passerte foran solskiven. Trivia. Begge Mars-roverne, Spirit og Opportunity, har deler fra World Trade Centers metall på seg. Til ære for "Spirit" sine store bidrag til utforskingen av Mars, ble en asteroide gitt navnet 37452 Spirit. Navnet ble foreslått av Ingrid van Houten-Groeneveld som sammen med Cornelis Johannes van Houten og Tom Gehrels oppdaget den 24. september 1960. Ruben H. Fleet Museum har også en IMAX-film ved navn «Roving Mars» som viser ferden til både "Spirit" og "Opportunity" på deres ferd til Mars, med originale bilder og filmer. Olsen. Olsen er et av Norges vanligste etternavn. Det er også vanlig i Danmark. I 2006 hadde 53 071 nordmenn Olsen som etternavn. Navnet er et patronymikon og betyr «sønn av Ole/Ola». Norsk Bridgefestival. Norsk Bridgefestival er Norsk Bridgeforbunds årlige arrangement hvor blant annet de aller fleste norgesmesterskapene i bridge avvikles. Norsk Bridgefestival ble første gang arrangert i Skien i 2000. Så fulgte Stavanger i 2001, Skien på nytt i 2002, Stavanger på nytt i 2003, Trondheim i 2004 og Lillehammer i 2005–2011. I mars 2011 ble det offentliggjonrt at festivalen i 2012 skulle holdes i Fredrikstad. De åtte norgesmesterskapene har til sammen omkring deltagere. I tillegg kommer omtrent like mange som deltar i forskjellige andre turneringer. Imidlertid deltar mange i flere mesterskap slik at det er snakk om mellom og forskjellige personer som deltar på festivalene. Antallet deltagere har de sistre årene hatt en svak nedgang. NM Mix par ligger på omkring 200-250 par, og er med det Norges største parturnering. I løpet av Norsk Bridgefestival er omkring kortstokker i bruk. Det vil si godt over 3 millioner kort. De siste årene er ny teknologi tatt i bruk, og på internettstedet Bridge Base Online overføres og kommenteres spill direkte fra de største norske konkurransene, Norsk Bridgefestival med norgesmesterskapene samt norgesmesterskap for klubber. Ved overføring fra norske konkurranser er der kontinuerlig tilskuere fra hele verden (50-90 land). Man følger spill og kommentarer på Vuwgraph. Under verdensmesterskapet Bermuda Bowl i Shanghai 2007, hvor Norge seiret, var der kontinuerlig "kibitzere" i finalen mot USA. Titleist. Titleist er et amerikansk selskap, eiet av Acushnet Company, som produserer golfutstyr, og spesielt golfballer. Titleists golfballer ble brukt for første under US Open i 1949 og er blant de besteselgende i verden. Fem av de 10 beste spillerne i verden bruker Titleist-baller Lee Westwood, Steve Stricker, Rory McIlroy, Martin Kaymer og Luke Donald) (oppdatert 15.09.2010). Santa Cruz (departement). Kart over Bolivia som viser Santa Cruz departement Santa Cruz er det største departementet i Bolivia og har et areal på 370 621 km² og en befolkning på 2 029 471 (2001). Departementshovedstaden ligger i Santa Cruz de la Sierra. Departementet er rikt på naturgassressurser. Sylvi Listhaug. Sylvi Listhaug (født 25. desember 1977) er en norsk politiker (FrP). Hun har vært byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo siden 17. januar 2006, da Margaret Eckbo trakk seg. Hun har bakgrunn som sentralstyremedlem i Fremskrittspartiets Ungdom, rådgiver for Fremskrittspartiets stortingsgruppe og sitter nå i partiets sentralstyre. Bakgrunn. Listhaug er opprinnelig fra Ørskog i Møre og Romsdal. Som tenåring var hun ivrig fotballspiller. Hun er utdannet adjunkt og har tidligere vært byrådssekretær i byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester i Oslo kommune. Listhaug har to år bak seg som rådgiver for FrPs stortingsgruppe, og hun har vært byrådssekretær for Eckbo. Høsten 2006 var hun fire måneder i Washington, DC for å studere amerikansk politikk. Tiden som byråd. Som byråd i Oslo har Listhaug satt seg som mål å bedre eldreomsorgen. Hun ønsker å gjøre Oslo til et utstillingsvindu for fritt brukervalg i eldreomsorgen og sto bak innføringen av fritt brukervalg innenfor hjemmehjelpstjenesten i 2006. I 2011 innføres fritt brukervalg også i hjemmesykepleien. Listhaug har også gått inn for å øke satsingen på hjemmehjelp og å gjeninnføre aldershjemmene i Oslo. Listhaug er opptatt av å øke kvaliteten på sykehjemmene og har innført Lotte-modellen ved blant annet Fagerborghjemmet, Manglerudhjemmet og Lilleborg sykehjem i Oslo. I august 2009 ble det satt søkelys på Listhaugs involvering i sykehjem-skandalen i Spania. I februar 2010 tok Erling Folkvord (Rødt) til orde for at Listhaug burde gått av på grunn av sykehjem-skandalen. I 2011 kritiserte hun regjeringen for å benytte klimaargumenter for å tjene penger på miljøavgifter og skatter. Dette avstedkom kritikk fra meningsmotstandere. Acushnet Company. Acushnet Company er et amerikansk selskap som produserer sportsutstyr, med hovedfokus på golfutstyr. Selskapet ble grunnlagt i 1910 og har hovedkontor i Acushnet, Massachusetts. I begynnelsen drev selskapet fremstilling og forsyning av gummi til industrien. Etterhvert begynte selskapet å fremstille sine egne gummi-baserte produkter, inkludert vannflasker og badehetter. I 1932 delte selskapet seg i to divisjoner, Gummi og Golf. Golfdivisjonen startet produksjon av Titleist golfballer i 1935. Både golfdivisjonen og gummidivisjonen oppnådde stor suksess, og gummidivisjonen ble solgt i 1985. Larsen. Larsen er et vanlig etternavn i Norge. I 2009 hadde nordmenn Larsen som etternavn. Navnet er et patronymikon og betyr «sønn av Lars». Gloria Macapagal-Arroyo. Gloria Macaraeg Macapagal-Arroyo (født 5. april 1947 i San Juan på Filippinene) var den 14. presidenten på Filippinene. Hun var landets andre kvinnelige president, og var landets første kvinnelige visepresident i 1998. Hun er datter av tidligere president Diosdado P. Macapagal og hans andre kone Evangelina Macaraeg Macapagal. Arraoyo var økonomiprofessor da hun gikk inn i politikken i 1987. Hun ble engasjert av president Corazon C. Aquino, og begynte som "assistant secretary" og "undersecretary" for Handels- og industridepartementet. Etter en tid som senator fra 1992 til 1998 ble hun valgt til visepresident for Joseph E. Estrada, selv om hun hadde vært presidentkandidat for et parti som opponerte mot Estradas parti. Etter at Estrada ble beskyldt for korrupsjon, trakk hun seg fra sin stilling som "secretary" (det vil si statsråd) for Sosialvelferds- og utviklingsdepartementet. Hun sluttet seg så til den voksende opposisjon som krevde at Estrada ble stilt for riksrett. Arroyo gikk imidlertid ikke av som vise-president, og dermed overtok hun presidentvervet den 20. januar 2001 etter at Joseph E. Estrada ble fratatt makten etter fredelige gatedemonstrasjoner. Han ble senere stilt for retten for korrupsjon. Hun ble formelt valgt som president for en full seksårperiode ved valget i 2004, og tatt i ed 30. juni 2004. I 2005 kom hun på femteplass i magasinet Forbes' liste over verdens mektigste kvinner. Hun er gift med Jose Miguel Arroyo. Oslo kommunes klagenemnd. Oslo kommunes klagenemnd er en kommunal myndighet i Oslo som behandler klager over enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 annet ledd, med unntak av saker som faller inn under Klagenemnd for transportsaker for forflytningshemmede. Klagenemnden ble opprettet av Oslo bystyre 28. august 1996. Klagenemnden består av tre medlemmer, hvorav minst én jurist, med varamedlemmer. Medlemmene velges av bystyret for den kommunale valgperioden. I tillegg settes nemnden med ytterligere to medlemmer i personaljuridiske saker. Klagenemnden behandler for eksempel saker der Oslo kommune har ilagt forretningsdrivere gebyr. Eksterne lenker. Klagenemnd Norsk Organisasjon for Terrengsykling. Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS) er en organisasjon startet av terrengsyklister for å ivareta syklistenes rettigheter for fri bruk av skog og mark i Norge. NOTS ønsker å holde skogen åpen for alle, slik allemannsretten sier. Alle som definerer seg selv som terrengsyklister kan bli medlem. I tvister mellom myndigheter og terrengsyklister blir syklistene representert gjennom NOTS. Norsk Organisasjon for Terrengsykling er en politisk uavhengig organisasjon som ble startet i 2004. Initiativtakerne er en gruppe terrengsyklister som så/ser behovet for en organisasjon for å ivareta alle terrengsyklisters interesser. Styret i NOTS er per dags dato satt sammen av terrengsyklister fra Oslo, Akershus, Trondheim, Stavanger og Buskerud. Eksterne lenker. Terrengsykling Kyss. a> kysser hesten Brento etter en seier i 2007. Seierskyss kan tolkes som uttrykk for glede, takknemlighet, kjærlighet og respekt. Kyss er å berøre en person eller en gjenstand forsiktig med leppene, særlig en annen persons lepper, men også for eksempel kinn eller hånd. Kyssing betraktes som et uttrykk for ømhet og hengivenhet, kjærlighet eller respekt og underkastelse. Kyss kan også være en hilsning, handle om seksuelt forspill eller ha en religiøs betydning. Kyssing innen vitenskapen kalles filematologi. Kyssing er tillært handling, beslektet med handlingen å vaske hverandre slik man kan se hos dyr. En del ikke-menneskelige primater kan også vise kyssehandlinger. Kyssing er ukjent for en del kulturer, og innenfor den menneskelige historie synes det å være en sen erstatning for de mer primitive handlinger med å gni neser, lukte, og slikke. Andre har satt kyssing i forbindelse med dieatferd hos spedbarn. Etymologisk kommer ordet "kyss" fra det urgermansk ordet "*kussijanan", sannsynligvis er ordet en etterligning av lyden som oppstår fra et kyss ettersom det ikke synes å finnes en indoeuropisk rot. Kyssets anatomi. Et godt munnkyss er asymmetrisk og krever at hodet legges litt på skakke; ifølge Forskning.no snur en av tre hodet mot venstre for at nesene ikke skal møtes. Kyssing er ellers en handling som krever en viss koordinasjon. Den viktigste muskelen involvert er orbicularis oris rundt munnen, uformelt kalt for «kyssemuskelen», den samme som benyttes ved å spille på et blåseinstrument. Den blir benyttet for å rynke eller spisse leppene for å lage trutmunn. Tungen kan også ha en betydelig rolle under et kyss, for eksempel i erotiske tungekyss. Å kysse med splittede lepper eller med åpen munn kan kalles for et fransk kyss eller et dypt kyss. Kyss som hilsen og tegn på underkastelse. Når kysset ikke er utslag av hengivenhet, er kysset en symbolsk handling i den hensikt overføre en mening som en hilsen eller underkastelse og da er den fysiske stimulansen assosiert med kyssing ikke tilstede. Et kyss på kinnet er vanlig som hilsen i mange europeiske land, men antallet er ulikt i de forskjellige land. Ett kyss er nok i de nordiske land mens det kan kreves fem i eksempelvis Polen, to på det ene og tre på det andre. Kyss kan også bli benyttet for signalisere underkastelse, som å kysse biskopens eller pavens ring mens man sørger for å plassere seg lavere i terrenget enn autoriteten. Et kyss kan også være uhøflig, og bli gitt for å irritere omgivelsene eller gjøres ironisk. I USA er det uhøflig å kysse med en høy smaskelyd, referert til som en «buss». I noen mafiafilmer blir et kyss på kinnet eller i pannen etter sydeuropeisk tradisjon også brukt som et tegn på vennskap eller respekt. Dette blir som regel gjort når noen møtes eller skilles. Et mer illevarslende kyss er «dødskysset». Det er et kyss som kan være tegn på fordømmelse, dødsdom og et definitivt og endelig farvel, for eksempel når en kriminell kysser en underordnet som skal likvideres. På samme måte uttrykker «judaskysset» en forræderisk handling, hentet fra den bibelske fortellingen om hvordan Judas Iskariot forrådte Jesus med et ømt kyss. Max Stirner. Johann Kaspar Schmidt, også kjent som Max Stirner (født 25. oktober 1806 i Bayreuth, Bayern, død 26. juni 1856 i Berlin) var en tysk unghegeliansk filosof. Han blir regnet som pioner innen nihilismen, eksistensialisme og anarkisme. Han studerte i Berlin hvor han gikk på forelesninger hos Georg Wilhelm Friedrich Hegel. I 1845 kom hans mest kjente verk ut, "Den eneste og hans eiendom" ("Der Einzige und sein Eigentum"). Han døde i Berlin i 1856 av et infisert insektbitt. Max Stirner var i perioder flittig bidragsyter til aviser og tidsskrift. Den første artikkelen fra hans hånd ble trykket i 1841 og året etter fulgte en mengde bidrag. Artiklene tok for seg aktuelle politiske problemstillinger, utdannelse, staten, utviklingen av den enkelte frigjort fra moralske normer og annet. Den artikkelen som har fått størst betydning for ettertiden er «Das unwahre Prinzip unserer Erziehung» som ble publisert i "Rheinische Zeitung" i 1842. Enkelte av artiklene i "Rheinische Zeitung" kom på trykk mens Karl Marx redigerte avisen. Friedrich Engels tegnet en karikatur av Max Stirner i 1892. Engels inskripsjon på tegningen på tysk lyder: «Max Stirner. Tegnet etter hukommelsen av Friederich Engels. London, 1892». Stirners høye panne ga ham oppnavnet «stirner» ("stirn" – er tysk for panne) i oppveksten. Senere ble det hans signatur i det meste han skrev. Liv. Venstre-hegelianerne med Max Stirner, tegnet av Friedrich Engels. Max Stirners grav i Berlin Johann Caspar Schmidt kom fra beskjedne kår. Faren produserte treblåseinstrumenter, og døde da sønnen var et halvt år gammel. Hans mor giftet seg to år senere med en apoteker og flyttet fra Bayreuth til Culmno i Vestpreussen. Johann Caspar vokste opp i Bayreuth hos sine fosterforeldre. Etter å ha fullført skolen, studerte han i årene 1826–1828 filosofene Hegel, Friedrich Schleiermacher og andre ved Humboldt-Universität zu Berlin. Fra 1828 til 1829 var han immatrikulert ved Universitetet i Erlangen, og etter et avbrudd i studiene fortsatte han fra 1832 til 1833 med to semestre i Berlin for å oppfylle kravene til læreryrket. Han ble uteksaminert i 1835, men fikk ingen ansettelse i offentlige skoler. I 1839 fikk han jobb som lærer på en privat pikeskole i Berlin. Fra 1841 ble han tilknyttet "«Die Freien»" – en debattsirkel bestående av opposisjonelle liberale og sosialisitiske akademikere og skribenter. Av disse kan nevnes Bruno Bauer, Edgar Bauer, Karl Friedrich Köppen, Ludwig Buhl og Rutenberg. Også Friedrich Engels tilhørte en kort tid denne kretsen. På denne tiden publiserte Johann Caspar artikler og avisinnlegg, både anonymt og under pseudonymet «Max Stirner». Omkring 1843 begynte han arbeidet med manuskriptet til sitt hovedverk "Der Einzige und sein Eigentum". Verket ble trykt i oktober 1844 med en lansering i 1845. Like før dette hadde han, av årsaker som ikke er kjent, sluttet i jobben. Stirner var gift to ganger. Hans første kone døde i barsel i 1838. I 1843 giftet han seg med "Marie Dähnhardt Stirner". Hun var datter av en velstående farmasøyt fra Gadebusch, og hadde vært aktiv i det opposisjonelle miljøet blant "«Die Freien»". Både bruden og brudgommen arrangerte vielsen som en velskapt satire av de religiøse seremoniene omkring ekteskapet. Stirners bok "Der Einzige und sein Eigentum", som ble utgitt et år senere, bærer dedikasjonen «Til min elskede Marie Dähnhardt». Muligens var dette en bitter og sarkastisk hentydning til vandelen til sin kone. Paret ble separert i 1846. Marie konvenkterte til den katolske kirken og flyttet til England. I 1847 oversatte Max Stirner Adam Smiths verk "Nasjonenes velstand" til tysk. I årene som fulgte fortsatte han å skrive artikler og utga et essay under tittelen "Geschichte der Reaktion" (1852). Max Stirner døde i 1856 som følge av infeksjon etter et insektbitt, og ble gravlagt på kirkegården Sophien-Friedhof i Berlin. Hans eiendeler antas å ha gått tapt, og svært få originale manuskripter fra hans publikasjoner har overlevd. Det finnes heller ingen samtidige portretter av Max Stirner, bare to skisser av av Friedrich Engels, den ene tegnet i 1842 innenfor rammene av et gruppebilde av "«Die Freien»", og det andre nesten femti år senere under en minnemarkering. Forfatteren John Henry Mackay skrev en biografi om Max Stirner som er blitt stående som et viktig kildemateriale. Utgivelsen av "Der Einzige und sein Eigentum". I slutten av oktober 1844 utga Stirner sitt hovedverk "Der Einzige und sein Eigentum". Boken vakte umiddelbart oppsikt. Forlaget var forberedt på beslagleggelse og sørget for å spre boken hurtig til flest mulig bokhandlere før den tyske sensuren fikk tid til å vurdere dens innhold. Trolig som et trekk for å forvirre sensuren ytterligere, ble 1845 oppgitt som utgivelsesåret. Da sensuren bestemte seg for beslagleggelse, fikk myndighetene i Leipzig kun tak i 250 eksemplarer. Noen dager senere ble vedtaket om beslagleggelse opphevet, angivelig fordi myndighetene fant boken for absurd til å kunne være farlig. Senere ble boken blant annet forbudt i Preussen. Dette forbudet ble ikke opphevet. Stirner forsøkte, i beste unghegelianske tradisjon, å radikalisere den hegelianske tenkning til det ytterste. Stirner har av mange blitt oppfattet som den siste av hegelianerne, som den mest logiske; han forsøker ikke å erstatte Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) ’konkrete universelle’. Anmeldelsene av boken var svært variable. Stirner ble utropt til både ’geni’ og galning. De mest seriøse kritikkene, som også Stirner svarte på, kom fra Franz Zychlin von Zychlinski (1806–1900) som skrev under pseudonymet Szeliga, som tok Bruno Bauer (1809–82) og hans ’kritisisme’ i forsvar, fra Ludwig Feuerbach (1804–72), som forsvarte seg selv og fra Moses Hess (1812–75), som gikk ut i forsvar for datidens sosialisme. Den mest utførlige kritikken, som ble skrevet av Karl Marx (1818–83) og Friedrich Engels (1820–95), fant ingen forlegger. Etter utallige forsøk ga Marx og Engels opp å få utgitt "Den tyske ideologi" som representerer deres endelige bedømmelse av den filosofiske kultur de hadde vokst opp i. Denne boken ble først utgitt lenge etter debattantenes død. Stirner fikk aldri kjennskap til deres kritikk. Stirners bok ble en flyktig sensasjon. Etter noen år var boken på det nærmeste glemt. Andre arbeider. Etter å ha gitt sine kritikere tilsvar tok Stirner fatt på arbeidet med å oversette og utgi en serie bøker for forlaget Wigand under tittelen "Die National-Ökonomien der Franzosen und Engländer". Serien ble utgitt med ti bind i årene 1845 til 1847. Stirner sto for oversettelsen av de åtte første bindene som omfattet oversettelse av verk av Jean Baptiste Say (1767–1832) og Adam Smiths (1723–90) "The Wealth of Nations". Stirner hadde intet til overs for Smiths teorier. De to siste bindene var oversettelser av verker av Stirners politiske motstander Pierre Joseph Proudhon (1809–65). Etter disse arbeidene tok Stirner opp igjen sin skribentvirksomhet for tidsskrifter og aviser, men ikke på langt nær så omfattende som i 1842. I 1852 utga Stirner sin andre og siste bok: "Die Geschichte der Reaction". I dette verket har Stirner samlet en rekke sitater fra ulike tyske, engelske og franske forfattere og bundet dem sammen med sine egne bemerkninger og bidrag. Samme år sto Stirner som utgiver at et arbeid av Say. Etter dette og frem til hans død i 1856 foreligger det ikke flere arbeider fra Stirners hånd. Stirners innflytelse. Max Stirner har hatt innflytelse på flere idéstrømninger. Dette gjelder i første rekke anarkismen og egoismen, men også marxismen og eksistensialismen. Trolig har også Friedrich Nietzsche (1844-1900) hentet inspirasjon fra Stirners filosofi. Rudolf Steiner (1861-1925) krediterer Stirner som en av inspirasjonskildene til sine pedagogiske teorier. Stirners filosofi utgjør en tidlig og omfattende kritikk av liberalismen, sosialismen og samtidens borgerlige verdier, livsanskuelse og verdensbilde. Den føyer seg inn i rekken av venstrehegelianske verk som stadig radikaliserte kritikken av Hegel, det bestående og av hverandre. Stirners bok kan sees som det ekstreme sluttpunktet eller oppløsningen av den hegelske filosofien. Gjenoppdagelsen av Stirner. Stirner ble gjenoppdaget mot slutten av 1800-tallet. Det er særlig tre faktorer som lå bak dette: For det første tidens interesse for Friedrich Nietzsche og hans filosofi. I jakten på Nietzsches mulige inspirasjonskilder fant man frem til "Der Einzige und sein Eigentum". Den andre faktoren var en del anarkisters behov for å finne anarkismens ’forfedre’. Stirner ble, side ved side med sin favorittfiende innen filosofien, Pierre-Joseph Proudhon, gjort til en av anarkismens teoretikere. Sist men ikke minst må den individualistiske anarkisten og dikteren John Henry Mackay (1864–1933) nevnes. Mackay gjorde Stirner-forskningen til sin livsoppgave og nedlag et stort arbeid i å oppspore informasjon og spre kunnskap om Stirner og hans verk. Den samme umiddelbare sensasjon som "Der Einzige und sein Eigentum" skapte i det tyske området, avstedkom den også i Russland blant opposisjonelle intellektuelle. Den russiske litteraturkritikeren Vissarion Belinsky (1811–48) studerte Stirners filosofi, mot slutten av sitt liv, med begeistring. Stirners tanker kom til å danne utgangspunktet for en ny vending i Belinskijs filosofi. I siste halvdel av 1800-tallet fikk Stirners filosofi en stigende popularitet blant deler av den radikale opposisjonen i Russland. "Den tyske ideologi", som i hovedsak består av Marx og Engels’ kritikk av Stirners filosofi, ble først publisert på 1900-tallet. Deler av kapitlet om Stirner ble først utgitt i 1903 av Eduard Bernstein (1850–1932). I sin helhet ble boken første gang utgitt i 1932. Bernstein, som hadde en viss sympati for Stirners filosofi, oppfattet kritikken av Stirner som spissfindigheter og ordkløveri. Utvalget han presenterte besto av usammenhengende bruddstykker, noe som gjorde det vanskelig å forstå kritikken. Forestillingen om at kun bokens første kapittel, som omhandler Feuerbach, har noen verdi, skyldes nok dels denne utgaven og det at kritikken av Stirner ikke kan sies å være blant Marx og Engels ypperste verker. I de fleste senere oversettelser og utgaver av "Den tyske ideologi" har bokens hoveddel, som omhandler Stirner, blitt utelatt. "Der Einzige und sein Eigentum" kom i stadig nye utgaver og oversettelser på 1900-tallet. I 1902 ble den utgitt på dansk og i 1905 på svensk. Begge utgavene med forord av Georg Brandes (1842–1927). Noen omfattende interesse har ikke blitt Stirner til del og bøkene har kommet ut i beskjedne opplag, men de har stadig vært tilgjengelig. I vår tid har bøkene og artiklene hans blitt lagt ut på Internett. Det er ikke så mange som kan sies å være tilhengere av Stirners filosofi i sin helhet, men noen er det da. ’De bevisste egoistene’, Stirners åndelige barn, er i liten grad interessert i å spre egoismens budskap. Enkelte av dem hevder at ’folket’ ikke er modent for egoismen. Stirners filosofi. I 1844 utga Max Stirner boken "Der Einzuge und sein Eigentum". I denne boken tok Stirner et oppgjør med hele sin samtids tyske politiske opposisjon. 1840-tallets Tyskland var preget av føydale institusjoner og produksjonsforhold. Borgerskapet var i opposisjon til en statsmakt som ikke ivaretok deres interesser. Den dominerende opposisjonelle ideolgoien var en tidlig og ennå ikke klart definert form for liberalisme. Samtidens sosialisme fremsto som en avart av liberalismen og var preget av humanisme og rettighetstenkning. I sin kritikk av opposisjonen påviste Stirner liberalismens og sosialismens idealistiske og kristne forutsetninger. Gjenstanden for Stirners hovedfokus var det enkelte sinn. Han undersøker hvordan menneskets "valg" i dets sosiale situasjon styrer dets atferd, påvirker dets sinn og hvordan det oppfatter seg selv. "Der Einzige und sein Eigentum" er en undersøkelse av "jeget", dets selv-eidhet og makt over omgivelsene. Hans kritikk av underkastelsen under ulike overindividuelle størrelser peker på en generell skadelig tendens han mente vi alle har til å underkaste oss autoriteter. Da mennesket ble Gud. "WIE MÖGHT IHR GLAUBEN, DASS DER GOTTMENSCH GESTORBEN SEI, EHE AN IHM AUSSER DEM GOTT AUCH DER MENSCH GESTORBEN IST?" Stirner tilhørte kretsen av Berlins unghegelianere som gikk under betegnelsen ’Die Freien’ – De frie. De hadde sitt felles idémessige utgangspunkt i G.W.F. Hegels filosofi og Ludvig Feuerbachs kritikk av Hegel og kristendommen. Feuerbachs bok "Das Wesen des Christenthums" fra 1841 gjorde et umiddelbart og dypt inntrykk på unghegelianerne og mange av liberalismens tyske teoretikere. I denne boken gjorde Feuerbach en ’ateistisk vending’; han fjernet Gud fra kristendommen og gjorde den dennesidig. Det ’menneskelige’ ble det hellige. Der de kristne forlangte respekt og tilbedelse av Gud, satte ateisten Feuerbach frem kravet om uavkortet respekt for det ’menneskelige’ i det enkelte mennesket. Det enkelte mennesket forholder seg til det fellesmenneskelige som kopien til originalen, hevdet Feuerbach. Ettersom Stirner ser liberalismen i forlengelse av kristendommen, tar han naturlig sitt utgangspunkt nettopp i en kritikk av kristendommen. Stirner undersøker ikke kristendommen utfra dens materielle basis. Han ser på dens funksjon i den enkelte, som en tro den enkelte har. Ved å ta utgangspunkt i kristendommen følger han en tradisjon fra Hegel, David F. Strauss (1808–74), Bauer, Feuerbach m. fl. Det nye i Stirners kritikk er orienteringen mot det subjektive og påvisningen av at den radikale ateistiske kritikken ikke er et brudd med, men står i forlengelse av den kristne etikken. Gud og ’mennesket’ er overflødige. Da Nietzsche holdt sin forsinkede gravtale over Gud var gravølet allerede avholdt. I 1844 påpekte Stirner at ikke bare Gud, men også enhver annen overindividuell størrelse, er overflødig. Ingen makt skal stå over individets makt. Med Feuerbach var rekken av kristne tenkere avsluttet, hevdet Stirner. Med sin kristne humanisme hadde Feuerbach ikke nådd utover den religiøse tenkningen. Hele Feuerbachs filosofi baserer seg på gjentolkninger av kristen teologi anvendt på hans forestilling om mennesket. ’Mennesket’, skrev Stirner, er humanismens erstatning for den kristne Gud. Menneskets fremmedgjøring fra seg selv fortsettes med dets tro på ’mennesket’. Stirner definerte det religiøse mennesket som en som setter et ’vesen’ over seg selv. Dermed omfattet han også Feuerbachs filosofi spesielt og humanismen generelt med sitt begrep om det religiøse mennesket. Ved å underkaste seg en allment akseptert overindviduell størrelse tilpasser indvidet seg det sosiale og blir fremmed for sin egen makt. En tro på en overindividuell størrelse eller ’vesen, er bare meningsfullt om denne troen er allment utbredt. Individets særegne egenskaper er ikke kommuniserbare nettopp fordi de er dets egne. Det moderne protestantiske mennesket er ikke redd for spøkelser utenfor det selv, det er redd for spøkelsene som romsterer inne i det selv. Syndsbevisstheten har tatt bolig i menneskets hode og plager det med sine formaninger, påpekte Stirner, og foregrep ved det de senere psykoanalytiske teorier. Det er "i" mennesket den viktigste kampen for selvstendighet føres. Det er denne kampen for makt over seg selv og sine omgivelser Stirner ville føre. Han var ikke opptatt av ideologienes innhold, men hvorfor menneskene trenger dem. Hvorfor menneskene skaper forståelser som de så blir fanget av og forpliktet overfor, forsøker Stirner å gi svaret på i sin teori om menneskelig atferd. Stirner hevdet at kristendommen er et overvunnet standpunkt og dermed ikke så interessant å angripe. Deler av hans kritikk av kristendommen treffer også ideologiene og deres grep om den enkelte. En ideologi er et middel for å tolke det sosiale. Ideologiene er basert på en vurdering av verdier, de utgjør verdisystemer. Ideologiene gir anvisninger for hvordan en skal forholde seg til det sosiale, gir anvisninger for livsførsel og ens forståelsesmåter. Ideologiene styrer sine tilhengere. Den enkelte blir fanget i et nett av ideer. Viljen og skolen. I sin artikkel «Das unwahre Prinzip unserer Erziehung» fra 1842, hevdet Stirner at viten ikke må få etablere seg som stabile fakta, men i stedet være en prosess. I denne prosessen er viljen det avgjørende. Om mennesket skal forbli skaperen av og herre over sin verden, må all etablert viten enten avvises eller gjøres ustabil. Den enkeltes vilje må aldri akseptere noe som hinsides dets kritiske undersøkelser. Om noe unndrar seg undersøkelse, så truer det den enkeltes makt over seg selv og sin verden. Når først alle etablerte sannheter og verdier er forkastet eller gjort ustabil, så er det bare den enkeltes vilje som kan gi retning og mening til sitt liv. Viljen som en livskraft er helt egoistisk, den er unik og tilhører den enkelte. Stirner hevdet at utdannelsen, slik liberalistene ønsker den, bygger på dressur. Grunnsetningene til menneskerettighetene ligger bak de pedagogiske gebetene liv og realitet; "likheten", fordi utdannelsen omfatter alle, og "friheten", i det man ved den skulle bli uavhengig og selvstendig. Etter Stirners syn har all utdanning bare verdi ved å lære menneskene "å bruke" de kunnskapene de blir gjort kjent med. I stedet søker man å "innprente" det man oppfatter som nyttig og brukbart. All etablert viten må dø for å gjenoppstå som vilje, skrev Stirner. En viten som bare er en besittelse, besværer meg. I stedet må den bli gjort til ens egen, slik at det fritt bevegelige "jeg" ikke blir hemmet av en viten som har etablert seg som en konstant størrelse i den enkelte. En viten som ikke har blitt "personlig", gir en dårlig forberedelse til livet, den hemmer livsviljen. Bare i abstraksjonen ligger friheten. Det frie mennesket er bare det, for hvem det gitte er overvunnet, og selv de svar som følger av hennes egne spørsmål, må ikke få etablere seg som stabil viten. Det endelige målet til undervisningen skal ikke lenger være viten, men den av viten fødte "viljen", og det talende uttrykk for det som man har etterstrebet, er det "personlige" eller "frie mennesket", hevdet Stirner. Selve sannheten består ikke i noe annet enn å finne sitt selv, i befrielsen fra alt fremmed, i den ytterste abstraksjonen eller avhendelse av all autoritet, i den gjenvunnede naivitet. Slike tvers gjennom "sanne" mennesker skaper ikke skolen. Om menneskene likevel blir sanne, så er det "til tross" for denne skolen. Å blir forstandige mennesker er tilstrekkelig, ikke engang det å bli fornuftig er skolens hensikt; å forstå ting og det gitte er anvendelig, å forstå seg selv skal ikke være alles sak, påpekte Stirner. For humanisten er det bare de lærde som teller som ’brukbare borgere’. Den dannelsen og tankefriheten som humanistene idealiserer, var ikke målet for Stirner, men deres overgang til viljefrihet. Hva er våre åndsrike og utdannede overordnede for det meste, spurte Stirner, og svarte selv; de er hånleende slaveeiere og vi er deres slaver. Slik vil det fortsatt forholde seg så lenge vår skole bygger på det gamle prinsippet om viljeløs viten. Om vi bare har vitens- og tankefrihet, vil vi fortsatt være underdanige slaver. Utdannelsen må sikte mot en sann likhet for alle; likheten til frie personer; bare friheten er likhet. "Viten" må dø, for å gjenoppstå som "vilje", og som "frie personer" må menneskene daglig "skape seg selv", formante Stirner oss. Den unikes frigjøring fra mennesket. Stirner pekte på en frihet for den enkelte som frigjør det fra ideologienes herredømme; ideologiene og moralen må brukes som redskap for den enkelte. Ved å stille seg hinsides godt og ondt og fremme sine egne interesser får den enkelte makt over seg selv og sine omgivelser. Fremmedgjøringen av mennesket fra dets "selv" har sin årsak i atskillelsen av handlinger og bevisstheten om dem fra de grunnleggende instinktene og følelsene. Fornuftens rasjonaliseringer stiller seg mellom individet og verden. Stirner provoserer det liberalistiske mennesket, som gjør det det mener er riktig, ved å stille opp egoistens spontane følelsesbaserte handling som ideal. Den planlagte livsførsel kan avstedkomme mye hygge, men de gyldne øyeblikk som blir liggende som gode minner i sinnet og virkelig gjør livet verd å leve, oppstår spontant. Forståelse forutsetter utvelgelse og forenkling av informasjon. Det er å bringe orden i en kaotisk virkelighet. Gjennom språkets forenklende funksjon og begrensende muligheter blir det truende kaos temmet. Drivkraften bak behovet for å forstå er nødvendigheten av å mestre den uoversiktlige verden av erfaringer. Den orden en skaper, gjør det lettere å bestemme ens egen handlinger. Individet ordner inntrykkene i slikt som viktig og uviktig, godt og ondt. Gjennom refleksjoner har individet fjernet seg fra sine umiddelbare ønsker og lar seg styre av vurderinger av godt og ondt. Striner reflekterte seg frem til stillingtagen "for" det spontane mennesket som er ubundet av moralske overveielser; det finnes ingen konkrete moralske imperativ; ’den unike’ "må ikke" noe som helst. Det kan gjøre hva det selv vil. Uansett om menneskene har opplevd seg som en organisk del av et sosialt kollektiv, som tilhørende familien, stammen, samfunnet, eller om de har oppfattet seg som individ, så har de alltid vært og er unike i Stirners forstand. Individet er et moderne fenomen som har blitt tatt opp av liberalismen som en av dens fiksjoner. Liberalismens individ er ikke det unike enkelte ego. Den liberalistiske individualitet vises ved ens egenskaper som er nært forbundet med hva man har prestert, med ens meritter. Å ha egenskaper eller ferdigheter er også for Stirner positivt, men de er bare noe den unike enkelte "har". Egenskapene "er" ikke den enkelte. Den enkeltes umenneskelighet unndrar seg benevnelse og kan ikke gripes som noe statisk. Liberalismens prosjekt er ikke å verne det unike ved den enkelte, men å forme, kontrollere og standardisere individet. For det moderne mennesket står det som en selvfølge at individets forståelse av seg selv er et resultat av at en internaliserer ’de andres’ forståelse av og objektgjøring av en selv. ’Den unike’ har i tillegg et kreativt aspekt. ’Den unike’ bidrar selv aktivt til å forme sin egen og andres forståelse av seg selv. Stirners kritikk av den liberalistiske opposisjonen. Borgerskapets æra var ennå kun en drøm i 1840-tallets Tyskland. Liberalistene var opposisjonelle. Den hentet sterke inntrykk til sin kritikk av det bestående fra engelsk filosofi og det engelske samfunnet. En stillingtagen til den engelske liberalismen og rasjonalismen var nødvendig for enhver politisk tenker på denne tiden. Det nye, økonomisk kalkulerende, borgerlige mennesket var en realitet alle måtte forholde seg til. Ved å underkaste ’eiendom’ en kritisk undersøkelse tok Stirner tak i en av liberalismens grunnpilarer. Privat eiendom eksisterer i det borgerlige samfunnet bare som et len, gitt av staten og opprettholdes på statens nåde, skrev han. Som eiendom vil bare det en eier "ubetinget" være ens eget, ikke det en eier på statens nåde. ’Fri handel’ fremstår for Stirner som et middel til å virkeliggjøre individets ønsker. Han ser på selve handelen og opphopingen av rikdom som sekundært, underordnet den nytelsen den enkelte kan finne i dem som aktivitet. Det å eie er underordnet det å kunne bruke. I ens forbruk ligger ens makt som eier over tingene. I det å ville bevare tingene ligger tingenes makt over eieren. Ved å forbruke ting, andre mennesker og seg selv, realiserer man et aktivt nytende liv. Når man står fremmed overfor eiendommen og er involvert i å opprettholde den, som det er ens plikt når man bare har den i len, så er man uten makt til å skape sitt eget liv. Den ’bevisste egoisten’ vil bryte statens eiendomsrett og valgmonopol for å realisere sin egen viljes ønsker og muligheter. Han bryter det ’helliges’ makt over verden ved å nyte den i det han forbruker den. I den ureflekterte nytelsen, som ikke er opptatt av rett eller galt, godt eller ondt, ligger den virkelige realiseringen av livet. Denne verden av umiddelbar nytelse står liberalisten fremmed overfor. Hans bevissthet er kalkulerende opptatt av vinning og tap. Nytelse blir sløseri av eiendom og – av tid, som er det samme som penger for liberalisten. Forbrukt eiendom er tapt eiendom for liberalisten. Den sparsommelige opphoping av eiendom og kapital blir fremmet av troen på at utsettelse av behovstilfredsstillelse ikke bare er en fornem dyd, men at det også vil bringe glede i det lange løp. Den asketiske "utsettelsen" blir idealet for liberalismen. Stirner kritiserte liberalismens forståelse av frihet. Hans synspunkt er ikke politisk frihet, men den fullstendig ’personlige’ friheten til det individuelle ’jeg’. Han oppfattet sannhet som oppdagelsen av selvet. Dette innebærer en frigjørelse fra autoritetene. Liberalismens frihet er frihet fra hindringer for individets handlinger. Når man har blitt fri fra alt, står en tilbake med – ingenting, påpekte Stirner. Han pekte på at en anvendelse av liberalismens metode ikke vil sikre tilfredsstillelse eller det gode liv. I opposisjon til den liberalistiske ’friheten’ setter han selv-eidheten. Friheten blir underordnet selv-eidheten. Liberalistene søkte å "få" sin frihet. En innvilget frihet er en falsk frihet etter Stirners syn. Det en vil ha må en "ta" for gjøre det til ens eget. Han så det som nødvendig at den enkelte måtte frigjøre seg fra liberalismen og alle andre former for ideologi eller religion. På den måten vil den enkelte frigjøre det han allerede har; sin egen-het. Liberalismens prosjekt med å fjerne ytre hindringer for individet er verdiløst så lenge de indre stengslene ikke bare forblir intakt, men blir skjerpet gjennom denne ideologiens krav om respekt for overindividuelle størrelser. Staten er et spøkelse. Selv om Stirner finner at staten hviler på at ’makt gir rett’, så er det den enkeltes "tro" på statens legitimitet som er avgjørende for statens fortsatte eksistens. Når individene endelig innser at statens eksistens er uforenlig med deres interesser, vil staten opphøre å eksistere. Ikke bare staten, men enhver form for sosial organisering er i strid med den enkeltes interesser, mente Stirner. Ved å peke på ’makt gir rett’-prinsippet som det avgjørende prinsipp bak all politikk, føyde Stirner seg inn i den realistiske tradisjonen fra Niccolò Machiavelli (1649–1527) og Thomas Hobbes (1588–1679) innen politisk teori; politikk handler om makt, ikke hengivenhet og rettferdighet. Imidlertid delte han ikke deres pessimisme vedrørende menneskets vesen. Stirner hadde en optimistisk tro på den enkeltes kreativitet. Stirners realistiske forståelse av politikken står i motstrid til liberalismens tro på at samfunnet kan organiseres etter rasjonelle prinsipper som antas å være universelt aksepterte. For Stirner er alle allmenne prinsipper, også liberalismens ’frihet’, illusjoner med ett formål; å forlede den enkelte til å oppgi sine egne interesser. I opposisjonelle partier generelt og i de samtidige spesielt, fant Stirner ikke annet enn en gjentagelse av staten i mindre skala. Partienes formål og vesen står også i motstrid til den enkeltes interesser og vil hindre det i å fremme dets egne interesser. Å ha eller ikke ha. Den eneste måten arbeidet kan få innhold, er når individet kan bruke sine unike kreative evner i det. Arbeidernes behov for å virkeliggjøre seg selv ved å utvikle sine ferdigheter er umulig under den kapitalistiske produksjonsmåten, påpeker Stirner. Det monotone og meningsløse arbeidet arbeiderne blir tildelt under kapitalismen, står i grell kontrast til liberalismens visjoner om individets frihet og frie utvikling og det borgerlige dannelsesidealet. Etter den borgerlige forståelsen av dannelsen er det å være menneske ikke noe man "er", men noe man utvikler seg til. Det borgerlige ideal om å kultivere mennesket i seg, står i grell kontrast til det å dømme et menneske til maskinmessig arbeid, påpeker Stirner. Slitet i fabrikken hindrer arbeiderne fra å utvikle seg til mennesker. Det mekaniske del-arbeidet kan aldri bli tilfredsstillende, det sliter bare ut arbeiderne, det gir dem ikke noe. De arbeider for andre og blir utbyttet av dem, skriver han. Arbeidernes arbeid blir dårlig betalt. Det vil det fortsette å bli så lenge arbeiderne ikke bruker sin makt til å "bemektige" seg høyere lønn. Når ens arbeid blir utbyttet av en annen, kan en ikke få del i kulturen. Som kristne kunne arbeiderne bære sin elendighet, men etter borgerskapet proklamerte de jordiske gleders evangelium, er det ikke å forundres over at dette finner tilhengere også blant fattige. Tilgangen til godene er i det borgerlige samfunn avhengig av fordelaktige omstendigheter, skriver Stirner. Egoistens konsum har ham selv for øyet. Hans nytelse er hensynsløs. Han vil tilfredsstille seg selv uten sidehensyn til andres mulighet for nytelse. Liberalistens konsum er sosialt betinget og preget av hensynet til de andre. Hans glede ved sitt konsum er avhengig av de andres, hva de har til rådighet av materielle goder. Liberalisten måler sin glede med andres mangel. Gleden over å ha økes når andre ikke har. Hva andre har eller ikke har er likegyldig for egoisten. Liberalisme og sosialisme. Stirner så, ikke uten grunn, sosialismen i forlengelse av liberalismen, som en form for liberalisme. Han hevdet at sosialistene er i opprør mot egoistene, og vil gjøre det umulig å være egoist. Stirner understreket at han ikke er noen fiende av sosialismen. Han var overhodet ikke fiende av noen strategi som den enkelte kan anta for å bedre sin situasjon. Det er ’helliggjørelsen’ av sosialismen, som av alt annet, han er motstander av. Sosialismen må ikke få stabilisere seg som en ’fiks idé som styrer den enkelte. Den enkelte skal ikke forplikte seg overfor noen idé, men bruke idéene til å fremme sine egne interesser. Stirner hevdet at liberalismen ville gjøre alle like – like for staten og uavhengige av personer. Selv om personene blir like i det borgerlige samfunnet, så forblir eiendom ulikt fordelt. I det borgerlige samfunn har avhengigheten av andre som personer opphørt, men avhengigheten av andre som givere, som eiendomsbesittere fortsetter. Det er eiendomsmengden en besitter som gjør en til menneske. Folk er forskjellig i hva de har. For at ingen skal kunne kommandere andre, gir liberalismen kommandoen til staten. Kommandoen blir upersonlig, påpekte Stirner. Sosialismen vil få slutt på det borgerlige samfunns ulikhet i eiendom ved å innføre eiendomslikhet. Dette vil de oppnå gjennom å gjøre alle til ’fillefranser’; for at alle skal kunne ha, må alle ha – ingenting. For at ingen skal kunne eie, vil sosialismen overføre all eiendom til samfunnet – så vil også eiendom blir upersonlig. Foran liberalistene stat blir alle like – de blir nulliteter, og foran sosialistenes samfunn blir alle fillefranser. Igjen skal det personlige ofres for ’menneskeheten’. Sosialismen hevder at vår verdighet og vesen ikke består i at vi er like for staten, men i at vi alle arbeider for hverandre. Det er som arbeidere vi betyr noe for hverandre. Vi skal arbeide for det felles beste. Vi skal anerkjenne arbeideren i hverandre. Arbeidet er sosialismens prinsipp, hevdet Stirner. Samfunnet fyller i sosialistenes skjema en tilsvarende funksjon som staten fyller for borgerskapet. Begge er overindividuelle, fiktive størrelser, som individet forventes å oppgi sine egne interesser til fordel for. Det eksisterte allerede i 1844 en religion om samfunnet, en kjærlighetens etikk og en sosialistisk politikk basert på Feuerbachs analyse av menneskets sosiale natur, skrev Stirner. Proudhons eiendom og sosialismens fillefrans. I sitt angrep på Pierre-Joseph Proudhon startet Stirner med å understreke at liberalistene fortjente den kritikken kommunistene og Proudhon rettet mot dem. Ved sin tese om at ’eiendom er tyveri’ benektet Proudhon spesielle eiendomsforhold og ikke eiendom i seg selv. Han satte opp en tese om at all eiendom opprinnelig tilhørte samfunnet og av den grunn må tilbakeføres til det. Ved dette blir eiendom stående som eksklusivt tilhørende samfunnet og ikke individet. Stirner fant at Proudhon hadde rett i at de som besitter eiendom opprinnelig må ha skaffet seg dette ved tyveri. Dette tyveriet mente Stirner var uproblematisk. Det det kommer an på, om en ikke vil at de nåværende eiendomsbesitterne skal få beholde sin eiendom, er å ta deres eiendom fra dem. Noen holdbare argumenter mot å stjele, finnes ikke, mente Stirner. Ved at en rekke enkelt-individer slutter seg sammen, burde det være mulig å erobre denne eiendommen. Dermed vil de gjøre den til sin eiendom. Hva et menneske kan bemektige seg og holde på, tilhører det: ”"mir" gehört die Welt”. Verden er "min". Proudhon og kommunistene mener at verden tilhører alle. "Alle" var for dem ikke alle enkelt-individene, men en totalitet – en overindividuell størrelse. De rettet sin kamp mot egoismen og sto i forlengelse av det kristne prinsippet om å ofre seg for noe fremmed. Proudhon klarte ikke å kvitte seg med eieren som sådan, hevdet Stirner, han gjorde samfunnet til den endelige eier. En eier som Proudhon plasserte hinsides. Men, skrev Striner, bare indvidiet kan eie. Proudhon trodde han hadde brennemerket eiendom ved å kalle det tyveri. Men begrepet ’tyveri’ forutsetter at man aksepterer begrepet ’eiendom’. Det som ikke eies av noen, kan heller ikke stjeles. Eiendom er ikke tyveri, men tyveri blir mulig ved eiendom, påpekte Stirner. Eiendom er en forutsetning for tyveri. Tyveri er umulig å unngå så lenge eiendom eksisterer. Privat eiendomsrett tufter seg på tanken om lov – som er en fiksjon. Lover kan ikke garantere den enkeltes eiendomsbesittelse. Det det kommer an på, er den enkeltes evne til å bemektige seg og beholde sine besittelser. I likhet med frihet, så tilhører eiendom den som "tar" den i besittelse. Staten er nøytral i forhold til sine innbyggere og likegyldig til hvem som eier, hevdet Stirner. Det eneste den er interessert i er at de som har eiendom også er lojale mot staten og dens interesser. All eiendom har en bare med statens godkjennelse. Ingen får eie noe helt og holdent. Stirner hevdet at eiendom er ens egen først når en, som et ubetinget ego, uavkortet disponerer eiendommen og tar del i en fri handel. Rettighetsspøkelset. Den enkelte har i seg selv ingen verdi for staten, skrev Stirner. Bare i egenskap av å være "statens" barn fyller dens innbyggere en funksjon for staten. Dens barn nyter godt av statens veldedighet. Denne veldedigheten er uttrykket for individets verdiløshet. Denne underlegenheten og avhengigheten av staten kan bare opphøre ved individets opprør gjennom å realisere egos verdi for det selv. Alle forsøk på å regulere eiendom gjennom rasjonelle lover har startet med ambisjoner om kjærlighet og endt opp i et ørkesløst hav av bestemmelser. Dette inkluderer sosialismen og kommunismen som vil avskaffe personlig eiendom og i stedet gjøre individet avhengig av en kollektiv eier, mente Stirner. Hans alternativ til eiendomsrett er en alles kamp mot alle for å tilegne seg eiendom. Den enkelte bestemmer hva den vil og om den klarer å tilegne seg det og beholde det, så har den rett til det. Man skal ikke lenger få, men ta. Om de eiendomsløse ikke lot seg bli holdt nede av frykt, så ville de bli en makt. Det som skremmer folk fra å tilegne seg eiendom er bare et spøkelse – rettighetsspøkelset. Bare ved kampen alle mot alle kan de fattige reise seg og bli frie eiere, skrev Stirner. Stirner argumenterte mot kommunismens påstander om naturlige rettigheter. Påstanden om å ha rett, enten det dreier seg natur- eller menneskerett, er et religiøst konsept. I det revolusjonen fastslo likhet som en ’rett’, tok den tilflukt i de hellige idealers domene. Kampen kom til å dreie seg om hvem som hadde rett. En rett alle andre måtte bøye seg for. Det som faktisk får dem til å bøye seg, vil alltid være overmakt, ikke rett. Om en ikke har makt til å fri seg fra eksempelvis kristendommen, så er en under Guds makt. Om en klarer å fri seg fra alle krav og idealer, som er pålagt en med henvisning til overindividuelle størrelser, så vil en selv definere hva som er rett for en selv. Om en vet å verdsette seg selv, så vil en, som enhver egoist, forsøke å sette sin rett igjennom. Det avgjørende for resultatet er den makten en har til å virkeliggjøre sitt forsett: ”…Gewalt geht vor Recht, und zwar – mit vollen Recht”, skrev Stirner. Uansett hvilke rettigheter som en forlanger med henvisning til natur- eller menneskerettigheter, så vil deres gjennomslagskraft være avhengig av om en makter å sette dem igjennom. Kommunismens påstand om at likt arbeid gir rett til lik nytelse, er forfeilet. "Retten" til nytelse kommer av "evnen" til å nyte. Om en lar andre bemektige seg fruktene av ens arbeid, så har de andre og ikke en selv rett til å nyte dem. Maktesløse protester om krenkede rettigheter blir ikke annet enn formålsløs syting. Ens maktesløshet er uttrykk for at en ikke har rett. Om en viker tilbake når andre truer med "rettighetsspøkelset", eller om en forsøker å lokke det over på sin side, så handler en ynkelig. Uansett hvor mange spøkelser eller djevler andre truer med, så bør en uanfektet bruke sin makt til sette sin vilje igjennom, skrev Stirner. Ta det du vil ha. Stirner avviste sosialismens prinsipp om å dele godene. Han hevdet at godene finnes i overflod, og at det vil være tåpelig av den enkelte å vente passivt på å bli tildelt noe. Den som har evner til å bemektige seg en større andel, bør gjøre bruk av sine evner til å ta denne andelen i besittelse. Å betrakte seg som en del av samfunnet og avfinne seg med å bli avspist med «sin del» er uutholdelig for den unike. Når en er villig til å ofre noe for en annen, er det et resultat av at denne besitter noe – en egenskap, eiendom, arbeidskraft eller lignende – som en har nytte eller glede av. Ut av dette kommer også respekten for hverandre. Om en ikke finner noe å respektere hos en annen, så er det heller ingen grunn til å vise respekt, slo Stirner fast. Sosialistenes tanke om at en skal "få", ikke i henhold til behov, men etter ens arbeidsinnsats, ble avvist av Stirner. Han fant at det ikke er arbeid som er det avgjørende, men ens evner. Det sentrale blir å forbedre ens evner. Ingen skulle "gi" ham noe som helst. Sine evner ville han bruke til å "ta". Bruk av makt, eller ’gjøre vold på’, er nøkkelen både til å beholde og å bemektige seg. Den rike kan bare beholde sin eiendom så lenge andre tror på eiendommens hellighet, avstår fra å bemektige seg den ved vold, og staten er mektig nok til å beskytte den ved hjelp av sitt voldsapparat. Så lenge de andre tror på statens lov, kan den rike beholde sin eiendom som han låner fra staten. Nettopp fordi eiendomsbesitteren bare låner sin eiendom og ikke besitter den fullt ut, er det statens anliggende å beskytte den som "sin", statens, eiendom. De rike må gjerne forsøke å beholde sine privilegier og rikdom. Egoistene er ikke ute etter likhet, erklærte Stirner; vi er ute etter å bemeketige oss det vi kan. Ettersom dette prosjektet forutsetter at den enkelte setter sine egoistiske interesser gjennom, på tvers av både stat og samfunn, så kommer det ikke bare i konflikt med tradisjonell rettighetstenkning som hevder eiendom som en rettighet, men også med kommunismen. Kommunistenes maksime om å gjøre alle til eiere – like i sin fillefransethet – hviler på antagelsen om at den enkeltes kompetanse består i dens arbeidskraft. Den unike er imidlertid ikke fornøyd med det vedkommende får ut av sin arbeidskraft, evnene overstiger langt det som trenges til arbeidet. Ingen generell prisliste kan fange inn den enkeltes unike egenskaper. Bare for de ’menneskelige’ egenskapene er det mulig. For realiseringen av ens unike behov er den enkelte overlatt til seg selv og avhengig kun av sin egen innsats. Utveien. Liberalismen er bare en fortsettelse av føydalismen, skriver Stirner. Menneskerettighetene er det fremste resultatet av den franske revolusjon i 1789. Jeg får rettigheter fordi ’mennesket’ i meg gir meg rett til dem. Dette at alt en har av rettigheter og eiendom er noe en har i "len" av samfunnet eller staten, bringer en i en konstant avhengighet og underlegenhet. Som konkret individ har man ikke rett til noe. Fordi man er et spesielt individ, så er man mer enn et menneske. Fordi man er mer enn et menneske så kan menneskerettene bli nektet en. Man må vite å fremme sin sanne verdi, og få det meste ut av den. De fattige har selv skylden for sin fattigdom og for at de lar de rike være rike. Det er ikke eiendom som er problemet, men fremmedgjøringen fra den. Det er en forkastelig strategi å illudere upartisk og ville overgi all eiendom til en tredje part, samfunnet, slik sosialistene gjør. Dette fjerner det egoistiske og gjør det hele forferdelig humant. Stirner finner løsningen i å gjøre mest mulig til sin egen eiendom. Hans mål er ikke å styrte den eksisterende orden til fordel for en ny, men å heve seg over den. Mot de opposisjonelles og de revolusjonæres bestrebelser på å finne alternative konstitusjoner, strever den egoistiske opprøreren for å bli konstitusjonsløs. Det er ikke menneskehetens frigjørelse eller likhet han søker, men sin egen makt over andre mennesker. Stirner vil gjøre alt og alle til sin eiendom, til gjenstand for sin nytelse. Det er bare hans tilfredsstillelse som bestemmer hans omgang med mennesker. I omgangen ligger nytelsen av verden, og tilhører hans selv-nytelse. Meksikansk mat. Cochinita pibil, en spesialitet av svinekjøtt fra Yucatán. Meksikansk mat representerer et av verdens store kjøkken. Som så mye annet innen meksikansk kultur, karakteriseres meksikansk mat av møtet mellom spansk og europeisk kultur på den ene sida og de opprinnelige prekolumbianske kulturene på den andre sida. Også seinere har Mexico mottatt impulser utenfra, for eksempel den franske militære invasjonen i 1860-åra. Mat og kultur. De grunnleggende trekkene i meksikansk kokekunst stammer fra det prekolumbianske kjøkkenet. Dette gjelder blant annet den allestedsnærværende tortillaen og den utstrakte bruken av chili som smakstilsetning, samt mange av de grunnleggende teknikkene for tilberedning. Legg også merke til at de mange kjøkkenordene som stammer fra urspråket náhuatl, slik som "atole" (maisdrikk), "mole" (saus), "metate" (en spesiell morter) og mange flere. Spanjolene brakte med seg en lang rekke nye råstoffer som beriket kjøkkenet, men som ikke endret det fundamentalt. "Chinicuiles", stekte larver av arten "Hypopta agavis" solgt på markedet i Tula, Mexico Geografi og matvett. Det meksikanske kjøkkenet, og da i den enkle, nordlige varianten, fant veien til USA via enkle, folkelige spisesteder med hverdagsmat. På grunn av dette har amerikanere og dermed europeere ofte inntrykk av at meksikansk mat er enkel og folkelig. Dette blir ytterligere understreket av taco kits og annen ferdigmat som i dag tilbys norske forbrukere. Spennvidden innen meksikansk mat er ofte helt ukjent. Innad i Mexico er det store variasjoner. Kjøkkenet i nord er det enkleste, og bruker ingredienser som hvete, kje, oksekjøtt osv. Kjøkkenet i storbyene i den sentrale delen, slik som Mexico by, Puebla, Guadalajara, Morelia og flere har den meste elegante maten, med for oss svært uvanlige smakskombinasjoner. Kjøkkenet på begge kystene er preget av fisk og skalldyr. I de tropiske, sørlige delene av Mexico preger råstoff som melbanan («machobanan») og ulike tropiske frukter maten. Urfolket i Mexico, som er mest representert i sør, har et kjøkken som er mer preget av råvarene som ble brukt før den spanske invasjonen, og da spesielt insekter og krypdyr. Nyere innvandring. Etter den spanske invasjonen har mindre grupper kommet til Mexico og bidratt til matkulturen. Grenseløs appetitt. Matkulturen i Guatemala danner en fortsettelse av kjøkkenet i Sør-Mexico, og bruker mange av de samme ingrediensene. Også andre deler av Mellom-Amerika har mange retter og råvarer til felles med Mexico. Tex-Mex-mat. I det sørvestre USA finnes det ulike, lokale kjøkken som må sies å være varianter av det meksikanske kjøkken. Tex-Mex-mat, maten i Texas, er en ubrutt tradisjon fra den tida Texas tilhørte Mexico. Noen spesialiteter, slik som tacoskjell og chili-con-carne, er egentlig fra Texas, selv om vi i dag ser på dem som meksikanske. «Nachos» er ukjent i Mexico, men ordet brukes i Texas, oppkalt etter kokken Ignacio, forkortet Nacho, som skapte nachos i 1943 på rester i kjøkkenet. Tex-Mex-kjøkkenet slik det lages hjemme hos «los tejanos», de spansktalende texanerne, er nært beslektet med maten i Nord-Mexico. Kjappmatutgaven som lages i amerikanske fastfood-kjeder står derimot fjernt fra meksikansk mat. I California har det i de senere årene utviklet seg et Cal-Mex-kjøkken, som eksperimenterer med kalorifattigere utgaver av meksikanske retter. Kjøkkenet i New Mexico, hvor nær halvparten av innbyggerne er spansktalende, er derimot langt mer tro mot meksikanske mattradisjoner. Måltider. Spisesteder finnes overalt i Mexico, fra eksklusive og dyre restauranter til vogner på gatehjørnene. De fleste er imidlertid familiedrevne steder som er åpne fra tidlig morgen til sein kveld, og som lager maten mens kundene ser på. På søndag er alle disse stedene fulle av familier, da har nemlig husmora fri etter en travel uke bak grytene. De grunnleggende næringsmidlene. Meksikansk mat er resultatet av møtet mellom de gamle kulturene i Mexico og europeisk kokekunst. De prekolumbianske kulturene brukte mais, bønner, avocado, chili, kakao, vanilje, røde og grønne tomater, gresskar og sopp, samt for proteiner kalkuner, slanger, gresshopper og andre insekter. Europeerne tok med seg ris, hvete, sukker, høns, svin og storfe. Tortilla. Tortilla er grunnæringsmiddelet, og er en lompe av maismel. I Nord-Mexico brukes tortillas av hvete. Det finnes blå tortillas, laget av en blålig maistype, og tortillas kan variere i størrelse og tykkelse alt etter hva de skal brukes til. De fleste meksikanere kjøper tortillas på det lokale "tortillería", hvor de lages maskinelt, men alltid ferske. Nå kan man også kjøpe industrielt fremstilte tortillas på supermarkeder. På landsbygda og på «tianguis» (gatemarkeder) lager mange dem selv. Fingernemme kvinner klapper dem til med fingrene, mens mange bruker en «máquina de tortilla», en presse. Tortillas serveres varme, og det rynkes på nesa av gamle tortillas. Enchilada med ris og bønner med mole poblano Smakstilsetninger. I det meksikanske kjøkkenet brukes noen karakteristiske smakstilsetninger, og uten dem hadde ikke maten hatt den spesielle aromaen. Ris og bønner. Bønner hører til Mexicos eldste kulturplanter, og den vanligste måten å servere dem på, er "frijoles refritos", bønner som er kokt og så most og innkokt i kokevannet med moderate kryddermengder. En ladning «dobbeltstekte» bønner hører med til det meste av mat. Andre bønnevarianter er "frijoles charros" med tomat og svinekjøtt, "frijoles de la olla", hele bønner med svinefett, "frijoles puercos", bønner anrettet med flesk og tomatsaus oppå, "chul yucateco" er en grøt av ferske, grønne bønner og mais. "Frijoles borrachos", «fulle bønner», er bønner kokt med svinebog og smakssatt med tomat, koriander, chili, svinefett og baconterninger. Frukt og grønnsaker. Chayote, frukten fra buskveksten sechium edule, brukt som grønnsak I tillegg er en lang rekke grønnsaker i bruk, blant de mest populære er squash, erter, maiskolber og gresskar. I Mexico dyrkes det frukt i mange klimasoner, fra tempererte typer som epler og pærer via subtropiske sorter som fiken, druer, ferskner, meloner, vannmeloner og ulike sitrusfrukter til tropiske typer som mango, papaya, guava og flere ulike typer bananer. Irapuato i delstaten Guanajuato er kjent for jordbærene sine. "Xoloitzcuintle", en hunderase som tidligere ble alt opp som mat Kjøtt og ost. Proteinkildene før den spanske erobringen var små, hårløse hunder, kalkun, slanger, øgler og insekter. Hunder spises ikke lenger, mens insekter, øgler og slanger ennå spises blant urfolk i Sør-Mexico. Kalkun, guajolote, er imidlertid mye brukt. Europeiske kjøttdyr som svin, storfe og kylling er svært populære og mye brukt. Pølsesorten chorizo, kjent fra Spania, er også en favoritt i Mexico, og det finnes både spekepølsevarianter og helt myke, ferske typer, og også en grønn variant (grønn chili, grønne tomater). Ideen å spise ost kom også fra Europa, men i dag finnes det en rekke oster. Den spanske manchego-osten lages også i Mexico. "Queso Oaxaca" er en trådete, hard ost fra Oaxaca som smelter lett i ulike retter. En svært mye brukt ost er imidlertid "queso fresco", som i smak og konsistens minner mye ricotta, og som brukes mye i fyll. Svært vanlig er også "queso añejo", en ost som i smak og konsistens minner om feta. Denne osten garneres blant annet oppå bønner eller fylles i smørbrød. Småretter. Meksikanerne springer gjerne mellom to jobber, og spiser dermed ofte raske retter, "antojitos", servert fra utallige vogner, små kafeer og lunsjrestauranter. Det betyr ikke at man gir avkall på å spise godt. Frokostegg. Eggeretter til frokost hører med for mange. Tamales. "Tamales" er maismasse som pakkes inn i dekkbladene på mais eller i bananblader sammen med andre ingredienser og dampes. Siden de er dampet, er de trygg mat for turister. Tamales er enten frokost eller kjappmat. Tortas. Når meksikanerne har kort tid til lunsj mellom sine to jobber, stikker de gjerne innom et "tortería" for å spise «tortas», smørbrød (merk at ordet «torta» betyr terte eller pai i andre spansktalende land). Et stort, fint rundstykke deles i to og grilles lett, mens man forbereder fyllet, som kan være skinke, chorizo, spekepølser eller «milanesa» (schnitzel), kombinert med ost, løk, guacamole, salat, tomat og selvsagt chili. Navnene på disse dagobert-smørbrødene er et kapittel for seg, en "torta hawaiana" har selvsagt ananas, mens en "torta suiza" (sveitsisk) er godt belagt med ost. Den mest tårnhøye og populære heter "torta cubana", men alle disse variantene er selvsagt helmeksikanske. En torta av kyllingbryst selges for tida under navnet «torta Salma Hayek», eller «torta tetanic», et ordspill på det populære navn på kvinnens bryst, «teta». En "torta Francis" er oppkalt etter den kjente transvestitten Francis, og har følgelig både kyllingbryst, skinke og chorizo-pølse. En torta Andres Manuel Lopez Obrador har mange egg. "Los huevos", eggene, er et populært navn på mannens testikler, og spiller på Mexico bys tidligere ordfører og hans påståtte mannsmot. Torta-smørere med konservativ innstilling vil kanskje heller fylle en Andres Manuel Lopez Obrador-torta med "lengua", kokt tunge. I Mexico sier man "pura lengua", bare tunge, når det blir mye prat og lite handling. Tortilla-favoritter. Både navnene, fyllet og detaljene varierer fra region til region. Gorditas og sopes. Gordita"Gorditas" er tykke, friterte, kaker av maismel som kan åpnes som lommer, noe i nærheten av pitabrød. De kan da fylles med kjøtt, salat og chilisaus. Disse er også kjent i Mellom-Amerika som "pupusas", og i Sør-Amerika som "arepas". "Sopes" (runde), "tlacoyos" (ovale) eller "chalupas" (båtformede) er tykke kaker av mais med en kant brettet av raske fingre under steikinga til en liten skål. Dermed kan man fylle dem med bønner, kjøtt, ost og annet. Supper. Suppe er en populær forrett, og lages i et utall varianter. Sausene. Når de milde, lyse kjøttslagene kylling, kalkun og svin kokes eller steikes, serveres de gjerne med en pikant saus. Disse sausene kombinerer ofte elementer som ulike chilier, rosiner, sjokolade, kanel, spisskummin osv. Mange av dem heter mole, et ord fra nahuatl som bare forstås i Mexico. Sausene er gjerne utviklet i klostre, i kjøkkenene på haciendaer og hos rike byborgere. Fylt chili og squashblomster. De store poblano-chiliene kan fylles med kylling, oksekjøtt eller ost. Mest kjent er "chiles en nogada", grønne poblano-chilier fylt med kyllingkjøtt og servert med hvit valnøttsaus og knallrøde granateplefrø. Denne retten i de meksikanske fargene spises om sommeren. Squashblomster fylles gjerne med ost eller chilisaus. Fisk og skalldyr. Fisk er hverdagsmat på kysten, og på fredager i fastetida spiser de fleste meksikanere fisk eller skalldyr. Desserter og kaker. Det er ikke så mange meksikanere som rynker på nesen når noe blir «for søtt», og en norsk hverdagsmiddag uten dessert ses på av meksikanere som ren barnemishandling. Utvalget i "pasteles", kaker, og "pan dulce", søte boller, er også stort. Meksikanernes forkjærlighet for "croasan", croissanter, er en overlevning fra den franske invasjonen i 1860-årene. Det er derimot langt mindre vanlig enn hos oss å bake kaker og boller selv, i stedet kjøpes det inn hos bakere og konditorer. Drikke. På grunn av klorlukt fra vannrensingen drikkes det lite kranvann. Derfor foretrekker meksikanerne å drikke noe annet til maten eller som tørstedrikke. Varme drikker. Sjokoladen kommer fra Mexico, og denne drikken var egentlig svært bitter. Da kakaobønnene kom til Europa, fant man imidlertid på å tilsette sukker, noe som totalt endret karakteren på drikken. I dag nyter også meksikanerne stort sett sjokolade med sukker. Kaffen i Mexico er gjerne tynnere enn i Norge, og en variant kokes i en gryte tilsatt kanel, kalt "café de olla", grytekaffe. Brennevin. Utvalget av brennevin er stort i Mexico. Her er det utstilt noen av tequilamerkene som man kan få kjøpt.Meksikansk øla> er meget populært i Mexico. Her er 2 flasker med meksikansk rom, "Haruba" og "Porfidio" Brennevin er veldig populært i Mexico. Det mest kjente er tequila, men det blir både produsert og konsumert mange forskjellige typer brennevin i landet. Mat og helse for turister. Hygiene blir tatt meget alvorlig i Mexico. Bildet er fra en ferskvareavdeling i en typisk dagligvarebutikk i Mexico Historiene om tyntflytende avløpskatastrofer med kort tidsfrist er tallrike blant turister i Mexico, særlig blant dem fra det kjølige nord. Turistdiaré, "turista", går under mange utnavn, fra «Montezumas hevn» til «meksikansk foxtrot». Alt dette betyr ikke at du skal ta med matpakke til Mexico, noen få regler vil gjøre at du spiser godt både på pene restauranter og på enkle spisesteder. Meksikansk mat i Norge. Meksikanere i Norge og norske Mexico-venner konstaterer fort at det er tilnærmet umulig å gjenskape meksikansk matglede i Norge fullt ut. Det betyr imidlertid ikke at man ikke kan lage mye god mat likevel. Det som begrenser muligheten til å lage meksikansk mat i Norge, er råstofftilgangen. Tortillas, gorditas og tamales må lages av forkokt maismel, "harina precocida", polenta eller andre maismeltyper gir ikke tortillas som henger sammen eller blir gjennomstekt. "Harina P.A.N"., et merke forkokt maismel fra Venezuela kan nå kjøpes i endel utenlandske, særlig tyrkiske, butikker i Norge. Tortillas kan stekes i tørr stekepanne eller rett på kokeplaten, men aller best på takke. Et viktig råstoff som grønne tomater er svært vanskelig å fremskaffe i Norge, men noen steder kan man få kjøpt ferdig "salsa verde". I tamilske butikker selges av og til grønne tomater. Noen chilityper, f.eks. jalapeños, er svært lett å skaffe, mens andre typer som serrano, güero og chipotle også finnes noen steder. Er man heldig, kommer man også over en del tørre varianter av andre chilityper. Ferske poblano-chilier er svært sjeldne, og man er henvist til de avlange paprikatypene fra Midtøsten som en ikke fullgod erstatning. Et annet problem er forholdet pris og kvalitet i Norge. Råstoffer som lime, koriander, squash og avocado er forholdsvis dyre i innkjøp, og kvaliteten er ofte dårlig. Koriander kan man dyrke selv, og mange av de andre råstoffene kan ofte kjøpes noe billigere på innvandrerbutikker. Fiskeretter fra Mexico kan imidlertid fint brukes med norsk fisk. Ceviche, som lages av rå fisk, er sannsynligvis mye tryggere mat tilberedt i Norge enn i Mexico, i alle fall for sarte, norske mager. Trondheim studentspeidergruppe. Trondheim studentspeidergruppe (TSSG) er en speidergruppe for studenter i Trondheim og er en av landets mest aktive studentspeidergrupper. Gruppen ble opprettet i 1956 og har siden vært kontinuerlig drift. Noen av gruppens tidligere aktive medlemmer er Svein Hatløy, grunnlegger av Bergen Arkitektskole, samt NTNU-professorene Christian F. Skau og Haakon With Andersen. Historie. Trondheim studentspeidergruppe ble stiftet 13. september 1956. Den første formannen var bygg-studenten Ivar Børseth. I 1964 ble hytta «Duddelibu» bygget på dugnad. Den var tegnet av arkitekt Svein Hatløy. Sommeren 1977 var TSSG med på å pusse opp den fraflyttet fjellgårdem Skageflå ved Geirangerfjorden. Om gruppen. TSSG er en speidergruppe for studenter i Trondheim. Gruppen er et samlingspunkt for speider- og friluftsinteresserte studenter. Pr. november 2010 var det 32 betalende medlemmer. GibGob RL. GibGob RL er TSSGs roverlag, tidligere kjent som NTH-RL. Navneskiftet ble vedtatt på roverlagets årsmøte i mai 1994, og godkjent av Sør-Trøndelag krets til TSSGs årsmøte i november samme høst. GibGob RL er medlem av NSF, Norges Speiderforbund, mens TSSG er tilsluttet SSR, Studentspeiderrådet. Medlemsmassen til roverlaget er nøyaktig den samme som TSSG sin, ved at TSSG-medlemmer automatisk er medlemmer i GibGob. Roverlaget var opprinnelig ansvarlig for alle utearrangementene til TSSG, og var bindeledd for alle krets- og forbundsaktiviteter. I dag har GibGob ansvaret for Vinter-5-kamp, som arrangeres i mars på Duddelibu, og årsmøtet i mai. Aktiviteter. TSSG har en rekke arrangementer og aktiviteter. En tradisjonell aktivitet er 17. mai-turen til Snøhetta, men de fleste aktivitetene er av sosial art. Andre studentspeidergrupper. Det har vært studentspeidergrupper på flere steder i Norge, men det er bare i Trondheim og på Ås det er aktive grupper. Duddelibu. «Duddelibu» er hytta til Trondheim studentspeidergruppe (TSSG). Hytta ble bygget på dugnad høsten/vinteren 1963-64 av studentspeidere ved NTH. Hytta er oppført i tre med torvtak. Siden hytta stod ferdig 16. februar 1964 har den vært et naturlig samlingspunkt for studentspeidere fra hele Norge. Hvert år markeres innvielsen av hytta på tradisjonsvis. Denne markeringen foregår helgen som ligger nærmest 16.februar. Det er hverken innlagt strøm eller vann på Duddelibu. Oppvarming foregår ved bruk av vedovn og peis. Vann hentes i brønn i myra. Soveplass. Duddelibu har teoretisk plass til hele 75 overnattende gjester på en gang, men det høyeste antallet som er bekreftet er rundt 55. Hemsen er utbyggbar til å dekke omtrent hele hytta, noe som gjør at den brukes som en toetasjes bygning. Lokalitet. Duddelibu ligger i Selbu kommune i Sør-Trøndelag, omtrent 45 minutter fra Trondheim. Hytta ligger i et kupert myrområde med rike turmuligheter. Vennafjell og Våttåfjell ligger i kort avstand fra hytta, og er naturlige turmål. Baddelibu. I tillegg til Duddelibu ligger også Baddelibu på tunet. Baddelibu er et badstuhus med mulighet for overnatting. Badstua er vedfyrt med en komforttemperatur på i overkant av 100 grader. Det er teknisk mulig å nå temperaturer på over 140 grader. Det gjør at Baddelibu kan brukes som stekeovn for større matmengder, siden Duddelibu ikke har vanlig stekeovn. Baddelibu ble oppført på begynnelsen av 1970-tallet. Andre deler av hytta. De sanitære forholdene på Duddelibu består av utedo, et badebasseng (kurbad) og en sykkeldusj, "tråkk-og-sprut". Kurbadet er dekket med lokk for å unngå ulykker, og dette lokket fjernes ved planlagt bruk. Kurbadet er også en offentlig godkjent badeplass, og dermed utstyrt med påkrevd nødvendig redningsutstyr som redningsring og livline. Utleie. Duddelibu brukes også av Sør-Trøndelag krets av Norges Speiderforbund for speiderarrangement for speidere eller rovere. Germanicus. Germanicus Julius Cæsar Claudianus (24. mai 15 f.Kr.–10. oktober, 19), trolig Nero Claudius Germanicus før han ble adoptert, var et medlem av det Julo-claudiske dynasti tidlig i det romerske keiserrikets historie. Foreldrene til Germanicus var Nero Claudius Drusus (sønn av Livia Drusilla, kona til Augustus) og Antonia den yngre, datteren til Marcus Antonius. Hans bror var den senere keiseren Claudius. Germanicus giftet seg med Agrippina den eldre, barnebarnet til Augustus, og sammen fikk de ni barn, deriblant Agrippina den yngre, Julia Livilla og den senere keiseren Caligula. Borne (Overijssel). Borne (nedersaksisk: "Boorn") er en by og en kommune som ligger i den nederlandske provinsen Overijssel og regionen Twente. Borne har 20.496 innbyggere (per 1. juni 2005). Til kommunen hører tettstedene Borne, Hertme og Zenderen, av disse er Borne det største. Riksvei "A35" og "A1" og jernbanelinjen Zwolle-Enschede er hovedtrafikkårene til Borne. Bornes historie begynner i cirka 1206, da det ble omtalt som «Burgunde» i en gaveakte. Andersen. Andersen er et vanlig etternavn i Norge. Det er også vanlig i Danmark. I 2010 hadde nordmenn etternavnet Andersen. Navnet er et patronymikon og betyr «sønn av Anders». Nilsen. Nilsen er et vanlig etternavn i Norge. I 2010 hadde nordmenn etternavnet Nilsen. Navnet er et patronymikon og betyr «sønn av Nils». Gudsbevis. Gudsbevis er filosofiske- eller logiske argumenter for eller imot eksistensen av Gud. I filosofiske begrep involverer Gudsbevis hovedsakelig som underdisipliner av epistemologi (læren om erkjennelse) og ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut), men er også teorier om verdier ettersom konseptene om det perfekte er ofte knyttet opp til forestillingene om Gud. Diskusjonen om eksistensen om Gud fremmer mange filosofiske spørsmål. Et grunnleggende problem er eksistens innenfor både monoteisme (forestillingen om én Gud) og polyteisme (forestillingen om flere guder). Det mangfold av Gudsbevis som eksisterer kan kategoriseres som metafysiske, logiske, empiriske eller subjektive. Blant de mest kjente gudsbevisene finner vi blant annet det ontologiske gudsbevis, Thomas Aquinas' fem gudsbevis og det kartesiske gudsbevis hos René Descartes. Mange av de filosofiske gudsbevisene bygger på tidligere filosofers lære. For eksempel bygger det aquinianske teleologiske gudsbevis på Aristoteles' lære om formålets årsak til all utvikling i naturen. Mange av gudsbevisene bygger på eldre kunnskaper om naturen og har med tiden blitt utdaterte. Ateister hevder at argumentene for eksistensen av Gud viser til mangelfull fornuft i religiøs tro. Noen teister anerkjenner at troen på eksistensen av Gud verken kan bevises eller motbevises, men hviler på tro alene. Noen religioner, som buddhisme, er ikke opptatt av Gudsbevis i det hele tatt. Psykologiske og sosiologiske forklaringer på troen på Guds eksistens kan peke på en delt nevrologisk og kulturelt rammeverk for tro basert på kognitive prosesser i hjernen. Ulike typer gudsbevis. De ulike gudsbevisene kan deles inn i grupper etter metafysiske eller empiriske forsøk på å bevise Guds eksistens. Metafysiske gudsbevis. Metafysiske gudsbevis er forsøk på å bevise Gud ut i fra et logisk resonnement. I denne gruppen finner vi blant andre Empiriske gudsbevis. I denne kategorien finner vi alle forsøk på å vise til naturen, hendelser eller opplevelser som argument for Guds eksistens. Vitnesbyrd om guddommelige opplevelser tilhører denne kategorien. Vi finner også filosofiske gudsbevis i denne kategorien som blant andre Mensjevikene. Mensjevikene (russisk: меньшевики) var en fraksjon av den russiske revolusjonsbevegelsen som dukket opp i 1903 etter en krangel mellom Vladimir Lenin og Julius Martov, begge medlemmer av det russiske sosial-demokratiske arbeiderparti. På den andre kongressen til partiet i London i 1903 argumenterte Lenin for et mindre parti av profesjonelle revolusjonære med en stor gruppe av sympatisører og støttespillere utenfra partiet. Martov var uenig og mente at det var bedre å ha et stort parti av aktivister. En majoritet av partiets medlemmer, inkludert Fedor Dan, var enig med Martov og dannet mensjevikene, mens Lenins fraksjon ble kjent som bolsjevikene. Selv om en majoritet av partiets medlemmer var enig med Martov, dannet de en minoritet i partiets lederskap, derfor kommer mensjevik fra det russiske ordet "men'shinstvo" («minoritet»), mens bolsjevikene kommer fra "bol'shinstvo" («majoritet»). Fylkesvei 602. Fylkesvei 602 (Fv602) går mellom Vangsnes og Feios i Vik. Veiens lengde er 7,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Jody Williams. Jody Williams (født 9. oktober 1950) er en amerikansk lærer og hjelpearbeider. I 1997 ble hun tildelt Nobels fredspris i egenskap av å være leder for Den internasjonale kampanjen mot landminer. Hun er utdannet ved University of Vermont, School for International Training og Johns Hopkins University. Hun har siden 2003 vært ansatt ved University of Houston. Kim Dae-jung. Kim Dae-jung (født 3. desember 1925 på Haui-do i Korea, død 18. august 2009 i Seoul) var en sørkoreansk politiker og tidligere president. Liv og virke. Kim ble født i en småby på øya Haui-do i det sørvestre Sør-Korea og tok eksamen fra en handelsskole i 1943. Han engasjerte seg politisk under Syngman Rhees styre (1948–1960), og markerte seg fra 1950- og 1960-årene som en av de fremste opposisjonslederne i Sør-Korea. Som katolikk (fra og med 1957) hadde han et særlig støttepunkt i det sørvestre Sørkorea, der Gwangju er katolikkenes høyborg. Han ble innvalgt i parlamentet 1961 tredje gang han stilte til valg. Men tre dager etter valget ble imidlertid parlamentet oppløst etter et militærkupp gjennomført av Park Chung-hee. Han ble gjenvalgt til parlamentet i 1963 og ble en viktig leder for Det koreanske demokratiske parti. Han utfordret den sittende presidenten Park Chung-hee i 1971; trass i en problematisk valgkamp og valgfusk klarte Kim å få 46 prosent av stemmene, noe som imidlertid ikke strakk til for å beseire Park. I samband med det påfølgende valget ble Kim Dae-jung utsatt for sitt første mordforsøk da en tung lastebil prøvde å ramme hans bil. Han unnslapp med beinskader. Noe tid etter presidentvalget 1971 gjennomdrev Park Chung-hee unntakslover og forbød all politisk virksamhet, og utså seg selv til president på livstid. Kim Dae-jung bedrev kampanjer mot Park utenlands, i USA og i Japan. Han ble kidnappet i 1973 i Tokyo av koreanske agenter og ført til Sør-Korea. Opprinnelig aktet etterretningstjenesten å henrette ham, men etter sterke protester fra USA og Japan ble han sluppet fri fem dager etter i Seoul men havnet så umiddelbart i husarrest. Etter en protestbølge mot regimet ble han i 1976 dømt til fem år fengsel. I 1978 ble den gjenværende straffen omgjort til husarrest. Straks etter at president Park var blitt myrdet i oktober 1979 fikk Kim Dae-jung tilbake sine sivile og politiske rettigheter, men etter et nytt militærkupp ble han arrestert igjen i mai 1980. I november samme år ble han dømt til døden. Pave Johannes Paul II sendte kort etter et brev til daværende president Chun Doo-hwan og bad om nåde for Kim. Straffen ble omgjort til livstids fengsel, og så til 20 års fengsel. I 1980 ble han anklaget for å ha ledet et opprør mot regjeringen. Han ble dømt til døden, men straffen ble etter internasjonalt påtrykk omgjort til livstid. I 1983 ble han løslatt, grunnet sviktende helse, og fikk lov til å reise til USA. Der ble han til 1985. Ved hjemkomsten til Sørkorea ble han på nytt plassert i husarrest. Han ble frikjent fra alle anklager i 1987 og stilte upp som presidentkandidat i valgene i 1987 og 1992. Lenge var han opposisjonspolitiker og ble etter flere forsøk i 1998 valgt til president. Som en mann fra sørvest brøt valget med en lang tradisjon – presidentene i Sør-Korea kom vanligvis fra den rike Gyeongsang-regionen: Park Chung-hee, Chun Doo-hwan, Roh Tae-woo og Kim Young-sam. Da startet han blant annet den etterhvert kjente solskinnspolitikken, som gikk ut på å sette i gang en tilnærmings- og tøværspolitikk overfor Nord-Korea. Dette kulminerte i juni 2000 med et toppmøte mellom de to koreanske lederne i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. For dette arbeidet ble han i 2000 tildelt Nobels fredspris. Etter fullføring av fem år som president, gikk Kim Dae-jung av i 2003. Hauketo skole. Hauketo skole er en ungdomsskole i Oslo ved Oslos østlige sørgrense. Den har ca. 360 elever fordelt på tre klassetrinn med fire klasser på hvert trinn. Elevene kommer hovedsakelig fra Prinsdal og Toppåsen barneskole, men også et mindretall fra Hallagerbakken skole. Den nåværende rektoren er Eli S. Handeland, som har innehatt stillingen siden starten av 2006. Den tidligere rektoren het Tore Fagerhus, men han gikk av sommeren 2005. Særpreg. Skolen har et variert og flerkulturelt miljø, med ca. 50% fremmedspråklige elever. Noe skolen også er kjent for, er den tidligere «motorgruppa», som ved siden av den vanlige undervisningen jobbet med service av mopeder og motorsykler. Denne gruppa pleide å tiltrekke seg praktisk heller enn faglig orienterte elever, men dette var ikke grunnen til at den ble nedlagt i mars 2006. Dette var derimot på grunn av mangel på personell. Et annet særpreg er en årlig talentiade som finner sted i skolens speilsal like før vinterferien. Da opptrer frivillige elever med sang, dans og spill, mens øvrige elever kler seg ut. De av elevene som opptrer har en konkurranse med hverandre. De som vinner får en spesiell premie eller en overraskelse som en gratis tur for å spise. Det finnes også en annen forestilling som kalles for trinnsamling. Dette foregår 4 ganger i løpet av skoleåret innenfor hvert klassetrinn. Skolen har alltid vært spesielt interessert i sport. Det finnes mange aktive gutter og jenter på Hauketo skole. Det foregår ulike turneringer innenfor ulike sport. Blant annet har skolen disse turneringene hvert år: basketball-, volleyball-, og fotball-turnering for alle elever på skolen. Hauketo skole har også en dag som de kaller for vinteraktivitetsdag. Da gjør elevene ulike aktiviteter som har noe med vinter å gjøre. Eks: ski, aking, langrenn/slalåm, skøyter, svømming og gym. Jentene kan også velge å være for seg selv innenfor vinteraktivitetsdagen, det kalles for jentedagen, der jentene har svømming, gym og andre aktiviteter. Skolen har tidligere hatt en gruppe som deltok i FIRST LEGO League, en konkurranse der målet er å bygge og programmere en robot av lego som skal utføre oppgaver. Samtlige år denne gruppa har deltatt (2001–2004), har de vunnet hovedprisen i den lokale konkurransen i Oslo, men gruppa ble lagt ned i 2005 grunnet mangel på personell. Imidlertid har det blitt startet en privat robotklubb av noen elever ved skolen, men denne trenger rekruttering. Speilsalen. Speilsalen på Hauketo Skole brukes til elevsamlinger og arrangementer. Før sommeren 2005 var dette en gymsal. Speilsalen har fått navnet sitt fra de fire speilene som henger der.Det finnes også en stor scene på speilsalen der det arrangeres ulike programmer,som bla talentiade og trinnsamling. Til dette finnes det lys- og lydutstyr, samt instrumenter som gitar, bass og trommer. (Skolen fikk nytt trommesett i starten av 2006) I september 2006 ble speilsalens navn forøvrig forandret til teatersalen etter at en mann med hammer knuste de tre speilene som var der. Medieomtale. Skolen sliter med et negativt rykte, særlig som følge av negativ medieomtale. Beliggenhet. Adressen til skolen er Øvre Prinsdalsvei 52. Skolen ligger opp mot skogen Grønliåsen, og rett nord for Prinsdal skole, som ligger ca. 100 meter unna. Begge skolene omgis av skog på alle kanter. Grovt sett definerer Hauketo skole og Hauketo togstasjon yttergrensene av området Hauketo, som kan sies å være en del av det større området Prinsdal. Hauketo og Prinsdal er oppkalt etter hver sin bondegård, som fortsatt delvis finnes, men ikke lenger er i drift. De to skolene disponerer store idrettsanlegg rett sør for Prinsdal skole, bestående av to store fotballbaner der den ene er skøytebane om vinteren, en tennisbane og en innehall der elevene har gymtimer. Anleggene eies av Hauketo Idrettsforening. Oppover i Grønliåsen er det opplyste skiløyper på henholdsvis 3 og 5 kilometer, populært kalt «lysløypa». En kort avstikker av «lysløypa» fører til Bjørndal, som ligger på andre siden av skogen. I forlengelsen av Øvre Prinsdalsvei finner vi Kongeveien, en veldig gammel grusvei som fører ut av Oslo ca en kilometer unna, og fortsetter delvis asfaltert gjennom Oppegård, men forfatteren av denne artikkelen vet ikke hvor den ender. Ombygging. I 2007 ble det bestemt at Hauketo Skole skulle bli bygd ut. Denne utbyggingen/oppusingen har tre formål: Først og fremst å utvide skolen med et ukjent antall elever men også å pusse opp den gamle hovedbygningen fra 1968, det tredje formålet er å tilrettelegge skolen til en såkalt "baseskole". Gravingen begynte i mai 2008 og den nye skolen stod ferdig i 2010. Entreprenører Hent A/S stod for gravning og sprengningsarbeidet samt tilrettelegge for en nygangsti rundt skolen. Józef Rotblat. Sir Józef Rotblat (født 4. november 1908, død 31. august 2005) var en polsk-født britisk fysiker. Han hadde jødisk bakgrunn. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1995 som leder for Pugwash-bevegelsen. Rotblat foreslo selv Mordechai Vanunu til Nobels fredspris en rekke ganger. Heksaeder. En kube, heksaederets mest brukte betydning som en del i rekken av platonske legemer. Et heksaeder er et polyeder med seks sider. Enhver eskeform, fra flate konfektesker og pastillesker til lastecontainere er heksaedriske i hovedformen. Uttrykket blir som oftest brukt i betydningen av et regulært heksaeder (kube), der alle sideflatene er kvadratiske med samme sidelengde. Det regulære heksaederet er et av de fem platonske legemene. Det har seks sideflater, åtte hjørner og tolv sidekanter. Det finnes syv topologiske forskjellige konvekse heksaedre, hvor en av dem finnes i to speilversjoner. (To polyedre er «topologisk forskjellige» hvis de har egentlig ulik plassering av sider og hjørner, slik at det er umulig å fordreie en til den andre ved å forandre lengden på kantene eller vinklene mellom kanter og sider.) Core Duo. Core 2 Duo er i dag nest nyeste Intel prosessoren, som er bedre enn Intel Celeron med flere komprimeringer og konverteringer på en gang. På grunn av flere kjerner. Prosessoren er beregnet for bærbare pcer, stasjonære pcer og for mac. Joystick. Joystick, også kjent som styrespak, er enhet som brukes til TV eller en personlig datamaskin for å kontrollere dataspill. Styrespaken består av en spak og minst en knapp. Gjennom å dra og vri spaken i ulike retninger og trykke på knappen eller knappene kan man styre spillet. Joystick brukes også til å styre forskjellige maskiner, f.eks gravemaskiner og heisekraner. Historie. Styrespaken var mest utbredt på 1980-tallet. Disse var da ganske enkle med bare en knapp og digital styring. På 1990-tallet ble håndkontroller mer vanlig, noe som kan ha sine grunner av ulike årsaker. Dels så ble formgivningen på styrespaken bedre tilrettelagt for flere knapper, noe som ble påkrevd da dataspillene ble mer komplekse, og dels er håndkontroller standard for TV-spill. På spill for datamaskiner ble det isteden en kombinasjon av mus og tastatur det mest vanlige alternativet for å styre dataspill. Innen et område er styrespakens posisjon ikke truet av andre styreenheter, nemlig flysimulatorer. Relativt kostbare kontroller, iblant direkte kopier av autentiske flyspaker med flere knapper, digital og analog styring bidrar til den autentiske opplevelsen som spillerne krever av flysimulatorer. Lydkort. Et "Sound Blaster Live! Value" lydkort, karakteristisk for dagens PCI-lydkort. Lydkort er en utvidelseskomponent for en datamaskin som ved hjelp av dataprogrammer brukes for å spille av og spille inn lyd. Interne lydkort er ofte et innstikkort med standardgrensesnittet PCI, men kan også være integrert på hovedkortet. For eksterne lydkort til halv- eller helprofesjonelt bruk er FireWire standarden, men det finnes også eksterne lydkort med USB-grensesnitt. Moderne lydkort håndterer som sin hovedoppgave digital lyd (A- og D-konvertering), men ofte har lydkort også et MIDI-grensesnitt med en innebygget MIDI-synthesizer. De første lydkortene til personlige datamaskiner på begynnelsen av 90-tallet hadde bare synthesizer, slik som AdLib. Det finnes lydkort som har lydutgang, joystickinngang og mikrofoninngang. Drivere. For å bruke et lydkort trenger de fleste operativsystemer en spesiell driver. Levon Aronian. Levon Aronian (født 6. oktober 1982) er en armensk sjakkspiller. På FIDEs liste fra september 2009 har han en FIDE-rating på 2773, og er dermed rangert som verdens tredje beste sjakkspiller. I mars 2006 vant Aronian overraskende superturneringen Linares. Han deltok også for første gang i den eksklusive blindsjakk og hurtigsjakkturneringen Melody Amber som ble arrangert for 15. gang i tidsrommet 18.-30. mars 2006. I 1994 ble han verdensmester for spillere under 12 år, og i 2002 vant han verdensmesterskapet for juniorer. I desember 2005 vant Levon over Ruslan Ponomariov fra Ukraina i siste runde, og vant dermed verdenscupen i Khanty-Mansijsk i Russland. Dette kvalifiserte han til kandidatturneringen for verdensmesterskapet i mai/juni 2007. Her møtte han i kvartfinalen Magnus Carlsen, som mot alle odds kapret sisteplassen i den samme verdenscupen. Aronian vant kvartfinalen med 7-5 etter et meget spennende oppgjør. Mange eksperter har pekt på Aronian som Magnus Carlsens største konkurent ved sjakkbrettet i årene som kommer. I november 2010 ble Aronian den 6. spilleren i historien til å oppnå en ELO-rating på over 2800. Richard Horton. Richard Horton er en britisk lege og sjefredaktør for det anerkjente medisinske tidsskriftet "The Lancet". Horton, Richard Oktaeder. Et oktaeder er et polyeder med åtte sideflater, men vanligvis menes et regulært oktaeder: et platonsk legeme satt sammen av åtte likesidede trekanter, hvor fire møtes rundt hvert hjørne. Det er seks hjørner og tolv kanter. Oktaeder er den tredimensjonale versjonen av det bredere begrepet krysspolytop. Dodekaeder. a> er formet som en dodekaeder. Et dodekaeder er et polyeder med tolv sideflater, men vanligvis menes et regulært dodekaeder: et platonsk legeme satt sammen av tolv like, regulære pentagonale sideflater. Radius. hvor formula_9 er det gylne snitt. Ligan. Ligan er den øverste herreserien i svensk basketball. Den ble opprinnelig dannet som Basketligan, men skiftet navn i 2006 til Obol Basketball League. Senere skiftet ligaen navn nok en gang. Denne gangen til Ligan. Basketligan ble stiftet i 1992 etter mønster fra den amerikanske ligaen NBA. I tillegg til sportslige meritter må lagene som søker om opptak innfri visse krav hva gjelder tilskuerplasser, økonomi, organisasjon og ungdomsvirksomhet. Vinneren av Basketligen er svensk herremester i basketball. Ikosaeder. Et ikosaeder er et polyeder med 20 sideflater, men vanligvis menes et regulært ikosaeder: et platonsk legeme satt sammen av 20 trekantede sideflater. Disse flatene er likesidete trekanter. Ikosaeder-formede spillterninger er vanlig i mange rollespill, blant annet det kjente Dungeons & Dragons. I denne konteksten betegnes den 20-sidete terningen som D20. Radius. hvor formula_7 (også kalt formula_8) er det gylne snitt. Humber Bridge. Humber Bridge er den fjerde største hengebro i verden med et spenn. Broen krysser fjorden Humber nær Kingston upon Hull i England, mer presist mellom byene Barton-upon-Humber i Lincolnshire og Hessle i East Riding of Yorkshire. Midtspennet er på 1410 meter, og totallengden er 2220 meter. Den første tegningen til en bro på stedet ble laget i 1930-årene. I 1955 ble planen revidert, men konstruksjonen startet ikke før i 1972. Broen ble offisielt åpnet av dronning Elizabeth II den 17. juli 1981. I de første 16 årene var Humber Bridge den lengste hengebroen i verden, inntil Storebæltsbroen ble åpnet i juni 1997. Den har siden blitt forbigått av to broer til. Broen har firefelts motorvei og gangvei på lavere plan på begge sider. Trafikken blir ofte begrenset til ett felt i hver retning. Fartsgrensen er permanent på 50 mph (ca. 80 km/t). Hvert av de to tårnene består av et par hule, vertikale betongsøyler, som er 155,5 meter høye. Broen er laget for å tåle sterk vind, og bøyer av mer enn tre meter ved 36 m/s. Tårnene er ikke parallelle; de er 36 mm lenger fra hverandre på toppen enn ved bunnen på grunn av jordklodens krumning. Nordtårnet står på breddden, og har fundamenter som strekker seg åtte meter ned. Sørtårnet står i vannet, og har fundamenter som strekker seg hele 36 meter ned på grunn av de bevegelige sandbankene i området. Veiavstanden mellom Hull og Grimsby ble redusert med nesten 80 km på grunn av broen. Tidligere måtte man enten bruke ferjen mellom Hull og New Holland, eller kjøre M62, M18 og M180, og krysse Ouse. Broen er bompengefinansiert, med en avgift på 2,70 pund pr. april 2006. Dette var ikke nok til at lokale myndigheter kunne klare å vedlikeholde broen forsvarlig, og i 1996 vedtok Det britiske parlamentet "Humber Bridge (Debts) Act 1996", hvor mer enn 400 millioner pund ble avskrevet. Det har vært mer enn 200 tilfeller hvor mennesker har falt eller hoppet fra broen siden åpningen. Dette inkluderer en kvinne som falt sammen med sin to år gamle datter i 2005 (begge overlevde med mindre skader) og en mor som drepte seg selv og sin tolv år gamle autistiske sønn i april 2006. Det har vært vurdert å lage bur rundt gangveien, eller et høyere gjerde, men på grunn av kostnadene har dette ikke blitt gjort Kurt Stille. Kurt Robert Stille (født 19. november 1934) er en tidligere dansk skøyteløper. Han ble nr. 9 på 10 000 m under OL i Innsbruck i 1964, noe som er Danmarks beste plassering i individuelle øvelser i vinter-OL. Stille er født i København, familien kom som flyktning fra Tyskland til København i 1933. Han flyttet til Norge i 1958 for å utvikle seg som skøyteløper, og har siden vært bosatt i Norge. Hans beste plasseringer er en 14. plass i EM 1963 og en 13. plass i VM 1964. Under OL i 1964 ble han nr. 12 på 5000 m og nr. 9 på 10 000 m. Selv om han fremdeles er i live, arrangeres "Kurt Stilles Mindeløp" hvert år av Sangkoret Lærken, ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås. Frilynt folkehøgskole. Frilynt folkehøgskole er betegnelsen på en retning i folkehøgskolene, der en legger vekt på toleranse, menneskeverd og likeverd og der hvert menneske vinner respekt for ulik livspraktisering, politisk oppfatning eller kulturbakgrunn. Frilynt i denne sammenheng kommer av frilynne, eller menneskets eget lynne og sinn i forhold til medmenneskene og omverdenen, der betydningen av frilynt ligger i forståelse og aksept for at menneskene er ulike, uten å vedkjenne seg et system som det sanne og riktige. Innholdet i begrepet «frilynt» har endret seg over de siste 100 år og det brukes i dag i hovedsak om en retning av den norske folkehøgskoletradisjonen som omfatter vel 50 folkehøgskoler i Norge. De frilynte folkehøgskolene er organisert i Informasjonskontoret for folkehøgskolen. De øvrige skolene er kristne folkehøgskoler, tilknyttet Informasjonskontor for kristen folkehøgskole. Danske N.F.S. Grundtvig som blir regnet som folkehøgskolenes far mente at folkelig opplysningsarbeid kunne bidra til utvikling og arbeid, og utviklet folkehøgskoleideen som en eksamensfri skole der samtale og ideutveksling skulle være det sentrale. Grundtvig kalte latinskolen for «en skole for døden». Hans skole skulle være for livet. Frederik Willem de Klerk. Frederik Willem de Klerk (født 18. mars 1936 i Johannesburg i Sør-Afrika) var syvende og siste president i Sør-Afrika under apartheid-æraen. Han tjenestegjorde fra september 1989 til mai 1994, da Nelson Mandela overtok som president. Han var leder for Nasjonalistpartiet fra februar 1989 til september 1997. I løpet av de Klerks periode som president ble apartheid avskaffet i Sør-Afrika og han gikk inn i forhandlingene som førte til at alle landets borgere, inkludert den sorte majoriteten, fikk stemmerett og andre rettigheter på lik linje. Dette førte til at de Klerk ble tildelt Nobels fredspris sammen med Nelson Mandela i 1993. Han ble også tildelt Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen i 1991, Fyrsten av Asturias-prisen i 1992 og Mapungubwe-ordenen i gull i 2002. Han var en av Mandelas visepresidenter frem til 1996, og i 1997 trakk han seg helt fra politikken. Fleip. En fleip er en liten, spøkefull ytring eller handling. Det kan være uhøytidelige kommentarer og usannheter eller små, morsomme påfunn, korte situasjonsspøker, uskyldige knep og lurerier («practical jokes»). Andre synonymer til fleip er «ert(ing)», «spøk», «tull» og «moro». Ordet kommer av det norrøne «fleipr» som betyr «vas». Humor fungerer ofte som et sosialt bindemiddel, og spesielt fleiping forutsetter en samhandling mellom flere personer, det vil si at fleipen må ha en mottaker eller en tilskuer. En fleip er vanligvis vennskaplig og ikke alvorlig ment, men dersom den likevel har en ironisk eller sarkastisk undertone, kan den oppleves som mobbing av «offeret» som fleipen retter seg mot. Óscar Arias Sánchez. Óscar Rafael de Jesús Arias Sánchez (født 13. september 1940) er en costarikansk politiker. Han var president i Costa Rica fra 1986 til 1990 og fra 2006 til 2010. I 1987 ble han tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot borgerkrigene som herjet i flere sentralamerikanske land på den tiden. Elie Wiesel. Eliezer «Elie» Wiesel (født 30. september 1928) er en rumensk-født, fransk-oppvokst jødisk forfatter, filosof og politisk aktivist som siden 1963 har hatt amerikansk statsborgerskap. Familien hans kom opprinnelig fra Ungarn. I 1986 ble Wiesel tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. I februar 2003 gikk han ut og støttet USAs invasjon av Irak. Virke. Elie Wiesel har fremstått som en betydelig åndelig leder og veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sier han, det er likegyldigheten. Kampen mot likegyldigheten overfor hat er like viktig som kampen mot selve hatet. Elie Wiesel er av mange tilhengere regnet som en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd. Biografi. Eliezer Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet som den gang tilhørte Ungarn. Faren Shlomo Elisha, var kjøpmann, og fordypet seg i historie og psykologi. Moren Sara var utpreget intellektuell. 16. mai 1944 deporterte ungarske myndigheter det jødiske samfunn i Sighet til Auschwitz. Wiesel og hans familie ble sendt dit og Wiesel fikk fangenummer A-7713. Han opplevde at hans mor og yngre søster, Tzipora, ble ført inn i gasskammeret sammen. Wiesel og hans far ble sendt til Buna-Werke, også kjent som Auschwitz III Monowitz. De arbeidet der sammen under grusomme forhold og ble sammen sendt fra leir til leir den siste tiden av krigen. 29. januar 1945, bare få uker etter at de hadde blitt sendt til leiren Buchenwald og få måneder før USAs 3. armé frigjorde leiren, døde faren av dysenteri, sult og utmattelse. Hans siste ord var «Eliezer», Wiesels navn, skriver Wiesel i boken "Natten". Wiesel overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Etter krigen dro han til Paris. Et beskjedent studiestipent han fikk av OSE rakk såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois 16. distrikt. Han var da 17 år gammel og befant seg fullstendig alene, uten hverken venner eller arbeidstillatelse. På denne tiden var Wiesel preget av en sterk skyldsfølelse; skyld over å være overlevende. Han kastet seg inn i litteraturen, og hans første store litterære stevnemøte var med Franz Kafkas forfatterskap. Han ble også tiltrukket av filosofi, og ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære appetitten ble større, og han forsøkte å finne svarene innenfor både litteratur, filosofi og psykologi. Han fikk etterhvert arbeid som journalist, noe som sendte Wiesel til et nytt stadium i livet. I 1954 oppsøkte han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tok en uventet vending. Wiesel avbrøt forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av én jøde, men av flere millioner. Da det gikk opp for Francois Mauriac at den unge journalisten var et av de overlevende barna, omfavnet han Elie Wiesel og spurte hvorfor han ikke hadde fortalt sin historie. Wiesel svarte at han ikke kunne, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene – en faste med språket i ti år. Francois Mauriac ville ikke akseptere Elie Wiesels taushet, da han mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie. Kritikk. Wiesel blir kraftig kritisert av Norman Finkelstein i hans bok Holocaustindustrien. I boken beskyldes Wiesel for å være en av "unikhetsdoktrinens" yppersteprester ved at han holder Holocaust som toppen av ondskap og derfor historisk usammelignbart med andre folkemord, særlig den tyrkiske holocaust mot armenerne. Han blir i tillegg anklaget for å bagatellisere nazistenes folkemord av romfolket og det nevnte av armenerne under og etter 1. verdenskrig. I boken eksemplifiseres dette ved Wiesels lobbyvirksonhet for kun å minnes jødene, ikke sigøynerne, ved United States Holocaust Memorial Museum i Washington og hans avlysing og senere arbeid for boikott og nedleggelse av en konferanse om folkemord fordi den skulle inkludere det armenske folkemordet som tema. Finkelstein siterer også Wiesel på at " Sturmgewehr 44. Sturmgewehr 44 (StG 44) er et tysk automatgevær som kom helt på slutten av andre verdenskrig. Den var på grunn av den høye skuddhastigheten, det tunge kaliberet og ikke minst den lette vekten overlegen alle andre helautomatiske våpen på den tiden. StG 44 er forgjengeren til Heckler & Koch G3, og den norske versjonen AG3, produsert av Kongsberg våpenfabrikk. StG 44 har et avtakbart våpenmagasin på 30 skudd. Kaliberet var 7,92 x 33 mm Kurz, dvs. at prosjektilet hadde samme diameter som riflepatronen 7,92 x 57 mm Mauser, men hylsa var mye kortere. Det ble ikke produsert så altfor mange eksemplarer av StG 44 siden krigen sluttet kort tid etter at den ble oppfunnet. En billigere versjon av StG44, Volkssturmgewehr, kom ut noe senere. Siden det var mangel på metall i Tyskland mot slutten av krigen, besto Volkssturmgewehr av mer treverk og var enklere laget enn Sturmgewehr 44. Til tross for dette var faktisk Volkssturmgewehr et funksjonelt våpen som fungerte utmerket i sin tiltenkte rolle. Varianter. StG 44 kom i flere varianter: StG 43, StG 44, StG 45, og Volkssturmgewehr. Svein Longva. Svein Longva (født 20. desember 1943 i Oslo, død 16. april 2009) var riksmeklingsmann fra 1. januar 2005 til sin død. Han var utdannet cand.oecon og arbeidet i Statistisk sentralbyrå fra 1968 til 2004, som administrerende direktør fra 1991. I tillegg var han også blant annet leder av Teknisk beregningsutvalg (TBU), "Levekårsutvalget av 1993", "Barnefamilieutvalget av 1996", og medlem av Sysselsettingsutvalget. Han var også styremedlem i Vestlandsforsking og Transportøkonomisk institutt, og ledet i perioden 1999–2003 samarbeidsorganet for europeiske statistikkbyråer, "The Bureau of the Conference of European Statistician" (CES). Longva var også professor II ved Universitetet i Bergen fra 1989 til 1992. Han ble i 2004 utnevnt til ridder av første klasse i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt store samfunnsengasjement. Gairsay. Gairsay er en liten øya i den skotske øygruppen Orknøyene. Norrønt navn: "Gáreksey". Svein Åsleifsson og hans 80 menn hadde sin base på Gairsay. I følge sagaen dro han på tokt to ganger i året til Hebridene, Wales og Irland. Han døde i 1171 under et tokt til Dublin. Stronsay. Stronsays plassering i øygruppen er markert med rødt Stronsay ligger nordøst for Mainland Stronsay er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Whitehall er hovedlandsbyen, som har et folkemuseum. Navnet fikk landsbyen etter et hus som ble bygd i 1670-årene. Høyeste topp er Burgh Hill, med 46 meter over havet. Det er ferge- og flyforbindelse mellom Whitehall og Kirkwall på Mainland. Filippinsk peso. Filippinske peso (filippinsk: piso) er myntenheten på Filippinene. Ordet "piso" kommer fra det spanske ordet "peso" som betyr «vekt». 1 peso er inndelt i 100 centavos. ISO 4217-koden er PHP. John Vanderslice. John Vanderslice (født i Gainesville i Florida i 1967) er en amerikansk musiker, tidligere medlem av bandet mk Ultra. Han opptrer nå med sitt eget band. Etter at mk Ultra ble oppløst i 1999, startet Vanderslice raskt sin solokarriere. I 2000 fikk han medieoppmerksomhet over hele USA på grunn av singlen "Bill Gates Must Die". Han hadde omhyggelig pønsket ut en spøk om at Microsoft hadde truet med søksmål om krenkelse av varemerkerettigheter på grunn av denne utgivelsen. (CD-en hadde et påtrykk lik det på installasjons-CD-en til Windows) Albumene hans er laget ut fra analoge masteropptak på magnetbånd. De har fått anerkjennelse blant kritikere for sin melodiske kvalitet. Vanderslice har tilbrakt mye tid de siste årene på turneer i Nord-Amerika, Europa og Japan. Vanderslice opprettet også et platestudio i 1997 under navnet «Tiny Telephone». Studioet ligger i Mission District i San Francisco, og har skapt en nisje som det siste helanaloge platestudioet i San Francisco Bay Area. Han setter konsekvent innspillings- og CD-prisene lavere enn gjeldende markedspriser. Vanderslice er en forkjemper for bruk av analoge instrumenter og opptaksutstyr for å skape et rikere og råere lydbilde. Han var medvirkende produsent på det siste albumet til bandet Spoon, "Gimme Fiction", og han har samarbeidet og turnert sammen med the Mountain Goats. Han er fan av David Lynch, noe som framgår i låten «Promising Actress». Hans musikk er inspirert av blant annet Neutral Milk Hotel. Han er en ivrig hobbyfotograf. John Vanderslice i Norge. John Vanderslice har spilt to konserter i Norge. Hans første opptreden var på Rockefeller i Oslo den 5. februar 2006 sammen med bandet Death Cab For Cutie, som en del av deres felles Europaturné. Den 14. februar 2008 spilte han en solokonsert på Café Mono. Liste over stavhoppere som har nådd 6 meter. Dette er ei liste over stavhoppere som har nådd 6 meter. Den såkalte 6-meters-klubben er veldig prestisjefull. I 1985 blei Serhij Bubka den første stavhopperen som kom over seks meter; han holder dessuten verdensrekorden med 6,14 meter, satt i 1994. Eksterne lenker. Stavhoppere som har nådd 6 meter Wyre (Orknøyene). Wyre ligger sørøst for Rousay Wyre er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene, beliggende sørøst for Rousay. Stor havert-bestand. Øyas største attraksjoner er Cubbie Roo's Castle, bygd rundt 1150 og St Mary's Chapel fra 1100-tallet. Poeten Edwin Muir ble født på øya. Fergeforbindelse med Tingwall på Mainland, Egilsay og Rousay. Internet Corporation for Assigned Names and Numbers. Internet Corporation for Assigned Names and Numbers (ICANN) er en allmennyttig (eng: nonprofit) organisasjon med hovedkvarter i Marina del Rey (California) i USA, med formål å administrere global tildeling av DNS-navn, internett-adresser og protokoll-parametre. Oppgavene utføres innenfor rammene av en kontrakt med USAs handelsdepartement, men ICANN forsøker å hente innspill fra mange forskjellige deltakere i Internett-samfunnet. Hvor mye de tar hensyn til de innspillene de får strides det mye om. Den ble opprettet 18. september 1998, og overtok de oppgavene som til da hadde blitt utført av Jon Postel ved Information Sciences Institute – disse oppgavene refereres ofte til som IANA. 6. november 2006 ble Jon Bing innvalgt som medlem i ICANNs råd for globale toppnivådomener (GNSO Council) Marcus Junius Brutus. Marcus Junius Brutus Caepio (født 85 - 42 f.Kr) eller kjent som kun Brutus, var en romersk senator og hærfører mot slutten av den romerske republikken. Han spilte en viktig rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til det romerske keiserriket. Brutus er mest kjent for å ha vært en av lederne av konspirasjonen bak mordet på Julius Cæsar. Tidlig liv. Marcus Junius Brutus Caepio ble født i år 85.F.Kr (nøyaktig dato er ikke funnet). Han var sønn av Servilla (senere Cæasars elskerinne) og Marcus Junius Brutus den eldre (død 77 f.Kr). Marcus Junius Brutus den eldre var en romersk politiker som aldri nådde toppen. Han ble drept av Pompeius under opprøret ledet av Marcus Aemilius Lepidus. Senere ble Brutus adoptert av Quintus Servilius Caepio. Brutus tok da navnet Quintus Caepio Brutus. Han fikk sin utdannelse av sin onkel Marcus Porcius Cato (også kjent som Cato den yngre). Cato var en av de største tilhengere av den konservative fraksjonen i den romersk politikk. Brutus' retoriske ferdigheter og engasjement for filosofi ble godt kjent. Militær og politisk karriere. Brutus begynte sin karriere ved å tjenestegjøre under Cato den yngre på Kypros i år 58 f.Kr. I år 54 f.Kr giftet Brutus seg med Claudia, datter av Appius Claudius Pulcher. Han tjenestegjorde under sin svigerfar følgende år som kvestor i Kilikia. Da borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius startet i år 49 f.Kr valgte Brutus fraksjonen til Pompeius. Etter Pompeius' tap ved Pharsalus i år 48 f.Kr benådet Cæsar Brutus. Etter benådningen ble Brutus en pontifex, (et medlem av en romersk laug av prester). I år 46 f.Kr ble Brutus guvernør over provinsen Cisalpina i Gallia. I år 45 f.Kr skilte Brutus seg fra Claudia, og giftet seg med sin kusine Porcia Catones (Catos datter). Brutus ble urban praetor i år 44 f.Kr, og ble lovet stillingen som konsul for år 41 f.Kr. Mordet på Cæsar. Cæsar begynte å få stor makt i det romerske imperiet. Etter å ha bekjempet Pompeius ved Pharsalus var han den største makthaveren i Roma. Han ble gitt tittelen diktator på livstid. Cæsar begynte å oppføre seg som en konge, for eksempel ved å ikke reise seg når senatorene kom inn i senatet. Brutus ble mer og mer bekymret for republikkens skjebne. Det resulterte i at Brutus ble overtalt til å bli en del av en konspirasjon sammen med Gaius Cassius Longinus og andre fiender av Cæsar. Brutus ble en av lederne for konspirasjonen. Den 15. mars i år 44 f.Kr ble Julius Cæsar stukket i hjel av Brutus og de andre konspiratorene i et møte i senatet. Før Julius Cæsar døde skal han ha sagt: "Et tu, Brute?" «Også du, Brutus?» Det ble kaos i Roma etter Cæsars død, da republikanerne og de som var lojale mot Cæsar kjempet om makten. Brutus' død. Den samme sommeren ble konspiratorene nødt til å rømme fra Italia. Brutus dro til Athen og begynte å samle tropper og penger. Cassius gjorde det samme i Asia. Cæsars arving Octavian (senere kjent som keiser Augustus), og Marcus Antonius dømte i samarbeid konspiratorene til landsforrædere. De formet det andre triumvirat sammen med Cæsars tidligere kavalerikommandant, Lepidus. De samlet en hær og dro ut etter Brutus og Cassius. Høsten i år 42 f.Kr møtes Brutus og Cassius samlede hær i slaget ved Filippi. Cassius ble nedkjempet av Marcus Antonius, mens Brutus vant det første slaget mot Octavian. Cassius tok sitt eget liv etter å ha blitt nedkjempet. I det andre slaget ble Brutus også nedkjempet, og tok sitt eget liv etter slaget. Marcus Antonius skal ha gitt Brutus en ærverdig begravelse, der han var rullet inn i Antonius' fineste toga. Brutus ble kremert, og asken ble sendt til hans mor, Servilia. Vermut. Vermut er en sterkvin som er smaksatt med aromatiske urter og krydder. Oppskriftene holdes hemmelig av de enkelte produsenter. Drikken ble oppfunnet av Antonio Benedetto Carpano fra Torino i 1786. Han valgte navnet "vermut" fordi han var inspirert av en tysk sterkvin krydret med malurt, urten som også brukes i absint. Det tyske order "Wermut" betyr både "malurt" og "vermut". Urtene ble opprinnelig tilsatt for å dekke over den råe alkoholsmaken i billig vin. Den opprinnelige formen er tørr, hvit vermut, ofte markedsført som «ekstra tørr». Denne er en viktig ingrediens i cocktailen martini sammen med gin eller vodka. Rød vermut er en søtere type med en markant bitterhet, som ofte drikkes som aperitif. Søt, hvit vermut ("bianco") brukes i cocktailer eller som en aperitif. Betty Big Boom Band. Betty Big Boom Band (1987–1993, 2004–2008) er en norsk rockegruppe fra Trondheim. Kort historikk. BBBB startet ut i 1987 som et soul-inspirert band med låtmateriale fra Betty Bohm Bang Band og cover-låter. Bandet utviklet fort sin egen særpregede norske soul-stil med norske tekster og konserter med fullt trøkk. BBBB kom med en rekke egne låter med tekster av Betty Boom og hvor mange av band-medlemmene bidro med melodier og arrangement. De gav ut en singel, noen kassetter og en CD. Bandet pakket sammen i 1993, men startet igjen i 2004, og kom med en ny CD i 2006 med 4 låter. Bandet ble oppløst igjen sommmeren 2008. Medlemmer 1991. Andre musikere i perioden 1987–1993: Bjørn Saksgård (bass), Ole Asmer Kværneng (gitar), Arild Schei (bass), Siri Gellein (kor), Ann-Lill Elshaug (kor), Marit Samuelstuen (kor), «Biffen» Roald Birkelund (gitar), Finn Guttormsen (bass), Ivar Harry Iversen (trommer). I tillegg har Eilert Ottem spilt gitar ved gjenforeningskonserter i 1996 og 2003. Medlemmer 2007. Andre musikere i perioden 2004–2007: Jomar Johansen (bass), Susanne Saue (kor). Marianne Skarpnord. Marianne Skarpnord (født 11. februar 1986) er en norsk profesjonell golfspiller, som spiller på Ladies European Tour, og i 2010 også på LPGA-touren. Hjemmeklubben hennes er Moss & Rygge Golfklubb. Hun spilte på Ladies European Tour (LET) i 2005-sesongen, men klarte ikke å beholde kortet, og spilte i 2006 på Telia Tour. Kvalifiseringsskolen til LET for 2007 ga rett til å spille om lag ti turneringer på LET. Men 3 seire på Telia Tour i 2007 ga topplassering på Order of Merit, og full spillerett på LET sesongen 2008, som begynte svært bra. Pr. 13. juli hadde nemlig Skarpnord 3 topp-10-plasseringer, bl.a. en 2. plass bak Suzann Pettersen i AIB Ladies Irish Open. 17. mai 2009 kom den første seieren på LET, i Deutsche Bank Ladies Swiss Open, som hun vant med ett slag foran Melissa Reid. 17. oktober slo hun Laura Davies i omspill om seieren i CartaSi Ladies Italian Open. Hun kom på andreplass i LPGA-tourens kvalifiseringsturnering i desember 2009, og ble dermed klar for spill i USA sesongen 2010. Hun er en del av Norges Golfforbunds toppsatsing Team Norway. Eksterne lenker. Skarpnord, Marianne Skarpnord, Marianne Jan van Eyck. Jan van Eyck, født ca 1390 i Maaseik nær Maastricht, død 1441, var en flamsk billedkunstner. Introduksjon. To geografiske sentre dominerte 1400-tallets europeiske maleri: ungrenessansens Italia, med blant annet Masaccio og Boticelli, og Flandern med Jan van Eyck. I Italia ville kunstnerne gjenopplive antikkens skikkelser av den menneskelige anatomien med temmelig idealiserende drag. Derfor ble sentralperspektivet oppfunnet, og et flertall av malere forsøkte å gi en illusjon av dybde i sine malerier og fresker. I Flandern innstilte man seg derimot stort sett på en minutiøs detaljrealisme i fremstillingen av først og fremst sakrale motiver, som viste et omfattende symbolsk innhold. I Flandern fikk staffelimaleriet sitt gjenombrudd, hvilket ledet til at en nyrik og mektig borgerklasse kom til å utgjøre bestillerne av malerier. Maleriene, som tidligere hadde blitt utført på store paneler eller som fresker, fikk nå et intimere format gjennom lerretmaleriet. Til og med maleriteknikken ble utviklet, gjennom at Jan van Eyck forfinet oljemaleriet. Liv og verk. Jan van Eyck var, sammen med broren Hubert van Eyck (1375–1426), samt, i en viss målestokk Hugo van der Goes, det flamske maleriets fremste skikkelser på denne tiden. Broren Huberts rolle og delaktighet i den kunstneriske produksjonen har blitt holdt i skyggen. Hans signatur finnes, de facto, bare på ett verk, den praktfulle altertavlen i St. Baconkatedralen i Gent. Forsøk har blitt gjort, gjennom genetisk analyse, å kunne sikre Huberts innsatser, men dessverre forgjeves. Jan van Eyck, som ble født rundt 1390 i en liten by nær Maastricht, var i 1422-1424 i tjeneste hos Johan av Bayern, greve av Holland. Etter hans død, søkte han seg til Filip den gode av Burgunds hoff i Lille, og ble i løpet av kort tid hans sendebud, med oppdrag i Spania (1426) og Portugal (1428). Fra 1430 var han bosatt i Brugge. De første verkene som tilskrives Jan van Eyck er de miniatyrene som i 1902 ble identifisert som «Heures de Turin» og «Heures de Milan». Brødrene van Eycks klare og realistiske stil ble prissatt og iblant imitert, men viste seg å være for vanskelig for de fleste kunstnere å følge. Selv om tradisjonen som påstår at den ene eller begge brødrene oppfant oljemaleriet er blitt motbevist, forandret uten tvil deres virtuose beherskning av teknikken og de forbedringer de innførte, hele karakteren av mediet. Jans elev Petrus Christus kan ha vært den som utlærte hemmeligheten med teknikken til Antonello da Messina og hans italienske kunstnerkolleger. Jan utførte et antall store verk bestilt av donatorer, som skjenket verkene til kirker. Blant disse er "Kansler Rollins madonna" og "Kaniken van der Paeles madonna". Lignende motiv er "Madonna med barn i en kirke", "Bebudelsen" og triptykonet "Madonna med barn". Blant portrettene finnes "Timoteus", "Malerens hustru Margareta", "Mann i rød turban" samt "Kardinal Niccolò Albergati". Jan van Eycks mest kjente maleri, er det symbolmettede maleriet «Arnolfinis bryllup», som er et dobbeltportrett av stor psykologisk innsikt, med et omfattende interiør, og et av de første sjangermaleriene. Storheten i Jan van Eycks genialitet fremgår av hans måte å fremstille et sådant motiv med den aller største klarhet og realisme, og på tross av de hverdagslige omgivelsene, skaper han en mystikk som er så stor at den har trosset alle tolkningsforsøk. Arnolfinis bryllup. Den italienske kjøpmannen "Giovanni Arnolfini", som bodde i Brussel, holder sin unge brud "Jeanne de Chenany" i hånden. Den lille hunden, tøflene på gulvet, frukten på vindusbordet, det enslige vokslyset, båndet som henger på spikeren, gulvplankene og teppet - alt er malt med den samme presisjonen, som i et smykke. Jan van Eyck fikk trolig oppdraget å male dette bildet til minne for det lykkelige bryllupet, og kunstneren har prentet ordene "Johannes de eyck fuit hic" (Jan van Eyck var her) på den bortre veggen. Nedenfor, i speilet bak de trolovede, sees en tredje person, som kan være kunstneren som bevitner hendelsen. Maleriets slette overflate er tilveiebragt gjennom lasurer. Kunstneren har lagt på flere tynne lag av fargepigmenter blandet med linolje og deretter fernissert overflaten. De ulike tingene, som vokslyset og båndet, påviser ulike hellige aspekter. Sverre Ingolf Haugli. Sverre Ingolf Haugli (født 23. april 1925, død 18. oktober 1986) var en norsk skøyteløper. Han representerte Jevnaker Idrettsforening, deretter Gjøvik Skøiteklub og seinere Oslo Skøiteklub. Hauglis beste internasjonale plasseringer er 3. plass i EM 1950 og 4. plass i VM 1951. Han tok bronse på 5000 m under OL i Oslo i 1952, og ble nr. 6 på 10 000 m i 1952 og nr. 4 i 1956. Sverre Haugli er farfar til skøyteløperne Maren og Sverre Haugli og startet etter sin slutt på skøytekarrieren opp bilforretning på Hønefoss (Saab). Barbera. Barbera er en vindrue som dyrkes i regionen Piemonte i nord-vest Italia. Barbera er Italias vanligste drue, og gir røde viner som både er lettere og tidligere modne enn f.eks. de basert på nebbiolo. Druen gir en vin med mye syre, og snerper mye. Hunderfossen familiepark. Hunderfossen Familiepark er en av Norges største turistattraksjoner, med over 250 000 besøkende hver sommer. Parken ble grunnlagt i 1984. Hunderfossen Familiepark har mer enn 50 attraksjoner og severdigheter. Den nyeste attraksjonen i parken er Trollfallet. Ivo Caprinos arbeider er et gjennomgangstema i parken. Det store trollet rommer en hall med flere eventyrtablåer fra Asbjørnsen og Moes norske folkeeventyr, formgitt i Caprinos ånd, videre «eventyrslottet», «supervideografen», og racerbilen Il Tempo Gigante. Hunderfossen Familiepark har også en vinterpark som åpner dørene fra slutten av desember til midten av mars. Hitraaksjonen. Hitraaksjonen var en aksjon der bønder på Hitra nektet å betale skatt som en protest mot de dårlige rammebetingelsene landbruket hadde fått over lengre tid. Aksjonen fikk stor nasjonal oppmerksomhet og førte til en bedring av norsk landsbruks vilkår gjennom en opptrappingsplan. Høgnorskbevegelsen. Høgnorskbevegelsen (høgnorskrørsla) er den delen av målbevegelsen som arbeider for høgnorsk, dvs. tilstreber en nynorsknorm som ligger nær Ivar Aasens skriftnormal. Den organiserte høgnorskbevegelsen har vært samlet under landssammenslutningen Ivar Aasen-sambandet med Vestlandske Mållag som eneste fylkeslag og Vestmannalaget i Bergen som det største lokallaget. I 2004 valgte en rekke sentrale aktivister i Ivar Aasen-sambandet og Vestlandske Mållag å trekke seg ut av den organiserte høgnorskbevegelsen for å bygge opp et selvstendig aktivistmiljø knyttet til høgnorsktidsskriftet Målmannen. Historie. Da rettskrivningen av 1938 ble presset igjennom av myndighetene, var det store flertallet i målbevegelsen motstandere av den nye rettskrivningen. Det fantes imidlertid en sterk samnorskvennlig opposisjon og disse gjorde seg stadig mer gjeldende utover 1940- og 1950-årene. Etter en opphetet målstrid i 1950-årene gikk høgnorskaktivistene i 1960-årene inn i dødvannet. I 1971 ble de siste høgnorskaktivistene mer eller mindre kastet ut av Noregs Mållag. Den høgnorske språkbevegelsen har siden 1965 vært samlet under den selvstendige paraplyorganisasjonen Ivar Aasen-sambandet. Et forsøk på å revitalisere høgnorskbevegelsen ble innledet i 1980-årene med utgivelse av bladet Vestmannen. På midten av 1990-årene våknet det mer eller mindre sovende Ivar Aasen-sambandet opp fra dvalen. Det ble blant annet arrangert årlige konferanser og seminarer i regi av Ivar Aasen-sambandet. I 1996 var Ivar Aasen-sambandet medarrangør for Norsk Målungdom sin Aasen-konferanse. Senere var «Høgnorskdagane på Sunnmøre» et årvisst arrangement, men det er ikke mulig å finne referanser etter år 2000.. På 2000-tallet er det blitt holdt årlige høgnorsksamlinger i Bergen og Oslo med støtte fra Halldor O. Opedals fond for målreising og måldyrking. Den siste høgnorskkonferansen ble holdt i Oslo i oktober 2003. Den økende aktivismen fra nyrekrutterte ungdommer medførte imidlertid en reaksjon fra folk i høgnorskbevegelsen som var skeptiske og rett frem motstandere av en slik aktivisme. Konflikten toppet seg i 2002 med striden om bladet Vestmannen. Striden endte med et endelig brudd der en rekke høgnorskaktivister brøt ut av den organiserte høgnorskbevegelsen og samlet seg om det frittstående høgnorskbladet Målmannen. Strid i Vestmannalaget og Vestlandske Mållag. Striden i høgnorskbevegelsen begynte med at det ble avholdt ekstraordinært årsmøte i Vestmannalaget i 2000. I forbindelse med dette møtet fremstod to grupperinger i laget. Det som ble omtalt som Marøy-fraksjonen, vant det ekstraordinære årsmøtet. Våren 2001 tapte Marøy-fraksjonen valget i Vestmannalaget med minst mulig margin, en stemmes overvekt avgjorde styreflertallet. Etter dette årsmøtet har det blitt snakket om Askeland-fraksjonen ettersom Jon Askeland ble formann. Samme høsten benyttet Askeland-fraksjonen styreflertallet til å si opp Lars Bjarne Marøy som redaktør for Vestmannen. De vedtok også å kutte ned antall utgivelser fra 10 til 6 utgivelser i året. Etter at Lars Bjarne Marøy hadde blitt avsatt som redaktør for Vestmannen, ble det tatt initiativ til å stifte et konkurrerende målblad, Målmannen. Etter at Askeland-fraksjonen hadde vunnet frem i striden om Vestmannalaget, spredte konflikten seg til Vestlandske Mållag. Styret i Vestlandske Mållag vedtok i 2002 å kalle inn til årsmøte i vestlandsbygden Bortne. Formannen i Vestmannalaget, Jon Askeland, nektet å godta innkallingen. Formannen i Vestlandske Mållag, Lars Bjarne Marøy, stod fast på innkallingen og årsmøtet i Bortne ble holdt som planlagt i slutten av juni 2002. På årsmøtet ble Marøy gjenvalgt som formann. Det største lokallaget, Vestmannalaget, boikottet årsmøtet. Høsten 2002 kalte Askeland-fraksjonen inn til ekstraordinært årsmøte i Vestlandske Mållag. Det styret som var valgt i Bortne hadde på forhånd kalt det nye årsmøtet ugyldig og oppfordret alle til å boikotte det. Også styret i Ivar Aasen-sambandet fordømte møtet som ulovlig. Man fikk dermed den situasjonen at det var to ulike fraksjoner som begge hevdet å representere det «rette» Vestlandske Mållag, den ene med støtte fra landsorganisasjonen Ivar Aasen-sambandet og den andre med støtte fra lokallaget Vestmannalaget i Bergen. Marøy-fraksjonen brotner. Striden om Vestmannalaget og Vestlandske Mållag førte til at det ble dannet en allianse mellom den Marøy-vennlige opposisjonen i Vestmannalaget og høgnorskmiljøene i Oslo (Høgnorskringen) og Trondheim (Nidaros Høgnorsklag). I desember 2003 sprakk imidlertid denne alliansen. Aktivister fra Norsk Målungdom ble mobilisert til støtte for den ene grupperingen og ifølge Sergej Alexander Munkvold ble Marøys støttespillere kastet på hodet ut («... nett som dei tvo med Marøy vart kasta på hovudet ut av alle verv i Høgnorskringen 16.12.03. Men no er alle vegar snart stengde for deim, dei hev ikkje nokor naudhamn å berga seg i.»). Marøy selv forlot møtet i Høgnorskringen, svarte med å hindre opptak av anti-Askelandlag i Opedalsfondet og med å skrive et leserbrev som ble publisert i blant annet Dag og Tid der han sammen med Bjørn Tormod Ringdal og Trond Urestad slo fast at dette var en hevn fra folk som støttet lovbryterne i Norsk Målungdom og som i realiteten neppe ville komme til å arbeide for høgnorsksaken. Sergej Alexander Munkvold, som i 2002 hadde møtt på det omstridte årsmøtet i Bortne som representant for Nidaros Høgnorsklag, gikk nå til frontalangrep mot styreflertallet i Ivar Aasen-sambandet og kravde at de drog seg tilbake fra sine posisjoner. I et leserbrev i Bergens Tidende hevdet han at formannen i Ivar Aasen-sambandet, Klaus Johan Myrvoll, hadde blitt meldt til Politiet. I et senere leserbrev omtaler han Myrvoll som en «vrøvlebøtte [...] med såra ego». Noen dokumentasjon på at Myrvoll faktisk hadde blitt meldt til politiet ble imidlertid aldri dokumentert. Munkvold gikk også til Namsretten med krav om sperring av kontoene til Ivar Aasen-sambandet, men dette kravet trakk han tilbake samme dag som saken skulle opp. Ivar Aasen-sambandet - nedleggelse eller kontinuitet? I april 2004 vedtok styret i Ivar Aasen-sambandet å innkalle til årsmøte i Bergen 13. mai. På dette årsmøtet ble det vedtatt å legge ned laget. Støttespillerne bak bladet Målmannen anså det som lite formålstjenlig å bruke mer tid på den organiserte delen av høgnorskbevegelsen. I stedet ville de samle kreftene om å bygge opp eit selvstendig aktivistmiljø rundt bladet Målmannen (Vestlandske Mållag hadde allerede ved rettslig forlik blitt overgitt til Askeland-fraksjonen. I dette forliket sa Askeland-fraksjonen fra seg retten til å representere Vestlandske Mållag mot at Marøy-fraksjonen kalte inn til et nytt årsmøte der Askeland-fraksjonen ble oppfordret til å stille til valg). Et mindretal i styret i Ivar Aasen-sambandet hadde på forhånd nektet å godta at det sittende styret skulle kalle inn til årsmøte. Ingen av de som støttet mindretalet møtte som utsendinger på årsmøtet i laget. De mente derimot at det skulle holdes årsmøte i laget 24. april. På dette årsmøtet ble Sergej Alexander Munkvold valgt til formann. De som møtte på det første årsmøtet 13. mai anser det etterfølgende årsmøtet som ugyldig. Etter deres syn er det opphavlige Ivar Aasen-sambandet å regne som nedlagt. Det Ivar Aasen-sambandet som drives videre i dag betrakter de som en nystiftet organisasjon og ikke som det Ivar Aasen-sambandet som ble stiftet i 1965. Madeira (vin). Madeira er en sterkvin fra øya Madeira. Den brukes både som drikk og til matlagning, og er ikke minst kjent fra konfekt og desserter, spesielt «plomme i madeira». Produksjon. Produksjonsmetoden ligner den som brukes for portvin, men i madeiraproduksjonen brukes en spesiell og karakteristisk metode for å fremskynde modningen. Vinen blir, i bygninger kjent som "estufas" som er bygd spesielt for formålet, utsatt for høy temperatur gjennom flere måneder. Prosessen etterligner effekten av en lengre sjøreise hvor vinen modnes på tønner i tropisk klima. Opprinnelig var ikke madeira en sterkvin, men man begynte å tilsette brennevin for å øke holdbarheten. Temperaturen i en "estufa" ligger på ca. 37 til 60° Celsius, varierende med vinens kvalitet; de beste vinene lagres i lave temperaturer. Bygningene er i sten, og er delt inn i mindre rom der varm luft føres inn gjennom luftekanaler fra ovner. Denne prosessen gir madeira mye av dens karakteristiske smak, da den både fremskynder en avrunding av vinen og holder tilbake sekundær gjæring; prosessen fungerer i praksis som en mild form for pasteurisering. Videre blir vinen utsatt for luft, noe som får den til å oksydere. Dette gir den en farge som minner om tawny portvin. Tidligere brukte man ofte fargetilsetninger som karamell, men dette er blitt mindre vanlig. Når andre viner får tilsvarende kvaliteter gjennom oksydering sier vinsmakere noen ganger at de er «maderisert» Holdbarhet. Det at vinen blir utsatt for høye temperaturer og oksygen fører til at den blir meget stabil i ferdig tilstand. En åpen flaske madeira har derfor meget lang holdbarhet, gjerne opptil et år. I en forseglet flaske er den en av de vinene som holder aller lengst, og det finnes eksempler på at madeira har vært i utmerket tilstand etter 150 år. I spesialistforretninger er det ikke uvanlig å finne madeira på rundt 100 år. Før man hadde tilgang til kunstig kjøling var madeira svært populært i områder hvor man ikke lett kunne anlegge vinkjellere, fordi den klarte seg gjennom varme sommere uten nevneverdig kvalitetsforringelse. Madeira kan selges som årgangsvin når den har ligget i tønner i mer enn femten år, eller den kan selges som en blandet vin med minimumsalder, for eksempel tre, fem, ti eller femten år. Det finnes også soleraviner, som ble startet i et angitt år. Noen nye typer, inkludert "Harvest" og "Garrafeira", selges med henvisning til et spesifikt år, men har vært lagret i langt kortere tid enn de egentlige årgangsvinene. Typer. Det finnes fire hovedtyper Madeira: Malvasia, Boal, Verdelho og Sercial. De to sistnevnte er de tørreste typene. Man kan også finne noen andre typer, men disse er sjeldne på grunn av sykdommer på druebestanden. Blant disse er Terrantez, Moscatel, Bastardo og Tinta Negra Mole. Dolcetto. Dolcetto er en vindrue som dyrkes i regionen Piemonte i nord-vest Italia. Druen er også kalt "douce noir", og har vært dyrket i over tusen år. Selv om druens navn er italiensk og betyr "en søt liten en", er vinen slett ikke søt, men tørr. Dolcetto gir gode og ukompliserte rødviner, som oftest nytes avkjølt (dog ikke kalde). Vinene har lite å hente på lagring. Aperitiff. En aperitiff er en alkoholholdig drikk som nytes før et måltid, ofte sammen med kjeks, oliven eller lignende. Begrepet brukes både generelt om enhver drikk som fortrinnsvis nytes på denne måten, og spesifikt om en gruppe sterkviner som er laget av uferdig vin tilsatt brennevin og aromatiske stoffer. Navnet kommer fra latin "aperire", som betyr «å åpne», ettersom drinken åpner måltidet. Historie. Opprinnelsen til aperitiffer er ikke kjent, men enkelte mener at konseptet med å innta en alkoholholdig drikk før et måltid går tilbake til oldtidens Egypt. Den første drikken ble solgt spesifikt som en aperitiff var vermut, en sterkvin som ble oppfunnet av Antonio Benedetto Carpano i Torino året 1786. I løpet av det 19. århundre spredde skikken med å ta en aperitiff seg over hele Vest-Europa og den ble også svært vanlig i USA. I Spania og noen land i Latin-Amerika er aperitiffer vanlige til tapas. Typer. De vanligste aperitiffene er sterkviner; hvilke varierer fra et sted til et annet. Man finner også andre drikker som brukes, for eksempel brennevinet ouzo i Hellas og pastis i Frankrike. Digestif. En digestif er en drink, nesten alltid alkoholholdig og liten, som inntas på slutten av et måltid. Den tradisjonelle oppfatningen er at dette bidrar til bedret fordøyelse av maten. De har gjerne en høyere alkoholprosent enn drikker som serveres som aperitifer. Digestifer drikkes normalt bare. Brunt brennevin er det vanligste, som cognac, armagnac, brandy eller whisky. Man kan også bruke sterkvin, som portvin, sherry eller madeira. Det er også en del produkter som ofte blir markedsført spesifikt som digestifer. Disse er gjerne smaksatt med bitre urter som hevdes å hjelpe fordøyelsen. Kjente typer er amaro, Fernet Branca og Gammel Dansk. Skikken med å drikke en digestif er mange steder på vei ut på grunn av at strengere regler mot promillekjøring gjør det risikabelt å drikke sterkt drikke på slutten av måltidet. Johan Röjler. Johan Alfons Thomas Röjler (født 11. november 1981 i Örebro) er en svensk skøyteløper. Han går for klubben SK Winner. Röjler ble juniorverdensmester i 2000, og har satt juniorverdensrekorder på 5000 m. Hans beste resultater som senior hittil er 9. plass i VM på skøyter, allround for herrer i 2003 og 6. plass i EM i 2006. Mikael Flygind Larsen. Mikael Flygind Larsen (født 18. september 1982 i Tønsberg) er en norsk skøyteløper som representerer Norge og Holmestrand og Botne Skøyteklubb. Spesialdistansene hans er 1000 og 1500 meter. Han har deltatt i 2 påfølgende vinter-OL. Hans beste olympiske resultat individuelt er åttendeplasser på 1500 m både i OL 2006 i Torino og OL 2010 i Vancouver. Dessuten deltok han på det norske laget som ble nummer fire i lagtempo i OL 2006, en plassering som de kopierte i Vancouver 2010. Flygind Larsens karrierebeste er 3. plass på 1000 meter i verdenscup-løpet i Moskva i januar 2011. Han ble norsk juniormester på skøyter tre år på rad (1999–2001), og i 2005 ble han norgesmester sprint. Internasjonale mesterskap. Olympiske leker (Vinter) deltatt i 2 OL (ved 6 konkurranser) Sprint-VM på skøyter (deltatt 2 ganger) Enkeltdistanse-VM på skøyter deltatt i 2 VM (ved 5 konkurranser) Junior-VM på skøyter deltatt i 4 VM (ved 4 konkurranser) Smugling. a> grensen 1853 – Maleri av Vasily Hudyakov (1836–1871) Smugling er ulovlig innførsel eller utførsel av objekter fra en stat til en annen. Smugling gjøres som regel attraktivt når ulike stater har ulike regler og lover for det objektet som overføres. Hvis et land for eksempel har forbud mot bruk av en vare, eller store særavgifter ved omsetning av en vare, vil det være lønnsomt å smugle inn slike varer. Smugling er en kjent virksomhet gjennom mange hundre år, for eksempel skapte forbudstiden i USA (1920–1933) et beryktet marked for smuglere. Arthur Omres bok «Smuglere» fra 1935 omhandler smuglermiljøet i Norge under brennevinsforbudet, og filmen med samme navn (1968) baserer seg på denne boken. I prinsippet er smugling en form for svært lønnsom forretningsvirksonhet, som en nasjon har gjort ulovlig ved bruk av lover eller regelverk. Statsarkivet i Hamar. Statsarkivet i Hamar ble opprettet i 1917, og har Hedmark og Oppland som embetsdistrikt. Det har over 6800 meter hyllemeter saker i arkivet, og de eldste stammer fra 1600-tallet. Statsarkivet ligger i nye Basarene, ved Stortorget. Peter Sinnerud. Peter Sinnerud (født 4. januar 1876 i Stange, død 22. mars 1972) var en norsk skøyteløper og skøytetrener. Sinnerud tilhører skøytesportens pionerer, og var en av verdens beste løpere i sesongene 1893–1895. Under VM på Hamar i 1895 var han den første som gikk under 19 minutter på 10 000 m, men rekorden ble slått av Jaap Eden i et seinere par. I åra 1895 til 1910 bodde Sinnerud i USA, der han utmerket seg i ulike skøytekonkurranser og oppvisninger. I 1904 deltok han i verdensmesterskapet på Frogner stadion i Kristiania og vant alle distanser. I USA hadde Sinnerud utvikla en ny metode for sliping av skøyter, der begge skøyter var montert i et stativ og ble slipt i én operasjon, og det er trolig at suksessen i VM 1904 skyldtes overlegent utstyr. Seinere ble Sinnerud diskvalifisert fordi han skulle ha mottatt penger for løp i USA, og tittelen ble tilkjent Sigurd Mathisen. I 1915 ble diskvalifikasjonen visstnok oppheva av ISUs forløper IEV – men resultatlistene fra 1904 er aldri blitt offisielt rettet. Sinnerud deltok i skøyteløp langt opp i moden alder. Fra 1920-tallet bygde han opp et treningssenter for skøyteløpere på Fjetre gard i Stange. Mange kjente norske og utenlandske løpere bodde og trente på Fjetre fram til virksomheten ble avvikla i 1956, blant andre Hans Engnestangen, Reidar Liaklev og Kees Broekman. Peter Sinneruds sønn Arve var en habil skøytedistanseløper på 1930- og 40-tallet. Sigurd Mathisen. Sigurd Mathisen sammen med broren Oscar og Martin Sæterhaug Sigurd Mathisen (født 26. april 1884 i Kristiania, død 4. mars 1919) var en norsk skøyteløper, og bror av Oscar Mathisen. Han representerte Kristiania Skøiteklub. Sigurd Mathisen var en av Norges beste skøyteløpere i tidsrommet 1902 til 1911. I verdensmesterskapet i 1904 ble han nest beste løper etter Peter Sinnerud. Sinnerud ble seinere fratatt tittelen fordi han skulle ha mottatt penger for løp i USA, og Mathisen utropt som vinner. I 1915 ble diskvalifikasjonen av Sinnerud opphevet av ISU, men Mathisen står fortsatt som verdensmester. Mathisen satte i 1908 verdensrekord på 500 m i Davos med tida 44,4 s. Han oppnådde aldri å bli norgesmester, men han var på pallen seks ganger — ved flere anledninger under sin yngre bror. Alv Gjestvang. Alv Gjestvang (født 13. september 1937 i Østre Toten) er en norsk skøyteløper. Han har gått for Skreia IL, Oslo IL og Hamar IL. Gjestvang var gjennom en årrekke Norges beste sprinter, og holdt den norske rekorden på 500 m fra 1956 til 1968. Han tok bronse på 500 m i OL i 1956, 6. plass i 1960 og sølv i 1964. Oskar Olsen. Oskar Viktor Olsen (født 17. oktober 1897, død 28. desember 1956) var en norsk skøyteløper, idrettsleder og journalist. Sønn av svenske innvandrere, og bror av Henning Olsen. Han representerte Kristiania Skøiteklub, fra 1925 Oslo Skøiteklub). Under OL i Chamonix i 1924 tok Olsen sølv på 500 m og en 6. plass på 1500 m. Han har to bronsemedaljer fra EM (1924 og 1925); beste plassering i et VM er 7. plass (1923). Olsen var redaktør av bladet "Sportsmanden", og president i Norges Skøyteforbund i 1931 (avsatt) og fra fra 1949 til 1952. Elektrisk leder. En elektrisk leder kaller vi et materiale som leder elektrisitet svært godt. De beste ledere er metaller, som sølv, kobber og aluminium. Gode ledere er også elektrolytter som batterisyre og havvann, samt karbon. Materialer som leder elektrisk strøm dårlig blir kalt isolatorer. Eksempler på isolatorer er glass, plast og porselen. Halvledere er stoffer med spesielle egenskaper som blir brukt i elektronikk. Lorens Berg. Lorens Berg (født 18. januar 1862 i Kodal i Andebu, død 14. september 1924 i Kristiania) var lærer og lokalhistoriker. Lorens Berg var gjetergutt, gårdsgutt og sjømann, før han ble lærer i 1881. Lærer på Prestbyen i Kodal fra 1891 til 1899. Han utga i 1905 boka "Andebu – en vestfoldbygds historie i 1600-årene", og innledet derved et lokalhistorisk forfatterskap som kom til å bli banebrytende i Norge, bygd på arkivstudier og en sikker, metodisk framstillingsform. I løpet av mindre enn 20 år utga han bygdebøker om Brunlanes, Hedrum, Tjølling, Sandeherred (Sandar), Tjøme, Nøtterøy og Stokke. Han ble statsstipendiat i 1911. Lorens Berg døde i Kristiania 14. september 1924. Han ble begravet på Kodal kirkegård 19. september 1924, hvor det er reist et minnesmerke ved graven. I 1952 ble det ved Prestbyen i Kodal avduket en statue av Lorens Berg laget av Hans Holmen. I 2008 ble det etablert en lokalhistorisk stiftelse i Andebu som fikk navn etter Lorens Berg. Ramon Magsaysay. Ramon Magsaysay (født 31. august 1907 i Iba på Filippinene, forulykket 17. mars 1957 på Cebu) var Filippinenes syvende president. Han var president fra 30. desember 1953 til sin død. Han ble født i Iba i provinsen Zambales, og hans foreldre var Ezequiel Magsaysay, en smed, og Perfecta del Fierro, som var lærer. I 1927 begynte han sin utdanning ved University of the Philippines. Der studerte han jus, senere ingeniørfag. Samtidig jobbet han som sjåfør. På grunn av sykdom fullførte han ikke utdanningen, men fullførte senere økonomistudier (1933) ved Jose Rizal University. I valget i 1953 vant han klart over den sittende presidenten, Elpidio Quirino. Da han ble innviet, var han den første filippinske presidenten som var ikledd barong tagalog, en tradisjonell filippinsk skjorte. Som president var han USA-vennlig, og talte imot kommunismen under Den kalde krigen. Den 16. mars 1957 dro han med fly til Cebu for å holde en tale ved en utdanningsinstitusjon. Da han skulle tilbake til Manila om kvelden, gikk han ombord i presidentflyet, "Mt. Pinatubo", men flyet ble meldt savnet neste morgen. Flyet hadde krasjet i fjellene rett nord for Cebu, og alle utenom én ombord døde. Carlos P. Garcia overtok som president de siste åtte månedene av presidentperioden. Magsaysay var en svært populær president, og ca. to millioner mennesker overvar begravelsen hans 22. mars 1957. Kjell Storelid. Kjell Storelid (født 24. oktober 1970 på Stord) er en norsk tidligere skøyteløper som representerte først Stord Turn og Idrettslag deretter Skøyteklubben -94, før han igjen gikk tilbake til Stord Turn og Idrettslag. Storelids største prestasjon på isen var sølvmedalje både på 5000m og 10 000m under OL på Lillehammer i 1994 – etter Johann Olav Koss. I to påfølgende OL ble han nr. 5 og 8 på 10 000 m. Sjøl om Storelid var en utprega langdistanseløper, har han en 6. plass sammenlagt i VM (1994) og to 5. plasser i EM. Han har vunnet ett norgesmesterskap i allround (Bergen 1997) og fem enkeltdistansemesterskap tre ganger på 5 000m (1994, 1995 og 2001) og to ganger på 10 000m (1993 og 1995). Roald Larsen. Roald Morel Larsen (født 1. februar 1898 i Kristiania, død 28. juli 1959) var en norsk skøyteløper. Han representerte Oslo Skøiteklub. Larsen var en av verdens beste skøyteløpere på 1920-tallet, og han er en av Norges store olympiere. Han var en typisk allrounder, og kunne gjøre ypperlige løp på alle distanser. Hans store sesong var i 1924, da han vant NM, EM og VM, og tok medalje på alle fire distanser under OL i Chamonix. Personlige rekorder. 43,1 – 1.31,8 – 2.21,3 – 5.21,7 – 8.34,4 – 17.40,3 Kristian Kvakland. Kristian Marius Kvakland (født 5. februar 1927) er en norsk billedhugger og kunstner. Han har blant annet laget den velkjente Amandastatuetten. Kristian Kvakland er bosatt på Blylaget i Nordre Frogn, like ved kommunegrensen mot Nesodden. Kvakland har utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, hvor han studerte i periodene 1953–1956 og 1964–1965). Deretter studerte han ved Statens Kunstakademi fra 1965 til 1968. Q-kilden. Q, eller Q-kilden (q av tysk "quelle" som betyr "kilde") er et hypotetisk tapt evangelium, eller et evangeliefragment. Q brukes som forklaring på likheter mellom Matteus- og Lukasevangeliet. Tokildehypotesen, som er den mest utbredte teorien for å forklare det synoptiske problem, sier at Evangeliet etter Markus ble skrevet først. Lukas og Matteus har så kjent til Markusevangeliet, og brukt det som kilde når de skrev sine evangelier. I tillegg har de to evangeliene endel felles stoff. Dette stoffet antas å stamme fra en felles kilde, som ofte kalles Q. Man har aldri funnet Q, heller ikke fragmenter av denne. Mange forskere mener idag at det kan dreie seg om en muntlig kilde. En hypotetisk rekonstruksjon av teksten ble utgitt i 2000 av kanadieren John S. Kloppenborg, og James M. Robinson og Paul Hoffmann fra USA. En 1990-versjon fra Kloppenbergs arbeid er utgitt på norsk i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Blylaget. Blylaget er en tettbebyggelse beliggende i Frogn kommune og dels i Nesodden kommune i Akershus. Det ligger på østsiden av Nesoddhalvøya et stykke inn i Bunnefjorden, sør for Oslo. Blylaget har flere badestrender, hvor de største er Slora, Sinding og Blylaget. Blylaget har lange tradisjoner i Nesoddens historie, og har kjendiser som pianist Geir Henning Braaten boende, samt billedkunstner Kristian Kvakland. Skuespilleren Nils Vogt har sitt feriehus her. Perkusjonisten Ingrid Berge vokste opp på Blylaget. I en årrekke holdt bedriften Havstad Tinn til på Blylaget, før de i 1997 flyttet produksjonen til Fedje i Hordaland. Fra 2008 er en del av produksjonen likevel tilbakeført til Blylaget. «Buffen» (Blylaget`s ungkars forening) ble grunnlagt i Blylaget på midten av 1990-tallet, og er fremdeles i drift. Hunderfossen. Hunderfossen er en ca 7 meter høy foss i Gudbrandsdalslågen i Lillehammer kommune i Oppland. Fossen ligger mellom Fåberg og Granrudmoen (Øyer) i Gudbrandsdalen. går forbi fossen, som ligger omlag 15 km nord for Lillehammer og 3 km sør for Granrudmoen. Hunderfossen holdeplass er et stoppested på Dovrebanen. Gudbrandsdalslågen er oppdemmet ved fossen og vannfallet brukes sammen med Ensbyfalla nedenfor i Hunderfossen kraftverk. Kraftverket utnytter et fall på tilsammen 46,7 meter i fossene. Demninga ved Hunderfossen er 300 meter lang med en gang- og sykkelvei på kronen. Det er bygd fisketrapp forbi fossen/demninga. I dag er Hunderfossen-navnet sterkest knyttet til Hunderfossen Familiepark som ligger nordvest for fossen. Parken er blant Norges 10 største turistattraksjoner, med over en kvart million besøkende hver sommer. En annen turistattraksjon beliggende like ved familieparken er Norsk vegmuseum. Sørvest for for fossen ligger Lillehammer Olympiske Bob- og Akebane, som eies og drives av Lillehammer Olympiapark. Anlegget er er Nord-Europas eneste kunstfrosne bob- og akebane og Skandinavias eneste bob- og akebane. Tore Jørgen Hanisch. Tore Jørgen Hanisch (født 1945 i Kristiansand, død 2006 i Oslo) var en norsk økonomisk historiker og professor ved Høgskolen i Agder. Hanisch var en av de første uteksaminerte ved Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo som utviklet en dyp interesse for økonomisk historie og idehistorie. Han arbeidet hele sitt akademiske liv med spørsmål knyttet til økonomisk-politiske valg i lys av økonomisk teori og filosofi. Tidlig i karrieren arbeidet Hanisch som vitenskapelig assistent ved UiO, og var blant annet tilknyttet prosjektet hvor han sammen med historikerne Francis Sejersted og Even Lange konkluderte at veien ut av depresjonen i mellomkrigstiden var tilbudsdrevet ("vekst gjennom krise") og ikke skyldtes aktiv keynesiansk politikk, slik de fleste historikere hadde framstilt det tidligere. I perioden 1994-1997 var Hanisch tilknyttet prosjektet "Finansdepartementets historie", men han rakk ikke å fullføre bind 2 i prosjektet før sin død. Dette videreføres nå av professor Einar Lie og dr. Christian Venneslan. Tore var gift med Ingvild Pharo, kunsthistoriker og forfatter. Med henne fikk han fire sønner: Jørgen, Håkon, Torkjell og Øyvind Pharo Hanisch. Telia Tour. Telia Tour er en serie golfturneringer for damer og herrer som drives av Svenska Golftourerna AB (SGT), som eies av Svenska Golfförbundet og PGA of Sweden. En del av turneringene inngår i Challenge-touren som er en del av Europatouren og Ladies European Tour. Hovedsponsor for SGT er Telia og i avtalen dem imellom har Telia retten til navnet på touren. Touren består (2004) av 14 dameturneringer og 13 herreturneringer samt kvalifisering for herrer. Herrenes tour har to turneringer som inngår i Challenge-touren og damene har tre. Internasjonalt kalles damenes Telia Tour for "Feeder Tour". Svenska Golfförbundet. Svenska Golfförbundet (SGF) er et idrettsforbund for golfsporten i Sverige, grunnlagt i 1904. SGF består av svenska golfklubber som bedriver golf som idrettslig virksomhet ifølge Riksidrottsförbundets regler. SGFs hovedoppgave er å utvikle og administrere sporten for medlemmene, hvilket innebærer utdanning av ledere og instruktører, arrangere riksdekkende turneringer, nominere amatørlandslag samt utvikle ungdomsvirksomheten. SGF er også ansvarlig for golfreglene samt slope- og handicapsystemet. Golfdistriktsförbund. Golfdistriktsförbund (GDF) er SGFs regionale organisasjon. GDFs oppgave er å lede utviklingen av golfen innen respektive distrikt samt samordne virksomheten mellom klubber innen distriktet mht turneringer, utdanning og baneskjøtsel. GDF skal føre ut informasjon om beslutninger som tas av Svenska Golfförbundet. GDF utfører også banevurdering for slopesystemet. Drøbak Golfklubb. Drøbak Golfklubb er en golfklubb i Drøbak i Akershus. Klubben ble grunnlagt i oktober 1988, og banen er en åpen parkbane avgrenset av skogterreng. Adolfo Pérez Esquivel. Adolfo Pérez Esquivel (født 26. november 1931 i Buenos Aires i Argentina) er en argentinsk skulptør, arkitekt og menneskerettighetsforkjemper. Han var professor i arkitektur helt til han i 1974 viet all sin tid til å bekjempe fattigdom og kjempe for menneskerettigheter. I 1980 ble han tildelt Nobels fredspris. UFFA. UFFA eller Ungdom For Fri Aktivitet var et selvstyrt ungdomshus i Innherredsveien 69C i Trondheim. UFFA ble startet i 1981 og holdt opprinnelig til i et okkupert hus i Kjøpmannsgata 28. Da dette huset brant i juli 1982, inngikk UFFA en kommunal driftsavtale, og fikk overta nedlagte Østbyen barnehage i Innherredsveien. UFFA er og har vært tilholdssted for en rekke band i Trondheim, har og har hatt en viktig rolle i konsertlivet, huset anarkistavisen/magasinet Folk & Røvere samt diverse anarkistiske/radikale organisasjoner. På UFFA finner man byens billigste vegetarkafé: Kafe Knaillhard. Bokkaféen Ivar Matlaus har også en filial på UFFA. UFFA-miljøet er politisk aktive og har blant annet deltatt i antirasistiske markeringer og demonstrasjonen mot NATOs toppmøte i Åre. I motsetning til den marxist-leninistiske holdningen i Blitzmiljøet i Oslo har UFFA utad ønsket å framstå som anarkistisk og ikkevoldelig, og har i sin lokale praksis vært klart mindre militant. Denne linja ble mulig gjennom Trondheimspolitiets og – politikernes relativt pragmatiske holdning til fenomenet ungdommelig autonomi. Trøndelags lange og mangslungne radikale tradisjon informerte sosialdemokratenes takling av UFFA, og harde konfrontasjoner, som mellom den borgerlige kommuneledelsen i Oslo og UngMob (senere Blitz), ble unngått. UFFAs flagging av anarkisme og autonomi utad står i klar kontrast til en markert indre vilje til politisk og administrativt samarbeid både når det gjelder UFFA-huset og i det nærliggende Svartlamo-området. I desember 2006 deltok folk fra både UFFA og Blitz i voldsomme demonstrasjoner i København, og flere ble arrestert. Natt til 29. desember 2010 brøt det ut brann på UFFA, og bygningen ble totalskadd. Bystyret i Trondheim vedtok i februar 2011 at huset skal gjenoppbygges på samme tomt. Jan-Erik Aalbu. Jan-Erik Aalbu (født 25. desember 1963) fra Bærum er sportsdirektør i Vålerenga Fotball, og kom til denne jobben fra stillingen som sportssjef i Norges Golfforbund. Han meddelte 8. august 2008 at han ville slutte etter endt sesong, og vil fra 1. januar 2009 være daglig leder i Bærum Sportsklubb. Han var sportsdirektør i Stabæk Fotball i annen halvdel av 2004-sesongen, sportssjef for kombinert- og hopplandslaget og sportsdirektør på Norges Toppidrettsgymnas. Som utøver debuterte han i A-lagssammenheng for Bærum Sportsklubb og gikk så videre til Vålerenga Fotball, hvor han var med på å vinne NM-sølv og seriebronse i 1985. Han har også vært en del av Norges juniorlandslag i skihopping, men ga seg da han var 20 år gammel. Aalbu er også kjent for å ha kommentert mange hopprenn sammen med NRK-veteranen Arne Scheie. Vålerenga Fotball. Aalbu spilte for Vålerenga i cupfinalen 1985 mot LSK, en kamp der André Krogsæter skåret fire mål mot Oslo-klubben. Lillestrøm vant 4-1. Aalbu spilte høyreback på bekostning av Bengt Eriksen. Han ga seg som fotballspiller i 1990, da for Bærum Sportsklubb. Sportssjef Stabæk. Aalbu begynte som sportssjef juli 2004. Klubben rykket ned fra Tippeligaen etter sesongen 2004 og Aalbu ga seg på nyåret i 2005. Så fikk Aalbu jobb som sportssjef for golferne. Ekspertkommentator for NRK. Aalbu begynte sommeren 2004 som sidekommentator til Arne Scheie, han skulle være med i et studio NRK hadde etablert i forbindelse med en del større hopprenn, samt bidra både på internett og radio for statskanalen. Sportssjef Norges Golfforbund. Aalbu og Suzann «Tutta» Pettersen skapte avis-overskrifter da det ble konflikt mellom de to våren 2006. De sluttet å snakke sammen da caddien hennes begynte å jobbe for Henrik Bjørnstad like før «Tutta» startet golf-sesong på Hawaii i januar 2006. Hun hadde nemlig bedt Aalbu om å sørge for at det ikke skjedde. Konflikten ble etterhvert ryddet opp i, under et oppvaskmøte sommeren 2006. Sportssjef Vålerenga. Etter en begredelig første halvdel av sesongen 2007 for Vålerenga der VIF bare tok 13 poeng på like mange kamper og kun skårte 9 mål (minst i Tippeligaen 2007), måtte hovedtrener Myhre 8. juli 2007 gå ut og avkrefte at det var intern konflikter innad i Vålerenga mellom han og Aalbu. Familie. Aalbu er gift med Ellen Scheel Aalbu (spilt for Norges landslag i fotball), og de har to barn sammen: Andreas og Anniken. Jan-Erik traff Ellen i Jardar-miljøet, der han spilte fotball i sine juniordager, og har også vært fotballtreneren hennes. Andreas har spilt på aldersbestemte lag i Bærum Sporsklubb og ble i 2009 tatt opp på A-laget. Han scoret 2 mål på sine opptredner i debutsesongen og ble i 2010 lagets toppscorer med 11 mål. Byavatnet. Byavatnet er et vann som ligger i Levanger kommune i Nord-Trøndelag. Sønningen. Sønningen er et vann som ligger i Levanger kommune i Nord-Trøndelag. Vannet ligger omtrent 2,5 kilometer sørvest av Ekne, og omtrent 2 kilometer vest av vannet Byavatnet. Li Bai. Li Bai (kinesisk: 李白; pinyin: "Lǐ Bái"; født 701, død 762) er ved siden av Dù Fǔ (杜甫) den klart mest navngjetne lyriske dikteren fra Tang-dynastiet, kjent for sine shi-dikt ("jintishi"). Hans diktning er representert i den viktige 1700-talls-antologien "Tre hundre Tang-dikt". Navn. Når det gjelder Lǐ Bái er flere forskjellige navnevarianter i omløp enn hos de fleste andre kinesiske diktere. Hans fulle navn lyder i Pinyin-transkribering "Lǐ Tài Bái" (李太白). Fornavnet "Tàibái" (太白, "morgenstjerne") viser til en drøm som moren skal ha hatt før fødselen. I dag blir det som regel forkortet til "Bái" (白, "hvit"). I Vesten har også stavemåten "Bó" blitt mye brukt. Stavemåtene "Pó" og "Pái" er i den eldre Wade-Giles-transkripsjonen. Gjennom en kombinasjon av disse forskjellige variantene kommer man til "Li Tai Po", det navnet han ble kjent under i Europa i det 19. århundre. I tillegg er Lǐ Bái også kjent under navnet "Shīxiān" (詩仙), et navn som skal bety "udødelig dikter". Ungdom. Lǐ Bái var sønn av en rik kjøpmann. Man vet ikke sikkert hvor han ble født; steder i provinsen Gansu har blitt foreslått, men også Suiye i Sentral-Asia (nær dagens Tokmok, Kirgisistan) et sted hans oldefar skal ha blitt forvist til. Visse språklige trekk fra dette området rundt Suiye lar seg spore i Lǐs verk. Da Lǐ Bái var fem år gammel, flyttet familien til Jiangyou i nærheten av dagens Chengdu i provinsen Sichuan. Lǐ fikk inntrykk både fra konfucianismen og taoismen, men å hans ringe opphav gjorde det ikke lett å flyte til topps i Tang-dynastiet. Selv om han ønsket å bli embetsmann, deltok han ikke i den keiserlige embetmannssprøven. Istedet begynte han som 25-åring å reise rundt i Kina, en livsførsel sterkt i kontrast til idealbildet av en konfusiansk nobelmann. Hoffdikteren. 742 kom han til Tang-hovedstaden Chang'an. Der vekket Lǐs djerve væremåte både adelens og den jevne manns interesse. Spesielt den keiserlige sekretariatssjefen Hè Zhīzhāng (賀知章) ble fascinert. Denne var en frimodig karakter som var glad i det sterke, og han trodde først å ha møtt en virkelig udødelig (et uttrykk fra taoismen) i Lǐ Bái. På Hes anbefaling utnevnte keiseren Xuánzōng (唐玄宗) Lǐ til embetsmann i det renommerte Hanlin-akademiet. Ved overrekkelsen av utnevningsbrevet skal Lǐ ha befunnet seg god og full i en kro, men etter litt kaldt ansiktsvann likevel ha vært i stand til å forfatte et dikt på strak arm, et dikt som ble møtt med allment bifall. "Qingpingtiao", het det, og var en lovsang til den berømte konkubine Yáng Guìfēi (楊貴妃) og peonene. Sammen med "Hè Zhīzhāng" og dessuten Zhāng Xù (張旭), Lǐ Shìzhi (李適之), Cuī Zōngzhī (崔宗之), Sū Jìn (蘇晉), Wáng Jìn (王璡) og Jiaō Suì (焦遂) dannet Lǐ Bái en dikterkrets som i et samtidig dikt kalles for "Krogildets åtte poeter". Disse drikkeglade herrene ble senere til vinhandleres og kroers skytshelgener. På vandring. Allerede etter to år forlot Lǐ statstjenesten, uklart av hvilke grunner. Trolig var det på grunn av enkelte intriger som omfattet evnukker, konkubiner og poesi. Resten av sitt liv streifet han rundt om i Kina. Høsten 744 og igjen året etter traff han Dù Fǔ (杜甫), den andre berømte dikteren fra denne epoken. Selv om de traff hverandre bare to ganger, skulle deres bekjentskap sette varige spor etter seg i fremfor alt Dù Fǔs verk: han dediserte et dusin dikt til kollegaen Lǐ Bái, som på sin side bare dediserte ett til Dù Fǔ. Forvist. 755 ble Lǐ Bái trukket inn i opprøret til Ān Lùshān (安禄山). Etter at dette gikk skeis ble dikteren forvist til Yelang i 757. To år senere ble han benådet. Død. Lǐ Bái døde 762 i Dangtu (i provinsen Anhui). Ifølge tradisjonen skal han ha druknet idet han i beruset tilstand forsøkte å omfavne speilbildet av månen i en elv. Andre kilder forteller om en kvikksølvforgiftning som han skal ha pådratt seg som en følge av alkymistiske forsøk, andre igjen hinter om en mulig alkoholforgiftning. Det mest berømte avbildningen av Lǐ Bái er et kinesisk tusjmaleri av Liáng Kǎi, en maler fra det 13. århundre - med andre ord lenge etter dikterens død. Bildet heter "Lǐ Bái deklamerer et dikt" og gjenfinnes i nesten alle antologier. Verk. Lǐ Bái tilskrives omtrent tusen dikt, deriblant At han tilskrives disse betyr derimot ikke at han faktisk er opphavsmannen: i mange tilfeller er det usikkert om det ikke heller er andre som står bak. Mange av Lǐs verker forbindes ofte med taoismen på grunn av sin spontanitet og friskhet, men det finnes også verker som er mer konvensjonelt skrevet, som hans "Gufeng" ("Gamle vise") som er preget av en konfuciansk moralisme. Det finnes mange legender om Lǐ Báis genialitet, for eksempel om hvor lett han satte dikt på papiret. Angivelig kunne han skrive med en forbløffende hastighet og uten en eneste korrektur. Hans foretrukne stilart var Jueju, et kortdikt med fire linjer til fem eller sju kinesiske skrifttegn. 160 slike dikt er bevart. Lǐ Báis språk er ikke så finpusset som Dù Fǔs, men gjør likevel stort inntrykk gjennom en særpreget fantasi og den umiddelbare forbindelsen dikteren klarer å få til leseren. Lǐ Báis trolig mest berømte dikt er "Yuè Xià Dú Zhuó" (月下獨酌), ("Drikkelag i måneskinn"), hvor dikteren trekker seg tilbake med et krus vin og skåler med sin skygge og med månen. I Vesten regnes dette diktet nærmest for å være selve arketypen på et kinesisk dikt og det er blitt oversatt til nesten alle språk, gjerne flere ganger. (For en oversikt (dog uten noe skandinavisk språk), se). Vin- og månetematikken gjentas også ellers ofte i Lǐs verker. Andre store temaer er vennskap og lengsel, dessuten naturopplevelser av fjell, bukter og furuskoger, og også kvinnelig skjønnhet. Av og til lykkes han i tillegg å komme med kritiske analyser av samtidige problemer som krig, korrupsjon, embetsskap eller vanlige folks harde liv. Virkningshistorie. Lǐ Báis nesten anarkistiske individualisme vakte hos hans samtidige og i de påfølgende generasjonene fascinasjon, men også betydelig motstand. Wáng Ānshí (王安石), som levde under Song-dynastiet, hevdet for eksempel at ni av ti dikt fra Lǐ Bái dreide seg om kvinner og vin. Senere dokumenterte Guō Mòruò (郭沫若) at bare 16% av Lǐ Báis tekster dreier seg om vin, mens den tilsvarende andelen hos Dù Fǔ er 21%. I det 13. århundre ble Lǐ Báis verker systematisk samlet, men først i 1758 ga Wāng Qí (汪琦) dem ut. Da var angivelig rundt 90% av alle tekstene gått tapt. Den første europeiske oversettelsen kom i 1862 da Marquis d'Hervey-Saint-Denys oversatte diktene til fransk. Et tosifret antall oversettere har fått dem ut på tysk, blant annet Hans Bethge i antologien "Die Chinesische Flöte"; Bethges utgave skal senere ha inspirert Gustav Mahlers berømte orkesterverk Das Lied von der Erde. Ezra Pound bygde på en japansk oversettelse da han gjendiktet noen dikt i sin "Cathay". Øyvind Rojahn. Øyvind Rojahn (født 8. november 1971) er en profesjonell golfspiller. Hjemmeklubben hans er Moss & Rygge Golfklubb. Han er i dag ansatt i Norges Golfforbund som ansvarlig trener for Challenge-laget, en undergruppe av Team Norway. Han vil i 2006 også spille enkelte turneringer på Challenge-touren. Han ble norgesmester for andre gang på Sorknes i 2005. Høydepunkter i karrieren. Rojahn, Øyvind Rojahn, Øyvind Morten Hagen. Morten Hagen (født 6. august 1974) er en norsk tidligere profesjonell golfspiller. Hjemmeklubben hans er Vestfold Golfklubb. I 2005 vant han en turnering på Challenge Tour, Telia Challenge Waxholm. I mars 2006 fikk han sin debut som spiller på europatouren, da han deltok i Singapore Masters. Eksterne lenker. Hagen, Morten Hagen, Morten Tarija (departement). Kart over Bolivia som viser Tarija departement Tarija er et departement sør i Bolivia og grenser til Argentina. Departementet har en befolkning på 391 226 innbyggere (2001) og har et areal på 37 623 km². Departementshovedstaden ligger i byen Tarija. Andre byer er Villamontes og Bermejo. I Tarija bor det mer enn 20 ulike indianske urbefolkningsgrupper, hvor Guarani-folket er den største enkeltgruppa. Laphroaig. Laphroaig (uttales 'la-froyg) er et skotsk single malt whisky-merke. Laphroaig-destilleriet er lokalisert på øya Isle of Islay på Skottlands vestkyst. Laphroaig regnes for å være en av whiskyene med kraftigst smak. Laphroaig lagres på fat 10, 15, 30 eller 40 år før den tappes på flasker og selges. Andre årganger og tapninger kan forekomme. En andel av Laphroaig selges også til produksjon av blended whisky. Blant whisky-skribenter har den ord på seg for å være en ”"Elsk den eller hat den-whisky"”, og ord som brukes til å beskrive den er medisinaktig, fenol og tang, salt og olje, gasbind og munnskyllevann. Årsaken til den jodaktige tangkarakteren skal ligge både i at Laphroaig benytter torvleier på Islay som ingen andre destillerier har tilgang til, og at det henter vannet fra sin egen dam i Kilbridge-elven. At de kun benytter små destilleringsapparater og at deres modningslagre ligger så å si i fjæresteinene er nok også med på å gi denne whiskyen en ekstrem kompleksitet og mange mener at ingen skotsk whisky er mer egnet som «nightcap» enn Laphroaig. Navnet Laphroaig er antagelig av gælisk og norrøn opprinnelse og betyr «"Den vakre dalen ved den vide bukta"» («"-phroaig"» tilsvarende «"breivik"»). Destilleriet ble grunnlagt i 1815 av brødrene Donald og Alex Johnston. I 1847 falt Donald ned i et whiskyfat og druknet, noe som også i whiskymiljøet må betraktes som et svært uvanlig dødsfall… Janne Johnsen. Janne Johnsen (født 14. april 1970 i Stavanger) er en norsk politiker (H). Hun er fylkesordfører i Rogaland fra 2011. Hun har International Baccalaureate fra St. Olav videregående skole fra 1989 og Master of Science i internasjonal hotell- og turistadministrasjon fra Norsk Hotellhøgskole og Florida International University fra 1996. Hun var turntrener i Stavanger Turnforening 1984–1992, lærer ved Kvernevik skole 1989–1990, ansatt ved Sola Strand Hotel 1992–1993, prosjektmedarbeider i Konsensus Kommunikasjon AS 1996–1997, valgkampleder i Rogaland Høyre 1998–1999, prosjektleder i Fagforum for mat og drikke 1999–2001 og konsulent i BluePlanet AS 2005–2006. I begynnelsen av 1990-årene var hun viseformann i Rogaland Unge Høyre, og satt som leder i Rogaland Høyre 1998–2006. Johnsen har vært medlem av Rogaland fylkesting siden 1994 og fylkesordfører siden 2011, og var 1. vararepresentant 1992–1994 samt gruppeleder 2000–2001 og 2006–2011. Hun er også medlem av Stavanger bystyre fra 2003 og tidligere medlem av Høyres sentralstyre. Under Kjell Magne Bondeviks andre regjering var Johnsen politisk rådgiver i Utenriksdepartementet 2001–2003 og statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet 2003–2005. Janne Johnsen er datter av tidligere stortingsrepresentant Jan Johnsen. South Park. South Park er en amerikansk animasjonsserie laget av Matt Stone og Trey Parker. Den har vunnet tre Emmy-priser. Serien følger fire niåringene Eric Cartman, Kyle Broflovski, Stan Marsh og Kenny McCormick i den lille fjellbyen South Park i Colorado. Serien går på Comedy Central i USA, og har blitt sendt siden 1997. Serien gjør ofte narr av det amerikanske samfunnet og av aktuelle hendelser. Den har vakt oppsikt for sin svarte humor, surrealistiske skildringer og for spøking med tabubelagte og aktuelle emner. De første sesongene av South Park var mer kun basert på barnslig og svart humor, mens serien i senere sesonger har blitt mer politisk og samfunnskritisk. Fordi én enkel episode av serien kun tar ca. en uke å lage, kan skaperne inkludere aktuelle temaer i hver episode. South Park går i Norge på Canal+, TV 2 Zebra og MTV. Siden premieren 13. august 1997 (USA) har det blitt laget over 200 episoder, 14 sesonger. For øyeblikket har produsentene en kontrakt med Comedy Central ut 2011, noe som tilsvarer at det blir minst 15 sesonger. 13. sesong ble avsluttet 18. November, 2009. sesong 14 er planlagt å starte 17. Mars, 2010. I 1999 kom filmen, også laget av Stone og Parker. Tiden før South Park. Trey Parker og Matt Stone møttes i 1992 under en forelesning ved University of Colorado. Sammen laget de en kort animasjonsfilm om en kamp mellom en morderisk Snømannen Kalle og Jesus, med tittelen «Jesus vs. Frosty». Filmen inneholdt prototyper på alle de fire hovedpersonene i South Park, men uten navn, bortsett fra den som ligner Cartman, men i denne kortfilmen kalt Kenny. I 1995 fikk FOX-produsent Brian Graden se filmen. Han kontaktet Parker og Stone og ba dem om å lage en ny kortfilm som han kunne sende til sine venner og familie i forbindelse med julen. Gutta tok utfordringen og lagde filmen «Jesus vs. Santa». Filmen ble meget populær og delt stort over det da unge internett. Filmen førte til samtaler om å lage en serie, først med FOX, deretter med Comedy Central som ble enig med Stone og Parker. Handling. Serien handler om de fire 9-åringene Stan, Kyle, Cartman, og Kenny og alt det bisarre som skjer rundt dem i den lille hjembyen South Park. Vanlige faste nøkkelplasser er bussholdeplassen, klasserommet, skolegården, hjemme hos guttene og diverse steder i byen. Det er også veldig mange nøkkelpersoner som binder serien sammen som f.eks Mr/Mrs. Garrison, Chef (t.o.m sesong 10), foreldrene, Mr. Mackey, Mr. Hankey, Jesus, djevelen og mange flere. Hver episode er vanligvis basert på at noe veldig ekstraordinært skjer i South Park. Mange av de voksne i serien oppfører seg stort sett veldig dumt, og lar seg ironisk lett påvirke av omstendighetene rundt seg. Kjendiser portretteres ofte på et satirisk vis. Til tross for at guttene bare er barn, er det ofte de som rydder opp og redder dagen. Ofte avsluttes serien med at guttene trekker en moralsk beslutning. Animasjon. Den første South Park-episoden ble laget for hånd ved hjelp av utklipte figurer og cut-out-animasjon og tok hele 3 måneder å lage. Alle senere episoder er laget på data, men serien har likevel beholdt sin særegne cut-out stil, selv om det fra tid til annen benyttes perspektiv i tegningene (først forsiktig prøvd ut i fjerdesesongs-episoden "Hellen Keller! The Musical"). På grunn av de enkle effektene kan selve animasjonen utføres på svært kort tid, og de fleste episoder blir laget på 4-5 dager eller i visse tilfeller på enda kortere tid, noe som fører til at serien er i stand til å ta opp til tider svært dagsaktuelle spørsmål idet de oppstår. En episode som imponerte de fleste seere verden over var «About Last Night...», som handler om valgkampen i USA og inneholder Obamas seier samt hans seierstale. Episoden ble sendt kun 23 timer etter at han var erklært vinner (men Parker og Stone har i senere intervjuer avslørt at de hadde forutsatt at det var Obama som ville vinne – «Noe annet var ikke mulig å forestille seg» – og at sekvensene der Obama holdt seierstalen ble animert med generiske leppebevegelser, hvor det bare var å fylle inn talen idet den forelå). Fulle episoder på nettet. I Mars 2008, gjorte Comedy Central det mulig å se alle South Park episodene på sine hjemmesider. Endel land utenfor USA har ikke muligheten til å se disse episodene pga juridiske hindringer. Dette gjaldt i første omgang Storbritannia, Australia, New Zealand og enkelte andre områder, men fra og med 30. September 2008 ble mange andre land fratatt muligheten til å se episodene, deriblant Norge, Danmark, Frankrike, Finland og Sverige. Tjenesten ble i 2009 relansert i Norge, og her har brukere muligheten til å se nesten alle episodene som er utgitt. Alle de frigitte episoder er dog minst 2 år gamle. Stemmer. Matt Stone og Trey Parker har nesten alle stemmene til de mannlige karakterene i serien, mens April Steward og Mone Marshall har stemmene til de fleste kvinnelige karakterene, blant annet Wendy Testaburger og Sheila Broflovski. Andre personer som stemmer karakterene er Adrien Beard (Token Black), Vernon Chatman (Towelie) og Howell (Bebe Stevens). Andre personer bak stemmene var Isaac Hayes (Chef) og John Hansen (Mr. Slave) men har ikke lenger en rolle i South Park ettersom karakterene deres ikke lenger er med. Stemmene til kjendiser i South Park er det ofte ukjent hvem som er, men noen kjendiser har valgt å gi stemmer til sine karakterer. Dette inkluderer Jay Leno og musikk gruppene Radiohead og Korn. Noen kjendiser har også valgt å gi stemmer til andre karakterer, blant annet Jennifer Aniston, George Clooney, Cheech & Chong, Henry Winkler, Natasha Henstridge og Peter Serafinowicz. Kennys død. I de første 5 sesongene døde Kenny i nesten alle episodene men kom tilbake i neste som om ingen ting hadde skjedd. Hver gang Kenny døde, ropte Stan ut «Oh my God, they/you/I killed Kenny!», og Kyle svarte alltid «You bastards!» Etter en del episoder med dette ble det til tider parodiert og gjort moro med; f.eks. da Kenny dør og Kyle og Stan bryr seg ikke og sier replikkene svært fort uten innlevelse, eller i episoden «Prehistoric Ice Man», der Kenny dør og Stan sier som vanlig «Oh my God, they killed Kenny!», men Kyle nekter å svare fordi han er sur på Stan og vil ikke snakke med ham. I nest siste episode av sesong 5, "Kenny Dies", ble det laget en hel episode der Kenny skulle dø for godt. Dette var første gang døden til Kenny ble tatt seriøst, og skaperne sa etter episoden ble vist at han var tatt av showet for godt. Kenny kom tilbake et år senere, i siste episode av sesong 6, og ble spurt av Stan «Where the hell have you been?» Etter dette har Kenny sluttet å dø i hver episode, og har bare dødd fem ganger i løpet av de siste seks sesongene. Hans siste død til nå var i sesong trettens første episode, «The Ring», hvor han døde av kjønnssykdommer etter å ha mottatt oralsex. I episodene «Coon 2: Headsight» (del 1), «Mysterion Rises» (del 2) og «Coon vs. Coon and Friends» i sesong 14 danner Cartman, Kenny, Stan, Kyle, Timmy, Token, Clyde og Bradley et superhelt-lag for å bekjempe ondskap og kriminalitet. Ingen av dem har ordentlige superkrefter, utenom Bradley som har «Mintberry Crunch»-superkrefter, og Kenny, som faktisk ikke kan dø. Hver gang han dør, våkner han opp neste morgen i sengen sin som om ingenting har skjedd. Den eneste som vet dette er Kenny selv, da de andre ikke husker at han døde, uansett hvor mye han prøver å fortelle det. Det viser seg til slutt at Kennys superkrefter kommer av at moren og faren hans gikk på kult-øvelser, og blir gjenfødt, bokstavelig talt, hver natt. Kenny har også vært med i "Tonys", en serie av Tony Lopes hvor han blir sendt til himmelen og Gud sier: «Å nei! Ikke du igjen.» Karakterer og geografi. Historien tar plass i South Park, Colorado, som ligger ca. midt i USA. Noe rart er at det i serien alltid er snø i bakgrunnen, bortsett fra en uke om sommeren, som vist i episoden Summer Sucks. Det sies at dette underlige værfenomenet kan skyldes at karakterene for første gang ble introdusert ved juletider, og gikk da med vinterklær. Trey Parker og Matt Stone har sagt at noen av figurene i South Park er inspirert av personer fra virkeligheten. Stan Marsh skal være inspirert av Trey Parker, og Kyle Broflovski av Matt Stone. Etternavnet til Kyle, Broflovski, skal være hentet fra Brosloski, opprinnelig etternavnet til moren til Stone. Filmen. I 1999 kom South Park filmen ut, med navnet. Filmen var en Satire komedie/musikal. Bosnjaker. "Gammelt bosnisk symbol. Fortsatt populært i dag. Var flagg for Bosnia og Hercegovina fra 1991 – 1998" Bosnjaker (bosnisk: "Bošnjaci") er et folkeslag som hovedsakelig bor i Bosnia og Hercegovina og i Sandžak-regionen i Serbia. De er etterkommere av sør-slavere bosatt i kongedømmet Bosnia som konverterte til islam. De kalte seg selv "Gode Bosniere" (gammelbosnisk: "Dobri Bošjani"). De har sitt navn fra Bosnia, den største og mest innflytelsesrike delen av den nåværende staten Bosnia og Hercegovina. Religiøst sett er den største delen av dette folkeslaget sunnimuslimer. I dag bor de fleste bosnjaker i nettopp Bosnia og Hercegovina, men det er også bosetninger sør i Serbia (spesielt Novi Pazar) og i Kosovo, Makedonia og andre deler av det tidligere Jugoslavia. Historisk sett er bosnjakene assosiert med regionene Bosanska Krajina, Bosnia, Hercegovina, Podrinje og Sandžak. Nå til dags bor de fleste bosnjaker i storbyene Sarajevo, Tuzla, Zenica, Mostar og området Cazinska Kraijna. Krigene i det tidligere Jugoslavia har fordrevet mange fra sitt opprinnelige bosted. I Vesten omtales ofte bosnjaker som «bosniske muslimer». Dette er galt, for selv om de fleste bosnjaker er muslimer, gjelder dette ikke alle. Lokalt brukes aldri betegnelsen «bosniske muslimer» om bosnjaker. Det er flere muslimske grupperinger i Bosnia-Hercegovina som ikke er bosnjaker, blant andre goranere og pomakere som begge også er av sørslavisk herkomst. I tillegg bor det også albanere, tyrkere og sigøynere i Bosnia. Tidlig historie. Landet vi i dag kjenner som Bosnia-Hercegovina har vært underlagt mange ulike regimer. De første kjente bosetterne var illyrere og kom rundt 2000 år f.Kr. Til tross for at flere folkeslag ankom området, forble illyrere den dominerende gruppen i regionen som i dag kalles Balkan. De tapte en serie med kriger mot romerne, den siste i nåtidens sentral-Bosnia omkring år 9 og området ble en provins i Romerriket. Latin-språklige bosettere fra hele Romerriket slo seg ned i blant illyrerne. Den romerske provinsen Dalmatia inkluderte Hercegovina og mesteparten av Bosnia. En liten del sør for Sava-elven tilhørte provinsen Pannonia. Også etter denne perioden var det noe innvandring, blant annet av hunnerne, alanerne og andre nomadefolk fra Midtøsten området, men de etterlot få spor kulturelt og språkmessig. Slaverne slo seg ned i Bosnia, Hercegovina og landene rundt, som da var del av Det østromerske riket, omkring det syvende århundre. De slaviske serberne og kroatene slo seg ned en tid etter dette. Kroatene etablerte et kongerike som er nåtidens sentrale Kroatia og nordlige Dalmatia. Serberne bosatte seg i det som nå er sentrale Serbia. De ekspanderte senere til Drina-dalen i Øst-Bosnia og inn i østre Hercegovina. Dette området ble i middelalderen kjent som Zahumlje. Kroatene i vest ble påvirket av det germanske karolingerriket og den romersk-katolske kirke. Dessuten hadde Kroatia sterke bånd med Ungarn og senere Østerrike. Det bysantinske riket hadde stor innflytelse på serberne og de konverterte til øst-ortodoks kristendom og tok til seg mye av den bysantiske kulturen. Etter noen århundrer med kroatisk styre, serbisk fyrstedømme og Det bysantinske riket, vokste det uavhengige bosniske kongedømmet fra det 12. århundre. Middelalderen. Det har vært store diskusjoner om etnisitet i middelalderens Bosnia. Alle de tre representerte gruppene har forskjellige versjoner. Emnets følsomme og sammensatte natur har blitt forvrengt av nasjonalisme og propaganda. Det er viktig for nasjonalister å bevise at nettopp de er de rette arvtagere og opprinnelige beboere av middelalder-Bosnia for så å kunne påvirke moderne sosiale, politiske og intern-etniske temaer. Det er ingen tegn på at befolkningen før de ble underlagt det osmanske rike hadde en spesifikk kroatisk eller serbisk etnisk bevissthet. Det bosniske kongedømmet blandet kulturell innflytelse fra øst og vest. Til tross for at de offisielt sett var romersk-katolske, omfavnet de bosniske kongene elementer av den bysantinske kulturen. Det forekom ofte allianser med både kroater og serbere. Giftemål mellom gruppene forsterket ofte disse båndene. Kongedømmet Bosnia var på sitt største under kong Tvrtko Kotromanić, da inneholdt det mesteparten av det moderne Bosnia og Hercegovina med unntak av Nordvest-Bosnia og hadde da også kontroll over Dalmatia og Vest-Serbia. Uenighet blant hans etterkommere etter hans død i 1391 svekket kongedømmet, og de kunne ikke stå imot den osmanske invasjonen. I 1463 mistet Bosnia sin uavhengighet og ble underlagt Det osmanske rike og dermed sin tredje store påvirkningsfaktor, islam. Osmantiden. Det har lenge vært diskutert hvorfor så mange slavere i Bosnia konverterte til islam. Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Det osmanske rike hadde en regel om å ikke gå aktivt inn for å konvertere kristne til muslimer. Det osmanske rike på den tiden ekspanderte militært, uavhengig av religion. Staten fikk dog etter hvert et mer islamsk preg, og i løpet av denne perioden ble muslimene en majoritet blant Bosnias befolkning. En av de største grunnene til at islam fikk et slikt fotfeste i regionen var den svake tilstedeværelsen av den bosniske kirken. Konkurransen mellom den katolske og bosniske kirken bidro til en svak og uorganisert religiøs praksis i store deler av Bosnia. Mange av innbyggerne i regionen hadde en blanding av overtro og tradisjoner som religion. I kontrast til de mer veletablerte kirkene i nabolandene, var veien kort til å konvertere til islam. Et forhold som er verdt å merke seg, er at den eneste andre europeiske regionen under det osmanske rikes kontroll som konverterte til islam i slik stor grad, var Albania, hvor det også var dragkamp mellom to kristne retninger. En annen viktig faktor var urbanisering. Byer som Sarajevo og Mostar ble grunnlagt på denne tiden, og de fikk en utpreget islamsk karakter. Byene vokste fort og hadde en mye høyere standard enn omkringliggende byer. Det er forståelig at kristne konverterte for å bli del av dette samfunnet. Viktig var også den regel at slaver som konverterte til islam kunne begjære seg frigitt, og mange kristne ble nettopp satt i fangenskap under krigen med Østerrike og Ungarn, og mange av de benyttet seg av dette. De fleste av disse frigitte slavene bosatte seg i de voksende byene og bidro ytterligere til veksten. Det har også blitt hevdet at de ekstra privilegiene og rettighetene som muslimer fikk under det osmanske styret bidro til konverteringen. Disse rettighetene er i midlertidig ofte blitt overdrevet. De bestod for det meste av juridiske rettigheter. Kristne og jøder kunne ikke saksøke eller vitne mot muslimer i retten. Det var også visse regler om skikk og bruk, men det var igjen mange som disse reglene ikke gjaldt for. Det er også gjort et poeng av en ekstra skatt som kristne og jøder måtte betale, men muslimer var tvunget til å betale en religiøs skatt mens for kristne og jøder var denne skatten frivillig. En stor del av konvertering kom fra det såkalte devsirme-systemet. Det gikk ut på at unge gutter fra hele riket ble sendt til Istanbul for å konvertere til islam og bli trent opp som janitsjarsoldater. De var hovedsakelig sultanens og andre viktige personer i det osmanske rikes livvakter og voktere av deres boliger. Det er blitt sagt at sultanen hadde meget høye tanker om bosnjaker og deres lojalitet. I det 17. århundre led det osmanske riket flere nederlag på vestfronten. Det var store kriger stort sett hvert århundre, noe som gjorde at økonomien forverret seg kraftig, og de militære tapene for Bosnia var store. For Bosnia og bosnjakne var det største vendepunktet den store tyrkiske krigen. Den pågikk mellom det osmanske rike og flere europeiske stormakter som slo seg sammen til en «Hellig Liga». Dette markerte slutten på Det osmanske rikes herredømme over deler av Europa. I starten (1680-tallet) erobret Østerrike stort sett hele det osmanske Ungarn, og sendte titusener av muslimer på flukt til Bosnia. En lignende prosess forekom da Østerrike erobret Lika (en region i Sentral-Kroatia) og Slavonia (historisk region i Øst-Kroatia og Vest-Serbia). Tusener av muslimer flyktet fra disse regionene inn til Bosnia. De som ble igjen ble tvunget til å konvertere til katolisismen. I alt flyktet mer enn 100 000 muslimer inn i Bosnia i denne perioden, mange av dem med en ny følelse av fiendtlighet mot kristne. Militære katastrofer fortsatt i de neste årene. I 1697 gjennomførte prins Eugene av Savoia et meget vellykket raid som endte i en nedbrenning av Sarajevo. Den store tyrkiske krigen endte i 1699 med Karlowitz-avtalen. Til tross for denne avtalen, som innebar at Det osmanske rike avga blant annet Ungarn, Transilvania og Slavonia, oppstod nok en krig mellom partene sent på 1710-tallet. Denne gangen endte det i 1718 med Passarowitz-traktaten som resulterte i nok en bølge av muslimske flyktninger inn i Bosnia. Dette til tross for at Det osmanske rike fikk igjen noe av de tapte områdene. Disse hendelsene skapte stor uro blant bosnjakne. Den generelle misnøyen ble forsterket av krig og økte skatter for å finansiere krigene. Som et resultat av dette oppstod det opprør blant bosnjaker i Hercegovina i 1727, 1728, 1729 og 1732. En stor pest som tok tusener av liv tidlig på 1730-tallet bidro til det generelle kaoset som hersket. I 1736 brøt Østerrike Passarowitz-avtalen. De ønsket å utnytte den kaotiske situasjonen og krysset Sava-elven, som var en grenseelev. I en meget viktig hendelse i bosnjaknes historie den 4. august, tvang en liten gruppe lokale bosnjaker den tallmessig overlegne østerrikske hær til retrett. Dette er kjent som slaget om Banja Luka. Det osmanske rikes rangering gikk etter religion, og ikke etter nasjonalitet. I løpet av 1800-tallet økte nasjonalfølelsen hos sørslaverne. Det er i denne perioden at mange historikere nå tror at katolske bosniere begynte å se på seg selv som kroater, og ortodokse bosniere seg selv som serbere. De første tegnene på en muslimsk bosnisk nasjonal bevissthet kommer ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Da begynte tidlige bosniske nasjonalister distinkt å skille seg fra sine ortodokse og katolske naboer (og andre muslimske beboere i området), og skapte sin egen nasjonale identitet. Mange serbiske og kroatiske nasjonalister benekter en separat bosnisk nasjonal identitet der de hevder at bosnjaker enten er opprinnelige kroater eller serbere, men med muslimsk religion. Denne diskusjonen om Bosnia og om hvorvidt bosnjaker egentlig er kroater eller serbere eller om de er en separat bosnjakisk nasjon pågår fortsatt med full energi den dag i dag. Antropologer mener at de nasjonalistiske påstandene om serbisk og kroatisk opprinnelse er irrasjonelle og ikke verd oppmerksomhet ettersom, med enkelte klare unntak, historien og etnisiteten til de undertrykte i det kommunistiske Jugoslavia har blitt definert av undertrykkerene. Som nasjonal identitet i Bosnia og Hercegovina generelt er bosnjakers identifikasjon som en nasjon basert på religion og en følelse av tilhørighet, og ikke språk eller utseendemessige ulikheter med sine naboer. I den forstand kan den tidligste moderne bosniske nasjonale utviklingen være fra så tidlig som en gang på 1800-tallet. Flere ganger kjempet bosnjaker mot Det osmanske rikes fiender på egen hånd. Ett eksempel på det er den nevnte kampen om Banja Luka (4. august 1736) hvor det kun var bosnjaker som kjempet mot den østerrikske hæren. Tidlig på 1900-tallet begynte bosnjakisk overklasse og intellektuelle oppbyggingen av det som kan betegnes som tidlig bosnjakisk nasjonalisme i skriftspråk og politikk. Alt dette ville igjen lede til en gjenfødsel av begrepet bosnjaker ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. Østerrike-Ungarn og Kongedømmet Jugoslavia. Bosnia og Hercegovina ble okkupert og administrert av Østerrike-Ungarn i 1878, og dette førte til at flere bosnjaker forlot Bosnia og Hercegovina. Offisielle tall fra Østerrike-Ungarn viser at 56 000 mennesker, for det meste bosnjaker, emigrerte mellom 1883 og 1920. Det reelle tallet er nok mye høyere. De offisielle tallene tar ikke med emigranter før 1883. De tar heller ikke hensyn til de som dro uten tillatelse. De fleste flyktet nok i frykt for represalier etter de innbyrdes urolighetene i 1875–1878. Mange serbere fra Bosnia flyktet til Amerika i samme periode. Det blir påstått at så mange som 350 000 «bosnjaker» bor i Tyrkia i dag. Dette tallet inneholder også etterkommere av sørvslavere som emigrerte fra Sandžak-regionen under den første Balkankrigen. En annen bosnjakisk emigrasjonsbølge skjedde etter første verdenskrig da Bosnia og Hercegovina ble del av Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, kjent fra 1929 som Jugoslavia. Urbane bosnjaker var særdeles stolte over sin kosmopolittiske kultur, særlig i hovedstaden Sarajevo som inntil den andre verdenskrig var hjemstavn for bosniske, serbiske, kroatiske og jødiske samfunn. Etter 1945 var Sarajevo en av de mest etnisk sammensatte byene i det tidligere Jugoslavia. Bosnjaker har navnet sitt fra Bosnia. Den allment aksepterte teorien er at Bosnia har sitt navn fra elven Bosna som har hatt det samme navnet siden antikken. Kampen for anerkjennelse. Medlemmer av 1800-tallets Illyria-bevegelse, særlig Ivan Frano Jukić fremhevet bosnjaker ("Bošnjaci") ved siden av serbere og kroater som en av «stammene» som konstituerte den «Illyriske nasjonen». I begynnelsen av Illyria-bevegelsen samlet muslimske intellektuelle seg om tidsskriftet «Bosnia» i 1860-årene, som promoterte ideen om en nasjon av bosnjaker. Et medlem av denne gruppen var faren til Safvet-beg Bašagić, en kjent bosnjakisk poet. Gruppen var aktiv i mange tiår. Fra 1891 til 1910 ga de ut et tidsskrift med navnet «Bosniak». Etter denne perioden døde gruppen ut, stort sett fordi de mest innflytelsesrike medlemmene enten døde eller bestemte seg for en kroatisk identitet. Safvet-beg Bašagić var av den gruppen som valgte kroatisk identitet. Administrasjonen til Benjamin Kallay, den østerrikskungarske guvernøren i Bosnia og Hercegovina, forsterket ideen om en felles bosnisk nasjon ("Bosanci") som ville inkludere katolske og ortodokse bosniere, så vel som muslimske. Denne politikken forvirret den bosniske etniske situasjonen ytterligere og fikk bosnjakne til å virke pro Østerrike-Ungarn. Etter Kallays død i 1903 forsvant også denne politikken gradvis og gikk over i en aksept av den tredelte etniske situasjonen i Bosnia. Muslimsk Nasjonal Organisasjon ("Muslimanska Narodna Organizacija") (MNO) var et politisk parti som ble grunnlagt i 1906. Det var en stor motstander av regimet og promoterte ideen om muslimene som en gruppe med separat etnisk identitet fra serberne og kroatene. En gruppe systemkritikere dannet partiet Muslimsk Progressivt Parti ("Muslimanska Napredna Partija") (MNP). Dette partiet fikk liten støtte og døde bort etter noen få år. Bosnia og Hercegovinas første grunnlov fra 1910 nevner uttrykkelig serbere, kroater og muslimer som det «innfødte folket». Dette ble reflektert i valget til provinsforsamling som ble holdt kort tid etter som hadde tre ulike stemmesedler: MNO, Serbisk Nasjonal Organisasjon ("Srpska Narodna Organizacija") (SNO), og Kroatisk Nasjonalt Fellesskap ("Hrvatska Narodna Zajednica") (HNZ). Disse partiene fikk nærmest enstemmig støtte fra sine respektive medlemsgrupper. Alle de tre partiene var med på å danne parlamentet, skjønt de fikk liten makt i den østerrikskungarske provinsen Bosnia og Hercegovina. Etter første verdenskrig ble Bosnia og Hercegovina del av Kongedømmet av serbere, kroater, og slovenere (senere Kongeriket Jugoslavia). Det serbiske monarkiet, som var en av vinnerne av krigen, sørget for å ha de kroatiske og slovenske politiske partier som lojale støttespillere da landet skulle formes. MNO ble reformert til Jugoslavisk Muslimsk Organisasjon ("Jugoslovenska Muslimanska Organizacija") (JMO) og droppet målsettingen om en muslimsk nasjonal identitet og fokuserte isteden på å forsvare religiøse og ekstensielle temaer gjennom koalisjon med andre partier, noen ganger til og med serbiske partier som Nikola Pašić sitt Folkets Radikale Parti, og Milan Stojadinović sitt Jugoslavisk Radikalt Parti. Under folketellingen i 1921 var bare serbisk, kroatisk og slovensk akseptert som nasjonalitet eller etnisitet, og de var de eneste valgene. Resultatet ble at store mengder med bosnjaker rett og slett lot feltet stå tomt. Dette fenomenet, ikke-etnisk element ("neopredjeljeni") var et opphetet tema blant lærde og politikere i mange, mange år. Noen av dem argumenterte for at det ikke-etniske elementet var av tyrkisk herkomst og burde bli utvist. I midlertidig ble det veldig få tilfeller av undertrykkelse av bosnjaker på grunn av den innflytelsen det muslimske JMO hadde oppnådd. Denne politiske floken ble raskt løst ved at mange opposisjonspartier anerkjente muslimer som en separat nasjon eller etnisk gruppe. Blant disse var Jugoslavias Kommunistiske Parti ("Komunistička partija Jugoslavije") (KPJ) som et dokument fra 1930 avslører. Derfor var det ingen tilfeldighet at et stort antall bosniske muslimer ble medlem av dette partiet og senere partisaner. Mange ble fremtredende politiske ledere. KPJ var forøvrig partiet til Josip Broz, bedre kjent som Tito. Under andre verdenskrig prøvde den tyske marionettstaten Kroatia (styrt av Ustaše) å alliere seg med bosnjakne mot de mer «uønskede» serberne. De så på bosnjakne som muslimske kroater og ønsket dette så sterkt at de omgjorde et galleri i Zagreb til en moské. Deklarasjonen til «Statlig anti-fascistisk Forsamling av Nasjonal Frigjøring av Bosnia og Hercegovina» (ZAVNOBiH), utgitt 25. november 1943 av den partisanske regjeringen blir sett på som grunnlaget for grunnloven til det moderne Bosnia og Hercegovina. Resolusjonen lyder: «I dag, gjennom deres eneste politiske representant, ZAVNOBiH, erklærer nasjonene av Bosnia og Hercegovina at deres land, som ikke er serbisk, ei heller kroatisk, ei heller muslimsk, men både serbisk, kroatisk og muslimsk, skal være de frie og forenende Bosnia og Hercegovina hvor full likhet, juridisk og ellers, for serbere, muslimer og kroater garanteres". Dessverre ble denne deklarasjonen brutt så fort andre verdenskrig var over, da grunnloven til den Føderale Folkets Republikk av Jugoslavia (senere Sosialistiske Føderale Republikken Jugoslavia) nevner serbere og kroater, men ikke muslimer, som innfødte nasjoner ("narodi"). I den jugoslaviske folketellingen av 1948, oppga 90 % av muslimene seg som «nasjonalitet ubestemt». De bosnjakene som registrerte seg som enten serbere eller kroater gjorde dette på grunn av stort sosialt eller økonomisk press. Da nasjonaliteten «Jugoslavisk, nasjon uerklært» ble tilgjengelig i 1953, registrerte 900 000 personer seg som dette. Etter hvert som den serbisk dominansen ble svekket i det kommunistiske lederskapet, åpnet døren seg for nye muligheter. I folketellingen av 1961 fikk man mulighet til å velge «muslim i den etniske forstand» som nasjonalitet. I 1963 ble muslimer sidestilt med serbere og kroater i grunnloven. I 1968 ble Muslim (med stor "M") antatt som en egen nasjonalitet. ("I det serbokroatiske språket, felles for alle tre folkeslag på dette tidspunktet, brukes det stor bokstav for nasjonaliteter. Som Serbiske og K'"roatiske. Tidligere ble muslimer kun brukte som en referanse til religionen"). Avgjørelsen ble ikke forbigått i stillhet og ble debattert blant kommunistiske ledere i Jugoslavia, men bosnjakne hadde tatt et standpunkt. I flere offisielle uttalelser gjorde bosnjakne det klart at de var en egen nasjonalitet. Fra da og fram til krigene i det tidligere Jugoslavia utviklet det seg to retninger for bosnjaker. Disse bevegelsene på 1960-tallet ble ikke gjennomført av religiøse bosnjaker, men ble stort sett frontet av de sekulære. Som en motvekt til denne sekulære bevegelsen vokste det så fram en mer religiøs filosofi. En fremtredende skikkelse i bosnjakers historie var nettopp sekulær, nemlig Alija Izetbegović, jurist, bosnjak-aktivist, politiker og president for Bosnia og Hercegovina fra 1996 til 2000. Det kommunistiske Jugoslavia støttet de sekulære bosnjaker. Virkningen av disse to forskjellige ideene av hva som ligger i begrepet «bosnisk muslim» kan sees den dag i dag. I september 1993 antok "Kongressen for bosniske muslimer" begrepet «bosnjak» isteden for det tidligere brukte muslim. Andre nasjonaliteter protesterte mot begrepet og anklaget det for å være en strategi for å monopolisere historien til Bosnia og gjøre dem til utenlandske innvandrere. Begrepet i seg selv betyr bosnisk og er et gammelt begrep som ble brukt for alle innbyggere av Bosnia uansett trosretning. Bosnjaker påpekte at «bosnjak» hadde vært et historisk etnisk begrep for nasjonen siden 1800-tallet, og om de virkelig forsøkte å monopolisere bosnisk historie så ville det vært langt lettere å bruke begrepet «bosnier» isteden for et historisk begrep. Siden 1990-tallet har navnet også blitt tatt i bruk utenfor Bosnias grenser av slaviske muslimer i tidligere jugoslaviske republikker som Serbia og Makedonia. Det gjør det mulig med en distinksjon mellom bosnjak/bosnisk slik det er for serber/serbisk og kroat/kroatisk, altså mellom etnisitet og bopel. Språk. Bosnjaker sier de snakker bosnisk. Dette språket har veldig få forskjeller fra det serbiske og kroatiske språket eller fra språket som før var kjent som serbokroatisk. Det bosniske språket har en del orientalske innflytelser (fraser og uttrykk) som ikke blir brukt av nabospråkene. Skriftlig forekommer dette sjeldent, men i det daglige språket blir dette mye brukt. Som en vanlig hilsen blir "Merhaba" brukt. Ved farvel bruker man "Alahimanet" hvorpå man bruker "Alaiselamet" som svar. "Selam" betyr grovt oversatt til norsk "hils". Et annet ord som bosnjaker bruker er "Mašala". Dette bruker man når noe er bra og man ikke vil ødelegge det ved å snakke bra om det, tilsvarende den norske «bank i bordet». Det blir brukt veldig mye om små barn. Dette uttrykket har også blitt tatt i bruk av en del serbere. Bosnjaker har en lang, imponerende litteraturhistorie. Den første ordboken ble skrevet av Muhamed Hevaji Uskufi tidlig i det 17. århundre. Bosnjaker utviklet også to unike skrifttyper. Den første var Begovica, en variant av den lokale kyrilliske skriften. En annen var Arabica, en versjon av det arabiske alfabetet modernisert og modifisert for bosnisk. Denne ble brukt av veldig mange litterære bosnjaker frem til det 20. århundre. I dag bruker bosnjaker stort sett latinsk skrift. Religion. Tradisjonelt sett er bosnjaker muslimer. Men det er allikevel en del som er ateister, agnotister og deister. Dette er stort sett som en følge av moderne påvirkninger og kommunismen i perioden 1945 – 1992. Før krigene på Balkan hadde ca. 10 % av bosnjaker tilhørighet til en av disse tre. I dag er en overveldende 97 % bosnjaker Sunnimuslimer. Sufisme har også hatt en viktig rolle historisk sett. Ved å være en del av Europa og ikke bare være under påvirkning fra Østen, men også vestlig kultur, har bosnjaker oppnådd et rykte som noen av de mest moderate og moderne muslimer i verden. Jugoslavisk kommunisme bidro også til denne utviklingen. Navn og etternavn. Etternavnet til en bosnjak ender som regel med «-ić» eller «-ović». Dette er også vanlig blant andre sørvslavere. Dette er et patronymikon og har sin parallell i «-sen» på norsk (Hansen, Jensen, osv). Det er hva som kommer før dette som skiller de forskjellige folkeslagene. De fleste etternavn blant bosnjaker følger et tradisjonelt mønster fra perioden hvor etternavn i Bosnia og Hercegovina ble standardisert. Noen muslimske bosnjaker har familiens «stamfar» først, så fulgt av en orientalsk yrkesbetegnelse eller tittel og til sist «-ić». Eksempler på dette er "Izetbegović": Sønn av "Izet" «bey» (tyrkisk ord for fyrste eller leder) og "Hadžiosmanović": sønn av Osman Hajji. Andre variasjoner av dette mønsteret er etternavn som bare nevner fornavnet: "Osmanović" (sønn av Osman), eller etternavn som bare nevner yrke eller tittel: "Imamović" (sønn av en imam). Noen bosnjakiske navn har ikke noe orientalsk i seg i det hele tatt, men slutter bare på ”ić”. Disse navnene stammer trolig fra middelalderen, og ofte er dette bosniske adelige eller noen av de som senest konverterte til islam. Eksempler på dette er "Tvrtković" og "Kulenović". Symboler. Bosnjakne har en rekke symboler som forbindes med dem. Tradisjonelle farger er grønt, hvitt, gult og blått. Grønn er den fargen som oftest er assosiert med bosnjaker (og muslimer generelt). De to mest kjente symbolene er halvmåne og "Lillicum Bosniacum" ("Bosnaski Lijilan") en variant av den franske Fleur-de-lis. (Se symbol i infoboksen øverst i artikkelen). Dette er også det tidligste symbolet fra middelalderen, det gamle flagget til Bosnia og Hercegovina, symbolet til hæren og for øvrig et veldig populært symbol blant bosnjaker flest. Det ble innført av Kong Tvrtko Kotromanić. Det skulle representere hele Bosnia og Hercegovina, men flagget ble aldri akseptert av serbiske og kroatiske styresmakter. Dette førte til at det blir sett på som et tradisjonelt symbol for bosnjaker. De tidligste flaggene er datert fra osmann-tiden og er typisk sett en halvmåne med en stjerne på grønn bakgrunn. Dette var også flagget til det kortvarig uavhengige Bosnia i det 19. århundre da landet motsto tyrkerne under ledelse av Husein Gradaščević. Flagget til «Bosniak Islamsk Union» er helt likt og er også et tradisjonelt flagg brukt av bosnjaker. Noen organisasjoner kombinerer de to mest populære symbolene; en halvmåne hvor stjernen blir erstattet med Lillicum Bosniacum. Andre variasjoner eksisterer også. En som er verdt og merke seg er seglet til bosnjaker fra Sandžak-regionen som er basert på det gamle bosniske flagget men endrer den ene halvdelen. Der hvor det er gule liljer på blå bakgrunn er det isteden gule halvmåner på en grønn bakgrunn. Musikk. Bosnjaker er veldig stolte av sine melankolske folkeviser "«sevdalinka»", en tradisjonell folkemusikk som var og fremdeles er veldig populær over hele tidligere Jugoslavia. De er en typisk balladestil, og de aller fleste tekstene handler om kjærlighet. Kjente musikere er Hanka Paldum, Dino Merlin og Halid Bešlić, ikke alle disse begrenser seg til «sevdalinka». «Muštuluk». «Muštuluk» er en gammel tradisjon blant bosnjaker. Hvis noen sier "muštuluk", betyr det at de kommer med gode nyheter og må motta en gave ved en senere anledning. SpareBank 1 SR-Bank. SpareBank 1 SR-Bank, tidligere "Sparebanken Rogaland", er den største banken tilknyttet SpareBank 1 Gruppen. Banken har hovedkontor på Bjergsted i Stavanger. Terje Vareberg er administrerende direktør frem til utgangen av 2010. Vareberg etterfølges av Arne Austreid, som tiltrer stillingen 1. januar 2011. SR-Bank består av 39 tidligere lokale sparebanker, og har røtter tilbake til 1839. SR-Bank har i dag over 54 kontorer i 34 kommuner, og nesten 1200 ansatte. Markedsområdet omfatter Rogaland, Hordaland og Agder-fylkene. Per 31. desember 2008 hadde banken over 200 000 personkunder, over 7700 næringslivskunder og en forvaltningskapital på 126 milliarder kroner. I 2008 lanserte banken planer om å bygge et 24-etasjers høyhus på Stokka i Sandnes som skal bli nytt hovedkontor. Bygget vil ha en kapasitet på 2000 ansatte, og kommer til å bli 115 meter høyt. Disse planene er foreløpig lagt på is, grunnet finanskrisen. SR-Bank er notert som egenkapitalsbevis på Oslo Børs, og markedsverdi per 22. september 2010 er kroner 6 197 662 500 (6,2 milliarder kroner). Største eier av egenkapitalbevis er Gjensidige Forsikring, med en eierandel på cirka 17,1 %. SR-Bank er hovedsponsor for Viking Fotballklubb, og sponser i tillegg blant annet Bryne Fotballklubb, VM i sandvolleyball 2009 i Stavanger, Rogaland Teater og Løv-Ham. Arendalsbanen. Arendalsbanen eller "Arendalslinjen" er en sidelinje til Sørlandsbanen som går mellom Nelaug og Arendal. Hele banen ligger i Aust-Agder fylke. Linjen ble elektrifisert i 1995 og trafikken på banen drives av NSB og blir kjørt med elektrisk motorvognsett Type 69 a/b (2 vogn) bygd i 1970-75. Banen benyttes hovedsakelig av passasjerer mellom Arendal og Oslo, og de må bytte tog på Nelaug. Fra Nelaug er det også forbindelse til Kristiansand og Stavanger. Arendalsbanen har siden 1970-tallet stadig vært truet av nedleggelse. Arendalsbanen ble ikke bygd som sidelinje, men som en selvstendig bane som skulle knytte Arendal til byens oppland. Treungenbanen. Strekningen som i dag kalles Arendalsbanen eller Arendalslinjen, ble planlagt og bygd av NSB som en lokalbane som skulle forbinde Arendal med en viktig del av byens oppland langs Nidelva. Banen ble først åpnet til Froland i 1908. I 1910 kunne man åpne strekningen til Åmli, og i 1913 var banen ytterligere forlenget til Tveitsund eller Treungen. Treungenbanen kaltes nå banen som gikk fra Arendal til Treungen i Telemark fylke. Mulighetene for forlengelse helt til Fyresdal ble diskutert. På Rise stasjon hadde banen forbindelse med Grimstadbanen. Tømmer- og malmtransport var det viktigste formålet med disse banene, ved siden av passasjertrafikk. Både Treungenbanen og Grimstadbanen var smalsporet, men ble ombygget til normalspor fra 1935 og utover, etter at Sørlandsbanen nådde Nelaug. Sørlandsbanen. a> 2008. Lokaltog fra Arendal står i spor 3 (t.h), mens tog fra Kristiansand til Oslo nettopp har ankommet i spor 4; på plattformen står reisende fra Arendal til Oslo og gjør seg klare til å gå på Signaturtoget. Sørlandsbanen nådde Nelaug i 1935, og Treungenbanen ble redusert til to sidelinjer. Men som en provisorisk ordning var Arendal Sørlandsbanens endestasjon, og i den forbindelse ble strekningen Arendal – Nelaug ombygd til normal sporvidde. 9. november 1935 ble det kjørt åpningstog fra Oslo V med kong Haakon VII, Kronprins Olav, statsminister Nygaardsvold og andre gjester. På Nelaug var det lokomotivbytte, og en æresportal markerte åpningen av Sørlandsbanens nye parsell. I Arendal var det stor festivitas. I tre år ble byen et stort trafikknutepunkt på Sørlandet. Reisende med dampskip vestfra byttet til tog om de ønsket en hurtig reise østover til hovedstaden. I denne perioden ble det også satt opp ekspressbuss fra Kristiansand til jernbanestasjonen i Arendal. Hverken før eller seinere har Arendal stasjon hatt slik trafikk. Også Grimstadbanen ble kort tid etter ombygd til normalspor. Togbytte på Nelaug en vinterdag 2009. Fra 1935 til 1986 var jernbane den vanligste reisemåte mellom Arendal og hovedstaden. Dagtoget eller nattoget var lenge tilbudet, som ble utvidet til to dagtog, ett om formiddagen, et annet på ettermiddagen, ved siden av nattoget. Det ble også kjørt direkte vogner mellom Arendal og Oslo, og den viktigste var sovevognen. De reisende kunne legge seg i sovevognen på stasjonen, som ble kjørt til Nelaug og der koplet til nattoget på Sørlandsbanen. Et nattog på Arendalsbanen besto lenge av en sovevogn, en kombinert konduktør- og passasjervogn og en godsvogn med post og pakker. Nattoget ble lenge trukket av en skiftetraktor av type Skd 220, som også befordret godsvogner på banestrekningen. De siste årene nattoget gikk på banen ble det kjørt med en motorvogn av type BM 86, en sovevogn og en godsvogn. Nattoget ble innstilt før elektrifiseringen. I 1995 ble Arendalsbanen elektrifisert. I perioden arbeidet pågikk var banen stengt. Godssporene til havneområdet ble ikke omfattet av elektrifiseringen og godstrafikken ble innstilt ved elektrifiseringen. Godssporene til Jernbanekaien, Tollbodkaien og Linjegodsbygget har siden ikke vært i bruk. Sporene er dels fjernet, dels dekket med asfalt og avsperret med bukk. I 2000 ble Arendalsbanen i sikkerhetsmessig forstand nedgradert til sidespor for Nelaug stasjon. Samme år ble all trafikk på banen innstilt, og utkjøringssporet fra Nelaug fysisk stengt. Årsaken var lokomotivførermangel i NSB, og stansen varte til neste ruteskifte i juni 2001. NSB avviklet sin togekspedisjon i Arendal i 2000, og billettsalget ble i 2008 overlatt til lokalavisen Arendals Tidende, som ble leietaker i stasjonsbygningen. I 1986 fikk Arendalsbanen en alvorlig konkurrent da bussruten Sørlandsekspressen fikk konsesjon på flere daglige avganger på strekningen Kristiansand og Oslo. Bussruten drives av Nettbuss Sør, som er ett heleid datterselskap av NSB. Selskapet Konkurrenten fikk konsesjon i 2002, og Lavprisekspressen kom til i 2006 slik at det nå er flere aktører som konkurrerer om passasjertrafikken på strekningen. I 2007 reiste mer enn 68 000 passasjerer på strekningen mellom Arendal og Nelaug. Dette er ny årsrekord. Mange reisende til og fra Hovefestivalen har betydning for dette resultatet. Meråkerbanen. Meråkerbanen er en jernbanestrekning som går fra Trondheim, gjennom Meråker kommune og over grensen til Storlien i Sverige. Den 102 km lange linjen ble tatt i bruk i 1881. Banen trafikkeres av Mittnabotåget som går mellom Trondheim og Östersund. Banen har også noe godstrafikk. Fra 6. januar 2008 regnes strekningen (Trondheim) – Hell til Nordlandsbanen, slik at Meråkerbanen etter Jernbaneverkets definisjon er strekningen (Hell) – (Storlien). I 2006 ble Meråkerbanen rustet opp for 26,5 millioner kroner og i 2007 for 30 millioner kroner for å overta mye av den veibaserte godstrafikken mellom Trøndelag og Jämtland. Aksellastkapasiteten ble økt fra 20,5 tonn til 22,5 tonn, som er norsk standard. Samtidig økte hastigheten på godstogene fra 50 til 80 km/t. Det meste av godstrafikken er tømmertransport, først og fremst til Norske Skog i Skogn. Den 4,4 km lange Gevingåsen tunnel på den opprinnelige Meråkerbanen ble åpnet i august 2011, og forkortet banestrekningen med 1627 meter. Meråkerbanen er en av de fire norske jernbanestrekningene som er fastlagt av UNECE som internasjonal hovedtransportstrekning. Det er planlagt, men ikke endelig vedtatt, å elektrifisere denne banen med byggestart i 2013 og fullføring i juli 2015. Liste over Nepals statsministre. Statsministre i Nepal fra 1799. Liste over alle som formelt har hatt statsministertittelen, inklusive den regjerende kongen når han personlig har vært den formelle leder av regjeringa. Prime Minister-tittelen i Nepal. Nepal brukte den engelske tittelen "Prime Minister" fra 1800-tallet. (Den var i bruk i hvert fall fra 1840-åra i forma "praim ministar"). Men tittelen innebar på 1800-tallet ikke akkurat det samme som i Europa, og spesielt ikke det samme som i dag. Stillinga var ikke forankra i noe parlamentarisk eller demokratisk system. På nepalsk fikk statsministrene under Rana-dynastiet samtidig tittelen "maharaja", som leder tankene i retning føydalisme og autoritær middelalder. Det lå også nærmere virkeligheta i Nepal. Fra 1885 til 1951 var statsministerstillinga arvelig innafor Rana-dynastiet. Den virkelige grunnen til dette var at dynastiets grunnlegger, Jang Bahadur Rana, fant ut at Storbritannia ikke ville godta at han styrta "Shah-dynastiet" og innsatte sin egen familie som Nepals kongehus isteden. I denne perioden kan vi altså si at "Shamshir Rana-familien" fungerte som Nepals kongefamilie, men i navnet var statsministre under konger av Shah-dynastiet. Da Shah-dynastiet tok igjen den virkelige makta i 1951, utvikla statsminister-posten seg stadig mer i retning av det som er normalt i resten av verden. Fra 1990, da Nepal blei et konstitusjonelt monarki, blei statsministeren valgt av parlamentet, men sto samtidig under press av kongen. Dette gjelder enda mer etter 2001 under kong Gyaendra, som blir anklaga for å ville gjeninnføre det autokratiske monarkiet fra før 1990. Statsminister Deuba var valgt av parlamentet, men oppløste det med kong Gyanendras støtte i mai 2002. I Oktober 2002 ba Deuba Gyanendra om å utsette parlamentsvalget på ubestemt tid. Gyanendra avsatte isteden Deuba, og innsatte sjøl de tre neste statsministrene, Chand, Thapa og Deuba (en gang til). Dette kan betraktes som første del av det statskuppet som Gyanendra fullførte i februar 2005, da han avsatte Deuba for annen gang. Fra Gyaendras statskupp i februar 2005 til april 2006 var kong Gyaendra sjølutnevnt formann (chairman) for regjeringa. Etter det store opprøret i april 2006, blei kongen nødt til å gjenninnkalle parlamentet som blei oppløst i mai 2002, og godkjenne at Sjupartialliansen for demokrati i Nepal pekte ut G. P. Koirala som statsminister. Se også. Statsministre i Nepal Nepal Windows XP Media Center Edition 2005. Windows XP Media Center Edition 2005 er et operativsystem fra Microsoft som kom i 2005 og er en spesielt utviklet versjon for digital underholdning. Ved bruk av en PC og Windows Media Center kan dette erstatte videospilleren, DVD-spilleren og -opptakeren, radioen og stereoanlegget. Via fjernkontrollen kan en i større grad velge hva en vil se, og når en vil se det. Brukerne kan pause direktesendt TV eller ta opp program på harddisken for senere bruk. 15. oktober 2005 lanserte Microsoft en norsk versjon av Windows XP Media Center Edition. Fast Search & Transfer. Microsoft Development Center Norway (tidligere Fast Search & Transfer og FAST, a Microsoft subsidiary) er et programvareselskap som utvikler søketeknologi for bedriftsmarkedet. Selskapet er et heleid datterselskap av Microsoft og utgjør deres hovedkvarter for søketeknologi. Firmaet har hovedkontor i Oslo og ledes av administrerende direktør Bjørn Olstad. Selskapet har om lag 750 ansatte (2008) fordelt på kontorer i Norge, Danmark, Frankrike, Nederland, Tyskland, Italia, Storbritannia, Sverige, Canada, USA, Brasil, Japan, Singapore, Sri Lanka, Australia og Midtøsten. Teknologi. Teknologien til selskapet brukes til søk internt i bedrifters dokumenter og databaser, men også til internett-søk, Gule Sider søk, nyhetssøk, produktsøk og lignende. Kjerneproduktet er FAST ESP (Enterprise Search Platform), som er en plattform for å gjøre informasjon fra en mengde kilder (ustrukturerte så vel som strukturerte) søkbar. ESP benytter seg av blant annet tf-idf (term-frekvens invers dokumentfrekvens) for rangering av treffene. Ved bruk av distribuert dataprosessering kan selv søkeindekser med milliarder av dokumenter søkes på under sekundet. Oppdatering i tilnærmet sanntid muliggjøres ved å konstant oppdatere en mini-indeks som kun inneholder den ferskeste informasjonen, og siden migrere eldre dokumenter over i større mer statiske indekser. Teknologien tilbyr fritekstsøk, parametersøk, geo-søk, fonetisk søk, liknende-dokumenter søk, Naturlig språk søk (NLQ), XML-søk og avansert lingvistisk søk. Det er kombinasjonen av avanserte fritekst-egenskaper, raskt søk og avansert relevans som gjør at denne typen søkemotorer ofte foretrekkes fremfor tradisjonelle databaser. Selskapet har også teknologi for blant annet nett-annonsering, bildegjenkjenning og sanntids-varsling. I Norge har FAST bl.a. samarbeidet med Schibsted om tjenesten Sesam, som ble bygget av Schibsted Søk. Denne søketjenesten skulle være i verdenstoppen, og bygge på erfaringer fra AlltheWeb. En av de vinnende faktorene var at mer aggressiv indekseringen skulle gi ferskere innhold enn andre tjenester på nettet. Sesam ga opp websøk-prosjektet i mars 2009. I september byttet de også ut FAST med åpen kildekode baserte Apache Solr på katalog-biten. Andre kjente norske kunder er Eniros nettversjoner av Gule Sider og Telefonkatalogen samt Opplysningen 1881, Norge.no og Politiet. Historikk. Selskapet ble startet i Oslo i 1997 av Espen Brodin ut fra Opticom ASA. Professor Arne Halaas og John Markus Lervik var sentrale i oppstarten av firmaet. Lervik var den andre ansatte etter Brodin og starter som programmerer innen bildekomprimering før han ble CTO høsten 1997. Han gikk i 2001 over fra å være teknologidirektør til å bli daglig leder. Selskapet etablerte raskt en utviklingsavdeling også i Trondheim med sentrale personer utdannet fra Datalinjen ved NTNU (NTH). Starten for FAST handlet hovedsakelig om internett-søk, og AlltheWeb.com var flaggskipet og teknologidemonstrator for bruk av søkemotoren til websøk. Da selskapet i 2003 valgte å fokusere utelukkende på virksomhetskritisk søk, ble denne solgt til Overture Services, som senere ble overtatt av Yahoo!. I juni 2001 ble selskapet notert på Oslo Børs og markedsverdien var 28. april 2006 satt til NOK 7 634 664 000 (7,6 milliarder kroner). I april 2008 kjøpte Microsoft alle aksjene i daværende Fast Search & Transfer ASA for 6.6 mrd. kroner, og omgjorde selskapet til et heleid datterselskap, kalt FAST, a Microsoft subsidiary. I januar 2009 sa CEO John Markus Lervik opp sin stilling, og ble erstattet av tidligere CTO Bjørn Olstad. Den 1. januar 2011 skiftet Fast navn til Microsoft Development Center Norway. Kontroverser. Sommeren 2008 avslørte Dagens Næringsliv at Fast har drevet omfattende regnskapsfusk gjennomført i forbindelse med Microsoft-oppkjøpet. Ledelsen i selskapet ble mistenkt for innsidehandel, men Kredittilsynet avsluttet saken i 2009 da det ikke lenger var noen grunnlag for fortsatt etterforskning. Økokrim ga i mars 2010 Fast et forelegg på fire millioner kroner for brudd på regnskapslovgivningen. Burray. Burrays plassering i øygruppen markert med rødt Burray er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Burray har forbindelse med South Ronaldsay og Mainland via Glimps Holm og Lambs Holm over fastlandsforbindelsen Churchill Barriers. Hovedbebyggelsen på Burray er Burray Village, tidligere en liten fiskehavn. Burray har et museum med fossiler. Øyen må ikke blandes sammen med øya Burra, som er en del av Shetlandsøyene. Copinsay. Copinsay ligger øst for Mainland Copinsay er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene, beliggende øst for Mainland. Den ubebodde øya er et naturreservat. Smålom. Smålom ("Gavia stellata") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lommer. Den blir 53-69 cm lang, litt mindre enn storlommen, og skilles fra denne ved at den er litt slankere, og på måten den peker svakt oppover med nebbet. Om sommeren er smålom lett gjenkjennelig på den brunrøde strupeflekken. Hann og hunn er like. Storlom. Storlom (vitenskapelig navn "Gavia arctica") er en fugl. Storlommen finnes i alle landets fylker, og ruger helst ved store, klare og fiskerike vann og innsjøer. Ofte på små holmer. Den lever av fisk, og ble tidligere sett på som en skadefugl. Vår og sommer er den gråsvart på oversiden med hvite tverrstriper og flekker og en svart flekk over strupen. Storlomen er opptil 68cm lang, med en vekt på 2,5 – 3,5 kg. Den har et vingespenn på 105-125cm. Strolomen er en delvis trekkfugl. Det vil si at en del fugler overvintrer langs kysten av Sør-Norge, mens andre trekker sør til Biscayabukta som ligger mellom Frankrike og Spania. Storlomen har gått sterkt tilbake her i landet, blant annet på grunn av vannkraftutbygging. Islom. Islom ("Gavia immer") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lommer. Gulnebblom. Gulnebblom (vitenskapelig navn "Gavia adamsii") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lommer. Ringnebbdykker. Ringnebbdykker (vitenskapelig navn "Podilymbus podiceps") er en fugl. Dvergdykker. Dvergdykker (vitenskapelig navn "Tachybaptus ruficollis") er Europas minste lappedykker. Fuglen har en lengde fra 23-29 cm og veier 125-225 gram og har et vingespenn på 40-45 cm. Dvergdykkeren er på størrelse med en ukegammel stokkandunge. Dvergdykkeren har forholdsvis kort hals og tykt rett nebb. Iris er mørk rødbrun og beina grønngrå til mørkt blygrå. Både hannen og hunnen er likt utseende. Sommerdrakten er mørk med sort isse og kastanjebrune kinn, hals og strupe. Den har en karakteristisk svovelgul flekk i nebbrota (munnviken) som står i sterk kontrast til det mørke hodet. Vinterdrakten er dvergdykkeren betraktelig lysere, den kastanjebrune fargen på kinn og hals er erstattet med en gulaktig brun tone. Buken er hvit. I motsetning til mange av de andre lappedykkere mangler dvergdykkeren hodepryd. Gråstrupedykker. Gråstrupedykker ("Podiceps grisegena") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lappedykkere. Den er en utmerket svømmer, og lever av fisk som den forfølger under vannet. Hekking. Det hender at gråstrupedykker hekker i kolonier men det er ikke vanlig. Paret bygger sammen et reir av vannplanter som rykkes løs fra bunnen av vannet. Eggene legges i mai og juni og de nylagde eggene er hvite. Gråstrupedykkeren legger fra 3 til 5 egg. Paret bytter om å ruge eggene, som ruges i fra 22 til 25 døgn. Ungene er flyvedyktige når de er mellom 56 til 70 døgn gamle. Horndykker. Horndykker ("Podiceps auritus") er en liten lappedykker som blir 31-38 cm lang med et vingespenn på 46-55 cm. Det er en andeaktig fugl med skarlagensfargede øyne og et rett, sort nebb som har hvit tupp om sommeren. Svarthalsdykker. Svarthalsdykker (vitenskapelig navn "Podiceps nigricollis") er en fugl. Hekking. Hunnen legger vanligvis 5–6 egg som ruges av begge foreldrene i cirka tre uker. Når ungene forlater reiret bæres de iblant på en voksens rygg, til og med under vannet. Svartbrynalbatross. Svartbrynalbatross ("Thalassarche melanophris") er en stormfugl som er oppført som en sterkt truet art på IUCNs rødliste. Svartbrynalbatross har Falklandsøyene som sitt viktigste hekkeområde. Fra 1995 til 2000 sank bestanden her fra 468 000 til 382 000 par, noe som antas å ha sammenheng med fiskeriaktiviteten i området. Tristanalbatross. Tristanalbatross (vitenskapelig navn "Thalassarche chlororhynchos") er en stormfugl. Det er kun to kjente observasjoner av tristanalbatross i Norge. Den ene var en voksenfugl vest av Frøya i Sør-Trøndelag 13. april 1994. Den andre var rundt ti kilometer vest for Grip utenfor Kristiansund 28. juni 2007. Krikkand. Krikkand, også kalt lortand eller pyttand ("Anas crecca") er en fugl i andefamilien. Storlire. Storlire (vitenskapelig navn "Puffinus gravis") er en stormfugl. Grålire. Grålire (vitenskapelig navn "Puffinus griseus") er en stormfugl. Den hekker i Nordsjøen utenfor kysten av Norge om saommeren. Om høsten flyr den sørover til hekkelpasser på Falklandsøyene, der den hekker i de antarktiske sommermåndene. Grålire er an av de fuglene som trekker lengst. Havlire. Havlire (vitenskapelig navn "Puffinus puffinus") er en stormfugl. Også kalt færøylire eller smålire, lokalt brukes også navnet shetlandskråke. Den har en brunsvart overside og hvit underside. Havlire er mindre enn hettemåke. Den ruger på Island, Færøyene, De britiske øyer, Madeira og Azorene og sparsomt i Nordvest-Frankrike, samt på småøyer utenfor kysten av Massachusetts og Newfoundland. Mange overvintrer utenfor Sør-Amerikas østre deler. Havlire er den vanligste og minste lirearten som opptrer regelmessig langs norskekysten, men er ikke funnet hekkende i Norge. Balearlire. thumb Balearlire (vitenskapelig navn "Puffinus mauretanicus") er en stormfugl. Den er observert i Norge, men hekker ikke her i landet. Dverglire. Dverglire (vitenskapelig navn "Puffinus assimilis") er en stormfugl. Havsvale. Havsvale ("Hydrobates pelagicus") er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen stormfugler. Havsvalen er 15-16 centimeter lang og har et vingespenn på 37–41 cm og er dermed den minste av stormfuglene i europeiske vann. Hekking. Havsvalen har en svært langsom reproduksjon, som er vanlig for stormfugler, hunnen legger bare ett egg, og de er 4 til 5 år før de er kjønnsmodne. Egget som veier ca. 25 % av fuglens kroppsvekt legges som oftest direkte på underlaget i et dypt hulrom i bakken. Det kan legges under steiner, i en steinur, eller i en jordhule etter lunde, havlire eller en kanin. Hvis jorden er bløt kan havsvalen grave noe selv. For å unngå plyndring av reiret må de ankomme og forlate reirkolonien i mørke. Derfor er det vanlig at eggleggingen utsettes til august i de nordlige hekkeområder. Rugetiden er cirka 40 døgn. Ungen blir i reiret fra 50 til 80 døgn. Trivia. Sjøfolk har gitt havsvalen skylden for å ha fremkalt stormer og har derfor ansett den som en ulykkesfugl. På Færøyene brukte man tidligere fuglen som en lampe. Man tredde ganske enkelt en veke gjennom kroppen til fuglen for så å antenne veken. Norske fiskere kalte fuglen for Lever-Lars da den blir tiltrukket av lever som ble kastet fra fiskefartøyene. Funn av ringmerkede havsvaler viser at de kan bli opp til 30 år gamle. Verdens største havsvalekoloni hekker på Nólsoy på Færøyene. Wilsonstormsvale. Wilsonstormsvale ("Oceanites oceanicus") er en liten sjøfugl i gruppen "hydrobatidae" som er en del av stormfuglfamilien. Det er en av verdens mest tallrike fuglearter. Den er 16-18,5 cm lang med et vingespenn på 38-42 cm og en vekt på 34-45 gram. Den er litt større enn havsvalen og kan bli opptil ti år gammel. Fuglen er stort sett mørk brun i alle fjærdrakter, bortsett fra et hvitt bånd over vingene og et bredt hvitt bånd i overgangen mellom kropp og halefjær. Forskjellen mellom wilsonstormsvalen og havsvalen er de hvite båndene over vingene, lengre ben og den ensfargede undersiden av vingene. Wilsonstormsvalens flukt er en mer direkte glideflukt enn hva de fleste stormfuglene har, men som dem har den for vane å hoppe og lage lette, forte regnaktige lyder ved å slå på vannet mens den spiser plankton fra havets overflate. En forskjell er at den holder vingene mer oppreiste enn de andre stormfugler. Som havsvalen har den en tendens til å holde til i flokk, og den er også kjent for å følge skip. Ofte kan en lav pipende lyd høres når fuglene spiser. Fuglen spiser først og fremst krill, men også andre krepsdyr og blekkspruter. Langs kysten av Antarktika, på Falklandsøyene, Kerguelen, Heard- og McDonaldøyene og Bouvetøya og nærliggende øyer, hekker den i kolonier nær havet. Der bygger den rede i hulrom i berget eller i en grop i myk jord der den legger et enkelt hvitt egg. Denne stormfuglen ligger på redet kun om natten, og unngår slik å bli offer for måser og joer. Om natten er månelys, vil den ikke komme til redet i det hele tatt. Som de fleste petrellene kan den ikke gå særlig bra, det er begrenset til avstanden mellom der den lander og redet. Resten av året tilbringes på sjøen, og når vinteren setter inn på den sydlige halvdelen av jorden migrerer den til de nordlige hav. Den er da et vanligere syn i nord-Atlanteren enn i Stillehavet. Utenfor hekkesesongen holder den til på åpent hav noe som, ved siden av at hekkeplassene er utenfor allfarvei, gjør at Wilsonstormsvalen er vanskelig å observere fra land. Unntak forekommer ved sterk storm, da fuglene kan bli tvunget (blåst) inn til kysten. Den er vanlig utenfor Nord-Amerikas østkyst når det er sommer der, og den store utbredelsen av denne fuglen i europeiske farvann har blitt lagt merke til under havtokter. Fortrinnsvis har dette skjedd i området rundt Scillyøyene, Storbritannia. Fuglen er oppkalt etter den skotsk-amerikanske ornitologen Alexander Wilson. Wilsonstormsvalen er Oglethorpe University's maskot. Stormsvale. Stormsvale (vitenskapelig navn "Oceanodroma leucorhoa") er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen stormfugler. Storskarv. Storskarv i utløpet av Farriselva Storskarv ("Phalacrocorax carbo") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen skarver (Phalacrocoracidae), en familie i gruppen av pelikanfugler (Pelecaniformes). Storskarven har en rekke mer eller mindre aksepterte underarter. Beskrivelse. Storskarven er en trekkfugl som blir omkring 80–95 centimeter lang. Vingespennet er 130–160 centimeter og fuglen veier rundt 2,5-3 kg. Det grå nebbet, hvor overnebbet er bøyd ned over undernebbets spiss, er gult innerst ved nebbroten. Voksen storskarv har en hvit lårflkk og mangler fjærtopp, slik toppskarven har. Beina er korte og sitter langt bak på kroppen, noe som er typisk for gode dykkere. De mørke føttene har svømmehud mellom alle fire tær. Baktåen er lang og vender innover. Mellomtåen har tenner som står på rad som på en kam, og yttertåen er lengre enn mellomtåen. Vingene er korte. Stjerten er avrundet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann i motsetninng til andre dykkere som er vannavstøtende. Dette gjør skarven til kanskje havets beste dykker, da den ikke strever med oppdrift fra fjærdrakten. Skarv er funnet i en breiflabbmage på 65 meter dyp, og er observert mens den forfølger en makrellstim. Den er svært sky og endrer retning på mange hundre meters hold om den blir mistenksom. Underarter. Det er beskrevet en rekke underarter av storskarv, men det uklart om disse kan klassifiseres som egne underarter eller om de må betegnes som varianter. I Norge er de to mest vanlige nordlig storskarv ("P. c. carbo") og kontinental storskarv ("P. c. sinensis"). Førstnevne hekker fra Trøndelag (mest vanlig fra Lofoten) og nordover, mens sistnevnte hekker lenger sør (den etablerte seg i Øra i Østfold i 1997) og har til nå vært mindre vanlig. Forskjellen mellom disse to underartene er minimal. Noen mener at utformingen på den nakne huden på innsiden av nebbet er den mest sikre måten å skille dem på, men man ser også på vinkelen mellom munnviken og den bakre kanten av den nakne huden som vender ned mot halsen. Om vinkelen er mindre enn 65 grader skal det være "nordlig storskarv", mens om den er over 76 grader så skal det være en "kontinental storskarv". Atferd. Storskarven trives langs kysten og ved større innsjøer og elvemunninger der maten er lett tilgjengelig på grunnene. Den bygger reir av kvist og kvast som den finner i nærmiljøet. Reiret plasseres enten oppe i et tre eller på en berghylle. Hunnen legger vanligvis 3-4 egg, som er lys blågrønne i fargen. Rugetiden er ca. 27 dager, hvoretter ungene klekkes. De bli i reiret i cirka 50 dager. Storskarven er en dyktig flyger som er i stand til å gjøre imponerende manøvere for å vinne høyde. På et kvarters tid kan den stige til 1 500-2 000 meter. I Norge trekker storskarven sørover om vinteren, men langt de fleste overvintrer i landet. Noen trekker imidlertid også ned mot Mellomeuropa. Annet. Storskarv regnes som en sosial fugl som er lett å lære opp. Mange steder i verden blir storskarven lært opp til å fange fisk for mennesker. For å unngå at fisken den fanger blir svelget tres en ring ned over halsen på fuglen, slik at passasjen blir for trang til å svelge byttet. Toppskarv. Toppskarv eller småskarv ("Phalacrocorax aristotelis") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen skarver. Arten hekker i kolonier. Den er sort og relativt kort. Navnet er gitt fra det karakteristiske hodet som får en særegen «sløyfe» hos hannene i paringstiden. Fuglen er derfor lett å skille fra andre arter, men kan særlig vinterstid forveksles med storskarv. Den liker seg best ved vann. Rørdrum. Rørdrum (vitenskapelig navn "Botaurus stellaris") er en hegrefugl som lever i sivskog. Kjennetegn. Lengde 69-81 cm (noe mindre enn en gråhegre – omtrent dobbelt så stor som en dvergrørdrum). Vingespennet er 100-130 cm. Vekt: 0,9-1,2 kg. Det er en slank fugl, med langt nebb, lange vadeføtter og forholdsvis lang hals. Nebb og føtter er grønngule. Begge kjønn har lik fjærdrakt, med hannen er større enn hunnen. Fjærdrakten er lengdestripet gyldengul, gulhvit, og brunsvart. Svart isse og lys hake. Det er en sky fugl som er vanskelig å få øye på i rørskogen. Når den blir forstyrret, kamuflerer den seg ved å vende den den stripete undersiden til, og strekke hals og hode rett opp. Den flyr lydløst som en ugle, med brede, avrundede vinger, men den virker «framtung», og de lange benene henger etter i flukten. Flukten foregår særlig i skumringstimene. Stemme. Om natten har begge kjønn et grovt «aaark» under flukten. Om våren har hannen en særegen «sang», som minner om når man blåser i en tomflaske. Lyden bærer flere kilometer (lavt toneleie – omtrent som en tåkelur). Utbredelse. Den finnes i den tempererte delen av Europa, i et bredt belte gjennom Asia, og i Nord-Afrika. Den tetteste bestanden er i Øst-Europa. Den er normalt en standfugl, men kan i nordlige områder bli tvunget til å trekke sydover, hvis det legger seg is der den holder til. I Danmark antas det å hekke 200-300 par. I Norge er arten hittil ikke funnet rugende, men streiffugl er påtruffet flere ganger i Sør-Norge, nord til Mørekysten. Habitat. Fuglen lever et skjult liv i rørskogen. Føde. Den lever av insekter, små fisk, padder og andre amfibier som den finner i sivskogen. Hekking. Redet er godt skjult i sivskogen. Redet kan være flytende, eller ligge på tett vannvegetasjon. Den legger 3-6 olivenbrune egg i april-mai. Hunnen ruger eggene i 25-26 dager. Ungene, som mates av hunnen, forlater redet etter ca. 10 dager, og er flyvedyktige etter 8 uker. En hann kan ha flere hunner, og i så fall ligger redene nær hverandre. Amerikarørdrum. Amerikarørdrum (vitenskapelig navn "Botaurus lentiginosus") er en vadefugl i hegrefamilien "Ardeidae". Dvergrørdrum. Dvergrørdrum (vitenskapelig navn "Ixobrychus minutus") eller dverghegre, er en hegrefugl som lever i sivskog. Kjennetegn. Europas minste hegrefugl. Lengde 33-38 cm (omtrent som en due). Vingespennet er 49-58 cm. Den har lange vadeføtter. Det er en slank fugl, med langt nebb og forholdsvis kort hals, som den «skjuler» når den flyr. Hannen og hunnen har ganske ulik fjærdrakt. Hannen er lys, med svart isse og rygg, og med svarte vingespisser. Hunnen er brun- og hvitspettete, med langsgående hvite striper, særlig synlige på undersiden. Hodet er smalt og grålig på sidene, med en mørk stripe på toppen. Stemme. Stemmen er et taktfast gjentatt «grook», eller også et «kekk-ek». Utbredelse. Den er en sjelden fugl "(f.eks. antas det å være ca. 300 eksemplarer i Frankrike)", som finnes i den tempererte delen av Europa, og i Vest-Asia (til og med Iran). I Europa er den en trekkfugl, som overvintrer i Afrika, syd for Sahara. Dvergrørdrum finnes ikke i Norge, men streiffugler er rapportert (Tynset 1883, Sem i Vestfold 1967) Habitat. Fuglen lever et skjult liv i rørskogen. Føde. Den lever av insekter, små fisk og amfibier som den finner i sivskogen. Hekking. Redet er en plattform i sivskogen, hvor den legger 4-8 egg i mai-juli. Redet er svært vanskelig å oppdage. Rugetiden er 16-19 dager, og ungene forlater redet etter 7-9 dager. Natthegre. Natthegre (vitenskapelig navn "Nycticorax nycticorax") er en fugl. Kuhegre. Kuhegre (vitenskapelig navn "Bubulcus ibis") er en liten hvit hegrefugl. Den er eneste medlem i slekten "Bubulcus". Fuglen finnes på samtlige kontinenter, bortsett fra Antarktis. Fuglen hekker på store våtmarker i varme strøk. Kuhegren hekker i kolonier, ofte sammen med andre vadefugler. Kuhegren finnes ofte i relativt tørre områder med gress, i motsetning til de fleste andre hegrer, som finner føden i grunt vann. Den lever av insekter, særlig gresshopper, og oppholder seg ofte sammen med større dyr, som forstyrrer insektene, som hegren deretter fanger. Den er observert i Norge kun noen få ganger, første gang i 1988. Silkehegre. Silkehegre (vitenskapelig navn "Egretta garzetta") er en fugl. Den hører til hegrefamilien. Egretthegre. Egretthegre (vitenskapelig navn "Ardea alba") er en fugl. Hegretypen er spredt utover tropiske og tempererte områder i verden, men er mest lokalisert i det sørlige Europa. Gråhegre. Gråhegre eller fiskeheire ("Ardea cinerea") er en stor fjæretilknyttet fugleart som tilhører gruppen hegrer. Den har lang hals, lange vinger og ben, og langt dolkeformet nebb. I Norge også bare betegnet som hegre eller heire. Kjennetegn. Lengde: 85–102 cm. Vingespenn: 155–175 cm. Vekt: Inntil 1,4 kg. På oversiden er den askegrå. Skuldrene har forlengede lysegrå fjær. Vingene er gråsvarte. Vingens fremkant, hodet og strupen er hvit. Issen med lange nakkefjær er svarte. Halsen er gråaktig, med svarte flekker i rader langs fremsiden. Brystet har forlengede hvite fjær, og buken er hvit. Nebbet, benene og øyets iris er gulfarget. Hannen og hunnen er tilnærmet like. I flukten holdes den lange halsen inntrukket. Fluktbildet kan minne om en rovfugl, med rolige og tunge vingeslag. Den korte halen og de lange benene, avslører imidlertid lett at det er en hegre. Gråhegren er en sky fugl, som gjerne danner kolonier på opptil 50 par. Utbredelse og biotop. Gråhegren finnes i nesten hele Europa, bortsett fra Island og de nordligste områdene. I nesten hele Asia, bortsett fra Pakistan, Saudi-Arabia og de nordligste områdene. I Øst-Europa, Sverige og de nordlige delene av Norge er den en trekkfugl, i Sør-Norge og i Mellom-Europa en standfugl. I Norge finnes den vesentlig i kystområdene fra Østfold til Nord-Troms. Bestanden i Norge er tiltagende. Den holder til ved næringsrike elver og vann nær kysten, ved brakkvann og langs sjøen. Føde. Fortrinnsvis fisk, den jakter ved å sitte stille i vannkanten i timevis for å vente på bytte. Stemme. Stemmen er vanligvis hese «kroaak» lyder. Ved reirplassen ulike hese lyder. Hekking. Den bygger vanligvis redet høyt oppe i store trær, men kan også legge redet på en berghylle. Redet bygges av kvister, lyng og gress, og kan nå en størrelse på ca. 1 meter både i bredde og høyde. Hvor den danner kolonier, bygges redene i nærheten av hverandre. De samme redene blir brukt i flere år. De 3–5 blågrønne eggene legges i mars–mai, og ruges i ca. 25 dager av begge foreldrene. Ungene forlater redet etter ca. 7–8 uker. Purpurhegre. Purpurhegre (vitenskapelig navn "Ardea purpurea") er en fugl som blir 80 cm høy og med et vingespenn på 120 cm. Svartstork. Svartstork (vitenskapelig navn "Ciconia nigra", Linnaeus, 1758) er en fugl i familien storker. Utseende. Den har et langt, rødt nebb, lange, røde bein, er svart med hvitt bryst og hvit buk. Den er ca 1 m høy med et vingespenn på ca 1.8 m og veier omkring 3 kg. Ungfuglenes fjærdrakt er som de voksnes, men nebb og bein er grågule. Som alle storker flyr den med utstrakt hals. I motsetning til sin nære slektning storken (hvit stork) er svartstorken en sky og forsiktig fugl. Utbredelse. Fuglen forekommer i østre deler av Europa og Asia. Noen isolerte populasjoner finnes i sørvestre Spania og i det sørlige Afrika. Flesteparten av svartstorkene i verden er trekkfugler som overvintrer i subtropiske og tropiske områder i Afrika, India og Sørøstasia. Populasjonene i Spania og det sørlige Afrika er standfugler. På tross av disse standfuglpopulasjonene regnes arten som monotypisk og deles ikke opp i underarter. Forekomst i Norden. Fram til midten av 1800-tallet hekket den sparsomt i sørlige og midtre deler av Sverige da populasjonen minsket drastisk. Man konstaterte noen enkelte hekkinger på 1940- og 1950-talet, men siden var den forsvunnet fram til 1992 da man konstaterte to hekkende par, i henholdsvis Skåne og Västergötland. Artens hekkestatus i Sverige idag er usikker. I 2004 ble en svartstork observert og fotografert ved Åsane i Rogaland. Biotop. Svartstorken hekker i våtmarksområder med forekomster av gammel skog med bar- og løvtrær. Den kan også holde til i fjellområder med tilstrekkelig forekomst av elver og ferskvannssjøer, og ernærer seg primært av fisk, men eter også amfibier og insekter. Svartstorken bygger reir av kvister i høye trær og bruker reiret i flere år etter hverandre. Status. Artens tilbakegang i Europa skjedde parallelt med effektiviseringen av skog- og jordbruk fra midten av 1800-tallet. Mange steder i Europa der svartstorken tidigere var vanlig, er den idag forsvunnet eller uvanlig som hekkefugl. Men ettersom arten har en svært stor utbredelse og omfatter anslagsvis mellom 32000-44000 individer så kategoriseres den av IUCNs trusselkriterier som livskraftig(LC). I et område fra Estland til Polen antar man at det finnes omkring 3 000 par, og at populasjonen vokser. Stork. Stork (vitenskapelig navn "Ciconia ciconia") er utbredt i det meste av Øst-Europa, særlig i Polen. Det finnes også bestander i Spania og Portugal og enkelte steder i det øvrige Europa. Bestandene i Vest-Europa har imidlertid vist sterk nedgang de siste tiårene. Bestanden i Europa anslås til cirka 100 000 par. Størst er den polske bestanden med 52 500 par. Den russiske bestanden antas å ligge på ca. 3500 til 4000 par, og den tyrkiske på 15 000–35 000 par. Det finnes 19 nålevende arter i storkefamilien. Storken er kjent for å "frakte" små babyer til verden, og storken blir ofte brukt i tegneserier og i barnefilmer. Den hvite storken, som finnes nesten overalt i Latvia, spesielt i åpent landskap, er Latvias kulturfugl. Storken har et langt, kraftig oransje nebb og lange føtter. Den er for det meste hvit, men på stjerten er den svart. Storken er veldig stor og har et vingespenn på opptil 2 meter. Storken er stum, den kan ikke synge eller skrike, så storkene kommuniserer med hverandre ved å klapre med nebbet. Storkenes reir er veldig store, de kan være to meter lange og hele tre meter dype. De kan ofte bruke samme reir flere ganger. Akkurat som med reiret holder storken seg til en make, men hvis den vandrer (flytter til et annet sted) kan den få ny make og nytt reir. Storker spiser frosker, fisk, insekter og små fugler. Knoppsvane. Knoppsvane ("Cygnus olor") er en stor våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien. Knoppsvanen ble domestisert omkring år 1000–1500. Beskrivelse. Voksne knoppsvaner har hvit fjærdrakt og blir cirka 125-170 cm lange. Vingespennet er gjerne omkring 200-240 cm og vekten cirka 9-12 kg i snitt (avhengig av kjønn). Ungfuglene har en gråbrun fjærdrakt. Knoppsvaner lager et kraftig vingesus når de flyr. Det er enklest å skille knoppsvanene fra sangsvanene på den svarte kulen ved nebbroten og på vingesuset når de flyr, begge delene mangler sangsvanene. Utbredelse. Arten stammer opprinnelig fra steppeområdene i Asia. Den vesteuropeiske bestanden kan nedstamme fra fugler som ble innført hit og satt ut på 1600- og 1700-tallet. I Norge finner man knoppsvaner først og fremst på Østlandet sør for Mjøstraktene, men arten er også tilstede på Sørlandet og i Rogaland. Den norske bestanden består av ca. 500 par, hvorav de grunne områdene rundt Tyrifjorden og utløpet av Storelva i Ringerike og Hole (inkludert kroksjøene Juveren og Synneren) i de senere årene har trukket til seg den største andelen med slike fugler. Dette kan ha sammenheng med oppblomstringen av Vasspest ("Elodea canadensis"). Knoppsvane er en av tre svanearter som lever i Norge. De to andre artene er sangsvane og dvergsvane. Knoppsvanen er Danmarks nasjonalfugl. Atferd. a> Stavern.Knoppsvane lander i Larvik havn Knoppsvaner har et ganske uregelmessig trekkmønster, men trekker som regel ut mot kysten om vinteren. I Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem er imidlertid arten en karakterart året rundt. Knoppsvanene lever av vannplanter og smådyr som beites fra bunnen. I Steinsfjorden (Hole og Ringerike) er det registrert at knoppsvaner beiter på vasspest. Likeledes er det registrert at antallet knoppsvaner i området har sammenheng med hvor stor utbredelsen av vasspest er. I senere år har vasspesten i denne fjorden fått halvert sin biomasse, samtidig som antallet svaner har blitt sterkt redusert. De beste hekkeplassene er grunne innsjøer med mye vegetasjon. Man kan derfor anta at økt tilsig av næringssalter fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanene bedre levevilkår. De fleste parene hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker mange i typiske brakkvannsområder, i viker og bukter. I begynnelsen av mai legger hunnen 4-7 grågrønne egg som klekkes etter en drøy måned. Knoppsvaner kan bli svært tamme og er derfor populære fugler å sette ut i parker. Som følge av dette finnes det også mindre bestander av knoppsvaner i Nord-Amerika. Annet. Knoppsvaner ble fredet i Norge i 1899, og det har ikke vært åpnet for jakt på denne fuglen siden. Fylkesmannen kan imidlertid på visse vilkår gi fellingstillatelse på fugler som gjør skade. Skjestork. Skjestork (vitenskapelig navn "Platalea leucorodia") er en fugl. Bronseibis. Bronseibis (vitenskapelig navn "Plegadis falcinellus") er en fugl. Dvergsvane. Dvergsvane (vitenskapelig navn "Cygnus columbianus") er en fugl i andefamilien. Sangsvane. Sangsvane (vitenskapelig navn "Cygnus cygnus") er en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien. Beskrivelse. Voksne sangsvaner har en helt hvit fjærdrakt og blir normalt omkring 140–160 cm lange. Vingespennet er cirka 205–235 cm og vekten 8–15 kg. Det er ikke lett å se forskjell på kjønnene. Ungfuglene har grå fjærdrakt og lyserødt nebb. Både når de flyr og svømmer kan sangsvanene gi fra seg kraftige trompetaktige lyder. Sangsvanene skilles fra knoppsvanene på det gule nebbet og en rettere hals. Adferd. Sangsvanene lever nesten utelukkende av vannplanter. De beiter mest på bunnplanter og foretrekker grunne innsjøer med mye vegetasjon, gjerne mindre vann i skoglandskap. De hekker på Island og i de arktiske delene av Skandinavia og Russland. I Norge hekker de helst i Finnmark og Troms, men enkelte hekkende par har blitt observert så langt sør som i Østfold. Hekkingen foregår i myrer og sumpområder, helst ved åpent vann. Sangsvanene er svært sky i hekketiden. Begge kjønnene bygger reiret, som ofte blir benyttet flere år på rad. Hekkingen begynner i april eller mai. Hunnen legger 4 til 6 egg som ruges i 30 dager før de klekkes. Utover høsten blir de ofte værende på hekkeplassen til isen legger seg hvoretter de trekker sørover. Vestvågøy i Lofoten har en vinterbestand som varierer fra 110-200 individer, men hovedsakelig trekker de ned langs kysten av Sør-Skandinavia, Danmark og Nord-Tyskland. Bestanden som hekker på Island overvintrer på de britiske øyer. De overvintrer enten i isfrie innsjøer og elver eller i lune saltvannsbukter med god bunnvegetasjon. I Norge er bestanden av sangsvaner mange ganger større under overvintringen enn den er i hekkeperioden. Så snart isen går vender fuglene tilbake til hekkeområdene. Det overvintrer blant annet sangsvaner i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem i Buskerud. Vinteren 2007/2008 var bestanden der nesten dobbelt så stor som i 2006/2007. Sangsvane er en av tre svanearter som lever i Norge. De to andre artene er knoppsvane og dvergsvane. Sædgås. Sædgås (vitenskapelig navn "Anser fabalis") er en fugl i andefamilien. Tundragås. Tundragås (vitenskapelig navn "Anser albifrons") er en fugl i andefamilien som blir ca. 72 cm lang Beskrivelse. Tundragåsa er gråbrun, med oransje ben og en hvit flekk over nebbet. I buken har den asymmetriske svarte flekker. Mat. Tundragåsa er som andre gåsearter planteeter. Den livnærer seg hovedsakelig på røtter og gress, men spiser også frø, korn og tilgjengelige jordbruksprodukter. Dverggås. Dverggås (vitenskapelig navn "Anser erythropus") er en fugl i andefamilien. Den er 56–66 cm lang, og veier rundt 1,5–2 kilogram. De beste artskarakterene for dverggåsa er det hvite panneblisset som når helt opp på framissen (forbi øynene), samt den gule øyehudringen. Den svært likt utseende tundragåsa ("Anser albifrons") mangler denne, og panneblisset når heller ikke så høyt opp på issen. Biotopen er myrer og mindre vann i fjellet med forekomst av vier og buskvegetasjon. Tidligere hekket den tallrikt fra nordlige Fennoskandia helt til nordøst Sibir, men har hatt en dramatisk nedgang siden 1940-tallet. I Sverige er arten regnet for å være utryddet. Her har de kunstig opprettet en ny bestand ved bruk av hvitkinngjess som fosterforeldre. Med imprinting på hvitkinngjessene lærer dvergjessene trekkruten og har dermed fått et nytt overvintringsområde i Nederland. Prosjektet er omstridt fordi avlsfuglene er hybrider med tundragås og grågås og også fordi de er innført til nytt overvintringsområde. Norsk Ornitologisk Forening (NOF) startet i 1985 «prosjekt dverggås» med formål å finne årsakene til den store tilbakegangen i populasjonen. Prosjektet har gitt verdifulle data og ny kunnskap om arten. Dverggåsa er på den nasjonale rødlista for Norge oppført som "kritisk truet". De som ønsker å se denne sjeldne fuglen kan lettest oppnå det om de oppsøker Valdakmyra i Stabbursnes naturreservat i Porsanger i slutten av mai der den raster i ca to uker før hekkingen tar til. Dverggåsa er fra 20. mai 2011 en prioritert art etter naturmangfoldloven. Grågås. Grågås ("Anser anser") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen andefamilien. Beskrivelse. Grågåsa når en lengde på 75-90 cm og har et vingespenn på 147-180 cm. Vekten er normalt cirka 2,2-5,5 kg. Den har oransjefarget nebb og er typisk grå med mørke spetter på øvre del av halsen og langs sidene. Spettene blir mørkere og større mot tuppen av¨vingefjærene, som er helt mørke. Fuglen har dessuten innslag av hvitt på undersiden av stjerten. Gårgåsa deles gjerne inn i to underarter, en vestlig og en østlig. Tidligere regnet man også norske, islandske og skotske grågjess som en egen underart, men en slik inndeling blir per i dag ikke akseptert. Allikevel kan det hende at denne populasjonen for framtiden kan regnes som en egen underart igjen, basert på morfologi, hekkebiologi og habitatvalg. Utbredelse og hekking. Grågåsa er en trekkfugl, skjønt skotske hekkere, og visse andre populasjoner i nordvest-Europa er standfugler. Den hekker i det geografiske området som kalles Palearktis, fra Island til Nederland i vest via Nord-Europa og Russland til Stillehavet i øst. Under trekket vår og høst er det kjent at grågjess kan «haike» med andre gjess, eksempelvis kortnebbgås på vei mot hekkeplassene på Svalbard. I Norge hekker grågåsa stort sett langs kysten, på gress- og lyngkledde holmer og øyer, fra Oslofjorden til Porsangerfjorden. Det er også registrert hekkende fugl på det indre Østlandet. I 2007 hekket det et grågåspar på en av de små øyene utenfor Vesterntangen i Hønefoss, der Begnaelva møter Randselva. Hekkingen på Østlandet har trolig sammenheng med utsetting av fugl i indre Oslofjord fra 1960-tallet og framover. Tidligere hekket nemlig grågåsa bare fra Rogaland og nordover. Den norske bestanden tilhører den nordvesteuropeiske grågåsbestanden. Annet. Grågåsen er stamfaren til tamgåsen i Europa og Nord-Amerika. Flokker med ville fugler som stammer fra tamfugler er utbredt. Innenfor vitenskapen har grågåsa en historisk posisjon som den arten som atferdsforskeren Konrad Lorenz først brukte i sine studier om det behavioristiske fenomenet preging. Kanadagås. Kanadagås ("Branta canadensis") er ei gås i slekten "Branta". Slekten tilhører gruppen gjess i andefamilien. Beskrivelse. Kanadagåsa kan bli opptil 100 cm høy og veier typisk 5–7 kg, noe som gjør den til Europas største gåseart. Den er lett gjenkjennelig på de to store hvite kinnflekkene (en på hvert kinn). Arten kan av og til forveksles med hvitkinngås, men denne er også hvit i pannen. Kanadagåsa avgir et trompetaktig «aa-hoa», der den andre stavelsen er stigende. Utbredelse. Kanadagåsa kommer opprinnelig fra Nord-Amerika (Canada og USA), men arten ble på begynnelsen av 1900-tallet innført til Europa for å jaktes på. Den skandinaviske bestanden stammer i sin helhet fra fugler som ble satt ut i Sverige i 1929, av svensken "Bengt Berg". De første utsettingene i Norge fant sted i 1936. Arten var fredet fram til 1986. I 1992 ble den jaktbar i hele landet. I 2007 ble den oppført på norsk svarteliste. I Norge er de største bestandene trøndelagsområdet med Nordmøre, på Østlandet og i Hordaland. Den norske bestanden har økt mye siden rundt 1970, og antas å være på ca 1 500-2 000 par pluss endel ikke-hekkende fugl pr 2006. Arten er knyttet til våtmarksområder langs kysten og i innlandet. Den overvintrer ved åpent vann. Hvitkinngås. Hvitkinngås ("Branta leucopsis") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess. Det vitenskapelige navnet betyr på norsk «brent hvitansikt», noe som stemmer med utseendet til hvitkinngåsa. Det finnes mange lokale norske navn for hvitkinnggås, slik som råttgås, spitsbergengås, svalbardgås og grønlandsgås, men også raggegås og havregås. De to sistnevnte navnene brukes også om ringgås. En hvitkinngås glir over vannet En hvitkinngås på plenen foran den finske operaen Beskrivelse. Hvitkinngåsa blir 60 til 70 cm lang og veier mellom 1,5 til 2,5 kg. Vingespennet er rundt 120-142 cm. Nesten umulig å skille på kjønnene, men hannen blir litt større enn hunnen. Den legger mellom ett og tre egg. Ansiktet er hvitt eller gulhvitt, med en svart tøyle mellom det svarte nebbet og øyne. Bakhodet er svart. Brystet og halsen er lik som bakhodet, svart, som står i sterk kontrast til den lyse undersiden. Buken er hvit eller veldig lys grå, mens kroppsidene på undersiden er tverrstripet i grått og hvitt. Oversiden og vingene er askegrå med svarte og hvite tverrstriper. Beina er svarte, med svømmehud mellom tærne. De kan forveksles med kanadagåsa ved første øyekast, men kanadagåsa har ikke en hvit panne slik som hvitkinngåsa, dessuten er kanadagåsa nesten dobbelt så stor som hvitkinngåsa. På lang avstand og i flukt kan hvitkinngås også forveksles med ringgås, især den lyse varieteten "Branta bernichla hrota" som hekker på Grønland og Svalbard. Det hvite karakteristiske ansiktet er vanskelig å se, derfor er den skarpe kontrasten mellom svart bryst og hvit buk et mye bedre kjennetegn, samt at hvitkinngåsa er lys på undersiden av vingene i flukt, mens ringgåsa er mørk grå. Ungfuglen ligner de voksne, men mangler de hvite tverrstripene på ryggen, samt grått vatret på kroppsidene og mangler de tydeligere tverrstripene som de voksne har. Lydmessig høres hvitkinngjessene på lang avstand ut som en flokk småhunder, med forskjellige gjentakende hese, glefsende lyder som «"gra-gra-gra"», «"kak-kak-kak"», «"rott-rott"» eller et utdratt «"kæææ"». Hvitkinngåsa kan bli opptil 19 år gammel. Utbredelse og bestand. Hvitkinngåsa består av tre hovedbestander, som har forskjellige overvintrings- og hekkesteder; fra vest til øst. Totalbestanden av hvitkinngjess er mellom 250 000 – 300 000 individer, og har hatt en kraftig vekst de siste 40-årene. I Norge er det satt ut hvitkinngjess ved en rekke plasser i Sør-Norge, og observert hekking. Bestanden er i Sørøst-Norge på rundt 120 par og finnes hovedsakelig i Bunnefjorden i Indre Oslofjord. Disse hvitkinngjessene overvintrer i Nederland. Svalbard-bestanden blir observert langs Helgelandskysten når de trekker både nordover og sørover, forsinkende individer kan overvintre i Norge. Føde. Som gjess generelt lever hvitkinngåsa utelukkende av vegetabilsk føde, men når mattilgangen er dårlig kan den ty til muslinger, snegler og tang. På sommeren når den er i de arktiske strøk lever den av tundragress og andre vekster som tåler det arktiske klimaet. I vinterhalvåret er favorittføden hvitkløver, men de eter også gress, starr og vierskudd, de tar også poteter og andre rotfrukter som blir lagt ut av bønder. Lavtflyvende hvitkinngjess i en uregelmessig U-formasjon. Adferd. Hvitkinngjessene lever i flokker nesten hele året. Det er kun under hekketiden at de deler seg inn i separate par eller mindre flokker. Under trekktiden slår gjerne flokker seg sammen før de trekker nord- eller sørover. Hvitkinngåsa trekker som de fleste gjess i en V-formasjon, men ved lav flyging flyver den som regel som ringgåsa, i en uregelmessig U-formasjon. Vårtrekket begynner i midten av april og vintertrekket i begynnelsen av september. Grovt sett mister hvitkinngjessene 10 g i kroppsvekt per 10 mil de flyr, derfor har hvitkinngjessene rasteplasser underveis hvor de bruker tiden til å ete. Svalbard-bestanden raster ved Helgelandskysten og Bjørnøya, og i Vesterålen. I Vesterålen er det hovedsakelig i kommunene Hadsel, Sortland, og Andøy, som har hvitkinngjess rastende om våren. Hekking. Hvitkinngåsa er monogam og danner par som normalt varer livet ut. Skulle den ene partneren dø, velger den andre seg en ny partner. Hvitkinngåsa hekker som regel i bratte fjell ved kysten som er utilgjengelige for fjellreven, men den svenske bestanden holder seg på små holmer. Reiret er en grop i sand eller jord, og er foret med dun, fjær og gress. Reirplassen benyttes gjerne år etter år. Hunnen legger 3-6 glinsende hvite egg i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og det er kun hunnen som ruger. Eggene blir som regel skittengule mot slutten av rugetiden som varer 24 til 25 dager. I hele rugetiden forlater hunnen kun reiret for å ete, hannen holder seg i området, gjerne bare noen meter fra reiret, og holder vakt. Siden hvitkinngjessene hekker i utilgjenglige bratte fjellskrenter er de også langt fra maten. Istedet for å bringe maten til de nyklekte gåsungene, lokker de voksne ungene til å hoppe ned. De tre dager gamle ungene er ikke i stand til å fly, men de hopper ned fjellskrenter uten å nøle. Det er deres beskjedne størrelse og lette vekt som beskytter gåsungene fra å bli alvorlig skadd. Etter denne halsbrekkende manøveren fører foreldrene gåsungene til omliggende våtmarksområder for å beite. Gåsungene er flyvedyktige etter syv uker. Caerlaverock naturreservat er ca. 55 km² stort, og er overvintringsted for mange sjøfugler. Fredning. I dag er hvitkinngåsa fortsatt på rødlista over truede dyrearter. De kategorisert som lavere risiko av IUCN. Myte. Det engelske navnet til hvitkinngåsa ("Barnacle goose") og det vitenskapelige navnet til ringgåsa ("Branta bernicla"), kommer fra et gammelt sagn at hvitkinngåsa og ringgåsa kom ut av det eggformede skallet til andeskjell (engelsk: "Gooseneck barnacle"). Noe som var logisk siden disse gjessene aldri ble sett på sommeren. Mens de var antatt å utvikle seg under vann, var de faktisk i fjerne arktiske strøk. I andeskjellet bor det et havlevende krepsdyr som lever av plankton. Sagnet passet også katolikkene fordi det gjorde det mulig for dem å klassifisere disse gjessene som fisk, og kunne derfor spise gjessenes kjøtt i fasten. Utsmykninger på noen vaser som er funnet i Mykene tilsier at sagnet var kjent allerede i antikken og sagnet ble ikke motbevist før utpå 1800-tallet. Ringgås. Ringgås ("Branta bernicla") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører gruppen gjess. Rødhalsgås. Rødhalsgås (vitenskapelig navn "Branta ruficollis") er en fugl i andefamilien. Rustand. Rustand (vitenskapelig navn "Tadorna ferruginea") er en fugl i andefamilien. Gravand. Gravand ("Tadorna tadorna") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien. Mandarinand. Mandarinand (vitenskapelig navn "Aix galericulata") er en andefugl med en lengde på 41 cm, og et vingespenn på 71 cm. Flukten er rettlinjet og hurtig. Den foretrekker småvann med trær langs bredden, hvor den bygger reir i huller i trærne. Mandarinanden finner føde helst på land. Den er kvikk og aggressiv i kampen om føden på foringssteder. Mandarinanden stammer opprinnelig fra Øst-Asia. Spredte eksemplarer kan i vill tilstand har enkelte steder slått seg ned i Europa, særlig i England. Spredte eksemplarer som kan påtreffes i Norge er høyst sannsynlig rømt fra fangenskap. Brunnakke. Brunnakke eller pipand ("Anas penelope") er en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien. Arten er ei mellomstor gressand som hekker i det nordlige Nord-Europa og og det nordlige Asia, men trekker sørover til det sørlige Europa, Afrika og det sørlige Asia om vinteren. Utseende. En voksen brunnakke blir fra 0,4-1,1 kg og ca 46 cm lang. Hodet er brunt og nebbet kort. Brunnakken har bratt panne, som gjør at hodet blir rundt. Begge kjønn har grønt vingespenn. På framsiden av vingen har hannen et hvitt felt, dette er mer flekkete hos hunnen. Under flukt støter anden ut en fløytende lyd som har gitt den tilnavnet "pipand". Arten livnærer seg av både plantekost og akvatiske insekter. Amerikablesand. Amerikablesand (vitenskapelig navn "Anas americana") er en fugl i andefamilien. Snadderand. Snadderand ("Anas strepera") er en fugl i andefamilien. Gulnebblire. Gulnebblire (vitenskapelig navn "Calonectris diomedea") er en stormfugl. Gulnebblire hekker på bratte skrenter i Middelhavet og på klipper i Atlanteren. De nordligste hekkeplassene ligger på Berlengaøyene utenfor Portugal sør om 40°. På sensommeren oppløses koloniene og fuglene flyger mot vest og nordover og sees da så langt nord som sør Irland. Mesteparten overvintrer på Sydatlanteren men noen også på Nordatlanteren. Japanstormsvale. Japanstormsvale (vitenskapelig navn "Oceanodroma monorhis") er en stormfugl. Amerikakrikkand. Amerikakrikkand (vitenskapelig navn "Anas carolinensis") er en fugl i andefamilien. Foretrukket habitat. Amerikakrikkand bebor innsjøer, myrer, dammer og grunne vannstrømmer med tett fremvoksende og akvatisk vegetasjon. De foretrekker grunne vann og små dammer under paringssesongen. Anden hviler gjerne i gjørmeområder eller på stubber, eller sitter på lave, døde trær. Disse ender hekker i fordypninger på tørr grunn, og redet ligger oftest ved foten av busker, under en stokk eller i tett gress. Redene deres er vanligvis 6–91 meter fra vann, og de unngår treløse eller børsteløse leveområder. Amerikakrikkanden vintrer i både ferskvanns- eller brakkvannsmyrer, dammer, bekker, og elvemunninger. Siden de er mindre fugler, pleier de å holde seg i vann uten nevneverdig strømning. Stokkand. Stokkand ("Anas platyrhynchos") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien. Den er vår vanligste andeart, som finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, selv på svært små vann midt i storbyer. Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som beviselig er over 25 år. Beskrivelse. Vingespeilene er blå, med grønt skjær. Føttene er gule eller rødgule. Lengden er 55-60 cm, vingespennet 81-98 cm. Nebbet er bare litt utvidet mot spissen, eller ikke i det hele tatt. Hunnen er mørkebrun på oversiden og rustgul under. Hannen er mørkegrønn på hode og hals. Halsen er dessuten omgitt av en hvit ring. Ryggsiden er brunaktig, skuldrene, sidene og buken gråspekket, brystet kastanjebrunt. Hekking. Stokkanden begynner å legge egg straks etter issmeltingen. Redet ligger ofte ganske langt fra vann, og inneholder 10-12 hvitaktige egg. Rugetiden er mellom 27 og 28 dager før eggene blir klekket. Deretter tar de fra 50 til 60 dager før ungene er flyvedyktige. Annet. På grunn av den store forskjellen i fjærdrakt mellom kjønnene, klassifiserte Linné først hannen og hunnen som to forskjellige arter. Stokkanden er utbredt i Norge, hvert år felles det over 50 000 under jakten. Rødfotand. Rødfotand (vitenskapelig navn "Anas rubripes") er en fugl i andefamilien. Stjertand. Stjertand ("Anas acuta") er en fugl i andefamilien. Blåvingeand. Blåvingeand (vitenskapelig navn "Anas discors") er en fugl i andefamilien. Knekkand. Knekkand ("Anas querquedula") er en fugl i andefamilien. Utbredelse. Finnes i store deler av Europa og den tempererte delen av Asia. Skjeand. Skjeand ("Anas clypeata") er en fugl i andefamilien. Den er om lag 50 cm lang. Hunnfuglen er brunspraglete, mens hannen har kritthvitt bryst, mørkegrønt hode og rødbrun buk. Begge fuglene virker framtunge i vatnet og nebbet peker ofte nedover. Utbredelse. I Sør-Norge er det få eksemplar av disse fuglene, og de opptrer sporadisk i Nord-Norge. Tallet på observasjoner øker. Skjeendene hekker få om gangen ved grunne innsjøer med rik vegetasjon rundt Oslofjorden og fra Møre til Helgeland. Skjeendene er trekkfugler som kommer i april og som trekker sørover i september-oktober. De overvintrar i Vest-Europa og Nord-Afrika. Arten er lista på norsk rødliste 2006, i kategorien "sårbar" (same kategori som oter, snøugla og gaupa). Reiret. Reiret blir gjemt i vegetasjonen nær vatn og er bygget av gras og dun. Skjeanda legger 8-10 gulhvite egg i april-juni. Hunnen ruger i 23-25 dager og ungene er flygedyktige etter 40-45 dager. Skjeanda eter små krepsdyr og bløtdyr. Rødhodeand. __NOTOC__ er en stor dykkand, en fugl i andefamilien. Beskrivelse. Rødhodeanda tilhører dykkendene, men ligner mer på gressendene i størrelse, den er om lag så stor som en stokkand. Andriken er lett gjenkjennelig, spesielt i praktdrakt. Han har et avrundet, oransje hode med oppreiste issefjær og steil panne, rødt nebb, sort bryst, hvite flanker, brun rygg og sort hale. Hunnen er hovedsakelig lys brun, med mørkere rygg og isse og lysere kinn I eklipsedrakt minner hannen mer om hunnen, men nebbet er fortsatt rødt. Atferd. Rødhodeanda spiser for det meste vannplanter. Den dykker ikke så mye som andre dykkender, men beiter heller fra overflata. Den er en sosial fugl og opptrer gjerne i flokk sammen med Taffeland. Reiret gjemmes i tett vegetasjon nær vannet. Hunnen legger mellom 6 og 12 lysegrønne egg som ruges i 26–28 døgn. Ungene er flygedyktige etter Lyd. Begge kjønn lager en bjeffende lyd. Hannen lokker på hunnen med et "tje-tjoo" som kan minne om et nys. Taffeland. Taffeland (vitenskapelig navn "Aythya ferina") er en fugl i andefamilien. Ringand. Ringand (vitenskapelig navn "Aythya collaris") er en fugl i andefamilien. Hvitøyeand. Hvitøyeand (vitenskapelig navn "Aythya nyroca") er en fugl i andefamilien. Bergand. Bergand ("Aythya marila") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Ernæring. Bergender ernærer seg hovedsakelig av animalsk føde, spesielt muslinger og snegler, i mindre grad spiser de også frø og blader fra tang og tare. Toppand. __NOTOC__ Toppand ("Aythya fuligula") er en fugl i andefamilien. Beskrivelse. Toppanda er en forholdsvis liten and, lengde 40–45 cm lang, med vingespenn 65–75 cm. I praktdrakt er hannen svart med hvite flanker og buk, og med en lang fjærtopp som henger fra toppen av hodet og ned i nakken, som også gir arten sitt navn. Hodet er purpurskimrende. Hunnen er brun, fra mellombrun til mørk brun, med noe lysere sider. Hunnen har også fjærtopp, men den er adskillig mindre enn andrikens, og ikke alltid lett å se. Begge kjønn har lysegrått nebb med sort spiss og iøynefallende gule øyne. I eklipsedrakt er hannen mørk brun, med lysebrune sider og mindre fremtredende fjærtopp. Han ligner da mer på hunnen, men er mørkere brun og har lysere sider. Lyd. Hannen lokker på hunnen med et fløytende "giuu-giuu". Hunnen gir gjerne fra seg et snerrende "karr-karr," også i flukten. Atferd. Toppanda hekker i kolonier, gjerne blant måker eller terner. Reiret legges da i åpent lende. Ellers gjemmes reiret godt i tett vegetasjon. Hunnen legger fra seks til 12 egg som ruges av hunnen i 23 til 25 dager. Hannene forlater hunnene når eggene er lagt. Ungene er flyvedyktige etter ca 7 uker. Toppanda lever av bløtdyr, små krepsdyr, insekter og vannplanter som den finner ved å dykke under vann. Purpurhodeand. __NOTOC__ Purpurhodeand ("Aythya affinis") er en liten dykkand, en fugl i andefamilien. Beskrivelse. Voksne purpurhodeender er 38-45 cm lange, med blått nebb og gule øyne. Den voksne andrikken har et mørkt, purpurskimrende hode, sort bryst, lys grå rygg, sort stjert og hvit underside. Den voksne hunnen har et hvitt bånd ved nebbroten og brunt hode og kropp. Purpurhodeand er mindre enn Bergand, som den ellers lett kan forveksles med. Purpurhodeand har også en annen hodefasong, med en spiss Atferd. Purpurhodeanda hekker ved myrpytter i Alaska og vestlige Canada, på en skjermet plass på bakken nær vann. Purpurhodeanda trekker sørover i flokker sent om høsten, og overvintrer ved innsjøer, elver og skjermede kystfarvann langs vestkysten av Nord-Amerika, sørlige USA og nordlige Sør-Amerika. Finnes oftere ved ferskvann enn Berganda. Den returnerer til hekkeområdene Kilder. «Lesser Scaup» i Engelsk Wikipedia Praktærfugl. Praktærfugl ("Somateria spectabilis") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Et voksent individ er ca 55-63 centimeter fra nebbspiss til stjertspiss i utstrakt tilstand. Den hekker på Spitsbergen, og fra kysten av Nord-Norge helt ut til Kola-halvøya, samt østkysten av Island og langs Østersjøen og Bottenviken.Sporadisk forekommer eksemplarer ved de finsk-russiske grensetraktene, gjerne i forbindelse med trekkruter. Atferd. Praktærfuglen er en utmerket dykker og den lever av å spise bløtdyr, krepsdyr, pigghuder og enkelte små fisk den skulle komme over. Den bygger reir i ei grop i bakken som den forer opp med tang, dun, strå og lyng. Reiret er sotbrunt. Reiret bygges gjerne i beskyttelse av busker, men kan også bygges helt åpent nær sjøkanten. Den legger 4-7 egg og ungene er flygedyktige etter ca 10 uker. Etter hekking slår individene seg gjerne sammen, og enkeltindivider kan dessuten gå inn i ærfuglflokker. Hybridisering forekommer dessuten mellom de to artene. Ved overvintring trekker mange individer sør til Trøndelagskysten og inn i fjorder. Kjennetegn. Den oransje nebbknølen hos hannen er umiskjennelig. Dessuten er det lyseblåe hode og nakkepartiet lett gjenkjennelig med den rustrøde magen. Det kileformede nebbet har den til felles med andre andefugler. Ryggen er sort og hvit. Hunnen ligner veldig på ærfuglhunner med den brundominerende fjærdrakten. Men mens ærfuglhunnen er gråbrun, har praktærfuglhunnen et noe mer rødbrunt fargeskjær. Den brune fjærdrakten er dessuten sort vinkeltegnet i motsetning til de noe mer diagonalformet stripene i ærfuglhunnens fjærdrakt. Praktærfuglhunnens nebb er betydelig mørkere enn ærfuglhunnens. Brilleærfugl. Brilleærfugl (vitenskapelig navn "Somateria fischeri") er en fugl i andefamilien. Stellerand. Stellerand ("Polysticta stelleri") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Harlekinand. Harlekinand (vitenskapelig navn "Histrionicus histrionicus") er en fugl i andefamilien. Havelle. Havelle eller isand ("Clangula hyemalis") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Havella er ei ganske lita and med totallengd 39-47 cm og vengespenn på 65-82 cm. Fuglen veg 600-1000 gram. De voksne hannene har lange midtre halefjær på 10-15 cm. Havella har rundt hode og kort nebb. Vingene er mørke og ganske smale og spisse. I flukt holder fuglen vingene bakover og lavt og flakser med smidige kjappe vingeslag. Havella har minst tre ulike drakter gjennom året. I alle draktene er fuglen broket i kvitt, brunt og svart, og med heilmørke vinger. Havellas sang består av en tonerein, nasal, litt jodlende lyd som kan skrives som "a a-aulí" eller "ah au-audeli" og minner om klarinett. Havella hekker i fjell- og tundraområde, både i innsjøer og havbukter, på Island, i Skandinavia, Svalbard, Novaja Zemlja, Russland, Grønland, Canada og Alaska. Ho er trekkfugl og overvintrer i kystområde i Europa, Kina, Korea, Japan, og Nord-Amerika. Den norske hekkebestanden er trulig på 5000-10 000 par. Flest hekkende par fins på Finnmarksvidda og i Varanger. Her kan fuglene treffes både inne på vidda og ute ved kysten, alltid ved små ferskvannsdammer. Elles i Nord-Norge kan havella også hekke vanlig, mest typisk i bjørkebeltet og vierregionen. Kystnær hekking forekommer så langt sør som til Velfjorden ved Brønnøysund. I Sør-Norge hekker havella sparsomt i sentrale fjelltrakter så langt sør som til sentrale deler av Hardangervidda. Fuglene et mest vannlevende insekt, muslinger, bløtdyr og krepsdyr, men også fisk, børsteormer og pigghuder. Havellene lever i monogame par. De blir kjønnsmodne i tredje leveår. Fuglene kommer til hekkeplassene i april-mai, av og til i juni. Reiret er ei grop på marka, sparsomt fora med gras og lyng. Det ligger nær ferskvann, gjerne på en holme. Hunnen legger 6-9 egg rundt midten av juni. Hannene blir i reirområdet enda litt, med flokker seg sammen med andre hanner lenge før klekkinga. Hunnen ruger i 24-29 døgn. Ungene drar fra reiret så snart de er tørre. Hunnen er sammen med de til de er flygedyktige 35-40 døgn gamle. Havellene har et kull i året. De norske havellene overvintrer ute ved kysten eller i fjordene sammen med haveller og andre ender lengre østfra. Trolig fins det 50 000-100 000 haveller på norskekysten vinterstid, de fleste i Nord-Norge. Om våren flyr de inn til hekkeplassene. Dette trekket går for seg om kvelden og natta, og treklangen til havellene er lett kjennelig i halvmørket. Svartand. Svartand ("Melanitta nigra") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Hannen har en svart fjærdrakt, og hunnen har brun fjærdrakt. Hannen har også en gulrød flekk på nebbet. Brilleand. Brilleand (vitenskapelig navn "Melanitta perspicillata") er en fugl i andefamilien. Sjøorre. Sjøorre ("Melanitta fusca") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Islandsand. Islandsand (vitenskapelig navn "Bucephala islandica") er en fugl i andefamilien. Kvinand. Kvinand ("Bucephala clangula") er en fugl i andefamilien og tilhører de såkalte dykkendene. Kvinanda har et påfallende stort hode for kroppen og en steil panne, som gir hodet en trekantet profil. Kroppen virker litt klumpete. Hunnene blir omkring 39 cm, mens hannen er noe større og gjerne blir omkring 49 cm. Hannen er sortgrønn i hodefargen og har en karakteristisk hvit kinnflekk på hver side av nebbroten. Hunnen er mer brunsort i hodefargen og kinnflekkene er mindre definerte. Hos hannen er buken og buksidene glinsende hvite, mens hunnen er mørk gråspettet. Hannens nebb er nærmest helt sort, mens hunnens har et lysere parti ytterst på overnebbet. Det norske navnet på denne andefuglen stammer av hannens karakteristiske kvinende vingelyd under flukt. På engelsk kalles imidlertid denne andefuglen for «gulløye» (goldeneye), noe som stammer fra den karakteristiske gullgule fargen på øynene hos denne arten. Kvinanda hekker i et bredt belte over hele Eurasia og Nord-Amerika, tett knyttet opp mot de boreale barskogsbeltene. Kvinanda er en såkalt hullruger som kan hekke på plasser som ligger opp mot 3 kilometer fra vann. Den plasserer som regel reiret i et trehull, ofte i et gammelt svartspettreir der svartspetten forekommer. Ellers hekker den ofte i holker som er hengt opp spesielt for kvinand og ugler. Noen steder er kvinanda blitt vanligere etter at man har hengt opp holker, en indikasjon på at mangel på egnede hekkeplasser mange steder begrenser utbredelsen. Høyvokst, gammel skog med større og mindre vann og sakteflytende elver er kvinandas nøkkelbiotop. På Østlandet er den en karakterart i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem året rundt. I Norge hekker kvinand fra Vest-Agder og nordover gjennom alle østlandsfylkene og til Trøndelag. Lenger nord er den også stedvis vanlig, avhengig av forekomsten av barskog. På Vestlandet er kvinanda sjelden som hekkefugl, og den mangler omtrent helt på vestsiden av en linje som strekker seg fra Eigersund sør i Rogaland og vest av vannskillet over fjella nord til grensen mellom Romsdal og Nordmøre. Vinterstid forekommer kvinanda både i ferskvann og saltvann langs kysten nordover til Nordland. Trolig trekker deler av den norske bestanden ut av landet til områdene rundt Nordsjøen, bl.a. overvintrer store mengder kvinender i de grunne havområdene rundt Danmark. Lappfiskand. Lappfiskand ("Mergellus albellus") er en fugl i andefamilien. Utbredelse. Hekker på taigaen i nordlige Europa og Asia, men overvintrer ved de mer skjermede kystene av Østersjøen, Svartehavet, innsjøer i Laksand. Laksand ("Mergus merganser") er kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. Laksanda er en ganske stor andefugl. Lever i Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. Lever mest ved elver og vann og kan hekke i trehuler. Det er lett å se forskjell på hanner og hunner. Hannen har mørke grønt hode mens hunnen har brunlig. I Norge kan det drives jakt på laksand fra 10.09. til 23.12. Siland. Siland ("Mergus serrator") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører andefamilien. ”"Ut fra simuleringer vil 200 fiskender i løpet av 30 dager kunne spise et sted mellom 78 000 og 136 000 presmolt. I mageinnholdet til 60 skutte ender (både unger, voksne laksender og silender) ble det funnet 606 laks (90 %) 3 aure (0,4 %) 13 røye (1,9 %)”" I Norge kan det drives jakt på siland fra 10.09. til 23.12. Stivhaleand. Stivhaleand (vitenskapelig navn "Oxyura jamaicensis") er en fugl i andefamilien. Vepsevåk. Vepsevåk ("Pernis apivorus") er til tross for navnet nærmere beslektet med glentene enn med andre våker. Vepsevåkene har sin egen slekt, "Pernis". Vepsevåken kan ta småfugler og frosk, men lever hovedsakelig av vepselarver fra bol under bakken. Svartglente. Svartglente (vitenskapelig navn "Milvus migrans") er en fugl i haukefamilien. Glente. Glente (vitenskapelig navn "Milvus milvus") er en rovfugl. Den er en sjelden fugl i Norge. Hekking. Hunnen bygger et forholdsvis lite reir i toppen av høye trær. Reiret består av pinner, kvister og gjerne papir og tøyrester hun finner. Hunnen tar gjerne over andre rovfuglreir. I slutten av april eller begynnelsen av mai legger hunnen 2 til 4 egg. Eggene klekkes etter 30 dager. Ungene blir i reiret til de er 7 til 8 uker gamle. Først da er de flyvedyktige. De bor fremdeles i reiret i et par uker til for å få føde. Hunnen blir kjønnsmoden etter to år. Hannen blir som oftest kjønnsmoden når den er tre år. Båndhavørn. Båndhavørn (vitenskapelig navn "Haliaeetus leucoryphus") er en fugl. Åtselgribb. Åtselgribb (vitenskapelig navn "Neophron percnopterus") er en fugl. Åtselgribben er den minste av de Europeiske gribbene, og måler en kroppslengde på 55-65cm, og et vingespenn på 155-170cm. Den hekker hovedsakelig i middelhavsområdets fjelltrakter, overvintrer i Afrika. Føde: åtsler,slaktavfall o.l. på søppelplasser. Reir på fjellhyller. Slangeørn. Slangeørn (vitenskapelig navn "Circaetus gallicus") er en fugl. Sivhauk. Sivhauk (vitenskapelig navn "Circus aeruginosus") er en rovfugl. Den er den største av våre kjerrhauker. Kjennetegn. Størrelse: 48 – 62 cm. "(omtrent som en musvåk – omtrent som en ravn)". Vingespennet er ca. 130 cm. Hunnen er større enn hannen. Vekt: ca.540g (♂), ca.740g (♀). Både hann- og hunnfugl virker overveiende brune, hunnen mørkere enn hannen, vingespissene er svarte. Undersiden på hannens vinger er lys, halen er lang og nærmest grå. Toppen og undersiden av hodet på begge kjønn er lys. Den er en glideflyver med høytstilte vinger. Utbredelse og bestandsstatus. Sivhauken hekker årlig, men meget sparsomt i Norge, og enkeltindivider observeres i økende grad om våren og i sommerhalvåret på østlandet og sørøstlandet. Flest hekkefunn i Norge er gjort i Østfold og i Rogaland, men den har også hekket i Oppland og i Vestfold. Den hekker i mellom- og søreuropa opp til Danmark, sør Sverige og sørvest Finland og vestlige deler av Asia. I Danmark, hvor bestanden har vært økende, er det nå ca. 600 ynglepar. I nord Europa trekker den til Afrika i vinterhalvåret. Biotop. Sivhauken er avhengig av næringsrike vann med tett sivvegetasjon. Hekking. Sivhauken legger redet i tett takrørvegetasjon hvor den legger 3-7 egg i begynnelsen av mai. Rugetiden er 31-36 dager og ungene blir i redet i ca. 40 dager. Føde. Føden er småfugl og små andefugl som den fanger i luften eller på vannet, mus og frosker. Myrhauk. Myrhauk (vitenskapelig navn "Circus cyaneus") eller blå kjerrhauk er en rovfugl. På verdensbasis er det flere arter som går under betegnelsen kjerrhauker "(Circus)", bl.a. sivhauk, enghauk og steppehauk. Kjennetegn. Størrelse: 43 – 51 cm. "(litt mindre enn musvåk – litt større enn kråke)". Vingespennet er 105 – 125 cm. Hunnen er større enn hannen. Vekt: 300-400g (♂), 400-700g (♀). Hannen er lys blågrå, vingespissene er svarte. Hunnen er brungrå, liksom ungfuglene, og begge kjønn har hvit overgump. Undersiden er lysere, hos hunner og ungfugler med brune streker. Den er en glideflyver med høytstilte vinger. Utbredelse og bestandsstatus. Myrhauken finnes i Norge på de sørlige fjellviddene og i områdene langs grensen mot Sverige fra Trøndelag og nordover til Finnmark samt noen få eksemplarer på Jæren. I september – oktober trekker den til midtre- og sørlige Europa. Noen eksemplarer overvintrer på Jæren, i sør Sverige og i Danmark. Den returnerer i mars – april. Biotop. Myrhauken er avhengig av myrlendt område, gjerne omkranset at tett halvhøy vegetasjon (i Norge vierkjerr) Hekking. Myrhauken legger redet på bakken i høyt vierkjerr, der den legger 3-6 lys grønne egg i mai – juni. Rugetiden er 28-31 dager. Redetiden er 6-7 uker. Føde. Føden er vesentlig smågnagere og småfugl. Steppehauk. Steppehauk (vitenskapelig navn "Circus macrourus") er en fugl. Enghauk. Enghauk (vitenskapelig navn "Circus pygargus") er en rovfugl. Den ligner på myrhauken, men er mindre og slankere. Kjennetegn. Størrelse: 39 – 45 cm. "(omtrent som en kråke)". Vingespennet er opptil 110 cm. Hunnen er større enn hannen. Vekt: ca. 240g (♂), ca. 325g (♀). Hannen er lys blågrå, vingespissene er svarte. Hannen har også en svart stripe på oversiden av vingen. Hunnen er brungrå, liksom ungfuglene, og begge kjønn har grå overgump. Undersiden er lysere, hos hunner og ungfugler med brune streker. Hannen har hvit underside med røde spetter. Flukten er urolig og flagrende, omtrent som en forvokst terne. Under glideflukt har den høytstilte vinger. Utbredelse og bestandsstatus. Enghauken hekker ikke i Norge, men det er noen få enkeltobservasjoner på Sørlandet og på Jæren. Ca. 40 par hekker i Danmark, forøvrig finnes den sparsomt i midtre og sørlige Europa og i vestre deler av Asia. Den er en trekkfugl som overvintrer i midtre- og østlige deler av Afrika og i India. Bestanden er sterkt truet, da moderne landbruk ødelegger dens naturlige hekkeområde. Biotop. Enghauken er avhengig av heder og dyrket mark. Hekking. Enghauken legger redet på bakken i gress og gresshøy vegetasjon, der den legger 4-5 nesten hvite egg i mai. Rugetiden er 27-30 dager. Redetiden er 35-40 dager. Føde. Føden er vesentlig smågnagere, småfugl, krypdyr, insekter og fugleegg. Hønsehauk. Hønsehauk (vitenskapelig navn "Accipiter gentilis") er en fugl og tilhører haukefamilien. Den foretrekker storvokst og gammel barskog. Korte, brede vinger og lang smal hale gjør at den er godt egnet til styrtjakt og kan fly raskt mellom grener og trær. Redet er stort og plassert midt i treet. Det brukes ofte flere år på rad. Hannen bygger vanligvis redet alene. Føde: Mindre pattedyr og fugler; mus, ekorn, hare, småfugl, trost, o.l. En måte å få observert hønsehauk på er å legge merke til kråker som lager spetakkel og jager mot et bestemt område. Eksterne lenker. a> i Bergen etter at den hadde drept en due. Musvåk. Musvåk (vitenskapelig navn "Buteo buteo") er en større rovfugl som tilhører haukefamilien. Den er en trekkfugl, og er utbredt i Sør-Norge opp til Trøndelag. Den er mest tallrik på Sørlandet. Kjennetegn. Musvåken er 51-57 cm, med korte brede vinger med fem "fingre", og med et vingespenn på 113-128 cm. Dens hale er rett avskåret og fjærdrakten er svært variert. Både helt mørke og helt lyse individer sees. Oversiden er oftest ensartet brunlig, mens fuglen ofte på undersiden har et lyst brystbånd. Halen er grålig med mange tverrbånd og et tydelig ytterst randbånd. Ved knoken på undersiden av vingen har fuglen ofte mørke pletter, samt mørke randbånd. Musvåken kan lett forveksles med fjellvåken, som imidlertid alltid har hvit overgump og et mørkt felt over buken samt et mørkt bånd ytterst på halen og fjærkledde ben. Vepsevåken kan også likne musvåken, men den har slankere hale og et mindre, mere dueaktig hode. Biotop. Musvåken foretrekker en blanding av skog og åpne landskaper, gjerne med dyrket mark. Naturen på Sørlandet er derfor nærmest det ideelle landskapet for denne fuglen. Stemme. Stemmen er gjerne et høy, «mjauende» "«Hi-æææ»". Varselrop Adferd. Musvåken flyr høyt på himmmelen med stive, forsiktige vingeslag. Den svever med vingene utbredt i en flat "V" mens den ser etter føde. Den er en fremragende flyver, og ekspert i å utnytte termiske drag i luften, og man kan se den utnytter disse luftstrømmene til å sirkle rundt i svært lang tid nesten uten å bruke energi. Den kan også bruke en jaktteknikk der den sitter på en høy utkikkspost og speider etter føde. Føde. Føden er variert og inkluderer små pattedyr (gjerne mus), padder, frosk, åtsler, ormer og fugler opp til due størrelse. Hekking. Musvåken bygger et stort rede, tildels av friske grener og som regel i et tre. De 2-4 eggene er hvite eller gråbrune med rødbrune flekker. Eggene legges i mai. Rugetiden er ca. 36 dager. Begge kjønn ruger og pleier ungene som forlater redet etter 45-50 dager. Ørnvåk. Ørnvåk (vitenskapelig navn "Buteo rufinus") er en våk. Fjellvåk. Fjellvåk (vitenskapelig navn "Buteo lagopus") er en fugl i haukefamilien. Kjennetegn. Fjellvåken er mellom 49 og 59 cm lang og med et vingespenn som kan variere mellom 123 og 140 cm. Den kjennes lett igjen i flukt med ei lys underside og mørke knokkelflekker. Fuglearten har et kjenneleg skrik «piijæh». Av og til kan man forveksle fjellvåk med musvåk som har et lignende skrik. Vingeprofilen i glideflukt minner mye om ørner, med lange og brede vingeflater, og det kan skje forveksling med den mye større kongeørna. Fjellvåken kan stoppe opp og «stå stille» i lufta, noe ørna ikke kan. Utbredelse. Fjellvåken hekker i det sirkumpolære området. Den er vanlig i Norge og hekker nord for Dovre og i fjellet i resten av Sør-Norge. Bestanden varierer med tilgang på smågnagere, såkalte smågnagersvingninger, og med topper i lemenår. Fjellvåken er trekkfugl og forlater Norge på høsten. Storskrikørn. Storskrikørn (vitenskapelig navn "Aquila clanga") er en fugl. Steppeørn. Steppeørn (vitenskapelig navn "Aquila nipalensis") er en middels stor rovfugl som måler 62-74cm og har et vingespenn på 165-190cm. Den er en trekkfugl som overvintrer i sørlige og sørøstige Asia og østlige og sørlige Afrika. Kongeørn. Kongeørn (vitenskapelig navn "Aquila chrysaetos") er en av de mest velkjente rovfuglene som forekommer på den nordlige halvkule. Som alle ørner tilhører den haukefamilien ("Accipitridae"). Beskrivelse. Kongeørna har en kroppslengde på 80 – 95 cm og et vingespenn på 190 – 225 cm. Hannen er mindre enn hunnen, og veier 2,8 til 4,5 kg, mens hunnen veier 3,8 til 6,6 kg. Klørne er i overkant av 5 cm lange (gjelder indre og bakre klo). I stup kan kongeørna oppnå en hastighet på ca 150 km/t. Kongeørna har flere underarter. Den voksne kongeørna er mørkebrun med gyllengul isse og nakke, og er utfarga etter om lag seks år. Kongeørna er forplantningsdyktig etter fem-seks år og paret holder sammen i et livslangt forhold. Ungfuglen har lyse felt både på under- og oversida av vingene. Det er vanlig at folk forveksler kongeørna med den mye mindre fjellvåken, som har lysere vinger med en karakteristisk mørk flekk under vingeknoken. Utbredelse og underarter. Det er seks anerkjente underarter av kongeørna, som varierer litt i størrelse og fjærdrakt. Levevis. Kongeørna er tro mot reviret og bruker samme reir år etter år. Enkelte år kan de stå over hekkinga, andre år kan de bruke reservereiret som de har et annet sted. Havørna og hønsehauken kan også ha reservereir. Reiret legger kongeørna helst på ei hylle med overheng i en bratt fjellvegg, eller i toppen av ei stor gammel furu eller gran. Reiret kan veie opptil 700 kg. Rovfuglene starter ruginga når første egget er lagt. Det andre egget legger de to eller tre dager senere. Det blir derfor en aldersforskjell på ungene, og bare den som ser på de voksne når de kommer med mat får servering. Den minste blir kuet av den største, og sulter som regel i hjel. På denne måten vokser det som regel opp en unge i hvert reir. Rugeperioden varer i 40-45 dager og ungen blir i reiret i 70-80 dager. Kongeørn i Norge. I 1846 ble det innført skuddpremie på kongeørna i Norge, og bestanden gikk kraftig tilbake. Først i 1968 ble kongeørna fredet og i dag er bestanden stabil. I 2002 regnet man med at det hekket mellom 850–1200 par i Norge. Kongeørna er i ferd med å øke i antall i sørvestlige Norge. Gjesdal og Bjerkreim kommune har en sterkt økende bestand. Om en vandrer litt i innlandet i disse kommunene, og i bratte fjellskrenter, kan en ofte treffe på kongeørna. Fuglen er en typisk åtseleter, men fanger også småvilt/dyr opp til størrelse med hare/rådyrkalver selv. Jaktteknikken som kongeørna bruker, er at den stuper ned mot byttedyret. Når den er nede, (oftest på ryggen av byttet) griper den tak med klørne og løfter byttet sitt opp, ved hjelp av nedslagsfart og vind. Kongeørna endrer vinkel på vingene og stiger opp i lufta med byttet i klørne. Er byttet for tungt, kan ørna slippe det mot berghyller eller steinurer. Da vil byttedyret bli skadet, og kongeørna kan drepe det, og spise noe av det på plassen. Er det tilgang på selvdøde dyr, røver ravn og kråker dette. Da kommer ofte ørna og overtar åtselet. Etter at ørna har spist seg mett, kan den sette seg til i høyden og iaktta åtselet. Om andre rovdyr prøver å overta det, kan det ofte resultere i at ørna tar til vingene, for så å skremme bort inntrengeren. Selv om kongeørna har status som «nær truet» i den norske listen over rødlistede arter, blir den fortsatt etterstrebet av ulike interesser. Kongeørn kontra havørn. Kongeørna har en mye rundere fasong på vingetuppene en det havørna har. Vingetuppene på kongeørna svaier oppover når den svever i lufta. Ungfuglen er ofte mindre med hvite spetter i fjærdrakten de første to årene. Fiskeørn. Fiskeørn ("Pandion haliaetus") er den eneste art i fiskeørnfamilien (Pandionidae). Den er også kjent som fiskejo, fiskefalk og jo'". Det er en stor rovfugl og en trekkfugl. Arten ble totalfredet i Norge i 1962. Beskrivelse. Fiskeørnen er 55-60 cm lang, og veier 1100-2200 gram. Vingespennet er på 145-170 cm. Vingene har mørke flekker under vingeknoklene. Den flyr med tydelig knekk på vingene. Gjennom de gule øynene går en svart stripe. Utbredelse. Fiskeørnen hekker i alle verdensdeler, bortsett fra Antarktis og Sør-Amerika. Det er fire anerkjente underarter. Stamformen ("P. h. haliaetus") hekker i deler av Europa og Sibir. "P. h. carolinensis" hekker i Nord-Amerika og deler av Karibien. "P. h. cristatus" hekker i kyststrøk i Australia og det sørlige Asia. "P. h. ridgwayi" hekker i Karibien, fra Cuba og Bahamas til det sørøstre Mexico og Belize. I Norge hekker den først og fremst østafjells, og i Finnmark. Over halvparten av den europeiske bestanden hekker i Sverige (cirka 2000 par) og Finland (cirka 1000 par). I 1930- og 1940-årene var den norske bestanden nesten borte. Den ble totalfredet i 1962 og i 1990 ble bestanden anslått til cirka 150-200 hekkende par i Norge. Norske fugler trekker til Middelhavsområdet og tropisk Vest-Afrika. Atferd. Fiskeørna lever nesten utelukkende av fisk som den fanger på grunt vann, vesentlig karpefisker, gjedde og abbor med en vekt på 250-300 gram (opptil 1 kg er kjent). Arten jakter på 20-40 meters høyde og fanger fisk med klørne, etter er kort stup. Den stiller seg av og til på flaksende vinger mens den speider etter fisk. Forplantning. Fiskeørnen bygger vanligvis kvistreir helt i toppen av en stor, glattstammet furu. Hunnen legger 2-4 hvite egg med rødbrune flekker. Rugetiden er 35-38 døgn. Ungene er flygedyktige etter 8-10 uker, i sør-Norge rundt 25. juli, i Finnmark omkring 15. august. Den hekker helt nær vann. Rødfalk. Rødfalk (vitenskapelig navn "Falco naumanni") er en falkeart. Den er rundt 30 cm lang, med et vingespenn på ca. 65 cm. Fargetegningene ligner tårnfalkens, og har i likhet med denne store forskjeller mellom kjønnene. Rødfalken mangler tårnfalkens «falkebart», og er jevnere grå på hodet. Flekkene på ryggen og under vingene er mindre fremtredende enn hos tårnfalken. Ryggen er teglrød. Det er vanskeligere å skjelne hunner og ungfugler fra tårnfalker. Rødfalken har hvite klør (tårnfalken har svarte), og spissere stjert. Rødfalken jakter fortrinnsvis på insekter, gjerne i flokk. Tårnfalk. Tårnfalk (vitenskapelig navn "Falco tinnunculus") er en falkeart. Den er 32-35 cm lang, og har et vingespenn på 71-80 cm. Tårnfalkhannen kan gjenkjennes på sine tydelige farger, med grått hode, rødbrun rygg, grå stjert og et sort bånd ytterst på den lyse, spettede buken. Hunnen har brunt hode og noe mer spettet rygg. Den har svært spisse vinger og en noe flagrende flukt. Man ser også ofte tårnfalken stå helt stille i luften på utkikk etter bakkelevende dyr, slik som smågnagere, spissmus, firfisler, noe insekter og nylig utflydde fugleunger. Den har i tillegg et utmerket UV-syn, noe som gjør at den kan oppdage urinstoffene som smågnagere avsetter i terrenget og dermed lettere oppdage potesielle byttedyr. Tårnfalken er aktiv i den lyse delen av døgnet og mater ungene i hekkeperioden hver 1-2 time. Den fortærer byttet ved å rive kjøttet i stykker med det spisse nebbet. Fugler ribbes før de bringes til reiret. Den kan finne på å sluke små knokler, men de større unngås. Tårnfalken gulper senere opp de ufordøyelige delene. Den hekker i gamle kråkereir, bergvegger, bygninger og i spesiallagde fuglekasser. Populasjonsstørrelsen påvikres ofte av såkalte smågnagersvingninger. Aftenfalk. Aftenfalk (vitenskapelig navn "Falco vespertinus") er en fugl. Den har blitt observert 6-7 ganger i Norge de siste 40 år Hekking. Aftenfalken bygger ikke egne reir, men benytter reir som ulike typer av kråkefugler har forlatt. Hunnen legger 3–5 egg som ruges av både hunnen og hannen. Rugetiden er cirka 4 uker. Den hekker gjerne i kolonier. Dvergfalk. Dvergfalken (vitenskapelig navn "Falco columbarius") er en rovfugl som hører til falkefamilien. Den kan gjenkjennes under flukten ved meget spisse vinger og forholdsvis lang hale og generelt liten størrelse. Ser man en falk fra svært nært hold ser man et svært kraftig nebb. Like bak overnebbets nedadbøyde spiss har falken et kraftig framspring, såkalt «falketann», som passer til et tilsvarende innsnitt i undernebbet. Utseende. Dvergfalken er den minste av Europas falkearter. Den er 25 til 30 cm lang og har et vingespenn på 50 til 60 cm. Det er stor forskjell mellom kjønnene. Hannen har gråblå overside og rustbrun underside med kraftige lengdestriper. Hunnens overside er mørkebrun og undersiden er helt lysegulbrun med kraftige mørkebrune lengdestriper. Ungfuglene ligner moren inntil neste vår, da fellingen av de den gamle fjærdrakten tar til og den voksne fjærdrakt begynner, og de gråblå fjærene bryter frem på oversiden hos de unge hannene. Hunnene veier i gjennomsnitt 210 gram og er dermed noe større og kraftigere enn hannene, som i gjennomsnitt veier 50 gram mindre. Utbredelse. Arten har en nordlig utbredelse som nesten er sirkumpolar. Dvergfalken hekker fra Island og De britiske øyer i vest, østover gjennom Skandinavia og Baltikum og gjennom Asia til Nord-Amerika. På Grønland og tilstøtende deler av Canada mangler den. Størstedelen av dvergfalkene i verda er trekkfugler. Den norske hekkebestanden kan være på om lag 2000 – 6000 par. Dvergfalken er utbredt over det meste av Norge, fra kyst til snaufjell. I de store sammenhengende barskogene og i jordbruksbygdene i lavland på Østlandet og Sørlandet hekker arten stort sett ikke. På Vestlandet hekker arten fåtallig. Beste hekkeområda finner fuglen i frodige område i bjørkebeltet nær vatn og vassdrag. Snauhgst har gitt arten bedre kår i lavlandet. Fuglene vil helst ha åpne steder som heier, myr, sætervoller, strandenger og elveløp. Føde. Dvergfalken jakter mest på åpne områder, hvor taktikken er overraskelsesangrep med stor fart. De fleste byttedyr blir tatt på eller like ved bakken. Det er spesielt dvergfalkens syn som gjør den til en god jeger. Antall synsceller i øyets netthinne er ca. 1 000 000 per mm². Til sammenligning har mennesket kun ca. 100 000 per mm². Jakten går hardest utover stær, spurv, piplerke og steinskvett, men også vadefugler som heilo og bekkasin står på menyen. Det er utrolig at dvergfalken kan ta en så stor fugl som heiloen som veier omtrent det samme som dvergfalken selv. Den tar også av og til gnagere og insekter. Hekking. Dvergfalken velger seg et territorium av en viss størrelse avhengig av fødetilgangen i området. På Island kan dvergfalken ha et territorium på ca. 35 km². Dvergfalken vil helst hekke oppe i utilgjengelige bratte fjellsider, men den bygger ikke redet sitt selv. Hvis den finner et gammelt kråke- eller ravnerede på et passende sted tar dvergfalken gjerne over dette. Men den kan også legge eggene sine direkte på en bar klippehylle uten noe form for rede. Eggleggingen begynner som regel i mai måned, og de legger ofte 4 egg, selv om 3 til 6 egg også er observert. Eggene er ca. 40 mm lange og rødbrune med tettsittende mørkere prikker. Rugetiden er ca. 4 uker, og ungene er flygeklare etter knappe 4 uker. Når ungene er klekket er det hannen som jakter, og avleverer byttet til hunnen på et bestemt sted nær redet. Hunnen deler byttet i passende stykker før hun gir det til ungene. Lerkefalk. Lerkefalk (vitenskapelig navn "Falco subbuteo") er en fugl. Den kan gjenkjennes på sine lange, slanke vinger og sin hurtige, svale-aktige flukt. Den kan forveksles med aftenfalken. Lerkefalken kan bli 34 cm lang og få et vingespenn på 70-84 cm. Hunnene er størst; hannene veien 130-230 g, mens hunnene veier 140-340 g. Føden består av småfugler og insekter, særlig øyenstikkere. Lerkefalken er fylkesfugl i Hedmark. Hekking. Lerkefalken finner et forlatt fuglerede, for eksempel etter andre rovfugler eller kråker, hvor den legger 2-3 egg midt i juni. Lerkefalken hekker en gang i året. Rugetiden er 28-31 dager, og ungene mates i 28-34 dager. Jaktfalk. Jaktfalk (vitenskapelig navn "Falco rusticolus") er en fugl, nærmere bestemt en Rovfugl (falconiformes). Det er den største av falkeartene. Jaktfalken hekker i arktiske kyststrøk og på øyer i Nord-Amerika, Europa og Asia. Den er for det meste stedbunden, men streifer en del etter at hekkesesongen er over og på vinterstid. På engelsk heter den Gyrfalcon, også skrevet Gyr Falcon, noen ganger "Gerfalcon". (Se engelsk artikkel for IPA uttale.) På tysk heter den "Gerfalke", fransk "gerfaucon", middelalderlatin "gyrofalco". Første del av ordet kommer fra gammelhøytysk gîr (jvf. moderne tysk Geier) "gribb", som refererer dels til størrelsen sammenlignet med andre falker, dels den gribb-aktige måten å sirkle på. Dette kommer også til uttrykk i "gyrofalco", der latinsk gyrus=sirkel, kurvet vei. Jaktfalkens sirkling etter bytte skiller den fra andre falker i samme klasse. Det vitenskapelige navnet kommer fra latin "Falco" og fra den latinske benevnelsen på noen som lever på landsbygda/ute i distriktene, "Rusticolus". Beskrivelse. Denne arten er en veldig stor falk, på størrelse med de største våkene. Hannene er 48 til 61 cm lang, veier fra 800g til 1350g og har vingespenn på 110-130 cm. Hunnene er kraftigere og større, fra 51 til 65 cm, veier fra 1180g til 2100g og har vingespenn på 124-160 cm. Jaktfalker er bortimot en mellomting mellom en stor vandrefalk og hauk i generell oppbygning. De er umiskjennelige falker med spisse vingetipper samtidig som de er mer tettbygd, mer bredvingede og langhalede enn vandrefalken. Fjærdrakten er høyst variabel i denne polyformistiske arten; de arketypiske variasjonene er hvit, sølvfarge, brun og svart, skiftende gjennom et kontinuerlig spekter fra nesten helhvite fugler til veldig mørke varianter. Den brune varianten skiller seg ut fra vandrefalken ved at den kremfargede bunnfargen i halspartiet videre opp mot nakken vises som striper på pannen og hodet, kjennetegnes ved at hodet har mindre kontraster enn vandrefalkens karakteristiske mørkebrune hode og kinnskjegg. Den svarte varianten kjennetegnes ved å ha svarte flekker på buken til forskjell fra vandrefalkens smalere tverrstriper. Hvite varianter er umiskjennelige, ettersom de er de eneste falkene med dominerende hvit farge. Sølvfargede varianter ligner på lysegrå, stor slagfalk Det er ingen fargeforskjell mellom hannfugler og hunnfugler. Ungfuglene er jevnt over mørkere og brunere enn tilsvarende voksne fugler. Vandrefalk. Vandrefalk (vitenskapelig navn "Falco peregrinus") er en fugl i falkefamilien. Utseende. Vandrefalken har svartgrå rygg mens undersiden er lys og spettet med mørk grå farge. Nebbet er mørkegrått med gultone mot roten. Fuglens iris er svartbrun, mens føttene er gule hos voksne individer og blågrå hos yngre individer. Vandrefalken blir 40-50 cm lang med et vingespenn på 95-110 cm. Som hos alle rovfugler er hunnen større enn hannen. Vekten til hannfuglen blir inntil 700 g, mens hunnen kan bli inntil 1100 g. Hannen er på størrelse med en kråke og hunnen med en ravn. Utbredelse. Vandrefalken er den mest spredte og fremgangsrike rovfuglarten. Den finnes over hele jordkloden unntatt Antarktis. Vandrefalken er det raskeste dyret som lever på jorda. I stup har forskere foretatt fartsmålinger opp til ca. 290 km/t (180 mph), og man tror den kan nå en fart på ca. 320 km/t (200 mph). De fleste norske vandrefalker trekker til det sørvestlige Europa. Jerpe. Jerpe ("Bonasa bonasia") hører til gruppen hønsefugler. Kjennetegn. Kjønnene er ganske jevnstore. Voksne fugler veier 400 gram og har en lengde på 35 cm. Fjærdrakten er grå- og brunspraglete med et karakteristisk svart bånd ytterst på halefjærene. Vingene er ganske korte og det er derfor vanlig at de lager en del støy når de tar på vingene. Jerpa kan vanskelig forveksles med annen fugl. En orrhøne kan i hastig oppflukt minne om jerpe og omvendt, men forskjell i størrelse og adferd gjør at slik forveksling sjelden skjer. Utbredelse. Jerpe er vanlig på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men bestanden er i tilbakegang. Som leveområde foretrekker den steder med fuktighet og mye kjerr og løvskog, dette finner den i små bekkedrag og forsenkinger i terrenget. Jerpa er et yndet jaktobjekt, både på grunn av sitt fine kjøtt og fordi den er lett å ta. Den kalles gjerne for "jegerens trøst". Slektninger er den nordamerikanske Kragejerpa og Kinajerpa i sørøst-Asia. I nordlige Russland og Finland, samt tildels Øst-Finnmark finnes en lysere underart som kalles Finlandsjerpe. Adferd. Tegning av et jerpepar av ekteparet John og Elizabeth Gould fra"Drawn from Nature and on Stone" Jerpekullene splittes allerede tidlig på høsten. Etter dette opptrer de helst parvis og holder seg gjerne innenfor samme området hele vinteren. Når jerpa letter, flyr den sjelden langt, setter seg helst inn i et tre i nærheten før den flytter seg videre. Føde. Jerpas føde er variert og består av frø, bær, knopper og blader. Jerpa fortærer også insekter, insektlarver, pupper og mark. Ungene mates med insekter. Vinterstid utgjør bjørkeknopper den viktigste føden. Forplanting. Jerpa er utpreget monogam. Pardanningen skjer allerede om høsten, og i mai måned legger høna 7-12 egg i en dyp grop innunder en stubbe eller et tre. Rugetiden er på 24–25 døgn. Hanen holder seg innenfor samme revir hele sommeren. Lirype. Lirype ("Lagopus lagopus") er en rypeart fra skogshønsfamilien. Lirypa blir også kalt skogsrype. Beskrivelse. Høne og stegg (hannfuglen) er om lag jevnstore. Voksne fugler veier 500-600 gram og har ei lengde på 40 cm. De har brunspragla fjærdrakt, steggen er mørkere rødbrun farge på brystet og halsen. Halefjæra er svarte, men dekkfjæra over desse har samme vernefarge som ryggen. Vingene, buken og føttene er kvite. Om vinteren har fuglen kvit drakt, men halefjæra og nebbet er fortsatt svart. Lirype kan forveksles med fjellrype, men skiller seg fra denne på kraftigere kroppsbygning og tjukkere nebb (ved rota 12–14 mm høyt, bare 8–9 med fjellrypa), videre på sommerdrakta er det en mer rød-brun farge, lirypa har annerledes låt og annerledes tilholdssted. Vinterdrakta er snøkvit med svart stjert. Vårdrakta til hannen er fullt utvikla i mai: det mørke kanstanjebrune på hodet og halsregion tegner seg skarpt mot den ellers snøkvite kroppen. I øynene er det blodfylte kammer. I sommerdrakt er kjønna omtrent like, de er brun-svart-kvit-spraglete med kvite vinger og svart stjert. Høstdrakta ligner sommerdrakta. Ungfuglen ligner de voksne i sommerdrakta. Forplanting. Lirypa er monogam og begge partene tar del i oppføinga av kyllingene. Høna legger 8–12 egg i mai/juni. Disse har ei rugetid på om lag 20–21 dager. Hannen hevder parringsrevir. Reiret er som regel skjult i kratt, og en fordypning i bakken fôrest oftest med gammelt gras og løv. Som regel legger hunnen 8–12 egg i mai–juni. Hunnen ruger 20–21 døgn eller holder seg i nærheten. Ungene kan fly litt allerede når de er 8–9 dager gamle. Atferd. Rypa graver seg ned i tide, og venter på bedre værRypene holder seg i kull om høsten. Utover senhøsten og vinteren går de i større flokker. I snøvær, kuldeperioder og dårlig vær, graver de seg ned i snøen. Lirypa eter nesten utelukkende bjørkeskudd, som det finnes mest av i deres habitat; kratt og klynger med fjellbjørk. Det er stilken til knoppen lirypa eter, selve knoppene blir kastet unna. Sent på sommeren og tidlig på høsten trykker rypa veldig godt. Det vil si at den ikke er lett å få på vingene på grunn av kullene og reirene. Rypa vil ofte leke skadd for å lure vekk predatorer og jegere til en annen plass enn redet, og så lette og fly tilbake igjen. Senere på året blir rypa lettere på vingene, da kyllingene er blitt voksne nok til å kunne bli med i flukten. Utbredelse. Lirypa fins i bjørke-, og vierskog, men også på tundraen i Eurasia, Alaska og Canada. I Norge fins lirypa over hele landet og holder seg i vierbeltet og det øvre bjørkeområdet. Jakt. Ryper er de mest yndede jaktobjektene i Norge, men det årlige utbyttet har blitt redusert fra over en halv million i jaktåret 1999/2000 til 164 000 i 2009/2010. Om lag 2/3 av individene som blir felt i Norge er lirype, resten fjellrype. Fjellrype. Fjellrype ("Lagopus muta") er en rype i skogshønsfamilien. Fjellrype blir også kalla for skarv, fjellskarv eller skarvrype. Det vitenskapelige navnet "Lagopus muta" har tidligere vært "Lagopus mutus", dette er har vist seg å være feil, siden "Lagopus" er et latinisert gammelgresk ord som betyr "harefot" og man har trodd at "Lagopus" var maskulinum, men er egentlig femininum, og siden artsnavnet må stå til slektsnavnet er "muta" det korrekte. Kjennetegn. Høne og stegg (hannfuglen) er omtrent jevnstore. Voksne fugler veier 400-500 gram og har en lengde på 35 cm. De har en gråspragla fjærdrakt. Halefjæra er svarte, men dekkfjæra over disse har samme vernefarge som ryggen. Vingene, buken og føttene er kvite. Om vinteren har fuglen kvit drakt, men halefjæra og nebbet er fortsatt svarte. Steggen har ei markert svart stripe mellom øynene og nebbrota. Dette kjennetegnet har den også i vinterdrakta. Fjellrype kan lett forveksles med lirype. En skiller de fra hverandre ved at fjellrype har en lysgrå farge om høsten. Om vinteren er det vanskeligere, men i de aller fleste tilfeller kan de skilles med at lirypa har lyse klør, mens fjellrypa har svarte klør. Fjellrype har også en låt som kan skilles fra lirype. Den lager en karakteristisk rapelyd, i motsetning til lirypens "kakling". Forplanting og atferd. Fjellrypa er monogam. Høna legger normalt syv til elleve egg i en senkning i bakken og det tar 20-21 dager å ruge dem ut. Klekkinga skjer i slutten av juni til tidlig i juli. Rypene holder seg i kull om høsten. Utover senhøsten og vinteren går de i større flokker når været tillater det. Orrfugl. Orrfugl (vitenskapelig navn "Tetrao tetrix") er en fugl i hønsefuglfamilien. Fuglen kalles vekselvis orrfugl og skogsfugl. Beskrivelse. Hannfuglen (orrhanen) er ca 53 cm lang og veier mellom 1 og 1,5 kg, mens hunnfuglen (orrhøna) er ca 41 cm lang med en vekt på ca 900 gram. De har helt ulik fjærdrakt og farger. Høna er brunspraglete. Hanen er nærmest svart med blå-lignende fjær på brystet. Orrfuglen holder til i løv- og barskog, gjerne med myrer og hogstfelt og på heier ved kysten. Den spiser knopper av løvtrær, særlig bjørk, og bartrær, blad og bær av forskjellige lyngarter og insekter. Fuglen finnes over store deler av Norge gjennom hele året. Orrfuglen hekker fra april til juni med 8-10 egg i reir på bakken. Ungene flyr etter 1-2 uker. Parring. Som opptakt til parringstida samles hannene om våren på faste spillplasser. Dette kan være myrer, islagte vann og andre åpne steder, der de i oppreist stilling og med utspilt stjert spiller med boblende kutring og langtrekkende sjoing "«tsjoo-yysch»". Hunnen kakler "«kakakakakeeæ»". Vesterlen krets av Norges speiderforbund. Vesterlen krets av Norges Speiderforbund (NSF) omfatter Sør-Rogaland. Vesterlen er den største kretsen i NSF, og har ca 2000 medlemmer fordelt på 38 speidergrupper. South Ronaldsay. South Ronaldsays plassering i øygruppen er markert med rødt South Ronaldsay ligger sør for Mainland South Ronaldsay er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Fastlandsforbindelse med Mainland via Churchill Barriers, over øyene Burray, Glimps Holm og Lamb Holm. South Ronaldsays hovedlandsby er St. Margaret's Hope, som er oppkalt etter den norskfødte Margaret av Skottland som døde her. Fergeforbindelse fra Burwick til John o' Groats på det skotske fastlandet. Møbel- og tretekniker. Møbel- og tretekniker er en treteknisk utdannelse ved Teknisk fagskole. Dette er en utdanning til mellomledernivå og ledernivå i treindustribedrifter. Rapphøne. Rapphøne ("Perdix perdix") er en fugl i fasanfamilien. Selv om den iblant kan finnes i Norge er det antatt å være utsatte eksemplarer. Den regnes som utdødd i Norge. Vaktel. Vaktel (vitenskapelig navn "Coturnix coturnix") er en fugl i fasanfamilien. Fuglen lever i Norge, men er listet på norsk rødliste 2006 i kategorien «nær truede» (NT – "Near Threatened"). Fuglen er liten, om lag 17 centimeter, og er vanskelig å få øye på, både pga. den kamuflerende fargen i fjærdrakten, og fordi den gjemmer seg i høyt gress. Den har lange vinger sammenlignet med andre hønsefugler, og er en trekkfugl. Vaktelen legger i gjennomsnitt 1,4 egg om dagen. Eggene er omtrent som en femtedel av et hønseegg, og kan benyttes på samme måte. Eggene kan i tillegg spises av enkelte eggallergikere. Vannrikse. Vannrikse (vitenskapelig navn "Rallus aquaticus") er en fugl. Myrrikse. er en fugl i riksefamilien. Sumprikse. Sumprikse (vitenskapelig navn "Porzana parva") er en liten vannfugl i riksefamilien. Ynglevanene dens er å benytte sivkratt i Europa, for det meste i øst og inn i vestasia. De setter opp redet på en tørr plass i krattvegetasjonen og legger 4-7 egg. Dette en en vandreart som overvintrer i Afrika. Åkerrikse. Åkerrikse ("Crex crex") er en fugl i riksefamilien. Åkerrikse kan bli 27 cm lang. Hunnfuglene og hannfuglene er veldig like. Fuglen er lysbrun og spraglete med mørkere striper. Den har grå partier på hodet. Kyllingene til åkerriksen er svarte. Åkerriksen er en sky fugl, og er derfor vanskelig å få øye på. Den holder til på frodige enger med høyt gress eller korn der den kan gjemme seg for farer. Fuglen har en veldig spesiell flygemåte; den flyr med slappe vingeslag og med beina hengene ned. Åkerriksen er en trekkfugl som overvintrer i Afrika. Fuglen kommer til Norge rundt mai og blir i landet til den emigrerer til Afrika igjen i august-oktober. Bestanden med åkerrikse har gått sterkt tilbake de siste 50 årene både nasjonalt og internasjonalt. Fuglen er globalt utrydningstruet. Sivhøne. Sivhøne (vitenskapelig navn "Gallinula chloropus") er en fugl. Amerikapurpurhøne. Amerikapurpurhøne (vitenskapelig navn "Porphyrula martinica") er en fugl i riksefamilien. Sultanhøne. Sultanhøne (vitenskapelig navn "Porphyrio porphyrio") er en fugl. Er observert i Østensjøvannet i Oslo. Sothøne. Sothøne (vitenskapelig navn "Fulica atra") er en fugl. Den kan i Norge observeres i sommerhalvåret blant annet ved Østensjøvannet i Oslo og om vinteren ved Tveitevannet i Bergen. Beskrivelse. Sothøna er en mørk sotfarget, rund og kompakt fugl, med kort hale og store føtter. Den er 36-42 cm lang, og veier ca 700 gram. Nebbet er hvitt med panneskjold. Øynene er røde. Hunnfugl og hannfugl er like. Ungfugl er lysere enn voksen fugl. Sothøna kan kjennes igjen på sine nikkende bevegelser når den svømmer. Den holder til i vann eller i mindre viker ved havet, der det er tett vegetasjon, og den dykker ofte. Reiret finnes ofte på ei flytende "øy" inne i tett vegetasjon. Fuglen legger 5-10 egg i månedene april – juni, og begge foreldrene ruger på eggene og henter mat til ungene. Sothøna lever stort sett på plantekost, som den gjerne henter i vannet, men lever også på mark og annet småkryp. Utbredelse og trekkforhold. I Norge finner vi sothøna som hekkefugl i Oslofjorden og sørover til Rogaland, men den kan også finnes som hekkende i Trøndelag. Ellers kan det dukke opp streiffugler over hele landet. De fleste trekker til Vest-Europa før jul, men en del overvintrer i Sør-Norge. Trane. Trane (vitenskapelig navn "Grus grus") er en tranefugl. I Norge finnes tranen hovedsakelig i skogsområder i Trøndelag og på Østlandet. Den er en trekkfugl som reiser fra Norge i midten av august til oktober. Tranen er en stor fugl, ca 115 cm. Den er skifergrå med lange bein og lang hals. Hode og hals er svart og hvitt, rød isseflekk, mer brunlig hos ungfugler. Armdekkerne på vingene er forlenget og danner en strutselignende stjert. Den utstøter høye trompetskrik, «kråå», som bærer flere kilometer. Den hekker på myrer i barskog- og bjørkeområder, og det er flest av den i Sør-Norge. Fuglen er økende i antall og utbredelse. Den overvintrer i Spania og Sør-Frankrike. Den spiser insekter, krypdyr, amfibier, mus og plantedeler. Hekking foregår ved at 2 grønngrå egg med mørke flekker legges i reir på eller nær åpen grasmyr. Foreldrene ruger på eggene i 4 uker. Typisk for tranen er at den skrider rolig avsted på en majestetisk måte. I flukt holdes den lange halsen utstrakt. Observert og fotografert nord for Hekkfjell i Vest-Agder 27.07.2012. Jomfrutrane. Jomfrutrane (vitenskapelig navn "Anthropoides virgo") er en fugl. Dvergtrappe. Dvergtrappe (vitenskapelig navn "Tetrax tetrax") er en fugl. Stortrappe. Stortrappe (vitenskapelig navn "Otis tarda") er en fugl. Den er vanligvis brun, men kan også være grå/svart. Stylteløper. Stylteløper ("Himantopus himantopus") er en vadefugl. Avosett. Avosett (vitenskapelig navn "Recurvirostra avosetta") er en vadefugl. Utseende. Avosetten er omtrent lang og har et vingespenn på mellom 77 til 80 cm. Et kjennetegn er det lange og tydelige oppoverbøyde nebbet. Fjærdrakten er for det meste hvit, den er svart i nakken, på hodets overside, på ryggen og en stripe på vingen. Begge kjønn har samme fargedrakt. De unge fuglene har en mer grålig fjærdrakt. Bena er lange og blåaktige. Hekking. Reiret kan være et hull i marken, som er sparsomt innredd med vekster, for eksempel gress. Det kan også plasseres på en tue. Eggleggingen skjer i slutten av april. Avosetten legger 3–5 egg som klekkes i midten av mai. Når ungene er ruget ut går de umiddelbart ut til vadeplassene sammen med sine foreldre. Arten er en kolonihekker og holder til på konsentrerte områder. Ørkenløper. Ørkenløper ("Cursorius cursor") er en fugl. Brakksvale. Brakksvale (vitenskapelig navn "Glareola pratincola") er en vadefugl. Triel. Triel ("Burhinus oedicnemus") er en fugl. Dverglo. Dverglo (vitenskapelig navn "Charadrius dubius") er en fugl som tilhører lofamilien ("Charadriidae"). Ligner sandlo, men nebbet er overveiende svart, og en sammenhengende hvit stripe går over øynene og pannen. Tydelig gul øyering. Mangler hvitt vingebånd (i flukt). Hekker over det meste av Europa samt i Nord-Afrika og gjennom store deler av Asia. I Norge hekker den i lavlandet fra Rogaland til Østlandet og enkelte steder i Trøndelag. Sandlo. Sandlo (vitenskapelig navn "Charadrius hiaticula") er en fjæretilknyttet fugleart i lofamilien. "Charádrius hiaticula" er en 18-20 cm lang, kortbenet vadefugl. Den har en sort og hvit halskrave, og ett orange nebb med svart tipp og orange føtter. I august-september trekker de sørover til overvintringsområdene i Sørvest-Europa og Vest-Afrika. En del fugler i Storbritannia og Nord-Frankrike er standfugler. Sandlo holder til på stranden, hvor de, når de søker føde, beveger seg på en helt bestemt måte. De løper et lite stykke, stanser opp og leter etter byttet i sanden, løper et lite stykke igjen og så videre. Der spiser de insekter, krepsdyr, børsteormer og snegler, den kan nå med sitt nebb. Redet ligger i en fordypning i sanden, med småstein eller skjell i bunden. 4 gråligbrune egg legges i mai og begge kjønn skifter på å ruge på dem. Sandlo på Mølen i Vestfold Amerikasandlo. Amerikasandlo (vitenskapelig navn "Charadrius semipalmatus") er en vadefugl. Voksne har en grå-brun rygg og vinger, en hvit buk, og et hvit bryst med et svart nakkebånd. De har en brun isse, ett hvitt forhode, og en svart maske rundt øynene og et kort oransje og svart nebb. Hekkeområdene er åpne flater på strender og flater over nordlige Canada og Alaska. Reiret er plassert på bakken i åpent lende uten eller med svært lite vegetasjon. Amerikasandlo er trekkfugl, og overvintrer i kystområdene fra USA til Patagonia. De er ekstremt sjeldne gjester i Europa, men det fins ikke eksakte data siden de er svært lik sandlo. De livnærer seg av mat de finner på strendene, som regel uten å grave. De eter insekter, krepsdyr og makk. Amerikasandlo ligner tobeltelo, men er mye mindre og har bare ett bånd. Tobeltelo. Tobeltelo ("Charadrius vociferus") er en fugl i lofamilien. Voksne fugler har brune vinger og ryggside, hvit buk og hvitt bryst med to svarte bånd. Gumpen er gulbrun oransje. Ansiktet og issen er brunt, med hvit panne. De har en oransje-rød øyering. Ungene har nesten identisk utseende med de voksne, og er velutviklet og i stand til å gå rett etter hekking. Tobeltelo har et karakteristisk, støyende skrik. Det amerikanske navnet "killdeer" er en etterligning av denne lyden. Hekkeområdene er åpne jorder eller plener, ofte ganske langt borte fra vann, over det meste av Canada, USA og Mexico, med isolerte populasjoner i Costa Rica og Peru. De hekker på bar bakke, ofte på grus. Reiret kan være en liten grop i grusen for å holde eggene på plass. Reiret fôres ikke, eventuelt bare med noen få steiner. Siden reiret ikke er strukturert, går reiret i ett med bakgrunnen, og de flekkete eggene minner om steiner. I de nordlige områdene er tobeltelo trekkfugl, og overvintrer så langt sør som nordlige deler av Sør-Amerika. De gjester sjelden Vest-Europa, som oftest sent på året. Arten er registrert en gang i Skandinavia: På Jomfruland, Telemark, 10. april 1974. Denne loen leter etter mat på jorder, gjørmebanker og kyststriper, og fanger mat etter synet. De eter hovedsakelig insekter. Kittlitzlo. Kittlitzlo (vitenskapelig navn "Charadrius pecuarius") er en fugl i lofamilien. Hvitbrystlo. Hvitbrystlo (vitenskapelig navn "Charadrius alexandrinus") er en fugl i lofamilien. Ørkenlo. Ørkenlo (vitenskapelig navn "Charadrius leschenaultii") er en fugl i lofamilien. Boltit. Boltit (vitenskapelig navn "Charadrius morinellus") er en vadefugl. Fugleart i lofamilien. Av og til kalt pomeransfugl (fra dansk). Stor som en trost og har kort nebb. Lysebrun rygg- og halsregion, avgrenset med en hvit stripe tvers over hele brystet mot en brunrød underside med svart bukflekk. Kinn og strupe hvite, og over øyet en hvit stripe, svart isse. Hannen er litt blassere i fargene enn hunnen, og det er den alene som sørger for det meste av rugingen og ungepasset. Boltiten er overveiende en fjellfugl med spredt utbredelse. Hekker fra nordlige deler av De britiske øyer gjennom Nord-Skandinavia østover til Stillehavet, foruten også enkelte fjellstrøk lenger sør i Europa. I Sør-Norge hekker den hovedsakelig i høyfjellet, ca. 1000–1400 m o.h., men fra Møre og helt til Pasvik ruger den også ved kysten. Har tilhold på platåer og fjellvidder med sparsom vegetasjon. Trekkfugl som overvintrer i middelhavsområdet og i Nord-Afrika. Reiret ligger på tørre moserabber, og fuglen trykker på eggene helt til man uforvarende holder på å tråkke på den. Spiller ofte såret når den blir forstyrret på reiret av mennesker og opptrer da usedvanlig uredd. Kullet består av 3 egg. En hunn kan pare seg med flere hanner og legge flere kull (polyandri). Både fuglens rygg, eggene og ungene har glimrende kamuflasjefarger. Navnet boltit er av uviss opprinnelse. Rødbrystlo. Rødbrystlo (vitenskapelig navn "Charadrius asiaticus") er en fugl i lofamilien Sibirlo. Sibirlo (vitenskapelig navn "Pluvialis fulva") er en fugl. Heilo. Heilo (vitenskapelig navn "Pluvialis apricaria") er en fugl i lofamilien Utseende. Heilo er ca. 26-29 cm lang og veier mellom 150 til 200 gram. Vingespennet er fra 53 til 59 cm. Heilo er en vadefugl. Den har rundt hode og en flekket overside i gråbrune og nesten gule farger. Den hekker over det meste av landet, men er mindre utbredt på Østlandet og Sørlandet. Om våren og gjennom hekktiden er hannen umiskjennelig med sitt svarte bryst og den svarte strupen som er innrammet av en hvit rand. Hunnen er også mørk på undersiden men ikke med så mye kontrast som hannen. Det finnes store variasjoner så det er ikke alltid like lett å skille hann og hunn. Tundralo. Tundralo (vitenskapelig navn "Pluvialis squatarola") er en fugl i lofamilien. Sumpvipe. Sumpvipe ("Vanellus leucurus") er en fugl. Sibirsnipe. Sibirsnipe (vitenskapelig navn "Calidris tenuirostris") er en fugl. Vipe. Vipe (vitenskapelig navn "Vanellus vanellus") er en fugl i lofamilien. Lengde: ca. 32cm. Den er fylkesfugl i Rogaland. Polarsnipe. Polarsnipe (vitenskapelig navn "Calidris canutus") er en fugl. Hekking. Polarsnipen bygger reiret på bakken ganske nær vann. En grunn grop kles med løv og mose. Hunnen legger 3-4 egg. Begge foreldrene ruger eggene. Før ungene er flyvedyktige forlater hunnen reiet. Etter at ungene har blitt flyvedyktige starter hannen trekket mot sør. Ungene må senere foreta trekket på egenhånd. Sandløper. Sandløper (vitenskapelig navn "Calidris alba") er en fugl som tilhører snipefamilien. I motsetning til de fleste vadefugler er den lettest kjennelig i vinterdrakt, hvor den er overveiende hvit (se foto). Om sommeren er fjærdrakten overveiende brunlig på oversiden og hvit på undersiden. Arten regnes ikke som truet. Sandsnipe. Sandsnipe (vitenskapelig navn "Calidris pusilla") er en fugl. Rødstrupesnipe. Rødstrupesnipe (vitenskapelig navn "Calidris ruficollis") er en fugl. Dvergsnipe. Dvergsnipe ("Calidris minuta") er en av de minste snipefuglene. Den hekker i arktiske deler av Europa og Asia, og er en trekkfugl som overvintrer i Afrika og Sør-Asia. Den gjester av og til Nord-Amerika. Dvergsnipe lever i flokker om vinteren, og noen ganger dannes det store flokker med andre "Calidris" arter, spesielt myrsnipe, på mudderbanker eller ved kanten av innlands pytter. Antallet av denne arten (også tundrasnipe) avhenger av populasjonen av lemen. I dårlige lemenår, vil «rovfuglene» som joer og snøugle ta hekkende arktiske vadere i stedet. Dvergsnipe blir 14 centimeter lange, med et vingespenn på 34-37 cm, og har et mørkt, tynt nebb og mørke føtter. Raskere bevegelser kjennetegner denne arten fra de andre vadere, med unntak av andre arter i "Calridris" med mørke føtter. De hekkende voksne har et oransjeaktig bryst, en hvit hals og en tydelig hvit v på ryggen. I vinterdrakt er identifisering vanskeligere. Denne fuglen hekker på bakken og legger 3-5 egg. Den er polygam, og hannen og hunnen kan ha separate kull. De livnærer seg av små virvelløse dyr som de finner på mudderbanker. Dvergsnipa er en av artene hvor AEWA ("Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds") gjelder. Temmincksnipe. Temmincksnipe (vitenskapelig navn "Calidris temminckii") er en fugl. Hekking. Reiret er en grunn grop i bakken som ligger ganske åpent. Temmincksnipene er polygame. Hunnen legger 3 til 4 egg og overlater til hannen å ruge. Hunnen finner deretter en annen hann og parer seg for så å legge et nytt kull som hun ruger selv. Eggene ruges ut i løpet av 21 til 22 dager. Ungene blir flyvedyktige når de er fra 15 til 18 dager gamle. Spisshalesnipe. Spisshalesnipe (vitenskapelig navn "Calidris acuminata") er en fugl. Tundrasnipe. Tundrasnipe (vitenskapelig navn "Calidris ferruginea") er en fugl. Steppebrakksvale. Steppebrakksvale ("Glareola nordmanni") er en fugl. Fjæreplytt. Fjæreplytt ("Calidris maritima") er en fjæretilknyttet fugleart som tilhører gruppen snipefugler. Arten trives i kystområder på den nordlige halvkule. Beskrivelse. Hannen og hunnen er like store, omtrent 22 cm. Fjæreplytten er mellom myrsnipa og polarsnipa i størrelse. Fuglen er tettbygd og forholdsvis kortbeint. Vinter- og sommerdrakta er omtrent like. Den er mørkegrå og brun over hele kroppen, bortsett fra buken, som er kvit. Føttene er gule. Fjæreplytten har et langt, litt bøyd nebb som er mørkebrunt, men gult ved rota. Fuglen har en mørk flekk ved øyet, og en tilsvarende større flekk ved øret. Fjæreplytten kan skilles fra myrsnipa ved at den ikke har en svart bukflekk. Fjæreplytten er også svært lite sky. Den er mest tallrik i Nord-Norge. Fuglen liker seg i vegetasjonsfattige område i lavlandet, helst ved vatn. Formering. Fjæreplytt hekker på tundra, på ulike steder i Canada, Nordvest-Europa og på Grønland. Fuglen lager reiret i ei grop fylt med tørre blad og lignende. Hunnen legger 3 eller 4 grønne eller lysebrune egg med brune flekker i juni, og både hannfuglen og hunnfuglen ruger i til sammen ca. 21 dager. Ungene kan fly 3 uker gamle. Levevis. Fjæreplytt eter insekter og smådyr, men også vegetabilsk føde. Fuglene lever som regel i små flokker, gjerne sammen med steinvendere. Om vinteren trekker mange fugler sørover fra hekkestedene til isfrie områder langs Atlanterhavskysten. De drar sjelden lengre sør enn North Carolina i USA eller Nord-Portugal i Europa. De fleste fuglene i Norge overvintrer, men noen trekker sørover til andre Nordsjøkyster. Myrsnipe. Myrsnipe (vitenskapelig navn "Calidris alpina") er en vader og en liten representant fra snipefuglene. Snipa er like stor som en stær, ca. 18-20 cm lang, og har et nebb som er 3-4 cm. Myrsnipa sitt utseende varierer mye etter alder og årstid, om sommeren kan de voksne fuglene lett kjennes på en svart eller mørk flekk under buken og en en merkbar rødbrun rygg, ellers går fargene i varianter av gråbrun. Biotopen til fuglen er våtområde, fjærestrender med tangbanker og mudder, myrsnipe hekker også i høye fjellområder eller på skrinn tundra. Fuglearten er utbredt og hekker over arktiske og boreale deler av den nordlige halvkule, Sibir, Alaska, Hudson Bay, Øst-Grønland, Island, De britiske øyer, Svalbard, Norge og kystnære område i Sverige, Finland, Danmark og Baltikum. Myrsnipa overvintrer i tempererte strøk, i Europa skjer overvintringa i kystområda fra Middelhavet nord til De britiske øyer og Nederland. Sørlig myrsnipe. Underarten "schinzzii" har fått namnet sørlig myrsnipe på norsk. Den er mattere i rødfarga på ryggen og kan ha kortere nebb enn vanlig myrsnipe, men er ellers vanskelig å skille fra nominatformen. Sørlig myrsnipe har i Norge hatt sterk tilbakegang fordi biotopene har blitt endra med nydyrking i jordbruket. Forekomsten var estimert til mellom 50 og 100 par i 1981, og det meste av bestanden hekker trolig nå bare i et avgrensa område på Høg-Jæren. Derfor er snipa også å finne på den nasjonale rødlista for Norge som en direkte utrydningstrua art. Arten er også i tilbakegang i andre land med unntak av Finland og Sverige der de arbeider for å øke bestanden. Fjellmyrløper. Fjellmyrløper ("Limicola falcinellus") er en vadefugl. Styltesnipe. Styltesnipe (vitenskapelig navn "Micropalama himantopus") er en fugl. Kvartbekkasin. Kvartbekkasin (vitenskapelig navn "Lymnocryptes minimus") er en fugl som tilhører familien snipefugler. Til tross for den utseendemessige likheten med enkeltbekkasin og dobbeltbekkasin regnes den som eneste art i slekten "Lymnocryptes". Utseende. Kvartbekkasinen er bare to tredeler så stor som enkeltbekkasinen og har mye kortere nebb. Den måler 18 til 20 centimeter, inkludert nebbet, og har et vingespenn på 33–36 cm. Som begge de andre nordiske bekkasinene har den en fjærdrakt som går i beige, hvitt, brunt og sort. Utbredelse og hekkebiotop. Kvartbekkasinen hekker på bløte myrer i taigaområdene i Eurasia, og med bare få unntak, i de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland. Atferd. Av de tre bekkasinene i Norge er det denne som trykker hardest, den flyr opp først når man nesten tråkker på den. Den pleier imidlertid ikke fly langt før den setter seg igjen. Rustsnipe. Rustsnipe (vitenskapelig navn "Tryngites subruficollis") er en fugl. Brushane. Brushane (vitenskapelig navn "Philomachus pugnax") er en fugl. Den er en vadefugl og hører til snipefamilien. En voksen hann blir ca. 30 – 35 cm og den har et vingespenn på ca. 50 cm. Brushanen er en trekkfugl. Mange overvintrer i Afrika, sør for Sahara. Den er polygam. Hunnen ruger eggene og passer ungene alene. Dobbeltbekkasin. Dobbeltbekkasin (vitenskapelig navn "Gallinago media") er en vadefugl i snipefamilien. Dobbeltbekkasinen kan bli ca 29 cm lang, og av dette utgjør nebbet ca 6.5 cm. Den er større enn enkeltbekkasin som den likner, men har kortere nebb og hvite stjerthjørner. Dobbeltbekkasinen har et vingespenn på 43-50 cm og en vekt på 150 – 260 g. Kortnebbekkasinsnipe. Kortnebbekkasinsnipe (vitenskapelig navn "Limnodromus griseus") er en middels stor snipefugl. Navnet er misvisende siden nebbet er bare kort i forhold til langnebbekkasinsnipe. Nebbet er langt, rett og mørkt, og nebbet er lengre enn gjennomsnittet for snipefugler. De voksne har en mørk brun oversiden og en rødlig underside. Stjerten har et svart og hvitt tverrstripet mønster. Føttene har en gulaktig farge. Kortnebbekkasinsnipe er delt inn i tre underarter med små variasjoner i utseende. Ingen av disse kombinerer den rødlige buken og de tverrstripete sidene hos langnebbekkasinsnipe. Vinterdrakten er overveiende grå. Hekkeområdene inkluderer myrer, strandenger og åpninger i skoger sør for trelinjen i nordlige Nord-Amerika. "L. g. griseus" hekker nord i Quebec; "L. g. hendersoni" hekker nord i sentrale deler av Canada; "L. g. caurinus" hekker i sørlige deler av Alaska. Kortnebbekkasinsnipe hekker på bakken, vanligvis nær vann. Reiret er grunne nedsynkninger i klumper av gras eller mose, som er foret med fint gras, pinner og løv. De legger fire, noen ganger tre, brungule til brune egg. Ruginga varer i 21 dager hvor begge kjønn deltar. De overvintrer i sørlige deler av USA og helt sør til Brasil. Det er ekstremt sjelden at den trekker til Europa. Rugde. Rugde (vitenskapelig navn "Scolopax rusticola") er en fugl som forekommer i hele Norge, og som kjennetegnes ved at den har forholdsvis korte bein til å være en vadefugl og svært langt nebb. Den er 33-35 cm lang med en vekt på rundt 300g. Rugda er brunspraglete med tverrstriper på undersiden. Rugdetrekk. Rugda forlater Norge i oktober- desember, for å overvintre i varmere strøk. Den kommer tilbake i mars- april. Rugda har et trekk om morgenen og kvelden. Hensikten med dette er at hunnene som sitter på bakken skal kunne velge make. Låten under trekket kan beskrives som ort, ort, ort, pisst. Langnebbekkasinsnipe. Langnebbekkasinsnipe (vitenskapelig navn "Limnodromus scolopaceus") er en middels stor snipefugl. De voksne har gulaktige føtter og et langt, rett og mørkt nebb. Kroppen er mørk brun på oversiden, og rødlig under med flekkete hals og bryst, bånd på sidene. Halen har tverrstripet bånd i svart og hvit. Vinterdrakten er overveiende grå. Hekkeområdene for langnebbekkasinsnipe er i våt tundra langt nord i Nord-Amerika og øst i Sibir. De hekker på bakken, vanligvis nær vann. De trekker sørover til sørlige deler av USA og ned til Mellom-Amerika. Langnebbekkasinsnipe er en sjelden gjest i Vest-Europa, hvor enkelte individer kan bli i lange perioder. De livnærer seg på insekter, bløtdyr, krepsdyr og marine marker og ormer. Langnebbekkasinsnipe er mer sannsynlig til å bli observert nær ferskvann enn kortnebbekkasinsnipe. Svarthalespove. Svarthalespove ("Limosa limosa") er en fugl. Svarthalespove som eter en makk Lappspove. Lappspove (vitenskapelig navn "Limosa lapponica") er en vadefugl i snipefamilien. Lappspova hekker i Norge kun i Øst-Finnmark, men er også trekkgjest langs norskekysten og Sør-Norge. Ellers hekker fuglen på tundraen i det arktiske Skandinavia og i Russland. Lappspova overvintrer ellers i Vest- og Sør-Europa, men kan i milde vintre også trekke til Danmark eller Jæren. Fuglen er relativt stor, 33-41 cm, hvorav nebbet måler 7-11 cm. Sommerdrakten består av nøttebrun hals og underside. Vinterdrakten er grålig med nesten hvit buk, mens hekkedrakten er teglrød på undersiden. Føden består av mark, snegler og krepsdyr. Kan forveksles med svarthalespove, men har kortere bein. I tillegg er nebbet kortere og svakt oppoverbøyd hos lappspova, og den mangler hvitt vingebånd. Dvergspove. Dvergspove (vitenskapelig navn "Numenius minutus") er en fugl. Den er nært beslektet med den nordamerikanske "Numenius borealis". Den hekker i løse kolonier i skogslysninger i elvedaler. Redet er på bakken. Den overvintrer i gressland på innlandet, i kultiverte områder eller nær ferskvann, spesielt i nordlige Australia, men også i sør. Den lever av små virvelløse dyr som den finner i mykt mudder. Småspove. Småspove (vitenskapelig navn "Numenius phaeopus") er en fugl. Numenius er en gruppe snipefugler. Gruppene Limosa og Numenius inneholder de artene som vi omtaler som spover. De har et slankt, nedoverbøyd nebb og stort sett brun fjærdrakt som endrer seg lite gjennom årstidene. Småspoven ligner storspoven, men er betydelig mindre, noe som kan være vanskelig å se på avstand om man ikke har andre fugler å sammenlikne med. Den har også noe kortere nebb. Den er 37-45 centimeter lang (hvor nebbet er 6-9 cm), med et vingespenn på 76-89 cm og er til tross for navnet sitt større en myrspoven. Den er mest gråbrun men vingetuppene er mørke. Den har bøyd nebb som er lengst hos voksne hunner. Småspoven har en tydelig lys «midtstripe» på hodet og et kraftigere mønster enn storspoven. I flukten stikker ikke bena ut bak stjerten. Nominatformen N. p. phaeopus som hekker i Europa har hvit rygg, overside og vingeunderside, og tverrutet gråbrun stjert. Lokketonen er en visling, mens spillåten er en serie vislinger som overgår i en trill. Taksonomi og utbredelse. Småspoven hekker i Nord-Amerika, det nordligste Europa og i Asia, mest i Sibir. Numenius phaeopus phaeopus hekker på nordøstre Grønland og i Nordeuropa, fra Island til Tajmyrhalvøya. Den skilles fra de andre underarterne gjennom å ha hvit rygg, hvit stjert og er veldig hvit på undersiden av vingene. Numenius phaeopus alboaxillaris hekker på steppene nord for Det kaspiske hav. Numenius phaeopus variegatus hekker i nordøstre Sibir. Den skilles fra de andre gjennom å ha en hvit sigarform på ryggen med brun stjert og er mindre lys under vingene enn N. p. phaeopus Numenius phaeopus hudsonicus hekker i Alaska og Canada. Den skilles fra de andre gjennom å være helt brun på ryggen og brun på undersiden av vingen. Den er en trekkfugl og overvintrer på Afrikakysten, Sør-Amerika, Sør-Asia, Australia og sørlige deler av Nord-Amerika. Biotop og hekking. Vanlige hekkeplasser er fjellområder, myrer og steppeområder. Det er vanlig at noen par hekker nære hverandre i en mindre koloni. Reiret er en grop på bakken. Hunnen legger 3-5 egg. Begge foreldrene ruger eggene og vokter så ungene mot inntrengere. De kan til og med angripe mennesker som kommer for nær reiret. De finner føde i gjørme eller veldig myk jord hvor de leter etter mark og andre smådyr. De tar også krabber og lignende. Præriesnipe. Præriesnipe (vitenskapelig navn "Bartramia longicauda") er en fugl. Sotsnipe. Sotsnipe (vitenskapelig navn "Tringa erythropus") er en fugl som hekker over Skandinavia og Asia. Sotsnipen er en trekkfugl som overvintrer i middelhavsområdene og Sør-Asia. Sotsnipa er en rundt 29-33 cm lang. Rødstilk. Rødstilk (vitenskapelig navn "Tringa totanus") er en fugl i snipefuglfamilien. Rødstilk er en vadefugl og er på størrelse med heilo. Fuglen er en trekkfugl, og ruger i Nord- og Øst-Europa og i store deler av Asia. Rødstilken bygger reir i groper på bakken, i Norge for det meste på myrer og nært vann langs kysten, i noen tilfeller også i fjellet. Fuglen legger fire gulbrune egg, som deretter ruges av begge kjønn i 24 dager. Etter rundt fire uker er ungene flyvedyktige. Utseende og lyder. Rødstilken er spraglet i mørkebrunt og hvitt og har rødt nebb og lange, røde ben. Under flukt viser den et tydelig langsgående hvitt vingebånd, som skiller den fra de vanlige slektninger, som gluttsnipe, grønnstilk og skogsnipe. Fuglens varselrop er intenst og hakkete, og kan minne om grønnstilkens. Forøvrig har rødstilken et variert register av lyder. Damsnipe. Damsnipe (vitenskapelig navn "Tringa stagnatilis") er en fugl. Gluttsnipe. Gluttsnipe (vitenskapelig navn "Tringa nebularia") er en fugl. Beskrivelse. Gluttsnipa er en langbeint, langvinget, langhalset og smekker fugl med et langt og svakt oppoverbøyd nebb. Den er bare noe større enn rødstilken men på grunn av litt andre proporsjoner virker den mer høyreist. Den er 30 til 34 cm høy og har ett vingespenn på 55 til 62 cm. I alle fjærdrakter er den ganske lys i fargen, grå med svarte flekker på oversiden og lys på undersiden. Brystet er finmønstret i svart mot en hvit bunn. Benfargen skifter i grågrønt til gulgrønt avhengig av alderen og årstiden. Når den flyr ser man en lang, bred hvit kile på ryggen som strekker seg helt ned på stjerten i sterk kontrast til gluttsnipens gråsvarte vingeoverside. Systematikk. Det var Johan Ernst Gunnerus som først beskrev gluttsnipa i 1767. Han ga den da det vitenskaplige navnet "Scolopax nebularia". På tross av att gluttsnipa har ett så stort utbredningsområde så anser man at det bare fins en underart. Biotop og leveområder. Gluttsnipa er en palearktisk art med en hekkingsutbredning som strekker seg fra nordlige Storbritannia i vest til Kamtsjatka i øst. Den er en trekkfugl og overvintrer i middelhavslandene, sør for Sahara i Afrika, sørvestre delene av India, Indonesia, øyene i det sørkinesiske havet og i Australia. Hekking. Den hekker helst i nærheten av myr og legger vanligvis fire egg i ett veldig enkelt rede, en grunn grop, på tørr mark. Føde. Gluttsnipa søker energisk etter mat på grunt vann og spiser stort sett smådyr, for eksempel insekter, fisk og krepsdyr. Navn. Bare ordet glutt eller glutten brukes også i tyske dialekter om denne fuglen. Opprinnelsen for glutt er derimot omdiskutert. Glottis var et gresk fuglenavn som ble beskrevet av både Aristoteles og Plinius den eldre men det er i dag uklart hvilken fugl de mente. Glottis betyr tunge på gresk. Til og med når Linné benyttet det vitenskaplige navnet "Scolopax glottis" i Systema Naturae 1746, så er det usikkert om det var gluttsnipa han mente. Det vitenskapelige navnet er avledet av "nebula" – latinsk for "tåke". Det er noe uvisst om det henspiller på utseende, som kan virke noe tåkegrått i forhold til andre Tringa-arter. Et vanlig dialektnavn på gluttsnipe er "klyvi", et onomatepoetikon bygd på lokkeropet, et vidtlydende tostavet Plystresnipe. Plystresnipe (vitenskapelig navn "Tringa melanoleuca") er en fugl. Gulbeinsnipe. Gulbeinsnipe (vitenskapelig navn "Tringa flavipes") er en fugl. Skogsnipe. Skogsnipe (vitenskapelig navn "Tringa ochropus") er en fugl. Utseende og lyder. Skogsnipa likner grønnstilk, men virker i vår- og sommerdrakt mer kontrastrik med svartaktig overside og hvit overgump og underside. Både i sommer- og vinterdrakt har skogsnipa mørk vingeunderside mot grønnstilkens lyse. Lydene er generelt skarpere enn grønnstilkens. Varsler skjærende når den flyr opp, og har et mer høylytt fluktspill enn grønnstilken. Tilholdssted. Om våren og sommeren gjerne langs diker og bekker eller småvann i skogsterreng, sjelden høyt over havet. Hekker gjerne i forlatte trostereir, og ser ut til å foretrekke måltrostreir. På trekket, særlig om høsten, forekommer den gjerne ved bredden av større vann, oftest enkeltvis eller i svært små flokker. Grønnstilk. Grønnstilk (vitenskapelig navn: "Tringa glareola") er en langbent snipefugl med proporsjoner som en rødstilk, men i mindre format, og med kortere, gråsvart nebb. Grønnstilken blir mellom 18 ½ og 21 cm lang, og har et vingespenn på mellom 35 og 39 cm. Tereksnipe. Tereksnipe (vitenskapelig navn "Xenus cinereus") er en fugl. Den finner føde på en spesiell og veldig aktiv måte, ved å jage insekter og andre byttedyr. Noen ganger løper den til vannkanten for å vaske fangsten. Den er litt større enn strandsnipe, og det lange, oppoverbøyde nebbet gjør den lett gjenkjennelig. Den legger tre eller fire egg. Strandsnipe. Strandsnipe (vitenskapelig navn "Actitis hypoleucos") er en fugl i snipefamilien. Den hekker vest ferskvann og elver, men trekker ofte ut til kysten utenom hekkesesongen. Fulgen er om lag 16-17 cm lang. Strandsnipe utstøter en karakteristisk, intens sang, ofte med fire raskt etterfølgende toner, og har en karakteristisk vippebevegelse på bakpartiet når den blir stresset eller forsvarer territoriet. Flekksnipe. Flekksnipe (vitenskapelig navn "Actitis macularia") er en fugl. Willetsnipe. Willetsnipe (vitenskapelig navn "Catoptrophorus semipalmatus") er en fugl. Steinvender. thumb Steinvender ("Arenaria interpres") er en fjæretilknyttet fugleart i snipefamilien. Hvithalesvømmesnipe. Hvithalesvømmesnipe (vitenskapelig navn "Phalaropus tricolor") er en fugl. Svømmesnipe. Svømmesnipe (vitenskapelig navn "Phalaropus lobatus") er en liten vadefugl. Denne svømmesnipen hekker i arktiske regioner i Nord-Amerika og Eurasia. Den er trekkfugl, og uvanlig for en vadefugl, overvintrer den på sjøen i tropiske havområder. Svømmesnipa er omtrent 18 cm i lengde, med et rett nebb. Den hekkende hunnen er overveiende mørk grå på oversiden, med et kastanjebrunt øvre bryst og nakke, svart ansikt og en hvit hals. Den hekkende hannen har en mer anonym fjærdrakt. De har lapper rundt tærne for å hjelpe til med svømminga. Ungfuglene er grå, men har en brun overside, med en brungul buk og en svart øyelapp. I vinteren er fjærdrakten hovedsakelig grå over og hvit på undersiden, men den svarte øyelappen er tilstede. Hos svømmesnipene er kjønnsrollene reversert. Hunnene er større og mer fargerike enn hannene. Hunnene forfølger hannene, kjemper om hekkeområder, og vil aggressivt forsvare reiret og valgte partnere. Etter at hunnene har lagt eggene, begynner hunnene på trekket sørover og overlater ansvaret til hannene med å ruge eggene og ta av ungene. Hunnen legger tre til sju egg på bakken nær et våtmarksområde. Ungene finner som regel maten selv og er i stand til å fly 20 dager etter klekking. De lever av små insekter eller krepsdyr. Nesten hele den tiden hvor de ikke hekker, tilbringer de på åpent vann. Arten er ofte veldig tam, og tilnærmelig. Svømmesnipe er en av artene hvor AEWA ("Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds") gjelder. Polarsvømmesnipe. Polarsvømmesnipe (vitenskapelig navn "Phalaropus fulicarius") er en fugl. Polarjo. Polarjo (vitenskapelig navn "Stercorarius pomarinus") er en fugl i jofamilien. Tyvjo. Tyvjo ("Stercorarius parasiticus") er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen joer. Tyvjoene er rovdyr og kleptoparasitter, dvs. at de tar byttet fra andre sjøfugl. De flyr etter andre fugler og plager dem til de slipper byttet. Det finnes både lyse (nordlig type) og mørke individer (sørlig type) og mellomfaser. Stjertfjærene er forlenget. Fuglen er i underkant av 50 cm lang. Kjønnene er like. Tyvjoen har ett mjauende rop, nasalt og rytmisk. Den er en utpreget kystfugl og hekker i de ytterste kyststrøkene over hele landet, men er sjelden på Sørlandet. Den legger som regel to egg, som klekkes etter nesten fire uker. Begge foreldrene ruger på eggene og gir mat til ungene. Tyvjo - Rystraumen ved Tromsø (denne tok en sluk i lufta, men ble sluppet fri av fiskeren) Den "norske" tyvjoen drar sørover tidlig på høsten, og tar vinterkvarter langt sør i havet langs kysten av Afrika. Den returnerer til Norge i begynnelsen av mai. Storspove. Storspove (vitenskapelig navn "Numenius arquata") er en fjæretilknyttet fugleart i snipefamilien. Storjo. Storjo ("Stercorarius skua") er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen joer. Svartehavsmåke. Svartehavsmåke (vitenskapelig navn "Larus melanocephalus") er en måkefugl. Lattermåke. Lattermåke (vitenskapelig navn "Leucophaeus atricilla") er en måkefugl. Den er 36–41 m lang og har et vingespenn på 98–110 cm. Hekking. Lattermåken hekker i myrområder nær kysten ofte i store kolonier. De bygger et stort reir laget hovedsakelig av gress på bakken. De legger 3 eller 4 grønnlige egg. Rugetiden er omtrent 3 uker. Franklinmåke. Franklinmåke (vitenskapelig navn "Larus pipixcan") er en fugl. Dvergmåke. Dvergmåke ("Larus minutus") er en måke som ser ut som en liten hettemåke. Dvergmåka er den minste av måkene. Den er 27-29 cm lang. Den har askeblå rygg og vinger; øvrige kroppsdeler (utenom hode og halsens øvre del) er hvit med en svak rødfarge på brystet. Dvergmåken finnes i øst- og mellom Europa. Den finnes også i de tempererte deler av Asia. Dvergmåke er relativt ny som hekkefugl i Norge, men har siden 1999 regelmessig hekka i Sør-Varanger. Dvergmåke trekker sørover om vinteren. Sabinemåke. Sabinemåke ("Xema sabini") er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker. Arten hekker i de arktiske og subarktiske områdene av Nord-Amerika og Russland, i tillegg til på Grønland og Svalbard. Sabinemåken er en liten, mørkhodet måke med svakt kløftet stjert. Den blir cirka 27–33 cm lang og veier typisk 155–215 g. Vingene er relativt store i forhold til kroppen. Arten hekker på tundraen og foretrekker små øyer der det finnes ferskvann nær sjøen. Den globale hekkebestanden er liten, trolig mindre enn 10 000 par. På Svalbard forekommer arten trolig kun i et svært begrenset antall, kanskje så få som 1–10 par per år. Fuglene livnærer seg trolig i hovedsak på småfisk og virvelløse dyr. Sabinemåkene overvintrer i åpent hav på den sørlige halvkule, både langs sørvestkysten av Sør-Amerika og utenfor vestkysten av Afrika. Kanadahettemåke. Kanadahettemåke (vitenskapelig navn "Larus philadelphia") er en liten måkefugl. Voksne fugler er 31–34 cm lange med et vingespenn på 79–84 cm. Hodet er sort, og de har et tynt, sort nebb. Kroppen er hovedsakelig hvit, mens ryggen og oversiden av vingene har en blek gråfarge. Bena er oransje, mens hodet blir hvitt om vinteren. Ringnebbmåke. Ringnebbmåke (vitenskapelig navn "Larus delawarensis") er en måkefugl. Fiskemåke. Fiskemåke ("Larus canus"), også kalt seing, er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måsefugler. Arten blir mellom 40 og 44 cm lang, og med et vingespenn på mellom 99 og 108 cm. Den veier rundt 360 gram. Fiskemåken er en av Norges vanligste måkearter med et minimumsanslag på 150 000 hekkende par. Den er utbredt over hele landet fra ytre kyststrøk til høyereliggende områder opp til 1300 meter over havet. Trekk. De fleste sørnorske fuglene drar ut av landet i august-september, til Nordsjøområdet og videre sørover helt til Portugal. Mange fugler overvintrer på Vestlandet, men dette dreier seg hovedsakelig om nordlige og østlige fugler, fra Nord-Norge, Sverige, Finland og Russland. Våre fiskemåker kommer tilbake til hekkeplassene i mars-april. Næring. Ettersom måkene i likhet med en del andre fugler tar tilhold ved søppelfyllinger i innlandet er det mange som mener at de er helt avhengige av vårt avfall for å overleve. Undersøkelser foretatt på Hardangervidda av fiskemåkens næringsvalg viser imidlertid noe helt annet. Analysene viser at virvelløse dyr, særlig stankelbein, utgjorde hovedføden. Avfall fra mennesker inngikk i føden, men i svært begrenset mengde. Selv om navnet på fuglen skulle tyde på at fisk var en vesentlig del av føden så er det ikke tilfelle. Meitemark, smågnagere og insekter er langt vanligere føde. I tillegg stjeler ofte måkene mat fra for eksempel vipe og spover.Fiskemåke (Larus canus canus) i Stavern Sildemåke. Sildemåke ("Larus fuscus") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker. Sildemåken er i all hovedsak knyttet til kyststrøk, og hekker ofte på holmer og skjær langt ute i havgapet. Under hekkesesongen finner man den som regel i kolonier. Det er også funnet reir noen få ganger i innlandet. Majoriteten av den norske bestanden finnes i Sør-Norge. Anslagsvis 25 000 par hekker i Norge. Sildemåken er en trekkfugl, og svært få individer tilbringer vinteren i Norge. De fleste drar til Sørvest-Europa og Marokko, og tildels innover mot Middelhavet og Svartehavet. De trekker ut av landet fra august til oktober, og kommer tilbake fra vinterkvarterene i mars-april. Gråmåke. Gråmåke ("Larus argentatus") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker. Utbredelse. Den finnes i Nord-Europa. Om vinteren trekker den sørover. Hekkebestanden i Norge er anslått til 233 000 par. Utseende. Mellom nebb og stjert er det mellom 55 til 67 cm og mellom vingespissene mellom 140 til 155 cm. Normal vekt for en voksen er rundt 1200 gram. Gråmåken ligner en stor fiskemåke men har bredere vinger, lysere øyne, grårosa bein og et kraftigere nebb med rød markering på undersiden. Ernæring. Altetende. Den spiser fisk, fiskeavfall, fugleegg og små fugleunger. Gråmåken finnes ofte ved søppelplasser, der den spiser alt det matavfallet den finner. Den spiser også frukt og bær. Hekking. Reiret bygges ofte på fjell nær sjøen. Reiret består av tørt gress, kvister, mose og tang. Det kan bli opptil 25 cm høyt. Gråmåken legger vanligvis 2 til 3 egg, disse er grønngrå med mørkebrune flekker. Måkeparet ruger eggene sammen i ca. 26 døgn. Ungene tigger mat ved å pikke på den røde flekken som finnes på undernebbet. Foreldrene flyr gjerne over en mil for å finne mat til ungene. Gråmåken forsvarer reiret sitt med nebb, klør og avføring. Grønlandsmåke. Grønlandsmåke (vitenskapelig navn "Larus glaucoides") er en måkefugl. Utbredelse. Grønlandsmåken hekker i det arktiske Canada og Grønland. Den er en trekkfugl som overvintrer i de nordligste statene i det østre USA og på de britiske øyer. Det har også blitt observert noen få eksemplarer som har overvintret langs kysten i Norge. Utseende. Lengden er 50-66 centimeter, vingespennet 115-140 centimeter og vekten er mellom 820-1100 gram. Den ser ut som en liten og ekstra lys gråmåke dog uten svarte vingespisser. Hekking. Grønlandsmåken hekker i kolonier, også alene ved kysten. Den lager reiret på bakken. Vanligvis legger den 2-3 egg. Eskimomåke. Eskimomåke (vitenskapelig navn "Larus thayeri") er en stor, nordamerikansk måkefugl. Den hekker på Canadas arktiske øyer og overvintrer normalt på Stillehavskysten fra sørlige Alaska til Californiabukta. Det finnes også populasjoner som overvintrer ved De store sjøer og de øvre deler av Mississippi. Eskimomåken blir 58–63 cm lang og har et vingspenn på 130–140 cm. Arten er oppkalt etter den amerikanske ornitologen John Thayer (1862–1933). Polarmåke. Polarmåke ("Larus hyperboreus") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker. Polarmåke er en aktisk art som hekker på bl.a. Svalbard, Jan Mayen, Island og Grønland, dessuten lengst nord i Russland og Nord-Amerika. Høst og vinter sees den ofte langs norskekysten, i Sør-Norge dog i lite antall, helst som enkeltindivider i flokker av gråmake og svarbak. Polarmåka er som grønlandsmåka en svært lys måkeart. I alle drakter fra ungfugl- til voksen hekkedrakt mangler den mørkt på vingespissene, et godt kjennetegn som skiller den fra alle andre norske måkearter (men ikke fra grønlandsmåka). Polarmåka er meget stor, på størrelse med en svartbak, mens grønlandsmåka er mindre, omtrent på størrelse med en gråmåke. Polarmåka hekker i kolonier i bratte fjellvegger eller på små øyer, men parene kan også hekke enkeltvis. Som svartbaken tar polarmåka ofte egg og unger fra andre sjøfugler. Den tar fisk og andre marine organismer i vannoverflaten, og spiser gjerne åtsler og avfall. Den kan også drepe nyfødte selunger. Svartbak. Svartbak ("Larus marinus") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker. Beskrivelse. Svartbaken har lengde på 70 cm og veier omtrent 1,2 til 2,2 kg, og er med det den største måsen. Både hann- og hunnfuglen er svært like. De voksne fuglene har gråsvart eller svart overside, mens resten av kroppen er hvit. Ungfugl har en mer brunspettet fjørdrakt. Av ringmerking er det observert at Svartbaken kan bli over 20 år. Viktige fluktkjennetegn er de hvite vingespissene. I flukt virker de svarte vingene bredere og ikke så spisse. I vinterdrakt har hode og hals brune strekflekker. Ungfuglene kan ligne på gråmåsen, men den hvite undersiden er mindre flekkete hos svartbaken. Den brunspraglete oversiden er mer kontrastrik. Svartbaken kan forveksles med sildemåsen. Svartbaken er større og med grårosa bein. Sildemåsen er mindre, litt mindre enn gråmåsen, og beina er gule. Ungfugler er vanskelig å se forskjell på. Hekking. Svartbaken ruger langs det meste av Norskekysten. De ruger i spredte par eller i kolonier, og har et stort reir av strå, tang og mose. Svartbaken legger 3 til 5 egg i april til mai. Eggene er mye større enn et vanlig måseegg. De er lys gråbrune med svakt grønnaktig skjær og med mørkebrune og gråfiolette flekker. Ungene er flyvedyktige etter 45 til 50 døgn, men de forlater reiret rett etter de kommer ut av egget. Svartbaken er voksen etter fire år. Stemmen er mørk og grov. Levevis. Svartbaken er ofte på tokt der han tar både egg og fugleunger. De eter og mindre sjødyr, smågnagere, åtsel og avfall. Mange overvintrer, andre reiser i august til Vest-Europa. Som voksen har fuglen nokså få fiender, men ungene kan bli tatt av både rødrev og rovfugl. Utbredelse. Svartbaken finnes langs hele Norskekysten og noe mer sjeldent ved ferskvann i innlandet. Hekkebestanden i Norge er anslått til 53 000 par. Rosenmåke. Rosenmåke (vitenskapelig navn "Rhodostethia rosea") er en måkefugl. Ballstad. Ballstad er et fiskevær og et tettsted i Vestvågøy kommune i Lofoten i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sydspissen av Vestvågøy ytterst ut mot Vestfjorden. Navnet kommer visstnok fra det norrøne mannsnavnet Baldrekr. Fiskeværet er skjermet mot storhavet av store og små øyer. Stedet. Riksvei 818 forbinder Ballstad med Lofotveien (E10). Ballstadheia er et fjell med god utsikt og lett å bestige med Nonstind som høyeste punkt på 459 moh. Skottind kan også bestiges til fots, og er Ballstads høyeste punkt med sine 671 moh. Ballstad ligger cirka 11 km fra kommunesentret Leknes, som har 2 661 innbyggere (1. januar 2009, ifølge Statistisk sentralbyrå), og Ballstad er et sted i Vestvågøy kommune, som har 10 674 innbyggere (1. januar 2010, ifølge statistisk sentralbyrå). Ballstad har god og rommelig havn, fordelt på tre hovedområder: Hattvika, for mindre båter; hovedhavnen mellom Ballstadøya og Ballstadlandet; og Kræmmervika, som imidlertid også er for grunn for større fartøyer, men som er den aller best beskyttede havn. Ballstad har nok vært fiskevær i kanskje 1000 år, og stedet er fortsatt et aktivt fiskevær med en betydelig fiskeflåte, flere fiskemottak, og har også mekanisk verksted, og båtslipp med Nord-Europas største veggmaleri på cirka 2000 m². Det er trandamperi, skipshandel, Bil/båt-verksted, dagligvareforretning og utleie av rorbuer til turister om sommeren. Fiskefilétfabrikken stoppet produksjonen for noen år siden. Honda-verkstedet er velkjent som elektro-verksted, både når det gjelder bil, båt og maskinelt utstyr generelt. Det finnes også bruktbutikk, gårdsutsalg og en del privat produksjon av artikler for turisme og næringsliv generelt. Et eget blad, "Ballstadværingen", gis ut en gang per år – siden starten i 1989. Hvert år feires «Ballstaddagan», som varer 2-3 dager i juni-juli (dato endres litt fra år til år). Det er en kort festival med spill og lek, og den siste kvelden er det ordentlig bryggedans på allmenningen. På Ballstadøya finnes det også gamle vikinggraver (Langøya ved Borgosen). Sola over horisonten og mulighet for midnattsol på Ballstad fra soloppgang 26. mai til solnedgang 18. juli. Siste soloppgang før mørketida er 8. desember og første soloppgang etter mørketida er 4. januar. Fjelljo. Fjelljo (vitenskapelig navn "Stercorarius longicaudus") er en fugl i jofamilien. Den er den minste i jofamilien, som ellers består av polarjo, tyvjo og storjo. Kjennetegn. De lange halefjærene vises best når fjelljoen flyr. Fjelljoen er forholdsvis lys, men mørkere fjærdrakt kan forekomme. De midtre halefjærene er svært lange. Ungfuglens fjærdrakt er grå. Voksen fugl har mørk hette på hodet, og er noe i overkant av 50 cm lang. Kjønnene er like. Hekking. Fjelljoen hekker i fjellet, men er ellers å finne langt til havs. Er det dårlig med smågnagere lar den gjerne være å hekke. Det er vanlig med to egg, som ruges ut av begge foreldrene. Ungene tas også vare på av begge foreldrene fram til de klarer seg på egen hånd – cirka 6 uker etter klekking. Fjelljoen er en fryktløs forsvarer av rede og unger. Føde. I hekketiden spiser fuglen lemen og andre smågnagere, men ellers lever den på fisk og annen mat fra havet. Den kan også gjerne stjele mat fra andre fugler og spise andre fuglers unger. Tilholdssted. Fjelljoen hekker i fjellet i hele Norge, og helt ned til kysten i Finnmark. Den hekker også på Svalbard. Tidlig på høsten forlater den landet, og overvintrer langt ute i Atlanterhavet. Osebergfeltet. Oseberg er et oljefelt i norsk sektor av Nordsjøen, på norsk kontinentalsokkel. Råolje og kondensat fra Oseberg-området transporteres gjennom Oseberg Transport System (OTS) via en 115 km lang rørledning til Stureterminalen i Hordaland. Osebergområdet omfatter hovedsakelig Osebergfeltet med blokkene: 30/6, 30/8, 30/9 og Bragefeltet med blokkene 30/6, 31/4, 31/7. De første funnene på Oseberg ble påvist i 1979 og oljeproduksjon startet fra Oseberg Feltsenter i 1988. Osebergfeltet ligger ca 130 km nordvest for Bergen hvor det er 100 til 160 meter havdyp. Osebergfeltet er et olje- og gassfelt. Feltet er bygget ut trinnvis og designet for en tofaset utvinning av olje og gassresurssene i området. I første fase utvinnes oljen med injeksjon av prosessert egenprodusert og importert gass for trykkvedlikehold i reservoaret. I andre fase produseres, prosesseres og eksporteres gassen. Oseberg er et modent område. Over halvparten av de påviste oljereservene i området er produsert. Oljeproduksjonen fra de store feltene er fallende, og det er ledig kapasitet for innfasing av olje på de fleste etablerte plattformene. Prioriterte aktiviteter i Osebergområdet vil derfor være optimalisering av produksjonen fra feltene i drift, samt innfasing av utbyggingsprosjektene; Oseberg Øst, Oseberg Sør, Tune og Kappa-Delta. Oseberg vil fra år 2000 gradvis gå fra produksjon, prosessering og eksport av råolje over mot produksjon, prosessering og eksport av gass. Feltsenteret vil oppgraderes og etableres som et gassknutepunkt for prosessering og eksport av gassreservene i området. Gassen vil eksporteres til Heimdal gjennom OGT. Gassproduksjon er forventet å øke betydelig i de neste 10 år, og vil utgjøre 50% av den samlede produksjonen fra Osebergområdet i år 2008. Osebergfeltet er til nå bygget ut med fire oljeplattformer. I første utbyggingstrinn ble Oseberg Feltsenter (OSF), som består av Oseberg A- og Oseberg B-plattformen bygget. Senere er Oseberg C plattformen (OSC, oppstart 1991) og Oseberg Øst plattformen (OSØ, oppstart april 1999) bygget og koplet opp mot feltsenteret via feltinterne rørledninger. Foruten produksjon og prosessering av olje og gass, er feltsenteret også et knutepunkt for transport av olje til Stureterminalen gjennom Oseberg Transport System (OTS). Fra nord kommer olje fra Veslefrikk og OSC, i fra sør kommer olje fra Frøy og Lille-Frigg og fra øst Bragefeltet og OSØ. Vest i Osebergfeltet er det bygget undervannsinstallasjoner, Gamma Nord, som produserer olje til OSF og gass for injeksjon til OSC. Feltsenteret importerer gass via Troll Oseberg Gass Injeksjon (TOGI). Gassen fra TOGI benyttes til injeksjon og trykkvedlikehold i reservoaret. Bragefeltet er bygget ut med en plattform som ligger 13 km øst for OSF. Brage- plattformen startet oljeproduksjon i 1993. Oljen eksporteres via OSF til Sture via OTS. Gass fra Bragefeltet eksporteres via Statpipe til Tyskland. Osebergfeltet vil bli bygget ut med ytterligere to plattformer og en undervannsinstallasjon de nærmeste årene. Oseberg Sør (OSS) plattformen har planlagt oppstart av oljeproduksjon i oktober i år 2000. Plattformen koples til feltsenteret for prosessering og eksport av olje til Sture. Oseberg Gasstransport (Oseberg D plattformen, OSD), har planlagt oppstart av gasseksport oktober år 2000. Videre er det besluttet å bygge ut blokk 30/8 (Tune) med en undervannsinstallasjon med oppstart i 2002. Det arbeides med planer om en samordnet undervannsutbygging av Statfjord Kappa og Delta. Dette er imidlertid i tidlig planfase. Ved oppstart av Oseberg D starter utvinningsfase II av Oseberg feltet. Gass fra Osebergfeltet vil prosesseres og eksporteres via Oseberg D plattformen og gjennom Oseberg Gass Transport (OGT) til Heimdal. Heimdal plattformen bygges om til et knutepunkt for gassproduksjon, prosessering, tredjepartsprosessering og gasseksport. Fra Heimdal kan gassen eksporteres til kontinentet via Statpipe eller Storbritannia via Vesterled. Oseberg Feltsenter (OSF) er et knutepunkt for eksport av olje til Sture via Oseberg Transport System (OTS). Rørledningen går mellom OSF til Stureterminalen i Øygarden kommune. Installasjonene i Osebergfeltet er knyttet opp til OSF med feltinterne rørledninger for eksport av olje til Sture via OTS. Frostpiperørledningen knytter Friggfeltet opp mot OSF for eksport av kondensat til Sture. I år 2000 starter Oseberg D-plattformen med gasseksport til Heimdalplattformen via rørledningen Oseberg Gass Transport (OGT). Dette muliggjør eksport av gass i Osebergområdet til Heimdal og videre til Storbritannia og kontinentet. Bonapartesnipe. Bonapartesnipe (vitenskapelig navn "Calidris fuscicollis") er en vadefugl. Alaskasnipe. Alaskasnipe ("Calidris melanotos") er en vadefugl. som finnes vesentlig i Nord-Amerika og det østlige Sibir. Arten påtreffes årlig i Norge, vesentlig på kysten av Vestlandet. Børre Knudsen. Børre Arnold Knudsen (født 24. september 1937 i Vennesla i Vest-Agder) er en luthersk teolog og prest som er kjent som en av Norges mest markante motstandere av selvbestemt abort og liberale synspunkter i Den norske kirke. Han var biskop i det uavhengige Strandebarm prosti fra 1997 til 2008. Prestegjerning og abortmotstand. Børre Knudsen ble utdannet cand. theol. ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1966. I 1967 ble han ordinert til prest i Bergen Domkirke av daværende domprost Per Lønning. Knudsen ble kallskapellan i Balsfjord i Troms fra 1968 og sokneprest samme sted i 1971. Etter at fri abort ble lovfestet i 1978, la Knudsen i 1979 ned den statlige delen av embetet som sokneprest i Balsfjord, og nektet å motta lønn fra staten, men fortsatte å utføre de kirkelige embetspliktene. I 1980 reiste Staten ved kirkeminister Einar Førde avskjedssak mot Knudsen for embetsforsømmelse. I Malangen herredsrett ble Knudsen frikjent. Domstolen la til grunn at abortloven var uforenlig med evangelisk-luthersk religion og dermed i strid med Grunnlovens paragraf 2. Høsten 1983 kom Høyesteretts endelige dom. Knudsen ble da fradømt Balsfjord sokneprestembete, men fortsatte som pastor for en valgmenighet i lokalområdet. Børre Knudsen ble anfører for prestene som fra 1978 aksjonerte mot loven om selvbestemt abort. På store deler av 1980- og 1990-tallet iscenesatte han flere protestaksjoner, særlig sammen med presten Ludvig Nessa. De aksjonerte i form av salmesang og bønn ved gynekologiske avdelinger ved flere sykehus, foretok symbolske fosterbegravelser og brukte fosterdukker innsmurt i ketsjup som virkemidler i forskjellige sammenhenger. Mange av de symbolske aksjonene, som da Knudsen på den jødiske forsoningsdagen (yom kippur) knelte ned foran stortinget og tømte et kar med bukkeblod over hodet, fikk stor oppmerksomhet i media og presse. Både ved denne og mange andre anledninger ble Knudsen og hans medprotesterende arrestert av politiet. I 1987 dannet Knudsen og Nessa protestorganisasjonen Aksjon Nytt Liv. Fra 4. til 24. oktober 1994 var Knudsen innsatt i Tromsø Kretsfengsel for sine demonstrasjoner mot abort. Sammen med prestene Per Kørner, Ludvig Nessa og Ragnar Andersen, opprettet Børre Knudsen på slutten av 80-tallet et preste- og menighetsnettverk som de kalte for Strandebarm Prosti. I 1997 ble dette netterket utvidet, da Finnmarksprestene Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo brøt tilsynet med biskop Ola Steinholt på grunn av hans standpunkt i homofilispørsmålet. Sammen med de andre prestene i «Strandebarm Prosti» valgte å de å utpeke og vigsle Knudsen til alternativ «motbiskop». Han fikk da tittelen biskop av «Strandebarm prosti av Den norske kirke i eksil». Thorsen og Lyngmo ble i kjølvannet av disse hendelsene fradømt sine presterettigheter. I oktober 2008 opplyste avisa "Vårt Land" at Knudsen, fra 1. november, vil fratre som biskop i Den Norske Kirke i eksil, elleve og et halvt år etter ta han ble vigslet i Kautokeino kirke. Knudsen understreket at hans planlagte avgang utelukkende har sitt utgangspunkt i hans egen helse. Børre Knudsen var listetopp for Abortmotstandernes liste i alle sju fylker ved stortingsvalget 2005. Han har de seinere åra vært svekket av Parkinsons sykdom. Han giftet seg i 1964 og har fem barn. Salmediktning og bokutgivelser. Børre Knudsen er Petter Dass-ekspert og salmedikter. Som salmedikter hører han til i tradisjonene fra nettopp Petter Dass, Kingo, Brorson og Grundtvig. I 1976 utgav han, sammen med Willy Abildsnes og Bjørn Bjørneboe salmeheftet "Det hellige bryllup", hvor drøyt 20 salmer er signert Børre Knudsen. Salmesamlingen har særlig fokus på sakramentsteologi og brudemystikk. Sammen med kirkemusikerne Trond Kverno og Johan Varen Ugland, utga Knudsen og Abildsnes i 1980 Sangverk for Den norske Kirke, en salmebok bestående av tradisjonelle salmer, egenproduserte salmer og salmer av andre moderne norske salmeforfattere, som f.eks. Eyvind Skeie. En del av Knudsens salmer er inntatt i Den katolske kirkes salmebok, Det evangelisk Lutherske Kirkesamfunns salmebok og i Den svenske kirkes salmebok, men Knudsen har nektet dem inntatt i Norsk Salmebok. Liturgikommisjonen har likevel tatt Knudsens dåpssalme "Farao nådde oss" inn som ledd i Gudstjenestebokens liturgi for Påskenatt og i salmeboktillegget Salmer 1997. Bøker om Børre Knudsen. Allerede i 1979 kom heftet "Statens religionsvesen og Jesu Kristi kirke – aktstykker til Børre Knudsen-saken" redigert av Alf B.Oftestad. "Børre Knudsen-dommen i Malangen herredsrett" og "Børre Knudsen-saken og høyesterettsdommen" ble utgitt på Universitetsforlaget i 1982 og 1983. I 1982 ble også "Hva nå – Børre Knudsen" av Dag Stange utgitt på Vårt Land forlag. Året etter utgav Arne R. Hagen både "Arbeiderpartiet oppunder messeserken – avskjedssaken mot sokneprest Børre Knudsen" og "Jusen i Knudsensaken". I 1988 utgav Niels Chr. Geelmuyden en biografi om Knudsen med tittelen "En prest og en plage". I anledning Børre Knudsens 70-årsdag i 2007 ga Luther Forlag ut festskriftet "Som en ild går Åndens ord" med skribent og prest Boe Johannes Hermansen som hovedansvarlig redaktør. Knudsens 70-årsdag ble feiret i en sal på Bristol hotell i Oslo 24. september 2007. Jubileet var lagt opp som en pressekonferanse med inviterte gjester som pater Kjell Arild Pollestad, forfatter Elin Brodin, filosof Nina Karin Monsen, professor Egil Wyller, tidligere biskop Per Lønning og skribent Nils Christian Geelmuyden. Ismåke. Ismåke ("Pagophila eburnea") er en høyarktisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen måker. Ismåken er like stor som en fiskemåke, men den ser kraftigere og mer kompakt ut på grunn av sine bredere vinger, tjukkere kropp og kortere hals og føtter. Den flyr med spenstige, lette vingeslag. Den voksne fuglen er helhvit med svarte føtter og med et grått nebb med gul spiss. Det tar to år før ungfuglene får en voksen drakt. De har et ternelignede rop, «"kriææh"». Ismåke har en sirkumpolar utbredelse i de høyarktiske områdene der de fins på viddene og ved kystene. Ismåken hekker ved de arktiske kystene og klipper og legger ett til tre olivengrønne egg i et reir på bakken som er fylt med mose, lav og tang. Den fanger fisk og krepsdyr, men de er også åtseletere og er ofte funnet på døde sel og delfiner. De er også kjent for å følge etter isbjørner og andre rovpattedyr for å ta restene av rovdyrenes bytte. Selfangerne kaller den isrype, isbjørnens følgesvenn. Sandterne. Sandterne (vitenskapelig navn "Sterna nilotica") er en fugl. Rovterne. Rovterne (vitenskapelig navn: "Hydroprogne caspia", tidl. "Sterna caspia") er en fugl og den største ternen. De voksne fuglene har sorte ben og et langt rødt-oransje nebb. Rovternen når en lengde på 48-56 cm og veier 575-775 g. Dens vingespenn kan bli opptil 1,4 m. Rovternen yngler i områder med store innsjøer og lange kyster i Nord-Amerika og lokalt i Europa, Asia, Afrika, Australia og New Zealand. Den er en sjelden gjest i Danmark og Norge. I Danmark observeres den normalt sett kun under trekk mellom sine yngleområder i området rundt Østersjøen og vinteropphold i Nord-Afrika. Imidlertid ble det i sommeren 2008 observert ynglende rovterner i det lukkede fuglereservatet på Saltholm. Kongeterne. Kongeterne (vitenskapelig navn "Sterna maxima") er en fugl. Splitterne. Splitterne (vitenskapelig navn "Sterna sandvicensis") er en fugl. Rosenterne. Rosenterne (vitenskapelig navn "Sterna dougallii") er en fugl i familien terner. Det finnes fem underarter med ulike geografisk utbredelse og noe ulik utseende, først og fremst i nebbfarge. Makrellterne. Makrellterne ("Sterna hirundo") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen havterner. Den voksne terna har oransjerødt nebb med sort spiss. Den den svarte spissen kan være liten, spesielt midt på sommeren. Undersiden er lysegrå. Lengden varierer mellom 34-37 cm, og vingespennet er mellom 70-80 cm. Makrellterne en en utpreget trekkfugl, og fugler som hekker i Europa overvintrer utenfor kysten til de vestlige og sørlige delene av Afrika. Utbredelse. Makrellterne finnes langs hele norskekysten. Arten er vanligst i Sør-Norge, og blir gradvis fåtallig jo lenger nord man kommer. Den hekker også i innlandet. Det er anslått at det hekker i Norge. Den hekker også ved innsjøer. Næring. Makrellterne lever av små fisk, som den enten finner ved kysten, eller i ferskvann. Enkelte krepsdyr og insekter blir også spist av makrellterne. Rødnebbterne. Rødnebbterne ("Sterna paradisaea") er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl som tilhører gruppen havterner. Den er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Om vinteren holder den til i havområdene rundt Antarktis. Man kjenner ikke til andre dyr som trekker like langt som Rødnebbternen. Atferd. Den lever av småfisk som den dykker etter. Når den fisker, står den nærmest helt stille over havet og sikter ut et bytte. Trekket. I august hvert år flyr rødnebbterna sørover fra hekkeplassene sine i Nord-Europa og Nord-Amerika. Fuglene som flyr fra nordlige Canada og Grønland må krysse over Atlanterhavet. Utenfor den Vest-Europeiske kysten møter de andre rødnebbterner Fennoskandia og den europeiske delen av Arktis. De kan fortsette langs kysten av Vest-Afrika, og noen runder Kapp det gode håp. Andre individer krysser over Atlanterhavet enda en gang mot østkysten av Sør-Amerika. En tredje mulighet noen rødnebbterner følger er å trekke sørover langs østsiden av Stillehavet, da fra Beringhavet, Nordøst-Russland og Alaska langs vestkysten av Sør-Amerika til Kapp Horn. Etter dette krysser alle disse tre gruppene Sørishavet mot Antarktis. Lengste kjente trekk. En rødnebbterne som ble ringmerket som reirunge i Hälsingland i Sverige i juni 2003 er blitt funnet død på Stewart Island sør for Sørøya av New Zealand mindre enn seks måneder senere. Fuglen hadde da trekt hele 17 500 kilometer fra merkeplassen, noe som var ny rekord for en fugl ringmerket i Skandinavia. Overvintringsområde. Trolig er rødnebbternas viktigste overvintringsområde den Antarktiske drivisen mellom ca 55 til 150 grader østlig bredde, men arten finnes også vestover til 30 grader vestlig bredde. Om sommeren på den nordlige halvkule har fuglene dagslys hele døgnet. Om vinteren hekker ternene i Antarktis og har da lys 24 timer i døgnet der også. Ingen andre dyr opplever så mange timer sol og dagslys i løpet av et år, eller i løpet av livet. Dette svært lange trekket gjøres hvert år, og kan være opptil 40 000 km langt. Ingen rødnebbterner som er blitt ringmerket i Norge er gjenfunnet utenfor Antarktis, men en fugl merket i Danmark er blitt gjenfunnet på 65 grader sørlig lengde engang i februar måned. Siden det gjøres få gjenfunn utenfor vestkysten av Afrika, kan det antyde at rødnebbterna passerer lengre ute i havet enn makrellterna. Det gjøres forholdsvis mange kystnære gjenfunn i dette området av makrellterne. Allerede i begynnelsen av mars forlater rødnebbterna vinterområdene, og trekker trolig vestover langs kanten av drivisen. I Weddellhavet trekker de i nordøstlig retning mot Sør-Afrika, før de fortsetter nordover omtrent den samme veien som de kom noen måneder tidligere. Dvergterne. Dvergterne (vitenskapelig navn "Sterna" (også "Sternula") "albifrons") er en trekkfugl i ternefamilien. Den har tilholdssted ved fjord og sjø, samt og innlandsvann og elver, og søker helst til fredelege strender og skjær. Det var større ansamlinger langs de store elvene Donau, Elben og Rhinen, men med økt utbygging av mennesker i disse områdene er denne fuglen mer eller mindre borte herfra. De finnes fortsatt i Europa og deler av Asia, og da helst i de mer tempererte områdene. Den er likevel observert hekkende ved kysten av Norge, men sjelden særlig langt mot nord. I likhet med andre terner er også dvergternen en migrerende fugl, og tilbringer vinterhalvåret så langt sør som det sørlige Afrika og til og med Australia. Dvergternen livnærer seg hovedsakelig på fisk og insekter. Den kjennetegnes av måten den fanger fanger fisken på, der den flyr noen meter over vannoverflaten i en vippende flukt for så å brått stupe i vannet etter småfisk. Den hekker gjerne i kolonier på bakken, ofte på sandgrunn. Terna er beskyttende for egg og nyklekkede kyllinger og stupangriper for å skremme truende besøkende ved redene. Den legger to til fire egg. Hvitkinnsvartterne. Hvitkinnsvartterne (vitenskapelig navn "Chlidonias hybrida") er en fugl. Svartterne. Svartterne (vitenskapelig navn "Chlidonias niger") er en fugl. Hvitvingesvartterne. Hvitvingesvartterne (vitenskapelig navn "Chlidonias leucopterus") er en fugl. Alkekonge. Alkekonge ("Alle alle") er en pelagisk dykkende sjøfugl og den minste av alkene (Alcini), en monofyletisk gruppe som tilhører familien alkefugler (Alcidae). Arten er trolig den mest tallrike sjøfuglarten i verden. Den globale bestanden er anslått til cirka 15 millioner par. Beskrivelse. Alkekongen er en liten, tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Fjærdrakten er svart på oversiden og hvit på undersiden. Nebb og lemmer er svarte. Om vinteren blir arten hvit i strupen, på halssidene og på brystet. Den blir omkring 17–20 cm lang og veier typisk 130–200 g. Utbredelse og atferd. Alkekongen er en høyarktisk art som hekker på Baffinøya i Canada, på Grønland, Jan Mayen og Svalbard, samt på Frans Josef Land, Novaja Semlja og Severnaja Semlja i Russland. Arten lever i store kolonier på fjellrike kyster med isfritt hav. Den bygger sitt reir i fjellsprekker og under store steiner. Den legger oftest bare ett egg som paret sammen ruger i mellom 28 til 31 døgn. Når ungene er flygedyktige etter cirka 27 døgn, forlater de reiret sammen med hannen og flyr ut til sjøen. Føden består i hovedsak av små krepsdyr, spesielt hoppekreps. "Calanus glacialis" dominerer i kalde vannmasser og "Calanus finmarchicus" (raudåte) i varme. Underarter. Det er beskrevet to underarter; "A. a. polaris", som hekker på Frans Josef Land, og den noe mindre "A. a. alle", som forekommer innenfor resten av artens utbredelsesområde, inkludert Svalbard (der den er mest tallrike fuglearten). Teist. Teist ("Cepphus grylle") er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører alkefamilien. Utseende. Den har en lengde på ca 34 cm, et vingespenn mellom 52 og 58 cm og en vekt på 400-500g. Teisten er om sommeren helt svart med unntak av en stor hvit flekk på vingene og røde bein. Nebbet er mørkt og smalt. Når fuglen flyr, kan man se at den har hvite vingekanter. Om vinteren har de en langt lysere fjærdrakt, hodet og undersiden er hvite. Vingene beholder de samme fargene. Kjønnene er like. Ernæring. Teisten dykker fra overflaten og svømmer under vannet for å finne mat. De spiser hovedsakelig fisk, krepsdyr, en del bløtdyr og insekter. Hekking. Teisten trekker til hekkeplassene i april måned. Om kvelden samles fuglene i flokker der de setter seg opp på steiner og knauser for å bedrive kurtisespill. Reirene ligger som regel godt skjult under steiner, i bergsprekker eller i steinurer. Avhengig av næringsgrunnlag varierer antallet av hekkefugler sterkt. På gunstige plasser er det observert over 1000 par. Reiret er en grop som har underlag av grus eller jord, de kan også legge eggene direkte på steingrunn. I motsetning til andre alkefugler, som bare legger ett egg, legger teisten gjerne to. Rugetiden er omtrent 29 døgn. Ungene blir matet, stort sett med fisk, i omtrent 40 dager, de er da flyvedyktige. Steppehøne. Steppehøne (vitenskapelig navn "Syrrhaptes paradoxus") er en fugl. Den blir 30-41 cm lang. Den har en svart flekk på magen og undersiden av vingene er lyse. Hannen har grått hode og bryst, oransje fjes og et grått brystbånd. Hunnen mangler brystbåndet, er mer stripet på overdelene, og har mindre kraftige farger. Den har et lite, dueaktig hode og hals, men en kraftig og kompakt kropp. Den har lange, spisse vinger og hale, og en hurtig, direkte flukt. Flokker flyr til vannhull ved soloppgang og solnedgang. Føttene og tærne er fjærkledde. Skogdue. Skogdue (vitenskapelig navn "Columba oenas") er en dueart som ligner på både brevdue og bydue, men er litt lysere i fargen. Ringdue. Ringdua ("Columba palumbus") er den største og mest utbredte duearten i Europa. Ringdua lever i de fleste skogtyper, og har de senere år tilpassa seg parker og hager. Utseende. Ringdua er den største av de europeiske dueartene med ei kroppslengde opp imot 45 cm. Vingespennet er 65-80 cm og vekta 400-550 gram. I tillegg til størrelsen skiller ringdua seg fra tamdua blant annet på større bryst, lengre stjert, og et proporsjonalt mindre hode. Dette skiller også ringdua fra de ville duene. Iblant kan arten forveksles med den lignende skogdua, som til forskjell fra ringdua mangler en kvit halsflekk. Fjærdrakta er mest grå (lysere over ryggen) med grønnblåskimrende innslag, spesielt på hodet og i nakken. Stjert og vinger har tydelige svarte markeringer og brystet er rosafarga, undersida mer lysegrå. Videre har fuglen kvite flekker på sidene av halsen (ikke noe egentlig ring altså) og kvite tverrband på oversidene av vingene. Disse er godt synlige i flukta. Beina er korte, relativt kraftige og brunaktige i fargen. Den voksne fuglens nebb er gult med rødaktig vokshud, mens nebbet og vokshud er gråaktige på ungfuglen. Også øyne er gule eller oransje hos de voksne, og grå på ungfuglene. Kjønna er like på størrelse og utseende, men unge individ har større rosa innslag i drakta og mangler kvite halsflekker. Disse flekkene begynner å vises når fuglene blir mer enn et halvt år. Flukta er rask med klippende vingeslag. Fluktspillet er karakteristisk. Først ei bratt oppstigning med støyende vingeslag, fulgt av glideflukt med steile vinger og utbredt stjert. Lyd. Ringduas låt er ei femstava kurring med trykk på første stavinga: "co-co-coo, cåå-cåå...". Denne strofa blir repetert tre til fem ganger uten pause. Den siste strofa blir avslutta med et "co". En annen låt er den intense smatrende lyd som høres i oppflukta. Denne oppstår i territoriell flult når vingene blir slått mot hverandre. I hekketida lar fuglen høre en svak murrende, hoende låt som kan skrives "hoo-hroo". Ringduas sang kan lett forveksles med skogduas mer svake og tostava. Utbredelse og taksonomi. Ringdua er utbredt over hele Europa unntatt på Island og lengst nord i Russland og Skandinavia. Fuglen fins også vest i Asia og i et belte som strekker seg fra Tyrkia til det nordvestlige India og vestlige Kina. Ringdua fins også som hekkefugl i deler av det nordvestlige Afrika. I Europa regner en med det lever 18-34 millioner individ. Enkelte regner den nordafrikanske bestanden som en egen underart, "C. palumbus excelsa". I de vestlige og sørlige delene av utbredelsesområdet er ringdua standfugl, mens resten trekker dit på høsten. Forekomst i Norge. Her i landet regner en med 100 000-500 000 par, og arten er i framgang. De tetteste bestandene fins på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. I Nord-Norge fins arten spredd. Granplanting og ensidig kornproduksjon er en fordel for ringduene, som profiterer på monokulturer i landbruket. En ser også at ringduene flytter inn mot bymessige strøk. Hekking. Ringduene plasserer reiret 3-8 meter over marka. Reiret er bygd av tørre kvister og byggverket er så skrøpelig at en ofte kan skimte egga gjennom reirbotnen. Ringduene legger ofte to kull. Det første i april-mai, og det andre i juni-juli. Begge gangene legger hunnen to egg, kvite og nesten runde, som blir ruga av begge foreldra i 17 døgn. Ungene forlater reiret etter 33-34 døgn. Livsførsel og føde. Ringdua er en sosial fugl og kan sees i flokker utenfor hekkesesongen. Makene holder sammen for livet. Ringdua er planteeter og lever nesten berre av frø, bær, skudd og knopper, men også andre spede plantedeler inngår i kosten. I mindre grad eter fuglen også mark og snegler. Til vanlig søker ringdua føde i flokk på åpne felt og åkrer. Vinterstid er det ikke uvanlig at små flokker eller enkeltindivid finner mat på foringsplasser og fuglebrett. Trekkforhold. Etter hekkeperioden farter ringduene flokkvis omkring i jordbrukslandskapet. Høsttrekket foregår fra sent i september til tidlig i november. Fuglene overvintrer i Frankrike, Spania og Portugal. De kommer tilbake til hekkeplassene i mars og først i april. Jakt. Mellom jegere er ringdua et vanlig bytte, som blir beskatta over store deler av utbredelsesområdet. Det beror delvis på at fuglen er lite likt i landbruket, der ringdua blir sett på som et skadedyr, da de ofte i flokk et av nysådde åkrer og skitner til modne åkrer med avføringa si. Bydue. Bydue (vitenskapelig navn "Columba livia var. domestica") er en fugl. Byduen er en variant av klippeduen ("Columba livia"). Bydua er en av de fugletypene som dominerer mest i byer. Noen mennesker liker å mate duer i byområder, mens andre ser på duer som ”flyvende rotter”. I byer finnes duene ofte i parker, på fortau, på torg og i gågater der de finner mat. De benytter seg oftest av bygninger og broer som hvile- og hekkesteder. Utbredelse. Bydua er utbredt over hele Norge, og spesielt i byer og tettesteder kan den opptre i stort antall. Bydua er etterkommere etter klippeduer, men er nå i stor grad avhengig av mennesker for føde og hekkeplasser. Kjennetegn. Vanligvis har byduene grå kropper med to svarte striper på vingefjærene. Kroppsfargen varierer imidlertid fra grå til hvit og svart. Gjennomsnittsvekten er 400-500 gram, og lengden omtrent 30 cm. Livssyklus. Bydua er monogam, dvs. at den har samme partner hele livet. Hannen beskytter reiret og hunnen. Åtte til 12 dager etter paringen legger hunnen ett eller to egg. Omtrent 18 dager senere klekkes eggene, og ungene fôres på et sekret (duemelk) som foreldrene gulper opp. Fire til seks uker etter klekkingen forlater ungene reiret. Ofte kan foreldrene legge flere egg før de første ungene har forlatt reiret. Bydua har vanligvis tre til fire kull i løpet av året. Paringen foregår oftest om våren og høsten, men man kan også finne duer som ligger på eggene i februar. Bydua lever vanligvis i tre til fire år. Atferd. Bydua er hovedsakelig stasjonær, selv om den kan foreta en del streiftokt og næringstokt. I byer opptrer duene oftest i flokker, og i ekstreme tilfeller kan de opptre i et antall på tusenvis. De kan bli svært tamme, og spise direkte fra hånden på folk som mater dem. Duene sitter ofte på gesimser, takrenner, vinduskarmer og andre utspring på bygninger. Bydua spiser primært frø og korn, men spiser også insekter, søppelrester, brød og annen mat som mennesker gir dem. Duer kan klare seg i dagevis uten mat, men trenger daglig tilgang på vann. Duer som skadedyr. Duer medfører ofte et problem når de forekommer i stort antall. Ekskrementene griser til tak og fasader på bygninger, statuer, gågater, torg og plasser, biler osv. Takrenner og nedløpsrør kan gå tett, og den sterkt etsende møkka kan ødelegge billakk og materialer som er brukt til taktekking, fasader osv. Vegetasjon kan skades på steder med mye duemøkk, og man kan etter hvert få et luktproblem. Ekskrementene kan gjøre bygninger og trapper glatte å gå på, og risikoen for ulykker kan øke. Duer kan utgjøre et problem for næringsmiddelbedrifter når fuglene tar tilhold rundt og inne i bygningene. Smittefare. Duer kan forurense mat og fôr med sin avføring, og har potensial til å kunne overføre sykdommer og parasitter. Av helsemessige årsaker bør derfor bestandene kontrolleres. Eksempler er diaréfremkallende bakterier som "Salmonella" og "Campylobacter". Den blodsugende fuglemidden "Dermanyssus gallinae", som ofte kalles for ”duelus” og fugleloppa "Ceratophyllus gallinae" finnes i reiret hos de fleste fugler, også hos duer. Ornitose (papegøyesyke, psittakose) er en bakterieinfeksjon hos fugl som i sjeldne tilfeller kan gi sykdom hos mennesker i Norge. Ved fjerning av dueekskrementer inne i bygninger, eller ved fjerning av store mengder gammel fuglemøkk utendørs, kan folk få i seg sykdomsfremkallende sopp ("cryptococcus", "histoplasma"). Dette gjelder spesielt om møkka er tørr og støvete. Ved fjerning av ekskrementer (både fra fugl og flaggermus), er det derfor viktig å beskytte nese og munn for å hindre inhalering av støvet. Bruk heldekkende ansiktsmaske med filtre som stenger ute partikler ned til 0,3 mikron størrelse. Enkle engangs munn- og nesestøvmasker av ettlags papp/papir, som festes med enkel strikk rundt hodet, gir ikke tilstrekkelig beskyttelse. Hvis møkka er tørr, kan det lønne seg å fukte den før fjerning. Ved fjerning av ubebodde fuglereir bør man bruke regnklær og hansker. Man kan også spraye reiret med insektgift før man setter i gang for å drepe eventuelle midd og lopper. Forebygging og bekjempelse. Eliminering av mat, vann, sitte-, hvile- og hekkeplasser er viktig hvis man skal kunne oppnå varig lavt antall av byduer. Man bør oppmuntre folk til ikke å fôre duer i byområder, samt å redusere tilgangen på vannansamlinger som duene drikker av. Man bør hindre duer i å komme inn i bygninger, slik at hvile- og hekkeplasser ikke blir tilgjengelig. Dette kan gjøres ved å tette åpne steder med netting. Man må også prøve å eliminere duenes muligheter for å finne sitte-, hvile- og hekkeplasser på selve bygningskonstruksjonen. Dette gjøres ved å sette opp hindringer av bl.a. tråder og vaiere på takutspring, takrenner, vannbrett, bjelker, gesimser, lysarmatur og andre plasser der fuglene kan sitte. Det finnes også elektriske skinner som gir duene svake elektriske støt, og som hindrer duene i å sette seg ned. Mange steder der byduer kan lande er beskyttet med metallpigger Feller. Enkelte ganger kan det være nødvendig å fjerne byduer. Dette kan gjøres i feller som fanger duene levende. Fellene må plasseres i nærheten av sitte-, hvile-, hekke- og spiseplassene. Før fellene aktiveres må det legges ut åte rundt fellen i 3-4 dager. Etterpå aktiveres fellen, og åte legges inne i fellen. Bruk av levende lokkeduer er ikke tillatt. Avliving må skje på en forsvarlig måte. Duene kan også settes fri, men de kommer gjerne raskt tilbake igjen på grunn av sine velutviklede instinkter når det gjelder å finne tilbake til hjemstedet igjen. Bruk av såkalte mistnett, slik ringmerkere bruker, er også en metode for å fange fugl. Nettet er konstruert slik at fuglene ikke skal se nettet før det er for sent, og de blir dermed liggende i lommer eller sittende fast i nettet. Nettene må plasseres slik at de ikke står i sollys, for da vil fuglene kunne oppdage nettet og unngå det. Videre er det ulik maskevidde for ulike fuglestørrelser. Effektiviteten er avhengig av erfaringen til personen som setter opp nettene. De må kontrolleres ofte, dvs. hver time. Man trenger tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning for å benytte mistnett. Det finnes også nett som skytes ut av kanoner. Duetårn. Utplassering av duetårn i parker har i enkelte tilfeller vist seg effektivt for å kontrollere antall duer, spesielt når også andre tiltak, som duesikring av bygninger, kontroll av mat- og vanntilgang, gjennomføres samtidig. Disse duetårnene er i prinsippet dueslag for ville fugler. Ved regelmessig å punktere egg, eller fjerne egg og erstatte disse med kunstige narreegg, kan man til en viss grad regulere duebestanden om man har tilstrekkelig med duetårn. Skremsel. Utstyr som er laget for å skremme bort fugler, som f.eks. rovfuglsiluetter, ballonger, lys- og lydutstyr ser ut til å ha liten eller ingen permanent effekt på byduer. Kjemisk forebygging og bekjempelse. Det finnes en del kjemiske midler som ikke er giftige, men svært klissete, og som brukes for å hindre at fugler setter seg. Disse stoffene mister sin effekt etter hvert, de kan misfarge bygninger, og være en plage for mennesker som må jobbe på bygningen. Naftalin (møllkuler) kan brukes som en repellent for å få duer ut av f.eks. et loft. Anbefalt dose er omtrent 2,5 kg pr 60 kubikkmeter rom. Naftalin har en ekkel lukt også for mennesker, og kan være kreftfremkallende. Etter en eventuell utdriving av duene må huset sikres for å forhindre at duene kommer tilbake. Utlegging av gift er en del brukt i andre land, men er ikke tillatt i Norge. Tyrkerdue. Tyrkerdue (vitenskapelig navn "Streptopelia decaocto") er en due. Finnes i Norge. Beskrivelse. Den er liten og slank med lys, sandfarget fjærdrakt og et tydelig svart nakkebånd. Den er ikke en trekkfugl. Utbredelse. Opprinnelig kommer den fra varme tempererte områder fra sørøst i Europa til Japan. I løpet av det tyvende århundre spredte den seg over resten av Europa, og nådde Storbritannia i 1960 og Irland like etter. Nå hekker den også nord for polarsirkelen i Skandinavia, og er en vanlig kulturfugl i byer og bygder i Norge. Den slapp ved et uhell ut i Bahamas på 1970-tallet, og spredte seg til Florida innen 1982. Store kolonier har blitt sett i Alabama også. I 1999 var arten registrert i 22 amerikanske stater, og spredte seg fortsatt raskt. Turteldue. Turteldue (vitenskapelig navn "Streptopelia turtur") er en fugl. Mongolturteldue. Mongolturteldue (lat. "Streptopelia orientalis") er medlem av fuglefamilien Columbidae (due). Det er først og fremst to distinkte raser av denne, "Streptopelia orientalis orientalis" på den sentrale taigaen i Sibir og "Streptopelia orientalis meena" i de åpne skogsområdene i Sentral-Asia. Skjæregjøk. Skjæregjøk (vitenskapelig navn "Clamator glandarius") er en fugl. Fylkesvei 76 (Akershus). Fylkesvei 76 i Akershus, tidligere Riksvei 153 (Rv153) går mellom Horgen og Ottarsrud i Frogn. Veiens lengde er 4,7 km. Eksterne lenker. 076 Odderøya fyr. Odderøya fyr er et havnefyr ved innseilingen til Vestre havn i Kristiansand. Fyret ble opprettet i 1832. Fyrstasjonen er landfast og ligger på halvøya Odderøya, 1 km sør for kvadraturbebyggelsen. Fyrstasjonen er bygget samtidig med Oksøy fyrstasjon og har funksjonell og visuell forbindelse med denne og Grønningen fyrstasjon. Fyrbygningen er oppført i tre med det opprinnelige lyktehuset innebygd i gavlen. En tåkeklokke henger i en galge foran hovedbygningen. Anlegget omfatter maskinhus/fyrbetjentbolig, bryggerhus, oljebod, naust og brygge. Dagens bygningsmasse er i hovedsak oppført i 1874 da fyret ble flyttet og det første fyrhuset revet. Fyrets utvikling. Den opprinnelige fyrbygningen var liten, skrøpelig og lå lavt i terrenget ytterst på pynten. Fyrdirektøren hadde satt følgende ramme for anlegget: «Bekvemeligheder med største Økonomi og saavidt at et Par enslige Folk kan bo der». Også teknologien var enkel i starten. Hovedlampen var en rundbrenner med parabolsk reflektor som vente sørover. Den var skjermet for bare å være synlig i trygt farvann mellom Grønningen og Oksøy og for å markere leden videre innover. I tillegg hadde fyret to flatbrennerlamper med reflektorer, én i retning Dybingen og én inn mot havnen. Alle tre lampene lyste ved brenning av rapsolje. Hovedlampen skulle være tent fra solnedgang til soloppgang hele året. I 1874 ble fyret flyttet høyere opp der den fredede fyrstasjonen ligger i dag og fikk høyere standard. Men heller ikke nå fungerte fyrlykten tilfredsstillende. I 1885 ble det derfor montert en fyrlampeoperatør som ga et blinkende lys for å skille fyrlyset fra bakgrunnsbelysningen fra byen. Året etter ble det satt opp en 700 kg tung tåkeklokke i en galge foran gavlveggen mot sjøen. I 1914 fikk fyrlykten på Odderøya et 4. ordens linseapparat. I 1927 og 1928 ble både fyrlykten og tåkeklokken elektrifisert. Dermed var det slutt på bæring og påfylling av petroleum, snyting av veker og pussing av sotete lampeglass og ruter. Nødaggregat ble også installert. I 1984 ble det satt opp en ny, moderne fyrlykt foran den gamle fyrbygningen. Linseapparatet fra 1914 ble overført til den nye lykten. Samtidig ble fyrstasjonen automatisert og avfolket. Status. Fyrstasjonen på Odderøya er et typisk, lite trefyr med tårn og lykt i gavlen på bolighuset. Fyrstasjon er et karakteristisk trekk i Kristiansands havnebilde og har fyrhistorisk og opplevelsesmessig verdi ved sin forbindelse til Oksøy og Grønningen fyrstasjoner. Det frittliggende tåkeklokkeanlegget er det eneste av sitt slag som er bevart i Norge. Fyrstasjonen ble fredet etter lov om kulturminner i 1994. Området har vært båndlagt av forsvaret, men er nå delvis frigitt som turområde. Vest-Agder fylkeskommune kjøpte anlegget fra Kystverket for 500 000 kroner i 2005. Asle Sudbø. Asle Sudbø (født 3. mai 1961) er professor i fysikk ved NTNU. I 2005 mottok han Møbiusprisen for sitt arbeid med superledere. Han har publisert flere arbeider i "Physical Review Letters". Asle Sudbø var blant medforfatterne av tvillingbroren Jon Sudbøs artikkel om munnhulekreft, publisert i "The Lancet", der Jon Sudbø senere innrømmet å ha jukset med datagrunnlaget. I forbindelse med granskningen av Sudbø-saken stilte Asle Sudbø sin datamaskin og alt sitt materiale til rådighet for granskning. Granskningskommisjonen fant ikke grunn til å kritisere Asle Sudbø i forbindelse med denne saken og NTNU fant heller ingen indikasjoner på at han kjente til brorens juks med grunnlaget til artiklene han hadde vært medforfatter på. Fylkesvei 616. Fylkesvei 616 (Fv616) går mellom Isane og Kjelkenes i Bremanger kommune. Veiens lengde (utenom fergestrekningen) er 62,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Ernst & Young. Ernst & Young (E&Y) er et internasjonalt revisjonsselskap, som tilbyr ulike tjenester innen revisjon, regnskap, skatt, forretningsrådgivning og risikostyring. Dagens selskap er et resultat av fusjoner mellom en rekke mindre selskaper, og virksomheten kan spore sine røtter tilbake til 1849, da Harding & Pullein ble stiftet i England. I 1989 ble Ernst & Whinney ble slått sammen med Arthur Young. Disse to var de 4. og 5. største revisjonsselskapene i verden. Den siste, store fusjonen kom i 2002, da selskapene slo seg sammen med Arthur Andersen & Co i 56 land. Ernst & Young hadde i 2008 135 000 ansatte i over 140 land. Det internasjonale hovedkontoret ligger i London i England. I Norge er Ernst & Young det største revisjonsselskapet og har ca 1 500 ansatte fordelt på 34 kontorer. Hovedkontoret finnes i Oslo. Pier Luigi Nervi. Pier Luigi Nervi (født 21. juni 1891 i Sondrio, død 9. januar 1979 i Roma) var en italiensk arkitekt og ingeniør. Han tok eksamen ved universitetet i Bologna i 1913. Nervi er kjent for sin begavelse innenfor konstruksjonsteknikk og sin nytenkning i bruk av armert betong. Pensjonsrettighet. Pensjonsrettighet er avtalt rett til ytelser i henhold til en pensjonsplan – typisk i forbindelse med en av fire utfall eller hendelser: opphør av medlemskap før oppnådd pensjonsalder, uførhet, død eller langt liv. Fripoliser og oppsatte rettigheter er eksempler på pensjonsretter. Pensjonsretter administreres av en pensjonsinnretning – en generell betegnelse som dekker inn såvel pensjonskasser som livsforsikringsselskaper. Oppsatte rettigheter. Oppsatte rettigheter er det tekniske uttrykket som brukes i sammenheng med pensjon man har rett på men ikke har tatt ut, som regel fordi man ikke har nådd stillingens aldersgrense. Det er Statens Pensjonskasse som har denne ordningen for folk som har jobbet i det offentlige i minimum tre år, men som siden har fått en jobb som gjør at de ikke lenger er medlem av Statens Pensjonskasse. I alt har Statens Pensjonskasse om lag personer med oppsatte rettigheter. Ved et kvalitetssikringsarbeid i 2008 avdekket man 2900 som ikke var registrert, men som hadde slike rettigheter. Tidligere ansatte i offentlig sektor med minimum tre års tjenestetid har «oppsatt rett» til pensjon. Denne utløses ved innvilgelse av permanent uførepensjon eller en tidsbegrenset uførestønad i folketrygden, eller når man når stillingens aldersgrense eller når man ved 67 år tar ut folketrygdens alderspensjon. Den som fortsatt er ansatt ved nådd alder eller ved uførepensjonering har ingen «oppsatt rett» – men en regulær rett til pensjon etter forsikringsavtalen. I kollektive pensjonsavtaler i arbeidsforhold gjelder tilsvarende regler. Antall år den enkelte må ha vært medlem i pensjonsavtalen for å få en såkalt fripolise kan dog variere noe. I Obligatorisk tjenestepensjon (OTP) er kravet to år. Hvis ansatte slutter etter mindre enn to års opptjening blir verdien av vedkommendes pensjon tilført pensjonsrdningen etter nærmere regler. I private pensjons- og renteforsikringer har man ikke regler om oppsatt pensjon, her er det verdien av pensjonen når premiebetalingen avsluttes som avgjør om pensjonsavtalen har en restveri. Restverdien av en renteforsikring tegnet uten skattefradrag for innbetalt premie kan gjenkjøpes – verdien kan heves. Fripolise. Fripolise er faguttrykket på en pensjonsrett som ikke er fullt utbetalt for resten av avtalt opptjeningstid, og hvor således arbeidsgiver (sponsorselskapet) eller pensjonsrettighetshaveren har avbrutt premiebetalingen. Når man slutter i en jobb hvor man har en pensjonsordning vil personens del av pensjonsordningen overføres til en fripolise hvis man ikke fortsetter å betale på forsikringen selv. Hvis man velger å betale selv vil dette bli til en individuell pensjonsavtale (IPA). Hvis man senere ikke ønsker å betale videre på denne så vil den bli til en fripolise. Fripoliser øker i verdi ved at de årlig blir tilført overskudd fra selskapet som håndterer fripolisen. Dette er enten et livsforsikringselskap eller et dedikert fripoliseselskap. Røykens venner. Røykens venner er en norsk interesseorganisasjon som ble stiftet i forbindelse med at røykeloven trådte i kraft 1. juni 2004. Organisasjonen ønsker en liberalisering av røykeloven for sine medlemmer. Helge Skogstad var initiativtaker og leder. Medlemstallet økte etter hvert til vel 2 000 og kontingenten var øremerket rettslig avklaring av hvorvidt det fortsatt skulle være lov å røyke i lokaler hvor kun medlemmer har adgang. Foreningen opprettet en del røykeklubber i samarbeid med utesteder. Men da disse ble pålagt å stenge i 2005, dabbet interessen for medlemskap av. Hardanger Hotel, som hadde en slik klubb, gikk imidlertid til sak mot staten. Hotellet tapte i første rettsintans, Oslo Tingrett, våren 2006, men vant i Borgarting lagmannsrett i august 2007. Røykens venner har vært en støttespiller for Hardanger Hotel under den rettslige behandlingen av saken. Elsker – elsker ikke. "Elsker – elsker ikke" (fransk:"Domicile conjugal") er en fransk film fra 1970 regissert av François Truffaut Antoine Doinel (Jean-Pierre Léaud) befinner seg nå i midten av tjueårene, er gift med Christine (Claude Jade) og sammen venter de barn. I forbindelse med en ny jobb møter han den yndige japanske kvinnen Kyoto (Hiroko Berghauer), og faller for fristelsen og henne. Christine oppdager affæren, og Antoine flytter ut av huset. Han må nå lære seg å takle forpliktelsene som følger med det voksne liv på egen hånd. Remis. Remis (fransk, uttales "remi" betyr «tilbakestille») er i sjakk betegnelsen for uavgjort spill (0,5 poeng til hver spiller). Et parti kan bli remis dersom Avtalt remis. Hvis en spiller tror at ingen kommer til å vinne, kan man tilby remis, etter at man selv har gjort trekket sitt (og før man har trykket på klokka). Da sier man: «Jeg tilbyr remis», eller lignende, i turneringer der språkforskjeller kan bli et problem er å sette to fingere i kors et tegn som er rimelig kjent. Motstanderen kan da gå med på remis, eller avslå om han/hun vil prøve å vinne. Åpenbart urimelige remistilbud blir regnet som forstyrrende og er forbudt ifølge FIDEs lover paragraf 12.6 om distrahering av motstanderen. Patt. Spilleren i trekket står ikke i sjakk, men kan ikke gjøre noen lovlige trekk. Umulig å matte. Partiet er remis når det oppstår en stilling som ikke kan frambringe matt ved noen lovlig trekkrekkefølge, selv ved dårligste motspill. Dette avslutter partiet umiddelbart, forutsatt at trekket som gav denne stillingen var lovlig. Om en spiller ikke lenger kan settes matt, men så overskrider betenkningstiden (som normalt fører til tap) er partiet også remis. Ikke nok brikker til å matte. Hvis man, f.eks bare har springer eller løper og konge mot en ensom konge, går det ikke an å matte, og da blir det remis. Egentlig et spesialtilfelle av at det er umulig å matte. Trekkgjentakelse. Hvis samme stilling oppstår tre ganger, og samme spiller er i trekket, kan begge spillerne kreve at partiet ender remis. Til tross for at dette kalles «trekkgjentagelse», er det altså "stillingen" som skal gjentas tre ganger. Dersom man skal til å utføre et trekk som vil gjenta stillingen for tredje gang, må erklære at man har til hensikt å gjøre dette trekket som vil gjenta stillingen for tredje gang, og kreve remis. Hvis man faktisk utfører trekket, har man gitt fra seg muligheten til å kreve remis (selv om motstanderen nå har mulighet til å kreve remis.) I tillegg til at samme spiller må være i trekket ved alle tre tilfellene, må mulighetene for en passant og rokade også være uendret. Om, for eksempel, to springere av samme farge bytter plass, så har det imidlertid ingenting å si, og om alt annet er uforandret er dette scenariet fortsatt en gjentakelse når det gjelder denne regelen. Femtitrekksregelen. Hvis det blir spilt 50 trekk uten at en eneste brikke blir slått, og uten at en eneste bonde flyttes, kan begge spillerne kreve at partiet ender remis. Klokkedømming. I turneringspartier som tidsreguleres med en «hurtigavslutning», dvs. en tid til rådighet for alle gjenværende trekk, kan paragraf 10.2 i FIDEs regler komme til anvendelse. En spiller med mindre enn to minutter igjen som mener at motstanderen ikke prøver å vinne på «normal måte», men bare på tid, kan kreve remis, og dersom dommeren er enig avsluttes partiet. Hvis ikke tildeles motstanderen to ekstraminutter. Dommeren har mulighet til å utsette avgjørelsen og følge utviklingen. Anvendelsen av denne regelen forutsetter en skjønnsmessig vurdering fra dommeren. Lothar Matthäus. Lothar Matthäus (født 21. mars 1961) er en tidligere tysk fotballspiller og nåværende fotballtrener. Matthäus regnes som en av sin generasjons beste spillere. Han var kaptein på verdensmesterlag i 1990, og ble kåret til årets spiller i Europa samme år. Ingen europeiske spillere har flere landskamper enn Matthäus, som til sammen spilte hele 150 A-landskamper. Matthäus er også spilleren med flest kamper gjennom tidene i fotball-VM. Han deltok i hele fem VM-sluttspill, og har spilt 25 VM-kamper. Spillerkarriere. Matthäus startet sin fotballkarriere i Borussia Mönchengladbach som midtbanespiller. Han debuterte i Bundesliga i 1979, og ble raskt fast på laget. Han debuterte på det vesttyske landslaget i 1980, og var med i den vesttyske EM-troppen som ble europamestere samme år. Han deltok også i VM 1982, hvor Vest-Tyskland ble tapende finalist, og EM 1984, hvor vesttyskerne røk ut i det innledende gruppespillet. Sommeren 1984 ble Matthäus kjøpt av Bayern München, hvor han ble vesttysk ligamester tre sesonger på rad, og var en av ligaens mest målfarlige midtbanespillere. I sin fjerde sesong på Olympiastadion, ble Matthäus og Bayern «bare» nummer tre, og etter denne sesongen flyttet Matthäus til Italia og Inter, hvor han ble lagkamerat med sin landsmann Andreas Brehme, og senere også Jürgen Klinsmann. På landslaget tapte Matthäus nok en VM-finale i 1986, mens man ble slått ut i semifinalen i EM på hjemmebane i 1988. I løpet av sine fire sesonger i Inter, ble Matthäus seriemester i 1989, og gikk til topps i UEFA-cupen i 1991. Sesongen 1990/91 scoret Matthäus hele 16 mål i Serie A fra sin midtbaneposisjon, og kom på andreplass på toppscorerlisten. Etter å ha opplevd to finaletap på rad i VM, gikk også Vest-Tyskland, nå med Matthäus som kaptein, helt til topps i 1990. Matthäus returnerte til Bayern sommeren 1992. Han gikk glipp av EM-sluttspillet i Sverige på grunn av skade. I sin andre periode i Bayern, ble Matthäus etterhvert omskolert til libero («fri» mann i midtforsvaret), og han var med på å vinne fire nye ligamesterskap, samt en ny seier i UEFA-cupen i 1996. Noen seier i den gjeveste europacupen fikk han imidlertid aldri oppleve. Det nærmeste han kom var i 1999, da Bayern ga fra seg ledelsen i sluttminuttene, og tapte finalen mot Manchester United. Internasjonal karriere. Matthäus spilte sitt fjerde VM-sluttspill i 1994, hvor tyskerne ble slått ut i kvartfinalen. Noen måneder etter turneringen, valgte Matthäus å trekke seg tilbake fra det tyske landslaget, men da hans arvtaker på landslaget Matthias Sammer ble skadet kort tid før 1998-VM, ble Matthäus overtalt til å gjøre comeback. Han fikk dermed med seg sitt femte VM-sluttspill, og satte rekord for antall spilte VM-kamper. Matthäus er, sammen med den meksikanske keeperen Antonio Carbajal, de eneste spillerne som har deltatt i fem VM-sluttspill. Matthäus valgte å fortsette på landslaget også etter VM-sluttspillet, og avsluttet landslagskarrieren med sitt fjerde EM-sluttspill i 2000, 20 år etter hans første sluttspill. Han forlot Bayern München samme år, og avsluttet karrieren med en halv sesong i den amerikanske klubben MetroStars. Han har senere vært trener for, og ble i januar 2006 ansatt som trener i den brasilianske klubben Atletico Paranaense. Personlig. Lothar Matthäus giftet seg 03.01.09 for fjerde gang, med en 21 år gammel ukrainsk modell. Tizian. Tizians «Jomfru Marias himmelferd» (1516-1518). a>". Mer sannsynlig er det et selvportrett. Komposisjonen ble lånt av Rembrandt i hans egne selvportretter. Tizian, eller Tiziano Vecellio, som var hans fulle navn (født omkring 1485 i Pieve di Cadore i landområdet Cadore nær Belluno i Veneto i republikken Venezia i Italia, død 27. august 1576 i Venezia), var en italiensk høyrenessansemaler og leder av det 16. århundres venetianske skole. Han virket i Venezia og var kjent tidlig i sin levetid som en dyktig maler. Hans omdømme har i følgende århundrer ikke avtatt. I 1590 uttalte teoretikeren Giovanni Lomazzo at han var «solen midt iblant små stjerner, ikke bare blant italienerne, men også blant alle verdens malere». Under sin levetid ble han ofte kalt Da Cadore, oppkalt etter sitt fødested. Tizians almengyldighet er neppe bestridt idag. I sine portretter undersøkte han og trengte gjennom den menneskelige skikkelse. Hans religiøse komposisjoner dekker hele skalaen av sinnsbevegelser fra ungdommelige madonnaer til tragedier i sene verk som "Korsfestelse", "Begravelse" og "Pietà". I sine mytologiske malerier skildret han antikkens hedenske lystighet, og i sine malerier av den nakne Venus ("Venus og Adonis") og Danaë ("Danaë med barnepike") fornyet han oppfattelsen av plastisk skjønnhet og erotikk. Andre billedskapere, som Poussin, Rubens og Turner, kopierte og imiterte maleriene hans hyppig. Tizian var en pionér innen og svært opptatt av fargebruk. Tidlig levnet. Tizian var sønn av funksjonæren Gregorio di Conte dei Vecelli og hans kone Lucia. Han ble født i den lille landsbyen Pieve di Cadore, midt iblant høye fjelltopper i Alpene, rett nord for Venezia og ikke langt ifra Tirol i Østerrike. Ni år gammel ble han sendt til Venezia med sin bror Francesco for å bo hos en onkel og studere under mosaikkunstneren Sebastiano Zuccato. Snart begynte han i Bellini-brødrenes atelier, der hans lærer ble Giovanni Bellini, den fremste venetianske maler på den tid. Tizians tidlige verker er tydelig påvirket av undervisningen og også av hans forbindelse som ung mann med en annen av Giovanni Bellinis elever, nemlig Giorgione da Castelfranco (1477–1510). Malerne samarbeidet i 1508 i utføringen av freskene i Fondaco dei Tedeschi, og "Allegori over rettferdigheten" er blitt tilegnet Tizian. Freskene har forfalt, og bare konturer er synlige. Antonio Maria Zanettis etsninger av freskene fra 1769, som allerede har falmet meget, gir en bedre forestilling av idealismen og den plastiske tilsynekomsten som karakteriserer begge malernes verker. Blant forskere er det stor uenighet hva som bør tilskrives hvem. Tendensen blant italienske forfattere er å tilskrive altfor mye til Tizian i deres ungdom. Det er sikkert at Tizians første selvstendige oppdrag var å utføre freskene av den hellige Antonius av Padovas tre mirakler. "Det talende spedbarns mirakel" er bemerket for sin komposisjon, mens "Den oppfarende sønns mirakel" har et landskap i bakgrunnen som viser hvor topografisk og stemningsmessig like Tizians og Giorgiones verker var på denne tiden. Etter Giorgiones død i 1510 tok Tizian på seg oppgaven å fullføre bakgrunnslandskapet i Giorgiones uferdige "Sovende Venus" (Gemaldegalerie, Dresden), et faktum bokført av en samtidig forfatter, Marcantonio Michiel. Nokså giorgionesk er Tizians frodige "Kristi dåp" (omkring 1515, Capitoline-muséet, Roma), hvor mesénen, Giovanni Ram, fremtrer nederst til høyre i maleriet. Å angi sannsynlig opphavsmann til portrettene er nok det vanskeligste, men "Selvportrett" (omkring 1512, som man lenge trodde var et portrett av "Ariosto", også kalt "Mann i blått") er opplagt av Tizians hånd, siden den er signert med initialene T.V. (Tiziano Vecellio). Volumet og teksturen i ermet ser ut til å kjennetegne Tizians egen manér. På den annen side har "Konserten" vært et av de mest omdiskuterte portretter, fordi det siden det 17. århundre ble tilskrevet Giorgione som det mest typiske. Det åpenbart psykologiske innholdet og den klare utformingen av hovedfiguren har fått eksperter fra 1900-tallet til å tilskrive maleriet Tizian. Teknikken i maleriet av den unge venetianske aristokraten i "Ung mann med lue og hansker" har dessuten fått dagens eksperter til å tilskrive dette og lignende portretter til Tizian. De tidlige mytologiske og allegoriske komposisjonene viser at den unge maleren fremdeles i stor grad var påvirket av Giorgione i sin utføring av en poetisk idyllisk verden hvor intet hverdagslig eller sjofelt eksisterer. Inspirasjonen ligger i kjærlighetsdiktene til de italienske poetene Jacopo Sanazzaro og Pietro Bembo, som i "Menneskets tre aldre", hvor det erotiske forholdet mellom det unge paret diskré er dysset ned og en ømhet og sørgmodighet råder. I det samtidige "Hellig og profan kjærlighet" befinner skikkelsene seg på samme måte i et landskap, men her er allegorien vanskeligere å forstå. Den vanligste tolkningen går ut på at de to kvinnene er Venus-tvillingene, ifølge nyplatonsk teori og symbolisme. Den verdslige Venus, til venstre, symboliserer naturens fruktbarhet, både fysisk og intellektuelt, mens den nakne Venus, til høyre, representerer evig og guddommelig kjærlighet. Etter at Tizian hadde gått i lære i Venezia og Padova, kom hans bilder på moten i Venezias intellektuelle kretser. Den venetianske kretsen av oppdragsgivere ble snart utvidet med et flertall av Europas konger og fyrster. Tizians stilling var på denne tiden, omkring 1520 og fremover, like opphøyd som Michelangelos. Keiser Karl V ba om å få sitt portrett malt i 1533 og ble så fornøyd at han adlet Tizian til palatinatsgreve. I 1543 portretterte Tizian pave Paul III og ble like etterpå sendt til Vatikanet, der han ble mottatt som en fyrste. I Roma ble han kjent med Michelangelo. På 1550-tallet ble han ansatt som hoffmaler av Filip II av Spania. Tizian strevde i sitt skapende virke med å forholde seg selvstendig i forhold til sine mektige oppdragsgivere. Med bistand fra sin fortrolige venn, forfatteren Pietro Aretino, gjorde Tizian seg til Europas mest ettertraktede maler. Denne enestående stillingen gjorde det mulig for ham å arbeide for hvem han ville, i sin egen takt, og med motiver som han selv valgte. Tizian døde av pest i Venezia i 1576. Stil og motivvalg. "Sacra Conversazione, Madonna og Barnet med helgenene Lukas og Katarina av Alexandria" ble i januar 2011 solgt på auksjon i New York for 16,9 millioner dollar. Tizian viser en stor uttrykksfullhet i sin kunst. En rytters følelser, universets kosmiske krefter, livets og dødens mysterier og den himmelske og den jordiske kjærligheten var temaer som inspirerte ham. Tizian produserte en lang rekke religiøse malerier, mytologiske og historiske motiver, samt portretter. På ethvert område bidro han med noe innovativt og avgjørende for kunstens utvikling. Tizian hadde ikke Leonardos vitenskapelige interesser eller Michelangelos religiøse og poetiske. Ikke var han arkitekt heller, som Rafael. Det var imidlertid Tizian som i høy grad kom til å bli det moderne maleriets grunnlegger, ettersom han gjorde oljefarge på lerret til en hovedteknikk for senere vestlig kunst. Han utnyttet for første gangen alle oljefargens muligheter, fra å gi liv til billedflaten med kraftige penseldrag på lerretets grove overflate til å dra fordeler av kontrasten mellom tykt pålagte, varme, fyldige glansdrag, og – ved hjelp av lasurer – dype, mørke, og fint modulerte fargetoner. Utvalgte verker. Maleriet, som har prydet franciscanerkirkens høyalter siden 1518, er Tizians første betydelige venetianske bestillingsverk. Bildet har en dynamikk som peker oppad, og en ekspressiv dramatikk som kommer til uttrykk i figurenes mektige bevegelser. Blant annet har Jomfru Marias klesplagg en spesiell rød nyanse, som siden er blitt kalt tizianrødt. Alle skikkelsene er fanget i en dramatisk gestikulasjon. Apostlene strekker seg oppover mot Maria, som med vindblåste draperinger bæres opp i en stålkrans av gylne lys, og Gud Faders skikkelse holder armene utstrakte i fri utfoldelse, som om han svevde gjennom billedplanet. For Maria anvender Tizian en konvensjonell kontrapost-poséring, hvilket gir hennes kropp en viss vridning. De to mest fremtredende apostlene gir maleriet et komposisjonelt triangel som peker opp mot Marias skrud og Gud Fader. Tizian malte Venus liggende på en sofa i forgrunnen. Den erotiske utstrålingen og den portrettlignende karakteren foranledet den eldre forskningens betraktning av det virtuost utførte maleriet som et kurtisaneportrett. Dette bildet av en kvinne som helt hengir seg til sin varme og sinnlige mykhet, er en hemningsløs forherligelse av den erotiske opplevelsen til en høyde på samme nivå som virkelig stor kjærlighetspoesi. I dag synes dog motivet å være som en allegorisk fremstilning av den ekteskapelige kjærligheten og troskapen. Den sovende hunden og tjenerinnene ved kisten i bakgrunnen gir inntrykk av det. Tizian presenterte dette maleriet i Roma, der det vekket stor oppsikt, på grunn av dets vågale fremstilling og den malerteknisk perfekte utføringen. Tavlen forestiller Danaë, datteren til Akrisios, kongen av Argos, som av sin strenge far sperres inn i et rom, men som befruktes av Zevs i form av et gyllent regn. Hennes sønn Perseus kommer til å drepe sin morfar, hvilket forvarsles i et orakel. Ved høyre billedkant ledsages scenen av den lekne Amor, som iakttar gullregnet. Det berømte rytterportrettet viser Karl V (1500-1558) som feltherre i rustning og med en holdning som utstråler selvbevissthet og makt. Maleriet fastsetter minnet av hans seier over de protestantiske fyrstene i slaget ved Mühlberg den 24. april 1547. Vinteren 1547/1548 sammenkalte keiseren de stridende partienes audiens til riksdagen i Augsburg. Også Tizian var med i Karl Vs hoffølge i Augsburg, og det var der rytterbildet ble til. Henning Hauger. Henning Hauger (født 17. juli 1985) er en norsk fotballspiller. Hauger er spiller i den tyske klubben Hannover 96, og frekventerer hovedsakelig i ankerposisjon på sentral midtbane. Han debuterte i Tippeligaen for Stabæk i 2003, og ble fast på laget i 2005, da Stabæk rykket opp igjen etter én sesong i 1. divisjon. Han er bror til tidligere Stabæk-spiller Andreas Hauger. Tidligere karriere. Hauger startet sin karriere som guttespiller i Stabæk Fotball og Stabæk Bandy. Det var først bandygutta han så opp til, men da hans seks år eldre bror, Andreas Hauger spilte seg inn på A-laget til Stabæk fotball, valgte han å satse på det samme. I 2002 ble han tatt opp i A-stallen til Stabæk, og et år senere fikk han sin debut som innbytter. I 2004 ble det enda flere kamper, da han kom inn som innbytter i tolv kamper, og scorte sitt første og andre mål. I denne perioden var Hauger først og fremst sett på som en offensiv midtbanespiller, og ble kjent i Stabæk-miljøet som "gutten med Norges beste førstetouch". Han noterte seg for åtte mål frem til Jan Jönsson tok over roret, og han ble omskolert til defensiv midtbanespiller. Han forlot moderklubben sin til fordel for Hannover i 2011, men ble tatt farvel med som en helt i Stabæk, og fikk hedersordene; "Henning Hauger er en helt spesiell spiller for Stabæk. I tillegg til å ALDRI ha mistet ballen én eneste gang under hele sin Stabæk-karriere, så er han bokstavlig talt født inn i klubben, med hele familien som har spilt bandy og fotball i en evighet for Stabæk." Hannover 96. Stabæk ble den 1. juli 2011 enig med Hannover 96 om en overgang på 3.5 millioner kr for Hauger. Han debuterte som innbytter den 6. august mot TSG Hoffenheim Hauger for landslaget. Hauger har spilt over 40 aldersbestemte landskamper, og ble 18. januar 2006 tatt ut i tropp til treningskampene mot USA og Mexico. Han ble under kvalifiseringen til VM i 2010 tatt ut hyppig i landslagstroppen, og startet også hjemmekampen mot Nederland 15. oktober 2008. Etter at Egil Olsen tok over landslaget i 2009 fikk Hauger i økende grad tillit, og han startet både bortekampen mot Nederland 10. juni, og hjemmekampen mot Makedonia 9. september, samt privatlandskampen mot Sør-Afrika 10. oktober. Gradvis etablerte Hauger seg som et fast innslag på landslaget. Sui-dynastiet. Suidynastiet (kinesisk: 隋朝 pinyin: "Suí cháo") var det dynastiet som gjenopprettet keiserdømmet Kina etter en lang tid med indre stridigheter. Dynastiet hadde makten fra 581 til 618. Sui-dynastiet, som ble grunnlagt av Keiser Wen (Yang Jian), hadde Chang'an (dagens Xi'an) som sin hovedstad. Det forente det nordlige og det sørlige Kina. Under dette kortlivede dynastiet gjennomførte man store kanalprosjekter (fra 604 til 610 ble Keiserkanalen bygd) og økonomien gjorde store framskritt. Keiserne Wen og Yang foretok en rekke reformer: En utjevning av eiendomsretten til jordbruksland bidro til å minske avstanden mellom fattig og rik og til en økning av landbruksproduksjonen. Forsvaret ble styrket, og den kinesiske mur ble forlenget. Regjeringsmakten ble sentralisert, og myntsystemet ble standardisert. Det nominelt og offisielt konfucianske keiserstyre fremmet spredningen av buddhismen i landet. Dette dynastiet er ofte blitt sammenlignet med det tidligere Qin-dynastiet. Det var også et kortlivet dynasti, og det gjennomførte sine reformer med stor hensynsløshet. Det ble igangsatt storslåtte reformprosjekter, men de kostet penger og innsats. Sui-dynastiets raske sammenbrudd er blitt tilskrevet dets diktatoriske og hensynsløse krav overfor folket, som ble pålagt tunge skattebyrder og mobilisert til tungt pliktarbeid, både med bygging av kanal og forsvarsmur. Bru i Zhaozhou, bygd under Sui-dynastiet Under keiser Yangdi kom det til tre dårlig ledede felttog not det nordkoreansk-mandsjuiske Goguryeo (612-614) og i 615 til et tap for de østlige gökturkene, og dette rystet og svekket dynastiet ytterligere. Samtidig var riket rammet av oversvømmelser og derav utløst hungersnød, noe som i 610 hadde utløst et bondeopprør. Under disse omstendighetene valgte keiser Yangdi å legge ut på en fornøyelsesreise i sør, og forlot dermed dynastiets nordlige kjerneområde. Straks, i 617, grep en general ved navn Li Yuan (med støtte fra tyrkerkhanen Shibi) sjansen og erobret hovedstaden Chang'an og grunnla Tang-dynastiet. Med begrunnelsen «Himmelen har forkastet Sui, la oss berge oss selv» ble keiser Yangdi kvalt av sine egne rådgivere i Jiangdu. Momarken. Momarken ligger i Eidsberg kommune i Østfold, i utkanten og nord for Mysen. Her finnes travbane og på og ved denne arrangeres det årlige Momarkedet av Mysen og Omegn Røde Kors. Merkantilt Institutt. Merkantilt Institutt (MI) er en privateid fagskole, godkjent av NOKUT med studietilbud innen blant annet regnskap, markedsføring og reklame, reiseliv og kommunikasjonsfag. Samtlige aksjer i Merkantilt Institutt A/S ble kjøpt av NKS Ernst G. Mortensens Stiftelse i 1993 da skolen ble solgt av tidligere eier Per Omar Johnsen.. Fra 8. september 2005 er MI del av Campus Kristiania (tidligere NKS gruppen) som da flyttet til Kirkegaten 24 i Oslo. Campus Kristiania eies og drives av Ernst G. Mortensens stiftelse og omfatter i tillegg til MI også Oslo Markedshøyskole, Norsk Reiselivshøyskole og NKS Fjernundervisning. Totalt er det plass til 2 000 studenter ved Campus Kristiania. Skolene tilbyr studier i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tønsberg og Drammen. MI er medlem av Norske fag- og friskolers landsforbund (NFFL). Norske Budeier. Norske Budeier eller Norrrske budeier (1979–1981) var et norsk punkband fra Bergen. Historie. Norske Budeier var med på LP'en «Ingenting for Norge» sammen med tre andre band: Allahrm, Terror (band) og Fader War. På platen er bandnavnet stavet med tre R er: "Norrrske Budeier". På samlemarkedet er LPen en av de dyreste og mest ettertraktede norske pønkutgivelsene. Etter at bandet ble oppløst flyttet Ote Kippersrud til Oslo og etablerte X-port Plater sammen med Gunnar Nuven i 1984. Betty Johnsen fortsatte med band som Betty Bohm Bang Band, Død ved Ankomst og Betty Big Boom Band. Jihaad. Jihaad (1986) (først kalt «Død ved Ankomst») var en norsk rockegruppe fra Trondheim. Fylkesvei 557. Fylkesvei 557 (Fv557) går mellom Liavatnet og Straume i Bergen. Veiens lengde er 5,7 km. Hele strekningen er under planlegging og bygging i ny trasé som firefelts motorvei. Veien vil i den forbindelse også bli forlenget fra Straume til Flyplassvegen. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Ouzo. Ouzo (ούζο) er et gresk aniskrydret brennevin. Navnet har blitt brukt siden det 19. århundre, men det er ukjent når man første gang lagde ouzo. Ouzo er i utgangspunktet et klart brennevin, men når det tilsettes vann blir den melkehvit. Dette skyldes at de eteriske oljene er oppløsbare i alkohol men ikke i vann. Historie. Ouzoens historie er uklar, men enkelte mener det i en eller annen form kan dateres tilbake til antikken. En lignende drikk, raki, ble laget i Det byzantinske rike og senere i Det ottomanske rike; dette navnet fortsatt brukes på tyrkiske og arabiske drikker som minner sterkt om ouzo. Den moderne ouzoproduksjonen begynte etter at Hellas ble uavhengig i det 19. århundre. Det tidligste senteret for produksjonen var Lesbos, og det lages fortsatt mye av brennevinet der. En av de største produsentene er Barbayiannis (Βαρβαγιάννης), som holder til på den sørøstlige delen av øya. I 1932 utviklet ouzoprodusenter en destillasjonsmetode hvor det brukes apparater av kobber, og dette er nå regnet som den rette måten å lage drikken på. Produksjonsprosessen. Prosessen starter med at det lages sterk sprit fra pressede druer eller rosiner. Det kan også tilsettes urter eller bær under gjæringen. Den spesielle lukten og smaken kommer fra anis, men det er også vanlig å tilsette andre smaksstoffer, som blant annet koriander, kløver, lakris, mynte, fennikel, hasselnøtt og kanel; de forskjellige produsenter har alle sine egne oppskrifter. Alkoholen helles i kobberdestillasjonsapparater sammen med smaksstoffene og destilleres. Ouza av høy kvalitet brennes flere ganger. Spriten kjøles så ned og lagres i noen måneder, for deretter å bli blandet ut til omkring en styrke på omkring 40 %. Bruk. Ouzo drikkes gjerne som en aperitif, ofte på et "ouzeri". Den serveres gjerne med mezedes, småretter av fisk, blekksprut og kjøtt. Den drikkes normalt sakte, blandet med vann eller is. Fylkesvei 540. Fylkesvei 540 (Fv540) går mellom Damsgård og Straume i Bergen. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Før Knappetunnelen ble tatt i bruk var Bjørgeveien mellom Sandeidet og Straume del av fylkesvei 557. Fylkesvei 558. Fylkesvei 558 (Fv558) går mellom Bjørndal og Haakonsvern i Bergen. Veiens lengde er 3,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nikolaj Kruglov. Nikolaj Konstantinovitsj Kruglov (russisk: Николай Константинович Круглов; født 31. januar 1950 i Krasnyj Mys, Gorkij oblast) er en tidligere russisk skiskytter. Han representerte Sovjetunionen. Under OL 1976 i Innsbruck vant han 20-kilometeren, og gikk tredje etappe på Sovjetunionens stafettlag som vant foran Finland og DDR. Sønnen Nikolaj er også skiskytter. Nikolaj Kruglov (1981). Nikolaj Nikolajevitsj Kruglov (russisk: Николай Николаевич Круглов, født 8. april 1981 i Gorkij) er en russisk skiskytter. Han er sønn av Nikolaj Kruglov, OL-vinner i skiskyting i 1976. Kruglov hadde flere medaljer fra juniorverdensmesterskapene i skiskyting i 2001 og 2002, og slo gjennom for fullt i seniorklassen i 2005. Dette året sikret han seg sin første verdenscupseier i Pokljuka, og under VM gikk han for det russiske laget som vant gullmedaljene. Hasso von Manteuffel. Hasso Eccard Freiherr von Manteuffel (født 14. januar 1897 i Potsdam, død 24. september 1978 i Reith im Alpbachtal, Østerrike) var en tysk friherre og general under andre verdenskrig og senere politiker i Forbundsrepublikken Tyskland. Under krigen var han panserkommandør og var anerkjent for sine taktiske egenskaper og en av bare 27 mottagere av Jernkorsets ridderkors med ekeløv, sverd og briljanter. Etter krigen var han aktiv i det politiske liv og var medlem av Forbundsdagen fra 1953 til 1957. Han gikk tidlig inn for gjenopprustning av Vest-Tyskland som et bidrag til det vestlige forsvarsalliansen og var FDPs forsvarspolitiske talsmann. Det tyske forsvarets nye navn Bundeswehr var hans forslag. Bakgrunn. Manteuffel ble født i en prøyssisk adelig familie som sønn av Hasso og Susanne von Manteuffel. I 1908 ble han kadett ved militærakademiet og befordret til offiser i et husarregiment den 22. februar 1916. Han deltok ved Vestfronten i første verdenskrig i det 3. husarregiments 5. skvadron, underlagt 6. prøyssiske infanteridivisjon. Her ble han skadet den 12. oktober samme år under kamper i Frankrike. Etter å ha kommet seg ble han satt inn i aktiv tjeneste igjen i februar 1917 ved divisjonens generalstab. Mellomkrigstiden. Under de voldelige, politiske kampene i Tyskland i slutten av 1918 fikk han i oppdrag å bevokte broen over Rhinen ved Köln mot de revolusjonære og muliggjorde dermed en sikker tilbaketrekning for styrkene fra Frankrike og Belgia tilbake til Tyskland. Etter at den keiserlige hæren gikk i oppløsning, gikk han inn i et frikorps i januar 1919. Etter opprettelsen av Reichswehr under Weimarrepublikken ble Manteuffel knyttet til det 25. kavaleriregiment ved Rathenow i mai 1919. Han ble gift med Armgard von Kleist, niesen av Ewald von Kleist, den 23. juni 1921, og de fikk to barn. Under begynnelsen av 20-tallet var han skvadronsjef ved det 3. prøyssiske bergregiment og ble senere regimentets adjutant. 1. februar 1930 ble han sjef for den tekniske skvadronen. Han ble overført til det 17. bayerske bergregiment i Bamberg den 1. oktober 1932, hvor han tjenestegjorde som skvadronssjef. To år senere, den 1. oktober 1934, ble han overført til bergregimentet Erfurt. Et år senere, den 15. oktober 1935, ble han sjef for den 2. motorsykkelgeværbataljon i Heinz Guderians 2. panserdivisjon. Fra 1936 til 1937 var han major ved staben i 2. panserdivisjon og instruktør for kadetter. 25. februar 1937 ble han knyttet til pansertroppkommandoen ved Hærens overkommando og 1. februar 1939 utnevnt til professor ved pansertroppskole II i Berlin-Krampnitz, hvor han arbeidet frem til 1941. Ved utbruddet av andre verdenskrig var han oberstløytnant. Andre verdenskrig. 1. mai 1941 ble han utnevnt til sjef 1. bataljon i det 7. geværregiment tilhørende 7. panserdivisjon. Han tjenestegjorde i Hermann Hoths pansergruppe 2 i Armégruppe Sentrum under Operasjon Barbarossa. Den 25. august 1941 overtok han kommandoen over det 6. geværregiment i 7. panserdivisjon og ble forfremmet til oberst 1. oktober. Etter harde kamper rundt Moskva vinteren 1941/42, hvor Manteuffel mottok Ridderkorset for forsvaret av noen strategisk viktige broer, ble den 7. panserdivisjon overført til Frankrike for rekonvalesens i mai 1942. 15. juli samme år, mens divisjonen fremdeles befant seg i Frankrike, ble Manteuffel utnevnt til sjef for den 7. pansergrenaderbrigade i 7. panserdivisjon. I begynnelsen av 1943 ble han sendt til Afrika, hvor han ble sjef for divisjon «von Manteuffel» underlagt Hans-Jürgen von Arnims 5. panserarmé i Erwin Rommels Afrikakorps, hvor Manteuffel deltok i forsvarsoperasjoner under Tunisia-felttoget. Hans motoffensiver lyktes flere ganger å slå britene tilbake. Under harde kamper kollapset han av utmattelse den 31. mars og ble evakuert hjem til Tyskland. Mens han kom til hektene ble han forfremmet til generalmajor for sine bedrifter i Afrika. Tilbake i aktiv tjeneste ble han sjef for den 7. panserdivisjon den 22. august 194, og kom dermed tilbake til Østfronten, hvor tyskernes stilling var prekær etter slaget ved Kursk og Den røde armés vellykkede motoffensiv. Manteuffel ble skadet i et sovjetisk luftangrep den 26. august 1943, men valgte å fortsette som divisjonssjef i Ukraina. Etter harde kamper i Kharkov, Belgorod og ved Dnjepr-elven lyktes det ham å stanse den sovjetiske offensiven. I slutten av november gjenerobret han Zhitomir og reddet den nesten omringede 8. panserdivisjon nord for byen. Som følge av dette ble han utnevnt til sjef for den prominente pansergrenaderdivisjonen «Großdeutschland» 1. februar 1944. Han deltok i en rekke intense forsvarskamper vest for Kirovograd, trakk seg tilbake gjennom Ukraina og reorganiserte sine styrker i Romania i slutten av mars 1944. Deretter ledet han igjen en rekke vellykkede defensiver i det nordlige Romania frem til juli, da den utmattede divisjonen ble overført til reserven for å komme til hektene igjen. I slutten av juli ble divisjonen sendt til Østpreussen, som var truet etter at sovjeterne hadde knust Armégruppe Sentrum i operasjon Bagration. Her igangsatte han en vellykket, men kostbar motoffensiv mot Den røde armé inn i Litauen. Manteuffel klarte å stabilisere fronten, om enn ikke å trenge inn i Kurland hvor store deler av Armégruppe Nord var innesperret. 1. september 1944 ble han forfremmet til General der Panzertruppe (full general) og gitt kommandoen over den 5. panserarmé som deltok i kampene i Frankrike. Etter å ha deltatt i omfattende kamper i Lothringen mot Pattons 3. armé, ble enheten overført til reserven for å forberede seg på den kommende Ardenneroffensiven. Selv om han denne gangen hadde en støtterolle, ble Manteuffels 5. panserarmé involvert de hardeste kampene med de amerikanske styrkene under denne offensiven, deriblant slaget ved Bastogne. 10. mars 1945 ble han sjef for den 3. panserarmé ved Østfronten, med ansvar for å forsvare elven Oder og hindre de sovjetiske styrkene i å trenge inn i den vestlige delen av Pommern samt Berlin. Stilt ovenfor den overveldende sovjetiske offensiven måtte Manteuffel imidlertid trekke seg tilbake til Mecklenburg, hvor han overgav sine tropper til britene den 3. mai 1945. Han unngikk dermed å havne i sovjetisk krigsfangenskap. Etter krigen. Manteuffel ble repatriert fra krigsfangenskapet i september 1947, og begynte å engasjere seg i det politiske liv. Han ble medlem av FDP og var innvalgt i Forbundsdagen fra 1953 til 1957. Han viktigste sak var forsvarspolitikken, og han var en ivrig talsmann for gjenopprustning og gav navn til det nye tyske forsvaret i 1955. Som parlamentsmedlem var han FDPs forsvarspolitiske talsmann. Etter at FDP skiftet side i koalisjonen i Nordrhein-Westfalen, meldte han seg sammen med den såkalte Euler-gruppen ut av partiet i 1956, og deltok i grunnleggelsen av Freie Volkspartei, som han ble stedfortredende parlamentarisk leder for. Freie Volkspartei gikk inn i Deutsche Partei i 1957. I 1968 foreleste han ved United States Military Academy og besøkte Pentagon etter invitasjon fra den amerikanske hærens stabssjef, William C. Westmoreland. Han ble også invitert til Det hvite hus etter anmodning fra tidligere president Dwight D. Eisenhower. I senere år var han dessuten virksom som rådgiver ved produksjonen av Cornelius Ryans film "The Last Battle". Han døde under en ferie i Reith im Alpbachtal i østerrikske Tirol. Nepal – liste over konger av Shah-dynastiet. Shah-dynastiet var ifølge offisiell nepalsk historie konger i Gorkha fra 1559 og har hatt kongeverdighet i Nepal fra 1768 til i dag. Nepals nåværende konge Gyanendra er den 12. kongen av Nepal i Shah-dynastiet og den 24. Shah-kongen i rekka som starter med dynastiets stamfar "Kumardan Shah". Shah-dynastiet i Gorkha. Ifølge Shah-dynastiets offisielle historie fikk dynastiets stamfar, "Kulmardan", som var konge over "Nuwakot" og seinere erobra "Kaski", Shah-tittelen fra den indiske keiseren i Delhi. Hans sønn "Kalu Shah" var konge over "Lamjung". Da Kalu Shah døde blei hans yngre bror "Yaso Brahma Shah" konge i Lamjung. Hans etterkommere var konger i Lamjung inntil riket blei erobra av deres slektninger i det raskt voksende kongeriket Gorkha (seinere omdøpt til Nepal) i 1782. Yaso Brahmas sønn "Narahari Shah" tok over Lamjung etter faren. Hans yngre bror "Drabya Shah" erobra det lille riket Gorkha og blei den første Shah-kongen der. Hans etterkommer Prithvi Narayan Shah var den 9. Shah-kongen i Gorkha da han blei innsatt i 1743. Shah-dynastiet i Nepals historie. "Prithvi Narayan Shah" erobring av nabokongedømmene gjør at han regnes som den som i moderne forente den nepalske staten, grunnleggeren av kongedømmet Nepal, og landets første konge av "Shah-dynastiet". I offisiell historie regnes han som konge av Nepal fra 1768. I lange perioder var Shah-dynastiets konger uten politisk makt, mens den virkelige makthaveren var statsministeren. Første gang dette skjedde var under den mektige statsministeren Bhimsen Thapa, som satt ved makta fra 1804 til 1837. Jang Bahadur Rana, grunnleggeren av Rana-dynastiet, tok statsmakta gjennom statsministerposten fra 1846, og "Shamsher Rana"-greina av slekta gjorde statsministerposten arvelig fra 1885. Rana-herredømmet endte først da kong Tribhuvan Bir Bikram Shah tok makta fra statsminister Mohan Shamsher Rana i 1951. Fra 1951 til demokratiopprøret i 1990 hersket Shah-dynastiet i prinsippet eneveldig. Etter 1990 gikk Nepal over til å være et konstitusjonelt monarki, med ei regjering bygd på flertallet i et folkevalgt parlament. Men kongen har fortsatt betydelig konstitusjonell og reell makt. Det har særlig kong Gyanendra vist, etter at han overraskende kom til makta etter et blodbad i palasset 1. juli 2001, der både hans eldre bror, kong "Birendra", og kronprinsen "Dipendra" blei skutt og døde. (Den offisielle forklaringa er at "Dipendra" skøyt kongen, sin familie og seg sjøl, men i Nepal tror mange at Gyanendra på en eller annen måte står bak.) Gyanendra har flere ganger avlyst eller utsatt parlamentsvalg, slik at intet nytt parlament er blitt valgt i hans regjeringstid (det siste blei valgt i 1999). Han har også flere ganger satt seg sjøl inn som regjeringssjef – sist ved statskuppet 1. februar 2005 – og mange tror at han ønsker å gjeninnføre det absolutistiske monarkiet som det var før 1990. "Shah-dynastiet" har i de siste 250 åra stått for "hinduisering" og sanskritisering. Ideologien om at Nepal er et "hinduisk kongedømme" (i dag tilmed "verdens eneste hinduiske kongedømme"), som også betyr undertrykkelse av andre religioner, er nært knytta til deres regeringsid. De omdøpte Gorkha-rikets språk, tidligere kjent som "gorkha" (en betegnelse som noen fortsatt bruker på språket i India i dag) til nepali, og dreiv andre språk som før hadde en offisiell posisjon eller en sterk lokal posisjon, tilbake til fordel for nepali. Borgerkrigen som starta mellom de såkalte "maoistene" og regjeringa kan også fra en synsvinkel betraktes som en kamp om "Shah-dynastiets" politiske arv. "Maoistene" krever en konstitusjonell forsamling som innfører "republikk", en "sekulær stat", opphevelse av "kastevesenet" og kulturelle, språklige og politiske rettigheter for "de nasjonale minoritetene", alt sammen krav som har vært sentrale i år da det var store demokratiske bevegelser i Nepal som 1950-51, 1959-60, 1980 og 1989-90, men som aldri fullt ut blei innfridd fordi Shah-kongene og den politiske fløya som støtta dem kjempa mot. I hvert fall fra "maoistenes" side vil den nåværende borgerkrigen mellom kong Gyaendras diktatoriske regjering og de maoistiske opprørerne derfor i propagandaen beskrives som et sluttoppgjør mellom Nepals fattige bønder og minoriteter, og det mektige Shah-dynastiet fra Katmandu-dalen. Liste over Nepals Shah-konger. Gyanendra blei utnevnt til konge første gang da han var tre år, 6. november 1950 av statsminister Mohan Shamsher Rana i 1951 under Rana-dynastiets sluttkamp for makta mot restaurasjonen av "Shah-dynastiets" politiske makt. Mohan ønska å ha en Shah-konge på tronen da kong Tribhuvan Bir Bikram Shah flykta til India, og innsatte hans sønnesønn Gyanendra. Da Tribhuvan kom tilbake og fikk makta 8. januar 1951, opphørte Gyanendras første regjeringstid. Offisiell Shah-historie betrakter Tribhuvan som konge uavbrutt fra 1911 til han døde i 1955. Se også. Nepal – liste over konger av Shah-dynastiet Hyazinth Graf Strachwitz von Gross-Zauche und Camminetz. Hyazinth Graf (greve) Strachwitz von Groß-Zauche und Camminetz (født 30. juli 1893 i Gross Stein, død 25. april 1968) var schlesisk offiser og panseress. Strachwitz tjenestegjorde både under første og annen verdenskrig, men ble særlig berømt som panserkommandør i sistnevnte. Bakgrunn og utdannelse. Strachwitz ble født i 1893 i Groß Stein i en schlesisk adelsslekt som eide store landeiendommer i Øvre Schlesien, deriblant slottet i Groß Stein. Han var arving til grevetittelen, og han ble i henhold til familietradisjonen døpt Hyazinth, etter helgenen St. Hyacinth som levde i det 12. århundre. Strachwitz ble sendt til Berlin for å bli utdannet som prøyssisk offiser, og etter flere års studier ble han tatt opp i elite-kavaleriregimentet Garde du Corps. Garden var blitt etablert av kong Fredrik den Store i 1740 og ble ansett som den mest prestisjefulle i den keiserlige tyske hæren. Han fortsatte sine studier ved militærakademiet i Lichterfelde, med vekt på sportslige aktiviteter, særlig ridning, fekting og løping. Strachwitz var en eksellent sportsmann, og hadde gode utsikter foran de olympiske leker i Berlin i 1916. Utbruddet av første verdenskrig ødela denne muligheten for Strachwitz, som ble mobilisert og sendt i fronten. Første verdenskrig og mellomkrigstiden. I august 1914 var Strachwitz løytnant i garderegimentet. Da krigen bare var noen uker gammel var Strachwitz tildelt Jernkorset både av II og I klasse for utvist mot i kamp. Sent i 1914 førte han an i et angrep bak de franske linjene. Etter en uke i kamp bak de franske linjene ble han tatt til fange. Han bar sivile klær og ble derfor dømt til døden. Denne dommen ble omgjort, og Strachwitz ble internert som krigsfange i en leir i det sørlige Frankrike. Etter den tyske kapitulasjonen ble han repatriert, men da han kom tilbake til hjemlandet var det preget av sterk uro. Ettersom han fryktet en kommunistisk revolusjon sluttet han seg til frikorpset i Øvre Schlesien og deltok i en rekke gateslag mot de røde. Strachwitz fortsatte i hæren som etter krigen ble videreført som Reichswehr. Han tjenestegjorde som reserveoffiser i 7. kavaleriregiment gjennom 1920-årene og de tidlige 1930-årene. I 1934 var Strachwitz til stede under en demonstrasjon av de nye motoriserte og mekaniserte troppene og han søkte da om overføring til panserstyrkene. I 1935 ble han sendt til Eisenach for å tjenestegjøre i 2 Panzer Regiment som var under oppbygging. Regimentet skulle bli kjernen i 1. Panzer Division. Strachwitz som nå var forfremmet til major i reserven fikk kommandoen over regimentets første bataljon. Karriere tidlig i krigen - "der Panzergraf". Etter krigsutbruddet i september 1939 tjenestegjorde Strachwitz 1. Panzer Division gjennom felttogene i Polen, Frankrike og Nederland. Deretter deltok han i felttoget i Balkan (Operasjon Marita.) På Balkan var han med i fremrykkingen mot Beograd og avdelingen hans kjempet sammen med infanteriregiment "Großdeutschland". I de tidlige felttogene av krigen utmerket Strachwitz seg og i mai 1941 var han blitt forfremmet til oberst i reserven. Da en rekke nye panserdivisjoner ble opprettet i forberedelsene til Operasjon Barbarossa, ble Strachwitz overført som kommandør av første bataljon i det nyopprettete 18. Panzer Regiment som var en del av 18. Panzer-Division. 22. juni 1941 ble Operasjon Barbarossa iverksatt. 18. Panzer-Division fikk ordre om å forsterke et bruhode over elven Bug som ble holdt av divisjonens motorsykkelbataljon og som var under harde angrep. Strachwitz' bataljon var utstyrt med «svømme-stridsvogner» som opprinnelig var konstruert for å delta i invasjonen av England (Operation Seelöwe som var blitt skrinlagt). Klokken 0430 22. juni kjørte stridsvognene i Strachwitz' bataljon ut i elven under tung beskytning fra den motsatte elvebredden. Etter kamp med fienden fikk han ryddet området og sikret bruhodet. Strachwitz angrep med sin Panzer III i spissen for styrken sin, engasjerte en sovjetisk forsyningskolonne og ødela over 300 kjøretøy og flere kanonbatterier. Han ble tildelt Ridderkorset for sin innsats i denne trefningen. Gjennom felttoget viste Strachwitz stort talent i ledelsen av panservognene og mannskapene hans ga ham tilnavnet "der Panzergraf" (Panzer-greven). 18. Panzer-Division ble deretter en del av general Friedrich Paulus' 6. Armee som ble omringet nær Stalingrad sent i 1942. På dette tidspunktet var Strachwitz blitt forfremmet til kommandoen over hele 18. Panzer Regiment. Under en av trefningene på den nordlige flanken av den lommen tyskerne var fanget i ødela avdelingen hans 105 T-34-stridsvogner. Kort tid etter dette ble han alvorlig såret og fløyet ut av området. For sin innsats ble han tildelt ekeløv til Ridderkorset. Großdeutschland Panzer Regiment - forfremmelse til general. I januar 1943 fikk Strachwitz kommandoen over Panzerregiment "Großdeutschland" som var del av Panzergrenadier Division "Großdeutschland". Han ledet regimentet da det deltok i det tredje slaget om Kharkov og kjempet da ved siden av SS-Gruppenführer Paul Haussers II SS Corps. For sin innsats i disse kampene fikk Strachwitz sverd til Ridderkorset. I november 1943 forlot Strachwitz "Großdeutschland"-regimentet på grunn av sviktende helse, men mange av avdelingens veteraner mente at gnisninger mellom ham og divisjonskommandøren, Walter «Papa» Hoernlien, var den virkelige grunnen. Etter en måneds sykepermisjon ble Strachwitz igjen kalt ut i aktiv tjeneste og forfremmet til generalmajor i reserven. Han fikk kommandoen over 1. Panzer-Division, men denne kommandoen varte bare en kort periode. På denne tiden fikk Strachwitz også rang av SS-Brigadeführer und General der SS. Strachwitz var blitt medlem av NSDAP før krigen brøt ut (partimedlemsnummeret hans var 1405562) og var også medlem av Allgemeine SS (med medlemsnummer 82857). Reichsführer-SS Heinrich Himmler ga ofte høyt profilerte offiserer som Strachwitz høye offisersgrader i SS av prestisjehensyn og for å holde kontakt med slike offiserer. Narva - og retur til Tyskland. Etter det korte mellomspillet som kommandør av 1 Panzer ble han overført til Kurland-området og gitt kommandoen over "Panzerverband von Strachwitz", en armert Kampfgruppe på størrelse av en divisjon. Strachwitz fikk i oppgave å stanse den sovjetiske fremrykningen mot Riga, hovedstaden i Latvia. Gjennom en rekke intense defensive slag klarte han å stoppe den sovjetiske fremmarsjen sent i april 1944. For denne innsatsen ble han tildelt diamanter til Ridderkorset. I midten av juni ble panseravdelingen hans splittet opp og Strachwitz ble sendt vestover for å overta kommandoen over Panzer Lehr Division, som på dette tidspunktet var i kamp med allierte styrker under invasjonen av Normandie. Sent i juli ble Strachwitz igjen beordret østover for å kommandere det reorganiserte "Panzerverband von Strachwitz" som var satt sammen av elementer fra 101. Panzerbrigade kommandert av panser-esset oberst Meinrad von Lauchert og det nyopprettete SS-Panzerbrigade "Gross" under SS-Sturmbannführer Gross. Et massivt sovjetisk angrep hadde skåret gjennom de tyske linjene og Armégruppe Nord var blitt helt isolert fra sin nabo ved fronten, Armégruppe Sør. Strachwitz grupperte sin nye avdeling utenfor den lommen som den sovjetiske fremmarsjen hadde skapt, men det ble utarbeidet en plan som tok sikte på at en kampgruppe skulle angripe de sovjetiske styrkene fra innsiden av lommen. Denne kampgruppen skulle bestå av det som var igjen av panservogner og StuGer (kanonpanserjagere) fra 11. SS Pansergrenaderdivisjon Nordland Panzer Abt 11 "Hermann von Salza" og de siste av major Jähdes Tiger-stridsvogner fra 502.schwere Panzer Abteilung. 19. august ble angrepet åpnet. Det ble innledet med et artilleribombardement fra krysseren «Prinz Eugen»s 203 mm kanoner som ødela 48 T-34-stridsvogner samlet på torvet i Tukkum. Strachwitz og restene av "Nordland" møtte hverandre 21. august og Armégruppene Nord og Sør hadde igjen kontakt. Sent i august ble Strachwitz alvorlig såret i en bilulykke da han var ute for å inspisere styrkene sine – og han ble sendt tilbake til Tyskland. De siste slagene - Karrieren etter krigen. Sent i 1944 vendte Strachwitz igjen tilbake til aktiv tjeneste til tross for at han fortsatt var alvorlig plaget av de skadene bilulykken hadde påført ham. Han var blitt forfremmet til "Generalleutnant der Reserve" i januar 1945 og fikk ordre om å organisere en Panzerjäger-brigade stasjonert i Bad Kudova. Brigaden som ble kalt Panzerjäger-Brigade "Oberschlesien" var en sammenstilling av en rekke forskjellige avdelinger – og den var stort sett både dårlig trent og svakt utstyrt. Brigadens oppgave var å forsvare Øvre Schlesien. Strachwitz førte brigaden sin i en rekke desperate trefninger. I april 1945 klarte Strachwitz å bryte ut av en sovjetisk omringning i Tsjekkoslovakia og inn i et område i Bayern holdt av amerikanske styrker. Der kapitulerte han sammen med sine menn. I løpet av krigen hadde Strachwitz mistet to sønner. Begge døde på Østfronten. Kort tid etter at han hadde overgitt seg til amerikanerne ble hans kone drept i en bilulykke. Etter at han hadde tilbragt en kortere periode som krigsfange, fikk han tilbud om å bli rådgiver for de væpnete styrkene i Syria. Han takket ja til denne stillingen, men da den kongelige familie i Syria ble styrtet i 1951 måtte han flykte tilbake til Vest-Tyskland. Han bosatte seg på en eiendom i Chiemsee i Bayern, der han levde et stille liv til han døde i april 1968. Bundeswehr stilte med en æresgarde ved båren hans. "Panzergreven" ble gravlagt i byen Grabenstätt. Rockeweb. Rockeweb er en norsk webzine som inneholder plateanmeldelser med hovedfokus på ny norsk indierock, samt eldre norsk og utenlandsk rock utgitt på vinyl og cd. Nettsiden inneholder også platelister, artikler, portrett og en stor base med rocklenker. Christer Engen. Christer Engen (født 7. november 1974), også kjent under scenenavnet Chris Summers, er en norsk musiker og trommeslager. Han er kjent som tidligere medlem av BigBang (1992–1997) og Turboneger (1998–2008). Chris er samboer og forlovet med den norske pop/soul-artisten Elvira Nikolaisen. New Horizons. Atlas V 551 forlater jorden med romsonden New Horizons New Horizons – NASA's Pluto-Kuiper Belt Mission er en ubemannet romferd og et prosjekt i regi av NASA med den hensikt å studere Pluto og dens måner. Den halvt tonn tunge New Horizons ble skutt opp 19. januar 2006. New Horizons vil komme til Pluto den 14. juli 2015, dersom ferden går etter planen. Deretter vil man forsøke å sende sonden forbi et eller flere Kuiper-legemer. Det vil bli det første romfartøy som passerer Pluto. New Horizons er det hittil raskeste romfartøyet som er blitt skutt opp. Utgangshastigheten var 16,2 km/s i forhold til jorden. New Horizons passerte månens bane 9 timer etter oppskytingen og banen til Mars den 7. april 2006 (78 dager etter oppskytingen). Den 13. juni 2006 passerte sonden den lille asteroiden 2002 JF56 i en avstand av 101 867 km, og tok de hittil mest detaljerte fotografier av den. Sonden vil imidlertid forlate solsystemet med lavere hastighet enn f. eks Voyager-sondene, siden sistnevnte kunne dra bedre nytte av planetens gravitasjonsfelter på veien ut, for å få økt hastigheten. Sky Sports Football Yearbook. "Sky Sports Football Yearbook" er ei årbok om britisk, særlig engelsk, fotball. Årboka inneholder informasjon om siste sesong i engelsk Premier League, de tre divisjonene i The Football League, spillerne i de fire divisjonene, Conference National (den høyeste halvprofesjonelle divisjonen), FA-cupen, Ligacupen og. I tillegg dekker boka de fire profesjonelle divisjonene i skotsk fotball, og den har også resultater og tabeller fra de europeiske klubbturneringene, øverste divisjon i England for kvinner, cupene for kvinner, lavere engelske amatør-divisjoner, amatør-cuper, skole-serier, og øverste divisjon i Wales og Nord-Irland. Boka har også en mindre del om seriene i de andre europeiske landene, og en oversikt over fotballforbundene i resten av verden. Dessuten har boka en oversikt over britiske og irske landslagsspillere gjennom tidene. Sky Sports Football Yearbook har blitt gitt ut siden 1970. Fram til 2003 var årboka sponset av sigarettmerket Rothmans, og het da "Rothmans Football Yearbook". Boka blir utgitt av forlaget Headline Book Publishing. Redaktør for de aller fleste utgavene av årboka har vært Jack Rollin. I 1995 kom datteren hans, Glenda Rollin, med som assistentredaktør for boka. Hun har senere blitt fullverdig medredaktør sammen med sin far. Dennis Franz. Dennis Franz under forberedelsen til Emmy-utdelingen i 1994 Dennis Franz (født 28. oktober 1944) er en Emmy-prisvinnende amerikansk skuespiller, best kjent for sine roller som røff politietterforsker i TV-seriene "NYPD Blue" og "Hill Street Blues". Franz ble født i Maywood i Illinois, en forstad til Chicago. Hans far var tysk immigrant, og både han og Franz' mor arbeidet i postverket. Han har to søstre, Marlene (født 1938) og Heidi (født 1935). Han graduerte fra Southern Illinois University og ble umiddelbart innkalt til militæret. Han tjenestegjorde 11 måneder i Vietnam i en oppklaringsenhet under 82nd Airborne og 101st Airborne, og etter krigen led han i en periode av depresjoner. I 1972 fikk han plass i Chicagos berømte Organic Theatre Company. Robert Altman oppdaget ham på en audition og fikk ham til å flytte til Los Angeles, der han ble medlem av Altmans teaterkompani. Franz er spesielt godt kjent for å spille politimenn. Det store gjennombruddet kom i TV-serien "Hill Street Blues", der han hadde en gjesterolle som etterforsker Sal Benedetto i et par episoder, før han fikk en av hovedrollene som løytnant Norm Buntz. Det andre store gjennombruddet kom i TV-serien "NYPD Blue", som etablerte Franz som en av USAs best likte karakterskuespillere. I begynnelsen av serien er Franz' figur «Andy Sipowicz» et alkoholisert og ufordragelig menneske, men gjennom seriens 12 sesonger skjer det en gradvis og dyp personutvikling. I 1993 ble Franz' figur rangert som nr. 31 av «Verdens beste TV-fedre gjennom tidene» i TV Guide. Etter at Jimmy Smits forlot serien overtok Franz som frontfigur, og med bakgrunn i seriens enorme seer- og kritikersuksess har det vært beskrevet som svært bemerkelsesverdig at en middelalderende anti-helt som Franz kunne fronte serien alene. Etter at "NYPD Blue" ble avsluttet etter 12 år, som en av USAs mest populære serier gjennom tidene, har Franz valgt å trekke seg tilbake. Han er gift med Joanie Zeck og har to barn, Tricia og Krista. Som hobbyer har han skigåing, golf og filantropi. Han har en hund som heter Bigelow. Franz er styremedlem i National Colorectal Cancer Research Alliance. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Har fått fire Emmy-priser for sin deltagelse i "NYPD Blue". Lovdata. Lovdata er en allmennyttig institusjon som har som formål å opprette, vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Driften skal være selvfinansierende. Lovdata ble opprettet i 1981 av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. På Lovdatas nettsted ligger viktige og sentrale rettskilder gratis tilgjengelig. Informasjonen omfatter gjeldende lover og forskrifter – samt nye avgjørelser fra Høyesterett, lagmannsrettene og sammendrag på norsk av dommer fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Lovdata har en sentral rolle i forvaltningen av regelverket, blant annet ved å produsere og utgi Norsk Lovtidend etter oppdrag fra Justisdepartementet. Den offisielle kunngjøringen av lover og forskrifter i Norsk Lovtidend foregår løpende på Lovdatas nettsted. I tillegg vedlikeholder Lovdata konsoliderte versjoner av alle lover og forskrifter, det vil si versjoner hvor endringene er innarbeidet i hovedversjonen av loven/forskriften. Lovdata tilbyr videre et betalsystem for advokater og jurister med avanserte søke- og fremfinningsmuligheter spesielt tilpasset profesjonelle brukere. Dette systemet finnes både i web- og DVD-versjoner og omfatter regelverk, rettsavgjørelser, uttalelser, vedtak, forarbeider og juridisk litteratur. Det web-baserte systemet inkluderer også EØS/EU-rettskilder. Lovdata arrangerer kurs i bruk av betalsystemene – både i Oslo og flere andre byer i Norge. Lovdata utgir tidsskriftene Lov&Data og EuroRett. Lov&Data inneholder i hovedsak rettsinformatiske nyheter fra de nordiske landene og bringer også referater av nye rettsavgjørelser. EuroRett gir et bilde av hva som skjer innenfor EU-retten. Viktige avgjørelser fra EF-domstolen og EFTA-domstolen refereres samt norske rettsavgjørelser med tilknytning til EØS. Odd Storm-Paulsen overtok den 1. september 2010 som ny administrerende direktør etter Trygve Harvold, som hadde sittet i stillingen siden starten i 1981. Harvold er nå spesialrådgiver i Lovdata. Kali. En tradisjonell framstilling av Kali Kali (sanskrit:काली) er en hinduisk gudinne. Kali dyrkes ofte i egen kraft, men like gjerne som kona til Shiva eller Shivas feminine aspekt. Hun er en av de 3 høyeste Gudinnene i hinduisk mytologi, eller en av de tre feminine aspekter av Gud om man vil uttrykke seg monoteistisk. Hun kan være nådeløs og ta liv, ofte med rask kompromissløs transformasjon av noe negativt til noe bedre som mål. Hun kan være snill og beskytte mennesker, men da under navnet "Parvati". På noen bilder har Kali flere armer og har et kjede av kranier rundt halsen. Hun avbildes ofte med et bloddryppende hode i den ene hånden. Dette hodet tilhører Ravana, en svært ond demon. I en annen hånd holder hun en skål så blodet ikke drypper på jorden. Hver bloddråpe vil skape en ny Ravana og hun beskytter jorden mot dette samtidig som hun har kappet av hodet til Ravana. Dette illustrerer hennes natur, å transformere kompromissløst, men samtidig med stor kjærlighet. Kali blir ofte avbildet stående på Shiva. Dette blir ofte misforstått, men Shiva er her det maskuline aspekt av Gud som er bortenfor skaperverket, mens Kali er det feminine aspekt som beveger seg i skaperverket. Hun må bruke det umanifesterte aspektet (Shiva) for å få fotfeste i skaperverket. Man kan gjerne si det de to symboliserer Gud i forskjellige aspekter. I Hinduisk filosofi er det vanlig å snakke om to aspekter av en monoteistisk Gud, det umanifesterte maskuline og det manifesterte feminine. Tom Skerritt. Thomas Roy «Tom» Skerritt (født 25. august 1933 i Detroit i Michigan) er en Emmy-prisvinnende amerikansk skuespiller. Han debuterte på TV i 1962 i serien "Combat!" og samme år på filmlerretet i "War Hunt". Skerritts største filmroller inkluderer "M*A*S*H" (1970), "Harold and Maude" (1971), "Alien" (1979) og "Top Gun" (1986). Han hadde også hovedrollen i TV-serien "Picket Fences" (norsk tittel "Sheriffen") fra 1992–1996. Ble tildelt Emmy-prisen for sin rolle i serien i 1993. Anatolij Aljabjev. Anatolij Nikolajevitsj Aljabjev (russisk Анатолий Николаевич Алябьев, født 12. desember 1951 i Velsk) er en tidligere russisk skiskytter. Han representerte Sovjetunionen. Under OL 1980 var han, sammen med Frank Ullrich, den dominerende skiskytteren. Han vant gull på 20 km og stafetten, og tok i tillegg bronse på sprinten. Aljabjevs beste sesong i verdenscupen var 1980/81, da han kom på tredje plass sammenlagt. Jevgenij Redkin. Jevgenij Leonidovitsj Redkin (russisk: Евгений Леонидович Редькин; født 2. februar 1970 i Khanty-Mansijsk) er en tidligere hviterussisk skiskytter. Han gikk overraskende til topps på 20 km under OL 1992 i Albertville, foran tyske Mark Kirchner og svenske Mikael Löfgren. NRK mP3. NRK mP3 (tidligere kalt mPetre) er en radiokanal fra NRK, etablert 31. juli 2000 under åpningsshowet på Norway Cup. Håvard Sylte, bedre kjent som Howard, var en sentral person og radiovert som bygde opp kanalen til han sluttet i 2005. Musikkformat. De første årene spilte mP3 stort sett bare dance, trance og electronica. Men da mP3 feiret sitt 7-årsjubileum i 2007, skiftet kanalen format, fikk nye jingler, fjernet låter fra tidlig 90-tall og kuttet ut det populære programmet "10 i skuddet". Men den største endringen var nok at dancemusikken ble spilt langt mindre enn før. I dag spilles det mer R&B og pop, i tillegg til dance. Med andre ord spiller kanalen mye variert musikk. Det som også var nytt etter omleggingen i 2007 var at lytterne i større grad kunne styre musikken, i det såkalte "mP3 Svisj", der en kan stemme på web eller wap - og fra 2009 i et eget musikkpanel. Typiske mP3-artister i 2010 var Katy Perry, Beyonce, Flo Rida, Lady GaGa, Rihanna, Madcon og Karpe Diem. DJs/programledere. Radiokanalen har flere programledere som Stian Eliassen, Benedicte Hamnes, Christine Dancke, og Philip Aas. I tillegg er Wolfgang Wee programleder i programmet "Lt. Wee Show", som spiller musikk innenfor sjangeren House. Mads Borch Bugge er musikksjef for både mP3 og NRK P3, Marie Komissar er musikkprodusent. Frekvenser. NRK mP3 sender fra Tyholt i Trondheim og er en DAB-kanal, men sender også over FM-nettet med 13 sendere som dekker flere større steder i Norge. mPetre TV. NRK mP3 sendte fra høsten 2002 til sommeren 2004 TV-programmet "mPetre TV" i samsending med NRK2. Denne sendingen gikk fra kl 18.00 til 20.00 fredag og natt til lørdag, og gikk tidligere også natt til søndag, men denne sendingen ble senere kuttet ut. Referanser. MP3 Pebble Beach Golf Links. Et par 3-hull på Pebble Beach. Pebble Beach Golf Links er en golfbane i Pebble Beach, California, tegnet av Jack Neville og Douglas Grant. Banen åpnet 22. februar 1919. Jack Nicklaus foretok en del ombygninger før US Open i 1992, blant annet på 4., 5. og 7. green, og et helt nytt 5. hull i 1998. Pebble Beach er av mange ansett som en av verdens vakreste golfbaner. Den ligger på til dels høye klipper langs kysten mot Stillehavet og har spektakulær utsikt over havet. I 2001 ble den som første offentlige bane kåret til "No.1 Golf Course in America" av "Golf Digest". (Offentlig bane betyr i denne sammenheng at den er åpen for almenheten, ikke at den er i offentlig eie.) Prisene er blant de høyeste i verden; i 2005 er greenfee 425 dollar pluss 25 dollar for golfbil. Poppy Hills Golf Course. Poppy Hills Golf Course er en golfbane i Pebble Beach, California, beliggende på Monterey-halvøya utenfor Monterey. Banen er tegnet av Robert Trent Jones jr. og åpnet i 1986. Poppy Hills er den første banen i USA som eies og drives av et amatørgolfforbund, Northern California Golf Association. Banen har vært rangert som en av de beste golfbanene i Nord-California og blant de 20 beste i California av "Golf Digest". Gulnebbgjøk. Gulnebbgjøk (vitenskapelig navn "Coccyzus americanus") er en fugl. Tårnugle. Tårnugle eller slørugle (vitenskapelig navn "Tyto alba") er ei ugle. Den holder ofte til i kirketårn og uthus, derav har den fått sitt navn. Tårnuglen hekker ikke i Norge, men er observert en rekke ganger, spesielt i Sør-Norge. Utseende. Den er 34 til 37 cm lang og har et vingespenn på fra 80 til 96 cm. Den er slank, har lange vinger, lange ben og har et lyst ansikt med svarte øyne. Ernæring. Tårnuglene spiser gnagere som rotter, mus, muldvarper, frosker og insekter. Mange oppfatter derfor fuglen som et nyttedyr. Derfor er det ganske vanlig at bønder hjelper tårnuglen med å bygge reirplasser. En voksen ugle kan spise 3 gnagere per dag. Dverghornugle. Dverghornugle (vitenskapelig navn "Otus scops") er ei ugle som ikke normalt oppholder seg i Norge, men har blitt observert her noen ganger. Beskrivelse. Dette er en liten ugle, ca 19-21 cm lang, med et vingespenn på ca 47-54 cm. Den har en oppreist stilling, og man kan se små hårtuster fra ørene. Den har i hovedsak grå-brun fjærdrakt og blekt ansikt, neddel og skulderlinjer. Den har kraftige, smale og lange vinger, noe som gjør den til en dyktig flyger. Lyd. Lyden er en dyp plystring, ikke ulik lyden til fødselshjelperpadde el. jordmorpadde, Alytes obstetricans. Andre arter. Det finnes over 200 arter ugler. Ti uglearter lever og hekker i Norge. Det er haukugle, hornugle, hubro, jordugle, kattugle, lappugle, perleugle, slagugle, snøugle og spurveugle. I tillegg har enkeltindivider av dverghornugle, kirkeugle og tårnugle blitt observert i Norge noen ganger. I litteraturen. I Harry Potters historier er scops owl (dverghornugle) en uglerase som er så liten at den kun blir brukt til lokalpost. Ronny Wiltersens ugle er en dverghornugle. Hubro. Hubro ("Bubo bubo") er ei ugle i slekten "Bubo". Beskrivelse. Hubroen er den største av alle ugler i Europa og veier fra 2 til 4 kg. Hannhubroen blir ca. 65 cm, hunnen ca. 5—10 cm større. Vingespennet er mellom 1,5 og 1,8 m. Den har store fjærtopper som kan minne om horn, og rødgule øyne. Brystet har brede striper og buken smale striper. Selve fjærdraktens grunnfarve er gulbrun med brunsorte pletter på oversiden. Fjærene er myke og har en kant av fine frynser, noe som gjør den nesten lydløs når den jakter. Den kan se i lys som er cirka 100 ganger svakere enn det mennesket bruker til å orientere seg med. Habitat og utbredelse. Hubro finnes i hele Eurasia fra Atlanterhavet til Stillehavet i området mellom Polarsirkelen og Middelhavet/Himalaya. I Norge og Sverige finnes 5-600 par, i Finland 3000. Danmark har bare mellom 20 og 30 par, alle i Jylland. I Tyskland regner man med å ha om lag 1000 par, mens i Østerrike finnes det 3-400 og i Sveits 100. På 1800-tallet var hubroen en vanlig hekkefugl i mange skogsområder, men den er nå mindre tallrik og i mange europeiske land er den utryddet. Levevis. Hubroen er revirtro og har hovedsakelig aktiviteten sin på natten. Hubroen hekker i ulendte områder med bratte berg i fjellskoger og langs kysten. Den hekker først når den er 2-3 år gammel, og parene holder sammen hele livet. Hunnen kan legge 1-6 egg. Disse legges i mars, og hun ruger på dem i om lag 35 dager. Ungene er klare til å fly når de er 50-60 dager gamle, men de er ikke uavhengige av foreldrene før de er et halvt år gamle. Høyeste registrerte levealder for hubro er 19 år. Den er registrert via ringmerking. I fangenskap er høyeste dokumenterte levealder 60 år. Snøugle. Snøugla (vitenskapelig navn "Bubo scandiacus", tidligere "Nyctea scandiaca") er ei ugle som holder til i arktiske strøk. Størrelsen på bestanden er ikke kjent, men det er en sjelden art. De største populasjonene befinner seg i Sibir og Alaska. Norden befinner seg helt i utkanten av utbredelsesområdet. Snøugla er kledd i hvit fjærdrakt, og av vekst er den en av de største ugleartene. Den har et fantastisk syn og kan se en mus som beveger seg på mer enn én kilometers avstand. Arten ble klassifisert av Carl von Linné i 1758, og det vitenskapelige navnet refererer til Skandinavia. Bestand. På grunn av at snøugla beveger seg over store områder er det vanskelig å tallfeste bestanden, men det er ingen tvil om at det er en sjelden art, og at de største populasjonene befinner seg i Sibir og Alaska. Bestanden varierer trolig i takt med bestanden til det viktigste byttedyret, som er lemen. Dette gjelder spesielt i Norden, der man kan oppleve en «invasjon» av snøugler fra Russland i gode lemenår. Det antas at det hekker opp mot 1000 par i Russland, i Nord-Amerika noen flere. I Finland, Sverige, Norge og Island kan det hekke noen titalls par til sammen i gode lemenår, andre år kan Norden være helt uten hekkende snøugler. Voksne snøugler har få naturlige fiender, men kan bli tatt av rev eller ulv. Reirene kan bli plyndret av rev eller måker som er ute etter egg og kyllinger. Beskrivelse. Snøugla er en av de største ugleartene. Fullvoksne fugler måler cirka 50–65 cm og veier 1–2,5 kg. Hunnfuglene veier i snitt cirka 2,3 kg og er noe større enn hannfuglene som har en gjennomsnittsvekt på rundt 1,8 kg. Vingespennet er på omtrent 1,5 meter. Hannen har en helt hvit fjærdrakt, eller hvit med enkelte svarte flekker. Hunnens fjærdrakt er hvit med mørkebrune flekker. Hun er helt hvit bare øverst på brystet, i nakken, og i fjeset. Flekkene er avlange, ligger horisontalt og gir drakten et spraglete utseende som gir fuglen god kamuflasje når den ligger blant framskutte steiner på bakken. Fjærdrakten dekker også føtter og klør. Ungfuglene har kraftigere flekker enn de voksne fuglene, og kan være nesten helt brune. Når de klekkes er ungene dekket av hvit dun, som blir gråere etter noen dager. Klørne er krumme, 25–35 mm lange, og er nesten skjult av fjær. Nebbet er smalt og krumt, og omtrent dekket av fjær. Fargen på nebbet er svart. Fjærene ytterst i vingen har en ujevn ytterkant. Oversiden av vingene har en hårlignende mikrostruktur. Den reduserer støyen fra luften når luften passerer over vingen. Dette gjør at snøugla kan fly svært stille, for menneskeøret praktisk talt lydløst. Øynene er store og gule. Størrelsen gir dem god lysfølsomhet i mørket, noe som gir snøugla godt nattsyn. Mange tror at uglene er blinde i dagslys, men det er ikke tilfelle, de ser like godt om dagen som om natta. I motsetning til øynene til mange andre fuglearter som er rettet mot sidene, er øynene til snøugla forovervendte. Dette gjør den god til å bedømme avstander. Snøugla kan ikke bevege øynene i øyenhulene, men til gjengjeld kan den dreie hele hodet 270 grader til hver side. Det ytre øret er lite utviklet og vanligvis dekket av fjær. Det betyr ikke at den hører dårlig, tvert imot har den god hørsel og kan lokalisere byttedyr som er skjult av snø eller vegetasjon kun ved hjelp av hørselen. Snøugla er stort sett stille, men har en revirsang som kan beskrives som er et kort, dumpt og litt stønnende «hooh», og som blir gjentatt med noen sekunders mellomrom. Revirsangen kan høres opp til 10 km unna. Snøugla har også en varsellyd. Hannens varsellyd er et bjeffende «kræk-kræk-kræk», hunnens er grovere og høyere i tonen. Et gjennomtrengende og fløytende skrik «siiuue» brukes av både hunnen og de tiggende ungene. Den eldste viltlevende snøugla som er registrert ble cirka 10 år gammel, den eldste i fangenskap ble 28 år. Adferd. Snøugla trives best i åpne områder opp til et par hundre meter over havet. Enkelte steder, spesielt i Norge, kan den også hekke i åpne fjellområder opp til omtrent 1000 meter over havet. I motsetning til de fleste andre ugleartene er snøugla dagaktiv. Egentlig er den mest aktiv i grålysningen og i skumringen, men den lever i arktiske strøk der det er lyst døgnet rundt i sommermånedene og har måttet tilpasse seg disse forholdene. Snøugla beveger seg over store områder i arktiske strøk. Den har ingen faste trekkruter, men befinner seg der hvor det er best tilgang på mat. Den vandrer ikke bare i forbindelse med hekkingen, men kan leve et nomadeliv hele året. Normalt vandrer den i øst–vestretning, men i år med liten lemenbestand kan den også trekke sørover. Da kan den bevege seg over store avstander på jakt etter mat. Det er spesielt ungfuglene som trekker langt, og de som trekker lengst sørover i Europa kommer så langt syd som til Danmark, Shetlandsøyene og Hebridene. I Amerika er snøugla sjelden sør for Canada, men enkelte streiffugler har blitt observert i Texas og Florida. I Asia har snøugla blitt observert så langt sør som i Kina. Når snøen går om våren har snøugla en tendens til å oppholde seg på de siste snødekte områdene så lenge som mulig. Det er usikkert om det er på grunn av at den lyse fargen gir best kamuflasje mot snøen, eller om det er fordi den foretrekker å være på de kjøligste stedene. I varmt vær regulerer den kroppstemperaturen gjennom åndedrettet, eller ved hjelp av vingene. Et tykt dunlag dekket med fjær over hele kroppen, også på beina, gir snøugla en god varmeisolering. Den opprettholder en kroppstemperatur på 38–40°C selv når lufttemperaturen kommer ned mot -50°C. I sterk vind hender det likevel at den søker ly bak en stein eller en snøskavl. Snøugla lever alene utenom hekketiden. Den er sky, og vanskelig å komme innpå. Når den er på gjesteopptreden langt syd for hekkeområdene er den mindre sky enn nordpå, der den kan lette på flere hundre meters avstand hvis man prøver å nærme seg. Ungenes forsvarsmekanisme ved rovdyrangrep er å spille døde, stivne og se ut som at de har vært døde lenge. Dette er et forsvar mot reven, som foretrekker levende bytte. Snøugla kan være svært aggressiv hvis den må forsvare redet. Mat. Snøugla er et rovdyr. Den spiser helst lemen. Når det er mangel på lemen kan den også ta andre gnagere som fjellmarkmus, markmus, og hare. Den spiser også fisk, og forskjellige fuglearter som for eksempel rype. I hekkesesongen kan den ta egg fra andre fuglearter, blant annet svaner. I nødsfall spiser den også åtsler. En voksen fugl trenger tre–fire lemen per dag for å dekke matbehovet. Dette tilsvarer sju–tolv mus. Ved god tilgang på mat kan den spise mye mer, i løpet av en enkelt dag er den i stand til å spise inntil ti–tolv lemen, og i løpet av et år kan en snøugle sette til livs 1600 lemen. Selv om snøugla er dagaktiv og jakter mest i dagslys kan den også jakte om natta. For det meste jakter den ved å sitte på en topp hvor det er god utsikt og speide etter byttedyr, men den kan også se etter bytter når den flyr lavt over terrenget. Den er nesten helt lydløs i flukten, selv vingeslagene lager svært lite lyd. Når den har fått øye på et bytte kan den fange det på bakken, ta det i lufta, eller snappe det opp fra vannflaten. Der bakken er dekket av snø eller tett vegetasjon bruker snøugla hørselen til å lokalisere byttedyret før den stuper ned og graver det fram. Snøugla har ikke tenner, små bytter slukes hele. Større byttedyr fraktes vekk og rives opp i mindre deler som slukes enkeltvis. Den har sterk magesyre som bryter ned byttet, men rask fordøyelse så den rekker ikke å fordøye bein, hår og fjær. Av dette danner den harde kuler – gulpeboller – som den gulper opp igjen og spytter ut. Ungene fores med kjøttstykker som er fri for bein og fjær. Reproduksjon. Snøugla blir kjønnsmoden i 2 års alderen. Den lever normalt i et monogamt parforhold hele livet. Hekkingen, som varer fra mai til september, foregår på tundraen eller i vidstrakte og småkuperte fjellområder over tregrensa. Snøugla bygger ikke reir, men graver en liten grop i bakken som den legger eggene i. Eggene blir lagt i mai–juni. De legges over en periode på to–tre uker, og det blir derfor stor forskjell mellom ungene i ett og samme kull. Snøugla er svært spesialisert, og hekker bare der hvor det er god tilgang på lemen. Normalt legger hunnen 5–8 egg, men antallet avhenger av hvor god tilgang det er på mat. I år med mange smågnagere kan hun legge opptil 12 egg, men i år med lite lemen kan snøugla helt la være å legge egg. Det er bare hunnen som ruger ut eggene og mater ungene. Hannens oppgaver er å skaffe maten, og å holde vakt mot rovdyr. Hvis egg eller unger står i fare for å bli angrepet viser begge foreldrene seg som fryktløse forsvarere, og forsvarer reiret selv mot så store rovdyr som ulv. Eggene klekkes etter en rugetid på 30–35 dager. Ungene beveger seg utenfor reiret så snart de kan gå når de er 12–20 dager. De lærer å fly når de er cirka 35 dager gamle. Deretter trenger de et par ukers trening før de blir gode flygere. Snøugla tar seg av ungene til de er omtrent 10 uker gamle. Fredning. Snøugla er fredet i Norge, og har vært det siden 1965. Den er regnet som en sårbar art, men ikke direkte utrydningstruet. En av de største truslene mot snøugla er faunakriminalitet. På grunn av at det har vært mulig å selge utstoppede snøugler til høye priser har det vært drevet ulovlig jakt, og snøugla har vært nær ved å bli utryddet i Europa. I Alaska er det tillatt å skyte ubegrenset med snøugler forutsatt at de skal brukes til å lage mat eller klær, felling for salg er ikke tillatt. Andre arter. Det finnes over 200 arter ugler. Ti uglearter lever og hekker i Norge, det er haukugle, hornugle, hubro, jordugle, kattugle, lappugle, perleugle, slagugle, snøugle og spurveugle. I tillegg har enkeltindivider av dverghornugle, kirkeugle og tårnugle blitt observert i Norge noen ganger. Haukugle. Haukugle ("Surnia ulula") er en mellomstor ugle, den eneste i slekten "Surnia". Navnet "Haukugle" viser til dens likhetstrekk med spurvehauk, både hva gjelder vingeform, profil og flukt. Den har også et levevis som kan minne om spurvehaukens, den er dagaktiv og jakter på lignende byttedyr. Populasjonsstørrelsen påvirkes ofte av såkalte smågnagersvingninger. Beskrivelse. Haukugla har en kroppslengde mellom 36 og 41 cm, som gjør den til en mellomstor ugle, omtrent like stor som en hornugle. Stjerten er påfallende lang og kileformet. Hodet er forholdsvis lite med flat isse. Den har et tydelig ansiktsspeil med brunsvart ramme. Øynene og nebbet er gule. Ryggen er brunsvart med hvite flekker. Buken er hvit med smale mørkgrå til brune tverrstriper. Disse stripene gjør uglen lett gjenkjennelig i flukten. Kjønnene er like i fargene, men hunnene er som regel noe større enn hannene; hunnfugler veier i snitt 320 gram mens hannfuglene veier i snitt 270 gram. Ungfugler er mer jevnt gråbrune og har mindre tydelige bånd på undersiden. Spurveugle. Spurveugle ("Glaucidium passerinum") er en ugle i gruppen Beskrivelse. Kroppen er gråbrun på oversiden, med hvitaktige småflekker, på undersiden hvit med brune langsgående flekker eller streker. Stjerten er lengre enn vingene og har hvite tverrbånd. Tærne har tett med hårlignende fjær helt ut till klørne. Spurveuglen er bare 16 til 19 centimeter lang, har et vingespenn på 35 centimeter og veier omtrent 60 gram. Spurveuglen er den minste uglearten som hekker i Norge Habitat og utbredelse. Spurveuglens foretrukne habitat ser ut til å være gammel granskog med mye løvtrær. Den forekommer også ofte i skogkanten mot åpne områder. Levevis. Spurveuglen lever av småfugler og smågnagere. Den lager rede i hull i trær, Populasjonsstørrelsen påvirkes ofte av såkalte smågnagersvingninger. Kattugle. Kattuglen (vitenskapelig navn "Strix aluco") er en ugleart som er utbredt over store deler av Europa, det sydlige Russland, Kina og Korea. I Europa er kattuglen den vanligste og mest utbredte arten av alle uglene. Bestanden av kattugler er stor, det er flere hundre tusen hekkende par. Kattuglen er aktiv om natten, om dagen går den i skjul høyt opp i et tre. Man hører den oftere enn man ser den, og man hører den oftest om natten. Uglene er inndelt i to familier, egentlige ugler og slørugler. Kattuglen tilhører de egentlige uglene. Arten ble klassifisert av Carl von Linné i 1758. En gammel myte om kattuglen sier at den varsler væromslag eller dødsfall hvis den skriker i nærheten av bolighus nattestid. Beskrivelse. Kattuglen er en øreløs ugle av middels størrelse, ca. 40–46 cm. Den har et vingespenn på 95–105 cm, og en vekt på omkring 400–800 gram. Det er ikke stor forskjell mellom kjønnene, men hunnen er i gjennomsnitt ca 5 % større og tyngre enn hannen. Kattuglen er tettbygget med et stort, rundt hode og avrundete vinger. Den forekommer i to fargefaser, rødbrun og gråbrun med alle overgangsformer. Hunnen er mer rødbrun enn hannen. Den lyse undersiden er spettet med mørkebrunt og ansiktet er forholdvis jevnt brunt. Øynene er dypt sorte. Kattuglens flukt er rettlinjet og direkte utført med raske vingeslag ofte fulgt av glideflukt. Vingene er korte og avrundete. Kattuglens kalleskrik likner «tu-vit tu-hu». Imidlertid er dette skriket sammensatt av hannuglens tutende «ho-ho-hoo» og hunnuglens mer skrikende svar «ki-vitt». Det er antatt at kattuglen har de best utviklete øynene av uglene. Kattuglens retina har ca. 56 000 lysfølsomme staver per kvadratmillimeter. Dette gjør den i stand til å skille byttedyr fra omgivelsene på mange meters avstand, selv i et lysskinn som bare tilsvarer belysningen fra et stearinlys 500 m unna. Under lyssvake forhold er dette ca 100 ganger bedre enn menneskets syn. Ringmerkede kattugler har blitt opp til cirka 18 år gamle. I fangenskap er det individer som har blitt 27 år. Bestand. Bestanden av kattugler er stor. Størrelsen på bestanden er på flere hundre tusen hekkende par. Den svinger litt fra år til år, alt etter tilgangen på mat og hvor harde vintrene er. Kattuglen finnes stort sett over hele Europa, unntatt i Irland og lengst nord i Skandinavia. I tillegg finnes den langs middelhavskysten i det nord–vestlige Afrika, og i vestlige deler av Asia. Bestanden strekker seg også videre østover til det fjerne østen, med hovedtyngden av fuglene i Kina og Korea. I Europa antas det å være rundt 400 000–500 000 hekkende par. Av disse befinner omtrent 10 000–20 000 par seg i Sverige, cirka 3000–5000 par i Danmark, og omtrent 20 000 par i Storbritannia. I Norge hekker den nord til Trondheimsfjorden. Det finnes noen få par helt nord til Helgeland. Til tross for at bestanden er stor, og at kattuglen ikke er utrydningstruet, har det spesielt i Storbritannia vært en markant og bekymringsfull nedgang i bestanden de siste årene. Systematikk og utbredelse. Den mindre humes kattugle ble tidligere regnet som en underart av kattuglen, men er nå klassifisert som egen art. Adferd. Den er i hovedsak aktiv om natten og holder seg i ro om dagen, gjerne sittende på en gren i skjul tett inntil trestammen. Om den blir oppdaget holder den seg stort sett rolig, hvis man ikke kommer for nær. I den lyse årstiden hender det at den jakter hele dagen. Kattuglen er en utpreget standfugl som vandrer lite. Den liker ikke å fly over store vannflater, og holder seg helst i territoriet sitt året rundt. Størrelsen på territoriet til et kattuglepar varierer mellom 10 og 100 hektar, og er størst i områder der antall fugl er lavest. Ungfuglene kan streife litt rundt omkring, men de beveger seg sjelden lenger enn 10 km. Kattuglen finnes i både barskog og blandingsskog, gjerne nær dyrket mark eller i skogkanten, men den trives aller best i eldre løvskog hvor den kan finne hule trær som den kan bo i. Den trenger åpninger i skogen hvor den kan jakte. Kattuglen finnes også i parkområder i urbane strøk, til og med i storbyer som London og Berlin. Spesielt vinterstid hender det at den kommer frem til tettbebygde strøk, der den kan påtreffes i tårn eller andre bygninger. Mindre skogsugler som minervas ugle og hornugle kan i alminnelighet ikke holde til i samme område som kattuglen. I områder hvor kattuglen ikke forekommer, for eksempel i Irland, finnes hornuglen overalt hvor det er skogsterreng. Kattuglen forårsaker flere skader på mennesker enn noen annen europeisk fugleart. Kattuglen kan bli veldig aggressiv hvis den må forsvare redet. Den vil forsvare rede og unger med stor fryktløshet, og slår etter inntrengerens ansikt med de lange, skarpe klørne. Siden flukten er nesten lydløs er den om natten vanskelig å oppdage før det er for sent. Mat. Kattuglen er en rovfugl. Den spiser helst fugler og smågnagere. Den tar gnagere av størrelse opp til brunrotte. Kattuglen kan også spise ormer, frosker, insekter, og av og til fisk. Den klarer ikke å fordøye bein, hår og fjær. Av dette danner den harde kuler – pellets – som den gulper opp igjen og spytter ut. Kattuglen jakter helst om natten. Da sitter den stille på en grein og venter, mens den ser og lytter etter byttedyr den kan fange. Når den oppdager et bytte som beveger seg på bakken glir den stille ned og fanger det ved å holde det med vingene så det ikke kan unnslippe samtidig som den dreper det med de kraftige klørne. Den kan også ta fugler i lufta, eller fra redet. Kattuglen flyr lydløst ettersom vingene er svært myke og bøyelige. Reproduksjon. Kattuglen blir kjønnsmoden før den er et år gammel. De lever vanligvis i monogame parforhold hele livet, men enkelte hanner er polygame. Kattuglen bygger ikke redet selv, men legger eggene i et rede som er forlatt av skjærer eller kråker, eller i et hult tre. Egentlig er kattuglen en utpreget huleruger, men den har måttet tilpasse seg mangelen på hule trær, og kan derfor finne på å ruge i åpne reir. Kattuglen bruker gjerne fuglekasser som er tilpasset spesielt for ugler. Fuglen yngler tidlig på året, av og til så tidlig som i februar, men normalt i mars. I gnagerår klekker den store kull. I år med få gnagere legger den bare to–fire egg, enkelte år legger den ingen egg i det hele tatt. Eggene er hvite, nesten helt runde, og cirka 46x39 mm store. Eggene klekkes etter en rugetid på cirka 29 dager. Ungene begynner å bevege seg ut av redet når de er omtrent 4 uker gamle, og de lærer å fly når de er rundt 7 uker. Foreldrene tar seg av ungene til de er i stand til å skaffe seg tilstrekkelig med mat på egenhånd når de er 4–5 måneder gamle. Utpå høsten må ungfuglene forlate territoriet til foreldrene, og skaffe seg sin egen yngleplass. Andre arter. Det finnes over 200 arter ugler. Ti uglearter lever i Norge. Det er haukugle, hornugle, hubro, jordugle, kattugle, lappugle, perleugle, slagugle, snøugle og spurveugle. I tillegg har enkeltindivider av dverghornugle, kirkeugle og tårnugle blitt observert i Norge noen ganger. Kattuglen er fredet i Norge. Slagugle. Slagugle (vitenskapelig navn "Strix uralensis") er ei ugle Slaguglen, også kalt uraluglen, hører med til uglefamilien. Den har imidlertid ingen fjærører, men har et bredt, rundt hode. Den er ca. 60 cm lang og kan minne om en stor kattugle, kjennes imidlertid lett på det bleke sløret rundt øynene. Den er utbredt i barskogsområder i Nordøst-Europa, i Norge er den meget sjelden og hekker nesten bare i Hedmark. Reiret ligger gjerne i toppen av en råtten høystubbe. Arten er kjent for å være svært aggressiv ved reiret og kan med sine lange klør skade inntrengere alvorlig. Lappugle. Lappugle ("Strix nebulosa") er ei stor ugle (litt mindre enn hubro) som er utbredt i nordlige barskoger, fra Finnmark i Norge via Sibir i Russland til Nordamerika. I senere tid har den også blitt observert så langt sør som i Østfold i Sør-Norge Lappugla er den største av de typiske barskoguglene. Den veier litt mindre enn hubro, men er omtrent like stor i omfang. Fjærdrakten er i hovedsak grå i ulike nyanser. Øynene er gule og omkranset av smale ringer. Populasjonsstørrelsen til lappugla påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. I Norge, hvor arten regnes som svært sjelden, har det forekommet spredt hekking mot sør til Hedmark (Elverum). Lappugla overtar som regel et kvistreir etter andre skoglevende rovfugler, eksempelvis hønsehauk og musvåk eller fjellvåk. Det er kjent at arten kan angripe nærgående mennesker når den har unger i reiret. Hornugle. Hornugle ("Asio otus") er en ugle i gruppen "Asio". Den ca. 35 cm store uglen med stramt stående fjærører lever i skogene på den nordlige delen av jordhalvkulen. Jordugle. Jordugle ("Asio flammeus") er ei ugle i gruppen Asio. Beskrivelse. Jordugle har en lengde på 34-42 centimeter og et vingespenn på 90-105 centimeter. Den veier fra 206 til 465 gram, har store øyne, stort hode, kort nakke og brede vinger. Hunnen er litt større enn hannen. Den er brunspettet med striper på vinger og stjert. Gul-oransje øyne er omkranset av en svart ring og utenfor der igjen er det en hvitaktig ring, som gir inntrykk av en maske. Habitat og utbredelse. Den finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis og Australia, slik sett er den en av de fuglene som er mest utbredt i verden. Den hekker i Europa, Asia, Nord- og Sør-Amerika, Karibia, Hawaii og Galapagosøyene. Den er delvis en flyttfugl som flytter sørover om vinteren fra den nordlige delen av området den er utbredt i. Den flytter seg også til nye områder om den kan finne bedre mat der. Levevis. Jorduglen jager for det meste i skumringen eller om morgenen og er dermed mer aktiv om dagen enn de andre uglene. Den fanger primært små gnagere, og påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. Men de kan også fange fugler, fuglunger og andre smådyr. Perleugle. Perleugle ("Aegolius funereus") er ei ugle. Utseende. Perleugla er fra 24 til 26 centimeter lang, den har et vingespenn på 53 til 60 centimeter. Den er brun på oversiden med hvite flekker (som perler) på skulderpartiet. Brystet er hvitaktig med brune striper. Hodet er stort med gule øyne og et hvitt rundt ansikt. Utbredelse. Perleugla hekker i de nordlige områder i Nord-Amerika, Nord i Europa, Alpene, og i det nordlige Russland. Den er utbredt i Norge, muligens den vanligste ugla i Norge. Ernæring. Ugla jakter etter mat stort sett om natten, de spiser lemen, små pattedyr og i en del tilfeller andre småfugler. Langt mot nord uten fullt dagslys hender det at de også jakter om dagen. Hekking. Perleugla lager reiret sitt som oftest i et tre, gjerne i et hull som tidligere har vært brukt av hakkespett og svartspett. Den kalles derfor en sekundær hullruger. Det hender også at de bruker fuglekasser. Hvis man lager fuglekasse til denne uglen, er man nødt for å fylle flis i bunnen av kassen. Perleugla lager ikke reir. Hunnen legger fra 2 til 7 egg som hun ruger i cirka 27 dager. Ungene får føde i cirka 3 uker. Etter den perioden er over splittes familien opp. Bestandstørrelsen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. I motsetning til mange andre ugler, og forsåvidt andre fugler – er denne svært vant til mennesker, nærmest tam og viser få tegn til frykt. Om du stikker hode inn i en kasse hvor Perleuglen holder til, vil den som regel sitt i samme tre å se på, eller like i nærheten. Ungene er heller ikke redde når de begynner å hoppe ut av kassen/reiret. Du kan ta på de imens de sitter på treet. Nattravn. Nattravn eller europeisk nattravn ("Caprimulgus europaeus") er en art i nattravnfamilien (Caprimulgidae). Arten, som trekker, består av seks kjente underarter. Systematikk. I systematikken plasseres gjerne nattravner i gruppen Caprimulgiformes, som også inkluderer de fire familiene uglesvaler (Aegothelidae), fettfugler (Steatornithidae), potuer (Nyctibiidae) og froskemunner (Podargidae). Klassifiseingen av familiene i denne gruppen er imidlerid fortsatt omdiskutert. Beskrivelse. Nattravnen har lange, falklignende vinger og lang hale og er kamuflasjefarget i gulbrunt og grått. Den har et lite nebb omgitt av stive hårbørster, strupen er lys. Hannen har lyse flekker nær vingespissene og på de ytre stjertfjærene. Den blir ca. 28 cm lang, og veier mellom 65 og 100 gram. Få fugler har en bedre kamuflasjefarge enn nattravnen. Oversiden er fint vatret i brungult og grått, og når fuglen ligger på bakken, ligner den et stykke granbark. Utbredelse. Nattraven er utbredt i Europa og i Russland østover til Baikalsjøen og Mongolia, og sørover til Iran. Den finnes også i et smalt belte vest i Nord-Afrika. I Norge er nattravnens utbredelse stort sett begrenset til Østlandet, fra Telemark og østover. Det er også en viss spredning av artene fra Aust-Agder til Rogaland og i fylkene Buskerud, Oppland, Akershus og Hedmark. Arten er eneste representant i nattravnfamilien som finnes i Europa og i tempererte strøk av Asia. Habitat. Nattravnen holder til i utkanten av barskog, gjerne i strøk med knauser og tørr og glissen skog. Når en kjører med bil på skogsveier en sommernatt, hender det at en fugl på størrelse med en gjøk letter fra veikanten og skjener på lange vinger inn i skogtykningen. Lyset fra billyktene kan gi gjenskinn i et par store, blanke øyne. Da er det nattravnen som er ute og fanger insekter i natten. Om dagen sitter nattravnen helt stille, gjerne langsetter en gren eller på marken i stekende sol. Om kvelden og natten er den på vingene og fanger insekter i flukten. Nebbet dens er lite og svakt, men den har et veldig gap med hårbørster rundt som gjør det lettere å snappe nattsvermere. Atferd. I de senere årtier er nattravnen blitt mer og mer sjelden, og det er ikke ofte en hører dens surrende låt i sommernettene. Surringen minner om lyden fra en spinnrokk og er meget eiendommelig. Det høres ut som om lyden stadig stiger og synker, antagelig fordi fuglene under spillet vender hodet snart hit, snart dit. Men selv når lyden er konstant kan det være umulig å si hvor langt unna fuglen sitter. Av og til høres et skarpt «kruuit» eller «vik-vik». Nattravnen bygger ikke rede, men legger de to hvite eggene med brunlige flekker i en grop på bakken. Den kan muligens ha to kull. Begge kjønn ruger 17-18 dager, og ungene er flyvedyktige etter ca. 16-17 døgn, men de fôres av foreldrene i ytterligere 16 dager. Føden består av insekter; nattfly, nattsvermere, oldenborrer, tordivler. Med sitt veldige gap kan nattravnen snappe store nattsvermere i luften. Nattravnen er en trekkfugl som kommer på våren i mai og reiser om høsten i august – september til Øst- og Sør-Afrika. Skorsteinsseiler. Skorsteinsseiler (vitenskapelig navn "Chaetura pelagica") er en fugl. Pigghaleseiler. Pigghaleseiler (vitenskapelig navn "Hirundapus caudacutus") er en fugl som tilhører seilerfamilien. Den kan fly i opptil 170 km/t. Pigghaleseilere tilbringer størstedelen av tiden i luften og lever av insekter. Den hekker i Sentralasia og det sørlige Sibir. Pigghaleseileren er trekkfugl, den overvintrer i Australia. I Vest-Europa er den en sjelden gjest. Tårnseiler. Tårnseiler ("Apus apus") er en fugl som kan være i luften opp til tre år, uten å måtte gjøre ett eneste stopp. Den har meget korte bein – det latinske navnet er beslektet med gresk, og betyr «uten bein». Den spiser, sover og parer seg mens den flyr, og lander bare for å legge egg, hvile vingene eller fordi den kjeder seg Beskrivelse. Tidligere ble "tårnseiler" kalt "tårnsvale", til tross for at den ikke er i slekt med svalene. I motsetning til svalene har tårnseileren en helt mørk buk. Denne brunsvarte fargen brer seg utover hele fuglens fjærdrakt, bortsett fra på strupen, der den har en lys flekk. Vingene er lange og sigdformete. De er raske flygere som kaster seg fram og tilbake på insektjakt, eller når de flyger rundt med artsfrender. Lyden er et karakteristisk skrikende og gjentatt "sriii". Tårnseileren blir rundt 18 cm. lang og har et vingespenn på over 40 cm. Utbredelse. Arten finnes i stort sett hele Europa bortsett fra på Island, og videre østover til Baikal. Om våren returnerer tårnseilerne fra sine overvintringsplasser i Sør-Afrika i mai. De vender nebbet sørover igjen fra midten av august, men mange fugler kan henge igjen også i første halvdel av september. Atferd. Lever av små flygende insekter og edderkopper, såkalt luftplankton. I hekketiden samler de opp insektene i små baller på ca. 1 gram som de mater ungene med. Disse ballene som oppbevares i strupen kan enkeltvis inneholde mer enn 1000 insekter og edderkopper. Det er kun i hekketiden tårnseilerne jevnlig får fast grunn under beina. De er normalt på vingene kontinuerlig ellers i året. Dette er fugler som både kan hekke enkeltvis eller i kolonier. Reirplassen er i hulrom i bygninger, i fuglekasser og hakkespetthull som passer arten, samt i fjellvegger. reiret er ikke mye å skryte av, kun noen strå og kvister som eggene legges på. 2-3 hvite egg ruges i tre uker før ungene klekker. Ungenes reirtid er på 5 til 8 uker, avhengig av værforhold og tilgjengelige byttedyr. Ungene kan ligge i reiret i flere dager uten å få mat. Vektreduksjonen kan være enorm, noen ganger på nærmere 60%, noe som er en fysiologisk tilpasning til varierende næringstilgang. Umiddelbart etter at ungene har forlatt reiret er de uavhengige av foreldrene. Gråseiler. Gråseiler (vitenskapelig navn "Apus pallidus") er en fugl. Gråseileren er svært lik tårnseileren, men har en anelse bredere og buttere vinger enn tårnseileren. Hals og hode er også bredere, noe som gir den et kraftigere inntrykk enn tårnseileren. Den har større og tydeligere hvit flekk under haken, og en mørk flekk rundt øyet. En lysere, bruntonet farge synes best mot en mørk bakgrunn Seilerne kan minne om en låvesvale eller taksvale, men er overhodet ikke beslektet med disse svalene, da seilerne er i ordenen "Apodiformes". Gruppenes utseendemessige likhet skyldes konvergent evolusjon, og reflekterer likhetene i fuglenes levevis. Gråseilere hekker på klipper og bygninger i middelhavsområdet, på Kanariøyene og Madeira, de legger to egg. Gråseileren er en trekkfugl, og overvintrer hovedsakelig i det sørlige Afrika og i det sørøstlige Asia. Alpeseiler. Alpeseiler (vitenskapelig navn "Apus melba") er en fugl. Utseende. Alpeseileren er en veldig stor seiler som kan tas for å være en falk. Den har en vingespenn på fra 51 til 58 centimeter og en lengde på fra 20 til 23 centimeter. Kjønnene er like. Den er svart eller matt svartbrun og har hvitt bryst og noe hvitt under haken, noe som kan være vanskelig å se når den raskt seiler rundt og fanger insekter. Føttene er små og brukes bare til å klamre seg fast til loddrette overflater. Alpeseileren lander aldri på bakken frivillig. Kafferseiler. Kafferseiler (vitenskapelig navn "Apus caffer") er en fugl i seilerfamilien. Som andre seilere kan den minne om en taksvale, er den ikke beslektet med denne spurvefuglen. Likhetene mellom svaler og seilere skyldes konvergent evolusjon som reflekterer liknende levevis. Seilere har svært korte bein som de bare bruker for å klamre seg fast til loddrette flater. De setter seg aldri frivillig på bakken, og tilbringer det meste av livet på vingene. De lever av insekter de fanger i nebbet. De drikker også mens de er på vingene. Kafferseilere hekker i Afrika, sør for Sahara, og har utvidet sitt leveområde til Marokko og det sørlige Spania. Populasjonene i Spania, Marokko og det sørlige Afrika er trekkfugler. Fugler i tropisk Afrika er standfugler, bortsett fra sesongmessige forflytninger. Denne arten okkuperer reirene til småseilere og enkelte svalearter. I Europa utnytter den vanligvis reirene til amursvale, men sør for Sahara blir også arter som trådhalesvale parasittisert. Enten blir reirenes opprinnelige eiere drevet bort, eller så blir kafferseilerne værende og nekter å flytte ut. Så snart reiret er okkupert, fôres det med fjær og spytt, og de legger ett eller to egg. Kafferseilerens habitat er bestemt av vertsfuglenes habitat, og er derfor vanligvis kunstige strukturer som broer og bygninger. Denne 14-15,5 cm lange arten har, som sine slektninger, en kort kløftet hale og lange, bakoverbøyde vinger som minner om en boomerang. Den er helt mørk bortsett fra en blek strupeflekk og en smal, hvit undergump. Isfugl. Isfugl (vitenskapelig navn "Alcedo atthis") er en fugl. Isfuglen tilhører skrikefuglene, som er primært en tropisk gruppe av ofte meget fargestrålende fugler. Den finnes i store deler av Europa, det sydlige Asia og dessuten i nordlige Afrika. Isfuglen kom til Norden sent på 1800-tallet, og finnes i Danmark og sørlige Sverige, som er artens nordlige utbredelsegrense, men grunnet oppvarmingen av klimaet har den kommet stadig lengre nord, og er således en klimaindikator. I Norge har fugler med hovedutbredelse i Sentral-Europa kommet til lavereliggende strøk på Østlandet som har gunstig klima i hekkesesongen. Mange slike sørlige fuglearter har vært i ekspansjon de siste tiårene forut 2010. Eksempler på sørlige fuglearter som hekker i Hedmark er isfugl, men er kun påvist hekkende et fåtall ganger. Beskrivelse. Isfugl er en liten og kompakt fugl med stort hode og langt, rett nebb. Den er fargerik; meget blå på ryggen og oransje på maven. Vingene og hodet noe mørkere. Kinnflekkene er oransje mens nebbet er mørkt. Den er ca 16 cm lang, hvor det spisse nebbet utgjør 4 cm. Den veier 40-45 gram og har et vingespenn på 24-26 cm. Lyden av den har en hard, metallisk klang. Den er meget sky og vanskelig å få øye på. Til tross for navnet er den utsatt for sterkt kjølige vintre. Etter isvinter rammes bestanden som regel av kraftig tilbakegang, og vil da også bli tvunget ut på åpne vann eller sørover. Føde. Isfuglen leter etter føde i rask flukt i småvann eller elver omkranset av skog ved å sitte på greiner overfor vannet og dykker ned for å fange byttet. Det er som regel småfisk den jakter på, foruten vanninsekter og kreps. Blåkinnbieter. Blåkinnbieter (vitenskapelig navn "Merops persicus") er en fugl. Hekker i Marokko, Algerie, og subtropisk halvørken i Asia fra østlige Tyrkia til Kasakhstan. Den trekker sørover til tropiske deler av Afrika om vinteren. Som andre bietere er fuglen fargerik. Den er hovedsakelig grønn, med blåe kinn og et svart øyestripe. Den kan nå en lengde på 24-26 cm, inkludert de to forlengede stjertfjærene. Begge kjønn er like. Blåkinnbieter er, som navnet foreslår, en insektetere, spesielt bier og vepser som fanges i lufta etter utfall fra en åpen grein. Blåkinnbietere er sosiale fugler og lever i flokk, danner hekkekolonier i sandbanker, hvor de legger de hviteaktige eggene i en relativt lang tunnel. Både hunnen og hannen ruger. Blåråke. Blåråke (vitenskapelig navn "Coracias garrulus") er en fugl. Arten er en sjelden gjest Norge, men er ikke hekkefugl i landet. Hærfugl. Hærfugl (vitenskapelig navn "Upupa epops", på engelsk Hoopoe) er en fugl i samme ordenen råkefugler, som også forøvrig huser mange fargerike arter: isfugler, bietere og blåråker. Det engelske og latinske navnet er laget ut fra lokketonen: Et hult, vidtrekkende, flerstavet rop. Det norske navnet henspiller på gammel overtro, som tolket opptreden av denne sjeldne gjesten i Nord-Europa, som et varsel om krig. Hærfuglen tilbringer mye tid på bakken, på jakt etter insekter og makk. Denne dietten kan ha vært blant grunnene til at hærfuglen er listet opp som en «uren» fugl i det gamle testamente. Hærfuglen er 25–29 cm lang, med et vingespenn på 44-48 cm. Den er svart, hvit og rosa på farge. Flukten er uforutsigbar og hærfuglen kan minne om en svær sommerfugl når den flyr. Fjærtoppen kan reises opp, men holdes for det meste nede. Hærfuglen går på bakken som en stær. Redet er i et hull i et tre eller i en vegg. Som hos sine slektninger isfuglene, er redet gjerne fullt av avføring og lukter ille som et forsvar mot rovdyr. Hærfugler er i stand til å sprute avføring på inntrengere. Kjempehærfuglen, "Upupa antaios" som døde ut for lenge siden, levde på øyen Saint Helena. Nasjonalfugl. Hærfuglen ble i mai 2008 kåret til nasjonalfugl i Israel. Vendehals. Vendehals (vitenskapelig navn "Jynx torquilla") er en spettefugl som hekker i tempererte regioner i Europa og Asia. Den er en trekkfugl, og overvintrer i tropiske deler av Afrika og sørlige Asia. Den lever i åpent skoglandskap og hager. Under selve trekket kan den ofte bli sett i sandrike områder hvor den jakter etter maur. Nebbet er kortere og mindre meiselaktig enn hos de egentlige spettene, men deres hovedbytte er maur og andre insekter, som de finner i råttent trevirke eller nesten på bar bakke. De bruker de egentlige spettenes hull til hekking, i stedet for å lage egne hull. Eggene er hvite, slik hos mange andre hullrugere. Vendehalsen har fått sitt norske navn fordi de er i stand til å vri hodet nesten 180 grader. Gråspett. Gråspett (vitenskapelig navn "Picus canus") er en fugl. Gråspetten er en hakkespett om lag 32 cm lang, gråfarget på hode og hals, ellers mosegrønn. Gumpen er gul. Hannen har en rød panneflekk som hunnen mangler. Den holder til i Sør-Norge, er sjelden lenger nord, mindre knyttet til edelløvskog enn grønnspetten. Den er en stand- og streiffugl. Føde er hovedsakelig maurlarver og maur, men også andre insekter. Dessuten frø, bær og annen frukt. Den leter i første rekke etter mat på bakken. For å markere territoriet sitt trommer den jevne virvler av ca 1,5 sekunders varighet. Om våren synger den fallende sekvenser av myke pipetoner som blir langsommere mot slutten, omtrent slik: "gugugugu-gu-gu-gu gu gu". Utenom hekketiden er den oftest taus. Grønnspett. Grønnspett ("Picus viridis") er en spett. Grønnspetta er standfugl i hele utbredelsesområdet sitt, som omfatter det vestre og sørvestre Asia, samt det meste av Europa. Grønnspetta hører til slekta "Picus", spetter med grønngrå fjærdrakt. Kjønna er jamstore. Både hunnen og hannen kan, sammen med den grønngrå drakta, kjennes på den røde issen og nakken. Den dagaktive grønnspetta holder seg ofte på marka, i motsetning til de fleste andre spetter. Hovedføden er maur som den fanger med den 10 cm lange tunga. På folkemunne er fuglen blitt kalt "løvspett", "gulspett", "lihest" og "regnfugl". Det siste fordi den heste-kneggelignende lyden ofte varslet regn. Beskrivelse. Grønnspetta er om lag 32 cm lang og blir opp til 52 cm mellom vingespissene. Oversida er mørkt grønn, undersida blekt grågrønn. Overgumpen er lysende grønngul, noe som vises godt i flukt. Begge kjønn har rød isse og nakke og svart mustasjestrek (hannen med rødt i midten), som når fra nebbet til bak øye. Øredekkfjær, hake og strupe er derimot kvitaktige. Vingene er vatra i brunsvart, gult eller brunkvit. Stjertfjæra er grønngrå med svartaktige render. Forskjellene mellom kjønna er små. Hos hannen er kinnflekken rød med svart kant, hos hunnen ensfarga svart. Grønnspettas øyne er blåaktig kvite, nebb og føtter blygrå. Hann og hunn er like store og veier like mye. Ungfugldrakta skiller seg fra de voksne da den er mye mattere. Sidene på hodet, sammen med halsen og undersida på kroppen, har nesten kvit grunntone med mørk vatring og mørke render. De røde partia på hodet viser lite att og er oftest oppblanda med grå flekker. Vingene og oversida på kroppen har også tydelig kvit vatring. Ungfuglene får gradvis ei voksen fjærdrakt, og allerede første høst er denne ferdig. Grønnspetta ligner den noe mindre gråspetta som til del er utbredt i samme områda. Til forskjell fra denne har grønnspetta grovere nebb, og mer svarte parti i ansiktet. Gråspetta har grått hode, mørkerøde øyne og bare en smal svart mustasjestrek. Gråspetta mangler også rødt på issen, og bare hannen har rødt i panna. Hunnen mangler rødt på hodet. Ofte gir biotopen svar på hva slags fugl en treffer på. Gråspetta er ikke utbredt i det nordvestlige Mellom-Europa og er sterkere knytta til fjell og skog enn grønnspetta. Grønnspetta trommer sjeldnere enn mange andre spettearter, og lyden er svak og uregelmessig. Den markante revirsangen er mer påfallende. Denne blir framført av begge kjønna, men mest intensivt av hannen. Sangen låter som et høyt skratt ("kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly"). Denne lyden er sett sammen av opp til 20 stavinger, holder seg på ei tonehøyde og kommer raskere og litt svakere mot slutten. Ei tostava slutt ("kly-yck") er vanlig. Gråspetta har en svært lik låt, men er renere og ligger høyere i tonen. Denne fuglen sine strofer faller i tonehøyde og blir både svakere og mer langsom mot slutten. Når grønnspetta lander ytrer den ofte et skarpt "kjakk", iblant '"kjykk", som blir gjentatt til et flerstava "kjykk-kjykk-kjykk-kjykk" når fuglen blir uroa eller er aggressiv. Utbredelse, biotop og taksonomi. Grønnspetta fins i hele Europa, fra det sørlige Skandinavia og Storbritannia over størsteparten av det europeiske fastlandet og østover gjennom Lilleasia til Kaukasus og videre til Iran. I Finland er fuglen uvanlig. I Danmark holder spetta til på Jylland og Fyn. I den boreale barskogsonen i nord, og i de tørre strøkene i sør er grønnspetta fåtallig. Grønnspetta og flytter seg bare korte strekninger gjennom vinteren. Fuglen liker best halvåpne landskap med vidstrekte løvskoger, framfor alt skogkanter. På grunn av spesialiseringa på marklevende maur er grønnspetta sårbar for strenge vintrer med djup snø. Utbredelse i Norge. Fuglen er vanlig i deler av Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, mer spredt i Trøndelag og sjelden på Helgeland. Tettest bestand fins i sørvendte lier i fjordstrøkene. Arten er knytta til gammel løv- og blandingsskog. Tilplanting med gran og gjengroing av husdyrbeite påvirker grønnspetta negativt. Hekking. Grønnspetta blir kjønnsmoden i første leveåret. Allerede i januar gir hannene fra seg de første lokkeropa. Dette tiltar i februar. I mindre grad enn andre spetter bruker grønnspetta tromming for å hevde revir. I mai legger hunnen 5-8 kvite egg i holrom i tre. Disse holroma er gjerne slike som andre spettearter har hakka ut. Favorittreet er osp, men andre treslag blir også brukt. Om paret ikke finner passende trehull hakker de selv ut et hol i et morkne tre, passende høyde er to meter over marka. Egga blir ruga i 14-17 døgn. Ungene blir fora med maur og maurpupper som grønnspetta samler opp i kjertelmagen sin for å minske tallet på foringsbesøk. Etter 23-27 døgn flyr ungene ut. Foreldra holder fram med å mate de noen uker til. Føde. Av spettene våre er grønnspetta den som er mest spesialisert på marklevende maur. Fuglen tar mauren som samler seg i store skarer for å angripe inntrengeren. Grønnspetta har ei ti centimeter lang tunge som den sender inn i maurgangene. Kort etter soloppgang søker spetta inn på enger og beitemarker med løsere jord for å bore flere centimeter lange hol med nebben. Blant de mange maurartene som blir fanga er rød skogmaur. Om vinteren graver grønnspetta tunneler i snøen for å nå maurtuene. Videre graver den seg djupt ned i tuene for å ta maurene som ligger i vinterdvale. Disse tunnelene kan bli mer enn en halv meter lange. Spesielt om vinteren oppsøker spetta klippevegger, tak, husvegger og ledningsmaster. Her leter den etter leddyr som overvintrer i sprekker, framfor alt fluer, mygg og edderkopper. Grønnspetta hakker i blant fram biller og deres larver under barken på tre. Marker inngår sjelden i føden. Til tider eter grønnspetta bær, f.eks. rogn. Flaggspett. Flaggspetten ("Dendrocopos major") er en mellomstor spette og den mest tallrike av spettene i Europa. Ryggen er svart med et stort hvitt felt på hver vinge. Undersiden er hvit med kraftig rød undergump. Hannen skilles fra hunnen ved et rødfarget parti i nakken. Unge flaggspetter kjennetegnes med en rød hette med sort kant. Flaggspetten er ca 25 cm lang, og veier 70–90 g. Nebbet er kraftig og meiselformet. Utbredelse og adferd. Flaggspetten er den mest tallrike av spettene i Europa og hekker i samtlige europeiske land unntatt Irland. I Norge hekker over tusen par, men antallet varierer i takt med frøsettingen til bartrær. Den har sin største utbredelse på Østlandet og Sørlandet men hekker også spredt på Vestlandet og i Trøndelag. Flaggspetten foretrekker eldre løv- eller blandingsskog, men er tilpasningsdyktig og hekker også i barskog. Om vinteren går flaggspetten over fra å spise animalsk føde til konglefrø. Mange inidivider flytter inn i boligområder for å besøke foringsplasser. Flaggspetten har ingen territoriesang, men markerer territoriet med en trommevirvel på trestammer eller andre underlag som gir god lyd. Hekkeforhold. Flaggspetten hekker første gang i en alder av et år og velger partner for en enkelt sesong. Reirhullet lages ofte i osp og har en diameter på 4,5–5,5 cm. Det ligger vanligvis 2-7 m over bakken, men høyder fra 1 til 11 m er registrert. De 4-7 eggene blir lagt i starten av mai. Eggene blir ruget av begge kjønn i 10-13 dager. Ungene er flyvedyktige etter i 21–23 dager, og de blir matet av foreldrene i 14 dager etterpå. I siste del av reirperioden kan ungenes vedvarende tiggerop høres på lang avstand. Dette er ganske uvanlig hos norske skoglevende fugler. De fleste andre fugleunger er mye mer stillferdige mens foreldrene er borte fra reiret. Føde. Om vinteren lever flaggspetten av bær, frø fra gran og furu, men kan også ete barkbiller. Flaggspetten plukker kongler og benytter «spettesmier», der de settes fast og frøene kan plukkes ut. I sommerhalvåret lever den av insekter som tas på greiner og blader. Unntaksvis kan den også plyndre fuglereir fra andre fugler. Flaggspetten kan også hakke små hull i barken i ringer rundt stammen på enkelte løvtrær (bl.a. lind) for å drikke sevje om våren. Merk at når slike ringer finnes på bartrær, er de imidlertid mest sannsynlig laget av tretåspett. Trekkforhold. I Norge er flaggspetten er en utpreget invasjonsart. Invasjonene skjer med 3-6 års mellomrom hvis frøproduksjonen hos bartrær svikter. Fuglene som kommmer hit stammer trolig fra Nord-Russland. Lenger sør i Europa er flaggspetten hovedsakelig en standfugl. Tretåspett. Tretåspett (vitenskapelig navn "Picoides tridactylus") er en spettefugl. Den lever først og fremst i den boreale barskogsonen, og er i Norge hyppigst forekommende i høytliggende barskoger og nedre bjørkeskogsbeltet i Sør -Norge, samt i nordlige deler av Norge. Typisk habitat er produktive naturlige granskoger med høy andel død og døende ved. Bestandsnedgang som følge av moderne skogbruk og mangel på godt habitat. Hakkemerker på grantrær, men også i noen grad på andre treslag, er god indikasjon på fuglens nærvær. Merkene har form av tverrstriper eller "gjenger" i barken. Flaggspett lager tilsvarende ringer på enkelte løvtrær, bl.a. lind. Dvergspett. Dvergspett ("Picoides minor") er en liten spette som lever i den palearktiske regionen. Det fins flere underarter av dvergspetten. I Norge er dvergspetten lista på norsk rødliste 2006 i kategorien "sårbar" (VU). Beskrivelse. Dvergspetten kan være vanskelig å få øye på, på grunn av deres foretrukne tilholdssted i tretoppene, og størrelsen på fuglen (om lag 16 cm). Den er merkbart mindre enn andre svart-kvit spetter i Norge. I fjærdrakta skiller den seg fra kvitryggspetten ved at den kvite bakryggen er tverrstripa i svart, og at undersida er kvit med bruntoner. Hannen har rød isse, mens hunnen har svart. Nebbet og føttene er grå-svarte. Atferd. Habitatet til dvergspetten ligner flaggspettens, og han har den samme nesten treangulære bolleaktige formen når den flyr fra tre til tre. Den er vanlig i løv- og blandingsskog i hele landet, utenom på Vestlandet, hvor den er sjelden. Lokketona er et «"kikk"» som er lavere enn de større spettene, men likevel høyt til å være fra en såpass liten fugl. Når dvergspetten blir opphissa kan han gi fra seg flere «"kirekk"», som ligner flaggspettens og kvitryggspettens rop. I forplantingstida, og av og til om høsten, kan han gi fra seg et vendehalslignende «"ki-ki-ki-ki"». Med trening kan man skille den vibrerende klangen i sangen fra de større spettene. Den bruker også tørre greiner til å tromme på. Dvergspetten jakter på samme måte som flaggspetten, ved å hakke løs råtten bark og treverk for å komme fram til insektslarver, som er hoveddietten gjennom vinteren. Om sommeren fôrer de ungene sine med insekt/insektslarver og edderkopper. Om nettene sover dvergspettene i hull i trærne. Sponrester kan være en indikasjon på reirplass, for dvergspetten er ikke så nøye på å fjerne flis og spon når den lager hull i trærne. Hulen er forholdsvis høyt over bakken, opptil 10-13 m., og blir som regel hakka ut i løvtre, ofte bjørk. Diameteren på hòla er om lag 3-4 cm, og i mai-juni legger hunnen 4-6 kvite egg på et underlag av løshakka flis. Etter at begge foreldra har delt på å ruge på egga klekker etter om lag 11 dager, og holder seg i reiret i 18-21 dager til før de flyr ut. Dvergspetten er en stand- og streiffugl. Kalanderlerke. Kalanderlerke (vitenskapelig navn "Melanocorypha calandra") er en fugl i lerkefamilien. Fjellkalanderlerke. Fjellkalanderlerke (vitenskapelig navn "Melanocorypha bimaculata") er en fugl i lerkefamilien. Hvitvingelerke. Hvitvingelerke (vitenskapelig navn "Melanocorypha leucoptera") er en fugl i lerkefamilien. Dverglerke. Dverglerke (vitenskapelig navn "Calandrella brachydactyla") er en fugl i lerkefamilien. Flekkdverglerke. Flekkdverglerke (vitenskapelig navn "Calandrella rufescens") er en fugl i lerkefamilien. Topplerke. Topplerke (vitenskapelig navn "Galerida cristata") er en fugl i lerkefamilien. Det er en standfugl som var vanlig i Norge på 1800- og 1900-tallet. Den hekket i Oslo frem til ca. 1960, og siste hekkefunn i Norge var i 1972. Den regnes som utdødd i Norge. Trelerke. Trelerke (vitenskapelig navn "Lullula arborea") er en fugl i lerkefamilien. I Norge hekker den kun rundt Oslofjorden, og er sjelden. Den blir 15 cm lang. Sanglerke. Sanglerke (vitenskapelig navn "Alauda arvensis") er en fugl i lerkefamilien. Den hekker over hele Norge og overvintrer for det meste i Vest-Europa. Den blir ca. 18 cm lang. Fjellerke. Fjellerke (vitenskapelig navn "Eremophila alpestris") er en fugl i lerkefamilien. Den er fra 14 til 17 cm lang. I Europa hekker den i fjellene eller langt nord, og er ofte å finne på strandflater. I Amerika, hvor det ikke er andre lerker å konkurrere med, kan man også finne den på dyrket mark, prærien, golfbaner, flyplasser og i ørkenen. Ernæring. Fjellerker spiser frø, under hekkesesongen spiser de også insekter. Hekking. Reiret bygges på marken og hunnen legger fra 2 til 5 egg. Sandsvale. Sandsvale (vitenskapelig navn "Riparia riparia") er en fugl i svalefamilien. Amursvale. Amursvale (vitenskapelig navn "Hirundo daurica") er en fugl i svalefamilien. Låvesvale. Låvesvale (vitenskapelig navn "Hirundo rustica") er en fugl i svalefamilien. Låvesvalen er en elegant flyger. Den er 16-22 cm og skiller seg fra de andre skandinaviske svaleartene med sin røde panne og strupe og sitt sorte brystbånd. Låvesvalehannen har den lengste halen av de tre svaleartene i landet. Den utvokste låvesvalen er svart med blå metallglans på ryggen og på vingeoversiden, men ungfuglene mangler denne metallglansen. Låvesvalens bryst er fløtefarvet, ofte med et brunlig skjær. Nebbet og de korte bena og føttene er sorte. Der er ikke stor forskjell mellom hannen og hunnen, men hannen har den lengste og dypest kløftete halen. Låvesvalen er som alle svaler en hurtig flyger. Til gjengjeld er den klønete på landjorden. De korte bena gir den en trippende gange, og fuglen må av og til ta til vingene for å holde balansen. Låvesvalen er en meget alminnelig hekkefugl, selv om bestanden de senere år er gått kraftig tilbake – muligvis som følge av bedre renhold i staller og fjøs, låvesvalens foretrukne hekkeplasser. Låvesvalene er meget selskapelige og ankommer omkring 1. mai i flokk, de sitter da ofte tett sammen på strømledningene. Om høsten reiser svalene til deres vinterkvarterer i det sydlige Afrika. De forlater landet omkring sist i september. Innen svalene forlater landet for vinteren søker de i store flokker mot takrørsbevoksninger for å overnatte før den lange flyveturen til Afrika. I gamle dager trodde man svalene overvintret på sjøbunnen, da hele flokken en morgen plutselig var vekk fra takrørsbevoksningen. Låvesvalens rede bygges typisk innendørs i bygninger, hvor de voksne fuglene har direkte adgang til det fri, dvs. i stall, uthus, garager eller sjøboder, der hvor det finnes åpne vinduer eller dører. Redene bygges opp på fremspring, f.eks. loftsbjelker. Redematerialet er mudder og strå, det kiles og klistres sammen til en stivnet masse som blir skålformet. Redet er foret med fjær og hår. Låvesvalen rekker å få to kull unger i løpet av en sommer. 1. kull egg, er hvite med brune pletter, de legges i begynnelsen av juni, mens 2. kull legges sist i juli. Eggene ruges i ca. 14 dager og ungene sitter ca. 3 uker i redet før de er flyvedyktige. Låvesvaler jager flyvende insekter – f.eks. mygg, døgnfluer, små guldøyer, sommerfugler og flyvende maur – i luften. Svalens fødesøkning gir det gamle værvarsel en vis riktighet: Når svalene flyver lavt kommer det regn. Svalene følger bytte og når luftfuktigheten stiger søker de flyvende insekter nedad – og svalene følger efter. Svalene er så dyktige flyvere at de kan drikke av en vannoverflate mens de passerer lavt over i glideflukt. Taksvale. Taksvale (vitenskapelig navn "Delichon urbica") er en fugl i svalefamilien ("Hirundinidae"), og en av tre svalearter som hekker i Norge. De to andre artene er låvesvale og sandsvale. Av disse er det bare taksvalen som har hvit gump, og den er derfor lett å skille fra de andre. Utbredelsesområdet er nesten hele Europa og den ikke-tropiske delen av Asia. Tross det store utbredelsesområdet finnes bare to underarter. Taksvaler er utpregede trekkfugler. De som hekker i det vesteurasiske området overvintrer som regel i Afrika fra Saharas sydgrense til Kapprovinsen. De østasiatiske hekkefuglene holder seg vinterstid i et område som strekker seg fra det sydlige Kina over Indonesia til Assam. Tartarpiplerke. Tartarpiplerke (vitenskapelig navn "Anthus richardi") er en fugl. Den var tidligere slått sammen med australpiplerke, savannepiplerke, fjellpiplerke og orientpiplerke i en art. Mongolpiplerke. Mongolpiplerke (vitenskapelig navn "Anthus godlewskii") er en fugl. Arten hekker i Sentral-Asia og trekker sør til India og Sørøst-Asia om vinteren. Den er påtruffet noen få ganger i Norge, første gang på Mølen i Larvik, november 1987. Markpiplerke. Markpiplerke (vitenskapelig navn "Anthus campestris") er en fugl. Sibirpiplerke. Sibirpiplerke (vitenskapelig navn "Anthus hodgsoni") er en fugl. Trepiplerke. Trepiplerke (vitenskapelig navn "Anthus trivialis") er en fugl. Trepiplerken er en trekkfugl som for det meste overvintrer sør for Sahara og i sør-Asia. Fra april til september finnes den i skog over hele landet, og går helt opp i bjørkebeltet. Trepiplerkens kjennetegn er brun overside, brystet er gulaktig med kraftige flekker og streker, og krum bakklo. Den er ca 15,5 cm lang. Lettest skilles den fra heipiplerken på lokketone og sangflukt; den gynger dessuten mykt med stjerten. Kjønnene er svært like. Trepiplerken daler på løftede vinger under sangflukten. Trepiplerken lager rede av mose fôret med fine strå, rottråder og hår. Den legger 4-6 egg i mai-juni og iblant juli. Eggene varierer mye i farge, ofte rødlige, lysere eller mørkere grå; grunnfargen kan være nesten skjult av de mørkt rødbrune eller lillarøde flekkene og svarte snirklene. Hunnen ruger 13-14 dager og ungene forlater redet etter 10-13 dager. De mates av begge foreldrene. Trepiplerken har ofte to kull. Trepiplerkens føde er fluer, biller, gjerne gresshopper, edderkopper og insektlarver. Blant de mange nokså anonyme småfuglene tar trepiplerken igjen i sangen og sangflukten hva den ikke kan skryte av i fjærdrakten. Man skal helst gjøre dens bekjentskap om våren, når den gir sine konserter over en lysning i skogen en fin kveldsstund. Fra et tre stiger den til værs og innleder sangen forsiktig, for kort etter fra noen meter over tretoppene å dale på høyt løftede vinger, mens den hele tiden gir til beste en serie skiftende, først lystige, siden stadig mer vemodige triller, der særlig lyden "tsia-tsia-tsia" går igjen, iblant avløst av et roligere "tjuu-tjuu-tjuu". Sangen stilner i det øyeblikket fuglen lander i et tre, men kort etter kaster den seg på vingene igjen. Som navnet sier, er trepiplerken en skogens fugl, selv om den oftest kan sees når den søker føde på enger og plener. Ellers finner vi den helst i litt åpen skog, ut mot åpent lende eller hvor gammel skog skifter med plantefelt. Den nærbeslektede heipiplerken er knyttet til det helt åpne landskapet, heiene og viddene. Tidlig på høsten har vi anledning til å studere piplerker på nært hold på plenene, og se hvor gylne trepiplerkene er på undersiden i forhold til de blekere, mer hvitaktige heipiplerkene. Ellers er ikke piplerkene lette å komme inn på. Tundrapiplerke. Tundrapiplerke (vitenskapelig navn "Anthus gustavi") er en fugl. Lappiplerke. Lappiplerke er en liten piplerke, ca 15 cm lang og ganske slank. De voksne fuglene kan i hekkesesongen lett gjenkjennes på sine teglrøde ansikter og struper. Når den har annen fjærdrakt ser den uanselig ut. Vannpiplerke. Vannpiplerke (vitenskapelig navn "Anthus spinoletta") er en fugl. Skjærpiplerke. Skjærpiplerke (vitenskapelig navn "Anthus petrosus") er en fugl i erlefamilien som er 15,5–17 centimeter lang. Den er lett å forveksle med myrpiplerke og vannpiplerke som sammen med skjærpiplerka inntil nylig ble regna som varianter av samme arten. Skjærpiplerka er en kystfugl som hekker i Europa nær hav fra Bretagne og de britiske øyer i sør, nordover kysten og rundt Fennoskandia. Den er standfugl lengst sør, men migrerer sørover fra Fennoskandia i september-oktober og kommer tilbake i mars-april. Som de fleste andre piplerker er skjærpiplerka lite synlig på bakken, den er mest mørkebrun på oversida og er kraftig spraglete mattgull på undersida. Den har mørke ben, grå ytre stjertfjær og ganske langt mørkt nebb. Den mørke fjærdrakta er ei tilpassing til omgivelser i kystområder for hekking og overvintring. Lengst nord får skjærpiplerka ofte rosafarga underside og bleikere hode i sommerdrakt enn lengre sør, noe som gir disse fuglene enda mer utseendemessig likhet med vannpiplerka. Skjærpiplerka lever av insekter. Sangen ligner heipiplerkas sang, ei lang rekke av korte kvasse, toner som skifter motiv, blir utført først i stigende så i synkende flukt på stive venger. Reiret er enkelt og ligger på marka, gjemt blant steiner og grastuver. Hoa legger oftest fem egg, rugetida er ca 14 døgn. Etter klekking mater begge foreldre ungene i to uker. Myrpiplerke. Myrpiplerke er en insektetende trekkfugl. Gulerle. Gulerle (vitenskapelig navn "Motacilla flava") er en fugl. Gulerla er på form ganske lik linerla, og som andre erler vipper den på den lange stjerten. Denne er likevel litt kortere enn på de andre europeiske artene i slekta. Den voksne fuglen har i store trekk ei olivenfarga overside og gul underside og har ellers mye gult i drakta. Ryggen, kantene på svingfjærene, underkroppen og stjertdekkfjærene på undersida er gule. Styrefjærene er svarte og svingfjærene olivenfarga. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn på hannen. På høsten blir hannen mørkere i drakta. Fuglen si totallengde er 17 cm, vingespennet 23-27 cm. Hodetegningene på hekkende hanner er ulik på de ulike underartene. Arten er utbredt over det meste av Palearktis og i Alaska. Det er kjent tre underarter av gulerle i Norge. "Såerla" er langt den vanligste. Denne hekker i indre og høyereliggende trakter på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge, og helst i bjørkebeltet til fjells. Fins også i barskogområde nordpå og dessuten i høyereliggende, åpen barskog, ofte i myrområder, både i Trøndelag og på Østlandet. På det meste av Vestlandet er såerla fraværende. "Sørlig gulerle" og "engelsk gulerle" har helt andre krav til leveområde enn såerla, og fins i en kystnær bestand hovedsakelig fra Østfold til Rogaland. De fleste av disse fuglene fins fra Lista til Jæren, dessuten har ytre deler av Østfold en livskraftig bestand av sørlig gulerle. Begge underartene trives i åpent landskap, gjerne dyrka mark og beiteområde nær våtmarker. De krever også småbusker, gjerde og lignende ved reiret. Dessuten vil disse gulerlene ofte ha åpent vatn nær hekkeområdet, gjerne stilleflytende elver. Gulerlene kommer til Norge i mai. Hunnen legger 4-8 egg i et reir som er gjemt i ei grastue. I sør blir egga, som er spraglete i mønsteret, lagt i månedsskiftet mai-juni, til fjells og i Nord-Norge midt i juni. Rugetida er 11-13 døgn, og ungene ligger i reiret om lag like lang tid etter klekkinga. De kan fly når de er 16-17 døgn gamle, og foreldra mater dem lenge etter at de har dratt fra reiret. Fuglene et i hovedsak insekt. Gulerla er en utprega trekkfugl som flyr fra landet om høsten, oftest i september. Arten overvintrer hovedsakelig i grasområder og på savannene i tropisk Afrika. Sitronerle. Sitronerle (vitenskapelig navn "Motacilla citreola") er en fugl. Vintererle. Vintererle (vitenskapelig navn "Motacilla cinerea") er en fugl. Den lever hovedsakelig av insekter, som den finner ved hurtigstrømmende vann, men om vinteren flytter den til mer saktestrømmende vann i lavlandet. Den har redet i bergsprekker og lignende hulrom. Linerle. Linerle (eller vippestjert, dansk: "vipstjert", svensk: sädesärla) (vitenskapelig navn "Motacilla alba") er en fugl som hekker i store deler av Europa og Asia, og deler av Nord-Afrika. Den er standfugl i de mildeste delene av utbredelsesområdet, og trekker for øvrig til Afrika. Arten hekker også i en viss grad i Alaska. Den kommer til Norge i mars-april, og drar sørover igjen omkring september-oktober. Den finnes i hele landet og er valgt som fylkesfugl for Telemark. Linerlen blir ca. 16-19 cm lang, og kjennetegnes med den karakteristiske vippingen med halen når den går eller løper langs bakken. Den livnærer seg av insekter og foretrekker åpne områder hvor det er lettere å se og fange bytte. Redet bygges i hulrom i bergvegger og lignende menneskelagde strukturer. Sidensvans. Sidensvans (vitenskapelig navn "Bombycilla garrulus") er en fugl i spurvefamilien. Utseende og låt. Sidensvansen er rødgrå med svart strupe, et svart bånd gjennom hvert øye og med gul stjertspiss. Fjærdrakten, som er myk og fin, danner på hodet en svært lang tufs. Sidensvansen har kort nebb som er noe nedtrykt ved neseroten. Vingene er lange og flekkete. Vingefjær – av og til også halefjær – har røde, pergamentartede vedheng. Kroppslengde 19 cm, vingespenn 32-36 cm. Vekt 60 gram. Den har en svært spesiell låt som ofte høres fra overflygende flokker. Låten beskrives i blant som klangen fra sølvklokker. Utbredning. Sidensvansen finnes i de nordligste trakter av Europa, Asia og nordvestre Nord-Amerika. Vinterstid forekommer fuglen over store deler av Norge, noen ganger i store skarer. Føde. Den livnærer seg av bær og insekter, og gjerne epler i overgangen til vinter. Sidensvanser som spiser epler i en hage i Risør 24. oktober 2010. Hekking. Eggene er hvitaktige med mørkere, lysebrune eller fiolette flekker og punkter. Gjerdesmett. Gjerdesmett (vitenskapelig navn "Troglodytes troglodytes") er Norges nest minste fugl og veier bare 8-10 gram. Den er rustbrun med en karakteristisk stjert som stikker nesten rett opp. Til tross for den beskjedne kroppsstørrelsen har den en kraftig og akselererende sang med et et raspende motiv midt i strofen. Denne sangen kan også tidvis høres om høsten og vinteren. Den lille fuglen har også kallenavnet "Tommeliten", som trolig skyldes den opprette stjerten. Habitat. Om sommeren finnes gjerdesmetten i allslags skog, ofte i områder med fuktige sig. Utbredelse. Den er utbredt i hele Sør-Norge, og finnes mer sparsomt i indre deler av Østlandet og i Nordland og Troms. Forflytninger. I oktober trekker deler av den norske bestanden til Vest- og Sørvest-Europa, mens andre overvintrer i vintermilde kyststrøk. Overvintrende individer kan samles i hulrom der de ligger tett sammen for å holde på varmen. Næring. Gjerdesmetten spiser i hovedsak insekter og edderkoppdyr, men kan også fra tid til annen observeres på fuglebrettet om vinteren. Hekkebiologi: Allerede i mars starter reirbyggingen, og byggmaterialene er mose, visne blader og tørre strå. Reiret er kulerundt med inngang fra siden. Før eggleggingen som starter i midten av mai, fores dette fores med fjær og dun. Gjerdesmetten legger rundt 8-10 egg. I kultur og religion. Gjerdesmetten spilte en stor rolle i keltisk kultur, noe man ser tydelig i forhold til julefeiringen. På den annen juledag, St. Stephens dag, drog menn i Irland rundt og forsøkte å ramme eller drepe gjerdesmetten (the wren). Deretter viste de frem de døde dyrene, spilte instrumenter og forsøkte å få penger til å begrave fuglene. Jernspurv. Jernspurv (vitenskapelig navn "Prunella modularis") er en fugl. Den finnes i hele Europa der det finnes skog, om vinteren trekker en del til det mer tempererte Europa. Den har en lengde på omtrent 15 cm og veier omtrent 20 gram. Nebbet er tynt, rygg og vinger er brunspettet, og undersiden, hals og deler av hodet er metallgrå. Under hekkingen lever den av insekter, blant annet biller, edderkopper og larver. Ellers lever den av frø og bær. Jernspurv blir kjønnsmoden når den er ett år gammel. Hunnen bygger reir lavt over bakken gjerne i einer eller lave graner, og legger 5-6 egg i midten av mai. Eggene ruges av hunnen og klekkes etter 12 døgn. Ungene blir i reiret i 10-14 døgn og mates med insekter av begge foreldrene under denne perioden og i ytterligere to uker etter at de har forlatt reiret. Alpejernspurv. Alpejernspurv (vitenskapelig navn "Prunella collaris") er en spurvefugl. Hekksanger. Hekksanger (vitenskapelig navn "Cercotrichas galactotes") er en fugl i fluesnapperfamilien. Rødstrupe. Rødstrupe (vitenskapelig navn "Erithacus rubecula") er en fugl i fluesnapperfamilien. Navnet er villedende ettersom rødstrupen egentlig er mer oransje enn rød. Rødstrupen er nært beslektet med nattergal og blåstrupe. Utbredelse. Rødstrupen holder til i hele Europa utenom deler av Middelhavsområdet og Nord-Skandinavia. Den eksisterer også på Azorene, Kanariøyene og i Irak, Tyrkia og deler av Nord-Afrika. Den er Englands nasjonalfugl. Nattergal. Nattergal (vitenskapelig navn "Luscinia luscinia") er en fugl i fluesnapperfamilien.Utseende: ca 16 cm 23 gram. Gråbrun med rødbrun stjert og diffust gråflekket bryst. Ungfuglene er spraglet over hele kroppen. Nattergalen er sky og holder seg godt skjult. Til tross for hva navnet skulle tilsi synger den hele døgnet. I Norge hekker den kun sporadisk i Sør Norge, vesentlig rundt Oslofjorden. Sørnattergal. Sørnattergal (vitenskapelig navn "Luscinia megarhynchos") er en fugl. Blåstrupe. Blåstrupe (vitenskapelig navn "Luscinia svecica") er en fugl i fluesnapperfamilien. Det er en slank fugl som blir 14 cm lang og veier 18 gram. Den kalles også bjellefugl. Blåstjert. Blåstjert (vitenskapelig navn "Tarsiger cyanurus") er en fluesnappere. Hvitstrupenattergal. Hvitstrupenattergal ("Irania gutturalis") er en fugl. Hvitstrupenattergal er større enn rødstrupa. Om sommeren har hannen en blygrå overside, svart ansikt med en hvit hals og en oransje underside. Stjerten er svart, akkurat som nebbet. Hunnen er er mer ensfarga, hovedsakelig grå, med unntak av den svarte stjerten, noen orange flekker på sidene og hvite streker på halsen. Hvitstrupenattergal bygger et rede i ei busk hvor den legger 4-5 egg. Bieter. Bieter (vitenskapelig navn "Merops apiaster") er en vakkert farga råkefugl. Den er hovedsakelig utbredt i Sør-Europa øst til Lilleasia, og overvintrer i Afrika sør for Sahara. Av og til, i varme og tørre somre, trekker noen individer lenger nord; det er blant annet rapportert hekkinger fra Sverige og Danmark. I Norge blir arten sjelden observert, men når det skjer er dette om sommeren eller høsten i Sør-Norge. Kjennetegn. Bieteren er på størrelse med en trost, om lag 28 cm, og veier 45 til 60 gram. Den er slank bygd og har fine farger; oversida er gul og rød, strupen er gul og undersida er turkisfarga. Nebbet er langt og smalt, og bøyer seg svakt nedover. Stjerten er også lang, særlig den midterste stjertfjæra. Levesett. Navnet har bieteren fått fordi den hovedsakelig et bier, humler og vepser. Den sitter som regel på ei grein, ei telefonlinje eller lignende og speider etter de ved å snu hodet i ulike retninger. Når han oppdager de, drar han brått ut i lufta og fanger de i flukt. Etter å ha drepe byttet ved å slå det mot underlaget; om det er et insekt med giftbrodd fjerner han også denne ved å gni han mot steinen eller greina han sitter på. Deretter blir dyret svelga helt. I hekkesesongen må en bieter fange tilsvarende 225 bier om dagen for å fø seg og ungene. Forplantning. Bietere kan hekke enkeltvis, men som regel lever de i kolonier. Disse blir som regel lagt til bratte sand- eller jordbakker, hvor de graver ut reirganger. Holene er som regel litt over en meter lang med et ovalt rugekammer innerst. Hunnen legger 5-7 kvite egg med to dagers mellomrom, og tar til å ruga allerede etter andre egg. Dette gjør at ungene blir født til ulik tid og varierer derfor voldsomt i størrelse. Den eldste ungen kan ofte veie så mye som to-tre ganger vekta til den yngste. Mange av ungene dør før de blir selvstendige, siden det ofte kan være vanskelig å fange nok mat til de. Enkelte par får hjelp av såkalla hjelpere; som regel ettårige fugler i nær slekt med paret. Voksne hanner i par med hjelpere gjør ikke like stor innsats som fedre som er alene med hunnen om ansvaret, mens hunnen bruker like mye tid som ellers. Unger fra par med hjelpere klarer seg bedre enn unger som bare har foreldra til å sørge for seg. Svartspett. Svartspett ("Dryocopus martius") er en spettefugl, den eneste av sin gruppe som lever i Europa. Beskrivelse. Svarspetten, eller "Gjertrudsfuglen", er den største av Europas spetter. Den kjennes lett på den svarte drakten og den røde lua. Hannens isse er rød over det hele, mens hunnens isse kun er rød på den bakre delen. Fuglen er 50-55 cm lang og har et vingespenn på 64-68 cm. Vekten er 300 gram. Flukten ligner på kråkas. Andre spetter har et fluktmønster som danner mer utpregede buer. Låta er en sterk "kly-kly-kly" og minner om grønnspettens. Omtales også som hølkråke, regnpip, treknarr, vækurr, svartjårtru og gjertrudsfugl Utbredelse. Svartspetten har en palearktisk utbredelse og lever i gammel skog (både løv- og barskog). I Norge er svartspetten hovedsakelig utbredt på Østlandet sørover til Lindesnes, samt i spredte lokaliteter i Midt-Norge. Den er ellers sjelden i Norge. Svartspetten er i all hovedsak en standfugl. Atferd. Svartspetten hakker om våren ut reirhull i trær. Hullet befinner seg ca 5-10 meter over bakken. Reirkammeret blir ofte en halv meter djupt, iblant over 1 meter. Det kan opptil en måned å hakke ut reiret. Svartspetten kan også sette bo i et allerede eksisterende reirhull. Hunnen legger 3-6 hvite egg. Svartspettungene hopper gjerne ut av reiret før de er fullt flyvedyktige. I denne perioden blir de matet på bakken av foreldrene. Ungene er da svært sårbare og kan lett bli bytte for f.eks. rev eller katt. Store insekter som lever i døde eller døende trær utgjør hoveddietten til svartspetten. Svartrødstjert. Svartrødstjert (vitenskapelig navn "Phoenicurus ochruros") er en fugl. Rødstjert. Rødstjert (vitenskapelig navn "Phoenicurus phoenicurus") er en fugl i fluesnapperfamilien. Buskskvett. Buskskvett (vitenskapelig navn "Saxicola rubetra") er en fluesnapper. Buskskvetten er brunspraglete med en gulaktig overgump og kvit stjert med et svart band i enden. Hannen er rustfarga eller oransje framme fra undersida av nebbet og ned til midt på brystet. Buskskvetten er klart mindre enn steinskvetten. Totallengda er 12,5 cm, vingespennet 21-24 cm. Et godt kjennemerke som skiller buskskvetten fra steinskvetten er at på denne har overgumpen samme farge som ryggen. Buskskvetten sitter på en karakteristisk måte på utkikksposten sin. Kroppen er oppreist, enten fuglen sitter på en gjerdestaur eller i en loddrett kvist med føttene i ulik høyde. Buskskvetten er livlig, med sprettende rørsler, og lar høre fra seg et smekkende pip. Sangen er renere og mer vekslende enn steinskvetten sin og inneholder ofte hermestrofer. Buskskvetten er ganske vanlig i hele Europa så langt nord som til midtre deler av Norden, og går østover inn i vestlige deler av Asia. Vanlig hekkefugl i Sør-Norge, fåtallig i Troms og Finnmark. Fuglen holder til i åpent landskap, og trives aller best der det er fuktige enger og myrområde med busker og høy urtevegetasjon. Fuglen går opp i bjørkebeltet. Buskskvettene reiser fra landet i august-september og reiser til Afrika sør for Sahara. De kommer tilbake til Sør-Norge i begynnelsen av mai, to-tre veker senere kommer de til Nord-Norge. Fuglen et framfor alt smådyr, for eksempel insekt og små snegler. Buskskvetten finner maten på låge vekster, i blant også nede på marka eller i lufta. Buskskvetten hekker i et godt gjemt reir på marka under ei busk eller i tett vegetasjon. Reiret blir laga av plantedeler fora med fine strå og hår. I Sør-Norge legger hunnen 5-7 grønblå egg i slutten av mai eller først i juni. I Nord-Norge blir egga lagt i første halvdel av juni. Hunnen ruger egga i 12-14 dager. Deretter blir ungene fora i 14 dager før de flyr ut av reiret. Ungene flyr dårlig i starten og holder seg på marka. Buskskvetten holder seg på et lite område i hekketida og flyr sjeldent mer enn 150 meter når de leter etter mat til ungene. Svartstrupe. Svartstrupe er en fugl innen fluesnapperfamilien, som har sin utbredning i Subsaharisk Afrika og tilgrensende områder. I Norge er den observert tre ganger, alle i 2005. Utseende. Hannene har sort hode, hvit halv-krage, sort rygg, hvit ende og sort hale. Vingene er sorte, med en stor hvit flekk på oversiden av den innerste delen av vingen. Øverst på brystet har den vanligvis en dyporange flekk og overgangen til den hvite magen kan være enten skarp eller gradvis, avhengig av underarten. Hos noen er denne flekken sort i stedet for rød-orange. Hunnene har brune fjær i stedet for hannens sorte. På hodet har de en svakt lysere «øyebrynlinje», og flekken på brystet er mer kastanjefarget. Den har også mindre hvitt på vingene enn hannen. De er ikke trekkfugler, og beveger seg kun innenfor lokale områder. På grunn av dette har den fått regional variasjon, og har utviklet seg til ca. 15 underarter. Isabellasteinskvett. Isabellasteinskvett (vitenskapelig navn "Oenanthe isabellina") er en fugl. Steinskvett. Steinskvett (vitenskapelig navn "Oenanthe oenanthe") er en fugl i fluesnapperfamilien. Steinskvetten er utbredt i Europa, Russland, Sentral-Asia, Alaska, Canada og Grønland. Den lever i åpent og steinet terreng. I Norge fins steinskvetten over hele landet, men den er mest tallrik i fjellet. Noen få steinskvetter hekker så langt nord som på Svalbard. Steinskvetten trekker til tropisk Afrika i august-september og kommer tilbake i april-mai. Voksen steinskvett hann. Steinskvett hunn Fuglen er ca. 14 cm lang og 21-30 gram tung. Hannen har hvit panne og en mørk stripe over øyet. Vingene er svarte. Hannen har blågrå isse og rygg og ei svart stripe gjennom øyet. Hunnen har brungrå overside. Sangen består av melodiske kvitre- og skurelyder. Steinskvetten spiser larver, insekt og edderkoppdyr. Om høsten kan de også spise bær. Reiret lages av plantedeler og ligger i hulrom i bakken, under steinheller eller på lignende steder. Hunnen legger 5-7 lyseblå egg i mai-juni. Rugetiden er 14 døgn. Ungene blir i reiret to uker. Steinskvetten blir kjønnsmoden etter ett år og kan leve i sju år. Par kan holde sammen i flere år og komme tilbake til det samme hekkeområdet, men hannen parrer seg gjerne med flere hunner. Røyskatt og kråker tar egg fra steinskvettreir når sjansen byr seg. Et annet navn på fuglen er steindulp. Svartstrupesteinskvett. Svartstrupesteinskvett ("Oenanthe pleschanka") er en fugl. Middelhavssteinskvett. Middelhavssteinskvett (vitenskapelig navn "Oenanthe hispanica") er en fugl. Ørkensteinskvett. Ørkensteinskvett (vitenskapelig navn "Oenanthe deserti") er en fugl. Steintrost. Steintrost (vitenskapelig navn "Monticola saxatilis") er en fugl. Steintrosten har hovedsakelig tilhold i Sør-Europa og i Asia. Den finnes tildels også i Norden. Steintrosten er en trekkfugl, og tilbringer vinteren i Afrika. Den blir 17-20 cm lang. Den er altetende, og tar et stort utvalg av insekter og bær. Gulltrost. Gulltrost (vitenskapelig navn "Zoothera dauma") er en fugl som tilhører trostefamilien. De er av de største trostene med en størrelse på fra 24 til 27 cm. Ernæring. De er altetende, favorittmaten er insekter, mark og bær. Hekking. De lager reir i trær, der de legger tre eller fire egg. Brunkinnskogtrost. Brunkinnskogtrost (vitenskapelig navn "Catharus ustulatus") er en spurvefugl. Gråkinnskogtrost. Gråkinnskogtrost (vitenskapelig navn "Catharus minimus") er en trostefugl som hører hjemme i Nord-Amerika. Observasjoner i Norge. I oktober 2009 ble en gråkinnskogtrost observert på Ona i Møre og Romsdal. Ringtrost. Ringtrost (vitenskapelig navn "Turdus torquatus") er en fugl. Beskrivelse. Fuglen er ca. 27 cm og veier 110 g. Hannen er svart, hunnen brunlig. Ringtrost har et kvitt, halvmåneforma parti i brystet og lyse parti på de sammenfolda vingene. Sangen kan variere, men er ofte et klagende "tiuii tiuii tii". Utbredelse. Nominatformen fins i Fennoskandia, Nordvest-Russland og på de britiske øyer. I Sør- og Mellom-Europa lever andre underarter. I Norge lever ringtrosten i trefattige, kuperte område. I midtre og østre område av Sør-Norge er den en høyfjellsart, mens ringtrosten går til kysten i vest og nord. Levevis. Ringtrosten lever av meitemark, snegler og insekt. Den kan fly ganske langt vekk fra hekkeplassen for å finne mat. På høsten er føden mer vegetabilsk. Fuglen er territoriell og monogam. På hekkeplassen er den temmelig sky. Den bygger reir av grove strå og småkvist. Det er fora innvendig og blir plassert på bakken eller i en busk. I mai til juni legg hunnen 4-5 grønnaktige egg. Disse blir ruga i 14 dager. Ungene er flygedyktige etter omtrent to uker, men blir mata ei stund etter dette. Ringtrosten legger av og til to kull. Ringtrosten er en trekkfugl. Den trekker til Sør-Europa i oktober-november og er tilbake i april. Noen få overvintrer. Svarttrost. Svarttrost ("Turdus merula") er en fugl, og er medlem av den europeiske trostefamilien "Turdiae". I Europa er den regnet som en av de mest vanlige fuglene i tettbebyggelse. Svarttrosten er Sveriges nasjonalfugl og fylkesfugl for Aust-Agder. Utseende. Hunnfugl i Larvik 30. januarSvarttrosten er en av de største trostefuglene i Europa. Den noe mindre hunnen er mellom 23,5 og 25 cm stor, mens hannen når en størrelse på opp til 29 cm og er dermed så vidt mindre enn duetrosten. Vekten er 80–125 gram. Hannfuglen har et vingespenn på 34–38 cm. Vingelengden er i gjennomsnitt 133 mm (standardavvik 2,3 mm) og hos hunnen 128 mm (standardavvik 2,6 mm). Hannens fjærdrakt er svart, mens hunnens er brun. Ungfuglen er rødbrun. Det er bare gamle hanner som har gult nebb og gule ringer rundt øyene. Levested. I mesteparten av Norge lever den i skoger og fjell, men også hager, i Europa og på de mildere delene av Vestlandet lever den i mer urbane strøk. Føde. Svarttrosten spiser for det meste meitemark, men spiser også snegler, bær, edderkopper, frukt og insekter. Gråstrupetrost. Gråstrupetrost (vitenskapelig navn "Turdus obscurus") er en fugl. Bruntrost. Bruntrost (vitenskapelig navn "Turdus naumanni") er en fugl. Taigatrost. Taigatrost (vitenskapelig navn "Turdus ruficollis") er en spurvefugl i trostefamilien. Den har grå rygg, svart strupe og røde undervinger og lever på taigaen i Asia som trekkfugl. Noen ganger trekker den helt til Vest-Europa. Duetrost. Duetrost (vitenskapelig navn "Turdus viscivorus") er en fugl. Den er vår største trost. Utseende. Duetrosten er 26-29 cm lang og veier opp til 140 gram. Ligner måltrosten, men er større med lengre stjert, er lysere i fjærdrakta og står mer opprett. I flukt verker fuglen kraftfull og flyg i lengre boger enn måltrosten. På rygg og skuldrer er duetrosten gråbrun med snev av olivenbrunt. De tre ytre halefjærene på hver side har kvitt i indre kanten mot spissen. Vingedekkfjærene på undersidene er kvite. Halsen, brystet, buken og undergumpen er kvite med svartaktige runde flekker. Strupen er uten flekker. De fleste fuglene har en mørk flekk på hver side av brystet i overkant av vingene. Sangen ligner svarttrosten sin, men er kortere og skarpere. Lokkelåten er "trr" eller "zrr". Utbredelse. Artens hekkeområde ligger i den vestre og sentrale delen av Palearktis, fra Polarsirkelen i nord til fjelltrakter i Nord-Afrika, Lilleasia og Himalaya i sør. Fuglen hekker på Østlandet nord til vannskillet mot Trøndelag. Mot vest hekker fuglen til og med Agder og til dels i Rogaland. Elles på Vestlandet og i Trøndelag er hekking sjeldent. I nord hekker fuglen spredt i furuskogene i Pasvik. Duetrosten er typisk knyttet til tørre og åpne furuskoger med lite undervegetasjon. Den kan også finne seg til rette i kulturlandskapet, i skogkanter og treklynger. Hekking. Hannen markerer territoriet med sang snart etter at han er kommet tilbake fra vinteroppholdet. Han bruker gjerne en fast sangplass, men kan også markere territoriet med sangflukt. Sangen holder fram ut juni, men høres lite etter at egga er lagt. Blir et nytt kull lagt kan sangen ta seg opp igjen. Hekketerritoriet er mye større enn tilsvarende for måltrost og svarttrost. Reiret blir plassert i bartre, ute på solide greiner. Det ligner gråtrostens reir, men er noe mer slurvet bygd, og med mer mose. Duetrostene kan hekke i glisne kolonier, men oftest hekker de i solitære par. Reira blir forsvart kraftig mot mindre rovdyr og rovfugler. Mot menneska er reaksjonen ulik, men som regel holder fuglene seg på avstand. Fuglen kan trykke hardt på egga når de blir forstyrra. Når ungene er kommet kan duetrostene angripe på gråtrosten sitt vis. Hunnen legger 4-6 egg i mai-juni, lengst sør i landet kanskje allerede i april. Ungene blir i reiret 16-17 dager. Foreldra forer de to veker etter at de er ute. Familien drar fra hekkeområdet raskt og lever nomadisk resten av sommeren. Føde. Fuglen et marker, insekt og insektlarver, og bær. Trekkforhold. Duetroster på trekk er lett kjennelege på den raspende låta. De kommer til hekkeplassene straks snøen er reist, de første i slutten av mars, størsteparten i april. Hunnen kommer ei veke etter hannen. Som andre troster drar de sørover i september-oktober. Er det mye frukt og bær kan duetrosten en sjelden gang overvintre. Vinterkvartera ligger lengst sør i Vest-Europa. I kalde vintrer drar mange til Nord-Afrika. Starrsanger. Starrsanger (vitenskapelig navn "Locustella certhiola") tilhører sangerfamilien. Stripesanger. Stripesanger (vitenskapelig navn "Locustella lanceolata") er en fugl i sangerfamilien Elvesanger. Elvesanger (vitenskapelig navn "Locustella fluviatilis") er en fugl i sangerfamilien. Utseende. Elvesangeren er fra 13,5 til 15 cm stor. Den voksne fuglen har en gråbrun rygg og en lysegrå underside. Undersiden av stjerten er mørkere og har hvite fjærspisser som gir et kontrastfylt mønster. Begge kjønn har likt utseende. Unge fugler har en mer gulaktig underside. på brystet har den noen svake streker (eller flekker), noen individer har svært utydelig strekning. Hekking. Elvesangeren legger fra 5 til 7 egg i et reir på marken, helst under en busk. Eggene ruges ut i løpet av knappe 14 dager. De blir matet av begge foreldrene. Lyd. Lyden er en kraftig metallisk surring, (som en symaskin), kan minne litt om gresshoppesanger men kraftigere og mer metallisk. Gresshoppesanger. Gresshoppesanger (vitenskapelig navn "Locustella naevia") er en fugl i sangerfamilien. Gresshoppesangeren er omtrentlig 12 til 14 cm i lang og veier 14 til 20 gram. Oversiden er olivenbrun med mørkere flekker. Undersiden er gulhvit. Hanner og hunner har samme fargedrakt. Fuglen er sky, holder seg helst på marken og unnviker å fly, den er derfor vanskelig å observere. Den hekker i store deler av Europa og nordlige deler av Asia. I Norge hekker den rundt Mjøsa og på Rogalandskysten. Man regner med at bestanden i hele Norge er på mellom 60 og 200 reproduserende individer. Første kjente funn i Norge er fra Jæren i 1883, og det er i Rogaland man har den største bestanden. Atlasundersøkelsen i 1994 anslo at det likevel var mindre enn 20 par som hekket i Rogaland. Det første reiret i Norge ble funnet på Sola i 1967. Gresshoppesangeren lever i åpne landskap, fuktige enger, våtmark, ved elvestrender og på heier. Den lever av edderkopper, snegler, insekter og deres larver. Gresshoppesanger bygger sitt skålformede rede godt gjemt på bakken, og lages av strå, løv og gress. Hunnen legger 4 til 6 hvitfiolett flekkete egg. Vannsanger. Vannsanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus paludicola") er en fugl i sangerfamilien. Sumpsanger. Sumpsanger (vitenskapelig navn "Locustella luscinioides") er en fugl i sangerfamilien. Sivsanger. Sivsanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus schoenobaenus") er en fugl i sangerfamilien. Sivsangeren er omtrent 13 cm i lengde og har et vingespenn mellom 17 og 21 cm. Vekten ligger rundt 10-15 gram. Oversiden er brungrå og undersiden gulig. Halsen er hvit, øyeringen er lysegrå og en svart isse med gult midtskill. Begge kjønn har samme farge. Sivsangeren er en trekkfugl og overvintrer sør for Sahara i Afrika. Den kan bli sett nesten i hele Europa når den trekker nordover for å hekke. Hekker stort sett i hele Europa, bortsett fra Island og områdene rundt Middelhavet. Sivsangeren lever i tette sivbanker, myrer, sumper og i kulturlandskapet. Sivsangeren livnærer seg av insekter, edderkopper, små snegler og bær. Reiret blir bygget i tett vegetasjon. Hunnen legger 4 til 6 egg. Åkersanger. Åkersanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus agricola") er en fugl i sangerfamilien. Busksanger. Busksanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus dumetorum") er en fugl i sangerfamilien. Rørsanger. Rørsanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus scirpaceus") er en fugl i sangerfamilien. Rørsangeren er ca. 13 cm lang og veier 10-15 gram. Oversiden er brun og undersiden gulhvit. Den har en hvitaktig strupe og gråbrune ben. Pannen er flat og nebbet er sterkt og spiss. Ingen forskjell i farger mellom kjønnene. En rørsanger kan bli opptil tolv år gammel. Rørsangeren lever helst i tette takrørskoger ved sjøen, dammer, våtmark og elver. Den hekker i hele Europa utenom Irland og Island. I Norge hekker den ved kysten fra Oslofjorden til Rogalandskysten. Rørsangeren klatrer og hopper skikkelig i takrørskogen og livnærer seg på insekter, edderkopper og snegler. Den bygger et rede av gress og takrør, som oftest plasseres beskyttet mellom tre til fire takrørstrå over vannet. Hunnen legger mellom tre og fem egg. Gjøkegg kan bli funnet i et rørsangeregg siden eggene ligner hverandre. Den europeiske bestanden beregnes til rundt tre millioner hekkende par. Myrsanger. Myrsanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus palustris") er en fugl i sangerfamilien. Myrsangeren er omtrent 13 cm i lengde og har et vingespenn på 17 til 21 cm og veier 11 til 14 gram. Oversiden er gråbrun og undersiden gulhvit. Utseende er vanskelig å skille fra rørsangeren, men er gråere på ryggen, pannen er mindre flat og nebbet ikke like spiss. Samme fargedrakt hos begge kjønn. Den rører seg skikkelig i tette vekster og kan herme andre arters lyder. Myrsangeren lever iblant takrør, busker og åkrer i nærheten av vanndrag. Den finns i sentrale og østre deler av Europa til Uralfjellene. I Norge er den bare vanlig i Østfold. De livnærer seg på insekter og deres larver, edderkopper og snegler, samt på høsten kan den ete bær. Myrsangeren bygger et skålformet rede av gress og takrør som den bruker å henge i vegetasjonen. Til og med mellom brennesler. Hunnen legger 3 – 5 blåaktige hvite egg. Den europeiske bestanden beregnes til cirka 1,5 til 2,0 millioner hekkende par. Trostesanger. Trostesanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus arundinaceus") er en fugl. Gulsanger. Gulsanger (vitenskapelig navn "Hippolais icterina") er en fugl i sangerfamilien. Gulsangeren er omtrent 12 til 14 cm lang og veier 14 til 20 gram. Oversiden er grågrønn, og undersiden er lys gul. Beina er grå. Kjønnene er like i fargen. Sangen er nasal og låter nesten som «tætæ hyi». Den kan også herme andre fuglearters sang. Den livlige gulsangeren leter stadig etter næring og kommer sjelden ned på bakken. Gulsangeren trives i åpent skoglandskap med busker. Den hekker i store deler av Europa, bortsett fra i sørvest. Den er trekkfugl som overvintrer i Afrika sør for Sahara Som de fleste sangere er gulsangeren insektetende, men den kan også ete f.eks bær. Gulsangeren bygger et fint skålformet reir av kvister, står, løv og gress som den gjemmer i trær eller busker. Hunnen legger 4 til 6 rosafargede egg med svarte prikker. Gulsangeren kjenner godt igjen et gjøkegg og kaster det ut av boet. Spottesanger. Spottesanger (vitenskapelig navn "Hippolais polyglotta") er en fugl i sangerfamilien. Rødstrupesanger. Rødstrupesanger (vitenskapelig navn "Sylvia cantillans") er en fugl i sangerfamilien. Svarthodesanger. Svarthodesanger (vitenskapelig navn "Sylvia melanocephala") er en fugl i sangerfamilien. Hauksanger. Hauksanger ("Sylvia nisoria") er en fugl i sangerfamilien. Hauksangeren er en stor og kraftig bygd sanger, 15,5 til 17 cm lang med et vingespenn på 26-29 cm og en vekt på 28-32 gram. Oversiden er for det meste grå og undersiden er hvit. Nebbet er rett og spisset. Det gule øyet og formen på stjerten minner om en hauk, derav navnet. Den voksne hannen er mørkere grå på oversiden og har tydelig tverrvatring på undersiden. Hunnen er ikke så mørk på oversiden og svakt eller ufullstenig tverrvatret på undersiden. Ungfuglene har ikke gule øyne og mangler tverrvatring. Hauksangeren lever i buskrike åpne landskap. Den hekker i store deler av østre Europa og tempererte områder i Asia. I Norge er den sjelden, mellom 10-100 hekkende par, de fleste rundt Oslofjorden. Den er trekkfugl og overvintrer i østlige Afrika. Som de fleste sangere eter den insekter, men kan også ete bær og frukt. Hauksangeren bygger et rede av gress, røtter, hår og strå i buskrike områder. Hunnen legger 3-7 egg. Møller. Møller ("Sylvia curruca") tilhører sangerfamilien, og er den minste arten i slekten "Sylvia". Mølleren blir ca. 12 til 14 cm i lengde og veier 12 til 16 gram. Oversiden er gråbrun og undersiden er hvit. Den lille fuglen har en hvitlig hals, et grått hode og mørke bein. Begge kjønn har samme farger. Mølleren kan bli opptil 11 år gammel. Den hekker i det meste av Europa, men ikke Sørvest-Europa, Irland, Italia og nordre deler av Norden. I Norge hekker den nord til Bodø. Mølleren livnærer seg av edderkopper, snegler, bær, insekter og insektlarver. De bygger et skålformede rede av gress, røtter, hår og løv, og er gjemt i busker og trær nært bakken. Hunnen legger tre til fem egg. Tornsanger. Tornsanger ("Sylvia communis") er en fugl i sangerfamilien. Tornsangeren blir omkring 13 til 15 cm lang og veier 12 til 17 gram. Oversiden er gråbrun, vingene rødbrune og undersiden er beigehvit. Den livlige fuglen har hvitaktig strupe, tynn hvit øyering, relativt lang stjert og beige bein. Hannen har grå og hunnen en brun isse. Tornsangeren er en vanlig fugleart i Europa, bortsett fra nordligere deler av Norden. I Norge forekommer den ved kysten nord til Bodø. Den er en trekkfugl og overvintrer i tropiske strøk i Afrika. Tornsangeren er insektetende, men spiser også bær. Tornsangeren lever i åpne landskap med tornebusker og busker. Den bygger et skålformet reir av gress, røtter, hår og strå nær bakken i tette vekster. Hunnen legger 4 til 5 egg. Det er ganske vanlig at gjøken legger egg i tornsangerens. Hagesanger. Hagesanger ("Sylvia borin") tilhører sangerfamilien. Hagesangeren er 13-15 cm i lengde, og har et vingespenn på 21 til 24 cm. Den veier mellom 16 og 22 gram. Oversiden er olivenbrun, undersiden er lysebrun, og beina er grå. Den har en diffus lys øyering rundt det mørke øyet. Hannen og hunnen har samme fargedrakt. En hagesanger kan bli opptil ti år gammel. Den er en sommergjest i stort sett hele Europa, overvintrer i tropiske strøk i Afrika. I Norge er den en sommergjest stort sett over hele landet, men svært sjelden i Finnmark. Hagesangeren er en insekteter, men kan også forsyne seg med bær på høsten. Hagesangeren er kjønnsmoden etter ett år. Den bygger redet sitt godt gjemt inne i busker. Det skålformede redet er laget av gress, røtter, hår og løv. Hunnen legger 4-5 brunflekkete hvite egg, og ruger i 11 til 12 dager. Ungfuglene blir i reiret i 10 til 12 dager. Det er anslått omtrent tolv millioner hekkende par i Europa. Lappsanger. Lappsanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus borealis") er en fugl i sangerfamilien. Fuglekongesanger. Fuglekongesanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus proregulus") er en fugl i sangerfamilien. Gulbrynsanger. Gulbrynsanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus inornatus") er en fugl i sangerfamilien. Blekbrynsanger. Blekbrynsanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus humei") er en fugl i sangerfamilien. Viersanger. Viersanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus schwarzi") er en fugl i sangerfamilien. Dens vitenskaplige artsepitet har den fått til minne den tyske astronomen Ludwig Schwarz (1822–1894). Utbredelse. Den har sitt fremste utbredelsesområde i taigaen i sørøstlige Sibir, fra Novosibirsk og Altaj i vest, til Sakhalin øst og videre østover gjennom provinsen Heilongjiang i Kina til Nord-Korea. Arten er en trekkfugl som har sitt overvintringsområde i sørlige Asia. Brunsanger. Brunsanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus fuscatus") er en fugl i sangerfamilien. Gransanger. Gransanger er en fugleart i sangerfamilien. I Storbritannia kaller de gransangeren for "chiffchaff", dette skyldes sangen den har, "chiff-chaff". Den finnes i store deler av Europa, og helt øst til Sibir. Om vinteren trekker den ned til Middelhavet og Nord-Afrika. Gransangeren er en liten sanger, ca. 11 cm lang og veier ca 8 gram. Den er veldig lik løvsangeren. Oversiden er grønnbrun og undersiden er gråhvit. Den har mørke ben og mørkt nebb. Gransangeren spiser edderkopper, mindre insekter, larver og pupper. Om høsten spiser den også bær. Hekkeperioden er fra april til juni. Gransangeren kan legge to kull med egg pr sesong. Reiret bygges av blad, mose og gress like over marken. Hunnen legger fra 4 til 7 egg, de er hvite med små svartrøde prikker. Rugetiden er fra 13 til 15 dager. Ungene forlater reiret 12-15 dager etter klekkingen. Bøksanger. Bøksanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus sibilatrix") er en fugl i sangerfamilien. Løvsanger. Løvsanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus trochilus") tilhører sangerfamilien. Sammen med heipiplerke er den Norges mest tallrike fugl. Løvsangeren er en liten og nett fugl med lyst grønngul fjærdrakt. Det mest karakteristiske med fuglen er den hvite eller gulhvite øyenbrynstripa. Brystet og strupen er gulhvit, hvitere på buken. På oversiden er den gråbrungrønn. De tynne beina er som oftest grårosa, men kan iblant være mørk brungrå. Løvsangeren er knapt mulig å skjelne fra gransanger i felten bare på utseende. Sangen er imidlertid svært ulik, og lokketonen - et tostavet "huit" - kan med noe treninbg skilles fra gransangerens enstavelses lokketone. Rødtoppfuglekonge. Rødtoppfuglekonge (vitenskapelig navn "Regulus ignicapilla") er en veldig liten spurvefugl i fuglekonge familien. Den er utbredte i mesteparten av det tempererte Europa og nord-vest Afrika, og er delvis trekkfugler hvor fugler i Europa overvintrer i sør og vest for sine hekkesteder. Rødtopper på Balearene og i nord Afrika er stort sett sett på som separerte underarter, men populasjonen på Madeira, tidligere kjent som en underart, er nå kjent som en fjern art, Madeira rødtoppfuglekonge, "Reguls madeirensis". Et fossil av en forfader av rødtoppfuglekongen er blitt identifisert fra et vinge bein. Rødtoppen har en grønn rygg og hvit mage. Den har to hvite vingebarer, en svart øyestripe og en hvit øyenbrynstrek. Hodepryden, oransje hos hannen og gul hos hunnene, blir vist fram under paringen, og gir fuglen dens engelske og vitenskaplige navn. Fuglen minner om fuglekongen, som oppholder seg i store deler av de samme områdene i Europa, men rødtoppfuglekongens bronse skuldre og sterke ansikts mønstre er tydelig forskjellige. Sangen er en repitisjon av høye tynne noter, med litt lavere frekvens enn hos sine slektninger. Rødtoppfuglekongen hekker i dekkfrøede planter og bartrær, og bygger sitt kompakte, rede av tre lag på tre greiner. Syv til tolv egg blir inkubert av av hunnen alene. Begge foreldrene mater kyllingene, som forlater redet etter 22-24 dager etter klekking. Denne spurven er konstant i bevegelse på leting etter insekter, på vinterstid er de ofte sammen med flokker av meis. Foruten noen lokal nedgang, er ikke arten truet i noen form, som et følge av sin store europeiske populasjon og en ekspansjon av sitt område gjennom det siste århundre. Den kan bli jaktet og drept av rovfugler, og kan ha parasitter. Det er mulig at denne arten var den originale "fuglenes konge" i europeisk folketro. Dvergfluesnapper. Dvergfluesnapper (vitenskapelig navn "Ficedula parva") er en fugl. Gråfluesnapper. Gråfluesnapper (vitenskapelig navn "Muscicapa striata") tilhører fluesnapperfamilien. I Norge er den sommergjest, hovedsakelig fra mai til september. Den er en langdistansetrekker som overvintrer i områdene sør for Sahara i Afrika. I Europa finnes den stort sett i de fleste områder bortsett fra på Island og i de nordligste delene av Russland. Gråfluesnapperen finnes over det meste av Norge, men er vanligere i sør enn i nord. Den trives i litt åpen skog hvor det er godt med eksponerte sitteplasser som den kan jakte insekter fra. Reirplassen er som oftest også på steder hvor den kan ha god utsikt, for eksempel små avsatser i bergvegger, på grenkløfter eller rotvelter. Om man skal lage fuglekasse for gråfluesnapper bør den derfor ha stor og åpen front. Ellers finner den seg også til rette på bjelker under takskjegg o.s.v. i boligstrøk og på gårder. Eggleggingen starter forholdsvis sent, i Sør-Norge som regel i første halvdel av juni. Hunnen legger vanligvis 4-6 egg, og det er hun som i hovedsak tar seg av rugingen mens hannen mater henne på reiret. Rugetiden er ca. 13 døgn, og ungene forlater reiret etter 12-15 dager. Kjennetegn. Gråfluesnapperens fjærdrakt er forholdsvis anonym uten spesielle kjennetegn. Siden sangen også er monoton og relativt beskjeden er den lett å overse, i motsetning til sin mer karakteristiske slektning, svarthvit fluesnapper. Kjønnene og aldersgruppene er like og vanskelig å skille fra hverandre i felt. Nebbet er mørkt og ganske langt og kraftig. Øyet er rundt og svart med diffus, smal og lys øyering. Beina er svarte og forholdsvis korte. Kroppen gir som regel et slankt inntrykk. Gråfluesnapperen sitter ganske oppreist, gjerne helt åpent, når den holder utkikk etter flygende insekter. Etter et hurtig utfall snapper den et bytte for så å lande på samme eller en ny sitteplass. Halsbåndfluesnapper. Halsbåndfluesnapper (vitenskapelig navn "Ficedula albicollis") er en fugl i fluesnapperfamilien. Svarthvit fluesnapper. Svarthvit fluesnapper (vitenskapelig navn "Ficedula hypoleuca", tidligere gjerne betegnet "Muscicapa hypoleuca", idet den ble regnet til samme slekt som gråfluesnapper) er en fugl i fluesnapperfamilien. Som navnet tilsier lever svarthvit fluesnapper av insekter, særlig fluer og mygg. Den finnes i de fleste skogtyper og hager. Fjærdrakten er hos hannen mønstret i svart og hvitt, se illustrasjonen (den nederste fuglen på tegningen er en halsbåndfluesnapper) Hos hunnen er det svarte erstattet med gråbrunt, og de hvite feltene er mindre og mer gulhvite. Ungfuglene likner unger av gråfluesnapper, men er noe mindre og har et mer eller mindre tydelig hvitt felt på vingene. Reiret bygger den av strå og vissent løv som er foret med hår og fjær. 5-7 lyseblå egg legges i slutten av mai. Hunnen ruger alene i 13-14 dager, mens hannen mater henne ved reiret. Ungene blir matet av begge foreldrene, og forlater reiret etter 14-16 dager. Svarthvit fluesnapper er en trekkfugl. Skjeggmeis. Skjeggmeis (vitenskapelig navn "Panurus biarmicus") er en spurvefugl. Skjeggmeis finnes blant annet på Fornebulandet på vinterstid. Stjertmeis. Stjertmeis (vitenskapelig navn "Aegithalos caudatus") er en spurvefugl.Ca. 16 cm. Kjennetegnes av den lange stjerten, snøhvitt hodet med rosa skuldrer og kroppssider. Fuglen lever hovedsakelig av insekter og andre smådyr. Farter rastløst rundt i mindre grupper, ofte sammen med grupper av andre meiser. Vever, bygger rede i greinklyper oftest bjørk. Reiret er stort og overbygd med inngang på siden, bygges av mose og spindelvev. Hekker sparsomt i løv og blandingsskog i Sør-Norge. Spettmeis. Spettmeis ("Sitta europaea") er en spurvefugl i spettmeisfamilien. Spettmeisen er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen. Gjennom øyet går det en svart strek. Nebbet er rett, rundt og omtrent like langt som hodet. Spettmeisen kan bli 14–15 cm lang, og en voksen fugl kan veie opptil 23 gram. Spettmeisen er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først. Norsk fugleatlas oppgir at arten hekker nordover til Sør-Trøndelag (Byneset, Stadsbygd og Ørland). Etter 1980 har den spredt oppover Gudbrandsdalen og Østerdalen. I Nord-Trøndelag finnes også spettmeis i Meråker og Snåsa ifølge leserinnlegg i Adresseavisen oktober 2009, mens det i september 2012 ble observert et spettmeispar på Skatval. Trekryper. Trekryper (vitenskapelig navn "Certhia familiaris") er en spurvefugl. Trekryperen finnes i de fleste skogstyper, men er oftest å finne i tilknytning til eldre barskog. Den lever i store deler av Eurasia, fra Irland i vest til Japan i øst. I Norge er den vanlig i store deler av Sør-Norge. Den avtar i antall nord for Trøndelagsfylkene, og i Finnmark finnes den knapt. Pungmeis. Pungmeis (vitenskapelig navn "Remiz pendulinus") er en spurvefugl. Rødhalevarsler. Rødhalevarsler (vitenskapelig navn "Lanius isabellinus") er en fugl. Tornskate. Tornskate ("Lanius collurio") er en varsler. Hannen har grå isse og nakke, rødbrun overside, lys underside med rosa skjær, svart hale og en svart stripe gjennom øyet. Hunnen har også rødbrun overside, men har tette, bølgete tverrstriper på undersiden. Begge kjønn har relativt lang stjert. Tornskaten er en nokså vanlig hekkefugl i det sørlige Skandinavia, men er et uvanlig syn i Norge, men er observert blant annet på Myken i Nordland de siste årene. Ellers hekker den fåtallig på Østlandet og i Agder. Den lever stort sett av større insekter, krypdyr, smågnagere og av og til mindre fugler. Byttedyrene spiddes ofte på torner som matreserve. Rosenvarsler. Rosenvarsler (vitenskapelig navn "Lanius minor") er en fugl. Varsler (fugl). Varsler (vitenskapelig navn "Lanius excubitor") er en fugl. En voksen varsler er vanligvis rundt 24 til 25 cm lang, omtrent like stor som en stor trost og veier rundt 60-70 g, selv om noen underarter er merkbart mindre eller større, og selv hos voksne i nominatformen har vekten blitt registrert mellom 48 og 81 g. Vingene er rundt 11,4 cm og stjerten rundt 10,9 cm lange hos nominatformen. Nebbet er ca 23 mm langt, kroket og nesten svart, men blek på undersiden nebbet (selv om omfanget varierer med årstidene). Beina og føttene er gråsort. Hanner og hunner er omtrent samme størrelse, og ikke skiller tydelig i utseende bortsett fra ved direkte sammenligning. Den generelle fargen på oversida er perlegrå, farga brunlig østover av sitt eurasiske utbredelsesområde. Kinn og hake, samt en tynn og ofte vanskelige å se stripe over øyet er hvite, og en svart maske strekker seg fra nebbet gjennom øyet til øredekkerne. Skulderfjærene er hvite, mens resten av vingen er svart med en tydelig hvit flekk på håndflatebasis. Stjerten er lang og svart med hvite kanter. Undersida er hvit, svakt skjær av grått i de fleste underarter. Særlig brystet er vanligvis mørkere og noen ganger brunere enn resten av undersida, og kan vises som en utydelig bånd mellom den lyse buken og hvit hals. I underarten rundt det nordlige Stillehavet spesielt og hos generelt hos alle hunner andre steder også, kan det være svakt brunaktig striper på brystet. Leveområde i Norge. Arten hekker i høyereliggende åpne barskoger og myrskoger fra Agder til Finnmark. På Vestlandet fra Stavanger til Stadlandet hekker fuglen sjeldent. Varsleren er også fåtallig rundt Oslofjorden, og i de tre nordligste fylka hekker fuglen avgrensa til de indre traktene. Varsleren hekker ikke i tett skog. Sjøl om den aldri er spesielt tallrik er han en karakterfugl i halvåpne myrfuruskoger med krokete og glisne trær. Fuglen hekker også i reine bjørkeskoger. På Østlandet bruker fuglen også hogstflater med spredte frøtre som hekkebiotop. Vinterstid bruker varsleren område som gir rike vilkår for jakt på smågnagerer og småfugler. Beitemarker i kulturlandskapet, samt buskland rundt våtmarker og fuktenger er trolig de beste vinterområda for varsleren i Skandinavia. Den norske hekkebestanden av varsler ligger trolig mellom 5000 og 10000 par. Tallet på overvintrende varslere i Norge er trolig mindre enn 1000. Hekking. Varsleren bygger et forholdsvis stort reir av kvister og strå i ei busk eller et tre. Reiret blir fora med fine strå og fjær. I mai-juni legger hunnen 4-7 egg, som hunn for det meste ruger sjøl. Ungene blir mata av begge foreldra, og flyr fra reiret etter 19-20 dager. Føde. Varsleren lever som rovfugl og tar byttedyra på marka. Firfisler, smågnagerer og store insekt er de viktigste byttedyra. Fuglen sitter oppe i et tre og speider etter bytte. Trekkforhold. Varsleren krever snøbare område slik at den har lett tilgang på smågnagere. I Norge fins overvintrende varslere vanlig fra Rogaland til Østfold. De fleste varslerene drar fra landet til vinteren, og en stor del av de norske fuglene drar til Storbritannia. Krattvarsler. Krattvarsler (vitenskapelig navn "Lanius meridionalis") er en fugl. Rødhodevarsler. Rødhodevarsler (vitenskapelig navn "Lanius senator") er en fugl. Skjære. Skjære ("Pica pica"), skjor, skattu, skjure eller skjur er en kråkefugl som blir ca. 46 cm lang. Hannfuglene lang, blålig stjert og er noe større enn hunnfuglene, som har kortere, svart stjert. Skjæra er altetende og spiser alt fra kompost til fugleegg og fugleunger. Et skjærepar holder ofte sammen livet ut. Lengste registrerte levealder for skjærer i Europa er litt over 15 år. Skjæra er blant de mest intelligente dyreartene på kloden og har bevist i forsøk at den vil kjenne igjen seg selv i et speil Beslektede arter. Skjæra har en svært nær slektning: "gulnebbskjære" ("Pica nuttalli"), som lever endemisk på et svært begrenset område i Central Valley i California, USA. Den er av levevis og utseende svært lik skjære. Den viktigste forskjellen i utseende er som navnet sier at nebbet er lysende gult. Nøttekråke. Nebbformen skiller sibirnøttekråke (nederst) fra eurasisk nøttekråke. Nøttekråke (vitenskapelig navn "Nucifraga caryocatactes") er en kråkefugl. Fugler av denne arten i Norge tilhører enten nominatformen "caryocatactes", som er en stand- og streiffugl, eller underarten sibirnøttekråke ("macrorhynchos"), som enkelte høster opptrer invasjonsartet i stort antall. Sistnevnte kan kjennes fra den stedegne underarten ved lengre og spissere nebb. Utseende og lyder. Nøttekråka er på størrelse med nøtteskrike, eller noe større – cirka 35 cm lang. Fluktprofilen er en mellomting mellom nøtteskrike og en liten kråke. Hvit undergump og hvite kanter på halefjærene er iøyenfallende kjennetegn i flukt. På nært hold framstår fuglen med et tett hvitaktig flekkmønster på en bakgrunn som ligger mellom gråbrun og sjokoladebrun alt etter lysforholdene. Nebbet er kraftig og rett, kråkeliknende, lengre og spissere hos sibirnøttekråke enn hos eurasiske fugler. Lokkeropet er et tørt kråkeliknende skrik, som framføres fra en tretopp. Om sommeren er den for det meste taus, men gir av og til fra seg en snorkende strupelyd. Kaie. Kaie (vitenskapelig navn "Corvus monedula") er en av de minste kråkefuglene, og den blir ofte ikke lenger enn 34-39 cm. I likhet med kornkråka lever også kaiene ofte i kolonier. Kaiene lever både i jordbruksområder og byer, der de trives utmerket i parker, på torg og på plasser. Kaie er en fugleart som lever i et livslang parforhold. Den hekker helst i kolonier og hekkeplassen kan være huler i trær og større fuglekasser. Om man vil henge opp slike spesielle Kaie fuglekasser så bør man henge opp flere siden denne fuglearter hekker i kolonier. Disse spesielle fuglekassene henges opp i en høyde på minimum 6-8 meter og hver kasse bør ha en avstand på minst 1-2 meter fra hverandre. Svartkråke. Svartkråke (vitenskapelig navn "Corvus corone") er en fugl i kråkefamilien. Den er nær beslektet med vanlig kråke, og erstatter denne på store deler av det europeiske kontinentet og i England. Identifikasjon. Låter, oppførsel og generelt utseende som hos kråka, men er ensfarget svart med grønnlig til purpurfarget metallglans. Skilles fra ravn først og fremst på størrelsen, på mindre kraftig nebb og på fluktprofilen, som er identisk med kråkas, med kortere stjert og kortere, mer avrundete vinger. Skilles fra kornkråke ved at sistnevnte har spissere nebb, som virker lengre på grunn av et nakent, grålig parti rundt neserota. Kornkråka har også en metallglans som går mer i blålig eller fiolett, og mer markerte fjærbusker ved roten av føttene.Kornkråkas lyder er hesere. Utbredelse. Utbredelse for svartkråke. Fuglen er stasjonær Svartkråkas utbredelsesområde er delt i to: På den ene siden finnes den i Vest-Europa, inklusive England og sørlige deler av Skottland. I de nordligste deler av Skottland og i Irland mangler den og erstattes av vår vanlige kråke. Det samme er tilfelle i størstedelen av Italia, i Skandinavia og i østlige deler av Europa fra og med Ungarn, Tsjekkia og østlige deler av Tyskland. Som en kuriositet kan nevnes at skillet mellom de to kråkeartene på det europeiske kontinentet følger nokså nær det historiske Jernteppet Den andre delen av utbredelsesområdet går øst for utbredelsesområdet til vanlig kråke: Fra omtrent midt i Sibir og ut til Stillehavskysten. Den går også inn i Kina og store deler av Sentral-Asia. Taksonomi. Kråke og svartkråke hybridiserer og danner levedyktig avkom i randsonene mellom utbredelsesområdene. Dette viser det nære slektskapet mellom disse to formene, som tidligere ofte har vært regnet som to underarter av samme art: "Corvus corone corone" og "Corvus corone cornix". Men de fleste autoriteter anerkjenner dem i dag som to separate arter. Det er også foreslått at den østlige underarten "Corvus corone orientalis" bør få status som en egen art, men det ser foreløpig ikke ut til å være noen enighet om dette i fagkretser. Hekking. Under hekketiden lever kråkene parvis, ellers i året lever de i flokker. De bygger reirene i slutten av mars eller i begynnelsen av april i høye trær. Gamle reir pusses opp og brukes på nytt. Underlaget består av tørre kvister. Oppå disse legges gress og røtter. Deretter kles reiret med leire, til slutt kles reiret med ull eller hår. Kråka legger fra 3 til 6 egg. Eggene er grønngrå med flekker av brunt og askegrått. Hunnen ruger alene, men begge foreldrene gir ungene mat. Kornkråke. Kornkråke ("Corvus frugilegus") er en kråkefugl. Utseende. Kornkråka blir 45–47 cm i lengden, nesten like stor som svartkråka. Fjærene er svarte, ofte med blå- eller blålilla skjær i skarpt sollys. Fjærene på hodet, rundt halsen og skuldrene er spesielt tette og silkeaktige. Føttene er stort sett svarte og nebbet gråsvart. Hekking. Den hekker ofte i kolonier, noen steder kan de største koloniene telle flere tusen par. De starter med byggingen av reir i midten av mars. Kornkråka har ikke problemer med å stjele reirmateriale fra nabokråkene. Hvis et par er borte i lengre perioder kan de oppleve at hele reiret er borte når de kommer tilbake. Eggleggingen starter i månedskiftet mars-april. De første parene kan legge opptil seks egg. De som legger egg senere legger som oftest færre. De yngste fuglene legger gjerne bare ett egg. Rugetiden er fra 17 til 18 dager. 20 % av eggene blir ikke klekket. Den første uken etter at ungene er klekket dør mange av ungene. Dødeligheten er størst blant hann-unger, sannsynligvis fordi hannene er noe større enn hunnene. Ungene blir i reiret i ca en måned. Deretter følger de foreldrene i fra fem til seks uker før de er i stand til å klare seg på egenhånd. Kråke. Kråke ("Corvus cornix") er en svart, eller helst grå og svart, spurvefugl på ca 46 cm. Det er en standfugl som har tilhold her hele året. Det er sparsomt med kråker over tregrensen. Hekking. Hekker i monogame par som kan holde sammen i over tyve år. Avhengig av lokalitet og jakttrykk kan det hekke fra tre til syv par per kvadratkilometer. Jo sterkere alfaparet er, desto færre andre kråker er det som hekker i området. Kråka legger 4-5 egg, 1 kull i perioden april-mai. Folketro. KråkehodeKråke inn for landing. I folketroen har kråka blitt sett på som et varsel om død og fordervelse, noe som Theodor Kittelsen sine svartdauden/«Pesta-motiv» og André Bjerke/Kåre Bergstrøms «De dødes tjern» har vært med på å holde i hevd. Likevel er det ivrige naturforvaltere (rype- og storfuglforvaltere) som har påført størst skade på kråke. At kråka trakk innover i landet ble ansett som et sikkert vårtegn. Et kjent rim om kråka lyder: «Gregorsmesse må de venta meg, Marimess kjem eg visst, kjem eg ikkje før Sumardagen, då skal eg koma om det er på ein stav!» I det kinesiske medisinske kompendium Bencao gangmu fra 1500-tallet heter det at kråkene er snille fugler som mater sine gamle og svekkede foreldre, og at de derfior er gode eksempler på og forbilder for barnlig pietet. Fredning. I lovverket har fuglen blitt diskriminert og har kun de siste tiår etter speilvendingsprinsippet i viltloven fått fredning av eget reir i yngletid. I enkelte kommuner er det skuddpremie på kråka, i og med at fuglen kan fortrenge andre arter. Ravn. Ravn (vitenskapelig navn: "Corvus corax") er den største av kråkefuglene. Den er glinsende sort og med en karakteristisk "«korp, korp»"-lyd. Ravnen er en utpreget standfugl. Kjennetegn. Ravnen er den største av kråkefuglene i Europa. Lengden er ca. 64 cm og vekten kan bli opp til 800 – 1500 gram. Vingespennet er fra 115 – 130 cm. Ravnen er en vakker fugl med sort­glinsende fjær. Nebbet er stort og kraftig og stjerten er lang og avrundet. Vingene er slanke. Adferd. Ravnen er en mester til å fly. Den kan til og med mobbe ørner i luften, uten å «tape», men på bakken må den ofte overlate kadaveret til kongeørn og havørn. Ravnen er i vill tilstand redd for mennesker. Ravnen og de andre kråkefuglene blir regnet som noen av de klokeste fuglene, som er lette å temme og som lærer raskt. Ravnen kan bli opptil 50 år gammel. (I fangenskap er 69-åring kjent). Stemme. Ravnens karakteristiske hese, metalliske lyd med lav tonehøyde "«korp, korp»" har gitt den navnet korp. Den lave tonehøyden gjør at lyden bærer langt i terrenget. Den har også en mere kråkelignende "«kra, kra»"-lyd. Føde. Ravnen er en åtselfugl. Ofte samles mange ravner (og kråker) seg rundt et kadaver og eter det helt rent. Når ravnen er sulten, er den nærmest en alteter. Den kan også plyndre redene til andre fugler. Om vinteren finnes den ofte på søppelplasser. Ellers tar den også mange slags bytte, fra insekter til lemen og frosk. Utbredelse og biotop. Ravn er utbredt over det meste av den nordlige halvkule, nord for Krepsens vendekrets. I Norge er den tallrik over hele landet bortsett fra lavlandet på Østlandet. Mest tallrik er den i de indre fjelltrakter og i klippefulle kyststrøk fra Vestlandet og nordover. Etter en nedgangs­periode har bestanden de siste årene tatt seg kraftig opp. Ravnen er stand- og streiffugl, og om vinteren kan den streife en god del omkring. Ravnene er avhengige av en utilgjengelig redeplass og foretrekker her i landet derfor områder med bratte fjellskrenter. Hekking. Allerede i februar begynner ravneparet å bygge på redet som nesten alltid ligger på en utilgjengelig fjellhylle. Unntaksvis bygger den i et tre. Under parringen utfører den mange akrobatiske «øvelser» i luften. Ravneparet holder sammen hele året og hele livet. Både hannen og hunnen samler sammen kvister, grener, mose, jord og gress til redet. Redet fôres ofte med hår fra et kadaver. Redet blir brukt år etter år. Ofte bygger ravnen på redet slik at det kan bli ganske stort til slutt. Den kan imidlertid også bygge flere reder som den veksler med å bruke fra år til år. Hunnen legger fra tre til syv egg, som er blekt blågrønne med brune prikker. Hunnen er alene om rugingen, men da er hannen påpasselig med å gi henne mat. Han fôrer også hunnen og ungene en liten periode. Rugetiden er 20 – 21 dager. Ungene forlater redet etter 35 – 40 dager. Ravnen i kulturen. Ravnen er en myteomspunnet fugl, som blant annet er blitt regnet som verdens skaper i noen nordamerikanske mytologier. I tillegg til å ha rykte på seg for å være klok, er fuglen også blitt tillagt overnaturlege egenskaper. Som åtseleter hendte den at den åt av lik som hang i galger. Ravnen skulle blant annet kunne varsle ulykke, som krig og død. På norrønt ble ordet "ravn" ofte brukt i kenninger om strid og blodbad. Norrøn tid. Ravner var viktige i norrøn tid, fra fugleparet Hugin og Munin som tjente Odin i den norrøne gudetroen, til Ragnar Lodbrok og Harald Hardråde, som brukte fuglene som symbol på fanene sine. Vikingene malte også ravner på seilene sine. Også den keltiske gudinnen Morrigan er forbundet med ravner. Danmarks flagg. Før Danmark fikk sitt nasjonalflagg Dannebrog "(fra ca. år 750 – år 1219)", utgjorde det danske flagget et banner med en sort ravn på rød bakgrunn. Bibelen. Ravner blir nevnt som urene fugler to steder i det gamle testamentet. De har likevel vært til hjelp for viktige personer i Bibelen. Noa slapp ut en ravn fra arken sin for å speide etter land, og profeten Elias ble gitt mat av ravnene etter ordre fra Gud. Ravnene i Tower of London. En nyere legende om ravner sier at England vil bestå så lenge disse fuglene holder til i Tower of London. I dag tar en vare på flere vingestekkede ravner der. Selv om legenden virker gammel, har nyere forskning vist at den trolig stammer fra Victoriatiden, og tårnet har vært uten ravner flere ganger gjennom historien, uten Englands fall. Siste gang en måtte reintrodusere fuglene dit var under andre verdenskrig. Andre ravnearter. "Ravner" er ingen klart avgrenset taksonomisk gruppe, men brukes noe upresist som betegnelse på de største artene av slekten "Corvus" (større enn vanlig kråke) Sorthvit ravn. Sorthvit ravn "(Corvus corax varius)" eller den færøyske ravnen var en variant av vanlig ravn. Den hadde hvitspettet hode, bryst, vinger og hale, forøvrig var den sort. På 1600-tallet og 1700-tallet levde arten på Færøyene uforstyrret. På 1800-tallet ble den sterkt jaget. På begynnelsen av 1900-tallet var arten svært sjelden. Den ble sett frem til 1916, deretter ble den erklært for utryddet. Det hevdes imidlertid å være en observasjon også fra 1948. Arten ansees nå for utdødd. Den var også kjent som "Corvus leucomelas,", "Corvus leucocephalus" og "Corvus aeriphoenas". Det finnes ca. 15 utstoppede eksemplarer av arten. Mandsjuriastær. Mandsjuriastær (vitenskapelig navn "Sturnus sturninus") er en spurvefugl. Stær. Stær (vitenskapelig navn "Sturnus vulgaris") er en spurvefugl. Stæren er et kjærkomment vårtegn da de synger og «gjør seg til» på hustakene i et forsøk på å lokke til seg en make. Fordi det ofte er flere hanner enn hunner blant stærene, er sangen også viktig for å holde andre hanner unna. Stæren er en «huleruger», og fordi naturlige hulrom mangler er den en flittig bruker av reirkasser. De er takknemlige «gjester» å ha, i og med at de selv renser kassen for fjorårets reirmateriale før de bygger nytt reir, noe som vi ellers må gjøre for de andre artene vi bygger kasser for. Stæren er en glimrende imitator, og ofte går sangen over fra stærens «egen» pludring til etterligninger av andre fugler som opptrer i nabolaget – fiskemåse, tjeld, vipe, storspove og lignende. Så flink er den at man ofte må ut for å se hvem det er som egentlig synger på taket – stæren eller den den etterligner. Sangaktiviteten er størst like før egglegging. Stæren finner mat på bakken og er sterkt knyttet til jordbruksområder hvor beitende dyr holder graset kort. Den liker seg ikke i tett skog. Utbredelse. Stæren fins i hele Europa unntatt arktiske og alpine strøk, og i tilgrensende deler av Asia. I Spania, Portugal og de vestlige Middelhavsøyene er den bare vintergjest, og lever da side om side med den residente slektningen "Middelhavsstær", ("Sturnus unicolor"), som er meget lik, men mindre flekket, og med kraftigere lyder. Disse to artene er så nær beslektet at enkelte autoriteter mener at de muligens bør regnes som underarter av en og samme art. Stæren er innført i Nord-Amerika, hvor den er ganske vanlig i størstedelen av USA og tempererte strøk av Canada. Den er også innført i Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Middelhavsspurv. Middelhavsspurv (vitenskapelig navn "Passer hispaniolensis") er en 14-16 cm lang spurv i nær slekt med gråspurv, og artene kan produsere hybrider slik som den italienske spurven i Nord-Italia, som viser kjennetegn fra begge artene. I den vestlige delen av utbredelsesområdet opptrer den som standfugl, mens østlige populasjoner har en større tendens til å trekke. Enkelte fugler har beveget seg så langt som til Skottland. Fuglen finnes rundt bebyggelse, i likhet med sin slektning, men hekker oftest i trær nær elver og andre fuktige områder. Den bygger et lukket rede, og hekker noen ganger inne i store reder til fugler som den hvite storken. Den legger mellom fire og åtte egg. Hannen er av utseende lik gråspurven, men har en nøttebrun hette, svartere rygg og svarte fjær under. Hunnen er praktisk talt umulig å skjelne fra sin slektning. I likhet med andre spurver nærer denne arten seg hovedsakelig på frø. Rosenstær. Rosenstær (vitenskapelig navn "Sturnus roseus") er en spurvefugl. Pilfink. Pilfink (vitenskapelig navn "Passer montanus") tilhører spurvefamilien. Lever i Europa, Sibir og andre deler av Asia, har blitt satt ut i Australia. Utseende. Pilfinken er 139-155 mm lang, med ett vingespenn på 20-22 cm og veier 20 gram. Pilfinken ligner gråspurvhannen, men kjennes igjen på den den svarte flekken på kinnet og den rødbrune pannen og issen (gråspurvhannen har ett rødbrunt band fra øyet til bak i nakken). På oversiden er pilfinken stripete i rødbrun, svart, gulbrunt og grått. Strupen er svart. Nebbet er konisk og ganske grovt. Munnvikene har tydelige børstehår. Levesett. Pilfinkene har ganske likt levesett som gråspurven og lever mye av tiden sammen med den. Den er noe mer sky for mennesker, men er mer fredfull i forhold til andre fugler, og jager dem ikke slik som gråspurven gjør. Bjørkefink. Bjørkefinkhunn, ved nyttårstider i Larvik Bjørkefink (vitenskapelig navn "Fringilla montifringilla") er 16 cm lang brunaktig finkefugl med tydelig hvit flekk over stjerten. Hekker over hele landet, mest tallrik i Nord-Norge og i fjellbjørkeskoger i Sør-Norge. Bjørkefinken er en trekkfugl, men overvintrer iblant i Norge. Beskrivelse. Bjørkefinken er omtrent 16 cm stor og veier mellom 23 og 29 gram. Den har samme størrelse og form som bokfinken. Som de fleste arter i finkefamilien har hannen og hunnen har ulike fjærdrakter. Hannen har i sommerdrakten et helsvart hode og et svart nebb, også nakke og rygg er svart. Strupe og bryst er rustgult, samt rustgule skulderflekker. I vinterdrakt har den et skittent svartgrått hode og nebbet er gult med mørk spiss. Ryggen er svart og brunt mønstret. Hunnen ligner hannen i vinterdrakt, og kan forveksles med bokfinkhunnen. Hunnen har mørk gråbrun isse, rygg og nakkesider.Det mest karakteristiske ved begge kjønn hos bjørkefinken, er at de har en lysende hvit overgump som skiller de fra bokfinken, unge fugler har ofte en gulaktig overgump. Begge kjønn har lyse vingetegninger, som regel ett rustbrunt og ett hvitt vingebånd, men vingetegningene er mindre hvit enn bokfinkens. Bjørkefinken kan bli opptil 15 år gammel. Adferd. I motsetning til de fleste arter i finkefamilien kan bjørkefinken, men også bokfinken, gå på bakken. De andre finkene hopper. Dette skyldes at bjørkefink og bokfink lever av insekter sommerstid, mens de andre artene lever utelukkende av frø, nøtter og frukt og har derfor ikke samme behov for å kunne gå på bakken. Bjørkefinker samler seg i hopetall i flokker før trekktiden, kan være opptil 100 000 individer i en slik flokk, også i sammen med bokfinker. Føde. Høst og vinter lever bjørkefinker av ulike typer frø, nøtter og frukter, hovedsakelig av bjørk, bøk, rogn og bartrær. Bjørkefinker har en stor forkjærlighet for bøkenøtter og vinterstid, og er en viktig matkilde i tiden de vandrer sørover. Om sommeren lever de nesten utelukkende av insekter, hovedsakelig målerlarver, som også ungene fôres med. Forplantning. Bjørkefinker lever i monogame parforhold. Hvert år bygger bjørkefinker et nytt reir, og det er kun hunnen bygger reiret, som er som regel plassert i ei bjørk, bartrær eller or. I bjørka plasseres reiret i en stammekløft, mens i bartrær ute på ei grein et stykke fra stammen. Reiret bygges av gress, mose og bark og det kles med fjær eller hår. Reiret blir plassert i et tre, gjerne gran eller bjørk. Hunnen legger fra 5 til 7 egg som er 20 millimeter store. De er grønn- eller brunaktige med mørkere flekker. Eggene ruges i 11 til 12 dager av hunnen. Ungene blir i reiret i 12 til 13 dager. Bjørkefinken blir kjønnsmoden når den er ett år gammel. Gulirisk. Gulirisk (vitenskapelig navn "Serinus serinus") tilhører finkefamilien. Gulirisken er en liten fugl. Den er 11-11,5 cm lang og veier 11-13 gram. Vingespennet er på 20-23 cm. Fuglen gjenkjennes på sin korte og kløyvde stjert. Nebbet er kort og tykt. Oversiden er grågrønn og undersiden gul. Det gule brystet og den hvite magen er streket. Hannen er mer lysende gul i ansiktet og på brystet og har gult på vingene og på sidene av stjerten. Ungfuglene mangler helt de gule fargene og er mer brun- og grønnaktige. Guliriskens første dokumenterte hekking i Norge var i 2010 da et par ble observert hekkende i Bærum. Stillits. Stillits (vitenskapelig navn "Carduelis carduelis") er en fink. Fuglen er ca 12 cm og finnes i det meste av Europa. I Norge hekker den hovedsakelig på Østlandet omkring Oslofjorden, streifflokker ses særlig høst og vinter på lavlandet i Sør-Norge. Den er dels stand- og streiffugl, men enkelte trekker om vinteren sørover til kontinentet. Reiret blir ofte plassert i hager og parker. Hunnen bygger et vakkert rede av frødun, røtter, gress, mose og hår. Det er godt kamuflert, ofte høyt i et tre. Stillits kan legge egg fra begynnelsen av mai til godt ut i juli, 4-6 egg som er blåhvite med brunlige flekker og ruges av hunnen i ca 13 dager. Hannen bringer mat, ungene fôres med oppgulp og flyr etter ca. 16 dager. Føde: Frø av tistel, borre, høymol og andre høye ugressplanter, litt bjørkefrø samt en del insekter. Blant våre småfugler er det få som kan konkurrere med stillitsen i fargeprakt. Når den dertil er en flink sanger, er det ikke rart at den er populær i Mellom-Europa – dessverre så populær at den fanges og settes i bur. I forrige århundre var den så etterspurt som burfugl i England at det ble drevet regulær fuglehandel, og opptil 132 000 stillitser ble fanget på ett år. Her i landet er stillitsen en mindre vanlig fugl og sees mest høst og vinter. Den streifer da omkring i små flokker, gjerne i tettbygde strøk, og besøker byløkker og andre åpne steder hvor det vokser borre, tistel og andre høye kurvplanter. Frø av slike ugressplanter som stikker opp over snøen er stillitsens viktigste vinterføde. Fuglen er tillitsfull og lar seg ofte betrakte på nært hold. Vår og sommer ser vi den forholdsvis sjelden. Den hekker årlig flere steder rundt Oslofjorden, og det er også funnet reder på Jæren og Lista. Det pussige navnet har stillitsen fått på grunn av lokketonene, som ofte gjengis som «stiglitt». Nå er en bokstavelig gjengivelse av fuglelåter vanskelig, og enkelte fuglebøker gjengir lokketonene som «pu-ppupi-pupipupi». Varselropet er et mykt «ææi». Sangen er en ganske vakker, flytende kvitring som minner om kanarifugltriller, oppblandet med varianter av lokkeropet. Både hann og hunn synger. Bergirisk. Bergirisk (vitenskapelig navn "Carduelis flavirostris") er en fink. I Norge hekker fuglen for det meste langs kysten. Fuglen bygger reir med det samme den kommer til hekkestaden. Reiret blir ofte plassert rett på bakken. Hunnen legger 5-6 egg i mai. Det er vanlig med to kull i løpet av sesongen. Tornirisk. Tornirisk (vitenskapelig navn "Carduelis cannabina") er en fink. Tornirisken fins i Nord-Afrika, Europa og Asia. I Norge hekker den for det meste i lavlandet på Østlandet, langs sørlandskysten og i Rogaland og Hordaland. Hunnen bygger reir og legger 3-6 egg. Under ruginga blir hunnen matet av hannen. Etter 11-12 døgn blir ungene klekt. De blir i reiret 11-12 døgn og blir matet med ugrasfrø. To kull er trolig vanlig. Tornirisken er en trekkfugl som reiser i september til november. Den overvintrer i Sør-Europa. Vårtrekket skjer i mars-april. Brunsisik. Brunsisik (vitenskapelig navn "Carduelis cabaret") er en fink. Den er svært lik gråsisiken og ble tidligere regnet som en underart (rase) av denne. Brunsisiken er litt mindre og har litt mer bruntone i fjærdrakten, men det er vanskelig å skille de to artene fra hverandre i felt. Også sang og andre lyder hos de to artene er svært like. Brunsisiken hekker i lavlandet i Sør-Norge. Føden består for en stor del av frø. Båndkorsnebb. Båndkorsnebb (vitenskapelig navn "Loxia leucoptera") er en fink. Grankorsnebb. Grankorsnebb (vitenskapelig navn "Loxia curvirostra") er en fink. Grankorsnebbet er 16 cm og har et vingespenn på 27-30 cm. Grankorsnebbet er en stor, tettbygd fink med et tjukt, kryssa nebb. De mørkebrune vingene og stjerten og den fargerike overgumpen er tydelige i flukt. Hannen er rød, med rosa-rød overgump; hunnen er grågrønn med gulgrønn overgump. Grankorsnebbet lokker med en høy, metallisk, stakkato "glipp-glipp-glipp". Den ligner på skottekorsnebbet (i Skottland) og furukorsnebbet (Fennoskandia). Føden består hovedsakelig av granfrø. Grankorsnebbet legger som regel egg i februar—mars. Den er vanleg over hele landet hvis frøsettinga er god. Den er en trekkfugl. Rosenfink. Rosenfinken (vitenskapelig navn "Carpodacus erythrinus") hekker i frodige områder med mye kratt og buskvegetasjon, gjerne i nærheten av vann og våtmarker, men også på gjenvokste hogstflater og i løvskog. Rosenfinken overvintrer i India, og ankommer hekkeområdene i Norge i slutten av mai. Den tilbringer kun noen korte måneder i landet, og trekker sørover i august. Arten er relativt ny som hekkefugl i Norge. De senere år har bestanden her til lands trolig gått noe ned igjen. Kjennetegn. Rosenfinken er av størrelse omtrent som en gråspurv (13 1/2 – 15 cm). Den har en relativt kraftig bygning, med kraftig bryst og hode, og et relativt kraftig nebb. Voksne hanner er lett gjenkjennelige, med kraftig rødfarge på bryst, isse og overgump. Nebbet og øye er gråsvart, og fuglen er brunfarget på rygg og vinge. Lyserosa fargede spisser på stor- og mellomdekkere danner svake vingebånd. Stjert mørk, og tertiærer svarte med hvite spisser. Undersiden og undergump hvit. Hunner har en brungrå fjærdrakt, med lite kontrast mellom under- og overside. Hoderegionen er også temmelig ensfarget brungrå. Buk og undergump noe lysere. To lysere (men utydelige) vingebånd dannes av tupper på stor- og mellomdekkere. Tertiærer og håndsvingfjær med lyse tupper. Stjert mørk. 1-årige hanner og ungfugler i stor grad lik drakt som hunnene. Kun få hanner får røde fjær den første sommeren. Ungfugler har som regel en ferskere, noe mer brunlig drakt enn voksne hunner. Lyd. Sangen kan lett imiteres med plystring, og består av en kort strofe fremført i synkende tonehøyde: "Pui-pu-pui-pu-puuh". Lokkelyden er en kort stigende plystring. Referanser. Gyldendals store fugleguide, 3. utgave, 2010. Svensson, L. Konglebit. Konglebit (vitenskapelig navn "Pinicola enucleator") er en fink. Artens nærmeste slektninger er fjellfinkene og dompapene. Konglebiten ble avbildet på den kanadiske 1000$ seddelen i 1986-serien. Utbredelse. Konglebiten finnes i Skandinavia, det nordlige Russland og Nord-Amerika inkludert Alaska. I Norge hekker den i Finnmark, Hedmark og Oppland. Ernæring. Den eter frø, insekter og bær, spesielt einerbær og rognebær. Utseende og størrelse. Voksne individer har lang, svart stjert som grener seg ut mot enden. Vingene er svarte med hvite endefjær. Nebbet forholdsvis stort og nedoverbøyd mot spissen. Voksne hanner har rosa til rødt hode, rygg og bakende. Hunnfugl er oliven til gulaktig på hodet og bakende og gråaktig på rygg og underdeler. Voksen hunnfugl veier ca. 35 gram, hannfugl noe mer. Hekking. Reiret bygges vanligvis i ei gran, furu eller et bjørketre. Reiret plasseres i ca 2 meters høyde. Eggene (3-5 egg) legges fra slutten av mai til midten av juni. Rugetiden er fra 13 til 15 dager. Kjernebiter. Kjernebiter (vitenskapelig navn "Coccothraustes coccothraustes") er en fink. Den kjennetegnes ved sine flotte farger og det store, karakteristiske nebbet. Nebbet bruker den til å tygge i seg store og ofte harde frø. Av denne grunn kjennes også kjernebiteren som kirsebærfugl. Kjernebiteren er en sky fugl som beskytter sine unge vel. Den er sjelden i Norge, og få får sett den på nært hold. Gulbrynkjernebiter. Gulbrynkjernebiter er en fugl i finkefamilien. Tidligere har den blitt behandlet som en egen monofyletisk delgruppe finker, som "Hesperiphona vespertina", men er nå vanligvis plassert i samme delgruppe som den eurasiske kjernebiteren. Myrteparula. Myrteparula (vitenskapelig navn "Dendroica coronata") er en fugl som tilhører spurvefamilien En finkelignende fugl, 13 cm lang, med spisst nebb og gul overgump. Hører hjemme i Nord-Amerika, men er en sjelden gjest i Europa. Hovedsakelig funnet på De britiske øyene, som oftest på høsten. Ett funn i Rogaland 1996. Sangspurv. Sangspurv ("Melospiza melodia") er en fugl. Vinterjunko. Vinterjunko (vitenskapelig navn "Junco hyemalis") er en fugl. Lappspurv. Lappspurv (vitenskapelig navn "Calcarius lapponicus") er en fugl. Fuglene lever helst parvis, men også i små kolonier. Utbredelse. Lappspurven har sin utbredelse i de nordlige tundraområder både i Nord-Amerika, Europa og Asia. I Norge finnes den også i fjellområdene i Sør-Norge. Den hekker helt sør til de nordligste områdene i Aust-Agder. Det er observert hekking langs kysten i Møre og Romsdal. Ernæring. Om sommeren spiser de for det meste insekter, om vinteren er ernæringen hovedsakelig frø. Hekking. Reiret bygges av mose og strå, det blir gjerne foret med hår (ofte fra reinsdyr), det er oså vanlig at Lappspurven forer reiret med fjær fra ryper. De legger vanligvis fra 5 til 6 egg som varierer i fargen. Eggleggingen er temperaturavhening. Desto lenger sør de hekker desto tidligere foregår eggleggingen. Hunnen ruger eggene i 13-14 dager, noen ganger får hun hjelp av hannen. Begge foreldrene mater ungene. De forlater reiret etter 8 til 10 dager, ofte flere dager før de er flyvedyktige. Gråhodespurv. Gråhodespurv (vitenskapelig navn "Emberiza spodocephala") er en fugl. Den hekker i sørlige Sibir videre over nordlige deler i både Kina og Japan. Den er en trekkfugl og overvinter nordøst i India, sør i Kina og nordlige deler av Sørøst-Asia. Den er en svært sjelden gjest i Vest-Europa. Gråhodespurv hekker i tett underskog langs bekker og elver på taigaen, hvor den legger fire til fem egg i et redet enten på bakken eller i et tre. Dens naturlige føde består av insekter når den føder opp unger, og ellers frø. Den blir ca 16 cm lang. På sommeren har hannen ett mørkt grått hode med innslag av gult, grønt og svart. Oversida er brun og sterkt streket med svart, med unntak av gumpen. Gumpen er brun og stjerten er mørk brun. Undersida er gulig hvit med noen fine mørk brune sidestreker. Nebbet er rosa. Hunnen og ungfugler har et svakere mønstret hode, med olivengrå kinn og svakt kremhvit øyestripe. Undersida er kremgul med og godt streker med mørk brun. Snøspurv. Snøspurv (vitenskapelig navn "Plectrophenax nivalis"), også kalt for "snøtitting/snetitting" er en trekkfugl, som på høsten og vinteren holder til sør i Skandinavia. Tidlig på våren flyr de nordover til hekkeplassene og kan da sees i stor flokker på rasteplasser i Nord-Norge. Der bygger de opp energireserver til den lange flyturen over havet til hekkeplassene på Svalbard og Grønland. Hvithodespurv. Hvithodespurv (vitenskapelig navn "Emberiza leucocephalos") er en fugl. Den er en robust fugl og blir 16-17,5 cm lang. Hvithodespurven brukes å beskrives som en tvillingart til gulspurven hvor alt det gule pigmentet er byttet ut mot hvitt. Den voksne hannen er konstrastrik farga med rødbrun strupe og øyenbrynstrek. Den har også en hvit isse og en hvit flekk bak øyet som er svart irundt. Resten av fuglen er farga i rødbrunt og hvitt. Den hybridiserer seg med gulspurv, og disse hybridene viser et mangfold av ulike karakteristikker. Fuglen hekker over store områder i tempererte områder i Asia og overvintrer i Sentral-Asia, nord i India og sørlige deler av Kina. Den er vanlig i alle typer åpent landskap med noen trær og busker. Hvithodespurvens diett er insekter når den føder opp unger og frø i andre tider. Hvithodespurven lager redet sitt på bakken, og legger 4-6 egg med hårlignende tegninger. Gulspurv. Gulspurv (vitenskapelig navn "Emberiza citrinella") er en stor og langstjertet spurv. Den er 17-18 cm lang og har et vingespenn på 23-30 cm. Vekten kan komme opp i 30 gram. Gulspurven finnes i åpent terreng med busker el. nær dyrket mark over det meste av landet. Stand- og streiffugl, enkelte overvintrer på Kontinentet. Hannen er gul på hodet, med mørkere flekker og strek på halsen og brystet. Buken er helt gul. På ryggen og skuldrene er den gråaktig rødbrun med svarte flekker. Hunnen har en noe mindre fargerik fjærdrakt. Sangen består av kun noen korte strofer. Et kjennetegn er at man kan høre den telle til syv, (en-to-tre-fire-fem-seks-syv) med vekt på syv. Gulspurven lever av insekter og frø. Den legger vanligvis redet på bakken. Redet lages av gress og lignende materialer, på bakken eller i lave busker. Gulspurven legger 4-5 egg per kull. Finnes i åpent terreng med busker el. nær dyrket mark over det meste av landet. Stand- og streiffugl, enkelte overvintrer på kontinentet. Hortulan. Hortulan ("Emberiza hortulana") er en fugl i buskspurvfamilien. Hortulanen blir ca 16 cm lang og veier mellom 20 og 26 gram. Hannen har olivengrått hode og bryst, lysegul strupe og skjeggstripe og lys ring rundt øyet. Nebbet er lyserødt og buken orangebrun. Hunnen har en svakere fargetegning. Hortulanens sang minner om gulspurvens, men er kortere og langsommere. Føde. Hortulanen er i hovedsak frøspiser, men kan også ta smådyr. Ungene fôres gjerne med insekter. Utbredelse. Tradisjonelt har hortulanen hekket på åpne områder i kulturlandskapet, men brannflater og større torvmyrer er også foretrukket. I Norge er hortulanen nå en svært sjelden hekkefugl, og de mest stabile forekomstene finnes i Gudbrandsdalen og grenseområdene mellom Akershus og Hedmark. Ellers hekker hortulanen spredt i samtlige europeiske land. Bruk. I Frankrike har det vært en mangeårig tradisjon spise hortulan. Dette foregår ved å først fange hortulan i nett, fete dem opp og deretter drukne og konservere dem i Armagnac før de spises hele. Det er nå forbudt å selge hortulan i Frankrike, men det er ikke forbudt å spise dem. Ornitologer antar at en del av bestandsnedgangen for hortulan i nordeuropa skyldes at fuglene fanges på trekk gjennom Frankrike. Vierspurv. Vierspurv (vitenskapelig navn "Emberiza rustica") er en fugl tilhørende buskspurvfamilien som lever i fuktige biotoper i den nordlige barskogsregionen fra Skandinavia i vest til Anadyr og Kamtsjatka i øst. Arten har nylig innvandret fra øst fra et utbredelsesområde som i 1880 stod halvveis inn i Finland, og som noen tiår senere hadde nådd Jämtland i Midt-Sverige. Første hekkefunn i Norge ble gjort så seint som i 1960. Her i Norge og i Sør-Sverige, var trolig bestanden på topp på 1980- og 1990-tallet, men de siste 10-15 år har arten gått kraftig tilbake over hele Skandinavia. Artens status i Russland, hvor størstedelen av vierspurvbestanden finnes, er ikke kjent. Feltkjennetegn. 14-15 cm, omtrent som sivspurv. Voksne hanner umiskjennelige med svart hode, hvit øyenbrynstripe, et bredt, rustbrunt bryst- og nakkebånd, samt svarte øredekkere med en tydelig avsatt hvit flekk. Hanner i sitt 2. kalenderår (2K-fugler) ligner voksne hanner, men har mangelfullt utfargede øredekkere med mye brunnyanser og har gjerne, men ikke alltid, mindre utviklet brystbånd (, egne observasjoner). Hunnene er mer nøytralt farget i brunt, men skilles fra sivspurv på rustbrunt bryst-(smalt) og nakkebånd, ustreket, rustbrun overgump, rustbrune kroppsider, helt hvit buk, hvite vingebånd, rosa undernebb og rosa-aktige bein. Habitat. Foretrekker sumpgranskog, men i kjernebestanden fra Finland og østover synes ikke arten å være spesielt kresen i biotopvalg. I Nord-Sverige og i Finland kan arten påtreffes i nær sagt all slags fuktig bar-/blandingsskog i tilknytning til myr, men tettheten er størst på grandominerte myrer. I Hedmark og sør i Sverige har arten snevrere biotopkrav. Viktigste hekkemiljø i disse områdene er løvrik sumpgranskog langs stilleflytende vassdrag i myrlendt terreng. Tresjiktet er nokså tett og busksjiktet lite utviklet. Det mest typiske trekket, som går igjen på nesten alle vierspurvlokalitetene, er en svært tuet skogbunn (hovedsakelig av stolpestarr ("Carex juncella")) med vann stående mellom tuene store deler av hekketiden. Beverdammer utgjør en betydelig del av biotopene i de sørvestligste delene av artens utbredelsesområde. Over 50 % av territoriene som ble registrert i Hedmark i 2009 var i tilknytning til en beverdam. Både flommarks- og beverpåvirkede biotoper er oftest sterkt påvirket av grunnvann fra omkringliggende myrer. Arten forekommer sjeldent over 600 meter over havet. Føde. Hovedsakelig frø, men i hekketiden spiser den også insekter og edderkoppdyr. Virvelløse dyr knyttet til vann synes å være viktig. Ungene mates med blant annet sommerfugllarver, mygg og planteveps. Vierspurven søker mest føde på bakken, men i hekketiden fanger den og mye målerlarver i bjørk (egne observasjoner). Trekk og overvintring. I motsetning til de fleste andre arter som trekker sørover om høsten, trekker vierspurven for det meste østover, og overvintringsområdene ligger i østre deler av Kina, samt Korea og Japan. Bestandsutvikling i Skandinavia. Vierspurven har gått markert tilbake over hele Skandinavia de siste tiårene. I Finland har vierspurvbestanden gått kraftig tilbake de siste 70 år. Bestanden var i 2008 mer enn halvert siden 1990, redusert med ca. 67 % siden 1980 og redusert med ca. 83 % siden 1940-tallet (, R.A. Väisänen pers. medd.). Den årlige nedgangen er på ca. 4 % (R.A. Väisänen pers. medd.). Også i Sverige har bestanden gått markert tilbake de siste 10-15 år. Fra 1998 til 2011 viser resultatene fra standardrutene til Svensk Fågeltaxering en årlig nedgang på 4,9 %, hvilket tilsvarer en halvering av bestanden. De frie punktrutene går lenger tilbake i tid (1975-) og indikerer en større nedgang, men de er ikke representative for landet som helhet og har tidvis svært lav dekningsgrad. Det er siden begynnelsen av 1990-tallet også registrert en kraftig nedgang i fangstindeks på vierspurv under høsttrekket ved Østersjøen. Kvalitative analyser fra et bredt utvalg av nåværende og tidligere lokaliteter indikerer at vierspurvbestanden i Hedmark er redusert med minst 70 % i perioden 1998-2008 (, K. Hansen upubl.). Og den negative trenden fortsetter; bare fra 2008 til 2012 er bestanden redusert med over 80 %. For landet som helhet er det sannsynlig at bestanden er redusert med ca. 97 % siste 10-14 år (K. Hansen upubl.). Tidligere bestandsestimater har vært sprikende og svært usikre. På 1990-tallet regnet man med at det fantes 100-500 par i Norge, derav 50-200 par i Hedmark. Estimatet for Hedmark er noe forsiktig da tidligere funn vitner om at det under artens storhetstid har vært minst 200-300 territorier i fylket (K. Hansen upubl.). Da det er lite som tyder på at det fortsatt finnes vierspurv andre steder enn i Hedmark, gjenstår det i dag kanskje bare 6-10 par i Norge. En så liten bestand er ikke levedyktig på sikt, og arten vil trolig forsvinne fra norsk fauna innen 2-3 år. Dagens utbredelse. Det har lenge vært kjent at det er i Hedmark størsteparten av den norske vierspurvbestanden finnes. Artens utbredelsesområde på Østlandet har imidlertid blitt sterkt innsnevret de siste årene sammenlignet med utbredelsen skissert i Norsk fugleatlas. Tidligere lokaliteter i Oppland er nå forlatt, og de resterende delbestandene i Sør-Norge er konsentrert til sentrale deler av Hedmark. På svensk side må man i dag trolig så langt nord som Jämtland for å finne et sammenhengende utbredelsesområde for arten. Vierspurven har også forsvunnet fra store deler av det sørlige Finland. I lys av artens kraftige bestandsnedgang over hele Skandinavia de siste tiårene, er det lite sannsynlig at det gjenstår noen delbestander i Nord-Trøndelag og Finnmark. Rødlistestatus. Plassert i kategorien ”Sterkt truet” (EN) i siste rødliste, men status er ikke oppdatert. A4: Observert eller estimert nedgang på ≥ 80 % på 10 år eller tre generasjoner. (1998-2008: > 80 % nedgang) C1: 80 % nedgang!!; 2009-2012: > 75 % nedgang!) C2 (a i): 50 ad. ind. D1: Liten bestand: < 50 repr. ind. (trolig < 20 repr. ind.!) E: > 50 % sannsynligheten for å dø ut innen 10 år el. tre generasjoner (rimelig sikkert at vierspurven dør ut innen de nærmeste 2-3 år!) Vierspurven ble nylig oppført på den svenske rødlista. Der ble den plassert et sted mellom ”Sårbar” (VU) og ”Nær truet” (NT) grunnet den sterkt negative bestandsutviklingen arten har vist de siste tiårene. I Finland er vierspurven kategorisert som "Sårbar" (VU). Det er dessverre bare et tidsspørsmål før arten vil forsvinne som regelmessig hekkefugl i Norge. Dette vil trolig skje innen 2-3 år, men arten kan være utryddet allerede neste år. Årsaker til bestandsnedgang. Både habitatødeleggelser, miljøgifter og en ikke-bærekraftig høsting av bestanden i overvintringsområdene kan være mulige årsaker til artens tilbakegang. Hvilken faktor som har størst betydning er ikke kjent, men det som er sikkert er at det ikke skyldes forhold på hekkeplassene i Norge. Den norske bestanden kan imidlertid være påvirket av habitatødeleggelser i hekkeområdene i både den finske og svenske bestanden. Omfattende hogst og grøfting av myr og sumpskog ble tidligere antatt å være årsakene til artens bestandsnedgang i Sverige, men disse faktorene kan ikke alene forklare artens systematiske endringer i utbredelse og bestand som vi i dag er vitne til og som skjer samtidig over hele Skandinavia. Det er derfor nærliggende å søke forklaringer i trekk- og overvintringsområdene. Miljøødeleggelsene i østre deler Asia er velkjente, men hvorvidt denne aktiviteten påvirker vierspurvens overvintringsbiotoper er uvisst. Vierspurven benytter seg av alt fra naturlige til kunstige våtmarker (rismarker), stubbåkre, fuktige buskmarker, skog og kantsoner i overvintringsområdene. Arten finnes også i byparker om vinteren. Ulovlig fangst av ville dyr og fugler er utbredt i både Kina og Korea. Årlig fanges det trolig flere titalls millioner av trekkende og overvintrende, små spurvefugler i disse områdene. En betydelig del av disse er trolig vierspurv, da artens trekkrute ligger i de nordøstre områdene av Kina hvor fangstaktiviteten tilsynelatende er størst. Sibirspurven, en nær slektning av vierspurven, har gått kraftig tilbake i antall i nyere tid. Man antar dette har sammenheng med ulovlig fangst i overvintringsområdene i Øst-Asia. Til en matfestival i Guangdong-provinsen i Kina fanges årlig en million sibirspurver som så selges som snacks på det svarte markedet. Dvergspurv. Dvergspurv (vitenskapelig navn "Emberiza pusilla") er en liten fugl. Kastanjespurv. Kastanjespurv (vitenskapelig navn "Emberiza rutila") er en fugl. Den er en nokså liten buskspurv, 14-15 cm i lengde. Hannen er kastanjebrun på oversiden og på hodet, men har ikke så sterk farge utenfor hekkesesongen. Brystet og buken er gul. Hunnen er brun på oversiden med mørke streker, mens undersiden er blek gul. Den hekker i Sibir, nord i Mongolia og nordøstlige deler av Kina. Om vinteren trekker den til sør i Kina, Sørøst-Asia og nordløst i India. Sibirspurv. Sibirspurv (vitenskapelig navn "Emberiza aureola") er en fugl. Den tilhører Buskspurvfamilien. Den hekker i nord-øst Europa og Nord-Asia (spesielt Sibir), og overvintrer i Sørøst-Asia, India og i Sør-Kina. Sibirspurven er en sjelden gjest i Vest-Europa. Det er gjort enkelte observasjoner. Sibirspurven er 13,5-15,5 cm lang, som er like stor som en sivspurv, men med et lengre nebb enn denne. En gammel hann har svart ansikt og kastanje-brun krone og rygg. Undersiden er klargul med tverrstilt brunt bånd rundt brystet. Hunnen ligner en blek gulspurv med en gulaktig underside. Småfugler ligner på hunnen. Sivspurv. Sivspurv (vitenskapelig navn "Emberiza schoeniclus") er en fugl i gruppen av buskspurver. Arten er omlag 15 cm stor. Den holder til i Norge i praktisk talt hele landet, både i fjellet, innlandet og langs kysten. Vi kan ofte høre sivspurven synge om våren, og den har godt grep med sine sitteføtter på lange strå. Svarthodespurv. Svarthodespurv (vitenskapelig navn "Emberiza melanocephala") er en fugl. Sisselspurv. Sisselspurv (vitenskapelig navn "Spiza americana") er en fugl. Kornspurv. Kornspurv ("Miliaria calandra") er en fugl i buskspurvfamilien. Beskrivelse. Kornspurven er omtrent 19 centimeter lang og ganske kraftig bygd. På oversiden er den gråbrun med et innslag av rustbrun farge. På undersiden er den hvit med svarte prikker og streker. Begge kjønn har likt utseende men hannen er noe større. Den regnes som utdødd i Norge. Rosenbrysttykknebb. Rosenbrysttykknebb (vitenskapelig navn "Pheucticus ludovicianus") er en fugl. Bobolink. Bobolink (vitenskapelig navn "Dolichonyx oryzivorus") er en spurvefugl. Brunhodetrupial. Brunhodetrupial (vitenskapelig navn "Molothrus ater") er en spurvefugl. Hvitpelikan. Hvitpelikan (vitenskapelig navn "Pelecanus onocrotalus") er en fugl. Krøllpelikan. Krøllpelikan (vitenskapelig navn "Pelecanus crispus") er den største av pelikanene. Den skiller seg fra den noe mindre hvitpelikanen ved at den er skittengrå og er lys på vingeundersiden. Navnet kommer av fuglens krøllete nakkefjær. Krøllpelikanen hekker spredt i Sørøst-Europa og østover til Sentral-Asia. Den er observert et fåtall ganger (færre enn 10) i Norge, men funnene antas å gjelde fugl rømt fra fangenskap. Vinhegre. Vinhegre (vitenskapelig navn "Ardeola bacchus") er en fugl. Rødflamingo. Rødflamingo ("Phoenicopterus ruber") er en tropisk fugl som holder til ved innsjøer og vassdrag i tropisk Sør-Amerika. Den er svært nær beslektet med chileflamingo. Rødflamingo er 120-140 cm lang, med en vekt på 2,2 kg for hunner og 2,8 kg for hanner. Fjærdrakten er karakteristisk rosa, med røde og svarte fjær på vingene. Nebbet er rosa med svart tupp, og benene er helt rosa. Lyden likner lyden til gjess. Den hekker på Galapagos, i Colombia, Venezuela, Mexico og øyene i Karibien. Sjeldne observasjoner gjøres i Florida. Den er den eneste flamingoen som naturlig finnes i Nord-Amerika. Som de fleste flamingoer foretrekker den habitatene laguner, sumpområder og grunne innsjøer. Som alle flamingoer legger den bare ett, kritthvitt egg, og spiser ved å filtrere vann gjennom nebbet. Egget legges mellom mai og august. Rugetiden er 28-32 dager, begge foreldrene mater avkommet helt til kjønnsmoden alder nås etter 6 år. Levealderen er om lag 40 år – en av de lengste for fugler. Snøgås. Snøgås (vitenskapelig navn "Anser caerulescens") er en fugl i andefamilien. Gulkinnand. Gulkinnand ("Anas formosa") er en fugl i andefamilien. Den har ingen nære slektninger blant nålenvende ender. De nærmeste nålevende slektningene er trolig knekkand og skjeand. Det er mulig at den bør plasseres i en egen slekt. Prærievåk. Prærievåk (vitenskapelig navn "Buteo swainsoni") er en våk. Fuglens hekkehabitat er prærie og tørre gressletter i det vestlige Nord-Amerika. Fuglene bygger et kvistreir i et tre, en busk eller på en klippekant. Arten er en trekkfugl som overvintrer i Argentina. Hjelmfiskand. Hjelmfiskand (vitenskapelig navn "Lophodytes cucullatus" og "Mergus cucullatus") er en fugl i andefamilien. Gulhodetrupial. Gulhodetrupial ("Xanthocephalus xanthocephalus") er en fugl. Indigospurv. Indigospurv (vitenskapelig navn "Passerina cyanea") er en fugl. Brunhodespurv. Brunhodespurv ("Emberiza bruniceps") er en spurvefugl som blir ca 16 cm lang. Bøylepingvin. Bøylepingvin ("Pygoscelis papua") er en mellomstor sjøfugl som hører til pingvinene. Arten er nært beslektet med adeliepingvin ("Pygoscelis adeliae") og ringpingvin ("Pygoscelis antarcticus"), som begge tilhører samme slekt. Arten kalles også av og til for eselpingvin. Beskrivelse. Hodet er sort og har et bøyleformet mønster i hvitt Bøylepingviner er svært hurtige svømmere Bøylepingvinen er blant de største pingvinene. Som pingviner flest er den sort på oversiden og hvit og gulhvit på undersiden. Arten har to karakteristiske hvite flekker i tinningen, på hver side over øynene, som vokser sammen lenger bak på hodet. Mønsteret kan minne om en bøyle, noe som er opphavet til navnet. I tillegg finnes små hvite prikker i det sorte på hodet. Lemmene, som sitter langt bak på kroppen og gir fuglen en oppreist holdning når den står og går, er lys oransje og føttene har svømmehud mellom tærne. Nebbet er sort med oransje sider. Stjerten er forholdsvis lang til pingvin å være. Fuglene blir omkring 51–90 cm høye (80 cm i snitt). Hannen veier typisk 4,9–8,5 kg, mens hunnen veier 4,5–8,2 kg. Den store variasjonen i vekt skyldes for det meste at fuglene taper seg under hekketiden, da den som ruger ikke spiser. Underarter. To underarter er beskrevet og blir vanligvis anerkjent. "P. p. papua" hekker på Falklandsøyene, Sør-Georgia, Kerguelen, Heard, Macquarieøya og Estadosøya. "P.p. ellsworthii" hekker på Antarktishalvøya, Sør-Sandwichøyene, Sør-Shetlandsøyene, Sør-Orknøyene. Sistnevnte er fysisk litt mindre enn stamformen. Utbredelse og bestand. Bøylepingvinen har en sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule, mellom 65°16'S og 46°00'S. Omkring 80 prosent av bestanden holder til på Falklandsøyene, Sør-Georgia og Antarktishalvøya. Totalbestanden av bøylepingvin er trolig økende og har nylig (2012) blitt estimert til omkring 387 000 par. I 1993 ble bestanden anslått til cirka 314 000 par. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til estimatene og framtidsutsiktene, hovedsaklig på grunn av menneskelig aktivitet i utbredelsesområdet. Derfor står arten oppført som "nær truet" på IUCNs rødliste. Atferd. Bøylepingvinen er den hurtigste svømmeren blant pingvinene. Den har en toppfart på cirka 36 km/t og kan dykke til dyp på mer enn 170 meter. Typiske dykke skjer til 20–100 m når fuglene jakter på føde, som regel innenfor en radius av 20 km fra hekkeplassene. Arten kan dykke opptil 450 ganger om dagen når den jakter på føde. Hoveddietten består av krill og andre skalldyr, men dyra spiser fisk og blekksprut. Bøylepingviner er sosiale fugler som hekker i kolonier, men koloniene er mye mindre enn det som er normalt for andre arter i denne slekten. De største koloniene teller omkring 6 000 par. Fuglene vender som regel tilbake til de samme hekkeområdene hvert år, men på grunn av guanoen bygges ikke reirene på den samme plassen. Det er også observert at en tilbakevendende koloni plutselig kan flytte til et nytt område, som kan ligge flere kilometer unna, men årsaken er ikke kjent. Arten Bygger reir av steiner, kvister, gress og fjær, og krangler ofte om de «beste» steinene når de bygger. Store steiner gir nemlig hannen status hos hunnen. Hunnen legger to egg sent i oktober, som hvert veier cirka 500 gram. Eggene kan legges med opptil fire dages mellomrom, men de klekker innenfor 24 timer. Foreldrene bytter på rugingen av eggene i cirka 34–36 dager, da ungene klekkes. Ungene blir værende i redene i ytterligere 30 dager. Når de er omking 80-100 dager gamle, er de klare for å legge ut på sjøen. Bøylepingvinene er utsatt for predasjon fra tannhvaler, haier og seler. Spekkhogger og leopardsel utgjør i så måte en stor del av dette trusselbildet. Arten er imidlertid også utsatt for predasjon fra andre fugler, som måker og joer. Disse tar egg og kyllinger når anledningen byr seg. Annet. I Norge kan man oppleve bøylepingviner i Akvariet i Bergen. Gulltoppingvin. Gulltoppingvin ("Eudyptes chrysolophus"), også kjent som macaronipingvin, er en flygeudyktig sjøfugl som tilhører pingvinfamilien og lever på den sørlige halvkule. Arten tilhører slekten "Eudyptes" (også kalt topp pingviner), som består av arter med strittende toppfjær på hodet, ofte med sterke farger. Etymologi. Det vitenskaplige navnet "Eudyptes chrysolophus" betyr "god dykker med gulltopp" eller "gulltoppet god dykker". Beskrivelse. Gulltoppingvinen er som pingviner flest, sort på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er sort og har strittende, bakoverliggende toppfjær i skinnende gult i pannen og fremst i tinningene. Voksne individer har mer utviklede toppfjær enn ungfuglene. Disse karakteristiske fjærene er også opphavet til det norske navnet på arten. Øynene er røde og nebbet er brun-oransje med hvite felt i munnvikene. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Lemmene er blekrosa og føttene har svømmehud. Når fuglene flyter i overflaten brukes de svømmehudkledde føttene som padleårer. Under dykking fungerer de som ror. Arten blir cirka 70 cm høy og veier typisk omkring 5,5 kg (3,1–6,6 kg). Det er den fysisk største arten i slekten "Eudyptes". Tidligere ble hvitkinnpingvin ("Eudyptes schlegeli") regnet som en underart av gulltoppingvin, men denne regnes nå som en egen art. Gulltoppingvinen består derfor bare av stamformen ("Eudyptes chrysolophus chrysolophus"). Habitat. Gulltoppingvinen trives i farvann som er rike på antarktisk krill, som er hovedføden. Den hekker på plasser med liten eller ingen vegetasjon, helst på flater og slette skråninger med steingrunn eller fjellgrunn, eller på lave klipper. Utbredelse. Arten er utbredt i den antarktiske sonen av Atlanterhavet (Weddelhavet) og lengst sørvest i Indiahavet. Utbredelse inkluderer sørspissen av Sør-Amerika og den antarktiske halvøya. Bestand. Gulltoppingvin er den mest tallrike av alle pingvinartene. Totalbestanden av gulltoppingviner teller omkring 9 millioner par. Den største enkeltbestanden befinner seg på Sør-Georgia og teller cirka 2,5 millioner par. Den nest største enkeltbestanden befinner seg på Kerguelen og teller cirka 1,8 millioner par. Rødlistestatus. Arten står oppført som "sårbar" på IUCNs rødliste, fordi det er forventet en kraftig nedgang i totalbestanden gjennom de neste tre generasjonene (36 år). Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til bestandsutviklingen. Hekkeatferd. Gulltoppingvinen er monogam. Arten hekker i kolonier, og minst 216 slike kolonier er kjent fra minst 50 ulike steder i utbredelsesområdet. I tillegg til hekkekoloniene på Sør-Georgia, hekker også arten blant annet langs kysten av Sør-Afrika, Chile og Argentina, samt på Falklandsøyene, Sør-Sandwichøyene og på Bouvetøya. Gulltoppingvinen er den topp pingvinen som hekker lengt mot sør. Hannene returnerer til hekkeplassene i oktober og november, hunnen følger etter om kort tid. Unike kallerop gjør at de monogame fuglene finner tilbake til hverandre i koloniene. Hunnen legger to egg. Det første egget veier typisk cirka 93 gram, Det andre egget, som legges 4–5 dager etter det første, er større (typisk cirka 150 gram) og som regel velges dette for ruging av paret, siden arten sjelden klarer å få fram begge eggene. Fuglene ruger vekselvis på egget i tre skift over cirka 37 dager. Det første skiftet varer typisk i 8–12 dager og byttes på av begge foreldrene, det andre varer i 2 uker og ruges utelukkende av hunnen mens hannen ernærer seg i sjøen, og det tredje varer i 9–11 dager og ruges av hannen mens hunnen ernærer seg. Den nyklekte kyllingen blir tatt vare på i de neste tre ukene av hannen, mens hunnen jakter og mater den daglig. Når kyllingene får voksen fjærdrakt forlater de redet og danner små grupper av ungfugler, mens begge foreldrene jakter. Hunner blir kjønnsmodne da de er omkring 5 år game, hanner omkring ett år senere. Ernæringsatferd. Gulltoppingviner ernærer seg hovedsaklig av antarktisk krill, men fuglene spiser også fisk og blekksprut. Maten fanges under dykking. Typiske dykk når til 15–70 meters dybde, men dykk ned mot 100 meter har blitt registrert. Det er dessuten kjent at denne arten også tidvis ernærer seg om natten, men da sjelden dypere enn til 3–6 meter. Dykkene varer sjelden i mer enn to minutter. Gråhodealbatross. Gråhodealbatross ("Thalassarche chrysostoma") er en stor sjøfugl i albatross-familien. Rosenpelikan. Rosenpelikan (vitenskapelig navn "Pelecanus rufescens") er en fugl i pelikanfamilien. Vingespennet kan bli 2,4 meter og vekten 5,5 kilo, dette er likevel en liten pelikan, mye mindre enn hvitpelikanen. Kroppen er grå og hvit, med en rosa rygg. Habitat. Den holder til i sumper og grunne innsjøer. Den bygger reir av en haug med kvister og legger to til tre store, hvite egg i det. Ungene får mat ved å dukke hodene inn i foreldrenes gap og spise halvfordøyet fisk fra dem. Den lever av fisk og amfibier. Utbredelse. Rosenpelikan finnes i Afrika, sør i Arabia og på Madagaskar. Dvergflamingo. Dvergflamingo (vitenskapelig navn "Phoenicopterus minor") er en fugl av flamingo-familien. Dette er en av de to flamingo-artene på den østlige halvkule, den andre er flamingo. Dvergflamingoen er liten, om lag 90 cm høy, lys rosa med røde ben, og rød-svart nebb. Den har store svarte felt på undersiden av vingene som er meget godt synlige i flukt, men også når fuglen står på bakken. Som alle flamingoer legger den bare ett, kritthvitt egg, og spiser ved å filtrere vann gjennom nebbet. Fuglen hekker primært ved den meget salte Lake Natron i det nordlige Tanzania, men er vanlig i hele Riftdalen og østover til Pakistan og India. Den påtreffes sjelden i Europa, og da oftest i Spania. Chileflamingo. Chileflamingo (vitenskapelig navn "Phoenicopterus chilensis") er en fugl av flamingo-familien. Som alle flamingoer legger den bare ett, kritthvitt egg, og spiser ved å filtrere vann gjennom nebbet. Svartsvane. Svartsvane ("Cygnus atratus") er en svane i andefamilien. Den stammer fra Oseania og er sotsvart i fjærdrakten. Også benene er sorte, men nebbet er karakteristiskt rødt i fargen. Hunnen er mindre enn hannen og har ikke like rødt nebb. Ungfuglene er gråbrune og har grått nebb. Arten er en karrakterart i Australia og Tasmania. Den er dessuten innført til New Zealand. Svartsvaner trives på våtmarksområder, der den hekker året rundt i kolonier. Reiret, som er bygget av gress og annen vegetasjon, legges gjerne ved vannkanten. Eggene (normalt 2-8 stykker) klekkes etter 36 dager. Stripegås. Stripegås (vitenskapelig navn "Anser indicus") er en fugl i andefamilien. Moskusand. Moskusand (vitenskapelig navn "Cairina moschata") er en fugl i andefamilien. Moskusanden hører naturlig hjemme i Mexico, Sentralamerika og Søramerika, men forekommer også i sørlige deler av USA. Den er også forvillet i Europa, også i Norge. Selv om anden er en tropisk fugl, tåler den greit temperaturer ned til -12°C. Beskrivelse. Moskusanden framstår med en stor variasjon i fjærdrakten. De fleste har et islett av brunt eller svart i fjærdrakten, men også andre varianter, for eksempel helt hvit fjærdrakt forekommer. Alle moskusender har klo på beina og en bred flat hale. Ansiktet er rødt og en fjærkam finnes oppå hodet. Hannen er opp til 86 cm lang og veier mellom 2.1 og 3.2 kg. Hunnen er betydelig mindre med en kroppslengde på 64 cm og en vekt mellom ca. 1 og 1.3 kg. Det er uklart hvor navnet stammer fra. Det kommer i hvert fall ikke av moskuskjertel, fordi fuglen har ingen slik kjertel. Levevis. Moskusanden er en standfugl som holder seg nært vann, enten i sumper eller ved sjøer eller bekker. Om natten går den ofte til ro i trær. Brudeand. Brudeand (vitenskapelig navn "Aix sponsa") er en fugl i andefamilien. Sørblesand. Sørblesand (vitenskapelig navn "Anas sibilatrix") er en fugl i andefamilien. Kaneland. Kaneland (vitenskapelig navn "Anas cyanoptera") er en fugl i andefamilien. Gåsegribb. Gåsegribb (vitenskapelig navn "Gyps fulvus") er en åtseletende fugl. Den lever i hovedsak av løvers og andre rovdyrs bytter. Med en gang den lukter blod, sirkler den over helt til rovdyrene er i mindretall, eller borte. Tartarfalk. Tartarfalk (vitenskapelig navn "Falco cherrug") er en fugl. Hekking. Tartarfalken legger 3-6 egg på marken, eller i et forlatt reir i et tre. Både hunnen og hannen ruger eggene som klekkes etter cirka 28 dager. Nordkrattvaktel. Nordkrattvaktel (vitenskapelig navn "Colinus virginianus") er en fugl. Berghøne. Berghøne (vitenskapelig navn "Alectoris chukar") er en fugl i fasanfamilien. Den er nært beslektet og ligner på sin vestlige ekvivalent, rødhøne. Den hører til i Asia fra Pakistan og Kashmir, inn i India (Himachal Pradesh og Punjab), og Afghanistan i øst til Balkan i vest. Den har blitt introdusert flere steder og har etablert seg i USA, Canada, New Zealand og Hawaii. I Storbritannia er det vanlig med hybrider mellom denne arten og rødhøna som også er introdusert der. Berghøne er Pakistans nasjonalfugl. Rødhøne. Rødhøne (vitenskapelig navn "Alectoris rufa") er en fugl. Fasan. Fasan (vitenskapelig navn "Phasianus colchicus") er en fugl. Den første fasanen i Norge ble satt ut i Bærum i 1870-årene, med flere utsettinger frem mot 1960-tallet. Saheldue. Saheldue (vitenskapelig navn "Streptopelia roseogrisea") er en fugl som lever i Sahelsona sør for Sahara, og videre til den arabiske halvøy. Dua blir rundt 26 cm lang og ryggsida er blekt, grålig brun. Hode, nakke og bryst har en rosaaktig farge, som er lysere på kinn og buk. Det er svært liten forskjell i utseende mellom de to kjønnene. Latterdue. Latterdue (vitenskapelig navn "Streptopelia risoria") er en fugl. Palmedue. Palmedue (vitenskapelig navn "Streptopelia senegalensis") er ei due. Palmedua hekker i tropiske områder i Afrika sør for Sahara, Midtøsten og Sør-Asia øst til India. Arten er også introdusert til vestlige Australia, i og i rundt Perth og Fremantle, og har trolig kommet dit som blindpassasjerer. Arten er ei lita due, ca 25 cm lang, og har en lang stjert. Ryggen, vingene og stjerten er rødlig brun med innslag av blågrått på vingene. I flukt vises en tydelig kastanjefarga underside. Hode og underkroppen er rosaaktig, men går over til en hvitlig farge på buken. Den har svarte flekker på halsen. Føttene er røde. Begge kjønn er like i utseende, men ungfuglene er mer rustfarga enn de voksne individene, og har dessuten mindre svarte flekker på halsen. Palmedua eter gras, frø, korn, annen vegetasjon og små insekter. De tilbringer mye tid på bakken, hvor de finner mat på grassletter og i jordbrukslandskap. De er lever som regel alene eller i par, sjeldent i flokker. Denne dua bygger reiret i et tre og legger to hvite egg. Denne arten har nylig blitt plassert i slekta "Stigmatopelia" av enkelte som følge av undersøkelsene av Johnson "et al." (2001). Halsbåndparakitt. Halsbåndparakitt (vitenskapelig navn "Psittacula krameri") er en papegøye. Den stammer fra Argentina, Uruguay og det sørlige Brasil. Men utsatte og rømte fugler har dannet store, levedyktige populasjoner i tempererte og subtropiske strøk i store deler av verden. Den er en populær burfugl. Beskrivelse. Halsbåndparakitten er ca. 40 cm lang, inklusive de lange, spisse halefjærene. Vingespennet er om lag 35 cm. Asiatiske fugler er kraftigere bygd og har kortere hale enn de afrikanske, som er påfallende slanke, med en hale som utgjør nær halvparten av totallengden. Selv om begge kjønn er overveiende grønne, viser arten kjønnsdimorfisme. Hannen har en tydelig halsring, som kan variere noe i farge. Denne mangler eller er svært utydelig hos hunnene, som også har mindre tydelig blåfarge på halefjærene. Nebbfargen varierer fra brunrød til rosa. Lydene består av skarpe, umusikalske skrik. Naturlig utbredelse og habitat. Arten var opprinnelig knyttet til løvskog med overveiende løvfellende trær, men har vist en nesten enestående evne til å tilpasse seg ”kunstige” habitater, som parker, hager og plantasjer. Før en omfattende spredning påskyndet av menneskelig aktivitet fantes den i Afrika mellom Sahara og ekvator og på det indiske subkontinentet. (Se utbredelseskart).Opprinnelig utbredelse for Psittacula krameri Spredning på grunn av menneskelig aktivitet. Som populære burfugler er de blitt introdusert over store deler av verden, og har etablert seg i frihet i tempererte og subtropiske områder. På tross av sitt subtropiske utgangspunkt, klarer de vinteren i såpass kalde strøk som Sør-England og Nederland. I Europa er arten først og fremst knyttet til byer og større tettbebyggelser med parker og utstrakte villastrøk. De største populasjonene er i London og omegn (6000 fugler vinteren 2006, i Nederland, knyttet til de fire største byområdene: Amsterdam, Rotterdam, Utrecht og Haag(anslått til 10,000 fugler i. og i Brussel. (ca. 10 000 fugler) Også i Sør-Afrika, Japan, Tunis, Teheran, Libanon, Israel, Forenede arabiske emirater og Oman fins etablerte kolonier. I USA er halsbåndparakitten etablert i Florida, California og Hawaii. Fuglene i disse etablerte koloniene av innførte fugler er for en stor del hybrider mellom underartene "manillensis", "borealis" og "krameri", til dels også med den nærstående arten "Psittacula eupatria" (Alexanderparakitt). Innslaget av de ulike underartene samsvarer med det klimaet de må tilpasse seg. Mens man i Europa frykter at det store innslaget av rømte burfugler kan true arter som finnes naturlig, ser det ut til at den utstrakte fangsten har ført til nedgang i de naturlige populasjonene av halsbåndparakitter i Sør-Asia. Burfugler. Halsbåndparakitter er kjent som burfugler helt tilbake til antikkens Hellas og Roma. I nyere tid er en rekke fargemutasjoner dyrket fram. Men det som først og fremst gjør halsbåndparakitten populær som burfugl er nok den evnen både hannene og hunnene har til å mime menneskelig tale og emosjonsuttrykk- Kirkeugle. Kirkeugle ("Athene noctua") er ei ugle i gruppen Athene. Den blir cirka 23-27 centimeter fra hode til hale. Den har et vingespenn på cirka 50-56 centimeter. Kirkeugla er en ugle som er bosatt i tempererte og varme områder i Europa, Asia og nord i Afrika. Denne arten hører til egentlige ugler, i likhet med de fleste av uglene. Ernæring. Den fanger gnagere, småfugler, insekter, ormer og snegler. Hekking. I naturen lager kirkeuglen reir i hule trær og steiner. Der det er mulig lager den reir i høye kirkespir; derav navnet kirkeugle. Den legger 3-5 egg som blir ruget på av hunnen i ca 28-29 dager, etterfulgt av ca 26 dager flyvetrening. Orientfink. Orientfink ("Carduelis sinica") er en fugl. Hekking. De lager reir i trær eller busker og legger fra 3 til 5 egg. Karminfink. Carpodacus erythrinus (grønt) og Carpodacus roseus (rosa) Karminfink (vitenskapelig navn "Carpodacus roseus") er en fugl i finkefamilien. Den er utbredt i Kina, Japan, Kasakhstan, Nord- og Sør-Korea, Mongolia og Russland. Den har vært observert lenger vest, og også i Europa (blant annet i Norge). Dette kan imidlertid være importerte burfugler som har rømt. Dens naturlige habitat er boreal barskog. Fuglearten er ikke regnet som utrydningstruet. Langhalefink. Langhalefink ("Uragus sibiricus") er en fugl. Langhalefink blir av IUCN gradert til «Least concern» og er utbredt i Kina, Japan, Kasakhstan, Korea, Nord-Korea og Russland. Tigerastrild. Tigerastrild (vitenskapelig navn "Amandava amandava") er en fugl. De er populære kjæledyr på grunn av tigerastrildhannens fargerike fjærdrakt om sommeren. Det naturlige utbredelse er Bangladesh, Kambodsja, Kina, Egypt, India, Indonesia, Burma, Nepal, Pakistan, Thailand og Vietnam. Fins innførte populasjoner sør i Spania, Brunei, Fiji, Malaysia, Portugal, Puerto Rico, Singapore og Hawaii. Lazulispurv. Lazulispurv ("Passerina amoena") er en kardinal. Den har sin utbredelse i Nord-Amerika. Ernæring. Lazulispurven spiser for det meste frø og insekter. Pavespurv. Pavespurv (vitenskapelig navn "Passerina ciris") er en fugl. Svartgumptrupial. Svartgumptrupial ("Icterus wagleri") er en fugl. Svartgumptrupial er utbredt i El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua og Amerikas forente stater. Den blir rangert som «least concern» i IUCNs rødliste over truede dyrearter. Gråkjernebiter. Gråkjernebiter (vitenskapelig navn "Eophona personata") er en fugl. Måltrost. Måltrost (vitenskapelig navn "Turdus philomelos") er en fugl som tilhører trostefamilien. Måltrosten ble første gang beskrevet i 1831 av den tyske ornitologen og pastoren Christian Ludwig Brehm. Beskrivelse. Nominatforma t. p. philomelos er 20-23,5 cm lang og har et vingespenn på 33-36 cm. Den veier mellom 65 og 90 gram. Kjønna er like. På oversida er fuglen lyst brun og på undersida gulkvit eller brungul, bleikere på buken, med mørke flekker. Undersida av vingene er grå og vingedekkfjærene på undersida varmt rustgule. Nebbet er gulaktig og beina og føtene er rosa. Ungfuglene ligner de voksne, men har gulbrune eller oransje render på stjert- og vingedekkfjørene. Måltrosten har et kort, skarpt "tsip"-låt, på trekk hørest et høgt tynt "siip", som ligner på rødvingetrosten, men er kortere. Varsellåta er et eksplosivt smatrende "tix-itix-itix...". Sangen kan ligne svarttrosten sin, men er satt sammen av korte motiv som blir gjentatt flere ganger. Sangen, som blir framført fra tre eller andre høge plasser, er en høg klar framføring av musikalske fraser som blir gjentatt to til fire gonger. Utbredelse. Måltrosten hekker gjennom det meste av Europa, men mangler på Island og i områda nærest Middelhavet, og er videre utbreidd i et belte gjennom Russland og Sibir øst til Baikal. Fuglen hekker dessuten i det nordlige Tyrkia, i Kaukasus og det nordlige Iran. Innenfor dette området er arten delt i to til fire underarter. Arten er også innført og etablert i Australia og New Zealand. Fuglen hekker over det meste av landet nord til Finnmark. Den går opp i bjørkebeltet, og er funnet hekkende i over 1000 m høgde. På Vestlandet er det lite måltrost ytterst på kysten. I Nord-Norge er fuglen relativt vanlig nord til midtre Troms. Lengre nord meir sparsomt forekommende, og i ytre Finnmark hekker måltrosten ikke. Måltrosten er vanlig i barskogene, og trives godt også i blandingsskog. Hekker også i rein løvskog, og på Vestlandet kan de være nesten like vanlig her som i barskog. Fuglene liker best skog med velutvikla undervegetasjon i form av busker eller små tre. Unggran er sterkt ettertrakta som reirtre. På Vestlandet er arten også funnen hekkende i nesten treløse område med kraftige einerbusker. Totalt hekker 500 000 til 1 000 000 par i Norge. Flest fins i granskog og i blandingsskog med innslag av gran. I disse områda er måltrosten en av dei dominerende artene. I rein løvskog og i furuskog er det færre fugler, og i fjellbjørkeskogen kan det være langt mellom para. På Vestlandet og i Nord-Norge har fuglen vært i framgang gjennom det tjuende hundreåret, noe som dels har sammenheng med granplanting. Hekking. Måltrosten er territoriell, men en god del av næringa finner de utenfor territoriet. Fuglen sitter helst i toppen av ei gran eller et anna høgt tre og synger, og sangen hørest for det meste tidlig om morgenen og om kvelden, sjelden midt på dagen. Fuglen synger mest intens tidlig i hekkesesongen og kan være nesten taus seint i sesongen. Reira blir plasserte i grener med tett greinverk, men reiret kan også ligge i ei furu eller av og til i et løvtre. På Vestlandet ligg reiret ofte i ei einerbusk. Egga blir oftest lagt i mai, rugetida er om lag 12 dager og etter om lag to veker er ungene flygedyktige. I blant legger paret to kull, det andre kullet blir lagt i juni eller juli. Føde. Fuglene eter mye snegler, mark og bær, i tillegg til mye anna. Trekk. Måltrosten flyr sørvestover om høsten, fra september til begynnelsen av november. De flyr via de britiske øyene til overvintringsområda i Spania og Portugal, noen flyr til det nordvestlige Afrika. Noen få individ kan overvintre langs kysten av Sør-Norge. Fuglene kommer tilbake til Norge fra slutten av mars og framover til mai. Til Sør-Varanger kommer de midt i mai. Østsanger. Østsanger (vitenskapelig navn "Phylloscopus trochiloides") er en fugl i sangerfamilien. Pirol. Pirol (vitenskapelig navn "Oriolus oriolus") er en spurvefugl. Den veier 72 g og måler 24 cm. Voksne hann-piroler er gule med sort farge på vingene og halen og har røde nebb. Hunner og ungfugler er grønngule på oversiden og gulhvite på undersiden med mørke striper. Piroler lever av insekter, bær og frukter. Arten forekommer bare tilfeldig i Norge, men er observert hekkende på Jomfruland og i Vestfold. Utbredt over det meste av Mellom- og Sør-Europa samt østover til India. Trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika. Slekten "Oriolus" har 27 arter. Ved siden av den eurasiske, som er beskrevet her er "kinapirol" ("O. chinensis") fra Sørøst-Asia antakeligvis den mest utbredte. Misvisende er "pirol" blitt brukt om en gruppe amerikanske fugler (amerikansk: "oriole") i trupialfamilien. Nøtteskrike. Nøtteskrike (vitenskapelig navn "Garrulus glandarius") er en kråkefugl. Vingene er svarte og hvite med et blått felt og svarte tverrbånd. Issen har svarte og hvite fjær som kan reises i en topp når nøtteskrika er opphisset. Nebbet er kraftig og spist. Det brukes til å åpne nøtter og til graving. Nøtteskrika er rundt 35 cm lang, og vekten er 140-190 gram. Nøtteskrika lever i den sørlige delen av Norge. Vi kan finne den i skog, og mer åpne områder med spredte trær. Om høsten kan den trekke inn mot bebyggelse for å samle hassel- og eikenøtter. Vi kan også se den i potetåkeren. Nøtteskrika spiser insektlarver, mark, edderkopper, smågnagere, fugleegg, fugleunger, frø og frukt. Om høsten spiser den nøtter, og den graver også ned nøtter til vintermat. Redet er flatt og blir bygd høyt oppe i et tre av kvister, plantestengler og tørt gress. Nøtteskrika legger egg i mai/juni, og ungene klekkes ut etter 16-17 dager. Noen kaller nøtteskrika for "Skogskjære" eller "Gransjur". Lavskrike. Lavskrike ("Perisoreus infaustus") er en kråkefugl som forekommer i lavkledd barskog fra Norge til østre Sibir, og er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet. Lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta, og den har ei klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen. Lavskrika er kjent for å være mye uredd, og nærmer seg ofte til menneske i skogen i søk etter føde. Den har også spilt ei viktig rolle i folklore. Beskrivelse. Lavskrika er mindre enn de fleste kråkefugler, har en gjennomsnittlig lengde på 26-29 centimeter, et vingespenn på 40-46 centimeter og ei vekt på 80-95 gram. Den er ganske mindre enn slektningen nøtteskrike ("Garrulus glandiarius") og litt større enn gråtrost. Den mye iøynefallende fjærdrakta er gråbrun med en brunsvart krone og rustrød overgump, samt stjertsidene. De midterste stjertfjærene er askegrå. Også vingeknokene er klart rustrøde på oversida, tydeligst synlig i flukta. Strupen er gråaktig, det svarte nebbet er lite og rettpekende og fjærene på neseåpningene danner en liten beige fjærdusk over nebbet. Øyne og tarsen er svarte. Kjønna og er like, men hunnene er litt mindre og unge lavskriker skiller seg med et noe brunere ryggparti og mer ensfarga fjærdrakt. Flukta er smidig og rolig, med glidende innslag og de bruker å røre seg fra tre til tre. De kan ofte minne om ei stor meis når den klatrer opp og ned greinene. Lavskrika er stort sett taus, men trass det har den et mye brett register og mange lyder liknende på nøtteskriker. I blant høres et kort, jamrende "gee", et stigende "kui" samt et noe tynnere "kiij". Når fuglen er opphissa kan han gi et skrikende, høgt "kreeh" eller mjauende ”geeeh”; begge lyder har mange likskaper med nøtteskrika, men lyder fra lavskrika er spedere. Sangen er sjeldent hørt, jamring, kvitrende og kvislende fuglesang som bare kan høres innenfor cirka 20 meters avstand. Begge kjønna synger. Utbredelse og taksonomi. Lavskrika er en standfugl som forekommer over store deler av den nordre barskogsregionen fra Fennoskandia, gjennom Russland østover til Stillehavet. Lavskrika var en av artene som Linné opphavlig beskrev i "Systema Naturae" fra 1700-talet. Han plasserte den i gruppa sammen med kråkefugler under navnet "Cractes infaustus". Storparten av de ti underartene som arten deles opp i blei beskrevet i begynnelsen av 1900-tallet av Peter Petrovic Sushkin, Boris Stegmann og Sergei Alexandrovich Buturlin, aktive ved den ornitologiske avdelinga på Zoologisk institutt ved Det russiske vitenskapsakademiet. Forekomst i Norge. Lavskrika forekommer i barskog på Østlandet nordover til Tana og Stabbursdalen, og i Øst-Finnmark. Den forekommer bare sporadisk i Nordland og Troms fylke. Størrelsen på populasjonen i Norge er ikke kjent, men grovt estimert til 10 000 til 50 000 par. Habitat. Lavskrika trives i gammel granskog rik på lav, arten kan dessuten observeres i andre typer av barskog. De foretrekker gamle, lukka skoger, oftest eldre en 60 år, tett skog gir effektivt vern mot predatorer som eksempelvis hønsehauk. De voksne fuglene bruker mer tid på marka og til søk etter føde i skoger dominert av gran enn i skog som er dominert av furu med høge stammer. De bruker den mest tette skogen mye sparsomt, likevel kan slik skog brukes av ungfugler nylig komne ut fra reiret. Hekking. Hekkinga tar til fra slutten av mars til begynnelsen av april. Reiret blir bygd av begge kjønna, og består av en base av pinner, kvister, lav og bark. Det er nøye konstruert, plassert lavt og tett mot en trestamme av gran, bjørk eller furu. Reiret fôres med never og fjær fra ulike arter hønsefugler som storfugl, orrfugl og ryper. Iblant har en observert lavskrike plukke opp fjærer som først blir plassert i barksprekker i tre, for senere bruk som reirmateriale. Hunnen legger 3-5 egg som er skittenkvite med grønaktig skjær, tegna med grå og grønnbrune flekker. Rugetida er ca. 20 dager. Begge kjønna mater ungene i rundt 20-24 døgn, i denne perioden er fuglene veldig varsomme for å unngå at reiret blir oppdaga. Kråke, ravn og nøtteskrike er de fremste årsakene til ei mislykka hekking, og til og med ekorn angriper reirplassen. Hekkesuksessen har vist seg å være mindre i revir med bland anna avfallsplasser der andre kråkefugler fins. Lavskrika har større framgang i område med relativt tett eldre skog en i fragmentert skog. Størrelsen på reviret varierer mellom 50 og 150 hektar. Føde. Lavskrika er alteter og dietten deres er stort sett bær, særlig blåbær, samt mindre pattedyr, insekt, fugleunger, og sopp, etter hva det er tilgang på. Fra og med juli til den første snøen faller, hamstrer lavskrikene mat til vinteropplag. Føda samles inn individuelt og mest alle lavskriker tar av sina eigne forråd. Lavskrika finner att ca. 90 % av hamstra matbiter, noe som krever en stor minnekapasitet. Under høyvinteren senker lavskrika kroppstemperaturen for å spare energi, og er mye inaktiv. Dette er ingen sky fugl og turgåere i skogen får ofte se fuglen som kan oppføre seg nysgjerrig nær menneske. Etter bare kort tid kan ville lavskriker mye vel late seg handmata likt en tam gråspurv gjør. Namn og folklore. Flere steder har lavskrika ord på seg for å bringe uflaks. I Norge har navnet "ulykkesfugl" vært brukt lokalt. Det vitenskaplige navnet er "Perisoreus infaustus", som ordrett oversatt betyr "Ulykkesbringende pratmaker". På tysk heter arten "Unglücksheher" (lit. Ulykkesskrike). Folkesagn sier att den hørte huldra og det underjordiske, og att den ikke lar skogsfuglfellene være i fred. Om en skjøt lavskrike blei ikke våpenet brukbart etterpå. Lavskrika fikk det vitenskaplige navnet i 1819, og navnet er nevnt første gangen rundt 1730. I Norge er andre lokale navn på arten mellom anna raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa. Polarsisik. Polarsisik (vitenskapelig navn "Carduelis hornemanni") er en fink. Lundtrupial. Lundtrupial (vitenskapelig navn "Icterus galbula") er en fugl. Utbredelse. Lundtrupial finnes for det meste i Nord-Amerika. Den overvintrer i Mexico, Latin-Amerika og i det nordlige Sør-Amerika. Det er observert noen få eksemplarer i Irland og England. Ernæring. De jakter etter mat i busker og trær. De flyr også korte distanser for å fange insekter. De spiser hovedsakelig insekter, bær og nektar. Krabbehegre. Krabbehegre (vitenskapelig navn "Butorides striatus") er en fugl. Keisergås. Keisergås (vitenskapelig navn "Anser canagicus") er en fugl i andefamilien. Gullfasan. Gullfasan i fangenskap i Svalöv, Sverige Gullfasan er en fjellfugl fra sentral-Kina innført til Storbritannia som nå hekker fritt i områdene Galloway i Sørvest-Skottland og East Anglia i Øst-England. Arten trives særlig godt i yngre plantefelt av bartrær. Fuglen holder seg skjult og er ikke lett å oppdage. Den kan fly, men foretrekker å gå eller løpe på bakken. Forekommer ganske vanlig i fangenskap. Northern Trust Open. Northern Trust Open er en golfturnering på PGA-touren. Den spilles hvert år i februar på Riviera Country Club i Pacific Palisades i California, som er 6 472 meter lang, og har par på 71 slag. Navnet Nissan Open fikk turneringen i 1995, etter å ha hett Nissan Los Angeles Open, Los Angeles Open Presented by Nissan, Los Angeles Open, Glen Campbell-Los Angeles Open og Nissan Open. I 2007 ble Northern Trust Corporation annonsert som ny hovedsponsor og fra 2008 har konkurransen hatt navnet Northern Trust Open. Vinnere. 1 Turneringen ble avkortet til 36 på grunn av dårlig vær dette året. Norges Kreative Fagskole. Norges Kreative Fagskole (NKF) er en fagskole, godkjent av NOKUT som har utdanningstilbud i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Skolen er del av utdanningsstiftelsen Campus Kristiania, en stiftelse som ble etablert av Ernst G. Mortensen i 1914. Skolen tilbyr 11 ulike fagskoleutdanninger, i tillegg til en bachelor i Kreativ markedskommunikasjon. De 11 fagskoleutdanningene består av: Journalistikk, Macdesign, Reklame og merkekommunikasjon, Web og interaksjonsdesign, 3D og animasjon, Grafisk design, Illustrasjon, Fotografi, Film, Interiør og Musikkdesign. Skolen tilbyr toårige studier i de aktuelle fagområdene (med unntak av Macdesign som er ettårig, og bacheloren som er treårig). Studenter som ønsker påbygning til en internasjonal bachelorgrad kan få innpass på 2. eller 3. studieår ved et av de universitetene skolen samarbeider med i England, Irland, Italia, Australia eller USA. I 2012 ble bacheloren i Kreativ markedskommunikasjon lansert. Dette er et treårig studie som kan tas hos NKF i Oslo. Det femte semesteret har en mulighet til å ta i Italia. Skolens administrasjon og Oslo-avdeling holder til i Campus Kristiania i Kirkegaten 24. Direktør er Erik Brandt, markedsdirektør Annelise Kiønig, og rektor er Tine Widerøe. Lokalisering. Norges Kreative Fagskole holder til i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Bachelor i Kreativ markedskommunikasjon. Når NKF nå tilbyr sin første bachelorgrad, er det naturlig at kreativitet er kjernen i utdanningen. Her lærer du å jobbe strategisk og metodisk med kreativitet og kommunikasjon, for å kunne vri og vrenge, utforske og stille spørsmål, snu opp ned på etablerte sannheter og skape kreative kommunikasjonsløsninger som skaper verdi og engasjement. En Bachelor i kreativ markedskommunikasjon (180 stp.) fra NKF er annerledes på mange måter. En av de viktigste forskjellene fra andre bachelorløp, er NKFs forankring i landets største kreative studentmiljø. Tuftet på NKFs verdier om at kreativitet kan læres og vårt fokus på erfaringsbasert læring fremfor teoretisk kunnskap, gir studiet deg en helt unik kompetanse som den kreative industrien etterspør. Journalistikk. Undervisningen i journalistutdanningen er verkstedsbasert med utelukkende reelle oppgaver i alt fra nyhetsreportasje til kriminaljournalistikk, underholdning, feature og portrettintervjuer. Ved å studere journalistikk hos oss lærer du om ulike intervjuteknikker, kildekontakt og informasjonssøk. Studentene lager både papiravis og nettavis der de publiserer artiklene vi skriver, samt at studentene jobber med eksterne samarbeidspartnere. Macdesign. Studerer du ett år med macdesign hos NKF får du en grundig og praktisk innføring i hvordan du bruker og utnytter programmene Adobe Photoshop, Illustrator, InDesign og Acrobat. Dette gjør deg til en attraktiv medarbeider for alle bedrifter som jobber med kommunikasjon. En macdesigner ferdiggjør visuelle uttrykk på en måte som gjør det innbydende å plukke opp en bok, bla i et magasin eller klikke på en nettannonse. Hos NKF skal du lære de tekniske ferdighetene for å kunne produsere til digitale medier og trykksaker hurtig og effektivt. Det kan være alt fra å utforme en restaurantmeny til emballasje for et dagligvareprodukt. Reklame og merkekommunikasjon. Reklame og merkekommunikasjon handler om å kommunisere med forskjellige målgrupper, påvirke dem til å endre holdninger, benytte seg av tjenester eller kjøpe produkter. Det handler om å vite hvem du snakker med og hvordan du skal si det – en stadig mer ettertraktet egenskap i dagens samfunn. Hele studiets grunnidé er at du lærer mest ved å gjennomføre teori i praksis og gjøre deg dine egne erfaringer. Du vil jobbe mye i team hvor du setter deg inn i oppgavene, gjør research, bygger argumentasjon, skaper unike ideer, produserer og presenterer for en rekke reelle kunder. Kanaluavhengigheten er total: du skal lage ideer tilpasset alt fra web og sosiale meder, til PR og boards. Tre nøkkelfag hos oss er tekst, strategi og visuell kommunikasjon. Hos NKF lærer du hvordan du skal uttrykke deg skriftlig i forskjellige medier, som for eksempel Internett og sosiale medier, annonser, brosjyrer, aviser, film og radio. NKF er opptatt av å lære deg å tenke strategisk og se viktigheten av samspillet mellom tekst, bilde og strategi. Web og interaksjonsdesign. Web og interaksjonsdesign handler om møtet mellom mennesker og digitale systemer. Interaksjonsdesign gjør teknologien du møter hver dag nyttig og gøy, og hos NKF skal du lære å utvikle og designe brukervennlige løsninger for både store og små kunder. NKFs Web og interaksjonsdesignutdanning er svært praktisk, og har som mål å lære deg å designe og programmere for interaktive medier og plattformer. Hos NKF skal du lære å bruke verktøy som Adobe Photoshop, Illustrator, Flash, HTML,CSS, Javascript og andre programmererspråk. Studentene jobber også mye med å forstå og analysere hvordan mennesket intuitivt samhandler med digitale flater i hverdagen, såkalt opplevelsesdesign. 3D og animasjon. NKFs toårige animasjonsutdanning lærer deg å kombinere idé, konsept og strategi, presentert i levende bilder. Enten det er animert 2D, 3D, eller en kombinasjon av disse. Hos NKF vil du utvikle grunnleggende ferdigheter for å kunne skape god kommersiell 3D og animasjon. Typiske oppgaver vil være å lage 3D-grafikk, karakteranimasjon, tittelsekvenser, filmeffekter, logoanimasjoner og animasjon til nye medier. Av programvare får du opplæring i blant annet Cinema 4D, Adobe After Effects, Final Cut og Photoshop. For å bli en dyktig i faget må du kunne sette sammen alle elementene i et arbeid slik at sluttresultatet er sømløst og helhetlig. Studentene skal lære om bl.a. fargekorrigering, fargematching, green screen, cameramapping, set extention og matchmoving. Grafisk design. God design kommuniserer og selger, og er avgjørende for å formidle budskap, historier og identitet. I grafisk design utvikler du profesjonelle visuelle konsepter og ideer som appellerer til forskjellige målgrupper. Hos NKF skal du lære å lage alt fra magasinlayout til CD-cover, pakningsdesign og webdesign. NKFs toårige studie er både teknisk og kreativt, og legger vekt på at du skal utvikle grunnleggende kunnskap om funksjonell og spennende design. I tillegg jobber du med merkevarebygging, samt deltar i planlegging av både fiktive og reelle markedskampanjer. Du jobber med andre ord både med enkeltstående designoppgaver, så vel som større og mer langsiktige prosjekter. Illustrasjon. Illustrasjon er å formidle og forsterke et budskap gjennom bilder. Enten du liker å jobbe med blyant, tusj eller dataillustrasjon – hos NKF kan du utvikle ditt talent og egen stil, samt jobbe på oppdrag for reelle kunder. Som illustratør jobber du med oppdrag innen reklame, tegneserier, avis, magasiner, brosjyrer, plakater, bøker, dataspill og emballasje. Du får innblikk i prosessen med å lage illustrasjoner etter brief, legge strategi og bestemme deg for hvilke tekniske virkemidler du skal bruke for å få fram budskapet. Fotografi. Fotografi er en unik mulighet til å stoppe tiden. Hos NKF skal du gjennom teknisk og kreativt arbeid lære den ettertraktede evnen det er å skape fotografier som formidler, påvirker eller inspirerer. Enten du vil jobbe med sjangrene mote, reklame, portrett, presse eller kunst; det handler om å visualisere og kommunisere et budskap for kunden. Du vil raskt oppdage hvor mye hardt arbeid som ligger bak et godt bilde, hvor lite som er tilfeldig hos en dyktig fotograf. Hvor gøy det er, hvor utfordrende det er, og ikke minst hvor utviklende det er å jobbe med fotografi. Hos NKF vil du ikke bare lære deg de tekniske aspektene ved faget, men også hvordan du utvikler gode ideer og tar i bruk fotografiske virkemidler som lys, komposisjon og fargelære. Film. Film handler om å skape og formidle noe som skal prege seerne. NKFs filmutdanning er praktisk, og NKF er opptatt av å gi deg en bred og grunnleggende forståelse for hvordan en filmproduksjon foregår ved å la klasserommene våre fungere som et reelt produksjonssted. Dette betyr at du i tillegg til kontinuerlig å være i produksjon på ulike genre og fagområder (produsent, regi, foto, manus, lys, lyd, klipp), også skal lære om finansiering, jus og entreprenørskap. Samtidig som du vil opparbeide deg en helhetlig forståelse for film, får du også mulighet til å spesialisere deg innen de fagene du synes er mest spennende og relevant. Interiør. Kreativitet er nøkkelen til å skape spennende rom. Hos NKF lærer du at interiør dreier seg om funksjon og opplevelse relatert til rom, omgivelser og innredning. Enten det er en privat bolig, en kafé eller et resepsjonsområde du skal utforme – NKF lærer deg verktøyene du trenger for å kunne styre din kreative prosess. Når du studerer interiør hos NKF jobber du praktisk og virkelighetsnært. Du skal lære å presentere interiøroppgaver med plantegninger ut fra kundens behov og interiørets funksjon. Du lærer å bruke 3D modelleringsverktøy for å lage tegninger til håndverker, samtidig som du blir drillet i å følge kundens budsjett og brief. Musikkdesign. NKFs toårige musikkdesignutdanning lærer deg å produsere lyd og musikk gjennom bruk av musikkteknologi og egne musikalske ideer. Du vil få forståelse for hvordan lyd og musikk kan forsterke kunders budskap, og bli bevisst på din rolle i lydproduksjonens ulike faser. Hos NKF vil du arbeide med ulike kreative teknikker innen komposisjon, arrangering og produksjon som gjør deg i stand til å levere lydproduksjoner på brief fra kunder. Musikkproduksjon, lyddesign, låtskriving, lydidentitet, filmmusikk og spillmusikk står sentralt i utdanningen, og oppgavene gir realistiske utfordringer rundt det å skape profesjonelle leveranser til ulike deler av bransjen. Undervisningen er temabasert, og gjennom praktiske oppgaver produseres musikk og lyddesign tilpasset ulike kanaler, miljøer og budskap. Musikkproduksjon, lyddesign, låtskriving, lydidentitet, filmmusikk og spillmusikk står sentralt i utdanningen Bachelor i utlandet. Etter at du har fullført to år på Norges Kreative Fagskole, enten i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger, tilbyr NKF samtlige studenter muligheten til å ta en internasjonal bachelor ved ett av våre samarbeidsuniversiteter i utlandet. NKFs partner, har studienavigatører som gir deg utfyllende informasjon om dine studiemuligheter, samt en tett oppfølging under hele søknadsprosessen. Studentmiljø. På alle de fire skolene sørger den lokale studentorganisasjonen Studentunionen ved Campus Kristiania for et mangfoldig og pulserende studentliv, også etter skoletid. Golf Digest. "Golf Digest" er et amerikansk, månedlig tidsskrift om golf som utgis av Advance Publications. Bladet dekker både rekreasjonsgolf og konkurransegolf for damer og herrer. Siden 1985 har "Golf Digest" kåret USAs 100 beste golfbaner hvert år, stemt frem av et panel på flere hundre golfeksperter. Pine Valley Golf Club har toppet listen hvert år unntatt 2001, da Pebble Beach Golf Links kom på førsteplass. Magasinet lager også lister over de beste nye banene, de beste golfreisemålene og de beste banene i hver amerikansk delstat, og – basert på informasjon fra nasjonale golfforbund og stemmer fra golfeksperter med internasjonal kunnskap – lister over de ledende banene utenfor USA. Norges Merkantile Fagskole. Norges Merkantile Fagskole (tidligere Merkantilt Institutt (MI)) er en privateid fagskole, godkjent av NOKUT og har utdanningstilbud i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Tønsberg. Skolen utdanner regnskapsmedarbeidere, markeds-, reiselivs-, eiendoms- og shippingkonsulenter og tilbyr ulike sekretærstudier. Skolens administrasjon og Oslo-avdeling holder til i Campus Kristiania i Kirkegaten 24. Skolen fikk sitt navn 1. januar 2006. Den eies av NKS Ernst G. Mortensens stiftelse. Firestone Country Club. Firestone Country Club er en golfklubb i Akron, Ohio, i USA. Klubben har tre golfbaner – "North", "South" og "West" – og er den eneste som har arrangert tre TV-sendte golfturneringer i samme år (1973): American Golf Classic, CBS Golf Classic og World Series of Golf. Det var Harvey Firestone som fikk opprettet golfklubben i 1929 som en park for de ansatte i Firestone Tire and Rubber Company. Klubbens første bane, "South", var tegnet av Bert Way. Den åpnet 10. august 1929 og Harvey Firestone slo det første slaget. Gauteng. Gauteng (Uttalt /xaʊˈtɛŋ/)er med sine 18 810 km 2 geografisk den minste av ni provinser i Sør-Afrika. Men Gauteng er svært urbanisert og med en befolkning på 8 837 178 (sørafrikanske nasjonale folketellingen i 2001) er den den nest største provinsen i folketall etter KwaZulu-Natal. Både Sør-Afrikas største by Johannesburg og Sør-Afrikas hovedstad Pretoria ligger i Gauteng. Gauteng er Sør Afrikas økonomiske sentrum, bygget på gullgruvevirksomhet. Gauteng ble grunnlagt 27. april 1994 ved det første demokratiske valget i Sør-Afrika. Gauteng utgjør kjernen i den gamle provinsen Transvaal. Til å begynne med ble den kalt PWB (Pretoria-Witwatersrand-Vereeniging)men i desember 1994 fikk den sitt nåværende navn. Gauteng er et sotho og betyr «Gullstedet» Økonomi. Selv om Gauteng er den minste av Sør-Afrikas ni provinser – dekker bare 1,4% av landets totale landområde – bidrar det med 33,9% av bruttonasjonalprodukt (BNP). Det er den rikeste provinsen i Sør-Afrika og i hele Afrika sør for Sahara, faktisk så genererer Gauteng 10% av BNP i hele Afrika. IGM Designskolen. Institutt for grafiske medier (IGM) er en stiftelse som er opprettet i et samarbeid mellom Mediebedriftenes Landsforening, Visuell Kommunikasjon Norge og Fellesforbundet. IGM arranger kurs i webpublisering og publisering på papir, og gir høyskoleundervisning innen grafisk design, webproduksjon og grafiske fag. Studiene foregår i Oslo og er utarbeidet i samarbeid med Høgskolen i Gjøvik. Stiftelsen ble dannet i 1999 da Grafisk Institutt fusjonerte med Grafisk Kompetansesenter Oslo. I januar 2004 kjøpte IGM opp Designskolen. Valentino Mazzola. Valentino Mazzola (født 26. januar 1919, død 4. mai 1949) var en italiensk fotballspiller. Han var kaptein og playmaker på det store Torino-laget som dominerte italiensk fotball i årene rett etter andre verdenskrig, og regnes for å være en av Italias beste spillere gjennom tidene. Han fikk tilnavnet "Il Capitano dei capitani" (italiensk for kapteinenes kaptein), fordi han var en uvanlig markant lederskikkelse både på klubblag, landslag og utenfor banen. Mazzola ble født i Milano, men startet sin fotballkarriere i Venezia rett før krigen. Før han ble proff spilte han for bedriftslaget til bilfabrikken Alfa Romeo. Han var med på å vinne den italienske cupen i 1941, og ble kjøpt av Torino i 1942. I hans første sesong i klubben, vant Torino «The Double». De to neste sesongene ble kansellert på grunn av krigen, men da ligaen startet opp igjen i 1945, vant Torino fire strake seriemesterskap. Sesongen 1946/47 ble Mazzola toppscorer i Serie A med 29 mål. Torinos dominans fikk en brå slutt i mai 1949, da laget var på vei tilbake fra en oppvisningskamp i Portugal. Samtlige spillere, støtteapparat og lokale journalister mistet livet da flyet deres styrtet i Superga-høydene utenfor Torino. I de fire siste serierundene av 1948/49-sesongen måtte Torino stille med juniorlaget, og av respekt for storlaget som hadde blitt utslettet, valgte motstanderne å også stille med sine juniorlag. Mazzola vant det siste av sine fem ligamesterskap posthumt. Totalt scoret Mazzola 109 mål i Serie A. På spilte han 12 landskamper, og scoret fire mål. Han ville nok fått langt flere landskamper hadde det ikke vært for krigen og flyulykken. Hans sønn Sandro Mazzola ble senere stjernespiller for Inter og Italia. Durban. Durban er en millionby på østkysten av Sør-Afrika. Den er Sør-Afrikas nest største (etter Johannesburg) med et innbyggertall på nærmere 3,5 millioner (2007). Durban har stor utstrekning fordi den i større grad enn andre sørafrikanske byer har stor villabebyggelse og mindre slum. Durban er største by i provinsen KwaZulu-Natal og har Afrikas største havn. Byen har også stor turisme som følge av subtropisk klima og gode strender for bading, og ikke minst for surfing. Befolkningen består for det meste av svarte afrikanere (63,8 %), deretter asiater, hovedsakelig etniske indere (19,9 %), hvite (9,0 %) og såkalte coloureds (2,8 %). Historie. Bukten som byen ligger ved ble oppdaget av Vasco da Gama på 25. desember 1497, området fikk derfor navnet Natal, portugisisk for jul. Bukten er en av de få naturlige havner på Afrikas østkyst. I 1824 ankom 25 britiske soldater fra Cape Town under kommandoen av løytnant F. G. Farewell og startet Port Natal kolonien. Området var behersket av Zulu stammen under den mektige kongen Shaka. Under ledelse av Henry Frances Fynn vokste kolonien seg til en liten by til 1835. I det året bestemte man at man skulle gi byen navnet d'Urban etter den britiske guvernøren for Kappkolonien Sir Benjamin d'Urban. Byen ble del av republikken Natalia, etablert av Voortrekkere i 1838. Disse måtte først nedkjempe motstanden fra Zulukongen Dingane i slaget ved Blodelven (Ncomeelven) samme år. De innfødte ble likevel fiendtlig innstilt og også britene bekjempet Voortrekerne og tvang disse å aksepterte britisk styre i 1844. Det subtropiske klimaet tillot dyrkning av Sukkerrør, men de innfødte var ikke villig til å jobbe på farmene. Det førte til at britene brakte indere til området og disse utgjør i dag en betydelig minoritet. For eksempel jobbet Mahatma Gandhi i en lengre periode som advokat i Durban under sitt opphold i Sør-Afrika (1893 til 1915). På slutten av 1800-tallet var det en liten norsk innvandring til Durban og Natal. Først med Debora-ekspedisjonen i 1879 deretter (1882) med det noe større Marburg-settlementet noen mil sør for Durban. Før dette hadde misjonærer som Hans Schreuder og Nils Astrup begynt sin virksomhet med Durban som utgangspunkt. En del norske sjøfolk, særlig på hvalfangst, hadde også opphald av ulik varighet i havnebyen. Dette var den eneste norsk utvandringen av betydningen til Afrika. I 1890-årene var det så mange nordmenn eller norskættede i byen at det ble etablert en egen menighet og egen «St Olav Church». Økonomi. Storregionen Durban har en betydelig og mangfoldig økonomi med fabrikasjon, turisme, transport, finans og administrasjon. Som havneby har den en konkurransefordel ovenfor andre byer i landet med tanke på eksport. Byens gode klima med en varm havstrøm og Drakensberg fjellene i nærheten er grunnlaget for en betydelig turismeindustri. Alle disse fordelene har likevel ikke ført til en betydelig vekst i antall jobber. Innenfor fabrikasjon har effektiviseringer ført heller til færre ansatte i det segmentet. Det er en betydelig arbeidsledighet som kan være opp til 30% i enkelte områder. Knyttet til det er en betydelig kriminalitet som har gitt problemer til turismesektoren. Kriminaliteten har ført til at midtbyens forretningsdistrikt har blitt fraflyttet og mange bedrifter er nå lokalisert i Umhlanga litt nord for byen, særlig nær "Gateway Theatre of Shopping". Forsøk for å forbedre omstendighetene i sentrum har blitt gjort før fotball-VM. Fotball VM 2010. For VM i fotball 2010 ble Moses Mabhida Stadium bygget rett ved stranden, litt nord for bykjernen. Fem gruppespill, en åttendedelsfinale og en semifinale ble spilt her. Abu Dhabi Golf Championship. Abu Dhabi Golf Championship (fra 2011 Abu Dhabi HSBC Golf Championship) er en golfturnering på Europatouren som arrangeres i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Turneringen ble arrangert for første gang i januar 2006, med en premiepott på 2 000 000 dollar. Ljubov Kozyreva. Ljubov Vladimirovna Baranova-Kozyreva (russisk: Любовь Владимировна Баранова-Козырева; født 27. august 1929 i Bugry i Leningrad oblast) er en russisk tidligere langrennsløper. Hun representerte Sovjetunionen. Hun vant gull på 10 km langrenn under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo, samt sølv på stafetten. Under OL 1960 i Squaw Valley ble det to sølvmedaljer på de samme distansene. Sandro Mazzola. Alessandro (Sandro) Mazzola (født 8. november 1942 i Torino) er en tidligere italiensk fotballspiller. Han er sønn av den tidligere stjernespilleren Valentino Mazzola, og var en av italiensk fotballs største stjerner på 1960- og 1970-tallet. Sandro Mazzola spilte hele sin karriere i Inter, hvor han var med på å vinne fire ligamesterskap, og gikk til topps i Europacupen i 1964 og 1965. Han spilte 70 landskamper for, og scoret 22 landslagsmål. Han deltok i tre VM-sluttspill, og var tapende finalist i 1970. Han var også med på det italienske laget som ble Europamestere på hjemmebane i 1968. Mazzola debuterte for Inter i 1961, og scoret i debuten. I likhet med sin far, var Mazzola offensiv midtbanespiller, og spilte med trøye nummer 10. I løpet av sine 17 sesonger på San Siro, spilte han 418 kamper i Serie A, og scoret 116 mål. I 1971 kom han på andreplass i kåringen av årets spiller i Europa, bak Johan Cruyff. Klippedue. Klippedue (vitenskapelig navn "Columba livia") er en fugl. Arten omfatter byduen, og er opphavet til tamduene, hvor brevduen kanskje er den mest bemerkelsesverdige. Beskrivelse. Utseendet varierer mye, men stamformen er blågrå med hvit bakrygg og to svarte tverrbånd på vingene. Den har grå stjert med mørkere spiss. Fuglen lever i 3-5 år i det fri, opp til 15 år i fangenskap, skjønt det har blitt rapportert om individer som har levd lengre. Utbredelse. Klippeduen finnes ofte i byer, hvor den kalles bydue eller «flygende rotte». Den lever vilt i fjellområder, for eksempel på Gibraltarklippen. Arten opptrer naturlig vest og sør i Europa, sørvest i Asia, og i Nord-Afrika. Den er vanlig ved Skottlands kyst, på Færøyene og i Middelhavsområdet. I Egypt bor den ofte øverst på hus. Den ble introdusert i Nord-Amerika i 1606 ved Port Royal, Canada. Oppfôring. I begynnelsen mater foreldrene ungene med duemelk. De blir imidlertid raskt selvstendige i matveien. Mennesker som vil fôre opp unger kan etter den første tiden mate dem med tørre, ukokte gule erter. Magnus Lund. Magnus Lund (født 25. juni 1983 i Manchester) er en engelsk-norsk rugby union-spiller. Han spiller for Biaritz i den øverste divisjonen i Frankrike, Top 14. I 2006 ble han tatt ut på det engelske landslaget. Han har flere kamper for aldersbestemte landslag, samt det engelske sevens-landslaget. Mpumalanga. Mpumalanga er en av de to nordligste provinsene i Sør-Afrika og har et areal på 79 490 km². Provinsen ble opprettet i 1994 og utgjør den østre delen av den gamle provinsen Transvaal. Idag har Mpumelanga om lag 3,2 millioner innbyggere og hovedstaden i provinsen heter Nelspruit. Sammen med provinsen Limpopo deler Mpumalanga en av verdens største og mest velorganiserte dyreparker, nemlig Kruger nasjonalpark. KwaZulu-Natal. KwaZulu-Natal er en provins i Sør-Afrika på 92 100 km² og med om lag 9,9 millioner innbyggere. Provinsen ble grunnlagt i 1994, og bygger på den gamle provinsen Natal og bantustanen KwaZulu. Hovedstaden i KwaZulu-Natal er Pietermaritzburg. Den største byen i provinsen er Durban med Afrikas største havn. Zuluene kommer som navnet tilsier herfra. Aviva Premiership. Aviva Premiership er den øverste avdelingen for rugby union i England. Den kom i gang i 1987 under navnet Courage League. Harry Vardon Trophy. Harry Vardon Trophy er et trofé som tildeles vinneren av "Order of Merit" hvert år på Europatouren i golf. Curling under Vinter-OL 1924. Curling under Vinter-OL 1924 Det deltok tre land i curling. Øvelsen i dette OL er tradisjonelt regnet kun som demonstrasjonsidrett, men IOK stadfester i 2006 at konkurransen var en tellende olympisk øvelse. Arnold Palmer Award. Arnold Palmer Award er et trofé som hvert år tildeles vinneren av pengelisten på PGA-touren i golf. Militært patruljeløp under Vinter-OL 1924. Under Vinter-OL 1924 deltok seks lag fra seks land i militært patruljeløp. Kun fire lag fullførte. Resultater (30 km). Dato: 29. januar Fotoelektrisk effekt. Den fotoelektriske effekt. Innkommende elektromagnetisk stråling slår ut elektroner fra et materiale. Den fotoelektriske effekt opptrer når et metall gir fra seg elektroner under påvirkning av lys. Denne effekten har et stort teknisk anvendelsesområde, blant annet i slike lysmålere som benyttes i fotografering. Man får da lyset som skal måles til å falle inn mot en liten metallplate. Når lyset treffer denne, frigjøres elektroner, som produserer en elektrisk strøm i en en tilkoblet strømkrets. Ved å lese av strømstyrken kan man slutte seg til hvor sterkt lyset er. Se under lysstyrke. Hvordan greier lys å få et metall til å produsere frie elektroner? Det viste seg at den klassiske fysikken hadde store problemer med å gi en vitenskapelig forklaring av den fotoelektriske effekt. Spesielt dette at de frie elektronene først ble produsert når lysets frekvens lå over en viss minimumsfrekvens, voldte store problemer for de foreslåtte klassiske forklaringsmodeller. Det var da i 1905 at Albert Einstein framsatte sin berømte forklaring av den fotoelektriske effekt, som siden er blitt stående som den uten tvil riktige forklaringen. Og denne Einsteinske forklaringen av den fotoelektriske effekt utgjorde et radikalt brudd med den klassiske fysikken, og dannet selve utgangspunktet for kvantemekanikken, som i sin tur utgjør det 20. århundres mest betydningsfulle teknisk-vitenskapelige oppdagelse. Einsteins forklaring var egentlig meget enkel, idet han tok opp en idé som Max Planck allerede hadde lansert i 1900, der lysets strålingsenergi ble diskretisert ved å la dets energi opptre i form av kvanter, der hver lyskvant skulle ha en energi som han – og Planck – mente måtte være proporsjonal med lysets frekvens. Men denne enkle tanken utgjorde et meget radikalt brudd med den da allerede så veletablerte Hertz-Maxwellske elektromagnetiske teori for lysets egenart. Ifølge denne er lys nemlig ikke noe annet enn svingninger i de elektriske og magnetiske felter, som forplanter seg gjennom rommet som et kontinuerlig bølgefenomen. Og en slik teori, veletablert som den var, f.eks. gjennom Marconis arbeid med å benytte Maxwells elektromagnetiske bølger til signaloverføring, "tillot ikke" at lyset, eller de elektromagnetiske bølgene, skulle kunne opptre i diskrete energibunter, som såkalte lyskvanter. For de sistnevnte var jo diskrete ting, mens de førstnevnte var kontinuerlige. Og det var en umulig tanke at en ting kunne være "både" diskret "og" kontinuerlig "samtidig". Like vel var det denne selvmotsigelsen som siden skulle danne selve grunnlaget for kvantemekanikken. Dette kalles for komplementaritet, et helt nytt prinsipp i fysikken. Flere detaljer. Dette skjer fordi fotoner i lyset «slår ut» elektronene. Energien til fotonene må riktignok ha en viss størrelse: For at lys skal kunne slå løs elektroner i et metall, må lysfrekvensen være minst like høy som grensefrekvensen for metallet. Hvis lys med lavere frekvens treffer metallet, vil det ikke bli slått løs elektroner "selv om vi øker lysintensiteten" (dvs. strålingstettheten eller antall fotoner pr. tidsenhet). Grunnen til dette er at når et foton treffer et elektron, gir det hele sin energi til det ene elektronet, og dette elektronet får bare energi fra det ene fotonet – og denne energien må være større enn metallets arbeidsfunksjon for å kunne løsrives fra metallet. Når lysfrekvensen er "f" vil fotonet ha energien "E"="hf", der "h" er Plancks konstant. Fotonet må utføre et arbeid "W" på elektronet for å løsrive det, og hvis fotonenergien "E" er større enn løsrivningsarbeidet "W", vil elektronet bli frigjort. Energien som eventuelt er til overs blir overført som kinetisk energi til elektronet, og vil bestemme hvilken fart elektronet får. Siden bare "ett" foton kan gi energi til "ett" elektron i et slikt støt, har lysintensiteten ikke noe å si for om den fotoelektriske effekt oppstår; bare frekvensen er avgjørende, da energien pr. foton kun er avhengig av frekvensen. Intensiteten har noe å si for hvor mange elektroner som blir frigjort i løpet av en tid; høyere intensitet betyr flere fotoner, som medfører flere sammenstøt med elektroner, som fører til flere vellykkede løsrivninger (se under). Når et foton treffer et elektron vil den ikke automatisk overføre all energien sin; vi må regne på det som et "støt" mellom to partikler. Dette betyr at selv om et foton har frekvens over grensefrekvensen til metallet og dermed også energi «nok», vil det ikke nødvendigvis si at fotonet får slått løs elektronet: Blir det et svært skjevt støt vil ikke all energien bli overført. Dette vil si at grensefrekvensen og løsrivningsarbeidet til et metall er den/det minste frekvensen/arbeidet som skal til for å slå løs et elektron. Med disse minimumsverdiene menes det at det er disse verdiene som skal til for å slå ut elektronet når støtet er optimalt med tanke på vinkel og fart i forhold til partiklene, og at det da gjelder de(t) elektrone(ne) som er enklest å slå ut, det vil si de som ligger langt utenfor kjernen. Et slikt støt kalles et Compton-støt. Vi må imidlertid huske på at Comptoneffekten omhandler vekselvirkningen mellom lys og "frie" elektroner, mens den fotoelektriske effekt omhandler vekselvirkningen mellom lys og "bundne" elektroner, nemlig elektroner som er "bundet" til et metall -- bundet til å måtte oppholde seg "inni" metallet, der de vanligvis ikke så lett unnslipper; om de da ikke skulle sendes ut termisk, som fra katoden i et radiorør, eller ved, nettopp, at de blir truffet av fotoner/lyspartikler som har tilstrekkelig energi/frekvens til å få dem løsrevet fra metallet. Der er stor forskjell på Den fotoelektriske effekt ble forklart av Albert Einstein i 1905, da han publiserte sin avhandling om fenomenet. Dette arbeidet anses i ettertid ikke for hans største – relativitetsteorien rager høyere blant de fleste – men var mer «fordøyelig» for datidens vitenskapelige miljø, og var grunnlaget for tildelingen av Nobelprisen i fysikk til Einstein i 1921. Men når det gjelder det 20 århundres store samfunnsmessige tekniske omkalfatringer, der de mest avanserte uten tvil ikke kunne ha vært gjennomført uten de store framskrittene som blev gjort innen elektronikk og faste stoffers fysikk, så er det klart at Einsteins beskjeftigelse med fotoelektrisiteten og kvantemekanikk har hatt langt større samfunnsmessig gjennomslag enn hans mer abstrakte relativitetsteori. Hans E = mc2 - et av relativtetsteoriens mer berømte resultater - har riktignok vært meget viktig, både for kjernekraft og Hiroshima, men i dagliglivet er det nok elektronikken som har gått av med seieren for folk flest -- så langt. Jack Nicklaus Award. Jack Nicklaus Award er et trofé som tildeles «årets spiller» på PGA-touren i golf. Utmerkelsen ble første gang utdelt i 1990 og er basert på avstemning blant medlemmene av PGA-touren. PGA Player of the Year. PGA Player of the Year er en utmerkelse som tildeles av PGA of America. Den ble første gang utdelt i 1948 og har siden 1982 vært basert på et poengbasert system. Det gis poeng for turneringsseire, topp 10-plasseringer, bonus for "major"-seire, samt spillernes plassering på pengelisten og gjennomsnittsscore. Eastern Cape. Eastern Cape (xhosa: Mpuma-Koloni; afrikaans: Oos-Kaap; engelsk: Eastern Cape) er en provins i Sør-Afrika på 169 580 km² og har om lag 7 millioner innbyggere. Hovedstaden er Bisho. Folkegruppen xhosa som bl.a. Nelson Mandela tilhører kommer herfra. Provinsen Eastern Cape ble grunnlagt i 1994, av den østlige delen av den gamle Kapprovinsen, og bantustanene Transkei og Ciskei. Use Your Illusion I. "Use Your Illusion I" er det tredje studioalbumet av det amerikanske rockebandet Guns N' Roses. Albumet ble utgitt samtidig med albumet "Use Your Illusion II", den 17. september 1991. Den første uken etter utgivelsen solgte den 685 000 enheter, og debuterte på Billboard 200 med en 2. plass. Etter albumutgivelsen startet Guns N' Roses en toårig verdensturnè for å promotere albumet. Jean-Pierre Léaud. Jean-Pierre Léaud (født 5. mai 1944 i Paris) er en fransk skuespiller. Léaud, Jean-Pierre Léaud, Jean-Pierre Western Cape. Western Cape (afrikaans: Wes-Kaap; xhosa: Ntshona-Koloni; engelsk: Western Cape) er en provins i Sør-Afrika på 129 370 km² og med om lag 5 millioner innbyggere. Provinsen er en av tre deler av den gamle Kapprovinsen. Provinsen ble dannet i 1994. Hovedstaden i Western Cape er Cape Town. Geografi. Provinsen Western Cape grenser i nord til Northern Cape, i øst til Eastern Cape, i sør til Indiahavet og i vest til Atlanterhavet. Prince Edward Islands er inkludert i provinsens administrasjon. Elvene Breede og Berg er store elver i provinsen. Hovedstaden er Cape Town og andre betydelige byer inkluderer Stellenbosch, Worcester, Paarl og George. Garden Route og Overberg er populære turistområder langs kysten. Western Cape er eksepsjonelt topografisk varierende. De meste av provinsen hører til Kapps foldingsbelte, en fjellrekke av sandstein fra perm til karbon–tiden som strekker seg mellom 1000 og 2300 moh. Dalene mellom fjellene er generelt fruktbare. Delene lengst inne i landet er del av Karoo og er vanligvis tørt og preget av høyder med en skarp forkastning i nord. Kystområdene varierer fra sandfylte bukter mellom kappene til steinete og fjellrike noen steder. Western Cape er også den sørligste delen av den afrikanske kontinentet med Kapp Agulhas som sitt sørligste punkt, bare 3800 km fra kysten av Antarktis. Provinsen utgjør 10,6% av landets totale areal. Den er omtrent på størrelse med England. Klima. Western Cape varierer også klimamessig med mange forskjellige mikro–og makroklima skapt av den varierte topografien og innflytelsen til både Indiahavet (varmt vann) og Atlanterhavet (kaldt vann), derfor kan klimastatistikkene variere mye på svært korte distanser. Det meste av provinsen regnes å ha et Middelhavsklima med kalde, våte vintre og varme, tørre sommere. Karoo har et halvtørt klima med kalde, frostfylte vintre og varme sommere med en og annen tordenstorm. Garden Route og Overberg på sørkysten har et maritimt klima med kalde, fuktige vintre og milde, fuktige sommere. Mossel Bay i Garden Route regnes for å ha det nest mildeste klimaet i verden etter Hawaii. Tordenstormer er ganske sjeldne i provinsen med unntak av det indre av Karoo, mens det meste av nedbøren skyldes fronter eller orografi. Ekstrem varme og kulde er vanlig i innlandet, men sjeldent nær kysten. Snø er vanlig om vinteren på de høyereliggende områdene, men frost er relativt sjelden i kystområdene og i mange av de tungt kultiverte dalene. Økonomi. Provinsen totale BNP er det tredje høyeste bidraget til landets total og utgjør 14,6%. Tekstilindustrien er den største industrien og sysselsetter over 170 000 mennesker. Tekstilindustrien er for tiden nedadgående på grunn av konkurranse fra billigere østlige produsenter som Kina. Høyteknologisk industri, internasjonale telefonsentraler, mote, reklame og tv–produksjon er andre nisjer som blir stadig viktigere. Provinsen har også en betydelig lavere arbeidsledighet enn de andre provinsene. 17,1% av den arbeidsføre befolkningen er arbeidsledige. Det har nylig vokst frem en massiv turisme i provinsen, der flertallet er internasjonale turister. De mest populære turistmålene er Cape Town, Garden Route og Winelands. Der var 1 535 903 mennesker som ankom landet fra utlandet i 2004, og det er forventet en fortsatt årlig økning. Nasjonal turisme er også oppadgående, siden lavprisflygninger fra selskap som Kulula og 1Time gjør reiser overkommelige for flere sørafrikanere. Myndigheter. Western Capes provinsielle bygning i Cape Town. Hovedstaden i Western Cape er byen Cape Town. Statsminister i provinsen er for tiden Ebrahim Rasool og generaldirektøren er Gilbert Lawrence. Konstitusjonen i Western Cape ble vedtatt i 1998 og er tilgjengelig på de offisielle språkene i provinsen, afrikaans, engelsk og xhosa. Western Capes provinsielle lovgivende forsamling er ansvarlig for å la lover innenfor sine ansvarsområder slik det er trukket opp i Sør-Afrikas konstitusjon. Noen av sakene som blir tatt opp dekker agrikultur, utdanning, miljø, helsetjenester, boliger, språkpolitikk, turisme, handel og sosialtjenester. Forsamlingen har sitt sete i Cape Town og har totalt 42 medlemmer, ANC har for tiden 24 seter, DA har 13, ID har 1, ACDP har 2 og UIF har 2. Western Cape provinsielle administrasjon hadde et budsjett i 2004 på R16,4 milliarder ($2,8 milliarder). Infrastruktur og kommunikasjon. Western Cape har et utmerket nettverk av motorveier som kan sammenlignes med vestlige land. De primære motorveiene er N1 fra Cape Town til Three Sisters, N2 fra Cape Town til Bloukrans River, N7 fra Cape Town til Bitterfontein og N12 fra George til Three Sisters. Andre veier er «R»–veier og binder sammen andre områder. Motorveier med begrenset adgang er begrenset til metropolområdet til Cape, Winelands og Garden Route, men på grunn av lav befolkningstetthet i resten av provinsen, er motorveiene effektive med høy fart, med unntak av under feriesesongene da trafikken kan gå sakte på grunn av stor trafikk. Telekommunikasjon i provinsen er svært sofistikert, men telefonkommunikasjon via kabler har fremdeles et stykke å gå. Dette skyldes i stor grad Telkoms monopol. Alle områder har internettilgang. Mobilkommunikasjonen er i verdensklasse med mottak i alle tett befolkede landbruksområder, alle urbane områder og langs alle hovedveiene, inkludert fjellpass og tunneler. Alle nasjonale banker er representert nesten overalt, selv de minste byene. Demografi. Geografisk distribusjon av morsmålsspråkene i provinsen. Folketellingen fra 2001 viste at der er 4 524 336 mennesker og 1 173 302 husholdninger i Western Cape. Befolkningstettheten er 34,97 innbyggere per km². I Western Cape er det 26,68% svarte, 53,91% fargede, 1,00% asiater og 18,41% hvite. 15,6% av husholdningene utgjøres av individer. Den gjennomsnittlige størrelsen på husholdningene er 3,86. 27,3% av befolkningen er under 15 år, 19,4% er mellom 15 og 24, 32,9% mellom 24 og 44, 15,2% fra 45 til 64 og 5,2% er 65 år eller eldre. Medianalderen er 26 år. For hver 100 kvinner er der 94,0 menn. For hver 100 kvinner som er 18 år eller eldre, er der 91,3 menn. I provinsen snakker 55,3% av innbyggerne afrikaans hjemme, 19,3% snakker engelsk, 0,0% snakker ndebele, 23,7% snakker xhosa, 0,2% snakker zulu, 0,0% snakker nord-sotho, 0,1% snakker tswana, 0,0 snakker swati, 0,0% snakker venda og 0,0% snakker tsonga. 0,4% av befolkningen snakker et ikke–offisielt språk hjemme. 81,8% av befolkningen er kristne, 9,0% har ingen religion, 6,5% er muslimer, 0,4% er jøder og 0,2% er hinduer. 2,1% har andre eller ubestemte religioner. 5,7% av innbyggerne 20 år eller eldre har ikke fått noe skolegang, 15,2% har hatt noe grunnleggende skolegang, 7,9% har kun fullført grunnskolen, 36,5% har hatt noe utdannelse på videregående skole, 23,4% har kun fullført videregående skole og 11,2% har høyere utdanning. Totalt har 34,6% fullført videregående skole. 63,1% av husenhetene har telefon og/eller mobiltelefon i boligen, 34,2% har tilgang til telefon i nærheten og 2,7% har tilgang som ikke er i nærheten eller har ingen tilgang. 86,5% av husholdningene har vannklosett eller kjemisk toalett. 87,8% får fjernet avfallet minst en gang i uken av kommunen og 1,4% har ikke avfallsordning. 67,5% har rennende vann i boligen, 85,2% har rennende vann på eiendommen sin og 98,3% har tilgang til rennende vann. 78,8% av husholdningene bruker elektrisitet til matlaging, 73,4% til oppvarming og 88,0% som lyskilde. 79,1% av husholdningene har radio, 74,1% har tv, 18,2% eier en datamaskin, 73,5% har kjøleskap og 41,4% har mobiltelefon. 17,1% av befolkningen mellom 15 og 65 år er arbeidsledige. Av arbeidsledige personer er 53,4% svarte afrikanere, 43,0% er fargede, 0,4% er indere/asiater og 3,2% er hvite. 23,3% av svarte afrikanere er arbeidsledige, 9,3% av fargede, 5,0% av indere/asiater og 2,0% av hvite. Utdannelse. Western Cape er den høyest utdannede provinsen med en svært dyktig arbeidsstyrke sammenlignet med alle andre afrikanske regioner. Eksamensraten fra videregående skole er jevnt rundt 80%, høyere enn i noen annen provins. Provinsen har også to internasjonalt anerkjente universitet, Stellenbosch University og University of Cape Town. Utdanningskvaliteten forblir et problem i tidligere underutviklede områder som var et produkt av apartheids Bantu–utdanningssystem. Den sørafrikanske regjeringen har vist stor interesse for å fremme utdanningssystemet og kvaliteten ser ut til å bedres. Use Your Illusion II. "Use Your Illusion II" er det fjerde studioalbumet av det amerikanske rockebandet Guns N' Roses. Det ble utgitt sammen med albumet "Use Your Illusion I", den 17. september 1991. Den første uken etter utgivelsen solgte den 770 000 enheter, og debuterte på Billboard 200 med en 1. plass. Den var også på 1. plass på britiske UK Albums Chart i en uke. Etter albumutgivelsen startet Guns N' Roses en toårig verdensturnè for å promotere albumet. Freske Benjamin. "Freske Benjamin" (orig. "Mon oncle Benjamin") er en fransk filmkomedie fra 1969 regissert av Edouard Molinaro. Jacques Brel (Benjamin) og Claude Jade (Manette) har hovedrollene. Northern Cape. Northern Cape (afrikaans: "Noord-Kaap"; tswana: "Kapa Bokone"; xhosa: "Mntla-Koloni"; engelsk: "Northern Cape") er den største provinsen i Sør-Afrika med sine 361 830 km², men med om lag 0,9 millioner som færrest antall innbyggere. Hovedstaden i Northern Cape heter Kimberley. Provinsen ble grunnlagt i 1994 og utgjør den nordligste delen av den gamle Kapprovinsen. Kalahari Gemsbok National Park ligger i provinsen og er del av en park som strekker seg over grensen til Botswana. Her ligger også Augrabies-fallene og diamantgruveregionene i Kimberley og Alexander Bay. Namaqualand–regionen i vest er kjent for sine tusenfryder. Byene De Aar og Colesburg i sør er del av Great Karoo og er betydelig transportsentre mellom Johannesburg, Cape Town og Port Elizabeth. Oranje renner gjennom provinsen og utgjør grensen mot Free State i sørøst og med Namibia i nordvest. Oranje brukes også til irrigasjon av de mange vingårdene nær Upington som er svært viktig i den for det meste tørre provinsen. Kuruman i nordøst er kjent som misjonsstasjon og for sitt "øye". Northern Cape har den største prosentandelen av innbyggere som har afrikaans som morsmål i Sør–Afrika. Geografi. Northern Cape er Sør–Afrikas største provins, og avstandene mellom byer er enorme på grunn av dens lave befolkningsgrad. Provinsen har omtrent samme areal som Norge, men befolkningen bare er en femtedel. Provinsen domineres av Karoobassenget og består for det meste av sedimentære bergarter og noen forekomster av doleritt. Den sørlige og sørøstlige delen av provinsen ligger mellom 1200 og 1900 moh i distriktene Roggeveld og Nuweveld. Vestkysten domineres av regionen Namaqualand, kjent for sine vårblomster. Dette området er preget av høyder og fjell og består av granitt og andre metamorfe bergarter. De sentrale delene er generelt flate med noen spredte saltgryter. Kimberlitt punkterer bergartene i Karoo, noe som gir provinsen dens mest verdifulle naturressurs, diamanter. Den nordlige delen består for det meste av Kalahari–ørkenen, karakterisert av parallelle røde sanddyner og akasietrær på tørr savanne. Klima. Vindmøller i Namaqualand i Northern Cape Provinsen er for det meste tørr til halvtørr og det er få områder som får mer enn 400 mm nedbør per år. Nedbøren øker generalt fra vest mot øst. De vestlige delene får mest nedbør om vinteren, mens de østlige delene får det meste av sin fuktighet fra tordenstormer sent på sommeren. Mange områder opplever ekstrem hete. De varmeste temperaturene i Sør–Afrika måles langs grensen til Namibia. Maksimumstemperaturen om sommeren er vanligvis 30°C eller høyere, noen ganger høyere enn 40°C. Vintrene er vanligvis preget av frost og klare, og de sørlige delene blir noen ganger svært kalde, som Sutherland som ofte får snø og temperaturer som noen ganger faller under -10°C. Økonomi. Northern Cape er mest kjent for sine diamantgruver rundt Kimberley, men provinsen har også et betydelig landbruksområde rundt elva Oranje, inkludert det meste av Sør–Afrikas vingårder. Free State. Free State (sotho ', afrikaans ', engelsk ') er en av ni provinser i Sør-Afrika. Den ligger mellom elvene Vaal og Oranje. Hovedstaden i Free State er Bloemfontein. Den er også landets juridiske hovedstad. Området befinner seg på høyfjellssletten som omgis av Drakensberg. Provinsens befolkning er 88% svart, 8,8% hvit, 3,1% fargede, 0,1% asiater. De viktigste språkene er Sotho (62%), Afrikaans (14%), Xhosa (9,5%), Tswana (7%) og Zulu (5%). Historie. Oranjefristaten ble grunnlagt som selvstendig koloni av "voortrekkers" i 1842. I 1902 ble den føyd inn i den sørafrikanske unionen av Storbritannia, og fikk status som en provins. Det gamle navnet "Oranjefristaten" ble i juni 1995 forkortet til Free State (Vrijstaat). Luxembourgs økonomi. Luxemburgs økonomi er veldig avhengig av bank- og stål-sektorene, og har verdens høyeste BNP per innbygger, i følge IMFs oversikt for 2011. Selv om Luxemburg i turistbrosjyrer blir omtalt som «Europas grønne hjerte», er landet meget industrialisert, med eksport som en viktig faktor i landets økonomi. Faktisk har Luxemburg en unik industriell fremgang blant verdens demokratier. Luxembourg har også en meget avansert IKT-sektor, med hele fire GSM mobiltelefoni-nett og hovedkvarter for verdens nest største private TV- og kommunikasjonssatelittoperatør – "SES". Bankenes innflytelse på økonomien. Mellom 1970 og 1990 ble antall banker og bankansatte firedoblet. Luxembourg har utviklet en finanssektor som operer verden rundt. En tradisjon for fortrolig bankvirksomhet praktiseres parallelt med av verdens strengeste lovverk når det gjelder hvitvasking av penger. Luxembourgs geografiske plassering og den ivrige etablererånden til regjeringen har også tiltrukket seg investorer. Bankene har spilt en viktig rolle i Luxembourgs økonomiske utvikling, og utgjør et sikkert bidrag på 15 % til landets nasjonalprodukt. De skaffer også arbeidsplasser til en stor del av den yrkesaktive befolkningen, og bidrar med nesten en femtedel av de samlede skatteinntekter. Zentraler Sanitätsdienst. Zentraler Sanitätsdienst eller bare Sanitätsdienst er den sentrale sanitetstjenesten i Bundeswehr, det tyske forsvaret. Den utgjør en egen organisasjon ved siden av de tre våpengrenene og logistikkorganisasjonen Streitkräftebasis. Det arbeider omkring 19 000 soldater og offiserer og 4 500 sivile medarbeidere i saniteten. Uniform og grader. Sanitetstjenesten har ikke egne uniformer, men bruker de andre våpengrenenes uniform. Tilhørigheten til sanitetstjenesten gjenkjennes gjennom tjenestetegnet, eskulap-staven. Imidlertid har sanitetsoffiserene egne grader som avviker fra de vanlige troppeoffisersgradene. Mount Wuteve. a> som viser Wuteve i nord. Mount Wuteve er et fjell i Liberia, med toppunkt 1380 moh. som gjør det til landets høyeste punkt. North West (Sør-Afrika). North West province (tswana: Bokone Bophirima; afrikaans: Noordwes; sotho: Leboya Bophirima; tsonga: N'walungu-Vupeladyambu; pedi: Lebowa Bodikela; ndebele: Tlhagwini-Tjhingalanga; engelsk: North West) er en provins i Sør-Afrika på 116 320 km² med 3,7 millioner innbyggere. Provinsen ble grunnlagt i 1994 med byen Mafikeng som hovedstad, og utgjør den vestre delen av den gamle provinsen Transvaal, de nordøstlige deler av den gamle provinsen Cape og mesteparten av bantustanen Bophutatswana. Sinoe. Sinoe er en av Liberias 15 fylker. Greenville er fylkeshovedstad. Sinoe består av kommunene Butaw, Dugbe, Greenville, Jaedae Jaedepo, Juarzon, Kpayan og Pyneston. Etruria. Etruria var et land i antikkens Sentral-Italia, i dagens Toscana, Latium og Umbria. Etruria var en av de viktigste bystatene på Apenniniske halvøy før den falt under den romerske republikk i det tredje århundre f.Kr.. Etruria ble dominerende på den italienske halvøy etter 650 f.Kr.. Deres utvidelse omfattet, områdene rundt elven Po, Latium, og fortsatte helt ned til de greske koloniene i Sør-Italia. Liberias fylker. Liberia har per 2005 15 fylker Euroboys. Euroboys er et rockeband fra Oslo. Bandet startet opp under navnet Kåre and the Cavemen i 1990 men benyttet etterhvert Euroboys-navnet under spillejobber utenfor Norge. I 2000 ble navnet endret til Euroboys også i Norge. Bandet består i dag av Knut Schreiner (gitar/vokal), Mats Engen (bass/vokal), Trond Mjøen (gitar/vokal), Erling Norderud Hansen (keyboard), Anders Møller (trommer). Musikkstilen er soft-rock, California anno 1970. Bandet vant Alarmprisen 2005 for beste låt med «One Way Street». Bane. a> i bane rundt et felles gravitasjonssemtrum I fysikk er en bane stien som et legeme lager rundt et annet himmellegeme eller jorden under påvirkning av tyngdekraft (gravitasjon). Slike baner er ellipseformede. Eksempelvis går satellitter i bane/kretsløp rundt jorden. Kretsløpet oppstår når gravitasjonskraften og sentrifugalkraften er balansert mot hverandre. Det første menneske som gjennomførte et kretsløp rundt jorden var Sovjetunionens Jurij Gagarin. Med Apollo 8, og de tre amerikanske astronautene William Anders, Frank Borman og James Lovell hadde de første menneskene gått i bane/kretsløp rundt månen. Tonedøvhet. Tonedøvhet er manglende evne til å skille mellom forskjellige toner. En som er tonedøv har problemer med å gjengi en tone rett etter å ha hørt denne. Tilsvarende er det vanskelig å synge to eller flere toner med forhåndsbestemte intervall. Tonedøve kan også ha problemer med å holde rytmen, samt i det hele tatt å gjenkjenne eller skille sanger fra hverandre. Det kan være vanskelig å diagnostisere tonedøvhet, da manglende musikalsk evne også kan komme av dårlig musikalsk trening og utdanning. Svært få mennesker er faktisk tonedøve: de aller fleste som regnes som "tonedøve" kan trene opp egenskapene med riktig hjelp. Det spekuleres om klinisk tonedøvhet kan skyldes hjernefeil eller hjerneskader. Det diametralt motsatte av tonedøvhet er absolutt gehør. Mellom disse ligger relativt gehør som er det de fleste mennesker har. Patron (ammunisjon). En patron er et prosjektil (her: kule eller granat) satt inn i en hylse, som slutter lukket rundt en drivladning (krutt). Patroner brukes i skytevåpen og noen, mindre, kanoner. I hylsen finnes en tennsats som skal antenne drivladningen. I de fleste håndvåpen foregår dette ved at våpenets tennstempel slår på denne tennsatsen, som ofte er en tennhette bakerst på hylsa. I noen patroner, for eksempel .22 Long Rifle, ligger tennsatsen i en krans rundt bakre enden av hylsa. I større skytevåpen og noen avanserte mindre våpen foregår tenningen elektrisk. Introduksjon. I dag bruker alle vanlige, moderne skytevåpen patroner. En patron kan defineres som en enhet som består av tennhette, hylse, krutt og prosjektil. Patronens funksjon er å samle alt som trengs i en enhet for å forenkle ladingen av våpenet. De første patronene var papirpatroner som ble brukt til å oppbevare krutt og eventuelt kule til munnladere. Det var da meningen at soldaten rev, evt. bet hull i patronen, helte krutt og kule ned løpet og fikk det på plass med ladestokken. Med utviklingen av knallperler på 1830-tallet, ble det eksperimentert med bakladere, der bakenden på papirpatronen ble punktert eller skåret av slik at stikkflammen kunne virke på kruttet. Dette utviklet seg over tid til perkusjonshetter hvor den ble en integrert del av patronen, og senere til dagens tennhetter i metallpatroner. Randtente patroner. Den mest vanlige ammunisjonen med randtenning i dag er.22 Long Rifle, og den brukes til innendørs- og rekruttskyting i DFS, skiskyting, småviltjakt og i generell trening samt pistolskyting. I tillegg til.22 Long Rifle finnes det i dag i handel .22 Flobert, .22 Short, .22 WMR.17 HM2 og.17 HMR. Det var før vanlig med randtent ammunisjon i større kaliber, for eksempel 12.17x44R som var i bruk i norske Remington Rolling Block mens våpenet var til militært bruk. De fleste i dag har blitt ombygd til sentertenning, enten for konverterte 12.7x44R eller i forskjellige haglekaliber. Sentertente patroner. Sentertente patroner har en tennhette montert i midten i hylsens bakdel. Hovedargumentet for bruken av denne metoden er enklere produksjon, sikrere for bruker å bære og mulighet for gjenbruk av hylsen ved omlading. Hylseløse patroner. Flere produsenter har prøvd å lage ammunisjon uten hylser, blant det mest kjente forsøket er Tyske Heckler & Koch's 4,73 x 33 mm og våpenet for den, G11. Prinsippet var at metallhylsen var erstattet med en hylse støpt av krutt, og at denne ved avfyring rett og slett brant opp. Det har også, opp gjennom årene, eksistert andre ideer, men ingen har klart å oppnå den samme typen anerkjennelse som dagens patroner har, og få har kommet lengre enn til prototype-stadiet. Hylsetyper. .357 Magnum er et eksempel på Randpatroner Patroner inndeles også i kategorier ut ifra hylsens form, da spesielt den bakre randen. Alle hylser har en rand som tjener to formål, det første er og gi ekstraktoren et holdepunkt og det andre er, på noen våpen som f. eks revolver, hagler etc. og sørge for at patronen kun går inn i løpet\kammeret til et visst punkt. Randpatroner. Har en rand med en større diameter enn hylsekroppen. Eksempler på randpatroner er hagle- og revolverpatroner og .303 British i riflepatroner. Dette er også den eldste hylsetypen. Rifleammunisjon av denne typen angis ofte med en 'R' i navnet etter hylselengden, f. eks 12,17 x 44R. .32 ACP er ett eksempel på hylser med halvrand Randløs. Denne typen ammunisjon har, i motsetning til hva navnet sier, en rand. Denne er av samme diameter som hylsekroppen, og mellomrommet mellom randen og hylsekroppen er kalt ekstraktor rillen. Randløs ammunisjon brukes vanligvis i pistoler, maskinpistoler og de fleste repeterrifler. .50 Beowulf med innsnvevret rand sammenlignet med den randløse 5.56 × 45 mm NATO til venstre i bildet Halvrand. Halvrand var et forsøk på å lage en hylsetype som ville ha bedre mating fra pistolmagasiner. Denne typen hylse har en rand, men denne er av mindre diameter i forhold til hylsekroppen enn Randpatroner har. Innsnevret rand. Denne typen hylser har en ekstraktorrille/rand som er av mindre diameter enn hylsekroppen. Ett eksempel er .50 Action Express som brukes i Desert Eagle. 50 AE har samme randdiameter som .44 Magnum, og våpenet kan derfor konverteres fra det ene til det andre kaliberet med ett enkelt løpsbytte. Dette kutter produksjonskostnadene siden man kan produsere en del som brukes i.44 Magnum og.50 AE våpen om hverandre. Dette gjør det også mulig for skytteren å bruke både den noe mer kurante og billigere.44 Magnum og.50 AE i samme våpen, uten bytte av sleide og andre dyre deler. Hong. Hong (kinesisk: 行, jyutping: "hong4", pinyin: "Háng"), fra et kinesisk ord som betegner "handelskompani" eller "butikk" (men som ordrett snarere betyr «rekke / yrke»), blir i Vesten for det meste benyttet som betegnelse på handelskompanier basert i Hongkong, Macao eller Guangzhou. Slike "hong" hadde også hånd om handelen mellom Nord- og Sør-Kina fra tidlig 1800-tall frem til 1900-tallet. Cohong. Når man taler om cohong (公行), mener man imidlertid spesielt kinesernes opplegg for handelen mellom Kina og en rekke vestlige stater slik det ble organisert fra midten av 1700-tallet, det såkalte Kantonsystemet: Under Qing-dynastiet levde og handlet vestlige handelsfolk i "De tretten faktorier" i Guangzhou. Det dreide seg for det meste om te og silke. Deres umiddelbare kinesiskehandelspartnere hadde organisert seg som et laug av handelshus som de hadde kontrollen med og som hadde monopol med all denne utenrikshandelen. Patron (romersk). En patron var en form for beskytter i det romerske klientsystemet. Patronen var ofte en mektig person som i bytte mot beskyttelse og gaver, fikk støtte fra romerske borgere. De som mottok gaver og beskyttelse mot å gi sin støtte ved valg og domstoler, blir gjerne kalt klienter. Forholdet var gjensidig i så måte at begge parter hadde fordeler ("benificia") av hverandre, men usymmetrisk i så måte at klienten var prisgitt patronens velvilje når han trengte denne. Motorpsykkel. Motorpsykkel er et Trondheims-basert band bestående av musikere som er mer kjent i andre band. Historie. Motorpsykkel er et band som spesialiserer seg på å spille igjenom pop- og rock-historien fra 1950 og til i dag med en stor dose humor. Navnet er et spill på Motorpsycho. De har i mange år hatt faste konserter andre juledag i Trondheim, men de har også hatt sporadiske konserter både på andre deler av året og i andre byer. De har også vært backingband for Knutsen og Ludvigsen ved deres siste konserter. Risnes har bakgrunn fra Tre Små Kinesere, Johnsen fra DumDum Boys og Waagø fra Trondheim Symfoniorkester og Tango Concertino. Fylkesvei 541. Fylkesvei 541 (Fv541) går mellom Nyheim i Sveio og Robbestadneset i Bømlo. Veien (unntatt fergestrekningen) er 49,3 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 549. Fylkesvei 549 (Fv549) går mellom Kilen og Sævareid i Fusa. Veiens lengde er 5,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Churchill Barriers. Churchill Barriers er fastlandsforbindelsen mellom Mainland og Orknøyenes sørligste øy South Ronaldsay, bygd av italienske krigsfanger under andre verdenskrig. Churchill barriers ble bygd på initiativ fra Winston Churchill, derav navnet. Offisielt åpnet 12. mai 1945. Den offisielle årsaken til at man bygde Churchill barriers var å bedre kommunikasjonen mellom øyene. Krigsfangene som ble satt til å bygge fastlandsforbindelsen mente at dette var en del av et forsvarsverk for marinebasen i Scapa Flow, og således var i strid med Genève-konvensjonene. De italienske krigsfangene bygde også et kapell på Lamb Holm, kjent som Italian Chapel. NIX. NIX (Norwegian Internet eXchange) er et norsk knutepunkt for IP-samtrafikk. NIX består av 6 separate samtrafikkpunkter på 6 forskjellige lokasjoner. På NIX kan internettleverandører (ISP-er) koble seg opp, enten ved utplassering av routere på NIX-lokasjonen (kun tilgjengelig på NIX1 og NIX2), eller ved fibertilknytning til eget datasenter, og oppnå samtrafikk/peering med andre internettleverandører. Dette kan for eksempel bety at når du leser denne siden, vil trafikken du utveksler med Wikipedias servere gå gjennom NIX, fordi Wikipedia driftes hos en annen ISP enn din egen. NIX er derfor ikke all internett-trafikk i Norge, men kun trafikk som utveksles mellom forskjellige ISP-er. NIX drives av Universitetet i Oslo (UiO), under Universitetets Senter for Informasjonsteknologi (USIT). Samtrafikkpunktene utenfor Oslo er teknisk driftet av de lokale universitenene/høgskolene. USIT innehar likevel administrativt ansvar for samtlige samtrafikkpunkter. Allment viser ofte "NIX" til samtrafikkpunktene i Oslo, mye på grunn av at de øvrige punktene er mindre kjent. NIX er likevel en fellesbetegnelse på alle disse 6 samtrafikkpunktene. Hardware. NIX1 er to Cisco Catalyst 6509. NIX2 er en Foundry BigIron RX-8. De regionale samtrafikkpunktene i Bergen (BIX), Stavanger (SIX), Tromsø (TIX) og Trondheim (TRDIX) er alle Cisco Catalyst 6504 Konrad Wolf-serien. Konrad Wolf er hovedpersonen i en serie kriminalromaner av Willy Ustad. Han er en middelaldrende privatdetektiv med en bakgrunn i den Kalde Krigens mer brutale og mest hemmelige hemmelige tjenester. Nå er han overflødig, og ser også tilbake på fortida si med skepsis og undring, samtidig som han føler en sterk lojalitet med ihvertfall en del av dem han jobba sammen med. Som etterforsker bruker alt han har lært, med et sterkt ønske om rettferdighet, men ikke alltid med like stor sans for hva boka sier er lov og rett. Wolf er litterært en nær slektning av flere etterretningsagenter, tidligere agenter eller tidligere militære som spiller ei viktig rolle i mange av Ustads bøker, (ofte med barske og tilmed ulveaktige navn, som "Ulf Hjelm") og er prega av hans egen bakgrunn som yrkesmilitær. Kanskje peker han også framover mot den store militærromanen som Ustad ikke har skrevet ennå? Miljøet i de tre første bøkene er nåtidas Norge, Sverige, de store innlandsskogene på begge sider av grensa, og ikke minst, sosialt forfallen svensk provins. Kriminalsakene er, som alltid hos Ustad, vel uttenkt og med sterke realistiske drag, prega av store kunnskaper om fakta om alt fra teknologi og militærvesen til svensk sosialtjänst. Hvis noen gjennomfører en kidnapping, kan du være sikker på at sånn går det an å kidnappe en person. Historiene har en sjokkerende og overraskende slutt. Konrad Wolf-bøkene skiller seg fra Ustads kioskserier ved at bøkene absolutt ikke er dameromaner! Det betyr ikke at bøkene er "mot damer" (Ustad har, som alltid, tydelige feministiske sympatier, og Wolf har bl.a. en kjæreste som er hans motpol på de fleste områder: Svensk, sosialarbeider og gammal raddis). Men forlaget har ikke prøvd å pakke inn bøkene som om de egentlige leserne er de mest hjernedøde kjøperne av Hjerterevyen, og Ustad har fått lov til å holde antallet samleier og heftige kvinnelige orgasmer nede på et moderat nivå. Andre skiller er at Wolf-serien (til nå, ihvertfall) ikke inneholder noen åpenbart fantastiske elementer. Sjøl om mange temaer og miljøer er felles, er det heller ikke lett å lenke disse fortellingene direkte til persongalleriet eller intrigene som binder sammen over 60 av Ustads andre romaner, inklusive Fire søsken-serien. Wolf-bøkene er større enn mange av Ustads andre seriebøker og kom i førsteutgave i innbundet format. Både Ustad og forlaget (Bladkompaniet) har åpenbart sikta seg inn på markedet for litterær kvalitetskrim. I motsetning til kioskseriene som de fleste av Ustads bøker er med i, er dette en sjanger som har intellektuell prestisje i Norge, blir tatt alvorlig av kulturredaksjonene og anmeldt i avisene. Konrad Wolf-bøkene har også fått gode anmeldelser. Ustad er vel så god som mange mer kjente navn som blir oppreklamert av forlaga innafor denne sjangeren. Litterært vinner han på sine nitide miljøskildringer og på sin ofte voldsomme sosiale indignasjon. Som krim- og thrillerforfatter går han utapå de fleste på grunn av sin store tekniske og sosiale fagkunnskap, og sin sans for realistisk sammensydde intriger. Ustads første forsøk på å skrive en bok av denne typen, den interessante "Den indre krigen" fra 1997 (som bygger på den sanne, men lite kjente historia om at deler av Hjemmefront-ledelsen spekulerte på å ikke gjenninføre parlamentarismen etter at nazistene hadde tapt) var prega av at forfatteren hadde et overveldende materiale som han tok med seg for mye av, noe som av og til fikk handlinga til å stoppe opp. Wolf-bøkene er strammere i intrigen og skrivestilen. "Mørklegging", den første av bøkene, har en besk sosialrealistisk skildring av det post-sosialdemokratiske, avindustrialiserte helvete i en liten svensk provinsby der alt råtner opp, og er skrevet med et sinne som kan minne om de første bøkene i Fire søsken-serien. Absolutt blant det beste i Ustads forfatterskap. Den andre boka, "Drapsbølge", utvikler intrigen bl.a. som en kritikk av det bildet av den geniale, gale seriemorderen som dominerer thriller-litteraturen fra USA. Ustads massemorder er sansynligere og virkeligere enn Hannibal Lecter og hans tusener av litterære kloner. Bok tre, "Den flygende kvinnen", lar moderne sektvesen og et av den kalde krigens mørkeste kapitler møtes på en uventa måte. Dette er den typen bøker som de anerkjente forlaga gir ut i dyr pocket for å selge til dannede mennesker på flyplassene. Ironisk nok har de utmerkete Konrad Wolf-romanene fra "Bladkompaniet" ikke engang kommet i pocket. Dette reiser spørsmålet om hvordan Ustads forfatterskap ville vært vurdert hvis han, isteden for å skrive snart 80 bøker på 17 år, hadde gitt ut 10 vel gjennomarbeida romaner om Konrad Wolf på et kjent forlag? Ville han ha vært utgitt i Tyskland da, og ville bøkene hans hatt fast plass på Gardermoen og Værnes? St. Magnuskatedralen. St. Magnuskatedralen er en katedral i Orknøyenes hovedstad Kirkwall, og ble oppført av Ragnvald Orknøyjarl til ære for hans onkel Magnus Orknøyjarl. Byggearbeidet startet i 1137. Katedralen har store likhetstrekk med Nidarosdomen. Bygningen er 72 meter lang, 17 meter bred (ikke medregnet tverrskip) og 21,5 meter høy under kirkeskipets hvelv. Kjønnskromosom. Kjønnskromosomer er de kromosomer som bestemmer individets kjønn. Kjønnskromosomer hos forskjellige organismer. Kjønnskromosomene er et kromosompar der tilstedeværelsen av det ene kromosomet bestemmer kjønnet til organismen. Hos mennesket og de fleste pattedyr har individer av hankjønn to ulike kjønnskromosomer, som derfor kalles X og Y, mens individer av hunkjønn har to like, som kalles X og X. I dette XX/XY systemet er Y-kromosomet kjønnsbestemmende. Hos fugler og hos noen andre organismer er det motsatt, og dette systemet kalles ZZ/ZW. Der har individer av hankjønn to like, Z og Z, mens individer av hunnkjønn har to ulike, W og Z, og W-kromosomet er det kjønnsbestemmende. Kloakkdyrene, som nebbdyret, har et mer komplisert system når det gjelder kjønnskromosomer. Hos disse er det flere kromosompar som er med i kjønnsbestemmelsen. Hos nebbdyret er det 5 slike kromosompar, som gir 5 Y-kromosom og 5 X-kromosom, og disse 5 ulike kromosomene vil arves som en enhet fra far. Lemen har et WXY system. W-kromosomet er et endret X-kromosom, som gjør at individet blir til en hunn, selv når Y-kromosomet er tilstede. Hos noen organismer fins ikke kjønnskromosomer, der bestemmes kjønnet på annen måte. Dette kan for eksempel være ved hjelp av temperatur, eller andre miljøfaktorer. Kjønnsbundet arv. Ved kjønnsbundet arv sitter gen for en egenskap eller sykdom på et av kjønnskromosomene. Dersom genet sitter på X-kromosomet kan en sønn arve det fra sin mor, men ikke fra sin far, siden han bare får Y-kromosomet fra faren. Et recessivt gen er et gen som gir sykdom eller egenskap kun om det ikke er en dominant utgave av genet på det andre kromosomet i samme par. Og siden en gutt bare har ett X-kromosom, fra mor, kan en recessiv egenskap uttrykkes om det finnes på dette ene X-kromosomet. En datter må få den recessive varianten på X-kromosomene fra begge foreldre, og det er en lavere sannsynlighet for at dette skjer. Et eksempel på slik arv er rød-grønn fargeblindhet. De to genene som gjør at vi oppfatter lys ved visse bølgelengder som røde og visse andre bølgelengder som grønne ligger på X-kromosomet. Om det ene ikke virker vil det være vanskelig å skille mellom disse to fargene. Døtre kan altså bare få denne tilstanden om både mor er bærer og far er fargeblind. Andre eksempel er Duchennes muskeldystrofi og hemofili. Fylkesvei 565. Fylkesvei 565 (Fv565) går mellom Isdalstø i Lindås og Fonnes i Austrheim. Veiens lengde er 46,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 568. Fylkesvei 568 (Fv568) går mellom Austrheim og Fedje. Veien (unntatt fergestrekningen) er 6,8 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Halsøya. Halsøya er et byområde nord i Mosjøen, samt navnet på halvøya som ligger i der. Halsøya har for det meste forretninger og næringsliv. Ved Halsøya ligger også boligområdene Breimoen og Kulstadlia. Opprinnelig var Halsøya en forstad til Mosjøen, men som følge av utvidet og tettere bebyggelse etter 1980-årene er området blitt en sammenhengende del av byen. Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia. Navn. Halsøya har sitt navn etter halvøya som heter det samme. Denne halvøya har på sin side navn fra gården Hals, som den en gang tilhørte. Kulstadlia har sitt navn fra gården Kulstad, som dessuten har gitt navn til Kulstadsjøen og Kulstaddalen, og Breimoen var opprinnelig navnet på et større gårdsbruk under gården Hals. En bemerkelsesverdighet ved Kulstadlia er at nesten alle veiene har navn etter fugler, herunder Falkvegen, Hubrovegen, Måsevegen, Svanevegen og Tjeldstia. Det er vanlig, men etymologisk (språkhistorisk) galt å si "Halsøy" (ubestemt form eller apokopert). Det er likevel gammel sedvane at foreninger og bedrifter benytter denne formen, blant andre Halsøy IL og "Halsøy Samvirkelag". Motsatt finnes det flere bedrifter som har brukt bestemt form, blant andre "Halsøen Brug", som i dag ville ha blitt skrevet "Halsøya Bruk". Frem til den 28. februar 1999 var Halsøy eget poststed med nummer og navn "8662 Halsøy". Samfunn. Halsøya med E6 innover til byen. Næringsliv. Halsøya er for det meste et næringsområde. Området har nesten bare dagligvareforretninger og forskjellige tjeneste- og håndverksbedrifter, herunder bensinstasjoner, møbelforretning, ovnsforretning, frisør, kro, apotek og dyrlege. Halsøya betjener boligområdene Kulstadlia og Breimoen, samt folk som bor utenfor byen. Når Mosjøen sentrum utelukkes har Halsøya den største tettheten av butikker i byen, og ingen andre områder av byen har et tilsvarende stort utvalg. Området er også det eneste utenfor sentrum som har butikksenter, noe som det har hatt siden 1984, da byens første varehus utenfor sentrum ble åpnet der. Skole. Kulstadlia har en barneskole, Kulstad skole, og to barnehager. Ungdomsskoleelever fra Halsøya går på Kippermoen ungdomsskole sør i byen. På Halsøytoppen ligger Vefsn folkehøgskole. Idrett. Halsøya har et idrettslag, Halsøy IL, som har klubbhus og fotballbane der. Idrettslaget omfatter fotball, sykkel og ski. Kommunikasjon. Europavei 6 går gjennom Halsøya, hvor den fortsetter oppover Kulstaddalen og forlater byen. Fra Halsøya går Riksvei 78 utover til Sandnessjøen. Bybussen har linje til Halsøya og Kulstadlia. Historie. Engelskbruket. I bakgrunnen synes Mosjøen. Halsøya. I gamle tider var Halsøya et viktig handelssted med flere sentrale funksjoner i Vefsn. Der lå borgerleiet Kulstadsjøen, og stedet hadde også skomaker og andre håndverkere. Der foregikk dessuten Tiendebytte hvert år, hvor folk kom langveis fra for å bytte varer, betale tiende til kirken og avgifter til fogden og godseieren. På 1800-tallet ble Mosjøen det fremste handelsstedet i området, og dessuten ble Tiendebytte flyttet dit. Halsøya fortsatte likefullt å være et handelssted. Halsøya fikk dessuten industri i 1866, da tilflyttede engelskmenn grunnla Engelskbruket (The North of Europe Land & Mining Company, Ltd.) for å utvinne tømmer fra de skogrike dalførene i Vefsn. Tømmerstokkene ble fløtet ned til Vefsnfjorden og samlet i "pålgården" (av ordet "påle") foran Nesbruket, hvor det ble saget, solgt og fraktet videre til innland og utland. Sagbruksvirksomheten var omfattende. Engelskbruket bestod frem til rundt 1899. Deretter ble Engelskbrukets tomt overtatt av Nesbruket (Nes Trælastbrug, Ltd.), som kom til å fortsette sagbruksvirksomheten frem til 2009. Frem til senere år hadde Halsøya høy tetthet av storfolk, blant annet klokkere, handelsmenn og storbønder. Der bodde også godseier Brodtkorb på Kulstad (derav "Ernst Brodtkorbs veg"), verftseier Skandfer på Kulstadsjøen (derav "Nils Skandfers veg") og Nesbrukets direktør og funksjonærer på Toppen. Engelskbruket/Nesbruket og Skandfers Baadbyggeri trakk også til seg mange arbeidsfolk, og flere av dem bodde i området. Etter 1980-årene, da det foregikk omfattende boligutbygging på Breimoen og i Kulstadlia, fikk området et stort antall tilflyttere, for det meste arbeidere i industrien. Kulstadsjøen. Omkring 1660 tjente Kulstadsjøen som borgerleie for trondhjemsborgeren Jørgen, og da han døde overtok datteren Marta Jørgensdatter. Borgerleiet var da belånt, så det ble overtatt av fordringshaveren og deretter overdratt til Jørgen Jensen Hass. Fra omkring 1680 og frem til 1903 var borgerleiet sammenhengende eiet av Jørgen Hass og hans etterkommere. Fra slekten Hass gikk borgerleiet gjennom ekteskap videre til slekten Aars og deretter til slekten Bech. Den sistnevnte slekten stod også bak det første borgerleiet på Mosjøen. Senere overtok slekten Jenssen fra Slesvik, hvis siste eier av borgerleiet døde omkring 1905. Skandfers Baadbyggeri ble opprettet i 1903. På det meste hadde verftet 75–80 mann i arbeid. Australian Capital Territory. Australian Capital Territory (ACT) er territoriet i Australia som omgir Canberra. Territoriet dekker et areal på 2358 km² og har omkring 325 000 innbyggere. Det har ikke like stort selvstyre som de øvrige delstatene og territoriene i landet. ACT er helt omsluttet av New South Wales. Vedanta. Vedanta er et av de seks ortodokse systemene (darshans) i indisk filosofi, og det av de seks som danner grunnlaget for de fleste moderne skoler innen hinduismen. Ordet betyr slutten på Veda-bøkene (Ved-anta = Veda-slutt). Dets tre grunnleggende tekster er Upanishadene, Bhagavadgita, og Brahma Sutra. Sistnevnte er en veldig kort tolkning av Upanishadenes lære. Det har utviklet seg flere skoler innen Vedanta, forskjellen er deres tolkning av forholdet mellom Selvet (Atman) og det Absolutte (Brahman). Atman er det guddommelige i hvert individ, Brahman er Gud. Atman er dråpen, Brahman er havet. Georges Danton. Georges Jacques Danton (født 26. oktober 1759 i Arcis-sur-Aube i Frankrike, henrettet 5. april 1794 i Paris) var en av lederne i den franske revolusjon. Han var sønn av Jaques Danton, en statsadvokat, og hans kone Marie – Madeleine Camas. Etter Georges ble utdannet advokat i 1784 i Reims, dro han til Paris for å praktisere, og i 1787 kjøpte han et kontor i et advokatfirma. Senere giftet han seg med Antoniette Charpentier. Han var berømt for sine taler. I utbruddet av revolusjonen i juli 1789, vervet Danton seg inn i Garde Baurgeoise (den borgerlige garde) av Cordeliers distrikt og ble valgt til president av distriktet oktober samme året. Han ble henrettet av Robespierre etter at han hadde begynt å kritisere hans politikk. Georges Danton var en flott taler. Hans største og fremste drøm var å styre en stat der alle var venner, men selv sendte han sine fineder i giljotinen. Han sa det slik "Skrekken må holde de misnøyde i tømme." Men snart skulle han selv få oppleve smerte og skrekk i sin egen kropp. Blink-182. Blink-182 (uttales «blink one eightytwo») er et amerikansk pop punk band fra Poway, California. Thomas Matthew DeLonge og Mark Hoppus startet bandet i 1992, og fikk med seg Scott Raynor på trommer. De startet opp som et garasjeband, men endte opp som multimillionselgende punkpop-stjerner. Blink-182 ga ut flere LP-er i starten, blant annet "Flyswatter" som ble spilt inn på Scotts soverom, noe som gjenspeiles av lydkvaliteten på LP-plata. I 1993 ga de ut "Buddah", i kasettformat med et opplag på om lag 1000 kopier. I 1998 ble en digitalt forbedret utgave av "Buddah" utgitt, med en annen sporliste enn originalutgaven. I 1994 fikk Blink-182 sin første platekontrakt med Cargo Music, og ga ut deres første CD – "Cheshire Cat" – samme år. Albumet inneholdt både gamle låter fra "Buddah", så vel som nye. Inntil 1994 var bandet kjent som bare Blink, men etter like etter utgivelsen av "Cheshire Cat" mottok bandet et søksmål fra et irsk technoband med samme navn, og de la til «182» på slutten av navnet. Det er mange som har spekulert i hva «182» står for, Marks idealvekt og hvor mange ganger Al Pacino sier «fuck» i filmen "Scarface" er noen av teoriene, med Tom har sagt at det rett og slett er et tilfeldig tall. I 1996 ga Blink-182 ut "Dude Ranch" hos samme plateselskap, men skrev under en kontrakt for MCA senere samme år, og albumet ble relansert året senere. For første gang oppnådde bandet kommersiell suksess, spesielt i form av singelen «Dammit», som bandet hadde for vane å avslutte showene sine med. På verdensbasis solgte "Dude Ranch" rundt fire millioner kopier. Etter lanseringen av albumet forlot Scott Raynor bandet. Den offisielle forklaringen var at Scott ville begynne på college, men rykter vil ha det til at Scott ble regelrett kastet ut av bandet på grunn av alkoholmisbruk. Blink-182 trengte en ny trommeslager, og valget falt på Travis Barker. Travis spilte i bandet The Aquabats, som turnerte sammen med Blink-182 på denne tiden, og tok først over som trommis på turneen, men ble senere et fast medlem. I 1999 ga de ut albumet "Enema of the State" i samarbeid med med superprodusenten Jerry Finn, og skiva ble en umiddelbar suksess, både i USA og internasjonalt. Singlene «What's My Age Again?», «All the Small Things» og «Adam's Song» fikk betydelig spilletid, både på radio, men ikke minst på MTV. Promoteringen på MTV har vær uvurderlig for bandet, som ble like kjent for musikkvideoene som musikken i seg selv. "Enema of the State" solgte 14 millioner kopier. Senere ble live-plata "The Tom, Mark and Travis Show" gitt ut. Den inkluderte blant annet live-versjoner av tidligere hiter, men også en ny singel spilt inn i studio, «Man Overboard», var med. I 2001 kom "Take Off Your Pants and Jacket", med singlene «Stay Together for the Kids», «The Rock Show» og «First Date». Låtene hadde den samme stilen som i "Enema of the State". I 2002 tok Blink en midlertidig pause. I denne perioden jobbet Tom med et sideprosjekt, Box Car Racer, sammen med nåværende Angels and Airwaves-gitarist David Kennedy og Blink-trommis Travis Barker. I 2005 tok bandet pause på ubestemt tid. I februar 2005 annonserte bandet at Tom DeLonge sluttet i Blink-182, og det var dermed slutten for bandet. Tom DeLonge dannet et soloprosjekt som han kalte «Tom DeLonge», senere skiftet prosjektet navn til Angels and Airwaves (AvA). I etterkant av denne prosessen har også Travis Barker og Mark Hoppus startet et nytt band som mange hevder at var et anti-Tom prosjekt men var bare et vanlig band. Dette bandet heter +44. I 2009 kom Blink-182 tilbake, etter mange spekulasjoner og rykter, og under Grammy-utdelingen natt til mandag 9. februar 2009 norsk tid, holdt bandet en liten tale fra scenen. Like etter kom det en pressemelding. «For å si det enkelt, så er vi tilbake. Og vi mener det.», sto det på gruppa hjemmeside. Siden uttalte Barker at «Vi pleide å spille musikk sammen, og vi besluttet å gjøre det på nytt». Deretter la Hoppus til «Blink-182 is back!» "Neighborhoods" (2009-Nå). På den 51. Grammy Awards seremoni 8. februar 2009, dukket DeLonge, Hoppus, og Barker på scenen sammen for første gang siden desember 2004. Barker annonserte bandets reformasjonen, om at "vi pleide å spille musikk sammen, og vi bestemte vi kommer til å spille musikk sammen igjenn, med Hoppus legge til Blink-182 er tilbake! Utvidelse på kunngjøringen på deres hjemmeside, bandet uttalte å si det enkelt, vi er tilbake. Vi mener, virkelig tilbake. Plukke opp der vi slapp og litt til. i studio skrive og spille inn et nytt album. Forbereder å turnere verden nok en gang. Vennskap reformert. Blink-182 ut på en reunion tour of North America fra juli til oktober 2009, støttet av Weezer og Fall Out Boy. Et europeisk festival turne fulgte fra august til september 2010. Ferdigstillelse av Blink-182 sjette studioalbum, har på gått siden deres 2009 gjenforening, har blitt forsinket flere ganger. I november 2010 sa Hoppus at bandet ønsket å utgi albumet i april eller mai 2011. I februar 2011, Barker spekulert om at de ville "snu i albumet vårt i juni eller juli, ærlig, og jeg mener det, ting er kjempebra. Det kommer nært, til et punkt der disse er ferdig sangene og de er ikke til å endre. disse er album-versjonene. den neste måneden, uttalte DeLonge at albumet skulle være ute i tide for konsernets planlagte Europa-turne som juli, og at de ville ikke tur dersom det ikke er et nytt album. men bandet annonserte utsettelsen av turneen på grunn av forsinkelser i å fullføre albumet, sier "Vi håpet vi ville ha noen nye sanger å spille i stedet gjøre en annen Greatest Hits Tour. Geffen Records har gitt bandet en frist på 31. juli 2011 for å fullføre albumet. Vi trodde vi var nærmer seg slutten, og bokstavelig talt en uke siden vi pumpet ut et helt sett av ting som jeg tror vil være noen av de beste på albumet, sa DeLonge at mai. "Ta aldri er egentlig ferdig. Du lysbilde eller limp hjem til basen. Den album, med tittelen nabolag, er forsøksvis planlagt for utgivelse 27. september 2011. Albumets første singel, «Up All Night", hadde premiere 15. juli 2011. Den Blinkumentary, er en dokumentarfilm om bandet, også planlagt for utgivelse høsten 2011. Blink-182 er planlagt å headline Honda Civic Tour med My Chemical Romance fra august til oktober 2011, med flere arrangement i Canada med Rancid og Against Me!. Mongolenes hemmelige historie. "Mongolenes hemmelige historie" (samtidig mongolsk: 70px "Mongγol-un niγuca tobčiyan") er en bok som er skrevet av en ukjent forfatter for den kongelige mongolske familie en gang etter Chingis Khaans død i 1227 e.Kr., kanskje rundt 1240 e.Kr. "Mongolenes hemmelige historie" eksisterer ikke lenger i noen original utgave. Den ble sannsynligvis opprinnelig skrevet med uyghursk skrift, men de overlevende kopiene har alle opprinnelse i en kinesisk avskrift/oversettelse fra 1300-tallet. "Mongolenes hemmelige historie" betraktes som mongolenes første litterære verk. Boken er også den eneste samtidige nedskrivning om Chingis Khaans liv. Verket er den eneste direkte kilden vi har til kunnskap om mongolenes liv i middelalderen. Derfor er boka en uvurderlig kilde for historikere, lingvister, etnografer og etnologer. Boken. "Mongolenes hemmelige historie" ble oversatt og omskrevet med kinesiske skrifttegn fra originalen, som trolig enten var skrevet med mongolsk skrift, uyghursk skrift, eller 'Phags-pa-skrift. Kun et lite mindretall mener at boken også opprinnelig ble skrevet med kinesiske skrifttegn. Kopien ble laget en gang på 1300-tallet og inneholder mongolsk tekst i en kinesisk fonetisk avskrift og samtidig også en kinesisk oversettelse. Lingvistisk er mongolsk språk i den altaiske språkfamilien og er i slekt med tyrkiske språ. Innholdet. Chingis Khaan, eller Temüjin, som var det navnet foreldrene ga ham, ble født våren 1162. Det har blitt tolket som et viktig varsel om hans storhet, at det nyfødte barnet holdt en stor klatt blod i den ene hånden. Da Temüjin var tre eller fem år gammel ble han overlatt til en annen klan, idet familien skiftet leirplass. Da Temüdsjin var åtte år ble han gjenforenet med familien sin. Temüjins far, Yesügei, beordret ham til å lete etter en hustru. Slik ble Temüjin forlovet med Bourtai. Etter mongolsk skikk begynte Temüjin å arbeide for svigerforeldrene. Slik skulle han betale brudeprisen, noe som tilsvarte flere års arbeid. Da Temüjins far ble drept av tartarene ble Temüjin ble hentet for å være tilstede ved farens begravelse. Temüjin, hans mor Hoelin og resten av familien hans ble utstøtt av klanen ved farens død. Derfor måtte Temüjin hjelpe sin mor med å brødfø familien ved å jakte på rotter og hunder, og fiske ved hjelp av fiskekroker laget av nåler hans mor sydde med. Temüjin inngikk en allianse med adelig gutt, en fjern slektning på farens side, skjønt Temüjin selv ble ansett som «svart-beinet», en av folket. Da Temüjins eldre halvbror Begter ønsket å inngå ekteskap med Temüjins mor, hvilket var tillat i henhold til mongolsk lov, sammensverget Temüjin og en yngre bror seg og myrdet Begter Dermed brakte Temüjin morens raseri over seg, men ble på samme tid familiens overhode. Mellom 10 og 15 år gammel ble Temüjin erklært lovløs blant mongolene. Han ble senere tatt til fange. Han fikk til straff å bære et tungt åk av tre rundt nakken, mens han ble sendt fra familie til familie i den aristokratiske klanen Tayichiud, som hadde fanget ham. Tayichiud-klanen var ansvarlig for å holde ham fanget og forbedre ham, om mulig. En tjener av klanen fattet sympati for ham og stelte sårene som det gnagende åket ga ham. Da Temüjin rømte fra fangenskapet ved å bruke åket som et våpen, holdt familien hans ham skjult, deretter ga ham mat og en hest til å flykte med. Da Temüjin var rundt 16 år, dro han for å kreve sin hustru Börte. Det fikk han, med svigerforeldrenes velsignelse. Börte hadde nemlig blitt for gammel til å giftes bort til god pris. Hennes far var glad for å få henne bortgiftet, og hun var fornøyd med Temüjin som ektemake. Temüjin brukte medgiften han fikk til en jakke av sabel, som en gave for vinne allianse med Torghil, eller Ong-klanen. Da Temüjin var rundt 18 år ble Börte kidnappet av den samme klanen som hans mor var blitt utstøtt fra. Temüdsjin erklærte krig mot klanen, i allianse med Ong-klanen. Da Temüjin var rundt 20 år inngikk han en allianse med Jamuka. Alliansen holdt seg likevel ikke, ettersom Jamuka forventet at Temüjin og hans klan ville underkaste seg. Temüdsjin nektet å være underdaning, og løsrev seg fra sin "anda", eller halvbror, med sin familie og andre tilhengere. Splittelsen skapte en borgerkrig mellom nomadene i det området som vi i dag kaller Mongolia. Da Temüjin var 27 år tok han tittelen "khan", høvding, over mongolene, og etter at et større antall aksepterte tittelen begynte han å etablere et nytt politisk system, et system som belønnet lojalitet og talent framfor familie og venner. Dette førte til at det ble krig med Jamukha. Jamukha slo hardt ned på Temüjins tilhengere, med den unnskyldningen at Jamuka hevnet tyveri av kveg. Men dette skaffet Temüdsjin sympati hos de øvrige mongolene. Da Temüjin var 33 år gikk han og Ong Khan til et angrep på tartarene. Angrepet skjedde først og fremst fordi mongolene hadde en handelsavtale med jurkinene, som konkurrerte med tartarene. Alliansen med jurkinene ble av kort varighet. Temüjin gikk til angrep på dem, ødela hæren deres og tok kvinner og barn til fange. Da Temüjin var 35 år erklærte Jamukha seg for khan, og de to, Jamukha og Temüjin, gikk inn i et motsetningsforhold til døden. Forskningshistorie. Kunnskapen om denne boken var stort sett ukjent inntil en russisk munk og sinolog, Palladij Kafarov, som var ved den russisk-ortodokse kirkes misjon i Kina, kom over boken. I 1866 oversatte han, med betydelige vanskeligheter, den kinesiske delen til russisk. Navnet på den russiske oversettelsen var «Старинное монгольское сказание о Чингис-хане» ("En gammel mongolsk fortelling om Chingis Khaan"). Den ble utgitt i Leningrad (dagens St. Petersburg) i 1941, i Berlin i 1948, og Paris i 1949. Omkring år 1900 kom den japanske historiker Naka i besittelse av en kopi hele teksten til den hemmelige historie, og fremla en kommentert japansk oversettelse av den – imidlertid uten å offentliggjøre den mongolske teksten. Slik var det umulig for andre mongologer å bygge noe særlig på hans arbeid. I 1903 ble hele teksten pulblisert på kinesisk av den kinesiske lærde mongolog og boksamler Ye Dehui under den parafraserte tittel «Yuandynastiets hemmelige historie» (kinesisk: 元朝秘史, pinyin: "Yuáncháo bìshǐ"). Men det var først i 1920 at den franske sinolog Paul Pelliot ved sine artikler i "Journal Asiatique" gjorde de vesterlandske forskere oppmerksom på denne utgaven, og han begynte på sin side å finne frem til den mongolske teksten. Den tyske sinologen Erich Haenisch klarte i 1941 til slutt å presentere den fullstendige mongolske ordlyd og utgav den samme år sammen med en ordbok og en oversettelse til tysk. Pelliots arbeid ble imidlertid ikke utgitt før i 1949, posthumt. På grunnlag av Haenisch' og Pelliots arbeider ble det senere foretatt en rekke oversettelser til forskjellige språk. Den første fullstendige engelske oversettelsen, kalt «"The Secret History of the Mongols: For the First Time Done into English out of the Original Tongue and Provided with an Exegetical Commentary"», ble gjort av Francis Woodman Cleaves i 1982. Cleaves' noe gammeldagse og stive språk falt ikke alle i smak, og mellom 1971 og 1985 utga den australske forskeren Dr. Igor de Rachewiltz en nytolket oversettelse i 11 bind, med omfattende noter som ikke bare kommenterte oversettelsen, men også de ulike aspektene ved mongolsk kultur. Boken er også utgitt i et kortere sammendrag ved Jack Weather i hans «Genghis Khan and the Making of the Modern World», i 2004. Liste over historier med det første Fantomet. Dette er ei liste over historier med det første Fantomet. Lokale lister og felleslister. Lokale lister og felleslister (bygdelister) er en fellesbetegnelse på partier og politiske grupperinger som bare stiller til valg i en eller et begrenset antall kommuner. Listene oppstår ofte som kamplister for å redde en lokal skole fra nedleggelse, hindre en kommunesammenslåing eller etter interne stridigheter i et eksisterende lokalparti. Felleslister er en betegnelse på lister hvor lokale representanter for flere større partier, eventuelt sammen med andre borgere, har slått seg sammen for å oppnå nok kandidater til å danne en liste. Dette er ofte lister med kandidater fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet eller lister med kandidater fra to eller flere borgerlige partier. Andre ganger kan det være koalisjoner som er uvanlige i nasjonal målestokk som i Bø i Vesterålen hvor Høyre og Arbeiderpartiet i 2007 stilte en fellesliste som oppnådde flertall. Dette fordi geografi, personkjemi og lokale saker ofte har mer å si i mindre kommuner enn ideologi For å kunne stille til kommunevalg må partiet ha underskrifter fra minimum 2% av det stemmeberettige befolkningen. Dette må i tillegg være flere enn antallet representanter som skal velges til kommunestyret. 300 underskrifter vil i alle tilfeller være tilstrekkelig. I 2003 ble det stilt lokale lister i 175 av landets kommuner, og disse oppnådde rundt 3,3% av stemmene. Liste over golfspillere med flest major-seire. Denne listen viser en oversikt over de spillere som har vunnet flest "major"-turneringer i golf. Herregolf. Stjernen i Masters-kolonnen markerer at spilleren hadde sin beste periode som golfspiller før turneringen startet i 1934. Før dette ble også U.S. Amateur og British Amateur regnet som major-turneringer på de respektive tourene. Hvis man teller med disse turneringene så har Bobby Jones totalt 13 seire, og blant andre Jack Nicklaus, Tiger Woods, Arnold Palmer, Phil Mickelson, Mark O'Meara har også flere seire enn listen viser. Listen er oppdatert per juli 2012. Golfspillere med flest major-seire Kyndelsmesse. Herrens fremstilling i tempelet (Hertugen av Berrys tidebønnbok fra 1412 til 1416). Kyndelsmesse (latin "Praesentatio Domini"; formelt Festen for Herrens fremstilling i templet, latin "Missa Candelarum", også kalt "Purificatio Mariæ") er en katolsk og ortodoks minnedag som feires 2. februar. Den feires til minne om fremstillingen av Jesusbarnet i tempelet i Jerusalem førti dager etter fødselen. Tidfesting. Fremstillingen i tempelet var en jødisk tradisjon som ble utført førti dager etter fødselen for gutter og åtti dager for jenter; dette tilsvarer den renselsesperioden moren måtte gjennom etter fødselen ("3. Mos" 12, 2–4). Ifølge Lukasevangeliet tok Maria og Josef ham med til tempelet førti dager etter fødselen, og da man først feiret fødselsfesten den 6. januar ble "Hypapante" feiret 14. februar. Senere ble fødselsfesten flyttet til 25. desember, og det følger da at man daterer fremstillingen til 2. februar. Historie. Festen ble først feiret til minne om møtet mellom Jesusbarnet og Simeon ("Luk" 2, 25–40), og var kjent som "St. Simeons dag", eller "Hypapante" (gresk for «møte»). Den oldkirkelige pilegrimen Egeria skrev at den ble feiret i Jerusalem allerede ca. 386 med en prosesjon som gikk fra Gravkirken til Oppstandelsesbasilikaen. Festen var ikke kjent for henne fra før, så den hadde på dette tidspunkt antagelig ikke spredd seg så langt. I 542 innførte keiser Justinian festen i Konstantinopel. Da hadde den allerede kommet til Roma, hvor pave Gelasius hadde fremmet den omkring 492, men den fikk ikke skikkelig fotfeste i vest før under pave Sergius I mot slutten av det 7. århundre. En hedensk romersk fest, lupercalia, hadde lenge blitt feiret 2. februar med en prosesjon ("amburale") til ære for gudinnen Ceres. Man bar lys med seg, antagelig fordi festen var til minne om Ceres som lette etter sin datter Proserpina. Sammenfallet av datoene førte til at skikken ble adoptert av kristne. Det ble etterhvert vanlig at man velsignet lys som skulle brukes i kirkene under festen. I Tyskland er det dokumentert at man gjorde dette i det 10. århundre, og i Roma et par århundrer senere. Dette var opphavet til det vanligste navnet på festen, "kyndelsmesse" – ordet "kyndel" (norrønt "kyndill") betyr «vokslys» og kommer av det latinske ordet "candela", som også kjennes i det engelske "candle". I et 10. århundre begynte man i Frankrike å kalle dagen for "Marias renselse", "Festum purificationis Beatae Virginis Mariae", og den ble en Mariafest. I "Missale Romanum" fra 1570 er den beskrevet slik. De lysene som ble velsignet ble ikke kun benyttet i selve kirken. De kunne også taes med til hjemmene. I Norge ble det i senmiddelalderen vanlig å legge små velsignede lysvoksstykker fra denne kirkefesten inne i søljene som pyntet kvinnenes drakter, jamfør rommet inne i bunadssøljene. Etter andre Vatikankonsil ble den igjen en Kristusfest, i likhet med Maria Budskapsdag som også i lang tid hadde blitt feiret som Mariafest. I 1969 ble det formelle navnet "Praesentatio Domini", «Herrens fremstilling». Ut fra katolsk teologi var dette mer korrekt, ettersom Den katolske kirke anser Maria som uplettet, og derfor uten behov av noen renselse. I Norge var Kyndelsmesse, eller Kyndelsmess som den gjerne ble kalt, en viktig festdag. Man spiste gjerne julemat, og hadde flotte feiringer i kirkene. Den er avmerket med et 7-armet kandelaber på primstaven. I folketradisjonen var det vanlig å se på barns atferd denne dagen, og lese varsler ut fra denne. Kyndelsmesse ble ofte regnet som midtvinters, og den som hadde brukt opp mer enn halvparten av korn, fôr og annet som var lagret for vinteren kunne være ille ute. Dagen ble avskaffet som helligdag ved festdagsreduksjonen av 1770. Wuchang. Wuchang (kinesisk: 武昌区; pinyin: "Wǔchāng Qū") er et bydistrikt i den subprovinsielle by Wuhan, hovedstaden i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 82,2 / 81 km² og teller 932.682 innbyggere (2004). Wuchang var tidligere en selvstendig by. Sammen med to andre byer, Hankou og Hanyang, ble den slått sammen til det som i dag er provinshovedstaden og storbyen Wuhan i 1953. Wuchang ligger ved utløpet av elven Han og ved Jangtsekiangs høyre bredd. Historie. Wuchang var i perioder hovedstad for Wu-dynastiet (Det østlige Wu). Her er det imidlertid en rekke kompliserende faktorer, ikke minst på grunn av navneskifter. Første gang (222-229) Wuchang var hovedstad, da for kongeriket Wu (som kan dateres fra 222, men som gikk over til å kalle seg keiserrike i 229), lå byen på et annet sted, noe lenger øst langs Yangtzis sørlige bredd. Navnet Wuchang var blitt gitt i 221, tidligere het stedet "E" (鄂, "È"). Men så, i 229, flyttet keiseren (Sun Quan) sin hovedstad langt øst til Jianye. Imidlertid havnet det under keiser Sun Hao i 265, et sted som ligger i det moderne bydistriktet Wuchang, og navnet Wuchang fulgte med. Imidlertid beholdt også det opprinnelige Wuchang (nå bydistriktet Echeng i dagens byprefektur Ezhou) sitt navn, med samme kinesiske skrivemåte, noe som kan virke forvirrende. Lenge etter, mot slutten av Qing-dynastiets tid, var Wuchang hovedstad for "Huguang" («de to Hu»), som bestod av de to kombinerte provinsene Hubei og Hunan. Den øverste leder hadde visekonges rang og myndighet. Den 10. oktober 1911 brøt det ut et opprør mot Qing-dynastiet i Wuchangs barakker. Denne hendelsen, som må er kjent som Wuchangopprøret, førte til Qing-styrets fall og opprettelsen av Republikken Kina. Maos favorittfisk. Den lokale fiskesorten Wuchangfisken ("Megalobrama amblycephala") har et meget godt renomme, og etter at Mao kom til makten kunne han forlange å få denne fisken bragt levende fra Wuhan og opp til Beijing til sine fiskemåltider. Kulturminner. Militærregjeringens sete under Wuchangopprøret (武昌起義軍政府舊址, "Wǔchāng qǐyì jūnzhèngfǔ jiùzhǐ") ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Samferdsel. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Changsha og Shaoguan. Airspeed Horsa. Airspeed Horsa var et britisk høy-vinget militært glidefly bygget av tre. Flytypen ble brukt på flere krigsskueplasser under den andre verdenskrig, deriblant landgangen på Sicila og under landgangen i Normandie. I Norge ble to Horsa-fly brukt i Operasjon Freshman, en mislykket del av Vemork-aksjonen. Flyet kunne frakte såvel soldater som en Jeep og en mindre kanon. Horsa var et solid fly og lett å manøvrere, men stort sett bare egnet til engangsbruk. Det ble bygget i 3 655 eksemplarer. The Amateur Championship. The Amateur Championship eller British Amateur er en golfturnering som årlig avholdes i juni i Storbritannia. Den er en av de to største individuelle amatørmesterskapene for herrer ved siden av U.S. Amateur. Turneringen ble grunnlagt i 1885 og har vært arrangert av Royal and Ancient Golf Club of St Andrews. Før andre verdenskrig var turneringen regnet som en "major"-turnering, men dette tok slutt da profesjonell golf begynte å dominere idretten. I turneringens første trinn spiller 288 deltagere to 18-hulls runder, på to forskjellige baner. De 64 som har lavest skår etter 36 hull (inkludert dem som ligger på delt 64. plass) går så videre til turneringens annet trinn, hvor det spilles match. Hver match går over 18 hull, med unntak av finalen som går over 36 hull. Vinneren av turneringen får invitasjon til å delta i inneværende års The Open Championship, som går i juli, måneden etter British Amateur, og neste års The Masters Tournament. Spillere fra hele verden kan delta i turneringen. Den mest berømte amerikanske spilleren som har vunnet British Amateur er Bobby Jones, hvis seier i 1930 var en del av hans grand slam. Douglas C-47 Skytrain. Douglas C-47 eller Dakota var et militært transportfly som var utviklet fra Douglas DC-3 passasjerfly. Historie. Under annen verdenskrig ble C-47 og modifiserte Douglas DC-3-ere brukt av de allierte styrker til transport av tropper, militært materiell og sårede soldater. Mer enn 10 000 fly ble produsert i Long Beach og Santa Monica, California og Oklahoma City, Oklahoma. C-47 spilte en viktig rolle i mange av USAs felttog, i Stillehavskrigen ikke minst de som foregikk i jungelen i Ny Guinea og under Burma-krigen hvor C-47 (og den maritime versjon, R4D) alene gjorde det mulig for allierte tropper å slå den japanske styrken ved transport av mannskap og forsyninger, slepe glidefly og transport av fallskjermsoldater. Under invasjonen i Normandie (Operasjon Overlord) ble C-47 og varianten C-53 Skytrooper, brukt av invasjonsstyrkene i et stort antall til transport av fallskjermsoldater og til å slepe glidefly som Airspeed Horsa. Etter annen verdenskrig ble et stort antall C-47 solgt til sivile flyselskaper. Ombygget til passasjerversjonen Douglas DC-3 Dakota ble flyet brukt på de fleste vestlige flyselskapers nystartede ruter etter krigen. 335 skvadron på Gardermoen hadde lenge en C-47 som ble brukt til å fly Kong Olav V. Flyet hadde kjenningsbokstavene BW-K, som ble uttalt: "Bravo Whiskey King" (altså ikke "Kilo" som vanligvis brukes). Tilsvarende fly. C-46 Curtiss C-46 Commando Se også. Douglas AC-47 Dragon Ship Monferrato-åsene. thumbMonferrato er en del av regionen Piemonte i Nord-Italia som omfatter dagens provinser Asti og Alessandria. Italias viktigste sentra for produksjon av vin og musserende vin ligger i Monferrato. Historie. Området ble opphøyd til marki-len under "grev Aleramo" i 961, som følge av maktoverføringen i Nord-Italia fra Berengar av Ivrea til Otto I av Tyskland. Markiene og familiene deres var beslektet med det franske kongehuset og "de hellige romerske keiserne". Familiemedlemmer av markiene deltok stadig i korstog, og giftet seg også inn i den kongelige familien i Jerusalem og familiene Comnenus og Palaeologus i Det bysantinske riket. De mannlige etterkommerne av Aleramo regjerte over Monferrato fram til området ble overtatt av den bysantinske Palaeologusfamilien i 1305. Fra 1533 til 1536 ble det kontrollert av Spania før det ble overtatt av hertugen av Mantua, som var av slekten Gonzaga. Han styrte i Monferrato fra 1536 til 1708. I "Krigen om den mantuiske arvefølgen" (1628–1631) ble et stykke av marki-lenet overtatt av hertugen av Savoia. Resten ble overtatt av hertugen i 1708, og Leopold I, en av de hellige romerske keiserne, tok Gonzagaenes territoriet i besittelse. Dødsmarkene. Noen av de mange knoklene samlet fra dødsmarkene etter massakrene Dødsmarkene (engelsk: "The Killing Fields") var et antall steder i Kambodsja hvor store antall mennesker ble drept og lagt i massegraver av kommunistregimet Røde Khmer mellom 1975 og 1979. Estimater over ofre varierer fra 1,5 millioner til 3,3 millioner av en befolkning på i underkant av 8 millioner. Det mest etablerte estimatet er omkring 2 millioner ofre. Historie. a>) fylt med knokler fra ofre Forfølgelsene innebar at regimet utstedte advarsler for enhver forseelse og for «politiske forbrytelser». Alle som hadde fått to slike advarsler ble sendt til «omskolering», noe som i de fleste tilfeller betød døden. Folk ble oppfordret til å tilstå sin «før-revolusjonære livsstil og forbrytelser» (noe som kunne inkludere en form for handelsvirksomhet, eller noen som helst kontakt med verden utenfor Kambodsja), og ble fortalt at regimet ville tilgi dem og «begynne på nytt». Dette betød ofte at man ble ført til steder som Tuol Sleng eller Choeung Ek for å bli torturert og/eller henrettet. Knokler fra barn som ble drept i Dødsmarkene De henrettede ble begravet i massegraver. For å spare ammunisjon ble henrettelsene ofte utført med skarpe bambus-stokker. Soldatene som utførte henrettelsene var hovedsakelig yngre menn eller kvinner fra bondefamilier. Regimet arresterte og henrettet nesten alle som var mistenkt for forbindelser med den tidligere regjeringen eller utenlandske regjeringer. I tillegg ble alle mennesker med utdannelse forfulgt av regimet (klasseforfølgelse). Etniske vietnamesere, kinesere, kambodsjanske kristne og buddhistmunker ble forfulgt av etniske eller religiøse årsaker. Choeung Ek er den mest kjente dødsmarken. Idag står det et buddhistisk minnesmerke over den kommunistiske terroren, og Tuol Sleng har et museum om folkemordet. Dødsmarkene ble kjent for et bredt vestlig publikum gjennom den britiske filmen "Dødsmarkene" fra 1984. Dødsmarkene (film). "Dødsmarkene" (orig. "The Killing Fields") er en prisbelønnet britisk dramafilm fra 1984, regissert av Roland Joffé. Hovedrollene spilles av Sam Waterston, John Malkovich og Haing S. Ngor. Filmen er basert på en sann historie og handler i stor grad om opplevelsene til den kambodsjanske journalisten Dith Pran, som overlevde det kommunistiske Røde Khmer-regimets folkemord i Kambodsja, samt den amerikanske journalisten Sydney Schanberg og den britiske journalisten Jon Swain. Handling. Den amerikanske journalisten Sydney Schanberg (Sam Waterston) og hans kambodsjanske assistent Dith Pran (Haing S. Ngor) rapporterer fra det USA-støttede og fallende regimet i Kambodsja, men mister kontakten med hverandre etter Røde Khmers maktovertakelse. Schanberg og hans britiske kollega trekker seg etterhvert ut av det kaotiske landet. Hans nære venn og kollega, Dith Pran blir igjen, men unnslipper senere mirakuløst fra en brutal fangeleir der folk dør som fluer. Filmen tar sitt navn fra de såkalte Dødsmarkene, der kommunistregimet henrettet og la mange av sine ofre i massegraver. Utmerkelser. Filmen vant i 1985 tre Oscar-priser og hele åtte BAFTA-priser, blant annet for beste film. Den vant samme år en Golden Globe for beste birolle (Haing S. Ngor). Den vant i tillegg en rekke mindre prestisjetunge filmpriser rundt om i verden. "Dødsmarkene" fikk gode kritikker og har oppnådd hele 90% på Rotten Tomatoes. Den hadde en moderat kommersiell suksess og spilte blant annet inn $34 millioner i USA. Dith Pran. Dith Pran (født 27. september 1942 i Siem Reap i Kambodsja, død 30. mars 2008 i New Jersey i USA) var en fotojournalist best kjent som flyktning og overlevende fra det kambodsjanske holocaust igangsatt av kommunistregimet Røde Khmer. Han var hovedpersonen i den prisbelønnede filmen "Dødsmarkene" (hvor han ble spilt av Haing S. Ngor). I 1975 ble Pran og "New York Times"-reporteren Sydney Schanberg og den britiske journalisten Jon Swain værende i Kambodsja for å dekke hovedstaden Phnom Penhs fall til de kommunistiske Røde Khmer-styrkene. Schanberg, Swain og andre utenlandske journalister fikk lov å reise, men Pran ble ikke tillatt å forlate landet. Da Røde Khmer sendte kambodsjanere i slavearbeidsleire måtte Pran tilbringe fire år med sult og tortur, hvor han ble vitne til det kommunistiske folkemordet, før han klarte å flykte til Thailand. Fra 1980 arbeidet han som fotojournalist i "The New York Times". Pran arbeidet for anerkjennelse av kambodsjanske holocaustofre. Han mottok Ellis Islands "Medal of Honor" i 1998 og var grunnlegger og president for The Dith Pran Holocaust Awareness Project. Han bodde med sin familie i New Jersey. Sydney Schanberg. Sydney Hillel Schanberg (født 17. januar 1934 i Clinton i Massachusetts i USA) er en amerikansk journalist, best kjent for dekningen av krigen i Kambodsja. Hans bok "The Death and Life of Dith Pran" som handler om hans assistent Dith Prans overlevelse av det kommunistiske folkemordet gjennomført av Røde Khmer inspirerte filmen "Dødsmarkene". I filmen spilles Schanberg av Sam Waterston. Han vant Pulitzer-prisen i 1976, mens han arbeidet for "New York Times", for sin dekning av krigen i Kambodsja. Da han tok imot prisen erklærte han at han tok den imot på vegne av Dith Pran og seg selv. Fra 1986 til 1995 var han redaksjonsmedlem og spaltist for "New York Newsday". Han trakk seg fra stillingen som spaltist i "The Village Voice" i 2006 i protest mot en redaksjonell inngripen fra utgiveren. Bøker. Schanberg, Sydney Schanberg Norge i rødt, hvitt og blått. «Norge i rødt, hvitt og blått» er en av Norges mest kjente nasjonale sanger. Den er mye brukt på 17. mai. Sangen er fra okkupasjonstiden (1941), med tekst av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg. Melodien er komponert av Lars-Erik Larsson, opprinnelig som «Obligationsmarschen» med tekst av Alf Henrikson – et bestillingsverk for den svenske staten. Bakgrunn. Sangen skulle stimulere salget av såkalte försvarsobligationer. Inntektene skulle gå til å styrke det svenske forsvaret, blant annet ved å «gjuta kanoner» og «ladda patroner», som det står i teksten. I et feiende refreng understrekes budskapet ytterligere: «Går du med efter obligationer / Har du hört vilken ränta vi får / Vi ska skramla till flera miljoner / Vi ska tömma vår spargris i år». Året etter kom marsjen til Norge og ble forvandlet til en revyvise med tittelen «Det skal lyse igjen over byen». Teksten var nærmest identisk med dagens versjon av «Norge i rødt, hvitt og blått», med unntak av tittelen og det tredje verset. Visen var planlagt som avslutningsnummer i revyen "Fra tid til annen" på Chat Noir og skulle, ifølge programheftet, framføres av revyartisten Synnøve Gleditsch sammen med hele ensemblet. Det ble det likevel ikke noe av. Det statlige sensurorganet Teaterdirektoratet, opprettet av okkupasjonsmakten, grep inn etter generalprøven og stoppet videre fremføring av nummeret. Dette skjedde til tross for at revynummeret, i henhold til praksis, var oversendt Teaterdirektoratet og godkjent i forkant av revyen. Den enorme begeistringen som «Det skal lyse igjen over byen» vakte på generalprøven, skal ha vært årsaken til at direktoratet til slutt forbød revynummeret. Heller ikke resten av revyen forløp som normalt. På premieredagen 21. mai 1941 stoppet forestillingen av seg selv som følge av streik ved alle landets teater. Aksjonen var et svar på Nasjonal Samlings stadige innstramming av ytringsfriheten. Leif Juster, skuespiller ved Chat Noir, var én av flere teatertillitsmenn som ble satt i fengsel. Med trussel om dødsstraff for de involverte, ble streiken avblåst etter fem uker. Ny premieredato for revyen var 16. juli 1941. Revyen, også kjent som "Trangviksrevyen", gikk av stabelen som planlagt, men uten finalenummeret «Det skal lyse igjen over byen». I stedet fortsatte visen å leve sitt eget liv, nå som illegalt flygeblad, blant annet under titler som «Flagget vårt» og «Rødt, hvitt og blått». Under fredsjubelen i mai 1945 dukket den opp igjen i revyen "Det smaker av fugl". I et av numrene kom den legendariske revyartisten Lalla Carlsen på scenen, kledd i rødt, hvitt og blått, og sang den versjonen man kjenner i dag. Visen var ikke lenger et fordekt fredshåp, men en rungende fredshyllest. Det tredje verset var skrevet om, og visen hadde fått sin endelige tittel: «Norge i rødt, hvitt og blått». En innspilling av revynummeret ble gjort i desember 1945 og foreligger på grammofonplate. "… Under hele visa til Lalla, han var så grepet. Han satt, han trampet, han knyttet hendene. Han visste ikke hvordan han skulle greie å holde seg til visa var slutt. Da brøt han ut i tramping, hyling, han klappet så handflatene var knallande rød. Til slutt så visste han ikke hvordan han skulle få gitt uttrykk for sin fantastiske begeistring. […] Da tok han dette programmet – et lite stykke stensilert – og så satt han og tygde det i seg bit for bit og svelget det hele bare for å få gjort noe i den usannsynlige begeistringen …" (NRK P1, 1997) Lenge sto revyforfatter Finn Bø alene som opphavsmann til visen. I senere tid er hele forfatterkollegiet bak Chat Noir-revyen "Fra tid til annen" tilkjent æren for teksten: Bias Bernhoft, Arild Feldborg og Finn Bø. I programheftet står alle tre kollektivt oppført som forfattere. Sangeren Jens Book-Jenssen med Carsten Kloumans kor og orkester fikk en hit med sangen i 1963 (på HMV AL 6119). Greve in Chianti. Plass i sentrum av småbyen Greve in Chianti Greve in Chianti er en liten by i vindistriktet Chianti nærmere bestemt i hjertet av distriktet "Chianti Classico" i regionen Toscana i Italia. Byen ligger ca. 30 km fra Firenze og 35 km fra Siena. Byen ligger ved elven av samme navn – elven "Greve". I sentrum av byen står en statue av Giovanni de Verrazzano som oppdaget New York havn. Marija Gusakova. Marija Ivanovna Gusakova (russisk: Мария Ивановна Гусакова; født 6. februar 1931 i Rjazan oblast) er en russisk tidligere langrennsløper. Hun bidro sterkt til Sovjetunionens kraftige dominans i kvinnelangrenn i 1960-årene. Under OL 1960 i Squaw Valley vant hun gull på 10 km langrenn og sølv på 3x5 km stafett. Det ble mer edelt metall under Ski-VM 1962 i Zakopane – gull på 5 km og 3x5 km stafett, samt sølv på 10 km. Under OL 1964 i Innsbruck kompletterte hun den olympiske medaljesamlingen ved å ta bronsemedaljen på 10 km etter landslagskollegene Klavdija Bojarskikh og Jevdokija Meksjilo. Dawn (romsonde). Bilde av Dawn-romsonde i asteroide-beltet Dawn-romsonde sin tenkte bane ved oppskyting juni 07 Dawn er en ubemannet romferd og et prosjekt i regi av NASA med den hensikt å studere dvergplaneten Ceres og asteroiden Vesta. Romsonden ble skutt opp 27. september 2007 og nådde Vesta i juli 2011. I september 2012 forlot Dawn banen rundt Vesta med Ceres som mål. Den er ventet nå Ceres i februar 2015. Planlegging og gjennomføring. Dawn-prosjektet ble 2. mars 2006 utsatt av NASA på ubestemt tid pga budsjett-overskridelser, men etter nærmere diskusjoner opplyste NASA 26. mars at det likevel blir et prosjekt. Den skulle etter planen skytes opp på 20. juli 2007, men etter flere utsettelser ble oppskytingen utsatt til september 2007 for ikke å komme i konflikt med oppskytingen av romsonden Phoenix på vei til Mars. Dawn skulle ved en oppskyting i juli da passert Mars i februar 2010, før dens ankomst til Vesta i oktober 2011, med påfølgende omløp. Deretter var planen å forsøke å sende sonden videre til dvergplaneten Ceres med ankomst der ca august 2016. Oppskytingen fant til slutt sted 27. september 2007. Planen var at Dawn skal gå inn i bane rundt Vesta i august 2011. Den 5. september 2012 forlot Dawn banen rundt Vesta og satte kurs for Ceres, som den er ventet å nå i februar 2015. Vitenskapelige mål. Dawn sitt mål er å oppnå en forståelse av forholdene og prosessene som skjer i Solsystemets tidligste epoker. Dawn vil undersøke den indre strukturen, tettheten og homogeniteten til Ceres og 4 Vesta, som har forblitt intakte siden de ble til. Dette vil skje gjennom målinger av masse, form, volum og rotasjonshastighet, ved bruk av bilder og gravitasjon. Dawn vil finne Ceres' og Vestas elementære og mineralske sammensetning, for å bestemme deres utvikling, og sammenheng mot meteoritter. Dawn vil ta bilder av Ceres og Vesta for å bestemme deres historie av meteoritt-bombardement og tektonisk historie, og vil bruke gravitasjon, rotasjonshastighet for å beregne størrelsen på evt kjerner, samt bruke infrarød og gamma-stråling spektrometer for å lete etter vannholdige mineraler. Antonov An-24. Antonov An-24 (NATO-kallenavn Coke) er et passasjer- og transportfly produsert av ukrainske (tidligere sovjetiske) flyfabrikken Antonov. Det har 44 seter og er utstyrt med to turboprop-motorer. Det ble flydd første gang i 1960, og har en rekkevidde på 2400 km og en marsjhastighet på 450 km/h. Over 1000 eksemplarer ble bygget og omtrent 300 er fremdeles i tjeneste, spesielt i Samveldet av uavhengige stater og i Afrika. Se også. An-12 - An-14 - An-22 - An-26 - An-28 - An-30 Peter Jacobsen. Peter Jacobsen (født 4. mars 1954) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren og Champions-touren. Han er en av golfsportens mer farverike personligheter og er derfor populær blant publikum. Jacobsen er født i Portland i Oregon, og studerte ved University of Oregon. Han ble profesjonell i 1976 og vant sin første turnering på PGA-touren i Buick-Goodwrench Open i 1980. Han har syv seire totalt, og den siste kom 23 år etter den første. Han har spilt i Ryder Cup to ganger, i 1985 og 1995. På Champions-touren vant han en "major"-turnering, U.S. Senior Open, det første året han deltok, i 2004. Året etter fulgte han opp med en ny "major", Senior Players Championship. Jacobsen har hatt to programmer på The Golf Channel: "Peter Jacobsen Plugged In" og "Peter and Friends". Begge var diskusjonsprogrammer, men "Plugged In" hadde større variasjon og har hatt med band som Hootie and the Blowfish og Jacobsens eget band. «Jake Trout & the Flounders» var et band Jacobsen («Jake») startet sammen med Mark Lye og Payne Stewart midt på åttitallet. Neil Mellor. Neil Andrew Mellor (født 4. november 1982 i Sheffield), er en engelsk fotballspiller i Preston. Hans posisjon på banen er angrepsspiller. Han har tidligere spilt for Liverpool, West Ham (lån) og Wigan (lån). Mellor er sønnen til den tidligere Manchester City spilleren Ian Mellor. Den 9. mai 2012 meldte Mellor på sin twitter-konto at han legger opp grunnet sine stadige skader. Liverpool. Mellor var toppskårer i Liverpools vei til semifinalen i FA Youth Cup i 2000–2001 sesongen, der han skårte åtte mål på fire kamper. Han ble også toppscorer for U19-laget og Joe Corrigans reservelag under 2001–2002 sesongen og med totalt 46 mål. Mellor rykket oppover i gradene i Liverpool og i 2002–03 sesongen scoret han 20 mål for reservelaget. Han debuterte for førstelaget samme sesong og spilte totalt tre kamper og scoret i en seminfinale-kamp i Ligacupen mot Sheffield United. Selv om Liverpool tapte 2–1, viste Mellor sitt potensial og ble belønnet i mars 2003 med en ny tre års kontrakt som løpte til 2006. West Ham United. Gérard Houllier sendte Mellor på et år langt låneopphold hos West Ham United i august 2003. Han scoret to mål i 3–0 seieren over Crystal Palace mot slutten av september, men en skade satte han lenge utenfor spill på Upton Park. Gjennomslag på Anfield. Mellor kom tilbake til Anfield og skårte nye 10 mål på fire kamper for reservelaget. Før starten av 2004–05 sesongen fikk Mellor en kneskade, men kom tilbake i spill for førstelaget i en 3-0 seier over Millwall i Ligacupen. I de neste to rundene av cupen skårte han to mål og var med på å slå ut Middlesbrough, og sent i november startet han i en Mesterliga-kamp mot AS Monaco. Etter å ha skapt seg et navn for førstelaget, brøt Mellor igjennom med en viss stil. Da Liverpool og Arsenal lå likt med 1–1 etter 90 minutter på Anfield i november 2004, sørget han for seier med et fantastisk langskudd. Oppturen bare fortsatte ti dager senere når det var 1–1 mellom Liverpool og greske Olympiakos i en Mesterliga-kamp der de måtte vinne med to mål for å gå videre til cupsillet. Mellor ble satt inn som innbytter for Milan Baros og innen to minutter hadde han skåret med et typisk «goalgetter»-mål. Litt senere serverte han en pasning til Steven Gerrard som fyrte av et skudd rett i mål og ga Liverpool de nødvendige målene for å gå videre til de 16 siste i Mesterligaen. I mars 2005 ble Mellor igjen skadd, og ble satt utenfor resten av 2004–05 sesongen. Dette fratok den unge angriperen sjansen til å være med på europeisk suksess, mens lagkameratene spilte seg fram til seier i finalen. Wigan Athletic. I januar 2006 gikk Mellor på utlån til Wigan Athletic for resten av sesongen. I sin første kamp for laget mot Middlesbrough, skårte han seiersmålet på overtid i en 3–2 seier. Men ytterligere kneskader som krevde flere operasjoner satte han utenfor etter bare tre kamper. Preston North End. I august 2006 signerte Mellor en treårs kontrakt med Football League Championship klubben Preston North End for en ukjent overgangssum. Manager Paul Simpson sa:«Neil er en målskårer og vi håper at han vil fortsette å være det. Han er en stor signering for klubben. Han har hatt sine skadeproblemer, men vi er fornøyd med at han er frisk av disse, og nå er det kun snakk om å bygge opp formen hans igjen». Men nok en kneskade i en vennskapskamp mot Bolton Wanderers krevde mere operasjon og utsatte Mellors debut for Preston. Mellor fikk tilslutt sitt første mål for Preston i en 3–1 seier over Southampton i mars 2007. Han ble etterhvert upopulær hos manager Paul Simpson, og måtte bevise sin betydning til den nye sjefen Alan Irvine. Under Irvine kom Mellor endelig i gang å skårte ni mål etter julen 2007. Buick Open. Buick Open er en golfturnering på PGA-touren, arrangert for første gang i 1958. Kristina-saken. Kristina-saken er betegnelsen på striden mellom familien til Kristina Isabel Hjartåker (født 17. desember 2001, død 7. februar 2006) og Haukeland Universitetssykehus om hvorvidt livsforlengdende behandling skulle avvikles eller ikke. Hjartåker ble hardt skadd i Hatlestad-raset og saken omkring behandlingen av henne ble en stor mediesak. «Kristina-saken». Rasulykken i Hatlestad terrasse i Bergen skjedde natt til 14. september 2005. I ulykken døde også Kristinas mor og en annen kvinne. Kristina ble reddet ut av leirmassene, og etter en tid med observasjon mente legene at det ville være best å avslutte den livsforlengende behandlingen, da man ikke så at det var håp for bedring og at behandlingen i seg selv kunne være smertefull for henne. Legene informerte i slutten av september Kristinas far, Oddmund Hjartåker, om at de ville slå av respiratoren som holdt henne i live. Han var dypt uenig i dette og engasjerte advokat i et forsøk på å få avgjørelsen utsatt. I hele den tre måneder lange perioden forsøkte man å komme til enighet før saken i januar ble gjort kjent i media. Helseminister Sylvia Brustad engasjerte seg i saken, i tillegg til flere andre kjente politikere og fagfolk. Bergen kommune og særlig byrådsleder i Bergen, Monica Mæland (H) engasjerte seg, og sistnevnte uttalte blant annet at det var naturlig at administrerende direktør for Haukeland Sykehus trakk seg etter denne saken. De etterfølgende ukene var preget av store media- og presseoppslag over hele Norge. Det kom mange støtteerklæringer til familien, og også trusler mot sykehuset og legene som ville avslutte den livsforlengende behandlingen. Biskop Ole D. Hagesæther ble involvert i saken for å unngå at den skulle gå flere runder i rettssystemet, uten at det er klart hvem som ba biskopen involvere seg. Det er forøvrig historisk at kirken involverer seg i en sak mellom pårørende og behandlere på et sykehus. Det ble dermed ingen åpen, rettslig vurdering av Kristinas sak som ville ha ført til at mange taushetsbelagte detaljer ville måtte komme for en dag. Det ble dessuten enighet om at avslutningen av den livsforlengende behandlingen av Kristina skulle utsettes inntil videre i et håp om at partene kunne komme til en enighet. Den 1. februar snakket en lege fra Haukeland med Hjartåker og avtalte møte dagen etter, likevel møtte sikkerhetssjefen og tre leger opp på døren hjemme hos Hjartåker klokken 20:00 kvelden før møtet. På tross av at besøkende angivelig informerte legene om at Hjartåker var syk og at møtet måtte utsettes, insisterte legene på å snakke med ham, og overtalte ham om at behandlingen burde avsluttes. Politiet ble tilkalt til stedet av de besøkende som befant seg i huset hos den syke faren. Legenes oppførsel ble slått stort opp i media og sterkt kritisert. Saken ble anmeldt og henlagt to ganger av Fana politikontor på grunn av intet straffbart forhold, før den på nytt ble tatt opp etter pålegg fra Statsadvokaten. Den er nå på nytt henlagt. Kristina døde 7. februar 2006 på Haukeland universitetssykehus med familien rundt seg, etter at legene avsluttet behandlingen helgen før. Statens Helsetilsyns rapport. Statens helsetilsyn opprettet 20. mars 2006 tilsynssak mot Haukeland Universitetssykehus, i første omgang på bakgrunn av oppslaget om hjemmebesøket som legene gjorde til Hjartåker. Imidlertid har tilsynet etter ønske både fra Hjartåker og fra Haukeland Sykehus tatt opp hele saken til gransking. Hjemmebesøket. Den 7. november 2007, nesten 8 måneder senere kom helsetilsynet med den første av flere bebudede rapporter om saken. Denne rapporten tar utelukkende for seg kommunikasjonen mellom sykehuset og Hjartåker, og hevder at sykehuset har opptrådt uforsvarlig i tre tilfeller, nemlig i forbindelse med at man fortalte Hjartåker at behandlingen skulle avsluttes, samt i forbindelse med det omtalte hjemmebesøket. I begge tilfellene fant man at dette var et brudd med forsvarlighetskravet i Lov om Spesialisthelsetjenesten, § 2.2. Dette er dog ikke begrunnet som annet en brudd med norm for informasjon på et passende tidspunkt. Helsetilsynet sier ikke noe om hva som ville vært et passende tidspunkt, og det er av forståelige og nærmest selvfølgelige grunner ingen etablert praksis i Norge eller andre vestlige land for å holde tilbake viktig informasjon til pårørende. I tillegg fant man brudd på Pasientrettighetsloven, §§ 3.2 og 3.3 fordi man mener at sykehuset burde informert Hjartåker i forkant av en nødvendig og rutinemessig pustetest som ble utført i begynnelsen av oktober. Rapporten i en delvis sladdet utgave kan leses her. I detalj mener helsetilsynet at kommunikasjonen var for hyppig, på feil tidspunkt og med for mye vekt på å oppnå enighet. Når det gjelder det omtalte hjemmebesøket finner Helsetilsynet at kommunikasjon med pårørende skal skje på sykehuset. Det kommer imidlertid ingen kritikk mot at biskop Hagesæter ble involvert i saken og at det foregikk forhandlinger utenfor sykehuset i det tilfellet. Det er antakelig første gang at et sykehus har fått kritikk for å kommunisere for mye med pårørende. Det er ikke oppgitt i rapporten om Helsetilsynet i en så omstridt sak har benyttet ekspertise med erfaring fra akutt- eller barnemedisin. Øvrige punkter. I rapporten finner også Helsetilsynet at Haukeland Universitetssykehus har handlet forsvarlig i de øvrige seks punktene som var vurdert. Det fremgår at man har lagt ned betydelige ressurser på å opprette tillit til Hjartåker etter at man hadde havnet i konflikt, og at informasjonen som ble gitt var adekvat. Helsetilsynet finner ingen kritikkverdige forhold til kommunikasjonen fra 1. oktober til saken ble kjent i media i januar. Man fremhever også at familien i større grad enn det som er vanlig praksis har latt familien få delta og bestemme forhold rundt behandlingen, blant annet fremgår det at familien benyttet en healer som fikk anledning til å behandle Kristina på sykehuset. Forslag om «Kristina-lov». Partiet Venstre har kommet med en uttalelse om at de ønsker en lov om uavhengig faglig vurdering til bruk i tilfeller der det er tvil rundt avslutning av livsnødvendig behandling for alvorlig syke pasienter. Helseminister Sylvia Brustad har uttrykt støtte til dette. Saken er blitt en varm politisk potet, og det kan spekuleres i om dette har medvirket til at det har tatt så lang tid før helsetilsynet har kommet med sin delvise konklusjon. ELO-rating. Ratingsystemet ELO er en metode for å beregne den relative styrken til en spiller i tomannsspill som for eksempel sjakk og Go. ELO skrives som regel med store bokstaver til tross for at det ikke er et akronym. Det er egentlig etternavnet til systemets oppfinner, Arpad Elo (1903–1992), en ungarskfødt amerikansk professor i fysikk. Elo ble født Élő Árpád men endret navnet sitt til Arpad Elo etter at han flyttet til USA. ELO ble egentlig introdusert som et forbedret ratingsystem for sjakk, men blir i dag brukt i mange spill. Det blir også brukt som ratingsystem for mange flerspiller dataspill, og er blitt tilpasset lagsport som for eksempel amerikansk fotball og basketball. Historie. Arpad Elo var en sjakkspiller på mesternivå og en aktiv deltager i turneringer arrangert av det Amerikanske Sjakkforbundet (USCF) fra dets begynnelse i 1939. USCF brukte et numerisk ratingsystem, konstruert av Kenneth Harkness, for å la medlemmene følge sin personlige utvikling, i stedet for bare turneringsseire og -tap. Harknessystemet var rimelig rettferdig, men i enkelte tilfeller ga det en økning som mange fant svært unøyaktig. På vegne av USCF konstruerte Elo et nytt, mer statistisk basert system. Elos system erstattet tidligere systemer basert vinst og tap i konkurranser til et system basert på statistiske estimater. Ratingsystemer for mange sporter gir poeng etter subjektive evalueringer av "størrelsen" på enkelte bragder. For eksempel kan det å vinne en viktig golfturnering være verdt opptil fem ganger så mange poeng som å vinne en mindre turnering. Et statistisk system, derimot, bruker en modell som setter resultatene i sammenheng med underliggende variabler som representerer styrken til hver spiller. Elos sentrale antagelse var at prestasjonene til hver spiller i et spill er en normalfordelt tilfeldig variabel. Selv om en spillers prestasjon kan endre seg drastisk til det bedre eller verre fra ett spill til det neste, antok Elo at middelverdien av prestasjonen til en bestemt spiller kun endret seg sakte over tid. En videre antagelse er nødvendig fordi sjakkprestasjoner fortsatt ikke er målbare. Man kan ikke se på en sekvens av trekk og si «Dette er en 2039 prestasjon». Prestasjonen kan kun måles i seire, remis og tap. Den som vinner et parti vurderes som å ha prestert bedre enn den som taper, og ved remis antas spillerne å ha prestert på omtrent samme nivå. Elo spesifiserte ikke eksakt hvor nær to prestasjoner burde være for at resultatet skulle ende i remis i stedet for vinst eller tap. Selv om det var sannsynlig at hver spiller kunne ha forskjellige standardavvik på prestasjonen, gjorde han forenklende antagelser stikk i strid med dette. For å forenkle videre, foreslo Elo en direkte metode for å estimere variablene i sin modell (med andre ord den egentlige styrken til hver spiller). Man kunne beregne hvor mange partier en spiller var forventet å vinne basert på en sammenligning av spillerens og motstandernes rating. Dersom en spiller vant flere partier enn forventet, ville ratingen bli justert oppover, dersom spilleren vant færre partier enn forventet, ville ratingen bli justert nedover. Denne justeringen skulle være eksakt lineært proporsjonal med antall seire spilleren hadde vunnet over forventningen, eller tapt flere enn forventningen. Fra et moderne perspektiv var Elos forenklende antagelser ikke nødvendige siden regnekraft er svært billig og tilgjengelig i dag. Selv innen den forenklede modellen er mer effektive estimeringsteknikker godt kjent. Flere, kanskje særlig Mark Glickman, har foreslått å bruke mer avanserte statistiske metoder for å estimere de samme variablene. På den andre siden har graden av enkelhet i beregningene i Elosystemet vist seg å være en av dets sterkeste sider. Med hjelp av bare en enkel kalkulator kan man beregne sin rating innen ett poengs feilmargin. Dette støtter opp under oppfatningen av at systemet er godt. Implementasjon av Elos formel. USCF implementerte Elos forslag i 1960, og systemet ble raskt anerkjent som både bedre og mer presist enn Harkness' system. Elos system ble også tatt i bruk av FIDE i 1970. Elo beskrev sitt arbeid i mer detalj i boka "The Rating of Chessplayers, Past and Present", publisert i 1978. Ivar M Dahl skrev en kort presentasjon av Elos ideer i Norsk Tidsskrift for Sjakk nr 1, 1970, og på styremøtet i NSF 2. januar 1971 nedsatte forbundet sin første Elo-komite. Den første norske ratingliste ble offentliggjort i Norsk Tidsskrift for Sjakk nr. 1/2-1972 og omfattet 37 spillere – alle med rating på minst 2000. Senere statistiske tester har vist at sjakkprestasjonen nesten helt sikkert ikke er normalfordelt. Svakere spillere har signifikant større vinnersjanser enn det Elos modell anslår. Derfor har både USCF og FIDE gått over til formler basert på en logistisk fordeling. Dog, i ettergivenhet til Elos bidrag til ratingsystemene slik vi kjenner dem i dag, sier begge organisasjonene av de bruker «ELO-systemet». Forskjellige ratingsystem. Frasen «ELO-rating» er ofte brukt om en spillers sjakkrating gitt av FIDE. Dessverre er denne bruken forvirrende og ofte misvisende fordi Elos generelle idéer har blitt tatt i bruk av mange forskjellige organisasjoner, inkludert USCD, FIDE, NSF, NFSF, internettsjakklubben ICC, Yahoo! Games, og det nå oppløste Professional Chess Association (PCA) for å nevne noen få. Hver organisasjon har en unik implementering, og ingen av dem følger eksakt Elos opprinnelige forslag. Det ville vært mer presist å kalle alle ratingene over for varianter av ELO-ratingen, og ingen av dem som den ene ELO-ratingen. I stedet for å si ELO-rating kan man referere til organisasjonen som gir ratingen, for eksempel «Per juli 2008 har Magnus Carlsen en FIDE-rating på 2775 og en NSF-rating på 2792.» Det bør bemerkes at selv om alle er ELO-ratinger, er disse ikke direkte sammenlignbare. For eksempel vil en spiller med NSF-rating på 1800 ha en FIDE-rating på rundt 2000 og en ICC-rating i området fra 2000 til 2300. FIDE rating. For toppspillere vil den mest viktige ratingen være deres FIDE-rating. FIDE publiserte tidligere offisielle ratinglister 4 ganger i året, men fra og med september 2009 utgis de 6 ganger i året. Den høyeste FIDE-ratingen noensinne oppnådd er 2851 og ble oppnådd av Garry Kasparov på listene i juli 1999 og januar 2000. I hele FIDEs historie har kun 48 spillere (per oktober 2007), ofte referert til som superstormestere, hatt en topprating over 2700, og kun 6 spillere (Garry Kasparov, Vladimir Kramnik, Veselin Topalov, Viswanathan Anand, Levon Aronian og Magnus Carlsen) har noengang passert 2800. Prestasjonsrating. En «prestasjonsrating» er en hypotetisk rating som ville vært resultatet av kun en enkelt begivenhet. En prestasjonsrating, ofte bare referert til som en spillers «prestasjon», for en begivenhet er beregnet ved å ta (1) ratingen til alle spillerne man har beseiret og legge til 400, (2) ratingen til alle spillerne man har tapt mot og trekke fra 400, (3) ratingen til alle spillerne man har spilt remis mot, og (4) summere sammen alle disse tallene og dele på antall spilte partier. Liverating. FIDE oppdaterer sine ratinglister hver måned, og det er disse tallene som gir grunnlag for beregninger. Siden turneringsresultater blant verdenseliten publiseres åpent, er det fritt frem for andre å beregne uoffisielle liveratinger for spillerne etter hvert avsluttede parti. Disse er basert på siste offisielle listen publisert av FIDE, slik at en spillers liverating korresponderer med FIDEs utregninger dersom de skulle offentliggjort nye lister den dagen. Slike lister ble en gang vedlikeholdt av Hans Arild Runde, idag er en av sidene som tilbyr dette. Selv om liveratingen er uoffisiell har interessen rundt disse økt enormt. Noe av grunnen til dette er at flere store sjakknettsteder refererer til denne listen. I august og september 2008 var det hele 5 forskjellige spillere som var på førsteplass på denne listen. De uoffisielle liveratingene blir publisert på http://chess.liverating.org. Kun spillere over 2700 er listet opp. Norsk rating. Norges sjakkforbund publiserte sin første ratingliste 1. juli 1972. Nå publiseres ratinglister fire ganger i året, og det har de siste årene vært ca. 2000 spillere på listen. Ratingen avgjør klassetilhørigheten, noe som bestemmer hvilke premier en spiller kan vinne, og i hvilken gruppe spilleren kan spille i landsturneringen. For de sterkeste norske spillerne er gjerne NSF-ratingen sammenlignbar med den internasjonale FIDE-ratingen, men blant amatører er det ofte et stort sprik mellom disse, i mange tilfeller er FIDE-ratingen flere hundre poeng høyere. Etter hvert som flere spillere får FIDE-rating er det sannsynlig at NSF-ratingen vil bli avviklet slik at kun FIDE-ratingen blir brukt. Rating på sjakkmotorer. Siden 2005-2006 har menneske mot sjakkmotor demonstrert at sjakkmotorer er sterkere enn de sterkeste menneskelige spillerne. Imidlertid er ratingen til sjakkmotorer vanskelige å kvantifisere. Det har vært alt for få turneringspartier mot sjakkmotorer til å gi dem en presis rating. I tillegg vil ratingen til en sjakkmotor være svært avhengig av styrken til datamaskinen motoren kjører på. Matematiske detaljer. Prestasjoner kan ikke bli målt absolutt, den kan kun bli anslått fra seire og tap. Rating har derfor kun mening relativt til andre ratinger. Derfor kan både gjennomsnitt og spredningen av ratingen bli vilkårlig valgt. Elo foreslo å skalere ratingen slik at en forskjell på 200 ratingpoeng ville bety at den sterkere spilleren ville ha en forventet score på omtrent 0,75. En spillers forventede score er dens sannsynlighet for å vinne pluss halve sannsynligheten for å spille remis. Med andre ord, en forventet score på 0,75 kunne representere 75 % sannsynlighet for å vinne, 0 % for å spille remis, og 25 % for å tape. På en annen ytterkant kan det representere 50 % sannsynlighet for å vinne, 50 % for å spille remis, og 0% for å tape. Sannsynligheten for å spille remis, i motsetning til å få et avgjort resultat, er ikke spesifisert i ELO-systemet. Istedet teller remis som en halv seier og et halvt tap. Dersom spiller A har en virkelig styrke på formula_1 og spiller B har en virkelig styrke på formula_2, blir den eksakte formelen for spiller As forventede score På samme måte for spiller Bs Merk at formula_5. I praksis, siden den virkelige styrken til hver spiller er ukjent, blir den forventede scoren beregnet ved å bruke spillerens aktuelle rating. Når en spillers score i en turnering overgår den forventede tar ELO-systemet dette som bevis for at spillerens rating er for lav og må justeres oppover. På samme måte, dersom en spillers turneringsscore ligger under den forventede score må denne spillerens rating justeres nedover. Elos opprinnelige forslag, hvilket fortsatt er i utstrakt bruk, var en simplere lineær justering proporsjonal med hvor mye spilleren spilte bedre eller dårligere enn forventet. Den maksimale justeringen per parti (ofte kalt K-verdien) ble satt til "K"=16 for mestere og "K"=32 for svakere spillere. Anta at spiller As forventede score er formula_6 poeng, men at spilleren kun fikk formula_7 poeng. Formelen for å oppdatere spillerens rating er Denne oppdatering kan bli gjort etter hvert spill eller etter hver turnering, eller etter en annen passende ratingperiode. Et eksempel for å klargjøre dette. Anta at spiller A har 1613 i rating og spiller i en turnering med fem runder. Han taper mot en spiller ratet 1609, spiller remis mot en spiller ratet 1477, slår en spiller ratet 1388, slår en spiller ratet 1586, og taper mot en spiller ratet 1720. Spillerens faktiske score ble 0 + 0,5 + 1 + 1 + 0 = 2,5. Spillerens forventede score, beregnet etter formelen gitt over, var 0,506 + 0,686 + 0,785 + 0,539 + 0,351 = 2,867. Derfor blir hans nye rating 1613 + 32·(2,5 - 2,867) = 1601. Merk at selv om to seire, to tap og en remis virker som en par score, var dette verre enn forventet for spiller A fordi motstanderne var gjennomsnittlig lavere ratet. Derfor blir spilleren litt straffet. Dersom spilleren hadde spilt to seire, ett tap, og to remis, altså en total score på 3 poeng og litt over par, ville dette resultert i en lett belønning, og spillerens nye rating ville blitt 1613 + 32·(3 − 2.867) = 1617. Denne oppdateringsprosedyren er kjernen i ratingene brukt av de forskjellige sjakkorganisasjoner eller forbund. Imidlertid har hver organisasjon forskjellige måter å håndtere ratingens iboende usikkerhet, spesielt ratingen for nykommere, og håndteringen av inflasjon/deflasjon. Nye spillere blir tildelt foreløpige ratinger som blir justert mer drastisk enn etablerte ratinger. Forskjellige metoder (ingen fullstendig suksessfulle) har blitt introdu.sert for å injisere poeng inn i ratingsystemet slik at ratingen fra forskjellige æraer er omtrent sammenlignbare. Prinsippet brukt i disse ratingsystemene kan brukes for rating i andre konkurranse, for eksempel internasjonale fotballkamper. ELO-rating har blitt brukt i spill uten sannsynligheten for uavgjort, og i spill hvor resultatet kan ha en kvantitet (stor/liten margin) i tillegg til kvalitet (seier/tap). Matematiske problemer. Det er hovedsakelig tre matematiske bekymringer relatert til professor Elos opprinnelige arbeid, nemlig den korrekte kurven, den korrekte K-faktoren, og perioden med provisoriske, grove beregninger for nye spillere. Den mest nøyaktige fordelingsmodellen. Den første matematiske bekymringen tatt opp av FIDE var bruken av normalfordelingen. Det ble oppdaget at denne ikke representerte de virkelige resultatene som ble oppnådd av spillerne, spesielt de lavere ratede. Istedet byttet de til en logistisk fordelingsmodell, hvilket tilsynelatende passet bedre til de faktiske resultatene. Den mest nøyaktige K-faktoren. Den andre store bekymringen er bruken den korrekte K-faktoren. Sjakkstatistikeren Jeff Sonas anser at den opprinnelige verdien K = 10 (for spillere ratet over 2400) er unøyaktig i Elos verk. Dersom K-faktoren er satt for høyt vil det bli for stor sensitivitet i systemet med tanke på den store utvekslingen av poeng. En for lav K-verdi vil medføre at sensitiviteten blir minimal og vil føre til at det blir for vanskelige å oppnå nok poeng til å vinne ratingpoeng. Elos opprinnelige estimat av K-faktoren var basert uten fordelen av enorme databaser og statistiske bevis. Sonas indikerte at en K-faktor på 24 (for spillere over 2400) ville være mer nøyaktig både som et verktøy til å anslå fremtidig prestasjon, og også mer sensitiv til nåværende prestasjon og form. Enkelte sjakksider på internett unngår en tredelt K-faktor basert på rating. For eksempel virker det som ICC bruker en global K = 32 med unntak av spill mot spillere med provisorisk rating. USCF (som bruker en logistisk fordeling istedet for en normalfordelig) har delt K-faktoren i tre ratingområder. I «over brettet»-sjakk er oppdelingen av K-faktoren viktig for å forsikre en minimal inflasjon i toppsjiktet av ratingskalaen. Dette burde i teorien gjelde like mye på en online sjakkserver. I teorien vil denne oppdelingen av K-faktoren gjøre det vanskeligere for spillere å oppnå de virkelig ratinghøydene dersom K-faktoren blir redusert fra 32 til 16 når de når en rating på 2400. Til tross for dette indikerer ICCs hjelp om sin K-faktor at det kan være spillernes mulighet til å velge motstandere som muliggjør 2800+ spillere å fortsette å klatre med relativ letthet. Dette kan virke sannsynlig. Dersom man analyserer motstanderhistorikken til en stormester på ICC vil man finne mange motstandere som alle er 3100+. I «over brettet»-sjakk vil dette kun forekomme i kategori 18+ -turneringer, der stormesteren vil finne en stødig strøm av motstandere på 2700+. Dersom spilleren deltok i en vanlig Monradturnering i kategori 10 vil spilleren mest sannsynlig spille mot mange motstandere under 2500. Ett enkelt tap eller en remis kan føre til store ratingtap. Selv om K-faktoren er 16 og spilleren har slått en 3100+ -spiller flere ganger på rad vil ratingen stige signifikant over en kort periode grunnet hastigheten i lynpartier, hvilket gir spilleren muligheten til å spille svært mange partier på svært kort tid. Det kan diskuteres for at K-faktoren kun kan senke farten på ratingstigningen per parti. Beviset gitt i ICCs artikkel på K-faktoren omhandler autoparingssystemet, der maksimalratingen oppnådd ser ut til å stagnere på 1500. Det kan derfor synes at tilfeldig paring, i motsetning til selektiv paring, er nøkkelen i kampen mot inflasjon i toppskiktet av ratingspekteret, og i mye mindre grad, en lavere K-faktor for spillere over 2400. Aktivitet versus beskyttelse av egen rating. Generelt har ELO-systemet økt konkurransemiljøet i sjakk og inspirert spillere til å studere spillet dypere for å forbedre ens spill. I enkelte tilfeller kan sjakkrating allikevel virke som en demper på sjakkaktiviteten til spillere som ønsker å «beskytte» ratingen sin. I disse eksemplene kan «ratingagendaen» komme i konflikt med fremmingen av sjakkaktivitet og ratede partier. Denne kampen mellom spilleaktivitet og ratinghensyn kan også sees på mange online servere som har implementert ELO-systemet. For eksempel vil høyt ratede spillere være mye mer selektive i valg av motstander og vil sitte å vente på en «overratet» motstander som de tror de kan slå. Høyt ratede spillere vil også være svært forsiktige med å spille mot svært mye lavere ratet motstand av ratinghensyn. Dersom man skulle tape vil dette straffe ratingen betydelig. Dette er eksempler på hvordan ELO-rating kan motvirke høy aktivitet. Angående bevaring av høye ELO-ratinger versus oppfordring til høy spillaktivitet har den britiske stormesteren John Nunn kommet med et interessant forslag til en verdensmesterskapsmodell basert på kvalifisering ved ELO-rating. Nunn påpeker i avsnittet «Utvelgelse av spillere» at deltagerne ikke bare skal vurderes fra ELO-rating, men også fra spillaktivitet (antall spilte partier). Nunn skiller klart «aktivitetsbonusen» fra ELO-ratingen og mener at den kun skal brukes for å skille to like spillere. Når ELO-systemet brukes på «avslappede» online sjakkservere er det minst to store praktiske problemer som må takles. Dette er misbruk av sjakkmotorer og selektiv paring. Sjakkmotorer. Det første og største problemet er spillere som tar i bruk sjakkmotorer for å øke ratingen sin. Dette er spesielt et problem i korrespondansesjakk-servere og -organisasjoner, der bruken av et bredt spekter av motorer i samme parti er fullt mulig. Dette gjør det nytteløst å prøve å bevise at noen har jukset. Lyn-servere slik som FICS eller ICC forsøker å minimere bruken av motorer ved å klart si ifra om forbudet mot bruken av sjakkmotorer når man logger på deres servere. Selektiv paring. Et mer subtilt problem er relatert til paring. Når spillere kan velge deres egne motstandere kan de velge motstandere med minimal risiko for å tape og maksimal gevinst for vinne. En slik luksus ved å kunne håndplukke sine motstandere er ikke tilstede «over brettet» i ELO-kalkulasjoner kan være en del av forklaringen til at ELO-ratinger på ICC er høyt over 2800. Spesielle eksempler på spillere ratet 2800+ som velger motstandere med minimal risiko og maksimal ratinggevinst inkluderer: Valg av sjakkmotorer spilleren vet den kan slå med en viss strategi, valg av motstandere spilleren tror er overratet, eller å unngå å spille sterke underratede motstandere som kan holde sjakktitler som IM eller GM. I kategorien av overratede motstandere finnes nye spillere med færre enn 50 partier som har fått en svært høy provisorisk rating. ICC kompenserer for dette ved å gi en lavere K-faktor til etablerte spillere dersom de vinner mot nye spillere. Denne K-faktoren er en funksjon av antall ratede partier spilt av den nye spilleren. På grunn av dette må ELO-rating på online sjakkservere taes med en klype salt. Faktisk kan også denne muligheten til å velge ens motstandere ha stor underholdningsverdi for tilskuere. For eksempel kan man observere en svært sterk GM ratet 3100+ utfordre en annen sterk GM ratet 3100+. Slike motstandere, som de høyeste ratede spillerne på online sjakkservere velger å spille mot for å opprettholde sin rating, vil ofte være mye sterkere motstandere enn dersom de spilte i en åpen turnering med «Sveitsisk»-paring. I tillegg forsikrer det at spillhistorikken til de med svært høy rating inneholder motstandere med rating på eget nivå. På dette grunnlag tilbyr ELO-ratinger fortsatt en nyttig mekanisme for å tildele rating basert på motstanderens rating. Imidlertid må dens samlede troverdighet sees i kontekst av de to største problemene beskrevet over; misbruk av sjakkmotorer og selektiv paring. ICC har nylig introdusert en egen rating for «auto-paring» som er basert på tilfeldig paring av motstandere, men der hver seier på rad forsikrer en statistisk hardere motstander som også har vunnet x parti på rad. Med potensielt hundrevis av spillere involvert tilbyr dette utfordringer i en stor «Sveitser»-turnering der rundevinnerne møter andre rundevinnere. Denne paringsmåten maksimerer ratingrisikoen for høyt ratede deltagere som kan møte sterk motstand i lavt ratede spillere. Dette er en separert rating fra den vanlige på ICC, og faller i samme kategori som «1-minuttere» og «5-minuttere». I disse tilfellene er det ekstremt sjeldent at spillere når en maks rating på over 2500. Inflasjon og deflasjon. Det primære målet til ELO-ratinger er å presist anslå resultatet i parti mellom samtidige spillere, og FIDE-ratinger utfører denne oppgaven relativt godt. Et sekundært, og mer ambisiøst mål, er å sammenligne spillere fra forskjellige æra. Det ville vært praktisk at en FIDE-rating på 2500 betydde det samme i 2008 som i 1978. Dersom ratingsystemet har blitt utsatt for inflasjon vil en moderne rating på 2500 være verdt mindre enn en historisk rating på 2500. Det motsatte vil gjelde dersom ratingsystemet har blitt utsatt for deflasjon. Blant de som mener rating fra forskjellige æra skal bety det samme er det uenighet om hvorvidt en gitt rating skal representere et gitt absolutt ferdighetsnivå eller et gitt relativt ferdighetsnivå. Tilhengerne av absolutt ferdighet, deriblant FIDE, foretrekker at moderne ratingtall gjennomsnittlig ligger høyere enn historiske ratingtall, dersom moderne stormestere faktisk spiller bedre sjakk. Med dette tankesettet vil et perfekt ratingsystem tilsi at en moderne spiller med 2500 og en historisk spiller med 2500 ha like store sjanser til å vinne, dersom det var mulig å gjennomføre en slik kamp. Sterke sjakkmotorers inntog i sjakkverden har tillatt en noe objektiv vurdering av det absolutte ferdighetsnivået til en historisk spiller ved å se på arkiverte partier. Tilhengerne av relativ ferdighet vil foretrekke at medianratingen, eller en annen sammenligningsrating, fra alle æraer forblir den samme. Med dette tankesettet vil et perfekt ratingsystem tilsi at en moderne spiller blant de 20% beste i verden ha samme rating som en historisk spiller blant de 20% beste. Ratingen bør indikere omtrent hvor en spiller står i sjakkhierarkiet i sin egen æra. Den gjennomsnittlige FIDE-ratingen til toppspillere har stødig klatret de siste tyve årene. Dette er et eksempel på inflasjon, hvilket er uønsket fra perspektivet til en tilhenger av et relativt ferdighetsnivå. Imidlertid er det plausibelt at FIDE-rating ikke har blitt utsatt for inflasjon fra perspektivet til en tilhenger av et absolutt ferdighetsnivå. Moderne spillere kan tenkes å være bedre enn sine forgjengere grunnet mye større kunnskap om åpningsteori og computer-assistert taktisk trening. Både tilhengere av absolutt og relativt ferdighetsnivå er enige om at ratingnedgang er uønsket, eller at alt for rask oppgang enn det som kan tilskrives en generell økning i ferdighetsnivå. Begge gruppene ville beskrevet det første som deflasjon og det siste som inflasjon. Ikke bare gjør rask inflasjon og deflasjon det umulig å sammenligne forskjellige æra, men kan også introdusere unøyaktigheter mellom aktive og mindre aktive samtidige spillere. Den mest logiske løsningen for å forhindre inflasjon/deflasjon er å la hvert parti ende i en jevn transaksjon av ratingpoeng. Dersom vinneren får N ratingpoeng, mister taperen N ratingpoeng. Meningen med dette er å holde gjennomsnittsratingen konstant ved å forhindre poeng å komme inn eller forlate systemet. Dessverre fører denne typen løsning ofte til ratingdeflasjon. USCF ble tidlig rammet av dette før de byttet til ELO-systemet. NSF er også kjent med problemet, spillere forlater som regel systemet med flere poeng enn det de kom inn med. Dermed synker det gjennomsnittlige ratingtallet over tid. Blant tiltakene til NSF som motvirker dette er en høyere k-faktor for juniorspillere, samt at fremgangen deres kan dobles dersom de presterer vesentlig bedre enn ventet. Praktiske hensyn. På grunn av den signifikante endringen i timingen av når inflasjon og deflasjon oppstår, og for å nedkjempe deflasjon, har de fleste implementasjonene av ELO-rating en mekanisme for innsprøyting av poeng til systemet for å opprettholde relativ rating over tid. FIDE har to inflasjonsmekanismer. Den første, prestasjoner under et visst nivå blir ikke tatt hensyn til slik at en spiller med et virkelig ferdighetsnivå under dette nivået er enten ikke ratet eller er overratet, aldri korrekt ratet. Den andre, etablerte og høyt ratede spillere har en lavere K-faktor. Det finnes ingen teoretisk grun til at disse mekanismene tilbyr en passende balanse til et ellers deflasjonspreget opplegg. Overkorreksjon kan resultere i en netto inflasjon forbi sjakkmiljøets økning i absolutt ferdighet. På den andre siden finnes det ingen åpenbart bedre alternativer. Spesielt online sjakkservere har lidd minst like mange inflasjons- og deflasjonsproblemer som FIDE, til tross for alternative stabiliseringsmekanismer. ELO-rating i andre spill. Nasjonale Scrabbleorganisasjoner beregner normaldistribuerte ELO-ratinger, med unntak av Storbritannia hvor et annet system blir brukt. Det Nord-Amerikanske Scrabbleforbundet hadde den største populasjonen i tidlig 2006 med over 11000 ratede medlemmer. bruker også ELO-systemet. Den populære backgammonserveren First Internet Backgammon Server beregner ratinger basert på et modifisert ELO-system. Nye spillere starter med 1500, og de beste spillerne og motorene kan oppnå ratinger på 2000+. Den samme formelen har blitt tatt opp av flere backgammonservere som, og (Vinco Online Games). Vog setter nye spilleres rating til 1600. I andre sporter bruker enkelte individ rankingsystem basert på Elos algoritme. Disse er som oftest uoffisielle og ikke godkjent av den gjeldende sportens hovedorgan. «World Football Elo Ratings» rangerer nasjonale herrefotballag. Jeff Sagarin publiserer lagratinger for amerikansk college fotball og basketball med «sjakk-ELO» som en av de to ratingsystemene han presenterer. I 2006 ble ELO-rating tilpasset for lag i «Major League Baseball» av Nate Silver hos Baseball Prospectus. Baseball Prospectus bruker, basert på denne tilpasningen, ELO-baserte Monte Carlo-simuleringer for å angi odds for hvilke lag som når finalen. En av de få hovedorganene til en sport som bruker ELO-systemet er FIFAs rankingliste for verdens kvinnelige fotballag. FIFA bruker er forenklet versjon ELO-algoritme og bruker dette som sitt offisielle ratingsystem for nasjonale lag i kvinnefotball. I strategispillet Tantrix vil en ELO-rating gitt i en turnering endre den totale ratingen ifølge forholdet mellom spill spilt i turneringen og det totale antallet spilte spill. For hvert år som går fjernes vektingen til den forsvinner fullstendig og blir tatt over av den nye ratingen. I strategispillet Arimaa brukes en type ELO-rating. I dette ratingsystem benyttes det i tillegg en ekstra parameter kalt «ratingusikkerhet», hvilket dobler K-faktoren. Diverse online rollespill (MMORPGs) bruker ELO-ratinger for spiller-mot-spiller rating. I Guild Wars brukes ELO-rating for å bestemme «guild rating» tapt og vunnet gjennom kamper mellom to «guilds». K-verdien er 5 per 2007. Vendetta Online bruker ELO-rating for å rate slåssegenskapene til spillere når to spillere har avtalt en duell. World of Warcraft bruker ELO-ratingsystemet når det setter sammen lag og sammenligner «Arena»-spillere. Under følger en liste over noen kjente spill som bruker en form for ELO-systemet. Demokratisk Kampuchea. Demokratisk Kampuchea var det offisielle navnet på Kambodsja, som da (og frem til 1989) het Kampuchea, fra 17. april 1975 til 7. januar 1979. Det ble brukt den tiden da Røde Khmer regjerte landet. Grunnleggelsen den 17. april 1975, kom som resultat av et statskupp som gjorde slutt på Den første kambodsjanske borgerkrigen gjennom at Røde Khmer-geriljaen tok makten fra Lon Nol-regimet. Røde Khmer regnet seg som et kommunistisk parti. Demokratisk Kampuchea ble formelt opphevet etter at Vietnam okkuperte landet. Den ble erstattet av Folkerepublikken Kambodsja. Dette var også en kommunistisk stat, men var mindre despotisk. Rocco Mediate. Rocco Mediate (født 17. desember 1962) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren. Mediate er født i Pennsylvania og studerte ved Florida Southern University før han ble profesjonell golfspiller i 1985. Han har slitt med ryggproblemer i flere perioder, og begynte tidlig å bruke lang putter. Han ble den første til å vinne på PGA-touren med lang putter da han tok førsteplassen i Doral–Ryder Open i 1991. Han tok en ny seier i KMart Greater Greensboro Open i 1993, men var deretter sykemeldt i lang tid på grunn av prolaps før han vendte tilbake til touren i 1996 med medisinsk unntaksrett. Han tok nye seire på touren i 1999, 2000 og 2002, og arbeidet hardt for å forebygge ryggproblemene. I 2003 byttet han tilbake til vanlig putter. Bryne korps. Bildet av Frelsesarmeens lokaler i Vardheivegen 4, Bryne Frelsesarmeen Bryne ble startet 3. oktober 1908. Ensein Louise Samuelsen og prøveløytnant Hanna Gundersen var de første offiserene. Historie. De første 6 årene hadde ikke korpset eget lokale. Men i 1914 fikk divisjonssjef Rasmus Kristoffersen bygget ett lokale med offiserskvarter. Lokalet var i Meierigata og her hadde Frelsesarmeen Bryne sitt tilholdssted frem til 1994 da de flyttet til Vardheivegen. Under den 2. verdenskrig ble lokalet tatt av den tyske okkupasjonsmakt og brukt som forlegning for tyske offiserer og soldater. Men Frelsesarmeen holdt fortsatt møter. Først i Time sparebank, så hos Hjalmar Thu, så på loftet på "1900 huset" og til slutt i hønsehuset til Jonas Salte på Ree. Det siste ble kalt "Frelsesarken". Frelsesarmeen Bryne i dag. Idag har Frelsesarmeen Bryne korps ca 120 soldater og ca 10 tilhørige. Frelsesarmeen Bryne er aktive på mange områder bl.a. så eier Frelsesarmeen Frivillighetssentralen i Time. Høsten 2006 startet Frelsesarmeen Café William som er en kafe for rusmisbrukere, mennesker med psykiske problemer o.l. Her kan hvem som helst komme, få seg en god middag og noen å snakke med. I fra 14. august 2000 har korpset blitt ledet av kapteinene Kari Anne og Hans Egil Hansen Frelsesarmeen Brynes korpslokale. Fra hovedsalenIdag ligger Frelsesarmeen i Vardheivegen 4. Dette lokalet ble bygget i 1994. Kjelleretasjen leies ut til Time kommune som driver Brynelunden opne barnehage der. Hovedetasjen består av hovedsal(møtelokale) en salong, spisesal, kjøkken og kontorer. I loftsetasjen er det egne rom for barne og ungdomsarbeidet, disse blir også leid ut til div. kurs. Hovedsalen er enkel slik den ofte er i Frelsesarmeens tradisjon. Men de vanlige elementene er der: Frelsesarmeens flagg, talerstol, botsbenk(bønnested) og Frelsesarmeens krone Korpsledere Bryne korps. (*=gift, kone også offiser, men navnet ukjent Erling Mæland. Erling Dag Mæland (født 9. oktober 1943) er oberstløytnant og sjefssekretær (nestleder) i Frelsesarmeen i Norge. Han er fra Kåsen i Kleppe kommune rett nord for Bryne sentrum. Han er gift med Signe Helene Mæland. Han har tidligere vært leder for flera av Frelsesarmeens menigheter blant annet Templet korps, Kristiansand korps og Stavanger korps Erling Mæland har også vært rektor ved Frelsesarmeens offisersskole. Han har også vært avdelingssjef for forvaltning og økonomi ved Frelsesarmeens hovedkvarter. Fra 2005 – 2007 var han sjefssekretær (nestleder) for Frelsesarmeen Norge, Island og Færøyene. I 2007 ble han leder for Frelsesarmeen Danmark, men ble pensjonert høsten 2010. Bor nå på Jæren Jan Risan. Fra 1 juni 2008 har han permisjon som offiser og jobber som leder i Oljedirektoratet, men skal fra 2011 være internasjonal leder for Sally Ann som er Frelsesarmeens retferdig handel konsept. Fretex. Fretex er Norges største attføringsbedrift og bruktkjede. Fretex er en viktig del av Frelsesarmeen. Den første butikken, Elevator, åpnet i Oslo i 1905. Frelsesarmeens Fretex donasjonsboks plassert i Krokstadelva. Fretex samarbeider med NAV og kurser, trener opp og kvalifiserer arbeidstakere som er på attføring eller som på annen måte trenger oppfølging. I dag sysselsetter Fretex ca 1500 mennesker hvorav ca 1150 er på attføringstiltak. Fretex finnes i de fleste norske fylker. Det finnes i alt 43 bruktubutikker fra Kirkenes i nord til Mandal i sør. Fretex-gruppen hadde i 2008 en omsetning på 384 millioner kroner, hvorav omsetningen i Fretex-butikkene var på 142 millioner. I norske byer er Fretex synlige gjennom en rekke utplasserte bokser for donasjon av nye, eller pent brukte klær og sko. Klærne selges i Fretex' butikker, eller gis bort til trengende. IRIS-T. IRIS-T (Infra Red Imaging System Tail/Thrust Vector-Controlled) er et flernasjonalt, tyskledet utviklingsprogram for et kortholds luft-til-luft-missil som erstatning for AIM-9 Sidewinder. Missilet er desginet som et «skyt-og-glem»-våpen. Historie. Tidlig på 1980-tallet var Vest-Tyskland partner med Storbritannia i ASRAAM-programmer. Etter den tyske gjenforeningen satt Tyskland igjen med store lager av den sovjetiske AA-11 Archer, og konkluderte med at AA-11 sine egenskaper var alvorlig undervurdert. Spesielt var den høye manøvreringsevnen og den kraftige søkeren interessant. Dette gjorde at Tyskland stilte spørsmål ved visse aspekter av ASRAAM-programmet, spesielt mangelen på "thrust-vectoring" for å forbedre manøvrerbarheten. Ettersom Storbritannia og Tyskland ikke kunne bli enige om et design for ASRAAM, endte det med at Tyskland i 1990 trakk seg fra prosjektet. Storbritannia fortsatte og ferdigstilte og produserte missilet. I 1995 startet Tyskland et utviklingsprogram for IRIS-T sammen med Hellas, Italia, Norge, Sverige og Canada. Canada trakk seg senere ut. I oktober 2003 kom Spania med som en innkjøpspartner med en bestilling på 700 missiler. IRIS-T skal kunne monteres på ethvert fly som kan bære Sidewinder. Det tyske luftforsvaret mottok første leveranse av missilet 5. desember 2005. Buick Challenge. Buick Challenge var en golfturnering på PGA-touren som ble spilt fra 1970 til 2002. Den gjennomgikk flere navneendringer: "Green Island Open Invitational" (1970), "Southern Open Inviational" (1971–1989) og "Buick Southern Open" (1990–1994). Senior British Open Championship. Senior British Open Championship er en golfturnering for profesjonelle herrespillere over 50 år. Den arrangeres av Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews og ble første gang spilt i 1987. Turneringen har offisiell status både på Champions Tour og European Seniors Tour, og ble i 2003 gitt status som "major" på Champions Tour (dog ikke med tilbakevirkendre kraft). Driving Lessons. "Driving Lessons" er en britisk film fra 2006 hvor blant annet Rupert Grint spiller hovedrollen. Den handler om Ben (Rupert) som har problemer med moren sin, og vil bli voksen. Romsa. Romsa er en øygruppe i Bjoafjorden i Vindafjord kommune. Romsaøyene består av tre større og seks mindre øyer. På Romsa har det bodd folk i minst 2000 år. Opp gjennom tidene har det bodd både lensmann og prest på øyene. Opprinnelig var øyene ett gårdsbruk, men fra 1840 ble det ni selvstendige gårdsbruk på øyene. I 1865 var det bosatt 77 personer på Romsa. Fra 1923 til 1944 var øyene egen skolekrets. Øyene hadde også dampskipsanløp og poståpneri. Næringsgrunnlaget på øyene var jordbruk, fiske, håndverk og tømmerutskiping. Rundt 1960 ble øyene fraflyttet, og hele øygruppen ble kjøpt og lagt ut til forsøksfelt for skogsfrøavl. Store deler av øygruppen ble da tilplantet med grantre. Øyene endret dramatisk karakter da det meste av granskogen ble fjernet vinteren 1996–1997. Hogstflaten er nå vokst til med gress og i samarbeid med Statsskog er målet å få tilbake den opprinnelege vegetasjonstypen på øyene. I 1990 ble øygruppen sikret som offentlig friluftsområde. Siden har øyene vært en yndet utfartssted for båtfolket i Sunnhordland. Rundt øygruppen er det muligheter til et rikt og variert sportsfiske. Langs hele vestsiden av Store-Romsa er det gode muligheter til stangfiske fra land. Fra båt kan en ta stortorsken ved en av de mange fluene rundt øyriket. Øyene byr på mer enn fine badeviker, fiskeplasser og gode båthavner. Gamle bygninger og husruiner gjør øyene til et spennende sted for unge og voksne oppdagere. På "Haukelandstunet" står både våningshus, låve og eldhus. Gamle ferdselsveier er i dag gode turveier og stier. I 2000 ble Romsa naturreservat på østre del av Store-Romsa fredet. Her finner en den største kristtornskogen i Norge. Romsa-kona og statsministeren. Slik Romsa ligger til midt i ferdselsåren hendte det at det kunne komme «både fant og fagnadmann» til gårds. Slik skjedde det en tid etter den første verdenskrig at det kom en yacht inn på havna på Romsa. To mann gikk i land og til et gårdstun, der de banket på. Kona på gården kom ut, og fremmed-karene hilste og spurte om de kunne få kjøpe melk. De gikk vel ikke kledt i bestedressen akkurat, for kona mønstret de noe skeptisk og spurte: «Ka slags rekafantar æ de?» Den ene flirte visst litt i skjegget, og svarte: «Han der er overlege Claus Hansen, og dette er statsminister Michelsen fra Bergen». «Statsminister Mikkelsen?» utbrøt konen, «han store frå 1905? A, kor du lyg'e». Men det skulle hun snart forvisse seg om mente hun. Hun gikk inn og så på et bilde hun hadde hengende på veggen. «Jau, det var nok same karen». Og melk fekk de, så mye de ville ha, og gikk sikkert fornøyd til sjøen igjen. Stratovarius. Stratovarius er et finsk power metal-band. Bandet ble startet i 1984 under navnet Black Water av medlemmene Tuomo Lassila, Staffan Stråhlman og John Vihervä. I 1985 ble Staffan Stråhlman byttet ut med Timo Tolkki, og bandet skiftet navn til Stratovarius. Timo Tolkki ble den store skaperen og drivkraften i bandet: han både skrev sangene, spilte gitar og sang. Det var også han som brakte neoklassiske elementer med i musikken. Etter å ha gitt ut fire studioalbum skaffet Stratovarius seg en egen vokalist, Timo Kotipelto i 1995. I slutten av 2003 forlot Timo Kotipelto og Jörg Michael bandet, etter uenigheter med Timo Tolkki. I 2004 ble det bestemt at bandet skulle opphøre, da Timo Tolkki slet med psykiske problemer. I januar 2005 ble det offentliggjort at bandet var sammen igjen uten forandringer i oppstillingen. Jari Kainulainen forlot fort bandet av personlige årsaker, men ble erstattet med Lauri Porra. I 2005 gav Stratovarius ut gjenforeningsalbumet "Stratovarius" som mottok blandede kritikker. Det eldste bandmedlemmet i Stratovarius, gitaristen Timo Tolkki, forlot bandet i 2008, og gav rettighetene til navnet og musikken over til Timo Kotipelto, Jens Johansson og Jörg Michael. Tolkki ble erstattet av Matias Kupiainen, og bandet har siden gitt ut albumene "Polaris" og "Elysium". Logoen til Stratovarius er en fransk lilje (fleur-de-lis). Bob Paisley. Robert "Bob" Paisley (født 23. januar 1919, død 14. februar 1996) var en engelsk fotballspiller og trener. Biografi. Paisley ble født i Hetton-le-Hole, County Durham. Han kom til Liverpool i 1939 fra amatørklubben Bishop Auckland, men på grunn av krigen måtte han vente helt til 1946 før han debuterte på klubbens førstelag. Som spiller var Paisley venstre half, som grovt sett tilsvarer defensiv midtbane i dag. Fra 1946 til 1954 spilte han 253 ligakamper for Liverpool, og scoret ti mål. Han ble ligamester i 1946/47, men var også med på nedrykk i sin siste sesong for klubben. Etter at Paisley la støvlene på hylla, ble han ansatt i Liverpools trenerteam – først som fysioterapeut, og senere som reservelagstrener og førstelagstrener. Da Bill Shankly kom til klubben i 1959, ble Paisley utnevnt til Shanklys assistent. Shankly var den karismatiske av de to, mens Paisley var fornøyd med å holde seg i bakgrunnen. Da Shankly trakk seg tilbake i 1974, ble Paisley – noe motvillig – utnevnt til ny manager i Liverpool. Shankly hadde vunnet seks store troféer i sin tid som Liverpool-manager. Paisley levde opp til forventningspresset, og vant enda mer enn som berømte forgjenger. Bob Paisley må utvilsomt regnes som en av de mest suksessrike managerne i engelsk fotballhistorie. I løpet av ni sesonger i managerstolen, ledet Paisley Liverpool til seks ligamesterskap, og tre triumfer i Serievinnercupen. I tillegg ble det fire seire i Ligacupen og én seier i UEFA-cupen. Etter ni sesonger som manager, trakk Paisley seg tilbake i 1983, etter å ha ledet klubben til nok et ligamesterskap. Han fikk deretter en plass i klubbens styre. Med over 50 år i klubben var Bob Paisley Liverpool FCs mest trofaste tjener noensinne. Han døde etter lang tids sykdom i 1996. Etter hans død har det i 2007 pågått en underskriftskampanje for å få adlet Liverpools store manager. Over 20 000 mennesker skrev under kampanjen som ble overlevert til statsministeren selv. Tony Blair har senere uttalt at det ikke er mulig for Paisley å bli adlet, ettersom praksisen fungerer kun på levende personligheter. Blair anerkjente derimot hans prestasjoner og så på manageren som en av tidenes beste. Albert Lutuli. Albert Lutuli under hans besøk i Oslo 1961. Albert Lutuli (født 1898, død 1967) var en sørafrikansk lærer, prest og politiker. Luthuli var leder for ANC mellom 1950 og 1958, da organisasjonen ble forbudt i Sør-Afrika. Innen ANC i eksil ble han imidlertid regnet som leder frem til han døde i 1967. Før apartheidmyndighetene tok fra ham embedet var han også tradisjonell høvding for en zulu-stamme; derfor omtales han ofte under navnet Chief Lutuli. Lutuli var den første afrikaneren som er nominert til og som fikk Nobels Fredspris. Denne fikk han i 1960 for sin ikkevoldelige kamp mot apartheidregimet. Etter ham mottok tre sørafrikanere fredsprisen i forbindelse med kampen mot apartheid: Desmond Tutu, og en kombinert pris til Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk. Lutuli ble i 2012 posthumt tildelt Mapungubwe-ordenen i platina. Io (måne). Io () eller Jupiter I er den innerste av de fire galileiske månene og den femte av månene som kretser rundt planeten Jupiter. Den har en diameter på  km, og er den fjerde største månen i solsystemet. Månen er oppkalt etter figuren Io, en prestinne av Hera som ble en av elskerinnene til Zevs. Med over 400 aktive vulkaner er Io et av de mest geologisk aktive objektene i solsystemet. Aktiviteten skyldes tidevannsoppvarming fra friksjon som genereres på innsiden av Io når den dras mellom Jupiter og de andre galileiske månene – Europa, Ganymedes og Callisto. Flere av vulkanene produserer søyler av svovel og svoveldioksid som stiger inntil 500 km over overflaten. De aktive vulkanene står for mange av Ios unike formasjoner. De vulkanske søylene og lavastrømmene produserer store overflateendringer og fargelegger overflaten i nyanser av gult, rødt, hvitt, sort og grønt, hovedsakelig på grunn av allotroper og sammensetninger av svovel. Tallrike lavastrømmer, flere over 500 km i lengde, er tydelige på overflaten. Vulkanismen gir materialer til Ios tynne, flekkvise atmosfære og Jupiters utvidete magnetosfære. Det oppvirvlede materialet produserer også en torus av plasma rundt Jupiter. Mer enn 100 fjell har blitt løftet av kompresjon i bunnen av månens silikatskorpe. Noen av toppene er høyere enn Mount Everest på jorden. Ulikt de fleste satellittene i det ytre solsystemet, som primært er sammensatt av vannholdig is, består Io hovedsakelig av silikate bergarter som omgir en smeltet kjerne av jern eller jernsulfid. Hoveddelen av overflaten er preget av omfattende sletter belagt med frossen svovel eller svoveldioksid. Io spilte en betydelig rolle for astronomiens utvikling i det 17. og 18. århundre. Månen ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610, sammen med de andre galileiske månene. Oppdagelsen fremmet innføringen av Kopernikus' modell over solsystemet, utviklingen av Keplers lov om bevegelse og de første målingene av lysets hastighet. På slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det mulig å se store overflateformasjoner som de mørke røde regionene ved polene og de lyse ved ekvator. I 1979 avdekket to "Voyager"-sonder at Io var en geologisk aktiv verden med vulkanske formasjoner, store fjell og en ung overflate uten noen opplagte nedslagskratre. "Galileo"-sonden utførte flere nære forbiflyvninger på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet og samlet data om Ios indre struktur og overflatens sammensetning. Romsondene avdekket også forbindelsen med Jupiters magnetosfære og et strålingsbelte sentrert på Ios bane. Io mottar ca.  rem (36 Sv) med stråling per dag. Ytterligere observasjoner har blitt gjennomført av "Cassini-Huygens" i 2000 og "New Horizons" i 2007, så vel som av bakkebaserte teleskoper og "Hubble-teleskopet" etter hvert som teknologien utviklet seg. Nomenklatur. Selv om Simon Marius ikke er kreditert med oppdagelsen av de galileiske månene, ble hans navn på månene tatt i bruk. I publikasjonen "Mundus Iovialis anno M.DC.IX Detectus Ope Perspicilli Belgici" fra 1614 foreslo han flere navn på den innerste av de største Jupiter-månene, deriblant "Jupiters Merkur" eller den første av de «jovianske planetene». Basert på forslag fra Johannes Kepler i oktober 1613, utarbeidet han et skjema hvor månene var oppkalt etter elskerinnene til Zevs fra gresk mytologi eller hans ekvivalent Jupiter fra romersk mytologi. Den innerste av de største månene ble oppkalt etter skikkelsen Io fra gresk mytologi. Navnene til Marius ble lenge tatt ut av bruk, men ble vanlige i midten av det 20. århundre. Tidligere astronomisk litteratur brukte ofte romertall (et system introdusert av Galileo): Io ble kalt "Jupiter I" eller «Jupiters første måne», mens Europa ble kalt "Jupiter II" eller «Jupiters andre måne», etc. Formasjonene på Io er oppkalt etter figurer og steder fra Io-myten så vel som guddommer for ild, vulkaner, solen og torden fra forskjellige myter og figurer og steder fra Dantes "inferno" – navn som passer til den vulkanske naturen på overflaten. Etter at overflaten ble observert på nært hold av "Voyager 1" i 1979, har den internasjonale astronomiske union godkjent 225 navn på vulkaner, fjell, platåer og store albedoformasjoner. Kategoriene for vulkanske formasjoner omfatter "patera" (vulkansk nedsenkning), "fluctus" (lavastrøm), "vallis" (lavakanal) og aktive utbruddssenter (steder hvor søyleaktiviteter var de første tegnene på vulkansk aktivitet på en gitt vulkan). Navngitte fjell, platåer, lagterreng og skjoldvulkaner bruker begrepene "mons", "mensa", "planum" og "tholus", mens navngitte lyse albedoregioner bruker begrepet "regio". Eksempler på navngitte formasjoner er Prometheus, Pan Mensa, Tvashtar Paterae, og Tsũi Goab Fluctus. Observasjonshistorie. Galileo Galilei, oppdageren av Io Den første rapporterte observasjonene av Io ble gjort av Galileo Galilei 7. januar 1610 ved bruk av refraktorteleskop med 20× forstørrelse ved Universitetet i Padova. Han kunne ikke skille Io fra Europa på grunn av den lave kraften i teleskopet, og registrerte dem som ett enkelt lyspunkt. Io og Europa ble observert som to separate punkter da Galilei observerte det jovianske systemet neste dag, 8. januar 1610. Datoen regnes som observasjonsdato for Europa av IAU. Oppdagelsen av de galileiske månene ble publisert i Galileos "Sidereus Nuncius" i mars 1610. I "Mundus Jovialis" (1614) hevdet Simon Marius å ha oppdaget månene i 1609, én uke før Galilei. Dette var likevel 29. desember 1609 i den julianske kalenderen, og 8. januar 1610 i den gregorianske kalenderen som Galilei brukte. Galilei publiserte arbeidene først, og er kreditert for oppdagelsene. På 1800-tallet ble de galileiske månene brukt til bestemmelsen av lengdegrad, validering av Keplers lover for planetenes bevegelser og bestemmelsen av tiden som kreves for lyset å ferdes mellom Jupiter og jorden. Basert på efemeridene produsert av astronomen Giovanni Cassini og andre, utarbeidet Pierre-Simon Laplace en matematisk teori om de resonante banene til Io, Europa og Ganymedes. Resonansen ble senere funnet å ha en betydelig effekt på månenes geologi. Bedre teleskoper avdekket storskalaformasjoner på overflaten. På 1890-tallet observerte Edward E. Barnard variasjoner i Ios lysstyrke mellom ekvator og polene. Han fastslo at dette skyldes forskjeller i farge og albedo, og ikke fordi Io var eggformet som William Pickering hevdet, eller var to separate legemer som han selv opprinnelig trodde. Senere teleskopiske observasjoner bekreftet Ios distinkte rødbrune polregioner og gulhvite ekvatorstriper. På midten av 1900-tallet antydet spektroskopi at overflaten var uten vannholdig is, som finnes rikelig på de andre galileiske månene. Observasjonene antydet også at overflaten domineres av fordampninger av natriumsalt og svovel. Radioteleskoper avslørte Ios påvirkning på den jovianske magnetosfæren som demonstrert av dekametriske bølgelengdestøt knyttet til Ios baneperiode. "Pioneer". Romsondene "Pioneer 10" og "Pioneer 11" passerte Io den 3. desember 1973 og 2. desember 1974. Radiosporing ga et forbedret anslag av massen, som sammen med bedre informasjon om størrelsen antydet at Io har høyest tetthet av de fire galileiske satellittene og er sammensatt primært av silikate bergarter snarere enn vannholdig is. "Pioneer"-sondene avslørte også en tynn atmosfære og et intenst strålingsbelte nær Ios bane. Kameraet ombord på "Pioneer 11" tok det eneste gode bildet vi har av den nordlige polregionen. Planlagte nærbilder fra "Pioneer 10" gikk tapt under det høye strålingsnivået. "Voyager". a>"-bilder som dekker Ios sørlige polregion Tvillingsondene "Voyager 1" og "Voyager 2" passerte Io i 1979, og ga langt mer detaljerte bilder. "Voyager 1" fløy forbi satellitten 5. mars 1979 i en avstand av  km, og avslørte et flerfarget landskap uten nedslagskratre. Bildene med høyest oppløsning viste en relativt ung overflate krydret med merkelig formede groper, fjell høyere enn Mount Everest og formasjoner som lignet på vulkanstrømmer. Kort tid etter møtet oppdaget navigasjonsingeniøren for "Voyager" Linda A. Morabito en søyle som kom fra overflaten. Andre bilder av totalt ni søyler på overflaten beviste at Io var vulkansk aktiv. Konklusjonen ble forutsagt av Stan J. Peale, Patrick Cassen og R.T. Reynolds i en artikkel kort tid før "Voyager 1"-møtet. Forfatterne kalkulerte at Ios indre var utsatt for betydelig tidevannsoppvarming forårsaket av baneresonansen med Europa og Ganymedes. Data viste at overflaten domineres av frossen svovel og svoveldioksid, som også dominerer atmosfæren og plasmatorusen sentrert på Ios bane (også oppdaget av "Voyager"). "Voyager 2" passerte Io 9. juli 1979 på en avstand av  km. Sammenligninger av bildene fra de to sondene avslørte flere overflateendringer i løpet av de fire månedene mellom møtene. Observasjoner av Io som en halvmåne da "Voyager 2" forlot det jovianske systemet, viste at syv av de ni søylene som ble observert i mars, fremdeles var aktive i juli 1979. Kun vulkanen Pele ble inaktiv mellom forbiflyvningene. "Galileo". a>) produsert av et stort utbrudd ved Pillan Patera i 1997. "Galileo"-sonden ankom Jupiter i 1995 etter en seks år lang ferd fra jorden. Siden Io ligger innenfor et av jupiters mest intense strålingsbelter var en langvarig nærflyvning ikke mulig, men "Galileo" passerte nær månen kort tid før den gikk inn i banen for sitt toårige hovedmål, studien av det jovianske systemet. Selv om det ikke ble tatt bilder under nærpasseringen 7. desember 1995 ga den betydelige resultater – som blant annet oppdagelsen av en stor kjerne av jern, tilsvarende den funnet i steinplanetene i det indre solsystemet. Neste passering skjedde 4. november 1996. Selv om mangelen på nærbilder og mekaniske problemer begrenset mengden av data, ble det gjort flere viktige funn. Observasjonen av et stort utbrudd ved Pillan Patera bekreftet at vulkanutbrudd består av silikat magma med magnesiumrik mafiske og ultramafiske sammensetninger, der svovel og svoveldioksid spiller en rolle tilsvarende vann og karbondioksid på jorden. I nesten alle omløpene avslørte bildene aktive vulkaner (både termisk utstråling fra kjølende magma på overflaten og vulkansøyler), en rekke fjell med svært varierende morfologier og flere overflateendringer som hadde funnet sted både mellom "Voyager"-sondene og "Galileo" og mellom "Galileo"s omløp. "Galileo"-oppdraget ble forlenget i 1997 og 2000, og sonden passerte Io ytterligere syv ganger – 2. juli, 11. oktober og 26. november 1999, 22. februar 2000, 6. august og 16. oktober 2001 og 17. januar 2002. Møtene avslørte geologiske prosesser ved vulkaner og fjell, utelukket tilstedeværelsen av et magnetfelt og demonstrerte omfanget av vulkansk aktivitet. I desember 2000 hadde "Cassini"-sonden et fjernt og kort møte med det jovianske systemet på vei mot Saturn og utførte observasjoner sammen med "Gallileo". Disse observasjonene avslørte en ny søyle ved Tvashtar Paterae og ga innsikt i Ios polarlys. Moderne teleskoper. Endringer i overflateformasjoner i løpet av de åtte årene mellom observasjonene til "Galielo" og "New Horizons" Etter at "Galileo" ble sendt ned i Jupiters atmosfære i september 2003, ble det gjort nye observasjoner av Ios vulkanisme fra jordbaserte teleskoper. Bilder med adaptiv optikk fra Keck-observatoriet på Hawaii og bilder fra Hubble-teleskopet gjorde det mulig å overvåke Ios aktive vulkaner, uten en romsonde i det jovianske systemet. "New Horizons". "New Horizons"-sonden passerte det jovianske systemet og Io 28. februar 2007 på sin ferd mot Pluto og Kuiperbeltet, og utførte en rekke fjernobservasjoner av Io. Bilder av en stor søyle ved Tvashtar ga de første detaljerte observasjonene av den største klassen av vulkansøyler på Io siden observasjoner av Peles søyle i 1979. "New Horizons" tok også bilder av en vulkan nær i en tidlig fase av et utbrudd og flere vulkanske utbrudd som hadde oppstått etter at "Galileo" var der. Fremtidige oppdrag. Romsonden Juno ble skutt opp 5. august 2011, og ankommer Jupiter i 2016. Sonden har begrenset avbildningsevner, men kan overvåke Ios vulkanske aktivitet med det nær-infrarøde spektrometeret JIRAM. Flere andre oppdrag er også blitt foreslått. I april 2011 annonserte ESA at de ville utrede et europeisk oppdrag for utforskning av mange av Jupiters måner, etter at et fellesprosjekt med NASA (Europa Jupiter System Mission) ikke kom i stand. ESA-oppdraget JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) vil være basert på det tidligere planlagte Jupiter Ganymede Orbiter. Io Volcano Observer er et foreslått ubemannet romskip som kan bli skutt opp i januar 2015. Romskipet er ment å foreta syv forbiflyginger av Io, og er blitt foreslått for NASA av University of Arizona. Det forventes å ankomme Io i juli 2021. Omløp og rotasjon. Io går i bane rundt Jupiter i en avstand av  km fra planetens senter og  km fra skytoppene. Den er den innerste av Jupiters galileiske måner, og banen ligger mellom Thebe og Europa. Inkludert Jupiters indre satellitter er Io den femte månen utover fra Jupiter, og den bruker 42,5 timer på ett omløp rundt planeten – tilstrekkelig raskt til at bevegelsen kan observeres over én enkelt natt med observasjoner. Sammen med Europa og Ganymedes utgjør Io en 1:2:4-baneresonans, der Io fullfører to omløp for hvert omløp Europa fullfører og fire omløp for hvert omløp Ganymedes fullfører. Resonansen opprettholder Ios baneeksentrisitet (0,0041), som i sin tur utgjør den primære varmekilden for den geologiske aktiviteten. Uten denne eksentrisiteten ville Ios bane sirkuleres gjennom tidevannsakselerasjon, og Io ville ha vært mindre geologisk aktiv. Som de andre galileiske månene og jordens måne roterer Io synkront med omløpsperioden og med den ene siden alltid vendt mot Jupiter. Denne synkroniteten gir grunnlaget for definisjonen av Ios lengdegradssystem. Nullmeridianen skjærer nord- og sørpolen og ekvator ved det som kalles det subjovianske punktet. Den subjovianske halvkulen vender alltid mot Jupiter, mens den antijovianske halvkulen vender bort fra planeten. Den førende halvkulen vender alltid mot banens fartsretning, mens den etterfølgende halvkulen vender i motsatt retning. Vekselvirkning med Jupiters magnetosfære. Io er viktig i formingen av det jovianske magnetfeltet. Jupiters magnetosfære soper opp gasser og støv fra Ios tynne atmosfære med en hastighet på 1 tonn per sekund, – materialer primært sammensatt av ionisert og atomisert svovel, oksygen og klor, atomisk natrium og kalium, molekylær svoveldioksid og svovel og koksaltstøv. Materialene stammer fra Ios vulkaner, men forsvinner til Jupiters magnetfelt og inn i det interplanetariske rommet direkte fra atmosfæren. Avhengig av ionisert tilstand og sammensetning, blir de en del av ulike nøytrale (ikke-ioniserte) skyer og strålingsbelter i Jupiters magnetosfære, eller kastes ut av det jovianske systemet. Rundt Io (opp til en avstand av seks "R"I fra overflaten) er en sky av nøytral svovel, oksygen, natrium og kaliumatomer. Partiklene stammer fra Ios øvre atmosfære, men er eksitert fra kollisjoner med ioner i plasmatorusen og andre prosesser i oppfyllingen av Ios Hill-sfære, hvor månens gravitasjon er dominerende over Jupiter. Noe av materialet unnslipper Ios gravitasjon og går inn i bane rundt Jupiter. Over perioder på 20 timer dannes en bananformet nøytral sky som kan nå seks jovianske radier fra Io, enten på innsiden av Ios bane og foran satellitten, eller på utsiden av banen og bak satellitten. Kollisjonene som eksiterer partiklene gir også natriumioner (med et elektron) i plasmatorusen, og fjerner de nye «raske» nøytrale fra torusen. Partiklene opprettholder imidlertid hastigheten (70 km/s sammenlignet med banefarten til Io på 17 km/s) og kastes ut i jetstråler som fører bort fra Io. Io går i bane innenfor et strålingsbelte kjent som Ios plasmatorus. Plasmaen i denne smultringformede ringen med ionisert svovel, oksygen, natrium og klor er nøytrale atomer i «skyen» rundt Io som blir ionisert og føres avgårde av den jovianske magnetosfæren. I motsetning til den nøytrale skyen roterer de med Jupiters magnetosfære i 74 km/s. Som resten av Jupiters magnetfelt heller plasmatorusen i forhold til Jupiters ekvator (og Ios baneplan), slik at Io til tider ligger under og andre tider over kjernen til plasmatorusen. Som nevnt er ionenes hastighet og energinivå delvis ansvarlig for å fjerne nøytrale atomer og molekyler fra Ios atmosfære og mer utvidede nøytrale sky. Torusen består av tre deler: en ytre, «varm» torus som ligger like utenfor Ios bane; en vertikal utvidet region kjent som «bånd» som består av den nøytrale kilderegionen og avkjølende plasma, beliggende rundt Ios avstand fra Jupiter; og en indre, «kald» torus bestående av partikler som sakte går i spiral innover mot Jupiter. Etter å ha oppholdt seg i torusen i omtrent 40 dager, unnslipper partiklene i den «varme» torusen og er delvis ansvarlig for Jupiters uvanlig store magnetosfære hvor trykket fra partiklene blåser magnetosfæren opp innenfra. "New Horizons" oppdaget partikler fra Io som variasjoner i plasmaen i magnetosfæren langt inni magnetohalen. For å studere tilsvarende variasjoner i plasmatorusen, måles dens ultrafiolette utstråling. Selv om slike variasjoner ikke definitivt er knyttet til variasjoner i Ios vulkanske aktivitet (den optimale kilden for materiale til plasmatorusen), er forbindelsen etablert i den nøytrale natriumskyen. I 1992 oppdaget "Ulysses" en strøm av støv bli kastet ut fra det jovianske systemet. Støvet i disse diskrete strømmene føres bort i hastigheter opp mot flere hundre kilometer per sekund, har en gjennomsnittsstørrelse på 10 μm og består primært av koksalt. Støvmålinger utført av "Galileo" viste at strømmene stammer fra Io, men om de kommer fra vulkaner eller materialer fra overflaten, er ukjent. Jupiters magnetfeltlinjer, som Io krysser, kobler Ios atmosfære og nøytrale sky til Jupiters polare øvre atmosfære gjennom genereringen av en elektrisk strøm kjent som Ios flukskanal. Strømmen gir polarlys i Jupiters polregioner («Ios fotavtrykk») og i Ios atmosfære. Partikler som vekselvirker med polarlyset synes å formørke de jovianske polregionene ved synlige bølgelengder. Fotavtrykket og Ios plassering i forhold til jorden og Jupiter påvirker den jovianske radiostrålingen fra vårt ståsted: når Io er synlig, øker radiosignalene fra Jupiter betraktelig. "Juno"-oppdraget vil kaste lys over prosessene. Jovianske magnetfeltlinjer som passerer ionosfæren induserer også en elektrisk strøm som skaper et indusert magnetfelt i Ios indre. Ios induserte magnetfelt antas å oppstå innenfor et hav av delvis smeltet silikatmagma 50 km under overflaten. Tilsvarende induserte felt på andre galileiske måner blir generert av hav av flytende vann i månenes indre. Struktur. Io har en gjennomsnittsradius på  km – ca. fem prosent større enn månens – og en masse på 8,9319 km – ca. 21 prosent større enn månens. Den er en svak ellipsoide i form med den lengste aksen rettet mot Jupiter. Blant de galileiske månene ligger Io bak Ganymedes og Callisto i masse og volum, men foran Europa. Det indre. a> (grått), en ytre skorpe av silikat (brunt) og en delvis smeltet mantel av silikater i mellom (oransje) Io består primært av silikate bergarter og jern, og er nærmere terrestriske planeter i sammensetning enn de ytre satellittene i det ytre solsystemet, som stort sett består av en blanding av vannholdig is og silikater. Ios tetthet er 3,5275 g/cm³, den høyeste blant alle månene i solsystemet; betydelig høyere enn de andre galileiske månene og høyere enn jordens måne. Modeller basert på målinger av masse, radius og kvadrupole gravitasjonskoeffisienter – numeriske verdier av massens fordeling – fra "Voyager" og "Galileo" antyder en silikatrik skorpe og mantel og en jern- eller jernsulfid-rik kjerne. Den metalliske kjernen utgjør omtrent 20 % av massen. Kjernens radius er 350–650 km hvis den er sammensatt nesten utelukkende av jern, og 550–900 km hvis den består av en blanding av jern og svovel. "Galileo"s magnetometer fant ikke noe indre iboende magnetfelt, noe som antyder at kjernen ikke konvekterer. Modeller antyder at mantelen er sammensatt av minst 75 % av det magnesiumrike mineralet forsteritt og har en hovedsammensetning tilsvarende L- og LL-kondritt-meteoritter med høyere jerninnhold (sammenlignet med silikon) enn månen eller jorden, men lavere enn Mars. For å støtte varmestrømmen kan 10–20 % av mantelen være smeltet, selv om regioner med høytemperatur-vulkanisme kan ha høyere smeltefraksjoner. I 2009 avslørte "Galileo"s magnetometerdata et indusert magnetfelt, som krever et magmahav under overflaten. Ytterligere analyser publisert i 2011 ga bevis for et slikt hav. Det estimeres som 50 km tykt (omtrent 10 % av mantelen) med en beregnet temperatur på  grader Celsius. Det er ikke kjent om andelen på 10–20 % med delvis smeltning er i samsvar med kravet til en betydelig mengde smeltet silikater i magmahavet. Litosfæren består av basalt og svovel fra vulkaner, er minst 12 km tykk, men sannsynligvis mindre enn 40 km tykk. Tidevannsoppvarming. Hovedkilden til Ios indre varme kommer fra spredning av tidevannskrefter snarere enn henfall av radioaktive isotoper – et resultat av baneresonansen med Europa og Ganymedes. Oppvarmingen avhenger av avstanden fra Jupiter, baneeksentrisiteten, sammensetningen av det indre og den fysiske tilstanden. Laplace-resonansen med Europa og Ganymedes opprettholder eksentrisiteten og forhindrer tidevannsspredning innenfor Io fra å sirkularisere banen. Den resonante banen hjelper også med å opprettholde avstanden fra Jupiter; ellers ville tidevannskrefter mot Jupiter forårsaket at Io sakte ville ha gått i bane utover fra planeten. Den vertikale forskjellen i tidevannsbulen mellom tiden hvor Io er i periapsis og apoapsis i sin bane kan være så mye som 100 m. Friksjonen eller tidevannsspredningen som oppstår i Ios indre på grunn av den varierende tidevannstiltrekningen, som uten den resonante banen ville ha sirkularisert Ios bane i stedet, skaper en betydelig tidevannsoppvarming i Ios indre som smelter en betydelig andel av månens mantel og kjerne. Mengden energi som produseres, er opp til 200 ganger større enn den som produseres utelukkende av radioaktivitet. Varmen frigjøres av vulkansk aktivitet og genererer en høy varmestrøm (totalt globalt: 0,6–1,6 W). Modeller av banen antyder at tidevannsoppvarmingen endres over tid, og at den nåværende varmestrømmen ikke er representativ for det langsiktige gjennomsnittet. Overflate. Basert på erfaringer med månen, Mars og Merkur forventet forskere å se en rekke nedslagskratre på de første bildene fra "Voyager 1". Antall nedslagskratre ville ha sagt noe om månens alder. De ble overrasket over at det nesten ikke fantes nedslagskratre. Overflaten var i stedet dekket av jevne sletter prikket med høye fjell, groper og av varierte former og størrelser og vulkanske lavastrømmer. Varierte fargefulle materialer fra forskjellige svovelforbindelser førte til at Io ble sammenlignet med en rotten appelsin eller pizza. Mangelen på nedslagskratre indikerte at overflaten er geologisk ung; vulkanske materialer begraver kontinuerlig kratre etter hvert som de dannes. Dette ble bekreftet da minst ni aktive vulkaner ble observert av "Voyager 1". Overflatesammensetning. Roterende bilde av overflaten. Den store røde ringen ligger rundt vulkanen Pele. Ios fargerike utseende skyldes varierte materialer som produseres av den omfattende vulkanismen, deriblant silikater (som ortopyroksen), svovel og svoveldioksid. Frossen svoveldioksid danner store regioner dekket i hvite eller grå materialer. Svovel danner gule til gul-grønne regioner. Svovel ved lavere breddegrader og ved polregionene er ofte skadet av stråling som bryter opp den normalt stabile sykliske 8-kjedede svovelen. Disse strålingsskadene produserer rød-brune polregioner. Eksplosiv vulkanisme, ofte i form av paraplyformede søyler, fargelegger overflaten med svovel og silikatmaterialer. Avleiringer fra søylene er ofte farget røde eller hvite avhengig av mengden av svovel og svoveldioksid. Generelt inneholder søyler dannet fra avgassende lava ved vulkanske ventiler en større mengde, og danner da en rød «vifte» med avleiringer, eller i ekstreme tilfeller store røde ringer – ofte større enn 450 km fra den sentrale ventilen. En fremtredende rød ring av søyleavleiringer ligger ved vulkanen Pele. Disse røde avleiringene består primært av svovel (generelt 3- og 4-kjedet molekylær svovel), svoveldioksid og muligens. Søyler i utkanten av silikate lavastrømmer (gjennom vekselvirkning mellom lava og eksisterende svovel og svoveldioksid) danner hvite eller grå avleiringer. Kompositorisk kartlegging og Ios høye tetthet tyder på lite eller intet vann, men det er identifisert små lommer med vannholdig is eller hydrerte mineraler, spesielt på den nordvestlige flanken av fjellet. Jupiter var sannsynligvis varm nok tidlig i solsystemets utvikling til at volatile materialer som vann i nærheten av Io ble drevet bort, men ikke varm nok til at det skjedde lengre ut fra planeten. Vulkanisme. a> (blank region representerer mettede områder i de opprinnelige dataene). Bildene er tatt av "Galileo"-sonden i november 1999 og februar 2000. Tidevannsoppvarmingen fra baneeksentrisiteten gjør Io til en av de mest vulkanske aktive i solsystemet, med hundrevis av vulkanske sentre og omfattende lavastrømmer. Lavastrømmer kan bli hundrevis av kilometer lange, og består stort sett av basalt silikat med mafisk eller ultramafisk (magnesiumrik) sammensetning. Som et biprodukt blåses svovel-, svoveldioksid-gass og silikate pyroklastiske materialer opp til 200 km ut i rommet. De danner store paraplyformede søyler som maler det omkringliggende terrenget i rødt, sort og hvitt og gir materialer til atmosfæren og Jupiters magnetosfære. Ios overflate har tallrike vulkanske nedsenkninger, kjent som "paterae", med generelt flate bunner som avgrenses av bratte vegger. De ligner terrestriske kalderaer, men det er ikke kjent om de dannes gjennom en kollaps av et uttømt lavakammer som de terrestriske kalderaene. En hypotese foreslår at de dannes gjennom oppgraving av vulkanske lagganger og at det overliggende materialet blåses ut eller integreres i laggangen. I motsetning til lignende formasjoner på jorden og Mars ligger de ikke på toppen av en skjoldvulkan, og de er normalt større med en gjennomsnittsdiameter på 41 km – den største er Loki Patera som er 202 km. Morfologi og fordeling antyder at de er strukturellt kontrollert; minst halvparten avgrenses av forkastninger eller fjell. De er ofte åsted for vulkanutbrudd, enten når lavastrømmer sprer seg over bunnen av pateraen, som ved et utbrudd ved Gish Bar Patera i 2001, eller i form av lavasjøer. Lavasjøene har en kontinuerlig veltet lavaskorpe, slik som Pele, eller en episodisk veltet skorpe, slike som Loki. a>" viser vulkanen Tvashtar spy materialer 330 km over overflaten. Lavastrømmer er et annet omfattende vulkansk terreng på Io. Magma strømmer på overflaten fra ventilen i bunn av pateraene eller fra sprekker på slettene og danner kunstige sammensatte lavastrømmer tilsvarende de ved Kīlauea på Hawaii. Bilder fra "Galileo"-sonden avslørte at mange store lavastrømmer, som Prometheus og Amirani, er dannet av små utbrudd av lavastrømmer på toppen av eldre strømmer. Større lavautbrudd er også observert. Forkanten av Prometheus flyttet seg 75–90 km mellom "Voyager" i 1979 og de første "Galileo"-observasjonene i 1996. Et stort utbrudd i 1997 produserte mer enn  km² med ny lava og oversvømte bunnen av tilstøtende Pillan Patera. Analyser av "Voyager"-bilder førte forskere til å tro at strømmene primært var sammensatt av varierte forbindelser av smeltet svovel. Senere jordbaserte infrarøde studier og målinger fra "Galileo" indikerer at de består av basalt lava med mafisk til ultramafisk sammensetning. Hypotesene baseres på temperaturmålinger av Ios «varmepunkter», eller steder med termisk utstråling, som antyder temperaturer på minst  K og noen så høye som  K. De første estimatene antydet utbruddstemperaturer som nådde  K; dette var overestimater fordi varmemodellene var feilaktige. Oppdagelsen av søyler ved vulkanene Pele og Loki var de første tegnene på at Io er geologisk aktiv. Søylene dannes når volatiler som svovel og svoveldioksid skytes opp fra vulkaner i hastigheter opp mot 1 km/s og danner paraplyformede skyer av gass og støv. Andre materialer i søylene er natrium, kalium og klor. Søylene synes å dannes på to måter; de største dannes når oppløst svovel- og svoveldioksidgass frigjøres fra utgytende magma fra vulkanske ventiler eller lavasjøer, og ofte dras pyroklastiske materialer med dem. De danner røde (fra kortkjedet svovel) og sorte (fra silikatpyroklastikk) avleiringer, og røde ringer som er større enn  km i diameter. Eksempler er Pele, Tvashtar og Dazhbog. En annen type oppstår når gjennomtrengende lavastrømmer fordamper den underliggende frosne svoveldioksiden og sender svovel mot himmelen. De danner ofte lyse, sirkulære avleiringer av svoveldioksid, er ofte mindre enn 100 km høye og er blant de lengstlevende søylene. Eksempler er Prometheus, Amirani og Masubi. Fjell. Io har 100–150 fjell med gjennomsnittlig høyde på 6 km, hvorav det høyeste er på 17,5 km. Fjellene er ofte store – gjennomsnittet er en lengde på 157 km – isolerte formasjoner uten tilsynelatende globale tektoniske mønstre uthevet, som er tilfelle på jorden. Den enorme topografien krever sammensetninger hovedsakelig av silikate bergarter, i motsetning til svovel. a>, et 5,4 km høyt fjell. Nesten alle fjellene er tektoniske formasjoner, og ikke produsert av vulkansk aktivitet. De fleste skyldes kompresjonsbelastninger på bunnen av litosfæren som løfter og ofte velter deler av skorpen gjennom støtforkastninger. Kompresjonsbelastningene fører til at fjelldannelser er resultatet av subsidens fra kontinuerlig begraving av vulkanske materialer. Fjell dominerer områder med færre vulkaner og vice versa. Dette antyder storskalaregioner i litosfæren hvor kompresjon (støttende for fjelldannelse) og vidder (støtte for pateradannelse) dominerer. Lokalt berører imidlertid ofte fjellene og pateraene hverandre, noe som antyder at magmaen ofte utnytter forkasninger som oppstår under fjelldannelsen og kommer opp til overflaten. Fjellene som stiger over de omkringliggende slettene, har varierte morfologier – høydedrag er de vanligste, og ligner store, flattoppede mesaer med robuste overflater. Andre fjell synes å være veltede blokker av skorpen med en liten skråning fra den tidligere flate overflaten, og en bratt bakke som består av tidligere materialer fra under overflaten som er blitt presset opp av kompresjonsbelastningen. Begge typene har ofte bratte sjiktlag langs en eller flere av kantene. En håndfull fjell synes å ha vulkansk opprinnelse, og ligner små skjoldvulkaner med bratte bakker (6–7°) nær en liten, sentral kaldera og slakke skråninger langs kantene. Vulkanfjellene er ofte mindre enn gjennomsnittsfjellene, med kun 1–2 km i høyde og 40–60 km i bredde. Andre skjoldvulkaner med mye slakkere skråninger er avledet fra morfologien til flere vulkaner hvor tynne strømmer stråler ut fra en sentral patera, slik som på Ra Patera. Nesten alle fjellene synes å være i en fase av nedbrytning. Avleiringer fra store jordskred er vanlige ved foten av ionske fjell, og tyder på at massebevegelse er den primære formen for nedbrytning. Kamskjellformede kanter er vanlige blant mesaer og platåer, et resultat av uttapping av svoveldioksid fra skorpen som produserer svake soner langs fjellkantene. Atmosfære. Den tynne atmosfæren består hovedsakelig av svoveldioksid () med mindre bestanddeler av svovelmonoksid (), koksalt () og atomisk svovel og oksygen. Tettheten og temperaturene varierer betydelig med tid på dagen, breddegrad, vulkansk aktivitet og mengden av frost på overflaten. Det maksimale atmosfæriske trykket på overflaten går fra 3,3 til 3 pascal (Pa) eller 0,3 til 3 nbar, observert på halvkulen som vender bort fra Jupiter og langs ekvator, og midlertidig tidlig på kvelden, når temperaturen på overflatefrosten er høyest. Lokaliserte topper ved vulkansøyler er også observert, med trykk på 5–40 Pa (5–40 nbar). Trykket er lavest på nattsiden, hvor det faller til 0,1–1 Pa (0,0001–0,001 nbar). a>. Grønt skyldes utslipp av natrium, rødt fra oksygen og blått fra vulkanske gasser som svoveldioksid. Temperaturen er lavest ved overflaten i lave høyder, hvor svoveldioksid er i damptrykk-likevekt med frost på overflaten, og øker til  K i større høyder, hvor den tynnere atmosfæren gjør det mulig med oppvarming fra plasma i Ios plasmatorus og fra Joule-varme fra Ios flukskanal. Det lave trykket begrenser effekten på overflaten. Et unntak er når svoveldioksid midlertidig omfordeles fra frostrike til frostfattige områder. Et annet unntak er når ringene av avleiringer fra søylene utvides av at materiale går inn igjen i den tykkere atmosfæren på dagsiden. Den tynne atmosfæren betyr at eventuelle landingssonder ikke trenger et skallignende varmeskjold, men må ha bremseraketter for å myklande. Et landingsfartøy må også tåle den sterke jovianske strålingen som en tykkere atmosfære ville ha dempet. Gasser strippes av Jupiters magnetosfære, og forsvinner enten til den nøytrale skyen som omgir Io eller til Ios plasmatorus, en ring av ioniserte partikler som deler Ios bane, men som roterer med magnetosfæren til Jupiter. Omtrent et tonn med materialer forsvinner fra atmosfæren hvert sekund, og må kontinuerlig fornyes. Den mest dramatiske kilden til er de vulkanske søylene, som i gjennomsnitt pumper 104 kg med svoveldioksid inn i atmosfæren hvert sekund, selv om det meste kondenserer tilbake til overflaten. Mye av svoveldioksiden opprettholdes av soldreven sublimasjon av -frost på overflaten. Dagsiden av atmosfæren er i stor grad begrenset til innenfor 40° fra ekvator, hvor overflaten er varmest og de mest aktive vulkansøylene ligger. En sublimasjonsdrevet atmosfære er også konsistent med at den er tettest over halvkulen som vender bort fra Jupiter hvor frossen er mest fraværende, og at den er tettest når Io er nærmest solen. Bidrag fra vulkansøyler er imidlertid nødvendige, siden de høyeste tetthetene er nær de vulkanske ventilene. Ettersom tettheten til svoveldioksiden er direkte knyttet til overflatetemperaturen, kollapser atmosfæren delvis om natten og når satellitten er i skyggen av Jupiter. Kollapsen begrenses av dannelsen av et diffusjonslag av svovelmonoksid i de laveste delene av atmosfæren, men atmosfæretrykket på nattsiden er to til fire størrelsesklasser mindre enn toppene like etter middagstid. Mindre bestanddeler som, og utledes enten direkte av vulkansk utgassing, fra fotolyse, eller kjemisk nedbryting forårsaket av ultrafiolett stråling fra solen, fra eller utkasting av avleiringer på overflaten av ladde partikler fra Jupiters atmosfære. Høyoppløselige bilder under en formørkelse avslørte en aurora-lignende glød, som skyldes stråling av ladde partikler fra Jupiter. Auroraer oppstår vanligvis nær magnetpoler, men Ios er mest lyssterk nær ekvator. Io mangler et iboende magnetfelt, og derfor treffer elektroner som ferdes langs Jupiters magnetfelt atmosfæren direkte. Elektroner kolliderer med atmosfæren og produserer de mest lyssterke auroraene hvor feltlinjene er tangente til satellitten (nær ekvator) siden gasskolonnene de passerer gjennom, er lengre der. Auroraer ved disse tangentpunktene er observert å rulle i skiftende retninger på Io, etterhvert som månen roterer rundt Jupiter. Auroraene ruller parallelt med Jupiters skrå magnetiske dipol. Det er også observert svakere auroraer fra oksygenatomer langs kanten av Io (den røde gløden på bildet), og sodiumatomer på nattsiden (den grønne gløden). Maragogi. Maragogi er en by og kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1875 og ligger ved kysten, om lag 120 km. nord for hovedstaden Maceió og har om lag 24 500 innbyggere (2004). Autokefal biskop. En autokefal biskop (fra gresk, «eget (over-)hode») er en biskop (eller erkebiskop) som ikke er tilknyttet en større kirke eller er tilknyttet en mindre kirkejurisdiksjon. Uttrykket brukes nesten utelukkende om biskoper som innehar en gyldig apostolisk suksesjon. Normalt leder en slik biskop sin egen kirke; de fleste av disse kirkene ligger teologisk og liturgisk nær enten Den ortodokse kirke eller Den katolske kirke. En slik bispeordinasjon vil – dersom suksejonen er gyldig – regnes som gyldig men irregulær av f. eks. Den romersk-katolske kirke. I antikken var alle biskoper selvstendige, i prinsipp er dette fortsatt ortodoks kirkelære, selv om politiske omstendigheter innen Romerriket førte til større sammenslutninger som erkebispedømmer, metropolitanseter og patriarkater. Disse har en mer sivilrettslig status som ikke influerer på den enkelte biskops status som hyrde innen sitt eget geografiske område. I antikken samarbeidet biskoper, erkebiskoper, metropolitter og patriarker gjennom lokalsynoder og økumeniske konsiler. Mahjong. Kasse med utstyr for spillet Mahjong (kinesisk: 麻將; pinyin: "Má jiàng", flere andre stavemåter er vanlige) er et firepersonersspill av kinesisk opprinnelse. Det spilles med ofte vakkert dekorerte brikker som tradisjonelt er laget av bein og bambus, men også kan være av plast. Spillet har en viss (overfladisk) likhet med kortspilllet rommy eller 500. Mahjongutstyr. Mahjong spilles normalt med 144 (136 hvis bonusbrikker ikke anvendes) brikker som typisk er litt tykkere enn dominobrikker. Hver brikke forekommer i fire eksemplarer, så dette gir i alt 108 fargebrikker. Utenom fargene finnes to grupper av såkalte honnørbrikker: Drager og vinder. Der er tre slags drager, kalt "rød drage", "hvit drage" og "grønn drage". Vindene er det fire av, som representerer himmelretningene "øst", "sør", "vest" og "nord". Med fire eksemplarer av hver brikke gir det 28 honnørbrikker. Endelig finnes det i mange regelvarianter 8 spesielle brikker som representerer fire "blomster" og fire (tilhørende) "årstider". I avvikende regelvarianter (særlig amerikansk mahjong) bruker man spesielle jokere som (liksom i kortspill) kan brukes som substitutt for de andre brikkene, men dette omtales ikke her. Til spillet brukes også to terninger. Til å holde regnskap med poengene brukes av og til spesielle poengpinner med forskjellige verdier. Det kan også brukes myntlignende sjetonger. Av og til anvendes en øst-markør til å holde styr på hvem sin tur det er til å gi. Av annet mahjongudstyr kan nevnes spesielle duker eller underlag til å spille på samt brikke-skinner til å stille sine brikker på. Spillets forløp. De fire spillerne starter med å blande alle brikkene med baksiden opp (det gir en støyende lyd som kinesere kaller "spurvenes kvitring" og assosierer med spillets navn (folkeetymologi)). Så bygges en kvadratisk "mur" av brikkene, hvor hver side er 17 eller 18 brikker bred og to lag høy. Spilleren som er gir i første runde ("østavindens runde") kalles øst. Spilleren til høyre for ham kalles sør, neste til høyre vest, og den fjerde spilleren kalles nord. Legg merke til at spillernes innbyrdes plassering på denne måten er speilvendt i forhold til hva man ville forvente ut fra himmelretningene! Øst avgjør med terningeslag hvor muren skal "brytes". Fra det aktuelle sted trekker spillerne etter tur en "hånd" bestående av 13 brikker inn; øst (starteren) trekker imidlertid 14 brikker. En hånd består alltid av 13 brikker (men 14 når man har tur eller har vunnet). Det egentlige spill kan nå begynne. Initiativet går på tur mot uret. I hver tur trekker spilleren en brikke fra "muren" av brikker der ennå ikke har vært i bruk, og kaster deretter en brikke bort. Hvis den brikken man trekker, er en blomst eller en årstid, legges den straks til side (for å gi poeng til sist hvis man vinner hånden), og en erstatningsbrikke trekkes (fra bakenden av muren). Formålet er å samle en hånd hvor alle brikker passer sammen i spesielle kombinasjoner ("sett"). Chow, pung, kong, mahjong! Legg merke til at drager og vinder (honnører) ikke kan inngå i en chow da de ikke har noen numerisk verdi. Legg også merke til at det er særlig vanskelig å anvende 1'ere eller 9'ere til en chow; det er fordi deres ytterplassering i fargen gjør at de kun har ett nabotall hver. Drager, vinder, 1'ere og 9'ere kalles med en fellesbetegnelse "offiserer". En chow består alltid av tre og bare tre brikker. Hvis en spiller ved begynnelsen av sin tur kan bruke den nettopp forkastede brikke til å fullføre en chow, er det tillatt å rope "Chow!" for å få denne brikke. Spilleren skal da avsløre de to øvrige brikker fra sin hånd. Det ferdige settet (chow'en) legges så frem foran spilleren på bordet. Det bemerkes at både farge- og honnørbrikker kan anvendes til en pung. Hvis en spiller på et hvilket som helst tidspunkt i spillet (det behøver ikke å være i spillerens egen tur) kan bruke en nettopp forkastet brikke til å fullføre en pung, må han erklære "Pung!". Han viser da de to brikkene fra sin hånd som den er maken til, og må så ta den nettopp forkastede brikken. Den ferdige pung'en legges da frem på bordet foran spilleren. Turen fortsetter nå fra denne spilleren (det kan være andre spillere som på den måten blir hoppet over). "Pung" og "kong" (se neste avsnitt) i honnørbrikker teller ekstra, og egen vind og rundens vind teller ytterligere ekstra. En kong teller kun som ett sett, men da den består av fire brikker i stedet for tre, er det nødvendig med ekstrabrikken for å ha brikker nok til en vinnerhånd. En kong kan oppstå på tre måter. 1. Hvis en spiller allerede har ropt "Pung!" tidligere men nå har enda et eksemplar av den aktuelle brikke, kan han "utvide" sin pung til en kong. Dette skal skje under spillerens tur. Han avslører da den fjerde brikken, legger den frem på bordet til de andre tre, og tar sin ekstrabrikke. 2. Hvis en spiller sitter med tre like (men uavslørte) brikker på hånden, og en annen spiller forkaster den fjerde brikken, kan spilleren rope "Kong!" og dermed sikre seg fjerdebrikken. Kong'en legges frem. Han tar så sin ekstrabrikke, og turen fortsetter nå fra denne spilleren (det kan være andre spillere som på den måten blir hoppet over). 3. Hvis en spiller sitter med fire identiske brikker (har trukket alle fire selv), kan vedkommende lage en skjult kong ved å erklære at han har fire like. Dette skal skje under spillerens tur. De fire brikkene legges til side (i noen regler skal de øvrige spillere se dem, i andre ikke). Spilleren tar sin ekstrabrikke og fortsetter. Åpne sett og skjulte sett. En åpen chow, en åpen pung eller en åpen kong er et sett som spilleren har fullført ved å kreve en annen spillers forkastede brikke. Et slikt sett ligger synlig fremme på bordet. De åpne settene er "låst" og kan ikke senere endres eller annulleres av spilleren. En skjult chow, en skjult pung eller en skjult kong er et sett som spilleren selv har trukket alle brikkene til, uten hjelp fra andre. En skjult chow eller en skjult pung skal ikke erklæres. Spilleren beholder brikkene på hånden, og de andre spillere kan ikke vite at settene er fullført. Spilleren kan senere gi opp disse skjulte settene for å bruke brikkene på en annen måte. Likevel skal en skjult kong erklæres; det skyldes at spilleren har bruk for sin ekstrabrikke fordi kong-settet består av fire i stedet for tre brikker. Vinnerhånd. Når poengene er gjort opp, blandes alle brikkene igjen, og det bygges en ny mur. Hvis ikke den nåværende "øst" har erklært "Mahjong", går rollen som "øst" (giver) over til spilleren til høyre for den gamle "øst". Når alle har vært "øst", starter "sønnavindens runde", hvor "pung" og "kong" i sønnavind gir ekstra poeng, etc. En hånd kan også slutte uavgjort ved at muren går tom for brikker uten at noen spiller har erklært en vinnerhånd. Poeng og regelvarianter. Dette er bare et lite innblikk i hvilke kombinasjoner og mønstre som kan gi poeng. Som eksempel kan det nevnes at det i de offisielle turneringsreglene fra Kina er 81 typer av hender som gir poeng. Av mer eksotiske regelsett kan nevnes taiwanesisk mahjong, vietnamesisk mahjong og filippinsk mahjong som skiller seg fra det ovenfra beskrevne ved antallet av brikker på hånden og/eller bruken av jokerbrikker. Påkrevde ferdigheter. Viktige evner i mahjong er mønstergjenkjennelse og intuisjon for sannsynligheter. Bløff spiller også en viss rolle for erfarne spillere. Selv om det inngår tilfeldigheter i spillet (brikkene blandes tilfeldig), er det på ingen måte snakk om et hasardspill: Dyktige spillere klarer seg bedre enn dårlige i det lange løp. Symbolikk og folketro. Mye symbolikk og folketro er forbundet med de forskjellige elementene i spillet, særlig i Asia. Spillets utbredelse og mahjongkultur. Mahjong er særlig utbredt i Det Fjerne Østen. Spillet er som nevnt oppstått i Kina, og herfra har det bredt seg til andre områder. På 1920-tallet oppnådde spillet høy popularitet i Vesten (Europa og USA). Det var likevel til dels tale om et motefenomen, for med tiden falt interessen for spillet igjen. I den senere tid er spillet likevel blitt populært igjen i Vesten. I Europa ble det i 2005 avholdt det første offisielle, åpne europamesterskap. Men spillet er fortsatt mest populært i Asia. Her er det ikke uvanlig å spille om penger (slik som poker i Vesten), altså et gambling-spill. I Folkerepublikken Kina var mahjong en tid uglesett av myndighetene på grunn av sin gambling-natur. Men i 1998 ble mahjong anerkjent som den 255. offisielle sportsgren i Kina. De i den anledning utviklede reglene er i ferd med å bli standard i internasjonale turneringer. I Hongkong har spillet hele tiden vært meget populært. Her kommer spesielle spillefilmer og annen fiksjon til både barn og voksne ut, som har mahjong som hovedtema. Som så mye annet av den hongkongske kulturen finner dette bare sjelden veien til Norge. I Japan har turneringer stor publikumsappell, og det finnes japanere som livnærer seg utelukkende som profesjonelle mahjongspillere. Karachi. Karachi (urdu: كراچى) er den største byen i Pakistan og hovedstaden i provinsen Sindh. Karachi har i senere år vokst kraftig og hadde i 2006 en beregnet befolkning på 11 969 284 innbyggere. Ifølge den offisielle folketellingen fra 1998 hadde den da 9 339 023 innbyggere. Arealet byen dekker er 3 527 km², og folketettheten er da 3 394 innbyggere/km². Karachi er Pakistans finansielle og kommersielle sentrum, og har en viktig havn i regionen ved Arabiahavet, nordvest for elva Indus' delta. Byen står for brorparten av Pakistans BNP og for 65 % av landets inntekter. Karachi har det høyeste lønnsnivået i Sør-asia og er kjernen i regionens forretnings- og teknologiske virksomhet. Lese- og skriveferdighetene er blant de høyeste i landet, og byen er også sete for fremstående akademiske institusjoner og forskning. På plassen der byen ligger var det i oldtiden et fiskersamfunn. Den moderne havnebyen ble utviklet av britiske kolonimyndigheter under 1800-tallet. Da Pakistan ble dannet i 1947 ble byen valgt til hovedstad, og ble gjenstand for en stor tilstrømming av immigranter fra India. Dette påvirket både demografi og økonomi. Karachi har gjennomgått en stor utvikling med tanke på infrastruktur og sosiale og økonomiske forhold, og befolkningsveksten fortsatte også etter av hovedstaden ble flyttet til Islamabad i 1959. Karachi er den byen med mest etnisk og religiøs spredning i Pakistan. Under 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet kom det mange flyktninger fra den afghansk-sovjetiske krig, noe som økte de politiske og sekteriske konfliktene mellom de punjabiske og sindhiske gruppene og indiskættede mohajirer. Innføringen av militærstyret og unntakstilstand satte en støkk i byen, men en økonomisk fremgansperiode i begynnelsen av 2000-tallet resulterte i økonomisk vekst og fremgang. Asgeir Moberg. Asgeir Moberg (født 12. april 1956) er en av Norges mest kjente og aktive speakere i idrettskonkurranser. Han har vært kommentator på stadion under en lang rekke nasjonale og nordnorske mesterskap i blant annet langrenn og orientering siden 1980-tallet. Blant annet var han speaker under OL på Lillehammer i 1994. Han er ikke sjelden å høre i bakgrunnen under tv-overføringer fra NM i langrenn. For noen år siden (2005 og 2006) hadde han et samarbeid med Kristoffer Øverli Andersen, som hadde ansvaret for musikk og lyd i arenaen. Asgeir Moberg er fra Skjervøy i Troms, men bor nå i Bardu og representerer Bardu IL. Han arbeider nå hos Norges Skiforbund, og høsten 2005 var han kandidat til å bli sportssjef i langrenn i Norges Skiforbund. Den jobben fikk imidlertid Åge Skinstad. Asgeir Moberg har tidligere vært aktiv langrenns- og orienteringsløper, og trener i langrenn. Garanhuns. Garanhuns er en by og kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Byen er fødested for Brasils nåværende president Luiz Inácio Lula da Silva. Operasjon Delfin. Operasjon Delfin var kodenavnet på en operasjon Kompani Linge gjennomførte under andre verdenskrig. Den har senere gitt navn til Heimevernets innsatsstyrke i distrikt HV-18 Varanger. SIS stasjon «Delfin». Etter å ha gitt sitt viktige bidrag som SIS-agent i Alta til bekjempelsen av slagskipet «Tirpitz», måtte Torstein Raaby i 1944 rømme til Sverige. Han ble om høsten samme år satt inn i Øst-Finnmark hvor han først fra Sør-Varanger og senere fra Vadsø holdt London informert om hendelsene på dette frontavsnittet. Samarbeidet med russerne etter frigjøringen av Finnmark foregikk mye på deres premisser og SIS-stasjonen «Delfin» fungerte bl.a. som en sambandsmessig nødventil til London. Eksterne lenker. Delfin Munk (fugl). Munk ("Sylvia atricapilla") er en fugl i sangerfamilien. Munken blir 13 til 15 centimeter lang og har et vingespenn på 20 til 23 centimeter. Den veier mellom 15 og 22 gram. Oversiden er mørkgrå og undersiden lysgrå. Hannen har en svart hette, mens hunnen har en rødbrun. Munken kan bli opptil 11 år gammel. Munken forekommer i hele Europa til Island og nord i Skandinavia. I Vest- og Sør-Europa er den en standfugl, mens i nord og østre Sentraleuropa en trekkfugl. I Norge hekker den nord til Lofoten. Den trekker sørover i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. Enslige fugler kan bli igjen i Sør-Norge. Munken er en insekteter, men kan ete bær på høsten. Munken foretrekker fuktig eller skyggerik skog med tett undervegetasjon, kan også hekke i parker med frodig undervegetasjon. Reiret bygger den lavt i tette busker. Reiret er som en halvåpen skål av gress, mose og røtter. Hunnen legger som 3-6 egg, som ruges i 10-15 dager. Ungfuglene blir i reiret i 10-14 dager. Sangen er kraftig og høylydt og ganske lik hagesangerens. Den begynner pludrende og blir siden melodisk. Kan iblant herme andre fugler. Eisaku Satō. Eisaku Sato (佐藤榮作; "Satō Eisaku") (født 27. mars 1901, død 3. juni 1975) var en japansk politiker. Sato var statsminister i Japan i tre perioder: han ble valgt for første gang 9. november 1964, deretter 17. februar 1967 og til slutt 14. januar 1970. Han gikk av 7. juli 1972. Han ble tildelt Nobels fredspris sammen med Seán MacBride i 1974. Stura di Lanzo. Stura di Lanzo er en 65 km lang elv i Piemonte, nord-vest i Italia. Navnet "Stura" har sin opprinnelse i det keltiske "stur", som betyr "å falle". Elven dannes av mange sideelver i nærheten av Lanzo Torinese. Selv er den en sideelv til elven Po, og renner inn i denne i byen Torino. Seán MacBride. Seán MacBride (født 26. januar 1904, død 15. januar 1988) var en irsk politiker. Han var sønn av John MacBride, som ble henrettet for sin rolle under påskeopprøret i 1916, og den revolusjonære feministen Maud Gonne. I 1930-årene var han med i IRA, men i 1939 forlot han organisasjonen for å drive politikk i mer parlamentariske former. Han grunnla det irske partiet Clann na Poblachta i 1946 og var utenriksminister fra 1948 til 1951. Ti år senere, i 1961 trakk han seg tilbake fra politikken og arbeidet som advokat. Etter hvert engasjerte han seg stadig sterkere i menneskerettighetsarbeid. Han var med i Amnesty International fra begynnelsen av, og var internasjonal formann der helt til 1974 da han ble leder av det internasjonale fredsbyrå i Genève. I 1974 ble han tildelt Nobels fredspris sammen med Eisaku Sato. Philip John Noel-Baker. Philip John Noel-Baker, Baron Noel-Baker (født 1. november 1889, død 8. oktober 1982) var en britisk politiker, diplomat, professor og friidrettsutøver. Han ble født Philip Baker men byttet navn til "Noel-Baker" i 1943 etter hustruen siden 1915, Irene Noel. I 1912 deltok han, som Philip Baker, i OL for Storbritannia som mellomdistanseløper. I Antwerpen 1920 vant han en sølvmedalje på 1500 meter. Etter første verdenskrig var han med i opprettelsen av Folkeforbundet som assistent til Lord Robert Cecil, som igjen var assistent til Eric Drummond, Folkeforbundets første generalsekretær. Han var også professor i internasjonal rett ved University of London fra 1924 til 1929 og foreleser ved Yale-universitetet 1933 til 1934. Den politiske karrieren begynte i 1924 da han for første gang prøvde å bli valgt til Det britiske parlamentet for Labour. Det lyktes riktignok ikke før i 1929, og han tapte plassen igjen to år senere, men i 1936 tok han plassen tilbake og beholdt den helt til 1970. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1959. Wilson Pickett. Wilson Pickett (født 18. mars 1941 i Prattville, Alabama, USA, død 19. januar 2006 i Virginia, USA) var en amerikansk R&B- og soulsanger. To av Picketts største hits var «Mustang Sally» og «In the Midnight Hour». Sistnevnte var hans gjennombruddslåt og var en sensasjon da den ble utgitt i 1965. Pickett ble i 1991 valgt inn i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame). Dominique Pire. Dominique Pire (Georges Charles Clement Ghislain Pire) (født 10. februar 1910, død 30. januar 1969) var en belgisk munk. Han kalte seg for Dominique Pire etter å ha avlagt munkeløftet i 1932. I 1958 ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats for å hjelpe flyktninger i etterkrigstidens Europa. Urnemodeller i kombinatorikk. Urnemodeller brukes i kombinatorikk for å visualisere enkelte telleproblemer. Man har gitt en urne med "n" forskjellige baller, og man skal trekke ut "k" baller etter hverandre. Det er viktig at de "n" ballene kan skilles fra hverandre – de kan for eksempel være nummerte fra 1 til "n". Man skiller mellom "ordnet" og "uordnet" utvalg, og om ballene trekkes med eller uten "tilbakelegging". Man får da fire forskjellige urnemodeller, og man ønsker å regne ut på hvor mange forskjellige måter man kan trekke de "k" ballene. Ordnet utvalg betyr at rekkefølgen ballene trekkes i har betydning. At ballene trekkes med tilbakelegging betyr at man først trekker en ball, skriver ned resultatet, og legger ballen tilbake i urnen før man trekker en ny. Vi antar at ballene er nummerert fra 1 til "n". Ordnet utvalg med tilbakelegging. Her trekker man først en ball, skriver ned nummeret på ballen, og legger den tilbake i urnen. Så repeterer man det til man har trukket "k" baller. Hver gang man trekker en ball, er det "n" forskjellige muligheter. Ifølge produktregelen, kan de "k" ballene derfor trekkes på "n'k" måter. På en norsk tippekuppong er det tolv kamper, hvor hver kamp kan ha tre forskjellige utfall, nemlig hjemmeseier, borteseier og uavgjort. Man kan da forestille seg at man har en urne med tre baller, merket H, U og B. Deretter trekker tolv baller, med tilbakelegging. Antall måter en tippekuppong kan fylles ut på blir derfor 312 = 531441. Ordnet utvalg uten tilbakelegging. Her trekker man "k" baller, men uten å legge tilbake ballene i urnen etterhvert. Hver ball kan derfor trekkes høyst én gang. Vi kan igjen bruke produktregelen for å bestemme på hvor mange måter dette kan gjøres. Når vi trekker den første ballen, inneholder urnen "n" baller, så det er "n" muligheter for den første ballen. Når vi trekker den andre ballen, er det bare "n"-1 baller igjen i urnen, så de to første ballene kan derfor trekkes på "n" × ("n"-1) forskjellige måter. Antall måter vi kan trekke ut "k" baller, blir dermed Dette tallet skrives iblant "nPk", eller "P"("n","k"). (Uttrykket "n"! er en skrivemåte for produktet 1 · 2 ·... · "n". Se fakultet.) Et eksempel hvor denne urnemodellen kan benyttes er følgende: Man har ni skiløpere til disposisjon, og må sette opp et staffettlag med fire deltagere. Det er både viktig å vite hvilke skiløpere som tas med, og rekkefølgen deres. Antall måter dette kan gjøres på blir dermed 9!/5! = 3024. Uordnet utvalg uten tilbakelegging. Her er rekkefølgen på ballene som trekkes uten betydning. Det vil si at om vi trekker ball nummber 5, 2 og 8, regnes det som det samme som om vi trekker ballene 2, 8 og 5. Hvis vi har trukket ut "k" baller, kan disse ballene ordnes på "k"! forskjellige måter. Vi kan derfor tenke oss at vi først trekker ut et ordnet utvalg på "k" baller, og deretter ignorerer rekkefølgen de ble trukket i. Vi regnet ut ovenfor at de "k" ballene kan trekkes ut på "P"("n","k") forskjellige måter. Vi deler deretter med "k"!, siden rekkefølgen er likegyldig. Antallet måter vi kan trekke ut "k" baller er dermed Dette skrives iblant "nCk" eller "C"("n","k"). (Se binomialkoeffisient.) For et eksempel på denne urnemodellen, kan man tenke seg en lottokuppong. Her skal man trekke ut sju tall fra trettifire, men rekkefølgen på tallene er likegyldig. Antall måter man kan fylle ut en lottokuppong blir dermed C(34,7) = 5379616. Uordnet utvalg med tilbakelegging. I den siste urnemodellen tar vi ikke hensyn til rekkefølgen ballene trekkes i, men vi skal legge ballene tilbake i urnen etterhvert. Det sentrale er derfor hvor mange ganger hver av de "n" ballene har blitt trukket ut. Hvis, for eksempel, "n" = 3 og "k" = 5, er ett mulig resultat at vi trekker ball nummer 1 to ganger, ball nummer 2 tre ganger, og ball nummer 3 ingen ganger. Vi kan se for oss dette på en annen måte. Vi har "k" identiske baller, og "n" nummerte beholdere, og vi skal plassere de "k" ballene i beholderne. Det viktige er ikke hvilke baller som havner i hvilke beholdere, men "hvor mange" baller som havner i beholder 1, hvor mange som havner i beholder 2, og så videre. Her representerer sirkelen en ball, mens de vertikale strekene representerer skilleveggen mellom beholderne. På samme måte vil for eksempel innebære at beholder 1 inneholder én ball, mens beholder 2 og 3 inneholder to baller hver. Man ser da at antall uordnede utvalg når man trekker "k" baller ut av en urne med "n" baller med tilbakelegging, er det samme som antall måter man kan arrangere "k" sirkler og "n"-1 vertikale streker på en linje. Svaret på dette er Torfinn Sigurdsson Rike. Torfinn Sigurdsson Rike (ca 1000 – ca 1065) var jarl på Orknøyene, og regnes som en av de mest energiske jarlene i øygruppas historie. Torfinn bodde trolig flere steder, men til sist på Birsay på nordvestre Mainland, hvor han også lot bygge en kirke og fikk anlagt et bispesete. Torfinn var sønn av jarl Sigurd Lodvesson Digre og Bethoc av Skottland, datter av den skotske kongen Malcolm II. Han var gift med Ingebjørg Finnsdatter, datter av Finn Arnesson. Sammen med Ingebjørg hadde han sønnene Pål og Erlend, og han var farfar til den hellige Magnus Orknøyjarl og Håkon Pålsson. I følge sagaen fikk Torfinn Caithness ("Katanes") som jarledømme etter sin morfar. Da faren Sigurd døde i 1014 ble jarledrømmet på Orknøyene delt mellom Torfinns (halv)brødre Sumarlide, Einar Vrangmunn og Bruse. Denne delingen ble begrunnet med at Torfinn allerede hadde Caithness. Torfinns krig med sine brødre pågikk fra 1018 (da Sumarlide døde, og Torfinn tok kontroll over hans tredjedel), til 1046, da Torfinn ble enejarl. Einar Vrangmunn ble ryddet av veien i 1020, og Bruse døde i 1034. Torfinns brorsønn Ragnvald Bruseson var samjarl med Torfinn fra sist i 30-åra til Torfinn drepte ham i 1046. Som enejarl rådde Torfinn over et område «fra Tussaskjær (på Shetland) til Dublin», med Arnor Jarleskalds ord. Torfinn arbeidet aktivt for å holde dette riket samlet. Siden kong Olav II i 1021 skapte (midlertidig) fred mellom Torfinn og Bruse, hadde den norske kongen styrket sitt grep om jarldømmet på Orknøyene og de andre vesterhavsøyene. Torfinn hadde for sin del en dobbel lojalitet, i og med at han som jarl av Caithness også sto under den skotske kongen. Torfinn besøkte Norge i 1047 da Harald Hardråde hadde blitt enekonge. Senere, ca 1049/1950, reiste Torfinn i følge sagaen gjennom Europa fra Danmark til Roma, hvor han besøkte paven, trolig Leo IX, og fikk syndsforlatelse. Det må ha vært etter dette at han lot bygge en kirke på Birsay. I følge sagaen ble Torfinn mindre av en hærkonge, og mer av en lovbygger etter Roma-ferden. Neuengamme (leir). Neuengamme var en konsentrasjonsleir nær Hamburg i Tyskland under den andre verdenskrig. Neuengamme er en av de få konsentrasjonsleirene i Tyskland hvor flertallet av bygningene er bevart, og stedet er i dag et museum. Leiren ligger 15 kilometer sørøst for Hamburg. Leiren var i funksjon fra 13. desember 1938 til 4. mai 1945 og hadde totalt 106 000 fanger. Fangene var plassert i hovedleiren og 96 underleirer rundt om i Nord-Tyskland. Fangene kom fra 28 ulike nasjoner, blant dem russere (34 350), polakker (16 900), franskmenn (11 500), tyskere 9 200), nederlendere 6 950), belgiere (4 800) og dansker (4 800). Det var også jøder fra lokalbefolkningen, kommunister, homoseksuelle, prostituerte, sigøynere, Jehovas vitner og mange andre grupper. Om lag 55 000 døde grunnet de umenneskelige forholdene; hardt manuelt arbeid med svært lite mat, uhygieniske forhold og vold fra vaktene. Arbeidet i hovedleiren besto hovedsakelig i produksjon av murstein. Dette inkluderte blant annet byggingen av en kanal for å transportere mursteinen fra leiren. Fangene måtte grave ut den tunge massen med primitive redskaper, og det ble ikke tatt noe hensyn til fangenes helse eller værforhold. Tre av satellittleirene er også bevart som minnesteder. Dette er Bullenhuser Damm, Kritenbarg 8 og Suhrenkamp 98. Den første av disse er viet minnet om 20 barn som kom fra konsentrasjonsleiren Auschwitz, de ble offer for «medisinske eksperimenter». De ble myrdet den 20. april 1945 for å skjule spor etter eksperimentene. Den andre underleiren var fylt av kvinnelige fanger fra Łódź i Polen. Den tredje underleiren ligger ved Fuhlsbüttel fengsel. Deler av denne leiren huset kommunister, motstandere av regimet og andre grupper. Om lag 450 fanger ble myrdet her. Neuengamme ble i mars og april 1945 brukt som transittleir for skandinaviske fanger som ble reddet av De hvite bussene. Den 3. mai 1945 ble fartøyene «Cap Arcona», «Thielbek», «Athen» og «Deutschland IV» lastet med fanger fra leiren, slept ut fra kai og forlatt hjelpeløst drivende i Lübeckbukten – hensikten var å fjerne spor etter leiren. Allierte fly bombet og senket fartøyene. Om lag 8 000 fanger druknet eller ble skutt på stranden av SS. Ganymedes (måne). Ganymedes () eller Jupiter III er en av Jupiters måner. Den er den syttende månen og den tredje galileiske månen utover fra Jupiter. Månen fullfører et omløp på ca. syv dager og har en 1:2:4–baneresonans med månene Europa og Io. Diameteren på  km gjør Ganymedes til den største månen i solsystemet – 2 % større enn Saturns største måne Titan, som er nest størst. Massen er 2,02 ganger massen til månen. Ganymedes er 8 % større enn planeten Merkur, men massen er kun 45 % av Merkurs. Ganymedes er sammensatt av omtrentlig like mengder av silikatstein og vannholdig is. Månen er fullt differensiert med en jernrik flytende kjerne. Et saltvannshav antas å eksistere nær 200 km under overflaten, klemt mellom lag av is. Overflaten er sammensatt av to hovedtyper terreng. Mørke regioner mettet med nedslagskratre og som er datert til fire milliarder år siden dekker ca. en tredjedel av månen. Litt yngre, lysere regioner med avskjærende fordypninger og åsrygger, dekker den resterende overflaten. Det lyse terrengets geologi er trolig et resultat av tektonisk aktivitet forårsaket av tidevannsoppvarming. Ganymedes er den eneste kjente satellitten i solsystemet med en magnetosfære, sannsynligvis dannet gjennom konveksjon i den flytende jernkjernen. Den magre magnetosfæren er begravd i Jupiters mye større magnetfelt og er koblet til det gjennom åpne feltlinjer. En tynn atmosfære av oksygen inkluderer, og muligens (ozon) og en mindre bestanddel av hydrogen. Om satellitten har en ionosfære forbundet til atmosfæren er ukjent. Oppdagelsen er kreditert Galileo Galilei som observerte månen den 7. januar 1610. Navnet ble raskt foreslått av astronomen Simon Marius, og den ble oppkalt etter den mytologiske Ganymedes, munnskjenk for de greske gudene og Zevs elsker i Olympos. "Pioneer 10" var det første av flere romfartøyer som har undersøkt Ganymedes i detalj. "Voyager"-sondene forbedret målingene av størrelsen mens "Galileo"-sonden oppdaget magnetfeltet og det underjordiske havet. Et nytt oppdrag til Jupiters isete måner – Jupiter Icy Moon Explorer (JIME), er foreslått med oppskytning i 2022. Oppdagelse og navn. 7. januar 1610 observerte Galileo Galilei det han trodde var tre stjerner nær Jupiter, men som viste seg å være Ganymedes, Callisto og et legeme som viste seg å være kombinert lyst fra Io og Europa; neste natt observerte han at de hadde forflyttet seg. 13. januar så han alle fire på en gang for første gang, men han hadde sett alle månene hver for seg minst én gang før denne datoen. Før 15. januar kom Galileo til den konklusjonen at stjernene var legemer i bane rundt Jupiter. Han hevdet retten til å navngi månene, vurderte «kosmiske stjerner», men landet på de «Medicianske stjernene» Dette og navnet på de andre galileiske satellittene falt lenge i unåde, og ble ikke vanlig i bruk før midten av det 20. århundre. Istedet ble Ganymedes i mye av den tidligere astronomiske litteraturen referert til ved romertallbetegnelsen (et system introdusert av Galileo) som eller som «Jupiters tredje satellitt». Etter oppdagelsen av Saturns måner ble et navnesystem basert på Kepler og Marius' forslag brukt for Jupiters måner. Ganymedes er den eneste galileiske måne som er oppkalt etter en mannsperson – som Io, Europa og Callisto var han en av Zevs elskere. Ifølge kinesiske astronomiske opptegnelser oppdaget Gan De en av Jupiters måner med det blotte øye i 365 f.Kr., sannsynligvis Ganymedes. Omløp og rotasjon. Ganymedes går i bane rundt Jupiter i en avstand av  km, den tredje blant de galileiske satellittene, og fullfører én runde på syv dager og tre timer. Som de fleste kjente månene har Ganymedes en bundet rotasjon med den ene siden av månen alltid vendt mot planeten. Banen er svært svakt eksentrisk og inklinert mot den jovianske ekvator der eksentrisiteten og inklinasjonen endres kvasi-periodisk på grunn av perturbasjon fra solen og planeten over en tidsskala på århundrer. Utvalgene av endringer er henholdsvis 0,0009–0,0022 and 0,05–0,32°. Disse banevariasjonene fører til at aksehelningen (vinkelen mellom rotasjonsaksen og baneaksen) varierer fra 0–0,33°. Ganymedes er en del av en baneresonans med Europa og Io; For hvert omløp Ganymedes gjør rundt Jupiter gjør Europa to omløpt og Io fire omløp. Den overordnede konjunksjonen forekommer alltid når Io er ved periapsis og Europa ved apoapsis. Den overordnede konjunksjonen mellom Europa og ganymedes oppstår når Europa er ved periapsis. Lengdene til Io-Europa- og Europa-Ganymedes-konjunksjonene endres med samme forhold, noe som gjør tredoble konjunksjoner umulig. En slik komplisert resonans kalles en Laplaceresonans. Den nåværende Laplace-resonansen er ikke i stand til å føre baneeksentrisiteten til en høyere verdi. Verdien på ca. 0,0013 er sannsynligvis en rest fra en tidligere epoke da slik økning var mulig. Den ganymediske baneeksentrisiteten er noe forvirrende; hvis den ikke økes nå skulle den ha forfalt for lenge siden på grunn av tidevannsdissipasjon i det indre av Ganymedes Dette betyr at den siste eksentrisiteteksitasjonen fant sted for flere hundre millioner år siden. Siden baneeksentrisiteten er relativt lav – 0,0015 i gjennomsnitt – er tidevannsoppvarming ubetydelig. I fortiden har imidlertid Ganymedes gått gjennom en eller flere Laplace-lignende resonanser som var i stand til å øke baneeksentrisiteten til verdier så høye som 0,01–0,02. Dette skyldes sannsynligvis en betydelig tidevannsoppvarming av Ganymedes' indre; Dannelsen av det rillede terrenget kan være et resultat av en eller flere oppvarmingshendelser. Det finnes to hypoteser for opprinnelsen til Laplace-resonansen mellom Io, Europa og Ganymedes: at den har eksistert siden begynnelsen av solsystemet, eller at den utviklet seg etter dannelsen av solsystemet. Et mulig hendelsesforløp for sistnevnte scenario er som følger: Io hevet tidevannet på Jupiter og forårsaket at sin egen bane utvidet seg til den påtraff 2:1-resonans med Europa; etter det fortsatte utvidelse, men noe av vinkelmomentet ble overført til Europa da resonansen forårsaket den banen til å utvide seg også; prosessen fortsatte helt til Europa nådde 2:1-resonans med Ganymedes. Til slutt ble bevegelsesforholdet til konjunksjonene mellom alle de tre månene synkronisert og låst i Laplace-resonansen. Sammensetning. En skarp grense deler det eldgamle terrenget i Nicholson Regio fra det yngre og fint tverrspriptete terrenget i Harpagia Sulcus. Gjennomsnittlig tetthet på 1,936 g/cm³ antyder en sammensetning av omtrent like deler av bergarter og vann – hovedsakelig i form av is. Massefraksjonen av is ligger mellom 46–50 %, noe lavere enn i Callisto. Noen ytterligere flyktige iser, slik som ammoniakk, kan også være tilstede. Den eksakte sammensetningen av bergartene er ukjent, men ligger trolig nær sammensetningen av L/LL-type kondritter som karakteriseres av mindre totalt jern, mindre metallisk jern og mer jernoksider enn H-kondritter. Vektforholdet mellom jern og silisium er 1,05–1,27, mens forholdet på solen er ca. 1,8. Overflatens albedo er ca. 43 %. Vannholdig is synes å være utbredt på overflaten, med en massefraksjon på 50-90 %, betydelig mer enn i Ganymedes som helhet. Nær-infrarød spektroskopi har avslørt sterke absorpsjonsband på bølgelengder av 1,04, 1,25, 1,5, 2,0 og 3,0 μm. Det riflete terrenget er lysere og har en mer isete sammensetning enn det mørke terrenget. Analyser av høyoppløselige nær-infrarøde og ultrafiolett spektrum tatt fra bakken og "Galileo" har vist karbondioksid, svoveldioksid og, muligens, cyanogen, hydrogensulfid og ulike organiske forbindelser. Resultatene fra "Galileo" har også vist magnesiumsulfat (og, muligens, natriumsulfat () på overflaten. Saltene kan komme fra det underjordiske havet. Overflaten er asymmetrisk. Den førende halvkulen – som vender mot fartsretningen – er lysere enn den som vender bort. Tilsvarende forhold gjelder for Europa, men for Callisto er det motsatt. Den bakerste halvkulen på Ganymedes ser ut til å være beriket med svoveldioksid. Fordelingen av karbondioksid demonstrere ingen halvkulesymmetri, selv om det ikke er observert nær polene. Nedslagskraterene på Ganymedes viser ikke, med unntak av ett, noen berikelse i karbondioksid, noe som også skiller den fra Callisto. Karbondioksiden på Ganymedes gikk trolig tomt i fortiden. Indre struktur. Modell av en kald og stiv skorpe av is, en ytre varm ismantel, en indre silikatmantel og en metallkjerne. Ganymedes ser ut til å være fullt differensiert, bestående av en jernsulfid–jernkjerne, silikatmantel og en ytre ismantel. Modellen støttes av den lave verdien av dens dimensjonsløse treghetsmoment som ble målt under "Galileo"s forbiflyvninger. Faktisk har Ganymedes det laveste treghetsmomentet blant de faste himmellegemene i solsystemet. En flytende, jern-rik kjerne gir en naturlig forklaring på det inneboende magnetfeltet som ble oppdaget av "Galileo". Konveksjonen i det flytende jernet, som har en høy elektrisk ledeevne, er den mest fornuftige modellen for generering av et magnetfelt. Den nøyaktige tykkelsen på de ulike lagene avhenger av sammensetningen av silikater (fraksjon av olivin og pyroksen) og mengden med svovel i kjernen. De mest sannsynlige verdiene er 700–900 km for kjerneradien og 800– km for tykkelsen av den ytre ismantelen, mens resten er en silikatmantel. Tettheten av kjernen er 5,5–6 g/cm³ og silikatmantelen er 3,4–3,6 g/cm³. Noen modeller av genereringen av magnetfeltet krever en fast kjerne utelukkende bestående av jern på innsiden av den flytende Fe–FeS-kjernen – tilsvarende strukturen i jordens kjerne. Radiusen på denne kjernen kan være opp til 500 km. Temperaturen er sannsynligvis  K med et trykk opp til 10 GPa. Overflateformasjoner. a>. Ny is kastet ut fra den relativt nye Osiris Crater dannet de lyse strålene nederst. Overflaten er en blanding av to typer terreng: svært gamle, mørke regioner med mye kratre og noe yngre (men fremdeles eldgamle), lysere regioner markert med et omfattende utvalg av riller og rygger. Det mørke terrenget, som utgjør omtrent én tredjedel av overflaten, inneholder leire og organiske materialer som kan indikere sammensetningen til nedslagsobjektene som de jovianske månene akkrerte fra. Fremstilling av Ganymedes sentrert over 45° W. lengdegrad. De øvre og nedre mørke områdene er Perrine- og Nicholson-regionene; de lysstrålende kratrene er Tros (oppe til høyre) og Cisti (nede til venstre). Varmemekanismen som kreves for dannelsen av det rillede terrenget er et uløst problem i planetologien, men det moderne synet er at det hovedsakelig er tektonisk. Kryovulkanisme antas å ha spilt liten eller ingen rolle. De kreftene som forårsaket de sterke spenningene i islitosfæren som er nødvendig for å starte tektonisk aktivitet kan kobles til hendelser med tidevannsoppvarming i fortiden, muligens forårsaket når satellitten passerte gjennom ustabile baneresonanser. Tidevannsfleksingen av isen kan ha varmet opp det indre og spent litosfæren og ført til sprekker og forkastninger som fjernet det gamle, mørke terrenget på 70 % av overflaten. Dannelsen av det riflede terrenget kan også ha sammenheng med tidlige kjernedannelse og påfølgende tidevannsoppvarming av månens indre, som kan ha forårsaket en liten utvidelse av Ganymedes på 1–6 % på grunn av faseoverganger i is og varmeekspansjon. Under den påfølgende utviklingen kan dype kolonner av varmt vann ha steget opp fra kjernen til overflaten og ført til tektonisk deformasjon av litsofæren. Radiogen oppvarming er den mest relevante nåværende varmekilden, og bidrar for eksempel til havdypet. Modeller viser at hvis baneeksentrisiteten var en størrelsesorden større enn i dag (som den kan ha vært i fortiden), ville tidevannsoppvarmingen ha vært en mer betydelig varmekilde enn radiogen oppvarming. Kratrene "Gula" og "Achelous" (nederst) i det rillede terrenget på Ganymedes Kraterdannelser kan ses i begge typer av terreng, men de er spesielt omfattende i det mørke terrenget som synes å være mettet med kratere og som i stor grad har utviklet seg gjennom nedslagshendelser. Det lysere og rillede terrenget inneholder færre nedslagsformasjoner, som her bare har spilt en mindre rolle for terrengets tektoniske utvikling. Tettheten av kratre indikerer en alder på 4 milliarder år for det mørke terrenget, tilsvarende høylandene på månen, og en noe yngre alder for det rillede terrenget – hvor mye yngre er imidlertid uvisst. Ganymedes kan ha gjennomgått en periode med tunge kraterdannelser for 3,5–4 milliarder år siden på samme måte som månen. Dersom dette stemmer fant det store flertallet av nedslagene sted under denne perioden, mens dannelsen av kratre i senere tid har vært mye mindre. Kratrene både dekker og avskjæres av det rillede terrenget, og indikerer at noe av det rillede terrenget er ganske gammelt. Relativt unge kratre med stråler av oppvirvlet materiale er også synlige. Kratrene er flatere enn de på månen og Merkur. Dette skyldes sannsynligvis den relativt svake naturen av Ganymedes isete skorpe, som kan (eller kunne) flyte og dermed dempe noe av de oppkastede materialene. Gamle kratre hvor det oppkastede materialet har forsvunnet synes nå bare som et «spøkelseskrater» som kalles et palimpsest. Den mørke sletten Galileo Regio inneholder en rekke konsentriske riller, eller furer, sannsynligvis dannet under en periode med geologisk aktivitet. Polkappene ble først oppdaget av "Voyager"-sonden, og er sannsynligvis sammensatt av frossent vann og som strekker seg opp til 40° breddegrad. Teorier om dannelsen inkluderer forflytning av vann til høyere breddegrader og plasmabombardement av isen. Data fra "Galileo" antyder at sistnevnte er riktig. Magnetfeltet fører til en mer intenst bombardement med ladete partikler av overflaten ved de ubeskyttede polregionene; dette fører så til en omfordeling av vannmolekyler hvor frost forflytter seg til lokalt kaldere områder i polterrenget. Atmosfære og ionosfære. I 1972 hevdet et lag av indiske, britiske og amerikanske astronomer som jobbet ved Bosscha-observatoriet i Indonesia å ha oppdaget en tynn atmosfære rundt satellitten under en okkultasjon da Jupiter passerte foran en stjerne. De anslo et overflatetrykk på ca. 0,1 Pa. Under forbiflyvningen i 1979 observerte "Voyager 1" en okkultasjon av stjernen κ Centauri, med ulikt resultat. Okkultasjonsmålingene ble utført i det fjern-ultrafiolette spektret ved bølgelengder kortere enn 200 nm; de var mye mer sensitive for gasser enn målingene i det visuelle spektret i 1972. Ingen atmosfære ble avdekket. Den øvre grensen for overflatens nummertetthet var, som tilsvarer et overflatetrykk under 2,5 µPa. Den siste verdien er nesten fem størrelsesklasser mindre enn estimatet fra 1972. Likevel fant Hubble-teleskopet (HST) i 1995 en tynn atmosfære (eksosfære) av oksygen, som er svært lik Europas. HST observerte airglow av atomisk oksygen i det fjernultrafiolette ved bølgelengdene 130,4 nm og 135,6 nm. En slik airglow blir opplyst når molekylært oksygen dissosieres av elektronnedslag, og er bevis for en betydelig nøytral atmosfære sammensatt hovedsakelig av. Nummertettheten til overflaten ligger sannsynligvis i området, som tilsvarer overflatetrykket. Oksygenet antas å bli produsert når vannholdig is på overflaten splittes til hydrogen og oksygen av stråling. Hydrogenet forsvinner raskere på grunn av den lave atommassen. Airglowet er ikke romlig homogent som over Europa. HST observerte to lyse flekker i den nordlige og sørlige halvkulen, nær ± 50° breddegrad, som er nøyaktig grensen mellom de åpne og lukkede feltlinjene til magnetosfæren (se under). De lyse flekken er sannsynligvis polare auroraer forårsaket av plasmanedbør langs de åpne feltlinjene. En nøytral atmosfære innebærer at en ionosfære skulle eksistere fordi oksygenmolekyler ioniseres av nedslagene av energetiske elektroner som kommer fra magnetosfæren og av solens EUV-stråling (ekstrem ultrafiolett stråling). Ionosfærens natur er imidlertid like kontroversiell som atmosfærens. Noen "Galieleo"-målinger fant en forhøyet elektrontetthet nær månen, som antyder en ionosfære, mens andre målinger ikke oppdaget noe. Elektrontettheten nær overflaten er av ulike kilder anslått til størrelsesorden  cm−3. Per 2012 er ikke ionosfærens parametre særlig begrenset. Tilleggsbeviser for oksygenatmosfæren kommer fra spektraloppdagelser av gass fanget i isen på overflaten. Oppdagelsen av ozon () ble annonsert i 1996. I 1997 avslørte spektroskopiske analyser diatomiske absorpsjonslinjer av molekylært oksygen – en slik absorpsjon oppstår hvis oksygen er i en tett fase. Den beste kandidaten er molekylært oksygen fanget i is. Dybden av disse diatomiske absorpsjonlinjene avhenger av breddegrad og lengdegrad snarere enn overflaterefleksjon – de avtar med økende breddegrader på Ganymedes, mens viser en motsatt trend. Laboratorieundersøkelser har vist at ikke vil samles eller boble, men løses i isen på overflaten ved relativt varme temperaturer på 100 K. Da det ble funnet natrium på Europa i 1997 ble det også uten hell søkt etter natrium i atmosfæren på Ganymedes. Området rundt Ganymedes er minst 13 ganger mindre beriket med natrium enn rundt Europa, muligens på grunn av en relativ mangel på overflaten eller fordi magnetosfæren absorberer energetiske partikler. En annen mindre bestanddel i atmosfæren er hydrogen, som ble observert så langt unna som  km fra overflaten. Deres tetthet på overflaten er ca.. Magnetosfære. Forbedret fargebilde av den bakre halvkulen. De fremtredende strålene fra krateret "Tashmetum" vises nede til høyre, og det store utblåsingsfewltet fra "Hershef" oppe til høyre. Deler av den mørke "Nicholson Regio" ligger nedre til venstre, avgrenset oppe til høyre av "Harpagia Sulcus". "Galileo" foretok seks nærpasseringer i perioden 1995–2000 (G1, G2, G7, G8, G28 og G29) og oppdaget et permanent (ibeboende) magnetisk moment uavhengig av det jovianske magnetfeltet. Verdien for momentet er ca., som er tre ganger større enn Merkurs magnetiske moment. Den magnetiske dipolen heller i 176° i forhold til rotasjonsaksen, og betyr at det er direkte imot det jovianske momentet. Nordpolen ligger over baneplanet. Det dipole magnetiske momentet har en styrke på 719 ± 2 nT ved ekvator, som kan sammenlignes med det jovianske magnetfeltet ved Ganymedes' avstand – ca. 120 nT. Det ekvatoriale feltet er direkte mot det jovianske feltet, som betyr at omkobling er mulig. Den iboende feltstyrken ved polene er to ganger den ved ekvator – 1440 nT. Det permanente magnetiske momentet skjærer en del av rommet rundt Ganymedes og lager en tynn magnetosfære innebygd i Jupiters – den er eneste kjente måne i solsystemet med magnetosfære. Diameteren til magnetosfæren er 4–5 "R"G ("R"G =  km). Magnetosfæren har en region av lukkede feltlinjer under 30° bredde hvor ladete partikler (elektroner og ioner) fanges og lager et strålingsbelte. Dens viktigste ionearten er enkeltionisert oksygen – – som passer godt med den tynne atmosfæren av oksygen. I polkappeområdene, ved breddegrader høyere enn 30°, er feltlinjene åpne og forbinder Ganymedes med Jupiters ionosfære. I disse områdene har energetiske elektroner blitt oppdaget (titalls og hundretalls av kiloelektronvolt) som kan forårsake auroraene rundt polene. I tillegg faller tunge ioner kontinuerlig ned på poloverflaten og formørker isen. Magnetfeltet til Ganymedes som er innebygd i Jupiters magnetfelt. Lukkede feltlinjer er markert grønne. Vekselvirkningen mellom magnetosfæren og den jovianske plasmaen er på mange måter lik vekselvirkningen mellom solvinden og jordens magnetosfære. Plasmaen som roterer med Jupiter påvirker den bakerste halvkulen mye på samme måte som solvinden påvirker jordens magnetosfære. Hovedforskjellen er hastigheten på plasmastrømmen – supersonisk i tilfellet med jorden og subsonisk i tilfelle med magnetosfæren. På grunn av den subsoniske strømmen er det ingen buesjokk utenfor den bakerste halvkulen. Et indusert dipolt magnetfelt er knyttet til variasjoner i det jovianske magnetfeltet nær månen. Det er direkte radielt til eller fra Jupiter og følger retningen til den varierte delen av det planetariske magnetfeltet. Det induserte magnetiske momentet er en størrelsesklasse mindre enn det iboende feltet. Feltstyrken er ca. 60 nT ved den magnetiske ekvator – halvparten av det omgivende jovianske feltet. Det induserte magnetfeltet ligner Callistos og Europas, og indikerer at denne månen også har et underjordisk hav med elektrisk kondiktivitet. Gitt at Ganymedes er fullstendig differensiert med en kjerne av metall, er det ibeboende magnetfeltet sannsynligvis generert liksom jordens – av konduktive materialer som beveger seg i det indre. Magnetfeltet er sannsynligvis forårsaket av en kompositorisk konveksjon i kjernen hvis det er produktet av en dynamohendelse eller magnetokonveksjon. Til tross for en jernkjerne er magnetosfæren gåtefull, fordi tilsvarende legemer mangler denne egenskapen. Gitt den relative størrelsen, burde kjernen ha blitt tilstrekkelig avkjølt til at flytende bevegelser og et magnetfelt ikke skulle opprettholdes. En forklaring er at de samme baneresonansene foreslått å ha forstyrret overflaten også tillatter magnetfeltet å vedvare: Eksentrisiteten heves og tidevannsoppvarmingen øker under slike resonanser, og mantelen har isolert kjernen og beskyttet den mot avkjøling. En annen forklaring er en rest av magnetisering av silikatbergarter i mantelen som er mulig hvis satellitten hadde et mer betydlig dynamogenerert felt i fortiden. Opprinnelse og utvikling. Ganymedes ble sannsynligvis dannet av en akkresjon i Jupiters tåke, en skive av gass og støv som omga Jupiter etter at planeten ble dannet. Akkresjonen av Ganymedes tok sannsynligvis  år, mye kortere enn  år estimert for Callisto. Den jovianske tåken kan ha vært relativt «gass-utsultet» da de galileiske månene ble dannet, og muliggjort den lange akkresjonsperioden for Callisto. Ganymedes ble dannet nærmere Jupiter hvor tåken var tykkere, noe som forklarer den kortere akkresjonstiden. Den relativt raske dannelsen hindret at akkresjonsvarmen forsvant, og kan ha ført til issmelting og differensiering – delingen av bergarter og is – der bergartene havnet i midten og dannet kjernen. Callisto feilet tilsynelatende i å smelte og differensiere tildlig på grunn av tap av akkresjonsvarme under den langsomme dannelsen. Hypotesen forklarer hvorfor de to månene ser så ulike ut, selv om massen og sammensetningen er foholdsvis like. Andre teorier forklarer den høyere indre varme med tidevannsfleksing eller mer intense nedslag fra nedslagsobjekt under det sene tunge bombardementet. Etter dannelsen beholdt kjernen stort sett varmen som ble akkumulert under akkresjonen og differensieringen – den ble bare sluppet sakte ut i ismantelen som et slags varmebatteri. Mantelen transporterte varmen til overflaten ved konveksjon. Snart begynte radioaktive grunnstoffer i kjernen å varme opp kjernen ytterligere og førte til en økt differensiering; en indre jern–jernsulfid-kjerne og en silikatmantel ble dannet. Med dette ble Ganymedes et fulldifferensiert legeme. Til sammenligning forårsaket den radioaktive oppvarmingen av den udifferensierte Callisto en konveksjon i det isete indre av månen, som effektivt kjølte den ned og forhindret en storstilt smelting av isen og en rask differensiering. De konvektive bevegelsene i Callisto har bare delvis separert bergarter og is. I dag fortsetter Ganymedes å avkjøles sakte; varmen fra kjernen og silikatmantelene gjør det mulig for det underjordiske havet å eksistere, mens den sakte avkjølingen av det flytende –-kjernen forårsaker konveksjon og støtter genereringen av et magnetfelt. Den nåværende varmefluksen ut av Ganymedes er sannsynligvis høyere enn den ut av Callisto. Utforskning. Flere sonder har utforsket Ganymedes, inkludert fire forbiflyvninger på 1970-tallet og flere passeringer på 1990- og 2000-tallet. "Pioneer 10" ankom i 1973 og "Pioneer 11" i 1974, og de returnerte informasjon om satellitten. Dette inkluderte mer spesifikt bestemmelsen av fysiske egenskaper og løste formasjoner på 400 km på overflaten. "Pioneer 10"s minste avstand fra månen var  km. "Voyager 1" og "Voyager 2" passerte Ganymedes i 1979. De forbedret størrelsesmålet og avslørte at den var større enn Saturns måne Titan, som tidligere var antatt å være større. Det rillede terrenget ble også oppdaget. I 1995 gikk "Galileo"-sonden inn i bane rundt Jupiter og foretok mellom 1996 og 2000 seks nære forbiflyvninger for å utforske Ganymedes. Disse forbiflyvningene er G1, G2, G7, G8, G28 og G29. Under G1-forbiflyvningen i 1996 ble magnetfeltet oppdaget, mens havet ble oppdaget i 2001. "Galileo" overførte et stort antall spektralbilder og oppdaget flere forbindelser på overflaten som ikke var is. "New Horizons" passerte månen i 2007 på sin vei mot Pluto, og laget kart over topografien og sammensetningen. Oppdragskonsepter. JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) ble foreslått i 2011 og fokuserte på Ganymedes og Callisto. Opprinnelsen til denne sonden er det nedlagte Jupiter Ganymede Orbiter-konseptet. I 2010 kom det også frem i magasinet "Planetary Science Decadal Survey" at en omløpssonde for Ganymedes basert på "Juno" var blitt foreslått. Europa Jupiter System Mission (EJSM) hadde en foreslått oppskytningsdato i 2020 og var et fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av mange av Jupiters måner, inkludert Ganymedes. I februar 2009 ble det også anonsert at ESA og NASA hadde gitt dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission. EJSM bestod av den NASA-ledete Jupiter Europa Orbiter, den ESA-ledete Jupiter Ganymede Orbiter og muligens den JAXA-ledete "Jupiter Magnetospheric Orbiter". ESAs bidrag stod overfor finansieringskonkurranse med andre ESA-prosjekter, men i april 2011 uttalte imidlertid ESA at det virket usannsynlig at et felles amerikansk-europeisk oppdrag ville finne sted i begynnelsen av 2020-årene, gitt NASAs budsjett, så ESA vil undersøke muligheten for å fortsette med et europeisk-ledet oppdrag. Det ESA-ledete oppdraget kalles JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) og vil være basert på JGO-designet. Den planlagte sonden Jupiter Icy Moons Orbiter, med kjernefysisk fisjon som drivstoff og en ionemotor for fremdrift, var tenkt å studere Ganymedes i større detalj enn tidligere. Oppdraget ble avbrutt i 2005 grunnet budsjettkutt. Et annet forslag ble kalt "The Grandeur of Ganymedes". Göran Lindblad. Lars Göran Axel Lindblad (født 12. januar 1950) er en svensk konservativ politiker (Moderaterna) og riksdagsmann. Han er utdannet tannlege, og er siden 1993 varamedlem og siden 1997 medlem av Sveriges Riksdag, innvalgt for Göteborg. Han sitter i utenrikskomitéen og er varamedlem av Sveriges delegasjon til Europarådet. Lindblad har blitt særlig kjent utenfor Sverige for sitt arbeid for å få Europarådet til å vedta en fordømmelse av kommunismen. Som Europarådets "rapporteur" var han forfatteren av resolusjonsforslaget "Nødvendigheten av en internasjonal fordømmelse av de totalitære kommunistiske regimenes forbrytelser" som ledet til Europarådets resolusjon 1481. Larry Bird. Larry Bird (født 7. desember 1956) er en tidligere amerikansk basketballspiller. Bird spilte for Boston Celtics mellom 1979 og 1992. De første par årene var han sammen med Magic Johnson den viktigste grunnen til at NBA mangedoblet både sin popularitet og sin omsetning. Den siste sommeren før han la opp som spiller var han en del av det legendariske Dream Team. Bird var verken spesielt rask eller sterk, men han var forholdsvis høy (206 cm) og hadde en egen evne til å gjøre finne måter å lykkes på. Han var en god passer, en meget god skytter og en intens konkurransemann. Håkon Håkonsen (film). "Håkon Håkonsen" (eng. "Shipwrecked") fra 1990 bygger på boken med samme navn, av Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Filmen ble regissert av Nils Gaup, og er spilt inn blant annet i Stillehavet, Spania, England og Norge. Filmen er en av de største og mest påkostede norske filmene gjennom tidene. "Håkon Håkonsen" ble laget i samarbeid med The Walt Disney Studios. Filmen er spesiell av den grunn at først er alle scener med norsk lyd spilt inn for seg og deretter er de spilt inn med engelsk tale. Man har altså unngått fellen med «lipsynk» ved tradisjonell lyddubbing. Der for eksempel engelsk tale ikke passer overens med munnbevegelsene ved norsk uttale av samme ord. Filmens handling utspiller seg på midten av 1800-tallet og handler om Håkon Håkonsen som blir nødt til å dra på sjøen i en alder av 13 år, på grunn av dårlig økonomi i familien. Håkon lærer seg fort å bli sjømann, og opplever fremmede og spennende land, en brutal styrmann som viser seg å være både våpensmugler og sjørøver. På overfarten til Calcutta finner han en ung jente som er blindpassasjer. Dramatikken fortsetter når skuta forliser og Håkon befinner seg strandet på en øde sydhavsøy. Filmen kom ut på DVD i februar 2006, etter mange utsatte lanseringsdatoer. Både bilde og lyd har blitt fullstendig restaurert i forbindelse med DVD-utgivelsen. «Knuder e ikje fiender, men venner. Du må ta deg ti' til knuder, og så: presenterer du deg for dem!» Ganymedes (mytologi). Ganymedes (gresk: Γανυμήδης) var i gresk mytologi og sagn den skjønneste av de dødelige. Ganymedes var sønn av Trojas hersker Tros (som det ble sagt var eponym for stedsnavnet Troja). Ganymedes var Zevs' munnskjenk og ble elsket i Olympos, men det finnes ulike versjoner om hvordan han ble det. En myte sier at Zevs så Gamymedes en dag mens han gjette sauer på Ida-fjellet i Frygia. Zevs ble øyeblikkelig forelsket, og sendte en ørn som bortførte Ganymedes. Som kompensasjon for tapet av sønnen ga Zevs Tros to fantastiske hester, som Herakles senere fikk av Tros mot å bekjempe et sjøuhyre som truet Troja. I følge en annen versjon av myten ble Ganymedes kidnappet av Eos for å bli hennes elsker. Zevs tok så Ganymedes fra henne, men til gjengjeld ga han Eos en ektemann, Tithonos. Det har blitt hevdet at myten om Ganymedes ble brukt for å rettferdiggjøre homofili i den greske kulturen. I kunsten har Ganymedes ofte blitt gjengitt sammen med ørnen, den kanskje mest kjente fremstillingen er Leokhares' bronsegruppe fra 399-tallet f.Kr.. En marmorkopi er bevart i Vatikanet. Antikommunisme. Antikommunisme er motstand mot kommunistisk politikk og kommunistiske regimer. Antikommunismen oppstod som en reaksjon på kommunistiske maktovertagelser i kjølvannet av første verdenskrig, og har spilt en viktig rolle i mange europeiske og vestlige lands politikk siden. Antikommunisme - om begrepet. Antikommunisme, historisk sett, har vært tett knyttet til forskjellige gruppers fordømmelse av de totalitære sosialistiske statene (Sovjetunionen, Kina, Albania etc.) – snarere enn å bestå av noen dyptgripende teoretisk motstand mot marxismens og kommunismens ide. For eksempel arbeiderpartiet som må sies å ha stått i spissen for antikommunismen i Norge, har sterke kommunistiske røtter og hadde i Lund-tiden et klart sosialistisk program. Prosessen mot den norske venstresiden hadde derimot en bestemmende utenrikspolitisk dimensjon, uløselig knyttet til hvilken side AP valgte å stå på under den kalde krigens jernteppe. Slik viser begrepet "antikommunisme" sin uklarhet, slik at tilogmed anti-sovjetiske kommunister har fått merkelappen å være "antikommunister". Og slik sett kan man på mange måter si at selv dagens venstreside og dagens kommunister har klare antikommunistiske trekk, ved stadige oppgjør med trekk ved sosialismen i Sovjetunionen og slikt. Poenget blir at "antikommunisme" virker som et vagt, uklart definert begrep det ikke er helt enkelt å redegjøre for. Mellomkrigstiden og annen verdenskrig. En rekke ikke-kommunistiske stater var antikommunistiske. Spesielt for Europas mange fascistiske regimer hadde antikommunismen en sentral rolle i mellomkrigstiden og under annen verdenskrig. Antikommunismen fikk også Italia og Tyskland til å hjelpe Franco å ta makten under den spanske borgerkrig. Også de demokratiske statene var antikommunistiske, men mindre aktivistiske. Den kalde krigen. Under den kalde krigen var antikommunismen en sentral bestanddel i NATO-landenes politikk, og var spesielt motivert av frykten for Sovjetunionen. Innenfor NATO spilte antikommunismen en særlig sterk rolle i bl.a. USA og Vest-Tyskland. Høyreorienterte regjeringer rundt om i verden, bl.a. i Latin-Amerika, var også sterkt antikommunistiske. Den antikommunistiske kampen i Europa førte i 1989 til Berlinmurens fall og de kommunistiske regimenes sammenbrudd. Ettersom kommunismen er en bevegelse med mange ulike fraksjoner fantes det også kommunister som var kritiske til Sovjetunionen og østblokklandene. Norge. I Norge kan de fleste etablerte partier av noen størrelse etter annen verdenskrig beskrives som antikommunistiske. Mens Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1920-tallet hadde kalt seg et kommunistparti, meldte partiet seg få år etter ut av Komintern, noe som er hovedårsaken til partisplittelsen der mindretallet gikk ut av Arbeiderpartiet og stiftet Norges Kommunistiske Parti. De første årene var ikke dette noe direkte oppgjør med kommunismen. Tvert imot ble deres nye ungdomsorganisasjon hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning. Etter annen verdenskrig ble likevel dette oppgjøret intensivert, og ble i stadig større grad preget av å være et oppgjør med all kommunisme. Fra slutten av 1940-tallet fremstod Arbeiderpartiet som et sterkt antikommunistisk parti og som pådriver for Norges NATO-medlemskap. Kommunister i Norge utsatt for omfattende overvåkning og forskjellige former for sanksjoner under Arbeiderpartiets styre. De ikke-sosialistiske (borgerlige) partiene i Norge har alltid vært antikommunistiske. Nyere utvikling. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har flere tidligere kommunistiske land tatt oppgjør med kommunistfortiden. I flere østeuropeiske land har kommunistiske symboler blitt forbudt, og Europarådet fordømte totalitære kommunistregimers forbrytelser i 2006. Ledd (matematikk). Et ledd er et matematisk uttrykk som adderes eller subtraheres. Leddene separeres av plusstegn eller minustegn. Pluss- og minustegnene kalles infiksoperatorer. Eksempel. I dette eksemplet ser vi to ledd. Det ene er en brøk og det andre er tallet fire. Apia. Apia er hovedstaden og den støste byen på Samoa, med 38 000 innbyggere. Byen ligger på nordkysten av Upolu, Samoa nest største øy. Apia er den eneste "byen" på Samoa og ligger i det politiske distriktet ("itūmālō") i Tuamasaga. Historie. A high chief of Apia, Seumanutafa Pogai, circa 1890-1910. Apia var opprinnelig en liten landsby (304 innbyggere i år 1800), som hovedstaden har fått sitt navn fra. Landsbyen Apia eksisterer fortsatt innenfor den større moderne hovedstaden Apia, som har vokst til et urbant område med mange landsbyer. Som alle andre landsbyer i landet, har landsbyen Apia sin egen "Matai" (leder) og "fa'alupega" (vanlige hilsener) ifølge fa'a Samoa. Den moderne hovedstaden Apia ble grunnlagt i 1850 og har vært den offisielle hovedstaden på Samoa siden 1959. Havnen i Apia var åsted for en beryktet konfontasjon 15. mars 1889 der syv skip fra Tyskland, USA og Storbritannia nektet å forlate havnen mens en tyfon nærmet seg, der den første som flyttet seg ville miste ansikt. Alle skipene ble senket, unntatt den britiske krysseren "Calliope", som knapt klarte å forlate havnen på knot per time og ut i stormen. Nesten 200 amerikanske og tyske liv gikk tapt, samt at seks skip ble senket eller måtte repareres. Under landets kamp for politisk uavhengighet tidlig på 1900-tallet, organisert under nasjonalistiske Mau-bevegelsen, ble gatene Apia sentrum fylt av ikke-voldelige protester hvor mange innbyggere ble arrestert. I det som ble kjent som «Black Saturday», utartet en fredelig Mau-samling i byen seg til drapet på Mau-lederen Tupua Tamasese Lealofi III. Han ble drept av New Zealandsk politi den 28. desember 1929. Kl 12.00 den 30. desember 2011 ble klokken stilt 24 timer framover, for å komme på andre siden av den internasjonale datolinjen, på grunn av handel med Australia og New Zealand. Lokal tid ble stilt rett til 31. desember 2011 kl 12:00. Geografi. Apia ligger som en naturlig havn ved munningen av Vaisigano River. Byen ligger på en smal kyststripe med Mount Vaea (472 moh) og gravstedet til forfatteren Robert Louis Stevenson rett sør for byen. To bergrygger går sørover på begge sider av Vaisigano River, med veier lang begge. Den vestligste av disse er Cross Island Road, en av de få veiene går rett fra nord til sør over midten av øya, til sydkysten av Upolu. Økonomi. Polynesian Airlines har sitt hovedkontor i Samoa National Provident Fund Building i Apia. Fisk og kopra er landets største eksportvarer, og bomullvarer, kjøretøy, kjøtt og sukker er de største importvarene. Transport. Havnen i Apia under uavhengighetsfeiringen i 2003 Havnen i Apia er den klart største og travleste havnen på Samoa. Det går også ferger til Tokelau og Amerikansk Samoa herfra. Apia har et godt utbygd veinett, som vanligvis blir godt vedlikeholdt. De fleste av de viktigste veiene er asfaltert, de uasfalterte veiene har mindre trafikk. Trafikken har kjørt på venstre side av veien siden 7. september 2009. Fartsgrensene er 40 km/t nær sentrum av byen og 56 km/t i resten av landet med en fartsgrense på 24 km/t i særskilte tilfeller. Byen har som resten av landet ingen tog eller trikk, men har en gode bussforbindelser. Innbyggerne i byen går som regel når de skal bevege seg rundt i byen, eller på enkelte strekninger utenfor byen. Det er få sykler og motorsykleri Apia, men stadig flere av privatbiler forårsaker trafikkaos i sentrum. Taxi er det også mange av i byen. Fagali'i lufthavn, den lille flystripa i Fagali'i, som ble brukt for innenlandsflyginger og noen internasjonale flyreiser til Pago Pago i Amerikansk Samoa er nå gjenåpnet. Den internasjonale flyplassen, Faleolo internasjonale lufthavn, ligger den 40 minutters biltur vest for byen. Utdanning. Apia huser flere barnehager, grunnskole, videregående skoler og hlyere utdanningsinstitusjoner, som Samoas eneste universitet, National University of Samoa. I tillegg har University of the South Pacifics landbruksskole et campus i Alafua i utkanten av Apia. Grunnskoler. Det fleste bydelenene har egne grunnskoler, mens de fleste skolene i sentrum drives av kirken. Stillehavslekenes. Apia arrangerte Stillehavslekene i 1983, første gang i både byen og landets historie. Byen arrangerte igjen lekene i 2007, der Samoa kom på 3. plass. 20.000 tilskuere overvar avslutningsseremonien til lekene i 2007, som fant sted i Apia Park. Fotball. Samoas herrelandslag i fotball spiller sine hjemmekamper på Toleafoa J.S. Blatter Complex i Apia. Stadionet er oppkalt etter FIFA-president Sepp Blatter og har en kapasitet på 3 500 tilskuere. Poprad-Tatry. Poprad (tysk "Deutschendorf", ungarsk "Poprád") er en by i Slovakia sør for Tatrafjellene. Den har en befolkning på om lag 55 000. Poprader et populært turiststed. Flyplassen ved byen er en av Slovakias fem internasjonale flyplasser. Byen gjorde et mislykket forsøk på å få vinterolympiaden 2006. Neuengamme. Neuengamme er en bydel i distriktet Hamburg-Bergedorf. Den ligger i Elbmarsch-området. Hugh Grant. Hugh John Mungo Grant (født 9. september 1960 i London) er en Golden Globe-vinnende, britisk filmskuespiller. Han fikk sin debut i 1982 i filmen "Privileged". Han spilte senere i noen mindre filmer og TV-serier. Han blir av mange sett på som romantiske komediers store konge. Hans første store rolle kom i filmen "The Remains of the Day" i 1993. Populariteten hans steg betydelig da han forlovet seg med skuespillerkollegaen Elizabeth Hurley som han hadde vært sammen med siden 1987. I 1993 kom det helt store gjennombruddet med filmen "Fire bryllup og en gravferd". Dette gjorde ham til en stor stjerne, også utenfor Storbritannia. Hugh Grant har hatt flere uheldige episoder privat. I 1995 ble han arrestert av politiet etter å ha hatt oral-sex med en prostituert. Denne episoden ga ham mye negativ publisitet, og han prøvde å rette på inntrykket folk hadde fått, blant annet ved å komme med en offisiell unnskyldning i talkshowet "The Tonight Show" med Jay Leno. Han ble tilgitt av Hurley, men de skilte lag bare et par år senere. Etter episoden med den prostituerte i 1995, holdt Grant en lav profil. Han spilte knapt i noen filmer før han i 1999 takket ja til rollen som William Tacker i filmen "Notting Hill". Filmen ble en kjempesuksess, og etter dette strømmet rollene på. Kenotaf. En kenotaf (av gresk "kenos" – «tom» og "taphos" – «grav») er en minnetavle eller et monument over en person eller en gruppe personer som ikke ligger gravlagt på stedet. Kenotafer er kjent fra en lang rekke land langt tilbake i historien. Det finnes mange eksempler fra det gamle Egypt og fra antikkens Hellas. Også i Nord-Europa har en forhistoriske gravmæler som kan karakteriseres som kenotafer. En av de mest kjente kenotafer fra nyere tid er The Cenotaph i Whitehall i London, som er reist til minne om falne under 1. verdenskrig. En annen meget kjent kenotaf er Kenzo Tanges betongkenotaf i fredsparken i Hiroshima, til minne om de 200 000 døde etter USAs atombombeangrep i 1945. René Cassin. René Samuel Cassin (født 5. oktober 1887, død 20. februar 1976) var en fransk jurist og dommer. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1968 for sitt arbeide med Menneskerettighetserklæringen. Den franske skolen i Oslo er oppkalt etter Cassin, Lycée français René Cassin. Johnny Knoxville. Johnny Knoxville (født Philip John Clapp 11. mars 1971 i Knoxville i Tennessee) er en amerikansk skuespiller og komiker. Knoxville er mest som kjent som opphavsmannen og lederpersonen i TV-serien Jackass på MTV. Johnny Knoxville ble først lagt merke til da han skrev artikler i en avis i Tennessee som omhandlet såkalte «Do Not Try This At Home». Dette førte etter hvert til stiftelsen av Jackass. Giuseppe Meazza. Giuseppe Meazza (født 23. august 1910, død 21. august 1979) var en italiensk fotballspiller. Han spilte hovedsakelig for Inter, og regnes for å være en av italiensk fotballs største profiler gjennom alle tider. Meazza spilte også 53 landskamper for, og scoret 33 landslagsmål – og er med det spilleren med nest flest mål gjennom tidene for "Azzurri", bak Luigi Riva. Han ble verdensmester i 1934 og 1938, og var Italias kaptein i sistnevnte mesterskap. Meazza debuterte for Inter i 1927. Før han hadde fylt 20, hadde han allerede blitt toppscorer i Serie A to sesonger på rad, ledet Inter til seriemesterskap og debutert (med to scoringer) på det italienske landslaget. Han ble også toppscorer ved to senere anledninger, og vant et nytt ligagull i 1938, samme år som han hadde ledet Italia til VM-tittel, og blitt verdensmester i fotball for andre gang. I 1941, etter 13 sesonger i den blåsvarte trøya, flyttet Meazza til byrivalen AC Milan, uten å nå helt de samme høydene som under tiden i Inter. Etter to sesonger i Milan, spilte han én sesong i Juventus, før den italienske serien avbrutt i to år på grunn av krigen. Etter krigen spilte han én sesong i Atalanta, før han avsluttet sin karrieren der den begynte, i Inter. Til sammen scoret Meazza 216 mål i Serie A, hvilket plasserer ham på tredjeplass bak Silvio Piola og Gunnar Nordahl på listen over ligaens mestscorende spillere gjennom tidene. Hans 197 mål for Inter er klubbrekord. Etter hans død i 1979, ble Inters hjemmebane San Siro omdøpt til "Stadio Giuseppe Meazza". Selv om dette er det offisielle navnet, velger imidlertid flesteparten av AC Milans supportere, som deler stadion med Inter, å fortsatt bruke navnet San Siro. Yongzheng-keiseren. Yongzheng-keiseren (kinesisk: 雍正帝, pinyin: "Yōngzhèngdì", mandsjuisk: "Nairalt Töv Khaan"; født Yinzhen, 胤禛, "Yìnzhēn" i 13. desember 1678, død 8. oktober 1735; posthumt navn: 敬天昌運建中表正文武英明寬仁信毅睿聖大孝至誠憲皇帝, "Jingtian Changyun Jianzhong Biaozheng Wenwu Yingming Kuanren Xinyi Ruisheng Daxiao Zhicheng Xian"; tempelnavn: "Qing Shizong") regjerte som Kinas keiser fra 5. februar 1723 og til sin død, og var en av Qing-dynastiets mest håndfaste ledere. Han var keiser Kangxis fjerde sønn, men ble likevel hans etterfølger, muligens som resultat av en hoffintrige. Det ble skumlet om hvordan han kom til makt, noe som keiseren slo resolutt ned på med stor hardhet. Påstandene gikk ut på at han selv hadde forfalsket sin fars testamente for å få det til å vise at han var sin fars utkårede til keiserverdigheten. På plussiden klarte Yongzheng ved en streng sparepolitikk å få orden på de kaotiske statsutgiftene. I 1727 inngikk han Kiakhta-traktaten med Russland, som dermed fikk betydelige handelsprivilegier. I 1729 ble han den første keiser som forbød handel med og misbruk av opium. Selv om han var en oppriktig konfucianer beskjeftiget han seg inngående med forskjellige buddhistiske skoleretninger, fremfor alt med chan-buddhismen og den tibetansk-mongolske Vajrayana-retningen. Han bekjempet kristendommen, noe som tildels må tilskrives hans misnøye med utfallet av den katolske ritestriden. Den berømte encyklopedien «Fullstendig samling av skrifter og billedverker fra den gamle og den nye era» "(Gujin tushu jicheng)" ble til under Yongzheng-keiserdømmet. Hjalmar Branting. Karl "Hjalmar" Branting (født 23. november 1860, død 24. februar 1925) var en svensk politiker og pressemann. Hjalmar Branting var statsminister i Sverige i tre perioder: 1920, 1921–1923 (da han dessuten var utenriksminister) og 1924–1925. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1921 Wilt Chamberlain. Wilt Chamberlain (født 21. august 1936, død 12. oktober 1999) var en amerikansk basketballspiller. Chamberlain regnes for å være den beste offensive centeren i basketballens historie. Han satte utallige rekorder i NBA, blant annet oppnådde han 100 poeng i en og samme kamp, en rekord som trolig aldri vil bli slått. Det nest beste noen spiller har skåret er 81 poeng av Kobe Bryant i en kamp mot Toronto Raptors 22. januar 2006. Han ble flere ganger kåret til NBAs mest verdifulle spiller, men vant bare to ligamesterskap. Mye av grunnen var at han spilte samtidig med Bill Russell, av mange regnet som tidenes beste defensive center. Russell vant i alt 11 mesterskap. I 1984 hadde han en rolle i filmen "Conan ødeleggeren". «Cap Arcona». «Cap Arcona» i brann kort etter angrepet «Cap Arcona» var et tysk passasjerskip på 27 500 tonn som tilhørte den tyske søramerikalinjen. Skipet hadde navn etter Kapp Arkona på øya Rügen og ble sjøsatt i 1927. Skipet hadde flere klasser som vanlig var og fraktet både mer velstående reisende og mindre bemidlede emigranter til Sør-Amerika. I 1940 ble skipet tatt over av den tyske Kriegsmarine og brukt til troppetransporter i Østersjøen. Mot slutten av 1944 ble skipet tilbakeført sine sivile eiere og det ble brukt for å transportere flyktninger vekk fra de fremrykkende sovjetstyrkene i øst. Senkingen av skipet. Minnestøtte over ofre fra tragedien Den 26. april 1945 ble fartøyene «Cap Arcona», «Thielbek» og «Athen» lastet med fanger fra konsentrasjonsleiren Neuengamme og slept ut på Lübeckbukten. Hensikten med transporten var å senke skipene med fangene innesperret under dekk, for derved å fjerne vitner fra leiren. Den 3. mai 1945 ble «Cap Arcona», «Thielbek», og passasjerskipet «Deutschland IV» angrepet og senket i adskilte angrep av det britiske RAF. Totalt var det rundt 7 500 fanger ombord på de tre fartøyene. De fangene som klarte å svømme iland ble skutt på strendene av SS, kun 350 fanger overlevde massakren. Ved siden av senkningen av «Wilhelm Gustloff» regnes tragedien som en av de største ulykker til sjøs noensinne. Mimar Sinan. Muligens Mimar Sinan (til venstre) ved gravstedet til Sultan Süleyman I. 1566 Koca Mimar Sinan Ağa (født 15. april 1489, død 17. juli 1588, kortform: Mimar Sinan) var en osmansk arkitekt, sjefsarkitekt for sultanene Selim I, Süleiman I, Selim II og Murad III. Mesterverket hans regnes å være Selimiyemoskeen i Edirne, sjøl om det mest berømte er Süleymaniye i Istanbul. Etter å ha fått utdanning som arkitekt og ingeniør deltok Sinan fra 1514 som medlem av ingeniørkorpset i militære felttog mot sør og øst. Etter at de ottomanske styrkene hadde erobra Kairo, ble Sinan utnevnt til sjefsarkitekt. Under et felttog mot Persia bygde han skip for hæren, beregna på å krysse Vansjøen. For denne innsatsen ble han utnevnt til "Haseki'i" i sultanens livgarde. Sinans første sivile arbeid var Şehzademoskeen fra 1548. I 1550 begynte han arbeidet på det store Süleymaniye-komplekset i Konstantinopel. Han har tegna en lang rekke moskeer og bygninger i og omkring Istanbul, som Selimiyemoskeen i Edirne, Kadirga Sokullu-moskeen og Rüstem Paşa-moskeen i Istanbul. Han har også tegna Taqiyya al-Sulaimaniyya i Damaskus. Sinan er gravlagt utenfor murene av Süleymainye i Istanbul, i gata Mimar Sinan Caddesi, som er oppkalt etter han. Et krater på Merkur er oppkalt etter Sinan. Ivrea. Ivrea er en by i Piemonte nordvest i Italia. Byen ligger på begge breddene av elven Dora Baltea (en sideelv til Po), rett over veien til Aosta. Ivrea ligger i en fordypning i landskapet som har rommet en stor innsjø i førhistorisk tid. På 1900-tallet var Ivrea kjent som hovedkvarter for Olivetti, en da velkjent produsent av skrivemaskiner, mekaniske kalkulatorer og senere, datamaskiner. Bedriften eksisterer ikke lenger som uavhengig produsent av kontormaskiner, selv om navnet fremdeles er et registrert merke for maskiner produsert av andre bedrifter. Historie. Ivrea dukket opp i historien først som en kavaleristasjon for hæren i Romerriket. Stasjonen ble grunnlagt 100 f.Kr for å vokte en av de tradisjonelle invasjonsrutene over Alpene til Nord-Italia. Det latinske navnet på byen er "Eporedia", som betyr "«sted for hestebytte»", er forsvunnet for lenge siden, men det blir fremdeles brukt som rot for navnet på byens innbyggere; "eporediesi" på italiensk. Etter Vest-Romerrikets fall, ble Ivrea sete for et hertugdømme under Lombardene fra 500-tallet til 700-tallet. Alessandro Manzonis tragedie "Adelchi", har med en "hertug av Ivrea" som var valgt av Kong Desiderius for å forsvare Pavia. På 800-tallet var området under Frankrike, og da var Ivrea hovedstad i sitt fylke. I 1001 erobret Arduin Ivrea, etter en konfliktperiode med "biskop Warmund", som da styrte byen. Arduin ble senere konge av Italia. Senere samme århundre kom byen under biskopens styre igjen. Det følgende århundret ble Ivrea en fri kommune, men dette tok slutt i de første tiårene på 1200-tallet. I 1238 la Frederick II av Sicilia byen under sine domener. Senere ble det strid mellom biskopene, markien av Monserrato og Huset Savoia om makten i byen. I 1356 tok Amadeus VI av Savoia makten i Ivrea. Med unntak av en kort periode under fransk styre på slutten av 1500-tallet, forble Ivrea under Huset Savoia fram til 1800. 26. mai dette året ankom Napoleon Bonaparte byen med sine seierrike tropper og Ivrea var under hans styre fram til 1814, da styret hans falt. Kultur. Ivrea-domen er dedikert til Jomfru Maria og ligger i den gamle delen av byen. I dag er Ivrea mest kjent for sitt særegne tradisjonsrike karneval, der hovedfeiringen baserer seg på det lokalt kjente "«slaget om appelsinene»". Flere tusen av byens innbyggere deler seg inn i to lag, som kaster appelsiner på hverandre. Det forholdsvis uorganiserte slaget kan bli ganske voldsomt, og det varer i flere dager. En av innbyggerne velges til "Mugnaia". Dette baserer seg på legenden om møllerens datter (en «Mugnaia») som nektet å akseptere den lokale hertugens «rett» til å tilbringe en natt med alle nygifte kvinner, så hun hugget av hodet hans. i dag representerer ekvipasjene hertugens vakter og appelsinkasterne de revolusjonære. Tilskuerne har ikke lov til å kaste appelsiner, og hvis de har på seg røde hatter, viser de at de ikke er med i slaget og da blir det heller ikke kastet appelsiner på dem. Før appelsiner ble tatt i bruk i feiringen, brukte byboerne annen frukt eller bønner. Appelsiner ble senere tatt i bruk for å representere hertugens avkappede hode. Det er ikke lett å forstå opprinnelsen til tradisjonen med å kaste appelsiner, spesielt siden appelsiner ikke dyrkes ved foten av Alpene, men må importeres fra Sicilia til ganske høye kostnader. I 1994 ble det brakt rundt 265 000 kilo appelsiner til byen for feiringen. I byens katedral finnes gravkammeret til den irske biskopen Thaddeus McCarthy, som blir ansett som "velsignet", fordi det har skjedd mirakler ved hans grav. Olivettis industribygg ble ofte designet av kjente arkitekter. Noen av byggene har nå annen bruk, og alle er merket med "friluftsmuseum"-skilt. I 2000 ble Ivrea kjent i designkretsene for sin skole for interaksjonsdesign, som holder til i Olivettis gamle forskningsbygg; «Blue House»-bygget. Skolen ble flyttet til Milano i oktober 2005. Ward Hill. Ward Hill er et fjell på øya Hoy. Fjellets høyeste punkt er 481 meter over havet og er det høyeste fjellet i den skotske øygruppen Orknøyene. Fjellet ligger nord på øya, mellom landsbyene Hoy og Rackwick. Det medisinske fakultet (UiO). Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo er Norges eldste medisinske fakultet. Det er et av de fire opprinnelige fakultetene ved universitetet, og ble etablert i 1811. Fakultetet ledes av dekanus Frode Vartdal. Enheter. Det medisinske fakultet ble omorganisert i 2010 og består nå av tre institutter. Rettsmedisinsk institutt (Overført til Folkehelseinstituttet fra 1. juni 2011) Villa del Casale. Villa del Casale er en romersk villa nær Piazza Armerina i provinsen Enna på Sicilia. Villaen stammer fra det 3. eller 4. århundre og er en del av verdensarven i Italia, da den har en meget stor og sammensatte samling mosaikker. Disse strekker seg over femti rom og over fire tusen kvadratmeter. De viser jakt, handel med sirkusdyr, dagligliv og mytologi. Mest kjent er naturligvis pikene i drakter som ligner bikinier. De kaster ball. Det norske bidrag. Professor Hans Peter L'Orange fattet interesse etter å ha lest bildeboken av arkeologen Gino Venicio Gentili som i tiden 1950-59 foretok den siste store gravingen her. Med Ejnar Dyggve mente L'Orange at dette er et seremonielt palass brukt til glorifisering av Maximian som rådet på den tiden, og at Gentili var på gli til å godta denne tesen. Så skrev L'Orange utfyllende i 1955, at mosaikkene har «et eiendommelig preg av krise, av febril forløsning, av undergangens angst og kramper og oppbruddets nye horisonter», han tenker da på krisen i det tredje århundret. Her hjemme uttalte Johan Fredrik Michelet i bokanmeldelsen at «vi bør ikke bare gratulere professor L'Orange med denne bragden, men også gratulere oss selv med L'Orange», før han etterlyste det som tre år senere ble Det norske institutt i Roma. Senere er forskerne delt i hvorvidt mannen på golvet (en jeger) er Maximian eller bare en lokal helt. Meijiperioden. I japansk historie betegnes tidsrommet da Mutsuhito var keiser i Japan som meiji-tiden eller meiji-perioden (jap. 明治時代 "meiji jidai"). Det var årene 1868–1912. Med Meijirestaurasjonen begynte omdannelsen av den eldre føydalstaten til en moderne keiserlig stormakt. Politisk og militær utvikling. Den første store politiske begivenhet som skjedde i Mutsuhitos keisertid var den såkalte meijirestaurasjonen. Den japanske keisers makt ble gjenopprettet – og den siste Tokugawa-shōgun fratatt makten – ved opprøret til daimyōen (feudalherren) av Satsuma, Tosa og Chōshū og den derpå følgende boshin-krigen. Da det nye keiserembedets stilling var sikret, begynte Mutsuhito med omfattende reformer som ble kunngjort i «De fem artiklers ed». I stor grad lå idéene til den lærde Yoshida Shōin til grunn for disse reformene. Videre ble den hittil fulgte innadvendte og fremmedfiendtlige kurs stille avviklet til fordel for slagordet "Et rikt land og en sterk armé". Dermed hadde man allerede i meiji-tidens begynnelse lagt veien til Japans rolle som militær stormakt. I den nye statsforvaltningen ble alle føydale trekk fjernet for å sikre den nye keisermakten, Daimyōene (lensherrene) måtte overgi sine len til Tennō (keiseren) og fikk til gjengjeld store økonomiske erstatninger. Japan ble oppdelt i prefekturer. Keiseren flyttet fra Kyōto og tok nytt bosted i Edo som i juli 1868 ble omdøpt til Tokyo (den østlige hovedstad). Den tradisjonelle japanske stenderordningen ble avskaffet, og erstattet med en ny som var europeisk preget. Adelen ble ikke avskaffet, men den fikk titler som hadde de europeiske adelstitler som forbilde. Det dannet seg et såkalt "meiji-oligarki" av samuraiene fra de gamle provinsene Satsuma og Chōshū. Disse hadde vært bærekreftene i meijirestaurasjonen og de kom til å bestemme mye av retningen i japansk politikk frem til 1912. Diplomatiske sendebud. Keiser Mutsuhito av Japan. Meiji-keiseren. For å gi Japan politisk og økonomisk tilknytning til vestlige land begynte man å sende ut diplomatiske sendebud. Den viktigste av disse diplomatiske reisene var den som ble oppkalt etter dens leder Iwakura Tomomi. Den foregikk fra 1871 til 1873 og førte til vidtrekkende økonomiske kontakter i Europa og USA. Japan deltok for første gang ved en verdensutstilling i 1873 i Wien. De første pengesedlene til den nyinnførte valutaen ble trykket i Frankfurt am Main. I tillegg til offisielle politiske sendebud ble mange unge japanere sendt til europeiske høyskoler for å tilegne seg teknisk utdannelse. Ikke minst ble frem til 1899 over 3000 europeiske eksperter og fagfolk bragt til landet for å bidra med sin tekniske og militære viten. Likevel, allerede før 1867 hadde japanerne bygd to dampskip uten utenlandsk hjelp. Japanerne viste en stor evne til å ta i bruk europeisk teknikk. Skoleplikt. En annen og svært viktig nyvinning var innføringen av alminnelig skoleplikt. I begynnelsen fantes den mest på papiret fordi fattige familier ikke så seg istand til å sende barna til skolen. Fra litt etter 1900 antar man imidlertid at alle japanske barn gikk seks år på skolen, og analfabetismen var i ferd med å bli borte. Forbedringen av militærvesenet og Japans begynnende ekspansjon. Reformene av militærvesenet som foregikk etter keiser Mutsuhitos maktovertakelse, var viktige skritt mot å sette mottoet "Et rikt land og en sterk armé" ut i live. Sammenstøtene mellom Satsuma-provinsen og europeerne i 1863–1865 hadde vist at det japanske militæret i sin daværende form var underlegent. Også på dette feltet ble det gjort en utrolig rask tilpasning til og kopiering av vestlige nyvinninger. For å kunne modernisere de japanske stridskreftene reiste den forhenværende samurai og øverstkommanderende for den nye japanske hæren – Yamagata Aritomo – i 1869 til Europa og lot seg utdanne i vestlig militærteknikk og -organisasjon. Straks etter hjemkomsten begynte han å reformere militæret i Japan. Dette toppet seg med innføringen av alminnelig verneplikt i 1877.Det fantes også betydelig motstand mot disse reformene. På den en siden var de gamle samuraiene imot, fordi endringene fratok dem oppgavene som hadde vært tillagt deres stand. På den andre side var også bøndene i mot verneplikten. De samuraiene som ikke godtok nyordningen samlet seg om Saigō Takamori og gjorde opprør. Denne oppstanden som ble kjent som Satsuma-opprøret ble slått ned av de keiserlige styrkene under ledelse av Ōkubo Toshimichi og Yamagata Aritomo. Dermed var den gamle krigerstanden slått helt ut fra det japanske samfunnet. Den nyvunne militære styrken ble straks brukt til å utvide området for japansk innflytelse i Øst-Asia. Allerede 25. mai 1874 landet japanske styrker på den kinesiske øya Taiwan (Formosa). I februar 1876 tvang Japan Korea gjennom Ganghwatraktaten til å åpne tre havner. Japans militære vekst toppet seg med seier i den første kinesisk-japanske krig (1895) og den russisk-japanske krig (1905) som førte til at Japan kunne innlemme Taiwan, Ryūkyū-øyene, det sydlige Sachalin og Korea i sitt område. Ved slutten av meiji-tiden var Japan blitt en imperialistisk stormakt som konkurrerte med USA og de europeiske kolonimaktene om innflytelsessfærer og avsetningsmarkeder. I 1880 utgikk en keiserlig ordre om å behandle krigsfanger med respekt. Under den russisk-japanske krig i 1905 skrev F.A.Mackenzie, krigskorrespondent i "Morning Post": «Den omsorg og oppmerksomhet det japanske folk viser sine beseirede fiender, kan ikke lovprises høyt nok.» Under første verdenskrig ble det tatt ca 4.600 krigsfanger i den tyske kolonien Tsingtao på fastlandet. Også disse ble behandlet så godt at noen valgte å bli boende i Japan. Japans demokratibevegelse. I løpet av 1870- og 1880-årene utviklet Japan seg fra å være et absolutt monarki til å bli et konstitusjonelt monarki, hvis forfatning var i kraft fra 1889 til 1946. Opprettelsen av japanske folkepartier. Fra 1874 gikk konfliktlinjen i spørsmålet om folkets medbestemmelse i statsstyret mellom «Bevegelsen for folkets rettigheter og frihet» ("jiyū minken undō") og tilhengerne av en øvrighetsstat etter prøyssisk mønster. De sistnevnte var for det meste å finne i meiji-oligarkiet. Itagaki Taisuke som stammet fra Tosa ble leder for den førstnevnte av disse politiske bevegelsene. På grunn av konflikten med Korea hadde han i 1873 trukket seg fra sin post i regjeringsrådet. I motsetning til Saigō Takamori foretrakk han fredelige midler for å sette sine interesser igjennom. Itagaki var i 1874 medforfatter til "Tosa-manifestet" som kritiserte meiji-oligarkiets herrevelde. Etter at han i 1875 hadde organisert sine tilhenger i den landsomfattende bevegelsen Aikoku Shoto (Patriotenes selskap), grunnla han i 1881 partiet Jiyuto (Det liberale parti) som gikk inn for en regjeringsform etter fransk mønster. Så fulgte dannelsen av Rikken Kaishintō (Det konstitusjonelle progressive parti). Det krevde et konstitusjonelt monarki med Storbritannias som forbilde. Den mest betydelige politikeren i dette partiet het Ōkuma Shigenobu. Konservativ reaksjon og dannelsen av en forfatning. De konservative meiji-oligarkene, hvis fremste målsmenn var Itō Hirobumi, Yamagata Aritomo og Iwakura Tomomi, reagerte etter brått å ha avvist demokratibevegelsen med å grunnlegge Rikken Teiseito (Partiet for keiserlig herredømme) i 1882. (Yamagata Aritomo var rigtinok ikke selv partimedlem). Keiser Mutsuhito støttet meiji-oligarkene. Selv om folkets trykk, og de derav utgåtte demokratiske partier, hadde tvunget keiseren til å utarbeide en forfatning, bestemte meiji-oligarkene i stor grad dens utformning. Dette ble også fremmet ved tiltagende stridigheter innen demokratibevegelsen. Det ble laget en forfatning som lånte mye fra den prøyssiske øvrighetsstaten og sikret keiseren stor makt. Som en tilståelse til demokratene ble det dannet et parlament (Diet) som i likhet med det engelske var delt i et overhus og et underhus. Siden overhuset hovedsakelig bestod av adelige fra meiji-oligarkiet og keiseren kunne overstyre enhver av parlamentets beslutninger med et veto, var den demokratiske innflytelse over regjeringen heller liten. Meiji-oligarkene kunne befeste sin status ved bruk av titelen genrō. Likevel satte demokratibevegelsen en milepæl i japansk historie fordi den for første gang gjorde det mulig for almenheten å bry seg om landets utvikling. Videre utvikling henimot meiji-tidens slutt. I årene etter at forfatningen var vedtatt var det meiji-oligarkene som utøvde makt i Japan. Dette blir synlig hvis vi ser på hvem som var Japans statsministre frem til slutten på meiji-tiden: Itō Hirobumi selv klarte å sitte i fire perioder.. Tross dette ble politiske problemer forsøkt løst gjennom forlik og demokratibevegelsen vant styrke. Også meiji-oligarkene begynte i større grad å benytte politiske partier for å sette sine anliggender igjennom. Omgjøring av meiji-år til den gregorianske kalenders år. I japansk historieskriving er det vanlig å benytte årstall som teller hvor mange år den sittende keiser har regjert. Ludwig von Reuter. Reuter på et fotografi fra 1933 Hans Hermann Ludwig von Reuter (født 9. februar 1869 i Guben i Brandenburg, død 18. desember 1943 i Potsdam) var en tysk admiral i Den tyske keiserlige flåte under første verdenskrig. Han var skipssjef på slagkrysseren «SMS Derfflinger» under slaget ved Doggerbank og ledet en gruppe på fem skip under slaget ved Jylland. Han ble deretter utnevnt til kontreadmiral og senere ledet han to skip under det andre slaget ved Helgolandsbukten. Han var kommandør i den tyske flåten som ble tatt i arrest av Royal Navy i Scapa Flow på Orknøyene. Han beordret senking av alle skipene, for å forhindre at britene skulle få skipene som krigsbytte ved utfallet av Versaillestraktaten. Riksväg 70. Riksväg 70 i Sverige går fra Flötningen ved svensk-norske grensen, over Idre, Mora, Borlänge til Enköping nær Stockholm. Veiens lengde er rundt 430 km, mellom Mora og Enköping er den stamvei. Det er foreslått at strekningen mellom Djurås og Borlänge skal bli del av europavei 16, som eventuelt skal gå mellom Bergen og Gävle. Lin Zexu. Lin Zexu eller Lin Zexiu (forenklet kinesisk: 林则徐, forenklet kinesisk: 林則徐, pinyin: "Lín Zéxú", Wade-Giles: "Lin Tse-hsü"; Foochow Romanized: "Lìng Cáik-sṳ̀"; født 1785 i Minhou i Fuzhou i provinsen Fujian i Kina, død 1851) var en dyktig kinesisk mandarin som virket i annen del av Qing-dynastiets dager. Han er kjent for sitt forsvar av kinesiske interesser i forkant av første opiumskrig. Han ble tilknyttet keiserrikets embedsverk i 1810, og steg i gradene til han i 1837 ble utnevnt til guvernør i dobbeltprovinsen Hubei/Hunan, med sete i Wuchang. I denne egenskap ble han året etter gitt i oppdrag å få slutt på den ødeleggende opiumshandelen. Etter å ha kjempet mot opiumet i dobbeltprovinsen ble han i 1839 sendt som særskilt keiserlig kommissær til provinsen Guangdong som generalguvernør av Liangguang. Det var gjennom Guangdong at det aller meste av opiumen strømmet inn i landet. Han krevde at de kinesiske myndigheter der gikk til angrep på opiumtrafikken. De brirtiske myndigheter overleverte aldri skrivet dronningen, men det ble senere offentliggjort i "The Times". Så forlangte Lin at de utenlandske kjøpmennene å overlevere all den opium de gjemte i sine lagre. Han avkrevde også løfter fra skipskapteinene om å nekte å være med på transport av opium. Han sette inn hæren mot de britiske handelsmennene som forsøkte å holde på sin opium. I alt kunne han slik konfiskere 20.284 kasser med opium. Alt sammen lot han brenne på stranden ved den lille byen Humen sørøst for Guangzhou, ved Perleflodens bredd. Dette ble ikke tatt nådig opp av britene, og det ble den utløsende årsak til første opiumkrig. Lin styrket hæren med å organisere rekrutteringen av frivillige. Men ikke alle krefter i samfunnet satte pris på hans innsats. i 1841 ble han forvist ut på landsbygda og nærmest anklaget for å ha satt i gang opiumskrigen på egen hånd. Men i 1845 ble han tilbakekalt til sitt regjeringsembede, Trass i sin framskredne alder ble han i 1850 gitt i oppdrag av regjeringen å slå ned Taipingopprøret. Men før han kunne skride til verket, fikk han influensa og døde. William Blake. William Blake (født 28. november 1757 i London, England, Storbritannia, død 12. august 1827 i London, England, Storbritannia) var en engelsk poet, mystiker, kunstner og utgiver, eller «opphavsmann og trykker», som han signerte mange av sine bøker med. De tidligere årene. Blake ble født inn i en middelklassefamilie nær Golden Square, Soho, London. Hans kunstneriske talent ble konstatert og oppmuntret allerede tidlig. Ved 10-årsalderen utførte han sine første gravering, som var kopier av antikke greske mestere, noe han foretrakk å gjøre istedenfor å tegne fra virkelige miljøer. Fire år senere fikk han lærlingplass hos en gravør, Henry Basire. Etter to år hos Basire, fikk han i oppdrag å kopiere kunst fra gotiske kirker i London. Ved 21-årsalderen avsluttet Blake som lærling, og gikk over til å arbeide som profesjonell gravør. I 1779 begynte han som student ved Royal Academy, der han opponerte mot hva han anså å være den uferdige stilen som berømte malere som Rubens benyttet seg av. Han foretrakk den klassiske perfeksjonen hos renessansekunstnere som Michelangelo og Rafael. I 1782 traff Blake John Flaxman, som senere kom til å bli hans beskytter. Samme år giftet han seg med en fattig jente ved navn "Catherine Boucher" som var fem år yngre enn han selv og uten utdannelse. Catherine kunne verken skrive eller lese, og kunne knapt skrive under bryllupskontrakten med en X. Blake lærte henne å lese og skrive, og til og med gravørkunster. På denne tiden ble han kjent med George Cumberland, en av grunnleggerne av London National Gallery, som ble en stor beundrer av Blakes arbeider. Blakes første samling av dikt hadde tittelen "Poetical Sketches" og ble publisert omkring 1783. Hans første ansats mot illuminert trykk, en teknikk som med tiden ble hans signatur, ble gjort i 1788 i boken "There is no Natural Religion". Metoden innebar en fartgetrykkprosess som ble utviklet av Blake selv. På samme tid kom hans berømte arbeider "Songs of Innocence" og "Songs of Experience", og det var også da han ble venn med maleren John Henry Fuseli. Religiøse og politiske visjoner. Blake hadde et overfølsomt syn på sin kristne religion. I 1789 ble William og Catherine Swedenborgianere. Han trodde at «sannheten» var å finne i selvransakelse, og ikke gjennom innprenting av lærdom. Det han kalte sine «visjoner», var opplevelser som han betraktet som veiledende for hvordan han skulle leve sitt liv. Det var disse opplevelsene som ga ham en såpass sterk og kompromissløs tro på sin egen kunstneriske innstilning, men det førte også til at enkelte kalte ham eksentrisk, til og med gal. I verket "The Marriage of Heaven and Hell" begynte Blake å utvikle sin egen mytologi som beskrev en gudeverden med karakterer som Orc, en messias og Urizen, en stygg gud av det Gamle testamentets slag. Blake beundret John Miltons arbeider, og forsøkte, akkurat som Milton, å etablere sin egen definisjon av himmel og helvete. Hans streben etter å gjenskape kosmos er selve kjernen i hans arbeider og hans psykologi. Hans myter beskriver ofte kampen mellom opplysning og fri kjærlighet på den ene siden, og begrenset utdannelse og moral på den andre. Blake så på seg selv som en profet for en ny tid, og hans tro på fri kjærlighet og demokrati har gjort ham til en helt blant moderne kunstnere. Poeten W. B. Yeats beundret Blakes spiritualisme og har vært en drivkraft for å popularisere ham i det tyvende århundre. "The Last Judgement" er et arbeide der Blake summerer og illustrerer all mytologi han har skapt. På eldre dager. Blakes ekteskap med Catherine varte helt til hans død. Det fantes tidlig visse problemer, som Catherines analfabetisme og parets problemer med å få barn. På en tid, hvilket var forenlig med hans tro på Swedenborgianismen, foreslo Blake at han skulle skaffe en bihustru. Hvilket gjorde Catherine bedrøvet, og førte til at han oppga idéen. Senere i livet virker det som om paret har funnet seg til ro, og deres åpenbare harmoni i privatlivet som de hadde da de var middelandrende, er bedre dokumentert enn deres tidligere mer problematiske samliv. Senere i sitt liv, solgte Blake et stort antall arbeider, først og fremst sine bibelillustrasjoner, til Thomas Butts, en mesen som så Blake mer som en venn i nød enn en kunstner. Geoffrey Keynes, en biograf, beskriver Butts som en «enfoldig beundrer av et geni som han så, men ikke riktig kunne forstå». Enfoldig eller ikke, dog har vi ham å takke for oppdagelsen og bevaringen av mange av Blakes arbeider. Rundt år 1800 flyttet Blake til et hus i Felpham, Sussex (nåværende West Sussex) for å illustrere arbeider av William Hayley, en middelmådig poet. Det var i det huset Blake skrev boken "Milton" (som publisertes 1804-1808). Forordet til denne boken inkluderer diktet "And did those feet in ancient time". Blake tilbakevendte til London år 1802 og startet da sitt arbeide med å skrive og illustrere boken "Jerusalem" (1804–1820). Gjennom George Cumberland møtte han en ung kunstner ved navn John Linnell. Gjennom Linnell møtte han Samuel Palmer som inngikk i en gruppe kunstnere som kalte seg «the Shoreham Ancients». Denne gruppen avfeide, akkurat som Blake, de moderne trendene, og delte hans tro på en spirituell og kunstnerisk ny tid. Blake dro fordelen av gruppen rent kunstnerisk gjennom å adaptere deres utviklinger innenfor akvarellmaleriet, og personlig gjennom å møte et respektabelt publikum for sine idéer i gruppen. I sekstifemårsalderen innledet Blake sitt arbeide med å illustrere "The book of Job". Disse arbeidene ble senere beundret av John Ruskin som jamførte Blake (til hans fordel) med Rembrandt. William Blake døde i året 1827, og ble begravet i en anonym grav ved Bunhill Fields i London. Senere reiste man et minnesmerke over ham og hans hustru. Han arbeidet hardt, helt til døden falt inn. Hans siste arbeide sies å være en skisse av hans hustru. Kanskje man best summerer hans liv med hans egen uttalelse: «Fantasien er ikke en tilstand: den er selve menneskets eksistens». Arbeider. Hans tidlige arbeider er blant andre "Songs of Innocence" (1789), "Songs of Experience" (1793–1794), og "The Marriage of Heaven and Hell" (1790–1793). Hans mer omfattende illustrerte manuskript, The prophecies ("profetier"), inkluderer "America", "Europe" og "Asia" (de kontinentale profetiene); "Jerusalem"; "Milton a Poem in Two Books" (med det velkjente forordet "And did those feet in ancient time"); og "Urizen". Caithness. Caithness (norrønt "Katanes") er et stattholderskap og et tradisjonelt grevskap på Skottlands nordspiss med 23 866 innbyggere (2001). Hovedstad er Wick med 9 000 innbyggere. Den nordligste landsbyen på den britiske hovedøya, John o' Groats, ligger i Caithness. Siden 1996 har Caithness vært en del av regionen Highland. Toponymi. Elementet «Cait» i Caithness er enten piktisk eller muligens gælisk i sin opprinnelse, men opprinnelsen til sammensetningen av stedsnavnet Caithness er i sin helhet norrønt, og kan bli lest som «Neset ved Cait» eller «Caitneset», og ble stavet "Katanes". Det gæliske navnet "Gallaibh" henviser til «de fremmede», det vil si de norrøne. Elementet «Cait» i Caithness er representert som "Cat" i "Cataibh", det gælisk navnet for Sutherland («Sørlandet»), og som Cait i "Na h-Innse Cait", det gammelirske navnet for Shetland. Kongedømmet Cait var i sin tid ett av de syv piktiske kongedømmene i Alba og er antatt å ha vært i området Caithness og Sutherland. Geografi. Caithness strekker som omtrent 50 km nord-sør og omtrent 50 km øst-vest og har et areal på omtrent 1844 km². Topografien er flat i kontrast til det meste av de øvrige Nord-Skottland som er fjellrikt. Fram til den siste halvdelen av 1900-tallet da store områder var plantet med nåletrær er dette nå preget av bort fullstendig fravær av skog. Den underliggende geologien for det meste av Caithness er gammel rød sandstein til en beregnet dybde av over 4 000 meter. Dette består av de sementerte sedimentene til De orkadiske innsjøer som eksisterte i devontiden, omtrent for 370 millioner år siden. Forsteinede fisker og planter er funnet mellom sedimentlagene. Eldre metamorfisk fjell av granitt finnes i områdene Scaraben og Ord i de mer høyereliggende områdene i sørvest. Caithness' høyeste punkt, Morven, ligger i dette området. Caithness er i dag et åpent jordbruksland, med lyngmo og spredt bosetning. Området er frynset i nord og øst av en dramatisk kyst og hjem til store kolonier av sjøfugler. Vannene ved Pentland Firth og Nordsjøen har et mangfold av fiskearter. Forbindelse til Norge. Frem til 1266 ble Caithness styrt fra Orknøyene. Man finner spor fra norrøn tid blant annet i stedsnavnet Wick, som kommer av "vik". I nyere tid var området en del av den katolske Nordpolmisjonens ansvarsområde, og en av sogneprestene i Wick var Bernard Bernard (i 1860), senere prefekt for Det apostoliske prefektur Norge. Tsipouro. Tsipouro (Τσίπουρο) er en gresk alkoholholdig drikk. Den er spesielt populær i Thessalia, Epiros, Makedonia og på Kreta, men finnes også ellers i Hellas. Tsipuoro er en sterk destillert sprit, normalt omkring 45 %, laget på must fra vinpresser på samme måte som grappa i Italia. På Kreta er den gjerne noe sterkere, og kalles da "tsikoudia". Den tidligste produksjonen av tsipouro ble foretatt av munker på Athos i det 14. århundre. Den lages ofte lokalt og selges direkte fra tanker til barer eller til kunder som tar med egne flasker. Det er enklere å få løyve til å produsere tsipouro enn andre typer sprit i Hellas, ettersom det er lange tradisjoner for lokal produksjon. Det finnes også kvalitetsprodukter som selges i butikker og som eksporteres. Tsipouro brukes på sommeren som aperitif, som et alternativ til ouzo, mens den om vinteren gjerne drikkes oppvarmet. Som aperitif serveres den gjerne bar i enkle glass, normalt med mezedes, det vil si forskjellige småretter av kjøtt, fisk og kylling. Enkelte steder inntas den også som en digestif, og den serveres da gjerne på huset sammen med regningen. Fylkesvei 562. Fylkesvei 562 (Fv562) går mellom Skråmestø i Askøy og Vestremarka i Bergen. Deler av strekningen har veinavnene Askøyveien og Ravnangervegen. Liste over kjente moldensere. Forretningsmenn. Molde Fylkesvei 563. Fylkesvei 563 (Fv563) går mellom Storeklubben og Åsebø i Askøy. Deler av strekningen har veinavnene Klampavikvegen, Florvågvegen og Askvegen. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Lagmannsholmen. Lagmannsholmen i Vestre havn i Kristiansand var flåtestasjon for den dansk/norske skjærgårdsflåten med havn for galeiflåten fra 1686 og frem til det ble bygd hovedstasjon for marinen i Fredriksvern i årene fra 1750 til 1758. 1600-tallet. Marinen var fra 1628 felles for kongeriket Danmark/Norge og ble regnet som kongens private eiendom. I Norge fantes bare en liten skjærgårdsflåte på 14-15 fartøyer, såkalte skjærbåter. Den hadde sin første base ved Christiansø festning ved Flekkerøy, siden ved Fredriksholm festning, for så, etter at Kristiansand var grunnlagt i 1641 og var begynt å fungere som by, å bli flyttet inn til Lagmannsholmen i Vestre havn. Planene for befestningsanleggene på Lagmannsholmen ble godkjent i 1686, 12 år etter at Christiansholm festning stod ferdig i Østre havn. Dette hadde sammenheng med at Christian V beslutning om å flytte både orlogsverftet og orlogsstasjonen fra Fredrikstad til Kristiansand. Opprinnelig hadde Lagmannsholmen bare ett batteri, men Christiansholm lå bare 750 meter unna. Lagmannsholmen fikk nå verft for bygging av galeier og skjærbåter. Etter hvert omfattet anleggene også Odderøya og Odderøya fort (Odderøya befestninger) som etter hvert fikk større betydning for forsvaret enn Lagmannsholmen. På slutten av 1600-tallet ble det også anlagt et galeiverft i Sandvika som lå landfast 500 meter nordvest for Lagmannsholmen. 1700-tallet. Skjærgårdsflåten bestod i 1707 av 14 fartøyer. Verftet på Lagmannsholmen hadde en bemanning på 52 mann. I 1750 startet byggingen av hovedstasjon for marinen i Fredriksvern. 1800-tallet. I tillegg til marineverft på Lagmannsholmen og i Sandvika, blir et nytt «Kongens verft» anlagt på Tangen. I en hektisk førkrigstid var opptil 600 mann i arbeid her, og de første to kanonjollene gikk av stabelen 5. november 1807. I løpet av vinteren ble det bygd totalt 12 kanonjoller og 11 kanonsjalupper på marinens egne og forskjellige private verft i Kristiansand. Etter utbruddet av krigen mellom England og Danmark-Norge i 1807 og det etterfølgende flåteranet bestod «Den Norske Kystdefensjon» av linjeskipet «Prinds Christian Fredrik» (som senere gikk tapt), orlogsbriggen «Lougen» samt et fåtall rokanonsjalupper, rokanonjoller og noen mindre, armerte båter. Denne flåten var i hovedsak stasjonert langs Skagerrakkysten for å sikre transportene mellom Danmark og Norge. Utover i krigsårene ble kystdefensjonen forsterket med i alt 8 orlogsbrigger og et stort antall rokanonfartøyer og andre armerte småbåter. På et par år ble over 40 kanonsjalupper og 50 kanonjoller bygd og fordelt langs kysten i grupper. Festningen på Lagmannsholmen hadde i 1810 8 18 punds kanoner og 4 8 punds kanoner. Gravskjær og Lagmannsholmen hadde broforbindelse. Skjæret var bestykket med 4 kanoner. Status. I dag er Lagmannsholmen en del av Kristiansands containerhavn og er landfast ved Fiskebrygga. Det meste av holmen er sprengt bort og det er anlagt store havnelagre i betong samt kornsilo. Det gamle «Krutthuset» er det eneste som kan minne om at holmen har en lang historie – for den som klarer å få øye på det. a> til høyre, Lagmannsholmen med containerhavn og kraftfôrsiloer til venstre. John o' Groats. John o' Groats (skotsk-gælisk Taigh Iain Ghròt) er en landsby i Highland, Skottland. Stedet regnes som den nordligste landsbyen på den britiske hovedøya. Det nordligste punktet ligger utenfor landsbyen, ved Dunnet Head. Uttrykket «fra Land's End til John o' Groats» viser til distansen mellom landsbyen og Land's End i Cornwall som er det sørligste punktet; en klar parallell til det norske uttrykket «fra Lindesnes til Nordkapp». Skrivemåten på navnet har variert en del, men John o' Groats er nå den offisielle formen. Navnet kommer fra Jan de Groot, en nederlender som fikk løyve til å drive en ferge mellom det skotske fastlandet og Orknøyene kort tid etter at disse ble overtatt fra Norge i 1496. Mutsuhito. Keiser Mutsuhito av Japan. Meiji-keiseren. Mutsuhito (jap. 睦仁) født 3. November 1852 i Kyōto, død 30. juni 1912 i Tokyo) var Japans keiser fra 1867 til sin død. I dag omtales han oftest som Meiji-keiseren. Meiji betyr «opplyst styre». I en alder av åtte år ble han Japans kronprins og syv år senere (1867) fulgte han sin far – keiser Kōmei, på den japanske tronen. Ett år etter at han besteg tronen, mistet den siste shōgun av Tokugawa-dynastiet makten. En ny overklasse kom med støtte av meiji-keiseren til å avløse adelen og samuraiene som hadde drevet en isolasjonistisk politikk i de forutgående 250 år. Japan var i denne tiden blitt akterutseilt både teknologisk og sosialt. Meijirestaurasjonen som fulgte Mutsohitos mektovertakelse var preget av en sterk vestlig orientert utvikling og modernisering med klart nasjonalistiske trekk. Under Mushitos styre ble Japan en betydelig industri- og sjømakt. Keiserens største politiske bidrag til moderniseringen var innføringen av en ny forfatning i 1889. Det gamle føydalsystemet ble avskaffet. Han forlot Kyōto og flyttet til Edo (senere Tokyo). Riktignok hadde keiseren personlig begrenset politisk makt, men han var et guddommelig symbol på statens enhet. I Mutsuhitos regjeringstid foregikk også to alvorlige militære konflikter: Den første kinesisk-japanske krig og (1894–1895) og den japansk-russiske krig (1904–1905). Etter den avholdte keisers død bygde man med stor deltagelse av frivillige krefter en helligdom i Harajuku i Tokyo (Meiji-helligdommen). Denne er i dag en av de mest berømte Shintō-helligdommene. Tiden Mutsuhito regjerte kalles meiji-tiden. Han ble etterfulgt av sønnen Yoshihito som ble kalt Taishō-keiseren. Koirala-familien. Koirala er navnet på en familie som har vært ledende i Nepals politikk fra slutten av 1940-tallet til i dag. Familiens viktigste medlem er det Nepalske Kongresspartiets stifter og legendariske leder, B. P. Koirala. Partiets leder i 2006 er hans yngre bror, G.P. Koirala, som har fylt opp partiledelsen med yngre familiemedlemmer for å sikre sin makt over partiet. Den moderne Koirala-klanen er stor og uoversiktlig. Her er noen av dens mest kjente medlemmer. 1. generasjon: Krishna Prasad Koirala. Krishna Prasad Koirala var en rik forretningsmann fra Tarai-byen Biratnagar, og kjent som en tidlig forkjemper for demokrati. Statsminister "Chandra Shamsher Rana" konfiskerte hans eiendom og tvang ham til å dra i eksil til India med hele sin familie i 1917, der familien fikk ei vanskelig tid. K. P. Koirala blei medlem av det indiske Kongresspartiet. Han var også med på å starte den nepalske avisa "The Gorkha". Som et symbol for kampen for demokrati fikk han tilnavnet "Nepals Gandhi". Etter at han vendte tilbake til Nepal, blei han fengsla av statsminister "Judha Shamsher Rana" fordi han støtte indernes anti-engelske «Quit India Campaign». Han døde i fengsel i 1943, og feires fortsatt som en martyr for demokratiet i Nepal. KP Koiralas barn og deres ektefeller. Krishna Prasad Koirala hadde fem sønner og fire døtre. KPs sønner. "Matrika Prasad Koirala" (også kjent som M.P. Koirala eller bare M.P.) (født 1907, død 1997) blei Nepals første ikke-Rana-statsminister på 105 år i 1951. Han var eldre halvbror av BP Koirala og GP Koirala (se nedafor). Han var rekna som den mer berømte BPs viktigste konkurrent og rival, og mer konservativ enn B.P. "Bishweshwar Prasad Koirala" (ofte kalt B.P. Koirala eller bare BP) (født 1915, død 1982) var den mektigste og viktigste politikeren fra Koirala-famlilien. Han var grunnleggeren og den viktigste lederen av Nepals største og mest betydningsfulle parlamentariske parti, Kongresspartiet (Nepal Congress – NC), og statsminister på 1950-tallet. "Girija Prasad Koirala" (ofte kalt GP Koirala) (født 1925), yngste bror av BP, blei Konresspartiets viktigste leder etter at BP døde, særlig etter en maktkamp i partiet først på 1990-tallet. Han blir anklaga for nepotisme fordi han behersker kongresspartiet ved å fylle dets ledende organer med slektninger fra Koirala-familien. Han har vært statsminister flere ganger etter at parlamentarismen blei gjeninnført i 1990. "Keshav Prasad Koirala" (født 1922, død 1974) var agronom og forstmann. "Nona Koirala" (1928(?) – 27. januar 2007) var gift med Keshav Koirala, og til sin død en ledende politiker i Kongresspartiet. "Pramod Upadhaya", Nonas bror, har vært General Manager of "National Trading Corporation". "Tarini Prasad Koirala" (født 1923, død 1973) var journalist og grunnlegger av (den nå statlige) Radio Nepal. KPs døtre. "Amod Uphadhyaya" er gift med Naini. Han har vært minister for Nepals Kongressparti. "Vijaya Laxmi Koirala" (gift Zaki), død. "Muhammad Akram Zaki", gift med Vijaya, var pakistansk diplomat. Han er nå senior visepresident i "Nawaz Shariefs" parti "Pakistan Muslim League". Svogre og svigerinner, fettere osv.. "Lila Koirala" er gift med G.P.s fetter, "Saroj Koirala". Hun er tidligere minister og sentralkomitemedlem i NC. "Sushil Koirala" er fetter av Koirala-brødrene. Han er tidligere generalsekretær, nåværende viseleder av NC. "Binod Kumar Koirala" (1935(?) – 15. november 2006) var Sushils eldre bror. Han var aktivt NC-medlem, og sentralkomiteen kondolerte da han døde. "Dr. Gopal Koirala" er en annen fetter. Han har vært parlamentsrepresentant for NC. "Ashok Koirala", enda en fetter, har bl.a. vært distriktspresident for Kongresspartiet i Koirala-familiens hjemby, Biratnagar. BPs barn og svigerbarn. "Prakash Koirala" (født 1948) er sønn av B. P. Koirala. Etter å ha sittet i ledelsen for kongresspartiet og vært minister, blei han i mai 2005 blei han ekskludert fra NC for å støtte det kongelige kuppet 1. februar 2005. I den andre kuppregjeringa til kong Gyanendra, proklamert 14. juli 2005, ble han utnevnt til minister for miljø, vitenskap og teknologi. Etter eksklusjonen har han stifta sitt eget monarkistiske parti Nepali Congress(Nationalist), som ikke ser ut til å få noen særlig oppslutning. Han er far til Manisha Pashad Koirala. "Shree Harsha Koirala", dataingeniør, sønn av B. P. Koirala, sitter i ledelsen for Nepals Cricketforbund. "Shashank Koirala", kjent øyenlege, er B.P. Koiralas yngste sønn. I 2004 erklærte han at han var klar til å gå inn i politikken for Kongresspartiet. Før kuppet i 2005 bodde hans onkel G.P. Koirala hjemme hos Shashank i Katmandu. Etter kongens statskupp blei GP internert i nevøens hus. Huseier Shanshak gikk under jorda. På NCs 11. kongress blei han valgt inn i partiets sentrale arbeidskomite eller arbeidsutvalg (Central Work Comitee, CWC). Hans kone "Supatra Koirala", lege, thailandsk statsborger, blei kasta ut hjemmefra etter statskuppet og fikk husarrest, sammen med G.P. Koiralas hustru "Sushila Koirala" og "Nona Koirala", som er gift med G.P.s yngre bror "Keshav Koirala". GPs barn. "Sujata Koirala" (født 1951) (skilt fra en tysk statsborger som ga henne og datteren etternavnet "Jost") er G.P. Koiralas datter og eneste barn. Anklaga for å være den aktive parten som fikk G.P. trukket inn i en stor korrupsjonsskandale i 2000 til 2001, som bidro til å velte regjeringa hans. Våren 2005 var hun aktiv i agitasjon mot diktaturet i Nepal i New Delhi, India. Seinere samme år blei hun valgt inn i Kongresspartiets sentrale arbeidsomite (CWC). I juli 2006 gifta hun bort sin datter "Melanie Koirala Jost". I følge ei lov fra 1976 skal intet bryllup ha mer enn 51 inviterte gjester. Sujata gifta bort datra si med 3 500 gjester tilstede, noe som blei kritisert som et eksempel på Koirala-familiens arroganse. Hun blei plukka ut av Nepals Kongressparti (i praksis G.P. Koirala) som en av partiets nye representanter i Nepals overgangsparlament 2007. Før konstitueringa av Nepals overgangsregjering 1. april 2007, blei det hevda at G.P. Koirala ønska henne som visestatsminister og sin stedfortreder. (Ram Chandra Poudel fikk denne jobben.) Høsten 2006 og våren 2007 anklaga hun flere ganger sin fetter og rival i Kongresspartiets ledelse, Dr. Shekar Koirala (se lengre nede), for å være «maoist». Pressekommentarer hevda at dette avspeila Sujatas egne politiske ambisjoner. MPs barn. "Kamal Koirala" er sønn av M. P. Koirala. Han er journalist og leder for den sentrale rådgivningskomiteen i Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninist). "Bimal Koirala" er også sønn av M. P. Koirala. Keshav Koiralas barn. "Nirjanan Koirala", advokat, sønn av Keshav og Nona, beskrives som rådgiver til DC. Han bor i New Delhi, India. "Dr. Sekhar Koirala" (transkriberes også Shekhar), sønn av Keshav og Nona Koirala, medlem av sentralkomiteen og den sentrale arbeidskomiteen (CWC) i NC. Var våren 2005 aktiv i New Delhi for DC sammen med sin kusine Sujata. Sto tidlig i 2006 fram som en sentral talsperson både for GP og NC. Det ser ut til at han har vært blant Kongresspartiets forhandlere med maoistene i 2005 og 2006. Dr. Shekar sto på noen av listene som nepalsk presse offentliggjorde på forhånd over nye medlemmer av Nepals overgangsparlament 2007 som Nepals Kongressparti skulle sette inn. (I praksis blei disse medlemmene håndplukka av G. P. Koirala.) Da den endelige lista blei offentliggjort, var han ikke med. Isteden var GPs eneste datter Sujata Koirala blant de utvalgte. Sujata har offentlig anklaga sin fetter for å være «maoist», noe som blir tolka som et uttrykk for at hun ser ham som en viktig rival, både om farens gunst og toppstillinger i partiet. Indira Acharyas barn. "Shailaja Acharya" (født 1943(?)) tilhører ledelsen i NC, og var i en periode i 1968 Nepals til nå eneste kvinnelige visestatsminister. I september 2005 gikk hun på eget initiativ av som medlem av den sentrale arbeidskomiteen (CWC) som et ledd i en protest mot utviklinga i partiet – kanskje mot politikken med å alliere seg med maoistene. G.P.s datter Sujata Koirala beskrives som hennes "erkerival". I desember 2006 utnevnte G.P. Koirala henne til ambassadør i Delhi. Dette møtte sterk kritikk, fordi hun blir rekna som en motstander av demokratiopprøret Jana Andolan 2006. Etter store demonstrasjoner måtte den og alle andre utnevnelser av nye ambassadører trekkes tilbake. Prakash Koiralas barn. "Manisha Prasad Koirala" (født 16. august 1970 i Katmandu), barnebarn av B.P. Koirala, datter av Prakash Koirala, er en berømt Bollywood-stjerne. Hun blei på 1990-tallet utnevnt til Bollywoods vakreste kvinnelige skuespiller. I 2005 gikk det rykter om at hun ville stille til valg for et høyreorientert hinduistisk parti i India. (Hennes kritikere påstår at det kommer av at karrieren stuper, og at hun har problemer med vekta.) Foran kong Gyanendras upopulære lokalvalg 8. februar 2006 oppfordra hun nepalesere til å stemme, noe som fikk studenter i Nepal til å demonstrere mot henne. "Siddharth Koirala" (født 1978), Manishas lillebror, har også forsøkt å gjøre karriere i Mumbai, men har ikke blitt en så stor stjerne som storesøster. Sujata Koiralas barn. "Melanie Koirala (Jost)", født i 1980 eller 1981, barnebarn av G.P. Koirala, datter av Sujata Koirala, som har studert telekommunikasjon i London, giftet seg i juli 2006 med "Rubel Chaudhary" fra Bangladesh. Melanie skal være uinteressert i politikk, og paret skal bo i Dhaka. Ledende politikere fra Nepal og India var blant de 3 500 gjestene i bryllypet (se Sujata Koirala). Uplasserte slektninger. "Bhuwan Dhungan", poet, er datter av "Bishnu Prasad Koirala", som var en nær medarbeider av B. P. Koirala. Hun er gift med tidligere president (speaker) i underhuset i parlamentet, "Daman Nath Dhungana". Hennes bror "Dirgha Raj Koirala" var statsfunksjonær under Rana-regimet og seinere minister. Hennes fetter var "Dharanidhar Koirala", berømt poet, som var med på å stifte avisa "The Gorkha" sammen med "Krishna Prasad Koirala". "Jyoti Koirala", nok en nevø og rådgiver. Han har hatt faglige tillitsverv, bl.a. som regionssekretær i Nepal Trade Union Congress (NTUC) – Kongresspartiets fagbevegelse. "Bimal Koirala", enda en nevø. Har vært finansminister. "Shambhu Koirala", enda en nevø. Leder for "Morang Degree College". "Sriharsh Koirala" er en nevø av B. P. Koirala. "Dr. Kul Prasad Koirala" er en leder i Kongresspartiet. "Basu Koirala" har vært generalsekretær og visepresident i "Nepal Student's Union" (Kongresspartiets studentorganisasjon). "Bikash Koirala" leda 19. mars 2006 en pressekonferanse i Katmandu på vegne av en opposisjonell fraksjon i "Nepal Student's Union" (Kongresspartiets studentorganisasjon), der han er tidligere sentralt medlem. "Prakash Koirala" (en annen, "ikke" identisk med BPs sønn i Gyanendras regjering) blei valgt som representant for Nepals Kongressparti i "Sindhuli" ved valget i 1991. Han emigrerte seinere til USA, der han blei skutt og drept i butikken der han jobba i Texas 10. april 2006. "Chakra Prasad Bastola" er gift med ei niese av GP. Han har vært minister for Nepals Kongressparti. "Oil Bahadur Gharti" er gift med ei niese av GP. Han har vært medlem av overhuset og av Kongresspartiets CWC. "Laxman Basnet" er bror av en ektefelle til en nevø eller niese. Han har vært leder av NCs faglige landsorganisasjon. Skjærbåt. Skjærbåt (også kalt kanonbåt) er en betegnelse for mindre orlogsfartøy, bestykket med én eller flere lette kanoner. Skroget hadde gjerne flat bunn. En skjærbåt var utstyrt med både seil og årer (2 master med spriseil, 24 årer), men det var når de ble rodd de hadde sine taktiske fordeler i kamp. I stille vær kunne de da manøvrere seg inn på fienden og angripe fra en gunstig posisjon. Skjærbåten var beregnet for bruk i lukkede farvann. Den var ikke sjøgående og i vind og sjø var de uegnet. Skjærbåtene var viktige i den dansk/norske marinen fra 1600-tallet og utover. Kanonjolle. "Øster Riisøer 3", kopi av en kanonjolle, bygget etter originale tegninger. En tegning av en kanonjolle, fra boken «Norges Sjøforsvar 1814-1914», utgitt i 1914. Da var det kun rundt 50 år siden kanonjollene fremdeles var i bruk. Kanonjolle var et dekket orlogsfartøy med seil og årer, og var en viktig fartøystype for den norske marinen fra 1600-tallet og fram til slutten på 1800-tallet. Spesielt etter ødeleggelsen av den felles dansk-norske marinen i 1807 ble det bygget en stor flåte med kanonjoller. Konstruksjon. «Øster Riisøer 3», en replika av en kanonjolle, i Alvøen 16. mai 2008. Merk ett-punds howitzer i baug. Båtene var billige og enkle å bygge i stort antall på kort tid, i en tid da Norges økonomiske situasjon ikke tillot store investeringer. I begynnelsen var båtene åpne, men etter hvert fikk man et dekk, med luker. Med lukene åpne fungerte dekket som tofter for mannskapet, som drev jollen fremover med årer. Jollene var fra 14-20 meter lange, og besetningen var på 23 mann. Jollene førte dessuten seil, to master rigget med luggerseil. Kanonjollene var den minste av datidens kanonbåter. Fartøyene ble sjelden eller aldri brukt om vinteren. De ble sett på som ubeboelige vinterstid, og var ikke særlig sjødyktige. De lå derfor i opplag som vinterreserve dersom en krise skulle oppstå. Kanonene ble da ofte tatt ombord i de større skonnertene eller briggene, hvor kanonene ofte måtte skiftes. Bestykning. En kanonjolle var bestykket med en 24 punds kanon akterut, og eventuelt 2 haubitser. Den store kanonen kunne ikke siderettes, så sikting i horisontalplanet måtte gjøres ved å snu hele fartøyet. Under kamp ble fartøyet hovedsakelig manøvrert ved hjelp av årer. Under Slaget ved Alvøen den 16. mai 1808 holdt fire kanonjoller og en sjalupp den britiske fregatten Tartar unna, og kampen endte til slutt med at den britiske fregatten måtte flykte. Totalt fantes det i 1814 51 kanonjoller, hoveddelen av disse var lagt «søndenfjelds», dvs langs Skagerrakkysten. I Bergen fantes det 11, i Trondheim 6, og søndenfjelds 34 kanonjoller. Ingen originale kanonjoller er bevart, men i 1991 ble det i Risør bygd en kopi etter originale tegninger. Den har navnet Øster Riisøer 3 og spiller i en rekke historiske arrangementer rollen som "kanonjolle". Kanonsjalupp. Tegning av en typisk kanonsjalupp, hentet fra «Norges Sjøforsvar 1814-1914». En legger merke til at kanonene var plassert forut og akter; på tegningen ser en plasseringen som «skinner» forut og akterut, hvor kanonen stod. Skinnene var vinklet oppover for å redusere rekylen til kanonen. Legg også merke til at baugen kan «åpnes» for å gjøre plass til kanonmunningen. En tegning av en dansk kanonsjalupp - at alle slajupper så slik ut, er nok lite sannsynlig, men det gir en god indikasjon på hvor mange mann som var ombord i et så lite fartøy for å bemanne det. Kanonsjalupp var et dekket orlogsfartøy som var i bruk i Skandinavia fra 1600-tallet, og senere, i sterkt modifisert utgave, som 3. klasse kanonbåter (i Norge) på slutten av 1800-tallet. Sjaluppene var ca 65’ (21 meter) lange og hadde to 24 eller 18 punds kanoner, en forut og en akter. Fartøyene var også utstyrt med 4 mindre haubitser langs rekken, en slags små kanoner. Besetningen var på 63 mann. Hovedkanonene kunne ikke siderettes, så sikting i horisontalplanet måtte gjøres ved å dreie hele sjaluppen. Dette ble gjort ved hjelp av årer – under kamp var mastene lagt ned, og man manøvrerte med årene. Kanonsjalupper ble blant annet bygd ved Fredriksvern Verft hvor sjaluppskuret fra 1750-tallet er bevart. Bombesjalupp. Bombesjaluppene, også kalt mortérsjalupp, var nokså like kanonsjaluppene, men var vesentlig kortere, og armert med én stor morter i stedet for de to kanonene. De var omtrent 16 meter lange, og hadde et mannskap på 50 mann. Kanonbåt av 3. klasse. Tegning av kanonbåt av 3. klasse. I årene 1840-45 ble det bygget ikke mindre enn 47 kanonsjalupper i Norge, og en hel del eldre ble reparert. De var temmelig like de man kjente fra Napoleonskrigene, og konstruksjonen hadde røtter langt tilbake i tid. Da man etter hvert skjønte at de hadde stadig mindre militær verdi ettersom utviklingen skred fram, ble 18 av disse bygget om til «kanonbåt av 3. klasse». Resten av kanonsjaluppene ble skrapet. Ombyggingen foregikk i tiden 1872-1883. De ombygde sjaluppene fikk satt inn 2 dampmaskiner på til sammen 70 indikerte hestekrefter, som gav dem en fart på maksimalt 6-8 knop. De fikk, i stedet for to kanoner, én 17 cm riflet forladekanon, som økte deres militære verdi ganske drastisk. Hastigheten var ennå beskjeden, omtrent den samme som sjaluppene hadde gjort under seil. Manøvreringsevnen økte betraktelig, samtidig som behovet for besetning falt til 19 mann. Båtene fikk en stor vekt forut av den svære kanonen, som for et skip normalt sett er et stort minus. Båtene viste seg likevel å ha gode sjøegenskaper, de var bygget i eik og tålte forbausende mye. De ble benyttet som øvelsesmateriell for yngre offiserer, som om bord på disse båtene fikk sin første kommando. Ombyggingen fra kanonsjalupp til kanonbåt kostet den gang ca 40 000 kroner (inkludert dampmaskin). Navnene på sjaluppene som ble ombygget til 3. klasse kanonbåter var: «Dverg», «Nøk», «Aasgaardstrand», «Kongsberg», «Kristiansand», «Skudesnes», «Karmøe», «Skien», «Tønsberg», «Horten», «Langesund», «Porsgrund», «Laurvig», «Arendal», «Lillesand», «Brevig» og «Trold». Litteratur. Kanonsjalupp Fylkesvei 561. Fylkesvei 561 (Fv561) går mellom Storavatnet i Fjell og Skjold i Øygarden. Veiens lengde er 36,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Kanonskonnert. Kanonskonnert er i norsk sammenheng et orlogsfartøy med to kanoner, en akter og en i baugen. Hoveddelen av de norske skonnertene var konstruert av skipsbyggmester Herman Brunchorst fra Bergen rundt 1807, og dette designet holdt seg ut 1814, da krigen sluttet. Kanonskonnertene hadde dekk og var rigget som 2-mastet slettoppskonnerter. Båttypen hadde fast køyeplass til rundt 40 mann og var bestykket med en eller to 60 punds bombekanoner eller to 24 punds kanoner, og fra 2 til 6 mindre haubitser. Kanonskonnertene var godt egnet til patruljetjeneste og konvoitjeneste over lengre distanser, og det var da også dette de ble konstruert for: som hurtigseilende fartøyer, bestemt for å kunne opprettholde forbindelsen langs kysten, og da særlig over de mer åpne havstrekninger. En av kanonskonnertene hadde blant annet et årelangt tokt til Finnmark, som ledd i suverenitetshevdelse. Kanonskonnertene av 1808. Tegning av seilskonnertene Axel Thorsen og Skjøn Valborg. Etter at den danske orlogsflåten, og med det Danmark-Norges sjøforsvar, opphørte å eksistere etter slaget på Københavns red i 1807, ble der bygget flere "kanonskonnerter" i Norge. Hoveddelen av disse ble bygget i Bergen (totalt åtte stykker), mens to ble bygget i Trondheim. Disse skonnertene var bestykket med «(...) to større kanoner, og hadde 45 mands besætning.» Kanonskonnert «No 1» (senere «Odin»), Bergen, deltok i Slaget ved Alvøen. I 1814 var der totalt 8 kanonskonnerter i den norske marinen. Kanonskonnertene av 1839. Tegning av skonnertene «Uller» og «Vale», bygget fra 1839-1845. 1839 startet byggingen av en ny type kanonskonnerter, nemlig «Sleipner», sjøsatt 6. juni 1839, «Vale», sjøsatt 15. september 1843, og «Uller», sjøsatt 2. september 1845. Disse var adskillig større enn de forhenværende kanonskonnertene, førte fra 50-75 manns besetning og var armert med 1 eller 2 60 punds bombekanoner. Disse skonnertene var hurtigseilende skip, slanke og med høyere fribord enn skonnertene av 1811, og var kobberkledd, som førte til lavere friksjon i vannet og dermed høyere hastighet. Disse skonnertene ble solgt, lagt i opplag eller hugget opp i 1860-årene. Sleipner og Vale ble solgt i 1866, mens Uller ble bygget om til kullholk i 1863, og hugget opp i 1877. Kanonkutter. En kanonkutter var vesentlig lik kanonskonnertene, men hadde kun én mast, en såkalt papegøyemast, med bestykning og besetningsantall lik kanonskonnertene. De var billigere å bygge, men var dårlige seilere. Se også. Den Norske Marinen 1807-1890 Fylkesvei 559. Fylkesvei 559 (Fv559) går mellom Fjell sentrum og Møvik i Fjell kommune. Veiens lengde er 4,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Frostating lagmannsrett. Frostating lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge. Dens jurisdiksjon omfatter fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, jf oversikten nederst på siden over tingretter som hører til Frostating lagdømme. Domstolen har hovedsete i Trondheim og faste rettssteder i Molde, Kristiansund og Ålesund. Navnet har domstolen fått fra det gamle Frostatinget som ble holdt på halvøya Frosta i Trondheimsfjorden og som omfattet omtrent samme distrikt som dagens domstol. Domstolen holder til Trondheim tinghus. Den ledes av en førstelagmann (for tiden Aage Rundberget) og har i tillegg to lagmenn og 15 fast utnevnte lagdommere. Den har videre én administrasjonssjef og elleve funksjonærer. Lagmannsretten behandler alle anker over avgjørelser i de tingretter som hører til lagdømmet – både i straffsaker og sivile saker, se nærmere om saksbehandlingen i artikkelen lagmannsrett. Lagmannsrettens avgjørelser kan – i noe begrenset utstrekning – ankes til Høyesterett. Det europeiske folkeparti. Det europeiske folkeparti (EPP) er et kristendemokratisk, konservativt politisk partisamarbeid mellom nasjonale partier i Europa med samme grunnsyn. EPP ble etablert i 1976, og har siden den gang blitt den største partipolitiske blokk av sitt slag internasjonalt. Sammenslutningen gjør seg gjeldende i flere av Den europeiske unions (EU) organer, samt andre felleseuropeiske organisasjoner som for eksempel Europarådet. I Europaparlamentet sitter lovgivere som ble valgt fra EPPs nasjonale medlemspartier samlet, og utgjør parlamentets største partigruppe. Ifølge sin internettside er partiet «en familie bestående av det politiske sentrum hvis røtter ligger dypt i den europeiske sivilisasjons historie. Det forener likesinnede nasjonale partier i EUs medlemsland og i søkerlandene». Partiet har en ungdomsorganisasjon, Det europeiske folkepartis ungdom (YEPP). Europeiske demokratiske studenter (EDS) er partiets studentorganisasjon. I Norge er Høyre assosiert medlem, mens Kristelig Folkeparti er observatør. Assosiert medlemskap. Republikken Makedonia Observatørstatus. San Marino Pungmuldvarper. Pungmuldvarpene er en familie av pungdyr (Notoryctidae), med én slekt som deles i en eller to arter. De viser stor likhet med muldvarper og visse andre insektetere. De mangler ytre ører og øynene er rudimentære. De har korte ben og en kort hale som har flere ringer og etterlater seg spor når dyret beveger seg over jorda. Forbena har store og spadelignende klør på tredje og fjerde tå. Pungmuldvarpene er meget nært knyttet til livet nede i jorda, og beveger seg sjelden over bakken. Siv Nordrum. Siv Nordrum (født 7. oktober 1958 i Drøbak i Akershus) er en norsk journalist og informasjonsmedarbeider. Hun har vært journalist siden 1977, og har arbeidet i NRK fra 1990 til 1997, i et reklamebyrå fram til 2001 og deretter som statssekretær og taleskriver for statsminister Kjell Magne Bondevik til 2005. Siv Nordrum er fagdirektør for kommunikasjon i Statistisk sentralbyrå, der hun begynte å jobbe 1. januar 2012. Før dette var hun kommunikasjonsdirektør ved Universitetet i Oslo (UiO) fra 1. september 2006. Siv Nordrum har også vært politiker for Kristelig Folkeparti. Bibliografi. 1 Siv Nordrum gjorde boken ferdig etter faren Edvard Nordrums bortgang. Fridtjof Frank Gundersen. Fridtjof Frank Gundersen (født 29. oktober 1934 på Tynset, død 11. november 2011 i Sandvika) var en norsk jurist, professor og politiker for FrP. Han satt på Stortinget for partiet i 16 år (fra 1981 til 1985 og igjen fra 1989-2001). Akademisk karriere. Gundersen gjennomførte Forsvarets russiskkurs og ble cand. jur. fra Universitetet i Oslo (1961). Deretter gikk han på Utenriksdepartementets aspirantkurs. Fra sommeren 1965 var han tilknyttet Det juridiske fakultet ved UiO som universitetslektor. I 1973 ble han tildelt graden dr. juris, doktoravhandlingen hans ble utgitt på Universitetsforlaget under tittelen "Statlige handelsmonopoler og EF: konkurransebegrensninger i næringer underlagt statlige handelsmonopoler, og deres tilpasning til internasjonale traktater", ISBN 82-00-08922-3. Ved Norges Handelshøyskole i Bergen underviste han i spesialfaget 'Norsk- og internasjonal markedsrett'. Der tiltrådte han også 1. januar 1975 stillingen som professor i rettsvitenskap, og forble fra da av tilknyttet NHH, fra 1. januar 2002 som professor II. Gundersens viktigste forskningsarbeider var innenfor EU-rett. Politisk karriere. I begynnelsen av sin politiske karriere, fram til midten av 70-tallet, var Gundersen aktivt medlem i Høyre. Han var blant annet formann i Høyres «Tenkegruppe 99» fra 1966 til 1971, og medlem av Høyres politiske råd fram til 1975. Gundersen satt på Stortinget i fire perioder. Han ble valgt inn på Fremskrittspartiets program som «uavhengig» og partiløs kandidat i 1981. I én av periodene var han én av fire FrP-representanter (sammen med Carl I. Hagen). I 1985 kom han med boka «Fri og frank på Tinget», som handlet om hvordan han opplevde å bli valgt inn i nasjonalforsamlingen. Vinteren 2001 ble han vraket som Fremskrittspartiets førstekandidat i Akershus og havnet i konflikt med Carl I. Hagen. Like etter meldte han seg ut av partiet med begrunnelsen at han ikke lenger følte seg vel i stortingsgruppa. Bakgrunnen skal ha vært striden som oppstod i partiet høsten 2000, der partileder Hagen hadde beskyldt Gundersen og flere andre for illojalitet. Gundersen markerte seg med hyppige innspill i norsk samfunnsdebatt både som politiker og som jussprofessor. Han var sterkt engasjert både i forsvarspolitikk og eldrepolitikk. Agent for etterretningstjenesten. I desember 2006 innrømmet Gundersen at han hadde rapportert til den militære etterretningen etter å ha deltatt på kommunistkongresser i Sovjetunionen på 1950- og 1960-tallet. Dette kom frem etter press fra Dag Seierstad (SV) som over lengre tid hadde anklaget Gundersen for dette forholdet. Til Klassekampen uttalte Gundersen: «Jeg var bedt av et lovlig organ om på vegne av NATO-staten Norge å rapportere om det jeg så. Jeg mente faktisk at det var min plikt.» Fylkesvei 516. Fylkesvei 516 (Fv516) går mellom Hogstad og Hommersåk i Sandnes. Veien er 5,2 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 508. Fylkesvei 508, Søredalen ved Hommeland Fylkesvei 508 (Fv508) går mellom Høle i Sandnes og Oltedal i Gjesdal. Veiens lengde er 10,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fenylalanin. Fenylalanin er en aminosyre. Forkortelse: Phe Aminosyren fenylalanin finnes i to former: D- og L- formen. L-fenylalanin (LPA, C9H12NO2) er et pH-nøytralt byggeelement, som inngår i forskjellige proteiner. Dens speilbilde, D-fenylalanin (DPA), kan fremstilles kunstig. L-fenylalanin brukes i menneskets kropp, hvor den er én av de essensielle aminosyrer. L-fenylalanin kan omdannes til tyrosin, som på sin side kan omdannes videre til L-dopa, norepinefrin og epinefrin. D-fenylalanin kan kun omdannes til fenyletylamin. Sammen med asparaginsyre er fenylalanin en ingrediens i det kunstige søtningsstoffet aspartam. En arvelig betinget stoffskifteforstyrrelse gjør at noen mennesker ikke kan bryte ned fenylalanin fullstendig. Sykdommen kalles fenylketonuri (PKU), og den medfører at pasientene ikke kan tåle stoffer som inneholder fenylalanin. Derfor tåler de heller ikke aspartam. Hvis de ikke unngår inntak av fenylalanin fra fødselen av, oppstår irreversibel hjerneskade. Den kunstig fremstilte blandingen av D- og L-formene DL-fenylalanin (DLPA), brukes som kosttilskudd. Fylkesvei 505. Fylkesvei 505 (Fv505) går mellom Ganddal i Sandnes og Bergene i Time. Ombyggingsplaner. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Peptidbinding. Peptidbinding er en kjemisk binding mellom to aminosyrer, mellom aminogruppen fra den ene aminosyren til karboksylgruppen i den andre aminosyren. Protein dannes ved peptidbindinger mellom flere enn 50 aminosyrer, færre enn 50 kalles polypeptid. I peptidbindingen dannes det "halvannen" binding(pi-binding) mellom karboksylsyrens dobbelt bundne O over C atomet og til N, denne binding forhindre fri rotasjon i peptidbindingen og gir anledning til cis/trans-isomeri, likevel er det kun i prolin det kan være snakk om cis-formen, da det ellers vil bety at sidekjedene fra aminosyrene vil ligge på samme side og dette vil ikke være gunstig. Fylkesvei 507. Fylkesvei 507 (Fv507) går mellom Søyland i Hå og Verdalen i Klepp. Veiens lengde er 17,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nasjonale turistveier. Sammen med delstrekninger av har strekningen mellom Bore i Klepp og Søyland i Hå fått status som "nasjonal turistvei Jæren". Turistveien er 41 km lang. Riksvei 502. Riksvei 502 (Rv502) går mellom Egersund og Hovlandsviga i Eigersund. Veiens lengde er 4,2 km. Fylkesvei 469. Fylkesvei 469 (Fv469) går mellom Skolla og Eide i Flekkefjord. Veien (unntatt fergestrekningen) er 9,6 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Krystall. Krystaller av proteiner og viruspartikler En krystall er et fast stoff hvor de involverte atomer, molekyler eller ioner er ordnet i et gjentagende mønster i alle romlige dimensjoner. Mange stoffer i væskeform vil danne krystaller når de omdannes til faste stoffer som følge av endringer i temperatur eller trykk. Koksalt og sukker er dagligdags eksempler på krystallinske stoffer, men også metaller, mineraler og is er krystallinske. Ofte vil det være snakk om polykrystallinske forbindelser hvor et stoff består av forskjellige sammenvokste monokrystaller. Alkymi. a> symboliserer både mystikk og overtro, fornuft og eksperimentering. Alkymi var en middelaldersk forløper for den moderne kjemien (ordet er sammensatt av arabisk «al-» = "den", "det" (bestemt artikkel) og gresk «chymeia» = "kjemi"), ofte blandet sammen med magiske forestillinger, jakten på de vises sten, som skulle kunne brukes til å omdanne metaller til gull, samt gjøre en udødelig. Himmeløyet «Quo Modo Deum» røper Guds uransaklige veier. Illustrasjon i tresnitt fra et 1600-talls verk om alkymi. Realiteten er at mange av middelalderens alkymister var seriøst arbeidende kjemikere. De var henvist til å arbeide ut fra den religiøse og magiske forståelsesramme som var gjeldende i samtiden, og de måtte bygge på den sum av faktisk viten som var tilgjengelig. Alkymien var en holistisk åndsretning, hvor argumentasjon og bevisførsel kom an på evnen til å påvise sammenhenger mellom de kjemiske stoffer og for eksempel de fire temperamenter, de fire elementer, kosmologien og gudstroen. På 1700-tallet utgav Johann Becker "Physica subterranea", et upåklagelig verk om mineralogi – samtidig som han arbeidet med å finne en metode til å kunne gjøre seg selv usynlig. Mange av alkymistene støttet seg til gnostiske skrifter, til kabbalaen og tarot, og de var overbevist om at astrologiske forhold hadde betydning for stoffene og menneskenes temperamenter. En del var regelrette svindlere, som søkte å utnytte tidens overtro og frykt for det ukjente til egen vinning. Til gjengjeld ble flere alkymister anklaget for hekseri, svart magi og trolldom og innstevnet for inkvisisjonen. Selv om man i dag ikke kan anerkjenne undersøkelser på det grunnlaget som forskning, lyktes det alkymistene å legge en solid basis for den senere, objektive kjemiske vitenskap. Den siste alkymist var samtidig den første moderne kjemiker. Hans navn var Aureolus Philippus Theophrastus Bombastus Paracelsus von Hohenheim, og han levde mellom 1493 og 1541, i stadig søken etter viten innenfor medisin og kjemi. Det første arbeidet som skilte mellom kjemi og alkymi, var "The Sceptical Chymist" av Robert Boyle ved Oxford, utgitt i 1661. Noen mener at alkymistenes arbeid skal forstås åndelig, at det var et forsøk på å oppnå en spirituell forvandling, hvor målet blant annet var å bli et helt, og åndelig talt androgynt menneske. Blant andre Carl Gustav Jung og Jes Bertelsen arbeidet i flere år med alkymi ut fra en slik psykologisk forståelse. De fleste alkymister bruker "Smaragdtavlen" av Hermes Trismegistus i sitt arbeid. Hermes Trismegistus er ofte kalt alkymiens far. Alkymien kan spores tilbake til det gamle Egypt, og finnes også flere hundre år før vår tidsregning blant sjamanistiske taoister i Kina. Alkymi sies å være en transmutasjonskunst, hvor det dreier seg om å kontrollere og styre vibrasjoner i både mikro- og makrokosmos. Fylkesvei 468. Fylkesvei 468 (Fv468) går mellom Tonstad og Svartevatn i Sirdal. Veiens lengde er 32,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Malte Welin. Malte Welin (født 30. mars 1896 i Rebbelberga, Ängelholm, død 3. mars 1953 i Stockholm) var en svensk nazist på 1930-tallet og en flittig organisasjonsbygger i dette tidsrommet. Hans fulle navn var Jean Malte Erian Welin ”Jan” ”Evian”. Welin grunnla i tur og rekkefølge organisasjonene "Nationella Oppositionen", "Tysklands Vänner", "Nationalsocialistiska Förbundet" og "Riksfronten". Welin titulerte seg som dosent, men det er uklart om han virkelig hadde dosentkompetanse. Etter et besøk hos Vidkun Quisling ble Welin høsten 1941 utpekt til svensk representant for Quislings nystartede «institutt», Det Nordiske Nasjonalsocialistiske Samband. For å bedre kunne få Quislings budskap ut i Sverige startet Welin da "Nordisk Press- och annonsbyrå" i Göteborg. Huangpu (elv). Huangpu (kinesisk: 黄浦江, pinyin: "Huángpŭjiāng") er en 97 km lang elv i Kina som renner gjennom Shanghai. Den renner så ut i ytterkant av den brede elvemunning/bukt der Chang Jiang (Yangtsekiang) tømmer seg i Østkinahavet. Huangpu er ca 400 meter bred og ni meter dyp ved Shanghai og nordover mot utløpet. Shanghai får det meste av sitt drikkevann fra elven. Den deler byen i to områder: Pudong og Puxi. Den brede gaten og promenaden "The Bund" i Shanghai ligger langs Huangpus venstre bredd. Tidligere fulgte hovedelven løpet til Suzhouelven og så ned til havet langs det som er det nedre løp av Huangpu, skjønt dette løpet fant i nord et annet løp til Østkinahavet enn i dag. Sedimentering fra Chang Jiang tvang vannmassene inn i en nyere og mer vestlig kurs i nord. Dessuten var det som nå er Huangpus øvre løp (fra dagens Bund og sønnenfor) bare en sideelv til hovedløpet. Også byen Jiaxing ligger langs Huangpu. Huangpu (Guangzhou). Huangpu (kinesisk: 黄埔区; pinyin: "Huángpù Qū", også transkribert som "Whampoa" eller "Wong Bou") er et bydistrikt i den subprovinsielle by Guangzhou i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Antallet med fast bosettingstillatelse i distriktet var i 2006 på 193.641. Den er oppkalt etter en historisk viktig øy i Perleflodens midte. Der vokste det opp en selvstendig by, tett på storbyen Guangzhou, som var bare ca 14 km mot nordvest. Nå er den en bydel i Guangzhou. Huangpu er idag Guangzhous ytre havn. Havnen har siden 1952 vært i stand til å betjene store havgående skip. Huangpu er også en viktig industriby, mange industribedrifter vokser opp her og det arrangeres messer i området. Whampoa-dokken eies av det Hongkong-baserte selskapet Hutchison Whampoa, et enormt konglomerat som blant annet eier mobiltelefoniselskapet "3" (Hi3G). Historie. Whampoatraktaten, en av de ulikeverdige traktater som Keiserkina ble påsvunget, ble understegnet her i 1844. Det var på Changzhouøya i Huangpu at Kuomintang-partiet under Chiang Kai-sheks lederskap i 1924 opprettet sitt viktige militærakademi (se militærakademiet i Whampoa). Flere av dets offiserer, blant annet Zhou Enlai, ble senere leder innen Det kinesiske kommunistparti. Riksvei 518. Riksvei 518 (Rv518) går mellom Nygård og Haugesund lufthavn, Karmøy i Karmøy kommune. Veiens lengde er 3,5 km. Ordspill. Ordspill er en lek med ord som lyder likt eller som har flere betydninger. En rekke forfattere er kjent for sine treffende ordspill. I Alexander Kiellands roman "Garman & Worse" blir for eksempel en gammel mann som stammer, omtalt som «Stamfaderen». I vår tid har særlig skribenten Niels Christian Geelmuyden brukt ordpill i sine intervjuer og kåserier. Bruken av ordspill er ellers hovedpoenget i svært mange vitser, i revytekster og i reklame. Ordspill er ofte vanskelige å oversette. Ordspill kalles på tysk «Wortspiel», på fransk «jeu de mots». Andre betydninger. Ordspill blir også brukt om brettspillet Scrabble. Anekdote. Anekdote (uttales). Ordet stammer fra gresk "an", nektelse, "ekdotos", utgitt. En anekdote er en kort, ofte spøkefull fortelling med et tydelig poeng, men ikke like komisk som en enkel vits. Innslag av anekdotiske beretninger forekommer i mange romaner. Historien om Columbi egg er en kjent anekdote. Opprinnelig kommer ordet fra det greske «ανέκδοτον, anékdotoni» i betydningen «ikke utgitt» og betegnet et skrift som bygger på en muntlig fortelling. Fylkesvei 511. Fylkesvei 511 (Fv511) går mellom Skudeneshavn og Eidsbotn i Karmøy. Veiens lengde er 19,3 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Quezón by. Quezón by (filippinsk: "Lungsod Quezon"; engelsk: "Quezon City") er Filippinenes mest folkerike by med 2 173 831 innbyggere (2000). Den er et eksempel på at en ung forstad etter kort tid kan overgå moderbyen (i dette tilfelle Manila) og det «egentlige» sentrum i befolkningstall. Quezon by var Filippinenes hovedstad fra 1948 til 1976. Kawit. Map of Cavite showing the location of Kawit Kawit (tidligere "Cavite El Viejo") er en bykommune i den filippinske provinsen Cavite. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 62.751 i 13.510 hushold, men befolkningen turde være raskt voksende på grunn av nærheten til den raskt ekspanderende hovedstadsregionen Metro-Manila i nordøst. Kawit er fødebyen til Emilio Aguinaldo, som var Filippinenes første president. Barangayer. Kawit er inndelt i 23 "barangayer". Riksvei 451. Riksvei 451 (Rv451) går mellom Borgen og Kristiansand lufthavn, Kjevik i Kristiansand. Veiens lengde er 1,8 km. Fylkesvei 453. Fylkesvei 453 (Fv453) går mellom Ryen i Kristiansand og Vennesla. Veien er 11,3 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. István Csurka. István Csurka (født 27. mars 1934 i Budapest, død 4. februar 2012) var en ungarsk forfatter og politiker, partileder for det nasjonalistiske partiet MIÉP. Fra 1952 til 1957 studerte Csurka på teater- og filmhøyskolen med sikte på å bli dramaturg. I 1956 ble han leder av teaterhøyskolens nasjonalgarde. På grunn av dette ble han internert et halvt år. Hans første artikkel kom ut i 1954 og hans første bok i 1956. Fra 1973 til 1986 arbeidet han i avisen "Magyar Nemzet" ("Den ungarske nasjonen"). Siden 1988 har han arbeidet i redaksjonen i avisen "Hitels". Csurkas politiske karriere startet i 1987, da han var med og grunnla partiet Magyar Demokrata Fórum (MDF). I 1993 ble han ekskludert fra partiet, og stiftet i stedet MIÉP. Csurkas bror, László Csurka, er skuespiller. Nakhitsjevan. Nakhitsjevan (på aserbajdsjansk "Naxçıvan", mer offisielt "Naxçıvan Muxtar Respublikası") er en autonom republikk tilhørende Aserbajdsjan. Området er en eksklave med Armenia mellom seg og det øvrige landet. Nakhitsjevan er 5 500 km² stort og har omkring 310 000 innbyggere. Hovedstad er Nakhitsjevan. Foruten mot Armenia i nord og øst grenser Nakhitsjevan mot Iran i sør og vest samt mot en liten tyrkisk remse mellom Iran og Armenia i nordvest. Armenia har ansett (og anser delvis fortsatt) at området egentlig er armensk. Nakhitsjevan er det eneste landet i verden (ettersom det ikke er selvstendig regnes det likevel ikke) foruten Tyrkia som anerkjenner det tyrkiskkontrollerte Nord-Kypros. Den forrige aserbajdsjanske presidenten Heydər Əliyev kom fra Nakhitsjevan. I 1990 erklærte Nakhitsjevan (som første sovjetrepublikk) seg uavhengig av Sovjetunionen. Republikken ble gjenerobret i løpet av et par dager. På tross av den korte varigheten regnes ofte denne løsrivelsen som det første forvarselet om at Sovjetunionen kom til å gå i oppløsning. Konger av Gondor. Dette er en liste over Kongene av Gondor fra den fiktive verdenen Midgard, som ble skapt av forfatteren J.R.R. Tolkien. Gondors konger mente at Amandil, far til deres første konge, var etterkommer av Herrene av Andúnië, og dermed nedstammet fra Silmariën og dermed Kongene av Númenor. Minalcar, sønn av kong Calmacil, regjerte som prinse-regent fra 1240–1304 Fíriel, datter av Ondoher, skulle ha vært regjerende dronning av Gondor, men ble forbigått av Elendil var den første konge også av Arnor, og ble etterfulgt av Isildur. Elendil regjerte over begge rikene som "Høykonge" av Dúnedain-i-eksil og Isildur tok også over som Høy konge etter sin fars død. Isildur overlot Gondors styre til Meneldils, sønn av Anárion, som ene konge av Gondor, men Isildurs kongelighet i det søndre riket fortsatte, siden hans slektslinje med rett var Høy konge over både Arnor og Gondor, men etter Isildurs død ble rikene delt. Isildurs arvinger regjerte i Arnor og Anárions arvinger regjerte i Gondor. Eärnur (konge nr. 33) ble tatt i Minas Morgul og ble aldri sett igjen, og etter det ble kongeriket styrt av en riksforstander, en tittel som gikk i arv, helt til Elessar (Aragorn) kom og forente de to rikene igjen, og dermed ble han den første kongen av det Gjenforente riket av Gondor og Arnor. Einar Moxnes. Einar Hole Moxnes (født 11. juni 1921 i Alstahaug i Nordland, død 20. januar 2006) var en norsk stortingsrepresentant (Sp), statsråd og fylkesmann. Moxnes vokste opp på Alstahaug i Nordland og Bjugn i Sør-Trøndelag. Han gikk på landsgymnas på Steinkjer, med eksamen i 1946. Han arbeidet som herredsagronom i Åfjord fra 1951 til 1974. Han var ordfører i Åfjord fra 1956 til 1966 og formann i Sør-Trøndelag fylkesting fra 1958 til 1963. Moxnes møtte for første gang på Stortinget som vararepresentant i 1959. Fra 1965 til 1968 var han fast møtende vararepresentant mens Per Borten var statsminister. I 1968 overtok han som fiskerminister. Han ble innvalgt på Stortinget i 1969, men møtte ikke som representant før 1971. Etter EF-avstemningen i 1972 ble han landbruksminister i regjeringen Korvald. Han ble utnevnt til fylkesmann i Sør-Trøndelag i 1974 og tjenestegjorde i 12 år frem til han gikk av med pensjon i 1986. Sergej Prokudin-Gorskij. Sergej Mikhajlovitsj Prokudin-Gorskij (russ.: '; født 31. august 1863, død 27. september 1944) var en russisk pioner innen fargefotografi. Prokudin-Gorskij ble født i Murom, Vladimir oblast i Russland, og studerte kjemi i St. Petersburg, Berlin og Paris. Gjennom egen forskning tok han patent på produksjon av fargedias og på projisering av fargefilm. Rundt 1905 begynte han et arbeid med mål å systematisk dokumentere hele det russiske imperiet i fargebilder. Et av formålene hans var senere å vise fram fargebildene i skolen, for slik å formidle kunnskap om historien, kulturen og moderniseringen av Tsar-Russland. Fargefotografering. I 2001 laget det amerikanske kongressbiblioteket utstillingen"The Empire that was Russia". Til utstillingen ble glassplatene scannet, og fargebilder ble produsert digitalt fra de scannede røde, grønne og blå bildene. Først med digital bildebehandling ble det mlig å fullføre Prokudin-Gorskijs planer. Bildeeksempler. Wikimedia Commons har et stort galleri av Prokudin-Gorskijs fargefotografier fra perioden 1904-1916. Eksterne lenker. Prokudin-Gorskij, Sergej Prokudin-Gorskij, Sergej Arthur Arntzen. Arthur Andreas Arntzen (født 10. mai 1937 i Tromsø) er en norsk komiker, forfatter, dramaturg, skuespiller, entertainer, journalist og musiker, bosatt i Tromsdalen i Tromsø. På tross av minimalt med skolegang, ble Arntzen journalist i lokalaviser, og ble senere på 50-tallet Dagbladets Nord-Norgekorrespondent. Arntzen skapte på slutten av 50-tallet komifiguren «"Oluf Rallkattli"», først for lokalrevyer og fra 1965 for TV og siden 1967 bøker og skuespill. Som skuespiller er han kjent for sin nordnorske humor, noe som også er emne i flere av hans bøker. Boksalget i Oluf-serien har kommet opp i over. I 1989 ble bøkene omarbeidet til et skuespill for Hålogaland teater. Dette ble teaterets største suksessforestilling noensinne, og TV-versjonen ble også en tilsvarende suksess. Også hans siste skuespill, «Den fordømte nordlendingen», omhandlet nordnorsk humor. Sammen med Håkon Karlsen og Tore Skoglund har han holdt forestillinger om «Oluf», hvorav flere er utgitt på CD. Arthur bestemte seg for å avslutte skuespillet om «Oluf» i 2007, da etter 50 år. Tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø Ole Danbolt Mjøs, utnevnte Arntzen til professor II, en honorær universitetsstilling av Arntzen omtalt som «flirolog» eller «artigamanuensis». Fantomet (figur). «Fantomet'"» er hovedpersonen i tegneserien ved samme navn. I tegneserien har rollen som Fantomet gått i arv fra far til sønn i over 400 år, fra 1536 til idag. Det første Fantomet ble Fantomet fordi han sverget en ed om å bekjempe sjørøveri og urett, og at hans sønn og hans sønner skulle følge ham. Fantomet har en heldekkende, tettsittende blå drakt, og bruker en svart maske for å skjule øynene. Han har en hodeskallering på høyre langfinger, og en ring med det gode merket på venstre langfinger. Hodeskalleringen på høyre langfinger gjør at menneskene Fantomet slår får et arr der han slår dem, som ikke går bort. Fargen på drakta er forskjellig i forskjellige utgivelser i forskjellige land; i Skandinavia er drakta blå, mens den i USA og Australia er lilla. I Brasil er den rød. Det har til sammen vært tjueén Fantomer, men flere andre har også opptrådt som Fantomet. Keiser Joonkar på det tredje Fantomets tid brukte Fantomet-drakta da Fantomet var syk, og ble kjent som «det svarte Fantomet». Julie Walker, det syttende Fantomets tvillingsøster opptrådte også som «det kvinnelige Fantomet» ved flere anledninger. Det nåværende, tjueførste Fantomets kone Sala Palmer-Walker, har også opptrådt som det kvinnelige Fantomet. I tillegg til disse har også skurker og kriminelle flere ganger brukt Fantomet-drakta for å tilrøve seg rikdommer eller prøve å bringe vanry over Fantomet. Hyni. Hyni (fra norrønt "Hythdnia", «viktige personers bopel») er en bydel nord i Skien viktigste med ca. 2600 innbyggere. Bydelen ligger ved Falkumelva, noen ganger kalt "Hyni-elva". Castletown (Caithness). Castletown er en landsby i Highland, Skottland, mellom John o' Groats og Thurso. Mye av landsbyen ligger i området kjent som Stanergill. Elven Stanergill Burn var tidligere østgrensen for det bebygde området. Den renner nå gjennom den østlige delen av landsbyen og så videre ut i Atlanterhavet ved Dunnet Bay. "Stanergill" betyr «stendalen», og mye av bebyggelsen i Castletown skriver seg fra det 19. århundre, da det var en oppgangstid for stenbrudd der. Mye av stenen ble klargjort for utskipning i havneområdet, kjent som Castlehill. Sten fra Castletown finner man blant annet på mange av Londons gater. Landsbyen tilhører Olrig sogn. Gøtudansk. Gøtudansk (færøysk: "gøtudanskt",) er den skandinaviske uttalen av dansk som man ofte hører på Færøyene. Gøtudansk minner om uttalen i norsk og er derfor lett forståelig for både dansker, nordmenn og svensker. Det er en aksent av dansk som følger skriften mer bokstavtro enn det tilfellet er i innfødt dansk, og med et færøysk tonefall. Eksempelvis har gøtudansk ikke stød, og det er hardere enn de danske dialektene. Men gøtudansk er ikke en dialekt i egentlig forstand, ettersom det ikke er noens morsmål, men alltid et tillært fremmedspråk. Navnet "gøtudansk" er sannsynligvis avledet av navnet på bygda Gøta på Eysturoy, i betydningen «slik de snakker dansk i Gøta». Dette til tross for at "gøta" også kan bety "gate" på færøysk. Forklaringen "gatedansk" allikevel ikke særlig sannsynlig, ettersom man aldri har snakket dansk «på gata» på Færøyene. I populærkulturen er metalgruppen Týr sin fremførelse av det gamle, danske kvadet "Ramund Hin Unge" et godt eksempel på bruken av gøtudansk. Dunnet. Dunnet er en landsby i Highland, Skottland, i den nord-/nordøstlige enden av Dunnet Beach, en fem kilometer lang strand som strekker seg mot Castletown. Landsbykirken er dokumentert tilbake til 1230. Innsjøen St John's Loch, også kjent som Dunnet Loch, ligger nord for landsbyen. Malpensa lufthavn. Malpensa lufthavn (IATA: MXP, ICAO: LIMC) er en av Italias to internasjonale hovedlufthavner. Lufthavnen ligger nær Milano i provinsen Varese, og betjener Milanos, regionen Lombardias og deler av provinsen Piemontes og det sørlige Sveits' reisende med verden. Lufthavnen har forbindelse til Milano via hovedveien "«Milano-Varese»" og flytoget "«Malpensa Express»". I tillegg går det servicebusser mellom Malpensa og Milanos byflyplass "«Linate Airport»". På Malpensa er hovedkvarteret til Alitalia, det italienske flaggskipet innen luftfart. Lufthavnen har også en godsterminal som kalles "«CargoCity»". Før forbedringsarbeidene startet i 1998, ble lufthavnen mest brukt ved langdistanseflygninger til USA, Sør-Afrika og Asia. Ved flygninger innen Europa og til Midtøsten og Nord-Afrika ble Linate flyplass brukt. Denne flyplassen er mye mindre enn den forbedrede Malpensa. I dag har Malpensa overtatt de fleste av disse flygningene, bortsett fra noen innenlandske og europeiske. Ruter og selskaper. Terminal 1 sett fra utsiden Nordpolmisjonen. Opprettelsen ble foretatt 8. desember 1855 av Den hellige kongregasjon for troens utbredelse i et dekret undertegnet av prefekt Giacomo Filippo kard. Fransoni. Nordpolmisjonen hadde 1856-65 sitt hovedkvarter på Altagård i Alta. Den første lederen for misjonen var Paul Marie Etienne de Djunkovskij I 1869 ble misjonen oppløst av Pius IX fordi man i Roma innså at Den katolske kirke i Norge måtte organiseres annerledes. Enkelte menigheter som ble opprettet gjennom Nordpolmisjonen eksisterer fortsatt, som St. Mikael i Hammerfest. Nordøyene (Orknøyene). Nordøyene består av alle øyene nord for Mainland Nordøyene er den største øygruppen i Orknøyene og består av alle øyene nord for hovedøya Mainland. Fylkesvei 463. Fylkesvei 463 (Fv463) går mellom Vanse og Borhaug i Farsund via Farsund lufthavn, Lista. Veiens lengde er 7,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 406. Fylkesvei 406 (Fv406) går mellom Sennumstad og Stemlona i Birkenes. Veiens lengde er 17,9 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Rust. Rust er en fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser av jern (Fe) og oksygen (O). Alt etter sammensetning kan fargen være gulaktig, rødlig, brunlig og over mot svart. Rust er et stort problem i mange forbindelser hvor man bruker jern eller jernholdige materialer til diverse konstruksjoner. I visse metallsammensetninger dannes en metall- og oksygenforbindelse som forhindrer oksygenet i å nå lenger inn i materialet, f.eks. i rustfritt stål. Normalt vil rusten få materiale til å løsne seg i flak, så emnet hele tiden svekkes etterhvert som oksygenet trenger lenger og lenger inn. Til slutt dannes hull (gjennomtæring), eller emnet knekker. I oppvaskmaskiner ses ofte rustpletter på ellers rustfrie gjenstander. Kan skyldes dårlig legering, eller Fe i små partikler som setter seg fast på utsiden eller at løse ikke-rustfrie splinter er løsnet fra andre ting i maskinen og tilfeldig lander på den rustfrie delen. Herfra kan rusten så spre seg, men da som dekningskorrosjon (tæring). Rust forebygges ofte ved galvanisering eller forzinking. Alternativt rustbeskyttes det løpende med oljebaserte produkter, særlig på biler. Rust kan omdannes til magnetitt (som ikke ruster) med å påføre kjemiske produkter som bla ferrobet selger, men også andre merker har produkter som er adekvate. Ofte brukt på skip. Tilsvarende kjemiske forbindelser dannes med andre metaller, f.eks. sølv som oksiderer og blir svart eller kobber som irrer (karakteristisk grønn farge). Sørøyene (Orknøyene). Nordøyene består av alle øyene sør for Mainland Sørøyene er en øygruppe i Orknøyene og består av alle øyene sør for hovedøya Mainland, som ligger rundt Scapa Flow. To av dem, South Ronaldsay og Burray, er forbundet til Mainland med Churchillbarrierene. Pentland Skerries er en øygruppe som ligger lenger sør, nærmere fastlandet, og som ikke tilhører Orknøyene. Harald Heide-Steen jr.. Harald Heide-Steen jr. (født 18. august 1939 i Oslo, død 3. juli 2008) var en norsk skuespiller og sanger som blant annet var kjent fra rollen som «Dynamitt-Harry» i de norske "Olsenbanden"-filmene. Han var også kjent som improviserende komiker, gjerne i tospann med Rolv Wesenlund under navnet "Wesensteen" på slutten av 1960-tallet. Heide-Steen jr. var erfaren innen revy- og teatermiljøet, og i tillegg hadde han flere soloopptredener hvor han ble kjent for sine mange figurer, blant annet «Rikstyristsjef Otmar X. Johansen», «Sylfest Strutle», «Russisk ubåtkaptein» og «Flykaptein» for flyselskapet Spantax. Som jazzvokalist utmerket han seg med scat-synging, og utga jazzplaten "Musikalske minner" (Big Box Records, 2008) med musikerne Bjørn Kjellemyr, Hallgrim Bratberg, Rune Arnesen og Svenn Erik Kristoffersen. Harald Heide-Steen jr. var sønn av skuespilleren Harald Heide Steen (1911–1980) samt fetter til Andreas Diesen, Kari Diesen dy og Anne Marit Jacobsen. Biografi. Harald Heide-Steen jr. filmdebuterte allerede som tolvåring i filmen "Storfolk og småfolk" regissert av Tancred Ibsen. Året før hadde han teaterdebutert i oppsetningen "Let's Make an Opera" av Benjamin Britten. Heide-Steen var sangutdannet ved Musikkonservatoriet i 1957, og fullførte Examen Artium ved Oslo Katedralskole i 1958. Han deltok i russerevyen både i 1956 og i 1958, og deltok i sin første profesjonelle revy i "Ferske fjes" av Einar Schanke og Bjørn Sand i 1957. Han arbeidet en del i film og TV i perioden 1959-1960, og var innom bl.a. NRK, BBC og RTF. Han arbeidet som innspillingsleder i NRK Fjernsynet fra 1959, og som produsent fra 1961-1965. Han var ansatt nummer 37 i NRK. I denne perioden produserte han over 100 programmer av forskjellig størrelse, hvorav det siste "Kunden har alltid rett" der Rolv Wesenlund ble introdusert med hell. Revy og teater. I 1965 medvirket han med tekster og regi i revyen "Lysthuset" i samarbeid med bl.a. Rolv Wesenlund, Karin Krog, Svein Byhring og Elsa Lystad. Etter dette fulgte en rekke revyer på Chat Noir, ABC Teateret og Oslo Cabaret. Han medvirket i en rekke sommerrevyer, og var med på å gjeninnføre sommerrevytradisjonen i Vestfold med to sommerrevyer i Tønsberg i 1968-1969. I 1960-årene var han, sammen med Rolv Wesenlund, med på å innføre en ny revyform med vekt på improvisasjon. Dette var med på å skape Heide-Steens velkjente karikaturkunst hvor han bl.a. gjorde lydhermende imitasjoner av fremmede språk og oppdiktede øvrighetspersoner. Han medvirket i sin siste Chat Noir-revy i 1990-1991, da han var med i "Einar Schankes 40-års jubileumsrevy". I tillegg til revy medvirket Heide-Steen også i en rekke teateroppsetninger. Han var skuespiller ved Oslo Nye Teater, Trøndelag Teater og Det Norske Teateret, hvor han hadde en rekke store roller i bl.a. "Knutsen og Ludvigsen", "To muntre herrer fra Verona", "West Land Story", "Charleys Tante" og "Brødrene Østermanns huskors". Han medvirket også musikalsk i oppsetningene "Oliver" og "Den stundesløse". Dessuten gjestet han også Riksteateret i jubileumssesongen 1988/1989 som Falstaff i "De Lystige Koner i Windsor" av William Shakespeare. Han var fast ansatt på Det Norske Teateret fra 1992. TV og film. Fra debuten i TV medvirket Heide-Steen i en rekke TV-produksjoner. Mest kjent er det populære fjernsynsprogrammet "Og takk for det" sammen med Rolv Wesenlund og Kirsti Sparboe, og NRK-dramatiseringen av Alexander Kiellands roman Fortuna. Nyeste kjente TV-opptreden er antakeligvis rollen som "vaktmester Daniel Gasmann Smestad" i Tore Ryens situasjonskomedie Karl & co på TV 2. Heide-Steen medvirket i 24 norske spillefilmer. Innen film og TV var han antakeligvis mest kjent som "Dynamitt-Harry" og "Data-Harry" i Olsenbanden-filmene. Etter filmdebuten i "Storfolk og småfolk" medvirket han bl.a. i "Til en ukjent", "Hermann" og "Bryllupsfesten". I tillegg både skrev og medvirket han i den norske spillefilmen "Mannen som ikke kunne le" sammen med Rolv Wesenlund. Heide-Steen tok etterhvert kun diverse gjesteopptredener, i tillegg til å reise rundt med sitt enmannsshow hvor han hentet frem gamle figurer og imitasjoner etter publikums ønske. I tillegg har han medvirket som stemmeskuespiller i noen animasjons- og tegnefilmer for barn. Personlige forhold. Heide Steen var gift med Gullen og bodde i Bærum. De hadde to barn sammen. Han var gift tre ganger tidligere, og har ytterligere ett barn med en av sine tidligere ektefeller. Helse. I slutten av oktober 2007 fikk Heide-Steen jr. beskjed om at han hadde uhelbredelig lungekreft. Legene ga ham en prognose på to måneder, dersom han ikke fikk noen form for behandling. Steen jr. døde 3. juli 2008. The Concert for Bangladesh. The Concert For Bangladesh var en konsert som ble holdt to ganger på ettermiddagen og kvelden den 1. august 1971 i Madison Square Garden i New York for til sammen 40 000 tilhørere. Konserten ble seinere utgitt som album med tittelen "The Concert For Bangla Desh". Bakgrunn. Under Øst-Pakistans bestrebelser på å danne den uavhengige staten Bangladesh oppsto politiske og militære konflikter som førte til store flyktningestrømmer. Problemene ble forsterka av kraftig nedbør og flom, og situasjonen utvikla seg mot en humanitær katastrofe. Harrison gav ut «Bangla-desh» som singelplate; samtidig fikk han Apple Records til å gi ut Ravi Shankars «Joi Bangla». Shankar ba også om Harrisons råd angående en veldedighetskonsert i USA. Dermed tok Harrison ledelsen, og brukte halvannen måned på å ringe rundt til sine musikervenner med en bønn om å bli med på en større konsert i Madison Square Garden. John Lennon var den første som ble spurt. Lennon var villig til å stille, sjøl om Harrison satte som forutsetning at Yoko Ono ikke skulle opptre sammen med han. Det endte likevel med at Lennon trakk seg to dager før konserten. Paul McCartney avslo på grunn av de pågående rettslige tvistene etter oppløsninga av The Beatles. Ringo Starr stilte imidlertid villig opp, og etter hvert slutta mange kjente navn seg til. Interessen for konserten var enorm, og billettene ble revet vekk på få timer. Konsertprogrammet. George Harrison ønska publikum velkommen; han bandt de ulike innslagene sammen og spilte sjøl med på de fleste numrene. Mange av innslagene var kjente Beatles-klassikere. Ravi Shankars gruppe åpna konserten med et 17 minutters innslag. Eric Clapton hadde sin første opptreden på over et halvt år. På dette tidspunktet var Clapton fortsatt avhengig av heroin, og for Harrison og produsenten var det like til det siste uvisst om han ville spille. Clapton måtte ta metadon før han gikk på scenen, men fikk likevel et sammenbrudd på scenen, og måtte få legehjelp før han kunne fullføre konserten. I tur og orden fulgte Billy Preston, Leon Russell, Klaus Voormann og Badfinger (sammen med Jim Horn, Carl Radle, Jesse Ed Davis, Don Preston og et sammensatt kor). Bob Dylan hadde sin første sceneopptreden siden Isle of Wight-festivalen i august 1969. Dylan deltok ikke på øvingene og stilte først på lydprøven. Harrison visste ikke om Dylan kom til å synge, før han plutselig stod på scena. Bortsett fra et par ubetydelige opptredener ga Bob Dylan ikke noen konsert igjen før i 1974. Ingen av musikerne tok honorar for opptredenen. Sjølve konserten innbrakte 250 000$, mens plate og film til sammen innbrakte det mangedobbelte til humanitær hjelp i Bangladesh, kanalisert gjennom UNICEF. Viktigere enn pengebidraget var det likevel at konserten gjorde verdenssamfunnet oppmerksom på katastrofen. George Harrison er i ettertida blitt omfatta med varme følelser i Bangladesh, og ved hans bortgang ble han offisielt hyllet som en stor venn av nasjonen. Bangladeshkonserten har danna mønster for alle seinere veldedighetskonserter innen rocken, som Live Aid, Band Aid og Live 8. Plata. Konserten ble innspilt og gitt ut som trippel-LP (seinere gjenutgitt som dobbel-CD) på Apple Records, produsert av George Harrison og Phil Spector. Plata er for øvrig Bob Dylans første offisielle liveinnspilling. Det ble også laga en kinofilm av konserten. Liste over sanger. Der ikke annet er angitt, er tekst og melodi ved George Harrison. Per Theodor Haugen. Skuespillerparet Per Theodor Haugen og Sidsel Sellæg i 1957. Per Theodor Haugen (født 8. oktober 1932 i Kongsberg) er en norsk skuespiller. Han debuterte på scenen i 1950. I 1959 hadde han hovedrollen i filmen "Støv på hjernen". I NRKs storsatsing om Henrik Ibsen fra 2006, miniserien "En udødelig mann", spilte han Ibsens stefarfar Ole Paus. Han var gift med skuespilleren Sidsel Sellæg, de fikk sønnen Kim Haugen, som også er skuespiller av yrke, som foreldrene. Kongen utnevnte i 2010 Haugen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats som skuespiller.» Eksterne lenker. Haugen, Per Theodor Karbid. Et karbid er en kjemisk forbindelse mellom karbon (karbon) og et annet grunnstoff, hvor forbindelsen i fast form "ikke" danner molekylgitter. Stoffer som CH4, CO2, CS2 og CCl4 regnes derfor "ikke" til karbidene. Karbidene kan være bygget opp enten i ionegittere og atomgittere eller metallgittere (se molekylgittere). Av saltaktige karbider kan nevnes kalsiumkarbid, CaC2. Dette og andre acetylider inneholder C22-, som er en sterk base, og disse saltene gir C2H2 ved reaksjon med en så svak syre som H2O (vann er en amfolytt, hvilket betyr at det både kan ha syre- og baseegenskaper). Det kjennes også karbider som med H2O gir CH4, f.eks. aluminiumkarbid, Al4C3, som også er bygget opp av ioner. De karbidene som er bygget opp i atomgittere eller metallgittere, hører nærmest hjemme i den uorganiske kjemien. De er svært harde stoffer, og en del av disse karbidene er kjemisk meget inaktive. Disse karbidenes formler svarer ikke alltid til det forventede utfra det tradisjonelle valensbegrepet, f.eks. har "cementitt" – det jernkarbidet som kan forekomme i karbonholdig stål – formelen Fe3C. Karbider fremstilles ofte ved kraftig oppvarming av en blanding av det tilsvarende oksid og koks. Frank Robert. Frank-Robert Olstad, kjent under artistnavnet Frank Robert, (født 12. oktober 1918 i Kristiania, død 13. juli 2007 i Oslo) var en norsk skuespiller, sanger og danser. Frank Roberts karriere spente fra revy, lystspill, stilkomedie og operette til absurd teater, moderne dramatikk og klassikere som Ibsen og Strindberg. Han debuterte på Carl Johan Teatret i Oslo i 1939. Fra 1944 til 1958 spilte han en lang rekke hovedroller i lystspill og operetter ved Centralteatret. Samtidig spilte han i flere filmer og hørespill. Etterhvert ble han landets største hørespillstjerne, blant annet gjennom sin rolle som "Dickie Dick Dickens" i Radioteatrets hørespillserie av samme navn på 1960- og 1970-tallet. Fra 1958 til 1962, og senere fra 1968 til 1989, var han tilknyttet Nationaltheatret. Her skapte han en rekke vittige lystspillfigurer i stykker som "Hvem er Ernest" og "Gerts have", men også alvorlige karakterroller som Pastor Manders i "Gjengangere". Han tok avskjed med Nationaltheatret da han gjestet i rollen som Onkel Severin i "På solsiden" i 1999. Han opptrådte i en rekke filmer, mest kjent er filmfarsen i dobbeltrollen som skuespiller Teddy Winter/Ornitologen i "Fjols til fjells" fra 1957, som Knekten i Olsenbanden-filmene og dokkefilmen "Flåklypa Grand Prix" fra 1975, hvor han var Reodor Felgens stemme. En annen figur han gav stemme, var TV-sjarmøren Televimsen. Han stod bak flere populære plateinnspillinger på 1950- og 1960-tallet, deriblant Thorbjørn Egners «Bamsens fødselsdag» i 1952 og den danske slageren «Gresshoppen og valmuen» i 1953. Han bidro også med flere opplesningsserier i NRK radio. Robert fikk Teaterkritikerprisen for 1973/74 og ble i 2005 tildelt Leif Justers ærespris for sine mange år som gledesspreder. Frank Robert var gift med skuespilleren Randi Brænne (1911–2004) og stefar til skuespiller John Yngvar Fearnley (1940). Hørespill. Lista viser roller i hørespill i NRK Helge Reiss. Helge Reiss (født 27. februar 1928, død 11. november 2009) var en norsk skuespiller. Han var sønn av Thorleif Reiss og Esther Colbjørnsen Dahl, gift (1951) med rektor Marit Billington, og far til Georg Michael Reiss og Esther Reiss. Helge Reiss var mest kjent for rollen som Baronen i "Olsenbanden for full musikk" og for sin minirolle som Professor Drøvel i Brødrene Dal. Tittelfiguren i Brødrene Dal-serien "Professor Drøvels Hemmelighet" er på skjermen i ca. 20 sekunder i hver episodes åpningssekvens og en kort sekvens helt til sist i siste episode. Hva hemmeligheten egentlig var, får man aldri vite, for når Professor Drøvel skal fortelle, viser det seg at han bare kan klukke. I Brødrene Dal og Mysteriet om Karl XIIs gamasjer er Helge tilbake som Professor Drøvel, her med sitt eget TV program, men som sagt kan han bare «klukke». Han sees også padlende i en kano på jakt etter nye eventyr i en av episodene. Han dukket også opp i forskjellige gjesteroller i flere episoder av både "Mot i brøstet" og "Karl & Co". Helge Reiss var i 2009 også med i "Hotel Cæsar" på TV 2, i rollen som den bohemske poeten Gregorius Bang. Helge Reiss dubbet hovedrollefiguren Carl Fredricksen i den norsk-talende utgaven av "Se opp" ("Up") i 2009. Sigurd Lunde (1916–2006). Sigurd Lunde (født 27. april 1916, død 21. januar 2006) var en norsk biskop, komponist, forfatter, redaktør og radiomann. Etter at Sigurd Lunde ble ordinert som prest, studerte han journalistikk i USA. I 1942 ble han ansatt i Det norske misjonsselskap, bl.a. som redaktør av ukeavisa Norsk misjonstidende fra 1946. Fra 1952 til 1966 arbeidet han med religiøse programmer i NRK og startet radioprogrammet "Salmer og sanger vi er glad i". I 1976 ble Lunde utnevnt til biskop i Stavanger, der han var fram til han nådde pensjonsalderen i 1986. Lunde var ellers blant annet medlem av Organisasjonenes Sang- og Melodibok-komiteene fra 1946 til 1955 og av Liturgikommisjonen der han arbeidet med ny kirkesalmebok fra 1972. Sigurd Lunde har skrevet og komponert en rekke salmer og sanger, for eksempel misjonssalmen «Se, markene er hvite» og «Jeg er frelst. Å, for en nåde» som han skrev som 16-åring. Han utgav også flere bøker. Lunde døde i 21. januar 2006, 89 år gammel, etter lengre tids sykdom. Han er far til NRK-journalisten Einar Lunde. Myrmenn. Minnesteinen over myrmenn på Framnes, Ekne. Myrmenn var et uttrykk som ble brukt om norske borgere som på 1880-tallet skaffet seg stemmerett ved å kjøpe verdiløs jord, gjerne myr. Praksisen har sin årsak i at Grunnloven fram til 1884 kun ga stemmerett til eiere av matrikulert jord. Det var Venstre som tok opp Marcus Thranes gamle ide om å kjøpe "myrlapper" til eiendomsløse. I lovverket fantes ingen krav hvor store disse "myrlappene" skulle være. Arbeidersamfunnslederen Andreas Hølaas fra Kristiania var en av dem som ledet arbeidet med å registrere "myrmenn". Christian Hornemann Knutsen, en av pionerne i arbeiderbevegelsen, organiserte for samme sak egne stemmerettstog 17. mai. Denne gangen greide ikke jurister å hindre slike oppkjøp og valget ble en stor seier for Venstre i 1882. Eiendomsløse grupper som fikk stemmerett omfattet husmenn, tjenestefolk, lærere, handverkere, kunstnere og jurister. I 1884 ble stemmerettsreglene endra, slik at borgere med årlig inntekt over 800 kroner i byene og 500 kroner på landet fikk stemmerett. Videre ble grunnloven endra samme år, slik at jord måtte ha en verdi over 20 kroner for å kunne bli matrikulert. For jord som allerede var matrikulert hadde loven ingen tilbakevirkende kraft. I 1898 ble lov om allmenn stemmerett for menn vedtatt, og myrmanns-ordningen mistet sin berettigelse. Kvinner måtte vente til 1909 før de fikk stemmerett og til 1913 før de fikk allmenn stemmerett ved stortingsvalg. På Ekne i Levanger kommune er det reist et minnesmerke over "myrmenn" som kjøpte verdiløs grunn her. Arsin. Arsin, AsH3, er en sterkt giftig kjemisk forbindelse av arsen og hydrogen, som ved stuetemperatur og atmosfærisk trykk opptrer som en fargeløs gass. Stoffet har en lukt av hvitløk, som merkes ved konsentrasjoner på 0,5 – 1 ppm. Helse og sykdom. Arsin er særdeles giftig og kan drepe. Et tidlig symptom på at man er utsatt for stoffet, er hodepine. Kronisk forgiftning med stoffet kan være kreftfremkallende. Ørner. Ørner er en betegnelse som brukes om en gruppe store rovfugler som har en del fellestrekk, selv om de innbyrdes ikke er i så nært slektskap. De er store, har brede vinger, stort hode og kraftig nebb. De vanligste ørnene i Norge er havørn og kongeørn. Christiansborg slottskirke. Christiansborg slottskirke er en kirke på Slotsholmen i København. Kirken ligger i Holmens sogn. Den opprinnelige slottskirken ble bygget i perioden 1738-42 under oppføringen av det første Christiansborg slott. Denne kirken gikk tapt ved Christiansborgs brann i 1794. En stor del av yttermurene og de indre skilleveggene klarte seg gjennom brannen og er benyttet igjen i den nåværende kirken. Den kirken som står nå ble oppført 1810–26 i klassisistisk stil. Kirken er det siste som gjenstår av C.F. Hansens Christiansborg; resten gikk tapt ved brannen i 1884. Slottskirkens historie. Alle de forskjellige borgene og slottene som har ligget på det nåværende "Christiansborgs plads" har vært utstyrt med et kirkerom for kirkelige seremonier for slottets beboere og slottskirkens forhistorie strekker seg dermed mer enn 800 år tilbake i tid. Slottskirkens forgjengere på Absalons borg og Københavns slott. Allerede på biskop Absalons borg har det sannsynligvis vært et kapell. Ved utgravningen av borgen i 1907 fant arkeologene bygningsfragmenter av gneis, granitt og sandsten som muligens stammer fra borgens kapell og i dag er dette stilt ut sammen med i utgravningene under Christiansborg. Også på det etterfølgende Københavns slott var det et gudshus hvor det regelmessig ble avholdt gudstjenester. De større kirkelige seremoniene som kroninger og kongelige bryllup foregikk imidlertid som regel ikke her, men i Vor Frue kirke. Kong Christian II var særlig opptatt av slottskirkens innredning og gjennomførte en større ombygning av kirken. Som en del av dette anskaffet han en verdifull femfløyet sengotisk altertavle, fremstilt i Antwerpen rundt 1520. I forbindelse med kong Frederik IVs ombygging av Københavns slott i perioden 1720-29 ble slottskirken bygget helt om. Til den nye kirken ble det anskaffet nytt orgel, ny døpefont og en stor barokk altertavle av marmor. Christian IIs gamle altertavle ble i 1728 gitt til Sortebrødre kirke i Viborg, hvor den fremdeles befinner seg. Maleren Hendrik Krock utførte alterbildet som forestilte Kristi Himmelfart og loftsmaleriet, som forestilte Dommedag. Den nye kirken sto ferdig i 1728. Allerede i 1731 ble den revet ned sammet med resten av Københavns slott for å gi plass for det første Christiansborg slott. Interiøret ble fordelt til flere kirker i København, bl.a. den store marmoraltertavlen som ble overført til Helligåndskirken, hvor den står fremdeles. Det første Christiansborgs slottskirke. Det nye prektige Christiansborg slott, oppført av den pietistiske kong Christian VI skulle også ha en slottskirke. Under planleggingen av byggverket var det lenge meningen at kirken skulle plasseres i selve slottets hovedbygning. Det endte imidlertid med at kirken ble plassert i en separat bygning som ble forbundet med selve slottet ved en lønngang. Arkitekt Nicolai Eigtved sto for innredningen av den nye kirken som ble oppført i tidsrommet 1738–42 med interiør i rokokkostil. Oppbyggingen var modellert etter slottskirken i Versailles og var i ellers den samme som i den nåværende slottskirken. Kirkerommet hadde to pulpiturer båret av søyler av norsk og italiensk marmor. Kongestolen var anbragt på den ene kortveggen på andre pulpitur. Rett overfor kongestolen på den motsatte kortveggen var alter og prekestol anbrakt og over dem et orgel. Fra den gamle slottskirken hadde man overført Hendrik Krocks loftsmaleri av Dommedag, og dette ble hengt opp i loftet i den nye kirke. Det første Christiansborgs slottskirke brant sammen med hovedslottet ved det første Christiansborgs brann i 1794. Det andre Christiansborgs slottskirke. Ved gjenoppføringen av Christiansborg var det igjen på tale å plassere slottskirken i selve slottets hovedbygning, mens ruinen av den gamle slottskirken skulle rives ned. Det endte imidlertid med at det ble besluttet å gjenoppføre slottskirken på den forrige kirkens plass og man benyttet av en stor del av den gamle yttermuren og indre skillevegger. Arkitekt C.F. Hansen sto for gjenoppføringen og omskapte med enkle midler bygningsrestene fra den forrige kirken til en nyklassisistisk bygning med et sentralt kirkerom overdekket med en kuppel. Arbeidet begynte i 1813 og kirken kunne innvies i 1826. Slottskirken unngikk ødeleggelse i forbindelse med det andre Christiansborgs brann i 1884. Den er dermed den eneste bevarte bygningsdelen fra C.F. Hansens Christiansborg. Brannen i 1992. Til gjengjeld brant kirken pinsenatten i 1992 da den ble antent av en villfaren nødrakett under karnevalet. Taket brant, kuppelen styrtet ned i kirkerommet og en stor del av interiøret ble ødelagt. Kirken ble gjenoppført som den hadde sett ut før brannen. Etter endt restaurering ble den gjeninnviet den 15. januar 1997 i forbindelse med dronning Margrethe IIs 25 års regjeringsjubileum. Christiansborg slottskirke har siden gjeninnvielsen dannet rammen om to større begivenheter i kongehuset: Dronning Ingrids castrum doloris i 2000 og prins Christians dåp i 2006. Andy Gray. Andy Gray (født 30. november 1955) er en tidligere skotsk fotballspiller og ekspertkommentator. Andy Gray startet sin fotball karriere i Dundee United FC, hvor han ble oppdaget av Aston Villa, som han signerte for senere. I 1977 ble han kåret til «PFA Young Player of the Year» og «PFA Player’s Player of the Year». I 1979 signerte han for Wolverhampton Wanderers, for £1.5 millioner, som da var overgangsrekord i England. Fire år senere i 1983, ble han solgt til Everton FC for £250.000, noe som i ettertid blir regnet som et røverkjøp, men som den gang var ren gambling ettersom Gray var svært skadeplaget. Andy Gray hadde sine beste to år i Everton FC, og han vant der FA-cupen i 1984, ble seriemester i 1985, og vant Cupvinnercupen i 1985. Da Evertons manager Howard Kendall valgte å kjøpe Gary Lineker fra Leicester City bestemte Andy Gray seg for å bytte klubb av frykt for å bli sittende på benken resten av karrieren. Han returnerte til Aston Villa, og siden hadde han et kort opphold i skotske Rangers FC, før han prøvde lykken som manager. Andy Gray fikk 20 landskamper for før han la opp i 1990. En kort stund kombinerte han jobben som kommentator for BBC, og som assisterende manager i Aston Villa, men besluttet selv å bli kommentator på heltid. Gray var en av "Sky Sports" mest profilerte fotballkommentatorer inntil han fikk sparken i januar 2011. 8. januar 2011 signerte han, samt hans tidligere Sky Sports kollega Richard Keys, en kontrakt med talkSPORT. Gray har også gjort seg bemerket som kommentator i EA Sports FIFA serie av videospill. Amalfikysten. Amalfikysten (it. "Costiera amalfitana ") er en italiensk kyststrekning på sydsiden av Sorrentohalvøyen. Den ligger i provinsen Salerno i Campania. Den er ført opp på listen over verdensarven. Det er strekningen fra Positano i vest til Vietri sul Mare i øst som regnes som Amalfikysten. Langs kyststrekningen ligger dessuten stedene Cetara, Maiori, Minori, Ravello, Atrani, Amalfi, Praiano og Scala. Kyststrekningen er naturskjønn, noe som gir grunnlaget for en omfattende turistnæring. Militærakademiet i Whampoa. Det kinesiske nasjonalistpartis akademi for hæroffiserer (tradisjonell kinesisk: 中國國民黨陸軍軍官學校, forenklet kinesisk: 中国国民党陆军军官学校, pinyin: "Zhōngguó Guómíndǎng Lùjūn Jūnguān Xuéxiào", jyutping: "Zung1gwok3 Guok3man4dong2 Luk6gwan1 Gwan1gun1 Hok6haau6"), alminnelig kjent som Militærakademiet i Whampoa (黃埔軍校 / 黄埔军校, "Huángpŭ Jūnxiào", "Wong4pou3 Gwan1hau6") var et militærakademi i Kina som frembragte mange av de ledende kommandanter som kjempet i Den annen kinesisk-japanske krig (1937–1945) og Den kinesiske borgerkrig. Militærakademiet ble grunnlagt den 16. juni 1924 under Kuomintang-partiet (KMT). Det ble etablert på øya Changzhou i Perlefloden, rett utenfor Whampoadokken, Guangzhous viktigste havneanlegg. Under åpningsseremonien holdt Sun Yat-sen en tale som senere skulle bli teksten til republikken Kinas nasjonalsang. Whampoa er gammel transkripsjon av bynavnet Huangpu. Forhistorie. a> under et besøk på Whampoa-akademiet. Etter Yuan Shikais død forfalt Kina til et antall småriker regjert av krigsherrer. Sun Yat-sen hadde både i 1917 og i 1920 forsøkt å etablere en base i sin fødeprovins Guangdong og derfra organisere en militærekspedisjon nordover for å foreene Kina under hans «Folkets tre prinsipper». Men hans styre stod svakere enn de maktsentra han ville nedkjempe. Suns bønner til vestmaktene om våpen og penger ble ignorert. Men i 1921 møtte Kominterns utsending Henk Sneevliet (som kalte seg "Maring") Sun i Guangxi. Det var Lenin som hadde sett til at Sneevliet ble sendt til Kina. Han foreslo at man skulle etablere et militærakademi og trene opp en revolusjonshær der, noe også Sun hadde tenkt seg og derfor gikk inn for uten å nøle. Bak Sneevliets tilråding lå i virkeligheten hans vurdering av Det kinesiske kommunistparti, som han anså som svakt og ikke særlig godt ledet. Det beste ville være om kommunistene samarbeidet med KMT og kanskje klarte å trekke det mot venstre, – eller i alle fall klare å bygge KKP opp i størrelse og dyktighet i ly av sin allianse med nasjonalistene. Det kinesiske kommunistparti (KKP) sendte Li Dazhao og Lin Boqu for å drøfte organiseringen av prosjektet med Sun. I 1924 vedtok Kuomintangs første nasjonalkongress at man skulle alliere seg med Sovjetunionen og med KKP. Dermed var alt tilrettelagt for opprettelsen at militærakademiet. Organisering. Whampoa-akademiet organiserte seg i seks avdelinger, og Sun ble rektor, skjønt det var bare en honorær tittel. Den som ble overlærer og reell leder for akademiet ble Chiang Kai-shek, som nøt Suns gunst. Liao Zhongkai, fra Kuomintangs venstrefløy og Suns skattemester, ble KMTs representant i ledelsen. Zhou Enlai, Hu Hanmin og Wang Ching-wei var blant instruktørene i akademiets politiske avdeling. Sovjetunionens Mikhail Borodin ble rådsmedlem ved akademiet, noe som reflekterte den takknemlighet man følte overfor det land som gav slik generøs støtte i form av penger og militære rådgivere som general Vasilij Bljukher, kalt "Galen". Utdannelsen. Undervisningen på akademiet omfattet både militær og politisk teori og praksis. Studentene lærte om strategi, taktikk, forsyninger og annet rent militært, og dessuten studerte de både Suns tenkning og kommunismen. Blant dem som tidvis underviste dem var aktivister måde fra KMT og KKP, som Tan Yankai, Zhang Jingjiang, Mao Zedong og Liu Shaoqi. Whampoa-akademiet uteksaminerte kommunistiske offiserer som Lin Biao, Xu Xiangqian, Zuo Quan og Chen Geng，og nasjonalistiske offiserer som Chen Cheng, Du Yuming og Hu Zongnan. Til å begynte med ble de satt inn mot en lokal krigsherre som motarbeidet Sun, Chen Jiongming. Senere var de med på Nordekspedisjonen. Akademiet flyttes. Det var bare mellom 1924 og 1926 at akademiet lå i Huangpu ved Guangzhou. Under disse seks semestrene ble det uteksaminert mer enn 7 000 offiserer. Men etter Chiang Kai-sheks brudd med kommunistpartiet, flyttet han akademiet til den nye nasjonale hovedstad i Nanjing. Senere, under krigen mot de invaderende japanske styrker, ble det flyttet til Chengdu. I 1950, etter den kommunistiske seier på det kinesiske fastland og opprettelsen av Folkerepublikken Kina der, ble akademiet gjenopprettet i Fengshan i Kaohsiung fylke på Taiwan, under navnet Det kinesiske militærakademi. Whampoas militærakademi spiller en viktig rolle i Kinas historie. Selv om det i første rekke var en alminnelig krigsskole for den militære elite, slik man kjenner tilsvarende skoler i mange land, ruver den mer i landets historie enn for eksempel "West Point Military Academy" gjør i USAs historie. Her ble ikke bare militære ledere utdannet, men også politiske ledere innen kommunistpartiet og kuomintang. Faktisk var det også et tredje svært viktig, og ikke så påaktet, segment, nemlig de hemmelige kommunister som infiltrerte Kuomintang og gjorde seg gjeldende på en for Chiang Kai-shek katastrofal måte under de siste faser av den kinesiske borgerkrig i 1940-årene. For Chiang og KMT var Whampoa-klikken svært sentral innad i regjeringen. Den konkurrerte med andre klikker innen KMT, som Guangxi-klikken anført av Li Zongren og Bai Chongxi, CC-klikken ledet av Chen Lifu og Chen Guofu, og «Den politiske forskningsgruppe» ledet av Yang Yongtai og Zhang Qun. Da KKP på samme tid bygde opp sin Folkets Frigjøringshær etter Nanchangopprøret i 1927 skulle de fleste av kommandantene komme fra Whampoa, og under de følgende to årtier ble rekruttene trent opp på Whampoa-måten. Undet den kinesiske borgerkrig ble de stridende styrker som stor mot hverandre ofte kommandert av offiserer som hadde vært klassekamerater på Whampoa. Eksterne lenker. Whampoa Whampoa Whampoa San Gimignano. Utsikt over San Gimignano fra "Torre Grossa" Jordbruk har alltid vært viktig i San Gimignano San Gimignano er en italiensk småby med ca 7000 innbyggere i provinsen Siena i Toscana. Den er kjent for sin middelalderske bykjerne med en rekke tårn. Byen er ført opp på listen over verdensarven. Historie. San Gimignano ble grunnlagt i det 3. århundre f.Kr. som en liten etruskisk landsby på toppen av en 334 m høy kolle over Val d'Elsa. Byens egentlige historie begynner i det 10. århundre. Byen tok da navn etter en helgen som hadde vært biskop i Modena. Legender tilsier at dette skal ha vært gjort som forsvar mot Attila. Gjennom middelalderen nøt San Gimignano en sterk vekst takket være handel med de gode jordbruksproduktene fra de toskanske kollene. I 1199 fikk byen selvstendighet fra biskopen av Volterra som byen hadde vært underlagt. I sin selvstendige periode var også San Gimignano preget av striden mellom Guelfiene og Ghibelliniene. 8. mars 1300 kom Dante Alighieri på besøk som ambassadør for den guelfiske liga i Toskana. Byen var på dette tidspunkt en rik by og var på Firenzes side i striden med bl.a. Pisa, Siena, Arezzo, Volterra og Postoia. I 1348 ble San Gimignano rammet av svartedøden som herjet hele Europa på denne tiden. Byen underordnet seg Firenze i 1353. San Gimignanos tårn. Tårnene som den dag i dag dominerer San Gimignano, stammer fra striden mellom Guelfiene og Ghibelliniene. Det var her som i en lang rekke italienske byer velstående familier som for forsvar og prestisje bygget tårn. I dag finnes det rester etter 15 av tårnene, men på det meste har det vært 72 tårn. Glycin. Glycin (Gly eller G), HO2CCH2NH2, er en av de 20 aminosyrene som er byggesteiner i proteiner. Den tilhører gruppen nøytrale, hydrofobe, upolare aminosyrer og er den enkleste og letteste av alle aminosyrene. På grunn av sin lille sidekjede, kun et hydrogenatom, kan glycin få plass i proteiner på posisjoner der de fleste andre aminosyrene er for store. Av samme grunn er glycin evolusjonært stabilt og byttes ikke lett ut mot andre aminosyrer. De fleste proteiner inneholder kun små mengder glycin. Unntak er f.eks. gelatin og kollagen der glycininnholdet er 25–30 % av det totale proteininnholdet. Menneskekroppen trenger store mengder glycin for at leveren skal kunne utføre en effektiv avgiftning etter eksponering av f.eks. kjemikalier. Glycin er ikke en essensiell aminosyre, men kan dannes i kroppen. Det finnes mange tilfeller man antar kroppen har behov for å reparere seg selv, men hvor ikke tilstrekkelige mengder glycin kan skaffes til veie. Glycin-molekyler har blitt påvist i verdensrommet. Indiana Jones og de fordømtes tempel. "Indiana Jones og de fordømtes tempel" er den andre filmen om den fryktløse arkeologen Indiana Jones, spilt av Harrison Ford. Til tross for at den er laget etter Jakten på den forsvunne skatten, foregår den før forløperen. Handling. Filmen starter med at Indiana Jones prøver å gjennomføre en byttehandel mellom seg og den kinesiske mafiaen på en bar i Shanghai. Indy blir forgiftet, men klarer å få tak i motgiften og flykter fra baren sammen med sangeren Willie Scott (Kate Capshaw) ved hjelp av gategutten Short Round (Ke Huy Quan). De flykter i et fly, men det styrter i Himalaya, og de havner i indisk landsby som har fått frastjålet deres hellig stein. I tillegg er alle barna i landsbyen blitt kidnappet på ett mystisk vis. 2 Skara Brae. Utgravning av fortidsminnet Skara Brae Sjøen vasker faretruende nær steinveggene Skara Brae er en stor forhistorisk bosetning bygget i stein i Bay of Skaill på vestkysten av øya Mainland på Orknøyene, Skottland. Skara Brae ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999 og er en av Skottlands fire verdensarvoppføringer. De andre er Edinburgh, New Lanark og St. Kilda. Historie. Frem til 1850 lå Skara Brae under sanddynene. Kraftige bølger og vind fjernet gresset og flere rester av steinhus kom til syne. I 1924 kom flere rester av steinhus frem i dagslyset etter tilsvarende uvær. Arkeologiske utgravninger ble foretatt mellom 1928 og 1930 av Vere Gordon Childe. Man antar at Skara Brae ble bygd omkring år 3100 f.kr. og var bebodd i omkring 600 år. Det antas at bosetningen var befolket av mellom 50 til 100 personer. Omkring 2500 f.kr. skjedde det klimaforandringer som gjorde at været ble kjøligere og at det ble mer nedbør. Bosetningen ble da forlatt. Bay of Skaill. Bay of Skaill er en liten bukt på vestkysten av øya Mainland i den skotske øygruppen Orknøyene. I denne bukten ligger Skaill House, som eides av lairden som eide landet der den neolittiske bosetningen og fortidsminnet Skara Brae ble oppdaget. Skaill House er også forbundet med kaptein James Cook. Pylon. En pylon er betegnelsen på et monumentalt inngangsparti til et gammelegyptisk tempel. Det består av en tårnliknende konstruksjon på hver side av inngangen, på om lag den doble høyden av sjølve inngangen. På gamle egyptiske bilder flagges det med bannere fra tårnene. Enkelte templer kunne i tillegg ha en indre pylon mellom en forgård og den sentrale delen av templet. Det er vanlig at tårnene smalner av mot toppen, ved at to eller flere vegger er skrådd. Foran pylonene kunne det være stilt opp obelisker. Noen pyloner er dekorert med relieffer på fasaden; på Isis-templet fra Filae ses farao mens han dreper en motstander, mens Isis, Horus og Hathor ser på. I moderne arkitektur betegner en pylon et avsmalnende tårn. Tønsberg len. Tønsberg len eksisterte fra senmiddelalderen til lensvesenet ble avsluttet og Norge ble delt inn i amt på midten av 1600-tallet. Lenet utgjorde i 1560 det nåværende Vestfold fylke nord for Nøtterøy, inkludert Kongsberg-området i Buskerud. Den første tiden var Tønsberg len underlagt Akershus hovedlen, men på begynnelsen av 1600-tallet ble det omgjort til et selvstendig hovedlen. I 1673 ble rikskansleren i Danmark-Norge, Peder Schumacher, tildelt det tidligere Tønsberg len og amt, som Griffenfeld grevskap. 1676 falt greven i unåde og grevskapet tilfalt kronen og fikk navnet Tønsberg grevskap. 1683 ble det solgt videre til Gustav Wilhelm von Wedel i, som 1684 tok navnet Jarlsberg grevskap. Kjøpstaden Tønsberg ble skilt ut fra lenet samme år. Lenet var delt inn i fem skipreider: Slagen, Råbygge, Arendal, Våle og Sande skipreider (områdene sammenfaller ikke med områdene med samme navn i dag). Lensete var Tønsberg by. Vere Gordon Childe. Vere Gordon Childe (født 14. april 1892 i Sydney, Australia, død 19. oktober 1957 i Greater Blue Mountains i New South Wales, Australia), var en australsk arkeolog, mest kjent for utgravningen av en unik neolittisk boplass ved Skara Brae på Orknøyene, Skottland. Innenfor arkeologisk teori hadde han et marxistisk ståsted, noe som påvirket hans ideer om forhistorien. Childe er også kjent for å stå bak bak konseptene om Den neolittiske revolusjonen og Den urbane revolusjonen, og han var en av de første arkeologene som forsøkte å sette arkeologiske oppdagelser inn i en større europeisk og verdensomspennende kontekst. Childe var bosatt i Europa mellom 1921 og 1956. Han var ansatt som professor i arkeologi ved Universitetet i Edinburgh fra 1927 til 1946 og i London mellom 1946 og 1956. LeBron James. LeBron Raymone James (født 30. desember 1984) er en amerikansk basketballspiller i NBA for Miami Heat og USAs herrelandslag i basketball. James er en 203 cm høy small forward, uhyre sterk og samtidig svært bevegelig med en enorm spenst. Han regnes av mange å være det største basketballtalentet i sin generasjon, og er det tredje største navnet i sportsverden etter Tiger Woods og David Beckham. James hadde profesjonelle speidere som så på han allerede da han var tolv år siden han også ble sett på som den beste sjetteklassingen i landet. Allerede midt i tenårene var han rikskjendis i USA og trakk så mange tilskuere til sitt lag på videregående skolekamper at de måtte bytte til en større hall. NBA-karriere. Da han begynte å spille i NBA som 18-åring satte han straks flere rekorder; han er den yngste som har oppnådd 500 målgivende pasninger (slo Magic Johnsons gamle rekord), den yngste som har skåret 5000 poeng i karieren (slo Kobe Bryants gamle rekord), den yngste som har skåret 50 poeng i en kamp. Alt som 20-åring var han en av ligaens aller beste spillere, og så langt har han bare blitt bedre. I løpet av de få årene James har spilt i NBA, har mange rukket å kritisere ham for å ikke prestere sitt beste i stressede situasjoner, flere ganger har han bommet viktige skudd i avgjørende situasjoner. Dette, kombinert med svake lagkamerater, førte til at Cleveland ikke kom til sluttspillet i noen av James første to sesonger. James ga svar på tiltale i 2005/06-sesongen ved å treffe flere kampavgjørende skudd mot slutten av kamper. Ved hjelp av flere av disse tok han laget sitt, Cavaliers, helt til seimfinalen i Eastern Conference av NBA-sluttspillet. Her ble de slått av Detroit Pistons i en best-av-syv-kamper-serie. Pistons, av mange regnet som det beste laget i NBA, trengte seier i alle de syv kampene for å slå ut Cavs. James, som omtrent tok laget sitt dit helt alene, bare økte legendestatusen sin ved denne bragden. Han satte også flere individuelle sluttspillrekorder i løpet av 2006-sluttspillet; blant annet var han den første som fikk en trippel-dobbel i sin første sluttspillkamp, og den første som skåret 40 poeng eller mer i sin bortedebut i sluttspillet. Det ble lenge spekulert i om James ville fortsette karrieren sin hos Cleveland etter 2009/10-sesongen siden kontrakten hans løp ut etter denne sesongen. Andre aktuelle klubber for James bel sagt å være New York Knicks, New Jersey Nets, Chicago Bulls og Miami Heat. Det var også flere andre superstjerner som hadde kontraktslutt etter denne sesongen, slik som Dwyane Wade, Chris Bosh, Dirk Nowitzki og Amar'e Stoudemire, og siden LeBron var den spilleren som klubbene var mest ivrige på, etter at han hadde vunnet NBA Most Valuable Player-prisen to år på rad, ble han kalt «King Domino» som en videreføring av hans tidligere kallenavn «King James». Dette var også fordi mange av de andre stjernespillernes sjebener lå i James' hender ettersom de andre kontraktløse spillerne ville måtte tilpasse seg hans beslutning. Ring of Brodgar. Ring of Brodgar (også Brogar) er en forhistorisk steinsetting på øya Mainland på Orknøyene i Skottland. Den ligger på en eid mellom innsjøene Stenness og Harray og har likheter med Stonehenge i England. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av arkeologer, og den er heller ikke vitenskapelig datert. Man antar at monumentet ble reist rundt år 2500 f.Kr., altså samtidig med Stonehenge og andre forhistoriske monumenter på de britiske øyer og resten av Europa. Sirkelen er 104 meter i diameter og er en av de største i Storbritannia. Monumentet bestod opprinngelig av 60 steiner, men bare 27 står igjen i dag. Formålet med steinsirkelen er ukjent, men nærheten til Stones of Stenness og gravstedet Maeshowe gjør at man antar at stedet var av stor betydning. Haute couture. Haute couture er den høyeste formen for sømkunst. Betegnelsen "haute couture" vitner om kunstskikkethet og eksklusivitet, og anvendes om en rekke motehus i Europa. Haute couturen ble grunnlagt av Charles Frederick Worth i Paris og ble etablert på andre halvdel av 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet dominerte couturen av Paul Poiret, i første verdenskrig og deretter fremfor alle av Coco Chanel. På 1930-tallet ble mange couture-hus grunnlagt, Ledende var Christian Diors med hans særpregede stilelement. På 1960-tallet fulgte coutur oftere kravene fra den yngre befolkningen og ble mer og mer påvirket av prêt-à-porter. Chambéry. Chambéry er en kommune i departementet Savoie i regionen Rhône-Alpes sør-øst i Frankrike. Byen ligger 55 km nord for Grenoble og 13 syd for Aix-les-Bains. Chambéry er den historiske hovedstaden for det franske departement Savoie. Byen vokste opp omkring slottet Château de Chambéry som ble grunnlagt i 1232 for å vokte de viktige veiene som forbinder Burgund, Sveits og Italia og er også i dag et viktig jernbaneknutepunkt. Chambéry ble først innlemmet i Frankrike i 1860. Byområdet har vokst og omfatter i dag også Barby, som er egen kommune med 3000 innbyggere. Kuriosa. Luigi Menabrea, italiensk statsminister mellom 1867 og 1869, var født i Chambéry. Rousseau tilbrakte i 1730-årene noen av sine lykkeligste stunder i byen, hvoretter han uttalte: "«Hvis det eksisterer et sted i verden, en liten by hvor man kan smake livets sødme i behagelig selskap, så er det Chambéry»" Pentland Firth. Pentland Firth er et sund mellom Orknøyene og Skottland. Navnet kommer fra "Pettland's Firth", Pictlands fjord. Duncansby Head. Duncansby Head () er den nordligste delen av Skottland, og ligger nær John o' Groats. Pentland Firth ligger i nord og i vest ligger Moray Firth. Duncansby Head Lighthouse er et fyr som ligger på nordspissen. Hjellvik Idrettslag. Hjellvik IL ble stiftet i 1959. I 1992 ble fotballgruppen til Hjellvik IL, slått sammen med Valestrand IF. Resultatet ble klubben Valestrand Hjellvik FK. Hjellvik IL holder til på Hjellvik på Osterøy. Pentland Skerries. Pentland Skerries er en en liten øygruppe på fire ubebodde øyer som ligger i sundet Pentland Firth, nordøst for Duncansby Head og sør for South Ronaldsay på Orknøyene. Den største øyen er Muckle Skerry, som har et fyrtårn. De andre øyene er Little Skerry, Louther Skerry og Clettack Skerry. Bob Hope Chrysler Classic 2006. Bob Hope Chrysler Classic 2006 var en golfturnering på PGA-touren som ble arrangert i Palm Springs i California 16. til 22. januar 2006. Bob Hope Chrysler Classic ble spilt første gang i 1960 under navnet "Palm Springs Golf Classic". Bob Hope gav sitt navn til turneringen i 1965. Den er kjent for sin «pro-am»-konkurranse, hvor lag med profesjonelle og amatører, hovedsakelig kjendiser, spiller sammen. Formatet er unikt blant turneringene på PGA-touren. Det spilles over fem dager og fire forskjellige baner. I 2006 var banene "The Classic Club" (7305 yards, par 72), "Bermuda Dunes Country Club" (6927 yards, par 72), "La Quinta Country Club" (7060 yards, par 72) og "PGA West/Arnold Palmer Course" (6950 yards, par 72). Pro-am. Publikum har alltid strømmet til Bob Hope Chrysler Classic på grunn av «pro-am»-konkurransen, hvor de profesjonelle golferne spiller på lag med amatører, hovedsakelig kjendiser fra filmbransjen, musikkbransjen og fra andre idretter. Amatørene spiller de fire første dagene; den femte dagen spiller de profesjonelle alene. Amatørene deles inn i lag på tre som spiller sammen alle fire dagene. I 2006 deltok blant andre Samuel L. Jackson (handicap 5), Matthew McConaughey (10), Justin Timberlake (6), Alice Cooper (6), Michael Bolton (11), Mark Wahlberg (5), Carson Daly (9), George Lopez (14), Craig T. Nelson (5) og Yogi Berra (18). Karl Emanuel I av Savoia. Carlo Emanuele I av Savoia (født 12. januar 1562, død 16. juli 1630), også kalt den Store, var hertug av Savoia fra 1580 til 1630. Han var eneste barn av Emanuele Filiberto av Savoia og Marguerite, hertuginne av Berry. Han giftet seg ikke igjen etter at konen døde, men ble far til 11 illegitime barn fra 1600 og utover. Elskerinnene var Luisa de Duing, Argentina Provana, Marguerite de Roussilon, Virginia Pallavicino, Anna Caterina Meraviglia og Anna Felizita Cusa. Johan Kjølstad. Johan Kjølstad (født 9. mars 1983 i Levanger) er en norsk langrennsløper fra bygda Ekne i Levanger i Nord-Trøndelag. Han har spesialisert seg på sprintlangrenn, og ble tatt ut i den norske troppen til OL 2006 i Torino og til OL 2010 i Vancouver. I januar 2005 tok han sin første verdenscupseier i Nové Město. I desember 2007 vant han også sprintrennet i klassisk stil i Kuusamo, Finland. Han har i tillegg to andreplasser og to tredjeplasser. Kjølstad tok sølv på sprinten i VM i Liberec 24. februar 2009, bak lagkamerat Ola Vigen Hattestad. Han ble verdensmester i lagsprint i klassisk sammen med Ola Vigen Hattestad 25. februar 2009. I tillegg til sprint går han langløp. Han ble nummer ti i Vasaloppet 2011 og beste nordmann med nummer fem i Vasaloppet 2012. Meiji-forfatningen. 29885; – Keiserlig underskrift og segl på "Bekjentgjørelsen av den japanske forfatning." Meiji-forfatningen (jap. 大日本帝国憲法 Dainippon teikoku kempō; oversatt: Det storjapanske keiserrikes forfatning.) var i Japans historie grunnlaget for landets inntreden i det moderne verdenssamfunnet. Den ble vedtatt 11. februar 1889 og trådte i kraft 29. november 1890. Meiji-forfatningen fastla rammene for de reformene som på alle områder hadde endret det japanske statsvesenet siden landets åpning på midten av det 19. århundre. Det erklærte målet var å bringe Japan på høyde med USA og de europeiske makter. Forløp. Med den påtvungne åpningen av Japan mot den vestlige verden i Edo-tiden var shōgunatet Tokugawa kommet under press. Da keiser Kōmei døde i 1867 og sønnen hans Mutsuhito (keisernavn Meiji) fulgte ham på tronen skjedde Meijirestaurasjonen. Den hadde som mål å gjeninnføre et virkelig keiserdømme i Japan. I den påfølgende tiden i forbindelse med Iwakura-sendebudet – en studiereise foretatt av politikere av høy rang til Europa og Nord-Amerika – ble det innledet omfattende reformer. I 1881 tilkjennegjorde Itō Hirobumi – en av reisens deltagere – at den japanske regjeringen innen 10 år skulle utarbeide en forfatning. Det japanske keiserriket skulle bli til et konstitusjonelt monarki. Forfatningens utforming. Itō Hirobumi var president i Rådet for lovforberedelse ("sanji in") og spilte en vesentlig rolle i utforminingen av den nye forfatningen. Den rettet seg etter to forbilder: Den britiske og den prøyssiske forfatning. Albert Mosse, dommer i Berlin stilte seg til tjeneste som rådgiver. Det ble en bitter maktkamp mellom tilhengere av det liberale britiske systemet og det autoritære prøyssiske. Til slutt var det tilhengerne av en forfatning som lånte mest fra den prøyssiske som fikk gjennomslag. Keiseren ble innrømmet vidtrekkende fullmakter, blant annet den øverste befalingsmyndighet over det militære. Fra den britiske innflytelse kunne man kjenne igjen et parlament med to hus (over- og underhus). Likeså at overhuset var forbeholdt adelige. Blant moderne elementer i forfatningen var også den dømmende myndighets uavhengighet og grunnleggende borgerrettigheter. Fastleggingen av det såkalte "ie-systemet" som modell for japansk familieliv hadde vidtrekkende følger for samfunnet. Idealet var en tre-generasjoners familie under ett tak og et klart hierarki under ledelse av et mannlig familieoverhode. Varighet. Etter åtte år var forfatningen ferdig utarbeidet, og den trådte i kraft 29. november 1890. Samme dag trådte den japanske nasjonalforsamling for første gang sammen. Meii-forfatningen ble avløst av en ny forfatning i 1947. Denne ble for det meste utarbeidet av den amerikanske okkupasjonsmakten etter at Japans kolonial- og ekspansjonspolitikk hadde ført landet til nederlag i den andre verdenskrig. Peder Morset. Peder Morset (født 4. april 1887, henrettet 19. mai 1943 på Kristiansten festning i Trondheim) var lærer, motstandsmann og kurér i Selbu under annen verdenskrig. Motstandskamp 1942-1943. Som lærer, lokal formann i Norges Lærerlag, og klokker opponerte Peder mot nazismen og okkupasjonen av Norge. I etterkant av læreraksjonen i 1942 ble han og andre lærere sendt på tvangsarbeid på Ørland i Sør-Trøndelag, våren 1942. Et opphold på Falstad fangeleir ved Skogn i Nord-Trøndelag, etterfulgte. Han og andre ble løslatt. I juni 1942 rådførte Peder seg med sønnene Oddmund og Tormod fordi Peder «hadde fått henstilling om å utføre et meget spesielt oppdrag i kampen mot fienden. De som spurte ham sto i direkte kontakt med de lovlige norske myndigheter i London», hevdet Per Hansson. «Det ble Tormod som fikk jobben med å transportere radiosendere fra svenskegrensen til Selbu og videre til Trondheim». Fra høsten 1942 gikk Peder og sønner inn i kurer-, etterretnings- og flyktningvirksomheten mellom Neadalen i Norge og Funäsdalen i Sverige. Gruppen «Sonderabteilung Lola» (ledet av Henry Rinnan), tilknyttet Tysklands Sicherheitsdienst, skaffet informasjon som førte til at Tormod skulle arresteres. Flukt, arrestasjon og henrettelse. Natta til 1. mars 1943 troppet Gestapo opp på Klegset gard med ordre om å arrestere Tormod Morset for illegal virksomhet og sabotasje. (Tormod greide å utgi seg for å være dreng på garden og overhørte Henry Rinnans telefonsamtale til Statspolitiet i Selbu der de ble beordret til «øyeblikkelig utrykning med fullt mannskap» for å foreta arrestasjoner på Klegset-gården.) Gestapo forlot gården, og Morset-familien flyktet (før Statspolitiet unnagjorde den circa 3 kilometer lange reisen til gården). I løpet av natta til 2. mars, i dårlig vær, kom Peder, Oddmund og Helge seg opp til Heggensetra ved Østrungen i Selbu. Her ble de hentet inn av tyske skitropper. (At Oddmund «skulle redde seg unna først», var blitt avgjort på forhånd av Peder, Oddmund og Helge, i følge Per Hansson. Oddmund flyktet ut døra med ski på beina og maskinpistol i hendene. Peder fulgte ut døra, og sprang i snøen «i en slags siksak» som avledet ildgivning mot Tormod, hevdet Per Hansson. Helge ble skutt i venstre underarm av «en salve fra en maskinpistol» i det han skulle hoppe ut gjennom en vinduskarm. Peder og Helge ble tatt til fange. Omtrent en time seinere ble Oddmund skutt og drept. Peder og Helge ble ført til en «større sportshytte» hvor de holdes i «mer enn 30 timer», skriver Per Hansson. Peder og Helge ble sendt til Trondheim (etter å ha blitt torturert på en sportshytte i Selbu). Helge på sykehus hvor den ene armen ble amputert, Peder til Gestapo-hovedkvarteret (på Misjonshotellet) der han tortureres. Etter flytting til Vollan-fengselet ble ikke Peder mishandlet, skriver Per Hansson. Den 4. mai ble han stilt for krigsrett og dømt til døden. Den 19. mai ble Peder Morset og 3 andre fanger henrettet, i påsyn av de gjenværende 7 dødsdømte (som ble henrettet minutter seinere, i to puljer). (De drepte medfangene var Henry Thingstad og de 9 kommunistiske partifellene Godtfred Lervaag, Arvid Knutsen, Gustav Bergquist, Thorleif Dahl, Egil Mogstad, Odd Nilsen, Thorleif Olsen, Einar Trønsdal, Johan Flønes – omtalt som medlemmer av Thingstad-gruppen i Trondheim.) Etter henrettelsen ble likene lagt i en massegrav. (Denne ble åpnet og likene identifisert etter krigen.) Peder Morset ble offisielt gravlagt 29. mai 1945 med asken til sønnen sin Oddmund på kirkegården i Selbu. De 6 gjenlevende sønnene bar da kisten og senere ble en bauta reist. Familie. Han og ektefellen Marit var foreldre til Ola, Oddmund, Tormod, Einar, Reidar, Helge og Trond. Henrik Morset var broren hans, og odelsgutt på Morset-gården i Selbu. Livssyn. Om tilknytningen til kristendom skrev Per Hansson om Morset at «Det eneste han nevnte mer enn én gang» til sine medfanger på Vollan-fengselet «var tornekronen som tyskerne hadde pressset ned på hodet hans, og tvunget ham til å gå med i to døgn. Han skalv om munnen av sorg og smerte da han fortalte at de hadde brukt ham til å håne Kristi lidelse og død.» Heder. Det var sønnen til Peder Morset, Helge Morset, som tok initiativ til folkehøgskolen i Selbu til minne om faren: Peder Morset folkehøgskole. Tomten fikk Peder Morset stiftelse gratis i gave av Selbu kommune. Litteratur. Per Hanssons dokumentarbok om Peder Morset og familiens liv og innsats under andre verdenskrig, "Og tok de enn vårt liv", ble utgitt i 1963 og er kommet i flere opplag. Rave. På 1990-tallet ble det vanlig å bruke uttrykket rave, ikke bare om den moderne, urbane dansekulturen, men også som en samlebetegnelse for moderne, hard og elektronisk forankret dansemusikk. Under dette sorterer betegnelser som house, dance, trance og techno. Det finnes også mange sidegrener i de forskjellige sjangrene, som «hardhouse» osv. Ravekulturen er nært knyttet til den eksplosive utviklingen innenfor moderne informasjonsteknologi. Utviklingen på dette området sprengte de fleste grenser for fantasi på 90-tallet. Ett ord som ofte har blitt brukt er «cyberkultur». Ravekulturen har mange ideologiske særtrekk og minner om hippikulturens verdier på slutten av 1960-tallet. På housepartyene ble psykedeliske klær, med åpenlys bruk av narkotiske stoffer. En «peace and love»-filosofi blir igjen moderne. Ravekulturen viser i likhet med hippie-ideologien en sterk interesse for en eksotisk og alternativ, gjerne stammepreget og eldgammel åndelighet. Faktisk ble Goa i India et mekka (kultsted) for raves på 90-tallet. Den samme stranda var ett valfartssted for hippier på 60-tallet. Flere CDer ved navn Goa trance med litt «syrete» trance har vært på markedet siden midten av 90-tallet. I musikken finner vi slagord som «redd jorda», «love and peace» osv. I ravekulturen står discjockeyen sentralt. Et veldig kjent slagord innad i ravekulturen er «plur», som står for Peace, love, unity and respect. Orbital. Innen kjemi og partikkelfysikk, er orbital betegnelsen på de områdene elektronet kan opptre i rundt et enkelt atom. Tidligere antok man at elektronene var partikler som gikk i separate baner (en. orbit) rundt atomkjernen på samme måten som planetene kretser rundt sola. Men i kvantemekanikken som beskriver materiens bølge-partikkel-dualitet kan partikler på dette nivået ikke sees som distinkt avgrensede fysiske gjenstander. I stedet beskrives de som en elektronsky med en romlig fordeling som angir sannsynligheten for partikkelens utstrekning og posisjon. Et fritt elektron kan innta en hvilken som helst energitilstand, mens et elektron som er bundet til en atomkjerne bare kan anta diskrete, kvantifiserte energitilstander og orbitalene er et uttrykk for maksima i sannsynlighetsfordelingen for disse kvantifiserte energitilstandene. Orbitalene har navn etter foreldede beskrivelser av linjene som opptrer ved spektroskopi: skarp, principal (hoved-), diffus, fundamental og g. Disse tilsvarer respektive "bikvantetall": s=0, p=1, d=2, f=3 og g=4. Orbitalnavn. der "X" er energinivå gitt ved hovedkvantetallet formula_2 (elektronskall), og type er en liten bokstav som gir orbitalbetegnelse (underskall) og tilsvarer bikvantetallet (som beskriver fasongen til orbitalen) formula_3. "y" er antallet elektroner i dette orbitalet. For eksempel har orbitalen formula_4 ("uttales "en-s-to") to elektroner, hovedkvantetall "n" = 1, og bikvantetall "l" = 0. Istedenfor hovedkvantetallet "n" = 1, 2, 3, 4, 5..., brukes i noen tilfelle en bokstaver "K, L, M, N, O"... for elektronskallet. Kvantemekanisk definisjon. Bølgefunksjonen formula_5 og sansynlighetstetthet Innen kvantemekanikken er elektronets tilstand en løsning av schrödingerligningen som gjøres tidsuavhengig fordi vi vil vite energifordeling over tid. Dette gir ’’bølgefunksjonen’’ formula_6, som beskriver energi i et tredimensjonalt rom. formula_7 beskriver en sannsynlighet for å finne elektronet i et visst punkt i rommet, og sannsynlighetstettheten for funksjonen gir orbitalet. Mellom forskjellige elektroner opptrer interferens som betyr at bølgefunksjonene kan forsterke eller nøytralisere hverandre avhengig av posisjon (x,y,z) og tid t. Dette medfører at systemer med flere elektroner, dvs. de fleste atomer, blir svært kompliserte å beregne. Spektrallinjer. For å "eksitere" elektronene fra et lavere til et høyere orbital må det tilføres energi i form av et foton. Et elektron vil søke laveste energinivå og vil derfor spontant gå fra et høyere orbital til en ledig plass med lavere energi, og vil da sende ut et foton. Disse fotonene vil ha en energi der m og n er orbitaler, Z er atomnummer og R er Rydbergs konstant som er eksperimentelt bestemt til ~1,097•107 m-1. Når forskjellige stoffer eksiteres vil de senere avgi lys med bølgelengder som er karakteristiske for hvert enkelt stoff. Disse "emisjonsspektra" lar en bestemme hvilke stoffer som finnes f.eks på en fjerntliggende stjerne. På samme måte vil spesifikke bølgelengder absorberes i lys som passerer gjennom en gasståke i universet eller i atmosfæren. Dette "absorbsjonsspekteret" viser seg som mørke linjer i lysspekteret og lar oss bestemme hvilke gasser tåken eller atmosfæren inneholder. Dette brukes også ved spektroskopi for å bestemme innholdet i en prøve. Energinivåer. som her er negativ fordi den angir bundet energi i forhold til et fritt elektron. Elektronets bindingsenergi er gitt eksklusivt av hovedkvantetallet "n", og energien for forskjellige bikvantetall er lik. Laveste orbital "n"=1 for hydrogen (Z=1) har den laveste energitilstanden og tilsvarer -13,6 eV som er ioniseringsenergien for hydrogen. Disse energinivåene fremkommer i dag som komplekse løsninger av bølgefunksjonen og gir energinivået for hvert orbital. Det er imidlertid fortsatt små avvik mellom beregnede og eksperimentelle verdier, som dels skyldes manglende innarbeiding av relativistiske effekter og dels underliggende kvantumvariasjoner (forklares). Atomer med flere elektroner. I atomer med flere elektroner blir løsningene langt mer komplisert. Elektronene påvirker hverandre gjensidig, og energinivåene avhenger nå også av de gjensidige romlige sannsynlighetsfordelingene av elektronene. Orbitalets energinivå avhenger både av hovedkvantetall formula_22 og bikvantetall formula_23. Atomer med mer enn noen få elektroner er utenfor dagens beregningskapasitet og metoder, og må bestemmes eksperimentelt. Høyere verdier av formula_23 tilsvarer høyere energinivåer, slik at f.eks 2"p" generelt har høyere energinivå enn 2"s". Når formula_23=3 ("d") blir energiøkningen så stor at energien totalt er høyere enn "s" orbitalet for neste hovedkvantetall, og for formula_23=3 er "f" orbitalets energinivå høyere enn "s" orbitalet to kvantetall høyere. Orbitalenes energi varierer imidlertid med Z, f.eks på grunn av skjermingseffekter slik at rekkefølgen forandrer seg.F.eks er 3d bare høyere enn 4s for Z=20 (K) og 21 (Ca) Energirekkefølgen vises generelt i følgende tabell for de 24 første kombinasjonene hoved- og bikvantettall (tomme celler er ikke tillatte kombinasjoner). Orbitalene fylles opp fra laveste energinivå (dvs i nummerorden etter tabellen over), elektroner kan okkupere høyere nivåer dersom disse er tilgjengelig, men vil etter kort tid falle ned i et lavere ledig orbital og avgi et foton tilsvarende kvantespranget (se over). Ledig betyr i denne sammenheng at det ikke ekstisterer et annet elektron med samme kvantetall: "n",formula_23,"mi" og "si". Orbitalenes form. Skisser av formene for ett-elektron "s", "p","d" og "f" orbitaler Beskrivelsen av orbitalenes form er i sin natur unøyaktig. Et hvilket som helst elektron vil til forskjellige tider kunne befinne seg i en hvilken som helst avstand og retning fra atomkjernen på grunn av uskarphetsrelasjonen Men elektronet har mye høyere sannsynlighet for å befinne seg i enkelte områder, og man kan beskrive en grenseflate der elektronet har høy sannsynlighet for å befinne seg i det innesluttede volumet og lav sannsynlighet for å befinne seg utenfor denne grenseflaten. Den eksakte grensen kan velges tilfeldig men vil følge et nivå for sannsynlighetsfordelingen formula_7 (se over). Denne grenseflaten definerer orbitalets form. Hovedkvantetallet formula_22 bestemmer overordnet orbitalets energi og størrelse, og ettersom formula_22 øker, øker også orbitalets størrelse. Generelt bestemmer bikvantetallet formula_23 orbitalets form og magnetisk kvantetall orienteringen, men formen vil avhenge av forhold mellom formula_23 og "mi". "s"-orbitalet har kuleform med senter i atomkjernen. "p"-orbitalet har form av to ellipsoider tangerer hverandre ved kjernen og de tre p orbitalene (magnetisk kvantetall -1,0,1) er orientert med aksen gjennom senter av ellipsoidene og tangeringspunktet ligger langs x,y,og z aksen. Generelt er "mi"=0 symmetrisk om z-aksen og -/+"mi" innebærer 90 grader rotasjon om en akse. Høyere nivåer fører til stadig mer komplekse former. Orbitaler for atomer med flere elektroner vil være forskjellig fra en-atom orbitaler, men normalt antar man at orbitalene er tilnærmet lik disse. Orbitalets form vil sammen med kjerneladningene (atomnummer) ha betydning for molekylets geometri. I vann (H2O) er ytterste orbital for oksygenet 2p4 og for hydrogen 1s1. S-orbitalet er symmetrisk, mens de to halvfylte p orbitalene står 90° på hverandre og i utgangspunktet plasserer hydrogenatomene i en vinkel på 90 grader med hverandre. Fordi oksygen har høy elektronegativitet får vi en polar kovalent binding og elektronene vil stor grad være tiltrukket oksygenet og skjerme denne kjernen. De uskjermede hydrogenkjernene gir derfor en gjensidig frastøtende kraft. Summen av disse effektene forklarer vannets bindingsvinkel på omkring 104.5° Elektroner, orbitaler og det periodiske system. Oppbyggingen av det periodiske system og grunnstoffenes kjemiske egenskaper er nært knyttet til organiseringen av orbitalene. Hovedkvantetall tilsvarer plasseringen i periode. Det periodiske system deles også opp i blokker. Innen hver blokk har alle grunnstoffene sine ytterste elektroner i samme bikvantetall formula_23, og stoffene innen hver blokk har mange av de samme egenskapene. For eksempel har de to venstre kolonnene (Gruppe 1 og 2) sine ytterste elektroner i "s"-orbitalet (f.eks Li,Be i 2s og Na,Mg i 3s) og er alkalimetaller og jordalkalimetaller. Elektronene i ytterste skall kalles "valenselektroner" og antall elektroner i forhold til fullt subskall definerer i stor grad atomets kjemiske egenskaper og hvordan det forbinder seg med andre atomer til molekyler. Antallet elektroner i et nøytralt atom tilsvarer atomnummeret, dvs. antall protoner i kjernen. Det sentrale folkeregister. Det sentrale folkeregister (DSF) (alminnelig kalt "Folkeregisteret") er et offentlig register over alle personer som har en tilknytning til Norge. Registeret har siden 1991 vært ajourført av Skattedirektoratet. Registeret danner blant annet grunnlag for skatte- og valgmanntallet. Det danner også grunnlag for befolkningsstatistikken, som er viktig for planlegging av offentlige tjenester. Både offentlige og private virksomheter bruker opplysninger fra folkeregisteret og er derfor avhengig av at disse er riktige. Hvor man er registrert som bosatt, avgjør vanligvis i hvilken kommune man har rett til ytelser, og hvor skattekort, selvangivelse, skatteoppgjør og andre meldinger fra offentlig myndighet blir sendt. Historikk. Selv om det tidligere var regelmessige folketellinger, ble løpende folkeregistrering først innført som et (frivillig) kommunalt ansvar i 1905. Disse registrene var ofte unøyaktige, siden det ble registeret når personer flyttet inn, men i liten grad når folk flyttet ut. Under krigen innførte tyskerne pliktig kommunal folkeregistrering, av militære og kontrollmessige hensyn. Registrene ble i liten grad vedlikeholdt, siden de kunne bli brukt til tvangsutskrivinger. Under krigen ble registrering av fødsler, vigsler og dødsfall overført fra geistlige myndigheter, men vielser ble tilbakeført igjen etter krigen. I 1945 ble folkeregistreringen gjort statlig og forvaltet av Statistisk sentralbyrå (SSB). Ny lov om folkeregistrering ble innført i 1946, og nåværende folkeregisterlov i 1970. Folkeregisteret ble overført fra kilder på papir til elektronisk medium på 1960-tallet (1965?). Fødselsnummer og d-nummer. Folkeregisteret inneholder både opplysninger om bosatte og ikke-bosatte personer. Alle tildeles et unikt identifikasjonsnummer. Personer som er bosatt i Norge skal tildeles fødselsnummer. Fødselsnummeret består av fødselsdato og personnummer. Fødselsnummeret er bygget opp på følgende måte "ddmmåå iiicc" hvor dd = fødselsdag, mm = fødselsmåned, åå = to siste sifre av fødselsår, iii er individnummer og cc er en kontrollsum. Det siste sifferet i individnummeret er partall hos kvinner og oddetall hos menn. Ettersom fødselsår bare registreres med to sifre, kan man ikke av fødselsdatoen se hvilket århundre personen er født i. For å unngå forveksling er det gitt regler om hvilke individsifre som er gyldige for hvert årskull. Personnummersystemet ble innført i 1964, og vil gå ut på dato i år 2039, og nytt system for personnumre må innføres før denne tid. Andre personer kan tildeles fødselsnummer eller d-nummer (dagnummer). D-nummeret ble innført i 1964. Det er likt fødselsnummer, med 40 lagt til fødselsdagen. D-nummer kan tildeles etter rekvisisjon fra bank, offentlig myndighet eller andre med et relevant behov for registrering. Bruk av opplysninger fra folkeregisteret. Mange offentlige registre knytter fødselsnummeret til en eiendom, en bil, et sertifikat, et firma, plass på en fastlegeliste osv. Ved navneendring eller adresseendring vil denne endringen i folkeregisteret være nok, fordi navn og adresse ved behov blir hentet i folkeregisteret ved bruk av fødselsnummeret. Ajourføring av folkeregisteret bygger dels på meldinger fra offentlige instanser, som opplysninger fra fødselsmelding, dødsattest og melding om sivilstandsendringer, dels på meldinger fra den enkelte. Alle norske borgere har meldeplikt til folkeregisteret ved for eksempel endring av bostedsadresse, både innenlands og utenlands. Videre er det folkeregisteret som behandler melding om valg av navn til barn og navneendringer. Tilgang til registeret. Tilgang til folkeregisteret er sterkt begrenset. Offentlig myndighet kan gis tilgang for bruk i deres virksomhet, mens private bare kan gis tilgang til ikke-taushetsbelagte opplysninger i den grad det er nødvendig «for å ivareta lovmessige rettigheter». Skattekontorene og Skattedirektoratet avgjør søknader om tilgang. I 2007 har ca 1300 private organisasjoner slik tilgang. Dette gjelder både mulighet for pålogging direkte gjennom en klient mot folkeregisteret samt overføring av en kopi av registeret (såkalt batch) for vask av eget register. Trusselutsatte personer kan få sperret adresse («hemmelig adresse») i folkeregisteret. Adressesperring finnes i to varianter. Den mildeste kalles fortrolig adresse eller adressesperring kode 7, og innebærer at adressen ikke skal utleveres til private. Den strengeste adressesperringen er gradert strengt fortrolig, og innebærer at adressen heller ikke skal utleveres offentlige myndigheter. I spesielle tilfeller kan personen få fiktiv identitet. Da får personen nytt fødselsnummer, og det kan også registreres andre fingerte personopplysninger i folkeregisteret. Folkeregisteret registrerer ikke midlertidig adresse, samboerskap, e-postadresse og telefon. Det er foreslått at registeret skal endres til at også slike opplysninger registreres. Riska gamle kirke. Riska gamle kirke er lokalisert i tettstedet Hommersåk i Sandnes kommune. Den ble bygget i 1877, og fremstår i dag som et typisk eksempel på 1800-tallets norske, hvite trekirker. Innvendig er kirken nokså spartansk utstyrt, men de vakre glassmaleriene er et syn verdt. De ble donert av Christian Bjelland. Det var i 1915 at konsulen ville gjøre noe for den bygda han stammet fra. Kunstneren Emanuel Vigeland fikk jobben. To malerier på hver sin side av alteret billedliggjør henholdsvis Kristus på korset og Kristus som sier «Fred være med deg». Kirken har vært gjenstand for flere ombygginger siden den stod ny i 1877, og lite av det opprinnelige interiøret er bevart. Den ble avløst av ny kirke i 1999, og brukes derfor bare ved spesielle anledninger. Venneforeningen for Riska gamle kirke har overtatt ansvaret for vedlikehold av det historiske bygget. Frøylandsbekken (Sandnes). Frøylandsbekken er en bekk som renner fra Frøylandsvatnet i Hommersåk i Sandnes kommune, ned til det kunstige tjernet Stemmen, hvor vannet ledes ut i Hommersåkvågen. På 1800-tallet stod kvernhusene på rekke og rad langs Frøylandsbekken. Ett av dem er restaurert, og fremstår i fordums prakt. På 12 minutter går 10 kilo korn gjennom kverna. Kornet ble i gamle dager fraktet med båt til Stavanger, men i dag er det kun produksjon til demonstrasjonsformål. Kvernhuset ble åpnet for publikum i 1993, på dagen 100 år etter den tragiske mellarbåtulykken i 1893. Da omkom ti personer under frakt av korn mellom Hommersåk og Stavanger. Disse er minnet med en egen minnestein utenfor kvernhusene. Lloyd's of London. Lloyd's of London er et britisk forsikringsmarked. Det fungerer som en møteplass der flere kapitalinnskytere, eller «medlemmer», enten individuelle eller selskaper, kommer sammen for å dele og spre risiko. Historikk. Historien starter med Edward Lloyd som hadde et kaffehus i London fra 1688 til 1726. Krumkake. Krumkake er tradisjonell norsk julemat, som dessert gjerne servert med multer eller multekrem. Navnet kommer av at man krummer kakene til en konisk form, som et kremmerhus. Krumkaker stekes i egne krumkakejern, disse ligner noe på vaffeljern. Krumkakene blir i motsetning til vafler bare ca 1,5 mm tykke. Når kakene er ferdig stekt og er varme, er de myke og kan formes. Enten rulles de eller så formes de til en skål. Riftdalen. thumb thumb Riftdalen er et enormt geografisk system av forsenkninger og store sprekker som oppsto på grunn av at de afrikanske og arabiske kontinentalplatene beveget seg bort fra hverandre for omkring 35 millioner år siden. Oppsprekkingen fortsetter og om 50 millioner år vil Rødehavet kanskje trenge helt ned til det sørlige Afrika fra Etiopia. Riftdalen inngår i et system som strekker seg 6 000 kilometer fra Syria til det sentrale Mosambik. Forsenkningens bredde varierer mellom 30-100 kilometer og dets dyp mellom noen få hundre meter til flere tusen meter. Den nordligste delen av Riftdalen utgjøres av dalen omkring Jordanelva som flyter sørover gjennom Huladalen og Genesaretsjøen ned til Dødehavet. Sør for Dødehavet utgjøres riftsystemet av Wadi Arabah som avløses av Akababukten og Rødehavet. Den sørlige enden av Rødehavet danner et brudd i Riftdalen. Adenbukta er begynnelsen på en østlig pedang som munner ut i Carlsbergsryggen og videre ut i Den sentralindiske terskelen i Det indiske hav. Innen Riftdalen skilte Arabiske halvøy og Afrikas horn fra hverandre, hang disse kontinentene sammen. Sørvest fra Djibouti fortsetter Riftdalen inn på det afrikanske kontinentet der den deler det etiopiske høylandet i to deler. I Øst-Afrika deler Riftdalen opp seg i en østlig og en vestlig gren. Det vestre Riftdalen rommer flere av Afrikas høyeste fjell: Virungafjellene, Mitumbafjellene og Ruwenzorifjellene. Dessuten rommer de Afrikas største og verdens dypeste sjøer – blant annet Tanganyikasjøen (opp til 1 470 meter dyp), Victoriasjøen, verdens nest største ferskvannsreservoar (regnes som en del av Riftdalen tross at sjøen egentlig ligger mellom de to riftgrenene) og de andre Store sjøene. Riftdalen i Kenya er dypest nord for Nairobi. Forsenkningen mangler utløp mot havet, noe som gjør at sjøene der tenderer til å ha høyt saltinnhold ettersom fordampningen tar bort vannet men ikke mineralene i det. Magadisjøen i Tanzania består nesten helt av soda (natriumkarbonat) og Elementeitasjøen, Baringosjøen, Bogoriasjøen og Nakurusjøen er alle sterkt alkaliske. Den biologisk mangfoldet i Naivashashasjøen trenger tilførsel av ferskvann utenfra. Den østafrikanske Riftdalen fortsetter å utvides, antagelig drevet av hotspoter i mantelen. Den geotermiske aktiviteten har gjort at litosfæren bare oppnår en tykkelse på 20 kilometer mot de normale 100 kilometer under jordens kontinenter. Innen noen få millioner år kommer trolig litosfæren til å sprekke opp og østre Afrika danne et egen kontinent med en ny midthavsrygg i mellom. Gjennom den vulkanske aktiviteten og den store konsentrasjonen av hotspoter i området har det oppstått fjell som Kilimanjaro, Mount Kenya, Karisimbi, Nyiragongo, Meru og Elgon samt høysletta i Tanzania med den ennå aktive vulkanen Ol Doinyo Lengai. I Riftdalen har mange betydelige antropologiske funn blitt gjort, særlig i Piedmont. Da de raskt eroderende høyslettene fyller forsenkningene med sedimenter har et miljø oppstått som meget godt bevarer levninger etter mennesker og dyr. Bein etter flere hominider, blant annet den såkalte Lucy som ble oppdaget av arkeologen Donald Johanson, et nærmest fullstendig skjelett etter en australopithecus. Delfiakake. 100 % kokosfett – en viktig ingrediens. Delfiakake er en konfektkake som er laget av kokosfett (den opprinnelige oppskriften er med Delfiafett, derav navnet) og kokesjokolade som hovedingredienser. Det spesielle med Delfiakake er at den ikke trenger å stekes i ovn. Kaken må bare stå kjølig så den stivner. Den lages særlig til jul. Kaken består av lag av sjokolade, som på grunn av kokosfettet får en fast men tyggevennlig konsistens, og mellom disse lagene marsipan og søt kjeks, gjerne Per kjeks. Den pyntes gjerne med geletopper. En annen måte å lage den på er å blande all sjokolade- og kokosfettmassen med alt man vil bruke til fyll, det være seg per-kjeks, marsipan, nøtter, tørkede aprikoser, rosiner eller annet. Bishweshwar Prasad Koirala. Bishweshwar Prasad Koirala (विश्वेश्वर प्रसाद कोईराला, "Viśveśvara Prasāda Koīrālā") (født 8. september 1914 i Varanasi, India, død 21. juli 1982 i Kathmandu) ofte kalt B.P. Koirala eller bare BP, var Nepals viktigste ikke-adelige politiker i det forrige århundret. Han grunnla Nepals største og viktigste parlamentariske parti, Nepals Kongressparti (Nepali Congress (NC)) og opprørsleder i den demokratiske revolusjonen i 1950 til 1951. Han var statsminister fra 27. mai 1959 til 15. desember 1960. To av hans brødre i Koirala-familien blei også statsministre. Den yngste av dem, G.P. Koirala, er fortsatt leder for Kongresspartiet og statsminister i Nepal. Barndom og ungdom. B.P. Koirala levde sine første år i Biratnagar i Tarai, der hans far Krishna Prasad Koirala var en velstående forretningsmann. Men som tre-åring måtte han følge familien i eksil til India da faren falt i unåde og formuen hans blei konfiskert av statsminister "Chandra Shamsher Rana". Han studerte først ved "Banaras Hindu University", tok eksamen i juss ved Calcutta University i 1937, og praktiserte etter dette flere år som jurist i Darjeeling. På 1930-tallet begynte han også å skrive skjønnlitteratur, noe han fortsatte med hele livet. Ved universitetet i Banares var han medlem av en kommunistisk studentorganisasjon. I 1934 meldte han seg inn i Congress Socialist Party, den radikale fløya i det indiske Kongresspartiet. Under den andre verdenskrigen var han internert av britene i Dhanbad fra 1942 til 1944. Leder av Nepals Kongressparti. Da han kom ut begynte han å engasjere seg i politikk i Nepal. I 1947 stifta han i India partiet "Nepali National Congress", som gjennom sammenslåing med et annet parti blei til "Nepali National Congress" (NC) i 1950. Partiet hadde en klarere sosialistisk profil enn sitt indiske forbilde, og sto bl.a. for "jordreform". Etter at han vendte tilbake til Biratnagar for å hjelpe sin bror Girija Prasad Koirala med å lede en streik blant jute-arbeidere, blei han fengsla i 1947 til 1948. Et år seinere blei han fengsla igjen, men slapp ut etter store massedemonsgtrasjoner, en 27-dagers sultestreik, og protester bl.a. fra Indias statsminister Jawarharlal Nehru. Han leda det væpna opprøret som bidro til å styrte Rana-dynastiet, gjeninnsette Shah-dynastiet ved makta og åpne for større demokratiske rettigheter i 1951. Han var innenriksminister i den første overgangsregjeringa under kong "Tribhuvan", og som det ansvarlig for å kalle inn indiske styrker for å undertrykke opprørere fra hans eget parti som nekta å legge ned våpnene. Den siste Rana-statsministeren gikk av høsten 1951 etter press fra B. P. Koirala, men kongen og hans indiske allierte ville ikke godta at BP blei ny statsminister. Isteden var hans eldre halvbror og mer konservative rival Matrika Prasad Koirala den første ikke-Rana som blei statsminister i Nepal på 105 år. Forholdet mellom de to brødrene var nå svært dårlig. BP Koirala antydet seinere at han mente at Marika Prasad Koirala hadde vurdert å få ham likvidert. B. P. Koirala blei i løpet av denne prosessen skuffa over sine venner i Indias Kongressparti og regjering, inklusive Nehru. Han oppfatta de indiske politikerne som arrogante, og kom til at de ikke ønska et sterkt og sjølstendig Nepal. Han var misfornøyd med at de tvang Nepali Congress til å gå med på kompromisser med Rana-rebimet, og at kongen skyntet seg langsomt med å oppfylle løftene om demokratisering. B. P. Koiralas regjering 1959 til 1960. 1950-tallet var en periode med politisk tautrekking mellom partiene og Shah-dynastiet om hvor langt demokratiet skulle få utvikle seg. Kong Tribhuvans opprinnelige løfte om en grunnlovsgivende forsamling og en grunnlov blei ikke innfridd. Hans sønn Kong "Mahendra", som blei innsatt i 1956, gikk etter omfattende press med på å godta det første frie parlamentsvalget i 1959. B.P. Koiralas DC blei valgvinner, med over 2/3 av plassene i underhuset. Etter flere ukers nøling henvendte kongen seg til ham, og ba ham danne regjering. B.P. Koiralas statsministerperiode blei problematisk. Jordreformen regjeringa foreslo førte til raseri hos de store jordeierne, det sentrale byråkratiet frykta reformer i statsadministrasjonen, og kongehuset så sin absolutte makt smuldre opp. Slutten blei at kong Mahendra la seg på en åpent antidemokratisk linje. Den 15. desember 1960 oppløste han parlamentet, avsatte regjeringa og innførte direkte kongestyre. Det kongelige diktaturet kom til å vare helt fram til 1990. Koirala og hans nærmeste medarbeidere i regjeringa blei fengsla. Mange slapp ut etter noen måneder, men BP blei sittende i fengsel uten dom fram til 1968, til tross for at han led av strupekreft. Fengsel, eksil og siste år. I 1961 prøvde Kongresspartiet å starte væpna kamp mot kongemakta. I starten hadde opprørsforsøket støtte av India, men da India kom i krig med Kina i 1962 ønska Delhi å unngå ekstra komplikasjoner med Nepal, og trakk tilbake all støtte til opprørerne. Koirala slapp ut av fengselet i 1968, og tidlig i 1969 dro han i eksil til Banaras. I India forsøkte B.P. å lansere et nytt opprørsforsøk mot kongen, denne gange uten støtte fra India. Han tok bl.a. initiativ til ei flykapring og et mislykka attentat mot Birendra Shah. Kongen fikk ham dømt til døden in absentia, og India greip inn og stoppa forsøk på å invadere Nepal. En del av våpnene Koirala samla til opprørsforsøket, overførte han seinere, på oppfordring fra den indiske regjeringa, til opprørerne i det daværende "Øst-Pakistan" som ikke lenge etter blei til Bangladesh. I 1973 gjemmomførte B.P.s tilhengere ei flykapring i India, og i 1974 sto de bak et mislykka attentat mot kong Birendra. Da Koirala vendte tilbake fra India i 1976, blei han straks arrestert, stilt for retten og anklaga for å ha forsøkt å starte væpna revolusjon. Kraftig internasjonalt press gjorde at han blei løslatt og fikk reise til USA for å få medisinsk behandling. Han blei arrestert igjen da han kom tilbake fra New York i 1977. I mars 1978 blei han frikjent for alle anklager om landsforræderi og undergraving. Kongresspartiet sprakk på slutten av 1970-tallet i praksis i to, en fløy leda av B. P. Koirala og en annen, mer moderat fløy leda av "Bakhan Sing Gurung". B. P. blei internert under studentdemonstrasjonene i 1979. Kong "Birendra" reagerte på demonstrasjonene med å arrangere ei folkeavstemning om det monarkistiske, partiløse Panchayat-systemet i 1980. Kongens side fikk 55% av stemmene, men blei anklaga for valgfusk. Sjøl om Koirala personlig var innstilt på å godta resultatet av avstemninga, insisterte partiet hans på valgboykott, og B.P. Koirala oppfordra derfor også til boikott av parlamentsvalget i 1981. I januar 1982 talte B.P. til et stort folkemøte i Ratna Park i Kathmandu. Da han døde i juli samme år fulgte en halv million ham til grava. Arven etter BP og Koirala-familien. B. P. Koirala reknes også som en av Nepals beste forfattere i det forrige århundre. Særlig de sjølbiografiske arbeidene hans har fått strålende kritikker. Arven etter B.P. Koirala fortsetter å dominere Kongresspartiet i Nepal. Etter demokratiopprøret i 1990, som gjorde NC til parlamentets største parti i valga i 1991 og 1999, er hans yngre bror og nære medarbeider Girija Prasad Koirala partileder. Mange medlemmer av Koirala-familien er viktige i ledelsen for Kongresspartiet. B.P.s sønn, "Prakash Koirala" (født 1948), var parlamentsmedlem, men blei ekskludert fra NC i 2005 fordi han gikk inn som minister i kuppregjeringa til kong Gyanendra. Han er far til "Manisha" (se nedafor). B.P.s sønnedatter, filmskuespilleren og danseren "Manisha Prasad Koirala", blei på 1990-tallet en berømt stjerne i Bollywood. Blackburn (West Lothian). Blackburn er en liten by i West Lothian, Skottland, omkring 32 km vest for Edinburgh. St Kentigern's Academy er en stor katolsk skole med elever fra en rekke byer i området. Merit Hemmingson. Merit Hemmingson (født 30. august 1940 i Marby församling, Jämtland) er en svensk musiker og vokalist. Hemmingson ble kjent på slutten av 60-tallet for sine pop-aktige arrangement av folkemusikklåter. Merit spilte på Ragnarock '73-konserten den 17. juni 1973 hvor hun spilte 2 nummer som ble med i filmen ved samme navn. Merit spiller på (hammond-orgel), type B3.Hun er en meget karismatisk person og har en aura av nordisk mystikk rundt seg. Hun har de seneste årene spilt sammen med jazz-organisten Paul Wagnberg og organisten Dan Helgesen. Hennes jazz/groove aktige tolkninger av nordiske folkemelodier er melankolske og trekker en dypt inn i de svenske skoger. Rovfugler. Rovfugler (Falconiformes) er dagaktive, hovedsakelig kjøttetende moderne fugler. Rovfugler fins på alle jordens kontinenter og inkluderer ørner, falker, hauker, gribber, våker og glenter, samt de spesielle artene sekretærfugl og fiskeørn. Det som er karakteristisk for ordenen er hvordan de er bygd og ikke at de tar rov. For eksempel tar jo ugler, havfugler og til og med alle insektetende spurvefuglene rov, men hører slett ikke til ordenen Falconiformes. Evolusjon. Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes, den andre til Falconiformes (rovfuglene), Charadriiformes, Procellariiformes, Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes.. De to ordenene rovfugler (Falconiformes) og ugler (Strigiformes) er trolig søstergrupper. Til sammen utgjør disse overordenen Falconimorphae. Atferd. Rovfuglene omfatter mange forskjellige levesett, men fellestrekket er at disse lever av jakt eller åtsler, oftest av virveldyr, men i visse tilfeller også av insekter (først og fremst vepsevåk og mindre falker). Det fins unntak, som eksempelvis vepsevåken som gjerne leter etter insekter på bakken eller klatrehauk som klatrer i trær og leter insekter, øgler eller fugler i hull. Falkoneri. Falkoneri er en form for hetsjakt. Rovfugler lar se dressere til å drive hetsjakt på småvilt og andre fugler. Det er spesielt ørner og falker som brukes, ofte jaktfalk eller kongeørn. Selve akten kalles "falkonering" og de som holder på med dette kalles "falkonerere". Falkoneri hadde høy status i Europa under middelalderen, men er nå blitt uvanlig og ofte ulovlig. Det finnes imidlertid fortsatt falkoneri i noen europeiske land, for eksempel i Storbritannia og Spania. I flere land utenfor Europa er falkoneri fortsatt i bruk for matauk. I andre land brukes slike fugler aktivt til å beskytte fly og flyplasser, gjennom at rovfuglene jager vekk andre fugler, som ellers kan have i jetmotorene til flyene og forårsake store katastrofer. Beskrivelse. Høyhastighetsjegerne har kompakte kropper og spisse vinger. Pga av den høye farten og muskuløse kroppen kan vandrefalken ta større bytter i forhold til sin egen kroppsvekt enn noen anne rovfugl. Manøvrering i skog krever som allerede nevnt avrunde kraftige vinger. Kraftbesparende glideflyging krever fremfor alt en stor vingflate. Rovfuglenes syn omtales ofte som bemerkelsesverdig. Det skiller seg ikke fundamentalt fra vårt eget, men alle rovfugler har en utrolig god evne til å se detaljer og bevegelser. De har kraftfulle, fjærbekledte føtter med skarpe klør. Nebbet er generelt kraftig, unntaket er rovfuglene som hovedsakelig lever av insekter. Gribber og de rovfuglene som lever av åtsel har tilpasset seg gjennom å mangle fjær og dun på hodet, og har istedet naken hud. Fjærene ville i stadighet grises til når disse fuglene stikker hode inn i et dyrekadaver. Som kontrast har vepsvåken en motsatt tilpasning. For å klare å leve av sin diett som består av blant annet jordbier, har fuglen et ekstra lag med fine fjær på hodet. Ppb. Parts per billion (ppb) (engelsk for «andeler per milliard») er en enhet for angivelse av konsentrasjon. En ppb er lik en enhet per milliard, altså en milliarddel. Mer vanlig er enheten ppm, "parts per million", altså milliondel. Draumir. Draumir (2004–2007) var et norsk band som kom med sitt første album i 2005. Spellemannnominert i 2006 (Årets nykommer). Nissan Micra. Nissan Micra er en bilmodell fra japanske Nissan. K10 (1982–1992). Den første utgaven av Micra, med chassiskode K10, ble introdusert i oktober 1982 som en konkurrent til den svært populære Honda City. Micra var ment som en erstatter for Nissans suksessfulle Cherry i «supermini» segmentet. Cherry hadde gradvis blitt større siden introduksjonen og passet ikke lenger inn i dette segmentet. Ved lanseringen var Micra tilgjengelig med en aluminiumsmotor med overliggende kamaksel og motorkode MA10. Modellen fikk en ansiktsløftning i juni 1985, og igjen i mars 1989. De små endringene var bl.a dypere støtfangere, ny grill og hovedlykter samt justeringer i interiørdesignet. Dessuten ble en elektronisk styrt forgasser introdusert, bilen ble tilgjengelig med en større 1,2 l motor med 60 hk, og den ble også tilgjengelig i en femdørs utgave. I 1988 lanserte Nissan en begrenset serie med en 0,9 l turbomotor på 110 hk, produsert i 10 000 eksemplarer. Modellen ble levert med enten tretrinns automatgirkasse eller femtrinns manuell. K11 (1993–2002). Andre generasjon Micra, K11, ble lansert i Japan tidlig i 1992, og i Europa i januar 1993. Under panseret satt en ny aluminiumsmotor på 1,0 l (CG10DE) eller 1,3 l (CG13DE) med doble kamaksler, som yter henholdsvis 54 og 75 hk (høyere ytelser i de japanske utgavene). K12 (2002–). K12 ble lansert sent i 2002 med oppdaterte motorer på 1,2 l (CR12DE) og 1,4 l (CR14DE). Mercedes-Benz A-Klasse. A-klasse er en bilmodell fra Mercedes-Benz i supermini segmentet. Første generasjon (W168) ble introdusert i 1997, og en ny utgave (W169) ble lansert i 2004. Modellen er tilgjengelig med tre og fem dører. W168. Produksjonen av A-klasse med chassiskode W168 startet i 1997. Det var den første passasjermodellen fra Mercedes-Benz med forhjulstrekk, og til dags dato er mer enn en million enheter solgt på verdensbasis. Modellen hadde en rekke innovative løsninger, blant dem et støtabsorbasjonssystem kalt «Sandwich», som hadde som hensikt å sørge for at motor og girkasse skle under gulvet ved en frontkollisjon, istedenfor at de ble dyttet bak mot kupéen. W168 fikk tilnavnet «Veltepetter» i 1997, etter at den strøk på den såkalte elg-testen. Ifølge rapporten veltet bilen etter en brå sving for å unngå å treffe «elgen». Mercedes-Benz nektet først for at det var et problem med modellen, men trakk senere tilbake samtlige enheter solgt frem til det tidspunktet (2.600 eks.) og stoppet produksjonen inntil problemet var løst ved å montere stabilitetskontroll samt gjøre en rekke endringer i understellet. Dette sørget for at A-klasse var verdens første småbil med stabilitetskontroll. W169. Andre generasjon A-klasse (W169) ble vist frem for offentligheten første gang ved Mercedes fabrikk i Stuttgart, Tyskland den 28. juni 2004, og salget startet tidlig i september. Det har i ettertid vist seg av bilene er beheftet med store rustproblemer. Roadster. En roadster er en toseters åpen bil (cabriolet). Opprinnelig ble uttrykket brukt om biler uten sidevinduer, som dermed utsatte sjåfør og passasjerer for naturkreftene selv med taket på. I moderne tid blir uttrykket ofte brukt om to-seters cabrioleter. Coupé. En coupé (fra det franske ordet for «kuttet»), coupe eller på norsk kupé er en karosseriutforming for personbiler med 2 seter eller 2+2 seter (to passasjerer foran, to passasjerer bak). Coupéer har som regel to dører, selv om enkelte bilprodusenter også har laget coupéer med fire dører. En coupé skiller seg hovedsakelig fra en sedan ved interiørvolumet. Ifølge SAE-standarden J1100 er en coupé en bil med et bakre interiørvolum under 0,93 m³ (934,6 l). Er volumet større enn dette vil bilen teknisk sett være en todørs sedan og ingen coupé, selv om den bare har to dører. Rotvoll. Høgskolen i Sør-Trøndelag på Rotvoll. Rotvoll er en bydel øst i Trondheim. Bydelen er dominert av Statoil forskningssenter etablert i 1991 og Høgskolen i Sør-Trøndelag, avdeling for Lærer- og Tolkeutdanning, ALT. Området består i tillegg av store våtmarksområder som er kjent for sitt rike fugleliv og er foreslått vernet flere ganger. Steinerskolen, Det Økologiske Hus og Kristoffertunet. a> og Kristoffertunet. På Rotvoll Gård ligger Steinerskolen på Rotvoll, Det Økologiske Hus og Kristoffertunet – et bo og arbeidsfellesskap for psykisk utviklingshemmede, som er et av 7 camphillsteder i Norge, drevet på antroposofisk basis. Kristoffertunet driver et lite biodynamisk gårdsbruk, med drivhus og en grønnsakshage. Rotvoll er også et stoppested på Meråkerbanen. Sklinna. Sklinna er en øygruppe i Leka kommune, Nord-Trøndelag. Sklinna var tidligere et fiskevær og ligger ca. 20 km vest for øyen Leka. På Heimøya, den største av øyene, ligger Sklinna fyr, som inntil april 2004 var et bemannet fyrstasjon. Sklinna eies i dag av staten og forvaltes av Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Kystverket. Øygruppen hadde fast bosetting frem til 1890-tallet, og det fantes en omfattende bygningsmasse med naust, brygger, rorbuer og fiskarheim. Disse byggene er nå borte og kun bygningene til fyrvirksomhetene står igjen. Her er det fyrvokterbolig, uthus, aggregathus og kaianlegg med naust. Både fyret og de tilhørende bygningene ble fredet i 1999. Bygningsmassen vedlikeholdes av Kystverket og det er jevnlig tilsyn med anlegget. Fiskarheimen i Sklinna ble rundt 1940 oppkjøpt og flyttet til Marøya i Nærøy, hvor den fremdeles er i bruk som forsamlingshus. Fugleliv og naturreservat. Sklinna naturreservat ble opprettet i 2003 «for å bevare et egenartet øy- og skjærgårdsområde ytterst på Namdalskysten, der botaniske, zoologiske og geologiske elementer, så vel på land som i sjø, bidrar til å gi området dets særpreg. Området har stor naturfaglig verdi. Spesiell verdi knytter seg til området som hekkebiotop for en rekke sjøfuglarter, inklusiv alkefuglene». Stedet har internasjonal betydning for enkeltarter og som sjøfuglesamfunn, og fikk i 2011 status som ramsarområde. Området har et rikt fugleliv og er meget attraktivt for fuglekikkere. Sklinna har Nord-Trøndelags eneste registrerte hekkeområde for lunde, alke, lomvi og havhest, og er et av de få stedene i Norge at lomvibestanden øker. Bestanden av toppskarv økte betydelig mellom 2000-2009, og opptil 3300 hekkende par er telt. Sklinna har dermed sannsynligvis den største toppskarvkolonien i verden. Nismo. Nismo (kort for Nissan Motorsport) er Nissans motorsportdivisjon. Nismo ble stiftet i 1984, og har blant annet deltatt i JSPC, Formula Nippon, JTCC, 24 Hours of Le Mans og 24 Hours of Daytona. For tiden konkurrerer de i JGTC (Japan Grand Touring Championship). Nismo utvikler og produserer en rekke ettermarkedsdeler for Nissans modeller, inkludert blant annet karosseristyling, aluminiumsfelger, motordeler og understellsdeler. Nismo produserer deler til de fleste modeller fra Datsun, Nissan og Infiniti. Portvin. Et glass rød tawny portvin. Portvin er produsert i Douro-regionen i Portugal. Vinen som blir produsert blir «forsterket»; det vil si tilsatt en druebrennevin, for å avbryte gjæringsprosessen. Ved å gjøre dette økes alkoholgraden uten at all druesukker forgjæres. Den blir da søtere og mer alkoholsterk (ca 15-19%), derav betegnelsen «sterkvin». Vinen blir så lagret og modnet, ofte i lengre tid på fat. Portvin er blant de mest lagringsdyktiges vintypene som finnes. Historie. Vindyrking har foregått i den trange og bratte Douro-dalen i hvert fall siden Romertiden, kanskje lenger. Vinen ble transportert ned Douro-elven (Rio Douro – også kalt Gullelven) som munner i Atlanterhavet ved byen Porto, derav navnet. Havnebyen ble et utgangspunkt hvor produktet kunne nå ut til markedet, og eksportert til andre land i Europa fra Leixões kai. Etter at Portugal ble uavhengig fra Spania i 1668 ble de tradisjonelle bånd mellom England og Portugal igjen forsterket, i tillegg ble det i 1678 handelsboikott mot Frankrike i Storbritannia og dermed falt landets tradisjonelle vinleverandør bort. Engelske handelsmenn begynte å engasjere seg sterkt i Portvinshandelen, de importerte engelske ullstoffer og eksporterte vinen. Den dag idag bærer mange av de viktigste Portvinshusene engelske navn. Svakvin på denne tiden var vanligvis ikke særlig lagringsdyktig på grunn av dårlig hygiene under produksjonen. Sterkvin holdt seg mye bedre og var derfor lettere å transportere. I de neste over hundre ble omtrent 90% av all vin som ble eksportert fra Portugal sendt til Storbritannia. Store lagerbygg (lodges) for lagring av vinen før utskipping ble bygget i Vila Nova de Gaia, på andre siden av elven og litt lengre vest enn Porto. I denne tiden hadde de engelske handelsmenn nesten en monopolstilling. I 1755 rammet datidens største katastrofe landet. Et jordskjelv la Lisboa i grus og drepte mellom 30- og 40.000 mennesker. I gjenreisningen ble en rekke handelsmonopol opprettet, deriblant et for all handel med Douro vin. Engelskmennen var rasende, men måtte akseptere at prisene ble satt av den nyetablerte og portugisiskdominerte Douro Vinkompani. Douro-dalen ble definert og etablert som en vernet region, eller appellasjon i 1756. Noe som gjør den til den tredje eldste vernede og definerte vinregion, i verden, nest etter Tokaji og Chianti. Viner som er i lik stil som portvin er produsert mange andre steder i verden. De mest kjente er: Australia, Sør Afrika, India, Canada, Argentina og Storbritannia. Innenfor den Europeiske Unions retningslinjer, er det kun vin fra Portugal som kan ha «Port» på etiketten. I Storbritannia har føderale lover gitt fullmakt til at de portugisisk-lagde produktene skal bli merket med «Porto» eller «Vinho do Porto». Vitikultur- Arbeidet på vinmarken. Vinstokkene står i terrasserte skråninger av skifer og granitt med opp til ca. 60° helling. Skiferjordene gir de bedre vinene. Plukking av druene skjer på grunn av hellingen ennå med håndkraft, maskinell plukking er ikke mulig. Navnet for en vingård i Douro er vanligvis Quinta, men det kan være et vinslott eller en gård. Etter at vinen fra området ble en suksess tok man mer og mer av den utilgjengelige dalen i bruk. Terrassene som dominerer den i dag ble stort sett bygget på 1700-tallet, særlig etter 1755. Etterhvert, når man begynte å ta i bruk de høyerliggende delene av skråningene, skjønte man at det ga de beste vinene siden det var en høyere andel av skifer og noe kjøligere om nettene. Over 100 forskjellige druesorter er tillatt for portvinsproduksjon, men kun fem er brukt i stor utstrekning: Tinta Barroca, Tinta Cão, Tinta Roriz (Tempranillo), Touriga Francesa, and Touriga Nacional. Transport. "Rabelo", den tradisjonelle båtstypen som ble brukt for å transportere vinfatene nedstrøms Portvin er produsert av druer som er dyrket, og bearbeidet i Douro-dalen. Vinen ble deretter transportert ned Douro-elven og tatt imot av de store portvinshusene. I dag er elven oppdemmet for vannkraftproduksjon og båter kan derfor ikke lenger brukes til frakting av vin. Båtene har vært av en spesiell type, såkalte 'Rabelo'. De var flatbunnet og hadde roret på styrbord side. Begge ender var trukket opp og formen minner om gamle fønikiske båter. Fortsatt brukes båtene for regattaer i Porto og Vila Nova de Gaia. Vinifikasjon- Fremstilling av Portvin. Når vinen er ankommet i Vila Nova de Gaia lages sterkvinen, eller egentlig en forsterket vin siden det tilsettes druebrennevin til den gjærende mosten omtrent midtveis i gjæringen når vinen har oppnådd en alkoholstyrke på 6–8 prosent. Brennevinet, som har en styrke på 77 prosent, tilsettes i en mengde som gir en en volumprosent alkohol i den ferdige portvinen på 16–20 prosent. Vinen blir så lagret og modnet i fat i lagringshusene, for noen typer i flere år. Deretter blir de på et senere tidspunkt tappet på flaske som igjen har et lagringspotensiale, for Vintage Port i flere tiår. Portvinstyper. Portvin klassifiseres etter et spesielt graderings system. Graderingssystemet, går fra A til F, med A som beste kvalitet, og er basert på et poengsystem. Portvin er ofte en blanding av flere druesorter, i mange tilfeller så mange som fem til ti forskjellige. Vinen kan være både rød og hvit, og vinen har derfor stor variasjon i farge. Fargene har gitt navn på de ulike stilene i portvinverdenen. Ruby. Ruby er en relativt ung portvin. Etter gjæringen lagres vinen i relativt kort tid (6 mnd-2år) i store (10000-30000 liter) fat. Disse store fatene gir en begrenset tilgang til oksygen, og gir en vin med relativt stor fruktighet. Vinen passer godt til frukt og ost. En ruby tåler ikke å være åpnet lenge. Tawny. En Tawny er en Ruby som blir lagret på 500 liter eikefat i mellom 5 og 40 år. Disse relativt små eikefatene gir vinene en relativt stor tilgang til oksygen, og vil fort utvikle smaken i retning av tørket frukt, og så i retning av krydder. "Fiin gammel portvin" er en tawny, om enn ikke en av de mer smaksrike. En tawny passer godt til sterkere oster, nøtteaktige smaker, sjokolade. En tawny tappes relativt kort tid før den sendes ut på markedet, og korken er derfor aldri dårlig. En tawny er på en måte ferdig oksidert i flasken, og tåler å være åpnet lenger enn andre portviner – den vil tape smak, men ikke bli raskt dårlig hvis den blir behandlet godt. En tawny er en blanding av viner fra forskjellige år, vil vil ha samme profil fra år til år. Colheita. En tawny fra et spesielt godt år, ikke blandet med andre årganger. Egenskapene til dette året kommer ekstra godt fram. Brukes som en tawny, koster mer. Vintage Port. Begrepet «Vintage Port» har en bestemt mening i sammenheng med årgangsportvin. Mens en "vintage" er det året der en vin er lagd, vil de fleste produsenter av Vintage portvin begrenser produksjonen «Vintage» merkede flasker, til kun de beste årene som er kun noen per tiår. Hvis en portvinhus vedtar at vinen har kvalitet nok for en «Vintage», blir prøvene sendt til IVDP for godkjenning og huset erklærer den som en «Vintage». I svært gode år, vil nesten alle portvinhus erklære sine viner Vintage. I mellomliggende årene har produsentene av blandede «Vintage Ports» ikke villet erklære sin flaggskip-portvin, men kan heller bestemme seg for å erklære en «Vintage» av en enkelt Quinta, f.eks 1996 Dow's Quinta do Bomfim og Taylor's Quinta de Vargellas. Noen vinhus velger nå å erklære sine viner på alle årene, bortsett i de verste år; Quinta do Vesúvio, har erklært en vinhøst alle år med unntak av 1993 og 2002. Økt teknologi for vinmaking (vinifikasjon), og bedre værmeldinger under innhøstingen har økt antall år hvor en årgangvin kan erklæres. Selv om det har vært år når bare én eller to viner har erklært, er det over tretti år siden det var et år uten noen erklæring overhodet. En vintage portvin er kostbar. Den vil ha mye bunnfall, og bør derfor dekanteres. Den vil ha utviklet seg fra den originale Rubyen som var utgangspunktet som en rødvin utvikler seg over tid. Syren blir avdempet, og smaken blir gjerne fyldigere og "bredere", og tåler derfor mer komplekse og fyldigere smaker enn en Ruby gjør. En riktig gammel vintage portvin vil ikke ha vært mye i kontakt med oksygen, og vil oppføre seg som en gammel flaske rødvin når den blir åpnet – den bør drikkes i løpet av kvelden. Late bottled vintage. En late bottled vintage er en slags krysning mellom en tawny og en vintage portvin. Den blir "hurtiglagret" på 500l eikefat, som en tawny, i 3-5 år, for så å tappes på flaske og fortsette lagringen der. Smaken er som en mellomting mellom en tawny og en vintage uten en del av kompleksiteten, prisen er lavere på grunn av et redusert behov for lagring. Lagring og servering. Portvin, som annen vin, lagres på et kjølig, men ikke kaldt, mørkt sted, med en jevn temperatur. Flasken skal ligge om den har kork eller stå om det er skru- eller annen kork. Med unntak av den hvite porten, som kan serveres kald, skal vinen bli servert på mellom 15 til 20 grader Celsius. Gulbrun port kan også serveres litt kjøligere. Åpnet portvin må konsumeres innen kort tid. Med det menes det; de med skrukork eller andre «stoppere» holder seg i et par måneder i et mørkt sted; har den naturkork, må den konsumeres raskere, vanligvis jo eldre årgang det er, desto raskere må den konsumeres. Portviner som er ufiltrerte (slik som Vintage portviner, Crusted og noen LBVs), danner et sediment (eller skorpe) i flasken og bør dekanteres. Denne prosessen er også for å lufte portvinen, men hvor lenge før servering den skal dekanteres er avhengig av alderen på portvinen (spesielt i tilfellet Vintage portviner, som en gang de er dekantert anbefales å være drikkes innen 3-4 dager. En hvit portvin kan brukes som en aperitiff,gjerne til kaldmat, spekemat,desserter og er en klassiker til ost; eksempelvis en rød kraftig portvin til Stiltonost. Portvin er en alkoholsterk vin og det er derfor mest gunstig å servere portvinen i små glass, Glassene bør helst ha stett og glassklokken bør ha en tulipanform. Turnering. Turnering er en organisert konkurranse benyttet for amatører og profesjonelle. I middelalderen ble det holdt turneringer med riddere til hest i fullt krigsutstyr, og fra 1200-tallet dekorert med våpenmerker på skjold, hestedekken, lansefane, skulderplater og hjelmtegn. Turneringene ble ofte organisert og overvåket av herolder. Før slike turneringer kunne det bli avholdt såkalte «hjelmskuer» der deltakernes hjelmer utstyrt med hjelmtegn ble presentert og eventuelt kunne bli avvist fra å delta. Fra denne typen turneringer og hjelmskuer finnes vakre, malte illustrasjoner i manuskripter som i nyere tid er utgitt i flere europeiske land, til dels i faksimile. Det var et fåtall turneringer i de skandinaviske landene, mens mange turneringer er kjent fra land på det europeiske kontinentet og noen i Storbritannia. Fra noen turneringer finnes opptegnelser av deltakernes navn og avbildninger av deres våpenskjold i våpenruller. Etter middelalderen arrangerte også noen fyrster turneringer til hest med deltakerne dekorert med motiver fra våpenskjold eller med andre symbolske figurer. Behovet for å ha lettkjennelige farger og figurer på draktene til deltakerne i ridderturneringene, antas å ha vært en medvirkende årsak til utviklingen av heraldikken. Per Amdam. Per Amdam (født 16. februar 1921 i Molde, død 7. desember 1986 i Oslo), dr.philos., regnes som Norges fremste Bjørnson-kjenner. Han var lektor ved Molde gymnas og foreleste ved Distriktshøyskolen i Møre og Romsdal. Amdam skrev en rekke bøker og avhandlinger. I mange år var han formann for Bjørnsonforbundet, som i 2003 gikk inn i Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet. Han tok sin doktorgrad på Bjørnson; og hans biografi om ham, "Kunstneren og samfunnsmennesket" (1993) regnes som den beste biografi om nasjonaldikteren. Amdam var kjent som en fremragende pedagog og vitenskapsmann. Per Amdams veg i Molde er oppkalt etter ham, og Molde videregående skole deler årlig ut Amdamprisen til den eleven som har utmerket seg best innen hans fagområder: estetiske fag, sosialt engasjement, og med særlig vekt på årets beste særemne i norsk. Kongepokal. Kongepokal, som egentlig heter Hans Majestet Kongens Pokal, er et norsk trofé utdelt under norske mesterskap i en rekke idretter, med unntak av Holmenkollrennene. Den første kjente kongepokalen tildelt en idrett innen Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NiF) ble satt opp av Kong Oscar II til Husebyrennene i 1879. Pokalene bekostes av Det kongelige hoff og NIF i fellesskap. Kongepokaler tildeles de fleste idretter som er organisert i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF). Pokalen settes opp til den kvinne og mann som leverer det antatt beste resultat under et senior-NM. Det tildeles kongepokaler også i aktiviteter som ikke er organisert innenfor NIF, blant annet Det Norske Travselskap og Det frivillige skyttervesen, der skytterkongen mottar pokalen. Kongepokaler kan også tildeles utenfor den tradisjonelle idretten, til eksempelvis sjakk. Historikk. Under Husebyrennene i 1879 satte kongen opp et kongekrus til bestemann, og dette ble vunnet av morgedølen Jon Hauge. Videre ble det også satt opp seks mindre krus som ble delt ut i andre klasser. Kong Oscar II var selv tilstede. Frem til 1905 satte han opp i alt seksti kongepokaler, hovedsakelig innen skiidrett. I 1902 fikk friidrett og fotball sine første kongepokaler. Den eldste registrerte kongepokalen ble laget hos Tostrup i 1878, og skal være gitt til et travstevne i Christiania. Mye tyder også på at det har vært satt opp kongepokaler i turn, skyting og travsport før dette, men det finnes ingen oversikt over disse tildelingene. Fra 1906 satte kong Haakon VII opp kongepokaler, fra 1957 kong Olav V og fra 1991 kong Harald V. Pokalens utforming/produsenter. Kongepokalens utseende har variert i årenes løp, og flere forskjellige gullsmeder er benyttet til utførelsen, blant annet Tostrup, Thune og Hammer i Bergen. Omkring 1920 overtok A. Frisch det meste av produksjonen av kongepokalene og senere Th. Marthinsens Sølvvarefabrikk. I Kong Haakon VIIs regjeringstid ble det laget en rekke ulike kongepokaler, men kongepokalen fikk en ny utforming etter tronskiftet i 1957, da Kong Olav V gikk over til den kongepokalen vi kjenner i dag. Det var Th. Marthinsen Sølvvarefabrikk i Tønsberg som laget den, og pokalen fikk en mer nøktern utforming enn de som ble tildelt under Kong Haakon VII. Kong Harald V beholdt samme utforming og produsent som Kong Olav etter tronskiftet i 1991. Pokalen er er 21 cm høy og veier omtrent 330 gram med. Den er tilnærmet sylinderformet med en utbredt øverst ved munningen og en litt bredere, men smal fot. Nær foten går et bånd, avgrenset av to ringer. På båndet er det skrevet «H.M. Kongens premie». Båndet og ringene er loddet på pokalen. På den blanke sylinderen er kongens monogram med krone loddet på. Kongepokalen som deles ut til det seirende lag i cupfinalene til NM i fotball for herrer og NM i fotball for kvinner, er lik de andre pokalene. Miniatyrpokalene som deles ut til hver av spillerne er en 16 cm høy kopi der kongemonogrammet er erstattet med fotballforbundets merke. Hordaland Fotballkrets. Idrettsveien 47, Brann Stadion Audhild Skare Hordaland Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Hordaland. I 2007 var ca. 180 klubber medlem av kretsen, med ca. 2 700 lag og ca. 35 000 spillere. Divisjonsstatus sesongen 2011. Kretsen har foran 2011-sesongen, et lag i Tippeligaen, et lag i Adeccoligaen, tre lag i Fair Play ligaen og 15 lag i |3. divisjon. Kretsen har også egne avdelinger i 4.–7. divisjon. 6. divisjon. Lag per avdeling: 10 (9 lag i avdeling 2) 7. divisjon. Lag per avdeling: 10 (11 i avdeling 3) Straffespark. Spillere inntar posisjonene før et straffespark. Legg merke til at målvakten fremdeles er ute av posisjon.Straffespark er et begrep innen idrettsgrenen fotball. I § 10 (regel 14) i kampreglementet er ordlyden: «Straffespark dømmes mot et lag som har begått en av de ti forseelsene som medfører direkte frispark til motstanderen når forseelsen er begått innenfor eget straffesparkfelt og ballen er i spill». Straffesparkfeltet avgrenses av to linjer vinkelrett på mållinjen 16,5 meter ut fra hver av målstolpenene og som er bundet sammen med en linje parallell med mållinjen, 16,5 meter fra denne. Straffespark tas fra et merke 11 meter foran mål. Bare målvakten og den som skal ta straffesparket har lov til å stå inne i straffesparkfeltet når straffesparket tas. De øvrige spillerne skal være bak ballen, utenfor straffefeltet og minst 9,15 meter fra ballen, dvs. også utfor sirkelbuen som er slått med en radius på 9,15 meter fra straffemerket inntil ballen er i spill, det vil si at den er sparket og beveger seg. Ved et straffespark skal ballen skytes fremover, det er altså ikke lov å prøve å finte ut keeperen ved å slå et straffespark tilbake til en medspiller. Mål kan lages direkte fra straffespark, og som regel blir det scoring. (Å ikke score på straffe blir gjerne kalt å «brenne» et straffespark.) Ballen er i spill fra når ballen blir sparket, og spillere har da lov å bevege seg inn feltet og kan score på en eventuell retur fra stang eller keeper. Spilleren som tar straffesparket har ikke lov til å score på en retur fra stangen. Ballen må ha berørt en annen spiller før straffeskytteren kan berøre ballen igjen. I kamper der man "må" ha en vinner (for eksempel i utslagsturneringer) blir kampen ofte avgjort med såkalt straffesparkkonkurranse. Disse straffesparkene har noe forskjellige regler. Her er det ikke lov å score på returer. Historie. Oppfinnelsen av straffespark blir kreditert målvakten og forretningsmannen William McCrum i 1890 i Milford, Armagh, Nord-Irland. Det irske fotballforbundet la idéen frem for IFAB og etter mye debatt, vedtok styret idéen 2. juni 1891. Det ble innført i 1891–92-sesongen. Barneseksualitet. Barneseksualitet vil si utviklingen av seksualiteten og dens følelser i oppveksten. Dette har vært et mye drøftet tema innen psykologi. Barneseksualitet må ikke forveksles med pedofili, som innebærer voksnes seksualitet rettet mot barn. Teorier om faser. Sigmund Freud holdt frem teorier om forskjellige avgrensede faser menneskets seksualitet gjennomgår i oppveksten. Teorier om slike faser er ikke allment akseptert i moderne psykologi. Oslo Nye Teater. Oslo Nye Teater satte opp Singin' in th rain i 2008 a> er et av landets best besøkte teatre Oslo Nye Teater AS er et 100 % eiet datterselskap av Oslo kommune. Teatret ligger sentralt plassert i sentrum av Oslo, og består av tre scener i tre teaterhus: Oslo Nye Hovedscenen (i Rosenkrantzgate 10), Oslo Nye Centralteatret (i Akersgata 38) og Oslo Nye Trikkestallen (i Torshovgata 33). I kjelleren til ONCentralteatret ligger restauranten Teaterkjeller´n. Oslo Nye Teater er et av landets best besøkte teatre, og ble i 2008 besøkt av 197 080 publikummere. Pr. 31. desember 2008 hadde teatret 122 ansatte (fast og på åremål), men engasjerte i løpet av 2008 totalt ca. 400 mennesker. Ut 2009 var Svein Sturla Hungnes teatersjef. Fra 1. januar 2010 overtok Catrine Telle stillingen. Telle åpnet sin sjefsperiode med en norgespremiere på den nye musikalen "Spring Awakening" på Oslo Nye Hovedscenen 29. januar 2010. Oslo Nye Teater (nåværende Oslo Nye Hovedscenen i Rosenkrantzgate 10) ble åpnet 26. februar 1929 under navnet «Det Nye Teater». Teatret ble grunnlagt ved store pengeinnsamlinger under Første verdenskrig, og hadde et program som først og fremst gikk ut på å oppføre norsk dramatikk. Johan Bojer var Det nye Teaters fremste og ivrigste talsmann. Teatret bygget sin egen bygning i Rosenkrantz' gate 10 i Oslo, og knyttet til seg en rekke gode skuespillere fra Nationalteatret: Harald Stormoen, Henrik Aabel og Odd Frogg. Edgar Ætheling. Edgar Ætheling eller "Eadgar II" (ca 1051 – ca 1126), født i Ungarn grunnet farens eksil, ble proklamert, men aldri kronet som konge av England. Han var det siste medlemmet av det kongelige angelsaksiske huset i kongeriket England. Edgar var også kjent som «Den lovløse». Hans angelsaksiske tilnavn "Ætheling", eller slik det ble stavet i samtiden, "Æþeling", betyr «mann av adelig blod» eller «prins», og ble brukt i den senere delen av epoken for å spesielt markere statusen til kongens sønner. Bakgrunn. Edgar ble proklamert konge ved et møte hos de vise menn, kalt "witan", i tiden etter at kong Harald II Godwinsson døde i Slaget ved Hastings den 14. oktober 1066. Edgar ble aldri kronet, men ble underkastet Vilhelm Erobreren åtte måneder senere. Han var da kun 13 eller 14 år gammel. Edgar var den eneste sønnen til Edward den landflyktige, arving til engelske tronen, og sønnesønn til kong Edmund II av England, kalt for «Ironside». Da hans far døde i 1057 ble Edgar utropt som arving av Edvard Bekjenneren. Edgar ble oppdratt ved Edvards hoff sammen med sine to søstre, Margaret (som senere ble Den hellige Margaret av Skottland) og Christina. Kravet på den engelske trone. Da kongen døde i januar 1066 var Edgar altfor ung til å kunne forsvare landet mot invasjon, og valget av ham som konge etter Harolds død var ikke mer enn et symbol på trass og utfordring mot de normanniske styrkene enn et reellt samlingspunkt, likevel forsøkte han å stå opp for landet sitt. Edgar stolte hovedsakelig på støtten fra erkebiskop Stigand og fra jarlene Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria, og da denne støtten ble svekket innenfor noe få dager hos witan ("de vises møte"), ble Edgar tvunget til å underkaste seg Vilhelm Erobreren ved Berkhamsted. Det skjedde enten på slutten av november eller tidlig i desember 1066. Allianse med Skottland. Vilhelm behandlet Edgar bra. Ved å se politisk fordeler holdt han gutten i forvaring og til slutt fikk ham fraktet over til sitt hoff i Normandie. Likevel så sluttet Edgar seg til opprøret til jarlene Edwin og Morcar i 1068 og etter at nederlaget var et faktum flyktet han nordover til kong Malcolm III av Skottland med sin mor og to søstre. Året etter giftet Malcolm seg med Edgars søster Margaret, og påtok seg å støtte Edgars framtidige forsøk på å erobre den engelske tronen, blant annet ved å lede en hærstyrke inn i England, kanskje like mye for egen del. For å sikre denne pakten giftet Edgar seg med Malcolms søster som også het Margaret. Edgar gjorde dessuten felles sak med Svein Estridson, konge i Danmark og nevø av Knut II av Danmark (som engelskmennene kjenner som "Canute av Danmark"). Svein Estridson mente at han, etter at kong Harald Hardråde av Norge var død, selv hadde rettmessige krav på den engelske tronen. Massakrene i nord. Vinteren 1069–1070 brøt det ut opprør i nordlige England. Northumbria hadde lenge motsatt seg engelsk styre. De hadde gjort opprør mot Toste Godwinson i 1065 og mot Harald Godwinsson i 1066. Edgar sluttet seg til med egne hærstyrker. De erobret byen Durham og drev normannerne ut av York, men proklamerte aldri uavhengighet for Northumbria. Jarlene Edwin, Morcar og Waltheof derimot erklærte uavhengighet til Vilhelms styre. Samtidig ryktes det at danskene var på veg. Dette var det mest seriøse opprøret hittil mot normannerne og Vilhelm reagerte med vanlig brutal og hensynsløs effektivitet. Vilhelm marsjerte hastig mot nord, herjet og brente jorden etter seg. Det ukoordinerte opprøret gikk oppløsning i møte med normannernes hær. Edwin og Morcar flyktet, og da danskene ankom Humber var opprøret allerede slått ned. Svein Estridsson ga opp, lot seg kjøpe for sum penger og forlot England igjen. Vilhelm tok grusom hevn over Northumbria, brent og slaktet folk i mengder i det som ble husket som «Massakrene i nord» ("se egen artikkel Massakrene i Nord-England"). Edgar flyktet igjen til Skottland hvor han forble som flyktning inntil 1072 da Vilhelm med hell klarte å tvinge en fredsavtale på Malcolm ved å ta hans sønn som gissel og ett av vilkårene var at Edgar måtte gå i eksil. Edgar forlot Skottland for Flandern, dro rundt i Europa i et forsøk på å finne støtte for sine krav, men komme likevel til en ordning med Vilhelm to år senere, skjønt han ga aldri fra seg kravet til den engelske tronen. Han støttet Robert Curthose, hertug av Normandie, i et opprør mot Vilhelm Rufus i 1091 og måtte igjen søke tilflukt i Skottland. Han støttet logisk nok sin nevø, Edgar, i dennes forsøk på å overta den skotske tronen ved å felle Donald III av Skottland. Korsfarer. Rundt 1098 reiste Edgar til Konstantinopel hvor han muligens slo seg sammen med varjagene eller væringene som var et vaktkorps for det bysantinske riket bestående av russere og ikke minst skandinaver og angelsaksere. Senere samme år fikk han en flåte av keiser Alexios I Komnenos for å kunne delta i det første korstoget, og med flåten kunne han bringe forsterkninger til korsfarerne ved beleiringen av Antioch. På det første korstoget var også Robert Curthose, og Edgar deltok i slaget ved Tinchebrai i 1106 da han slåss på hertug Robert Curthoses side som tapte mot Henrik I av England. Etter slaget ble han tatt til fange, men løslatt senere, i motsetningen til Robert Curthose som satt fengslet til han døde 80 år gammel. Glemt av alle. Edgar kom tilbake til England hvor kong Henrik ga ham benådning og i midten av 50-årene trakk han seg tilbake til sin to landsteder i Hertfordshire, Barkway og Hermead. Hans niese Edith (gjendøpt som Matilda) hadde giftet seg med kong Henrik I i 1100. Antagelig reiste Edgar tilbake til Skottland sent i livet, kanskje en gang rundt 1120, og han var fortsatt i live i 1125, men døde antagelig kort tid etter i begynnelsen av 70-årene. Da var han glemt av de fleste og selv i dag blir han kun husket som Englands «tapte konge». Han fikk øyensynlig ingen barn som kunne ta opp kravet på den engelske tronen. Historien om Edgar fikk senere sitt ekko på midten av 1700-tallet i Skottlands vakre og tragiske prins, Bonnie Prince Charlie. Madrassa. Ordet madrassa (ofte skrevet madrasah, madrash eller medressa; arabisk: مدرسة) betyr på arabisk «skole». I utgangspunktet betegner det en hvilken som helst skole, enten offentlig, privat eller religiøs. Mer spesifikt er i muslimske land en madrassa en religiøs skole. Som sådan gir den undervisning i islam i tillegg til allmenne fag. En typisk madrassa tilbyr to ulike kurs: "Hifz" har som mål for studentene å lære koranen utenat (en person som har lært seg hele koranen kalles "hafiz"). "`Alim" fører fram til en mer formell utdanning ("`aalim") i arabisk, tafsir (tolkning av koranen), sharia (islamsk lov), hadith (Muhammeds utsagn og handlinger), mantiq (logikk) og islams historie. Noen madrassaer tilbyr også kurs i arabisk litteratur – samt allmenn historie, naturvitenskapelige fag, engelsk og andre språk. For å bli en 'aalim kreves normalt tolv års studier. Mange studenter ved madrassaer utdanner seg videre til imamer. Madrassaer ligger ofte i umiddelbar nærhet av en moské. Jami'at al-Qarawiyyin i Fès (grunnlagt i 859) regnes som den eldste madrassa i den muslimske verden – og av noen som verdens eldste universitet. Sira i Flekkefjord. Sira er et tettsted i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved fylkesgrensen til Rogaland nær europavei 39 omtrent 19 kilometer nord for kommunesenteret Flekkefjord. Sira stasjon ligger på Sørlandsbanen. Den er også endestasjon for den nå nedlagte Flekkefjordsbanen og var utstyrt med dreieskive for lokomotiver. Sira har egen kirke. Sira er også kjent siden Norges eldste hengebro er plassert der. Sira ligger i sørenden av Sirdalsvannet, og Siraosen har vært et viktig knutepunkt for trafikken til Sirdalen før veinettet ble utbygd. Reisende fra kysten var først fraktet inn til Flikka, landverts til Flikkeid ved Lundevannet, på båt fram til Sirnes, landverts langs elva Sira til Osen, der det ventet en milelang rotur videre til Tonstad. Trafikken på Sirdalsvannet ble etterhvert motorisert, med endestopp i Osen og Tonstad, og lasting og lossing underveis ved behov. (Trafikken er nå gjenopptatt med nyrestaurert båt). Elvestrekningen er blitt mere farbar med båt, etter at både Sirdalsvannet og Lundevannet ble regulert (mer jevnnivellert) i tilknytning til kraftutbyggingen. En av de eldre kongeveiene fra Kristiansand gikk forbi, for å krysse elva til Tronåsen, der det var mulig å komme videre vestover mot Stavanger via Moi og Drangsdalen/Hesjestad. Sira har navnet fra elva Sira (Sirdalselva), som er en del av Sira-Kvina-kraftutbyggingen. Kallisto (mytologi). Κallisto (gresk Καλλιστώ) var i den greske mytologien datteren til Lykaon, kongen av Arkadia. Navnet hennes kommer fra ordet "kalliste" (καλλίστη), som betyr «den vakreste». «...men etterpå, da hun var allerede med barn, ble hun sett i vannet og oppdaget. Etter dette var gudinnen (Hera) rasende og forandret henne til et udyr. Dermed ble hun en bjørn og fødte en sønn som het Arkas». DirectX. DirectX er et maskinvaregrensesnitt for å muligjøre programvareutvikling mot maskinvare på en generell måte. Dette grensesnittet består av flere forskjellige deler, som Direct3D eller DirectInput. Fordelen med DirectX, er at programvareutvikleren ikke trenger å tenke på hvordan hver del av maskinvaren forventer å motta informasjon, dette ordnes av DirectX og driverne. I tillegg har DirectX et omfattende bibliotek med hjelpefunksjoner som programmereren kan trenge. X'en i DirectX sitt navn står for alle de forskjellige API'ene som DirectX sammlingen har, der X byttes ut med ønsket funksjon. DirectX og underholdning. DirectX blir gjerne også brukt til utvikling av undervisnings- og underholdningsprogrammer (dataspill, simulatorer, osv). I disse tilfellene blir gjerne en subkategori av DirectX brukt til å vise 3D-bilder på en 2D-skjerm. Dette kalles Direct3D. DirectX API. DirectX er en samling av flere API-er Dette er Microsoft sitt proprietære 3D API, som er laget med tanke på maskinvareakselerasjon. Selv om Direct3D støtter programvarerendering, er denne såpass treg at den sjeldent eller aldri er i bruk. Direct3D ble med i DirectX fra versjon 4 DirectX Audio fungerer som bindeleddet mellom programmer og lydkortet. Dette gjør det mulig for programmer å benytte seg av funksjoner på lydkortet som for eksempel avspilling og opptak av lyd. DirectX Audio ble navnet på denne delen da DirectSound og DirectSound3D ble satt sammen i DirectX 8 DirectDraw er ikke lenger i bruk, siste oppdatering var i DirectX 7, selv om det finnes managed versjon i DirectX 8.0 og 9.0 Dermed må man enten bruke GDI, GDI+ eller Direct3D til å tegne grafikk. Ulempen er at mange eldre spill brukte DirectDraw til å vise et ferdigrendret bilde på skjermen, blant annet Unreal brukte denne teknikken. DirectShow brukes til å vise lyd og bilde ved bruk av såkalte DirectShow-filtre. Dette er den vanligste formen for dekodere. Denne delen går også under kodenavnet Quartz DirectMusic er et API for å lage MIDI-musikk. DirectInput er laget for å gi spill og programmer støtte for joystick, mus, tastatur og joypads. DirectInput begynner å falle bort, og Microsoft anbefaler heller å bruke Windows Messages eller XInput om du bruker Xbox kontrollere. Alle DirectX API-ene er laget med tanke på maskinvarestøtte, men kan også falle tilbake på programvare, dersom maskinvaren ikke støtter alle nødvendige fasiliteter. Dette til tross for at denne støtten er fjernet i Direct3D i DirectX 10 under Windows Vista, der skjermkortet enten støtter DirectX 10, eller ikke. Konkurrenter. OpenGL er en av de største konkurrentene til DirectX. Der DirectX er mer spillorientert, er OpenGL mer generalisert. OpenGL er også plattform-uavhengig, og fungerer på Windows, Mac, Linux og flere, ulikt DirectX. Razz. "Razz" (egentlig Rasmus Ott; født 30. juli 1989) er en dansk sanger. Han fikk sitt gjennombrudd i 2002, samme år vant Razz også MGP Nordic med sangen "Kickflipper". Razz la opp sin karriere i år 2006, men i 2007 ble han vokalist i rockegruppen Airbreak. Live and Let Die. Live and Let Die kan vise til Callisto (måne). Callisto () er en av Jupiters måner, oppdaget av Galileo Galilei i 1610. Månen er den tredje største månen i solsystemet og den nest største i det jovianske systemet, etter Ganymedes. Callisto er omtrent like stor som planeten Merkur, med 99 % av diameteren, men den har bare en tredjedel av massen. Den er den fjerde av Jupiters galileiske måner etter avstand, med en baneradius på ca.  km. Månen er ikke en del av baneresonansen som påvirker de tre innerste galileiske månene – Io, Europa og Ganymedes – og er derfor ikke utsatt for tidevannsoppvarming. Callisto roterer synkront med baneperioden slik at den samme halvkulen alltid vender mot Jupiter. Callistos overflate er mindre påvirket av Jupiters magnetosfære enn de andre indre månene fordi den går i bane lengre unna. Callisto er sammensatt av omtrentlige like mengder bergarter og iser, med en gjennomsnittlig tetthet på ca. 1,83 g/cm³. Komponenter oppdaget spektroskopisk på overflaten inkluderer vannholdig is, karbondioksid, silikater og organiske forbindelser. Undersøkelser av "Galileo"-sonden avslørte at Callisto kan ha en liten planetkjerne av silikater og muligvis underjordiske hav av flytende vann på dyp større enn 100 km. Overflaten på Callisto er svært gammel og har en høy kratertetthet. Den viser ingen tegn til underjordiske prosesser som platetektonikk eller vulkanisme, og det antas at den hovedsakelig har utviklet seg gjennom nedslag. Fremtredende formasjoner på overflaten inkluderer ringstrukturer, variert formete nedslagskratre og kjeder av kratre ("catanae") med tilhørende skråninger, åsrygger og avleiringer. I en liten skala er overflaten variert og består av små, lyse frostavleiringer på de høyeste nivåene, omgitt av lavtliggende, jevne banker av mørke materialer. Dette antas å være et resultat av sublimasjonsdrevet nedbrytning av små landformer, noe som støttes av den generelle mangelen på små nedslagskratre og tilstedeværelsen avmange små knotter som anses å være restene av disse. Den absolutte alderen til landformene er ikke kjent. Callisto er omgitt av en ekstremt tynn atmosfære sammensatt av karbondioksid og sannynligvis molekylært oksygen i tillegg til en intens ionosfære. Callisto antas å ha blitt dannet av sakte akkresjon fra skiven av gass og støv som omga Jupiter etter dannelsen av planeten. Callistos gradvise akkresjon og mangel på tidevannsoppvarming betød at det ikke var tilstrekkelig varme tilgjengelig for en rask differensiering. Den sakte konveksjonen i Callistos indre, som oppstod like etter dannelsen, førte til delvis differensiering og muligens til dannelsen av et underjordisk hav på en dypde av 100–150 km og en liten, steinete kjerne. Den sannsynlige tilstedeværelsen av et hav inne i Callisto åpner muligheten for at månen kan huse liv. Forholdene antas imidlertid å være mindre gunstige enn på nærligennde Europa. Forskjellige romsonder fra "Pioneer 10" og "11" til "Galileo" og "Cassini" har studert månen. På grunn av de lave strålingsnivåene har Callisto i lengre tid blitt ansett som det mest passende stedet for en menneskelig base i en fremtidig utforksning av det jovianske systemet. Oppdagelse og navn. Callisto ble oppdaget av Galileo i januar 1610 sammen med tre andre store jovianske måner – Ganymedes, Io og Europa. Callisto er oppkalt etter en av Zevs' mange elskerinner i den grekse mytologien. Kallisto var en nymfe (eller, i følge noen kilder, datter av Lykaon) som var forbundet med gudinnen for jakt, Artemis. Navnet ble foreslått av Simon Marius kort tid etter oppdagelsen, og han tilskrev forslagene til Johannes Kepler. Navnene på de galileiske månene ble imidlertid tatt ut av bruk en lengre periode, og var ikke vanlig i bruk før på midten av det 20. århundre. I mye av den tidlige astronomiske litteraturen blir Callisto betegnet ed romertall, et system som Galileo innførte. Callisto hadde da betegnelsen "Jupiter IV", eller «Jupiters fjerde planet». Omløp og rotasjon. Callisto er den ytterste av Jupiters fire galileiske måner. Den går i bane i en avstand av ca.  km (26,3 ganger radien til Jupiter på  km). Dette er betydelig større enn baneradien på  km til den nest nærmeste galileiske månen Ganymedes. På grunn av denne relativt fjerne banen er ikke Callisto del av baneresonansen som de tre andre galileiske månene er tidevannslåst i, og den har sannsynligvis aldri vært en del av den heller. Som de fleste andre regulære planetariske månene er Callistos rotasjon låst til å være synkron med omløpet. Lengden av en dag på Callisto, og lengde på en omløpsperiode, er ca. 16,7 dager på jorden. Banen er noe eksentrisk og inklinert mot den jovianske ekvator, men eksentrisiteten og inklinasjonen endres kvasi-periodisk over en tidsskala på århundrer på grunn av gravitasjonell perturbasjon fra solen og planeten. Endringene går henholdsvis mellom 0,0072–0,0076 og 0,20–0,60°. Disse baneendringene gjør at aksehelningen (vinkelen mellom rotasjonsaksen og baneaksen) varierer mellom 0,4 og 1,6°. Den dynamiske isoleringen av Callisto betyr at den aldri har blitt tidevannsoppvarmet, noe som hadde viktige konsekvenser for den indre strukutren og evolusjonen. Avstanden fra Jupiter betyr også at fluksen av partikler fra planetens magnetosfære er relativt lav på overflaten – ca. 300 ganger lavere enn for eksempel på Europa. Derfor har bestråling av ladde partikler hatt en relativt liten effekt på Callistos overflate sammenlignet med de andre galileiske månene. Strålingsnivået på overflaten tilsvarer en dose på ca. 0,01 rem (0,1 mSv) per dag. Sammensetning. a>) og mindre bergarter i Asgard. Callistos gjennomsnittlige tetthet på 1,83 g/cm³ antyder en sammensetning av tilnærmet like delere bergarter og vannholdig is, med noen volatile iser som ammoniakk i tillegg. Massefraksjonen av is ligger mellom 49–55 %. Den nøyaktige sammensetningen av Callistos bergarter er ikke kjent, men den er sannsynligvis nær sammensetningen av L/LL-type kondritter som karakteriseres av mindre totalt jern, mindre metallisk jern og mer jernoksider enn H-kondritter. Vektforholdet mellom jern og silikoner er 0,9:1,3 på Callisto, mens det på solen er ca. 1:8. Overflaten til Callisto har en albedo på ca. 20 %. Overflatesammensetningen antas å være ganske lik sammensetningen som helhet. Nær-infrarød spektroskopi har avslørt tilstedeværelsen av absorpsjonsstriper av vannholdig is ved bølgelengder på 1,04, 1,25, 2,0 og 3,0 mikrometer. Vannholdig is synes å være utbredt på Callistos overflte, med en massefraksjon på 25–50 %. Analyser av nær-infrarøde og ultrafiolette spektrum fra "Galileo" og fra bakken har avslørt ulike materialer som ikke er is: magnesium- og jern-bærende hydrerte silikater, karbondioksid, svoveldioksid, og muligens ammoniakk og andre ulike organiske forbindelser. Spektraldata indikerer at månens overflte er ekstremt heterogen i mindre skalaer. Små, lyse flekker av ren vannholdig is er blandet med flekker av steinholdig isblanding og utvidete mørke områder av materialer som ikke er av is. Callistos overflate er asymmetrisk; Den førende halvkulen – den som vender mot fartsretningen – er mørkere enn den som vender bort. Dette er ulikt de andre galileiske månene hvor det motsatte er tilfelle. Den etterfølgende halvkulen til Callisto er tilsynelatende beriket med karbondioksid, mens den førende halvkulen har mer svoveldioksid. Mange nyere nedslagskratre som Lofn viser også berikelse av karbondioksid. Samlet kan den kjemiske sammensetningen av overflaten, spesielt i de mørke områdene, være nære den som er observert på D-type-asteroider, hvis overflate består av karbonholdig materiale. Indre struktur. Modell av Callistos indre struktur som viser et overflatelag av is, et mulig lag av flytende vann og en kjerne av steinholdig is Callistos ramponerte overflate ligger på toppen av en kald, stiv og isete litosfære som er 80–150 km tykk. Et salt hav 50–200 km dypt kan ligge under skorpen, og er indikert av studier av magnetfeltene rundt Jupiter og månene. Det ble funnet at Callisto svarer til Jupiters varierte bakgrunnsmagnetfelt som en perfekt konduktiv sfære; det vil si, feltet kan ikke trenge inn i månen, noe som antyder et lag av høyt konduktive væsker på innsiden med en tykkelse på minst 10 km Eksistensen av et hav er mer sannsynlig hvis vann inneholder en ligen mengde ammoniakk eller annen kjølevæske, opp til 5 % i vekt. I dette tilfellet kan havet være så tykt som 250–300 km. Uten et hav kan den isete litosfæren bli noe tykkere, opp til ca. 300 km. Under litosfæren og antatte hav fremstår Callistos indre å være verken helt ensartet eller særlig variabelt. Data fra banesonden "Galileo" (spesielt det dimensjonsløse treghetsmomentet – 0,3549 ± 0,0042 – fastsatt under nærpasseringer) antyder at det indre består av komprimert stein og is, med en økende steinmengde med dybden på grunn av delvis bunnsetning av bestandelene. Med andre ord er Callisto bare delvis differensiert. Tettheten og treghetsmomentet er forenlig med eksistensen av en liten kjerne av silikat i sentrum av satellitten. Radiusen av en slik kjerne kan ikke overstige 600 km, og tettheten kan ligge i området 3,1–3,6 g/cm³. Callistos indre står i sterk kontrast til Ganymedes som tilsynelatende er fullt differensiert. Overflateformasjoner. "Galileo"-bilde av de kraterbelagte slettene som illustrerer den utbredte lokale utjevningen av Callistos overflate. Den gamle overflaten til Callisto er en av de mest kraterbelagte i solsystemet. Faktis er tettheten av nedslagskratre nær en metning i det et nytt krater vil tendere til å slette et eldre et. Geologien i en stor skala er relativt enkel; der er ingen store fjell, vulkaner eller andre endogene tektoniske formasjoner på Callisto. Nedslagskraterene og multi-ring-formasjonene er – sammen med utvalgte brudd, skråninger og avleiringer – de eneste store formasjonene som er funnet på overflaten. Callistos overflate kan deles inn i flere geologisk ulike deler; kraterbelagte sletter, lyse vidder, lyse og mørke jevne sletter og ulike elementer knyttet til spesielt multi-ring-formasjoner og kratre. De kraterbelagte slettene utgjør mesteparten av arealet og står for de antikke litosfæren, en blanding av is og steinmaterialer. De lyse viddene inkluderer lyse nedslagskratre som Burr og Lofn og de utvaskete restene av gamle, store kratre kalt palimpsest, den sentrale delen av multi-ring-formasjonene, og isolerte flekker på kraterslettene. Disse lyse slettene antas å komme fra isnedslag. De lyse jevne slettene utgjør en liten del av Callistos overflate of finnes i ryggene og trau-sonene til Vallhalla- og Åsgard-formasjonene og som isolerte flekker på de kraterbelagte slettene. De ble antatt at disse var forbundet med endogene aktiviteter, men høyoppløselige bilder fra "Galileo" viste at de lyse, jevne slettene korrelerer med kraftig oppsprukket og hullete terreng og ikke viser noen tegn til gjenoppbygging av overflaten. "Galileo"-bildene avslørte også små, mørke og glatte områder som utgjør mindre enn  km² som ser ut til å omgi det omkringliggende terrenget. De er muligvis rester av isvulkaner. Både de lyse og de varierte glatte slettene er noe yngre og mindre kraterbelagte enn de kraterbelagte slettene i bakgrunnen. a> vises oppe til høyre ved det tverrskjærende terrenget. Nedslagskratrenes diameter er sett å gå fra 0,1 km – en grense definert av bildeoppløsningen – til over 100 km, ikke medregnet de fler-ringete formasjonene. Små kratre, med diameter mindre enn 5 km, har flate gulv eller enkle bolleformasjoner. De som er 5–40 km i diameter har vanligvis en topp i midten. Større nedslagsformasjoner, med diameter fra 25–100  har groper i stedet for topper i midten, slik som Tindr-krateret. De største kratrene med diametre over 60 km kan sentrale kupler som antas å komme av tektonisk løfting av midten etter et nedslag; eksempler inkluderer Doh og Hár-kratrene. Et lite antall svært store – større enn 100 km i diameter – og svært lyse nedslagskratre har en avvikende kuppelgeometri. Disse er uvanlig grunne, og kan være en overgangslandform til de fler-ringete formasjonene, som med nedslagsformasjonen Lofn. Kratrene på Callisto er generelt grunnere enn de på månen. a>, en fler-ringet nedslagsformasjon  km i diameter De største nedlagsformasjonene på Callistos overflate er fler-ringede bassenger. Det største av de to enrome kratrene, Valhalla, har en lys region i midten som er 600 kilometer i diameter og har ringer som strekker seg så langt som  kilometer fra midten (se figur). Det nest største er Åsgard som måler ca.  kilometer i diameter. De fler-ringete strukturene kommer trolig som et resultat av konsentrisk oppsprekking av litosfæren før nedslagskratrene. Ringene ligger på et lag av mykt eller flytende materialer, muligens et hav. Kraterkjeder – for eksempel Gomul Catena – er lange kjeder med kratre som ligger i rette linjer på overflaten. De ble sannsynligvis dannet av objekter som ble påvirket av tidevannskreftene da de passerte nær Jupiter før nedslaget med på Callisto, eller av skrå nedslag. Et historisk eksempel på en slik påvirkning er Shoemaker-Levy 9. Som nevnt over er små flekker av ren vannholdig is med en albedo så høy som 80 % funnet på Callistos overflate, omgitt av mye mørkere materialer. "Galileo"-bilder med høy oppløsning viste at de lyse flekkene hovedsakelig er lokalisert på forhøyede formasjoner, typisk på kraterkanter, skråninger, rygger og knotter. Sannsynligvis er de tynne avleiringer av frossent vann. Det mørkere materialet ligger vanligvis i lavere terreng som omgir de lyse formasjonene og er tilsynelatende jevnt. Det danner ofte flekker opp til 5 km på tvers i kraterbunner og i fordypninger. a> 3–3,5 km lange er synlig på høyre side av gulvene i de to kratrene til høyre På skalaer under en kilometer er Callistos overflate mer forringet enn overflaten til de andre isete galileiske månene. Typisk er der mangel på små nedslagkratre med diameter mindre enn 1 km sammenlignet med for eksempel de mørke slettene på Ganymedes – i stedet for små kratre er små knotter og groper svært utbredt. Knottene antas å være rester av kraterkanter som har blitt forringet av en fremdeles usikker prosess. Den mest sannsynlige prosessen er sakte sublimasjon av is, som er mulig ved en temperatur opp til 165 K, som blir nådd ved et punkt hvor solen står rett over. En slik sublimasjon av vann eller andre volatiler fra skitten is som er grunnfjellet forårsaker nedbrytningen. Restene av massen som ikke er is danner skred fra helningene i kraterveggene, og slike skred er ofte observert nær og i nedslagskratre. Noen ganger er kraterveggene avskåret av slyngete dal-lignende snitt kalt «guilles» som ligner visse overflateformasjoner på Mars. I hypotesen om sublimering av isen er det lavtliggende mørke materialet tolket som et teppe primært bestående av ikke-isholdige rester som stammer fra forringede kraterkanter og som har dekket et tidligere dominerende grunnfjell av is. Den relative alderen til de ulike overflatedelene på Callisto kan bestemmes ut i fra tettheten av nedslagskratre. Jo eldre overflaten er, jo tettere ligger kratrene. Nøyaktige dateringer er ikke utført, men basert på teoretiske betraktninger antas de kraterbelagte slettene å være ~4.5 milliarder år gamel – datert nesten tilbake til dannelsen av solsystemet. Alderen på de fler-ringede strukturene og nedslagksratrene avhenger av valgte rater for bakgrunnskratre, men de er av ulike forfattere estimert til å variere mellom 1 og 4 milliarder år. Atmosfære og ionosfære. Callisto har en svært tynn atmosfære bestående av karbondioksid, oppdaget av "Galileo"s Near Infrared Mapping Spectrometer (NIMS) fra dens absorpsjonsfunksjoner nær bølgelengden 4,2 mikrometer. Overflatetrykket er anslått å være 7,5 bar (0,75 µPa) og partikkeltettheten 4 cm-3. Fordi en så tynn atmosfære vil forsvinne på bare fire dager må den fornyes konstant, muligvis av en sakte sublimasjon av karbondioksidholdig is fra satellittens isete skorpe, som vil være forenlig med hypotesen om sublimasjonsnedbrytning for dannelsen av knottene på overflaten. Callistos ionosfære ble først oppdaget under "Galileo"s forbiflyvninger. Den høye tettheten av elektroner på 7–17 cm−3 kan ikke forklares ved fotoionisering av karbondioksidet i atmosfæren alene. Derfor mistenkes det at Callistos atmosfære faktisk domineres av molekylært oksygen – i mengder på 10–100 ganger større enn. Oksygen har imidlertid aldri blitt direkte påvist i Callistos atmosfære. Observasjoner med Hubble-teleskopet (HST) ga en øvre grense for den mulige konsentrasjonen i atmosfæren basert på mangelen av påvisning, som fremdeles er forenlig med de ionosfæriske målingene. På samme tid var HST i stand til å oppdage kondensert oksygen fanget i Callistos overflate. Opprinnelse og utvikling. Den delvise differensieringen av Callisto (avledet for eksempel fra målinger av treghetsmomentet) betyr at den aldri har blitt tilstrekkelig oppvarmet til å smelte bestanddelene av is. Den mest sannsynlige modellen for dannelsen av månen er derfor en sakte akkresjon i den jovianske subtåken – en skive med gass og støv som eksisterte rundt Jupiter etter dannelsen av planeten. En slik langvarig akkresjonsprosess muliggjør at avkjølingen stort sett holder tritt med akkumuleringen av varme forårsakes av nedslag, radioaktiv nedbryting og sammentrekning og dermed hindrer smelting og rask differensiering. Den mulige tidsskalaen for dannelsen av Callisto ligger da i området 0,1–10 millioner år. Den videre utviklingen til Callisto etter akkresjon ble bestemt av balansen mellom radioaktiv oppvarming, kjøling gjennom termisk konduksjon nær overflaten og konveksjon av fast eller subfast fase i det indre. Detaljer rundt konveksjonen av den subfaste fasen er den viktigste kilden til usikkerhet i modellene for alle ismånene. Den er kjent å utvikle seg når temperaturen er tilstrekkelig nær smeltepunktet på grunn av temperaturens avhengighet av is-viskositet. Konveksjon av subfaste faser i islegemene er en sakte prosess hvor isen beveger seg i størrelsesorden 1 cm per år, men det er faktisk en svært effektiv kjølemekanisme over lange tidsskalaer. Den antas å fortsette i det så kalte stillestående lokkregimet, hvor et stivt, kaldt ytre lag av månen leder varme uten konveksjon mens isen under konvekterer i det subfaste regimet. For Callisto tilsvarer det ytre ledende laget den kalde og stive litosfæren med en tykkelse på ca. 100 km. Tilstedeværelsen ville forklare mangelen på tegn til endogen aktivitet på Callistos overflate. Konveksjonen i de indre delene av Callisto kan være lagdelte fordi under de høye trykkene som finnes der, eksisterer vannholdig is i ulike krystallinske faser, fra is I ved overflaten til is VII i sentrum. Den tidlige starten på konveksjon av sub-fast fase i Callistos indre kan ha forhindret en stor issmelting og eventuell differensiering som ellers ville ha dannet en stor kjerne av stein og en mantel av is. På grunn konveksjonsprosessen har en svært sakte og delvis separasjon og differensiering av bergarter og is i Callisto imidlertid pågått over tidsskalaer på flere milliarder år, og kan være pågående den dag i dag. Den nåværende forståelsen av Callistos utvikling muliggjør eksistensen av et lag, eller «hav», av flytende vann i månens indre. Dette har sammenheng med den unormale oppførselen til smeltetemperaturen til is I-fase, som synker med trykk og når temperaturer så lave som 251 K ved  bar (207 MPa). I alle realistiske modeller av Callisto er temperaturen i lagene mellom 100 og 200 km svær nær, eller noe over, den unormale smeltetemperaturen. Tilstedeværelsen av selv små mengder ammoniakk – ca. 1–2 vektprosent – garanterer nesten at væskens eksistens fordi ammoniakk vil senke temperaturen ytterligere. Selv om hoveddelen av Callistos egenskaper er svært like Ganymedes' hadde den tilsynelatende en mye enklere geologisk histori. Overflaten synes hovedsakelig å ha blitt formet av nedslag og andre exogene krefter. I motsetning til naboen Ganymedes, med sitt grove terreng, er det lite bevis for tektonisk aktivitet på Callisto. Forklaringen som har blitt foreslått for forskjellen i den indre oppvarmingen, fullstendig differensiering og geologisk aktivitet mellom Callisto og Ganymedes inkluderer ulikheter i forholdene da de ble dannet, Ganymedes' høyere oppvarming på grunn av tidevannskrefter og de mer tallrike og energetiske nedslagene som Ganymedes ble utsatt for under det sene tunge bombardementet. Mulighet for liv i havet. Basert på betraktningene nevnt over og andre vitenskapelige observasjoner, antas det at av alle de galileiske månene er Europa som har den største sannsynligheten for å kunne støtte mikrobiologisk liv. Utforskning. "Pioneer 10" og "Pioneer 11s" møte med Jupiter tidlig på 1970-tallet bidro ikke til mye ny informasjon om Callisto sammenlignet med hva som allerede var kjent gjennom observasjoner fra jorden. Det virkelige gjennombruddet kom senere med "Voyager 1" og "2" sine forbiflyvninger i 1979–1980. De fotograferte mer enn halvparten av Callistos overflate med en oppløsning på 1–2 km og målte nøyaktige temperaturer, masse og form. En andre runde med utforskning varte fra 1994 til 2003 da "Galileo"-sonden gjennomførte åtte nære møter med Callisto; den siste forbiflyvningen under C30-omløpet i 2001 var så nær månen som 138 km over overflaten. Banesonden til "Galileo" fullførte fotograferingen av overflaten og leverte en rekke bilder med oppløsninger så høye som 15 m av utvalgte områder på Callisto. I 2000 oppnådde "Cassini"-sonden, som var på vei mot Saturn, å ta infrarøde spektrum med høy kvalitet av de galileiske månene, inkludert Callisto. På sin ferd mot Pluto tok "New Horizons" nye bilder og spektrum av Callisto i februar-mars 2007. En kunstners fremstilling av en base på Callisto Europa Jupiter System Mission (EJSM) hadde en foreslått oppskytning i 2020 og var et fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av mange av Jupiters måner, inkludert Ganymedes. I februar 2009 ble det også annonsert at ESA og NASA hadde gitt dette oppdraget prioritet foran Titan Saturn System Mission. EJSM bestod av den NASA-ledete Jupiter Europa Orbiter, den ESA-ledete Jupiter Ganymede Orbiter og muligens den JAXA-ledete "Jupiter Magnetospheric Orbiter". ESAs bidrag stod overfor finansieringskonkurranse med andre ESA-prosjekter, men i april 2011 uttalte imidlertid ESA at det virket usannsynlig at et felles amerikansk-europeisk oppdrag ville finne sted i begynnelsen av 2020-årene, gitt NASAs budsjett, så ESA vil undersøke muligheten for å fortsette med et europeisk-ledet oppdrag. Det ESA-ledete oppdraget kalles JUICE (JUpiter ICy moon Explorer) og vil være basert på JGO-designet. Mulig kolonisering. I 2003 utførte NASA en konseptstudie kalt "Human Outer Planets Exploration" (HOPE) om en mulig fremtidig utforskning av det ytre solsystemet med mennesker. Målet som ble valgt ut til detaljvurdering var Callisto. Det ble foreslått at det kunne være mulig å bygge en overflatebase på Callisto som kunne produsere drivstoff for utforskninger videre utover i solsystemet. Fordelene med en base på denne månen inkluderer lav stråling (på grunn av Callistos avstand fra Jupiter) og geologisk stabilitet. Den kunne også legge til rette for en undersøkelse av Europa, eller være et ideelt sted for en «servicestasjon» for romfartøyer som passerer det jovianske systemet på sin ferd lengre ut i solsystemet. Den kunne da bruke en gravitasjonsslynge fra en nær forbiflyvning av Jupiter etter at den forlot Callisto. I en rapport fra desember 2003 uttrykte NASA håp om at et forsøk på et bemannet oppdrag til Callisto kunne være mulig i 2040-årene. Invasion America. "Invasion America" er en amerikansk TV-serie fra 1998, skapt av DreamWorks. Serien ble laget av Steven Spielberg og Harve Bennett. Eksterne lenker. X-Files Tyrkisk bad. Hamam i kong Hassan IIs moské Tyrkisk bad (tyrkisk: hamam) er den tyrkiske varianten av dampbad. Hamamı har spilt en viktig rolle som sosial møteplass og sted for rituell rensing i tyrkisk kultur siden osmansk tid. Tyrkiske badehus kan ha en monumental utforming og representere høydepunkter i osmansk arkitektur – eller de kan være enkle og praktiske innretninger. Arkitektur. Hamamene kombinerer funksjonaliteten til sine forløpere, de romerske termene, med den tyrkisk-muslimske tradisjonen for bading, rituell rensing og respekt for vannet. Under Det osmanske riket var badene fra begynnelsen anneks til moskeene, men utvikla seg raskt til egne institusjoner, og under den store osmanske arkitekten Sinan til monumentalbygg; det fineste eksemplet er Çemberlitaş Hamam i Istanbul, bygd i 1584. Et typisk hamam består av tre rom. Det første – "camekan" – tilsvarer det romerske apoditarium. Det tjener som resepsjon og omkledningsrom, og et sted for avslapning og te etter badet. Gjesten kommer deretter inn i "soğukluk" (romernes tepidarium), som er et middels temperert rom. Lengst inn ligger det varme rommet – "hararet" – som tilsvarer det romerske calidarium. Camekanet er vanligvis den mest monumentale delen av et hamam; det består som regel av et stort, firkanta rom med et hvelva tak og en fontene i midten. Langs veggene er det oppmurte benker der de badende legger igjen klærne. Soğukluk er ofte ikke mer enn en gjennomgang, men det er også vanlig å plassere vaskeservanter og dusjer her. Hararet er den delen som ofte har det vakreste interiøret. Midt i rommet er det vanligvis en plattform av marmor – "göbetaşi" – som varmes opp av et ildsted i fyrrommet under – "külhan". De tyrkiske badene er ikke forbeholdt menn alene; vanligvis har et hamam separate avdelinger for menn og kvinner. Bruk. Under Det osmanske riket var badene viktige sosiale institusjoner, som i tillegg til å være daglige samlingssteder også kunne tjene som ramme rundt feiring av fødsler, giftemål og årsfester; særlig gjaldt dette kvinneavdelingen. Tradisjonelt var massørene ("tellak") unge gutter som bisto kundene med kroppsvasken, og dessuten ytte seksuelle tjenester. Dette systemet døde ut i løpet av de første tiåra av 1900-tallet, etter som Tyrkia i økende grad mottok vestlige impulser. Samtidig avtok de offentlige badene i betydning fordi flere og flere tyrkiske familier fikk installert private bad. Til badet hørte en rekke rekvisitter som fortsatt kan ses i dagens hamamı: En "peştemal" er et klede av silke eller bomull til å dekke kroppen med. "Nalın" er en type tresandaler, ofte dekorert med sølv og perlemor, som gir godt feste på det glatte flisegulvet. En "kese" er en grov vott som brukes til massasjen. Ellers finnes smykkeskrin, forgylte såpekopper, hennaskåler, parfymeflasker med mer. Laozi. Laozǐ (kinesisk: 老子, pinyin: "Lǎozǐ", «Den gamle mester», romaniseres også "Lao Zi", "Laozi", "Lao-Zi", "Lao Tzu", "Lao Tsu" eller "Lao Tse") var en legendarisk kinesisk tenker og vismann som skal ha levd omkring det 6. århundre f.Kr. Hans berømmelse har som utgangspunkt at han anses somn forfatter av verket "Tao Te Ching" (som ofte rett og slett kalles "Laozi"). Det er hans tilknytning til "Tao Te Ching" som har ført til at han tradisjonelt regnes som den filosofiske taoismes grunnlegger. Han æres også som gussom i de mest religiøse deler av filosofisk taoisme, som gjerne betrakter ham som "Taishang Laojun", eller «en av de fire rene». Historikerne er ikke innbyrdes enige om Laozi. Noen mener at han er en syntese av en rekke historiske personer, andre at han er en mytisk skikkelse, og atter andre at han faktisk levde under 5. til det 4. århundre f.Kr., altså på tiden for De hundre skoleretninger og De stridende stater. Laozi er en sentral skikkelse i kinesisk kultur, og både høy og lav hevder å nedstamme fra ham. Han ble æret som urfar for Tangdynastiets keiserslekt, og ble tildelt tittelen "Taishang xuanyuan huangdi", dom betyr «Høyeste mystiske og opprinnelige keiser». "Xuanyuan" og "Huangdi" er også tilnavn til Den gule keiser. Taoismens far. Navnet betyr ordrett «den gamle mester», og er altså et tilnavn. Han betraktes som grunnleggeren av taoismen og er, ifølge taoistisk tradisjon, forfatteren av verket Dàodéjīng (i Vesten bedre kjent under den gamle og innarbeidede transkripsjonsmåten "Tao Te Ching"), en tekst som også til tider omtales rett og slett som «Lǎozǐ». Teksten er i som nåværende form fra det 4. århundre f.Kr., og det er uvisst om når den oppstod i sin grunnform. Meget tyder på at teksten har fått tillegg underveis. Utilfredsstillende kildesituasjon. Historisk sikre fakta om Lǎozǐ er nærmest ikke å oppdrive. Om situasjonen hadde vært vesentlig bedre hadde det ikke vært for Qin-dynastiets beryktede bokbrenninger, er ikke godt å si. De eldste kilder er anekdoter og legender som f.eks. de man finner i Zhuāngzǐs (Chuang-tzus) bok «Den sanne bok om det sørlige blomstringslandet». Den første historiske eller biografiske kilde befinner seg i verket Shǐjì (Shi chi) av Sīmǎ Qiān (eller Ssu-ma Ch'ien): «Kronikørenes nedtegnelser» fra det 1. århundre f.Kr. Men Sīmǎ Qiān skriver selv at han har et usikkert kildeunderlag for sine opplysninger, at han har funnet selvmotsigelder i sine kilder, – og at han slett ikke er sikker på at Lǎozǐ virkelig har levd. Denne skepsisen deles også av mange forskere i dag, og de støtter seg på filologiske undersøkelser og eksegese av de tidlige kilder. De mener at "Tao Te Ching" tilkom som en nedtegnelse av muntlige overleveringer fra forskjellige steder og av forskjellig alder, og at det føtrst i ettertid ble tillagt en bestemt forfatter. De mener at behovet for å knytte et forfatternavn til disse tekster også hang sammen med at taouismen var blitt til en filosofisk skoleretning i konkurranse med en rekke andre, og at en forfatterskikkelse ville bidra til å gi verket mer av en «personlighet». Det kan også hende at Lǎozǐ faktisk representerer en av flere reelle opphavsskikkelser til teksten. Det forhold at så lite er kjent om ham, kan i og for seg harmonere godt med at det både den gang og senere i Kina har vært mang en vismann som dro seg fullstendig tilbake fra verden; det er også godt i pakt med elementer av de idealer som taoismen forfektet. Lǎozǐs levned ifølge legendene. Ifølge overleveringene ble Lǎozǐ født i prefekturet Kǔ (苦县/苦縣 Kǔ Xiàn) i staten Chǔ, noe som tilsvarer dagens kommune Lùyì (鹿邑) i provinsen Hénán. Hans slektsnavn var Lǐ (李), fornavnet Ěr (耳= øre), og selskapsnavnet (字 zì) var Bóyáng (伯阳/伯陽). Et annet navn er Lǎo Dān (老 聃 = gamle langøre; dān = øre uten rand'). 72 år i sin mors liv. Mange legender vokste frem om Lǎozǐs fødsel. Én relativt sen legende bærer preg av inspirasjon fra legendene om Buddhas fødsel. Lǎozǐs mor skal ha båret ham i sitt skjød i 72 år, og til slutt skal han ha blitt født gjennom hennes side. Lǎozǐs slektsnavn Li. En legende vil forklare Lǎozǐs slektsnavn "Li". Han skal ha blitt født under et plommetre ("li"), og han bestemte seg derfor å ta ordet «plomme» ("li") som slektsnavn. Møtet med Konfutse. En godt kjent beretning dreier seg om et møte mellom den da gamle Lǎozǐ og Konfutse (551-479). Under deres angivelige møte skal Lǎozǐ ha refset Konfutse for hans stolthet og ærgjerrighet, og Konfutse skal ha blitt så imponert av Lǎozǐ at han sammenlighet ham med drage som farer opp til himmelen og de rir på vinden og på skyene. Reisen vestover. Lǎozǐ skal ifølge legendene ha vært arkivar i Zhou-dynastiets bibliotek. Da han skjønte at Zhou-riket gikk mot kaos og forfall, forlot han landet og red vestover på en svart okse. Ca. 70 km vest for Xi'an, ved Louguantai og Shan-Gu-passet, befant det seg et tempel der vismannen Yin Xi (også kalt Yin Wenshi, fra Vår- og høstannalenes tid) hadde satt opp et tårn for vær- og stjerneobservasjoner. Her ble Laozi ifølge lregenden oppfordret av selvsamme Yin Xi til å delgi andre sin visdom. Det gjorde han, og samlingen av hans lære det før omtalte verket Dàodéjīng. I Shǐjì fortelles det at så snart Lǎozǐ hadde nedtegnet dette, forsvant han for godt mot vest og ut av Kina. (Den senere taoistiske patriarken Zhuangzi sier likevel at Lǎozǐ levde og døde i selve Kina.) Yin Wenshi, som også kalles ved sitt taoistiske navn Guanling trug, var kronprinsens rådgiver. Han nedla alle sine mebeder etter sitt møte med Laozi, og begynte å leve etter den tidlige taoismes leveregler. I dag er det som er igjen av klostertårnets fundament, og de omliggende taoistiske temper, viktige helligdommer for taoistene. Ifølge legenden var han en eldre samtidig med Konfutse og embetsmann ved det keiserlige hoffet. Da han på eldre dager vemmet seg ved intrigene der brøt han opp og red vestover på en svart okse. Da han passerte rikets vestre grense skal en grensevakt ha bedt ham nedtegne sin visdom, og resultatet ble Tao Te Ching. Lǎozǐ og Buddha: Én legende utbroderer Lǎozǐs reise mot vest. I denne legenden gjøres det gjeldende at Buddha ikke var noen annen enn selve Lǎozǐ. På 200-tallet ble det forfattet en bok med dette tema, i den hensikt å bekjempe buddhistisk propaganda i Kina. Denne boken, "Lǎozǐ huahu jing" (Lǎozǐs omvendelse av barbarerne), presenterer buddhismen som en mindreverdig versjon av taoismen. Den ble gjentatte ganger fordømt av keiserne. Lǎozǐs høye alder. Ifølge legendene ble Lǎozǐ over 160 år gammel; noen kilder taler til og med om en alder av 200 år. Denne høye alder nådde han på grunn av sin fullkommenhet i dào (tao). Men på dette punkt er det skepsis også innen taoistisk littaratur. Det anføres at det rett og slett er unaturlig at man skulle kunne vite noe slikt om en man som ikke bare forsøkte, men også lyktes i, å etterleve taoismens idealer om tilbaketrekning og anonymitet. Innen den eldste kinesiske litteratur er det forøvrig ikke uvanlig at de eldste mestere eller herskere tillegges en svært høy alder. Senere dyrking av Lǎozǐ som en guddom. Fremstilling av Laozi som guddom Fra det annet århundre ble Lǎozǐ fremhevet som en høygud innen taoismen. Dette henger sammen med den medvind fikk under Han-dynastiet. Han ble på denne tid opptatt som en av «de tre rene» i det kinesiske pantheon. Han legemliggjorde Den hellige slik han ble beskrevet av Zhuangzi og i Huainanzi, og hans trekk blendet seg med guddommene Taiyis og Huang Dis trekk. Han ble selve legemliggjørelsen av dao og hans skikkelse ble gjort kosmisk ved at han hvilte i et av stjernebildene (Store Bjørn, Karlsvogna) og derfra av og til stiger som formidler mellom den himmelske og den jordiske verden. Hans åsete er stjernehimmelens og himmelretningenes midtpunkt, og i ikonografien omgis ham av de fire heraldiske dyr som symboliserer himmelretningene. Lǎozǐ forvandler seg gjennom tidssyklene og er likesom dao i stand til å utvide seg til det uendelige eller bli likeså uendelig liten. Under Tang-dynastiet ble Lǎozǐ dyrket som keiserslektens stamfar: Tang-herskerne kom alle fra slekten "Li", som også var Lǎozǐs slektsnavn. Innen noen taoistiske skoleretninger anses Lǎozǐ som identisk med dao. Ifølge disse skoler har han eksistert før universet ble til, og var han den som gestaltet den kosmiske orden. Ifølge en legende som har stor betydning blant taoistene er han kommet til jorden under en rekke manifestasjoner opp gjennom historien som rådgiver og lærer. Blant konfucianerne er ikke Lǎozǐ guddommelig, men han respekteres som en ærverdig vismann. I kinesisk folkereligion anses han enten som en helgen eller som en gud. Arne Skouen. Arne Skouen (født 18. oktober 1913, død 24. mai 2003) var norsk filmregissør, journalist og forfatter. Han ble født i Oslo og var sønn av kontorist Peder N. Skouen. Fra 1949 var Arne Skouen bosatt på Eiksmarka. Han bodde også i perioder i USA, Storbritannia og Sverige. Skouen var sjømann i perioden 1933–34, tilknyttet "Dagbladet" fra 1935, opprinnelig som sportsredaktør. Han ble journalist i 1946 og var sports- og kulturmedarbeider i "Verdens Gang" 1947–57 og kulturmedarbeider i "Dagbladet" 1971–95. Arbeidet 1943–45 som presse- og mediemann i Stockholm, London (for NRK) og New York. Han var 1967–1972 styreleder for Norske Dramatikeres Forbund. Journalistkarriere. Etter bare kort tid som løsmedarbeider i Dagbladet, ble Skouen fast ansatt som sportsredaktør for Dagbladet. Krigsårene førte til at han måtte forlate jobben. Da jobbet han blant annet for norsk radio i London, og studerte journalistikk i New York. Da han kom tilbake til Norge i 1946, foreslo han for Dagbladets redaktør Einar Skavlan at avisen burde gå over i tabloidformat, etter modell fra New York Post. Da Skavlan forkastet idéen, følte ikke Skouen seg hjemme i avisen lenger. Han valgte derfor å gå over Akersgata for å begynne i den nystartede avisen Verdens Gang. Her skulle han ha sitt faste virke i over ti år. Han jobbet både som sports- og kulturjournalist, samt som skribent og idémaker. Skouen er blant annet kjent for å ha hatt idéen til terningskast for å vurdere filmer, i norsk presse. Selv etter at Skouen gikk ut av sitt faste virke i avisen i 1957, var han tidvis en sentral skikkelse i VG. Blant annet assisterte han Einar Munthe-Kaas og Arne Bonde med utformingen av sidene da avisen gikk over i tabloidformat i 1963. Mot slutten av 1960-tallet ble Arne Skouen igjen å finne i Dagbladet, etter flere år der film og bøker opptok det meste av hans tid. Skouen hadde en datter som ble diagnostisert med autisme. I spalten «Ytring», som etter hvert ble en institusjon i norsk presse, brukte han mye krefter på utviklingshemmedes rettigheter i samfunnet. Blant annet gikk han kraftig i rette med spesialskolene, som Skouen mente var ødeleggende for barna som gikk der. Da Skouen igjen ble fast ansatt i Dagbladet i 1971, jobbet han i hovedsak med kulturstoff og som skribent i kommentaravdelingen. Selv om det var kommentarene og kulturstoffet som sto Skouen hjertet nærmest som pressemann, forlot han aldri helt sportsjournalistikken. Han dekket flere olympiske leker og verdensmesterskap for både Dagbladet og VG. I 1936 var han yngste registrerte medarbeider ved Vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen og Sommer-OL i Berlin, mens han i 1994 var eldste akrediterte journalist under Vinter-OL på Lillehammer. Forfatter og filmskaper. Parallelt med den journalistiske karrieren, skrev Skouen skjønnlitteratur om det å være ung og sjømann. I 1939 debuterte han som dramatiker med skuespillet "Ansikt mot ansikt", og i 1941 skrev han skuespillet "Barn av solen", som ble en stor suksess. Under krigen flyktet Skouen til Sverige og bosatt seg i Stockholm i 1943, hvor han kom i kontakt med en rekke interessante mennesker, som Ingmar Bergman og Tutte Lemkow. I Stockholm fikk endelig Skouen sin første erfaring innen film, hvor han skrev synopsis til kort- og langfilmer. Etter 2. verdenskrig skrev han de to romanene "Fest i Port des Galets" og "Gategutter", men filmdebuterte først med "Gategutter" i 1949 etter at kinodirektør i Oslo og daværende formann i styret for S, Kristoffer Aamot, tok kontakt og ba ham filmatisere romanen. Skouens "Gategutter" sammenlignes ofte med Vittorio de Sicas "Sykkeltyvene" fra 1948 og har blitt betegnet som norsk neorealisme. Etter sin debut bidro Skouen med en rekke forskjellige filmer som har beriket norsk film, alt fra krigsfilmer ("Ni liv", 1957) til klassiske komedier ("Bussen", 1961). Forfatterskap. Flere av Skouens bøker er oversatt til andre sprog. Kilder. Linn Ullmann "Yrke: Regissør. Om Arne Skouen og hans filmer." Norsk Filminstitutts skrifserie nr 8, 1998 ISBN 82-90463-84-7 Malmö lufthavn. Malmö lufthavn, også kalt Sturup lufthavn (IATA: MMX, ICAO: ESMS) er en flyplass ca 28 km fra Malmö, 26 km fra Lund og 55 km fra det sentrale København. Danny Blind. Dirk Franciscus «Danny» Blind (født 1. august 1961 i Oost-Souburg i Nederland) er en tidligere fotballspiller og -trener. Danny Blind spilte først som høyreback for den lokale klubben RCS Oost-Souburg, mens proffkarrieren startet for Sparta i 1979. Etter syv sesonger gikk han i 1986 over til Ajax. For denne klubben har han vært med på å vinne det som er mulig å vinne på klubbnivå. I denne tiden var Ajax nederlandsk seriemester fem ganger, vant Amstel Cup fire ganger, den nederlandske supercupen tre ganger, Champions League, Cupvinnercupen og UEFA-cupen. Blind spilte 537 kamper i Nederlands høyeste divisjon, "de eredivisie", under disse kampene scoret han totalt 45 ganger. Blind spilte 42 kamper for, men scoret kun en gang. Danny Blind avsluttet spillerkarieren og gikk over fra å spille for Ajax til å trene Ajax A1 (klubbens juniorlag). Fra februar 2003 er han dessuten sjef for Ajax' avdeling for skolering av ungdom. Under sin ledelse ble Ajax A1 cupmestere i 2002 og 2004. Han overtok som hovedtrener for Ajax 14. mars 2005, etter at Ronald Koeman sa opp 25. februar 2005. I sin første kamp som hovedtrener skrev han historie, med et 0-4-tap for PSV Eindhoven. Et større tap enn dette hadde Ajax aldri hatt. Det ble med denne rekorden, senere i 2005 vant Ajax "Johan Cruijff Schaal" under hans ledelse. I desember 2006 kjørte Blind inn i et parkert kjøretøy og skadet en 48 år gammel kvinne. Et to år gammelt bil som satt i bilen, slapp uskadd fra episoden. Blind hadde tre ganger så mye alkohol som tillatt i blodet. I 2007-08 var han han fotballdirektør i sin gamle klubb, Sparta. Sommeren 2008 returnerer han til Amsterdam for å bli Ajax' nye fotballdirektør. Landvetter lufthavn. Göteborg-Landvetter lufthavn (IATA: GOT, ICAO: ESGG) er en internasjonal flyplass utenfor Göteborg i Sverige. Med 4.3 millioner passasjerer i 2007 er det Sveriges nest største flyplass (etter Stockholm-Arlanda). Flyplassen er oppkalt etter byen Landvetter, som ligger i Härryda. Landvetter ligger 25 km fra Göteborg og 40 km vest for Borås. Göteborgs andre internasjonaler flyplass er Göteborg City Airport. Flyplassen åpnet 1. oktober 1977. Den har 110 daglige avganger til 30 destinasjoner. Transport til og fra. Man kan komme seg til flyplassen enten med offentlig transport eller med bil. Offentlig transport. Flybussen fra Göteborg går ca tre ganger i timen. Holdeplassene i Göteborg er Korsvägen, Kungsportsplatsen, Nils Ericson-terminalen og Park Aveny. Det tar ca 20 minutter å komme til flyplassen. En annen mulighet er å ta lokalbuss nummer 511 eller 616 fra eller til Göteborg. I tillegg stopper Swebus Express sine busser (busslinje nummer 830) på flyplassen på vei mot Stockholm og Göteborg. Bil. Göteborg Landvetter ligger ved motorveien 40 ca 25 kilometer fra Göteborg og 40 km fra Borås. Kjører du fra Oslo, Malmö eller Karlstad, må du ganske enkelt følge skiltene etter hvert som du nærmer deg Göteborg. Det tar 20 minutter å reise fra Gøteborg sentrum til flyplassen. Kjører du fra Oslo, regne med 15 minutter ekstra tid i rushtiden. Februus. Februus var guden for død og renselse i etruskisk mytologi. Måneden februar har fått sitt navn etter ham. Februus ble en del av romersk mytologi som Febris, guden for malaria. Festen til ære for Februus falt sammen med Lupercalia, festen til ære for Faun. Dette har ledet til at disse to ofte har vært tatt for samme person. Göteborg City Airport. Göteborg bys lufthavn, "(svensk Göteborg City Airport; engelsk Gothenburg City Airport") tidigere kjent som Säve Flygplats, er Göteborgs andre internasjonale flyplass. Flyplassen ligger 14 kilometer nord-vest fra Göteborg på øya Hisingen. Den tilhørte tidigere F 9 Säve. Før Ryanair startet sine flyvninger fra GCA hadde flyplassen ca. 9000 passasjerer per år. I år 2007 hadde passasjerantallet steget til cirka 750 000. Antallet ventas å øke ettersom flere andre selskaper har planer om å etablere seg. GCA kan håndtere fly opp til størrelsen av en Boeing 767, Airbus A320 eller andre lignende fly. Göteborg City Airport har ingen flybroer og er dermed en lavprisflyplass. Flyene kan raskt snu uten å trenge å få hjelp fra bil. Göteborg city airport har to aktive flyklubber: Chalmers flygklubb samt Aeroklubben i Göteborg (en av Europas eldste flyklubber). Historie. Säve Flygplats ble bygget i 1940 som en militær flybase. Den ble lagt ned i 1969 og i 1976 ble arbeidet med å flytte noe av passasjertrafikken fra Landvetter påbegynt. I 1984 startet man med å tilpasse flyplassen for tyngre luftfartøy, blant annet med å forlenge rullebanen med ca. 400 meter. I 2000 kom Luftfartsverket inn som deltager i flyplassens driftselskap sammen med Volvo og Göteborg kommune. I samband med dette endret man navnet på flyplassen til Göteborg City Airport. I 2001 åpnet Ryanair sin første rute til London. Siden har Ryanair fortsatt å ekspandere på flyplassen og har idag rutetrafikk til sju ulike destinasjoner. I 2007 skal terminalen bygges om og få mer enn doblet kapasitet i ankomst- og avgangshallen. Ruter og selskaper. Air Berlin har i 2009 flyttet alle avganger fra Göteborg City Airport till Göteborg Landvetter Airport. Transport. Det går buss til og fra flyplassen som korresponderer med alle Ryanair, Air Berlin og Wizz Airs avganger og ankomster. Bussen går fra Göteborg C, tar ca. 20 minutter og koster 50 svenske kroner. Å ta taxi koster mellom 2- og 300 svenske kroner. Det er flere bilutleiefirma på flyplassen. Disse er Avis, Budget, Hertz og Europcar. Å leie bil koster fra 700 SEK per dag. Narmacil I. Narmacil I var en romanperson fra J.R.R. Tolkiens fiktive univers, Midgard. Han ble den 17. kongen av landet Gondor da hans far, Kong Atanatar II Alcarin, døde i år 1226 i det tredje tidevervet. Han var like lat som sin far og ble, etter bare å ha regjert i 14 år, lei av å være konge. Da overlot han styringen av landet til sin nevø, Minalcar, som styrte som prinsregent. Minacar ville uansett bli konge en dag siden Narmacil ikke hadde barn. Etter at Narmacil gav styret til nevøen sin er det ukjent om han hadde noe makt i det hele tatt. Han døde barnløs i år 1294 i det tredje tideverv, og ble etterfulgt som konge av Gondor av sin yngre bror, Calmacil. Vikersundbakken. Vikersundbakken er en skiflygningsbakke i Vikersund Hoppsenter som ligger i Modum kommune i Norge. Den er Nordens eneste skiflygingsbakke. Med K-punkt på 195 meter (K195) og en bakkestørrelse på 225 meter (HS225) er den også verdens største hoppbakke. Bakkerekorden, som i øyeblikket er synonym med verdensrekorden, er på 246,5 meter og innehas av Johan Remen Evensen fra Norge. Vikersundbakken er en del av Vikersund Hoppsenter. Den ble opprinnelig bygget i 1936 og ombygget til skiflygingsbakke i 1966. Samme år satte Bjørn Wirkola verdensrekord der, med et hopp på 146 meter. Bakken er om- og utbygget flere ganger, senest til Prøve-VM i 2011 og VM i 2012. Hoppsenteret består i dag av seks bakker; K10 (bygges opp årlig av snø), K15, K25, K45, K105 og K195. Skiflygningsbakken har status som nasjonalanlegg og eies av Stiftelsen Vikersund Hoppsenter. Aksjeselskapet Skiflyvning Vikersund AS eier rettighetene til å arrangere renn der. Hovedstyret i Vikersund idrettsforening er aksjeselskapets generalforsamling. Storbakken regnes som fylkesanlegg og støttes økonomisk av Buskerud fylkeskommune. K15 og K25 er plastbelagte og kan benyttes til skihopping om sommeren. Vikersund har arrangert en rekke internasjonale renn. Sist gang det ble hoppet i den største bakken var under verdenscuprennene 11. – 13. februar 2011, hvor Johan Remen Evensen satte verdensrekord og delte seieren i det ene rennet med Gregor Schlierenzauer, mens østerrikeren tok seieren alene i det andre rennet. I februar 2004 ble det arrangert kontinentalcuprenn (B-verdenscup) i skiflygingsbakken, det første rennet på dette nivået noen gang i en skiflygingsbakke. Det var før dette rennet de norske kvinnene med Anette Sagen og Line Jahr i spissen kjempet mot FIS om å få hoppe. Også foran verdenscuprennene i 2009 ble det strid, da rennjuryen stoppet et testrenn 12. mars like før flere kvinnelige hoppere skulle hoppe. Både de fem kvinnene og alle de mannlige hopperne som var påmeldt fikk imidlertid hoppe i testrennet dagen etter. Historikk. Vikersundbakken er om- og utbygget flere ganger siden den første bakken ble laget i 1936. Bakken har hatt verdensrekorden to ganger, i tillegg til den nåværende rekorden fra 2011. Tradisjonelt sett har vind vært et problem og ved et par anledninger har det ført til utsettelse renn, men med den nye vindskjermingen er dette problemet betraktelig mindre. Tidlig historikk. I starten av 1930-tallet hadde Vikersund Idrettsforening planer om å bygge den største hoppbakken i Norge, og i 1934 utnevnte de en komité som skulle ta seg av jobben med å finne et egnet sted. Komiteen bestemte at bakken skulle bygges i Heggenåsen, og dette godtok grunneierne der. I 1936 var bakken ferdigbygget, og Kristian Hovde hoppet først i åpningsrennet. Han var et av komitémedlemmene, og langrenns- og kombinertløper. Det var imidlertid Hilmar Myhra fra Kongsberg som hoppet lengst i åpningsrennet, med et hopp på 85 meter. Kristian Hovde ble senere bakkesjef for Vikersundbakken og spilte en viktig rolle når det gjaldt å få utvidet bakken ytterligere. Dette skjedde først i 1955, men siden endringene ikke var tilstrekkelige for å få hopp over 100 meter, gjorde Hovde en del justeringer sommeren 1956. Dette lyktes og påfølgende vinter ble Arne Hoel den første hopper over 100-metersgrensen, med et svev på 100,5 meter. Skiflygingsbakke, verdenscup og VM i skiflyging. Før ombyggingen til skiflygingsbakke i 1966 var bakkerekorden 116,5 meter. Men allerede samme år smadret Bjørn Wirkola denne rekorden med et hopp på 145 meter, og senere 146 meter, som også ble verdensrekord. I 1967 ble det satt en ny verdensrekord i bakken, denne gang av østerrikske Reinhold Bachler som landet på 154 meter. I 1977 ble det for første gang arrangert VM i skiflyging i Vikersundbakken, med sveitsiske Walter Steiner som vinner. Sesongen 1979/80 var den første gangen verdenscupen i skihopping ble arrangert, og Vikersundbakken var et av arrangørstedene. Siden den gang har bakken hatt verdenscuprenn jevnlig, og det ble holdt ytterligere 5 konkurranser i bakken på 1980-tallet. I 1990 var det igjen VM i skiflyging i bakken, som ble bygget ut til K-175 før mesterskapet. Snømangel gjorde at det bare ble en konkurransedag. Norges håp, Ole Gunnar Fidjestøl, satte bakkerekord med 167 meter, men Matti Nykänen (Finland) og Dieter Thoma (Vest-Tyskland) hoppet begge 171 meter, og tyskeren vant mesterskapet. I løpet av 90-tallet hadde Vikersundbakken fire nye verdenscuprenn, etterfulgt av VM i skiflyging i 2000. Forut for mesterskapet var bakken igjen utbygget, denne gang til K-185 meter. Det gjorde at Andreas Goldberger kunne sette bakkerekord med 207 meter under kvalifiseringen. Det var et kaotisk mesterskap hvor værforholdene utsatte de planlagte omgangene flere ganger, men konkurransen ble til slutt gjennomført og vunnet av tyske Sven Hannawald. De neste årene hadde ikke Vikersund noen store arrangementer, utenom et par renn i kontinentalcupen. Under et av dem satte Roland Müller uoffisiell bakkerekord med 219 meter. Under kvinne nes uoffisielle renn satte Anette Sagen den foreløpige bakkerekorden og norske rekorden for damer på 174,5 meter, som senere ble tangert av Helena Olsson Smeby. Nye ombygninger og verdenscuprenn i Vikersund. Vikersund Skiflyvning AS og Stiftelsen Vikersund Hoppsenter planer for "Nye Vikersund". «Nye Vikersund» var et svar på planer om ny skiflyginsbakke i Rødkleiva i Oslo. Planene innebar blant annet å grave hoppbakken lenger inn i terrenget for å gi mer vindskjerming, nytt stillas, dommertårn og et servicesenter i hoppsenteret. 20. april 2005 gikk styret i Norges Skiforbund inn for Rødkleiva som nytt nasjonalanlegg for skiflyging, og stoppet dermed videre utbyggingsplaner i Vikersund. Våren 2008 gjorde Norges Skiforbund om sitt Rødkleiva-vedtak, Vikersund fikk Verdensmesterskapet i 2012 og fire renn vinteren 2009. Høsten 2006 ble det satt i gang montering av flomlys i skiflygingsbakken. Med dette ble Vikersundbakken verdens første skiflygingsbakke med permanent flombelysning. Senere har også Heini Klopfer-bakken i Oberstdorf fått flomlysanlegg. De første verdenscuprennene ble avholdt i 2007, uten at noen greide å hoppe over Müllers 219 meter. Anders Jacobsen vant rennet. Da Vikersund fikk VM i skiflyging 2012 og forsikringer om nye verdenscuprenn satte man i gang med å utbedre hele hoppanlegget. Før verdenscuprennene i mars 2009 ble sletteområdet i skiflygingsbakken flatet ut, for å gi plass til flere tilskuere og bedre sikkerheten. Normalbakken K90 ble bygget om til storbakke (K105), for å tåle hopp rundt 125 meter. Det ble installert frysespor i både den nye storbakken og skiflygingsbakken. Den nye storbakken fikk bakkestørrelse HS 117 meter. Samtidig skal det bygges en kombinert gildehall og et flerbruksbygg på 3000 kvadratmeter som skal ligge mellom de to største bakkene. Utbyggingene er kostnadsberegnet til ca. 35 millioner kroner. Under verdenscuprennene i 2009 tangerte Harri Olli bakkerekorden på 219 meter i lagkonkurransen, men hans hopp ble stående som offisiell rekord. Østerrike vant det rennet, mens Gregor Schlierenzauer vant den individuelle konkurransen daget etter. Dette var den siste konkurransen før Vikersundbakken ble bygget om til K-195 i 2010. Vikersundbakken blir verdens største skiflygingsbakke. I april 2010 startet videre utbygging av hoppanlegget. Det var opprinnelig planlagt å bygge både nytt dommertårn, heis for hopperne og flere andre fasiliteter, men disse prosjektene ventet man foreløpig med, mens selve skiflygingsbakken ble fornyet. Bakken ble større og fikk et nytt tilløp. Tilløpet ble vridd til høyre mens unnarennet ble flyttet til venstre i forhold til det gamle. Det betyr at vinden som kommer inn i bakken sannsynligvis kommer oftere rett forfra enn før, da den kom mer på skrå. Bedre vindskjerming mot sidevind var også en ny utbedring av anlegget, og vinden vil derfor ikke hindre arrangering av renn like ofte. Tilløpet fikk en vinkel på 36°, mens det gamle var så bratt som 40,37°. Bakkestørrelsen ble økt fra HS 207 til HS 225 meter, så stor som regelverket til FIS tillater. Høydeforskjellen fra hoppkanten til sletta ble også økt til den størrelsen som regelverket tillater, til 135 meter. HS 225 er forøvrig 10 meter lenger enn rekordbakken i Planica, Letalnica. Utbyggingen gjorde at Vikersundbakken kunne oppnå lengder over verdensrekorden i den slovenske bakken. Janos og Sebastian Gorisek laget bakkeprofilen til den nye bakken, akkurat som de gjorde til Letalnica. Ombyggingen kostet 80 millioner kroner, hvorav regjeringen støttet prosjektet med 23 millioner. Anlegget var ferdig og ble godkjent av en representant fra FIS 2. februar 2011, en drøy uke før åpningsrennet i bakken. De første verdenscuprennene i den nye bakken ble holdt 12.-13. februar, og var forøvrig prøve-VM. Johan Remen Evensen satte verdensrekord med 243,5 meter i prøveomgangen 11. februar, før han forbedret den til 246,5 meter under kvalifiseringen. Østerrikske Gregor Schlierenzauer vant imidlertid begge rennene, men måtte dele seieren i det første rennet med Evensen. Bakkerekorder. Den første bakkerekorden var 85 meter og ble satt i 1936, av Kongsberg-hopperen Hilmar Myhra. Det har blitt satt to verdensrekorder i Vikersundbakken. I 1966 hoppet Bjørn Wirkola (Norge) 146 meter. Året etter forbedret Reinhold Bachler (Østerrike) verdensrekorden til 154 meter. Første gang kvinner fikk hoppe i Vikersundbakken var under kontinentalcuprennet i 2004, hvor Anette Sagen satte bakkerekord med 174,5 meter. Det er det lengste stående hoppet som er gjort av en kvinne i Norge, men ikke verdensrekord, siden Daniela Iraschko (Østerrike) hoppet ca. 200 meter i Kulm i 2003. I et testrenn 13. mars 2009 hoppet Anette Sagen 177 meter, men falt. Foran lagkonkurransen i verdenscupen 14. mars 2009 var den offisielle bakkerekorden 214,5 meter, satt av Michael Uhrmann (Tyskland) i verdenscupen 12. januar 2007. I det samme rennet hoppet Martin Koch (Østerrike) 220,5 meter, men falt. Uoffisiell rekord var 219 meter, satt av Roland Müller (Østerrike) i kontinentalcupen 6. mars 2004. I et testrenn 12. mars 2009 hoppet Børge Gellein Blikeng 220,5 meter stående. Under verdenscuprennet 14. mars 2009 forbedret først Martin Koch den offisielle bakkerekorden til 216,5 meter, før Harri Olli (Finland) hoppet 219 meter. I rennets siste hopp nådde Gregor Schlierenzauer (Østerrike) 224 meter, men falt. Etter siste ombygging hoppet Andreas Vilberg 220,5 meter under prøvehopping 10. februar 2011. Tidligere skiflygingsrenn i Vikersundbakken. 1993 er den eneste gangen det ikke har blitt gjennomført konkurranser i Vikersund når det skulle ha vært arrangert. Skavsta lufthavn. Stockholm Skavsta flygplats er en internasjonal lavpris-flyplass som ligger i Nyköping, 100 km sør for Stockholm i Sverige. Stockholm Skavsta flygplats er den nest største flyplassen som betjener Stockholm og den tredje største i Sverige. Erik Skjoldbjærg. Erik Skjoldbjærg (født 14. desember 1964 i Tromsø) er en norsk filmregissør. Han er utdannet ved National Film and Television School i London. Filmografi. Han har også regissert dramaserien "Skolen" som gikk på NRK i 2004. Calmacil. Calmacil er en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 18. kongen av Gondor, og etterfulgte sin eldre bror, Narmacil I, som konge i 1294 T.T. da denne døde. Hans regjeringstid varte i ti år, og i disse årene var det hans sønn Minalcar (senere kjent som kong Rómendacil II) som fortsatte i sin stilling som regent, noe han hadde gjort også i sin onkel, Narmacils, regjeringstid. Det virker derfor som om han aldri egentlig hadde (eller ville ha) noe egentlig makt. I året 1304 i det tredje tidevervet døde kong Calmacil, og ble etterfulgt av sin sønn, Minalcar, som tok navnet Rómendacil II da han ble kronet til konge. Karim Essediri. Karim Essediri (født 29. juli 1979 i Paris) er en fransk-tunisisk fotballspiller som spiller for Lillestrøm. Han har tidligere spilt for Glimt, Club Africain, Club Meaux, Red Star Paris, Tromsø og Rosenborg. Han ble hentet av trener Per-Mathias Høgmo til Rosenborg i januar 2006 for 3 500 000 kroner, hvor han signerte en treårskontrakt. Essediri var for øvrig den eneste Rosenborg-spilleren som deltok i fotball-VM 2006, da han ble tatt ut i. Veteranskipslaget Fjordabåten. Veteranskipslaget Fjordabåten ble stiftet høsten 1980 og har som formål å ta vare på og holde i drift fartøy som har gått i rutefart på Vestlandet. Laget er basert i Bergen og eier to skip, dampskipet S «Stord 1» fra 1913 og MS «Granvin» fra 1931. Drift er i basert på frivillig arbeid. Aktivitetene er finansiert av driftsinntekter fra M/S «Granvin», medlemskontigent og støtte fra offentlige myndigheter og næringsliv. Veteranskipslaget Fjordabåten utgir i samarbeid med Norsk Veteranskibsklub, Atløys Venner og Nordhordland Veteranbåtlag bladet Dampskibsposten. Elektronisk stabilitetskontroll. Elektronisk stabilitetskontroll er et system på hjulgående kjøretøyer som skal hjelpe sjåføren i situasjoner hvor det er fare for at man kan miste kontroll over kjøretøyet. Systemet overvåker hjulhastigheten, styrevinkler, bremsefunksjon og kursavvik, og tilfører bremsekraft i samsvar med dette individuelt til ett eller flere hjul. Dette hjelper til med å redusere motoreffekt til hjul med dårlig grep, og hindrer dermed hjulspinn og skrens. Enkelte av systemene aktiverer også styreservoen slik at føreren lettere kan gjennomføre de riktige, korrigerende rattbevegelsene, samtidig som feilreaksjoner forhindres. Slike systemer er påbudt på kjøretøyer opp til 4,5 tonn i USA, og vurderes innført som påbud i EU. For å forhindre at et, to eller flere drivhjul spinner under akselerasjon, er det utviklet forskjellige former for veigrepskontroll ("eng": Traction control system (TCS) / Anti-Slip Regulation (ASR)) Mitsubishi Delica. Mitsubishi Delica (L300/L400) er navnet på en bilmodell fra japanske Mitsubishi. Delica ble først lansert i 1968 som en liten lastebil med 600 kg lastekapasitet og 1,1 l bensinmotor med 58 hestekrefter. Senere samme år ble også en varebil og en minibuss lagt til i modellutvalget. I 1979 ble modellutvalget utvidet til å omfatte 10 modeller. Samme år ble firehjulstrekk lansert for modellen. I 1986 ble tredje generasjon lansert, med bedre aerodynamikk og selvbærende karosseri. I 1994 ble fjerde generasjon lansert, under navnet Space Gear i Japan og L400 ellers i verden. Zarathustra. Zarathustra, eller Zoroaster (avestisk: "Zaraθuštra", gresk: Ζωροάστρης – "Zōroastrēs", persisk: زرتشت, kurdisk: Zerdeşt, زه رده شت) er en mytisk person som er hovedpersonen i religionen zoroastrismen, som oppsto blant ariske folk som bodde i Iran og Kurdistan mellom 1 000 og 500 f.Kr. Zarathustra har i nyere tid blitt oppfattet som en historisk person «på linje med Buddha, Jesus og Muhammed, som etter åpenbaringer og visjoner innførte nye varianter av sin samtidsreligion og særlig endret oppfatningen av den øverste guddommen. Det er imidlertid atskillige problemer med en slik antagelse. Vi har for eksempel ingen kilder for iransk religion før gâthãene [...] Vi må da spørre oss hva som er mest sannsynlig ut fra et religionshistorisk perspektiv: at han var en historisk person som senere ble fullstendig mytologisert, eller en myte som europeiske forskere gjorde til en profet for at iransk religion skulle ha en lederfigur i likhet med andre kjente religioner». a>, 1509. Zarathustra til venstre (med globe). De som anser ham som en historisk person, mener at han kan ha levd ca 1 000 f.Kr., eventuelt noe tidligere. Hans tilhengere, parserne mener at han levde 6 000 år f.Kr. Han anses å være som forfatter av de liturgiske «Gathasangene» som er en del av "Avesta," og regnes som zoroastrismens helligste tekster. Nietzsche og Strauss. Friedrich Nietzsches ideologiske verk "Also sprach Zarathustra" (1883–85) skildrer en profet som forkynner Guds død for menneskene. Denne profeten har lite eller intet til felles med den historiske/mytiske Zarathustra. Richard Strauss' symfoniske dikt "Also sprach Zarathustra" er inspirert av Nietzsche. DS «Stord». D/S «Stord» er et dampskip bygget i 1913 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Skipet kostet ved byggingen kr. 220.000. Skipet er under restaurering av Veteranskipslaget Fjordabåten, Bergen som D/S «Stord 1». Historie. Bygget i 1913 ved Laxevaag Maskin- og Jernskibsbyggeri for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) som D/S «Stord». Skipet gikk i rute i området mellom Bergen, Hardanger, Sunnhordland og Stavanger frem til 1969. I 1949 ble dampmaskinen byttet ut med dieselmotorer. Blå Kors overtok Stord i 1969 og benyttet det som losjiskip i Oslo under navnet «O. T. Moe». Veteranskipslaget Fjordabåten overtok skipet i 1981 og etter omfattende restaurering, herunder utskifting av dieselmotorene med dampmaskineri, gikk D/S «Stord 1» sin andre jomfrutur i mai 1987. 20. mai 1987 brøt det ut brann i maskinrommet, og skipet ble totalskadet. Etter en ny runde med omfattende restaurering gikk skipet for egen maskin igjen 6. august 2005. Fortsatt gjenstår omfattende arbeid med innredningen. Salassi. Salassi, eller salasserne var et gammelt keltisk-ligurisk folk som bodde i Aostadalen mellom Mont Blanc og Po-sletta rundt dagens Torino i Piemonte i Italia. Det er funnet spor etter mennesker i området fra 4000 f.Kr, men trolig bosatte salasserne seg i Aostadalen i jernalderen. I andre århundre f.Kr okkuperte romerne salassernes område på grunn av den strategiske beliggenheten for å opprette ruter både til Gallia og Tyskland. Salasserne kjempet lenge imot, men romerne beseiret dem til slutt i 25 f.Kr., da Keiser Augustus regjerte i Romerriket. Romerne startet en kolonisering av salassernes område, og grunnla kolonien «Augusta Praetoria», byen som i dag kalles Aosta. Det sies at romernes okkupasjon av salasserne endte i et folkemord. 36 000 mennesker skal ha blitt myrdet eller solgt som slaver, og 8 000 unge menn skal ha blitt tvunget inn i romerske legioner. Mitsubishi Lancer Evolution. Mitsubishi Lancer Evolution, også kalt "Mitsubishi Lancer Evo", er en bilmodell fra den japanske bilprodusenten Mitsubishi, som har vært i produksjon siden 1992. Modellen er fabrikkens flaggskip i sportsbilsegmentet, og er basert på deres Lancer-modell. Evolution-modellene frem til versjon V var homologerte modeller for Mitsubishis deltakelse i World Rally Championships Gruppe A-serie, samt SCCA Pro Rally Championship. For å oppfylle homologeringsreglementet er Evolution basert på den samme plattformen som Lancer, men har blitt forsterket for å tåle høyere effekt. Ti gatemodeller av Lancer Evolution er produsert fra 1992 og frem til i dag, og modellene etter den femte er ikke bygget av homologeringsgrunner. Opprinnelig var Evo kun ment for salg i Japan, men etterspørsel også i resten av verden førte til at modellen ble tilgjengelig i Europa fra og med den femte utgaven. Den store etterspørselen etter kraftige sportsbiler i USA, samt Subarus suksess med modellen Impreza WRX i USA, førte til at Mitsubishi fra og med den åttende generasjonen også har solgt Evo på det amerikanske markedet siden 2003. Gaffeltruck. En gaffeltruck (truck) er en maskin utviklet for å flytte gods ved hjelp av to stålgafler som plasseres under lasten. Gaffeltrucken ble oppfunnet i 1920 av girkasseprodusenten Clark (nå Clark Material Handling Company) for å kunne flytte tungt gods. Senere er det kommet andre produsenter, bl.a Toyota. Men også Jungeheinrich,Mitsubishi,Still,Kalmar er velbrukte merker i Norge. Mange gaffeltrucker er drevet av en forbrenningsmotor, spesielt motvektstrucker. Tidligere ble det brukt en del bensindrevne trucker, disse er ikke lenger tillatt i Norge. Nå drives forbrenningsmotorene med diesel eller propan som drivstoff. Gaffeltrucker som brukes innendørs er av hensyn til faren for avgassforgiftning utstyrt med batteridrevet elektrisk motor og hydraulikkpumpe. Trucker inndeles i ulike truckklasser utifra deres virkemåte, egenskaper, oppbygning og formål. til og med 10 tonn og over 10 tonn. Mari kirke. Mari kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1761 i Enebakk kommune, Akershus fylke. Kirken ble innviet av biskop Fredrik Nannestad i 1761. Kirken kom i kommunens eie i 1880. Mari kirke ligger høyt og vakkert med utsikt over Mjær og store deler av Ytre Enebakk. Bakgrunnen for byggingen var et testamente opprettet av eieren av Vestby gård, Maren Kamph, i 1753, kort tid før hun døde. Maren Kamph var enke etter en rik handelsmann i Fredrikstad, Peder Nielsen Hess, og hun eide flere gårder og sager både i Ytre Enebakk og i andre bygder. Hun oppholdt seg ofte på Vestby. I testamentet het det bl.a. at 3000 riksdaler skulle gå til oppføring og vedlikehold av en annekskirke ”med det navn Mariæ kirke”. (Mariæ er en latinsk genitivsform av Maria, på norsk: Marias kirke.) I talemålet ble kirken kalt Mari kirke, som også med tiden ble dens offisielle navn. Maren Kamph ga også tomten til kirken.Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. I tillegg til en del gammelt interiør finner vi billedhugger Ragnhild Butenschøns «Maria bebudelse» i kirken. Adkomst til stedet er via Rv120 og Rv155. Prester. Sokneprest i Mari prestegjeld (fra 2007) heter Anette Cecilie Nylænder. Før dette har kirken tilhørt Enebakk prestegjeld. Interiør. Alter, altertavlen, prekestol og døpefont er fra kirkens tidligste dager. Altertavlen er inspirert av Enebakk kirkes altertavle fra 1667. Mari Kirkes altertavle ble restaurert av Thorvald Ungersnæs (Kirkeverge), Julius Ungersnæs (tapetserer), Carl Lunde (maler) i 1897. Prekestolen ble antagelig først dekorert i 1897 av Carl Lunde. Duen over prekestolen har opprinnelig tilhørt Enebakk kirke. Døpefonten er laget av en dreiet stokk som har kraftige utforminger ved skål og fot. Skålen har en diameter på 50cm. Øvrig innredning er fra 1800-tallet. Våpenhuset. Våpenhuset er laget av bindingsverk og ble sannsybligvis reist samtidig med reparasjon av «Kirkesvalen» i 1777. Referanser. Bok; Birger Kirkeby, Enebakk Bygdebok, Gards og sleksthistorie, Bind III, Enebakk kommune 1991. MS «Granvin». MS «Granvin» var i perioden 1931-1968 en lokalrutebåt tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. I 1968 ble den solgt, men leid inn igjen av HSD og fortsatte å gå i lokalrutefart i Hardanger like frem til ruten ble nedlagt i 1987. I 1988 ble «Granvin» solgt til Veteranskipslaget Fjordabåten i Bergen og tatt i bruk som veteranbåt på Vestlandet. I 1995 fikk den status som verneverdig fartøy, for så 27. oktober 2011 bli fredet av Riksantikvaren. Kodal. Kodal er ei bygd med totalt 1 517 innbyggere pr. 1. januar 2009 og et tettsted i Andebu kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og strekker seg delvis inn i nabokommunen Sandefjord. Kodal ligger omtrent ti kilometer nord for Sandefjord sentrum og elleve kilometer sør for kommunesenteret Andebu. Kodal har bensinstasjon, barneskolen Kodal skole, barnehage, bankfilial, dagligvarebutikk og idrettsanlegg. Litt utenfor selve sentrum ligger «Vonheim», et bygdelokale der det blir arrangert alt fra konserter og revyer til bingo og juleverksted. Lokalet brukes også som stemmelokale når det er valg. Ved Vonheim finnes det også en grusbane som blir brukt til fotballtreninger og utekonserter. I nærheten er det også både asfalt- og grusbane for radiostyrte biler. Kodal kirke ligger på Prestbøen, i et landbruksområde i Kodal. På Nomme er det gjort to gravfunn fra vikingtiden, mens det til sammen i Kodal sogn er funnet sju gravhauger. Per Lillo-Stenberg. Per Lillo-Stenberg og Mette Lange-Nielsen i 1958. Per Lillo-Stenberg (født 21. juni 1928) er en tidligere norsk skuespiller. Han er far til musikeren Lars Lillo-Stenberg og var tidligere gift med Mette Lange-Nielsen. Han har hatt flere filmroller og har skrevet noen av sangene til deLillos, blant annet «Smak av Honning», «S'il Vous Plait», «Rendezvous» og «Smilet til Cecilie». Per Lillo-Stenberg er sønn av kunstmaleren Paul Lillo-Stenberg. Odd. Odd er et norrønt mannsnavn. Betydningen er spiss, pilspiss eller spydspiss. Men det kan også ha samme opphav som Aud og Otto: 'rikdom'. Navnedag for Odd er 15. april.. Det er brukt som ledd i mange norrøne guttenavn, f.eks Oddvar Oddvin Oddbjørn, Torodd Utbredelse. Odd er et svært vanlig navn i Norge, men er svært lite utbredt i andre land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Odd i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Norge var Odd blant de mest populære navnene på guttebarn født i perioden ca 1910–1965. Mette Lange-Nielsen. Per Lillo-Stenberg og Mette Lange-Nielsen i 1958. Mette Lange-Nielsen (født 30. april 1929, død 29. mai 1981) var norsk skuespiller. Hun var gift med Per Lillo-Stenberg og mor til Lars Lillo-Stenberg. Hun hadde flere filmroller. Lars Lillo-Stenbergs sang «Mor» fra 1997 handler om tapet av moren, coverne på deLillos-platene inneholder vanligvis bilder som er tatt av henne. Hun var Norges første kanalvert og søster til Trygve Lange-Nielsen. Hennes mor var av slekten Stang. Loch of Stenness. Loch of Stenness er en innsjø på øya Mainland, som er hovedøya i den skotske øygruppen Orknøyene. I nærheten av innsjøen ligger de to steinsirklene Standing Stones of Stenness og Ring of Brogar. Innsjøen er den største med brakkvann i Storbritannia. Ragnar. Ragnar er et norrønt mannsnavn. Navnet er sammensatt av regin (makt) og arr (kriger). Ragnar har navnedag 25. mai. Utbredelse. Ragnar er et mye brukt navn på Island. Det er mindre utbredt i Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ragnar i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Willie Hoel. Willie Hoel i en reklameinnspilling i 1960. Willie Hoel (født 16. juni 1920 i Oslo, død 15. juni 1986) var en norsk skuespiller. Han var mest kjent for sine komedieroller, og huskes blant annet for rollen som bakermester Snipp i "Jul i Skomakergata" og biroller i enkelte av "Olsenbanden"-filmene og som brannsjef Mathisen i den første filmen om Stompa. Han debuterte på scenen i 1948. «Anna Rogde». «Anna Rogde» er verdens eldste seilende skonnert. Den ble bygget i 1868 og sjøsatt ved Bangsund Skipsverft på Bangsund 20. august samme år, under navnet «Anna» af Bergen. Eierne av seilskuta og skonnerten var et partrederi i Bergen. Skonnerten var søsterbåt til Skonnerten «Albert», som ble levert året før, i 1867. Historie. I 1872 ble «Anna» af Bergen kjøpt av Isak Rogde, som var fra stedet Rogde i Hardanger. Skuta fikk da navnet «Anna» af Rogde og gikk på folkemunne under navnet «Anna Rogde». I alle registreringer i skipsregisteret og på Biilbrevet er navnet kun «Anna». Isak Rogde giftet seg senere med Anna fra Kjøtta ved Harstad, som da tok navnet Anna Rogde. I 100 år seilte «Anna» af Rogde som fraktefartøy. De første fire årene gikk hun i Nordsjøfart og Østersjøfart helt fra Arkhangelsk til Portugal, deretter som frakteskute langs norskekysten, for det meste for seil og en 40 hk Bolinder semidiesel motor. Brødrene Aage og Magne Gjertmund Indahl, som er seilere og har kystskippersertifikat kl 2, kjøpte skuta i 1976. Kjøpesummen var kr 50 000,- og skuta var da i så dårlig stand at den måtte holdes flytende med kraftige brannpumper. De restaurerte henne i to omganger, i 1976 og i 1985. I 1976–1977 ble skroget restaurert, og i 1985–1986 ble skuta totalrestaurert. Tilsammen ble det brukt ca. 15 millioner kroner på disse to restaureringsprosjektene, for det meste finansiert av Magne Indahls datavirksomhet. Skuta ble benyttet i forbindelse med frivillig ungdomsarbeid, og de seilte uketurer med ca. 30 ungdommer om bord pr. uke. Til sammen har de gitt opplæring i seiling til ca. 4 000 ungdommer. Etter restaureringen i 1986 ble «Anna af Rogde» blinket ut av Miljøverndepartementet for å være med å danne grunnstammen av bevaringsverdige fartøyer i landet. «Anna Rogde» ble solgt i 1991 til Stiftelsen Anna Rogde, som driver fartøyet i dag. Karavaneserai. Et karavaneserai (tyrkisk: "karvansary", persisk كاروانسرا; i arabisktalende land kalt "khan" eller "funduq") var et vertshus og herberge for karavaner av kjøpmenn. Karavaneseraiene var viktige sentra for utveksling av varer og informasjon langs handelsrutene i Asia, Afrika og Sørøst-Europa. Ordet "serai" er av persisk opprinnelse (سرا), og betyr «bolig» eller «palass». Vanligvis består et karavaneserai av en ringmur omkring en åpen plass, og med en port som er stor nok til å ta imot kameler med tung oppakning. Langs innsida av muren er det bygd staller, nisjer og rom for dyr og reisende. Karavaneseraiene forsynte dyra med vann og fôr, og de reisende med mat og vaskemuligheter. De hadde også butikker der de reisende kunne proviantere for neste etappe, og eventuelt få solgt varer. Loch of Harray. Loch of Harray er den nest største innsjøen på øya Mainland, som er den største øya i den skotske øygruppen Orknøyene. I nærheten av Loch of Harray ligger steinsirkelen Ring of Brodgar. Per Asplin. Per Wilhelm Asplin (født 10. august 1928 i Tønsberg, død 9. oktober 1996 i Oslo) var en norsk skuespiller, revyartist og sanger. Han platedebuterte som soloartist med 78-platen «Min gutt»/«Lathans» på HMV i 1952. Senere samme år spilte Asplin inn «Abu-cabu-co»/«Swing it, Metronom» samt «Holme-Holmestrand»/«Ditt og datt og dott» for Columbia. Asplin debuterte på scenen i 1954 på Chat Noir (i revyen «Kjør Storgata)», og ble den første til å spille Tony i "West Side Story" i Norge på Det Norske Teateret i 1965. I 1963 deltok han i den norske og i 1970 i den danske oppsetningen av musikalen Fantasticks. Per Asplin var med i den norske vokalgruppen The Monn Keys på 50- og 60-tallet. Foruten Per Asplin var også Sølvi Wang, Arne Bendiksen, Oddvar Sanne, Fredrik Conradi og Nora Brockstedt medlemmer i gruppen i forskjellige perioder. Egil Monn-Iversen var musikalsk leder. I 1959 hadde han en stor slager med «En glad calypso om våren» (Melodi: Olle Adolphson, norsk tekst: Alf Prøysen) for Triola. Per Asplin var kjent for sine filmroller. I 1956 spilte han inn «Ain't Misbehavin'»/«School Days» for RCA Victor, og han fremførte også disse sangene i filmen Gylne ungdom. Han deltok i Melodi Grand Prix fem ganger på 1960-tallet, henholdsvis 1961, 1962, 1965, 1967 og 1968. Han forbindes i ettertiden mest med Putti Plutti Pott og julenissens skjegg, en musikalsk familieforestilling der han har skrevet både melodier og tekster og som fremdeles settes opp flere steder i landet før jul hvert år. Per Asplin giftet seg med Unn Saxlund 3. april 1954 og fikk fire barn, deriblant sangeren Caroline Waters (født 1966). Hans kone døde i 1995 og han døde selv bare ett år senere. På grunn av sin blide, energiske sceneopptreden ble han kalt «Nordens Danny Kaye». Inger Teien. Inger Teien (født 3. april 1937) er en norsk skuespiller. Hun har hatt en rekke roller i film, teater og på TV gjennom mange år. Hun er blant annet kjent fra diverse filmer om "Olsenbanden". I den senere tid er hun kanskje mest kjent som «Guri Høyer» i "Hotel Cæsar". Teien har dubbet en lang rekke barnefilmer. Hun er fortsatt aktiv som skuespiller både i Radioteateret, i nye Hallo i uken og ved diverse scener. Vertshuset den gyldne hale. "Vertshuset den gyldne hale" var en norsk julekalenderserie som gikk to ganger på NRK: i 1989 og 1994. Alle skuespillerne snakket både norsk og tegnspråk (tegn til tale). Manus til serien var skrevet av Grete Høyen og Gudny Hagen. Grete Høyen var også regissør av serien. Hun har uttalt til Dagbladet Magasinet av alle serier hun har jobbet med er hun mest stolt av Vertshuset den gyldne hale. Gudny Hagen står bak flere TV-serier for barn, og har tidligere arbeidet som førskolelærer for hørselshemmede barn. Rolleliste. Terje Strømdal leste fra boka om Ariel den lille engelen som ikke klarte å lære seg Ære være gud i det høyeste, han sa hele tiden elle melle gud... Boka er skrevet av Simon Flem Devold, og er delt inn i 24 kapittel, som julekalenderen. Annie M.G. Schmidt. Anna Maria Geertruida Schmidt (født 20. mai 1911 i Kapelle, død 21. mai 1995 i Amsterdam) var en nederlandsk dikter og forfatterinne. Annie M.G. Schmidt ble født i Kapelle på halvøyen Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Hun skrev vers, sanger, bøker, teaterstykker, musicals og radio- og fjernsynsdrama. I begynnelsen av hennes yrkesaktive liv arbeidet hun som bibliotekar i Amsterdam og Vlissingen. Fra 1946 gikk hun over til å arbeide som researcher, og senere redaktør for den Amsterdam-baserte avisen "Het Parool". Hun forble i denne jobben frem til 1958. Fra 1946 til 1958 var hun medlem av kabaretgruppen "De inktvis" (no. blekkspruten) sammen med andre kjente medarbeidere fra avisen. Fiep Westendorp som illustrerte alle bøkene om "Jip og Janneke" (ned. "Jip en Janneke") var en god venn av henne. Mange av diktene tonesatte komponisten Harry Bannink i nært samarbeid med henne. Dagen etter at hun fylte 84 år, begikk hun selvmord. Hun ble begravet på gravplassen Zorgvlied i Amsterdam. I 2002 ble biografien "Anna" (skrevet av Annejet van der Zijl) utgitt i Nederland. Vazelina Hjulkalender. "Vazelina Hjulkalender" var en norsk tv-serie i kategorien julekalender som gikk på TV 2 i desember 2000. Regi og manus var ved Arne Lindtner Næss. Jens Øvrebø og Alf Tande-Petersen var også med på manussiden. Produsent var Dag Lein. Serien var produsert av Rubicon TV for TV 2. Julekalenderen ble først sendt julen 2000, dermed i reprise i 2002, 2005 og 2009. Handling. Historien starter med at julenissen faller gjennom et hull i ozonlaget og havner på høggeritomten. Nissens slede er ødelagt og nissen selv har fått et lite hukommelsestap. Og det verste av alt er at barna ikke kan få julegaver om han ikke får reparert sleden og kommet seg opp i luften igjen. Allerede i den første episoden fikk seerne stifte bekjentskap med Inga Toppen som eier Blazerfjell Panorama Apartments. Dette er et høyfjellshotell som ligger like over høggeritomten. Her har flere rikinger kjøpt andeler, men blir opprørte når de oppdager at høggeriet ødelegger utsikten, forgifter luften med fyring av bildekk og at Vazelina-gutta dessuten forstyrrer høyfjellsfreden ved å spille høy musikk. På siden av dette møter vi Synnøve som eier det lille gårdsbruke Glenna som leier ut høggeriet til Vazelina-gutta. Hun jobber som vaskedame på Blazerfjell, og når Inga får høre om dette får hun sparken inntil hun sier opp leieavtalen med høggerne. Trygve Staff. Trygve Staff (født 8. mai 1964) er en norsk advokat. Han er sønn av advokaten Tor Erling Staff. Brough Ness. Brough Ness er et nes på sørsiden av øya South Ronaldsay i den skotske øygruppen Orknøyene. Det er her sundet Pentland Firth er på sitt smaleste mellom Orknøyene og det skotske fastlandet, med en bredde på 11 km. Loganair. Fly fra Loganair på Fair Isle, en øy midtveis mellom Orknøyene og Shetland Loganair er et flyselskap med hovedbase på Glasgows internasjonale lufthavn (GLA) i Skottland. Loganair foretar flygninger i FlyBes navn i Skottland og til Orknøyene, Shetland, Hebridene, Nord-Irland og Irland. Trivia. Landing på stranden ved Barra Airport, Ytre Hebridene Hjortø. Kart fra omkring 1900 som viser Hjortø Hjortø er en øy i den Sydfynske skjærgården. Øya dekker et areal på 0,90 km². Øya har 15 innbyggere og er en del av Svendborg Kommune. Der er fergeforbindelse fra Svendborg med plass til maksimalt tolv passasjerer. Ktesifon. Ktesifon, også kalt Seleukia-Ktesifon, er en ruinby som ligger nær Tigris ca 30 km sydøst for Bagdad i Irak. På stedet har byen Ktesifon ligget som en av de største byer i Mesopotamia. Byen ble bygget i det første århundre e.Kr. ovenpå restene av en tidligere by – Opis. Ktesifon var hovedsete for de persiske rikene Partia og dets etterfølger Sasanideriket. De eneste synlige rester av byen er deler av det store palasset, hvor restene av en stor hvelving kalt Ktesifonporten. Den romerske keiseren Julian den frafalne falt i et slag ved Ktesifon 26. juni 363. I 637 inntok og plyndret araberne Ktesifon og omkringliggende byer. I løpet av kort tid hadde de erobret hele Mesopotamia og i 762 bygget de en ny regjeringsby 30 km lenge oppetter floden – Bagdad. Under første verdenskrig fant et stort slag mellom engelskmenn og tyrkerne sted i Ktesifon 22.-25. november 1915. Det endelige utfall av kampen ble Iraks løsrivelse fra Det ottomanske rike, og senere landets selvstendighet. Maeshowe. Haugen ligger på en landtunge like ved sjøen Maeshowe (eller Maes Howe) er en forhistorisk gravhaug på øya Mainland i den skotske øygruppen Orknøyene. Maeshowe og Skara Brae ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 1999. Beskrivelse. Selve gravhaugen er påbegynt ca 3000 år f.kr. og bygget i flere stadier. Nåværerende utseende, med en jordhaug på 35 meter i diameter og en høyde på ca 7 meter, et indre kammer, ytre voll og vanngrav rundt, antas å ha blitt bygget rundt 1500 f.Kr.. Inn til kammeret går det en 11 meter lang, stensatt passasje i form av en lav gang. At haugen ble bygget slik at man kunne gå ut og inn av den åpner for flere tolkninger av hvorfor gravhaugen er konstruert slik. Det er også gjort mange relativt nye funn fra andre steder på Orknøyene som gir stadig mer innsikt i gravriter og dødskult i yngre stenalder og bronsealder på Orknøyene. Norrøn fest i haugen. Det er ukjent når haugen er gått ut av bruk, men like etter at St. Magnuskatedralen i Kirkwall sto ferdig, forteller "Orknøyingenes saga" om et norrønt «blot», eller en heftig fest som ble gjennomført inne i kammeret på «Orkhaug». Orknøyjarlen Harald Maddadsson og følget hans søkte ly der i flere dager; «de var inne i Orkhaug så lenge uværet varte, og der ble to av mennene gale for dem, og det heftet dem veldig», forteller sagaen. Om dette virkelig "er" Maeshowe, om det har skjedd og når det i så fall var, blir spekulasjoner, men det er sjelden man har så godt sammenfall mellom en sagatekst og konkrete, arkeologiske funn som i dette tilfelle. Korsfarere. Følget til Harald jarl av Orknøyene skrev faktisk ned mange tekster mens de var inne i haugen. På stenveggene i kammeret kan det leses et tredvetalls norrøne runeinskripsjoner som forteller både om legender om en skatt knyttet til haugen, matservering til «selskapet» som festet og forskjellige former for seksuell aktivitet som har pågått i de små sidekamrene inne i haugen. Det opplyses også at det var korsfarere som var på vei enten til eller fra Jerusalem som brøt seg inn i haugen: «Jorsalamenn brutu haug denna». Ifølge Orknøyingenes saga reiste Ragnvald Kale til Jerusalem med den norske Erling jarl i årene rundt 1150–1153. Runeinskripsjonene i Maeshowe settes derfor av mange historikere og runologer i forbindelse med denne reisen. Faaborg. Faaborg (1948–1984: Fåborg) er en kjøpstad med 7 251 innbyggere (2003) på Fyns sørkyst ved Faaborg Fjord. Faaborg ligger idyllisk mellom bakker, og i farvannet utenfor ligger de mange småøyene i den Fynske skjærgården. Byen har mange gamle, godt bevarte hus og et godt bevart miljø i midtbyen. Historie. Den gamle Faaborg Kjøpstad er nevnt første gang i et dokument som oppbevares i Nasjonalarkivet i Paris, og er datert 25. juni 1229. Det er et gavebrev som overdrar bl.a. Faaborg som morgengave til Kong Valdemar Sejrs svigerdatter, og det nevner byen som en borg, som altså må ha eksistert før den tid. Men gavebrevet er blitt brukt som utgangspunkt for byens alder, og derfor kunne man i 2004 feire byens 775 års jubileum. Borgen og festningen er i dag vekk, og kun Vesterport er bevart. SCCA Pro Rally Championship. SCCA Pro Rally Championship er et rallymesterskap i regi av Sports Car Club of America ("SCCA"), og likner World Rally Championship i utførelse. Etter 2004-sesongen droppet SCCA ProRally-serien, og en ny organisasjon, Rally America tok over organisering og gjennomføring av mesterskapet. Katy Carmichael. Katy Carmichael (født i 1971 i Liverpool, England) er en britisk skuespiller. Hun har spilt i flere britiske TV-serier og er mest kjent fra rollen som Twist i TV-serien Speisa ("Spaced") sammen med Simon Pegg og Jessica Hynes. Carmichael har studert drama ved Bristol University. Çeşme. En çeşme er en type fontene som ble oppført langs gater og ved offentlige plasser i Det osmanske riket. Çeşmer finnes fortsatt i stort antall i tyrkiske byer. I sin mest grunnleggende form er çeşmen bygd inn i en nisje i en mur, med en vannstråle som strømmer ut av ei kran som er festa på ei marmorplate og faller ned i ei skål av marmor. Den opprettstående plata med kran kalles «speilsteinen», og er ofte dekorert med blomstermotiver og geometriske figurer i lavt relieff. Nisjen er gjerne omramma av en bue, og muren rundt nisjen kan være dekorert i samme mønster som speilsteinen. Over nisjen er det alltid en kalligrafisk inskripsjon som forteller hvem som har gitt çeşmen og når den er oppført. De eldre inskripsjonene er som regel forma som et kronogram. Fabian. Fabian (død 250) var Den katolske kirkes pave fra 236 til sin død. Han ble valgt til pave i januar 236 etter Anterus' død. Eusebius av Cæsarea forteller ("Eccl.Hist." VI, 29) at mens de kristne i Roma var samlet for å velge ny pave landet en due på Fabians hode. Han var fremmed for de fleste, men da et symbol for Den hellige ånd viste seg på denne måten anså man at han var spesielt merket, og han ble valgt. Som pave skal han ha døpt keiser Philip og hans sønn. Han skal også ha utvidet noen katakomber, forbedret organiseringen av kirken i Roma og utnevnt embetsmess som kunne skrive ned martyrenes historier. Ifølge "Liber Pontificalis" delte han kirken i Roma i syv diakonater; de syv diakonene regnes som opphavet til kardinalsembetet. Det finnes få sikre kilder, men det man har tyder på at han var vel ansett, blant annet av Kyprian av Karthago. Novatian skrev om hans "nobilissimae memoriae", «høyedle minne». Fabian led martyrdøden under keiser Decius. Dødsdagen regnes tradisjonelt for å være 20. januar 250, og denne datoen er hans minnedag. Den feires i Brødremesse og er også avmerket på primstaven. Han ble gravlagt i Kalliustuskatakombene, hvor man har funnet et minnesmerke. Emanuele Filiberto av Savoia. Emanuele Filiberto av Savoia (8. juli 1528, Chambéry – 30. august 1580, Torino) var hertug av Savoia fra 1553 til 1580. Emanuele Filiberto var eneste barn av Karl III av Savoia og Beatrice av Portugal. Moren var svigersøster til Karl V av det tysk-romerske rike, og den fremtidige hertugen av Savoia tjenestegjorde i Karls hær under krigen mot Frans I av Frankrike. Der utmerket han seg ved å erobre det franske Hesdin i juli 1553. En måned senere døde faren, og Emanuele Filiberto ble hertug. Men det han arvet var nærmest en tom tittel, fordi mesteparten av hertugdømmet hadde vært okkupert og administrert av franskmennene siden 1536. Emanuele Filiberto fortsatte derfor å tjenestegjøre for habsburgerne i håp om å få tilbake landeiendommen sin. Han var Filip II av Spanias guvernør av Nederlandene fra 1555–1559. I denne stillingen ledet han personlig en spansk invasjon i Nord-Frankrike og vant en strålende seier i Saint-Quentin i august 1557. Etter "Freden i Cateau Cambrésis" i 1559 mellom Frankrike og Spania, ble hertugdømmet gitt tilbake til Emanuele Filiberto. Han giftet seg da med Marguerite, hertuginne av Berry (1523–1574), som var søsteren til Kong Henrik II. Deres eneste barn var Carlo Emanuele I av Savoia. Emanuele Filiberto brukte nå sin makt på å vinne tilbake det han hadde tapt i de kostbare krigene med Frankrike. Han var en dyktig politisk strategiker, og utnyttet de forskjellige småkranglene i Europa til sakte å gjenvinne territorier både fra Frankrike og Spania, inkludert Torino. Han kjøpte også opp to territorier. Internt i hertugdømmet flyttet han hovedstaden fra Chambéry til Torino, og erstattet hertugdømmets offisielle språk latin med italiensk. Da han døde i 1580, var han i gang med et forsøk på å skaffe seg herredømmet over marki-lenet Saluzzo. Emanuele Filiberto av Savoia Emanuele Filiberto av Savoia Kastellet brannstasjon. Kastellet brannstasjon ble bygget i 1937 i Ekebergveien, det lå en tidligere bygning som var felles med veivesnet i 1933. Den lå der Kastellet skole ligger i dag. Brannstasjonen er en av Oslo brann- og redningsetats åtte brannstasjoner. Stasjonen har en bemanning på 6 mann og fungerer som en bistasjon; det betyr at en normal utrykning skjer med én bil med fem mann. Stasjon 8 har i tillegg til en mannskapsbil ansvaret for RVR-bilen (restverdiredning) som brukes til skadesanering, typisk etter brann eller store innvendige vannlekkasjer både i Oslo og deler av Østlandsområdet. Kastellet bemanner også en lastebil av typen Mercedes-Benz Unimog som brukes til oppdrag i ulendt terreng, typisk ved skogbranner. Kastellet dekker et stort område av Oslos sørlige bydeler, blant annet: Nordstrand, Holmlia, Bekkelaget, Mortensrud, Klemetsrud og Manglerud. Fugløya i Kristiansund. Fugløya er en øy som ligger i Bolgsvaet mellom Freiøya og Nordlandet i Kristiansund kommune. Arealet er på 220 daa. Kulturminne. Fugløya var planlagt innlemmet i en utbygging av industriområdet på Husøya i tidligere Frei kommune. Øya ble, etter en folkeaksjon i kommunen, kåret til kulturminne for kommunen i kulturminneåret 1997. Formannskapet i Frei kommune forsøkte å sette resultatet av avstemningen til side, og vedtok istedet å kåre Rastarkalv til kommunens kulturminne. Dette vedtaket ble overprøvd av sekretariatet i kulturminnestafetten, som slo fast at det var kommunens innbyggere som skulle avgjøre. Øya ble også valgt til kulturminne for Møre og Romsdal fylke. Naturreservat. Etter vedtak i statsråd er Fugløya med tilhørende sjøareal gitt status som naturreservat for sjøfugl f.o.m. 1. august 2010. Området er inkludert i Møre og Romsdal fylkes verneplan for hekkende sjøfugl. Denne verneplana ble oversendt Direktoratet for Naturforvaltning, som støttet fylkets tilrådning om vern av Fugløya. DN sendte sin tilrådning til Miljøverndepartementet som planla å gjøre vernevedtak i løpet av høsten 2007 og 2008. Ingen andre viltområder har høyere naturverdi i tidligere Frei kommune. Fugleliv. Fugløya regnes som den viktigste hekkeplassen for sjøfugl i gamle Frei kommune, og en av de viktigste hekkeplassene på Nordmøre. Norsk ornitologisk forening har gjennom en årrekke fulgt med fuglelivet og ringmerket fugler på øya. I 2002 er det registrert 450 par fiskemåke, 300 par makrell- og rødnebbterne, 15 par ærfugl, 5 par grågås, 5 par gråmåse og 2 par svartbak. I tillegg er det registrert hekking av siland (2001), 2 par kanadagås (2005), samt stokkand, tjeld, storspove, strandsnipe og skjærpiplerke. Bruk og bosetting. Ifølge "Gards- og ættesoge for Frei" ble øya i tidlige tider brukt til fisketørking av ulike kjøpmenn i Kristiansund. Det er usikkert hvorvidt noen bodde der fast på den tida. Den første eieren som er nevnt i boka er Fredrik Schmedling fra Bolga, og den første som er nevnt som bosatt på øya er Bergljot Thoresen. Øya ble fraflytta i 2003, men i mange år bodde brødrene Frank og Roald Thoresen på øya og drev med tradisjonelt fiske. Et portrettprogram med brødrene har vært sendt på TV Nordmøre. Et gardsbruk lå tidligere på øya. Bygningene, tuftene og kulturlandskapet er prega av tidligere klippfiskproduksjon på øya. Briskeby brannstasjon. Briskeby brannstasjon ble bygget i 1963 for å bedre beredskapen på Oslos vestkant. Stasjonen er en av åtte døgnbemannede brannstasjoner i Oslo som er organisert under Oslo brann- og redningsetat. Brannstasjonen dekker hovedsakelig området vest for Oslo rådhus. Dette vil si at den har ansvaret for blant annet Slottet og nesten alle ambassadene. Stasjonen er bemannet av tolv mann og har i tillegg til en vanlig brannbil (også kalt mannskapsbil eller slangevogn), en kombinert røykdykker- og froskemannsbil samt en Scania stigebil. Briskeby har også spesialbil for service av røykdykkere i forbindelse med store branner. Georg VI av Storbritannia. Georg VI (Albert Frederick Arthur George; født 14. desember 1895, død 6. februar 1952) var konge av Storbritannia, Irland og Samveldelandene fra 1936 til 1952. Han var keiser av India fra han ble kronet til landet ble selvstendig i 1947. Han var den tredje britiske monarken av fyrstehuset Windsor. Prinsen, som til daglig ble kalt Albert, var Georg og Mary av Tecks andre sønn. Da Albert var 15 år gammel ble hans far kronet til konge, og i 1920 ble Albert selv gitt tittelen hertug av York. Hertugen giftet seg med Elizabeth Bowes-Lyon den 26. april 1923 i Westminster Abbey i London. Ekteparet fikk to døtre: 21. april 1926 ble Elizabeth født og 21. august fire år senere kom Margaret Rose. Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936 og storebroren ble kong Edvard VIII. Men den 11. desember 1936 abdiserte kong Edvard for å kunne gifte seg med Wallis Simpson, en fraskilt kvinne. Hertugen av York ble nå konge av Storbritannia, og tok navnet Georg VI. I løpet av andre verdenskrig ble kong Georg og dronning Elizabeth selve symbolet på Storbritannias motstandsvilje, og gjennom radiotaler og i møte med soldater og mennesker som var rammet av krigen oppnådde kongeparet stor popularitet hos folket. Etter krigen slet kong Georg med dårlig helse. Mye røyking hadde ført til lungekreft, og hans datter og arvtaker, prinsesse Elisabeth, påtok seg etterhvert flere av hans oppgaver. Natt til 6. februar 1952 døde kongen, og eldstedatteren Elisabeth tok over som monark. Fødsel og familieliv. Han ble født med Albert som første navn, og var kjent som prins Albert («Bertie» i familien). Han ble født i Yorkhytten ved Sandringham House, Norfolk‚ England, i tiden da hans oldemor, Victoria var regjerende monark. Hans foreldre var hertugen av York (senere kong Georg V) og hertuginnen av York (senere dronning Mary). Han var deres andre sønn. Faren var eldste levende sønn av prinsen (senere kong Edvard VII) og prinsessen (senere dronning Alexandra) av Wales. Hans mor, hertuginnen av York, var den eldste datteren av prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge. Albert ble født 14. desember 1895. Dronning Victorias mann, prins Albert døde denne dagen for 24 år tidligere, og det var uvisst hvordan barnets oldemor ville ta nyheten. Prinsen av Wales skrev i et brev til sin sønn at dronningen hadde blitt nokså bekymret. To dager senere skrev han «Jeg tror det ville gjort henne glad dersom du foreslo navnet Albert for henne». Dette blidgjorde barnets oldemor, som skrev i et brev til Alberts mor, at hun var glad for at det skjedde noe så gledelig på en så sørgelig dag, og at hun satte pris på at han fikk navnet Albert, som for henne stod for alt som var godt. Han ble døpt Albert Frederick Arthur George i St Maria Magdalenakirken nær Sandringham tre måneder etter fødselen. Bestemoren på morsiden, prinsesse Mary Adelaide av Cambridge likte ikke hans første navn, og hun håpet at navnet Georg ville erstatte Albert. Prinsen var den fjerde i arvefølgen ved fødselen, og hans storebror Edvard, født et år tidligere den 23. juni 1894, var nummer tre. Tidlig liv. Som dronning Victorias oldebarn ble Albert titulert Hans Høyhet prins Albert av York fra sin fødsel av. Dronningen uttrykte senere i et offisielt dokument at barna til den eldste sønnen til prinsen av Wales skulle få tittelen Kongelig Høyhet. Så i en alder av to år, ble Albert Hans Kongelige Høyhet prins Albert av Wales. Han slet mye med dårlig helse og ble beskrevet som «en lettskremt gutt som tar lett til tårene». Foreldrene stod ikke for den daglige oppdragelsen av sine barn, noe som var vanlig i aristokratiske miljø. Albert stammet mye som barn og utviklet kroniske mageproblemer. I tillegg hadde han problemer med knærne som måtte rettes opp med skinner, noe som var meget smertefullt. Han ble også tvunget til å skrive med høyrehånden, selv om han var keivhendt. Da dronning Victoria døde 22. januar 1901, ble Alberts bestefar, prinsen av Wales, kronet til kong Edvard VII. Alberts far gikk da fra å være hertug av York til å bli prins av Wales. Broren Edvard ble nå andre person i arverekken og Albert ble tredje. Militær karrière og utdannelse. I 1909 begynte Albert på den kongelige marinens college i Osborne som marinekadett. Hans resultater var blant de verre, men allikevel gikk han videre til colleget i Dartmouth i 1911. Da kong Edvard VII døde 6. mai 1910, ble Alberts far kong Georg V, prins Edvard ble til prins av Wales og Albert andre person i arverekken. Albert ble sjøkadett den 15. september 1913 og et år senere tjenestegjorde han i første verdenskrig. Hans offiserkolleger kalte ham «Mr. Johnson». Han var om bord på skipet HMS Collingwood i slaget ved Jylland (31. mai–1. juni 1916), som endte med taktisk seier til Tyskland, men strategisk seier for Storbritannia. Albert tjenestegjorde ikke stort mer i krigen, da han var syk og hadde mavesår. I februar 1918 ble prinsen utnevnt til offiser med ansvar for de unge mennene på den kongelige marines luftvåpens treningsbase på Cranwell. Som en følge av at Royal Air Force ble stiftet senere det samme året, ble Albert forflyttet fra marinen til luftvåpenet. Senere ble han utnevnt til kommanderende offiser for skvadron nummer 4 i guttefløyen på Cranwell, og han fortsatte der til august 1918. Etter krigen studerte prinsen historie, økonomi og samfunnskunnskap i et år på Trinity College i Cambridge fra oktober 1919. Den 3. juni 1920 ble Albert gjort til hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney. Etter dette begynte han å utføre en rekke kongelige plikter, og han representerte sin far da han besøkte kullminer, fabrikker, togbaner, og skaffet seg med dette kallenavnet «industriprinsen». Hans fremtreden i offentligheten var mindre imponerende enn brorens. Han hadde problemer med stamming og var beskjeden. Prinsen var imidlertid fysisk aktiv og spilte mye tennis. Ekteskap. På Alberts tid var det vanlig at kongelige giftet seg med andre kongelige, allikevel fikk prinsen ganske frie tøyler når det gjaldt å finne seg en hustru. Han møtte Lady Elizabeth Bowes-Lyon i 1920, den yngste datteren av Claude Bowes-Lyon, 14. jarl av Strathmore og Kinghorne og Cecilia Bowes-Lyon, og han bestemte seg for å gifte seg med henne. Selv om Elizabeth var en etterkommer av kong Robert I av Skottland og kong Henrik VII av England, var hun en vanlig borger i følge britisk lov. Hun avslo derimot frieriet hans to ganger og nølte i nesten to år, trolig fordi hun ikke var villig til å ofre det som var nødvendig for å bli et medlem av kongefamilien. Etter en stund svarte hun allikevel ja til frieriet. Paret giftet seg 26. april 1923 i Westminster Abbey. Det nylig etablerte selskapet British Broadcasting Company ønsket å gjøre et opptak av bryllupet for så å kringkaste det på radio, men kapittelet la ned forbud mot ideen. Lady Elizabeth ble titulert Hennes Kongelige Høyhet hertuginnen av York etter bryllupet. Alberts giftermål med en vanlig borger ble sett på som en moderniserende handling. Ekteparet fikk to døtre, Elizabeth i 1926 og Margaret i 1930. Familien på fire levde et beskyttet liv på eiendommen 145 Picadilly i London. Familien opplevde få offentlige problemer, men det vakte oppsikt da statsministeren i Canada foreslo hertugen som generalguvernør av Canada i 1931, et forslag kongen til slutt takket nei til etter råd fra sine ministre. Hertuginnen hjalp sin mann med å komme over frykten for å tale i offentlige sammenhenger. På vei til åpningen av det australske parlamentet introduserte hustruen ham for Lionel Logue, en australskfødt ekspert på taleteknikk. Hertugen og Logue møttes flere ganger for å avhjelpe taleproblemene, og i tillegg øvde hertuginnen med ham på reisen til Australia. I Canberra klarte han å holde en tale uten problemer, og etter dette var han senere i stand til å tale i forsamlinger uten større frykt og problemer. Konge mot sin vilje. Hertugens far, kong Georg V døde den 20. januar 1936, og broren Edvard ble kronet til kong Edvard VIII av Storbritannia. Ettersom kongen ikke hadde barn, ble Albert arveprins inntil broren selv fikk barn eller døde. Den avdøde kongen likte ikke sønnen Edvard så godt, og en gang sa han: «Jeg ber til Gud om at min eldste sønn aldri vil gifte seg og at ingenting må komme mellom Bertie og Lilibet og tronen.» Et drøyt år senere, den 11. desember 1936, abdiserte Edvard for å kunne gifte seg med fraskilte Wallis Simpson fra USA. Statsminister Baldwin rådet Edvard til å si fra seg tronen. Edvard valgte å abdisere for å kunne gifte seg. Prins Albert, hertugen av York, tok over som konge, noe han åpenbart ikke likte. Dagen før han ble konge fortalte han sin mor om hva som hadde skjedd, og i sin dagbok skrev ham: «Da jeg fortalte henne dette, brøt jeg sammen og gråt som et barn.» Hoffmannen og journalisten Dermot Morroh påsto at det ble spekulert i om hvorvidt Albert og hans bror prins Henry, hertug av Gloucester skulle bli forbigått i arvefølgen til fordel for den yngre broren, prins George, hertug av Kent, da han på denne tiden var den eneste som hadde en sønn. Konge. Albert tok tittelen kong Georg VI for å følge faren og bevare monarkiets tillit. I begynnelsen av Georg VIs styre ble det stilt spørsmål om hvorvidt hans forgjenger og bror skulle beholde sine titler og posisjoner. Han ble introdusert som Hans Kongelige Høyhet prins Edvard på radiosendingen for abdikasjonen, men den nye kongen mente at følgene av abdikasjonen måtte være at han skulle si fra seg sine kongelige titler. For å avgjøre saken tildelte Georg broren tittelen HRH hertugen av Windsor. Men i et offentlig dokument ble det slått fast at hertugens kone og barn ikke skulle få kongelige titler. Kongen ble også nødt til å kjøpe de kongelige boligene Balmoral Castle og Sandringham House fra Edvard, da disse var hans private eiendommer og ikke tilfalt ham selv da han havnet på tronen. Tre dager etter at Georg ble konge tildelte han sin kone, dronningen, Hosebåndsordenen. Georg VI ble kronet den 13. mai 1937, dagen da Edvard VIII egentlig skulle bli kronet. Georgs mor støttet sin sønn, men brøt en tradisjon når hun deltok i kroningsseremonien. Det ble ikke holdt noen kroningsseremoni i Delhi i India, da dette ville kostet de indiske myndighetene vel mye. Den økende indiske nasjonalismen ville ført til en dårlig mottakelse, og en forlenget britisk tilstedeværelse, var ikke ønskelig. Det nye kongeparet besøkte Frankrike og Nord-Amerika, et besøk som senere ble sett på som en stor strategisk fordel i den kommende krigen. Den økende faren for krig i Europa dominerte Georgs første tid på tronen. Kongen var konstitusjonelt bundet til å godta Appeasement-politikken som statsminister Chamberlain førte mot Hitler. Statsministeren ble riktignok invitert av kongeparet til å stå på balkongen til Buckingham Palace da han kom hjem fra forhandlinger om Münchenavtalen. Dette båndet mellom monarkiet og politikken var uvanlig, da det var en tradisjon at kun kongelige stod på balkongen. I 1939 reiste kongeparet til Canada og fikk i tillegg besøkt USA. Canadas statsminister var deres reisefølge, og de ble alltid presentert som "konge og dronning av Canada", både i USA og i Canada. Georg var den første regjerende kanadiske monarken som fikk besøke Nord-Amerika, han hadde imidlertid besøkt Canada som prins Albert og hertug av York. Statsministeren i Canada på denne tiden, William Lyon Mackenzie King, håpet at kongens besøk i landet ville føre til at han fikk fremstille prinsippene i Westminster-statutten fra 1931, som gav alle dominioner fullt selvstyre og gav dem hver sin trone. En historiker skrev følgende om dette kongelige besøket: «Da majestetene gikk inn i sin residens fikk Westminster-statutten sitt gjennombrudd: kongen av Canada hadde kommet hjem.» a>, kong Georg VI og dronning Elisabeth i London 23. oktober 1942 Hensikten med turen var å myke opp de sterke isolasjonstendensene i den nordamerikanske offentligheten overfor spenningene i Europa på den tiden. Selv om formålene med turen hovedsakelig var politiske, for å oppnå støtte i en mulig krig, ble kongeparet tatt godt imot av den kanadiske befolkningen. Frykten for at den nye kongen ville bli mindre likt enn sin forgjenger, Edvard VIII, ble lagt til side. Paret ble også godt mottatt av amerikanerne da de besøkte New York World's Fair og bodde hos president Franklin D. Roosevelt i Det hvite hus og på hans private eiendom i Hyde Park, New York. Krigen brøt ut i 1939, og til tross for bombefaren i London, bodde kongefamilien på Buckingham Palace under hele krigen, selv om det å reise til sikrere forhold i Canada ble foreslått. De fleste nettene ble allikevel tilbrakt på Windsor Castle. Georg VI og dronning Elizabeth unngikk å bli drept da to tyske bomber eksploderte i gårdsrommet til Buckingham Palace mens de var på eiendommen. I 1940 ble Neville Chamberlain etterfulgt av Winston Churchill som statsminister. Gjennom hele krigen sørget kongeparet for moralsk opprustning, da de reiste rundt i hele landet og besøkte bombede områder og fabrikker som produserte krigsmateriell. Kongefamilien fulgte rasjoneringsrestriksjonene som var i landet. Forfatteren Will Swift hevdet at det ble knyttet sterke vennskapsbånd mellom kongeparet og førstedamen Roosevelt i løpet av turen til Amerika i 1939, og at dette hadde mye å si for det gode forholdet USA og Storbritannia hadde gjennom krigen. Allikevel hadde kongen mest sannsynlig ingen strategiske roller i krigen. I 1945 inviterte kongen Churchill til å stå sammen med ham på balkongen på Buckingham Palace, i anledning feiring av seiersdagen. Imperium til samvelde. Statue av Georg VI ved Carlton House Terrace, London I løpet av sin tid som konge var Georg VI vitne til oppløsningen av det britiske imperiet, en prosess som begynte med imperiekonferansene i 1926. Samveldet ble da opprettet, og dominionene ble erklært som suverene stater. Erklæringen ble formelt kalt Westminster-statutten (1931). Mandatet over Irak tok slutt i 1932, og den nyopprettede staten Irak ble ikke med i det noe dårlig definerte nyetablerte Samveldet av nasjoner. Transjordan ble selvstendig, som kongedømmet Jordan, i 1946, Burma i januar 1948; alle trakk seg ut av Samveldet. Etter å ha blitt erklært republikk forlot Irland Samveldet. India ble delt i de to selvstendige statene India og Pakistan. Georg sa fra seg tittelen keiser av India og ble konge av Pakistan og konge av India isteden. Georgs tittel som konge av India opphørte i 1950, da India ble republikk. Hans nye tittel ble Samveldets overhode ("Head of the Commonwealth"). Sykdom og død. Krigens spenning hadde satt sine spor på kongens helse, og hans hyppige røyking førte til at han utviklet lungekreft og andre lidelser, blant annet åreforkalkning i benene, såkalte røykeben. Datteren Elisabeth, arveprinsesse, påtok seg flere og flere av kongens plikter ettersom hans helse ble verre. Under en lungeoperasjon i september 1951 ble hans ene lunge fjernet, da det ble funnet en ondartet svulst. Han trosset rådene fra sine nærmeste da han reiste til flyplassen for å ta farvel med sin datter Elisabeth, som skulle reise til Australia via Kenya i januar 1952. Før avgang skal han ha sagt til Elisabeths barnepike, Bobo Macdonald, som skulle følge henne på turen: «Ta godt vare på Lilibet for meg», og hun lovte at hun skulle det. Dette var siste gangen han så henne. Bildet av den syke kongen som sto og vinket til flyet så lenge det kunne ses, gikk senere verden over. Kongen døde den 6. februar 1952 av et hjerteinfarkt mens han sov på Sandringham House i Norfolk. Dødsfallet ble oppdaget da tjeneren kom inn med en kopp te, som kongen pleide å få servert ved sengen hver morgen. Han ble 56 år. Hans kiste ble vist frem til offentligheten i Westminster Hall inntil begravelsen den 15. februar, og han ble begravet i St. George's Chapel på Windsor Castle. I 2002 ble hans kone Elisabeths levninger og datteren Margarets aske, begravet i King George VI Memorial Chapel i St. George's Chapel ved siden av ham. Datteren Elisabeth overtok som monark etter hans død, og Elisabeth II regjerer ennå. Ettermæle. Et sitat av parlamentsmedlemmet for Labour Georg Hardie slo fast at abdikasjonskrisen i 1936 gjorde «mer for republikanismen enn femti år med propaganda». Georg VI skrev til sin eldre bror Edvard at han som følge av skandalen overtok «en vaklende trone» som han ville prøve å stabilisere. Han ble konge i en tid der folkets støtte til monarkiet hadde nådd et bunnpunkt. Under hans regjeringstid måtte folk utholde prøvelser knyttet til krig, og de ble vitne til at imperiets makt minsket. Likevel greide han å vinne tilbake folkets gunst ved å framtre som en god familiefar og ta modige beslutninger. Georgskorset og Georgsmedaljen ble innstiftet etter kongens forslag under andre verdenskrig. Utmerkelsene hadde den hensikt å skjenke ære til sivile som hadde vist stort mot. Han ble etter sin død tildelt Ordre de la Libération av den franske regjering i 1960, en av to personer (den andre var Churchill) som har blitt tildelt medaljen etter 1946. Flere steder, veier og institusjoner er oppkalt etter Georg VI. Blant disse finner man King George Hospital i London, King George VI Highway og King George Station i Surrey, British Columbia, Georg VI Sound i Antarktis, og King Georg VI Chase, et hesteløp i Storbritannia. I 1955 ble en statue av kongen ikledd hosebåndsordenens kapper satt opp like ved The Mall og Carlton House Terrace i London. I 2009 ble det satt opp en statue av hans kone ved siden. En annen statue av kongen finner man i Hongkongs zoologiske og botaniske hager. Georg VI har blitt spilt av blant andre Colin Firth, som vant en Oscar for beste mannlige hovedrolle for hans rolle i filmen "Kongens tale" (2010). Titler og utmerkelser. Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland Hans fulle benevnelse som konge var, fra 11. desember 1936, "George the Sixth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas King, Defender of the Faith, Emperor of India" (på norsk: "Georg den sjette, av Guds nåde, av Storbritannia, Irland og de britiske oversjøiske dominionene, Konge, beskytter av troen, Keiser av India"). Etter at tittelen keiser av India ble avskaffet i 1948 ble tittelen forandret til "George the Sixth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas King, Defender of the Faith" (norsk: "Georg den sjette, av Guds nåde, av Storbritannia, Irland og de britiske oversjøiske dominionene, Konge, beskytter av troen"). Våpen. Når han var hertug av York, bar han det kongelige våpen med en hvit stripe med tre punkter, og anker i midten. Det samme våpenet blir i dag båret av hans barnebarn Andrew, hertug av York. Som konge bar han det kongelige våpen uten forandringer. Eksterne lenker. Georg 06 Georg 06 Georg 06 Niels Ryberg Finsen. Niels Ryberg Finsen (født 15. september 1860 i Tórshavn, død 24. september 1904 i København) var en færøysk-dansk lege og forsker med islandske aner. Finsen var allerede som ung hemmet av en alvorlig hjertelidelse, og det førte til at han måtte avstå fra alt praktisk legearbeid fra 1890. Han ble ansatt som undervisningsassistent i anatomi ved Københavns Universitet, hvor han startet en resultatrik forskning på lysets virkning på enkelte hudsykdommer. Allerede i 1893 ble han kjent i Danmark for en avhandling om rødt lys' virkning på kopper, og to år etter fikk Finsen sitt internasjonale gjennombrudd med sin kullbuelysbehandling (Finsenterapi) av hudtuberkulose ("lupus vulgaris"). Behandlingen regnes som en milepæl i dermatologien. I 1896 ble et lysinstitutt, senere kalt Finsen-Institutet, opprettet i København. I 1898 ble han æresdoktor. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1903 for forskning på behandling med ultrafiolett lys. Familie. Niels Ryberg Finsen ble født i Tórshavn, Færøyenes hovedstad, den 15. desember 1860, som sønn av Hannes Finsen og Johanne Formann, begge født på Island. Gutten ble oppkalt etter morfaren Niels Ryberg. Niels Ryberg Finsen hadde fire helsøsken; den to år eldre Olaf Finsen, lillesøsteren Elisabeth «Lisbeth» Finsen, samt yngstebroren Vilhelm Hannes Finsen. Lisbeth ble senere gift med overlege ved Finsen-Institutet, Axel Reyn. Vilhelm ble postmester, og Olaf en markant figur i færøysk samfunnsliv. Faren Hannes var i stor grad orientert mot Danmark, og derfor ble dansk morsmål for sønnen. Dette var imidlertid ingen særlig ulempe, da dansk fortsatt var det eneste tillatte språket i undervisningen, kirken og embetsverket på Færøyene. Niels hadde et særlig godt forhold til Lisbeth, men var også nært knyttet til Olaf gjennom barndommen, og førte en omfattende brevkorrespondanse med begge hele livet. Moren Johanne døde da Niels var 4 år gammel, og året etter giftet Hannes Finsen seg på nytt med sin avdøde kones kusine, Birgitte Kirstine Formann. Niels hadde et godt forhold til sin stemor, som han egentlig betraktet som sin mor. Han var en frisk og aktiv gutt som ikke hadde noen særlig interesse for bøker og lesing, men heller å utforske naturen omkring Tórshavn, til sin forsiktige fars store bekymring. Niels og Olaf var også ivrige tilskuere av vanlige færøyingers gjøremål, da kanskje spesielt hvalfangsten, "grindadráp", hvor faren ikke tillot sønnene å delta. Første gang Niels deltok i et "grindadráp" var derfor som 20-åring i 1880, men dette ble et mislykket fangstforsøk. Skolegang. Gutten gikk først ved ulike skoler i Tórshavn, men han var langt fra noen flittig elev, og faren bestemte seg derfor for å sende ham til kostskolen Herlufsholm i Danmark i 1874. Samme år måtte han derfor ta ekstratimer i fransk og tysk, som en forberedelse på den nye skolen. Rektoren her skrev at «Niels var en veldig god gutt, men hans gaver var små, og han var ganske oppbrukt for energi». Dette kan ha skyldtes mobbing fra eldre elever, for da Finsen ble overflyttet til en skole i Reykjavík på Island i 1876, klarte han seg mye bedre, til tross for at han ikke kunne islandsk på forhånd. Den minimale interessen for lesing var dog til stede, men det var også interessen for håndarbeid; allerede under skolegangen på Færøyene eksperimenterte han med ulike materialer og lagde modellskip og kniver for bruk under hvalfangst. Hjertesykdommen hans voldet ham allikevel problemer, som gav utslag i form av at han ikke kunne sitte stille særlig lenge av gangen. Derfor fikk han ordnet et høyt lesebord slik at kunne lese stående. Medisinstudent. Finsen begynte på medisinstudiet ved Københavns Universitet vinteren 1882. Han var bosatt på Regensen (ved Rundetårn) under hele studiet, og fikk med sitt sjarmerende og muntre vesen mange nye venner, i begynnelsen mest færøyinger og islendinger. Han møtte også Holger Forchhammer, som i 1884 var utdannet innenfor språk og historie fra Herlufsholm, og som var sønn av Herlufholms rektor. Forchhammer ble videre Finsens nære venn og medarbeider. Finsen la også mye flid i studiene; det ble etterhvert karakteristisk for ham å ha en kritisk og selvstendig holdning til faget, og dermed en kombinasjonsevne som gjorde ham bedre i stand til å se sammenhenger og nytenke. Han bestod andre og siste del av den medisinske embetseksamen i juni 1890. Resultatet var noe dårligere enn på den første ett år tidligere, men han fikk en god karakter i operasjonsfaget. Dårlig helse gjorde ham nok dårligere i stand til å lese til eksamen så grundig som det han egentlig ønsket. Fritidssysler. På fritiden var Finsen en ivrig idrettsmann, primært innen seiling, roing og rifleskyting. I likhet med mange medstudenter ble han aktivt medlem av Akademisk Skytteforening, og konsentrerte fra 1883 sine krefter her, da hans helse ikke tillot de mer fysisk anstrengende øvelsene. Han deltok på flere skandinaviske ungdomsmønstringer, og vant såpass mange premier at skjeftet på riflen hans ble prydet med sølvplater. Politisk var Finsen klart liberal, og engasjerte seg sterkt for spesielt ytringsfriheten gjennom studietiden. Han og flere av hans medstudenter organiserte seg til og med i en gruppe, endog bevæpnet med revolvere og rifler, i tilfelle ryktene om utkastelse av «radikale» studenter fra Regensen skulle vise seg å være sanne. Sine liberale verdier og antiautoritære holdninger beholdt han resten av livet, og han ble svært fornøyd med systemskiftet i 1901, som innebar at parlamentarismen gav Venstre, ikke Højre, regjeringsmakten. Familiestiftelse. Niels og Ingeborg med barna Halldor og Gudrun Finsens familie på Færøyene flyttet til Danmark i 1884, da Hannes Finsen ble utnevnt til stiftsamtsmann i Ribe amt. Den unge Finsen tilbrakte fra da av sine ferier i Ribe, hvor han blant annet pleide å dra på rideturer for å se på natur og dyreliv. Det var også i Ribe at han møtte til tilkomne kone, Ingeborg Balslev (1868–1963), datter av biskop Carl Frederik Balslev (1805–1895). Det unge paret forlovet seg i 1889. I november 1892 døde Niels Finsens far, og han ble gravlagt ved Ribe domkirke. I samme kirke ble Ingeborg Balslev og Niels Ryberg Finsen viet seks uker senere, den 29. desember 1892. Ekteparets første barn var en gutt født i 1895, men han døde bare et døgn etter fødselen. Barnet rakk å bli døpt Gunnar. Senere kom tre barn til: Halldor (1896–1987), Gudrun (1900–1948) og Valgerda (1903–1998). Halldor Finsen utdannet seg også til lege, men valgte å praktisere som allmennlege fremfor å følge i farens fotspor innen forskning. Prosektor. Hans første legestilling var som vikar ved Kommunehospitalet i København i en periode fra september 1887. Like før han avla andre del av den medisinske embetseksamenen, ble han oppfordret til å søke på stillingen som anatomisk prosektor av Johan Henrik Chievitz, professor i anatomi ved Københavns Universitet. Finsen mente at den dårlige eksamenen gjorde ham diskvalifisert til en slik stilling, men søkte allikevel etter ny oppfordring fra Chievitz. Chievitz hadde lagt merke til Finsens manuelle ferdigheter, og i august 1890 begynte han i stillingen som "prosector anatomiae" ved Chirurgisk Akademi i Bredgade. Han ble værende i stillingen inntil 1893. Tidlig lysforskning. Finsens første ideer om lysets biologiske virkninger stammer fra omkring 1887, da han gjorde flere verdifulle oppdagelser. Det var først og fremst hans egne lidelser som fikk ham til å tilbringe mer tid i solen, for å se om dette ga positive virkninger for hans eget helbred. Han prøvde å finne svar i fysiologien, men trakk til slutt konklusjonen at han selv hadde rett og fysiologien feil. Han undersøkte saken videre. Blant annet merket han seg at en katt som ofte la seg på et tak utenfor vinduet hans, flyttet seg vekk fra skyggen og inn i solskinnet. En annen ting merket han seg ved broen over Slotsholmen, hvor en vannløper beveget seg raskt tilbake til et opplyst område så snart den hadde blitt ført ut i broens skygge av vannstrømmen. Disse enkle oppdagelsene dannet grobunn for hans teori om at sollyset måtte ha en biologisk virkning. I 1877 hadde engelskmennene Arthur Downes og Thomas P. Blunt påvist at sollyset kunne drepe og hemme utviklingen av sykdomsfremkallende bakterier. De oppdaget at det var det energirike fiolette og ultrafiolette lyset som gjorde utslaget. Med denne kunnskapen gjorde Finsen mange forsøk. De skulle vise hvordan man mest effektivt kunne drepe bakterier ved hjelp av lys. Til sine senere pasientbehandlinger laget Finsen et spesielt apparat kalt «Finsen-lampen», hvor lysets røde varmestråler ble absorbert i litt vann. Det kjemisk aktive, ultrafiolette lyset, som kunne passere vannet, ble konsentrert ved hjelp av noen kvartslinser: Kvartsglass lar utrafiolett lys passere, i motsetning til hva vanlig glass gjør. Lysterapi. Finsen manglet stabilt sollys, og gjorde at han snart begynte å bruke kunstig lys fra en elektrisk kullbuelampe – et Finsen-apparat (eller Finsen-lampe). Lyset fra en kullbuelampe inneholder mye ultrafiolett lys. I november 1895 tok han kontakt med Ib Windfeld-Hansen, som var leder ved Københavns Elektriske Lysstation i Gothersgade, kort vei fra Kongens Have. Dette var Københavns første elektrisitetsverk, innviet i mars 1892. Finsen fikk lov til å eksperimentere i lysstasjonens laboratorium. Tilfeldigvis led en av ingeniørene på stedet, Niels Mogensen, av hudtuberkulose i ansiktet. Hudtuberkulosen forårsaket sårdannelser. Ingen tidligere behandlinger hadde vist effekt hos Mogensen. På Finsens tid hadde man ikke antibiotika, så behandlingen var vanligvis kirurgisk, og ga følgelig stygge, vedvarende arr. Finsen fikk dermed Mogensen som sin første pasient, og selv om Mogensen var hardt angrepet av sykdommen, ble han helbredet etter flere lysterapier. Altså var en smertefri, alternativ og helbredende behandlingsmetode mot hudtuberkulose oppdaget. Behandling med Finsens lysterapi fra rundt århundreskiftet Holger Fochhammer ble titulert overlege, og ledet pasientbehandlingen, samtidig som han systematiserte pasientinformasjon og styrte klinikken i sin helhet. I 1900 representerte Forchhammer klinikken på en verdenskongress for leger i Paris, dette grunnet Finsens dårlige helse. På kongressen ble Finsens lysterapi gjort kjent for et større publikum. 10. august 1901 flyttet lysinstituttet inn i større bygninger på Østerbro, hvor man straks også begynte å behandle med røntgenstråling og radioaktiv stråling, og deltok dermed i radiologiens spede begynnelse. Nobelprisen i medisin. Nobelstiftelsen i Stockholm hadde mottatt flere innstillinger med Finsen som kandidat til Nobelprisen for 1903. Andre hete kandidater var Robert Koch og Paul Ehrlich, som begge fikk prisen i årene som fulgte. Niels Bohrs far, Christian Bohr, datidens mest fremtredende professor i fysiologi, gikk imot en tildeling til Finsen, da Finsens innsats ikke i tilstrekkelig grad representerte teoretisk og akademisk vitenskap. Et fremtredende medlem av Nobelstiftelsen var professor Karl Mörner, rektor ved Karolinska Institutet og formann i Nobelkomiteen for fysiologi og medisin. Han hadde besøkt Finsens institutt, og da komiteen fikk vite at Finsen høyst ville leve ett år lengre, ble dette utslagsgivende: Finsen ble tildelt Nobelprisen i medisin for 1903 for sin lysbehandling, spesielt av hudtuberkulose. Av prisen på 140 000 kr. tildelte Finsen instituttet 50 000 kr., samt 60 000 kr. til et sanatorium for hjerte- og leversykdommer. Dette førte igjen til at to av hans hovedsponsorer donerte 50 000 kr. til instituttet. Som takk for godt utført arbeid og godt vennskap fikk personalet en ekstra månedslønn. Siste dager. Finsen på færøysk frimerke fra 1983. For færøyingene er han like mye færøysk som dansk Død. Ni måneder etter at han vant Nobelprisen, døde Niels Ryberg Finsen den 24. september 1904, bare 43 år gammel. Han etterlot seg kone og tre små barn. Hans begravelse fant sted i Marmorkirken, og den ble en av de mest storslagne utenfor kongehuset: Alle ville hylle Danmarks første nobelprisvinner som ble stedt til hvile på Vestre kirkegård den 29. september 1904. Obduksjon. Finsen skjønte på sine senere år at han kom til å dø tidlig, og ble derfor også etter eget ønske obdusert. Formiddagen 25. september ble obduksjonen foretatt av patolog Victor Scheel, under oppsyn av Anton Fløystrup og instituttets leger. Selve obduksjonen ble i etterkant beskrevet av Scheel. Finsens lungehinner var fortykket og delvis sammenvokste med brystveggen, og det fantes væske i begge brysthuler. Lungene var sterkt væskefylte, men det ble ikke påvist rester etter tuberkulose eller blodpropper. I hjertehinnen, som var sammenvokst med hjertet, fant man tykke kalkplater, altså såkalt panserhjerte. Hjertet var i seg selv lite og slapt, og selv om hjerteklaffene var normale, var åpningene mellom forkamrene og hjertekamrene ganske store. I underlivet var det 500 cm³ klar væske, men det ble riktignok foretatt en uttapping dagen før døden. Scheel mente at tilstanden med panserhjerte utviklet seg tidlig hos Finsen, og dermed hemmet hjertets vekst og pumpefunksjon. Hele leveren og milten var innkapslet i et porselenaktig lag, og størrelsesmessig var leveren noe liten mens milten var veldig stor. Nyrene var normale og uten nyrestein. På bakgrunn av denne informasjonen mente Scheel at Finsen hadde lidd av Picks sykdom, eller en generell lidelse kalt "polyserositis fibrosa". Av uviss grunn ble Finsens hjerte, lever og milt oppbevart ved Københavns Universitet. 8. november 1938 ble hjertet brukt under en forelesning om hjertesykdommer av medisinprofessor Erik Warburg. Warburg sendte rundt hjertet blant tilhørerne, men disse ble pinlig berørt over Warburgs opptreden da han fortalte hvem det opprinnelig tilhørte. Da enken Ingeborg fikk høre om hendelsen, sendte hun et brev til rektor Carl Edvard Bloch hvor hun understreket at hun aldri hadde gitt tillatelse til at «min Mands Hjerte blev benyttet til et anatomisk Præparat». Bloch svarte at han hadde påtalt Warburg på det kraftigste, og at organene ville bli utlevert for begravelse, hvilket også skjedde. Ettermæle. Maleriet av Finsen som ble bestilt av Københavns Universitet etter hans død. Av ordener ble han ridder av Dannebrogordenen i 1899, som siden ble utvidet til storkors av samme orden. Han mottok også en fortjenstemedalje i gull, samt Cameronprisen fra University of Edinburgh i 1904. I Tórshavn på Færøyene er hovedgaten, gå- og handlegaten Niels Finsens gøta, oppkalt til ære for ham. Københavns Universitet bestilte et maleri av Finsen kort tid etter hans død, hvilket ble utført av dansken C. Wentoft. Maleriet viser Finsen i hvit legefrakk, som var symbolet på det vitenskapelige fremskritt i datiden. I 1983 ble Finsen avbildet på et av Postverk Føroyas frimerker, utført av tsjekkeren Czesław Słania. Skulptøren Rudolph Tegner laget et momument til Finsens ære, hvilket ble installert i København i 1909. Det viser en naken mann, flankert av to knelende, nakne kvinner, som strekker seg mot himmelen. Dette var noe kontroversielt i begynnelsen. Skulpturen ble titulert «Mod lyset», og symboliserer Finsens vitenskapelige teori om at sollyset har helsebringende effekt. I 1930 ble Finsens medicinske Lysinstituts navn endret til Finsen-Instituttet, og i 1980 ble det lagt inn under Rigshospitalet. I Norge eksisterte Finsenavdelingen ved Rikshospitalets hudavdeling helt frem til begynnelsen av 1970-årene, da daværende avdelingsleder gikk av med pensjon. I dag behandles tuberkulose med antibiotika, og Finsens behandlingsmetode med utrafiolett stråling er dermed skrinlagt. I dag vet man også at for store mengder av ultrafiolett stråling kan føre til hudkreft. Det er imidlertid ukjent om noen av Finsens pasienter utviklet hudkreft. Han prøvde også å helbrede hudkreft med lys, men dette lyktes ikke. Ellisiv av Kiev. Ellisiv, gift med Harald Hardråde av Norge, og til sist Agatha. Ellisiv av Kiev, eller egentlig "Elisaveta Yaroslavna" av Kiev, (1025 – ca 1067), var en rusersk prinsesse fra Kiev, hustru og dronning av kong Harald Hardråde av Norge. Snorre Sturlason omtaler henne som Ellisiv Jarisleivsdatter Biografi. Elisabeth eller Elisaveta ble født i Kiev som datter av prins Jaroslav I av Kiev og prinsesse Ingegjerd Olofsdatter av Sverige. Hun var søster av Anne av Kiev, dronning og regent av Frankrike, gift med Henrik I av Frankrike; og Anastasia av Kiev, dronning av Ungarn, gift med Andreas I av Ungarn; og til sist Agatha av Kiev, gift med engelske Edvard den landflyktige. I løpet av vinteren 1043–1044 ble Elisaveta gift med leiesoldaten Harald Sigurdsson fra Norge som var i tjeneste hos hennes far på den tiden. I 1045 fulgte Elisaveta, eller Ellisiv som hun ble hetende, Harald til Norge hvor hun ble dronning da Harald tvang sin nevø kong Magnus, sønn av Olav Digre, til å dele riket med seg. Kort tid etter døde nevøen etter en rideulykke og Harald ble enekonge av både Norge og Danmark i 1047. Året etter at Magnus døde giftet kong Harald til seg med ytterligere en kvinne, Tora Torbergdatter som han fikk to sønner med, Magnus og Olav. I 1066 invaderte Harald England da han mente at han hadde arvet et krav på landet etter Magnus den gode, men døde i slaget ved Stamford bro det samme året. Ellisiv og hennes døtre, Maria og Ingegerd, fulgte kong Harald med på ferden til England. I henhold til Snorre Sturlason oppholdt Ellisiv seg ved skipene på et sted han kaller Ravnsør, i dag heter det Ravenseer, den ytterste odden av Holderness i East Riding of Yorkshire. Her skal Maria ha «fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald hadde falt». Ellisiv og Ingegerd dro tilbake til Norge sammen med norske flåten. Hun bosatte seg sammen med stesønnen Olav på Østlandet, og det synes ikke som hun levde lenge, kanskje året etter var hun død. Bjarne Reuter. Bjarne Reuter (født 29. april 1950 i Brønshøj i Danmark) er en dansk forfatter og manusforfatter. Han er svært produktiv og skriver i en rekke ulike sjangre, fra krim til skuespill, men er kanskje særlig kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Flere av bøkene hans har blitt filmatisert for fjernsyn og filmlerretet, med Reuter som medforfatter av manus. Ragtime. Ragtime er en musikksjanger, som regel for piano, som var spesielt populær mellom 1900 og 1918. Det er en danseform i 2/4 og 4/4 takt. En av ragtimens opprinnelser er marsjen. De tre største ragtimekomponistene var Joseph Lamb, James Scott og Scott Joplin, sistnevnte er vel mest kjent. Ragtimens historie begynner med Scott Joplin. Joplin, også kjent som ”The King of Ragtime” var den første til å spille på de foniske lydene som hele verden falt sånn for ved hundreårs skiftet. Den første ragtimesangen noensinne publisert er ”You’ve Been a Good Old Wagon” av Ben Harney, i 1885. Ben Harney var mannen som, et år senere, førte ragtime til populariteten i New York City. Den første instrumentale ragtimen var William Krell’s ” Mississippi Rag” i januar 1897. Det var ikke før i slutten av 1897 at instrumental ragtime gjorde sin vei til utgivernes presser med Tom Turpin’s ”Harlem Rag”. Etter å allerede ha publisert marsj- og valssanger, publiserte Scott Joplin endelig ”Original Rags” i 1899. De musikalske røttene til ragtime er bundet til plantasjelivet. En populær form av underholdningen var ”Cakewalk”. Par i stilige dresser vil opptre, og det beste paret ville ”Ta kaka”. ”Cakewalk” gjorde til slutt sin vei til Vaudeville, til og med til Europa. Ragtime var spesielt populært rundt 1900-1918. Ragtime er en danseform med 2/4 og 4/4 takt. Ragtime oppstod fra marsjsanger. Ragtime spilles som oftest på piano. Den mest kjente ragtimekomponisten er Scott Joplin. De tre største ragtimekomponistene var Scott Joplin, Joseph Lamb og James Scott. Scott Joplin ble født 24. november 1868 og døde 1. april 1917. Scott Joplin fikk sitt store gjennombrudd med Maple Leaf Rag i 1899. Roar Grønvold. Roar Grønvold (født 19. mars 1946) er en norsk skøyteløper. Han gikk først for Holmestrand og Botne Skøyteklubb, deretter for Tønsberg Turnforening. Grønvold ble norgesmester i junior 1963. Han markerte seg i seniorsammenheng allerede i 1965, men debuterte ikke internasjonalt før i OL 1968. I allround-sammenheng kom gjennombruddet ikke før i 1970. Grønvolds beste sesong var 1971/72, da han tok sølv både på 1500 og 5000 m under OL i Sapporo og 2. plass både i EM og VM (bak den «uslåelige» Ard Schenk). Samme sesong ble han også norgesmester allround og nr. 6 i sprint-VM. I sesongen 1972/73 tok Grønvold 2. plass i EM og 3. plass i VM. Han slutta seg deretter til den nystarta organisasjonen for profesjonelt hurtigløp på skøyter, WISO, og i sin siste aktive sesong ble han nr. 2 i WISOs europamesterskap på Savalen i februar 1974. Etter avsluttet aktiv karriere har Grønvold markert seg som ungdomsarbeider og idrettstrener (skøyter og fotball). Han har i flere perioder vært trener for Norges Skøyteforbunds juniorlag, og personlig trener for flere landslagsløpere. Grønvold er nå ansatt som assistenttrener for Ørn-Horten i fotballens 3.divisjon, og får oppgaven med å føre de brune direkte til opprykk sammen med hovedtrener Vidar Evensen. Terje Andersen. Terje Andersen (født 4. mars 1952) er en norsk tidligere skøyteløper og idrettsleder. Han representerte Tønsberg Turnforening og Holmestrand og Botne Skøyteklubb. Andersen var en typisk mellomdistanseløper, og han har en bronsemedalje fra OL i Lake Placid i 1980 på 1500 meter som største prestasjon. Han har også gode plasseringer i sprint-VM (nr. 4 i 1981 og nr. 6 i 1978). Beste plassering i et allroundmesterskap er 12. plass, i VM på Bislett 1975. President i Norges skøyteforbund 1997–99 og 2003–2007. Personlige rekorder. 38,3 – 1.15,62 – 1.56,92 – 4.18,8 – 7.21,22 – 15.37,11 Boerboel. Boerboel er en stor og kraftfull sørafrikansk hunderase av molossertype. Den er også kjent under navn som boerhund og sørafrikansk mastiff. Typen anerkjennes (ennå) ikke av de store internasjonale kennelklubbene, herunder FCI (NKK), men den 7. november 2006 kom den med i American Kennel Clubs Foundation Stock Service program (FSS). I hjemlandet anerkjennes den som «emerging breed» av den sørafrikanske kennelunionen KUSA. Opprinnelse og alder. Rasen blir av mange hevdet å nedstamme fra hunder immigranter som kom til Sør-Afrika på 1600-tallet hadde med seg, men en slik påstand synes optimistisk, for man kan neppe snakke om en «gryende ny hundetype» før et godt stykke innpå 1800-tallet. Det er skrevet mye om boerboelens opphav, men ingen vet nøyaktig hvilke raser som ble benyttet til å skape denne store og sterke hunden. Man vet imidlertid at hollenderen Jan van Riebeeck (1619–1677) bragte med seg en bullenbijter da han ankom Cape den 6. april 1652, og det er nok denne hunden det referes til når noen hevder at boerboel nedstammer fra 1600-tallet. Navnet "boerboel" kan oversettes til "bondens (boerens) store hund", noe som er beskrivende for rasens funksjon som gårdshund/vakthund. Etter Jan van Riebeecks ankomst fulgte mange av hans landsmenn etter i de nærmeste tiårene, og også mange av disse bragte med seg spesielt utvalgte store hunder, men tanke på beskyttelse. Man må regne med at lokale hunder ble krysset med disse, og da har kanskje lokale varianter av landrasen africanis spilt en viktig rolle. Omkring 1820 ankom britiske nybyggere, som også bragte med seg store og sterke mastiffer som beskyttelse i det nye landet. Først etter dette kan man begynne å snakke om en gryende ny type hund, som med tiden ble til den hunderasen vi nå kjenner som boerboel. Den endelige utformingen skjedde imidlertid ikke før et godt stykke inn på 1900-tallet. Like etter 1900 ble det krysset inn en type engelsk bulldog som var spesielt langbent til dogge å være, og så sent som på 1950-tallet ble det krysset inn bullmastiff. Den første raseklubben ble etablert i hjemlandet i 1983. Omkring 1990 holdt rasen på å dø ut. "South African Boerboel Breeders’ Association" (SABT) klarte imidlertid å stambokføre 72 eksemplarer som var rasetypiske nok til å danne grunnlag for videre avl, noe som reddet rasen. Det første eksemplaret av rasen kom til Norge i 1999. I dag (2008) anslåes det å være omkring 400-500 slike hunder i Norge. Hunderasen ble forbudt i Danmark i 2010, sammen med 11 andre raser, noe som gjør at Danmark idag har det strengeste raseforbudet i verden. Utseende, anatomi og fysikk. Boerboel er en stor og svært kraftig hund, som på alle måter ligner andre store mastiffer. Pelsen er kort, glatt og tett. Fargen er gjerne kremhvit, gulbrun, rødbrun eller brun. Også såkalt "piebald" (hvit grunnfarge med innslag av andre farger) og alle kombinasjoner med brindle (tigret mønster) er vanlig. Sort maske er ønskelig og vanlig. Huden skal være mørk. Ideell skulderhøyde er 66 cm (ikke under 60 cm) for hannhunder og 61 cm (ikke under 55 cm) for tisper. Hannene veier normalt ca. 60–70 kg og tispene ca. 45–60 kg. Bruksområde. Boerboel er en hunderase som primært har blitt avlet fram med tanke på sine egenskaper som gårdshund, sekundært som familiehund. Opprinnelig holdt man slike hunder som forsvar mot ville rovpattedyr. Den ble også benyttet til å spore og nedlegge skadd vilt. Boerboel er en stødig brukshund som fortsatt benyttes til å vokte buskap og eiendom i hjemlandet, spesielt blant farmere i grisgrendte strøk. Lynne og væremåte. Boerboel er en hund for spesielt interesserte. Man bør ha solid hundeerfaring for å hold en slik hund, og da helst fra lignende typer. Boerboel regnes som en modig, stødig, lydig og intelligent hund med et sterkt vokterinstinkt. Den er normalt lojal og hengiven overfor sine eiere, men kan være reservert og voktsom overfor fremmede. Den regnes som snill og tålmodig med barn. Boerboel kan imidlertid være dominant overfor andre hunder, spesielt av samme kjønn. Rasen trenger en trygg, stødig og tydelig leder. Lydighetstrening, sosialisering og miljøtrening, med måte, bør begynne fra valpen er liten og fortsette livet gjennom. Den trenger jevn mosjon og trives med å utføre oppgaver for eieren. Boerboelen er en stor hund, og dersom den overaktiviseres fysisk som valp kan dette få uheldige følger for valpens fysikk senere i livet. Boerboeler i vekst bør heller holdes litt slanke, enn litt for tunge, for å unngå for hurtig vekst og overbelastning. Den glatte pelsen trenger lite stell. Om vinteren bør man vurdere å bruke varmedekken utendørs. Ører, øyne og eventuelle hundfolder må holdes rene og ha jevnlig tilsyn. Annet. Rasen regnes som forholdsvis sunn, men helseproblemer forekommer. De arvelige sykdommene med hyppigest forekomst er hudproblematikk som allergi og Furunkolose, hofteleddsdysplasi (HD) og albueleddsdysplasi (AD). Andre kjente arvelige lidelser som følger rasen er Entropion, Ectropion og Vaginal Hyperplasia. Ulike former for kreft forekommer også. Odd Lundberg. Odd Harald Lundberg (født 3. oktober 1917 i Brandbu, død 7. mars 1983 i Oslo) var en norsk skøyteløper. Lundberg ble verdensmester i Helsingfors i 1948, nr. 3 på Bislett i 1949 og nr. 2 i Eskilstuna i 1950. Han vant også et stevne på Bislett i 1946, som var annonsert som et uoffisielt VM. I OL i St. Moritz i 1948 tok han sølv på 5000 m, bronse på 1500 m og en 7. plass på 10 000 m. Han ble nr. 3 i EM på Hamar i 1948, og har ett norgesmesterskap (1948). Lundberg var aktiv over en periode på 25 år; gikk sin siste landskamp som 40-åring i 1958, og deltok i NM 43 år gammel i 1961. Før krigen representerte han Brandbu Idrettsforening; deretter Oslo Idrettslag og seinere Oslo Skøiteklub. Georg Krog. Georg Philip Hertzberg Krog (født 2. juli 1915, død 3. august 1991) var en norsk skøyteløper og idrettsleder. Han representerte først Gimsøy Idrettsforening, men gikk seinere inn i Oslo Skøiteklub. Krog var best på de korte distansene, og hans beste prestasjon er en sølvmedalje på 500 m under OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Mange mener Krog skulle vunnet gullmedaljen. Tilskuere med stoppeklokke hadde langt dårligere tid på vinneren, Ivar Ballangrud, enn den offisielle, og pressen mente at det hadde oppstått en misforståelse mellom tidtagere og protokollfører, noe som arrangørene unnlot å rette opp av prestisjehensyn. Seieren gikk dermed til Ballangrud i stedet for Krog. Sammenlagt har Krog en 7. plass og en 9. plass i EM (1937 og 1936). Krog var også på OL-laget i 1948, men måtte nøye seg med reserveplassen på 500 m. Georg Krog var utdannet jurist. I 1940 var han engasjert i forhandlingene som førte til sammenslåingen av Norges Idrettsforbund og Arbeidernes Idrettsforbund. 1961–65 var han president i Norges Skøyteforbund. Freisa. Druene gir en saft som inneholder mye syre og har et høyt nivå av tannin. Viner basert på freisa er typisk lett sprudlende med en avsluttende sødme. Sødmen virker som en motvekt mot både det høye tannininnholdet og mot den bitre smaken av gjær. Det finnes to Denominazione di Origine Controllata (DOC)-klassifiserte viner basert på denne druen. I tillegg er druen brukt mye i produksjon av en regional enklere bordvin ("vino tavola"). Druen kan også blandes med andre druetyper ved produksjon av DOC-vinene "Colli Tortonesi", "Gabiano", "Breganze", "Barbera del Monferrato" og "Grignolino del Monferrato Casalese". I Italia dyrkes freisa på om lag 2000 ha. I Argentina dyrkes den i begrensede områder på totalt et par hundre hektar. Thomas Byberg. Thomas Hedvin Byberg (født 18. september 1916 i Hommelvik, død 13. oktober 1998 i Trondheim) var en norsk skøyteløper. Han gikk for Hommelvik Idrettslag og Trondhjems Skøiteklub. Byberg var en utprega sprinter, og deltok i mindre grad i større sammenlagtmesterskap. Hans beste prestasjon er en delt sølvmedalje på 500 m under OL i St. Moritz i 1948, 0,1 s bak gullvinner Finn Helgesen. Byberg gikk i et seint par, og fikk sannsynligvis dårligere is enn de fleste av konkurrentene. Han var allikevel med i noen internasjonale allround mesterskap. Det uoffisielle Europamesterskapet i 1946 hvor han nok en gang var best på 500m, men gikk for dårlig på de andre distansene for å bli med på milløpet til slutt. Byberg deltok også under Arbeider-Europamesterskapene på henholdsvis Bislett (i 1935, rangert som nr. 13) og Frogner i 1936 hvor han fikk en 6. plass sammenlagt. Nasjonalt i allround mesterskapene var Byberg å finne på pallen på 500m øverst i 1948 og på 2. plass i 1947. Flaggermus. Flaggermus (Chiroptera) er en orden som består av forholdsvis små, flyvende pattedyr. Dette er de eneste pattedyrene som kan fly aktivt ved å slå med vingene ved hjelp av muskelkraft. Flere andre pattedyr kan glidefly, men ikke fly i egentlig forstand. Se for eksempel skjermflygere. Flaggermusenes søstergruppe er Zooamata. Evolusjon. Flaggermus kan ha utviklet seg fra dyr med lignende bevegelsesmønster. Allerede for mer enn 50 millioner år siden levde flaggermus som nålevende arter. Disse utviklet seg trolig fra insektetere. Gruppen er tradisjonelt inndelt i flygehunder og småflaggermus, men en nyere inndeling i Yinpterochiroptera og Yangochiroptera har blitt foreslått. Arter. Det er beskrevet omkring 950 arter med flaggermus, men man regner med at det finnes omkring 1100. Dette gjør denne flaggermusene til den nest mest artsrike pattedyrordenen etter gnagere. Mellom 1/4 og 1/5 av alle jordens pattedyrarter er flaggermus. Artene fordeles på to hovedgrupper, som igjen består av tilsammen 18-19 familier. Hovedgruppen storflaggermus (Megachiroptera) inneholder bare én familie, nemlig flygehunder (Pteropodidae) og lever primært av frukt og/eller nektar som de lukter seg frem til. Samtlige øvrige flaggermus er småflaggermus (Microchiroptera), og de fleste lever av insekter. Beskrivelse. Flaggermus har et meget karakteristisk utseende, og det er sjelden fare for forveksling med andre dyr. Til gjengjeld er mange av artene særdeles like, og artsbestemmelse kan være svært vanskelig. Flaggermus er stort sett enten små muselignende eller hundelignende pattedyr med pelskledt kropp. Flygehuden på vingene mangler stort sett hår. Vingene består av et dobbelt hudlag som er spent mellom kroppen og fire av fingrene, som er sterkt forlenget i forhold til andre pattedyr. Den første fingeren («tommelen») er formet som en klo. Mellom hudlagene går det nerver og blodårer. Vingespennet varierer mye fra art til art, fra 15 cm til 1,5 meter. På bakbeina har flaggermus fem klør, som den henger etter når den hviler. Den har også flygehud mellom bakbeina og halen. Flaggermus har skarpe tenner og kan spise opp mot 3000 insekter i løpet av en natt. I Norge er det registrert tretten arter som alle tilhører glattnesefamilienene (Vespertilionidae) og hører hjemme blant småflaggermusene. Norske og europeiske arter lever av insekter. Atferd. De fleste flaggermus orienterer seg med ekkolokalisering og er helst nattaktive (imidlertid har flygehunder godt syn). Bare unntaksvis kan man se flaggermus fly på dagtid. Om dagen gjemmer de seg vekk i sprekker, grotter samt huler, selv om noen arter også er dagaktive. Dette er helst tropiske arter. Flaggermus hviler hengende etter bakbeina, med hodet vendt nedover. Dette gjør at de kjapt kan komme på vingene. Flygedyktighet. Fingrene til flaggermus er tynne og sterke, og forbundet med hverandre med tynn hud. Mellom den femte fingeren, kroppen og beinene er det også tynn hud. Alle våre hjemlige flaggermus har flygehud mellom beina og halen. Flaggermus som sitter på bakken, kan lette uten først å klatre opp til et startspunkt. Den spenner fra med vinger og bein. Flaggermusen kan ikke gli på stive vinger, slik fuglene kan, men må slå kontinuerlig med vingene for å beholde oppdriften. Dvale. Fordi europeiske flaggermus lever av insekter, får de vanskeligheter når vinteren kommer og insektene forsvinner. Derfor går de i dvale. Når de går i dvale, synker pulsen fra omkring 500 slag i minuttet til bare ett slag i minuttet. Ved normal aktivitet har flaggermusen en kroppstemperatur opp mot 40 grader Celsius, men når de går i dvale synker temperaturen til nærmere 0 grader. Da må de tære på det oppsparte fettlaget. De kan miste opptil en tredel av den vekten de hadde før dvalen. Derfor er det viktig at de får i seg nok næring i sommerhalvåret. Dvalen varer i cirka 6-7 måneder. De som går først i dvale er oftest de eldre hunnene, så de voksne hannene, og deretter årets unger. Ungene kommer tilslutt fordi de ikke har rukket å vokse seg ferdig og må legge på seg mer. Navigering. Flaggermus er helst nattaktive og de fleste artene orienterer seg med ekkolokalisering (også kalt biosonar), på linje med tannhvaler. Noen nektardrikkende flaggermus kan også se UV-lys om natten. Denne egenskapen brukes blant annet til å finne blomster med. Når flaggermusen flyr sender den ut høyfrekvente lyder (ultralyd) som kalles "sonarskrik" eller "orienteringsskrik". Lyden støtes ut med vingeslagene, så man kan hevde at små flaggermus, som må slå ofte med vingene, sender ut tettere med skrik enn store flaggermus. Ulike arter bruker også ulike orienteringsskrik, tilpasset sitt miljø. Når lyden reflekteres, danner flaggermusen et bilde ved hjelp av ekkosignalene. Orienteringsskrikene ligger i området 20-100 kHz, noe som er mer høyfrekvent enn hva mennesker kan oppfatte. De minste artene har de mest frekvente skrikene. Eksempelvis har dvergflaggermus et orienteringsskrik på ca. 55 kHz, mens den større trollflaggermusens skrik ligger på ca. 38 kHz. Flaggermus kan imidlertid i en viss grad endre på (tilpasse) skrikene sine, for eksempel gjennom å gjøre de mer høyfrekvente når den må navigere i vanskelig terreng (eksempelvis i skog), og mer lavfrekvente i lett terreng (eksempelvis over vann). Under søk sender flaggermusen ut orienteringsskrikene i forskjellige retninger ved å vri på hodet, som regel gjennom nesen eller munnen. Levealder. Generelt lever store dyr lenger enn små, men flaggermus er svært langlivede i forhold til størrelsen. Skogflaggermus holder rekorden for langt liv for ville flaggermus – minst 41 år. 1544 dyr av ukjent alder ble fanget i Sibir 1962, og minst 67 dyr - alle hanner - levde i ytterligere 20 år. Hunner må føde unger som er 25% av deres egen vekt og amme dem til de er omtrent fullvoksne, så de har større fysisk belastning. Mange flaggermusarter viser mye mindre skader på DNA på grunn av oksydering, enn for eksempel mus på samme størrelse. Mus og spissmus lever sjelden lenger enn. Habitat. De fleste flaggermusarter trives best i tropisk eller subtropisk klima, og bare et fåtall arter har sin utbredelse i temperert klima. Jo lenger nord eller syd man kommer, desto mindre blir artsrikdommen. På våre nordlige breddegrader finnes kun en fåtall arter, og i Troms og Finnmark er kun en art registrert. De fleste artene holder seg bortgjemt i sprekker, grotter og små hulrom på dagtid, noe som gjør dem vanskelig å studere. Flygehundene er derimot ofte aktive også på dagtid. Arter i Norge. Det er registrert tretten arter flaggermus i Norge, men det er usikkert om alle fortsatt finnes her. Samtlige arter som er påvist i Norge, er fredet. Slekter og arter listes nedenfor i alfabetisk rekkefølge etter artenes vitenskapelige navn. Brunello di Montalcino. Brunello di Montalcino er en italiensk rødvin fra Montalcino i provinsen Siena i Toscana. Druen Brunello er ellers kalt Sangiovese. Brunello di Montalcino er en av de høyest vurderte viner fra Italia. Montalcino drar nytte av Toscanakystens varme og tørre klima. Vinene er ofte godt konsentrerte og egner seg som regel for lagring. Alle brunello viner må lagres i 4 år. Etter 5 år kalles de reservaer. Den mindre konsentrerte og lettere rosso di montalcino kan slippes etter kun ett år. Gode produsenter er Altesino, Biondi Santi, Barbi, Caparzo, Castelgiocondo, Ciacci Piccolomini d'Aragona, Col d'Orcia, Costanti, Fuligini, Lisini, Pieve Santa Restituta, Poggio Antico, Poggio di Sotto, Salvioni, Vasco Sassetti, Scopetone, Siro Pacenti, Talenti og Valdicava. Biondi Santi er den første produsenten av Brunello, men er grovt overpriset: dog fantastiske viner. Andre som kan anbefales er La Poderina, Corte Pavone og Castevecchio. Gode årganger 1975, 1977, 1979, 1982, 1985, 1988, 1990, 1995, 1998, og 2001. 1999 er også meget god, generelt varmt år, ikke frost, passe luftfuktighet, og er det nyere året som kan anbefales der alle vinene holder høy klasse. styr unna 2002. Buddhistisk humanisme. Buddhistisk humanisme er den humanistiske/buddhistiske retningen som vektlegger buddhistisk filosofi og tro i forening med allmenne humanistiske ideer. Buddha. Buddha, den sentrale personen og grunnleggeren av buddhismen, regnes av mange som en slags humanist. Buddhismen kjenner ikke noe personlig gudsbegrep, selv om den i høyeste grad har tro på trancendentale krefter både i og utenfor mennesket og dets evner. Theravada. Den eldste tradisjonen innen buddhismen kalles Theravada, og også den som har forandret seg minst. Landene Sri Lanka, Burma, Bangladesh, Thailand, Kambodsja og Laos er de områdene hvor Theravada-buddhismen er mest utbredt. I tillegg til disse finnes Theravada-buddhismen i India og Indonesia, men i et langt mer beskjedent omfang. Theravada regnes av mange som den buddhistiske retningen med flest likheter til humanismen. Arne Johansen. Arne Leif Johansen (født 3. april 1927) er en norsk skøyteløper. Han gikk for Arbeidernes Skøyteklubb i Oslo. Johansen var en typisk sprinter, og deltok ikke internasjonalt i sammenlagtmesterskap. Hans beste prestasjon er en bronsemedalje på 500 m under OL på Bislet i 1952. Mongolsk. Mongolsk er et språk i den mongolske språkfamilien. Det er det mongolske språket med flest brukere, og også det mest kjente. Hlalmongolsk snakkes i Mongolia, og er offisielt språk der, mens perifermongolsk er offisielt i Indre Monglia, en region i Folkerepublikken Kina. En viktig dialekt kalles "Khalkha". Den russiske borgerkrigen. Den russiske borgerkrigen ble utkjempet i perioden 1917–1922 mellom kommunistene ("de røde") som hadde grepet makten i Russland gjennom Oktoberrevolusjonen i 1917, og deres motstandere (den hvite armé). Selv om de hvite fikk støtte fra utenlandske makter, endte krigen med seier for de røde, noe som la grunnlag for dannelsen av Sovjetunionen i 1922. De røde. De røde var de kommunistiske sentralstyrte militærstyrkene ledet av Vladimir Lenin. I løpet av Den russiske borgerkrigen utkjempet de mange slag mot De hvite, som i stor grad bestod av sosialdemokrater og tilhengere av det tidligere tsarveldet. De røde kom seirende ut av borgerkrigen i 1922 og etablerte samme året Sovjetunionen, som skulle bestå helt til sin oppløsning i 1991. De hvite. De hvite hadde i motsetning til de røde ingen sentral ledelse, noe som gjorde dem militært sett svakere. Grunnen til dette var at det eneste de hvite hadde til felles var at de var anti-bolsjeviker, der det fantes alt fra sosialdemokrater til gamle tsartilhengere og ikke-russiske nasjonalister som ønsket løsrivelse fra Russland. De hvite sloss også innbyrdes. * Ladeluftkjøler. a>. Ladeluftkjøleren er ringet inn med rødt. En ladeluftkjøler (intercooler) er en luft-til-luft-radiator som benyttes på turboladede og kompressormatede forbrenningsmotorer for å øke effekten til motoren ved å kjøle ladeluften. Turboladere og kompressorer øker motorens ytelser ved å komprimere luften, og en bieffekt av dette er at luften varmes opp. Siden varm luft tar mer plass enn kald luft med samme trykk blir dermed den totale luftmengden som kan få plass i sylinderne mindre. Ved å kjøle ladeluften etter kompresjon kan mer luft få plass i sylinderne, og ytelsen økes. En ladeluftkjøler må monteres slik at den får maksimal luftgjennomstrømning. De fleste biler, som Saab (unntatt 9-2X Aero, som er basert på Subaru Impreza), Mitsubishi Lancer Evolution, Volkswagen og Audi benytter seg av frontmonterte ladeluftkjølere, montert vertikalt bak støtfangeren foran. Biler som Subaru Impreza WRX benytter seg av en toppmontert ladeluftkjøler, som er montert horisontalt over motoren og benytter seg av et luftinntak på panseret for å tvinge luft ned til ladeluftkjøleren. Jørn Didriksen. Jørn Didriksen (født 27. august 1953) er en norsk skøyteløper fra Jevnaker. Didriksen var sprinter, og har 4., 6. og 10. plass fra sprint-VM. Hans beste prestasjon er en sølvmedalje på 1000 m under OL i Innsbruck i 1976 – bak Peter Mueller. Han har ett norgesmesterskap i sprint, fra 1975. Didriksen representerte Oslo Idrettslag. Frode Rønning. Frode Rønning (født 7. juli 1959) er en norsk skøyteløper og skøytetrener. Han var i mange sesonger blant verdens beste skøytesprintere. Rønning deltok i 13 sprint-VM mellom 1977 og 1989. Han ble mester i 1981, og tok sølv i 1978 og bronse i 1979 og 1982. Han har deltatt i tre OL: Under Vinter-OL i Lake Placid i 1980 tok han bronse på 1000 m og 4. plass på 500 m; i Sarajevo i 1984 fikk han 7. plass på 500 m og en 14. plass på 1 000 m, og i Calgary i 1988 fikk han 10. plass på 500 m samt en 25. plass på 1 000 m. Frode Rønning har ni norgesmesterskap i sprint sammenlagt, tre på 500 m og to på 1000 m og to i stafett. Som junior satte han i alt seks juniorverdensrekorder på 500 m, 1000 m og sammenlagt sprint. Han gikk først for Leinstrand IL, seinere for Oslo IL og Ask SK. Sammenlagt i Verdenscupen. I 1981 ble han tildelt Olavstatuetten. I 2011 var han med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK. Subaru Impreza WRX. Subaru Impreza WRX er en turboladet versjon av Subaru Impreza, en liten sedan med firehjulstrekk. WRX-modellen har blitt et populært valg for bilinteresserte takket være sine høye ytelser og gode kjøreegenskaper. WRX ble først introdusert i Japan i 1992, og kort tid etter i Australia og Europa. Første generasjons WRX hadde en turboladet 2,0 l boksermotor som leverte 208 hestekrefter (155 kW). Fra årsmodell 1997 yter WRX 218 hestekrefter. Sammenliknet med Impreza har WRX-utgaven bredere lavprofildekk, større bremser og hardere understell. Dagens WRX er basert på rallyutgaven, Subaru Impreza WRC, som blant andre Petter Solberg kjører i World Rally Championship. De senere berømte uttalelsene fra Prodrive-sjef David Richards da bilen skulle designes var at ingeniørene skulle lage en bil som "så ut som om den kjørte i 150 km/t, selv når den sto parkert". En liten serie biler med enda høyere ytelser og bedre kjøreegenskaper bygges av Subarus motorsportavdeling, Subaru Technica International, og bærer navnet Impreza WRX STi. STi-utgaven av Impreza yter 300 hestekrefter (224 kW) fra fabrikk og blir ofte brukt i motorsport. STI ble introdusert i 1994. WRX STI. Subaru Impreza WRX STI har en turboladet B4-motor som sier at det er en boksermotor som det er 4 stempler i. Den har en turbo som utgjør ca.270-300 bhp. Disse bilene er bygd for N4 eller PWRC. Dette er en mer rimelig sport for de som vil kjøre rally. Edgar B. Schieldrop. Edgar Bonsak Schieldrop (født 8. mars 1891 i Brooklyn, USA, død 12. juni 1965) var en norsk ingeniør og matematiker, kjent fra flere utgivelser. Schieldrop var sønn av en ingeniør og vokste opp i Kristiansand og Bergen. Han var utdannet som bygningsingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim (1910–16), der han ble første formann i Studentersamfundet i Trondhjem. Senere virket han som dosent innen fagene mekanikk og matematikk samme sted (1919–29) før han tiltrådte som professor i anvendt matematikk ved Universitetet i Oslo (1929–61). Videre hadde han studieopphold i Paris 1920-21 med blant annet Élie Cartan, og i Berlin 1921-22 med Albert Einstein og Max Planck. Han ble "Dr. és sciences" fra Paris på avhandlingen "Sur une classification des accélérations avec applications aux théorèmea généraux". Han skrev arbeider om mekanikk, hydrodynamikk og relativitetsteori, var kanskje mest opptatt av de formelle sidene ved mekanikken, og av dens aksiomatiske grunnlag. Han var utadvendt og engasjert i teknologiske og andre samfunnsmessige problemer. Han skrev gode og utbredte populærvitenskapelige bøker, og var kjent som en virtuos foreleser og foredragsholder. Han satt som formann i Den Polytekniske Forening (1936–41) og var styreformann i NRK i 1940. Schieldrop ble en viktig person innen den norske radikalismen. I 1958 trykket tidsskriftet Orientering foredraget «På skilleveien i dette angstens og håpets århundre» som han holdt i Den Norske Ingeniørforening. Foredraget dannet grunnlaget for en «viktig artikkelserie der fremtredende norske vitenskapsmenn skulle skissere en håpets vei for et samfunn som knelte under vekten av pessimisme og atomopprustning». Som ingeniør var Schieldrop opptatt av det muliges kunst. Han skrev: «I dag må signalet lyde som i Napoleons dager: Dristighet, dristighet og atter dristighet. Realisten i dag må være en fantast! For en virkelig realist i vårt århundre er bare den som i sine vyer kan svinge seg opp på høyde med tidens mulighet». Schieldrop ville utarbeide en «realitetens eventyrbok» som han ville henge opp for verden, peke på og si: «Se, dette kan vi i dag gjøre med vår jord.» Han var far til ing. og jazzmusiker Bonsak Schieldrop (1927–2001). Cavalier king charles spaniel. Cavalier king charles spaniel (FCI #136) er en liten selskapshund av britisk opprinnelse. Ifølge Norsk Kennelklubb var den Norges mest populære hund i 2010. Det lange navnet gjør at den gjerne omtales kun som cavalier. Opprinnelse og alder. Cavalier king charles spaniel har en opprinnelse som strekker seg tilbake mot 1500-tallet, men dagens hunderase må kunne sies å være gjenskapt i Storbritannia i mellomkrigsåra. Den var opprinnelig en jakthund som jaget med lukt og syn som sine viktigste sanser, men popularitet innen sositet og kongelige kretser gjorde den til en alt viktigere selskapshund med årene. Navnet "cavalier king charles spaniel" har sammenheng med tilnavnet på Karl II av Englands tilhengere, de royalistiske såkalte "cavaliers". Kong Karl II skal selv ha hatt slike hunder. Det sies at han skal ha vært så glad i disse hundene at han fikk vedtatt en egen lov som sa at cavaliern ikke var en hund, slik at han kunne ta dem med seg til parlamentet der hunder ellers ikke hadde adgang. Det var en amerikansk rikmann og hundeelsker som i 1926 oppdaget at rasen ikke lenger lignet de hundene som var avbildet på gamle tapeter fra tidligere tider. Han utlovet en belønning til den som best kunne gjenskape en spaniel av den typen som var avbildet på Kong Karl IIs tid. Britiske oppdrettere bestemte seg derfor for å prøve, og som et resultat ble den første raseklubben dannet alt i 1928. Prisen på £25 ble vunnet av hunden "Ann's Son" på Crufts i 1929. Denne hunden ble også valgt som modell for den nye rasestandarden. Etter at datidens hund ble krysset king charles spaniel, pekingneser og mops gjennoppsto rasen slik man kjente den fra tidligere tider, og som sådan ble den offisielt anerkjent av den britiske kennelklubben i den 5. desember 1945. Siden har rasen blitt stadig mer populær over hele verden. I 1973 vant hunden "Alansmere Aquarius" den prestisjefylte prisen «Best in Show» på Crufts, noe som førte til at rasens popularitet nærmest eksploderte. Norsk Cavalierklubb ble dannet i 1998. Utseende, anatomi og fysikk. Cavalier king charles spaniel er en rektangulær hund med små proporsjoner. Kroppen er lang og har en måtlig lang hals, som er litt bøyd. Brystet er middels stort og ryggen rett. Kort lendeparti. Korte bein med kompakte labber. Halen skal ikke bæres høyere enn rygglinjen. Hodet er rudt og skallen flat, uten særlig markert stopp. Snutepartien er konisk, men kraftige kjever. Leppene skal ikke være hengende. Det har i de senere årene blitt avlet frem såkalte "blendheimer" og "tricolorer" med nærmest heldekkende, henholdsvis brune og svarte rygger og sider. Dette er ikke i henhold til rasestandarden, men de aksepteres av både nasjonale og internasjonale dommere. Bruksområde. Cavalier king charles spaniel var opprinnelig en jakthund som ble benyttet til jakt på fugl, men i dag er den først og fremst en populær og hendig familiehund. Den har imidlertid også en rekke egenskaper som brukshund, ikke minst på grunn av den godt utviklede luktesansen. Den kan bli en meget god tjenestehund, f.eks. som sporhund eller narkotikahund. Samtidig er rasen en meget populær utstillingshund. Lynne og væremåte. Cavalieren er en avbalansert liten hund som tilpasser seg et nesten et hvilket som helst miljø. Den krever en god del mosjon og psykiske oppgaver for å trives maksimalt, men den regnes som en rolig og avbalansert hund innendørs. Den er livlig, atletisk og energisk, men snill og varsom. Den skjeller sjelden, men liker dårlig å være alene hjemme. Den er heller ikke spesielt motstandsdyktig for kulde og fuktighet. Annet. Rasen bør spesielt undersøkes for hjertefeil (endocardiose), grå stær (katarakt) og kneleddsfeil (patellaluxasjon), siden disse sykdommene kan være arvelig belastet. Syringomyelia (SM) er et syndrom som påvirker hjerne og ryggmarg, ved at den bakre delen av hodeskallen blir for trang for hjernen, noe som skaper unormalt press. Presset fører til at spinalvæsken ikke klarer å flyte normalt mellom hjernen og ryggmargen, og det kan oppstå væskefylte hulrom og deformeringer i hjernen eller øvre deler av ryggmargen. Symptomene kan komme i alle aldre, men oppstår typisk mellom 6 måneder og 3 års alderen. Symptomene inkluderer sensitivitet og smerter rundt hode, nakke, eller skuldre, ofte indikert av at hunden klynker eller gråter kombinert med regelmessig kløing i området rundt øre, nakke, skulder. Kløingen er ofte unilateral, det vil si begrenset til ene siden av kroppen. Kløebevegelsene er regelmessige uten egentlig å være i kontakt med resten av kroppen. SM fremkommer typisk når hunden blir oppspilt, for eksempel når den skal ut og gå tur. Diagnose skjer ved MRI-skanning. Det finnes ingen behandling for denne lidelsen, men man kan eventuelt gjøre et operativt inngrep i nakken for å minske presset noe. Pelsen må stelles regelmessig, men den er ganske lettstelt. Øre og øyne må kontrolleres ofte. TMV-festivalen. TMV-festivalen var en kultur- og musikkfestival som ble arrangert i Trondheim i årene 1989–1996. TMV-festivalen ble avviklet på området til nedlagte Trondheim Mekaniske Verksted og Ørens Mekaniske Verksted, det som i dag kalles Nedre Elvehavn. TMV stod i denne sammenhengen for «Trondheim Midt i Verden» og hovedvekten var lagt på «World Music» selv om rock-artister som DumDum Boys, Betty Big Boom Band og Motorpsycho også opptrådte. Festivalen hadde et stort innslag av internasjonale artister og profilen var klart politisk. TMV-festivalen oppløste seg selv etter 1996-arrangementet etter interne stridigheter mellom de som ville legge mest vekt på det antirasistiske og kulturformidlende aspektet og de som ville drive festivalen mer som en mer kommersiell og strømlinjeformet festival. De siste årene var Lars Olufsen (Liliedugg, Helter Skelter) daglig leder for festivalen. 1996. Hot Club de Norvege spilte også på Cafe Ni Muser for festivalen. Kai Arne Engelstad. Kai Arne Engelstad (født 21. desember 1954 i Oslo) er en norsk tidligere skøyteløper. Engelstad var sprinter med 1000 m som sin sterkeste distanse. Han tok bronse på 1000 m under OL i Sarajevo i 1984. Samme år ble han nr. 3 i sprint-VM i Trondheim; han har ellers to ganger blitt nr. 5 og to ganger nr. 7 i sprint-VM. Engelstad har tre NM-titler i sprint (1977, 1983 og 1984). Han representerte klubben ASK. Sigurd Moen. Sigurd Olsen Moen (født 31. oktober 1897 i Krødsherad, død 6. oktober 1967 i Drammen) var en norsk skøyteløper. Under OL i Chamonix i 1924 tok Moen bronse på 1 500 m, 4. plass på 5 000 m og 6. plass på 10 000 m. I VM ble han to ganger nr. 4 (1925 og 1926), og han ble også nr. 4 i EM i 1924 og 1927. I 1925 ble han norgesmester med seier på alle distanser. Moen representerte Drammens Skøiteklub. Villy Haugen. Villy Haugen (født 27. september 1944 i Leksvik) er en norsk skøyteløper. Haugen var en del av den norske skøyterevolusjonen tidlig på 1960-tallet, og tok en overraskende bronsemedalje på 1500 m i OL i Innsbruck i 1964. I samme OL ble han nr. 8 på 500 m. Han representerte Sportsklubben Falken. Guru Nának. Sri Guru Nanak Dev Ji (punjabi: ਗੁਰੂ ਨਾਨਕ ਦੇਵ) (født 20. oktober 1469, død 7. mai 1539) var grunnleggeren av sikhismen og den første av sikhenes ti guruer. Guru Nanak regnes som en opplyst mester av flere enn sikhene. Han ble en gang spurt: «Munk, hvorfor har du ikke barbert hodet?» Han svarte: «Min venn, jeg har barbert sinnet.» I betydningen av at han hadde fjernet det som skiller ham fra Gud. Guru Nanak Dev har sagt: «Det finnes ingen muslimer, ingen hinduer.» Han hadde tilhengere fra begge religionstradisjoner. Han reiste rundt i India og kom en gang til Ganges. Han så mennesker som kastet Gangesvann mot solen i øst for å gi næring til sine avdøde slektninger. Han begynte da å kaste Gangesvann mot vest, mot sine åkre i Pakistan. Han sa: «Mine åkre er nærmere enn deres avdøde slektninger.» Han var med andre ord imot mye av den rituelle gudsdyrkelsen han fant i India av hinduisk og muslimsk art. Rett før Guru Nanak Dev døde kalte han til seg sine disipler og anmodet dem å synge «Sohila», kveldshymnen. Det sies at kroppen hans forsvant natten før begravelsen for på den måten vise omtanke for sine tilhengere av ulik tro, både de hinduistiske som de muslimske, ved at ingen av dem skulle utføre begravelsesritualene. Eksterne lenker. Nanak Dev Ji, Sri Guru Nanak Dev Ji, Sri Guru Nanak Dev Ji, Sri Guru Nanak Dev Ji, Sri Guru Nanak Dev Ji, Sri Guru Ivar Eriksen. Alf Ivar Eriksen (født 7. mars 1942 i Hamar) er en norsk skøyteløper. Eriksen var en av verdens beste mellomdistanseløpere på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Han tok sølvmedalje på 1500 m under OL i Grenoble i 1968, og i Innsbruck fire år tidligere ble han nr. 4. I sprint-VM har han en 4. plass fra 1970 og en 5. plass fra 1971. Eriksen satte verdensrekord på 3000 m på Bislett Stadion i 1963 (4.33,0), og han har fire ganger satt verdensrekord på 1000 m. Han ble den første som gikk under 1.20 på 1000 m, da han 1. mars 1969 gikk på 1.19,5 i Inzell. I de første åra som aktiv gikk Eriksen for Hamar Idrettslag, men gikk seinere over i Arbeidernes Skøyteklubb (ASK) i Oslo. Etter 1972-sesongen meldte han seg inn i den nystifta organisasjonen for profesjonelt skøyteløp, ISSL (seinere WISO) og han deltok i stevner arrangert av denne. Han har seinere vært engasjert som skøytetrener, blant annet i sin egen klubb ASK. Humen. Humen (kinesisk: 虎门, pīnyīn: "Hǔmén"  – "Tigermunnen, Tigermunningen" eller "Tigerporten") eller Humenzhen (虎门镇, Pīnyīn: "Hǔménzhèn"  – "Tigers portsted"), før også kalt Taiping (太平, pīnyīn: "Tàipíng"  – "fred og sikkerhet"), er en kinesisk by og storkommune i byprefekturet Dongguan i provinsen Guangdong i Kina. Den ligger inntil Perleflodens østre (venstre) bredd der den vider seg ut og møter Sørkinahavet; den delen av Perlefloden som kalles "Bocca Tigris" («tigerkjeften»). Byen er kjent på grunn av en hendelse som skulle føre til første opiumskrig. Her brente den keiserlige utsending Lin Zexu det opium som britiske og amerikanske handelsmenn i 1830-årene hadde bragt inn i landet. I alt hadde han konfiskert over 20 000 kasser, og innholdet ble brent ved elvebredden ved Humen. I oktober 1843, kort etter den første opiumskrigs avslutning med Nanjingtraktaten, ble det undertegnet en tilleggstraktat med britene, kalt Humentraktaten, eller "Boguetraktaten". Med den sikret britene sine borgere eksempt rettsstatus fra kinesisk jurisdiksjon i sine konsesjonsenklaver. "Opiumskrigmuseet" i byen er reist der hvor Lin Zexu fikk brent opiumet; de to dammene der opiumsballene ble brent er inne på museumsområdet. Kanoner fra 1840-årene er med på å smykke museets vakre uteområde, og selve museumsbygningen på tre etasjer har tre etasjer der opiumshandelen, Lin Zexus innsats, opiumskrigene og de ulikeverdige traktater presenteres. I "Sjøslagsmuseet" er det dioramaer og utstillinger helt konsentrert om Opiumskrigene. Et annet besøksmål er de gamle bevarte festningsverkene ved "Bocca Tigris", Weijuan- og Shajiao-fortene. Humen er etter at det økonomiske oppsvinget i Kina begynte sent på 1900-tallet blitt en travel og blomstrende by med mye industri. Dette har trukket til seg innflytting både fra de omliggende landområder og fra det indre av Kina. I handelssammenheng er Humen mest kjent for sin klesindustri. Humen har en fordelaktig beliggenhet nær to storbyer med internasjonale havner, nemlig Hongkong og Shenzhen. Ved Humen går den tungt trafikkerte flerfelts Humenbroen over Perlefloden til vestsiden. Aosta. Aosta (fransk "Aoste", frankoprovençalsk "Oustâ" eller "Aoûta") er den største byen og hovedstaden i den autonome regionen Valle d'Aosta (Aostadalen) i de italienske Alpene. Byen ligger ikke langt fra inngangen til Mont Blanc-tunnelen, 110 km nordvest for Torino i Piemonte. Byen ligger ved sammenløpningen av elvene Buthier og Dora Baltea, der rutene "Store og Lille St. Bernard" krysser hverandre. Historie. Det har bodd mennesker i Aosta fra førhistorisk tid. Senere kom et keltisk-ligurisk folk; Salassi, og bosatte seg i dalen. Romerne erobret området i år 25 f.Kr, og grunnla den romerske kolonien "Augusta Praetoria", byen som senere skulle bli Aosta. Etter år 11 e.Kr ble Aosta hovedstad i den romerske provinsen "Alpes Graiae" ("de grå alper"). Etter Romerrikets fall, ble byen erobret av burgundere, østgotere og bysantinere. Lombardene annekterte så området til Kongeriket Italia, men ble fordrevet av Frankrike under Pipin den yngre. Under Karl den store ble byen viktig som post på ruten mellom Aachen og Italia; "Via Francigen". Etter 888 ble Aosta en del av det fornyede kongeriket Italia under Arduin av Ivrea og Berengar av Friuli. På 900-tallet ble Aosta en del av kongeriket Burgund. Etter rikets fall i 1032, ble byen en del av landområdene til Umberto I Biancamano av Huset Savoia. Etter at grevskapet Savoia ble etablert med hovedstad i Chambery, fulgte Aosta Savoias historie, og siden i tillegg Kongedømmet Sardinia og forente Italia. Under Huset Savoia fikk Aosta en spesiell status som byen har beholdt etter at den nye italienske grunnloven ble vedtatt i 1948. Toyota RAV4. RAV4 er en kompakt SUV fra Toyota. Modellen ble lansert i 1994 og kom til Norge i 1996. RAV4 var ved lanseringen en helt ny biltype som kombinerte flere av fordelene ved de store, konvensjonelle SUV-modellene som høyt plassert førerplass, god bakkeklaring og firehjulstrekk med smidigheten og drivstofføkonomien til mindre biler. RAV4 betyr «Recreational Activity Vehicle, 4-wheel drive», men første og annen generasjon er også levert med 4x2. På det norske markedet gikk RAV4 trått i starten. Den mottagelsen RAV4 fikk i store og viktige bilmarkeder, gjorde at det etter hvert kom en rekke konkurrenter i segmentet slik som Honda CR-V, Subaru Forester og Land Rover Freelander. Første generasjon (1994-2000). RAV4 ble lansert i med to karosserityper – en kort med 3 dører og en lang med 5 dører. 3 dørs modellen ble også levert som 4x2. I Norge ble første generasjon RAV4 bare levert med bensinmotor. Andre generasjon (2000- jan 2005). Ved lanseringen av andre generasjon RAV4 i Norge fantes fortsatt en kort 4x2 versjon med 3 dører. Denne hadde en 1,8 l bensinmotor med 16 ventiler og VVT-i som utviklet 125 HK og hadde et maksimalt dreiemoment på 161 Nm. Hovedmodellen hadde 2,0 l bensinmotor med 16 ventiler og VVT-i. Effekten var 150 HK og dreiemomentet 192 Nm. I 2003 kom RAV4 med facelift som inkluderte runde tåkelys, hvite blinklys og dieselmotor, en 2,0 l med common rail. Effekten var 116 HK og dreiemomentet 250 Nm. Andre generasjon hadde kontinuerlig firehjulstrekk med 50/50 fordeling av kraften på for- og bakaksel via en viskosekobling. Andre generasjon RAV4 er blitt en av topp 10 modellene totalt både i 2004 og 2005 med et salg på vel 2 600 biler begge år, og den er Norges mest solgte SUV. Totalt er det vel 14 000 RAV4 på norske veier. Tredje generasjon (feb 2006-). Den nyeste RAV4 er fullstendig fornyet både karosserimessig og teknisk. Modellen er 14,5 centimeter lengre enn forgjengeren. Fleksibiliteten i kupéen er økt ved at baksetene nå kan legges flatt ned i bagasjeromsgulvet. Ny teknologi sørger for at kraften nå fordeles trinnløst variabelt mellom for- og bakaksel varierende fra 100-0 til 55-45% avhengig av vei- og føreforhold. 55-45 fordeling kan også velges manuelt. I tillegg til 2,0 l bensinmotor, tilbys nå to dieselmotorer på 2,2 l med henholdsvis 137 og 177 HK. Toyota solgte 3.070 RAV4 i Norge i 2006. Elbil. Toyota RAV4 er levert som el-bil, RAV4 EV som ble produsert i 1 575 eksemplarer – i alt vesentlig i California. De fleste ble leaset, og noen også solgt i en 7 måneders periode. Mange av leasingbilene er demontert, men flere hundre er fortsatt i daglig drift. Georgij Zjukov. Georgij Konstantinovitsj Zjukov (russisk: Георгий Константинович Жуков) (født, død 18. juni 1974) var en sovjetisk marskalk. Zjukov tjenestegjorde i Den keiserlige russiske hær som vernepliktig under første verdenskrig. Her ble han forfremmet til underoffiser og fikk to St. Georgkors på grunn av tapperhet i strid. Under Oktoberrevolusjonen i 1917 gikk han inn i kommunistpartiet, og deltok på den røde siden i den russiske borgerkrigen. I mellomkrigstiden steg Zjukov stadig i gradene, og han overlevde også Stalins utrenskninger i 1937. I 1938 var Zjukov leder for en sovjetisk armégruppe i Mongolia, der han deltok i krigshandlingene mot Japan i 1939. For innsatsen her fikk han utmerkelsen Helt av Sovjetunionen. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 deltok Zjukov i forsvaret av Leningrad og i slaget om Moskva. I 1942 ledet han de sovjetiske styrkene i motoffensiven under slaget om Stalingrad, og hadde også en ledende stilling under slaget ved Kursk i 1943. I 1944 og 1945 ledet Zjukov flere offensiver mot tyskerne. Som Josef Stalins yndlingsmarskalk var det Zjukov som fikk i oppdrag å innta Berlin. Storangrepet mot Berlin ble innledet fra elvelinjen Oder-Neisse 16. april 1945. Imidlertid støtte Zjukovs armégruppe uventet store problemer med å bryte ned motstanden fra de beskjedne tyske styrkene som stod overfor dem, særlig ved Seelows høyder. Derfor fikk Zjukovs rival, marskalk Ivan Konjev, i oppdrag av Stalin å dreie sin armégruppe mot Berlin. Av den grunn ble det de to marskalkene som ledet militæroperasjonene som førte til den endelige erobringen av Tysklands hovedstad. Etter Tysklands betingelsesløse kapitulasjon 8. mai 1945 ble Zjukov sjef for den sovjetiske okkupasjonssonen i det østlige Tyskland. Den store seiersparaden i Moskva 24. juni samme år ble anført av Zjukov, som red over Den røde plass på en hvit hest. Etter sigende gjorde dette synet Stalin sjalu. Zjukovs problemer startet for alvor da han ikke så ut til å ville nedtone sine betydelige bidrag til Sovjetunionens krigsseier. For med tiden ønsket Stalin å bli fremstilt som hovedarkitekten bak triumfen; han ville ikke dele æren med noen som helst, uansett rettmessig krav. Han kom derfor til å se på Zjukov med sterk mistro. Stalins ønske om at generalene skulle kjenne sin plass førte til at mange av dem ble arrestert. Zjukov slapp imidlertid å dele skjebne med dem, til det var han for populær, noe Stalin innså. I stedet ble Zjukov overført til Odessa i 1947, som leder av det lokale militærdistriktet. Med denne degraderingen fikk Stalin satt ham på sidelinjen i sovjetisk politikk. For sikkerhets skyld la Stalin ned forbud mot å omtale Zjukov i massemedia. Etter Stalins død i 1953 ble imidlertid Zjukov kalt tilbake til Moskva, og fikk stillingen som forsvarsminister. I egenskap av dette var han ansvarlig for Sovjetunionens militære innmarsj i Ungarn i 1956. Zjukov deltok i det mislykkede partiopprøret mot Nikita Khrusjtsjov i 1957, og deretter fjernet fra sentralkomitéen. Etter dette spilte ikke Zjukov noen stor politisk rolle, selv om Brezjnev tok ham inn i varmen igjen i 1964. Zjukov forble en svært populær mann i Sovjetunionen, noe som ikke nødvendigvis var et fortrinn i regimets øyne. For Brezjnevs forfengelighet gjorde seg utslag i et ønske om å bli tilskrevet en mer fremtredende plass i historien om Sovjetunionens under andre verdenskrig enn hva hans faktiske bakgrunn tilsa: Zjukov kunne gjøre krav på å være Den røde armés betydeligste og dyktigste strateg under andre verdenskrig, Brezjnev hadde bare vært en forholdsvis anonym politisk kommissær. Brezjnev var følsom overfor dette misforholdet, og passet på at Zjukov ikke stilte ham selv i skyggen. Zjukov mottok to ganger Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen, samt en lang rekke andre ordener og utmerkelser. Han ble begravet med fulle militære hedersbevisninger. Zjukov, Georgij Zjukov, Georgij Zjukov, Georgij Watney Cup. Watney Cup, formelt Watney Mann Invitation Cup, var en engelsk cupturnering i fotball som ble arrangert i årene 1970 til 1973. Den ble gjennomført foran ligasesongen, og deltakerene var de lagene som hadde scoret flest mål i sin divisjon den foregående sesong. To lag fra hver av de fire divisjonene i The Football League deltok slik at det var åtte lag med i turneringen hvert år. Turneringen ble organisert ved at to lag spilte en kamp der vinneren gikk videre til neste runde. Ved uavgjort resultat mellom lagene ble det ikke omkamp, men straffesparkkonkurranse. Dette var den første fotballturnering i verden der straffesparkonkurranse ble brukt for å kåre en vinner, og den første gangen dette ble gjort var i semifinalen mellom Hull og Manchester United i 1970. I motsetning til de fleste andre cupturneringer ble ikke finalen spilt på en nøytral bane, men på hjemmebanen til en av finalistene. Navnet på turneringen skyldes at den ble sponset av det engelske bryggeriet Watney Mann. Chad Campbell. Chad Campbell (født 31. mai 1974) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Campbell er født i Texas og studerte ved University of Nevada, Las Vegas før han ble profesjonell i 1996. Frem til 2000 spilte han på NGA Hooters Tour, to nivåer under PGA-touren. Der vant han 13 turneringer og ledet pengelisten tre ganger. I 2001 flyttet han ett nivå opp, til buy.com Tour, der han vant tre turneringer og fikk spillerett til PGA-touren halvveis ut i sesongen. Campbell har fire turneringsseire på PGA-touren; The Tour Championship i 2003, Bay Hill Inviational i 2004 og Bob Hope Chrysler Classic i 2006, og i 2007 Viking Classic. Han deltok på det amerikanske laget i Ryder Cup i 2004, 2006 og 2008. Miami-Dade County. Miami-Dade County er et fylke sydøst i den amerikanske delstaten Florida. Fylket har 2 253 362 innbyggere (2000) og administrativt sete i Miami. Dade County ble grunnlagt i 1836, oppkalt etter major Francis L. Dade, en soldat som ble drept under annen seminolekrig. Navnet ble endret til Miami-Dade 22. juli 1997 etter folkeavstemning. Fylket har 34 kommuner, hvorav Miami er den største. La Jolla. La Jolla er et feriested i San Diego i den amerikanske delstaten California. Navnet uttales "La-Hoy-Ya" og er sannsynligvis en omskrivning fra spansk «"la joya"», «juvelen» (stedet kalles ofte «Juvelen ved havet»). Informasjonssamfunn. Et informasjonssamfunn er når skaping, distribuering og behandling av informasjon er en viktig økonomisk og kulturell aktivitet i samfunnet. Kunnskapsøkonomien er det økonomiske motstykket. Samfunnet vi er på vei inn i kalles informasjonssamfunnet fordi tollmurer faller, nye markeder åpner seg og mer avansert teknologi blir tatt i bruk. Kombinasjon av ny teknologi, datamaskiner og en stadig friere verdenshandel vil spille stor rolle i utviklingen i tiden som kommer. Nasjonale grenser får mindre betydning og flere bedrifter vil ha hele verden som sitt marked. Globaliseringsprosessen har gjort store forandringer for folk i både u- og i-land. Strand (Sortland). Strand er et tettsted i Sortland kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på Hinnøya, rett overfor Sortland på motsatt side av Sortlandssundet. Over sundet mellom Strand og Sortland går Sortlandsbrua. Brua er i dag en del av veiene riksvei 85 og riksvei 82. Riksvei 85 går fra Bognes/Lødingen via Strand til Sortland, mens riksvei 82 går fra Hadsel via Sortland og Strand til Andenes. Før Sortlandsbrua ble bygd, gikk det ferge mellom Sortland og Strand. Strand har 3 boligfelt, kalt Strand 1, Strand 2 og Strand sentrum, en barneskole og en barnehage. Stedet er i dag i praksis en bydel i Sortland. Ny lokalbutikk åpnet i november 2008. Qubit. En qubit er en kvantebit, fra engelsk "quantum bit". Den klassiske, binære informasjonsenheten er en bit, som kan anta verdiene 0 eller 1. Dette er den grunnleggende informasjonsbæreren i enhver klassisk datamaskin. I en tenkt datamaskin basert på kvantemekaniske prinsipper, en kvantedatamaskin, erstattes denne med en qubit, som kan være en superposisjon mellom disse to. I et kvantemekanisk system bestående av to tilstander (f.eks. fotonets polarisasjon eller atomære energinivåer) kan man tilegne den ene tilstanden formula_1 og den andre formula_2. En generell qubit er da hvor formula_4 og formula_5 er komplekse tall som oppfyller formula_6. Sannsynligheten for at qubiten måles til å være i tilstanden formula_1 er da formula_8, og å være i tilstanden formula_2 er formula_10. Humanistisk psykologi. Humanistisk psykologi bærer i seg verdier fra åndelige tradisjoner, den greske antikken og Europas renessanse. Menneskelige evner og egenskaper, som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, er alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi. Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelser for den humanistiske bølgen i utviklingen av psykologien i USA og Europa i etterkrigsårene. Maslow utviklet en hierarkisk teori om hva som motiverer mennesker. Hans «behovspyramide» fastslo at når visse grunnleggende behov er sikret, kan mennesket bevege seg videre mot å virkeliggjøre høyere motivasjoner og kan realisere seg selv i videste forstand. Rogers utviklet en person- eller klientorientert terapi, der grunnleggende menneskelige tendenser til selvrealisering kan uttrykkes i et terapeutisk forhold mellom klient og terapeut. For Rogers, var terapeutens ekthet og integritet (kongruens), ubetinget positiv tilnærmingsmåte og respekt samt en betydelig grad av empati avgjørende viktig for terapiens forløp. Maslow og Rogers ble foregangsmenn for selvrealisering som et empirisk prinsipp og en etisk idé. Deres syn på menneskenaturen som grunnleggende god ble et hovedtema i det «menneskelige potensialet»-retningen, som ble kritisert av andre humanistiske psykologer som en mangelfull og lite differensiert modell for menneskelivet. Rollo May står for de europeiske eksistensielle og fenomenologiske strømningene som ble framtredende innen humanistisk psykologi. May understreket det grunnleggende tragiske i menneskets tilværelse. Bøkene hans ga et langrekkende filosofisk perspektiv og en nødvendig innsikt i spørsmål som har å gjøre med ondskapens og lidelsens virkelighet, kreativitet, kunst og mytologi, og verdien av humaniora som psykologiske ressurser. Humanistisk psykologi fortsatte å vokse og fikk stadig større betydning mot slutten av 1900-tallet. Dens innvirkning kan sees på særlig tre store områder: 1) Den bidro med et nytt verdisystem i arbeidet for å forstå menneskenaturen og den menneskelige tilstand. 2) Den utvidet horisonten for metoder som brukes i studiet av menneskelig atferd. 3) Den sørget for en mer rikholdig metodikk med nye, mer effektive metoder i utøvelsen av psykoterapi. Budstikke. En budstikke er en kort stav av tre eller jern som i tidligere tider ble brukt for å sende offentlige meldinger eller kalle sammen folk på bygdene. De eldste budstikkene kunne være forsynt med merker og en kløft til å sette fast skriftlige beskjeder, eller de kunne være formet som en hul sylinder med plass til beskjeden inni. Budstikker ble brukt i Skandinavia fra vikingtida fram til 1800-tallet og gikk fra gård til gård med budskap om å samle folk til ting, hærtog og annet. Ordet budstikke forekommer også i noen norske avisnavn. Historikk. Budstikker har vært brukt i et organisert budbringersystem siden vikingtida. Allerede den norske kongen Håkon den gode innskjerpet på 950-tallet bestemmelsene om å styrke landforsvaret ved å bygge varder og skjære budstikker. Disse stikkene ble på norrønt kalt "herør" eller "hærrør", det vil si «hærpil». Utformingen varierte. Mange av trestykkene var merket med inskripsjoner, de eldste med runetegn. En pilformet budstikke kunne kalle til krig, en sverd- eller økseformet til ting og en korsformet til kirken. De kunne også brukes for eksempel for å advare mot skogbrannfare. Seinere ble hylseformede rør vanligere. Det kunne være strenge straffer for ikke å videreformidle budstikkene og enkelte var derfor svidd i den ene enden og utstyrt med tau som en påminnelse om at en kunne bli hengt og gården brent dersom en brøyt kjeden. Systemet med budstikker kunne være effektivt, og soldater kunne mobilseres raskt. Det ble blant annet brukt for å samle mannskapene i Elverumske Skieløber Compagnie, som ble opprettet i 1747 som en av tre kompanier i "Sønnenfjellske skiløperbataljon". Budstikker var i bruk inn på 1700- og 1800-tallet da de etter hvert ble avløst av andre meldingsformer, som omgangsbrev og tinglysning og offentlige bekjentgjørelser fra prekestoler og kirkebakker. Bruken av budstikker omfattet særlig landdistriktene i Norge, men også andre deler av Norden, først og fremst Sverige. Skottland hadde sin egen form for budstikker i de såkalte "fiery crosses", trekors som ble sendt rundt med meldinger. En parallell til den skotske budstikken var den korsformede "tingakrossur" på Færøyene, som bar melding om tingsamling på Tinganes. Budstikke kalles budkavel, eller tidligere "budkafle" og "budkafvel", på svensk, et ord som på dansk fikk formen "budgaffel". Andre betydninger. Ordet budstikke kan brukes i overført betydning i uttrykk som «budstikka går», det vil si «meldingen sendes rundt». Stafett i orienteringsløp ble lenge kalt "budstikkeløp". Avisnavn. Ordet budstikke i meningen «nyhetsformidler» har også gitt navn til flere norske aviser og tidsskrifter. Det viktigste var ukebladet "Budstikken" som ble utgitt 1808–1814 under redaksjon først av E. de Falsen, seinere av L. S. Platou. En ny utgivelsesrekke kom 1817–1829, en tredje 1830–1834 og en fjerde 1859–1861. Avisa tjente som organ for Selskabet for Norges Vel og inneholdt blant annet viktige bidrag til kunnskapen om Kristiania universitets stiftelse og eldste historie og var ellers rik på underrettelser om norske fohold. I dag har "Budstikka" (tidligere Asker og Bærums Budstikke), "Romsdals Budstikke" og "Søgne og Songdalen Budstikke" beholdt ordet i navnet.. Bryne Mølle. Bryne Mølle er et minnesmerke og en kulturinstitusjon i sentrum av Bryne. Maling av korn til matmel er en virksomhet som har eksistert ved Bryneåna gjennom flere århundre. Det lå her to små kvernhus med tilhørende tørkeri. Datering på disse er vanskelig, men de har ligget her lenge. I det tradisjonelle jordbruket på Jæren stod kvernhusene og senere møllene sentralt. Korndyrking var en viktig del av det tradisjonelle jordbruket i århundre før potetdyrkingen tok til. Tidlig i 1870-årene ble kanalen utgravd og to nye, større kvernhus med to kverner i hvert ble bygd. I 1881 ble vannretten leid ut til en engelskmann i Stavanger som forlenget Mølledammen og bygde den første Bryne Mølle. Møllen skiftet eiere flere ganger frem til den i 1917 ble overtatt av L. Bellesen. Han bygde den nåværende Mølledammen som er en viktig del av den idag eksisterende parken i Bryne sentrum. L. Bellesen satte også inn et eget kraftverk i mølla. I 1922 kjøpte Felleskjøpet Rogaland hele anlegget. Bygningen brant ned i 1928 og dagens møllebygning ble bygget i 1929. Bryne Mølle brukes idag som en kulturbygning f.eks. til konserter og utstillinger. I andre etasje utstilles arbeider av kunstneren Andreas Bøe. Bilder. Bryne Mølle Phoenix Rizing. Phoenix Rizing var navnet på et norsk power metal-band som ble startet i 1995 og oppløst i 2001. Bandet spilte inn en demo 19. mai 1997 i Panser Studio på Kalbakken og ga ut to studioalbum. I 2001 startet fire av medlemmene bandet Highland Glory med ny vokalist. Phoenix Rizing er kjent som Norges første power metal-band. Lørdag 14. januar 2006 hadde Phoenix Rizing en gjenforeningskonsert sammen med Highland Glory på konsertscenen John Dee i Oslo det samme hadde dem Lørdag 24 September 2011 på konsertscenen John Dee Rebel Heart Rock Festival. Oslo Byaksjon. Oslo Byaksjon er en norsk aksjon ledet av Erling Fossen. Aksjonen er den politiske grenen av det tverrpolitiske nettverket Oslo Byforum. Den stilte for første gang liste under kommunevalget i 2003 og dannet «skyggebyråd» etter valget. Byaksjonen stilte for andre gang lister til bystyret og til bydelene i Oslo ved kommunevalget 2007. Fossen var listetopp på kommunelista og byrådslederkandidat. Resultatet ble 1466 stemmer (0,5 prosent). Wilhelmine Mimi Johnson. Wilhelmine Mimi Johnson, også kjent som «Mimi Johnson», (født 1. august 1890 i Tynset, død 12. januar 1980 i Skedsmo) var en norsk geolog. Hun var ferdig utdannet bergkandidat fra Universitetet i Oslo allerede i 1912. Som landets første kvinnelige geolog arbeidet hun i flere år nært med både W.C. Brøgger og V.M. Goldschmidt. Hun var ansatt ved Norges geologiske undersøkelse og var blant annet en av de første som tok bilder i gruvene på Kongsberg. I 1917 ble Johnson konservator ved Geologisk musum på Tøyen. I 1930 brøt hun med geologien. Hun startet på legestudier og hadde egen legepraksis på Lillestrøm fra 1940 til 1975. Hun var datter av sakfører Sam Johnson og ble i 1920 gift med kjøpmann Eivind Høst. De ble skilt i 1924. National Football League. National Football League er den høyeste profesjonelle amerikanske ligaen for amerikansk fotball, og anses for å være den beste og viktigste ligaen i sporten. Den ble grunnlagt i 1920 som "American Professional Football Association" av 11 lag. De endret navn til det nåværende i 1922. NFL er inndelt i "American Football Conference" (AFC) og "National Football Conference" (NFC)), som igjen er delt inn i fire divisjoner hver. Sesongen varer fra første helg etter Labor Day i begynnelsen av september og av sluttes med den prestisjefylte Super Bowl om i de senere år spilles på første søndag i februar. Grunnserien ("Regular season") utgjør de første 17 ukene, frem til årsskifte, hvor hvert lag spiller 16 kamper. De seks beste lagene fra hver conference går videre til et sluttspill i januar. Vinnerne av AFC- og NFC-sluttspillene møtes i Super Bowl for å avgjøre vinneren av NFL. De første årene. American Profesional Football Association ble grunnlagt i 1920 i lokalene til en Hupmobile forhandler i Canton i Ohio. De 11 lagene som grunnla ligaen inngikk en avtale om ikke å stjele spillere fra hverandre og om at det skulle være en vinner av serien. De ble de første spillerne i amerikansk fotball som ble betalt for å spille. Amerikas legendariske atlet Jim Thorpe fra Canton Bulldogs ble valgt til president. Kun fire av de 11 lagene fullførte 1920 serien og Akron Pros fikk den første serieseier da de ikke hadde tapt en eneste kamp. Medlemskapet i ligaen økte til 22 lag i 1921, men gjennom hele 1920-årene var medlemskapene ustabile i ligaen og ligaen var ikke en av de større sportsligaene i USA. I 1934 hadde alle småbylagene, med unntak av Green Bay Packers flyttet til eller blitt erstattet av lag fra store byer. Den årlige finalekampen kom første gang i 1933 og i årlig verving av spillere fra universiteter og høyskoler ble første gang gjort i 1936. Det var dog under denne perioden at innflytelsen til Boston Braves eier George Preston Marshall gjorde at NFL-eierne i all hovedsak ikke ansatte spillere av afrikansk opprinnelse, noe som var Mashalls politikk i Braves (som senere ble til Washington Redskins) inntil Kennedy administrasjonen tvang igjennom integrering i 1962. Universitet/høyskolefotball var sett av flere i begynnelsen, men ved slutten av 1. verdenskrig hadde den proffligaen startet å bli virkelige rivaler for folks oppmerksomhet. Reglene endret seg og nyvinninger slik som formasjonen førte til et raskere spill og flere skåringer. Ligaen startet også å vokse ut av sin østre- og midtvestkrybbe i 1945 når Cleveland Rams flyttet til Los Angeles og ble det andre store sportsklubben på vestkysten. Den første var hockeylaget Seattle Metropolitans. I 1950 aksepterte NFL tre lag fra ligaen All-American Football Conference som hadde gått konkurs. I 1950-årene startet ligaen med TV-kamper og pro fotball ble en av USAs hovedsporter. AFL. I 1960 ble rivalen American Football League opprettet av Lamar Hunt og syv andre herrer. Lamar Hunt opprettet AFL fordi han ikke fikk komme inn i NFL. Rivaliserende ligaer hadde kommet og gått i de tidlige årene, men AFL klarte å utnytte den voksene populariteten for sporten. Hunts opprinnelige mål var å få proffotball til Texas, som var hjemmet til to av de nye lagene. AFL fikk til en fjernsynskontrakt med ABC. De forsøkte også i 1960 å gå rettens vei for å hindre monopoltilstander for NFL. Saken ble avvist i 1962. AFL gikk foran med å fordele inntektene fra fjernsyn og inngangsbilletter mellom lagene i ligaen og gjennom dette sikre sin egen økonomi. Et antall nyvinninger gjorde AFL unik og hjalp til å legitimere rivaliseringen med NFL. Nedtellingsklokke i stadiumet for tilskuerne. I NFL var det kun dommeren som passet på tiden. Spillernes navn skulle stå på skjortene og et spillestil som passet for den mere attraktive "passing" spillestilen var også nyvinninger i AFL. AFL inkluderte spillere fra alle raser og gikk også aktivt inn for å rekruttere spillere fra universiteter/høyskoler med overvekt av amerikanere med afrikansk opprinnelse noe som historisk sett ble totalt oversett fra NFL-lagene. AFL lagene ansatte også disse i de mere prestisjefulle posisjoner som taktisk de var ekskludert fra i NFL, slik som "Quarterback" og "Middle Linebacker". I januar 1965 var det en spiller boikott av 1964 AFL All-Star Game i New Orleans på grunn av diskriminering mot afro-amerikanere i noen av byens hoteller og forretninger. Denne sivilretts aksjonen skapte presedens og er minnet spesielt i Pro Football Hall of Fame i Columbus, Ohio. AFL tvang også NFL til å ekspandere. Dallas Cowboys ble opprettet som et mottrekk mot Hunt sitt AFL Dallas Texans. Texans flyttet til Kansas City som Chiefs i 1963. Max Winter fikk retten til Minnesota Vikings for at han skulle slutte i AFL. Atlanta Falcons gikk til Rankin Smith slik at han ikke kjøpte AFLs Miami Dolphins. Fusjon. Rivaliseringen mellom de to proffligaene startet å bli skadelig for sporten i midten av 1960-årene og de to ligaene eskalerte spillernes lønninger. Begge ligaene forsøkte å verve de samme spillerne fra universitet og høyskoler resultere i en budkrig som kom helt ut av kontroll. I 1965 var den mest høyt profilerte budkrigen hvor AFL laget New York Jets vant over NFLs St. Louis Cardinals for å sikre seg University of Alabamas quarterback Joe Namath for den da rekordsummen av $427.000. I 1966 startet AFL Commissioner Al Davis en kampanje som gikk ut på å stjele spillere fra NFL, spesielt quarterbacks, men i bakgrunnen startet flere av lageierene med å få slutt på den ødeleggende rivaliseringen. Som en følge av en avtale som ble meglet frem av AFL grunnlegger Lamar Hunt og Dallas Cowboys' administrerende direktør Tex Schramm ble det den 8. juni 1966 opplyst at de to ligaene hadde blitt enige om å slå seg sammen. Ligaene skulle heretter holde en felles verving og det skulle være en avslutningskamp for sesongen (senere kjent som Super Bowl) som skulle spilles de to ligaenes vinnere. I 1970 ble de to ligaene fullt integrert under navnet "National Football League" og delt inn i to konferanser med like mange lag i hver. Det var også en finansiell avtale hvor AFL skulle betale $18 millioner over 20 år. Monopolet som ville bli opprettet måtte legaliseres gjennom en føderal lov. Moderne era. I løpet av 1970 og 1980-tallet sikret NFL sin dominans som den største tilskuersporten i USA samt sin viktige rolle i amerikansk kultur. Super Bowl be en uoffisiell fridag og det mest sette fjernsynsprogrammet de fleste årene. Monday Night Football som først be vist på fjernsyn i USA i 1970 hadde høye seertall ved å blande sport og underholdning. Regelendringer mot slutten av 1970-tallet sikret et hurtigflytende spill med mange pasninger for å øke interessen for sporten. Grunnleggingen av United States Football League tidlig på 1980-tallet var den største utfordringen for NFL i tiden etter sammenslåingen. USFL var en velfinansiert motstander med meget kjente spillere og en nasjonal fjernsynskontrakt. USFL klarte ikke å tjene nok penger og gikk under etter tre år. USFL gikk til sak mot NFL for at de var et monopol og vant, men innvirkningene var minimale. I de siste årene har NFL ekspandert inn i nye markeder og områder. I 1986 ligaen startet å avholde en serie av førsesongs oppvisningskamper kalt American Bowls som ble holdt utenfor USA. I 1991 ligaen grunnla World League of American Football, senere kjent som NFL Europe and still alter as NFL Europa, en utviklingsliga som hadde lag i Tyskland og Nederland når NFL la ned ligaen i juni 2007. Ligaen spilte en normalsesong NFL kamp i Mexico by i 2005 og planen er å avholde flere slike kamper. I 2003 startet ligaen sin egen fjernsynskanal NFL Network. 28. oktober 2007 ble en nok en normalsesongkamp holdt utenfor Nord-Amerika. Kampen mellom Miami Dolphins og New York Giants ble holdt på Wembley. Finansielt var det også en suksess med nesten 40 000 billetter solgt i løpet av 90 minutter etter at salget startet. Kampdagen var det over 80 000 tilskuere tilstede. I USA Today den 31. august 2007 ble den nye logoen som tas i bruk for 2008 sesongen. Dette er første logoendring siden 1970. Endringen reduserer antallet stjerner i logoen fra 25 (som ble funnet til å kun være dekorativt inspirert) til 8 (en for hver av ligaens divisjoner). Logoens fotball ble plasser på samme måte som den er på Vince Lombardi troféet. Bokstavene er i en rett font som tilsvarer den font som er brukt i andre NFL logoer. Redesignet er laget for fjernsyn og digitale media samt for klær. Skjoldlogoen har sin opprinnelse tilbake til 1940-tallet. Lagfusjoner og -flyttinger. I de første årene var ligaen ikke særlig stabil og lagene flyttet ofte. Fusjoner blant lagene var veldig populært under 2. verdenskrig da det var få spillere tilgjengelig. I slutten av 1900-tallet startet forflytningene å bli mere kontroversielle. Generelt sett var NFL finansielt stabilt, men flere lag flyttet fra deres gamle jaktmarker til angivelig mere finansielt fruktbare marker. Mange eiere sa at det var finansielle problemer som fikk dem til å flytte så var det mange som ikke var enige. Da eier Al Davis flyttet sitt Oakland Raiders til Los Angeles i 1982, saksøkte han NFL da de ville nekte ham dette. Davies vant rettssaken, og satte presens for andre eiere som ville gjøre det samme, uten NFLs godkjennelse. Dette gjorde at Baltimore Colts ble flyttet til Indianapolis i 1984 etter at Indianapolis by i hadde sett etter et NFL-lag siden 1979.Følgene av dette var at Cleveland Browns' eier Art Modell i 1996 flyttet lagt sitt til Baltimore. Dette laget ble etter avtale mellom byene, og NFL kalt Baltimore Ravens, og Cleveland Browns ble avsluttet. Ravens blir sett på som et ekspansjonslag. To år etter opprettet NFL et nytt ekspansjonslag i Cleveland. Dette laget beholdt Browns' navn, uniformer, historie og statistikk, og er i dag sett på som en fortsettelse av det gamle Cleveland Browns. Andre lag som flyttet var Houston Oilers som flyttet til Nashville, Tennessee. Houston fikk i 2002 et nytt lag, kalt Houston Texans. Dette laget har ingenting å gjøre med det gamle AFL-laget Dallas Texans, som i dag er Kansas City Chiefs, etter å ha flyttet allerede i 1963, da de spilte i AFL. Los Angeles som er det 2. største mediemarked i USA har ikke hatt et NFL lag siden 1994 da både Raiders og Rams forlot byen. Raiders flyttet tilbake til Oakland, og Rams flyttet til St. Louis. En konsekvens av flyttingene på 90-tallet var at mange lag brukte dette som pressmiddel for å få gjennom finansiering for nye stadioner i hjembyene sine. Dette gjaldt Broncos, Patriots, Eagles, Seahawks, Buccaneers, Bengals, Steelers, Lions, Cardinals, og Colts. Lag. Byer hvor de 32 lagene holder til Nåværende lag. Det er 32 NFL lag. Hvert lag kan kun ha maksimalt 53 spillere i stallen hvorav kun 45 kan stille for å spille en kamp i den normale sesongen. De fleste større byområder i USA har et NFL lag. De to største områdene som ikke har noe lag er Los Angeles og Portland. Det er snakk om å også få et lag i Toronto. Dallas Cowboys er det høyest verdsatte sportsklubben med en antatt verdi på USD 1,5 milliarder i henhold til Forbes. Djupfjorden (Sortland). Djupfjorden er en fjord på vestsiden av Hinnøya i Sortland kommune i Nordland. Riksvei 822 krysser Djupfjorden på Djupfjordstraumen bru. Brua ble åpnet i 1983. Før brua og veien fra Sigerfjord ble bygd, gikk det ferge mellom Djupfjorden og Sortland. Innerst i Djupfjorden ligger en kraftstasjon som får vann i rør og tunnel fra vann lenger oppe. I dag går en skogsbilvei fra riksveien til kraftstasjonen i fjordbotnen. Ved Djupfjorden finnes et område med furu-skog. Ellers i kommunen finnes naturlig furuskog bare i Forfjorddalen og Roksøydalen, lenger nord på Hinnøya. Østkronsanger. Østkronsanger ("Phylloscopus coronatus") er en fugl. Bleksanger. Bleksanger (vitenskapelig navn "Hippolais pallida") er en fugl. Kansas City Chiefs. Kansas City Chiefs er et amerikansk fotball-lag fra Kansas City i Missouri, USA. Laget ble stiftet i 1960, da som Dallas Texans. I 1963 flyttet laget til Kansas City og skiftet navn til Chiefs. Laget vant "American Football League" – en liga som varte fra 1960 til den ble slått sammen med National Football League i 1970 – i 1962 og 1966. Chiefs vant også den fjerde Super Bowl i 1970, i tillegg til at de spilte den aller første Super Bowl i 1967, men da tapte de for Green Bay Packers. Chiefs' eier og grunnlegger, Lamar Hunt, var mannen som kom på navnet Super Bowl, samt at han var en viktig drivkraft bak sammenslåelsen av American Football League og National Football League. Jan Stenerud spilte for Chiefs mellom 1967 og 1979. Spillerstall. Chiefs, Kansas City Chiefs, Kansas City Doktrine. En doktrine (fra latin) er en læresetning eller lære; COROT space telescope. COROT space telescope, eller COROT-romteleskopet på norsk, er et europeisk romteleskop. COROT-romteleskopet, utstyrt med et «4-CCD wide-field camera», vil etter planen bli skutt opp i 2006, for en ferd på minst 2,5 år. Prosjektet vil bli ledet av CNES, i samarbeid med flere franske laboratorier og partnerland i Europa og Brasil. ESA sin involvering i prosjektet plasserer COROT i rammeverket for letingen etter beboelige planeter. Spesielt så åpner COROT døren for fremtidige romsonder som ESA's planlagte Darwin-ferd. Oppdagelser. I mai 2007 ble det offentliggjort at COROT hadde oppdaget en ny exoplanet. Den nye planeten fikk navnet «Corot-exo-1b», og ligger 1500 lysår unna Jorden. Den nye planeten skal være 1.3 ganger så massiv som Jupiter. Hestedalsvatnet. Hestedalsvatnet er en innsjø i kommunen Gloppen i Sogn og Fjordane. Hestedalsvatnet er en idyllisk innsjø som ligger en kort gåtur fra Sandsstøylen i Gloppen kommune. Fisken er av fin kvalitet, det blir fisket ut med garn for å holde fiskebestanden i sjakk. Båt og garn ligger fritt tilgjengelig for den som vil benytte seg av det. Man trenger ikke fiskekort for å fiske i Hestedalsvatnet. Hestedalsvatnet består av to innsjøer, et som heter "Veslevatnet" og ligger noe høyere i terrenget, og "Storevatnet". Hestedalen er et lite trafikkert område og er fint egnet til familie- og trimturer. Amerikagråmåke. Amerikagråmåke ligner på gråmåken, men ungene har en mørkere fjærdrakt. Brunvarsler. Brunvarsler (vitenskapelig navn "Lanius cristatus") er en fugl. Eikesanger. Eikesanger ("Phylloscopus bonelli") er en fugl. Furusanger. Furusanger ("Phylloscopus orientalis") er en fugl. Gulbeingråmåke. Gulbeinmåke (vitenskapelig navn "Larus michahellis") er en fugl. Arten har tidligere vært klassifisert som en underart av gråmåke. Kaspimåke. Kaspimåke (vitenskapelig navn "Larus cachinnans") er en måkefugl. Kaspimåke har tidligere blitt klassifisert som en underart av gråmåke. Tykknebbsanger. Tykknebbsanger (vitenskapelig navn "Acrocephalus aedon") er en fugl i sangerfamilien. Disse fuglene kjennetegnes ved deres tykke nebb. Tartarsanger. Tartarsanger er en fugl. De legger 3-4 egg i et rede i en busk eller annen vegetasjon. Som de fleste sangere er de insektetere. Det norske navnet på denne fuglearten var tidligere "dvergspottesanger". Sultansanger. Sultansanger ("Sylvia crassirostris") er en fugl. Rubinstrupe. Rubinstrupe (vitenskapelig navn "Luscinia calliope") er en fugl i fluesnapperfamilien. Fluesnapperfamilien er delt inn i to sub grupper. Egentlige fluesnappere og Saxicolinae, som tidligere var benevnt som småtroster, som bla steinskvett og nattergaler. Rubinstrupe er påtruffet to ganger i Norge. Begge funn er fra Utsira Første funn er en hunn som gikk tilfeldig i mistnett i Merkeskogen den 6. oktober 2005. Andre funn utgjøres også av en hunn på samme sted den 1. november 2008. Begge funn er godkjent som spontant opptredene individer i Norsk sjeldenhetskomité for fugl. Fine utvokste hanner med rubinfarget strupe blir fanget inn i overvintringsområdet syd i Kina og solgt på marked som kjærlighetsfugl. Mongollo. Mongollo (vitenskapelig navn "Charadrius mongolus") er en fugl i lofamilien. Niland. Niland ("Alopochen aegyptiacus") er en fugl i andefamilien. Ovnparula. Ovnparula (vitenskapelig navn "Seiurus aurocapillus") er en fugl. Den er 14 cm lang og har en vekt på 18 gram. Brystet er hvitt med svarte striper. Oversiden er olivenbrun. Rundt øyene har de hvite ringer. Kanadalo. Kanadalo (vitenskapelig navn "Pluvialis dominica") er en fugl i lofamilien. Hvitstrupespurv. Hvitstrupespurv (vitenskapelig navn "Zonotrichia albicollis") er en fugl. Ernæring. Hvitstrupespurv spiser frø, insekter og bær. Galileiske måner. De galileiske måner er fire av Jupiters måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto, som alle ble oppdaget av Galileo Galilei i januar 1610. Månene er de fire største av Jupiters 66 måner og har fått navnene sine etter Zevs' elskere og elskerinner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Ganymedes, Europa og Io går i en 1:2:4-baneresonans. Månene er blant de mest massive objektene i solsystemet med unntak av solen og de åtte planetene og de har radier større enn noen av dvergplanetenes. De fire månene ble oppdaget en gang mellom 1609 og 1610 da Galileo gjorde forbedringer på sitt teleskop, noe som gjorde det mulig for ham å observere himmellegemer tydeligere enn hva som hadde vært mulig tidligere. Galileos oppdagelse viste hvor viktig teleskopet var som verktøy for astronomer ved å vise at der fantes objekter i rommet som ikke kunne ses med det blotte øye. Enda viktigere, den uomtvistelige oppdagelsen av himmellegemer i bane rundt noe annet enn jorden ga et alvorlig slag til det daværende aksepterte Ptolemaiske verdensbildet, eller den geosentriske modellen hvor alt går i bane rundt jorden. Galileo kalte opprinnelig oppdagelsen for "Cosmica Sidera" («Cosimos stjerner»), men navnene som til slutt ble gjeldende ble valgt ut av Simon Marius. Marius oppdaget månene uavhengig på samme tid som Galileo, og ga dem deres nåværende navn etter forslag fra Johannes Kepler i hans "Mundus Jovialis" utgitt i 1614. Oppdagelse. Som et resultat av forbedringer Galileo Galilei gjorde med sitt teleskop, som hadde en forstørrelse på 20×, var han i stand til å se himmellegemer tydeligere enn hva som var mulig tidligere. Dette gjorde det mulig for Galilei å oppdage det som skulle bli kjent som de galileiske månene en gang mellom desember 1609 og januar 1610. 7. januar 1610 skrev Galileo et brev som inneholdt den første omtalen av Jupiters måner. På den tiden så han bare tre av dem, og han antok at de var fiksstjerner nær Jupiter. Han fortsatte observasjonene av disse himmellegemene i perioden 8. januar til 2. mars 1610, og oppdaget da et fjerde objekt. Han fant også ut at de ikke var fiksstjerner, men at de gikk i bane rundt Jupiter. Oppdagelsen viste viktigheten av teleskopet som verktøy for astronomer ved å vise at der fantes objekter i rommet som kunne oppdages, men som var usynlig for det blotte øye. Enda viktigere var oppdagelsen av himmellegemer i bane rundt noe annet enn jorden. Det var et slag mot det daværende aksepterte Ptolemaiske verdensbildet som mente at jorden var i sentrum av universet, og at alle andre himmellegemer dreide rundt jorden. Galileos verk "Sidereus Nuncius", som kunngjorde himmelobservasjoner gjort ved hans teleskop nevner ikke eksplisitt den kopernikanske heliosentrismen, en teori som plasserer solen i sentrum av universet. Likevel aksepterte Galileo den kopernikanske teorien. Som et resultat av disse funnene var Galileo i stand til å utvikle en metode for å bestemme lengdegrader basert på tidspunkt for banene til de galileiske månene. Xi Zezong (席澤宗), en kinesisk astronomihistoriker, hevdet at en «liten rød stjerne» observert nær Jupiter i 362 f.Kr. av den kinesiske astronomen Gan De (甘德) kan ha vært Ganymedes. Hvis dette medfører riktighet vil denne oppdagelsen ha kommet rundt to tusen år før Galileos oppdagelse. Dedikasjon til Medici. Gud velsignet meg med å være i stand til, gjennom et slikt enestående tegn, å for min herre avsløre min hengivenhet og et ønske jeg har at hans praktfulle navn skal leve som likeverdig blant stjernene, og siden det er opp til meg, den første oppdageren, å navngi disse planetene, ønsker jeg, i etterligning av de store vismenn som plasserte de meste fremragende helter som aldres blant stjernene, å dedisere disse med navnet på den mest fredfulle storhertug. Galileo spurte om han skulle navngi månene de «Cosmianske stjerner» etter Cosimo alene, eller de «Medicianske stjerner» som ville hedre alle fire brødre i Medici-klanen. Sekretæren svarte at det sistnevnte navn ville være best. Knapt har udødelige nådegaver av din sjel begynt å skinne på jorden enn klare stjerner som tilbyr seg selv i himmelen som, i likhet med tunger, vil snakke om og feire dine mest fremragende dyder for all tid. Se, derfor, fire stjerner reservert for ditt lysende navn … som … gjør sine reiser og baner med en fantastisk fart rundt stjernen Jupiter … som barn av samme familie … Faktisk ser det ut som om skaperen av stjerner selv, med klare argumenter, formante meg til å kalle disse nye planeter ved det lysende navnet til Deres Høyet foran alle andre. Navn. Et apparat fra midten av det 18. århundre for å demonstrere banene til Jupiters måner Galileo kalte opprinnelig oppdagelsen "Cosmica Sidera" («Cosimos stjerner») til ære for Cosimo II de' Medici (1590–1621). På Cosimos forslag endret Galileo navnet til "Medicea Sidera" (de «"medicianske stjerner"») til ære for alle fire Medici-brødrene (Cosimo, Francesco, Carlo og Lorenzo). Oppdagelsen ble annonsert i "Sidereus Nuncius", utgitt i Venezia i mars 1610, mindre enn to måneder etter Galileo gjorde observasjonene. Navnene som til slutt ble gjeldene ble valgt ut av Simon Marius som oppdaget månene uavhengig og samtidig som Galileo. Etter forslag fra Johannes Kepler ga han månene navn etter guden Zevs' elsker og elskerinner – "Io", "Europa", "Ganymedes" og "Callisto" – i verket "Mundus Jovialis" utgitt i 1614. Galileo nektet standhaftig å bruke Marius' navn, og fant som et resultat av dette opp nummereringsordningen som fremdeles er i bruk parallelt med riktige månenavn. Tallene går fra Jupiter og utover, derfor I, II, III og IV for henholdsvis Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Galileo brukte dette systemet i sine notatbøker, men publiserte det aldri. De nummererte navnene (Jupiter "X") ble brukt frem til midten av det 20. århundre da nye indre måner ble oppdaget og Marius' navn ble utbredt brukt. Io. Io er den innerste av de fire galileiske månene rundt Jupiter og er med en diameter på  km den fjerde største månen i solsystemet. Den ble oppkalt etter Io, en prestinne av Hera som ble en av elskerinnene til Zevs. Likevel ble den bare referert til som «Jupiter I» eller «Jupiters første satellitt» frem til midten av det 20. århundre. Med over 400 aktive vulkaner er Io det mest geologisk aktive objektet i solsystemet. Overflaten består av over 100 fjell, hvorav noen er høyere enn jordens Mount Everest. Ulikt de fleste andre satellittene i det ytre solsystemet (som har en tykk kappe av is) er Io primært sammensatt av silikater rundt en smeltet kjerne av jern eller jernsulfid. Selv om det ikke er bevist, antyder data fra banesonden "Galileo" at Io kanskje har sitt eget magnetfelt. Io har en ekstremt tynn atmosfære hovedsakelig bestående av svoveldioksid (). Hvis et overflate- eller innsamlingsfartøy skulle lande på Io i fremtiden vil det måtte være ekstremt solid (lignede de stridsvognlignende landingsfartøyene i det sovjetiske Venera-programmet) for å overleve strålingen og magnetfeltet som kommer fra Jupiter. Europa. Europa, den andre av de fire galileiske månene, er den nest nærmeste Jupiter og den minste med en diameter på  km, noe som er litt mindre enn jordens måne. Navnet Europa kommer fra den mytiske fønikiske adelskvinnen Europa, som ble kurtisert av Zevs og ble dronning av Kreta, men navnet ble ikke utbredt brukt før midten av det 20. århundre. Europa er et av de jevneste objektene i solsystemet, med et lag av vann som omgir mantelen på månen, antatt å være 100 km tykt. Den jevne overflaten antyder et lag med is, mens bunnen av isen antas å være flytende vann. Den tilsynelatende unge og jevne overflaten har ført til hypoteser om at det eksisterer hav av vann under den, som igjen kan tenkes å fungere som et tilholdssted for utenomjordisk liv. Varmeenergi fra tidevannsvariasjoner sikrer at havene forblir flytende og opprettholder geologisk aktivitet. Liv kan kanskje eksistere i havene under isen på Europa, og livnærer seg kanskje i et miljø som ligner på de hydrotermiske undervannsventiler i havdypene på jorden eller den antarktiske Vostoksjøen. Livet i slike hav kan muligens være tilsvarende til mikrobiologisk liv i de store havdypene på jorden. Så langt finnes det ingen beviser for at det eksisterer liv på Europa, men den sannsynlige forekomsten av vann har ført samtalene inn på å sende en sonde dit. De fremtredende merkene som går på kryss og tvers av månen synes i hovedsak å være albedoformasjoner, noe som understreker en lav topografi. Det er få kartere fordi overflaten er tektonisk aktiv og ung. Noen teorier antyder at Jupiters gravitasjon forårsaker disse merkene siden én side konstant vender mot Jupiter. Også utbrudd av vulkansk vann som deler Europas overflate, og selv geysirer har blitt antydet som en årsak. Den rødbrune fargen på merkene antas å komme av svovel, men forskere kan ikke bekrefte dette siden ingen enheter har blitt sendt til Europa for å samle inn data. Europa består i stor grad av silikater og har sannsynligvis en kjerne av jern. Den har en tynn atmosfære som primært består av oksygen. Relative masser for de jovianske månene. Io og Callisto tilsammen utgjør ca. 50 %, det samme gjør Europa og Ganymedes. De galileiske månene dominerer systemet slik at de andre jovianske månene tilsammen ikke er synlige ved denne skalaen. Ganymedes. Ganymedes, den tredje galileiske månen, er oppkalt etter den mytologiske Ganymedes, munnskjenk for de greske gudene og Zevs elskede. Ganymedes er den største naturlige satellitten i solsystemet med en diameter på  km, noe som gjør den større enn planeten Merkur – selv om den bare har ca. halvparten av massen siden Ganymedes er en isete verden. Det er den eneste satellitten i solsystemet som er kjent å ha en magnetosfære, sannsynligvis skapt gjennom konveksjon innenfor den flytende kjernen av jern. Ganymedes består primært av silikater og vannholdig is, og det antas at et hav med saltvann finnes nesten 200 km under overflaten, klemt inne mellom lag av is. Den metalliske kjernen til Ganymedes antyder at det var en langt høyere temperatur en gang i fortiden enn tidligere antydet. Overflaten er en blanding av to typer terreng – tette kraterbelagte mørke områder og yngre, men fremdeles gamle, regioner med et stort spekter av furer og rygger. Månen har et høyt antall kratre, men mange er borte eller knapt synlige på grunn av den isete skorpen som ligger over dem. Ganymedes har en tynn atmosfære av oksygen som inkluderer O, muligens (ozon) og noe atomisk hydrogen. Callisto. Callisto er den fjerde og siste galileiske månen, og den nest største av de fire med en diameter på  km, den tredje største månen i solsystemet. Callisto var datter av den arkadiske kongen Lykaon og en jaktfølgesvenn av gudinnen Artemis. Månen er ikke en del av baneresonansen som påvirker de tre indre galileiske månene og den opplever derfor ikke tidevannsvarme. Callisto er sammensatt av omtrent like mengder bergarter og iser, noe som gjør den til den minst kompakte av de galileiske månene. Den er en av månene med mest nedslag i solsystemet, og en stor formasjon på månen er et basseng på ca.  km i diameter, kalt Valhalla. Callisto er omgitt av en ekstremt tynn atmosfære sammensatt av karbondioksid og sannsynligvis molekylært oksygen. Undersøkelser viste at Callisto muligens kan ha undergrunnshav av flytende vann på dyp større enn 100 km. Den sannsynlige tilstedeværelsen av et hav inne i Callisto indikerer at den kan eller kunne inneholde utenomjordisk liv. Dette er imidlertid mindre sannsynlig enn på nærliggende Europa. Callisto har lenge vært ansett som det mest passende stedet for en menneskelig base for fremtidig utforskning av Jupiter-systemet siden den er lengst fra den intense strålingen fra Jupiter. Sammenlignende struktur. Svingninger i banene til månene indikerer at gjennomsnittlig tetthet avtar med avstanden fra Jupiter. Callisto, den ytterste og minst kompakte av de fire, har en tetthet et sted mellom is og stein, mens Io, den innerste og tetteste månen, har en tetthet et sted mellom stein og jern. Callisto har en gammel, tungt kratret og uendret overflate av is, og måten den roterer på indikerer at tettheten er fordelt likt, noe som antyder at den ikke har noen steinete eller metallisk kjerne, men består av en homogen blanding av stein og is. Dette kan godt ha vært den opprinnelige strukturen til alle månene. Rotasjonen til de tre innerste månene indikerer i motsetning differensiering av det indre med tettere materie i kjernen og lettere materie ovenfor. De viser også betydelige endringer av overflaten. Ganymedes viser tegn til tidligere tektoniske bevegelser av is-overflaten som førte til delvis smelting av lag under overflaten. Europa viser mer dynamikk og nylige bevegelser av denne art, noe som tyder på en tynnere skorpe av is. Io, den innerste månen, har en overflate av svovel, aktiv vulkanisme og ingen tegn til is. Alt dette tyder på at jo nærmere en måne er Jupiter, desto varmere er dens indre. Den nåværende modellen er at månene gjennomgår en tidevannsoppvarming som følge av Jupiters gravitasjonsfelt, omvendt proporsjonalt med kvadratet av avstanden fra kjempeplaneten. I alle unntatt Callisto ville dette ha smeltet den indre isen, slik at stein og jern synker til det indre og vann dekker overflaten. I Ganymedes ble så en tykk og solid skorpe av is dannet, mens på den varmere Europa ble en tynnere og mer sårbar skorpe av is dannet. I Io er varmen så ekstrem at all steinen har smeltet og vannet har for lengst fordampet ut i rommet. Synlighet. De galileiske månene sett gjennom et amatørteleskop Alle de fire galileiske månene er tilstrekkelig lyse til at de kunne blitt sett fra jorden dersom de befant seg lengre unna Jupiter (de er imidlertid lett synlige med prismekikkerter). De har tilsynelatende størrelsesklasser mellom 4,6 og 5,6 når Jupiter er i opposisjon med solen, og er omtrent én enhet av størrelsesklasse svakere når Jupiter er i konjunksjon. Det største hinderet med å observere månene fra jorden er nærheten til Jupiter og dens lysstyrke som skjuler månene. Den maksimale vinkelseparasjonen til månene er mellom 2 og 10 bueminutter fra Jupiter, nær grensen for menneskelig visus. Ganymedes og Callisto er ved deres maksimale separasjon de mest sannsynlige målene for observasjon av det blotte øye. Den enkleste måten å observere den er å «dekke» Jupiter med et objekt som er vinkelrett på planet til månens baner. Resultat- og effektmål. Resultatmål (også kalt kun mål) beskriver hva et prosjekt eller tiltak skal oppnå og er knyttet til prosjektets resultater og leveranser. Effektmålene (også kalt formål) beskriver hvorfor prosjektet er etablert, og beskriver ofte en ønsket fremtidig situasjon som skal oppnås ved å gjennomføre prosjektet (målsetting). Tenkemåten skal gjøre det lettere å planlegge større og eller langsiktige prosesser, der en gjerne deler disse opp i mindre deler, med egne delmål. Ofte vil slike prosesser lettes ved at det arbeides parallelt, men slik at delprosessene samles etterhvert for å oppnå hovedmålsettingen. Philidors forsvar. Philidors forsvar er en sjakkåpning som tradisjonelt defineres av åpningstrekkene 1.e4 e5 2.Sf3 d6. I den senere tid har trekkrekkefølgen 1.e4 d6 2.d4 Sf6 3.Sc3 e5 blitt mer populær. Åpningen er oppkalt etter den franske sjakkspilleren og komponisten François-André Danican Philidor som spilte på 1700-tallet. Åpningen regnes som et ganske solid forsvar, men er langt mindre populært enn 2...Sc6 (det vanligste) og 2...Sf6 (russisk). Ved å spille...d6 har svart oppnådd en dekning på e5 og befridd løperen på c8, men den på f8 blir sperret inne. Hvits vanligste svar er 3.d4, ellers kan svart oppnå tilfredsstillende motspill med...f5. Svart spiller nå gjerne det solide 3...exd4 eller 3...Sd7. Philidors opprinnelige ide var det mer aggressive 3...f5, men dette anses som svært risikabelt. Det naturlige 3...Lg4, er tvilsomt etter 4.dxe5 Lxf3 (4...dxe5 5.Dxd8+ Kxd8 6.Sxe5 taper en bonde, men 4...Sd7 gir svart en viss kompensasjon for bonden) 5.Dxf3 dxe5 6.Lc4 da hvit har et stort utviklingsforsprang samt løperparet. Det er svært få stormestere som spiller Philidor ofte. Etienne Bacrot og Liviu-Dieter Nisipeanu har spilt åpningen av og til. Boksermotor. En boksermotor er en forbrenningsmotor hvor sylindrene er arrangert på hver side av en enkel veivaksel, slik at bevegelsene fra alle stemplene er parallell, vanligvis vannrett, og annenhver sylinder står motsatt. (Må ikke forveksles med dobbeltvirkende stempelmotor.) Motoren blir dermed flat og firkantet sett ovenfra, med tennplugger på hver side av bilens lengderetning. Hovedårsaken til vibrasjon i en stempelmotor er stemplenes bevegelse ut og inn i sylinderen. Siden sylindrene i en boksermotor står parvis i samme linje, og stemplene beveger seg parvis motsatt hverandre, vil vibrasjonen fra ett stempel være motsatt og like stor som vibrasjonen fra det parvis motsatte stempelet. Dette skaper vibrasjonskrefter i motorblokka, men disse motvirker hverandre, slik at motoren som helhet vibrerer mye mindre enn andre stempelmotorer. Boksermotorer er kortere enn mer tradisjonelle rekkemotorer. Siden de kan sees som flatere og bredere enn noen andre vanlige motortyper, kan de lett monteres med et lavere tyngdepunkt i kjøretøyet. Biler og motorsykler som benytter seg av boksermotorer har normalt sett et lavere tyngdepunkt, og dermed bedre stabilitet og kontroll. Motorene er også bredere enn rekke- og V-motorer, og er tildels mer kostbare å bygge. Den ekstra bredden kan skape problemer ved montering av motoren i en frontmotorisert bil, på grunn av konflikt med forhjulene som trenger mer plass for å svinge. Produsenter. Folkevogn boble benyttet seg av en bakmontert luftkjølt boksermotor med fire sylindre, og det samme gjorde bl.a Porsche 356 og 912. Chevrolet Corvair benyttet seg av en luftkjølt boksermotor med seks sylindre, noe som var uvanlig i amerikansk sammenheng. Både eldre og nyere modeller av Porsche 911 er utstyrt med en sekssylindret boksermotor, de tidligere modellene med luftkjølte motorer, mens de nyere er vannkjølte. Disse bilene har motoren montert bak, hvor bredden ikke kommer i konflikt med forhjulene, og valget av motor går dermed ikke ut over svingradiusen. Frontmonterte, luftkjølte motorer har også vært benyttet av franske Citroën, blant annet i deres modeller 2CV, Ami og GS. BMW benytter seg også av boksermotorer i mange av sine motorsykler. En av dagens største produsenter av boksermotorer er Subaru, som benytter seg av dette i alle sine personbiler. I 2008 lanserte Subaru også en firesylindret, 2,0 liters dieselmotor med bokserkonstruksjon, etter sigende, verdens første bokser dieselmotor. Porsche bruker boksermotor i sine modeller med motor montert bak, bl.a. Boxster, Cayman og 911. De aller fleste småfly har en 4- eller 6-sylindret luftkjølt boksermotor produsert av Lycoming eller Teledyne Continental. Honda lager en motorsykkel med boksermotor. Honda Goldwing 6 sylindre på 1,8 liter slagvolum. Produseres i USA. Gladiator. a> viser et historisk korrekt bilde av en gladiatorkamp. Gladiatorer (på latin "gladiatores", av "gladius," et sverd)) var profesjonelle krigere og slåsskjemper i antikkens Roma som sloss mot hverandre, ville dyr og slaver. Gladiatorkampene ble enkelte ganger utkjempet til døden, for underholdningens skyld. Kampene fant sted i store arenaer over hele Romerriket, deriblant Colosseum i Roma. Den gladiatoren som huskes best i dag, er Spartacus. I 73 f.Kr ledet han et slaveopprør som ble nedkjempet av Crassus. Opprinnelse og opphør. Gladiatorlekene (på latin "munera gladiatoria") ble innført i Roma i 264 f.Kr. Skikken stammet fra etruskerne, som holdt mann-mot-mann-kamper som en del av ritualet rundt begravelser. De regnet utgytt blod eller et liv som gikk tapt, som et offer til avdøde. Litt av dette religiøse aspektet ble bevart hos romerne, ved at gladiatorkamper alltid ble innledet med et religiøst opptog, og man ofret stadig på det vesle alteret for gudinnen Nemesis som stod oppstilt ved gladiatorenes inngang til arenaen. Fra 105 f.Kr ble lekene offentlige, og fortsatte inntil keiser Honorius (395-423) i år 404 forbød skikken. På tross av forbudet ser det ut til at romerne fortsatte med å arrangere gladiatorleker når de skulle demonstrere viktigheten av tradisjonelle verdier. De kristne hadde selv blitt ofret på arenaen, men arrangerte ikke desto mindre kamper. Minst én av biskopene i Roma, den senere helgenen Sankt Damasus, ansatte gladiatorer som livvakter. I Nordafrika var det innvandrede germanere som fikk slutt på skikken. Under vandalerstyret fortsatte man å kjøre om kapp med stridsvogner i det romerske "circus"; men gladiatorkamper var forbudt. Før Colosseum ble bygd, var det ingen arena å kjempe på i Roma, så i stedet kjempet gladiatorene på byens kvegmarked. Etter hvert som lekene ble større og mer fascinerende, kom det flere for å se på, og kampene ble holdt på Forum, byens hovedplass. Etter at Colosseum stod ferdig, kom det ofte store folkemengder for å se gladiatorkampene, som etter hvert ble en del av dagliglivet i Roma. Keiserne og gladiatorene. Keiser Augustus lot innskrive i Augustus-tempelet i Ankara: «"Tre ganger gav jeg en gladiatorforestilling i mitt eget navn, og fem ganger i mine sønners eller barnebarns navn, og under disse forestillinger kjempet omkring 10 000 menn til døden."» Etterfølgeren hans, Tiberius, tok avstand fra lekene, og sendte to kohorter til byen Pollentia da befolkningen der nektet å utlevere liket til en centurion, med mindre de etterlatte bekostet en gladiator-forestilling. Ifølge Suetonius idømte Tiberius de fleste av byens innbyggere, samt magistratene, fengsel på livstid etter den episoden. I år 27 oppførte en tidligere slave, Atilius, et ustøtt amfiteater i Fidenae 8 km nord for Romas sentrum, og arrangerte en gladiator-forestilling der. Tacitus beretter at folk strømmet til, og da byggverket raste sammen under vekten av folkemengden, skal 50.000 ha omkommet. Ledende romere åpnet sine hjem for de sårede, og senatet vedtok en lov om at bare folk med en formue som oversteg 400.000 sestertser, fikk lov til å arrangere gladiatorkamper. Videre fikk en bare oppføre amfiteatre på solid grunn. Da keiser Trajan hadde underlagt seg Dacia, feiret han med å betale for sirkusleker i 123 dager i strekk, der 11.000 ville og tamme dyr ble drept, og 10.000 gladiatorer kjempet. Når keiser Titus i embets medfør var nødt til å overvære en gladiatorkamp, brast han i gråt. I provinsbyene endte gladiatorkampene ikke alltid dødelig. Mistet en gladiator livet, måtte arrangørene betale ett tusen sølvmynter, og ved ulike skader opptil tyve denarer. Rundt år 190 deltok keiser Commodus i de offentlige kampene. Han fikk innskrevet på en statue av seg at han hadde drept 12 000 motstandere; men motstanderne hans fikk bare ubrukelige våpen av tre med seg i arenaen, mens han selv var fullt bevæpnet. Da han hørte at en "bestiarius" (= gladiator som kjempet mot ville dyr), Julius Alexander, hadde drept en løve fra hesterygg, ble Commodus misunnelig og fikk ham henrettet. Skapt til kamp. Man ble ikke født som gladiator, men man kunne komme på en skole hvor man lærte dolkning, hogging og kveling, ferdigheter som var viktig for en gladiator. Elevene lærte den enkle regelen: «Gjør det mot ham før han gjør det mot deg!» Erfarne og tidligere gladiatorer underviste lærlingene på skolens treningsbane. De startet med å øve seg på trestokker og senere på figurer av halm. Lærlingene benyttet som oftest tresverd fordi ekte sverd var dyre å produsere. Hvis en av elevene ble skadd eller syk, ble han eller hun behandlet av skolens leger. En gladiator måtte regne med rundt tre kamper årlig. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, det var ofte stor spenning i forkant av kampene. Gladiatorene kom dagen før kampen til arrangøren hvor de spiste og festet. Kjøpt og solgt. Handelsagenter tjente store penger på å leie ut gladiatorer. De lagde små grupper og leide dem ut til forskjellige arrangementer. I begravelsen til en av Romas velstående borgere, Decimus Junius Brutus Pera, var det leid inn seks gladiatorer som kjempet mot hverandre for å minnes den døde. Slik viste familien respekt for den døde. Dette var den første gladiatorkampen i Roma. Mange gladiatorer var kriminelle eller slaver, som ble kjøpt og solgt av handelsagenter for å slåss og dø i gladiatorkampene. Gladiatorene hadde ikke noe valg når det gjaldt sin egen skjebne. Noen meldte seg også frivillig, selv om de visste at de kunne miste livet; årsaken til det var at de prøvde å tjene penger til familiens livsopphold eller for å starte et nytt liv. Fanger kunne melde seg frivillig som gladiatorer, og slippe fri hvis de vant. Gladiatorkampene. Gladiatorene var kledd i tradisjonelle drakter, og forestilte mytologiske uhyrer eller for lengst glemte barbarer. Romerne betraktet forestillingene som en hyllest til de gamle dydene, og derfor sunne for folks moral. Ville dyr og forbrytere ble ført frem for å dø, som et bevis for at Rom gjorde verden til et tryggere sted for innbyggerne sine. Forestillingen begynte om morgenen. Hele landskaper steg opp fra underjordiske sceneramper, og villdyr ble sluppet inn i håp om at de ville slite hverandre i filler. Midt på dagen gikk man over til å henrette fanger. De kunne bli drept av villdyrene, eller satt til å drepe hverandre. Til slutt, som hovedforestilling, kom gladiatorlekene. Gladiatorene skulle man se opp til, med Ciceros ord: «"Så fremt de har gjort herrene sine fornøyde, er de lykkelige for å dø."» Plinius mente det var «"en imponerende forestilling som demonstrerte trangen til ros og ønsket om seier."» Gladiatorene var sin tids superstjerner, beundret og tilbedt som nåtidens. Kampene ble ofte annonsert flere dager før med malte skilt på veggene og utropere som ofte nevnte gladiatorenes navn. Det fantes ca. 20 forskjellige gladiatortyper, fra lett til tungt væpnede. De kom alltid marsjerende inn på arenaen pyntet med kapper og bånd, mens publikum hyllet dem. Når det ble stille, sa kjemperen med hånden hevet i en romersk hilsen: «Vær hilset, keiser. De som skal dø, hilser deg!» Så ble motstander valgt ut mens publikum så på, for å hindre juks. Når en gladiator valgte sin motstander, tok han som oftest en av samme klasse. Konkurransen begynte med oppvarming der ingen ble alvorlig skadet, før den gradvis ble trappet opp. Gladiatortropper som kjempet mot hverandre, ble bare arrangert på de største lekene. Vanligvis bestod en tropp av rundt 30 mann. De hendte også at gladiatorene kjempet i par etter hvilke våpen de kjempet med. Kampene begynte når arrangøren ga tegn til at musikerne skulle spille. Reglene var strenge: Hvis en av gladiatorene mistet rustningen, ble kampen stoppet. Regelen gjaldt ikke når fanger kjempet mot hverandre. Hvis ikke den forventede vinneren vant, kunne slaver settes til å kjempe, og hvis kampen ikke var hard nok, kunne slaver hentes til å piske eller true deltakerne med glødende jern for å få fart i kampen. Falt en gladiator, kunne han eller hun heve sin venstre hånd og be om nåde. Da kunne publikum velge om han/hun skulle dø eller ikke, ved å stikke tommelen opp eller ned. Det er i dag ikke kjent hva som betydde hva. Likene ble fraktet bort og bekreftet døde før sanden ble raket. Vinneren ble arenaens nye helt/heltinne og fikk penger, palmegren eller en laurbærkrans for ekstra gode seire. Et tresverd var det beste en gladiator kunne motta, for da kunne han eller hun trekke seg tilbake som helt(inne). Gladiatorene kunne ikke trekke seg tilbake før de hadde mottatt tresverdet. Andre mislikte kampene. Seneca skrev om en forestilling at «"det var rent myrderi. De kjempende har ingen form for beskyttelse; hele kroppen er utsatt for slagene. Ingen slag faller forgjeves. Det er dét mange foretrekker fremfor de ordinære konkurransene... Om morgenen kastes menn til løvene eller bjørnene; ved middagstid kastes de til tilskuerne. Ikke før har en mann drept noen, så roper de til ham at han skal drepe enda en, eller bli drept selv."» En graffiti fra gladiator-brakkenes spisesal i Pompeii lyder da også: «"Filosofen Annæus Seneca er den eneste romerske forfatteren som fordømmer blodige leker."» I Pompeii ble seksti gladiatorer funnet omkommet i brakkene etter Vesuvs utbrudd i år 79, noe som tyder på at de ble holdt innesperret. Sammen med de døde gladiatorene lå også liket av en overklassekvinne som kanskje svermet for en av dem. Beundrere skrev gladiatorenes navn på husveggene, slik at vi i dag kjenner navnene på flere av de som var i Pompeii: Felix, Celadus, Crescens. MECE. MECE (Mutually Exclusive and Collectively Exhaustive) er et prinsipp for organisering av informasjon. Prinsippet er hentet fra McKinsey. Hvis informasjon kan bli ordnet slik at den er fullt dekkende (uten "gap") og ikke overlappende på alle nivåer i hierarkiet er den MECE. Eksempel på en MECE gruppering er en sortering av en gruppe etter fødselsår. Alle har bare ett fødselsår, og alle aktuelle fødselsår vil bli representert. Derimot er en gruppering av personer etter utdanning ikke MECE, fordi noen har mer enn en utdanning, mens enkelte ikke har utdanning. En slik sortering vil da føre til både overlapp og "gap" slik at sorteringen ikke vil representere gruppen. Blockland. Blockland er et multiplayer, freeware dataspill som er lagd med Torque Game Engine hvor du kan bygge hva som helst med LEGO-brikker på en online server, kun fantasien setter grenser. Spillere lager enorme LEGObygninger, kjøretøy eller hva du vil, etter det er blitt lagd kan du enkelt lagre bygningen, og deretter åpne den lagrede filen igjen senere. Spillet ble vist på The Screen Savers 11. februar 2005, noe som ga mange flere spillere på kort tid. 26. februar 2005 ble det offentliggjort at "Blockland" vil bli solgt på GarageGames. Dette vil si at nye versjoner ikke vil være gratis, Men de vil være mye bedre med flere brikker osv. Demoen som er gitt ut vil uansett fremdeles gå an å spille. Spillmodifisering. Kildekoden til selve spillet er lett tilgjengelig, og kan bli forandret med bare tekstkoder. Dette har fått mange av spillerne til å modifisere spillet på forskjellige måter og gjøre dem nedlastbare. Disse modifikasjonene varierer fra små skript som du kan bruke til å lage enkle bygninger, til komplette modifikasjoner av hele spillet med nye brikker, ansikter, baner og mye mer. Di. 4. Di. 4 er et diesellokomotiv som brukes av NSB for å trekke passasjertog på uelektrifiserte baner. De brukes kun på Nordlandsbanen da de andre strekningene, som Rørosbanen og Raumabanen, betjenes av motorvogner som BM92 og BM93. Di. 4 er teknisk sett identisk med DSB type ME, men har noen forskjeller på grunn av nasjonale forhold. Det har også flere likheter med lokomotivet El. 17, med blant annet skrå front samt flere felleskomponenter og som også ble bygget av samme produsent. Fem Di. 4 lokomotiv ble bygget og levert av Henschel i 1980 og ble satt i drift ett år senere. Det var meningen at Di. 6 lokomotivene skulle overta, men de lokomotivene ble en fiasko. Etter at NSB delte seg i en passasjeravdeling og godsavdeling gikk alle Di. 4 lokene til NSB. Det er nå NSBs eneste diesellokomotivtype med unntak av skiftelok. De fem lokomotivene er nummerert 4 651 til 4 655. Kentaurer. Kentaurer er objekter som kretser langt fra Solen, som regel i bane mellom Jupiter og Neptun. IAU har gitt denne typen objekter navnet kentaurer. Kentaurenes baner er svært ustabile, og objektene er høyst sannsynlig Kuiper-legemer som er "flyktninger" fra Kuiper-beltet. Deres endelige skjebne er ennå ikke klar. Noen av disse viser kometaktivitet (dvs bildene indikerer at legemet har en diffus koma). Den største av Kentaurene er Chiron, som har en diameter på omtrent 170 km – 20 ganger større enn Halley, og ble oppdaget allerede 18. oktober 1977. Haumea. Alle kjente trans-neptunske dvergplaneter (plutoider), sammenlignet med Jorden 136108 Haumea, tidligere kjent under det midlertidige navnet (skrives også (136108) 2003 EL61), er en dvergplanet og plutoide i Kuiper-beltet som offisielt blei oppdaga 28. desember 2004. I påvente av et offisielt navn fikk den det uoffisielle navnet "Santa" eller "Julenissen" fordi den blei oppdaga like før jul, og i samsvar med moderne juletradisjoner i USA fikk den første av Santas to kjente måner det uoffisielle navnet "Rudolph". Den har nå fått det offisielle navnet Hiʻiaka. Den andre av månene fikk kallenavnet "Blitzen". Den har nå fått navnet Namaka. 17. september 2008, blei den klassifisert som dvergplanet av IAU og gitt navnet "Haumea" etter den hawaiiske gudinna for fruktbarhet og barnefødsler. Perihel er på 35,164 AE og aphel på 51,526 AE. Omløpstida om sola er 285,4 år. Haumea var i 2004 anslått til å være det 3. største legemet observert i Kuiper-beltet til nå, etter Eris og Pluto. I så fall var den også den 11. største av alle legemer som kretsa direkte rundt sola observert til da (men mindre enn planetenes 7 største måner, inklusive Jordas Måne). (Det er mulig at Makemake, oppdaga i 2005, er litt større enn Observasjonene tyder på at Haumea har en svært uvanlig form til å være et så stort himmellegeme. Rotasjonstida er på under 4 timer, raskere enn på noe anna kjent legeme i solsystemet med diameter større enn 200 km. Astronomene tror at dette gjør at kloden er avlang, omtrent som et enormt egg, en kort sigar eller en amerikansk fotball med stumpe ender. Dimensjonene er anslått til å være 1960×1520×1000 km. Ikke noe annet himmellegeme med diameter større enn 1000 km som ikke er sfærisk er observert til nå (2006). Måner. Hiʻiaka, midlertidig navn) 1, med en omløpstid på 49,12 ± 0,03 dager og en baneradius på 49,500 ± 400 km. Namaka, midlertidig navn) 2, med en omløpstid på 34,1 ± 0,1 dager og en baneradius på 39 300 km. Mark Calaway. Mark William Calaway (født 24. mars 1965) er en amerikansk profesjonell fribryter, også kjent under artistnavnet «The Undertaker» («Gravleggeren»). Han ble signert til WWE i 1990, og regnes som en av de fremste utøverne. Calaway begynte sin fribryterkarriere i World Championship Wrestling (WCW) under navnet «Mean» Mark i 1989. Da kontrakten ikke ble fornyet i 1990 gikk han over til selskapet World Wrestling Federation. Etter å ha debutert som «Kane the Undertaker» ble artistnavnet til sist forkortet til kun «The Undertaker». Han har forblitt ved selskapet siden da. Han har hatt to kontrasterende personligheter. Den første er rollen som «The Deadman», en vandød, okkultlignende figur som har bestått av flere ulike showstiler. Han debuterte med sin opprinnelige Deadman-figur i sin debut ved "Survivor Series" (1990). Ved denne hendelsen var han utkledd som en begravelseagent fra det ville vesten. Deretter, i oktober 1998 framsto han som lederen for «Mørkets ministerium». Siden WrestleMania XX har Undertaker opptrådt som en hybrid utgave av Deadman-figuren med elementer fra tidligere utgaver. Hans andre personlighet har vært som «The American Bad-Ass» («Den amerikanske drittsekk»), en motorsykkelkjører, som han framstilte fra mai 2000 til ut november 2003. Han har også vært knyttet til en rekke særegne bryterkamper. En viktig del av hans figur er hans halvbror Kane, og ble introdusert i 1997. Denne figuren har både hadde feide gående med Undertaker, og samtidig har de tidvis samarbeidet som et lag, da som «Brothers of Destruction» («Ødeleggelsens brødre») Undertaker har en ikke overgått prestasjon som ubeseiret ved WrestleMania med en rekord på 20-0. Blant andre hyldninger er Calaway verdensmester åtte ganger etter å ha vunnet WWFs mesterskap fire ganger og World Heavyweight Championship tre ganger som The Undertaker, og USWA Unified World Heavyweight Championship som figuren «Master of Pain» («Smertens mester»). Calaway er også den eneste gjenværende fribryter hos WWE som også har opptrådt på den første episoden av dets fjernsynsprogram "Raw". Gutten som kappåt med trollet (dukkefilm). "Gutten som kappåt med trollet" er en norsk dokkefilm fra 1967 basert på Asbjørnsen og Moes variant av folkeeventyret "Askeladden som kappåt med trollet". Til tross for at eventyret ble gjenfortalt av Jørgen Moe for "Norske Folkeeventyr" (1843), lar ene i filmen Peter Christen Asbjørnsen være samler av eventyret. Regi og manus er ved Ivo Caprino. Pizzagjengen. Pizzagjengen (originaltittel: "Two Guys and a Girl" og "Two Guys, a Girl and a Pizza Place") var en amerikansk komiserie som gikk på TV fra 1998 til 2001. I Norge ble serien vist på TV 2 under navnet «Pizzagjengen». På engelsk het serien «Two Guys, a Girl and a Pizza Place» som kommer av at det er akkurat to gutter og en jente som har hovedrollene. Seriens navn ble senere ble endret til«Two Guys and a Girl». Serien handler om ungkarene Peter «Pete» Dunville (Richard Ruccolo) og Micheal Leslie «Berg» Bergen (Ryan Reynolds), som arbeider på den lokale pizzasjappa, samt venninnen deres Sharon Carter (Traylor Howard), som arbeider for et kjemikaliefirma hun egentlig hater. Handlingen foregår i Boston i USA. Vi møter også Bill, eieren av pizzasjappa, Melissa, dama til Pete og Mr. Bauer, som alltid drømmer at han er i en film. I de første sesongene av Pizzagjengen, tar handlingen sted på den lokale pizzasjappa hvor samtlige roller jobber. Men i de senere sesongene har ikke handlingen noe med pizzasjappa å gjøre. Oversetteren av tittelen hadde ikke kunnskap at dette ville skje da tittelen ble oversatt. Joey Cheek. William Joseph (Joey) Cheek (født 22. juni 1979 i Greensboro, Nord-Carolina) er en amerikansk skøyteløper. Han er spesialist på sprint- og mellomdistanser. Joey Cheek fikk sitt internasjonale gjennombrudd under OL 2002 i Salt Lake City, der han tok bronse på 1000 meter og var 0,08 sekunder for sent ute til å ta medalje på 1500 meter. I 2003 tok han bronse på 1000 og 1500 meter under VM enkeltdistanser i Berlin. Begge distansene ble vunnet av nederlenderen Erben Wennemars. I 2005 kom Cheek for første gang på seierspallen i et sprint-VM, igjen bak Wennemars. 22. januar 2006 kunne Cheek endelig stå øverst på seierspallen etter et internasjonalt mesterskap – han ble sprintverdensmester i Heerenveen, foran Dmitrij Dorofejev (Russland) og Jan Bos (Nederland). Under OL 2006 i Torino vant han gull på 500 meter, igjen foran russeren Dorofejev. På 1000 meter tok han sølv bak landsmannen Shani Davis. På pressekonferansen etter seieren på 500 m fortalte Cheek at han ville gi premiepengene til Right To Play, en humanitær organisasjon ledet av den norske OL-mesteren Johann Olav Koss. Premiepengene fra de to medaljeløpene var totalt USD 40 000, og han utfordret også sine sponsorer til å sponse Right To Play. Eris (dvergplanet). Eris (dvergplanetnavn: 136199 Eris) er det største himmellegemet som til nå er oppdaget i bane rundt sola etter de åtte indre planetene. Dvergplaneten og plutoiden fikk navnet "Eris" 13. september 2006; før det hadde den hatt kallenavnet "Xena", etter en krigerprinsesse fra en fjernsynsserie, og det midlertidige navnet 2003 UB313. Avstanden fra Jorden til Eris er ikke helt stadfestet ennå, men forskere anslår den å være om lag 17 740 104 000 km. Det er tre ganger lengre enn fra Jorden til Pluto. Med et lite romskip og dagens teknologi ville det tatt rundt 30 år å nå denne dvergplaneten. Eris ble oppdaget av et team som besto av Michael Brown, Chad Trujillo og David Rabinowitz 5. januar 2005, på bilder tatt 21. oktober 2003 og annonsert 29. juli 2005. Perihelium er 38,2 AU. Aphelium er 97,610 AU. Omløpstid om sola er 557 år. Diameter er 2400 km. Banens helning (inklinasjon) er på om lag 44°. Denne svært skrå banen forklarer hvorfor et så stort himmellegeme så langt inne ikke ble oppdaget før etter år 2000: De fleste som leter utenfor Neptun, har sett etter legemer med langt mindre inklinasjon. Diameteren er anslått til klart større enn Pluto. Flere astronomer kunne etterhvert bekrefte at Eris faktisk er i diameter, eller større enn Pluto. Dette gjør Eris til den 9. største kloden i direkte omløp rundt solen kjent til nå (selv om den er mindre enn minst 6 av de 8 indre planetenes måner, inklusive Månen). Nye data viser også at Eris er 27 % mer massiv enn Pluto. De nye resultatene, skaffet av blant annet Hubble-teleskopet og Keck-observatoriet data, indikerer at tettheten til materialet som danner Eris, er omtrent Dette betyr at Eris mest sannsynlig er bygd opp av is og stein, noe som er meget likt sammensetningen av Pluto. Eris' overflate reflekterer av sollyset, noe som er ganske sammenlignbart med refleksjonen fra Pluto. Himmellegemets eneste kjente måne ble foreløpig uoffisielt oppkalt etter "Xenas" venninne i fjernsynsserien, "Gabrielle". Den offisielle betegnelsen var S/2005 (2003 UB313) 1. I september 2006 fikk denne månen det offisielle navnet Dysnomia. Striden om klassifikasjon og navn. Eris' bane sammenlignet med Pluto Eris og andre Kuiper-objekter sammenlignet med Jorden Eris er den største kloden som er oppdaget i bane rundt sola siden Neptun i 1846. Dette førte til en krise i nomenklaturen for planetarisk astronomi. Da Pluto ble oppdaget i 1930 var denne kloden den eneste kjente som gikk i bane (delvis) utenfor Neptun. Opprinnelig ble også Plutos størrelse feilvurdert, og astronomene trodde den kunne være på størrelse med Mars. Mer nøyaktige observasjoner fikk Pluto til å krympe til den ble den klart minste av planetene, og dessuten mindre enn 7 av de andre planetenes måner. Utover 1990-årene ble stadig flere og stadig større Kuiper-legemer funnet. Pluto virket stadig mindre overbevisende som en virkelig planet, i motsetning til disse andre klodene i mer eller mindre tilsvarende baner, som ble kalt asteroider. Dette førte til at stadig flere stilte spørsmål om Pluto fortsatt burde telles blant planetene, eller burde omkategoriseres til en stor asteroide. Mange spådde at det var bare et spørsmål om tid før man fant kloder i dette området som var større enn Pluto. Eris oppfylte denne profetien. Dermed kom problemet virkelig på dagsordenen. For hvis Pluto er planet 9, da er vel også den klart større Eris planet 10? Men hvor mange planeter kan det føre til på lengre sikt? På den andre siden, hvis Eris ikke skal ha planetnavn, er det da riktig å fortsatt la Pluto regnes som en planet? Så lenge dette problemet ikke var avklart, kunne Den internasjonale astronomiske union (IAU) ikke gi denne kloden et mer offisielt og passende navn, og for sikkerhets skyld utsatte den å gi navn til flere andre større Kuiper-legemer også. Da IAU tok stilling til "planetproblemet" i august 2006, var veien også åpnet for å skifte ut det uoffisielle navnet Xena med det offisielle Eris. I gresk mytologi var Eris gudinnen for uenighet. Hun provoserte til strid om et gyllent eple, som førte til Trojanerkrigen. Dysnomia, guden for lovløshet, var hennes datter. Begge navn ble foreslått av astronomen Brown. Noen kommentatorer har oppfattet dette som en ironisk kommentar til striden om småplanetens status. Da det senere ble oppdaget at Eris har en liten måne fikk denne navnet Dysnomia. Heltbergs studentfabrikk. Heltbergs studentfabrikk, egentlig Heltberg og Reehorst Real- og Latinskole, ble opprettet av Henrik Anton Schjøtt Heltberg (1806–1873) og Wessel Joachim Andreas Reehorst (1824–1910) i 1846. Heltberg selv tilhørte på 1830-tallet kretsen rundt Henrik Wergeland. Skolen lå i Christiania og var et artiumsforberedende kurs for dem som ikke var kommet gjennom de ordinære skolene og eventuelt hadde lest som privatister. Skolen var toårig, og ble i 1852 utvidet til treårig. Henrik Ibsen var f.eks. elev kun i fire måneder, fra mai til august 1850. Skolen ble kalt studentfabrikk fordi den opprinnelig innebar et mer komprimert løp frem mot examen artium enn de vanlige skolene. Forfattere som A.O. Vinje, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie gikk der. Og Heltberg selv var meget tilfreds med alle dikterne som hadde vært hans elever. På den tid Vinje, Ibsen, Bjørnson og Lie var elever ved skolen, holdt den til «i midlertidige lokaler på Øvre Hiortnæs, en løkkeeiendom mellom Observatoriet og Skillebekk et stykke unna Drammensveien.» Bjørnson legger vekt på at hans undervisning bidro til å gjøre elevene til sterke og selvstendige personligheter som skulle komme til å gjøre seg gjeldende «i tingets sal, for skranken, i skolen, i kirken, / i digtning og i kunst.» Heltberg var en pedagog med evne til å gjøre selv latinen åndfull og til å levendegjøre grammatikken. Arne Garborg var aldri elev av Henrik Anton Heltberg, men har likevel gitt et berømt portrett av pedagogen Heltberg, eller «Gamlen», i romanen "Bondestudentar" (1883). Jord og jern. "Jord og Jern" er Rolf Jacobsens første diktsamling, og ble utgitt i 1933. Den blir av mange regnet som den første modernistiske diktsamlingen i Norge. "Rulle rundt – (og rundt)" er et av mange dikt der han prøver å få fram aspekter av samfunnet. Diktet har en skarp, og sarkastisk tone. Grete Haagenrud. Grete Sofie Haagenrud (født 26. august 1938 i Vardø) er en norsk lærer og barnebokforfatter. Hun ble født i Vardø i Finnmark, men flyttet sammen med familien til Vadsø som toåring. Familien forlot Finnmark høsten 1944, men flyttet til Kirkenes etter andre verdenskrigs slutt. Haagenrud var videre bosatt i Namsos og Steinkjer i Nord-Trøndelag, og fra 1996 er hun bosatt på Røros i Sør-Trøndelag. Hun debuterte i 1991 med den første av fem erindringsbøker om barndom i Finnmark og på flukt under andre verdenskrig. De fem bøkene om Sofie og Katrine ble svært populære, ikke minst gjennom forfatterens egne opplesninger som er sendt i "Barnetimen for de minste" hos NRK og utgitt av Lydbokforlaget. Haagenrud har forøvrig vært politisk aktiv for Høyre. Hun var formann i Namsos Høyrekvinner 1966–1967, formann i Nord-Trøndelag Høyrekvinner 1968–1972 og medlem av Namsos kommunestyre i flere perioder. Ruberth Morán. Dickson Ruberth Morán Puleo er en fotballspiller fra Venezuela som i 2006 gikk til Odd Grenland. Han klarte imidlertid ikke å spille seg inn på laget, og etter et halvt år ble kontrakten annullert. En medvirkende grunn til dette var også at Morán, i motsetning til hva han forespeilet klubben, ikke fikk italiensk pass, og dermed ikke kunne spille på laget så lenge to andre ikke-EU/EØS-spillere spilte. Morán har 62 landskamper og 15 mål for, hvorav to i VM-kvalifisering mot, noe som skaffet ham heltestatus i hjemlandet. Papirdragen. "Papirdragen" er en film fra 1963. Filmen var en oppdragsfilm om UNICEFs arbeid og ble vist over hele verden. Jim Wallace. Jim Wallace (født 25. august 1954 i Annan i regionen Dumfries and Galloway i Skottland) er en skotsk politiker, første leder av de skotske Liberaldemokratene, første Deputy First Minister i Skottland og representerer Orknøyene i det skotske parlamentet. Orkney Islands Council. Orkney Islands Council (OIC) er det lokale regionsrådet for den skotske øygruppen Orknøyene. OIC ble opprettet i 1974 og har i dag 1800 ansatte og er øygruppens største arbeidsgiver. OIC har 21 folkevalgte, 13 kommer fra Mainlands 13 valgdistrikter. De øvrige 8 kommer fra de øvrige øyene. Representantene (councillors) velges direkte av folket uten partitilhørighet. Husmenighet. Husmenighet brukes om et kristent fellesskap som samles i hjemmet til noen i fellesskapet. De som samles i en husmenighet, er gjerne en håndfull venner og familiemedlemmer. Begrepet skriver seg helt fra tekster i Det nye testamente, der det snakkes om «menigheten i ditt hus». En husmenighet er ikke det samme som "husgrupper", "bibelgrupper" eller "cellegrupper" som er underlagt en større menighet. Med husmenighet menes som regel en gruppe som er selvstendig, uten direkte tilknytning til en større menighet. Men bruken av disse begrepene brukes noe om hverandre. De første kristne. Den første husmenigheten er beskrevet i Apostlenes gjerninger 1:13., hvor Jesu disipler møttes på en sal i et hus. De neste tre hundre årene var det mest vanlige at de kristne møttes i hjemmene. I mange tilfeller var de nødt til dette fordi offentlig forfølgelse av kristne ikke tillot bygging av egne gudstjenestesteder. En av de tidlige kirkefedrene; Klemens av Alexandria (150-215), skrev om tilbedelse i et hus. Et privathus som ble funnet under arkeologiske utgravinger i Dura-Eropos i Irak i 1930-årene, hadde vært et kristent samlingssted i 232, og hadde et eget rom med dåpsbasseng. De første kristne hadde ingen kirker. Man regner med at de første kirkene i Vestkirken ble bygd i det 4. århundre. Fram til da var de kristnes samlinger hovedsakelig i hjemmene, etterhvert i hjemmene til mer velstående troende, eller i særlige lokale tilknyttet disse hjem. Selv om kirkebygninger etter hvert ble den vanlige møteplassen for kristne, ser det ut til at det hele tiden også har eksistert husmenigheter. Skrifter fra 1500-tallet forteller om husmenigheter. Opp gjennom tidene har det vært mange forskjellige kristne grupperinger som har holdt gudstjenester i hjemmene, ofte som en følge av undertrykkelse fra statskirken eller myndighetene. Husmenigheten. Det er vanlig at samlingen starter med et måltid, hvor man kan snakke om løst og fast, noe som menes å være bra for fellesskapet. Ideen er hentet fra brevene til Paulus, samt at Jesus innstiftet nattverden på slutten av et måltid, også dette er et forbilde. I løpet av måltidet kan det være nattverd. Etterpå er det bønn eller samtaler om poenger fra Bibelen. Samlingen varer vanligvis 1-4 timer. Det er ulike motiver for å ikke velge en tradisjonell samling i en kirkebygning. Enkelte mener at menigheter ikke skal ledes av en prest eller pastor, kun av et fellesskap, såkalt "eldste" som er tjenere og ikke ledere. Andre har ikke teologiske motiver, men er ute etter et tettere fellesskap, enn det tradisjonelle menigheter som regel kan tilby. Husmenigheter i Norge. Lekmannen og kirkekritikeren Olaus Nielsen (1810–1888) hevdet at husmenigheten er et nødvendig supplement til den offentlige gudstjenesten, fordi i husmenigheten samles «de sant troende». Han mente at evangelieprekenen i kirkene burde lede til samlinger i hjemmene. De forfulgte kristne. På mange steder i verden er husmenigheter en vanlig samværsform av forskjellige grunner, hovedsakelig forfølgelse. I muslimske land er det mange husmenigheter, for eksempel i Iran. Protestantiske husmenigheter i Kina. I Kina er det en stor protestantisk husmenighetsbevegelse fordi myndighetene legger restriksjoner på det religiøse liv. I 1949 kom formann Mao til makten i Kina. Over 5 000 misjonærer, fra 60 trossamfunn, måtte reise ut av landet. Alle protestantiske kristne i Kina skulle samles i én enhet som fikk navnet «Den patriotiske Tre-Selv-bevegelsen», til vanlig kalt «Tre-selv-kirken». Denne kirken var overvåket og kontrollert av kommuniststaten Kina. Fra 1966 ble kirken helt undertrykt. Under kulturrevolusjonen ble alle gudshus stengt eller omgjort til fabrikker, kinoer, barer, svømmehaller og lignende. Mange ble brent og revet. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble lederne. De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. De sang, bad og leste fra Bibelen. Dette ble begynneslen på husmenighetene. Under kulturrevolusjonen vitnet de kristne forsiktig til sine nærmeste og undergrunnskirken vokste. Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne igjen samles i egne gudshus (Tre-selv-kirken). Da var etter alt å dømme antallet kristne vokst. Den gjenetablerte Tre-selv-kirken var fortsatt underlagt kontroll fra myndighetene, mens husmenighetene forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina. På 1980-tallet åpnet Kina seg mer for vesten og ikke minst handel med utlandet. Utenlandske misjonærer begynte å komme tilbake til Kina, men ikke på den tradisjonelle måten med misjonsstasjoner, skoler og helsestasjoner som hadde vært den protestantiske grunnmodell for kinamisjonene siden den kom i gang i 1840-årene. Ettersom kinesisk lovgivning forbyr utlendinger å drve misjon, var de forkynnere i hemmelighet og ble det som kalles teltmakermisjonærer. En teltmakermisjonærer har offisielt et andre oppdrag, som humanitær hjelpearbeider eller engelsklærer. Dersom det ble oppdaget at kinesere ble påvirket av kristen tro, ble det utsendelse og hjemreise. Antall kristne i Kina ble av noen beregnet til å øke med omtrent 30 000 hver dag. Denne veksten skjer i husmenighetene og det er et enormt behov for bibellærere og bibler. Bibeler trykkes både i utlandet og i Kina. Med en kraftig og vedvarende økning av antall kristne hver dag er bibelbehovet enormt. Makemake. Alle kjente trans-neptunske dvergplaneter (plutoider) sammenlignet med Jorden 136472 Makemake (tidligere (136472) 2005FY9) er en dvergplanet og plutoide i Kuiperbeltet som ble oppdaget 31. mars 2005 av et team ledet av Michael Brown. Mens den ventet på et offisielt navn fikk den det uoffisielle navnet "Easterbunny", eller "Påskeharen", fordi den ble oppdaget rett før påske. Koplinga til påske inspirerte også den endelige navnet: Makemake er skaperguden i den innfødte mytologien på Påskeøya. Perihel er på 38,71 AE og aphel på 52,57 AE. Omløpstid om Sola er 308 år. Diameteren er anslått til 1600 – 2000 km. Dette gjør den kanskje til den 3. største kloden som er observert til nå i denne delen av Solsystemet, etter Eris og Pluto. Ingen måner er til nå observert i baner rundt Makemake. Oppdagelse. Makemake ble oppdaget 31. mars 2005 av et team ledet av Mike Brown. Oppdagelsen ble offentliggjort 29. juli 2005, samme dag som oppdagelsen av Eris ble gjort kjent, og bare to dager etter at oppdagelsen av Haumea var gjort kjent. Til tross for objektets relative lyshet (det har omtrent en femtedel av Plutos grad av lyshet), ble ikke Makemake oppdaget før mange andre mørkere objekter fra Kuiper-beltet. De fleste søk etter dvergplaneter er gjennomført relativt nært ekliptikken (den delen av himmelen hvor solen, månen og planetene pleier å ligge), fordi sannsynligheten for å finne objekter der er større. På grunn av sin relativt store banehelning, og at objektet befant seg lengst mulig unna ekliptikken ved tidspunktet for oppdagelsen, i stjernebildet Berenikes hår, unngikk det sannsynligvis oppdagelsen ved tidligere gjennomsøk. Makemake var, sammen med Pluto, den eneste dvergplaneten som var klar nok til at Clyde Tombaugh hadde muligheten til å oppdage objektet i sin søken etter transneptunske planeter rundt 1930. På det tidspunktet var Makemake bare noen få grader fra eplitikken, i nærheten av grensen mellom stjernebildene Tyren og Kusken, med en absolutt størrelsesklasse på 16,0. I denne posisjonen var imidlertid Makemake nært Melkeveien, og ville således ha vært nesen umulig å observere mot den tette bakgrunnen av stjerner. Tombaugh fortsatte letingen noen år etter oppdagelsen av Pluto, men han mislyktes i å oppdage Makemake og andre transneptunske objekter. Navnsetting. Makemake var gitt overgangsnavnet 2005 FY9 da oppdagelsen ble gjort kjent offentlig. Før det hadde teamet som oppdaget objektet, brukt kodenavnet «Easterbunny» («Påskehare») om objektet, på grunn av oppdagelsen som fant sted kort tid etter påsken. Objektet ble navnsatt i juli 2008, i samsvar med IAUs regler for navnsetting av objekter i Kuiper-beltet, etter en skaperguddom. Navnet Makemake, skaperen av menneskeheten og fruktbarhetsgud i mytologi hos Rapanuiene, de innfødte på Påskeøya, ble valgt for å bevare objektets forbindelse med påsken. Bane og klassifisering. Makemake har for tiden (2008) en avstand til solen på 52 AE, nesten så langt fra solen dens bane rekker. Makemake følger en bane veldig tilsvarende Haumeas: en bratt banehelning på 29°, og en baneeksentrisitet på om lag 0,16. Makemakes bane er imidlertid noe lengre fra solen både målt i gjennomsnittlig baneavstand og ved perihelion. Dens omløpstid er nesten 310 år, noe som er lengre enn Plutos 248 år og Humeas 285 år. Både Makemake og Haumea er for tiden langt fra ekliptikken. Makemake vil nå aphelion i løpet av 2033, mens Haumea passerte sin i begynnelsen av 1992. Makemake er klassifisert som et klassisk Kuiper-belteobjekt, noe som betyr at dens bane ligger langt nok fra Neptuns til at den kan forbli stabil gjennom solsystemets levetid. I motsetning til plutoidene, som kan krysse neptuns bane på grunn av deres 2:3 resonans i forhold til planeten, har klassiske objekter perihelia lengre fra solen, og er uavhengig i forhold til banepåvirkning fra Neptun. Slike objekter har relativ lav eksentrisitet (<2), og går i bane rundt solen i stor grad på samme måten som planetene gjør. Makemake er imidlertid et av de «dynamiske» objektene av de man regner som klassiske Kuiper-belteobjekter, noe som betyr at objektet har relativ høy banehelning sammenlignet med andre lignende objekter. Det er også mulig at Makemake er i en 11:6 resonans med Neptun, noe man trenger ytterligere observasjoner for å få et sikkert svar på. Satellitter. Det er ikke oppdaget satellitter i bane rundt Makemake så langt. En satellitt med en lyshetsgrad på minst 1 % av hovedobjektet ville ha blitt oppdaget hvis det hadde en distanse på 0,4 buesekunder eller mer fra Makemake. Dette er en kontrast til de andre av de største trans-neptunske objekter, da alle disse har minst en satellitt: Eris har en, Haumea har to og Pluto har tre. Mellom 10 % og 20 % av alle trans-neptunske objekter er ventet å ha en eller flere satellitter. Siden satellitter muliggjør en enklere metode for måling av et objekts masse, gjør mangelen på satellitter en mer nøyaktig beregning av Makemakes masse vanskeligere. Teknisk kybernetikk. Teknisk kybernetikk er en ingeniørdisiplin for å beskrive og styre systemer ved matematisk modellering, anvendelse av reguleringsteori, design av regulatorer. Teknisk kybernetikk har en rekke underdisipliner; fra fartøystyring (bil, båt, fly), medisin til oljeindustri og fiskeri og havbruk. Bakgrunn. Moderne reguleringsteknikk er tett knyttet til elektronikk og system, fordi elektroniske kretser lett lar seg beskrive ved hjelp av reguleringsteori. Ved mange universiteter er kurs i reguleringsteknikk organisert under fakultet for elektronikk, i motsetning til tidligere da det var mer vanlig at fakultet for maskinteknikk tok seg av dette fagfeltet. Reguleringsteknikk overlapper med mange av ingeniørdisiplinene, og anvendes for eksempel innenfor kjemi under navnet prosessregulering. Dette omhandler regulering av kjemiske prosesser, gjerne i fabrikkanlegg. Reguleringsteknikk har også bruksområder som inkluderer vitenskap, finansiell styring og adferdsteori. Selv om kursene i reguleringsteknikk på lavere trinn av de forskjellige disiplinene ofte undervises av fagpersoner fra eget fagmiljø, er den grunnleggende matematiske teorien felles og mange av de samme teknikkene som brukes de samme. Studenter i reguleringsteknikk starter gjerne med kurs i lineær reguleringsteori, noe som forutsetter elementær matematikk og Laplace-transformasjon. I regulering av lineære systemer, utføres frekvens- og tidsrespons-analyser. I diskret regulering og ikke-lineær regulering kreves Z-transformasjon og algebra. Reguleringsteknikk. Reguleringsteknikk er en ingeniørdisiplin som fokuserer på matematisk modellering av dynamiske systemer (f.eks. mekanisk system) og design av regulatorer som påvirker systemet slik at det oppfører seg på ønsket måte. Selv om regulatorer ikke nødvendigvis trenger å være elektriske, er langt de fleste det og derfor er reguleringsteknikk ofte organisert som en undergren av elektronikk. Elektriske kretser, digitale signalprosessorer og mikroprosessorer kan alle benyttes for å lage reguleringssystemer. Reguleringsteknikk har mange anvendelser. I reguleringsteknikken benyttes ofte tilbakekobling for å lage reguleringssystemer. For eksempel blir farten i en bil med cruise control målt og fortløpende justert av motoren. Selv om tilbakekobling er et viktig konsept i reguleringsteknikk, kan reguleringsteknikk også utføres uten tilbakekobling. Dette kalles åpen sløyfe. Et vanlig eksempel på dette er vaskemaskinen som kjører et ferdig program uten målinger. Utdanning. (mastergrad / sivilingeniør) ved NTNU Prodrive. Prodrive er et selskap som bygger biler og deltar i motorsport, beliggende i Banbury, England. Selskapet designer, konstruerer og kjører biler for selskaper og team som Subaru, Aston Martin og British American Racing (BAR). I tillegg til selskapets base i England har det også aktivitet i blant annet Tyskland, Detroit og California i USA, Thailand og Australia. Historie. Prodrive ble stiftet i 1984 av Ian Parry og David Richards, som nå er styreformann i selskapet. Selskapet ble først involvert i motorsport gjennom rallykjøring for Porsche, MG og BMW, med varierende resultater. I 1987 utvidet de til andre motorsportgrener, blant annet British Touring Car Championship, hvor de vant serien i 1988, 1989, 1990 og 1991 med en BMW M3. Siden da har Prodrive også vært involvert i kjøring for Alfa Romeo, Honda og Ford. I 1990 inngikk Prodrive et langvarig samarbeid med Subaru og drifter Subarus aktiviteter innen rally. Dette har resultert i 3 fabrikkseire og 3 sjåførseire i World Rally Championship. I 1999 kjøpte APAX 49% av aksjene i Prodrive. Subaru Technica International. Subaru Technica International (STI) er Subarus motorsport-divisjon. STI spesialiserer seg på videreutvikling av en rekke kjøretøy til bruk i rally, som f.eks. World Rally Championship (WRC). STI ble stiftet av Subaru i 1988 for å promotere identiteten til selskapet. Subaru Impreza WRX er også laget i en spesiell STI-versjon, med høyere ytelser enn den ordinære modellen. STI står også for utvikling og produksjon av oppgraderte deler, for det meste understellsrelatert, til andre Subaru-modeller. I 2006 ble navnet STi endret til det mer brukervennlige STI. Pinocchio-papirene. "Pinnochio-papirene" er en roman av den norske forfatteren Tor Åge Bringsværd, utgitt i 1978. Romanen kan sees som en skrekkroman, fortalt med en kriminallitterær struktur. Den norske folkloristen "Jonas Rafn" drar til Budapest for å møte sin kollega "Vargas". Vargas er nettopp ferdig om en avhandling om en folklorist, men Vargas forsvinner, og er trolig drept. Jonas Rafn blir både mistenkt for mordet og starter sin egen ukonvensjonelle etterforskning. Innvevet i denne fortellingen flettes tekster som angivelig er skrevet av den forsvunnede Vargas; en av disse tekstene er Pinocchios selvbiografi, en versjon som i de fleste henseende avviker fra Carlo Collodis roman med samme navn. Et annet tema i romanen er «den gale vitenskapsmannen». Romanen blir, sammen med de etterfølgende romanene Minotauros og Ker Shus noen ganger oppfattet som en trilogi. Fylkesvei 457. Fylkesvei 457 (Fv457) går mellom Voie og Flekkerøya i Kristiansand. Veiens lengde er 5,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. LimeWire. Skjermdump av Limewires utseende ved oppstart LimeWire var en gratis peer-to-peer-klient for Gnutella-nettverket, og har åpen kildekode. Programmet lar brukere dele filer over Gnutella-protokollen. LimeWire var dessuten den første peer-to-peer-klienten som støttet overføringer mellom to datamaskiner beskyttet av brannmur. Programmet ble lansert 3. mai 2000. Limewire ble stengt med umiddelbar virkning 28. oktober 2010 etter en beslutning av en amerikansk domstol. Dommeren Kimba Wood ga selskapet et pålegg som tvang LimeWire å hindre "søking, nedlasting, opplasting og all funksjonalitet" av programvaren sin. LimeWire er skrevet i Java, og kan dermed kjøre på hvilken som helst datamaskin med Java Virtual Machine installert. Installasjonsprogrammet til LimeWire finnes dessuten i flere versjoner for Microsoft Windows, Mac OS X og Linux. Solaris (operativsystem). Solaris er et Unix-basert operativsystem for datamaskiner, som er utviklet av Sun Microsystems. Solaris er kjent for skalerbarhet og robusthet og for å ha gitt opphav til viktige nyvinninger som ZFS og DTrace. Solaris støtter SPARC- og x86/x86-64-baserte plattformer både fra Sun og andre leverandører. Det har i perioder eksistert prosjekter i regi av Sun og andre for å etablere støtte for andre plattformer, slik som IBMs PowerPC, men disse har så langt ikke resultert i produkter som har hatt større kommersiell betydning. Solaris er sertifisert etter standarden Single UNIX Specification. Siden 2005 har Sun relisensiert store deler av Solaris, og det alt vesentligste av operativsystemet er nå fri programvare som utvikles under prosjektnavnet OpenSolaris. Navnet OpenSolaris brukes derfor ofte som referanse til de delene av Solaris som er fri programvare. Historie. I 1987 annonserte AT&T og Sun et samarbeid for å forene datidens mest populære UNIX-varianter: BSD, System V og Xenix. Dette resulterte i produktet Unix System V Release 4 (SVR4). 4. september 1991 annonserte Sun at de ville erstatte det eksisterende BSD-baserte UNIX-operativsystemet SunOS 4 med et nytt produkt basert på SVR 4. Det interne navnet på dette operativsystemet var SunOS 5, men i markedsføringsøyemed fikk det navnet Solaris 2.4. Påfølgende vedlikeholdsversjoner av SunOS 4.1.x ble kalt Solaris 1, men navnet Solaris brukes nå i all hovedsak som betegnelse på SVR4-baserte SunOS-versjoner fra 5.0 og oppover. Bakgrunnen for skiftet av navn var at den nye versjonen i tillegg til komponenten SunOS også inneholdt det grafiske brukergrensesnittet OpenWindows, ONC+, nettverksstøtte og andre tillegg. Versjonsbetegnelsen til Solaris inneholder versjonsnummeret til SunOS, f.eks. inneholder Solaris 2.4 SunOS 5.4. Etter Solaris 2.6 opphørte bruken av hovedversjonsnummeret «2», slik at den versjonen av Solaris som inneholder SunOS 5.7 fikk versjonsnummer 7. Solaris ble opprinnelig utviklet som et proprietært produkt med lukket kildekode, men i juni 2005 ble de mest sentrale delene av operativsystemet (kjernen og nettverksdelen) relisensiert som fri programvare under prosjektnavnet OpenSolaris. Siden har flere og flere komponenter fulgt etter, slik at Solaris nå i all hovedsak består av fri programvare som utvikles som del av OpenSolaris-prosjektet Støttede arkitekturer. Utfra en felles kodebase kjører Solaris på arkitekturene SPARC, x86 og x86-64. Det ble lansert en PowerPC-versjon av Solaris 2.5.1 i 1996, men støtten for denne arkitekturen ble utelatt fra den påfølgende Solaris 2.6. I januar 2006 begynte en gruppe utviklere fra miljøet rundt nettstedet Blastwave arebidet med en PowerPC-versjon av Solaris. Denne versjonen fikk navnet Polaris. Samme år ble det opprettet et OpenSolaris-prosjekt med utgangspunkt i Polaris samt et Sun Labs-prosjekt med navnet Pulsar; dette prosjektet er fortsatt aktivt per mai 2009. En Intel Itanium-versjon av Solaris ble annonsert i 1997, men denne versjonen kom aldri på markedet. I november 2007 demonstrerte IBM, Sun og Sine Nomine Associates en tidlig versjon av OpenSolaris på System z på en IBM System z stormaskin under virtualiseringssystemet VM. Dette varianten fikk navnet Sirius. I oktober 2008 var en prototype ferdig, og i november samme år autoriserte IBM sine IFL-prosessorer for kjøring av Sirius på System z. Plattformstrategi og leverandørstøtte. Solaris støtter kjøring på et stort antall prosessorer, og er derfor kjent for å være velegnet for symmetrisk flerprosessering. Historisk har integrasjonen med Suns SPARC-maskinvare vært tett, og kombinasjonen Solaris og SPARC markedsføres gjerne som en integrert pakke. Dette har gitt robuste systemer, men med et betydelig prispåslag i forhold til systemer basert på x86 og x86-64. Solaris har støttet x86-baserte systemer siden versjon 2.1, med unntak av en periode rundt 2002 der Sun stoppet utviklingen av x86-versjonen. Den så langt siste versjonen, Solaris 10, støtter 64-bits x86-applikasjoner. Dette har muliggjort en større strategisk satsing fra Suns side på systemer basert på den etter hvert svært utbredte x86-64-plattformen. Sun har de siste årene satset tungt på markedsføring av Solaris sammen med sine egne x86-64-arbeidstasjoner og -servere. En rekke andre store leverandører, slik som IBM, Dell, Hewlett Packard, Intel og Fujitsu Siemens, leverer Solaris som fullt støttet operativsystem på sine systemer. Skrivebordsmiljø. Tidlige utgaver av Solaris ble levert med OpenWindows. Dette ble fulgt av Common Desktop Environment (CDE) i Solaris 2.6, og Suns GNOME-baserte Java Desktop System som benyttes i Solaris 10. Lisens. Lisensen som er brukt for de åpne delene av Solaris (OpenSolaris) er Common Development and Distribution License (CDDL). Opphavet til OpenSolaris er de delene av Solaris som siden 14. juni 2005 har blitt relisensiert under CDDL. Framtidige versjoner av Solaris er planlagt basert på OpenSolaris. Fylkesvei 414. Fylkesvei 414 (Fv414) går mellom Ekra og Høl i Vegårshei. Veiens lengde er 12,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 412. Fylkesvei 412 (Fv412) går mellom Hovde og Nelaug stasjon i Åmli. Veiens lengde er 4,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Holloway fengsel. HM Prison Holloway er et kvinnefengsel i Islington, London. Det ligger i enden av Parkhurst Road, et navn som forvirrende nok deles med Parkhust fengsel. "Holloway Castle" er et vanlig kallenavn på fengselet. Det ble åpnet i 1852 som et blandet fengsel, men på grunn av det økte kravet til plass for kvinnelige fanger ble det gjort om til et rent kvinnefengsel i 1903. I det 20. århundre ble det utført fem henrettelser i Holloway. Den mest kjente av de dødsdømte var Ruth Ellis, som den 13. juli 1955 ble den siste kvinne som ble hengt i Storbritannia. Fengselet ble ombygget i 1970-årene, og er fortsatt i bruk. Pr. 2005 var det plass til 485 fanger. Fylkesvei 413. Fylkesvei 413 (Fv413) går mellom Dølemo i Åmli og Steane i Froland. Veiens lengde er 15 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Petter Northug. a> i Trondheim 14. mars 2009. Petter Northug under verdenscupen i Trondheim i 2009. a> i Oslo i februar 2011 Petter Northug jr. (født 6. januar 1986) er en norsk langrennsløper fra Mosvik i Nord-Trøndelag som representerer Strindheim IL. Etter sitt gjennombrudd i 2006 har Northug utviklet seg til å bli en av verdens fremste mannlige langrennsløpere. Han er kjent for sin sterke spurt og voldsomme taktomslag, og har fellesstarter i fri teknikk som sin spesialitet. Sesongen 2010 skulle bli hans store gjennombrudd som klassisk langrennsløper. Dette beviste han ved å ta OL gull på femmila under OL i Vancouver i klassisk stil. Northug har vunnet sju VM-gull, hvorav fire av dem er individuelle. I tillegg står han med tretten enkeltseire i verdenscupen, og han vant verdenscupen sammenlagt i 2010. Gjennombrudd (2006). Northug ble i januar 2006 norgesmester på 30 km dobbel jaktstart etter å ha slått Frode Estil i spurten. Dagen etter gikk han ankeretappen for Strindheim IL på NM-stafetten. Igjen var han involvert i et spurtoppgjør, og sikret gullet foran Lillehammers Tore Ruud Hofstad. Til tross for disse resultatene fikk han imidlertid ikke plass i den norske troppen til OL i Torino. Under junior-VM i Kranj i Slovenia 1.–5. februar 2006, vant Northug alle de tre individuelle øvelsene (sprint, 10 km klassisk og dobbelt jaktstart), og var i tillegg med på det vinnende norske stafettlaget. Den 8. mars samme år kunne han feire sin første seier i et verdenscuprenn, og ble samtidig tidenes yngste mannlige vinner av et verdenscuprenn. I Falun vant han dobbelt jaktstart (10 km klassisk + 10 km fristil), etter å ha vunnet en spennende spurtstrid foran tyskerne Tobias Angerer og Axel Teichmann. Veien opp til verdenseliten (2007–2009). Sitt første VM-gull som senior vant Northug som ankermann på stafetten da han spurtslo Russland og Sverige under Ski-VM 2007 i Sapporo. Northug ble nummer fire i 07, og under 08 vant han sprinttrøya sammen med Tor Arne Hetland. Han ble nummer åtte sammenlagt og vant i tillegg sprinten i Asiago. På grunn av sine spurtegenskaper hadde Northug sine beste resultater i fellesstarter og stafetter. Men i det første rennet i 09 satte han ny personlig rekord i individuell start med en tredjeplass på 15 km fristil. Han avgjorde også stafetten i Gällivare, hvor han spurtslo blant annet svenske Marcus Hellner og tyske Axel Teichmann, selv om han ødela trinsen på den ene staven like før oppløpet. Northug imponerte også da han vant 30 km fristil fellesstart i La Clusaz ved å spurtslå sveitsiske Dario Cologna. Han gikk igjen siste etappe for Norge på stafetten dagen etter, og igjen vant han, denne gangen ved å dra fra i siste bakke. Ut fra sammenlagtplassering i verdenscupen var Northug en av favorittene i 09, men det var mange renn i klassisk, noe som ikke passet han så bra. Men han gjorde det bedre i klassiskrennene enn forventet. Northug tok en etappeseier og ble nummer to sammenlagt, etter Dario Cologna, og han tok også over andreplassen i verdenscupen sammenlagt. Northug slet med sykdom etter Tour de Ski, og han stod over mange verdenscuprenn for å bli frisk til VM i Liberec. Mesterskapet åpnet bra og han tok sin første individuelle VM-tittel på 30 km dobbel jaktstart den 22. februar 2009 da han spurtet fra svenske Anders Södergren og italieneren Giorgio Di Centa. Northug fulgte opp med å spurtbeseire Axel Teichmann som ankermann på 4 x 10 km stafett 5 dager senere. Northug og Teichmann lå likt til like før mål, men Northug rykket ifra og til slutt kom han i mål 2,6 sekunder foran tyskeren. På VMs siste dag, den 1. mars 2009, ble han definitivt VMs store utøver da han klarte å ta sitt tredje gull på 50 km fristil fellesstart, 0,7 sekunder foran russiske Maksim Vylegzjanin og 2,0 sekunder foran tyske Tobias Angerer. Northug vant sprinten i fristil i Lahtis den 7. mars og han reduserte Dario Colognas forsprang i sammenlagtverdenscupen fra 203 til 103 poeng. Samtidig slo han lederen av sprintcupen og sprintverdensmester Ola Vigen Hattestad med en halv skolengde i en etterlengtet spurtduell. Dagen etter reduserte Northug avstanden med ytterligere 14 poeng etter en sjuendeplass på 15 km fristil. Han åpnet veldig svakt og lå hele 17,8 sekunder bak Cologna etter 6,5 km, men han avsluttet mye sterkere enn sveitseren. Under sprinten i Trondheim den 13. mars overrasket Northug igjen. Han hadde aldri gått videre fra prologen i en klassisk sprint før, men Northug tok en sterk andreplass. Cologna ble nummer fem, og avstanden mellom dem i verdenscupen ble kuttet ned til 54 poeng. På 50 km klassisk, fellesstart dagen etter overtok Northug ledelsen. Han tok 45 spurtpoeng underveis, og ble nummer fem. Cologna ble nummer 15 og lå 20 poeng bak før verdenscupfinalen i Stockholm og Falun. Northug ble imidlertid grundig slått av Cologna i både klassisk sprint, prolog i fristil og dobbel jaktstart. Etter at Cologna vant 20 km dobbel jaktstart og Northug endte på en skuffende 20. plass, visste han at hans muligheter til totalseier i verdenscupen var sterkt redusert. Likevel skulle han prøve å ta igjen sveitserens relativt store forsprang på 15 km fristil, jaktstart. Northug tok inn 10 sekunder, men det var på langt nær nok. Han ble nummer to i verdenscupen, 127 poeng bak Cologna. En mer komplett langrennsløper (2010–). Etter en god fjorårssesong, viste Northug fortsatt fremgang i intervallstart og klassisk, noe som gjorde han til en mer komplett langrennsløper. Han ble nummer fire på 15 km fristil under sesongåpningen på Beitostølen. En uke senere vant han 15 km klassisk i Kuusamo med 1,2 sekunders margin til russiske Vylegzjanin. Dette var Northugs første verdenscupseier i et distanserenn i individuell start, og hans første seier i et renn med bare klassisk. Han overtok samtidig ledelsen i verdenscupen. På sprinten i fristil i Davos ble han nummer to bak landsmannen John Kristian Dahl, og tok tilbake sammenlagtledelsen i verdenscupen. Det skjedde til tross for at han mistet den ene trinsen i siste bakke før oppløpet. I det neste rennet i Rogla brøt han en ny barriere da han vant sitt første renn i klassisk sprint, før han også vant 30 km klassisk, fellesstart. 23. desember 2009 ble Northug tildelt Aftenpostens Gullmedalje for sin innsats under VM i Liberec 2009, og spesielt seieren på 50 km fristil fellesstart. Under Idrettsgallaen 2010 den 9. januar fikk han folkets pris som "Årets navn 2009", og "Utøvernes pris". Under 2010 tok Northug tre førsteplasser, to andreplasser og en tredjeplass i løpet av de totalt åtte etappene. Sammenlagt kom Petter Northug på andreplass, bak tsjekkiske Lukáš Bauer. Under OL i Vancouver var Northug en av de store favorittene på alle distansene, men han mislyktes både på 15 km fristil og 30 km fellesstart med skibytte. Etter tre løp stod han med bronse på sprint klassisk stil som beste resultat. Mandag 22. februar vant han sitt første OL-gull, sammen med Øystein Pettersen i lagsprint. Han gikk ankeretappen på det norske stafettlaget som tok sølvmedalje. På OLs avslutningsdag, 28. februar, vant Northug endelig individuelt OL-gull da han slo tyskeren Axel Teichmann i spurten og vant 50 km fellesstart i klassisk stil. Northug vant 50 kilometeren i Holmenkollen 13. februar 2010 foran italienske Pietro Piller Cottrer. Han vant dermed verdenscupen også sammenlagt for aller første gang. Under verdenscupfinalen i Sverige ble han nummer to på sprinten i Stockholm, i tillegg til at han vant 20 km dobbel jaktstart og verdenscupfinalen sammenlagt. Sesongen 2010/11 startet med at Northug ble syk under sesongåpningen på Beitostølen, og han stod over de første verdenscuprennene. I sitt første verdenscuprennet for sesongen, 15 km klassisk i Davos, ble han nummer 13. Påfølgende helg, i La Clusaz, ble han nummer to på 30 km fristil, fellesstart, bare spurtslått av russiske Maksim Vylegzjanin. Northug ble nummer to i 11 bak Dario Cologna. Etter å ha ligget nærmere to minutter bak Cologna i sammendraget midtveis, gikk han seg kraftig opp de to siste renndagene med en etappeseier på 20 km fellesstart og femte beste etappetid opp slalåmbakken i Val di Fiemme. Han ble nummer tre i begge de to siste verdenscuprennene før VM, 15 km klassisk og sprint klassisk i Drammen. Allerede på den første øvelsen i VM, sprint fristil, skaffet Northug seg sin første medalje, en sølvmedalje. Marcus Hellner fra Sverige tok gull, mens Northug spurtslo Emil Jönsson i kampen om andreplassen. Northug tok deretter gull på 30 km dobbel jaktstart etter å ha skaffet seg et forsprang på den siste flaten før oppløpet. Russerne Maksim Vylegzjanin og Ilja Tsjernousov tok henholdsvis sølv- og bronsemedalje. I den klassiske lagsprinten tok han en 2. plass sammen med Ola Vigen Hattestad. I stafetten sørget Northug for gull til Norge etter å ha gått fra Marcus Hellner i den siste bakken. Sverige tok sølv foran Tyskland på bronseplass. Han tok gull under femmila etter at han i den siste bakken gikk forbi russiske Maksim Vylegzjanin. Under verdenscupfinalen i Sverige to uker senere viste Northug at han hadde opprettholdt den gode formen fra VM. Han vant verdenscupfinalen sammenlagt med nesten to minutter, og sikret med det andreplassen i verdenscupen, bak Dario Cologna. I juli 2011 kom det frem på en pressekonferanse at Northug skulle følge et opplegg for forberedelse til Vasaloppet 2012 i samarbeid med Thomas Alsgaards Team United Bakeries. Sesongen 2011/12. Northug åpnet 12 med en andreplass på 15 km fristil på Sjusjøen. Under Nordic Opening Tour tok han en etappeseier på 10 km fristil, før han avgjorde touren sammenlagt under 15 km klassisk, jaktstart ved å rykke fra Dario Cologna i siste bakke før mål. Northug overtok også ledelsen i verdenscupen. Etter å ha stått over sprinten i Düsseldorf, vant han 30 km fristil, intervallstart i Davos. Northug tok ledelsen tidlig i løpet, og økte ledelsen slik at han kunne gå i mål over 50 sekunder foran Maurice Manificat og minuttet foran Lukáš Bauer. På sprinten dagen etter nådde han finalen, og endte som nummer 5. De siste verdenscuprennene før Tour de Ski gikk i slovenske Rogla, og Northug viste frem spurtegenskapene sine da han avgjorde 15 km klassisk, fellesstart på oppløpet, foran Cologna og Aleksej Poltaranin. I en mesterskapsfri sesong var Tour de Ski 2011/12 sesongens store mål. Northug åpnet med seier i prologen, han vant også den fjerde etappen, 20 km duatlon, og ledet touren sammenlagt. På den sjuende etappen, 32 km fristil fra Cortina d'Ampezzo til Toblach, måtte Northug se seg slått med 1:15 av Dario Cologna. Dette klarte Northug aldri å ta igjen, og på den avsluttende etappen opp slalåmbakken i Val di Fiemme ble Northug også forbigått av Marcus Hellner. Northug endte dermed som nummer tre. Familie. Petter Northug er storebror til langrennsløper Tomas Northug og Even Northug. Foreldrene hans heter John Northug og May Fredly Northug. Fylkesvei 355. Fylkesvei 355 (Fv355) går mellom Tjønnefoss i Nissedal og Krossli i Tokke og er hovedfartsåren gjennom hele Fyresdal kommune. Veiens lengde er 67,8 km. Veien er primært innenfor disse tre kommunene men kommer også såvidt innom Skreosen i Kviteseid. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Jagerfly. Et jagerfly er et kampfly laget primært for å avskjære eller nedkjempe andre fly. Jagerfly er forholdsvis små, hurtige og lettmanøvrerte. Jagerflyet oppsto under den første verdenskrig og utviklet seg fra svært primitive maskiner til fullverdige jagerfly i løpet av noen få år. I mellomkrigstiden bremset utviklingen noe opp, men mye skjedde og allerede i 1939 fløy den første prototypen på et jetdrevet jagerfly. Under andre verdenskrig ble det utviklet en rekke spesialiserte jagerfly, som nattjagere og eskortejagere. I dag finnes hovedsakelig to typer: En mindre type som er vanlig i de fleste flyvåpen, og en større type, som gir større operasjonsradius, men krever større drivstofflast. Utviklingen skjøt fart igjen; ved begynnelsen av krigen var dobbeltdekkere fremdeles vanlige og ved krigens slutt var allerede de første jetdrevne jagerfly i tjeneste. Utviklingen av jagerfly etter den andre verdenskrig har vært preget av, i større grad enn ren ytelse, stadig mer avansert avionikk, overgangen til missiler som hovedbestykning og mer avanserte våpensystemer. Jagerflyene som var aktive på 1960-tallet hadde for eksempel generelt høyere topphastighet enn dagens jagerfly. Taktisk jagerfly. Et taktisk jagerfly er ment kun for å ha kontroll over luftrommet. Disse jagerflyene er blant de tyngre, og er spesialiserte på luftkamp. Multirollejagerfly. Et multirollejagerfly skal være egnet til å løse forskjellige oppgaver, hvor da to typiske er luftkamp og angrep av mål på bakken. Flyene kan være lettere enn de taktiske jagerflyene, men trenger ikke være det. Nattjagere. Nattjagere var spesialiserte jagerfly beregnet for bruk mot bombefly om natten. De oppsto under den andre verdenskrig. De første nattjagerne var ombygde jagerfly og lette bombefly utstyrt med radar og egnet bestykning. Senere kom fly som var spesielt utviklet som nattjagere, som f.eks. Northrop P-61 Black Widow. I dag er alle jagerfly utstyrt for nattflygning, eller kan lett konverteres, så den spesialiserte nattjageren hører til historien. Prototyper og prosjekter, jagerfly som ikke kom i produksjon. En rekke jagerfly kom aldri i serieproduksjon. Dette kunne være fordi de ikke fungerte tilfredsstillende, som f.eks. den norske Kjeller F.F. 6, fordi de tapte kontraktene fra flyvåpnene, som f.eks. Focke-Wulf Fw 159 som tapte kontrakten til den berømte Messerschmitt Bf 109, eller rett og slett fordi man ikke fant interesserte kjøpere. Fylkesvei 358. Fylkesvei 358 (Fv358) går mellom Treungen i Nissedal og Bostrak i Drangedal. Veiens lengde er 28,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Dina (artist). Caroline Dina Lillan Kongerud, kjent som bare Dina (født 1. august 1985) er en norsk sanger fra Bekkelaget i Oslo. Hun har blitt kjent som popartist, men har studert klassisk sang med operasanger Kristin Theisen og ved Barratt Due Musikkinstitutt. Dina ble oppdaget av Tribe Records. Hennes debut var med singelen «Bli hos meg» i 2003, som var den første trance-singelen med norsk tekst. Hun fulgte opp med blant annet «Evig min» og «Besatt» samme året, og i 2005 kom «Hvis» og «En sommernatts drøm». Hennes debutalbum, Dina, kom i november 2003. Dina var vinteren 2006 en av deltakerne i dansekonkurransen "Skal vi danse?" på TV 2. Yale University. Yale University ("YU") er et privat universitet i New Haven i Connecticut. Det ble grunnlagt i 1701 og er USAs tredje eldste institusjon for høyere utdannelse. "Yale" inntar andreplass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. Skolen, som først lå i Old Saybrook, het opprinnelig "the Collegiate School", men endret navn i 1718 til ære for Elihu Yale som hadde gitt betydelige gaver til universitetet. Det er medlem av sammenslutningen Ivy League. Etter Harvard University har Yale det nest største pengefondet av alle verdens utdanningsinstitusjoner. Det er verdt 22,5 milliarder dollar. Bibliotekene ved Yale University har 12,025 millioner titler, og er med det USAs fjerde største bibliotek (2006). Phil Neal. Philip George Neal (født 20. februar 1951) er en tidligere engelsk fotballspiller. Neal huskes best som mangeårig høyreback på Liverpools storlag på siste halvdel av 1970-tallet og første halvdel av 1980-tallet, hvor han var med på å vinne åtte ligamesterskap og fire triumfer i Europacupen for serievinnere. Han spilte også 50 landskamper for, og deltok i VM i 1982. Neal startet sin karriere i de lavere divisjonene av engelsk fotball, for Northampton Town. Høsten 1974 ble han kjøpt av Liverpool for 65 000 pund, i det som var Bob Paisleys første kjøp som Liverpool-manager. Neal gikk rett inn på laget, og mellom 1975 og 1983 gikk han bare glipp av én ligakamp. Neal viste seg også å være en svært effektiv straffeskytter. Han scoret til sammen 60 mål i sin Liverpool-karriere, og nesten halvparten av disse kom fra straffemerket. Neal er engelsk fotballs tredje mestvinnende spiller gjennom tidene, (bare slått av Ryan Giggs og Paul Scholes), med 8 ligamesterskap, 4 seire i serievinnercupen, 1 seier i UEFA-cupen, 4 seire i Liga-cupen, 1 seier i Super-cupen og 5 seire i Charity Shield. (Alan Hansen har også 23 medaljer for Liverpool, men har har færre seire i den gjeveste europeiske turneringen). Neal har også en ganske imponerende rekord, det kommer til å være svært vanskelig å slå. Han spilte nemlig 417 kamper på rad uten å miste en eneste kamp, fra 23. oktober 1976 til 24. september 1983. Han forlot Liverpool i 1985, da han ble ansatt som spillende manager i Bolton. Som manager hadde Neal moderat suksess. Han klarte å gjøre Bolton til et stabilt topplag i daværende 3. divisjon, men klarte ikke å lede klubben til opprykk i løpet av de seks årene han var sjef i klubben. Han hadde også korte perioder som manager i Coventry og Manchester City, og har vært assistenttrener på det engelske landslaget. Fylkesvei 408. Fylkesvei 408 (Fv408) går mellom Blakstad i Froland og Rykene i Arendal. Veiens lengde er 12,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Stanley Milgram. Stanley Milgram (født 15. august 1933, død 20. desember 1984) var en amerikansk psykolog ved Yale University. Han er særlig kjent for å ha gjennomført Milgram-eksperimentet om lydighet overfor autoriteter. Prøysenprisene. Prøysenprisene, eller Alf Prøysens hederspriser, er tre norske priser som deles ut til «meget anerkjente kunstnere innen forskjellige sjangre». Prisene ble opprettet til ære for dikteren Alf Prøysen i 1974 gjennom et samarbeid mellom NRK og Sparebankforeningen i Hedmark og Oppland. De to partene utgjorde "Alf Prøysens Minnefond", som sto for utdelingen av prisene. Siden 1996 deles prisene ut av bokhandlerkjeden Libris og foreningen NOPA. Prisene gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst og diktning i sjangre som forbindes med Prøysen. Prisene som deles ut er Prøysenprisen, Teskjekjerringprisen og Alf Prøysens Ærespris. Hver av prisene består av en sølvplakett, samt 25 000 kroner. Statutter. Prøysen-prisen, Teskjekjerring-prisen og Alf Prøysens Ærespris "§ 1 Prisene er opprettet til ære for dikteren, forfatteren og sangeren Alf Prøysen. I sin nåværende form er prisene en videreføring av Alf Prøysens Minnefond som ble opprettet etter initiativ av Hedmark og Oppland Sparebankforening. Fra og med 29.1.96 er Libris A/S og NOPA ansvarlige for finansiering og utdeling av prisene. "§ 2 Prøysen-prisen gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor de genrene som forbindes med Alf Prøysen. Prisen tildeles skapende eller utøvende kunstnere, eller til oppmuntring for unge talenter. Prisen kan gis til én person eller til flere som har samarbeidet om en oppgave. Teskjekjerring-prisen tildeles etter de samme kriterier som nevnt ovenfor, men med spesiell vektlegging på virksomhet rettet mot barn. Prisene kan også tildeles grupper eller institusjoner. Juryen kan i tillegg beslutte å utdele Alf Prøysens Ærespris for langt og fortjenstfullt virke innenfor de samme områdene som dekkes av de to andre prisene. Det er opp til juryen å bestemme om denne prisen skal deles ut. "§ 3 Prisene deles ut hvert år i desember. Utvelgelsen av prisvinnerne foretas av en jury som oppnevnes av styrene i NOPA og Libris A/S i fellesskap. Juryen konstituerer seg selv. Ian Callaghan. Ian Robert Callaghan (født 10. april 1942 i Liverpool) er en tidligere engelsk fotballspiller. Callaghan var en allsidig midtbanespiller, og er spilleren med flest kamper for Liverpool FC gjennom tidene. Til sammen spilte Callaghan hele 857 førstelagskamper for Liverpool, derav 640 i ligaen. På alle disse kampene fikk han kun ett eneste gult kort, og det i sin nest siste kamp for Liverpool i en omkamp i ligacupfinalen borte mot Nottingham Forest. Callaghan kom fra Liverpools egen juniorstall, og debuterte for klubbens førstelag våren 1960. De to første sesongene spilte han bare sporadisk, men fra og med 1961/62-sesongen var han fast på laget – vanligvis på høyresiden på midtbanen. Samme sesong rykket Liverpool opp i 1. divisjon, og Callaghan ble etterhvert en nøkkelspiller på Bill Shanklys første storlag, som vant ligagull i 1964 og 1966. Han var også med på det som ble verdensmestere i 1966, selv om det bare ble én kamp på ham i VM-sluttspillet. Dette var også et av Callaghans få øyeblikk i landslagstrøya. Han spilte nemlig bare fire A-landskamper i sin karriere. På begynnelsen av 1970-tallet hadde Liverpool-stallen begynt å få en ganske høy snittalder, og da Shankly startet jobben med å bygge opp et nytt storlag, var det først og fremst Callaghan og Tommy Smith som ble igjen som kontinuitetsbærere fra det første storlaget. Callaghan vant sitt tredje ligamesterskap i 1973, og vant to nye ligagull i 1976 og 1977, etter at Bob Paisley hadde tatt over som manager. Mot slutten av sin Liverpool-karriere, i 1977, var Callaghan med på å vinne Europacupen for serievinnere. Callaghan var fortsatt Liverpool-spiller året etter, da Liverpool forsvarte tittelen, men denne gangen måtte han se finalen fra tribuneplass. Callaghan forlot Liverpool i 1978, og avsluttet karrieren i Swansea og Crewe. Han hadde også et kort opphold som mulig spillende trener i den norske 4.-divisjonsklubben Sandefjord Ballklubb. Ski (tettsted). Tettstedene Ski og Ås, slik SSB avgrenser dem, i 2005 Ski er et tettsted hovedsakelig i Ski og delvis i Ås kommuner i Akershus. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar, og består av byen Ski med tilliggende områder og det tettbebygde området Nordby med omegn i Ås. Edvard Engelsaas. Edvard Larsen Engelsaas (født 17. november 1872 i Trondheim, død 30. august 1902) var en norsk skøyteløper. Han begynte karrieren som kunstløper, og avslutta med å bli verdensmester i allround på Frognerkilen 24.-25. februar 1900. Engelsaas gikk for Trondhjems Skøiteklub. Engelsaas ble overraskende norgesmester på skøyter i 1900, samme helg som Peder Østlund satte fire verdensrekorder i Davos. To uker seinere var Engelsaas og Østlund favoritter til VM, som gikk med reint norsk deltakelse. Østlund vant 500 m, men var sliten etter hjemreisa fra Davos. Han ble slått med 9 sekunder av Engelsaas på 5000 m og stilte ikke til start andre dag. Engelsaas vant de to lengste distansene. Engelsaas konkurrerte ikke internasjonalt etter dette. Han døde drøye to år seinere av en hjertelidelse. Høstutstillingen. Høstutstillingen eller Statens Kunstutstilling er en årlig kunstutstilling i Oslo. Utstillingen er Norges største markering av samtidskunst og finner sted hver høst, arrangert av Norske Billedkunstnere. Utstillingen er juryert på grunnlag av fri innsendelse. Den Nasjonale Jury, som står for vurderingen av de innsendte arbeidene, bestod tidligere av en fagperson innenfor hver av teknikkene maleri, skulptur, grafikk, tegning, tekstil og andre teknikker. Fra 2012 blir juryen valgt uavhengig av fag. Utstillinger i nyere tid. Til utstillingen i 2008 ble verk sendt inn til første juryering, hvorav 110 verk av 108 kunstnere antatt. 55 deltakere hadde sin debut. I 2009 var verk av søkere med i første juryering, av disse kom 147 kunstnere med tilsammen 236 verk videre til andre juryering. Juryen antok til slutt 81 kunstnere med 112 verk. I 2010 kunne Den nasjonale jury velge mellom arbeider fra søkere. Etter 2. juryering sto de igjen med 87 kunstnere og 100 verk. I 2011 var det hele søkere, og 93 kunstnere med tilsammen 116 verk ble vist på Kunstnernes Hus. Høstutstillingen 2012 arrangeres på Kunstnernes Hus 8. september – 7. oktober. Det vil være mulig å søke fra 28. februar. Graemsay. Graemsay sett fra en fjelltopp på Hoy Graemsays plassering i øygruppen er markert med rødt Graemsay ligger mellom Hoy og Mainland Graemsay er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene, og ligger i sundet Hoy Sound mellom øyene Hoy og Mainland. Navnet på øya kommer fra norrønt og betyr "Grimsøy". 27 innbyggere, mens det i storhetstiden på 1800-tallet var 200 innbyggere på øya. Øya er 2 km bred og 3 km lang. Øya har to fyrtårn fra 1851. Fergeforbindelse med Stromness på Mainland og Hoy. Clas Ohlson (selskap). Clas Ohlson AB, i Norge "Clas Ohlson as", er et svensk handelsforetak. Virksomheten begynte som postordrefirma i 1918, men er i dag en en varehuskjede som har vært notert på Stockhomsbørsen siden 1999. Selskapet er også notert på den nordiske børsen The Nordic Exchange. I vareutvalget er det om lag 15 000 artikler, deriblant verktøy, elektronikk og hjelpemidler for hus, hjem og teknisk hobby. Salg skjer via postordre i hele Norden, på internett og i butikker i Sverige, Norge, Finland og Storbritannia. Foretaket har ingen egenproduksjon og kjøper inn alle produkter som det selger. Det har omtrent 600 leverandører i 30 land. Mange av leverandørene holder til i lavkostland i Østen. Bakgrunn, virksomhet og utbredelse. Virksomheten ble grunnlagt som postordrefirma i 1918 i Insjön i Dalarna i Sverige av Clas Ohlson (1896–1979). Opprinnelig bestod vareutvalget av enkle «gjør-det-selv»-håndbøker. Vareutvalget ble snart utvidet med tekniske produkter, som for eksempel løvsagsverktøy, kunstnermateriell, båt- og møbeltegninger, kameraer med tilhørende fotomateriell, grammofonplater og byggesett for krystall- og radioapparater. Mellomkrigstiden skapte en kraftig vekst i foretaket og førte til en spredning av interessen for teknikk i Sverige. I seksti år, frem til sin død, var Ohlson daglig engasjert i sin idé, sitt foretak og livsverk. Sønnen Tore Ohlson overtok som direktør i 1979 og hadde stillingen frem til 1983. Siden har folk utenfor familiekretsen tatt over: Håkan Thylen (1983–1996), Gert Karnberger (1996–2007) og Klas Balkow (fra 2007). Frem til 1980-tallet var postordre foretakets primære virksomhet. Postordresalget ble komplettert med butikkutsalg i Insjön. Butikken er siden åpningen blitt utbygd flere ganger og hadde i 2008 et salgsareal på omtrent 2000 kvadratmeter. Insjöbutikken er det største turistmålet i Dalarna og blir hvert år besøkt av omtrent 600 000 personer. Til Insjön kommer også nyansatte i Clas Ohlson for opplæring i to uker. De blir lært opp i produktene, trener i butikken og lærer forretningsplanen. Clas Ohlson i Norge. I Norge har Clas Ohlson siden 1991 forretninger i Alta, Arendal, Asker, Bergen, Bodø, Bryne, Drammen, Fredrikstad, Gjøvik, Hamar, Harstad, Haugesund, Horten, Hønefoss, Jessheim, Kongsberg, Kristiansund, Kristiansand, Larvik, Lillehammer, Lørenskog, Molde, Moss, Narvik, Oslo, Porsgrunn, Sandnes, Sandvika, Sarpsborg, Ski, Skien, Steinkjer, Strømmen, Trondheim, Tromsø, Tønsberg, Ålesund. Antallet butikker er pr. 1. januar 2012 139, og nye kommer til kontinuerlig. Damsay. Damsay er en liten øy i den skotske øygruppen Orknøyene. Øyas posisjon er, og høyeste punkt er 11 meter over havet. Erlend III blir drept på Damsay av Ragnvald Orknøyjarl i 1154. MF «Skånevik». F «Skånevik» under innseiling til Vågen i Bergen under Nordsteam 2005. 3. august 2005. M/F «Skånevik», er en bilferge bygget i 1967. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab frem til 2001. Søsterskip er F «Sveio» og F «Odda». «Skånevik» ble overtatt av Ferjelaget Skånevik i 2005 og ble fredet 2. august 2006 Riksantikvaren da en ønsket å bevare en bilferge av stål fra tiden etter andre verdenskrig for ettertiden. Fredningen omfatter derfor hele fartøyet med fast inventar og utstyr. Førtøyet er lite endret i forhold til slik den ble bygget, endringene er vesentlig knyttet til navigasjon, kommunikasjon og redning. Marinejeger. Marinejegere under trening i Oslofjorden Marinejegere, eller operatørene, er den skarpe enden av Marinejegerkommandoen (MJK) og er Forsvarets maritime spesialstyrke. Deres primære oppgaver er rekognosering (special recoinnaisance (SR)), innsats (direct action (DA)) og militær assistanse (military assistance (MA)). Marinejegere blir utdannet ved Marinens Jegervåpen Treningssenter (MJVT) i Bergen og på Marinejegerkommandoen i Ramsund, hvor jegerne har sin hovedbase. Marinejeger er en utdannelse som spenner seg over flere år og moduler. Som ferdig jeger tegner man inntil 15 års kontrakter med påfølgende sluttbonus. Sammen med (Forsvarets Spesialkommando (FSK), dvs Hærens Jegerkommando på Rena, utgjør marinejegerne Norges spesialstyrker med spesiell fokus på maritime operasjoner. Under utdanningen læres marinejegerne bl.a. opp til å markere mål for jagerfly, såkalt FAC (Forward Air Control), de lærer å gjøre sabotasje mot viktige mål, avanserte nærkampteknikker, livreddende førstehjelp, samt bording av skip og oljerigger. Noen blir også trent opp til å bli skarpskyttere, som ikke bare kan rekognosere og drive måloppdagelse, men også drepe fiendtlig nøkkelpersonell fra langt hold mens de ligger i godt kamuflerte posisjoner. Norske marinejegere blir regnet som noen av de beste SOF (Special Operations Forces) i verden, noe som blir bekreftet under blant annet internasjonale øvelser sammen med andre spesialstyrker. Ramsund. Ramsund er et tettsted i Tjeldsund kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar og ligger på østsiden av Ramsundet omtrent 45 minutters kjøretur fra Harstad. Sentrum av Ramsund består av et lite senter med nærmatbutikk, kafeteria, pub, kino og bibliotek. Like ved ligger også Ramsund orlogsstasjon. Belmont (Harrow). Belmont er et sted i bydelen Harrow i London. Det er et boligområde med forstadspreg. Tidligere var stedet betjent av Belmont stasjon på en egen sidelinje av jernbanen. Nepals geografi. Nepals geografi. Nepal er et lite land i Sørøst-Asia, inneklemt mellom kjempestatene Kina og India. Navnet Nepal. Offisielt hevdes det at navnet på en poetisk måte uttrykker den fysiske beliggenheten: Det er avleda av sanskrit nipa, ved foten av, og alaya, gudenes bolig. Men det blir også påstått at navnet stammer fra den nasjonaliteten som historisk har dominert Kathmandu-dalen: Newar-folket. Nepals nåværende grenser og størrelse. Nepals grenser danner en litt bøyd rektangel. Den østlige delen av landet ligger sør for den vestlige, og på vei fra øst til vest buer nord- og sørgrensa seg litt ekstra mot nord. Det sørøstligste hjørnet ligger så vidt øst for 88° øst, og litt nord for 26° nord. Det nordøstlige hjørnet ligger også nær 88° øst og så vidt sør for 28° nord. Det nordvestlige hjørnet ligger nær 81° øst og litt nord for 30° nord. Det sørvestlige hjørnet ligger så vidt øst for 80° øst og litt sør for 29° nord. Nordligste punkt er 30º27' nord, sørligste 26º22' nord. Østligste punkt er 88º12' øst, vestligste 80º4' øst. Lengden på Nepals grense er 2926 km. Grensa mot Kina er 1236 km lang, mot India 1690 km. Avstanden fra sørgrensa til nordgrensa er på det korteste 145 km og på det lengste 241 km. Fra øst til vest er landet over 850 km. Flateinnholdet er 147 181 km², om lag så stort som Norges fire nordligste fylker Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark til sammen. Et vanlig anslag arealet dekka av sjøer er 4000 km². Hele nordgrensa og den øverste delen av vestgrensa går mot Kinas autonome region Tibet. De andre tre sidene i firkanten grenser mot India. Øvre halvdel av østgrensa går mot den tidligere sjølstendige staten Sikkim som nå er en delstat i India. Nedre halvdel av østgrensa går mot delstaten Vest-Bengal. Den østligste halvdelen av sørgrensa går mot delstaten Bihar, den vestligste mot Indias folkerikeste stat Uttar Pradesh, der Mahkali-elva (se lengre ned om Nepals elvesystem) danner grensa. Den nedre delen av vestgrensa går mot Himalaya-delstaten Uttarakhand. Selv om Nepal ikke har grenser mot andre stater enn India og Kina, er avstanden til Bangladesh kort over den tynne tarmen av land i Vest-Bengal og Bihar som er kjent som "hønsenakken" (engelsk: "the Chicken Neck"). På det smaleste er denne landstripa 21 km brei. Bhutan er en litt fjernere nabo, men fortsatt bare 88 km vekk i luftlinje. I tidligere århundrer har Nepal og Bhutan hatt felles grenser. En stor del av Bhutans befolkning er etniske nepalere, og forfølgelsen av dem har ført til at det fins mange flyktninger fra Bhutan i Nepal. Nordgrensa mot Tibet og Kina går langs de høyeste toppene i Himalaya, som former en naturlig barriere mellom statene Nepal og Kina. Disse områdene er øde og de fleste steder vanskelige å krysse. Sørgrensa mot India går gjennom det flate Tarai. I dag er denne grensa enkel å krysse, tett befolka og nærmest åpen. Men i tidligere tider var det mektige jungler med ville dyr her. Ei alvorlig form for malaria gjorde Tarai til et distrikt der andre enn den gamle lokalbefolkninga (som har medfødt immunitet) ikke kunne bosette seg, helt opp til rundt 1950. Utviklinga av den moderne nepalske staten hadde derfor fordelen av naturlige barrierer i nord og sør. Nepals historiske utstrekning. Nepal var egentlig navnet til Khatmandu-dalen, som ligger øst i landet. Forskjellige større riker har over flere tusen år vokst ut fra dalen, for seinere å bryte sammen, ofte i et lappeteppe av småstater. Noen av de seinere større rikene har hatt ei geografisk utstrekning som mer eller mindre overlapper den moderne staten Nepal. Dette gjelder blant annet rikene som Malla-kongene skapte på 1200-tallet og igjen på 1400-tallet. Dels har de også strakt seg betydelig lengre mot øst (inn i det nåværende Sikkim, sørover ned i Gangesdeltaet, mot vest (blant annet i det som nå er Indias delstat Uttaranchal), og inn i Tibet i nord. Kasa-folket i det vestlige Nepal (et indo-iransk folkeslag som hadde med seg det som seinere blei til det moderne språket nepali da de vandra inn fra nordvest) danna også i middelalderen et større rike som på sitt maksimum herska over 142 000 km², et område om lag så stort som det moderne Nepal. Dets utgangspunkt var i dalen rundt Karnali-elva langt vest i dagens Nepal, med hovedsete i det moderne Jumla-distriktet. Staten inkluderte mye av det sørøstlige Tibet og Kumaon, som nå er i Uttaranchal. Dette riket oppløste seg i småstater rundt begynnelsen på 1400-tallet. Den moderne staten Nepal vokste til sin nåværende utstrekning over knappe 50 år fra 1768 til 1816, da småstaten Gorkha om lag 10 norske mil vest for Kathmandu, begynte å ekspandere. (Både landet og nasjonalspråket blei kalt Gorkha og gorkhali helt fram til 1930-tallet.) Starten var at Gorkhas konge Prithvi Narayan Shah erobra Khatmandu-dalen, som til da hadde vært delt mellom småstater som stamma fra Malla-dynastiets forfall. Etter dette erobra han ei lang rekke småriker vest for Kathmandu. Under Prithvi nådde Nepal (med det offisielle navnet Gorkha) ei utstrekning på om lag 1/3 av det landet har i dag. Rikets østgrense nådde elvene Mechi og Kankai, dets vestgrense nådde elva Marsyandi. Etter Prithvis død fortsatte Shah-dynastiet med en aggressiv og ekspansjonistisk politikk. Nepal (Gorkha) vokste sterkt, og nådde på sitt nye maksimum ei utstrekning på over 200 000 km², noe over 80% av fastlands-Norge i dag. Men denne politikken førte også til kriger mot Kina og det Engelske Østindiske Kompani, som landet tapte. Før 1816 nådde Nepals østgrense til elva Satlaj i det nåværende India. Størstedelen av det nåværende Uttaranchal lå under Nepal. I vest nådde grensa til elva Tista i Bengal, byen Darjeeling lå i Nepal og en del av Sikkim lå også under Nepal. Etter at Nepal tapte krigen mot det Østindiske Kompaniet i 1815 blei landet tvunget til å gi fra seg territoriene øst og vest for sine nåværende grenser, og et stort område i det østlige Tarai. Dette siste området fikk Nepal tilbake som takk for hjelpa da statsminister Jang Bahadur Kunwar Rana sendte soldater som hjalp England med å slå ned det store indiske opprøret i 1857. Fra da av har Nepals grenser vært uforandra. Fysisk geografi. Nepal ligger i skråninga som begynner i Ganges-deltaet (laveste punkt, Kechana Kalan i Jhapa distrikt er 70 moh.), fortsetter opp gjennom åsene mot Himalaya, og ender i verdens høyeste fjell, på nepali Sagarmatha (Mount Everest, Chomolungma, Feng) (8 850 moh.), som landet deler med Kina. Geologisk forhistorie. Dette landskapet blei til ved at den øya som nå er "det indiske subkontinent" kom drivende sørfra og støtte sammen med Asia. Sammenstøtet danna fjellkjedene langs sørgrensa til Tibet, som fortsatt er vannskillet mellom elvesystemene til Ganges og Tsangpu (Brahmaputra). Nye bevegelser for mellom 20 og 16 millioner år sida skapte den sørlige delen av Himalaya-fjellene, og sør for dem de såkalte "åsene imellom" (engelsk "The Middle Hills"). Dette er et kaotisk område med åser og dalfører som noen nasjonalister gjerne definerer som Nepals hjerteland. For mellom 800 000 og 300 000 år sida løfta de høyeste toppene i Himalaya seg høyt over resten av det eldre fjellandskapet. Samtidig danna de to kjedene seg som nå ligger langs foten av åsene fra vest til øst: Mahbarat-åsene, og parallelt med dem litt lengre sør, langs bredden av Ganges-slettene, Siwalik- eller Chure-kjeden. Disse bevegelsene fortsetter, og ulike deler av Himalaya vokser med en fart fra 5 mm til 1 cm i året. De unge fjella i Himalaya er svært utsatt for å bli slitt ned av vann (erosjon). Kildene til Nepals viktigste elver fins her oppe, og elveløpene har skapt noen av verdens mest fantastiske elvedaler. Elvene går fra fjellene i nord og sørover, til fjellkjedene ved foten av åsene tvinger dem østover. Mellom åskjedene og i Kathmandu-dalen danna det seg store sjøer – den i Kathmandu-dalen tørka ut kanskje så seint som for 100 000 år sida. Tarai - det sørlige slettelandet. Langs mesteparten av sørgrensa har Nepal ei stripe land i det flate og varme Ganges-deltaet som blir kalt Tarai (også transkribert som "Terai"). Denne stripa, som er over 800 km lang, er bare fra 5 km til nærmere 50 km brei fra sør til nord. Landet ligger her stort sett fra 100 til 200 moh. Tre dalfører (som engang var sjøer) mellom Mahabharat- og Siwalik-kjedene har tilsvarende landskap og kalles "indre Tarai". Fra øst til vest er det dalene Siwaliks/Churia, Chitwan og Dang. To ulike anslag gir at fra 17% til 23% av Nepals territorium ligger i Tarai. Tarai-slettene er dekka av et flere kilometer tjukt lag med jord og leire, som er ført ned fra Himalaya med elvene. Det er et subtropisk og tropisk, sumpaktig område med sommertemperaturer på over 30°c og vintertemperaturer som kan synke ned til 10°c. I Tarai er det kraftig monsunregn, mest i juli. Navnet Tarai betyr "fuktig"... Så seint som på 1950-tallet dominerte den tette og svært artsrike jungelen i Tarai, og malaria hindra jordbruket. Men malariamedisin og uthogging av skogen endra landskapets karakter totalt, og førte til masseinnvandring fra åsene i Nepal og fra nabolandet India. Tarai blei Nepals rikeste jordbruksområde og den delen av landet som utvikla seg raskest økonomisk. Denne utviklinga truer nå restene av urskog i Tarai. Drøyt halve Nepals befolkning bor nå i disse relativt små områdene. Kultur og språk er nært knytta til India på den andre sida av grensa. Fellesspråket som brukes mellom folkegruppene i Tarai er for det meste hindi (eller nærbeslekta språk/dialekter), og ikke det offisielle nasjonalspråket nepali. Befolkninga i Tarai kalles også Madhesi, og Madhesh brukes også som et navn på Tarai. Mer om nasjonaliteter i Tarai, se artikkel om Nepals befolkning. Se også egen artikkel om Tarai. Åsene. Nepals viktigste landskapsform: Åsene (Pahar eller Pahad, landet i midten på nepali) omfatter ut fra et høyt anslag 65% av territoriet, et lavt anslag er 45%. Klimaet her er temperert og sunnere enn i Tarai (i India pleide de engelske koloniherrene å rømme opp i de nordlige åsene opp mot Himalaya i den varmeste tida). De lavere åsene hadde opprinnelig rik løvskog. Høyere er det barskog opp mot tregrensa, som ligger rundt 4000 moh. Det ville landskapet gjorde det lettere for små folkegrupper å forsvare seg og bevare sin uavhengighet. Dette har ført til at regionen inneholder over 100 ulike språk og etniske grupper. Det viktigste fellesspråket er det offisielle nasjonalspråket nepali, som historisk kommer fra vest (tidligere kjent bl.a. som gorkhali og khas). Lengre østover dominerer folkegrupper som magar, tamang og kirat som snakker tibeto-burmesiske språk. Mange fruktbare dalfører ligger i denne delen av landet. To av de viktigste er Kathmandu-dalen (se nedafor) og Pokhara-dalen, som ligger i Vest-regionen og inneholder landets nest største by. Det tempererte åslandskapet er ikke bare den største delen av Nepals territorium, men også det landskapet som skiller Nepal mest fra både det flate India i sør og Tibetplatået i nord. Det er for lite dyrkbar jord til den raskt voksende bondebefolkninga, og befolkningsveksten og fattigdommen går også hardt ut over de store skogene i åsene. Omtrent halve befolkninga bor i denne delen av Nepal. Et fellesnavn for befolkninga i åsene av mange ulike nasjonaliteter som bl.a. brukes i Tarai er pahade. Bilde fra Kathmandu, Nepals hovedstad Tørking av høy i Kathmandu Østlig i åsene, mellom om lag 27° og 28° nord og 85° og 86° øst, ligger Kathmandudalen. Formen likner på noe bortimot en sekskant, den han også blitt sammenlikna med et egg. Fra nord til sør er den 19 km tvers over, fra øst til vest 24 km. Gjennomsnittshøyden over havet er 1350 m, arealet 600 km² (andre kilder sier 360 km²). Dalen er omgitt av grønne fjell med høyde fra 2000 til 2700 meter over havet. Gjennom dalen fra nord til sør renner den hellige Baghmatielva, som kommer inn gjennom Bagdwar (tigerporten – av bag tiger, dwar port) i de nordlige åsene rundt dalen, passerer gjennom byen Kathmandu, samler alle andre elver i dalen i seg og renner ut gjennom Chovar-slukten i sørenden av dalen. Kathmandu-dalen med de tre gamle byene Patan, Bhaktapur og Kathmandu, er Nepals historiske, kulturelle og politiske sentrum. De fleste forsøk på å danne større stater i Nepal har hatt utgangspunkt i denne dalen. (Noen mener at Newar-folket har gitt opphav til landsnavnet Nepal.) Dalen var i over 1000 år helt dominert av newar-folket, som var dalens herskere helt opp til midten av 1700-tallet og danna utgangspunktet for Malla-dynastiet. I 1768 mista newariene sitt herredømme til de nepali-talende hinduene, men dalens urbefolkning har fortsatt ei svært sterk sosial, økonomisk og kulturell stilling. Shah-herskerne fra den lille staten Gorkha i åsene vest for dalen blei fra 1700-tallet skaperne av det moderne Kongedømmet Nepal ved å først erobre Kathmandu-dalen fra den siste Malla-kongen. Helt til på 1950-tallet måtte folk som ville til Kathmandu gå til fots over fjellene sørfra. Da den første veien inn blei bygd, var den helt opp til 1970-tallet eneste farbare vei ut av dalen. Dalens fruktbarhet, kombinert med dens utilgjengelighet som har gjort at den lett kunne lukkes ute fra verden og var svært vanskelig å erobre utafra, har gjort Kathmandu-dalen til Nepals hjerteland. Et alternativt navn på den er også Nepal-dalen. Om lag 1,5 millioner mennesker bor i Kathmandudalen. Folketallet vokser raskt. Himalaya-høylandet. Verdens 7. høyeste fjelltopp Dhaulagiri Den nordligste delen av Nepal, "Prabat" på nepali, er lavt anslått 16%, høyt anslått 35% av territoriet. Denne delen hører til høyfjellet i Himalaya. Her ligger åtte av verdens ti høyeste fjell. Her er det semi-arktisk klima, tundra og isbreer. Vintrene er lange og kalde, – 40°C har vært målt, somrene korte med en snittemperatur som kan ligge på 7°C. Lengst vest langs nordgrensa ligger landet i vindskyggen av de høyeste toppene i Himalaya og er svært tørt. De store, høytliggende delene av Nepal er tynt befolka. Et anslag er 7% av hele befolkninga. Tradisjonelt har mange av innbyggerne vært nomader, og kulturen domineres av tibetansk innflytelse. Himal er et fellesnavn som brukes på befolkninga i denne delen av Nepal. Høyde og regn. Nepals klima bestemmes først og fremst av to faktorer: Høyde over havet, og regn og vann i elvene. Den svært bratte stigninga fra tropene i sør og opp til breene på høyfjellet i nord, som kan være på mindre enn ti mil, gjør at tropisk jordbruk kan drives innafor synsvidde av evig snødekte fjell. Lavlandet i Terai er ekstremt fuktig og har tropisk regntid om sommeren, mens deler av Himalaya-høylandet er svært tørt, særlig i vest. Nedbøren veksler med høyden og med om områder ligger i regnskyggen av åser og fjell. I åsene veksler mikroklimaet kraftig fra dal til åsrygg. Snøsmelting i Himalaya om våren har også betydning. Høye fjell gir ly mot kald luft fra Himalaya og Nord-Asia om vinteren, og sørger for at det indiske subkontinentet får varmere vintre enn det ellers ville hatt. At landet er brutt opp av åser, daler og elveslukter gjør at landskap som kan plasseres i ulike klimasoner ligger innfiltret i hverandre og går over i hverandre. Nedbør. Under 1200 meter er den naturlige vegetasjonen dominert av tropisk regnskog. Allment stiger den årlige nedbørsmengden med høyden over havet opp til 3000 meter, deretter synker den jo høyere og mer nordlig landet ligger. Sommermonsunen, som varer fra juni til september, kommer fra sør og øst. Slettelandet og de lavere delene av Himalaya mottar så mye som 70 % av sin årlige nedbør i løpet av sommermonsunen. Den gir mindre årlig regn jo lengre mot nord og vest landet ligger. Men det fins også lommer som har langt mer regn enn omgivelsene, som for eksempel Pokhara-dalen i sentrale Nepal. Åser og fjellrygger har mest regn på sør- og østsidene, og skaper regnskygge på nord- og vestsidene. De blir tørrere jo lengre mot nord og jo høyere de ligger, og aller tørrest i det indre Himalaya og på Tibet-platået. Det østlige Nepal får omtrent 2 500 millimeter regn årlig, Kathmandu-området om lag 1 420 mm, og det vestlige Nepal om lag 1 000 mm. Årstider. Årstidene i lavlandet domineres av monsunsesongene. Høyt til fjells er det sommer og vinter som i de nordlige delene av Asia. I lavlandet er april og mai sesongen før monsunen setter inn. I Tarai kan det bety temperaturer opp til 40° C. Men åsene og fjella er kjølige i denne perioden. Sommermonsunen kommer vanligvis til lavlandet tidlig i juni med tordenvær i forkant, og betyr regntid fram til og med september. Men starten på monsunens kan variere med så mye som en måned. For mye regn kan føre til alvorlige jordras i åsene og oversvømmelser på slettene, mens for lite regn betyr tørke og kanskje sult. Sommermonsunen ebber langsomt ut i oktober. I midten av måneden er det vanligvis kjølig, klart og tørt vær, som varer til desember. Etter dette kommer vintermonsunen, en sterk nordøstlig luftstrøm som fører til kortvarige regnskyll i lavlandet og snø i høytliggende distrikter. Snøfallene i Himalaya er viktig for smeltevannet om våren og sommeren, som brukes til vanning i jordbruket i de lavere åsene og dalene. Vinterrregnet er også viktig for vintergrøden av hvete, bygg og mange grønnsaker. Nepals elvesystem. Nepals elver renner fra fjellene i nord og har gravd ut dype elvedaler sørover til de når det flate Tarai. Derfra renner de østover, og ender alle tilslutt i Ganges-elva i det nordlige India. Ettersom Himalaya er et relativt nytt fjellmassiv er erosjonen stor, og veldige mengder sedimenter blir frakta med elvene ned til flatlandet. Der legger de igjen mye fruktbar jord. Under regntida om sommeren går de ofte over sine bredder på de flate elveslettene og skifter løp. Elvenes store fallhøyde gir Nepal et enormt hydroelektrisk potensial. India har utnytta det ved på bygge store dammer på elvene Kosi og Narayani i Nepal. Norske interesser har også undersøkt mulighetene for å bygge energiverk. Samtidig hindrer de utbygginga av kommunikasjonene i Nepal. De er for det meste ikke seilbare, og gjør det vanskelig å bygge veier i retning øst-vest. Dette har ført til at nabodistrikter ligger isolert fra hverandre og gjør det vanskeligere å skape en integrert nasjonal økonomi, og de fleste bosetninger på landsbygda utenom Tarai kan bare nås via stier. Viktigste bielv er Arun, som har sine kilder 150 kilometer inne på den tibetanske høysletta. Kali, som renner mellom fjelltoppene Dhaulagiri og Annapurna (7. og 10 høyeste fjell i verden) er den viktigste av disse bielvene. Maha Kali (også kjent som Kali), grenseelva mot India i vest, og elva Rapti er også rekna som bielver til Karnali. Innsjøer. Rara Tal er Nepals største innsjø. Sjøen ligger 2 990 moh i Mugu distrikt i Nepals lite besøkte nordvest. Den skal være 145 m dyp, er omgitt av skog, og kjent for sitt rike fugleliv. Sjøen er en del av Rara nasjonalpark. Pewa Tal (Pokharasjøen) som ligger ved den populære turistbyen Pokhara, er landets nest største sjø. Goisakunda er en innsjø 4360 moh. (andre kilder oppgir 4380 moh.), som er hellig for hinduer. Hvert år i under Janai Poornima-festivalen i august (da hinduer bytter den hellige tråden de bærer på brystet) kommer tusener for å bade i sjøen. Den ligger i Lantang nasjonalpark nord for Kathmandu. Av disse sjøene er Rara Tal og Shey-Phoksundo Tal rekna som fjellsjøer, Pewa, Begnas og Rupa Tal sjøer i ås-distriktene, og Gadhbhijala, Ghodaghodi, Badhaiya og Beesh Hazar Tal lavlandssjøer. Til sammenlikning: I Norge er området som er dekka av sjøer aleine, 1 700 000 hektar. Det er anslått at det fins 118 sorter ferskvannsfisk i Nepal. Mest og minst befolka. Nepal er tettest befolka og mest økonomisk utvikla i Tarai og i Kathmandudalen. De fleste større byene ligger i sør og øst. Nepal er fattigst og minst utvikla i åsene i vest og i høyfjellet. Ås-regionen er rikere og høyere utvikla i øst, særlig i Kathmandu-dalen. Områdene i høyfjellet er tynnest befolka. Med et areal større enn Tarai, har de under 10% av totalbefolkninga. Språklige soner. Kulturelt, språklig og religiøst henger Tarai-området nært sammen med de indiske delstatene på den andre sida av grensa. Her fins også rester av befolkninger som ikke bruker indoeuropeiske språk, som forskerne tror kan være svært gamle. På samme måte henger Himalaya-områdene kulturelt, språklig og religiøst nært sammen med Tibet. I åsene har idoeuropeiske dialekter, som har utvikla seg til nasjonalspråket nepali, stått sterkest lengst i vest. I historisk tid har bruken av nepali vandra østover, aller mest etter at kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha, der herskerklassen snakka nepali, inntok Kathmandu og la grunnlaget for den moderne nepalske staten i 1769. Ulike gamle tibeto-burmesiske språk har dominert åsene i det sentrale Nepal, Kathmandudalen og åsene i øst. I nyere tid har de blitt delvis fortrengt av nepali, men de dominerer fortsatt i den østligste delen av landet. Religioner. Blant de store religionene dominerer buddhistisk lamaisme i høyfjellet, indisk hinduisme i Tarai. I åsene var khas-folket (som utvikla språket nepali) lengst i vest lamaister i middelalderen. Forskjellige former for buddhisme og lokale religioner dominerte blant de tibeto-burmesiske folkeslaga i de sentrale og østlige regionene og blant de ikke-indiske minoritetene i Tarai. Hinduismen trengte opp til Kathmandu før år 1000, der Newar-folket som dominerte dalen utvikla en særegen blandingskultur bygd på hinduisme og buddhisme. Seinere spredde hinduisme seg til overklasssen blant khas-folket i de vestlige åsene, der den forandra seg og tilpassa seg de lokale forholda. Derfra spredde den seg dit khas-herskere hadde satt seg fast i det sentrale Nepal, bl.a. i den lille fjellstaten Gorkha, og ble statsreligion i Nepal ettersom Gorkha-herskerne befesta sin posisjon som herskere i Nepal på 1800-tallet. Dette har fått hinduismen (i en utgave som er svært lik India) til å stå sterkest i Tarai, i vest og i noen sentrale deler av åsene (i en mer spesiell nepalsk utgave), og i Khatmandudalen (delvis som en religion blanda opp med buddhismen). Kastevesen (som er noe ulikt i de ulike variantene av hinduismen) har spredd seg i hinduismens kjølvann, men fins ikke eller står svakt der hinduismen ikke har slått gjennom. Ikke-hinduistiske religioner står sterkest blant minoritetene i Tarai, jo lenger øst man kommer i åsene og jo høyere til fjells i Himalaya. Kathmandudalens særegne blandingskultur. Kathmandudalen er området der mange forskjellige kulturer og religioner støter sammen. Historisk var den dominert av newar-folket, som snakker et tibeto-burmesisk språk og var buddhister. De skapte landets eneste store bysivilisasjon, bl.a. med en arkitektur som påvirka hele Asia. Newari eller Nepal Bhasa er Nepals eldste kjente kulturspråk. Mathili, som er Nepals nest største språk og ligger svært nær hindi, har også vært i bruk som administrasjonsspråk her, og er brukt i 1 000 år gamle dokumenter herfra. I dag er det dominerende administrasjonsspråket nepali. Tibeto-burmesiske språk dominerer rett utafor dalen. Kathmandudalen er også et sentrum for modernitet og vestlig kultur i Nepal, der flest snakker engelsk, over halvparten av alle mobiltelefoner og internett-forbindelser i landet finnes (år 2006), osv. Kathmandus motstykke er områder i høyfjellet og de vestlige og sentrale åsene der det ikke er vei, strøm, knapt noen fungerende statsadministrasjon, og befolkninga lever som i tidlig europeisk middelalder. Det finnes også små folkegrupper i junglene i Tarai som lever som jegere og samlere. Nepals administrative inndeling. Nepal er delt i 5 store administrative "regioner", som igjen er delt i til sammen 14 "soner" (Anchal – अञ्चल), og 75 "administrative distrikter" (जिल्ला). Det laveste administrative nivået heter "Landsbyutviklingskomite" (Village Development committee (VDC)) og "kommune" (Municipality). Det er 3194 VDCer og 58 kommuner i landet. (Kommunene er alle sammen byer, og lista over de 58 kommunene faller stort sett sammen med lista over de 59 byene i Nepal, se nedafor.) De fem regionene. Den rike Kathmandu-dalen med landets hovedstad ligger i Sentralregionen. De 14 sonene. Kart over Nepals 14 soner Liste over byer. De fleste byer ligger i "øst" og "sør". Svært få byer ligger helt nord i landet. Mange administrative distrikter inneholder ingen sentra som er definert som byer. Dette understreker det enorme skillet mellom by og land, kanskje aller mest mellom de største storbyene og den veiløse landsbygda i de distriktene som ikke inneholder noen byer, som preger Nepal. De minst urbaniserte delene av landet er åsene og fjelldistriktene i vest. Disse områdene blei erobra seint under staten Gorkhas ekspansjon. Det fins få eller ingen veier, ikke elektrisk strøm og få moderne kapitalistiske investeringer. Det fins også mange og store nasjonale og religiøse minoriteter. Metropoler og sub-metropoler. Den urbane regionen Kathmandu (som består av flere administrativt sjølstendige byer) er anslått til å ha ei befolkning på 1,5 millioner. India er viktigste transittland. Som et land uten egen kyst er Nepal avhengig av transitt gjennom India og Kina for handel og reiser til resten av verden. Mesteparten av trafikken i transitt går gjennom India, som dominerer både vare- og persontrafikken, og har et sterkt politisk tak på enhver regjering i Nepal gjennom at det kan true med å blokkere transitttrafikken. (India brukte dette våpenet i 1950-1951, 1962 og 1989-1990.) Kina er langt borte, på den andre sida av verdens høyeste fjelltopper og høysletta med Tibet. Historisk var Nepal og Kathmandu-dalen gjennomfartsvei fra handel mellom Tibet og India, og mye av dalens rikdom var bygd på det. Men denne transitthandelen blei undergravd av at engelskmennene bygde ut transportveien til Sikkim på 1800-tallet. Dermed blei det vesentlig raskere å reise fra Calcutta til Lasha via Sikkim (som nå er en delstat i India) enn via Nepal. Jernbanen er innretta mot India. I 1895 til 1898 blei det indiske jernbanenettet utvida til det nådde grensa til Nepal ovafor Nepalganj, Biratnagar, Janakpur og til slutt Birganj. Dette betydde mye bl.a. for eksport av korn og jernbanesviller til India. Jernbanene i India gjorde det også raskere å reise fra et dalføre til et annet ved å reise ned dalen, over grensa, ta den indiske jernbanen i retning øst eller vest og så reise opp i Nepal igjen. Noe egentlig nettverk av jernbaner inne i Nepal er det ikke snakk om. De linjene som blei bygd, gikk fra grensa mot India og nordover til økonomiske sentra i Tarai. I 1950 var det om lag 100 km jernbaner i Nepal. I 1990 var det fortsatt bare to linjer på til sammen 101 km. Seinere blei en av disse to linjene nedlagt. I følge CIA World Factbook var jernbanenettet i 2005 bare på 59 km. Ulik sporbredde (smalspora bane i Nepal) vanskeliggjorde kommunikasjonen med jernbanene i India. Firmaet "Infrastructure Nepal Private Ltd" leverte i 2002 et studium av planer for en jernbane som kan knytte Lhasa-Beijing-banen via "Tatopani" nær grensa til Tibet til Kathmandu og "Birganj", slik at den kan forbinde den kinesiske og indiske jernbanenettet. Etter at kong Gyanendra gjorde sitt første statskupp i 2002, tok firmaer kontrollert av Gyanendras familiemedlemmer over prosjektene. I mars 2006 ga kongen sin svigersønn kontrakten på å bygge den elektrifiserte strekninga Kathmandu-Birganj. Kontrakten, som var verdt mer enn US$ 269 722 960, blei annullert etter at Gyanendras diktatur falt. Prosjektets framtid er uklart. Ved statsminister G. P. Koiralas besøk i India juni 2006 lovet Indias regjering støtte til en jernbane fra øst til vest inne i Nepal. Det er ikke klart når bygginga av denne jernbanen eventuelt vil starte. Eneste internasjonale flyplass. Den eneste internasjonale flyplassen ligger i Kathmandu, Tribhuvan internasjonale flyplass (opprinnelig bygd av India som militærflyplass under annen verdenskrig). Fjellene på alle sider av Kathmandu-dalen gjør at den er følsom for dårlig vær. India og veinettet i Nepal. India har også hatt stor betydning for innenriks veitrafikk i Nepal. Helt opp til 1950-tallet gikk en del av trafikken mellom India og Kathmandu-dalen via en sti gjennom et fjellpass. De første bilene som kom til Kathmandu på 1930-tallet måtte skrus fra hverandre og bæres over fjellet i deler. Veien fra India og helt fram til Kathmandu, Kong Tribhuvan-riksveien (Rajmarg), blei først bygd helt ferdig av India på 1950-tallet. Opp til 1950-tallet gikk det ingen riksvei fra øst til vest inne i Nepal sjøl. For å reise mellom ulike deler av landet var det derfor nødvendig å reise via India. Når regjeringa ønska å sende tropper fra Kathmandu-området i det østlige Nepal til det vestlige Nepal, måtte regjeringa få lov av Delhi til å la dem reise via India. Historisk sett har kommunikasjonene med det flate Tarai i Sør-Nepal alltid vært best inn i de indiske nabostatene. Dette har også bidratt til kraftig indisk innvandring til disse områdene. Gjennom historia har de manglende veiforbindelsene vært et viktig forsvar mot utenlandsk invasjon. De er uten tvil en grunn til at Nepal i dag er en sjølstendig stat og ikke blei innlemma i statsdannelser som i dag er en del av India. Samtidig gir dette i dag India et ekstra pressmiddel mot sin lille nabo. Riksveien fra øst til vest gjennom lavlandet har derfor også med en viss historisk rettferdighet fått navnet til den diktatoriske kong "Mahendra". Bygginga av denne veien starta på hans tid, bl.a. som en reaksjon på Indias blokade i 1962. Riksveien til Tibet. Kineserne bygde vei fra Kathmandu til Lhasa i Tibet på 1960-tallet (Arniko Rajmarg). Men denne veien fikk mindre økonomisk og sosial betydning enn veien sørover til India, både fordi Tibet og Kina har mindre økonomisk betydning for Nepal, og fordi veien blir stengt av ras og dårlig vær. Fortsatt et veiløst land. En meget stor del av bilene i Nepal er konsentrert i Kathmandu-dalen. I 1999 var det angivelig over 90 000 biler i, og bilparken økte med om lag 15 000 i året. De fleste bilene var svært gamle og førte bl.a. til kraftig luftforurensning. Gjennom historia har Nepal helt opp til moderne tid vært et i hovedsak veiløst land. Akkurat som Norge fikk sin økonomi, kultur og politikk bestemt av at den farbare veien var kysten, er Nepals økonomi, kultur og politikk avgjørende prega av at de ville elvedalene fortsatt hindrer kommunikasjon fra øst til vest, og at åser og fjell i mesteparten av landet gjør hvert dalføre til noe for seg sjøl. Dette bidrar til å opprettholde et stort antall nasjonale minoriteter, hindre utviklinga av et nasjonalt marked og bevare lokal naturalhusholdning, og skaper et ekstremt regionalisert og lokalt politisk liv der det er vanskelig for ei regjering i Kathmandu å sikre seg effektiv kontroll overalt. I mange distrikter og flere soner i åsene og oppe i Himalaya fins det fortsatt praktisk talt ikke veier, og landtransporten er avhengig av husdyr og at folk går på beina langs stier og over fjellpass. Den eneste utbygde ferdselsåra fra øst til vest er fortsatt Kong Mahendra-riksveien (Mahendra Rajmarg) i Tarai. Utbygginga begynte på 1960-tallet, delvis av Sovjetunionen, etter at både India og USA hadde hevda at veien ville være ulønnsom. Veien blei offisielt ferdig i 2000. Den nepalske regjeringa betrakta veien som av aller største strategiske betydning etter at India blokkerte transitt for tropper under revolusjonen i 1950 til 1951, og enda mer etter at India støtta opprøret 1961 til 1962. For virkelig effektiv veikommunikasjon mellom øst og vest kreves investeringer i bruer, tunneler og annen dyr veiteknologi på et nivå som ville få enhver veientrepenør fra vestlandet i Norge til å danse og synge av glede. Uansett utbygging vil veimangel være et hovedproblem i overskuelig framtid. Fra slutten av Rana-perioden i 1950 til 1990 økte veinettverket fra 276 km til 7 730 km. I 1990 var fortsatt 24 av 75 distriktshovedkvarterer uten veiforbindelse, og måtte få forsyninger enten via bærere eller luftveien. Men det var i 1990 mulig å kjøre med bil mellom alle de største befolkningssentrene i landet. I år 2000 kom veinettet opp 1 15.308 km. I 2003 var det på 15.905 km, av det 8.573 km med fast veidekke. I distriktet "Rolpa", der maoistopprøret starta i 1996, fantes det ingen kjørbare veier før etter år 2000, da de blei anlagt av hæren som trengte dem for å få fram forsyninger. Denne absolutt veiløse tilstanden til store deler av landet fører til at det ikke fins kapitalistiske investeringer, og bidrar til å bevare århundregammal fattigdom. Både sosialt og militært var den en viktig grunn til at maoistopprøret kunne spre seg så raskt og drive isolerte politiposter ut av områdene det tok over. I Rolpa er veibygning av den såkalte "martyrveien" på dugnad blitt et viktig propagandaprosjekt for opprørerne. Flytrafikk og flyplasser. Til store deler av landet er fly den eneste forma for rask kommunikasjon. For mange av de 75 distriktshovedkvarterene er kan forsyninger bare komme fram enten ved at de blir båret på ryggen eller fløyet inn. Hæren er over store deler av landet avhengig av helikoptertransport. I 2005 hadde Nepal 48 flyplasser. 10 av dem hadde fast dekke på rullebanen. Post. Et postsystem begynte under kong Prithvi Narayan Shah på andre halvdel av 1700-tallet. Han fikk laget et system av sendebud for statlig kommunikasjon som blei kalt "halkara". Postsystemet blei reformert og modernisert under "Bir Shamsher Rana", som var statsminister fra 1895 til 1901. Men Nepals ekstreme isolasjon og tilbakeliggenhet under Rana-dynastiet viser seg i at landet ikke blei med i Den Internasjonale Postunionen før 11. oktober 1956. I et land der et stort flertall har vært analfabeter helt opp til nyere tid og der det ikke fins veier, har brevskrivning aldri vært vanlig blant flertallet. Fortsatt kan det ta et par måneder å sende et brev og få svar, og postgangen er ikke pålitelig. Likevel er posten mer brukt enn telefon og Internett, særlig på landsbygda der elektronisk kommunikasjon stort sett ikke er tilgjengelig. Store deler av landet er helt avhengig av anslagsvis 2 000 gående postbud. På landsbygda har postbud ofte kommet mellom barken og veden i borgerkrigen mellom maoistene og regjeringa. Regjeringsstyrker har pressa postbud til å informere dem om opprørere i sitt distrikt, eller opprørerne har mistenkt postbud for å gi slik informasjon uten grunn. Fra 1996 har borgerkrigen hindra postgangen. Postens ledelse har anklaga opprørerne for å avskjære veier for å hindre hæren å komme fram, og angripe postkontor. Dette har ført til at postgangen utafor distriktshovedkvarterene stort sett har stoppa opp, og at tusenvis av landsbyer ikke har post. I 2004 var om lag 2 millioner av 3,1 millioner i Midtvestregionen helt uten posttjenester. Posten er også rekna som upålitelig inn og ut av landet, og usikker til områder der den faktisk offisielt fungerer. Det kan maoistene neppe klandres for. Fasttelefoni. Tallet på fasttelefonlinjer var i følge den Internasjonale Telekommunikasjonsunionen (ITU) i år 1999 253 000, i 2004 417 900 og i mars 2006 576 293 (i følge Kantipur Report). Det gir ei dekning på 1,16%, 1,69% og 2,24%. I 2004 var Indias dekning 4,07%, Bhutans 1,82%, Pakistans 2,95%, Bangladeshs 0,61%, og Myanmars 0,79%. I mars 2006 var 264 042 fastlinjer, over 54% av totalen, i Kathmandudalen. Mobiltelefoni. ITUs tall for mobiltelefonlinjer var for 1999 5 500 og for 2004 116 800. Det gir ei dekning i 2004 på 0,47%. I mars 2006 hadde antallet mobiltelefonlinjer økt til 979 227 linjer og passert tallet på fastlinjer. Det gir ei dekning på 3,61%. Det var mobildekning i 40 av 75 distrikter. Over halvparten av linjene var i Kathmandudalen. (Kilde: Ekantipur.) I 2004 var Indias dekning 4,37%, Bhutans 2,45%, Pakistans 3,29%, Bangladeshs 2,03%, og Myanmars 0,17%. Telefoni totalt. I 1992 var tallet på telefonlinjer i hele landet om lag 65 000. Total telefondekning ved utgangen av 1. kvartal 2006 var 1 555 920 (mobiltelefonlinjer, fastlinjer og 3 343 linjer med begrensa mobilitet). Dette ga ei total telefondekning på 6,04%. Total telefondekning i mars 2007 blei oppgitt til 1 678 000 linjer. Internett. Tallet på Internettbrukere kom i følge ITU i 2004 opp i 120 000 og i 2005 opp i over 200 000. (Med brukere av Internettkafeer kan tallet være høyere.) For 2004 ga det ei dekning på 0,48%. I 2004 var Indias dekning 6,52%, Bhutans 2,56%, Pakistans 1,22%, Bangladeshs 0,22%, og Myanmars 0,12%. Det er trolig samme type brukere («Internett og e-post abonnenter») som i mars 2007 kom opp i 49 887, med en vekst på under 2 000 fra 48 000 et år før. Det virkelige antallet nepalere som har kontakt med Internett er åpenbart mange ganger så høyt, noe de blomstrende nettavisene viser. Det er likevel klart at Nepal ligger langt etter også sine naboland i utviklinga av Internett-bruk. Skillet mellom Kathmandudalen og resten av landet. Antydningsvis gir dette ei 2004-dekning i Kathmandu for både fastlinjer, Internett og mobil på rundt 10%, mens dekning for resten av landet blir grovt rekna 0,3%. Ettersom de fleste større byene utenom Pokhara ligger i Tarai (der det på grensa også kan være mobildekning fra India), vil et grovt anslag gi ei dekning i åsene utenom Kathmandu og Pokhara på under 0,1%. I mars 2006 hadde telefondekninga for Kathmandu-dalen vokst til ca. 50% av totalbefolkninga målt i antall linjer (men ettersom dette gjelder både mobil- og fastlinjer og det er betydelig overlapping, har et lavere antall telefon). Grovt rekna 33% har mobil, om lag 20% fastlinje. Utafor dalen var i samme måned gjennomsnittlig telefondekning om lag 3%, med 2% mobiler og 1% fastlinjer. I flertallet av landdistrikter uten strøm, kan tallet anslås til 0,00%. I 35 av 75 administrative distrikter fantes det i mars 2006 ingen mobildekning. Med sine mangler viser disse talla det enorme spranget i teknologisk utvikling og infrastrukturutbygging mellom Kathmandudalen og resten av landet, særlig mesteparten av ås- og fjelldistriktene. Landbruk og skog. I følge et overslag fra 1993 var 17% av Nepals landområde dyrka mark (av det lå over halvparten i Tarai. Beitemark var 15%, skog 43% og annet 26% (bl.a. arktisk høyfjell). Av de 17% som var dyrka hadde 8 500 km² kunstig vanning. I følge et anslag fra 1998 var jordbruksarealet økt til 21,68% med 11 350 km² kunstig vanning. Mesteparten av ekspansjonen av jordbruket har i de siste ti-åra vært i Tarai, og har bidratt til sterk innvandring til denne delen av Nepal fra ås-distriktene og India. Dyr på beite er en viktig del av økonomien i Himalayaregionen, der klimaforholdene gjør det vanskelig å drive jordbruk. Landbruket har lagt grunnlaget for en betydelig tekstilindustri, som har gått sterkt tilbake i de siste åra. Svært viktig for eksportinntektene har vært produksjon av tibetanske tepper, som blei starta av tibetanske flyktninger. Uthogging av skog er et stort miljøproblem, både på grunn av den raskt økende og svært fattige befolkninga i åsene, som mangler strøm, brennstoff, for til husdyr osv., og den raske koloniseringa av Tarai etter at malariamedisin blei tilgjengelig. I følge et overslag fra FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk) var skogarealet i 2005 bortimot halvert, ned til 25,4%, om lag 36 360 km². FAO anslår at 9,6% er relativt intakt urskog. Omtrent 12,1% av skogen er klassifisert som beskyttet, 21,4% er bevart, mens 5,1% er klassifisert som produktiv skog. Mellom 2000 og 2005 mista Nepal omtrent 2 640 km² skog. Det gir årlig avskogning på 1,4%, 530 km² skog tapt hvert år. I perioden 1990 til 2000 var tilsvarende tall 2,1%, 920 km² i året. Tap av urskog fra 2000 til 2005 var -0.4%, 70 km² i året. Industrielt utnyttbare naturressurser. Nepal har enorme mengder potensielt utnyttbar hydroenergi – trolig størst i verden for et land på denne størrelsen. Problemene er at den er dyr å utbygge, blant annete fordi nettopp de områdene der potensialet er størst har vanskeligst veiforhold og dårligst flyforbindelse, og fordi elektrisitetsnettet er dårlig utbygd. Det økonomiske potensialet for eksport til India vokser stadig med Indias raske industrialisering. Men indiske investeringer har ført til politiske konflikter, fordi mange frykter for at de skal føre til at Nepals sjølstendighet blir trua og at økonomiske resurser kan plyndres av den store naboen. Norske eksperter har deltatt i utbygging av el-produksjon, og norske firmaer har undersøkt mulighetene for å investere i videre utbygging. Tømmer har blitt brukt til lokal industriproduksjon og eksportert til India. Blant kjente mineralforekomster er kvarts og små forekomster av lignitt (brunkull), kobber, kobolt og jernmalm. Turisme. Under Rana-diktaturet opp til februar 1951 var Nepal et lukka land for utlendinger. Seinere er landet blitt blant verdens mest kjente turistmål. Den første mer omfattende turismen fra 1950-tallet var knytta til fjellklatring. Fjellene nord for Kathmandu (bl.a. Mount Everest og nord for Pokhara er fortsatt et mål for mange turister, både klatrere og fjellvandrere. På 1960- og 1970-tallet blei Nepal en viktig del av hippie trail, de unge hippienes reiserute til Østen på leiting etter mystiske opplevelser, hverandre og (ikke minst) hasj. (Hamp dyrkes tradisjonelt som rusmiddel av folkegrupper i ås-distriktene). Innstramming når det gjaldt salg av rusmidler var med på avslutte denne forma for turisme. Men turisme til Kathmandudalen vokste. Både den store samlinga kulturelle monumenter og det kulturelt rike omlandet trekker mange turister. Vandringer i de veiløse områdene i ås-distriktene har også blitt ei voksende næring, etterhvert supplert med moderne eventyr-turisme som padling og rafting på de ville elvene. Under borgerkrigen har begge sider i praksis samarbeida for å prøve å unngå at denne forma for turisme skulle bli ramma. I 2002 kom nestleder i maoistpartiet, Baburam Bhattarai, med ei offentlig erklæring der han ønska turister velkommen til områdene opprørerne beherska. Ingen turist er skada i borgerkrigen mellom 1996 og 2006. Turismen har bidratt til at Nepal har oppretta et stort antall nasjonalparker. Mesteparten av de store turistinntektene er konsentrert i Kathmandu og Pokhara. Samtidig er turismen er blitt ei viktig næring for mange i de fattige områdene i de sentrale åsene og noen områder oppover i Himalaya. Områdene lengst i vest og Tarai er relativt lite utvikla som turistmål. Det har vært snakk om å utvikle Buddhas fødested i Lumbini i det østlige Tarai som turistmål, men foreløpig er ingenting av betydning gjort. I tillegg til den vestlige turismen, er hellige steder i Nepal også pilgrimsmål for mange hinduer fra India. South Harrow. South Harrow er et sted i bydelen Harrow i London. Det vokste ut fra landsbyen Roxeth som følge av jernbaneutbygging og urbanisering. Det ligger flere gamle kirker og store parker der. En av parkene har navn etter dronning Alexandra, som ofte besøkte stedet. South Harrow undergrunnsstasjon ligger rett utenfor et handleområdet som ble utviklet på 1990-tallet. Monte Rosa. Monte Rosa er et fjellmassiv på grensen mellom Sveits (kantonen Valais) og Italia (regionene Piemonte og Valle d'Aosta). Den høyeste toppen heter Dufourspitze (it. "La Punta Dufour", fr. "Pointe Dufour") og er 4634 moh. Det er den høyeste fjeltoppen i Sveits. Første bestigning fant sted 1. august 1855. Klatrerne var bl. a. Charles Hudson, J. Smyth, C. Smyth. Monte Rosa sett fra restauranten Edelweiss ved Zermatt, Sveits. Topper over 4 000 m.. Toppene over 4 000 m i massivet er Slagkrysser. Slagkrysser var en type krigsskip utviklet på begynnelsen av det 20. århundre, først introdusert av Royal Navy. Konseptet var et krigsskip med bevæpning på linje med slagskip, men med lettere pansring for å oppnå større fart. Tanken var at slagkryssere skulle bruke større slagkraft og rekkevidde til å ødelegge fiendtlige kryssere og samtidig være raske nok til å unnslippe slagskipene. Slagkrysseren ble utviklet som en etterfølger for den eldre panserkrysseren, og utviklingen av den nye skipstypen hang sammen med utviklingen av dreadnought-slagskipet. De første slagkryssere, som begynte med HMS «Invincible», ble opprinnelig beskrevet som «dreadnought-kryssere» ("dreadnought cruiser"). Slagkrysserne hadde samme type store kanoner som slagskipene, og de var generelt like store og like dyre som de samtidige slagskipene. Man hadde kuttet ned på pansringen i skroget og på antallet av kanoner, for å ha høyere hastighet, som ble oppnådd med kraftigere maskineri, en slankere skrogform og altså mindre vekt. De første slagkryssere hadde tynnere pansring enn de samtidige slagskipene, dermed var ikke slagkrysserne i stand til å motstå granater tilsvarende sin egen hovedbestykning. Sjømilitært sett var skipene «ubalansert», ettersom de kunne forårsake mer skade på andre enn hva de selv kunne absorbere. Skillet mellom slagskipe og slagkrysseren ble aldri riktig fastslått. Utviklingen av den britiske slagkrysseren i Royal Navy ble styrt av admiral John «Jackie» Fisher, som betraktet den som en revolusjonerende ny type panserkrysser som kunne erstatte slagskipet. Slagskipet hadde i svært mange år vært Storbritannias «hovedskip», det viktigste våpenet til sjøs. Fishers idé gikk ut på å benytte slagkryssere til forsvar for imperiet, ledet av et verdensomspennende etterretningsnettverk, som skulle gjøre det mulig for Admiralitetet å plotte inn alle skipenes bevegelser, slik at slagkrysserne kunne oppsøke og ødelegge fiendtlige skip som truet sjøhandelen, og angripe større fiendtlige skip på lang avstand. Dreadnought-slagkrysserne fortsatte å dominere sjøkrigen gjennom hele første verdenskrig, og slagkrysserne ble brukt i rollen som en hurtig og hardtslående utvidelse av slagskipsflåten. Slagkrysserne inngikk i flåtene i Storbritannia, Tyskland, Japan og det Ottomanske imperiet, og under krigen hadde disse deltatt i flere sjøslage mellom Storbritannia og Tyskland, blant annet Jyllandslaget. Ved krigens avslutning var det svært få forskjeller mellom designet for en slagkrysser og et hurtig slagskip ("fast battleship"). Storbritannia, Japan og USA hadde utarbeidet planer om nye slagkryssere etter den første verdenskrigens slutt, og disse skulle ha kraftige kanoner som slagskip, men med større hastighet i bytte mot mindre pansring. Flåtetraktaten i Washington, underskrevet av flåtemaktene i 1922, la begrensninger på byggingen av større krigsskip fra året 1922, men skilte ikke mellom slagskip og slagkryssere. Den nye generasjonen som var underveis, ble skrapet på grun av traktaten. Fra 1930-årene var det bare Royal Navy som fortsatte å bruke betegnelsen «slagkrysser» som klassifisering av krigsskip. De hurtige og lette slagskip, som ble bygget av Tyskland og Frankrike i denne perioden («Scharnhorst-klassen», to skip: «Gneisenau» og Scharnhorst, og «Dunkerque-klassen»), ofte ble omtalt som slagkryssere. Disse skipene hadde lik god pansring som mange slagskip, men hadde ikke så kraftige kanoner som deres hovedbestykning. Under den andre verdenskrig kom slagkrysserne i kamp på nytt. Det ble ikke påbegynt arbeid på nye skip, og produksjonen av slagskip ble redusert, ettersom ressursene istedenfor var brukt på produksjon av fly og hangarskip. Et mindre antall nyere skip blir ofte beskrevet som slagkryssere, deriblant den sovjetiske Kirov-klassen. De første slagkryssere. Slagkrysseren var en markant utvikling av pansrede kryssere og slagskipene av annen klasse som hadde blitt bygget i 1890-årene, hovedsakelig på grunn av den britiske admiral Fisher. Omkring år 1900 var den moderne panserkrysseren et hurtig og sterkt krigsskip, som kunne true handelsruter over hele verden, og som også kunne samarbeide med en slagskipsflåte. Royal Navy, og spesielt Fisher, var bekymret over trusselen fra disse pansrede kryssere (spesielt de av den franske flåten) mot den verdensomfattende britiske handelen om det skulle bryte ut krig. Fisher kom på at hvis den britiske panserkrysseren skulle være hurtigere og ha kraftigere artilleri, vil man ha et effektivt svar på denne trusselen. Han var imidlertid også meget opptatt av HMS «Renown», som var klassifisert som «annenrangs slagskip», som var sjøsatt i 1895. Disse annenrangs slagskipene kunne ikke møte et førsterangs slagskip, og hadde blitt designet med høyere toppfart for å unnslippe disse. Slagskipene av annen klasse kunne derimot engasjere pansrede kryssere med sterk bestykning. Så tidlig som i 1901 hadde Fisher kommet med motstridende utsagn om hvordan han betraktet slagskipet eller krysseren som basis for den fremtidige utviklingen av krigsskip. I tiden 1902-1904 gikk den britiske sjømilitære tankegangen inn for kraftig pansrede slagskip fremfor de hurtige skipene Fisher ønsket. Det var kommet planer om et skifte fra blandede kanonkalibre («store kanoner av blandet kaliber») i hovedbestykningen, som karakteriserte pre-dreadnought slagskip fra 1890-årene, til et design med ensartede store kanoner, det såkalte «all-big-gun» konseptet med svære kanoner med ett kanonkaliber. Det hadde kommet utkast av design på slagskip med utelukkende 305 mm eller 254 mm kanoner, og panserkrysser med utelukkende 234 mm kanoner. Etter Fisher i sommeren 1904 var utnevnt til tittelen "First Sea Lord", det vil si flåtesjef for Royal Navy, ble det besluttet å bruke 305 mm kanoner for den neste generasjon av slagskip, på grunn av overlegenhet på lange avstander. Kanonene for den neste generasjon panserkrysserne skulle imidlertid ble mer omstridt. Størrelsen og prisen på de neste panserkrysserne betydde at det vil være nyttig om disse kunne delta i slaglinjen sammen med slagskipene, og det mente 305 mm skyts som hovedbestykning. Den samme tankegangen fikk japanerne til å utruste deres nyeste kryssere av Tsukuba-klassen med fire 305 mm kanoner etter disse var bestilt i juni 1904. Det er også fullt mulig at Fisher presset på for at panserkrysseren skulle ha samme bevæpning som slagskipet, i troen om at krysserdesignet på lengre sikte skulle erstatte slagskipet. Beslutningen om å gi den neste generasjonen av panserkryssere en bestykning med utelukkende store kanoner var den avgjørende faktor i utviklingen av slagkrysseren. Om skipene var utrustet med 254 eller 234 mm kanoner, ville de bare ha vært bedre panserkryssere. Gitt de radikale endringene i skipsbyggeriet som Fisher ønsket å innføre, ble det utnevnte en designkomite ("Committe on Designs") i desember 1904 for å stakke ut retningslinjer for bygging av fremtidige krigsskip. Selv om komiteens oppgave var å undersøke og rapportere om kravene til fremtidens skip, var de viktige beslutninger allerede tatt av Fisher og hans stab. Utgangspunktet for komiteen var et slagskip som kunne ha en toppfart på 21 knop, utstyrt med 305 mm kanoner uten sekundær bestykning, og som kunne benytte de eksisterende dokkanlegger. Deretter en krysser, som skulle ha en toppfart på 25,5 knop, og også skulle ha en hovedbestykning på 305 mm skyts med samme pansring om den nyeste panserkrysseren, HMS «Minotaur». Krysseren også skulle være i stand til å bruke de eksisterende dokkanlegger. Slagskipet ble det revolusjonerende HMS «Dreadnought», og krysseren som ble kjøllagt i våren 1906 sammen med to søsterskip, ble HMS «Invincible». Invincible-klassen på tre skip, «Invincible», «Inflexible» og «Indomitable», hadde sin sprede begynnelse allerede i 1902 da admiral Fisher innledet samtaler med skipskonstruktøren W.H. Gard om hvordan den neste generasjonen av panserkryssere skulle bli. Annenrangs og tredjerangs slagskip som HMS «Renown» kunne ikke lenge møte nyere panserkryssere som hadde blitt større og sterkere, blant annet hadde fire 10-tommer (254 mm) kanoner av eldre design mot førsterangs panserkryssere som HMS «Black Prince», som hadde seks 9,2-tommer (234 mm) kanoner. I løpet av 1900-årene var en ny generasjon panserkryssere bygd og sjøsatt av Royal Navy, og som skulle i stigende grad inkorporerte elementer fra slagskipsbyggingen.. Hver slagskipsklasse hadde deres «overensstemmende» panserkrysserklasse i 1900-årene, og det var ikke gjorde unntak for HMS «Dreadnought» og Invincible-klassen. Krysserklassen ble påbegynte i våren 1906 og var ferdigbygget for leveranse i 1908, og de ble tilsynelatende forsinket en smule, fordi man vil først se om det var problemer med HMS «Dreadnought». Skipene tilfredsstilte spesifikasjonene man hadde lagt fram i forkanten av byggingen. Invincible-klassen hadde et deplasement på over 20 000 tonn tungt lastet, tilsvarende deplasementet til slagskipet «Dreadnought» på 22 000 tungt lastet, men hadde dobbelt så stor maskinkraft (41 000 hestekrefter mot 23 000 hestekrefter) for å oppnå den planlagte toppfarten på 25 knop. De hadde åtte 305 mm kanoner fordelt i fire tårner, en forut, en akterover og to sidetårner i midtaksen mot ti kanoner av samme kaliber i «Dreadnought». Panseret var fra 152 mm langs skipssiden (panserbeltet) og 178 mm på kanontårnene, mens «Dreadnought» hadde opptil 280-300 mm tykkelse i pansringen. Klassen stod for en markant forøkelse av fart, størrelse og skuddkraft i forhold til de nyeste panserkryssere, men pansringen var den samme som i HMS «Minotaur». Helt fra begynnelsen hadde man vært forvirret om hvordan man skulle betegne disse nye panserkryssere av slagskipstørrelse. Ved utgangen av året 1905 før arbeidet på Invincible-klassen startet, var disse beskrevet i et memorandum fra Royal Navy som "large armoured ships" («store pansrede skiper»), hvilken betyr både slagskip og store kryssere. I oktober 1906 begynte Admiraliteten i London å klassifisere slagskip og panserkryssere bygget etter Dreadnought som "capital ships" («hovedskip»), mens Fisher brukte ordet «dreadnought» for å betegne slagskip, og deretter som fellesbetegnelse for slagskip og panserkryssere. På den tid ble Invincible-klassen både omtalt som "cruiser-battleship" («krysser-slagskip») og "dreadnought cruiser" («dreadnought-kryssere»). Uttrykket "battlecruiser" eller slagkrysser ble brukt for første gang av Fisher i 1908. Til slutt, den 24. november 1911, meddelte Admiraliteten i sin Weekly Order No. 351 beslutningen om at «Alle kryssere av Invincible-klassen og senere klasser, skal for fremtiden beskrives og klassifiseres som slagkryssere, så de kan skilles fra panserkryssere av eldre type». Slagkrysserne i dreadnought-våpenkappløpet. I tiden mellom sjøsettingen av Invincible-klassen i 1907 og krigsutbruddet av den første verdenskrig i august 1914 hadde slagkrysseren en underordnet rolle i våpenkappløpet mellom flåtemaktene omkring byggingen av dreadnought-slagskiper. Slagkrysseren fikk aldri en helhjertelig plassering som det tiltenkte nøkkelvåpenet i forsvaret av det britiske imperiet Fisher hadde tenkt seg. Storbritannias strategiske situasjon hadde endret seg i løpet av årene etter slagkrysseren var utklekket som den fremtidige generasjonen av store kryssere. Tidligere hadde den sannsynlige fienden for det britiske imperiet vært en fransk-russisk allianse med mange panserkryssere. Men Tyskland med sin krigsflåte etter hvert var blitt en større trussel, og deretter ble den meste sannsynlige fienden for britene. På den diplomatiske fronten inngikk Storbritannia en allianse med Frankrike, den såkalte "entente cordiale" i 1904, og deretter en allianse med Russland i 1907. Dessuten var ikke Frankrike eller Russland lengre alvorlige sjømilitære trusler mot de britiske interesser. Mesteparten av den russiske flåten var senket eller erobret under den russisk-japanske krigen 1904-05, mens Frankrike ikke hadde det travelt med å følge etter på det skipsteknologiske området i etterkanten av Dreadnought-revolusjonen. Dertil hadde Storbritannia gode relasjoner med de nyere flåtemakter; Japan (man hadde allerede i 1902 inngått en allianse med japanerne, fornyet i 1905) og USA. Disse nye strategiske forholder sammen med Dreadnought-slagskipets gjennombruddet betydde at det ble HMS «Dreadnought» og ikke HMS «Invincible», som deretter utgjorde den nye standarden for fremtidige hovedskip i krigsflåtene. Men til tross for dette skulle byggingen av slagkryssere spille en viktig rolle i våpenkappløpet. I de første årene etter leveransene av Invincible-klassen fullførte de tre slagkrysserne den opprinnelige hensikten Fisher hadde for den nye krigsskipstypen, som at de skulle kunne senke ethvert skip som var raskt nok til å innhente dem, og unngikk ethvert skip som kunne senke dem. En slagkrysser kunne også i mange tilfeller ta opp kamp med eldre "pre-dreadnought" slagskiper. Invincible-klassen var langt bedre enn andre lands panserkryssere, så det ikke lenge var hensiktmessig å fortsette byggingen av nye og større panserkryssere. Dette forspranget ble forsterket av overraskelsesmomentet man hadde fått med både HMS «Dreadnought» og HMS «Invincible», som medførte at de fleste flåtemakter stoppet deres byggeprogrammer for å foreta en omfattende gjennomgang av deres design. Det kom for sent for den tyske "Großen Kreuzer" («stor krysser») SMS «Blücher», som var en fortsettelse fra panserkrysseren med større deplasement med stempelmotor og en hovedbestykning på tolv 21 cm kanoner. I sammenligning hadde HMS «Invincible» dampturbin som fremdrift og åtte 305 mm kanoner. Detaljene omkring Invincible-klassen ble holdt hemmelig så lenge som mulig, slik at «Blücher» var allerede foreldret ved sjøsettingen i april 1908. Den første tyske slagkrysseren, «Von der Tann». Det tidlige forspranget førte til at Royal Navy kunne avvise et design fra 1905-6 som ville ha sammensmeltet konseptene bak både slagkrysseren og slagskipet. «X4»-designet kombinerte «Dreadnought»s pansring og artilleri med «Invincible»s fart på 25 knop. Den høyere prisen kunne ikke rettferdiggjøres i forhold til forspranget Storbritannia hadde vunnet, og den stred også mot den nye liberale regjeringens ønsker om besparelser. Istedenfor valgt man den langsommere og billigere Bellerophon-klassen på tre skip, basert på designet bak HMS «Dreadnought». I 1908 startet Tyskland sitt eget byggeprogram for slagkryssere, og de britiske skipenes overlegenhet var ikke lenge garantert. SMS «Von der Tann», kjølstrukket den 25. mars 1908 og ferdigbygget i februar 1911, hadde åtte 28 cm kanoner, men var langt bedre beskyttet enn Invincible-klassen med opptil 280 mm tykkelse på panseret. Designet stammet fra juni 1907 som først gikk ut på bruk av 30,5 eller 34,3 cm kanoner. Det ble valgt 28 cm kanoner i bytte mot mer pansring for designet som forble en fortsettelse av "Große Kreuzer"-konseptet som ble oppfunnet av den tyske keiser Wilhelm II og storadmiral Tirpitz i 1904. Man hadde noterte hvordan gapet mellom panserkrysseren og slagskipet minsket med tiden, og at panserkrysseren måtte kunne ta opp kamp med sine motstykker, dermed ble den tyske panserkrysser større for hver klasse. De siste panserkrysserne i Scharnhorst-klassen hadde et deplasement på 12 781 tonn. Den tyske flåtens overkommando "Admiralstab" delte ikke Fishers syn om hvordan en slagkrysser skulle konstrueres, heller ikke den britiske klassifiseringen av den nye krigsskipstypen ettersom alle tyske slagkryssere i keisertiden betegnes som "Große Kreuzer", det var først senere man hadde ordet "schlachtkreuzer" om disse «store kryssere». Tirpitz var av den meningen om at slagkrysseren først og fremst skulle ikke være en del av slaglinjen, selv om dette var sett blant annet av japanerne under sjøslagene mot russerne. Disse skulle utgjøre rekognoseringsfartøyer for tung oppklaring og i forkanten av sjøslag, gjerne i en "speidergruppe" sammen med tilsvarende skip. Overlevelsesevnen var ansett å være viktigere enn kaliberet på hovedbestykningen i en slik rolle. De to følgende slagkryssere av Moltke-klassen i likhet med SMS «Von der Tann» hadde det samme designet, men var videreutviklet med noe større dimensjoner for å ha et femte kanontårn i «superfiring»-arrangementet akterut, dermed ha ti 28 cm kanoner. Det var fire kanontårner i tillegg til det femte, en forut, en akterut og de to midte tårner "en echelon" (diagonalt) på hver side av midtaksen. Selv om det var teoretisk mulig å ha alle kanoner i en bredside, ville påkjenningene ha blitt for stor om det bakre kanontårnet skulle skyte over skroget. De tyske flåtelovene inneholdte bevilgninger for panserkryssere, og disse pengene ble brukt på de store kryssere, som var like god eller bedre enn de britiske. De neste britiske slagkryssere var Indefatigable-klassen på tre skip. De var lette forbedrede utgaver av HMS «Invincible», selv om man hadde kurerte noen av forgjengernes feil, var skipene bygget etter stort sett de samme spesifikasjoner, bare noe lengre, for at de midte kanontårner skulle ha skuddfelter også i motsatte skipsside. Det politiske presset om å holde ned omkostningene spilte en viktig rolle i valget av Indefatigable-designet, dessuten hadde man ikke fått rede på detaljene fra det tyske byggeprogrammet for slagkryssere, blant annet om bedre beskyttelse på «Von der Tann». HMS «Princess Royal», den ene av de to slagkryssere i Lion-klassen. Den neste generasjonen av britiske slagkryssere var markant sterkere. I 1909-10 hadde det politiske klimaet endret seg som resultat av rivaliseringen med Tyskland. Ønsket om å redusere omkostningene ble overskygget av en følelse av nasjonal krisestemning, som ledet til en kortvarig politisk uro omkring den sjømilitære utviklingen. Det ble dermed bevilget midler for åtte hovedskiper i 1909-10. Fisher ønsket å få alle bygget som slagkryssere, men fikk ikke sin vilje gjennom, og måtte nøye seg med seks slagskip samt to slagkryssere av Lion-klassen. Disse hadde åtte 343 mm kanoner mens hovedbestykningen på en britisk "super-dreadnought" på den tid var ti 343 mm kanoner. Farten var øket til 27 knop med maskineriet som kunne produsere 70 000 hestekrefter. HMS «Lion» hadde også bedre pansring enn forgjengerne, med 239 mm på panserbeltet og kanontårnene. Men var fremdeles ikke så godt beskyttet som de tyske skipene. De to «løvene» ferdigstilt i 1912 ble etterfulgt av den noe forbedret halvsøsteren HMS «Queen Mary» med litt større maskinkraft (I test klarte «Queen Mary» å nå 28,5 knop på 83 000 hestekrefter) og den samme hovedbestykning. Forut hadde man de to forre tårner i «superfiring», det vil si at kanonløpene lå ovenpå det forreste kanontårnet fra tårnet som var hevet et dekk høyere. I motsetning til britene som fokuserte på hastighet og kanoner, ønsket tyskerne å forberede panseret og overlevelsesevnen i den neste slagkrysseren. Korvettenkaptäin Vollerthun som ledet arbeidet med designet på «"Kreuzer K"», konkluderte med at "Großen Kreuzer" etterhvert tok egenskaper av et hurtig slagskip fremfor en kryssertype, og dermed kunne delta i slaglinjen mot fiendtlige slagkryssere og eventuelt slagskip. Under et møte med Tirpitz kom han med et utsagn som oppsummerte våpenkappløpet: «Britiske slagskip-kryssere, vår "Kreuzer-slagskiper"». SMS «Seydlitz» som ble ferdigbygget i 1913, var en forbedret Moltke-slagkrysser. Farten var øket med en knop ekstra til 26,5 knop, og panseret forstørret til 300 mm tykkelse (panserbeltet), tilsvarende man hadde brukt i dreadnoughtene av Helgoland-klassen et par år tidligere. «Seydlitz» var den siste tyske slagkrysseren som ble ferdig før krigsutbruddet. De første slagkryssere i Japan. «Haruna» på prøveseilas i 1915. Den tilhørte Kongo-klassen, som utgjorde et trinn i utviklingen av slagkrysseren. Den keiserlige japanske marinen allerede i 1896 hadde vedtatt «6-6 flåteplanen» for utvidelse av krigsflåten med seks slagskip og seks panserkryssere. Som ledd i den nasjonale opprustningsplanen for modernisering av det japanske keiserdømmet til en sterk stormakt, "Gashin Shōtan" (engelsk:"Persevering throught Hardship") skulle den japanske flåten utvides med flere og sterkere skip som deres økonomi kunne tillate. Man var besluttet på, at hver enkelt skip skulle være kraftigere og bedre enn tilsvarende skip fra andre land. De seks nye panserkryssere som var ferdigstilt i 1899-1901, var kraftig bestykket og bedre pansret i sammenligning med eldre slagskiper, og kunne dermed delta i slaglinjen sammen med de fåtallige slagskipene under den russisk-japanske krigen. Allerede så tidlig som i 1903 hadde en krysserdesign på 17 000 tonn manifesterte seg med en hovedbestykning på åtte 305 mm skyts. Dette designet skulle resultere i "semi-dreadnoughten" «Satsuma» som var forstørret for en hovedbestykning på tolv 12-tommers kanoner, men istedenfor ble det 4 305 mmm og 12 254 mm kanoner i blandet bestykning ved leveransen i 1910. Tsukuba-klassen på to skip, «Tsukuba» og «Ikoma», ble bestilt som erstatning av pre-dreadnought slagskipene «Hatsuse» og «Yashima» som hadde gått tapt utenfor Port Arthur på grunn av miner i mai 1904. Man hadde besluttet å gi disse nye panserkryssere fire 305 mm kanoner på grunnlag av erfaring fra Slaget på Gulehavet den 10. august 1904, der hadde russerne åpnet ild på 13 km hold, blant annet ble panserkrysseren «Yakumo» truffet uten at japanerne kunne returnere ilden med deres 203 mm kanoner. Tsukuba-klassen og etterfølgende Ibuki-klassen på to skip betegnes som «proto-slagkryssere», et mellomledd fra panserkrysseren til slagkrysseren, ettersom disse fire skip egentlige var panserkryssere med usedvanlig sterk bestykning og relativ sterk beskyttelse som ikke overstige 178 mm i tykkelse på panserbeltet og kanontårnene. Det siste skipet, «Ibuki», var forsinket under byggingen etter å ha blitt kjøllagt i august 1905 og dermed ble utrustet med nye dampturbiner for å sammenligne effekten med søsterskipet «Kurama» som hadde stempelmaskiner. «Ibuki» kunne oppnå 21,5 knop, knapt étt knop mer enn søsterskipet. Ved leveransene av disse fire skip fra tidlig i 1907 til 1911 var disse raskt foreldet etter den britiske Invincible-klassen var overrekket til Royal Navy i 1908-1909. I året 1910 ønsket den keiserlige japanske marinen å starte den såkalte «8-8 planen» med åtte slagskip og åtte panserkryssere, men det var utenfor den økonomiske kapasiteten i Japan for øyeblikket. Japanerne tok utgangspunktet i HMS «Invincible» i deres arbeidet på det nye designet på den fremtidige panserkrysseren som deretter betegnes som slagkryssere, som først i 1911 ble godkjent av det japanske parlamentet som vedtok byggingen av fire skip. Siden 1907 hadde japanerne arbeidet med forskjellige utkaster om den fremtidige panserkrysseren, blant annet fra det britiske skipsverftet Vickers som hadde tilbudt et design på tolv 305 mm kanoner på en krysser med toppfart på 25 knop. Først hadde man tenkt seg et design på 18 500 tonn med blandet bestykning på fire 305 mm og åtte 254 mm kanoner, senere endret til åtte 305 mm kanoner. «B-46» designet utarbeidet i sommeren 1910 skulle ha åtte eller ti 305 mm kanoner som hovedbestykning, men det ble besluttet å endre planene etter å ha lært om de britiske planer for Lion-klassen og muligheten for at de neste amerikanske slagskiper vil ha 356 mm kanoner. De nye planer omfattet åtte 356 mm kanoner og en toppfart på 27,5 knop med dampturbiner som produserte 64 000 hestekrefter for fire propellakslinger, altså bedre enn HMS «Lion» i hastighet og ildkraft. De svære kanoner ble også bedre plassert, så det ble mulig å skyte over hverandre fra senterlinjen. Pansringen var på 203 mm langs vannlinjen i panserbeltet og 254 mm i barbettene samt 227 mm i kanontårnene. Det første av skipene i "Kongo-klassen" på 32 000 tonn fullt lastet, ble bygget i Storbritannia, og de tre neste på japanske verfter. Skipskonstruktør Sir George Thurston som hadde utarbeidet designet og deretter ledet byggingen av «Kongo», leverte det sterkeste hovedskipet i verden før krigsutbruddet. Slagkryssere annetsteds. Bygging av «Izmail» i Petrograd, 1915. Før utbruddet av den første verdenskrigen i august 1914 hadde bare Storbritannia, Tyskland og Japan slagkryssere i deres krigsflåter. Men flere flåtemakter hadde prosjekter underveis for anskaffelse av slagkryssere, og den som kom lengste var det russiske keiserriket som i 1913 påbegynte konstruksjonen på fire skip av Borodino-klassen, beregnet på tjeneste i Østersjøen som en del av den maritime gjenopprustningen etter de store tapene mot Japan. «Det mindre skipsbyggingsprogrammet» som var vedtatt av den russiske dumaen i 1912, autoriserte bygging av fire slagkryssere. Den russiske Borodino-klassen skulle ta viktige lekser fra byggingen av «de baltiske dreadnoughter» av Gangut-klassen, som var ansett som et kompromiss mellom slagskipet og slagkrysseren. I likhet med «Gangut» var den italienske skipsdesigneren Cunibertis design foretrukket, det vil si et slett dekk med fire triple kanontårner på senterlinjen med mindre overbygninger og skorsteiner. «Borodino» som ble kjølstrukket sammen med sine søstre den samme dagen i desember 1913, opprinnelig skulle bare ha tre kanontårner med ni 356 mm kanoner, men det ble tilføydet et fjerde kanontårn og baugen ble løftet et dekk høyere for å kunne oppnå større hastighet. Med en hovedbestykning på tolv 356 mm kanoner skulle Borodino-klassen være sterkere enn de tyske slagkrysserne, men med noe svakere beskyttelse som aldri overgikk 238 mm i tykkelse. Byggingen ble forsinket etter krigsutbruddet ettersom man hadde sendt bestilling på maskineri fra flere land deriblant Tyskland. Etter hvert ble problemene så store at ingen av skipene som var sjøsatt i 1915-1916, ble fullført. Etter krigens slutt skulle den russiske revolusjonen avslutte byggeprogrammet så brått at tre av de fire sjøsatte skipene ble solgt til Tyskland i 1922. Frankrike var sent med å delta i dreadnought-våpenkappløpet, og satt med en meget stor flåte av eldre panserkryssere fra før som med ett var blitt utdatert av Invincible-klassen, i likhet med tyskerne og japanerne var deres siste panserkryssere, Edgar Quinet-klassen på to skip, foreldret ved ferdigstillelsen. «Edgar Quinet» som hadde en hovedbestykning på fjorten 194 mm kanoner, også hadde en toppfart på 23 knop. Etter en britisk-fransk allianse hadde oppstått, var det ikke lenge et behov for å kappruste med den britiske flåten som etter hvert overtok ansvaret for sikringen av den nordvestre kysten av Frankrike. Men admiral de Lapeyrère som overtok som marineminister i 1909, forsøkt å modernisere den franske flåten i tråd med den skipsteknologiske utviklingen, og gikk inn for et flåteprogram i 1912 for de neste åtte år med 28 dreadnought slagskip, to speiderkryssere og 52 jagere. Dette ble utvidet to år senere med et forslag om å bygge åtte "grand eclaireurs d´escadre", «krysser-slagskiper», inspirert av Queen Elizabeth-klassen på seks planlagte super-dreadnoughter. Allerede i 1913 ble minst tre design utformet for den franske «slagkrysseren», som egentlig vil være et "hurtig slagskip" med den franske klassifiseringen "cuirassé-croiseur". Det første designet av Gille skildret et skip på 205 m lengde med deplasement på 28 000 tonn med hovedbestykning på tolv 340 mm kanoner og opptil 270 mm tykkelse i pansringen. Admiral Durand-Viel utarbeidet to design, «A» med åtte 340 mm kanoner i to kanontårn, videreutviklet fra Normandie-klassen og «B» med åtte 370 mm kanoner i to kanontårn. U.S. Navy hadde allerede i 1912 vurdert å bygge slagkryssere som svar på den japanske Kongo-klassen, men det var viktigere å ha moderne dreadnought slagskiper til tross for meget sterk interesse i «strategiske speiding». Det var først i 1916 Lexington-klassen på seks skip ble bestilt, betegnet som "battle scouts", som opprinnelig skulle ha en hovedbestykning på ti 356 mm kanoner, senere endret til åtte 406 mm kanoner i åtte kanontårn. Det hurtige slagskipet. HMS «Queen Elizabeth», det første hurtige slagskipet, utenfor Dardanellene i 1915. Den britiske «X4»-designet fra 1906 var det første designet som forente slagkrysseren og slagskipet i ét skip, og heller ikke den siste, ettersom det var ettertraktet blant annet av Fisher i den britiske flåten. Invincible-klassen var en suksess som en verdig etterfølger av panserkrysseren i en global rolle som forsvarer av det britiske imperiets sjøhandelen, men hadde relativ svak beskyttelse mot krigsfartøyer med lik sterk hovedbestykning, og det tiltenkte strategiske scenarioet var ikke lenge den samme. Fisher hadde tenkt seg slagkrysseren som et globalt sjømilitært våpen med sin hastighet. Fisher ofte var siterte med disse berømte ordene, "«speed equals protection»", det vil si at fart skulle likestilles med beskyttelse. Med "super-dreadnoughter" kunne slagskipet innhente slagkrysseren i spørsmålet om hastighet, for mens den første generasjonen dreadnoughter og de første super-dreadnoughter hadde en toppfart på 21 knop, var slagkryssernes toppfart på 25 knop. Queen Elizabeth-klassen som ble designet i 1912 i begynnelsen som improviserte Iron Duke-klasse slagskip, mistet et kanontårn i bytte mot flere dampkjeler og kunne prestere 24-25 knop, tilsvarende HMS «Invincible». I tillegg hadde HMS «Queen Elizabeth» åtte 381 mm kanoner og pansring opptil 381 mm. Den nye klassen på fem skip var de første "hurtige slagskiper" som satt en ny standard for hovedskipet i flåtene. Sterkere og bedre fremdriftsmaskineri gav nyere slagskip større toppfart på 23 knop og mer, en ny generasjon var på trappene ved krigsutbruddet i 1914. Men bare Queen Elizabeth-klassen og Revenge-klassen i Royal Navy forble de eneste "hurtige slagskiper" fram til mellomkrigstiden. I mellomtiden hadde utviklingen av slagkrysseren konkluderte i designet på den siste slagkrysseren som var levert i året 1914, HMS «Tiger», som tok fordeler av leksene man hadde lært med de eldre slagkryssere. Den var basert på Lion-klassen, men var også påvirket av den japanske Kongo-klassen. De åtte 343 mm kanoner var beholdt som hovedbestykning, men med samme plassering som på «Kongo» langs senterlinjen. HMS «Tiger» hadde også bedre pansring med høyere panserbelte langs skipssiden, selv om den maksimal tykkelse var 229 mm. Det sekundære artilleriet var kraftigere med tolv 152 mm kanoner i kasematter. Den nye slagkrysseren ble også det første skipet som klarte å komme opp i 29,07 knop med 104 635 hestekrefter under test. Men alene på rundt 60 000 hestekrefter ble 1245 tonn brensel forbrukt per dag, og det var allerede i 1911 klart at slagkrysseren begynte å bli kostbart for den britiske flåten som så for seg en krig med Tyskland. Lion-klassen og HMS «Tiger» hadde mindre operasjonsradius i forhold til Invincible- og Indefatigable-klassen for å ha større toppfart. Dessuten var beskyttelsen ikke effektivt mot granater større enn 11-tommer (279,5 mm), og bare på de meste vitale deler. SMS «Seydlitz» hadde 300 mm pansring på de meste vitale deler av skipet. I 1912 begynte byggingen av Derfflinger-klassen på tre skip, som ble ferdigstilt i de første tre krigsårene for leveranse til den tyske "Hochseeflotte". Disse tre skipene var de første tyske slagkryssere med 30,5 cm kanoner som hovedbestykning i fire kanontårner på senterlinjen med samme beskyttelse som «Seydlitz», man hadde forsøkt å redustere vekten uten å affisere bevæpningen og beskyttelsen, blant annet med oljefyring som gjorde det mulig å ha mindre dampkjeler ombord i skroget. Første verdenskrig. Under første verdenskrig ble de britiske og tyske slagkryssere brukt i flere krigsteatre. Slagkrysserne utgjorde den hurtige fløyen av både "Grand Fleet" og "Hochseeflotte", som sto mot hverandre i Nordsjøen gjennom krigen. De deltok i flere sjømilitære sammenstøter, deriblant det store Jyllandslaget. Slagkrysserne hadde også en viktig rolle i krigens beskyttelse, da den britiske flåten nedkjempet de tyske oversjøiske flåtestyrker, for eksempel under Slaget ved Falklandsøyene den 8. desember 1914, og deltok også i kampene i Middelhavet utenfor Dardanellene. Byggeprogrammer. I de fleste krigsførende landene var byggingen av større krigsskip stoppet eller meget begrenset under krigen. Man hadde regnet med at krigen ville være kortvarig, og dermed konsentrerte seg om mindre skip som kunne settes inn i konflikten. Det tyske byggeprogrammet. Tegning av Derfflinger-klassen fra "Jane´s Fighting Ships, 1919". Tyskland ferdigbygde Derfflinger-klassen med SMS «Derfflinger» i november 1914, SMS «Lützow» i mars 1916 og SMS «Hindenburg» i oktober 1917, og begynte å bygge Mackensen-klassen på fire skip i 1915. Den nye slagkrysserklassen var videreutviklet fra Derfflinger-klassen med åtte 35 cm kanoner og den samme pansring som de foregående slagkrysserne tilbake til SMS «Seydlitz». Toppfarten skulle være på 27 knop med 90 000 hestekrefter. Den tyske "Große Kreuzer" var blitt en respektverdig kapabel sjøstyrke under sjøkrigen med bedre beskyttelse og suverent overlegne overlevelsesevne mot både sværkalibrete granater og torpedoer, som tyngre bestykkede rekognoseringsfartøyer som med deres hastighet kunne foreta raid på utvalgte mål. «Seydlitz» som ble levert i mai 1913, hadde sterk beskyttelse fordelt over skroget på de meste vitale steder. På panserbeltet delt opp i flere ganger etter tykkelse var det fra 150 til 230 mm langs kasemattene, 300 mm like over vannlinjen og 150 mm like under vannlinjen. Under panserbeltet lå torpedoskotter på langs, fordelt i tomme skotter og kullbunkre med et panser på 30 til 50 mm. Den samme beskyttelse fortsatte med mindre endringer på både Derfflinger-klassen, Mackensen-klassen og Ersatz Yorck-klassen som var planlagt så tidlig som i våren 1915. Bevæpningen på de nyere slagkryssere ble kraftigere fra 28 cm kanoner på alle fire skip bygd og levert før krigsutbruddet til 30,5 cm kanoner fordelt på færre kanontårner. De tyske krigsskipene hadde benyttet kull som deres fremste valget som brensel for maskineriet, men tyskerne hadde eksperimenterte med dieseldrift for å oppnå lengre operasjonsradius. Derfflinger-klassen skulle ha tre propellakslinger istedenfor de vanlige fire for benyttelse av en dieselmotor tilkoblet den sentrale akslingen. Men det ble ikke noe av planene ettersom det ikke var mulig å gjøre klar dieselmaskinene som i sammenligning ville ha bedre termisk virkningsgrad enn kull, for innsettingen i de nye slagkryssere som istedenfor fikk oljefyrte kjeler som i sammenligning med kullfyrte kjeler er mindre og dobbelt effektivt. Det ble senere benyttet kjeler som brukte kull oversprøytet med olje på de nyere slagkryssere. Med fire propellakslinger kunne SMS «Hindenburg» oppnå 95 777 hestekrefter og 26,6 knop under test i mai 1917. SMS «Mackensen» som ble kjølstrukket den 30. januar 1915 som det første av Mackensen-klassen, skulle ha en hovedbestykning på åtte 35 cm kanoner fordelt i fire kanontårner etter det samme arrangementet som på Derfflinger-klassen. Det britiske byggeprogrammet. HMS «Repulse» av Renown-klassen, 1919. I Storbritannia vendte Fisher tilbake til posten som flåtesjef (First Sea Lord) i oktober 1914. Hans entusiasme for store hurtige skip var usvekket, og han satte sin konstruksjonsavdeling i gang med å produsere et design for en slagkrysser med 15-tommers kanoner. Den britiske regjeringen hadde stoppet all slagskipsbyggingen i september 1914, med den følge at det sjette og siste skipet i Queen Elizabeth-klassen og de tre siste skipene i Revenge-klassen på åtte skip ble suspendert. Hjulpet av Invincible-klassens suksess under slaget ved Falklandsøyene som sluttet med ødeleggelse av den tyske oversjøiske skvadronen i Østlige Asia, klarte Fisher å få regjeringen til å tillate byggingen av to Revenge-klasse dreadnoughter inn i Renown-klassen på to skip, HMS «Renown» og HMS «Repulse». Blant annet for å påskynde byggingen ble designen fra Revenge-klassen brukt som utgangspunkt. Prosjektet ble godkjent den 28. desember 1914, og i september 1916 var begge skip levert. Et kanontårn ble tatt bort og panseret ble betydelig kuttet ned til bare 152 mm på panserbeltet, 180 mm på barbettene og 280 mm på fronten av de tre kanontårn. Dermed kunne Renown-klassen ha mer vekt for maskineriet, men det var ikke mulig å kutte ned på vekten med nyere turbiner og dampkjelere på grunn av tidspresset. Ettersom Fisher forventet at de neste tyske slagkryssere kunne prestere 28 knop, bestemte han at de nye britiske skulle kunne klare 32 knop. Etter å ha blitt ferdigstilt kunne HMS «Renown» ha en toppfart på 30 knop med 112 000 hestekrefter. Fisher hadde sett for seg at disse to slagkryssere skulle oppklare i forkanten av slagkrysserskvadronene, spesielt i dårlig vær som plaget de britiske flåtestyrkene i Nordsjøen. Ved det samme tidspunktet grep Fisher til villledende manøvrering for å kunne bygge tre lette pansrede skip, som kunne utnytte noen av de 381 mm kanoner som var blitt overflødig i byggeprogrammet. Skipene var egentlige lette slagkryssere ("light battlecruisers"), og denne betegnelsen var av og til benyttet av Fisher, men i offisielle papirer ble de omtalt som «store lette kryssere». Denne usedvanlige betegnelse var nødvendig ettersom det var bestemt av den britiske regjeringen, at det ikke måtte konstrueres flere hovedskip, men det var ikke restriksjoner for lette kryssere. De tre skip ble Courageous-klassen, som skulle være et bisarre design med ekstrem ubalanse mellom deres kanoner på 381 mm (457 mm i HMS «Furious») og deres panser, som bare hadde 76 mm i panserbeltet, det samme som på en lett krysser. Designet stammet fra lette kryssere fremfor slagkryssere, det samme med fremdriftsmaskineriet som bare hadde 18 dampkjelere mot Renown-klassens 42 kjelere. Men tross deplasementet på 22 690 tonn fullt lastet kunne HMS «Courageous» oppnå en toppfart på 32 knop med 90 000 hestekrefter med olje som brensel, med nyere og mer driftsøkonomiske maskiner. Courageous-klassen bare hadde fire 15-tommer kanoner i to tårner, en forut og en akterover på grunn av begrensede kanoner og kanontårner. De britiske lette kryssere kunne ikke håndtere det dårlige været og sjøgangen i Nordsjøen, spesielt om vinteren i møte med de tyske raidene på den engelske østkysten. Mindre krigsskip som lette kryssere kunne ikke opprettholde den samme hastighet som de større krigsskip, og dermed sinket ned flåtestyrkene når det hadde brutt ut dårlig vær med sterke bølger. Dessuten ville ikke lette kryssere være i stand til å flykte vekk fra større fiendtlige skip. «Courageous» og «Glorius» skulle deretter overta disse lette krysseres plass som oppklaringsfartøyer med deres toppfart som ikke var mindre enn toppfarten av en tysk "hochseetorpedoboote" («havgående torpedobåter») i de samme forholdene. Fisher gjorde seg også tanker om en meget stor lett pansret slagkrysser som skulle ha 508 mm kanoner. Det ble ikke noe av planene om dette HMS «Incomparable». Courageous-klassen var bygget så de ikke stakk så dypt ned i vannet med over syv meter i dypgang i sammenligning med andre hovedskip som stakk opptil ni meter ned i sjøen. Det tredje skipet av Courageous-klassen ble ombygget for å ha to 18 tommer (457 mm) kanon i hver kanontårn beregnet på 15-tommers kanoner som et «special service ship» for Dover-patruljen som bombarderte viktige mål utenfor kysten av Flandern. Underveis ble det besluttet å skifte ut det ene kanontårnet mot et dekk for fly som skulle lokalisere og plotte inn mål for det aktre kanontårnet. Etter å ha blitt levert til Royal Navy i juli 1917, ble det besluttet å ombygge hybriden til et faktisk hangarskip i oktober 1917 etter det hadde vist seg at det ikke var mulig å operere med fly fra det korte flydekket. Kanonene ble overført til monitorene som HMS «General Wolfe». HMS «Hood» av Admiral-klassen i 1921 Den siste britiske design av slagkryssere under krigen var Admiral-klassen, som utspring av en kravspesifikasjon for en forbedret utgave av Queen Elizabeth-dreadnoughtene. Prosjektet begynte i november 1915, da hadde admiralitetet bedt om et design på et nytt slagskip med så lite dypgang som mulig og størst mulig undervannsbeskyttelse. Først hadde man forestilt seg et slagskip, men blant de ledende offiserer var holdningen om at Storbritannia hadde mange nok slagskip, men at det kunne være bruk for nye slagkryssere med en toppfart på 30 knop. Britisk etterretning hadde fått rede på den tyske Mackensen-klassen, men overvurderte både byggetakten og kampegenskapene for de nye slagkryssere. Først i april 1916 var designet utformet. Man endte med å beslutte seg for slagkryssere med åtte 381 mm kanoner, 203 mm panser og en fart på 32 knop. Etter tapet av tre slagkrysserne man først trodde skyldes utilstrekkelig beskyttelse, ble all arbeid stoppet like etter HMS «Hood» var kjøllagt den 31. mai 1916. Man vendte tilbake til planen om hurtige slagskip med Queen Elizabeth-klassen som utgangspunkt med over 40 600 tonn i deplasement med tolv tommer tykkelse på panserbeltet, bare litt mindre enn på samtidige dreadnoughter. Det nye designet hadde meget sterk vertikal beskyttelse, og fremdeles med en fart på 31,5 knop takket være det nye fremdriftsmaskineriet med gir og bedre driftsøkonomi som kunne produsere opptil 144 000 hestekrefter. Det første skipet i klassen ble bygget etter dette nye designet, men fremdeles med basis i ideer før Jyllandslaget skulle bevise noe annet, spesielt ildgivning på lang avstand med nedfallende granater på skip. De tre søsterskip som var påbegynte, fikk byggeplanene endret senere i 1916 og igjen i 1917 for å få bedre beskyttelse. Admiral-klassen ville ha vært de eneste britiske skipene som kunne innhente og bekjempe den tyske Mackensen-klassen. I mellomtiden ble skipsbyggingen i Tyskland drastisk nedskåret under krigen, ut av alle fire skip som var kjølstrukket ble «Mackensen» og «Graf Spee» sjøsatt i 1917, men ingen av disse ble gjort ferdig. Arbeidet på de tre øvrige Admiral-slagkryssere ble deretter stanset i mars 1917. I stedet skulle admiralitetet satse på flere eskortefartøyer og fraktskip for å imøtekomme trusselen mot handelsrutene fra de tyske ubåtene som hadde startet en uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Stansen av byggearbeidet ble permanent i februar 1919 da skipene ble offisielt kansellert. Sjøkrigen. Den tyske slagkrysseren SMS «Goeben» var kanskje skipet som hadde størst innflytelse i begynnelsen av krigen. Det var stasjonert i Middelhavet, ledsaget av den lette krysseren SMS «Breslau» ved Messina, Italia ved krigsutbruddet. Italia som var med sentralmaktene, erklærte seg nøytral den 2. august, og kontreadmiral Souchon seilte vestover for å bombardere de nordafrikanske havner og true overførelsen av troppene til Frankrike. Souchon snudde østover mot Messina og møtte to britiske slagkrysserne like før det var kommet en britisk krigserklæring. Souchon klarte å riste av seg sine forfølgerne like før meldingen kom fram til den britiske middelhavsflåten som tok opp jakten den 5. august. Admiral Milne tok opp forfølgelsen, men Souchon seilte østover etter å ha fått et forsprang siden slagkrysserne var dratt tilbake til Malta i mellomtiden. Souchon ventet på en tyrkisk tillatelse om å entre Dardanellene fram til den 10. november, og kom seg i siste liten i sikkerheten med to slagkryssere og flere pansrede kryssere i hælene. Det ottomanske riket hadde fått sine dreadnought slagskiper beslaglagt av Storbritannia, og Tyskland gav bort sine krigsskiper som «gaver» til den ottomanske flåten. Dette var medvirkende til å få det ottomanske riket med i krigen på tysk side. «Goeben» i tyrkisk tjeneste fikk navnet «Yavuz Sultan Selim», og ble brukt både i kamp mot den russiske flåten i Svartehavet og den britiske i Egeerhavet. Slaget i Helgolandsbukten. En britisk flåtestyrke bestående av lette kryssere og destroyere trengte inn i Helgolandsbukten for å angripe den tyske patruljen i 28. august 1914, krigens første måned. Etter å ha møtte motstand i form av tyske kryssere, seilte admiral Beatty med sin eskadre på fem slagkryssere inn i bukten og avgjorde slaget, som sluttet med at tre tyske lette kryssere ble senket sammen med en torpedobåt. Blant disse som gikk ned med skipene var den tyske eskadresjef, kontreadmiral Leberecht Maass. 1 242 tyskerne forsvant, hvorav 712 drepte og resten tatt til fange. De tyske slagkrysserne var forhindret fra å storme ut av tidevannet som gjorde Jadebusen for grunt, og kom ikke fram før britene hadde dratt fra slagstedet. Nederlaget som hadde hendt bokstavelig talt på dørstokken, fikk tyskerne til å utplassere flere hovedskip deriblant slagkryssere ute til sjøs utenfor Jadebusen for resten av krigen. Slaget ved Falklandsøyene. Kart over sjøslaget den 8. desember 1914 Slagkrysseren fikk lov til å utføre den tiltenkte rollen som et avgjørende våpen under krysserkrigen til vern av den britiske handelssjøfarten ved Falklandsøyene. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland en eskadre stasjonert i Øst-Asia, som besto av to panserede kryssere og fire lette kryssere, som var underveis til Karolinene i vestre Stillehavet. Admiral Maximilian von Spee kunne ikke søke tilflukt i Tsingtao i Kina, og måtte seilte østover for å unngå de britiske, japanske og franske flåtestyrker i området. Blant annet var den australske slagkrysseren HMAS «Australia» og de japanske slagkrysserne dratt etter von Spee. Den tyske eskadren nådde den søramerikanske Stillehavskysten utenfor Chile i oktober, og kom inn i et sjøslag den 1. november med en britisk eskadre som ble utslettet ved Coronel. Nyheten om nederlaget ved Coronel fulgte til at Fisher beordret slagkrysserne «Invincible» og «Inflexible» sørover til Falklandsøyene fra den 4. november mens «Princess Royal» seilte til det karibiske havet om von Spee skulle komme gjennom Panamakanalen fra Stillehavet. Sturdee ombord på «Invincible» nådde Falklandsøyene den 7. desember, og allerede i den neste morgen fikk han syn på den tyske eskadren som ikke visste om hans ankomsten. De britiske slagkrysserne som dampet ute, innhentet de tyske panserkryssere «Gneisneau» og «Scharnhort» med deres større hastighet, og på 14 600 m ble det åpent ild av «Inflexible». Sjøslaget etter over fire timer sluttet med at von Spee ble senket til havets bunn sammen med mesteparten av eskadren. Tyskerne kunne ikke påføre slagkrysserne større skader, men det var forbrukt 1 174 granater av britene, mer enn hva som var nødvendig. Det vist seg at den kraftige bestykningen på skipene ikke hadde tilsvarende effektiv ildledelse med dårlig utstyr for kontroll av ildgivningen. Slaget ved Doggerbank. Kart over sjøslaget mellom Beatty og Hipper. Det første større sjøslaget mellom de britiske og tyske flåtestyrkene hendte ved Doggerbank den 24. januar 1915, dagen før hadde den britiske flåtens etterretningstjenestens avdeling "Room 40" avlyttet og dekodet den tyske marinens radiokommunikasjon. Hipper som kommanderte den første speidergruppen på tre slagkryssere og en panserkrysser, skulle foreta rekognosering på utsikt etter de britiske fiskafartøyene. Admiralitetet sendte ut den første slagkrysserskvadronen på tre skip og den andre slagkrysserskvadronen på to skip for å møte tyskerne. Admiral Beatty kommanderte tilsammen fem slagkryssere støttet av Harwich-flotiljen på tre lette kryssere og 35 jagere, som om morgenen den 24. januar fant Hipper. Hipper snudde tilbake, forfulgt av Beatty som kunne åpne ild på 18 300 m fra «Lion» på det bakeste skipet, SMS «Blücher» som var det sløveste skipet i speidergruppen. Etterhvert kunne britene engasjere hele den tyske styrken som deretter bitet fra seg med presis ildgivning som ble konsentrert på flaggskipet «Lion», som var truffet 17 ganger. Flaggskipet ble tvunget ut av slaglinjen, men ikke før en 343 mm granat hadde penetrerte panserbarbetten under det akterste kanontårnet i «Seydlitz». Ladningene i arbeidsrommet som skulle føre opp ammunisjonen i selve kanontårnet, eksploderte, slik at eksplosjonen forplantet seg oppe i kanontårnet og ned i magasinet til nye ladninger i nærheten. Korditten var meget brannfarlig, og flammene spredte seg til det andre kanontårnet som også ble slått ut. Den tyske slagkrysseren ble reddet fordi de aktre ammunisjonsmagasiner ble oversvømt før ilden kom fram. Det britiske flaggskipet «Lion» hadde ikke fått sitt panseret penetrert, men det oppsto lekkasjer under treffene som rammet fremdriftsmaskineriet. Slagkrysseren «Tiger» fikk sitt Q-tårnet slått ut av en 28 cm granat, blant annet var den truffet seks ganger under kampene. Beatty som mistet fart i sitt flaggskip, var ikke lengre i stand til å kommunisere med resten av sin eskadre som fremdeles var i slaglinjen. Han måtte bruke signalflagg, og en signalfeil betydde at de andre skipene skulle stoppe forfølgelsen og istedenfor kaste seg over den allerede dødsdømte tyske panserkrysser «Blücher». Den tyske besetningen kjempet til det siste, og ble beseiret etter et par torpedoer truffet skipet. Beatty klarte ikke å gjenta forfølgelsen før det var for sent, og Hipper kunne dra tilbake til sin base etter å ha mistet det svakeste og sløveste skipet i sin eskadre. Nær-ødeleggelsen av «Seydlitz», Hippers flaggskip, etter bare tre treff, skyldes hvordan ammunisjonen var behandlet under sjøslag. Systemet med et «arbeidsrom», introduserte med slagskipet HMS «Formidable» i 1898, skulle forhindre en eksplosjon fra å sprede seg i forbindelsen mellom tårnet og magasinene. I praksis under sjøslag ble forbindelsen holdt åpen for å øke skuddhastigheten, og ladningene ble holdt i beredskap for umiddelbar frakt til kanonene som disse 62 kordittsladninger som ble antent i arbeidsrommet. Risikoen for en kjedereaksjon av eksplosjoner som vil lede til magasinene ble langt større enn ventet. Alle hovedskiper under krigen hadde det samme systemet for overførelse av ammunisjon til kanontårnene, men beskyttelsen var noe mindre på en slagkrysser. I Tyskland lærte man viktigheten av nye prosedyrer om hvordan overførelsen skulle håndteres etter skadene på «Seydlitz» var undersøkt. Det ble forbudt å lagre korditt i arbeidsrommet og for at stikkflammer ikke skulle komme til andre steder var brannsikre dører satt på plass. Britene ble aldri oppmerksomme på denne svakheten, og det kom til å koste dem dyrt i Jyllandslaget. På tross av overraskelsesmomentet uteble den ventede britiske seieren. Igjen var den britiske kontrollen over ildgivningen dårligere enn ventet. Mens tyskerne hadde meget presis ildgivning med opptil 24 treff, hadde britene bare fire treff på de tyske slagkrysserne med unntak av «Blücher» som var truffet femti ganger. Det eldre ildledelsessystemet siden 1912 var ineffektivt på mer enn 9 150 m hold og sløvt i sammenligning med nyere ildledelsessystemer. Under sjøslaget sloss britene og tyskerne på rundt 16 km avstand fra hverandre. Slaget ved Jylland. HMS «Lion» truffet under kampene. Under Jyllandslaget 18 måneder senere ble både de britiske og de tyske slagkryssere brukt som en del av en større flåte i samlet styrke. Det store sjøslaget som også er verdenshistoriens største konvensjonelle sammenstøtet til sjøs med overflatefartøyer i moderne tid, fant sted på Nordsjøen utenfor den jyske Vesterhavkysten den 31. mai 1916. Opptil 251 fartøyer fra "Grand Fleet" og "Hochenseeflotte" deltok i flåtebevegelsene over et stort havområde med varierte sikteforholder, interferens fra kullrøyk gjorde det vanskelige for ildledelsesbesetningene mens kampene pågikk. Den tyske slagplanen på papiret var enkelt, Hipper skulle seile i forveien med sine slagkrysserne for å spane etter fiendtlige flåtestyrker som skulle lokkes til forfølgelse inn i en felle med den tyske slagskipsflåten. Men avdelingen Room 40 hadde avlyttet den tyske marinens kommunikasjoner og kunne forutsi en større flåteoperasjon, slik at admiral Jellicoe kom til sjøs med hele Grand Fleet. Beatty fikk ordre om å foreta tung oppklaring med sin eskadre på seks skip der tyskerne var ventet. Beatty med utgangspunkt i Firth of Forth seilte sørøstover mens Jellicoe med sine dreadnoughtene fortsatte østover mot inngangen til Skagerrak der begge flåtestyrker skulle møtes utenfor den jyske kysten, i håp om å kunne fange inn Hipper og hans raske slagkrysserne. Som planlagt snudde Beatty mot nord ved kl. 14.15, men kort etterpå hadde begge flåtestyrkers skjerm av lette kryssere og jagere støttet på hverandre. Beatty deretter vendt sørøstover etter rapportene kom inn, men etterlatt seg den femte slagskipsskvadronen av Queen Elizabeth-klassen hurtige slagskip på fire skip. Hipper oppdaget de britiske slagkrysserne på 25 600 m avstand og kunne raskt foreta kursendring med samlet styrke mens Beatty fremdeles hadde ikke samlet sine skipene i en slaglinje, og måtte manøvrerte for å få fri sikte på tyskerne. Hipper i god tid kunne forberede sine skipene uten å bli forstyrret av røyk. Det ble åpnet ild kl. 15.47 først av tyskerne, deretter av britene mindre enn et minutt senere på 15 000 meter hold. Etter de første salvene kunne tyskerne finjustere avstanden med deres bedre ildledelsessystemer mot tydelige silhuetter mot horisonten mens britene klarte ikke å beregne den korrekte avstanden raskt nok på de tyske skipene som ikke var så synlig i sammenligning. Den tyske ildgivningen ble meget presist etter kort tid, og fram til kl. 16.08 var Beattys skipene truffet 14 ganger mens tyskerne bare hadde tre treff på egne skip. Flaggskipet «Lion» mistet sitt Q-kanontårnet kl. 16.00 i en eksplosjon som kunne ha forårsaket skipets ødeleggelse om Q-magasinet ikke var oversvømt. Knapt to minutter senere ble «Indefatigable» truffet av «Von der Tann» med minst fire 28 cm granater som penetrerte pansringen og slo ut skipet av slaglinjen. Deretter eksploderte slagkrysseren med et tap på 1.017 menn. HMS «Barham» som det ledende skipet i femte slagskipsskvadronen åpnet ild på 17 400 m hold på «Von der Tann» ved kl. 16.10. Tyskerne kom ikke uten skader fra duellen før super-dreadnoughtenes ankomsten, allerede kl. 15.57 (16.57 tysk tid) hadde «Queen Mary» som hadde det beste ildledelsessystemet i eskadren, truffet «Seydlitz» flere ganger og slått ut C-tårnet på presist samme måte som under det forrige slaget. Sikringstiltak forhindret brannen fra å komme til magasinene. Ved kl. 16.20 hadde en misforståelse ledet flaggskipet «Lion» ut av slaglinjen, og «Queen Mary» som hadde duellerte med «Seydlitz», ble fanget under konsentrerte ild fra sin motstander og «Derfflinger» ved kl. 16.22 for flere minutter. To granater truffet overbygningen på forskipet, som rommet kasematter med 100 mm kanoner. Eksplosjonene tvunget seg ned i magasinet for 4-tommers ammunisjon og inn i arbeidsrommet for B-tårnet. Kasematten rommet store mengder korditt for bruk. Flammene spredte seg nedover til magasinet som eksploderte mot arbeidsrommet og magasinene som rommet 65 tonn korditt. HMS «Queen Mary» eksploderte kl. 16.26 med tap av 1.266 menn ombord. Beatty som observerte tapet av det andre skipet etter en halvtime kamp, bemerket: «There is something wrong with our bloody ships today». Hipper følte presset etter dreadnoughtene hadde grepet inn i kampene, for mens Beatty bare hadde truffet de tyske slagkrysserne elleve ganger, var ilden fra Queen Elizabeth-slagskipene bedre med seks treff. De britiske slagkrysserne var truffet 42 ganger, bare to ganger på slagskipene som med 381 mm granater var mer kraftigere. Ved kl. 16.30 kom den tyske slagskipsflåten til redningen, og nå måtte britene vendte om vekk fra Scheer som fulgt etter. Jellicoe kom til unnsetning med Grand Fleet, men var ikke varslet om at den tyske Hochseeflotte hadde dratt til sjøs og dermed var ikke forberedt på meldingene fra Beatty, heller ikke hvor tyskerne var helt til det siste. Mens Jellicoe begynte å danne slaglinje fra kl. 18.15, dampet Beatty forbi mellom Grand Fleet og tyskerne for å angripe Hipper på nytt, tvunget tyskerne mot øst. Denne gang hadde Beatty bedre sikteforholder for sine besetninger, og det var mulig å komme nærmere etter hvert som det ble mørkere. Dessuten hadde admiral Hood sluttet seg til hans slaglinjen. Ved kl. 18.23 åpnet den tredje slagkrysserskvadronen på tre slagkryssere ild på tyskerne på 8 200 m avstand. Ilden fra «Invincible» var så god at «Lützow» var truffet hele åtte ganger på åtte minutter, slik at Hipper måtte flytte sitt flagg fra skipet som var påførte så store skader at det ikke overlevde sjøslaget. Men ved kl. 18.30 lettet været, så «Invincible» ble synlig for samtidige skip som åpnet ild. En granat truffet Q-tårnet kl. 18.32, og penetrerte panseret slik at tårnet ble totalødelagt. Kanonene var i ferd med å bli ladet med ny ammunisjon, slik at det oppsto flammer som spredt seg til arbeidsrommet. Der var enorme mengder korditt lagret. Admiral Hood omkommet sammen med sin besetning på 1.026 menn ombord på HMS «Invincible» som var sprengt i to av eksplosjonene. Da hadde hele Grand Fleet åpnet ild på den tyske Hochseeflotte som fant seg i en meget vanskelig situasjon, ved kl. 18.33 foretok Scheer en desperat manøvrering vekk fra britene som mistet kontakten med dem ved kl. 18.54. Senere om kvelden hadde Scheer vendt østover i håp om å komme seg forbi i nord, men kolliderte på nytt med Jellicoe som straks åpnet ild på tyskerne. Mens Scheer enda en gang manøvrerte seg bort, gikk Hipper til angrep ved kl. 19.13 for å oppholde britene fra å følge etter. Det britiske bombardementet var drepende, de tyske hovedskipene var truffet 27 ganger - hvorav 19 på de fire slagkrysserne som var tilbake. Hipper avbrøt kontakten med britene og fulgt etter Scheer på vei sørover mot sikkerheten om aften, men ved kl. 19.47 hadde Beatty sin rival i sikten på nytt. Ved kl. 20.19 åpnet «Princess Royal» ild på 11 000 m hold, truffet «Seydlitz» to ganger, deretter kom «New Zealand» til på 8 200 m og truffet den samme slagkrysseren tre ganger. Hipper forsvant i mørket etter å ha fått assistanse av de tyske pre-dreadnought slagskipene som kom i veien og oppholdt Beatty lenge nok. Ved kl. 20.40 var slaget over for de britiske slagkrysserne. Slagkrysserens svakheter. Et typisk kanontårn. Arbeidsrommet (working chamber) har nummer 9, og det er konstruerte så man unngikk direkte forbindelse mellom kanontårnet og ammunisjonslagret. Diagram over skadene på HMS «Tiger» Umiddelbart etter Jyllandslaget ble de første granskinger bak tapet av tre slagkrysserne startet, og allerede i den 3. juni sendte Beatty sin rapport til Jellicoe om resultatet av undersøkelsene ombord på Beattys flaggskip «Lion». Q-kanontårnet var slått ut, og på grunnlag av undersøkelsene mente man at de hadde ikke beskyttet ammunisjonshåndteringen mot stikkflammer som oppstod ved penetrering på tårnpanseret. Dels fordi man ikke var oppmerksomme på faren, og dels fordi man ønsket hurtigere skuddhastighet for å kompensere for manglende treffsikkerhet. Allerede i 1915 hadde Warrant Offiser Grant reorganiserte ammunisjonshåndtering-systemet med nye prosedyrer ombord i «Lion», selv om det ikke avverget lagring av korditt i arbeidsrommet. Kanonkommandøren reddet flaggskipet ved å få magasinet oversvømmet, og dermed kunne britene finne den meste sannsynlige årsaken bak tapet av de tre slagkrysserne. Rapportens konklusjon ble dessuten understøttet av kommandant Dannreuther fra «Invincible», som fortalte om hva slags håndteringssystem man hadde for ammunisjon fra ammunisjonslageret til kanontårnet. Den tredje slagkrysserskvadronen i motsetning til de første to skvadroner hadde tid og anledning for skyteøvelser for å kunne trimme artilleriet og egne ferdigheter. Dette forklarte suksessen admiral Hood hadde under kampene med usedvanlig presis og tung ildgivning som senket den eneste tyske dreadnoughten under krigen. Men det var med utilstrekkelige ildledelsessystemer med dårlig treffsikkerhet på mer enn ti kilometer avstand, bare «Queen Mary» hadde nyere og bedre ildledelsessystem. Den britiske slagkrysserflåten kompenserte for dette med «rapid fire» som deres taktikk. Både britene og tyskerne ettertraktet så rask skuddhastighet som mulig for artilleriet, og dermed ble så mye ammunisjon som mulig lagret i forbindelsen til kanonene. Både korridorene til magasinene, arbeidsrommet og selve kanontårnet rommet et stort antall ladningene ifølge Dannreutcher for å lade så raskt som mulig. For hver granat var fire ladninger nødvendig. Kordittladningen var innhyllet i pakking av silke med krutt innpakket i tykk papir som antenning. For å sette den inn i ladesystemet måtte papiremballasjen tars bort, og for å ikke miste tid ble emballasjen tatt vekk allerede i ammunisjonslagret, slik at det lekket ut krutt. Tyskerne hadde ikke denne svakheten ettersom kordittladningene var kledt med patroner av messing. Britisk og tysk korditt var forskjellige i deres blanding, og dermed ble skipseksplosjonene forskjellige på hver side. Den tyske korditten av merke RPC/12 var meget brannfarlig, men ville ikke eksplodere i sammenligning med den britiske korditten av merke MD. I kraft av tykkere pansring og beskyttelse mot stikkflammer klarte de tyske slagkryssere seg bedre. «Lützow» for eksempel var truffet mer enn tretti ganger med sværkalibrede granater fra 305 til 381 mm, men mistet bare 128 døde og sårede ut av besetningen på 1391 mann. «Lützow» forsøkte å nå hjem til sin base, men etter det hadde kommet inn 8 000 tonn vann i forskipet, ble det oppgitt av tyskerne som senket det selv. De andre tyske slagkryssere, «Moltke», «Van der Tann», «Seydlitz» og «Derfflinger» fikk store skader og hadde behov for omfattende reparasjoner etter slaget. De hadde vært i slagets midtpunktet, og klarte å berge seg med deres bedre overlevelsesevne blant annet mot oversvømmelser i egne skrog. «Derfflinger» hadde det største tapet, 157 døde og 26 sårede samt to utslåtte kanontårner. «Seydlitz» var en hårbredde fra å dele den samme skjebne som «Lützow» med over 5 000 tonn vann. De britiske slagkrysserne «Lion», «Princess Royal» og «Tiger» av den andre generasjonen med noe tynnere pansring i sammenligning med de tyske slagkryssere også hadde klarte seg, det var opptil 55 treff på de britiske slagkryssere. «Lion» var truffet 13 ganger mens «Princess Royal» var truffet ni ganger. De tyske granatene hadde penetrerte pansringen på «Indefatigable», «Queen Mary» og «Invincible», den sistnevnte på «normal» stridsavstand. Selv om det først og fremst var sekundære kjedereaksjoner som hadde senket skipene, hadde slagkrysserne dårlig beskyttelse mot granater i «plunging fire» med bratte vinkler ned på panseret. Det hendte også de tyske slagkrysserne, på «Lützow», «Derfflinger», «Seydlitz» og «Von der Tann» var kanontårnene slått ut av de britiske granatene som var noe dårligere enn de tyske. Sikteforholdene berørte slagkrysserens stridsevne under kampene ettersom det var ikke alltid mulig å sikte på lang avstand for egne ildgivning. Under det andre slaget i Helgolandsbukten den 17. november 1917 hadde «Glorious» og «Repulse» forbrukt 91 15-tommers granater for bare ét treff på den lette krysseren «Pillau». Den tyske slagkrysseren «Seydlitz» hadde forbrukt 376 granater for ti treff i løpet av Jyllandslaget. Utviklingen etter første verdenskrig. I årene like etter første verdenskrig begynte både Storbritannia, Japan og USA å legge planer for nye generasjoner av ennå større slagskip og slagkryssere. Flåteledelsenes veldige appetitt på nye skip skulle imidtertid ble politisk omstridt, nå som det var fred etter «den store krigen», og de voldsomme omkostninger truet landenes økonomiske stabilitet. Det nye våpenkappløpet ble forhindret med Washington-flåtetraktaten i 1922, de største flåtemakter ble enige om å sette grenser på antallet av større skip. Den tyske flåten var ikke representert, ettersom Versaillestraktaten hadde lagt rammer for en meget beskjeden tysk flåte. Gjennom 1920-årene og i de tidlige 1930-årene var det bare Storbritannia og Japan, som fremdeles hadde slagkryssere, og flere av dem ble utsatt for modifikasjoner i forhold til deres originale design. Skillelinjen mellom en slagkrysser og et moderne hurtig slagskip ble utvisket. For eksempel ble den japanske Kongo-klassen formelt omklassifisert fra slagkrysser til slagskip. Den tunge krysseren overtok både panserkrysseren og slagkrysserens plass som tunge oppklaringsfartøyer under flåteoperasjoner. 1918-1923. Den britiske slagkrysseren «Hood» var det største skip i Royal Navy etter det var ferdig i mai 1920. I kraft av sin størrelse var det i stand til å kombinere slagskipets ildkraft og panser med slagkrysserens fart, og det ble derfor også av og til omtalt som et hurtig slagskip, men bare med sterk vertikal pansring og et relativt svakt dekkspanser. Skipet ble også den siste slagkrysseren som var bygd før leksene fra Jyllandslaget gjorde seg gjeldende for fremtidige design for hovedskip i de større flåter. Etter den tyske kapitulasjonen kom de tyske krigsskipene i hender på ententemaktene som skulle benytte relative moderne slagskip i skyteøvelser blant annet for å bekrefte virkningene av «plunging fire» med nedfallende granater i bratte vinkler. Etter å ha høstet betydelig kunnskap ble G-3 slagkrysserdesignet utarbeidet med nytt maskineri som vil produsere 160 000 hestekrefter, tre triple kanontårner med ni 406 mm kanoner og «alt-eller-ingenting» panserbeskyttelse som USA var først ut med. 4 skip ble bestilt den 26. oktober 1921, men ble suspendert den 18. november ettersom man verken hadde økonomi eller politisk vilje utover ren utpresning under Washington-forhandlingene. Designet skulle leve videre i Nelson-klassen av sløve slagskip. Et våpenkappløp hadde startet som et resultat av USAs 1916-flåteprogrammet med planer om ti slagskip og seks slagkryssere, som mottrekk valgt det japanske parlamentet først «8-4 planen» i 1917. Da den amerikanske president Wilson bad om en utvidelse av flåteprogrammet, kom et nytt svar fra Japan i 1920 med vedtaket av «8-8 planen» med åtte slagskip og åtte slagkryssere. Med dette vedtaket kunne B-64 designet hentes fram som en variant av den planlagte Kaga-klassen som var videreutviklet fra Nagato-slagskipene. Fire skip ble kjøllagt i 1920-1921 som "Amagi-klassen" på 47 000 tonn i deplasement med toppfart på 30 knop i bytte mot noe mindre pansring, men hadde det kraftigste artilleriet som noensinne hadde blitt bestilt for en slagkrysser, ti 406 mm kanoner i fem tårn. De neste fire slagkryssere av «No 13» designet var et skritt fra Kii-klassen slagskip som var under planlegging, men med åtte 457 mm kanoner som hadde vært planlagt. USAs svar var Lexington-klassen på seks skip, som var allerede vedtatt for bygging under 1916-flåteprogrammet, som foruten kraftig artilleri på åtte 16 tommers kanoner var konstruerte som «battle scouts», oppklaringsfartøyer over store avstander i møte med fiendtlige hovedskip, med meget stor hastighet. Turbo-elektriske driftsmaskineri som var allerede benyttet på de nyeste slagskiper siden USS «Tennessee» sjøsatt i 1919, skulle brukes på de amerikanske slagkrysserne med en kraft på 180 000 hestekrefter. Japanerne hadde vurderte å bruke liknende maskiner istedenfor dampturbiner på Amagi-klassen. USS «Constellation» ble kjølstrukket den 18. august 1920 som det første skipet. 1916-designet var opprinnelige for et skip på 35 000 tonn og en bestykning på ti 356 mm kanoner. På grunn av Washington-flåtetraktaten ble ingen av de planlagte slagkryssere ferdigstilt av flåtemaktene som enten skrotet eller ombygget skipene som var allerede påbegynte. I Japan fikk «Amagi» og «Akagi» lov til å overleve som hangarskip i samsvar med den amerikanske ombyggingen av «Lexington» og «Saratoga» på deres slipper. I forveien hadde amerikanerne vurderte ombygging av slagkrysserne inn i hangarskip tidlig i 1921. I 1923 ble «Amagi» rammet av det store Kanto-jordskjelvet som ødela store deler av Tokyo og Yokosuka der skipet lå. Skadene var for store til å fortsette byggingen, og slagskipet «Kaga» som var sjøsatt i 1921, ble reddet fra skraphaugen. I Storbritannia ble Fishers «store lette kryssere» ombygget til hangarskip. «Furious» allerede under krigen var ombygd til et hangarskip som gjennomførte den første hangarskipsoperasjon med fly allerede i juni 1918. Det samme hendte med «Glorious» og «Courageous» i 1924-1930. Den amerikanske flåten gjorde likedan med de to skip som var kommet lengst i byggingen, mens de fire siste i Lexington-klassen ble skrotet. 1924-35. HMS «Renown» etter ombygningen i 1939. IJN «Hiei» av Kongo-klassen i 1942 I alt ni slagkryssere overlevde Washington-traktaten. Fire britiske («Tiger», «Renown», «Repulse» og «Hood»), fire japanske (Kongo-klassen) og én tyrkisk. De fleste ble moderniserte før den neste verdenskrig brøt ut, med unntak av «Tiger» som ble solgt til opphugning i 1932 og den tyrkiske «Sultan Yavuz Selim» (tidligere tyske «Goeben»), som forble uforvandret på grunn av finansielle mangler. De to britiske slagkryssere «Renown» og «Repulse» ble utsatt for en rekke moderniseringer mellom 1920 og 1939, blant annet ble pansringen forsterket fra seks til ni tommer tykkelse på panserbeltet og den horisontale beskyttelsen var også forbedret. «Renown» ble gjennomgripende ombygget i årene 1937-39, så den kunne gjøre tjeneste som et hurtiggående eskorteskip for hangarskip. Ombygningen var så totalt at «Renown» var nesten helt nybygd i motsetning til søsterskipet «Repulse». Det var også planer for «Repulse» og «Hood» som fremtidige eskortefartøyer for hangarskiper, men ble oppgitt da den andre verdenskrig brøt ut i august 1939. I løpet av krigen var det stadig tilvekst av luftvernkanoner på «Renown», noe som også var sett på samtidige slagskiper i møte med den større trusselen fra fly. Ettersom det var forbud mot nybyggeri, valgte den japanske flåten også å modernisere sine fire slagkryssere av Kongo-klassen (De tre andre var «Hiei», «Haruna» og «Kirishima»), blant annet ved å øke kanonenes elevasjon til 40 grader, større panserbeskyttelse, og utbygningen av skroget for bedre undervannsbeskyttelse. På nytt ble disse slagkrysserne ombygget i årene mellom 1933 og 1940, og fikk for eksempel skroget forlenget med åtte ekstra meter for å kunne prestere over 30 knop med den ekstra beskyttelse i skroget i form av 3 800 tonn panser. De ble omklassifisert til hurtiggående slagskiper, som med deres høy fart var anvendt som eskorte for hangarskipene, men fremdeles var deres pansring og kanoner ikke på høyde med de britiske og amerikanske «super-dreadnoughter», som overlevde Washington-traktaten og dermed utgjorde en viktig del av flåtene i Storbritannia og USA. Gjenopprustning. I takt med den voksende risikoen for en ny storkonflikt, begynte landene å oppruste deres flåter med nye skip. I begynnelsen forsøkte flåtemaktene å rette seg etter traktatbestemmelser som satt begrensning på deplasement og kanonkaliber, men etter hvert som krigstrusselen vokste begynte landene å utvikle fram mer ambisiøse byggeplaner for hovedfartøyer. De toneangivende flåtemakter satset på hurtiggående slagskip, men i Tyskland, Frankrike, Italia og Sovjetunionen ble det lagt fram planer for hovedfartøyer som var definerte som «slagkryssere», men som egentlige kan betraktes som eiendommelige hurtiggående slagskiper med relativ god beskyttelse i sammenligning med eldre slagkrysserne. De italienske og sovjetiske skipene ble aldri bygget. Tyskland og Frankrike var de eneste landene som klarte å gjennomføre deres byggeprogrammer av hovedfartøyer som var klassifisert som "hurtige slagskip" fremfor «slagkryssere». Tyskland. a>". Bildet viser det tredobbelte kanontårnet på akterdekket med 28 cm kanoner. Lengre akterover sees to torpedobatterier. De tyske «lommeslagskiper» (tysk: "Panzerschiffe" - "panserskip": «Deutschland», «Admiral Scheer» og «Admiral Graf Spee») var bygget som "«panzerschiffsfrage»" (lommeslagskip) innenfor rammer av den tillate skipsbyggingen for den tyske "Reichsmarine". Versaillestraktaten hadde satt en grense på 10 000 tonn med maksimal kaliberstørrelse på 280 mm. De tre fartøyer er vanskelige å klassifisere, vekselvis kalt lommeslagskip, panserskip og tunge kryssere, men som var bygd for den nye strategien kalt "Kreuzerkrieg" (krysserkrig). Den var en gjentagelse av den eldre strategien om å angripe fiendtlig sjøfart, men med krigsfartøyer som skulle utnytte sin høyere fart til å unngå sterkere motstandere og bruke sitt tyngre artilleri hvis de støtte på raskere fiender, som en regel kryssere med svak bestykning. Krysserkrig som en fremtidig strategi med fartøyer som operere alene eller i små grupper ute på verdenshavene rettet mot enslige handelsfartøyer og konvoier uten sterk eskorte, behjulpet av deres hastighet og store aksjonsradius, skulle sette sitt preg på utviklingen av tunge kryssere og hurtiggående slagskip beregnet på jakt etter fiendtlige kryssere. De tyske lommeslagskipene hadde kraftig bestykning og god panserbeskyttelse, men var aldri beregnet på kloss strid mot hovedfartøyer som kunne ha lik kraftig bestykning og bedre beskyttelse. Deutschland-klassen på tre skip var levert til den tyske marinen i 1933-36. Bestykningen var konsentrert i to tredobbelte kanontårner, med åtte 15 cm sekundære skyts og åtte torpedoer, tilsammen 19 prosenter av skipets deplasementet på rundt 12 000 tonn. Panserbeskyttelsen overstiget ikke 20 prosenter av deplasementet med størst tykkelse på 100 mm, kun tre tommer på panserbeltet og en og en halv tommer i panserdekket. Admiral Hans Zenker som var flåtesjef i 1920-årene, var spesielt opptatt av lokalforsvaret og anså Deutschland-klassen som "panserskip" som skulle engasjere fiendtlige hovedfartøyer med sin bestykning som kunne nå et mål på 35 km hold, og bruke sin toppfart for å unngå fienden, spesielt de franske. Men aksjonsradiusen med ni-sylindret dieselmotorer med en toppfart på 28 knop gjorde det mulig å gjennomføre operasjoner innenfor en «krysserkrig» på verdenshavene. Etter Zenker hadde gått av, overtok admiral Erich Raeder posisjonen som flåtesjef, og deretter skulle man satse sterkt på krysserkrig i tillegg til et sterkt lokalt forsvar i Nordsjøen og Østersjøen. Men lommeslagskipenes konstruksjon var ikke helt gjennomtenkt, og svakhetene var blitt så tydelig at Deutschland-klassen som opprinnelig skulle utgjøre seks skip, var oppgitt etter det tredje skipet var sjøsatt. Det fjerde skipet under navnet «Ersatz Elsass» fikk den planlagte konstruksjonen utvidet til 19 000 tonn, men "Kriegsmarine" ønsket å bestykke skipet med flere kanoner utover de seks planlagte 28 cm kanoner. Hitler gikk med på dette og ga marinen lov til å utvide konstruksjonen til 26 000 tonn etter å ha inngått den tysk-britiske flåteavtale i 1935. KMS «Scharnhorst» ble sjøsatt med 32 000 tonn standard som et faktisk hurtig slagskip videreutviklet fra Deutschland-klassen med meget sterk beskyttelse i form av 330 mm på panserbeltet og 110 mm på panserdekket samt tre dampturbiner (160 000 hestekrefter) som gav en toppfart på 32 knop. Dette skipet sammen med sitt søsterskip «Gneisenau» hadde tre tredobbelte 280mm-kanontårn, men det var ikke kraftig i sammenligning med panserbeskyttelsen, og man håpet på å bestykke skipene på nytt med tre tvillingtårn med 38 cm kanoner. I virkeligheten var de bygd og brukt som raske, men lett bestykkede slagskip. Frankrike. Plantegning av den franske slagkrysser «Dunkerque». Storbritannia var forhindret fra å bygge nye hovedskip av Washingtonstraktaten, men Frankrike var tillatt til å bygge 70 000 tonn tonnasje hovedfartøyer. Som svar på Deutschland-klassen besluttet man å bygge Dunkerque-klassen på to skip hver på 35 500 tonn fullt lastet. De ble betegnet som hurtiggående slagskip, og var forminskede utgaver av denne skipstype med to firedobbelte kanontårn foran, bestykket med åtte 33 cm kanoner. De var større, hurtigere og kraftigere bevæpnet enn de tyske lommeslagskiper, som de var designet og bygd til å oppsøke og ødelegge på verdenshavene. Man kan betrakte skipene både som slagskip og slagkryssere, og det illustrerte utviklingen i mellomkrigsårene. Den vesentlige begrensningen på skipets hastighet er motstanden fra vannet som blir fortrengt, og ikke skipets vekt. Kombinasjonen av kraftige kanoner og tykk pansring etter "alt-eller-ingenting" prinsippet med kun beskyttelse omkring de meste vitale deler av skroget på et hurtig slagskip gjorde konseptet for slagkrysseren foreldret. «Dunkerque» i sammenligning med eldre slagskip hadde mindre pansring, men konsentrerte på det minste mulige området. Dermed var Dunkerque-klassen bedre bepansret enn Deutschland-klassen med sitt hovedbestykning på 28 cm kanoner. Store kryssere («krysserdrepere»). Ved utbruddet av den andre verdenskrig i august 1939 kom det en ny oppblomstring i interessen for skip i vektklassen mellom den tunge krysseren og slagskipet. De ble gjerne omtalt som slagkryssere, men var ikke betraktet som hovedfartøyer, og betegnes også som «super-kryssere», «store kryssere» ("large cruisers") eller «ubegrensede kryssere» (ubegrenset av flåteavtaler). Deres planlagte rolle var å nedkjempe fiendtlige kryssere, ødelegge handelsskip og utføre oppklaringsoppgaver for flåtestyrker. Nederland, Japan, Sovjetunionen og USA hadde planer om å bygge skip som kunne bekjempe de nye tunge kryssere, som var bygget i perioden fram til krigsutbruddet. Den japanske flåten i likhet med tyskerne hadde begynte å satse på kryssere for den kommende krigen. Gjenopprustningen som hadde startet med Deutschland-klassen, ble ytterst forsterket av et stort antall lette og tunge kryssere som var bygd i respons mot de ulike flåters byggeprogrammer. Det hadde vært en kapprustning mellom flåtemaktene i ly av flåteavtalene rundt den tunge krysseren på 10 000 tonn og bestykning opptil 203 mm i kaliberet. Spesielt vakte den japanske Mogami-klassen bestykket med femten 155 mm kanoner (senere ti 200 mm kanoner) bekymring hos amerikanerne. Frankrike og Italia hadde kapprustet på Middelhavet om å utvikle kryssere med størst mulig fart på bekostning av beskyttelse og robusthet. Nederland. De første på tegnebrettet var de nederlandske slagkryssere av "Design 1047". Det første av de tre skip skulle påbegynnes i juni 1940, men dette ble stoppet av den tyske invasjonen av Nederland og dermed aldri få tildelte offisielle navner. Deres rolle skulle være å beskytte de nederlandske kolonier i Østasia mot Japan. Tyske og italienske konstruktører bidro til arbeidet, og planene minnet meget om den tyske Scharnhorst-klassen, med ni 28 cm kanoner, men med mindre deplasement og et panser som bare kunne motstå 203 mm granater. Designet skulle ha et deplasement på 27 950 tonn med fire dampturbiner som gav en toppfart på 34 knop. Tyskland. I Tyskland planlagte man tre slagkryssere av O-klassen, en del av den planlagte utvidelsen av Kriegsmarine, som gikk under navnet «Plan Z». Med seks 38 cm kanoner i tre tårner, høy hastighet opptil 33,4 knop og stor aksjonsradius med dieselmotor var skipene designet for "Kreuzerkrieg"-strategien, innrettet på å senke handelskip for å forstyrre den fiendtlige handelsjøfarten. Av den grunn hadde O-klassen en meget stor aksjonsradius på 14 000 nautiske mil og svak beskyttelse med syv til fire tommer tykkelse på panserbeltet, tre tommer på panserdekket og åtte tommer (203 mm) på kanontårnene. Det første skipet var bestilt den 8. august 1939, men arbeidet ble aldri startet. De var ikke tildelt navn, og ble dermed bare omtalt som «O», «P» og «Q». Det var langtfra udelt begeistring med de nye skipene i Kriegsmarine, og det tynne panseret gav dem tilnavnet "«Ohne Panzer Quatsch»" (Nonsens uten panser) i visse kretser. Panserbeskyttelsen bare kunne beskytte skipet mot prosjektiler opptil 280 mm i kaliberet, og måtte ha en sentral dampturbin for å oppnå stor hastighet for å unnslippe sterkere motstandere. USA. Bare én klasse av disse sene slagkryssere ble bygget, og det skjedde i USA etter å ha vært planlagt siden 1938. De første tre store kryssere av Alaska-klassen, USS «Alaska» og USS «Guam», samt USS «Hawaii», som aldri ble bygget ferdig etter sjøsettingen i mars 1945, ble kjøllagt i 1941 til 1943 som «cruiser killers». Alaska-klassen som store kryssere ble understreket av deres navner, som refererte til territorier i det daværende USA mens de riktige slagskipene var navngitt etter delstater, og kryssere etter byer. Med en hovedbestykning på 9 305 mm kanoner fordelt i tre tredobbelte tårner, og et deplasement på 27 000 tonn (34 250 tonn fullt lastet) var Alaska-klassen dobbelt så store som de foregående tunge kryssere av Baltimore-klassen som var bestykket med ni 203 mm kanoner. Alaska-klassen manglet slagskipenes tykke panser og beskyttelse mot torpedoer, men ble ansett som et balanserte design med opptil 228 mm tykkelse på panserbeltet og 100 mm på panserdekket samt opptil 330 mm på barbettene og tårnene. De var ansett som et våpen rettet mot de japanske tunge kryssere, men etter de første to skip var ferdigstilt og levert i 1944 var de fleste kryssere senket av enten fly eller ubåter. I likhet med de samtidige slagskiper av Iowa-klassen skulle Alaska-klassen med sin høy toppfart opptil 33 knop bli benyttet som eskorte for hangarskip og som deltagere i bombardementer av kyststillinger. USS «Hawaii» var 84 prosenter ferdig idet krigen sluttet, og ble lagt opp i flere år mens det var vurderte om den kunne ombygges til et missilbestykkede skip eller som flytende kommandosentral ("command ship") Ingen av planene ble til noe, og skipet ble solgt i 1959 og hugget opp i det neste året. Tre søsterskip, «Philippines», «Puerto Rico» og «Samoa» var planlagt, men ble aldri påbegynte og kansellerte den 24. juni 1943. Japan. I Japan hadde arbeidet på «B64»-designet startet i 1939, som skulle ha en bestykning på ni 31 cm kanoner fordelt i tre tårner med et utseende lik «Alaska» og Yamato-klassen, og sterk undervannsbeskyttelse. Etter opplysninger om Alaska-klassen kom til Japan, ble det opprinnelige designet modifiserte om til «B65» i 1942. De nye planer omfattet 9 356 mm kanoner, og dermed ville skipene være de beste bestykkede av de store kryssere, men panseret (syv tommer på panserbeltet) vil bare være sterk nok til å motstå 203 mm granater fra den tunge krysseren. Som nederlenderne klarte japanerne å avslutte arbeidet på planene, og to skip skulle bli kjølstrukket som nr. 795 og nr. 796 i 1942. Dette ble avbrutt av krigsutbruddet og den japanske marineledelsen som prioriterte bygging av hangarskip når større fartøyer skulle bygges. Japanerne likesom amerikanerne valgte å kalle de planlagte skipene store kryssere, eller den offisielle betegnelse «super A-type cruisers». Sovjetunionen. Den sovjetiske flåten som gradvis ble moderniserte utover mellomkrigstiden siden 1922, begynte en opprustning med ambisiøse byggeprogrammer i 1937 med Stalins velsignelse etter å ha akseptert den siste flåteavtalen i London i 1936, som tillate bygging av to slagskip og syv tunge kryssere. Det sovjetiske flåteprogrammet som begynte i 1937, var et forsøk på å ruste opp Sovjetunionens kapasitet for bygging av en ny krigsflåte som i 1943 skulle ha 1.100 nye fartøyer hvorav 19 hovedfartøyer. Den britisk-tyske flåteavtalen i 1935 gjorde Østersjøen til et innsjø dominerte av den tyske flåten, og som mottiltak ble to slagkryssere planlagt mot den tyske Scharnhorst-klassen. Kronstadt-klassen på to skip, «Kronstadt» og «Sevastopol» i Leningrad og Nikolayev ble kjøllagt i 1939 med et design som gikk ut på et deplasement på 22  000 tonn og en hovedbestykning på ni 254 mm kanoner i begynnelsen. Senere ble det endret til 35 000 tonn og ni 305 mm kanoner fordelt i tre tredobbelte kanontårner. Det nye designet ble vedtatt den 12. april 1940 åtte måneder etter arbeidet hadde startet. Byggingen skulle vise seg meget krevende for den sovjetiske industrien som ikke klarte å fullføre de meget ambisiøse målsetninger. Dette fulgt blant annet til en bestilling på seks tvillingstårner med 38 cm kanoner fra Krupp i Tyskland mens den tysk-sovjetiske pakten eksisterte fram til juni 1941. All arbeid ble stoppet i juli 1941 like etter det hadde brutt ut krig med aksemaktene. Kronstadt-klassen skulle ha en toppfart på 33 knop med en panserbeskyttelse på 230 mm for panserbeltet og 90 mm for panserdekket. Ingen av skipene ble ferdigbygget, «Sevastopol» ble erobret av tyskerne på sin bedding og senere skrotet. Stalin stoppet ikke arbeidet på nye hovedskip, og fortsatte planleggingen på nye skip under og etter krigen. Som et resultat ble Kronstadt-klassen som gikk under «Prosjekt 69», videreutviklet til «Prosjekt 66» og «Prosjekt 82» som bygging etter krigen. Mens «Prosjekt 82» skulle ha 304 mm kanoner, skulle «Prosjekt 66» ha 9 228 mm kanoner som hadde høyere skuddhastighet. Man hadde tenkt seg de nye slagkryssere som raidingsfartøyer under en "krysserkrig" på verdenshavene. Stalingrad-klassen på tre skip, «Stalingrad», «Moskva» og «Kronstadt» ble bestilte av den sovjetiske flåten på vegne av Stalin som hadde en sterk fascinasjon for store hovedfartøyer til tross for at hangarskipet hadde overtatt slagskipets plass. «Stalingrad» ble kjøllagt i desember 1951 for leveranse i 1953, men byggingen ble forsinket og var fremdeles ikke ferdigbygget da Stalin døde i mars 1953. Like umiddelbart ble byggingen stoppet, men admiral Kuznetzov restartet byggingen på «Prosjekt 82R» som store missilefartøyer i 1955. Fra Prosjekt 69 kom også «Prosjekt 66» som skulle ha 228 mm kanoner som hadde usedvanlig lang rekkevidde helt til mellom tretti og femti kilometer, men dette designet under kodenavnet LKT-22 vant ikke Stalins interesse. Kutznetzov klarte å overbeviste Stalin om å fortsette designet som mottrekk mot de amerikanske tunge kryssere som hadde 203 mm skyts. Men det skulle vise seg at det ikke lenge var mulig å observere nedslag, og dermed ble Prosjekt 66 oppgitt sammen med Prosjekt 82. Krysserkrigen. «Deutschland» og «Graf Spee»s ruter i 1939 I det første krigsåret etter utbruddet av den andre verdenskrig hadde de tyske krigsskipene begrenset suksess mot fiendtlige handelsjøfart i Atlanterhavet, i tråd med doktrinen bak "krysserkrig". Royal Navy forsøkte å oppspore og nøytralisere disse skipene, og hadde hellet med seg idet lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» ble funnet og tvunget inn i nøytral navn av en britisk eskadre, som besto av den tunge krysser «Exeter» og de lette kryssere «Achilles» og «Ajax» under Slaget ved La Plata i 1939. Sjøslaget avslørte svakheten bak krysserkrig rettet mot den britiske sjøfarten; risikoen for skader under strid som kan redustere bevegelsesfriheten. «Graf Spee» kunne ikke fortsette hjem til Tyskland og måtte søkte tilflukt i Montevideo, Uruguay. Siden internasjonal lov tillatt ikke annet enn et kortvarig stopp i en nøytral havn, måtte kontreadmiral Langsdorff som var fartøysjef, seile ut i møte med britiske sjøstyrker. Uten å vite om britenes reelle styrke valgt han å sprenge skipet i luften på La Plata-floden. Utover krigsårene hadde slagkrysserne og de hurtige slagskipene sjeldent støtet på hverandre så det kunne bli utvekslet ild under strid, men noe av de meste noteverdige er Slaget i Danmarkssundet den 24. mai 1941 da det tyske slagskipet «Bismarck» sammen med den tunge krysseren «Prinz Eugen» var på vei ut i Atlanterhavet idet disse støttet på slagkrysseren «Hood» og slagskipet «Prince of Wales», som åpnet ild på 23 km. Som et hurtiggående slagskip kunne ikke «Bismarck» seile fra slagkrysseren, og deretter tok opp kampen mot britene. Admiral Holland som kommanderte eskadren, forsøkte å komme inn i en "immunitetssone" på 15 til 20 km avstand fra fienden så granatene ville ikke ha en bratt vinkel nedover på «Hood»s svake dekkspanser. En 38cm granat slo gjennom sidepanseret og traff magasinet for de aktre 102 mm kanonene, utløst en kjedereaksjon som nådde X-tårnet og deretter Y-tårnet. Hele akterskipet ble ødelagt, og skipet sank på få minutter. Bare tre av besetningen på 1 418 mann overlevde. «Gneisenau» og «Scharnhorst» seilte sammen i de første krigsårene etter det første fremstøtet i november 1939, og hadde flere ganger kommet inn i kamp, blant annet hadde man støttet på slagkrysseren «Renown» den 9. april 1940 utenfor Lofoten. Under sjøslaget klarte britene å få inn to til tre treff på flaggskipet «Gneisenau» før tyskerne trakk seg vekk. Det britiske hangarskipet «Glorious» i juni 1940 mens de allierte evakuerte Norge, ble oppdaget og senket av slagskipene som under kamp med eskortedestroyerne ble rammet med en torpedo på «Scharnhorst». Mens skadene ble reparert, seilte lommeslagskipet «Admiral Scheer» og den tunge krysseren «Admiral Hipper» gjennom Danmarkssundet og innledet krysserkrigen i høsten 1940. «Admiral Scheer» dro helt til Søratlanteren og inn i Det indiske hav i løpet av vinteren før returen til Tyskland. I januar 1941 forlot de to slagskipene havnen i Kiel med kurs for Danmarkssundet. Etter flere måneder måtte tyskerne anløp Brest etter å ha senket eller erobret 22 handelsskip, men ved ankomsten viste det seg at skipene tok skader av den langvarige operasjonen slik at disse ikke kunne forberedes på kort varsel for nye tokter. Innen rekkevidde for britiske bombefly ble «Scharnhorst» og «Gneisenau» utsatt for flere angrep, og det var blitt nødvendig å få skipene i sikkerheten i Tyskland vekk fra Royal Air Force. Den dristige flåteoperasjonen gjennom Kanalen i februar 1942 med de to slagkryssere og den tunge krysseren «Prinz Eugen» var en taktisk triumf i ansiktet på britene som reagerte for sent til å hindre gjennombruddet. Men begge var minesprengt underveis med til dels alvorlige skader, og i slutten viste det seg at RAF kunne følge etter fram til havnen i Kiel der «Gneisenau» bare to uker senere ble angrepet. Hele forskipet ble ødelagt idet en bombe truffet magasinet under A-tårnet mens den lå på verft. Det var ikke mulig å reparere skipet, så bare søsterskipet «Scharnhorst» ble reparert og satt i stand på nytt for å slutte seg til slagskipet «Tirpitz» i Norge, som allerede den 24. mars dannet kjernen for «kampgruppen» i Nord-Norge mot konvoifarten mellom Storbritannia og Sovjet. I desember 1943 ble «Scharnhorst» sendt til sjøs for å angripe en konvoi, men en britisk flåtestyrke med slagskipet «Duke of York» og krysserne «Jamaica», «Norfolk» og «Belfast» hadde dratt ut som eskorte om tyskerne skulle gjøre et fremstøt ute i Barentshavet. I Slaget ved Nordkapp den 26. desember 1943 ble «Scharnhorst» rammet av 356 mm granater fra «Duke of York» som kunne ikke sikte i det arktiske mørket, så det ble brukt lysgranater og radar for å finne og beskyte skipet. Blendet av de sterke lysgranater kunne ikke tyskerne besvare ilden mot en overlegne flåtestyrke, og ilden fra «Duke of York» var meget presise. Det første truffet slo ut A-tårnet. Etter å ha blitt påført store skader ble det senket med torpedoer fra kryssere og destroyere, blant disse den norske destroyeren «Stord». Slaget ved Nordkapp og de allierte bombeflyene avsluttet den tyske krysserkrigen med tyngre krigsskip, med hjelp av radarutstyr montert på skip og fly ble det mulig å oppdage fiendtlige krigsskip på lang hold, og ettersom den tyske marinen ikke hadde mange større overflatefartøyer, kunne den minste skade under strid få store virkninger for skip avhengig av sin bevegelsesfrihet og leteevne. Royal Navy og senere den amerikanske U.S. Navy forsterket beskyttelsen av konvoiene med slagskip, slagkryssere og tunge kryssere så tyskerne med deres forsiktighetsregel kunne ikke gå til angrep. Mens den tyske leteevnen forble begrenset, hadde de allierte radikalt styrket sin evne til å lete med ny teknologi, et stort antall fartøyer og omfattende flyrekognosering. Stillehavskrigen. «Haruna»s siste timer den 28. juli 1945, fotografert av et fly fra det amerikanske hangarskipet «Intrepid». De japanske slagkrysserne sjeldent så strid mot allierte overflatefartøyer ettersom disse som "hurtiggående slagskip" var benyttet som eskorte for hangarskipene. Tross omfattende ombygning kunne ikke Kongo-klassen måle seg med de nyeste slagskiper som hadde bedre pansring og sterkere artilleri. Under slaget om Guadalcanal ble «Hiei» sendt den 12. november til farvannet for å bombardere amerikanske posisjoner på øya, men ble møtt av amerikanske kryssere og jagere. Under kampene ble maskinrommet rammet av en 203 mm granat fra den tunge krysseren USS «San Francisco» som hadde kommet på nært hold. Dagen etter ble skipet senket av besetningen nord for øya Savo etter å ha blitt utsatt for angrep av fly fra Henderson Field på Guadalcanal. Bare to dager senere, den 15. november, foretok søsterskipet «Kirishima» et fremstøt i farvannet utenfor Guadalcanal, men kom inn i et sjøslag med slagskipene «South Dakota» og «Washington». Japanerne engasjerte det førstenevnte slagskipet som ble truffet 42 ganger (hvorav én 356 mm granat og resten 203 mm granater), men oppdaget ikke det sistnevnte. «Washington» åpnet ild, og truffet slagkrysseren med ni 406 mm granater som forårsaket store ødeleggelser. Etter kampene var «Kirishima» så sterkt skadet at besetningen ikke hadde annet valg enn å senke skipet. Den britiske slagkrysseren «Repulse» ble et offer for den nye krigføringen med fly som et effektiv våpen mot hovedskip allerede i begynnelsen på krigen i Øst. Sammen med slagskipet «Prince of Wales» seilte «Repulse» utenfor Singapore den 10. desember 1941, men kom under angrep av flere bølger av bombefly med bomber og torpedoer. Under luftangrepet var skipets hastighet og manøverdyktighet nok for å unngå bomber og minst 19 torpedoer, men det var ikke britisk luftstøtte som kunne forhindre tragedien. I motsetning til søsterskipet «Renown» var ikke beskyttelsesevnen mot torpedoer forbedret, og skipet sank med det samme etter å ha blitt truffet. De japanske slagkrysserne som «Kongo» og «Haruna» var også utsatt for angrep fra fly, men den førstenevnte ble senket med tre torpedoer fra den amerikanske ubåten USS «Sealion» i Formosa-stredet den 21. november 1944. I flåtebasen ved Kure, Japan ble «Haruna» angrepet og senket av amerikanske fly fra hangarskip den 28. juli 1945. Design fra den kalde krigen. «Admiral Lazarev», tidlige «Frunze», det andre skipet i Kirov-klassen. Selv om sjøkrigen hadde beviste at slagskip og slagkryssere generelt var foreldet stilte ovenfor fly fra hangarskip og ubåter, fortsatte den sovjetiske flåten planleggingsarbeidet på store kryssere og slagskiper delt i «Prosjekt 24» (hurtiggående slagskip), «Prosjekt 82» (med tolv tommer kanoner som bestykning), «Prosjekt 66» (med 228 mm kanoner), «Prosjekt 65» (180 mm eller 152 mm kanoner) og «Prosjekt 68B» («store lette kryssere» med 152 mm kanoner). Bare det siste prosjektet ble bygd som Sverdlov-klassen. Etter den kalde krigen tok seg opp, begynte Sovjetunionen og USA å kappruste med hverandre, som svar på Alaska-klassen og de mange tunge kryssere skulle store kryssere bygges for en krysserkrig rettet mot handelsjøfarten. I Sovjetunionen ble skipene omtalt som svære kryssere ("tjazjolyj krejser"). Designarbeidet munnet ut i Stalingrad-klassen med et standard deplasement på 36 500 tonn (42 000 tonn fullt lastet), ni 304 mm kanoner og en fart på 35 knop. De tre skiper ble påbegynte i 1951-52, men ble kansellerte i april 1953 like etter Stalins død. Bortsett fra den høye byggeprisen, hadde man begrunnet beslutningen med at skip bevæpnet med kanoner var blitt foreldede etter innføringen av missilet som et avgjørende våpen mot sjømål. Citadellet av «Stalingrad» som var på 180 mm tykkelse i panserbeltet og 50 til 80 mm på panserdekket, ble sjøsatt i 1954 og brukt som mål for artilleri og missiler. Admiral Kuznetzov beordret arbeidet på «Kronstadt» i gang på nytt i mai 1955 som den første "store missilekrysser" ("Tjazjolyj Raketnyj Krejser"), og tre andre skip var planlagt under «Prosjekt 82B», med artilleriet erstattet av et arsenal på 24 SS-N-3 "Shaddock" missiler med utskytningsramper fra B-tårnet forut og X-tårnet akterover. Prosjektet ble kansellert i oktober 1955. Den sovjetiske Kirov-klassen på fire ferdigbyggede skip og et kansellerte skip som kom i tjeneste fra 1980, av og til var omtalt som slagkryssere, blant annet i 1996-7 utgaven av "Jane´s Fighting Ships", selv om de bare er meget store missilekryssere. Klassifiseringen skyldes størrelsen og deplasementet på omkring 26 000 tonn. Deplasementet stort sett svarer til slagskip fra Første verdenskrig, samt det faktum om at de har mer ildkraft enn alle andre overflatefartøyer. Kirov-klassen mangler imidtertid det kraftige panseret som skilte slagkrysseren fra alminnelige kryssere. Den sovjetrussiske klassifiseringen var "«Tjazjolyj Atomnyj Raketnyj Krejser»" (Svær atomdrevet missilekrysser). Det ble bygget fire skip av klassen, «Kirov», «Frunze», «Kalinin» og «Jurj Andropov». Alle skipene var oppkalte etter kjente kommunster, så etter Sovjetunionens oppløsning ble de omdøpt og fikk tradisjonelle navn fra den russiske flåte: «Admiral Ushakov», «Admiral Lazarev», «Admiral Nakhimov» og «Pjotr Velikij». Det siste skipet var ikke ferdigbygget for lang tid fram til 2000-årene. Wimbledon FC. Wimbledon Football Club er en tidligere engelsk fotballklubb. Klubben ble stiftet i 1889, og i størstedelen av klubbens eksistens var den lokalisert i bydelen Merton i sørvest-London. I 2003 flyttet Wimbledon til Milton Keynes, og året etter byttet den navn til Milton Keynes Dons. Juridisk sett er MK Dons og Wimbledon én og samme klubb, men ettersom klubben har skiftet navn, logo og draktfarger etter flyttingen, samt at de aller fleste av klubbens opprinnelige tilhengere har kuttet sine bånd til klubben, mener mange at Wimbledon og MK Dons "de facto" er to forskjellige klubber, og at MK Dons bare har overtatt Wimbledons plass i ligasystemet. Etter at flyttevedtaket ble offentliggjort i 2002, valgte flertallet av Wimbledons tilhengere å boikotte klubben. En gruppe supportere valgte samme år å starte en ny klubb i Wimbledons tradisjonelle nedslagsfelt. Denne klubben fikk navnet AFC Wimbledon, og startet på niende nivå i den engelske ligapyramiden. Både MK Dons og AFC Wimbledon regner seg som fortsettelsen av Wimbledon FC, og gjør krav på klubbens historie. Historie. Wimbledon FC ble stiftet i 1889, og spilte utenfor ligaen fram til 1977, da klubben ble innvilget medlemskap i The Football League. Allerede ni år senere spilte klubben på øverste nivå, og Wimbledon – også kjent som «The Crazy Gang» – ble et bevis på at det fortsatt var mulig for småklubber å nå toppen av divisjonssystemet. Mot alle odds klarte også Wimbledon å holde seg i toppdivisjonen de neste 14 årene. Det store høydepunktet kom i 1988, da Wimbledon gikk til topps i FA-cupen, etter å ha vunnet 1-0 over Liverpool i finalen på Wembley. Imidlertid skapte den raske stigningen også problemer for Wimbledon. Det ble tidlig klart at klubbens hjemmearena Plough Lane ikke holdt Premier League-standard, og i mangel av tilfredsstillende anlegg i sitt nærområde, flyttet klubben til Selhurst Park i bydelen Croydon i 1991. Selhurst Park eies av Crystal Palace FC, og frem til flyttingen tolv år senere, hadde ikke Wimbledon egen hjemmearena. Dette, kombinert med relativt lave tilskuertall, førte til økonomiske problemer. I 1999 ble Wimbledon kjøpt av nordmennene Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten, som ansatte Egil «Drillo» Olsen som ny manager. Dette ble starten på klubbens nedtur. Wimbledon rykket ned fra Premier League våren 2000, og kombinasjonen av lavere tilskuertall og TV-inntekter i divisjonen under, økte klubbens økonomiske problemer. I mai 2002 ble det offentliggjort at klubben ville flytte til Milton Keynes – angivelig fordi det ikke eksisterte tilfredsstillende stadionanlegg i sørvest-London. Denne flyttingen var meget kontroversiell. Å flytte et lag til en annen by var uhørt i engelsk fotball, og da vedtaket om flytting ble offentliggjort førte det til store protester og boikott fra klubbens tilhengere. Mange bortesupportere holdt seg også borte fra kampene i sympati med Wimbledon-tilhengerne, og tilskuertallene i 2002/03-sesongen ble de laveste noensinne på dette nivået. I enkelte kamper dukket det opp mindre enn 2000 tilskuere – de fleste av dem bortefans. Plough Lane. Plough Lane var Wimbledon FC hjemmebane fra september 1912 og frem til 1991. Plough Lane ble åpnet i 1912, og siste seriekamp spilt på Plough Lane var i mai 1991. Siste kamp på Plough Lane endte med et 0-3 tap for naborival Crystal Palace FC, der hele 10 002 tilskuere hadde møtt opp for å se kampen. Tilskuerrekorden var 18 000 og ble satt i 1935. Plough Lane ble revet i 2001 av sikkerthetsmessige grunner. Erling Christie. Erling Christie (født 19. mai 1928, død 3. september 1996) var norsk forfatter. Christie var blant modernismens pionerer i Norge, både som lyriker og kritiker. Christie utgav fire diktsamlinger mens han levde, og disse er samlet i den posthumt utgitte "Samlede dikt" (Aschehoug 1998). Som litteraturarbeider introduserte Christie en rekke engelskspråklige forfattere for det norske publikum, og hans egen lyrikk var også inspirert av engelskspråklige forfattere som T. S. Eliot. I 1959 ble Erling Christie utsatt for en ulykke som førte til at han mistet synet og ble arbeidsufør. Det ble derfor stille fra ham etter utgivelsen av "Tegnene slukner", som ble publisert året etter at ulykken fant sted. Danny Graham. Daniel Anthony William «Danny» Graham (født 12. august 1985 i Gateshead) er en engelsk fotballspiller som spiller for Swansea City. Han er angrepsspiller, og har representert England på U-20 nivå. Biografi. Graham skrev kontrakt med Premier League klubben Middlesbrough den 1. juli 2003. Den første sesongen i Middlesbrough spilte han ingen obligatoriske kamper for klubben, men scoret 21 mål på 20 kamper for klubbens U19-lag. 20. mars 2004 signerte han en 3-måneders låneavtale med Football League Two-laget Darlington. I denne perioden spilte han ni kamper og scoret to mål før han returnerte tilbake til Middlesbrough. Heller ikke i 2004/05 sesongen greide han å etablere seg i Boro, men han fikk sin debut i Premier League denne sesongen. Det skjedde på Old Trafford 3. oktober 2004, i en kamp som endte 1–1 mot Manchester United. Totalt fikk han 11 ligakamper denne sesongen, men ingen fra start. Sent i sesongen scoret han sitt første mål for Boro, hjemme mot Charlton i en kamp som endte 2–2. I denne kampen fikk han en smell i hodet som gjør at han ikke husker mye fra kampen. En måned senere skrev han under på en to-årskontrakt med North Yorkshire-klubben. Den 24. november 2005 skrev han under på en 1-måneds utlånsavtale med Derby County, og han debuterte i ligasammenheng for Derby mot Brighton den 26. november 2005. I januar 2006 ble utlånsavtalen mellom Middlesbrough og Derby forlenget med enda en måned. Graham returnerte deretter til Middlesbrough, men ble i mars 2006 på nytt lånt ut, denne gang til Leeds United. Låneavtalen gjaldt ut sesongen 2005/2006 med opsjon på kjøp etter det. Leeds benyttet seg aldri av opsjonen sin, og Graham fikk bare tre kamper på Elland Road før han igjen returnerte til Boro. Graham spilte i den berømte kampen mot Fulham i mai 2006. Som en av ti spillere fra Nordøst-England utgjorde han den yngste startelleveren i Premier Leagues historie. Fulham vant kampen 1–0, men Graham var uheldig da han fikk et mål annullert for hands. I august 2006 signerte han nok en utlånsavtale, denne gangen for en måned i Blackpool. Her scoret han ett mål på fire seriekamper. Graham klarte virkelig ikke å spille seg inn i laget på Riverside, og signerte sin femte låneavtale på tre år. Denne gangen til Carlisle United, med kontrakt fra 1. januar 2007 og ut sesongen. Han scoret syv mål på 11 kamper for "the Cumbrians". Etter at låneperioden var over returnerte han til Middlesbrough, men ble fristilt av klubben i mai. I juni 2007 signerte Graham en toårs-kontrakt for Carlisle. Den første hele sesongen hans på Brunton Park gikk både opp og ned. Han begynte sesongen bra, og ledet kampen om toppscorertittelen i Football League One fra august til oktober. Deretter hadde han en lang periode uten å score mål, t.o.m. januar 2008, før han scoret flere viktige, matchvinnende mål for Carlisle. Blant annet ble han matchvinner i 1–0-seieren den tv-sendte bortekampen mot Nottingham Forest i mars. Også 2008/09-sesongen startet bra for Graham. Etter 13 mål høsten 2008 ble han linket til Preston og Huddersfield, men ble værende på Brunton Park. Deretter sviktet prestasjonene, og etter å ha scoret i de første tre kampene i 2009, scoret han ikke flere mål våren 2009. Kjartan Salvesen. Kjartan Aasland Salvesen (født 17. oktober 1976 i Sandnes) er en dansk-norsk musiker og fotballkommentator. Salvesen ble første gang kjent i 2001, etter at han hadde skrevet Viking Fotballklubbs cupfinalesang «Viking e tebage!». Han ble rikskjent da han vant norsk "Idol" i 2004. Han deltok også i "Idol" i 2003, det året Kurt Nilsen vant, men da kom han ikke videre fra innledende runder. I etterkant av "Idol"-seieren fikk han en hitsingel med «Standing Tall», skrevet av Espen Lind og Amund Bjørklund. Hans seneste album, "Then Silence", ble sluppet 10. september 2007, mens singelen «Leaving Me» kom ut i juni 2007. Fra 2006 var han medprogramleder i ungdomsprogrammet "Triplet" på TV Vest. Han jobbet en periode som ishockeykommentator på Stavanger Oilers sin kamper for på nettradioen til Stavanger radio. Fra 2008 jobbet han som markedssjef i Stavanger Håndball og var med på å signere tidens største sponsorkontrakt i eliteserien for menn med Sparebanken Vest som vil betale 4 millioner kroner over 4 år fra 2008.Fra 2009 jobbet han som fotballkommentator for VGTV, der han kommenterer Tippeligaen og han har vært kommentator på Viking TV. Han jobbet også en periode for Actionball på Sandnes. Den 1. oktober 2010 ble han ansatt i markedsavdelingen til Viking Fotballklubb, hvor han fremdeles jobber per 2012. Olga Marie Mikalsen. Olga Marie Mikalsen (født 9. januar 1915 i Langevåg, død 23. januar 2006) var en norsk sanger som ble kjent for et stort publikum da hun fremførte «Hurra for deg som fyller ditt år» i en reklamefilm for Solo i forbindelse med brusens 60-års jubileum i 1994. Hun debuterte i 1968 i en alder av 53 år, men først på 1980-tallet ble publikum oppmerksom på hennes helt spesielle sangteknikk. Mikalsen har blant annet opptrådt i Carnegie Hall i New York, i Stockholms konserthus, Odd Fellow Paléet i København, Purcell Room i London, Salle Pleyel i Paris og Finlandia Hall i Helsingfors. Hennes sanglige uttrykk var sterkt personlig og unikt, og hun karakteriserte seg selv som «lyrisk alt». Hun hadde først og fremst et klassisk repertoar og gav i mai 1994 ut platen "Olga synger solo" som spenner fra Bach og Händel via Grieg til «Happy Birthday To You». Denne platen lå tre uker på Dagbladet-listen. Hun ga tidligere ut en LP som var et liveopptak fra en konsert. Denne solgte hun til et par platebutikker langs Karl Johan, og den ble snart et eksotisk sjeldent samlerobjekt. Som covertekst var hennes livshistorie, nedtegnet av henne selv, uten komma eller punktum! Denne er også medtatt på "Olga synger Solo". Mange oppfattet nok Mikalsen som fenomen. Men hennes mange opptredener innenlands og utenlands må likevel kunne karakteriseres som sterke musikalske uttrykk som representerer viktige bidrag til den strømmen av tolkinger som et hvert musikalsk uttrykk er avhengig av for å kunne leve videre. I sine siste år bodde Mikalsen i Alfaz del Pi på Costa Blanca-kysten i Spania. West Coast Swing. "West Coast Swing" presented by Allianz er en poengbasert konkurranse i golf som går over ni turneringer fra sesongåpningen på PGA-touren. På grunn av årstiden og klimaet spilles disse turneringene i den vestlige delen av USA, vanligvis Hawaii, California og Arizona. I 2006 begynte den med Mercedes Championships i uke 1 og slutter med WGC–Accenture Match Play Championship og Chrysler Classic of Tucson i uke 8. Spillere som konkurrerer i West Coast Swing mottar poeng for topp 10-plasseringer i hver av de ni turneringene, som fordeles med 100 poeng til 1. plass gradvis ned til 10 poeng for en 10. plass. De tre spillerne med flest poeng etter alle ni turneringene deler en bonus på 1 million dollar, der 500 000 dollar går til førsteplass, 300 000 dollar til annenplass og 200 000 dollar til tredjeplass. The New England Journal of Medicine. "The New England Journal of Medicine" (NEJM) er et referee-basert generelt medisinsk tidsskrift, utgitt av Massachusetts Medical Society, som ble grunnlagt i 1812. Tidsskriftet er det generelle medisinske tidsskrift i verden som er mest sitert, og derfor regnes som et av verdens fremste medisinske tidsskrifter. Eksterne lenker. New England Journal of Medicine New England Journal of Medicine Qatar Masters. Qatar Masters er en golfturnering som arrangeres på Doha Golf Club i Doha, Qatar. Qatar Masters ble opprettet i 1998 og er en av tre turneringer på Europatouren som spilles i Persiagulfen. I 2005 ble turneringen arrangert i samarbeid med Asiatouren for første gang. Israelsk. Israelsk har flere betydninger og kan sikte til Solo (musikk). Solo betyr «alene» og benyttes i musikalske sammenhenger der en utøver opptrer enten fullstendig alene, eller som forgrunnsfigur og viktigste melodibærer til akkompagnement av ett eller flere instrumenter. En "solo" kan være kort eller vedvarende gjennom et helt musikkstykke, f.eks. "solosonate". Solo kan også brukes i sammenheng om artister som velger å starte en musikkarriere alene (solokarriere), eller med seg selv som eneste frontfigur og representant, selv om andre musikere er med å lage musikken. Gitarsolo. Gitarsoloen kom for alvor på mote i siste del av 1960-tallet da gitarister som Jimi Hendrix, Eric Clapton, Jeff Beck, Peter Green og Neil Young dominerte sine respektive band med alt fra ville til følsomme gitarutbrudd. Den platen som for alvor introduserte gitarsoloer (hvertfall i rocken) slik vi kjenner de i dag var «John Mayall's Bluesbreakers with Eric Clapton» fra 1966. Der hørte man lyden av en ung Eric Clapton som lirte av seg den ene lekre blues-licket etter det andre som han hadde lært ved å høre på afro-amerikanske bluesgitarister som B.B. King. Året etter fikk verden stifte bekjentskap med det som må være verdens mest innflytelsesrike rockegitarist – Jimi Hendrix. Han ga i 1967 ut sin første plate, "Are You Experienced". Denne inneholdt blant annet klassikere som «Fire», «Red House», «Foxy Lady», «Purple Haze» og ikke minst «Hey Joe». Alle disse sangene inneholdt forrykende gitarsoloer som påvirket alle rockegitarister fra den tiden (for eksempel er Ritchie Blackmores bruk av tremolo-armen tidlig på 1970-tallet veldig påvirket av Hendrix). Hendrix på sin side var inspirert av bluesgitarister som Buddy Guy og Albert Collins. Utover 60- og 70-tallet begynte nesten samtlige rockeband å lage lange gitarsoloer hvor gitaristene skulle vise ferdighetene sine, imponere publikum mest mulig og samtidig overgå andre gruppers soloer. Jimmy Page sine legendariske soloer i Led Zeppelin bør spesielt nevnes, og hans solo i sangen «Stairway to Heaven» ble i 1999 kåret til tidenes beste gitarsolo av GuitarWorld. Det var ikke bare rockegitarister som ble inspirert av Hendrix. Etter en tur på kino med Miles Davis der de så opptak fra «Monterey Pop Festival 1967» ble jazzgitaristen John McLaughlin så inspirert av Hendrix at han begynte å blande inn rock-elementer i den fra før av jazz- og flamenco-inspirerte stilen sin. Denne formen der jazz og rock blandes kalles ofte jazzrock, eller fusion, og John McLaughlin ble sammen med Al Di Meola den fremste eksponenten for denne typen gitarspill. Disse gitaristene var mye mer teknisk enn de fleste rockegitarister, og inspirerte senere «shredderne». Gitarsoloen fikk senere sitt høydepunkt i 80-tallsrocken, der sologitaristen i et rockeband nå ble minst like høyt aktet som sangeren. Gitaristene som etterfulgte 60- og 70-tallets helter hadde blitt mer tekniske, og deres soloer ga også uttrykk for dette. Gitaristen Eddie Van Halen tok 70-tallsrocken og blandet den med egne teknikker (tapping) som revolusjonerte gitarsoloen, og lagde en ny skole for sologitaristene: de såkalte shredderne. Viktige navn her er også Steve Vai, Joe Satriani og Yngwie Malmsteen, som igjen tok soloene til det neste nivået: de ga ut album med gitarbasert instrumentalmusikk. Van Halen spilte også en fantastisk (og ukreditert) solo, satt sammen av 50 forskjellige «takes», på Michael Jacksons singelhit, «Beat It» (fra tidenes mest solgte album, «Thriller» fra 1982), som demonsterte at den ville gitarsoloen nå var blitt mainstream. Pianosolo/Keyboardsolo. Også keyboardsoloer ble populært i andre halvdel av 60-tallet, men aller mest på 70-tallet. Etter som musikken i løpet av 60-tallet eksperimenterte med nye former og instrumenter, og ikke minst inspirasjon fra andre sjangre som f.eks. jazz, ble tangentinstrumenter mer og mer vanlige i rock- og popband. Mens rock & roll på 50-tallet bare brukte piano, ble Hammondorgelet viktig på 60- og 70-tallet. Og dette instrumentet ble spilt gjennom forsterker slik som resten av den vanlige rockeinstrumenteringen. Dette sørget for at solisten kunne høres klart og tydelig, og Hammondorganister kjente mange teknikker og triks for å gjøre lyden feitere eller råere. Som med gitaren, var det bluesen som ofte var største inspirasjonskilde på organistene; men også fra jazz hentet man ideer. Noen organister plukket også opp teknikker og stiltrekk fra europeisk klassisk musikk, noe som satte et særpreg på rockemusikken fra seint 60-tall fram til omtrent midten av 70-tallet.Et band som bruker disse soloene er Deep Purple som er kjent for sanger som "Smoke on the Water", "Burn" og "Highway Star". Elektriske pianoer kom også på markedet i løpet av 60- og 70-tallet. Noen av disse hadde eksistert også før den tid, men slo ikke gjennom med en gang. Disse pianoene var vanligvis en pianovariant av elektrisk bass og gitar; en hammer slo mot et metallstykke/streng som vibrerte foran en pickup. Eksempler på slike instrumenter er Fender Rhodes, Wurlitzer og Hohner Clavinet. Rhodesen ble oftest brukt i jazz-, soul- og funkmusikk. Wurlitzeren var en favoritt blant rockerne og soulgrupper. Clavinetet var i de aller fleste tilfeller spilt med en funky stil, og selv om det opprinnelig var tenkt som et elektrisk harpsichord, endte det opp med å være et av funksjangerens kjennetegn. Et instrument som for alvor satte sitt preg på keyboardsoloen var synthen. Da Robert Moog lanserte Minimoogen i 1970, ble plutselig rockens ansikt endret. De første synthene var monofoniske, og man kunne derfor bruke dem til fire formål: Melodi, bass, solo og effekter. Keith Emersons Moogsolo på hitsingelen "Lucky Man" fra ELPs debutalbum "Emerson, Lake & Palmer" fra 1970 var et tegn på hva framtiden ville holde. De fleste band med tangentist brukte synth på 70-tallet, og med disse nye maskinene kunne man etterligne «bend»-effekten til gitaristene, i tillegg til å kunne programmere sine helt egne lyder og effekter. Stanisław Lem. Stanisław Lem (født 12. september 1921 i Lwów, den gang i Polen, død 27. mars 2006 i Kraków) var en polsk forfatter av satirisk og filosofisk sciencefictionlitteratur. Hans bøker er oversatt til 40 språk og er solgt i over 27 millioner eksemplarer. Lems mest kjente roman "Solaris" er filmet av Andrej Tarkovskij og Steven Soderbergh i henholdsvis 1972 og 2002. Biografi. Stanisław Lem ble født i Lwów i Polen i 1921 (nå Lviv, Ukraina). Lem var legesønn og hadde jødiske aner, men han ble oppdratt som katolikk. Senere ble han ateist av det han senere kalte moralske grunner. Han studerte medisin ved det daværende Lwów Universitet (Uniwersytet Lwowski), men studiene ble avbrutt av andre verdenskrig. Under den tyske okkupasjonen måtte Lem skaffe seg falske papirer for å unngå å bli sendt i konsentrasjonsleir på grunn av sin jødiske avstamning. Han arbeidet som bilmekaniker og sveiser, samtidig som han deltok i motstandsbevegelsen. I 1944 ble Lwów innlemmet i Sovjetunionen. Lem ble tilbakeført til Polen i 1946. Han studerte deretter medisin ved Det jagellonske universitet i Kraków. Etter å ha fullført studiene bestemte han seg for ikke å ta avsluttende eksamen, for å unngå å bli utskrevet som militærlege. Han arbeidet som vitenskapelig assistent ved Konwersatorium Naukoznawcze i Kraków, hvor han jobbet med anvendt psykologi og vitenskapelig metode. Senere arbeidet han med kybernetikk. I denne perioden produserte han en betydelig mengde vitenskapelige arbeider, samtidig som han skrev litteratur på fritiden. Stanisław Lem, Kraków (Polen), 30.10.2005 I begynnelsen av sin litterære karriere skrev Lem lyrikk og realistiske romaner. Hans karriere som sciencefictionforfatter begynte for alvor på 1950-tallet. Det var imidlertid først etter Andrej Tarkovskijs filmatisering av "Solaris" at hans sciencefictionverker for alvor fikk oppmerksomhet i vesten og ble oversatt til vestlige språk. Det er blitt hevdet at han i en periode på 1970-tallet var den videst leste siciencefictionforfatteren i verden. I 1973 fikk Stanisław Lem æresmedlemskap i Science Fiction and Fantasy Writers of America (SFWA). Imidleritid hadde Lem verken tidligere eller på det tidspunktet noe særlig til overs for amerikansk science fiction. Tvert imot beskrev han den som kitsch, dårlig uttenkt, dårlig skrevet og produsert med et motiv om å tjene penger heller enn å utprøve ideer og nye litterære metoder. I sine skrifter har han berømmet en eneste amerikansk sciencefictionforfatter, Philip K. Dick. I 1976 ble Lems æresmedlemskap i SFWA opphevet på grunn av hans kritiske bemerkninger. Etter at flere medlemmer, inkludert Ursula K. Le Guin hadde protestert, ble han tilbudt et regulært medlemskap i SFWA, men avslo. Under unntakstilstanden i Polen i 1982 forlot Lem landet. Han oppholdet seg et år i Tyskland, hvor han arbeidet og studerte ved Das Wissenschaftskolleg von Berlin. I 1983 flyttet han til Wien, hvor han oppholdt seg inntil han returnerte til Polen i 1988. I denne perioden skrev han sine siste sciencefictionromaner, "Pokój na Ziemi" og "Fiasko" (begge 1987). I sine senere år distanserte Lem seg fra sjangeren science fiction. Han tilkjennega også en gjennomgående kritisk innstilling til filmatiseringene av sine verker, inkludert Andrej Tarkovskijs berømte tolkning av "Solaris". Om Steven Soderberghs nyinnspilning fra 2002 uttalte han at han ikke hadde sett den, og ikke hadde noe ønske om å gjøre det. Stanisław Lem døde 27. mars 2006 i et sykehus i Kraków etter lengre sykdom. Lem mottok flere polske og internasjonale priser, og var æresdoktor ved Wrocław Polytekniske Universitet, Opole Univerisitet, Lwów Universitet og Det jagellonske universitet. I 1996 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president. Stanisław Lem ble først oversatt til norsk i Jon Bing og Tor Åge Bringsværds novellesamling "Vestenfor måne" (1972), som inneholder hans historie "Om datamaskinen som mot ormen kjempede". Som redaktører for Gyldendals Lanterne science fiction sørget Bing & Bringsverd også for at flere av hans bøker ble oversatt til norsk. En novelle fra samlingen "Mugg og mørke" ble dramatisert for NRK Radioteateret av Arild Feldborg i 1978 som "Eksisterer De, herr Johns?" Tema i Lems science fiction. Et av Lems favorittema var umuligheten av kommunikasjon mellom mennesker og fremmede ikke-jordiske sivilsasjoner. Lems ikke-jordiske samfunn var ofte uforståelige og ugjennomtrengelige for mennesker. Han har for eksempel beskrevet fremmede samfunn som svermer av mekaniske fluer ("Niezwyciężony", 1964) eller planet-dekkende plasma-hav ("Solaris", 1961). Han har skrevet om menneskehetens teknologiske utvikling og problemet med vår fortsatte eksistens i et samfunn der menneskets biologiske impulser blir overflødige eller til og med farlige. I mange romaner beskrives mennesker som en irrasjonell og følesesmessig ustabil byrde for deres maskin-partnere – som heller ikke er perfekte. Problemer med teknologiske utopia ble tatt opp i "Pokój na Ziemi" (1987), "Wizja lokalna" (1982), og, i mindre grad, i "Cyberiada" (1965) – på norsk som "Kyberiaden" (1981). Han benyttet seg også av en helsvart humor – mest berømt i "Ze wspomnień Ijona Tichego; Kongres futurologiczny" (1983 og "Pamiętnik znaleziony w wannie" (1961). Bibliografi. Kronologien for Stanisław Lems utgivelser varierer noe avhengig av kilde. For det første fordi enkelte bøker ble publisert som magasinføljetonger lenge før de kom i bokformat, for det andre fordi enkelte av bøkene ble holdt tilbake av den Polske sensuren og derfor utgitt i en annen rekkefølge enn de ble skrevet. Årstallene ovenfor refererer så langt mulig til første boktrykk som oppgitt på Lems offisielle nettsted. Gifteiker. Gifteiker (vitenskapelig navn "Toxicodendron", «giftig tre») er en gruppe buskvekster som ved berøring gir kraftig utslett, kløe og feber, frembrakt av aktivstoffet urushiol. Dette stoffet er ikke regnet som en gift, men et allergen, da det får kroppens immunforsvar til å svare med en allergisk reaksjon. Gifteiken er ikke i slekt med eik, navnet kommer av dens trekoplete blader (tre blader på samme stilk), som gjør at den ligner på eik. Ronald Ross. Ronald Ross (født 13. mai 1857 i Almora, India, død 16. september 1932,London) var en skotsk medisiner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1902 for sitt arbeid med malaria. Biografi. Ronald Ross ble født i Almora, Britisk Raj (India). Han var eldste sønnen til Campbell Claye Grant Ross, en britisk offiser i den indiske hæren, og Matilda Charlotte Elderton. Åtte år gammel ble Ross sendt til England for å gå på skole, først i Ryde, så i 1869 på internatskole i Springhill, ikke langt fra Southampton. I perioden 1875–1880 studerte Ross til lege ved St. Bartholomew's Hospital i London. Deretter dro han til India for å tjenestegjøre i Madras. Mens han tjenestegjorde ved ulike indiske sykehus på 1880- og 1890-tallet studerte Ross malaria. I tjeneste i Bangalore kom han i kast med sammenhengen mellom forekomsten av mygg og deres tilgang på vann. Under jobb i Ootacamund i 1897 ble Ross selv rammet av malaria. Etter overføring til Secunderabad klarte han å utlede malarieparasitten til en bestemt myggvariant; Anopheles. Før Ross hadde parasittologen Patrick Manson foreslått at nettopp mygger smitteemnet som forårsaker malaria. Selv kunne Ross vise at malaria overføres mellom fugler gjennom myggstikk, og foreslo at mygger også vær smittebæreren også ved overføring av malaria til mennesker. Ross dissekerte Anophelesmygger og fant malariaparasitter på et tidlig stadium i utviklingen. For sin forskning på malaria ble Ross tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1902. I 1899 flyttet Ross tilbake til England, hvor han ble professor ved Liverpool School of Tropical Medicine. i 1901 ble Ross valgt til representant av Royal College of Surgeons. Han er også representant for vitenskapsakademiet Royal Society. Han ble ytterligere dekorert med ordner, og i 1902 mottok han Bathordenen fra kong Edward VIIs hender. Ross jobbet også for å forebygge malariaens ytterligere utbredning, blant annet i vestre Afrika, ved Suezkanalen, i Hellas, på Mauritius og Kypros. Han utviklet til og med en matematisk modell som kunne hjelpe til med å beregne malariasmittens spredning. Ved siden av sitte legevitenskapelige arbeid skrev Ross lyrikk og teaterstykker, samt malte malerier helt uten tilknytting til den forskningen som blant annet gav han Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1902. Alphonse Laveran. Charles Louis Alphonse Laveran (født 18. juni 1845, død 18. mai 1922) var en fransk lege og nobelprisvinner. Da han tjenestegjorde ved et miltærsykehus i Constantine i Algerie, oppdaget han at årsaken til malaria var et protozon etter å ha observert parasitter hos en pasient som nylig hadde dødd av malaria. Dette var første gang at protozo ble bevist å være en årsak til sykdom. Senere jobbet han med trypanosomatida, spesielt sovesyke. For dette og senere oppdagelser av protozoenes rolle i å forårsake sykdommer, ble han tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1907. Allvar Gullstrand. Allvar Gullstrand (født 5. juni 1862 i Landskrona, død 28. juli 1930 i Stockholm) var en svensk oftalmolog (øyelege), professor og oppfinner ved Universitetet i Uppsala. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1911 for hans arbeid på dioptri på øyet. Sverre Wilberg. Sverre Wilberg (født 24. desember 1929 i Fredrikstad, død 19. juli 1996 i Oslo av kreft) var en norsk skuespiller som er mest kjent fra sin rolle som kriminalinspektør Hermansen i "Olsenbanden"-filmene. Han var en stor del av sin karriere ansatt ved Det norske teater. Teater. Wilberg ble utdannet ved det kongelige akademiet for drama Royal Academy of Dramatic Art i London mellom 1953 og 1955, og var ansatt ved Trøndelag Teater fra 1955 til 1958. Deretter hadde han oppgaver ved Folketeatret, Chat Noir, Oslo Nye Teater og Fjernsynsteatret. Fra 1971 var han ved Det norske teatret, der han spilte i en rekke komedier som blant annet Pære i "En midtsommernattsdrøm" og som Amor i Geir Sveaas' oppsetning av Holbergs "Ulysses von Itachia". Han har også spilt i realistiske stykker som blant annet direktøren i "Stiftelsen" av Antonio Buero Vallejo, flere Brecht-skikkelser, samt klassikeroppgaver som Kreon i Evripides' "Medea". På 1980-tallet gjorde han seg bemerket i som Gud i Goethes "Faust" og som Claudius i "Hamlet". Wilberg virket 42 år i norsk teaterliv, og de siste 25 årene var han knyttet til Det Norske Teatret hvor han spilte mer enn 100 forskjellige roller Film og TV. Wilberg filmdebuterte i 1959 i "5 loddrett", og har ved siden av rollen som Hermansen i 12 "Olsenbanden"-filmer, spilt i "Smuglere" (1968), "Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe" (1970) og "Kamilla og tyven" (1988). Han hadde sin siste filmrolle i "Markus og Diana" fra 1996. På TV har han blant annet vært å se i et par gjesterolle i komiserien "Mot i brøstet". Han var også med i episoden "Vinterferie" av komiserien "Fleksnes fataliteter". Episoden har imidlertid aldri blitt vist på TV, men er tilgjengelig på DVD. Mot i brøstet episoden "I Søteste Laget" som Sverre Wilberg spilte doktor i, har senere blitt dedikert til han. Andre roller. Han har også en rolle i hørespillet "God aften, mitt navn er Cox: Den lille heksen". Thomas Wolfe. Thomas (Clayton) Wolfe (født 1900, død 1938) var amerikansk forfatter, født og oppvokst i North Carolina. Biografi. Thomas Wolfe vokste opp i middelklassebyen Asheville i North Carolina. Moren Julia E. drev med kjøp og salg av eiendommer, og faren William Oliver arbeidet med å hogge ut gravsteiner. Thomas Wolfe hadde syv søsken, men to av dem døde i ung alder. Som elleveåring begynte Wolfe på privatskole i Asheville. Her gjorde han seg bemerket blant lærerne, og 16 år gammel reiste han til University of North Carolina i Chapel Hill for å studere. Her fikk han anledning til å skrive for aviser og studentmagasiner. Han utviklet også en sterk teaterinteresse og samarbeidet med en teatergruppe kalt Carolina Playmakers. I en alder av 20 år ble han uteksaminert fra University of North Carolina. Han reiste da til Harvard University i Cambridge, Massachusetts, der han studerte skuespill og teater i tre år. Men han klarte ikke å få sine egne skuespill fremført. Fra 1924 til 1930 jobbet han hovedsakelig som engelsklærer ved New York University, avbrutt av perioder med eget skrivearbeid. I årene 1925-1930 hadde Wolfe en intens og energikrevende romanse med Aline Bernstein. I 1926 hadde han begynt arbeidet med det som skulle bli hans første roman: "Finn veien, engel". Den ble utgitt i 1929 og ble raskt en stor suksess i engelskpråklige land (boken utkom på norsk i 1933). Forfatterens barne- og ungdomstid i North Carolina danner grunnlag for mye av handlingen. Etter debuten ble han av mange kritikere sammenlignet med samtidige litterære storheter som Ernest Hemingway og William Faulkner. I 1930 fikk Thomas Wolfe tildelt et Guggenheim-stipend, og reiste da til Europa hvor han bodde i ett år. I 1931 bosatte han seg i en leilighet i New York, hvor han skrev sin oppfølgerroman. Hans forlagsredaktør var den kjente Maxwell Perkins, som også var redaktør for F. Scott Fitzgerald og den allerede nevnte Hemingway. Perkins og Wolfe ble svært nære venner i løpet av arbeidet med romanen "Of Time and the River", som utkom i 1935. Wolfe følte selv at han var blitt for avhengig av Perkins, og i 1936 gikk han over fra forlaget Scribners til Harper. Hos Harper ble den unge Wolfe-beundreren Edward Aswell hans nye redaktør. Men deres samarbeid skulle bli kortvarig. I september 1938, etter at Wolfe en tid hadde slitt med uforståelig sykdom, ble det oppdaget at hjernen hans var sterkt nedbrutt av tuberkulose og at det ikke var noe man kunne gjøre. Thomas Wolfe døde den 15. september 1938. Da hadde han en rekke mer og mindre uferdige manuskripter liggende: deler av dette ble redigert og utgitt posthumt. Også her i Norge oppnådde Thomas Wolfe dyp anerkjennelse, og både Olav Duun og Agnar Mykle var blant hans beundrere. Mykle skrev om sitt eget forhold til Wolfe: «Uttrykket 'påvirket' er altfor svakt; 'besatt' av Thomas Wolfe er meget riktigere.» Farvandsvæsenet. Farvandsvæsenet var en dansk etat under Forsvarsministeriet som arbeidet for å sikre trygg ferdsel i farvannene omkring Danmark, Færøyene og Grønland. Etatens oppgaver inkluderte avmerking av farleder, utgivelse av nautiske publikasjoner, saksbehandling vedrørende arbeider i danske farvann, kystredningstjeneste, lostjeneste, hydrografi og oseanografi. Etaten hadde sin historie tilbake til opprettelsen av Det Kongelige Danske Fyrvæsen 8. juni 1560. Den ble nedlagt i 2011. Carsten Byhring. Carsten Byhring (født 8. desember 1918 i Kristiania, død 6. april 1990) var en norsk skuespiller på scene, i fjernsyn og i film. Hans karriere startet i studietiden, da han fremførte små pantomimer med komisk innhold. På revyscenen debuterte han i 1941, ved Søilen Teater i Oslo. I perioden 1947–1959 var han ansatt ved revyscenen Chat Noir, men gjorde mange gjesteopptredener ved Centralteatret, Det norske teatret, Den norske opera og Oslo Nye Teater. Byhring opptrådte gjerne i dramatiske roller, men var mest kjent for sitt komiske talent, og han rendyrket særlig monologsjangeren. Han har gitt flere klassiske karakterforestillinger; hans tolkning av Doolittle i George Bernard Shaw-stykket "Pygmalion" er blant hans mest kjente. Han hadde mange filmroller, men spesielt huskes han som Kjell i de 13 første «Olsenbanden»-filmene. Han produserte og regisserte også to barnefilmer – "Bjørnepatruljen" (1956) og "På tokt med Terna" (1958). Byhring var eldre bror av Svein Byhring. I sitt siste intervju – som ble gjort av Se og Hør våren 1990 – sa en kreftsyk Carsten Byhring at han hadde vært storforbruker av sigaretter siden han var 14 år. Likevel klarte han ikke å legge bort South State-sigarettene sine. «Men jeg har i det minste begynt å røyke filtersigaretter», sa han humoristisk i Se og Hør-intervjuet. Kort tid etter gikk Carsten Byhring bort – han døde av kreft 6. april 1990, 72 år gammel. Søfartsstyrelsen. Søfartsstyrelsen er en dansk etat under Erhvervs- og Vækstministeriet som skal arbeide for å sikre helse, miljø og sikkerhet innen landets skipsfart og legge forholdene til rette for økt konkurranseevne for den danske handelsflåten. Etaten ble opprettet i 1988 gjennom en sammenslåing av seks organer som dengang ivaretok skipsfartadministrasjonen. Straff. a> en gang mellom 1909 og 1915. Straff er en negativ reaksjonsform på uønsket oppførsel eller handling, og kan ta mange former. Straff kan ilegges "informelt", i alt fra situasjoner der mødre straffer sine barn for uakseptabel oppførsel og til situasjoner der stater ilegger sanksjoner overfor andre stater. I slike situasjoner vil det være de reelle maktforhold som avgjør hvem som vil være i stand til å utøve straffende myndighet. Her er det imidlertid den "formelle" straffen, straff som rettslig sanksjonering av kriminalitet, som har størst interesse. I denne formen vil staten ha monopol på å ilegge straff innenfor moderne rettssamfunn. Definisjon. Den grunnfestede definisjonen på straff innen norsk rett er «et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde». Denne definisjonen ble først lansert av Johs. Andenæs, og er senere blitt sitert og gitt tilslutning av Høyesterett. Definisjonen kan for så vidt anses for å ha gyldighet også internasjonalt, som en karakteristikk på de grunnleggende kjennetegn ved ileggelsen av straff. Den viser til et sentralt kjennetegn ved straffen, som skiller den fra andre rettslige sanksjoner, nemlig at målsetningen er å påføre lovbryteren et onde. Forholdsregler som ikke er straff kan nok ha den samme effekt i praksis, for eksempel en plikt til å betale erstatning eller tvungen innleggelse i en institusjon, men her er det andre målsetninger som står i fokus. Det er i utgangspunktet den enkelte stat som definerer hva som regnes som straff innenfor sitt område. I visse sammenhenger vil imidlertid denne definisjonen måtte stå tilbake for visse folkerettslige forpliktelser, særlig gjelder dette i forhold til menneskerettighetene, herunder internasjonale menneskerettskonvensjoner som inneholder visse skranker for når straff kan idømmes, og i hvilke former dette kan skje. Et eksempel er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), som inneholder regler om behandlingsmåten for straffesaker, forbud mot ileggelse av straff uten lovhjemmel (se nærmere nedenfor) og forbud mot dobbeltstraff. Problemstillinger i denne sammenheng har i praksis gjerne oppstått der staten ilegger straffelignende reaksjoner overfor borgerne som administrativ sanksjon, og dermed unndrar seg alminnelige rettssikkerhetsgarantier som følger med der straff skal idømmes, for eksempel grunnleggende krav til saksbehandlingen og forbudet mot dobbeltstraff. Eksempler på slike «administrative tiltak» er såkalte disiplinærsaker, fratakelse av offisielle tillatelser som førerkort, og ileggelse av tilleggsskatt. Hva som er «straff» i EMKs forstand vil ikke være opp til statene selv å avgjøre; dette ligger nedfelt i konvensjonen, og er opp til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) å foreta en fortolkning av. Hva som etter nasjonal rett regnes som straff vil bare være et utgangspunkt. Om sanksjonen er straff eller ikke vil bli avgjort etter en konkret skjønnsmessig vurdering, der særlig to momenter kommer inn i bildet. Det første momentet går på den aktuelle handlingens art. Dette går på om den aktuelle normen retter seg mot handlinger som kan begås av enhver (typisk ordensforskrifter) eller om det snakk om en norm som kun kommer til anvendelse ovenfor spesielle grupper. Der normen er generell taler det for at man har med straff å gjøre. Det andre og viktigste momentet er hvor streng sanksjon overtredelsen fører med seg. Frihetsberøvelse vil normalt være nok til at det foreligger straff i rettslig forstand, selv om det finnes visse unntak fra dette der frihetsberøvelsen har vært av spesielt mild art, eller er helt kortvarig. Disse momentene har blitt anvendt av EMD i en rekke saker, og domstolen har blant annet kommet til at dispilinærtiltak i fengsler, bot ilagt av forvaltningen som følge av trafikkforseelse og rettergangsbot måtte anses som straff. I Norge har det vært diskusjon om inndragelse av førerkort skal regnes som straff i EMKs forstand, og Høyesterett kom i en dom fra 2002 til et bekreftende svar på dette spørsmålet. Begrunnelser for straff. a>ige smeden som byen bare har én av. Opp gjennom historien har en rekke ulike begrunnelser blitt lansert for å legitimere bruken av straff. I moderne tid er det gjerne fire begrunnelser som har hatt sentral betydning. Allmennprevensjon. Allmennprevensjon er i dag den dominerende begrunnelse for ileggelse av straff innenfor de fleste vestlige rettssystemer. Den grunnleggende tanke er at allmennheten (publikum) skal bli avskrekket fra å begå lovbrudd ved å bli minnet på de følgene dette kan få for dem dersom de blir oppdaget. Det forutsettes at individene handler rasjonelt, slik at de veier fordelene mot ulempene ved å begå straffbare handlinger. Ideen er at straffen skal være det avgjørende momentet som gjør lovbruddet ulønnsomt for borgerne. Allmennprevensjonen vil i tillegg kunne ha en viss moralbyggende effekt, ved at borgerne får internalisert den moralen som straffebudene gir uttrykk for. Som følge av at handlinger er belagt med straff blir de sett på som (mer) moralsk forkastelige, og dette øker igjen terskelen for folk flest til å begå kriminalitet. Forskning har vist at teorien om allmennprevensjon har noe for seg, men dette vil variere sterkt fra person til person og utfra hvilken situasjon man befinner seg i. Den som har mye å tape på å bli idømt straff vil i mye større grad la seg påvirke enn de som ikke har like sterke bånd til det etablerte samfunn. I tillegg vil virkningen komme mye an på hva slags handling det er snakk om. Der handlingen er en nøye overveid svindel vil den kunne ha stor betydning, mens ved voldsutøvelse på byen en fuktig lørdagskveld vil følgene av handlingen ligge så langt tilbake i gjerningspersonens bevissthet at allmennprevensjonen får liten eller ingen betydning. Individualprevensjon. Individualprevensjon er bygget på den tanken at lovbrytere som blir dømt til straff vil innse det forkastelige i det de har gjort som et resultat i tillegg til at de ser de negative konsekvensene straffen får for dem. Dette vil da i teorien føre til at vedkommende søker å unngå nye straffbare handlinger i fremtiden. Individualprevensjonen kan også komme inn på den måten at fangen blir rehablilitert mens han sitter i fengselet, ved hjelp av utdanning, gruppesamtaler eller andre tiltak. På midten av 1900-tallet var troen stor på denne begrunnelsen for straff, da den såkalte «behandlingsoptimismen» rådde. Kriminologisk forskning utover 60- og 70-tallet tilbakeviste imidlertid på avgjørende vis disse forestillingene. All forskning viste derimot at bruk av straff skapte mer og ikke mindre kriminalitet. For eksempel var de som ble idømt fengsel gjennomgående mer tilbøyelige til å begå nye straffbare handlinger enn dem som ble idømt mildere reaksjoner. Individualprevensjonen lever likevel videre, i hvertfall i teorien. Den optimismen som rådde tidligere er imidlertid forsvunnet, og i dag er siktemålet mer å unngå ytterligere skade for lovbryteren ved et fengselsopphold enn å forbedre ham, noe som anses som urealistisk. Inkapasitering. Den eneste sikre virkningen av straff (i form av fengsel) er inkapasitering, det vil si at lovbryteren uskadeliggjøres og ikke kan begå ny kriminalitet så lenge han sitter inne. Denne tankegangen har primært kommet frem de siste par tiårene, og har blitt brukt som begrunnelse for å idømme strengere straffer for såkalte gjengangere, de som begår gjentatt kriminalitet. Ekstreme utslag av denne tankegangen finner man i land som USA, der man blant annet i flere delstater har innført såkalt "three strikes" lovgivning. Dette innebærer at man ved tredje gangs dom for en forbrytelse blir idømt alt fra 20-25 års fengsel til livstid, uavhengig av lovbruddets alvorlighet. I Norge og de fleste andre vestlige land har man ikke nådd slike ekstreme tilstander, men man har innslag av den samme tenkningen ved bestemmelser som foreskriver økte strafferammer for gjengangere. I tillegg har man i Norge innført en ny straffart kalt forvaring. Dette kan idømmes for særlige alvorlige forbrytelser, der det anses å foreligge en alvorlig gjentagelsesfare, og kan i prinsippet innebære at man blir sittende i fengsel på livstid. Gjengjeldelse. I moderne rettssystemer er gjengjeldelse – hevn – noe som sjelden blir brakt frem som begrunnelse for straff – dette blir gjerne sett på som primitivt og lite konstruktivt. Reelt sett er likevel gjengjeldelse et klart motiv for straffen, og dette blir forsterket ved medias mange sensasjonelle oppslag om kriminalitetens uheldige virkninger. Visse forskere hevder at gjengjeldelse dessuten kan ha en positiv effekt, ved at den gjenoppretter «likevekten» i forholdet mellom gjerningsmann og offer. I en viss grad kan nok dette ha noe for seg; straffen virker slik at offeret og dettes pårørende føler at noe blir gjort, slik at de slipper å ta saken i egne hender slik de kanskje ellers ville ha gjort. På denne måten kan det sies at straffen er med på å opprettholde en viss harmoni i samfunnet. Straffbarhetsvilkårene. a> av sin far og lenket til en klippe for å redde riket fra et sjømonster. I alle rettssystemer er det visse grunnleggende vilkår som må være oppfylt for at noen skal kunne idømmes straff, i norsk rett gjerne betegnet straffbarhetsvilkårene. Det er særlig fire vilkår som står sentralt innenfor de fleste moderne rettssamfunn. Det første vilkåret som må være oppfylt er at det må foreligge et objektivt straffebud som passer for handlingen. Denne regelen er begrunnet i det grunnleggende rettssikkerhetsprinsippet at man må kunne forutberegne sin rettstilling. Lovbudet må som følge av dette også være såpass klart utformet at det er mulig å på en noenlunde sikker måte forutse hvilke handlinger som er lovlige og hvilke som er straffbare. Mange lands konstitusjoner inneholder et krav av denne art, for Norges del se Grunnloven § 96. Også i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har dette etterhvert blitt et sentralt krav, se for eksempel EMK artikkel 7. Som forlengelse av kravet om lovhjemmel kommer kravet om at loven ikke må gis tilbakevirkende kraft. At man kan forutberegne sin rettsstilling ved å sette seg inn i loven blir nemlig en umulighet dersom loven blir vedtatt eller endret etter at handlingen er begått. Forbud mot tilbakevirkende lover er på samme måte sentralt innenfor nasjonale konstitusjoner, for Norges del se Grunnloven § 97, og internasjonale menneskerettskonvensjoner. EMK artikkel 7 inneholder således også en bestemmelse om at lovbestemmelsen må være gjeldende på tidspunktet for overtredelsen for at straff kan idømmes. Det andre vilkåret er at lovbryteren må ha utvist tilstrekkelig skyld. Hvilken skyldgrad som kreves vil variere. I norsk rett er utgangspunktet at man må ha utvist forsett, men mange bestemmelser foreskriver at uaktsomhet er tilstrekkelig. Det tredje vilkåret er at det ikke må foreligge noen straffrihetsgrunner. De sentrale straffrihetsgrunnene i norsk rett er nødrett og nødverge. I andre lands rettssystemer kan disse reglene avvike noe, men et hovedprinsipp som går igjen er at en nødssituasjon vil frita for straff. Det fjerde og siste vilkåret er at lovbryteren må være tilregnelig. Dette innebærer for det første at man må være over den kriminelle lavalder. I Norge er denne lavalderen 15 år, men dette vil variere fra land til land. I de fleste vestlige land ses imidlertid ileggelse av straff på barn som klart uhensiktsmessig og lite humant. For barn vil dermed andre tiltak være mer praktiske, som for eksempel innleggelse i barneverninstitusjon der man får nødvendig oppfølgning. Den andre siden av tilregnelighetskravet er at lovbryteren ikke må ha vært psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket. I slike situasjoner har man ikke herredømme over seg selv, slik at ileggelse av straff ikke vil være rimelig. Der man har handlet under påvirkning av en psykotisk tilstand vil imidlertid andre tiltak kunne komme på tale, mest praktisk tvangsinnleggelse hos psykiatrisk institusjon. Dette regnes imidlertid ikke som straff, og pasienten vil måtte løslates så fort vedkommende anses frisk og ikke lenger som noen fare for samfunnet. Ulike former for straff. a>-fangen som på bildet nylig har blitt sluppet fri. Det finnes mange ulike former for straff som anvendes innen moderne rettssystemer. Den mest alvorlige formen er dødsstraff, som innebærer at man berøves livet. Dette blir i de de fleste moderne samfunn ikke lenger sett på som en human straffemetode, og er derfor avskaffet de facto eller de jure i de aller fleste land. Døddsstraff praktiseres imidlertid fortsatt i en del utviklingsland, først og fremst Kina og Iran, samt USA. FN har utarbeidet en konvensjon som forbyr dødsstraff i fredstid, og et uttalt mål er å få alle verdens stater til å tiltre denne. Denne målsetningen ser imidlertid fortsatt ut til å være et godt stykke unna å bli oppfylt. Den vanligste formen for straff for alvorligere forhold er fengsel, noe som innebærer at man blir berøvet friheten. Det finnes ulike former for fengsler, alt fra høysikkerhetsfengsler der man sitter isolert og knapt får omgås andre mennesker, og til åpne anstalter der fangene har en stor grad av frihet. Det sentrale med denne straffeformen er imidlertid at man skal atskilles fra resten av samfunnet i en viss periode. Den aller mest brukte formen for straff i alle verdens stater er bot, det vil si at man blir dømt til å betale et pengebeløp til statskassen. Bøter brukes normalt for mindre alvorlige forhold, og overfor førstegangslovovertredere. Bøter brukes også som foretaksstraff, det vil si straff som ilegges selskaper, og i slike tilfeller kan bøtene komme opp i store beløp. Internasjonalt har man eksempler på at bedrifter har blitt idømt millionbeløp i bøter for blant annet ulovlig samarbeid (kartellvirksomhet) og miljøødeleggelser. En fjerde form for straff som har økt i betydning de siste årene er samfunnsstraff, det vil si at man blir dømt til å bruke et visst antall timer på samfunnsnyttig arbeid. Denne formen for straff idømmes normalt i stedet for fengsel, og når dette gjøres er det primært for å unngå de skadelige følgene et fengselsopphold normalt fører med seg, først og fremst med hensyn til den økte sjansen for tilbakefall. I tillegg vil samfunnsstraff være et billigere alternativ for staten. Innholdet i samfunnsstraffen varierer naturlig nok fra land til land, men det er et utgangspunkt at den straffedømte må samtykke til å bli dømt til denne straffeformen. Dersom man ikke gjennomfører arbeidet som pålagt kan straffen normalt omgjøres til fengselsstraff. Football Conference. The Football Conference er en engelsk fotballiga. Football Conference, vanligvis omtalt bare som Conference, er det øverste nivået i divisjonssystemet utenfor Premier League og de tre divisjonene i The Football League. Conference består av tre divisjoner; den landsdekkende Conference National, som er nivå 5 i det engelske divisjonssystemet, og de regionale divisjonene Conference North og Conference South, som er nivå 6. Football Conference ble opprettet under navnet Alliance Premier i 1979, og var da den første og eneste landsdekkende divisjonen utenfor ligaen. Fra og med 1987, har vinneren av Conference rykket opp til ligaen – under forutsetning av at vedkommende klubb tilfredsstiller ligaens stadionkriterier. Siden 2003 har to klubber rykket opp til ligaen hvert år. Conference bestod av bare én divisjon inntil 2004, men ble samme året utvidet med de to regionale avdelingene etter en omstrukturering av den såkalte ikkeliga-pyramiden. Forsvarsministeriets Jagtbestyrer. Forsvarsministeriets Jagtbestyrer er et embede i det danske Forsvarsministeriet som ivaretar det overordnede tilsynet med viltpleien, herunder jaktutøvelsen, på ministeriets eiendommer. I forbindelse med tilsynsutøvelsen skal Forsvarsministeriets Jagtbestyrer gi råd til Forsvarsministeriets eiendomsforvaltende organer om jaktvirksomhet på landområdene, og bistå med utarbeidelse av drifts- og pleieplaner. Militærnægteradministrationen. Militærnægteradministrationen er en dansk etat under Forsvarsministeriet som har ansvar for administrasjonen av landets militærnekterordning, herunder overføring, innkalling, utstasjonering og hjemsending av militærnektere. Amin. Amin er en funksjonell gruppe organiske forbindelser hvor nitrogen er hovedatom. Byggeformelen ligner mye på ammoniakk, men hydrogenatomene er erstattet med alkyler eller aryler. Amin kategoriseres i primær, sekundær og tertiær amin. Tiberius Gracchus. Tiberius Gracchus avbildet i "Promptuarii Iconum Insigniorum" av Guillaume Rouillé, utgitt i det 17. århundre Tiberius Sempronius Gracchus (Latin: TI·SEMPRONIVS·TI·F·P·N·GRACCVS) (163 f.Kr. – 132 f.Kr.) var en romersk politiker som levde i det andre århundre f.Kr. I løpet av sitt korte liv klarte han å skape turbulens i den romerske republikk ved sine forsøk, som tribun, på å gjennomføre landbruksreformer. Tiberius' politiske ambisjoner førte til slutt til hans død, etter at han ble drept av en gruppe senatorer. Bakgrunn. Tiberius ble født i 163 f.Kr. i en av de politisk mektigste slektene i Roma på denne tiden. Hans var sønn Tiberius Gracchus den eldre og Cornelia Africana. Cornelia var datteren til Aemilia Paula og Scipio Africanus, den berømte feltherren som beseiret Hannibal under den andre punerkrig. Tiberius søster var gift med Publius Cornelius Scipio Aemilianus, en annen kjent general. Siden Tiberius mistet sin far i ung alder, var det moren som sto for oppdragelsen til ham og hans søster og bror, Gaius Gracchus. Abortankenævnet. Abortankenævnet er en dansk statlig myndighet under Sundhedsstyrelsen som behandler klager over avgjørelser truffet i amtskommunale abort- og sterilisationssamråd om sterilisering av personer under 25 år og abort etter 12 graviditetsuker. Nat Borchers. Nat Borchers (født 13. april 1981 i Tucson, Arizona) er en amerikansk fotballspiller som spilte i Odd Grenland fra 2006 - 2008. Borchers returnerte til MLS, for å spille for Real Salt Lake i Februar 2008. Han spiller i forsvar og har 2 A-landskamper for. Det danske Advokatsamfund. Det danske Advokatsamfund er den nasjonale foreningen for advokater i Danmark. Alle advokater må være medlem av Advokatsamfundet, og organisasjonen er derfor ikke en alminnelig fagforening. Med hjemmel i "retsplejeloven" har Advokatsamfundet tre formål: å ivareta advokatprofesjonens generelle interesser, å føre disiplinært tilsyn med advokatene og å virke til gavn for det danske rettssamfunn. Advokatsamfundet har ansvar for å administrere advokatutdannelsen, som består av en teoretisk eksamen og en praktisk læretid over tre år. Disiplinærtilsynet med advokater utføres av Advokatnævnet, som behandler klager over advokaters salærer og adferd. Chrysler Classic of Tucson. Chrysler Classic of Tucson er en golfturnering på PGA-touren som spilles på Omni Tucson National Golf Resort & Spa i Tucson i Arizona i USA. Turneringen har vanligvis vært spilt i februar, og er en del av West Coast Swing. Turneringen har vært et fast innslag på touren siden 1945, men spilles for siste gang i 2006 som følge av de omfattende endringene på touren som kommer med FedEx Cup i 2007. Opp gjennom årene har turneringen endret navn en rekke ganger. Den har hett Tucson Open, Tucson Open Invitational, Home of the Sun Open, Dean Martin Tucson Open, NBC Tucson Open, Joe Garagiola-Tucson Open, Seiko-Tucson Match Play Championship, Seiko Tucson Open, Northern Telecom Tucson Open, Northern Telecom Open, Nortel Open, Tucson Chrysler Classic, Touchstone Energy Tucson Open og i dag altså Chrysler Classic of Tucson. Arkadij og Boris Strugatskij. Arkadij (iblant omtalt som Arkady) og Boris Strugatskij, alternativt Strugatsky, Strugatski og Strugatskii, to russiske brødre som av mange anses som de beste sovjetiske sciencefictionforfatterne noensinne. Arkadij Strugatskij (Арка́дий Струга́цкий) blei født 28. august 1925 og døde 12. oktober 1991. Han var filolog og ekspert i engelsk og japansk. Hans yngre bror Boris (Бори́с) blei født 14. april 1933, og han var astronom. Brødrene begynte som utopiske optimister på 1950-tallet, og de skreiv naive skildringer av den lyse sovjetiske framtida. Seinere slo de over i en stadig mer samfunnskritisk og satirisk retning. I Vesten er de best kjent for romanen "Piknik ved veikanten" (utgitt på norsk 1984, originaltittel "Пикник на обочине", sammen med to noveller i samlingen "Kontakt med verdensrommet"), som la grunnlag for Andrej Tarkovskijs film "Stalker". Strugatskij-brødrene skreiv manuskript til filmen. "Piknik ved veikanten", som i forma er ei blanding av ei historie om et besøk fra verdensrommet og en kriminalthriller, har vært tolka både som en beskrivelse av sonen rundt den sovjetiske atomkatastrofen i Ural og som en mer allmenn skildring av sovjetisk underverden, svartebørs, og så videre. U.S. Bank Championship in Milwaukee. U.S. Bank Championship in Milwaukee var en golfturnering på PGA-touren. Turneringen ble arrangert for første gang i 1940 som "Milwaukee Open". Den ble spilt på Brown Deer Park i Milwaukee i Wisconsin fra 1994. Guggenheimmuseet i Bilbao. Det titankledde Guggenheim-museet i Bilbao. Guggenheim-museet i den spanske byen Bilbao ble åpnet i oktober 1997, og var resultat av mange års planlegging og samarbeid mellom baskiske myndigheter og stiftelsen Solomon R. Guggenheim. Baskiske myndigheter hadde lenge hatt en plan for å revitalisere Bilbao som en europeisk kulturby, og tok kontakt med Guggenheim-stiftelsen som straks tente på idéen om å bygge et eget museum i Bilbao. Store deler av museet brukes til midlertidige utstillinger, som det siste året bl.a. har inkludert en omfattende azteker-utstilling og en utstilling med abstrakt ekspresjonisme innen malerkunsten. Den karakteristiske bygningen ble tegnet av den nordamerikanske arkitekten Frank O. Gehry, og er i stor grad dekket av titan. Men også glass, ulike steintyper samt vann utgjør viktige elementer i anlegget. Faste utstillinger. Jeff Koons' berømte hundehvalp laget av blomster. Jupiters måner. Jupiter og de fire største månene (montasje) Jupiters måner er en gruppe på 67 bekreftede måner som kretser rundt planeten Jupiter. Dette er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Siden 1892 har 63 mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten. Åtte måner er "regulære satellitter" med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer. Jupiters øvrige 59 måner er "irregulære satellitter" hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner. 17 av månene har enda ikke blitt navngitt. Den relative massen til de jovianske månene. De som er mindre enn Europa vises ikke i denne skalaen, og satt sammen ville de bare blitt synlige ved 100× forstørrelse. Egenskaper. Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over  km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden). Opprinnelse og utvikling. Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive. De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie. Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene, og dermed kan der ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken. Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner. De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io. De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag. Oppdagelse. Jupiter og de galileiske måner gjennom et 10" (25 cm) Meade LX200-teleskop De galileiske måner og deres baner rundt Jupiter Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De fra rundt 364 f.Kr. De første sikre observasjonene av Jupiters satellitter var imidlertid observasjonene til Galileo Galilei i 1609. Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse: Ganymedes, Callisto, Io, og Europa. Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892. Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget i 1904, Elara i 1905, Pasiphaë i 1908, Sinope i 1914, Lysithea og Carme i 1938, Ananke i 1951, og Leda i 1974. Innen "Voyager"-sondene nådde Jupiter rundt 1979 hadde ytterligere 13 måner blitt oppdaget; Themisto ble observert i 1975, men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-oppdragene oppdaget i tillegg tre indre måner i 1979: Metis, Adrastea og Thebe. Mellom oktober 1999 og februar 2003 fant forskere 32 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt. De går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler, men svært lite er kjent om dem. Siden den gang har ytterligere 17 måner blitt oppdaget, men ikke blitt bekreftet. Det totale antallet måner er 67. Per 2012 er dette det høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet, men andre uoppdagede små måner kan eksistere. Navngiving. De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610. Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv. Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn. Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet "Amalthea", først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion. De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene. I 1975 tildelte den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII, og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget. Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere. Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs. Noen asteroider har samme navn som månene til Jupiter: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider hadde tidligere samme navn som Jupiters måner, men forskjellige stavemåter ble gjort permanente av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto. Irregulære satellitter. Jupiters ytre måner og deres høyt inklinerte baner Tabell. Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid. Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse Selhurst Park. Selhurst Park er et fotballstadion i bydelen Croydon i Sør-London, England og er hjemmebanen til Crystal Palace FC. Stadionet ble bygget i 1922 og har også blitt brukt av klubbene Charlton Athletic, som i 1986 ble tvunget ut av sin hjemmebane The Valley, og i fra 1991 til 2003 av Wimbledon FC. Tribuneseksjonene heter "Holmesdale Stand", "Arthur Wait Stand", "Croydon Advertiser Family Stand" og "Main Stand". Tilskuerrekorden er på 51 482 og ble satt mot Burnley FC i fjerde runde i FA-cupen den 11. mai 1979. Det har vært planer om å fornye tribunen Main Stand, nærmest identisk lik Holmesdale Road Stand, men på grunn av protester fra lokalbefolkningen har dette blitt lagt på is. Klubben kan nå muligens bli tvunget til å se etter nye områder for å bygge et helt nytt stadion. Drevja kirke. Drevja kirke ligger i Drevja sokn i Vefsn kommune i Nordland. Kirken er en langkirke bygget i tømmer i 1883 og har 200 plasser. Arkitekt var Anders Grenstad Prytz. Orgelet i kirka er bygget av P. A. Albrechtsen i 1846, og ble flyttet fra Dolstad kirke til Drevja kirke i 1920. Rett ved kirka står det en bauta til minne om bygdekunstneren Andreas Nilsskog. Paul Valéry. Paul Valéry (Ambroise-Paul-Toussaint-Jules Valéry) (født 30. oktober 1871, død 20. juli 1945) var en fransk forfatter og poet. Thomas Hardy. Thomas Hardy (født 2. juni 1840, død 11. januar 1928) var en britisk romanforfatter og poet. Selv om Thomas Hardy så på seg selv som en dikter som skrev romaner hovedsakelig av økonomiske hensyn, var han i sin samtid mye bedre kjent for sine romaner enn for sine dikt. Liv. Thomas Hardy ble født i Higher Bockhampton, en landsby i sognet Stinsford, øst for Dorchester i Dorset, England. Faren hans (Thomas) arbeidet som steinhugger og lokal byggmester. Moren hans, Jemima, var belest og underviste Thomas frem til han da han ble åtte år og begynte på skole i Bockhampton. Henry James. Henry James (1843–1916) var en amerikansk-britisk forfatter. Han var sønnesønn av en suksessfull irsk innvandrer i Albany, og var økonomisk uavhengig hele livet. Faren gav ham og hans bror William James en fri og ukonvensjonell oppdragelse med flere reiser i Europa. Han fullførte aldri det påbegynte jusstudiet, men viet seg tidlig til skjønnlitteratur. Etter farens død i 1882 bosatte han seg i Storbritannia, og han ble britisk statsborger i 1915, kort tid før sin død. Han var ugift. Han skrev omlag 20 romaner og 112 noveller. Et gjennomgående tema hos ham er «motsetningen mellom den gamle og den nye verden.» Hans «kanskje mest leste og mest populære» roman er "Portrett av en kvinne" (1881), om den unge newyorkeren Isabel Archers opplevelser i Firenze og England. Flere av hans bøker er filmet. Referanser. James, Henry James, Henry James, Henry James, Henry Kurów. Kurów er en by i det sørlige Polen i Lublin-voivodskapet. Byen ligger ved elva Kurówka. Lago Maggiore. Lago Maggiore (italiensk også "lago Verbano") er den vestligste av de tre store prealpine innsjøene i Europa, og den nest største etter Gardasjøen. Den ligger på grensen mellom Italia og Sveits. Innsjøen har en overflate på rundt 213 km², er 54 km på det lengste og er 12 km på det bredeste. Fordypningen innsjøen ligger i har tektonisk-glasial opprinnelse, og volumet er på 37 km³. Elvene Ticino, Maggia og Toce renner inn i Lago Maggiore, og elven Ticino renner ut av innsjøen. De forrevne breddene er omgitt av Piemontes og Lombardias prealper. Den vestlige bredden er i provinsene Novara og Verbano Cusio Ossola i det italienske Piemonte, den østlige bredden er i provinsen Varese i italienske Lombardia, mens den nordlige delen av innsjøen strekker seg 13 km inn i Sveits. Klimaet er mildt både sommer og vinter, området har Middelhavsvegetasjon med vakre hager der det vokser sjeldne og eksotiske planter. Eksterne lenker. Maggiore Maggiore Latent varme. Energiendringen er endotermisk når et stoff går fra fast stoff til væske til gass, og eksotermisk når endringen går i motsett retning. Når et vannmolekyl fordamper fra en vannflate og inn i atmosfæren, blir "varme" overført via vannmolekylet til en luftpakke med lavere temperatur. Vi må ha energi for å fordampe vann til vanndamp, og vannmolekylene i vanndampen holder på denne energien som indre energi. Denne «lagrede» energien kalles latent varme, og når vanndamp går over til vann (kondensasjon) eller is (deposisjon) blir demme energien frigjort som følbar varme på flaten der kondenseringen (eller deposisjonen) har skjedd. Latent varmefluks. Latent varmefluks er varmefluksen fra jordoverflaten til atmosfæren i forbindelse med fordamping av vann, og kondensasjon av vanndamp i troposfæren. Det er en viktig komponent i Jordas energibudsjett for overflaten. Latent varmefluks blir vanlegvis målt med å bruke bowenforholdsteknikken eller via virvlingskovarians, som er et statistisk redskap for å analysere atmosfæriske størrelser som svinger raskt med tiden (høyfrekvent dataserie), og gir fluksverdier for disse størrelsene. Herman Storm. «Herman Storm» er en eventyrtegneserie produsert for "Fantomet"-bladet fra 1990, skrevet av den norske forfatteren Eirik Ildahl og den franske tegneren Jean-Yves Mitton. Hovedpersonen i serien er reporteren Herman Storm, som kommer ut i eventyr over hele verden. Hvert eventyr i tegneserien er rundt 60 sider, og ble delt opp i flere deler ved utgivelsen i "Fantomet". Etter fem eventyr forlot Mitton serien, og Enrique Villagrán tok over, og tegnet fem eventyr fram til 2001. Forsvarets flysamling. Forsvarets flysamling Gardermoen er et flymuseum på Gardermoen. Før museet ble etablert var mange av utstillingsobjektene spredt rundt i landet bl.a. på Luftforsvarets lagre og Norsk Teknisk Museum. Norsk Flyhistorisk Forening var en pådriver for et norsk flymuseum etter den ble stiftet i 1967, og museet tillegger dem mye av æren for at Forsvarsdepartementet opprettet Luftforsvarets bedømmelseskommisjon for det som den gang het Det Forsvarshistoriske Museum. De første innsamlede objekter var fra foreningens liste over anbefalinger. Den Heinkel He 111 og Northrop N-3PB som er i museet var blant dem som tidlig som ble oppsporet og restaurert. Etter bedømmelseskommisjonens opprettelse ble en eldre tysk hangar på Gardermoen tatt i bruk til lagring og restaurering. Gjennom siste halvdel av 1970-tallet ble en rekke fly lagret her. Også fly som hadde vært lagret ved Luftforsvarets flystasjon på Værnes ble overført hit. I 1984 ble en del av samlingen vist for publikum i forbindelse med et flystevne. Senere ble det holdt åpent på lørdager og søndager i sommerhalvåret. Fram til 1988 ble dette gjort mulig ved frivillig innsats av entusiaster og fra 1989 ble åpningstidene i hangaren utvidet. Det hadde vært foretatt en rekke utredninger fra 1960-årene og framover, som alle konkluderte med at et framtidig flymuseum burde ligge på Østlandet. I 1987 hadde prosessen kommet så langt at det ble foreslått byggestart på Kjeller samme høst. En gruppe krigsveteraner startet også en innsamling på Forsvarsdepartementets anmodning. Våren 1989 tok Bodø kommune et initiativ for å trekke flymuseet til byen. Da Stortinget i 1992 vedtok å flytte samlingen til Luftforsvarsmuseet i Bodø, kom det til en voldsom debatt med skarpe reaksjoner. To foreninger ble etablert, senere gikk de sammen til Flysamlingen Gardermoen, Venneforeningen. I 1993 ble Stiftelsen Militærhistorisk Forum Østlandet opprettet. Stiftelsen gikk raskt i dialog med Forsvarsdepartementet. Etter noen års drakamp om flyene fra gamle hangar D, besluttet Stortinget i 1997 å bevilge nesten 73 millioner kroner til bygget som fra mai 2000 har huset Forsvarets flysamling på Gardermoen. Fra 1. januar 2010 er virksomheten en del av Akershusmuseet. Flyene i samlingen. De fleste flyene fra Hangar D ble værende på Gardermoen, selv om noen forsvant til Bodø. PK X-1. I bakgrunnen sees en Bell 47. Floghavre. Floghavre ("Avena fatua") regnes som et ugress i Norge. Floghavre er lange strå som ofte rager over åkeren. Den slekter på vanlig havre, og de to kan krysses med hverandre. Floghavre er svært lik havre, men den har mer glisne risler og slappere greiner. Planten er sommerettårig og blir ca. 30-120 cm høy. Floghavre har oftest lengre og mykere strå enn vanlig havre. Risla er større og med hengende sidegreiner. Floghavren har venstrevridde blad (bygg og hvete er høyrevridd), og en behåring på bladrand. Frøene har skålformet frøfeste og knebøyd snerp. Frøfestet fører til at frøet drysser så snart det er modent. Alle korn har knebøyd snerp, noe som sjelden forekommer på havre. Til tross for likheten med havre, er det svært lite næringsstoffer i floghavre. Floghavreplanta har sterk busking, buskingskuddene får modne frø seinere enn hovedskuddene, det fører til at floghavreplanta har både modne og umodne frø over en lang periode. Floghavre formerer seg kun med frø. Det er 2-3 frø i hvert småaks. Ei floghavreplante (hovedskudd + buskingskudd) produserer opptil 500 frø. Frøene kan overleve opptil 9 år i jorda. Noen få planter kan derfor gjøre stor skade i kornåkeren såfremt de får stå i fred og ikke bekjempes, se under. Dersom floghavren får formere seg fritt, kan antallet planter fordobles hvert år. Floghavre gjør skade ved å konkurrere med kulturplantene om næring, lys og vann. Mye floghavre i åkeren fører til redusert avling. Forskrift om floghavre. Floghavren regnes i Norge som et så skadelig ugress for korndyrkningen at den har fått en egen forskrift. På sidene til finnes forskriften benevnt, og selve forskriften ligger på Lovdata:. Kort nevnt har personer som har kjennskap til at det finnes floghavre på eiendom, veiskråning og lignende, plikt til å bekjempe floghavren. Det skal straks meldes fra til kommunal landbruksforvaltning når en har oppdaget at det finnes floghavre. Ifølge forskriftens § 19 – "Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften eller vedtak gitt i medhold av den, er straffbar i henhold til matloven § 28." – kan det bl.a. ilegges dagsbøter for bønder som ikke sørger for tilstrekkelig bekjempelse av floghavren. Mattilsynet har et offentlig register over alle gårder i Norge som har fått påvist floghavre. Sørg for å holde deg oppdatert, slik at floghavren ikke spres. Mattilsynet har et som skal brukes ved funn av floghavre. Bekjempelse. Bekjempelsen av floghavre bør skje tidligst mulig og kan skje ved bortluking eller bruk av sprøytemidler til planten er utryddet på eiendommen. Ved luking er det viktig å få med hele planten slik at det ikke kommer nye skudd fra bunnen. Bortluket floghavre skal brennes, jf. forskriftens § 4. Hvis floghavren står på et lite, godt avgrenset område, kan det være lurt å brakke området. Hvis mengden av floghavre er så stor at det vanskeliggjør bortluking, skal sprøyting benyttes. Pr i dag er det bare sprøytemidlet Puma Extra som er tillat bruket i korn. Selv om det sprøytes, må åkeren kontrolleres grundig. Floghavre som overlever sprøyting må lukes vekk. Det er umulig å bekjempe floghavre kjemisk. Den sikreste og enkleste måten å utrydde floghavre på, er å legge igjen til langvarig eng. I av 27. juli 2007 meldes det at Modum kommune er blant landets ti verste floghavrekommuner. Nesten 200 driftsenheter i Modum har floghavre, og over halvparten av kornbøndene i Buskerud fylke sliter med floghavre. En bonde i Modum sier at han bruker fem timer med luking hver eneste uke for å bekjempe floghavren. Salg av produkter med floghavre. Det er ifølge forskriftens §§ 6-8 forbud mot å selge eller på annen måte avhende produkter hvor det er floghavre eller mistanke om floghavre i. Som eksempel kan nevnes; julenek, halm, husdyrgjødsel, kompost, jord og planter med jord, helt korn, erter og frø til fôr. Alt som har vært i kontakt med floghavre, skurtreskere, halmpresser, anleggsmaskiner, emballasje, lagre og tørker skal være grundig rengjort før behandling av ny vare eller bruk til annet formål. St. Mary's Stadium. St. Mary's Stadium er hjemmebanen til Southampton FC, og ligger i byen Southampton i sør-England. St. Mary's Stadium ble bygget i 2001 og første kamp var mellom Southampton FC og Espanyol, der resultate ble 3-4 til Espanyol. Kapasiteten er på 32 689 sitteplasser, som også er tilskuerrekorden. Hans Lindahl. Hans «Hasse» Lindahl (født 15. oktober 1954) er en svensk tegneserieskaper. Han er best kjent for sitt arbeid som tegner og manusforfatter for "Fantomet". Lindahl debuterte i "Svenska Serier" med serien «Axel B. Storm» som han både skrev og tegnet. Han tegnet siden et av vinnerbidragene i "Svenska Seriers" manuskonkurranse, science fictionserien «Tänkaren», skrevet av Peter Lundberg og Mikael Poromaa. Bladet ble imidlertid lagt ned på denne tiden, så denne serien ble utgitt i "Fantomen" 12/1982 (på norsk i "Fantomet" 22/1984). Deretter har Lindahl gjort seg mest kjent som Fantomet-tegner. Hans første Fantomet-eventyr, "Zombieligaen", skrevet av Donne Avenell, ble utgitt i "Fantomet" 13/1983. I mange år arbeidet Lindahl kun som tegner av "Fantomet", men på 1990-tallet begynte han å bidra med manus også. Den første historien han skrev selv var "Zombieligaen vender tilbake" ("Fantomet" 15/1998). Lindahl har også i flere år hatt en plass i redaksjonsrådet for den svenske "Fantomet"-produksjonen. På begynnelsen av 1990-tallet forlot Lindahl "Fantomen" for en tid og begynte å tegne for andre blader. Da tegnet han bl. a. krimseriene "Murphy's Lag" (med Claes Reimerthi) og "Chuck Riley" (med Chuck Dixon for bladet "Agent X9" i tillegg til humorserien "Lilla Fridolf", som han tegnet fra 1990 til 1994. Carrow Road. Carrow Road er hjemmebanen til Norwich City FC og ligger i byen Norwich i øst-England. Stadionet ble bygget i 1935 og har en kapasitet på 26 034. Tilskuerrekorden på 43 984 ble satt i FA-cupens sjette runde mot Leicester City FC i 1963. Scrabster. Scrabster er et sted 2,5 km vest for Thurso nord i Skottland. Daglig fergeforbindelse med Stromness på Orknøyene (90 minutters overfart). Switha. Switha er øya sør for Flotta, som ikke er navngitt på kartet Switha er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene, beliggende sør for øya Flotta. Øya har ikke vært bebodd i moderne tid og brukes i dag som beitested for sauer. Øya er 1 km lang og 3 km bred. Sven Mollekleiv. Sven Mollekleiv (født 2. mars 1955 i Bergen) er ansatt som direktør for samfunnskontakt i Det Norske Veritas fra 2003. Han var 2002–2006 styreleder i Vålerenga Fotball. Han ble født i Bergen, men vokste opp på Valle i Oslo og gikk på Hovin skole. Han har hovedfag fra idrettshøgskolen, var informasjonssjef i Norges Idrettsforbund fra 1984 til 1986, markedssjef i Norges Fotballforbund fra 1988 til 1991 og var fra 1991 til 2001 generalsekretær i Norges Røde Kors, da han ble personaldirektør. Han har vært president i Norges Røde Kors siden 3. oktober 2008, da han tok over etter Thorvald Stoltenberg. Mollekleiv ble valgt med 267 stemmer, mens Per Christian Voss fikk 58 stemmer. Kobe Bryant. Kobe Bean Bryant (født 23. august 1978) er en amerikansk basketballspiller. Bryant tilbragte ti år av oppveksten sin i Italia, hvor hans far, Joe «Jellybean» Bryant, spilte profesjonell basketball. NBA-karriere. Bryant ble trukket opp av NBA-klubben Charlotte Hornets, men ble byttet til Los Angeles Lakers mot Vlade Divac samme året, der han har spilt resten av sin karriere. Der har han opplevd mye dramatikk, blant annet en feide med lagets andre stjernespiller Shaquille O'Neal og voldtektsanklager. 22. januar 2006 skårte han 81 poeng i en kamp mot Toronto Raptors, nest mest gjennom tidene etter Wilt Chamberlains 100 poeng i en kamp i 1963. Lakers vant til slutt kampen 104-122. Bryant ble etter den ordinære sesongen 2007/08 kåret til MVP foran Chris Paul og Kevin Garnett. Swona. Swona ligger sør for South Ronaldsay Swona er en øy i beliggende nord i Pentland Firth og tilhører den skotske øygruppen Orknøyene. Stroma som ligger lengre sør, administreres fra Caithness på det skotske fastlandet. Øya er eid av en bonde fra Orknøyene (2005), men er ikke dyrket. Flotta. Flotta ligger mellom Hoy og South Ronaldsay Flotta er en øy den skotske øygruppen Orknøyene, beliggende mellom Hoy og South Ronaldsay. Øya har en stor oljeterminal, og har fergeforbindelse med Houton på Mainland og Lyness og Longhope på Hoy. John Milton. John Milton (født 9. desember 1608 – 8. november 1674) var en engelsk poet, polemiker, en lærd intellektuell og embetsmann for det engelske samveldet under Oliver Cromwell. Han er mest kjent for sitt episke dikt "Det tapte paradis" ("Paradise Lost"). Han skrev på engelsk, latin og italiensk i en tid av religiøs spenning og politisk uro. Hans poesi og prosa reflekterte dyp overbevisning og adresserte samtidens stridsemner, blant annet "Areopagitica", en lærd avhandling som fordømte sensur av tekster før de var utgitte. Miltons verdenssyn ble utviklet på bakgrunn av omfattende lesning, reiser og personlige erfaringer fra studentdagene på 1620-tallet og til den engelske revolusjonen. Som en av de første opplysningsfilosofene fikk han stor innflytelse over hele Europa, men det var også mye strid om han. I en av samtidens biografer ble han omtalt som «elsket av mange, hatet av andre». Milton døde derimot fattig og som en marginal figur i Englands intellektuelle liv, men sto til siste fast på de politiske valg han hadde gjort. Samuel Johnson priset "Det tapte paradis". William Hayleys biografi fra 1796 kalte ham for «den største engelske forfatter». Hans innflytelse på engelsk litteratur har vart fram til moderne tid, skjønt hans navn dalte etter kritikk fra T.S. Eliot og F. R. Leavis. Han har generelt forblitt ansett «som en av de framragende forfattere i engelsk språk og som en tenker av verdensbetydning.» Fara (øy). Fara ligger mellom Flotta og Hoy Fara er en øy i den skotske øygruppen Orknøyene, beliggende mellom Flotta og Hoy. Øya har vært ubebodd siden 1960-årene. Fara må ikke forveksles med Faray som ligger nær Eday. Kvik Halden Fotballklubb. Kvik Halden Fotballklubb (stiftet 19. juni 1906 som "Fotballklubben Kvik") er en norsk fotballklubb fra Halden. Klubben ligger i 2. divisjon og spiller sine hjemmekamper på Halden Stadion. Drakten har røde og hvite vertikale striper, mens buksene er blå. På vinterstid har Kvik Halden de fleste treninger på det nyanlagte kunstgressanlegget på Strupe. Historikk. På slutten av 1800-tallet fantes det flere fotballklubber i Halden, eller "Fredrikshald" som det het den gang. I 1904/05 dannet alle klubbene i byen "Halden Idrætsforening". Når den foreningens hovedfokus ble rettet mot friidrett, etablerte de fotballinteresserte medlemmene "Fotballklubben Kvik". Klubben ble stiftet 19. juni 1906 på Os i Halden, og Edvard Sem jr. ble valgt til formann. Klubben ble Norgesmestre i 1918, etter ha slått Brann 4–0 på Marienlyst i Drammen. I tillegg har klubben spilt to andre cupfinaler, i 1915 og 1922, begge endte med tap mot Odd. I samme periode nådde klubben semifinalen fire ganger, i 1913, 1916, 1917, og 1927. I 1997 slo "Fotballklubben Kvik" seg sammen med "Halden Fotballklubb" og dannet dagens fotballklubb; "Kvik Halden Fotballklubb". I 2005-sesongen rykket Kvik ned fra 2. divisjon, og har siden spilt i 3. divisjon. Klubbens tredje opprykkskvalifisering på fire år endte igjen i et skuffende tap den 24. oktober 2009 — da haldenserne røk ut på bortemål mot Vestfold-laget Ørn Horten. I 2010-sesongen lyktes de endelig, Kvik Halden vant sin 3. divisjonsavdeling. I opprykkskvalifiseringen slo Kvik ut Eik-Tønsberg og rykket opp til 2. divisjon 2011. Returen til 2.divisjon endte med 5.plass. Harald Sohlberg. Harald Oskar Sohlberg (29. september 1869 i Kristiania, død 19. juni 1935) var en norsk, nyromantisk billedkunstner. Han arbeidet med oljemaleri, akvarell, tegning, litografi og radering. Produksjon. Sohlberg har en stor produksjon å vise til (ofte er det forskjellige versjoner av det samme motivet), og han regnes blant våre mest kjente malere. Maleriene finnes i privat eie og i gallerier rundt i hele verden. Vinternatt i Rondane. Harald Sohlbergs mest kjente bilde er "Vinternatt i Rondane", også kalt "Vinternatt i fjellene". Det lagde han i flere utgaver og både som oljemaleri og fargelitografi. Den første utgaven av "Vinternatt i Rondane" ble til i 1901. Hovedutgaven, det vil si det store oljemaleriet i Nasjonalgalleriet, ble imidlertid ikke ferdig før vinteren 1913–1914, etter at det var påbegynt i 1911. Siden arbeidet han videre med motivet som fargelitografi, og også en maleriutgave i de siste leveårene. Til sammen finnes det, i tillegg til alle litografiene, 20 utgaver av bildet, de fleste i vannfarger eller i blandet teknikk på papir. Alistair Carmichael. Alistair Morrison Carmichael (født 15. juli 1965 i Islay, Skottland. Bosatt på Orknøyene) er en skotsk politiker som representerer Orknøyene og Shetland i det britiske parlamentet. Han ble valgt inn i 2001 og er medlem av Liberaldemokratene. Xenofanes. Xenofanes (fra byen Kolofon) (født ca 570 f.Kr, død ca 485 f.Kr) var en gresk filosof. Ifølge Aristoteles var han den første som lærte at alt utgjør en stor enhet. Han grunnla den eleatiske skolen i filosofi. Etter legenden skal Xenofanes ha hatt Parmenides som sin lærer, men som med så mye annet rundt hans liv er også dette langt fra sikkert. I de kun 38 fragmentene vi har av Xenofanes' verker, opptrer han med flere forskjellige meninger som krysser hverandre. Det er mulig han ikke søkte en enhet i sin egen filosofi, men opptrådte mer som den som spør enn den som svarer. En av de få tingene som går igjen er at han er kritisk til den antropomorfistiske polyteismen som Homer og Hesiod stod for. Bhagavadgita. Bhagavadgita (sanskrit भगवद्गीता, «Herrens Sang») er et av de mest leste og respekterte hellige skriftene i hinduismen. Teksten er antagelig skrevet ca 200 år f.Kr. Bhagavadgita er på 700 vers, og er "6. bok" av det store indiske eposet Mahabharata som har over 90 000 vers. Handlingen er lagt rett før det avgjørende slaget i Mahabharata. Bhagavadgita skildrer samvittighetskvalene hos prins Arjuna, idet han skal gå til kamp mot sine slektninger på sletta Kurukshetra. Hans vognfører viser seg å være guden Krishna, en avatara av Vishnu, som legger ut for ham om at den fysiske verden er forgjengelig, men at sjelen (atman) lever videre selv om legemet dør. Krishna belærer Arjuna om forskjellen mellom de felles etiske normer, og de etiske normene Arjuna er forpliktet på som medlem av "krigerklassen"; og verket understreker betydningen av å gjøre sin plikt på den plass man har fått i verden uten å skjele til handlingens frukter. Verket har en lang og variert virkningshistorie, og har blitt tolket på flere ulike måter. Frigjøringshelten Bal Gangadhar Tilak (1856–1920) leste den som en oppfordring til væpnet opprør med de britiske kolonimyndighetene, mens Mahatma Gandhi (1869–1948) brukte Bhagavadgita som inspirasjon for sin ikkevoldsfilosofi. Bhagavadgita var den første teksten på sanskrit som ble oversatt til en europeisk språk, til engelsk av Charles Wilkins i 1785. Arcangelo Corelli. Arcangelo Corelli (født i Fusignano, Ravenna 17. februar 1653, død i Roma 8. januar 1713) var en italiensk komponist og fiolinist. Det er lite man vet om hans tidlige liv, men han fikk undervisning i fiolin hos Giovanni Battista Bassani og lærte komposisjon hos Matteo Simonelli, en kjent sanger i det pavelige kapell. Corelli studerte videre i Bologna fra 1666 og ble tatt opp ved "Accademia Filarmonica" da han var bare 17 år. I 1671 spilte han, 19 år gammel, i Paris. Dette ble en stor suksess, noe som medførte at Corelli ble et kjent navn i Europa. Fra Paris reiste han til Tyskland. I 1675 spilte han førstefiolin i orkesteret. I 1681 var Corelli i tjeneste hos prinsen av Bayern og mellom 1680 og 1685 arbeidet han sammen med sin venn og kollega Cristiano Farinelli (som antas å være onkelen til den kjente kastratsangeren Farinelli). I 1685 var Corelli tilbake i Roma som kammermusiker hos den svenske dronning Christina av Sverige i Roma. Til henne dediserte han sine "12 trio sonatas da chiesa op.1" fra 1681. Corelli og dronning Christina traff hverandre tidlig i Corellis karriere, og hun ble avgjørende for den unge komponistens utvikling – Christina ble hans mesén. Blant hans beundrere var også kardinal Pietro Ottoboni, grandnevø av den andre kardinal Pietro Ottoboni som i 1689 ble pave Alexander VIII). Fra 1689 til 1690 oppholdt Corelli seg i Modena, da hertugen av Modena støttet ham. Etter 1708 trakk Corelli seg tilbake fra offentligheten. Han bodde i palasset til kardinal Ottoboni i Roma, men besøkte kongen av Napoli samme år, etter invitasjon fra kongen personlig. Corelli laget knapt noe bruksmusikk, men fokuserte på kunstmusikk. Som fiolinlærer var han krevende, og forlangte både disiplin og skarp presisjon. Det er likevel sagt om Corelli at hans personlighet var i overensstemmelse med hans navn, han hadde en erkeengels tålmodighet. Corellis musikk ble fremhevet av etterfølgende kolleger til langt inn på 1800-tallet. François Couperin, Vivaldi, Telemann, Giuseppe Tartini, Bach og Sergej Rachmaninov har alle hyllet Corelli, gjennom i egne verk å bygge på hans ideer. Corelli var den første komponist som ble berømt utelukkende for sin instrumentalmusikk. Hans verker var svært populære i samtiden og i lang tid etterpå. Hans seks opus omfatter bare 49 triosonater, 12 concerti grossi, og en sinfonia - i kvantitet liten i forhold til for eksempel Bach eller Händels store produksjon, men musikken hans hadde likevel stor betydning for barokkmusikken. Gardasjøen. Gardasjøen (it. "Lago di Garda") er Italias største innsjø. Den ligger nord i Italia, på grensen mellom Lombardia og Veneto og med den nordlige delen i Trentino-Alto Adige. Sjøen er gravet ut under siste istid av isbreer i Alpene. Det er bratte fjellsider både på østsiden og vestsiden. I sørenden begynner det store slettelandet nord for Po. Sjøen er et stort turistmål. Det er hoteller og badesteder langs hele kysten. I nordenden ligger Riva del Garda, og helt i syd ligger Sirmione på en halvøy. Galterud. Galterud er et poststed og en gard i Sør-Odal i Hedmark. Poststedet har postnummer 2223. Navnet blir også bruk om den delen av Øysetbygda i Kongsvinger som ligger sør for Glåma. Området er preget av enkel landbruksvirksomhet. Siden 1600-tallet har postkretsen bestått av Austroa og Vestroa, tidligere også kalt Vellingroa og Grautroa. Austroa omfatter Melland, Stomperud, Isakrud, Galterud, Harstad og Ånnerud og Vestroa omfatter Kroksrud og Kollsrud. På Skarnes kalte folk hele denne grenda samla for "Oppiroa". Historie. Garden Galterud ligger lenger sør sett i forhold til stasjonen i dag, men etter at garden Anger ved Fulufjorden i Glåma ble borte, fikk de omkringliggende gardene hver sin teig hvor garden hadde ligget. Den ene av disse ble kalt Galterudenga og hørte altså til Galterud. Her ble "Galterudengen stoppested" bygd i 1860-åra. Stoppestedet ble på 1880-tallet oppgradert til stasjon med navnet "Galterud stasjon", og i 1903 fikk Galterud egen moderne stasjonsbygning. Etter at stasjonen ble etablert, har kretsen på folkemunne fått navnet Galterud. Navnet. Navnet "Galterud", gammalnorsk "Galtaruð", kommer av det norrøne mannsnavnet Galti, Galt, satt sammen med ruð som betyr rydning, altså Galts rydning. De gamle skolene. På Stomperud vest for stasjonen lå Stomperud skole som nå er nedlagt og sentralisert til Sander. På Huvnes i Kongsvinger lå Åssum skole. Åssum skole ble nedlagt og sentralisert til sentralskolen på Kongsvinger i 1964. Kommersiell virksomhet. Så sent som på 1960-tallet var fire butikker (landhandlerier og dagligvarebutikker) lokalisert i området ved Galterud stasjon. Videre var jernbanestasjonen betjent, og det var et poståpneri, senere benevnt underpostkontor og postkontor c, der. På 1990-tallet forsvant den siste butikken. Industri. I 1737 ble det oppdaget en malmgang på Spetalen i Konsvinger, i åsen sørøst for Galterud. Malmgangen gikk i retning fra sør til nord og lå åpent på fire steder. På det første stedet var det et skurv som var 1 lakter bred og 200 alner lang. Spetalsgruvene var en del av Odals Verk. På Gulli i Kongsvinger ligger Kongsvinger kraftverk som ble satt i produksjon i 1978. Kraftverket utnytter fallet i Svartfossen på 10 meter. Glåma er oppdemmet ved kraftverket og verket er et elvekraftverk. Galterud Bruk ligger på Melland og har i flere år vært en viktig grunnsten i lokalsamfunnet. Galterud bruk ble kjøpt opp av L. A. Lund den 7. juni 2006. Spetals Verk AS ble etablert i 1998. Virksomheten prosjekterer og leverer vannturbiner til små– og mellomstore kraftverk til det norske markedet. Bedriften har per 2011, levert omlag 40 kraftverk til norske prosjekter. Bedriften leverer vannkraftturbiner med en turbineffekt i området 0,5-10MW. Arons hule. Oppe i åsen sør for Galterud, ved tjernet Stubbekjølen i Konsvinger, ligger Arons hule. Selve huleåpningen er lav, så man må krype inn, men inni er det plass til flere vokse personer, som til dels kan stå oppreist. Sagnet forteller at hulen en gang ble brukt som skjulested av Røver-Aron, som hadde rømt fra Norrland i Sverige. Foruten å stjele dyrene til lokalbefolkningen, bortførte han også ei jente kalt Lisbet Jaraldstorpet, som han holdt fanget i hulen. Hun klarte til slutt å rømme bort til to jegere. Røver-Aron kom løpende etter henne og ble skutt av jegerne. Liket ble senket i Stubbekjølen. Busby Babes. The Busby Babes var en gruppe unge Manchester United-spillere som regjerte i engelsk fotball på 50-tallet. Navnet fikk de på grunn av deres lave gjennomsnittsalder, og manageren sir Matt Busby. Busby Babes var bemerkelsesverdige ikke bare på grunn av sin lave alder, men også det faktum at de var fra egen ungdomsatsing, noe som var uvanlig på den tiden. Betegnelsen, angivelig først benyttet av Manchester Evening News-journalisten Tom Jackson, refererer vanligvis til laget som vant ligamesterskapet 1955-56 og 1956-57, med en gjennomsnittsalder på henholdsvis 21 og 22 år. Åtte Busby Babes døde i en flyulykke i München i 1958, deriblant Duncan Edwards. Den siste av de overlevende spillerne, Bobby Charlton, la opp i 1975. Flaviske dynasti. Det flaviske dynasti var en serie med tre romerske keisere, som hersket fra år 69 til 96. Selv om perioden for de flaviske keiserne var relativt kort, ble navnet populært, og ble et vanlig element i romerske navn for ettertiden. a>, den siste keiseren i det flaviske dynasti Nervan-antoninske dynasti. Det nervan-antoninske dynasti var et utvidet dynasti som varte fra mordet på Domitian i 96 til mordet på Commodus i 192. Dynastiet bestod også av de fem store (Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, og Marcus Aurelius), og i tillegg Aurelius' sønn Commodus og Lucius Verus, som regjerte sammen med Marcus Aurelius. Dynastiet kalles også adoptivkeiserne, fordi keiseren valgte sin etterfølger ved å adoptere. Severanske dynasti. Det severanske dynasti var en rekke med romerske keisere som hersket fra sluttten på det andre århundre til tidlig på det tredje årundre. Det var det siste dynastiet av Principatet før krisen i det tredje århundre. Keisere av dynastiet. Alexander Severus, den siste av de severanske keiserne Sinsenkrysset. Et oversiktsbilde (2011) over krysset som pr. 2012 er Norges mest trafikerte Sinsenkrysset i Oslo er en treplans trafikkmaskin og et av Norges mest kjente veiknutepunkter. Det forbinder ring 3 (Store ringvei) med riksvei 4 (Trondheimsveien). Bydelsgrensene til Nordre Aker, Bjerke, Sagene og Grünerløkka møtes i krysset. Sinsenkrysset ble norges mest trafikerte veikryss med over 100 000 kjøretøy i døgnet da rivingen av Bispelokket ble påbegynt til 31. oktober 2011. Historie. Krysset har utviklet seg betraktelig, fra å ha en kiosk midt i krysset til et veianlegg i tre plan med rundkjøring i midten, samt trikketrasé. Bygging av Trondheimsveien startet på 1600-tallet, i området fra Carl Berner og nordover gjennom gården Sinsen. Sinsenkrysset ble etablert i 1870. Trafikken gjennom krysset var dominert av varetransport av planker og bygningsmateriell fra distriktene. Krysset forble et vanlig kryss frem til godt ut på 1950-tallet. Trafikken i området økte og krysset ble en trafikk-kork. Norges første rundkjøring ble bygd her i 1957. Trikketrasseen mot Grefsen ble lagt under veien mot Muselunden. Men kryssets kapasitet var sprengt allerede i 1962 da Store ringvei åpnet som firefeltsvei fra Økern til Sinsenkrysset. Trondheimsveien ble lagt som bru over krysset i 1970, og i 1991 ble trikkesporet lagt under krysset. Store ringvei ble lagt under rundkjøringen i 1994. Etter planen skal det i løpet av 2013 ferdigstilles ny vei mellom Sinsen og Økern, der Store ringvei fra Sinsen vil gå i en ny tunnel, Lørentunnelen. I løpet av en gjennomsnittlig dag passerer over 100 000 biler krysset. Begrepet «Nord for Sinsenkrysset» beskriver at alt nord for dette krysset ble ansett som landsbygd. Donnie Brasco. "Donnie Brasco" er en amerikansk mafiafilm fra 1997, basert på en sann historie i regi av Mike Newell. I hovedrollene finner vi bl.a. Al Pacino, Johnny Depp, Michael Madsen, Bruno Kirby og James Russo. Handling. FBI-agenten Joe Pistone (Johnny Depp) infiltrerer mafiaen under dekknavnet "Donnie Brasco" og blir etter hvert en betrodd medarbeider og venn av mafiamedlemmet Benjamin "Lefty" Ruggiero (Al Pacino) som er Soldat i "Sonny Black" (Michael Madsen) sitt crew. Dette gjør livet hans stadig mer komplisert og farlig. På slutten av 1970-tallet, er FBI-agenten Joe Pistone i oppdrag med å infiltrere New York City-baserte Bonanno-familien. Han kaller seg Donnie Brasco og stiller opp som en juveltyv ekspert fra Vero Beach, Florida. Han blir senere kjent med Benjamin "Lefty" Ruggiero, soldat i Bonanno-familien og Dominick "Sonny Black" Napolitano, som er Caporegime og sjef over Lefty's mannskap. Vaktarrest. Vaktarrest (sjargongbetegnelse kakebu) er en straffereaksjon som i det militære straffesystemet tilsvarer fengsel. Både befal og soldater kan ilegges kakebu. Sjargongbetegnelsen "kakebu" har sammenheng med «vann og brød», brød i den trønderske formen kak'skiv'. I forbindelse med regelbrudd kan mannskapet ilegges refselse med straffereaksjoner som spenner fra bøter, forskjellige frihetsinnskrenkninger til vaktarrest. Men bare ca. 5 % av regelbruddene er så alvorlige at refselsene medfører vaktarrest. Som oftest har reaksjonen da sammenheng med flere dagers ulovlig fravær (på fra 7 til 12 døgn) som «belønnes» med like mange døgns vaktarrest. Ulovlig fravær (tjuvperm) ut over 12 døgn ender som straffesak i de vanlige rettssystemet hvor reaksjonen er 25 dagers ubetinget fengsel. En bot på 150 kroner kan subsidiært sones med ett døgn i arresten. I 2003 ble det totalt ilagt 1 900 refselser i det norske forsvaret. Spongdal. Spongdal er et tettsted på Byneset i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Her finner man dagligvarebutikk, gatekjøkken, bilverksted samt en golfbane med 27 hull, og midt i «sentrum» finner man Spongdal skole, som er en 1.–10.-skole med ca. 350 elever. Spongdal barneskole tar inn elever fra halve Byneset og barneskoledelen utgjør ca. 150 elever av det totale antallet. Spongdal ungdomsskole tar inn elever fra hele Byneset og Leinstrand (barneskolene Nypvang skole og Rye skole). Spongdal er hjem for skolekorpset Byneset Leinstrand Skolekorps som er et meget aktivt musikkorps. Verdens eneste heltids freelance tubasolist og en av de aller fremste utøverne på sitt instrument, Øystein Baadsvik, startet sin karriere i Spongdal skoles musikkorps. Pompeius. Gnaeus Pompeius Magnus (Latin: CN·POMPEIVS·CN·F·SEX·N·MAGNVS) (født 29. september 106 f.Kr., døde 29. september 48 f.Kr.), også kjent som Pompeius den store, var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker i det første århundre f.Kr.. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer mot piratene i Middelhavet, fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Pompeius bidro deretter til å slå ned Spartacus' slaveopprør. For å styrke sin stilling ytterligere allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumvirat. Avtalen ble forseglet da Pompeius giftet seg med Cæsars eneste datter, Julia. Triumviratet ble imidlertid kortvarig; etter at Crassus ble drept i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrere Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløste en borgerkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen endte i slaget ved Pharsalus, der Pompeius ble slått og måtte flykte til Egypt. Der ble Pompeius forrådt og drept av Ptolemaios XIII av Egypt. Marius. Marius er et mannsnavn og et romersk slektsnavn. Generalen Gaius Marius var en av de som het det til etternavn. Mannsnavnet Marius har opphav i det romerske slektsnavnet, men kan også være en maskulin form av kvinnenavnet Maria. Utbredelse. Marius var blant de mest populære navnene på guttebarn født i perioden ca 1980–2005. Merton Park. Merton Park er et sted i bydelen Merton i London. Det er et lite sted med forstadspreg mellom Wimbledon, Morden, South Wimbledon og Wimbledon Chase, 11,7 km sørvest for Charing Cross. Området har som bydelen navn etter det historiske sognet Merton. Midt i Merton Park ligger en kirke viet til Jomfru Maria. Den ble grunnlagt i det 12. århundre av augustinere fra Merton Priory, et kloster hvor bare deler av vestporten er bevart. Historie. Inntil siste fjerdedel av det 19. århundre var Merton for det meste et landlig område. Det som i dag utgjør Merton park var eid av en handelsmann fra City Of London ved navn John Innes, som var den lokale «lord of the manor». På grunn av den raske utviklingen i Wimbledon begynte Innes å utvikle området til boligformål. Han brukte hageforsteder som på den tiden sprang opp i England som forbilde, spesielt Bedford Park i Chiswick. Typiske elementer er trær langs gatene og frittstående eller vertikaldelte hus, i motsetning til de smale fortauene og de lange terrassehusene man finner så mange andre steder i London. Den nordlige delen av Merton Park er nå et vernet område. Den sørlige delen ble utviklet i 1920- og 1930-årene, blant annet som en følge av åpningen av Morden undergrunnsstasjon. Det ble lagt mindre innsats i utviklingen av denne delen, og den er derfor ikke med i det vernede området. Merton (Oxfordshire). Merton er en landsby i Oxfordshire, sør for Bicester og nær motorveien M40. Den er ett av to steder hvor man mener slaget ved Merton, hvor Ethelred av Wessex falt, stod i 871. Det er gravd ut to gravhauger der. Siamesisk kampfisk. Siamesisk kampfisk (vitenskapelig navn: "Betta splendens"), ofte kalt bare kampfisk på norsk (eller "Betta" på engelsk), er en art i gruppen guramier. Det er en tropisk ferskvannsfisk og en populær akvariefisk. I naturen er den brunlig med røde og blå iriserende partier. Hannfiskene har sterkere farger enn hunnene. Det er en labyrintfisk, noe som innebærer at den har evnen til å puste luft ved hjelp av et organ i hodet kalt "labyrinten". Det vitenskapelige slektsnavnet "Betta" kommer fra nylatin, antakelig fra javanesisk "waděr", en ferskvannsfisk, mens epitetet "splendens" betyr «glitrende» eller «skinnende». Det thailandske navnet plakat (fra thailandsk "pla", «fisk» og "kat", «bite») brukes i Norge mest om de kortfinnede variantene. Revir. Rundt skumredet har hannkampfisken reviret sitt, som han helhjertet forsvarer mot inntrengere, og da særlig artsfrender. I naturen er reviret hans på mellom en og tre meter i diameter. Nabohannen slipper ikke inn i reviret, men han blir tolerert så lenge han respekterer grensene. Noen undersøkelser har vist at kjente hanner, som antas å være streifere på utkikk etter en ledig plass, blir jaget med mye større iver. Dette viser at kampfisk blant annet er i stand til å skille mellom individer. Andre undersøkelser bestrider dette. Hannkampfisk av avlsformen "veil tail" Kamp. Det er den territorielle adferden som har gitt kampfisken sitt populærnavn. I Thailand og Vietnam har den kortfinnede oppdrettsformen "Plakat Mohr", «bitefisken i krukken», tradisjonelt blitt brukt til veddemålskamp, hvor to fisker blir sluppet opp i en bolle og kjemper til den ene kan bli utpekt til vinner. Langfinnede varianter kallen "Plakat Cheen" («kinesisk bitefisk») og brukes ikke til kamp. På lignende måter har mennesker også brukt haner, hunder og andre dyr. Denne praksisen er etisk tvilsom og forbudt i mange land, deriblant Norge. Lek. Hannen bygger et skumrede i vannflaten, som han lokker med seg en hunn til. Når eggene er sluppet og befruktet, plasserer han dem i redet, og jager hunnen bort. Han pleier eggene og den nyklekkede yngelen fram til avkommet er så selvstendige at de svømmer bort. Akvaristikk. Kampfisken foretrekker sakteflytende vann med en temperatur på 25-28 °C, en hardhet mellom 0 og 25 dGH og en pH mellom 6,0 og 8,0. Den blir opptil. 10 cm lang, og trenger normalt et akvarium på minst 30 liter for å trives. Den lever i ca. 2-4 år i fangenskap (over 5 år i sjeldne tilfeller). I handelen koster kampfisk alt fra 35 kroner til flere tusen, alt etter avlsform og marked. Avlsformer. I zoo-butikkene finner man mange varianter som er avlet fram i fangenskap. De aller fleste fiskene i salg har lengre finner og sterkere eller helt andre andre farger enn fiskene i naturen. Den første finnevarianten som ble avlet fram, var "slørhale" ("veil tail", forkortet "VT"). Halen er lengre enn den naturlige halefinnen, ("round tail"), og henger som et slør bak fisken. Denne varianten er fortsatt den vanligste i norske akvariebutikker, men dette vil trolig endre seg etter hvert som nyere, populære varianter blir vanligere. Eksempler på disse er "crowntail (CT)", "delta", "double tail (DT)", "plakat (PK)" og "halfmoon (HM)". Kampfisk hvor kroppen har lysere fargenyanser enn finnene, kalles "cambodian". Fôr. Vanlig fôr å gi til kampfisk inkluderer tørrfôr, frosne/levende mygglarver og oksehjerte. Hannene kan bli kresne og nekte å spise tørrfôr. Dette kan avhjelpes med bedre tørrfôr, levendefôr eller ved at man gjennom betinget læring får fisken til å assosiere tørrfôret med mer fristende måltider, som for eksempel mygglarver. Kampfisken kan også fôres med agurk som er kuttet opp i små biter. Andre fisk. Som en grunnregel: To hanner i samme akvarium går ikke bra. Det er svært sjeldent at akvarier er store nok, og hannkampfiskene fredelige nok, til at man kan ha mer enn én hannkampfisk i hvert akvarium. Hvis flere hannkampfisker vokser opp sammen, kan de i noen tilfeller hemme hverandres kjønnsmodning slik at den territoriale adferden ikke utvikles. Dette kan imidlertid plutselig gå galt, og man våkner opp til et akvarium med en sliten hannkampfisk som har tatt livet av alle brødrene sine og som selv dør av skadene noen dager senere. Hunner og hanner kan også være aggressive mot hverandre. I små akvarier (under 50 liter) bør man heller ikke ha hunner sammen med hannen, annet enn ved avl. Hunnfisken danner seg også et revir som er noe mindre enn hannens, og det er mulig å ha flere hunner i samme akvarium eller sammen med en hann, bare hvis akvariet er stort nok og rikelig beplantet. Hannkampfisk med lange haler ("CT", "DT", "HM" og "VT") bør holdes adskilt fra finnenappere som f.eks. svart tetra og tigerbarbe. Galle. Galle produseres i leveren, og det lages ca 1 l galle pr døgn. Galle er en brun, gul eller grønnlig lett slimet tyktflytende væske som består av vann og en liten del gallesalter. Gallesaltene består av gallesyre som blir dannet i leveren av kolesterol bundet til en aminosyre. Gallen inneholder også lipider og avfallsstoffer. Et av disse stoffene er bilirubin som dannes ved nedbrytning av hemoglobin, de røde blodcellenes oksygenbindende molekyl. Dette stoffet brytes ned i tarmen, og det er det rødbrune nedbrytningsproduktet sterkobilin som gir avføringen brun farge. Leveren inneholder mengde ensymsystemer som bryter ned mange kjemiske stoffer som kan være bestanddeler i maten, nedbrytningsprodukter av kroppens egne bestanddeler, giftstoffer og medikamenter. Mye av dette skilles ut med gallen for at kroppen kvitter seg med det i avføringen. Gallen har en pH på 7,6-8,6. Gallens funksjon er å dele de store fettdråpene som kommer ut i tarmen i mindre dråper. Dette er fordi enzymene som bryter ned fettet er vannløselige og kan bare reagere på overflaten av fettdråpene. De trenger derfor et stort overflateareal for å få brutt ned mest mulig. Leveren produserer galle kontinuerlig. Når det kommer fett ut i tarmen blir hormonet cholecystokinin frigjort. Dette hormonet stimulerer snøremuskelen rundt åpningen fra gallegangen og ut til tolvfingertarmen til å åpne seg slik at galle tømmes ut. Ellers er denne åpningene snørt igjen og galle fra leveren går over i galleblæra. I galleblæra blir gallen konsentrert 5-10 ganger. Etter at gallen blir skilt ut i tarmen, blir 98% av gallesaltene absorbert igjen og går tilbake til leveren hvor de blir en del av ny galle. Dette skjer flere ganger i løpet av et måltid. Sykdommer. Årsaken til gallestein er ikke helt kjent, men man har funnet noen faktorer som spiller inn. Kolesterol finnes i nesten alle gallesteiner, og siden galle i utgangspunktet er nesten mettet med kolesterol er det små endringer som skal til før det dannes krystaller. Dannelsen av pigmentsteiner kan komme ved infeksjon i galleveiene. Gallesteinssykdommer, cholelithiasis kan opptre på flere måter. Man kan ha stein i både galleblæren og gallegangen, og det kan bli betennelse i galleblæren og gangen. Over halvparten av befolkningen har små gallesteiner i galleblæren uten at de merker noe til det. Det finnes sjelden hos barn og unge, men hyppigheten øker med alderen og opptrer oftere hos kvinner enn menn, og oftere hos overvektige. Ofte er gallesteinene så små at de blir skylt ut i tarmen sammen med gallen. Blir steinen så stor at den kan sette seg fast i utløpet av galleblærene eller i gallegangen, kan det føre til gallesteinsanfall. Dette gir kraftige smerter på høyre side øverst i magen, og det kan stråle ut mot ryggen og opp mot høyre skulder. Siden det skilles ut mer galle etter et måltid er det typisk at smertene kommer da, særlig hvis kosten har vært fet og kraftig. Et gallesteisanfall kommer plutselig, gir kraftge, takvise smerter og blir fort bra ved behandling. Betennelse i galleblæren gir et mer jevnt verk oppunder ribbeina på høyre side. Det kan også være ømt når man trykker på siden av magen og det kan være vondt når man puster dypt. Det er også vanlig med feber. Årsaken til galleblærebetennelse er som regel at en gallestein har kilt seg fast i utgangen av blæra, men det kan oppstå betennelse selv om det ikke er noen stein. Blir gallepassasjen stoppet på grunn av en stein eller ødem ved betennelse kan det lett gi gulsott (icterus). Det blir en opphopning av galle i kroppen, og det er særlig fargestoffet bilirubin som gir en gulfarge til hud og slimhinner. Pasientene får også lys, kittfarget avføring og mørk urin. Opptaket av fett og fettløselige vitaminer (A, D, K) bli også dårlig. Christian Graf von Krockow. Christian Graf (greve) von Krockow (født 26. mai 1927 i Rumbske (Pommern), død 13. mars 2002 i Hamburg) var en tysk statsviter, historiker og forfatter. Liv. Grev Christian von Krockow ble født 1927 i Pommern i en uradelig pommersk adelsslekt. I 1945 mistet han og hans familie sitt hjem og måtte flykte til Hamburg. Han studerte fra 1947 til 1954 sosiologi, filosofi og statsrett ved Universität Göttingen og Durham University i England. I 1955 tok han doktorgraden i Göttingen med avhandlingen "Der Dezisionismus bei Ernst Jünger, Carl Schmitt und Martin Heidegger, seine soziale Funktion und seine sozialtheoretische Bedeutung". Fra 1961 til 1969 var han professor i statsvitenskap ved universitetetene i Göttingen, Saarbrücken og Frankfurt. Etter sin eremitering virket han som forfatter i Hamburg. Mellom 1970 og 1973 tilhørte han grunnleggelseskomitéen for universitetet i Oldenburg, hvor han ble utnevnt til æresdoktor i 1995. Han har skrevet en rekke kjente biografier, bl.a. om den tysk-romerske keiser Fredrik II og den tyske keiser Wilhelm II. Chris Penn. Christopher Shannon Penn (født 10. oktober 1965, død 24. januar 2006) var en amerikansk filmskuespiller. Han var bror til skuespiller Sean Penn og musiker Michael Penn, og sønn av regissør Leo Penn. Penn døde på grunn av forstørret hjerte; han hadde tatt en rekke forskjellige medikamenter av den grunn, men det er ingenting som tilsier at noen av disse var ulovlige. Buick Invitational 2006. Buick Invitational 2006 var en golfturnering på PGA-touren som ble arrangert på Torrey Pines Golf Course i San Diego, California, 23. til 29. januar 2006. Tiger Woods forsvarte tittelen fra 2005 og vant turneringen for fjerde gang, etter omspill med José María Olazábal og Nathan Green. Henrik Bjørnstad endte på delt 10. plass. Buick Invitational spilles hvert år som del av "West Coast Swing" på PGA-touren. Turneringen ble opprettet som San Diego Open i 1952 og ble spilt på fem forskjellige baner de neste 15 årene før den fant sitt permanente hjem i Torrey Pines i 1968. I 2006 deltok 155 profesjonelle spillere og én amatør. Premiepotten var 5 100 000 dollar og vinneren fikk 968 000 dollar. De to første dagene ble det spilt på Torrey Pines' to baner, North Course (6874 yards, par 72) og South Course (7607 yards, par 72); etter cutten spilles det kun på South Course. Første runde. Tiger Woods slo ut på første runde torsdag 08.48 lokal tid, sammen med Stuart Appleby og Sergio Garcia. Denne gruppen begynte på 10. hull på North Course. Woods gikk 1 under par etter fem birdier og fire bogeyer. Henrik Bjørnstad spilte sammen med australierne Nathan Green og David McKenzie, klokken 09.24 på 1. hull på North Course. Han gikk fire under par etter fem birdier og én bogey. Brandt Jobe og Thomas Levet delte ledelsen på syv under par. Annen runde. Annen runde spilte både Woods og Bjørnstad på South Course, som er antatt vanskeligere enn North Course. For Woods ble det nok en dag med ustabilt spill: han hadde fem birdies, tre bogeys og én eagle. Han spilte seg dermed opp til delt 22. plass. Bjørnstad gikk på par og lå på delt 30. plass etter runden, mens Jesper Parnevik gikk nok en runde fem under par, og lå med det på delt annenplass før lørdagen. Brandt Jobe lå alene i ledelsen på tolv under par. 82 spillere klarte cuten, som gikk på én under par. Tredje runde. Bjørnstad spilte i første gruppe på hull 1, med Nick Watney og Charley Hoffman, 08.03 lokal tid (17.03 norsk tid). Fjerde runde. Turneringens siste runde ble svært spennende. Etter halvspilt runde lå Henrik Bjørnstad fire under par for dagen, og var alene i ledelsen. Han gikk imidlertid de siste ni hullene tre over par, og endte til slutt på en delt 10. plass, sammen med blant andre Jesper Parnevik. Tiger Woods spilte sin runde på par. Det samme gjorde José María Olazábal, og sammen med nykommeren Nathan Green, som hadde gått tre under par, lå disse likt på ti under par etter fire runder. På det første omspillshullet (det 18.) spilte Woods og Olazábal likt, mens Green fikk bogey og røk ut av omspillet. På det andre omspillshullet (det 16.) avgjorde Tiger Woods turneringen ved å sette par, mens Olazábal fikk bogey. Woods, som spilte sin første turnering for året, vant dermed Buick Invitational for fjerde gang, og forsvarte samtidig tittelen fra året før. Ove Svendsen. Ove Svendsen (født i 1972 i Sauda) er en norsk musiker som er frontfigur i bandet The Owens, som kom med sitt debutalbum "It was near I died" i 2005. Uteskole. Uteskole er en undervisningsteknikk som knytter mye av det pedagogiske opp mot det å være utenfor klasserommets fire vegger. Uteskole gir mange muligheter til frihet og stor grad av tilpasset opplæring. TV 2-nøttene. TV 2-nøttene er et spørreprogram sendt på TV 2. Programmet ble for første gang sendt påsken 2004, og premieren trakk 676.000 tv-seere."TV 2-nøttene" er laget av Kristian Ødegård og Espen Eckbo, og er en parodi på Roald Øyens "Påskenøtter & Julenøtter" på NRK. Et typisk program består gjerne av fem spørsmål, der Ødegård er programleder i kjent Roald Øyen-stil, og Eckbo har mange av innslagene, som er små sketsjer formet som spørsmål. I de senere år har duoen også fått med seg flere norske kjendiser i programmet sitt. I stedet for faste daglige sendinger, ble det julen 2008/2009 og påsken 2009 laget en times lange programmer, med Atle Antonsen som programleder. Eckbo meldte senere overgang til TVNorge, og det har derfor ikke blitt laget flere TV 2-nøtter. Produsert av Seefood TV. Judas Iskariot. a>, «judasfarge», og tydeligere, «jødisk» kroknese. Judas Iscariot (død april ca. 33 e.Kr.), hebraisk Yəhûḏāh ʾΚ-qəriyyôṯ) var i følge Det nye testamente i Bibelen, en av de tolv opprinnelige disiplene til Jesus, og den som til slutt forrådte ham. Forræderen. Judas Iskariot har i tidenes løp stimulert fantasien og vært opphavet til diktning, billedkunst og mange folkelige fortellinger. Mange forfattere har søkt å finne motivasjonen for hans handling. I billedkunsten avbildes Judas ofte kledd i gult – fargen som i noen kulturer symboliserer feighet og forræderi. Historien. Judas Iskariot spilte en sentral rolle under det store påskedramaet. Han huskes som den som forrådte Jesus til fariseerne og de skriftlærde, slik at romerne kom og arresterte ham. I alle de fire evangeliene omtales Judas som «han som forrådte ham». Når det gjelder motivet for Judas' forræderi, skriver evangelisten Johannes at pengene var motivet. Judas var disippelflokkens kasserer, og i følge Johannes hadde han begynt å stjele av kassen ("se Joh. 12,5-6"). Forræderiet av Jesus ble belønnet med 30 sølvpenger, visstnok den vanlige prisen for en slave. Da han så hvor det bar hen, angret Judas, og ville levere pengene tilbake. Men fariseerne og de skriftlærde avviste ham. Judas gikk i fortvilelse og hengte seg. Etymologi. Navnet Judas er en gresk variant av det hebraiske Juda, et navn med røtter til patriarken Jakobs sønn. Iskariot kan bety «mannen fra Kenijjot» (en by i Judea) eller det kan være en forvansking av det latinske "sicarius" i betydningen «knivstikker» – sikariene var en jødisk motstandsbevegelse som forsøkte å drive romerne ut av Judea. Denne tolkningen er vanskelig da sikariene synes først å ha bli dannet på 40- eller 50-tallet e.Kr. Antisemittisk symbol. Noen lærde har antydet at Det nye testamentet har gitt forræderen navnet Judas som et angrep på judeere eller på judeiske religiøse myndigheter ved at de ble holdt ansvarlig for henrettelsen av Jesus. Ordet "jøde", såvel som det det engelske "jew" er avledet fra latin "Judaeus", som igjen er avledet av det greske Ιουδαιος (Ioudaios) som også kan bety judeer. I Johannesevangeliet har den opprinnelige forfatter muligens forsøkt å dra en parallell mellom Judea og judeere (eller jøder). Det er liten tvil om at likhetene mellom navnet Judas og ordene for jøde i de ulike europeiske språkene har bidratt mye til antisemittisme. I Tyskland er de samme ordene Judas – Judäa – Juden; i Spania Judas – Judea – judíos; og i Frankrike Judas – Judée – juifs. Over tid har Judas blitt sett på som den typiske jøde. Han hadde etter sigende rødt hår, noe som ble kalt for «judasfarge», og den gamle stereotypen at jøder hadde rødt hår blir speilet i William Shakespeares "Kjøpmannen i Venedig" (1597) der pantelåneren Shylock etter sigende ble portrettert med rødt hår på den elisabethanske teaterscenen. Judas' forræderi av Jesus for penger ble også sett på som typisk for jødisk griskhet og gjerrighet. Disse blodpengene har seinere fått betegnelsen «judaspenger». Mens Judas i europeiske malerier og i annen kunst og kultur i middelalderen og renessansen ble utstyrt med typisk jødiske stereotype og nedsettende karaktertrekk, ble de øvrige disiplene gitt sterke og høyreiste, nordeuropeiske trekk På samme måte som Judas ble arketypen for den onde jøde ble han også arketypen for en forræder, tilsvarende det quisling er blitt i våre dager. I Dantes "Den guddommelige komedie" er Judas fordømt til det desidert nederste stedet i helvete hvor han er en av tre syndere hvis ondskap er av en slik art at de for all evighet må lide i kjeftene på en trehodet Satan. De to andre er Brutus og Cassius som konspirerte mot og drepte Julius Cæsar. Dette bildet av Judas som forræder har gjort at navnet hans er blitt brukt i betydningen «en judas», det vil si «en forræder». Funnet av Judasevangeliet (se nedenfor) har imidlertid nyansert hans rolle og forhold til Jesus, slik at denne bruken ikke lenger kan rettferdiggjøres. Judasevangeliet. I løpet av 1970-tallet ble en koptisk papyrusrull oppdaget i nærheten av Beni Masah i Egypt, men har siden vandret rundt i lyssky miljøer før det endelig ble tatt vare på av forskere på slutten av 1990-tallet. Judasevangeliet i den eneste eksisterende utgave i koptisk oversettelse av en original som ble skrevet av tidlige kristne på gresk en gang rundt år 150-180 e.Kr. Analyser av materialene i den skinninnbundne, koptiske papyrusrullen anslår at den er nedskrevet rundt år 300, eller en gang mellom år 220 og 340 e.Kr. Den siste linjen i det 66 siders lange manuskriptet lyder Ευαγγέλιον του Ιούδα ("euangelion tou Iouda") hvilket betyr «Judasevangeliet». Dette evangeliet, av forskere kalt for den viktigste arkeologiske oppdagelsen de siste seksti år, forteller en "annen" historie enn den som de fire evangeliene i Det nye testamentet forteller. Judasevangeliet er en åpenbaring om Jesu død sett fra Judas’ synsvinkel og hvor Judas tildeles en helt spesiell rolle i frelsen av menneskene. Teksten avslører en gnostisk opptegnelse av et møte mellom Jesus og Judas, som i denne teksten er gnostiske, opplyste vesener. I motsetningen til de øvrige disiplene er Judas en innvidd. Han er den som forstår Kristi egentlige budskap. Jesus ber Judas om at han skal angi ham til romerne slik at Jesus skal kunne fullbyrde sin oppgave gitt til ham av Gud. Ved å angi Jesus gjør han det Jesus har bedt ham om å gjøre. Judas er klar over den skjebnen han pådrar seg, men Jesus advarer ham: «Du vil bli forbannet.» Professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen forteller at manuskriptets ekthet er hevet over en enhver tvil. Judasevangeliet var i bruk av en tidlig kristen sekt, senere definert som kjettere. Det finnes spor etter Judasbevegelsen i antikken, der verket "Mot alle kjetterne" av kirkefaderen Ireneus fra 180 har en referanse til sekten, som het kainittene, navngitt etter Kain, Abels bror. Judasevangeliets forvirrete vandring etter at det ble gjenoppdaget etter å ha vært glemt 1700 år kom til en slutt da det ble kjøpt av antikvitetshandler Frieda Nussberger-Tchacos i 2000. Det ble gitt videre til Maecenas Foundation for Ancient Arts i februar 2001 for restaurering og oversettelse. Codex Tchacos, som er blitt håndskriftets navn, skal leveres til Det koptiske museet i Kairo. Eksterne lenker. Judas Iskariot Japans historie. Japans historie består av historien til de japanske øyene og det japanske folket, og strekker seg oldtidshistorien i regionen og til Japans moderne historie som en nasjonalstat. Den første kjente skriftlige referanse til Japan er den korte informasjon som er gitt i "De tjuefire historieverker", en samling med kinesiske historiske tekster fra 100-tallet e.Kr. Det er bevis som antyder at det bodde mennesker på de japanske øyene siden Senpaleolitikum. Som en følge av den siste istiden, en gang rundt 12 000 f.Kr. skapte det rike økosystemet på den japanske øygruppen et grunnlag for menneskelig utvikling. Den tidligste keramikkproduksjonen tilhører Jōmon-perioden. Oversikt. Beretningene om den eldste tiden er legendarisk preget. Ifølge tradisjonen ble det japanske keiserdømmet grunnlagt av Jimmu, som etter tidsregningen å dømme levde på 600-tallet f.Kr. Først om århundrene etter Kristus regner man med å ha opplysninger som er godt dokumentert. To japanske bøker, "Kojiki" og "Nihon shoki", ble skrevet på 700-tallet e.Kr. og er de eldste nedskrevne historiske verk. Begge forteller om Jimmu og sier han var en etterkommer av gudinnen Amaterasu. Tidlige kinesiske tekster forteller om Japan og nevner et land som kalles Wa. Det gis opplysninger om tradisjonene og kulturen der. På et tidspunkt forteller kineserne at det var en rekke riker i området. Arkeologiske utgravninger har i høy grad blitt foretatt etter annen verdenskrig og regnes for viktige når det gjelder å få et overblikk over den tidligste historien. Forhistorisk tid. Japan har vært bebodd av mennesker i minst år. Ved flere istider i de siste millioner åra har Japan vært tilknytta fastlandet gjennom landbroer (ved Sachalin i nord og trolig ved Kyushu i sør) som muliggjorde innvandring av mennesker, vekster og dyr til Japan fra nåværende Kina og Korea. Begynnelsen på Japans steinalder kom rundt 20 000 f.Kr. Jomonperioden (10 000–250 f.Kr.). Ved slutten av forrige istid, rundt  f.Kr., oppsto jomonkulturen i Japan. Den var en mesolitisk og neolitisk halvbofast jakt- og samlerkultur. Antageligvis var jomon forfedrene til Japans urbefolkning, ainu. Ifølge tradisjonell japansk mytologi ble Japan grunnlagt i år 660 f.Kr. av keiser Jimmu. Den nåværende keiser Akihito er ifølge den tradisjonelle listen den 125. keiseren etter Jimmu. Yayoiperioden (250 f.Kr.–250 e.Kr.). Yayoiperioden kjennetegnes av et innflyt av teknologier fra det asiatiske fastlandet, og av omfattende innvandring fra ulike områder i Asia (først og fremst området rundt Beijing og Shanghai). I yayoi-perioden ble risdyrking utbredt, og arkeologiske funn vitner om mange ulike lokale kulturer. Det japanske religionen, shintoismen, oppsto i denne perioden. Kofunperioden (250–500). I Kofunperioden blei det laga mange store nøkkelhullsforma graver, som antyder at man hadde en form for statsorganisering som kunne organisere bygginga av store graver til avdøde fyrster. I den kinesiske boka "Redegjørelser fra de tre rikene" nevnes Japan for første gang i skrift, i år 297. Der kalles landet for «Wa», og beskrives som bestående av flere tusen fyrstedømmer, hvorav Yamatai skal ha vært det fremste. Asukaperioden (500–710). Det japanske samholdet blei i denne tida organisert ved hjelp av et klansystem kalt Uji. Yamato-staten stammet antageligvis fra en samling av mektige "Uji". I asuka-perioden blei en militærmakt oppretta i et system der et bestemt antall husholdninger måtte stå for et visst antall utrusta og trena soldater. Det var også i asuka-perioden at buddhismen kom til Japan, via Korea. Gjennom Taikareformene i år 645 ble grunnmuren til et politisk og administrativt system basert på det kinesiske Tang-dynastiet skapt. Man innfører også den kinesiske tradisjonen med å bytte hovedstad hver gang en keiser dør, og da keiseren døde i 710, ble hovedstaden flytta til Nara, noe som innleda Nara-perioden. Naraperioden (710–794). I denne perioden hadde man sterke diplomatiske forbindelser til Kina, og den kinesiske kulturen blei populær i Japan. I år 712 ble krøniken Kojiki gitt ut, og i 720 kom Nihongi («Japans historie»). Disse krønikene blander mytologi og virkelighet, og begge forteller blant annet hvordan gudene skapte Japan. Heianperioden (794–1192). Heian-perioden (794–1185) er oppkalt etter byen med samme navn. I begynnelsen lyktes det Kammu-Tenno nok engang å stabilisere det keiserlige herskapet. Familien Fujiwara hadde allikevel mye makt, og sørget gjennom en skreddersydd bryllupspolitikk å få stor innflytelse på det japanske politiske liv. Kaiser Go-Sanjo (1068) brøt herredømmet til Fujiwara, dog til en høy pris. Han gikk til klosteret og regjerte derifra indirekte, en praksis som keiserhuset hadde beholdt, men sterkt innskrenket og også ødelagt mye av keiserhusets gode rykte. Kamakuraperioden (1192–1333). Kamakura-perioden er en periode av den japanske historie hvor "Kamakura-shogunatet" står sterkt. Det ble offisielt etablert i 1192 i Kamakura, Kanagawa ved den første shogunen Minamoto no Yoritomo. Perioden markerer overgangen til land-baserte økonomier og en konsentrering av avanserte militære teknologier i hendene på en spesialisert krigerklasse. Adelen krevet lydige tjenester fra vasaller, som ble belønnet med len for dem selv. Leneierne utøvde lokalt militært selvstyre. Kamakuraperioden sluttet i 1333 parallelt med ødeleggelsen av shogunatet og opprettelsen av keiserlig styre under erobrere. Muromachiperioden (1338–1573). Denne perioden er også kalt Ashikagaperioden, etter at Ashikagashogunatet ble grunnlagt i 1338. Den nyinnsatte shogunen, Takauji, flyttet fra Kamakura til Muromachi i Kyoto. Det innebar at shogunen kom nærmere keisereninstitusjonen. Dette førte til å makten ble forskjøvet i shogunatets favør. Perioden var preget av uroligheter og desentralisering. Sengoku-perioden (1467–1574). I Japan er perioden fra 1467 til 1573 er kjent som sengoku-perioden eller ”de(n) krigende stat(ers) tid” (Japansk: 戦国時代, Sengoku jidai), og er en del av muromarachi-perioden. Ōninkrigen regnes som begynnelsen på sengoku-perioden. I denne perioden kom Japans første kontakt med Vesten, og perioden er markert av mange borgerkriger mellom ulike klaner og daimyōer. Azuchi-Momoyama-perioden (1568–1600). Denne perioden kom på slutten av Sengokuperioden i Japan, da den politiske foreningen som gikk forut for etableringen av Tokugawa-shogunatet fant sted. Det varer alle årene fra omtrent 1573 til 1603, under hvilken tid Oda Nobunaga og hans etterfølger, Toyotomi Hideyoshi, opprettet orden i det kaoset som hadde preget Japan siden Ashikagashogunatets kollaps. Navnet for denne perioden er tatt fra Nobunagas slott, Azuchi slott, i den nåværende byen Azuchi, og Hideyoshis slott, Momoyama slott (også kjent som Fushimi slott), i Kyoto. Selv om 1573 ofte blir regnet som startfase, begynner denne perioden allerede med Nobunagas inntog inn i Kyoto i 1568, da han ledet sin armé til den keiserlige hovedstaden for så å opprette Ashikaga Yoshiaki som den 15. shogun av Ashikagashogunatet og varer til Tokugawa Ieyasu tar maktsetet efter hans seier over tilhengere av Toyotomi-klanen ved Slaget om Sekigahara i 1600. Tokugawa-perioden (1603–1868). Tokugawa-perioden blir også kalt for "Edo-perioden" på grunn av flytting av hovedstaden fra keiserens by, Kyoto til Edo, dagens Tokyo. Med sin konservativ politikk klarte dynastiet å holde fred i landet i 250 år. Meijiperioden (1868–1912). Meiji-perioden (.jap, "Meiji jidai") blir gjerne definert som epoken hvor Japan ble regjert av Mutsuhito "(Meiji-tennō)". Den omfatter tidsrommet mellom 25. januar 1868 og 30. juli 1912. Meijirestaurasjonen ble begynnelsen på en omstilling fra et føydalsamfunn til en moderne imperialistisk stormakt. Utviklingen som lande gjennomgikk i denne perioden er derav avgjørende for det nåværende Japan og dets betydning internasjonalt. Taishoperioden (1912–1926). Perioden er sammenfallende med regjeringstiden til Taishō-keiseren, fra hans fars død 30. juli 1912 til hans egen, 25. desember 1926. Keiserens dårlige helse ble ansett som en av hovedgrunnene for at maktsentret fra oligarkiet rundt Meiji-keiseren til parlamentet, riksdagen og dermed til en mer demokratisk stat. Utenrikspolitisk fortsatte landets imperialistiske politikk med målet å være Øst-Asias og Øst-Stillehavets hegemonimakt. Den aggressive militarismen ble bremset av problemer med å betale rustningen og av USAs interesser, særlig i det Stillehavsområdet. Showaperioden (1926–1989). Regjeringstiden til keiser Hirohito betegnes som showaperioden og varte fra 25. desember 1926 til 7. januar 1989. Med noe over 62 år er det det antatt lengste regjeringstid i det japanske keiserdømmes 2000-årige historie. Hans regjeringstid så overgangen fra det militaristiske og nasjonalistiske Japan i begynnelsen av showaperioden via den andre verdenskrigs katastrofe og deretter dannelsen av en av verdens mest moderne industristater med en velfungerende demokrati. Tiden må derfor inndeles i disse tre perioder. Åra før andre verdenskrig (1926–1937). Denne perioden var preget av en økende nasjonalisme, imperialisme og etterhvert fascistiske trekk i Japans politikk. Parlamentet ble dominert av militære og landet konsoliderte sin posisjon på det kinesiske fastlandet i Mandsjuria. Utviklingen førte til den andre kinesisk-japanske krig i 1937 som var på sett og vis starten på den andre verdenskrigen i Stillehavet. Andre verdenskrig (1937–1945). Etter erobringen av de viktigste kinesiske byer i 1937/38 var Japan den klart dominerende makten i regionen. Denne aggresjonen svarte USA på med et handelsembargo. Utviklingen tilspisset seg og førte til Angrepet på Pearl Harbor ved slutten av 1941 og Japans entré i den andre verdenskrig for alvor. Japan trakk fordeler av beleiringen av Kina og kunne derav ekspandere sin innflytelse i Sydøst-Asia, slik at til og med Australia ble truet. For å oppnå denne posisjonen brukte de japanske styrkene til dels svært brutale metoder, bl.a. biologisk og kjemisk krigføring. Japan hersket over Filippinene, Ny-Guinea, Burma, Indonesia, som sammen med utallige øygrupper dannet en oljerik koloni. Først i juni 1942 ved slaget om Midway snudde vinden seg for japanerne. Den japanske marinen tapte bl.a. fire hangarskip og i august 1942 tapte Japan ved Guadalcanal ett viktig slag. Den keiserlige armé var vidt fordelt utover riket, men deres forsyninger var svært sårbare ovenfor angrep av ubåter. Arméen holdt seg i god stand frem til 1944, men med økende inntog av tropper fra den europeiske og amerikanske slagmarken ble de alliertes motoffensiv markert. Sydøst-Asia ble gradvis befridd gjennom en rekke operasjoner, som ble kjent som «Island Hopping». Slik beveget de amerikanske stridskreftene stadig nærmere de japanske hovedøyene. Til tross for bitter motstand ved slaget om Iwo Jima og Okinawa feilet de viktigste forsvarsstillingene til Japan. Selv om dette håpløse militære grunnlaget var destruerende for Japans utsikter, valgte de å ikke kapitulere. Noe senere ble den omstridte bombingen av Hiroshima og Nagasaki avviklet den (6. og 9. august 1945). Sovjetunionen erklærte Japan krig den 8. august 1945. Disse hendelsene var avgjørende for Japans kapitulasjon, som ble kunngjort av keiser Hirohito den 15. august i en radiotale. Videre lesning. __NOTOC__ Pop Idol. "Pop Idol" er et britisk fjernsynsprogram som ble vist på ITV1 fra 2001 til 2003. Programmet var en talentkonkurranse der målet var å finne den beste nye sangeren, eller popidolet, i Storbritannia. Impresario Simon Fuller sto bak konseptet, som er blitt eksportert til en rekke land, deriblant Norge som "Idol". Cristal. En flaske Louis Roederer Cristal Champagne fra 1993 Cristal er navnet på en prestisjefylt Champagne produsert av Louis Roederer. Champagnen er lett å kjenne igjen på sin klare («krystallaktige») flaske, at den er innpakket i cellofanpapir og at den har en gulletikett. Cristal ble for første gang produsert i 1876 for Alexander II av Russland. I dag blir Cristal ansett som et statussymbol blant rappere, som til stadighet refererer til drikken i musikken sin, og omtaler den blant annet som «Cris» eller «Crissy». Torfinn Nag. Torfinn Nag (født 7. januar 1956 i Madla) er en norsk skuespiller som for det meste har spilt i teaterstykker og revyer/show, men han har også spilt i TV-serier og hatt mindre roller i filmer. Dessuten har han også hatt regi og skrevet manus for ulike TV-serier. Nag er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og har jobbet 28 år ved teatre i hele Norge. São Paulo Futebol Clube. São Paulo Futebol Clube, oftest omtalt bare som São Paulo, er en av de mest fremtredende fotballklubbene i Brasil. Klubben hører som navnet antyder hjemme i São Paulo, og ble grunnlagt 25. januar 1930. Hjemmebanen heter "Morumbi" og tar 80 000 tilskuere. Klubben spiller i brasiliansk Série A, "Campeonato Brasileiro", en turnering den har vunnet fire ganger, senest i 2006. Av andre meritter kan nevnes tre Copa Libertadores-titler (sist i 2005), 21 São Paulo mesterskap og tre VM-mesterskap for klubblag (sist i 2005 da de beseiret Liverpool 1-0 i finalen). Klubben spiller i helhvite hjemmedrakter, med unntak av en rød og en svart horisontal stripe øverst på trøyen. Den er Brasils tredje mest populære fotballklubb, med totalt 13 millioner supportere. Av berømte spillere som har spilt for klubben kan nevnes Cafu, Careca, Juninho Paulista, Denilson og Serginho. Boiorix. Vandrinene til kimbrerne og teutonerne. Boiorix (død 101 f. Kr. ved Vercellae) var en konge av den germanske stammen kimbrerne. Han førte kimbrerne fra deres opprinnelige områder ved Nordsjøen mot sør, for å finne nytt land for bosetning. Hans største suksess var den spektakulære og tilintetgjørende seieren over romerne ved Arausio i året 105 f. Kr. Noen år tidligere, i 113 f. Kr., hadde han også beseiret dem ved Noreia. Senere, i året 101 f. Kr., ble han imidlertid beseiret av Gaius Marius ved Vercellae, og Boiorix selv falt under slaget. Pixar. a>.Pixar Animation Studios er et amerikansk filmstudio som er verdenskjent for sine animasjonsfilmer. Pixar ble i en periode ledet av Steve Jobs, også kjent fra Apple Inc. og NeXT Software Inc. 24. januar 2006 ble Pixar kjøpt opp av The Walt Disney Company for 7,4 milliarder dollar. Balatonsjøen. Balatonsjøen er Ungarns største innsjø, og ligger kun 50 km fra Østerrike, er 80 km lang, 15 km bred, 12,2 meter på det dypeste og har en gjennomsnittsdybde på 3,2 meter. Balatonsjøen dekker et areal på mer enn 600 km², noe som gjør den til Sentraleuropas største innsjø. På grunn av at sjøen er relativ grunn varmes den derfor hurtig opp i godvær, og det er den innsjøen i sentral Europa som fortest varmes opp. På grunn av dette kan Balatons vanntemperaturer nå helt opp mot tretti grader på sommeren. En god svømmer kan dykke ned på bunnen uten utstyr. Den sørlige delen av Balaton er kjent for å være langgrunn, mens det på den nordlige siden er dypere og litt mer kupert. Siofok er kjent for å være Balatons hovedstad, og på sommeren yrer det av liv i gatene. Teutobod. Teutobod var konge av teutonerne. Mot slutten av det andre århundre f.Kr., migrerte teutonerne, sammen med sine naboer, og mulige slektninger, de proto-germanske kimbrerne, fra deres hjemsted i Sør-Skandinavia. Stammene reiste sørover til Sør-Gallia og Nord-Italia, der de kom i konflikt med romerne i kimbrerkrigen Bernd Posselt. Bernd Posselt (født 4. juni 1956 i Pforzheim) er en tysk politiker (CSU) og journalist. Hans far er fra Nord-Bøhmen (Sudetenland) og hans mor fra Graz i Steiermark. Posselt er siden 1994 medlem av det europeiske parlamentet, siden 1998 president for Pan-Europa-Unionen i Tyskland og siden 2000 formann for Sudetendeutsche Landsmannschaft. Siden 1997 er han også formann for Union der Vertriebenen (UdV) i CSU. Numantia. Numantia var en by i Hispania (dagens Spania), som i en lang periode stod i mot erobring fra romerne. Byen ble endelig tatt og ødelagt av Scipio Aemilianus Africanus den yngre etter en lang og brutal beleiring. Numantia var befolket av arevakiene. Arevakiene var en stamme av keltiberianerne, det folket som var et resultat av blanding mellom iberere og keltere i det 6. århundre f.Kr.. Keltibererianerne var utmerkede ryttere, krigere, og metallarbeidere. De var kledd i vevde, fargede klær. Trond Hans Farner Kverno. Trond Hans Farner Kverno (født 20. oktober 1945) er norsk komponist og kirkemusiker, født i Oslo. Kverno er blant Norges fremste komponister av kirkemusikk i alle sjangre. I særlig grad har hans verker for kor fått stor utbredelse. Kverno var medlem av liturgikommisjonen (1976–1978), som var ansvarlig for å utforme ny liturgi for høymessen i Den norske kirke. I 1975 vant han Liturgikommisjonens konkurranse om ny messemusikk. I den nåværende høymesseliturgien er det derfor flere melodier fra Kvernos hånd. Som medlem av liturgikommisjonen var han også med på forarbeidet til utgivelsen av Norsk Salmebok 1985. Her er han representert med 23 melodier. Melodier av Kverno finner man også i svenske, finske, danske, islandske og tyske salmebøker. Det storslåtte a cappella-verket "Matteus-pasjonen" (1986) har vært fremført en rekke ganger i Norge og i utlandet, i 2005 både i New York, Minneapolis og Reykjavík. Kverno var erkeprest i Den norske ortodokse kirke fra 1996 frem til denne ble ble delt opp rundt tusenårsskiftet. Han har siden vært biskop i en liten kirke som først var tilknyttet "Christ Catholic Church International" (CCCI), lokaljurisdiksjonen er nå registrert som Den Hellige Oppstandelses Stift innen "Apostolic Orthodox Catholic Church in Europe" - under erkebiskop Kyrillos Markskog, Malmö. Han ble konsekrert som biskop av erkebiskop Donald William Mullan (CCCI - Niagara Falls, Canada) i Østby, Hedmark den 4. oktober 1998. Hans ordinasjonsnavn er Johannes Ephrem. Utdanning og ansettelser. For øvrig har Kverno gjennom årene hatt organiststillinger i Tanum, Rjukan, Fagerborg, Ris samt i Svenska Margaretakyrkan i Oslo. Han har også hatt stilling som komponist og liturgiutvikler i Oslo Domkirke (1988) og en lignende stilling i Gamle Aker kirke i Oslo. Numidia. Numidia var et antikk berberrike i Nord-Afrika (mellom dagens Tunisia og den romerske provinsen Mauretania, dagens Vest-Algerie) og senere en romersk provins. Det som var Numidia den gangen, er nå en del av Øst-Algerie. Regionen som utgjorde Numidia ble, for romerne, mer spesifikk og innsnevret med tiden. Det begynte som et territorium vest for Karthago i det tredje århundre f.Kr., da Numidia ble betraktet av Polybius og andre historikere som hele Vest-Afrika (Marokko, Tunisia, Libya), og bestod av to stammer, Massyli i Øst-Numidia og Massaesyli i vest. Under den andre punerkrig gikk den østre stammen over på romersk side, mens stammen i vest støttet Karthago. Mot slutten av krigen gav romerne hele Numidia til kong Massinissa av Massyli. Karthago ble da omringet av Numidia. Jugurtha. a>s "La conjuracion de Catilina y la Guerra de Jugurta" (Madrid, 1772) Jugurtha (født, ca. 160 f.Kr., død 104 f.Kr.) var en berbersk konge i Numidia. Folket i Numidia var et halv-nomadisk folk som hørte til berberne i Nord-Afrika, helt til styret til kong Masinissa, som ble en alliert av Roma i 206 f.Kr., et kongedømme som tilsvarer området i dagens Algerie. Jugurtha, som var Masinissas urettmessige barnebarn, var en meget populær konge blant numidierne – så populær at hans far, kong Micipsa, sendte ham til Spania, men der klarte Jugutha å tilegne seg viktige romerske kontakter. Ganesha. Ganesha (sanskrit: गणेश eller श्रीगणेश (når man peker på adelig status) (eller «vertenes herre», også skrevet "Ganesa" og "Ganesh", noen ganger referert til som "Ganapati") er i hinduismen sønn av Shiva og Parvati, og ektefelle til Bharati, Riddhi og Siddhi. Han er også kalt Vinayaka i Marathi-språket. «Ga» symboliserer Buddhi ("intellektet") og «Na» symboliserer Vijnana ("visdommen"). Ganesha er derfor ansett for å være herre over intellekt og visdom. Han blir avbildet som en gul eller rød gud med stor mave, fire armer og et elefanthode, ridende på eller ledsaget av en mus. Hans navn blir gjerne gitt hindu-tittelen for respekt, «Sri». Sri Ganesha er den som lukker og åpner tidsaldrene og er spesielt forbundet med røkelsesofferet. Visdommens gud. Ganesha er en av mange guder innenfor hinduismen. Ganesha er den morsomme guden i Hinduismen han er en spøkefugl (droma) Han er guden for intelligens (intellekt) og undervisning (visdom). Han er populær å be til blant hinduer som går på skole eller er i tilsvarende læringssituasjon. Opprinnelsemyter. Ganesha er sønn av Shiva og Parvati. Ganesha ble født i India da Shiva ikke var til stede. Da Shiva kom hjem, fant han Ganesha foran huset og han ville ikke slippe Shiva inn. Shiva visste ikke at han hadde en sønn og kappet hodet av Ganesha. Parvati fortalte Shiva at Ganesha var sønnen deres, og Shiva bestemte seg for å lete etter et nytt hode blant dyrene. Men Parvati hadde ett krav. Shiva måtte love å ikke ta hodet til et dyr der moren til dyret ville sørge over det. Shiva vandret lenge, en dag kom han over en elefantunge som lå ved sin døde mor. Shiva tok dermed elefantungens hode, siden moren ikke ville sørge over det. Derfor har Ganesha elefanthode. Ritualer. En høytid som er spesielt knyttet opp til Ganesha heter "Ganeshotsav". Den er mest populær i delstaten Maharashtra på vestkysten, men feires stort sett over hele landet. Ganeshotsav varer i ti dager og begynner med fødeselsdagen til Ganesha. Den avsluttes med at en statue av Ganesha blir senket ned i vann – enten det er i havet, i ei elv eller i en innsjø. Trial. Trial er en motorsykkelidrett som går ut på å kjøre i vanskelige terreng uten å sette føttene i bakken. Kjøringen foregår stående på motorsykkelen i sakte fart. Man kjører i løyper som blir laget i terrenget, og de kalles «seksjoner». I seksjonene kan det være stein, trestammer, røtter eller annet som gjør det vanskelig å komme fram. Trial kan også bli avholdt innendørs. Dette skjer i store idrettsarenaer. Dette er ikke så vanlig i Norge. Innendørs trial er mer publikumsvennlig. For å bli god i trial må man ha god balanse, utholdenhet, koordinasjon, konsentrasjon og vilje. det er og viktig og kunne klare og holde hodet kaldt under stort press. Man kan begynne å kjøre trial det året man fyller 5. Alle må ha med seg en voksen når de kjører inntil fylte 16 år. I Norge er det tillatt å kjøre trial på spesielt godkjente områder og i regi av en klubb som er medlem av Norges Motorsportforbund. Alle som kjører trial må ha lisens. Det finnes nybegynnerlisens som du kan løse når du møter opp på et trialområde. For å få trening eller konkurranselisens må du gå et lisenskurs som inneholder 8 timer teori og 8 timer kjøreteknikk. Trialkjøring skal bare skje i regi av en trialklubb, og på et godkjent område under organisert trening. Alle som kjører må ha gyldig lisens (forsikring), enten engangslisens eller årslisens. Trial er den rimeligste formen for motorsport man kan drive med, og det er heller ikke kostbart sammenlignet med en del andre idretter.En ny sykkel koster rundt 50000 kroner. Oslo Vei. Oslo Vei AS er en norsk entreprenørbedrift som formelt ble etablert 4. april 2001 som en fortsettelse av Oslo Veivesen. Veivesenet var tidligere en etat i Oslo kommune og har en historie som strekker seg 150 år tilbake i tid. Oslo Veis virksomhet omfatter i dag entreprenørtjenester, service- og vedlikeholdsoppdrag, pukk- og asfaltproduksjon og autoriserte verkstedtjenester. Selskapet ledes av administrerende direktør Arnt Rønning. Antall ansatte var i 2011 ca. 200, og omsetningen på ca. 560 millioner kroner (2010). Oslo Vei er i dag et entreprenørselskap som driver ordinær forretningsmessig virksomhet primært i Oslo. Alle selskapets aksjer eies av Oslo kommune, og dets største kunde er Bymiljøetaten, som er den forvaltningsmessige etterfølgeren til Oslo Veivesen. Miljø- og veiservice. Miljø- og veiservice er den avdelingen i Oslo Vei som har overtatt serviceoppgaver. Typiske områder for avdelingen er drifting av veier for stat/kommune/fylke, snørydding, feiing, mindre vedlikeholdsoppdrag og tilsvarende. Avdelingen driver også med arbeidsvarsling, som omfatter midlertidig og permanent skilting. Avdelingen har tilholdssted på Hans Nielsen Hauges gate ved Sinsenkrysset. Anlegg. Anlegg driver små og mellomstore anleggsoppdrag, grunnarbeid, anleggsgartneroppdrag og utbedringer av veier, plasser, tog/trikkeskinner. Avdelingen er den største i Oslo Vei. Den nye Operagaten forbi det nye operabygget i Bjørvika er bygget av Oslo Veis anleggsavdeling. Avdelingen holder til i Uelandsgate 85. Huken Pukk- og asfaltverk. Huken Pukk- og asfaltverk holder til i Ammerudveien 300 på Ammerud. Anlegget består av et pukkverk med en årsproduksjon på mellom 150 000 og 200 000 tonn pukk, og et asfaltverk med en årsproduksjon i størrelsesorden 100 000 tonn. Avdelingen er også blant de store asfaltentreprenørene i Oslo og Akershus med store oppdrag på asfaltlegging. Pukkverket utnytter en forekomst av basalt som er godt egnet for asfaltformål. Pukk- og asfaltproduksjonen til Oslo Vei foregår i Huken som ligger i Groruddalen i Oslo. Området en del av Oslo-feltet og geologien består hovedsakelig av vulkanske bergarter. Hovedbergarten er basalt som utgjør en betydelig del av grunnlaget for dagens drift. Basalt har egenskaper som gjør den spesielt godt egnet som innsatsfaktor i asfaltproduksjon. Den er seig og hard og har god slitestyrke og egner seg derfor på veier med stor trafikk og høye hastigheter. Den inneholder heller ikke kvarts som er en betydelig forurensningskilde i svevestøv fra veinettet. Historien om utvinning av naturressursene i dette området (Alnsjøfeltet) strekker seg tilbake til 1700-tallet, da kobber var det mest interessante stoffet. Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud drev gruvene på Huken frem til rundt år 1900. Den dag i dag kan man både se rester av denne gruvedriften i Huken og enkelte eiendommer i området er navngitt med utenlandske opphavsmenn som kilder. Den nyere historien viser at Aker kommune kjøpte området i 1947 og det tidligere Oslo Veivesen begynte å ta ut steinmasser i 1947. Et knuseverk ble etablert i 1954 og asfaltverk i 1967. Det er også lagret betydelige mengder returasfalt på området med sikte på gjenbruk. Verksted. Oslo Vei Truck Center (OVTC) er det tidligere kommunale sentralverkstedet. I dag driver OVTC som som forhandler av Renault Trucks i Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Telemark, vservicepunkt for Renault og DAF lastebiler og merkesuavhengig verksted for personbiler, lastebiler, arbeidsmaskiner og annet teknisk utstyr. Justismord. a>s eneste tilfelle av dobbelt justismord. Justismord er en betegnelse som brukes når en person med rettskraftig dom er blitt dømt for en forbrytelse vedkommende ikke har begått. Betegnelsen ble opprinnelig brukt når personer feilaktig ble idømt og fikk fullbyrdet dødsstraff, men etter hvert som denne straffmetoden er blitt mindre vanlig eller avskaffet, har betegnelsen fått en utvidet betydning. Det sterke uttrykket «mord» er en illustrasjon av den kriminelle handlingen det er å bidra til eller forårsake et uskyldig menneskes dom og frihetsberøvelse. Et velkjent internasjonalt justismord er dommen for landsforræderi mot franskmannen Alfred Dreyfus i 1894. Etter en kampanje hvor forfatteren Emile Zola aktivt tok opp Dreyfus-saken, ble Dreyfus funnet uskyldig og sluppet fri i 1895. Alle «rettsstater» har juridiske «sikkerhetsventiler» "(bl.a. prinsippet om In dubio pro reo)" for å hindre justismord. Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, har røtter tilbake til romerretten. Prinsippet er stadfestet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2. Den islandske rettspsykiateren Gisli H. Gudjonsson er blitt berømt for sin forskning på faren ved at en enkeltperson kan bli utsatt for justismord ved å bli påvirket i en avhørssituasjon til å avgi falsk tilståelse. Justismord i Norge. Å bevisst eller i vanvare sørge for eller bidra til at en person blir mistenkt, straffeforfulgt og/eller dømt for en kriminell handling har lav strafferamme i Norge og ender sjelden i noen form for straffereaksjon. Å bli straffet for justismord krever som regel at det bevises at aktører bevisst har prøvd eller lykkes i å få folk uskyldig dømt. Derimot finnes det eksempler på justismordofre, eller deres etterlatte, som har mottatt svært store summer i form av økonomisk erstatning fra stat og/eller aktørers foresatte institusjoner. I utredningen Fritz Moen og norsk strafferettspleie (NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til påtalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig å få saker gjenopptatt på tross av nye bevis eller uttalelser fra nye, uavhengige sakkyndige. Offisielt er det også slått fast at de mest alvorlige norske justismord er blitt avdekket utelukkende som følge av initiativ fra private, uavhengige etterforskere. For eksempel konkluderer granskningsrapporten om «Lilandsaken» med at «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med». Det er nedsatt en ny granskningskommisjon i forbindelse med «Moen-saken», og også her spilte Tore Sandberg en avgjørende rolle i forbindelse med gjenopptagelsen. Politiet mener at det er tilnærmet sikkert at erklæringen ikke er skrevet av Rolf A. K., men av Torgersen selv. Han har innrømmet at han har skrevet erklæringen på sin egen skrivemaskin, visstnok i samtale med Rolf A. K. Torgersen nekter å utlevere originaldokumentet til politiet, slik at de kan finne ut av når det er skrevet. Sønnen til «fru K.» har aldri hørt noe fra moren eller faren om at Torgersen egentlig var uskyldig. Torgersen ventet med å legge fram erklæringen til etter at Rolf A.K. var død, og dermed ikke kunne avhøres av politiet om hva kona hadde sagt. I rettssaken i 1955 vitnet fire personer om at de hadde sett Torgersen forfølge og overfalle «fru K.» og høre henne skrike om hjelp. «Fru K.» hadde blåmerker på halsen etter hendelsen. En viss oppmerksomhet er også blitt vist Viggo Kristiansen som er dømt i den såkalte Baneheia-saken. Viggo Kristiansen har aldri innrømmet skyld og det er aldri blitt funnet tekniske bevis som knytter ham til saken, men han ble dømt på bakgrunn av kameraten Jan Helge Andersens forklaring og for hans manglende alibi på gjerningstidspunktet. Norske massemedier er blitt anklaget for å ha latt seg for sterkt påvirke av påtalemyndigheten i jakten på å utpeke en skyldig. Våren 2007 konkluderte en gruppe nedsatt av Riksadvokaten at norsk politi hadde et stort forbedringspotensial i forhold til voldtekts- og sedelighetssaker. Politidirektoratet ba derfor alle sine politidistrikt om å kartlegge samtlige voldtektsanmeldelser i 2006 og første del av 2007. «Gjennomlesningen bekreftet det inntrykket som har festet seg etter noen år i politiet. Svært mange voldtektssaker henlegges fordi det er det de skal.» Påstanden ble støttet av lederen for vold-og sedelighetsavsnittet ved Bergen Politikammer, Tove Lian Mathiesen. Professor dr.juris Anders Bratholm og førsteamanuensis dr.juris Ulf Stridbeck ved Universitetet i Oslo utførte i 1996 en undersøkelse for å se på hvor ofte uskyldige blir straffedømt. De hevder at i perioden 1986–1996 kan over 144 personer ha blitt uskyldig dømt i Norge. I Norge er mange justismord tilskrevet uttalelser fra eksperter og sakkyndige som er blitt benyttet i rettergang, både rettsoppnevnt og engasjert av statlige institusjoner. Psykologer Karin Bodeson, Svein Mossige, Anne Poulsson og Per Rypdal har alle vært sakkyndige i flere saker angående incest og omsorgsavvikling. Sistnevnte var sakkyndig i saken mot Atle Joar Hage. Tidligere overlege ved Aker-klinikken, Helge Michaelsen, bygget arbeidet sitt på å støtte fraskilte eller separerte mødre med ansvaret for mulig utsatt barn. I ettertid er det avdekket at mange vurderinger var feil og resulterte i at uskyldige ble dømt.. Ingen av de ovennevnte sakkyndige er blitt juridisk eller økonomisk forfulgt for deres rolle i rettssakene. Ingen av dem er heller blitt fratatt sine faglige vitnemål. Helge Michaelsen er i dag overlege ved Sørlandet sykehus HF og medlem av styret i norsk barnelegeforening. Tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen har engasjert seg sterk i arbeidet med å få frikjent uskyldig dømte i incest-saker. Inntil 2004 er 24 justismord i slike saker avslørt med bakgrunn i hans initiativ. Som en konsekvens av kritikken, og også som en konsekvens av blant annet Lilandsaken og Bjugnsaken vedtok Stortinget at det skulle opprettes en egen uavhengig «kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker» (Gjenopptakelseskommisjonen). Kommisjonen ble opprettet i 2004. Men kommisjonen har fått kritikk for bare å være en kosmetisk forberdring. Bla. fordi den bare gjenopptar saker dersom nye beviser framkommer, ikke på bakgrunn av bevis som førte til den opprinnelige dommen. 25. juni 2007 avleverte undersøkelseskommisjonen i Moen-saken sin rapport. Rapporten konkluderte med at flere fundamentale prinsipper i en rettsstat var brutt i denne saken, blant annet prinsippet om at eventuell tvil skal komme tiltalte til gode («in dubio pro reo»). Rapporten understreker også at omstendighetene og holdningene som fikk Moen dømt også er tilstede idag. Det finnes reaksjoner på gjenopptatte saker som ender i frifinnelse. Barneombudet publiserte i 2003 en kommentar om at frifinnelsesprosessene kunne være et problem for overgrepsofrenes rettssikkerhet. Sexolog Margrete Wiede Aasland har i en kronikk ytret at feilaktige incest-saker i stor grad er mytebelagt og at stadige frifinnelser holder liv i denne myten. På spørsmål og henvendelser har Ada Sofie Austergaard, pårørende i baneheia-saken og leder av Stine Sofies Stiftelse, hevdet at flere frikjente i voldtekts- og incestsaker er virkelige overgripere og at det er en høy pris å betale for å få noen få uskyldige frikjent. Kravet til «nye bevis», og de sakkyndiges rolle i justismordsakene. Et gjennomgående tema i de norske justismordene har vært det absolutte krav om at det må være fremkommet nye, avgjørende bevis i en sak for at den skal kunne gjenopptas. Skjønnsmessige vurderinger, eller tvil om de sakkyndiges uttalelser, har ikke vært grunnlag for gjenopptakelse "(se f.eks. Hetle-saken)". I samtlige av de kjente norske justismord har de sakkyndiges uttalelse spilt en vesentlig rolle i pådømmelsen. Rettens sakkyndige har gjerne vært de samme som påtalemyndigheten har støttet seg til. I såvel Liland-saken som i Moen-saken har undersøkelseskommisjonene konkludert med at det har vært for nær forbindelse mellom påtalemyndigheten og de sakkyndige. Begge kommisjonene konkluderer med at påtalemyndighetens sakkyndige bør være inhabile i en rettssak Også i de justismordene som er avslørt av tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen, i forbindelse med incest-dommer, har de sakkyndiges uttalelser vært avgjørende for justismordet. Politiet- og påtalemyndighetenes rolle. "«Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:»" "«Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. Straffereaksjoner ved justismord. Reaksjoner overfor justismord omfattes normalt av den alminnelige borgerlige straffelov Kap. 16 § 168-173. Ordet justismord er ikke definert i loven. Falsk anklage kan idømmes 6 måneder til 8 år i fengsel, med en minstetid på 1 år dersom den uskyldig dømtes dom er ferdig sonet. Dersom falsk anklage har ført til fullbyrdet dødsdom eller fullbyrdet straff på mer enn 5 år kan straff settes til 21 års ubetinget fengsel. Straffeansvar krever at den som retter falsk anklage gjør det med viten og vilje. Og justismord som skyldes feil i rettsapparatet, oponionspress fra media, feilidentifikasjon fra ofre eller lignende blir dermed ikke straffet for konsekvensene med mindre det kan bevises grov uaktsomhet eller overlegg i sakene. Phoenix. Phoenix er den største byen og hovedstaden i delstaten Arizona. Den er også sete for Maricopa-fylket («county»). På Navajo-språket kalles byen «Hoozdo» («Dette stedet er varmt») mens den heter «Fiinigis» hos de vestlige apachene. Folketellingen i 2000 satte befolkningen til. Historie. Den tidligste sivilisasjonen i området var Hohokam-indianerne som levde der så tidlig som 300 f.Kr. De bygget et system for vanning med om lag 127 km med kanaler og fikk dyrket området. Hvorfor sivilisasjonen forsvant rundt år 1450 er ikke helt kjent, det kan skyldes langvarig tørke eller at de var forfedrene til Pimaindianerne som nå lever sør i Arizona. Området ble funnet av Jack Swilling i 1867 og så at området egnet seg for jordbruk. Ved 1868 hadde en liten jordbrukskoloni blitt dannet med omtrent 1000 innbyggere. Stedet ble kalt «Swilling's Mill», senere «Helling Mill», «Mill City», og enda senere «East Phoenix». Da en by skulle bygges ønsket Swilling at byen skulle hete «Stonewall», etter Stonewall Jackson mens andre foreslo navnet «Salina». Navnet «Phoenix» ble foreslått av Darrell Duppa, etter føniks fuglen som gjenoppsto fra aske siden byen ville reise seg fra Hohokam-sivilisasjonen. Byen ble anerkjent 4. mai 1868. 3. mai 1881 ble byen med 2500 innbyggere inkorporet. I 1902 ble bygging av demninger godkjent noe som sørget for byens vannforsyning. Da Arizona fikk status som stat 14. februar 1912, ble Phoenix hovedstad. Andre verdenskrig gjorde at industrien i Phoenix fikk et oppsving. Klima. Phoenix ligger i et svært tørt område, og det vanligste været er sol fra skyfri himmel. 26. juni 1990 ble det målt 50°C, noe som er varmerekorden i Phoenix. Kulderekorden er på -8,8°C, og ble satt 7. januar 1913. Gjennomsnittlig nedbør er rundt 211 mm hvert år. Mars er den måneden med mest nedbør (27,2 mm), mens juni er måneden med minst nedbør (0,09 mm). Snø er sjeldent, men har forekommet. Sist gang mot slutten av desember 1990. Økonomi. Phoenix er ikke lenger hovedsakelig et sentrum for jordbruk. Mye av økonomien er nå i basert på tjenesteyting og offentlig sektor. Det utgis yo store aviser i Phoenix, «The Arizona Republic» og «The East Valley Tribune». Transport. Byen betjenes av flyplassen Sky Harbor International Airport og to nasjonale motorveier, I-10 og I-17, går gjennom byen. Byen betjenes av en del jernbanelinjer, men som for det meste av USA, er passasjertilbudet svakt og finnes bare ved en stasjon omtrent 50 km sør for byen. Sport. Byens basketball lag, Phoenix Suns spiller i NBA. Nathan Söderblom. Lars Olof Jonathan ("Nathan") Söderblom (født 15. januar 1866, død 12. juni 1931) var en verdensberømt svensk teolog og erkebiskop Han ble tildelt Nobels fredspris for sitt økumeniske arbeide i 1930. Klas Pontus Arnoldson. Klas Pontus Arnoldson (født 27. oktober 1844, død 20. februar 1916) var en svensk forlegger, riksdagspolitiker og fredsaktivist. Han mottok Nobels fredspris i 1908 for sin innsats som grunnlegger av og første leder i "Svenska freds- och skiljedomsföreningen", angivelig verdens første fredsorganisasjon. Arnoldson var også en talsmann for Norges rett til selvstendighet, og fredsprisen kan av den grunn oppfattes som en takkehilsen fra Norge. Svartlamon. Svartlamon ("Svartlamoen", "Svart-Lademoen") er en bydel øst for sentrum i Trondheim som avgrenses av Strandveien mot nord, jernbanelinja mot sør og industrien på Reina mot øst. Opprinnelig en nedsettende betegnelse på den delen av Lademoen som lå nord for jernbanelinja. Bydelen var regulert til næringsformål, men beboerne på Svartlamon kjempet på 1990-tallet aktivt for bevaring. I 1998 klarte Svartlamon beboerforening, ved hjelp av støtte utenfra, å få bevart Svartlamon. Etter et konstruktivt samarbeid mellom beboerne og Trondheim kommune ble området omregulert til byøkologisk forsøksområde i 2001. På Svartlamon har man til dels klart å bygge opp en alternativ bydel, bl.a. med Strandveien 37, en 5-etasjes bygård som er regnet som norges høyeste hus i massivt tre. I en årrekke har beboerne arrangert Eat the Rich-festivalen, en gratis kultur- og rockfestival. Svartlamon har også Gratisbutikken, en butikk hvor penger er ikke-eksisterende, alt er nemlig gratis. Gratisbutikken er om lag 10 år gammel og holder nå til i den gamle bilbutikken i Strandveien. Fredrik Bajer. Fredrik Bajer (født 21. april 1837, død 22. januar 1922) var en dansk forfatter, lærer og politiker som sammen med svenske Klas Pontus Arnoldson mottok Nobels Fredspris i 1908. Teolog. En teolog er normalt betegnelsen på en som har tatt teologisk eksamen av høyere grad (Cand.theol.), tidligere embetseksamen. En som utøver teologi vil man også kunne høre at kalles en teolog, selv om man ikke har den formelle utdannelsen. De fleste teologer i Norge er også presteviet. I tillegg til teologisk eksamen, må man ha en praktisk teologisk utdannelse. Tidligere var denne lagt til slutten av studiet, etter at embetseksamen var avlagt, mens den nå er integrert i hele studieløpet. Selv om man er presteviet, betyr ikke det uten videre at man arbeider som prest. Det finnes en rekke norske presteviede teologer som arbeider i andre yrker, de fleste dog med et innhold der en teologisk utdannelse er relevant, slik som i undervisning og i kristne organisasjoner eller kirkelig administrative funksjoner. I norsk sammenheng er en teolog nesten alltid ensbetydende med en som har studert kristen teologi. Siden teolog er avledet av teologi, læren om gud, kan betegnelsen også brukes i forbindelse med andre religioner, men da helst slike som opererer med et gudsbegrep. Nestor Kukolnik. Nestor Vassiljevitsj Kukolnik (Russ. "Нестор Васильевич Кукольник"; * i Sankt Petersburg; † i Taganrog) var en russisk romanforfatter, dikter og dramatiker. Han var svært populær tidlig i karrieren, men senere ble verkene hans avvist som svulstige og sentimentale. Barndom og ungdom. Kukolnik var sønn av professoren Bazyli Wojciech Kukolnik som var av rutensk adelsslekt. Nestor Kukolnik viste tidlig mange talenter, lærte seg tysk, polsk, fransk, italiensk og andre språk, og spilte piano og gitar, skrev dikt, og interesserte seg for historie og malerkunst. I 1820 flyttet familien til Nezjin i dagens Ukraina, hvor han tok sin utdannelse. Litterær virksomhet. Kukolnik skrev allerede i skoletiden, men de første forsøkene hans er ikke bevart da de ble konfiskert på grunn av «fritenkeraktiviteter». I 1833 kom det første skuespillet "Tortini", og straks etter skuespillet "Torkvato Tasso", som vakte begeistring hos Sankt Petersburgs publikum og kritikere. Etter "Torkvato Tassos" suksess ble Kukolnik en nærmest legendarisk person i Sankt Petersburg, og ble omtalt i aristokratiske salonger og ved hoffet. Vendepunktet i karrieren kom med det patriotiske dramaet "Guds hånd reddet fedrelandet" (1834) som fikk en enorm mottakelse. Inspirert av suksessen skrev han straks et nytt drama: "Fyrst Mikhail Vassiljewvtsj Skopin-Sjuiskij". Også det ble svært populært, faktisk var det et av Russlands mest spilte sceneverk helt inn i 1860-årene. I en periode arbeidet Kukolnik som embetsmann i finansministeriet. I 1830-årene ble han medarbeider i det første russiske tidsskriftet "Bibliotek for lesning". Mot slutten av tiåret ble hans honorarer så store at han kunne forlate statstjenesten. Fra 1836 til 1838 arbeidet Kukolnik med forlagsvirksomhet. Han utga i årene 1836 – 1842 en publikasjon kalt "Khudozhestvennaia gazeta" («Kunstavis»), der han publiserte over 200 egenskrevne artikler om kunst og kultur. Kukolnik samlet en krets av litterater, skuespillere, journalister og malere i sin leilighet i Sankt Petersburg; blant medlemmene var hans venner komponisten Mikhail Glinka og maleren Karl Brjullov. I perioden 1840 – 1845 publiserte Kukolnik en mengde romaner, fortellinger, dramaer og dikt. Kukolnik regnet seg selv som grunnlegger av den romantiske skolen i Russland, og en smule omtåket av suksessen erklærte han at det bare fantes tre genier i Russland: Karl Brjullov som billedkunstner, Mikhail Glinka som komponist og seg selv som forfatter. Dette til tross behandlet samtidens litterære elite ham kjølig: Pusjkin regnet Kukolniks dramatiske verk som dilettantiske, og litteraturkritikeren Belinskij tilkjente kun et par av hans fortellinger noen betydning. Kukolnik tok opp igjen forlagsvirksomheten, og i 1841 ble han redaktør for tidsskriftet "Det russiske bud", og utgav i årene 1845 – 1847 tidsskriftene "Daguerrotyp" og "Illustratia" («Illustrasjon»). Statstjenestemann. I 1843 fikk han en stilling i det russiske militærministeriet og reiste i flere år rundt i de europeiske delene av Russland. Verd å nevne er en undersøkelse av den statlige gruveindustrien i Donbass-området som fikk stor betydning for den økonomiske utviklingen av vestlige Donbass, særlig etter utbyggingen av jernbanelinjen Kursk-Kharkov-Taganrog. Under Krimkrigen (1853–1856) arbeidet han innen den militære forsyningstjenesten. Som statstjenestemann hadde han lite tid til å skrive, men det kom noen få fortellinger og skuespill. Siste år. Minneplate på Kukolniks hus i Taganrog.© TaganrogCity.Com I 1857, etter at Krimkrigen var slutt, gikk Kukolnik av som statstjenestemann og flyttet til Taganrog. Her skrev han en del, men frivillig arbeid for byens beste ble det viktigste for ham i denne tiden. Kukolnik var den første som identifiserte et behov for universitetsutdanning i Don Voisko-provinsen og ved Azovhavet. Han lyktes ikke med sitt forsøk på å grunnlegge et universitet i Taganrog, men arbeidet hans utgjorde en viktig basis for stiftelsen av Novorossija-universitet i Odessa i 1865. Kukolnik arbeidet også for å starte lokalaviser, og arbeidet førte til aviser i Taganrog, Odessa og Rostov ved Don. Fra 1865 ledet Kukolnik en gruppe som arbeidet for jernbanelinje fra Kharkov til Taganrog. Arbeidet ble en suksess, og tsar Aleksander II godkjente prosjektet i 1868. Kukolnik foreslo gjentatte ganger miljøverntiltak for Taganrogbukta overfor guvernementsmyndighetene, men prosjektet hans møtte stor motstand blant lokale ledere og ble ikke realisert. Til slutt arbeidet Kukolnik for å få opprettet en lokal domstol i Taganrog. Den ble åpnet i 1869, året etter hans død. Kukolnik døde brått under et teaterbesøk i Taganrog 8. desember i 1868. Det ble spekulert om forgiftning, men beskyldningene ble ikke bekreftet. Betydning og ettermæle. Kukolnik var ingen stor og original forfatter, men kjempesuksessene med melodramaene, samt hans kunstkritiske virksomhet, har sikret ham en plass blant Russlands personligheter. I anledning dikterens 200-års dag ble en av gatene i Taganrog oppkalt etter ham. Enkelte av Kukolniks verk ble oversatt til svensk og finsk. Eksterne lenker. Kukolnik, Nestor Kukolnik, Nestor Kukolnik, Nestor Kukolnik, Nestor Friedman Billings Ramsey. Friedman Billings Ramsey er et amerikansk finanskonsern, grunnlagt i 1989 av Emanuel J. Friedman, Eric F. Billings og W. Russell Ramsey. Vanvikan. Vanvikan er en bygd og et tettsted i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Tettstedet Vanvikan ligger ved Trondheimsfjorden, sørøst på Fosen og har innbyggere per 1. januar. Hurtigbåtforbindelsen mellom Vanvikan og Pirterminalen i Trondheim tar ca 20 minutter. Bygda har vokst seg sterk som ei industribygd med flere små og store bedrifter, med de fleste lokalisert i næringshagen LIV. Sentrum domineres av en del butikker og en restaurant, en skole med 150 elever og et samfunnshus med teater/kinosal. Like ovenfor sentrum står også Stranda kirke som ble bygd på slutten av 1800-tallet. I august 2012 sto også Vanvikan flerbrukshall ferdig, like i nærheten av skolen. Navnet Vanvikan kommer av norrønt Vagnvíkar, første ledd er et utolket elvenavn Vang. Jacob Aall. Jacob Aall (født 27. juli 1773 i Porsgrunn, død 4. august 1844 på Nes jernverk) var en norsk jernverkseier/godseier, politiker, historiker og statsøkonom. Han tilhørte den norske slekten Aall og var sønn av Nicolai Benjamin Aall (1739–98), som var kjøpmann i Porsgrunn og eier av Ulefos Hovedgaard. Han var nevø av Jacob Aall (1754–1826). Han ble student på Nyborg skole i Danmark 1791, og tok teologisk embetseksamen 1795. Etter hjemkomsten til Norge forsøkte han seg som geistlig taler i Slemdal kirke, men han fikk slik mistillit til sine evner at han slo inn på andre studier. 1796 reiste han tilbake til København, hvor han begynte naturvitenskapelige studier. Disse ble fortsatt ved en reise til Tyskland 1797–99. Under reisen bestemte han seg for å bli praktisk bergmann, og utdannet seg derfor hovedsakelig i Freiberg og ved undersøkelse av saksiske og schlesiske gruver. I 1799 vendte han tilbake til Norge, hvor faren nettopp var død, og kjøpte Nes jernverk i Holt for 170 000 riksdaler. Samme år giftet han seg med Lovise Andrea Stephansen (1779–1825). Han lot en mer rasjonell drift innføre ved jernverket, men ble bragt i en vanskelig stilling ved krigens utbrudd 1807. Han utfoldet imidlertid stor virksomhet ikke bare for å holde sin egen virksomhet gående, men for å holde hungersnøden borte fra befolkningen i stor omkrets. Hans virksomhet bragte ham i forbindelse med grev Herman Wedel Jarlsberg. I august 1809 ble han innviet av greven i planene om å løsrive Norge fra Danmark og gå inn i en ny forening med Sverige, men han nektet å følge greven i dette. På riksforsamlingen 1814 møtte han som representant for Nedenes amt, og sluttet seg til Wedels parti, selv om han var sterkt knyttet til Danmark av både personlige og økonomiske grunner. Om høsten 1814 skal han ha fått tilbud om å inntre i den nye regjeringen, men avslo. Derimot møtte han som representant for Nedenes amt på alle Storting til og med 1830 (med unntak av det i 1824), men da han ble valgt i 1839, måtte han unnslå seg av av hensyn til helsen. Som stortingsmann gjorde han seg særlig gjeldende i praktiske spørsmål. I alle økonomiske spørsmål rådet han til forsiktig og langsom fremgang uten å overanstrenge landets krefter. Han hadde en vesentlig andel i den nye bergverkslovgivningen, og viet Kongsberg Sølvverk stor interesse. Som forfatter og mesén utfoldet han en betydelig og flersidig virksomhet. Han oversatte og utga selv Snorre Sturlasons norske kongesagaer (1838–39), og hans hovedverk er "Erindringer som Bidrag til Norges Historie 1800-15" (1844–45). Han behandlet dessuten økonomiske spørsmål i mindre arbeider. I sine siste leveår ble Aall stadig mer sykelig. Dette førte til at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv og overlot det meste av arbeidet med bestyrelsen av jernverket til sin sønn. Derimot var han helt til det siste sysselsatt med sine litterære arbeider. Han har lånt sitt navn til Jacob Aalls gate på Majorstua i Oslo. Giuseppe Rossi. Giuseppe Rossi (født 1. februar 1987 i Teaneck, New Jersey, USA) er en italiensk-amerikansk fotballspiller som spiller for den spanske klubben Villarreal. Rossi var bare 17 år gammel da han 6. juli 2004 ankom Manchester United fra Parmas ungdomsavdeling, men han hadde allerede spilt på Italias U19-landslag. Angrepsspilleren debuterte som innbytter 10. november 2004 mot Crystal Palace. Målfarlig. I nye, uvante omgivelser markerte han seg snart som en målscorer av rang, både på junior- og etter hvert på reservelagsnivå. Han fikk forsøke seg på Uniteds ligacuplag, før han i oktober 2005 feiret sin Premier League-debut med scoring mot Sunderland bare ni minutter etter at han kom innpå for Ruud van Nistelrooy. Et halvt år senere, 7. mai 2006, stormet for øvrig den samme van Nistelrooy ut av garderoben og forlot Old Trafford i sinne. Han hadde fått beskjed om at han var blitt vraket til fordel for nettopp Giuseppe Rossi til kampen mot Charlton. Det ble i praksis hollenderens definitive endelikt i United. For Rossi derimot, ble det ligadebut fra start. Like foran 07 ble Giuseppe Rossi noe overraskende utlånt til Newcastle for fire og en halv måned. Håpet var at han der ville få spille kamper og utvikle seg til beste for ham selv og United. Desto større var skuffelsen da han returnerte til Old Trafford ved årsskiftet med bare 5+8 kamper i beltet. Mulighetene for førstelagsspill på Old Trafford virket dårlige, og italieneren ble derfor lånt ut til gamleklubben Parma, som slet i Serie A. Debuten kom mot Torino 21. januar 2007, hvor han satte inn vinnermålet og ble utnevnt til "banens beste spiller" i 1–0-seieren. Parma var involvert i nedrykksstriden i Serie A, men avsluttet godt og berget seg. Giuseppe returnerte så til Manchester United, men han ble solgt til spanske Villarreal den 31. juli 2007. Patrice Evra. Patrice Latyr Evra (født 15. mai 1981 i Dakar, Senegal) er en fransk-senegalesisk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Manchester United. Han spiller hovedsakelig venstreback, men kan også spille ving. Tidlig karriere. Evra startet karrieren som tenåring i den franske toppklubben Paris St. Germain, men meldte i 1998 overgang til den italienske Serie C1-klubben Marsala Calcio. Etter bare ett år steg han i gradene og gikk til Monza i Serie B. Han ble imidlertid ikke lenge her heller, og flyttet tilbake til Frankrike etter å kun ha spilt tre kamper for klubben. Nice. I 2000 returnerte han til Frankrike og skrev kontrakt med Nice. I sine første kamper spilte han spiss, men på grunn av skadeproblemer i klubben ble han i en kamp mot Stade Lavallois flyttet ned på venstrebacken. Hans prestasjoner imponerte manager Sandro Salvioni, som senere benyttet Evra i begge posisjoner. Samme sesong ble han kåret til den beste venstrebacken i Ligue 2. AS Monaco. En av klubbene som lot seg imponere av den unge franskmannen var AS Monaco, og i 2002 hentet manager Didier Deschamps Evra til klubben for en ukjent sum. Han ble raskt et fast innslag i forsvaret, og i sin første sesong nådde Monaco finalen i Champions League hvor de til slutt tapte 3-0 mot Porto. Evras prestasjoner for Monaco førte til at han etterhvert ble kalt opp til det. Manchester United. Han kom til Manchester United i januar 2006 for £5,5 millioner, og debuterte samme måned i byderbyet mot Manchester City. Debuten var alt annet enn imponerende, og han ble byttet ut etter første omgang. Evra slet lenge med å tilpasse seg den engelske fotballen, men midtveis i 2006/2007-sesongen spilte han så bra at han etterhvert etablerte seg som en fast førstelagsspiller. I 2007/2008-sesongen var han en nøkkelsspiller i forsvaret til United. Totalt spilte han 47 kamper denne sesongen, men scoret aldri. Den 12. juni skrev han under på en fireårskontrakt for klubben. Patrice Evra spilte samtlige av Manchester Uniteds 14 første kamper i 2008/2009-sesongen, men den 5. desember ble han ilagt en fire kampers karantene av det engelske fotballforbundet, FA, for å ha utvist upassende og voldelig oppførsel mot Chelseas banemenn etter en kamp mot London-klubben året før. Personlig liv. Evra er gift med Sandra, og sammen har de sønnen Lenny. Han har også 25 søsken, hvorav to er døde. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 18. mai 2011" Eurobonus. EuroBonus, er et bonusprogram og konkurransevirkemiddel som tilbys av ni europeiske flyselskap. Programmet ble lansert av Scandinavian Airlines System (SK) i 1992. Det har i dag ca. 3,2 millioner medlemmer. EuroBonus' nivåer. Fordelsprogrammet har tre offisielle nivåer – Basic, Sølv og Gull. Hvert nivå kvalifiserer for spesielle fordeler på flyreiser med selskapene som deltar i programmet. Medlemmer avanserer i programmet på grunnlag av poeng som opparbeides ved reiser med selskap som er tilsluttet Star Alliance-systemet samt enkelte samarbeidende foretak, bl.a. hoteller. Hvert statusnivå gir videre rett til utvidede fordeler som reisende med enten Eurobonus- eller Star Alliance-partnere. Poengene som opparbeides kan forøvrig brukes til bonusreiser og kjøp av spesialtilbud. Utover høyeste nivå, Gull, får årets aller viktigste SAS-kunder «Pandion-status». Dette er en status som ikke har noen spesielle krav, men som man får beskjed om at man har kvalifisert seg til basert på flyvninger operert av SAS. Pandion-status gir i utgangspunktet de samme rettigheter som Gullkort, samt ytterligere noe utvidet service på SAS' egne flyvninger. Da SAS overtok Braathens i 2002 ble medlemmene i Braathens bonusprogram Wing (tidligere BRACard) overført til EuroBonus. Vedtak om forbud. I Norge har Konkurransetilsynet vedtatt forbud mot å opparbeide bonuspoeng på innenlandsreiser. Forbudet kom i 2002. En medvirkende årsak var erfaringene i det året Color Air prøvde å ta opp konkurransen med SAS og Braathens SAFE på innenlandsmarkedet inntil konkursen i 1999. Etter at forbudet kom og selskapet SAS Braathens ble etablert, har Norwegian klart å få fotfeste i markedet, og prisene innenriks er gått ned med ca. 30%. I 2006 åpnet fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys imidlertid for at flyselskap med en markedsandel under 15% kan tilby bonuspoeng på innenlandsreiser, noe som kan tolkes som en invitasjon til KLM og Lufthansa. Viktige konkurrerende programmer er bl.a. Flying Blue (Air France/KLM) og Miles & More (Lufthansa). Peder Anker. Peder Anker med dattera Karen og kona Anna Elisabeth 1792 Peder Anker (født 8. desember 1749 i Christiania, død 10. desember 1824 på Bogstad gård) var norsk godseier og statsmann, og Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822. Han var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) og hustru Karen Elieson (1723–1806) og vokste opp i Paléet i Christiania sammen med sine brødre Bernt, Jess og Iver. Etter to års opphold ved Københavns universitet ble han sendt ut på en fem år lang utenlandsreise sammen med sine brødre og deres fettere Carsten og Peter Anker. Etter hjemkomsten giftet han seg i 1772 med "Anna Elisabeth Cold", pleiedatter til de barnløse eierne av Bogstad. Enken "Mathia Leuch" giftet seg året etter med hans bror Bernt Anker, og Peder kjøpte Bogstad med tilhørende skogeiendommer og sagbruk av dem i 1773. Disse ble ytterligere forøket ved innkjøp av skoger nord og vest for Randsfjorden. I 1791 la han til Bærums Verk med tilhørende skoger, og i sine siste leveår Moss og Hakadal jernverker. Han var altså en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård som han på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til en hage i engelsk stil. Hovedbygningen fra 1760, reist av den forrige eieren "Morten Leuch", fikk tilbygg til begge sider så den ble ca. 56 meter lang. Utvendig ble den pusset eller forblendet, slik at den fremsto som en murbygning. I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær og var medlem av feltkommissariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Hans hovedoppgave som generalveiintendant var å planlegge de nye veianleggene, og dermed særlig konferere med almuen om dens mening. Sammen med generalveimesterne N. F. Krohg og G. A. Krogh har Anker æren for å ha skapt det norske veinettet. Innen utgangen av 1700-tallet var den trondhjemske hovedvei over Gudbrandsdalen satt i ferdig stand etter skadene den hadde lidd ved flommen i 1789. Hovedveien fra Christiania til Vestlandet, den smålenske hovedvei til Svinesund og den bergenske hovedvei over Valdres var de store årene i veinettet som var kommet i full stand omkring 1800. Anker fratrådte som generalveiintendant 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier. Veiene som ble fullført under Ankers planer og ledelse ble for en stor del bygget av vervede soldater. De betegnet et stort fremskritt i utviklingen av norsk samferdsel. Anker interesserte seg også varmt for kanaliseringen av norske vassdrag. På sine egne eiendommer lot han utføre store tekniske arbeider. Han anla Vækerøveien fra Bogstad til utskipningshavnen Vækerø ved Bestumkilen og begynte å anlegge kjøreveien videre nordover gjennom Sørkedalen. Fra Bogstad til Maridalen anla han også Ankerveien. I 1807 begynte han anlegget av Kjerraten i Åsa (tysk: "Kehrrad", 'vendehjul'), et mekanisk system med kjettinger og vannhjul for å frakte tømmer fra Steinsfjorden på Ringerike opp åssiden til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløting ned Sørkedalsvassdraget. For sine fortjenester ble Anker i 1809 ridder, senere kommandør og i 1812 kommandør med storkors av Dannebrog. I krigsårene fra 1807 sto han prins Christian August nær og fikk kontakt med svenske politikere gjennom sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg. I 1814 lot han seg bevege av prins Christian Frederik til å delta i stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Ved valgene til Riksforsamlingen ble han representant for Akershus amt og var senere forsamlingens første president. Han tilhørte her unionspartiet, men spilte for øvrig ingen fremtredende rolle. Resten av året holdt han seg også utenfor de politiske begivenhetene. Etter at unionen var bragt i stand, trådte han derimot inn i den nye regjeringen. Den 18. november ble han utnevnt av Carl Johan til statsminister og sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Han inntok aldri noen ledende stilling i regjeringen, men var alltid virksom som megler mellom kongen og finansministeren, grev Wedel, når disse var uenige. Da Wedel gikk ut av regjeringen, søkte også Anker avskjed, og dette ble innvilget fra 1. juli 1822. Han flyttet da tilbake til Bogstad hvor han tilbragte sine siste levedager. Peder Anker ble 26. oktober 1772 gift med Anna Elisabeth Cold (1749–1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold (1716–1761) og Elisabeth Cathrine Nissen (1717–1751). Deres tre første barn døde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen (1789–1849), vokste opp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvet Bogstad etter hennes far. Nicolai Frederik Krohg. Generalveimester Nicolai Frederik KrohgFra Trondheim Byarkiv Nicolai Frederik Krohg (født 10. mai 1732 på Niteberg i Gjerdrum, død 1. mai 1801 på Rotvoll) var en norsk veiingeniør. Han tilhørte en norsk militærslekt utgått av bondestand; navnet ble først skrevet «Krogh», men fra 1800 «Krohg». Han var sønn av oberstløytnant Christian Krogh og Gyri Thorsdatter. Han gjennomgikk den matematiske skolen i Christiania, og ble premierløytnant ved 1. søndenfjældske Dragonregiment i 1756. Fra 1757 gjorde han tjeneste i Danmark og fra 1759 i flere år som ingeniør ved den norske-svenske grensekommisjonen. 1762 ble han kaptein og kom til 2. søndenfjældske Dragonregiment 1766. 1768 ble han generalveimester i Throndhjems og Bergens stifter. Da de to bergenhusiske amter fikk egen generalveimester 1788, beholdt han Romsdals og de to trondhjemske amter. Han kjøpte 1777 gården Rotvoll ved Trondheim, hvor han senere bosatte seg. Krohgs navn er knyttet til den store nybyggingen av det norske veinettet i andre halvdel av 1700-tallet. Denne ble ledet av ham selv, broren Georg Anton Krogh og Peder Anker. I 1788 hadde han fullført byggingen av landeveien fra Dovrefjell til Trondheim, som da ble befart av kronprins Frederik. Som generalveimester hadde han store vanskeligheter, som måtte overvinnes med begrensede midler, slik at han ikke sjelden måtte gjøre betydelige forskudd av egen kasse. Han var stort sett henvist til å hjelpe seg med almuens pliktarbeid, uten å kunne anvende soldater, slik som hans sønnenfjeldske kolleger. Fra 1773 til sin død var han 1. overdirektør ved Røros kobberverk. Han hadde også en vesentlig del i å skaffe Trondheim byens første vannledning, som ble ferdig 1777. Han ble gift med Anna Meincke (1743–77) 22. november 1768. Spantax. Spantax var et spansk flyselskap som opererte fra 1959 til 1988. Selskapet, som var basert på Kanariøyene, ble grunnlagt 6. oktober 1959 som Spanish Air Taxi. Charterflyvninger for turister på vei til og fra Kanariøyene og Spansk Sahara, i tillegg til transport av last og personell til oljefeltene i Laâyoune (El Aaiún) var med på å bidra til selskapets ekspansjon. I 1963, da selskapet ble omdøpt til Spantax S.A., vokste det videre da det begynte å tilby transatlantiske charterflyvninger, og selskapet utvidet sin flåte. Den 3. desember 1972 krasjet et Convair 990-fly tilhørende Spantax-flåten på flyplassen i Los Rodeos, som senere var åsted for Tenerife-katastrofen (1977). 13. september 1982 styrtet et DC-10-30CF-fly operert av Spantax ved avgang fra flyplassen i Malaga. På 1980-tallet var selskapet plaget av finansielle problemer og hyppige streiker, og selskapets økonomiske problemer førte til at det ble solgt til Aviation Finance Group, basert i Luxembourg. Forsøk på å styrke og refinansiere selskapet, samt forhandlinger med China Airlines med tanke på videre ekspansjon, lyktes ikke. Spantax kollapset økonomisk og ble oppløst 29. mars 1988. I Norge er Spantax kjent for å ha fløyet i lav høyde inn mot Drøbak. Flyets reiseplan inkluderte landing på hovedstadsflyplassen, som lå på Fornebu. Derfor var det unaturlig at flyet skulle være i lav høyde i Drøbak-området. Denne hendelsen inspirerte den norske komikeren Harald Heide-Steen jr. til å lage et humoristisk innslag om den spanske piloten. Tosebygda. Tosebygda er en bygd i utkanten av Trøgstad kommune i Østfold. Stedet ligger mellom Skjønhaug og Askim. Juda. Juda (hebraisk:, standard hebraisk: "Malḫut Yəhuda", tiber hebraisk: "Malḵûṯ Yəhûḏāh") var ifølge Bibelen navnet på en av Jakobs sønner og den av Israels stammer som stammet fra ham. Navnet Juda betyr «å prise Jah». Personen Juda. Juda var sønn av Jakob og Lea. Han nevnes som den fjerde sønnen til Jakob. Ifølge beretningen bodde han alene en tid etter at Josef hadde blitt sendt til Egypt. Han giftet seg og fikk tre sønner, Er, Onan og Sjela. Siden døde hans kone, og Er giftet seg med Tamar. Er døde som straff på grunn av noe som ikke beskrives nærmere, og Onan giftet seg med Tamar. Imidlertid døde Onan også. Juda ville derfor ikke la Tamar gifte seg med Sjela. Imidlertid lurte Tamar Juda selv til å ha seksuell omgang med seg. Det førte til at hun fødte tvillingene Peres og Serah. Fra Peres, Serah og Sjela stammet derfor Judas etterkommere. Ætt. Kong David og hans etterkommere, deriblant Jesus, tilhørte Juda stamme, og var etterkommere av Juda gjennom Peres. Stammeområde. Juda stamme fikk området som omfattet store deler av det sørvestlige Israel. Stammen omfattet blant annet byen Jerusalem. Judeariket. Judeariket eller Kongedømmet Judea sikter til tostammeriket eller sørriket, som ble dannet i territoriene der stammene Juda, Simon og Benjamin holdt til etter at kongedømmet Israel ble delt, og ble oppkalt etter Judas stamme. Havnås. Havnås (også kalt Hamnås) er et tettsted i Trøgstad kommune i Østfold. Havnås er det tettstedet i Norge med færrest innbyggere med sine innbyggere per 1. januar, og ligger 8,5 kilometer sørøst for kommunesenteret Skjønhaug. Havnås Oppvekstsenter. I 2005 ble Havnås barneskole, Havnås barnehage og SFO samlet i Havnås Oppvekstsenter. Våren 2009 hadde skolen 85 elever, 32 barn benyttet SFO-tilbud og 37 barn hadde plass i barnehagen. Totalt hadde Havnås Oppvekstsenter 24 ansatte i 20 årsverk. I 2011 har elevtallet sunket til ca 65 elever. Den eldste skolebygningen i Havnås ble bygget i 1863. Ca. 1900 ble denne erstattet av en ny skolebygning, som gjorde tjeneste fram til 1956 da dagens skole ble bygget. Denne er senere utbygd i 1967, 1980 og i 2005. Næringsliv. Største arbeidsplass i Havnås er Indre Østfold Fengsel avd. Trøgstad med ca. 40 ansatte. Fengselet ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet, på området som hadde tilhørt Nikebataljonen. Øvrig næringsliv på tettstedet inkluderer Havnås Handel Traktor og maskinforretning, Minges Universal Service (bilverksted og tuning av dieselbiler), Gamleskolen (salg av håndarbeider og gaveartikler) og bønder som driver oppdrett av kylling og kalkun. Frivillige organisasjoner. Østre Trøgstad Jeger og Fiskeforening (fra 2010 Trøgstad Jeger og Fiskeforening) arrangerte bl.a. NM i tradisjonell meitefiske og NM i Jaktfelt 2009. Havnås Vel (ca. 70 medlemmer) bygde i 1990 utsiktstårnet på Oppskott, et populært utfluktsmål i området. Hærland. Hærland er et lite sted i Eidsberg kommune i Østfold, beliggende langs E18 mellom Mysen og Ørje. Lundeby & co bokbinderi og Nortura Hærland ligger i Hærland. Hærland har sin egen barneskole, kirke og barnehage. Et landemerke i Hærland er Bøndenes Hus, innviet 5. mars 1932 og tegnet av arkitekt Mons Løvfald. Bygningen er i stående panel og malt i stavangergult med hvit staffasje. Festsalen i andre etasje har takmalerier av den lokale kunstneren Trygve Rognerud, og framstiller bondens arbeid gjennom året. Lysekronene er laget av den lokale smeden Nils Underum etter tegninger av Løvfald. Bygningen drives som kulturhus av ulike lokale lag. Under andre verdenskrig var bygningen leir for arbeidstjeneste for kvinner. Hærland har sitt eget fotballag, Hærland IL. En litt kjent badestrand er ved Lundebyvannet, hvor mange mennesker pleier å komme om sommeren, fra hele Indre Østfold. Bataljon 99. Bataljon 99 er navnet brukt i Norge for 99th Infantry Battalion (Separate), opprettet i USA 10. juli 1942. Bataljonen var opprinnelig tiltenkt oppdrag under en alliert kampanje i det tysk-okkuperte Norge. Mannskapene var frivillige første og andre generasjons norske innvandrere til USA, samt noen få svensker og finner. En vesentlig del av bataljonens soldater var nordmenn, hovedsakelig sjøfolk, som var strandet i USA i perioden 1940 – 1943. Disse vervet seg til den amerikanske hæren som norske statsborgere, men fikk amerikansk statsborgerskap før de gikk i kamp. Bataljon 99 kom aldri i kamp i Norge, men ble fra 22. juni 1944 satt inn på det europeiske kontinentet. Bakgrunn. Etter angrepet på Pearl Harbor vurderte det amerikanske War Department om og hvordan militæret kunne bruke de mange utenlandske statsborgere og to-språklige første generasjons innvandrere fra tysk-okkuperte områder i landet. Den første vurderingen konkluderte med at det ville være «uamerikansk» å trene fremmede soldater på amerikansk jord. Denne holdningen førte også til at den norske regjeringen fikk nei til sin forespørsel om å rekruttere nordmenn i USA for militær trening i Canada. Etter en tid besluttet War Department imidlertid å sette opp egne enheter av amerikanske borgere fra visse etniske grupper for operasjoner i land okkupert av aksemaktene. Oppsetning. 99th Infantry Battalion (Separate) – «separate» betyr at den ikke var tilknyttet noe regiment – ble satt opp i Camp Ripley i Minnesota i juli 1942. Bataljonen var tilknyttet Second Army. Mannskapsstyrken utgjorde 884 mann pluss sanitet (36 mann) og transport (11 mann). Mannskapene. I norsk historieskriving blir mannskapene i Bataljon 99 ofte omtalt som norsk-amerikanere. Dette er bare delvis riktig. Intensjonen uttrykt i den opprinnelige ordren var overføring av frivillige «Norwegian nationals» fra eksisterende hærstyrker. Disse var «aliens» eller utlendinger som hadde tatt ut «first papers» – det vil si hadde tatt det første skrittet i immigrasjonsprosessen, hvilket var en betingelse for å la seg verve. Bare etter at denne ressursen var uttømt, skulle det fylles på med «norsk-talende soldater som er borgere av USA». I realiteten skulle det vise seg at hovedandelen av de som sluttet seg til bataljonen i Camp Ripley var andre generasjons norsk-amerikanere. Senere ble det fylt på med norske sjømenn og andre som hadde strandet i USA etter krigsutbruddet. Hvor mange opprinnelig norske statsborgere som tjenestegjorde i Bataljon 99 er ukjent. Gerd Nyquist antar i sin bok "Bataljon 99" at de kan ha utgjort 50% av den opprinnelige mannskapsstyrken, eller omkring 500 mann. En av hennes kilder fra bataljonen sier 40% (omkring 400 mann). Førti prosent samsvarer med resultatet fra en uformell spørreundersøkelse Nyquist gjennomførte, men denne hadde bare 152 respondenter. Max Hermansen anfører i sin bok "D-dagen – og norsk innsats" omkring 300 norske mannskaper, med en annen veteran fra bataljonen som kilde. I følge Nyquist sank andelen soldater med norsk bakgrunn da bataljonen fikk tilført nye mannskaper etter å ha vært i kamp. Trening. I oktober 1942 flyttet bataljonen til Fort Snelling, Minnesota, deretter i desember til Camp Hale i Colorado for trening i vinterkrigføring og alpin krigføring. 5. september 1943 ble Bataljon 99 utskipet fra New York til Skottland. I Storbritannia ble bataljonen stasjonert i Perham Down Camp mellom Salisbury og Andover. Treningen her var infanterimessig, ettersom D-dag nærmet seg og det ble stadig klarere at bataljonen ville få sin ilddåp ikke i Norge, men på kontinentet. OSS Norwegian Special Operations Group. Under oppholdet i Camp Hale i 1943 ba Office of Strategic Servives om frivillige fra bataljonen. 80 menige og 12 offiserer ble plukket ut til det som skulle bli OSS Norwegian Special Operations Group (NORSOG). OSS’ spesielle operative grupper var tilnærmet amerikanernes motstykke til britenes Special Operations Executive. NORSOG var initiellt tenkt for innsats i Norge, men gjennom 1944 ble mannskapene istedet brukt i operasjoner bak tyske linjer i Frankrike. Først tidlig i 1945 ble NORSOG satt inn i Norge hvor de utførte jernbanesabotasje fram til frigjøringen (Operasjon Lapwing, også kjent som Operasjon Rype). Bataljon 99 i kamp. Bataljon 99 gikk iland på Omaha Beach om kvelden den 22. juni 1944 og deltok deretter i sluttkampene om Cherburg. Som "separate" bataljon tilhørte den ikke noe regiment, men ble stadig attasjert forskjellige formasjoner etter behov. Fra september opererte bataljonen i Belgia. Julen 1944 var bataljonen involvert i Ardenneroffensiven. Bataljon 99 hadde 101 dager i kamp. Tapstallene var 52 falne i kamp med fienden, 207 sårede og 6 savnet i kamp. 474th Regiment. Den 19. januar 1945 sluttet Bataljon 99 seg til 474th Regiment (Separate) i Barneville-sur-Mer. Regimentet var separat – ikke tilsluttet en divisjon – og nylig oppsatt, blant annet med formål å forberede seg på en mulig invasjon av Norge etter planleggingsalternativet RANKIN B: En delvis tysk tilbaketrekning fra Norge. På dette tidspunktet hadde de tyske styrkene i Norge evakuert og brent Finnmark, og trukket seg tilbake bak Lyngen-linjen. Et scenario hvor tyskerne måtte trekke seg tilbake sør for Dovre og det kunne bli aktuelt å etablere den norske regjeringen i Trondheim syntes ikke lenger usannsynlig. Den 2. april forflyttet regimentet seg til Aachen i Tyskland. Bataljon 99s oppgaver fram til 11. mai bestod hovedsakelig i patruljering og nedkjemping av lommer med fortsatt tysk motstand. 474th Regimentet, med Bataljon 99 motor pool i spissen var i perioden 15-18. april 1945 ansvarlige for transporten av naziskattene som ble funnet i Merkers gruvene. Konvoien, med navn TASK FORCE HANSEN fraktet under streng bevoktning 3,762 bager med valuta, 8,307 gullbarrer, 3326 bager med gullmynter, bager med sølv, platinum, smykker og kunstskatter til et sikkert sted i Frankfurtområdet. Bataljon 99 i Norge. Den 30. mai 1945 ble Bataljon 99 sammen med andre elementer fra 474th Regiment innskipet i Le Havre med kurs for Norge. Deler av bataljonen gikk i land i Drammen 4. juni, mens hovedstyrken landet i Oslo den 5. juni. Den 7. juni var Bataljon 99 æresvakt ved kong Haakon VIIs hjemkomst og sto oppstilt på hans høyre side idet han steg iland på Honnorbrygga i Oslo. Under oppholdet i Norge var Bataljon 99 forlagt på Smestad. Oppgavene var hovedsakelig vakthold, avvæpning og hjemsending av de tyske styrkene. Den 17. oktober 1945 returnerte bataljonen til USA med S/S "Bienville". Skipet ankom Boston den 1. november 1945 og Bataljonen ble da offisielt oppløst. Deltagermedaljen. Den 11. januar 2011 ble det offisielt godkjent at gjenlevende veteraner fra bataljon 99 skulle få utdelt Deltagermedaljen. Medaljen ble den 28. mai 2011 tildelt under en offisiell seremoni ved den norske Ambassade i Washington DC av forsvarssjefen, General Harald Sunde. Kveøya. Kveøya (Kvæøya) er ei øy i Kvæfjord kommune i Troms. Øya ligger i Kvæfjorden, og deler denne i to sund: Bygdesundet på nordsida, og Øysundet på sørsida. Kveøya strekker seg ca 10 km fra Hundstadneset i sørøst til Øynes i nordvest, og har et areal på 7 km². Det høyeste punktet på øya er 267 moh. Øya hadde 126 innbyggere i 2011. Øya regnes som svært fruktbar, med store gårdsbruk, og er bebodd på sør- og vestsiden. Nordøstsiden av øya er bratt og der finnes det ikke bebyggelse eller fruktbar jord. Etter at Kvæfjord kommune jobbet med bruforbindelse til Hinnøya, ga Troms fylkesråd i desember 2006 en bevilgning på 20 millioner kroner for bygging av Kveøybrua til Salskjærene. Byggingen startet høsten 2007, og broen åpnet den 25. september 2010. Dette erstattet fergeforbindelsen til Borkenes. Karl Sofus Engen. Karl Sofus Engen (født 1966) er en av Norges beste i sin sportsgren, traktorpulling. Han har eget team sammen med Hans Kristian Engen og Jens Helge Jorud, "Team Breaker". Team Breaker startet virksomheten i 1986. SFOR. Soldater fra de nederlandske, franske, tyske og amerikanske tropper iakttar en italiensk æresgarde da SFOR avløste IFOR 20. desember 1996 SFOR (Stabilisation Force, kyrillisk alfabet: СФОР) var en NATO-ledet fredsbevarende styrke som ble satt inn i Bosnia og Hercegovina etter krigen i Bosnia for å observere at partene etterkom Dayton-avtalen. Operasjonen hadde kodenavn "Joint Guard", og varte fra 21. desember 1996 til 19. juni 1998. SFORs hovedkvarter lå i Sarajevo og ble ledet av en amerikansk general. Som fastlagt i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1088 avløste SFOR IFOR ("Implementation Force") (begge var NATO-styrker). SFOR ble selv erstattet 2. desember 2004 av fredsbevarende styrker under ledelse av EU, EUFOR ("European Union Force in Bosnia and Herzegovina"). Ved oppstart besto SFOR av ca. 32 000 soldater og annet personell. Dette ble redusert til ca. 12 000 mot slutten av 2002 og ca. 7000 i forkant av EUFORs overtakelse i 2004. Totalt tjenestegjorde 3650 norske soldater i SFOR. En liten gruppe amerikanske tropper fortsatte involveringen i en begrenset kapasitet for å finne bosniske og serbiske krigsforbrytere. Land som sendte tropper. Belgia, Bulgaria, Canada, Tsjekkiske republikk, Danmark, Frankrike, Luxemburg, Tyskland, Hellas, Island, Italia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Spania, Tyrkia, Storbritannia, Ungarn og USA. Albania, Argentina, Chile, Estland, Finland, Irland, Latvia, Litauen, Marokko, Russland, Sverige og Østerrike. Australia og New Zealand. Buzz! "Buzz" er en serie spørrespill lansert til Sonys PlayStation 2-konsoll. Spillet benytter seg av egne mentometerknapper som man får kjøpt med spillene. Det første spillet, "Buzz! The Music Quiz" ble veldig populært i Norge før jul 2005, og solgte over 50 000 kopier innen våren 2006. I "Buzz! The Music Quiz" var det Thomas Strzelecki som hadde den norske stemmen til programlederen «Buzz», mens det i de neste versjonene er usikkert hvem som skal ha rollen. I den engelske utgaven er det Jason Donovan som har stemmen til programlederen. "Buzz"-spillene er også kompatible med Eyetoy-kameraet. Versjoner. "Buzz"-spillene er lansert i flere versjoner Husmann. Husmann var i Norge tidligere en betegnelse på en person som bygslet jord eller tomt (noen ganger bare hustomt) av en jordeiende bonde, og som regel betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller "pliktarbeid", noen ganger også naturalytelser. Stedet der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass (noen ganger forkortet «plass»). En husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer, men betegnes f.eks. som "Langeløkken under Frogner", der Langeløkken er husmannsplassen og Frogner er det matrikulerte bruket. Eieren av det matrikulerte bruket ble ofte kalt husbond. Ofte eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte). Husmannen må ikke forveksles med en leilending som bygsler et matrikulert bruk, et gårdsbruk. I Norge på 1800-tallet var det befolkningsoverskudd og husmennene var svært tallrike. Husmennene utgjorde en sosial klasse under selveiende bønder. Fra 1900-tallet har mange husmenn etterhvert fått kjøpe husmannsplassene sine, som i mange tilfeller er blitt matrikulerte småbruk eller mindre gårdsbruk. Historisk sett kan det norske husmannssystemet langt på vei sammenlignes med livegenskapet som fantes i mange andre europeiske land. Norge og Sverige var blant få land som aldri innførte livegenskapet i egentlig forstand. Likevel var husmennene ofte i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder. To typer husmannsplasser. Det var to typer husmenn. Den ene kalles "husmann med jord", den andre "husmann uten jord". Husmannen uten jord kunne ofte benevnes som "bygselhusmann" eller "strandsitter". Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten. En "husmann med jord" kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka. En "husmann uten jord" bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte. En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. I mange byer var det vanlig med bygseltomter av denne typen. Husmannskontrakt. Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert ble husmannen å betrakte som en leilending. a> på slutten av attenhundretallet eller begynnelsen av nittenhundretallet I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel. Husmannsvesenets opprinnelse. Husmannsvesenet stammer fra senmiddelalderen og fra 1600-tallet vokste den raskt til en ny samfunnsklasse. Under folketellinga i 1801 omfatter husmennene 30 % av befolkninga. Rundt 1855 når antallet husmenn toppen med 65 000 husmenn, og fra da av minker antallet. At det ble så mange husmenn skyldes befolkningsoverskuddet på landsbygda. Antallet på husmenn minket ved økt emigrasjon til USA, flytting fra landsbygda til byene og at husmannsplassene ble fradelt gårdene og ble småbruk. Husmannsområder. Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på hele Østlandet, særlig i storgårdsområdene Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. Trøndelag bør også regnes til storgardsområdene. Gårddeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange fjellbygder på Østlandet valgte man oftere å dele gårdene. På denne måten ble resultatet mindre gårder, og klasseforskjellene i samfunnet ble relativt mindre. I strøk av landet der bøndene var leilendinger var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine slik at jordeieren kunne få en grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge. Husmannen hadde attåtnæring. Husmannen måtte som regel ha ei attåtnæring for å greie seg. Det kunne være i jordbruk, skogsarbeid, tømmerfløting, handverk og tilfeldige arbeid, eller i kombinasjoner av disse, til ulike tider av året. Husmenn ved kysten hadde bedre muligheter for å greie seg enn husmenn i innlandet, og etter hvert som fiskeri ble en næring som kunne drives som hovedyrke og eneyrke øket antallet husmenn uten jord. Husmannsvesenets opphør. De fleste steder opphørte husmannsvesenet fra 1900 og fram til 1930. Fra 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert. Dette førte en del steder til strid og noen steder ble husmannsplasser fradelt etter rettsoppgjør. De siste husmannsplassene i Nordmarka utenfor Oslo fører fortsatt til rettstvister. En husmann som har blitt eier av jorda si er ikke lenger husmann. Han er da selv blitt bonde eller gårdbruker. Dersom husmannsplassen var liten brukes ofte begrepet småbruker om en bonde som driver en tidligere husmannsplass. I ei lita bygd kunne historien huskes i generasjoner. At en gård opprinnelig hadde vært husmannsplass ble ikke glemt. Husmannsplass og nyrydningsbruk. En husmannsplass må heller ikke forveksles med et rydningsbruk. Et rydningsbruk var (som regel) sjøleie. En driver av et rydningsbruk kan betegnes som bonde, gårdbruker eller småbruker, men ikke husmann. Den danske husmann. Begrepet husmann brukes også på dansk, men tilsvarer ikke den norske husmann. Den danske husmann er en bonde, som kan være leilending eller selveier. Han driver en mindre jordeiendom. Det må nevnes her at en bonde i Danmark hadde en helt annen stilling i samfunnet enn en norsk bonde. Bonden i Danmark eide som regel ikke sin egen jord; han var en del av et landsbyfelleskap, og var vanligvis underordnet en herregård. Torpare på svensk. Begrepet "torp" på svensk betyr ganske nøyaktig det samme som husmannsplass på norsk, og en "torpare" tilsvarer en husmann. England og Irland. I England og Irland brukes begrepet "cottager" eller "crofter". En "tenant farmer" er derimot en leilending, altså en bonde som ikke eier jorda selv. Appetite for Destruction. "Appetite for Destruction" er Guns N' Roses' debutalbum. Det ble utgitt i 1987 og solgte ca. 30 millioner eksemplarer og var lenge verdens mest solgte debut album. Obo. En obo (av fransk «"haut bois"», «"høyt tre"»), er et treblåseinstrument som på grunn av fargen og størrelsen likner på en klarinett. Oboen er et av de eldre medlemmene av treblåserfamilien, og er i dag regnet som et standardmedlem av symfoniorkestrene, blåsekvintetter og de fleste korps. Oboen bruker dobbelt rørblad for å skape lyd, og lyden kan, i forhold til andre instrumenter, være ganske nasal, klar og gjennomtrengende. Historien rundt den oboen vi kjenner i dag startet på midten av 1600-tallet og har sine røtter fra skalmeiene som var et mye brukt dobbeltrørblad-instrument i middelalderen og i renessansen. Barokkobo. Skalmeiene egnet seg best som “uteinstrumenter“, når man hører et moderne opptak forstår man hvorfor man ønsket noe som var mer dempet. Derfor begynte franskmennene å utforske instrumentet og fant rundt 1655 et alternativ som i dag er kjent som barokkobo. Dette var i prinsippet en skalmeie med smalere boring, noe som gjorde lyden mer dempet, men litt mer nasalt. For å få til dette ble selve instrumentet delt opp i tre deler som kunne settes sammen, og ble nå kalt "hautbois" (Fr; høyt/høylytt tre). Helt fram til i dag kan vi se at denne delingen av instrumentet har blitt gjort på nesten samme måte som på midten av 1600-tallet. Selvfølgelig noen som er delt på en annen måte. Denne nye utgaven av oboen ble relativt raskt tatt inn i orkestervarmen og ble med ett et fast medlem. Det ble nå skrevet mye musikk for solo obo og musikk det oboen er orkester/ensemble-medlem. Jean-Baptiste Lully (1632–1687) skal kanskje ha mest ære for å først ha innført oboen i orkesteret. Barokk-obo er stemt i C, en barokk-obo d’amore stemt i A og en obo da’caccia stemt i F. Sistnevnte er forgjengeren til det vi i dag kjenner som Engelsk horn. Alle disse instrumentene ble brukt i barokkkomposisjoner, Særlig Johann Sebastian Bach er kjent for å ha brukt alle tre. På en moderne obo vil man kunne se at nesten hele instrumentet er dekket av et klaviatur, altså klaffer som gjør det mulig å spille kromatisk fra Bb til a3, og enda høyere hvis instrument og rør tillater det, relativt jevnt og med stor mulighet for variasjon i dynamikk og uttrykk. På de tidligste instrumentene ble det brukt nesten samme grep som på en blokkfløyte, med hjelp av “gaffel-grep”(et gaffelgrep er når man bruker pekefinger og ringefinger til å dekke hull, og ikke bruker langefingeren. Finnes i mange varianter, og selv på moderne oboer er gaffel f vanlig), halve/hele hull og overblåsing spille nesten kromatisk fra c1 til d3. Samme som på en blokkfløyte, bare at oboen hadde, i tillegg til de vanlige fingerhullene på blokkfløyten, to eller tre ekstra klaffer nederst som ble styrt av nederste hånds lillefinger. En viktig faktor her er at ved bruk av disse teknikkene, særlig gaffel-grep, varierer tonestyrken og enkelte toner kan bli sterkere eller svakere i forhold til andre. Intonasjonen på de forskjellige tonene varierer også veldig avhengig av grep. Et særlig problem var at f# var veldig lav i forhold til resten av tonene på instrumentet. Dette er en viktig grunn til utviklingen som kommer de 350 årene. Tonen c#1 var ikke mulig å spille ved hjelp av klaffer så den måtte man bite opp eller slippe ned for å frambringe (med hjelp av røret biter man, eller slipper ned kjeven for å forandre tonehøyden). På en barokkobo er det tre klaffer, den største midt på er c1, og de to andre på hver sin side er Eb1. Dette var fordi man kunne velge om man ville spille med høyre eller venstre hånd nederst. Tuneskipet. Tuneskipet er et vikingskip fra rundt 900 e.Kr. Skipet ble funnet i en gravhaug på Nedre Haugen gård på Rolvsøy i Fredrikstad kommune, Østfold. Navnet «Tuneskipet» kommer av at Rolvsøy var en del av daværende Tune herred da skipet ble funnet. Skipet er klinkbygd og består hovedsakelig av eik. Tuneskipet er utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Funnet. . Det lå i en meget stor gravhaug, kalt «Båthaugen», den var ca. 80 m i diameter og fire meter høy, og den kunne trolig måle seg med de aller største gravhaugene i landet, jfr. Jellhaugen. Tidlig på 1860-tallet begynte grunneierens bror å kjøre ut masser fra gravhaugen, som allerede da var blitt skadet av skattejegere. Sannsynligvis førte dette til at oksygen tidlig kom inn i selve gravanlegget, noe som kan være en av årsakene til at skipet er såvidt dårlig bevart. Sommeren 1867 var man kommet ned på skipsrestene, og det ble sendt melding til Fortidsminneforeningen og Universitetets Oldsaksamling. Utgravningen foregikk over en to ukers periode samme sommer, ledet av professor Oluf Rygh og sivilingeniør B.Chr. Arntzen. Skipet har stått på kjølen inne i haugen, orientert tilnærmet nord-sør. Midt i haugen var et gravkammer bygd av stående eikeplank. Innvendig var skipet foret med mose og einerkvist. Dessverre er det bare bevart deler av gravgodset, men det finnes deler av en sadel, et par glassperler, og en del fullstendig korroderte jerngjenstander, deriblant en brynje, sverd, to spydspisser, og en skjoldbule. Man fant også rester av en ubrent mannsgrav med rester av tøy og klær. Dessverre bærer skipet tydelig preg av å ha blitt gravd fram for fort og uvørent, men det er kanskje urettferdig mot Rygh å sammenlikne hans arbeid med dagens utgravningsmetodikk. Etter at skipet var frilagt, ble det bygd inn i en treramme på undersiden og fraktet ned til Visterflo. Her ble det lagt over på en stor pram som ble fløtet ned til Fredrikstad og deretter slept inn til Christiania. Her ble det lagt i et midlertidig skur i Universitetshagen. Etter hvert fikk det sitt eget bygg, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull, men dette måtte rives for oppføring av Universitetets aula, og skipet ble lagt under åpen himmel bak Frederiks gt. 3. Etter at Osebergskipet ble flyttet til Bygdøy i 1926 ble Tuneskipet flyttet inn i Osebergskuret, og lå her inntil 1930, da også det ble flyttet til Vikingskipshuset. Rekonstruksjon. I motsetning til Oseberg- og Gokstadskipet er det ikke gjort noe forsøk på å bygge opp igjen Tuneskipet, noe som har gjort at det har ført en litt skyggefull tilværelse i sin fløy i Vikingskipshuset. Grunnen er at det er svært mangelfullt bevart, og har vært dårlig dokumentert. Det ble tegnet grove skisser under utgravningsarbeidet, men det ble ikke gjort noen forsøk på oppmåling. Den første oppmålingen ble gjort av Haakon Shetelig i 1917, men her er bare de bevarte delene tegnet ut. Et tiår senere laget Frederik Johannessen et forslag til rekonstruksjon i plan og snitt, som ble noe modifisert av Arne Emil Christensen i 1980. Ifølge denne har Tuneskipet vært langt, smalt og lavbordet, med ti bordganger i skroget. I 1995 ble deler av skipet oppmålt med laserteodolitt, og man fikk ut nok data til å gå videre med en full gjennomgang av det. Dette ble fulgt opp i 2000 med fotogrammetrisk oppmåling, noe som ikke viste seg å være en brukbar metode. Man forsøkte så med laserskanning og fotoskanning, noe som viste seg betydelig mer vellykket, og dette ble fulgt opp med en grundig gjennomgang av de bevarte skipsdelene. Det har etter hvert vist seg mulig å lage en pålitelig rekonstruksjon av skipet. Dette arbeidet ble presentert som en avhandling til doktorgrad av Knut Paasche i 2010. Ny beskrivelse av Tuneskipet. Skipet slik det er bevart har ti bordganger, men Paasche argumenterer for at det har hatt ytterligere to, altså i alt tolv bordganger. De har antakelig vært forsynt med årehull, ikke keiper, og det har vært tolv par årer. Total lengde antas å ha vært 18,67 m, største bredde ca. 4,4 m. Tidligere arkeologiske vurderinger av skipet har konkludert med at det har vært svært flatbunnet og lite egnet for seilas på åpne havstrekninger. Da har man imidlertid gått ut fra at skipet bare hadde ti bordganger. Paasche mener som nevnt det har vært 12, og da vil fribordet bli høyt nok for fart i åpen sjø. Undervannskroget har vært bredt forut, men smalner noe av akterover. Paasche drøfter dette, og konkluderer med at Tuneskipet har vært en god seiler, kanskje til og med bedre enn Gokstadskipet. Datering. Shetelig konkluderer med at Tuneskipet og Gokstadskipet var omtrent jevngamle, fra ca. 900, men da utelukkende på typologisk bakgrunn, og på gjenstandsdateringer. Det ble tatt årringsprøver av tømmeret i gravkammeret og av skipet. Det i gravkammeret var felt en gang mellom 905 og 910, og dette gir altså datering av gravleggingen. Slitasje på enkelte av delene antyder at skipet har vært i bruk over en periode før det ble brukt som gravskip, kanskje allerede fra slutten av 800-tallet. Litteratur. Paasche, Knut: "Tuneskipet. Dokumentasjon og rekonstruksjon". Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo 2010 Kebabnorsk. Kebabnorsk er et uttrykk brukt for å beskrive en norsk multietnolekt med mange innslag av lånord fra språk som opprinnelig tales av ikke-vestlige innvandrergrupper i Norge. Kebabnorsk som fenomen ble først identifisert på nitti-tallet. Særlig er ord fra språk som spansk, kurdisk, arabisk, pashto, persisk, urdu, punjabi, og språk som tales på Balkan vanlig. Det kan skjelnes mellom ord fra disse områdene som kom inn i norsk før de store kullene av andregenerasjonsinnvandrere nådde ungdomsalder, som «"jalla"», som trolig ikke kan regnes som kebabnorsk, og de nyere oppståtte slanguttrykkene (se liste under). I all slang er det mange grove ord og banneord, noe som kommer tydelig frem i utvalget under. Kebabnorsk er i hovedsak kun benyttet av innvandrerungdom i østre deler av Oslo. Selve navnet «kebabnorsk» hentyder til at vi importerer både nye ting og ord, f.eks. matretter som får beholde sitt opprinnelige navn. Dette er ikke et uttrykk brukerne av kebabnorsk bruker selv. Begrepet ble første gang brukt i Stine Aasheims hovedoppgave i 1995, og ordet ble fort annektert av media. Begrepet bygger på ett av flere begreper svenske ungdommer brukte om sitt talespråk på 90-tallet, nemlig kebabsvenska, og ble valgt fordi det til en viss grad er illustrerende på fenomenet det står for. I 2000 begynte nordiske forskere, blant annet ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo å bruke uttrykket 'multietnolektisk norsk'. Oversetteren Andreas Eilert Østby har skrevet en egen "Kebabnorsk ordbok", som delvis bygger på Aasheims hovedoppgave, men som også er en oppfølger av hans arbeid med å oversette romanen "Ett øye rødt" fra shobresvensk til (kebab)norsk. Kebabnorsk-glosene er talte og brukes som oftest ikke i skrevne sammenhenger. Det eksisterer altså ingen normering av hvordan de staves, og andre kan derfor ha avvikende stavemåter. Noen eksempler på dette er "wolla" kontra "walla", "tisjar" kontra "tishar", (svare noen eller spørre noen), "sjpa" kontra "schpaa". En naturlig faktor som medfører endret stavemåte over tid, er at en språkforsker som aktivt jobber med å samle inn og klassifisere et slikt talespråk ofte vil se lingvistiske årsaker for å velge andre stavemåter enn hva de daglige brukerne av kebabnorsk vil. Lonevåg. Lonevåg er et tettsted og administrasjonssenteret i Osterøy kommune i Hordaland, og et knutepunkt for næringslivet i kommunen. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Lonevåg har fått navnet etter Lonelva som renner ut i sjøen i en smal våg. Dette er den opprinnelige «Lonevågen». Nedre del av Lonevassdraget er en flat elvedal. Fra Osterfjorden går den smale Lonevågen. Vågen er ikke over 500 m brei og går 5 km innover fra Osterfjorden. Da den nye kommunesammenslåingen kom i 1964 ble det bestemt at Lonevåg skulle bli administrasjonssentrum i Osterøy kommune. Det ble da gjort vedtak om å bygge rådhus og ungdomsskole. Karlsvognen. Karlsvognen er et stjernemønster, som utgjør en del av stjernebildet Store Bjørn. Den består av Store Bjørns syv klareste stjerner. Stjernebildet har fått navn etter keiser Karl den Store. Karlsvognen som veiviser. Karlsvognens stjerner er i seg selv lette å finne på himmelen, og de kan derfor også brukes til å lokalisere andre stjerner. Kolikk (hest). Kolikk er en fellesbetegnelse for magesmerter hos pattedyr, og er vanlig blant hester. Kolikk er et samlebegrep for buksmerter. Hester får noen ganger kolikk av å ha spist for mye kraftfór. Symptomer hos en hest inkluderer svetting, sterk uro, forsøk på å bite seg i buken og rulling på bakken. Hesten vil helst ligge, og av og til rulle seg, men dette kan forårsake tarmslyng, og avliving kan bli nødvendig. Marihuanamarsjen. Marihuanamarsjen er en årlig demonstrasjon for å oppheve totalforbudet av cannabisplanten. Marsjen avholdes første lørdag i mai. I 2010 ble det bestemt å flytte marsjen én uke (dvs. til 8. mai), de årene den kolliderer med 1. mai-feiringen. Den norske arrangøren er NORMAL (Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen). Demonstrasjonen arrangeres under det internasjonale konseptet «Global Marijuana March», som har eksistert siden 1999. I 2004 deltok 165 byer i 31 land. I Norge skjedde dette i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. I 2005 ble også Tromsø med. Canopus. Canopus, eller Alfa Carinae, er en stjerne på den sydlige halvkule, beliggende i stjernebildet Kjølen. Med en deklinasjon («breddegrad» på himmelen) på −52°42' ligger den for langt sydpå til å kunne ses fra Norge, men i det sydlige USA og fra Afrikas nordkyst kan den observeres. Sjelden hvitgul kjempestjerne. Canopus er en kjempestjerne i den hvitgule F-spektralklasse, noe som er sjeldent blant kjempestjerner, som ellers typisk er meget varme og blå, eller kalde og røde. Av samme grunn vet astronomene ikke særlig mye om stjerner av Canopus' type. Den kan være en kjempestjerne som er på vei til å bli til en rød kjempe, eller på vei fra rød kjempe-stadiet til en annen stjernetype. Canopus er den tredje klareste stjernen sett fra Jorden, kun overgått av vår egen sol samt av stjernen Sirius. I absolutt mål er Canopus tusen ganger mer lyssterk enn Sirius, men da Sirius er 36 ganger tettere på Jorden enn Canopus, ses Sirius klarest her fra jorden. Canopus og navigasjon i rommet. På grunn av dens lysstyrke og posisjon langt vekk fra «stjernemylderet» nær ekliptikken har mange ubemannede amerikanske romsonder benyttet Canopus og Solen som «peilemerker» for å bestemme deres romlige orientering; spesielle kameraer eller sensorer montert på disse romsondene er innrettet til å registrere og gjenkjenne de to himmellegemene. NORMAL. Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen (NORMAL) er Norges største ruspolitiske organisasjon for legalisering av cannabis. NORMAL ønsker å være en samlende organisasjon for alle som ønsker legalisering eller avkriminalisering av cannabis, dette være seg av medisinske, personlige, samfunns- eller miljømessige årsaker. NORMAL arbeider for at samfunnet skal slutte å straffeforfølge brukere av cannabis, og at det skal bli lovlig å benytte planten som medisin, dyrke den til industrielle formål og til eget bruk. Når det gjelder bruk av cannabis som rusmiddel, fremhever NORMAL at et lovlig marked vil være lettere å regulere med tanke på aldersgrenser, og at informasjon om fornuftig bruk lettere vil nå frem til dem som trenger den. Organisasjonen ble stiftet i 1995, og har hovedsete på Majorstuen i Oslo. Per 1. september 2004 hadde NORMAL 3600 medlemmer, hvorav 400 betalende. En overvekt av medlemmene er i aldersgruppen 18-33 år. Medlemsregisteret er konfidensielt. NORMAL er arrangør av den årlige marihuanamarsjen i Norge, og utgiver av bladet På Høy Tid. Organisasjonen har fire lokallag, og er selv en av fire undergrupper av den internasjonale organisasjonen NORML. Mira. Mira kommer av latin "Stella mira" = "den forunderlige stjerne". Den kalles også ο Ceti'", altså omikron i stjernebildet Hvalfisken ("Cetus"). Da han studerte denne stjernen, oppdaget hollenderen David Fabricius i 1596, at stjerner kan være variable. Mira skifter over en periode på omtrent 331 dager fra å ha lysstyrke 3 til å være helt usynlig for det blotte øye. Mira er en dobbeltstjerne. Mira A er en rød kjempe. Den var også den første ikke-supernova som ble oppdaget å ha så variabel lysintensitet. Dels på grunn av dette har det vært vanskelig å beregne avstanden nøyaktig, men man regner med et estimat på 220 – 420 lysår fra vårt solsystem. Observasjoner viser også at Mira A taper masse i form av en 13 lysår lang hale som liger i kjølvanet av stjernen. Mira A har også en uvanlig høy fart på 130 km/sek. Mira B ble oppdaget fra Hubble-teleskopet i 1995, da den var 70 astronomiske enheter fra Mira A. Mira A's "hale" går i retning Mira B. Disse to stjernene gåt omkring hverandre i løpet av ca 400 år. I 2007 ble det oppdaget en begynnende planetdannelse på ei skive av materiale som svevde rundt Mira B. Man tror også av Mira B er en hovedserie stjerne på rundt 0.7 solmasser, i stedet for en hvit dverg som tidligee antatt. Det tidligere hurtigruteskipet DS «Mira» fra 1891 var oppkalt etter stjernen Mira.Mira er også et kvinnenavn. På Høy Tid. På Høy Tid, nr.1 2003 På Høy Tid er et tidsskrift for nordisk cannabiskultur, og utgis av Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen (NORMAL). Foruten å være et medlemsblad for utgiver selges det i et utvalg butikker i Norge, Sverige og Danmark samt av gateselgere i Norge. NORML. National Organization for the Reform of Marijuana Laws (NORML) er en organisasjon som ble startet i USA i 1970. Organisasjonen har som mål å legalisere cannabis. NORML sørget raskt for avkriminalisering av mindre mengder cannabis i elleve stater, og betydelig lavere straffer i alle de andre. Siden har NORML fortsatt arbeidet også på internasjonalt plan. The NORML Foundation, som ble stiftet i 1997, sponser annonsekampanjer som skal opplyse om cannabis. De yter også juridisk hjelp, foretar undersøkelser og forsker på cannabis. Den norske organisasjonen NORMAL er en av fire undergrupper av NORML. Cecilie Leganger. Cecilie Leganger (født 12. mars 1975 i Bergen) er en norsk håndballspiller. Hun startet med håndball da hun var 13 år og allerede i en alder av 18 år oppnådde hun status som verdens beste målvakt. Hun debuterte på landslaget den 2. februar 1993. Hun la opp som 20 åring etter tre suksessfulle år. Men hun kom tilbake ett år senere og begynte i Bækkelaget hvor hun ble i fire år. Etter fire år i Bækkelaget reiste hun hjem til Bergen og Tertnes etter en rettssak. Sesongen 2002/2003 ble ganske uheldig for Cecilie. Hun fikk skadet korsbåndet i en landskamp i mai rett etter sesongslutt. Hun kom tilbake på landslaget før VM 2003, men var ikke helt restituert. Hun spilte to hele kamper, og ellers mest en omgang de fleste kampene under mesterskapet. Alt i alt lyktes Leganger godt etter sin korsbåndskade. Den 23. mai 2009 fikk Cecilie sin akillessene skadet. To tredjedeler var revet over. Cecilie gjorde comeback 5 1/2 måned etter skaden. Krim. Cecilie gikk til slovenske Krim Ljubljana sesongen 2003/2004 og debuterte for klubben i september. Hun spilte ikke hele kamper av hensyn til det korsbåndopererte kneet foran VM i Kroatia. I februar 2004 var hun fullt restituert etter sin korsbåndskade. Hun gikk til Krim for å vinne Champions League, noe som på det tidspunktet var hennes store drøm. Hun fant seg ikke helt til rette i Krim og spilte kun en sesong der. Hun lyktes ikke med å vinne Champions League med Krim. Cecilie og Krim kom til finalen i 2004, men tapte for Slagelse. Slagelse DT og FCK håndbold. Foran sesongen 2004/2005 gikk Cecilie til danske Slagelse DT. Slagelse imponerte Cecilie i Champions Leaguefinalen 2004. Hun var ikke i tvil om at hun ville til Slagelse for å vinne den gjeveste turneringen på klubbplan. Samtidig visste Cecilie hva hun gikk til da hun skrev kontrakt med Slagelse. Hun fikk Anja Andersen som trener, og hun har ikke lagt skjul på at hun gikk til Slagelse pga at Anja Andersen var trener for klubben. Leganger har hatt et suksessrikt opphold der. Sesongen 2006/2007 er muligens hennes beste sesong så langt i karrieren. Slagelse gikk gjennom serien og sluttspillet med 26 kamper og 26 seire og skrev med dette historie. Slagelse ble det første danske lag som har gått ubeseiret gjennom verdens beste håndball-liga – mye takket være Cecilie Legangers målvaktsspill. Cecilie er også den første norske spiller som har vunnet Champions League. Cecilie Leganger valgte å bli med trener Anja Andersen til FCK foran 2008/2009-sesongen. Målet var å vinne Champions League i 2010. Larvik HK. Den 13. juli 2010 ble Cecilie klar for Larvik Håndballklubb. Cecilie har skrevet under på en tre-årig kontrakt. Målet var å vinne Champions League. Da Cecilie kom til Larvik, ble det spådd en kamp mellom henne og Lene Rantala. Cecilie har alltid vært 1. valget på alle lag hun har spilt, og Larvik er intet unntak. Rantala ble degradert til 2. valg bak verdens beste målvakt. Cecilie har storspilt for Larvik, og har en stor andel i Larviks suksess i Champions League. Cecilie ble banens beste mot Randers med en redningsprosent på 58, 6 og 27 redninger. En annen kamp som er verdt å nevne er semifinalen mot Buducnost, hvor Cecilie stoppet Bojana Popovic. Cecilie stoppet 13 av 16 skudd fra Bojana Popovic. Cecilie og Larvik har hatt en strålende sesong, og blitt historiske som det første norske lag til å vinne Champions League. Det skal Cecilie ha en stor del av æren for. Landslaget. Cecilie gjorde comeback på landslaget tre uker før EM 1998, og spilte godt i mesterskapet. Det var tre år siden Cecilie hadde spilt for Norge. I semifinalen mot Ungarn, hvor Norge vant 28-14, ble hun belønnet med toppkarakteren 10 på spillerbørsene i VG og Dagbladet. Under VM på hjemmebane i 1999 spilte Cecilie en gjennomgående god turnering. Hun huskes veldig godt for sin kamp mot Ukraina hvor hun reddet 33 av 52 skudd, deriblant 8 straffer. Hun ble igjen belønnet med toppkarakteren 10 på spillerbørsene i VG og Dagbladet etter å ha en redningsprosent på 63 bak et meget dårlig forsvar. Norge kom til finalen mot Frankrike, hvor hjemmelaget trengte fire ekstraomganger for å slå de franske spillerne. Cecilie var en veldig viktig spiller i finalen, hvor hun avverget tap 15 sekunder før full tid, og i 2. ekstraomgang. OL i Sydney. Før OL i Sydney i 2000 hadde Cecilie et uhell allerede under oppkjøringen. Hun pådro seg en ankelskade. Men hun var i toppform da hun kom tilbake. Det viste hun også da i en kamp mot Ungarn før mesterskapet hvor Norge hadde store vanskeligheter. Cecilie kom inn fra start i 2. omgang da Norge hentet inn en seksmålsledelse og vant 41-34. Landslagsspill. Cecilie kom tilbake til landslaget foran VM 2001. Oppkjøringen til mesterskapet var god, og Norge vant alle kampene sine. Under mesterskapet hadde Norge lett motstand i starten. Inn mot finalespillet ble det tøffere, spesielt i semifinalen mot Jugoslavia. Norge kom bakpå med 6 mål. Men Norge slet seg tilbake, mye takket være Cecilie som stoppet flere skudd i opphentingen. Norge vant 34-33 etter to ekstraomganger. Cecilie reddet ett minutt før slutt og Norge kontret inn 34-33. Og hun reddet det siste skuddet og hindret nye ekstraomganger. Norge brukte mye krefter i denne kampen, og det preget finalen mot Russland. Norge kom bakpå med fem mål, og klarte aldri å komme helt tilbake i kampen. Norge hadde en god periode i andre omgang hvor de hentet opp tre mål som følge av storspill av Cecilie og godt forsvarspill. Da lå Norge bare to mål bak og kampen vippet. Russland kom tilbake og ordnet en ny ledelse på fem mål, og den holdt kampen ut. Siden Norge fikk 6. plass i EM 2000, og dermed måtte laget spille EM kvalifiseringskamper for å komme til EM 2002. Norge spilte mot Litauen og vant 38-18. Men i den kampen skadet Cecilie korsbåndet og gikk dermed glipp av mesterskapet. Cecilie kom tilbake på landslaget foran VM 2003. Cecilie spilte veldig bra i turneringen, selv om mye gikk galt. Norge kom i den situasjonen at de måtte spille om 5. plassen i VM, og de 5 beste lagene fikk OL billett. Cecilie måtte starte på benken i 1. omgang. Hun fikk etterhvert komme inn 3 minutter før pause og reddet 3 skudd. Cecilie sto også hele 2. omgang og reddet 16 skudd og holdt Norge inne i den avgjørende kampen. Det er mange som mener at hun burde spilt hele kampen, for da hadde sannsynsligvis Norge spilt OL i Athen 2004. Istedet tapte Norge kampen mot et friskt Spania, som kom til OL. Cecilie spilte sin siste landskamp 27 mars 2004. Hun ga etter dette klar beskjed om at landslagsspill er ikke aktuelt. Landslaget har i ettertid spurt henne om å gjøre comeback, men Cecilie sier nei. Cecilie har verken tid eller lyst til å spille mer for Norge. Cecilie Leganger regnes av mange som verdens beste målvakt. Personlige utmerkelser. Cecilie har spilt 8 mesterskap for Norge, og merk at på de mesterskapene har hun blitt kåret 6 ganger til beste keeper, og også en gang som beste spiller. Hypernova. En hypernova er en ekstremt energirik variant av en supernova. Årsaken til hypernovaer vet man ikke. De kan antakelig skapes når meget store stjerner kollapser ved slutten av sin eksistens eller ved sammensmeltning mellom sorte hull, mellom nøytronstjerner eller mellom et sort hull og en nøytronstjerne. Resultatet blir imidlertid et svart hull og to ekstremt energirike plasmastråler sendes med nær lysets hastighet ut fra dets poler. Plasmastrålene sender ut intensiv gammastråling og kan være en forklaring til utbrudd av gammastråling i rommet. Slike utbrudd ble observert av den militære satellitten "Vela" på 1960-tallet. Ettersom få stjerner er så store at de blir svarte hull, bør også antallet hypernovaer være lite. Noen nettsider påstår at Eta Carinae i Melkeveien kan bli en hypernova innen en million år. Det fins videre teorier om at energien som sendes ut fra en hypernova tusenvis av lysår borte skulle kunne ødelegge alt liv på jorden, men en majoritet av vitenskapsmenn er ikke enige i dette. Gapøya. Gapøya er ei øy i Kvæfjord kommune i Troms med et areal på ca. 4,5 km². Øya ligger mellom Godfjorden og Kvæfjorden. Godfjorden ble overført til Sortland kommune i Nordland 1. januar 2000, men Gapøya ble værende igjen i Kvæfjord. Høyeste punkt på Gapøya er 270 moh. Sørenden av Gapøya var tidligere bebodd, men øya er nå fraflyttet. Nord for Gapøya ligger Gapøyholman; Storholmen og noen mindre holmer. Gapøyholman og størstedelen av Gapøya er i dag vernet som naturreservat. På Gapøyholman er det forbudt å gå i land mellom 1. mai og 15. juli. Det finnes spor etter eldre bosetting i den småkuperte sørenden av øya. Utmarka med lyngheier og myrer dekker størstedelen av øya som for det meste består av en kolle med svaberg rundt. I liene på de lavere partier på Gapøya vokser bjørkeskog som overveiende er småvokst, den har fra lav til middels bonitet. På toppen av øya og i deler av de lavere partier dominerer lyngmarka. Området er næringsfattig. Utenfor lokaliteten i sør finnes i tilknytning til strendene dunhavre, strandreddik, skjørbuksurt og strandrug. Der er hundekjeks totalt dominerende på gammel dyrket mark. Kulturlandskapet er sterkt preget av at landbruksdriften har opphørt. Med mindre denne tas opp igjen - helst med beitende husdyr, noe som kanskje er lite sannsynlig, ligger det ikke til rette for noen høyning av lokalitetens verdi innenfor denne kartleggingsmetoden. Historikk. Funn tilsier at Gapøya har vært bebodd siden steinalderen. Viktigste næringsvei oppgjennom tidene har vært jordbruk og fiske. Det har også vært drevet med handel, post og fiskemottak. I 1934 ble det bygd kai til lokalbåttrafikk og fiskemottak. Folketall. Gapøya sett fra Raudmoldheia på Hinnøya Folketallet på øya hadde en topp i år 1900, og fra og med 1940-tallet sank folketallet jevnt, frem til de siste flyttet i 1971. Strøm på Gapøya. Kvæfjord El-verk tok opp et lån i Norges kommunalbank på 75 000 norske kroner, og gjorde det dermed mulig å få elektrisk strøm til Gapøya. Øya fikk strøm i 1960 gjennom en over fire kilometer lang sjøkabel for 22 kV høyspent. Kabelen strakte seg mellom Røkenes og Gapøya. Å legge kabelen fra Myrland eller Finnsæter ville vært kortere, men på grunn av sildefiske var det fare for at garn skulle huke seg fast i kabelen og dermed ødelegge den. I 1994 røk kabelen, og Gapøya fikk ikke tilbake strømmen etter det, siden øya ikke hadde noen fastboende. Enda står de aller fleste stolpene igjen, og strømledninger og transformatoren henger også enda igjen, bortsett fra rundt den nordligste bebyggelsen. Bruk idag. Gapøya er ikke bebodd – de siste flyttet i 1971. Det er åtte eiendommer på øya med påstående bygninger, de fleste fra sent på 1800-tallet. I tillegg står det en bygning som ble brukt som forsamlingshus og skole for øyas innbyggere. Totalt står det 25 bygninger på øya, inkludert naust, fjøser og bygningen som tidligere ble brukt som butikk. Eiendommene brukes nå som fritidseiendommer for grunneierne og deres familier. Østlandsforfatteren Yvonne Fjeld skriver mye på Gapøya i sommerhalvåret. Velvet Revolver. Velvet Revolver er et amerikansk rockeband som ble startet i 2003. Bandet består av de tidligere Guns N' Roses-medlemmene Slash (gitar), Duff McKagan (bass) og Matt Sorum (trommer), og tidligere Stone Temple Pilots-vokalist Scott Weiland, samt gitarist Dave Kushner. Bandet har så langt gitt ut to album; "Contraband" (2004) og "Libertad" (2007). Velvet Revolver spilte på Øyafestivalen i 2004. De var også bekreftet til Quartfestivalen 2007, men avlyste både Quart og deler av Europaturnèen 2007 på grunn av promotering av albumet "Libertad" i USA. Scott Weiland forlot gruppen våren 2008, og ingen erstatter er klar. Stø. Fiskebåter ved kai på Stø, juli 2006 Stø er et fiskevær i Øksnes kommune, på nordspissen av Langøya i Nordland. Stø har et aktivt næringsliv med fiskemottak, butikk, kafé og restaurant på stedet. Om sommeren er turismen blomstrende med bl.a. hvalsafari og sel- og fuglesafarier. Geografi. Topografien på Stø er kupert og kollete. På sørsida ligger Geitberget, 313 moh. På vestsida ligger den populære badestranda, Skipssanden. Den olympiske ild. Den olympiske ild er et av de mest kjente symbolene for den internasjonale idrettskonkurransen De olympiske leker. Ilden brant også i antikkens Hellas, men fakkelstafetten ble først innført ved lekene i Berlin i 1936. I antikkens Hellas representerte ilden kontakt med gudene. I følge gresk mytologi fikk menneskene først ild da Promethevs stjal ilden fra gudene for å gi den til menneskene. Zevs ble svært sint da han oppdaget det, og straffet Promethevs hardt. Til menneskene sendte han Pandora som straff. For å ære gudene var det ild i mange av helligdommene i Olympia, og det brant hele tiden en ild på Hestias' alter. De moderne olympiske leker. I moderne tid blir den olympiske ild tent i Olympia noen måneder før lekene starter. Den tennes av solen ved at en fakkel blir plassert i et parabolspeil som samler og forsterker solstrålene. Ilden ble innført til de moderne olympiske leker i 1928. Til olympiaden i Amsterdam hadde en arkitekt fått ideen om en ild som skulle brenne i den tiden lekene varte. Denne olympiske ild ble en suksess, og har siden blitt et fast innslag i de olympiske leker. Til vinterlekene kom ilden i 1936. Fakkelstafetten. Fakkelstafetten stammer fra de olympiske leker i Berlin i 1936, og ble innført av Carl Diem. Han var sportshistoriker og leder for den tyske olympiske komité, og han ønsket å lage ekstra glamour til lekene i Berlin. Tyskerne lot ilden tennes i Olympia, og laget så en stafett med mer enn 3 000 løpere for å bringe ilden til Berlin. Dette grepet ble en slik suksess at det ble et fast innslag til lekene. De første faklene til den olympiske stafett ble laget av Kruppkonsernet. Tradisjonelt blir faklene båret til fots, men det er ikke den eneste transportmetoden man har brukt. Første gang ilden brukte båt, var over den engelske kanal i 1948. Til Helsingfors i 1952 brukte man for første gang også fly. Alle rideøvelsene til lekene i 1956 i Melbourne ble faktisk holdt i Stockholm. Og da var det en egen fakkelstafett med ryttere fra Olympia til Stockholm. I 1976 ble ilden overført som en elektrisk puls fra Athen via en satellitt til Montreal. Også kano og kamel har vært benyttet. Hvem tenner ilden? Den første virkelig kjente idrettsmann som tente ilden på stadion var Paavo Nurmi i 1952. Mange vil sikkert også huske Muhammed Ali i 1996 i Atlanta og Cathy Freeman i 2000 i Sydney. Yoshinori Sakai tente ilden i 1964 i Tokyo, ikke fordi han var en kjent idrettsutøver, men fordi han var født i Hiroshima 6. august 1945. Det var den dagen atombomben falt. I 1976 hadde man tenåringer til å tenne ilden. Den ene var engelskspråklig og den andre var franskspråklig, noe som skulle symbolisere Canadas enhet, tross alt. Politiske kontroverser. Fakkelen har reist disputter om suverenitet i de regioner som den passerer. Før 2008 Beijing-lekene ble det planlagt at fakkelen skulle passere gjennom Taiwan før den gikk til Hongkong og så til vertslandet Kina. Taiwan avviste dette fordi de ønsket at flammen skulle ankomme og forlate øya/landet via et «tredjepartsland», slik at fakkelen ikke skal nedgradere Taiwans suverenitet. Forhandlinger ble brutt da Taiwan ønsket at flagget og nasjonalsangen til Republikken Kina skulle vises på ruten, i stedet for Taipeis flagg og nasjonalsang. Per Ivars Orkester. Per Ivars orkester er et rockeband fra Nord-Norge som oppsto i ruinene etter Diddy Wah Diddy. Bandet ble dannet i 1995 og har bygget seg et rykte som en eksplosiv live-opplevelse. Debut-EP-en "From the Other Side of the Sparkling Dang" kom ut i 1997. Hadselfjorden. Hadselfjorden i Vesterålen skiller Hadseløya i nordvest fra Austvågøya i sør og Hinnøya i øst. I nordøst går Hadselfjorden over i Sortlandssundet, som skiller Langøya og Hinnøya. Sørøst for Hadselfjorden skiller Raftsundet Austvågøya og Hinnøya. Mellom Melbu og Fiskebøl går det ferge over Hadselfjorden. Tidligere gikk det også ferge mellom Stokmarknes og Kaljord på Hinnøya. Da Lofotens fastlandsforbindelse Lofast ble planlagt ville mange i Hadsel ha undersjøisk tunnel mellom Hadseløya og Austvågøya. Men det ble i stedet bestemt å bygge Lofotens fastlandsforbindelse mot Raftsundet og Gullesfjordbotn i Kvæfjord. Blant argumentene for ikke å bygge tunnel under Hadselfjorden var at en slik tunnel ville bli lang (ca 8 km) og relativt dyp, og at det er en viss jordskjelvaktivitet i området. Det er fremdeles en mulighet for at Hadselfjordtunnelen vil bli bygd etter at Lofast er ferdig, men det er svært usikkert om det faktisk vil skje. Det var ventet at det ville bli færre fergeavganger over Hadselfjorden da Lofotens fastlandsforbindelse åpnet, men at ferga ikke vil bli nedlagt. I de senere år har trafikken med ferge over Hadselfjorden hatt en positiv utvikling. Tao. Tao eller Dào (kinesisk: 道) betyr rett og slett "vei". Som filosofisk begrep er det «veien». I taoismens kontekst impliserer Tao universets essensielle og uusigelige prosess, det vil si, den skal ikke og lar seg heller ikke beskrive med ord. Innen konfucianismen har ordet en lignende men ikke helt identisk innholdsbestemmelse. On an Island. "On an Island" er den tredje soloutgivelsen til David Gilmour, gitaristen i Pink Floyd. Albumet ble utgitt i Europa 6. mars 2006 og i USA dagen etter. Utgivelsen har et markant sjangerskifte i forhold til tidligere album og et personlig lyrisk preg med innhold av folkemusikk, jazz, orkestrering, blues og rock. Musikken er skrevet av Gilmour selv, og tekstene har han skrevet i samarbeid med forloveden og forfatteren Polly Samson, som var en vellykket kombinasjon i Pink Floyd-albumet The Division Bell. Utgivelsen har med flere kjente bidragsytere i Jools Holland, David Crosby, Graham Nash, Richard Wright (keyboardspiller i Pink Floyd), bassist Guy Pratt og gitaristen Bob Klose, som var gitarist i Pink Floyd tilbake i 1964. Phil Manzanera, kjent fra Roxy Music, er medprodusent og bidrar med keyboard. David Gilmour debuterte også som saxofonist på dette albumet. Besetning. 7. «Then I Close My Eyes» Palais Holnstein. Palais Holnstein er et palé i rokokkostil i München, bygget mellom 1733 og 1737 av François de Cuvilliés for Sophie Caroline von Ingelheim, grevinne Holnstein, elskerinnen til kurfyrst Karl Albrecht av Bayern (den senere keiser Karl VII). Det er et av Münchens fineste bevarte adelspaléer. Siden 1818 har paléet vært residens for erkebiskopene av München og Freising. En av de mest berømte beboere var pave Benedikt XVI, da den daværende kardinal Ratzinger var erkebiskop av München og Freising fra 1977 til 1982. Benedikt XVI var gjest hos erkebiskop Friedrich Wetter i Palais Holnstein i september 2006. Paléet ligger i Kardinal-Faulhaber-Straße 7 i den nordlige delen av Münchens gamleby. François de Cuvilliés (den eldre). François de Cuvilliés den eldre (født 23. oktober 1695 i Soignies (Hainaut), død 14. april 1768 i München) var en belgiskfødt tysk byggmester 1715 kom han som hoffdverg til kurfyrst Maximilian IIs hoff i München. Han ble utdannet hos Joseph Effner og 1720–1724 ved Paris-akademiet under François Blondel. 1725 ble han utnevnt til hoffbyggmester ved det kurfyrstelige hoff. Under sitt andre Parisopphold mellom 1754–1755 overtok han elementer av Régence og italienske ornamentsformer. Hans byggestil var likevel overveiende bayersk, og han regnes til de største mestrene i den sydtyske rokokko. Hans grunnplaners genialitet, dekorasjonenes praktfulle eleganse og hans forbindelse av fantasi med subtil smak blir sagt å være uovertruffen. Mellom 1738 og 1756 offentliggjorde han mer enn femten bøker om utsmykning av rom. Illustrasjonene i disse bøkene bidro til å gjøre rokokkoens smak og stil utbredt i hele Europa. Cuvilliés deltok med stor tyngde i bygningen av slottene Brühl (1728 til 1740) og Wilhelmsthal (1744). I München arbeidet han i 1728 med Palais Piosaque de Non, 1730 til 1737 med de såkalte "Reiche Zimmern" i den kurfyrstelige residensen, 1734 til 1739 med Amalienburg i parken ved Nymphenburg og 1750 til 1753 med "Cuvilliés-Theater". Han var far til François de Cuvilliés (den yngre). François de Cuvilliés (den yngre). François de Cuvilliés den yngre (født 1731 i München, død 1777 i München) var en tysk byggmester, og sønn av François de Cuvilliés (den eldre). Palais Piosaque de Non. Palais Piosaque de Non var et berømt palé i München. Det ble bygget mellom 1726 og 1732 etter planer av François de Cuvilliés og skjenket av kurfyrst Maximilian III til kapteinen for livgarden og generalvaktmester, grev Joseph Piosasque de Non. Paléet ble ødelagt av alliert bombing under annen verdenskrig. Kosovokrigen. Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo var en provins sør i Serbia som var en del av Jugoslavia. Etter stadig mer serbisk undertrykkelse startet albanske separatister i 1996 med geriljakrigføring mot serberne, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 valgte NATO å gå til militær intervensjon mot Jugoslavia for å stanse overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile, som ble omtalt som etnisk rensning. En omfattende bombekrig fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Krigen resulterte i at serbiske overgrep i Kosovo ble stanset og at Kosovo "de facto" ble uavhengig av Jugoslavia og Serbia og stilt under internasjonal administrasjon. Bakgrunn. Etter at Serbia i 1989 fratok provinsens autonomi, startet den albanske majoriteten i Kosovo en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av Ibrahim Rugova. Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge. Utenomverdenen grep ikke direkte inn i Kosovokonflikten før etter at Bosniakrigen var fullført. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos frigjøringshær, å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitet i Pristina å demostrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker svarte med en offensiv mot UCK-geriljaen, og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom ikke volden ble stoppet. Utover i 1998 begynte sivile albanere å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Internasjonale forhandlinger. Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at avtalen også forutsatte at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover. Også Russland protesterte mot vilkårene i Rambouillet-avtalen som NATO framla, og sammen med Kina ville Russland ha hindret et vedtak i FNs sikkerhetsråd som kunne ha autorisert NATOs påfølgende bombekrig mot Jugoslavia. NATO unngikk derfor å bringe saken inn for FN. Krig. Etter at forhandlingene ikke førte frem, gikk NATO til krig mot Jugoslavia fra 24. mars 1999. Alle større jugoslaviske byer ble utsatt for et kraftig bombardement i over 10 uker, og den 10. juni valgte Slobodan Milošević å undertegne en fredsavtale som innebar at jugoslaviske styrker ble trukket ut av Kosovo. Fredsavtalen avvek noe fra Rambouillet-avtalen, ved at den ikke forlangte adgang for utenlandske styrker til hele Jugoslavias territorium, samt at Kosovo formelt skulle stå under FNs, ikke NATOs administrasjon. NATO har likevel i praksis hatt kommandoen over det som formelt har vært FNs administrasjon i Kosovo i perioden som har fulgt. Deler av venstresiden samt andre kommentatorer kritiserte det de mente var brudd på folkeretten fra NATOs side. Kritikerene mente blant annet at krigføring uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd var ulovlig.Andre, blant annet Norges utenriksminister Knut Vollebæk, hevdet at krigen ikke var i strid med folkeretten og FN-pakten. I følge det internasjonale Røde Kors, i løpet av de få årene krigen varte, ble flere enn 20 000 kosovoalbanere drept, og 3 000 kosovoalbanere er fortsatt savnet. Det ble også drept noen serbere, men tallet overstiger ikke 500. Den etniske spenningen i Kosovo har ikke avtatt etter krigen. De utplasserte FN/ NATO-soldatenes viktigste oppgave har vært å forsvare serbere og andre minoriteter mot angrep fra det albanske flertallet i de områdene som fortsatt har en etnisk delt befolkning. De serbiske minoritetene har flyttet til områder i Kosovo med serbisk flertall, noen har også bosatt seg i Serbia, eller fått oppholdstillatelse i vestlige land. Av byene i Kosovo er det i dag bare i Mitrovica som har en betydelig serbisk befolkning, albanerne i den nordlige delen av byen har blitt jaget av serberne. Igjen er også store deler av bosnjakbefolkningen og andre minoriteter som tyrkere. I byen Prizren, sør i Kosovo er er det flest samling av bosnjaker og gorani hvor de utgjør 9.6% av befolkningen. Før krigen utgjorde de omtrent 10%. Presisjonsvåpen. Presisjonsvåpen er våpen som kan styre seg selv for å oppnå høyest mulig presisjon. Dette gir to fordeler: For det første kreves mindre ammunisjon for å oppnå en effekt, og for det andre så gir presisjonsvåpen mindre utilsiktet skade på omgivelsene. Betegnelsen presisjonsvåpen er i dag er som oftest brukt om bomber sluppet fra fly, med finner slik at de kan styre mot et bestemt mål. men også missiler er presisjonsvåpen. Presisjonsstyrte våpen ble eksperimentert med så tidlig som under første verdenskrig, men uten suksess. Den første vellykkede bruken av et presisjonsvåpen i kamp var da Luftwaffe senket det italienske slagskipet «Roma» under andre verdenskrig med det radiostyrte våpenet Fritz X. Supermakt. Supermakt er et begrep som ble brukt om USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Uttrykket spilte på at supermaktene lå så langt foran andre nasjoner med hensyn til militærmakt og politisk og militær innflytelse at de stilte i en klasse for seg selv. Begrepet «supermakt» ble første gang benyttet i denne sammenhengen i 1930 i henhold til Oxford English Dictionary, men ble ikke primært brukt på USA og Sovjetunionen før den kalde krigen. Inntil 1920-tallet ble begrepet benyttet for å beskrive elektrifisering og utvikling av transportnett. Ordet kan også bli brukt om det britiske imperiet. Pentagon Force Protection Agency. Pentagon Force Protection Agency (PFPA) er en etat i det amerikanske Forsvarsdepartementet med ansvar for sikkerheten ved hovedkvarteret Pentagon. Etaten ble opprettet etter terrorangrepet 11. september 2001 med oppgaver fra den tidligere politistyrken ved Pentagon, Defense Protective Service (DPS), samt utvidet ansvar for forebygging, beredskap, etterretning og respons i forbindelse med eventuelle terrorangrep. PFPAs ansvarsområde omfatter selve Pentagon-bygningen og det 1,1 km² store omkringliggende landområdet, samt en rekke forsvarsdepartementsbygninger i Washington-området. ECOMOG. ECOMOG er en vestafrikansk forsvarsallianse etablert av ECOWAS. Navnet er en forkortelse av ECOWAS Monitoring Group. Militært og økonomisk er drivkraften i alliansen Nigeria, med avdelinger mindre en bataljons størrelse fra Ghana, Guinea, Sierra Leone og Gambia. Organisasjonen ble etablert i 1990, som en reaksjon på den blodige borgerkrigen i Liberia. Hollingen. Hollingen eller Hollingsholm er et tettsted, industriområde og et fergested ved Julsundet i Aukra kommune. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedet ligger ikke på øya Gossen, ettersom kommunen også har et stykke land mellom kommunene Fræna og Molde på Romsdalshalvøya. Litt lengre sør, langs riksvei 662, ligger Eiskrem. Visum. Visa fra Laos, Thailand og Sri Lanka. Et visum (pluralis "visa") er en tillatelse til innreise i et land. Normalt krever landene at statsborgere fra andre land behøver denne tillatelse/handling sammen med et pass for innreise. Visse land krever også utreisevisum. I mange tilfeller finnes overenskomster mellom to land om at respektive lands statsborgere får reise til det andre landet uten visum. I noen tilfeller kreves (turist)visum bare for det ene landets statsborgere; for eksempel krever Australia at norske statsborgere har visum, men Norge krever ikke visum av australske statsborgere, og Norge krever at mauritiske statsborgere har visum, men Mauritius krever ikke visum av norske statsborgere. Det finnes også multilaterale overenskomster, som Schengenavtalen. Generelle typer. Normalt gjelder det at de besøkende må ha en plan for besøket og ordnet overnatting. Visumet gjelder en viss tid, gjerne tre måneder, men en del land gir kun visum for planlagt reisetid. Visum gjelder normalt for en inn- og utreise. Men man kan ofte få «multiple-entry» visum, som berettiger til fritt antall reiser i en tid. Å søke visum. Hvordan man søker visum varierer, men normalt kontakter man landets ambassade eller konsulat. I visse tilfeller er det enkelt, for eksempel for Australia der man søker via reisebyrå eller internett og ikke behøver fremvise reiseplaner mm. 1) Oppmøte personlig, av tredjepart eller innsending pr post. Dette gjelder blant annet India. 2) Personlig eller tredjeparts oppmøte, ingen innsending pr post. Dette gjelder blant annet Kina og Russland. 3) Personlig oppmøte, med eller uten personlig henting av visum. Dette gjelder blant annet USA. Det er ofte komplikasjoner knyttet til søknad om visum pr post siden de færreste fyller ut skjema riktig i henhold til kravene de forskjellige landene stiller. De senere årene har det blitt populært å leie byråer til denne typer tjenester. Politikk. Motiveringen for å ha visum er at myndighetene vil ha kontroll over hvem som kommer til landet. Særskilt uroer man seg for at de skal begå lovbrudd eller søke asyl. For statsborgere fra visse land med lav status er det nesten umulig å få visum i de fleste europeiske land, inkludert Norge, med mindre en velrenommert organisasjon garanterer deres ærlighet og oppholdskostnader. For eksempel kan idrettsmenn få komme om et norsk idrettsforbund garanterer for dem. Visum kan også brukes som et utenrikspolitisk verktøy for å sanksjonere mot andre land. CUCV. CUCV (Commercial Utility Cargo Vehicle) er en militarisert Chevrolet K5 Blazer och Chevrolet K30 Pickup, brukt av det amerikanske forsvaret til lettere oppgaver. En prototyp ble tatt fram rundt 1981, og mellom 1983 og 1986 ble et antall kjøretøyer produsert. Endringer fra sivil spesifikasjon er at klimaanlegget er fjernet, det er kraftigere hjuloppheng og kjøretøyene har 24 volt elektrisk anlegg. Korvett. En korvett er et mindre, lettmanøvrerbart og lett bestykket orlogsfartøy. Den er mindre enn fregatten som en regel. I tidligere tider var korvetter hurtigseilende full- eller barkriggede seilskip med et åpen batteridekk. Nesten alle moderne marineflåter benyttet nå fartøyer med mindre deplasement og bestykning enn fregatter for kystnære operasjoner.. I nyere tid brukes betegnelsen om krigsskip på 600–1300 tonn for konvoi- og patruljetjeneste. Korvetten som seilfartøy. Flere ulike skipstyper av mindre størrelse og deplasement hadde vært benyttet av de ulike marineflåtene i seilskutetidens ære for kystnære patruljetjeneste, oppklaringsoppdrag, eskorteoppdrag, og sist som støttefartøyer for flåtestyrker med kapasitet for selvstendige aktivitet på egne hånd. En rekke ulike betegnelser på diverse skip hadde oppstått i 1600-tallet ettersom man hadde fått et behov for mindre krigsskip som kunne underta seg selvstendige oppdrag som de større krigsskipene forutbestemt for flåteoperasjoner ikke lenge var skikket for. Barque longue. Den franske barque longue`en «La Belle» fra 1685, funnet som intakt vrak i Texas, USA i 1995 Den franske marinen i midten av 1600-tallet hadde først åredrevede farkoster med utgangspunktet i galeien, men innså et behov for større seilføring for kaperkrigføring og kystnære oppdrag på den engelske kanalen og Nordsjøen. I begynnelsen hadde man ratert de minste fartøyene som «"frégates d´avis"» for kurertjeneste og kystnære operasjoner, deretter som «"legère"» (lett fregatt). I 1671 kom en ny skipstype med to master, stor- og fokkemast med store råseil og et baugspyd på et kort og bredt skrog med et åpent dekk for et batteri på mellom fire og åtte 4-punds stykker. Den nye typen ble deretter betegnet som "barque longue" eller "barca longa" (langbåt) som var ikke mer enn åpne båter uten dekk konstruert for frakt av provianter til de større krigsskipene som ankret utenfor de franske havnestedene mot kanalen. Denne opprinnelige hensikten muligens kan være en forklaring på navnet «La Corvette» på den største av de tjue barque longue`ere som var sjøsatt av franskmennene i årene mellom 1671 og 1678 med en bestykning på mellom fire og åtte 4-punds kanoner. Det franske ordet "corvette" er avledet fra det latinske ordet "corbis", som betyr kurv. Den nye båttypen som senere utviklet seg til større havgående farkoster i begynnelsen av 1690-årene, gradvis ble større og deretter tatt inn i tjeneste i andre marineflåter som den dansk-norske orlogsflåten. Det dansk-norske krigsskipet «Lossen» bygget og sjøsatt i Norge har i eldre dokumenter vært betegnet som en "barcalonga", men også som en lett fregatt med et hovedbatteri på 18 stykker. Bevarte skipstegninger fra København over både franske og dansk-norske krigsskip fra 1690-årene hadde vist ulike versjoner av skipstypen barque longue med en typisk bestykning på mellom seks og tolv kanoner som miniatyrer av den noe større «"frégate legère"». Tilsammen var 9 "barcalonga"`ere bygget for den dansk-norske orlogsflåten i 1679 til 1684, i begynnelsen var de første to skipene lett bestykket med åtte kanoner, men i slutten hadde de siste blitt forstørret med en bestykning på rundt tjue kanoner. «Lossen» og «Ørnen», som de siste i 1684, er klassifisert som fregatter i ettertiden, men har deres aner i skipstypen "barcalonga". 1700-tallets korvett. Den franske korvetten «Bayonnaise» rammet den britiske fregatten «Ambuscade» 14. desember 1798 Betegnelsen "barque longue" opphørt å eksistere ved midten av 1700-tallet til fordel for den nye betegnelsen "corvette". Den franske marineflåten videreutviklet ikke korvetten i lik stor grad som den dansk-norske orlogsflåten med en standardisering av kaliberet normalt på 4 pund og batteridekket i 1727 hadde blitt forlenget til ca 80 fot. Bestykningen var øket til rundt 10-12 kanoner med et utseende som minnet om de mindre fregattene. Korvetten deretter var blitt fullrigget med tre master, og det var bare størrelse og de indre detaljer som skilte de større korvettene fra de mindre fregattene i dette århundret, de større korvettene hadde endog fått et halvdekk. Antall kanoner var som et resultat benyttet som klassifisering av krigsskip inn i bestemte typer. De største i den siste halvdel av 1700-tallet hadde opptil 24 kanoner oppstilt på hoveddekket. En korvett ved året 1800 dermed hadde blitt forstørret til over tretti meter i lengde og et deplasement på mellom 360 og 540 tonn. I andre marineflåten som den britiske Royal Navy hadde andre og mer vage betegnelser blitt tatt i bruk som slupp, også på skip designet og bygget som korvetter. De større korvettene hadde fått halvdekk og bakk, men også mindre hastighet enn tidligere. I slutten av 1700-tallet hadde skipsbyggerne forsøkt å gi sluppen eller korvetten økt hastighet under seilas. De franske skipsbyggerne kom lengst ved å introdusere korvetten med rette dekk og reling i 1790-årene uten avbrytning. Halvdekket og bakken ble skåret bort som sett på den britiske sluppen «Daphne» erobret i 1795 av franskmennene. Engelskmennene som tok tilbake krigsskipet to år senere, oppdaget at sluppen var blitt raskere med bedre seilegenskaper enn tidligere. Franskmennene satset sterkt på hastighet i deres mindre krigsskipene, og bygget store korvetter med et åpent og rett batteridekk på et skrog med skarpe linjer. Dette viste seg å være en suksessoppskrift. Britene betegnet disse som den franske korvetten «La Bonne Citoyenne» erobret i 1796 som «"flush-decked sloops"», skulle bli hyppige studert av de britiske skipsbyggerne for bygging av fremtidige slupper med tre master. Korvetten og disse såkalte "flush-decked sloops" ved året 1800 hadde allerede blitt en felles skipstype som stakket ut kurset for fremtidige utvikling, men de større korvettene fremdeles hadde halvdekk. I de første to tiårene av 1800-tallet skulle korvetten/sluppen overta de minste fregattenes rolle og dertil være meget populært for et stort antall ulike oppdrager. I 1790-årene forsøkte franskmennene å øke ildkraften på deres krigsskipene med introduksjonen av større kanoner, morterskytser og haubitser, oppfunnet den kortlevende skipstypen «"corvette-cannonnière"» som var langt forut for sin tid ved å ha samme størrelse som en fregatt, men en tung bestykning på 14stk 48-punds eller 24stk 24-punds store kanoner. Dette bisarre konseptet mislykket med datidens marineartilleriet, men skulle bli gjentatt på nytt i midten av 1800-tallet med større suksess spesielt i den amerikanske marineflåten. Korvettens storhetstid. De store amerikanske fregattene som hadde kommet som et stort sjokk på den britiske marinen under den britisk-amerikanske krigen 1812-1815, hadde en ny oppfinnelse som skulle bli meget vitalt for videreutviklingen av korvetten i den første halvdel av 1800-tallet, det tynne "spardekket" langs relingen fra akterskipet til forskipet uten avbrytelse. Spardekket førte til to ulike versjoner av de større korvettene, enten ble halvdekket nedskåret slik at et uavbrutt batteridekk mellom endene var oppstått som på de mindre korvettene, eller ble det lagt lokk over batteridekket. De førstnevnte var selvfølgelige de minste, og de største oppnådde et deplasement på mellom 600 og 1000 tonn. Den stadige større fregatten som allerede hadde blitt et krigsskip med et lukket kanondekk i årene etter 1815, måtte erstattes i deres opprinnelige oppdrag som gikk ut på oppklaring, eskortetjeneste og selvstendige patruljetjeneste som hurtig seilas etter fiendtlige fartøyer, og korvetten var den rette erstatteren som bevitnet av den amerikanske USS «General Pike» sjøsatt i 1813. Denne korvetten med rette dekk («"flush-decked sloop"») var meget stort i forhold til samtidige korvettene med en lengde på 53 m og en bestykning på 26 lange 24-punds kanoner, designet som et krigsskip for hurtig seilas med et umåtelig stort seilføring. USS «General Pike» gjorde et stort inntrykk på samtiden. Betegnelsen ble deretter tatt i bruk av de fleste marineflåtene verden rundt inkludert den britiske og den amerikanske der en «"slupp"» var også ansett som en "corvette". Det maritime kappløpet mellom Storbritannia og USA ledet til en storhetstid for skipstypen som vant anerkjennelse verden rundt som et rent havgående patruljefartøy med tung bestykning tross et minsket antall kanoner, og som økonomisk sett var suverent langt foretrukket fremfor de større fregattene. De amerikanske korvettene forstørres etterhvert tiden gikk, og de største som USS «Jamestown» oppnådde et deplasement på 1000 tonn med to dekk- et lukket kanondekk for hovedbatteriet på 18 32pdr kanoner og 4 granatskyts og et rent spardekk. De amerikanske marineoffiserene i likhet med deres franske kollegaer et halvt århundre før ønsket større ildkraft på deres skip i møte med de britiske krigsskipene. Flere fregatter hadde blitt nedskåret til korvetter ved å kutte ned spardekket med artilleriet konsentrert i batteridekket. USS «Constellation» som også har blitt betegnet som en «"sloop-of-war"» (slupp) ved sjøsettingen 1854, har et deplasement på 1.400 tonn, en lengde på 55 m i vannlinjen og bredde på 12,5 i vannlinjen. Den er nå bevart i museum som en av de siste seilførende korvettene eller slupper som fremdeles eksisterte i våre dager. Klassifiseringen skyldes antallet stykker ombord på krigsskipet, bare 25 kanoner var samlet i ét hovedbatteri hvorav 16 8-inch (203mm) granatkanoner. De norske korvettene. I 1829 ble den første norske korvetten i historien, «Örnen» sjøsatt, bestykket med 20 18-punds kanoner designet for hurtig seilas, for å kunne ta igjen og nedkjempe raske skip, det primære oppdraget for denne type krigsskip som overlot mer betydeligere roller som eskorte og krysstokt på åpen sjø til den mer slagkraftige fregatten. Fire korvetter ble senere bygget og sjøsatt i årene mellom 1841 og 1851 med et deplasement på 400-900 tonn, bestykket med 60, 24 og 18 punds kanoner i forskjellig antall. Dampdrift. Den noe usedvanlige betegnelsen korvetten normalt var knyttet til bestykningen på krigsskipet i den første halvdelen av 1800-tallet med en maksimal grense på opptil 25 kanoner, og dermed var benyttet på en rekke ulike skipstyper inkludert havgående hjuldampskip i flere marineflåter. Skruekorvetten. Den svenske skruekorvetten HMS «Gefle» De større skruefregattene ble etterhvert erstattet av den mer økonomiske praktiske "skruekorvetten" som også hadde fått skruepropell for dampdrift som deres drivkraft i tillegg til seil. Skruekorvetten i 1860-årene hadde blitt forstørret i tråd med færre antall skyts ombord, og dermed hadde blitt lik stor som de største fregattene med meget få unntak. HMS «Jason», sjøsatt i 1859, hadde et deplasement på 2431 tonn med dimensjoner på 68 m i lengde og 12,4 m i bredde samt en bestykning på kun tjue 8-inch kanoner. Skipskonstruktøren Edward Reed i 1867 lagt ned nye korvetter med vedderstevn, hvilken gav disse et meget særpregende utseende i kontrast til eldre korvettene. De første tilhørte Eclipse-klassen på 7 skip, også betegnet som «ram-bow sloops» (vedderbaug slupper) videreutviklet fra den eldre Amazon-klassen slupper på 6 skip. Reed designet og bygget tilsammen 16 korvetter som ble benyttet som betegnelse på de større slupper, og slupper med vedderstevn. Reed konstruert også de største skruekorvettene oppført i jern ved 1870, Volage-klassen på 3 skip med et deplasement på 3100 til 3400 tonn og en lengde på 85 meter samt en bestykning på 28 kanoner, men også et effektivt fremdriftsmaskineri som gav 15,3 knop samt stort seilføring med en hastighet på 13 knop kun under seilas. Disse to korvettene ble også betegnet som «cruisers» ettersom Reed valgt å fokusere på et helt nytt konsept for erstatning av de større fregattene, dermed stakket ut veien mot krysseren. Konseptet gikk ut på konstruksjon av et nytt skip med viktige sjøegenskaper for selvstendige oppdrag over lengre avstander med høy hastighet og mindre deplasement. Kryssere med masterigg. HMS «Calliope», en av de siste tradisjonelle korvettene i historien. I den siste halvdel av 1800-tallet ble krigsskip som fregatter, korvetter og slupper med masterigg med hovedvekt på seilføring betegnet som "kryssere med masterigg", noen ganger også som "ubeskyttede kryssere". De franske ubeskyttede kryssere fram til begynnelsen på 1880-årene bygget i tre eller jern hadde deres utgangspunktet i den franske korvetten som allikevel sjeldent kom over 2000 tonn i deplasement. De franske korvettene dannet også forbildet for de tyske korvettene med lukket batteridekk av Ariadne-klassen 1870-1876 og Bismarck-klassen 1875-1880 som oppnådde et deplasement på 3000 tonn. I Storbritannia ble korvetten en del av utviklingen mot den nye skipstypen "krysseren". De første mindre kryssere bygget i stål designet av skipskonstruktør Nathaniel Barnaby i 1876 var den såkalte Comus-klassen på 9 skip som ble bygget og sjøsatt i 1876 til 1881 på vegne av den britiske marineflåten. Korvettene av denne klassen skulle deretter ble vitalt for utviklingen av de nye kryssere uten masterigg som overtok i 1880-årene. Den fullriggete HMS «Comus» med et deplasement på 3000 tonn og en lengde på 68,6 m samt en bestykning på 12 tyngre skyts og 2 lette kanoner samt åtte mitraljøser med en besetning på 265 mann, er også forgjengeren for den armerte krysseren ved å ha et panserdekk midtskips for beskyttelse av maskineriet. De siste to korvettene i den britiske marineflåten av Calypso-klassen, HMS «Calypso» og HMS «Calliope» levert i 1883 og 1884 var ansett som noen av de beste kryssere i historien og dessuten som de fineste krigsskipene i slutten av 1800-tallet med masterigg, meget pålitelige fremdriftsmaskineri med en hastighet på 13,7 knop og en bestykning på 16 kanoner samt 10 mitraljøser. Med Comus-klassen og Calypso-klassen hadde den tradisjonelle korvetten opphørt å eksistere. Den andre verdenskrigen. "Flower-klassen" korvett USS «Intensity» bygget i Canada og levert til USA i 1943 Den moderne korvetten dukket opp under den andre verdenskrigen som et patrulje- og eskortefartøy med kapasitet for bekjempelse av ubåter under det pågående Slaget om Atlanterhavet. Tidligere hadde jagere og minesveipere vært utrustet for antiubåtsoppdrag, men det var også innsett at nye eskorteskip egnet for masseproduksjon med de nødvendige tilpasninger for aktiv bekjempelse mot trusler til sjøs som ubåter, var nødvendig. Nye skipstyper ble innført av den britiske marineflåten i løpet av krigsårene, jagere som hadde suksess med seg i deres rolle som eskortefartøyer i den første verdenskrigen, hadde blitt forstørret, og måtte avløses av mindre skiper. Først ut kom slupper som hadde også vært en suksess i den forrige verdenskrigen, deretter fregatter og sist korvetter. Slupperen fra mellomkrigstiden hadde blitt for dyrt å masseprodusere, deretter begynte briterne å utvikle en type basert på en hvalfangerkonstruksjon. Forbildet for den nye typen var Smiths Dock Company hvalfangerfartøyet «Southern Pride» som ifølge skipskonstruktør William Reed var et godt valg for snar masseproduksjon. Eskortefartøyene av Flower-klassen fikk betegnelsen «corvette» som under krigsårene hadde blitt anvendt på mindre masseproduserte antiubåtfartøyer for konvoieskorte. De fungerte ikke så godt i Atlanteren spesielt i røft sjø i værutsatte farvann mot nord med et deplasement på 900 til 1100 tonn, 63,5 m i lengde og 10,1 m i bredde. Med enkelte tilpasninger ble de brukt inntil større skip som fikk betegnelse fregatt overtok som disse av River-klassen på 1300 til 1500 tonn og en lengde på 92 m. Korvettene av Flower-klassen var originalt konstruert for kystnære operasjoner, og var derfor ikke så godt egnet for eskorteoppdrag ved å ha for lite bestykning for luftvernsforsvar mot flyangrep og ved å være noe raskere enn handelsskipene i konvoiene. Fregatten ble et langt bedre valg ved å være noe større, bedre armert og hadde to propellakslinger. Under den andre verdenskrigen var 267 skip av Flower-klassen og 72 skip av Castle-klassen bygget og levert til de allierte marineflåtene. Det norske Sjøforsvaret hadde fått seks av Flower-klassen og en av Castle-klassen levert til sine egne norske besetninger i ly av krigen, to ble senket ved fiendtlige handling og en senket ved kollisjonsulykke. KNM «Montbretia» ble senket av tysk ubåt med tap av 48 liv 18. november 1942, KNM «Rose» var rammet av et britisk krigsskip og senket med tap av 3 liv 26. oktober 1944. KNM «Tønsberg» ble senket av en mine 12. desember 1944. Det tjuende århundret. Moderne marineflåtene begynte i tiden etter den andre verdenskrigen i forbindelse med moderne våpenteknologi, å foretrekke mindre, mer manøvrerbare og flerrolles overflatefartøyer. Først ut gikk den tunge krysseren, deretter den lette krysseren mens jageren ble forstørret og deretter de største overflatefartøyene med synlig unntak av hangarskipene for flåteoperasjoner, erstattet av fregatten som ble et allround krigsskip for de fleste tiltenkte oppdrag i krigstid som fredstid. En jager i 1980-årene hadde vokst med den amerikanske Arleigh Burke-klassen til over 8000 tonn i deplasement. Fregatten ble også forstørret, og ved år 1995 hadde fregatten kommet opp i mellom 2500 og 4000 tonn i deplasement. Korvetten fikk en renessanse 1990-årene i flere land etterhvert man gikk over fra antiubåtoppdrag til kystforsvar og krigføring ved benyttelse av missiler. Den typiske korvetten størrelsesmessige sett står mellom patruljebåten og fregatten i både dimensjoner og egenskaper med et deplasement på mellom 500 og 2500 tonn samt en lengde på 55 til 100 meter. Mot slutten av det tjuende århundret hadde korvetten som skipstype vært benyttet i flere land for bestemte formål som kystnære antiubåtoppdrag, eskorteoppdrag, kystnære patrulje og angrepsoppdrag med sjømålsmissiler mot fiendtlige mål både til kystforsvar og på åpen hav. De kystnære antiubåtskorvettene. Norge hadde fått to 600 tonn antiubåtfartøyer av Sleipner-klassen bygget og levert i 1965 og 1967, KNM «Sleipner» og KNM «Aeger» med et norsk antiubåt-våpensystem, Terne III med rakettdrevne synkeminer. De to korvettene raskt ble tatt ut av tjeneste fordi de hadde blitt utdatert i møte med nyere krav. Det finnes et finsk motstykke til de norske korvettene som hadde fått tung bestykning i form av et kanontårn med en 120mm Bofors kanon, Turunmaa-klassen på 770 tonn. «Turunmaa» og «Karjala» hadde antiubåtoppdrag som deres fremste rolle i skjærgården. Den samme skjebne møtte også andre korvetter i Sovjetunionen som "Petya-klassen", "Mirka-klassen" og "Grisha-klassen" som var definert som «lette fregatter» på 900 til 1200 tonn i deplasement med kapasitet for antiubåtoppdrag. De mindre som "Poti-klassen" og "Parchim II-klassen" på mellom 500 og 800 tonn var definert som ekte korvetter. Frankrike hadde også gått over til benyttelse av korvetter for det samme formålet som de norske korvettene i 1960-årene, og anskaffet seg 17 korvetter av "D`Estienne D`Orves-klassen", men hadde dels brutt med fokuset på antiubåtkrigføring med flerrolleskapasitet deriblant angrepsrolle med sjømålsmissiler. I fransk tjeneste er disse korvettene på 1200 tonn deplasement betegnet som «"aviso"». De franske avio´ere var sanne flerrolles fartøyer for kystnære eskorteoppdrag, oppklaringsoppdrag og så mangt annet at disse måtte bedømmes som en suksess. Argentina fikk kjøpt tre A 69-klasse korvetter fra Frankrike, disse deltok under Falklandskrigen i 1982 mot Storbritannia med lite hell. «Guerrico» led den forsmedelige skjebnen om å bli jaget bort av britiske infanteristene med håndvåpen på Sør-Georgia 3. april og måtte settes på dokk. Missilekorvettene. Den sovjetiske "Nanuchka I-klassen" missilekorvetten under den kalde krigen. Korvetten som et rent angrepsfartøy med styrebare sjømålsmissiler skulle deretter overtar som de sovjetiske "Nanuchka-klassen" på 900 tonn deplasement som var klassifisert som «malyy raketnyy korbai» (lite skip med rakettvåpen) som ble levert i årene mellom 1969 og slutten av 1980-tallet, betegnet som «rakett-kuttere» til den sovjetiske marineflåten, Libya og Algerie samt India. Som sett i andre land, forstørret den sovjetiske patruljebåten seg inn i korvetten som fra "Osa-klassen" hurtigangrepsfartøyet til "Tarantul-klassen" på 540 tonn for angrep med sjømålsmissiler lengre ut i havet vekk fra kysten. Disse korvettene kom til deres rett i Middelhavet. Flere middelhavslandene deriblant Libya hadde stor interesse i sterk kystbasert sjøforsvar med en kapasitet for havgående tokter for sine angrepsfartøyene som skulle representert en avskrekkende kapasitet mot fiendtlige sjømakter. Vestlige skipsverfter kom med tilbud om mindre havgående fartøyer for kystnære operasjoner med kapasitet for bruk av sjømålsmissiler som MM 40 Exocet fra Frankrike. I 1970-årene ble fire missilekorvetter av "Esmeraldas-klassen" bygget for Libya, omdøpt til «"Wadi M`Ragh-klassen"» med et deplasement på 670 tonn og Otomat sjømålsmissiler fra Italia. Irak hadde også identifisert et behov for missilekorvetter i den persiske gulfen, og tok kontakt med det italienske skipsverftet som deretter levert seks missilekorvetter av «"Ari Serh-klassen"», hvorav to som kunne ha midlertidig hangar på akterskipet for et helikopter som med seks "Esmeraldas-klassen" missilekorvetter levert til Ecuador. RSS «Vengeance» av Victory-klassen. Den avfyrte et Barak luftvernmissil. Singapore med en sterk marine i forhold til størrelsen på territorialfarvannet hadde også besluttet seg om å ha større overflatefartøyer basert på det tyske konseptet Lürssen MGB 62 som var også bestilt av Bahrain i 1986-87. Lürssen MGB 62 på 600 tonn ble utviklet inn i Victory-klassen på seks korvetter som var meget lett gjenkjennelig med en meget stor og høy, massiv mast med israelske sensorteknologi. Israel hadde tilbudt deres teknologi basert på erfaring med deres 500 tonn hurtigangrepsbåtene i Saar 4.5-klassen som hadde blitt utvidet i størrelse inn i kommandofartøyer for de andre patruljebåtene. Fra Saar 4.5-klassen ble et selvstendig og meget avansert design på 1200 tonn utviklet, Saar 5-klassen bygget i USA i 1992 til 1994. India hadde også mottatt sovjetiske missilekorvetter, flere var dertil lokalt bygget slik at det oppstått ekspertise for skipsbygging som sett omkring seks skip av "Khukri-klassen" på 1350 tonn som var bygget og levert fra indiske skipsverfter i 1984 til 1991. Patruljekorvettene. Den danske korvetten «Peter Tordenskiold» av Niels Juel-klassen. Italia var lenge det eneste landet som benyttet betegnelsen «korvett» på deres 800 til 1100 tonn krigsskipene for flerrolles patruljeformål, spesielt i begynnelsen av 1960-årene. Et stort antall korvetter var bygget og sjøsatt i årene mellom 1954 og 1991, oppdelt i "Albatros-klassen", "De Cristofaro-klassen", "Minerva-klassen" og "Cassiopedia-klassen". De italienske korvettene var ikke tungt bestykket i motsetning til korvettene for antiubåtoppdrag eller korvettene for angrepsoppdrag med sjømålsmissiler ettersom disse egentlige hadde deres største nytte i fredelige tid. Flere land deriblant Danmark hadde også sluttet seg til den samme konklusjonen om at korvetten av økonomiske og praktiske årsaker i fredstid vil være et langt mer rimeligere alternativ enn fregatten med mulig kapasitet for helikopteroperasjoner. Noen få lander som Argentina hadde nedskåret fregattkonseptet i størrelse og deplasement som Meko 140-klassen på seks 1500 tonn havgående patruljekorvetter, som deretter skulle vist seg å være et meget heldig resultat for den argentinske marinen som fikk flerrolleskapasitet i et lite skip som også skulle være meget nyttig i fredstid. Danmark hadde i begynnelsen fire korvetter for ubåtjakt av Bellona-klassen fra 1950-årene, men anskaffet tre danskbygde korvetter av Niels Juel-klassen i 1979-1981 som de sterkeste danske marinefartøyene fram mot århundreskiftet. Det svenske "kustkorvett-konseptet" i 1985 med Stockholm-klassen på 335 tonn som et flerrolles fartøy med sjømålsmissiler, torpedoer, begrenset luftvernskapasitet og stor hastighet samt antiubåtvåpen, skulle bli forbildet for fremtidens korvettene. Det tjueførste århundret. Den svenske "kustkorvetten" HMS «Stockholm» De svenske "kustkorvettene" representerte et viktig skritt for en videreutvikling fra patruljebåten inn i større flerrolles patruljebåter med større deplasement, utgangspunktet i Stockholm-klassen var missiletorpedobåtene av Spica-klassen fra 1960-årene på 210 tonn. Med samme mønster som fregatten og jageren hadde patruljebåten blitt forstørret til en ny skipstype, betegnet som korvetter. Det samme mønsteret har blitt gjentatt i en rekke land deriblant Israel. Der hadde de store missilebåtene hadde blitt forstørret inn i et nytt design, Saar 5-klassen på 1.075 tonn i vanlig deplasement på tre flerrolles korvetter som de største overflatefartøyer i den israelske marineflåten. Mindre og mer manøvrerbare korvetter ble foretrukket av marineflåter som har deres operasjonsområde i mindre hav som Østersjøen, som også hadde vist seg som et billig alternativ for introduksjon av nyere teknologi som den svenske kystkorvetten av Visby-klassen på 650 tonn som kunne ha et egne helikopter med seg og det amerikanske Littoral Combat Ship-prosjektet. Den tyrkiske korvetten F-511 TCG «Heybeliada» av Milgem-klassen Det nye tyske Braunschweig-klassen med stealth kapasitet i likhet med den svenske Visby-klassen på 1800 tonn i deplasement blir definert som en «korvett» med kapasitet for angrep på landmål. Tyrkia begynte konstruksjonen av TCG «Heybeliada» i Milgem-klassen stealth korvetter i juli 2005, som vil bli levert i 2011 til den tyrkiske marineflåten som hadde beordret tilsammen åtte korvetter og fire fregatter som vil bare være noe større. De tyrkiske korvettene som forresten hadde blitt omtalt som fregatter, har vært klassifisert som korvetter på 2000 tonn i deplasement og 99 m i lengde. De svenske korvettene. Tre ulike typer korvetter utgjort nå slagkraften i den svenske marineflåten: Stockholm-klassen, Göteborg-klassen og Visby-klassen på tilsammen elleve krigsskip på mellom 335 og 600 tonn i deplasement, som har kapasitet for strid mot andre overflatefartøyer, antiubåtoppdrag mot fiendtlige ubåter og luftvern mot flyangrep. Visby-klassen dessuten hadde fått tilført kapasitet for uskadeliggjørelse av miner, fra før har alle korvetter muligheter om å legge ut sjøminer på egne hånd. Som de største overflatefartøyene i Sverige for krigsformål hadde korvettene fått mange ulike oppdrager som normalt var forbeholdt større krigsskip i eldre tid. Fram til 1997 hadde betegnelsen «kustkorvett» vært benyttet på de to første klasser, deretter hadde svenskene brukt bare den internasjonale betegnelsen korvett om sine fartøyene i de tre klasser. Gerd Nyquist. Gerd Nyquist (født 15. mars 1913 i Kristiania, død 23. november 1984 i Oslo) var en norsk forfatter. Nyquist studerte journalistikk ved University of California og historie ved Universitetet i Oslo. Under krigen var hun aktiv i motstandsbevegelsen, og mottok Deltakermedaljen for dette. Hun debuterte i 1957 med romanen "Måne over Munkeby". Størst publikumsuksess hadde Nyquist med sine kriminalromaner. Hennes første kriminalroman, "Avdøde ønsket ikke blomster" fra (1960), ble i 1986 dramatisert for NRK Radioteateret. Nyquist var en av stifterne av og første president (1972–1976) i Rivertonklubben. Nyquist var mor til forfatteren og musikeren Arild Nyquist. Harald Aabrekk. Harald Aabrekk (født 22. februar 1956 på Nordfjordeid) er en tidligere fotballspiller og fotballtrener. Som trener har Aabrekk vært innom flere norske toppklubber, og han har også vært spillerutvikler og assisterende trener for det norske seniorlandslaget og for U-21-landslaget. Sogndal. Aabrekk kom til Sogndal som talentfull 17-åring i 1973. Med sin noe uortodokse stil var han på mange måter en utfordring for trener Arnor Svedal, men spilleren fra Eid hadde mange kvaliteter å by på. Etter en gjesteopptreden i Brann kom han «hjem» til Sogndal og var sterkt delaktig i opprykket til eliteserien i 1981. Han scoret Sogndals første mål i eliteserien i 1–1 kampen mot Molde våren 1982. Den elegante midtbanespilleren spilte 146 ganger for Sogndal og scoret 36 mål før han la opp. Brann. Aabrekk kom til Brann som spillerutvikler i 1998, men ble senere samme år ansatt som hovedtrener i klubben etter en serie med svake resultater. Han førte Brann til seriebronse i 1999-sesongen, men tok permisjon fra trenerjobben samme sesong. Etter at Teitur Thordarson overtok som trener foran 2000-sesongen, valgte Aabrekk å si opp i Brann etter at permisjonen var over. Etter at Aabrekk trakk seg fra trenerjobben i Vålerenga etter 2007-sesongen, kom han igjen tilbake til Brann. Han ble vinteren 2008 ansatt som speider og spillerutvikler. Sommeren 2008 ønsket Brann at assistenttrener Espen Steffensen og Aabrekk skulle bytte jobber, men dette ville ikke Steffensen. Steffensens kontrakt ble avsluttet 7. august 2008, og Aabrekk overtok som assisterende trener samme dag. Etter at Steinar Nilsen ble ansatt som hovedtrener i klubben, gikk Aabrekk over i en speiderrolle i klubben som han hadde ut kontrakttiden, som endte 31.08.09 Rødpunktsikte. H&K MP5 maskinpistol med rødpunktsikte på toppen Sikten igjennom et Tasco ProPoint II 5 rødpunktsikte Et rødpunktsikte er et optisk sikte for våpen. Det fungerer ved at det projiserer et lysende punkt på en glassplate inni selve siktet, som for skytteren virker å være plassert på målet. Skytteren kan da holde begge øyne åpne og fokusere på målet, noe som er en fordel i nærstrid. Kjente leverandører av rødpunktsikter inkluderer svenske Aimpoint AB og amerikanske Tasco. Matthew McConaughey. Matthew David McConaughey (født 4. november 1969) er en amerikansk skuespiller. Hans store gjennombrudd var filmen "A Time to Kill" fra 1996. I 2005 ble han kåret til «Verdens mest sexy mann» av "People Magazine". McConaughey begynte sin karriere som skuespiller i 1991 med reklamer på TV, før han fikk hovedrollen i regissør Richard Linklaters film "Dazed and Confused", som ble en suksess med mange positive anmeldelser. Han hadde mindre roller i filmer som Texas Chainsaw Massacre: The Next Generation, Boys on the Side, samt den mannlige hovedrollen i Trisha Yearwood`s musikkvideo for sangen Walkaway Joe. McConaughey`s store gjennombrudd kom som advokat Jake Brigance i filmen "A Time to Kill" (1996), basert på forfatter John Grisham`s roman med samme navn. Deretter fikk han flere ledende roller i mange filmer, deriblant Contact, The Newton Boys og U-571. På begynnelsen av 2000-tallet, fikk han flere roller i romantiske komedier, blant annet "The Wedding Planner" og "Hvordan bli dumpet på 10 dager", som begge var populære på kino. Han hadde også rollen som brannmann i lavbudsjettfilmen Tiptoes der han spilte mot Rene Russo, og i "Two For The Money" som protesjé til Al Pacino som hadde rollen som gambling-mogul. I 2000 opptrådte han i TV-serien Sex and the City som sendes på HBO. McConaughey er en ivrig fan av Texas Longhorns og Washington Redskins. Den 26. oktober 1999 ble McConaughey arrestert i Austin, Texas, for å motstå arrest etter offentlig forstyrrelse i de tidlige morgentimer og for besittelse av cannabis. Etter at han hadde blitt funnet naken mens han spilte musikk veldig høyt på bongo trommer. McConaughey benektet besittelse av narkotika som senere ble droppet, men han ble anklaget for å forstyrre offentlig ro og orden. Han sa seg skyldig og måtte betale en bot. McConaughey har reddet flere kjæledyr som var forlatt i New Orleans etter orkanen Katrina. I 2006, i Sherman Oaks, California, reddet han en katt fra to ungdommer som hadde dynket dyret i hårspray, og forsøkt å sette fyr på det. McConaughey møtte sin partner, den brasilianske modellen og skuespilleren Camila Alves, i 2007, og de er bosatt i Austin, Texas. Sammen har de sønnen Levi Alves McConaughey (født i 2008), og datteren Vida Alves McConaughey (født i 2010). GUAM. GUAM (kyrillisk: ГУАМ) er en regional organisasjon bestående av Georgia, Ukraina, Aserbajdsjan og Moldova. Grupperingen ble etablert i 1997 som en motvekt mot russisk innflytelse i området. Usbekistan var medlem fra 1999 til 2005, og organisasjonen het i den perioden GUUAM. I dag er også Tyrkia og Latvia observatører. Mark Wahlberg. Mark Robert Michael Wahlberg (født 5. juni 1971) er en amerikansk skuespiller, modell og sanger. Wahlberg er produksjonsleder for TV-serien "Entourage", som er delvis basert på opplevelsene hans i Hollywood. Wahlberg ble født i Boston, Massachusetts inn i en familie med ni barn, og har svensk og irsk herkomst. Han ble først berømt som den yngre broren til Donnie Wahlberg i New Kids on the Block. Han er fjernt i slekt med forfatteren Nathaniel Hawthorne. Foreldrene hans skilte seg i 1982 og Wahlberg hadde en romersk-katolsk oppdragelse. Wahlberg hevder å ha vært i trøbbel med Boston Police Department mellom 20 og 25 ganger som ungdom. I en alder av 13 år, hadde Wahlberg utviklet en avhengighet til kokain og diverse andre narkotiske stoffer. Det var mens han satt i fengsel i ungdomsårene at han bestemte seg for å endre vanene sine og slutte med narkotika og kriminalitet. Wahlberg kom for første gang til berømmelse som den yngre broren til Donnie Wahlberg i det suksessfulle boybandet New Kids on the Block som hadde sin storhetstid på 1980-og 1990-tallet. Wahlberg arbeidet også som modell i serie undertøysannonser for Calvin Klein, før han begynte sin skuespillerkarriere og debuterte i 1993 med TV-filmen The Substitute. Wahlberg fikk mange positive anmeldelser for sine roller i vellykkede filmer som Boogie Nights, The Perfect Storm, The Italian Job og Four Brothers. Wahlberg ble opprinnelig tildelt rollen som Linus Caldwell i filmen Oceans Eleven, før han ble forbigått av Matt Damon. De jobbet senere sammen i filmen The Departed som ga Wahlberg en Oscar-nominasjon for Beste mannlige birolle og en rekke andre nominasjoner. Wahlberg ble også vurdert for en rolle i filmen Brokeback Mountain. Det var opprinnelig ment at Wahlberg skulle spille mot Joaquin Phoenix i denne filmen, men Wahlberg var ukomfortabel med filmens sex-scener og hans rolle gikk til Jake Gyllenhaal. I 2007 spilte han mot Joaquin Phoenix i filmen We Own the Night, en film som handler om en familie av politifolk i New York City. Wahlberg var sammen med modell Rhea Durham siden 2001 og paret giftet seg 1. august 2009. Paret har fire barn, Ella Rae (født 2. september 2003), Michael Robert (født 21. mars 2006), Brendan Joseph (født 16. september 2008) og Grace Margaret (født 11. januar 2010). Hans far, en US Army-veteran fra Korea-krigen, døde på St. Valentinsdag, 14. februar 2008. Wahlberg er aktivt involvert i veldedighet og etablerte rganisasjonen Mark Wahlberg Youth Foundation i mai 2001 med det formål å skaffe og distribuere penger til forskjellige formål for ungdom som skal holde dem unna kriminalitet. Jur. Juret er melkeorganet på kyr, geiter, sauer og flere andre pattedyr. Organet produserer melk, og har spener som avkommet til dyrene kan drikke fra. Jur finnes bare på hunndyr. Juret og kuas melkeproduksjon utnyttes av mennesker ved melking. Det er vanlig at dyr får sykdommer i juret. Spesielt for storfe er det svært vanlig med mastitt (også kalt jurbetennelse). De aller fleste kyr i fjøs får mastitt minst en gang i livet. Oppbygning. Oppbygningen av juret varierer fra dyreart til dyreart. Denne delen omhandler kujuret. Juret er delt i fire seksjoner, en for hver spene. Seksjonene er totalt avskilt, og sykdommer kan ikke smitte mellom de forskjellige delene internt, men må komme opp gjennom spenene. Det er ikke noe stort åpent rom inni juret, det er fylt med vev. Melken produseres og lagres i vevet. Det må strømme 400 liter blod gjennom juret for å produsere 1 liter melk. Spenene fungerer som en sisterne. Inni spenen er det et åpent rom hvor melken kan komme ned fra hoveddelen av juret, og kan presses eller suges ut under. Om man klemmer på en melkefylt spene, er det lettere for melken å gå opp enn ned, så den vil forsvinne opp i juret. Derfor er trikset med melking å kunne sperre av over melken, og klemme på området der det er melk for å få den presset ut. For at man skal få melk ut av juret, må kua først «gi ned». Det vil si at den begynner å slippe melk ned fra juret til spenene. Naturlig skjer dette ved at kalven slikker på juret. I fjøs under melking skjer det med at juret vaskes med en varm våt klut. Enkelte gårder bruker bare vanlig papir til å vaske jurene, men dette fungerer ikke like effektivt. Når juret blir stimulert, går det signaler opp til hjernen, og den begynner å produsere hormoner som får kua til å gi ned. På grunn av at dette skjer via hormoner og ikke nerver, tar det om lag et halvt minutt fra kua blir stimulert til den gir ned. Nedgivningseffekten varer vanligvis i om lag 2 minutter, om ikke juret blir stimulert videre (av melkeanlegget). Hos enkelte kyr kommer nedgivningen lettere enn hos andre, og hos enkelte kommer den bare bonden kommer inn i fjøset og begynner å melke, for da vet kua at det snart er hennes tur. Det er derfor mange kyr renner i båsen når bonden kommer, men likevel aldri ellers. FN Minimi. Minimi er et lett 5,56 mm maskingevær fra belgiske Fabrique Nationale de Herstal. Der er i bruk i USA, Australia, Belgia, Canada, Frankrike, Israel, Japan, Nepal, Nederland, New Zealand, Storbritannia, Sverige og Norge. Minimi er et enmannsbetjent lett maskingevær, våpenet er gassdrevet med roterende sluttstykke som låser seg i kammeret når sluttstykket er i fremre stilling. Minimi kan kun skyte automatisk ild. Maskingeværet har faste standard dioptersikte bak og kornring foran. Våpenet kan også utstyres med optiske siktemidler. Det har primært beltemating, men kan i tillegg nytte STANAG-magasiner. Våpenet er utstyrt med innskyvbar kolbe, og leveres med 100 eller 200 skudds magasin. Våpenet leveres også med to piper, en kort (349 mm) og en lang (465 mm). Våpenet er et enkeltmanns våpen, i motsetning til MG3, hvor 2 personer benyttes for å behandle og transportere våpenet. Våpenet er lettere en MG3, men har noe lavere skuddtakt og dårligere penetreringsevne enn MG3 og dens 7,62 x 51 mm NATO ammunisjon. Minimi har blitt innført i det norske Forsvaret, og benyttes i infanteri og jegeravdelinger, samt i internasjonale operasjoner. Eksterne lenker. Minimi Historisk museum. Historisk museum er en museumsbygning på Tullinløkka i Oslo. Bygningen ble åpnet for publikum i 1904. Historisk museum har aldri vært noen egen museumsorganisasjon, men en museumsbygning for de tre museene Oldsaksamlingen (med Vikingskipshuset), Myntkabinettet og Etnografisk museum. I 1999 ble disse tre slått sammen til én organisasjon: Universitetets kulturhistoriske museer (UKM). I 2004 ble navnet endret til Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Bakgrunn. Det første historiske museum i Kristiania ble stiftet i 1811. Selskapet for Norges Vel tok initiativet til å etablere et "Norsk antiquarisk Musæum", og de oppfordret alle som eide eller fant oldsaker til å sende dem til denne organisasjonen i stedet for til København slik de egentlig var pålagt. Den første samlingen ble opprettet i Christiania Katedralskole der Carl Deichman i 1780 allerede hadde donert sin samling av oldsaker, mynter og mineraler. I 1811 ble Det Kongelige Frederiks Universitet etablert, og i 1817 tilbød "Selskapet for Norges Vel" å flytte samlingene sine til universitetet. Det var imidlertid først i 1828 at universitetet kunne tilby museet et lokale i Universitetsgården i Prinsens gate. I 1829 åpnet Rudolf Keyser den første "Samlingen av nordiske Oldsager" for publikum, og i 1835 kom Myntkabinettet med sin første utstilling. Høsten 1817 hadde museet kjøpt opp 6300 greske og romerske mynter, noe som dannet grunnlaget for samlingen. Disse ble oppkjøpt av Georg Sverdrup, universitetets første professor i gresk. Bygningen. Selve bygget er i jugendstil. Det var arkitekt Karl August Henriksen som først vant konkurransen om hvem som skulle tegne det. Han døde imidlertid i 1892, like etter at han var ferdig med tegningene og Henrik Bull, som også tegnet Finansdepartementet og Nationaltheateret, tok over. Bull fulgte stort sett Henriksens tegninger, men endret trappen og hjørnene på bygget. Bygningen er verneverdig og er underlagt Riksantikvarens myndighetsområde. Utstillinger. I museets første etasje finner man utstillingen «Fra istid til Kvitekrist». Dette er en permanent utstilling som viser gjenstander som forteller om menneskers liv og virke i Norge fra steinalder til og med vikingtid. I denne etasjen finnes også Skattkammeret. Dette er en permanent utstilling av gull- og sølvskatter fra hele landet og alle tidsepoker. I første etasje er også middelalderutstillingen som ble designet av Sverre Fehn i 1979. Dette er i hovedsak en kirkekunstutstilling, hvor man blant annet finner kortaket fra Ål stavkirke fra 1300-tallet. I annen etasje i museet finnes de etnografiske utstillingene og Myntkabinettet. Her er også museets antikksamling med gjenstander fra Hellas og Romerriket. De etnografiske samlingene består av en utstilling om urbefolkninger i polare strøk og Sør- og Nord-Amerika. Myntkabinettet viser norsk mynt gjennom 1000 år. Tredje etasje i museet er viet spesialutstillinger og afrikanske kulturer. Den afrikanske utstillingen er bygget opp rundt forskjellige tema med gjenstander fra mange forskjellige land. Det er to saler for spesialutstillinger i etasjen. Hvert år settes det opp to til fire utstillinger med forskjellige tema. I fjerde etasje er utstillingen fra Øst-Asia og Japan, Kina og Korea. Her kan man blant annet se kinesiske keisertroner, en japansk brudebærestol, samuraivåpen og rustningstradisjoner samt Buddhafigurer. Carson Daly. Carson Jones Daly (født 22. juni 1973) er en amerikansk programleder og VJ på MTVs "Total Request Live". Kjelvik gård. Kjelvik gård ligger langs E6 ca 4-5 km fra Kobbelv vertshus i Sørfold kommune i Nordland. For å komme til gården, stopper man på rasteplassen ved E6 (Kjelvik gård, godt merket med skilt for severdighet). Deretter følger man stien til venstre fra parkeringsplassen gjennom en liten dal de få hundre metrene opp til husmannsplassen. Universitetets Oldsaksamling. Oldsaksamlingen har utstillinger og kontorer i Historisk museum. Universitetets Oldsaksamling er en del av Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Avdelingen er arkeologisk landsdelsmuseum for Østlandet og Sørlandet. Oldsaksamlingen har kontorer i Historisk museum, i Frederiks gate 3, St.Olavsgt. 29 og i Vikingskipshuset på Bygdøy. I 1811 opprettet Selskabet for Norges Vel en egen komité kalt "Antiquitetskommisjonen". Den fikk som mandat å ta vare på oldsaker fra hele Norge. I 1823 hadde kommisjonen bygd opp en pen liten samling av oldsaker, som i det året ble donert Universitetet. Her ble de oppbevart i et rom i Universitetsgården, som lå på hjørnet mellom Kongens gate og Prinsens gate. Den som først fikk ansvar for samlingen var professor i historie Cornelius Enevold Steenbloch. Samme høst ble dette overlatt til dosent i historie Rudolf Keyser. Han påtok seg da ansvaret for samlingen, som i den forbindelse ble benevnt "Universitetets Samling av Nordiske Antiquiteter". I 1829 ble Keyser formelt utnevnt til bestyrer for samlingen, som fra da ble et eget institutt ved Universitetet. I de følgende årene vokste samlingen til en omfattende samling av oldsaker og middelaldergjenstander. I 1837 ordnet Keyser samlingen kronologisk etter steinalder, bronsealder og jernalder, etter mønster av Christian Jürgensen Thomsens treperiodesystem. Fra samme år førte han også fortløpende katalog over samlingen og dens tilvekst. I 1862 ble ansvaret for samlingen overtatt av Oluf Rygh. Han ble i 1873 utnevnt som professor i arkeologi, som den første i Norge. Rygh er nå mest kjent for sine omfattende grunnlagspublikasjoner, men han hadde også visjoner om museet. Han hadde som mål at Oldsaksamlingen skulle bli et arkeologisk riksarkiv, og han fikk de andre arkeologiske museene i landet med på et samarbeid om publikasjon av tilveksten. Den ble publisert i Fortidsminnesmerkeforeningens årbok, og er videreført i litt vekslende form helt opp til nåtid. Få andre land har en tilsvarende publikasjon av hele sitt arkeologiske gjenstandsmateriale. I 1852 flyttet samlingen inn i de nye bygningene i Karl Johans gate, men plassmangelen ble raskt påtrengende. Samlingene ble stablet inn i ledige rom, kott og avlukker i Domus Academica. I 1867 grov Rygh ut Tuneskipet, som i 1880 fikk selskap med Gokstadskipet i skur bak Universitetet. Forholdene var klart uholdbare, og man gikk med planer om et eget bygg til samlingene. I 1897 bevilget Stortinget de første midlene til utbygging. Det nåværende Historisk Museum sto ferdig i 1902, men da var Rygh borte. Han døde under feltarbeid i Telemark i 1899. Det var derfor etterfølgeren Gabriel Gustafson som fikk innvie det nye museet. To år senere fikk han æren av å grave ut Osebergfunnet. Skipet ble satt sammen med de to andre i Universitetshagen, og gjenstandene ble etter hvert som de ble ferdig konservert satt opp i en egen sal i museets annen etasje. Da gikk han allerede med ideen om et nytt bygg på Bygdøy, der vikingskipene skulle være sentrum i noe som skulle være et eget norsk historisk nasjonalmuseum. Gustafson fikk finansiert grunnarbeider til et bygg på Bygdøy, tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, som skulle huse vikingskipene. Dette bygget, det nåværende Vikingskipshuset, var imidlertid ment å være første trinn av et større anlegg som skulle romme hele Universitetets Oldsaksamling. Osebergfunnet innebar en stor landevinning for norsk arkeologi, og det på mer enn en måte. Det ble nå klart at man trengte en lovregulering av forholdene rundt funn av oldsaker og de faste fornminnene. I 1905 vedtok Stortinget den første Lov om Fortidsminder, som er videreført i dagens Lov om kulturminner. De arkeologiske museene var nå ikke bare oppbevaringsanstalter for arkeologiske gjenstander. De hadde ansvar for at loven ble opprettholdt – de var blitt det vi i dag kaller forvaltningsmuseer. For Universitetets Oldsaksamling innebar dette at museet fikk pålagt ansvar for utgraving og innsamling av gjenstander fra ti fylker på Øst- og Sørlandet. Ved Gustafsons død i 1915 overtok Anton Wilhelm Brøgger i professoratet. Grunnarbeidene på Bygdøy var igangsatt i 1916, men videre finansiering var ikke ordnet. Brøggers første store oppgave var å finansiere videre utbygging av dagens Vikingskipshus. I. 1926 ble Osebergskipet flyttet til Bygdøy, Tuneskipet og Gokstadskipet var på plass ved hundreårsjubileet i 1929. Brøgger fikk imidlertid ikke oppleve innvielsen av Osebergfløyen med resten av funnene herfra i 1957. Ved innvielsen av Vikingskipshuset sto også første byggetrinn av Arnebergs museumsprosjekt ferdig. Men det skulle aldri realiseres fullt ut. Brøgger gikk av som museumsbestyrer i 1949. Han ble etterfulgt av sin assistent siden 1919, Bjørn Hougen, som tiltrådte professoratet i 1950. Hougen ble i 1968 etterfulgt av Sverre Marstrander som var bestyrer til 1980. Da var det Arne Skjølsvold som overtok fram til 1985, og Arne Emil Christensen bestyrte fram til 1989. Egil Mikkelsen var bestyrer for Oldsaksamlingen 1989-1992, Erla Bergendahl Hohler 1992-1994 og 1997-1999 og Einar Østmo1994-1997. I 1999 ble de tre universitetsmuseene i Oslo, Universitetets Oldsaksamling, Etnografisk museum og Myntkabinettet, slått sammen i det nyopprettede Kulturhistorisk museum. Mikkelsen var direktør for dette 1999-2011; fra 2011 er Rane Willerslev direktør. Universitetets Oldsaksamling er landets ubestridt største arkeologiske museum, etter antall ansatte og ved antall katalogiserte gjenstander. I dag består samlingen av godt over en million gjenstander. Plassmangelen er meget følbar, men avgjørelsen om hvor et nytt Kulturhistorisk museum skal bygges – i Bjørvika eller på Bygdøy – er fortsatt ikke tatt. Gasskraft. Gasskraft omfatter ulike teknologier for å produsere elektrisitet ved forbrenning av naturgass. I et gasskraftverk omdannes kjemisk energi i naturgass til elektrisitet. Prosessen er (forenklet) at luft suges inn og komprimeres til høyt trykk i en kompressor. Luften blandes med naturgass i et brennkammer, hvor det pågår en kontinuerlig forbrenning. Den varme forbrenningsgassen slippes inn på gassturbinen, hvor den gradvis ekspanderer, og trykk og temperatur synker. Energi som frigjøres under ekspansjonen, overføres til mekanisk energi via turbinens aksel. Det er denne akselen som driver både kompressoren og en generator som produserer elektrisitet. Virkningsgraden, det vil si den mengde elektrisitet som blir produsert i forhold til den energimengde som finnes i naturgassen, er beregnet til 58 % for de gasskraftanleggene som er planlagt på Kårstø og Kollsnes. Gassturbin. I gassturbinen genereres det elektrisitet. Dette skjer ved at varme forbrenningsgasser ekspanderer. Det er disse forbrenningsgasser som driver gassturbinen rundt. Gassturbinen er koblet til en generator, som produserer elektrisitet. Kombikraftverk. I kombikraftverk benyttes kombinasjonen av gassturbiner og dampturbiner. Forbrenningsmotorer. Forbrenningsmotorer er beregnet for elektrisitets- og eventuelt varmeproduksjon. Forbrenningsmotorer kan benytte seg av mange ulike typer brensel. Mest vanlig er diesel, fyringsolje og diesel/gassblandinger Brenselcelle. Det finnes mange ulike systemløsninger. I de gasskraftverkene som planlegges i Norge er det forutsatt en kombinasjon av dampturbiner og gassturbiner. Gasskraft i Norge. Gasskraftanlegg er planlagt på Kårstø og Kollsnes etter en bitter politisk strid de siste 20 år. Gasskraftsaken felte Bondevik 1-regjeringen. Utslipp av CO2 er den største klimabelastningen fra gasskraftverk. Med dagens teknologi lar det seg gjøre å ta seg av CO2-en, men det er meget energikrevende og dermed svært kostbart. Dessuten er slike anlegg både store og plasskrevende. Flere varianter av anlegg for er under utvikling. Svein Gjedrem. Svein Ingvar Gjedrem (født 25. januar 1950 i Finnøy) er en norsk sosialøkonom. I juni 2011 tiltrådte Gjedrem sin andre periode som finansråd, det vil si øverste administrative leder for Finansdepartementet. Gjedrem var fra januar 1999 til desember 2010 sentralbanksjef og leder av Norges Banks hovedstyre. Han har lang erfaring fra Finansdepartementet (1979-1998) hvor han ledet Økonomiavdelingen fra 1986 og var finansråd fra 1996 til 1998. Han begynte sin karriere i Norges Bank hvor han jobbet fra 1975 til 1979. Gjedrem har embetseksamen i sosialøkonomi (cand.oecon.) fra 1975, som han tok ved Universitetet i Oslo. Gjedrem er tidligere fotballspiller, og spilte bl.a. på Viking Fotballklubb og Lyn. I 1965 ble han juniornorgesmester med Viking, sammen med bl.a. Svein Kvia. Spinning Jenny. Spinning Jenny var den første spinnemaskinen som kunne brukes industrielt. Den ble funnet opp i 1764 av veveren og snekkeren James Hargreaves som bodde i Lancashire nær Manchester. Spinning Jenny var en av de viktigste oppfinnelsene i den industrielle revolusjonen, og hjalp tekstilindustrien å vokse. Spinnemaskinen fungerte ved at spinneren sveivet på hjulet. Bomullen var kardet ferdig og rullet opp på spoler. Deretter trakk maskinen ut og tvinnet tråden. Den spant like mye som 20-30 personer hadde kunne på hver sin rokk. Oppfinnelsen. Den vanligste historien bak oppfinnelsen av spinnemaskinen er at Hargreaves datter eller kone, med navnet Jenny, veltet sin egen rokk. Denne funksjonerte videre selv om spindelen nå sto loddrett. Hargreaves fastslo at det ikke fantes noen grunn til at spindelen måtte være vannrett, og han plasserte nå flere loddrette spindler ved siden av hverandre i en rekke. I hans første modell skal han ha brukt åtte spindler ved siden av hverandre. I senere spinnemaskiner etter samme prinsipp skal det ha befunnet seg opp mot 120 spindler. Hargreaves skal ha forsøkt å ta patent på en utgave med 16 spindler i 1770,da andre hadde solgt lignende maskiner. Hargreaves forsøkte å forhandle frem en avtale med de konkurrerende produsentene, for å unngå rettssak. De ble enige om en sum på 4000 £, men avtalen falt igjennom da det viste seg at Hargreaves ikke fikk patentsøknaden godkjent, da han allerede hadde produsert og solgt flere eksemplarer. Det blir ofte hevdet at Spinning Jennys navn henger sammen med denne historien. Imidlertid viser kirkebøkene at Hargreaves hadde flere døtre, men ingen av dem, og heller ikke hans kone, het Jenny. En annen teori er at ordet "engine" på folkemunne etterhvert hadde blitt "Jenny". Hargreaves oppfinnelse effektiviserte tekstilindustrien betraktelig, og reduserte dermed behovet for arbeidskraft. dette var ikke populært blant arbeiderne.dette førte blant annet til at en gruppe spinnere brøt seg inn i Hargreaves verksted i 1768, og ødela maskinene hans. Maskinen ble likevel raskt populær, og i 1790 anslås det at det fantes rundt 20 000 eksemplarer i England. Denne oppfinnelsen var med på å starte den industrielle revolusjonen i England, da den banet vei for andre, og enda mer effektive maskiner i spinne og veveindustrien. Spinning Jenny regnes derfor som ett av de første skrittene fra håndarbeid til tekstilindustri. Clusterhodepine. Clusterhodepine, også kjent som Hortons hodepine, er en svært sjelden og spesiell form for hodepine som særpreges av sterke smerteanfall fra 15 minutter til 2-3 timers varighet og som kommer i perioder. Blir ofte kalt selvmordshodepine, siden smerten er ekstremt intens. Det hevdes også at enkelte pasienter har begått selvmord for å slippe smerten. Etiologi og patogenese. Årsaken er ukjent, men den gjeldende hypotesen er at det dreier seg om en vaskulær patologi (sykdom som affiserer blodårene i hodet/hjernen). Symptomer og forløp. Smertene sitter oftest ensidig i øyeregionen. Det kan også være rennende øyne og nese på samme side. Smerten regnes blant mange som den verste smerten et menneske kan føle. Sykdommen kommer gjerne i perioder på uker eller måneder. Det kan da være fra 1-8 anfall pr. dag, med flest anfall midt i perioden. Sykdommen kan under disse periodene være svært invalidiserende for pasienten. Deretter forsvinner den for så eventuelt å residivere måneder eller år etter. Alkohol og nitroglycerin og andre vasoliderende midler kan utløse anfall i klaseperiodene. Behandling. Under et akutt anfall kan inhalasjon av oksygen hjelpe. Ellers kan man gi profylakse i form av verapamil, litium, glukokortikoider eller ergotamin. Fjøs. a>. Legg merke til at fjøset har ildsted og røykpipe. Kuene fikk såkalt "sørpe", en blanding av halm, lyng, skav, mose – med varmt vann over. En gammel båsfjøs med tårnsilo Et fjøs er en bygning som er oppført for å gi natte- og vinterly for husdyr; vanligvis er det storfe eller småfe som holdes i et fjøs, mens hester plasseres i en stall. På de fleste andre språk har imidlertid husrom for hester og andre husdyr samme betegnelse. Kufjøs finnes i dag som to hovedtyper – det tradisjonelle båsfjøset og nyere lausdriftfjøs. Etter 2024 vil det ikke lenger være lov å bruke båsfjøs, og om man bygger nytt i dag må man bygge for lausdrift. Forskjellen på disse er at i et båsfjøs står kyrne stedbundet i en bås, mens i et løsdriftsfjøs går kyrne relativt fritt. Fjøset kunne enten være en selvstendig bygning eller det kunne være et rom for husdyr i en større driftsbygning på en gård. I langhuset fra jernalderen var det slik at folk og husdyr på gården holdt til i samme hus, men i hver sin ende. Da skikken med å lafte tømmerhus kom til landet i middelalderen fikk gårdene mange hus, ett hus til hvert formål. Det kunne være et fjøs for storfe, et for sauer og et tredje for geiter. Møkka ble kastet ut gjennom en møkkaglugge utenfor fjøset. I dagens fjøs havner møkka enten i møkkakjelleren eller i en kum utenfor fjøset. Fra opplysningstiden på slutten av 1700-tallet begynte den store landbruksreformasjonen med omlegging av norsk jordbruk fra sjølberging til salgsjordbruk. Det kom etterhvert en ny type bygninger på norske gårdstun, nemlig større sammenbygde driftsbygninger. Dette var en omlegging som foregikk gjennom hele 1800-tallet. Fjøset endret seg nå fra å være en selvstendig bygning til å bli et rom i en større driftsbygning. I slike bygninger er låve og fjøs under samme tak. Dette lettet transporten av dagsrasjoner med høy. I dag bygges det sjelden fjøs med låve. Å ta bedre vare på husdyrgjødsla var noe av lærdommen fra opplysningstiden. I det moderne fjøset på 1800-tallet ble møkka sopt ned i ei renne som gikk til møkkakjelleren. Møkka ble tatt ut om våren og spredt på åkrene som gjødsel (hevd, hebd). I dag tynnes møkka ut og sprøytes ut (gylle). Selve møkkarenna, gulvet bak dyrene, ble tidligere også kalt "flor". I denne betydningen har ordet sammenheng med det engelske "floor". Samme betegnelse ble også brukt om hele fjøsbygninger, f.eks. i sammenstillinger som "sommerflor" og "saueflor". Da det etterhvert også ble vanlig med utedo ble gjerne dette også et lite rom ved siden av fjøsgangen, med nedløp til møkkakjelleren. Eli Hagen. Eli Oddveig Engum Hagen (født 26. oktober 1947 på Dombås) er sekretæren og rådgiveren til den norske Fremskrittsparti-politikeren Carl I. Hagen, som hun giftet seg med i 1983. Hun er også en av flere faste paneldeltagere i talkshowet Studio 5 som går på tv-kanalen FEM. Hun har utdanning fra handelsskole og har blant annet arbeidet som teknisk tegner og kontorleder og formannssekretær i Fremskrittspartiet. Eli Hagen satt dessuten i Oslo bystyre fra 1987 til 1991. Forfatteren Jan Martin Iversen hevder i sin bok om de første 25 årene til Fremskrittspartiet, "Fra Anders Lange til Carl I. Hagen" (1998), at Eli har hatt en viktig rolle i utviklingen av partiet. Den 20. november 2006 lanserte Eli Hagen selvbiografien "Gift med Carl". Boken fikk mye oppmerksomhet i mediene, mest på grunn av hennes utilslørte og nedsettende karakteristikker av, og påstander om, nåværende, tidligere og endog avdøde politikere. I boka understreket hun også sitt tette forhold til Carl I. Hagen og sin rolle som politisk medspiller. I forbindelse med lanseringen deltok hun i flere debatter både på TV og i radio, blant annet i programmet Rikets røst på TV 2, samt i NRKs talkshow "Først & sist". Metellus. Quintus Cacilius Metellus Pius var en romersk aristokrat av familien Metelli. Han startet sin karriere som legat til Sulla under Forbundsfellekrigen. I 83 f.Kr. hjalp han Sulla å vinne borgerkrigen mot Marius, som førte til at Sulla ble diktator. Som en takk for tjenesten ble Metellus nominert til "pontifex maximus" (yppersteprest). Metellus ble valgt som konsul i 80 f.Kr., og senere prokonsul i provinsene i Hispania. De påfølgende årene ble han på den iberiske halvøy, der han bekjempet den opprørske, romerske generalen Sertorius. Han fikk senere hjelp av Pompeius. Etter triumfene i Hispania returnerte Metellus til Roma, der han døde rundt 63 f.Kr. MS «Kronprins Harald». MS «Kronprins Harald» er et skip som tidligere var eid av rederiet Color Line. Det ble bygd Wärtsilä Turku Shipyard, Åbo i Finland, og levert i 1987. MS «Kronprins Harald» trafikkerte strekningen Oslo – Kiel, en overfart som tok 19,5 timer. Skipet har plass til 750 biler og har 438 lugarer. MS «Kronprins Harald» ble erstattet av det nye skipet MS «Color Magic», og 22. januar 2007 kunngjorde Color Line at skipet var solgt til Irish Continental Group (Irish Ferries) i Irland for 43,6 millioner euro. Skipet ble omdøpt til MS «Oscar Wilde», og går nå i rute mellom Rosslare i Irland og Cherbourg/Roscoff i Frankrike., Metelli. Caecili Metelli var en av de viktigste og mest velstående familiene i den romerske republikk. Selv om de var plebeiere, hadde familien politisk makt fra det tredje århundre f.Kr. til slutten av republikken, de var aktive i alle embeter i cursus honorum, i tillegg til militære stillinger. Husholdkavaleriet. «The Life Guards», Vaktskifte ved Buckingham Palace «The Life Guards», Vaktskifte ved Buckingham Palace Husholdkavaleriet ("Household Cavalry") er et korps i den britiske hæren bestående av to regimenter som inngår i De kongelige husholdtropper. Regimentene i Husholdkavaleriet – "The Life Guards" og "The Blues and Royals" – er blant de eldste i den britiske hæren, med historie tilbake til 1660. De har egne tradisjoner og bærer særpregede uniformer; "The Life Guards" har røde jakker, hvite hjelmfjær og sorte kraver, mens "The Blues and Royals" har blå jakker, røde hjelmfjær og røde kraver. Organisasjon. Husholdkavaleriet er et kavalerikorps med både seremonielle og militæroffensive oppgaver. I virksomhetsutøvelsen er korpset delt i to operative avdelinger, hver satt sammen av enheter fra de to administrative regimentene. Forvirrende nok brukes regimentsbetegnelsen også om de operative avdelingene: "Household Cavalry Regiment" og "Household Cavalry Mounted Regiment". Household Cavalry Regiment. Household Cavalry Regiment er den aktive kampavdelingen i Husholdkavaleriet. Den består av én eskadron fra "The Life Guards" og én eksadron fra "The Blues and Royals", og er forlagt til Combermere kaserne i Windsor. Avdelingen er oppsatt med FV107 Scimitar stridsvogner og utfører panseroppklaring for 3. divisjon og 16 Air Assault Brigade. Household Cavalry Mounted Regiment. Household Cavalry Mounted Regiment er Husholdkavaleriets seremonielle avdeling og utfører sine oppgaver til hest (samt noe til fots). Den består av én eskadron fra "The Life Guards" og én eskadron fra "The Blues and Royals", og er forlagt til Hyde Park kaserne i London. Avdelingen utfører vakttjeneste ved Buckingham Palace og eskorterer regenten ved statsbesøk og lignende. Grader og distinksjoner. Gradene og gradmerkene til underoffiserene i Husholdkavaleriet er unike i den britiske hæren. Tidligere var "sersjant" forbeholdt infanteriet, og ingen kavaleriregimenter hadde sersjanter. Idag er det kun Husholdkavaleriet som ivaretar denne tradisjonen. ZZ Top. ZZ Top er et amerikansk band som spiller bluesinspirert rock. Bandet hadde sin storhetstid på slutten av 1970-tallet, samt første halvdel av 1980-tallet. Det kanskje mest karakteristiske med ZZ Top er de lange skjeggene til gitarist Billy Gibbons og bassist Dusty Hill, og det ironiske faktum at trommeslager Frank Beard ("beard" er engelsk for «skjegg») er det eneste medlemmet i bandet som ikke har skjegg. Bandet ble etablert i 1969 i Houston i Texas og er nå en av de eldste spillende gruppene i verden. Bandet skal spille på Notodden Bluesfestival 2012. Misjonshøgskolen. Hele området til Misjonshøgskolen. Trebygget er det eldste bygget, murbygget til høyre er i dag hus for Praktisk-Teologisk Seminar. Hovedbygget i bakgrunnen. Det eldste av byggene på Misjonshøgskolen. Misjonshøgskolen (MHS) har et bredt studietilbud innenfor teologi, kristendom, religion, interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid. Høgskolen tilbyr tre årsstudier: Kr.dom/RLE, Interkulturell kommunikasjon og globalt samarbeid (IKGS) og samfunnsfag, to bachelorgrader: I teologi og i religion og interkulturell kommunikasjon, tre mastergrader i teologi, i globale studier og praktisk teologi, profesjonsutdanningen cand. theol. for prester i norsk og internasjonal sammenheng, samt Ph.D. i teologi. MHS har siden starten i 1843 ligget i Stavanger, og har i dag om lag 300 studenter fra om lag 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole, og den kjennetegnes faglig av et sterkt fokus på kirkens globale utfordringer. MHS er eid av Det norske misjonsselskap (NMS), og ligger på samme området som hovedkontoret til NMS. MHS og NMS samarbeider tett. MHS har også misjonærforberedende kurs for andre organisasjoner som for eksempel Den Norske Misjonsallianse. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet høgskolen. Bård Mæland er rektor. The Life Guards. The Life Guards er et kavaleriregiment i den britiske hæren som sammen med "The Blues and Royals" utgjør Husholdkavaleriet. Den første troppen i regimentet ble opprettet i Brugge i Belgia som en del av Karl II i eksil sin støtte til Filip IV av Spania. Regimentet har deltatt i de fleste konflikter den britiske hæren har vært involvert i, inkludert Napoleonskrigene, første og andre verdenskrig og opp til Irak-krigen i 2003. I 1992 ble avdelingen satt til å dele oppgaver og ansvar med "The Blues and Royals". De er vennskapsavdeling med Pakistans presidentgarde. Eksterne lenker. Life Guards The Blues and Royals. En soldat i The Blues and Royals. The Blues and Royals er et kavaleriregiment i den britiske hæren som sammen med "The Life Guards" utgjør Husholdkavaleriet. Sammen med "Coldstream Guards" kan regimentet spore sin opprinnelse tilbake til "New Model Army". Regimentet ble opprettet i 1969 når "Royal Horse Guards", kjent som "The Blues" eller "The Oxford Blues", og "Royal Dragoons", kjent som "The Royals", ble slått sammen. Siden den gang har regimentet tjenestegjort i Nord-Irland, Tyskland og på Kypros. Under Falklandskrigen i 1982 stilte regimentet to pansrede oppklaringstropper. Regimentet hadde også en eskadron i tjeneste med UNPROFOR i Bosnia i 1994–1995. Sammen med "Life Guards" stiller de hestevakt i London som en del av "Household Cavalry Mounted Regiment". Regimentets motto er "Honi Soit Qui Mal Y Pense" («Skam på han som synes dette er ondt»). Eksterne lenker. Blues and Royals Frøylandsvatnet (Sandnes). Frøylandsvatnet er et vann som ligger i Sandnes kommune i Rogaland. Vannet ligger i Hommersåk, sør for tettstedet Riska. Fra Frøylandsvannet renner Frøylandsbekken videre til det kunstige tjernet Stemmen, hvor vannet ledes ut i Hommersåkvågen. Rye (Byneset). Rye er en bygd på Byneset i Trondheim kommune, rundt 17 km fra sentrum. Her finner man blant annet butikk, barneskole og barnehage. McDonnell Douglas KC-10 Extender. McDonnell Douglas KC-10 Extender er et tankfly produsert av McDonnell Douglas basert på McDonnell Douglas DC-10 og er i tjeneste for blant andre det amerikanske luftforsvaret. 59 fly av denne typen er i tjeneste, noe som er et betraktelig mindre antall enn KC-135 Stratotanker, men flytypen har en mye større drivstoffkapasitet. KC-10 er for øyeblikket stasjonert ved McGuire Air Force Base i New Jersey og Travis Air Force Base i California. Historie og utvikling. Under Vietnamkrigen begynte det å oppstå tvil om spesifikasjonene til den store flåten av over 700 KC-135–fly var gode nok til å imøtekomme USAs globale satsning. Flåten var utplassert i Sør-Øst Asia for å gi støtte til forskjellige taktiske fly og strategiske bombefly samtidig som de støttet den stående bombeflyflåten oppsatt med atomvåpen. Som et resultat av dette begynte man å vurdere anskaffelse av et rimeligere tankfly med større kapasitet enn disse, men framdriften i prosjektet stoppet opp på grunn av mangel på penger. Erfaringene gjort under Yom Kippur-krigen i 1973 demonstrerte nødvendigheten for tankfly med mye større drivstoffkapasitet. Det amerikanske flyvåpenets Lockheed C-5 Galaxy ble under krigen nektet landingstillatelse i Europa og ble tvunget til å frakte mye mindre last av dens totale lastekapasitet for å fly direkte fra USA til Israel. Dette medførte at mannskapet på C-5 Galaxy fikk god trening i drivstoffpåfylling i luften, og det amerikanske forsvarsdepartementet konkluderte med nødvendigheten av et nytt avansert tankfly med større kapasitet. I 1975 under programmet «Advance Tanker/Cargo Aircraft» (avansert tankfly/transportfly) ble fire fly evaluert. USAF KC-10 Extender Disse var: C-5 Galaxy, Boeing 747 (som tapte for C-5 etter den forrige evalueringen om transportfly), McDonnell Douglas DC-10 og Lockheed L-1011. Forsvarsminister Donald Rumsfeld, som hadde sin første periode i Pentagon, valgte DC-10 i 1976. Konverteringen til KC-10 involverte bare noen mindre modifikasjoner fra DC-10, hvor den største var tilpasningen av bomkontrollen i den bakre delen av flyskroget og de ekstra drivstofftankene i de nedre frakterommene. De første leveringene til Strategic Air Command begynte i 1981. Flytypen har siden da hatt en aktiv rolle som et strategisk tankfly på samme måte som Royal Air Force sine fly. Det nederlandske luftforsvaret opererer to KDC-10 i tankflyrollen, og bruker det tredje primært som et strategisk transportfly. KC-10 er i dag det flyet i verden med lengst rekkevidde, og fortsetter å ha den rekorden til tross for for introduksjonen av Boeing 777-200LR. Frøylandsbekken (Time). Frøylandsbekken er en bekk i Time kommune i Rogaland. Bekken er innløp til Frøylandsvatnet. Frank Olafsen. Frank Willy Olafsen (født 20. april 1944) er en tidligere norsk landslagsspiller i både fotball, bandy og ishockey. Som fotballspiller var han midtstopper, og spilte 18 A-landskamper for. Olafsen spilte hele sin fotballkarriere i Skeid, hvor han ble cupmester tre ganger, og seriemester i 1966. Han spilte til sammen 194 toppseriekamper for Skeid. Som ishockeyspiller deltok han på det norske laget under vinter-OL i 1964 i Innsbruck. Han spilte også i Bandy VM i 1973 i Moskva hangar spilt ca. 12 landslagskamper i bandy. Han har idag 4 barn, 2 voksne med egne barn og en på 14 og en på 18. Governor General's Foot Guards. Governor General's Foot Guards (GGFG) er et reserveregiment i den canadiske hæren, og en del av De kongelige husholdtropper. Regimentets motto er "Civitas et Princeps Cura Nostra". GGFG er det eldste regimentet i den canadiske militsen, opprettet i 1861. Regimentet har oppgaver som en regulær infanteriavdeling når det gjelder å beskytte canadisk territorium og støtte canadiske styrker i utlandet, men ha også en paradefunksjon ved Parliament Hill og Rideu Hall i Ottawa. Denne siste oppgaven deler de med The Canadian Grenadier Guards. Regimentet har sett kamp i flere konflikter, inkludert første og andre verdenskrig, og har hatt tre mottakere av Viktoriakorset i sine rekker. GGFG er formelt alliert med det britiske regimentet Coldstream Guards. Kulturhistorisk museum. Kulturhistorisk museum (KHM) er en museumsorganisasjon ved Universitetet i Oslo. Organisasjonen ble opprettet i 1999 under navnet Universitetets kulturhistoriske museer da Universitetets Oldsaksamling (med Vikingskipshuset), Myntkabinettet og Etnografisk museum ble slått sammen til én organisasjon. I 2004 ble navnet endret til Kulturhistorisk museum. Egil Mikkelsen var direktør for museet fra etableringen i 1999. Den danske sosialantropologen Rane Willerslev ble ansatt som ny direktør 1.11.2011. Kulturhistorisk museum holder blant annet til i Historisk museum på Tullinløkka samt i Frederiksgate 3 og St. Olavs gate 29 i Oslo. Nytt kulturhistorisk museum er planlagt bygd vest i Gamlebyen innenfor området for Middelalderbyen Oslo. To planforslag ligger ute til vurdering. Planforslag I går inn for «delt løsning» med museet beliggende på hver sin side av Bispegata. Planforslag II går inn for å plassere alle museumsbebyggelsen på nordsida av Bispegata. Australia's Federation Guard. Australia's Federation Guard er en enhet i det australske forsvaret med soldater fra marinen, hæren og flyvåpenet. Enheten ble opprettet i 2000 som landets første rendyrkede seremonielle avdeling. Den inngår i De kongelige husholdtropper og stilte vakt ved Buckingham Palace i 2000. Ulefos Hovedgaard. Ulefos Hovedgaard sett fra Heisholt på Ulefoss Ulefos Hovedgaard regnes for å være empiretidens viktigste arkitektoniske verk i Norge. Bygget ligger på en høyde nord for sluseanlegget Ulefoss sluser nær tettstedet Ulefoss.Ulefos Hovedgaard sett fra haven Ulefos Hovedgaard ble bygget av godseier Niels Aall, bror av Jacob Aall på Næs Jernverk ved Tvedestrand, og var sommerresidens for familien. Huset sto ferdig i 1807, etter en byggeperiode på ca. 5 år.a>, som satt som krigsfange på Ulefos Hovedgaard 1808 – 09. Ulefos Hovedgaard er bygget av slaggstein som ble hentet fra Ulefos Jærnverk. Jacob Aall, med sin erfaring fra andre jernverk, visste at slaggstein ble brukt som byggemateriale ute i Europa. Dessverre er slaggstein ikke godt egnet for bygging i det norske klimaet, fordi den trekker vann gjennom kapillær virksomhet.Det blå rommet på Ulefos Hovedgaard Niels Aall ble innkalt til Eidsvoll i 1814 av den danske prinsregent Christian Frederik for å delta i prinsens regjeringsråd under forhandlingene. Etter at prinsen ble valgt til Norges konge, dannet han sitt statsråd. Kongen utnevnte Niels Aall til sin handelsminister, samtidig som han ble gitt ansvaret for landets kornforsyninger og tollforretninger. Kongen sender også Niels Aall som leder av delegasjonen som drar til Moss for å forhandle frem fredsvilkårene med svenskene etter at Norge måtte legge ned våpnene. Her forhandler Niels Aall frem og undertegner den senere så kjente Mossekonvensjonen. I dag er Ulefos Hovedgaard et museum. I tillegg til den herskapelige hovedbygningen omfatter museet også et vognmuseum med kjøretøy og reiseutstyr fra Hovedgaarden,en restaurert jordkjeller, lekestue og drivhus. Hovedbygningen er omgitt av en stor park i engelsk stil. Ulefoss Kunstforenings Galleri Fjøset holdt tidligere til i driftsbygningen på Hovedgaarden. Astrofysikk. Astrofysikk er den grenen av astronomi som har med fysikken i universet å gjøre. Det handler om alt fra de fysiske egenskapene til astronomiske objekter (som stjerner og galakser) til hvordan disse påvirker hverandre. For eksempel er kosmologi et felt innenfor astrofysikken som omfatter de største skalaene i universet. Fordi det er et veldig bredt felt, bruker astrofysikere kunnskap og metoder fra mange forskjellige felt innen fysikk, som mekanikk, elektromagnetisme, statistisk mekanikk, termodynamikk, kvantemekanikk, relativitetsteori, kjerne- og partikkelfysikk og atom- og molekylærfysikk. Moderne forskning innenfor astronomi krever et solid grunnlag innenfor fysikk. Konstantin II (keiser). Konstantin II (februar 317-340) var romersk keiser fra 337 til 340. Han var Konstantin den stores første sønn med sin andre kone Fausta. Konstantin II ble allerede som svært ung utpekt som en mulig etterfølger av sin far. I 317 ble han uropt til caesar sammen med sin eldre halvbror Crispus. Han var også konsul fire ganger, i 320, 321, 324 og 329. Da Konstantin I døde 22. mai 337 tok Konstantin II makta sammen med sine to yngre brødre Konstantius II og Konstans. Med hærens fulle støtte ble de utropt til augusti 9. september. Resten av keiserfamilien ble likvidert, med unntak av Gallus og Julian som var for unge til å utgjøre noen trussel. Sommeren 338 møttes de tre brødrene ved Viminacium for å dele farsarven mellom seg. Konstantin II fikk Britannia, Gallia og Hispania, hvor han hadde styrt som caesar under sin far. Konstantius II fikk alle de østlige provinsene og Konstans fikk Africa, Italia, Illyricum og Moesia. Det tok ikke lang tid før splid og uenighet oppsto mellom de tre brødrene. Konstantin mente nok at han som den eldste skulle anses som den overordnede av de tre, noe de andre to ikke ville godta. Det hele endte med at Konstantin gikk til krig mot den yngste broren, Konstans, og invaderte Italia i 340. Men Konstantins hær falt i et bakhold ved Aquileia og Konstantin ble drept i slaget som fulgte. Styringen over Konstantins del av keiserriket ble overtatt av Konstans. Radioastronomi. Radioastronomi er den delen av astronomien som ser på radiostråling som stammer fra fysiske prosesser i verdensrommet. Radiobølger er mye lengre enn synlig lys, og man trenger derfor enten store antenner eller mange små koblet sammen for å få gode signaler. Arecibo-teleskopet i Puerto Rico er det største enkelt-radioteleskopet i verden, og er kjent fra filmer som Contact og James Bond - Goldeneye. Very Large Array (VLA) i New Mexico, USA er et eksempel på mange mindre teleskoper koblet sammen i en array. Man benytter seg da av interferometri, som benytter seg av bølgers interferensegenskaper til å få ett bilde med høyere oppløsning enn de to ville fått for seg selv. Bykle sjøflyplass, Hovden. Bykle sjøflyplass, Hovden er en flyplass ved Hovden i Bykle kommune i Aust-Agder. Flyplassen opereres av Fjellfly. Gullknapp flyplass. Gullknapp flyplass er en flyplass som ligger i Froland kommune i Aust-Agder. Den er Sørlandets nest største flyplass, etter Kristiansand Lufthavn, Kjevik. Flyplassen ligger ca. 10 km fra Arendal sentrum. Flyplassen eies av Gullknapp AS, og drives av Gullknapp Flyklubb. Flyplassen er godkjent for VFR-flyging i dagslys. Flyplassen har ICAO-kode ENGK. Rullebanen er 1120 m lang, 30 m bred og asfaltert. Baneretningen er 05/23. Flyplassen ligger under TMA-området for Kjevik. Det er til tider stor modellflyaktivitet på flyplassen. Det foreligger planer for en ytterligere utvidelse av rullebanen til 2 400 meter, og bygging av kontrolltårn. De største aksjeeiere i selskapet Gullknapp AS er Froland kommune, Arendal kommune og Arendals Fossekompani. Historie. I 1970-årene ble det i Aust-Agder fylkeskommunes regi arbeidet med å finne det mest gunstige lokalisering for en flyplass i Arendalsregionen. Løddesøl i gamle Øyestad kommune, nå del av Arendal kommune, ble valgt, og tomtegrunn ble innkjøpt. Der stoppet planene opp. I 1984 ble det innkjøpt arealer til flyplass på Gullknapp. En rullebane på 500 meter kunne snart tas i bruk. Blakstad videregående skole har benyttet Gullknapp som øvingsområde, og har utført mye arbeid, både på rullebanen og veien inn til flyplassen. Fra 2003 har Arendal kommune gått sterkere inn i flyplasselskapet, men fra 2007 har Arendal Fossekompani overtatt aksjemajoriteten. 20. juni 2008 landet det første jetflyet på Gullknapp flyplass. Flyet tilhørte selskapet FlyDirect som ville satse på taxiflyving fra Arendal. Idag foregår det fremdeles arbeid på flyplassen, og ifølge Agderposten er utbyggingen et skritt mot charter-trafikk på stedet. Det avventes dog resultatet av en endelig reguleringsplan for området. Dronningens garde. Dronningens garde og Dronningens livgarde er betegnelsen på henholdsvis infanteri- og kavaleriavdelinger som står vakt ved den britiske monarkens offisielle kongelige residenser. Dette omfatter Buckingham Palace, St. James's Palace, Tower of London og Windsor Castle, samt Palace of Holyroodhouse. Dronningens garde. Dronningens garde ("Queen's Guard") er infanteriavdelingen som står vakt ved Buckingham og St. James's Palace. Garden består av et kompani fra et enkelt regiment. Kompaniet deles i to; én kontingent for Buckingham og én for St. James's. Dronningens livgarde. Dronningens livgarde ("Queen's Life Guard") er kavaleriavdelingen som står vakt ved Horse Guards. Kavaleristene er til hest mellom 10.00 og 16.00. Kautokeino flyplass. Kautokeino flyplass er en tidligere militær flystripe som ligger like nord for Kautokeino tettsted i Finnmark. Lokale interesser har lenge ønsket å ruste opp flyplassen til en småflyplass. Avinor skriver i sitt forslag til nasjonal transportplan 2014-2023 at det ville koste 530 Mkr at ruste opp flyplassen og det kan bli 13000 passasjer, det vil si 7 per flyvning. Idag må man bruke Alta flyplass og det er 136 km til Kautokeino, og tar 2 timer å kjøre. Tyskerne anla i 1942 en nødstripe, og i 1943 en feltflyplass i Kautokeino. Disse var lite brukt etter krigen, men i 1958 igangsatte LSTN Kautokeino utbedring av den ene stripen. Dette arbeidet tok 2–3 år og besto i å forlenge banen, samt å legge nytt grusdekke. Inntil dette hadde flybesøk til Luftforsvarets stasjon måttet benytte seg av elva eller elvebredden, men nå kunne man også ta i mot større transportfly. Flyplassen ble operert av Luftforsvaret og fram til 60-tallet fikk stasjonen stadig besøk av fly fra "Otter"-vingen fra Bodø. Mindre varepartier ble ofte sluppet i fallskjerm – også fra jetfly. Kjeller flyplass. Kjeller flyplass er en flyplass som ligger på Kjeller i Skedsmo kommune i Akershus. Flyplassen ligger rett nord for Lillestrøm. Kjeller var Norges første flyplass. Den første flyturen fra Kjeller fant sted 21. september 1912. Einar Sem-Jacobsen var flypionéren på Kjeller. Flyplassen eies av Forsvarsbygg og drives av Forsvarets Logistikkorganisasjon. Forsvaret benytter i hovedsak flyplassen for fly og helikoptere som skal til og fra vedlikehold hos AIM Norway. Kjeller flyplass er også den største basen for småfly i Norge. På Kjeller finnes en stor samling av flygedyktige veteranfly i Norge, samt flere flyklubber og organisasjoner. Flyplassen brukes av blant annet Oslo Flyveklubb og Nedre Romerike Flyklubb. Av organisasjoner med tilhold på Kjeller er Experimental Aircraft Association, Chapter 573 Norway og Kjeller Flyhistoriske Forening. Av kommersiell virksomhet finnes flyverkstedet Aeromech og avionikkforhandler og serviceinstansen Hovet & Co samt helikopterselskapet HelikopterDrift. Statens havarikommisjon for transport holder til rett utenfor gjerdet på vestsiden av plassen. Kongsvinger flyplass, Gjølstad. Kongsvinger flyplass, Gjølstad er en flyplass som ligger ved Gjølstad-gårdene på vestsiden av Glomma, ca. 10 km nord for Kongsvinger sentrum, i Hedmark fylke. Meråker flyplass, Øian. Meråker flyplass, Øian er en flyplass som ligger ved gården Øian, ca. 7 km sørøst for tettstedet Meråker i Meråker kommune i Nord-Trøndelag. Flyplassen ligger i Dalådalen, rett ved fylkesveg 1 og elven Dalåa. Flyplassen ble anlagt for skoggjødsling av Meraker Brug. Dekket består av finknust gabbro fra Kopperå Smelteverk. Notodden lufthavn. Notodden lufthavn (IATA: NTB, ICAO: ENNO) er en flyplass som ligger like vest for Notodden sentrum i Notodden kommune i Telemark. Notodden lufthavn AS eier og driver flyplassen. Flyplassplaner ble første gang lansert 23. april 1955 Første flyet landet 11.desember 1955 og det var fra Braathens SAFE Fra Notodden går det rutefly til Bergen og Stavanger. Plassen er også mye brukt til seilflyging. Drivstoffanlegg som er tilgjengelig døgnet rundt for luftambulansen, redningshelikopter, politihelikopter og annen kommersiell trafikk Oppdal flyplass, Fagerhaug. Oppdal flyplass, Fagerhaug er en flyplass som ligger ved Fagerhaug, ca. 10 km nordøst for Oppdal sentrum i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. Flyplassen ligger like inntil E6. Plassen har i mange år vært brukt til seilflyging og fallskjermhopping. NTH Flyklubb og NTNU Fallskjermklubb er hyppige brukere hele året. Plassen er betydelig utvidet og asfaltert, og brukes også av privatjetfly i tillegg til småfly og seilfly. Rullebanen er 1000 x 18 m. Det er flere oppstillingsplasser for fly. Flyfuel (AVGAS 100LL og Jet A-1) er tilgjengelig. Bakkestasjon er bemannet ved ervervsmessig flyging og ved IFR-flyging. Det kan være stor aktivitet med seilfly og fallskjermhopping, spesielt i helgene. Frekvens 122.95 MHz brukes for kommunikasjon. MS «Mega Smeralda». MS «Mega Smeralda» (tidligere MS «Color Festival») er et skip som var eid av det norske rederiet Color Line fra 1994 til 2008, og som trafikkerte rutene Oslo-Hirtshals (1994–2006) og Oslo-Frederikshavn (2006–2008). Skipet ble bygd av OY Wärtsila Helsinki Shipyard i Helsingfors i 1985 og kjøpt inn fra Silja Line i 1994. Skipet ble i 1994, etter at Color Line overtok det, satt inn på ruten Oslo – Hirtshals, forgjengeren på denne ruten MS «Christian IV» ble satt på ruten Kristiansand – Hirtshals. I April 2006 byttet skipet bortehavn til Fredrikshavn. «Color festival» var registrert i Norge og hadde Oslo som hjemmehavn. Tonnasjen er på 34 314 bruttotonn, lengden er 169 meter, bredden 27,6 meter. Skipet går 6,5 meter i dybden og har maksimal fart på 23 knop. Skipet har ti dekk, er utstyrt med 1933 sengeplasser fordelt på 577 lugarer og har kapasitet til 2 000 passasjerer og 330 personbiler. Det har ellers 850 lanemeter for trailere. I november 2007 ble skipet solgt til rederiet Corsica Ferries, Color Festival hadde sin siste tur for Color Line søndag 6 januar 2008 ved ankomst Oslo tirsdag morgen den 8. januar 2008 gikk hun ut av ruten. I slutten av januar 2008 ble skipet overlevert til Corsica Ferries og omdøpt til MS «Mega Smeralda». MS «Prinsesse Ragnhild». MS «Prinsesse Ragnhild» er et skip som var eid av Color Line som gikk på rederiets cruisefergelinjer i rutene Oslo – Kiel, Bergen/Stavanger – Hirtshals og Oslo – Hirtshals i perioden 1981 til 2008. Skipet ble satt i drift januar 1981 og seilte til 1990 for Jahre Line på ruten Oslo-Kiel. Det ble deretter overtatt av Color Line og var i mange år selskapets flaggskip. I 1992 ble hun ombygget og forlenget ved det spanske verftet Astilleros Españoles i Cádiz. Skipet har med ulike eiere trafikkert overfarten Oslo-Kiel i 23 år. I desember 2004 ble det erstattet av MS «Color Fantasy» på ruta fra Norge til Tyskland. Fra 27. april 2005 trafikkerte skipet strekningen Bergen/Stavanger – Hirtshals. I januar 2008 besluttet rederiet å legge ned ruten fra vestlandet til Hirtshals i Danmark, derfor fikk skipet ruten fra Oslo til Hirtshals, da forgjengeren MS «Color Festival» ble solgt for nærmere 400 mill NOK. Denne ruten ble den 6. mai 2008 lagt ned og skipet lagt i opplag i Sandefjord. MS «Prinsesse Ragnhild» er et av verdens største skip i sin klasse. Det har vært gjennom to større oppgraderinger siden det ble bygget i 1981, og fremstår i dag som et fullt moderne skip, med alle kvalifikasjoner som denne ruten trenger. Den 22. april 2008 gikk Color Line ut i en pressemelding og sa at ruten Oslo – Hirtshals skal legges ned, og «Prinsesse Ragnhild» selges. Dette ble grunngitt med at ruta opplevde negativ vekst. 3. september 2008 ble hun solgt til det amerikanske rederiet Celebration Cruise Holdings for om lag 180 millioner kroner. Og skal etter planen brukes på kortdistanseseiling i Karibien. Dermed er 27 år i tjeneste mellom Norge, Tyskland og Danmark over. Skipet segler nå under navnet MS «Bahamas Celebration» og fungerer som cruiseskip i fast rutetrafikk mellom Port Everglades og Bahamas. Bildekket er ikke i bruk på denne strekningen. Resten av skipet har fått noen moderate oppdateringer som følge av at skipet skal fungere i cruisemarkedet, blant annet har det blitt utstyrt med fasiliteter som svømmebasseng og spa. MS «Christian IV». MS «Christian IV» var et skip i eie av Color Line, som trafikkerte ruten Oslo – Hirtshals (1991 – 1994), Kristiansand – Hirtshals (1994 – 2008) og Larvik – Hirtshals (2008). Skipet ble den 20. mai 2008 solgt til Stella Navis Russia, og ble overtatt av de i begynnelsen av juli 2008. Selskapet gikk konkurs kort tid etter de hadde kjøpt MS Christian IV. Olau Line. Skipet ble bygd som MS «Olau Britannia» av AG Weser Seebeckswerft, Bremerhaven, Tyskland i 1982 og ble levert til Olau Line Ltd samme år. Skipet ble da satt i rute mellom engelske Sheerness og nederlandske Vlissingen sammen med søsterskipet «Olau Hollandia». I 1989 ble begge skipene solgt fordi Olau bygde to nye og større skip til denne ruten. «Olau Britannia» ble solgt til Fred. Olsen & Co mens søsterskipet ble solgt til Nordström & Thulin Ab. 21. mai 1990 hadde skipet sin siste overfart mellom Sheerness og Vlissingen og fortsatte til Hamburg etter det. Fred. Olsen & Co. Ved Blohm & Voss verftet i Hamburg fikk skipet nye farger og ble døpt om til «Bayard». I juni 1990 ble skipet satt inn i rute mellom Kristiansand og Hirtshals i sommehalvåret og Oslo og Hirtshals i vinterhalvåret. Samme året ble skipet solgt til Color Line A/S. Color Line. I 1991 ble skipet levert til Color Line og fikk navnet «Christian IV». Skipet ble da innsatt i rute mellom Oslo og Hirtshals. I 1994 byttet skipet rute ettersom den nyere og større MS «Color Festival» skulle ta over Oslo-Hirtshalsruten. «Christian IV» gikk da tilbake til ruten Kristiansand – Hirtshals. I 1999 fikk skipet flere restauranter og større konferanserom ved Fredericiaverftet i Danmark. Skipet ble også ombygget ved Remontowaverftet i Gdansk, Polen i 2005. «Christian IV» ble den 13. mars 2008 erstattet av den nye og større fergen MS «Superspeed 1», som tilhører den nye Superspeed-klassen til Color Line. Etter at MS «Superspeed 2» ble forsinket, måtte MS «Christian IV» vikariere for MS «Peter Wessel» på ruten Larvik – Hirtshals frem til MS «Superspeed 2» kom i juni 2008. FF «Silvia Ana». FF «Silvia Ana» er et skip som var eid av Color Line men er nå solgt til det argentinske rederiet Buquebus for omtrent 128 millioner kroner. Det samme redieriet leide skipet i den norske vinteren tidligere. «Silvia Ana» skal nå trafikkere ruten Buenos Aires – Montevideo. «Silvia Ana» er verdens nest største enskrogs hurtigbåt. Inn- og utkjøring foregår gjennom en akterport, og bilene kjører i sving i baugpartiet, slik at ingen normalt behøver å rygge. Skipet har fasiliteter som: Tax-free butikk, cafe, bar, buffet og snackbar. Det finnes også lekerom samt casino om bord. MS «Color Traveller». MS «Color Traveller», opprinnelig MS «Travemünde» var et skip innleid av Color Line i perioden 2004–2006. I denne tiden trafikkerte det strekningen Larvik–Fredrikshavn/ Larvik–Hirtshals. Skipet erstattet i denne perioden det tidligere MS «Skagen». Skipet ble i desember 2006 tilbakeført til sine eiere Rederi-A/B Gotland under dette rederiets navn, MS «Thjelvar». I dag er hun utleid til det tyske rederiet Scandlines Deutschland, og seiler under navnet MS «Rostock». Eksterne lenker. Color Traveller Color Traveller Robinsonekspedisjonen. "Robinsonekspedisjonen" er en norsk Reality-TV-serie som har gått på TV3 siden 1999. Deltagerne i konkurransen bor på en sydhavsøy med lite utstyr og mat og kjemper i første del av serien mot hverandre som to lag. I siste del blir lagene slått sammen; gjennom hele serien blir én av deltagerne stemt ut i hver episode. "Robinsonekspedisjonen" er den første norskproduserte Reality-TV-serien. Den er produsert av Strix Televisjon, og sendt på norsk TV3 siden 1999. Serien er en norsk utgave av den svenske versjonen ("Expedition Robinson") som har gått siden 1997. Dansk TV3 har sendt sin versjon siden 1998. Mannen bak TV-formatet er briten Charlie Parsons og eies av Castaway Television Productions. Formatet er solgt til over 45 land. Konseptet og ideen er utviklet på bakgrunnen av de kjente bøkene "Robinson Crusoe" og "Fluenes herre": Et visst antall mennesker strander på en øde øy etter et forlis. Og etter et skipsforlis har man hverken proviant, redskaper eller kunnskap om det stedet man forliser på. Nils Ole Oftebro var programleder i første sesong (1999), mens etterfølgende sesonger har blitt ledet av Christer Falch, som deltok og vant i den første utgaven av serien. Serien ble tildelt Gullruten som beste dokudrama (2000) og beste reality (2003). Det var senhøsten 1998 at TV3 besluttet å lage en norsk versjon, og i følge dem selv ble de nedringt av personer som ønsket å delta. Alle deltakerne må gjennomgå relativt tøffe tester, blant annet hos psykolog, før de får klarsignalet til å delta. Folk som har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, blir vanligvis vraket. Det samme gjelder folk med rusproblemer, ensomhetsproblemer, overdrevne forventninger og liknende. Handling – regler. Deltagerne i serien blir sendt på en sydhavsøy i Sørøst-Asia (Filippinene og Malaysia) med bare ett valgfritt «hjelpemiddel» og uten mat; den måtte de skaffe selv – eller vinne. Deltagerne blir i første halvdel av serien delt opp i to lag som konkurrerer mot hverandre to ganger per episode. Den første konkurransen er en såkalt «kappestrid» der det vinnende laget får en eller flere goder i premie. I den andre konkurransen, som kalles «Robinsonkamp», kjemper lagene mot hverandre for å unngå utstemming. Det laget som taper «Robinsonkampen» må møtes i det såkalte «Øyrådet» der de må avgi stemmer på den i gruppen de mener bør stemmes ut av konkurransen. Den som får flest stemmer må forlate konkurransen og øya. Den utstemte får så privilegiet til å bestemme hvem som skal være kaptein i gruppen i neste konkurranse, kapteinen for gruppen er også imun mot å bli utestemt slik at han/hun sitter trygt om vedkommendes gruppe skulle tape «Robinsonkampen». Når antall deltakere blir halvert blir de to lagene slått sammen slik at det blir en individuell kamp. I «Robinsonkampen» premieres vinneren med immunitet. De deltakerne som klarer seg helt til sammenslåinga får senere være med på å bestemme hvem som skal bli årets «Robinson» i det siste og avgjørende «øyrådet». Deltakere. Se: Liste over deltakere i Robinsonekspedisjonen Sesong 1 (1999). Det var 16 deltakere i denne sesongen. Disse ble plukket ut blant 5100 søkere. Ekspedisjonen forgikk på øya Cadlao utenfor Filippinene. Finalistene tilbrakte 42 døgn på øya. Det ble gjort 500 timer med opptak som ble klippet ned til 13 episoder. Opptakene ble gjort i juni og juli. Det ble holdt Robinsonkamp og øyråd i alle episodene unntatt sammenslåingsepisoden. Kappestriden ble introdusert i program tre. Sesong 2 (2000). Konkurransen varte i 47 døgn og det var 16 deltakere. Denne gang foregikk ekspedisjonen på øya Tengah i sørøst-Malaysia. Denne sesongen ble beskrevet som en gullgruve for TV3, etter at det innbrakte ca. 20 millioner kroner i brutto. Den sto dermed i kontrast til forrige sesong som gikk med tap. Sesongpremiere var 10. september og finalen ble sendt den 3. desember. Sesongpremieren ble sett av 418 000. Derfra steg seertallene gradvis. En av episodene i oktober ble sett av rekordhøye 544 000 seere. Denne rekorden ble hårfint slått to uker etter med 545 100 seere, og denne ble igjen slått av nest siste episode som hadde 569 000 seere. Selve finalen ble i snitt sett av 615 000 (705 000 på det meste). Snittet på 615.000 seere gav en markedsandel på 31,6 prosent, hvilket betød at hver tredje nordmann som så TV i tidsrommet, så på Robinson-ekspedisjonen. Denne utgaven av Robinson er (per 2009) den meste sette og hadde 505 000 seere i snitt. Sesong 3 (2001). Det var ca 6000 som søkte om å få delta denne sesongen. Sesongpremieren var 9. september 2001, mens finalen ble sendt 2. desember samme år. Programleder var Christer Falch. Sesong 4 (2002). Bare i overkant av 500 hadde søkt om å få delta dette året. 18 stykker ble plukket ut til å delta. Bokseren Thomas Hansvoll og freestylealpinist Kari Traa ble sendt til Malaysia for å trene deltakerne foran den såkalte «Øylympiaden». Alle utstemte deltakere fikk tilbud om å komme til «Skjebnens øy», et sted der de kunne ha muligheter for å kjempe seg tilbake til konkurransen. Den som valgte dette alternative, måtte tilbringe tiden på denne øya til neste utstemte deltager kom. Deretter ble det holdt en konkurranse der den som tapte var ut av robinsonekspedisjonen for alltid. Den som seiret måtte vente på neste utstemte deltaker. Den personen som stod seirende like før finalen, fikk finaleplass. Sesongpremieren var den 22. september, og finalen den 15. desember. Seertallene for sesongpremieren var på 340 000, mens finalen ble sett av 469 000 (på det meste 552 000). Sesongen som helhet hadde et snitt på 352 000 seere. Sesong 5 (2003). Det var rundt 2000 som hadde søkt om å delta denne sesongen. Av disse ble 16 deltakere plukket ut. Sesongpremieren gikk den 7. september, mens finalen gikk 7. desember. Sesongpremieren ble sett av 328 000, mens finalen ble fulgt av 302 000 seere. Sesongen som helhet hadde et seersnitt på 300 000. Administrerende direktør Arne-Inge Christophersen i mediebyrået Initiative Universal, mente at de svake seertallene for finaleepisoden skyldest at den gikk samtidig med TV 2s håndballkamp mellom Norge og Romania. Sesong 6 (2004). Det var ca. 3 000 søkere til denne sesongen. 20 deltakere ble plukket ut og fikk delta i konkurransen. Premien var på 350 000, og «Det endelige oppgjøret» var undertittelen på denne sesongen. Ingen av sesongens Robinson-deltakere ble sendt direkte ut av konkurransen. De utstemte havner i «Utopia», en annen sydhavsøy der de hadde en sjanse til å kjempe seg tilbake til finalen. Sesongpremieren var den 5. september, finalen gikk den 5. desember. Sesongpremieren ble sett av 258 000, og finalen 339 000 (på det meste 433 000). Sesongen som helhet hadde et seersnitt på 276 000. Sesong 7 (2007). Det var ca. 3 500 som søkte om å få delta dette året. Sesongpremieren ble sendt den 9. september, og finalen den 2. desember. Det var 19 deltagere. Sesongpremieren hadde 215 000 seere, mens finalen ble sett av 252 000. Sesongen som helhet hadde et snitt på 216 000 seere. Sesong 8 (2008). Sesongstart var 14. september, finale ble sendt 14. desember. Det var med 20 deltagere fra starten. 2008-versjonen fikk undertittelen «himmel eller helvete». Der det ene laget skulle få fråtse i luksusgoder, mens det andre laget ble plassert i en kald grotte. I første episode fikk de to lagene en oppgave, og det var utfallet av denne oppgaven som avgjorde deltagernes tilværelse på øya i Malaysia. «Himmel eller helvete» handler om boforholdene. De som må bo dårlig blir henvis til en grotte med «flaggermus og flaggermuslort». Ordningen med dette klasseskillet ble avviklet etter et et par-tre uker. 20 deltakere var med fra starten av. Rekordmange deltakere trakk seg fra denne sesongen, og TV3 måtte derfor bruke alle reservene. Det var ca. 7 000 som søkte om å få delta, noe som var rekordhøyt for serien. 2008-versjonen ble en suksess rent seermessig og endte opp som den mest sette ekspedisjonen siden 2000. Sesongpremieren hadde 333 000 seere, mens finalen ble sett av 464.000 (565 000 på det meste). Sesongen hadde et gjennomsnitt på 365 000 seere. 2000-sesongen av Robinson er fortsatt den mest sette på TV3. Den gang fulgte 505.000 i gjennomsnitt hver episode. Sesong 9 (2009). Det var ca. 6 000 som søkte om å få delta i denne sesongen. Sesongpremieren var den 6. september og det var med 20 deltagere fra starten. Sesong 10 (2010). Nytt for sesongen var at deltakerne ble delt opp i lag «Sør» og lag «Nord», hvor disse besto av nordlendinger og sørlendinger. Ute i spillet kom også inn et tredje lag, lag «Vest», som ble integrert med de to andre lagene ved sammenslåingen. De fire som sloss for å komme til finalen var Alita Dagmar Kristensen (Nord), Stian Alexander Schie (Sør), Atle Hansen (Sør) og Tone Valle Olsen (Sør). Kristensen vant, og var automatisk i finalen, og kunne velge ut en av de gjenværende tre, som ble sendt ut av konkurransen, og fikk dobbeltstemme i utvelgelsen av «Årets Robinson». Kristensen valgte Olsen, og Schie slo Hansen i en siste konkurranse, og var dermed i finalen med Kristensen. Alita Dagmar Kristensen fikk flest stemmer i det siste øyråd, og vant Robinsonekspedisjonen 2010. Sesongen hadde i gjennomsnitt 363 000 seere per episode. Sesong 11 (2011). Første sending ble vist 4. september, og sesongen ble filmet på Filippinene, samme som sesong 1. Nytt for sesongen var at sesongen startet med «gammel mot ung» konsept, hvor lagene ble delt opp hvor de unge (20-årene) skulle kjempe mot de eldre (40-årene). Inn som et ekstra moment kom et nytt lag, bestående av fire personer i 30-årene. Disse ble delt i to, og måtte velge personer fra de to første lagene, som tilslutt ble lag Nord og lag Sør. Også nytt i sesongen var at en av deltakerne fikk mulighet til å gjøre en avtale om å bli «Bøddel». Dette innebar at deltakeren fikk merket tre andre deltakere. Om bøddelen ikke ble avslørt etter tre øyråd ville de tre bli tatt ut av konkurransen. Nikolina Miletic ble utvalgt som bøddel, og hun ble avslørt i det tredje øyrådet, som førte at hun ble sendt hjem isteenfor de tre merkede. Vinner av sesongen ble Lillan Ramøy, som mottok 300 000 i premie. Sesong 12 (2012). Sesong 12 ble spilt inn i Norge på vinteren, og var den første sesongen utenfor Asia. Lokalitetene var på Rauland i Telemark, og under innspillingen ble det så kaldt at deltakerne måtte evakueres. Temperaturen var nede i minus 30 grader, og flere av deltakerne fikk frostskader. Vinterversjonen av "Robinson" ble dårlig likt av seerne og etter noen få episoder raste seertallene nedover. Premiere ble sett av 244 000, noe som ble betegnet som bra. Men etter det begynte seertallene å falle kraftig og etter fire episoder var det nede på 85 000, noen som er det laveste som har blitt registrert for seriens historie. Seertall. Tabellene viser gjennomsnittlig seertall for hver sesong, samt seertallene for sesongpremiere og finale. Annet. Hydro Texaco og Kodak hadde betalte over én million kroner i sponsorpenger i 1999 og hadde opsjon på flere sesonger dersom serien skulle bli en suksess. I desember 2000 ble programmet kåret til årets TV-program av Dagbladets lesere. Programmet fikk 732 stemmer. På andreplass kom Først & Sist med Fredrik Skavlan med 433 stemmer. På plass nummer tre havnet Gutta på tur med Arne Hjeltnes på TV 2. TVNorges 71° nord inntok fjerdeplassen, mens Tore på sporet på NRK1 ble plassert som nummer fem på listen. Psykologen John Sandstrøm var involvert i de to første Robinsonekspedisjonene, men valgte å trekke seg på grunn av at han mente kanalen behandlet deltakerne stadig mer hensynsløst. Han uttalte til Barnevakten.no at: «"Etter hvert som realitykonseptet fikk utvikle seg, har programmet blitt stadig mer ekstremt"» Sandstrøm uttalte til NRK i 2004 at: «..."etter hvert som produksjonsselskapene fikk mer erfaring, tok de mer selvstendige beslutninger om hvem som skulle være med"». Sagaen om Bård Snæfellsås. Et islandsk minnesmerke over sagaens hovedperson Bård; som har blitt beskrevet som «et slags troll» Sagaen om Bård Snæfellsås eller Bårds saga (norrønt "Bárðar saga Snæfellsáss") er en islendingsaga med overnaturlige og eventyraktige trekk som er nedskrevet på 1300-tallet og som skildrer en oppdiktet landnåmsmann på Island Bård Dumbsson, kalt «Bård Snæfellsås», som skal være halvt menneske og halvt et overnaturlig vesen, og som skal ha vokst opp hos kong Harald Hårfagres fosterfar ved navn Dovre. Sagaen skildrer kamp mot vetter og troll i landnåmstiden. Fortellingen beskriver en bonde som ønsker å bli høvding over Hardeåsene. For å bevise at han er sterk nok, blir han satt på en prøve der han blant annet må kjempe mot Bjørn Torgrimson. Etter at han har klart å drepe Bjørn Torgrimson får han hele ætten til Bjørn etter seg. Sagaen ender tilslutt med at Bård Snæfellsås' ætt vinner over Torgrimson-ætten. Bård blir gift og får en velskapt sønn sammen med Sigrid den fagre. Sønnen, Ulf Erik, blir senere en beryktet høvding, og blir sett opp til av mange. Sagaen er kjent i fragment fra håndskriftet Vatnshyrna fra 1300-tallet og i senere avskrifter. Den siste delen av sagaen er også kjent som «Gests saga Bárðarsonar», og antas av noen å være skrevet av en annen forfatter enn den første delen. Den eneste norske oversettelsen er fra 1915. Institut für Sozialforschung. Institut für Sozialforschung (IfS, "institutt for sosialforskning") ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main ble grunnlagt i 1923 som første lærested for vitenskapelig marxisme, som følge av en gave fra den argentinske økonomen, forretningsmannen og mesenen Felix Weil. Sammen med Friedrich Pollock, en ungdomsvenn av Max Horkheimer, utviklet han instituttets målsetning, å fremme «kjennskap og erkjennelse av det sosiale livet i sitt fulle omfang». Instituttet er tverrfaglig og dekker områder som sosiologi, økonomi, historie og psykologi. Den såkalte "Frankfurterskolen" oppstod ved instituttet. Viktige eksponenter var Horkheimer og Theodor W. Adorno som grunnla den kritiske teori. Andre kjente representanter var Leo Löwenthal, Friedrich Pollock, Erich Fromm og senere Jürgen Habermas. Siden 2001 blir instituttet ledet av Habermas-eleven Axel Honneth. William Jones. Sir William Jones (født 28. september 1746, død 27. april 1794) var en britisk filolog, kjent for å ha foreslått at det kunne være slektskap mellom de indoeuropeiske språkene. Han ble født i Beaufort Buildings i Westminster, hvor faren, som også het Sir William Jones, var matematiker. Den unge William Jones var et språklig vidunderbarn; han lærte gresk, latin, persisk, arabisk og grunnleggende kinesisk i ung alder. I løpet av sitt liv lærte han 13 språk grundig og 28 ganske godt. Skjønt faren døde da han var bare tre år gammel, kunne han likevel gå på universitetet. Han gikk ut fra University College i Oxford i 1764. De neste seks årene tok han arbeid som huslærer og oversetter. I løpet av disse årene ga han ut "Histoire de Nader Chah", en fransk oversettelse av et opprinnelig persisk verk, på forespørsel fra kong Christian VII av Danmark, som hadde besøkt Jones. Han hadde nemlig alt som 22-åring skaffet seg et navn som orientalist. Dette skulle bli det første av mange verk om Persia, Tyrkia og Midtøsten generelt. Fra 1770 studerte han jus i tre år. Dette førte ham til en karriere i India; i 1783 ble han ansatt ved høyesterett i Bengal. I India ble han begeistret for indisk kultur, og grunnla Asiatick Society of Bengal. I løpet av de neste 10 årene utga han en mengde arbeider om India, og kom derved til å grunnlegge det moderne studiet av subkontinentet. Han skrev om lokale lover, musikk, litteratur, botanikk og geografi, og skrev de første engelske oversettelsene av mange viktige indiske litterære verker. Blant alle hans oppdagelser er han i dag mest kjent for ha observert og skrevet om likheten sanskrit har med klassisk gresk og latin. I "The Sanscrit Language" (1786) foreslo han at alle de tre språkene kunne ha et felles opphav, og at de dessuten kunne være videre beslektet med gotisk og de keltiske språkene, samt persisk. En avhandling han utga i 1798 angis ofte som begynnelsen til fagfeltet sammenlignende lingvistikk og studiet av indoeuropeiske språk. Selv om nederlenderen Marcus Zuerius van Boxhorn (1612–53) og andre hadde sett at gammelpersisk tilhørte samme språkgruppe som de européiske språkene så tidlig som ved midten av 1600-tallet, var det Jones' oppdagelse som gjorde den indoeuropeiske språkfamilien kjent. Jones, William Jones, William Jones, William Johan Nicolai Madvig. Johan Nicolai Madvig (født 7. august 1804 på Bornholm, død 12. desember 1886), var en dansk filolog. Han ble utdannet ved Københavns universitet, og utnevnt til professor i latinsk språk og litteratur der 1829. I 1832 ble han universitetsbibliotekar. I 1848 kom han inn i parlamentet som «Ejderdansk» representant; han var en av dem som ønsket Ejderen som Danmarks grense. Da partiet kom til makten, ble han skoleminister. Fra 1856 til 1863 var han president i parlamentet og leder for Det Nationalliberale Parti. Ellers viet han sitt liv til studiet av og undervisning i latin og forbedring av latinskolene. Han arbeidet mye med Cicero, og revolusjonerte studiet av hans filosofiske skrifter ved en utgivelse av hans "De finibus" (1839). Hans mest kjente verk er antagelig de han skrev om latinsk grammatikk og gresk syntaks, spesielt hans latinske skolegrammatikk. I 1874 begynte han å miste synet, og ble tvunget til å oppgi mye av sitt arbeid. Han fortsatte imidlertid å forelese, og ble valgt til rektor for sjette gang i 1879. 1880 frasa han seg professoratet, men fortsatte sitt arbeid om romersk lov. I dette verket inntat Madvig et strengt konservativt standpunkt og kritiserer Mommsens syn på Cæsars reformprogram. Hans siste verk var hans "Livserindringer" (utgitt 1887). Eksterne lenker. Madvig, Johan Nicolai Madvig, Johan Nicolai Madvig, Johan Nicolai Michel Foucault. Paul-Michel Foucault (født 15. oktober 1926, død 26. juni 1984) var en fransk filosof og idehistoriker. Han har hatt innflytelse innenfor flere fagfelt, fra sosiologi og sosialantropologi via kulturhistorie til litteraturvitenskap. Foucault tok doktorgraden i 1961 på avhandlingen "Galskapens historie i opplysningens tidsalder", og arbeidet som professor i «Tankesystemenes historie» på Collège de France i Paris fra 1970 til sin død i 1984. Liv. Foucault ble født i Poitiers, i en borgerlig familie. Faren Paul var lege. Michel gikk etter hvert bort fra å bruke navnet "Paul", i et ønske om å distansere seg fra faren. Oppveksten var preget av depresjoner og selvmordsforsøk. Etter skoleår med varierende suksess begynte han i 1946 på École Normale Supérieure. Her studerte han psykologi og filosofi, blant annet under Louis Althusser. I noen år tidlig på 1950-tallet var Foucault medlem av det franske kommunistpartiet. Hans første akademiske stilling var som undervisningsassistent ved universitet i Lille, hvor han underviste i psykologi (1953 – 1954). I 1954 utga han sin første bok "Maladie mentale et personnalité" (dansk utgave: "Sindssygdom og psykologi", 1971), en bok han senere kom til å ta en viss avstand fra. Samme år fikk han en stilling som kulturattaché i Uppsala, hvor han ble til 1958 da han fikk en tilsvarende stilling i Warszawa. I disse årene arbeidet han på det som skulle bli hans avhandling for den franske doktorgraden. I 1960 dro han tilbake til Frankrike og en stilling som filosof ved "l'Université de Clermont-Ferrand". I 1961 tok fikk han doktorgraden på grunnlag av avhandlingen "Folie et Déraison. Histoire de la folie à l'âge classique" (på norsk utgitt som "Galskapens historie"), en sterkt omarbeidet versjon av "Maladie mentale et personnalité", samt en mindre avhandling om Kant. Dette ble starten på en produktiv periode for Foucault. I 1963 gav han ut "Naissance de la clinique: une archéologie du savoir médical", (engelsk utgave: "Birth of the clinic. An Archaeology of medical perception", 1973), og i 1966 "Les Mots et les Choses" (norsk utgave: "Tingenes orden", 1966). I 1965 fikk han en stilling ved universitetet i Tunis. Han vendte hjem til Frankrike høsten 1968, like etter de store studentopptøyene. Her var han en kort periode leder for det filosofiske instituttet ved det nye radikale eksperiment-universitet i Vincennes, i utkanten av Paris, før han i 1970 ble professor i "tankesystemenes historie" ved "Collège de France", den mest prestisjefulle av de franske akademiske institusjoner. Hans tiltredelsesforelesning er utgitt under tittelen "L'Ordre du discours" (norsk utgave: "Diskursens orden", 1988)) På 1970-tallet var spørsmål knyttet til fengselsvesenet sentralt for Foucault, både som filosof, historiker og aktivist. I 1972 var han med på å stifte "Comité d'action des prisonniers", en aksjonsgruppe som arbeidet med å sette søkelys på kritikkverdige forhold i franske fengsel. I 1975 gav han ut "Surveiller et punir" (norsk utgave: "Overvåkning og straff", 1994), en studie i fengselets historie der han utvikler begrepet "disiplin". Foucaults siste store bokprosjekt var "Histoire de la séxualité", som opprinnelig var planlagt i seks bind. Det første bindet ("La Volonté de savoir") kom ut i 1976, men det gikk hele åtte år før neste bind ble publisert. I mellomtida var planene for prosjektet kraftig revidert. De to siste bindene "L'Usage des plaisirs" og "Le Souci de soi" omhandler seksualitetsreguleringer i antikkens Hellas og Roma. Foucault oppholdt seg flere perioder i USA på 70- og 80-tallet, særlig ved Berkeley, prøvde LSD, og deltok i San Franciscos gay-kultur. Det var antagelig i denne perioden han ble smittet av AIDS. Ikke før 1984 fantes det noen pålitelig medisinsk test som kunne fastslå AIDS, og Foucault var udiagnostisert da han døde av en HIV-relatert sykdom sommeren 1984. Daniel Défert, Foucaults partner gjennom mange år, stiftet etter Foucaults død den første franske forening til bekjempelse av AIDS. Filosofi. Foucault regnes som en av 1900-tallets viktigste tenkere. Hans historiske og filosofiske undersøkelser av makt og kunnskap, og av "forholdet mellom" makt og kunnskap har hatt stor innflytelse på tvers av faglige disipliner. Foucault startet sin forskning i dialog med den strukturalistiske retningen i samtidens sosialteori, men hans arbeid førte (fra slutten av 1960-tallet) over i poststrukturalismen, der det danner en viktig del av grunnlaget for postmodernismen. De tidligste arbeidene til Foucault var historiske undersøkelser omkring vilkårene for kunnskap, og hva det betyr at kunnskapen er historisk. Han formulerte ingen egen kunnskapsteori, men var opptatt av hvordan enhver kunnskapsteori ville måtte være forankret i konkrete historiske forhold. Disse arbeidene kan betegnes som en «historisk epistemologi». Selv betegnet Foucault metoden sin fra denne tiden som en "kunnskapsarkeologi". I arbeidene fra tiden etter 1968 rettet han oppmerksomheten mot forholdet mellom makt og kunnskap. Selv beskrev han sin metode fra denne tiden som genealogi, et begrep han hentet fra Nietzsche. Undersøkelsene om makt og kunnskap var konsentrert om institusjoner som siden starten av 1800-tallet har påvist en særlig slående kombinasjon av maktutøvelse og kunnskapsproduksjon, som fengselet, psykiatrien og retten. I sine siste større arbeider undersøkte Foucault den menneskelige seksualiteten som et sted der makt og kunnskap møttes i en særlig intim forbindelse. I bind to og tre av "Seksualitetens historie" viser han hvordan seksualiteten i antikken hadde vært et område der mennesket var forventet å gjøre et arbeid på, eller utøve en styring av, seg selv (gjennom det han kalte «selvteknologier»). Denne selvstyringen, formulert gjennom etikken, ble et sentralt tema i den siste delen av forfatterskapet hans. Mosken. Øya Mosken. I bakgrunnen ses Moskenesøya og øyene lengre øst i Lofoten. Mosken er ei ubebodd fjelløy i Værøy kommune i Nordland. Øya ligger mellom Værøya og Moskenesøya. Mosken har et areal på 1,4 km² og høyeste punkt er Wilhelmstind på 385 moh. Mosken ble tidligere brukt til beite for sau, både sommer- og vinterstid. Mosken og småøyene rundt er et viktig hekkeområde for toppskarv, lomvi, stormsvale, havsvale, ærfugl og teist. På Svarven like utenfor Mosken hadde fiskerne tidligere rorbuer og tilhold under seifisket på sensommeren og høsten. Mellom Moskenesøya og Mosken går Moskstraumen, en av de kraftigste havstrømmene i verden. Moskstraumen er beryktet, og har vært beskrevet av både Petter Dass, Edgar Allan Poe og Jules Verne. Flere skip har hatt navnet «Mosken» (se DS «Mosken»). William James. William James (født 11. januar 1842, død 26. august 1910) var en amerikansk lege, psykolog og filosof. William James var eldre bror av forfatteren Henry James. Etter først å ha undervist i medisinske emner ved Harvard-universitetet, ble han senere professor i psykologi og filosofi samme sted fra 1876 til 1907. Til tross for at han bare arbeidet med psykologiske spørsmål i en viss fase av livet, regnes James for en av de viktigste psykologer overhodet. Han er også en av grunnleggerne av den såkalte pragmatismen, en retning innen filosofien. Innen psykologien regnes han som forløper for funksjonalistisk psykologi, der psykologien skal vise seg som en nyttig vitenskap som fremmer tilpasningen. Han har skrevet en anerkjent psykologisk lærebok i to bind kalt "Principles of Psychology" hvor han blant annet beskrev bevisstheten som en kontinuerlig strøm, en totalitet – det kjente begrepet "stream of consciousness" kommer fra James. James-Langes emosjonsteori er en teori innenfor psykologi om opphavet til våre emosjoner (følelser) og er en av de første teoriene om emosjoner. Teorien ble utviklet av James og den danske fysiologen Carl G. Lange uavhengig av hverandre i henholdsvis 1884 og 1885. Giambattista Vico. Giovanni Battista («Giambattista») Vico (født 23. juni 1668 i Napoli, død 23. januar 1744 i Napoli) var en italiensk filosof. Hans hovedverk "Den nye vitenskapen" kom på norsk i 1996. Vico regnes som en av grunnleggerne av moderne samfunnsvitenskap. Han mente at menneskene bare kan erkjenne fullt ut det de selv har skapt. Den delen av virkeligheten som er skapt av oss (samfunnet og dets historie) er sikker kunnskap, mens naturen, som ikke er skapt av oss, er mer usikker. Vico, Giambattista Vico, Giambattista Vico, Giambattista Klient (IKT). En klient er et dataprogram som kjører lokalt hos brukeren og som kan kobles opp mot en tjener via et nettverk slik at tjeneren bidrar til funksjonaliteten. En nettleser er et eksempel på en klient. Den kobler seg opp mot en HTTP- eller FTP-tjener og viser frem sidene, og kan i tillegg laste opp/ned filer. En mobiltelefon er et annet eksempel. Brødrene Dal og legenden om Atlant-is. "Brødrene Dal og legenden om Atlant-is" er en TV-serie fra 1994 og den tredje av totalt fire serier om brødrene Dal. Regissør var Kalle Fürst. I serien må brødrene spore opp samenes hellige krukke "Irka" som har forsvunnet. Krukken er samenes nasjonalskatt og den vises frem en gang i året på den store vårfesten. Men det viser seg at krukken ikke er blitt borte, den er derimot blitt kopiert. Brødrene setter dermed igang en intens jakt som bringer dem til forskjellige deler av verden, f.eks Hongkong. Mens det på vidda høres eksplosjoner... Serien ble vist på NRK høsten 1994. Autofellatio. Autofellatio er oral stimulering av ens egen penis som en form av onani. Mens få menneskelige hankjønn er både tilstrekkelig «velutstyrt» og fleksible til å utføre den påkrevede foroverbøyning, kan økt fleksibilitet oppnådd gjennom fysisk trening slik som gymnastikk eller yoga gjøre det mulig for enkelte. Kinsey fastslår at mindre enn 1% av menn klarer å suge eller slikke sin egen penis. Autofellatio er kjent langt tilbake i historien. Arkeologer har funnet hieroglyffer og antikke malerier som forestiller menn som suger sin egen penis. Akademikeren David Lorton sier at mange historiske tekster viser til autofellatio i Egypts religiøse mytologi. Solguden Ra sies å ha skapt guden Shu og gudinnen Tefnut ved å suge seg selv og spytte sæden sin på jorden. Autofellatio ble åpenbart utført under religiøse ritualer til minne og ære av dette. Nok en kontroversiell teori som stadig blir debattert av egyptologer hevder at Horus, sønn av guden Osiris, utførte autofellatio hver natt ettersom inntak av hans egen sæd holdt stjernene på plass, og på den måten ble kosmos opprettholdt. Selv om autofellatio kan ha spilt en normal rolle i egyptisk dagligliv har kunnskap i stor grad blitt holdt tilbake fra senere tiders publikum på grunn av temaets seinere tabuiserte karakter. Mange malerier som viste handlingen ble vandalisert i victoriatiden av denne grunn. Autofellatio som enteogen praksis. Scheper bemerker at for at denne (og andre som han lister opp) metaforer skal la seg gjenkjenne er det avgjørende at man er oppmerksom på at den klassiske oppdagelsesstillingen for autofellatio er invertert «når kroppsvekten flekterer nakken slik at en umiddelbar fordel kan høstes. Altså opp-ned». Trailer (film). En trailer er en kort reklamefilm for en film, gjerne en spillefilm, og består av korte, sammensatte sekvenser eller glimt som «smaksprøver» fra filmen det reklameres for. Betegnelsen er engelsk og betyr «tilhenger». Den ble opprinnelig brukt om reklamefilmer som ble vist etter hovedfilmene på kino, men fordi publikum forlot kinosalen når hovedforestillingen var ferdig, flyttet en trailerne til før visningen av hovedfilmen. Siden poenget med trailere er å få besøkende til filmen det reklameres for, velger man som regel de morsomste, mest actionfylte, bemerkelsesverdige eller interessevekkende klippene fra den fullstendige filmen, uten å avsløre filmens handling. Dette oppnås ofte ved at klippene vises i en annen rekkefølge enn i hovedfilmen. En "teaser" («lokker» eller «apetittvekker») er en kort trailer eller reklamefilm for den egentlige traileren som kommer seienre og er mer innholdsrik. Teaser er altså en tidligere og enklere variant som en første antydning av den kommende filmen. Nicolay Nicolaysen. Nicolay Nicolaysen (født i 14. januar 1817 i Bergen, død i 22. januar 1911 i Kristiania) var en norsk antikvar og arkeolog, og hadde "de facto" rollen som "riksantikvar" før dette embetet ble opprettet. Nicolaysen var opprinnelig jurist, og tok embetseksamen i 1841. Da Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring ble stiftet i 1844 var han medlem fra starten av. I 1851 ble han formann i foreningen, og fra 1860 var han ansatt som antikvar og rådgiver ved Kirkedepartementet med spesielt ansvar for fortidslevninger i Norge. Dette vervet var nært knyttet til Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Nicolaysen er mest kjent for sine undersøkelser av Munkeliv kloster i Bergen, Mariakirken i Oslo, Borrehaugene og Gokstadskipet. Nicolaysen var imidlertid svært aktiv og disse undersøkelsene er kun brøkdeler av hans samlede arbeide. Gjennom en lang årrekke ledet han hundrevis av utgravninger, først og fremst av gravhauger og -felt. Han deltok blant annet aktivt i restaureringen av Nidarosdomen og Håkonshallen på Bergenhus. Nicolaysen sto også bak opprettelsen av Kunstindustrimuseet i Oslo, og han var en viktig pådriver for å reorganisere den gamle Tegneskolen til en tidsmessig kunsthåndverkskole. Nicolaysens mest kjente verker er: «Mindesmerker af Middelalderens Kunst i Norge», «Norske stiftelser» (1-5), «Norske Magazin» (1-3), «Norske Bygninger fra Forntiden» (1-3), «Norske Fornlevninger», «Langskipet fra Gokstad» og «Kunst og Haandværk fra Norges Fortid». Han stod også for den årlige utgivelsen «Aarsberetningerne fra Foreningen til Norske Fortidsminnesmærkers Bevaring» fram til 1899, der han redegjorde for årets utgravninger og undersøkelser. Nicolaysen opparbeidet en imponerende spisskompetanse som antikvar, og da han fratrådte i 1899 må det ha vært svært merkbart innenfor statsforvaltningen. Det er ikke tilfeldig at Riksantikvaren ble opprettet som eget embete i 1912, året etter Nicolaysens bortgang. Oluf Rygh. Oluf Rygh (født 5. september 1833 i Verdal, død under feltarbeid i Ulefoss i Holla (nå Nome) i Telemark i 19. august 1899) var arkeolog, stedsnavngransker og historiker. Han er blitt regnet som en av grunnleggerne av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge. Rygh var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1866 og 1875. Han var bestyrer av Oldsaksamlingen fra 1862 og professor i nordisk arkeologi fra 1875 – den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867. Hans verk "Norske Oldsaker" fra 1885 er kjent for sine detaljerte tresnitt og brukes av arkeologer den dag i dag som referanselitteratur. Norske Gaardnavne. I 1863 besluttet Stortinget at det skulle utarbeides en ny matrikkel for eiendommer i Norge. I forbindelse med trykkingen av matrikkelen, ble det foreslått at navneformene på gårdene skulle normaliseres. I 1878 ble Oluf Rygh oppnevnt som formann namnekommisjonen som skulle foreslå ny navneform sammen med Sophus Bugge og Johan Fritzner. Under Dansketiden hadde skrivemåten av gårdene blitt fordansket, med en skrivemåte som var svært ulik lokal uttale. Rygh gikk i gang med dette store arbeidet ved å lete opp navneformen i historiske kilder som sagaer, diplomer, jordebøker, skattemanntal og en rekke kilder fra 15-1600 tallet. Dessuten samlet han inn samtidens lokale muntlige uttale av stedsnavnene. Innsamlingen ble sluttført i 1886, men Rygh fortsatte bearbeidelsen av materiale for trykking. Rygh samlet inn 50 000 gårdsnavn og 20 000 bruksnavn. Rygh ga det innsamlede materialet som 18-binds verket "Norske Gaardnavne". Stortinget bevilget penger til utgivelse i 1896. Utgivelsen strakte seg fra 1897 til 1924, og ble ikke ferdigstilt før etter Ryghs død. Ved Ryghs død hadde kun 3 1/2 bind blitt utgitt. Verket brukes fortsatt av etymologer, historikere og arkeologer som referansemateriale. Grace (album). "Grace" fra 1994 er Jeff Buckleys første album og det eneste utgitt i hans levetid. Det regnes som en klassiker av musikkavisen "Panorama". Sandstad (tidligere kommune). Kommunegrensene som delte de fire Hitra-kommunene fram til 31.12.1963. Sandstad var en tidligere selvstendig kommune på øya Hitra i Sør-Trøndelag. Kommunen var en del av Hitra formannskapsdistrikt da dette ble opprettet i 1837 og omfattet dagens kommuner Hitra og Frøya. 1. januar 1877 ble Frøya utskilt som egen kommune. Sandstad var en del av Fillan da denne kommunen ble skilt fra Hitra 1. januar 1886. 1. juli 1914 ble Sandstad skilt ut fra Fillan som egen kommune med 947 innbyggere. Sandstad var så selvstendig kommune gjennom 50 år. 1. januar 1964 ble Sandstad, som da hadde 1.028 innbyggere, slått sammen med Fillan, Hitra og Kvenvær til den nye Hitra kommune. Fylkesvei 409. Fylkesvei 409 (Fv409) går mellom Krøgeneskilen og Tromøy i Arendal kommune. Veiens lengde er 5,2 km til Kongshamn. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Orlando Bloom. Orlando Jonathan Blanchard Bloom (født 13. januar, 1977 i Canterbury, Kent, England) er en engelsk skuespiller. Biografi. Moren hans, Sonia, er fra Calcutta, India, og faren hans, Harry, kom fra Sør-Afrika. Faren var en advokat, som kjempet mot Apartheidregimet i Sør-Afrika. Men Harry døde av slag da Orlando bare var fire år gammel. Orlando og hans søster Samantha ble oppdratt alene av moren etter farens død. Da Orlando var 13 år gammel, tilstod moren at Harry ikke var hans biologiske far, men at hennes nære venn, Colin Stone, er faren hans. Orlando gikk på St. Edmunds School i Canterbury, en privat kristen skole. Faren Harry var jødisk, men Orlando konverterte til Buddhismen i 2004. Orlando slet veldig på skolen, på grunn av hans dysleksi. Derfor var han mer dedikert til kunst, keramikk, fotografering og skulptur. Etter morens oppmuntring studerte han dikt og prosa, og begynte med opplesninger på den lokale festivalen. Han vant mange dikt- og Bibelopplesningkonkurranser. Han var også aktiv på det lokale teateret. Senere ble han mer seriøst opptatt av teater og skuespill, og flyttet til London for å bli med i det nasjonale ungdomsteateret. Han ble der i to sesonger og fikk etter en stund skoleplass på The British American Drama Academy. Mens han gikk der, gikk han på auditions for forskjellige britiske tv-serier, og fikk roller i "Casualty" og i "Midsomer Murders". Han fikk sin første filmrolle i denne tiden, i filmen "Wilde" som mannlig prostituert. Han kom senere inn på Guildhall School of Music and Drama. Det var rundt denne tiden Orlando falt ned tre etasjer fra en veranda og brakk ryggen. Legene fryktet at han ikke ville gå igjen, men han kom seg fort og returnerte til skolen og fullførte eksamen. En kveld i 1999 spilte han på scenen for siste gang. En av tilskuerne var tilfeldigvis filmdirektøren Peter Jackson. Han likte Orlando så godt at han gikk bak scenen etter showet, og spurte om Orlando kunne tenke seg å komme på en prøveinnspilling i hans nye prosjekt: "The Lord of the Rings" ("Ringens Herre" trilogien). Orlando svarte ja, og begynte å lese på rollen Faramir, men han tapte denne rollen til skuespilleren David Wenham. Peter Jackson foreslo at Orlando kunne få rollen som Legolas i stedet, noe som i ettertid viste seg å være et bedre valg for Orlando. Han jobbet med "Ringens Herre" i 18 måneder på New Zealand, og i dag er han en av de mest etterspurte skuespillerne i industrien. Trivia. Under innspillingen av "The Fellowship of the Ring" falt han av en hest, og brakk et ribbein. I 2002 vant han to priser. Den ene på MTV Movie Awards for «Årets mannlige gjennombrudd», og den andre på Empire Awards for «Beste gjennombrudd». Han lærte å surfe under innspillingen av "The Lord of the Rings". Mens han filmet "Kingdom of Heaven" i 2005 fant han en hjemløs hund, som han ga navnet Sidi og tok den med hjem. Han snakker fransk. Han fikk toppkarakterer i kunst og fotografi. Favorittfotballag er Manchester United. Han fikk $3 000 000 (cirka 19 188 900 norske kroner) for "Elizabethtown" og $2,000,000 (cirka 12 792 600 norske kroner) for "Kingdom of Heaven". I 2006 filmet han ferdig "Pirates of the Caribbean 3" som hadde premiere i 2007. Fylkesvei 411. Fylkesvei 411 (Fv411) går mellom Tvedestrand og Bossvik i Risør. Veiens lengde er 27,8 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. John Dewey. Frimerke av John Dewey (1968) John Dewey (født 20. oktober 1859 i Burlington, Vermont, død 1. juni 1952) var en amerikansk filosof og psykolog. Han ble uteksaminert fra University of Vermont i 1879, og han oppnådde PhD fra Krieger School og Arts & Sciences ved Johns Hopkins University i 1884. I 1894 ble Dewey ansatt ved University of Chicago hvor han formet sine tanker i en empirisk teori. Fra 1904 var han professor i filosofi ved både Columbia University og Teachers College, Columbia University. Han regnes som en av grunnleggerne av pragmatismen sammen med Charles Sanders Peirce og William James, er en viktig skikkelse innen psykologien og var også sentral innenfor pedagogikken i USA i første halvdel av 1900-tallet. «Learning by doing». (Dewey sa egentlig "learn to know by doing and to do by knowing") «I am ok, you are ok» Sammen med Charles Sanders Peirce og William James er Dewey anerkjent som en av grunnleggerne av den filosofiske retningen pragmatisme. Han er også kjent som far for praktisk psykologi og foregangsmann for utbredelse av utdanning i USA og resten av verden. I 1937 var Dewey formann for en rettskommisjon som frikjente Trotsky fra de beskyldninger som Stalin hadde rettet mot ham. Utdanningsfilosofi. Som det fremgår av hans "Democracy and Education" Dewey søkte å sammenstille, kritisere og utvide de demokratiske og førdemokratiske utdanningsfilosofiene til Rousseau og Platon. Han så Rousseaus filosofi som overdrevent individfokusert og Platons filosofi som overdrevent samfunnsfokusert. For Dewey var denne avgrensningen et falsum; som Vygotsky så han hukommelsen og dets dannelse som en samarbeidende prosess. Individet er dermed bare meningsfullt som del av et samfunn, og samfunn har bare mening når det erkjenner at det lever av de individuelle medlemmene. Som det fremgår i hans senere "Experience and Nature" ser imidlertid Dewey viktigheten av subjektiv erfaring fra enkeltmennesker til å introdusere reformideer. For Dewey var det av grunnleggende betydning at undervisning ikke skulle være belæring av døde fakta, men at ferdighetene og kunnskapen som studentene lærte skulle integreres i deres liv som personer, medborgere og mennesker. Dette praktiske element—learning by doing—sprang ut fra hans tilhørighet til den filosofiske skolen pragmatisme. Deretter etablerte han sin berømte Lincoln School i Manhattan som ble nedlagt kort tid etter. Hans ideer var populære, men de ble aldri integrert i undervisningen ved offentlige amerikanske skoler på bred basis selv om mange av hans verdier og uttrykk var utbredte. Progressive education (både som uttrykt av Dewey og i de mer populære former som Dewey var kritisk til) ble i hovedsak vraket under den kalde krigen. Hovedbekymringen omkring utdanning da var å skape og opprettholde en vitenskapelig og teknologisk elite for militære formål. Etter den kalde krigen har progressiv undervisning gjenoppstått i mange skolereformer og pedagogiske teorier. Dewey er ofte regnet for å ha skapt grunnlaget for jobbrelatert utdannelse (jobbrelatert utdannelse), Normerte utdannelsesreformer, og matematiske standarder som NCTM. Alle disse poengterer kritisk tenkning ved memorering av fakta. Dewey, John Dewey, John Dewey, John Dewey, John Nevrotransmitter. Nevrotransmittere, også kalt transmittersubstanser, er kjemiske forbindelser som overfører en nerveimpuls fra en nervecelle til en annen nervecelle i koblingen/synapsen mellom to nerveceller. Enzymer bygger opp nivået av transmittersubstans på den ene siden av synapsen. Når nerveimpulsen kommer kan substansen bli frigjort og går over til andre siden der den binder seg til en struktur som passer på den andre nervecellen. Denne strukturen kalles reseptor. Når reseptoren reagerer, starter det en ny nerveimpuls som sprer seg langs utløperene (axonene) av mottakende nervecelle (nevronet). Andre enzymer bryter ned transmittersubstansen. Hvis neste celle er en muskelcelle, vil f.eks denne cellen trekke seg sammen. Hvis den neste cellen er en nervetråd, vil den sende impulsen videre. Dyrøya i Øksnes. Dyrøya er ei øy i Øksnes kommune i Nordland med et areal på 6,5 km². Høyeste punkt på Dyrøya er Blåtinden på 562 moh. Dyrøya er ei av flere øyer i Øksnes Vestbygd. Blant andre øyer i dette området er Nærøya og Tindsøya. Tidligere var det mye aktivitet på disse øyene, men i dag er det få fastboende igjen. I bilens tidsalder er det tungvint å bo på øyer uten veiforbindelse til «fastlandet». Det største stedet på Dyrøya er fiskeværet Barkestad. Barkestad har lang tradisjon som fiskevær, og har fremdeles daglig hurtigbåtanløp. Opprinnelsen til navnet på øya er usikker. Det kan bety ei øy der det finnes ville dyr (rein eller hjort), eller sikte til rike ressurser, at øya er verdifull (dyrebar). Antikvaren og arkeologen Olaus Martens Nicolaissen ble født på Dyrøya i 1846. Volvo 40-serie. Volvo S40 og V40 ble lansert i Norge i 1995 og var et resultat av Volvos samarbeid med Mitsubishi. Volvo S40 og V40 var i produksjon frem til 2004. Stasjonsvognutgaven som ble lansert, fikk navnet V40. I 2001 gikk modellen S40 gjennom en omfattende oppgradering både teknisk og designmessig. En ren designmessig oppgradering ble gjennomført i 2003. Faktisk er både S40 og V50 bygget på samme plattform som Mazda 3, Ford Focus C-Max. De to modellene som har vært Volvos innstegsmodeller, har solgt godt i Norge og har helt siden starten vært blant Norges 30 mest populære modeller. I 2005 erobret S40/V40 faktisk en 16. plass på listen over Norges mest solgte biler, takket være svært tung markedsføring og konkurransedyktige priser. Motor. Volvo S40 er bare tilgjengelig med fire motoralternativer. Modellene leveres med tre typer bensinmotorer og en type dieselmotor. Barkestad. Barkestad er et fiskevær i Øksnes kommune i Nordland. Stedet ligger på Dyrøya i Øksnes Vestbygd. Barkestad har god havn, og på 1900-tallet økte aktiviteten og folketallet på stedet. Stedet ble nesten som en landsby, med fiskemottak og slipp. Folketallet har sunket igjen, men slippen eksisterer fremdeles, og Barkestad er fremdeles et levende fiskevær. Barkestad har daglig hurtigbåtanløp med forbindelse til de andre øyene i Øksnes Vestbygd og til Myre. Slaget ved Jylland. Slaget ved Jylland var det største sjøslaget under første verdenskrig og også historiens største sjøslag. Over hundre tusen mann og en tonnasje på to millioner bruttotonn deltok i slaget, som ble utkjempet den 31. mai-1. juni 1916 i Nordsjøen vest for Jylland mellom det Britiske imperiets Grand Fleet og Den Tyske keiserlige marines Hochseeflotte. Bakgrunn. Flåtekappløpet i forkant av første verdenskrig hadde ført til at både den britiske Royal Navy og Den tyske keiserlige flåte hadde rustet kraftig opp. Britenes flåte var ved krigsutbruddet klart sterkere enn den tyske, noe som gjorde at britene sperret av Nordsjøen med det resultat at de tyske handelsmulighetene på verdenshavene forsvant. Denne strategiske trusselen fikk store konsekvenser for Tyskland, som led av alvorlig matmangel under krigen. Den tyske flåten var ikke sterk nok til å bryte denne blokaden og hadde derfor ligget i havn mesteparten av krigen. De to sjøslagene tidligere i krigen, Slaget ved Helgolandbukten og slaget ved Doggerbank, hadde vært relativt små trefninger der ingen av sidene turde å sette inn større deler av sine flåtestyrker. Den tyske planen. Den tyske admiralen Reinhard Scheer fikk kommandoen over den tyske "Hochseeflotte" i januar 1916. Scheer gikk inn for en mer aggressiv linje, sendte flåten ut i Nordsjøen ved flere anledninger både i februar og mars. Den 25. april sendte han deler av flåten under ledelse av Admiral Franz von Hipper mot den engelske kysten for å bombardere byene Lowestoft og Yarmouth. Planen til Scheer var å provosere britene til å sende sine skip mot den tyske flåteavdelingen, denne skulle så trekke seg tilbake og lokke britene tilbake mot den tyske kysten der den tyske hovedstyrken under ledelse av Scheer ventet. De britiske admiralene David Beatty og John Jellicoe lå med en flåtestyrke i Harwich og var villige til å møte den tyske flåten i slutten av april. Dårlig vær gjorde imidlertid at at britene ikke fikk intervenert, selv om de to flåtene fikk kontakt. Slaget tar til. I slutten av mai sendte Scheer ut hele flåten i Nordsjøen. På samme måte som i måneden før skulle Hipper lede en mindre styrke inn mot den engelske kysten (denne gangen mot Sunderland) og provosere britene til å følge etter ut i Nordsjøen. Scheer gav imidlertid opp denne planen og tok heller flåten vest for Jylland. Det Scheer ikke visste var at britene hadde fått en kopi av kodeboken for de tyske radiokodene av russerne, noe som gjorde at den britiske marineledelsen var klar over tyskernes intensjoner. Mesteparten av den britiske flåten var derfor allerede i rom sjø, på vei mot den tyske flåten. Den 31. mai møttes fortroppene. Disse bestod av seks britiske og fem tyske slagkryssere, med tyskerne som overlegne på grunn av mer moderne skipskonstruksjoner. Hipper vendte straks sine slagkrysserne sydover for å lure Beatty med ned mot den tyske hovedstyrken. Beatty bet på agnet, og gikk samtidig til angrep på Hippers skvadron. Dette førte til at to britiske skip gikk tapt, etter at SMS «Von der Tann» fikk inn en fulltreffer på HMS «Indefatigable» i tillegg til at SMS «Derfflinger» og SMS «Seydlitz» bombarderte HMS «Queen Mary» slik at våpenmagasinet kom i brann og eksploderte. Slagets andre fase. I det Beatty så Scheers hovedstyrke trakk han seg nordover igjen. Jellicoe var nå på full fart sydover med den britiske hovedstyrken, og i forveien sendte han tre slagkryssere for å hjelpe Beatty. Hipper hadde nå seilt nordover hakk i hæl på Beatty, men måtte trekke seg da de tre slagkrysserne under ledelse av Hugh Evan-Thomas kom Beatty til unnsetning. Dette gjorde at Hipper aldri så Jellicos hovedstyrke komme, og da denne nådde Scheer ble Scheer overrasket i en dårlig posisjon. Klemt inne mellom de to hovedstyrkene var nå de to fortroppene, noe som gjorde at de fikk hard medfart. Flere skip ble ødelagt, blant annet fikk kontreadmiral Horace Hoods flaggskip HMS «Invincible» uskadeliggjort den tyske krysseren SMS «Wiesbaden». Senere i slaget skulle imidlertid «Invincible» selv gå ned, med praktisk talt hele mannskapet og Hood selv. Scheer trakk seg nå tilbake, da posisjonen hans var svak og motstanderens styrke for stor. Tilbaketrekningen skjedde under dekning fra jagere, som søkte å treffe britene med torpedoangrep. Jellico var kjent for å være svært redd for torpedoangrep, og mistenkte at tilbaketrekningen var en felle. Han unnlot derfor å forfølge Scheer. Han manøvrerte heller slik at han la seg mellom Scheers nye posisjon og deres antatte rute tilbake til de tyske havnene. Scheer vender tilbake. Scheer seilte nå østover for å komme overraskende på britene. Denne taktikken mislyktes, da Scheer kom under kraftig ild fra de bedre plasserte britiske skipene. Dette førte til at Scheer måtte trekke seg nok en gang, og for å hindre en britisk forfølgelse kastet han Hipper og han fire gjenværende slagkryssere inn mot Jellicoe. Taktikken lyktes, og Scheer kom seg unna inn i natten som var i ferd med å komme. Tyskerne trekker seg ut. Jellicoe avsto fra de store manøvrene gjennom natten, men planla heller å møte Scheer ved daggry. Det ble imidlertid flere trefninger i løpet av natten, blant annet gikk skipene SMS «Frauenlob», HMS «Black Prince» og SMS «Pommern» ned med mann og mus. I løpet av natten fikk Scheer sneket seg gjennom de bakre deler av de britiske linjene og kom seg trygt hjem til Tyskland. Da morgenen kom så Jellicoe bare tomt hav. Hipper kom seg også trygt hjem til Tyskland, men måtte på veien oppgi flaggskipet SMS «Lützow». Følger av slaget. Slaget ved Jylland er et av de mest omtalte og dokumenterte slag i sjømilitær historie. Diskusjonen mellom de sakkyndige om hvem som egentlig vant slaget ved Jylland har pågått frem til denne dag, og vil fortsette. Både britene og tyskerne hevdet i sin krigspropaganda å være slagets vinnere. Målt i tonnasje tapte britene 155 000 av sine 1 250 000 brt, og 6096 av sine 60 000 mann. Tyskerne tapte 61 000 av sine 660 000 brt, og 2551 av sine 45 000 mann. Slaget ble således en tysk materiell seier. Strategisk sett hadde slaget en viss betydning. Den tyske flåten fikk ikke brutt gjennom den britiske blokaden, og med mange skip sterkt skadet ble det begrenset med muligheter for offensive operasjoner til sjøs de neste årene; tyskernes Nordsjøflåte forsøkte ikke å gjøre flere lignende utseilingsforsøk. I stedet gikk tyskernes sjømilitære strategi heretter i favør av ubåtkrigføring, noe som medførte at den britiske flåtestyrken til en viss grad ble splittet opp for å kunne fungere som eskorte i det nye konvoisystemet. Resultatet av slaget kan med det sies at britene satt en stopper for tyskernes militære operasjoner til sjøs under andre verdenskrig, med unntak av ubåtene. Krigsgraver i Norge. Noen av de falne marinesoldatene fra slaget ved Jylland drev i land i Norge, og ble gravlagt på norske kirkegårder, bl.a. på Tønsberg kirkegård. Fylkesvei 364. Fylkesvei 364 (Fv364) går mellom Mæl i Tinn og Ormemyr i Notodden. Veiens lengde er 62,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 352. Fylkesvei 352 (Fv352) går mellom Stathelle og Langesund i Bamble. Veiens lengde er 6,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Libanons bank. Libanons bank (fransk: Banque du Liban) er sentralbanken i Libanon. Denne må ikke forveksles med «Central Bank», som er en libanesisk bank. Historie. Etter 1. verdenskrig kollapset Det osmanske riket, og Folkeforbundet splittet opp Det ottomanske riket som en del av Versailles-traktaten. Folkeforbundet besluttet også at de 5 provinsene som i dag utgjør Libanon skulle bli fransk mandatområde, på samme måte som Syria ble det. Samtidig opphørte også bruken av Tyrkisk lire. Tilsvarende ble Palestina og Irak engelske mandatområder. For å normalisere økonomien i de okkuperte områdene besluttet England at Egypts valuta, Egyptisk pund skulle gjelde som valuta. Fra september 1919 erstattet franske tropper de engelske i Libanon, og siden det egyptiske pundet var knyttet til det engelske pundet, ble dette et problem for franskmennene, siden de måtte framskaffe store mengder Franske franc for å kjøpe egyptiske pund. I 1920 erklærte Frankrike Stor-Libanon, ved å ta områder fra Syria, nord og sør for Libanon. Tidligere samme år ga de Syria en nasjonal valuta; Syrisk pund, som var koblet til den franske francen med en kurs på 20 FF per 1 syrisk pund. Denne valutaen var gyldig fra 1. mai 1920, og ble utstedt av en nyetablert avdeling under "Bank of Syria". 23. januar 1924 ble det gjort en avtale mellom Frankrike, Syria og Libanon, der Bank of Syria ble "Bank of Syria and Great Lebanon". Samtidig ble det syriske pundet konvertert til Libanesisk-syrisk pund, med verdi 20 FF, og dermed også gyldig i Libanon. Banken skulle også yte rentefrie lån til myndighetene i Stor-Libanon og Syria. Denne avtalen skulle gjelde i 15 år, til 1939, men i mellomtiden ble avtalens status endret. Frankrike og Libanon undertegnet i 1936 en vennskapsavtale, og som et resultat av denne avtalen avtalen fikk banken en ny 25-årsavtale fra 1937. Denne avtalen betød bl.a. at Libanesisk pund ble den eneste gyldige valutaen i Libanon (=20 FF). Fram til 1943 ble apparatet som kontrollerte Libanons utenrikshandel og valutasystem endret flere ganger, og for å skaffe seg bedre kontroll etablerte franske myndigheter et eget valutakontor under Bank of Syria and Lebanon. Her ble all kjøp og salg av valuta kontrollert. I 1943 ble Libanon selvstendig fra Frankrike, en frihet som også ga seg utslag i pengepolitisk uavhengighet. For å unngå at det libanesiske pundet skulle synke i verdi, ble dets paritet endret fra 25. januar 1944, og satt til £ 1 = 8.83 LBP = FF 176. Dette innebar en devaluering av francen. 2 uker senere ble den ytterligere devaluert, til 1 £ = 200 FF. Det libanesiske pundet ble ikke devaluert. 22. april 1947 ble Libanon medlem av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Dette innebar også at det libanesiske pundet måtte bli knyttet til gull eller amerikanske dollar. Pariteten ble da satt til 1 LBP = 0,405512 gram gull = 45,6313 US¢. Konvertibiliteten til franske franc ble offisielt opphevet i 1948. Den nye pengeloven som kom i 1949 krevde en gulldekning på 50%, men Bank of Syria and Lebanon tilstrebet å styrke verdien av det libanesiske pundet, så gulldekningen var hele 92,2% i slutten av 1961. I 1963 gikk Bank of Syria and Lebanon sin rettighet (fra 1937) til å utstede libanesiske pund ut. Libanon bestemte seg får å etablere en egen sentralbank. Libanons bank ble etablert ved lov av 1. august 1963, og var i drift 1. april 1964. Målsettinger og oppgaver. Libanons bank er en selvstendig juridisk enhet med økonomisk og administrativ selvstendighet. Sentralbanken har eksklusiv rett til å utstede landets valuta, og har en generell målsetting å sikre verdien av Libanons valuta for å sikre sosial og økonomisk utvikling. Sentralbanken kan bruke alle tillatte midler for å oppnå sitt mål om stabil valuta, særlig intervenering i valutamarkedet ved å kjøpe og selge utenlandsk valuta. Den kontrollerer bankenes utlån ved å endre utlånsrenten, ved valutakjøp og -salg i det åpne markedet, og ved å endre kravene til bankenes likviditetskrav og reservebeholdning. I tillegg regulerer sentralbanken banknæringen ved at de forvalter alle lisenser for å drive bank eller annen kredittinstitusjon i Libanon. Sentralbanken har et åpent samarbeid med regjeringen for å sikre konsistens mellom sentralbankens målsettinger og regjeringens målsettinger. Sentralbanken informerer regjeringen dersom de ser økonomiske faktorer som kan virke i strid med landets økonomiske mål, eller som kan påvirke økonomien eller valutaen negativt, og foreslår tiltak. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr mai 2011 er Riad Toufic Salameh. Han har vært sentralbanksjef siden 1. august 1993, og er inne i sin tredje 6-årsperiode. Han ble gjenvalgt i 1999 og 2005. Med seg har han fire visesentralbanksjefer. Den tyske keiserlige flåte. Den tyske keiserlige flåtes flagg Den tyske keiserlige marine (tysk: "Kaiserliche Marine") ble etablert ved dannelsen av det forente Tyskland, og eksisterte mellom 1871 og 1919. Den prøyssiske marinen og Norddeutsche Bundesmarine var forløperne til den keiserlige marinen. Keiser Vilhelm II av Tyskland utvidet marinen og utløste et opprustningskappløp til sjøs mellom Tyskland og Storbritannia. Den tyske keiserlige marine var ubeseiret, men store deler av marinen ble destruert ved Scapa Flow, Orknøyene i 1919 av egne offiserer etter tapet ved vestfronten under første verdenskrig. Hovedskipene i marinen hadde betegnelsen "SMS" for Seiner Majestät Schiff (Hans Majestets Skip). Den keiserlige flåten ble etterfulgt av Den foreløpige riksmarinen, Riksmarinen, Orlogsmarinen, Forbundsmarinen (i Vest-Tyskland), Volksmarine (i Øst-Tyskland, nedlagt i 1990), og siden 1990 Den tyske marine. Se også. Keiserlige flåte Keiserlige flåte Fylkesvei 357. Fylkesvei 357 (Fv357) går mellom Løveid og Haugenkrysset i Skien. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Nærøya i Øksnes. Nærøya er ei øy i Øksnes kommune i Nordland. Øya har et areal på ca. 4,7 km² og høyeste punkt er Ørntuva på 103 moh. Nærøya er ei av flere øyer i Øksnes Vestbygd. Blant andre øyer i dette området er Dyrøya og Tindsøya. Tidligere var det mye aktivitet på disse øyene, men i dag er det få fastboende igjen. De tre matrikkelgårdene på Nærøya er Nærøya, Finnvågan og Bakken. Det viktigste stedet på Nærøya er Finnvågan (Finvåg). Stedet hadde internatskole i over 100 år fra 1868, og også kirke. På 1970-tallet ble stedet og øya fraflyttet, men siden har det kommet ny aktivitet. Skolen ble restaurert fra 1989, og i 1994 ble den tatt i bruk som gjestegård. Det antas at navnet til Nærøya kommer av gudenavnet Njord. Fylkesvei 311. Fylkesvei 311 (Fv311) går mellom Snekkestad i Horten og Tønsberg. Veiens lengde er 15,0 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Eksterne lenker. 311 Fylkesvei 309. Fylkesvei 309 (Fv309) går mellom Vestskogen og Årøysund på Nøtterøy. Veiens lengde er 9,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Eksterne lenker. 309 Skjetten Sportsklubb. Skjetten Sportsklubb (stiftet 3. mai 1967 som "Skjetten Ungdoms- og Idrettslag") er en sportsklubb fra Nedre Romerike i Akershus. Klubben ble dannet 16. februar 1987 gjennom en sammenslutning av Skjetten Idrettslag etablert 3. mai 1967 og Valstad Idrettsforening, etablert 1. november 1976. Fotball. Peter Werni spiller for tiden fotball for klubben. Hjemmekampene foregår på kunstgressbanen på Skjetten. Klubben har aldri vært i Tippeligaen. Ishockey. Ishockeygruppa ble dannet i Valstad IF som var spesielt aktive innen barneidrett. I 2007 slo hockeygruppen til Skjetten SK seg sammen med Skedsmo Ishockeyklubb (LSI), og dannet Skedsmo Ishockeyklubb. Fylkesvei 314. Fylkesvei 314 (Fv314) går mellom Bakstvål i Re og Holmestrand. Veiens lengde er 10,3 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Eksterne lenker. 314 Kid A. "Kid A" er det fjerde studioalbumet til Radiohead, og ble utgitt i 2000. Albumet debuterte på andreplass på VG-lista Topp 40, og ble også Radioheads eneste album hittil som har nådd førsteplassen på den amerikanske albumlista. Mick Jones. Michael Geoffrey Jones 26. juni 1955 i Brixton. Moren var russisk og faren var fra Wales. Han bodde for det meste hos bestemoren sin under oppveksten. Mick Jones startet sin musikalske karriere i det engelske bandet London SS. Han var også aktiv i flere andre undergrundsprosjekter, men det var ikke før han møtte Paul Simonon og Joe Strummer karrieren hans som musiker begynte for fullt. De dannet The Clash som skulle bli et av de mest nyskapende og innflytelsesrike rockebandene gjennom historien. Mick Jones har en lidenskap for flere ulike musikksjangere, noe som kommert tydelig frem i The Clash. I senere tid er han mest kjent for å ha vært produsent for The Libertines og Babyshambles. Dette samarbeidet ble avsluttet i 2007, da Babyshambles skulle spille inn sin andre CD. Mona Hofland. Mona Hofland Skjønberg (født 24. juni 1929, død 11. februar 2010) var en norsk skuespiller. Hofland var tidlig i sin karriere tilknyttet Studioteatret, og opptrådte siden ved en rekke av landets viktigste scener. Hun ble ansatt på Oslo Nye Teater i 1953, hvor hun blant annet i 1960 spilte Eliza Doolittle i "My Fair Lady". Fra 1967 til pensjonsavgang i 1999 var hun tilsatt ved Nationaltheatret, hvor hun medvirket i 50 produksjoner og hadde en rekke roller innenfor klassisk dramatikk. Hun hadde mange roller i norsk film, og spilte på 1990-tallet en sentral rolle som Nelly Frydenlund i Norges første såpeserie "Familiesagaen De syv søstre". Hun huskes også for rollen som Sjuende Bergdatter i adventskalenderen "Jul på Månetoppen" som ble vist første gang på NRK i 2002. Repriser ble sendt i 2005 og i 2010. Hofland var gift med skuespiller Espen Skjønberg. Heder. I 2001 ble hun utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Hun mottok Radioteatrets Blå fugl (1988), Per Aabels ærespris (1994) og Gösta Ekmans ærespris. Hun var æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund, Espen Skjønberg. Espen Henrik Skjønberg (født 7. april 1924) er en norsk skuespiller, kjent fra teaterscene, fjernsyn og film. Teater. Skjønberg har vært tilknyttet flere norske teatre, blant andre Nationaltheateret, Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret. Våren 2007 gjestet han igjen Nationaltheatret i rollen som Vladimir i suksessen "Vente på Godot", som var inne i sin fjerde sesong ved teatret. Våren 2008 spilte han dommeren i "Henrik IV" på Det Norske Teatret. I årene 2001–2004 turnerte han landet rundt med monologen «Grand Old Man» (skrevet av Lars Saabye Christensen og regi Per Olav Sørensen) til publikums og kritikernes store hyllest. Film og fjernsyn. Skjønberg filmdebuterte allerede som 13-åring i 1937, og har hatt mange filmroller. Familie. Espen Skjønberg var gift med skuespilleren Mona Hofland. Hans sønn fra et tidligere ekteskap er skuespiller og regissør Jo Skjønberg. Hans foreldre var skuespillerparet Henny Skjønberg og Eugen Skjønberg, og hans bror er skuespiller og regissør Pål Skjønberg. Otis Redding. Otis Ray Redding jr. (født 9. september 1941, død 10. desember 1967) var en innflytelsesrik soulartist fra USA. Han er mest kjent for bestselgeren «(Sittin' On) the Dock of the Bay». Biografi. Redding ble født i den lille byen Dawson i Georgia. Da han var fem år, flyttet han med familien sin til Macon i Georgia. Der sang han i kor i Vineville Baptist Church. I tenårene ble han en lokal kjendis, etter han hadde vunnet den lokale talentkonkuransen 15 ganger på rad. I 1960 begynte han å turnere i Sørstatene med "Johnny Jenkins and The Pinetoppers". Det samme året ga han ut sin første plate, «She's All Right» og «Shout Bamalana», med denne gruppen, under navnet "Otis and The Shooters". I 1962 gjorde han sin første store inntog i musikkindustrien ved å synge inn sangen «These Arms of Mine» sammen med Johnny Jenkins. Otis hadde selv skrevet balladen. Låten ble en mindre hit. Otis skrev mange av sangene sine selv, noe som var uvanlig på den tiden. Han skrev ofte sammen med Steve Cropper. Et drøyt halvår før han døde, besøkte Otis Oslo. 7. april 1967 holdt han konsert i Njårdhallen. Otis Redding og seks andre omkom, da flyet de reiste med, styrtet i Lake Monona i Madison i Wisconsin 10. desember 1967. Ben Cauley, som var medlem av Otis Reddings reserveband "The Bar-Kays", var den eneste som overlevde styrten. Han hadde sovet få sekunder før flyet krasjet, og han husket at han så bandmedlemmet Phalon Jones se ut av vinduet og si «Oh, no!». Cauley løsnet setebeltet sitt og husker til slutt at han var i det iskalde vannet, mens han klamret seg fast til en pute for å holde seg flytende. Årsaken til ulykken er aldri blitt nøyaktig kjent. Redding ble gravlagt på sin private ranch i Round Oak i Georgia. «(Sittin' on) the Dock of the Bay» ble spilt inn tre dager før Reddings død. Låten ble berømt året etter, og den ble Reddings første nr. 1 singel og hans første låt som solgte en million. Den har en annen stil enn hans tidligere låter. På den norske VG-lista lå låten i ni uker med en andreplass som beste plassering. Albumet med samme navn lå på lista i 16 uker med en tredjeplass som beste. Også samleplata "History of Otis Redding" var på lista noen uker. I 1989 ble Redding invotert i Rockens æresgalleri. Diskografi. Med plasseringer i USA (US) og Storbritannia (UK). Arne Lindtner Næss. Arne Lindtner Næss (født 19. desember 1944, år) er en norsk skuespiller, regissør, TV-produsent og manusforfatter. Han har hatt flere film- og tv-roller. Mest kjent er han kanskje som Frode Birkeland i TV-serien "Familiesagaen De syv søstre" på TV 2. Far til regissør og manusforfatter Peder Hamdahl Næss. Simon Andersen. Simon Andersen (født 15. desember 1969) er en norsk skuespiller som kanskje er mest kjent fra rollen som karakteren Roy i den norske såpeserien "Familiesagaen De syv søstre". Han er også kjent for å parodiere skuespillerinnen Wenche Foss. I «Det gode selskap» (2004) parodierte han i tillegg til Wenche Foss, bl.a. Liv Ullmann og Kurt Nilsen. Han har spilt i en rekke revyer og cabareter. Startet i sin første cabaret på Den Stundesløse i Bergen: Deng, Divaen og Dukken. Andersen var konferansier for Vinnerkonferansen i Stavern i 2007 og 2008. Han har bl.a. vært engasjert ved Riksteateret, ABC-teateret, Hordaland teater, TV2 og NRK. Han driver produksjonsselskapet "Hittebarna" sammen med Stig-Werner Moe. Han er fra Larvik. Jon Eikemo. Jon Eikemo (født på Breistein 30. november 1939) er en norsk skuespiller. Han debuterte på scenen i 1961, og hans filmdebut var i 1968 med filmen "De ukjentes marked". Han fikk Spellemannprisen 1979 i åpen klasse for albumet "Leser Jacob Sande" og Norsk kulturråds ærespris for 2007 på NOK 500 000. Han er med i Amanda fra Haugesund i 2011. Eikemo har vært ansatt ved Det norske teatret siden 1978, og har tidligere vært å se på Oslo Nye Teater (1975–78), Den Nationale Scene (1972–75), Nationalteatret (1968–72), Det norske teatret (1966–67), Fjernsynsteatret (1964–65) og Riksteatret (1961–63). Ved stortingsvalget 2009 stod Eikemo på 22. plass på Senterpartiets valgliste i Oslo. Referanser. Eikemo, Jon Umberto Tozzi. Umberto Tozzi (født 4. mars 1952 i Torino) er en italiensk popartist og komponist. Kvenvær (tidligere kommune). Kommunegrensene som delte de fire Hitra-kommunene fram til 31.12.1963. Kvenvær er en tidligere selvstendig kommune på øya Hitra i Sør-Trøndelag. Kommunen var en del av Hitra formannskapsdistrikt da dette ble opprettet i 1837 og omfattet dagens kommuner Hitra og Frøya. 1. januar 1877 ble Frøya utskilt som egen kommune. Kvenvær ble skilt ut fra Hitra 1. januar 1913 med 1 157 innbyggere, og var egen kommune i nøyaktig 51 år. 1. januar 1964 ble Kvenvær slått sammen med Fillan, Hitra og Sandstad til den nye Hitra kommune. Kvenvær hadde ved sammenslåingen 840 innbyggere. Daodejing. "Dàodéjīng" (kinesisk: 道德經, Wade-Giles: Tao Te Ching), som grovt kan oversettes til "Boken om Veien og dens dyd" (se under om hvordan oversette tittelen) er en gammel kinesisk tekst. Den tradisjonelle historien er at boken ble skrevet rundt 600 f.Kr av en vismann kalt Lǎozǐ (også skrevet Lao Tse, Lao Tsu, Lao Tzu, som betyr «Gammel Mester»), en historiker i keiserens hoff under Zhou-dynastiet. En nøyere gjennomlesning antyder imidlertid at teksten er en samling maksimer med felles tema. Hvilket år verket egentlig ble skrevet/samlet i, og hvem som gjorde det, er fortsatt gjenstand for debatt. Dette korte arbeidet er et av de viktigste i kinesisk filosofi og religion, spesielt i taoismen. Verket er også viktig i buddhismen, som er en indisk religion, fordi buddhismen delte mange ord og konsepter med taoismen før den utviklet seg til kinesisk buddhisme. Da kinesiske lærde først støtte på buddhismen, så de faktisk bare på den som en utenlandsk ekvivalent til taoismen. Mange kinesiske kunstnere, både poeter, malere, kaligrafikere og gartnere, har brukt denne boken som inspirasjonskilde. Dens innvirkning har spredt seg langt ut fra det fjerne Østen, hjulpet av mange vestlige oversettelser av boken. Den opprinnelige teksten. Dàodéjīng er blitt oversatt nesten like mange ganger som Bibelen (den ligger faktisk på andreplass etter Bibelen). Den originale kinesiske versjonen ble imidlertid faktisk skrevet i "ZhuanShu"-skrift i rullformat (papir eller bambus), og senere versjoner ble skrevet i "LiShu-" og "KaiShu"-stil. har en god oppsummering av de forskjellige stilene i sine faktiske formater. Oversettelser av tittelen. Det er mange måter å oversette bokens tittel på, da betydningen av de kinesiske tegnene er ganske vide. Dermed kan 道德經 oversettes til «Skriften om veien og ærbarheten», «Den store boken om veien og dens godhet», «Læren om stien og dens kraft», eller på andre lignende måter. Selv om verket vanligvis omtales som 道德經 ("Dàodéjīng"), er tittelen sannsynligvis en sammensmeltning av to bøker eller skrifter, nemlig 道經 ("Dàojīng") og 德經 ("Déjīng"). Sistnevnte bok er faktisk funnet blant noen ganske nylige oppdagelser. Det er en god mulighet for at navnet som er sammensatt av disse bøkene ikke har noen reell mening, skjønt dette er umulig å fastslå med sikkerhet i dag, på grunn av alle versjonene som finnes. Struktur. I dens nåværende form, er "Dàodéjīng" oppdelt i to. "Dào" inneholder kapitlene 1-37; og "Dé" kapitlene 38-81. Boken benytter ca 5000 kinesiske tegn. Hvert kapittel er ganske kort, og bruker et fåtall tegn på å uttrykke sine ofte innfløkte ideer på en poetisk måte. Historisk autentisitet. Lǎozǐ er nevnt i ruller så langt tilbake som år 400 f.Kr., men detaljer om hans liv er ikke nedtegnet. Den kinesiske historikeren Sima Qian skrev en biografi om ham ca 100 år f.Kr som angir at hans fødenavn var "Li Er". Studier av språket og rimformene peker til at denne ble skrevet senere enn Shijing («Sangenes bok»), men før Zhuangzi, en gang i slutten av det fjerde eller begynnelsen av det tredje århundre. De lærde strides om hvem som skrev den nåværende versjonen av "Dàodéjīng". Deler av den er funnet gravert inn i steintavler datert til 300 f.Kr. Det arkeologiske funnet av mer eller mindre komplette «ruller» (egentlig silkeruller kalt Ma-wang-tui-tekstene etter landsbyen hvor de ble funnet) i 1973 avslører at våre mest utbredte versjoner av skriftene kan ha fått betydelige endringer eller tilføyelser. I 1993 ble den eldste kjente versjonen av teksten oppdaget, skrevet med blekk på bambusstrimler og datert til år 300 f.Kr. Dette funnet brakte for dage 14 tidligere ukjente versjoner. Tekstene kalles "Guodian-tekstene", da de ble funnet i en grav i byen Guodian i Hubei-provinsen. Mange nyere oversettelser inkluderer disse tekstene, og rekkefølgen på versene i boken blir ofte stokket om på, for å syntetisere det nye funnet. Så tidlig som på 1930-tallet ble det foreslått måter å håndtere disputter over opphavet til tekstene på, uten å erklære hvem som har rett og hvem som tar feil (en taoistisk løsning). I et essay som fulgte en oversettelse av Wai-tao og Dwight Goddard, fremlegger Dr. Kiang Kang-hu at «Tre taoistiske vismenn som ifølge historien levde to-tre hundre år fra hverandre, er vanligvis antatt å være samme mann som gjennom sin visdom hadde oppnådd et langt liv. Den enklere og kanskje mer sannsynlige løsningen på forvirringen er å akseptere at alle tre var historiske personer, men samtidig å gi Lǎozǐ æren for den opprinnelige teksten, og regne de andre som gode disipler og muligens redaktører. Boken i sin nåværende form kan ikke ha blitt skrevet før det tredje århundre før Kristus, da den ble gravert på steintavler rett etter det tidspunktet. Æren for noen av versene kan på visse vilkår gis til senere taoister, «uten å holde tilbake den større æren som hører Laozi til». Tolkning. Mange mener at "Dàodéjīng" inneholder noen universelle sannheter som senere filosofier, både religiøse og sekulære, uavhengig av hverandre har kjent igjen. Hver moderne tolkning (til og med tolkninger av den tre tegn lange tittelen, som det finnes dusiner av) skiller seg fra hverandre, i noen tilfeller med detaljer, andre ganger i grunnleggende innhold. Avhengig av hvordan man leser kapitlene, kan noen av dem ha tre eller flere betydninger, alt fra praktisk visdom for den jevne mann, til råd for konger, og til og med medisinske oppskrifter. Her følger noen konsepter og prinsipper som kan gjøre det enklere å forstå teksten. Det Dào som kan fortelles.... Dette er de første ordene i teksten i sin nåværende form. Dàodéjīng definerer ikke spesifikt hva Dào er. Lǎozǐ har selv angivelig sagt, «Ordene mine er veldig enkle å forstå (...) likevel er det ingen under himmelen som forstår dem». (kapittel 70). Likevel kan vi peke mot noen av egenskapene ved Dào. Dào er grunntemaet i boken, supplert av beslektede temaer som "Dé" («dyd» eller «kraft»), intethet, tilbakevendelse, adskillelse, og "wu-wei" («ikke-gjøren»). Dào kan betraktes som all væren, forut og forbi alle skiller mellom forskjellige former eller essenser av ting. Alt kommer fra Dào og vender tilbake til Dào. Kanskje, i fysikeren David Bohms betydning, er Dào 'det-som-er', perfekt i værende av hva det er, Værende av alt og ingenting. Dào kan aldri virkelig tilegnes egentlige egenskaper, i hvert fall ikke i en form som kan uttrykkes med ord, fordi Dào representerer den Høyeste form av Sannhet som transcenderer rasjonalitet og symbolsk ideologi. Dette hindret ikke de gamle kinesiske taoistene fra å føle Dàos kraft, men det hindret dem i å uttrykke sine erfaringer med ord. Ånden i Dalen. "Dàodéjīng" kan sies å tale hovedsakelig «feminine» (eller "Yin")-verdiers sak, å fremheve kvalitetene ved "vannets" flyt og mykhet (i stedet for det solide og stabile "fjellet"), å velge det obskure og mystiske aspektet ved ting, og kontrollere ting uten å bestemme over dem, med andre ord å 'ha uten å eie'. I dette lyset kan denne boken forstås som en utfordring av «maskuline» (eller "Yang")-verdier, som klarhet, stabilitet, handlekraft og dominans over naturen; slike verdier er ofte referert til som konfusianske verdier. Likevel oppfordrer taoismen til en perfekt balanse mellom Yin og Yang. Tilbakevendelsen. «Når det blir født, er mennesket mykt og svakt; i døden blir det stivt og hardt... det harde og mektige kastes ned; det myke og svake opphøyes.» (kapittel 76). Dette sitatet viser igjen Lǎozǐs fokus på mykhet, men i et nytt par med motsetninger: det nyfødte barnet og den gamle mannen. Stivhet er dødens egenskap, mens svakhet er livets. Når ting eller skapninger er i sin begynnelse, er alt mulig. Når ting enda ikke har utviklet seg, er tiden riktig for å forme dem, med bedre muligheter for gode resultater. En slags tilbakevendelse til tingenes begynnelse, eller til sin egen barndom, er nødvendig. Dette søkelyset på begynnelsenes viktighet har også sosiale forgreninger. I Jean-Jacques Rousseaus teori går "Dàodéjīng" ut fra at eldgamle tidsaldre var tider av lykke, rene intensjoner og pakt med naturen: «Tiden da hvem som helst kunne se inn i redene til alle fuglene». Problemer oppsto da menneskeheten «oppfant» kultur og sivilisasjon. Dàodéjīng foreslår en tilbakevendelse til en mer naturlig tilstand, for eksempel i kapittel 80, hvor teksten argumenterer for at mennesker burde «komme tilbake til bruken av knytte tau» i stedet for andre former for skriving. «Tilbakevendelsen» bør ikke forstås som en enkel eller reaksjonær vei tilbake til fortiden, men som en «sammentrekning», en «reduksjon», en «tilbaketrekning», eller også en «retrett» i seg selv. Dette er illustrert i det anti-konfucianistiske ordtaket «Lærdom består i å legge til sitt lager dag for dag; praktiseringen av Dào består i å trekke fra dag for dag» (kapittel 48), og i dette strategiske rådet: «Jeg våger ikke gå en tomme fram, men trekker meg heller en fot tilbake.» (Kapittel 69). Å redusere sitt ego i stedet for å «forbedre» det gjennom studier, er veien til sann visdom. Å la sin fiende ta det første skrittet (og dermed redusere hans valgmuligheter) er måten å få overtaket på. Skjønt denne ideen om en «tilbakevendelse» ligger nært noen moderne psykologiske praksiser som introspeksjon, er det ikke selvet man skal nå gjennom «tilbakevendelse», men intethet, en tilbakevendelse til det-som-er. Dette henger sammen med en relasjonell selvforståelse i kulturer som har en taoistisk bakgrunn. "Vismannen har intet eget hjerte ". Søkenen etter tomhet er noe som opptar mange forskjellige asiatiske filosofier, inkludert taoismen, buddhismen, og noen aspekter ved konfucianismen. Intetheten er temaet for mange kapitler i "Dàodéjīng", og man kan se hele boken som et sett variasjoner over «intethetens kraft» som gjenspeiler den gamle buddhistiske filosofien om at 'form er tomhet, tomhet er form'. Når man ser på et kinesisk landskapsmaleri, kan man forstå hvordan intetheten (de umalte delene) har kraft til å gi liv til vesenene – trærne, fjellene og elvene – den omringer. "Jeg praktiserer inaktivitet, og folket passer på seg selv." Tilsvarende mener folket at en god leder er en passiv leder. En leder som ikke tvinger sin vilje på folket, men leder i form av sin status og autoritet. Vanskelighetene ved å oversette klassisk kinesisk. "Dàodéjīng" er skrevet på klassisk kinesisk, som i seg selv er vanskelig å få full forståelse for, selv for normalt utdannede moderne innfødte kinesere. Videre er mange av ordene som er brukt i Dàodéjīng med vilje vage og flertydige. På den tiden "Dàodéjīng" ble skrevet, ville utdannede kinesere som leste det, allerede ha memorisert en stor mengde av standard kinesisk litterature, og når man skrev var det vanlig å få fram sin mening ved å referere til andre velkjente verker, som i vår tid kan være tapt. Få mennesker i dag har full oversikt over den enorme megden kinesisk litteratur som var utbredt i Lǎozǐs dager, dermed blir mange nivåer av subtekst potensielt tapt for moderne oversettere. Oversettelsen av utdragene i denne artikkelen. Utdragene fra "Dàodéjīng" i denne artikkelen ble oversatt fra engelsk til norsk. Siden de engelske oversettelsene lå et stykke fra de originale tekstene allerede før de ble oversatt videre til norsk, sier det seg selv at utdragene fra "Dàodéjīng" i denne artikkelen ikke har mye til felles med originalene. Leseren er nødt til å bære over med historiens gradvise utslettelse av seg selv, eller, for å komme ett skritt nærmere de originale versjonene, lese. Eller, for å komme enda nærmere, lære seg klassisk kinesisk, og begynne å studere gamle skriftruller. En annen god metode er å lese flere forskjellige oversettelser parallelt, og ved hjelp av disse danne sitt eget bilde av meningene bak ordene. Oversettelser. "Dàodéjīng" er kanskje den mest oversatte bok skrevet på kinesisk, med over 100 forskjellige oversettelser bare til engelsk. Kombinasjonen av å være mystisk og obskur innebærer at forskjellige oversettelser i enkelte tilfeller ikke har noe til felles, noe som igjen betyr at man må lese mer enn én oversettelse for å få en dypere forståelse av teksten. En vanlig måte å gjøre dette på, er å plukke ut to oversettelser og lese dem side om side. Norske oversettelser. Den første norske oversettelsen var ved den norske misjonspresten Karl Ludvig Reichelt (1877–1952), og utkom i 1948. Denne oversettelsen er senere gjenbrukt i andre utgaver. Engelske oversettelser. Dette er noen av de eldste oversettelsene til engelsk. Flere oversettelser finnes i den engelske artikkelen. Babyshambles. Babyshambles ble dannet i 2003 av den britiske rockeren Pete Doherty kort tid før han fikk sparken fra sitt tidligere band The Libertines. Med produsenten Mick Jones ga bandet ut det kritikerroste albumet Down In Albion i 2005. Musikken er en blanding av tidlig britisk punk-rock og moderne indie-rock. Doherty er en gjenganger i pressen på grunn av sine narkotikaproblemer og uberegnelighet, og Babyshambles har vært preget av avlyste og avbrutte konserter. Gemma Clarke, gruppens første trommeslager, sluttet etter en konsert der Doherty uteble og et skuffet publikum raserte lokalet. Dette var ikke den første episoden av denne typen, men det var ingen som hjalp henne med å redde trommesettet, noe hun så som et svik. Videre mente hun managementet ikke tok hensyn til Dohertys helsetilstand eller tok nok ansvar for hans narkotikamisbruk. Babyshambles huskes kanskje best i Norge fra den litt spesielle opptredenen de hadde på Øyafestivalen i Oslo. Mens flere fans sto i Middelalderparken og ventet på bandet satt Pete Doherty på Gardermoen i arrest for å ha tatt med seg heroin inn i landet. Konsertarrangørene betalte med glede boten på 8000 kroner slik at Doherty kunne komme inn i landet; de fortalte pressen at en liten skandale var det festivalen trengte for å få et litt tøffere image. Da Babyshambles omsider kom på, var Pete Doherty så syk at han kastet opp på scenen. Konserten ble imidlertid gjennomført uten videre problemer, noe som slett ikke alltid har vært tilfelle på Babyshambles konserter. Det var delte meninger mellom konsertanmelderne om hvorvidt Babyshambles innfridde de forventninger man hadde til et så kjent band, men PR-effekten var det ingenting å si på. "Down In Albion" har solgt godt i Norge og Pete Doherty er fortsatt svært populær. Noen av bandets sanger finnes i såkalte "rough"-versjoner på nett. På to album fritt tilgjengelig ("Untitled" og "Shaking and withdrawn Megamix")ble mange av Doherty fans kjent med sangmaterialet som senere er blitt Babyshambles låter. I 2006 sluttet gitarist Patrick Walden i bandet. Årsaken til dette er ukjent. Han ble erstattet av Michael Whitnall. Rørosmartnan. Åpningen av Rørosmartnan 20. februar 2007, hvor forbøndene kjører over Hyttelva og inn på Malmplassen foran den gjenoppbyde Smelthytta. Rørosmartnan er et årlig marked og kulturarrangement på Røros som finner sted den tredje tirsdag i februar og varer til lørdagen etter. Som regel kommer det mellom 70 000 og 80 000 besøkende, og markedet er derfor viktig for Røros og distriktet. Hit kommer på åpningsdagen ca. 80 hestesleder med tilreisende fra Sverige og fjellbygdene omkring. Bakgrunn. Røros Kobberverk hadde monopol på all handel på Røros. Det var bare tømmer, ved og kull som ble skaffet lokalt, alle andre varer måtte fraktes til bergstaden på slede vinterstid eller kløves på sommerstid. Det var mye illegal handel på Røros vinterstid, da det var lett å frakte større varepartier med hest og slede. Siden det var umulig å håndheve monopolet ble det ikke lenger håndhevd fra 1700-tallet. Utvikling. Man regner med at et par tusen mennesker besøkte markedet de første årene, de kom fra de nærmeste distriktene, men også fra Gudbrandsdalen, Hedmark og Sverige. Rundt 30000 mennesker hadde Røros som sitt handelssentrum i 1850. Etterhvert gikk handelen nedover, og man mente at Rørosbanen (åpnet i 1877) skulle gjøre martnan overflødig, men de nye mulighetene som jernbanen førte med seg når det gjaldt lettvint transport til Røros førte derimot til et oppsving da tilbydere av nye varer kom til. Dagens Rørosmartnan. Utover 1960-tallet dalte interessen for martnan, og til slutt var det nesten ikke noe igjen av det tradisjonelle vintermarkedet. Røros Turist- og Reiselivslag tok over arrangementet, og fikk sammen med handelstanden og kommunen sakte men sikkert bygd det opp igjen. Fra tallrike boder handles det med all slags varer. Inne på kaféer og lokaler spilles gammel dansemusikk – gjerne Rørospols, fra middag til sent på natt. Forbønder. Fra 1981 ble tradisjonen med forbønder tatt opp igjen. 10 ekvipasjer kom dette året fra Kløvsjø, og det var første gang på over 50 år at det kom forbønder til Rørosmartnan. Denne tradisjonen har bare vokst, slik at det nå er et av de store høydepunktene når forbøndene kommer kjørende inn på Malmplassen foran Smelthytta under åpningen av Rørosmartnan. Ferdasgård-tradisjonen er også brakt til liv igjen etter at "Dalarna Femund Forkjörarförening" i 1999 fikk tilhold i Langknutgården i Bergmannsgata. Vareutvalg. Lasskjørere fra Trondheim, Hedmark og Gudbrandsdalen bragte fra 1851 sild og fisk, korn og mel. Fra Sverige ble det fraktet hvetemel, smør, lin, jern, stål, kobber og glass. Det kom også handelsreisende fra Oppdal, Jesja, Sunndal, Romsdal, Nordfjord, Hardanger og Sogn med flesk, kjøtt og ullvarer. Nærområdene bød på skinn, ryper og reinsdyrkjøtt. I nyere tid er det mye håndtverksarbeider, spekemat og generelle maredsvarer som blir tilbudt. I 2012 var det 140 boder på martnan hvor man solgte det meste fra brente mandler til traktorer. Det er beregnet at total omsetting er på rundt 100 millioner kroner. Tinden i Øksnes. Tinden er et fiskevær og handelssted i Øksnes kommune i Nordland. Stedet ligger på Tindsøya i Øksnes Vestbygd. Tinden har lang historie som fiskevær og handelssted. Stedet ligger nær fiskefeltene, men likevel beskyttet på innersida under den 468 meter høye Tindstind, som ga navnet til været («punn Tinden»). Sent på 1500-tallet var det kirke i Tinden, men den ble flyttet til naboøya Nærøya på 1600-tallet. Hovedgården er fra 1860-tallet og bryggene fra 1880-årene (etter at en storm hadde rasert de tidligere bryggene i 1882). Stedet ble fredet av Riksantikvaren i 1994. Tinden eies i dag av en stiftelse. Siden 1850 har Tinden vært eid og drevet av væreierne. Den siste væreieren var Skjalg Halmøy. Han kom fra Hamarøy til Tinden som handelsbetjent i 1937, og overtok som væreier i 1946. Skjalg Halmøy ble på sine eldre dager en attraksjon i seg selv. Det var ikke få turister som var innom butikken og hilste på «han Skjalg i Tinden». Som sosial, gjestfri og fortellerglad væreier ga han Skjalg stedet en ekstra dimensjon. Da Skjalg Halmøy døde 25. desember 2002, 88 år gammel, ble Vesterålen en attraksjon fattigere, men bygningene i Tinden lever videre. Tinden var i flere år base for kajakk-løpet Arctic Sea Kayak Race. De siste årene har løpet hatt base i Skipnes, lenger sør på Tindsøya. MS Tinden er også navnet på hurtigbåten som trafikkerer mellom øyene i Øksnes Vestbygd. Ernie. Ernie er en tegneserie av den amerikanske tegneserieskaperen Bud Grace. Serien startet opp i februar 1988. I 1998 endret Grace navnet på serien til "Piranha Club" (Pirayaklubben), siden fokus i serien i løpet av de siste årene hadde flyttet seg fra den tidligere hovedperson Ernie Floyd og over til denne klubben og dens medlemmer. I Norge går serien imidlertid fortatt under navnet Ernie. Norske utgivelser. Bladkompaniet begynte å gi ut Ernie som eget blad i Norge i 1996, noe de fortsatte med inntil Egmont Serieforlaget overtok fra og med 2002. Bladet kommer ut omtrent én gang i måneden, i tillegg til årlige julehefter. Bladkompaniet ga ut seks Ernie-bøker mellom 1993 og 1999. Seriens "Plot". Serien utspiller seg i den lille byen Bayonne i USA. Serien handler hovedsakelig om pasifisten Ernie Floyd og hans noe rare omgangskrets. Karakterer. Ernie Floyd: seriens hovedperson. Han er pasifist og sin onkels rake motsetning. Tidligere jobbet han på det lokale akkarburgeriet, men fikk sparken i en serie som kom ut i Norge i 1997. Etter dette tok han seg jobb på en dynamittfabrikk. I 2005 jobbet han tydeligvis på akkarburgeriet igjen, men utdannet seg til å bli blortolog. Dette førte til at han begynte å jobbe som burgerkokk. Det er nå vanskelig å si hvor han egentlig jobber. Ernies kjæreste heter Doris Husselmeyer, som han har et noe ambivalent forhold til. Til tider virker det som kjærligheten blomstrer, men mye av serien (særlig i de første årene) dreier seg også om hvordan Ernie prøver å få henne til å slå opp med ham. Ernie blir dessuten skrekkslagen hver gang Doris hinter frempå med at det er på tide å få barn. Ernie er ellers særpreget ved et par noe spesielle interesser. For det første eier han en DeSoto 1957-modell, visstnok en av to i den vestlige hemisfære. Pirayaklubben utnytter gjerne dette ved å stjele hjulkapslene hans, for så å selge dem tilbake til ham til blodpris. For det andre er Ernie en manisk storsamler av brødristere. Sid Fernwilter: Ernies onkel, hvis egentlige navn er Sidney Fernwilter. Han pleide å være Bayonnes eneste "apeadvokat" men mistet lisensen i 1984. Han opererte fortsatt som apeadvokat et par år etterpå også, noe han senere skulle havne i fengsel for etter farskapssaken mot sin nevø Ernie (noe som er en lang historie). Han er en kapitalist som har Onkel Skrues forkjærlighet for penger, men som ikke har like mange av dem, noe leseren kan undre seg over i og med at han svindler folk hele tiden fra sitt firma "Fernwilter & Co". I 2004, da Ernie spurte om hvorfor han ikke var steinrik, besvarte han dette spørsmålet ved at alle pengene han svindlet folk for «gikk til innkjøp av blå polyesterdresser» (noe han alltid går med i serien) og viste ham et skap fullt av slike. Han er medlem av Pirayaklubben som er en nasjonal klubb for akkurat slike som ham. I denne klubben har han både en lang historie som "årets piraya" og en stilling som kasserer. I sine ungdomsår var han en hippie, men «så lyset» når han samlet inn penger til en sekt og fikk en femtilapp. Effie Munyon: Sids kavaler som er berømt for sin kokekunst. Men ikke på en positiv måte. Hennes spesial er akkar, og det finnes ikke den matrett på jorden hun ikke klarer å herpe. Hun ber Sid på middag hver dag i uka, noe Sid aldri sier nei til fordi maten er gratis (noe som egentlig er hovedgrunnen til deres forhold). Hun har servert mye rart oppgjennom årene. I den første årgangen kom hun til å tilberede en av Ernies "apetjenere". «Smakte som kylling» kommenterte hun etterpå. Spencer Husselmeyers (Doris' slamp av en lillebror) slange har også havnet på bordet. Hun har også vært «banandronningen» på den «store bananfestivalen» i Bahamas i 1985. Dr. Enos Pork: Sids beste venn, og privatpraktiserende lege. Han fremstilles gjerne som totalt inkompetent, og er ofte observert med en ordbok, som han bruker for å finne ut hvor forskjellige organer befinner seg i kroppen. Han har imidlertid hatt enkelte heldigere dager på jobben, blant annet da han foretok en vellykket plastisk operasjon på en mann som hadde verdens største nese. Pork er i likhet med Sid medlem av Pirayaklubben, og han er en notorisk storrøyker; han er aldri å se uten en sneip i munnviken. Porks kone, som i serien bare omtales som "Frau Pork", er en hardtslående kvinne, som avskyr Sid, og Pirayaklubben generelt. Pork og Sid får seg gjerne en omgang med kjevla hennes dersom de kommer hjem i beruset tilstand i de sene nattetimer. Zerblat: Et romvesen, som kommer fra planeten Grel Zak. Han er en venn av Ernie, men opptrer bare i serien ved sjeldne anledninger. Jørn L. Stang. Jørn Lasse Stang (født 17. januar 1959) er en norsk politiker fra Greåker for Fremskrittspartiet (Frp, senere Demokratene). Han var stortingsrepresentant 1997–2001 for Østfold og satt i justiskomiteen. Han startet sin politiske karriere i kommunestyret som kommunestyre og formannskapsrepresentant i Sarpsborg kommune og tidligere Tune kommune1983–1999 hvor han var leder 1983–1999. Han var også fylkestingsrepresentant i Østfold (1987–1999) der han var leder 1992–1999. Han meldte seg ut av Fremskrittspartiet 22. mars 2001 og ble uavhengig representant. Stang var medlem av Frp siden 1979. Han var aktiv sammenhengende 22 år for partiet, og ble en av veteranene som bygget opp partiet (in spe). Før Riksdagsvalget i Sverige 2010 ble Stang med i Sverigedemokraterna for å hjelpe dem i Strömstad. Han meldte seg inn i SD 2010. Origami. En trane sammen med papir i samme størrelse som er brukt.Origami (fra japansk 折り紙 eller 折紙 ("origami"), «ori» betyr brette og «kami» betyr papir generelt, «papirbretting») er kunsten å brette papir etter geometriske regler for å oppnå ønsket design. Den mest kjente origamifiguren er en trane. Origami var originalt en japansk oppfinnelse, og mange figurer kommer opprinnelig fra Japan. Men både USA, England, Frankrike, Tyskland, Belgia, Argentina, Singapore, Australia og Italia er sentre for origamiaktivitet. Designet varierer fra enkle figurer med bare to eller tre bretter, opp til utrolig komplekse figurer som tar flere timer å brette. Mesteparten av alle figurene som finnes har blitt designet de siste 50 år. I starten av det tyvende århundre begynte Akira Yoshizawa, Kosho Uchiyama, med flere å samle og lage original origami. Yoshizawa utviklet en rekke nye teknikker for å brette Origami, blant annet «våtbretting», som gikk ut på å først dampkoke papiret før man brettet det for å lage mer naturtro figurer med myke konturer. Materiale. Det eneste man trenger for origami, er materiale som kan brettes. Som oftest papir, men ikke unntaksfritt. Materialet må være flatt for at man skal kunne bruke origami-teknikker på det. Kopipapir selges vanligvis i kvaliteten «80 grams» eller 80g/m², altså at en kvadratmeter veier 80 gram. Det betegnes som A0, A1 er halvparten av det, og et A4 ark av denne kvaliteten veier altså 5 gram. Definitely Maybe. "Definitely Maybe" er debutalbumet til den britiske rockegruppa Oasis. Albumet ble sluppet i 1994, og mottok hovedsakelig strålende kritikker og god kommersiell respons. Albumet har solgt over 7 millioner på verdensbasis, og er det tredje raskest selgende britiske debutalbumet noensinne, etter Popstars av Hear'Say og Whatever People Say I Am, That's What I'm Not av Arctic Monkeys. I ettertid er albumet ansett for å være en klassiker i rockehistorien, og en av de viktigste albumene i skapelsen av det som skulle bli Britpop. Albumet dukker jevnlig opp på «topp 10»-lister som "tidenes beste album" i britisk media. I 2004, 10 år etter "Definitely Maybe", ga Oasis ut DVD-en "Definitely Maybe – The DVD". DVD-en inneholdt hele albumet, i tillegg til produksjonsnotater og -kommentarer. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Noel Gallagher. Rochester bispedømme (England). Rochester bispedømme er et anglikansk bispedømme i England, med sete i Rochester i Kent. Det tilhører kirkeprovinsen Canterbury, og er det tredje eldste bispedømmet i landet etter York og Canterbury. Nåværende biskop er Michael James Nazir-Ali, som er den 106. i rekken. Historie. Rochester ble grunnlagt i kongedømmet Kent som et katolsk bispedømme i 604 av Augustin av Canterbury, som utnevnte Justus til dets første biskop. I 1551 gikk bispedømmet over til Den engelske kirke som en følge av reformasjonen. Den siste katolsk biskopen, Maurice Griffith, ble utnevnt i 1554 etter en katolsk vakans siden 1551, og døde i 1558. På slutten av det 17. århundre og i det 18. århundre var det vanlig at biskopen av Rochester også ble utnevnt til dekanus for Westminster Abbey. Område. Frem til 1905 dekket det også området som nå tilhører Southwark bispedømme. Biskoper. Deler av bisperekken er obskur, og gjennom ytterligere forskning kan den komme til å bli endret. "De som også var dekanus i Westminster Abbey er merket med asterisk (*)." Zwinger. Zwinger er en barokkbygning i Dresden kjent for sin fremragende kunstsamling. Den ligger mellom Semperoper og Postplatz. Navnet er avledet av ordet "bezwingen" (betvinge). Anlegget var en del av borgen i Dresden, og bestod av en indre og en ytre mur. Mellom disse skulle en mulig invasjonsstyrke bli knust med våpen hvis han lyktes i å ta den ytre muren. Historie. Kurfyrst Fredrik August I (konge av Polen som August II) returnerte etter en reise i Italia hvor han var blitt svært imponert av Forum Romanum. Han ønsker noe lignende for seg selv. Befestningene var ikke lenger nødvendige og gav derfor rom for hans planer. Den originale planen omfattet både dagens anlegg og Semperoperaen ned til Elben og ble utformet av Matthäus Daniel Pöppelmann i 1722. Kongens død i 1733 utsatte arbeidene. Slottsområdet ble latt være åpent mot operaplassen. Senere ble planene endret til en noe mindre skala, og bygningen som skiller Zwinger fra operaplassen ble oppført. Museum. Zwingers Gemäldegalerie Alte Meister (billedgalleri gamle mestere) ble en viktig attraksjon blant byens rike kulturarv. Den omfatter bl.a. malerier av Rubens, Canaletto, Raphael og mange andre. Rustkammeret ("Rüstkammer") inneholder en fin våpen- og rustningssamling, hovedsakelig fra 15- og 1600-tallet. Det er også en samling av meissenerporselen, klokker og vitenskapelige instrumenter. Bygningene inneholder også Mathematisch-Physikalischer Salon. Kronentor. Den mest kjente og vel også mest fotograferte del av Zwinger er Kronentor (Kroneporten). På toppen av porten er en kopi av den polske kongekronen. Ovenfor porten befinner seg på vestsiden en annen portal med blikk på en rytterstatue på Theaterplatz. Nymphenbad. Nymphenbad (nymfebadet) ligger ved Festungswall bak Französische Pavillon. Vannkunstverket ble utformet av bl.a. Balthasar Permoser, og regnes som et av de vakreste barokke fonteneanlegg. Glockenspielpavillon. Glockenspielpavillon eller "Uhr mit Glockenspiel" består av et stort antall porselensklokker laget av meissenerporselen. Porta Nigra. Porta Nigra ("den sorte porten", lokalt mest omtalt som "Porta") er en stor romersk byport i den tyske byen Trier, og byens fremste varemerke. Den finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Porta Nigra ble bygget omkring 180 e.Kr. i den da romerske byen "Augusta Treverorum". Navnet er avledet av bygningens dunkle farve, som oppstod gjennom sandstenens forvitring. Sopran. Sopran eller sopransanger er betegnelsen på den lyseste kvinnestemmen, men brukes også om guttestemmer, da som guttesopran. I noen grad skiller man mellom første sopran (lysere) og andre sopran (mørkere), spesielt i korsammenheng. "Sopra" betyr «over». Mezzo-sopran eller mezzo-sopransanger er en mellomting av alt og sopran, en stemme som til en viss grad kan bevege seg i begge stemmeleiene. "Mezzo" betyr «halv». Annen bruk av ordet. Ordet brukes også om lyse musikkinstrumenter: sopranblokkfløyte, sopransaksofon. Tenor. Tenor eller tenorsanger er den lyseste mannsstemmen hos et voksent individ. I noen grad skiller man mellom første tenor (lysere) og andre tenor (mørkere), spesielt i korsammenheng. "Tenore" er italiensk og betyr å holde, og ble opprinnelig brukt om den stemmen som holdt melodien. Fillfjorden. Fillfjorden er et havområde mellom Fjellværsøya og fast-Hitra i Sør-Trøndelag. Førsteleddet i navnet viser til gården (nå også "tettstedet") Fillan. Matt Busby. Matthew William Busby (født 26. mai 1909, død 20. januar 1994) var en skotsk fotballspiller og -manager, særlig kjent for å ha trent Manchester United på 1950- og 1960-tallet. Som spiller spilte Busby for Manchester City (1929–1936) og Liverpool (1936–1940) – ironisk nok, ettersom han senere skulle bli manager for disse klubbenes erkefiende – Manchester United. Under krigen (1941–1943) spilte Busby 38 kamper og scoret fem mål for Hibernian FC i en egen regional fotballiga i Skottland. Han fikk én landskamp for. Som så mange andre spillere i denne perioden, ble spillerkarrieren hans forkortet kraftig som en følge av andre verdenskrig. Under 2. verdenskrig ble han tilbudt en stilling som trener i Liverpool som han aksepterte. Men før 2. verdenskrig var ferdig og han kunne begynne i jobben, fikk han et jobbtilbud fra Manchester United. Etter mye om og men bestemte Liverpool seg for å ikke stå i veien for Matt Busbys ønske. Hans tid som manager i Manchester United ble en stor suksess, med fem ligamesterskap (1952, 1956, 1957, 1965 og 1967) og to FA-cup-seire (1948 og 1963). I 1968 førte Busby klubben til topps i den gjeveste klubbturneringen – Serievinnercupen – som første engelske klubb. Busby var også involvert i flyulykken i München i 1958, der 23 mennesker, deriblant åtte United-spillere, ble drept. Busby selv ble hardt skadet i ulykken, og assistentmanager Jimmy Murphy måtte ta over ledelsen av laget i en periode. Fra september 1958 til desember 1958 var Busby midlertidig landslagssjef for i seks kamper. Da han kom tilbake til Manchester United, måtte han begynne gjenoppbyggingen av laget etter tragedien. Laget ble bygget rundt spillere som George Best, Denis Law og Bobby Charlton, som alle vant Gullballen på 60-tallet. Ett år etter seieren i Serievinnercupen i 1968, pensjonerte han seg som manager og ble avløst av Wilf McGuiness. McGuiness ble imidlertid aldri noen suksess, og Busby kom tilbake som manager i en kort periode i 1970. Busby regnes i dag fortsatt som Uniteds største manager noensinne, sammen med sir Alex Ferguson. Havmyran naturreservat. Havmyran naturreservat er et naturreservat i Hitra kommune, Sør-Trøndelag. Naturreservatet ligger i et hei, sump og myr-område sørvest på innlandet av øya Hitra, og har siden 2002 status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler. Reservatet ble opprettet i 1982 "for å bevare et stort representativt og urørt myr- og heilandskap med oseanisk vegetasjon, og et viktig våtmarksområde med rik og interessant fuglefauna". 12 km² av reservatet er myr – hovedsakelig næringsfattig regnvannsmyr, 3 km² er tjern og annet ferskvann, mens det øvrige er fast grunn. Terrenget er forholdsvis flatt, og ligger mellom 60 og 80 moh. Berggrunnen består av den sentforvitrende dypbergartet dioritt. De indre delene av området ligger 4 km fra vei, og området er som helhet lite berørt av menneskelig aktivitet. Småspove har her sitt viktigste hekkeområde på trøndelagskysten, og heilo, myrsnipe og rødstilk er godt utbredt. Det går en sti gjennom sørvestre del av reservatet. Parkering er skiltet ved riksvei 713 både på nordvestsiden og sørøstsiden av reservatet, og det finnes informasjonstavler der stien går inn i reservatet. Jaren. a>s rådhus (Gran rådhus) på Jaren Jaren er et sted i Gran kommune i Oppland og huser Gran rådhus med sine funksjoner for de drøyt 13 000 innbyggerne i kommunen. Jaren er en del av tettstedet Jaren. Jaren ligger på Hadeland, midt mellom Gran sentrum og Brandbu, og var tidligere et livlig sentrum rundt stasjonen og mølla med masse forretninger og industri. I dag er det litt stillere på Jaren, med et mindre kjøpesenter med Kiwi, en fiskebutikk, Hadeland mølle, Hadeland Energi, Gran rådhus, Hadeland Selskapslokaler og Hadeland Steinindustri. "Even i Bua", som er en kiosk, ligger litt lenger nedenfor senteret. Jaren har også en barneskole som heter Jaren skole. Rektoren heter Inger Jåvold. Foresight. Foresight er et overordnet begrep for ulike teknikker, metoder og verktøy brukt for å systematisere og utvikle robuste antakelser om framtiden. Den moderne foresight-tradisjonen oppstod i USA og Japan på 1960- og 1970-tallet. Foresight-teknikker er bl.a. brukt mye i forsvarsplanlegging. I dag er tradisjonen utbredt og opplever (2006–) en oppblomstring og spredning over hele verden. Fra å være orientert mot det militær-industrielle kompleks brukes foresight i dag på en rekke ulike områder og i forhold til en rekke ulike temaer. Både innovasjonssystemet og samfunnet «som sådan» er gjenstand for foresight-analyser. De viktigste foresight-analysene i Norge er Scenarier 2000 (1987), Horisont21 (1999), Norge2030 (2000) og de fem foresight analysene til Norges forskningsråd på områdene materialteknologi, IKT, bioteknologi, energi og havbruk (2005). I Europa satser bl.a EU-kommisjonen på dette virkemidlet. Også myndigheter i land som Japan, Kina og Singapore utvikler dette verktøyet videre. Hellemyrsfolket. "Hellemyrsfolket" er en romansyklus i fire bind av Amalie Skram. Bøkene handler om folket på Hellemyren og er regnet som det mest naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie. Leseren får følge den fattige familien som bor på Hellemyren gjennom alle de fire bøkene, og siden det er en slektsroman blir man introdusert for flere generasjoner. "Sjur Gabriel" og "Afkom" regnes som de to beste verkene i samlingen. I bøkene skildres også livet i Bergen og på Strilelandet, og ikke minst talemålet både i byen (bergensk) og i omlandet (nordhordlandsmål). Marcus Livius Drusus den eldre. Marcus Livius Drusus var navnet på to magistrater i den romerske republikk. Marcus Livius Drusus den eldre ble valgt til tribun av senatet i 122 f.Kr. for å undergrave Gaius Gracchus' landreformer. For å gjøre det, kom han med et forslag om å opprette tolv kolonier med 3000 nybyggere, alle fra de fattigste klassene, og lette på husleien. Han sa også at de allierte latinerne ikke skulle bli dårlig behandlet av romerske generaler, som stod i kontrast til Gaius' forslag om at latinerne skulle få fullverdig romersk borgerskap. Dette ble kjent som "Leges Liviae", men det ble aldri gjennomført, fordi senatet ville bare dra oppmerksomheten bort fra Gracchus. Senatet fikk det som de ville, og Drusus fikk nok støtte til å legge inn veto mot Gaius' forslag. Drusus ble senere konsul i 112 f.Kr. og kjempet på Balkan under Marius. I 109 f.Kr. ble han valgt til censor, men døde året etter. Han var far til Marcus Livius Drusus den yngre. Servostyring. Servostyring er et system for å redusere kreftene som er nødvendig å bruke for å styre en bil ved å benytte seg av en ekstern kraftkilde som hjelper til med å vri hjulene. Servostyring ble oppfunnet på 1920-tallet av Francis W. Davis og George Jessup i Waltham, Massachusetts. Chrysler Corporation introduserte det første kommersielle servostyringssystemet i 1951, i sin Chrysler Imperial, under navnet Hydraguide. Hydrauliske systemer. De fleste servostyringssystemer fungerer ved hjelp av en beltedrevet pumpe som leverer hydraulisk trykk til systemet. Dette hydrauliske trykket blir generert av en pumpe som blir drevet av bilens motor. Når motorens turtall øker, øker også trykket i hydraulikkvæsken, og derfor er det også montert en ventil som letter systemet for overskuddstrykk. Når servostyringen ikke benyttes, som når bilen kjører i en rett linje, leveres likt trykk til hjulene på begge sider. Når rattet blir snudd leverer systemet ulikt trykk til de to hjulene foran, og hjelper dermed til å vri hjulene i riktig retning. Elektriske systemer. Mer moderne systemer er utelukkende basert på elektriske komponenter. Sensorer oppdager bevegelsene og kreftene fra rattet, og en datamaskin leverer riktig kraft til hjulene via elektriske motorer. Dette gjør det mulig med varierende assistanse basert på kjøreforholdene. I kontrast til de hydrauliske systemene er kommunikasjonen "enveis" i et elektrisk system. Rattet sender krefter til forhjulene, assistert av motorene, mens kreftene på forhjulene ikke blir sendt tilbake gjennom motorene til rattet. Dermed får ikke sjåføren den samme graden av tilbakemeldinger, og dette blir ofte kritisert ved at servostyrte biler mangler "styrefølelser". Elektro-hydrauliske systemer. Såkalte hybrid-systemer benytter seg av den samme hydraulikkteknologien som standardsystemer, forskjellen er at det hydrauliske trykket leveres av en elektrisk motor istedenfor en beltedrevet. Roger Bacon. Statue av Roger Bacon i Oxford University Museum Roger Bacon (født ca 1214, død 1294) var en engelsk filosof, munk og akymist. Bacon, også kjent som Doctor Mirabilis (Latin: «forbløffende lærer») var en av de mest berømte fransiskanske munkene i sin tid. Han la stor vekt på empirisme og har blitt ansett som en av de tidligste talsmennene for den vitenskapelige metode; senere studier har mer understreket hans forhold til det okkulte og til alkymiske tradisjoner. Bacon utførte og beskrev flere ulike eksperimenter, som var langt før hans tid og er blitt hevdet å være noen av de første tilfeller av sann eksperimentell vitenskap. Bacon begynte med sine vitenskapelige eksperimenter flere hundre år før fremveksten av vitenskap i den vestlige verden. Bacon regnes som oppfinneren av forstørrelsesglasset. Hans studier la grunnlag for senere oppfinnelser som mikroskopet og teleskopet. Han fant også opp de aller første brillene som senere ble videreutviklet til slik brillene er i dag. Han avslørte også luftens rolle i en brann og han forutså mange fremtidige oppfinnelser som motoriserte fly, biler og skip. Hans rykte som trollmann og magiker førte ham flere ganger i konflikt med den katolske kirke og han satt mange år i fengsel. Se også. Liste over oppfinnere Bacon, Roger Bacon, Roger Bacon, Roger Bacon, Roger Bacon, Roger Ulefos Jernværk. Ovn laget ved jernverket - nå i Skarsvåg kirke, Nordkapp Ulefos Jernværk er et jernstøperi som ble grunnlagt i 1657. Bedriften er en av Europas eldste industribedrifter. Ulefos Jernværk har produsert jernovner siden tidlig på 1700-tallet, men har siden tidlig på 1950-tallet spesialisert seg på å produsere kumlokk og annet gategods. Ulefos Jernværk ligger på Ulefoss i Nome kommune i Telemark. Historie. "Holden Jernværk", senere kalt Ulefos Jernværk, ble grunnlagt av riksadmiral Ove Gjedde og lensherren Preben von Ahnen. Ulefos Jernværk har deretter hatt mange eiere, bl.a. slekten Løvenskiold i perioden 1726-1833. Verket og eiendommene ble i 1835 kjøpt av Diderik Cappelen fra Skien og har siden vært eid av hans etterkommere i familien Cappelen. Sammen med jernverket hører bl.a. Holden hovedgård, kraftverk samt omfattende landbruks- og skogeiendommer. Oppdagelsen i 1652 av jernmalm på Fen ved Norsjø, 2,5 km fra Ulefoss, var foranledningen til opprettelsen av Ulefos Jernværk. Ulefoss hadde de nødvendige forutsetninger, nemlig vannfall og god tilgang på trekull i de omkringliggende områdene. Ulefossen hadde siden midten av 1500-tallet vært benyttet til sagbruksdrift. I moderne tid er fallet utbygd med to kraftstasjoner på til sammen 13,8 MW. Masovnen basert på trekull ble slukket i 1877 og dermed opphørte råjernsproduksjonen. Støperivirksomheten og navnet levde imidlertid videre, med de berømte Ulefossovnene som hovedprodukt helt frem til slutten av 1950-tallet. Dagens virksomhet. Bedriftens produksjon av "gategods" ble introdusert i 1952, og har etter hvert overtatt som bedriftens viktigste produktområde. Fortsatt produseres et mindre antall vedovner etter modeller fra 1766. Ovnen kan være ikke bare Norges, men verdens eldste industriprodukt som fremdeles er i produksjon. Ulefos Jernværk har alltid hatt stabil tilgang på arbeidskraft, og er en viktig hjørnestensbedrift i Nome kommune. Enkelte familier har vært knyttet til Ulefos Jernværk i generasjoner; dette betyr 350 års levende tradisjon, erfaring og kompetanse. Sjette generasjon Cappelen sitter i ledelsen av bedriften, og er dessuten eier av konsernet Ulefos NV AS. Konsernet er ledende på gategods til det nordiske markedet, og leverer lokk og rister i både grå- og seigjern. Ulefos Jernværk har rundt 163 ansatte, og en produksjonskapasitet på maksimalt 14 000 tonn. William av Ockham. William av Ockham - tegning med påskriften 'frater Occham iste', fra et manuskript av Ockhams 'Summa Logicae', 1341 William av Ockham (også Occam og flere andre stavemåter) (født ca 1285, død 1349) var en engelsk fransiskaner og filosof. Ockham regnes som en av de største logikerne gjennom alle tider. Navnet hans knyttes i dag gjerne til prinsippet om at det enkleste er det beste: man skal velge den enkleste løsningen, man skal kutte ut (barbere bort) overflødige antagelser. Dette prinsippet kalles for Ockhams barberkniv ("Occam's razor"). Ockham, William av Ockham, William av Ockham, William av Ockham, William av Os flyplass, Vaksinen. Os flyplass, Vaksinen (også kalt Ulven flyplass) er en flyplass i Os kommune i Hordaland. Flyplassen på vestsiden av Ulvenvatnet ved tettbebyggelsen Ulven, ca. 5 km (langs vei) fra Osøyro. Det er mye høyt terreng rundt flyplassen så det er ikke anbefalt å bruke den uten å ha gjort seg godt kjent på forhånd. Flystripen blir brukt av flyklubben Os Aero klubb, blant annet er det mye seilflyaktivitet på plassen. Plassen ligger relativt nær Flesland. Det er viktig å ta hensyn til TMA området rundt Flesland. Koala. Koala ("Phascolarctos cinereus") er et pungdyr som er nært knyttet til livet i trærne. Den blir ofte klassifisert som eneste art i en egen familie (Phascolarctidae). Koalaer ser fredelige og rolige ut, men de kan forsvare seg med skarpe klør, og brølet fra koala-hannen kan høres på flere kilometers avstand. Den har svært skarpe klør slik at den kan holde seg fast i eukalyptustrærne der den lever. Blir den truet, kan den klore kraftig. Den sover 18 timer om dagen. Navn. Ordet koala kommer fra Dharuk-språkets ord "gula". Selv om vokalen / u / opprinnelig var skrevet i engelsk ortografi som «oo» (i stavemåter som coola eller koolah), ble det endret til «oa» muligens på grunn av en feil. Ordet sies feilaktig å bety «drikker ikke.» Det vitenskapelige navnet på koala-slekten, "Phascolarctos", er avledet fra de greske ordene "phaskolos" «posen» og "arktos" «bjørn». Artsnavnet, "cinereus", er latin og betyr «aske-farget». Selv om koala ikke er en bjørn, ble den kalt koalabjørn av engelsk-talende nybyggere fra slutten av det 18. århundre, som først kalte koalaen for koalabjørn på grunn av sin likhet i utseende til bjørn. Selv om det er taksonomisk feil, er navnet koalabjørn fortsatt i bruk i dag utenfor Australia, men bruk av ordet frarådes på grunn av unøyaktighet i navnet. Andre beskrivende engelsk navn for koala basert på «bjørnen» har inkludert apekatt-bjørn, den innfødte bjørnen, og tre-bjørn. På norsk har koala ofte blitt kalt pungbjørn. Opprinnelse. Opprinnelsen til koalaen er uklar, men det er nesten helt sikkert at de nedstammet fra terrestriske vombat-lignende dyr. Fossiler etter koalaer er veldig sjeldne, men noen har blitt funnet nord i Australia, og man regner de for å være cirka 20 millioner år gamle. På denne tiden var den nordlige halvdelen av Australia regnskog. Koalaen spesialiserte ikke eukalyptusdietten sin før klimaet kjølnet og eukalyptusskoger vokste i stedet for regnskog. Fossilene indikerer at for over 50 000 år siden fantes det giantiske koalaer som holdt til i de sørlige regionene i Australia. Koalaen har den samme økologiske rollen som dovendyrene i Sør-Amerika. Variasjon. Selv om tre underarter av koalaen har blitt beskrevet er dette tilfeldig utvalgt, og er ikke allment akseptert som gyldig. Etter Bergmanns regel er individer fra de sørlige, kaldere klimaområdene større enn individene fra de varmere områdene. En typisk Victoriansk koala ("P. cinereus victor") har lengre og tykkere pels. Pelsen er gjerne en mørkere, mykere gråtone, gjerne med sjokolade-brune partier på ryggen og armene, og har en mer fremtredende lys bakside og loddent, hvite øretupper. New South Wales-koalaens vekt er 12 kg for hanner og 8,5 kg for hunner. I tropiske og sub-tropiske Queensland er koalaen mindre (på rundt 6,5 kg for en gjennomsnittlig hann og akkurat over 5 kg for en gjennomsnittlig hunn), og har en lysere og ofte nesten smussfarget grå, kort, tynn pels. I Queensland ble koalaen tidligere klassifisert som underarten "P. cinereus adustus", og mellomliggende former i New South Wales som "P. cinereus cinereus". En fjerde variasjon, som teknisk sett ikke er en underart, er «gullkoalaen», som har et svakt gyldent skjær i pelsen som et resultat av fraværet av melanin-pigmentet som forårsaker albinisme hos de fleste andre pattedyr. Variasjonen fra en form til en annen er kontinuerlig og det er betydelige forskjeller mellom enkelte koalaer en gitt region, som for eksempel pelsfargen. Koalaer kan også ha hvit pels i sjeldne tilfeller, noe som skyldes et recessivt gen. Juha Pasoja. Juha Pasoja (født 16. november 1976 i Kemi) er en finsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Jyväskylän Jalkapalloklubi. Han kom til klubben foran 2010-sesongen fra Hamarkameratene. Pasoja har tidligere spilt i FC Haka, KPT-85 og FC Jazz. Han har spilt 151 kamper og skåret 19 mål i finsk toppserie, og i tillegg har han 15 A-landslagskamper for. Pasoja regnes som en målfarlig og hodesterk midtstopper, men han kan også brukes på midtbanen som defensiv midtbanespiller. Pasojas landslagsdebut for Finland kom den 16. november 2003 mot s, mens debutkampen for HamKam kom i 1. serierunden i Tippeligaen 2006 hjemme mot Viking FK. Etter å ha spilt rundt 90 kamper og skåret 20 mål for HamKam meldte han overgang til JJK den 20. november 2009. Pasoja har også spilt kamper på det finske herrelandslaget i futsal. Rakkestad flyplass, Åstorp. Rakkestad flyplass, Åstorp er en flyplass som ligger ved gården Åstorp ca. 4 km (langs vei) sør for Rakkestad sentrum i Rakkestad kommune i Østfold. Flyplassens historie går tilbake til 1969 da Norrønafly A/S flyttet verkstedsvirksomheten fra Fornebu til Åstorp Gaard i Rakkestad og anla en 600 meter lang flystripe for å kunne ta imot fly til overhaling. Flystripen ble etterhvert asfaltert og utvidet. Den 28. desember 1998 godkjente Luftfartsverket flyplassen som en privat flyplass og gav den ICAO- og IATA-kode. Flyplassen er fast tilholdssted for Rakkestad Flyklubb og brukes av private og forretningsfly som skal til Norrønaflys verksted for overhaling og ettersyn. Reinsvoll flyplass. Reinsvoll flyplass er en flyplass som ligger ved Reinsvoll i Vestre Toten kommune i Oppland fylke. Reinsvoll Flyplass har ICAO-kode ENRV (med virkning fra 19. januar 2004). Flyplassen eies av Toten allmening lodd nr 1 og drives av Gjøvik og Toten Flyklubb. Klubben har egen ny Cessna 172 LN-AGT. Det tilbys skoling til privatflysertifikat i flyklubbens skole. Klubbflyet med klubbhytta og rullebanen i bakgrunnen. Det er ikke landingsavgift og flyklubben har bygget eget romslig klubbhus. Et tankanlegg med flybensin, 100LL er tilgjengelig på plassen. Plassen bruker NAK frekvensen 123,500 MHz og blindsendinger må brukes. Ca. 8km mot sørvest ligger Vestre Toten flyplass, Bøverbru som bruker samme radiofrekvens. Flyplassen har to hangarer, en stålhangar med god plass til 6 fly. Den har skyveporter langs begge langveggene. Den andre hangaren er en plasthangar med bueformede taksperrer som går ned til bakken. Det er en liten port på ene kortveggen. I denne hangaren er det en karusell med plass for fire fly. Karusellen kan dreies av en person med håndmakt for å få riktig fly fram til porten. Eksterne lenker. Fra Reinsvoll flyplass under flydagen i juni. Milwaukee. Milwaukee er den største byen i den amerikanske delstaten Wisconsin. Byen er administrasjonssenter for Milwaukee fylke. Befolkningsestimat for 2010 er for selve byen, mens fylket hadde (2005). Byen ligger sørøst i delstaten ved Michigansjøen. Området var opprinnelig befolket av indianerstammene Fox, Mascouten, Potawatomi og Winnebago. Navnet «Milwaukee» kommer fra det indianske «Millioke» som betyr «godt land». Franske misjonærer og handelsmenn passerte området på 1600- og 1700-tallet. I 1818 flyttet handelsmann og politiker Solomon Juneau inn i området, og i 1833 grunnla han en by på østsiden av Milwaukeeelva. Byen ble slått sammen med Kilbourntown i vest og Walker's Point i sør til å danne Milwaukee. I løpet av 1800-tallet og første halvdel av 1900 vokste befolkningen, med innflytting av sentral-europeiske innvandrere samt svarte fra sørstatene. Befolkingen nådde 750 000 på 1950-tallet, men tap av industriarbeidsplasser og utflytting til forstedene har gjort at befolkningen har avtatt i de senere årene. Den mest kjente industrien i Milwaukee er bryggerigiganten Miller Brewing Company, men den står for mindre enn én prosent av jobbene. Totalt sett står industri imidlertid for 22% av ansettelsene, godt over det nasjonale gjennomsnitt. Presse. "Milwauke Journal Sentinel" er byen eneste dagsavis og delstatens største avis. Den kommer ut sju dager i uken, og er resultatet av en sammenslåing i 1995 mellom "Milwaukee Journal" og "Milwaukee Sentinel". "Sentinel" ble først utgitt i 1837. Magasinet "Shepherd Express" gis ut ukentlig. Jan Mayensfield. Jan Mayensfield er en flyplass på Jan Mayen. Rullebanen som ligger noen kilometer nordøst for Olonkinbyen er 1,5 km lang og har dekke av grus. Flyplassen ble påbegynt i august 1960 og det første flyet, en Catalina tilhørende det norske luftforsvaret, landet allerede 17. september 1960. Det første sivile flyet, en DC-4 fra Braathens SAFE, landet 29. oktober 1961. Flyplassen ble – med en solid dose humor – oppkalt etter en datidig pin-up og filmstjerne, men i mangel av et bedre forslag ble navnet sittende ved flystripa. Flyplassen brukes hovedsakelig av Forsvarets C-130 Hercules. Flyplassen benyttes også av ambulansefly når det er nødvendig å hente syke eller skadede fiskere, selfangere eller andre som oppholder seg på eller i nærheten av øya. Jan Birger Medhaug. Jan Birger Medhaug (født 24. september 1951) er en uavhengig norsk politiker. Han var frem til valget i 2007 representert i Karmøy kommunestyre og Rogaland fylkesting. Medhaug var tidligere medlem av KrF, men meldte seg ut i 2005. Han har vært leder av Karmøy KrF og Rogaland KrF. «Medhaug-saken». I 2003 ble Medhaug anmeldt for voldtekt av sin tidligere kjæreste. Voldtekten skulle ha skjedd i januar 1993. Voldtektsanmeldelsen førte til at Medhaug ble fratatt politiske verv i KrF. I 2005 meldte han seg ut av partiet på grunn av behandlingen han fikk. Blant annet gav Valgerd Svarstad Haugland Medhaugs tidligere kjæreste full støtte. I januar 2006 ble han frikjent av retten i en privat straffesak; intet straffbart forhold hadde skjedd. I 2007 ble anken også forkastet på samme grunnlag. H5N1. H5N1, eller Influenza A/H5N1, er et virus i gruppen influensa A-virus som per februar 2006 truer med å utvikle seg til en pandemisk trussel. H5N1-influensa er sykdommen som som regel omtales som «fugleinfluensa», og er en virusinfeksjon som forårsaker sykdom hos mange arter, blant dem mennesket. H5N1 forflytter seg fra områder der det er endemisk til andre deler av verden med trekkfugler som er bærere av viruset, ofte uten å selv utvikle sykdomstegn. Fugleinfluensa spres i størst grad med fjærkre og i mindre grad med ville fugler. Mennesker som blir infisert med H5N1 blir typisk smittet av kyllinger som igjen har blitt smittet av enten andre kyllinger eller vadefugler som ender eller gjess. H5N1 muterer og danner varianter som kan infisere arter som man tidligere har antatt ikke kunne få H5N1, men ikke alle disse variantene kan infisere mennesker. H5N1 er endemisk hos fugler i Sørøst-Asia og er i ferd med å bli endemisk hos fugler i Tyrkia. Nye undersøkelser fra utbruddene i nord-, sentral og øst-Tyrkia viser en hemaglutinin-mutasjon som gjør at H5N1 kan smitte lettere fra kyllinger til mennesker, men ikke enda fra menneske til menneske. Arter som har dødd av H5N1-infeksjon i utbruddet i desember 2005 og januar 2006 inkluderer mennesker, kyllinger, kalkuner, ender, gjess og duer. Per 11. januar 2006 har på verdensbasis 155 tilfeller av H5N1-infeksjon hos mennesker blitt identifisert, og disse har resultert i 78 dødsfall. Ikke alle tilfeller blir rapportert, og den eksakte dødelighetsraten er derfor ukjent. Historiske influensapandemier, som også trolig opprinnelig kom fra fugler, hadde en typisk dødelighet på 2,5 – 5 %. Parkveien (Oslo). Parkveien (1-81, 2-80) er en gate i Bydel Frogner i Oslo. Den starter ved Høgskolen i Oslo (tidligere Frydenlunds bryggeri) ved Pilestredet, går langs Slottsparken, krysser Henrik Ibsens gate (tidligere Drammensveien) ved Nobelinstituttet, går forbi Oslo Handelsgymnas og ender ved Munkedamsveien. Gaten er 1,6 kilometer lang. Parkveien fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter Slottsparken. Gaten ble anlagt med navnet Store Parkvei som del av villastrøket Bak Slottet i 1840-årene. Statens representasjonsbolig ligger i Parkveien 45. Kirkeveien (Oslo). Kirkeveien (1-183, 40-172) er del av Ring 2 i Oslo. Den går fra Frogner plass på Frogner via Majorstuen, Marienlyst, Fagerborg, Adamstuen, Lindern til Ullevål sykehus-området. Kirkeveien går i øst over i Griffenfeldts gate (krysset med Geitmyrsveien og Kierschows gate). Vest for Suhms gate på Marienlyst ligger gaten i bydel Frogner, øst for Suhms gate i bydel St. Hanshaugen. Ved Kirkeveien ligger Frognerparken i sørvest med Vigelandsanlegget, Frognerbadet og Frogner stadion. I nordøst ligger Ullevål sykehus. Kirkeveien var en bygdevei mellom Skarpsno og Ullevål gård før den i 1855 ble anlagt som gate, i forbindelse med at Vestre Aker kirke ble bygget. Samme år fikk den navn etter den nye kirken. Fortsatt kan kirken ses fra strekningen langs Frognerparken, som fondmotiv. Kirkeveien mellom Frogner plass og Middelthuns gate ble utropt til landets nest vakreste gate i konkurransen Vakre vegers pris 2006. Rognan flyplass. Rognan flyplass er en flyplass som ligger i på østsiden av Rognan sentrum i Saltdal kommune i Nordland fylke. Flyplassen har en 600 m lang rullebane med dekke av gress. Flyplassen er åpen i sommerhalvåret, normalt fra månedskiftet april–mai til midten av oktober. Flyplassen benyttes blant annet til fallskjermhopping og privatflyging. Flyplassens ICAO-kode er ENRG. Den har ingen IATA-kode. Herjedalen. Herjedalen (svensk: "Härjedalen") er et landskap i Norrland i midt-Sverige. Herjedalen grenser i vest til Norge, i nordøst til Jemtland, i øst til Hälsingland, i sør og sørvest til Dalarna. Herjedalen kommune er den eneste kommunen i Herjedalen, men deler av Nord-Herjedalen hører til jemtlandskommunen Berg kommune. Historie. Herjedalen har hørt til Sverige i tiden etter freden i Brömsebro i 1645. Inntil da hadde landskapet sammen med Jemtland hørt til Norge og Danmark-Norge. Ski flyplass. Ski flyplass er en flyplass som ligger like øst for Ski sentrum i Ski kommune i Akershus fylke. Rullebanen er 500 m lang og har dekke av gress. Baneretninger er 01/19. Flyplassen har ICAO flyplasskode ENSI. Flyplassen drives av Follo Flyklubb og er forbeholdt klubbens medlemmer. Flyplassen er ikke åpen for almen ferdsel. Trysil flyplass, Sæteråsen. Trysil flyplass, Sæteråsen er en flyplass som ligger drøye 5 km sørvest for Nybergsund i Trysil kommune i Hedmark. Flyplassen drives av Trysil flyklubb. Flyplassen har ICAO flyplasskode ENTS. Valle flyplass, Åraksøyne. Valle flyplass, Åraksøyne er en flyplass som ligger på østsiden av elva Otra, drøyt 20 km sør for Valle sentrum i Valle kommune i Aust-Agder. Rullebanen er 800 meter. Flyplassen er en del av Setesdal luft- og motorsportsenter. Flyplassen kalles også for "Sylvknapp". Det henspiller på sølvsmednæringen som var viktig i Setesdal. En annen grunn for navnet var for å markere Setesdal i forhold til Gullknapp flyplass ved kysten. Voss flyplass, Bømoen. Voss flyplass, Bømoen er en flyplass som ligger på Bømoen, ca. 4 km øst for Voss sentrum i Voss kommune i Hordaland. Landingsavgift 50 kr og/eller 500 kr for et ukeskort (pr. juni 2006). Voss Skydiving holder til på Bømoen og BSI Bergen bruker også av og til landeområdet. I deler av sommerferien og i påsken flytter ofte Os Aero Klubb sin seilflyaktivitet til Voss. På Bømoen lå det også en militærleir frem til 2008. I 2009 var det barneleir organisert av CISV Dagmar Schipanski. Dagmar Schipanski (født 3. september 1943 i Sättelstädt/Thüringen) er en tysk politiker (CDU). Utdannelse og karrière. Etter Abitur (artium) i 1962 studerte hun fysikk i Marburg, og ble i 1967 diplomingeniør (sivilingeniør). Hun arbeidet deretter frem til 1985 som assistent og overassistent ved det tekniske universitetet i Ilmenau. I 1976 tok hun doktorgraden, og 1985 ble hun dosent og i 1990 professor. Frem til 1993 var hun også dekana for fakultetet for elektroteknikk og informasjonsteknikk i Ilmenau, og fra 1995 til 1996 rektor for universitetet. Hun mottok Bundesverdienstkreuz i 1996. Politisk karrière. I 1999 var den partiløse Dagmar Schipanski CDU og CSUs kandidat til vervet som tysk president. SPD hadde flertallet og hun var derfor sjanseløs. Etter at hun tapte for Johannes Rau ble hun utnevnt til vitenskaps-, forsknings- og kunstminister i regjeringen i Thüringen, en stilling hun innehadde til 2004. I 2000 ble hun medlem av CDU, og ble medlem av partiets presidium (sentralstyre). Fra 2002 til 2004 var hun president for Kultusministerkonferenz. Siden 8. juli 2004 er hun president for landdagen i Thüringen. Baltasar von Campenhausen. Baltasar von Campenhausen (1772–1823) – politiker og statsmann, baron, hemmelig råd (1810); kammerherre. Han hørte til fornem tysk baltisk og svensk adel, hans foreldre var i russisk tjeneste fra Peter den stores tid. Han fikk utdannelse på universitetene i Leipzig, Wittenberg og Göttingen. I 1802 ble han sendt av tsar Aleksander I av Russland til havner i Azovhavet og Svartehavet for å finne ut grunner til den dårlige tilstanden for handel der og for å sette karantene på grunn av pest som hersket i Tyrkia og Persia. Borgermester i Taganrog. Fra 1805 til 1809 var han den andre borgermesteren i Taganrog. Av alle byens borgermestere gjorde han den største innsats for byens utvikling. I løpet av Campenhausens periode ble Taganrogs tollkrets stiftet, han bygget Malo-Birzhevoj nedgangen for forbindelse med havet, steinlagre, han begynte bygging av kystfartbåter for godstranportering på Azovhavet og Svartehavet, åpnet losskole, merkantilt gymnasium og domstol, stadfestet stillinger til byens lege og jordmor, åpnet det første apoteket og utnevnt byens bygningskomite som foresto byens planlegging og bebyggelse, han installerte gatebelysning, begynte brulegging av fortauene og bidro til byens beplanting med trær og busker. I april 1806 var byens hage (nå Gorkij-park) grunnlagt. To gater i Taganrog fikk navn etter Baltasar von Campenhausen. Fra 1809 var Baltasar von Campenhausen statskasserer, fra 1811 var han medlem av statsråd, senator og fra 1823 Russlands innenriksminister. Han døde i Sankt Petersburg i 1823. .dk. .dk er Danmarks nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett, og blir administrert av DK Hostmaster. Registrering. Alle nye domenenavn må registreres via en godkjent registreringsenhet. Registranten kan da be registreringsenheten å administrere hans domenenavn, eller gjøre det direkte med DK Hostmaster. Registrering foretas direkte på andre nivå. Registrering av domenenavn med tegnene æ, ø, å, ö, ä, ü, og é er også tillatt. Historie. Det nasjonale toppnivådomenet.dk ble opprettet 14. juli 1987 ved ARPA Network Information Center, Stanford Research Institute (SRI-NIC), og Danish UNIX systems User Group (DKUUG), hvis nettverksavdeling bodde på Datalogisk Institut, Københavns Universitet (DIKU) ble tildelt driften av.dk-domenet. Tjenesten het DKnet, som var navnet på det danske UUCP nettverket, som hadde sin backbonemaskin på DIKU. Navnet DKnet har vært i bruk i alle fall siden 1986. I januar 1989 inngikk DKUUG en navneavtale («navneaftalen») med koordinatorene av tre andre nettverk som var i drift i Danmark på den tid, et nasjonalt eksperimentelt X.400-nett (EAN fra University of British Columbia), EARN og DECnet, angående.dk-domenet. De ble enige om å dele.dk-domenet, skjule for brukerne hvilket nettverk de var tilknyttet, og dermed fjerne behovet for pseudo-domener, som .uucp eller andrenivå-domener, som gov.uk. Dette dannet en praksis som har vært i bruk hele tiden siden da, og som bredte seg til andre land. DKUUG etablerte en separat organisasjon kalt «Dk hostmaster» i 1991, for å administrere.dk-domenet etter opprettelsen av WWW. I 1993 ble DKnet Aps, en ekte ISP og Danmarks første, opprettet som et anpartsselskap. Bakgrunnen for dette var at DKnet sommeren 1988 ble koblet til det nye DENet (på den tid en forkortelse for «Danish Educational Network», senere for «Dansk Erhvervs Net»), et statsstøttet forskningsnettverk som ble etablert på slutten av 1987 (nå kjent som «forskningsnettet») og ble drevet og vedlikeholdt av UNI-C. Tidlig i 1992 betjente UNI-C (via DENet) alle universitetsklienter i Danmark med TCP/IP konnektivitet, og DIKU hadde ikke lenger bruk for DKnet. DKnet flyttet derfor til Symbion Science Park, hvor de fikk sine egne internasjonale linjer og begynte å bruke disse til å selge internettjenester til selskaper og modem-forbindelser til private forbrukere. Den voksende virksomheten overskygget raskt UNIX-brukergruppens egen økonomi, og fremtvang opprettelsen av et anpartsselskap. Tele Danmark overtar. Den 15. februar 1996 ble DKnet Aps, inkludert administrasjonen av.dk-domenet (DK hostmaster), solgt til Tele Danmark (nå TDC) for 20 millioner DKK. Dette ville åpenbart medføre en mulig interressekonflikt, ved at et og samme selskap (Tele Denmark) dermed både ville stå bak en kommersiell ISP (DKnet A/S, nå et børsnotert selskap) og også kontrollere administreringen av.dk-domenet (DK hostmaster). I erkjennelsen av dette kom en gruppe på i alt 28 tele- og internettselskaper, inkludert Telia, Global One, Deutsche Telekom og IBM, sammen fem dager etter kjøpet for å få kontroll med DK hostmaster funksjonen. Tele Danmark nektet først, og gruppen dannet sammen organisasjonen Foreningen af Internetleverandører (FIL), og truet med å gå direkte til IANA for å motvirke det de så på som et Tele Danmark-monopol. Tele Denmark ombestemte seg, og FIL ble myndigheten som ble registrert av IANA for.dk-domenet, mens den nominelle og praktiske administrasjonen forble Dknet A/S sitt ansvar. I juni 1996 skrev de under en ettårig avtale om praksis og regelverk vedrørende.dk-domenet, som senere ble fornyet for ytterligere et år. Kappløp om.dk-domener. Den 15. januar 1997 kl. 15.00, løsnet FIL på restriksjonene for registrering av.dk domenenavn. Mens man tidligere måtte ha en gyldig grunn for å registrere et navn, ble nå alle restriksjoner fjernet, noe som skapte et rush uten sidestykke etter.dk-domenenavn. Ved slutten av 1996 var det registrert bare 6 500.dk-domener. Innen 1. februar 1997 var dette mer enn fordoblet og ved utgangen av 1997 var det 41 000 registrerte.dk-domener. Dette forårsaket en lang rekke søksmål, som skulle vare til langt inn på 2000-tallet, delvis mot FIL’s egne medlemmer, som ble anklaget for å bruke innsidekunnskap til raskt å registrere et stort antall «gode» domenenavn, og delvis mot privatpersoner som ble anklaget for cybersquatting. Striden om DK Hostmaster. I desember 1997 annonserte Tele Denmark at de fra starten av 1998 ville begynne å innkreve en årlig avgift (på 340 DKK eks MVA) for hvert registrerte domenenavn, via DK hostmaster. Dette forårsaket oppstuss blant FIL's medlemmer, ettersom de ikke var blitt informert. Det hadde vært snakk om å innføre en slags avgift til DK Hostmaster for å dekke dets utgifter, men det var ikke mulig å foreta en gjennomgang av DK Hostmaster’s faktiske budsjett, sidet det finansielt sett var så godt som en del av Tele Danmark. FIL så derfor på dette som maktmisbruk og et forsøk på å få profitt fra en organisasjon som var forutsatt å være non-profit, nemlig DK hostmaster. Det ble senere avslørt at det var styret i FIL (senere sparket) som hadde gitt Tele Danmark tillatelse til å ta den prisen de ønsket, uten å spørre medlemmene. Som en følge av dette annonserte Tele Danmark i mars 1998 at de kommersielle delene i DK-net A/S ble flyttet til Tele Denmark Internet og DK-net A/S, med dets eneste gjenværende del, DK hostmaster, ble omdøpt «DK hostmaster A/S» og lagt ut for salg. Tele Danmark oppfordret til at et større forum eller gruppe sammensatt av mer enn bare telecom- og internettselskaper (som FIL) burde dannes og kjøpe selskapet, ettersom internett nå hadde en mye bredere appell. Dette forårsaket ny oppstuss i FIL som tvert avviste at Tele Denmark hadde retten til å selge noe de ikke eide. DIFO overtar. I oktober 1998 sendte FIL et brev til Tele Danmark med oppsigelse av kontrakten og avtalen som ble signert tilbake i juni 1996 og fornyet i 1997, og at de selv ønsket å overta driften av DK hostmaster. Tele Danmark avviser at FIL kan gjøre dette. I november 1998 innkaller FIL, etter invitasjon fra det danske departement for vitenskap, teknologi og innovasjon, til et møte mellom alle aktøret på dansk internett, selskaper så vel som brukere, under banneret «ID MoU» («Internet Danmark Memorandum of Understanding») for å etablere en langsiktig avtale om administreringen av.dk-domenet. Resultatet av «ID MoU» blir at et antall institusjoner og organisasjoner den 1. juli 1999etablerer en selveiende institusjon med navnet Dansk INTERNET Forum (DIFO), som med hjelp av eksterne investeringer kjøpte «DK hostmaster A/S» i desember 1999. Eldste.dk-domene. De eldste.dk-domener som fremdeles er registrert i DK Hostmaster's database, er domenene,, dde.dk,, mainz.dk and som alle ble registrert i 1987 da.dk ble registrert og flyttingen fra UUCP så smått startet. Dkuug.dk og diku.dk var svært viktige ettersom de sørget for infrastruktur. De var sannsynligvis de aller første i.dk-sonen. Leif B. Lillegaard. Leif Bryde Lillegaard (født i Sandnessjøen, 1. mai, 1918, død samme sted, 24. april 1994) var en prisbelønt norsk journalist og forfatter. __NOTOC__ Lillegaard var lenge journalist i Morgenbladet før han i 1965 gikk over til NRK, der han var hyppig bidragsyter i NRK radio. Lillegård utga en rekke romaner og dokumentarbøker, og mottok Bokhandlerprisen i 1981 for "Mor", en av hans beste bøker. Han skrev også en rekke bygdebøker og jubileumsskrift. Østre Æra flyplass. Østre Æra flyplass er en flyplass som ligger ca. 3 km nord for Østre Æra camping i Åmot kommune i Hedmark. Østre Æra ligger nordøst for Rena sentrum, 23 km langs riksvei 215. Østre Æra er rikssenter for fallskjermidrett i Norge. Flyplassen eies av Fallskjermseksjonen i Norges Luftsportforbund og drives av Oslo Fallskjermklubb. I sommersesongene 1996–2007 har senteret operert en eller to Antonov An-28 fra Riga Aeroklubb i Latvia. Tidligere ble det benyttet Short Skyvan SC-7 fra Danish Air Transport og fra Pink Aviation Services. Oslo Fallskjermklubb opererte også en Britten-Norman Islander i et par år. Fra og med 2008 har det blitt benyttet en eller to Pilatus Porter. Akilles Alferaki. Russisk komponist Akilles Alferaki © TaganrogCity.Com Akilles Alferaki (gresk: "Αχιλλέας Αλφεράκης" ("Akhilléas Alferákis"), russisk: "Ахиллес Николаевич Алфераки" ("Akhilles Nikolajevitsj Alferaki"); født 3. juli 1846, død 27. desember 1919) var en russisk operakomponist og statsmann av gresk opprinnelse. Bakgrunn. Akilles Alferaki ble født i 1846 i Kharkov i familien til godseier Nikolai Alferaki. Akilles' barndom var i Taganrog, i et praktfull slott bygget av hans far i Katolitsjeskaja-gaten og som nå tilhører historisk-etnografisk museum. Takket være grundig opplæring i hjemmet, bl.a. i musikkteori, var det mulig for ham å komme inn på det historisk-filologiske fakultetet ved universitet i Moskva. Musikk var yndlingsbeskjeftigelse for Alferaki, men han kunne ikke vie hele sin tid til musikk. Familiesituasjonen krevde at han flyttet til byen Taganrog hvor han bosatte seg på slutten av 1870-tallet. Borgermester. Akilles Alferaki ble valgt som Taganrogs borgermester i 1880. I 1881 stadfestet Taganrogs bystyre at budsjettet skulle bli dobbelt så stort som før. Mesteparten ble brukt på beplantning langs gatene, brolegging og for utvikling av grunnundervisning i skolene. På denne tiden ble også de første bulevardene anlagt. Som borgermester var han aktiv med i arbeidet for å danne velgjørenhetsforeninger som «Omsorgsforening for fattige» og «Bistandsforening for fattige grunnskole-elever». Han sørget for å tildele store beløp til disse. Alferaki foreslo også mange nye prosjekter, noen av disse ble også igangsatt. Eksempelvis ble det reist et monument til ære for Peter den Store på tohundreårsdagen for Taganrog. Alferakis' henvendelse til innenriksministeriet bidro til å skaffe penger. Musikk. Til tross for aktiviteten som byens borgermester kunne ikke holde Alferaki fra hans hovedinteresse – musikken. Han deltok aktivt i virksomheten med Taganrogs musikk-dramatiske forening (grunnlagt i 1883). I løpet av 1880-tallet ble også de første musikkforeninger og symfoniorkester dannet i byen. Alferaki var med på å gi Taganrog et rykte som en av de mest musikalske byer i Sør-Russland. I 1880-årene samlet byens elite seg i huset hans på Gretsjeskaja-gaten. Gjestene spilte musikk og sang, danset og skrev epigrammer. En stor samling av karikaturer som ble tegnet av Alferaki blir fortsatt oppbevart i et museum. Takket være disse tegningene kan man i dag danne seg et inntrykk av de menneskene som oppholdt seg der for mer enn 100 år siden. I 1888 flyttet Alferaki til Sankt Petersburg hvor han kunne vie mesteparten av sin tid til musikk. Han skrev mer enn hundre romanser og to operaer; «Kupalas datter» og «Skogens tsar». Alferaki døde i 1919 i Sankt Petersburg. Berg kommune (Sverige). Berg kommune ligger administrativt under det svenske länet Jämtlands län. Geografisk ligger kommunen delvis i landskapet Härjedalen, og delvis i Jämtland. Kommunen har grenser til nabokommunene Åre, Östersund, Bräcke, Ånge og Härjedalen. I vest har kommunen grenser til Tydal kommune i Norge. Kommunens administrasjonssenter ligger i Svenstavik. Berg kommune er usedvanlig fjellrik. Helags (1 797 moh) er det høyeste svenske fjell sør for polarsirkelen. Samisk språk. Samisk har status som offisielt minoritetsspråk i kommunen og Berg kommune inngår i forvaltningsområdet for samisk språk i Sverige. Tettsteder. Berg kommune hadde fem tettsteder i 2005. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. .de. .de er Tysklands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Navnet er basert på det tyske navnet for Tyskland ("Deutschland"). ".de" er i dag den mest populære ccTLD etter antall registreringer, og bare ".com" har flere registreringer blant alle toppnivådomener. På spansk og portugisisk er "«de»" genitivsformen (som "of" på engelsk, eller "til" på norsk). Det er derfor mange tilbydere i Spania, Portugal og Latin-Amerika som tilbyr skreddersydde nettsteder som "elforo.de" (forumet.til) eller "elblog.de" (bloggen.til), med navnet ditt etter det, som for eksempel: "elforo.de/wikipedia" (forumet.til/wikipedia). Det første registreringsstedet for ".de"-domener var avdelingen for datavitenskap ved Universitetet i Dortmund, og "unido.de" var det først registrerte ".de"-domenet. Domenenavnet kan bestilles direkte fra DENIC, men det er allikevel raskere og billigere å registrere via en godkjent registrar. Registreringer av internasjonaliserte domenenavn er også tillatt. RSC Anderlecht. Royal Sporting Club Anderlecht (også kalt RSC Anderlecht, eller bare Anderlecht) er en fotballklubb fra bydelen Anderlecht i Brussel, Belgia. Klubben er det mestvinnende belgiske fotballaget på det europeiske nivået (med fem titler) og i den hjemlige belgiske serien "Jupiler League" med 28 titler. Til tross for at klubben ble stiftet tilbake i 1908 vant den sin første trofé først etter andre verdenskrig. Etter dette har klubben fullført ligaen på en plassering rundt de fem beste, utenom i 1952 og 1973 da de kom på sjetteplass. I 06 ble klubben slått ut etter det innledende gruppespillet. Eksterne lenker. Anderlecht Anderlecht Kerry blue terrier. Kerry blue terrier er en hunderase som opprinnelig kommer fra Kerry, Irland. Den har blitt brukt i jakt på rotter og grevling, som gjeterhund for storfe, som en kamphund og vakthund. I dag brukes den hovedsakelig som familiehund og brukshund, men den er ikke særlig utbredt i Norge. Opprinnlse og alder. Kerry blue terrier ble opprinnelig avlet fram som jakthund på rotter og som kamphund. Rasen er et resultat av blandinger mellom Bedlingtonterrier og bull terrier. Rasen er i dag en hyggelig selskapshund som går meget godt sammen med menneskebarn, men rasen liker å sloss mot hunder. Rotter. Rotter er små, nesten altetende gnagere som tilhører slekten "Rattus". De best kjente artene er brunrotte og svartrotte. Gruppen kommer fra Asia. Rotter er større enn de fleste av sine slektninger i musefamilien, men veier sjelden over 500 gram i det fri. Andre smågnagere som jordråtte (vånd) og fjellrotte (fjellmarkmus) kalles også for «rotter», men disse tilhører ikke slekten "Rattus" og er derved ikke rotter i systematisk betydning av ordet. Rotteslekten kommer opprinnelig fra Sentral-Asia og det fantes opprinnelig ikke virkelige rotter i det meste av Europa. Svartrotte, i dag også kalt loftsrotte, spredte seg i Vest-Asia under Romerriket, og på 500-tallet e.Kr var den etablert i Europa. Brunrotta kom noe senere og spredte seg først i Europa på 1700 tallet. Astrakhan (ved Kaspihavet) 1727 er blant de aller første stedene og årstall den ble beskrevet i denne delen av verden. Brunrotta er den vanligste i Europa i dag. Den er også mer aggressiv enn svartrotta. Svartrotte er derimot vanligere i varme strøk, og finnes utbredt i alle tropiske og subtropiske strøk der det er mennesker. Rotter kan forårsake mange ødeleggelser. De kan gnage i stykker treverk og ledninger og spise på matvarer. Deres tenner kan også gnage gjennom sterkere materialer enn tre. Flere steder i verden ødelegger de dyrket mark for store verdier. De er heller ikke så lette å bli kvitt, fordi de er meget smarte og lærer seg ofte å unngå feller. Betegnelsen "rotte" brukes også om noen andre små pattedyr som ikke er gnagere, for eksempel kengururotter. Alejandro Jodorowsky. Alejandro Jodorowsky (født 17. februar 1929 i Tocopilla, Chile) er en filmskaper, skuespiller, komponist, tegneserieskaper og psykoterapeut. Han er berømt for sine eksentriske, surrealistiske og sjokkerende filmer, først og fremst kultklassikerne "El Topo", "La montaña sagrada" (engelsk tittel "Holy Mountain") og "Santa Sangre". "El Topo" og "Holy Mountain" har lenge vært utilgjengelige på grunn av rettighetsproblemer, men striden mellom Jodorowsky og Allen Klein er i dag bilagt, og filmene er planlagt utgitt på DVD i 2006. Om dette også innebærer at Jodorowsky får muligheten til å lage den lenge bebudede oppfølgeren til "El Topo", "Son of El Topo", er foreløpig ikke kjent. Jodorowsky er i tillegg kjent for sine tegneserier. Han har skrevet en rekke science fiction-serier som utspiller seg i et omfattende univers hvis grunnlag ble lagt i serien "L'Incal" som han laget i samarbeid med Jean "Moebius" Giraud på 1980-tallet (utgitt på norsk under tittelen "John Difools eventyr"), blant annet "Avant L'Incal" (med Zoran Janjetov), "La caste des meta-barons" (med Juan Gimenez) og "Megalex" (med Fred Beltran). I tillegg har han også skrevet seriene "Le Lama blanc", "Juan Solo" (begge med Georges Bess og "Bouncer" (med Francois Boucq). FC Artmedia Bratislava. FC Artmedia Bratislava (kalt FC Artmedia Petržalka fram til sommeren 2004) er en fotballklubb fra Bratislava, Slovakia. Klubben deltok i 06 hvor de kom på en respektabel tredjeplass i det innledende gruppespillet og dermed ble kvalifisert til videre spill i UEFA-cupen. Eksterne lenker. Artmedia Bratislava Filmskaper. Filmskaper er en person som skaper filmer. Begrepet blir ofte brukt som en samlebetegnelse for overordnede yrker innen film, der rollen som "filmregissør" vanligvis er et kriterium. Veldig ofte fungerer en filmskaper i tillegg som manusforfatter og filmprodusent. Gods of Light. "Gods of Light" er et progrockalbum og konsertalbum utgitt i 2000 fra bandet Camel. Utgivelsen er Camels sjette offisielle piratutgave (bootleg) og inneholder innspillinger mellom årene 1973–1975 og som var blitt gitt ut på ulike piratutgaver som vinyl og CD. Den første låten, «Gods of Light Revisited», er egentlig en låt skrevet av Peter Bardens utenom Camel og kan i noen partier minne om Carlos Santana. Låtene «White Rider» og «Arubaluba» er hentet fra BBC-kringkastingen i 1974, mens «Excerpts from the Snow Goose» er den lengste låten på rundt 27 minutter og stammer fra "BBC Radio One in Concert" fra 1975. Sporlisten er lignende utgivelsen "On the Road 1972", men inneholder andre versjoner fra andre forestillinger. Jonas Øglænd. Monument ved Festplassen i Sandnes Jonas Øglænd (født 18. januar 1847, død 8. oktober 1931) fra Sandnes grunnla i 1868 firmaet Jonas Øglænd as, som i 1932 lanserte sykkelmerket Den Beste Sykkel (DBS) I 1892 ble Øglænd Cyklelager i Sandnes agent for tyske Hengstberg sykler. Noen år senere fikk Øglænd Cyklelager også agentur for amerikanske The World. Syklene monterte Øglænd selv. I tillegg monterte han egne sykler under merkene Fram og Viking. I 1906 sto den første sykkelfabrikken ferdig i Langgaten 6, Sandnes, og Øglænds egen sykkelproduksjon startet. Øglænd bygget stadig ut virksomheten, og i 1932 ble navnet Den Beste Sykkel (DBS) introdusert. Det var den 12 år gamle Knut Johansen som foreslo navnet og ble vinner av navnekonkurransen. I 1949 ble de første syklene eksportert, og i det neste tiåret økte eksporten betraktelig. I tillegg til sykler produserte firmaet også Tempo-Lett mopeder og Tempo motorsykler, hovedsakelig med motorer fra Sachs. På 60-tallet ble det klart at sykkelproduksjonen krevde modernisering og ny teknologi, og i 1972 sto sykkelfabrikken på Kvål i Sandnes ferdig. På midten av 80-tallet ble all administrasjon og produksjon samlet på Kvål. Øglænd DBS A.S ble solgt til Monark i 1989, og etter flere ulike fusjoner ble Norges eneste sykkelprodusent i 1996 en del av Cycleurope. Cycleurope produserer merkenavn som "Monark", "Crescent", "Kildemoes", "Gitane" og "Bianchi". Atanatar I. Atanatar I var en romanfigur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 10. kongen av det mektige kongeriket Gondor. Han var sønn av kong Turambar og overtok tronen og vervet som konge av Gondor etter sin fars død i året 667 i det tredje tidevervet. I hans regjeringstid var det ikke noen spesielle hendelser. Han døde i år 748 T.T. og ble etterfulgt som konge av sin sønn, Siriondil. Orkester. Et orkester er et musikalsk ensemble, vanligvis innenfor klassisk musikk. Et lite orkester kalles et kammerorkester. Et orkester av full størrelse kalles noen ganger for «symfoniorkester» eller «filharmonisk orkester»; det er ingen forskjell mellom disse forstavelsene, verken med tanke på instrumentsammensetning eller orkesterets rolle, men de kan være praktiske for å skille mellom forskjellige orkestre i samme by (for eksempel Oslo symfoniorkester og Oslo filharmoniske orkester). Et symfoniorkester har vanligvis over åtti musikere i staben, i noen tilfeller over hundre, men antallet musikere som brukes i en forestilling varierer etter hvilket verk som spilles. Et ledende kammerorkester kan ha førti eller femti medlemmer; noen er mye mindre enn det. Repertoar. Det vanligste og mest fremførte repertoaret til et symfoniorkester er vestlig klassisk musikk eller opera. Det er allikevel ikke uvanlig å benytte orkestre i populærmusikk. Lederskap. I nyere tid blir musikerne vanligvis ledet av en dirigent selv om de tidlige orkestrene ikke hadde noen, men i stedet lot konsertmesteren eller cembalisten som spilte continuo inneha denne rollen. Noen moderne orkestre klarer seg også uten dirigent, særlig mindre orkester og de som spesialiserer seg på såkalt autentisk oppførelsespraksis av barokkmusikk og eldre. Orkesterets historie. På 1400- og 1500-tallet hadde mange blant adelen i Italia ansatt musikere til dans og annen akrivitet ved hoffet. Det var derimot snarere utviklingen av teateret, og særlig operaen fra begynnelsen av 1600-tallet, som førte til at det ble mer og mer vanlig å skrive musikk for grupper av musikere, hvilket utgjør opprinnelsen til orkesterspill. Operaen oppstod i Italia og Tyskland fulgte ivrig etter. Det ble bygd operahus i Dresden, München og Hamburg. Ved slutten av 1600-tallet ble opera populært ved Henry Purcell i England, og ved Lully i Frankrike. Lully bidro også, i samarbeid med Molière, til å øke statusen til underholdningsformen ballett, ispedd instrumental- og vokalmusikk. Andre betydninger. I antikkens Hellas var orkesteret området mellom auditorium og proscenium (eller scenen), og her var koret og musikerne plassert. Der er herfra det moderne "orkester" har fått sitt navn. John Doyle Ong. thumb John Doyle Ong (født 1931) er en amerikansk jurist, utdannet ved Harvard university. Han var USAs ambassadør i Norge fra 2002 til 2005. Ong ble i 2005 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Eksterne lenker. Ong, John Doyle Benson K. Whitney. thumbBenson K. Whitney er en amerikansk jurist. Han var Amerikas forente staters ambassadør i Norge fra 12. januar 2006 til 2009. Han har fire barn og var George W. Bushs valgkampleder i Wisconsin i 2000 og gjenvalgskampanjen i Minnesota i 2004. Whitney, Benson Whitney, Benson K. The Paris Collection. "The Paris Collection" er et progrockalbum utgitt i 2001 fra bandet Camel. Denne utgivelsen er et konsertalbum hentet fra bandets 2000-årsturné og ble innspilt ved "Bataclan" i Paris 30. september 2000. Bandmedlemmene befant seg på denne tiden i en vanskelig emosjonell situasjon og hadde store fysiske smerter. Trommeslager Denis Clement hadde pådratt seg ribbeinsbrudd og gitarist Andrew Latimer hadde blitt forkjølet og pådro seg en alvorlig luftveisinfeksjon. Hans samboer og låtskriver på flere av bandets låter, Susan Hoover, var innlagt på sykehus etter en rideulykke i USA, noe som skapte mye frustrasjon. Som om ikke det var nok pådro Latimer seg også en vridning i kneet og måtte derfor sitte under hele konserten. Denne situasjonen ble derimot løst av at bassist Colin Bass og keyboardist Guy Le Blanc tok over vokalfremførelsen, noe som igjen setter sitt særpreg på utgivelsen. Andrew Latimers stemme kan man sammen med Guy Le Blanc, riktignok få høre på det siste sporet «Slow Yourself Down», som er en akustisk versjon innspilt under øvingene i forkant av konserten. Den nest siste låten, «Lady Fantasy», har blitt en liveklassiker og minner mye om bandets tidligere dager. Det tekniske aspektet ved innspillingen av utgivelsen er ikke helt som det burde være, men ødelegger ikke helheten av et akustikkpreget utgivelse. I følge teksten i CD-omslaget ble konserten holdt 30. oktober, men riktig dato skal være 30. september. Turambar. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Turambar et tilnavn som ble gitt til Túrin, en tragisk helt fra det første tidevervet. "Turambar" betyr "herre av skjebnen" på språket Sindarin, og det ble valgt av Túrin som en tross mot forbannelsen som den onde valaen Morgoth hadde lagt på familien hans. Turambar var også navnet på den 9. kongen av landet Gondor. Han var sønn av kong Rómendacil I, og overtok tittelen etter sin far allerede da Turambar var veldig ung, i året 541 tredje tideverv. Han hevnet sin fars død ved å erobre store deler av Rhovanion fra Austringene. Han var den lengst regjerende kongen av Gondor siden kong Meneldils dager, og regjerte i hele 126 år. Han ble etterfulgt som konge av sin sønn, Atanatar I, etter sin død i år 667 T.T. Siriondil. Siriondil er en fiktiv figur fra J.R.R. Tolkiens oppdiktete verden Midgard. Han var den 11. kongen av landet Gondor. Han ble konge av Gondor i år 748 i det tredje tidevervet, etter sin fars, Atanatar Is, død. Hans regjeringstid var uten større hendelser og var derfor antakelig fredfull. Han ble etterfulgt av sin egen sønn Tarannon Falastur i året 840 T.T. Rómendacil I. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Rómendacil I den 8. kongen av landet Gondor. Rómendacil ble født med navnet Tarostar. Han var sønn av kong Ostoher, og som kronprins av Gondor red han mot Austringene og slo dem. Etter denne seieren gav han seg selv det nye navnet Rómendacil, som betyr "øst-seirer", og det var med dette navnet at han overtok kongetittelen etter sin far i året 492 i det tredje tidevervet. Men freden skulle ikke vare evig, og etter mange år med fred angrep austringene igjen Gondor, i år 541 T.T. Han red for å møte dem i kamp, men ble drept. Han ble etterfulgt av sin sønn Turambar. University of St Andrews. Universitet i St Andrews' klassiske bygning, Swallowgate University of St. Andrews i St. Andrews, Fife er et skotsk universitet som ble grunnlagt mellom 1410 og 1413, og er således Skottlands eldste universitet, og verdens tredje eldste engelsk-språklige universitet etter henholdsvis University of Oxford og University of Cambridge. Da tidspunktet for grunnleggingen er noe usikkert feirer Universitetet sitt 600 års jubileum fra og med 2011 til og med 2013. Universitetet har flere ganger blitt kåret til Skottlands beste og har de siste årene vært helt i toppen av de britiske avisene The Guardians og The Times' rangeringer. I de nyeste The Guardian rangeringene for 2012, rangeres St. Andrews som Storbritannias tredje beste universitet etter University of Oxford og University of Cambridge, men før London School of Economics (4), UCL (5) og University of Warwick (6). Den norske oppdageren og Nobelprisvinneren Fridtjof Nansen var «Rector of the University» i perioden 1925–1928 og prins William studerte ved universitetet i perioden 2001–2005 der han møtte medstudenten Catherine, som han nå har giftet seg med. Fargeblindhet. Fargeblindhet er nedsatt fargesyn, altså svekket fargesans, hos mennesker. Det har ingenting med blindhet å gjøre, men betyr at visse farger oppfattes annerledes. Betegnelsen fargeblindhet er derfor noe misvisende. Fargeblindhet er som regel medfødt og kan ikke helbredes. Årsak og utbredelse. Det finnes flere former for fargeblindhet. Noen fargeblinde er rødblinde (protanomali, protanopi, daltonisme), mens andre er grønnblinde (deuteranomali, deuteranopi). Mindre utbredt er blå/gulblinde (tritanomali, tritanopi) og fullstendig fargeblinde. Fargeblindhet og nedsatt fargesyn skyldes ofte mangel på fotopigmenter i øyet eller feil i hjernebarken (kortex). Tilstanden er genetisk arvelig. 8% av menn og 0,3% av kvinner er fargeblinde. Denne skjevheten skyldes at genet for fargeblindhet sitter på X-kromosomet (X-bunden arv) og er recessivt (vikende). Det betyr at normaltseende døtre med fargeblinde fedre kan overføre arven videre og få fargeblinde sønner. Dersom en slik datter får barn med en fargeblind, vil deres døtre også kunne bli fargeblinde. Forekomsten av fargeblindhet er likevel ikke den samme over hele verden. Ifølge nevrologen og forfatteren Oliver Sacks er mer enn 6% av befolkningen på øya Pingelap fullstendig fargeblinde. Der er ingen grunn til å stigmatisere barn som får konstatert fargeblindhet. Man kan vanligvis leve et helt normalt liv som farveblind. Noen får aldri konstatert det, men lever i uvitenhet et helt liv. Fargeblinde kan likevel ikke bli flyger, men kan inneha de fleste andre jobber. Det er for eksempel fargeblinde elektrikere, og også billedkunstnere, og kjemikeren John Dalton var fargeblind. Han ga for øvrig navn til betegnelsen "daltonisme" som også har vært brukt for rød-grønn fargeblindhet. Men det kan være gode grunner til at ta hensyn til eventuelt fargeblinde besøkende, når man for eksempel designer hjemmesider. Det er særlig mange rød-grønn-fargeblinde menn. Typer av nedsatt fargesyn. Dikromasi skyldes at én av de tre typer av tapper som finnes hos normaltseende, er uvirksom. Anomal trikomasi skyldes at én av de tre tapptyper har endret følsomhetsområde for lysfrekvenser (på grunn av en mutasjon i et tilhørende gen). For sanne "dikromater" (pasienter med dikromasi) kan samtlige farger dannes ved hjelp av kun to grunnfarger (i stedet for tre hos normale og anomale "trikromater"). Bilder for testing av fargesyn. a>-typen. Personer med normalt fargesyn skal i dette bildet se tallet 6. Personer som er fargeblinde for røde og grønne nyanser, ser ikke noe tall. Den japanske øyelegen Shinobu Ishihara utviklet allerede i 1917 sine velkjente bilder med fargede prikker for å teste fargeblindhet. Siden har det blitt utviklet flere fargesynstester, blant annet bilder av typen vist under. Kontrastene i disse testbildene er mye svakere enn i de tradisjonelle ishihara-testene. Tallene kan også være vanskelig å se på LCD-skjermer og skjermer med kraftig refleks. Fargeopplevelsen hos fargeblinde. Fordi fargeblinde strengt tatt bare er «fargesvake» og kun har problemer med å skjelne visse fargenyanser, vil de ofte ikke merke noe til svekket fargesyn før de tester seg. En fargeblind kan tvertimot føle at han eller hun ser farger som alle andre. All fargeopplevelse er dessuten subjektiv, den avhenger av konsentrasjon, læring, fysisk helse og sinnstilstand. Den fargeblindes opplevelse av fargeinntrykk vil derfor ikke nødvendigvis føles svakere enn hos de med normalt fargesyn, men kan synes å ligge innenfor det normale variasjonsområdet. Det kan likevel oppstå vansker for den fargeblinde under spesielle forhold. De fleste vil imidlertid ha lært å takle disse situasjonene gjennom erfaring. De kan for eksempel løse problemene ved å be personer med bedre fargesyn om å velge riktige farger, eller de kan sammenlikne flere fargenyanser og bruke forskjellig belysning for å danne seg et rikere inntrykk av fargene. I dagliglivet. Personer som har vansker med å skille visse røde og grønne fargetoner, vil vanligvis ikke ha praktiske problemer med å oppfatte sterke, klare farger i godt lys. De kan imidlertid lett blande eller ikke se forskjell på nyanser når fargene opptrer med samme valør eller lyshet, i små mengder, i halvmørket eller i varmt lampelys. Dette gjelder for eksempel oransjebrun og olivengrønn som lett blandes sammen. Rød-grønn-fargeblinde kan også streve med å skille fjerne, svake, røde og grønne lys og lanterner eller å se forandringene i små, oransjerøde og gulgrønne lysdioder på elektroniske apparater. Det er også vanskelig å tolke lyse fargefelt på kart riktig, særlig svake lilla, brune, grønne og røde fargetoner. Fargeblinde kan dessuten oppfatte farger på klær og gjenstander feil. De kan derfor overse at et tilsynelatende hvitt klesplagg har blitt misfarget i vask og egentlig har en rosa tone, eller de kan oppleve en grå vegg som grønnlig i skiftende belysning. Omvendt kan fargede gråflater oppleves som nøytralt grå. Fargeblinde kan også ha problemer med å fargelegge tegninger riktig, finne røde bær mellom grønne blader, oppdage grønnskjær på brun, gul eller rød mat eller se små skiftninger i hudfarge, tegn som kan tyde på sykdom eller humørforandringer. Yrker stengt for fargesvake. Svekket fargesyn kan gjøre enkelte arbeidsoppgaver og aktiviteter vanskelig. Det gjelder først og fremst å tolke varsellys korrekt. Yrker som lokfører, skipskaptein, flyger og kvalitetskontrollør innenfor visse bransjer er derfor stengt for fargeblinde. Det kan også oppstå problemer i jobber der fargesansen er særlig viktig uten at det er direkte farlig, for eksempel for interiørarkitekter, klesdesignere og andre. Leger. Også leger med svekket fargesans kan oppleve problemer. Variasjonen er stor, men mange forteller om vansker med for eksempel å se fargeforandringer i hud og slimhinner, å tolke visse bilder i mikroskop, å oppdage blod eller galle i urin, avføring eller oppkast eller å lese av teststrimler. Enkelte har derfor hevdet at fargeblinde leger bør unngå medisinske spesialiteter som hematologi, mikrobiologi, patologi, dermatologi, anestesiologi og oftalmologi. Selv om det er ønskelig med normal fargesans, har flere likevel ment at fargeblindhet ikke nødvendigvis trenger å være et handikap. Fargeblinde leger kan for eksempel få hjelp av hjelpepersonell med normalt fargesyn til å tolke visse tegn og tester. Billedkunstnere. Det er mange eksempler på fargeblinde billedkunstnere. Eksperter på fargeblindhet mener at malere som John Constable (1776–1837), Joseph Mallord William Turner (1775–1851) og kubisten Fernand Leger (1881–1955) antakelig har vært fargeblinde. Problemet er særlig stort for fargeblinde malere som forsøker å gjengi virkeligheten naturtro. De har vansker både med å oppfatte fargene i motivet og med å gjenskape dem på lerretet. Fordi fargeblinde kunstnere ikke kan stole på fargesynet, er det mange som merker (navner) malerfargene nøye for å kunne blande nyanser av fiolett, grønn, rosa og hudfarger så riktig som mulig. Typiske eksempler på feiltolkning viser seg i grønnlige hudfarger og brunlige rødnyanser (brune julenissedrakter). Andre unngår spesielle farger fullstendig eller satser på teknikker som fotografi, grafikk eller skulptur der det er vanlig å jobbe i svart-hvitt eller med få farger. Tilpasning. Av hensyn til de som forveksler visse røde og grønne fargenyanser, som er den mest utbredte formen for fargeblindhet, har grønne trafikklys i mange land fått en blågrønn tone som skiller lyset klart fra den varme rødfargen på stoppsignalet. På tilsvarende måte kan fargene i fargenøkler og -koder gjøres mer forskjellige. Økt fargekontrast, større valørforskjeller (lyse og mørke toner) eller merking med tydelige mønstre kan gjøre det lettere å skille fargene. Elektriske ledninger med isolasjonsplast i forskjellige farger har for eksempel ofte tilleggsmerker for å lette jobben for fargeblinde elektrikere. Det er liten praktisk ulempe ved å være fargeblind for blått og gult. Claudia Acte. Claudia Acte var en kvinnelig frigjort trell i antikkens Roma og var elskerinnen til keiser Nero. Hun skal ha kommet fra Lilleasia, og har muligens tilhørt Claudius. I år 55, oppmuntret av Seneca den yngre og mot Agrippina den yngre ønsker, tok Nero henne som elskerinne, men etter 58 ble hun erstattet av Poppaea. Arkiver fra hennes hushold tilisier at hun var av stor rikdom. Etter Neros død, ga hun ham en ordentlig romersk begravelse (brente hans kropp på en stake med en mynt i hvert øye). Chargé d'affaires. En invitasjon sendt ut av en Chargé d'affaires, i dette tilfellet Japans på Island, invitasjon til offisiell sammenkomst "Chargé d'affaires" er tittelen på to forskjellige kategorier diplomater, det vil si utsendinger i et fremmed land som skal ivareta hjemlandets interesser der. Kategoriene er "chargés d'affaires en pied" ("ministres chargés d'affaires", stasjonssjefer) og "chargés d'affaires ad interim" (midlertidige stedfortredere), eller "chargés des affaires". De representerer sin stat og nyter de samme privilegier og diplomatiske immunitet som andre diplomater. Begrepet "chargé d'affaires" er fransk og betyr «ansvarlig for affærene». Det uttales. Flertallsformen er "chargés d'affaires". Judea. Judea («prise», standard hebraisk: Yəhuda, tiber hebraisk: Yəhûḏāh) (gresk: Ιουδαία) er en betegnelse brukt for fjellene i den sørlige delen av det som var oldtidens Israel (hebraisk: Eretz Yisrael), et område som i dag er delt mellom Israel og Vestbredden, og i noen sammenhenger, Jordan. Judea var i oldtiden og i bibelsk tid et jødisk kongedømme som inkluderte Jerusalem: Kongeriket Juda Fylkesvei 307. Fylkesvei 307 (Fv307) går mellom Bergan og Gravdal i Andebu. Veiens lengde er 10,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Eksterne lenker. 307 Peter Green. Peter Green (født som Peter Allen Greenbaum, 29. oktober 1946 i Bethnal Green, England) er en blues-rockgitarist og en av grunnleggerne av bandet Fleetwood Mac. Fylkesvei 304. Fylkesvei 304 (Fv304) går mellom Vestby i Larvik og Haukerød i Sandefjord. Veiens lengde er 19,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Eksterne lenker. 304 Fylkesvei 301. Fylkesvei 301 (Fv301) går mellom Søndersrød i Larvik og Larvik sentrum. Veiens lengde er 18,0 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Eksterne lenker. 301 Audacity. Audacity er et lydredigeringsprogram som kan brukes på operativsystemene Linux/UNIX, Mac OS 9/OS X og Microsoft Windows. Audacity er fri programvare og er tilgjengelig under GNU General Public License. Programmet følger med en rekke store Linux-distribusjoner, og er oversatt til en mengde språk, blant annet norsk. Funksjonalitet. Man kan gjøre enkel klipping og liming mellom flere lydspor. Man kan zoome ut og inn på lydsporene, og hvis man zoomer langt nok inn, kan man justere lydbølgen manuelt ned til minste detalj. Audacity har en mengde filtere og effekter, for eksempel til å reversere, invertere, endre hastighet og tonehøyde, frekvensfilter og støyfjerning. Det er ingen grense for hvor mange ganger man kan angre. Programmet støtter plugginer i tre formater, nemlig VST, LADSPA og plugginer skrevet i skriptspråket Nyquist. Man trenger ikke kompilator for å skrive sine egne Nyquist-plugginer. Audacity er ikke lagd for komponering av musikk. Tidsskalaen er trinnløs (tilnærmet), ikke oppdelt i takter. Audacity inneholder ingen lydeksempler, men det går an å lage en tone med en spesifisert frekvens og bølgeform. Støttede formater. Programmet kan importere og eksportere lyd i formatene WAV, Ogg Vorbis og MPEG-lyd (inkludert MP2 og MP3-filer, eksport vha. LAME). Det er også mulig å importere rådata. Man kan også spille inn analog lyd fra mikrofon, CD-stasjonen, lydutgangen eller lydinngangen. Audacity har sitt eget xml-baserte lagringsformat for lagring av prosjektfiler, som består av en tekstfil med filendelse.aup og en mappe som inneholder en mengde.au-filer. Hvis audacity kompileres med støtte for biblioteket, kan audacity eksportere og importere filtyper som støttes av dette biblioteket. Nyere utgaver av Audacity kan importere og delvis eksportere i FLAC. Kompilering. Audacity er basert på visualiseringsverktøyet wxWidgets, et bibliotek til å lage grafiske multiplatformsprogrammer. Versjon 1.2 og tidligere av Audacity krever at wxWidgets er kompilert "uten" tilleggene gtk2 eller unicode. Versjon 1.3 av audacity støtter den nyeste wxWidgets, men er foreløpig (januar 06) i betaversjon. Bibliotekene libmad, libsndfile og Vorbis er frivillige. Under Linux/UNIX kompileres Audacity på den vanlige måten, se. LAME-biblioteket for eksportering av MP3 legges til "etter" kompilering via menyen i Audacity. Cecilia Bartoli. Cecilia Bartoli (født 4. juni 1966 i Roma) er en italiensk opera- og konsertsanger (koloratur-mezzosopran) som regnes som vår tids kommersielt mest framgangsrike. Stemmen hennes har en mørk, fyldig klangfarge og hun er allsidig nok til å kunne spille både sopran- og mezzoroller; iblant regnes hun som en sopran med en lav tessitura. Sceneopptredene hennes karakteriseres av en temperamentsfull og naturlig utstråling. Det har lyktes Cecilia Bartoli å trekke glemte komponister fram i lyset og gjøre ukjente operaer levende for publikum. Hun har et stort repertoar som blant annet omfatter verker av Wolfgang Amadeus Mozart, Gioacchino Rossini, Gluck, Vivaldi, Paisiello, Bellini, Donizetti og Salieri såvel som glemte operaer av Haydn, Händel, Halévy og mange andre. Oppvekst og utdanning. Begge foreldrene − Angelo Bartoli og Silvana Bazzoni − var operasangere. Av hensyn til barna gav moren opp en svært lovende solokarriere som sopran, men fortsatte i Romas operakor. Moren forsto tidlig at Cecilia hadde et uvanlig talent og forsøkte å få henne til å satse på sangen, men i barneårene ville Cecilia heller bli turistguide eller flamencodanser. Da datteren var seksten år gammel lyktes det moren å overtale henne til ta sangtimer hos henne. Silvana Bazzoni forble hennes eneste sanglærer også under Cecilias studium ved "Conservatorio di Santa Cecilia" i Roma, som hun påbegynte sytten år gammel. Tidlig karriere. Første gang hun sto på en operascene var som åtteåring, da hun opptrådte som gjetergutt i Puccinis Tosca. Nitten år gammel deltok Bartoli i et talentshow på italiensk tv. Selv om hun ble nummer to, vakte hun stor oppmerksomhet. Til forskjell fra de fleste operasangere ble Bartoli kjent allerede i tjueårene, noe som er uvanlig i et yrke hvor man ikke modner før i trettiårene. Hun hadde sin operadebut som profesjonell i 1987 på Arena di Verona. Året etter fikk hun en rolle som Rosina i Rossinis Barbereren i Sevilla ved operaen i Köln, ved Schwetzinger Festspiele og ved operaen i Zürich til begeistrede anmeldelser. Snart inviterte Herbert von Karajan henne til å synge ved Festspillene i Salzburg, og hun arbeidet med Karajan i Bachs "Messe i h-moll." På denne tiden tiltrakk hun seg også Daniel Barenboims oppmerksomhet da han så henne opptre ved fransk fjernsyns minneforestilling for Maria Callas. I samarbeid med Barenboim og Nikolaus Harnoncourt konsentrerte Bartoli seg nå om Mozartroller som Zerlina i "Don Giovanni" og Dorabella i "Così fan tutte"; deretter utviklet det internasjonale ryet hennes seg hurtig. I 1990 debuterte hun ved Opéra Bastille, som Cherubino i Mozarts "Le nozze di Figaro" og ved Hamburgische Staatsoper som Idamantes i Mozarts "Idomeneo", året etter ved La Scala som Isolier i "Le comte Ory", en opptreden som befestet hennes ry som en av verdens ledende Rossinisangere. Hun debuterte ved Metropolitan Opera i 1991, som Despina i Mozarts Così fan tutte og sang året etter og på samme sted tittelrollen i Rossinis La Cenerentola. Nyere karriere. Til hennes nyere roller hører Fiorilla i Rossinis "Il turco in Italia" ved Covent Garden, Cleopatra i Händels "Giulio Cesare" under Marc Minkowski, "Semele" under William Christie i Zürich og Clari i Halévys opera ved samme navn under Adam Fischer i Zürich. 2007/08 arbeidet Cecilia Bartoli med et prosjekt om den første internasjonale operastjerne, mezzosopranen Maria Malibran (1808-1836). I 2009 beskjeftiget hun seg med prosjektet "Sacrificium" som hadde katstratsangernes historie og lidelse som tema, og spilte inn arier som var skrevet for kastrater. I juni 2010 sang hun for første gang tittelpartiet i Bellinis "Norma" konsertant, med dirigenten Thomas Hengelbrock i Konzerthaus Dortmund. Fra året 2012 skal hun lede Salzburger Pfingstfestspiele. Som utøvende kunstner. Cecilia Bartoli etter en framføring av Rossinis "La Cenerentola" i Salle Pleyel, Paris, 2008 Cecilia Bartoli snakker engelsk, fransk, spansk og tysk, men synger helst på morsmålet italiensk, siden språkfølelsen er sikrest da. Om seg selv sier hun at hun alltid streber etter å videreutvikle seg, utvide repertoaret og se det fra nye perspektiver. Det er viktig for henne å finne fram til røttene og finne noe nytt å oppdage. Cecilia Bartoli har oppdaget mange originalpartiturer av glemte komponister og operaer, og fastslått at diverse arier gjennom tidene er blitt tilpasset sangernes preferanser – og synger dem deretter slik originalpartituret forutsetter (et eksempel er Bellinis "Norma"). Videre bryr hun seg om autentisitet ved å arbeide med orkestre som spiller historiske instrumenter, eksempelvis Concentus Musicus Wien, Il Giardino Armonico, Orchestra La Scintilla og andre. Dette passer også stemmen hennes, som kritikere betegner som «liten» – siden orkestra fra tidlige epoker har færre instrumenter enn det som er vanlig i dag. Bartolis koloraturteknikk ble til å begynne med kritisert for å være for luftig, men etterhvert har hun opparbeidet et tempo og en nærhet som ingen annen, og hun er i stand til å veksle mellom høye og lave partier uten å miste klang og kjerne i stemmen. Cecilia Bartoli synger regelmessig ved de største konsertsaler og operahus. Den nåværende stamscenen er Opernhaus Zürich. Cato Erstad. Cato Erstad (født 31. januar 1964) er en tidligere norsk fotballspiller. Erstad spilte for Hamarkameratene i 13 sesonger mellom 1982 og 1994. Han fikk sin seniordebut mot Moss den 25. april 1982, i en kamp hvor han for øvrig også skåret. Erstad spilte også én kamp for, som var en OL-kvalifiseringskamp mot i 1987. Skjalg Halmøy. Skjalg Halmøy (født 17. mai 1914, død 25. desember 2002) var væreier og handelsmann i fiskeværet og handelsstedet Tinden i Vesterålen. Han var også aktiv i Redningsselskapet og som lokalpolitiker i Øksnes. Skjalg Halmøy ble født i Hamarøy. Høsten 1937 kom han til Tinden som handelsbetjent. Tinden var viktig som fiskemottak, handelssted, poststed og knutepunkt på kysten. Halmøy hadde i utgangspunktet ikke noe forhold til havet eller fiske, men han lærte fort. Da den daværende væreieren Johan Jensen gikk av for aldersgrensen som poståpner i 1946, fikk Skjalg Halmøy og hans kone Helene tilbud om å kjøpe stedet. I årene framover var Tinden et aktivt sted, med flere ansatte og mye liv. Skjalg Halmøy utviklet stedet og skapte ny virksomhet, til tross for at samfunnsutviklingen gikk mot sentralisering og synkende aktivitet på kysten. I mange år var Skjalg Halmøy i Tinden den eneste i distriktet som tok imot fisk om sommeren. Det var mest som service for fiskerne, for den fiskehandelen lønte seg dårlig. Til slutt ble det imidlertid slutt på fiskemottaket i Tinden, og landhandelen ble også mindre og mindre viktig. Den siste fiskeren som rodde fiske fra Tinden sluttet i 1981. Skjalg Halmøy forble likevel viktig for turister og de få som ennå bodde i Øksnes Vestbygd. Den tradisjonelle handelsvirksomheten ble lagt ned, men Skjalg holdt stedet åpent for besøkende. Han var sosial, gjestfri og fortellerglad, og hadde mye å vise fram til de som besøkte Tinden. Han ble en turistattraksjon i seg selv, alltid vennlig og interessert, og han formidlet kystkulturen på en svært god måte. Skjalg Halmøy var også aktiv i Redningsselskapet. Han ble formann i den lokale redningsforeningen Sunderø Kreds alt året etter at han kom til Tinden. Senere var han distriktsstyreleder i Nordre Nordland krets av Redningsselskapet. Han var svært aktiv som loddselger både hjemme i Tinden og når han var på besøk andre steder i Vesterålen. Han ble utnevnt til æresmedlem i Redningsselskapet, og han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Skjalg Halmøy døde jula 2002, og Tinden og Vesterålen ble en attraksjon fattigere. Tinden ble fredet av Riksantikvaren i 1994, og stedet eies nå av en stiftelse. I årene etter at Skjalg Halmøy døde har det vært drevet restaureringsarbeid på bygningene. Butikken holdes åpen i sommersesongen. Tindsøya. Tindsøya er ei øy i Øksnes kommune i Nordland. Øya har et areal på ca. 4,7 km², og høyeste punkt er Tindstinden på 468 moh. Tindsøya er ei av flere øyer i Øksnes Vestbygd. Blant andre øyer i dette området er Dyrøya og Nærøya. Tidligere var det mye aktivitet på disse øyene, men i dag er det få fastboende igjen. I bilens tidsalder er det tungvint å bo på øyer uten veiforbindelse til «fastlandet». De viktigste stedene på Tindsøya er Skipnes og Tinden. Skipnes er et gammelt fiskevær som i dag er bygd om til ferie- og fritidssted. Tinden er et gammelt fiskevær og handelssted som nok er mest kjent for væreier Skjalg Halmøy, som tok imot turister og fiskere i mange år. Skjalg Halmøy døde i 2002, men butikken i Tinden holdes fremdeles åpen i turistsesongen. Liste over Nepals konger. Konge på nepali heter Raja; dronning Rani. Se også. Nepals konger Skipnes. Skipnes er et fiskevær i Øksnes kommune i Nordland. Stedet ligger på Tindsøya i Øksnes Vestbygd. Skipnes var fiskerbondegård fram til begynnelsen av 1900-tallet. Rundt 1. verdenskrig ble det bygd opp et stort fiskemottaksanlegg på stedet, og Skipnes hadde sin storhetstid som fiskevær fram til midten av 1960-årene. Etter det førte sentraliseringspolitikk og dårlig fiske til at stedet ble fraflyttet. De siste årene har imidlertid Skipnes blitt bygd opp på nytt. Stedet har blitt ferie- og fritidssted med rorbuer, restaurant, pub og turistaktivitet. I dag er det utleie av ro- og motorbåter på stedet, og Skipnes er tilrettelagt for dykkere. De siste årene har Skipnes vært base for kajakkløpet Arctic Sea Kayak Race. Fra Skipnes går det merket turløype til det gamle fiskeværet og handelsstedet Tinden, lenger nord på Tindsøya. Øksnes Vestbygd. Øksnes Vestbygd (lokalt ofte kalt bare Vestbygda) er navnet på den vestlige delen av Øksnes kommune i Nordland. Området omfatter de mindre øyene nordvest for Langøya og også noen bygder på Langøya, men ikke Skogsøya. Tradisjonelt har fiske vært viktigste næringsvei i Øksnes Vestbygd, og fram til andre verdenskrig var øyene i Øksnes Vestbygd den sentrale delen av kommunen. De siste tiårene har øyene i området blitt stadig mer avfolket, og i dag er de fleste øyene helt fraflyttet. Bare Skogsøya og Dyrøya har noen få fastboende igjen. Ingen av øyene er knyttet til «fastlandet» (Langøya) med bruer, og transporten til øyene skjer med hurtigbåt. Hurtigbåten går fremdeles daglig fra Myre og Skjelfjord, men anløper nå bare Tunstad og Barkestad fast. Flere andre steder anløpes imidlertid ved behov. Øksnes Vestbygd er et eldorado for padlere om sommeren, og naturen og de gamle fiskeværene trekker flere tusen turister hver sommer. Selv om det er få fastboende igjen, er det fremdeles aktivitet på flere av stedene i området sommerstid. På Skogsøya er en leirskole i full drift, Skipnes og Finnvågan (Finvåg) har gjestegård og rorbuer, og handelsstedet i Tinden holdes fremdeles åpent for turister, selv om væreier Skjalg Halmøy døde i 2002. Øyer i Øksnes Vestbygd. «Lille» Langøya må ikke forveksles med den mye større Langøya i Vesterålen. «Lille» Langøya ligger i Øksnes Vestbygd mellom Dyrøya og «store» Langøya. Martin Walser. Martin Walser (født 24. mars 1927) er en prisbelønnet tysk forfatter, dramatiker, manusforfatter og samfunnsdebattant som er mest kjent for boka "Ein Flugzeug über dem Haus und andere Geschichten" (1955). Ei bok som også ble hans gjennombrudd som forfatter. Uttalelser om nazismen og Holocaust. Den 11. oktober 1998 mottok han den prestisjetunge fredspris som deles ut av Den tyske bokhandlerforeningen. Overrekkelsen fant sted i Paulskirche i Frankfurt, og ved den anledning holdt fredsprisvinneren en tale slik tradisjonen tilsier. Talen ble beskrevet som et retorisk mesterstykke, men initierte en ny runde i debatten om hvordan Tyskland i dag skal forholde seg til sin nazistiske fortid. Walsers hovedbudskap var at det tyske folk måtte bli ferdig med sine skyldbetyngede minner om fortiden. Hans argumentasjon gikk ikke ut på å redusere eller benekte noen av de faktiske hendelser som hadde funnet sted. Han forsøkte heller ikke å relativisere Holocaust. Det Walser kritiserte, var hvordan tyskere selv stadig lot sin nazistiske fortid gripe inn i livsstil og begivenheter i nåtidens Tyskland. Han mente at det hadde skjedd en «ritualisering» slik at denne skyldbelagte fortid stadig kom i fokus ved nye minnesmerker, feiringer av begivenheter og pliktmessige påminnelser om Auschwitz. Selv om nok mange tyskere syntes at han hadde et poeng, utløste talen også sterke motangrep, særlig fra liberalt og radikalt hold, og Ignatz Bubis – President i Det jødiske sentralråd i Berlin – anklaget Walser for antisemittisme. Familie. Martin Walser er far til skuespillerinnen Franziska Walser. Bumerang. Bumerang er et kastevåpen opprinnelig laget av trevirke, men nå også gjort i komposittmaterialer. Bumerangen ble opprinnelig oppfunnet av australske aboriginene, men lignende våpen finnes også blant folkeslag i det nordøstre Afrika, indianerstammer i Arizona og Sør-California, og i India. Den eldste bumerangen som er funnet ble oppdaget i Polen og antas å være omkring 20 000 år gammel.. Bumeranger finnes i mange forskjellige former og størrelse avhengig av opphavet og det tiltenkte formål. Den mest gjenkjennbare typen er den returnerende bumerangen som er en form for kastepinne som når den blir kastet på korrekt vis flyr i en bue og kommer tilbake til utgangspunktet. Andre typer er av den ikke-returnerende sorten, og enkelte igjen blir ikke kastet, men blir brukt som slagvåpen i nærkamp av aboriginer. Bumerangens bruksområde omfatter blant annet jaktvåpen, musikkinstrument, slagvåpen og leke. Størrelsen på bumeranger fra ende til ende varierer fra 10 cm til over 2 meter i lengde. Enkelte bumeranger kan ha utskjæringer eller være malt i et design som gir mening til den som laget den. De fleste bumeranger man ser i dag er enten av turist- eller konkurransevariantene, og er nesten utelukkende av den returnerende typen. Historie. Bumerang-liknende gjenstander har blitt brukt over hele verden til jakt, religionsutøvelse og fritidsaktiviteter. Opphavet er fremdeles ikke fullstendig avklart. Forskning har vist at eldgamle stammer i Europa brukte spesielle kasteøkser. I tillegg ble det av faraoen i det gamle Egypt brukt en type pinne for å jakte på fugler. Forøvrig har det i bumerang-landet Australia blitt brukt bumeranger og jakt-pinner i mange tusen år. Navnet har sin opprinnelse hos en australsk aboriginstamme kalt Turuwal, som holdt til sør for Sydney i Australia. I dag blir bumeranger mest brukt som sport. Det finnes flere forskjellige typer kaste-konkurranser: presisjon på returen, trikse-kasting, maksimal tid i luften, utholdenhet og annet. Dagens bumeranger er vanligvis konstruert av tre, plast eller komposittmaterialer, og finnes i mange farger og fasonger. De fleste bumeranger til sportsbruk veier mindre enn 100 gram, og bumerangene som brukes i maksimal tid i luften-konkurransene veier ofte mindre enn 25 gram. Kryptozoologi. Kryptozoologi er læren om mytologiske dyr, ukjente dyr og/eller utdødde dyr, som man antar kan eksistere eller ha eksistert, selv om det ikke finnes tradisjonelle bevis på deres eksistens. Mange kryptozoologer er zoologer, biologer eller har andre lignende yrker. Fagfeltet er gjerne tett knyttet til jakt på slike dyr og beviser for deres eksistens, ofte med betydelig innslag av overbevisning på tross svakt vitenskapelig fundament, og ofte med innslag av konspirasjonsteorier. Tett på fagfeltet er bestiarier fra middelalderen, disse skildret fiktive dyr. Kryptozoologer interesserer seg hovedsakelig for store ukjente dyr. Disse kan katalogiseres i tre grupper; som ukjente dyr (drager, sjøorm, yeti og lignende), antatt utdøde dyr som fremdeles er i live (pungulv og lignende), eller store dyr som befinner seg et sted de ikke burde være (leoparder i Sør-England). Et eksempel på et uløst problem er historien om Mokele-mbembe som skal leve i jungelen i Kongo. Er det et reelt vesen, er det en utdødd plesiosaur, eller er det en ny art av neshorn med lang hals. Tidligere er flere historier avvist som fabler, men har senere vist seg å medføre riktighet. Eksempler på slike bekreftede historier er kjempeblekksprut, fjellgorilla ("Gorilla beringei beringei"), nebbdyr og okapi ("Okapia johnstoni"). På en side kan kryptozoologi betraktes som helt legitim jakt på nye dyrearter – alt fra nye rundormer, via nye biller og tiger, til en og annen ny mus eller kanskje ape. Disse funnene har gjerne opphav i vitenskapelige arbeider som i noen tilfeller understøttes på et tidlig tidspunkt med fabler og historier fra lokalbefolkning i et område. På den andre siden kan kryptozoologi sees på som dyrkningen av fabeldyr. Uansett hvor lite sannsynlig det er at det finnes en sjøorm i Loch Ness, en Bigfoot i Rocky Mountains, eller en dinosaur i Afrika, finnes det alltid noen som aldri vil gi opp å tro på dem. Disse vil gjerne støtte seg på for svake historier, selv der holdbare vitenskapelige funn viser at påstandene ikke kan medføre riktighet. Hypokondri. Hypokondri er en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har. Statens helsetilsyn sier blant annet følgende om sykdommen: «Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser». Redselen varer i minst et halvt år, og medisinske undersøkelser virker ikke beroligende. Man kan selv ha en anelse om at angsten er overdreven, men klarer likevel ikke å kontrollere den. Angsten fører ofte til store problemer, både hjemme og på arbeidsplassen. Symptomer. Symptomene er de samme som ved annen angst. Hjertet dundrer, adrenalinet pumper, magen kniper seg, det prikker i huden og brystet strammer seg til. Disse angstsymptomene oppfattes gjerne som tegn på alvorlig fysisk sykdom. For en hypokonder blir selv normale eller trivielle problemer med kropp og helse tolket som foruroligende eller livsfarlige. Noen hypokondere lider av dysmorfofobi, en forestilling om at det er noe galt med deler av kroppen eller utseendet deres. Medisinering. Placebo blir brukt for å narre pasienten til å tro at han/hun er frisk. Johannes XXIII (motpave). Johannes XXIII (født Baldassare Cossa ca. 1370, død 22. desember 1419) var motpave fra det pisanske partiet fra 1410 til 1415. I mai 1408 var daværende kardinal Cossa, en av syv kardinaler som forlot pave Gregor XII. De gikk sammen med dem som var lojale overfor motpaven Benedikt XIII, og innkalte konsilet i Pisa. Cossa ledet dette konsilet, som i 1409 valgte motpave Alexander V. Året etter ble Cossa selv valgt av de samme kardinalene. Ifølge historikeren Edward Gibbon ble Johannes XXIII siktet for sjørøveri, mord, voldtekt, sodomi og incest. Dette må sees i lyset av det politiske klimaet, og de fleste anklagene var antagelig ikke ekte, men ble fremmet i stedet for mer kompliserte politiske anklager. Han ble fengslet etter konsilet i Konstanz i 1415. I 1418 ble han tatt i nåde av pave Martin V, og da han døde i 1419 var han kardinalbiskop av Tusculum. Etter at Johannes hadde vært et av de mest populære pavenavnene – det er fortsatt det navnet som har blitt båret av flest paver – skulle det gå mer enn 500 år før en pave igjen tok dette navnet, Johannes XXIII (1958–1963). Da han valgte navnet var det usikkert om han skulle kalles seg Johannes XXIII eller Johannes XXIV, men han valgte XXIII, og slo dermed fast en gang for alle at Cossa var en motpave. Johannes 23 Oversvømmelse. Oversvømmelse er en naturlig, men ofte uventet, hendelse som skjer når vann skyller over et landområde. De kan opptre når mye vann samler seg til ett sted, for eksempel på grunn av flom, store nedbørsmengder, vind som blåser en bestemt retning, stor snøsmelting, orkaner, springfloer eller en kombinasjon av disse. Flom skjer gjerne ved at elver går over breddene sine, men oversvømmelse kan også skje ved at havet eller sjøer gjør det samme. Angkor Vat. Angkor Wat sett fra luften Angkor Vat, eller Angkor Wat ((ângkôr vatt), «tempelet i Angkor» på khmer) er det mest berømte tempelet i ruinbyen Angkor noen kilometer nord for byen Siem Reap i det nordlige Kambodsja. Tempelkomplekset ble bygget av kong Suryavarman II (1113–50) som en hinduistisk helligdom for guden Vishnu og forestilte det hinduistiske universet. På 1300- eller 1400-tallet ble tempelet konvertert til en theravada-buddhistisk helligdom; noe det mer eller mindre fortsatte å være helt til i dag, selv om resten av Angkor ble oppgitt på 1500-tallet. Tempelet anses for å være det arkitektoniske høydepunktet i den klassiske khmerkulturen, og sammen med resten av Angkor-området ble Angkor Vat i 1992 satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Angkor Vat kombinerer to grunnformer av khmertempler: tempelfjellet og det senere galleritempelet. Det er designet for å representere fjellet Meru, som er hjemsted for guddommene i hinduismen. Innenfor en vollgrav og en ytre mur på 3,6 km er det tre gallerier som alle er hevet over det forrige med fem store tårn i et kryss i sentrum. Tempelet er i motsetning til de fleste andre templene i området vendt mot vest, og betydningen av dette er ikke klar. En teori om årsaken er at tempelet var et mausoleum, mens en annen forklaring er at tempelet var dedikert til Vishnu. Tempelet har undergått en omfattende restaurering siden det ble kjent i den vestlige verden i 1857. Maurice Glaize, som blant annet skrev den stadig mye brukte guideboken "Monumentene i Angkorgruppen", ledet restaureringsarbeidet i perioden 1936–45. Tempelet er generelt beundret for sin storslåtthet og harmonien i dets arkitektur, samt de omfattende basrelieffene utsmykket med religiøse fortellinger og tallrike devaer (vennlige guddommer), asuraer (demoniske guddommer) og apsaraer (nymfer). Kambodsja bruker tempelet som symbol for landet. Det opptrer i landets flagg og er landets største turistattraksjon. Etymologi. Siden det verken er funnet en grunnstele eller samtidige inskripsjoner som henviser til tempelet, er dets opprinnelige navn ukjent, men det kan ha vært kjent som "Vrah Vishnulok" (norsk «Den hellige bolig for den store Vishnu») etter den sittende guddom. Man vet riktignok at det har vært kjent som "Preah Pisnulok" etter den posthume tittelen til dets grunnlegger, Suryavarman II. Det moderne navnet, Angkor Wat, som er brukt siden det 16. århundre, betyr «bytempel». "Angkor" er en dialektisk form av ordet "nokor", som stammer fra sanskritordet "nagara" (hovedstad), mens "wat" er khmerordet for tempel. Plassering og bruk. Angkor Wat er det sydligste av templene i hovedgruppen av templer ved Angkor. Angkor Wat er en unik kombinasjon av et tempelfjelldesign, som var standarddesign for Khmerrikets statstempler, og et konsentrisk galleritempeldesign, og det er dessuten innflytelse fra Orissa og Chola fra Tamil Nadu, India. Tempelet representerer det hellige fjellet Meru, som er hjemstedet for guddommene i hinduismen. De fem tårnene i et kryss symboliserer de fem toppene på fjellet og murene og vollgraven fjellkjedene og havet som omgir det. Adgang til de øvre områdene av tempelet var forbeholdt prestene og de kongelige, mens vanlige mennesker kun hadde adgang til det laveste nivået. I motsetning til de fleste khmertempler er Angkor Wat orientert mod vest og ikke øst. Dette har fått mange (inklusive Maurice Glaize og George Coedès) til å konkludere at Suryavarman hadde planlagt det som et begravelsestempel. Ytterligere beviser for dette synspunkt gis av basrelieffene, hvis historie fortelles mot uret — "prasavya" i hinduterminologi — hvilket er det motsatte av den normale rekkefølgen, og ritualer i forbindelse med brahmiske begravelsesseremonier finner sted i denne rekkefølgen. Arkeologen Charles Higham beskriver likeledes en gjenstand som kan ha vært en begravelseskrukke som ble funnet i det sentrale tårnet. Freeman og Jacques innvender riktignok at flere andre templer avviker fra den typiske østlige retningen og foreslår at Angkor Wats retning var begrunnet i dets innvielse til Vishnu, som var forbundet med vest. Mannikkas forslag har blitt mottatt med en blanding av interesse og skepsis i akademiske kretser. Hun distanserer seg selv fra andres spekulasjoner, slik som Graham Hancocks om at Angkor Wat er en del av en representasjon av stjernebildet Dragen. Byggemåte og byggestil. Det nordvestlige tårnet i det indre galleriet ved solnedgang Angkor Wat er et eksempel på stilen i den klassiske khmerarkitekturen — Angkor Wat-stilen — som det har gitt navn til. På 1300-tallet hadde khmerarkitektene blitt dyktige og sikre i bruken av sandstein (i stedet for murstein eller lateritt) som det primære byggematerialet. De fleste av de synlige områdene er av sandsteinsblokker, mens det er brukt lateritt til den ytre muren samt ikke-synlige strukturelle deler. Hvilket bindemiddel som er brukt til å samle blokkene, er ennå ikke endelig klarlagt, men både naturlig harpiks og lesket kalk har blitt foreslått. Angkor Wat har spesielt tiltrukket seg oppmerksomhet for harmonien i designet, som har blitt sammenlignet med arkitekturen i antikkens Hellas eller oldtidens Rom. Ifølge Glaize fremviser tempelet «"en klassisk perfeksjon ved den avgrensede monumentalitet av de fint avbalanserte elementene og den presise oppstilling av proporsjonene. Det er et arbeide preget av makt, enhet og stil"». De karakteristiske elementene for den arkitektoniske stilen inkluderer: spissbuede tårn formet som lotusknopper; halv-gallerier for å utvide forbindelsesganger; aksegallerier som forbinder innelukker og korsterrasser langs hovedaksene i tempelet. Typiske dekorative elementer er guddommer og nymfer, basrelieffer og på pedimentene omfattende og fortellende scener. Billedhuggerarbeidene på Angkor Wat anses for å være konservative, da de er mer statiske og mindre yndefulle enn tidligere arbeider. Andre elementer i designet har blitt ødelagt av plyndring og tidens tann, blant annet forgylt stukkatur på tårnene, forgylning av noen av figurene i basrelieffene og treloft og -dører. Angkor Wat-stilen ble etterfulgt av stilen i Bayonperioden, hvor kvalitet ofte ble ofret fremfor kvantitet. Andre templer i samme stil ved Angkor er Banteay Samré, Thommanon, Chau Say Tevoda og de tidlige Preah Pithutemplene. Utenfor Angkor er andre eksempler Beng Mealea og deler av Phanom Rung og Phimai i Thailand. Konstruksjonsteknikker. Steinene, glatte som polert marmor, ble lagt uten mørtel med svært tette skjøter som noen ganger var vanskelige å finne. Blokkene ble i noen tilfeller holdt sammen av tappsammenføyninger, andre steder brukte de svalehale og gravitasjon. Blokkene ble antakelig satt på plass ved hjelp av en kombinasjon av elefanter, tau, trinser og bambusstillas. Henri Mouhot registrerte at de fleste av blokkene hadde hull som var 3 cm dype og 2,5 cm i diameter. Det er flere hull på større blokker. Noen forskere har antydet at disse ble brukt til å binde dem sammen med jernstenger, mens andre hevder de ble brukt til å holde midlertidige pinner for å hjelpe til med å manøvrere dem på plass. De kambodsjanske arkitektene lagde aldri buer lik de som ble brukt av romerne, men de benyttet seg av utkragede buer. Buene viste seg ofte å være ustabile og kollapset gjerne. Monumentet er laget av enorme mengder sandstein, like mye som Khafrepyramiden i Egypt (over 5 millioner tonn). Sandsteinen måtte transporteres fra et stenbrudd i Kulenfjellet omtrent 40 km nordøst for Angkor. Steinene ble sannsynligvis transportert på flåter langs Siem Reapelven. Ved utforskingen av Angkor fjernet franskmennene mange av monumentene med de samme metodene. Noen statuer tatt av franskmennene gikk tapt da flåtene kantret. En moderne ingeniør anslår at det ville ta 300 år å fullføre Angkor Wat i dag. Det er likevel dokumentert at byggingen ble påbegynt like etter Suryavarman II kom til tronen og ble avsluttet like etter hans død, og tok altså ikke mer enn 40 år. Nesten alle flater, kolonner, overliggere og selv taket har utskjæringer. Det er kilometer med relieffer som illustrerer scener fra indisk litteratur inkludert enhjørninger, griffer, bevingede drager som trekker vogner samt krigere som følger en leder som rir på en elefant og himmelske danserinner med forseggjorte frisyrer. Galleriveggen alene er dekorert med nesten 1000 kvadratmeter relieffer. Hull på noen av veggene indikerer at de kan ha vært dekorert med bronseplater. Disse var svært verdifulle i gammel tid, og var et yndet mål for røvere. Ytre innelukke. Et oversiktskart over Angkor Wat. Den ytre muren (1024 × 802 m og 4,5 m høy) er omgitt av en 30 m bred forplass og en 190 m bred vollgrav. Adgang til tempelet skjer via en jorddemning mot øst og en hevet sandstensvei mot vest; sistnevnte, som er hovedinngangen, er en senere tilføyelse, og den har kanskje erstattet en trebro. Ved hvert verdenshjørne er det en overdimensjonert dørkonstruksjon, kalt en gopura. Den vestlige er langt den største og har tre tårnruiner. Glaize noterer at denne gopuraen både skjuler og kopierer formen på hovedtempelet. Under det sydlige tårnet står en statue av Vishnu, kjent som «Ta Reach», som kanskje opprinnelig har vært i tempelets sentrale alter. Det løper gallerier mellom tårnene og så langt som til to ytterligere innganger på hver side av gopuraen, som ofte omtales som «elefantporter» da de er store nok til at tillate at disse dyrene kan komme inn. Disse galleriene har kvadratiske søyler på den ytre (vestlige) siden og en lukket mur på den indre (østlige) siden. Loftet mellom galleriene er dekorert med lotusrosetter; mens den vestlige side av muren er dekorert med dansende figurer og den østlige siden med vinduer med rekkverk, dansende mannlige figurer og devaer, inklusive en (syd for inngangen) som er den eneste som viser en devas tenner. Den ytre muren inneslutter et område på, som ut over området med det egentlige tempelet opprinnelig var bebygd med en by, og nord for tempelet det kongelige palass. Som alle sekulære bygninger i Angkor var disse bygningene oppført av ikke-holdbare materialer og ikke stein, så bortsett fra konturerne av noen av veiene er det ingenting igjen av dem, og det meste av arealet er nå dekket av skog. En 350 m lang adgangsvei med nagarekkverk og seks sett trapper som leder ned til byen på hver side forbinder den vestlige gopuraen til det egentlige tempelet. Hver side har likedan et bibliotek med innganger i hvert verdenshjørne foran det tredje sett av trapper regnet fra inngangen og en dam mellom biblioteket og selve tempelet. Dammene og korsterrassen, som voktes av løver, og som forbinder adgangsveien med den sentrale strukturen, er senere tilføyelser. Den sentrale strukturen. En modell som viser den sentrale strukturen. Tempelet står på en jordterrasse som er hevet over nivået hvor den omkringliggende byen lå. Det består av tre rektangulære gallerier, hvert av dem høyere enn det foregående, som stiger opp mot et sentralt tårn. Mannikka tolker disse galleriene som en dedikasjon til kongen, Brahma, månen og Vishnu. Hvert galleri har en gopura ved hvert punkt, og de to indre galleriene har begge tårn i hjørnene. Sammen med det sentrale tårnet er tårnene plassert som prikkene i femtallet på en terning. Fordi tempelets hovedindgang vender mot vest er de store elementene inne i tempelet forskjøvet mot øst, noe som gir mer plass på den vestlige siden av hvert innelukke og galleri. Av samme grunn er vestvendte trinn mindre steile enn trinnene på de øvrige sidene. Det ytre galleriet måler 187 × 215 meter med paviljonger foran tårnene i hvert hjørne. Galleriet er åpent mot yttersiden av tempelet med halvgallerier med søyler som utvider og støtter strukturen. Det ytre galleriet forbindes på den vestlige siden med det andre innelukket av en korsformet søylegang kalt "Preah Poan" («De tusen Buddhaers hall»). Grunnen til navnet er at avbildninger av Buddha har blitt etterlatt i søylegangen av pilegrimer gjennom århundrer, hvorav de fleste riktignok er fjernet nå. Dette området av tempelet har mange inskripsjoner om pilegrimenes gode gjerninger, de fleste på khmer, men også noen på burmesisk og japansk. De fire små gårdsrommene som avgrenses av søylegangen har muligens opprinnelig vært fylt med vann. Nord og sør for søylegangen ligger det bibliotek. Videre opp er den andre gallerirekken og de indre galleriene forbundet med hverandre av en korsformet terrasse og flankert av biblioteker. Også denne terrassen er en senere tilføyelse. Fra det andre nivået og oppover myldrer devaer på murene, alene eller i grupper på opp til fire. Det andre nivåets innelukke er 100 x 115 meter og har kanskje opprinnelig vært oversvømmet for å symbolisere havet omkring fjellet Meru. Tre sett trapper på hver side leder opp til hjørnetårnene og gopuraene i det indre galleriet. De meget steile trappene symboliserer hvor vanskelig det er å stige opp til gudenes kongerike. Dette indre galleriet, kalt "Bakan", er en 60 × 60 meter stor plass med aksegallerier som forbinder hver gopura med det sentrale alteret og underaltre plassert i hjørnetårnene. Loftene i galleriene er dekorert med et slangekroppsmotiv som ender i løvehoder eller garudahoder. Uthoggede overliggere og pedimenter utsmykker inngangene til galleriene og altrene. Tårnet over det sentrale alteret reiser seg 43 meter fra terrassen og i alt 65 meter fra bakken. I motsetning til tidligere eksempler på templer bygget som tempelfjell er det sentrale tårnet høyere enn de omgivende fire. Selve alteret, som opprinnelig var åpent og med en statue av Vishnu, ble omgitt av murer da tempelet ble konvertert til buddhismen, hvor de nye murene viser stående Buddhaer. I 1934 gravde konservatoren George Trouvé ut hullet under det sentrale alteret, og fant det fylt med sand og vann da det allerede hadde blitt plyndret for sine skatter. I 23 meters dybde fant han likevel to sirkulære gullblader som hadde fungert som en offergave i forbindelse med grunnleggelsen. Utsmykning. Avbildninger av guddommer er karakteristiske for Angkor Wat-stilen. Integrert med arkitekturen i bygningen og en av grunnene til Angkor Wats berømmelse er den omfattende utsmykningen som primært består av friser av basrelieffer. Den indre muren i det ytre galleriet har en serie store scener som primært viser episoder fra hindufortellingene Ramayana og Mahabharata. Higham har kalt disse for "«det største kjente lineære eksempel på steinudhugging»". Regnet fra det nordvestlige hjørnet og mot klokken viser de vestlige galleriene slaget ved Lanka (fra Ramayana, hvor Rama beseirer Ravana) og slaget ved Kurukshetra (fra Mahabharata, som viser den gjensidige tilintetgjørelsen av Kaurava- og Pandava-klanene). På det sydlige galleriet følger den eneste historiske scenen, et opptog med Suryavarman II, deretter følger de 32 helveter og 37 himmeler i hindumytologien. "«Yama, overdommeren med utallige armer, ridende på en bøffel peker ut for sine to bisittere – registratorene Dharma og Sitragupta – de uheldige sjeler som skal kastes ned i helvete for å lide en raffinert ondskap som til tider ser ut til å være ute av proporsjoner med alvoret av den forbrytelsen som er begått. Således får personer som har skadet andres eiendom sine ben brukket, fråtsere blir delt i to, ristyver blir påført skader av enorme gjenstander av glødende jern, og de som har plukket blomster i Shivas hage får sine hoder gjennomboret av nagler og tyver blir utsatt for kalde ubehageligheter.»" På det østlige galleriet ses en av de mest beundrede scenene, "Kjerningen av havet av melk", som ifølge Glaize viser 92 asuraer og 88 guddommer som bruker slangen Vasuki til å kjerne havet av melk under Vishnus veiledning. Mannikka kan riktignok bare telle 91 asuraer og forklarer det asymmetriske antallet med at de representerer antallet dager fra vintersolhverv til vårjevndøgn og fra vårjevndøgn til sommersolhverv. Grunnen til de forskjellige fortolkningene er at en av apsuraene ikke står sammen med de andre 91, men flyr over dem. Scenen følges av en avbildning av Vishnu som beseirer asuraer (en tilføyelse fra det 16. århundre). Det nordlige galleriet, hvor håndarbeidet ifølge Glaize er dårligst, viser Krishnas seier over Bana og en kamp mellom hindugudene og asuraer. De nordvestlige og sydvestlige hjørnepaviljongene viser begge adskillig mindre scener, hvorav de fleste er fra Ramayana eller om Krishnas liv, mens motivene for andre ennå ikke er klarlagt. Historie. Tempelet ble bygget i første halvdel av det 12. århundre under Suryavarman IIs styre (han regjerte 1113 – ca. 1150). Det ble bygget som kongens hovedstad og statstempel dedikert til Vishnu. Innenfor murene sto husene tett i tett rundt tempelet, men i dag er det kun tempelet som står igjen siden de øvrige bygningene ble bygget av forgjengelige materialer. Noen av basrelieffene er ikke gjort ferdig og det antas at arbeidet ble stoppet ved kongens død. I 1177 ble Angkor plyndret av Chamriket, khmerrikets tradisjonelle fiende. Senere ble riket gjenreist, men med en ny hovedstad. I det 14. eller 15. århundre ble tempelet omdannet til sitt nåværende theravadabuddhistiske bruk. Angkor Wat er usedvanlig blant templene omkring Angkor i og med det aldri ble helt forlatt, selv om det ble forsømt etter det 16. århundre. Noe av forklaringen på at tempelet var bebodd kan sikkert ligge i det faktum at vollgraven virket som et forsvar mot at jungelens vegetasjon overgrodde tempelet og dermed ødela beboelsesmulighetene. "«Et av disse templene — en rival til Salomons, og reist av en eldgammel Michelangelo — tar muligens en ærefull plass ved siden av våre vakreste bygninger. Det er mer storslått enn noe etterlatt av grekerne eller romerne og viser en trist kontrast til den tilstand av barbarisme som nasjonen nå er sunket ned i.»" Mouhot, som andre tidlige vestlige besøkende, var ute av stand til å fatte at khmerene kunne ha bygget tempelet og daterte det feilagtig til omkring samme tid som oldtidens Rom. Angkor Wats sanne historie ble kun langsomt puslet sammen under opprydnings- og restaureringsarbeidet som ble utført i hele Angkorområdet fra slutten av det 19. århundre. Franskmennene fikk kontroll over området i 1907, og i 1908 ble det ansatt en øverste ansvarlig for restaureringen samt flere tusen hjelpere. Ryddingen av området omkring Angkor Wat foregikk fra 1908 til 1911, hvorpå det egentlige restaureringsarbeidet kunne begynne. Arbeidet ble i perioden 1936-1945 ledet av Maurice Glaize, som blant annet skrev guideboken "Monumentene i Angkorgruppen", som stadig er den mest utbredte guideboken om Angkor. Arbeidet med å kartlegge og restaurere i hele Angkor-området fortsatte fram til 1972, da arbeidet ble avbrudt fram til 1990-tallet av Røde Khmers kontroll over landet og den etterfølgende borgerkrigen. Angkor Wat har på samme måte som de andre templene i området gjennom århundrer vært utsatt for plyndringer og ødeleggelser. De senere år har plyndringene riktignok forflyttet seg til fjernereliggende templer, og Angkor Wat er ikke så utsatt lenger. Siden fredsavtalene trådte i kraft på 1990-tallet har Angkor Wat sett en gjenopptagelse av innsatsen for å bevare tempelet og en massiv økning av turismen og tempelet ble i 1992 en del av det UNESCOutnevnte verdensarvsområdet "Angkor". I januar 2003 sirkulerte det et falskt rykte om at en thailandsk såpeoperastjerne hadde hevdet at Angkor Wat tilhørte Thailand. Dette medførte at det brøt ut opptøyer i Phnom Penh, hvor det blant annet ble satt fyr på den thailandske ambassade. Angkor Wat i dag. Angkor Wat er det mest fremtredende nasjonale symbolet i Kambodsja, et symbol for Khmerkulturen og det kambodsjanske folk i dag. Det brukes i en rekke ulike sammenhenger, blant annet i det nasjonale flagget og på pengesedlene. Selv under Røde Khmerregimet var en gylden silhuett av tempelet en del av kambodsjanske flagget. Bygningene har likevel mange skader. Værforhold, tropisk vegetasjon og menneskelig destruktivitet, som thaienes plyndring på 1500-tallet, har tæret på templene. En annen grunn til forfallet er at khmerene fra 1300-tallet gikk over til buddhismen, slik at ikke flere nye templer ble bygget. Anlegget har siden det 16. århundre fungert som en buddhistisk helligdom, og det er funnet over 40 inskripsjoner med theravadabuddhistisk lære datert fra 1546 til 1747. På grunn av den politiske situasjonen i Kambodsja, også i andre halvdel av det 20. århundre, var restaurering knapt mulig, i dag er ulike nasjonale og internasjonale organisasjoner engasjert for å hindre videre forfall av Angkor Wat. Foruten turister hører buddhistiske munker til de daglige besøkende til tempelet. Restaureringsarbeidet. a>) viser de intakte halvgalleriene på de nederste nivåene og tårnene i hjørnene av galleriene på andre nivå. Restaureringsarbeidet som foregår på Angkor Wat i dag ledes av organisasjonen APSARA, som er en statlig organisasjon dannet etter at Angkorområdet ble utnevnt til verdensarvsområde i 1992. Organisatorisk er APSARA ut over den kambodsjanske regjering også underlagt ICC (International Coordinating Committee for the Safeguarding and Development of the Historic Site of Angkor), som i styret har representanter for UNESCO, Japan og Frankrike. Især japanske, franske og tyske organisasjoner bistår med restaureringsarbeidet. En av disse er German Apsara Conservation Project (GACP), som er en organisasjon som arbeider for å beskytte guddommer og nymfer og andre basrelieffer fra skade. En undersøkelse foretatt av denne organisasjonen konkluderte at omkring 20 % av guddomsbildene var i en meget dårlig tilstand, primært på grunn av naturlig nedbrytning, men delvis også grunnet ødeleggelser fra tidligere bevaringsforsøk. Andre arbeider inkluderer reparasjon av sammenraste seksjoner av strukturen og forhindring av ytterligere sammenrasing. Et eksempel på dette er at den vestlige fasaden på det øvre nivået har vært støttet av pillarer siden 2002. Restaureringsarbeidet har blant annet også blitt utført av en japansk gruppe, som gjorde ferdig restaureringen av det nordlige biblioteket i det ytre innelukket i 2005, og av World Monuments Fund, som begynte arbeidet med å restaurere "Kjerningen av havet av melk" i 2008. Turisme. Siden de første grupper av turister besøkte Angkor Wat i 1907 har tempelet blitt en stor turistattraksjon. I 2004 og 2005 kom det ifølge offisielle kilder henholdsvis 561 000 og 677 000 utenlandske besøkende til Siem Reap-provinsen, eller omtrent 50 % av alle utenlandske turister til Kambodsja for begge år. Den økte tilstrømmingen av turister de senere år har hittil ikke forårsaket større skader på Angkor Wat, bortsett fra litt graffiti. Det har dessuten blitt føyd til rep og tretrapper for å beskytte henholdsvis basrelieffene og gulvene. Turismen har innbragt ekstra midler til vedlikehold – i 2000 ble ca. 28 % av billettinntektene brukt på templene – selv om det meste av arbeidet har blitt utført av utenlandsk finansierte grupper. Forsnes. Forsnes er et tettsted i Hitra kommune med vel 80 innbyggere (2001). Stedet fikk Hitras første fergeforbindelse i 1961 med forbindelse til Kristiansund. Ordinær fergedrift ble lagt ned i 2007. Sommeren 2008 ble det satt opp en egen sommerferge fra Sandvika fergekai på Tustna til Edøy i Smøla og videre til Forsnes. Forsnes kapell ble reist i 1935 etter at Kvenvær gamle kirke ble flyttet fra Hakkbuan ved Kvenvær til Forsnes. Bygningen erstattet en tidligere kirke på stedet fra 1763. .fr. .fr er Frankrikes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet er administrert av AFNIC, som også administrerer ".re" og ".tf". Registrering. Bortsett fra disse seks andrenivå-domenene reserverer AFNIC også retten til å introdusere sektor-baserte andrenivå-domener. Et eksempel på dette vil være ".gouv.fr"-domenet som er reservert for å identifisere nettstedene til franske regjeringsinstitusjoner. Registreringer behandles av akkrediterte registrarer. Dolmøya. Dolmøya er ei øy i Hitra kommune med vel 450 innbyggere. På øya ligger flere tettsteder i varierende størrelse, men med Kjerringvåg som det største. Inntil Frøyatunnelen stod ferdig i 2000 gikk det ferge mellom Kjerringvåg og Flatval på Frøya. Dolmøya fikk veiforbindelse til fast-Hitra i 1961 da Vettastraumen bru ble åpnet. På øya finner en Dolm kirke fra 1920. Kirka er imidlertid gjenoppbygget flere ganger og det eldste kirkestedet er trolig fra senmiddelalderen. Dolm kirke erstattet en eldre og liten stavkirke fra tidlig middelalder, ca. år 1000, på Undås. Dolm kirke er bygget i romansk stil med rundbuer og tykke steinvegger. Den har vært brannherjet etter lynnedslag og gjenreist igjen fire ganger (1709, 1772, 1848 og 1920). Funn tyder imidlertid på at det har vært flere branner, og at minst en gang har folk brent inne i kirken. Dolm kirke er omgitt av mange legender. Blant annet har det blitt sagt at det hviler en forbannelse over den, at kirken skal brenne hvert hundrede år. Det fortelles også at det spøker på den gamle kirkegården. Dolmen by er kanskje Hitras best kjente severdigheter med flere hundre miniatyrhus, havneområde mv. Etter en omflakkende tilværelse fikk byen til slutt en permanent plassering ved Dolmsundet Hotell på fast-Hitra i 2001. Vinterpalasset. Vinterpalasset, bygning i Sankt Petersburg i Russland der de forhenværende tsarene residerte. Palasset kjennes igjen på sin grønne fasade i barokkstil. Sin nåværende utforming fikk det mellom 1754 og 1763 da det ble bygget som vinterresidens for de russiske tsarene. Arkitekt var Bartolomeo Rastrelli. I 1905 var området rundt palasset åsted for en massakre da Tsarens soldater skjøt på fredelige demonstranter, en hendelse som ble kjent som den blodige søndagen, det er anslått at om lag 1 000 ble drept eller såret. Etter februarrevolusjonen 1917 tjente det som hovedkvarter for den provisoriske russiske regjeringen. Deretter ble det stormet av Bolsjevikene, hvilket utgjorde begynnelsen på oktoberrevolusjonen. Palasset er et av 6 bygg som utgjør kunstmuséet Eremitasjen. Patmos. Pàtmos (Gresk, "Πάτμος") er en liten gresk øy som ligger i Egeerhavet. Den er en av de nordligste av øyene i øygruppen Dodekanesene. Øya er 34 kvadratkilometer. På øya bor 2500 innbyggere. De fleste er bosatt i havnebyen Skala og klosterbyen Chora. Øya ble bosatt av tyrkere fra 1523 og bli ikke gresk igjen før etter 2.verdenskrig, nærmere bestemt 7.mars 1948. Pàtmos er mest kjent som den øya der apostelen Johannes hadde sine åpenbaringer. Johannes startet sin egen skole på øya som fortsatt er i drift. Det er mange mennesker som kommer som pilegrimer til øya for å besøke grotten der åpenbaringene fant sted, skolen og Johannes-klosteret. Det er 2000 år siden Johannes hadde åpenbaringene sine. Myte og historie. Pàtmos hadde opprinnelig navnet Letoisse, forteller myten. Øya var nemlig oppkalt etter Artemis mor, Leto. En annen myte forteller at øya fikk navnet Pàtmos av Poseidon, etter at han tråkket på den (trå på = patima). Senere ble navnet til Pàtmos. Apostelen Johannes levde et asketisk liv på Pàtmos i 15 år, to av dem tilbrakte han i den nå så kjente grotten. Det var her han hørte Guds stemme fra en sprekk i en stein og fikk inspirasjon til ”Johannes' åpenbaring” i Det Nye Testamentet. Etter dette ble Pàtmos og grotten et pilegrimssted. Grotten er nå bygd inn i et kapell. Ifølge myten sprakk fjellet da Gud åpnet sin røst til Johannes. Verdt å se. - Apokalypsegrotten der Johannes fikk sin inspirasjon til å diktere ”Johannes åpenbaring” er absolutt verdt å få med seg. - Uansett hvilke forhold du har til religion er det en spesiell stemning her, grotten i seg selv og steinen der Johannes skal ha hørt Guds stemme fra, får deg til å føle at du bokstavelig talt står midt i historien. - Den Patmiske skolen skal også være mulig å besøke, den er lett synlig som en hvit firkant midt mellom Skala og Chora. Skolen ble grunnlagt i 1713 og har vært et lærested som var svært viktig i gresk historie og frihetskamp. Mange av de store frihetskjemperne gikk her. - Johannesklosteret på toppen Chóra er imponerende og massivt når du ser den nedenfra, når du faktisk står ved muren gir det ikke et mindre kollosalt inntrykk. De metertykke murene vitner om behovet for beskyttelse, og selv om enkelte deler er nybygde, etter et kraftig jordskjelv i 1956. innenfor murene er det en rekke vakre steder, kapell, trapper, arkader, så her er det bare å rusle rundt. Deler av området er imidlertid avstengt for vanlig besøkende for at munkene skal kunne utføre sine munkegjerninger uten å bli forstyrret av nysgjerrige turister. - Skattle kammeret eller Biblioteket som det også kalles, er vel verdt sin inngangsbillett, spesielt dersom du er interisert i gamle bøker og religiøse symboler. Flere av de håndskrevne bøkene erslående vakre, med kunstferdig kalligrafi og dekor i farger, og enkelte bøker skriver seg helt tilbake til 1600-tallet. Hovedstad. Hovedstaden på Pàtmos heter Skala. Den er en havneby. På øya kan du finne restauranter, cafeer, butikker og utesteder. Byen har også godt med leiligheter og hoteller. Det er en grusstrand bare 5 meter fra havna. Når Skala er på sitt travleste med dagsturister, kan det være godt å ta seg en tur utenom byen, da er de rolige byene i sør og nord for Skala perfekte. Hovedbyen i nord heter Kambos, hvor det finnes barer, klubber og tavernaer. Dessuten har de en god strand der det er tilbud om vannsport. Landskapet i nord er preget av klipper og vill vegetasjon. Grikos, sør på øya, er ved siden av Skala det viktigste turistreisemålet. Her ligger det flere leilighetsanlegg og gode badestrender. En av øyas beste badestrender, Psiliammos, ligger nær Grikos. Dette er også Pàtmos uoffisielle nudiststrand. Nakenbading blir ellers ikke godtatt på grunn av øyas religiøse status. Pàtmos har en uvanlig lang turistsesong, takket være den milde brisen som regulerer klimaet året rundt. Påskefeiring. Det kjente kirkespillet som spilles på Pàtmos i påsken, handler om Jesu siste måltid med disiplene. Datamus. Virkemåten til en mekanisk mus Mus eller datamus er en styreenhet for en datamaskin. Etter tastaturet er musen den vanligste styreenheten for personlige datamaskiner. Historie. Apple Macintosh Plus mus, 1986 Datamus ble oppfunnet i 1963 av Douglas Engelbart som da arbeidet med et datasystem kalt oN-Line. Ideen var at brukeren skulle kunne styre eller påvirke systemet, både maskinvare og dataprogrammer, med sin egen kropp, eksempelvis med anordning montert på en kroppsdel. Den første datamus var laget av tre og hadde to hjul på undersiden som oversatte musens bevegelser til X og Y-aksen på skjermen – et prinsipp som Engelbart tok patent på. Den klosslignende musen med en liten rød knapp på oversiden ble i løpet av 1970-tallet forbedret av Bill English som skiftet ut hjulene med en kule som kunne rotere i alle retninger. Bevegelsene ble registrert av små hjul på innsiden av musen. Denne typen datamus dominerte 1980-tallet og 1990-tallet, spesielt etter at Apple Computer i 1984 begynte å fremstille Macintosh-computeren. Det var den første populære hjemmecomputer som var utstyrt med mus. For en IBM-kompatibel PC med MS-DOS måtte brukeren lenge kjøpe en datamus selv som kom med et primitivt dataprogram, Pbrush som kunne male enkel grafikk. Optisk mus. Den optiske mus ble oppfunnet av Steve Kirsh allerede i 1982 og fungerte kun på en spesiell musematte med grå og blå linjer. Etter hvert som datamaskinene ble kraftigere og rimeligere kom det mer komplekse datachips til å behandle de data som den optiske sensoren fanget opp og en optisk mus kunne brukes uten en spesiell musematte. Moderne datamus. Det finnes i dag en rekke forskjellige trådløse mus som benytter seg enten av radiobølger, infrarøde stråler eller Bluetooth for å kommunisere med computeren. De fleste mus har i dag to knapper samt et hjul som kan brukes til flytte skjermbildet opp eller ned. Apple har siden 1984 insistert på at kun én museknapp skulle være på deres datamus, og holdt fast på denne politikken fram til 2005 da firmaet lanserte multifunksjonsmusen «Mighty Mouse» (navngitt etter en tegnefilmfigur). Varianter. Styrekuler og andre varianter er senere blitt utviklet da mange har fått skader ved feil bruk av vanlige datamus. Disse skal være bedre å bruke rent ergonomisk, men ofte også en god del dyrere. På bærbare datamaskiner har de dessuten enten styreplater eller styrepinner innebygd. En styreplate er, som navnet sier, en trykk- og berøringsfølsom plate. Ved å bevege en finger på denne flaten beveges musepekeren over skjermen. To korte dunk med en finger tilsvarer vanligvis et dobbeltklikk med venstre museknapp. Styreflaten er vanligvis plassert under tastaturet med to, iblant tre, museknapper over, under eller ved siden av seg. Styrepinnen utøver samme funksjon, men er plassert midt på tastaturet (mellom bokstavene G, H og B). Dette er en gummisylinder som man kan vippe i alle retninger og slik bevege musepeekeren i samme retning som man vipper. Wilhelm Reich. Wilhelm Reich (født 24. mars 1897, død 3. november 1957) var en psykiater, psykoanalytiker og forfatter født av jødiske foreldre i Ukraina (dengang del av Østerrike-Ungarn). Han studerte medisin i Wien, og ble interessert i psykoanalyse og Sigmund Freuds lære. Biografi. Han var ferdig utdannet lege i 1922, og samme året startet han privat praksis som psykoanalytiker. På 1920-tallet brøt han med Freud og dannet en egen retning innen psykoanalysen: den såkalte «karakteranalysen». I 1930-årene mente han å ha oppdaget en fysisk energi, «orgon», som han mente eksisterte i atmosfæren og i alt levende. Han utviklet instrumenter som han mente kunne utnytte denne energien til å behandle sykdommer som f.eks. kreft. Han var opptatt av hvordan den borgerlige, seksualfiendtlige moralen ødela en naturlig livsutfoldelse, og førte til fascisme og maktovergrep. Han gikk derfor inn for seksuell frigjøring. I 1930 flyttet Reich til Tyskland, hvor han ble medlem av det tyske kommunistpartiet. I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland. Reich ga ut boken "Fascismens massepsykologi" som ble forbudt av nazistene. Han ble ekskludert fra både kommunistpartiet og den psykoanalytiske foreningen. Han rømte fra Tyskland og flyttet efter utvisning fra Danmark til Norge. I Norge underviste han på psykologisk institutt, og arbeidet sammen med ledende norske psykiatere og psykologer. Han forsket på elektriske spenninger på huden under angstanfall og under orgasme. Dette falt ikke i god jord, og han ble angrepet i dagspressen. I 1939 flyttet han til USA hvor han fortsatte med forskningen på orgon. Reich ville behandle kreft med orgonterapi. Dette førte til at praksisen hans i 1947 ble etterforsket. Fordi han ikke kunne påvise at orgonmetodene kunne hjelpe kreftpasienter, fikk han forbud mot å fortsette med denne formen for terapi. Bøkene hans ble beslaglagt og brent av FDA (Food and Drug Administration). Han ble tiltalt og dømt til to års fengsel i 1955. Han døde av hjerteinfarkt i fengselet i 1957. Wilhelm Reich mente han hadde greid å skape liv gjennom fysiske eksperimenter han foretok mens han bodde som flyktning i Norge på 1930-tallet. Det dreide seg angivelig om levende organismer som han kalte bioner. Slik såkalt spontan generasjon var da forlengst tilbakevist av Louis Pasteur. Reich hadde mange tilhengere i det psykoanalytiske miljøet i Norge. Blant de mest trofaste, norske tilhengerne var Nic Waal og Ola Raknes. Også sosiologen Erik Grønseth var fascinert av Reich, og hans bror Rolf Grønseth utviklet også sin egen retning innen vegetoterapi («eksistensiell vegetoterapi»). Det norske, reichianske miljøet betegnes internasjonalt som et av de sterkeste Reich-orienterte, psykoanalytiske miljøene. Nærum. Flyfoto av Nærum tettsted, langs E-47. Nærum er et tettsted i Rudersdal kommune på Sjælland i østlige Danmark. Tettstedet ligger øst for Holte i tidligere Søllerød kommune, som nå er inngått i Rudersdal. Nærum ligger ved E47 20 km nord for København. Crespi d'Adda. Crespi d'Adda er en arbeiderlandsby i provinsen Bergamo i Italia. Den ligger ved der elven Brembo munner ut i elven Adda, på den halvøylignende landområdet mellom de to elvene. Den bre grunnlagt sent i det 19. århundre. Den tilhører bomullsfabrikken til familien Crespi. Byen er et eksempel på hvordan fabrikker rundt den industrielle revolusjon bygger arbeiderboliger med tilhørende skole, kirke og annet som det var behov for. Dette er det best bevarte eksempel på slike byer i sydeuropa, og står på listen over verdensarven. Norges Judoforbund. Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967 etter initiativ av Øivinn Tveter og er et særforbund under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. NJF er medlem av European Judo Union (EJU) og International Judo Federation (IJF). Viktige historiske hendelser. 1954 – Robert Marchant (1. dan) fra Frankrike kom på besøk til Oslo og foretok de første graderinger av nordmenn i Norge. 1956 – Den første gradert til 1. dan i Norge var Henrik Lundh, etter ham fulgte Torkel Sauer og Per Ombudstvedt (alle fra NJJK). 1960 – Den første klubben i Norge var Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb ble stiftet 12. oktober. Den andre klubben, Bergen Judoklubb, ble stiftet i 1962. Den tredje klubben, Kongsvinger Judo Klubb, ble stiftet i 1963. 1969 – Det første individuelle Norgesmesterskapet for menn ble arrangert i Blindernhallen i Oslo 16. februar. Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK) imponerte stort og vant 5 av 6 NM-titler. 1969 – Ole-Jørgen Hammerstrøm og Atle Lundsrud, begge fra NJJK, ble de to første til å motta dommer C-lisens i Norge. 1971 – Den første kongepokal i judo ble delt ut under NM. Vinneren av kongepokalen var Tore Vogt fra Ippon Judoklubb. 1974 – NJF utnevner Henrik Lundh og Torkel Sauer, begge fra NJJK, til æresmedlemmer. 1975 – Første NM for damer ble avholdt i Kristiansand i oktober. 1979 – Kongepokal ble satt opp for første gang for damer. Den første vinneren av kongepokalen for damer var Inger Lise Solheim fra Marienlyst Judo Club. 1981 – Kay Otto Nilssen får bronse i EM Jr. -86 kg. og vinner Norges første internasjonale medalje i judo. 1982 – Inger Lise Solheim får sølv i VM -61 kg, og Heidi Andersen (f. 1963) vinner bronse i -66 kg. Norges første internasjonale medaljer for senior. 1982 – Norge arrangerer EM for damer på Hamar. Stevneleder er Atle Lundsrud, Ippon Judoklubb. 1985 – Norge arrangerer EM for herrer på Hamar. Stevneleder er Atle Lundsrud, Ippon Judoklubb. 1984 – Norge deltar med 3 judoutøvere i OL i Los Angeles. Alfredo Chinchilla (f. 1962), Frank Evensen (f. 1962) og Fridtjof Thoen (f. 1961). 1985 – Henrik Lundh (NJJK) graderes til 5. dan, som den første i Norge, honorært post mortem. 1992 – Norge deltar med 1 judoutøver i OL i Barcelona: Stig Traavik (f. 1967). 1997 – Norges Judoforbund arrangerer EJU kongress for første gang. 2000 – Per-Arne Grime, Oslo judoklubb, og Svein Gårdsø, Sandefjord judoklubb, tildeles 6. dan 24. april som de første i Norge. 2006 – Esther Myrebøe (f. 1973) vinner World Cup i Baku, Aserbaidsjan i -63 kg. som første norske vinner av verdenscup i judo. 2007 – Joakim Vårdal Jensen (f. 1987) vinner Special Olympics. 2007 – Norges Judoforbund arrangerer internasjonalt dommerseminar i Stavanger. Prosjektleder var Per-Arne Grime. 2008 – Norge arrangerer World Cup for første gang i Drammen, prosjektleder var Sven-Ove Johansen. 2008 – Martin Thiblin (f. 1980) vant World Cup Norway -73 kg. som første norske mannlige verdenscup-vinner i judo. 2009 – Per-Arne Grime (Oslo Judoklubb) tildeles 7. dan (godkjent av EJU) som den høyeste tildelte grad til en norsk judoutøver. 2009 – Vibeke Thiblin velges som president i NJF som første kvinne. 2010 – Birgitte Ursin (f. 1975) vinner sølv i Veteran-VM -63 kg. 2011 – Jan Eirik Schiøtz (Drammen Judo Club) og Alf Birger Rostad (Levanger Judoklubb) utnevnes til æresmedlemmer av Norges Judoforbund 30. april. Graderinger. I Norge er det dangradert 501 utøvere (per 31.12.2010). Per-Arne Grime, Oslo judoklubb, 18. februar 2009 Svein Gårdsø, Sandefjord judoklubb, 24. april 2000 Terje Gunnerud, Ski Judo og Jujutsuklubb, 7. juni 2009 Dag Hodne, NJJK, 8. desember 2009 Henrik Lundh, NJJK, 9. mars 1985 Torkel Sauer, NJJK, 3. januar 2006 Rosalie Evans, TSI Judogruppa, 14. februar 2007 Knut Harefallet, Fredrikstad Kampsportklubb, 22. mai 2009 Norgesmesterskap individuelt. Det første Judo-NM i historien ble avholdt 16. februar i 1969 i Oslo. Uoffisielle norske mesterskap ble avholdt så tidlig som i 1958. Det var omtrent 10 judoklubber i Norge da det første NM ble arrangert. Første NM for damer ble holdt i Kristiansand i oktober 1975. NM for damer og herrer var adskilte arrangementer helt frem til 1988 da det ble et felles arrangement for første gang i mars i Sandefjord. Vinnere av kongepokal. Første kongepokal ble delt ut i 1971 for herrer, og i 1979 for damer. To år har kongepokal ikke blitt delt ut i dameklassen på grunn av for lav deltagelse. Eksterne lenker. Judo Norges Judoforbund Fylkesvei 251. Fylkesvei 251 (Fv251) går mellom Høljerast bru i Nordre Land og Flatøygarden i Etnedal. Veiens lengde er 21,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb. Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb (NJJK) var den første klubben i sitt slag i Norge og ble stiftet 12. oktober 1960 på initiativ av Henrik Lundh. Historikk. Henrik Lundh blir sett på som den som introduserte judo i Norge (startet organisert trening allerede i 1952), og også den som stiftet NJJK, den første judoklubben i Norge. Torkel Sauer og Ola Knutsen ble sett på som medstiftere av NJJK. Konstituerende generalforsamling ble avholdt i daværende Idrettens Hus – den gamle Turnhallen – i St. Olavs gate i Oslo med 31 personer til stede. Som første formann ble valgt Henrik Lundh. Klubben tilbød de første årene kun trening for gutter/menn. NJJKs første dojo var i Sam Melbergs Institutt som holdt til i kjelleren til Bislet Bad i Oslo. Etter det har klubben hatt tilholdssted på Halling skole på Majorstuen, Oslo Maskinistskole på Etterstad og Kristelig Gymnasium i Josefines gate. På slutten av 70-tallet flyttet klubben til Haugerud Skole. Klubben disponerte ett stort matteareale frem til 1998 da dojoen ble utbygget, og er nå totalt 350 m² stor. Dojoen på Haugerud ble totalrenovert våren 2009. Klubbens medlemmer har vunnet 31 NM gull for damer, og 74 NM gull for herrer (per 2009) og er med det mestvinnende klubb i NM-sammenheng i Norge. To utøvere fra klubben har deltatt i OL i judo for Norge (av totalt 4 norske judoutøvere). Alfredo Jose Chinchilla deltok i OL 1984 i Los Angeles og Stig Traavik deltok i OL 1992 i Barcelona. Klubbens medlemstall (per 31. desember 2008) var 262. Alfredo Jose Chinchilla. 10 NM-titler i perioden 1984–2003 Kongepokal 1989 og 1996 Medalje i student-VM, deltagelse i OL 1984 i Los Angeles. Erik «Lillegutt» Haugen. 10 NM-titler i perioden 1969–1976 2 ganger nordisk mester i tungvekt John Steen Lysholt Petersen. 9 NM-titler i perioden 1977–1982 Stig Traavik. 6 NM-titler i perioden 1987–1996 Han har også deltatt i OL 1992 i Barcelona, VM og EM. Bronse i VM og EM for veteraner i 2011 Dag Hodne. 4 NM-titler i perioden 1969–1974 Første i Norge gradert teknisk til 5. dan. Innehar nå 6. dan, nest høyeste gradering i Norge. May Linn Hystad. 6 NM-titler i perioden 1996–2003 Kongepokalvinner i 1997 og 1999. Deltok i EM i Finland i 2006. Heidi Andersen. 6 NM-titler i perioden 1979–1984 Bronsemedaljør i VM 1982 i -66 kg. Esther Myrebøe. 6 NM-titler i perioden 2007–2010 Kongepokalvinner 2009 og 2010 Første norske vinner av et verdenscupstevne i judo (Baku 2006). 5. plass student-VM. Deltaker 6 EM, 2 VM, Universiade. Fylkesvei 247. Fylkesvei 247 (Fv247) går mellom Hasvolseter og Hov i Land i Søndre Land. Veiens lengde er 9,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. OpenDocument. OpenDocument er et åpent dokumentformat, en standard for hvordan dokumenter skal lagres. KOffice var den første kontorpakka som benyttet dette formatet, med OpenOffice.org 2.0 like etter. Formatet er blitt både ISO-standard og IEC-standard. Virkemåte. En OpenDocument-fil er en XML-fil med codice_1 som rot-element. Alternativt kan det være en samling med slike XML-dokumenter komprimert med ZIP. Filendelsen begynner alltid på "od", mens den siste bokstaven forteller hva slags dokument dette er. For tekstdokumenter blir filendelsen ".odt". Hensikt. Det er store langsiktige fordeler med en åpen standard for dokumentlagring. I motsetning til lukkede formater, er det ingen hemmelighet hvordan informasjon skal leses og skrives til en fil av et åpent format. Dette vil sikre dokumentenes lesbarhet for framtiden, så lenge dokumentasjonen av formatet tas vare på. Det blir også atskillig enklere å lage forskjellige programmer som bruker samme format. Sist men ikke minst er åpenhet et mål i seg selv; friheten til å kunne bruke, distribuere og modifisere programvare uansett hensikt kan også verdsettes. Innen programvareindustrien finnes det flere eksempler på at når en programvare dominerer et nisjemarked, vil eventuelle bedriftshemmeligheter og patenter effektivt hindre kunkurranse, slik at en produsent omtrent får monopol innen det aktuelle bruksområdet. Mange mener derfor patenter ikke har noe å gjøre i programvare. Amerikanske Microsoft er firmaet som praktisk talt har verdensmonopol, både på operativsystemer og kontorprogramvare. OpenDocument spiller en avgjørende rolle i fri-programvare-bevegelsens kamp mot Microsofts dominans på kontorprogramvare. Standardisering. OpenDocument ble fra 30. november 2006 publisert som ISO-standard ISO/IEC 26300:2006 "Information technology -- Open Document Format for Office Applications (OpenDocument) v1.0" I følge Forskrift om IT-standarder i offentlig forvaltning skal offentlig dokumenter som skal kunne bearbeides videre, publiseres i Open Document Format (ODF), versjon 1.1 (OASIS, 1.2.2007). Dette kravet trådte i kraft 1. januar 2010. Støtte i Microsoft Office. Microsoft finansierer prosjektet OpenXML/ODF Translator på Sourceforge, som utvikler tilleggspakker for Microsoft Offices Word, Powerpoint og Excel slik at disse kan lagre og åpne dokumenter i OpenDocument-format. Microsoft har laget et konkurrerende XML-format, OOXML, som også benytter seg av XML-dokumenter pakket med ZIP-komprimering. Konstans. Konstans, eller "Flavius Julius Constans Augustus", (320-350) var romersk keiser fra 337 til 350. Han var Konstantin den stores tredje og yngste sønn med sin andre kone Fausta. Konstans ble uropt til caesar i 333. Det var en viktig del av Konstantins politikk å involvere sønnene sine og andre slektninger i styret av Romerriket. Da Konstantin I døde 22. mai 337 tok Konstans makta sammen med sine to eldre brødre Konstantin II og Konstantius II. Med hærens fulle støtte ble de utropt til augusti 9. september. Resten av keiserfamilien ble likvidert, med unntak av Gallus og Julian som var for unge til å utgjøre noen trussel. Sommeren 338 møttes de tre brødrene ved Viminacium for å dele farsarven mellom seg. og Konstans fikk Africa, Italia, Illyricum og Moesia, Konstantin II fikk Britannia, Gallia og Hispania og Konstantius II fikk alle de østlige provinsene. Det tok ikke lang tid før splid og uenighet oppsto mellom de tre brødrene. Konstantin mente nok at han som den eldste skulle anses som den overordnede av de tre, noe de andre to ikke ville godta. Blant annet utstedte han lover for provinser som tilhørte Konstans’ del av riket. I 340 krysset Konstantin Alpene og invaderte Italia. Konstans sendte en hær imot og Konstantins hær ble lokket i et bakhold ved Aquileia. Konstantin ble drept i slaget som fulgte. Konstans kunne nå uten motstand overta styret i Konstantins gamle provinser, og dermed også forsvaret av Gallia mot germanerne. Det ser ut som han i hvert fall i begynnelsen av sin regjeringstid førte et aggressivt forsvar. Han beseiret frankerne i 342, og i følge Ammianus var han fryktet av alemannerne. Han avla Britannia et kort besøk tidlig i 343. Det er uvisst hva som var formålet bak denne reisen, samtidige kilder er mest interessert i de farlige vinterstormene som herjet under kryssingen av den engelske kanal. Konstans tok også en aktiv del i kirkepolitikken. I Egypt hadde arianismen skapt mye splid. Den sterkt anti-arianske biskopen i Alexandria, Athanasius hadde på grunn av sine brutale metoder blitt grundig upopulær. I 335 ble han fradømt sitt embete på grunn av voldelig opptreden og måtte søke tilflukt i Roma. Her ble han godt mottatt, til stor forargelse for den østlige delen av kirken. For å bøte på dette og andre lignende stridsspørsmål, kalte Konstans sammen til et konsil i Sardika i 342 eller 343. Selv om oppmøtet var godt, ble møtet fullstendig mislykket og partene skiltes uten å ha kommet til enighet. Konstans forsøkte nå ved diplomatiske metoder å presse sin bror Konstantius til å gjeninnsette Athanasius. Konstantius var opptatt med en krig mot Persia og i 346 var Athanasius tilbake i Alexandria. Etter hvert bygde det seg opp en stadig økende misnøye mot Konstans’ styre. I 350 erklærte generalen Flavius Magnus Magnentius seg som keiser. Magnentius hadde da allerede sikret seg viktige støttespillere i hæren og den sivile administrasjonen. Alene og forgjeves forsøkte Konstans å flykte sørover mot Middelhavet, men ble innhentet og drept. Robert Bárány. Robert Bárány (født 22. april 1876 i Wien, Østerrike-Ungarn, død 8. april 1936 i Uppsala, Sverige) var en østerriksk-ungarsk lege av ungarsk opprinnelse. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1914 for sitt arbeide om ørets balanseapparats fysiologi og patologi. Bárány ble født i Wien. Han utdannet seg til lege ved Universitetet i Wien, hvor han ble uteksaminert i 1900. Han tjenestegjorde som sivil kirurg i den østerrikske hæren under første verdenskrig og ble tatt til fange av den russiske hæren. Da Nobelprisen ble tildelt i 1915 var Bárány i en russisk fangeleir. Han ble løslatt i 1916 som følge av diplomatiske forhandlinger som prins Karl av Sverige og Røde Kors sto for. Han var da i stand til å delta på Nobelseremonien i 1916, hvor han mottok prisen sin. Fra 1917 og frem til sin død var han professor ved Uppsala universitet. Home Counties. Home Counties er en betegnelse på grevskap som grenser mot London. I 1888 fikk London fastsatt formelle grenser da grevskapet London ble opprettet. De grevskapene som ble medregnet til "Home Counties" var da Kent, Surrey, Middlesex og Essex. I 1965 ble Londons grenser utvidet da Stor-London erstattet det gamle grevskapet. Dermed ble Buckinghamshire, Hertfordshire og Berkshire lagt til listen. Samtidig forsvant Middlesex, da dette området ble overført til Stor-London, Surrey og Hertfordshire. I dagligtale blir ikke begrepet alltid brukt med noen stor grad av geografisk presisjon. Området kalles også "London og Sørøst-England" ("London and the South East"), "London Metropolian Area" eller "Londons pendlerbelte" ("London Commuter Belt"), uten at disse begrepene alltid er helt synonyme. Addlestone. Addlestone er en by i Surrey, England, omtrent midtveis mellom Weybridge og Chertsey. Den er administrasjonssenter for distriktet Runnymede. Byen ligger nær kryss 11 på ringveien M25, og har jernbaneforbindelse til London fra Addlestone stasjon. Historie. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr antagelig "Attels dal", det vil si en dal som var eiendommen til en person ved navn Attel. I 1241 nevnes stedet som "Attelsdene" og i 1610 er den angitt på John Speedes kart som "Adleston". Frem til jernbanen kom i 1848 var Addleston ikke så mye mer enn en klynge småhus rundt "The George", byens eldste vertshus. På grunn av nærheten til Weykanalen fra det 17. århundre og Basingstokekanalen fra det 18. vokste det frem noe industri der. Den viktigste bedriften var Coxes Lock mølle, en vannmølle som drev et jernverk i det 18. århundre. I 1838 ble det bygget en kirke i Addlestone, og i 1857 ble et eget sogn opprettet. Det kom mer industri til byen, blant annet Louis Blériots flyfabrikk. Trivia. I H.G. Wells' bok "Klodenes krig" landet det andre av ti romskip på Addlestone Golf Links. "Croach Oak" er et eiketre som står i Addlestone. Det sies å være et av de eldste i England. Treet var lenge kjent som "Wycliffe's Oak", etter John Wyclif som skal ha holdt prekener på stedet, uten av det er kjent om han virkelig gjorde det. I 1810 ble det satt opp et gjerde rundt det, fordi lokale ungjenter rev av bark for å lage en kjærlighetsdrikk og dermed nesten tok livet av treet. Leonhard Seppala. Leonhard Isaksen Seppala (født 14. september 1877 i Skibotn, død 29. januar 1967 i Seattle) var en norskfødt hundekjører og gullgraver i Alaska. Seppala skapte seg tidlig et navn innenfor hundeløp ved å vinne alle konkurranser han deltok i over flere år, samtidig som han behandlet hundene sine usedvanlig humant. Den store berømmelsen kom imidlertid etter hans innsats i serumløpet i 1925, hvor en stafett av hundekjørere fraktet serum til byen Nome i Alaska for å bekjempe en difteri-epidemi. Seppala blir av mange ansett som tidenes dyktigste hundekjører. Han bidro sterkt til at hunderasen sibirsk husky ble populære som trekkhunder. En variant av denne kalles den dag i dag for Seppala husky. Liv. Leonhard Seppala ble født i Skibotn i Storfjord og var av kvensk avstamning. Navnet "seppälä", av "seppä" ‘smed’ og endelsen "-lä" ‘sted’, dvs. ‘smedplassen’, er finsk. Faren het Isak Isaksson Seppälä og var født i Sverige. Moren Anne Henrikka var født Henriksdatter i Lyngen. Da Leonhard var to år gammel, flyttet familien til Skjervøy, der faren livnærte seg som smed og fisker, og bygget opp en relativt stor gård. Han var den eldste i søskenflokken, og måtte tidlig hjelpe til med arbeid hjemme. Tolv år gammel ble han med til Finnmark på fiske, noe som fortsatte hver vinter fram til 1897. Her traff han Jafet Lindeberg som senere dro til Alaska, fant gull og var med på å grunnlegge byen Nome. 20 år gammel flyttet Seppala til Kristiania (Oslo), hvor han arbeidet noen måneder på Akers mekaniske verksted og senere hos C. F. Andersens smie, hvor han ble svenn. I Kristiania fant han seg en kjæreste som han planla å gifte seg med, men som døde. Han reiste da tilbake til Skjervøy for å arbeide i farens smie. I 1899 leste han om gullet de hadde funnet i Klondyke. Kameraten Jafet Lindeberg kom tilbake fra Amerika med mengder av gull, og sa seg villig til å låne Seppala penger til billetten på betingelse av at han skulle jobbe for Lindeberg. Seppala slo til, og satte seg på båten til USA i 1900. Han gikk i land på Ellis Island, hvor immigrantene måtte gjennom en rekke inspeksjoner. Han reiste deretter til Nome via Seattle. Søsknene Asle, Sigurd Waldemar og Felicie dro også til USA. Seppala giftet seg i 1908. Bruden het Constance og var fra Belgia. Hun var også hundekjører, og hadde kommet til Nome i 1905. Seppalas bror Sigurd døde i en ulykke i 1915. Søsteren Felice fikk datteren Sigrid, men døde også tidlig. Felices datter vokste derfor opp hos Leonhard og Constance Seppala. Hundene. På en skjerpeekspedisjon, på jakt etter nye gullfelter, fikk Seppala sitt første møte med trekkhunder. På den tiden var hundesleden det mest effektive transportmiddelet i Alaskas villmark om vinteren. Seppala ble raskt fascinert av hundekjøring, og skaffet seg egne hunder i løpet av kort tid. Han var atletisk, og med sine 167 cm og 65 kilo hadde han en kroppsbygning som passet til å kjøre med hunder. I 1906 traff han Roald Amundsen, i sammenheng med hundekjøring. De møttes også flere ganger senere. I 1907 ble han overtalt til å delta i The Moose Burden Handicap, et lite løp som han overrasket både seg selv og andre ved å vinne. Han overtok i 1913 et spann importerte Tsjuktsji-sledehunder, en hunderase som senere har blitt kjent som sibirsk husky og (en variant) Seppala husky. Disse hundene som tilhørte Lindbergs gruveselskap "Pioneer Mining Co." skulle trekke Roald Amundsen til Nordpolen, og Seppala hadde ansvaret for å trene opp hundene. Turen ble avlyst på grunn av at første verdenskrig var i ferd med å bryte ut, og hundene tilfalt Seppala. De første Tsjuktsji-hundene hadde blitt importert fra Sibir til Alaska i 1908 for å delta i All Alaska Sweepstakes (et 657 kilometer langt løp fra Nome til Candle og tilbake) i 1909. I 1910 tok et sibirsk lag førsteplassen på rekordtid. Til å begynne med ble hundene nedsettende kalt «sibirske rotter» av hundekjørerne i Alaska, på grunn av sin beskjedne størrelse i forhold til de lokale sledehundene, men hundenes utmerkede temperament og utholdenhet gjorde dem raskt populære for transport, postkjøring og løp i Alaska. Seppala deltok i sitt første All Alaska Sweepstakes i 1914; laget hans var uerfarent og han var nødt til å trekke seg midt i løpet. De tre neste årene vant han og hans sibirske lag. 1917 var det siste året All Alaska Sweepstakes ble arrangert, og Seppalas lag kom i mål fire og en halv time foran nestemann. Seppala satte rekord i Ruby Derby og Eastern International. Han vant også Bordon Marathon fire ganger, New England Point to Point Race tre ganger og Yukon Dog Derby to ganger, i tillegg til en rekke mindre løp. Dette dannet grunnlaget for en berømmelse for Seppala som fortsatte inn i 1920- og 1930-tallet. Hans utradisjonelle måte å behandle dyrene på ble lagt merke til. Han var en av de få som ikke brukte pisk, og han var kjent for å alltid ha med seg alle hundene i mål. Han brukte heller ikke tvang eller kjeft på dem. Seppala var også en pådriver for mer dyrevennlige regler innen hundesporten. Plakett på minnesmerket på Skibotn Serumløpet. Da difteri brøt ut i Nome i januar 1925, med temperaturer ned i 45 minusgrader og vindstyrker på over 35 m/s, kunne ikke datidens primitive flyteknologi gjøre noe for å levere den nødvendige medisinen. I stedet ble serumet fraktet med tog fra Anchorage til Nenana, og videre i stafett med hundekjørere de siste 1085 kilometrene. Etter bare fem og en halv dag fullførte Gunnar Kaasen siste etappe, og kom fram til Nome med lederhunden «Balto» først i spannet. Både Kaasen og Seppala brukte sibirske huskyer. Leonhard Seppalas lag reiste den lengste strekningen; 547 km ut fra Nome og tilbake, gjennom de mest forræderske områdene av Alaskas villmark. De kjørte blant annet over den livsfarlige isen på Nortonsundet og fraktet serumet mer enn 145 km langs stafettruten. Til sammenligning kjørte de fleste andre kjørerne i serumløpet 50-80 km. Seppalas lederhund var den berømte løpsvinneren «Togo». Epidemien og stafetten ble en mediebegivenhet i USA. Kaasen og «Balto» tok størstedelen av oppmerksomheten, og i oppstyret etterpå ble en statue av «Balto» reist i Central Park i New York. Serumløpet til Nome, kjent som «The Great Race of Mercy» eller «Kappløpet med døden», blir årlig minnet med Iditarodløpet. En av prisene i dette løpet er oppkalt etter Seppala og går til den føreren som har tatt best vare på hundene sine. Etter det store løpet. Nordmennene visste å utnytte publisiteten de fikk etter Serumløpet; både Kaasen og Seppala brukte flere år på å turnere det nordamerikanske kontinentet. Det var enda ikke kjent at sigaretter var helseskadelig, og Seppala opptrådte blant annet som reklamefigur for Lucky Strike. Seppala hadde med seg rundt 40 av sine hunder når han turnerte. I 1927 kjørte han løp i New England, hvor han raskt la de lokale konkurrentene og deres større, tregere hunder bak seg. Seppala var også dommer i mange hundeløp. Den store entusiasmen for sledehundløp som fantes i den regionen gjorde det mulig for Seppala og hans parter Elizabeth Ricker å etablere en sibirsk kennel i Poland Spring i Maine. Dette var begynnelsen på den sibirske huskyens utbredelse. Seppala hadde gjort noen forsøk på å finne gull på egen hånd, men klarte aldri å tjene noe på denne virksomheten. Han fant ut at det mest lønnsomme i lengden var å fortsette å jobbe for gruveselskapet, hvor han hovedsakelig hadde vært oppsynsmann for vannkanaler. Han ble etter hvert forfremmet. I 1928 flyttet han til nærheten av Fairbanks i Alaska. Hundekjøring var demonstrasjonsgren ved Vinterlekene i Lake Placid i 1932, og Seppala var en av 13 deltakere. Her tok han sølv. Elizabeth Ricker skilte seg fra sin ektemann Edward Payson Ricker og giftet seg med Kaare Nansen (sønn av Fridtjof Nansen) i 1931. De bosatte seg i Norge og utga i 1932 en roman om Seppalas eventyr. Etter å ha trukket seg tilbake, flyttet Seppala i 1946 med sin kone til Seattle, hvor han bodde til sin død. I 1950 besøkte han Norge og Skjervøy for siste gang. Han ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Trekkhundklubb. Han ble også intervjuet på radio, og fortalte blant annet at han betraktet seg som heldig som aldri ble rik på gull, fordi de fleste av hans gamle kamerater som hadde blitt rike, nå var døde. Selv hadde han holdt seg i god form på grunn av livet med hundene. I 1957 ga han Tromsø Museum flere gjenstander fra sin tid i Alaska. Den største samlingen finnes imidlertid på Univerisity Museum of Alaska. I 1965 oppkalte Tromsø kommune Leonhard Seppolas vei etter ham. Etter et slag i 1961 ble Seppala avhengig av rullestol. Leonhard Seppala døde i 1967. Hans kone Constance døde noen år senere. De er begge gravlagt i Nome. Slektninger reiste et minnesmerke for ham på Skibotn i juni 1999. I dag er Seppala regnet som den sibirske huskyens far, og rasen ble akseptert som en registrert rase av American Kennel Club i 1930. Seppalaløpet til minne om hundekjøreren, arrangeres fortsatt årlig i Norge. Kevutza. Kevutza eller Kvutza "(hebraisk קבוצה «gruppe»)", er en israelsk kibbutz med langt mere liberalistisk menneskesyn enn ordinære kibbutzer. For eksempel er familien et hovedelement i en kevutza, i motsetning til i vanlige kibbutzer, der barna ikke kan sove sammen med foreldrene, men må sosialiseres på felles sovesaler. I en kevutza er det dessuten anledning til å innhente leid hjelp til arbeid. Den første israelske kibbutz, Degania, har hele tiden betegnet seg selv som en kevutza. Athanasius av Alexandria. Athanasius (født ca. 296, død 2. mai 373) var biskop av Alexandria. Tidlig liv. Han ble født i Alexandria av kristne foreldre. Lite er kjent om familien, bortsett fra at han hadde en bror ved navn Peter. Ved den katekesiske skolen drevet av biskop Alexander av Alexandria fikk han utdannelse i gresk litteratur, filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Han skal ha hatt en særdeles god kjennskap til Bibelen. Diakon. I 318 ble han ordinert til diakon, og han ble biskop Alexanders sekretær. I kraft av den stillingen ledsaget han Alexander under konsilet i Nikea i 325. Alexander var sterk motstander av arianismen, som han mente var en heresi ettersom den kunne tolkes som diteistisk, det vil si at den anerkjente at det fantes to separate guder, Gud Fader og Jesus Kristus. Alexander hadde selv ledet en synode i Alexandria hvor Arius hadde blitt avsatt sammen med elleve følgesvenner. Arius hadde trukket seg tilbake til Cæsarea, men fortsatte å preke sin lære, og fikk støtte fra Eusebius av Nikomedia og andre prelater. Konsilet i Nikea hadde denne striden som et av sine hovedtemaer. Under konsilet møtte Athanasius de som var kjent som «bekjennere», personer som hadde bekjent sin kristne tro til tross for at de ble straffet hardt for dette. Han fikk se deres sår, og beundret dem sterkt. Athanasius var en veltalende mann, og derfor ble han valgt til talsmann for den egyptiske delegasjonen. Han førte ordet i mye av den debatten som endte med at konsilet landet på formelen kjent som Den nikenske trosbekjennelse, hvor den kristne tro defineres med en klar brodd mot arianismen. Det kom også en direkte fordømmelse av Arius og hans lære. Den egyptiske bannlysningen ble gjort universell, og Alexander og Athanasius vendte hjem i triumf. Biskop. Ca. 328 døde biskop Alexander, og folket og kleresiet valgte enstemmig Athanasius som ny biskop og dermed patriark for den egyptiske kirke. Hans første gjerning som overhyrde var å reise gjennom den enorme kirkeprovinsen, blant annet til klostrene i Theben. Athanasius var selv asket, og ble derfor tatt hjertelig imot. Under reisen utnevne han også den første biskopen i Etiopia. Eksil. Arius og hans støttespillere begynte dog snart å gjøre ting vanskeligere for Athanasius. Etter at Konstantin den store i 330 gjorde Konstantinopel til hovedstad mistet patriarkatet Alexandria mye av sin status. Samme år hadde Eusebius av Nikomedia vendt tilbake fra eksil, og han klarte å overtale keiseren til å skrive til Athanasius for å få opphevet ekskommunikasjonen av Arius. Athanasius nektet, og forklarte sin avgjørelse til keiseren med at kirken ikke kunne ha kommunion med en person som angrep Kristi guddom. Eusebius svarte først med et brev til Athanasius hvor han forsøkte å rettferdiggjøre Arius. Deretter skrev han til meletianerne i Egypt, som hadde sluttet seg til den arianske lære, og bad dem om å angripe Athanasius. De gjorde det gjennom å anklage ham for å ha krevd skatt på lin, for å ha sendt gull til en Philomenus som skal ha vært involvert i et komplott mot keiseren og for å ha tillatt at en kalk som ble brukt av den meletianske presten Iskhyras ble ødelagt. Athanasius ble stilt for retten i Konstantinopel, og ble fullstendig renvasket. Nye anklager fulgte, først for mord på meletianerbiskopen Arsenius. Athanasius verdiget ikke anklagen med et svar, men han ble innstevnet for en synode i Cæsarea. Da han visste at det angivelige offeret var i live ignorerte han dette, men i 335 påla keiseren personlig ham å møte i Tyr. Synoden ble ledet av en arianer, og forsamlingen hadde et overtall av Athanasius' fiender. Han tilbakeviste enkelte anklager umiddelbart, men måtte be om tid til å samle bevis i forhold til andre. Det viste seg raskt at dommen var gitt på forhånd, og han reiste derfor til Konstantinopel for å snakke med keiseren. Synoden fordømte og avsatte ham, men da keiseren fikk vite dette krevde han en ny prøving; Athanasius må ha klart å overbevise ham. Men før dette nådde synodedeltagerne ble Konstantin overtalt av den andre siden til å bekrefte dommen. Athanasius ble dermed i 336 forvist til Trier i Belgisk Gallia, mens arianeren Georg ble ny patriark i Alexandria. Kirken i Egypt ble kastet ut i et kaos hvor begge parter bannlyste hverandre. Tilbake til Alexandria. Etter Konstantin den stores død 22. mai 337 ble riket delt mellom hans tre sønner Konstantin II, Konstantius II og Konstans. Flere biskoper som var i eksil ble tilbakekalt, og Konstantin II gjeninnsatte Athanasius som patriark i Alexandria. Han vendte dermed samme år tilbake fra Trier. I 336 hadde Arius dødd, og Eusebius av Nikomedia ble arianernes leder. Han døpte Konstantin den store kort tid før keiserens død, og hadde gjort arianerne til den dominerende grupperingen i øst. Athanasius vendte seg til Roma, og reiste etter hvert dit for å personlig legge frem saken for paven. Keiser Konstantius støttet arianerne, og ble dominert av Eusebius. Ettersom Alexandria lå i hans del av Romerriket ble Athanasius snart rammet av nye anklager, blant annet for å fremme oppvigleri, støtte blodsutgydelse og for å bruke korn som var øremerket for enker og fattige. Eusebius arrangerte en synode i Antiokia hvor Athanasius igjen ble avsatt. Arianeren Pistus ble ny biskop av Alexandria. De forsøkte å sikre seg støtte fra pave Julius I, og sendte en delegasjon til Roma for å få ham til å anerkjenne Pistus som rettmessig patriark. De la frem sin sak og bad paven om å holde en synode. Samtidig skrev de ortodokse biskopene en encyklika som ble sendt til paven, hvor de la frem et forsvar for Athanasius. Paven gikk med på å holde en synode, og innkalte partene til Roma tidlig i 341. Eksil i Roma. En ny ariansk biskop ble i mellomtiden innsatt i Alexandria, Gregor fra Kappadokia. Folket i byen støttet ham, og i 339 måtte Athanasius igjen fra i eksil. Han reiste til Roma for å følge saken, og befant seg dermed allerede der da paven sendte sin innkalling. Under det syv år lange oppholdet i Roma gjorde han det egyptiske munkevesenet kjent, noe som regnes som kimen til at det ble utviklet et vestlig klosterliv. På synoden deltok over femti biskoper. Arianerne var innkalt, men valgte å ikke delta selv om det var de som hadde bedt om en synode. Athanasius ble fullstendig renvasket, og avsettelsen ble kjent ugyldig. Paven meddelte dette til arianerne, og gjorde det samtidig klart at han var misfornøyd med deres holdning. 97 arianske biskoper samlet seg til en synode i Antiokia sommeren 341, og de sendte en enstemmig protest til paven, der de gjentok fordømmelse av Athanasius og andre avsatte biskoper. De vedtok også en ny trosbekjennelse der de utelot setningen «av samme vesen som Faderen»; arianerne mente at Faderen og Sønnen ikke var en og samme guddom. Synoden i Sardika. Etter Konstantin IIs død i 340 gjensto to medkeisere, Konstans i vest og Konstantius i øst. Førstnevnte var pro-ortodoks mens sistnevnte var pro-ariansk. De ønsket begge å finne en løsning, ettersom ingen ønsket uro i riket. De innkalte dermed til konsilet i Sardika i dagens Sofia i 342 eller 343. Den vestlige delegasjonen insisterte på at Athanasius og Marcellus skulle delta. Dette gjorde de østlige utsendingene skeptiske, og da de også fant at de var i mindretall reiste de til Filippopolis hvor de gjentok fordømmelsen og avsettelsen av Athanasius og Marcellus, samt en rekke ledende vestlige biskoper – inkludert pave Julius I. Den vestlige delegasjonen gjennomførte synoden i Sardika. Paven var ikke selv tilstede, men var representert, og hans holdning ble tydelig i synodens forsvar for Athanasius og andre ortodokse. Konsilet vedtok støtte til Athanasius, fordømmelse av mange av arianerne og at en avsatt biskop skulle ha rett til å appellere direkte til paven. Atter til Alexandria. Athanasius kunne først ikke vende tilbake til Alexandria selv om han var gjeninnsatt, ettersom Konstantius støttet arianeren Gregor. I 346 døde Gregor, og Athanasius reiste dermed fra Sør-Frankrike. Dette var mulig på grunn av en forestående krig mellom Konstantius og perserne som førte til at Konstantius måtte blidgjøre sin bror for å sikre støtte fra vest. Deretter fulgte en fredelig periode frem til 356. Athanasius skrev noen av sine viktigste skrifter i denne tiden. I 350 ble Konstans myrdet, og den ortodokse fløyen mistet dermed en viktig støttespiller. Konstantius ønsket fortsatt å avsette Athanasius, og i 353 fikk han en synode i Arles til å fordømme ham. Det samme skjedde i Milano i 355. Eksil i ørkenen. På kvelden 9. februar 356 ble kirken hvor Athanasius feiret en vigilie angrepet av soldater. Noen i menigheten ble drept, og et større antall såret. Athanasius klarte å flykte, og det ble satt en pris på hans hode. Han slo seg ned hos eremitter som bodde i huler i et øde strøk. I 361 døde Konstantius, og like etter ble den arianske biskopen av Alexandria myrdet. Den nye keiseren, Julian den frafalne, bekjente seg til den romerske religion. Dette førte til at han ikke blandet seg inn i interne strider i kirken, og det ble igjen mulig å følge vedtaket fra Sardika. Athanasius ledet i 362 et konsil i Alexandria som fordømte semi-arianerne. Fjerde eksil. Selv om Julian den frafalne først virket til Athanasius fordel ved å ikke være interessert i kirken, ble han etter hvert problematisk. Fordi han ønsket å gjeninnføre den gamle gudelæren kunne han ikke akseptere at en av kristendommens store forkjempere var den mektigste mann i Egypt, og i 362 møtte Athanasius igjen søke ut i ørkenen. I 363, under et opphold i Antinopolis, fikk han vite at Julian hadde falt, og han vendte straks tilbake til Alexandria. Den nye keiseren, Jovian, opphevet forvisningen. Femte eksil. Den nye keiseren i øst, Valens, avsatte i mai 365 alle biskoper som hadde blitt avsatt av Konstantius og senere tatt i nåde. Athanasius gikk for femte gang i eksil, igjen i ørkenen. Samtidig ble arianerne stadig svakere. Den sterkeste keiseren, vestkeiseren Valentinian, var pro-ortodoks, og arianernes maktstilling ble revet bort. Bare fire måneder etter forvisningen brøt det ut opprør til fordel for Athanasius i Alexandria. Valens trakk tilbake ediktet, og biskopen kunne vende tilbake for siste gang. Athanasius fikk nå for det meste fredelige forhold i sine gjenværende år. Athanasius skrev mye også i denne perioden, og under et kirkemøte la han frem sitt syn på Den hellige ånds likeverd med Faderen og Sønnen, et syn som har fått stor innflytelse på kristen teologi. Han døde i Alexandria 2. mai 373. Teologiske bidrag. Den athanasianske trosbekjennelse ble tradisjonelt tilskrevet Athanasius. Han var ikke forfatteren, men det er et nært slektskap til hans utlegninger av den kristne tro, og i den forstand kan den sies å virkelig være "athanasisk". Han skrev avhandlinger om en rekke temaer, samt polemikk mot arianerne. Han skrev også kirkehistoriske verker, blant annet en hagiografisk avhandling om Antonius Abbed. Denne avhandlingen ble inspirasjonskilden til de senere monastiske hagiografiene. Athanasius skrev også bibelkommentarer, og tok spesielt for seg Salmenes bok. Noen av hans brev er bevart. Et av hans store bidrag var til teologien omkring Forløsningen. I et tidlig verk, "De Incarnatione" som ble skrevet mens han var diakon, skrev han om å gjenskape det falne menneske i Guds bilde gjennom Sønnens forening med menneskeheten. Et annet viktig skrift var "Contra Arianos", en ortodoks tolkning av Bibelen rettet mot arianerne. Helgen. Athanasius ble kort tid etter sin død æret som helgen. Hans gravsted er ukjent, men relikvier skal ha blitt ført til Konstantinopel, og disse befinner seg nå i Santa Croce i Venezia. Hans minnedag er dødsdagen, 2. mai. I øst begynte man tidlig å feire den. I vest kom den senere inn i kalenderen; i Frankrike fra 1100-tallet og i Roma så sent som på 1600-tallet. Han var godt kjent i vest tidligere enn dette; det eldste bildet av ham som er bevart er i Santa Maria Antiqua i Roma, og ble malt på 700-tallet. Han regnes som en av de fire store østlige kirkefedre, sammen med Johannes Krysostomos, Basilios den store og Gregor av Nazianz. Skibotn. Skibotn (nordsamisk: "Ivgobahta", finsk: "Markkina" eller "Yykeänperä") er et tettsted i Storfjord kommune ved fjorden Lyngen i Troms. Tettstedet har offisielt innbyggere per 1. januar, men regner man med nærmeste omegn blir tallet ca. 750. Skibotn er kjent som et sentralt knutepunkt på Nordkalotten, og har en forhistorie som bygger på de tre stammers møte og de utfordringer som fulgte av det. Skibotn bedehuskapell har plass til alle tettstedets innbyggere. Feng Shui. Feng Shui eller fengshui (kinesisk: 風水, pinyin: "Fēng shuǐ") er den eldgamle kinesiske praksis å plassere og arrangere rom for å oppnå harmoni med miljøet. Den har sin opprinnelse i taoisme. Praksisen er anslått til å være over tre tusen år gammel. «Feng Shui» betyr bokstavlig talt «vind (og) vann» på kinesisk. Oversikt. Tradisjonell («klassisk», «autentisk») feng shui er en kinesisk praksis som henvender seg til planlegging og utarbeidselse av byer, landsbyer, boliger og bygninger. Konstruksjonen av graver og gravkamre inkluderer også feng shui, men reglene for boliger skiller seg fra dem som gjelder «yin-hus» (de dødes hus). Feng shui ble stemplet geomantikk av kristne misjonærer i Kina i det 19. århundret; imidlertid skiller geomantikk og feng shui seg skarpt fra hverandre når det gjelder både hensikt, mål og midler. Navnet feng shui betyr «vind og vann». Begravelsesboken sier at «Qi'en spres i Vinden og samles på Vannets grenser». Derav navnet. I tradisjonell feng shui brukes et spesielt kompass som kalles Luopan, og et omfattende utvalg matematiske iterasjoner. Feng Shui har grunntekster, kjerneteorier og metoder, og en imponerende fortid basert på arkeologiske oppdagelser og arbeidet til arkaeoastronomer. Tradisjonelle feng shui-skoler kan deles i to generelle grupper: San He («tre harmonier») og San Yuan («tre sykluser»). Førstnevnte fremhever effekten av omkringliggende terreng, mens sistnevnte legger mer vekt på tidens innvirkning. Feng Shui i nyere tid. Feng shui kom til USA tidlig på 1800-tallet med de første kinesiske immigrantene. Feng shui er fortsatt brukt på landsbygda i Kina, i Taiwan, Malaysia, Singapore og Hongkong. Det er ikke velkjent blant yngre kinesere i Kina. Liste. Liste er en ordnet eller uordnet og ubegrenset lang samling av elementer som har minst én felles egenskap som binder de logisk sammen. I dagligtale omtaler man lister normalt bare som lister med én dimensjon. Lister kan ha uendelig mange dimensjoner. En tabell er eksempelvis et spesialtilfelle av en todimensjonal liste hvor alle lister i andre dimensjon har likt antall elementer og er ordnet i samme rekkefølge. Lister brukes i mange sammenhenger. Lister kan være alt fra punktlister skrevet på papir (som f.eks en handleliste), og til de mer komplekse listene man finner i informatikken bygget opp i abstrakte datastrukturer som formaliserer konseptet av en ordnet samling av entiteter. I statistikken er lister av forskjellig slag selve basis for de videre beregninger. Lister er mye brukt i informatikken i koding av HTML, og er også gjennomgående brukt på Wikipedias artikler og oversiktssider. Artikler som er lister kategoriseres i Wikipedia under. I HTML-sammenheng snakker man om ordnede og uordnede lister. I tillegg har man definisjonslister. Annet. Lemmalister er en type lister. Siri Berg Paulsen. Siri Berg Paulsen (født 31. januar 1950) er en norsk jurist. Berg Paulsen er p.t. lagdommer i Borgarting lagmannsrett, og kretsmeglingsmann hos Riksmeglingsmannen. Hun har har vært involvert i en rekke store lønnsoppgjør, blant annet i oljesektoren. Hun har også vært søker til embete som høyesterettsdommer (2006), og er tidligere nestleder ved juridisk sekreteriat ved Norges Høyesterett. Nils Aaness. Nils Egil Aaness (født 31. januar 1936) er en norsk skøyteløper fra Andøy i Nordland. Aaness var norsk landslagsløper i perioden 1959 til 1965, og ble således en del av den norske skøyterevolusjonen under Stein Johnson. Hans store sesong var sesongen 1962/63, da han ble europamester i Göteborg 2. februar og nr. 3 i verdensmesterskapet i Karuizawa tre uker seinere. Denne sesongen satte han også ny verdensrekord sammenlagt, og ble tildelt Oscarstatuetten for sine meritter. Nils Aaness hadde sine beste år samtidig med Knut Johannesen, og måtte ofte finne seg i å bli en god nummer to. Blant annet har han tre sølv og en bronse i norgesmesterskapet – hver gang bak Kupper'n. Aaness gikk for Oslo Skøiteklub og Harstad Skøyteklubb. Wiener Philharmoniker. Wiener Philharmoniker er et orkester i Wien som består av musikere fra Wiener Staatsoper. Orkesteret ble grunnlagt i 1842. Orkesteret har ingen sjefdirigent, og har ikke hatt det siden 1933. De baserer seg utelukkende på gjestedirigenter. I 1941 begynte tradisjonen med nyttårskonserter, som idag er en fast TV-overført begivenhet verden rundt. Orkesteret er organisert som en privat forening. Medlemmene rekrutterer selv nye medlemmer blant musikerne i Wiener Staatsopers orkester som består av 148 musikere. Statuttene sier at musikerne må ha vært med minst tre år i statsoperaens orkester før de er valgbare som medlemmer av Wiener Philharmoniker. Fra 1997 har også kvinnelige musikere kunnet bli tatt opp som filharmonikere. Ivar Martinsen. Karl Ivar Martinsen (født 8. desember 1920 på Hamar) er en norsk skøyteløper. Ivar Martinsens største bragder på isen skjedde på hjemmebane; i 1952 ble han nr. 3 i VM og året etter nr. 3 i EM – begge ganger på Hamar. Under OL i Oslo i 1952 tok han en åttendeplass på 1500 m. Han ble norgesmester for junior i 1946, men fikk aldri noen topplassering i et senior-NM. Martinsen representerte Hamar Idrettslag. Henry Wahl. Henry Wahl (født 9. mars 1915 i Odda, død 13. oktober 1984 i Trondheim), var en norsk skøyteløper. Wahl representerte før krigen Arbeideridrettslaget i Trondheim, gikk seinere inn i Sportsklubben Falken, og tilhørte på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet sammen med Sverre Farstad og Hjalmar Andersen den såkalte Falken-trioen. Wahl gjorde seg bemerket allerede i 1936, da han ble nr. 4 i det europeiske arbeideridrettsmesterskapet på skøyter i Oslo. Som mange idrettsmenn i hans generasjon fikk han karrieren avbrutt av de ekstraordinære forholda mellom 1940 og 1945, men han kom tilbake etter krigen og ble norgesmester på hjemmebane i 1947. Samme år ble han nr. 6 under VM på Bislett. Hans beste internasjonale resultater var en 3. plass i VM i 1948 og en 3. plass i EM i 1951. Bygdeborg. Bygdeborger er oppmurte borganlegg fra forhistorisk tid. De er kjent fra hele Sør-Norge og så langt nord som til Harstad i Troms. Lignende anlegg finnes over hele Europa. De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til jernalderen, selv om enkelte er datert til bronsealderen, jfr. anlegget på Fresteåsen i Tønsberg. Ingen av anleggene som er datert har vært i bruk etter 600 e.Kr. I Norge kjennes ca. 400 bygdeborger. 300 av disse ligger i Østlands- og Agderfylkene. På Vestlandet er ca. 60, i Trøndelag og Nordland ca. 40. Østfold er det fylket som har flest bygdeborger. Foreløpig er det registrert over 70. Rogaland ligger på annenplass med sine 50 borger. Sverige har ca. 1000 bygdeborger, i Danmark 26. Bygdeborgene har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelige. De er plassert på høyder, knauser eller berg og oftest er det bratte skrenter på flere kanter, slik at borgen bare er tilgjengelig fra en side. På de stedene hvor det var lettest å komme opp ble det bygget murer. Enkelte ligger ved viktige ferdselsårer, mens andre kan ligge på holmer eller øyer. I noen tilfeller ble murene forsterket ved at det ble bygget opp en palisade av tre. Fra borganleggene er det som regel godt utsyn. Borgene varierer i form og størrelse. I sin enkleste form har borgene en enkelt mur eller voll mens andre har mer kompliserte løsninger med flere murer i ulike systemer. De største borgene kan ha en murlengde på flere hundre meter, mens andre kan være mer beskjedne med et lite borgplatå og murlengde på kun et par meter. Arealet innenfor er som regel forholdsvis jevnt og ofte finnes det spor etter hustufter innenfor borgområdet Det er muligens to hovedtyper bygdeborger: 1. Anlegg som omslutter et stort areal, og som kan nås forholdsvis raskt. Disse ble etablert i førromersk jernalder. 2. Anlegg med mindre areal, og som er lokalisert i mer utpreget (nåværende) utmark, etablert i yngre romertid og folkevandringstiden. Mennesker som bodde i rike jordbruksområder med god tilgang til utmarksressurser, måtte være forberedt på å forsvare seg. En mengde bygdeborger på sentrale steder over hele landet vitner om urolige tider. I Østfold var 35-40 slike borger konsentrert rundt utløpet av Glomma og ellers langs elva. På østsiden av Mjøsa lå ti borger på rekke langs innsjøen, alle vendt mot vannet. I Trøndelag var det til sammen 33 borger. Det er knyttet stor usikkerhet til borgenes funksjon. Enkelte hevder at borgene er forsvarsanlegg til bruk i urolige tider. Andre hevder at de må ha vært tilfluktssteder for store gårdsbruk. En annen tolking er at de er militære anlegg, og at de ble brukt som utkikksposter der varder ble brent. Andre igjen mener at bygdeborgene kan ha vært brukt i kultisk øyemed. En skal dessuten ta hensyn til at bygdeborgene godt kan ha hatt to eller flere av de nevnte funksjonene. Disse kulturminnene er fortsatt lite utforsket. Hans Engnestangen. Hans Engnestangen (født 28. mars 1908 på Brandbu, død 9. mai 2003 på Brandbu) var en norsk skøyteløper. Gjennom det meste av 1930-tallet var han en av verdens beste sprintere. Han representerte Hamar IL. Engnestangen tilhørte sammen med Ivar Ballangrud og Michael Staksrud den såkalte Hadelandstrioen. Som ung var han en del av arbeideridrettsbevegelsen, og 19 år gammel vant han både 500 og 1 500 m under vinterspartakiaden på Bislett. Han ble også norsk arbeideridrettsmester tre år på rad. I 1931 flytta han til Hamar, der han bodde hos og trente under Peter Sinnerud, og han representerte seinere Hamar Idrettslag. Han vant 8 distanseseire på 500 og 1 500 m i internasjonale mesterskap, og i 1933 ble han også verdensmester sammenlagt – hans eneste internasjonale tittel. Mellom 1931 og 1938 ble han seks ganger blant de seks beste i EM og VM. Ofte valgte han imidlertid å trekke seg fra 10 000 m, tross god plassering etter tre løp. Han ble to ganger norsk mester (1937 og 1938). Han fikk Morgenbladets Gullmedalje for sine meritter i 1938. Engnestangen deltok i to OL, men uten suksess. I Lake Placid i 1932 mestra han ikke den spesielle kvartettstarten, og fikk en fjerdeplass i finaleheatet som beste plassering. Foran OL i Garmisch-Partenkirchen var han stor favoritt på 500 m. Men den sprø isen på Rießersee passa dårlig for Engnestangens kraftige skyv, og han falt. På 1 500 m fikk han en 8. plass. Hans Engnestangen var blant de få skøyteløperne som ikke deltok i idrettsboikotten under okkupasjonen. Vinteren 1942 deltok han ikke bare i stevner i Norge, men også i landskampen Tyskland–Norge i Klagenfurst. I motsetning til andre norske deltagere, hadde han imidlertid ingen personlig tilknytning til nazismen. Mellom 1933 og 1938 satte han tre ganger verdensrekord på 500 m og en gang på 1 500 m i Davos. Tidene 41,8 (5. februar 1938) og 2.13,8 (29. januar 1939) ble stående inntil de ble sletta av russiske løpere på Medeobanen i januar 1952. Septimius Severus. Lucius Septimius Severus (født 11. april 146, død 4. februar 211) var romersk keiser fra 193 til 211, etter Didius Julianus. Severus utropte seg selv til keiser, og marsjerte så til Roma. Han ble etterfulgt av sine to sønner Caracalla og Geta. Septimius Severus, Lucius Septimius Severus, Lucius Septimius Severus, Lucius Armand Carlsen. Armand Henning Carlsen (født 20. oktober 1905, død 8. mai 1969) var en norsk skøyteløper og idrettsleder. Han representerte Oslo Skøiteklub. Carlsen var norsk representasjonsløper i perioden 1925 til 1935. Han deltok i i alt 15 EM og VM, og ble aldri dårligere plassert enn nr. 12. Hans beste plassering var en tredjeplass i VM i 1927. Carlsen var en typisk langdistanseløper. En uke før OL i Sankt Moritz satte han verdensrekord på 10 000 m i Davos med 17.17,4. Han slettet med det Oscar Mathiesens 15 år gamle rekord. Carlsens rekord stod i 10 år og 1 dag, til Ivar Ballangrud slettet den i Davos i 1938. Han var naturlig nok en av favorittene på de lengste distansene. På 5000 m ble han nr. 5, mens 10 000-meteren ble avlyst etter 5. par på grunn av raskt stigende temperatur og bløt is. Han var også en dyktig banesyklist, og fikk sølv i nordisk mesterskap i banesykling 1928. I 1929 ble han tildelt Egebergs ærespris for sin innsats innen sykkel- og skøytesporten. Armand Carlsen var president i Norges Skøyteforbund 1956–61. Hampden Park. Hampden Park er en fotballarena i Glasgow, Skottland. Den brukes av det skotske amatørlaget Queen's Park FC og, og også til skotske cupfinaler. Arenaen har tilskuerrekorden for en kamp i Europa. I 1937 så 149 547 tilskuere landskampen mellom og. Arenaen var verdens største fotballarena frem til byggingen av Estádio do Maracanã i Rio de Janeiro. Hampden Park er eid av Queen's Park FC, og blir leid ut til det skotske fotballforbundet. Tidligere baner. a> i dag, som var det andre Hampden Park. Det har tidligere eksistert to andre fotballstadioner med navnet Hampden Park ikke langt fra dagens bane. Den første, opprinnelige Hampden Park ble innviet 26. oktober 1873, og var Queen's Parks første faste hjemmebane. Klubben måtte forlate denne banen i mai 1883, da ei jernbanelinje ble planlagt rett over baneområdet. Queen's Park spilte midlertidig på Clydesdale Cricket Clubs bane i Kinning Park i en sesong, før en ny Hampden Park ble åpnet i oktober 1884. Der fant klubben seg godt til rette, men klubben fikk ikke kjøpe banen, bare leie, og klubben så seg etter hvert om etter et nytt, permanent hovedkvarter. Queen's Parks siste kamp på andre Hampden Park ble spilt 17. oktober 1903. Etter at Queen's Park hadde forlatt banen, ble den overtatt av klubben Third Lanark AC og omdøpt til (New) Cathkin Park. Third Lanark spilte på banen til de gikk konkurs i 1967. Banen eksisterer fremdeles som fotballbane i en åpen park, selv om tribunebygningene for lengst er fjernet. Dagens Hampden Park. Queen's Parks selveide (tredje) Hampden Park ble åpnet 31. oktober 1903. Arkitekt for banen var Archibald Leitch, som også konstruerte tribuneanlegg på mange andre baner i Skottland og England. Etter en cupfinaleomkamp mellom Celtic og Rangers i april 1909 ble Hampden Park påført store skader av pøbler. Men anlegget ble reparert og tribunekapasiteten snart utvidet. I oktober 1921 kjøpte klubben et område rundt store deler av banen, og fikk dermed muligheten til å utvide ytterligere. I 1925 åpnet treningsbanen Lesser Hampden (se nedenfor). På 1930-tallet var Hampden Park blitt enorm. Den absolutte rekorden ble satt i 1937, da 149 547 tilskuere så landskampen mellom Skottland og England. Det er fremdeles rekord for en fotballkamp i Europa. Samme år så 146 433 tilskuere cupfinalen mellom Celtic og Aberdeen. Det er rekord for en europeisk klubbkamp. Dette er imidlertid de offisielle tilskuertallene. Uoffisielt blir det antatt at så mange som 185 000 tilskuere kan ha vært til stede på de største kampene, siden mange også kan ha kommet seg inn uten billett. I 1970 så 136 505 tilskuere Europacup-semifinalen mellom Celtic og Leeds United på Hampden. Det er rekord for en kamp organisert av UEFA. Hampden Park unngikk å bli truffet av tyske bomber under andre verdenskrig. I 1961 fikk banen installert flomlys. Etter hvert ble imidlertid banen ansett som mer og mer gammeldags, og det ble klart at en ombygging og modernisering måtte til. I 1980 fikk Queen's Park løfte fra britiske myndigheter om 5,5 millioner pund i støtte til ombyggingen. Kort tid etterpå ble imidlertid løftet trukket tilbake. Queen's Park hadde ingen mulighet til å bekoste en storstilt ombygging av Hampden Park selv. Men klubben brukte sine små midler til det mest nødvendige vedlikeholdet. Senere bød det seg nye muligheter, og i juni 1992 begynte endelig arbeidet med å fornye tribunene North og West Stand. Dette arbeidet var ferdig i februar 1994. Den gamle South Stand ble revet i 1996, og arbeidet med den nye South Stand og å oppgradere West Stand begynte året etter. Hampden Park ble gjenåpnet to måneder etter planen, 14. mai 1999, uken før cupfinalen ble spilt på banen. Ombygningen av Hampden Park fikk et etterspill. En strid om betalingen av hovedentreprenøren brakte Queen's Park i store økonomiske vanskeligheter, og i mars 2000 var klubben nær ved å gå konkurs. Men klubben ble reddet, og det kom i stand en avtale om at det skotske fotballforbundet skulle leie Hampden Park i 20 år (med opsjon på ytterligere 20 år), mens klubben beholdt eierskapet til banen. I mai 2002 var Hampden Park vert for Mesterliga-finalen mellom Real Madrid og Bayer Leverkusen. I 2007 ble UEFA-cupfinalen mellom Sevilla og Espanyol spilt på Hampden. Banen ble også brukt under Sommer-OL 2012. Midlertidig stengt fra november 2013. Øvelsene i friidrett under samveldelekene i 2014 vil foregå på Hampden Park og dette medfører at anlegget vil bli stengt for fotball fra november 2013 på grunn av omarbeidelse av anlegget. Blant annet vil nye midlertidige løpebaner redusere publikumskapasiteten til, men denne skal igjen bli når anlegget blir tilbakestillet til fotball. Det er ikke avgjort hvor Queen's Park skal spille i de to sesongene anlegget vil være stengt, men Lesser Hampden er ikke et alternativ da denne vil bli brukt som oppvarmingsområde. Lesser Hampden. Lesser Hampden er en treningsbane som ligger like ved Hampden Park. Banen ble åpnet i 1925, og hadde opprinnelig en tilskuerkapasitet på hele 12 000. Banen blir brukt til seriekamper av Queen's Parks reservelag og lag i aldersbestemte klasser, og til trening av førstelaget. Banen ble også brukt til seriekamper for førstelaget en periode på 1990-tallet mens hovedstadionet ble ombygd og modernisert. Da britiske myndigheter på 1980-tallet trakk seg fra et løfte om å bevilge penger til ombygging av hovedstadionet, var en utvei for klubben å selge hovedstadionet og flytte permanent til Lesser Hampden. Dette ble imidlertid avverget. Lesser Hampden er i dag i relativt dårlig stand, men banen er likevel i aktiv bruk. Annen bruk. Rugby har vært spilt på Hampden Park siden ombyggingen. En av gruppekampene i VM i rugby union i 1999 ble spilt på banen. Hampden Park var hjemmebane for laget Scottish Claymores i amerikansk fotball fra 1998 til 2004, da laget flyttet til Hamburg. World Bowl, mesterskapskampen i den europeiske ligaen i amerikansk fotball, ble spilt på Hampden Park i 2003. Stadionet har også hatt boksekamper, og mange store konserter har vært holdt på stadionet. Derimot ble ikke verdens første fotballandskamp spilt på Hampden Park. Den første landskampen mellom Skottland og England ble spilt på West of Scotland Cricket Clubs bane Hamilton Crescent i 1872. Kampen var imidlertid organisert av klubben Queen's Park. Nakkerud. Nakkerud er et tettsted og ei større grend i Ringerike kommune i Buskerud. Nakkerud er også en tidligere jernbanestasjon ved Randsfjordbanen. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom Drolsum i Modum og Tyristrand, på grensen mot Holleia og langs bredden av Tyrifjorden. Stedet. Stedet ligger langs riksvei 35 fra Hønefoss til Hokksund. Like vest for Nakkerud, langs grensen mot Modum, renner grenseelva Henåa ut vest i Tyrifjorden. Nærmeste større tettsted er Vikersund. Nikkelverket. Nakkerud ble fundamentert på bergverksdrift etter kobber, kobolt og nikkel. Da det 1675 ble funnet kobberforekomster ved Åsterudtjern på Holleia førte det til regulær gruvedrift i området fra 1688 og framover. I 1789 ble gruvedriften utvidet med blant annet produksjon av kobolt. Under et opphold på Tyristrand i 1837 oppdaget tyskeren "Th. Scheerer", som på den tiden var ansatt som hyttemester ved Blaafarveverket på Modum og senere ble lektor i metallurgi ved universitetet i Kristiania, store mengder nikkel i malm fra området. Det førte til at Ringerike Nikkelverk ble etablert i 1848. I en periode var verket verdens største produsent av nikkel. Driften varte til i 1920, da selskapet gikk konkurs på grunn av fallende etterspørsel av nikkel på verdensmarkedet i forbindelse med første verdenskrig. Vestbyfunnet. Vestbyfunnet er et stort votivfunn fra yngre bronsealder fra gården Vestby på Grindvoll i Lunner kommune, Oppland. Det regnes som et av de rikeste funn fra norsk bronsealder. Funnet består av tre rikt ornamenterte halsringer av bronse med ovale endeplater og spiraler. Det ble også funnet en stor draktnål sammensatt av flere runde plater, et perlekjede bestående av mer enn 350 perler av bronse samt en fingerring. De mest oppsiktsvekkende gjenstandene fra funnet er imidlertid to små, hulstøpte bronsebukker. Det finnes paralleller til disse bukkene i sørligere deler av Europa, nærmere bestemt i Hellas, Sør-Tyskland og Østerrike. I en nordisk kontekst er imidlertid bukkene unike. Bukkene er støpt i to omganger. Hodene er datert til rundt 700 f.Kr., mens kroppene er datert til rundt 500 f.Kr. Funnet ble gjort under pløying i 1925. Det er i dag utstilt i Historisk museum i Oslo. Harald Strøm. Harald Aleksander Strøm (født 14. oktober 1897 i Horten, død 25. desember 1977 samme sted) var en norsk skøyteløper og fotballspiller. Som skøyteløper representerte Strøm Hortens Skøiteklub. Han vant nasjonal berømmelse også som skøyteløper etter et stevne på Frogner stadion i februar 1921, der han i en legendarisk tvekamp med Clas Thunberg vant de to lengste distansene ved som den første i verden å gå under 8.30 på 5000 m (8.27,7) og oppnå historiens nest beste tid på 10 000 m (17.32,8). I 1922 ble han verdensmester på skøyter på Frogner, og satte igjen verdensrekord på 5000 m med 8.26,5. Året etter ble han i løpet av to påfølgende helger europamester på Hamar og nr. 2 i verdensmesterskapet i Stockholm. Han var en av favorittene før det første vinter-OL i Chamonix i 1924, men pådro seg en influensa etter å ha vært norsk flaggbærer under åpningsseremonien – barhodet og i skøytetrikot. Han stilte likevel til start, og ble nr. 5 på de tre lengste distansene og nr. 4 sammenlagt. I VM i 1925 ble Strøm nr. 6 og i 1926 nr. 8. Strøm spilte forward på Ørn Horten, og ble to ganger norgesmester med laget. Han var fast på i flere år omkring 1920, og spilte i alt 16 landskamper for Norge. For sine resultater på isen og på fotballbanen ble Strøm i 1921 tildelt Egebergs ærespris. Han var æresmedlem i Holmen IF i Asker. Det ble reist en minnebauta i nærmiljøparken på Steinsnes i Horten 100 år og fire dager etter Strøms fødsel. Bismarckarkipelet. Bismarckarkipelet er en gruppe øyer utenfor kysten av Ny-Guinea i det sørvestlige Stillehavet. Øygruppen fikk sitt navn etter den tyske kansler Otto von Bismarck og tilhører Papua Ny-Guinea. Trygve Lundgreen. Trygve Lundgreen (født 9. april 1888, død 1. juni 1947) var en norsk skøyteløper. I verdensmesterskapene i 1909, 1911 og 1912 ble han henholdsvis nr 9, nr. 5 og nr. 3. Lundgreen var best på de lange distansene, og opplevde flere ganger å ta plassen bak klubbkameraten Oscar Mathisen på 5000 og 10 000 m. Eksterne lenker. Lundgreen, Trygve Lundgreen, Trygve Lundgreen, Trygve Neverwinter Nights. "Neverwinter Nights" ("NWN") er et rollespill til PC og Macintosh utviklet av kanadiske BioWare, som ble gitt ut sommeren 2002. Spillet foregår i tredjeperson, og det inneholder både en lang enspillerdel og store muligheter for internettbasert spilling. "Neverwinter Nights" bruker Dungeons & Dragons-systemet. Tre utvidelsespakker er gitt ut til "Neverwinter Nights": "Shadows of Undrentide" i juni 2003, "Hordes of the Underdark" i desember 2003 og "Kingmaker" i november 2004. Allee introduserer en utvidet historie til enspillerdelen, samt nye elementer til den internettbaserte. Volvo 480. Volvo 480 ES/Turbo var en liten liten sportcoupé, som ble produsert av Volvo og ble presentert på bilutstillingen i Genève i 1985. Volvo 480 ble utviklet for å dele plattform med Volvo 440 og Volvo 460. Modellene ble utviklet av Volvos nederlandske selskap NedCar og ble produsert ved fabrikken i Born, som ligger utenfor Eindhoven i Nederland. Volvo 480 var den første Volvoen med fremhjulsdrift og ble produsert i 80 500 eksemplarer i perioden 1986–1995. Ca. 3 300 biler ble solgt i Nederland og Sverige. Det største markedet var Storbritannia hvor 22 000 biler ble solgt. Andre store markeder var Tyskland, Italia og Frankrike. De ulike utgavene som ble produsert var Volvo 480 S, ES, Turbo, GT, «Collection» og «Celebration». Drina. Drina er en elv i Montenegro, Serbia og Bosnia og Hercegovina. Drina er 346 km lang. DEn starter i De dinariske alper i Montenegro ved elvene Tara og Piva. Den løper deretter inn i Bosnia og Hercegovina, og blir grenseelv mellom Bosnia og Serbia. Nordøst for Bijeljina i Bosnia flyter den sammen med Sava. Forfatteren Ivo Andrich (1892–1975) fikk Nobels Litteraturpris i 1961 for sitt hovedverk Broen over Drina. Boka strekker seg fra 1561 til 1914 og viser hvordan historiens gang influerer folk og levesett i Višegrad, en liten by noen mil øst for Sarajevo. Litteratur. Andrich, Ivo: Broen over Drina ISBN. 9788 202 151 157 Paperback 1995 Volvo 850. Volvo 850 var en bilmodell produsert av Volvo i perioden 1991 – 1997. Sedanutgaven ble introdusert i 1991, stasjonsvognen ble introdusert i 1993. Volvo stilte opp med 850 i BTCC (British Touring Car Championship) som en del av lanseringen. Alle motorene var femsylindrede rekkemotorer. Bensinmotorene var tilgjengelig med slagvolum fra 2 og til 2,5 liter, med og uten turbo. Ytelsene varierte fra 126 hk til 250 hk i 850R-versjonen. 850 ble levert med forhjulstrekk og med firehjulsdrift som tilleggsutstyr. Valgmuligheten i girkasser bestod av to fullsynkronisert 5-trinns manuell (M56 L og M56 H) og en 4-trinns automatkasse. 850 R med manuell girkasse ble levert med differensialbrems (M59) Martin Sæterhaug. Martin Sæterhaug (født 13. august 1882, død 23. august 1961) var en norsk skøyteløper og syklist. Han representerte Trondhjems Skøiteklub og Trondhjems Velocipedklub, og var en av Norges beste skøyteløpere mellom 1905 og 1920. Sæterhaug var medlem av en stor familie, som teller skøyteløpere på toppnivå over to generasjoner. Han ble norgesmester i 1908 og 1914, og var i alt 9 ganger nr. 2 eller nr. 3. I verdensmesterskapet i Davos i 1908 ble han nr. 2 etter Oscar Mathisen, og i Trondheim i 1911 ble han nr. 2 etter Nikolaj Strunnikov. Han har ellers en tredjeplass, en fjerdeplass og en femteplass fra VM. I EM har han en tredjeplass, to fjerdeplasser og en femteplass. Som syklist deltok han under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm i landeveisritt individuelt og lag. Goranere. Goranere (også "Горанци/Goranci, Gorançe eller Goranska") er en etnisk gruppe som bor i regionen Gora (fjell på slavisk), like sør for Prizren i Kosovo, og i nord-vest Makedonia i Šar Planina regionen nær Tetovo, så vel som nordøstlige Albania. Religion. Gorani er slavere og har islam som sin religion. De var øst-ortodokse slavere som konverterte til islam sent på 1700-tallet og frem til tidlig 1800-tallet. Språk. De snakker en lokal variant av Torlakian dialekten, denne kalles "Goranski" eller bare "Gorani". I tillegg forstår mange av dem det albanske språket. De omtaler sitt språk som "našinski"; som grovt oversatt betyr vårt språk. Politikk. Noen albaneres rop på Stor-Albania har svekket forholdet mellom de to folkeslagene. På 1980-tallet begynte gorani å bli mer nasjonalistiske bevisste. De gikk offisielt vekk fra navnet «"Muslim av nasjon"» som var påtvunget av det kommunistiske Jugoslavia. De endret sine navn til å bli mer slaviske, f.eks. ble Ahmeti til Ahmetović, da de mente navnene ble påtvunget under Kosovos albanske kommunist styre på 1970-tallet og 1980-tallet. Som en liten og relativt isolert folkegruppe, men likevel plassert på et strategisk viktig området, har de ofte vært gjenstand for forsøk på tilegning av sine naboer. Slobodan Milošević omtalte dem bevisst som serbere med islamsk religion og «den eneste garantist for den sørlige serbiske flanke». På bakgrunn av sine likheter har de også blitt tilegnet av bosnjaker. I Kosovo i dag er det tette bånd mellom disse to minoritetene. Befolkning. I en folketelling i 1991 ble det telt 16 000 gorani i Gora regionen. Dette tallet steg til over 20 000 i begynnelsen av Kosovo-konflikten i 1999. Gorani ble et mål for KLA etter JNA trakk seg ut og KFOR ankom. Som et resultat av dette blir det estimert at det bor ca 10 000 gorani i området i dag. Pomakere. Pomakere (bulgarsk: "помаци pomaci") også kjent som "Ahryani" lokalt, er muslimske bulgarere. Det er vanskelig å si hvor de stammer fra, men det er hovedsakelig trodd at de nedstammer fra slavere fra Bulgaria området som konverterte da området var regjert av Det osmanske riket. De bor hovedsakelig i Bulgaria, men det eksisterer også bosetninger i Hellas, Tyrkia og Republikken Makedonia Pomaker blir også i enkelte tilfeller brukt til å beskrive makedonske muslimer eller torbesjere. Man kan også sammenligne de med goranere. På verdensbasis estimerer man at det eksisterer omtrent 500 000 pomaker. 150 000 til 200 000 av disse bor i Bulgaria. Etymologi. Man tror navnet stammer fra det bulgarske ordet "pomagach/помагач" som betyr hjelper, som henviser til deres rolle under Det osmanske riket som hjelpere i den osmanske hæren. Man tror også det kan stamme fra ordet "pomohamedancheni/помохамеданчени", som betyr «islamisert». Konvertering. Man tror at pomakere konverterte i to perioder. Den første da Det osmanske riket erobret Bulgaria på 1300-tallet, da konverterte mange bønder og landeiere konverterte for å beholde jorden sin. Den andre viktige perioden var da bosetningene omkring Rodopifjellene konverterte til islam. Gjennom hele perioden har pomakere beholdt sitt språk, slaviske tradisjoner og nasjonale karakter. Andre bosetninger. Det finnes enkelte bosetninger med pomaker i Hellas. De er en minoritet som snakker tilnærmet slavisk og er i nær slekt med bulgarere. De er ikke akseptert som ett eget folkeslag, men blir sett på som en del av det muslimske miljøet. Under første verdenskrig var Bulgaria med sentralmaktene, mens Hellas var med i Trippelententen. Etter krigens slutt ble Bulgaria tvunget til å avgi deler av vestlige Trakia til Hellas. Pomakere som bor i dette området har status som muslimske minoriteter. Man estimerer at det er ca 30 000 pomaker i dette området. Den største bosetningen (også inkludert Bulgaria) finnes i Tyrkia, der man anslår at det bor ca 300 000 pomaker. De bor stort sett i det østlige Trakia og i Anatolia. Det kom store bølger av pomakere til disse områdene fra Rodopi-fjellene i 1912, 1950 til 1951 og i 1989. De har stort sett beholdt sitt språk, sin kultur og sine tradisjoner. Aiskhylos. Aiskhylos (gresk: Αἰσχύλος; også skrevet "Aiskylos", "Aischylos", "Aeschylus") (født 525 eller 524 f.Kr., død ca 456 eller 455 f.Kr.) var en dramatiker fra det antikkens Hellas, sammen med Evripides og Sofokles en av de tre store greske tragikerne. Han er ofte beskrevet som «tragediens far»: vår kunnskap om sjangeren begynner med hans verker og vår forståelse av tidligere tragedier er hovedsakelig basert på det som kan sluttes fra hans bevarte skuespill. I henhold til Aristoteles utvidet han antallet figurer i sine dramaer fra en til to for å gjøre det mulig å vise konflikter blant dem og gi dialogen større plass. Tidligere hadde drama bestått av en figur og et kor. Kun syv av hans av hans beregnet nitti skuespill har blitt bevart fram til moderne tid, og det er en vedvarende akademisk diskusjon om et av disse syv faktisk kan tilskrives ham, "Promethevs i lenker". Fragmenter fra en del andre spill har overlevd i sitater og ytterligere flere fortsettes å bli oppdaget på egyptisk papyrus, ofte har det gitt forbausende innsikt i hans verker. Han var antagelig den første dramatiker til å presentere skuespill som en trilogi, og hans "Orestien", som besto av tragediene "Agamemnon", "Sonofferet" og "Eumenidene", er det eneste eksempelet fra antikken av formen som har overlevd. Minst et av hans verker var påvirket av den persiske invasjonen av Hellas, som skjedde i hans egen tid. Dette dramaet, "Perserne", er den eneste klassiske greske tragedie bevart som tok sin handling fra historien og ikke gresk mytologi. Så viktig var denne krigen for Aiskhylos og grekerne at ved hans død en gang rundt 456 f.Kr. feiret hans minneord hans deltagelse i den gresk seieren ved Marathon framfor hans suksess som dramatiker. Aiskhyoles var en dyp, religiøs grubler. Ingen poet har noen gang presentert ondskap i slike sterke og tragiske begreper, dog hadde han et oppstemt syn på Zevs som han feiret med storstilt enkelhet som minner om David' salmer, og en tro på framgang eller tidens legende krefter. Stilen var høystemt, ordforrådet var til dels gammelmodig og sært, noe Aristoteles ironiserte over, og handlingsgangen er begrenset. Det er den språklige uttrykkskraften som bærer dramaene og den sceniske lidelsen. Han skal ha skrevet over 90 verk, hvorav bare syv har overlevd til våre dager. Disse er "Perserne" (472 f.Kr.), "De syv mot Theben" (467 f.Kr.), "De bønnfallende", "Promethevs i lenker" og "Orestien" (458 f.Kr.). "Orestien" er en trilogi bestående av "Agamemnon", "Sonofferet" og "Eumenidene". Liv og virke. Det er ingen pålitelige kilder om livet til Aiskhylos. Han ble etter sigende født en gang rundt 525 f.Kr. i Eleusis, en liten by rundt 27 km nordvest for Athen og som ligger lunt til de fruktbare dalene i vestlige Attika, skjønt fødselsdatoen er antagelig basert på å telle tilbake førti år fra hans første seier i festivalen Dionysia. Hans familie var rike og godt etablert, hans far Euforion var et medlem av "Eupatridai", den gamle adelen i Attika, skjønt dette kan være en fiksjon som antikkens skribenter fant på for å pynte på hans biografi. Som ung mann arbeidet han på en vingård inntil, i henhold til geografen Pausanias, han fikk besøk av vinguden Dionysos mens han sov og som ba ham om vende sin oppmerksomhet til tragediens vordende kunstart. Så snart som han våknet fra sin drøm, begynte den unge Aiskhylos etter sigende å skrive en tragedie, og den første framføring skjedde i 499 f.Kr. da han var kun 26 år gammel. Han vant sin første dramatevling i urbane Dionysia i 484 f.Kr. I 510 f.Kr. utviste Spartas konge Kleomenes I (da Aiskhylos antatt var 15 år gammel) sønnene til Peisistratos fra Athen, og statsmannen Kleisthenes kom til makten. Hans reformer omfattet et system av registrering som framhevet viktigheten av "deme" (en form for kommuneinndeling) i Attika over familietradisjonen. Aiskhylos og hans familie levde i deme Eleusina. Krigene mellom Persia og Hellas kom til en spille en betydelig rolle i dramatikerens liv og karriere. I 490 f.Kr. slåss Aiskhylos og hans bror Kynegeiros for å forsvare Athen mot Dareios I av Persias invaderende asiatiske hær i slaget ved Marathon. Athenerne presset perserne tilbake til deres skip og Kynegeiros skal i henhold til en versjon av fortellingen ha forsøkt å dytte unna et persisk skip med hendene, og fikk den ene hånden kappet av og døde av det. Athenernes seier ble feiret i alle de greske bystatene. Den døde Kynegeiros ble opphøyd som en gresk helt. Aiskhylos ble i 480 f.Kr. igjen innkalt til militærtjeneste, denne gangen mot Xerxes I av Persias asiatiske invasjon i slaget ved Salamis, og kanskje også ved slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. Ion av Khios var et vitne for Aiskhylos' krigsinnsats og hans bidrag ved Salamis. Hendelsene ved Salamis har en framtredende plass i "Perserne", hans eldste bevarte drama og som ble satt opp i 472 f.Kr. Det vant også førsteprisen i Dionysia. Aiskhylos var en av mange grekere som var blitt innviet i de eleusinske mysterier, en kult for fruktbarhetsgudinnen Demeter som hadde sin opprinnelse i hans hjemby Eleusis. Som navnet indikerer, var medlemmene av kulten antatt å bli innviet i en del hemmelig kunnskap. Sikker kunnskap om de særskilte ritualene er sparsommelige da de som ble innviet måtte sverge en ed beskyttet av dødsstraff om de avslørte noe av innholdet av mysteriene til andre. Uansett, i henhold til Aristoteles var det en del som mente at Aiskhylos avslørte en del av kultens hemmeligheter på teaterscenen. Andre kilder hevder at en rasende folkemengde forsøkte å drepe Aiskhylos på stedet, men at han flyktet fra scenen. Den greske filosofen Herakleides fra Pontos (død 315 f.Kr.) har forsikret at publikum forsøkte å steine dikteren. Han tok da tilflukt ved alteret i "orkestra" i Dionysos' teater. Da han møtte i retten for sin krenkelse, forfektet han uvitenhet. Han ble frikjent av en jury som var vennlig innstilt grunnet de sår som han og hans avdøde bror Kynegeiros hadde fått ved Marathon. I henhold til den gresktalende romerske forfatteren Claudius Aelianus (død ca 235 e.Kr.) hadde Aiskhylos' yngre bror Ameinias bidratt til frifinnelsen ved å vise juryen stumpen av den avdøde brorens hånd som hadde gått tapt ved Salamis og hvor han var blitt valgt som den tapreste krigeren. Sannheten var at prisen for tapperhet ved Salamis hadde gått til Ameinias fra Pallene, ikke Kynegeiros. Aiskhylos reiste til Sicilia en eller to ganger i 470 f.Kr. etter å ha blitt invitert av Hieron av Syrakusa, en betydelig gresk by på den østlige siden av øya, og under en av disse reisene skrev han dramaet "Kvinnene fra Aetna" (til ære for byen som var grunnlagt av Hieron) og satt opp sitt stykke "Perserne" der. Etter at tragikeren Frynichos, en av hans fremste rivaler, var død i 473 f.Kr., ble Aiskhylos den årlige favoritten i Dionysia, og han vant førsteprisen i bortimot hver eneste dramatevling. I 472 f.Kr. satte han opp produksjonen som omfattet "Perserne" med ingen ringere enn Perikles som fungerende som "choregos". I 458 f.Kr. reiste han tilbake til Sicilia for siste gang, besøkte byen Gela hvor han døde i 456 eller 455 f.Kr. Det er blitt hevdet at han ble drept av en skilpadde som falt ned fra himmelen etter å ha blitt sluppet av en ørn; men det er nok en apokryfisk fortelling. Aiskhylos' var så respektert av athenerne at etter sin død var hans tragedier de eneste som det var tillatt å sette opp på nytt i de påfølgende dramatevlingene. Hans sønner Euforion og Euæon og hans nevø Filokles ble også dramatikere. Personlig liv. Aiskhylos giftet seg og fikk to sønner, Euforion og Euaeon, begge to ble tragiske poeter. Euforion varnt førsteprisen i 431 f.Kr. i tevling mot både Sofokles og Euripides. Hans nevø Filokles, sønn av hans søster, var også en tragisk poet og vant førsteprisen i konkurranse mot Sofokles' "Kong Oidipus". En skoliast har notert at Filokles' "Tereus" var en del av Aiskhylos' tetralogi "Pandionis". Aiskhylos hadde minst to brødre, Kynegeiros og Ameinias. Verker. a>, hvor mange av Aiskhylos' spill ble framført. Røttene til det greske drama lå i de religiøse festivalene for gudene, hovedsakelig Dionysos, vinen og ekstasens gud. I løpet av Aiskhylos' levetid, dramatiske konkurranser ble en del av urbane Dionysia som ble framført om våren. Festivalen åpnet med en prosesjon, fulgt av en tevling hvor gutter sang dityramber (jumbelhymner) og kulminerte i dramatiske tevlinger. Den første konkurranse som Aiskhylos skal ha deltatt i besto av tre dramatikere som hver for seg presenterte tre tragiske skuespill fulgt av et kortere komisk satyrspill. En andre konkurranse bestående av fem komiske skuespillforfattere fulgte, og vinnerne av begge tevlingene ble valgt av et dommerpanel. Aiskhylos deltok i mange av disse konkurransene, og en rekke antikke kilder har tilskrevet et antall på mellom 70 og 90 skuespill til ham. Kun syv tragedier har blitt bevart intakt: "Perserne", "De syv mot Theben", "De bønnfallende", trilogien kjent som "Orestien" besto av tre tragedier "Agamemnon", "Sonofferet" og "Eumenidene", sammen med "Promethevs i lenker" (skjønt her er forfatterskapet omdiskutert). Med unntak av det siste skuespillet — hvor suksessen er usikker — er alle av Aiskhylos' bevarte tragedier kjent for å ha vunnet førstepriser ved urbane Dionysia. "Trilogier". Et kjennetegn på Aiskhylos' dramaturgi synes å ha vært hans tendens til skrive sammenhengende trilogier hvor hvert drama fungerte som et kapittel i en fortløpende dramatisk fortelling. "Orestien" er det eneste bevarte eksempelet på denne typen sammenhengende trilogier, men det er bevis på at Aiskhylos flere ganger skrev slike trilogier. De komiske satyrspill som fulgte hans trilogier hadde som tragediene innhold basert på religiøse myter. Eksempelvis "Orestien"s satyrspill "Protevs" behandlet fortellingen om Menelaos' omveg til Egypt på sin hjemreise fra Trojakrigen. Basert på bevis gitt fra en katalog på Aiskhylos' skuespilltitler, skolia, og dramafragmenter nedtegnet av senere skribenter, er det antatt at tre andre av hans bevarte dramaer var andeler av sammenhengende trilogier: "De syv mot Theben" synes å være finaledramaet i en Ødipus-trilogi, og "De bønnfallende" og "Promethevs i lenker" synes begge å være første stykke i henholdsvis en "Danaide"-trilogi og "Promethevs"-trilogi (se nedenfor). Forskere har dessuten antydet flere trilogier som er helt gått tapt ut fra kjente titler. En rekke av disse trilogier behandlet myter som var knyttet Trojakrigen. En, samlet kalt for "Akilleis"-trilogien, bestående av titlene "Myrmidonene", "Nereidene" og "Frygerne". Andre trilogier er åpenbart gjenfortellinger av ankomsten til Trojas allierte Memnon til krigen, og hans død ved Akilles ("Memnon" og "Sjelenes vekt" var to komponenter i trilogien), "Våpnenes belønning", "De frygiske kvinner" og "De salaminiske kvinner" antyder en trilogi om galskap og det påfølgende selvmordet til den greske helten Ajax; Aiskhylos synes også ha skrevet om Odyssevs gjenkomst til sitt kongedømme på Ithaka etter Trojakrigen (inkludert Odyssevs' drap på hans hustru Penelopeias friere og dens konsekvenser) i en trilogi som består av "Sjelløfterne", "Penelopeia og beinsamlerne". Andre foreslåtte trilogier berører myten om Jason og argonautene ("Argô", "De lemnianske kvinner", "Hypsipylê"); livet til Persevs ("Garntrekkerne", "Polydektês", "Phorkides"); fødselen og bedriftene til Dionysos ("Semele", "Bacchae", "Pentheus"); og hva som skjedde etter krigen fortalt om i det bevarte dramaet "De syv mot Theben" ("Eleusinianerne", "De kranglevorne kvinnene", "Sønner av de syv"). Perserne. Det tidligste av hans dramaer som har blitt bevart er "Perserne" ("Persai"), framført i 472 f.Kr. og basert på erfaringer fra Aiskhylos' eget liv, særlig slaget ved Salamis. Det er unikt blant bevarte greske tragedier ved at det beskriver en nyere historisk hendelse, framfor å ha innhold fra et epos eller mytologien. Perserne fokuserer på det populære greske temaet "hybris" (overmot) ved å legge årsaken på Persias nederlag på stoltheten til landets konge. Dramaet åpner med at det kommer en budbringer i Susa, den persiske hovedstaden, med nyheten om det katastrofale persiske nederlaget ved Salamis. Atossa, mor til den persiske kongen Xerxes, reiser deretter til graven til sin avdøde ektemann Dareios hvor hans ånd kommer til syne for å forklare årsaken til nederlaget. Det er, sier han resultatet av Xerxes' hybris i å bygge en bro over Hellespont, en handling som har gjorde gudene rasende. Xerxes dukket opp mot slutten av stykket, uten selvinnsikt i egen skyld, og stykket avsluttes med klagene til Xerxes og koret. "De syv mot Theben". "De syv mot Theben ("Hepta epi Thebas"), som ble framført i 467 f.Kr. har det kontraherende temaet om gudenes innblanding i menneskene anliggender. Det marker også den første kjente opptreden i Aiskhylos' dramaer av et tema som kom til være gjennomgående i hans stykker, det at polis (bystaten) er et nøkkelelement i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon. Stykket forteller historien om Eteokles og Polynikes, sønnene til den skamfylte Oedipus, konge av Theben. Sønnene er enige om ha tronen i Theben vekslende etter hverandre, men allerede etter det første året nekter Eteokles å gå til side og gi Polynikes hans rettmessige og avtalte plass. Polynikes går til krig for å kreve tronen. Brødrene dreper hverandre i tvekamp, og den opprinnelige avslutningen av tragedien besto av klager over de døde brødrene. En ny avslutning ble lagt til stykket rundt femti år senere. Antigone og Ismene sørger over deres døde brødre, en budbringer kommer inn for å annonsere en forordning som forbød gravleggelsen av Polynikes. Til sist erklærer Antigone at hun ikke vil lyde forordningen og likevel gravlegge sin bror. Stykket var det tredje i en sammenhengende Oedipus-trilogi; de to første dramaene var "Laius" og "Oedipus". Den konkluderende satyrspillet var "Sfinks". "De bønnfallende". Aiskhylos fortsatte sin vektlegging på polis med "De bønnfallende" ("Hiketides") i 463 f.Kr. som gir sin hyllest til de demokratiske understrømmene som gikk gjennom Athen forut etableringen av et demokratisk styre i 461 f.Kr. I stykket flykter danaidene, de femti døtrene til Danaos, grunnleggeren av Argos, fra et tvunget ekteskap med sine søskenbarn i Egypt. De henvender seg til kong Pelasgos av Argos for beskyttelse, men Pelasgos nekter inntil folket i Argos legger sin vekt på beslutningen, et særskilt demokratisk vending henimot kongen. Folket beslutter at daniaderne fortjener beskyttelse, og de får tillatelse til å komme innenfor murene av Argos til tross for Egypts protester. Utgivelsen av "Oxyrhynchus Papyri" 2256 fr. 3 i 1952, en gruppe av manuskripter, bekreftet en lenge antatt Danaidetrilogi, ettersom "De bønnfallende" har en uavklart slutt. Rekkefølgen for tre stykkene i trilogien er antatt å være "De bønnfallende", "Egypterne" og "Danaidene". En trolig rekonstruksjon av trilogiens siste to-tredjedeler går således: I "Egypterne" er krigen mellom Argos og Egypt, som truet i første stykke, skjedd. I løpet av krigen har kong Pelasgos blitt drept, og Danaos er blitt hersker i Argos. Han forhandler en fredsavtale med egypterne hvor en betingelse er at hans femti døtre vil gifte seg med de femti sønnene til Aigyptos. Danaos forteller i all hemmelighet sine døtre at et orakel har spådd at en av hans svigersønner vil drepe ham. Av den grunn beordret han danaidene om å myrde sine ektemenn under bryllupsnatten. Hans døtre går med på det. Handlingen i "Danaidene" ville begynne dagen etter bryllupet. I korthet, det er avslørt at førtini av danaidene drepte sin ektemenn slik de var beordret; Hypermnestra, imidlertid, ble forelsket i sin ektemann Lynkeus, og således sparte hans liv og hjalp ham å rømme. Rasende over sin datters ulydighet beordret Danaos at hun ble fengslet og (muligens) hennes henrettelse. I trilogiens klimaks og avsløring, åpenbarte Lynkeus seg for Danaos og drepte ham (således oppfylte orakelets spådom). Sammen med Hypermnestra vil han opprette et herskende dynasti i Argos. De andre førtini danaidene fritatt for deres mord, og giftet med ikke spesifiserte menn i Argos. Satyrspillet som fulgte trilogien hadde tittelen "Amymone", etter en av danaidene. Tom Clancy's Rainbow Six. "Tom Clancy's Rainbow Six" er et taktisk skytespill utviklet av Red Storm Entertainment, utgitt til PC i 1998, og senere omprogrammert til Mac OS, PlayStation, Dreamcast og Nintendo 64. Rainbow Six er basert på boken med samme navn av Tom Clancy, og akkurat som i boken handler det om et internasjonalt lag antiterrorister som tar seg av terroraksjoner over hele verden. Spilleren skal først organisere en plan for å utføre oppdraget, og kan deretter spille alle i laget under oppdraget, i førsteperson. Oppfølgere. Rainbow Six utløste også andre serier av spill basert på Clancy sine bøker, nemlig "Ghost Recon", som bytter ut antiterroristene med militære enheter, og "Splinter Cell", et spionasjespill. Eksterne lenker. Rainbow Six Rainbow Six Sofokles. Sofokles (gresk: Σοφοκλῆς, "Sophoklēs"; født ca 497/6 f.Kr., død vinteren 406/5 f.Kr.) er den ene av tre antikke greske tragedieforfattere med skuespill som har overlevd og blitt bevart for ettertiden. Hans første dramaer var skrevet senere enn de til Aiskhylos, og tidligere enn eller samtidig med de til Euripides. I henhold til det bysantinske "Suda", en encyklopedi fra 900-tallet e.Kr., skrev Sofokles 123 skuespill i løpet av sitt liv, men kun syv av disse har blitt bevart i en fullstendig utgave: "Aias"; "Kvinnene fra Thrakis"; "Kong Oidipus"; "Elektra"; "Filoktetes"; og "Oidipus i Kolonos". I bortimot femti år var Sofokles den mest berømte forfatter i dramakonkurransene i bystaten Athen i Hellas. Disse skjedde i løpet av de årlige religiøse festivalene til Lenaia og Dionysia. Han konkurrerte i rundt 30 konkurranser, vant kanskje 24 av dem, og ble aldri bedømt lavere enn andreplass. Aiskhylos vant 14 konkurranser og ble tidvis overvunnet av Sofokles, mens Euripides vant kanskje 4 konkurranser. Den mest kjente tragedien til Sofokles handlet om Oidipus (også skrevet Ødipus) og Antigone: de er også kjent som «de thebensk skuespill», skjønt hvert av dramaene var faktisk en del av en forskjellig tetralogi, de andre delene av disse er nå gått tapt. Sofokles påvirket teaterets og dramaets utvikling, hovedsakelig ved å innføre en tredje skuespiller, dermed reduserte viktigheten av det tradisjonelle koret i representasjonen av stykkets handling og intrige. Han utviklet også sine figurer i en langt større grad enn hva tidligere dramatikere hadde gjort, eksempelvis Aiskhylos. Liv. Et marmorrelieff av en poet, kanskje Sofokles Sofokles, sønn av Sofillos, en rik medlem av en ruralt "deme" (lite samfunn) til Hippeios Kolonos i Attika, rundt 1 km nordvest for Athen. Kolonos ble siden en setting for et av hans skuespill, og han var antagelig født der. Han ble født noen få år før slaget ved Marathon i 490 f.Kr.; det nøyaktige fødselsåret er uklart, skjønt 497/6 er mest sannsynlig. Sofokles første kunstneriske triumf var i år 468 f.Kr. da han tok sin først pris i teatertevlingen i "Dionysia" over den regjerende mester i athensk drama, Aiskhylos. I henhold til Plutark kom seieren under uvanlige omstendigheter. Istedenfor å følge den vanlige skikken med å velge dommere ved loddtrekning, ba "arkonten" statsmannen Kimon og andre tilstedeværende "strategoi" om å ta beslutningen for tevlingens vinner. Plutark sier at dette var Sofokles' første produksjon, det er nå antatt at hans første oppsetning antagelig var i 470 f.Kr. med "Triptolemos" (nå tapt) som sannsynligvis var det ene av de dramaer som han presenterte ved denne festivalen. Da han var 16 år, ble Sofokles valgt til å lede "paean" (enstonig korhymne til en gud) som feiret den greske seieren over perserne i slaget ved Salamis. Han ble valgt som den ene av "strategoi", bokstavelig «arméleder», som juniorkollega av Perikles. Sofokles ble født inn i en rik familie (hans far var produsent av rustninger for hæren) og godt utdannet. Tidlig i hans karriere kan politikeren Kimon ha vært en av hans beskyttere, skjønt om han var, var det ingen dårlig vilje overfor Perikles, Kimons rival da sistnevnte ble landsforvist i 461 f.Kr. I 443/2 tjenestegjorde han som en av "hellenotamiai", en av Athenes skattemestre, og som hjalp til med å håndtere byens finanser under det politiske herredømmet til Perikles. I henhold til biografien "Vita Sophoclis" fungerte han som en hærfører i det athenske felttoget mot øya Samos som hadde gjort opprør i 441 f.Kr. Han skal etter sigende ha blitt valgt til denne posisjonen grunnet hans produksjon av teaterstykket Antigone. I 420 f.Kr. ønsket han velkommen og satte opp et alter for bildet av Asklepios i sitt hus da guddommen for medisin ble introdusert til Athen. For dette ble han gitt det posthume epitetet "Dexion" («Mottakeren») av athenerne. I 413 f.Kr. ble han valgt til en av "probouloi" («kommisjonærene») som svarte på den katastrofale ødeleggelsen av den sicilianske ekspedisjon til Sicilia i løpet av Peloponneskrigen. Sofokles døde i en alder av nitti eller nittien år vinteren 406/5 f.Kr. etter å ha opplevd i sin levetid både den greske triumf i perserkrigene og blodsutgydelsene i Peloponneskrigen. Som med mange berømte menn i den klassiske antikken, inspirerte hans død en rekke apokryfiske fortellinger. Den mest kjente er forestillingen at han døde fra anstrengelsen å resitere en lang setning fra sitt drama "Antigone" uten å ta pause for å puste. En annen fortelling hevder at han ble kvalt fra å spise druer ved Athens festival "Anthesteria". En tredje hevder at han døde av lykke etter å ha vunnet hans siste seier i urbane Dionysia. Noe få måneder etter hans død skrev komedieforfatter i et skuespill kalt "Musene" hans lovtale: «Velsignet er Sofokles som hadde et langt liv, en mann både lykkelig og talentfull, og forfatter av mange gode tragedier; og han avsluttet sitt liv uten å lide ulykke.» I henhold til en del redegjørelser skal imidlertid hans sønn ha forsøkt å få ham erklært uskikket mot slutten av sitt liv; han skal etter sigende ha gjendrevet anklagene i rettssalen ved å lese fra hans da ennå upubliserte drama "Oidipus i Kolonos". En av hans sønner, Iophon, og en sønnesønn, også kalt, Sofokles, ble også kjente dramatikere. Verker og arv. Blant Sofokles' tidligste nyvinninger var innføringen av en tredje skuespiller som ytterligere reduserte korets rolle og skapte en større mulighet for karakterutvikling og konflikter mellom figurene. Aiskhylos, som hadde dominert athensk dramatikk i løpet av Sofokles' tidligste karriere, fulgte etter og tilpasset seg en tredje skuespiller i sine verker mot slutten av sitt liv. Aristoteles har kreditert Sofokles med innføringen av "skenografia", eller scenemaleri. Det var ikke før etter at den gamle mester Aiskhylos var død i 456 f.Kr. at Sofokles ble den mest framstående skuespillerforfatter i Athen. Deretter framsto Sofokles som seierrik i dramatevlinger ved 18 "Dionysia" og 6 "Lenaia". I tillegg til nyvinninger i dramatisk struktur, er hans verker også kjent for en dypere karakterutvikling enn hva som var tilfelle med tidligere forfattere. Hans omdømme var så stort at utenlandske herskere inviterte ham til sine hoff, skjønt i motsetning til Aiskhylos som døde på Sicilia, eller Euripides som tilbrakte tid i Makedonia, aksepterte Sofokles aldri noen av disse invitasjonene. Aristoteles benyttet seg av Sofokles' drama "Kong Oidipus" i sin "Poetikken" (ca. 335 f.Kr.) som et eksempel på den fremste kunstneriske prestasjon av en tragedien, noe som antyder hvilken høy anseelse hans arbeid ble holdt av de senere grekere. Kun to av de syv skuespill som har overlevd kan bli datert med sikkerhet: "Filoktetes" (409 f.Kr.) og "Oidipus i Kolonos" (401 f.Kr., satt opp etter Sofokles' død av hans sønnesønn). Av de andre, "Elektra" viser stilistiske likheter med disse to, noe som antyder at det sannsynligvis ble skrevet i siste delen av hans karriere. "Aias" (om helten Ajax fra Trojakrigen), "Antigone" og "Kvinnene fra Thrakis" er generelt antatt å være blant hans tidlige arbeider, igjen basert på stilistiske elementer. "Kong Oidipus" antas i tilhøre hans mellomste periode. De fleste av Sofokles' drama viser en understrøm av fatalisme og begynnelsen på en sokratisk logikk som en bærebjelke for den lange tradisjonen i greske tragedier. Oidipus. Oidipus (gresk: Οἰδίπους Oidĭpous, «med hoven fot») (fornorsket Ødipus) var i gresk mytologi konge i Theben. Han er særlig kjent gjennom skuespillet "Kong Ødipus" av Sofokles, og for å ha gitt navn til ødipuskomplekset. Oidipus var sønn av Laios og Iokaste, og ble konge i Theben etter å ha drept (uten å vite at det var hans far), løst Sfinxens gåte og giftet seg, også uvitende, med sin mor og fått barn med henne. Varianter av legenden om Oidipus nevnes i fragmenter av flere forfattere fra antikkens Hellas, blant andre Homer, Hesiod og Pindar. Det meste vi vet om Oidipus skriver seg fra tre skuespill av Sofokles: "Kong Ødipus", "Oidipus i Kolonos" og "Antigone". Ødipuskomplekset. Skuespillet «Kong Oidipus» har gitt opphav til et av verdens mest kjente psykologiske komplekser gjennom tiden, Ødipuskomplekset, som ble skapt av den berømte østerrikske nevrologen Sigmund Freud i 1931. Den mest kjente formen, som både finnes i bl.a. "Kong Oidipus" av Sofokles og "Hamlet" av Shakespeare, er sønnens forelskelse i sin mor. Men kompleksbegrepet blir også brukt på kjærlighet mellom bror og søster, og finnes i blant annet krimromanen av Bernhard Borge «De dødes tjern». Ødipuskomplekset har også et søsterkompleks, Elektrakomplekset, etter bl.a. Sofokles' skuespill «Elektra» der Elektra er forelsket i sin far Agamemnon. Henning Olsen. Henning August Olsen (født 3. oktober 1890, død 26. januar 1975) var en norsk skøyteløper og idrettsleder. Han var sønn av svenske innvandrere, og bror av Oskar Olsen. Han ble norgesmester på skøyter i 1911 og nr. 2 i 1912. I verdensmesterskapet i Trondheim i 1911 ble han nr. 3. Under VM på Frogner stadion i 1912 lå han på 4. plass etter første dag, men deltok ikke andre dag. I Helsingfors året etter ble han nr. 5. Olsen representerte Kristiania Skøiteklub. Henning Olsen var president i Norges Skøyteforbund 1938–40. Euripides. Byste av Euripides, romersk marmorkopi av gresk original fra rundt 330 f.Kr. Evripides (eller Euripides, gresk: Εὐριπίδης) (født ca. 485 f.Kr., død ca. 406 f.Kr.) var den siste av de tre store tragediedikterne i det antikke Hellas, etter Aiskhylos og Sofokles. Euripides kom fra Phyla, en landsby i Attika, men oppholdt seg hovedsakelig i Athen. Han studerte under Protagoras, og Sokrates var en av medstudentene. I 408 eller 407 forlot han Athen til fordel for hoffet til Arkelaos, kongen av Makedonia, hvor han døde. Euripides’ innflytelse har vært enorm. Han var derimot ikke representant for en felleskapskultur, slik man kan forstå tragediene til Aiskhylos og Sofokles. Tvert imot var han talsmann for en ny tid, sofistikken), og ble av den grunn gjenstand for mye motstand og hets, noe som kommer klart til uttrykk i Aristofanes’ komedier. Han skrev sannsynligvis rundt 90 tragedier og vi kjenner navnet på omkring 80 av dem. 18 har overlevd til våre dager. I dramakonkurransene som foregikk under De store dionysiene, som var så vesentlige i det gamle Hellas, fikk Euripides kun fire førstepriser i sin levetid selv om han deltok 22 ganger. Både "Bakkantinnene" og "Ifigenia i Aulis" fikk hver sin førstepris, men disse ble tildelt posthumt ved førstegangs fremføring. Eksterne lenker. Evripides Aristofanes. Aristofanes var skallet, så denne illustrasjonen fra 1896 er utført med stor kunstneriksk frihet Aristofanes (gresk: Ἀριστοφάνης; født ca 450 f.Kr., død 385 f.Kr.) var en attisk komediedikter i antikkens Hellas. Hans mest kjente stykker er "Skyene, Froskene" og "Lysistrata". Aristofanes’ fødested og eksakte fødselsdato er ikke kjent, men han var trolig utdannet i Athen. Han er kjent for å ha skrevet komedier for de to athenske festivalene Dionysia og Lenea. Han skrev tilsammen ca 44 stykker, av dem er 11 bevart, og stykkene hans er de eneste vi har av den eldre greske komediediktingen. Mange av stykkene hans var politiske, språklig og tematisk vendte de ofte opp–ned på vedtatte normer og forventninger. Stykkene var ofte fylt av satire om kjente athenske borgere og deres framferd i Peloponneskrigen, og han skal ved flere tilfeller ha blitt dratt for retten, beskyldt for ærekrenkelser. Aristofanes fremstår i Platons skrift Gjestebudet (Symposion) der han gir en humoristisk mytisk fremstilling av opphavet til kjærligheten; mennesket skal i tidenes morgen ha blitt delt i to, og derfor vi det alltid søke å bli forent med «sin bedre halvdel». Forfatterskap. Aristofanes' første stykke ble oppført i 427 f.Kr. På grunn av sin unge alder kunne eller våget han ikke selv å stå fram som forfatter eller lede innøvingen av stykkene. Han overlot sine første stykker til noen av sine faglige venner, som oppførte dem som egne arbeider. Under eget navn sto Aristofanes fram for første gang i år 424 f.Kr. med stykket "Ridderne", et av de elleve stykkene som har overlevd fram til vår tid. Hans siste stykke, "Rikdommen", ble oppført i år 388 f.Kr.. Aristofanes' lystspill tilhører den «eldre attiske komedien», som ofte tar opp aktuelle politiske spørsmål. Skalden, som tilhører den konservative og aristokratiske retningen, retter sine sylkvasse våpen spesielt mot det herskende demokratiets mektige hovedmenn: Kleon, Lamachos m. fl. I andre stykker vender han seg mot samtidige poetiske og filosofiske retninger og deres representanter. I det hele tatt er det komediens oppgave å nådeløst angripe alt som blir oppfattet som skjevt og fordervet i tidsånden og samfunnsutviklingen. De alvorlige tendensene som ligger til grunn for det aristofanske lystspillet, hemmer imidlertid på ingen måte den åpenbare løsslupne munterheten i fremføringssmåten. Når det gjelder fantasirikdom, levende karaktertegning, lynende kvikkhet og et fullendt herredømme over formen, kan Aristofanes sidestilles med de største skaldene gjennom tidene. Språket hans er den reneste attisisme, og hans tegning av hverdagslivet i Athen er, selv om den er betydelig parodierende, en rik kilde til kunnskap om kulturforholdene på denne tiden. Selv om stykkene hans har tydelige budskap mangler de ofte en klar intrige og de ligner ofte mer på moderne revyer enn på moderne komedier. I de fleste av stykkene hans forekommer det mange scener og uttrykk som kan avvike fra enkeltes oppfatning av hva som er anstendig og passende. Seksualitet og kroppsfunksjoner er et fremtredende trekk ved stykkenes språk og handling. Dette kan føres tilbake til den greske komediens opprinnelse og virket nok mindre støtende på det athenske publikummet. Ved Dionysos-festivalene ble det fremført «fallos-sanger», og løssluppenheten hadde fritt spillerom. Sammenhengen fra komedien til opphavet i drikkeviser er tydeleg i diktingen hans, humoren er grovkornet og kan godt kalles både lytehumor og underbuksehumor. En av de siste norske oppsettingene av Aristofanes fikk talende nok navnet «Full fjert for fred». Stykket er fritt komponert etter "Freden", og ble omsatt av Petter Næss for Oslo Nye Teaters dukketeater. Stykket hadde premiere 8. mars 2003. Verk. Aristofanes skal til sammen ha forfattet 44 stykker, hvorav 11 komedier er bevart. Athens nederlag i den peloponnesiske krig i år 404 f.Kr. førte til at komedien ble mindre politisk og fantastisk. Aristofanes’ to siste stykker, "Kvinnene i folkeforsamlingen" og "Rikdommen" viser en reduksjon i poetisk kraft. "Rikdommen" har i tillegg tema og komposisjon som danner overgang mellom "den eldre komedien" og "mellom-komedien". Aristofanes har likevel satt spor etter seg hos ettertidens forfattere. Både den greske komediedikteren Menander og den romerske Terents (og gjennom ham den franske Molière) bærer preg av inspirasjon fra Aristofanes når det gjelder innhold. De er likevel forskjellige i formen, deres komedier blir en mer pyntelig og privat form for lystspill. Som satiriker har Aristofanes også hatt stor betydning for forfattere som Erasmus, Thomas More og Rabelais. Eksterne lenker. "Mye av teksten i denne artikkelen er hentet fra Nordisk familjebok (1876–1926) med foreldet opphavsrett" Volvo 900. Volvo 900-serien er overtager til 700-serien. Volvo 940, 945 og 960 og 965 ble levert både som sedan og stasjonsvogn, eller herregårdsvogn som Volvo kaller det. Likevel ble 900-serien produsert side om side med 700-serien i to år etter introduksjonen av 900-serien. Endringene fra 700-serien til 900-serien var små. Karosseriet var, med unntak av en skråere bakrute,noe modifisert front og front lykter, og et bagasjelokk som gikk helt ned til støtfangeren, nærmest identisk med 700-serien. Interiøret fikk også en forsiktig oppgradering. Motor. I 940-serien(940sedan og 945 som er stasjonsvogn), var bensinmotorer mest vanlig. Ytelsene strakk seg fra 116 hestekrefter og opp til 165 hestekrefter på turboutgaven. Toppmodellen Volvo 960 og 965, ble hovedsakelig levert med seksylindrede bensinmotorer. Den minste hadde et slagvolum på 2,5 liter og en ytelse på 170 hestekrefter, mens tre-literen med 204 hester var sterkeste alternativ (leverte 80% av maksimalt dreiemoment/Nm allerede ved 1000 rpm). Det ble også levert 2,0 liters turbomotorer med 16 ventiler (B204FT & B204GT),med henholdsvis 190 hestekrefter og 200 hestekrefter. Detaljer. Fra 1991 til 1995 delte 940 og 960 eksteriørt utseende, med unntak av enkelte detaljer. 960 hadde listverk i krom ved støtfangere og dørlister, lakkerte støtfangere og speil var standard, innvendige plastdekser på A, B, C og eventuelt D-stolpe samt deksler over dørene var dekket med stoff. Dashbordet var videreført fra 760, med forskjell blant annet på selve konsoll og radiosøylen. 960 hadde også tiltfunksjon på rattet som standard. Biler med Deltalink (delt bakaksel) hadde automatisk nivåregulering, kalt nivomat. Automatgir var også standard på 1. generasjon 960. 960 hadde også diagnosesystem for motor/gir fastmontert i motorrom, i motsetning til 940. I 1995 fikk 960 ny front, nytt listverk i bilens farge, nye dør-håndtak i bilens farge, "hele" fangere i bilens farge, og flere interiør detaljer ble endret, som dør-trekk, midtkonsoll og håndbrekk. I tillegg fikk 960'en delt bakaksel, og annet innpress(felger) enn 2,7 og øvrig 9 serie. I 1998 fikk 960 og 965 nytt navn, henholdsvis S90 og V90. Diesel motorer. Alle dieselmotorene var produsert av V.A.G.: Wolksvagen Audi group Oluf Steen. Oluf Steen (født 23. september 1882, død 15. januar 1944) var en norsk skøyteløper. Han representerte Trondhjems Skøiteklub, og var en av landets beste løpere mellom 1900 og 1910. Steen ble utropt som vinner av norgesmesterskapet på hjemmebane i 1904, etter at Peter Sinnerud ble diskvalifisert. Han var også blant de tre beste i fire andre norgesmesterskap mellom 1902 og 1907. Under VM på Gamle Frogner stadion i Kristiania i 1904 lå han på 3. plass etter første dag, men deltok ikke andre dag. Det samme gjentok seg under VM på hjemmebane i 1907. I Kristiania i 1909 ble han nummer 2 – etter Oscar Mathisen. Mathias Henrikssøn. Mathias Henrikssøn var født i Danmark. Han var viet som prest og var munk på Sørø inntil han ble utnevnt til abbed på cistercienserklosteret på Tautra i 1510. Han ble utnevnt av abbed Henrik Christiernssøn Tornekrans ved Sorø og abbed Herlaug av Heresvad i Skåne og innsatt av generalabbed Jakob av Cîteaux. I valgbrevet står det at Tautra var uten abbed, at det var få munker der og at klosteret var nær ved å gå under. Mathias var et uheldig valg, han misbrukte sin posisjon som abbed og pantsatte flere av klosterets eiendommer og en stor del av de løse eiendelene. Sølvsaker og andre gjenstander som tilhørte klosteret tok han med seg og noe av dette oppbevarte han i andre klostre, blant annet hos priorinnen i Bakke kloster. Etter å ha gjort alt dette reiste han til Oslo og ble abbed på Hovedøya kloster og fortsatte livet som på Tautra. Biskop Hans Reff sendte et brev til erkebiskopen datert 20. oktober 1525 der han skrev at Mathias ikke kunne bli der lenger og at han var avsatt. Årsaken var at han neglisjerte både sine åndelige og praktiske plikter. Mathias reiste til Danmark og prøvde å få innpass ved Lyse kloster ved Bergen. Det mislykkes, men han fikk merkelig nok brev på Tautra på nytt. Etter å ha vært borte fra Tautra i 10 år kom han tilbake igjen. Men erkebiskop Olav Engelbrektsson var kjent med "rullebladet" til Mathias. Det gikk ikke lang tid før erkebiskopen fikk Mathias arrestert i 1530. Det var sju bønder fra Frosta som utførte arrestasjonen. Mathias ble stilt for en geistlig domstol og anklaget for en rekke forhold. Anklageskriftet. Et forkorta utdrag av ei lang liste. Innholdet i dommen er ikke kjent, men ut fra hva Mathias foretok seg senere kan man anta en god del. 11. april 1531, pantsatte han tre gårder til Nils Lykke på Austrått «for å få betalt erkebispen en stor pengesum.» Også klosteret med tilhørende gods blir overlatt til Nils Lykke. Nils Lykke reiste til København til kong Frederik og fikk handelen stadfesta. For Mathias betydde dette ikke slutten. Han fikk endelig innpass ved Lyse kloster og ble abbed der. Også dette klosteret gikk mot undergangen, men denne gangen gjennom politiske beslutninger. Hele klostervesenet og katolisismen ble fjerna ved reformasjonen i 1537. Se også. Henrikssøn, Mathias Rainbow Six. "Rainbow Six" er en roman skapt av den amerikanske forfatteren Tom Clancy. En serie dataspill er basert på boken, og en film skal også være under produksjon. Romanen. Romanen "Rainbow Six" ble utgitt i 1998. Den handler om John Clark fra Jack Ryan-bøkene, som får i oppdrag å lede en internasjonal antiterrorgruppe ved navn Rainbow. Data- og videospill. Samtidig med boken ble dataspillet "Tom Clancy's Rainbow Six", utviklet av Red Storm Entertainment, utgitt. Spillet er basert på boken, og utviklet seg til en serie spill til mange konsoller. Film. En film basert på boken skal være under produksjon, og utgivelsesdatoen er satt til 2010. Laurence Sterne. Laurence Sterne (født 24. november 1713, død 18. mars 1768) var en irsk-engelsk forfatter og geistlig. Han er mest kjent for sine romaner "Tristram Shandy" (full tittel "The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman"; norsk utgave "Herr Tristram Shandys liv og meninger" (1995–96) og "A sentimental Journey Through France and Italy, by Mr. Yorick". Da "Tristram Shandy" kom ut var Sterne en middelaldrende landsbyprest, uten mulighet til å oppfylle sine ambisjoner innenfor Kirken. Forfatterberømmelsen satte ham i stand til å reise og skrive. Han vakte skandale ved å gi ut en prekensamling under psevdonymet "Yorick"; landsbypresten fra "Tristram Shandy", som er en etterkommer av den døde narren fra "Hamlet" og spiller skamløst på bildet av presten som narr. Like før han døde ga han under pseudonymet "Yorick" ut det som skulle være første del av reisekildringen "A sentimental Journey Through France and Italy". Her eksellerer presten i erotiske hentydninger. Fortellingen latterliggjør ellers samtidige britiske forfattere av reiselitteratur; spesielt Tobias Smollett (kalt "Smelfungus" i Sternes tekster). Sterne døde før han fikk fullført "A Sentimental Journey". Det er delte meninger om hvorvidt han anså "Tristram Shandy" som ferdig. Tristram Shandy kom uansett aldri lenger i sin selvbiografi enn til den dagen han ble født – og pastor Yorick kom aldri lenger enn til Paris i sin reiseskildring. Laurence Stern var en gjennomført ironiker, som harselerte over fiender såvel som venner (og ikke minst seg selv); over klassisk og ny litteratur, lesere og kritikere; over religion og vitenskap, opplysningstid og moteriktig «sentimentalitet» (senere kritikere som ser på Sterne som talsmann for det «sentimentale» har neppe forstått ironien eller sett intertekstualiteten). Ironien er imidlertid ustabil, og det er aldri langt til medfølelsen; for eksempel i skildringen av den invalide eks-offiseren Toby Shandy og hans «kjepphester». Mens han for samtiden var en ren underholder, har senere tiders lesere sett på Sterne både som en innsiktsfull tenker og en litterær nyskaper. Soft Machine. Soft Machine er en engelsk progressiv rockegruppe, dannet i 1966. Soft Machine ble stiftet av Robert Wyatt (trommer og vokal), Daevid Allen (gitar), Kevin Ayers (bass og vokal) og Mike Ratledge (keyboard). Se også Progressiv rock, Canterbury scene. Tarannon Falastur. Tarannon Falastur var en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 12. kongen av landet Gondor. Tarannon Falastur overtok tittelen som konge av Gondor etter sin far, Kong Siriondil, i år 830 i det tredje tidevervet. Utvidelsen av Gondor begynte under hans styre siden han var den som startet anleggelsen av Gondors marine. Derfor ble han også kalt den første "Sjøkongen". Hans styre ble plaget av at han hadde intriger med din dronning, Berúthiel, som spionerte på alt og alle innenfor landets grenser. En gang hun gikk for langt sendte kong Tarannon henne i eksil. Som et resultat av dette døde han barnløs, i 913 T.T., og det var hans nevø, Eärnil I som overtok styringen av Gondor og tittelen som konge etter han. Ostoher. Ostoher var en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var sønn og etterfølger av Kong Anardil av Gondor, og ble den 7. kongen av etter at hans far døde i året 411 i det tredje tidevervet. Han gjorde byen Minas Anor (senere Minas Tirith) til sin sommer residens, og under hans styre startet også Austringenes angrep på Gondor. Ostoher sendte sin sønn, Tarostar (senere kjent som Kong Rómendacil I), for å møte denne trusselen, og Tarostar tvang Austringene til å overgi seg. Ostoher døde i år 492 T.T., og ble etterfulgt som konge av Gondor av sin sønn Tarostar, som da hadde tatt navnet Rómendacil I. Dancing with the Stars. "Dancing with the Stars" er en amerikansk TV-serie basert på den britiske serien "Strictly Come Dancing". I serien danser et antall kjendiser med profesjonelle selskapsdansere for å imponere et dommerpanel og TV-seerne som stemmer frem de parene som går videre til neste runde. Dommerpanelet består av Len Goodman, Carrie Ann Inaba og Bruno Tonioli, mens Tom Bergeron og Lisa Canning er programledere. Serien går på ABC. I første sesong (sommeren 2005) vant Kelly Monaco (Playboy-modell og skuespiller), andre sesong (vinteren 2006) ble vunnet av Drew Lachey (sanger i 98 Degrees) mens tredje sesong (høsten 2006) ble vunnet av Emmitt Smith (tidligere NFL-spiller). Strictly Come Dancing. "Strictly Come Dancing" er en britisk TV-serie på BBC1 om selskapsdans. Serien er blitt eksportert til flere land, blant annet USA som "Dancing with the Stars" og Norge som "Skal vi danse". I "Strictly Come Dancing" konkurrerer par, hvert bestående av en kjendis og en profesjonell danser, mot hverandre. De blir vurdert av et dommerpanel, mens TV-seerne kan ringe inn og stemme på sine favorittpar. Paret med færrest stemmer får ikke delta i neste uke. Eärnil I. Eärnil I var en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 13. kongen av landet Gondor, og den andre "Sjøkongen". I året 913 i det tredje tidevervet etterfulgte han sin berømte onkel, Kong Tarannon Falastur, som konge av Gondor, siden hans onkel dessverre døde barnløs p.g.a. sitt dårlige forhold til sin onde kone, Dronnind Berúthiel. Eärnil var sønn av Tarannons bror, Tarciryan. Han fortsatte med å utvide den Gondorske marinen (dette var grunnen til at han ble kalt den andre "Sjøkongen"), som hans onkel hadde påbegynt, og i året 933 T.T. hadde han tatt byen Umbar. Eärnil I forsvant dessverre på havet nær ved byen Umbar i året 936, og ble etterfulgt som Gondors konge av sin sønn, Ciryandil. Fylkesvei 216. Fylkesvei 216 (Fv216) går mellom Moelv i Ringsaker og Sustad i Lillehammer. Veiens lengde er 38,5 km, hvorav 30 km i Hedmark og 8,5 km i Oppland. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Skal vi danse. "Skal vi danse" er et britisk TV-konsept ("Strictly Come Dancing") som er solgt til mer enn 30 land. Den norske utgaven er produsert av Monster Entertainment og sendt på TV 2. Jon Peder Olrud og Geir Bie var produsenter i første sesong. Senere sesonger har blitt produsert av Ingvild Daae. Serien hadde premiere på TV 2 den 15. januar 2006. I programserien danser kjendiser med profesjonelle selskapsdansere og blir vurdert av et dommerpanel og av TV-seerne. Hvert par består av en kjendis og en profesjonell danser. Paret med færrest stemmer får ikke delta i neste runde. Programserien har hatt høye seertall i Norge med et snitt på mellom 600 000 og 700 000 seere. Høsten 2008 satte det rekord med 733 000 seere i snitt på sesongpremieren. Bare finaleepisoder av programmet har hatt høyere tall. Våren 2006 - Sesong 1. I første sesong deltok Simen Agdestein, Terje Sporsem, Katrine Moholt, Caroline Dina Kongerud, Signy Fardal, Finn Schjøll, Tom A. Haug, Anita Moen, Otto Robsahm og Guri Schanke. Serien ble vunnet av Katrine Moholt og dansepartner Bjørn Holthe, som beseiret Guri Schanke og dansepartner Tom Arild Hansen i finalen. Dommere i første sesong var Anita Langset, Trine Dehli Cleve, Trond Harr og Tor Fløysvik. Høsten 2006 - Sesong 2. I andre sesong deltok Jeanette Roede, Trude Mostue, Christer Torjussen, Elisabeth Andreassen, Tone Damli Aaberge, Susann Goksør Bjerkrheim, Eirik Newth, Steffen Tangstad, Kristian Ødegård og Ingar Helge Gimle. Andre sesong ble vunnet av Kristian Ødegård og hans dansepartner Alexandra Kakurina. De beseiret Susann Goksør Bjerkrheim og Asmund Grinaker. Dommere i andre sesong var Cecilie Brinck Rygel, Trine Dehli Cleve, Trond Harr og Tor Fløysvik. Høsten 2007 - Sesong 3. I tredje sesong deltok Mari Maurstad, Jostein Pedersen, Dag Otto Lauritzen, Esben Esther Pirelli Benestad, Tshawe Baqwa, Trine Hattestad, Pia Haraldsen, Liv Marit Wedvik, Mona Grudt og Finn Christian Jagge. Tredje sesong ble vunnet av Tshawe Baqwa og hans dansepartner Maria Sandvik. De beseiret Mona Grudt og Glenn Jørgen Sandaker. Dommere i tredje sesong var Christer Tornell, Trine Dehli Cleve, Trond Harr og Tor Fløysvik. Høsten 2008 - Sesong 4. I fjerde sesong deltok Gaute Ormåsen, Hans Petter Buraas, Tor Endresen, Tore André Flo, Janne Formoe, Mikkel Gaup, Siri Kalvig, Hanne Krogh, Jenny Skavlan, Sigurd Sollien og Lene Alexandra Øien. Fjerde sesong ble vunnet av Lene Alexandra Øien og dansepartner Tom Erik Nilsen, som i finalen beseiret Tore Andre Flo og hans dansepartner Nadya Khamitskaya. Dommere var Trine Dehli Cleve, Tor Fløysvik, Christer Tornell og Alexandra Kakourina. Høsten 2008 - Superfinale. 12. desember 2008 ble det arrangert en superfinale i "Skal vi danse" der de vinnende parene fra de fire foregående sesongene deltok. Siden Tshawe Baqwa var på konsertturné på tidspunktet for superfinalen deltok andreplass-paret fra 2007 istedenfor vinnerparet. Superfinalen ble vunnet av Mona Grudt og Glenn Jørgen Sandaker. Dommere var Trine Dehli Cleve, Tor Fløysvik, Christer Tornell, Cecilie Brinck Rygel, Trond Harr og Raymond Myhrengen. Høsten 2009 - Sesong 5. I den femte sesongen deltok Mia Gundersen, Hallvard Flatland, Anita Valen, Ellen Arnstad, Ole Klemetsen, Jan Thomas Mørch Husby, Elin Tvedt, Triana Iglesias, Carsten Skjelbreid, Margrethe Røed og Svein Østvik. Carsten Skjelbreid og dansepartner Elena Bokoreva Wiulsrud vant konkurransen i finalen mot Mia Gundersen og dansepartner Glenn Jørgen Sandaker. Dommere var Trine Dehli Cleve, Tor Fløysvik, Karianne Stensen Gulliksen og Christer Tornell. Høsten 2010 - Sesong 6. I den sjette sesongen deltok Cato Zahl Pedersen, Håvard Lilleheie, Tommy Fredvang, Einar Gelius, Stig Henrik Hoff, Stine Buer, Cecilie Skog, Aylar Lie, Maria Haukaas Mittet, Anne Marie Ottersen, Andrine Flemmen, samt vinneren Åsleik Engmark. Dommere var som i sesong 5, Trine Dehli Cleve, Tor Fløysvik, Karianne Stensen Gulliksen og Christer Tornell. Programledere var Marthe Sveberg Bjørstad og Kristian Ødegård. Høsten 2011 - Sesong 7. I den sjuende sesongen deltok Rachel Nordtømme, Inger Lise Hansen, Noman Mubashir, Stella Mwangi, Anna Anka, Lars Bohinen, Kari Traa, Rune Larsen, Atle Pettersen og Anders Jacobsen. Dommere var Trine Dehli Cleve, Tor Fløysvik, Karianne Stensen Gulliksen og Christer Tornell. Programledere var Katrine Moholt og Yngvar Numme. Det var Atle Pettersen som sammen med dansepartneren Marianne Sandaker vant konkurransen, etter å ha slått Kari Traa i finalen. Høsten 2012 - Sesong 8. I sesong nummer 8 deltar Hanne Sørvaag, Lillian Muller, Linni Meister (erstatter for Marianne Aulie), Cathrine Larsåsen, Marit Mikkelsplass, Lars Erik Blokkhus,Vebjørn Sand, Eldar Vågan, Lasse Ottesen, Stein Johan Grieg Halvorsen og Ben Adams. Programledere er Katrine Moholt og Carsten Skjelbreid. Dommere er Trine Dehli Cleve, Tor Fløysvik, Karianne Stensen Gulliksen og Christer Tornell. Seertall. Programmet kan beskrives som en seermessig suksess med mellom 600 000 og 700 000 seere i snitt. Den første sesongen hadde et snitt 657 000 seere og en topp på 717 000 seere. Andre sesong hadde 646 000 seere i gjennomsnitt, mens finalen ble sett av over en million. Tredje sesong hadde et snitt på mellom 600 000 og 700 000 seere. Høsten 2008 var det klart for fjerde sesong og sesongpremieren fikk et meget godt resultat med 733 000 seere, noe som er rekord for sesongstart. Hestvika. Hestvika er et tettsted i Hitra kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. I dagligtale inngår både "Sætra", "Børøsund" og "Nordvika" i begrepet "Hestvika". Tettstedet hadde tidligere en sentral rolle innen kvitfiskeriene, men har i dag en større rolle innenfor oppdrettsnæringa med videreforedling av oppdrettslaks på anlegget til Midnor. "Hestvika" er utgangspunkt for los, og har en av Hitras største entrepenørvirksomheter, foruten dypvannskai. Det foreligger planer om storstilt utbygging av et havneområde som også inkluderer den nærliggende "Børøya", som kan ta imot de største fraktefartøy. På Strand ligger Strand oppvekstsenter med 1-7 skole og barnehage. Adolf Norseng. Adolf D. Norseng (født 12. mars 1867 i Hamar, død 27. oktober 1931) var en norsk skøyteløper. Han representerte Hamar Idrettsforening, og var en av skøytesportens pionerer før forrige århundreskifte. Under det andre uoffisielle VM som Amsterdamsche Sportclub arrangerte i 1890 vant Norseng både 1/2 engelsk mil, 1 mile, 2 miles og 5 miles, og ble nr. 2 på den andre halvmila. Under det uoffisielle europamesterskapet i Hamburg i 1891 vant han 1 mile, ble nr. 2 på 1/3 mile og nr. 3 på 3 miles – og fikk dermed beste plassiffer. Fylkesvei 106. Fylkesvei 106 (Fv106) går mellom Fjell bru og riksgrensen i Aremark. Veiens lengde er 10,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Anardil. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Anardil den 6. kongen av landet Gondor. Han overtok tronen og tittelen som konge etter sin fars, Eärendils, død i året 324 i det tredje tidevervet. Det var ingen spesielle hendelser under hans styretid som er husket for ettertiden. Anardil døde i året 411 T.T. og ble etterfulgt av sin sønn, Ostoher. "Anardil" var også fødselsnavnet til den mye tidligere kongen av Númenor, Tar-Aldarion. Fylkesvei 104. Fylkesvei 104 (Fv104) går mellom Remmen og Svingen i Halden. Veiens lengde er 6,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Oskar Fredriksen. Oskar F. Fredriksen (født 17. juli 1872, død 16. august 1920) var en norsk skøyteløper. Fredriksen var blant Norges og Europas fremste skøyteløpere i åra etter 1890, og oppnådde gode plasseringer i flere internasjonale mesterskap. Han var den første som ble notert med verdensrekord på distansene 5000 og 10 000 m, med 9.19,8 i Stockholm 2. mars 1890 og 20.21,4 i Amsterdam 14. januar 1893. Seinere satte han også verdensrekord på 500 m, med 47,8 på Gamle Frogner stadion i Kristiania i 1894. Fredriksen gikk for Idrettsklubben Tjalve og senere Kristiania Skøiteklub. Fredriksen var 27. desember 1890 med på å stifte Idrettsklubben Tjalve, sammen med Gustav S. Thorp og Asbjørn Bjerke. Too Much Coffee Man. "Too Much Coffee Man" ("TMCM") er en amerikansk satirisk tegneserie, av Shannon Wheeler. Det er også navnet på bladet. Tegneseriestripene, som oftest presentert på en enkeltside i tegneseriebøker og andre utgivelser, men av og til i flersidige historier, handler om en anspent hvermannsen () som grubler over verdens tilstand, fra politikk til mennesker, utveksler tanker med venner eller en allvitende observatør på den fjerde veggen. Visuelt sett er han en parodi på superhelter; han kler seg i lange underbukser, eller rettere sagt en trikot av den typen som har en kneppet klaff bak for nattlige toalettbesøk. Wheeler begynte å tegne for sin college-avis i 1988. «Too Much Coffee Man» begynte tidlig på nittitallet som en selv-utgitt, fotokopiert miniserie. Som Wheeler beskrev seriens opprinnelse, "- Too Much Coffee Man begynte som en spøk. Jeg prøvde å finne på en ikonisk karakter som publikum ville kjenne seg igjen i. Det var en dårlig visuell vits. Håndtaket på kaffekoppen på hodet hans er det metaforiske håndtaket som folk kan gripe fatt i for rask og enkel gjenkjenning." I begynnelsen var opplaget på «TMCM» 300 kopier. Etter et års tid hadde Wheeler nådd opp i 12 000 kopier med fargeomslag. Det første store opplaget stiftet han sammen selv, for å spare penger, noe han offentlig sverget at han aldri skulle gjøre igjen. Karakterer. Too Much Coffee Man (TMCM) kler seg i en rød nattdrakt og har en stor kaffekopp oppå hodet. Han sover sjelden, og har frynsete nerver på grunn av overdrevent inntak av koffein. TMCM tilbringer mesteparten av tiden hjemme eller på den lokale kaffebaren, hvor han diskuterer politikk og bylivets strev med sin ofte pessimistiske omgangskrets. Han har også vært i det ytre rom og i et amerikansk fengsel. Too Much Espresso Man er TMCM's kyniske og kaldhjertede venn. Vennskapet deres baserer seg hovedsakelig på felles ensomhet og en delt pessimisme. Too Much German White Chocolate Woman With Almonds er en felles venn av dem. Hun er blek, bekymrer seg mye, og har store mandler i ansiktet. Underwater Guy er en annen felles venn, som går i våtdrakt, snorkel og dykkermaske. Hans superevne er at han kan holde seg under vann på ubestemt tid. Mystery Woman er TMCM's hemmelige kjærlighet. Eksterne lenker. Too Much Coffee Man Fylkesvei 125. Fylkesvei 125 (Fv125) går mellom Jåvall i Marker og Høland i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 21,5 km, hvorav 5,5 km i Østfold og 16 km i Akershus. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 126. Fylkesvei 126 (Fv126) går mellom Bekkenga og riksgrensen i Rømskog. Veiens lengde er 5,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 170. Fylkesvei 170 (Fv170) går mellom Tangen i Aurskog-Høland og Klokkerud i Fet. Veiens lengde er 38,9 km. Veien ble bygget som en statlig kompensasjon for den nedlagte Urskog–Hølandsbanen, og sto ferdig i 1970. På folkemunne blir veien fortsatt kalt Kompveien. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Liste over vestromerske keisere. Senere keisere. Vestromerske keisere Vestromerske keisere Einar Halvorsen (skøyteløper). Einar Halvorsen (født 7. mars 1872 i Hamar, død 23. april 1964) var en norsk skøyteløper. Halvorsen gikk for Hamar Idrætsforening, og tilhørte det sterke skøytemiljøet på Hamar på slutten av 1800-tallet. Under europamesterskapet på Hamar i 1894 vant Halvorsen 500 og 1500 m og ble nr. 2 etter Jaap Eden på 5000 m, og ble totalt beste løper. Han satte tre ganger verdensrekord på 500 m og to ganger på 5000 m. Halvorsen var den første som gikk under 2.30 på 1500 m, da han 24. februar 1894 oppnådde 2.29,6 på Hamar. Fylkesvei 207. Fylkesvei 207 (Fv207) går mellom Finstad og Sørskogbygda i Elverum. Veiens lengde er 11,3 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 208. Fylkesvei 208 (Fv208) går mellom Midtskogberget og Rundfloen i Trysil. Veiens lengde er 32,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Robert Wyatt. Robert Wyatt (født "Robert Ellidge" 28. januar 1945 i Bristol) er en britisk musiker. Sin musikalske karriere grunnla han i Soft Machine. Se også Canterbury scene. Fylkesvei 217. Fylkesvei 217 (Fv217) går mellom Åkrestrømmen i Rendalen og Isterfossen i Engerdal. Veiens lengde er 47,3 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 28. Fylkesvei 28 (Fv28, Kopparleden) er en vei i Hedmark som går mellom Sømådal i Engerdal og Os. Veiens lengde er 62,1 km. Veien starter fra Rv26 i Sømådal, og går derfra i nordvestlig retning over det korte eidet til Buvika ved Femundens vestbredd. Den fortsetter videre i samme retning til Tufsingdalen i Os kommune, hvor den snur mot nord og følger dalføret til elva Tufsinga opp til bygda Tufsingdal. Her snur veien mot nordvest og passerer forbi innsjøen Siksjøen øverst i dalen. Vest for Siksjøen ligger Kvilvangen og veiens høyeste punkt (760 moh), på vannskillet mellom elvene Tufsinga (som renner mot Femunden og Trysilelva og Nøra (som ligger i Glommas nedslagsfelt. Kvilvangen var i tidligere tider et kvilested for både folk og dyr under reiser med hest og okse til og fra Røros. Vest for Kvilvangen passerer veien Narsjøen og bygda Narbuvoll. Etter Narbuvoll går veien nordvestover gjennom Nøradalen, forbi bygda Narjordet midtveis i dalføret, til den møter Rv30 ved Os. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fuharankenshutain tai baragon. "Fuharankenshutain tai baragon" er en japansk film fra 1965, regissert av Inoshiro Honda, og er en av mange filmer basert på Mary Shelleys historie om «Frankenstein». Fylkesvei 172. Fylkesvei 172 (Fv172) går mellom Sundet i Fet og Sørumsand i Sørum. Veiens lengde er 9,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Georges de la Tour. Georges de La Tour (født 14. mars 1593 i Vic-sur-Seille, Frankrike, død 30. januar 1652 i Lunéville) var en fransk maler under barokken. La Tour var virksom for hertugen av Lothringen og for den franske kongen Ludvig XIV, hvor han ble hoffmaler i 1646. Utformingen av La Tours bilder indikerer at han har foretatt reiser til Nederland og Italia og blitt inspirert av Rembrandts og Caravaggios betoning av "chiaroscuro", det vil si kjellerlysmaleriet. Hele La Tours produksjon omfatter i underkant av tyve malerier, og han ble ikke gjenoppdaget før på begynnelsen av 1900-tallet. Hans verker omfatter bibelmotiver og sjangerscener, og samtlige er fremstilt som nattbilder. Hans malerier kjennetegnes av komposisjoner med et fåtall store figurer, som regel plassert i bildets forgrunn med store lys- og skyggekontraster. I maleriet «Josef med Jesusbarnet i tømmermannsverkstedet» ses et uvanlig motiv. Det hører til sjeldenhetene å se den hellige Josef og Jesusbarnet fremstilt i billedkunsten uten at Jomfru Maria er nærværende. Dette suggererende nattbildet, som kjennetegnes av en mesterlig fargemestring og lysføring, er en blanding av religiøs historie og sjangerbilde. La Tour har for eksempel avstått fra å tilføre skikkelsene helgenglorier. I stedet gir han en verdslig skildring av arbeidet i verkstedet. Bildet får en allsidig kristen og ikonografisk betydning, med tanke på at Jesus kaller seg selv «Verdens lys» (Joh. 8:12). Eksterne lenker. La Tour, Georges de La Tour, Georges de La Tour, Georges de Fylkesvei 169. Fylkesvei 169 (Fv169) går mellom Fjellsrud i Fet og Løken i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 20,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. The Evil of Frankenstein. "The Evil of Frankenstein" er en britisk film fra 1964, regissert av Freddie Francis. Historien. Pengeløs kommer «Baron Frankenstein» sammen med sin ivrige assistent «Hans» til sin families slott, nær byen Karlstaad. Her ser han frem til å fortsette sine eksperimenter i å skape liv. Call of Duty. "Call of Duty" er en Gullstikka-belønnet skytespillserie i førsteperson utviklet av både Treyarch og Infinity Ward, og utgitt av Activision. De to første spillene, "Call of Duty" og "Call of Duty 2", er begge utviklet av Infinity Ward. "Call of Duty 3" og det femte spillet "Call of Duty: World at War" ble derimot utviklet av Treyarch. Det fjerde spillet, "Call of Duty 4: Modern Warfare", er det første spillet i serien hvor handlingen ikke er satt til andre verdenskrig. "Call of Duty 4: Modern Warfare" er kjent som et revolusjonerende spill innen flerspillersjangeren, ettersom spillet lar spilleren utvikle sine egne «classer» med såkalte «perks» som lar deg velge små fordeler eller ekstrautstyr, i tillegg til «primary» og «secondary» våpen. "Call of Duty: World at War" bygger videre på dette, men går tilbake til andre verdenskrig. "Call of Duty" har tidligere primært vært å finne på PC, men mesteparten av spillene har i senere tid blitt tilgjengelige på andre plattformer som Xbox 360, Playstation 3, Mac, Playstation 2, Playstation Portable, Nintendo DS og Nintendo Wii. Konsollversjonen av Call of Duty ble laget av Spark Unlimited i 2004, og ble kalt Call of Duty: Finest Hour. I 2005 ble det laget en spin-off/utvidelsespakke til Call of Duty 2, kalt. Høsten 2011 kom Modern Warfare 3 ut, som også er utviklet av Infinity Ward. Modern Warfare-serien. "Modern Warfare 2" høstet positiv omtale fra spillmagasiner og nettsider. Med 94 prosent poeng på Metacritic, ved lansering solgte spillet omtrent 4.7 millioner eksemplarer på 24 timer verden over. 16. mars 2010 bekreftet Activision at spillet hadde solgt over 14 millioner eksemplarer på verdensbasis. Black Ops. Det sjuende spillet i serien; "Black Ops" finner sted på ulike steder i verden, inkludert Cuba, Arktis, Laos og Russland mellom 1960 og 2010. Spillet er utviklet av Treyarch. Utviklingen av spillet ble røpet av David Kim i mai 2007. Spillet vil også ha en flerspillermodus, der høyeste nivå er 50, og «Prestige Mode» kommer tilbake, antallet «Prestiges» er 15. Rykter. Siden første versjon av "Modern Warfare" produsert av Infinity Ward, er det blitt sagt at Activision ikke ønsket spillet. 1. mars 2010 kom meldingen om at to av lederne som var ansatt i Infinity Ward ble gitt sparken grunnet «brudd på kontrakten og ulydighet». Dette forårsaket spekulasjon på om det kom flere spill i Modern Warfare-serien, men nå er Modern Warfare 3 bekreftet og er ute på markedet. Team Øster Hus-Ridley. Team Øster Hus-Ridley er et sykkellag som ble dannet ut fra CK Bjørgvin i Bergen. Laget er registrert som et Continental-lag hos det Internasjonale sykkelforbundet (UCI). Før 2009-sesongen fikk laget nye eiere og flyttet basen til Sandnes. I tillegg gikk sykkelprodusenten Ridley inn som tittelsponsor. Sommeren 2011 overtok Øster Hus som tittelsponsor, og laget skiftet navn fra Sparebanen Vest-Ridley til Team Øster Hus-Ridley. laget har to servicebiler, en lastebil og flere mekanikere og massører. Joey Ramone. Joey Ramone under en Ramones-konsert i 1980. Joey Ramone (født Jeffrey Ross Hyman, 19. mai 1951 i Queens, USA – død 15. april 2001) var en amerikansk sanger og låtskriver som er best kjent for sitt arbeid med punk rock-gruppa "The Ramones". Sammen med gruppemedlemmet Johnny Ramone forble de som de to eneste som var med i gruppa fra begynnelsen i 1974 og til gruppas oppløsning i 1996. Jeffry Ross Hyman vokste opp i Forest Hills, Queens i USA. Han var det man kan kalle en «outsider» på skolen, og ble ofte mobbet. Etter at Thomas Erdelyi (Tommy Ramone) foreslo at Douglas Glenn Colvin (Dee Dee Ramone), John Cummings (Johnny Ramone) og Jeffry Ross Hyman (Joey Ramone) skulle starte et band ble Joey i begynnelsen trommeslager, men skiftet siden til sang ettersom Dee Dee ikke kunne spille bass og syng samtidig. Ikke var han særlig flink på trommer heller. Joey har blitt for hjertet og sjelen i The Ramones, og hans favorittsanger når de opptrådte var ofte ballader og kjærlighetssanger. C.J. Ramone har kalt Joey for «hippien i gruppa». Joey og Johnny kom ikke bestandig overens, og i slutten av karrieren hatet de praktisk talt hverandre, men han og Johnny var de eneste som var med i The Ramones fra starten på CBGB's til slutten i the Palace i New York. Joey var ofte veldig syk, men ingenting hindret ham i å spille på konserter eller spille inn plater. Etter bandets oppløsning i 1996, arbeidet Joey med sitt soloprosjekt, mens han lå på sykehuset for behandling av kreft. Joeys tilstand ble hardt forverret da han sklei på isen og brakk hofta. Joey døde den 15. april 2001, i en alder av 49. Plata hans het «Don't worry about me», tittelen het akkurat det, for han var 100% overbevisst om at han kom til å overleve. CD-en ble gitt ut i 2002, året etter at han døde. Ramones er fortsatt elsket og savnet av mange fans over hele verden, og Joey Ramone blir ofte kalt for punkens gudfar. I 2003 fikk Joey Ramone en gate oppkalt etter seg, på hjørnet til Bowery, hvor CBGB's ligger. Fylkesvei 103. Fylkesvei 103 (Fv103) går mellom Tistedal og Øberg i Halden. Veiens lengde er 3,0 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Chertsey. Chertsey er en by ved Themsen i Surrey, England. Den ligger nær kryss 11 på ringveien M25. Byen vokste opp omkring Chertsey Abbey, som ble grunnlagt i 666 av biskop Eorcenwald av London. I 964 ble prestene drevet ut av kong Edgar, og erstattet av benediktinere. Abbediet vokste til et av de største benediktinerklostrene i England, og hadde store eiendommer i det nørdvestlige Surrey. Det ble oppløst av Henrik VIII i 1536. Kongen tok stein fra klosteret for å bygge et palass ved Oatlands, og landsbybefolkningen brukte stein til å brolegge gatene. I dag er det bare stedsnavn og noen fiskedammer som minner om klosteret. De fleste tilreisende til Chertsey kommer for å besøke fornøyelsesparken Thorpe Park. Stedet var opprinnelig et grustak, hvor det så ble anlagt en kunstig innsjø og deretter parken, som er Englands eldste fornøyelsespark. Trivia. I H.G. Wells' bok "Klodenes kamp" ble Chertsey angrepet og ødelagt av romskip tidlig på formiddagen 8. juni 1902. Morten Christiansen. Morten Christiansen (født 16. mai 1974) er en norsk syklist, og norsk mester (2005) i landeveissykling. Han syklet i 2005 og 2006 Team Sparebanken Vest. Han la opp i juni 2006 etter en sesong preget av sykdom. Christiansen er fortsatt å se i sykkelmiljøet, nå som sportsdirektør hos BOC Elite. Fylkesvei 102. Fylkesvei 102 (Fv102) går mellom Ende og riksgrensen (Håvedalen – Berby) i Halden. Veiens lengde er 5,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Frankenstein Meets the Space Monster. "Frankenstein Meets the Space Monster" er en amerikansk sciencefiction-skrekkfilm fra 1965, regissert av Robert Gaffney. Handlingen. En atomkrig på Mars utsletter alle kvinnene på planeten, og det er nå opp til «prinsesse Marcuzan» og hennes høyre hånd, «Dr. Nadir» å reise til jorden og kidnappe kvinner til en ny avlsgruppe. De lander på jorden i Puerto Rico, skyter ned en NASA-romsonde, bemannet av en androide. Androiden får sin elektroniske hjerne skadet og terroriserer øyen, mens marsboerne raider strender og bassengpartyer. Finnmark Fotballkrets. Nils Roger Simensen Finnmark Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Finnmark. Klubbene i kretsen. Oversikten dekker alle klubbene som er oppført som medlemmer i Finnmark Fotballkrets, inkludert klubber som bare har lag i aldersbestemte klasser. Hålogaland Fotballkrets. Steinar Molvik Hålogaland Fotballkrets er en av Norges Fotballforbunds 18 kretser. Den består av alle kommunene i Sør-Troms og Ofoten, Lofoten og Vesterålen i Nordland, bortsett fra Værøy og Røst i Lofoten, som tilhører Nordland Fotballkrets. Kjøpsnes IL fra Tysfjord tilhører Hålogaland Fotballkrets, mens Drag IL fra samme kommune tilhører Nordland Fotballkrets. I 2009 spiller Hamarøy ILs seniorlag under Hålogaland Fotballkrets (5. divisjon Ofoten/Sør-Troms), mens klubbens lag i aldersbestemte klasser tilhører Nordland Fotballkrets. Salangen IFs kvinnelag spiller i 2. divisjon avdeling 8, som blir administrert av Hålogaland Fotballkrets, mens klubbens seniorlag for menn spiller i 3. divisjon under Troms Fotballkrets. I Ibestad kommune tilhører Ibestad IL Hålogaland Fotballkrets, mens Andørja IL tilhører Troms Fotballkrets. For menn senior har kretsen 3. divisjon avdeling 22, én avdeling i 4. divisjon og to avdelinger i 5. divisjon. For kvinner senior har kretsen 2. divisjon avdeling 8. 4. divisjon. "For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2011" 5. divisjon. "For tabeller se 5. divisjon fotball for herrer 2011" Topplagene. Sesongen 2009 er Hålogaland Fotballkrets' eneste lag på høyere nivå Medkila IL, som spiller Toppserien for kvinner. Medkila ble cupmester i 2003. For menn er den mest meritterte klubben FK Mjølner. Klubben var den første fra Nord-Norge som spilte i øverste divisjon, i 1972. Mjølner spilte også i øverste divisjon i 1989, men er i dag i 2. divisjon. Harstad IL spilte til sammen 15 sesonger i nest øverste divisjon i perioden 1970-1997, Nor spilte på nivå 2 i 1970, 1974 og 1975, Andenes IL spilte på dette nivået i 1973-1975, Svolvær IL i 1970 og 1971, mens FK Lofoten spilte på nivå 2 i 1999. (I perioden 1970-1975 var det to separate avdelinger i daværende 2. divisjon for Nord-Norge, én for Nordland og Troms og én for Finnmark. I perioden 1976-1978 var det én 2. divisjons-avdeling for hele Nord-Norge.) Klubber i Hålogaland Fotballkrets som har spilt på nivå 3 er Grovfjord IL, Kabelvåg IL, FK Landsås, FK Luna, IL Morild, Narvik FK (før fusjonsklubben skiftet navn tilbake til FK Mjølner), Sortland IL, FK Vesterålen. Nordnorske mesterskap. Tre klubber fra nåværende Hålogaland Fotballkrets har vunnet den nordnorske cupen, som ble arrangert i perioden 1929-1969. FK Mjølner og Harstad IL vant begge 9 mesterskap, mens FK Narvik/Nor vant 4. Med innføringen av nordnorske avdelinger i 3. divisjon (1963) og 2. divisjon (1970), ble disse avdelingene i praksis et nordnorsk seriemesterskap. De samme tre hålogalandsklubbene som tok nordnorske cupmesterskap, vant også nordnorske seriemesterskap fram til de nordnorske avdelingene ble slått sammen til én i 1976: FK Mjølner vant 5 nordnorske seriemesterskap, Harstad IL 2, og FK Narvik/Nor 1. Klubber uten seniorlag. Listen over klubber uten seniorlag er oppdatert 2005. Opplysninger om siste seniorlag er hentet fra serietabeller 1999-2008 på Speaker.no. Kvinner. Medkila IL ble nummer 4 i 1. divisjon, og tapte opprykket til Toppserien på målforskjell. I 2. divisjon avdeling 8 vant Sortland IL for andre år på rad, men tapte igjen kvalifiseringen til 1. divisjon. Harstad Damefotball trakk laget i løpet av sesongen. Menn. I 2. divisjon avdeling 4 ble FK Lofoten sist og rykket ned. Harstad IL vant 3. divisjon avdeling 22 foran FK Mjølner, men tapte i kvalifiseringen til 2. divisjon mot Glimts 2. lag. I likhet med året før besto avdelingen av bare 10 lag, på grunn av at lag fra 4. divisjon ikke hadde ønsket å rykke opp. Svolvær IL ble sist i avdelingen og rykket ned, mens Melbo IL vant 4. divisjon Lofoten/Vesterålen og rykket opp. I 4. divisjon Ofoten/Sør-Troms ble tabellen toppet av fire 2. lag. Som beste førstelag fikk Sandtorg UIL tilbud om å rykke opp. Klubben takket imidlertid nei, og endte til slutt med å trekke laget fra seriespill for sesongen 2009 på grunn av få spillere. Dermed ble 3. divisjons-avdelingen for sesongen 2009 bestående av 11 lag. Vinteren 2008 foreslo fotballkretsen å omgjøre de to avdelingene i 4. divisjon til én og å innføre 5. divisjon fra og med sesongen 2009, for første gang på mange år. Etter at forslaget ble vedtatt på kretstinget vinteren 2008, kontaktet flere klubber kretsen og ba om ny vurdering, og vinteren 2009 ble den nye seriordningen igjen vedtatt på kretstinget, med knapp margin. Anlegg. De fleste seniorlagene i kretsen spiller i dag hjemmekampene på kunstgress. Harstad stadion var sågar den første kunstgressbanen i Norge. Det finnes to storhaller som er godkjent for seriespill, Kong Øysteins hall i Kabelvåg og Blåbyhallen på Sortland. Klubbene som i 2009 ennå spiller på gress er Melbo IL, Sortland IL (bare kvinnelaget), SPK Høken, Lødingen IL, Grovfjord IL, Skånland OIF (som også bruker gressbanen på Fjelldal i Tjeldsund ved behov), Beisfjord IL, Ballangen FK og Hamarøy IL. Flakstad ILs hjemmebane på Ramberg får kunstgressdekke sommeren 2009. Én grusbane brukes fast til seriespill for seniorer: Grusbanen i Sørvikmark brukes av Sørvikmark IL. Hamarøy IL har imidlertid også terminfestet flere hjemmekamper på grusbanen på Drag i Tysfjord. Nordland Fotballkrets. Aspmyra stadion Einar Mikalsen Nordland Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Til tross for at navnet kan gi inntrykk av at kretsen omfatter hele Nordland fylke, omfatter kretsen bare den søndre og midtre delen av fylket (dvs Helgeland og Salten), samt kommunene Røst og Værøy lengst vest i Lofoten. Alle klubber fra den nordlige delen av Nordland (nord for Vestfjorden) tilhører Hålogaland Fotballkrets, mens klubbene Bindal Fotball og Åbydga fra Bindal aller lengst sør i fylket tilhører Trøndelag Fotballkrets. Glimt er den eneste klubben fra kretsen som har spilt i Tippeligaen, mens Mo, Grand Bodø, Stålkameratene, Mosjøen, Brønnøysund og Saltdalkameratene alle har spilt minst én sesong på nest øverste nivå. På kvinnesiden er 1. divisjonsklubben Grand Bodø kretsens eneste representant på nasjonalt nivå. Kretsens øverste serie på seniornivå for herrer er 4. divisjon fotball for herrer (Nordland), også kalt HESA-serien. 4. divisjon. "For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2011" 5. divisjon. "For tabeller se 5. divisjon fotball for herrer 2011" Nordmøre og Romsdal Fotballkrets. Stig Nergård Nordmøre og Romsdal Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av klubbene i alle kommuner i Nordmøre og Romsdal med unntak av Sandøy og Rindal. 4. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Nordmøre og Romsdal som rykker ned fra 3. divisjon. avdeling 9) 5. divisjon. Lag per avdeling: 9 (10 i avdeling 2) Oslo Fotballkrets. Marianne Brynildsen Oslo Fotballkrets (stiftet 19. september 1905 som "Kristiania og Omegns Fodboldkreds") er en av de største kretsene i Norges Fotballforbund, med 180 klubber og ca. 3 500 lag i seriespill. Kretsen omfatter området Oslo og omegn. Stiftelsen. Kretsen ble stiftet 19. september 1905 med August Heiberg Kahrs, Lyn, som den første formann. Klubbene som var med fra begynnelsen var Akademisk Fodboldklub, Kristiania IF, Lyn, Mercantile, Odin og Viking. 4. divisjon. "For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2012" Opprykksplasser: 5 (Avdelingsvinner + de to beste toerne) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) 5. divisjon. Opprykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) 6. divisjon. Opprykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) 7. divisjon. Opprykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) Rogaland Fotballkrets. Idrettens Hus, Viking Stadion Bergfinn Meling Rogaland Fotballkrets (stiftet 31. mars 1911) er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Rogaland. Fotballkretsen feiret i år 2011 sitt 100 år jubileum, og fra tre klubber i 1911 med noen få lag i voksenfotball, har man i jubileumsåret registeret 133 klubber med 2665 lag – de fleste innen barne- og ungdomfotball. Aktiviteten i Rogaland Fotballkrets viser tall som dokumenterer at fotball er den desidert største fritidsaktiviteten i fylket. 4. divisjon. "For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2011" Opprykksplasser: 3 (1 lag per avdeling) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) 5. divisjon. "For tabeller se 5. divisjon fotball for herrer 2011" Opprykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) 6. divisjon. Opprykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) Nedrykksplasser: 6 (2 lag per avdeling) 7. divisjon. Lag per avdeling: 10 (avd. 2+4) og 8 (avd. 1+3) Historie. Rogaland Fotballkrets ble offisielt stiftet 31. mars 1911 av Viking, Stavanger Idrettsforening og Vidar. Allerede i 1906 var det blitt dannet en Vestlandsk Fodboldkreds, der også Bergen var med. I 1911 ble denne kretsen delt i to – Bergen og Omegns krets og Vesterlen krets. Vesterlen krets omfattet distriktet mellom Haugesund og Kristiansand, men området Flekkefjord-Kristiansand ble senere skilt ut, og kretsen fikk navnet Rogaland Fotballkrets i 1918. Kretsmesterskap. Fra 1911 og fram til etableringen av et landsomfattende seriesystem i 1937, ble det kåret kretsmester i klasse A. Stavanger Idrettsforening vant det første kretsmesterskapet i 1911, og klubben vant totalt 15 kretsmesterskap i perioden. Mot slutten av 1920-tallet overtok Viking hegemoniet og sikret seg 10 kretsmesterskap. Foruten SIF og Viking, vant Brodd to kretsmesterskap. Kretslaget. Allerede i 1910 spilte Rogaland kretslag sin første kretslagskamp. Kampen ble spilt i Bergen 17. juli 1910 og Rogaland tapte 2-8 for Oslo. Fram til 1977 spilte Rogaland kretslag 91 kamper, hvorav 57 mot andre norske kretslag. Vikingspillerne Reidar Kvammen og William Danielsen har rekorden i antall kamper og mål for kretslaget. Begge spilte 17 kamper. Kvammen scoret 13 mål, mens Danielsen scoret 11 mål. Kvinnefotball. Etter initiativ fra pionerklubben Mulier ble det etablert kretsmesterskap for kvinner i 1973. Den første kretstmester for kvinner ble Haugar. Da en landsomfattende serie for kvinner ble etablert i 1987, vant Klepp det første seriemesterskapet for kvinner. Sogn og Fjordane Fotballkrets. Jon Georg Rutledal Sogn og Fjordane Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund, som består av alle kommuner i Sogn og Fjordane. SFFK har 832 lag og 14 295 medlemmer pr. 2008. 4. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Sogn og Fjordane som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 8) 5. divisjon. Nedrykksplasser: 3-5 (2 + antall lag fra Sogn og Fjordane som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 8) Sunnmøre Fotballkrets. Bjørn Oskar Haukeberg Sunnmøre Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner på Sunnmøre samt Sandøy i Romsdal. 4. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Sunnmøre som rykker ned fra 3. divisjon. avdeling 9) 5. divisjon. Lag per avdeling: 11 (10 i avdeling 1) Telemark Fotballkrets. Roger Eilertsen Telemark Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Telemark. Telemark Fotballkrets har en eierandel på 17% i Grenland Fotball, som er organ for økonomisk satsing for klubben ODD Grenland. 4. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Telemark som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 5) 5. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Telemark som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 5) 6. divisjon. Nedrykksplasser: 2-4 (1 + antall lag fra Telemark som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 5) Troms Fotballkrets. Alfheim stadion Torleif Josefsen Troms Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommunene i Nord- og Midt-Troms. (Kommunene i Sør-Troms tilhører Hålogaland Fotballkrets.) 4. divisjon. "For tabeller se 4. divisjon fotball for herrer 2011" 5. divisjon. "For tabeller se 5. divisjon fotball for herrer 2011" Trøndelag Fotballkrets. Lerkendal Stadion Eli Arnstad Trøndelag Fotballkrets er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommunene i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag, samt Alvdal, Folldal, Os, Tolga og Tynset i Hedmark, Rindal i Møre og Romsdal, og Bindal i Nordland. Nasjonale serier. Trøndelag Fotballkrets hadde 14 lag klar for 3. divisjon 2011, og alle lag er satt opp i avdeling 10. 5. divisjon. Lag per avdeling: 10 (9 lag i avdeling 1) Vestfold Fotballkrets. Åge Nikodemussen Vestfold Fotballkrets (stiftet 12. mai 1907) er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Vestfold, unntatt Sande og Svelvik, som hører til Buskerud Fotballkrets. Historikk. 6. august 1905 ble Vestfold Fotballkrets konstituert, som den andre kretsordning i landet. En av årsakene til at kretssystemet oppsto, var et vedtak på Norges Fotballforbunds ting i april 1905 som sa at bare én klubb fra hvert distrikt (krets) kunne delta i Norgesmesterskapet. Denne regelen gjaldt fram til 1917 da det ble innført åpne mesterskap. Fra starten av bestod Vestfold Fotballkrets av fotballag fra Drammen til Skien. 12. mai 1907 ble imidlertid Vestfold Fotballkrets skilt ut som egen krets og bestod av lag fra Tønsberg og nordover, mens Sandefjord og sørover ble samlet i Grenland Fotballkrets. I 1920 ble kretsordningen endret til å følge fylkesgrensene. I dag er kretsinndelingen av praktiske årsaker inndelt slik at Sande og Svelvik hører under Buskerud krets, og Hvittingfoss er med i Vestfold krets. Det er 19 fotballkretser i Norge med Norges Fotballforbund (NFB) som øverste instans. Under andre verdenskrig var det ingen aktivitet i Vestfold Fotballkrets da styret stoppet sin virksomhet. I 1941 ble fotballkretsen tvunget til å overlevere arkivet og sine verdier til okkupasjonsmakten ved Departement for arbeidstjeneste og idrett. Samtidig ble daværende styreleder sendt til Tyskland i arbeidsleir. Ved frigjøringen i mai 1945 startet fotballkretsen opp igjen umiddelbart med sin aktivitet og kampvirksomhet. Organisasjonen. Administrativt er Vestfold Fotballkrets underlagt et styre valgt av årsmøtet, kalt kretsting. Drift er tillagt daglig leder. Opprinnelig var det styreleder som drev fotballkretsen. I 1938 ble det ansatt en daglig leder på deltid. Ordningen ble revidert i 1977 da det ble opprettet en hel stilling til administrativ ledelse. Administrasjonen holder i dag til i Sandefjord etter først å ha vært lokalisert i Tønsberg. Økonomisk er Vestfold Fotballkrets finansiert via medlemskontingent fra klubbene og som avgifter i form av serie- og påmeldingsgebyrer. I tillegg mottar fotballkretsen overføringer fra Norges Fotballforbund og har egeninntekt fra kurs, talentutvikling, arrangementer, salg og sponsorinntekter. Vestfold Fotballkrets er et administrerende og koordinerende ledd for all fotballaktivitet i Vestfold. I dag drives det også utstrakt kurs- og utviklingsarbeid i fotballkretsens regi, rettet mot klubbene. Fra 1980-tallet ble også jente- og kvinnefotball en del av fotballkretsens ansvarsområde, og i dag er det tilbud til alle aldre uavhengig av kjønn. 4. divisjon. Nedrykksplasser: 1-7 (1 + antall lag fra Vestfold som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 4 og avdeling 5) 5. divisjon. Nedrykksplasser: 1-7 (1 + antall lag fra Vestfold som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 4 og avdeling 5) 6. divisjon. Nedrykksplasser: 1-7 (1 + antall lag fra Vestfold som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 4 og avdeling 5) 7. divisjon. Nedrykksplasser: 1-7 (1 + antall lag fra Vestfold som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 4 og avdeling 5) 8. divisjon. Nedrykksplasser: 1-7 (1 + antall lag fra Vestfold som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 4 og avdeling 5) 9. divisjon. "(Dersom det rykker ned lag fra Vestfold fra 3. divisjon menn, vil antall nedrykkstall fra 4. div. t.o.m 8. div. øke med det antall lag som rykker ned fra 3. divisjon.)" Østfold Fotballkrets. Cato Haug Østfold Fotballkrets (stiftet 10. juli 1904 som "Smaalenenes Fodboldkrets") er en av kretsene i Norges Fotballforbund. Den består av alle kommuner i Østfold. Divisjonsstatus sesongen 2011. Kretsen har foran 2011-sesongen, 2 lag i Tippeligaen, 0 lag i Adeccoligaen, ? lag i Fair Play ligaen og ? lag i 3. divisjon. Kretsen har også egne avdelinger i 4.–7. divisjon. 4. divisjon. Nedrykksplasser: 0-3 (Samme som antall Østfold-lag som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 1) 5. divisjon. Nedrykksplasser: 2 (+ antall Østfold-lag som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 1) 6. divisjon. Nedrykksplasser: 2 (+ antall Østfold-lag som rykker ned fra 3. divisjon, avdeling 1) RollerCoaster Tycoon. RollerCoaster Tycoon er et strategispill utviklet i 1999 av Chris Sawyer og utgitt av Hasbro Interactive til PC i 1999. I RollerCoaster Tycoon skal en bygge en fornøyelsespark etter eget ønske. En må bygge attraksjoner, matboder, toaletter o.l. En må sørge for at gjestene har det bra, og det er muligheter for å bygge egne berg- og dalbaner. man får også et oppdrag, f.eks å ha 650 besøkende og være bedre enn nr. 700 på rankingen innen år 3. Hasbro Interactive ble i 2001 kjøpt opp av Infogrames, nå kjent som Atari, som har gitt ut to oppfølgere. I tillegg kommer to utvidelsespakker til det første spillet. RollerCoaster Tycoon er dessuten også gitt ut til Xbox. RollerCoaster Tycoon 2 skal for øvrig også omprogrammeres til det formatet. .be. .be er Belgias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Historie. Domenenavnet ble aktivt i 1989 og var da administrert av Pierre Verbaeten fra Katholieke Universiteit Leuven. I 2000 ble administrasjonen av domenenavnet overført til DNS Belgium. Ved slutten av 2005 har over 470 000 registrert. I november 2005 ble det annonsert at førstegangs registrering av domenenavn ville være gratis frem til begynnelsen av 2006, dog med visse grenser for antallet hver person kunne registrere. Dette var bemerkelsesverdig populært, med rundt 17 000 registreringer på kampanjens første dag. Registrering. Domenenavn registreres direkte på andre nivå. Det eksisterer også navn på tredje nivå, under ac.be for akademiske institusjoner, men dette er raskt på vei ut av aktivt bruk ettersom de store universitetene, som KU Leuven/UC Louvain og UGent, sluttet å bruke det i 2005. Alle.be-registreringer må bestilles via en registrert agent. Regionale domener. Det høyrepopulistiske partiet Vlaams Belang fremmet et forslag i det flamske parlamentet om at regionen Flandern skulle forlange opprettet et flamsk toppnivådomene.vl (for «Vlaanderen», Flandern på nederlandsk), men forslaget fikk ikke støtte fra regionens øvrige partier. Eksterne lenker. B e Det Norske Misjonsselskap. Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en luthersk misjonsorganisasjon som ble stiftet 8. august 1842 i Stavanger. I 1843 samlet organisasjonen seg rundt utsendelsen av den første norske misjonær Hans Schreuder til Zululand i dagens Sør-Afrika. NMS samarbeider med kirker i 13 land på fire kontinenter og har ca 100 misjonærer i arbeid (2006). I de fleste av disse landene har livskraftige kristne kirker vokst frem som et resultat av arbeidet. Diakonal og sosial innsats går hånd i hånd med forkynnelsen av det kristne budskapet. Dette er et kjennetegn ved NMS' misjonsarbeid. NMS er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Dette skjer gjennom et utstrakt arbeid i ca 3000 misjonsforeninger og grupper blant barn, unge og voksne. I tillegg samarbeider NMS nært med lokalmenighetene i Den norske kirke og har en rekke giverordninger som sikrer arbeidet. I mange år var det ikke tillatt for misjonærene å ta med seg sine barn. De ble plassert på barnehjemmet Solbakken og det gikk ofte mange år mellom hver gang barna fikk se foreldrene. Generalsekretærer i NMS. Tittelen ble "generalsekretær" først under Lars Dahles tid Carl Gustav Jung. Håndkolorert foto av Carl Gustav Jung fra 1910. Carl Gustav Jung (født 26. juli 1875 i Kesswil i Thurgau i Sveits, død 6. juni 1961 i Zürich, Sveits), mest kjent "C. G. Jung", var en sveitsisk psykiater, en sentral person i den tidlige psykoanalytiske tenkningen og senere grunnleggeren av den analytiske psykologien som er en egen dybdepsykologi distinkt fra psykoanalysen. Jungs dybdepsykologi handlet om å tilrettelegge for konversasjon mellom bevisstheten og de ubevisste energier som finnes i mennesket. En fundamental forskjell på den analytiske psykologi og psykoanalysen er hvordan de ulikt oppfatter det ubevisste: Hos Jung er det et eget domene som transcenderer det personlige og hvor innholdet ikke ene og alene er å føre tilbake til bevisstheten. Jung er opphav til en rekke begreper som i dag er sentrale innen psykologi (og flere andre områder, f.eks. litteratur og kunst), bl.a. "anima og animus", "arketyp" og "skygge". Hans interpretasjonsmetode handlet om symbolsk bevisstgjøring, om å finne dynamikken i den enkeltes personlighet – og materialet man arbeidet med var den enkelte persons historie og drømmer. Metoden handlet videre om å forstå de dypereliggende kollektive mønstre ("det kollektivt underbevisste") som finnes i en kultur/et samfunn, og som er i stadig utvikling. Personlighetstyper. På grunnlag av Jungs teori er det utviklet en rekke personlighetstester: Singer-Loomis; Grey-Wheelright; Myers-Briggs; Keirsy og JTI, jungiansk Type Index. Arketyper. Jung skilte klart mellom arketyper og arketypiske forestillingsbilder. En arketype er en medfødt ubevisst måte å oppfatte verden på, en slags mental innretning i sinnet som regulerer våre intuitive persepsjoner av verden. På samme måte som instinkter fremkaller instinktiv atferd, fremkaller arketypene arketypiske forestillingsbilder. Arketypiske figurer eller forestillingsbilder opptrer parvis, i den forstand at den ene er bevisst og den andre (dvs. motstykket) i prinsippet er ubevisst. Gjenklang i new age-bevegelsen. Begrep fra Jungs arbeider, slik som "arketyper", "det kollektivt ubevisste" og "individuasjonsprosessen", er termer som «har sivet ut i populærkulturen. I New Age har Jungs tanker blitt videreformidlet og nytolket i flere retninger, ikke minst innen den stadig voksende selvutviklingslitteraturen, der åndelig utvikling står i sentrum». Et utdrag fra "Arketypene og det kollektivt ubevisste" er inkludert i antologien "New Age", 2007. Tingelstad-fløyen. Tingelstad-fløyen er en vindfløy opprinnelig fra spiret på Tingelstad gamle kirke på Gran, Oppland. Fløyen er Romansk og er datert til 1100-tallet. Beskrivelse. Fløyen er ca. 29cm lang og 22,5cm høy. Den er laget av en forgylt messing- eller kobberplate som er gjennombrutt. Platen viser en slyngende planteranke og midt i den et dyr som en mannsperson prøver å dra noe ut av munnen på. Det er liten tvil om at framstillingen er av 1. Samuels bok 17 34-35 der David redder et lam ut av munnen på en løve. Noen trekk er imidlertid også fra Samsons kamp med løvene. Langs toppen og den buede kanten av fløyen er det naglet fast skinner på hver side. Den rette kanten mot spiret har sannsynligvis også hatt en slik skinne, men denne har blitt fjernet i forbindelse med en senere reparasjon. Toppen av fløyen har en støpt drage som er naglet fast. Den buede kanten har en rekke hull. I disse har det sannsynligvis vært festet små metallplater eller farget bånd. Fløyen har sannsynligvis vært festet i stavnen på et skip, og slike bånd kan blant annet sees på innrissede bilder av leidangflåten fra Bryggen i Bergen. Historie. Han forteller også at fløyen skal være gitt av dronning Margrethe I. Runeinskriften har sannsynligvis blitt fjernet i forbindelse med den senere reparasjonen. Fløyen ble overført til Oldsaksamlingen i Oslo i 1985, og en kopi ble forært kirken. Sagn. Et lokalt sagn hevder at to svensker eller en hollandsk matros en gang skal ha forsøkt å stjele fløyen fra kirken. Da han som var på taket nesten hadde fått tak i fløyen, falt han ned. Det skal være den eneste som er gravlagt ved kirken. Referanser. Blindheim, Martin De gyldne skipsfløyer fra sen vikingtid. Bruk og teknikk. Viking. Bind XLV1-1982. Oslo 1983. Shaw Clifton. Shaw Clifton under et besøk i Sverige Shaw Clifton (født 21. september 1945 i Belfast, Nord-Irland) er Frelsesarmeens 18. general. Han etterfulgte John Larsson og ble general 28. januar 2006. Clifton er en britisk statsborger og ble offiser i Frelsesarmeen 5. juli 1973. Han har bl. a. studert jus (LLB (Hons)), teologi (BDTheol (Hons), AKC (Theol)), og har en doktorgrad i religionshistorie. Hans hjertesaker er etiske problemstillinger og Frelsesarmeens hellighetslære. Han har besøkt Norge flere ganger, blant annet da han forrettet i begravelsen til den norske offiseren Bo Hjalmar Brekke, som ble myrdet i Pakistan i 2006. Han trådte tilbake fra aktiv tjeneste i 2011. Ordrer. New Zealand, Fiji og Tonga Li Zicheng. Li Zicheng (kinesisk: 李自成; hanyu pinyin: "Lĭ Zìchéng", Wade–Giles: "Li Tzu-ch'eng", opprinnelig "Li Hóngjī", født 22. september 1606 i Mizhidistriktet nær Yan'an i Shaanxi i Kina, død i 1644 eller 1645) var en opprørsleder på den tid da Ming-dynastiet brøt sammen. Han tok tilnavnet Chuǎng Wáng "(den omreisende konge)". Han utropte seg selv til keiser etter at den siste Ming-keiseren begikk selvmord i 1644, men ble drept kort tid etter. Li vokste opp som gjeter i Shaanxi. I tyveårsalderen lærte han seg å ri og til å skyte med pil og bue, og begynte å samle bøndene rundt seg i 1630. På tre år klarte han å skape en hærstyrke på mer enn 20 000 mann. Li-opprørerne gikk så til angrep og tok livet av embedsmenn i Henan, Shanxi og Shaanxi. I april 1644 plyndret Lis opprørere Ming-dynastiets hovedstad Beijing, og den siste Ming-keiseren begikk selvmord. Da utropte Lǐ Zìchéng seg til "keiser av Shun-dynastiet". Dette dynastiet ble det aldri noe med, for hans hær led nederlag allerede den 27. mai 1644 da mandsjuene og Wu Sangui rykket inn. Enten begikk han selvmord, eller – og det er bedre belagt i kildene – ble han drept av mingvennlig bondemilitia i Hunan under flukten etter nederlaget. At han etter nederlaget gikk i kloster og ble munk, er bare en folkelig myte. Nicolai Misje. Nicolai Misje (født 22. desember 1987) er en norsk fotballspiller. Han spiller for den norske klubben Åsane. Han har tidligere spilt for Brann, Bryne FK, Alta IF, Løv-Ham og Fyllingen Fotball. Klubbfotball. Nicolai kommer fra SK Branns Fotballgymnas og debuterte for A-laget høsten 2005. Han har hatt mye skadeproblemer, men har likevel klart å imponere på andrelaget. Misje hadde problemer med å få spilletid på førstelaget, og spilte for det meste i tredjedivisjons for Brann 2, og noen få kamper i cupen. Misje ble utlånt til Bryne ut sesongen 2008, og debuterte for jærklubben i en bortekamp mot Sogndal 3. august, som de tapte 1-0. Sesongen 2009 var han utlånt til Alta, etter sesongen signerte han for Løv-Ham. På grunn av skade gikk Misje glipp av hele vårsesongen for Løv-Ham, og da han ble skadefri ønsket han å bli lånt ut til Fyllingen. På grunn av skaden fikk han ingen obligatoriske kamper for Løv-Ham. Etter 2011-sesongen gikk han fra Fyllingen til Åsane. Landslagsspill. Nicolai har en rekke juniorlandskamper for Norge. Thor Jørgen Spurkeland. Thor Jørgen Spurkeland (født 12. mai 1987) er en norsk fotballspiller fra Knarvik i Lindås kommune. Han spiller for tiden 3. divisjonsfotball for Førde IL. Han har tidligere spilt for SK Brann, Løv-Ham og Fyllingen. Spurkeland kom som guttespiller fra "NBK" i 2003. Han debuterte for Branns A-lag i 2. runde av NM mot Norheimsund 26. mai 2004. Han var da bare 17 år og 14 dager gammel. Noe som gjør han til en av tidenes yngste Brann-spillere. Bramley (Surrey). Bramley er en landsby i nærheen av Guildford i Surrey, England. Stedet står i "Guinness rekordbok" fordi den første cricketmatchen for kvinner ble spilt der i det 18. århundre. St. Catherine's School er en kjent privatskole som ble opprettet i Bramley i 1885. International Judo Federation. International Judo Federation (IJF) ble grunnlagt i juli 1951 av European Judo Union (EJU). IJF er en ledende, retnings- og lovgivende instans alle judoka må forholde seg til. Organisasjonen er godkjent av Den internasjonale olympiske komité, og den består av fem kontinentale unioner og 200 medlemsland. Opprettelsen av IJF ble foreslått av Jigoro Kano på 1930-tallet, men organisasjonen ble ikke grunnlagt før i 1951. På kongressen i Sveits i 1952 ble Risei Kano utpekt som den første presidenten i IJF. En av de viktigste oppgavene til IJF er å gi retningslinjer for konkurranser som VM og OL. VM i judo. Det aller første VM i judo fant sted i Tokyo i mai 1956. Der deltok 31 menn fra 21 nasjoner. VM for kvinner ble arrangert for første gang i New York, USA i 1980. Judo i OL. Judo ble godkjent som en offisiell sommeridrett i OL-sammenheng av IJF i Roma i august 1960. De aller første olympiske judokampene fant sted under OL i Tokyo, Japan, i 1964. Judo var ikke med i OL 1968, men kom med igjen fra 1972 og har vært fast på programmet siden. I 1985 bestemte IOC at judo for kvinner kunne være en demonstrasjonsgren under OL i Seoul i 1988. I OL i Barcelona i 1992 ble kvinnejudo en offisiell olympisk idrett. Judo har i OL ikke uventet blitt dominert av japanere, med franskmenn og koreanere på plassene bak. Den olympiske konkurransen i judo består av syv vektklasser. Det ble tidligere også konkurrert i åpen klasse, men denne ble strøket fra programmet etter OL 1984. Paralympisk gren. Judo som paralympisk gren er for synshemmede. Det konkurreres i flere vektklasser. Konkurransen administreres av International Blind Sports Federation (IBSA) og regler utarbeides av IJF. Noen spesielle regler gjelder for synshemmede, blant annet at de kan kontakte sin motstander før de møtes på matta. Ellers er reglene stort sett like som for de funksjonsfriske. Judo kom med for første gang I Seoul I 1988, og kvinner var for første gang med I Athen 2004. Bramley (West Yorkshire). Bramley er et område i den vestlige delen av Leeds i England. Det var tidligere et industriområde, men i det 20. århundre ble det også anlagt et offentlig boligområde i den østlige delen og privatboliger i den vestlige. I "Domesday Book" (1086) ble stedet nevnt som "Bram", og beskrevet som «ødemark». Bramley har en jernbanestasjon som betjener linjen fra Caldervale og Leeds til Bradford. Bramley Buffaloes spiller i Rugby league. Froan naturreservat og landskapsvernområde. Froan naturreservat og landskapsvernområde er et naturreservat, landskapsvernområde og biotopvern ("dyrelivsfredning") i Frøya kommune, Sør-Trøndelag. Verneområdet ligger i øyrekka Froan, og har status som ramsarområde, på grunn av sin betydning for trekkfugler. Reservatet ble opprettet i 1979 for "å bevare leve- og yngleområdene for fugl og sel, og er det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge". Området omfatter de bebodde øyene Sørburøy og Sauøy. Froan naturreservat og landskapsvernområde omfatter et naturreservat på 400 km² fra Vingleia fyr i sørvest til Halten i nordøst og et 80 km² område sørøst for naturresevatet fredet som landskapsvernområde. Området har et rikt fugleliv med et lavt antall hekkende arter, rundt 50, men med et enormt antall av hver art. Med et par tusen hekkende skarv huser Froan 10 prosent av bestanden i Norge, og med et par små unntak er området det sørligste området for denne artens hekkeområde. Området er dessuten kjerneområdet for selarten havert. Det er begrensninger i den frie ferdsel på land i enkelte tider av året. Verneinteressene i området blir av noen vurdert som truet av at det samtidig drives fiskeoppdrett i det samme området, med dispensasjon fra verneforskriftene. Bogøy. Smaløy og Bogøy med forbindelses hengebrua Bogøy eller Bogøyvær er en øygruppe som ligger i Frøya kommune i Sør-Trøndelag, nordvest for øya Frøya. Bogøy består av de to øyene "Bogøy" og "Smaløy", som er knyttet til hverandre med hengebru. Været har opplevd fraflytting i likhet med hele øyrekken utenfor Frøya i årene etter andre verdenskrig. Skolenedleggelsen i 1992 nesten halverte folketallet. Ved tusenårskiftet bodde 16 fastboende på været, de fleste pensjonister, noe som holdt seg stabilt fram til 2007. Siden da har folketallet vokst, og det bor i 2010 28 mennesker i Bogøyvær krets – deriblant tre barnefamilier. Ved skolestart i august 2012 var hele åtte barn fra Bogøya klar for å ta daglig båt til Mausund for å gå i barnehage og skole. Stedet var lenge mest kjent for landhandelen på kaia som var selvbetjent når kjøpmann Odd Skatvold selv ikke var til stede. Etter sommersesongen 2008 ga Skatvold imidlertid opp butikkdriften. Familien Skatvold etablerte spisestedet Supen Pøbb og har innredet deler av det gamle pakkhuset til utleieleilighet. Puben er åpen i påske- og sommersesongen. Det er også etablert gjestebrygge i tilknytning til puben. Ambulansebåten for Frøya er fra og med 2010 stasjonert på Bogøy (Wold kysttransport) og konsesjonsinnehaveren med familie har bosatt seg på øya. Bogøy har hurtigbåtforbindelse til Sula, Mausund og videre til Frøya. 3. mai 2006 ble det åpnet fergeforbindelse fra Norddyrøya på fast-Frøya til Mausund og Sula. Dette sambandet trafikkerer også Bogøy. Skolebarna fraktes med hurtigbåt til Mausund, en tur som tar omkring ti minutter. Postadressen til Bogøy er 7282 Bogøyvær. And the Glass Handed Kites. "And the Glass Handed Kites" er bandet Mews fjerde album. Albumet ble innspilt i Los Angeles med produsent Michael Beinhorn. J. Mascis fra Dinosaur Jr. medvirker på to låter. Herculaneum. Herculaneum (it. "Ercolano") var en romersk by ved Napolibukten på det stedet som i dag utgjør byen Ercolano (ca 55 000 innbyggere), i den italienske provinsen Napoli i Campania. Herculaneum delte skjebne med Pompeii og ble begravd av aske under et utbrudd fra Vesuv 24. august 79. Herculaneum hadde på det tidspunktet innbyggere. Den var en rikere by enn Pompeii. Her er ingen dype hjulspor i gatene fra travel trafikk, slik man ser det i Pompeii; ingen graffiti om politiske valg, eller «vadesteiner» for fotgjengere, så de kunne krysse gaten tørrskodd - kloakken fungerte perfekt i Herculaneum. Herculaneum var oppkalt etter guden Herkules, som ofte gjengis i lokale kunstverker. Byen hviler på et platå av tolv meter vulkansk stein, og befinner seg bare syv km fra toppen av Vesuv. Geografen Strabo skriver om byen: «Herkules' festning ligger på en naturlig odde langs kysten, og fanger følgelig opp den sørvestlige brisen så perfekt at det gjør stedet sunt å bo på». Strabo påstår også at der lå en fiskerlandsby på stedet, før byen ble grunnlagt fra Napoli som en gresk utpost. I 307 f.Kr kom byen under Roma, men gjorde i 90 f.Kr opprør sammen med de andre greske byene. Sullas general Titus Didius gjenerobret den. Fra ca år 1000 ble navnet Resina brukt om den fiskerlandsbyen som igjen var vokst frem. Etter vulkanutbruddet i år 79 er landet steget, så strandlinjen i dag ligger 400 meter lenger ute, men antikkens Herculaneum lå ved havet. I 1709 grov noen bønder i Resina en brønn, og kom da ned til en gulvmosaikk som tilhørte et teater. Inntil Pompeii ble oppdaget i 1763, var det i Herculaneum at utgravningene foregikk. Som følge av de arkeologiske aktivitetene skiftet byen navn i 1969 fra Resina til Ercolano. Vesuvs utbrudd. Den 24. august år 79 fikk Vesuv et utbrudd som skapte en pyroklastisk strøm (engelsk: "pyroclastic flow"), som på under 4 minutter begravde Herculaneum i opptil 350 °C varm aske, som gradvis ble forsteinet. Asken dekket alle bygningene, og forkullet trær og mennesker. Dermed bevarte den et avtrykk av mennesker og dyr til ettertiden. Man har ennå ikke funnet mer enn 300 av de 5.000 innbyggerne, og disse 300 ble funnet i naust nær havnen i samme stilling som de døde i. Alle de 300 personene var yngre enn førti år, av begge kjønn og fra ulike lag av befolkningen. Kart over området som ble rammet av utbruddet Byen hadde fått en hard medfart under jordskjelvet i år 62, og det er ikke kjent om gjenoppbyggingen var sluttført ved Vesuvs utbrudd i 79; heller ikke om hele befolkningen var flyttet tilbake. Utgravningene begynte i 1738. Den detaljerte utgivelsen av "Le Antichità di Ercolano" (= Antikvitetene fra Herculaneum) øvde stor innflytelse på den begynnende européiske nyklassisismen. Sent på 1700-tallet dukket motiver fra Herculaneum opp mange steder, fra dekorative veggmalerier til kaffekopper. Den mest kjente og storslåtte villaen i Herculaneum blir kalt Villa dei Papyri («Papyrusenes villa»), og menes å ha vært boligen til Lucius Calpurnius Piso Caesoninus, Julius Cæsars svigerfar. Villaen lå helt nede ved den antikke strandlinjen og dekker fire terrasser, hvorav den ene rommet biblioteket i Herculaneum. Piso var en lærd mann som elsket poesi og filosofi. Han bygget ett av de fineste bibliotekene i sin samtid. Skriftruller og papyruser fra villaen er siden 1800-tallet samlet i Nasjonalbiblioteket i Napoli. Villaen ble funnet i 1752, og ca 1.800 skriftruller fra bibliotekets greske samling; den latinske samlingen er ennå ikke funnet. (Romerne hadde for vane å holde greske og latinske skriftruller atskilt i separate bibliotek.) Takket være Vesuvs utbrudd er dette det eneste biblioteket fra antikken som har overlevd til vår tid. Skriftrullene er forkullet, vætet av vulkansk søle og presset sammen, slik at bare et fåtall kan leses. Med teknologi fra NASA har man likevel lykkes med å lese bruddstykker av de ødelagte skriftrullene. Infrarødt lys bidrar til å tyde blekket. Brigham Young University står i dag for den høyteknologiske fotograferingen av materialet. Herculaneum står på listen over verdensarven. En rekke av funnene fra Herculaneum kan sees i Napoli arkeologiske museum. Bismer. Bismervekt fra det 19. århundre Bismervekt er et enkelt, flyttbart redskap for veiing. Bismervekten har en vannrett arm med et opphengspunkt. Vekten er ulikearmet med et lodd på den ene siden av opphenget og en skål eller krok for det som skal veies på den andre. Det finnes to typer bismervekter: På romersk bismervekt er loddet flyttbart langs den lengste, graderte delen av vektarmen. På nordiske bismervekter står loddet fast i den ene enden og objektet henges opp i den andre. Vekten holdes oppe i et forskyvbart oppheng. Opphengets posison ved likevekt leses av på den graderte skalaen. En enkel bismere av nordisk type kan være laget av en trestang med lodd i ene enden, en snorløkke til oppheng og objektet hengt opp i den andre enden. Snorløkka flyttes til en finner likevekt. På begge typer vil merker langs vektens arm angi hva objektet veier. Vektenheten bismerpund har direkte sammenheng med bismervekten, det samme kan sies om vektenheten mark. Vektarmen hadde 24 merkestreker hvor ett merke tilsvarte 249 gram. To merker ble kalt pund eller skålpund. Vanligvis hadde en bismervekt kapasitet på ett bismerpund, 5,977 kg, 24 merker. Tilsvarende prinsipp er også brukt på vekter med andre kapasiteter og etter hvert også for stasjonære vekter i butikker, handelshus og produksjonsbedrifter. Forskjellige verdier. Fra 1683 var 1 bismerpund = 12 pund (= 24 merker) = 5,997 kg. Lov av 28. juli 1824 satte 1 bismerpund =5,977 kg. Kodokan Judo. Kodokan Judo er utgangspunktet for dagens moderne judo. Kodokan Judo og The Kodokan Institute ble grunnlagt av Jigoro Kano. Han ville opphøye og utvikle «kunsten» – «jutsu» til et ideal eller prinsipp – «do». Jigoro Kanos system fikk derfor navnet Kodokan Judo. Historikk. Kodokan Judo hadde sin spede begynnelse i Eishoji-tempelet i 1882. Jigoro Kano tok med seg ni av sine studenter fra Kito Ryu til Eishoji. De første årene trente man egentlig ikke judo i tempelet. Kampformen lignet sannsynligvis mye mer på jujutsu. Jigoro Kano selv fortsatte å studere under flere store jujutsumestre. Han studerte de forskjellige jujutsu skolenes egenart og styrke, og gjennom en periode på mange år bearbeidet og forbedret han teknikker og metoder, og bygget etterhvert opp sitt eget system. Det var ikke før i 1884 at retningslinjene til Kodokan ble nedtegnet og vedtatt. Overgangen fra jujutsu foregikk sakte, og det er derfor vanskelig å bestemme en eksakt dato for når judo ble grunnlagt. En stor årsak til at Kodokan Judo etterhvert vant ære og respekt over hele Japan kan takkes Kodokan no Shitenno, eller "Kodokans Voktere". Det var en gruppe av fire utøvere som skilte seg ut fra de andre, og var Jigoro Kanos favoritter. Kodokan Judo vs Jujutsu. Judoens virkelige gjennombrudd i Japan kom etter den legendariske turneringen i 1886 på "Tokyo Metropolitan Police". Turneringen skulle bestemme hvilken kampsport som var den beste i kamp. Jigoro Kano stilte med 15 av sine beste utøvere mot "Totsuka-ha Yoshin-ryu jujutsu". Kodokan vant alle kampene, bortsett fra en eller to som endte uavgjort. Judo ble etter dette en del av den offisielle treningen for politiskolen i Tokyo, som igjen førte til en anerkjennelse av judo som den beste kampsporten i Japan. Jigoro Kanos teknikker ble anerkjent som overlegne i forhold til tradisjonelle jujutsu teknikker. De 67 offisielle "tachi-waza". "Gokyo no Waza" var navnet på standardkastene som ble bestemt i 1895. Fra 1920 til 1982 besto "Gokyo no Waza" av 40 kast i 5 grupper og utgjorde alle kastene i Kodokan Judo. I 1982 ble en gruppe med 8 tradisjonelle kast, som var tatt ut i 1920-utgaven, anerkjent. I tillegg ble 17 nyere teknikker anerkjent som offisielle Kodokan Judokast ("Shinmeisho no Waza"). Det siste tillegget ble gjort i 1997 med to nye kast i "Shinmeisho no Waza". Følgende er de eneste kastene (nage waza) som er anerkjent av Kodokan Institute. Gokyo no Waza. Utøveren (tori) går bakover med foten på krave siden, og partneren (uke) følger. Utøveren feier partnerens fot fra armsiden FØR den når bakken. Fallteknikken er sidelengs (Yoko-ukemi). Uke kan hjelpe ved at han tar en sidelengs fallteknikk, og etterhvert kommer utøveren og tar den fremkommende foten med en feiing. Utøveren (tori) går med armsidens fot fremover, og trekker uke til armside fremover ut av balanse mens uke kommer med mottrykk. Tar et steg til krave side og blokkere partnerens (ukes) ben på armside under kneet før det forlater bakken. Tori går fremover og uke kommer med mottrykk. Tori tar et steg til kravesiden. Tori setter sin blokkering på armsiden når ukes fot ennå er i luften, ukes fot blokkeres ved ankelen. Partneren „snubler“ Tori går baklengs i tsugi-ashi. På tredje steg tår tori med krageside ben en skritt til side (forandre rytme) og blokkere ukes armside ben som er i ferd med å komme frem. Utøveren går i en sircelbevegelse til krageside, slipper grep og tar rundt ukes midje med kragesides arm, plassere egen hofte ved ukes belteknute. Fotene tar ½ inngang. Det kommer mye rotasjon til armside i hoftene som utgjør kast. Det er skifting i retning av sirkelbevegelse under kast Utøver (tori) trekker uke fremover mot armside, mens tori går med armside ben et skritt frem. Uke motsetter seg til armside baklengs. Dette utnytter tori og feier med krageside ben partnerens armside ben. For nybegynnere er det greit at partneren setter seg ned, mens partnerens armside ben må meies ! Utøveren skal ved gjennomføring av kastet ha armsidens ben hele tiden i luften. Tori går bakover og går inn med to stepp inngang. Tori slipper grepet under selve utførelsen av kastet og tar rundt uke med egen arm (på krave siden) og plasserer sitt eget tyngdepunkt under ukes. Begge ben mellom ukes ben. Kast gjennomføres med løftende bevegelse av hofte (bøyde kne ble strekket) Det er viktig at utøveren legger partneren sakte ned. Ansvar for partner ! Utøveren (tori) går et skritt frem med armsidens ben og trekker uke til seg. Uke motsetter seg, setter kragesiden ben frem, og lener seg tilbake. Dette utnytter tori ved å feie med sin krave side ben mot partnerens krave side ben fra innside. Partner ligger på ryggen og utøveren trekker partner opp, på halv vei gjennomfører han Ouchi-gari og legger partner ned igjen. Tori stepper med armfot fremover og trykker med begge hender. Uke lener seg som reaksjon fremover, dette utnytter tori og går med 2 stegs inngang inn. Utøver går på kne foran partner og blir veldig små. Partner gjennomfører fallteknikk fremover over partner. Etterhvert tar utøver med partners revers og tar med armsidens arm under partners krave siden overarm. (Ippon-seoi-nage feil side). På slutten kommer den løftende bevegelse av seoi-nage. Tori beveger seg bakover og trekker i ukes arm. Uke reagerer bakover, tori utnytter dette og feier ukes armside fot på utsiden ved ankelen. Tori tar et steg til side for å få plass til feie. Tori beveger seg bakover, trekker i ukes arm og feier ukes fremkommende fot. Tori feier ukes armside fot med egen krageside fot på ankelens innsiden. Under kastet blir trekk til skyving. Tori beveger seg bakover og trekker uke på seg, og tar en “to stepp inngang“. Tori tar rundt ukes nakke med sin egen arm på krave siden og plasserer sitt eget tyngdepunkt under ukes. Tori løfter uke opp ved å strekke beina, hofte er langt inne. Tori beveger seg bakover og trekker uke ett steg forbi seg på krave side. Tori blir stående 90 grader i forhold til fartsretning. Tori plasserer sitt eget tyngdepunkt under ukes. Tori kaster uke over seg som en planke. Toris arm i ukes krave side skyver oppover. Tori og uke beveger seg rett til krave siden og tori feier begge bein. Uke faller på siden. Tori presser uke bakover, uke reagerer. Tori angriper ved tre-stepp inngang og blokkerer ukes fot. Armen som tori har i ukes krave fores opp i ukes armhule og armbevegelser går som på styre av en lastebil. Det er ingen kontakt mellom ukes og toris kropp. Tai-otoshi er en håndkast. Begge partner står ved siden av hverandre og går fremover. De holder seg på hendene som er på utsider. En partner setter foten foran begge foter av partneren: Tai-otoshi Tori går fremover og utnytter mottrykk av uke. Tori holder med standard grep ukes overkropp tett inntil egen. For så å feie med egen krageside fot på utsiden av ukes armside fot. Tori går bakover i tsugi-ashi og tar under andre skritt med krageside under armen fra Uke og legger hånden på Ukes skulderblad. Tori trykker med hofte mot Ukes mage for balansebrudd. Uke forsvarer med shizen-tai stilling. Tori feier med strak ben på utsiden oppover. Tori går bakover og trekker uke rundt på krave siden og feier ukes ben på innsiden. Det er helt greit å vise „Ashi-Uchi-mata“ Standardgrep. Tori snur Uke i sirkelbevegelse mot krageside. Under sirkelbevegelsen feier Tori Ukes ben på lårets inside med krageben horisontalt. Det er viktig at Tori trekker Uke videre, sånn at Uke kommer på hofte. Tori feier Ukes ben mens den er i luften. Tori går baklengs og setter høyre foten til side i dette øyeblikk hvor Uke trekker seg selv tilbake. Sånn henger Tori venstre fot bak ukes høyre fot. Tori trekker Uke til en fremoverbøyde holdning og griper beltet. Tori bruker to stepp inngang til kast. (bøyede kne, strekker kne under selve kast.) Små personer tar under armhule, høye over partnerens arm til belte. Tori trekker til krage side og uke motsetter seg, og lener seg mot arm side. Tori legger foten til Ukes arm side. Med god grep tvinger han Uke til fall over benet. Helst kawaeshi inngang: Med armside ben "over kryss" foran ukes krage fot, skaper rotasjon og plasserer krageside strake ben under partnerens kne. Kast over ben aksen. Grep er med krageside hånd i nakken. Tori tar to stepp inngang og trykker med lett vinklet krageside ben mot innside fra ukes armside ben. Under kastet bøyer seg tori frem og strekker krageside ben. Det skal være god kontakt fra toris side, hofte og ben med uke. Harai-tsurikomi-ashi (feiende fot kast med løftende trekk) Tori går fremover på skrå mot krage side. Uke baklengs skrå. Tori feier med armside fot ukes armside fot mot. Tori trekker uke med begge hender opp. Tori går med armside fot fremover og presser uke bakover. Uke motsetter seg og kommer med armside fot frem. Tori skifter armside hånd til kragen og plasserer sin armside fot mellom ukes ben og setter seg tett inntil uke. Kragesidens fotsåle plasseres i partnerens lyske. Uke tar en fallteknikk fremover over toris armside skulder. Tori går fremover i ayumi-ashi og få uke ut av balanse bakover. Uke motsetter seg og under tredje steg kommer uke fremover. Før kastet skifter tori grep med armside til kragen mens tori går fremover, setter seg veldig nært Uke og trekker Uke oppover. Tori setter krageside fotsåle under belteknuten. Uke kommer med armside ben langt frem og gjør ukemi og står opp. Det er også lov å gjennomføre kata-guruma på kne. Det er viktig å ha strak rykken. Det er viktig å være godt bøyde i kne, og bakhode fra Tori skal har kontakt med belt fra Uke. Tori går bakover i tsugi-ashi og bytter grep på andre steg på armsiden. Uke reagerer med å løfte seg på tåspissene. Tori går fint ned med bøyde kne og strak ryggen. Toris skuldre skal være under Ukes beltehøyde, Uke skal bli trukket over Toris skuldrene, og hvis Uke spenner kroppen er det lett å løfte. Kast skje med senkning av Toris armside skulder, Uke lander 45 grad. Standard grep eller med en hånd på beltet. Tori går bakover og trekker uke først til armside og sånn til krageside. Tori setter seg ned og plasserer krageside fot på inside av ukes krageside kne. Uke gjennomfører en fallteknikk armside fremover over hode fra tori. Tori begynner å gå baklengs med ayumi-ashi. Tori få uke under første steg med krageside ben i jigotai posisjon ut av balanse.Uke: to keep his balance, he brings his right/left foot forward diagonally parallel in a defensive position.Tori kommer med armside ben mellom Ukes ben, setter seg ned og tar kast med krageside ben på lårets innside. Tori prøver å få uke ut av balanse til ukes krageside fremre retning. Uke motsetter seg, og dermed kan tori gjennomføre kast til ukes bakre armside retning. Tori få uke til fremre armside ut av balanse og kaster. Beholde grep med armside hånd, og slipper krageside hånd. Uke går fremover. Balansebrudd direkte til ukes bakre krageside, og gjennomføre kast uten å se bak. I stevne kan kast best gjennomføres før uke har fatt grep. Uke går inn med hoftekast, tori blokkerer og løfter uke opp. Når uke er høyest skyver tori hofte foran uke sin hofte og gjennomfører kast som O-goshi Det er greit med kawaeshi inngang, kast over strak ben i hoftehøyde. Ben trykker opp og bak, hendene trykker ned. Tori få uke til fremre armside ut av balanse og kaster. Beholde grep med armside hånd, og slipper krageside hånd. Posisjon av foten er forskjellig til Hane-makikomi. Tori tar et skritt frem med armside fot, og pga ukes mottrykk går toris armside fot bak igjen, og ned på kne. Ukes bevegelsesretning blir ikke forandret ! Utnytte ukes energi. Uke tar grep og går aggressiv fremover i tsugi-ashi og ble kastet, han skal ikke hoppe. Tori ser hele tid fremover, Tori går ned med armside kne og har ca. 30 grad mellom legg og lår. Armtrekk som “stikke sverd i skjede” Tori får uke til bakre krave side ut av balanse. Tori kommer med armside fot frem. Tori finter med en Osoto-gari og uke motsetter seg på den måten, at han bøyrer seg fremover. Tori strekker krageside fot på baksiden av begge ben av uke og gjennomfører kastet med krageside ben bak begge lår av uke. Tori går bak med armside fot, og hvis uke følger med armside fot, får tori han ut av balanse mot krave side fremre side. Uke motarbeider, og blir kastet mot armside fremre side. Tar grep under aksel. Tori går baklengs i ayumi-ashi og få Uke ut av balanse under først steg til krageside (jigo-tai stilling). Uke kommer med foten fremover for å holde balansen. Tori kaster med armside ben på skrå. Få uke ut av balanse fremover og tori legger seg på tvers foran uke på ryggen/armside side. Her setter Tori sin armside fot på utsiden av armsidefot fra Uke. Yoko-wakare er tenkt som en kontreringsteknikk mot Uki-goshi, O-goshi etc: Tori går hurtig forbi ukes hofte og legger seg foran uke. Sånn utnytter han ukes fremoverenergi. Uke prøver O-goshi uten suksess. Tori prøver Ura-nage, men uke reagerer og bøyer seg fremover. Da kommer tori frem med krave side ben og roterer til kastet. Tori ble angrepet med et slag og prøver Ura-nage. Uke motsetter seg og bøyer seg fremover. Tori svinger krageside ben langt fra fremme gjennom ukes ben og kaster uke over toris skulder. Uke prøver O-goshi uten suksess. Tori går ned med hoften og griper med begge armer rundt Uke sin hofte. Tori strekker bener og lener seg bakover. I øyeblikk når Uker kommer ned igjen, går Tori 2 steg tilbake, og Uke faller ned foran Tori. Uke prøver et hoftekast. Tori kommer tett mot uke. Det er lov å ta en “form av”, hvor uke kan gjennomføre en fallteknikk armside. Det er mer skånsom for partneren. Uke angriper med slag mot hode. Tori går veldig lavt under Uke og tar med krageside hånd rundt livet, og støtter med armside hånd fremme med hånden. Tori trekker med armside hånd Ukes hofte mot seg, sånn at Uke kommer ut av balanse. Tori kaster over armside skulder, begge fotsåler ble på tatamien, Uke faller og blir liggende. Tori går først bakover med krave side fot og trekker uke mot hans fremre krave side. Uke motsetter seg, og tori kommer med armside fot frem og gjennomfører kast til ukes armside bakre side. Tori går bak og under kastet faller tori til sin armside. Tori går bakover og spenner med armsiden til midten, sånn at uke kommer ut av balanse og står på forfoten. Tori kaster med armside ben, som kommer fra fremsiden under ankelen av uke og tar begge ben samtidig. Uke ble kastet 45 grader Denne kast kommer sist i Gokyo, fordi den er for uke hardest å falle De 29 offisielle "ne-waza". Offisielt godkjente «bakketeknikker» av Kodokan per 1997. KVS-Lyngdal. Kristen Videregående skole Sør) (forkortet KVS), tidligere Lyngdal Jordbruksskole, er en privat videregående skole i Lyngdal kommune. Shabdrung. Shabdrung er et navneledd eller en tittel for Bhutans grunnlegger Ngawang Namgyal (1594–1651), en tibetansk-født adelsmann og lama; og for en rekke inkarnasjoner etter ham. Intellektuell. Intellektuell kalles den person som egner sin tid til tenking og analyser. Intellektuell betegner det å forholde seg abstrakt, rasjonelt og objektivt reflekterende til sin omverden. Å være intellektuell handler altså ikke nødvendigvis om å være spesielt intelligent; det skal mer forstås som en bestemt måte å anvende sin intelligens på i sitt møte med verden. Den intellektuelle tilgang står i motsetning til en mer umiddelbar, følelsesdrevet måte å oppfatte ting på. Adjektivet "intellektuell" kan også brukes om tenkemåter og kulturuttrykk, ikke bare personer. En åndsretning som legger stor vekt på det intellektuelle og ofte ensidig dyrker forstandslivet på bekostning av følelser og vilje, kan kalles "intellektualisme". Intellektuell legning, begavelse og aktivitet kan kalles "intellektualitet". Disse ordene er kommet til norsk via fransk fra det latinske "intellectualis" som igjen er dannet av "intelligere", et ord som betyr «å forstå». Definisjoner. I sin vide betydning kan en intellektuell være et yrke som inneholder intellektuell aktivitet, hvilket vil inkludere lærere, ingeniører, jurister og flere, eller i en snever forstand en person som tilhører samfunnets intelligentsia. Mange anser at en intellektuell er en som holder rede på og analyserer samfunnet omkring seg. Det innebærer at sosiologer, statsvitere og filosofer er de mest intellektuelle. Blant de mest kjente nålevende intellektuelle er den amerikanske språkviteren, aktivisten og forfatteren Noam Chomsky og den italienske filosofen og forfatteren Umberto Eco. De ble kåret som henholdsvis nummer én og to blant verdens 100 viktigste intellektuelle av de amerikanske tidsskriftene "Foreign Policy" og "Prospect" i samarbeid med leserne. En tredje definisjon kan innebære en som er interessert i kunnskap og læring og ganske enkelt kan like å vite mye om ulike teoretiske emner. Intellektuelle i Norge. Å være intellektuell er ikke et yrke eller en utdannelse man tar, men en kombinasjon av læring og utdannelse og ikke minst erfaring. Å kalle seg intellektuell er kun de mest ubeskjedne som gjør. Derimot kan "andre" erklære noen for å være intellektuelle, noe den norske dagsavisen Dagbladet gjorde i 2005 ved å erklære ti mennesker som landets viktigste intellektuelle. I egne ord ønsket Dagbladet å sette søkelyset på en type stemmer i samfunnet som evner å finne brukbare svar og stille gode spørsmål i en komplisert tid. «Kanskje er intellektuelle stemmer viktigere enn på lenge ut fra de store samfunnsbevegelsene som vi i dag er vitne til,» skrev Dagbladet. The Kodokan Institute. Hovedinngang til The Kodokan Institute The Kodokan Institute (講道館) er hovedkvarteret for judoverdenen. Grunnleggeren av instituttet Jigoro Kano utviklet sitt Kodokan Judo, som er grunnlaget for dagens moderne judo. Instituttets rolle. Instituttet er i dag lokalisert i en 8 etasjer høy bygning i Tokyo, Japan. The Kodokan Institute er en skole som tilbyr teoretisk og praktisk bruk av judo, og generell utdanning. Kodokan Instituttet er ikke tilknyttet International Judo Federation (IJF), men det var Kano som tok initiativet til opprettelsen av IJF på 1930-tallet. IJF ble opprettet i 1951, og en av de viktigste oppgavene er å gi retningslinjer for konkurranser som VM og OL. Kodokan utsteder grader og mange dan-graderte i verden velger å bli Kodokan-medlemmer for å få sine grader registrert hos Kodokan Institute. Nepals befolkning. Nepals befolkning var ifølge anslag fra Nepals myndigheter 26 420 000 på verdens befolkningsdag, 11. juli 2006. Befolkningsutvikling. Anslaget fra regjeringen i juli 2006 var 1, 8 millioner enn anslaget over. Regjeringen regner med at befolkningen dobles i de neste 26 årene, hvis den nåværende vekstraten fortsetter. Fødselsrate, levealder. Anslått fødselsrate for 2006 er 30,98 pr. 1 000. Anslått dødsrate for 2006 er 9,31 pr. 1 000. Anslått barnedødelighet for 2006 er 65,32 pr. 1 000. Anslått fødselsrate pr. kvinne 2006 er 4,1. Nasjonalitet og språk. Fra en nasjonal (etnisk) og religiøs synsvinkel er befolkningssammensetningen i Nepal svært komplisert. I mange land i vesten kan den etniske sammensetningen av befolkningen grovt sett sammenfattes ved hjelp av språkstatistikk. Nasjonalitetene bor også ofte (om ikke alltid) i forholdsvis klart avgrensede områder. Religion er også som regel (om ikke alltid) et annet spørsmål, som går på tvers av, og ikke definerer skillet mellom de etniske gruppene. I Nepal er det ikke slik. Særlig den herskende nasjonaliteten (på nepali kjent som parbatiya) defineres både av språk (nepali) og religion (hinduisme). Andre etniske grupper har historisk hatt egne språk, men bruker dem i større eller mindre grad. Noen er hinduiske, noen har andre religioner som dominerer, noen har en blanding. Nepals kastevesen. Kastevesenet spiller også en rolle når det gjelder å definere noen befolkningsgrupper. Både den herskende parbatiya-nasjonaliteten i ås-distriktene, newarfolket i Kathmandudalen, og madhesi-majoriteten som bruker hindi (i hvert fall som annetspråk) i Tarai, er delt inn i kaster. Både de høyeste og laveste kastene bor ofte i egne landsbyer og kan på noen måter sammenlignes med egne etniske grupper. De laveste kastene (de kasteløse eller urørlige) er mellom 10% og 20% av befolkningen og står nærmest utenfor samfunnet. Det blir sagt at deres situasjon er verre enn de mest diskriminerte minoritetsnasjonalitetene. Betegnelsen "jat". Dagligtale på nepali skiller heller ikke mellom etniske grupper (eller nasjonaliteter i vestlig forstand) og kastegrupper i nepalsk forstand. Begge beskrives med samme ord, "jati" (som kanskje kan oversettes med folkegruppe). I daglig språkbruk er derfor både bramin-kasten i ås-distriktene (kjent som "bahun") og limbu-minoriteten, som fra en vestlig synsvinkel er en klart definert etnisk minoritet med eget språk, egen religion osv, begge jat. Kaster, religioner og ikke-hinduiske etniske minoriteter. Kastevesenet er religiøst og historisk en del av hinduismen. Men newar-folket i Kathmandudalen, som er delvis hinduistisk og delvis buddhistisk, har også kaster blant buddhistene. Kastevesen blant buddhister er ikke kjent fra noe annet land. Den nepali-talende majoriteten var for noen hundre år siden buddhistisk, og er blitt omvendt til hinduismen i historisk tid. Men deler av denne befolkningen, som ikke fullt ut har absorbert hinduismen, har rester av annen religion, og bryter blant annet hinduiske tabuer som å ikke drikke alkohol og ikke spise bøffelkjøtt, har også en slags mellomstilling, som en blanding av en kaste (lavere enn høykastene, men høyere enn de kasteløse) og en etnisk gruppe. De nasjonale minoritetene i ås-distriktene og lavlandet, (som ofte etter mønster av India kalles «tribals», utenom Tarai «hill tribes» eller «mountain tribes») var historisk sett ikke hinduer. De hadde ikke kaster, og de fleste har lite eller ikke noe internt kastevesen i dag heller. Men ifølge loven for staten Nepal (den gangen kalt Gorkha) fra 1800-tallet, betraktet staten alle statsborgere som medlemmer i en eller annen kaste. Staten definerte også disse minoritetsfolkene som tilhørende forskjellige egne mellomkaster, under høykastene, men over de kasteløse. Kaste og klasse. "Kaste" er et begrep som ikke svarer til noe i det moderne Vesten. Tendenser til noe lignende fantes i europeisk middelalder, da for eksempel "rakkerne" som tok seg av søppelet ble regnet som urene. Men tilsvarende systemer i middelalderens vesten var ikke så kompliserte og så rigide som de indisk-inspirerte kastesystemene. Kastevesenet i Nepal skiller seg også en del fra det bedre kjente kastevesenet i India. I Vesten og Kina har det vært en tendens til å sammenlikne kastevesenet med inndelingen av samfunnet i økonomiske klasser, som også i noen vestlige samfunn kan være knyttet til kultur og være forholdsvis rigid (f.eks. i England). I Tarai og i Kathmandu-dalen faller kastevesenet og forholdet mellom rike og fattige stort sett sammen. Høykastene er rike, de laveste kastene og de urørlige/kasteløse er de fattigste. Men i ås-distriktene er kastene delvis uavhengige av de økonomiske klasseskillene. Medlemmene av de høyeste kastene blant parbathiya, brahmin eller bahun-kasten og chetiri-kasten (som de kalles på nepali), er svært tallrike. Tilsammen er de rundt 16% av befolkningen i Nepal. En bahun tilhører en høyere kaste enn kongen, som er thakuri (en underkaste innafor chetiri). Men de fleste bahuner og chetirier er lutfattige bønder, og må altså defineres som deler av de laveste økonomiske klassene i landet. Regionale motsetninger og identiteter. I tillegg til dette fins det kraftige motsetninger mellom "regioner", på tvers av etnisitet, religion og kaste. Det gjelder avlandet på grensen mot India, Tarai. Tarai inneholder over halve befolkningen, og er økonomisk den viktigste delen av landet, både når det gjelder jordbruk og industri. Befolkningen er sammensatt av grupper som bruker hindi, urbefolkning og innvandrere fra ås-distriktene. Men hele befolkningen i Tarai er blitt kraftig diskriminert av makthaverne i Kathmandu. Dette gjelder blant annet økonomiske beslutninger som er viktige for utviklingen i Tarai. Hæren, som er en stor del av det statlige arbeidsmarkedet, har vært lukket for innbyggere fra Tarai (som i følge sjåvinistisk propaganda fra Kathmandu er «nasjonalt upålitelig» og en potensiell femte kolonne for India). Millioner i Tarai har ikke engang fått statsborgerskap. Dette har bidratt til å skape en gruppe-identitet i Tarai på tvers av skiller i nasjonalitet og religion. De vestligste ås-distriktene er den fattigste delen av landet, og mest forsømte av makthaverne i Kathmandu. Samtidig er den største befolkningsgruppen i disse distriktene nepali-brukere av høykasten chetiri. Kulturelt og religiøst er de prabathiya, den etniske, religiøse og kastemessige gruppen som har den politiske makten i Nepal. Men de hører til en region som ikke får del i denne makten. Her finnes også regional identifikasjon som står i motsetning til makten i Kathmandu. I bredere forstand har omtrent alle distrikter utenfor Kathmandu kommet i siste rekke for de ulike regjeringene i landet, og det finnes regionale motsetninger mellom alle nasjonale, religiøse og kastegrupper og sentralmakten. Etniske grupper og religioner er blandet. Legg til dette at både de etniske og religiøse folkegruppene er svært blandet. Ulike språkgrupper finnes spredd over hele landet. Religionene er dessuten blandede, sånn at for eksempel folkereligionen blant mange av newar-nasjonaliteten i Kathmandudalen er en blanding av hinduisme og buddhisme, mens mange urbefolkninger dyrker sjamanistiske religioner, ofte med hinduistiske og buddhistiske innslag. Hinduismen i Nepal er heller ikke enhetlig. Hinduismen som stammer fra krigerstaten Gorkha, som begynte å ekspandere til den ble den moderne staten Nepal på midten av 1700-tallet, er annerledes enn den indisk-pregede hinduismen som dominerer Tarai. Politiske kontroverser om folketellingene. Dette gjør også opptellinger av folkegruppene politisk kontroversielle. Uenighet om hvor mange som er hinduer, buddhister osv.. Hindu-aktivister har ut fra slike metoder hevdet at 85% til 95% av befolkningen er hinduer. I motsetning til det har buddhistiske ledere påstått at et flertall egentlig er buddhister. Alle religiøse minoriteter har protestert mot resultatet av folketellingene. Uenighet om hvor mange som snakker nepali. Samme problem dukker opp når det gjelder utbredelsen av språket nepali. Offisielle folketellinger har hatt en tendens til å få dette tallet til å bli for høyt. Minoritetsaktivister vil derimot definere det lavest mulig. Det er også politiske motsetninger når det gjelder hva som skal defineres som språk og dialekt, hva som er en nasjonal gruppe og hva som bare er en variant innenfor en slik gruppe, osv. Uenighet om befolkningen i ulike landsdeler. Et flertall i Nepal bor nå i Tarai, men store grupper som er født i Tarai har fortsatt vansker med å registrere seg som statsborgere (mens regjeringene i Kathmandu for eksempel har definert valgkretser slik at Tarai blir underrepresentert). Tarai-aktivister har til gjengjeld hevdet at befolkningen i Tarai, som bruker hindi som første eller andrespråk, nå også er et flertall av nepals befolkning. Alle disse kontroversene rammer blant annet den mye brukte folketellingen fra 1991. Parbatiya. Parbatiya ("folket fra fjellene") blir noen ganger brukt som et synonym med den nasjonale gruppen som kan kalles "etniske nepalere". De snakker det offisielle nasjonalspråket nepali (et indo-arisk språk), som historisk sett sto sterkest i det vestlige (og minst utviklede) Nepal og har vandret østover. Men samtidig omfatter definisjonen på parbatiya mer enn bare språket. En parbatiya er en hindu som følger de religiøse tradisjonene i den offisielle hinduismen fra fjellstaten Gorkha, inklusive kastevesenet som også bygger på tradisjonene fra hinduismen i Gorkha. Historisk har parbatiya derfor også blitt brukt om allierte for de hinduistiske høykastene fra minoriteter som magar og gurung, som var i ferd med å bli hinduer og som regel også gikk over til å snakke nepali og bli assimilert. I praksis regnes de virkelige bærerne av parbatiya-verdiene først og fremst som høykastefolk med denne etniske og religiøse bakgrunnen. Parbatiya av de høyeste kastene har dominert staten Nepal (opprinnelig kalt Gorkha) i de siste nesten 250 år. Det er den folkegruppen kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha bygget på da han skapte den moderne nepalske staten gjennom en serie erobringer på 1700-tallet. Parbatiya identifiseres med hindu-religion, språk, kastevesen og kultur fra ås-regionen i motsetning til ikke bare de nasjonalitetene som ikke er hinduer, men også andre etniske grupper som er hinduer og har kastevesen, som madhesi-hinduer i Tarai, og tilogmed hinduer fra andre etniske grupper som har kastevesen og har gått over til å bruke nepali som dagligspråk, slik som hindu-newarer i Kathmandudalen. Prabatiya-kulturen, som kom fra en liten og tilbakeliggende stat i fjellene, var i utgangspunktet mer alderdommelig og mindre intellektuelt utviklet enn kulturen til newar-folket som dominerte i dalen. Den kom også til å virke gammeldags og reaksjonær i forhold til de mer moderne ideene som spredde seg i Tarai-distriktene som hadde kontakt med India, blant gurkha-soldater som hadde vært i utlandet. Tradisjonelle prabatiya-ideer ble derfor brukt som argumenter for å holde Nepal isolert, ikke slippe inn utlendinger, hindre utviklingen av skolevesen og massemedia, undertrykke andre religioner enn hinduismen, tvinge alle hinduer til å feire typiske Gorkha-fester og liknende. Politisk har parbatiya vært hovedstøtten til både kongene av Shah-dynastiet og statsministrene av Rana-dynastiet som hersket diktatorisk mellom 1847 og 1951. Både Shah-kongene og Rana-herskerne identifiserte seg med parbatiya og plasserte parbatiya sentralt i nasjonsbygginga i Nepal, og spredte deres språk, religion og tradisjoner på bekostning av andre etniske og religiøse grupper. "Khas" var navnet på den folkegruppen i Nepal som snakket det språket som i dag kalles Nepali, før innvandrere fra India i middelalderen innførte hinduismen og kastevesenet. Tradisjonelle "khas"-samfunn var opprinnelig buddhister, hadde ikke kastevesen, drakk alkohol og spiste bøffelkjøtt, noe som er uakseptabelt for parbatiya-hinduer. I de siste århundrene har stadig flere "khas"-folk mer eller mindre omvendt seg til hinduismen og definert seg som hinduer av høy kaste (stort sett den opprinnelige krigerkasten "chetri"). "Khas"-betegnelsen er derfor ansett som nedverdigende og nesten ikke i bruk lenger. Men "khas"-landsbyer ville tradisjonelt ikke regnes som "parbatiya". Tidligere "khas" som erklærer seg som hinduer, men som fortsetter å drikke alkohol og spise bøffelkjøtt, kan også beskrives som "matwali" (dvs. alkohol-brukere), en beskrivelse som definerer dem som i beste fall dårlige hinduer og tvilsomme parbatiya. "Lavkaster", og særlig "kasteløse" ("dalit") som snakker nepali, kan tradisjonelt ikke komme inn i templene, ikke berøre folk fra høykaster eller maten deres, er i praksis utestengt fra jobber i statsadministrasjonen, har til nå nesten ikke blitt valgt til folkevalgte forsamlinger osv. De bor i egne samfunn, og folk av høyere kaster blander seg tradisjonelt ikke med dem. Det kan derfor godt være større sosial avstand mellom for eksempel kasteløse og folk som tilhører bahun-kasten, enn mellom etniske grupper som snakker ulike språk. Parbatiyas dominans i staten og samfunnet omfatter ikke lavkaste-gruppene. Den politiske og økonomiske makten til parbatiya er helt konsentrert i hendene på høykastene "bramin" (på nepali i åsene kalles denne kasten "bahun"), "thakuri" og "chetri", som til sammen er om lag 31% av totalbefolkningen. "Bahun" og "chetiri"-kastene bor ofte sammen i hver sine egne landsbyer. Det er i praksis skarpere skiller mellom dem og de kasteløse enn mellom mange ulike nasjonaliteter i Nepal. Noen beskriver dem derfor ikke bare som egne kaster, men som egne folkeslag, på linje med andre etniske grupper. Newar. Dette er det gamle kulturfolket i Kathmandu-dalen som har landets eldste kjente skriftspråk, Nepal Bhasa eller "newari", et sino-tibetansk språk. Grovt regnet 70% har fortsatt dette språket som dagligspråk. Det finnes også newar-landsbyer mange steder ellers i Nepal og noen steder i nabolanden, og det var tradisjonelt et kvarter der det bodde newar-handelsfolk i Lhasa i Tibet. Newar-folk som utvandrer fra Kathmandudalen, går som regel over til å snakke nepali. Typisk for newar-folk som utvandrer, er at de ikke blir bønder, men håndverkere og handelsfolk i byer. I Kathmandudalen, der det finnes newar-bønder, lever de også i en nærmest bymessig kultur. Newar-folket var tidligere buddhister, nå er en stor del hinduer (eller de blander begge religioner). I motsetning til de andre folkeslagen som snakker sino-tibetanske språk, har newari-folket kaster. Både hinduer og buddhister er inndelt i kaster. I Malla-kongedømmene før Gorkhas erobring, var newari/nepal bhasa kultur- og administrasjonsspråket i Kathmandudalen. Under Shah-dynastiet og Rana-statsministrene som kom etterpå ble newarenes språk skjøvet til side og noen ganger undertrykt. Mange newarer har vært rike etter nepalsk målestokk, og kan i denne betydningen regnes til den tradisjonelle eliten i Nepal sammen med prabatiya. Men politisk har newarer stort sett vært holdt borte fra sentrale stillinger i stat og regjering etter at Prithvi Narayan Shah erobret landet. Samtidig var relativt mange newar-folk høyt utdannet, hadde kontakter med utlandet og var åpne for moderne ideer. Dette har skapt sterke opposisjonelle strømninger rettet mot parbatiya-herredømmet blant mange innbyggere i Kathmandu-dalen med newar-bakgrunn. De første illegale partiorganisasjonene på 1930- og 1940-tallet, som for eksempel Praja Parishad, hadde mange newar-medlemmer. I demokratiopprøret Jana Andolan 1990 spilte byer og distrikter med newar-flertall og sterk indre solidaritet i Kathmandudalen en avgjørende rolle. Den tradisjonelle newar-byen Bhaktapur har fra 1980-tallet til i dag vært dominert av Nepal Mazdoor Kizan Party, som ikke formelt er et nasjonalistisk newar-parti, men har en enestående posisjon bygget på det sterke tradisjonelle newar-samholdet i byen. Newarer har også vært sentrale i buddhistiske massemønstringer som protesterte mot hindu-dominans og krevde et sekulært Nepal. Newar-folket er mer preget av å være en nasjon og mindre av å være en religiøst og kastemessig definert gruppe enn prabatiya. Newarer som er hindu-brahminer eller tilhører de aller laveste kastene, er de gruppene blant newarene som føler seg minst knyttet til newar-fellesskapet. Minoritetsfolk i åsene og Himalaya. I ås-distriktene og høyfjellet bor en rekke nasjonale minoritetsgrupper. De fleste snakket opprinnelig sino-tibetanske språk, men mange bruker nå nepali til dagligspråk. Etter indisk forbilde er de blitt kalt "hill tribes" og "mountain tribes". Disse gruppene utgjør flertallet i de østlige åsdistriktene og høyfjellet, men er spredt ut over alle høyere distrikter, og mange har utvandret til lavlandet. De dyrket opprinnelig buddhisme, sjamanisme eller andre religioner. Nå har noen av dem gått over til hinduisme, eller religionene deres har fått innslag av hinduisme. Av de om lag 21% som de er av nepals befolkning, hører rundt 20% til de fire etniske gruppene magar, tamang, gurung og kiranti (som består av de nært besklektede gruppene "rai" og "limbu"). Høyest oppe bor grupper som er de samme som lever over grensa til Tibet. En slik, relativt ny gruppe, som innvandret fra Tibet i historisk tid, er de berømte sherpaene. Historisk sett har disse gruppene blitt kalt "bothiya", en nepalsk betegnelse for tibetanere, men denne beteknelsen er nå mislikt og brukes ikke mer. Befolkningen i disse høyfjellsdistriktene er liten, og gruppene som har den nærmeste etniske tilknytningen til Tibet er kanskje litt over 1%. Lenger nede bor grupper som kan ha mange tusen år gamle røtter i Nepal. Historisk kan de ha felles opphav med newar-folket i Kathmandu-dalen, men de skiller seg fra newarene ved at de er bønder og aldri har hatt kaster. Mens newar-folket tilhører de rikeste og best utdannede folkegruppene i Nepal, er disse gruppene blant de fattigste og teknologisk mest tilbakeliggende. For eksempel har de, i motsetning til newarene, en mye mindre utviklet skriftkultur. Den største av disse nasjonalitetene regnes for å være magar-folket, som utgjør mellom 7% og 8% av befolkningen. En gruppe innenfor denne nasjonaliteten, kham-magar (nord-magar) i distriktet Rolpa og nabodistrikter i det sentral-vestlige Nepal, var det første politiske festet for maoistopprørerne da de startet det de kalte "folkekrigen" i 1996. Tradisjonelt har de av disse språkgruppene som har bevart mest av språket og nasjonalfølelsen, bodd i de mer velstående områdene lengst øst i Nepal, som for eksempel nasjonaliteten limbu, som etter den første demokratiske revolusjonen i 1950 til 1951 reiste seg mot den nepalske staten og det lokale parbatiya-herredømmet. Typisk for limbu er at nesten alle fortsatt snakker morsmålet, og de står i skarp motsetning til høykaste-hinduene. Gurkha-soldatene som ble vervet fra Nepal til Storbritannias hær, kom fra noen av de viktigste etniske gruppene i ås-distriktene, blant annet magar, gurung og limbu. Kirati Raj. Kirat Raj er en gruppe i den østligste delen av Nepal. I følge siste folketelling skal 84% fortsatt bruke morsmålet sitt. Raj regner seg som et flernasjonalt og flerkulturelt fellesskap av mange forskjellige beslektede Kirat Raj-språk. En opptelling sier de har vært 33, men opererer med et lavere antall som fortsatt er i bruk. Språk med flest brukere skal være Bantawa, Chamling, Kulung, Thulung og Sampang. Blant nesten utdødde Raj-språk blir oppgitt blant annet Chhintang, Chukwa, Linkhim, Ponyang og Sam. (Noen av disse språkene kan være oppført på andre lister under andre navn eller stavet forskjellig.) Kirat-religionen, som fortsatt står sterkt i denne folkegruppen, definerer seg selv som en naturreligion og har et hellig skrift: "Mundhum". Kirati Raj som følger Kirat-religionen anerkjenner ikke kastevesen. Alle som ikke kommer ovenfra. Madhesi er ikke en etnisk gruppe, men en fellesbetegnelse på befolkningen i en "region", Tarai. Grovt sagt er madhesi alle i Tarai som "ikke" er innvandret fra åsene eller fjellen, (og som altså "ikke" er parbatiya eller etniske minoriteter fra de høyere delene av Nepal, det som ofte kalles "hill tribes" ("stammer fra åsene"). Madhesi er derfor mindre definert av noe som er kulturelt felles, enn av et geografisk fellesskap, og noe de står "i motsetning til": Parbatiya-kulturen som den nepalske staten bygger på, og den politiske makten i Kathmandu. Av befolkningen i Tarai, som er drøyt halvparten av hele befolkningen i Nepal, er kanskje to tredjedeler madhesi. «Indiske» hinduer. I snever forstand brukes madhesi om folk som snakker språk som er nært beslektet med hindi og gjerne bruker hindi (og ikke nepali) som kommunikasjonsspråk med andre folkegrupper og som skolespråk. Morsmålet deres er ikke klassisk hindi, men språklige varianter med dialekter som går over i hverandre og også snakkes på den andre sida av grensen. Fra øst til vest kalles de maithili, bhojpuri og awadhi. Alle tre språk snakkes på den indiske sida av grensen (maithili og bhojpuri kalles også i India sammen for "bihari" etter den indiske delstaten Bihar). Maithili er det nest største morsmålet i Nepal etter nepali, som snakkes av over 10% av befolkninga. Maithili ligger også så nært det språket som offisielt kalles "taru" og regnes som morsmålet til mesteparten av den etniske gruppa Tharu (se neste avsnitt), at enkelte språkforskere mener at disse to variantene bør regnes som samme språk.) Mathili og mathili-liknende dialekter er derfor morsmål for nærmere 20% av Nepals befolkning. De «indiske» folkegruppene i Tarai er i nær slekt med (og nærmest identiske med) folk på den andre siden av grensen. De er hinduer og inndelt i kaster. Men hinduismen og kastevesenet deres skiller seg fra religionen og kastevesenet blant parbatiya. Hinduer som har kastesystem i Tarai er anslått til kanskje 16% av befolkningen. Urbefolkninger i Tarai. I bredere forstand brukes madhesi også til å inkludere urbefolkninger i Tarai som (i hvert fall opprinnelig) ikke snakker språk som står nær hindi, og ofte ikke er hinduer. Den største og viktigste av disse gruppene er nasjonaliteten tharu, en egen etnisk gruppe som i hovedsak er buddhister, og trolig tidligere har snakket et sino-tibetansk språk. I dag snakker de indo-iranske dialekter, og det offisielle fellesspråket deres, "tharu", ligner mye på maithili. Tharu utgjør alene mellom 5% og 7% av totalbefolkningen i Nepal. Det finnes også et stort antall mindre etniske grupper, enkelte av dem svært små, som er buddhister eller har egne religioner. Som i India finnes grupper med svært mørk hud, som kan høre til de aller eldste gruppene på subkontinentet. Noen er tradisjonelle jegere og samlere i junglene. Tilsammen regnes disse urfolkene i Tarai til å være om lag 9% av befolkningen. Religiøse minoriteter fra India. I vid forstand omfatter madhesi også innvandrere fra India i nyere tid som tilhører religiøse minoriteter som muslimer, sikher og folk som hører til jain-religionen. De bruker stort sett hindi eller en av hindi-variantene i Nepal, enten som førstespråk eller som felles kommunikasjonsspråk, men de har ikke kastevesen. Til sammen er disse gruppene kanskje 4% av befolkningen. Politisk madhesi-identitet. Fra prabatiya-eliten i Kathmandu har det vært vanlig å beskrive madhesi som nasjonalt upålitelige og mulige femtekolonnister for India. Dette har vært brukt som påskudd for å nekte folk fra Tarai politisk makt, jobber og statsborgerskap. For eksempel har hæren, som er en stor og viktig del av det statlige arbeidsmarkedet, vært stengt for madhesi-folk. Tarai er nært økonomisk knyttet til India. Tarai-befolkninga har derfor stort sett interesse av åpne grenser, og er for at folk vandrer fram og tilbake over grensa. Politikerne i Kathmandu derimot, har agitert mot det med argumenter som ligner på de som brukes av fremmedfiendtlige partier i Europa. Madhesi-befolkningen er den eneste gruppen i Nepal som har gitt opphav til et vellykket minoritetsparti. Den utløsende faktoren for det var at det i 1975 ble klart at det var vanskelig for millioner i Tarai å få registrert sitt nepalske statsborgerskap. Dette førte til at en tidligere veteran i Nepals Kongressparti fra revolusjonen i 1950 til 1951, "Gajendra Narayan Singh", brøt med partiet og stiftet en organisasjon for å forsvare madhesi-folks interesser. Etter demokratirevolusjonen i 1990 ble den gjort om til Nepal Sadbhavana Party (NSP), som har fått inn representanter ved alle parlamentsvalg siden. Indo-ariske og tibeto-burmesiske språk. De to viktigste språkgruppene i Nepal er De aller fleste snakker språk som hører til en av disse to gruppene. Grovt reknet snakker 75% indoeuropeiske språk – først og fremst nepali og varianter av hindi. Mellom 25% og 30% tilhører grupper som snakker eller har snakket sino-tibetanske språk. Men mange i disse gruppene har gått over til å bruke nepali som førstespråk, i noe mindre grad variasjoner av hindi. Mulige eldre språkrester. "Kusunda", et språk som snakkes av en meget liten gruppe i "Mahabharat-åsene", regnes av mange forskere som et lingivistisk isolat. Noen har forsøkt å forbinde språket med språk som snakkes på Andamanene eller i Papua Ny Guinea. "Raute"-folket (5–600 mennesker) snakker i dag et tibeto-burmesisk språk, og tharu-folket i Tarai snakker indo-ariske dialekter. Men begge har rester i språket sitt som forskerne mener tyder på at de opprinnelig har snakket språk som var i Nepal før begge disse språkgruppene. Disse språkrestene kan være meget gamle i Nepal. Den geografiske utbredelsen av de viktigste språkgruppene. Indoeuropeiske språk dominerer i lavlandet mot grensen til India, Tarai, og i åsene i det vestlige Nepal. Sino-tibetanske språk dominerer mer jo høyere over havet man kommer, i Himalaya og i åsene i det østlige Nepal. Politiske og filologiske uenigheter om språk i Nepal. Det fins ulike definisjoner av hva som er ulike språk og hva som er dialekter. Nasjonalistiske bevegelser vil ofte hevde at variasjoner bare er dialekter innafor et og samme språk. Språkforskere som sammenligner forskjeller mellom ulike talemål, vil derimot noen ganger hevde at variasjonene er så store at det virkelig dreier seg om forskjellige språk. I Nepal fører det blant annet til at noen språkforskere definerer "jumli", en variant av nepali, som et eget språk, mens andre vil hevde at det er en dialekt. Språkforskere deler også opp talemålet til etniske grupper som Magar, Gurung, Kiranti, Tharu osv i en rekke språk. På den andre siden er urdu, et språk som er med i offisielle nepalske språkstatistikker, ikke med for eksempel i det autoritative nettstedet Ethnologues oversikt over språk i Nepal. (En grunn kan være at muslimer i Tarai ønsker å registrere urdu som sitt morsmål, mens språkforskere ikke er enige i at språket de bruker i Nepal faktisk skiller seg fra deres naboer med andre religioner.) I denne oversikten er det gjort forsøk på å ta hensyn til begge synsmåter. Nepali. Man regner med at knapt halve befolkningen, om lag 11–12 millioner, har nepali som morsmål. Mange behersker nepali som annetspråk. De fleste regjeringer har i de siste 250 årene mer eller mindre aggressivt søkt å få flest mulig til å snakke nepali, gjerne med den uttalte målsettingen at andre språk skal dø ut. Hindi. Hindi ligger språklig nokså nær offisielt nepali. De offisielle formene har kommet nærmere hverandre fordi begge språk gjennomgår ei sanskritisering: Mange uttrykk blir under innflytelse av hinduismen tatt inn i skriftspråket som lån fra sanskrit, isteden for å bruke fremmedord fra engelsk eller populære former fra folkemålet. I følge folketellingen i 2001 var det bare litt over 100 000 som oppga hindi som sitt morsmål. Men det er anslått at over 60% av befolkningen i Tarai bruker hindi som hovedkommuniksasjonsspåk med andre grupper. Språk som maithili og bhojpuri regnes også tradisjonelt som dialekter av hindi, og standard hindi er lett å forstå for folk som har dem som morsmål. På første del av 1950-tallet foretrakk derfor et stort flertall av befolkningen i Tarai å ha skoler på hindi, og ikke på nepali. Dette førte til en motreaksjon, og aktiv undertrykkelse av hindi fra den politiske ledelsen i Kathmandu. Fra 1955 ble skoler som brukte hindi stengt. Under det kongelige diktaturet ble undertrykkelsen av hindi hardere, blant annet var språket fram til Jana Andolan 1990 forbudt til bruk i radio. Blant parbathiya-nasjonalister blir hindi sett som den alvorligste konkurrenten til nepali. Dette har blant annet også ført til at noen av dem har støttet undervisning på maithili, for å svekke hindis dominerende rolle som fellesspråket i den mest folkerike delen av staten Nepal. Liste over levende språk i Nepal. Nepal har tidligere offisielt regnet med 39 språk. Nettstedet Etnologue.com noterer 115 til 120 levende språk som tales i Nepal, inklusive nepalsk teknspråk for døve. (Ethnologues liste er forskjellig fra den nepalske statens.) Denne listen over språk som brukes av mer enn 50 000 bruker Ethnologue som kilde. Ethnologues oversikt bruker mest folketellingen i 2001 (men også andre kilder). I 2001 var Nepals befolkning om lag 24,5 millioner. Et overslag for 2006 gir over 28 millioner. Anslag for dette året skal altså grovt regnet være mellom 10% og 15% høyere enn for 2001, så lenge man ikke tar hensyn til ulik befolkningsvekst i forskjellige deler av landet. Ethnologue rekner med 53 språk med over 10 000 brukere, og i alt 104 språk med over 1 000 brukere (inklusive nepalsk teknspråk for døve). Språk som er i ferd med å dø ut. Det er en tendens til at mindre etniske grupper slutter å bruke sitt opprinnelige språk og går over til nepali eller sterkere nabospråk. Dette gjelder mange svært små tibeto-burmesiske språk. Etnologue opererer med 8 slike levende språk med fra 300 til litt under 1 000 brukere. I tillegg kommer minst 6 små tibeto-burmesiske språk som i ferd med å dø ut. Språket chukwa noteres med 100 brukere og saam med 23 brukere, mens dzongka (nasjonalspråket i Bhutan), dumi og lingkim noteres med under 10 brukere hver. Språket pongyong noteres bare som nesten utdødd. Tre tibeto-burmesiske språk noteres som utdødd: dura, kusunda og waling. To av dem var i bruk av etniske grupper som nå har gått over til å snakke andre språk. Et indo-iransk språk som ligger nær bengali, kurmukar, regnes også som utdødd eller døende. Analfabetisme. Analfabetismen har helt opp til nyere tid vært ekstremt høy. Rundt revolusjonen i 1950 til 1951 regnet man med at bare 2% kunne lese og skrive. Indiske kaster. Det nepalske kastevesenet stammer fra det indiske, som er meget gammelt, og knyttet til skapelsesmyten i hinduismen. I følge denne myten ble fire forskjellige slags mennesker skapt av guden Brahmas ulike kroppsdeler. Sudra er "urørlige" for medlemmer av høyere kaster, også kjent som dalit eller harijan (et ord popularisert av Mahatma Gandhi som betyr "Guds barn" eller (guden) Vishnus barn"). Det Nepalske forbundet for kasteløse (dalits) Nepal Dalit Association, anslår antallet som tilhører urørlige kaster for å være over 5 millioner (2006). Disse hovedkastene ble igjen delt opp i et forvirrende mylder av underkaster. For de to laveste hovedkastene bygget de spesielt på "yrker" eller "håndverk", slik at en ykresgruppe (gjetere, smeder osv.) også hørte til samme kaste. I moderne tid passer ikke alle underkaster strengt inn i dette systemet, de kan tilhøre ulike hovedkaster i ulike deler av India, osv. Kastesystemet blant nepalerne med indisk kultur i Tarai er i hovedsak det samme som i Nord-India. Ungdom, studenter og elever. Nepal har våren 2006, 8 000 000 studenter og elever, fordelt på 40 000 skoler (kilde: News Kerala India, 17. april 2006). Meltwater News. Meltwater News, tidligere Magenta News, er et internasjonalt selskap som driver med medieovervåkning. Pr. september 2009 overvåket selskapet over 100 000 nyhetskilder over hele verden, og hadde over 15 000 kunder. Selskapet er en del av Meltwater Group. Selskapet ble opprettet i 2001 med hovedkontor i Oslo. Operation Flashpoint. "Operation Flashpoint: Cold War Crisis" (Populært "Operation Flashpoint", "OFP" eller "OPF") er et førstepersonsskytespill utviklet av Bohemia Interactive Studio, utgitt til Windows sommeren 2001. Spillet regnes som en svært realistisk krigssimulator. OFP har både en kampanje som tar spilleren til kamper mellom USA og Sovjetunionen på noen øyer i 1985, muligheter for internettspilling, og et innebygd program brukeren kan lage egne oppdrag med. Andre spill. ' er en Xbox-versjon av OFP som ble gitt ut i 2005. "Virtual Battle Systems" er et verktøy for militære organisasjoner rundt om i verden, blant annet USAs marinekorps, som er basert på OFP-teknologi. "Armed Assault" er en oppfølger til Operation Flashpoint som ble utgitt i tredje kvartal av 2006. Selv om Bohemia Interactive har utviklet begge spillene måtte de endre navn da Codemasters eier navnerettighetene til Operation Flashpoint. "ARMA 2" er oppfølgeren til Armed Assault og ble utgitt i 2009. Utvidelsespakken ARMA 2: Operation Arrowhead ble utgitt i juni 2010. Nicole Appleton. Nicole Appleton (født 7. desember 1974 i Hamilton, Ontario) er en kanadisk popsangerinne. Appleton dannet i 1993 den populære gruppen All Saints sammen med søsteren Natalie Appleton, samt Melanie Blatt og Shaznay Lewis. Dette samarbeidet varte frem til 2001, da Blatt og Lewis gikk ut av gruppen. Søstrene Appleton dannet da en duo kalt Appleton. I 2000 innledet Appleton et forhold til Liam Gallagher, fronfiguren i gruppen Oasis. I 2001 fikk de sønnen Gene. Appleton, Nicole Appleton, Nicole Noel Gallagher. Noel Gallagher (født 29. mai 1967) er en britisk artist. Han er mest kjent som gitaristen og låtskriveren i det nå oppløste britiske bandet Oasis. Sammen med sin lillebror Liam Gallagher fungerte han som frontfigur i bandet. Gallagher overtok bandet hans lillebror hadde startet etter at han kom tilbake til hjembyen Manchester etter å ha jobbet som roadie for Inspiral Carpets i 1992. Gallagher hadde full kontroll over bandets kreative side, og skrev alle sangene på de to kritikerroste første Oasis-albumene "Definitely Maybe" og "(What's the Story) Morning Glory?", samt "Be Here Now", som er det albumet som har solgt best første dag, gjennom alle tider. Først på Oasis' fjerde studioalbum, "Standing on the Shoulder of Giants", fikk andre bandmedlemmer være med i skriveprosessen. Noel Gallagher skrev blant andre de store hitene «Wonderwall» og «Don't Look Back In Anger». Etter at Oasis brøt opp i 2009, dannet Gallagher et nytt band, Noel Gallagher's High Flying Birds. Gruppas første album, med samme navn som bandet, har høstet gode kritikker i norske og internasjonale medier. Noel Gallagher`s High Flying Birds har hatt en konsert her i Norge. Det var den 29 juni 2012 på Kollenfest. Don't Believe the Truth. "Don't Believe the Truth" er Oasis' sjette studioalbum. Albumet ble sluppet i mai 2005 og mottok blandede kritikker, skjønt det ble ansett i stor grad av mange kritikere for å være den beste Oasisutgivelsen siden "(What's the Story) Morning Glory?" i 1995. Chiddingfold. Chiddingfold er en landsby i Surrey, England. Den ligger ved A283 mellom Milford og Petworth. I sentrum ligger en tradisjonell "village green", en grønn plass. Rundt denne finner man sognekirken, puben "The Crown" som er fra det 14. århundre, butikker og små bolighus. Stedet var tidligere kjent for glassproduksjon. Under Elisabeth I var det ikke mindre enn elleve glassverksteder i sentrum. Glasset ble brukt i flere kjente byggverk, som St. Stephens kapell, Westminster og St. George's kapell, Windsor. Landsbyen er i dag kjent for sin store feiring i forbindelse med Guy Fawkes-dagen, i helgen nærmest 5. november. Det er en stor prosesjon og et bål som er på størrelse med hus som det tar flere uker å bygge opp. Dunsfold. Dunsfold er en landsby i Surrey, England, omkring 14 km sør for Guildford. Navnet ble skrevet "Duntesfaude" i 1259, "Duntesfaud" i 1272 og "Duntesfalde" i 1291. Det er litt usikkert hva det betyr; "fold" er antagelig fra det samme ordet på gammelengelsk, som betyr «innhegning», mens første ledd enten er mannsnavnet "Dunt" eller gammelengelsk "dun" som betyr «åsrygg» eller «høyde». Kirken "St Mary & All Saints" er normannisk, og har de eldste kirkebenkene i England. En kilde i nærheten ble regnet for å være hellig, og tiltrakk seg mange pilegrimmer. "Common House" er en hall fra omkring 1500 i middelalderstil. I middelalderen var det jernproduksjon i Dunsfold. Senere tiltrakk stedet seg industri på grunn av Wey og Arun-kanalen. I det 20. århundre ble Dunsfold Aerodrome grunnlagt. British Aerospace brukte flyplassen til å teste mange av sine militærfly, men la ned virksomheten i 2002. Flyplassen heter nå Dunsfold Park, og brukes blant annet til filming av BBCs bilshow "Top Gear". México (delstat). México er en delstat i De forente meksikanske stater (Mexico). Delstaten hadde 15 175 862 innbyggere i 2010, og er dermed landets mest folkerike. Arealet er på 21 461 km². Delstaten ligger som en omvendt "U" rundt Distrito Federal (Mexicos føderale distrikt), som er en del av Mexico by. Store deler av Mexico by befinner seg også i delstaten México. México grenser for øvrig til delstaten Hidalgo i nord, Puebla og Tlaxcala i øst, Morelos og Guerrero i sør og Michoacán i vest. Delstatshovedstaden er Toluca. Navn. Mexico er betegnelsen både for De forente meksikanske stater, hovedstaden Mexico by og denne delstaten. For å skille, snakkes det derfor om Estado de México (delstaten Mexico) eller mer uformelt Edomex. Geografi. Delstaten ligger for det meste på den høysletta som kalles Mexicodalen, over 2000 meter over havet, oppdelt av fjellkjedene Sierra de Ajusco og Montes de las Cruces. Her ligger det flere brakkvannsjøer, den mest kjente er den nå for det meste tørrlagte Texcocosjøen. Det ligger flere høye fjelltopper i México, blant annet Popocatépetl, Iztaccihuatl og Nevado de Toluca. Klimaet er behagelig temperert, mens fuktigheten er varierende. Regntiden er fra juni til september. Delstatshovedstaden Toluca, som ligger ca. 2600 meter over havet, opplever av og til snøfall i bymarka. De fleste innbyggerne bor i store forstadskommuner i umiddelbar nærhet av Mexico by. Den mest folkerike kommunen er Ecatepec de Morelos, som har over 1,6 millioner innbyggere. Historie. Delstaten Méxicos historie er ofte synonymt med hele landets historie. Den første store høykulturen i Mexicodalen blomstret fra Kristi Fødsel av i Teotihuacán, som da var en av verdens største byer. På 600-tallet ble imidlertid byen plyndret og forlatt. Toltek-kulturen blomstret i århundrene etter, før området fra 1300-tallet av ble dominert av aztekerne. Den spanske erobringen på 1500-tallet førte til grunnleggelsen av flere byer og befestede klostre i delstaten, men også til slaveri og død for store deler av befolkningen. Delstaten spilte også en nøkkelrolle i frigjøringskrigen fra Spania, og frihetshelten José Maria Morelos ble henrettet i delstaten. I siste halvdel av det 20. århundre har Mexico by vokst utover i staten Mexico og gjort de fleste av innbyggerne til forstadsbeboere. Befolkning. For hundre år siden var urbefolkningen det største befolkningselementet i Edomex, fordelt på otomí, masagua og nahua-folkene. I dag snakkes disse språkene ennå i isolerte deler av delstaten. De aller fleste innbyggerne har imidlertid relativt kort fartstid i delstaten, de har flyttet ut fra Mexico by, eller vandret inn fra resten av Mexico. Kommuner. Den meksikanske delstaten, México består av tilsammen 125 kommuner. Disse kommunene finner man igjen i denne oversikten. 34 av kommunene hører til innunder ZMCM sammen med 16 bykommuner i Mexicos føderale distrikt. Interessant i delstaten Mexico. Teotihuacán, som står på UNESCOs liste over verdensarven, imponerer med sine enorme pyramider og palassruiner langs hovedgata Calzada de los muertos (de dødes aveny). Delstatshovedstaden Toluca har en bykjerne i kolonistil. Flere befestede klostre fra den første spanske tida finnes rundt i delstaten. Katedralen i Ecatepec de Morelos er et eksempel på moderne arkitektur. Tlaxcala. Tlaxcala er en delstat i Mexico. Den er den minste av Mexicos 31 delstater med et areal på 3 991 km². Befolkningstallet er på om lag 1,7 millioner. Navnet Tlaxcala kommer fra ordet Tlaxcallān, som er nahuatl og betyr «maistortillalandet». Delstaten er nesten helt omsluttet av nabodelstaten Puebla, men grenser også til Mexico i vest og til Hidalgo i nordvest. Den består av 60 kommuner og styres av det konservative partiet PAN, med Héctor Israél Ortiz Ortiz som guvernør. Vulkanen Cuatlapanga ligger i denne delstaten. Hovedstaden heter Tlaxcala de Xicohténcatl. Historie. Den prekolumbiske nasjonen Tlaxcala snakket samme språk som aztekerne. Imidlertid klarte Tlaxcala å motstå aztekernes angrep, og var i 1519 et av de få områdene i det sentrale Mexico utenfor aztekisk kontroll. På sin marsj fra kysten til Tenochtitlán kom Hernán Cortés til Tlaxcala, hvor tlaxcaltekerne først gjorde motstand, men senere allierte seg med spanjolene mot sin erkefiende. Tlaxcala by ble grunnlagt i 1520 som en av de første europeiske byene i Mexico, og har historiske monumenter fra den eldste europeiske tiden. "La Capilla Abierta" (1528), det åpne kapellet, i det tidligere fransiskanerklosteret midt i sentrum av byen er kjent for å være ett av de eldste kloster i Mexico. På grunn av gjentatte epidemier ble Tlaxcala imidlertid overskygget av de nærliggende byene Puebla og Mexico by. Som takk for hjelpen fikk tlaxcaltekerne en privilegert posisjon i den spanske kolonien, og tlaxcaltekerne ble ofte bosatt i andre områder for å pasifisere mindre vennlig innstilte folkeslag. Som etnisk gruppe er derfor tlaxcaltekerne borte, deres blod flyter i årene på mestiser i hele Mexico. Puebla. Puebla er en delstat i Mexico, beliggende i det sentrale høylandet øst for Mexico by. Statens utstrekning er på 34 290 km². Delstaten grenser til Veracruz i nord og øst, Hidalgo, México, Tlaxcala og Morelos i vest, samt Guerrero og Oaxaca i sør og sørøst. Befolkningen er på ca. 5,8 millioner innbyggere. Hovedstaden heter Puebla de Zaragoza, og omtrent halvparten av befolkningen bor i og rundt denne byen. Geografi. Nabostaten Tlaxcala danner en kile inn i det geografiske sentrum av Puebla. Sør for kilen ligger en høyslette på ca. 2000 meters høyde, med jordbruksland og det meste av befolkningen. Den mer ubebygde nordlige delen er svært fjellrik, men noen områder er lavtliggende med tropisk skog. Høyest når Pico de Orizaba, med en høyde på 5746 meter. I sørvest ligger også vulkanen Popocatépetl. Historie. Historien om de store høykulturene i Mexico begynner i Puebla. I den høytliggende, tørre Tehuacán-dalen sør i Puebla begynte man allerede ca. 7000 f.Kr. å eksperimentere med dyrking av avokado, chili, bomull og squash. Ca. 5000 f.Kr. prøvde man så ut mais, og den eldste keramikken stammer fra ca. 2000 f.Kr. I 1862 ble Mexico invandert av Napoleons franske hær, men den 5 mai 1862 beseiret den meksikanske hæren franskmennen i et slag ved Puebla. Meksikanerne er svært stolte av dette berømmelige slaget, og har bant annet kalt hovedgaten i Puebla for «Seierherrens gate». Hvert år feires 5. mai med store "fiestas" over hele Mexico til minne om den stolte dagen i landets historie. Historien er nært knyttet til de øvrige kulturene i det sentrale høylandet, og Teotihuacán-kulturen, tolteker-kulturen og aztekerne hadde dagens Puebla som en del av sitt maktområde. Byen Cholula var et viktig sentrum for makt, kultur og religion i alle disse periodene. Under den spanske erobringen ble mange av innbyggerne i Cholula massakrert av Hernan Cortes' tropper og deres allierte fra Tlaxcala. I 1531 ble så Puebla by grunnlagt for å overstråle det gamle maktsenteret. Puebla var i kolonitida den nest største byen i Ny-Spania, og et viktig maktsenter, senter for lærdom og kunstindustri. Poblanerne var også skeptiske til frigjøringen fra Spania. Befolkning. "Los poblanos", altså innbyggerne i byen Puebla, hadde spanske sympatier lenge etter frigjøringen fra Spania, og i dag regnes de ofte som snobbete. I motsetning til dette står det sterke innslaget av urfolk i landdistriktene, spesielt i den fjellrike, nordlige delen av staten. Rundt en halv million mennesker snakker nahuatl, Mexicos største urfolksspråk, mer enn i noen annen stat i landet. Et annet urfolk er totonac-folket som bor på grensen mot Veracruz. Interessant i Puebla. Bysentret i Puebla, med sin katedral, kirker, klostre, palasser og hus i kolonistil, står på UNESCOs liste over verdensarven. I Cholula finnes det som tidligere var verdens største pyramide, i tillegg til en rekke kirker fra den første spanske tida. Rundt omkring i staten er det tallrike mindre arkeologiske utgravningssteder fra førkolumbisk tid, samt klostre og kirker fra den første spanske tida. Kongedømmet Sardinia. Kongedømmet Sardinia er et tidligere kongedømme i Italia. Tidlig historie. De tradisjonelle "giudicati" av Sardinia, som tidligere hadde bestått av uavhengige stammeterritorier styrt av hver sin «dommer», ble kongedømme i 1297. Genova eller Pisa fikk herredømme over øya, da pave Bonifatius VIII som meglet mellom Huset Anjou og Aragon, etablerte et "«regnum Sarduniae et Corsicae»" på papiret som skulle være et len for pavemakten. Paven tilbød så sitt nye len til den katalonske Jakob II av Aragon, konge av Aragon (et føderasjon av kongerikene Aragon og Valencia, i tillegg til grevskapet Katalonia), og lovde ham pavelig støtte dersom han ønsket å erobre Pisas Sardinia i bytte mot Sicilia. I 1323 dannet Jakob II en allianse med "giudicen" av Arborea. Etter et felttog som varte rundt ett år, okkuperte han Pisas territorier Cagliari og Gallura, samt byen Sassari, og hevdet territoriet som "«Kongedømmet Sardinia og Korsika»". I 1353 gikk Aragon til krig mot Arborea og kjempet mot deres heltemodige leder Eleanor av Arborea, men de greide ikke å redusere den siste av "urfolk-giudicene" før i 1410. "Kongedømmet Sardinia og Korsika" beholdt sin egenkarakter som en del av Aragon og ble aldri riktig innlemmet i Kongedømmet Aragon. Da de var i konflikt med Arborea lot Peter IV av Aragon kongedømmet være en autonom nasjon. Kongedømmet hadde Europas mest avanserte juridiske tradisjoner, og ble styrt av en visekonge i kongens navn. I 1409 beseiret Martin den yngre, konge av Sicilia og Aragons arving, de siste av de sardinske "giudicato". Men han døde barnløs av malaria i Cagliari, og da gikk "Kongedømmet Sardinia og Korsika" sammen med kongedømmet Aragon til et samlet Spania. Korsika, som aldri var blitt erobret, forsvant fra den formelle tittelen. I 1720 ble kongedømmet Sicilia byttet mot kongedømmet Sardinia, og Huset Savoia fikk nå kalle seg kongelige, som konger av Sardinia. Selv om navnet nå var "«Kongedømmet Sardinia»", var hoveddelen av Savoias territorier på 1700- og 1800-tallet i Savoie og Piemonte i Nord-Italia, med hovedstad i Torino. I 1743 ble kongedømmet sammensluttet med Piemonte som "Kongedømmet Sardinia". Da Napoleon erobret kongedømmet sammen med resten av Nord-Italia i 1796, flyktet kongen, Karl Emmanuel IV, til Sardinia. Gjenreisning ("Risorgimento"). I 1814 ble kongedømmet gjenopprettet og forstørret med tillegg fra den tidligere republikken Genova som nå var et hertugdømme. Kongedømmet fungerte som en bufferstat mot Frankrike. På 1800-tallet ble det alternative navnet "Sardinia-Piemonte" tatt i bruk. Etter Napoleon ble landet styrt av konservative monarker: Viktor Emanuel I og Karl Felix, som kjempet forrest i en kontingent av sine tropper i Slaget ved Trocadero, som satte den reaksjonære Ferdinand VII på den spanske tronen. I 1831 ble Karl Felix etterfulgt av den mer moderate, konservative Karl Albert. Sardinia ble industrialisert fra 1830. Konstitusjonen "Statuto Albertino" ble vedtatt i 1848-revolusjonen etter liberalt press. Det samme presset førte til at det ble erklært krig mot Østerrike. I begynnelsen av krigen hadde Sardinia fremgang, men det gikk verre etter hvert og til slutt tapte de. Som resten av Italia, var Sardinia plaget med politisk ustabilitet under skiftende regjeringer. Etter en veldig kort og katastrofal andre krig mot Østerrike, abdiserte Karl Albert 23. mars 1849 til fordel for sønnen Viktor Emmanuel II av Italia. I 1850 ble en liberal regjering under Grev Camillo Benso di Cavour innsatt, og Sardinia ble en drivkraft i samlingen av Italia. Sardinia (Piemonte) deltok i Krimkrigen som alliert med Tyrkia, Storbritannia og Frankrike og kjempet sammen med dem mot Russland. I 1859 ble Frankrike med Sardinia i en krig mot Østerrike, men Napoleon III holdt ikke løftene sine overfor Cavour, han erobret Lombardia. Men Sardinia fikk likevel Lombardia fra Frankrike i bytte mot Savoie og Nice. 5. mars 1860 hadde Parma, Toscana, Modena og Romagna en folkeavstemning, som resulterte i at de gikk sammen med Sardinia. Samme år startet Giuseppe Garibaldi en kampanje i Sardinias navn for å erobre Sør-Italia. Han veltet raskt kongedømmet De to Sicilier, og marsjerte til Gaeta, hvor han traff Viktor Emanuel. Cavour ble den som var mest fornøyd med samlingen mens Garibaldi ønsket å erobre Roma. Garibaldi var altfor revolusjonær for kongen og statsministeren. 17. mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert, og dette endte Sardinias separate kongedømme. Sardinia (og spesielt Piemonte) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia. Huset Savoia skulle regjere Italia fram til 1946, da republikken Italia ble proklamert. Eksterne lenker. Sardinia, Kongedømmet Sardinia, konge Hidalgo. Hidalgo er en delstat i Mexico, beliggende i høylandet nord for Mexico by. Utstrekningen er på 20 846 km², noe som er litt mindre enn Nord-Trøndelag, og innbyggertallet ligger på ca. 2,7 millioner. Hovedstaden heter Pachuca. Hidalgo grenser mot delstaten México i sør, Querétaro i vest, San Luis Potosí i nord, Veracruz i øst og Tlaxcala og Puebla i sørøst. Geografi. Hidalgo består av høye fjell i Sierra Madre Oriental-kjeden som løper parallelt med Gulfkysten. Høyest når Cerro de la Peñuela med 3350 moh, mens hovedstaden Pachuca ligger i 2400 meters høyde. Øst for fjellene ligger La Huasteca-regionen, som faller ned mot lavlandet i nabodelstaten Veracruz og er fuktig og tropisk. Vest for fjellene ligger de store dalførene, som har et tørrere klima. Vegetasjonen varierer, i østhellingen ned mot Gulfkysten er det tropisk skog, høyt til fjells dominerer furuskogene, mens noen av dalene i vest er preget av tørre stepper. Historie. Hidalgo inngår geografisk, historisk og kulturelt i hovedstadsregionen Mexicodalen. De ulike kulturene som gjennom historien har blomstret i området, har også omfattet Hidalgo. Både olmekerkulturen og Teotihuacán-kulturen hadde sterk innflytelser i området. På 1000–1100-tallet var byen Tula sør i Hidalgo hovedstad i tolteker-sivilisasjonen, en krigersk kultur som dominerte sentrale deler av Mexico, og som også i perioder kontrollerte Yucatán-halvøya. De siste århundrene før den spanske erobringen var Hidalgo dominert av aztekerne. Like etter erobringen bygde fransiskanerne og augustinerne befestede klostre for å omvende lokalbefolkningen til kristendommen. Ca. 1550 ble det også gjort funn av sølv og andre metaller, og flere gruvebyer ble etablert i området. Etter frigjøringen fra Spania inngikk Hidalgo i delstaten Mexico, men i 1869 ble Hidalgo skilt ut som egen stat. På 1800-tallet fant det sted en betydelig oppgradering av gruveindustrien, og arbeidere fra Cornwall ble invitert inn. Befolkning og kultur. Befolkningen er sammensatt av urfolk, først og fremst otomí-nasjonen, men også nahua-folket, totonakerne og andre. Mestisene er likevel i stort flertall. Gruvearbeidere fra Cornwall innførte fotball til regionen og Mexico, og deres Cornish pies ble i Hidalgo til "pastes", en lokal spesialitet som nå like gjerne fylles med chilisauser som blekfett engelsk fyll. Verdt å se i Hidalgo. Hidalgo har mange minner fra sin lange historie, og i Tula kan man se ruinene av tolkernes hovedstad. Mest kjent er «atlantes», store steinstøtter med menneskelig form. Mange av klostrene fra den første spanske tiden fra 1500-tallet er svært severdige, det samme gjelder gamle gruvebyer som Pachuca og Mineral del Monte. Endelig har delstaten ikke mindre enn tre nasjonalparker. Fylkesvei 121. Fylkesvei 121 (Fv121) går mellom Flesberg og Kåbøl i Våler. Veiens lengde er 3,3 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. London (grevskap). Grevskapet London var et administrativt og seremonielt grevskap fra 1888 til 1965. Det grenset mot Middlesex i nord og vest, Essex i nordøst, Kent i sørøst og Surrey i sør. Grevskapet ble opprettet som en del av innføringen av grevskapsråd, og ble styrt av London Country Council. Det dekket ikke hele det området som i dag er Stor-London, og styrte heller ikke i City of London. Grensene ble satt til det området som blitt administrert av Metropolitan Board of Works tidligere, det vil si deler av Middlesex, Surrey og Kent. Dette området består i dag av bydelene Camden, Greenwich, Hackney, Hammersmith and Fulham, Islington, Kensington and Chelsea, Lambeth, Lewisham, Southwark, Tower Hamlets, Wandsworth og Westminster. I 1965 ble grevskapet oppløst og innlemmet i det nye Stor-London, der det tilsvarer området kjent som indre London. Grevskapsadministrasjonen overlevde i forminsket versjon som Inner London Education Authority, som tok seg av utdanningsspørsmål frem til 1980-årene. Bydeler. Grevskapet London (i rødt), overlagt på dagens Stor-London. I 1889, elleve år etter at grevskapet ble opprettet, ble det delt inn i 28 bydeler, "metropolitan boroughs". Disse erstattet de gamle verdslige sognene, i London kalt "vestries" og distriktene. I 1965 ble disse slått sammen til tolv av de nåværende bydelene i London. Veracruz. Veracruz, offisielt Veracruz de Ignacio de la Llave, er en delstat i Mexico. Delstaten ligger langs landets østkyst mot Mexicogolfen, mellom denne og det sentrale høylandet, og er lang og smal. Arealet er på 71 820 km². Innbyggertallet er på ca. 7,6 millioner. Delstatshovedstaden er Xalapa, også stavet "Jalapa". Den største byen heter Veracruz, og er også kjent som "Puerto de Veracruz". Navnet. Navnet Veracruz betyr på spansk «Det sanne kors», og ble gitt av Mexicos erobrer Hernán Cortés ved ilandstigningen i 1519. Delstaten heter offisielt "Estado Libre y Soberano de Veracruz de Ignacio de la Llave". Ignacio de la Llave var en general som ble drept i 1863 i et forsøk på å holde franske invasjonsstyrker ute av landet. Geografi. a> gikk i land i 1519 og bygde den første spanske byen i Amerika Veracruz er en langstrakt delstat som ligger langs Golfkysten. Nede ved kysten ligger det en frodig kystslette, og vannrike elver kommer ned fra høylandet. På grensa mot Puebla, ligger vulkanen Citlaltépetl, 5610 moh, som er Mexicos høyeste fjell. Et annet høyt fjell er Cofre de Perote. Klimaet varierer fra evig snø på toppene av vulkanene til fuktig, tropisk klima på kysten. I hovedstaden Xalapa og mange steder i høyden ellers nyter man et temperert klima som aldri blir ubehagelig varmt eller kaldt. I byer som Veracruz og Coatzacoalcos er det svært varmt og fuktig, og regionen er også utsatt for orkaner. Befolkning. Befolkningen i Veracruz har sterke innslag av urfolk, mest kjent er totonakerne i den sentrale delen, huastekerne i den nordlige delen, og nahuaene som bor i fjellene. Afrikansk-meksikanere er også sterkt representert i kystområdene. Frodig kystkultur. De forholdsvis mørkhudede «jarochos», som innbyggerne kalles, er kjent for å være livsglade mennesker med et avslappet forhold til den katolske religionen og et frodig språk. Dermed kan de lett sjokkere de mer andektige menneskene fra det meksikanske høylandet. Den lokale dialekten har et liberalt forhold til korrekt spansk uttale. Maten i Veracruz er preget av sjømat, og «pescado a la veracruzana», fisk på Veracruz-vis, er en favoritt i hele Mexico. Den syltede jalapeño-chilien har navn etter delstatshovedstaden Xalapa. Karnevalet i Puerto de Veracruz er en fantastisk folkefest som tiltrekker seg deltakere fra hele Mexico. Musikken i området kalles «son jarocho», som kombinerer harpe og gitar med karibiske rytmer. Den mest kjente tonen er sangen "La Bamba", som i en rockeversjon var en verdenshit på femtitallet. Historie. I Veracruz blomstret olmekerkulturen i århundrene før Kristi fødsel, og et av deres sentre var den arkeologiske utgravningen i El Tajín. Perioden fra 300 til 900 kalles «klassisk Veracruz». Olmekerne ble så erobret av toltekerne fra høylandet, før den totonakiske kulturen etablerte seg i den sentrale delen. Aztekerne erobret det meste av Veracruz i løpet av 1400-tallet. I 1519 gikk Hernán Cortés i land i Veracruz by, og allierte seg med totonakerne i hovedstaden deres Zempoala. De var lei den aztekiske dominansen, og så dette som en mulighet til å bli kvitt dem. I kolonitida var området preget av plantasjedrift, og svært mange afrikanere ble importert som slaver. Noen av dem rømte, og levde som røverbander i jungelområdene. Området var også svært utsatt for piratvirksomhet, og Puerto de Veracruz ble plyndret av pirater ved flere anledninger. Handelen mellom Mexico, Filippinene og Spania var imidlertid livlig, og kystbyer som Puerto de Veracruz og Tlacotalpan var viktige i den meksikanske kolonien. På 1800-tallet var Veracruz innfallsport for både franske og amerikanske erobringstokt inn i Mexico. Interessant i Veracruz. El Tajín er en arkeologisk utgravning fra olmekerkulturen. Puerto de Veracruz er en livlig by med mange minner fra kolonitida, blant annet festningen San Juan de Ulúa. Delstatshovedstaden Xalapa har en historisk bykjerne i kolonistil, samt et av Mexicos beste arkeologiske museer. Sør i delstaten ligger Tlacotalpan, med fargerike 1700-tallshus påvirket av byggestilen på de karibiske øyene. Tlacotalpan står på UNESCOs verdensarvsliste. Strendene langs Golfkysten er ikke av samme kvalitet som på Stillehavskysten og den karibiske kysten, men rundt Puerto de Veracruz finnes det godt besøkte strender. Fylkesvei 178. Fylkesvei 178 (Fv178) går mellom Eltonåsen i Nannestad og Jessheim i Ullensaker. Veiens lengde er 11,1 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Fylkesvei 173. Fylkesvei 173 (Fv173) går mellom Vall i Sørum og Rotnes i Nes. Veiens lengde er 19,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Volvo 700. 700-serien var en plattform fra Volvo som tre forskjellige varianter var basert på. Volvo 740. Volvo 740 ble introdusert i 1984 som et mer «folkelig» alternativ til den meget lukseriøse 760 GLE, som hadde blitt vist 2 år tidligere. Den siste 740 rullet av båndet i 1992, da hadde Volvos nye 900 serie (940/960) allerede vært produsert i et antall måneder. Mye av teknikken, motor-program ble tildels videreført fra 700-serien, men det ble gjort enkelte forbedringer, og med Volvo 960, kunne man stolt igjen presentere en sekssylindret rekkemotor, en motor som skulle være med helt til S90/V90 gikk ut av produksjon i 1998, og som senere har blitt videreutviklet til dagens Volvo S80 bla. Modellen ble produsert i Volvos Torslanda-anlegg utenfor Göteborg sentrum, der ble også alle 760 karosseriene laget, lakkert, før de senere ble sendt med tog til Volvos fabrikk for 760, Kalmar-fabrikken. Motor. I 740 var det vanlig med en 2,3 liters firesylindret motor med åtte ventiler. Det forekom et rekke utgaver basert på 2.0 og 2.3 liters motorene, men også 2.4 liters volum forekom i Diesel-utgaven. Bensin. Alle bensinmotorene var firesylindret med blokk i støpejern, og topp i aluminium. Volvo 760. Volvo 760 var luksusutgaven av Volvo 740 og ble produsert i Sverige på fabrikken i Kalmar Motor. Volvo 760 ble bl.a. levert med følgende motoralternativer. Volvo 780. Volvo 780 Bertone ble introdusert i 1985. Volvo 780 Bertone var en todørs coupé og ble produsert i 8 518 eksemplarer. Den ble satt sammen på Bertone-fabrikken i Italia. Motor. Flere ulike motorer har sittet i Volvo 780. Fylkesvei 119. Fylkesvei 119 (Fv119) går mellom Moss og Larkollen i Rygge. Veiens lengde er 11 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Volvo S40. Volvo S40 er en firedørs sedan fra den svenske bilprodusenten Volvo. Modellen ble først introdusert i 1995, og en ny generasjon ble introdusert i 2003. Første generasjon (1995-2004). I 1995 ble Volvo S40 bygget på "NedCar"-fabrikken i Nederland, i et samarbeid mellom Volvo og Mitsubishi. Den var basert på en felles plattform med Mitsubishi Carisma, men solgte ikke like godt. Til tross for at de var bygget på samme plattform var de langt fra samme bil, av de 5 000 delene bilene var bygget opp av var 4 000 unike for hver modell. Av det resterende ble 650 produsert av Volvo mens 350 ble produsert av Mitsubishi. I 2000 fikk S40 en ansiktsløftning og en rekke tekniske forbedringer ble samtidig introdusert. Blant disse var større bremseskiver, oppgraderte understellskomponenter og en liten økning i sporvidde. Modellene var utstyrt med en 1,9 l dieselmotor eller 1,6 l, 1,8 l eller 2,0 l bensinmotorer med elektronisk innsprøytning. Øverst i modellprogrammet ble de også levert med lavtrykks- (2,0T) eller høytrykksturbo (T4). I USA var kun 1,9T tilgjengelig. Andre generasjon (2004–). Midt i modellåret 2004 ble andre generasjon S40 introdusert, med et helt nytt design og bygget på "Volvo P1"-plattformen. Modellen bygges på Volvofabrikken i Gent, Belgia. S40 ble nominert til "Årets bil i verden"-prisen i 2005, og vant samme år "Beste nye sports-kompakt" i Canada. I tillegg ble bilen valgt til "Årets bil" i Sør-Afrika samme år. S40 T5 (en av flere varianter) er utstyrt med en 2,5 l (2521 ccm) rekkemotor med fem sylindre og elektronisk innsprøytning med en lavtrykksturbo og fire ventiler per sylinder samt doble, overliggende kamaksler. Motoren er montert på tvers foran i bilen, og driver forhjulene. Volvo 70-serie. Volvo S70 er Volvos sedan-versjon av Volvo V70. Motorer. NB! dette er ikke alle motorene Den eritreisk-ortodokse kirke. Den eritreisk-ortodokse kirke (egenbetegnelse: "den eritreisk-ortodokse tewahedo'"kirke") er en av de orientalsk-ortodokse kirker som følger den aleksandrinske ritus. Den anslås å ha rundt to millioner medlemmer, hovedsakelig i Eritrea, der knapp halvparten av befolkningen er eritreisk-ortodoks. Kirken bruker tradisjonelt ge'ez som liturgisk språk. Gudstjenestene holdes nå likevel mest på lokale språk. Kirken ledes av patriarken av Eritrea med sete i Asmara. Den eritreisk-ortodokse kirke er et av fire trossamfunn som er lovlig i Eritrea (de tre andre er islam, katolisisme og protestantisme). Men også disse opplever kontroll og undertrykkelse fra regjeringen. Kirken er organisert i elleve bispedømmer, hvorav ni ligger i Eritrea, én tar seg av den europeiske diasporaen og én ligger i USA. Navnet "tewahedo" («enhet»), som inngår i kirkens offisielle navn, gjelder læren om at Jesus kun har én natur (jf. monofysittisme). Denne læren ble avvist på konsilet i Kalkedon i 451, noe som skapte splittelsen mellom de orientalsk-ortodokse og de kalkedonske kirkene (dagens katolske, ortodokse og protestantiske kirker), som aksepterte læren om Kristi to naturer. Historie. Kirken fikk sin autokefali i 1998, og er således den yngste av de orientalsk-ortodokse kirkene. Som trossamfunn er den imidlertid mye eldre, fordi den har eksistert helt siden kristendommen ble statsreligion i kongeriket Aksum i begynnelsen av 300-tallet. Frem til 1959 var den eritreiske kirke en del av den koptisk-ortodokse kirke, dvs. underlagt paven av Alexandria og patriarken av hele Afrika. 1959 ble den etiopisk-ortodokse kirke grunnlagt og fikk sin egen patriark. Etter Eritreas nasjonale frigjøring fra Etiopia ønsket også den eritreiske kirke selvstendighet. Erkebiskopen av Asmara, Abune Philipos, begynte å forhandle om autokefali med den etiopisk- og koptisk-ortodokse patriarken i 1993. Da begge kirkene samtykket, ble Philipos i 1998 viet til patriark av Eritrea gjennom patriark Shenouda III av Alexandria. Philipos ble etterfulgt av patriark Abune Yaqob i 2002, også han hadde først vært erkebiskop i den etiopisk-ortodokse kirken. I 2004 ble Abune Antonios ordinert til kirkens tredje patriark. Han har markert seg som en uredd talsmann mot regjeringens forsøk på å ta kontroll over kirken. I januar 2006 ble Abune Antonios satt i husarrest av regjeringen og erklært for avsatt. Regjeringen oppnevnte Abune Dioskoros som ny patriark. Han ble godkjent av den eritreisk-ortodokse synoden i 2007. De resterende orientalsk-ortodokse kirken (og bl.a. den katolske) anser derimot avsettelsen av Antonios som ikke-kanonisk og godtar ikke Dioskoros som rettmessig patriark. Lempäälä. Lempäälä er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 19 300 innbyggere og et areal på 306,92 km² hvorav 37,48 km² er vann. Lempäälä er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Akaa, Kangasala, Birkala, Tammerfors, Valkeakoski og Vesilahti. Den første skriftlige kilden med henvisning til Lempäälä er fra 1430. Lempäälä kirke er viet til Sankta Birgitta, og er fra slutten av 1400-tallet. Den finske forfatteren Yrjö Kokko bodde i Lempäälä, og er gravlagt her. Den etiopisk-ortodokse kirke. Den etiopisk-ortodokse kirke (egenbetegnelse: "den etiopisk-ortodokse tewahedo'"kirke") er en av de orientalsk-ortodokse kirker som følger den aleksandrinske ritus. Den anslås å ha rundt 40 millioner medlemmer, hovedsakelig i Etiopia, der knapp halvparten av befolkningen er etiopisk-ortodoks. Kirken er dermed den største orientalsk-ortodokse kirke. Den var lenge en del av den koptisk-ortodokse kirke, men ble erklært autokefal i 1959, og ledes nå av patriarken av Etiopia med sete i Addis Abeba. Den etiopisk-ortodokse kirke bruker tradisjonelt ge'ez som liturgisk språk. Gudstjenestene holdes nå likevel mest på amharisk. Navnet "tewahedo" (som betyr «enhet») refererer til læren om at Jesus kun har én natur (jf. monofysittisme). Denne læren ble avvist på konsilet i Kalkedon i 451, noe som skapte splittelsen mellom de orientalsk-ortodokse og de kalkedonske kirkene (dagens katolske, ortodokse og protestantiske kirker), som aksepterte læren om Kristi to naturer. Antikken. Kirken hevder å ha sin opprinnelse i evangelisten Filips dåp av en etiopisk tjenestemann rundt 50 e.Kr. Allerede før denne tid hadde Etiopia regelmessig kontakt med Middelhavslandene. Kongene anså seg for å nedstamme fra Menelik, sønn av kong Salomo av Israel og dronning Makeba av Aksum og Saba, og befolkningen praktiserte den jødiske tro. Etablert ble kristendommen først på 300-tallet, da kong Ezana gjorde kristendommen til statsreligion i kongeriket Aksum. Ifølge tradisjonen var han blitt døpt av Frumentius, en romersk borger fra Tyrus. Frumentius og hans bror Aedesius hadde som barn overlevd et overfall på onkelens skip i Rødehavet og blitt solgt som slaver til kongen av Aksum. Kongen ga dem etter hvert viktige verv og løste dem fra slavetilværelsen. Frumentius ble huslærer til kronprins Ezana, som han omvendte til kristendommen. Da Frumentius reiste til patriark Athanasius av Alexandria for å be ham om å utnevne en biskop for Etiopia, viet patriarken Frumentius selv til biskop (sannsynligvis mellom 328 og 346). Han returnerte som den første biskop av Aksum og fikk tilnavnet "Abune Selama", «Vår Freds Far». Fra denne tid av ble biskopene, og senere erkebiskopene, av Aksum alltid innsatt av patriarken av Alexandria, og var alltid koptere. Da den alexandrinske kirke forkastet konsilet i Kalkedon i 451, fulgte derfor også den etiopiske kirken med, og utgjorde dermed en del av den koptisk-ortodokse kirke. Middelalderen. Under de islamske erobringene ble Etiopia isolert fra de andre kristne områdene. Likevel forble kristendommen statsreligion også når keiserriket Abyssinia fortrengte kongeriket Aksum. Keiserne ble alltid kronet av erkebiskopen. Kirken opplevde en blomstringstid fra 1000- til 1400-tallet. Det ble utviklet et rikholdig repertoar av kirkemusikk og mange teologiske og filosofiske skrifter ble oversatt til det etiopiske skriftspråket ge'ez. Berømt er også Etiopias mange «monolittkirker», kirker som er hugget ut av en enkelt steinblokk. 1622 konverterte keiser Malak Sagad III ("Susenyos", 1608–1632) under jesuittenes innflytelse til katolisismen. Han gjorde i 1624 den katolske tro til statsreligion og innsatte portugiseren Afonso Mendes som patriark. Etter opptøyer med flere tusen døde snudde han imidlertid i 1632: Han innførte religionsfrihet, opphevet alliansen med paven og abdiserte. Sønnen og etterfølgeren Basilides gjeninnførte den etiopisk-ortodokse statsreligionen og kastet jesuittene ut av landet. Det neste forsøk på katolsk misjonering bestod i opprettelsen av det apostoliske prefekturet Abyssinia to hundre år senere. Siden 1839 eksisterer den etiopisk-katolske kirke, en liten avspaltning fra den etiopisk-ortodokse kirke som aksepterer paven som sitt overhode. Autokefali. Under den italienske okkupasjonen av landet (1936–1941) ble den etiopisk-ortodokse kirke undertrykt. Italienernes forsøk på katolisering kulminerte i brenningen av kirker og drap på biskoper og munker, blant annet de 300 munkene i kirkens viktigste kloster, Debre Libanos. Etter at den koptiske metropolitten (Kirellos IV) hadde blitt fordrevet fra landet, utnevnte en del av kirken med italiensk støtte egne, etiopiske metropolitter (Abraham 1937–39, Johannes 1939–45). Etter at keiser Selassie hadde frigjort landet med britisk hjelp i 1941, ble Kirellos gjeninnsatt som metropolitt og Abrahams og Johannes' støttespillere ekskommunisert. Den etiopiske kirken hadde ved flere anledninger bedt patriarken av Alexandria om å få egne, etiopiske erkebiskoper. Men først på slutten av 1920-tallet viet patriark Yoannis XIX fem etiopiske munker til biskoper. Samtlige døde under den italienske okkupasjonen. I 1948 ble ytterligere fem etiopiske biskoper viet av patriark Yusab II, blant disse Basilios, itjsegen (abbeden) av Debre Libanos. Da metropolitt Kirellos IV døde to år senere, ble Basilios i 1951 innsatt som den første etiopiskfødte metropolitten av Etiopia. I 1959 gikk patriark Kirellos VI med på å gjøre den etiopiske kirke til en autokefal kirke i den orientalsk-ortodokse kommunion. I en høytidelig seremoni opphøyet han Basilios til patriark av Etiopia. Basilios døde i 1970 og ble etterfulgt av Tewophilos. Derg-juntaen avskaffet statskirken etter at den tok makten i 1974. Patriark Tewophilos og de fleste biskopene ble arrestert i 1976, og patriarken drept i fengsel. Hans to etterfølgere, Tekle Haimanot og Merkorios, ble innsatt av Derg-regimet. Mens den etiopiske synoden anerkjente innsettelsene, avviste de andre orientalsk-ortodokse kirkene disse patriarkene som ikke-kanoniske, siden den siste rettmessige patriarken Tewophilos' død ikke var kunngjort, og han ikke hadde fått noen begravelse. Etter Derg-regimets fall abdiserte Merkorios i 1992 og forlot landet. Tewophilos' levninger fikk en verdig begravelse og Paulos ble innsatt som kirkens femte patriark. Merkorios tilbakekalte imidlertid senere sin abdikasjon og opprettet en eksil-synode i USA. Etter Eritreas uavhengighet i 1993 begynte de kristne i landet å kreve en egen patriark. Patriark Shenouda III av Alexandria oppfylte ønsket i 1998 ved å opphøye biskop Philipos til patriark av Eritrea. Samtidig ble den eritreisk-ortodokse kirke anerkjent som autokefal av den etiopisk-, den koptisk- og de andre orientalsk-ortodokse kirkene. Liturgi og særegenheter. Kirkens liturgi er veldig lik som i den koptisk-ortodokse kirke, men kirkene har noen forskjellige høytider. Inntil nylig brukte man bare det gamle språket ge'ez. I dag holdes lokale prekener på moderne språk, som amharisk. Kirkemusikken spiller en stor rolle i den kristne tradisjonen. Kirken følger en rekke særegne skikker og seremonier, som delvis skyldes kirkens århundrelange isolasjon fra andre kristne områder. Noen av skikkene nedstammer helt fra urkristendommen og har klare paralleller med jødedommen, andre har oppstått i landet. Blant annet praktiseres omskjæring av guttebarn, det gjør også flere av de israelittiske lovene om kosthold, og både sabbaten (lørdag) og søndag holdes hellig. Blant de hellige skriftene innehar Det gamle testamentet en spesiell plass, og kirkens kanon omfatter flere apokryfe skrifter, bl.a. Enoks bok. Tilbedelse av helgener og engler kombineres med troen på gode og onder ånder og demoner. Prestene gjennomfører regelmessig eksorsisme. Paktens ark spiller en spesiell rolle i liturgien, og hver kirke har en etterligning av arken. Den originale arken oppbevares angivelig i et kapell ved Vår Frue Maria av Zion-katedralen i Aksum erkebispedømme. Bispedømmer. Den etiopisk-ortodokse kirke har rundt 40 (erke)bispedømmer. I tillegg til 32 erkebispedømmer i Etiopia fins det erkebispedømmer for Forholdene i Nord-Amerika er noe uoversiktlige, siden motpatriark Merkorios, som lever i US-amerikansk eksil, også har utnevnt flere biskoper. Napolibukten. Napolibukten ligger ved Italias sydvestlige kyst ved provinsen Napoli (Campania). Den åpner seg i vest mot Tyrrenhavet. På kysten nord for bukten ligger byene Napoli og Pozzuoli. I øst finner vi Vesuv, og mellom bukten og vulkanen ligger en lang rekke mindre byer som Portici, Ercolano (Herculaneum), Torre del Greco og Torre Annunziata. På buktens sydside finner vi Sorrentohalvøyen med byene Castellammare di Stabia og Sorrento. Sorrentohalvøyen skiller Napolibukten fra Salernobukten. Øyene Capri, Ischia og Procida ligger ved bukten. Området er et viktig turistmål, og ruinene etter de romerske byene Herculaneum og Pompeii er blant attraksjonene. M.A. Jacobsens Heiðursløn. M.A. Jacobsens Heiðursløn ("M.A. Jacobsens Hederspris") er Færøyenes fremste litteraturpris, og har blitt utdelt av Tórshavnar kommuna siden 1958. Prisen utdeles i de tre kategoriene skjønnlitteratur, faglitteratur og annen kunst. Bare bøker på færøysk kan få litteraturprisene. Prisen er oppkalt etter språkmannen og kommunepolitikeren Mads Andreas Jacobsen (1891–1944), og deles ut på hans fødselsdag 17. september hvert år. Alfred Næss (skøyteløper). Alfred Ingvald Næss (født 26. april 1877, død 6. juli 1955 i Strasshof utenfor Wien) var en norsk skøyteløper med flere internasjonale mesterskap og verdensrekorder. Næss gikk for Idrettsklubben Tjalve, og var en av Norges beste løpere i årene før forrige århundreskiftet. Han vant EM på skøyter 1895, herrer i Budapest og var blant de fremste i EM og VM også i 1894, 1897, 1898 og 1900. Han vant også NM på skøyter, allround for herrer i 1899, da han gikk for Oslo Skøiteklub. Næss var den første som gikk under 50 sekunder på 500 m (49,4 på Hamar stadion 5. februar 1893). Seinere forbedret han verdensrekorden på 500 m to ganger – siste gang til 47,0 (Hamar den 24. februar 1894). Senere opptrådte han med kunstløp i vaudeville-teatre, ofte sammen med Freda Maier Westorgaard of Frankenberg (1890–1976) som også døde i Strasserhof. Rudolf Gundersen. Rudolf Gundersen (født 6. desember 1879, død 21. august 1946) var en norsk skøyteløper. Han gikk for Kristiania Skøiteklub, og var en av Norges og verdens fremste løpere i åra omkring forrige århundreskifte. Gundersen ble europamester på skøyter tre ganger – i 1901, 1904 og 1906. Under EM i Davos i 1906 satte han verdensrekord på 500 m med 44,8, og ble den første som gikk under 45 sekunder på distansen. Under VM i Helsingfors i 1902 vant Gundersen de to korte distansene og finnen Jussi Wiinikainen de to lengste, og det kunne ikke kåres noen mester. Også i VM i 1900, 1901, 1904 og 1906 plasserte Gundersen seg blant de fremste. Han ble norgesmester i 1901, 1902 og 1905 og nr. 2 i 1899, 1900 og 1903. Personlige rekorder. 44,8 – 1.34,4 – 2.26,6 – 8.54,0 – 18.41,0 Sverri Patursson. Patursson på frimerke fra 1984 Patursson var øyenes første ornitolog, og etablerte «Tjeldens dag». Frimerke fra 2002 Sverri Patursson (født 22. september 1871 i Kirkjubøur, død 10. november 1960 i Kirkjubøur) var en færøysk skribent, forfatter og miljøaktivist. Han la ned en pionérinnsats i å gjøre Færøyene kjent som blant annet turistmål gjennom virket som frilansjournalist i nordisk presse. Han var også oversetter og skjønnlitterær forfatter, og var en av de første forfatterne som skrev på færøysk. __NOTOC__ Bakgrunn. Han ble født i Kirkjubøur i 1871, som sønn av kongsbonde Poul Peder Pedersen (Páll Patursson) og hans hustru Ellen Chathrine Djonesen (Elin Dalsgarð). Han ble døpt "Sverre", og brukte også døpenavnet selv, men har i ettertiden blitt omtalt på den færøyske navneformen "Sverri" (som forøvrig uttales likedan). Hans eldre søster Helena Patursson ble Færøyenes første feminist, hans eldre bror Sigert Patursson ble oppdagelsesreisende og forfatter, yngstebroren Gazet Patursson ble gartner og vitenskapsmann, mens eldstebroren Jóannes Patursson regnes som en av de viktigste mennene i færøysk historie. Sammen fikk de privatundervisning av Joen Hans Jacob Petersen, bror av Fríðrikur Petersen, og de lærte de sangene og diktene som Petersen fikk tilsendt fra broren i København i 1870-årene. Sverri Patursson var en stund elev ved realskolen i Tórshavn, men trivdes ikke overhodet, og avsluttet skolegangen som 14-åring uten å avlegge noen eksamen. I 1891 dro han til Vallekilde højskole i Danmark, men dro etter en kort stund til Norge. Karrière. I 1895 kom han tilbake til Færøyene, og stiftet da Færøyenes første ungdomslag, Sólarmagn, etter modell fra Noregs Ungdomslag. Sólarmagn hadde medlemmer fra Kirkjubøur og Velbastaður og avholdt debattmøter og andre tilstelninger, og ble forbilde for de senere ungdomslagene som ble stiftet rundt omkring i øyriket. Patursson var stadig på reisefot, og kunne treffes som taler ved ungdomslagsmøter i Norge og som landarbeider på gårder i Sverige og Tyskland. Overalt der han kom skrev han opplysende avisartikler om Færøyene, og var dermed ofte på trykk i utenlandsk presse. Tilbake på Færøyene var han redaktør i tidsskriftet "Fuglaframi", som utkom annenhver uke, 1898–1902, hvor han skrev blant annet om fuglelivet på øyene. Han var kjent for sine kunnskaper og sin entusiasme for ornitologi. Han sørget for at nasjonalfuglen tjeldens ("tjaldur"s) ankomst den 12. mars er blitt feiret som «Tjeldens dag» på Færøyene hvert år siden 1943. Navnet på tidsskriftet hentet han fra diktet «Fuglakvæði» av Nólsoyar Páll. I 1932 var han blant initiativtagerne bak stiftelsen av turistforeningen Føroya Ferðamannafelag, hvor han også var formann en periode. Politisk var han tilhenger av færøysk selvstyre og selvstyre- og nasjonalbevegelsens parti, Sjálvstýrisflokkurin. Patursson agiterte ikke sjelden politisk i sine skriverier, og som redaktør i "Fuglaframi" støttet han åpent broren Jóannes Paturssons arbeid. Sverri Patursson var redaktør i Sjálvstýrisflokkurins partiavis "Tingakrossur" 1911–1912. I 1914 oversatte han "Robinson Crusoe" til færøysk, med tittelen "Robinson Kruso", og dette ble den første barneboken som ble trykt på færøysk. Patursson var lenge holdt for å være Færøyenes første novelleforfatter, med «Íslandsferðin» i "Dagdvølju" fra 1901. Dette medfører bare delvis riktighet, idet «Íslandsferðin» var den første novellen som ble trykt og utgitt, men «Sigmundur og Karin» stod på trykk i "Dimmalætting" i 1887, med Rasmus Christoffer Effersøe som mulig forfatter. Magnus Johansen. Magnus Johansen (født 11. april 1885, døde 15. mars 1955) var en norsk skøyteløper og idrettsleder. Som aktiv representerte han Kristiania Skøiteklub, men gikk seinere inn i Kristiania Idrætsforening (senere Oslo Idrettslag). Han var en av landets beste løpere i perioden 1905 til 1910. Hans beste sesong var 1909/10, da han ble nr. 2 i EM og nr. 4 i VM. Johansen var president i Norges Skøyteforbund 1937–1938. Personlige rekorder. 47,6 – 2.28,6 – 8.54,0 – 18.36,8 Bjarne Frang. Bjarne Frang (født 29. april 1893, død 14. oktober 1973) var en norsk skøyteløper. Han representerte Kristiania Skøiteklub, og var aktiv i åra før 1. verdenskrig. Hans beste resultat er en tredjeplass i europamesterskapet i Berlin i 1914. Personlige rekorder. 44,3 – 1.45,2 – 2.24,4 – 9.10,9 – 18.47,7 Thorstein Stenbek. Thorstein Stenbek (født 8. september 1909, død 21. juni 1983) var en norsk skøyteløper. Han representerte Kongsberg Idrettsforening. I 1930 ble Stenbek nr. 3 i europamesterskapet i Trondheim, og året etter ble han norgesmester på skøyter. Han deltok i verdensmesterskapet i 1929, 1930 og 1931. Men både i 1930 og 1931 var han uheldig og falt på 500 m, og havnet langt ned på resultatlisten. Nadderud stadion. Nadderud Stadion er en fotball- og friidrettstadion i Bærum. Nadderud er hjemmebane for både Stabæks herrelag og kvinnelag. Publikumsrekorden er på 10 000 og ble satt mot Strømsgodset i cupen i 1970. Stadion ligger like ved Bekkestua sentrum, og i 2004 overtok Stabæk Fotball driften av stadion fra Bærum kommune. Banen ble tidligere også brukt til bandy, eksempelvis ble bandyfinalen 1970 holdt her, da Strømsgodset slo Stabæk 3-1. I vintersesongene 1975/76 – 1979/80 ble det arrangert hurtigløp på skøyter-stevner her. Stabæks herrelag flyttet før 2009-sesongen fra Nadderud til den nyoppførte Telenor Arena på Fornebu. Klubben måtte imidlertid forlate Telenor Arena etter 2011-sesongen, og da ble det besluttet at Stabæk Fotball skulle spille sine hjemmekamper i 2012 på Nadderud Stadion. David Bohm. David Joseph Bohm (født 20. desember 1917 i USA, død 27. oktober 1992 i London) var en amerikansk-født britisk fysiker og filosof, som skrev en rekke bøker om kvantefysikkens tolkning. Albert Einstein uttalte at hvis det var noen som kunne få kvantefysikken til å gi mening ut over å blott fungere matematisk, så måtte det være nettopp David Bohm. Bohm har også medvirket innenfor plasmafysikken. Disse arbeidene har inspirert hans oppfattelse om verden nå må oppfattes som en helhet og ikke en samling separate deler. Slik sett gir Bohms fysikk opphav til en annen ontologi enn den som hovedstrøms fysikk bygger på. Hans tanker om den moderne fysikkens verdensbilde har siden 1950-tallet vekket stor oppmerksomhet i den vitenskapelige og intellektuelle verden, men er i liten grad omfavnet av hovedstrøms fysikk. Hans holistiske bilde av tilværelsen har spesielt vunnet New Age-bevegelsens tiltro. Bohm var gjenstand for politisk forfølgelse i USA og emigrerte i Brasil og Israel. Senere endte han som professor ved Birchbek College i London. David Peat har skrevet en biografi om Bohm, "The Life and Times of David Bohm". Kristiansand stadion. Kristiansand stadion var hovedarena for idrettsarrangementer og treninger innen fotball i Kristiansand fra 1905 og frem til 2007 og er byens hovedarena innen friidrett. Kristiansand stadion ble også brukt som s hjemmebane. Ved siden av hovedbanen med naturgress har anlegget to fotballbaner med kunstgress og tennisbaner. Kristiansand stadion har flomlys. Friidrettsstadion. Kristiansand stadion har vært arrangementssted for NM i friidrett tre ganger, i 1970, 1995 og 2012. Nytt anlegg for Start. Kristiansand stadion var lenge ansett som utdatert som fotballarena for den øverste divisjonen, og i 2005 vedtok å bygge sitt eget anlegg. Det nye anlegget med 14 000 sitteplasser sto klart til seriestarten i 2007. Det ligger i Torsvika, bare 400 meter fra Kristiansand stadion. Det nye stadion er et rent fotballstadion uten løpebaner og er gitt navnet Sør Arena, Navnet er bestemt av en sponsor. Harry Haraldsen. Harry Haraldsen (født 19. november 1911, død 28. mai 1966) var en norsk skøyteløper og syklist. Han var en av Norges beste løpere i åra før krigen, men fikk som de øvrige av hans generasjon karrieren avbrutt av krigen. Han gikk for Oslo Skøiteklub. På skøyter ble Haraldsen nr. 3 i EM på Frogner stadion i 1936, og i EM samme sted to år seinere ble han nr. 2. Under det uoffisielle VM på Bislett i februar 1940 ble han nr. 2; beste plassering i et offisielt VM var 4. plass i 1935. I 1940 ble han norgesmester på skøyter. Haraldsen deltok i OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936, med en 7. plass på 1500 m som beste resultat. Han deltok også i Sommer-OL 1936 i Berlin, med 14. plass i 1000 m temporitt på sykkel. Haraldsen var blant initiativtakerne til idrettsboycotten i 1941. Han avsluttet den internasjonale karrieren med 1940-sesongen, men deltok i nasjonale stevner i de første etterkrigsårene. Han var også trener og vaktmester på Frogner stadion, og medforfatter av boken "Norges flagg på seiersmasten". Personlige rekorder. 42,9 – 1.31,1 – 2.15,7 – 4.56,7 – 8.34,2 – 17.54,5 Storstadion. Storstadion stadion er hjemmebanen til Sandefjord Ballklubb og tidligere hjemmebane for Sandefjord Fotball. Banen ble åpnet i 1969, og den moderne publikumsrekorden på stadion i hvalfangerbyen er på 6920 (5. juli 2006). Arenaen har kapasiteten på ca. 7000 plasser. Av disse er 2000 sitteplasser, men uten tak.Sandefjord Ballklubb flagg ved Storstadion 2006 Sandefjord Ballklubb-Stokke på Storstadion 2009 Nytt stadion. Sandefjord Fotball bygde et nytt stadion ved "Pindsle" hvor navnerettigheten ble kjøpt opp av Komplett.no, og heter nå Komplett.no Arena. Åpningskampen var 21. juli 2007 mot Lyn. Sandefjord Fotballs siste kamp på Storstadion var den 1. juli 2007 mot Lillestrøm. Karl-Otto Apel. Karl-Otto Apel (født 15. mars 1922 i Düsseldorf) er en tysk filosof. Filosofien hans er preget av både språkanalytisk (Wittgenstein, Peirce) og hermeneutisk (Heidegger) filosofi og tar gjerne anti-relativistiske posisjoner, spesielt innen etikken. Han står for en type diskursetikk og også en språkpragmatisk, intersubjektiv transcendentalfilosofi (transcendetalpragmatikk). Fredrikstad stadion. Fredrikstad stadion er Fredrikstad Fotballklubbs hjemmebane. Anlegget ble innviet 14. april 2007 med kamp mot Fotballklubben Lyn og erstattet gamle Fredrikstad stadion som hadde vært klubbens hjemmebane i 92 år. Stadionet ligger på «Værste» (etter den lokale sosiolekten), tidligere Fredrikstad Mekaniske Verksted, på Kråkerøy i Fredrikstad sentrum. Stadionet er tegnet av Griff Arkitektur as etter en ide som ble lansert av samme firma i 2003. Det unike med det nye stadionet er at tribunene er bygget inn i gamle industrihaller. En bruker to av verkstedhallene på FMV til langsidetribuner, og to nye kortsidetribuner. Det nye stadionet vil «veve» sammen industri- og fotballkultur, som begge er sterke symboler for Fredrikstad by. De historiske sidene ved dette stadionet blir også understreket av at Fotballmuseet avd. Fredrikstad ligger her. Byggestart var 16. september 2005 og anleggsprosessen var avsluttet 1. februar 2007. NCC Construction AS utførte byggearbeidet. Totalkostnaden for stadionet var omtrent 223 millioner kroner, og kapasiteten ble oppgitt til 12 800 sitteplasser, med mulighet for utvidelse til 15 000. Kapasiteten var i virkeligheten drøye 12nbsp;400. I 2009 ble plankehaugfeltet omgjort fra V-stil til en vanlig ståfelt. Dette gjorde at Fredrikstad Stadion fikkutvidet kapasitet til 12 565. Publikumsrekorden på Fredrikstad Stadion er på 12 565 tilskuere, som så kampen mellom FFK og VIF, den 16. mai 2011, en kamp som endte 3-1. Samme antall tilskuere var også tilstede den 13. juni 2011 på det det første lokaloppgjøret i eliteserien på 39 år mellom Fredrikstad og Sarpsborg 08. Kampen endte uavgjort 1-1. Gjemselund stadion. Gjemselund stadion er Kongsvinger Idrettslags hjemmebane og regnes som lagets fjerde hjemmebane gjennom klubbens over 100 år lange historie. I begynnelsen av 1900-tallet trente laget endel på det gamle torget som lå ved Vinger kirke, men da dette resulterte i knuste vinduer til naboenes store fortvilelse flyttet man til Lomsnæsløkka i nærheten av stasjonen. Der spilte man til rundt 1912 da man flyttet videre til øvre Rasta (sørøst i byen). Der spilte man til rundt 1924, da formannskapet i byen endelig vedtok å stille Winsnesløkka (i bydelen Øvrebyen) til disposisjon. Da denne ble mer eller mindre ødelagt under andre verdenskrig måtte noe gjøres, og KIL flyttet altså til sin fjerde og nåværende bane. 14. juni 1953 åpnet Gjemselund med en fotballbane på 64 x 105 m, løpebane på 7,5 x 400 m, treningsbane 60 x 100 m, håndballbane 25 x 50 m, tumleplass ca. 3 dekar, parkeringsplass ca. 2 dekar og tribuner for ca. 3000 tilskuere. I tillegg stod også garderober, dusjer og klubbrom klart. Kongsvinger kommune overtok Gjemselund stadion den 1. oktober 1963. Under kommunalt eierskap ble ståtribunen bygget i 1982 og hovedtribunen med sitteplasser bygget i 1986/1987, før ny gressmatte ble anlagt i 1990. I 2008 etablerte kommunen, i samarbeid med KIL, Kongsvinger Sportsanlegg AS, som overtok ansvaret for drifting og utbygging av idrettsanleggene i byen, inkludert Gjemselund stadion. Det ble også avholdt en arkitektkonkurranse for hele Gjemselund-området hvor nytt stadionanlegg inngikk. Den 5. april 2009 åpnet den nye kunstgressbanen (med undervarme) offisielt med utsolgt seriestart mot lokalrivalen Hamarkameratene og samme år fikk også stadion fire splitter nye flomlysmaster, samt VIP-lokaler og nye garderober. Da opprykket til Tippeligaen ble klart senere samme år, ble også ståtribunen delt i to og flyttet bak hvert mål. En ny sittetribune på motsatt side av hovedtribunen ble også reist. Det ble i tillegg vedtatt å fjerne løpebanen samt flytte gresset inntil hovedtribunen. Stadionet kan derfor i dag kun brukes til fotball. Fremtidsplaner. I forbindelse med at en splitter ny ishall skal bygges på Gjemselund kloss inntil fotballbanen, er planen at en ny tribune bak søndre mål blir en del av hallen. I tillegg til dette må også en del av det gamle klubbhuset til KIL rives. Det er også planlagt en «korridor» fra Gjemselund-porten og til fotballstadion. Det er ikke klart hvor stor kapasitet den nye tribunen bak søndre mål vil få, ei heller om den vil bli utstyrt med tak. Frist for å legge inn anbud var 29. august 2011 og byggestart var senest 1. oktober 2011. Den nye ishallen, og følgelig også den nye tribunen bak mål, vil etter planen stå klar 1. juli 2012. Publikumsrekorder. Publikumsrekorden fra 26. juni 1983 er på 6794 tilskuere og kom i seriekampen mot Vålerenga IF. Kapasiteten har siden blitt endret både av regelendringer og ombygginger og man får i dag ikke slippe inn mer enn rundt 6700 tilskuere. Det kan også nevnes at KIL har trukket så mange som 10213 tilskuere. Denne kampen ble forøvrig spilt på Ullevaal Stadion i 1993 og var lagets 2. rundekamp i UEFA-cupen mot italienske Juventus. Skøytebanen. Gjemselund stadion har også arrangert mesterskap i hurtigløp på skøyter tidligere og var arena for Junior allround-NM for herrer både i 1953 og 1977. Juniormestere da ble Ragnar Haraldsen, IF Herkules (1953) og Tom Erik Oxholm, IF Fram (1977). Dette ble Oxholms første juniormesterskap av 3 på rad. Under Junior-NM i 1977 ble det satt 4 nye norske junior-rekorder, to av Oxholm (sammenlagt liten firkamp og 5000m) og to av Frode Rønning, Leinstrand IL (500m og 1500m). Odd stadion. Odd stadion var Odd Grenlands tidligere hjemmebane. Odd Stadion lå på Falkum, nord i Skien og besto av en hovedbane som måler 105 x 68 meter, med sitte- og ståtribuner (voller). Hovedtribunen hadde 3 200 sitteplasser, alle under tak. Selv om området hadde vært brukt av Odd siden grunnleggelsen i 1894, var det først i 1920 at det ble bygd stadionfasiliteter, og det var ut fra dette utgangspunktet senere utbygginger ble gjort. 13. november 2006 ble Odd stadion begynt demontert for å gi plass til Skagerak Arena. Bryne Stadion. Bryne stadion er Bryne Fotballklubbs hjemmebane. Stadionet har en kapasitet på ca. 10 000, hvorav 2 507 er sitteplasser. Gressmatten er blitt omlagt tre ganger i 1960, 1988 og 1998. Gressmattens lengde er 105 meter, og bredden er 67 meter. Publikumsrekorden ble satt i 1977 mot erkerival Viking FK. Da var det 14 500 tilskuere på stadion. Utbyggingsplaner. Fra 2005 planla klubben og investorer et nytt stadion med navn Jæren Arena, med 8146 seter samt 390 VIP-seter. Alle sitteplassene skulle bli under tak og anlegget skulle koste cirka 150 millioner kroner. Arkitektkontoret Link signatur tegnet stadionskissen. Planene om Jæren Arena ble skrinlagt i mai 2008 pga. kostnadsoverskridelser. Aage Johansen. Aage Johansen (født 6. desember 1919, død 6. februar 2012) var en norsk skøyteløper. Han ble norgesmester for juniorer i 1936, og var før andre verdenskrig en av landets mest lovende skøyteløpere, men fikk karrieren avbrutt som følge av de ekstraordinære forholdene under krigen (1940–1945). Han representerte Oslo Idrettslag. Johansen var norsk landslagsløper allerede fra sesongen 1937/38, og ble nummer åtte i EM og nummer syv i VM. I 1939 tok han bronse i EM, og i det uoffisielle verdensmesterskapet i 1940 ble han nummer fire. Han ble norgesmester i 1946, i det første NM etter krigen. Johansen ble nummer to bak Göthe Hedlund under det uoffisielle Europamesterskapet i 1946 i Trondheim. Etter at han avsluttet sin aktive karriere, arbeidet Aage Johansen i mange år som trener og lagleder. Charles S. Peirce. Charles Sanders Peirce (født 10. september 1839, død 19. april 1914) var en amerikansk matematiker, filosof og logiker. Peirce hører ved siden av William James og John Dewey til de toneangivende tenkerne innen pragmatismen; i tillegg regnes han som grunnleggeren av den moderne semiotikken. Han introduserte uttrykket fallibilisme som er et viktig element i hans filosofiske modell. Bertrand Russell kalte ham den "største amerikanske tenkeren", mens Karl Popper til og med mente han var en av de største filosofene gjennom tidene. Peirce, Charles Peirce, Charles Peirce, Charles Peirce, Charles Peirce, Charles Hønefoss idrettspark. Hønefoss idrettspark er en idrettsarena beliggende i friluftsområdet Schjongslunden, på Sørsiden i Hønefoss. Stadionet har i hovedsak vært benyttet som hjemmebane for fotballklubben Hønefoss Ballklubb (HBK) og idrettsarena for friidrettsklubben Ringerike friidrettsklubb. Arenaen ble oppført i 1949, og har senere blitt utvidet med et tribuneanlegg med overbygg på den ene langsiden. På den andre langsiden finnes en enklere tribune i treverk. Ny fotballbane med kunstgress ble anlagt vinteren 2008/2009, og to nye tribuner oppført. Fotballbanen ble dermed flyttet ca. 70 meter østover. Den nye arenaen heter AKA Arena. Tilskuerrekorden i Hønefoss idrettspark er på 3773 og ble satt den 22. august 2005, i en fotballkamp mellom HBK og Hamarkameratene under NM i fotball for herrer. Anlegget inneholder også Schjongshallen, med kunstisbane for ishockey. Wilhelm Mauseth. Wilhelm Alfred Mauseth (født 8. oktober 1875, død 1948) var en norsk skøyteløper. Mauseth representerte Trondhjems Skøiteklub, og ble norgesmester på hjemmebane i 1895. Her satte han også verdensrekord på 500 m med tida 46,8. Året etter ble Mauseth på nytt norgesmester. Krohnsminde Idrettsplass. Krohnsminde idrettsplass er en kommunal idrettsplass på Danmarksplass i Bergen. Anlegget er delvis bygget på den gamle tomten til Berles gartneri, og dels på et myrområde som lå igjen etter at innsjøen på Krohnsminde ble tømt i 1920-årene. Utbyggingen av området startet på 1930-tallet, og allerede fra da ble området benyttet til diverse ballspill, men andre verdenskrig førte til at prosjektet ble forsinket, og anlegget ble ikke åpnet før i 1947. Idrettsplassen ble gjennom annen halvdel av 1900-tallet benyttet av en rekke idretter, deriblant fotball, hurtigløp på skøyter, friidrett og speedway. Idrett. Gordon Pirie satte i 1956 VM-rekord i på 5000 meter med tiden 13.36.8, og Norgesmesterskapet på skøyter ble lagt til Krohnsminde året før, i 1955, men på grunn av været måtte to øvelser – 1 500- og 10 000 meter flyttes til Voss. Det ble også bygget en hall i tilknytning til anlegget der det blant annet ble arrangert flere norgesmesterskap i boksing. Denne er nå revet. Banen ble fra 2005-sesongen til og med 2007-sesongen brukt som hjemmebane for Løv-Ham Fotball, som også hadde kontorfasiliteter på idrettsplassen. Krohnsminde benyttes i dag av en rekke andre fotballklubber, deriblant Ny-Krohnborg IL, SK Trane og Baune S.K.. På dagtid brukes banen av nærliggende skoler. Ombygging. Før fotballsesongen 2004 ble anlegget bygget om. Grunnen hadde begynt å sige, og dekket hadde dermed blitt skjevt. Løpebanen og friidrettsfasilitetene ble fjernet, mye fordi Fana Stadion nå var blitt byens fremste friidrettsstadion. Det ble lagt kunstgress med gummispon, og hovedbanen ble flyttet sørover. I tillegg ble det lagt en bane for 7er-fotball. Ombyggingene gjorde at tribunene ble stående skjevt i forhold til banen. Et flertall av plassene på sittetribunen og også en stor del av ståtribunen ble stående ved 7er-fotballbanen, ikke hovedbanen. Anlegget var også preget av sin alder. Sittetribunen stod langt fra og høyt over banen, og det var svært få seter i forhold til ståplasser. Fasilitetene var mangelfulle og gammeldagse, blant annet ble man tvunget til å opprette en provisorisk dommergarderobe i brakker der boksehallen tidligere lå, og det ble satt inn nye plastseter på ståtribunen samt nye spillerbokser. Ståtribunen hadde også for få bølgebrytere i forhold til det som var pålagt fra Fotballforbundet, noe som gjorde at deler av ståtribunene var avsperret. Den perioden Løv-Ham spilte på Krohnsminde var dette med dispensasjon fra Fotballforbundet. Planer for banen. Bergen kommune la området ut til salg for over ti år siden, men er fortsatt eier. Planen er imidlertid å gjøre det om til en ren treningsbane. Tribunene, tegnet av Bergens-arkitekten Ole Landmark, ble revet i november-desember 2008 og deler av området skal bebygges av Helse Vest, mens andre deler skal brukes til boliger. Publikumsrekorden på Krohnsminde er 11 918 tilskuere 23. juni 1991 da Fyllingen møtte Brann til lokalderby. Pors stadion. Pors stadion er Pors Grenlands hjemmebane. Pors stadion ligger på Vessia, altså på den vestlige siden av porsgrunnselva i Porsgrunn. Pors stadion er hjemmebanen til andredivisjonslaget Pors Grenland. Det er voller rundt tre av sidene av banen, og på den ene langsiden er det en tribune med omkring 1000 sitteplasser, uten overbygning. Publikumsrekorden er 8 000 tilskuere mot Skeid 5. september 1954. Lasse Efskind. Lasse Daniel Efskind (født 13. februar 1944) er en norsk skøyteløper, og var medlem av Oslo Skøiteklub. Lasse Efskind slo gjennom 17 år gammel i 1962, men prioriterte i flere år utdannelse foran idrett og er blitt både sivilingeniør og lege (spesialist i ortopedisk kirurgi). Sesongen 1972/73 var Efskind en av verdens beste sprintere. Under et rekordstevne i Davos 13. januar tangerte han verdensrekorden på 500 m med 38,0, og satte seinere på dagen verdensrekord på 1000 m med 1.17,6. I løpet av stevnet ble han også notert for verdensrekord sammenlagt, sprint. Tre uker seinere ble han nr. 4 i sprintverdensmesterskapet på Valle Hovin. Han ble også norgesmester sprint i 1973. Under OL i Sapporo i 1972 ble han nr. 12 på 500 m. I 1973 utga han romanen "Trylleringen", som gir et lite flatterende bilde av skøytemiljøet. Boken førte til at Efskind ble suspendert fra idretten. Etter comebacket i 1975 deltok han i et par landskamper. Senere har Efskind gjort seg bemerket som «eventyrer» (sykkelturer verden rundt), lokalpolitiker, forfatter m.m. Fotballklubben Landsås. Fotballklubben Landsås holder til i Harstad i Troms. Klubben ble stiftet 4. juli 1945. Stadion. FK Landsås spiller sine hjemmekamper på Landsåsbanen. Dekket er en svært moderne type kunstgress, lagt i 2004. I 2005 fikk banen ett nytt og modernisert lysanlegg. Det foreligger planer om å bygge tak over tribunen, i tillegg til å lage mer brukervennlige seter enn det er nå. Volvo XC70. Volvo XC70 er en variant av Volvo V70. XC70 ble tidligere kalt Volvo V70 XC, men navnet ble endret da Volvo XC90 ble lansert. Motor. Volvo XC70 leveres med følgende motoralternativer Volvo V70. Volvo V70 er en femdørs herregårdsvogn (stasjonsvogn) fra Volvo. Da produksjonen av den suksessrike Volvo 850 opphørte i 1996, ble det fra 1997 innført en lettere oppgradert bil kalt Volvo V70. Denne modellen hadde fått mindre oppgraderinger både på eksteriør- og interiørsiden, samt på kjøreegenskapene. I 2000 slapp Volvo versjon 2 av Volvo V70 i herregårdsutgave, samt S60 i sedanversjon, basert på den nye såkalte P2 plattformen som allerede hadde blitt brukt i Volvo S80 fra 1999. Denne nye bilen fikk en ny og rundere form samt en mer aggressiv front som brøt med Volvos tradisjonelle former. I 2005 kom en ansiktsløftning som innebærte lettere, og primært, estetiske oppgraderinger både utvendig og innvendig. De mest iøynefallende forskjellene mellom 2004- og 2005-modellene er nye, klare lykter foran og bak, med såkalt diode-bro på baklyktene. I 2007 introduserte Volvo versjon 3 av Volvo V70 i herregårdsutgave. Denne kom i salg i midten av 2007, men ble da solgt som 2008-modeller. Motor. Volvo V70 ble levert/leveres med følgende motoralternativer. Romulus Augustus. Flavius Romulus Augustus, ofte kalt Romulus Augustulus ("den lille keiseren)" var den siste vestromerske keiseren. Han ble plassert på keisertronen i 475 av sin far Orestes. Orestes kommanderte den vestromerske hæren i Italia og hadde fordrevet den forrige keiseren, Julius Nepos. Julius Nepos søkte tilflukt i Dalmatia, dermed var Vestromerriket i praksis redusert til den italienske halvøy. Under hele Romulus' korte regjeringstid lå den reelle makta hos faren. Orestes fikk snart problemer med hæren. Økonomien var dårlig og soldatene ønsket betaling i form av landjord. Orestes nektet og i 476 gjorde hæren opprør. Orestes ble drept og Romulus avsatt. Hans videre skjebne er uviss. Lederen for kuppet, skirien Odovakar installerte seg selv som konge av Italia. Selv om han anerkjente Julius Nepos som keiser fram til dennes død i 480, sendte han de keiserlige regalier til keiser Zenon i Konstantinopel og regjerte Italia som en uavhengig hersker. Derfor ansees Odovakars maktovertagelse som slutten av Vestromerriket. Raknehaugen. Raknehaugen i Ullensaker, Akershus, er Norges største, og en av Nord-Europas største gravhauger. Haugen ligger ikke langt unna Hovin kirke. Den totale diameteren på gravanlegget med haug og fotgrøfter er nå fastsatt til 95 meter, mens den oppbygde haugen er på rundt 77 meter. Total høyde er 19 meter, hvorav den oppbygde haugen er på 15 meter. Haugen tilhører en unik gruppe av store gravmonumenter fra folkevandringstiden. Ved siden av å være Norges største enkeltstående monument fra forhistorien, har også Raknehaugen en dominerende plass innenfor norsk arkeologisk historie. Selve den monumentale virkningen av haugen tolkes som at den er anlagt som en demonstrasjon av makt. Den ligger da også i den gamle bygda Jasseim, der mange av de største og rikeste gamle gårdene på Romerike ligger. Da haugen ble bygd var det mest sannsynlig på en del av Hovins grunn. I dag ligger haugen på gården Ljøgot. Gårdsnavnet kommer av "Ljóðgata", dvs. «Folkeveien» eller «Veien der mange mennesker ferdes»; haugen ble altså reist ved en ferdselsvei, for å være godt synlig og/eller lett tilgjengelig. Ifølge et lokalt sagn som gikk på folkemunne her, skulle haugen være bygd over en viss kong Rakne. Sagnet fortalte også at han skulle ligge der begravd mellom to hvite hester, og over graven skulle det være stablet lag på lag med tømmer. Loranges undersøkelse 1869-70. I 1866 var den unge jusstudenten og amatørarkeologen Anders Lorange ved Raknehaugen for første gang. Han fikk da ideen til å grave ut haugen, noe han gikk i gang med tre år senere. Lorange gikk inn med en bred sjakt fra østsiden, men måtte gi opp på grunn av rasfare. Sommeren etter forsøkte han å drive en tunnel fra sjakten inn mot sentrum av haugen. Det var under arbeid med denne at han kom på kompakte lag av tømmerstokker. Tunnelen måtte oppgis, men han tok så opp en tømmerforet loddrett sjakt, nærmest en slags brønn, fra toppen av haugen, i et siste forsøk på kanskje å finne et gravkammer. Han kom til bunns i haugen, men fant ingen grav. Griegs undersøkelse 1939-40. Sommeren 1939 startet arkeologen Sigurd Grieg mer omfattende undersøkelser av haugen. Med et stort mannskap av arbeidsledige på nødsarbeid fikk han åpnet to brede sjakter fra sørøst og sørvest (etter aktuelle verdensbegivenheter ble de raskt hetende «Østfronten» og «Vestfronten»), foruten en del mindre sjakter i nord og øst. Det ble ikke funnet noe grav i haugen, bare noen ildsteder, kullflekker og et par trespader. Sjaktene ble gravet til bunns, og Grieg fikk avdekket viktige trekk ved konstruksjonen. Haugen var blitt lagt opp over et rundt 6 meter høyt rundt platå. Her var det lagt opp tre tømmerlag i kjegleform med tykke lag av leire, sand og jord mellom. Opprinnelig ble det anslått at til sammen 80 000 m³ fyllmasse hadde gått med i byggverket. Dette har imidlertid blitt nedjustert til omtrent 26 000 m³. Det øverste tømmerlaget er inneholdt rundt 25 000 stokker, og mer enn 1 000 da. skog må ha blitt hugget i forbindelse med anleggelsen av haugen. Griegs egen teori går ut på at Raknehaugen var en kenotaf eller minnehaug over en død høvding eller stormann. Andre har foreslått at monumentet skulle være en tinghaug eller høysetehaug. Skres undersøkelse 1993. Sommeren 1993 var det at arkeologen Dagfinn Skre fikk anledning til å foreta nærmere gransking av materialet fra Griegs undersøkelse, og samtidig åpne et mindre felt i Raknehaugen. Han fikk gjenåpnet en av Griegs mindre sjakter i nordvestdelen av haugen. Samtidig, ved nøyaktig og kritisk gjennomgang av Griegs dokumentasjon, lyktes Skre i å fastslå at det platået Grieg fant under haugen må ha vært en del av den opprinnelige markoverflaten. Det at den framstår som et platå kommer av at det er fjernet svære mengder masse fra området rundt. Videre gjennomgang av materiale fra ildsteder og kokegroper ga en hel del fragmenter av brente bein, noen av dem stammet fra menneske. Skre konkluderer med at haugen "har" rommet en branngrav uten gravgaver, og at haugen dermed må anses som en gravhaug, ikke en kenotaf. Tømmeret i haugen ble radiologisk datert på ny, og med mer raffinerte metoder enn det som er normalt. Disse dateringene indikerer at tømmeret er felt i løpet av en sesong en gang mellom år 533 og 551 e. Kr. Studier av årringene viser at sommeren 16 år før fellingen må ha vært en særdeles dårlig vekstsesong – og hvis årringen med den dårlige veksten viser til året 536 (noe som er svært sannsynlig), så daterer dette byggingen av haugen til året 552. Byggingen av haugen må ha krevet innsats av store mengder arbeidere, Skre anslår 450 – 600 mann – en formidabel arbeidsstyrke når man ser det i forhold til total folkemengde på Romerike den gang. Raknehaugen og okkupasjonstiden. Sigurd Griegs undersøkelser av Raknehaugen sammenfalt med krigsutbruddet, og med ett fikk dette uanede konsekvenser. Bare noen få dager etter den tyske invasjonen 9. april 1940 fikk professor Anton Wilhelm Brøgger et uventet besøk på sitt kontor. To menn i SS-uniform kom inn, og Brøgger kjente godt den ene. Han het Herbert Jankuhn, han var arkeolog, ansatt ved Universitetet i Kiel, han var spesielt interessert i jernalderen, og hadde deltatt på en arkeologkongress i Oslo noen år i forveien, han snakket godt norsk, og han var medlem av Norsk arkeologisk selskap. Nå var han høyt rangert i Ahnenerbe. Grunnen til besøket var at Jankuhn hadde med en henvendelse til Brøgger på vegne av de nye makthaverne. Meldingen var kort sagt at tyskerne ønsket at utgravningene i Raknehaugen måtte fortsette. Dagen etter ble Jankuhn og hans medarbeider med på befaring til Raknehaugen, og i den forbindelse lovet han Brøgger de nødvendige pengene for å sette i gang gravingen. Antakelig var dette midler fra Ahnenerbes forskningsfond som Jankuhn hadde fullmakt til å disponere. Brøgger avslo indignert. Han skulle ha seg frabedt å sette i gang utgravninger for tyske midler så lenge kampene ennå pågikk i Norge. Umiddelbart etter tok Brøgger kontakt med Universitetets rektor Didrik Arup Seip, som var nytilsatt som ansvarlig for Kirkedepartementet i Administrasjonsrådet. Han mente det var fare for at tyskerne ville ta over hele utgravningen, Seip så også denne faren, og fikk reist midler slik at Grieg kunne begynne graving som planlagt – men uten medvirkning fra Ahnenerbe. Dermed var Raknehaugen blitt en nasjonal kampsak. Utgravningen ble sluttført i løpet av sommersesongen, men Brøgger hadde kommet skjevt ut med Jankuhn og okkupasjonsmakten. Etter et åpenhjertig foredrag i Norsk arkeologisk selskap samme høst hvor Jankuhn var til stede, fikk Brøgger forbud mot å uttale seg offentlig. Ved tyskernes aksjon mot Universitetet høsten 1941 ble både Brøgger og Grieg arrestert. Grieg slapp ut etter et kort opphold i fengsel, men Brøgger ble sittende på Grini fangeleir et års tid. Konflikten over Raknehaugen er langt fra den mest smertefulle og dramatiske i okkupasjonstiden. Det som er spesielt, er at den tilspisset seg så raskt etter 9. april. Dette må være en av de aller første konfrontasjonene mellom okkupasjonsmakten og det norske sivile samfunn. Det er interessant å legge merke til at det var i en kulturrelatert sak, at det angikk arkeologi, og at Ahnenerbe, representert ved Jankuhn, var motparten. Sigmund Groven. Sigmund Groven (født 16. mars 1946 i Heddal i Telemark) er en norsk musiker og komponist. Han er særlig kjent for sitt virtuose spill på munnspill. Han er sønn av Sverre Groven og Gunhild (Golla) Groven og brorsønn av Eivind Groven. Sigmund Groven blir regnet som en av verdens fremste på kromatisk konsertmunnspill chromonika, og har holdt konserter både som solist med klaverakkompagnement eller med symfoniorkestre over hele verden, bl.a. i Carnegie Hall (se også nedenfor). Han har gitt ut flere plater og medvirket i flere programmer på radio og fjernsyn. Hans versjon av Henning Sommerros «Vårsøg» som lenge ble brukt til kjenningsmelodi i NRKs radioprogram "Nattønsket" er en av hans mest folkekjære innspillinger sammen med «Svalbardtema» fra "Orions belte" (komponert av Geir Bøhren/Bernt Åserud). Beatles-produsent George Martin, som også var produsent for Grovens læremester Tommy Reilly, omtalte Groven som «en strålende musiker, en av de fineste munnspillutøverne i verden». Groven har vært nominert til Spellemannprisen fem ganger. Tidlig karriere. Groven vokste opp i en familie med stor musikkinteresse og rike kulturtradisjoner. Som barn ble han fengslet av munnspillvirtuosen Tommy Reillys spill i norsk og britisk radio, og fra 1960 studerte han hos Reilly i London. Reilly ble inspirasjonskilde og senere samarbeidspartner, og i 1971 utgav Groven en norsk oversettelse av Tommy Reillys Munnspillkurs. I 1965 debuterte Groven som munnspillsolist i NRK og har siden opptrådt ofte i radio og fjernsyn (bl.a. 1970: serien "Munnspillforum" sammen med Reilly, og fra 1971 ofte sammen med Erik Bye.) 1969 ble han cand.mag. med fagene engelsk, historie og statsvitenskap, og var i flere år tilknyttet NRK som programmedarbeider, hallomann, oversetter og produsent. Fra 1967 også aktiv som plateproducer. Som studiomusiker har han medvirket på over 250 plateinnspillinger i tillegg til sine egne plateproduksjoner. Fra 1971 en lang rekke turnéer for Rikskonsertene. Virke som komponist og pedagog. I 1971 stod han også fram som komponist for første gang med melodien til Erik Byes tekst «Så spiller vi harmonica». Samarbeidet fortsatte med «Blow, Silver Wind» (til utvandrerjubileet 1975), og senere «Tilbake til sangene», «Finn Feles vise», «Fem bønder fra Heddal», «Kors og drage» og flere. I alt har han en produksjon på over 350 komposisjoner som spenner fra barnesanger og viser til tekster av Ove Røsbak, Halvor J. Sandsdalen, Tarjei Vesaas, Olav Kaste, Hans Børli, Josef G. Larssen, via instrumentalstykker som «Siesta» (for Ole Edvard Antonsen) til musikk for film og fjernsyn: "For Tors skyld", "Fuglekongen", "Vi på Langedrag", og større verker som "Vinland Suite" og "Legender". Han har også vært aktiv som pedagog (timelærer i munnspill ved Universitetet i Trondheim og ved Musikkonservatoriet der). Han har siden oppstarten i 1985 ledet Norsk Munnspillforums årlige seminarer, samt masterclasses rundt om i verden. Internasjonal karriere. Sigmund Groven har vært på omfattende turnéer i de fleste verdensdeler og spilt i flere av de mest kjente konsertsaler, fra Carnegie Hall i New York (1990) til Hongkong Konserthus (1998 og 2004), Casals Hall i Tokyo (1999), Mozarteum i Salzburg (2002). Konserten hans ved Festspillene i Budapest (2005) ble av en kritiker betegnet som «den mest gripende i festivalens 25-årige historie». Groven har vært solist med symfoniorkestre i Europa, Asia, USA og Canada, bl.a. Academy of St.Martin-in-the-Fields, Rotterdam Filharmoniske, Mozarteum-orkestret, radiosymfonikerne i Berlin, München, Brussel og London, orkestre i Hongkong, Quebec, Minneapolis, Anchorage og Dallas. Han har holdt egne konserter ved festivaler og kulturarrangement, bl.a. Festspillene i Bergen (1991 og 1993), verdensutstillingen Expo 92 i Sevilla, de olympiske vinterleker på Lillehammer (1994), en UNESCO-kongress i Paris (1993), Dartington Summer Music i England (1998), World Harmonica Festival i Yokohama (1995),Trossingen (1996 og 2001), Asia Pacific Harmonica Festival (Hongkong 2004 og Taiwan 2006). Plateinnspillingene hans har oppnådd stor popularitet også utenfor Norge, bl.a. med listeplasseringer i Sør-Korea. Repertoar. Grovens konsertrepertoar spenner fra folkemusikk og populærmusikk til egne komposisjoner, fra transkripsjoner av klassiske verker til originalmusikk for munnspill. Blant komponister som har tilegnet Groven verker er Øistein Sommerfeldt, Terje Rypdal, James Moody, Johan Kvandal, Oddvar S. Kvam, Ketil Bjørnstad, Kristian Lindeman, Henning Sommerro, Iver Kleive, Egil Kapstad, Kenneth Sivertsen, Johan Øian, John Surman, Siegfried Steinkogler, Lars Tilling og Fried Walter. Verv. Sigmund Groven var styremedlem i NOPA 1986-99 og i TONO 1987-97 og ordfører i TONOs representantskap 1997-2006. Kirkjubøur. Kirkjubøur (, dansk: "Kirkebø"), eller Kyrkjubø, er en liten bygd på Færøyene, og ligger på Streymoys vestkyst. Her finnes Magnuskatedralen og Kirkjubøargarður, hjemmet til den kjente kongsbondeslekten Patursson. Kirkjubøur dannet frem til 2005 en egen kommune sammen med Velbastaður, Kirkjubøar kommuna, men ble da innlemmet i Tórshavnar kommuna. Kirkjubøur regnes som det viktigste historiske stedet på Færøyene. 1. januar 2010 hadde Kirjubøur 77 innbyggere, mot 55 i 1985. Geografi. Kirkjubøur ligger ved Hestsfjørður, på Streymoys vestkyst, og er øyas sydligste bebyggelse. Kirkjubøhólmur er en holme utenfor Kirkjubøur, og var tidligere en halvøy. Naturkreftene har imidlertid isolert den, og den er i dag omtrent 2 hektar stor. Fjellet Kirkjubøambur er 308 meter høyt, og er Streymoys sørligste fjell. I fjellet finner man grotten "Sverrihola" («Sverres hule»), hvor det sies at Sverre Sigurdsson, senere Kong Sverre av Norge, ble født og oppfostret. Streymoys sørspiss kalles Kirkjubønes. Før fergekaia Gamlarætt ble bygd like i nærheten av Kirkjubøur, gikk fergen fra Tórshavn til Hestur, Koltur og Sandoy rundt Kirjubønes. Mellom Kirkjubøur og Kirkjubønes ligger Úti á Bø. Det andre fjellet ved Kirkjubøur heter Kirkjubøreyn, og er 351 meter høyt. Mellom de to nevnte fjellene, Kirkjubøambur og Kirkjubøreyn, går en vandringssti til Argir, som i dag er hovedstaden Tórshavns sydligste bydel. En annen vandringssti går rundt Kirkjubøreyn, i nordlig retning. Dette området er for færøyinger et forholdsvis lavtliggende område, og derfor er vandringsrutene her lette og populære å gå. En vei forbinder Kirkjubøur med Velbastaður og Tórshavn. Fra Tórshavn sentrum til Kirkjubøur er det 12 km, en strekning som trafikkeres av både buss og syklister. Forstmann C.E. Flensborg beskrev i 1902 ankomsten til Kirkjubøur slik: «Kirkebø ligger en god Mils Vej fra Thorshavn paa den anden Side af et højt Fjeld, som altsaa først maa passeres, inden man kan komme ned til Gaarden, der ligger ved Foden af Fjældet lige ved Søen, der her som et smalt Sund skiller Strømø fra Hestø og Waagø.» Historie. Kirkjubøurs historie anses for å gå tilbake til vikingtiden på Færøyene. Etter at Færøyene ble kristnet av Sigmundur Brestisson i år 999, fantes det to kirker på øyene. Disse lå på Skúvoy og ved Sandur. Muligens stammer en tredje kirke, som ligger i Kirkjubøur, fra denne tiden. Murrester fra "Úti á Líkhúsið" («ute ved likhuset») i Kirkjubøur kan ha vært denne tredje kirken, men nye teorier sier at disse restene kommer fra den påbegynte Sankt Brandanuskirken fra 1420. I alle fall etablerte Den katolske kirke seg på Færøyene, og fra år 1111 var Færøyene et eget bispedømme med sete i Kirkjubøur, Kirkjubøur bispedømme. Den tilhørende presteskolen hadde stor betydning, og var Færøyenes første og eneste skole frem til reformasjonen på Færøyene i 1538. Den blivende kong Sverre av Norge vokste opp i Kirkjubøur, og gikk ved presteskolen der. På 1200-tallet ble Ólavskirkjan bygd. Den er i dag øyenes eldste kirke som fortsatt er i bruk. Færøyenes mest kjente biskop var Erlendur, fra 1269 til 1308. Han er sannsynligvis den som skrev Fårebrevet ("Seyðabrævið") i 1298, og han satte i gang byggingen av Magnuskatedralen, ment som en ny domkirke, i nettopp Kirkjubøur. Kirkjubøur skal en gang ha bestått av rundt 50 hus, men de fleste av disse ble ødelagte i en storm som raset en gang på 1400- eller 1500-tallet. Med reformasjonen ble stiftet og presteskolen nedlagt. Den katolske kirkens tid var forbi, og all dens eiendom (omtrent 40 prosent av øyenes areal) ble lagt under kronen. Magnuskatedralen. Magnuskatedralen kalles av færøyinger fleste for «"Múrurin"» («Muren»). Domkirken ble oppført omkring år 1300 under biskop Erlendurs tid. Bygningen er 26,5 meter lang, 10,8 meter bred, og 9 meter høy. Murene er 1,5 meter tykke. Det er dog uklart om Magnuskatedralen noen gang ble ferdigstilt. I alle fall er den høygotiske katedralen i dag en ruin som Færøyene har bedt om å få på UNESCOs verdensarvsliste. Ruinen har verken tårn, vinduer eller tak. Dermed er den konstant utsatt for det harde færøyske klimaet. En grunnleggende renovering er gjennomført, og man vurderer å dekke ruinens vindusåpninger med glass. Ólavskirkjan. Ólavskirkjan var opprinnelig dedikert til Jomfru Maria, senere til Olav den hellige. Derfor heter kirken nettopp "Ólavskirkjan" («Olavskirken»). Ólavskirkjan er landets eldste kirke som enda er i bruk, og var Færøyenes domkirke under den katolske tiden. Bygningen ble oppført på 1200-tallet, er 21,8 meter lang, og 7,5 meter bred. Tårnet ble oppført i 1855. Kirken ble ombygd i 1874, og mye av den opprinnelige utsmykningen forsvant. Det var V.U. Hammershaimb og Hannes Finsen (Niels Ryberg Finsens far og fogd på Færøyene), som så til at takstolene fra Kirkjubøur, sammen med andre klenodier havnet på Nationalmuseet i København. I 2002 ble denne skatten gitt tilbake til Færøyene, og kan nå betraktes på Færøyenes nasjonalmuseum. Altertavlen i kirken er malt av Sámal Joensen-Mikines. Kirkjubøargarður. Kongsgården i Kirkjubøur kalles Kirkjubøargarður («Kirkjubøurgården») på færøysk. Navnet kommer av at innehaveren av gården regnes som en kongsbonde. De eldste delene av våningshuset stammer fra 1000-tallet, og kalles "roykstovan" («røykrommet»). I dag er "roykstovan" og "stokkastovan" et museum, men familien Patursson, som tidligere nevnt, bor også i huset. Familien Patursson har bodd på gården siden 1557, og gården drives i dag av 17. generasjon Patursson. Kongsgården regnes som et av verdens eldste fortsatt bebodde trehus. Kongsgården er Færøyenes største gård. Landbruket er en viktig økonomisk faktor i Kirkjubøur, men naturligvis kommer det mange turister fra inn- og utland dit hvert år. "Garðskaffi" er en kafé på stedet, men også "roykstovan" kan leies til fester og andre begivenheter. Kjøtt fra sau og okse kan alltid kjøpes fra gården. Kristian Strøm. Jens Kristian Strøm (født 24. desember 1892, død 10. november 1980) var en norsk skøyteløper og idrettsleder. Strøm representerte Hortens Skøiteklub. Han ble norgesmester 5 år på rad mellom 1916 og 1920. Den internasjonale karrieren ble avbrutt av verdenskrigen 1914-18. Strøm deltok bare i to internasjonale mesterskap, EM og VM i 1914, der han ble nr. 4 og nr. 7. 4. februar 1917 satte Strøm verdensrekord på 5000 m i Trondheim med tida 8.33,7. Kristian Strøm var president i Norges Skøyteforbund 1929–31. Sambandsflokkurin. Sambandsflokkurin ("Sambandspartiet", SB) er et borgerlig politisk parti på Færøyene. Partiet arbeider for utvikling av frisinn, kultur og næringsliv, og støtter først og fremst fortsatt samhørighet med Danmark gjennom Det danske Riksfellesskap. Partiet har ingen fastlagt ideologi, men har tradisjonelt vært å regne som konservativt og tildels liberalt. Sambandsflokkurin ble stiftet i 1906 og har siden vært representert på Lagtinget. I dag ett av de fire jevnstore partiene i færøysk politikk. Kaj Leo Johannesen fra Tórshavn har vært formann i Sambandsflokkurin siden 2004 og statsminister siden 2008, mens Johan Dahl fra Vágur har vært partiets nestformann siden 2007. Politisk plattform. I Sambandsflokkurins første partiprogram uttrykte man at partiet arbeidet for «Bevarelsen af Færøernes nuværende statsretlige Forbindelse med Danmark.» Selv om utgangspunktet er det samme, har partiets politikk forandret seg mye frem til i dag. I dag står det i partiprogrammet at Sambandsflokkurin «har til hovedmål i Riksfellesskapet med Danmark å arbeide for det færøyske folks særegenhet og frisinn.» Fraværet av en bestemt ideologi har gjort Sambandsflokkurin til noe av en sjeldenhet i den færøyske partifloraen, spesielt som ett av de fire største partiene. Partiet har allikevel hele veien vært borgerlig, og har derfor tiltrukket seg både konservative og liberale som har til felles at de ønsker fortsatt tette bånd til Danmark. Partiet fører en forholdsvis liberal økonomisk politikk, har et svært konservativt syn på Færøyenes forhold til Danmark, og har en sosialpolitikk som må betegnes som konservativ og tildels liberal. Historie. Det er ikke lett å fastslå når Sambandsflokkurin ble stiftet, men den 18. august 1906 erklærte 13 av de 22 Lagtingets medlemmer i "Dimmalætting" at de hadde stiftet et politisk parti på Lagtinget, og at de fra da kalte seg «sambandsmenn». Mennene var prost Fríðrikur Petersen, sysselmann Oliver Effersøe, fullmektig Andrass Samuelsen, lærer Jógvan Poulsen, kongsbonde Andreas Weihe, arkivar Anton Degn, sysselmann Klæmint Olsen, kjøpmann Jacob Dahl, bonde Johan C.F. Dam, lærer Niclas J. Djurhuus, lærer Óli Niklái Skaalum, sysselmann Søren E. Müller og sysselmann Thomas J. Petersen. Stiftelsen anses som en reaksjon mot de nasjonalistiske strømningene på Færøyene på slutten av 1800-tallet. Spesielt var nasjonalbevegelsens krav som offisiell anerkjennelse av det færøyske språket noe Sambandsflokkurins stiftere fryktet ville få negative konsekvenser for Færøyenes stilling i det danske riket. Kort tid senere ble Sjálvstýrisflokkurin stiftet som en reaksjon på Sambandsflokkurin. Med dette startet partipolitikken på Færøyene, og det skulle ikke ta lang tid før de to partiene knivet om flertallet i Lagtinget. Prost Fríðrikur Petersen ble valgt til Sambandsflokkurins første formann, og det første partiprogrammet ble skrevet like etter. Fra begynnelsen var Sambandsflokkurin imot færøysk som offisielt språk på øyene, og arbeidet for at dansk fortsatt skulle være språk i blant annet skole, kirke og offentlig administrasjon. Grunnet dette tiltrakk partiet seg naturlig endel lærere, geistlige og embedsmenn, som hadde naturlig interesse av å forsvare danskens stilling. På den andre side tiltrakk Sjálvstýrisflokkurin seg mye av den kulturelle eliten. Språksaken fortsatte å være den viktigste politiske saken helt frem til færøysk ble offisielt språk i 1938. Siden dengang Sambandsflokkurin støttet færøysk som hovedspråk på øyene, men ønsket samtidig å fortsette praksisen med undervisning i dansk i folkeskolen. Ved folkeavstemningen om selvstyre i 1946 fikk ja-siden et knapt flertall, noe som sendte sjokkbølger igjennom Sambandsflokkurin. Imidlertid ble ikke resultatet godkjent av den danske regjeringen, men øyene fikk utvidet selvstyre med Hjemmestyreloven av 1948. Formann i Sambandsflokkurin siden 1924, Andrass Samuelsen, stiftet deretter regjering og ble Færøyenes første statsminister ("løgmaður"). Samuelsen gikk samtidig av som partiformann og ble etterfulgt av Johan Poulsen. Samuelsens regjering ble likevel sittende til 1950, da partifellen Kristian Djurhuus tok over. Djurhuus måtte gå av i 1958, men ble igjen statsminister fra 1968 til 1970. 1970-årene ble dominert politisk av sosialdemokratiske Atli Dam, men i 1981 ble Sambandsflokkurins Pauli Ellefsen statsminister. Ellefsen hadde da ledet partiet siden 1974, og satt frem til 1990, da Edmund Joensen tok over. Joensen og Sambandsflokkurin fikk gode valgresultater i etterkant av den økonomiske krisen tidlig i 1990-årene (største parti ved lagtingsvalget 1994), og Joensen kunne derfor stifte regjering i 1994. Ved lagtingsvalget 1998 opplevde partiet derimot en tilbakegang på to mandater, ble redusert til fjerde største parti, og måtte forlate regjeringskontorene til fordel for selvstyrepartiene. Selv om partiet ble størst i Lagtinget i 2002, under ledelse av Lisbeth L. Petersen, ble ikke partiet med i noe regjeringssamarbeid. Sambandsflokkurin gikk inn i regjering sammen med Fólkaflokkurin og Javnaðarflokkurin i 2004, med Jóannes Eidesgaard fra Javnaðarflokkurin som statsminister. Kaj Leo Johannesen ble formann i Sambandsflokkurin samme år, men gikk ikke inn i regjeringen. Samarbeidet mellom partiene brøt sammen i 2008. Senere samme år måtte Javnaðarflokkurin allikevel erstatte Miðflokkurin og Tjóðveldi med sine to tidligere samarbeidspartnere, og Kaj Leo Johannesen ble statsminister. Johannesen fortsatte som statsminister i en mindretallsregjering mellom Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin fra 2011, etter at Fólkaflokkurin brøt ut som følge av uoverensbestemmelser om den økonomiske politikken. Stilhistorie (kunst). Stilhistorie er den historiske utviklingen av "stilmessige uttrykk" eller "stilarten" som har vært mellom og innenfor de kunsthistoriske– og de arkitektoniske periodene. Stilhistorien er et redskap til å datere kunstverk og bygninger og til å skille mellom kunstnere og regioner. Hver periode har visse stilmessige kjennetegn som skiller den fra andre perioder, men vanligvis skjer det en utvikling i stiluttrykk også innenfor perioden. En og samme kunstner kan også lage kunstverk med forskjellige stilmessige uttrykk som kan plasseres i ulike perioder. Udyret Frankenstein. "Udyret Frankenstein" er en britisk film fra 1967, regissert av Terence Fisher, fra produksjonsselskapet Hammer Horror. Peter Cushing spiller rollen som «Dr. Frankenstein» og Susan Denberg hans nye kreasjon. Thorley Walters har også en rolle i filmen. Filmen er etterfølgeren til "Frankensteins hevn" og ble etterfulgt av "Frankenstein Must Be Destroyed" tre år senere. Historien. «Dr. Frankenstein» får tak i kroppen til en død ung kvinne, «Christina». Han bringer kroppen til liv ved å bruke sjelen til en nylig henrettet ung mann. Minnene til den unge mannen er fortsatt intakt, og hun begynner å drepe mennesker hvis falske beskyldninger ledet til den unge mannens henrettelse og død. Halvdan Nielsen. Halvdan Nicolaus Nielsen (født 26. mars 1874, død 21. juni 1952) var en norsk skøyteløper. Under et stevne på Saltsjöbanan i Stockholm 13. februar 1893 ble Nielsen den første som noterte seg for en tid på under 20 minutter på 10 000 m – 19.47,4. Under VM på samme bane året etter ble han nr. 2 på de to lengste distansene. Han gikk da 10 000 m på 19.43,8, men ble slått av Jaap Eden med over et halvt minutt. Nielsen gikk først for Kristiania Sportsforening, men meldte seg seinere inn i Tjalve. Frøyhavet. Frøyhavet er et lite havstykke i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Havstykket ligger nordvest for øya Frøya og sør for de nå fraflyttede fiskeværene Kya og Homlingsvær. Frohavet. Frohavet er havområdet mellom Fosenhalvøya og Froan i Sør-Trøndelag. I sørvest grenser det til Frøya, i sørøst til Bjugn og i øst, nord for øya Melsteinen, til Åfjord kommune. I den senere tid har "Frohavet" blitt aktuelt som deponi for CO2. Chiaroscuro. a>»" fra 1625-1650 er et eksempel på dette. a>"» fra 1599-1600. Legg merke til lyset som kommer inn fra høyre og opplyser hovedpersonen i bildet. Et eksempel på "chiaroscuro". Chiaroscuro, kjellerlys eller clair-obscur (fransk for «lys-dunkel») er en maleteknikk som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke i et maleri. Chiaroscuro betyr bokstavelig talt «lys-dunkel», fra de italienske ordene "chiaro" (fra latin, "clarus") og "oscuro" (fra latin, obscurus). Betegnelsen ble først benyttet i 1686, men skal ha vært oppfunnet av Leonardo da Vinci. Clair-obscur, den franske bruken av betegnelsen, ble introdusert av kunskritikeren Roger de Piles på 1700-tallet. Et av de første malerier der chiaroscuro ble tatt ibruk, er Leonardos «De hellige tre kongers tilbedelse» fra 1481, som henger i Uffizi-galleriet i Firenze. Videre bruk av betegnelsen er "chiaroscurotresnitt", brukt for å beskrive farget tresnitt trykt med forskjellige plater som bruker blekk med forskjellig farge, og "chiaroscurotegninger", brukt for tegninger på farget papir med tegning i mørk farge og hvitt høylys. Opprinnelse i chiaroscurotegning. Chiaroscuro hadde sin opprinnelse under renessansen som tegning på farget papir, hvor kunstneren virket ut fra denne egenfargen mot lyset, med hvit gouache, og mørket, med blekk, gouache (opak/dekkende vannfarge) eller akvarell (transparent vannfarge). Denne teknikken baserte seg i sin tur på tradisjoner innen illuminerte manuskripter på vellum dynket i fiolett fargestoff med opprinnelse fra sent i det romerske imperiet. Chiaruscurotresnitt begynte som imitasjoner av denne teknikken. Når man diskuterer italiensk kunst, er begrepet noen ganger brukt i omtale av malte bilder i monokrome eller to farger, mer generelt kjent på engelsk fra den franske språklige ekvivalenten, grisaille. Begrepet utvidet seg tidlig i betydningen å være en samlebetegnelse på alle sterke kontraster i billedliggjøring av lys og mørke i kunsten, som nå er den primære betydningen av begrepet. Chiaroscuromodellering. Den mer tekniske bruken av begrepet chiaroscuro er effekten å modellere lys i malerier, tegninger eller trykk, hvor tredimensjonalt volum er foreslått ved nyanseverdien av farge og den analytiske divisjonen av lyse og mørke former – ofte kalt skyggelegging. Oppfinnelsen av disse effektene i vesten, "skiagraphia" eller "skygge-maleri" for grekerne i antikken, var tradisjonelt tilskrevet den berømte athenske maleren fra ca. år 500 før Kristus, Apollodoros. Selv om nesten ingen malerier fra den greske antikken finnes i dag, kan forståelsen av effekten av modellering av lys fortsatt bli sett i mosaikken fra sent på 400-tallet før Kristus, hos malere som Pella i Makedonia, spesielt i hjortejakten, i huset til bortførelsen av Helena, der man kan se inskripsjonen 'gnosis epoesen', som kan oversettes til 'lyset gjorde det'. a>. Legg merke til hvordan lyskilden i midten lyser alene opp hele bildet, og hvordan lysstyrken avtar etter avstand. Teknikkens oppblomstring. Teknikken ble deretter benyttet av Tintoretto, Veronese og deres mange etterfølgere. Den når sitt høydepunkt i barokken, spesielt på 1600-tallet. Rembrandt er berømt for denne malemåten. Det er også Giovanni Baglione, og Caravaggio, som var avgjørende i utviklingen av "Tenebroso", en form for dramatisk chiaroscuro. Tenebroso ble særlig brukt i Spania og Napoli under spansk herredømme, eksempelvis av Jusepe de Ribera og hans etterfølgere. Adam Elsheimer, tyskeren som oppholdt seg i Roma, lagde mange nattmotiver med bål og måneskinn. Motiver med stearinlys, muligens inspirert av Caravaggio og Elsheimer, var en spesialitet i Utrecht-skolen, også kjent som de tyske "Caravaggisti", Caravaggios etterfølgere, som for eksempel Hendrick Terbrugghen. Senere malere som ofte brukte stearinlys som lysskilde, var Georges de la Tour og Trophime Bigot i Frankrike, og Joseph Wright of Derby i England. Maleriet «"Et eksperiment med en fugl i en luftpumpe"» ("An Experiment on a Bird in an Air Pump ", se venstre bilde) er et godt eksempel. Grisaille. Malemåten må ikke forveksles med grisaille som er en variant med gråtoner i stedet for farger. I noen av chiaroscurobildene er motivet først lagt som grisaille, og deretter fargelagt med lasering. Anathon Aall. Anathon August Fredrik Aall (født 15. august 1867 i Nesseby, død 9. januar 1943 i Oslo) var en norsk filosof og psykolog. Han var professor ved Det kgl. Frederiks Universitet, nå Universitetet i Oslo 1908–1937. Aall var sønn av sogneprest Nils Anton Aall (1833–96) og Mathilde Susanne Dahl (1842–1910), og var den nest eldste av ni søsken. En yngre bror var overrettssakfører Herman Harris Aall, og den yngre søsteren Maren ble gift med Kristian Birch-Reichenwald Aars, som var statsstipendiat i filosofi. Selv ble han i 1899 gift med Cathrine Antonie Langaard (1863–1926). Aall ble gift annen gang i 1928, med Lily Weiser-Aall. Aall gikk ut av gymnaset i Stavanger i 1886. Deretter studerte han teologi og filosofi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania (Oslo), og ble cand. theol. 1892. I 1891 vant han Kronprinsens gullmedalje. Mellom 1893 og 1895 studerte han kirkehistorie, filosofi og psykologi i Berlin, Leipzig og Paris, og besøkte Roma, London og København. Han ble dr. philos. i 1896 på avhandlingen «Der Logos, I». I 1898 konkurrerte han om et professorat i kirkehistorie ved Det kgl. Frederiks Universitet, men hans teologiske standpunkt ble ansett altfor radikalt. I 1902 begynte Aall som gymnaslærer, men reiste snart til Tyskland, og tok tysk doktorgrad i Halle 1903 med «Zur Frage der Hemmung bei der Auffassung gleicher Reize». Samme år ble han dosent i Halle. I 1908 ble han utnevnt til professor i filosofi i Kristiania med filosofisk propeudetikk og eksperimentell psykologi som spesialitet, og forble i professoratet inntil han tok avskjed i 1937. Aall tok opp igjen et tidligere forslag om å opprette et psykologisk institutt ved Det kgl. Frederiks Universitet. I 1909 gikk departementet med på å godkjenne opprettelsen av et slikt institutt, med en årlig bevilgning på kr. 500 (se Teigen, 2004), og vi fikk dermed det første psykologiske institutt i Norge. Som tenker gjennomgikk Aall en ganske dramatisk forvandling fra teolog til tilhenger av britiske empirister som John Stuart Mill og Herbert Spencer. I vitenskapelig arbeid ga dette seg utslag i at han beveget seg fra teologiske spekulasjoner til positivistisk orientert eksperimentalpsykologi. I tråd med dette mente også Aall, i tråd med vanlige synsmåter i vår tid, at psykologien er en naturvitenskap, og må være biologisk orientert (se Korsvold, 2001). Aall deltok på kongressene for eksperimentell psykologi i Giessen i 1904 og i Frankfurt am Main i 1908. I 1905 holdt han en serie forelesninger om Henrik Ibsen i København. Han var ellers medlem av Videnskapsselskapet i Kristiania og av Gesellschaft für experimentelle Psychologie. Thailandsk baht. Baht (บาท) er valutaen i Thailand. 1 baht = 100 satang. Valutakoden er THB. I Thailand brukes ofte tegnet «฿» som en forkortelse, f.eks. «฿ 100» betyr «100 baht». «H»en i ordet «baht» indikerer at den forestående «A»en skal være lang; baht skal derfor uttales som [ba:t], ikke [bat]. Roger Strøm. Roger Strøm (født 28. juli 1966 i Sandefjord) er en norsk tidligere skøyteløper. Strøm var Norges beste skøytesprinter på 1990-tallet. Hans beste sesonger var fra 1994 til 1997. Under OL på Hamar i 1994 ble han nr. 7 på 1000 m, men falt på 500 m. Hans beste plasseringer i internasjonale mesterskap var nr. 2 i sprint-VM på Hamar i 1997 og nr. 3 og nr. 2 på 500 m i VM enkeltdistanser i 1996 og 1997. Han har i alt 15 norgesmesterskap – seks på 500 m, to på 1000 m og sju sammenlagt sprint. Han satte tre ganger norsk rekord på 500 m og to ganger på 1000 m. Han var første nordmann under 37 sekunder på 500 m og første nordmann under 1.15 på 1000 m. Strøm representerte Sandefjord Skøiteklub, Hovden Sportsklubb og Idrettsforeningen Fram, Larvik. Averroës. Averroës (Utsnitt av et maleri av Andrea Bonaiuto; 14. århundre) Averroës (arabisk: ابوالوليد محمد بن احمد بن محمد بن رشد Abū l-Walīd Muhammad ibn Ahmad ibn Muhammad ibn Rushd; også "Averroes" eller "Averrhoës" eller ganske enkelt "Ibn Rushd") (født 1126 i Córdoba, død 11. desember 1198 i Marrakech) var en spansk-marokkansk filosof, lege og mystiker. Averroës er sammen med Avicenna den vi har å takke for at mange av antikkens skrifter og dermed mye av dens tankegods har blitt brakt videre til våre dager. Han skrev en medisinsk encyklopedi og utlegninger av nesten alle verkene til Aristoteles. I den kristelige skolastikken ble han bare kalt for «kommentatoren» på samme måte som Aristoteles bare ble kalt «filosofen». Bethesda Softworks. Bethesda Softworks LLC er et selskap som utvikler og utgir data- og videospill. Det ble grunnlagt av Christopher Weaver i Bethesda, Maryland i 1986. I dag er Bethesda Softworks et underfirma av ZeniMax Media Ltd., og lokalene ligger i Rockville, Maryland. Selskapet er mest kjent for rollespillserien "The Elder Scrolls", samt Fallout 3 og. Nordmørsposten. "Nordmørsposten" var en dagsavis som ble utgitt i Kristiansund i Møre og Romsdal. Avisa var en fortsettelse av "Romsdalsposten" og fikk nytt navn like før Dagbladet gikk inn på eiersiden i 1986. Nordmørsposten var et resultat av Dagbladets satsing på mindre lokalaviser landet rundt i et forsøk på å styrke sin lokale tilstedeværelse. I alt brukte Dagbladet 25 millioner kroner på avisa, inkludert kraftig subsidiering av både abonnement og annonser. Dagbladet gav imidlertid opp satsingen og Nordmørsposten ble lagt ned i 1990. Dagbladet solgte størsteparten av sin avisportefølje til det da nyetablerte Orkla Media. Historie. Avisa kom ut første gang i 1876 og var opprinnelig en Venstre-avis. I 1936 fusjonerte den med Kristansundsposten. Avisa kom ut i fullformat fram til 1982, da den gikk over til tabloidformat. Avisa var lenge Kristiansunds største avis men ble i 1960 forbigått av Apresse-avisa Tidens Krav (etablert i 1906). Det var relativt liten opplagsmessig forskjell mellom de to avisene fram til 1972, før avstanden skjøt fart. Avisa byttet navn til Nordmørsposten 31. mai 1986. Siste utgave kom ut 27. oktober 1990. Det kan virke uforståelig at en avis med navn Romsdalsposten kom ut i Kristiansund, som ligger på Nordmøre. Forklaringen er at da avisen ble etablert, het fylket Romsdals amt, og Kristiansund var den største byen i amtet. Ansvarlig redaktør. Redaktører i Nordmørsposten og dens forløpere. Alfred Jules Ayer. Sir Alfred Jules Ayer (født 29. oktober 1910, død 27. juni 1989), bedre kjent som A.J. Ayer, var en britisk filosof kjent for sitt forsvar av logisk positivisme. Ayer var professor ved University College London fra 1946 til 1959, da han ble ansatt ved Oxford University. Synnøve Lie. Synnøve Lie (født 22. august 1908, død 9. juli 1980) var en norsk skøyteløper. Sammen med to andre kvinner fra Oslo Skøiteklub – Undis Blikken og Laila Schou Nilsen – var hun en pioner i norsk og internasjonalt hurtigløp for kvinner. Hun tok bronse i det første uoffisielle verdensmesterskapet for kvinner på Frogner stadion 5.-6. februar 1933, og ble nr. 2 og 3 i 1933 og 1934. I det første offisielle VM i Stockholm i 1936 ble hun nr. 3, i 1937 nr. 2 og i 1938 nr. 3. Hun har ett norgesmesterskap (1933). Lie satte verdensrekord i alt fem ganger – to ganger på 500 m, to ganger på 1000 m og en gang på 1500 m. Christian Lassen. Christian Lassen (født 22. oktober 1800 i Bergen, død 8. mai 1876 i Bonn) var en norsk-tysk orientalist. Han studerte i Heidelberg (1820) og Bonn (1821), der han ble innviet i studiet av indiske språk av August Wilhelm von Schlegel. 1824–26 besøkte han London og Paris; blant annet bistod han Eugène Burnouf i dennes arbeid med "Essai sur la Pali" (1826). Tilbake i Bonn studerte han arabisk og tok doktorgraden. 1830 ble han ekstraordinær og 1840 ordinær professor i gammelindisk litteratur ved universitetet i Bonn. Han forble ved universitetet resten av sitt liv, selv om svakt syn og til slutt blindhet satte en stopper for lærevirksomheten. 1829–31 utga han sammen med Schlegel en kommentert utgave av "Hitopadeia". Denne utgivelsen markerer begynnelsen på det kritiske studiet av litteratur på sanskrit. Samtidig hjalp han Schlegel med å utgi og oversette begynnelsen av eposet "Ramãyaza" (1829–38). 1832 utga han teksten til første akt av Bhavbhutis drama "Mãlatimãdhava" og en fullstendig utgave av "Sankhya-kãrika", med en latinsk oversettelse. I 1837 fulgte hans utgave og oversettelse av Jayadevas lyriske drama "Gitagovinda" og hans "Institutiones linguae Pracriticae". Hans "Anthologia Sanscritica", som kom ut samme år, inneholdt flere til da uutgitte tekster, og gjorde mye for å stimulere studiet av sanskrit ved tyske universiteter. I 1846 ga han ut en forbedret utgave av Schlegels tekst oversettelse av "Bhagavad Gita". Etter at Burnoufs "Commentaire sur le Yacna" kom ut i 1833, vendte Lassen også sin oppmerksomhet mot språket zend og mot iranske studier generelt. I "Die altpersischen Keilinschriften von Persepolis" (1836) avslørte han den gammelepersiske kileskriftens karakter, en måned før Burbourfs "Mémoire" om samme emne. I 1845 utga han en samling av alle til da kjente gammelpersiske kileskriftinskripsjoner. Han var også den første som klarte å dechiffrere de nyoppdagede baktriske myntene, som skaffet ham materiale til "Zur Geschichte der griechischen und indoskythischen Könige in Bakterien, Kabul, und Indien" (1838). 1847–1861 ga han ut sitt hovedverk, "Indische Altertumskunde" i fire bind, som inneholder alt som kunne finnes i lokale og utenlandske kilder om Indias politiske, sosiale og intellektuelle utvikling. Fylkesvei 113. Fylkesvei 113 (Fv113) går mellom Borge kirke og Selbak i Fredrikstad. Veiens lengde er 3,2 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Ida M. Tarbell. Ida Minerva Tarbell (født 5. november 1857, død 6. januar 1944) var en amerikansk forfatter og journalist. Som journalist var hun kjent som en av de ledende "muckrakers" (møkkagraverne). Hun var kjent for sin undersøkende journalistikk knyttet til oljeselskapet Standard Oil Company. Hun skrev en artikkelserie i 19 deler fra november 1902 og fram til oktober 1904. Artiklene var samlet og publisert som "The History of the Standard Oil Company" i 1904. Artikkelserien var viktig i prosessen fram mot oppsplittingen av Standard Oil i 1911. Andre bokutgivninger: "Life of Abraham Lincoln" (1900), "The Business of Being a Woman" (1912), "The Ways of Women" (1915), biografier om Elbert H. Gary (1925) og Owen D. Young (1932), "The Nationalizing of Business, 1878–1898" (1936), og selvbiografien, "All in the Day's Work" (1939). Hun døde av lungebetennelse i 1944, 86 år gammel. Willard van Orman Quine. Willard van Orman Quine (født 25. juni 1908, død 25. desember 2000) var en amerikansk filosof, matematiker og logiker, professor ved Harvard University fra 1948. Hans bidrag til filosofien er innen den analytiske tradisjonen, spesielt den formelle logikken i grenselandet mellom filosofi, matematikk og semantikk. Han fikk sin høyere utdannelse fra Oberlin College og Harvard University. Hartvig Marcus Lassen. Hartvig Marcus Lassen (født 9. august 1824 i Bergen, død 8. august 1897) var en norsk litteraturhistoriker og redaktør. Han var Christian Lassens nevø. 1842 ble han student, og var en tid lærer ved Nissens pikeskole i Christiania. 1857–91 var han redaktør for «Skilling-Magazin til udbredelse af nyttige kundskaber», av tidsskriftet «Folkevennen» og avisen «Folkebladet». Fylkesvei 116. Fylkesvei 116 (Fv116) går mellom Skjønnerød i Fredrikstad og Eskelund i Råde. Veiens lengde er 22,4 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Laila Schou Nilsen. Laila Schou Nilsen (født 18. mars 1919 i Vestre Aker, død 30. juli 1998 på Lanzarote) var en norsk skøyteløper, alpinist og tennisspiller. Sammen med to andre kvinner fra Oslo Skøiteklub – Undis Blikken og Synnøve Lie – var hun en av pionerene i norsk og internasjonalt hurtigløp for kvinner. Hun tok i alt 101 NM-gull. Hun representerte idrettsklubbene Grefsen Tennisklubb og Njård (tennis), Grefsen IL (håndball) og Oslo Skøiteklub (skøyter). Skøyter. Hun vant et uoffisielt verdensmesterskap for kvinner på Frogner stadion i 1935, bare 15 år gammel, og hun ble verdensmester i Davos i 1937 og i Oslo i 1938. Under VM i Davos 30.-31. januar 1937 vant hun som syttenåring alle fire distanser og satte fire verdensrekorder (500 m, 1000 m, 3000 m og 5000 m). Rekorden på 500 m (46,4) sto helt til den ble sletta av Tamara Rylova på Medeo-banen i Alma Ata i 1955. Hun hadde også verdensrekord på 1500 m fram til 1950. Laila Schou Nilsen ble norgesmester på skøyter i 1935, 1937, 1939 og 1940. Alpint. Ettersom skøyteløp for kvinner ikke var på OL-programmet i vinter-OL 1936, så 16-åringen seg om etter andre idretter hun kunne komme til OL i. Valget falt på alpint, der hun også hadde gode resultater nasjonalt, men ikke internasjonalt. Men intensiv trening like før OL ga resultater; hun vant bronse i den alpine kombinasjonen, der hun vant utfordelen av konkurransen. I NM vant hun den alpine kombinasjonen i 1939, 1946 og 1948. I tillegg vant hun gull i slalåm i 1939, 1947 og 1948; i utfor i 1939, 1940, 1946 og 1948. Tennis. Mellom 1939 og 1961 vant hun single-klassen og kongepokalen i tennis utendørs tolv ganger, men sin første NM-tittel tok hun allerede i 1937 da hun vant i både dame-double og mixed-double. I tillegg til de individuelle titlene, vant Schou Nilsen en rekke double- og mixed double-titler samt elleve lag-gull. I alt har hun 85 NM-titler i tennis. Håndball. Hun var også på det norske landslaget i håndball, og spilte tolv landskamper fra 1946 til 1957. Den siste landskampen ble spilt mot Danmark i København, der Schou Nilsen samtidig deltok i det skandinaviske mesterskapet i tennis. Med håndballaget til Grefsen IL var hun med på å ta fire NM-gull, 1946–1948 og 1951. Motorsport. Schou Nilsen deltok i Rally Monte-Carlo fire ganger fra 1961 til 1964. Egebergs ærespris. Hun ble tildelt Egebergs ærespris for 1936 for «fremragende prestasjoner i ski og skøiter og utmerkede prestasjoner i tennis». Styre og verv. I 1962 ble Schou Nilsen valgt til leder av Norges Håndballforbund. Hun ble dermed den første kvinnelige leder i et av norsk idretts særforbund. Samtidig var hun også håndballdommer. Stemmebånd. Stemmebåndene er to bånd som strekker seg horisontalt gjennom strupehodet. Når luft fra lungene passerer stemmespalten, som er mellomrommet mellom stemmebåndene, oppstår det lyd, hvis bestemte krav er oppfylt. F.eks. må ikke stemmebåndene være for hardt strammet, og de må være fuktige. Barns stemmebånd er tynne og slanke, derfor har de lysere stemme enn voksne. Når gutter kommer i stemmeskiftet, vokser stemmebåndene og blir tykkere og lengre. Da blir stemmen mørkere. Aldehyd. Navngivning. Aldehyder kan navngis på to måter: ved å tilføye endelsen -al til navnet på det tilsvarende alkan, alken eller alkyn; eller ved å tilføye -karbaldehyd til navnet på forbindelsen, hvor aldehydgruppen er skiftet ut med H. Et eksempel på det første er metanal, CH2O, som er navngitt ut fra metan, CH4, et eksempel på det andre er sykloheksankarbaldehyd, "c"-C6H11CHO, som er navngitt ut fra sykloheksan. Fysiske egenskaper. Karbonylgruppen er polar, hvilket gjør at aldehyder smelter og koker ved høyere temperatur enn de tilsvarende alkaner, og at de er mer oppløselige i vann. Fremstilling. Ved oksidasjonen kreves spesielle forhold for å unngå oksidasjon til syre. Dette gjøres som regel under vannfrie forhold. Keto-enol tautomeriseringen. Aldehyder med et eller flere α-H'er, dvs. H-atomer på karbonatomet ved siden av karbonylgruppen, kan tautomerisere til enoler, enten syre- eller basekatalysert. Enoler og særlig de tilsvarende anioner, enolater, er nukleofile på α-C'et. α-H'et har en pKa-verdi på 20 i enkle aldehyder. Påvisning. Aldehyder kan påvises ved at de reagerer med Tollens reagens, Fehlings væske og 2,4-dinitrofenylhydrazin. De to første reaksjonene bygger på aldehydgruppas sterkt reduserende virkning, mens den siste baserer seg på at et vannmolekyl lett blir avgitt ved kontakt med "2,4-di". I første tilfelle reduseres sølvioner til fritt sølv, som danner et sølvspeil på innsiden av testglasset. I Fehlings væske reduseres kobber[II]ioner i basisk løsning til rødt kobber(I)oksid. Ved bruk av "2,4-di"-reagenset, som også reagerer positivt med ketoner, blir resultatet et gult, fast stoff. Aldehydliknende egenskaper hos karbohydrater. Monosakkarider karakteriseres gjerne som enten "aldoser" eller "ketoser", ettersom de i opprinnelig ble tillagt enten en aldehydgruppe eller en keto-gruppe. Imidlertid viser det seg at både aldoser og ketoser reagerer med Fehlings væske, noe som etter teorien bare skulle gjelde aldehyder, ikke ketoner. Forklaringen ligger i at den opprinnelige strukturmodellen for monosakkarider var en forenkling av en kompleks situasjon, som skyldes nærheten av karbonylgruppa (plassert innen aldehyd- eller ketogruppa) til en serie hydroksylgrupper. Karbonylgruppa og hydroksylgruppene påvirker hverandre gjensidig og fører til en ringdannelse ved at det dannes et hemiacetal eller et acetal. Poseidon. Poseidon regjerer i sentrum av den engelske byen Bristol, tidligere den største havnen i England utenfor London. Poseidon (gresk Ποσειδῶν) var i gresk mytologi gud for havet og elvene. Han var også gud for jordskjelv og hestene. Sjømenn tilba ofte Poseidon om trygg seilas og man ofret ofte hester til havet for hans ære. Skipsgraver av stein og delfinen forbindes med Poseidon. Poseidon var sønn av Kronos og Rhea og bror til Zevs og Hades, ektemake til Amfitrite. Poseidon delte verden med sine to brødre. Akkurat som Zevs hadde han mange erotiske eskapader utenfor ekteskapet og er far til mange barn. Poseidon tilsvarer Neptun i romersk og etruskisk mytologi, henholdsvis Neptunus og Nethuns. Forhistorie. I den sjøavhengige mykenske kulturen er Poseidons viktighet tilsvarende Zevs om overlevende Linear B-steintavler er en indikasjon. Navnet PO-SE-DA-WO-NE (Poseidon) med større frekvens enn DI-U-JA (Zevs). En kvinnelig variant, PO-SE-DE-IA, er også funnet og som indikerer eksistensen av en nå glemt gemalinne-guddom. Tavler fra Pylos viser opptegnelser av offervarer som var utsendt for «De to dronninger og Poseidon» og til «De to dronninger og Kongen» og trekker mysteriet videre. Den mest opplagte identifikasjonen for de to dronninger er Demeter og Persefone (eller to tilsvarende forgjengere), som ikke ble assosiert med Poseidon i senere perioder. Poseidon er allerede identifisert som «Jordrysteren» – E-NE-SI-DA-O-NE i det mykenske Knossos, en mektig attributt hvor jordskjelv hadde fulgt sammenbruddet av den minoiske palass-kulturen. Demeter og Poseidons navn er sammenfestet på en Pylos-tavle hvor de opptrer som PO-SE-DA-WO-NE og DA-MA-TE i sammenhengen med sakral loddtrekning. DA-elementet i begges navn er tilsynelatende forbundet med en indoeuropeisk rot som forholder seg fordeling av land og ære (sammenlign det latinske ordet "dare", å gi). Poseidon kan da bety noe som «landfordeler-herren», tilsvarende ‘Damater’ som «landfordeler-mor». Gitt Poseidons forbindelse med hester og at det indoeuropeiske hjemlandet sannsynligvis lå i innlandet uten direkte forbindelse til sjøen har fått en del forskere til å foreslå at Poseidon opprinnelig var en aristokratisk hestegud som senere i Midtøsten ble assimilert til en guddom tilknyttet sjøen og havet da det greske dagligliv skiftet fra land til sjø. Den tidlige viktigheten av Poseidon kan fortsatt bli sett i Homers "Odysseen" hvor Poseidon heller enn Zevs er den som hovedsakelig styrer begivenhetene. Dyrkelse. a>.I den historiske periode er Poseidon ofte referert til av Enosichthon, Seischthon og Ennosigaios, alle i betydningen «Jordryster». Poseidon var betydelig gud for innbyggerne i flere greske byer: I Athen var han andre gud i viktighet kun etter Athene; mens i Korint og i mange av byene i den greske kolonien Magna Graecia (sørspissen av Italia) var han hovedguden for disse "polis" (byene). I følge Pausanias var Poseidon den ene av de gudene som beskyttet orakelet i Delfi før olympieren Apollon tok over. Apollo og Poseidon arbeidet tett sammen i de mange greske kongedømmer, eksempelvis skaffet Apollon dem bemyndigelsen til å gå inn og ut av Delfi, mens Poseidon voktet over dem på deres ferd og sørget for rolig sjøfart på veg til helligdommen. Xenophens "Anabasis" beskriver en gruppe av krigere fra Sparta som synger en hymne for Poseidon som vanligvis var forbeholdt Apollon. Som Dionysos og menadene (bacchanter) kunne også Poseidon skape visse former for mentale forstyrrelser. En tekst fra Hippokrates forteller at havguden kan bli belastes for visse former for epileptiske anfall. Sjøfolk ba til Poseidon for trygg sjøfart og noen ganger druknet de hester som offer. I kunsten. Poseidons vogn ble trukket av hippocampus eller sjøhester. Han ble også assosiert med delfiner og lysteren eller treforken, et fiskeredskap med tre tinder (trident) som han gjorde havet opprørt med. Han hadde festningen sin, laget av koraller og edelsteiner, på bunnen av havet og var omgitt av mange vesener, blant annet nereidene, noen vakre havfruer, hvorav en av dem, Amfitrite, var hans hustru. I Roma. Neptun var dyrket av romerne hovedsakelig som en hestegud, Neptune Equester, beskytter av hesteveddeløp. Han hadde et tempel i nærheten av hesteveddeløpsbaner i Roma, bygget i år 25 f.Kr., Circus Flaminius, foruten også et på Campus Martius. Kun på den 23. juli ble Neptunalia sett på det sistnevnte tempelet. Fødsel og barndom. Poseidon var sønn av Kronos og Rhea. Som sine brødre og søstre, unntatt Zevs, ble Poseidon svelget av sin far, men ble gulpet opp og berget av Zevs som tvang Kronos til å kaste opp de barna han hadde spist. Zevs og hans brødre og søstre, sammen med Hecatonchires, gigantene og kyklopene overmannet de Kronos og de andre titanene. I følge andre varianter ble Poseidon oppdratt av telchinene på Rhodos tilsvarende som Zevs ble oppdratt av korybantene på Kreta. Da verden ble delt i tre fikk Zevs jorda og himmelen, Hades underverden og Poseidon havet. Elskov. Poseidons hustru var Amphitrite, datter av Nerevs og Doris. Poseidon ble forelsket i Pelops, en vakker ungdom, sønn av Tantalus, og tok ham til seg og opp til Olympen og gjorde ham til sin elsker, til og med før Zevs gjorde det samme med Ganymede. Som takk for forholdet ga Poseidon ham senere en vogn med vinger som han kunne konkurrere mot Oenomaus for hånden til Hippodamia. Poseidon forsøkte å forføre Demeter, hun rømte fra hans tilnærmelser, skapte seg om til en hoppe slik at hun kunne skjule seg i flokk av hester. Poseidon gjennomskuet forkledningen og skapte seg om til en hingst, fanget og besteg henne. Deres barn ble en hest, Arion, men som hadde evnen å snakke som et menneske. Poseidon hadde en affære med Alope, hans sønnedatter via Cercyon, som han fikk avkommet Hippothoon med. Cercyon forsøkte å forhindre forbindelsen med å begrave sin datter levende, men Poseidon skapte henne om til en kilde, Alope, i nærheten av Poseidon berget Amydone fra en lidderlig satyr og deretter lå med henne selv. Deres barn var Nauplius. En jordisk kvinne ved navn Tyro var gift med Cretheus som hun hadde en sønn med, Aeson, men hun elsket Enipeus, en elvegud. Hun forfulgte Enipeus som avviste hennes tilnærmelser. Poseidon begjærte henne og skapte seg om i Enipeus' forkledning. Fra deres forening ble det født to tvillinger, Pelias og Neleus. Poseidon hadde samleie med Medusa på gulvet i tempelet til Athene. Som straff ble Medusa deretter skapt om til et monster. Da hun senere ble halshugget av helten Perseus ble to barn født fra nakken hennes, Chrysaor og Pegasus. Etter å ha hatt sex med Caeneus oppfylte Poseidon hennes høyeste ønske og skapte henne om til en mann. Andre fortellinger. Poseidon på Götaplatsen i Göteborg i Sverige.Athene ble gudinnen som beskyttet byen Athen etter en konkurranse med Poseidon. De ble enige om de skulle gi byen hver sin gave og deretter skulle innbyggerne velge den gaven som de satte størst pris på. Poseidon slo treforken ned i bakken og kilde sprang opp, men vannet var salt og ikke særlig nyttig. Athene ga dem et oliventre. Innbyggerne eller deres konge Cecrops aksepterte oliventreet, som ga trevare, olje og mat, og med det også Athene som deres beskytter. En tolkning av denne myten er at det kan gjenspeile en kulturkonflikt under den mykenske perioden mellom de innfødte og nykommere. Det kan også bemerkes at byen Athen på høyden av sin makt også var en betydelig sjømakt og en gang beseiret den persiske flåten ved Salamis-øyene i et sjøslag. En annen versjon av den samme myten forteller at Poseidon ga hester til byen. Etter at Poseidon og Apollon hadde fornærmet Zevs ble de sendt til kong Laomedon for å tjene ham. Han satte dem til å bygge en enorm mur rundt byen og lovte å belønne dem godt, et løfte han deretter ikke innfridde. Som hevn for denne forsmedelsen, før den trojanske krigen, sendte Poseidon et sjøuhyre for angripe Troja, men det ble senere drept av Herakles. I "Iliaden" favoriserer Poseidon grekerne og ved flere anledninger tar aktiv del i krigen mot de trojanske styrkene, men han berger Aeneas etter den trojanske prinsen er lagt i bakken avAkilles. I "Odysseen" er Poseidon beskrevet for sitt hat mot Odyssevs grunnet at denne har blindet gudens sønn Polyphemus. Poseidon forhindrer Odyssevs å komme hjem til Ithaka i mange år. Odyssevs blir til og med fortalt at for å unngå Poseidons vrede at det vil kreve ytterligere en sjøreise før han kan nå trygt hjem. I "Æneiden" er Neptun fortsatt irritert og bærer nag mot de vandrende trojanerne, men er ikke så ondskapsfull som Juno, og i den første delen redder han den trojanske flåten fra gudinnens forsøk på å ødelegge den, skjønt hans hovedformål i å gjøre så er hans irritasjon over at Juno har trengt inn i hans tempel. Bjørn Berge. Bjørn Berge opptrer på Notodden bluesfestival 1999 Bjørn Berge (født 23. september 1968 i Sveio) er en norsk gitarist som har etablert seg som bluesartist. Han fikk Spellemannprisen 2001 for albumet "Stringmachine" og Spellemannprisen 2002 for albumet "Illustrated Man". Begge i klassen blues. Berge utga sitt første soloalbum, "Blues hit me", i 1999. Berge har turnert i bl.a. Danmark, Belgia, Nederland, England og Frankrike, og særlig hatt stor suksess i Frankrike. G. E. M. Anscombe. Gertrude Elizabeth Margaret Anscombe (født 18. mars 1919, død 5. januar 2001) (Også bare Elizabeth Anscombe, pennenavn G. E. M. Anscombe) var en britisk analytisk filosof og teolog. Hun studerte under Ludwig Wittgenstein og ble etter hans død en autoritet på og oversetter og medutgiver av hans verker. Anscombe, G. E. M. Else Marie Christiansen. Else Marie Christiansen (født 13. mai 1921 i Tjølling) er en norsk skøyteløper. Christiansen ble nr. 2 i verdensmesterskapet på Marienlyst stadion i Drammen 8.-9. februar 1947. Hun har også to andreplasser fra NM (1947 og 1948). Hun representerte Idrettsforeningen Fram, Larvik. Personlige rekorder. 52,0 – 1.52,4 – 2.51,9 – 6.10,3 – 11.28,6 Jens Nyström. Jens Nyström (født 2. januar 1976 i Skellefteå) er en svensk ishockeyspiller som for tiden spiller på Comet Halden. Han har tidligere spilt for klubber som Växsjö Lakers og Luleå. Han kom til Comet i sesongen 2005/2006, og har siden spilt som back på laget. Mitridates. Navnet Mitridates kommer av den persiske solguden Mithra og det indoeuropeiske da, «å gi», dvs. «gitt av Mithra». Dette navnet ble brukt av en rekke konger, soldater og statsmenn i Lilleasia i oldtiden. Dawn of the Dead. "Dawn of the Dead" er en skrekkfilm fra 1978, regissert av George A. Romero. Dette er oppfølgeren til "Night of the Living Dead" fra 1968, og den følger spredningen av zombier fra den første filmen. Filmen var med på å starte en bølge av splatterfilmer, men fikk også mange positive kritikker fordi den satt fokus på materialismen som hadde bredt seg i USA. Mange regner dette som Romeros beste Dead-film. Filmen ble spilt inn over en periode på fire måneder rundt årsskiftet 1977–1978 på et stramt budsjett på rundt $500 000. Mye av handlingen foregår inne i et kjøpesenter (Monroeville Mall i Monroe, Pennsylvania), og der kunne de bare filme i senterets stengetid (mellom 22:00 og 08:00). De måtte også gjøre et opphold i filmingen i tre uker da senteret hadde pyntet til julehandel, siden de ikke hadde råd til at noen skulle ta dekorasjonene opp og ned hver natt. Men takket være mange kreative løsninger (særlig av Tom Savini på spesialeffektsiden) holdt budsjettet, selv om Romero har kalt innspillingen «et helvete». Filmen er en av de mest innbringende skrekkfilmene (i forholdet budsjett mot total inntjening) gjennom tidene, mye takket være salg utenfor USA. Filmen ble redigert til flere forskjellige versjoner etter hvilket land den skulle selges til. Til Italia (der filmen hadde verdenspremiere) lagde produsent Argento en versjon med mindre karakterbygging og høyere tempo, enn Romeros ferdige produkt som var fylt med humor og satire. Budsjettet ble også økt på papiret til $1,5 millioner for å lokke til seg utenlandske distributører. I 2004 kom det en nyinnspilling av historien. Mye av handlingen er forandret (bl.a. at zombiene først dukker opp i denne filmen), men mange elementer som handlesenteret er beholdt. Romero har fulgt opp denne filmen med "Day of the Dead" og "Land of the Dead". Handling. USA er rammet av en pest som får de døde til å stå opp igjen. Militære og private grupper kjemper mot de døde, som er ute etter å drepe alle levende. De døde er overalt, og gjør særlig byene til dødsfeller for de gjenlevende menneskene. Filmen følger fire mennesker på flukt fra Philadelphia. Det er Francine, Stephen, Roger og Peter. De rømmer fra byen i et nyhetshelikopter (Stephen er pilot) for å søke tilflukt i Canada. På vei må de fylle drivstoff, og de bestemmer seg for å søke tilflukt i et kjøpesenter. De får ryddet senteret for zombier og stengt inngangene. Men Roger blir bitt, og blir skutt av Peter for å hjelpe ham ut av plagene. Men senteret blir omringet av de levende døde, og flyktningene innser at de er stengt inne. Så klarer en gjeng med motorsyklister på rømmen å bryte seg inn, og slipper samtidig inn tusenvis av zombier. Stephen begynner å slåss mot motorsyklistene, isteden for å samarbeide med dem, og blir zombiemiddag. Når så Stephen blir zombie selv, leder han en stor gruppe zombier mot Peter og Francine. De klarer å rømme opp på taket av bygningen til helikopteret, der de får ødelagt Stephen, før de flyr avgårde i det nesten drivstofftomme helikopteret. Alternativ slutt. Istedenfor at Peter og Francine skulle komme seg unna, var originalplanen at når de kom på toppen av kjøpesenteret skulle Peter begå selvmord ved å skyte seg i hodet. Francine skulle så ta livet sitt ved å hoppe opp i rotorbladene på helikopteret. Rulleteksten skulle så vises over de blodige bladene før de sluttet å gå rundt, for å vise at de ikke hadde noen sjanse til å komme unna. Hvorfor denne delen ble kuttet ut er ikke kjent. Jon Herwig Carlsen. Jon Herwig Carlsen (født 15. april 1937) er en norsk sportskommentator og TV-personlighet. Carlsen var ansatt i NRK mellom 1967–2007, og er fremdeles tilknyttet statskanalen som frilanser. Carlsen har kommentert langrenn og skiskyting i hvert eneste OL og VM siden 1970-tallet. Frem til 2008 kommenterte han sammen med Kjell Kristian Rike. En sentral del av sendingene var Carlsens opplesning av limericks. Mange tror nok at «Nordigarden» er Carlsen selv, men det er faktisk et pseudonym som benyttes av Per Nørgaard Sørensen. «Nordigarden» er limerick-leverandør for Jon Herwig Carlsen, på hobbybasis. Samarbeidet begynte så smått i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Sammen har de to gitt ut boken «Poeski for sportsidioter» Før Rike ble langrennskommentator, kommenterte Carlsen som regel grenen sammen med Rolf Hovden. Hans nye kommentatormakker i skiskyting er Andreas Stabrun Smith. Carlsen hadde sin siste sending 18 mars 2012, som var avsluttning av skiskyttersesongen. I flere år kommenterte han skihopp sammen med Arne Scheie. Carlsen har også kommentert ishockey, motorsport (bla. Formel 1), seiling, padling, roing, sykling og curling for NRK, samt vært programleder for sportssendingene i fjernsynet. Under Gullruten 2007 fikk Carlsen og Rike hedersprisen for sin innsats som sportskommentatorer på NRK. I mange år var Carlsen i tillegg til jobben i sportsredaksjonen, NRKs trafikkjournalist, og var ansvarlig for programmet Trafikkposten. Carlsen er oppvokst på Kampen i Oslo, utdannet lærer, og har jobbet som lærer på Kampen skole. Han er også norgesmester i både ishockey og håndball. Foruten jobben som kommentator i NRK, er Carlsen fast speaker når Askers kvinnelag spiller hjemmekamper på Føyka stadion. Kjente sitater. «Det er godt dette er langt unna Norge ellers hadde han landet på grensen!» Da Espen Bredesen tok VM-gull i hopp i Falun i 1993. «La ham få en stav da, mann!» Da Oddvar Brå brakk staven under ski-VM i Oslo i 1982. Med tanke på at alt kan skje under en skistafett. Filippo Juvarra. Juvarras fasade på "Museo D’Arte Contemporanea Castello Di Rivoli" (Museet for moderne kunst) i Rivoli, Torino. Filippo Juvarra, (spansk Felipe Juvara) ble født 7. mars 1678 i Messina og døde 31. januar 1736 i Madrid. Han var en italiensk arkitekt og scenedesigner med en kosmopolitisk synsvinkel. Han var født inn i en håndtverksfamilie som besto av gullsmeder og steinhuggere. Etter grunnleggende læreår på Sicilia flyttet han til Roma, der han studerte arkitektur under Carlo og Francesco Fontana. I 1706 vant Juvarra en konkurranse arrangert av Pave Klemens XI, og han ble da medlem av den prestisjetunge Accademia di San Luca. I 1708 gjorde han sitt første viktige arbeid, hans eneste bygg i Roma; Kapellet "Antamori" i kirken San Gerolamo della Carita. Samtidig designet han flere maskiner for teatere og mekanismer for seremonier og feiringer, da han jobbet som scenedesigner for private teatere. Her nevnes spesielt Kardinal Ottobonis lille teater på Palazzo della Cancelleria, der han designet en ny type teaterrom. Juvarras mest arbeidsintense periode som arkitekt startet i 1714, da han etter et opphold i Messina flyttet til Piemonte. Der utnevnte Viktor Amadeus II av Savoia ham til førstearkitekt i sitt hoff. Takket være hans talent og kapasitet oppnådde han berømmelse, noe som bestemte hans videre aktivitet ved de rikeskte fyrstehusene og kongelige hoff i Europa. Etter å ha utforsket mer og mer av de opprinnelige italienske og franske tradisjonene, realiserte Juvarra prosjektmakeriet "La scala delle Forbici" (saksetrappen) og fasaden til Palazzo Madama (1718–1721). Tilbygget er i barokkstil med en raffinert balustradefasade. Den nye fasaden ble føyd til av Juvarra etter ønske fra en kongelig enke i 1718. Et annet bygg er "Palazzina di Caccia" (1729–1731), i Stupinigi, en forstad til Torino. Dette er et «jaktslott» bygget for Viktor Amadeus II. Juvarra var også byggmester for en rekke residensslott for Savoiahertugene. I 1735 ble Juvarra invitert til Madrid av spanskekongen Felipe V. Her utførten han prosjektene til "Palazzo Reale, Granja di Sant'Ildefonso" og "Aranjuez-palasset", som ble ferdigbygget av "G.B. Sacchetti" og andre studenter etter Juvarras død. Juvarra, Filippo Juvarra, Filippo Juvarra Juvarra, Filippo Kjell Kristian Rike. Kjell Kristian Rike (født 12. juli 1944, død 19. mai 2008) var en norsk sportskommentator og TV-personlighet. Rike kommenterte i mange år langrenn, skiskyting, fotball og skyting på NRK, og er nok best kjent for sitt samarbeid med Jon Herwig Carlsen som kommentator i skiskyting og langrenn. Rike var fra Byglandsfjord i Aust-Agder. Han ble skiskytterkommentator i NRK i 1977, og begynte å kommentere langrenn i 1985. Rike har også vært kommentator under flere fotball-VM siden 1986. Han har dessuten kommentert friidrett, golf, trav, sykling og alpint. Han har også i perioder fungert som avdelingsleder i NRK-sporten. Under Gullruten 2007 fikk Rike og Carlsen hedersprisen for sin innsats som sportskommentatorer. Han var en periode også programleder i "Norge Rundt" og "Langs Landeveien" ved siden av jobben i NRK-sporten. Rike var forøvrig den som «fant» vignetten til "Norge Rundt" (komposisjon av Edvard Grieg). Da NRK Fjernsynet fylte 25 år i 1985 var Rike en av programlederne for jubileumssendingen. Rike har også en fortid som fotballspiller og aktiv skytter, og ble blant annet skytterprins på Landsskytterstevnet i 1972 og Norgesmester i feltskyting på Landsskytterstevnet i 1974. Rike døde av lungekreft 19. mai 2008, etter kort tids sykeleie. Maggi Kvestad. Maggi Kvestad (født 10. februar 1921) er en norsk skøyteløper. Hun gikk for Arbeidernes skøyteklubb og seinere for Oslo Skøiteklub. Hun tok en andreplass og en tredjeplass i norgesmesterskapet like etter krigen. Hennes største prestasjon var en tredjeplass i verdensmesterskapet i 1947. Personlige rekorder. 52,3 – 1.49,9 – 2.54,3 – 6.10,4 – 10.48,6 Knut Th. Gleditsch. Knut Theodor «Gle» Gleditsch (født 3. juli 1938, død 13. februar 2001) var en norsk sportskommentator og var fra Sande i Vestfold. Etter en tid til sjøs og en utdannelse som bedriftsøkonom fra BI, ble han journalist i "Sportsmanden" i 1962, gikk til "Morgenbladet" i 1964, før han i 1966 startet for NRK fjernsynet. Der kommenterte han fotball og alpint. Han kommenterte en rekke cupfinaler, tippekamper, samt syv VM-sluttspill for statskanalen. Gleditsch sluttet i NRK i 1991, og begynte å jobbe for TV 3, hvor han i mange år kommenterte fra Champions League, blant annet Rosenborgs berømte seier over AC Milan i 1996 og Ole Gunnar Solskjærs seiersmål for Manchester United i 1999. Han kommenterte også enkelte kamper i fotball-VM 1998 som del av "Team Gleditsch" der sønnene Pål og Espen Gleditsch var reporter og fotograf, mens datteren Kine var journalist for "Nordlys". Gleditsch døde av kreft 62 år gammel. Den siste kampen han kommenterte ble Arsenal mot Bayern München på Highbury den 5. desember 2000. Randi Thorvaldsen. Randi Thorvaldsen Nesdal (født 4. mars 1925 på Fiskum, død 10. februar 2011 på Hønefoss) var en norsk skøyteløper. Hun var i en årrekke Norges beste, kvinnelige skøyteløper, og tok 9 norgesmesterskap på rad og vant samtlige distanser mellom 1946 og 1954 - flere enn noen annen norsk skøyteløper. Hun representerte Idrettsforeningen Liv i Ringerike kommune og vant til sammen 34 distanseseire i NM-sammenheng. Hun var født Thorvaldsen og gift Nesdal. I 1979 ble hun æresmedlem av IF Liv. Hun deltok i 8 verdensmesterskap, og fikk 4. plass i 1948 og 1949, 9. plass i 1950, sølv i 1951, bronse i 1952, 6. plass i 1953 og 1954. Den 25. februar i 1950 satte hun verdensrekord på 1 500 m på Gjøvik med tiden 2.37,5, og sletta dermed Laila Schou Nilsens 13 år gamle rekord fra Davos. Thorvaldsen satte også flere norske rekorder, og innehar rekorden for den lengstlevende sådan. Sølve Grotmol. Sølve Grotmol (født 29. oktober 1939, død 30. januar 2010) var en norsk nyhets- og sportsjournalist. Fra 1960-tallet arbeidet Grotmol i NRK, først i Dagsnytt radio, senere i TV-sporten hvor han først og fremst kommenterte kunstløp, turn og orientering, men han var også kommentator av tippekampen to ganger på begynnelsen av 1980-tallet. Han var også jevnlig programleder i Sportsrevyen. Hans karakteristiske stemme og dialekt gjorde ham forholdsvis enkel å parodiere, blant annet av komikeren Trond Kirkvaag. Sølve Grotmol kom fra Bryne på Jæren i Rogaland. Etter at han gikk av med pensjon i 2001 bodde han for en stor del i landsbyen Esporles på Mallorca i Spania. Han døde der 30. januar 2010. Ragnhild Mikkelsen. Ragnhild Mikkelsen (født 26. mars 1931) er en norsk skøyteløper. Mikkelsens beste resultat var en tredjeplass i VM i Eskilstuna i 1951. Hun har en andreplass og en tredjeplass i NM. Hun representerte Oslo Idrettslag. Markedshøyskolen. Markedshøyskolen (MH) er en del av Campus Kristiania, en utdanningsstiftelse som omfatter skolene Markedshøyskolen, Norges Kreative Fagskole, NKS Nettstudier, Aktiv Læring og Norges Helsehøyskole. Markedshøyskolen er en privat høyskole og akkreditert av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). Skolens studietilbud har en grunnstamme i markedsrelaterte fag med et forretningsmessig fokus. Markedshøyskolens faglige ansatte er også blant Norges mest publiserende forskere. Skolen er lokalisert midt i Oslo sentrum, og har ca 1.400 studenter. Studentene ved Markedshøyskolen (MH) er tilknyttet Studentunionen ved Campus Kristiania, og studentsamskipnaden SIO. Historie. Markedshøyskolen var tidligere kjent under navnet Oslo Markedshøyskole. og Norges Reiselvshøyskole. Tidligere har høyskolen vært kjent under navnene Oslo Markedshøyskole (OMH) og Norsk Reiselivshøyskole (NRH), men ble fra 1. januar 2008 sammenslått under det felles navnet Markedshøyskolen (MH). Synnøve Svabø. Synnøve Svabø (født 22. september 1968 på Sunnmøre) er en norsk journalist programleder på TV og radio. Hun startet sin karrière som journalist i radioprogrammer som «Nitimen» og «Reiseradioen» før hun begynte på Høgskulen. Senere begynte hun i P3 som utereporter i «XS» og «XL». Hun har vært reporter og programleder for en rekke TV-programmer, i hovedsak hos NRK. Hun er i dag programleder i «Nitimen». Svabø er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda i 1992 og ble samme år ansatt i NRK. Hun var først å se som stuntreporter i Petter Nomes TV-serie "Rondo" høsten 1994 og våren 1995. I 1995–1996-sesongen hadde hun rollen som den innovative og impulsive programlederen i underholdningsserien "Baluba" på NRK-TV. Deretter ble hun en av de mest benyttede programledere på kanalens underholdningsprogram. Etter en periode i TV 2 fra 1999 til 2001 kom hun tilbake som programleder i NRK i 2003 og var blant annet programleder i underholdningsserien "På tråden med Synnøve" (2006). Hun er født på Sunnmøre, men vokste opp på Østlandet, er gift med Stein Olav Lervik og har to barn. Hun er kusine til journalisten Terje Svabø. Hun gikk i klasse med Johann Olav Koss og "Baren"-vinner Bjørn Sjulstok på barne- og ungdomsskolen. I 2009 var hun NRKs kommentator i finalen og semifinalene i Eurovision Song Contest 2009. Hennes stil medførte tildels sterke reaksjoner fra deler av det norske publikum som mente hun førte en «frekk» og «vulgær» tone under programmet. Mange mente også at hun snakket for mye, spesielt under poengoppramsingen. NRKs publikumsservice mottok rekordmange klager fra sinte seere etter hennes opptreden. Under og etter finalen ble det også opprettet flere facebook-grupper mot henne, og mange valgte å skru over til SVT. Blant disse var også lederen for Kringkastingsrådet i NRK, Kjellaug Nakkim. Og på VG Netts debattforum «haglet» det med kritiske innlegg mot Svabø. De sterke publikumsreaksjonene førte til at Svabø tok selvkritikk for sin opptreden. Sigrid Sundby. Sigrid Sundby Dybedahl (født 13. juli 1942 på Rakkestad, død 24. juli 1977 i Oslo) var en norsk skøyteløper. Hun var i en lang periode på 1960-tallet Norges beste kvinnelige skøyteløper – etter hvert i konkurranse med Lisbeth Korsmo (Berg). Hun ble norgesmester all-round 8 år på rad i perioden 1963 til 1970, og igjen i 1973. Hun tok også to sprintmesterskap – i 1972 og 1973. Til sammen tok hun 37 distanseseire i NM og satte 17 norske rekorder, fordelt over alle distanser. I 1977 ble hun tildelt Gullmerket, Norges Skøyteforbunds høyeste utmerkelse. Sundby deltok i tre olympiske vinterleker (Vinter-OL 1968, Vinter-OL 1972 og Vinter-OL 1976), og har 4. plass på 1500 m og 6. plass på 500 m og 1000 m i Grenoble som beste resultat. Hun tok bronse i verdensmesterskapet i West Allis i 1970. I sprint-VM fikk hun en fjerdeplass og to femteplasser. I 1970 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Sigrid Sundby gikk først for Rakkestad IF, seinere for Arbeidernes skøyteklubb. Premiesamlingen hennes befinner seg nå utstilt i Rakkestad rådhus. Familien skjenket samlingen til kommunen etter hennes død. Spellemannprisen 2005. Utdelingen av Spellemannprisen 2005 ble avholdt i Chateau Neuf i Oslo lørdag 28. januar 2006. Kveldens vertskap var Harald Rønneberg og Thomas Numme, mens rockebandet Madrugada ble kveldens store vinnere etter å ha mottatt hederstroféene Årets spellemann, klassen rock og årets hit (sammen med Ane Brun). Undis Blikken. Undis Blikken (født 7. mai 1914, død 22. januar 1992) var en norsk skøyteløper. Sammen med to andre kvinner fra Oslo Skøiteklub – Synnøve Lie og Laila Schou Nilsen – var hun blant pionerene innen lengdeløp for kvinner. Hun vant det uoffisielle verdensmesterskapet på Frogner stadion i 1934. Her satte hun også verdensrekord på 1500 m med tida 2.40,0. I VM samme sted i 1938 ble hun nr. 5. Blikken ble norgesmester i 1934, 1936 og 1938. Skyvelære. Et skyvelære brukes ved først å avlese hele mm, og deretter addere tideler fra nærmeste strek på nonieskalaen. Et skyvelære er et måleverktøy som brukes til å måle lengder på objekter. Vanligvis med en nøyaktighet på ca 1/10 mm. Skyvelæret kan også ha skala for måling i tommer. Skyvelæret har egenskaper slik at en kan måle utvendig, innvendig og dybde. Skyvelæret har også en lås slik at en målt verdi skal kunne beholdes. Dette er nyttig når en f.eks. bruker skyvelæret til gjentatte tester for å avklare om en har avvirket nok. Et vanlig skyvelære har en skala hvor hver millimeter er angitt. I tillegg har de en noniusskala på den bevegelige delen. Noniusskalaen gjør det mulig å måle avstander med en nøyaktighet på 1/10 mm, 1/20 mm eller enda høyere, avhenging av noniusens utforming. Noniusskalaen er litt vanskelig å avlese, særlig i dårlig lys. Nyere skyvelære kan derfor være utstyrt med måleklokke, ofte gradert ned til 1/100 mm, eller de har digital avlesning. Volvo 300. 250px Volvo 340 er en modell lansert i 1976 som et alternativ til Volvo 240. 340 var Volvos første bil utviklet av det nederlandske datterselskapet i Born. Volvo 340 var i utgangspunktet utviklet av DAF som DAF 77 og skulle bli DAF 66s etterfølger fra 1977. Da Volvo overtok DAF ble bilens navn endret til Volvo 343. Volvo 340 fantes i en tre- (343) og en femdørs (345) versjon og i flere utstyrsvarianter, deriblant L, DL, GL, GLE, GLS og DLS. Volvo 360 ble introdusert i 1982 med utsyrsnivåene GLS, GLE og GLT. Fra 1984 ble 300-serien også levert i fire-dørs utgave. Det ble frem til 1991 produsert 1 397 000 eksemplarer. Viktor Emmanuel II av Italia. Viktor Emmanuel II, Italias første konge, residerte først i Torino. Viktor Emmanuel II-monumentet i Roma er Italias nasjonalmonument. Viktor Emmanuel II av Italia (italiensk: Vittorio Emanuele II) ble født 14. mars 1820 og døde 9. januar 1878. Han var konge av Kongedømmet Sardinia, som omfattet Piemonte, Savoie og Sardinia, fra 1849–1861. 18. februar 1861 tok han tittelen Konge av Italia, og ble den første kongen i et samlet Italia. Denne tittelen beholdt han til sin død i 1878. Liv. Viktor Emmanuel ble født i Torino og var av fyrstehuset Savoia. Han var sønn av Karl Albert av Savoia, som forente kongedømmene Sardinia og Piemonte. Karl Albert gikk til krig mot det østerrikske imperiet (som omfattet det meste av Nord-Italia) i 1848, men ble beseiret i Slaget ved Novara året etter. Karl Albert abdiserte, og sønnen Viktor Emmanuel ble konge av Sardinia-Piemonte 24. mars 1849. Han gikk seirende ut av Andre italienske frigjøringskrig, assistert av Napoleon III av Frankrike, og dette ble innledningen til Italias samling.Ved hjelp av den kunnskapsrike ministeren grev Camillo Benso di Cavour, vokste kongedømmet Sardinia til å omfatte hele Italia (1860 – 1870) under Viktor Emmanuels styre. Gjennom den italienske samlingsprosessen "(Risorgimento)" ble Viktor Emmanuel II av Savoia til "Viktor Emmanuel II av Italia". Han beholdt sitt tidligere nummer selv om han ble den første kongen av Italia, for å fortsette kontinuiteten i Savoia-dynastiet. Dette var ikke populært blant de nylig forente italienerne fra Sør-Italia, som anså samlingen som en Piemontisk maktovertakelse. Han ble også bannlyst fra Den romersk-katolske kirke etter at den italienske hæren angrep Roma og tvang Pave Pius IX til å trekke seg tilbake fra Vatikanbyen. thumb Ekteskap og barn. Rosa Teresa Vercellana Guerrieri (med kjælenavn "La Rosina") var Viktor Emmanuels elskerinne i en periode. Greven av Mirafiori og Fontanafredda var trolig deres (illegitime) sønn. Kampfisker. Kampfisker (vitenskapelig navn: "Betta") er en slekt av labyrintfisker i familien guramier (Osphronemidae). I likhet med andre labyrintfisker har de et organ kalt "labyrinten" som de kan bruke til å puste luft med. Dette sitter i hodet. Gruppen inneholder både munnrugere og skumredebyggere. Siamesisk kampfisk ("Betta splendens") og fredelig kampfisk ("Betta imbellis") er eksempler på små skumredebyggende kampfisker, mens den større munnrugende kampfisk ("Betta pugnax") som navnet indikerer, er munnruger. Navnet "Betta" kommer fra nylatin, antakelig fra javanesisk "waděr", en ferskvannsfisk. Solobservatoriet på Harestua. Solobservatoriet på Harestua ligger sør i Gunnarshaugen øst for Harestua, Lunner kommune i Oppland. Det ligger i skogsterreng på ca. 580 moh. og er Norges største astronomiske anlegg. Observatoriet ble åpnet i 1954 og ble frem til 1986 brukt til forskning spesielt på Solen. Det er utstyrt med et av verdens største solteleskop i et 20 meter høyt tårn (12 meter over og 8 meter under bakken). Solobservatoriet har også en rekke andre teleskop som blir brukt til hobbyastronomi. Fra 1987 har Solobservatoriet vært et kurs- og opplysningssenter for skoleverket og annet publikum. Siden august 2008 har Solobservatoriet S drevet Solobservatoriet. Davos Eisstadion. Davos Eisstadion er en kjent skøytebane i Davos, Sveits. Banen ligger 1560 moh., har naturis, og er kjent for sin oljeglatte is som ved gode værforhold gir rekordforhold. Den er også kjent som en bane som kan gi håpløst ujevne forhold når sola varmer utover dagen, eller når fønvinden setter inn. Den første verdensrekorden som ble satt i Davos var Peder Østlunds 2.23,6 (7. februar 1898). Seinere er det satt 80 verdensrekorder på enkeltdistanser her. Davos har vært arrangørsted for internasjonale mesterskap et utall ganger, første gang var VM i 1898. De seinere åra har banen bare vært brukt i nasjonale stevner. Labyrintfisker. Labyrintfiskene, Anabantoidei (fra gresk "anabaiano" «å gå opp») er en gruppe piggfinnefisker med fire delgrupper. De er utrustet for å overleve i stillestående vann med lavt oksygeninnhold med et organ kalt "labyrinten", som de kan presse luft inn i for å nyttiggjøre seg av oksygenet. Da de er avhengige av god tilgang til vannflaten, holder de seg stort sett på grunt vann. Mange arter, særlig guramier og kampfisker, er populære akvariefisk. Bhutans historie. Bhutans historie er preget av buddhismens spesielle stilling i Bhutan, landets uveisomme geografi som gjør landet vanskelig å styre samlet, og forhold til de store naboene Kina, Tibet og India/de britiske kolonimaktene. Forhistorisk tid. Det finnes spor av bygningsstrukturer og redskaper som indikerer at Bhutan var bebodd så tidlig som år 2 000 f.Kr. Bhutanerne selv antar at Lhopu – en liten folkegruppe sørøst i Bhutan, utgjør en rest av landets urbefolkning. Noen historikere antyder at staten Lhomon (eller "Monyul") (betyr hhv "sørlig mørke" og "mørkt land") kan ha eksistert mellom 500 f.Kr. og år 600. Navn som "Lhomon Tsendenjong" (sandeltrelandet) og "Lhomon Khashi" finnes i gamle Bhutanske og tibetanske krøniker. To bygg som tilskrives den halvt legendeaktige Tibetanske kong Songtsen Gampo er datert til år 659. Det er "Kyichu" i Paro og "Jambey" i Bumthang. Likevel er det vanlig å hevde at buddhismen kom til landet med et besøk av buddhist mesteren Padmasambhava (eller Guru Rinpoche) på 700-tallet. To steder i Bhutan er knyttet til begivenheter i Guru Rinpoches liv: Taktshang som henger på en klippe over Paro-dalen, og Kurjey Lhakhang i Bumthang. Under Mongolriket, men især etter at dette brøt sammen på 1300-tallet, besto landet av små regionale høvdingedømmer i innebyrdes strid, støttet av ulike eksterne fyrster. Shabdrung Ngawang Namgyal. Prinsen og buddhistlederen Shabdrung Ngawang Namgyal (1594–1651) flyktet fra Tibet til Bhutan i 1616 og lyktes ved bruk av flere parallelle taktikker og sterk personlig autoritet å utvikle en forholdsvis enhetlig stat, bygget på dominansen til folkegruppen Drukpa. Han etablerte den fortsatt gjeldende statsskikken med en likestilling mellom to sideordnede parter; "erkebiskopen" Je Khenpo og "statholderen" Druk Desi. Ngawang Namgyal var også initiativtaker til å bygge dzong, befestede borger som rommer både religiøse og siviladministrative autoriteter, i hvert fylke og ved viktige ferdselsveier. Det første var Simthokha dzong ved den nordvestre inngangen til Thimpudalen i 1629. Punakha dzong ble bygd i 1637, Wangdue Phodrang i 1638. Dzong i Paro og Tashichoedzong i hovedstaden Thimpu ble begge bygd i 1641, og med dette hadde han kontroll over hele vest-Bhutan. I tiden fram til 1650 ble det også bygget dzong i Gasa, Lingshi og i Daga. Etter Namgyals død ble Trongsa i 1655 lagt under sentralmaktens kontroll og en dzong bygget i Trongsa by. Kort tid etter ble det også anlagt dzong i Lhuntse, Jakar, Shongar, Trashigang, Trashiyangste og Zhemgang. Ved Namgyals død i 1651 besluttet hans nærmeste medarbeidere å hemmeligholde hans død i 54 år, til 1705. Dette kunne gjøres nesten troverdig forsåvidt som han også mens han levde kunne trekke seg tilbake i meditasjon for perioder på mer enn ett år. Både det todelte statssystemet, dzongene og prinsippene i landets lovverk er arv etter Namgyal. Navnet "Shabdrung" som han tok seg, betyr "«den ved hvis føtter man kaster seg»". Etter Namgyals død ble landet på nytt delt i rivaliserende fyrstedømmer, og dzongene som i hans tid hadde vært et uttrykk for en enhetlig sentralmakt, ble nå de regionale fyrstenes borger. Vervet som Druk desi ble en uriaspost som få satt lenge i, og noen døde av. I perioden 1850-65 fantes det også rivaliserende Druk desi, støttet av hver sin Penlop (i dag fylkesmann eller guvernør, dengang "fylkeshøvding" eller småfyrste). Det har helt siden 1691 vært anerkjente reinkarnasjoner av Shabdrung, som har hatt en åndelig overhøyet rolle i landet. Tibet overfalt Bhutan både i 1710 og i 1730, og ved en fredsavtale i 1730 ble Bhutan pålagt en form for avhengighet til myndighetene i Lhasa som varte til Kinas okkupasjon av Tibet i 1951. India og britiske kolonimakter. Forholdet til naboene i sør var lenge preget av plydringstokt, hvor bhutanerne blant annet hentet slaver. I 1772 invaderte bhutanere fyrstedømmet Cooch Behar (nå en del av den indiske delstaten Vest-Bengal). Fyrsten ba om hjelp fra de britiske koloniherrene i India, som ikke bare drev okkupantene ut av Cooch Behar, men i 1774 fortsatte med et angrep på Bhutan som førte til at Bhutan ble tvunget tilbake til sine grenser fra 1730. (At angrepet også førte Cooch Behar inn i pakt med kolonimaktene må ha vært et kalkulert valg mellom pest og kolera.) Britene sendte i 1864 Sir Ashley Eden til Bhutan med oppdrag å forhandle fram en fred og å få slutt på bhutanske angrep på den fruktbare elvesletten Duars i Bengalområdet. (Alternativ versjon: å komme fram til en fredelig løsning om hvorvidt Bhutan eller kolonimakten skulle ha overherredømme over området.). Sir Ashley var på forhånd varslet om at reisen kunne bli mislykket, da fyrstene i Bhutan var innebyrdes uenige, og det ikke var innlysende at de kunne opptre samlet. Han var likevel neppe forberedt på den ydmykende behandlingen han ble møtt med; selv ble han innsmurt med en deig, mens et annet medlem av delegasjonen fikk spyttet uttygde betelnøtter i ansiktet av Penlop’en selv. Dette ble begynnelsen på Duarskrigen, som varte i 6 måneder. Bhutan tapte krigen, og ved freden i Sinchula måtte de avstå landområder i syd; til gjengjeld fikk de en slags årlig erstatning på 50 000 rupi. Freden førte til at all fiendtlighet mellom de to partene opphørte. Ugyen Wangchuck. 1870- og 1880-årene var preget av krig mellom de rivaliserende penlop i Paro og Trongsa, som begge søkte kontroll over hele landet. Paro penlop hadde støtte fra Tibet, mens Trongsa penlop – den senere kongen Ugyen Wangchuck – hadde britiske støtte. Paro fylke har på grunn av den gunstige ferdselsveien til Tibet alltid vært tett knyttet til naboen i nordvest. Trongsa fylke er et stor og sentralt beliggende fylke. Ugyen Wangchuck (1861–1926) vant i realiteten kontrollen over landet i 1885. Da en reinkarnasjon av Shabdrung døde i 1903, og det gikk noen år uten at man fant en ny reinkarnasjon, benyttet han seg av momentet. Den 17. desember 1907 ble Ugyen innsatt som den første arvelige konge i Bhutan. Innsettelsen var støttet av munkevesenet, britene og av Bhutans ledende fyrsteslekter. I 1904 spilte Ugyen en viktig rolle da han fulgte en britisk delegasjon til Lhasa for å få til en avtale mellom britene og myndighetene i Tibet. Dette var et ledd i et britisk forsøk på å vinne kontroll over Himalayaområdet på bekostning av Russland og Kina. Ugyen ble adlet for sin innsats, men allerede i 1910 tok Kina militær kontroll over Tibet, i et forsøk på å hindre ytterligere britisk engasjement. Av redsel for kinesisk ekspansjon inngikk Bhutan i 1910 en utvidet traktat med britene i India. Avtalen omfattet et årlig beløp på 100 000 rupi, samt formuleringer om at britene «ikke skal søke innflytelse over Bhutans indre anliggende» og at Bhutan lovet å «la seg veilede av den britiske regjering i alle utenrikspolitiske saker». Av-kolonialisering. Den nye kongemakten reduserte Shabdrungs innflytelse, og det var trolig gjensidige spørsmål om legitimitet. Den nye inkarnasjonen Jigme Dorji (1905–1931) tok i 1931 kontakt med Gandhi for å få hjelp til å avsette kongen. Dette var trolig foranledningen til at Jigme Dorji kor tid etter ble drept av rojalistiske agenter. Den nåværende kongen Jigme Singye Wangchuk har gjort flere grep for å bøte på de motsetningene som ligger i denne konflikten. I november 1995 innviet han et minnesmerke over Jigme Dorji i Talo-klosteret, hvor shabdrung’en etter tradisjonen skal ha blitt drept. Kongens fire hustruer er søstre, og er gjennom sin far i slekt med de to siste reinkarnasjonene av shabdrung. Etter at India ble uavhengig av Storbritannia i august 1947, ble kongedømmer som Bhutan gitt valgmuligheten mellom å inngå i den indiske forbundsstaten, eller å bevare sin selvstendighet. Bhutan valgte uavhengighet, og ble i 8. august 1949 anerkjent av India som selvstendig stat. Etter at Kina på ny okkuperte Tibet i 1951, ble Bhutans nordgrenser sengt, og forbindelsene med India ble tettere. Som et ledd i det indre forsvaret mot kinesisk okkupasjon begynte et moderniseringsprogram med indisk støtte. I 1953 ble nasjonalforsamlingen etablert. I 1965 ble kongens råd etablert og i 1968 en regjering. Landet ble medlem av FN i 1971. Driglam namzha. På 1980-tallet kom det flere statlige påbud som hadde til hensikt å ta vare på landets kulturelle egenart. En «En nasjon, ett folk»-politikk kalt "driglam namzha (nasjonale skikker)". For eksempel ble alle innbyggere pålagt å bære gho, en drakt som har sitt opphav i den bhutanske majoritetskulturen. Selv innvandrere av nepalsk opprinnelse ble påtvunget denne drakten. Undervisning i nepalsk språk har også blitt begrenset av hensyn til den ønskede nasjonale enheten. Denne politikken ble kritisert av både menneskerettighetsgrupper og av representanter for de nepalske arbeidsinnvandrerne, som mente at politikken var rettet mot dem. Fra et bhutansk-nasjonalt synspunkt handler det like mye om ivareta den særegne buddhistiske kulturen i Himalaya. Nabostaten Sikkim nevnes ofte som eksempel på en tidligere buddhistisk stat som ble helt absorbert av de samme hinduistiske, nepalerne. Sett med nepalernes øyne, klynger buddhistgruppene i landet seg til makten på bekostning av menneskerettigheter, pluralisme og demokrati. Flyktninger. Gryende spenning mellom de nepalske og bhutanske folkegruppene skjøt ny fart i slutten av 80-årene etter at regjeringen begynte å iverksette Statsborgerloven av 1985. I følge denne måtte nepalere dokumentere bosetning i landet fra før 1958 for å rett til statsborgerskap i landet. Flere organisasjoner ble etablert for å protestere mot de de så som urett mot nepalere. Konflikten toppet seg i 1991, da protestene fikk voldelig utløp. 300 personer døde og 2 000 ble fengslet. Bhutan løslot likevel de fleste av de fengslede etter protester fra regjeringen i Nepal. Problemet med statsløse nepalere er fremdeles utløst, og omkring 100 000 mennesker lever i flyktningeleirer i Sikkim og Nepal. Leirene ser ut til å vært yngleplass for flere partidannelser. Bhutans kommunistparti ble kjent i april 2003, og krevde monarkiet avskaffet. En annen organisasjon, som også hovedsakelig består av nepalere, er Bhutanese Revolutionary Students Union (BRSU). BRSU har tatt ansvar for drapet på R K Budhathoki I India I september 2001. Han var grunnlegger av Bhutan People's Party'", et rivaliserende antimonarkistisk parti. Reformer. I 1998 lanserte kongen, Jigme Singye Wangchuck betydelige politiske reformer. Flere utøvende oppgaver ble overført til statsministeren, og nasjonalforsamlingen ble gitt en formell myndighet til å avsette kongen med 2/3 flertall. Noenlunde samtidig ble det gitt adgang til å se og sende fjernsynsprogrammer. En ny grunnlov vil etter alt å dømme bli vedtatt i 2006. Grunnloven innebærer vesentlige steg i retning av et konstitusjonelt monarki, men initiativet kritiseres også som et forsøk på å skjule flyktningeproblemene gjennom å introdusere et «begrenset demokrati». Assam-gerilja. Indiske, separatistiske geriljagrupper som kjemper for en uavhengig stat i Assam har lenge hatt leirer i det sydlige Bhutan. Fra disse leirene argriper de mål i India. Den største av disse gruppene er ULFA (United Liberation Front of Asom). Bhutanske myndigheter forsøkte å oppløse disse leirene gjennom fredelige forhandlinger. Disse brøt sammen våren 2003. 15. desember 2003 gikk hæren, sammen med indiske styrker, til angrep på leirene. Om lag 30 leirer ble angrepet, av disse var 13 kontrollert av ULFA, 12 leirer tilhørte "National Democratic Front of Bodoland" (NDFB) og 5 leirer tilhørte "Kamatapur Liberation Organisation" (KLO). Operasjonen førte I løpet av en måned til at leirene ble ødelagt. Kinesisk grensekrenkelse. Søndag 13. november 2005 krysset kinesiske soldater grensen mot Bhutan på flere steder. Soldatene gikk inntil 20 km inn i landet, i fylkene Haa, Paro, Wangdi Phodrang og Bumthang, og anla flere veier og bruer. Kinesiske diplomater sa senere at veiene var bygd som ledd i en plan for økonomisk utvikling av Kinas vestlige distrikter. Kinas militære nærvær er en ubehagelig påminnelse om at Kina i 1961 utga kart hvor bhutansk territorium ble presentert som deler av Kina. Bhutans 6 000 mann store hær er ingen trussel for den 2 250 000 mann store Folkets frigjøringshær, så Bhutan må basere sin sikkerhet på den internasjonale opinionen, og på bistand og beskyttelse fra den indiske hæren. Carmina Burana. "Carmina Burana" (latin, «sanger fra [Benedikt]beuren», uttales «kármina borána») er den mest omfattende samlingen av middelaldersk ikke-kirkelig, goliardisk lyrikk. Samlingen er oppkalt etter klosteret i Benediktbeuern i Bayern, der den ble oppbevart og gjenoppdaget i 1803. Den består av om lag 320 sanger som ble samlet inn på 1200-tallet, sannsynligvis i Kärnten eller i Tirol. Manuskriptet er datert til ca. 1225, og samlingen omfatter stort sett middelalderlatinsk (og i mindre grad middelhøytysk og provençalsk) diktning fra 1000- til 1200-tallet. "Carmina Burana" er den største samlingen av såkalte vagantviser. Kjærlighetsvisene er flest i antall, fulgt av moralsk-satiriske tekster (til dels med samfunnskritikk), drikkeviser, lekeviser med mere. Like variert er den dikteriske kvaliteten, som veksler mellom strenge antikke heksametere, gjennomførte lyriske kunstverker og ubehjelpelige folkelige rimerier. Stort sett inneholder samlingen bare sangenes tekster, men noen få melodier er også bevart. Carl Orffs "Carmina Burana". "Carmina Burana" er blitt berømt gjennom den tyske komponisten Carl Orff, som satte musikk til et utvalg av tekstene. Orff klarte med dette utvalget å gjenskape originalsamlingens spekter av stemninger. Selv om Orffs enkle, men likevel mektige musikk vekker sterke assosiasjoner til middelalderen, var det for ham ikke noe mål å rekonstruere historisk korrekte melodier. Han skapte istedenfor en enhetlig stemning med verket sitt, der kor, soli og instrumentale stykker inngår i en dramatisk helhet. Verket, som fikk undertittelen "Cantiones profanae cantoribus et choris cantandae comitantibus instrumentis atque imaginibus magicis" («verdslige sanger for soli og kor med instrumentalakkompagnement og med bilder»), ble uroppført i 1937. Orff regnet det selv som sitt viktigste verk. Innhold. Verket avsluttes igjen av åpningskoret «O Fortuna». Grupperingen av sangene i tematiske bolker samt rammen som dannes av det virkningsfulle koret, skaper en spenningsbue mellom livet slik det preges av to mektige gudinner: "Venus generosa", den rause kjærlighetsgudinnen, på den ene siden og "Fortuna imperatrix mundi", skjebnegudinnen som hersker over verden, på den andre siden. Møll. Møll er en upresis samlebetegnelse på mindre, ofte skumringsaktive og uskinnbarlig fargete arter av sommerfugler. Men ikke alle artene er små, en av de store artene i denne gruppen er vanlig tredreper, der hunnen har et vingespenn oppmot 90 mm, noe som plasserer den blant de største norske sommerfuglene. Betegnelsen er omtrent sammenfallende med småsommerfugler («Microlepidoptera»), en kunstig gruppering av alle sommerfugler som ikke hører til storsommerfuglene. Trilogi. En trilogi er en samling av tre kunstneriske verker, vanligvis innen litteratur, film eller musikk. Avsnittene i trilogien har noe til felles, som regel en handling som løper over de tre delene, skjønt det også finnes trilogier med en tematisk eller mer abstrakt sammenheng. Feilaktig benyttes også ordet «triologi» for å referere til en trilogi. Filmtrilogier. George Lucas' populære Star Wars-filmer utgjorde en trilogi inntil 1999 da den fjerde, femte og sjette etterhvert skapte eposet om til en "hexalogi". Harald August Nissen. thumb Harald August Nissen (født 3. mai 1963) er en aktivist, artist og politiker fra Trondheim. Han er doktorgradsstipendiat i middelalderhistorie vedNTNU. Harald Nissen har vært vokalist i Det Glade Vanvidd og Albino Slug, aktiv på UFFA og avisa Folk & Røvere. Han er også med i performance-gruppa The Four. Han har vært talsmann for beboerne på Svartlamon og var en drivkraft i arbeidet for å bevare bydelen. Etter at Svartlamoen fikk avtale med Trondheim kommune ble han leder for Svartlamoen Næringsstiftelse, som forvalter konsertlokaler og annet næringsareal i bydelen. Harald Nissen har lenge vært aktiv i Miljøpartiet De Grønne. Han var fra 1991 varamann for Jan Bojer Vindheim til bystyret i Trondheim. Siden 2003 har han hatt fast plass, og er idag leder for Kultur-, idrett- og friluftslivskomitéen, samt varamedlem til formannskapet. I april 2011 ble Nissen valgt til nasjonal talsmann for Miljøpartiet de Grønne. Etter å ha flyttet til Oslo ble han nominert som nr 1 på partiets valgliste der, og er nå den første bystyrerepresentanten for Miljøpartiet de Grønne i hovedstaden. Nissen sitter i byutviklingskomiteen. Metropolitan Board of Works. Metropolitan Board of Works (MBW) var den viktigste av myndighetene som administrerte hele London fra 1855 til opprettelsen av London County Council i 1889. Hovedoppgaven var å sørge for at infrastrukturen kunne håndtere den raske veksten byen opplevde, noe MBW generelt klarte godt. Det var et utnevnt, og ikke folkevalgt, organ. Dette førte til at de ikke stod direkte til ansvar overfor borgerne, noe som gjorde MBW upopulært, spesielt i de siste årene da det var flere korrupsjonssaker. Bakgrunn. Etter at jernbanen ble etablert begynte mange å pendle til London, og byen vokste kraftig, både gjennom fortettelse i sentrale områder og gjennom at grensene for hva som ble regnet med til London strakk seg utover. Lokaladministrasjonen var meget forvirrende organisert, med flere hundre myndigheter, de fleste utnevnt av andre organer, som hadde spesialiserte oppgaver. For å drive forskjellige offentlige tjenester som krysser over deres ansvarsområder måtte alle involvere organer være enige. I 1835 ble det opprettet valgte styringsorganer i alle større byer i England, med unntak av London. City of London ble ikke omfattet av "Municipal Corporations Act 1835", og motsatte seg alle forsøk på å endre grensene slik at fattigere bydeler ble innlemmet i City. Dette betydde at byen utenfor City var delt mellom tre grevskap: Middlesex nord for Themsen og vest for Lee, Surrey i sør og sørvest og Kent i sørøst. Man forsøkte i 1837 å opprette en myndighet som dekke hele byområdet, men de rike distriktene Marylebone og Westminster motsatte seg dette, og klarte å hindre gjennomføringen. I 1854 ble det foreslått å dele inn byen i syv bydeler, og å opprette et "Board of Works" i hver av dem. Dette ble oppgitt, men året etter opprettet man i stedet MBW med mandat for hele London. Opprettelsen. MBW ble opprettet da parlamentet vedtok "Metropolis Management Act 1855". To myndigheter som forsøksvis hadde blitt opprettet tidligere, Metropolitan Buildings Office (1845) og Metropolitan Commission of Sewers (1848), ble innlemmet i MBW. Medlemmene skulle oppnevnes av de lokale rådene, "vestries". City of London hadde tre medlemmer, store "vestries" hadde to og de små gikk sammen om å velge medlemmer. Totalt var det 45 representanter, som valgte en formann. Formannen ble ikke valgt blant medlemmene, men ble medlem "ex officio". Nominasjonene begynte i desember 1855, og 22. desember møttes representantene for første gang. John Twaites ble valgt til det første formann. Det ble hovedsakelig finansiert ved at midler fra kull- og vinskatt ble overført fra Finansdepartementet. Kloakk. Kloakken var en av de største utfordringene. Det meste rant rett ut i Themsen, noe som i århundrer hadde ført til en voldsom stank om sommeren. I 1855 og 1858 hadde man det spesielt ille; sistnevnte år ble sommeren kjent som "The Great Stink" («Den store stanken»). En av MBWs største bedrifter var opprettelsen av kjernen i Londons kloakksystem. Det ble lagt omkring 120 km hovedledning og 1650 km sideledninger, hvilket løste problemet. Mye av arbeidet ble ledet av ingeniøren Joseph Bazalgette, som tidligere hadde jobbet for Metropolitan Commission of Sewers. Gater og broer. MBW ryddet opp i gatenettet i slumstrøk, og organiserte trafikkpatruljer som løste opp kork. De anla en rekke nye gjennomfartsgater for å få et bedre kommunikasjonsnett, blant annet Charing Cross Road, Garrick Street, Northumberland Avenue, Shaftesbury Avenue og Southwark Street. Fra 1869 kjøpte MBW alle de private broene som krysset Themsen, og fjernet broavgiftene. De bygde også Putney Bridge, Battersea Bridge, Waterloo Bridge og Hammersmith Bridge. MBW ønsket å bygge en ny bro øst for London Bridge, noe som hadde blitt diskutert i mange år. Bazalgette tegnet en bro i 1878, med en estimert pris på 1,25 millioner pund. Finansdepartementet nektet å støtte prosjektet ved å overføre mer midler fra kull- og vinskatt, men MBW forsøkte allikevel å gå videre. Prosjektet ble skrinlagt da Underhuset nektet å støtte det. "Embankment". MBW opprettet tre seksjoner av Thames Embankment, flomvernet langs Themsen, fra 1864. Skandaler. Til tross for at MBW hadde gode resultater var londonerne lite fornøyd. Representantene satt fjernt fra folket og deres ønsker, selv om alle som hadde eiendom i London betalte skatt. I tillegg var det å komme inn i MBW svært attraktivt fordi mange av de kontraktene som ble lagt ut gikk til medlemmene. Alle avgjørelser ble tatt i hemmelighet, noe som gjorde korrupsjon enkelt og attraktivt. I slutten av 1880-årene var det en rekke korrupsjonsskandaler, noe som utløste opprettelsen av en kongelig granskningskommisjon. Den største skandalen begynte med MBWs kjøpt av den gamle musikkpaviljongen på Piccadilly Circus i 1879, da man trodde at det var nødvendig å fjerne den for å anlegge Shaftesbury Avenue. Kort tid etter at man hadde begynt å anlegge gaten ble paviljongen leaset til R.E. Villiers, som i tillegg til vanlig leie betalte et beløp under bordet til MBWs hovedtakstmann F.W. Goddard. I 1883 virket det sannsynlig at man var klare for å rive paviljongen, og Villiers møtte Goaddard og oppmålingsmannen Thomas James Robertson for å sørge for at han fikk den delen av tomten som ikke trengtes slik at han kunne bygge en ny paviljong der. De gikk med på å hjelpe ham, mot av en viss W.W. Grey fikk et hjørne av tomten til en pub. Det viste seg etterhvert av Grey var Robertsons bror, til tross for at de hadde forskjellige etternavn. I november 1884 fikk Villiers beskjed fra Robertson om at han måtte komme med et formelt bud, og han tilbød 2700 pund pr. år i leie. MBW instruerte arkitekten George Vulliamy om å taksere tomten, men Vulliamy var gammel og overlot det meste av arbeidet til sine underordnede, som ikke helt tilfeldig var Goddard og Robertson. De satte taksten til 3000 pund pr. år, noe Villiers umiddelbart aksepterte. Dette ble så raskt kjørt gjennom MBW, til tross for at det forelå et annet bud på 4000 pund. Tomten ble leid ut i to deler, 2650 pund for den største delen og 350 for det vestlige hjørnet. Goddard fikk fortsatt ekstra betaling fra Villiers under bordet, og Robertson bror Grey fikk det vestlige hjørnet til spottpris; det var ekstremt lukrativt å ha en pub der, rett ved Londons teaterdistrikt. Grey solgte også sin gamle pub i Tichborn Street, og de 10 000 pund han tjente på dette ble delt mellom Goddard og Robertson. I desember 1886 solgte Villiers paviljongen, og Goddard fikk 5000 pund av fortjenesten. Subsidiekorrupsjon. Det gikk i lang tid rykter om at MBW oppfordret de som la inn anbud til å ansette medlemmer av styret som arkitekter eller ingeniører. James Ebenezer Saunders ble hovedarkitekt for den nevnte paviljongen, og for Grand Hotel og Metropole Hotel; han gjorde svært lite arbeid på prosjektene. Begge ble anlagt på eiendommer som tilhørte MBW. Et annet medlem, Francis Hayman Fowler, tok betalt fra enkelte leietakere og eiere uten å utføre arbeid for dem. MBWs assisterende arkitekt, John Hebb, hadde ansvar for å inspisere sikkerheten på Londons teatre. Han begynte å skrive til eierne om at han aktet å inspisere, og hintet om at de burde sende ham fribilletter. Ettersom MBW hadde makt til å stenge teatre gjorde de fleste dette. Riktignok var de ikke særllig fornøyd med inspeksjonene, så fribillettene hadde en tendens til å være til seter bakerst i salen eller bak søyler. Granskningskommisjonen. Goddard-Robertsonskandalen ble avslørt i en serie artikler i Financial News med start 25. oktober 1886. MBW gjennomførte selv en undersøkelse ledet av Magheramorne. Den ble gjennomført på inkompetent vis, og kom til at Robertson var «uvøren idet han lot slektninger bli MBWs leietakere uten å informere styret», men fant ikke noe som var verdig ytterligere tiltak. En kampanje startet, og presset vokste. Lord Randolph Churchill, som representerte Paddington South, bydelen hvor følelsene var sterkest mot MBW, fremla et forslag i Underhuset, og 16. februar ble det vedtatt å opprette en kongelig kommisjon. Kommisjonen ble ledet av Lord Herschell. Den kom til at hovedanklagene i Financial News var korrekte, og til og med mer alvorlige. Flere andre skandaler ble også avdekket, deriblant flere korrupte arkitekter. Dog avviste kommisjonen at hele MBW var gjennomsyret av korrupsjon. Erstatning. Mens den kongelige kommisjonen utførte sine oppgaver annonserte presidenten for "Local Government Board", Charles Ritchie, at valgte grevskapsråd skulle opprettes over hele Storbritannia. Et punkt, som nærmest var skjult i lovteksten, fastlo at området som var dekket av MBW skulle fradeles fra Surrey, Middlesex og Kent, og opprettes som grevskapet London. Dette var omtrent det de som hadde drevet kampanjen mot MBW hadde ønsket. Oppløsning. De siste ukene MBW eksisterte var deres minst ærerike tid. London County Council ble valgt 21. januar 1889, og skulle tiltre 1. april. MBW var ute av stand til å fungere, men det var klart at LCC på sikt ville være ansvarlig for styrets avgjørelser. MBW begynte derfor å dele ut store pensjoner til sine styremedlemmer som skulle trekke seg tilbake, og høye lønninger til de som skulle over til LCC. MBW avgjorde så at Samaritan Hospital i Marylebone skulle få råderett over 3,6 meter av fortauet foran sykehuset, noe LCC var mot. LCC skrev og bad om at vedtaket ble omgjort, men MBW svarte ikke engang på henvendelsen. Helt til slutt fikk MBW inn anbud for bygging av Blackwall-tunnelen, og bestemte seg for å tildele kontrakten på sitt aller siste møte. LCC skrev igjen, og bad om at de fikk ta avgjørelsen. 18. mars 1889 svarte MBWs formann at de ville ta avgjørelsen. LCC henvendte seg til regjeringen, som valgte å skjære gjennom ved å oppløse MBW og sette LCC igang den 21. mars, ti dager tidligere enn planlagt. Tommy Taylor. Thomas "Tommy" Taylor (født 29. januar 1932, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Taylor var en svært målfarlig spiss, som scoret 128 mål på 189 førstelagskamper for Manchester United før han omkom i München-ulykken. Han scoret også 16 mål på 19 kamper for. Taylor ble født i Barnsley, og startet fotballkarrieren i sin lokale klubb Barnsley FC. Han debuterte for klubben i 1950, og scoret over 30 mål på litt i overkant av to sesonger. Våren 1953 ble han kjøpt av Manchester United, hvor han scoret to mål i debuten. Taylor debuterte på landslaget samme år, og spilte to kamper i VM-sluttspillet i 1954, uten å komme på scoringslisten. Sesongen 1955/56 scoret Taylor 26 ligamål, og ble ligamester for første gang. Sesongen etter stoppet han på 22 mål, var med på å vinne enda et ligamesterskap, og nådde semifinalen i Serievinnercupen. Sesongen 1957/58 skulle klubben gjøre et nytt forsøk på å vinne Europacupen. Taylor måtte gå målløs av banen i det som skulle vise seg å være hans siste kamp, men United klarte likevel å vinne 5-4 sammenlagt mot jugoslaviske Crvena Zvezda, og sikret avansement til semifinalen. Tommy Taylor omkom i München-ulykken på vei hjem. 20 andre mennesker mistet også livet i flyulykken. Ola Vigen Hattestad. Ola Vigen Hattestad (født 19. april 1982 i Askim) er en norsk langrennsløper fra Ørje, Østfold. Han har spesialisert seg på sprintrenn. Karriere. Han debuterte i verdenscupen i mars 2003. To år senere fikk han sin første pallplass i verdenscupen – en tredjeplass i Göteborg. Han gjentok dette i desember samme år i Vernon, Canada. Han vant sin første verdenscupseier 15. februar 2007 i Changchun. Han ble tatt ut i den norske sprinttroppen til OL i Torino, og ble nummer 9 på sprinten etter å ha blitt slått ut i semifinalen. Han ble norsk mester på sprint i klassisk stil i 2007, hårfint foran Odd-Bjørn Hjelmeset. Ett år senere ble han den første til å forsvare et sprint gull i NM, da han spurtslo Eldar Rønning under NM i Granåsen, 2008. Hattestad vant verdenscupen i sprint i 2008, to poeng foran svenske Emil Jönsson. Hattestad ble verdensmester i sprint i VM i Librec 24. februar 2009 foran lagkamerat Johan Kjølstad og verdensmester i lagsprint, klassisk stil sammen med Johan Kjølstad 25. februar 2009. Han vant også verdenscupen i sprint i 09 etter å ha vunnet hele seks verdenscupsprinter. Han ble også nummer tre i verdenscupen sammenlagt. Under OL i Vancouver i 2010 kom Hattestad på 4. plass i den individuelle sprinten (klassisk stil). Før lagkonkurransen i sprint valgte Hattestad frivillig å gi fra seg plassen på sprintlaget til Øystein Pettersen. Etter at Pettersen, sammen med Petter Northug jr. vant gull på distansen, ble Hattestad hyllet som en stor idrettsmann av både lagkamerater og landslagsledelsen for den tøffe beslutningen å gi fra seg plassen til Pettersen. På Idrettsgallaen 2011 ble Hattestad kåret til "Årets forbilde" for idrettsåret 2010. Begrunnelsen til juryen var slik: «Prisen til årets forbilde går til en utøver i den ypperste verdensklasse som trives med å leve litt i skyggen av sine mer omtalte lagkamerater. Denne utøveren har på en beundringsverdig måte stått for gode idrettsverdier i praksis. I et samfunn med stadig større fokus på egennytte oppleves det befriende når en utøver setter fellesskapet foran seg selv slik prisvinneren har gjort. Årets forbilde er dobbelt regjerende verdensmester, og han var tatt ut til å gå lagsprinten under OL i Vancouver. Men da dagen kom følte han at han ikke kunne yte sitt absolutt beste og overlot plassen til Øystein Pettersen. Verdens beste sprinter ga dermed fra seg muligheten til å vinne olympisk gull. Norge gikk til topps med Pettersen og Northug, men årets forbilde er Ola Vigen Hattestad.» Han deltok i Ski-VM 2011 i Oslo, og fikk der 4. plass på sprinten, som nest beste nordmann. Svenske Marcus Hellner vant denne øvelsen, foran Petter Northug. I den klassiske lagsprinten endte han på en 2. plass sammen med Petter Northug. Roger Byrne. Roger William Byrne (født 8. februar 1929, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Han var venstreback og kaptein på Manchester Uniteds storlag på 1950-tallet, og var også fast på. Talentspeidere klarte aldri å oppdage ham, men Byrne ble hentet til United i 1949 fra en lokal amatørklubb. Han debuterte for klubbens førstelag i 1951, og ble ligamester samme sesong. Han debuterte på landslaget i 1954, og spilte samtlige kamper i VM-sluttspillet samme år. Omtrent på samme tid ble Byrne utnevnt til kaptein i Manchester United, og han spilte nesten samtlige kamper da United ble ligamestere to sesonger på rad i 1955/56 og 1956/57. Til sammen spilte Byrne 280 førstelagskamper for Manchester United, og scoret 19 mål. På det engelske landslaget spilte han 33 kamper. Byrne omkom i München-ulykken i 1958, to dager før det som ville vært hans 29-årsdag. Hadde det ikke vært for flyulykken kunne han sett sin kone igjen, og hun ville dermed hatt anledningen til å fortelle ham at hun ventet barn. Jóannes Patursson. Jóannes Patursson (, født 6. mai 1866 i Kirkjubøur, død 2. august 1946 i Kirkjubøur) var en færøysk kongsbonde, forfatter, dikter og politiker. Han var lagtingsmedlem 1901–1946, altså i hele 45 år. Han var også sentral i stiftelsen av både Sjálvstýrisflokkurin i 1906 og Fólkaflokkurin i 1939, hvilke han begge var første formann i. Politisk tilhørte han den liberale, borgerlige og reformvennlige høyrefløyen og arbeidet for fullt færøysk selvstyre. Han var svært opptatt av færøysk nasjonal identitet, og arbeidet derfor for utbredelsen av færøysk språk og kultur, og lot seg utelukkende avbilde iført færøysk folkedrakt. Synet hans på færøysk selvstyre ble radikalisert med årene, men han døde en måned før folkeavstemningen i 1946 som gav flertall for selvstyre, og som førte til Hjemmestyreloven av 1948 som kompromiss. Patursson omtales som en av de mest innflytelsesrike menn i Færøyenes historie og som en av nasjonens fedre for sitt iherdige arbeid. Tidlig liv. Jóannes ble født på Kirkjubøargarður, kongsgården i Kirkjubøur, i 1866. Han var sønn av Poul Peder Pedersen (Páll Patursson) og Ellen Cathrine Djonesen (Elin Dalsgarð). Han var dermed oldebarn (på morsiden) av nasjonalhelten Nólsoyar Páll. Jóannes Patursson ble egentlig døpt "Johannes Pedersen", men brukte og ble utelukkende omtalt med den færøyske navneformen. Han ble også kalt «Bonden» ("Bóndin"). Kirkjubøargarður var Færøyenes bispesete under katolisismen, og har helt siden reformasjonen vært den største kongsgården i øyriket. Patursson-slekten har vært kongsbønder der siden 1537. Jóannes' fem søsken, Helena, Sverri, Sigert, Petur og Gazet, ble alle aktive deltagere i færøysk samfunnsliv. Den unge Jóannes vokste opp i de historiske omgivelsene i Kirkjubøur, hvor gamle kulturelle tradisjoner hadde blitt opprettholdt i århundrer. "Kvøldsetan" («Kveldssamlingen»), med historiefortelling og balladesang, samt dansekveldene med færøyske folkedanser, gjorde den unge Jóannes fortrolig på den rike, færøyske kulturarven. Skolegang. Ifølge Jóannes Patursson hadde faren Páll Patursson den innstillingen at hans barn skulle få den skolegangen han selv aldri hadde fått. Søskenflokken fikk derfor privatundervisning av Joen Hans Jacob Petersen, bror av Fríðrikur Petersen, og de lærte de sangene og diktene som Petersen fikk tilsendt fra broren i København i 1870-årene. Jóannes Patursson gikk videre på realskole i Tórshavn. Undervisningen foregikk der hvor H.N. Jacobsens Bókahandil befinner seg i dag. Paturssons lærer var danske Louis Bergh, en stor og kraftig mann med en autoritær personlighet og som ikke nølte med å straffe guttene fysisk. Ifølge Patursson var de eneste færøyske ordene Bergh noen gang tok i sin munn "pínadoy" («pinadø») og "skerpikjøt". Etter fullført realskole arbeidet Patursson på sorenskriverens kontor i byen, men mistrivdes og søkte heller en videreutdannelse. Jordbruksskole. I samråd med faren ble det til at han søkte en landbruksutdannelse. Faren rådførte seg med amtmann Hannes Finsen, og bad ham finne det beste lærestedet for sønnen. Finsen spurte så Det Kgl. Danske Landhusholdningsselskab, og fikk til svar at man anbefalte Páll Patursson å sende sønnen til Stend jordbruksskole i Hordaland. Dette var fordi Vestlandet var det som lignet Færøyene mest, og at elever fra Island hadde gjort tilsvarende gode erfaringer herfra. Valget av skole var allikevel noe uvanlig, da de fleste av Færøyenes unge som skulle studere pleide å søke seg til København. I årene 1882–1884 var han elev ved Stend jordbruksskole, hvor han ble fascinert over nordmennenes kamp for å beskytte sitt eget språk mot dansk innflytelse. Det samme problemet var også aktuelt på Færøyene, hvor det færøyske språket ikke hadde noen offisiell grammatikk ennå, mens dansk var det offisielle og liturgiske språket, samt det eneste språket brukt i skolevesenet. Ellers fikk Patursson mye kunnskap om moderne landbruk og ble påvirket av den nasjonalromantiske holdningen som blomstret i Norge i 1880-årene. Han ble senere uteksaminert som landbrukskandidat fra Ås landbruksskole i 1891. Gårdsdrift. Han bygslet Kirkjubøargarður i 1892 og bidro over årene til en modernisering av færøysk landbruk, blant annet med innføring av hestetrukne ploger, kjøretøy og høstemaskiner. Han studerte videre landbruk på reiser til Norge og Skottland. I årene 1892–1898 holdt han landbruksskole hjemme på gården, hvorfra over 40 elever ble uteksaminert. Like etter 1900 var det meste av jordbruket på Paturssons eiendom konsentrert på markene Úti á Bø. Her var det gode gress-, havre-, bygg- og potetåkre, samt enkelte partier med rotfrukter. Han var medlem av Overlandvæsenkommissionen, et fagutvalg oppnevnt av det danske Landbrugsministeriet, 1891–1906. Skogplanting. Patursson brukte sine kontakter til å få den danske forstmannen C.E. Flensborg til avlegge et besøk i 1902. Formålet var å anlegge en skog (plantasje) på Paturssons eiendom, samt undersøke hvordan forholdene lå til rette for lignende prosjekter andre steder på Færøyene. Patursson viste stor interesse for skogsaken, og var ivrig etter å få begge prosjektene ut i livet, da han mente at skogen ville gagne Færøyene på mange måter. Flensborg ankom Kirkjubøur i juli, og begynte straks å undersøke mulighetene for anleggelse av en plantasje og en planteskole på Paturssons utmarksområder. Flensborg besøkte senere Klaksvík, Viðareiði, Leirvík, Gøta, Sólmundarfjørður og Toftir, hvor han så på endel hager og mindre plantasjer. Utredninger i kommunestyret i Tórshavn og Lagtinget, med Patursson, Flensborg og amtmann Christian Bærentsen som sterke pådrivere, endte til slutt med vedtak om årlige bevilgninger til «Fremme av Plantningssagen paa Færøerne». Flensborg så imidlertid med bekymring på en planteskoles utsikter, da det ikke fantes noen sakkyndig færøying til å drifte en slik skole. Det ble heller aldri noe av en slik skole, men selv om plantingsforsøket i Kirkjubøur ikke var særlig vellykket, la det grunnlaget for Flensborgs andre prosjekter på Færøyene. Etterslekt. Guðny og Jóannes Patursson i hagen hjemme i Kirkjubøur Jóannes giftet seg med Guðny Eiriksdóttir fra Karlsskála på Island. Eldstesønnen Páll Patursson (1894–1967) overtok gården etter sin far, og etter hans død ble den drevet av sønnen Jóannes Patursson (død 1973), som hadde sønnene Tróndur Patursson og Páll Patursson. Sistnevnte var kongsbonde frem til han overdro gården til sønnen Jóannes Patursson, som er dagens kongsbonde og 17. generasjon Patursson på gården. Elinborg (født 1907), datter av Jóannes og Guðny, var gift med juristen Bjarni Dahl fra Vágur og bosatt i København. En annen datter var gift med Pauli Dahl. Jóannes og Guðnys yngste sønn var Erlendur Patursson (1913–1986), som ble en viktig, men også kontroversiell, politiker for Tjóðveldisflokkurin. Erlendur Patursson var en minst like stor tilhenger av færøysk selvstyre som sin far, men var imidlertid sosialist. Jóannes Patursson er dessuten oldefar på farssiden til forfatteren Rói Patursson. Julemøtet og Føringafelag. Patursson var en av de ni innbyderne til Julemøtet i 1888. En senere berømt annonse ble dermed trykket i "Dimmalætting" den 22. desember 1888, og en stor flokk mennesker samlet seg i Lagtingshuset den 26. desember. Det ble holdt taler, diskutert og sunget færøyske sanger. Formålet med møtet var å diskutere «hvordan færøysk språk og kultur kan beskyttes». Størst inntrykk gjorde allikevel et nyskrevet dikt, «Nú er tann stundin komin til handa» («Nå har tiden kommet for å handle»), skrevet for anledningen av den unge Patursson. Patursson var imidlertid for blyg til å fremføre diktet selv og overlot dette til den eldre vennen Rasmus Effersøe. Første vers i diktet var som følger: «Nú er tann stundin komin til handa á hesum landi, at vit skulu taka lógvatak saman máli til frama.» («Nå har tiden kommet for å handle i dette landet, hvor vi må ta hverandre i hånden for å fremme vårt språk»). «Nú er tann stundin» har siden blitt et symbolsk uttrykk for hele perioden. Effersøe var på dette tidspunktet redaktør i "Dimmalætting", og i ettertid blir Effersøe og Patursson i kompaniskap regnet som selve drivkraften bak selvstyrearbeidet. Patursson ble etterhvert, etter hjemkomsten fra Norge, en lederskikkelse i den nye færøyske nasjonale bevegelsen. Norgesvenn. Helt fra tiden som elev ved Stend landbruksskole i Fana, var Patursson en varm norgesvenn. Han arbeidet for sterkere kulturelle bånd mellom Færøyene og Norge og var medlem av det norske Vestmannalaget. Han pleide å dra innom Bergen på hjemveien etter å ha møtt på Landstinget i København og talte da i Vestmannalaget. I 1911 arrangerte man et Norrønstevne, da 68 nordmenn og islendinger la fra kai i Bergen med dampskipet «Namsos» den 29. juni. Det var store samlinger i Tórshavn og Kirkjubøur, og det ble avholdt messe i Magnuskatedralen. Hovedtalerne var Jóannes Patursson og C.B. Bugge, rådmann i Bergen og formann i Vestmannalaget, og ellers var det også tale ved Símun av Skarði. Som et resultat av stevnet ble det etablert en egen Norrønnemnd som var i arbeid i mange år. Patursson fikk forøvrig støtte fra Noregs Ungdomslag til å utgi "Föroysk kvæði" i 1925, etter forslag fra professor Gjelsvik på ungdomslagets årsmøte i 1923. I 1923 talte dessuten Patursson for Færøyenes tilslutning til Norge, som et alternativ til fullt færøysk selvstyre. I april 1931 ble vennskapsforeningen Norsk-færøysk lag stiftet under et møte i Oslo. Tidlig arbeid. Patursson ble valgt inn på Lagtinget fra Suðuroy i 1901. Hans mål var identiske med Føringafelags: Å gjenreise det færøyske språkets ære, og at færøyinger må holde sammen og utvikle seg på alle områder, slik at de kan klare seg selv. Han ble samme år også valgt til Folketinget, hvor han tilsluttet seg Venstrereformpartiets folketingsgruppe. Patursson vant alle valgkretsene bortsett fra Eysturoy, som var den mest konservative kretsen og også den hvor Højre-kandidaten Jógvan Poulsen var hjemmehørende. Den konservative avisen "Dimmalætting" konstaterte allikevel: «Hvorom alting er, så forekommer det os, at de konservative kræfter på Færøerne må føle sig tilfredse med – når det skulle vælges en kandidat af oppositionen – at denne blev Færøernes største godsbesidder.» På forhånd hadde "Dimmalætting" trykt innlegg fra blant andre fogd Engelstoft, som mente at det var «utilrådeligt at stemme på "Tingakrossur"s kandidat, kongsbonde J. Patursson.» Engelstoft ytret åpent at han var krenket av Jóannes og Sverri Paturssons sammenligning av Danmarks fremferd på Færøyene med Preussens behandling av Sønderjylland, og skrev at Paturssons eventuelle innvalg på Folketinget ville «blive en sørgelig dag for både færinger og danske.» "Dimmalætting"s advarsler stoppet allikevel, som kjent, ikke velgerne. Patursson holdt sin første tale i Folketinget den 23. oktober 1901, da han hevdet at færøyske barn lærte hverken dansk eller færøysk, hvorpå han understreket betydningen av betydelige endringer på området. Samtidig uttrykte han sin misnøye over at slike krav om endring hadde blitt oppfattet som danskfiendtlige, og uttalte: «Jeg tør forsikre om, at netop de mennesker, som har været allermest varme for disse reformer, er de danske undersåtter på Færøerne.» I avisen "Dannebrog" ble han dagen etter beskrevet som «en yngre mand af et vindende ydre, kan smigre sig med, at han igår blev hørt med større opmærksomhed, end der hidtil er blevet Færøernes folketingsmand til del». I 1906 byttet han valgkrets til Suðurstreymoy, hvor han egentlig var hjemmehørende, og ble gjenvalgt til Lagtinget helt til sin død. I 1906 ble han ikke gjenvalgt til Folketinget. Paturssons etterfølger på Folketinget, Oliver Effersøe, omtalte raskt Sjálvstýrisflokkurin som «Tilbagegangspartiet, som vil have indført Oldtidens forældede separatistiske Ordning», selv om «Vi Færinger føle os fuldstændig som Danske». Skattereformer og landskasse. Etter 1900 hadde ikke lenger landbruket like stor betydning, da det hadde skjedd en omstilling i det hele færøyske samfunnet fra å være et patriarkalsk bondesamfunn, til å bli en moderne fiskerinasjon. Fiskeri og handel hadde derimot blitt mye viktigere, samtidig som at lønnsnivået hadde steget betraktelig, og man så derfor behovet for en skattereform. Til da hadde hovedsakelig landbruket sørget for skatteinntektene, men nå ønsket man å spre byrden på flere, samtidig som man så grunnlaget for å øke inntektsskatten. I 1906 ble Føroya Banki, Færøyenes første bank, opprettet. Patursson hadde hørt om en bank i Dansk Vestindia som gav ut egne pengesedler, og håpet at Føroya Banki ville gjøre det samme, og ble følgelig skuffet da dette ikke ble en realitet. Patursson fremmet i 1902 en forslag om nedsettelse av en kommisjon til utarbeidelse av en ny skatteordning, og begrunnet forslaget med: «Lagtingets Evne til at afholde de offentlige færøske Udgifter bør ganske naturligt staa i forhold til Befolkningens økonomiske Evner. Da det er bekendt, at den økonomiske Tilstand her i Landet har været stærkt fremadgaaende i det sidste Tiaar, […] maa det indrømmes, at Tinget nu […] ikke er i Besiddelse af den Ydeevne, som dets Stilling gør ønskeligt.» Han viste også til «det store misforhold, der nu finder Sted derved, at Landbruget er saa overmaade stærkt belastet med Skatter og Afgifter i Forhold til Kapitalen og andre Næringsveje.» Som et konkret innspill, foreslo Patursson «et Toldpaalæg af 10 Øre pr. Pot almindeligt Brændevin og et Toldpaalæg paa de andre sprituøse Drikkevarer i Forhold hertil», altså å innføre tollavgift på brennevin. Det mest oppsynsvekkende med forslaget var allikevel det som omhandlet forvaltningen av disse inntektene, nemlig en landskasse under Lagtingets kontroll. Dette var første gang noen drøftet muligheten for at Færøyene selv skulle styre over sine finanser, hvilket ikke ble virkelighet før Hjemmestyreloven i 1948. Han fikk ikke flertallet med seg når det gjaldt en landskasse, men i 1907 ble det vedtatt en skattereform som ellers lå nært opp til hva Patursson hadde skissert. I 1923 ble Lov for Færøerne om den kommunale Beskatning vedtatt, og i 1925 vedtok man en ny lov for toll på importerte varer. Han fremsatte senere krav i Landstinget om finansielt oppgjør mellom Færøyene og Danmark i 1927 og 1930, uten å få nevneverdig gehør. Selvstyrekrav i 1903. Da Patursson la frem forslaget for Rigsdagen, ble opprettelsen av en landskasse og overtagelsen av ansvaret for veier, havner, telefon, kirker og skoler, samt et fast årlig tilskudd til Lagtinget, vektlagt. «Tilbudet» i 1906. Fra Islands Hjemmestyrelov av 1904 hentet han mye inspirasjon, og etter innføringen av parlamentarisme i Danmark i 1901, fikk Patursson forhandlet frem et utkast til en lignende lov for Færøyene. Dette ble lansert som «Tilbudet» ("Tilboðið") i 1906, og basert på selvstyrekravet tre år tidligere, etter at Patursson og Regjeringen J.C. Christensen hadde kommet til enighet. Spesielt var det justisminister Alberti som fortsatt var Paturssons viktigste støttespiller i regjeringen. Skeptikerne var hovedsakelig redde for store skatteøkninger med færøysk selvstyre, idet man innså at landet hadde begrenset økonomisk spillerom. I tillegg skapte Paturssons standpunkt i alkoholdebatten furore, og han tapte til slutt plassen i Rigsdagen som følge av disse omstendighetene. Lagtingsvalget 1908 betydde dessuten en tilbakegang for Sjálvstýrisflokkurin, som allerede var i mindretall på Lagtinget. Sambandsflokkurins fortsatte flertall førte til at saken til slutt ble lagt død, og at det aldri ble avholdt noen folkeavstemning. Sjálvstýrisflokkurins stiftelse. Patursson i sitt arbeidsværelse hjemme i Kirkjubøur Han og likesinnede lagtingsmedlemmer stiftet grupperingen Sjálvstýrisflokkurin («Selvstyrepartiet»), som en reaksjon mot Sambandsflokkurin («Unionspartiet»), i 1906, men ble ikke offisielt grunnlagt som partiorganisasjon før i 1909. Patursson ble valgt til partiets første formann, som frem til 1908 utgjorde følgende lagtingsgruppe: Johan Hendrik Poulsen, Símun Pauli úr Konoy, Jóhan Michael Hentze, Mads Andrias Winther, Dánjal Pauli Michelsen, Símun av Skarði, og Zacharias Nielsen, foruten Patursson selv. Han var medlem av Landstinget i periodene 1918–1920 og 1928–1936, den første perioden som resultat av at Sjálvstýrisflokkurin hadde rent flertall på Lagtinget for første og eneste gang 1918–1920. Han var da tilsluttet Det Radikale Venstres landstingsgruppe, mens han var uavhengig representant 1928–1936. Embedsmannsstyret. Patursson var en skarp kritiker av det danske embedsmannsstyret på Færøyene og startet sine angrep på dette så fort han ble valgt inn i Rigsdagen. De danske embedsmennene på Færøyene hadde generelt liten støtte i lokalbefolkningen, men hadde enkelte støttespillere, men hovedsakelig var det da snakk om færøyinger som var engstelige for hvilke konsekvenser en konflikt med disse ville føre med seg. Paturssons kritikk mot embedsmennene baserte seg i stor grad på deres motstand mot nasjonalbevegelsen på øyene, som blant annet kjempet for større utbredelse av færøysk språk, hvilket Patursson selv var en stor tilhenger av. Enkelte av nasjonalbevegelsens ledere ble på bakgrunn av den påfølgende kritikken mot embedsmennene beskyldt for å være «danskerhadere» og «separatister», og det ble forsøkt å kaste et skjær av landsforræderisk virksomhet over bevegelsen og dens ledere, især Patursson. Embedsmennenes fremstilling av nasjonalbevegelsen forbitret ikke bare forholdet mellom færøyinger og dansker på Færøyene, men også mellom Færøyene og Danmark. Følgelig begrunnet Patursson også sin kritikk med at han ønsket færøysk selvstyre. Alkoholforbudet av 1907. Han hadde et mer liberalt syn på alkoholomsetningen på Færøyene enn avholdsmannen Oliver Effersøe fra Sambandsflokkurin, en av hovedpersonene bak de færøyske avholdsforeningenes underskriftskampanjer i 1905. Avholdsbevegelsen samlet 5 600 underskrifter mot alkoholsalg, og sjeldent har en sak fått så stor støtte blant det færøyske folket, ettersom dette var 65 prosent av de som var 20 år. Den mest brukte argumentasjonen for et slikt forbud var at alkoholisme var årsak til store sosiale problemer på øyene. Patursson hadde riktignok foreslått tollavgift på brennevin i 1902, men han var sterkt imot et slikt forbud. Lagtinget vedtok i 1905 en uttalelse om at alkoholsalget burde avgrenses, etter lange debatter hvor Patursson var den fremste talsmannen imot. Han gjorde imidlertid ingenting i Folketinget for å få Lagtingets vedtak godkjent, og kom dermed på kant med både Lagtinget og flertallet i folket. I "Tingakrossur" hånte han underskiftskampanjen, og uttalte at Rigsdagen neppe ville vedta forslaget, og at han ville «la kaggene rulle hjem til Færøyene med god samvittighet». Uttalelsen var av en slik karakter at den i dag ville blitt kalt et politisk selvmord. Patursson ble gjenstand for harselas fra sine meningsmotstandere, og disse satte "Brændevinspartiet", eller "Brennivínsflokkurin", opp imot "Ædruelighedspartiet". Patursson representerte da Brændevinspartiet, og det ble sagt at han lagde veldig bra hjemmebrent. Patursson hadde rett i at de danske politikerne ikke støttet lovforslaget, da de syntes det var noe ufritt over, i en liberal tid, å nekte folk å få seg akevitt eller en øl. For dansker, som anså en øl og et glass akevitt for å være en del av det sosiale samværet mellom folk, var et forbud helt uhørt. Selv Rasmus Effersøes besøk i Folketinget hjalp ikke for avholdsbevegelsen. Det var fordi at saken dreide seg om Færøyene alene, og at presset var såpass stort, at avgrensningen av alkoholomsetningen på Færøyene ble vedtatt med lov i Rigsdagen. For å se om støtten i folket fortsatt var like sterk, ble det utlyst en folkeavstemning på Færøyene i 1907. 3 558 (96,2 prosent) av de 3 695 fremmøtte stemte for et forbud. Alkoholsaken fikk stor betydning i valgkampen til Folketinget i 1906, som Patursson tapte mot Oliver Effersøe. Foran lagtingsvalget 1906 lanserte Patursson sin plan for hvordan Færøyene skulle bli en selvstendig stat, men alkoholsaken veide tungt, og trakk oppslutningen ned til at Sjálvstýrisflokkurin endte opp med 8 av 20 mandater. Færøyene beholdt sine strenge restriksjoner omkring alkohol frem til 1992, men fra 1928 ble det mulig å importere til eget bruk fra Danmark. Denne importen var dog strengt rasjonert. Selvstyrekrav 1920–1936. Han fremmet lignende forslag i 1920 og 1929, men disse ble avvist av de danske statsministrene Carl Theodor Zahle (RV) og Thorvald Stauning (S). I 1930 avviste Patursson imidlertid Staunings forslag om folkeavstemning over selvstyre på visse betingelser. Videre krevde Patursson en ny regjeringsform og en ny lagtingslov i 1935, og i 1936 krevde han at forholdet mellom Færøyene og Danmark ble ordnet slik som forholdet mellom Danmark og Island. Begge kravene forble resultatløse og harde økonomiske vilkår i mellomkrigstiden skapte vanskeligheter for selvstyrebevegelsen med å nå gjennom med sitt budskap. Sjálvstýrisflokkurin mistet også gradvis oppslutning og innflytelse etterhvert som økonomisk funderte partier som Javnaðarflokkurin og Vinnuflokkurin ble stiftet. I "Tingakrossur" i 1924 foreslo Patursson forøvrig opprettelsen av et eget bispedømme for Færøyene, men ble fortsatt i ulike former underlagt København bispedømme. Fólkakirkjan ble først et eget bispedømme i 1990, og i 2007 ble den verdens minste statskirke. Partisplittelsen i 1936. Lagtingsmedlemmene i 1939. Patursson er 4. fra høyre i fremste rekke I midten av 1930-årene stod striden i Sjálvstýrisflokkurin om en omfattende jordbruksreform ("Traðarlógin") som blant annet forpliktet kongsbønder til å avstå jord til odelsbønder. I et bittert partioppgjør i 1936 gikk majoriteten i partiet inn for reformen, stikk i strid med kongsbonden Paturssons syn, og han tapte deretter formannsvervet i partiet til Edward Mitens. Patursson brøt da med Sjálvstýrisflokkurin og var partiuavhengig lagtingsmedlem frem til han sluttet seg til det borgerlige Vinnuflokkurin («Næringspartiet») i 1938. Samme år begynte det å knake desto mer i sammenføyningene i Sjálvstýrisflokkurin, ett år etter at Patursson hadde ledet et bondetog, bestående av et hundretalls bønder og jordbrukere, mot Lagtinget og krevde jordbruksreformen reversert og Lagtinget oppløst. Patursson fremsatte også de samme kravene overfor kongen og statsministeren i 1938 uten hell. Språklig likestilling i 1938. Den færøyske språkstriden dreide seg om det færøyske språkets stilling i det færøyske samfunnet i forhold til dansk. Med den nasjonale vekkelsen og de medfølgende nasjonalromantiske strømningene på 1800-tallet, inntok språket en større plass i folkets bevissthet. For Patursson, for som så mange andre færøyinger, var det en prinsippsak å kunne uttrykke seg selv på morsmålet. Dansk var imidlertid fortsatt det eneste språket i skoleverket, kirken og embedsverket. Opprettelsen av realskolen i Tórshavn i 1861, Færøernes seminarium i 1870 og folkeskolen i 1872 endret heller ikke dette bildet. I 1908 nektet Jákup Dahl å undervise på dansk, og saken gikk til Undervisningsministeriet i København for deretter å bli sendt tilbake igjen til Lagtinget. Sambandsflokkurin mente at det var viktig å lære dansk og at det skulle være mer enn et fremmedspråk slik som engelsk og tysk, og brukte mulighetene for studier i Danmark med gode danskkunnskaper som kronargument. Sjálvstýrisflokkurin pekte på at det i andre land var en selvfølgelighet at det ble undervist på morsmålet, slik som på Island. Diskusjonen førte til et kompromiss hvor færøysk ble undervisningsspråk for de minste barna og et hjelpemiddel for de eldre. Den 16. januar 1912 ble kompromisset gjort til lov. Den 13. desember 1938 ble lovbestemmelsen opphevet etter at færøysk hadde tatt mer og mer over for dansk som undervisningsspråk på alle alderstrinn. Sjálvstýrisflokkurin og Javnaðarflokkurins nyvunnede flertall på Lagtinget førte slik til at språkstriden ble avsluttet en gang for alle, og at Patursson og hans meningsfeller dermed hadde vunnet i en av sine fanesaker. Fólkaflokkurins stiftelse. I 1939 gikk Vinnuflokkurin og utbrytere fra Sjálvstýrisflokkurin sammen om å danne det borgerlige og mer radikale selvstyrepartiet Fólkaflokkurin («Folkepartiet»). Den da 74 år gamle Jóannes Patursson ble valgt til partiformann, mens Vinnuflokkurins formann, Thorstein Petersen, ble nestformann. Petersen overtok som partiformann da Patursson døde i 1946. Bakgrunnen for stiftelsen var splittelsene i Sjálvstýrisflokkurin i 1936 og 1938 og den verdensomfattende økonomiske krisen i 1930-årene som hverken Sambandsflokkurin eller Sjálvstýrisflokkurin syntes å kunne håndtere. Fólkaflokkurins program foran lagtingsvalget 1940 ble derfor preget av større økonomisk uavhengighet og politisk selvstyre, og på sistnevnte punkt var partiet vesentlig mer radikalt enn Sjálvstýrisflokkurin. Fólkaflokkurin fikk ved valget 24,7 % oppslutning og 6 mandater, og ble nest største parti etter Sambandsflokkurin. Patursson fungerte som partiets parlamentariske leder frem til sin død. Andre verdenskrig 1940–1945. To britiske destroyere anløp Tórshavn den 12. april 1940 og krevde at Færøyene omgående forberedte seg på å motta britiske soldater. Storbritannia overtok de områdene hvor Danmark før hadde ytet støtte, og øyene ble dermed helt avhengige av Storbritannia, som forsynte øyene med de viktigste varene i bytte mot fisk. Den frivillige og fredelige besettelsen ble annonsert på forhånd på BBC av Winston Churchill den 11. april. I og med at Færøyene var avskåret fra Danmark, ble den politiske makten på øyene liggende hos Lagtinget og amtmann Carl Aage Hilbert. Hilbert styrte da i samråd med det lagtingsoppnevnte utvalget Landsnevndin. Det var Thorstein Petersen som inntok den ledende rollen i Fólkaflokkurin, mens Patursson fikk mer status som færøysk politikks «grand old man» og kom mer i bakgrunnen. Petersen mente at Færøyene burde benytte anledningen til å erklære seg selvstendige fra Danmark, men Storbritannia satte foten ned og avviste en endring i Færøyenes statsrettslige status så lenge øyene var okkupert av Storbritannia. Ved lagtingsvalget 1943 fikk Fólkaflokkurin nesten rent flertall på Lagtinget med 12 av 25 mandater. Med Sjálvstýrisflokkurin ute av Lagtinget fikk derimot unionistene i Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin flertall med ett mandats overvekt, men Thorstein Petersen lyktes i å bli valgt til lagtingsformann. Perioden frem til krigens slutt i 1945 ble derfor preget av den intense og fullt offentlige drakampen mellom Hilbert og Petersen. Etter krigens slutt ble det sendt færøyske forhandlingsdelegasjoner til København for å forhandle om Færøyenes statsrettslige status. Dette resulterte i et forslag til en hjemmestyrelov, som innebar et indre selvstyre, som skulle stemmes over i en folkeavstemning. I forkant av avstemningen var det imidlertid Paturssons sønn, Erlendur Patursson, som var den førende selvstyreaktivisten. Paturssons partikollega, Thorstein Petersen, var forøvrig imot lovforslaget og oppfordret befolkningen til å unnlate å stemme idet han ønsket fullt selvstyre. Jóannes Patursson døde kort tid for folkeavstemningen, som gav et knapt selvstyreflertall, den 14. september og Petersens mislykkede selvstendighetserklæring den 18. september. Forfatterskap. Patursson etterlot seg store mengder av skriftlig materiale, hovedsakelig knyttet opp mot hans politiske arbeid, og ofte publisert i "Føringatíðindi", "Tingakrossur" og "Dagblaðið". Han skrev også opplysende artikler om landbruk og en av sine store personlige interesser – kvad og dans. Om sistnevnte emne skrev han flere artikler og stod for utgivelsen av "Kvæðabók" i fem bind 1922–1945. "Føroysk kvæði" ble utgitt med støtte fra Noregs Ungdomslag i 1925. Paturssons språklige arbeid har hatt stor betydning for utviklingen av færøysk språk og litteratur, idet han vokste opp på et historisk sted, tok utdannelse i Norge, giftet seg med en islending, og var oppslukt av færøyske kvad. For ham var det ingen tvil om at det norrøne utgangspunktet burde være rettesnor for videre språkutvikling. Han skrev noen av Færøyenes mest brukte selskapssanger, deriblant «Tað hevur tókt millum føroyinga gaman» og «Vælkomnir føroyingar her í vási» i henholdsvis 1903 og 1904. Mens han var langt hjemmefra skrev han fedrelandssangen «Um eg vítt um verøld fór» og den følelsesladde «Her er eingin føroyingur at finna». Selv om det meste av Paturssons diktning var preget av politikk, skrev han også mer personlige dikt som «Søti lítli eingil mín» (barnerim), «Var tað so tú segði» (tilegnet ektefellen) og «Sárt bítur sorgin» (minnedikt tilegnet søsteren Helena etter hennes bortgang). Diktsamlingen "Yrkingar" ble utgitt i 1932. Paturssons memoarer og andre skrifter ble samlet og utgitt posthumt i 1966. Død og ettermæle. Patursson døde hjemme på Kirkjubøargarður, om morgenen den 2. august 1946, 80 år gammel. Dødsårsaken var trolig hjerneslag, og til tross for hans etterhvert høye alder, kom meldingen om dødsfallet overraskende for mange. Senest under Ólavsøka den 29. juli samme år hadde han vært hovedtaler, og hadde talt friskt og varmt om Færøyenes frihet og fremtid, og han var i aller høyeste grad produktiv med politikk og diktning til det siste. Han døde en måned før folkeavstemningen om færøysk selvstyre da et knapt flertall gikk inn for selvstyre, og Patursson fikk dermed aldri oppleve at livsverket hans tildels ble virkelighet gjennom Hjemmestyreloven av 1948. I 1947 ble Patursson post mortem tildelt Haakon VIIs Frihetskors «for fremrakende fortjenester av Norges sak under krigen». Mark Wright. Mark Wright (født 1. august 1963 i Berinsfield) er en engelsk tidligere landslagsspiller i fotball. Han har også vært manager for flere engelske fotballklubber, sist for Chester City. Spiller. Mark Wright skrev sin første fotballkontrakt med Oxford United i 1980. Han ble værende i denne klubben fram til mars 1982 da Southampton kjøpte han for £ 80 000. Southampton var hans arbeidsgiver i over fem år, og han fikk også sin engelske landslagsdebut i denne perioden. Det skjedde 2. mai 1984 i en kamp mot. Hans neste klubb ble Derby County som kjøpte han for £ 760 000 den 27. august 1987. Kjøpssummen var da ny klubbrekord for klubben fra Øst-Midlands. Fram til 1991 spilte over 150 kamper for Derby før Liverpool kjøpte han for £ 2,2 millioner 15. juli 1991. Etter 7 sesonger, og over 200 kamper for Liverpool, la han opp 35 år gammel i 1998. Han spilte totalt 45 landskamper, og scoret 1 mål for. Manager. Hans første jobb som manager var i Southport. Han overtok jobben da laget lå i bunnstriden i Football Conference, men greide å føre laget opp i toppen allerede i sin første sesong. Sin første jobb som manager i The Football League fikk han i mai 2001. Det var i klubben han hadde startet sin spillerkarriere, Oxford United. Oppholdet her ble kortvarig, og han leverte sin oppsigelse i november 2001. Allerede i januar året etter fikk han en ny jobb. Denne gang var det Football Conference laget Chester City som ansatte han. Da han fikk jobben lå klubben i nedrykkstriden, men med Mark Wright som manager gikk det bedre for klubben. En plass midt på tabellen i 2001/02 sesongen ble forbedret til tap i playoff i 2002/03. Sesongen etter endte laget på førsteplass i Football Conference og opprykk til Football League Two. I august 2004 valgte Wright overraskende å trekke seg fra jobben som managere i Chester City rett før 2004/05 sesongen startet. Den 31. mai 2005 ble han manager for Peterborough United som hadde rykket ned fra Football League One i 2004/05 sesongen, og han var manager for denne klubben fram til januar 2006. I februar 2006 ble han for andre gang manager for Chester City. Kongedømmet Italia. Kongedømmet Italia er en betegnelse som har blitt brukt av flere forskjellige stater opp gjennom årene. Før 1861 var det imidlertid ingen konge av Italia hersker over hele halvøya, og det kongedømmet som eksisterte fra Italias samling med utgangspunkt i Kongedømmet Sardinia i 1861 fram til det ble avskaffet i en folkeavstemning i 1946, er det som det oftest refereres til med denne benevnelsen. Barbariske herskere. De forskjellige barbariske herskerne av Italia etter Vestromerrikets fall i 476; som Odovakar, østgoterne og langobardene, kalte noen ganger riket sitt for "Kongedømmet Italia". Regnum Italicum. Da det langobardiske kongedømmet endte i 772, ble deres territorier sammen med tidligere bysantinske eiendommer i Nord-Italia "Kongedømmet Italia" på nytt. Dette riket ble også kalt "Regnum Italicum", eller på italiensk "Regno", og omfattet en av bestanddelene av Det tysk-romerske riket. "Regnum Italicum" fortsatte å eksistere, ihvertfall i teorien, fram til imperiets fall i 1806 (eller ihvertfall til omorganiseringen av imperiet i 1803). Erkebiskopen av Köln hadde ærestittelen "«Erkekansler av Italia»". De imperiske herskerne av Italia mistet imidlertid det meste av sin makt etter Huset Hohenstaufens fall midt på 1200-tallet, og rikets reelle betydning opphørte ved Freden i Westfalen i 1648. "Regnum Italicum" besto opprinnelig av hele Italia fra de pavelige eiendommene i nord, men til slutt ble Kirkestatens og Republikken Venezias fastlandsterritorier ansett som ekskludert. Apenninerhalvøya. På Apenninerhalvøya og omliggende områder utgjorde kongedømmet det som er dagens Italia. Territoriet utviklet seg under hele samlingsprosessen fram til 1870. Først i 1919 ble imidlertid Trieste og Südtiril en del av Italia. Etter Versaillestraktaten og Saint-Germain-traktaten ble også Gorizia, Trieste og Istria (siste i dag en del av Kroatia og Slovenia) og små områder i dagens Kroatia og en del av Dalmatia en del av kongedømmet. Under andre verdenskrig ble det midlertidig overført ytterligere territorier fra Slovenia og Dalmatia. Etter krigen bøle dagens grenser fastlagt og kongedømmet avsto de tidligere besittelsene. Kolonier. Italia med sine besittelser i 1940 Kongedømmet hadde også kolonier, protektorater og klientstater. Mange av disse ble okkupert under andre verdenskrig, og kan sees som et krigsbytte som senere gikk tapt som følge av krigens utvikling og at kongedømmet skiftet side underveis. Disse områdene er dagens Eritrea, Somalia, Libya, Etiopia (okkupert av Italia i 1936, og senere inntatt av Storbritannia under andre verdenskrig), Albania, Hellas (okkupert under andre verdenskrig), Kroatia (klientstat under andre verdenskrig), Kosovo (okkupert under andre verdenskrig) og Montenegro (okkupert under andre verdenskrig), og noe mer eksotisk, en 46 hektar område i Kina i Tianjin. Språk. Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra 1600-tallet, som stammer fra og ble benyttet av Dante,Francesco Petrarca, Niccolò Machiavelli, Galileo Galilei og senere Giacomo Leopardi. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene latin. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten. Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som fransk, katalansk og spansk, ble det snakket fransk og piemontesisk i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, Camillo Benso di Cavour bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt. Styreform. Kongedømmet Italia var formelt et konstitusjonelt monarki. Den utøvende makt lå hos kongen, og utøvet av statsministeren som var utnevnt av kongen. Det to-kammer-parlamentet begrenset kongens makt, og besto av et utnevnt senat og et valgt deputertkammer. Kongedømmets konstitusjon bygget på konstitusjonen i kongedømmet Sardinia. I teorien var statsrådene bare ansvarlige overfor kongen, men i praksis var det umulig for den italienske regjeringen å styre uten støtte i parlamentet. Medlemmene av deputertkammer ble valgt ved flertallsvalg i enmannskretser hvor en kandidat måtte få mer enn halvpartene av stemmene for å bli valgt. Dersom ikke alle setene ble fordelt ve første valgomgang, ble det holdt en ny runde for de resterende plassene. Den liberale perioden 1870 - 1914. Etter den italienske samlingen, gikk Italias politisk i retning av liberalismen. Dette kom i kjølvannet av at Camillo Benso di Cavour i 1848 hadde dannet et parlamentarisk gruppe i Kongedømmet Sardinia med navn «Det italienske liberale partiet» ("Partito Liberale Italiano"). Fra 1860, med Italias samling og etter Cavours død allerede i 1861, bole det liberale partiet delt i to fraksjoner og nye partier, kalt "Destra Storica" på høyresiden og "Sinistra Storica" på venstresiden, hvor førstnevnte samlet Cavours støttespillere, og sistnevnte støttespillerne til Giuseppe Garibaldi og tidligere Mazzinians. Begge disse bestod imidlertid av lojale monarkister, mens de mest radikale samlet seg i «Det radikale parti» og republikanerne i Italias republikanske parti. Det liberalkonservative "Destra storica" ble delt regionalt, men dominerte i årene 1860 til 1876. Agostino Depretis innledet sin periode som statsminister med å sette ut sin eksperimentelle politiske ide, kalt "Trasformismo" («transformisme»). Denne tenkningen gikk ut på at regjeringen skulle i sine utnevnelser legge vekt på stor variasjon og velge moderate og kompetente politikere uten å ta hensyn til politisk tilknytning. I praksis viste det seg å bli et autoritært og korrupt system, da Depretis presset distriktene til å stemme for sine kandidater dersom de skulle på fordelaktige posisjoner når han kom til makten. Valgresultatene fra 1876 ga bare fire representanter fra høyresiden, og dette åpnet for at styret skulle bli dominert av Depretis. Ved hjelp av despotisk og korrupt styre klarte Depretis å sikre seg støtte i det sørlige Italia. Blant annet ble det forbudt med offentlige møter, såkalte «farlige elementer» ble satt i indre eksil eller fjerntliggende straffeøyer. Depretis innførte kontroversielle lover, slike som opphevelse av gjeldsfengsel, og gratis og obligatorisk grunnskole. a> (i rødt) av 1882, med grenser fra 1913 a> var statsminister fem ganger mellom 1891 og 1921 I 1887 ble Francesco Crispi statsminister og fokuserte mer på utenrikspolitikk. Crispi arbeidet for å bygge opp Italia som en stormakt og økte militærkostnadene, forsvarte ekspansjonisme og prøvde å vinne Det tyske keiserdømmet på sin side. Italia sluttet seg til Trippelalliansen som også besto av Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1882 og som de formelt var en del av fram til 1915. Crispi la vekt på å utvikle Italia strategisk, og videreførte "trasformismo" og sto for en autoritær politikk hvor han en gang foreslo å innføre unntakslover for å forby opposisjonspartiene. Til tross for disse autoritære trekkene, sto Crispi også for liberale tiltak som en offentlige helselov fra 1888 og etablerte tribunaler for å ta opp offentlig overgrep på befolkningen. Fra 2. november 1899 til 7. september 1901 deltok Italia i Åttenasjonsalliansen under Bokseropprøret i Kina. På opprørets siste dag, ble et området ved Tianjin overført til Italia av Qing-dynastiet og administrasjonen av dette området ble 7. juni 1902 overtatt av en italiensk konsul. Giovanni Giolitti dannet sin andre regjering i 1903, etter et kortvarig forsøk i 1892, og ledet landet fram til 1914. Giolitti hadde tidligere arbeidet som offentlig tjenestemann, men ble utnevnt til posisjoner innen Crispis regjeringer. Giolitti ble en av de lengt sittende statsministere i Italia, fordi han mestret mekanismene bak "trasformismo" gjennom manipuleringer, tvang, overtalelser og bestikkelser for å få støtte. I valgene under hans periode var det ikke uvanlig med valgfusk, og Giolitti favoriserte området som stemte for ham. I 1911 erklærte Italia under Giolitti krig mot Det osmanske rike i det som er kalt Den italiensk-tyrkiske krig, og invaderte Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika, provinsene som utgjør dagens Libya. Krigen varte i et år og endte med at Italia okkuperte området, og ga støtte til de politiske kreftene i Italia som argumenterte for at Italia skulle dominere Middelhavet ved å også okkupere Kongeriket Hellas og Dalmatia langt kysten av Adriaterhavet. Krigen radikaliserte det italienske sosialistpartiet, og krigsmotstanderne under ledelse av Benito Mussolini oppfordret til vold for å få avsatt regjeringen. Valgene i 1913 og 1919 ga framgang for sosialistene, katolikkene og nasjonalistiske partier på bekostning av de tradisjonelle liberale og konservative partiene, noe som medførte at det politiske systemet i stadig større grad ble oppdelt og svekket. Første verdenskrig. Ved utbruddet av første verdenskrig påberopte Italia seg nøytralitet og hevdet at Trippelalliansen fra 1882 utelukkende var en forsvarsallianse, og ikke kunne iverksettes ved offensive tiltak og denne krigen var igangsatt av Østerrike-Ungarn. Imidlertid forsøkte både sentralmaktene og Trippelententen og få Italia over på sin side og i april 1915 gikk den italienske regjeringen med på å erklære Østerrike-Ungarn krig, mot at de skulle få territorielle gevinster etter krigen. Dette var Südtirol, Provinsen Trieste, Istria og Dalmatia). I oktober 1917 hadde tyskerne samlet 15 divisjoner og iverksatte 24. oktober den såkalte Caporetto-offensiven under ledelse av Otto von Below. 10. november falt den italienske byen Belluno i provinsen med samme navn, og dette var det siste italienske tapet. 8. november ble Armando Diaz utnevnt til ny sjef for generalstaben etter den egenrådige Luigi Cadorna. Italienerne trakk seg imidlertid ytterligere tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia, tilsammen trakk de seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon. Etter ytterligere et år med skyttergravskrig og en vellykket italiensk offensiv sensommeren 1918 falt de østerriksk-ungarske styrkene sammen og startet fredsforhandlinger under slaget om Vittorio Veneto. Den østerrikske-italienske våpenhvilen i Villa Giusti ble undertegnet 3. november 1918, og ble iverksatt dagen etter. De italienske styrkene benyttet anledningen til å okkupere Tirol og tok over 300 000 østerriksk-ungarske krigsfanger. Saint-Germain-traktaten bygget på avtalen i London fra 1915, og slo fast at områdene Sørtyrol, Welschtyrol og Kanaldalen ble overført til Italia, og at Istria også ble ble en del av landet. Imidlertid ble ikke Dalmatia en del av Italia, men i stedet en del av det nyopprettede Kongeriket Jugoslavia. Den liberale statens sammenbrudd 1918 - 1922. Versaillestraktaten skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var den første krigen som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med de andre allierte. Særlig den amerikanske president Woodrow Wilsons holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av den russiske revolusjon med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon. Utbruddet av første verdenskrig hadde medført at den utvikling som hadde vært i retning av demokratiske strukturer stoppet opp, og tiden rett etter krigsavslutningen var vanskelig. Samtidig vokste det fram politiske krefter som mente at Italia var snytt i krigsoppgjøret. I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin fascistiske bevegelse. Det fascistiske Italia 1922 - 1943. Kongen utnevnte Mussolini til ny statsminister 23. oktober 1922, og utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. Mussolini dannet en allianse med andre nasjonalister, liberale og populister, Imidlertid presset Mussolini gjennom en ny valglov i 1923, som sikret at det partiet eller de valgsamarbeid som fikk mer enn 25 % av stemmene fikk 2/3 av setene i parlamentet. Etter at fascistpartiet brukte vold og trusler til å nå 25 % grensen ved valgene i 1924, ble partiet enerådende og styrende politiske partiet i Italia. Rett etter valget i 1924 forsvant opposisjonslederen Giacomo Matteotti plutselig den 10. juni 1924, og ble funnet drept noen dager senere. Dette førte til å begynne med til en parlamentarisk krise, og Mussolini måtte ta avstand fra mordet. Men samtidig ble antifascistiske demonstrasjoner slått ned. Tre menn ble arrestert for mordet, men bare en ble dømt, og bare til en kortvarig fengselsstraff. Den 3. januar 1925 tok så Mussolini «alt politisk, moralsk og historisk» ansvar for mordet i en tale i parlamentet. Trass i mordet på Matteotti ble Mussolini fremdeles støttet av den etablerte eliten i landet, blant andre av kong Victor Emmanuel III som nektet avskjedige Mussolini som statsminister. I 1927 ble Italia en fascistisk ettpartistat. I 1929 ble Lateranoverenskomsten inngått, og denne sikret Vatikanet et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa, Mussolinis regime var sett som et moderne forsøk for å unngå bolsjevisme og for få et land til å fungere. Børskrakket i 1929 berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble 1930-årene ble storhetstid for fascismen i Italia. I denne perioden ble Italia ofte referert til som Det italienske riket (italiensk: "Impero Italiano") eller «Det nye Romerriket» (italiensk "Nuovo Impero Romano", latin "Novum Imperium Romanum"), av fascistene, men disse ble ikke brukt som offisielle betegnelser. Under fascismen var kongedømmet alliert med det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig fram til 1943. Indre uro fram mot republikken 1943 - 1946. Resultatet fra folkeavstemningen i 1946 viste at monarkiet sto sterkest i sør Etter at Mussolini ble avsatt i 1943, søkte kongedømmet fredsavtale med de allierte, og de tyske militære styrkene som sto i landet ble en okkupasjonsmakt. I denne perioden ble fascistpartiet forbudt, men Mussolini etablerte en marionett-stat i det til enhver tid tysk-kontrollerte området, under navnet Den italienske sosialrepublikk. Monarkiets rolle under fascismen førte til en utbredt misnøye med dette, og det ble i 1946 avholdt en folkeavstemning om statsformen. I et forsøk på å påvirke stemmegivningen, abdiserte kong Viktor Emmanuel III 9. mai 1946. Abdikasjonen hjalp imidlertid ikke på stemmegivningen, da 54 % stemte for å innføre republikk i avstemningen den følgende måneden. Det var beskyldninger om at det hadde vært uregelmessigheter ved avstemningen, men dette ble aldri bevist. valgresultatene viste imidlertid store regionale forskjeller i stemmegivningen, hvor republikken stod sterkest i nord, og tilstrekkelige til å sikre flertall for avskaffelse av kongedømmet. Huset Savoia ble anmodet om å forlate landet, og kongedømmet var blitt historie. Victor Emmanuel flyttet til Egypt hvor han døde i Alexandria året etter. Han er begravet bak alteret i byens katolske kirke i Mansheya, viet til Katarina av Alexandria. Se også. Italia, Kongedømmet Italia Day of the Dead. "Day of the Dead" er en skrekkfilm fra 1985, regissert av George A. Romero. Dette er den tredje filmen i hans "Dead"-serie, og den følger historien som ble etablert i "Night of the Living Dead" om at de døde har stått opp fra sine graver på evig søken etter menneskekjøtt. Etter suksessen med forgjengeren "Dawn of the Dead", var produsentene villige til å la Romero få et budsjett på $7 millioner (14 ganger mer enn forgjengeren). Men tilbake krevde de en film som kunne klassifiseres som «R» (de under 17 år måtte ha følge av en voksen). Men Romero ville ha en «X»-klassifisering, og nektet å fire på kravene. Dermed barberte de budsjettet ned til det halve, og filmen landet dermed et stykke unna Romeros opprinnelige visjon. En del av ideene måtte kuttes ut (bl.a. zombier som blir trent opp til å bekjempe andre zombier), men mange av disse ideene kom til sin rett i den fjerde filmen, "Land of the Dead" fra 2005. Mange fans av "Dawn of the Dead" ble skuffet over den nye filmen. "Day..." var ikke så omfattende som forgjengeren, den foregikk på et mindre område, og ikke minst, den hadde en mørkere tone enn sin satiriske forgjenger. Men det de fikk i gjengjeld, var blod og gørr i lange baner. Filmen fortjente sin X-sertifisering, og takket være Tom Savini sitt effektarbeid lå filmen milevis foran andre lignende filmer når det gjaldt livaktige effekter. Han ble også belønnet med en Saturn Award for sitt arbeide. Zombiene i denne filmen har utviklet seg siden forrige film. Ikke bare har de fått annen farge i huden, for å vise at de er i stadig oppløsning, men de er også i stand til å samarbeide, og de viser evne til læring Handling. USA er fortsatt rammet av en pest som får de døde til å stå opp igjen. En gruppe militære, ledet av kaptein Rhodes, og en gruppe vitenskapsmenn, ledet av doktor Logan, har søkt tilflukt i en underjordisk base. Mens vitenskapsmennene driver eksperimenter på zombier de har fanget, er Rhodes mest oppsatt på å drepe zombiene som er i basen og komme seg vekk. Men Rhodes blir overtalt av Sarah om å vente og se om vitenskapsmennene oppnår resultater. Logan er spesielt opptatt av zombien Bub, som han prøver å gjøre husren. Han antar at zombiene fortsatt har minner fra tidligere liv, og tror dette kan bidra til en løsning på zombieproblematikken. Når Rhodes oppdager at Logan har brukt hans døde soldatvenner som mat til sine eksperimentzombier dreper han Logan og beordrer alle soldatene ut av bunkeren. Men på vei ut møter de en horde zombier på vei inn, pluss at Bub har et par overraskelser på lur. Soundtrack. Komponert og lagd av John Harrison og vokaler fra den kjente artisten Luther Vandrossi If tomorrow Comes og The World Inside Your Eyes. Det ble lagd 3000 kopier av dette albumet. Bill Foulkes. William Anthony Foulkes (født 5. januar 1932) er en tidligere engelsk fotballspiller. Foulkes var midtstopper på Manchester United i 18 sesonger, og er spilleren med tredje flest kamper for klubben gjennom tidene. Foulkes overlevde München-ulykken, og var med på å vinne Serievinnercupen ti år senere. Foulkes ble profesjonell i Manchester United i 1951, etter å ha spilt amatørfotball i Liverpool. Han debuterte på klubbens førstelag i 1952, og ble fast på laget fra og med 1953/54-sesongen. Han var med på å vinne to strake ligamesterskap i 1955/56 og 1956/57, og spilte sin første og eneste landskamp for i 1955. Foulkes slapp fra flyulykken i München i 1958 med bare lettere skader, og spilte fotball igjen bare to uker senere, da United spilte sin første kamp etter ulykken. Til tross for at United stilte med et nesten helt nytt lag, og til tross for den påkjenningen det må ha vært å spille fotball kort tid etter at sju lagkamerater hadde mistet livet (Duncan Edwards var på dette tidspunktet fortsatt i live), vant klubben 3-0 mot Sheffield Wednesday. Lagets manager Matt Busby bydge etterhvert opp et nytt storlag, og Foulkes ble ligamester for tredje gang i 1964/65. Det ble et nytt ligamesterskap i 1966/67, og sesongen etter – ti år etter flyulykken – gikk United helt til topps i Europacupen for serievinnere. Foulkes og Bobby Charlton var da de eneste gjenværende spillerne fra 1958-laget. I 1970, etter nesten 20 år på Old Trafford, la Foulkes støvlene på hylla. Han hadde da spilt 688 førstelagskamper, derav 563 i ligaen, for klubben – og var med det spilleren med flest kamper for United gjennom tidene. Denne rekorden ble slått et par år senere av hans mangeårige lagkamerat Bobby Charlton. Noen stor målscorer var imidlertid Bill Foulkes aldri. I løpet av hans lange karriere, scoret han bare ni mål. I Norge har han vært trener i IL Bryn, Steinkjer FK, Viking FK og Lillestrøm SK. Volterra. Volterra er en by i den italienske provinsen Pisa i Toscana. Byen ligger ca 50 km syd for Pisa og ca 50 km fra havet. Volterra har 11 267 (2001) innbyggere (ned fra 13 800 i 1991). Historie. Volterra har en lang historie. Etruskerne har hatt bosettinger i området fra det 8. århundre f.Kr.. De bygget forsvarsanlegg her på toppen av en kolle i det 4. århundre f.Kr.. Volterra ble en av etruskernes 12 bystater som "Velathri". Med kobber og sølv tilgjengelig i området, rike skoger og et godt landbruk fikk området en god vekst. Romerne tok herredømme i området og i 260 f.Kr. byttet byen navn til Volterra. Til å begynne med var forholdet til Roma godt, og i noen år hadde innbyggerne rett til romersk borgerskap. De havnet på tapende side i borgerkrig, og mistet sine rettigheter. Takket være Cicero ble ikke sanksjonene verre enn at Volterra kunne fortsette sin velstand. Byens teater stammer fra denne tiden. Eddie Colman. Edward "Eddie" Colman (født 1. november 1936, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Colman var midtbanespiller på Manchester Uniteds storlag på siste halvdel av 1950-tallet, og var den yngste spilleren som omkom i München-ulykken. Han var med på å vinne to ligamesterskap før sin altfor tidlige død i 1958. Colman debuterte for Manchester United i 1955 etter å ha gått gradene i klubbens egen juniorstall. Han ble raskt fast på laget, og dannet et glimrende sentralt midtbanepar sammen med Duncan Edwards. Colman beskrives som en svært teknisk begavet spiller, og ble ansett for å være en fremtidig landslagsspiller. Han var imidlertid ikke spesielt målfarlig, og scoret bare to mål på de 108 kampene han rakk å spille i United-trøya. Tisza. Tisza (ungarsk) (ukrainsk: Тиса ("Tysa"); rumensk, slovakisk og serbisk: "Tisa", tysk: "Theiss") er den lengste sideelven til Donau og en av de største elvene i Sentral-Europa. a> og Tisza, med utløp nedenfor Novi Sad. Elven har sin kilde i Ukraina og renner gjennom Ungarn, Romania, Slovakia samt Serbia. Tisza former er grenseelv mellom regionene Bačka og Banat og fortsetter inn i Donau i sentrale Vojvodina i Serbia. Den har en samlet lengde på 1358 kilometer og tilsigsområde på cirka 157 186 km². Dette området kalles Potisje. I antikken var elven også kjent som "Tisia" og på latin kalles den "Tissus", "Tisia" eller "Pathissus". I bronse- og jernalderen var elven grensen for hvor langt nomadiske stammer østfra normalt rykket fram under folkevandringer mot Europa. Dracula jager Frankenstein. "Dracula jager Frankenstein" er en sciencefiction- og skrekkfilm fra 1970, og et produksjonssamarbeid mellom Spania, Vest-Tyskland og Italia. Filmens spanske tittel er "Los Monstruos del terror", den vest-tyske er "Dracula jagt Frankenstein" og den italienske er "Operazione terrore". Historien. Romvesener fra en døende verden planlegger å ta kontroll over verden. De bringer til live to døde vitenskapsmennesker, «Dr. Odo Warnoff» og «Maleva Kerstein» og bruker deres kunnskap til å reskape ulike jordlige monstre, inkludert varulven «Waldemar Daninsky», Frankensteins monster (begge spilt av Jacinto Molina), mumien «Tao-Tet» og vampyren «Count de Meirhoff». Liam Whelan. William (Liam) Augustine Whelan (født 1. april 1935, død 6. februar 1958) var en irsk fotballspiller. Whelan var indre høyre i Manchester United, hvor han hadde en imponerende målstatistikk. Han var med på å vinne to ligamesterskap før han omkom i München-ulykken. Liam Whelan kom til United i 1954 fra klubben Home Farm FC i hjembyen Dublin. Han debuterte for United mot slutten av 1954/55-sesongen. De to første sesongene gikk han mye inn og ut av laget, men fra og med 1956/57-sesongen var han førstevalg på laget, og ble klubbens toppscorer samme sesong, med 26 ligamål. Midtveis i 1957/58-sesongen, til tross for meget god uttelling foran mål, mistet Whelan plassen på laget til fordel for Bobby Charlton. Whelan var likevel med på den skjebnesvangre turen til Beograd som reserve, og ble drept momentant da flyet styrtet etter tanking i München på veien hjem. Han rakk å spille 95 førstelagskamper for United, og scoret 52 mål. Han spilte også fire landskamper for. Mark Jones. Mark Jones (født 15. juni 1933, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Jones var midtstopper på Manchester Uniteds storlag på 1950-tallet, og var med på å vinne to ligamesterskap før han omkom i München-ulykken. Jones kom fra Uniteds egen juniorstall, og debuterte på klubbens førstelag allerede i 1950. Det var imidlertid først da veteranen Allenby Chilton forlot klubben i 1955 at han etablerte seg på laget. Jones ble ligamester i 1955/56 og 1956/57, og spilte til sammen 121 førstelagskamper for United. Han ble aldri landslagsspiller. Keton. "(Der R1 og R2 står for to ulike karbonkjeder og de fire prikkene rundt O (oksygen) for to frie elektronpar)" Blant stoffene som inneholder karbon, hydrogen og oksygen skilles ketonene fra karboksylsyrer, aldehyder, estere og amider ved at deres karbonylgruppe er bundet til to karbonatomer. De skiller seg fra alkoholer og etere gjennom at oksygenatomet er dobbeltbundet til sitt karbonatom. Det minste ketonet er aceton (propanon). Merk at i legevitenskapen blir de ketonene, som forekommer i kroppen, ofte kalt: "ketonlegemer". Nomenklatur. Ketoner navngis i følge IUPAC ved å legge endelsen "-on" til navnet på det tilsvarende hydrokarbonet. Fysikalske egenskaper. En karbonylgruppe er polar. Dermed er ketoner polare forbindelser. Karbonylgruppene binder til vann med hydrogenbindinger. Spektroskopi er en viktig metode for å identifisere ketoner. Syntese. To hydrogenatomer tas bort, slik at en oksygenatom som er dobbeltbundet til en karbonatom blir igjen. Nukleofil addisjon. Reaksjonen mellom et keton og ulike nukleofiler fører til at et intermediat som kalles tetraedrisk karbonyladdisjonsforbindelse dannes. Dette intermediatet reagerer siden videre. Ketoner innen medisin. Ketoner (eller "ketonlegemer") er nedbrytningsprodukter av fettsyrer og får forhøyet konsentrasjon i blodet (påvises ved urinprøver) ved sult, ikke-hyperinsulinemisk hypoglykemi og akutte tilfeller av diabetes mellitus (oftest type I, men i blant også type II). Disse ketonene er aceton (propanon), acetoacetat (3-oksobutanoat) og beta-hydroksybutyrat (3-hydroksybutanoat). Sistnevnte er formelt sett ikke noe keton. Acetoacetat og beta-hydroksybutyrat er viktige brensler for mange vev, særlig under faste og sult. Særlig hjernen er sterkt avhengig av ketonlegemer under perioder med redusert matinntak. Ketoner i parfyme. Ketoner anvendes ofte i parfymer og farger for å stabilisere de andre ingrediensene så de ikke brytes ned like raskt. David Pegg. David Pegg (født 20. september 1935, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Han var venstre kantspiller på Manchester United før han omkom i München-ulykken. Han fikk også med seg én kamp for. Pegg kom fra klubbens egen juniorstall, og debuterte for United i desember 1952. Han var en veldig gjennombruddshissig spiller; løpssterk og med gode pasninger. Det sies at Real Madrid kjøpte en høyreback bare for å kunne passe på ham de få gangene de møttes. De første sesongene fikk han relativt lite spilletid, men fra og med 1955/56-sesongen var han fast på laget. Han ble engelsk ligamester i 1955/56 og 1956/57, og rakk å spille 153 førstelagskamper for United, hvor han scoret 28 mål. Hamar stadion. Aktivitet på Hamar stadion i februar 1996. Hamar stadion var et stadionanlegg i Hamar, med gressbane og løpebaner for friidrett og skøyter, grunnlagt 1921. Anlegget ble frem til nedleggelsen i 2011 brukt av Hamar Idrettslag. Mest kjent var Hamar stadion som mangeårig arena for nasjonale og internasjonale skøytestevner. Banens dekke var naturis, og hadde i alle år kunnet tilby stabile og gode isforhold med tanke på skøyteløp. Det første internasjonale mesterskapet på Hamar stadion var EM i 1923, og seinere ble EM arrangert her tre ganger: 1934, 1948 og 1953. Hamar stadion var vertskap for VM to ganger for menn (1952 og 1985) og to ganger for kvinner (1980 og 1991). Etter at Hamar Olympiahall (Vikingskipet) blei åpna i 1993 ble det ikke arrangert noen større stevner på Hamar stadion, men banen ble brukt til å spille bandy (HIL), samt at den ble stilt til disposisjon for byens skoler. Verdensrekorder. Det ble satt flere verdensrekorder på Hamar stadion, blant annet på 3000 meter (Michael Staksrud 1933), 5000 meter (Max Stiepl under EM i 1934) og to ganger på 10 000 meter. Den 3. mars 1940 gikk Charles Mathisen på 17.01,5, en rekord som sto i ni år. En uke før Vinter-OL 1952 gikk Hjalmar Andersen på 16.32,6 på Hamar stadion, en tid som ikke ble forbigått før under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley. Geoff Bent. Geoff Bent (født 27. september 1932, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Han var venstreback, spilte for Manchester United, og omkom i München-ulykken. I løpet av sin kortvarige karriere spilte Bent bare tolv førstelagskamper for United. Bent spilte stort sett på Uniteds reservelag, og hadde ikke spilt førstelagsfotball på nesten et år da han ble med på den skjebnesvagnre turen til Beograd. Sannsynligvis ville han ikke vært med på turen i det hele tatt hvis ikke Uniteds ordinære venstreback Roger Byrne hadde fått seg en smell i ligakampen mot Arsenal noen dager i forveien, slik at det var usikkert om han ville bli kampklar til Europacupkampen mot Crvena Zvezda. Byrne ble imidlertid friskmeldt, og spilte kampen. Bent måtte se kampen fra benken, og omkom på tilbaketuren. Edgar Wright. Edgar Wright på Comic Con i San Diego, 2006 Edgar Wright (født 18. april 1974) er en britisk regissør. Han er mest kjent for sitt arbeide med serien "Speisa" og filmene "Shaun of the Dead" og "Hot Fuzz". Wright startet å lage amatørfilmer i en alder av 14, og som 20-åring lagde han en westernparodi, "A Fistful of Fingers", som ble satt opp med en begrenset distribusjon på kino og som ble vist på Sky Movies. Han fulgte opp med å regissere en rekke komedieprogram for TV, og i 1999 regisserte han første sesong av "Speisa", skapt av Simon Pegg og Jessica Hynes. Han filmet serien med kamerabruk lånt fra skrekkfilmer, noe som gjorde serien særegen. Han dukket også opp foran kamera i småroller i serien "Look Around You". "Speisas" popularitet gjorde at Wright og Pegg kunne sette drømmeprosjektet sitt til livs, den romantiske zombiekomedien "Shaun of the Dead". Filmen er en hyllest til deres skrekkfavoritter. I 2007 lagde de politifilmhyllesten "Hot Fuzz" sammen. Søvik (Haram). Søvik, er en bygd og tettsted i Haram kommune i Møre og Romsdal fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Tettstedet Søvik omfatter også en del av Gamlem. Søvik skolekrets,(Grunnkretser i Haram kommune) som også omfatter Hamnsund, Gamlem, Terøy, Bjørnøy og Store-Kalvøy, har ca. 1 050 innbyggere, men vokser stadig. Hovednæring er skipsbygging og relatert industri. Ny skole ble tatt i bruk i 2010. Søvik tilhørte inntil 1964 daværende Borgund kommune. 1. januar 1965 ble deler av Borgund med innbyggere slått sammen med det meste av Haram og Vatne kommuner til den nye Haram kommune. Disse delene var Hamnsund, Grytastranda, Søvik og Gamlem med øyene vestafor. Matrikkelgården Søvik, gårdsnummer 175, består av navnegårdene Søvik, Søviknes, Søvikkleiv, Søvikreit og Søvikhagen. Søvik hadde postkontor, tidligere med postadresse Syvikgrend. Postkontoret er nå erstattet med Post i butikk. Valgkrets 15340012 Søvik/Gamlem M.M. med 832 stemmeberettigede i 2011. Grenser. Bygda grenser i nord mot Gamlem og Hildre, i øst og sør mot Grytastranda, og i sør mot Hamnsund. Mot vest ligger sjøen og selve Søvika med holmer, skjær og fiskeplasser. Fysisk geografi. Denne grenen av geografien fokuserer på de naturlige forekomster av ting på jorden, og gjør bruk av biologi for å forstå mønstre i dyre- og planteliv, matematikk og fysikk for å forstå jorden bevegelse i sammenheng med andre objekter i verdensrommet. Den dekker også kart og navigasjon, og omfatter økologisk geografi. Klima. Søvik har et mildt, vindfullt klima. Den dominerende vindretningen er sørvestlig, og denne drar ofte med seg mye nedbør. Årsnedbøren er på 1410 mm. det er store variasjoner, nabobygda Brattvåg har 1550 mm. Midlere Årstemperaturen er 6,8° (Sammenligning: Stavanger 1180 mm; Trondheim Tyholt 850 mm). Snøen i Søvika blir sjelden liggende mer enn 3-4 dager av gangen før den forsvinner i mildvær. Framme i Søvikdalen høyere opp, og på fjellet kan snøen ligge i ro lenger. Samferdsel. Fylkesvei 146 fra Slyngstad til Skjelten går igjennom bygda. Skole. Søvik skole er felles for Søvik, Gamlem, Grytastranda, Store Kalvøy Terøya og Bjørnøya. Skolen har 106 elever på barneskolenivå og 20 ansatte. Ny skole ble tatt i bruk 20. oktober 2010 og offisielt åpnet 8. juni 2011. Kirke. Søvik tilhører Hamnsund sokn. Søvik tilhørte Borgund prestegjeld fram til 1966. 18. mars 1966 ble Vatne Prestegjeld opprettet for fastlandsdelen av Haram kommune. I Den norske kirke utgjør Hamnsund et eget kirkesogn i Vatne prestegjeld i Nordre Sunnmøre prosti, som igjen hører under Møre bispedømme. Hamnsund kirke ble oppført i 1875. Hamnsund Kirke bygd 1875. Arkitekt Brinchmann Hamnsund kirke betjener bygdene Gamlem, Grytastranda, Hamnsund, Søvik, Terøy, Store-Kalvøy, Bjørnøy og Torholmen. Tidligere tilhørte også Lorgen på nordsida av Ellingsøya til Hamnsund kirke. Søvik Kino. Kinoen ble starta i 1962 og ble nedlagt i 1985. Det var forestillinger torsdag og søndag. Historie. Gården er nevnt som "Siduikom" i Aslak Bolts jordebok over Nidaros erkebispedømmes jordegods og eiendommer i 1432 I et diplom fra 12. mai 1569 skrevet på Roald Vigra er navnet skrevet "Suuduiig". Søvik hørte til Gryta Skipreide. Andre verdenskrig. Leif Larsen lederen av Shetlandsgjengen brukte et par ganger kontakter i bygda for å komme seg over til Shetland igjen, etter å ha mistet fartøyene sine under oppdrag på Norskekysten. MK «Arthur» som hørte hjemme i bygda ble tatt av Shetlandsgjengen i oktober 1942. Idrett. Norborg IL Dennis Viollet. Dennis Sydney Viollet (født 20. september 1933, død 6. mars 1999) var en engelsk fotballspiller. Han var spiss på Manchester Uniteds storlag på 1950-tallet. Viollet overlevde München-ulykken, og er på fjerdeplass på listen over Uniteds toppscorere gjennom alle tider. Han spilte også to landskamper for. Viollet kom fra Uniteds egen juniorstall, og debuterte i april 1953. I årene før München-ulykken dannet han et svært målfarlig spisspar sammen med Tommy Taylor. Taylor omkom i flyulykken, mens Viollet slapp unna med lettere skader, og var tilbake på fotballbanen mot slutten av 1957/58-sesongen. Sesongen etter flyulykken var Viollet tilbake for fullt, og ble klubbens toppscorer de to neste sesongene. I 1959/60 scoret han hele 32 mål i ligaen, og dette er klubbrekord for antall ligascoringer i én og samme sesong. Totalt spilte Viollet 294 førstelagskamper for United, og bokførte 179 mål. Han ble noe overraskende solgt til Stoke i 1962, hvor han spilte seks sesonger, og scoret 59 ligamål. Viollet avsluttet fotballkarrieren i USA, hvor han bodde resten av sitt liv bortsett fra et kort opphold i hjemlandet som manager for Crewe. Han var trener for en rekke amerikanske klubber, før han døde av kreft i 1999. Belontiidae. Belontiidae er en gruppe labyrintfisk som består av små rovfisk i ferskvann. Hannene bygger skumrede eller er munnrugere. Innbefatter guramier og kampfisk. Mange av artene er populære akvariefisk, og noen av de større artene brukes som matfisk. Viktor Amadeus II av Sardinia. Viktor Amadeus II av Sardinia Viktor Amadeus II (født 14. mai 1666, død 31. oktober 1732) var hertug av Huset Savoia i periodene 1675–1720 og 1730–1732. Hans mor Marie Jeanne Baptiste var regent mellom 1675 og 1684. Viktor Amadeus ble først konge av Sicilia (1713–1718), men han ble tvunget til å endre tittelen og istedet bli konge av Sardinia (1720–1730). Innenrikspolitikk. Viktor Amadeus II foretok omfattende administrative reformer innen Savoia-Piemonte. I 1696 innførte han et intendantsystem basert på en fransk modell. Intendantene hadde ansvar for innkreving av skatter og håndheving av loven. I 1697 satte han i gang en undersøkelse, "Perequazione", for å granske kirkens og adelens eiendommer og privilegier. Denne undersøkelsen var stort sett fullført i 1711. I 1717 reformerte han sekretariatsystemet i Torino og etablerte individuelle sekretærer for krig, innenrikssaker og utenrikssaker. Fra 1670-årene fikk han også opprettet en ny administrativ sone rundt hertugpalasset i Torino. Sonen inneholdt et militærakademi, krigsministeriet, et myntverk og en tollbod. Arbeidet med bygningene pågikk fremdeles da han døde. Viktor Amadeus foretok også en rekke militærreformer. I 1690 etablerte han utvalgte militstropper for sine territorier. I 1714 evaluerte han militssystemet og lovfestet det. Fra 1713 startet han også etableringen av sin egen marineflåte, med basis i de begrensede sicilianske marinestyrkene han hadde fått bevilget. Utenrikspolitikk. I morens regenttid var Savoia nært knyttet til, og sterkt avhengig av Frankrike, til tross for at territoriet var en stat i Det tysk-romerske riket. Savoia var i høy grad en fransk satellitt. Viktor Amadeus II brøt båndene med Frankrike ved å etablere allianser mot nabolandet både i Niårskrigen og Den spanske arvefølgekrigen. Savoia ble sett på som en verdifull alliert i begge kriger på grunn av sin geografiske beliggenhet, noe som muliggjorde åpning av en front mor Frankrike fra sør. Savoia var avhengig av store utenlandske subsidier for å opprettholde hæren, spesielt fra England og Nederlandene. Under den spanske arvefølgekrigen dekket utenlandske subsidier nesten halvparten av kostnadene Savoia hadde med å kjempe krigen. I denne krigen gikk det spesielt dårlig med Savoia hær mot de mye større franske troppene, og det resulterte i en fransk beleiring av Torino i 1706. Byen ble befridd av en inngripen fra Det tysk-romerske riket under prins Eugene av Savoia. En følge av Viktor Amadeus' bistand i den spanske arvefølgekrigen, var at han ble utnevnt til konge av Sicilia i 1713 ved Freden i Utrecht som endte krigen. Viktor Amadeus II ble tvunget til å oppgi Sicilia i bytte mot det mindre viktige kongedømmet Sardinia i 1720, etter innvendinger fra en allianse på fire nasjoner, blant dem flere av hans tidligere allierte. Religionsforfølgelse. Viktor Amadeus II startet en religionsforfølgelse i stor skala av protestanter i Savoia og Piemonte ("Vaudois") i 1685. Han ble imidlertid tvunget til å oppgi forfølgelsen i 1688, grunnet press fra de allierte i Niårskrigen, England og Nederlandene. I 1694 innvilget han et toleransepåbud for protestanter. Ekteskap og barn. Viktor Amadeus giftet seg også med "Anna Teresa Canalis di Cumiana" (1679–1769). Dette var et "morganatisk" ekteskap "(et morganatisk ekteskap er ofte et bigamisk ekteskap inngått av en konge, hvor hustruen ikke oppnår status som dronning, og hvor barna ikke får arverett til tronen). Viktor Amadeus 02 Viktor Amadeus 02 Viktor Amadeus 02 Shaftesbury Avenue. Shaftesbury Avenue, sett fra Piccadilly Circus, omkring 1950. Shaftesbury Avenue er en bred gate i London, med navn etter Anthony Ashley Cooper, 7. jarl av Shaftesbury. Den går i nordøstlige retning fra Piccadilly Circus til New Oxford Street, og krysser Charing Cross Road ved Cambridge Circus. Gaten ble anlagt av Metropolitan Board of Works i annen halvdel av det 19. århundre for å forbedre flyten i trafikken. Shaftesbury Avenue regnes gjerne som hjertet i West Ends teaterdistrikt, og gateskiltene i områder har påskriften «Theatreland». Flere av de mest kjente teatrene i London ligger langs gaten, som Lyric, Apollo, Gielgud og Queen's på nordsiden mellom Piccadilly Circus of Charing Cross Road. Ved Cambridge Circus ligger det store Palace Theatre og i nordøst-enden ligger Shaftesbury Theatre. Man finner også Trocadero, en tidligere restaurant og "music hall" som nå er et kjøpesenter. Per Edgar Kokkvold. Per Edgar Kokkvold (født 26. mars 1946 på Røros) er en norsk journalist og tidligere redaktør. Han har siden 1996 vært generalsekretær i Norsk Presseforbund. Han fikk mye medieomtale i 2006 på grunn av sin støtte til trykkingen av de såkalte Muhammedkarikaturene. I sin tidlige karriere jobbet han som journalist i utenriksredaksjonen i Arbeiderbladet nå Dagsavisen, senere som utenriksredaktør (1984–1991) og redaktør (1991–1996) i samme avis. Han har vært leder for Pressens Faglige Utvalg (1994–1996). I 1996 etterfulgte han Gunnar Gran som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Alessandro Antonelli. Alessandro Antonelli (født 14. juli 1798 i Ghemme i Italia, død 18. oktober 1888 i Torino) var en ledende arkitekt på 1800-tallet. Etter arkitekturstudier i Torino avla han også ingeniøreksamen der i 1824. Han fortsatte med eksamen i geometri i Roma i 1828. I 1831 ble han engasjert av byen Novara som byplanlegger for å ombygge den indre bykjerne. I 1836 ble han professor ved kunstakademiet i Torino. Hans første hovedbedrift var å fullføre kirken San Gaudenzio i Novara. Dette begynte han med i 1841, og i 1878 ble han ferdig. Fra 1854 ledet han ombygningen av den katolske katedralen i Novara. I 1857 og 1862 fulgte nye byplanleggingsprosjekter i Novara og Ferrara. Høydepunktet for hans virke ble Mole Antonelliana i Torino. Dette skulle egentlig bli den jødiske synagoge i byen, men etter hvert som dimensjonene på byggverket bare ble større og større, ville ikke den jødiske forsamling være byggherre lenger. I 1888, samme år som Mole Antonelliana ble ferdig, døde han i en alder av 90 år i Torino. Antonelli, Alessandro Antonelli, Alessandro Antonelli, Alessandro George A. Romero. George Andrew Romero (født 4. februar 1940) er en amerikansk regissør, forfatter, klipper, skuespiller og komponist. Han er mest kjent for sin dead-serie som ble startet i 1968 med filmen Night of the Living Dead. Han er kjent for å kommentere samfunnet i disse zombie filmene hans, et godt eksempel på dette er Land of the Dead. Filmer. Han ble født og oppvokst i New York, før han begynte på Carnegie Mellon University i Pittsburgh. Etter uteksamineringen, begynte han å spille inn kortfilmer og reklamesnutter. På slutten av 60-tallet dannet han Image Ten Productions sammen med noen venner som alle spyttet i rundt $10 000 for sammen å produsere "Night of the Living Dead", som skulle bli en nyskapning innen skrekkfilmsjangeren. Filmen hadde Romero skrevet sammen med John A. Russo, og den ble en kultfavoritt i løpet av 70-tallet. Romero oppdaterte historien og var produsent på en nyinnspilling av filmen i 1990. Romero fulgte opp med en rekke filmer som ikke nådde opp til debutens popularitet. Filmene hans hadde alle et snev av sosial kommentering mens den handlet om noe annet (gjerne skrekkrelatert). Hans beste filmer fra disse årene var "The Crazies", om kjemisk avfall som skaper sinnsykdom, og "Martin", en vampyrfilm som ikke fulgte de vanlige vampyrnormene. Nesten alle filmene hans ble spilt inn i hans favorittby, Pittsburgh. I 1978 vendte Romero tilbake til de levende døde og skrev og regisserte "Dawn of the Dead", som ble en verdesomspennden suksess, og blir i dag regnet som en av de mest populære kultfilmene. En tredje film i serien kom i 1985 med "Day of the Dead", men den gjorde det ikke like bra økonomisk. Andre filmer som er verdt å nevne fra denne perioden er "Knightriders" fra 1981, en annen festivalfavoritt om vanlige menn som har ridderturneringer på motorsykler, og den suksessfulle "Creepshow" fra 1982, en samling av morsomme skrekkhistorier skrevet av Stephen King etter modell av skrekktegneserier fra 50-tallet. På siste halvdel av 80-tallet og hele 90-tallet ble filmene hans svakere og sjeldnere. Noen som kan nevnes er "Monkey Shines" fra 1988, om en drapsape, "Two Evil Eyes" fra 1990, et Edgar Allan Poe-samarbeid med Dario Argento, Stephen King-filmatiseringen "The Dark Half" fra 1992, og "Bruiser" fra 2000 om en mann med et ansikt som blir en blank maske. I 2004 slapp Universal Studios en nyinnspilling av "Dawn of the Dead", som Romero ikke var involvert i. Men suksessen til denne gjorde at han kunne spille inn en fjerde film i serien, "Land of the Dead", som ble sluppet i 2005. En femte film er i horisonten, sammen med en nyinnspilling av "Day of the Dead" og nok en versjon av "Night of the Living Dead". I 2007 gav han ut filmen Diary of the Dead som er en zombie film som handler om hvordan viruset startet, denne filmen er ikke en del av the Dead serien som han er kjent for Privatliv. Romero er gift med Christine Forrest, som han møtte i 1972. Paret har tre barn sammen. Volvo V50. Volvo V50 er en mindre stasjonsvogn fra Volvo som ble introdusert i 2003. Den er stasjonsvognversjonen av Volvo S40. Bilen er basert på "Volvo P1"-plattformen, som deles med Mazda 3 og den nye Ford Focus. Ford Motor Companys "Premier Automotive Group" monterer V50 på Volvos fabrikk i Gent, Belgia. "Volvo Cars Special Vehicles" har også produsert en konseptbil basert på V50, V50 SV. Den var utstyrt med en 340 hk motor og debuterte på SEMA Show i Las Vegas i 2004. Toppmodellen av V50 er T5 AWD. Denne modellen er utstyrt med firehjulstrekk og en femsylindret, 2,5 liters rekkemotor med en lavtrykksturbo. Motoren har fire ventiler per sylinder og doble, overliggende kamaksler med variable ventiltider. Motoren har en maksimal effekt på 220 hk og maksimalt dreiemoment på 320 Nm. Volvo S60. Volvo S60 ble lansert i 2000, og inngår i Volvos sedanserie. Den produseres i Gent i Belgia. Volvo 240. Volvo 240 er en bilmodell produsert av Volvo i perioden 1974–1993. Den er en videreutvikling av Volvo 140 med elementer basert på konseptbilen Volvo VESC fra 1972. 240 er den mest suksessrike modellen til Volvo og ble produsert i 2 686 055 eksemplarer. Historie. Volvo 200 serien kom i seks karosserivarianer. I begynnelsen ble 242/244/245 bruk om de forskjellige variantene, men ble på begynnelsen av 80-tallet erstattet med fellesbetegnelsen 240. 4-dørs sedanen 244 var den modellen som solgte best med 1 490 102 eksemplarer. Stasjonsvogna 245 ble produsert i 962 264 eksemplarer, mens 242`en kom i 245 257 eksemplarer. I dag er det 242 modellen som er mest ettertraktet og definitivt mest sjelden. Volvo 240 ble samlet produsert i 2 686 055 eksemplarer. I løpet av 70- og tidlig 80-tallet gikk 240 modellene gjennom mange utseendemessige forandringer med den største mellom 1978 og 1979. 79`modellene fikk helt ny bakende og nye kvadratiske framlykter. Noen år senere ble framlyktene rektangelformet samt baklyktene noe bredere. Ellers er det kun detaljmessige forandringer som panser, bakasjeluke, blinklys ol. Innvendig er det ikke store forandringer unntatt mellom 77-78 hvor interiøret får et mer moderne utseende samt bedre komfort. Tidlig på 80`tallet blir dashbordet oppgradert med nytt instrumentpanel og noen andre detaljer. Alle hovedkomponentene som motor, gir, for- og bakstilling passer overens i alle modellene. Motorer. Alle bensinmotorene var firesylindret med blokk i støpejern med unntak av B27 og B28. E = bosch K-jet mekanisk innsprøytning A = stromberg/pierburg Vakuum forgasser F = bosch jetronic LH2.2/LH 2.4 innsprøytning K = solex sicac to-ports forgasser T = Turbo L = Intercooler Trimming og ungdomskultur. Volvo 240 har dessverre et veldig normalt problem i disse dager, nemlig rust, kanskje da spesielt på de eldre modellene fram til 1989. Dette er på grunn av salte veier og dårlig vedlikehold, samt manglende rustbehandling i gulv, kanaler, sidene bak bakskjermene og hjulbuer. Disse bilene er derimot meget lette å få tak i deler til da det er mange av dem igjen på veiene, og mange ungdommer velger disse bilene på grunn av lett og billig vedlikehold som passer en fersk bilførers lommebok. Det meste passer overens fra alle modellene. Deler som motor og gir fra 740 og 940 modellene passer også i 240 med små modifikasjoner. Turbomotorer fra 740/940 er populære å sette i 240 siden motorene er, med svært få unntak, helt like. Volvo 240 har, ulikt mange andre bilmerker, samme bremsesystem og størrelse på alle modellene uavhengig av motorytelse og dermed er alle 240`er godkjent fra fabrikk med opptil 220hk dersom det er ventilerte bremseskiver foran (kun tidlige modeller mangler dette originalt, da er grensa 200hk). Volvos motorer er svært holdbare og mange av motorene klarer fint en dobling av effekten uten at noe må byttes. Dette gjør at trimming er en enkel og billig affære. Alle Volvo 240`er har i tillegg bakhjulstrekk. En stiv bakaksel gjør at girkassa blir det svake leddet ved trimming. Den sterkeste akslingen er av typen 1031. Tidslinje. 1974. 240-serien presenteres under høsten som 1975-års modell. 1975. Modellprogrammet består av 242, 244 og 245. «L» var introduksjonsversjonen. Den hade ingen klokke og motoren var den eldre B20 som var benyttet i 140-serien. DL hadde den nyere B21, bedre interiør og klokke. GL var «luksusmodellen» med blant annet skinnseter, servostyring, B21-motor og turteller. 1976. Samtlige motorer ble utstyrt med EGR-ventil for renere avgasser. «L» får den nye B19-motoren med overliggende kamaksel. Den nye manuelle girkassen med elektrisk overgir kunne fås som ekstrautstyr til visse modeller. I tillegg kom nytt ratt. 1977. Sidemarkeringslys kommer på samtlige modeller. Volvo feiret 50 år dette året og en jubileumsmodell i sølv metallic med blant annet velurinteriør og spesielle lister ble lansert. 1978. Modellprogrammet ble utvidet med sportsvarianten «GT». Denne hadde 123 hk motor, spesielle striper, frontspolier, interiør og ratt. Innredningen på de vanlige modellene ble også endret. Blant annet forsvant kartlommene og bakspeilene ble svarte istedet for forkrommede. 1979. Ny front, nytt bagasjelokk og nye baklys. Siste året for «L». Dieselmotorer ble introdusert. Siste året med «GT», der motoren nå var en B23E med 140 hk. 1980 «GL» fikk den nye B23A-motoren og «GLE» fikk B23E. «GT» ble erstattet av GLT og også den fikk B23E-motoren. En ny 4-trinns automatkasse kunne fås som tilvalg til «GLE» og «GLT». Nytt ratt. «GLT» kunne også fås med sekssylindret motor og kunne skilles fra fire-sylindret «GLT» med et gullfarget emblem mot sølvfarget på den firesylindrede utgaven. 1981. Ny front, ny innredning og nytt instrumentpanel. Nye baklys på 245. «Turbo» ble presentert. 1982. En spesialmodell «GLS» ble lansert og ble levert i rød og hvit lakkering. Den hvite så ut som en «GLT» utvendig men som en vanlig GL innvendig, men med turteller nakkestøtter og svarte seter. Den røde modellen så ut som en «DL» av 1983 års modell. Takluke kunne fås som ekstrautstyr. Ryggelys og tåkelys bytter plass i baklyset på sedanen for enkelte markeder. 1983. Modellbetegnelsen ble endret. 242, 244 och 245 døpes alle om till 240. «GL» fikk en ny 5-trinns girkasse. Billigvarianten «L» ble gjenintrodusert med B21-motor og 4-trinns girkasse som standard men kunne også fås med B23-motor og elektrisk overgir (M46), eller 3-trinns automatkasse. Alle sedaner fikk nye og bredere baklys. 1984. Siste året for todørs sedan (tidligere 242). Første året med 245 Turbo. «GLT» og Turbo får ny helsort grill og "snutepanser" fra 264. «GLE» fikk også ny krommet grill og det samme "snutepanser" fra 264. Nyheten "M47-girkassen" (5-trinns manuell) leveres til nå til alle versjoner av 240 unntatt Turbo, som beholdt M46-girkassen. M47 tålte ikke dreiemomentet fra turbomotoren. 1985. Siste året for «L». «GL» fikk samme panser som «GLE», «GLT» og «Turbo» men med halvkrommet grill. Siste året for «Turbo», men den ble dette året bare levert som herregårdsvogn. 1986. Nye motorbetegnelser, «DL» fikk 5-trinns girkasse og B230-motoren. «DL» og «GL» fikk ny grill. I tillegg kom nye nakkestøtter, nye bakspeil, ny bagasjeromslås og bred svart list på sidene. Alle modeller fikk samme sorte dekorlister under vinduene som «GLT». 1987. Den nye motoren (B230K) kom også for «GL». Alle modeller fikk høytsittende bremselys. 1988. Siste året for «DL». Nakkestøtter bak for alle modeller, også herregårdsvognen. 1989. Galvanisert karosseri, katalysator og innsprøytningsmotor på alle modeller. 1990. Ny bagasjeluke på stasjonsvognene som minsker risiko for rustangrep. Kollisjonspute kunne fås som ekstrautstyr. 1992. «SE» kom som erstatning for «GLT». Alle modeller fikk sorte dørhåndtak og nye rutelister. 1993. Siste årsmodell. GL fikk forkrommet grill. Høyttalerhullet midt på dashbordet ble fjernet. Volvo 260. Volvo 260-serien er en Versonbil fra Volvo. Den var luksusutgaven av Volvo 240, med høyere utstyrsnivå og en sekssylindret motor. Det samla produksjonstallet var på 175 998 stk. Volvo 262. Basert på 242 og produsert i 3 329 eksemplarer fra 1975 til 1977. Er forskjellig fra 262c. Volvo 262c. Volvo 262C, todørs coupéversjon med et lavere tak som kunne se ut som det var hentet fra en Caddilac, ble satt sammen på Bertone-fabrikken i Italia mellom 1977 og 1981. Den ble kun produsert i 6 622 eksemplarer. Volvo 264. Volvo 264, firedørsversjonen (Sedan), ble produsert mellom 1975 og 1982. Den kom med en V6 motor på 2,7 liter eller B27 som den ble navngitt av fabrikken, motoren ble bygget av Renault. I 1980 ble motoren oppgradert til en 2,8 liters V6, bedre kjent som B28, denne motoren ble også brukt i Volvo 760 serien. Da bilen ble introdusert kom den med flere utstyrsnivåer, 264 GLE innsprøytningsmotor bedre kjent som B27E, elektriske vinduer foran, senere ble bakvinduene også elektrisk styrt, takluke hvis det var ønsket, kom både som elektrisk og manuell styring. Interiøret var også meget pent i 264 GLE, da velour eller skinn var de eneste valgene, dørtrekkene som kom i 264 hadde samme festene som resten av 200 flåten, men var spesielt pene i 264 GLE da en pen blanding av skinn og velour ble brukt. Bilen ble produsert i 131 690 eksemplarer. Volvo 265. Volvo 265, femdørsversjonen/stasjonsvogn, ble produsert mellom 1976 og 1985. Den ble produsert i 34 357 eksemplarer. Motor. Begge motorene var produsert av PRV-fabrikken som var sameid av Peugeot, Renault og Volvo. B27 ble blant annet brukt i De Lorean. Superfamily. Superfamily er en poprockgruppe fra Moss. Bandet debuterte med EP-en "Champagne EP" i 2004. og albumdebuterte med "Back in Paris" i 2005. Det nasjonale gjennombruddet kom imidlertid med deres andre album, "Warszawa", i 2007. Dette året vant de Spellemannpris i kategorien pop. De vant også to alarmpriser dette året: Beste Live Artist og Beste Låt for "The radio has expresssed...". Singelen "The radio has expressed..." ble den mest spilte låten på NRK P3 i 2007. Bandet har jevnlig toppet norske radiolister fra 2005 til 2010. De er også kjent for å starte alle konserter med å spille arbeidersangen Internasjonalen, og for å ha et teatralsk sceneshow med streng regi. De mest kjente låtene er «Taxi Dancing», «It's a lie», «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night», «I could be a real winner», «Warszawa» og «Let's Go Dancing», som alle har blitt listet på NRK P3 og en rekke andre norske radiokanaler. Historie. Etter å ha spilt inn musikk hjemme fra starten i 2002, og deltatt under finalen av NRKs urørt i 2004, fikk Superfamily kontrakt med Propeller Recordings. De ga ut debutalbumet «Back in Paris» i september 2005. I 2006 ble de nominert til Alarmprisen i to kategorier: "Beste låt" for «Taxi Dancing» og "Beste nykommer" for debutalbumet. Superfamilys andre album, "Warszawa", ble utgitt 21. mai 2007. Plata tok et havlt år å spille inn. Ifølge Kim Granholt brukte bandet en måned på bare den første singelen, «The radio has expressed concerns about what you did last night». I 2007 vant bandet to Alarmpriser etter å ha vært nominert i hele tre kategorier (Alarmprisen 2007): "Beste live-band" og "Beste låt" for «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night». Bandet vant også Spellemannprisen 2007 i klassen popgruppe for albumet «Warszawa». Superfamily ga ut sin foreløpig siste plate 31. august 2009: "Guns Tonight" Diskografi. "Champagne EP" (2004 – Universal) "Back In Paris" (2005 – Universal) "Warszawa" (2007 – Universal) "Guns Tonight" (2009 – Universal) Trondheim sjøflyplass, Jonsvatnet. Trondheim sjøflyplass, Jonsvatnet er en flyplass som ligger på Jonsvatnet i Sør-Trøndelag. Flyplassen drives av Trondheim Flyklubb. Trondheim kommune har lenge ønsket å legge ned flyplassen. Radiokommunikasjon skjer med Værnes kontrolltårn på frekvensene 119,40 MHz. Avgang og landing skjer på Litjvatnet med utflyvning over Jonsvatnet. Litjvatnet er den nordvestre delen av Jonsvatnet, adskilt fra Jonsvatnet ved sunde Valen. Litjvatnet er tillat for avgang og landing med sjøfly. Jonsvatnet er ikke tillatt for avgang og landing da det er drikkevannskilde. Det er mulig å kjøpe 95 oktan bilbensin fra eget tankannlegg. Normalt opereres en Cessna 180 og en Cessna 185 på Litjvatnet. Voss sjøflyplass, Vangsvatnet. Voss sjøflyplass, Vangsvatnet er en flyplass som ligger på Vangsvatnet i Voss kommune i Hordaland. Flyplassen drives av Fonnafly Sjø AS. Norges Kampsportforbund. Norges Kampsportforbund (NKF) er et særforbund innen Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) for idrettene karate, taekwondo, jujutsu og wushu. Organisasjonen. Norges Kampsportforbunds formål er å fremme de tilsluttede kampsporter i Norge, og representere idrettene internasjonalt. Kampsportforbundet er også tilsluttet følgende internasjonale IOK-godkjente særforbund; Norges Kampsportforbund er i vekst og hadde over 21 000 medlemmer fordelt på 271 klubber/institutter i 2002. Forbundet er en demokratisk organisasjon. Norges Kampsportforbund er sentralt organisert med fire seksjoner/avdelinger. På regionalt plan har forbundet 16 særkretser, 1 særutvalg og 271 lag. Administrasjonen har syv ansatte hvorav to på regionalt plan og én felles utdanningssjef for alle kampidrettsforbundene i NIF. Forbundets høyeste myndighet er forbundstinget som holdes hvert annet år. Forbundet er underlagt NIFs lover samt de respektive internasjonale særforbunds lover. Kampsport i vekst. Norges Kampsportforbund (NKF) er det største særforbundet innen kampidrett i NIF. Kampsportforbundet har i løpet av de siste 10 år hatt en medlemsvekst på over 70 prosent. I Norge er det kun NKF som kan organisere offisielle konkurranser innen de IOK-anerkjente idrettene karate, taekwondo og jujutsu. Kampsportforbundet har godkjenning fra Kulturdepartementet til å organisere kampaktivitet som tillater knockout. I offisiell konkurransesammenheng gjelder dette for taekwondo. Norgesmester og kongepokal. For å bli offisiell norgesmester i Norge, innen karate, taekwondo eller jujutsu, må vedkommende delta i de offisielle norgesmesterskap som arrangeres i regi av Norges Kampsportforbund. Det utdeles kongepokaler kun innen Norges Kampsportforbunds offisielle konkurranseprogram. Norges Kampsportforbund delte ut den første kongepokalen i karate i 1982 og den første i taekwondo i 1993. Eksterne lenker. Kampsport Vestre Toten flyplass, Bøverbru. Vestre Toten flyplass, Bøverbru er en flyplass som ligger på gården Stikbakke langs Smågardsvegen fra Bøverbru mot Kolbu på Toten i Oppland. Plassen disponeres av Seilflyklubben Mjøsa. Det er også enkelte mikrofly stasjonert på plassen. Klubben disponerer to ensetere og et toseter seilfly. Disse kan disponeres av medlemmene for en rimelig penge. Klubben har tidligere hatt eget slepefly, LN-LFG, Rallye 180T som er solgt i 2008. Flyplassdata. Rullebaneretning 18-36, lengde 600 meter, bredde 60 meter, gress, høyde 1330 fot. Radiofrekvens 123,500 MHz. Ca. 8km mot nordvest ligger Reinsvoll flyplass som bruker samme radiofrekvens. Veibeskrivelse. Kjørebeskrivelse til Bøverbru: Bøverbru seilflyplass ligger i Vestre Toten kommune. Nærmeste tettsted er Bøverbru som ligger langs riksvei 246, som går fra Lillo ved riksvei 33 til Reinsvoll ved riksvei 4. Kjør ca. 1 km på avkjøring sydover fra Bøverbru skiltet Blili. Deretter avkjøring til venstre på fylkesvei 113, skiltet Nerseth. Følg denne veien ca. 2,5 km. Er det seilflyaktivitet vil du se et skilt som viser SEILFLY mot høyre. Følg denne avkjøringen ca. 500 m så er du fremme. Stjørdal sjøflyplass. Stjørdal sjøflyplass er en flyplass som ligger ved Stjørdal havn i Nord-Trøndelag. Volvo S80. Volvo S80 er en personbil fra Volvo. Første modellen av S80 ble produsert i fra 1998–2005, og var etterfølgeren til S90. Modellen er Volvos største personbilmodell. Volvo S80 var den første modellen i plattformem P2X. Prisen på S80 er fra 420 000 kroner og oppover. I 2006 kom det en ny versjon av Volvo S80. Frejustunnelen. Fréjus-tunnelen (også kalt Mont Cenis-tunnelen) er en 13,7 km lang jernbanetunnel gjennom Alpene. Den går gjennom Mont Cenis mellom Modane i Frankrike og Bardonecchia i Italia. Den passerer under "Pointe du Fréjus" (2932 moh.) og "Col de Fréjus" (2542 moh.). Tunnelen ble åpnet den 17. september 1871. Den er dermed den eldste av de større tunnelene i Alpene. Man hadde regnet med at byggingen skulle ta 25 år, men takket være pressbormaskineri og elektrisk tenning av eksplosiver skulle det ikke ta mer enn 14 år. Fra 1868 til 1871 var det allerede en jernbaneforbindelse som gikk over fjellene i dette området. Tunnelen er en del av høyhastighetsforbindelsen mellom Roma og Paris, via Torino og Grenoble. Det er senere (1974–1980) blitt bygget en veitunnel ved siden av jernbanetunnelen. Den er 12,9 km lang (en kjørebane). Her går europavei 70. Montreux. Montreux er en bygd i Sveits som er kjent for flere kulturbegivenheter, herunder Montreux Jazz Festival og, frem til 2003, "Festival Rose d'Or" (som delte ut prisen "Rose d'Or" eller Gullrosen for utmerkelser innen fjernsyn). Montreux er kjent for jazzfestivaler. Vida Vencienė. Vida Vencienė (skrives også Ventsene) (født 21. mai 1961 som Vida Mogenytė) er en tidligere litauisk langrennsløper. Hun representerte Sovjetunionen da hun vant gull på 10 km og bronse på 5 km under OL 1988 i Calgary. Henens beste plassering i VM er en 7. plass fra 30 km i Ski-VM 1989 Ventsene har som beste verdenscup plassering en andre plass fra 10 km i Leningrad in 1988 Tamara Tikhonova. Tamara Ivanovna Tikhonova (russisk: Тамара Ивановна Тихонова; født 13. juni 1964) er en tidligere russisk langrennsløper. Hun representerte Sovjetunionen. Under OL 1988 i Calgary tok hun tre medaljer: gull på 20 km og stafetten, og sølv på 5 km. Ordbog over det danske Sprog. "Ordbog over det danske Sprog" (ofte omtalt som "ODS") er en ordbok som gir en oversikt over dansk i tiden 1700–1955. Det ble utgitt 28 bind fra 1919 til 1956, og fra 1992 er det blitt utgitt et "supplement". Det var professor Verner Dahlerup som startet arbeidet. ODS har klare avgrensninger: mot faguttrykk, dialektuttrykk og slang. Ordbog over det danske Sprog finnes på Internett. Mathias Bonsach Krogh. Belsvåg gård, Nord-Norges første bispegård Mathias Bonsach Krogh (født i Vadsø den 4. oktober 1754, død i Alstahaug den 2. september 1828) var en norsk geistlig og politiker. Han studerte i København, der han oppnådde teologisk embetseksamen i 1779. Han var sogneprest i Lenvik (ordinert i 1781), i Vågan (1788) samt i Ørland (1798), før han 6. januar 1804 ble utnevnt til den første biskop over "Nordlandene og Finmarken", basert i Alstahaug, der han året etter ble utnevnt til sogneprest og således virket i to embeder frem til 1812. Dette året kjøpte han Belsvåg gård og etablerte den første nord-norske bispegård, der han ble boende frem til sin død. Etter hans bortgang ble bispesetet flyttet til Tromsø. Han forestod etableringen av et av landets første bibliotek (1811). Politisk engasjement. Krogh var også nord-norsk politiker, og satt på Stortinget 1815–1816, der han arbeidet for det første brudd på Bergenskjøpmennenes monopol i Nordlandshandelen, da det ble gitt kjøpstadsrettigheter til Hundholmen (1816), som senere ble Bodø by. Han forfektet også et nord-norsk landvern. For sitt samfunnsengasjement, spesielt for fattigvesen og skolevesen, ble han tildelt den svenske Nordstjerneordenen (1815). Bonsak Krogh var også mottaker av Dannebrogordenen (1812). På Alstahaug kirkegård står støtten hans med inskripsjonen «..han efterlader sig verken Riigdom eller Uvenner». En byste av ham ble reist på gården Belsvåg i 1999, avduket av kongen og dronningen. Mathis Mathisen. Mathis Mathisen (født 4. april 1937 i Lillesand på Sørlandet) er en norsk forfatter. Mathis Mathisen er utdannet lærer. Han har i flere bøker beskrevet folk i fremmede kulturer. Ellers er han særlig kjent for barne- og ungdomsbøker, som regnes for å være av god kvalitet. Han har også i flere år arbeidet med barneprogram i radio og fjernsyn, blant annet med manus til TV-serier og ikke minst rolige, ettertenksomme opplesningserier i Barnetimen for de minste, deriblant fortellinga om "Basse og Sofie". I 1988 fikk Mathis Mathiesen Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris for ungdomsboka "Ismael". Mathis Mathiesen har i mange år bodd i Melsomvik i Vestfold. Han må ikke forveksles med regissøren Mattis Mathiesen (1924–2010). Bill Russell. William Fenton «Bill» Russell (født 12. februar 1934) er en tidligere amerikansk basketballspiller. Russell spilte hele karrieren med Boston Celtics, og var en av de mest sentrale spillere i Celtics' utrolige dominans i NBA i 60-årene. Russell var en 206 cm høy center, og var mest kjent for hans utrolige defensive kvaliteter. Han regnes som en pioner innerfor blokkeringer. Han regnes i dag som en av de beste basketballspillerne noen sinne. Skaland. Skaland (Postnr. 9385) er administrasjonssenteret i Berg kommune i Troms. Bygda ligger ved Bergsfjorden og har om lag 200 innbyggere. Nordover mot Senjahopen går fylkesvei 862. I krysset, like øst for Skaland svinger veien østover, innover langs Bergsfjorden og videre mot Straumsbotn. Vestover fra krysset går Fv251, gjennom sentrum av bygda og videre utover til Bøvær. På Skaland er det grafittverk, og dette er hovednæringa. Der er også et bergverksmuseum. Nylig ble det funnet nye forekomster ved Trælen, utenfor Steinfjord, og i den anledning ble det bygget en 6 km lang vei utover dit. Bygda har også dagligvareforretning, barnehage og barne- og ungdomsskole (1.-10. klasse) med ca 50-60 elever. Skaland stiller dessuten lag i 5. divisjon i fotball; IL Foss, som spiller hjemmekampene sine på Fossheim grus i Bergsbotn. Skaland grunnkrets. Skaland er, med sine 5,53 km², den arealmessig minste grunnkretsen i Berg kommune, og utgjøres av selve bygda Skaland. I folketall er grunnkretsen imidlertid nummer 2 etter Senjahopen. Skaland grenser i vest til Bøvær, i nord til Steinfjord, i øst til Bergsbotn og over fjorden i sør til Strømsnes. Nordstjerneordenen. Ordenstegn for Nordstjerneordenen med bånd av gammel modell Ordensstripe for Nordstjerneordenen i farger av ny modell Nordstjerneordenens kjede og stjerne. Fra Maximilian Gritzners oppslagsverk om ordener (1893). Nordstjerneordenen (svensk: "Nordstjärneorden") er en svensk orden. Den ble opprettet 23. februar 1748 av kong Fredrik I for belønning av statsborgerlige fortjenester, embets- og tjenestevirke, samt akademisk, kunstnerisk og teknologisk innsats. Den kunne tildeles både svenske borgere og utlendinger, men fra 1975 tildeles den bare svenske kongelige og utenlandske borgere. Kongen er ordenens stormester. Nordstjernen var en av tre ridderordner som ble opprettet i Sverige i 1748. De andre var Serafimerordenen og Sverdordenen. I 1772 kom Vasaordenen til. Inndeling. Ved innstiftelsen hadde Nordstjerneordenen to grader, begge med begrenset medlemskap. Til ordenen hører også en gullmedalje, "Nordstjernemedaljen", innstiftet i 1986. Ordensinsignier. Ordenstegnet for riddere av Nordstjerneordenen er et hvitemaljert malteserkors i gull som i den blå midtmedaljongen bærer en femtagget hvit stjerne omgitt av ordenens motto: «Nescit occasum». Ordenstegnet er opphengt i båndet med en kongelig krone. For kommandører er ordenstegnet et malteserkors i sølv med en femtagget stjerne i midten. Ordensstjernen for kommandører av første klasse er også av samme utforming, men har stråler i korsvinklene. Ordenskjedet har ledd bestående av to mot hverandre stilte initialer av bokstaven F og hvite femtaggede stjerner. Nordstjernen, symbolisert ved den femtaggede stjernen, ble i tiden omkring ordenens innstiftelse ofte benyttet som symbol for intellekt og genialitet. Blant annet er stjernen å finne i Kungliga Vetenskapsakademiens merke. Nordstjernen hadde tidligere vært personlig merke for kong Karl XI. Ordensbåndet var opprinnelig svart etter modell av den franske Sankt Ludvidsordenen. Det ble i 1975 endret til blått med gule kanter, Sveriges flaggfarger. Tildeling. Ved innstiftelsen kunne bare statstjenestemenn i ledende stillinger, og med en status som ga dem rett til å søke kongen om adelskap, utnevnes til kommandører. Riddergraden var først og fremst tiltenkt vitenskapsmenn. Kvinner ble først gitt tilgang til Nordstjerneordenen i 1952. Antallet kommandører var ved innstiftelsen satt til 12, mens antallet riddere ikke kunne overstige 24. Begrensningene på antallet riddere ble raskt endret og i 1751 ble antallet riddere satt til maksimalt 50. I 1783 ble det opprettet en egen avdeling for geistlige, med seks kommandører og tolv "medlemmer" (tilsvarende riddergraden). Antallet ordinære kommandører ble i 1798 doblet. I 1801 ble antallet medlemmer igjen utvidet, denne gang til 36 kommandører og 100 riddere. Unionen med Norge medførte også utvidelse, idet en forventet utnevnelse av norske medlemmer. Det ble i 1814 derfor tilført ytterligere 12 kommandørklassen og 50 i ridderklassen. Samtidig ble den geistlige klassen utvidet til tolv kommandører og 24 medlemmer. I 1902 ble alle begrensninger helt oppgitt. Som følge av ordensreformen av 1974 er ordenen etter 1975 ikke tildelt andre svensker enn de kongelige. Den tildeles fortsatt utenlandske borgere for personlig innsats for Sverige eller svenske interesser. Tildeling skjer etter råd fra regjeringen. Det foretas omkring 200 utnevnelser årlig. Ordensinnehavere. Blant de mest kjente mottakere finner man Se også. Artikler på Wikipedia om personer som har mottatt Nordstjerneordenen Insektetere. Insekteterne er en gruppe av pattedyr. Mange av artene er relativt lite spesialiserte dyr som i all hovedsak likner på de første pattedyrene både i utseende og levevis, og blir av og til sett på som levende fossiler. Noen av de viktigste dyreformene som hører med til gruppen, er muldvarper og spissmus. Inntil for få år siden trodde man at også gullmoldvarper og børstepiggsvin hørte til insekteterne. Men nye slektskapsanalyser har vist at de to sistnevnte gruppene er nærmere beslektet med f.eks. elefanter enn med insekteterne (se Afrotheria). Også Erinaceomorpha (piggsvin og månerotter) regnes nå som en egen orden i stedet for en familie innen insekteterne. Gruppens vitenskapelige navn var tidligere Insectivora (fra latin "insectum", «insect» og "vorare", «å ete») eller Lipotyphla. Etter at gullmoldvarpene og børstepiggsvinene ble «fjernet» fra insekteterne, har det blitt mer vanlig å bruke det vitenskapelige navnet Eulipotyphla eller Soricomorpha. Åmot (Modum). Åmot er et sted i Modum kommune i Buskerud. Stedet ligger ved riksvei 35, fylkesvei 287 og ved Randsfjordbanen/Bergensbanen, men ingen tog stopper lenger ved Åmot stasjon. Åmot har en lang historie som industristed, men er nå hovedsakelig et handels- og skolesenter. Historie. Navnet Åmot er brukt om et sted der elver møtes. I dette tilfellet er det Simoa som renner ut i Drammenselva ved Åmotsund. De fire fossene (Embretsfoss, Døvikfoss, Kongsfoss og Haugfoss) i umiddelbar nærhet har bidratt sterkt til Åmots industrihistorie. Den første flomsag ble trolig opprettet av Hamar-biskopen allerede i 1520-årene. Buskerud hovedgård tilhørte kongen etter reformasjonen og gården hadde svære privilegier. Med førsterett på tømmerkjøp kontrollerte fogdene på Buskerud sagbruk ved både Haugfoss og Kongsfoss. Ved Haugfoss var det en periode rundt 1650 syv flomsager, seks på søndre side og en på nordre. Ved Kongsfoss ved Kongssagene var det fire sager; to på søndre og to på nordre side av fossen. En viktig hendelse i Åmots industrihistorie var funnet av kobolt i 1772. Dette førte til at Kongelige Modumske Blaafarveværk ble stiftet fire år senere. Selve fargeverket ble lagt til sletta nedenfor Haugfossen. Verkets storhetstid var før 1849, og verket var i sin tid Norges største arbeidsplass. Blaafarveværket avsluttet driften i 1898. Av andre viktige hendelser i Åmots historie var byggingen av Åmodt bro i 1852 og etableringen av Randsfjordbanen med Åmot stasjon i 1866. Brua forenklet transporten over Drammenselva og jernbanen gjorde på mange måter avstanden til utskipningshavna i Drammen kortere. Ved Kongsfossen ved Kongssagene ble det i 1870 bygget et tresliperi, Kongssagene Brug. Et annet tresliperi, Embretsfoss Fabrikker, ble startet ved Embretsfoss i 1874. Haugfossen fikk sitt tresliperi, Haugfoss Træsliberi, i 1894, fire år før virksomheten ved Blaafarveværket ble avsluttet for godt. Haugfoss Træsliberi ble nedlagt etter brann i 1926, Kongssagene Brug innstilte driften i 1938. Embretsfoss Fabrikker utvidet sin produksjon til å gjelde cellulose og papir og var fram til nedleggelsen i 1971 Åmots viktigste arbeidsplass. Ved alle Åmots fire fosser er det anlagt ett eller flere kraftverk. Til å begynne med ble all kraften brukt av bedrftene rundt fossene, men med etableringen av Modum Elverk i 1913 ble elektrisiteten også distribuert til private husstander. I den første tida etter 2. verdenskrig var det mangel på de fleste varer og flere industribedrifter ble igangsatt. Blant bedriftene kan nevnes metallstøperi, trevarefabrikk, glassindustri, lampefabrikk og svampefabrikk og de fleste hadde sin gullalder på 1960-tallet. Flere av disse har nå flyttet eller innstilt sin virksomhet og noen av de gamle fabrikklokalene er blitt revet for å gi plass for annen virkshomhet, mens andre er blitt til kunstsenter, museum eller skole. Barneskoler. Åmot har to barneskoler, en på hver side av Drammenselva. På vestsida av elva ligger Buskerud skole, på østsida er Enger skole. Skolene har et felles skolekorps; Åmot jente og guttekorps. Korpset ble startet i 1959 som Åmot Guttemusikk. Ungdomsskole. Søndre Modum Ungdomsskole er en skole med klassetrinn fra 8. til 10. klasse. I skoleåret 2008-2009 hadde skolen 183 elever, 23 lærere og 5 andre ansatte. Kommunen han også en ungdomsskole i Vikersund, Nordre Modum Ungdomsskole. Videregående skoler. De videregående skolene er eid av fylket og omfatter Rosthaug videregående skole som har 36 klasser og 720 elevplasser. Tidligere Buskerud landbruksskole ble fra og med skoleåret 2003/2004 slått sammen med Rosthaug videregående skole. Rosthaug videregående skole har linjer for bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, helse- og sosialfag, idrettsfag, medier og kommunikasjon, naturbruk, restaurant- og matfag, service og samferdsel, studiespesialisering og teknikk og industriell produksjon. I tillegg har Arbeidsinstituttet Buskerud, Avdeling Midtfylket, tilhold på Åmot. Arbeidsinstituttet er et opplæringstilbud for ungdom i videregående skoles alder. Idrett. Åmot Idrettsforening driver med allidrett, håndball, boksing, turmarsjer og fotball. Klubben hadde et fotballag som spilte i 2. divisjon i sesongene 2006 og 2007. Modum Fotballklubb ble stiftet 30. mai 2007 som et samarbeide mellom fotballkubbene i Modum og plassen ble gitt til den nystartede klubben i håp om at laget med dette ville få flere sponsorer. Åmot Idrettsforenings noe redusrte lag fortsatte sesongen 2008 i 4. divisjon. Modum FK er nå tilbake i 3. divisjon hvor også Åmot IFs lag nå spiller. Modum FK har på grunn av trenings- og baneforholdt flyttet vekk fra Åmot stadion og har nå sine hjemmekamper på Rolighetsmoen i Geithus. Haugfoss Idrettsforening driver i all hovedsak med fotball for de yngre årsklasser. Dean Kiely. Dean Kiely (født 10. september 1970 i Salford) er en irsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den engelske klubben West Bromwich Albion, hvor han fra 2010 også er målvaktstrener. Den tidligere irske landslagskeeperen signerte for Portsmouth FC («Pompey») i januar 2006. Dean Kiely ble kjøpt av Charlton Atlethics for 1 million pund i 1999, fra Bury FC. 35-åringen forlot Charlton etter syv år og 222 kamper for laget. Karriere som spiller. "(Sist oppdatert 30. januar 2006)" Jaakko Hintikka. Jaakko Hintikka (født 12. januar 1929 i Vanda, Finland) er en finsk filosof. Han har bidratt innen feltene matematisk logikk, filosofisk logikk, matematisk filosofi, epistemologi, språkteori og vitenskapsfilosofi. I likhet med sin landsmann Georg Henrik von Wright befinner han seg trygt plantet innenfor den anglo-dominerte analytiske tradisjonen innen filosofi. I 2005 ble han tildelt Rolf Schock-prisen for sitt arbeid med logiske analyser av modale konsepter, spesielt begrepene "viten" og "tro". Han innehar fem æresdoktorater. Sandžak. Sandžak er en geografisk region i Serbia og Montenegro. Politisk sett er den splittet mellom Serbia og Montenegro. Den strekker seg fra grensen til Bosnia og Hercegovina i nord til Kosovo i sør. Seks kommuner tilhører Serbia: Novi Pazar, Sjenica, Tutin, Prijepolje, Nova Varoš, og Priboj. Like mange tilhører Montenegro: Pljevlja, Bijelo Polje, Berane, Andrijevica, Rožaje, og Plav. Mange muslimer bor i området (ca 45 % er bosnjaker og ca 27 % er muslimer av annen nasjonalitet). Største byen i området er Novi Pazar med 55 000 innbyggere. Novi Pazar. thumb Novi Pazar er den største byen i Sandžak-regionen i Serbia, det er også en kommune. Byen har 54 604 innbyggere, flesteparten av disse er muslimer, mens kommunen har 85 249. Oscar Robertson. Oscar Palmer Robertson (født 24. november 1938) er en tidligere amerikansk basketballspiller. Robertson var en 196 cm høy guard som regnes som en av tidenes mest allsidige basketballspillere. NBA-karriere. I sesongen 1961-62 hadde han en trippel-dobbel i gjennomsnitt: 30 poeng, 11 målgivende pasninger og 12 returer per kamp. Ingen annen NBA-spiller har klart dette. Færøyenes flagg. Færøyenes flagg ("Merkið") er et nordisk korsflagg, først presentert 22. juni 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Historie. Merkið ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919: Jens Olivur Lisberg, Janus Øssursson og Pauli Dahl. Det ble bragt til Færøyene i juni samme år, og først heist i bygda Famjin 22. juni 1919. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk, men fremdeles uoffisielt. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-tallet. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra danske/tyske-kontrollerte skip. 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Med Hjemmestyreloven av 23. mars 1948 ble flagget anerkjent som øyenes offisielle flagg. Proporsjoner. Proporsjonene til det færøyske flagget er 6-1-2-1-6 (høyde) og 6-1-2-1-12 (lengde). Proporsjonene er akkurat de samme som Norges, og disse flaggene er de eneste i Norden som har helt like proporsjoner. Fargesymbolikk. Den hvite bunnfargen skal representere den klare himmelen, og også skumtoppene på bølgene som slår mot kysten. Rødt og blått er farger som finnes i tradisjonelle hodeplagg fra øyene, og er samtidig en anerkjennelse av forbindelsene til Island og Norge, som bruker de samme fargene. Anne Brown. Anne Wiggins Brown (født 9. august 1912 i Baltimore i USA, død 13. mars 2009 i Oslo) var en amerikansk-norsk operasanger (sopran), sangpedagog og iscenesetter. Som datter av en sanglærerinne fikk Anne Brown tidlig skolering innen sang, men ble nektet sangutdanning i hjembyen på grunn av regler om raseskille. Sin utdanning fikk hun derfor ved Morgan College og etter hvert, instutt for "Musical Art" ved Juilliard School i New York. Hun ble kjent verden over gjennom rollen som Bess i George Gershwins folkeopera Porgy and Bess, urfremført ved The Alvin Theatre i New York 10. oktober 1935. Rollen Bess ble spesielt skrevet for hennes stemme. Deretter hadde hun roller på Broadway, foretok flere oppsetninger av "Porgy and Bess", samt figurerte i filmen om Gershwin, «Rhapsody in Blue». Etter omfattende turnevirksomhet fra 1942 og to avbrutte ekteskap, reiste Brown på turne til Europa og bosatte seg i 1948 i Oslo, der hun ble gift med skihopperen Thorleif Schjelderup og ble norsk statsborger. På 1950-tallet fortsatte hun sin karriere i oppsetninger som Gian Carlo Menotti's «The Medium and The Telephone». Kronisk astma gjorde at hun trakk seg tilbake tidlig, men hun fortsatte som sangpedagog, med Åse Kleveland, Karin Krog, Elizabeth Norberg-Schulz, Liv Dommersnes, Liv Ullmann, Anne Nyborg, Ranveig Eckhoff, Nora Plau og Sølvi Wang blant de mer kjente elevene. Anne Brown har mottatt flere priser, blant annet Musikkritikerprisen i 1950, Oslo bys kunstnerpris i 1990 og Norsk kulturråds ærespris i 2000. I 1999 ble hun æresborger av Baltimore. Brown utga memoarboka "Sang fra frossen gren" på Aschehoug forlag i 1979. Kongen av Norge. «Kongen av Norge» er en "Fantomet"-historie skrevet av norske Nils Nordberg og tegnet av svenske Hans Lindahl. Historien ble utgitt 30. mai 2005 i "Fantomet" 12/2005, i forbindelse med Norges 100-årsjubileum som nasjon. I den årlige avstemninga om «beste historie» kom historien på førsteplass i Norge, og på andreplass i Sverige. Handlingen er lagt til 1905, og historien handler om det attende Fantomet og Fridtjof Nansen, og den norske kongefamilien. Haakon VII, hans kone Maud og deres sønn Alexander, senere kong Olav, har nettopp ankommet Norge, men deres liv er i fare. Olav blir kidnappet av en gal mann som hevder han er etterkommer av Olav den hellige, og er den rettmessige arvingen til Norges trone. På spektakulært vis klarer Fantomet og Fridtjof Nansen å redde lille Alexander. Historien fikk oppmerksomhet i medier, og det var reportasjer om den i flere aviser, i radio, og en lang reportasje på TV 2s "Absolutt", med intervju av manusforfatter Nils Nordberg. Den vant også avstemninga om årets beste historie 2005 i norske "Fantomet", som ble offentliggjort i "Fantomet" 9/2005. I Sverige kom den på andre plass. George Gershwin. George Gershwin (født Jacob Gershovitz 26. september i Brooklyn i New York, død 11. juli i Hollywood i California) var en amerikansk komponist og pianist. Han var sønn av jødiske russisk-amerikanske immigranter, fikk fra 10-årsalderen piano-opplæring hos Charles Hambitzer på Manhattan, der familien var bosatt, og ble med i Tin Pan Alley-miljøet. Han oppnådde tidlig suksess, først med «Swanee», fremført av Al Jolson i. Gerswhins første orkestrale verk var Rhapsody in Blue, urfremført med Paul Whitmans orkester i 1924, under tittelen "Experiments in Jazz". Flere musikal-oppsetninger fulgte ("Oh Kay!", "Of Thee I Sing" blant de mest kjente), hvorfra man fikk en serie med kjente melodier som "Embracable You" og "I Got Rhythm". Et flertall er ansett som amerikanske klassikere og med i «The Great American Songbook». Hans bror, Ira Gershwin, figurerte som tekstforfatter på de fleste av disse. Folkeoperaen «Porgy & Bess» opptok ham i over ett år, fra 1934, og fikk sin urfremføring i New York i 1935 med den amerikansk-norske Anne Brown i en av hovedrollene. George Gershwin var en klassisk komponist sterkt påvirket av Maurice Ravel og Igor Stravinskij, som forøvrig avslo hans anmodning om å gi leksjoner; de mente læringspotensialet var høyere omvendt. Han døde av hjernesvulst. Eksterne lenker. Gershwin, George Gershwin, George Ferdinand de Saussure. Ferdinand de Saussure (født 26. november 1857, død 22. februar 1913) var en sveitsisk lingvist. Saussure blir av mange ansett som grunnleggeren av moderne lingvistikk. Hovedverket til Saussure, «Kurs i generell lingvistikk», ble utgitt i 1915 etter hans død, basert på notater som studentene hans gjorde under forelesningene ved Universitetet i Genève 1907-1911. Boka er ikke oversatt til norsk. Blant Saussures viktigste bidrag til lingvistikken er innsikten om at språk kan studeres både synkront og diakront. Det vil si at språk kan studeres som et språksystem eller i et historisk perspektiv. Også skillet mellom "langue" og "parole" – språksystem og språkbruk – stammer fra Saussure. Saussures språktegn er en tilfeldig forbindelse mellom lydlig (eller skriftlig) uttrykk og innhold, altså betydning. At språktegnet er tilfeldig – eller arbitrært – har viktige konsekvenser for studier av språk, og for språkfilosofien. Tegnets arbitraritet innebærer ikke bare at samme innhold kan ha ulike uttrykk, slik vi kjenner det i ulike språk: «hest» kan hete "hest", "horse" eller "Pferd", for eksempel. Viktigere er at tegnets innhold i seg selv er tilfeldig. Språk er ikke en nomenklatur over en naturgitt begrepsstruktur; det er språket selv som bestemmer strukturen i begrepssubstansen. Dette ser vi blant annet ved at grenser mellom begreper kan være ulike fra språk til språk, noe som medfører at oversettelsesarbeid ofte er vanskelig. Mushom. Mushom er ei bygd i Øvrebø, Vennesla kommune. Den såkalte «Øvrebø-skien» fra yngre bronsealder ble funnet dypt i ei myr på Mushom. Funnet ble gjort i mellomkrigsårene, og skien ble lenge regnet for å være det eldste funn av ski i Norge. Skien kan sees på Skimuseet i Holmenkollen, Oslo. Roman Jakobson. Roman Osipovitsj Jakobson, russisk Роман Осипович Якобсон, (født i Moskva i Russland, død 18. juli 1982 i Boston i USA) var en russisk-født lingvist. Han var medlem av den kjente Prahaskolen. Jakobson er en av dem som har hatt aller mest å si for lingvistikken, særlig innafor fonologien. Louis Hjelmslev. Louis Hjelmslev (født 3. oktober 1899, død 30. mai 1965) var en dansk lingvist. Hjelmslev, Louis Hjelmslev, Louis Hjelmslev, Louis Agathon Bartholomæus Hansteen. Agathon Bartholomæus Hansteen (født 23. september 1812 i Moss, død 1895) var en norsk prest, ordfører og stortingsmann. Hansteen ble født i Moss. Han gikk ut fra Kristiania skole i 1830 og tok ex. phil. år etter før han tok teologisk eksamen i 1836. Den 25. oktober 1837 var han adjunkt i Trondheim. Han ble utnevnt til sogneprest i Mo i Rana den 17. august 1843 og ordinert samme år. Den 18. september 1852 ble han prost i Nordre Helgelands prosti. Hansteen var kjent som en mild og lite autoritær prest. Lensmannen i Mo i Rana omtalte ham som en «i enhver henseende begavet prest, en rettlinjet karakter og en interessert kommunemann». Hansteen virket som ordfører i Mo i Rana i fire år og deretter som stortingsrepresentant i 1851 og 1854. Han døde i 1895, 83 år gammel. Hansteen ble første gang gift den 7. august 1844 med Adolphine Frederikke Dreyer (1820–1845) og deretter med Alette Schjelderup den 25. februar 1852. Gatlingvåpen. Et gatlingvåpen er en slags maskinkanon eller tungt maskingevær bygget på et prinsipp oppfunnet av den amerikanske oppfinneren Richard Jordan Gatling (1818–1903) på midten av 1800-tallet. Den virker ved at et våpen med flere løp drives av en ekstern kraftkilde til å rotere rundt en senterakse. På veien rundt blir patroner ladet inn i kamrene, ett per løp, og hvert løp avfyres en gang per omdreining. Gatlinger ble opprinnelig brukt av artilleriet fram til slutten av 1800-tallet, men ble utfaset til fordel for andre typer mitraljøser, drevet av rekylkraft eller gasstrykk. Mekanismen ble imidlertid tatt opp igjen etter andre verdenskrig og la grunnlaget for dagens militære roterende kanoner og miniguns. Opprinnelse og utvikling. Tidlig gatling på museum. Legg merke til håndsveiva for å drive kanonen rundt - lade og skyte. Richard Jordan Gatling. Richard Jordan Gatling ble født i Hertford County i Nord-Carolina i 1818. Han var sønn av Jordan og Mary Gatling, noen av de rikeste bøndene i sitt område. Far Jordan var, i tillegg til bonde, en habil smed og snekker. Richard tilbragte de første årene av sitt liv rundt gården, og fikk samtidig en god utdannelse, delvis innenfor medisinen. Hjertet hans lå dog i oppfinnelsenes verden, og hans mest kjente oppfinnelse skulle bli våpenet som bærer hans navn. Hans første oppfinnelse var en slags propell, men han var for sent ute til å få patent på den. Hans andre kjente oppfinnelser var en såmaskin for bomull sammen med sin far, og senere såmaskiner for ris og hvete, som gjorde mye for å effektivisere landbruket i USA. Som så mangeoppfinnere og hobbymekanikere i sin samtid syslet han med mulighetene som lå i den perkusjonslås, som for første gang gjore det mulig å lage praktiske repetervåpen. Ved utbruddet av den amerikanske borgerkrigen begynte han å eksperimentere med forskjellige løsninger for å bruke perkusjonslåssystemet i det vi i dag ville kalle et maskingevær. Krig og prototype. Gatling innså raskt at løst krutt, prosjektiler og tennhetter ikke ville fungere i et repetervåpen. Han brukte sammen grunnmekansime som i sine såmaskiner, og brukte en serie stålsylindere med kule, krutt og fenghette, i praksis en slags patroner. Bare et par måneder etter at krigen brøt ut, var Gatling klar med prototypen av våpenet sitt. Han demonstrerte den for den amerikanske hæren, men hæren var lite villige til å investere i et nytt og uprøvet våpen nå som de var involvert i en krig. Gatling fikk likevel arrangert en demonstrasjon direkte for generalmajor Benjamin Butler i 1863. Butler ble så imponert at han kjøpte inn tolv av Gatlings tretten prototyper, og brukte dem i slaget ved Petersburg i juni 1864. Dette var den første dokumenterte bruken av våpenet i kamp. I motsetning til hæren så var marinen positivt innstilt, og en formell demonstrasjon ble holdt i mai og juni 1863. Sjefen for marinens innkjøp, admiral John Dahlgren, autoriserte innkjøp av Gatlings våpen for de flåtesjefene som ønsket det. Et salg til Frankrike i samme perioden ble forpurret av at Nordstatene forbød eksport av våpen under borgerkrigens varighet. Patronvåpen. 9. mai 1865, etter borgerkrigens slutt, patenterte Gatling en versjon av våpenet sitt som brukte moderne patroner i stedet for individuelt ladede kamre. Hærledelsen var nå mer interessert i våpenet, og i august 1866 ble det offisielt tatt opp som våpen i den amerikanske hæren. Mye av resten av 1860-tallet brukte Gatling på å reise i Europa og selge våpenet sitt, blant annet til Russland og Tyrkia. Fram til midt på 1880-tallet hadde nesten alle væpnede styrker gatlinger i arsenalet sitt. Samtidig videreutviklet Gatling våpenet og fikk til en avtale med Colt i Hartford i Connecticut om produksjon. Fra håndsveiv til elektrisk kraft. Fordi en gatlingmekanisme er et mekanisk repetervåpen, og ikke egentlig et automatvåpen i betydningen at det drives av kraften av skuddet, bestemmes skuddtakten av hvor fort en ekstern kraftkilde kan dra mekanismen rundt. I 1890 utviklet derfor den amerikanske marinen en prototyp på en elektrisk drevet gatling sammen med Crocker-Wheeler Electric Motor Company i New York. Gatling selv fattet øyeblikkelig interesse for konseptet, selv om marinen selv ikke tok det noe videre. I 1893 hadde han klar en prototyp på sin eget elektrisk drevne våpen. Prototypen var beregnet på bruk på skip, av den enkle grunnen at skip kunne generere elektrisk kraft, noe avdelinger i felten ikke kunne. Gatlings versjon kunne avfyre 3 000 skudd i minuttet, sammenlignbart med moderne roterende kanoner. Dette var imidlertid raskere enn det noen så noe behov for på den tiden, og konseptet ble lagt på hyllen. Ideen ble imidlertid tatt opp igjen etter andre verdenskrig, og la grunnlaget for dagens hurtigskytende roterende kanoner. Tidlige våpen. Dr. Gatling utviklet mer enn tretti varianter av våpenet sitt i en periode på over førti år. De tidlige våpnene fantes i et dusin forskjellige kalibere for USA-markedet alene, noe som er en konsekvens av våpnenes utvikling og hvilke kalibere som ble foretrukket i perioden. Den aller første modellen hadde perkusjonslås, mens alle etterfølgerne avfyrte konvensjonelle patroner. Teknisk: Gatling-mekanismen. Mekanismen til en gatling består enkelt fortalt av et antall løp, hver med et kammer og et sluttstykke, en stasjonær kam og et drivverk. Den første gatlingen nyttet perkusjonslås og forhåndsladede kamre, men alle senere brukte patroner. Et skytevåpen med sluttstykke er avhengig av at sluttstykket beveges for å aktivere mekanismen. På en boltrifle gjøres dette manuelt av skytteren, mens et halvautomatisk eller helautomatisk våpen bruker rekylen eller drivgassene fra kruttforbrenningen til å bevege sluttstykket. En gatling nytter en stasjonær kam, mens låskassen med alle sluttstykkene, kamrene og løpene roterer. Sluttstykkene følger profilen til kammen, og sender hvert enkelt sluttstykke gjennom de forskjellige fasene i illustrasjonen under. Forklaringen av en syklus for ett enkelt løp I tillegg til denne forenklede forklaringen må tennstempelet, altså den delen som slår mot tennhetten til patronen, spennes og slippes, og dette foregår ved at en hammer treffer et hevet område på kammen. Kappingvin. Kappingvin eller brillepingvin ("Spheniscus demersus") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Spheniscus" (båndpingviner) og tilhører pingvinfamilien. Arten er endemisk for kysten av det sørvestre Afrika og den enste pingvinarten som hekker på dette kontinentet. Den er også kjent som afrikansk pingvin, sortfotpingvin og eselpingvin. Beskrivelse. Arten har en blekrosa bar hudflekk ved øyene Kappingvinen er i hovedsak sort på oversiden og hvit på undersiden, men arten har karakteristiske bånd av sort og hvitt. Det sorte båndet danner en stor omvendt U i det hvite på undersiden. Den har dessuten et hvitt bånd som løper i en svak omvendt bue fra oversiden av baklemmene og til oversiden av vingene, samt et tilsvarende kort bånd som løper fra halsregionen og i bue over øynene og ned mot nebbroten. Det karakteristiske ansiktsbåndet har gitt den tilnavnet "brillepingvin". Arten har dessuten flere mindre sorte prikker i det hvite på brystet. Toppen av hodet, øvre del av halsen og undersiden av haken er sort. Øynene er mørke og har en karakteristisk blekrosa bar hudflekk rundt og framover mot roten av overnebbet. Nebbet er sort med lysere flekker. Lemmene og føttene er gråsorte og er opphavet til tilnavnet "sortfotpingvin". Arten blir omkring 60–70 cm høy og veier typisk 3–5 kg. Hannen er noe større enn hunnen. Underarter blir ikke akseptert. Utbredelse og bestand. Kappingvinen hekker nå på 25 øyer og fire steder på fastlandet langs kysten av Namibia og Sør-Afrika. Arten har imidlertid blitt observert så langt mot nord som Gabon og Mosambik. Utbredelsesområdet er opphavet til både det norske navnet på arten og tilnavnet "Afrika pingvin". I 1910 ble bestanden av kappingviner i en alder av 2 år eller eldre anslått til cirka 1,45 millioner individer på Dassenøya alene. I 1956 var bestanden redusert til cirka 220 000 individer, i 1967 til cirka 140 000 individer, og i 1990 til cirka 30 000 individer. Årsaken til de store reduksjonene var i hovedsak kommersiell eggsanking, selv om dette ble forbudt fra 1967. Andre årsaker til bestandsreduksjoner var kommersiell sanking av guano, siden guanoen ble benyttet av fuglene til å bygge hulganger til redet, så dette ble beskyttet mot varmen, og oljesøl på sjøen utenfor hekkeplassene. Forskere antok at bestanden i Namibia besto av cirka 5 000 par i 2008, og i Sør-Afrika av cirka 21 000 par i 2009, men BirdLife International oppgir at totalbestanden består av cirka 52 000 voksne individer. Totalbestanden har blitt redusert med 50–79 prosent siden 1978, noe som er hovedårsaken til at arten ble justert fra "sårbar" til "sterkt truet" på IUCNs rødliste i 2010. Habitat og atferd. Kappingvinen er som regel å finne innenfor 40 km fra fra kysten. Den trekker opp på land for å hekke, myte og hvile, helst på øyer som består av små klipper, berg og store steiner. Arten hekker i kolonier og parene returnerer som regel til samme hekkeplassen hvert år. Redene bygges i hulganger og sprekker eller i naturlige fordypninger under store steiner eller lignende, for beskyttelse mot varmen. Hunnen legger vanligvis to egg og begge foreldrene deler på rugingen. Det tar omkring 40 dager til de klekkes. Ungene blir i redet i omkring 30 dager, mens hannen vokter den og moren mater den daglig. Deretter danner ungene sosiale grupper for beskyttelse, mens begge forelrdrene drar ut for å finne mat. Etter cirka 60–130 dager, da den voksne fjærdrakta er utvokst, forlater fuglene ungeflokkene og drar på sjøen. Arten jakter blant annet på ansjos ("(Engraulis capensis") og brisling ("Sardinops sagax"). Som andre pingviner fanger den byttet under dykking. Den dykker ned mot 60 meter og kan være neddykket i opp mot 2,5 minutter. Toppfarten kan nå 20 km/t under svømming. Kappingviner er svært lydsterke og skrikene kan av og til minne om den høylydte vrinskingen til et esel. Derfor går arten også under tilnavnet "eselpingvin", men også bøylepingviner har dette tilnavnet. Humboldtpingvin. Humboldtpingvin ("Spheniscus humboldti") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Spheniscus" (båndpingviner) og tilhører pingvinfamilien. Nest etter galapagospingvinen ("Spheniscus mendiculus"), så er dette den arten som lever lengst mot nord. Beskrivelse. Humboldtpingvinen er oppkalt etter Humboldtstrømmen (nå mer kalt Perustrømmen), en havstrøm som bringer med seg kalde vannmasser fra Antarktis til ekvator, opp langs vestkysten av Sør-Amerika. Havstrømmen, på sin side, er oppkalt etter den tyske naturvitenskapsmannen Alexander von Humboldt (1769–1859). Arten er i hovedsak sort og/eller brunsort på oversiden og hvit på undersiden. Den minner ellers mye på kappingvinen, men skiller seg fra denne gjennom flere særtrekk og i utbredelse. Hodet er blant annet mer sort. Det hvite båndet som løper fra halsen og opp i bue over øyene er smalere. Båndet når dessuten ikke til roten av overnebbet. Den bare hudflekken ved øynene er blekrosa og løper opp i pannen fra begge sider og ned rundt roten av både over- og undernebbet, der den skiller fjærene tydelig fra nebbet. Undernebbet har også en gul-oransje bånd innerst mot nebbroten. Det omvendte U-forma båndet i brystet og buken er også noe smalere. Humboldtpingvinen blir omkring 65 cm høy (56–70 cm) og veier typisk cirka 4 kg (3,6–5,9 kg) i snitt. Utbredelse, habitat og bestand. Humboldtpingviner er utbredt langs vestkysten av Sør-Amerika og hekker i kolonier langs kysten av Peru og Chile. Arten opptrer dessuten tidvis langs kysten av Colombia og Ecuador og sørover til Argentina. Arten hekker på klipper og steiner langs kysten og på øyer med egnet terreng. Totalbestanden utgjør omkring 3 300–12 000 individer. Atferd. Humboldtpingviner er monogame og både hekker og lever i kolonier året rundt. Toppene i hekkingen er i mars–april eller september–oktober, avhengig av kolonienes lokasjon. Fuglene graver enten ut en hulgang i sanden eller guanoen, eller de finner en passende bergsprekk eller revne til redet. Hunnen legger to egg i løpet av 2–4 dager. Inkubasjonstiden varer normal i 40–42 dager og begge foreldrene deltar i rugingen. Kyllingene klekker vanligvis med 2 dagers mellomrom og mates av begge foreldrene så snart dundrakten har vokst ut. De forlater sjelden redet før den voksne fjærdraken er på plass, normalt etter cirka 12 uker. Deretter må de klare seg selv. Humboldtpingvinen jakter på fisk, spesielt ansjos ("Engraulis ringens"), krill og blekksprut som de fanger under dykking. Dykk til 30–60 meter er normalt, men disse fuglene har blitt observert dykkende til dyp på omkring 150 meter. Herrens aftensmåltid. Herrens aftensmåltid eller «påskemåltidet» (Markus 14:12) holdt Jesus sammen med sine nærmeste fortrolige, de 12 apostlene, på årsdagen for den jødiske påskefeiringen. Dermed innstiftet han feringen til minne om sin død, en fering som skulle få stor betydning for kristendommen i all ettertid. Dette var den eneste markeringen Jesus selv innstiftet, idet han sa: «Gjør dette til minne om meg!» -1 Kor 11:24. Hva feiringen betyr. Med denne feringen ses Jesus som det store Offeret i overført betydning, som ofres til Gud Faderen for å løskjøpe menneskene fra synden og dødens makt. I Johannes' åpenbaring tegnes bildet av Jesus som et slaktet lam som står foran Guds trone, og som lovprises med sang i himmelen fordi han med verdien av sitt ofrete liv (symbolisert ved blodet) har frikjøpt menneskene: «..du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.» (Åp. 5:6-9) Dette offeret skulle erstatte den jødiske ordningen med dyreofre, som aldri var verdifulle nok til å gi en ordentlig soning for menneskenes ufullkommenhet, og som derfor ble gjentatt til stadighet av fromme jøder. Paulus tilføyde at Jesu offer på grunn av sin uovertrufne verdi ble ofret «én gang for alle». -Rom. 6:10; Heb. 9:12. Brødet og vinen de fortærte under måltidet fikk stor symbolsk verdi for ettertiden. Brødet var usyret, eller rent, og skulle symbolisere Jesu fullkomne kropp (legeme), som kort tid etter ble ofret, da han døde. Likeledes skulle vinen symbolisere Jesu blod, som ble utøst slik blodet rant av dyr som ble ofret i jødisk tradisjon før ham. Under nattverden i den katolske messen ser man det slik at emblemene (brødet og vinen) mirakuløst blir forvandlet til Jesu kropp og legeme, idet man tar Herrens ord bokstavelig: «Dette "er min kropp," som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» og: «Dette begeret er den nye pakt "i mitt blod."» (1 Kor 11:24-25) Hos Luther og i Den anglikanske kirke finner man en lignende lære, som kalles «konsubstansiasjon», hvor Kristus ses som faktisk tilstedeværende i brødet og vinen, på mystisk og overnaturlig vis blandet med emblemenes egen substans. Andre trossamfunn ser det slik at emblemene bare tjener som symboler. Herrens innstiftelsesord - Verba. Den natt da vår Herre Jesus Kristus ble forrådt, tok han brødet, takket og brøt det, gav sine disipler og sa: Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme som gives for eder. Gjør dette til min ihukommelse! Likeså tok han og kalken efter at de hadde holdt aftensmåltid, takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utgytes for eder til syndenes forlatelse. Gjør dette så ofte som I drikker det, til min ihukommelse! Opprinnelsen til feiringen. Datoen Herrens aftensmåltid ble holdt, var den 14. dagen i måneden nisan eller abib, jødenes første kalendermåned. Dette ble innført som en årlig feiring til minne om at Guds engel gikk forbi husene til alle israelittene fordi de hadde malt blod på dørbjelken og -stolpene, og dermed sparte dem for ulykke. Engelen hadde nemlig fått i oppdrag å drepe hver førstefødte gutt i hver husstand i Egypt denne natten, men spare de hjemmene som var merket med blod. Feiringen av dette begynte jødene med etter at de hadde blitt utfridd fra slaveriet i Egypt og vunnet sitt nye, lovte land (Kanaan). -2 Mos 12:21-27. Med tiden har den kristne påsken fått tilført nye elementer, slik som påskeegg, påskekyllinger og påskelys, som ytterligere symboler på betydningen av Jesu lidelse og død, og hans posisjon som «verdens lys». Salinitet. Salinitet er oppløst saltinnhold i en mengde vann. Definisjoner. Saltinnholdet i de fleste naturlige innsjøer, elver og bekker er så lite at disse vannene kalles ferskvann eller «søtvann». Det naturlige saltinnholdet i ferskvann er definert til mindre enn 0,05 %. Hvis saltinnholdet er større, regnes vannet som brakkvann, eller saltvann hvis voluminneholdet av salt ligger mellom 3 og 5 %. Havet er naturlig salt, med omtrent 3,5 % salt (se sjøvann). Enkelte innlandske saltsjøer er enda saltere. For eksempel har Dødehavets overflatevann et saltinnhold på rundt 30 %. Den tekniske termen for saltinnhold i havet er «halinitet», på grunn av at halider – klorider, spesifikt – er det anionet som det er rikeligst av, i blandingen av oppløste elementer. I oseanografien er det en tradisjon for å uttrykke halinitet ikke i prosent, men i tusendeler (ppt eller promille, ‰), som er omtrent det samme som gram salt pr liter oppløsning. Før 1978 ble salinitet og halinitet uttrykt som ‰, vanligvis basert på elektrokonduktiviteten til en prøve å «københavnvann», et kunstig havvann som ble laget for å tjene som en «standard» på verdensbasis. I 1978 redefinerte oceanografene salinitet til praktiske salinitetsenheter (psu): Konduktivitetsratioen til en havvannsprøve i forhold til en standard KCl-oppløsning. Ratioer har ingen enheter, så det er ikke tilfelle at 35 psu nøyaktig tilsvarer 35 gram salt pr. liter oppløsning. Disse tilsynelatende esoteriske tilnærmingene til å måle og rapportere konsentrasjoner, kan se ut til å utydeliggjøre deres praktiske bruk, men man må huske at salinitet er summen av vekten av mange forskjellige elementer i en gitt mengde vann. Det har alltid vært tilfelle at for å få en presis salinitetskonsentrasjon, og konvertere dette til en mengde substans (som for eksempel natriumklorid), må man vite mer om prøven og målingen enn bare vekten av solidene etter fordampning (en av metodene for å bestemme «salinitet»). For eksempel blir volumet påvirket av vanntemperaturen, og sammensetningen av salter er ikke en konstant (skjønt den er veldig lik i verdenshavene). Salt vann fra innsjøer kan ha en sammensetning som skiller seg fra den i havet. På grunn av dette kalles slikt vann salint til forskjell fra havvann, hvor termen er halint (skjønt sistnevnte term er ikke universelt i bruk). Systemer for klassifisering av vannmengder basert på salinitet. Marint vann er det som er i havene, som også kalles euhaline sjøer. Salinitetsområdet for euhaline sjøer er 30 til 35 ‰. Brakksjøer eller -vann har salinitet i området 0,5 til 29 ‰, og metahaline sjøer fra 36 til 40 ‰. Disse sjøene regnes alle som thallasiske fordi saliniteten derivert fra havet og definert som homoiohalin hvis saliniteten ikke varierer mye over tid (praktisk talt konstant). Tabellen til høyre, modifisert fra Por (1972), følger «Veneziasystemet» (1959). Som en kontrast til homoiohaline miljøer, finnes visse poikilohaline miljøer (som også kan være "thallassiske"), hvor salinitetsvariasjonen er biologisk betydningsfull (Dahl, 1956). "Poikilohaline" vann kan ligge på alt fra 0,5 ‰ til mer enn 300 ‰. Det viktige særtrekket er at disse vannene har en tendens til å variere i salinitet over et biologisk meningsfult område over årstidene, eller en annen grovt sammenlignbar tidsskala. For å si det enkelt, er dette vannmengder med ganske variabel salinitet. Veldig salt vann, som er på grensen til at saltene krystalliserer seg ut, kalles lake. Miljømessige vurderinger. Salinitet er en viktig økologisk faktor som påvirker hvilke typer organismer som lever i en vannmasse. I tillegg påvirker saliniteten hvilke planter som lever i vannmassen, eller hvilke planter på land som drikker av en vannmasse (eller grunnvann). En plante som er tilpasset salte forhold kalles halofytt (saltelskende). Organismer (for det meste bakterier) som kan leve under veldig salte forhold klassifiseres som ekstremofile, eller for å være spesifikk; halofile. En organisme som tåler et stort spenn i saltinnhold er "euryhalin". Salt er vanskelig å fjerne fra vann, og saltinnhold er en viktig faktor når vann skal brukes (for eksempel til drikkevann). Egypts sentralbank. Egypts sentralbank er sentralbanken i Egypt. Den er en selvstendig juridisk enhet. Historie. Sentralbanken ble etablert i 1961, 8 år etter frigjøringen fra Storbritannia, og samme år som Egypts union med Syria ble oppløst (Den forente arabiske republikk). Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr januar 2012 Dr. Farouk El Okdah. Stjernøya. Stjernøya (nordsamisk "Stierdná") er ei øy i Finnmark. Øya er adskilt fra Seiland i øst av Rognsundet, fra Sørøya i nord av Sørøysundet, og fra fastlandet i sør av Stjernsundet. Den er delt mellom kommunene Alta (grunnkretsen Stjernøy), Hasvik (grunnkretsen Stjernvåg/Nordfjord) og Loppa (del av grunnkretsen Øksefjord). Øya har 80 innbyggere (2012), alle i Altas del av øya. På Stjernøya er det et steinbrudd på nefelinsyenitt. Belisarius. Beliisarius (født 505 – død 565) var en østromersk general, under keiser Justinian den stores regjeringstid. Han erobret store deler av det gamle Romerriket tilbake til keiseren i Konstantinopel. Hans erobringer startet i 533 da Justinian I sendte Belisarius til Afrika med en liten hær på 18 000 mann. Vandalene var ikke så sterke, og Kartago overga seg etter kun et par mindre sammenstøt. I 535 startet Justinian I sitt mest ambisiøse prosjekt, gjenerobringen av Italia. Italia var på denne tiden fortsatt under østgoterne. Hovedstyrken ble fraktet over havet, ledet av Belisarius, og en mindre styrke ble sendt over land. Belisarius landet først på Sicilia og erobret øya uten problemer. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å være uten stor motstand, Napoli, Roma og hovedstaden Ravenna falt en etter en. Erobringene til Belisarius gikk tapt igjen ganske fort. Konvektiv nedbør. Konvektiv nedbør forekommer når lufta nær bakken blir sterkt oppvarmet. Dermed blir noe av lufta lettere enn lufta omkring, og en «pakke» med varmluft stiger til værs omtrent som en stor ballong. Lufta blir etter hvert avkjølt så mye at den ikke lenger kan holde på vanndampen. Da kondenserer noe av vanndampen og det dannes skyer og nedbør. Konvektiv nedbør gir kortvarige og ofte kraftige regnbyger. Konvektiv nedbør er vanlig i tropiske strøk hele året. Ugo Sivocci. Ugo Sivocci (født 1888, død 1923) var en racerfører for Alfa Romeo. Han var en god venn av Enzo Ferrari. Det var faktisk Ugo som skaffet Enzo en jobb i Alfa. Ugo døde brått i 1923 under trening i Alfa Romeo P1 (som var bilen Alfa hadde bygd til Italias GP i 1923). Sivocci, Ugo Sivocci, Ugo Spettmeisfamilien. Spettmeisfamilien inneholder bare slekten "Sitta". Fuglene i spettmeisfamilien har evnen til å gå nedover trestammer med hodet først, i motsetning til for eksempel hakkespetter. De kan til og med klatre på undersiden av grener. Alle artene er standfugler, med unntak av rustspettmeis som er trekkfugl. Generelt er alle altetere som eter insekter, nøtter og frø. Tradisjonelt har også murkryperen ("Tichodroma muraria") vært inkludert i denne gruppa, men er nå en egen delgruppe spurvefugler. Blokktinden. Blokktinden eller "Blokktind" ligger i Rødøy kommune på sørsiden av Tjongsfjorden. Toppen ligger fritt med god utsikt over Svartisen og øyene langs kysten. Ideell gass. En ideell gass er en forenklet tilnærming til virkelige gasser. I de fleste tilfeller vil normale gasser kvalitativt oppføre seg svært som en ideell gass. Ideelle gassmodeller svikter imidlertid ved svært lave temperaturer, og ved svært høye trykk, når den midlere avstanden mellom partiklene er liten. Tilstandsligningen. En ideell gass oppfører seg etter følgende formel formula_2 En helt ekvivalent ligning med antall partikler i stedet for antall mol er formula_9 der formula_10 er antall molekyler, og formula_11 er Boltzmanns konstant. Haakon Shetelig. Haakon Shetelig (født 25. juni 1877, død 22. juli 1955) var en norsk arkeolog, humanist og museumsmann. Han var sønn av Harald Fredrik og Magnhild Schetelig og bror til Jakob Schetelig. Han var far til Kari Shetelig Hovland. Han ble ansatt som konservator og bestyrer ved historisk-antikvarisk del av Bergens Museum i 1901, ble utnevnt til professor i 1914, og arbeidet ved museet fram til 1942. Shetelig åpnet karrieren med å undersøke skipsgraven i Grønhaug på Karmøy. I 1904 ble han kalt til Oslo for å hjelpe Gabriel Gustafson med å grave ut Osebergfunnet. Etter Gustafsons død i 1915 samarbeidet han med Anton Wilhelm Brøgger for å publisere funnet ferdig. I 1920 ledet han utgravningen av Kvalsundskipet. I 1910 grunnla han tidsskriftet Kunst og kultur, sammen med Harry Fett. Han ble utnevnt til kommandør av Hans Majestet Pinnsvinets orden i 1946 for sin innsats for Studentersamfunnet i Bergen. Strontiumnitrat. Strontiumnitrat (Sr(NO3)2) er et strontium – salpetersyresalt. Det har bruksområder som oksidasjonsmiddel og farge i fyrverkeri. Fremstilling. Strontiumnitrat blir typisk produsert ved reaksjonen mellom salpetersyre og strontiumkarbonat. Bruksområder. Som mange andre strontiumsalter, blir strontiumnitrat brukt for å fremstille kraftige røde flammer i fyrverkeri og i nødbluss. Hovedfordelen strontiumnitrat har overfor andre salter er det faktumet at det er et oksiderende stoff. Dette gir to bruksområder innen pyroteknikk. Løsninger med Sr(NO3)2 reagerer med svovelsyre ved å bunnfelle SrSO4, en av ingrediensene til fosfor strontiumsulfid. Helserisiko. Hvis strontiumnitrat blir oppvarmet til punktet for selvødeleggelse så vil det produsere strontium oksid og vil avgi den giftige gassen nitrogendioksid. Svein Berge. Svein Berge (født 17. februar1976) er en musiker fra Tromsø mest kjent som medlem av bandet Röyksopp sammen med Torbjørn Brundtland. De to vant Spellemannprisen 2009 i klassen årets populærkomponist for musikken til albumet "Junior" mens bandet vant klassen elektronika under samme utdeling. Jens Olivur Lisberg. Jens Oliver Lisberg (født 24. desember 1896 i Fámjin, død 31. august 1920), kalt Jens Olivur Lisberg'", var en færøysk student. Han var sønn av Hans Olaus Lisberg og Susanne Elisabeth Jensen. Han studerte rettsvitenskap ved Københavns Universitet. Her skisserte han det som i dag er Færøyenes flagg ("Merkið") sammen med medstudentene Janus Øssursson fra Tórshavn og Pauli Dahl fra Vágur. Ninna Jacobsen, søster av motedesigneren Liffa Gregoriussen, sydde deretter selve flagget etter deres skisse. Lisberg ble den første til å heise flagget, noe som skjedde den 22. juni 1919. Lisberg var da hjemme på sommerferie i hjembygda Fámjin på Suðuroy, og etter en gudstjeneste i Fámjins kirkja heiste han flagget for første gang på færøysk grunn. Dette gjør at Lisberg har fått den største delen av æren for flagget, til tross for at de lagde det i fellesskap. Lisberg døde av lungebetennelse i Fámjin den 31. august 1920, før han fikk fullført studiene. Minnestøtten over ham er reist av Førøyska Studentafelagið, den færøyske studentsamskipnaden. Det opprinnelige flagget, som Lisberg heiste i Fámjin, henger fremme i Fámjins kirkja. "Merkið" ble Færøyenes offisielle flagg til sjøs i 1940. Ulf Wengård. Ulf Wengård (født 15. januar 1927 i Oppegård, død 7. juli 2003) var en norsk skuespiller. Han er kjent for sine komedieroller og var i alle fjorten filmene om Olsenbanden. Hans far var kinomaskinist i Oppegård. Han debuterte ved Studioteatret i 1940-årene, var med i Ny Norsk Ballett, studerte jazzdans ved June Taylors Academy of Dance i USA og Fred Astaire's Ballroomskole. Ellers var han engasjert ved Chat Noir og Folketeatret. Fra 1954 virket han i mange år og drøyt hundre roller ved Oslo Nye Teater i blant annet Sommer i Tyrol, som "Snoopy" i Knøttene. Hans beste rolle kan ha vært som "Jamie" i My Fair Lady på 1960-tallet, da han spilte mot Helge Reiss og Henki Kolstad, og ved premierenfesten fikk danse med Ingrid Bergman. Av andre roller nevnes "Tim" i På tokt med Mathilde og "skremslet" i Trollmannen fra Oz. Wengård var særegen som skuespiller fordi han ofte insisterte på å ha den minste rollen i en oppsetning. og ved Oslo Nye Teater fulgte han denne målsetningen til punkt og prikke. Grunnen var at han mente statistene lett ble oversett i en oppsetning, og ønsket å gi en rolle med få replikker like mye kunstnerisk fylde som en bærende hovedrolle. Ifølge Henki Kolstad ville han ikke ha roller med mer enn ti replikker. Som en følge av dette ble han selvoppnevnt leder av Norsk Smårolleforbund, og i denne egenskap søkte han på stillingen som kringkastingssjef i NRK etter Einar Førde. Wengård skapte sin karakteristiske postmann-rolle for Barne-TV i 1960-årene, og det er i denne rollen han er best husket. I 1968 fikk han en slager med «Tannpussevise», som ble sunget av postmannen, med det kjente refrenget: "Det blir ikke hull i en tann som er ren..." På denne tiden spilte han mot Tante Ragne (Ragne Tangen), og en vaktmester, spilt av Svein Byhring. Wengård gjentok rollen som postmannen i Jul i Skomakergata i 1979, og sporadisk i årene som fulgte. Han satt i pressekomiteen for Holmenkollrennene i over 40 år. For sitt frivillige virke på pressetribunen mottok han Skiforeningens æresplakett. I 1997 mottok han Kongens fortjenstmedalje i sølv. Samferdsel i Bhutan. Samferdsel i Bhutan er påvirket av landets høye og trange dalføre. Mange bygder har liten eller ingen veiforbindelse, og halvparten av innbyggerne har en halv dags gange til bilvei. Det er et politisk mål at dette skal reduseres til 25% innen 2012. Det er ingen jernbane i Bhutan. Bhutan er et kupert land, hvor veibygging er vanskelig Veier. Den første veien i Bhutan ble bygget i 1962 fra Phuentsholing ved den indiske grensen, til Paro og Thimpu, videre til Trongsa, Trashigang og Samdrup Jongkhar. Veien ble bygget med en bredde på bare 2,5 meter. Landet har 8 000 km veier. 3 750 km av dette er hovedveier. 62% er asfaltert. Landet har 24 000 biler. (2001) Det er godt organiserte, men ofte overfylte, bussruter. Luftfart. Paro flyplass er landets eneste internasjonale flyplass. Den ligger 6 km fra Paro by, på 2 236 moh.. Flyplassen betjenes bare av det nasjonale flyselskapet Druk Air, som frakter ca 40 000 passasjerer i året, hvorav 1/3 er bhutanere. I tillegg finnes en mindre flyplass uten asfaltert rullebane. Eksterne lenker. Bhutan Vepsisk. Tospråklig skilt på russisk og vepsisk i Karelen Vepsisk (vepsisk: "vepsän kel’", eller nok "vepsän keli, vepsä") er et språk som hører til den østersjøfinske språkgrenen av den uralske språkfamilien. Vepsisk blir snakket av ca. 3 600 mennesker på sør- og østsiden av Onega. Karakteristiske trekk. Det er relativt små dialektforskjeller, og talere fra de ulike dialektområdene forstår hverandre relativt godt. Den dialekten som skiller seg mest ut er nordvepsisk. Lyden "j" i begynnelsen av ord er endret til palatal "d", f.eks. "ďäŕv" "sjø" (fi. 'järvi') og "ďoob" "(han/hun) drikk" (fi. 'juo'). Likvidene "l, n, r" er palatalisert, f.eks. "poigaĺe" "til gutten" (fi. 'pojalle'). I nordvepsisk har de lange vokalene uu og ii holde seg, f.eks. "puu" "tre" og "hiiŕ" "mus", mens yy har blitt diftongisert til [yu], f.eks. "püu" 'pyy'. I andre dialekter er alle de høye lange vokalene diftongisert, så vi har "puo" og "hieŕ". Grammatikk. Vepsisk har 24 kasus, dvs. ca. 10 flere enn i de andre østersjøfinske språkene. De fleste nye kasusene er oppstått etter grammatikalisering av tidligere postposisjoner. Indre språkhistorie. Sammenlignet med de andre østersjøfinske språkene har vepsisk en relativt konservativ lydhistorie. Innenfor morfologien har det derimot utviklet seg en del nytt. Ytre språkhistorie. Språkene til folkeslagene som ble vurdert som "upålitelige" etter 2. verdenskrig mistet alle rettighetene sine i Sovjetunionen. Ett av disse språkene var vepsisk (sannsynligvis fordi vepserne (sammen med kolasamene) ble vurdert som for gode venner av finnene). Det vepsiske kyrilliske skriftspråk ble dermed ikke tatt i bruk igjen etter krigen. Bondhusbrea. Bondhusbrea er en utløper fra Folgefonna, en såkalt dalbre, i Kvinnherad i Hordaland. Breen strekker seg vestover og nedover Bondhusdalen som munner ut ved Sundal ved Maurangerfjorden. Den er omtrent 4 km lang og har et fall på omtrent 1100 m. Karl Felix av Savoia. Karl Felix av Savoia ("Carlo Felice Giuseppe Maria", født 6. april 1765 og død 27. april 1831) var hertug av Savoia, Piemonte, Aosta i Italia og konge av Kongedømmet Sardinia fra 1821 til 1831. Karl Felix var ellevte barn og femte sønn av Viktor Amadeus III av Sardinia og Maria Antonietta av Bourbon. Besteforeldrene på morsiden var Filip V av Spania og Elizabeth Farnese. Karl Felix var en yngre bror av Karl Emmanuel IV av Sardinia and Viktor Emmanuel I av Sardinia. Det var ikke forventet at Karl Felix noengang skulle overta tronen. Men Karl Emmanuel fikk ingen barn og abdiserte tronen 4. juni 1802, og broren Viktor Emmanuel hadde kun fire døtre i live da han abdiserte i 1821. Som nærmeste mannlige slektning, overtok Karl Felix tronen. Han giftet seg 7. mars 1807 med "Maria Kristina" (17. januar 1779–11. mars 1849), prinsesse av Bourbon-De to Sicilier. Hun var datter til Ferdinand I av De to Sicilier og Marie Caroline av Østerrike. Karl Felix døde uten arvinger etter å ha regjert i ti år. Han ble etterfulgt av det eldste mannlige medlemmet av Huset Savoia, Karl Albert av Sardinia. Savoia, Karl Felix av Savoia, Karl Felix av Karl Felix Klang(!). "Klang(!)" er et musikkstykke for brassband, skrevet av den norske komponisten Ørjan Matre på bestilling fra Jaren Hornmusikkforening i 2002. I 2006 var stykket pliktnummer i NM for brassband. Friends of the Earth. Friends of the Earth (FoE) er en internasjonal sammenslutning av demokratiske miljøorganisasjoner med medlemsorganisasjoner fra alle kontinenter. I 2006 har Friends of the Earth International 71 medlemsorganisasjoner. I Norge representeres de ved Naturvernforbundet. Votisk. Votisk er et språk som hører til de østersjøfinske språkgrenen i den uralske språkfamilien. Etymologien til etnonymet. Ordet "vatja" har samme bakgrunn som finsk "vaaja" eller "kile" tai "sauva". Det samme ordet har også blitt brukt som inngruppenavn av en del samer, "vuowjoš" og om det gamle stedsnavnet "Vaiga" i østre deler av Estland. Russiske krøniker nevner voterne allerede på 1000-tallet, de blir der kalt водь (vod'). I moderne russisk er navnet på votisk водский язык (vodskij jazyk) og votere er водский (vodskij). Det finske ordet for votisk og votere er "vatjan kieli" og "vatjalaiset". Dagens situasjon. Votisk er et alvorlig truet språk. Etter den sovjetiske folketellingen var det i 1989 62 personer med votisk som morsmål. I 1998 var det bare 30-40 som hadde votisk som morsmål. De bodde i Ingermanland langs bredden av Laukaanjoki. Sommeren 2003 var det rundt 10 personer som snakket votisk. Den yngste taleren var født i 1935, og språket blir ikke lenger lært av barn. Voterne har alltid vært et relativt lite folk, og på 1800-tallet var det ikke mer enn 5 000 av dem. Grammatikk. Votisk har mange trekk som skiller det fra de andre østersjøfinske språkene. En forskjell er lydovergangen k → tš /ʧ/ foran fremre vokaler, jf. "tšentšä", fi. 'kenkä', "sko", "mätši", fi. 'mäki' "bakke", "retši', fi. 'reki' "slede" og "tšeeli", fi. kieli "språk". Selve lydovergangen er vanlig nok, vi har det samme i vestnorske dialekter og i svensk: ("köpa" [ʧø:pa]), og i italiensk ("centro" [ʧɛntro]). Votisk har en mer omfattende stadieveksling enn det vi finner i finsk, i tillegg til klusilene (lukkelydene) "p, t, k" gjelder det klusilforbindelser, affrikater og, lang "s". Jf. "idgön', fi. 'itken' "jeg gråter", "pezäD" fi. 'pesät' "reirene", "laizgaD" fi. 'laiskat' "de late", "püsüD" fi. 'pyssyt' "geværene", "redžeD" fi. 'reet' "sledene" og "mädžē" fi. 'mäen' "bakkens". Her er "-dg-, -z-, -zg-, -s-, -dž-" svakt stadium av "-tk-, -s-, -sk-, -ss-, -tš-". I vestvotisk har "h, k" falt bort i slutten av ordet (som det også har gjort i finsk), men i østvotisk er de bevart, f.eks. "annetɢ", fi. 'annet' "gi!", "kasõɢ" fi. 'kaste' "dogg", og "pereh" fi. 'perhe', "familie" . Også suffikset for første person singularis i verb, "-n", har falt bort, og sluttvokalen er forlenget, f.eks. "annā" fi. 'annan' "jeg gir" og "johsī" fi. 'juoksin' "jeg løp", med lang final "a" og "i". Alle nasaler har falt bort der de sto før klusil i trykksvak stavelse, f.eks. "paratan" fi. 'parannan' "jeg forbedrer", stamme "*paranta-", og "suurõpi" fi. 'suurempi', større. Å studere votisk. Det er mulig å studere votisk som del av et studium i østersjøfinsk, ved universitetene i Helsingfors, Joensuu, Jyväskylä og Tartu. Roy McFarland. Roy Leslie McFarland (født 5. april 1948 i Liverpool) er en tidligere engelsk landslagsspiller i fotball som nå er manager for Chesterfield. Han har også vært manager for fem andre engelske fotballklubber. Spiller. Roy McFarland signerte for sin første profesjonelle fotballklubb, Tranmere Rovers, i juli 1966. Sesongen etter ble han kjøpt av Brian Clough som nettopp var blitt manager i Derby County. Summen var under £ 25 000, og sammen med Dave Mackay dannet han et godt midtstopperpar i 1968/69 sesongen som endte med at klubben vant den engelske 2. divisjonen. Etter flere gode sesonger i Derby fikk han den 3. februar 1971 sin landslagsdebut i en kamp mot Malta. Han ble værende i Derby fram til mai 1981 da han fikk tilbud om å bli spillende manager i Bradford City. Under kontroversielle omstendigheter vendte han tilbake til Derby i november 1982, og han hadde sin siste sesong som aktiv fotballspiller i 1983/84 sesongen. Totalt spilte han over 500 klubbkamper, og over 400 ligakamper, for klubben fra Øst-Midlands. Han spilte totalt 28 landskamper for. Manager. Som manager i Bradford hadde han god suksess, og i hans første sesong vant klubben den engelske 4. divisjonen. Etter at han forlot Bradford var McFarland en periode assisterende manager til Peter Taylor. I april og mai 1984 var han midlertidig manager for klubben før han igjen ble assisterende manager for Arthur Cox. Etter at Cox på grunn av helseproblemer må gi seg som manager overtok Roy McFarland hans jobb den 2. oktober 1993. Han fikk med seg Alan Durban som assistent, og var manager fram til 1995. I hans første sesong tapte klubben 2-1 mot Leicester City i playoff finalen på Wembley, mens de året etter havnet på en niendeplass. Hans neste arbeidsgiver ble Bolton Wanderers der han delte manageransvaret med Colin Todd. I januar 1996 lå klubben på sisteplass i Premier League, og McFarland fikk sparken. Deretter ble det fire år i Cambridge United der det sportslige høydepunktet var opprykk fra 3. divisjon i 1999. I juli 2001 ble han ansatt i Torquay United, men han ble bare sittende i sjefstolen i ni måneder. Den 12. mai 2003 fikk han managerjobben i Chesterfield. Peter Cushing. Peter Cushing i "The Brides Of Dracula" Peter Cushing (født 26. mai 1913 i Kenley, Surrey, Storbritannia, død 11. august 1994 i Canterbury) var en engelsk skuespiller, best kjent for sin rolle som «Baron Frankenstein» og «Professor van Helsing» i Hammer Horror-filmer. Han spilte ofte mot sin nære venn Christopher Lee (et typisk eksempel er "Horror Express" fra 1973). Cushing vokste opp i Kenley og Dulwich, Sør-London. Han tok sin utdannelse på Guildhall School of Music and Drama. I 1939 reiste han til Hollywood, men kom tilbake til hjemlandet i 1941 etter å ha spilt i en rekke filmer. Hans første store filmrolle var som «Osric» i "Hamlet" (1948) med Laurence Olivier. På 1950-tallet jobbet han i fjernsynet, og ble mest kjent i rollen som «Winston Smith» i BBCs TV-adapsjon av George Orwells roman "1984" i 1954. Hans første opptredener i hans to mest kjente roller var i Terence Fishers filmer "The Curse of Frankenstein" (1957) og "Dracula" (1958). På midten av 1960-tallet spilte han den eksentriske «Dr. Who» i to filmer ("Dr. Who og Dalekene" (orig. "Dr. Who and the Daleks") og "Dalekene invaderer jorden" (orig. "Daleks – Invasion Earth 2150 AD") basert på TV-serien "Doctor Who". I 1986 spilte han rollen som «Colonel William Raymond» i "Biggles i skuddlinjen". I ' opptrådte han som den Prospero-liknende karakteren «Raan». Cushing spilte «Sherlock Holmes» mange ganger, hvor første gang var Hammer Horrors "Hunden fra Baskerville" (orig. "The Hound of the Baskervilles") i 1959. Han fulgte opp med en opptreden i 16 episoder av BBC-serien "Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes" i 1968. Dessverre har kun seks episoder av denne serien overlevd. Mot slutten av sitt liv spilte Cushing detektiven som gammel i "Dødsmaskene" (orig. "The Masks of Death" (1984) for Channel 4. I 1977 opptrådte han i ' i en av sine nå mest kjente roller, «Grand Moff Tarkin». I 1989 ble han Officer of the Order of the British Empire. Familieliv. Cushing giftet seg med skuespilleren Helen Beck i 1943, og de var gift frem til hennes død i 1971. Cushing døde selv i en alder av 81, av kreft. Darkthrone. Darkthrone er et norsk heavy metal-band. De kommer fra Kolbotn og ble stiftet i 1987. Bandet som er best kjent som et black metal-band, spiller nå heavy metal/speed metal/NWOBHM, men har tidligere spilt både death metal og punk/episk metal og laget musikk med doom metal-aktige riff. Bandet ble dannet som en blanding av punk og death metal under navnet Black Death i 1986, navnet Darkthrone kom i bruk sent i 1987. I 1990 skrev Darkthrone kontrakt med Peaceville Records, etter å ha gitt ut en rekke demoer på kassett, og i 1991 ga de ut debutalbumet "Soulside Journey". Dette albumet inneholdt flere black metal-elementer, men var i hovedsak et death metal-album med ren produksjon og progressivt, teknisk spill. Senere la Darkthrone om stilen til å bli et rent black metal-band. På denne tiden var death metal veldig populært og black metal-miljøet var et slags anti death metal-miljø, mye på grunn av det sjelløse lydbildet en del death-metal band hadde begynt å tilegne seg. Darkthrone fortsatte i en sjanger som til da kun hadde innspillinger med organisk lydbilde innen black metal. Men også denne genren ble senere invadert av et sjelløst lydbilde. Senere i 2005 fikk Darkthrone eget ministudio og begynte å spille en slags freestyle-metal; en blanding av metalpunk med doom og death metal riff og veldig mye klassisk heavy metal, speed metal og NWOBHM. Eksterne lenker. __NOTOC__ Korsikaspettmeis. Korsikaspettmeis er en fugl i spettmeisfamilien. Cecilie Okada. Cecilie Mejlænder Okada (født 1959 i Moss) er en norsk grafisk designer og illustratør. Hun har designutdannelse fra Christchurch Polytechnic Institute of Technology i New Zealand der hun tok bachelorgraden i 2001. Hun har særlig arbeidet med design og illustrasjoner i bøker, men også kortseriene "Wisdom of the Four Winds" (1999) og "Teen-Angels" (2005) som selges som kunsttrykk i en rekke land. Hun mottok diplom i Årets vakreste bøker 2005 for omslagsillustrasjonen til Hanne Bramness' "Puteboken". Cecilie Okada har tidligere bodd og arbeidet i Skottland, Jamaica, Haiti, Mexico, USA og New Zealand. I dag bor hun i Sandefjord. Kabylspettmeis. Kabylspettmeis (vitenskapelig navn "Sitta ledanti") er en fugl i spettmeisfamilien som holder til i skog over 1000 meter moh.. Tyrkerspettmeis. Tyrkerspettmeis (vitenskapelig navn "Sitta krueperi") er en fugl i spettmeisfamilien. Scary Movie. "Scary Movie" er en amerikansk filmkomedie som parodierer kjente skrekk- og spenningsfilmer populære på slutten av 90-tallet. Filmer som blir parodiert inkluderer "Skrik"-filmene, "Den sjette sansen", "The Matrix", "I Know What You Did Last Summer", "De mistenkte" og "The Blair Witch Project". Filmen er basert på to separate manus som dukket opp etter oppsvingen skrekkfilmene fikk på slutten av 90-tallet, mye takket være den ironiske Skrik. Manusene var "Last Summer I Screamed Because Halloween Fell On Friday The 13th" av Wayans-brødrene og Phil Beauman, og "Scream If You Know What I Did Last Halloween" av Jason Friedberg og Aaron Seltzer. Sistnevnte var også arbeidstittelen for filmen, før man valgte "Scary Movie", som faktisk var arbeidstittelen til "Skrik". Til tross for at filmen ble markedsført med setningen Ingen nåde, ingen skam, ingen oppfølger, har filmen tre oppfølgere("Scary Movie 2", "Scary Movie 3" og "Scary Movie 4"). Pontus (provins). Pontus (gresk: Pontos: navn på et hellenistisk kongedømme (Euxinos) dvs. Svartehavet) var den romerske provinsen i Lilleasia. I tillegg var den nordlige grensen mot fienden Persia inkludert. Budo. Budo (武道) er en fellesbetgnelse for de japanske kampaktivitetene. Ordet Budo ble først kjent for Japanerne gjennom de klassiske Kinesiske skriftene. Sentralt i utviklingen av dagens budo står bujutsu og Okinawa te. Historikk. «Opprettelsen» av klassisk Budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset Jutsu (kunst) i ordet Bujutsu til Do (vei). Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid. Selv om det teknisk sett var Bujutsu, var ikke klassisk Budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen og for å oppnå selvperfeksjonering. De klassiske Budo disipliner ble skapt av mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk Budo, i likhet med Bujutsu, hadde derfor dype røtter i Føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at Budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv/rekreasjon, konkurranseidrett eller oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling. Moderne Budo er stort sett produkter av det 20. århundre som bygger på de gamle prinsippene i klassisk Budo. Budo kan inndeles i «kobudo» (klassiske metoder/systemer – inntil 1868) og «shinbudo» (nyere/ moderne metoder/systemer). Budo-disipliner. I Japan utgjør følgende budo-disipliner «de 9 store»; I tillegg kommer jujutsu, ninjutsu, kenjutsu og kyudo m.fl. Det finnes også mange avarter av de ulike budo-grener. Rochford (distrikt). Rochford er et administrativt distrikt i Essex, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Rochford. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Rayleigh bydistrikt og Rochford landdistrikt ble slått sammen. Ealing Studios. Ealing Studios er et TV- og filmproduksjonsselskap og studio i Ealing i Vest-London. Selskapet hevder at det er det eldste filmstudioet i verden. Will Barker Studios var det første selskapet som drev produksjon der, allerede i 1896. I 1929 ble de imidlertid kjøpt opp av teaterprodusenten Basil Dean og hans nydannede Associated Talking Pictures, og gjenåpnet som Ealing Studios i 1931. I 1933 endret Dean navn på studioet til Associated Talking Pictures også, men da han forlot studioet i 1938, og ble erstattet av Michael Balcon fra MGM, kom Ealing Studios-navnet tilbake. På denne tiden hadde de produsert rundt 60 filmer der. I 1944 ble studioet kjøpt opp av Rank Organisation. På 30- og 40-tallet produserte Ealing Studios mange komedier med underholdningsstjerner som George Formby og Will Hay. De ble også kjent for å bruke dokumentarfilmskapere til å lage krigsfilmer, for å få et mer realistisk preg på filmene. Filmer som kan nevnes er "Went the Day Well?" fra 1942, "The Foreman Went to France" fra 1942 "San Demetrio, London" fra 1943. Etter krigen satset studioet mest på komedier, og kom med en serie filmer som nå regnes som britiske klassikere. Filmene var ofte småsatiriske, og satt lys på sider av det britiske samfunnet og lynne. De mest berømte ble produsert mellom 1948 og 1955. Disse er "Whisky Galore!" fra 1948, "Passport to Pimlico" fra 1949, "Kind Hearts and Coronets" fra 1949, "The Lavender Hill Mob" fra 1951, "The Man in the White Suit" fra 1951, "The Titfield Thunderbolt" fra 1953 og "The Ladykillers" 1955. I 1955 ble studioet kjøpt opp av BBC, som brukte studioet til en mengde serier og TV-filmer. I 1995 ble det solgt videre til National Film and Television School, mens det i dag eies av Uri Fruchtmann, Barnaby Thompson, Harry Handelsman og John Kao. Studioet produserer ingenting selv lengre, men blir brukt av andre selskaper i sine produksjoner. De siste årene har nye bygg blitt reist inne på området og Ealing Studios huser nå flere kontorer til private firmaer – blant annet det britiske avdelingskontoret til det norske firmaet Vizrt – og en filmskole – Met Film School. Karl Albert av Sardinia. Karl Albert av Sardinia (it. "Carlo Alberto") (2. oktober 1798–28. juli 1849) var hertug av Savoia, Piemonte og Aosta i Italia og konge av Kongedømmet Sardinia fra 1831 til 1849. Han etterfulgte Karl Felix, og navnet hans er forbundet med hans grunnlover og den første italienske uavhengighetskrigen i 1848–1849. Karl Albert abdiserte etter at troppene hans ble beseiret av den østerrikske hæren i Slaget ved Novara i (1849). Han ble født i Torino i 1798 som sønn av Karl Emanuel (1770–1800), fyrste av Carignano, og Maria av Sachsen (1779–1851). Faren var etterkommer i femte generasjon av Thomas av Carignano, grunnlegger av Savoia-Carignano-grenen av huset Savoia. Karl Albert ble utdannet i den intellektuelle, liberale og frankofile atmosfæren i Genova, senere i Paris under det første franske keiserdømmet. Etter Napoleons fall returnerte Karl Albert til Torino. I 1817 giftet han seg med Maria Teresa av Toscana (1801–1855), og sympatiserte med de liberale. I 1821 var han regent for kongedømmet i fravær av den nye kongen, Karl Felix av Sardinia. Han sanksjonerte da en grunnlov som siden ble forkastet av kongen. Karl Felix sendte ham da for å delta i de franske ultramonarkistiske troppene i Spania, for å slå ned den liberale revolusjonen, og gjeninnsette Ferdinand VII. Han utmerket seg i slaget ved Trocadero i 1823, noe som fjernet alt håp om et konstitusjonelt monarki i Spania. Karl Albert tok over den sardinske tronen etter Karl Felix i 1831. Selv om han var en italiensk patriot og i opposisjon til det østerrikske hegemoniet, slo han ned konspirasjonen til Mazzini. Han innførte en rekke reformer som opphevet tollgrenser innen kongedømmet, og sanksjonerte en konstitusjon ("Statuto Albertino") som fulgte Napoleons linjer. Karl Albert støttet også ivrig kunsten og vitenskapen. Under 1848-revolusjonen aksepterte han et konstitusjonelt styre som skulle bestå like lenge som Kongeriket Italia varte. Samme år erklærte han krig mot Østerrike. Men han ble beseiret i slaget ved Novara i 1849, og abdiserte til fordel for sin sønn, Viktor Emmanuel, heller enn å trekke tilbake forfatningen. Karl Albert gikk i eksil i Oporto, Portugal, der han døde senere samme år. Eksterne lenker. Karl Albert av Sardinia Karl Albert av Sardinia Karl Albert Karl A Buffy Summers. Buffy Anne Summers (født i januar 1981 i Los Angeles, California som datter av Hank og Joyce Summers) er en fiktiv figur fra Joss Whedons Buffy, vampyrenes skrekk-univers. Hun dukket først opp i filmen Buffy the Vampire Slayer (1992) før hun fortsatte i fjernsynsserien og den påfølgende tegneserien med samme navn. Rollefiguren har også opptrådt i spin-off serien Angel og utallige ukanoniserte produkter som romaner, tegneserier og videospill. Buffy ble spilt av Kristy Swanson i filmen og senere av Sarah Michelle Gellar i fjernsynsserien. Buffy er helten i historien. I filmen er hun en high school-cheerleader som får vite at hun er Vampyrjegeren (the Slayer), den Utvalgte som har fått styrken og evnene til å kjempe mot vampyrer, demoner og mørkets krefter. Fjernsynsserien viser hvordan Buffy utfører oppdraget sitt i en liten by som ligger over en portal til helvete (Hellmouth), med støtte fra venner og familie. I den påfølgende tegneserien er hun en ung kvinne som nå har ansvaret for å trene andre vampyrjegere. Figuren Buffy ble skapt for å utfordre tanken på det typiske, kvinnelige skrekkfilmofferet; Whedon ville lage et sterkt kvinnelig kulturikon. Film. Figuren Buffy blir introdusert i filmen Buffy the Vampire Slayer fra 1992, spilt av Kristy Swanson. Filmen, som ble skrevet av Joss Whedon, presenterer Buffy som en overfladisk high school-cheerleader som får vite av en mann med navnet Merrick (Donald Sutherland) at hun har blitt utvalgt av skjebnen til å kjempe mot de udøde. Buffy lar seg motvillig trene av Merrick for å utforske og bedre evnene sine. Når Vampyrjeger-pliktene gjør forholdet til de like overfladiske venninnene vanskelig, finner hun vennskap og romantikk hos outsideren Pike (Luke Perry). Merrick blir etter hvert positivt innstilt til Buffys opprørske natur, og hun nedkjemper vampyrherren Lothos (Rutger Hauer) med sin egen moderne stil på tvers av tradisjonelle vampyrjegermetoder. (note 1) Selv om denne filmen ikke passer sammen med det som skjer i den senere fjernsynsserien, gjorde forfatteren Christopher Golden Joss Whedons originale manus om til tegneserieboken ”The Origin”, som Whedon senere bekreftet var ”så å si” kanonisk. (note 2 og 3). Fjernsyn. Buffy kom tilbake i Joss Whedons fjernsynsserie "Buffy, vampyrenes skrekk" (Buffy the Vampire Slayer), denne gangen spilt av Sarah Michelle Gellar i alle de 144 episodene. Whedon omskapte Buffy en smule til fjernsynsserien. Den overfladiske cheerleaderen fra originalfilmen ble mer moden og fordomsfri og kunne identifisere seg med sosiale outsidere som Willow og Xander. Figuren Cordelia fikk i stedet egenskapene Buffy hadde i filmen. Sesong 1. I første sesong (1997) begynner Buffy å akseptere vampyrjegerens plikter og farer etter å ha flyttet til den lille byen Sunnydale i California. Hun blir bestevenner med Xander Harris (Nicholas Brendon) og Willow Rosenberg (Alyson Hannigan), og møter sin nye vokter (Watcher), Rupert Giles (Anthony Stewart Head). Sammen danner de Scooby-gjengen og hjelper hverandre i kampen mot ulike overnaturlige hendelser som plager Sunnydale High. I sesongfinalen kjemper Buffy mot skurken kjent som the Master (Mark Metcalf) og drukner. Hun blir gjenopplivet av Xander og overvinner vampyren. Sesong 2. I seriens andre sesong (1997–1998) finner Buffy forbudt kjærlighet med den vennlige vampyren Angel (David Boreanaz) og har sammenstøt med de nye skurkene Spike (James Marsters) og Drusilla (Juliet Landau). I episoden ”Surprise” mister Buffy jomfrudommen til Angel, og dette gjør at han mister sjelen sin og slipper løs sin onde identitet, Angelus. Hans sadistiske alter-ego fortsetter å torturere Buffy og vennene hennes psykisk og fysisk i resten av sesongen. I siste episode må Buffy si til moren sin (Kristine Sutherland) at hun er vampyrjeger og sende den enda en gang gode Angel til helvete for å redde verden. Etterpå prøver hun å flykte fra livet sitt som vampyrjeger ved å forlate Sunnydale. Sesong 3. I tredje sesong (1998–1999) tar Buffy opp igjen kallet sitt og kommer tilbake til familie og venner. Hun må gjøre vanskelige valg i forhold til den gjenoppståtte Angel. Hun må også hanskes med en opprørsk ny vampyrjeger, Faith (Eliza Dushku), som blir mer og mer destruktiv og illojal utover i sesongen. I siste episode må Buffy knivstikke Faith for å redde Angels liv og lede sine klassekamerater i et stort slag mot den demoniske borgermesteren i Sunnydale (Harry Groener). Angel forlater Sunnydale i håp om at Buffy kan leve et mer normalt liv uten ham. Sesong 4. I fjerde sesong (1999–2000) begynner Buffy på universitetet i Sunnydale. Hun har problemer med å tilpasse seg studentlivet og blir stadig mer adskilt fra vennene sine, som ser ut til å bevege seg i ulike retninger. Buffy finner etter hvert ny kjærlighet i Riley Finn (Marc Blucas), en soldat i regjeringens demonjaktende spesialenhet kjent som Initiativet (the Initiative). Hun blir en kort stund med i Rileys gruppe, til de oppdager at ett av eksperimentene til Initiativet, Adam (George Hertzberg), lager en hær av demon-/menneskehybrider. Buffy slår kreftene sine sammen med vennene for å nedkjempe Adam i en trolldom som maner fram kreftene til den Første vampyrjegeren. I løpet av sesong 4 har Buffy gjesteopptredener i to episoder av den første sesongen av Angel (1999–2000). I "I will remember you" oppsøker hun Angel i L.A. og får oppleve ham som menneske, og i "Sanctuary" finner hun ut at han hjelper fienden hennes, Faith. Sesong 5. I sesong fem (2000–2001) kjemper Buffy mot helvetesgudinnen Glory (Clare Kramer), og går for alvor skjebnen sin i møte for første gang. En lillesøster med navnet Dawn (Michelle Trachtenberg) dukker plutselig opp i Buffys hjem, og minner om henne har blitt innpodet i Buffy og vennene. Buffy plages av følelsesmessige problemer gjennom hele sesongen, der hun opplever at Dawn ikke egentlig er søsteren hennes, at forholdet med Riley blir svakere, at Spike har blitt besatt av henne og at moren hennes dør av hjernesvulst. På en reise for å lære mer om det å være vampyrjeger får Buffy vite at ”død er hennes gave”. Denne beskjeden forstår hun først i siste episode, der hun ofrer livet sitt for å redde Dawns liv ved å stupe inn i og lukke Glorys portal mellom gudinnens verden og vår. Sesong 6. Sesong seks (2001–2002) forteller om Buffys kamp med depresjoner etter at hun har blitt dratt ut av Himlen av vennene sine, som utførte trolldom for å få henne tilbake fra de døde. Hun får en lavt respektert jobb på burgerrestauranten Doublemeat Palace. Avskyen hun føler for seg selv tar over, såpass mye at hun innleder et voldelig, seksuelt forhold med vampyren Spike som ingen av dem har godt av og som får alvorlige konsekvenser for dem begge. Mot slutten av sesongen blir Buffy tvunget til å kjempe mot sin beste venn når Willow hevner seg med mørk magi på Warren (Adam Busch), som dreper Willows kjæreste Tara (Amber Benson) og sårer Buffy. Buffy lover å ikke lenger skade seg selv, for å kunne være der for søsteren sin. Sesong 7. I syvende og siste sesong (2002–2003) blir Buffy konfrontert med trusselen fra the First Evil og blir en motvillig leder for de ”potensielle vampyrjegerne” (Potensial Slayers). Disse ser først opp til henne, men tar stadig mer avstand fra taktikken hennes og valgene hun tar i løpet av sesongen. Hun blir overraskende nok nært knyttet til Spike, som har vunnet tilbake sjelen sin for hennes skyld. I seriens siste episode, ”Chosen”, deler Buffy kraften sin med vampyrjegervennene sine før hun leder dem inn i den store kampen mot en hær av supervampyrer. Når Spike dør for å redde verden, sier Buffy til ham at hun elsker ham. Hun og de andre overlevende ser til slutt på at Sunnydale blir ødelagt. Angel, sesong 5. I episoden “The Girl in Question” i den femte sesongen av Angel (2003–2004) drar Angel og en gjenoppstått Spike til Roma for å finne Buffy, der de får høre at hun går ut med the Immortal. Hun er ikke synlig med i episoden. Buffy the Animated Series (pilot). Mellom 2001 og 2004 utviklet Joss Whedon og Jeph Loeb en 4-minutters pilotepisode for Buffy the Animated Series, med handling fra tiden rundt showets første sesong. Hvis denne serien hadde blitt plukket opp av et nettverk, ville den ha fokusert på Buffy i flere high school-eventyr. (note ?) Litteratur. Buffy opptrer i stort sett all Buffy the Vampire Slayer-litteratur, blant annet i tegneserien Buffy the Vampire Slayer Season Eight og diverse spin-offortellinger. Litteraturdebuten kom i tegneseriebladet Dark Horse Presents 1998 Annual (august 1998)(note 22), mens den første prosafortellingen kom i Halloween Rain av Christopher Golden og Nancy Holder (oktober 1998)(note 23). De fleste historiene foregår mellom episoder og sesonger av fjernsynsserien, men noen er plassert før eller etter serien for å utforske andre områder av Buffys historie. Christopher Golden gjorde filmen til tegneserien ”The Origin” (1999), som ligger nærmere Joss Whedons originale manus. I 2003 skrev Scott Lobdell og Fabian Nicieza en tegneserie som fylte tomrommet mellom filmen og den første sesongen av fjernsynsserien. Disse fortellingene forklarer hvordan Buffys forhold med Pike sluttet og levendegjorde hendelser som fjernsynsserien refererer til, for eksempel Buffys opphold på en mentalinstitusjon og foreldrenes skilsmisse. Romanen Queen of the Slayers (2005) av Nancy Holder var en tenkt oppfølger til fjernsynsserien; den handler om Buffy som lever i Italia med the Immortal (etter sesong 7). Buffy opererer også blant annet i tegneseriebøkene Tales of the Slayers av Doug Petrie og Jane Espenson og Tales of the Vampires (Drew Goddard, 2004), og i romanserien Tales of the Slayer (2003). I 2007 fortsatte Buffys historie da Joss Whedon blåste liv i Buffy the Vampire Slayer som en tegneserie, Season Eight. Disse tegneseriene er en offisiell fortsettelse av fjernsynsserien og blir regnet som kanon. (note 29). Her blir det slått fast at Buffy ikke er i Italia med the Immortal, men opptrer som leder for en global organisasjon som rekrutterer og trener vampyrjegere. Men en mystisk gruppe ledet av den maskerte skurken ”Twilight” mener at vampyrjegerne selv er den store faren, hvis de begynner å se på seg selv som bedre enn andre mennesker. Lars Hertervig. «Fra Borgøya». Olje på lerret. 1867 Lars Hertervig (født 16. februar 1830 på Borgøy i Tysvær, død 6. januar 1902 i Stavanger) var en norsk kunstmaler, kjent for sine særpregede skildringer av naturen i Ryfylke. Livsløp. Hertervig dro i 1852 til Akademiet i Düsseldorf hvor han begynte sin utdanning med Hans Gude som lærer. Etter bare to år som kunststudent fikk han et utbrudd av sinnslidelsen schizofreni og flyttet tilbake til Stavanger-området. Denne sykdommen skulle vise seg i hans videre arbeider. Hverken en sjøtur til Middelhavet eller et opphold på Gaustad asyl kunne helbrede ham. «På Forespørgsel, om han kjender nogen Aarsag til sin Sygdom angiver han at den er bevirket ved stirrende Iagttagelse af Landskaberne i Solskin, hvorunder efter han Forklaring Solstraalerne have virket saa stærkt paa hans Øine, at han har følt og fremdeles føler en af Fortumling ledsaget spændende Smerte over Panden. Dette angiver han som sin eneste Lidelse, og denne troer han bevirket ved Blodudtrædning bagenfor Pandebenet. Derhos ere hans Øine, som ere smaae, mørkegraa, blanke med skinnende Reflex og nogen Karinjection i conjunctiva, noget ømfindtlige for Lyset. Heri saavel som i Mangel paa gode Farver ligger efter hans Forklaring Grunden til hans ustadige Syslen med ufuldændte Værker.» De siste 30 årene slet han med dårlig økonomi og hadde ikke lenger mulighet til å male med olje på lerret. Fra denne perioden er det arbeider utført med akvarell og gouache på papirer som ikke var beregnet for slike arbeider. I noen bilder bygger han opp arbeidene av flere lag og biter av papirer som er limt sammen med hjemmelagd rugmelsklister. Hertervig hentet sine motiver fra stavangerområdets natur med dens fjordpartier, kranset av stenknauser og furuer. Hans arbeider fra 1860-årene er særlig merket av sykdommen. Trærne får forvillede fantastiske former, klippene og skyene har ofte blokkaktige former. Hertervigs kunst har en sterk virkning med sitt enfoldige alvor, sin rike natursans og forunderlige farger. Særlig egenartet er hans sterke blå himmel. Hertervig i ettertid. Minnesmerke over Lars Hertervig, av Stinius Fredriksen, 1948, Stavanger Hans endelige gjennombrudd kan sies å ha kommet på den store jubileumsutstillingen i Christiania i 1914, først 12 år etter hans død. Det finnes få eller ingen portretter av Hertervig. Ett kan være malt av Niels Bjørnsen Møller i 1851, da begge studerte ved Christiania Tegneskole. Det hevdes også at Hertervig tegnet et selvportrett, noe som ikke er verifisert. Jon Fosse har skrevet romanen "Melancholia" i to bind (1995–96) om Hertervig, og Paal-Helge Haugen har skrevet "Hertervig; ein opera" (1995). Den svenske forfatteren Johan Bergström har skrevet romanen "Hitenfor Utsira" (1985, norsk 1986), Odd Kvaal Pedersen skrev "Narren og hans mester: en roman fra kunstmaler Hertervigs tid" (1987), mens Martin Nag har skrevet flere tekster, også skuespill, om Hertervig. De Press har utgitt låta "Lars Hertervig" (Fra albumet: Lars Hertervig / On the other side, 1981) I Stavanger står Hertervighuset. Man har også Lars Hertervigs plass og Lars Hertervigs gate. Billedhuggeren Stinius Fredriksen har laget statuen på Lars Hertervigs plass. Mausundaksjonen. Mausundaksjonen var en i hovedsak lokal aksjon blant fiskere på Mausund i Frøya i 1976 inspirert av Hitraaksjonen blant bønder på Hitra året før. Aksjonen var en reaksjon mot reguleringen av sjøfisket etter laks, men fikk ikke omverdenens støtte og ble avblåst etter kort tid. Aksjonen markerte starten på fraflytningen fra fiskeværet fordi sjølaksefisket var det økonomisk viktigste for fiskerne på stedet. Shun-dynastiet. Shun-dynastiet (forenklet kinesisk: 顺朝; tradisjonell kinesisk: 順朝; pinyin: "Shùn cháo") var det navn som den seierrike opprørslederen Li Zicheng gav den æra han ville innlede. Dynastiet ble grunnlagt i Xi'an den 8. februar 1644, på måneårets første dag. Li tok seg i første omgang ikke keisertittel (皇帝), og nøyde seg med kongetittel (王). Hans styrker erobret Beijing og Mingdynastiets keiser Chongzhen-keiseren begikk selvmord den 25. april. Li Zicheng klarte ikke å befeste sin myndighet. Mot slutten av mai 1644 ble han nord for Beijing beseiret av Ming-lojale styrker under general Wu Sangui alliert med mandsjuenes fyrst Dorgon. Li flyktet tilbake til Beijing tidlig i juni, tok keisertittel, og forlot hovedstaden så fort han bare kunne. Dette dynastiet var så kortlivet at det vanligvis ikke regnes med som et fullverdig dynasti i Kinas historie. Helsepersonellregisteret. Helsepersonellregisteret (HPR) er en oversikt over personer som har autorisasjon eller lisens som helsepersonell og dermed kan praktisere i Norge. Registeret føres av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Per 1. februar 2012 var antallet personer i registeret 417 322. Tallet gjelder alle med autorisasjon eller lisens som helsepersonell, også de som ikke praktiserer i yrket de er autorisert for. De største i antall av helsepersonellkategoriene var sykepleiere med 144 967 (35% av alle), hjelpepleiere med 115 477 (28%), leger med 40 054 (10%) og fysioterapeuter med 14 115 (3%). Delphi. Delphi er et programvareutviklingsmiljø (Integrated Development Environment (IDE)) basert på programmeringsspråket Pascal. Grunnlaget var det særdeles populære verktøyet Turbo Pascal for PC med en effektiv kompilator utviklet under ledelse av Anders Hejlsberg. "Borland Software Inc." utviklet en objektbasert utvidelse kalt Object Pascal som de i neste runde tilpasset for bruk mot Windows («Objekt Pascal for Windows»). De neste versjonene ble lansert under navnet Delphi. Lenge kunne Delphi kun generere applikasjoner for Windows, men nå finnes også varianter som genererer for Linux (hvor kompilatoren kalles "Kylix") og web-applikasjoner for .NET- og PHP-rammeverkene. Delphi hører inn under verktøyfamilien "CodeGear" som nylig ble solgt fra Borland til "Embarcadero Technologies, Inc". Sedativ. Sedativ er et medisinsk uttrykk som betyr «avslappende», «beroligende» eller «søvndyssende», men også «beroligende middel», sedativum. Sedativer (eller sedativa) brukes som legemiddel mot nervøsitet eller søvnløshet. Sedasjon (eller sedering) kan også brukes om forskjellig typer bedøvelse. Flere medisiner, for eksempel allergimedisiner, kan ha en sedativ bieffekt. De er ofte merket med en rød varseltrekant på pakningen. Sedativer omfatter en rekke narkotiske stoffer og kan misbrukes som rusmiddel, ofte kombinert med alkohol. Den 26. Razzie-utdelingen. Rob Schneider vant prisen for verste skuespiller Jenny McCarthy vant prisen for verste skuespillerinne Hayden Christensen vant prisen for verste mannlige birolle Paris Hilton vant prisen for verste kvinnelige birolle Tom Cruise og Katie holmes vant prisen for kjedeligste tabloidmål Den 26. Razzie-utdelingen ble avholdt 4. mars 2006 på Ivar Theatre i Hollywood i California, og var en markering av de verste filmene fra 2005. Nominasjonene til utdelingen ble annonsert den 30. januar 2006. Dette året var filmen med flest nominasjoner "Maskens sønn", som fikk totalt åtte nominasjoner. Den ble tett fulgt av ' med fem, "Dirty Love" med seks, og "The Dukes of Hazzard" med syv nominasjoner. Den store vinneren ble "Dirty Love" med fire priser. Verste film. "Dirty Love" (First Look Pictures) Verste skuespiller. Rob Schneider for ' Verste skuespillerinne. Jenny McCarthy for "Dirty Love" Verste mannlige birolle. Hayden Christensen for ' Verste kvinnelige birolle. Paris Hilton for "House of Wax" Verste par på skjermen. Will Ferrell og Nicole Kidman i "Forhekset" Verste gjenskapelse eller oppfølger. "Maskens sønn" av New Line Cinema Verste regissør. John Asher for "Dirty Love" Verste manus. "Dirty Love" av Jenny McCarthy Kjedeligste mål for tabloidene. Tom Cruise, Katie Holmes, Oprah Winfreys sofa, Eiffeltårnet & «Toms baby» Rita Ottervik. Rita Ottervik. Folkets Hus i Oslo 2007 Rita Irene Ottervik (født 11. september 1966 på Hitra) er Ap-politiker og ordfører i Trondheim. Hun har tidligere vært ungdomssekretær AUF/LO (1989–90), organisasjonsmedarbeider i Handel og Kontor (1991), konsulent ved Studentsamskipnaden i Trondheim (1992), sekretær i AUF (1992–96), politisk rådgiver ved Statsministerens kontor under Thorbjørn Jaglands regjering (1996–97), bystyremedlem og kommunalråd i Trondheim (1999–2003). Fra 2003 er hun ordfører i Trondheim. Hun har vært ansett som en mulig statsrådkandidat etter stortingsvalgene i 2005 og 2009,men har begge gangene gjort det klart at hun prioriterer ordførerjobben. I februar 2008 ble Ottervik lambslaat til Ridder av De Sorte Faars Ridderskab, Studentersamfundet i Trondhjems orden. Ottervik mottok ordenens insignier på Trondheim torg 17.mai. Guramier. Guramier (Osphronemidae) er en gruppe ferskvannsfisker i gruppen labyrintfisker. Den naturlige utbredelsen er på det asiatiske kontinent fra Pakistan og India til den malaysiske øygruppen og i nord-øst mot Korea. Mange guramier har en forlenget stråle foran på bukfinnene. Mange arter har yngelpleie: noen er munnrugere, mens andre er skumredebyggere. Det er ca 90 arter i fire underfamilier og rundt 13 slekter. Navnet Polyacanthidae har også blitt brukt om denne familien. Noen av fiskene som nå klassifiseres som guramier hørte tidligere til i familien Anabantidae. Underfamilien Belontiinae ble nylig opprettet under familien Belontiidae. De eldste fossilfunnene er fra Paleogen. Askeladden (båtmerke). Askeladden er et båtmerke som blir produsert i Os utenfor Bergen av S. 12. november 2008 vedtok styret i Henrik J. Askviks Sønner AS at det ikke var mulig å løse problemene ved gjeldsordning. Og 13. november fikk tingretten konkursinnstillingen fra gjeldsnemnden. Ice Cube. Ice Cube (født O'Shea Jackson 15. juni, 1969 i Los Angeles i California) er en amerikansk rapper, skuespiller og regissør. Cube er regnet som en av verdens beste rappere og begynte sin karriere som medlem i den berømte, kontroversielle rap-gruppen N.W.A., og senere fikk en suksessfull solo-karriere med albumet "AmeriKKKa's Most Wanted" i 1990. Han fikk også suksess med film, både som skuespiller og regissør. I 1992 giftet Ice Cube seg med Kim Jackson, som han har fire barn med. Senere i 1992 konverterte han til Islam. Fra midten av 1990-årene, begynte Ice Cube å fokusere på skuespill og film. Hans musikalske utgivelser begynte å gå ned betydelig. Men etter et comeback i 1998 steg Cube opp blant de beste rapperne igjen. Høsten 2008 slapp han ut et nytt album, Raw Footage. Ice Cube er på 15. plass over de rikeste rapperne, etter å ha tjent over 13 millioner dollar i 2006. Otto Jespersen (lingvist). Jens Otto Harry Jespersen (kjent som Otto Jespersen) (født 6. juli 1860, død 30. april 1943) var en dansk lingvist. Han var professor i København fra 1893 til 1925. Sammen med Paul Passy grunnla han International Phonetic Association. Jespersen var også kjent som interlingvist. Han ble tidlig opptatt av volapük og esperanto, og var en av de sentrale støttespillerne bak esperantoreformen ido. Seinere lanserte han sitt eget internasjonale hjelpespråk, novial, som fikk stor oppmerksomhet, men liten praktisk framgang. Lester Bowles Pearson. Lester Bowles «Mike» Pearson (født 23. april 1897, død 27. desember 1972) var en kanadisk politiker og diplomat. Pearson var statsminister i Canada mellom 1963 og 1968. i 1957 ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats i forbindelse med Suez-krisen. Stavanger Turnhall. a>Stavanger Turnhall er en turnhall i Stavanger som eies av Stavanger Kommune. Hallen sto ferdig i mai 1980 og har et brutto grunnflate på 3 745 m². I tillegg til gymnastikksalene med mellom annet turnutstyr så finnes det også kiosk og kjøkken samt noen mindre rom i hallen. Hallen blir hovedsakelig brukt til turn, men også andre typer arrangement som kurs, aktivitetsdager, bedriftsidrett, firmafester/julebord og datatreffet warpzone. Hallen har parkeringsplass på baksiden i tillegg til noen plasser på framsiden. Storsalen deles til vanlig inn i tre like store deler, sal A, B og C. Utenom storsalen er det også en mindre sal, sal D, som har fastmontert turnutstyr. I underetasjen, som gulvet til salene ligger på, er det også seks garderober og ett styrkerom. I øvre etasjen, som er plant med inngangen på fremsiden, ligger kursrommet, kiosken, kjøkkenet og noen kontorer. Inngang til galleriet er også i den øvre etasjen. Magnar Mikkelsen. Magnar Mikkelsen (født 5. april 1938 på Veidnes i Lebesby) er en norsk forfatter og journalist. Han debuterte i 1965 med essayet «Om turisme», og i 1966 med boken «Ved det siste fjell». I perioden 1960–1971 var han journalist. Han var en av initiativtakerne til Nordnorsk Forfatterlag i 1972, som han meldte seg ut fra i 1988 grunnet uenighet om opptaksvilkårene. Lokalt representerte han SV i kommunestyret (1975), og var pådriver regionalt sett, i sakene rundt vassdragsregulering i Finnmark. Han eier og driver Albatross Forlag som i perioden 1989–1991 utga tidsskriftet «Albatross», samt nå forestår videre utgivelser av hans restopplag på Cappelen. Senere samarbeidet han med den samiske komponisten John Persen om operaen «Under kors og krone», uten at oppdragsgiveren Den Norske Opera oppførte den. Han mottok Språklig samlings litteraturpris i 1997. I 2003 debuterte han som filmskribent med dokumentaren «Sjarken og Støa». Bogastelle. Bogastelle, bogastille, buestille, bogastø, bågestille eller bogestill, er en skytestilling i form av en hestesko-formet oppmuring av stein. De måler ca. 1 × 2 m og bak disse gikk det an å søke ly for en jeger eller skytter. Bogastellene finnes spesielt i trekkområder for villrein. Den fungerte best i kombinasjon med fangstanlegg som for eksempel ledegjerder, fordi jaktvåpenet, som enten kunne være pil og bue eller armbrøst, ikke var særlig effektivt på langt hold. Dyrene ble på denne måten ledet forbi gunstige angrepspunkter. Bogastellene har vært i bruk fra steinalderen opp til moderne tid. Stavanger Turnforening. Stavanger Turnforening (STF) ble stiftet 17. mai 1861. STF har rundt 2100 medlemmer og hører til i Stavanger kommune. Foreningen disponerer også egen hall, Stavanger Turnhall. STF er medlem av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) (gjennom Rogaland Idrettskrets), Norges Gymnastikk- og Turnforbund (gjennom Rogaland Gymnastikk- og Turnkrets) og Stavanger Idrettsråd. Historie. Foreningen ble stiftet i 17. mai 1861 på et møte i Borgerskolelokalet. De som var tilstede og stiftet foreningen var telegrafbestyrer W. Jacobsen, byfogd Christensen, doktor E. Lange, garver T. Tollaksen, arkitekt von der Lippe og overrettssakfører Johansen. John Persen. John Persen (født 9. november 1941 i Porsanger) er en samisk komponist. Persen tok lærerutdanning i Tromsø (1963–1967), etterfulgt av studier i musikkpedagogikk, satslære og komposisjon ved Musikkonservatoriet i Oslo (1968–1974). Persen var studentenes representant i Norsk Kulturråds utvalg for opprettelse av statlig musikkhøgskole (1969–1971), ledet aksjonene for opprettelse av Norges Musikkhøgskole, har vært leder for UNM, Ung Nordisk Musikkfest (1970–1973) og formann i Ny Musikk (1973-1976). Sammen med Olav Anton Thommessen var han initiativtaker for opprettelse av Norsk Musikkinformasjon på første halvdel av 1970-tallet. Videre var han styremedlem i Norsk Musikkinformasjon i flere perioder på 1970- og 1980-tallet samt en av initiativtakerne til, og leder i, aksjonskomiteen for Kunstneraksjon -74, initiativtaker og leder for musikk- og teatersommerskolen For Full Musikk (1979–1984), styremedlem i Norsk Komponistforenings plateselskap Norsk Musikkproduksjon (1986–87), konstituert direktør for Norsk Musikkproduksjon (1987), initiativtaker og festivaldirektør for ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival (1991–1995), manager for Oslo Sinfonietta (1995-2001) og direktør for Norsk Musikkinformasjon (2001). Persen har siden 1968 vært en aktiv deltaker og debattant i norsk musikk- og kulturliv, både som foredragsholder og skribent i tidsskrifter og aviser. Kokegrop. Kokegroper ved Bommestad, Larvik (ny trasé E18). Kokegroper er groper med et kullag dekket av skjørbrent stein. Dette har vist seg å være en av de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske undersøkelser og et stort antall er undersøkt i forbindelse med undersøkelser i Øst-Norge. Kokegroper er som fenomen kjent og utbredt i større deler av Nord- og Sentraleuopa. I Norge kan de fleste kokegropene dateres til romertid eller folkevandringstid, det vil si fra 0–600 e.Kr. Enkelte er også datert til førromersk jernalder (500 f.Kr.–0) og yngre bronsealder (ca. 1000 f.Kr.–0) I sjeldne tilfeller forekommer også dateringer fra steinalder og fra vikingtid. I Syd-Skandinavien og på kontinentet ligger tyngdepunktet for dateringene noe tidligere. Kokegroper varierer i form og størrelse. Dette er muligens et resultat av ulik bruk. De kan være runde, ovale eller rektangulære. I størrelse varierer de fra ca. 1m i diameter til ca. 3m. Hovedpoenget med å legge stein i et bål i ei grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i blader, og lukke gropa med torv. Kokegroper kjennetegnes derfor av tydelige lag med kull samt mengder med skjørbrente stein, også kalt "kokstein". Denne matlagingsteknikken er kjent i mange kulturer over hele verden. Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper. Større kokegropfelt kan tolkes som spesielle samlingsplasser eller kultplasser. En teori er at dette ikke dreier seg om vanlige hverdagslige måltider, men at måltidene som ble tilberedt i gropene var knyttet til spesielle fester eller kultiske handlinger. Skålgroper. Skålgroper er en type bergkunst, som består av skålformede fordypninger hugget ut i stein. Fordypningene har vanligvis en diameter på omkring ca. 4-5 cm og dybde på ca. 0,5–1 cm, enkelte ganger kan de være enda større. Skålgropene er som regel hugget inn på bergflater eller på løse steiner. Som regel kan skålgroper bare identifiseres dersom det er flere av dem på samme felt, eller dersom den eller de opptrer sammen med annen bergkunst. I Norge er skålgropene som regel knyttet til helleristninger av den sørskandinaviske typen (jordbruksristninger). De forekommer imidlertid ofte også på steiner og svaberg uten selskap av andre figurer, og kan derfor være såvel eldre som yngre enn helleristningene. De nordnorske skålgropsteinene er helt udatert og kan kanskje stamme fra en senere tid enn den øvrige bergkunsten. Skålgropenes funksjon er ukjent, men kan sannsynligvis knyttes til ofringer eller andre ritualer. De dateres helst til bronsealderen, men de eldste kan være så gamle som slutten av yngre steinalder, og det er også ting som tyder på at de kan ha blitt hugget et stykke opp i eldre jernalder. Når skålgroper opptrer på fast fjell slik som svaberg, og helst i samme miljø som helleristninger kalles de "skålgropfelt" eller "gropeberg". Store, naturlige steinblokker med skålgroper innhugd i overflaten, derimot kalles "skålgropsteiner". Trav. Trav er en totaktig gangart for særlig hest. De diagonale benparene settes ned og løftes opp samtidig. Mellom hvert diagonale benpars nedsetting, har hesten et kort øyeblikk svevende. Det gir travet fire momenter. Det viktigste kravet til traven er at de diagonale benforflyttningene er regelmessige og like. Arkaisk tidsperiode. Arkaiske tidsperioden i Hellas (800 f.Kr. – 480 f.Kr.) er perioden oldtidens greske historie som etterfulgte de såkalte mørke århundrene. Denne perioden var preget av en framvekst av de de greske bystatene, "polis", foruten også de første antydningene til antikkens filosofi, teater i form av tragedier framført under festivalen Dionysia, og skriftlig poesi (framfor utelukkende muntlig litteratur) som kom med gjeninnføring av et skriftsystem som tidligere hadde gått tapt i de mørke århundrene. Begrepet «arkaisk» dekker også disse kulturelle aspektene. Innenfor begrepet den arkaiske tid er også sett som en «strukturell revolusjon», i betydningen et brå vekst i befolkningsantallet og materielle goder som skjedde en gang rundt 750 f.Kr., og begynnelsen av en «intellektuell revolusjon» som fikk sitt høydepunkt i den antikke perioden. Slutten på arkaisk tid er konvensjonelt markert ved Xerxes' persiske invasjon av Hellas i 480 f.Kr. Den store veksten i befolkningsantallet ved begynnelsen av den arkaiske perioden førte med seg en bosetning av nye byer og utvidelse av de tidligere befolkede områdene. Den arkaiske perioden er også karakterisert ved spredning av kolonisering langs kystene av Egeerhavet, Svartehavet og Middelhavet som begynte en gang rundt 800 f.Kr. Årsaken for dette fenomenet er beskrevet av greske skribenter som "stenochoria", «mangel på land», men i praksis var det en rekke årsaker, blant annet rivalisering blant politiske grupper, et ønske om eventyr, landsforvisning, bedre skipsteknologi som gjorde det mulig, og søken etter ressurser og handelsmuligheter. Etymologi. Begrepet «arkaisk» beskriver generelt til alt som tilhører eldre tider, særlig oldtiden, og er avledet fra det greske ordet "archaikos" som betyr "primitivt". Begrepet oppsto fra studiet av gresk kunst hvor det hovedsakelig refererte til stiler som beskrev dekorasjon og skulptur, og plasserte denne kunstneriske tiden kronologisk mellom geometrisk kunst og klassisk gresk kunst. Disse stilene er betraktet som arkaisk i betydning at de inneholder ansatsen til klassisk kunst. Geometrisk kunst er således mer «gammeldags» enn arkaisk. Dagens historikere betrakter ofte begrepet «arkaisk» som misvisende da den arkaiske perioden faktisk er vurdert som en av de mest fruktbare og produktive periodene i gresk historie. De arkaiske grekere. Satellittbilde av den gresk halvøy og Egeerhavet. Omkring 1200 f.Kr. fikk den mykenske sivilisasjon en brå slutt. De følgende 400 år var «mørke århundrer», mørke for ettertiden, en mellomperiode før den arkaiske tid, ettersom det er lite kunnskap om denne tiden. Skrivekunsten gikk tapt, maktsentrene smuldret opp, små kriger herjet, og folk og stammer var på vandring på den greske halvøya og utover langs øyene i Egeerhavet. Men det var ikke bare forfall. Jern kom i bruk. Skrivekunsten ble gjenoppdaget rundt 800 f.Kr. I denne perioden ble grunnlaget for den greske sivilisasjon lagt. Grekerne selv visste svært lite om de mørke århundrene, faktisk mindre enn hva vi vet nå. De var åpenbart uvitende om at det var en tid hvor jern var ukjent. I arakisk tid var grekernes interesse og kunnskap om fortiden utelukkende mytologisk orientert. Det betydde kun enkelte, løsrevne hendelser med direkte involvering av overnaturlige vesener som de greske gudene. Ikke før på 400-tallet f.Kr. begynte grekerne utvikle sans for det som vi i dag kaller historie. Men da hadde de ingen skrevne opptegnelser, kun noen dikt og en mengde muntlig overleverte sagn. På sitt eget språk kalte grekerne seg aldri for «grekere». "Graeci" er det romerske navnet på dem. I mykensk tid var de antagelig kjent som akajere og i Homers "Iliaden" og "Odysseen" synes det å opptre som et samlenavn på de grekere som beleiret Troja. Det bekreftes også av hettittiske kilder. I løpet av de mørke århundrene erstatter betegnelsen "hellenere" det gamle begrepet. I dag er Hellas betegnelsen på et land på lik linje med andre land, som Spania eller Norge, men i arkaisk tid eller i antikken eksisterte det ikke noe tilsvarende. Hellas var en abstraksjon slik kristendommen ble det i middelalderen. Grekerne var aldri en samlet enhet, verken geografisk eller politisk. «Hellas» besto av en rekke stater eller bystater. De første av betydning lå langs kysten av Anatolia, i det joniske området, med byer som Miletos, Smyrna og Efesos. Disse lå skjæringspunktet mellom øst og vest, ved enden av karavanevegen fra øst, og handelen ble formidlet videre med greske skip. I selve Hellas var det den sørlige halvøya Peloponnes som ble ledende med Argos i nord og Sparta i sør som de fremste og sterkeste, og med Korint med den beste beliggenheten ved landtangen mellom Peloponnes og det øvrige Hellas. Korint fikk dermed handelen både østover og vestover, og ble et sentrum for sjøfarten. Det land de bodde i krevde meget av dem. Det var meget fjellrikt. Bare en tiendedel av jord kunne dyrkes. Den fruktbare jorda fantes langs kysten og i det lange løp var disse landområdene for små for å fø på en voksende befolkning. Det er årsaken til at grekerne ble sjøfarende og opprettet kolonier. Hellas lå som en bro mellom Europa og Asia. Den orientalske påvirkningen kan spores på alle områder; handel, kunst, politikk og religion, men grekerne utnyttet erfaringen fra øst ved å omforme den etter eget hode og behov. Etter hvert som grekerne spredte seg på begge sider av Egeerhavet, på øyene, langs kysten av Svartehavet, og vestover til sørlige Italia og Sicilia og enda lengre var alle grekere seg bevisst at de tilhørte en felles kultur, «vår felles avstamning, felles språk, felles templer og ritualer, være felles seder og skikker», som Herodot uttrykte det. Hvor de var flertall undertrykte de andre folkeslag, og hvor de var i mindretall, som ved det persiske riket, beholdt de betydelig grad av selvstyre og gresk livsform. Gresk språk var oppdelt i dialekter, men enhver greker uansett hvor han kom fra kunne gjøre seg forstått. Krise og samling av "polis". Skål dekorert i enkel geometrisk stil, tidlig arkaisk tid. I løpet av arkaisk tid begynte det politiske kartet på den greske halvøy og den greske kystlinje å ta form. Det er en tid hvor poesi er bortimot de eneste skriftlige kilder, unntatt for slutten av epoken. Det er hovedsakelig arkeologi som er den primære kilden for kunnskap om perioden, særlig den første delen. De tre århundrene som utgjør den arkaiske epoken er preget av utvikling og differensiering. All generalisering må skje med forbehold. Bronsealderens mykenske Hellas hadde blitt delt inn kongedømmer, hver av dem med et område og en befolkning spredt i små byer og store eiendommer eid av adelen. Hvert kongedømme ble styrt av en konge som hevdet sin autoritet ved guddommelig rett ved å nedstamme fra en heroisk stamfar og som styrte fra et palass innenfor en festning, eller et akropolis. I løpet de mørke århundrene, forsvant palassene, kongene og eiendommene, og befolkningen minsket, byene ble forlatt eller ble landsbyer i ruiner, og regjeringen utviklet seg til en autoritet som ble holdt av mindre myndighetspersoner i en stammestruktur. Noe kan forklares med geografi. De arkaiske samfunnene var alltid små med kun noen tusen innbyggere, og uavhengige, om de ikke ble erobret, grunnet at det vekslende landskapet med fjell og små sletter og daler som bidro til å isolere de enkelte bosetningene. Forbindelsen over land var tregt og besværlig. Når det ble reist store offentlige byggverk var det tempelet som ble reist først, deretter bymuren, og ikke palasset. Samfunnet krevde et sentrum hvor de viktigste offisielle og religiøse bygningene var, og hvor borgerne kunne samles når det var nødvendig. Den opprinnelige betydning av "agora" var samlingsplass lenge før det kom til å bety torg eller markedsplass. Som regel var det også en høyde, akropolis, som fungerte som forsvarsanlegg. På midten av 700-tallet hadde den samfunnsmessige strukturen i Hellas kommet under stort press og "polis" var på kanten av å falle sammen. Tre adskilte stressfaktorer utviklet seg for hver lag i det arkaiske samfunnet. Ved 750 f.Kr. hadde disse faktorene blitt umulig å forsone grunnet en eksplosiv befolkningsvekst på rundt 4 prosent i året. Disse tre faktorene var på mange vis forbundet med hverandre og tenderte til å forsterke hverandre. Greske bønders levevis besto av det utkomme de skaffet seg og var hyppig underlagt svikt i avlingen. Hesiod skrev i "Verk og Dager" på 700- eller tidlig på 600-tallet f.Kr. om de mange omstendigheter som skje for en arkaisk gresk bonde, alt det som førte til at han ble nødt til låne varer fra sine naboer. Svikt i å betale tilbake disse varer kunne føre til at han mistet sin gård, havnet i gjeld, eller ble gjort til slave. Hesiod forteller såpass mye om seg selv at man får et personlig inntrykk av den arkaiske småbonde. Han skriver «om hans daglige slit og strev, hans slaver og dagleiere og okser, hans avsky for adelen og dens overgrep på den ene siden, og for sjøen og dens små handelsfartøyer på den annen, hans omfattende tekniske viten om jordbruk og kjennskap til de mange rituelle handlinger og tabuer som hørte med, og hans evige redsel for ulykker og fattigdom.» Grunnet den raske befolkningsøkningen ble dyrkbar mark, som alltid hadde vært knapphet på, utilstrekkelig for å fø på befolkningen. Årene 750-600 f.Kr. ble i Hellas merket av utstrakte perioder med matmangel og sult, og ved 600 f.Kr. hadde bortimot alle bøndene i og rundt Athen blitt av med sine eiendommer og arbeidet som slaver på dem. Arkeologien er tydelig på dette. I tillegg skrev Aristoteles senere at det var «indre strid mellom adelen og folket i lang tid» ettersom «de fattige, sammen med sine hustruer og barn, var trellbundet til de rike» og «hadde ingen politiske rettigheter». "Aristoi", aristokratiske familier, var stadig i strid og konkurranseforhold med hverandre for å skaffe seg større områder, penger, eller status. De elegante klærne, smykkene, keramikken, og kunstverkene og annet fra den arkaiske perioden var i hovedsak gjort i henhold til smaken for denne delen av det greske samfunn. "Aristoi" i den arkaiske perioden besto av lukkede samfunn av "symposion" (gjestebud), festivaler, overdådige måltider, og atletiske leker som hadde lite eller ingenting med de nedre samfunnslag eller bøndene å gjøre. Derimot var adelens status bestemt av hans rikdom. Om han tapte den, tapte han også sitt adelskap. Fremveksten av handel over havet førte til at "aristoi" risikerte å miste alt ved mislykkede oversjøiske investeringer, eller på den annen side bli enda rikere. Risikoen var således vel verd å ta. De nederste samfunnslag som adelen styrte over, jordløse bønder og slaver, ble stadig dradd inn i adelens konflikter som soldater, noe som forstyrret deres liv for hver, ny maktkamp mellom adelsfamiliene. De kritiserte "aristoi" for å forsømme folk flest og for å leve meget ødselt. Da handel oversjøisk ble stadig langt vanligere, var det stadig flere vanlige folk som kom til rikdom og i økende grad begynte å utfordre adelens autoritet, og utøvde således en politisk trussel for de regionale monarkiene. Første reaksjon: Kolonisering. Utvandringen og koloniseringen av Middelhavet. Grekere i blått, og fønikere, deres fremste konkurrenter, i rødt. Som en reaksjon til overbefolkning, sult, ressursknapphet, økonomiske problemer, og økende politisk spenning i Hellas mellom 750 og 600 f.Kr. var det mange grekere som forlot fastlandet ved skip for å etablere nye samfunn, "kolonier", andre steder. En del dro frivillig for å komme seg unna strid og konflikter, andre ble forvist og sendt i landflyktighet. Enhver ekspedisjon besto av mellom 100 og 200 mennesker, hovedsakelig unge menn, og ble antagelig ledet av en gresk adelsmann som søkte mer makt og rikdom utenfor det greske fastlandet. En borger som forlot Hellas til fordel for en av de nye koloniene ga opp sitt greske borgerskap i bytte med borgerskapet i den nye kolonien. Mens strømmen av grekere under de mørke århundrer til Anatolia og Lilleasia hadde vært vilkårlig og dristig, mer preget av flukt enn planlegging, var utvandringen i arkaisk tid annerledes. Den var planlagt og organisert. Arkhais' ekspedisjon til Siracusa (Syrakus) i sørlige Sicilia i 734 eller 733 f.Kr. ville ikke ha vært mulig om ikke moderbyen Korint hadde oppnådd en tilstrekkelig størrelse, rikdom og politisk organisering til å skaffe skip, våpen, utstyr, ledere, faglærte og annet som ville være nødvendig ved ankomsten. Samtidig var også Korint drevet til dette prosjektet ved at tvangsmomentet var avgjørende betydning. Disse koloniene var spredte, og oppsto på fjerne steder som sørlige Italia, Sicilia, Sardinia, Korsika, sørkysten av Frankrike, østkysten av Spania, kysten av Svartehavet, Kypros, og kysten av Anatolia, blant andre. Disse koloniene var ikke provinser av bystatene på fastlandet i Hellas, men helt og holdent uavhengige bystater som riktignok sporet deres arv tilbake til en moderby innenfor Hellas. Forholdet mellom kolonigrekerne og de eksisterende befolkningene i de landene de etablerte seg var blandet. En del kulturer ble møtt med harmoni mens andre ble erobret og gjort til slaver av grekerne. Det kan grovt sett inndeles i to utvandringsbølger: den første var før 750 f.Kr. gikk vestover til kysten av det joniske hav og øyene, til Sicilia og sørlige Italia og videre vestover. Den andre skjedde i tiden etter 650 f.Kr. og gikk østover mot kysten av Trakia, Marmarahavet og Svartehavet. Denne bølgen var dominert av særlig to byer, Megara i greske Attika og Miletos på kysten av Anatolia. En viktig konsekvens av gresk kolonisering var spredningen av gresk kultur, religion, og kunst og kunsthåndverk over hele Middelhavet, inkludert steder som først fikk betydning senere i historien. Andre reaksjon: Tyranner. Den enestående suksessen til opprettelsen av koloniene rundt om i Middelhavet skjedde i harmoni med en samling av de greske "poleis" til bindekraftige bystater med sosial og politisk orden. Denne prosessen ble hyppig forstyrret mellom 600- og 500-tallet f.Kr. ved tallrike aristokrater. Disse tyrannene, et gresk ord som betydde «urettmessig hersker» eller «den som tok makten med makt», tenderte til å opprette eneveldige styresett eller diktaturer innenfor "poleis", samle hærer, og til dels angripe andre bystater for å øke egen innflytelse og makt. Tyrannene var ikke sosiale reformatorer, men mens de styrte ble de nødt til å opprette lover og forsone strid og diskusjoner. En økende gresk mistillit til eneveldige tyranner førte til opprettelsen av alternative systemer av selvstyre, noe som til sist utkrystalliserte seg i athensk demokrati. Tyranner ble sjelden eller aldri direkte fulgt av rene demokratier, isteden kan man si at deres erfaring med tyrannene fremmet en vilje hos grekerne til å utvikle et mer effektivt og rettferdig system av styre. Noen byer unngikk enhver form for tyranni, den meste kjente er Sparta, men denne var på mange måter et unntak. De hadde antagelig allerede i de mørke århundrene underkastet seg folket i Lakonia og senere Messenia. De var i besittelse av store, fruktbare sletter med et stort antall slaver som arbeidskraft mens de selv skapte seg et autoritært militærpolitisk samfunnssystem uten sidestykke. Tyrannene kan også karakteriseres som den fremste fredsfaktor i arkaisk tid. Ettersom deres lokale posisjon aldri var særlig stabil, fryktet de krig med fremmede land og byer. De unngikk konflikt ved å bygge et tett nettverk av allianser, gjerne befestet med dynastiske giftemål. Tredje reaksjon: reorganisering og konsolidering av Athen. Akropolis i Athen, først en festning før det ble en helligdom. Fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. var det mange endringer i de sosiale strukturene og styringen av Hellas som ble formalisert for å administrere de voksende behovene til bystatene. Blant disse endringene var formaliseringen av bestemte aspekter av det athenske demokrati, og etter hvert som Athen selv konsoliderte seg til en formell bystat, vokste de politiske spenningene innenfor det. Mot slutten av den arkaiske perioden hadde makten til basileus, kongen, som var blitt redusert til aristokratiske samlinger, slik de eldres råd, økt i innflytelse og myndighet. Delingen av makten blant de mektige familiene skje i mange bystater som så oligarkier (fåmannsvelde) bli etablert. Den arkaiske perioden ble også markert av tyranner, eller sterke herskere som tok makten fra aristokratiet og styrte som en sentral, dominerende figur. En ny form for regjering utviklet seg, bystaten som grekerne kalte "polis". Kongedømmene ble ikke gjeninnsatt, selv om det i mange tilfeller forble knoppskyting fra kongelige familier. Isteden ble hver av de mest betydelige befolkningssentrene selvstyrte og ble styrt av en republikansk form for regjering. Det gammelgreske begrepet er "synoikismos", i betydningen byområde (gruppe av byer innenfor et område) hvor landsbyer ble absorbert og deres stammetilhørighet ble lagt inn under bystatens struktur. "Akropoleis" ble lokaliseringen av offentlige bygninger, særlig templer. Hulvei. Hulvei i Bøkeskogen i Larvik Hulveier er gamle veier som har fått sin forsenkede U-form fra erosjon og lang tids ferdsel av folk og hester. Slike veier var i bruk over et langt tidsrom, og kan ikke dateres nøyaktig, men noen kan knyttes til gravhauger anlagt i jernalderen. Det forekommer ofte gravhauger, varp og andre veimerker langs disse ferdselsårene. Når veien ble for dyp av slitasje, flyttet man den bare noen meter til siden. Slik kan man finne en rekke parallelle hulveier som har blitt dannet over tid. Hulveier er kjent over hele Europa. Det største hulveiskomplekset i Østfold viste tett trafikk i oldtiden ned mot Visterflo i Tune, trolig for å unngå Sarpsfossen. Dessverre er dette hulveiskomplekset nå rasert. Et annet er påvist ved Kjellandsvik på Jeløy ved Moss. De mørke århundrer i Hellas. De mørke århundrene i oldtidens Hellas (ca. 1100 f.Kr. – 750 f.Kr.) refererer til perioden i gresk historie fra den antatte doriske invasjon og slutten av den mykenske sivilisasjon i det 11. århundre f.Kr. til de første antikke bystatenes oppblomstring i det 9. århundre f.Kr. og eposene til Homer og de tidligste skriftlige nedtegnelsene med alfabetisk gresk i det 8. århundre f.Kr. Sivilisasjonenes kollaps. Perioden mellom c. 1200 – 800 f.Kr. i gresk historie kjenner man lite til. Arkeologien viser en kollaps i sivilisasjonene i det østlige Middelhavet. Hettittenes sivilisasjon gikk også under, og flere byer fra Troja til Gaza ble ødelagt. De store mykenske palassene forfalt og skrivekunsten døde ut. Gresk ble ikke lenger skrevet ned. Utgravinger viser at potter og kar fra de mørke århundrene var enkle og praktiske i motsetning til de mykenske pottefunnene som var rikt dekorerte. De samme utgravingene viser at grekerne bodde i langt mindre bosetninger i denne perioden, og en finner sjelden varer fra andre kulturer i disse bosetningene. Dette tyder på at handel og kontakt med de omliggende sivilisasjonene hadde stanset opp. Det er også tegn på hungersnød og avfolking. I tillegg blir ikke lenger mykenerne nevnt i det skriftlige materiale vi har fra andre sivilisasjoner. En teori går ut på at den mykenske sivilisasjonen ble undergravet av en økologisk katastrofe. Samfunnet med festningene på toppen av høyden, jakten i skogene og som var basert på hestehold, slik det er gjengitt hos Homer og Hesiod, ble erstattet av en handelskultur som var nært forbundet med sjøen. Dette kan ha blitt forårsaket av uthuggingen av skogene gjennom økt menneskelig utnyttelse, og som igjen førte til at den tidligere økonomiske strukturen ikke lenger var bærekraftig. Platon refererer til dette i en teori om at geiter som beiter på vegetasjonen på høydene forårsaker erosjon og jordtap. Det er derfor mulig at de mørke århundrene ikke primært skyldtes en dorisk invasjon, men miljøskader. Samfunnet endres. De fleste greske områdene ble i de mørke hundreårene styrt av konger. Disse kongene ble etterhvert erstattet av et aristokratisk styre, og samtidig ble det tradisjonelle indoeuropeiske kavaleriet erstattet av infanteri, og jern ble tatt i bruk i stor skala da jern var mer tilgjengelig og billigere i bruk enn bronsen. Infanteriet førte til at det ikke bare var hesteeiende aristokrater som deltok i krigføringen. Det kan ha vært gjennom en slik utjevning i samfunnet som førte til at kongedømmene ble avskaffet. Flere ætter begynte å rekonstruere fortiden i et forsøk på å finne blodlinjer tilbake til heltene fra Trojanerkrigen, særlig til Herakles. Det meste av dette forble legender, men viktigheten av det ser vi gjennom verkene til kretsen rundt Hesiod. De fleste av disse diktene er gått tapt, men noen kjente såkalte «fortellingsskrivere», var Hekataios fra Milet og Akousilaos fra Argos. Det er antatt at eposene til Homer inneholder en viss grad av tradisjon som ble videreført muntlig gjennom de mørke århundrene. Hva som er faktisk historie i Homers forfatterskap er derimot omdiskutert. På slutten av denne stagnasjonsperioden opplevde gresk sivilisasjon en renessanse som gjorde at den greske inflytelsen spredte seg over hele Middelhavsområdet – så langt som til Svartehavet og Spania. Et nytt skriftsystem. Bruken av stavelsesystemet til minoerne, den såkalte "Linear"-skriften, forfalt til fordel for et nytt alfabetsystem som ble adoptert fra de semittiske fønikerne for ikke bare å skrive med det greske språket, men også andre språk i det østlige Middelhavet på den tiden. Før denne turbulente tiden, skrev mykenerne sitt greske språk med Linear B, men etter de mørke århundrene da historie ble nedskrevet igjen, finner vi dette nye alfabetet, det mer kjente "alfa-beta-gamma". Etruskerne har også dratt nytt fra denne oppfinnelsen, gammelitaliske varianter spredte seg gjennom Italia fra det 8. århundre. Andre varianter av alfabetet dukker opp på Lemnos Stele og i forskjellige alfabeter i Lille-Asia. Men de tidligere Linear-skriftene ble ikke fullstendig oppgitt, kypriotisk skrift, etterkommer av Linear A, forble i bruk på Kypros for greske og eteokypriotiske inskripsjoner frem til hellenismen. Krigføring i Middelhavet og sjøfolkene. Det var rundt denne tiden at opprør i stor skala fant sted og forsøk på å kaste eksisterende kongedømmer av omkringliggende folkeslag som allerede var plaget av hungersnød og tunge tider, men som mest sannsynlig var et resultat av økonomisk og politisk ustabilitet som skjedde i hele Middelhavsområdet. Hettittenes kongedømme ble invadert og falt for de såkalte havfolkene, en gruppe som stammet fra områdene rundt Middelhavet som Svartehavet, Egeerhavet og de anatoliske regionene. En lignende samling av folkeslag kan ha forsøkt å ta over Egypt to ganger, en gang under styret til Mernepta rundt 1224 f.Kr. og igjen under styret til Ramses III rundt 1186 f.Kr. Krigsmonumenter ble satt opp for hver konflikt, inskripsjonene og utskjæringene ved Karnak og Luxor fra de 13. og 12. århundrene er de eneste kildene for sjøfolkene. «De fremmede landene...satte i gang en konspirasjon på øyene deres. Landene var alle på en gang i bevegelse, spredt i krig. Ingen land kunne stå seg imot deres våpen...Deres forbund var Peleset, Tjerker, Shekelesh, Denyen og Weshesh». Men i begge forsøkene lyktes det egyptiske forsvaret å unngå den samme skjebnen som hettittene. Den muntlige tradisjonen til grekerne gjorde at mye av historien og arven ble ført videre fra en generasjon til den neste. Londrina. Londrina er en by og kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Londrina er den nest største byen i delstaten, har en befolkning på innbyggere (2009) og ble grunnlagt tidlig på 1900-tallet av innflyttere fra delstatene São Paulo og Minas Gerais. Navnet Londrina er en variant av "Londres" som er det portugisiske navnet for London. Jørgen Thor Møhlen. Jørgen Thor Møhlen, også kjent under navnet "Jørgen Thormøhlen", (født ca. 1640, trolig i Hamburg; død 25. desember 1708 i København) var en skipsreder, innovatør og forretningsmann som var tidlig ute med å industrialisere Bergen gjennom å bygge opp trankokeri, ullveveri, reperbane, saltbrenneri og såpekokeri på Møhlenpris. Dette byområdet, som på slutten av 1600-tallet var en forstad til Bergen, fikk senere hans navn. I årene 1690–1695 forpaktet "Vestindisk-guineisk Kompagni" bort sin handelsvirksomhet i Karibia og administrasjonen av den da dansk-norske øya Saint Thomas i Dansk Vestindia til Jørgen Thor Møhlen. Ett av Thormøhlens skip var det første kjente dansk-norske skip som fraktet afrikanere som slaver til Amerika. Thor Møhlen introduserte de første papirpengene i Norge. Flatmarksgrav. Flatmarksgraver er en gravtype som ikke har synlig markering over markoverflaten. De inneholder en eller flere av følgende komponenter: Skjelettrester, gravgaver og konstruktive elementer som for eksempel steinheller eller steinpakninger. Flatmarksgraver kan vanligvis dateres til yngre jernalder eller bronsealder. De er som regel grunne og ligger høyt. Noen flatmarksgraver. Riksantikvaren har i sin database registrert flatmarksgraver i Stryn, Ullensvang og på Kalnes i Sarpsborg. Ved Askim kapell er det et gravfelt, og i utkanten av det er det funnet flatmarksgraver. I parken ved Askim sykehus er det også funnet en flatmarksgrav. Den var 48x41 cm i plan, og 20 cm dyp. Det ble funnet brente bein, kull og keramikkfragmenter i graven. Totalt ble det funnet 11 keramikkskår, deriblant 2 deler av en hank. Anlegget ble tolket som en enkel branngrav fra romertid. Ved Kongshaugen på Avaldsnes er det funnet flatmarksgrav ved siden av en båtgrav. Disse er ikke utgravd, men det var arkeologiske prøvegravinger der i 2005. Også i Buskeruds største gravfelt på Veien er det funnet flere flatmarksgraver. På Austein på Brensholmen er det funnet en flatmarksgrav med østlige gjenstander og en flatmarksgrav med samiske gjenstander. Ludwig Tieck. Johann Ludwig Tieck (født 31. mai 1773 i Berlin, død 28. april 1853) var en tysk forfatter og dikter som tilhører romantikken. Hans "Phantasus", en samling av sagn, fortellinger og skuespill utkom i tre bind i årene 1812–1816. Eksterne lenker. Tieck, Ludwig Tieck, Ludwig Tieck, Ludwig Tieck, Ludwig DC. DC, Dc og dC kan sikte til U.S. District Court for the District of Columbia. U.S. District Court for the District of Columbia er den amerikanske føderale førsteinstansdomstolen som behandler saker fra det føderale distriktet Columbia. Domstolen ble opprettet av Kongressen i 1791 under lovgivningsprosessen som etablerte et kommunalt styre for Washington, DC. Ankesaker fra denne domstolen behandles av U.S. Court of Appeals for the District of Columbia Circuit. Preikestolhytta. Revsvatnet med Preikestolhytta på høyre side. Preikestolhytta er en turistforeningshytte som ligger i Strand kommune. Den ble bygget i 1949, og et nytt bygg ble åpnet den 18. november 2008 og eies av Stavanger Turistforening (STF). Hytta er naturlig startpunkt for turer til mellom annet Preikestolen. Fjellstuen er et helårs anlegg og tilbyr overnatting og middag året rundt. Den er godt betjent om sommeren og tilbyr kost (middag) og losji til gjester som tar inn. Den ligger godt til i forhold til turmuligheter. Det finnes også aktivitet i det 8000 mål store området som STF eier, mellom annet fritt fiske, sandstrand og robåt. Ved hytta er det 400 parkeringsplasser som blir benyttet av både gjestene på hytten og øvrige turister som skal til Preikestolen. Veien opp til hytta er 6 km fra riksvei 13. I sesongen går det også busser opp, fire ganger daglig (går fra Tau via Jørpeland). Historie. Hytta ble bygget i 1949 like ved der fjellgården Vatne var. Det var ikke vei opp og alt av transport gikk opp fjellsiden på Lysefjorden. En motordrevet taubane ble bygget for å lette transport av materialer, mat og annet nødvendig. Skogen i området ble saget opp nede ved vannet og brukt i byggingen av hytta. I 1961 ble driften kraftig forandret. Da kom den 6 km lange bilveien på plass og Preikestolen ble mulig som dagstur. Da SKAGEN Fondene feiret 10 år jubileum i 2004 ville de gi noe tilbake til folk i Rogaland. De valgte å investere i Stavanger Turistforening og Preikestolområdet. Stavanger Turistforening hadde i mange år snakket om å utvide eller bygge nytt i Preikestolområdet, med investeringen fra SKAGEN Fondene ble dette mulig. 4 arkitektfirmaer fra Stavanger ble invitert til å levere inn forslag til bygg. Helen og Hard AS leverte det bidraget (tegnet av Reinhard Kropf) som passet best til det konseptet som ble satt av Stavanger Turistforening. Konstruksjonen består av Holz 100 massivtreelementer som holdes sammen av gjennomgående bøkeplugger, ikke lim. Preikestolen fjellstue ble i 2009 tildelt Statens Byggeskikkpris som regnes å være den gjeveste prisene innen norsk arkitektur- og byggebransje. Superior Court of the District of Columbia. Superior Court of the District of Columbia er den lokale førsteinstansdomstolen i Washington, DC. Domstolen behandler både strafferettslige og sivilrettslige saker, samt spesialområder som familiesaker, husleiesaker, skifte, skatterett og trafikkforseelser. Ankesaker fra denne domstolen behandles av District of Columbia Court of Appeals. Domstolen ble opprettet av den amerikanske Kongressen i 1970. Piratpartiet. Fra en Piratparti-demonstrasjon i 2006. Piratpartiet er et svensk politisk parti. Partiets politiske plattform bygger på radikale kutt i opphavsrettens omfang og vernetid samt styrking av personvernet. Piratpartiet ledes av Rickard Falkvinge. De har to representanter i Europaparlamentet etter å ha fått 7,1% av stemmene i Europaparlamentsvalget 2009. Partiet har sin største velgergruppe blant yngre menn, særlig i aldersgruppen 20-29 år. Relativt få kvinner støtter partiet. Oppstarten. Høsten 2005 raste fildelingsdebatten i Sverige, blant annet i forbindelse med den høyprofilerte nettsiden The Pirate Bay. Svenske fildelere hadde fått sin interesseorganisasjon i Piratbyrån, men Rickard Falkvinge mente bevegelsen var for tam – fildelerne burde gå sammen og lage politikk av saken, mente Falkvinge. 15. desember 2005 registrerte Falkvinge Internettdomenet piratpartiet.se. Samtidig kladdet han ned et politisk manifest, under navnet «partiprogram 1.0». I manifestet gikk Falkvinge inn for å avskaffe all immaterialrett. Dessuten nevnte manifestet justisminister Thomas Bodström, som var påstått å være såpass «farlig for personlig integritet» at han aldri mer måtte få offentlige oppdrag. 1. januar 2006 var partiet klart til å lanseres. Falkvinge gikk da inn på fildelingsnettverket Direct Connect, og la inn en anonym beskjed som sa at «Ballt, Piratpartiet har fått upp sin sajt nu efter nyår: www.piratpartiet.se». Falkvinge gikk deretter og la seg, og dro på jobb neste morgen uten å ha undersøkt responsen på den anonyme beskjeden. Allerede dagen etter eksploderte nyheten i media. Avisen "Dagens Industri" slo opp saken «Piratparti siktar på riksdagen», der de spekulerte i om det nye partiet var et PR-kupp. Samtidig fant "Aftonbladet" ut at det var Falkvinge som stod bak, og telefonene rant inn. Falkvinge og Piratpartiet ble hovedoppslaget på den store IT-nettsiden idg.se, og i løpet av et par dager var nyheten spredd til blant annet BBC World News og arabiske nettsider. Partiet tar av. I de første månedene partiet eksisterte økte medlemsmassen jevnt og trutt, og Piratpartiet fikk enkelt de nødvendige underskriftene for å stille i riksdagsvalget. Partiet fikk en utradisjonell struktur, der ledelsen i liten grad styrte grasrotaktiviteten men heller stilte verktøy til rådighet som muliggjorde lokale initiativer. Internett og onlineløsninger var sentrale, og partiet brukte ikke den tradisjonelle modellen der et landsmøte bestemte partiets program – det nye prinsipprogrammet ble vedtatt i februar 2006 etter en avstemning i partiets nettforum. Det nye programmet ble noe mer moderat enn Falkvinges «partiprogram 1.0», og gikk inn for at det likevel skulle være en opphavsrett, men begrenset til fem år. Dessuten var det nå bare ikke-kommersiell fildeling som skulle slippes fri. Raidet mot The Pirate Bay i 2006 førte med seg et gjennombrudd for Piratpartiet. Denne hendelsen gjorde at fildelings-problematikken virkelig ble kjent for allmennheten, og førte til stor publisitet for partiet. Piratpartiets nettsider ble plutselig en av verdens mest besøkte, samtidig som partiet tredoblet medlemstallet på én uke. Piratpartiet anså raidet mot Pirate Bay som et grovt angrep på borgerrettighetene, og et eksempel på at storselskaper og myndigheter overkjører rettighetene til vanlige folk. Falkvinge og Piratpartiets fremgang sendte sjokkbølger inn i det etablerte politiske miljø, og også de andre politiske partiene ble vennligere stemt ovenfor fildeling. Miljöpartiet de Gröna sendte ut pressemeldingen «Släpp filerna fri» der de gikk inn for fri ikke-kommersiell fildeling, og også Moderatarnas Fredrik Reinfeldt uttalte på TV at «vi kan inte jaga en hel ungdomsgeneration». 2006-valget. På tross av meningsmålinger som viste maksimum én og en halv prosent var Piratpartiet optimistiske før valget i 2006. Sperregrensen i Sverige er på 4 %, noe som gjør at et politisk parti trenger minst 225 000 stemmer for å komme inn i Riksdagen. Dette ville i såfall kreve stemmene til omtrent én av fem fildelere, noe Falkvinge så på som et realistisk mål. Samtidig hadde tusenvis av frivillige stått på for å fordele valgmateriell landet rundt, noe som gjorde at 93 % av valglokalene var dekket opp. Med ni tusen medlemmer var Piratpartiet blitt relativt stort mål i antall medlemmer, og Falkvinge forventet derfor et resultat på mellom to og seks prosent. Valgresultatet ble en stor skuffelse for piratene. Med snaue 35 000 stemmer (0,6 %) ble partiet det tredje største utenfor Riksdagen, men resultatet ble likevel et godt stykke unna målsetningen. Det relativt svake resultatet gjorde at partiet ikke vil få partistøtte før neste valg. Likevel var det enkelte lyspunkter, blant annet at partiet fikk 4,5 % i skolevalgene. Dom mot The Pirate Bay 2009. Dommen mot The Pirate Bay 17. april 2009 førte til en radikal økning i partiets medlemsantall. Antallet medlemmer 1. april 2009 lå på snaue medlemmer, dette steg til 17. april klokka 10.00, og deretter til bare 12 timer senere. Kritikk mot medlemstallet. Det har imidlertid kommet kritikk mot måten Piratpartiet oppgir sitt medlemstall, da disse ikke er sammenliknbare med andre partier. Dette har sin bakgrunn til at medlemmene registreres via Internett, at det ikke koster noe og at det er enkelt å registrere falske medlemmer. Piratpartiet har oppgitt at de får inn gjennomsnittlig SEK 60 pr medlem årlig i frivillige gaver og disse er i følge partiet tilsvarende kontingentene i de andre partiene, dessuten mottar også de andre partiene innmeldinger via Internett. Imidlertid må de som melder seg inn i de andre partiene bekrefte denne gjennom underskrift på tilsendt blankett før medlemskapet blir iverksatt. For Piratpartiet er det et ideologisk spørsmål at medlemskap skal være gratis. Dette var det ikke opprinnelig, da partiet var avhengig av kontingenter for å kunne drive, men denne ble senere avskaffet til fordel for et program med anonyme givere eller frivillig kontingent, kalt «Gullpirat». EU-valget 2009. I 2009 fikk Piratpartiet 7,1% av stemmene i EU-valget, dermed fikk de ett sete i Europaparlamentet. Dette mandatet gikk til Christian Engström. Etter at Lisboatraktaten trådte i kraft i desember 2009 fikk partiet ytterligere ett mandat, Amelia Andersdotter. Politisk plattform. Piratpartiet mener at opphavsrett skal være et kompromiss mellom samfunnets behov for å spre kunnskap og behovet for incentiver for å skape og videreutvikle kultur. De mener imidlertid at dagens system er i ubalanse, og at det foregår et «utbredt og systematisk misbruk av dagens opphavsrett» med det formål å begrense tilgangen på kultur. Partiet ønsker derfor å legalisere fildeling til ikke-ervervsmessige formål og innføre et forbud mot DRM. Samtidig mener partiet at dagens vernetid for økonomiske rettigheter til åndsverk på livstid + 70 år er «absurd», og går derfor inn for å redusere denne til fem år etter tidspunktet verket ble publisert. Partiet er generelt motstandere av patenter, og spesielt motstandere av patenter på legemidler. Piratpartiet argumenterer med at patenter fører til at hundretusenvis av fattige verden rundt ikke har råd til livsviktige medisiner, at patenter fører til at medisinsk forskning fokuserer på mindre viktige ting som livsstilssykdommer i stedet for malaria, og at patentene gjør at offentlige helsebudsjetter blir unaturlig høye. Partiet vil derfor på sikt avskaffe patenter på legemidler, og heller finne alternative måter å finansiere medisinsk forskning. Piratpartiet er også motstandere av programvarepatenter, og mener at disse hemmer den tekniske utviklingen i IT-sektoren. De mener at slike patenter spesielt rammer små og mellomstore bedrifter, og at det må komme et klarere lovforbud mot patentering av programvare. Den tredje hovedsaken til Piratpartiet er personvernet. Piratpartiet mener at avlytting av e-post, SMS og andre kommunikasjonsmidler bør forbys på samme måte som det er forbudt å lese andres brev. Partiet er også imot EUs datalagringsdirektiv, og ønsker reformer av unionen og mener at den må preges av større transparens og åpenhet. Piratpartiet tar imidlertid ikke stilling til om Sverige bør være medlem av EU eller ikke. Marianne Fredriksson. Marianne Fredriksson (født 28. mars 1927 i Göteborg, død 11. februar, 2007) var en svensk forfatter og journalist. Hun har skrevet 15 romaner som er blitt oversatt til 47 språk. Diskusjon.no. Diskusjon.no er et norsk IPB-basert diskusjonsforum på Internett. Forumet brukes til artikkediskusjon for sidene i Mediehuset Tek-nettverket. Dette inkluderer blant annet Hardware.no, Akam.no, Amobil.no og Tek.no. Speaker.no er også knyttet opp mot forumet. Ansvarlig redaktør for forumet er Per Øivind Skard, den daglige driften ledes av innholdsansvarlig Preben Liland Madsen, som overtok etter Vidar Daatland i 2012. Forumet er heleid av Mediehuset Tek som er eid av Amedia. Forumet var før dette eid av Edda Media. Diskusjon.no har pr. april (01.04) 2011 over 200.000 medlemmer, som totalt har skrevet over 19 millioner innlegg siden oppstarten i 2001. Dette gjør forumet til et av de 100 største i verden. Av norske fora er de bare slått av VG Nett sitt diskusjonsforum, når det kommer til antall innlegg. På Alexa ranking rangeres siden blant Norge sine 100 mest trafikkerte nettsider, og er det mest trafikkerte diskusjonsforumet i Norge og Mediehuset Tek sitt største nettsted. Forumet har rundt 20 moderatorer, 12 administratorer og ca. 40 "forumveiledere". (Veiledere er moderatorer med begrensede moderatorverktøy/ingen sensurverktøy). Størstedelen av administratorene er tilknyttet teknisk drift og betalt gjennom driftsjobben. En av administratorene har en deltidsstilling direkte knyttet til Diskusjon.no. Historie. Dagens forumdatabase kan dateres tilbake til 2001 når det gikk under primærdomenet forum.hardware.no og benyttet seg av forumprogramvaren phpBB. Det ble skrevet 24. juli 2001. Før dette var det også et Delphi-forum tilknyttet Hardware.no, men dette ble ikke driftet av Hardware.no selv, noe som førte til tap av innlegghistorikk før dette. Det finnes likevel brukere som har en eldre registreringsdato enn juli 2001. 2003: Overgang til Invision Power Board. 10. oktober 2003 ble det annonsert at forumet kom til å bytte forumprogramvare fra phpBB til Invision Power Board i lys av problemer tilknyttet phpBB. Blant annet var det problemer knyttet til oppgraderingen til phpBB 2.0.4 tidligere samme år og en rekke ytelsesproblemer. Konverteringen ble gjennomført natt til 25. oktober. Under selve overgangen skal det ha oppstått en del tekniske problemer, som blant annet skal ha ført til at den populære tråden " 2" forsvant sporløst, " ble dermed opprettet for å ta over. Like etter at IPB ble tatt i bruk opplevde forumet et voldsomt aktivitetshopp. Utifra statistikk hentet i 2011 ser man at antall innlegg publisert i september 2003 var 66 608, mens det i desember samme år ble skrevet 133 593 innlegg. Til sammenligning ble det skrevet 48 904 innlegg i samme måned året før. Det kan være flere forklaringer på dette. For eksempel kan konverteringen ha ført til mange tapte innlegg fra perioden i forkant, slik det spekuleres om i forhold til forsvinningen av "Siste ordet 2". En annen påstand er at IPB kan ha vært en kraftig forbedring med tanke på ytelse og søkemotoroptimalisering og at dette dermed brakte flere til forumet. Lockheed Martin F-22 Raptor. F-22 Raptor er et amerikansk jagerfly med stealth-egenskaper bygget av Lockheed Martin Aeronautics og Boeing Integrated Defense Systems. Det ble opprinnelig bygget som et rent jagerfly, men er også utstyrt for bakkeangrep, elektroniske angrep og signaletterretning. Det ble satt i tjeneste i Amerikas forente staters luftvåpen i desember 2005 som F-22A. Historie. F-22 hadde sin jomfrutur 7. september 1997. Arbeidet med prosjektet startet tidlig på 80-tallet. Det innebærer en utviklingstid på opp mot 20 år. Det amerikanske luftforsvaret bestemte i 1982 å starte opp prosjektet «Advanced Tactical Fighter» (ATF) som skulle erstatte F-15. Tre faktorer var fremtredende i prosjektes begynnelse: Stealth-egenskaper, supercruise og «Short Take-Off and Landing» (STOL). På denne tiden hadde man erfaring med både F-117 Nighthawk, Tacit Blue og B-2 prosjektene så det var helt naturlig at stealth-egenskaper skulle være en del av flyets karakteristiske egenskaper. Supercruise, overlydshastighet uten bruk av etterbrennere, var for å kunne bevege seg over større område fortere enn alle motstanderne og på den måte lettere dominere luftrommet. STOL var for at man i et fremtidig stridsmiljø skulle være mindre avhengig av lange rullebaner. I 1985 ble prosjektet sendt ut til aktuelle produsenter og i oktober 1986 ble to produsenter valgt ut for å produsere 2 flyvende prototyper hver. Igjen ble det Lockheed og Northrop som skulle konkurrere mot hverandre. I 1987 ble spesifikasjonene endret radikalt da kravet om STOL ble tatt bort. I løpet av 1990 var alle 4 prototypene i luften. Igjen ble det gjennomført en kort, men intensiv testperiode og valget ble tatt allerede april 1991. YF-22 ble kåret til vinner og YF-23 ble taperen. Dette skyldes flere faktorer, ikke minst at F-22 også var ment å erstatte U.S. Navy's F-14 Tomcat. Et program som ble avsluttet like etterpå. YF-22 hadde bedre luftkamppotensiale med sine vribare motorutblåsninger («trust vectoring») og noe mer konservativ utforming. YF-23 var derimot mer optimert for stealth og hastighet. Valget av vinner skjedde også i kjølvannet av Operasjon Desert Storm hvor F-117 Nighthawk hadde vist hva Lockheed kunne produsere... Karakteristikk. F-22 Raptor viser de kraftige F119 jetmotorene med etterbrenner F-22 er konstruert for å kunne dominere luftrommet. For å kunne løse denne oppgaven har Lockheed og deres partner Boeing vært nødt til å inkorporere det ypperste av teknologi og ytelser. F-22 er en videreutvikling av YF-22. Utvendig er det små forskjeller, men teknologien innvendig er kraftig videreutviklet. F-22 er et tomotors jagerfly spesialkonstruert for luft til luft strid, men med mulighet for luft til bakke operasjoner. Flyet er 19 meter langt, vingespenn på 13,5 meter og maks vekt på ca 27 tonn. F-22 er utrustet med en 20 mm maskinkanon, tre interne lasterom og 4 opphengningspunkt under vingene. Våpenlasten kan bestå av en kombinasjon av missiler og bomber til bruk mot både luft- og bakkemål. Viktigste sensor for F-22 er dets egen radar og andre radarsystem. Datalink mellom forskjellige F-22 og flyvende radarstasjoner (AWACS) gjør at alle kan ha samme oppfatning av situasjonen. IR-sensor har vært utprøvd og er under fortsatt vurdering. Det har vært frem og tilbake vedrørende innføring av en Infra-Red Seach and Track (IRST). Dette vil gi F-22 mulighet til å oppdage og følge mål uten selv å sende ut elektromagnetisk stråling. Innen området stealth er F-22 en videreutvikling av F-117. Konstruert med flate, kantede overflater og med en stor kropp for å unngå bruken av eksterne lasteopphegninger. Bedre datakonstruksjoner og testmuligheter har gjort at det er innført større grad av kurver enn på F-117. Samtidig er alle kanter og linjer parallelle som på B-2. Dette gjør at man har større kontroll på i hvilken retning man «reflekterer» radarstråling. Ved å planlegge oppdraget og utnytte datakapasiteten om bord, er F-22 i stand til å redusere den tid det «stråler» mot kjente radarposisjoner. En vesentlig forskjell mellom F-22 og F-117 Nighthawk er bruken av radarabsorberende materiale (RAM). F-22 bruker kun RAM på utvalgte steder mens F-117A var mer eller mindre helt dekket av RAM. Det antas at hele hovedstrukturen til F-22 er bygd av bredbånds radarabsorberende struktur (RAS). Både B-2 og F-117A er konstruert med minimal RCS sett rett forfra, dette på bekostning av andre vinkler. På F-22 er trusselen fra luftvern og andre fly redusert ved at man har konstruert flyet med tanke på lav signatur i alle retninger. Hele flyet er oppbygd rundt prinsippet balansert stealth. Dette innebærer at IR signaturen er redusert til et nivå der oppdagelsesavstanden med IR og radar blir omtrent den samme. IR signaturen fra motorutblåsingen er redusert på grunn av redusert bruk av etterbrenner, samt «2D-trust vector» utblåsning med intern kjøling av utblåsningsområdet og med miksing av ekstern luft for raskere nedkjøling. Friksjonen mellom luftmolekyler og flykroppen medfører IR-stråling, det samme gjør oppvarmingen fra solen. Med hjelp av mye lav-emmiterende maling som er brukt for å redusere IR-strålingen, reduseres effekten av soloppvarmingen. Det er rapportert at friksjonsvarmen kan være redusert ved hjelp av spesielle belegg som forandrer frekvensen på IR strålingen til et frekvensområde som raskere absorberes i atmosfæren. Egenprodusert varme i flykroppen fra datamaskiner og lignende tas opp i eget system som siden overfører overskuddsvarmen til flyets drivstoff. F-22s visuelle signatur er redusert ved hjelp av et nytt kamuflasjemønster i forskjellige gråtoner. Hovedfargen er tilpasset normal operasjonshøyde og skal hindre at det blir oppdaget på langt hold. De mørke områdene skal kunne lure både et menneskes øye og en elektro-optisk søker som utnytter kantgjenkjennende algoritmer. Hvor bra F-22 er innen stealth området er ikke kjent. I motsetning til F-117 er F-22 utrustet med aktive sensorer og designet for å bekjempe andre fly. Dette betyr nok at man har gått noe bort fra det optimale stealth til det praktiske nivået. Det er begrenset hvor mye stealth man bør ha når man allikevel kommer til å bruke sin egen radar for å bekjempe motstanderen. F-22 behøver nok stealth til at den kan møte en motstander og avlevere sine våpen innen motstanderen oppdager F-22. Det er mye som tyder på at F-22 vil være i stand til dette. Referanser. F-22 Raptor Half-Life. "Half-Life" (også kalt "HL") er et førstepersonsskytespill i science fiction-sjangeren utviklet av Valve Software som deres debutprodukt. Først utgitt av Sierra Studios 19. November 1998 til Microsoft Windows, men også utgitt til Playstation 2 14. November 2001. Valve hadde i begynnelsen vanskeligheter med å finne en utgiver, siden mange trodde at spillet var for ambisiøst. Sierra On-Line signerte spillet etter å ha uttrykt stor interesse i å lage et 3D-actionspill. Spillmotoren, GoldSrc, er basert på en kraftig modifisert Quake-spillmotor. Det er solgt over 20 millioner kopier av spillet. I "Half-Life", spiller spilleren rollen som Dr. Gordon Freeman, en nylig uteksaminert teoretisk fysiker, som må kjempe seg ut av et hemmelig underjordisk forskningsanlegg, der forskning og eksperimenter på teleporteringsteknologi har gått galt. Ved utgivelsen hyllet kritikere spillets totale presentasjon og de flotte sekvensene, og spillet mottok over 51 «Game of the Year»-priser. I ettertid har spillet inspirert mange førstepersonsskytespill og har blitt sett på som et av de beste spillene som noen sinne er laget. Gameplay. "Half-Life", som er et førstepersonsskytespill, krever at spilleren utfører kampoppgaver og løser puzzles for å avansere gjennom spillet. "Half-Life" bruker forutbestemte sekvenser som varierer fra små begivenheter, slik som et romvesen som begynner å angripe, til de viktigste begivenhetene i spillets handling. Mens de fleste førstepersonsskytespill bygger på filmsekvenser som sammen gir en helhet, bygger "Half-Life" på en metode som gir spilleren kontroll over Gordon Freeman nesten hele tiden. Spillet inneholder ikke tomme rom i fortellingen der du selv må forestille hva som skjer videre -- spilleren ser hele spillet gjennom øynene til karakteren, Gordon Freeman, som aldri snakker og egentlig ikke blir sett av spilleren. "Half-Life" bygger seg altså ikke på et levelsystem der du blir ferdig med et scenario for så å begynne på et nytt scenario. Istedenfor er spillet delt inn i flere kapitler, og spilleren får beskjed når et nytt kapittel starter ved at tittelen på kapitlet kommer opp på skjermen. Framgang gjennom spillet er kontinuerlig, borsett fra små pauser mens spillet laster. Oppbygning. "Half-Life" har fått gode kritikker for måten historien blir fortalt på, der spilleren ser, hører og opplever alt som karakteren Gordon Freeman opplever, uten å kutte mellom ulike scenarioer. Dette var blant de første dataspillene som valgte denne vrien. "Half-Life" er også kjent for den avanserte kunstige intelligensen skikkelsene i spillet ble utstyrt med. Spillets suksess gjorde at det kom flere tilleggspakker som ', og ', modifikasjoner som "Counter-Strike (CS)", "Team Fortress Classic" og "Day of Defeat", i tillegg til oppfølgeren, "Half-Life 2 (HL2)". GMan. GMan er den mystiske arbeidsgiveren din, alltid med stresskoffert og iført blå dress. Han inngikk en avtale med Dr. Freeman på BlackMesa Research Facility og dukker alltid opp når han trenger din hjelp. Du kan se GMan flere ganger i spillet Half Life 2. Noen tror at GMan er en tidsreisende G(ordon Free)man eller hans far, mens noen teorier går ut på at han kommer fra en annen planet, som for eksempel planeten til Vortigaunt'ene. Barney Calhoun. Barney Calhoun var en sikkerhetsvakt i det første spillet. Du kan spille side om side med Barney mot slutten av spillet. Du spiller denne figuren i utvidelsespakken "Blue Shift". I Half-Life 2 jobber han "undercover" i Civil Protection (CP). Alyx Vance. Alyx Vance er datteren av forskeren Eli Vance, en av de som unnslapp katastrofen ved Black Mesa. Hun er eier av roboten Dog. Hun hjelper deg på Half Life 2-spillene, noen tror at Chell fra spillet Portal er moren hennes, og du kan finne bilde av henne i Half Life 1 i skapet dit når du skal hente drakten din. Noen tror at det er søsteren til Gordon Freeman. Eli Vance. Eli Vance er en gammel bekjent av Gordon. Han mistet den ene foten under flukten fra Black Mesa, men har erstattet den med en protese. Han er en av lederne av motstandsbevegelsen. Noen tror at det er faren til Gordon Freeman mens noen tror det er broren. Isaac Kleiner. Isaac Kleiner er enda en av de overlende. Han er blant de fremste forskerne motstandsbevegelsen har, og har bidratt mye til Teleporteren. Han har en headcrab som kjæledyr navn Lamarr. Wallace Breen. Wallace Breen, eller «administratoren», arrangerte jordens overgivelse og er blitt en slags leder. Han var sjefen din på Black Mesa og sendte milliteret for å drepe deg og de andre der, slik at ingen visste om at det var romvesener på Black mesa, da ville de jo saksøke Black Mesa. Han dør i slutten av Half life 2. Advisor. En advisor er en leder for Combine, en slags «rådgiver» (noe som forklarer navnet) til Breen. De kan bli sett snakke med telepati til Breen. Du møtter dem i Half life 2 Episode 1, 2. Civil Protection. Civil Protection, eller CP og metrocops, er en slags «politierstatning» i de siste menneskelige byene. De har en gassmaskelignende maske, med en innebygd vocoder, og en batong kjent som stunstick. Ikke ulikt det nazistiske politi i Tyskland i førkrigstiden, er disse også iført grå klær og ridestøvler. Civil Protection er vanlige mennesker som frivillig har takket ja til å være med i styrkene i bytte mot husly og mat. Det som er rart, er at hvis du spør de normale kvinne-innbyggere kan de svare at de ville ha takket ja til å være med for bare et normalt måltid, men man ser aldri en kvinnelig "Civil Protection Officer". Combine Soldater. Vanlige Combine Soldater har gjerne mørkegrå klær og en maske med vocoder men denne masken ser dog annerledes ut enn CP sin. Combine soldater er sett med tre forskjellige våpen: Heckler & Koch MP7, Franchi SPAS-12 og AR-2 Overwatch Standard Issue Pulse Rifle. De er også utstyrt med granater. Combine Prison Soldier er en variant av de originale Combine Soldier som man kun møter på i Combine-basen og eks-fengslet Nova Prospekt. Combinene er fra en ukjent planet som kom til jorda i "den sju år lange krigen, også kjent som "Seven Hour War (SHW)" En combine soldat er en mutasjon mellom de utenomjordiske vesener og mennesket, så det vil si at en "Combine soldat" er halvt menneske og halvt Combine. Combine Elite. Combine Elite soldatene er bevæpnet med Pulse Rifle, men ulikt den vanlige soldaten kan denne også sende ut såkalte Combine Balls. Dette er små energikuler som skytes ut av den nedre delen av våpenet. Denne kulen gjør at personen kan brenne opp, men større fiender vil bare bli skadet. Combine Sniper. Combine Sniper ser akkuratt ut som "Combine Soldater" men denne typen pleier og gjemme seg i vinduer og skyte folk med skarpskytter våpen når det fientlige enheter forbi. Hvis en Combine Sniper er nær deg skal du kunne se en stråle (blå laser) som kommer fra et vindu. Blir du truffet mister du ca. 50 liv (spørs hvor den treffer deg). For å ta sniperen må du skyte med RPG'en (Rocket Propelled Grenade) din eller hive en granat oppi vinduet combine sniperen står i. Hunterchopper. Hunterchopper er en raskere, kraftigere og mer utholdende versjon av det menneskelige helikopteret. Med et kraftig og rasktskytende maskingevær og en uendelig mengde vannbomber er dette en vanskelig fiende. Det skal nevnes at helikopteret tåler ufattelig mye og du får kun se hunterchoppers som dør i kapittel 4 – Water Hazard og Lost Coast. Hunterchoppers er kun vist i kapittel 3 – Route Canal, kapittel 4 – Water Hazard og i det uavhengige kapittelet Lost Coast. Gunship. Gunship er en annen type helikopter som tar over for Hunterchopperet. Mens hunterchopperet baserer seg på styrke og utholdenhet, baserer gunships seg på fart, presisjon og smidighet. Hunterchopperet kan ta flere titalls skudd av Rocket Propelled Grenadelauncher (RPG). ZG. ZG, Zg og zg kan referere til YG. Yg og yg kan referere til PG. Pg og pg kan referere til Skottlands parlament. Skottlands parlament (engelsk "Scottish Parliament", skotsk "Scots Pairlament", skotsk-gælisk "Pàrlamaid na h-Alba") er Skottlands nasjonale lovstiftende etkammarforsamling i Edinburgh. Det nåværende parlamentet ble opprettet 1999 etter en folkeavstemming i 1997 hvor Skottlands befolkning stemte for at de skulle ha sitt eget parlament med en førsteminister som leder. Det er det første skotske parlamentet siden unionen med England i 1707. Alex Salmond ble førsteminister ("First minister") i 2007. Parlamentet har 129 medlemsmøter med makt over lov og rett, næringsliv, utdannelse, helsevesen, transport, kommuner, jordbruk og fiske, kriminalomsorg, miljø, turisme og sport, og mer. Storbritannias parlament har fortsatt makt over forsvar, utenriksforhandlinger, makroøkonomien, TV- og radiosendinger og innvandring. Det historiske parlamentet. Skottlands opprinnelige parlament, eller «Estates of Scotland», var det nasjonale lovgivningsmakten til det uavhengige kongedømmet Skottland, og eksisterte fra begynnelsen av 1200-tallet og fram til kongedømmet Skottland ble slått sammen med kongedømmet England under forordningen om union ("Acts of Union") i 1707. Det opprinnelige skotske parlamentet besto av ulike organer som ga råd og støtte (finansielt, militært og lignende) for monarken. Det er ikke mulig å spore tilbake til en bestemt dato for det første skotske parlamentsmøtet, men begrepet ‘colloquium’, som ble benyttet til parlamenter i England på denne tiden, ble første gang nedtegnet i 1235 i et brev fra kong Aleksander II av Skottland. Hensikten med å slå sammen det skotske og det engelske parlamentet var for å danne kongedømmet Storbritannia. Som en konsekvens ble det skotske parlamentet slått sammen med Englands parlament for å opprette Storbritannias parlament. Da både Englands gamle parlament og det nyopprettede parlamentet uansett lå i Palace of Westminster i London var endringene for engelskmennene ubetydelig, mens for skottene betydde det at deres representanter måtte flytte på seg. Valget 2007. Det skotske parlamentsvalget for 2007 var en seier for Scottish National Party (SNP) som ble det største partiet med 47 mandater, tett fulgt av Labourpartiet med 46 mandater. Det skotske konservative partiet fikk 17,liberaldemokratene 16 og Skottlands grønne parti (Scottish Green Party) fikk 2 mandater. Labours dominans ble brutt etter over 50 år som Skottlands største parti da partiet gjorde sitt dårligste valg på like mange år. Den politiske forskjellen ble likevel ikke så stor da SNP fører ganske lik politikk. SNP fremmer en folkeavstemming om selvstendig for Skottland. Tabellen nedenfor viser partier med mandat i parlamentet. Margo MacDonald tilhører ikke et parti og fikk sin mandatplassen på personvalg. Scottish Socialist Party (Det skotske sosialistpartiet) og Scottish Senior Citizens Unity Party (Det skotske pensjonistpartiet) tapte alle av sine seks respektive ett mandat som de hadde hatt siden valget i 2003. Valget 2011. Det skotske parlamentsvalget for 2011 ble en ny en seier for Scottish National Party (SNP) som ble det største partiet med 67 mandater, en økning på 20, mens Labourpartiet ble en av valgets tapere med 37, en tilbakegang fra 46 mandater. Det skotske konservative partiet fikk 15, (tilbake 2) liberaldemokratene 5 (tilbake fra 16) og Skottlands grønne parti (Scottish Green Party) fikk 2 mandater, som ved det foregående valget. I tillegg ble det valgt inn 2 partiløse. Labours dominans ble brutt etter over 50 år som Skottlands største parti da partiet gjorde sitt dårligste valg ved valget i 2007, og dette ble forverret i 2011. Det frivillige Skyttervesen. Det frivillige Skyttervesen (DFS) er den største skytterorganisasjonen i Norge. DFS ble opprettet av Stortinget 1. juli 1893, og arbeider etter følgende formålsparagraf: "Det frivillige Skyttervesens mål er å fremme praktisk skyteferdighet innen det norske folk og derved dyktiggjøre det for landets forsvar." Skytterne i DFS er alle medlemmer av et skytterlag tilknyttet DFS. DFS samarbeider med ulike avdelinger i Forsvaret, og da spesielt Heimevernet, hvor skytterlagene blant annet låner ut skytebaneanleggene sine. Organisasjon. Skyttertinget er Det frivillige Skyttervesens høyeste myndighet, og sammenkalles vanligvis en gang i året i forbindelse med Landsskytterstevnet. På tinget møter valgte tingrepresentanter fra hvert skyttersamlag, samt Skytterstyret. Skytterstyret består av en person fra hver landsdel, leder av Ungdomsutvalget i DFS, samt en representant oppnevnt av Forsvarsdepartementet. Skytterkontoret har en generalsekretær, samt et antall fagpersoner som står for den daglige driften. Landet er delt inn i 9 landsdelskretser, det er 48 skyttersamlag og ca. 920 skytterlag. Antall skyttere ligger på ca. 160 000. Klasser. DFS-skyting er en av svært få sportsgrener hvor menn og kvinner konkurrerer i samme klasse. I rekrutteringsklassene Rekrutt, Eldre Rekrutt og Junior går opprykk etter alder. Klasse Rekrutt er skyttere som er 11, 12 eller 13 år i kalenderåret, Eldre Rekrutter er 14 og 15 i kalenderåret og Juniorer er 16 og 17. Klasse Aspirant går utenpå rekruttklassene, og deltakerne i denne klassen er 10-15 år. De kan skyte med anlegg, men får ikke bruke spesiell skytebekledning. Aspirant er den eneste klassen man kan rykke ut av i løpet av kalenderåret. Da går man inn i R eller ER, utfra alder. Det er ikke mulighet til å returnere til Aspirant. Det er også mulig å rykke opp i høyere klasser frivillig, med noen begrensninger. Det samme gjør det i veteranklassene V55, V65 og V73, som er fra henholdsvis 55, 65 og 73 år. Overgangen til veteranklassene er frivillig, slik at man kan fortsette å skyte i seniorklassene 1-5 hvis man ønsker det. I klassene 1-5 er endring av klasse avhengig av oppnådde resultater året før, slik at de beste skytterne til en hver tid skyter i klasse 5. Klassen man skyter i gjelder for hele året, og det er ikke anledning til å endre klasse, heller ikke frivillig opprykk, i løpet av kalenderåret. Det finnes også en egen klasse for skyttere som skyter med AG3. Dessuten skal jegere gis anledning til å delta på åpne feltstevner i DFS. Disse kan da skyte på samme hold som AG3. 30-skudds feltrunde vil da telle som de 30 obligatoriske skuddene som kreves før storviltprøven. Fra og med 2009 blir forsvarets nye våpen HK 416, med på Landsskytterstevnet som en prøveordning. AG3 vil etterhvert bli faset ut av HK 416. Skytestillinger. I baneskyting skyter klassene Rekrutt, Eldre Rekrutt, Klasse 1, V65 og V73 kun liggende. Klasse Junior, Klasse 2 og V55 skyter liggende og knestående, mens Klasse 3-5 skyter liggende, knestående og stående. I feltskyting skytes det ikke stående, bare knestående og liggende selv for klasse 3-5 Våpen. I dag er Sauer 200 STR (Scandinavian Target Rifle) nærmest enerådende på våpenfronten. Før Saueren ble innført i 1990, var det Krag-Jørgensen og Mauser M/67 som var mest brukt. Spesielt Krag-geværet hadde mange forskjellige leverandører av kolber, dioptre, avtrekk og løp, slik at man kunne bygge opp våpenet etter egne ønsker, men problemet var at låskassene begynte å bli nærmere 100 år for de eldste, slik at det var på høy tid med en avløsning. 6,5 x 55 mm er det mest brukte kaliberet utendørs, men man kan også bruke 7,62 x 51 mm NATO. .22 Long Rifle brukes innendørs på 15 meter og endel blant rekrutteringsskytterne på 100m. Siden DFS gjennom sin formålsparagraf er sterkt knyttet til Forsvaret, kan også våpen som har vært brukt, eller er i bruk i Forsvaret brukes i DFS. I praksis vil det som regel si AG-3, som bl.a. er endel brukt i stangskyting. Det er også en egen klasse for AG-3 i DFS, og i feltstevner blir det skutt på noe større figurer enn vanlig, siden AG-3 ikke har samme presisjon, siktemidler og avtrekk som det en Sauer 200 STR har. Forsvarets forskjellige skarpskyttervåpen basert på Mauser-låskasser er også tillatt brukt, men disse er nokså sjelden i bruk. DFS' vedtekter sier at de våpen som Forsvaret er satt opp med skal være tillatt brukt i organisasjonen. Forsvaret har i løpet av 2007 innført et nytt gevær i kaliber 5,56 NATO, HK 416. Som følge av dette vil derfor 5,56 NATO bli innført som nytt kaliber i DFS. I løpet av 2007 er det utført funksjons- og presisjonstester av en 5,56-utgave av Sauer 200 STR. Dato for innføring av det nye kaliberet er imidlertid pr juli 2007 ukjent. Ammunisjon. Innendørs benyttes enten kal. .22 LR eller luftgevær uavhengig av klasse. Faste konkurranser. Hvert år arrangeres Landsskytterstevnet, der alle skyttere i DFS kan delta. Vinneren av seniorklassene 3-5 på Landsskytterstevnet tituleres Skytterkonge eller Skytterdronning og mottar H.M. Kongens pokal. Det kåres også Norgesmester i feltskyting. Stevnet omtales som et av Norges største idrettsarrangement, og samler vanligvis mellom 4- og 5000 skyttere. Videre arrangeres det mesterskap i baneskyting i hver landsdelskrets, samlag, fylker og til slutt i hvert enkelt lag. Det samme skjer på feltskyting om vinteren. Om sommeren arrangeres også Norgescupen i skyting. Eksterne lenker. Skyttervesen Acid jazz. Acid jazz (direkte oversatt "syrejazz", også kjent som groove jazz eller i den senere tid også club jazz) er en musikksjanger som kombinerer jazz som er preget av elementer som soul, funk, disco med nittitalls engelsk dansemusikk, spesielt gjentagende rytmer og modal harmoni. Den utviklet seg mellom 1980- og 90-tallet. En av ideene med denne sjangeren er å føre jazzen tilbake til der jazzen ble født, i dansehallen. Det er derfor den har sjelful, groovy, fengende tilbøyeligheter og lyd. Noen kjente norske artister er: Xploding Plastix og Beady Belle. Lars Mjøen. Lars Lennart Heiberg Mjøen (født 13. november 1945) er en norsk skuespiller og komiker. Han er sønn av skuespillerne Jon Lennart Mjøen og Else Heiberg. Han har vært en del av komedietrioen KLM, sammen med Knut Lystad og Trond Kirkvaag. Sammen fikk de tre hedersprisen under Komiprisen 2007. Mjøen startet karrieren i NRK radio sammen med Knut Lystad i 1970-årene med programseriene "Bare et lite øreblikk" og "Bedre sent enn alvor". Han er svært musikkinteressert og har gitt ut LP-en "Singing in the Brain". Han har også skrevet Brødrene Dal serie nr. 1 og 4 om til bokform. Mjøen har også skrevet sangtekster. Han er sønnesønn av rasebiologen Jon Alfred Mjøen og søskenbarn til forfatterinnen Gerd Brantenberg. Boeing RC-135 Rivet Joint. RC-135V/W Rivet Joint er et amerikansk overvåkningsfly brukt for å forsyne styrker på front- og nasjonalt nivå med etterretning nesten i sann tid. Flyet har mulighet både for å samle, analysere og spre etterretningsinformasjon. Flykroppen er en tungt modifisert C-135, den militær versjonen av Boeing 707. Der Rivet Joint har blitt modifisert fra utgangspunktet er det hovedsakelig for å få ombord sensorer. Via det omfattende sambandsutstyret ombord kan Rivet Joint videreformidle informasjonen. De nåværende V/W-versjonene er de siste i en serie modifikasjoner som stammer helt tilbake fra 1964. Knut Lystad. Knut Ove Lystad (født 31. januar 1946) er en norsk skuespiller. Han er kjent som medlem av komedietrioen KLM sammen med Trond Kirkvaag og Lars Mjøen. Sammen fikk de tre hedersprisen under Komiprisen 2007. Lystad startet karrieren i NRK Radio sammen med Lars Mjøen i 1970-årene med programseriene "Bare et lite øreblikk" og "Bedre sent enn alvor". Han var også med i TV-serien "Karl & Co" på TV 2 som Ulf Rasch Ludvigsen. Ulf er gift med Magda, han er formann i beboerforeningen og Karls «beste» venn. Han var i 2007 med i serien "Luftens helter" som gikk på NRK høsten 2007. Lystad har gitt ut to bøker. I 2005 ga han ut "Rosinen i pølsa" (Kagge) sammen med Rune Semundseth og Torstein Ellingsen, og i 2008 ga han ut "Språkquiz" (med de samme medforfatterne). Airborne Warning and Control System. Airborne Warning and Control System, forkortet og kanskje mest kjent som AWACS, og er et radarsystem montert i fly. Det brukes til overvåkning og kommando og kontroll i et luftrom. Radarsystemet er utviklet av Boeing på en radar fra Westinghouse, og brukes i modifiserte Boeing 707 og 767. AWACS er brukt av USA og NATO hvor også Norge har bidratt med mannskap Saks. Ulike typer husholdningssakser - sysaks, kjøkkensaks og papirsaks Saks er et husholdnings- og arbeidsredskap som består av av to kniver som er plassert med eggene mot hverandre i et «nebb» og holdt sammen i enden av en bøyle eller festet som to kryss-stilte, dreibare skjæreblader om en akse. Sakser finnes i flere varianter og brukes til å klippe materialer som papir, tekstil, hår, plast, metall og annet. Ordet saks kommer fra det norrøne "sax" som betyr «stor kniv» eller «kort sverd». Umeå universitet. Umeå universitet er et statlig universitet i Umeå i Sverige med humanistisk, samfunnsvitenskapelig, handelshøyskole og matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Det ble grunnlagt i 1965. Handelshøyskolen i Umeå. Handelshøyskolen i Umeå (svensk: "Handelshögskolan I Umeå") er en statlig handelsskole i Umeå i Sverige. Den ble stiftet i 1989. Den kontrolleres av (offentlig støtte) Umeå universitet og en privat stiftelse. Ultimax. Ultimax er en serie lette maskingevær produsert av Singapore Technologies Kinetics i Singapore. Våpenet ble designet i 1977 av L. James Sullivan, og produksjonen startet i 1982. De leveres i kaliber 5,56 × 45 mm NATO, og kan mates enten via avtagbart våpenmagasin av M-16 typen, eller tønnemagsin. Våpenet har vært i tjeneste i Singapore siden 1982, og har også blitt brukt av filippinske styrker. E.E. Cummings. Fotografi av Edward Estlin Cummings (1953) Edward Estlin Cummings, vanligvis forkortet til E.E. Cummings eller e.e. cummings, (født 14. oktober 1894, død 3. september 1962), var en amerikansk poet. Cummings er best kjent for sin uvanlige bruk av både grammatikk og tegnsetting: store bokstaver dukker opp midt i ord, tegnsettingen og linjene er ofte (tilsynelatende) helt kaotisk, og mange av diktene hans er vanskelige å forstå noe av før de leses høyt. Virvarsbruken av store og små bokstaver fikk også forleggerne hans til å skrive navnet med bare små bokstaver, e.e. cummings, men Cummings selv skal ikke ha gjort dette. anyone lived in a pretty how town he sang his didn't he danced his did Women and men(both little and small) cared for anyone not at all they sowed their isn't they reaped their same Atrium. Tegning av et atrium fra Nordisk familjebok Atrium fra Joslyn kunstmuseum i Nebraska Atrium var i antikken et sentralt rom eller en gård i et romersk privathus. Her var ikke tak over, og i midten var der et basseng til å samle regnvann. I tidlig kristen arkitektur er det en åpen plass foran basilikaen hvor biskopen skulle tas imot før gudstjenestene. Den har lave søyleganger på alle fire sidene med et springvann i midten. Senere er navnet brukt på alle forhaller foran en kristen sakralbygning. I moderne tid brukes atrium også om en hage eller et gårdsrom som er omsluttet av et eller flere lave hus, eller om et åpent overbygget rom inne i et kontor, hotell eller annet offentlig bygg. Nea. Nea (sørsamisk: "Ganka") er en 80 km lang elv som renner vestover fra svenskegrensen gjennom Tydal og Selbu i Sør-Trøndelag. Den har sitt utspring i Sylsjøen og renner etter 3 km ut i Nesjøen, videre gjennom Vessingsjøen før den møter Tya i Ås i Tydal. Deretter følger den Tydalen og møter Rotla 15 km før den renner ut i Selbusjøen. Fra utløpet av Selbusjøen kalles elva Nidelva. Nea er en del av Nea-Nidelvvassdraget. Nea er ei svært attraktiv fiskeelv. Fisk på 1,5 – 2 kg er vanlig, men en kan oppleve å få storrugger på 5-6 kg. Sommeren 2006 ble fiskefilmen "Tørrfluelandet 3" (med Lars Lenth, Andreas Fismen og Bård Tufte Johansen) innspilt i Nea og sideelva Tya. Johannes Ewald. Johannes Ewald (født 18. november 1743, død 17. mars 1781) var en dansk dikter og dramatiker. Johannes Ewald ble bare 37 år gammel, men nådde i sitt korte liv å skrive ikke mindre enn 90 dikt. Men hans forfatterskap rommer langt mer enn disse diktene. Overordnet kan det oppdeles i to deler: Det offisielle (diktene og dramaene), som alle ble gitt ut i samtiden, og prosatekstene, som først kom ut etter Ewalds død. Blant disse finner man blant annet «Levnet og Meeninger», som i dag anses for å være hans hovedverk. For de fleste dansker er kongesangen «Kong Christian stod ved højen mast» det de kjenner best til av Ewalds forfatterskap. Ewald var sønn av vajsenhuspresten Enevold Ewald og ble født i København. Så lenge faren levde, ble han undervist i hjemmet av forskjellige lærere, sammen med sin tre år eldre bror Matthias. Rett før han døde i 1754 sendte faren han til Slesvig for å gå på skole og Ewald bodde hjemme hos skolens rektor til 1758. Da returnerte han til Danmark og begynte ved Københavns universitet. Kulturkanonen. «Til Siælen. En Ode» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi. Eksterne lenker. Ewald, Johannes Ewald, Johannes Ewald, Johannes Ewald, Johannes Frogner stadion. Frogner stadion er et stadionanlegg på Frogner i Oslo i utkanten av Frognerparken. Etter rehabiliteringen i 2009 har banen fått en hel kunstfrossen isflate for bandy og hurtigløp på skøyter. Sommerstid er det kunstgressdekke på banen, og arena for amerikansk fotball, lacrosse og fotball. Foruten skøytesport og bandy har banen gjennom historien vært arena for både cupfinaler i fotball og internasjonale friidrettsstevner. Fra og med 2010-sesongen har både Frigg Oslo og Lyn Fotballs A-lag brukt Frogner stadion som hjemmebane, samt Frigg Bandy. Historie. Det første Frogner stadion ble anlagt i 1901, og ble snart byens hovedarena for skøyteløp. Inntil da hadde skøytekonkurranser gått på Frognerkilen, på Majorstubanen eller utenfor Vippetangen. Gamle Frogner stadion, som etterhvert også ble brukt til fotball, lå omtrent der tennisbanene ved Kirkeveien ligger i dag. I 1914 ble Frogner stadion flyttet til sin nåværende plassering. Frem til andre verdenskrig var dette hovedarena for skøytesporten i Oslo, etter krigen overtok Bislett denne rollen. I 1948 brant tribuner og klubbhus, og et nytt anlegg ble ikke fullført før i 1965. Oslo Skøiteklub hadde fortsatt en del aktivitet på banen, blant annet det årvisse Oscarløpet. På grunn av ustabile forhold og stadig lengre mildværsperioder utover på 1980-tallet, ble imidlertid stadig mer av skøyteaktiviteten i byen flyttet til kunstisbanen på Valle-Hovin. I 2009 ble det satt i gang større rehabiliterinsarbeider på banen. Planen var at en ny kunstisbane skulle åpne i løpet av sesongen 2009/10, men snaut to uker før den planlagte åpningen i januar 2010 ble oppstarten av kunstisanlegget utsatt en sesong pga forsinkelser i byggearbeidene. Store arrangementer. Frem til 1940 ble alle internasjonale skøytemesterskap i Oslo ble holdt på Frogner stadion, så nær som VM i 1925, som ble holdt på Bislett. Midt på 1930-tallet ble Frogner stadion verdens viktigste bane for utvikling av hurtigløp for kvinner; de tre første uoffisielle verdensmesterskap for kvinner, i 1933, 1934 og 1935, ble avholdt her. I februar 1920 hadde Oscar Mathisen en duell mot amerikaneren Bobby McLean foran et stort publikum på Frogner stadion. Mathiesen vant denne duellen over fire distanse og fikk med dette den uoffisielle tittelen Professional World Champion. Verdensrekorder satt på banen. Allerede i åpningsstevnet 10. januar 1914 satte Oscar Mathisen verdensrekord på 500 m på den nye banen med 43,7 – første tid under 44 sekunder. Dagen etter gikk han 1500 m på 2.19,4, som var første tid under 2.20. Senere satte både Oscar Mathisen, Harald Strøm og Ivar Ballangrud verdensrekord på 5000 m på denne banen. På 1930-tallet ble det seks ganger satt verdensrekord for kvinner på Frogner – ved skøytepionerene Synnøve Lie, Undis Blikken og Laila Schou Nilsen. Schou Nilsens 2.38,1 sto urørt i 13 år. Etter krigen er det ikke satt noen verdensrekorder på Frogner stadion. Oscar Mathiesen og Sonja Henie. Frogner stadion var hjemmebane både for Oscar Mathisen og Sonja Henie, som begge er blitt hedret med egen statue utenfor banen. Statuen av Oscar Mathiesen, som er formet av Arne Durban, ble avduket i 1959. Oscarstatuetten, en pris for årets største skøytebragd, er en miniatyr av denne statuen. Statuen av Sonja Henie, formet av Per Ung, ble avduket i 1986. Rehabilitering av banen. I løpet av de siste tiårene har det vært mange forslag til planer for videre utvikling av området, både innendørs skøytehall og fotballstadion, men dette har som oftest strandet på manglende økonomisk dekning og av hensyn til det fredede Vigelandsanlegget. I april 2008 ble det endelig vedtatt å bevilge penger til en rehabilitering av anlegget, som omfattet både bygging av hel kunstisbane og rehabilitering av garderobeanlegg og klubblokaler. Sommeråpningen av banen ble foretatt av idrettsbyråd Jøran Kallemyr 9. august 2010 foran kampen Frigg Oslo FK – Vålerenga 2. En kamp Frigg forøvrig vant 3-0. Den 20. november 2010 spilte Frigg Bandy's A-lag den første A-lags bandykamp noensinne på Frogner Stadion i nyere tid. Motstanderen var Øvrevoll/Hosle 2. Geoffrey Chaucer. Geoffrey Chaucer (født ca 1343, død 25. oktober 1400) var en engelsk forfatter, poet, filosof, hoffmann og diplomat. Selv om han skrev mange diktverker er han best husket for sitt (ufullstendige) verk, "Canterbury-fortellingene" ("Canterbury Tales"), et frodig og mangslungent verk som minner om Boccaccios " Decameronen" ved at Chaucers fortellinger også er bundet sammen av en rammehistorie. Chaucer blir stundom kalt for «far til den engelske litteratur», og av enkelte forskere kreditert for å være den første forfatter som demonstrerte at det folkelige engelsk språk, såkalt mellomengelsk, kunne brukes kunstnerisk og høyverdig på en tid hvor hofflitteraturen ble skrevet på fransk-normannisk eller latin. Selv om han i to perioder levde i unåde var han mesteparten av livet tilknyttet nær den politiske makten. Geoffrey Chaucers stil og teknikker ble etterlignet i århundrene etter hans død. William Shakespeare lånte handlingen for sitt drama "Troilus og Kressida" (1601) fra Chaucer. John Dryden og Alexander Pope moderniserte flere av hans fortellinger. Bakgrunn. Chaucer som en pilegrim fra Ellesmere-manuskriptet.Tradisjonelt blir det opplyst at Chaucer ble født i 1343 i London, men nøyaktig dato og sted vites ikke med sikkerhet. Hans far og bestefar var begge vinhandlere i London, og i mange generasjoner før dem var familien handelsmenn i Ipswich. Hans navn er avledet fra det franske ordet "chausseur" som betyr skomaker. I 1324 ble hans far, John Chaucer, kidnappet og tatt til fange av hans tante som håpet å få den tyve år gamle gutten til å gifte seg med hennes datter, i et forsøk på å beholde familiens eiendommer i Ipswich. Tanten ble satt i fengsel, og boten på £250 tyder på at familien var velstående i øvre middelklasse. John ble isteden gift med Agnes Copton som i 1349 arvet eiendom; blant annet 24 butikker i London fra hennes onkel, Hamo de Copton, som er beskrevet som «moneyer» (myntpreger) i Tower of London. Det er ingen detaljer om Chaucers første år og utdannelse, men sammenlignet med hans nære samtidige lyrikere, William Langland og den navnløse som kun kalles for Pearl Poet, er hans liv godt dokumentert med bortimot fem hundre skrevne stykker som vitner om hans karrière. Fra hans verker er det opplagt at han kunne lese fransk, italiensk og latin. Den første gangen han nevnes i kilder er i 1357, i husholdningsopptegnelsene til Elizabeth de Burgh, hertuginne av Ulster, da hans fars forbindelser sørget for at han ble adelskvinnens pasje. Han hadde posisjon også som hoffmann, diplomat og embetsmann foruten å arbeide for kongens innsamling og katalogisering av skrapmetall. I 1359, i begynnelsen av Hundreårskrigen, invaderte kong Edvard III Frankrike og Chaucer reiste med Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence og andre sønn av Edward III og Elizabeths ektemann, som en del av den engelske hæren. I 1360 ble han tatt til fange under beleiringen av Reims og holdt som krigsfange. Han må ha blitt betraktet som en dyktig soldat for kongen og venner bidro med den store summen på £16 i løsepenger. Han ble deretter kjent en stund som «Fangen». I kongens tjeneste. Et portrett av Geoffrey Chaucer fra 1600-tallet en en anonym maler. Etter dette er detaljene om livet hans usikre, men det synes som om han reiste rundt om i Frankrike, Spania og Flandern, muligens som en budbringer og kanskje dro han til og med på pilegrimsreise til Santiago de Compostela i Spania. Omkring 1366 giftet Chaucer seg med Philippa (de) Roet. Hun var en hoffdame ("lady-in-waiting") for Edvard IIIs dronning Filippa av Hainault, og var en søster av Katherine Swynford, som senere, omkring 1396, ble den tredje hustruen til Chaucers venn og velynder, John av Gaunt (tredje overlevende sønn av Edvard III). Det er uklart hvor mange barn Chaucer og Philippa fikk, men tre eller fire er det antallet man vanligvis antyder. Hans sønn Thomas Chaucer hadde en glansfull karriere og ble førstehovmester for fire konger, utsending til Frankrike og ordstyrer av Underhuset. Thomas barnebarns sønn, John de la Pole, jarl av Lincoln, var arving til den engelske tronen utpekt av Rikard III av England, før han falt i slaget ved Stoke Field i 1487. Geoffreys andre barn var sannsynligvis blant annet Elizabeth Chaucy som ble nonne, Agnes som var deltager ved kroningen av Henrik IV av England, og enda en sønn, Lewis Chaucer. Det er antatt at Chaucer studerte juss ved Inner Temple (en "Inn of Court") på denne tiden, men dette er ikke bevist. Det er nedtegnet at han ble medlem av Edvard IIIs hoff som kammertjener ("valet"), livgarde ("yeoman") eller herre ("esquire") den 20. juni 1367, en posisjon som kan bety flere typer arbeid. Han reiste rundt flere ganger, noen ganger i rollen som kammertjener. I 1368 kan han ha vært tilstede ved bryllupet til Lionel av Antwerpen og Violante, en datter av Galeazzo II Visconti, i Milano i Italia. To andre litterært lærde fra denne tiden, som også var til stede, var Jean Froissart og Francesco Petrarca. På denne tiden er det antatt at Chaucer selv var utøvende forfatter og hadde skrevet "Hertuginnens bok" ("The Book of the Duchess") til ære for Blanche av Lancaster, den avdøde hustruen til John av Gaunt som døde i 1369. Boken var et fortellende dikt i form av en drømmevisjon. Hemmelig agent. Chaucer reiste til Picardie i nordlige Frankrike som en del av et felttog og besøkte Genova og Firenze i 1373. Det er på denne italienske reisen at det er spekulert i om han kom i kontakt med den middelalderske italienske poesien, litterære former og fortellinger som han kom til å bruke senere. Det er mulig at han møtte Baccaccio og Petrarca, men det er ikke bevist. Kanskje var det Dante som senere inspirerte han til å bruke sitt morsmål i diktningen. Han foretok senere en mystisk reise i 1377, hvor opptegnelser fra denne tiden er selvmotsigende i detaljene. Senere dokumenter synes å antyde at han var på en delegasjon sammen med den franske kronikøren Jean Froissart for å arrangere et ekteskap mellom den framtidige Rikard II og en fransk prinsesse, og således avslutte hundreårskrigen. Om dette var hensikten med reisen var den dog forgjeves, for noe ekteskap kom aldri i stand. I 1378 sendte Rikard II Chaucer ut som hemmelig utsending til Visconti og til Sir John Hawkwood, en engelsk leiesoldat, i Milano. Det er på denne personen Hawkwood som Chaucer baserte sin figur «Ridderen». Ridderen, basert på beskrivelsen av hans drakt og framtoning, synes identisk med hvordan en leiesoldat ville ha sett ut på 1300-tallet. Lønn for strevet. En mulig indikasjon på at hans karrière som forfatter ble anerkjent ved hoffet kom da kong Edvard III bevilget Chaucer en gallon (4,5 liter) med vin daglig for resten av hans liv for en uspesifisert oppgave. Dette var en uvanlig belønning, også i ettertiden, men det ble gitt på en festdag, St. Georgsdagen (23. april) 1374 da kunstneriske prestasjoner tradisjonelt ble belønnet. Det er antatt at kongen priset et av Chaucers tidlige dikt, men det er ikke kjent hvilket, dog tyder et dikt for en konge at han var en forløper for senere laurbærkronede diktere (Poet Laureate = hoffdikter). Chaucer fortsatte å motta sitt vederlag i flytende form inntil Rikard II kom til makten, og det ble da omgjort til et tilskudd i rede penger den 18. april 1378. Chaucer fikk den svært håndgripelige jobben som kontrollør av ullhandelen ved Londons havn som han begynte den 8. juni 1374. Han må ha vært godt rustet for denne rollen ettersom han fortsatte i den i de neste tyve årene, noe som var en lang periode på denne tiden. Hans liv er fortsatt udokumentert for mesteparten av de neste ti årene, men antagelig skrev han (eller begynte skrivingen) av sitt mest berømte verk i løpet av denne perioden. Han ble nevnt i noen juridiske papirer den 4. mai 1380 som involverte ham i «raptus» av eller med en Cecilia Chaumpaigne. Hva "raptus" menes her, voldtekt eller mest sannsynlig bortførelse, eller ganske enkelt en form for galskap, er ikke klart.Hendelsen synes å ha blitt løst hurtig ved at Chaucer betalte for å unngå rettssak, og tvisten synes ikke å ha endret Chaucers omdømme. Det er ikke kjent om Chaucer var i London ved bøndenes opprør i 1381 og da Tower of London ble stormet. Begynnelsen på "Canterbury-fortellingene". Mens han fortsatt arbeidet som kontrollør synes det som om han flyttet til Kent, etter å ha blitt utpekt som en av fredskommisjonærene der på en tid da en fransk invasjon var en mulighet. Muligens startet han arbeidet med "Canterbury-fortellingene" tidlig på 1380-tallet. «Pilegrimenes veg», som hans fiktive figurer benytter på sin veg til katedralen i Canterbury, går gjennom Kent. Han ble også et parlamentsmedlem for Kent i 1386. Det er ingen referanser etter denne datoen til hans hustru Philippa, og antagelig døde hun i 1387. Chaucer overlevde de politiske urolighetene som ble satt i gang av den såkalte «lordenes appeller», det vil si en gruppe mektige baroner som kom sammen for å ta den politiske makten fra kong Rikard II, og til tross for at Chaucer selv kjente godt flere av de som ble henrettet etterpå. Den 12. juli 1389 ble Chaucer utpekt som skriver av kongens verker, en form for formann for å organisere det meste av kongens byggeprosjekter. Ingen betydelige arbeider ble påbegynt i hans tid, men han ledet reparasjoner av Westminster Palace, St. George's Chapel ved Windsor, og fortsatte byggingen av kaianleggene ved Tower of London, og bygde standene for en turnering som ble holdt i 1390. Det må ha vært en vanskelig jobb, men det betalte godt — to shillinger om dagen — over tre ganger mer enn hans lønn som kontrollør. I september 1390 forteller opptegnelser at han ble ranet og mulig også skadet mens han holdt på med sin forretning, og det var kort tid etter at han sluttet å arbeide for kongen. Omtrent rett etter, den 22. juni, begynte han som stedfortredende forstmester for den kongelige skogen i North Petherton i Somerset. Dette var mer en posisjon hvor vedlikehold var en viktig del av embetet, men ikke uten muligheter til skaffe seg inntekter. Det er antatt at han stoppet skrivingen av "Canterbury-fortellingene" mot slutten av dette tiåret. Chaucer dør. Kort tid etter at hans velynder Rikard II ble styrtet i 1399 forsvinner Chaucer ut av de historiske opptegnelsene. Det er antatt at han døde av en ukjent grunn den 25. oktober 1400, men det er intet solid bevis for denne datoen. Kilde for datoen er en inngravering på hans gravstein, og den ble reist mer enn hundre år etter hans død. Det finnes noen fantasifulle spekulasjoner om at han ble myrdet av Rikard IIs fiender, eller til og med på ordre fra hans etterfølger Henrik IV, men det finnes ingen sikre bevis som støtter denne hypotesen, annet enn at han ikke etterlot seg et testamente og antagelsen om at han var kritisk til kirken. Den nye kongen, Henrik IV, fornyet bevilgninger som Rikard II hadde gitt Chaucer, men i "Chaucers klage til sin pengepung" ("The Complaint of Chaucer to his Purse") antyder Chaucer at bevilgningene ikke ble betalt. Siste gang Chaucer blir nevnt i de historiske opptegnelser er den 5. juni 1400, da noe penger som han hadde skyldt ble betalt. Chaucer ble gravlagt i Westminster Abbey i London, noe som var hans rett i henhold til det arbeid og de posisjoner som han hadde holdt, og det nye huset som han leide i nærheten den 24. desember 1399. I 1556 ble hans levninger overført til en mer utsmykket grav og gjorde Geoffrey Chaucer til den første forfatter som ble æret i det område som i dag er kjent som "Poetenes hjørne" ("Poets' Corner"). Verker. Geoffrey Chaucer slik han ble framstilt på 1800-tallet, fra "The Illustrated Magazine of Art".Chaucers første betydelige verk, "Hertuginnens bok", var en elegi (klagesang) for Blanche av Lancaster (som døde i 1369). Det er mulig at dette diktverket ble bestilt av hennes ektemann John av Gaunt ettersom denne skjenket Chaucer en annuitet på £10 den 13. juni 1374, noe som kan plassere skrivingen av dette diktet til årene mellom 1369 og 1374. To andre tidlige verker av Chaucer var "Anelida og Arcite", og "Berømmelsens hus" ("House of Fame"). Chaucer skrev mange av sine viktigste verker i en frodig periode da han arbeidet som tollkontrollør i London (1374 til 1386). Hans "Fuglenes parlament" ("Parlement of Foules") er i fransk tradisjon et allegorisk diktverk hvor ørnen er den aristokratiske og høviske fuglen, støttet av falken, mens de laverestående fuglene latterliggjør dem ut ifra ulike motiver. "Legenden om gode kvinner" ("Legend of Good Women") og "Troilus og Criseyde" er to andre. Spesielt det siste er et langt og fullendt dikt. Den tragiske fortellingen om den trojanske helten og hans troløse elskede var tidligere fortalt av andre middelalderforfattere, og Chaucers versjon er en fri bearbeidelse av Boccaccios "Filostrato". Chaucer utmerker seg med skarp psykologi og karakterskildring hvor han gir avkall på allegoriens overfladiske lek. Mange har vurdert dette verket like høyt som hans mest kjente verk, "Canterbury-fortellingene" som det er antatt at han startet arbeidet på tidlig på 1380-tallet. I "Canterbury-fortellingene" forflytter Chaucer sitt tema fra eventyrverden og til engelsk jord. Det er en samling av fortellinger fortalt av fiktive pilegrimer på den årlige reisen til Canterburykatedralen. Når de samles på et vertshus blir de enige om å underholde hverandre med historier, to hver på vegen til katedralen og to til på vegen tilbake. Det ville ha gitt 120 fortellinger, men selv om Chaucer skrev på verket i flere år, ble bare 24 nedtegnet av den storstilte planen. "Canterbury-fortellingene" står i kontrast til annen litteratur i samme periode ved fortellingens naturalisme, mangfoldet i historiene som pilegrimene forteller og de varierte karakterfigurene som er beskjeftiget i pilegrimsreisen. Mange av historiene til pilegrimene synes å passe til deres individuelle personligheter og sosiale ståsted. Ridderen forteller en høvisk roman, abbedissen en helgenlegende, den fulle mølleren en grovkornet historie og videre slik at verket gir eksempler på de fleste av middelalderens litterære genrer. Moderne kritikk har hevdet at portrettene ikke er individuelle som i en roman, men sosiale portretter som representanter av samfunnsklasser og stander med den hensikt å gi en sosial satire. Andre har hevdet at Chaucers viser innsikt i menneskelig psykologi og sympati for menneskelige svakheter, som William Shakespeare, og som gjorde det mulig for ham å trenge hinsides samtidens konvensjoner. Mens Dantes reise i "Den guddommelige komedie" endte i guddommelig renselse lærer Chaucers pilegrimer om de menneskelige svakheter, skjønt han utelukker ikke at en pilegrimsreise kan ende i velsignelse. Chaucers persongalleri ble delvis tatt fra virkeligheten: vertshusholderens navn ble tatt fra en samtidig vertshusholder i Southwark, og det har også blitt foreslått de virkelige identitetene til Enken fra Bath, Handelsmannen og Studenten. De mange jobbene som Chaucer selv hadde i middelalderens samfunn – pasje, soldat, budbringer, kammertjener, byråkrat, oppsynsmann og administrator – gjorde det mulig for ham å trekke fra egne erfaringer fra de ulike mennesker han møtte inn i fortellingen. Han kunne etterape deres talemåter og satirisere deres væremåte i det som skulle bli populærlitteratur og formdannende om de samme typer mennesker. Chaucer lar mye være usagt, såkalt "understatement", og derfor er ironien bitende. Selv om flere av fortellingene er kjent fra annet hold, er det måten Chaucer forteller dem på som gjør ham til ensom engelsk svale, i et århundre hvor det litterære liv i England var tilnærmet uttørket. Han er således allment anerkjent som den første engelske forfatter av verdensformat. Bilde fra en håndskrift av "Roman de la Rose".Chaucers verker er stundom gruppert i først en fransk periode, deretter en italiensk periode og til slutt en engelsk periode, hvor Chaucer i tur og orden ble påvirket av det enkelte lands litteratur. "Troilus og Criseyde" er opplagt fra den midterste perioden, ved dens avhengighet til italiensk lyrikks former og som ikke var godt kjent i England på denne tiden, men som sannsynligvis Chaucer selv var blitt familiær med i løpet av sine hyppige reiser til utlandet. I tillegg, med dets bruk av klassiske og antikkens emner og dets utpenslede, høviske språk skiller det seg ut som et av hans mest komplette og mest velformede verk. I "Troilus og Criseyde" trekker Chaucer tungt fra sin kilde Giovanni Boccaccio og den latinske filosofen Boëthius fra 500-tallet. Det er likevel "Fortellingene fra Canterbury", med dens lidderlige spøk og respektable figurer som ofte blir underbygget med humor, som har sementert Chaucers omdømme. Chaucer oversatte også slike viktige verker som Boëthius’ "Filosofiens trøst" og "Roseromancen" eller "Roseromanen" av Guillaume de Lorris (senere utvidet og fullført av Jean de Meun). Mens det er en del forskere som mener at Chaucer oversatte deler av "Roseromancen" som "Roman de la Rose", er det andre som hevder at dette har blitt klart motbevist. Mange av hans andre verker var svært løse oversettelser, eller bare fritt basert på verker fra det europeiske fastlandet. Til tross for sine litterære lån forble han en høyst individuell lyriker med en personlig stil og teknikk. Chaucers «Astrolabium».Det er i denne rollen som Chaucer mottar sin første lovprisning fra kritikere. Eustache Deschamps skrev en ballade om den store oversetter og kalte seg selv for en «brennesle i Chaucers poetiske hage». I 1385 ga Thomas Usk en blendende referanse til den engelske dikteren og John Gower, Chaucers fremste samtidige rival innen poesien, lovpriste ham også, skjønt denne rosen ble senere redigert ut av Gowers "Confessio Amantis". Det er blitt antydet at det var på grunn av vondt blod mellom dem, men redigeringen kan like gjerne ha skjedd i henhold til stilistiske årsaker. Et annet betydningsfullt verk av Chaucer er hans "Avhandling om astrolabiet" ("A Treatise on the Astrolabe") ("astrolabium", av "astro-", stjerne, og "labe", å ta), muligens for hans egen sønn, og som i detalj beskriver formen og bruken av det astronomiske instrument. Selv om store deler av teksten kan ha kommet fra andre kilder, indikerer avhandlingen at Chaucer var bevandret innenfor vitenskapen i tillegg til sine litterære talenter. Et annet vitenskapelig verk som ble gjenoppdaget i 1952 var "Planetens ekvator" ("Equatorie of the Planetis") som har et tilsvarende språk og håndskrift. Verket viderefører flere av tankene fra "Avhandling om astrolabiet", men det er likevel usikkert om Chaucer har skrevet det. Lingvistisk. Chaucer skrev i et kontinentalt syllabisk (stavelsesdannende) versemål, en stil som hadde utviklet seg siden midten av 1100-tallet som et alternativ til angelsaksisk poesi uten stavrim. Chaucer er kjent for metriske nyskapninger hvor han oppfant høviske rim, «rhyme royal», og han var en av de første engelske poeter til å benytte jambisk pentameter i sin diktning. Opplegget med disse femfotsversene i "couplet" (versepar) på rim ble først sett i hans "Legenden om gode kvinner", og ble hyppig brukt i mange av hans senere verker. Det ble deretter en av de vanligste poetiske former i engelsk litteratur. Hans påvirkning som satiriker er også viktig. Første gangen hvor han gjør bruk av humoristisk tilnærming til lokaldialekter er i den tredje historien i "Canterbury-fortellingene", "Reevens fortelling" ("The Reeve's Tale"). a>, som kjente Chaucer personlig slik at en viss portrettlikhet er sannsynlig.Chaucers poesi, sammen med andre forfattere i samme periode, har fått æren for å standardisere Londondialekten i middelalderens engelske språk fra en kombinasjon av dialekter fra Kent og Midlands. Det er sannsynligvis en overvurdering; påvirkningen fra hoffet, kanselliet og byråkratiet — som Chaucer selv var en del av — hadde en betydelig påvirkning på utviklingen av standard engelsk. At moderne engelsk har distansert seg fra Chaucers språk kommer fra effekten av det store vokalskiftet som skjedde en tid etter hans død. I løpet av tiden mellom Chaucher og Tudortiden hadde det engelske språket endret seg sterkt; mange ord hadde fått færre stavelser, og ikke minst hadde betoningen og trykket flyttet på seg. Mellomengelsk hadde blitt til moderne engelsk, og endringene hadde blant annet bakgrunn i perioden av innbyrdes engelsk strid og uro som hadde brutt den litterære kontinuiteten. Endringen av uttalen gjør at lesningen av Geoffrey Chaucer blir vanskelig for moderne lesere. Man har blant annet ment at uttalen av middelengelsk "kan" være ganske likt lyden av moderne skotsk-engelsk. Statusen av endelsen –e i Chaucers verslinjer er usikker: det synes som om at endelsen –e gikk ut av bruk i dagligtale allerede i Chaucers egen tid og dens litterære bruk var således ujevn. Chaucers versebygging antyder at endelsen –e noen ganger er uttalt og andre ganger er stum. Når den blir uttalt mener forskerne at den ble uttalt som en schwa-lyd. Bortsett fra den uregelmessige stavingen er det meste av ordforrådet fortsatt gjenkjennelig for den moderne leser. Ordlisten "Oxford English Dictionary" har opptegnet flere ord hvor Chaucer nevnes som den første forfatter som brukte dem i sin diktning. Disse ordene var sannsynligvis brukt av andre i hans samtid, men Chaucer, med sitt øre for dagligspråk og dialekter, er den tidligste skriftlige kilde. En del av hans ord som starter på bokstaven a er blant annet "acceptable, alkali, altercation, amble, angrily, annex, annoyance, approaching, arbitration, armless, army, arrogant, arsenic, arc, artillery" og "aspect". Litterært. Chaucers tidlige popularitet og berømmelse er dokumentert ved de mange andre lyrikere som etterlignet hans verker. John Lydgate var en av de første imitatorene som skrev en fortsettelse på "Canterbury-fortellingene". Senere var det en gruppe med lyrikere bestående av Gavin Douglas, William Dunbar og Robert Henryson — kjent som de skotske chaucerianerne – som sto i gjeld til hans stil. Mange av manuskriptene til Chaucer inneholdt tekstmateriale fra disse beundrende lyrikerne og beundringen fra senere poeter i den romantiske perioden var farget av at de ikke visste hvilke av Chaucers verker som var ekte og hvilke som ikke var det. Forfattere på 1600- og 1700-tallet, eksempelvis John Dryden beundret Chaucer for hans fortellinger, men var ikke begeistret for hans rytme og rim. Grunnen var at få kunne lese mellomengelsk og teksten hadde i mellomtiden blitt herjet med av trykkeriene og etterlatt seg et lite beundringsverdig skvip. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at man ble enig om den offisielle chaucerianske kanon, først og fremst som et resultat av arbeidet til filologen Walter William Skeat. Et hundre og femti år etter sin død ble "Canterbury-fortellingene" valgt ut av William Caxton (ca 1415~1422 – ca 1492) til å bli den første boken som ble trykket i England. Manuskripter. Geoffrey Chaucer levde i en tid før boktrykkerkunsten. Han tjente ikke på sine verker. Det var det bare avskriverne (kopistene) som gjorde. Skrivingen var dessuten bare halve jobben. Middelalderens forfattere var mer enn ordsmeder, de var også underholdningsartister. For forfatteren var det et lite marked for bøker og få kunne lese slik at det forfatteren skrev var ment for høytlesning. Antagelig var uttale, trykk og pause viktige for forfatterens tekst. Så tidlig som i 1400 var Chaucers leserkrets ved hoffet medlemmer av den voksende lese- og skrivekyndige, middel- og kjøpmannsklassen, hvor mange av dem også var sympatisører av lollardismen som leste Chaucer som en av sine egne, spesielt hans satirer om prester og ulike religioner. Det ville ikke ha vært så mange manusskrifter i dag, om ikke lesere fra denne gruppen hadde skapt en stor etterspørsel etter dem. Trykte bøker. Senere ble Chaucer formidlet i to samtidige fremstillinger. På den ene siden var han en hoffmann og kongens mann, en internasjonal humanist som var godt kjent med klassikerne og den kontinentale kulturen; og på den andre siden, også som en mann av folket, en enkel satiriker og en kritiker av kirken. På samme tid ble Chaucer fremmet av både et høyverdige og lavverdige publikum, ved å bety ulikt for forskjellige mennesker ved en blanding av estetiske og politiske grunner — noe som var velsignelse for trykkerier og bokhandlere. Folioutgavene av Chaucers verker på 1500-tallet var de første såfrøene i konstruksjon av den engelske litterære ane, som kunne bli lest som støtte for både radikale og konservative posisjoner foruten ulike historiske fortellinger: en populær, reformasjon nedenfra og en hoffkontrollert reformasjon ovenfra. På 1500-tallet og 1600-tallet ble Chaucer trykket og utgitt mer enn noen annen engelsk forfatter, og han var den første forfatter som fikk sine verker samlet i storstilte enkeltbindsutgaver hvor en Chaucer-kanon begynte å danne seg. Noen forskere har hevdet at 1500-tallsutgavene av Chaucer satte en presedens for alle andre engelske forfattere i henhold til presentasjon, prestisje og suksess i trykk. Disse utgavene etablerte Chaucers berømmelse, men de satte også i gang den kompliserte prosessen med å rekonstruere og ofte dikte opp Chaucers biografi og den kanoniske list av verker som ble tilegnet ham. William Caxtons to folioutgaver av "Canterbury-fortellingene" ble utgitt i 1478 og 1483. Richard Pynson, kongens trykker i over tyve år, var den første som samlet og solgte noe som minnet om en utgave av Chaucers samlede verker, og i samme prosessen førte med fem trykte tekster som "ikke" var Chaucers. Samlingen var faktisk tre enkeltstående trykte tekster, eller samlinger av tekster, innbundet som et bind. Det er en sannsynlig forbindelse mellom Pynsons produkt og William Thynnes tilsvarende rundt seks år senere. Thynne hadde en framgangsrik karrière fra 1520-tallet og fram til sin død i 1546, da han var mester for den kongelig husholdning. Hans utgave av Chaucers verker i 1532 og 1542 var de første betydelige bidrag til eksistensen av en vidt akseptert chauceriansk kanon. Thynnes utgave var sponset og støttet av kongen, som blir æret i et forord av Sir Brian Tuke. Thynnes kanon brakte et antall av apokryfiske (tvilsomme) verker assosiert til Chaucer fram til et totalt antall av 28. Det som sannsynligvis var det mest betydningsfulle aspektet ved den voksende apokryfiske tekstene, er at den med Thynnes utgaver inkluderte middelaldertekster som fikk Chaucer til å framtre som en protestant før reformasjonen, spesielt "Kjærlighetstestamentet" ("Testament of Love") og "Plogmannens fortelling" ("The Plowman's Tale"). Ettersom disse chaucerianske tekstene ikke ble betraktet som apokryfiske før på slutten av 1800-tallet, fikk disse middelaldertekstene et fornyet liv og hvor engelske protestanter videreførte lollardismen ved å lese eksisterende tekster og forfattere som de tolket som støttende for deres sak. De offisielle Chaucers verker av de første trykte utgavene var konstruert som før-protestantiske, slik det også ble gjort med William Langland og Piers Plowman. Den berømte "Plogmannens fortelling" kom ikke med i Thynnes utgivelse før i den andre 1542-utgaven. At den kom med var på grunn av at Thomas Usks "Kjærlighetstestamentet" kom med i den første utgaven. "Kjærlighetstestamentet" imiterer, låner i fra og således minner om Chaucer, Usks samtidige, og samtidig låner det friskt fra Piers "Plogmannens fortelling". Ettersom "Kjærlighetstestamentet" nevner dets forfatters andel i et mislykket komplott ("bok 1, kapittel 6"), hans fengsling, og (kanskje) en avsverging av (et mulig lollardistisk) kjetteri, ble alt dette assosiert med Chaucer. Usk selv ble henrettet som kjetter og forræder i 1388. Interessant nok tok John Foxe denne avsvergingen av kjetteriet som et forsvar for den sanne tro og kalte Chaucer en «skikkelig Wiclevianer» og identifiserte ham feilaktig som en skolekamerat og nær venn av John Wycliffe ved Merton College på Universitet i Oxford. Ingen andre kilder til "Kjærlighetstestamentet" eksisterer — det er kun Thynnes konstruksjon av hva de skrifter han hadde kommet over. John Stow (1525–1605) var en antikvar, oldtidssamler og krønikeskriver. Hans utgave av Chaucers verker i 1561 økte de apokryfiske skriftene til mer enn 50 titler. Flere ble lagt til på 1600-tallet og var intakt så sent som 1810, lenge etter at Thomas Tyrwhitt beskar og klippet ned for hans utgave i 1775. Samlinger og trykkingen av Chaucers verker var fra dens begynnelse en politisk virksomhet, ettersom hensikten var å etablere en engelsk nasjonal identitet og historie som hadde grunnlagt og autorisert Tudormonarkiet og Den anglikanske kirke. De skrifter som ble tillagt Chaucer var nettopp de som fikk ham til å virke som en representant for det protestantiske England. I 1598-utgaven av Chaucers verker gjorde redaktøren Thomas Speght (død 1621) god bruk av Usks redegjørelse av hans politiske intriger og fengsling i "Kjærlighetstestamentet", for å sette sammen en stort sett fiktiv «Livet til Vår Lærde Engelske Poet, Geoffrey Chaucer». Speghts «biografi» presenterte for leserne en tidligere radikalist i vanskelig tider, ganske lik deres egen, en før-protestant som til slutt gikk rundt kongens syn på religion. Speght er også kilden til den berømte historien om at Chaucer ble dømt for å ha banket opp en fransiskanermunk i Fleet Street, foruten å ha konstruert et fiktivt våpenskjold og stamtre. Ironisk — og kanskje bevisst — en introduksjon i form av et unnskyldende brev i Speghts utgave fra Francis Beaumont forsvarer de upassende, «lave» og uanstendig delene hos Chaucer fra en elitisk, klassistisk posisjon. Francis Thynne noterte noen av disse motsigelsene og insisterte at Chaucer absolutt ikke var en fra den borgerlige klasse, og han nektet for munke-banke-historien. Likevel framhever Thynne selv at Chaucer støttet populære religiøse reformer og assosierte Chaucers syn med sin far William Thynnes forsøk på å inkludere "Plogmannens fortelling" og "Pilegrimens fortelling" i 1532- og 1542-utgavene. Myten om den protestantiske Chaucer fortsatte å ha en vedvarende påvirkning på store deler av hans lesere. Selv om moderne litteraturforskere svært sjelden hevder at Chaucer støttet en religiøs bevegelse som ikke eksisterte før mer enn ett århundre etter hans død, har vekten av denne antagelsen i så mange år gjort at mange tar det for gitt at Chaucer i det minste mislikte og var motstander av katolisismen. Denne antagelsen danner store deler av mange kritiske tilnærminger til Chaucer, ikke minst de nymarxistiske forskerne. Ved siden av utgivelsen av Chaucers verker var den mest imponerende litterære prestasjonen fra denne perioden John Foxes "Handlinger og monumenter" ("Acts and Monuments"). På samme måte som med Chaucers verker var den meget betydningsfull for den engelske protestantiske identitet, og den inkluderte Chaucer i sitt prosjekt. Foxes fremstilling av Chaucer var både avledet fra og bidro til de trykte utgavene av Chaucers verker, spesielt de fiktive biografiene. Det polemiske stykket "Jack Upland" ble første trykt i Foxes "Handlinger og monumenter", og deretter i Speghts Chaucerbiografi. Speghts biografi er et ekko av Foxes egen fremstilling som selv var avhengig av de senere utgaver som føyde "Kjærlighetstestamentet" og "Plogmannens fortelling" til utgivelsene. Som Speght nedtoner Foxe Chaucers uanstendige og amorøse skrivning og insisterer at alt dette vitner om hans fromhet. Materiale som er vanskelig og problematisk er bedømt metaforisk, mens den mer likefremme satiren (som Foxe foretrekker) mener han skal oppfattes bokstavelig. Liste over Chaucers verker. De følgende betydelige verker er i delvis kronologisk orden, ettersom forskerne fortsatt diskuterer dateringen av de fleste av Chaucers verker, og ved at samlingene av historier har blitt bygget og satt sammen over en lang tid. Referanser i populær kultur. I den amerikanske filmen "En ridders fortelling" ("A Knight's Tale") spiller Paul Bettany en figur som kalles for «Geoffrey Chaucer», fremstilt som en spilleavhengig forfatter som blir herold (budbringer) for tittelfigurens ridder i en middelaldersk ridderturnering. Rotla. Rotla er en 40 km lang elv i Nea-Nidelvvassdraget som renner gjennom Skarvan og Roltdalen nasjonalpark. Rotla har sitt utspring i Rotldalstjønna i Meråker og renner ut i Nea 15 km ovenfor Selbusjøen i Selbu. Margrethe Munthe. Margrethe Aabel Munthe (født 27. mai 1860 på Elverum, død 20. januar 1931) var en norsk forfatter og lærer, blant annet på Bolteløkka skole i Oslo. Biografi. Margrethe Munthe var det niende barnet i en stor søskenflokk. En av hennes brødre var maleren og tegneren Gerhard Munthe. Faren, distriktslege Christian Pavels Munthe, hadde i alt tretten barn. Margrethes mor Christine Margrethe var født Aabel, og Margrethe var kusine av Hauk Aabel. Doktor Munthe kjøpte en husmannsplass i Elverum som han døpte "Alfheim" og som ble barndomshjemmet til Margrethe og hennes søsken. I dag kalles stedet "Munthegaarden". Familien Munthes husjomfru var Laura Katrine Bjølstad, som senere skulle bli mor til maleren Edvard Munch. Jomfru Bjølstad traff sin tilkommende, doktor Munch, på Alfheim. Margrethe Munthe var ugift, og forsørget seg som lærerinne ved Bolteløkken skole i Oslo, som den gang het Kristiania. I 1920 gikk hun av med pensjon, og bodde deretter flere år i Italia. Hennes oversettelse av Pinocchio direkte fra italiensk må antagelig sees i sammenheng med dette utenlandsoppholdet. Boken utkom i hennes oversettelse for første gang på norsk i 1921. Forfatter og oversetter. Munthe utga eventyrkomedier for barn og flere samlinger barnesanger, blant annet "Kom, skal vi synge 1 – 3" (1905–1907), "Saa leker vi litt!" (1911) og "Sanger om dyrene" (1916). I dag huskes hun best som forfatter av moralistiske viser som "Da klokka klang" eller "Lua av" (med åpningsstrofene "Nei, nei, gutt – dette må bli slutt! Ikke storme inn i stuen uten å ta av deg luen."), men hun stod også bak andre klassiske barnesanger som for eksempel "Å jeg vet en seter", "Vi har en tulle", "Hurra for deg som fyller ditt år!" og "På låven sitter nissen". "Å jeg vet en seter" skrev hun på Anestølen i Sogndal. Mange av Munthes sanger ble trykket i Nordahl Rolfsens "Lesebok for Folkeskolen", som kom i et stort antall opplag fra førsteutgivelsen i 1892 og langt ut på 1950-tallet. Dette leseverket bidro nok sterkt til at flere generasjoner av norske skolebarn ble kjent med Munthes sanger. Det er i dag mindre kjent at Margrethe Munthe også stod bak den første oversettelsen til norsk av den italienske boken Pinocchio; hennes oversettelse kom i 1921 under tittelen "Pinockio og hans forunderlige eventyr". Istituto Europeo di Design. Istituto Europeo di Design er et internasjonalt nettverk av skoler som driver undervisning og forskning innen design "(IED Design)", motedesign "(IED Moda Lab)", visuell kommunikasjon "(IED Arti Visive)" og kommunikasjon "(IED Comunicazione)". Skolen ble grunnlagt i 1966, og har i dag sete i Milano, Roma og Torino i Italia, Madrid og Barcelona i Spania og São Paulo i Brasil. Skolen tilbyr 3-årige studieprogram, mastergrad, etterutdanning og spesialisering. Saxo Grammaticus. Saxo Grammaticus (født ca. 1150, død ca. 1220) var en dansk skriver og historiker fra middelalderen. Man vet så godt som ingenting om hans liv, men det finnes et par opplysninger i hans eget verk, "Gesta danorum" ("Danernes gjerninger" eller "Danskenes bedrifter"). Her nevner han selv at både hans far og hans farfar hadde tjent som krigere under kong Valdemar 1. den Store, og at han kunne ønske seg å tjene Valdemar 2. Sejr, men helst på en mer åndelig måte. Dessuten vet man fra biskop Absalons testamente at skriveren Saxo blir ettergitt et lån. Endelig nevnes det i den eldre del av Chronica Sialandie at han var "Saxo, cognomine Longus" (= «Saxo med tilnavnet den Lange»). Derimot er tilnavnet "grammaticus" en benevnelse som først dukker opp i Chronica Jutensis omkring år 1342. Han arbeidet for Absalon, selv om vi ikke kjenner hans nøyaktige beskjeftigelse. Man antar uansett at han må ha vært skriver. Hans elegante og klassiske latin kunne tyde på at han har fått sin utdannelse utenfor Danmark, kanskje i en av de franske klosterskolene. Saxos verk var i 16 håndskrevne bind, og det ble trykket allerede i 1514. Eldre forskning gikk ut fra at Saxo hovedsakelig bygger på sagnstoff i de første ni bindene. Det plasserte "Gesta danorum" som et supplement til Eddadiktningen. I de senere år har man begynt å helle mer til den oppfattelsen at Saxo videregir faktiske overleveringer minst fra det tredje bindet. Derimot må han anses for å være tendensiøs, og han er også tilbøyelig til å forklare uforståelige forhold med henvisning til at gudene griper inn. William Shakespeare skapte sin tragedie Hamlet ut fra en historie som bygget på beretningen om "Amletus" i Gesta Danorum. Anne Stine Ingstad. Anne Stine Ingstad (født 11. februar 1918 på Lillehammer, død 6. november 1997), døpenavn "Anne Kristine Moe", var en norsk arkeolog, mest kjent for sine utgravninger ved L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland i Canada. Her fant hun sammen med sin mann Helge Ingstad entydige beviser for norrøn bosetning fra ca. år 1000 e.Kr. Anne Stine Moe var født og oppvokst på Lillehammer. I 1941 giftet hun seg med Helge Ingstad. Hun tok sin utdannelse som arkeolog på 1950-tallet og avla magistergradseksamen i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo i 1960. Steinalderen var hennes første interesse og utgangspunktet for flere fagartikler. Hun var også engasjert i en kort periode som Norsk Skogbruksmuseums første direktør. I 1960 oppdaget Helge Ingstad en mulig boplass i Newfoundland. I 7 sesonger, mellom 1961 og 1968 ledet Anne Stine Ingstad et internasjonalt team med deltakere fra Sverige, Island, Canada, USA og Norge. Dette teamet kunne etter hvert bekrefte sagahistorien om at vikingene dro til Amerika 500 år før Christofer Columbus. Fagmiljøene lot seg etterhvert overbevise, og Time Magazine vurderte dette som en av de viktigste oppdagelser på 1900-tallet. På 1970-tallet tok Anne Stine Ingstad opp et nytt forskningsfelt, bearbeidelsen av tekstilfunnene fra Kaupang og Oseberg-graven. For sin innsats ble Anne Stine Ingstad i 1969 "Honorary Dr." ved Memorial University, St. Johns, Newfoundland. I 1992 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen. Hun var også kommandør av St. Olavs Orden og var medlem av Vitenskapsakademiet i Oslo. Ingstad var søster av kunsthistorikeren og pianisten Ole Henrik Moe. Ernesto Teodoro Moneta. Ernesto Teodoro Moneta (født 20. september 1833, død 10. februar 1918) var en italiensk forlegger og politiker. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1907 for sin innsats i den lombardiske fredsorganisasjonen «Unione Lombarda per la Pace e l'Arbitrariato», som han både grunnla og var president i. Kula Kangri. Kula Kangri er et fjell i Himalaya, 7554 moh. Fjellet ble første gang besteget i 1937 av Chapman og Dawa Lama. Fjellet er del av en grensekonflikt mellom Bhutan og Kina. Bhutanske myndigheter hevder at dette er Bhutans høyeste fjell. Både kinesiske og japanske myndigheter hevder at Kula Kangri ligger i Tibet, og altså er en del av Kina. De samme hevder også at det nærliggende Gangker Punsum er høyere. Monsun. Monsuner er årstidsavhengige oppsamlinger av vind og nedbør. Monsuner er vanligst i Indiahavet og Sørøst-Asia, men finnes også i den amerikanske sydvesten. Ordet "monsun" brukes også for å karakterisere "årstiden(e)" da dette været forekommer. Ordet antas å stamme fra det arabiske ordet "موسم" ("mausem"), som betyr årstid. Monsuner dannes av at landmasser skifter temperatur raskere enn hav. Om vinteren blir landet raskere nedkjølt enn utenforliggende havområder, noe som skaper kjølige fralandsvinder. Motsatt stiger temperaturen over land raskere om sommeren, de oppvarmede luftmassene stiger, og lavtrykkene skaper fuktige pålandsvinder. Monsuneffekt finnes over hele verden, med varierende styrke. I Skandinavia er det østlig fralandsvind oftere om vinteren enn om sommeren. Asiatisk sommermonsun. Sommermonsunen fra juni til september kommer med vind og regn fra sørvest inn over det indiske subkontinentet og mot Himalaya. I noen områder er det så mye som 10 000 mm nedbør i denne perioden Asiatisk vintermonsun'". Fra desember til mars blåser det kalde tørre vinder fra nordøst, ned fra Himalaya over India og ut i Indiahavet. I denne perioden er det vanligvis klarvær over India, mens det regner rikelig over kystområdene i Sørøst-Asia og i Australia. Hommelvik. Hommelvik er tettsted og administrasjonssenteret i Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved en vik på sørsiden av Stjørdalsfjorden omtrent 25 kilometer øst for Trondheim sentrum. Hommelvik kirke og Hommelvik stasjon ligger her. Navnet Hommelvik kommer fra elva "Homla" som munner ut i Hommelvik. Homla er et vassdrag på om lag fem kilometer, derav tre kilometer er lakseførende. Historie. Tidligere var mesteparten av virksomheten i tettstedet knyttet til det lokale trelastfirmaet som ble ble nedlagt rundt årtusenskiftet. Til minne om innbyggerne i Hommelvik som arbeidet for firmaet er det blitt reist en statue, «Plankberar'n», ved kommunehuset. På 1990-tallet fikk Hommelvik-sentrum en ansiktsløftning, med rundkjøringer, gammeldagse lyktestolper og noe brostein, dette har gjort sitt til å heve stedets estetiske uttrykk. I Hommelvik finnes brannstasjon og politikammer, samt at kommunens prestekontor holder hus her. Også lokalavisen for Malvik, Malvik-Bladet og lokalradiostasjonen, RadioVika, er lokalisert i Hommelvik. 19. november 1940 kl. 08.03 kolliderte to tog ved Nygården i Hommelvik. En av Norges største jernbaneulykker var et faktum. 22 døde og 45 ble såret. 90 meter jernbanespor ble revet opp. Kultur. "Hommelvikrevyen" er en lokalrevy med utspring i Hommelvik Arbeiderlag. Allerede i 1955 ble den første revyen satt opp. Helt til 1997 ble 19 revyer fremført i Folkets Hus i Hommelvik. Deretter ble det opphold på 10 år fram til revy nr. 20 ble satt opp 24. mars 2007, under tittelen «vi e tebake». I 2009 ble revyen «liddli løyer» satt opp. Gangker Punsum. Gangker Punsum ("Gangkhar Puensum, Gankar Punzum") er Bhutans høyeste fjell, og verdens høyeste fjell som ikke er besteget. Fjellet er 7 570 meter høyt, og har en primærfaktor på over 2 990 meter. Fjellets høyde ble første gang målt i 1922. Imidlertid er kartene over dette området ikke helt nøyaktige, så fjellet er merket av på ulike steder på ulike kart. Den første ekspedisjonen som forsøkte å bestige fjellet fant det rett og slett ikke. Etter at Bhutan åpnet for fjellklatring i 1983 mislyktes fire ekspedisjoner i å bestige toppen i 1985-86. Fra 1994 er det blitt forbudt å bestige fjell høyere enn 6 000 meter i Bhutan. Forbudet er begrunnet i fjellenes betydning i landets religion og folketro, og fra 2003 ble all fjellklatring forbudt. Gangker Punsum vil derfor trolig beholde sin status som "verdens høyeste ubestegede fjell" i mange år framover. Navnet betyr «De tre brødrenes hvite topp». Alfonso García Robles. Alfonso García Robles (født 20. mars 1911, død 2. september 1991) var en meksikansk diplomat og politiker. Han jobbet i utenrikstjenesten under den andre verdenskrig, og begynte å jobbe i FN i 1946. I 1982 ble Robles tildelt Nobels fredspris sammen med Alva Myrdal for sitt arbeide med å sette opp den såkalte Tlatelolco-traktaten i 1969, som erklærte Latin-Amerika og Karibia som atomvåpenfri sone. Eksterne lenker. García Robles, Alfonso García Robles, Alfonso García Robles, Alfonso García Robles, Alfonso García Robles, Alfonso García Robles, Alfonso Fredrik Jacobson. Fredrik Jacobson (født 26. september 1974 i Mölndal i Sverige) er en svensk profesjonell golfspiller. Han ble profesjonell i 1994, og kvalifiserte seg samme år for Europatouren. Han spilte sin første sesong på PGA-touren i 2003, og han har hovedsakelig spilt her siden da. Det skulle gå 161 turneringer før han vant sin første turnering som profesjonell; det gjorde han i Hong Kong Open på Europatouren i 2003-sesongen. Til gjengjeld vant han to andre turneringer samme år, og endte som nummer fire på Order of Merit. I 2011 vant han sin første turnering på PGA-touren, Travelers Championship. Miguel de Cervantes. Miguel de Cervantes Saavedra (født 29. september 1547 i Alcalá de Henares, død 23. april 1616) var en spansk forfatter, fremfor alt kjent for romanen "Don Quijote (Don Quijote de La Mancha)." Han var soldat for Italia i religionskrigen mot Tyrkia. Cervantes ble beskutt og i tillegg tatt til fange av pirater. Han ble også satt til slavearbeid i Algerie. Etter flere fluktforsøk ble han kjøpt fri og reiste hjem til Spania. Der var han tjenestemann og fikk dårlig betalt. Han skrev ved siden av arbeidet, men de første bøkene hans ble ikke særlig populære. "Don Quijote" er flere ganger kåret til tidenes beste bok og regnes som den første moderne romanen. Den kom i to deler; den første i 1605 og neste i 1615. Romanene handler om den fattige lavadelsmannen Alonso Quijano som leser ridderromaner. Han blander fantasi og virkelighet, tror han at han er riddereren "Don Quijote av La Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse". Sammen med sin venn, bonden Sancho Panza reiser han ut på eventyr. Alonso Quijano på hest og Sancho Panza på et esel. Fjellværsøya. Fjellværsøya (eller Fjellværøy eller Fjellværøya) er en øy i Hitra kommune i Sør-Trøndelag, nordøst for Hitra. Sundet mellom øyene heter Fillfjorden. 10. juli 1992 ble fergesambandet Fillan–Brøttingsvåg (1967–1992) erstattet av Fjellværøyforbindelsen som via flere fyllinger mellom holmer og skjær og den iøynefallende Krabbsundet bru (316 meter lang, lengste spenn 150 meter) knytter øyene sammen. Vegprosjektet er en del av Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya. Nord for øya ligger Ulvøya forbundet med Knarrlagsund bru. På øya ligger en over 3000 år gammel grav fra bronsealderen. Det høyeste fjellet er Haggelbøra, 153 moh. Den siste bjørnen som ble felt i regionen var på Fjellværsøya. Bjørnen slo seg inn i ett hus ved Knarrlagsund en stormfull natt i 1859. Da en forskrekket far i huset møtte bjørnen i gangen, var det med nød og neppe han fikk karret seg inn på stua. Han trodde i ettertid at lyset fra lykta han bar i hånden hadde blendet bjørnen ett øyeblikk. I neste øyeblikk slo bjørnen løs på stuedøra og trengte hodet inn gjennom ei revne. Da hadde mannen ladet den dobbeltløpede børsa og drepte bjørnen med to skudd mot hodet. Klær. Klær er i videste forstand definert som det man bruker for å dekke kroppen. Den praktiske funksjonen til klær er å beskytte mot ytre belastninger, for eksempel kulde og uvær, insekter, kjemikalier og våpen. Valg av klær sender også sterke sosiale signaler om status, yrke eller gruppetilhørighet. Historikk. Antropologer og arkeologer mener at den første formen for klær besto av lær, skinn, løv eller blader som ble brukt for å dekke til kroppen som beskyttelse mot vær og vind. Dette er materialer som brytes ned fort, og kunnskapen om de tidlige former for klær har derfor bare framkommet ved inferens, men arkeologer har funnet synåler av ben og elfenben nær Kostenki i Russland, datert til rundt år 30 000 f.Kr. På grunnlag av studier av naturfolk som lever på en måte som en gjorde i de tidligste tider, kan en anta at de de første plaggene ikke var for å skjule og dekke seg til, men ble brukt like mye som pynt for å framheve for eksempel kjønn. Merkeklær. Begrepet «merkeklær» brukes om klær som er laget av kjente klesprodusenter eller som bærer populære merkevarenavn. Merkeklær er vanligvis dyrere enn andre klær. Den høye prisen kan skyldes høyere kvalitet i design, materialer og utførelse eller høyere produksjonskostnader, for eksempel dersom klærne blir laget i høykostland, det vil si der utgifter til lønninger, avgifter m.v. er store. Høye priser på merkeklær skyldes likevel oftest høy etterspørsel i markedet fordi klærne har høy status i noen miljøer. Moteindustrien og populærkulturen øver spesielt stort kommersielt press på kjøpesterke ungdomsgrupper. Klesprodusenter, varehandel og andre profesjonelle aktører spekulerer i det indre motepresset som er vanlig blant unge, usikre mennesker som vil tilhøre en sosial gruppe og har stort behov for markere en identitet med utvendige midler. Merkeklær kan være et viktig signal om gruppetilhørighet og klesbransjen utnytter dette til å fokusere sterkt på merkenavn og å ta høyere pris for populære produkter. På grunn av stort salg og stor fortjeneste på visse produkter og merker har piratkopiering av merkeklær blitt vanlig, særlig i Asia, der ulovlig kopiering av andres design utgjør en betydelig svart økonomi utenfor offentlig kontroll. Dverggurami. Dverggurami er art i gruppen labyrintfisker. Det er en liten ferskvannsfisk som finnes i Pakistan, India og Bangladesh, hvor den lever i småelver og vann med mye vegetasjon. Dvergguramien er en vakker fisk med en nesten glødende blå farge og loddrette røde eller mørke orange striper. Som navnet tilsier, er dette en liten gurami: I voksen alder blir den i gjennomsnitt fire-fem centimeter lang, skjønt noen individer kan vokse seg så store som 6-7 cm. De fleste dvergguramier lever rundt fire år, men de kan leve lenger hvis de blir tatt godt vare på. Dvergguramien kommer opprinnelig fra India, hvor det er vanlig å tørke og spise den. Den har blitt spredt over hele verden og er svært populær i akvarier. Krav i akvarium. Dvergguramier er fredelige fisk som passer godt i de fleste selskapsakvarier. De trenger et kar på 50 liter eller mer. De holder seg vanligvis i midt- og toppregionen i vannet. Dette er ikke overraskende, siden de i likhet med alle andre guramier, puster luft. Derfor er det viktig at de har tilgang til frisk luft i vannflaten. Akvariet bør være tett beplantet og ha i hvert fall en del av overflaten dekket med flyteplanter. Et mørkere bunnsubstrat vil fremheve guramiens farger. Jevnlige vannbytter er en nødvendighet da disse fiskene kan være mottakelige for sykdommer. De bør ikke holdes med store, aggressive fisk, men passer sammen med andre små, fredelige fisk eller andre guramier. De blir lett skremt av høye lyder, så karet bør stå på en stille plass. Dvergguramier tolererer temmelig høye temperaturer, som av og til brukes for å kurere akvariet for fiskesykdommer som hvitprikk. De kan holdes i en temperatur på 24-30 C, en pH mellom 6,0 og 8,0 og en hardhet på 0-20 dGH. Diett. Dvergguramier er altetende, og eter både algebasert fôr og kjøtt. Algebasert flakfôr sammen med frysetørkede mygglarver og artemia vil kunne gi dem de næringsstoffene de trenger. Variert kosthold er også viktig for dvergguramien. Avl. Dvergguramier er skumredebyggere og bruker plantedeler for å binde sammen redet. I tillegg til fargeforskjellen kan kjønnet sees på ryggfinnen. Hannens ryggfinne er spiss, mens hunnens er avrundet. Vannivået bør reduseres til 20 cm før lek, og temperaturen bør holdes rundt 28 °C. Etter leken bør hunnen flyttes til et annet kar. Hannen vil passe eggene og yngelen, og når de er 2-3 dager gamle bør hannen også flyttes. Når eggene klekkes bør de først få infusorier, senere mikroorm, artemia og finknust flakfôr. Frysetørrede tabletter kan også brukes til eldre yngel. Fargevarianter. I naturen har dvergguramier diagonale striper i rødt og blått. Oppdrettere har skapt forskjellige fargevarianter med varierende grad av rødt og blått. Neonrøde varianter har et område med solid rød farge. Neonblå dverggurami, på den andre siden, har en skarp blåfarge over nesten hele seg. Takin. Takin ("Budorcas taxicolor") er en geite-antilope som lever i skogene i de østlige delene av Himalaya, deriblant India, Burma, Bhutan, Tibet og Kina. Arten er også kjent som gnugeit og er Bhutans nasjonaldyr. Beskrivelse. Takinene har vanligvis 110–120 cm skulderhøyde, og veier opp til 300 kg. De har stor mule og øyne, og påfallende små ører. De har en tykk gyllen ull som blir sort under buken. Begge kjønn har små horn som løper parallelt med hodet og skrur opp på slutten. Hornet er om lag 30 cm langt. Det er fire underarter: Mishmi-takin ("B. t. taxicolor"), gylden takin ("B. t. bedfordi"), tibetansk eller sichuansk takin ("B. t. tibetana") og bhutansk takin ("B. t. whitei"). Habitat og ernæring. Takinene er flokkdyr som lever i bratt terreng, i subtropiske og subalpine skoger fra 1 000 til 4 000 moh.. De spiser gress, skudd og blad og er dagaktive, men hviler gjerne midt dagen. Takin er flokkdyr, og lever i små flokker om vinteren og i flokker på flere hundre individer om sommeren. Flokkene ledes av en eldre bukk. Annet. Noen har antydet at takin kan være opphavet til legenden om Jasons "Gyldne skinn" i gresk mytologi. Typetall. Typetallet, også kalt "modus" eller "modalverdi", er et sentralitetsmål som beskriver den tallverdien som har det største antall observasjoner, altså den det er flest av. Typetall brukes gjerne hvis det er flere av samme observasjoner som går igjen. I tallrekken 1, 1, 2, 2, 2, 3, 3, 3, 3, 4, 4, 5, 6, 7, 7, 7, 8, 9 er 3 typetallet fordi det er tallet som forekommer flest ganger. Tya (Tydal). Tya er en 15 km lang elv som renner fra Stuggusjøen i Stugudal til Ås i Tydal hvor den renner ut i Nea. Tya er en del av Nea-Nidelvvassdraget. International Baccalaureate. International Baccalaureate (IB'") er en gruppe av tre undervisningsprogrammer og deres tilhørende eksamener, og er etablert av International Baccalaureate Organization (IBO). Disse undervisningsprogrammene er bygget på undervisningssystemer fra rundt omkring i verdenen, uten å være basert på noen av dem spesifikt. Siden grunnleggelsen i 1968 har IBOs høyere standarder gjort IB-programmet anerkjent verden over. Det er en rekke videregående skoler i Norge som har begynt å bruke IB-"diploma"-programmet, og i tillegg er det flere skoler som tilbyr MYP (Middle School Programme) og PYP (Primary School Programme). Robbie Russell. Robert Isaac Oleen Russell (født 16. juli 1979) er en amerikansk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Real Salt Lake. Russell har tidligere spilt for Sogndal Fotball, Rosenborg Ballklub og danske Viborg FF. Chumbidalen. Chumbidalen er en dal i Tibet, på grensen mellom Tibet, India (Sikkim), Bhutan og Himalaya. To store pass mellom India og Kina åpner seg her; "Nathulapasset" og "Jeleplapasset". Dalen ligger ca 3000 moh. Chumbidalen var frontlinjen under Storbritannias militærekspedisjon til Tibet i 1904. International Baccalaureate Organization. International Baccalaureate Organization (IBO) er en internasjonal ideell organisasjon grunnlagt i Genève, Sveits, i 1968. Organisasjonens opprinnelige mål var å lage en internasjonal utdannelse som kunne godkjennes av universiteter verden over. Denne idéen ble til IB Diploma Programmet. IB Middle Years Programmet og IB Primary Years Programmet ble innført i 1994 og 1997 og betyr at man kan ta en IB-utdannelse fra 3-årsalderen til og med videregående skole. Per i dag har Norge fire godkjente IB Primary levels, lokalisert ved Kongsberg International School, Skagerak International School, International School Telemark i Porsgrunn og Trondheim International School. Olomouc. Olomouc (tysk: "Olmütz") er en by i Olomouc regionen i Mähren i den østlige delen av Tsjekkia, og har en befolkning på ca. 100 000. Byen var hovedstad i Mähren til 1641, da den ble erobret av svenskene under Tredveårskrigen og hovedstaden ble flyttet til Brno. Den er en av Tsjekkias vakre byer og har landets nest største historiske sentrum etter Praha. Dzongkhag. Dzongkhag er den administrative enheten på fylkesnivå i Bhutan. Bhutan består av 20 dzongkhager, som igjen er videre inndelt i i alt 201 underdistrikter (gewog). Et dzongkhag administreres av en dzongda («fylkesmann»), som er en statlig embetsmann. I noen av fylkene finnes også en penlop, som har en halvt aristokratisk, lokal maktbase. Ngawang Namgyal. Shabdrung Ngawang Namgyal (1594–1651) er Bhutans grunnlegger. Han forente Bhutan til ett rike på 1630-tallet, og skapte en distinkt bhutansk kulturell identitet, som var ulik den tibetanske, som den stammet fra. Resident Evil. "Resident Evil", opprinnelig "Biohazard" i Japan, er en serie med skrekkspill utviklet av Capcom og skapt av Shinji Mikami. Spillene i serien har solgt over 25 millioner eksemplarer, og var med på å popularisere skrekkspillene. Spillene er sterkt influert av George A. Romeros "Dead"-filmer, likeså "Alone in the Dark"-spillene som var tilgjengelig for PC. Fire filmer har også blitt laget med basis i serien. Handling. I 1998, i det første "Resident Evil"-spillet skjer det en rekke kannibalistiske mord i Arklay Mountains, som ligger nord for den fiktive byen Raccoon City (USA). "Politiets Special Tactics and Rescue Service" (S.T.A.R.S.) blir satt inn i etterforskningen. Etter at Bravo Team ikke vender tilbake fra oppdraget sitt, blir Alpha Team sendt etter. De finner veien til et tilsynelatende ubebodd herskapshus, der de etterhvert blir angrepet av zombier og andre skapninger, og finner sine døde kollegaer. Huset står på toppen av et underjordisk laboratorium eid av Umbrella Corporation, og skapningene i huset er et resultat av et kunstig virus kalt T-virus. "Resident Evil 2" finner sted to måneder senere i Raccoon City. S.T.A.R.S. får ikke dømt Umbrella Company, og Umbrella fortsetter sine eksperimenter i all hemmelighet. Men under en ulykke blir T-Virus tømt ut i byens kloakksystem. Dette fører til at store deler av befolkningen blir til zombier, og spillet følger en gruppe overlevende som prøver å komme seg ut av byen. ' har mye av den samme handlingen, og her blir til slutt byen jevnet med jorda av en atombombe. ' følger noen av de overlevende fra det forrige spillet som prøver å sabotere Umbrella Corporations eksperimenter. Samtidig avslører de en annen organisasjon som utvikler biovåpen. Seks år senere, i "Resident Evil 4", blir Umbrella Corporation endelig oppløst. Leon fra det andre "Resident Evil"-spillet etterforsker en religiøs kult kjent som Los Illuminados for kidnappingen av presidentens datter. Gruppen bruker en forhistorisk parasitt, Las Plagas, for å gjøre om folk til hjernevaskede psykopater, såkalte Ganados. Handlingen foregår i et fattig preget Spania. Organisasjonen som ble oppdaget på slutten av forrige spill, kommer inn og prøver å skaffe seg et eksemplar av parasitten, med ønske om å gjenoppbygge Umbrella. Resident Evil 5 foregår ca 10 år etter det første spillet og at Chris fra det samme spillet dukker opp som hovedperson. Chris er denne gangen blitt sendt for å etterforske et ørkenområde i Afrika. Spillene. Resident Evil er basert på spillet "Sweet Home", som igjen er basert på den japanske skrekkfilmen "Suiito houmu". Skaperen Shiniji Mikami har innrømmet å ha lånt flere elementer fra "Sweet Home", som bare ble utgitt i Japan i 1989, som herskapshus-settingen, oppgavene og dør-lasteskjemene. Det var Capcoms avdeling i USA som forandret tittelen fra "Biohazard" til "Resident Evil", siden de regnet det navnet som mer salgbart. De fleste spillene er tredepersons skytespill, der hovedpersonen beveger seg gjennom en serie forhåndsbestemte miljøer. "Resident Evil" var med på å gjøre denne spillmåten populær, selv om den først ble utviklet gjennom "Alone in the Dark"-spillene for PC. Du har også mulighet i noen oppdrag å velge hvilken person du vil være, som avgjør hvordan spillet går videre. Spillene er ofte blitt kritisert for å være ekstremt voldelige. Men tilhengerne har påpekt at all skytingen foregår i sin helhet mot zombier, og bare en gang i serien tar man livet av et menneske. Mottakelse av spillene. Ved å bruke skrekkelementer, action og løsing av puslespill, har de fleste spillene i "Resident Evil" sin hovedserie fått positive tilbakemeldinger. Mange av spillene har fått flere priser, det spillet som kanskje har fått flest er Resident Evil 4, som blant annet vant to priser i den fjerde Gullstikka-utdelingen både for «beste Actionspill» og for «beste konsollspill». En gjengående kritikk av serien noe som både kritikere og spillere har klaget på er dets merkelige plasseringer av puslespill. Spillet i serien som kanskje har fått mest pes for dette er "Code: Veronica", en kritiker skrev dette om Code Veronica" "«fortsatt en puslespill drevet (istedet for plot drevet) affære.»" Capcom er dog blitt prist for i ihvertfall å prøve å integrere puslespillene bedre i plottet, IGN skrev at "Resident Evil 4" sine pusslespil er "«ikke så fordunklete at de ikke kan bli regnet ut, egentlig er mange av dem nokså intelligente.»" Filmer. Det er foreløpig laget fem Resident Evil-filmer. Filmene skulle opprinnelig blitt skrevet og regissert av skrekkmesteren George A. Romero, men han ble tatt av oppdraget til fordel for filmskaper Paul W. S. Anderson. Capcom mente at historien til Romero var for ulik spillhistorien for fansen, og for fremmedgjort for nykommere. Andersons versjon fikk labre kritikker, men ble suksessfull nok til å gi to oppfølgere. Blodfansen derimot, har vært svært kritiske til at historien ble såpass endret fra konsoll til lerret. Man har dermed begynt å regne filmene og spillene som to helt separate ting. Bøker. Popularitene til spillene førte til en rekke romaner skrevet av S.D. Perry. Bøkene var både basert på spillene, men hun skrev også noen originalhistorier innenfor det samme historieuniverset. Det er også kommet bøker basert på filmene, skrevet av Keith R.A. DeCandidio. I Japan har det i tillegg til de overnevnte bøkene kommet ut andre originalhistorier. Eksterne lenker. Resident Evil (Film- og spill serie) Gewog. Gewog er den administrative enheten i Bhutan som tilsvarer våre «kommuner». Det er 201 gewoger i Bhutan. En gewog er en gruppe landsbyer, og ligger dermed mellom dzongkhag ("fylke") og landsby som administrativ enhet. Bhutans konge, Jigme Singye Wangchuck har siden begynnelsen av 1980-tallet arbeidet for å desentralisere makt i Bhutan. Et tiltak har vært å heve gewogenes status til en formell administrativ enhet. Dette skjedde fra 1991. Hver gewog styres av en folkevalgt "gup". Jørgen Foss. Jørgen Foss (født 18. juli 1989 i Oslo) er en norsk politiker og skuespiller, kjent fra blant annet spillefilmen "Pitbullterje" og NRK-serien «Skolen». Han var elev ved Hartvig Nissens skole i årene 2005 – 2008 der han gikk på dramalinja. Foss har vært leder av Landsforeningen for overvektige siden 2010 og har bidratt i en rekke dokumentarer og debatter om overvekt og fedme. Han representerer Arbeiderpartiet og leder kultur- og nærmiljøkomiteen i bydel Sagene. I 2010 var han med å starte Arbeiderkulturfestivalen i Oslo. Foss har vært en aktiv kulturforkjemper med sin bakgrunn fra korpsbevegelsen. Foss sitter i forbundstyret i Norges Musikkorpsforbund. Jørgen Foss er sønn av Ole Johnny Foss, som er miljøarbeider i Kirkens Bymisjon og tidligere kokk. Ole Johnny Foss ble i 2012 omtalt i media under Breivik-saken i forbindelse med at han ble trukket ut som vara-legdommer i rettssaken mot Breivik. Foss ble senere funnet inhabil på grunn av sønnens AUF-medlemskap. MF «Austrheim» (1971). MF «Austrheim» er en bilferge som ble overlevert rederiet Det Stavangerske Dampskibsselskab i 1971 som MF «Finnøy». Fra 1995 til 2003 hadde fergen navnet MF «Kvitsøy». Fergen har gått i rutefart for HSD Sjø siden 2003, for Tide Sjø siden 2006, og for Norled fra 2012. Skipet. Fergen var byggnummer 32 ved Løland verft i Leirvik, Sogn. Ved overlevering var tonnasjen 451 bruttoregistertonn og 228 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en sekssylindret totakts dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Anton Hansen. Anton Christian Vilhelm Hansen (født 26. juni 1891 i Vedskølle ved Køge, død 14. september 1960 i København) var en dansk karikaturtegner, antimilitaristisk, sosialistisk kunstner og avholdsmann. Karriere. Anton Hansen ble utdannet som maler i København i 1909, og deretter ansatt som teatermaler. Han tegnet politiske og sosiale satiriske tegninger til Arbeiderbladet i Kristiania fra 1908 og til Ekstrabladet i København og fra 1909 til 1918. Han oppholdt seg i Norge fra 1919 til 1924. I det interskandinaviske vittighetsbladet Exlex var han den eneste faste tegneren ved siden av Ragnvald Blix som også redigerte bladet. Anton Hansen tegnet også for det tyske Simplicissimus fra 1912 til 1932, og seinere arbeidet han blant annet for de danske avisene Socialdemokraten, Information (1945–1947) og til sist Ekstrabladet. Anton Hansen var en skrivefør kunstner, tidvis ansatt i Det norske arbeiderparti, medlem av foreningen Mot Dag i Kristiania fra 1922 og medredaktør for deres tidsskrift "Mot Dag" fra 1923 til 1924. Han var dessuten redaktør av det sosialistiske Clarté fra 1926 til 1927. Anton Hansen var ellers malermester i København fra 1934 og illustrerte flere bøker og utgav egne samlinger. Anton Hansen mottok Grand Prix i Bruxelles i 1935. Anton Hansen er blitt omtalt som «mellomkrigstidens sorte satiriker» og en av sin samtids store «arbeidertegnere». Selv om uttrykket var satirisk, viste han imidlertid alltid omtanke for de svakeste og var svært opptatt av arbeidsfolks og fattigfolks livsgrunnlag og levekår også i utøvelsen av sin kunst. Eksterne lenker. Hansen, Anton Hansen, Anton Hansen, Anton Hansen, Anton Hansen, Anton Dannet dagligtale. «Dannet dagligtale» er en betegnelse som blir brukt på det dansk-norske koinéspråket som oppsto blant den norske overklassen i byene under den dansk-norske realunionen. «Dannet dagligtale» kan beskrives som dansk med norsk uttale, noe særnorsk vokabular, fornorsket syntaks og forenklet morfologi. Dagligtalen fikk stadig større bruksområder utover 1800-tallet på bekostning av "høytidsspråket", den skriftrette norske uttalen av dansk skrift, også kalt "klokkerdansk". Samtidig tok dagligtalen opp i seg mer av høytidsspråket, slik at det var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. «Dannet dagligtale» og "dansk-norsk" er først og fremst historiske begreper brukt om språkformen på 1800-tallet, i dag går det «høyere talemålet» i byene under forskjellige navn i forskjellige landsdeler, for eksempel «penbergensk» og «fintrønder». Den østlandske formen, som gjerne kalles "standard østnorsk", er å regne som "de facto" normaltalemål for skriftspråket bokmål. Riksmålsbevegelsen bruker betegnelsen riksmål om både det moderne skriftspråket som er basert på den dansk-norske skrifttradisjonen, og talespråket som er knyttet til det. Koiniseringen begynte med at dialekttalende nordmenn gradvis tilpasset talemålet etter dansk på 1600-tallet. På 1700-tallet fikk koinéspråket en fastere form, og før oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 hadde trolig en del nordmenn fått den «dannede dagligtale» som morsmål. Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette hadde økt til 5 % i 1900. Dagligtalen var ikke et spikret språksystem, men fra midten av 1800-tallet gir særlig Knud Knudsens arbeider et godt vitnemål om det «høyere talemålet». De gradvise reformene av det danske skriftspråket i Norge, gjennomført ved rettskrivningsendringer i 1907 og 1917, til det som nå kalles bokmål eller riksmål, var basert på den «dannede dagligtale» slik Knud Knudsen hadde foreslått. Han mente at den «dannede dagligtale» var det beste forbildet for et norsk skriftspråk fordi den «dannede klasse» ikke hørte hjemme i noen spesiell landsdel, var tallrik og i besittelse av «dannelse» og kulturell makt. Prosodi. Prosodien, det vil si språkmelodien, fulgte stort sett dialektene. Et unntak er fremmedord som "latin", "militær", "sivil" og "prosti", som da som nå hadde trykket på siste staving også på Østlandet. Dette i motsetning til østlandsdialektene som har trykket på første staving. Fonologi. I fonologien eller lydsystemet er det større forskjeller. «Den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale» slo Knudsen fast i 1856, og i tillegg til skillet mellom monoftonger og diftonger, har den regelmessige bruken av "tykk l" mest markant skilt allmuespråket fra den «dannede dagligtalen» i Kristiania. Om diftongene "ei" og "au" (for "e" og "ø" i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med "g" i ord som "Have", "lave", "save", "Skov" og "Plov": «Denne "g" findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett "v". Ett spørsmål Knudsen var mye opptatt av, var uttalen av velarer ("g" og "k") foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som "skj–". Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hård» eller «blød» uttale av "g" og "k". Her påstår han at «de Norske udtaler ikke "ge–" [...], men i Stedet derfor altid "je–" [...]». Han hevder videre at uttalen "Skin", "Sky", "Ske", "Kilde", "Kys", "gift", "forgyldt", "begynde" hører til høytidsspråket, mens den «dannede dagligtalen» har "Sjin", "Sjy", "Sje", "Kjilde" ("Kjille"), "Kjys", "jift", "forjyldt", "bejynne". Her er nok Knudsen mer normativ enn deskriptiv, og den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket. I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger "gylden" istf. "jylden", osv.» (Bergensposten). Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran "i" og "y" «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden ("g" og "k") ren», som i "kige", "kind", "kylling", "kyndig", "give", "gydelig", "gynge". Men der "j" var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i "kjær", "kjende", "gjøre", og ikke «hård» som i dansk tale. Vingling var det også i uttalen av konsonantene "b"/"p", "d"/"t" og "g"/"k". Knudsen skrev at "bløt" (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og "hard" (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er "tabe" og "løbe" mot "tape", "løpe"; "liden" og "Rod" mot "liten" og "Rot", og "Lagen" og "bruge" mot "Laken" og "bruke". Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de "etymologiske" og de "falske". Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige "sende", "holde" for "senne", "holle", uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av "vidste", "sidste", "Bædste", "lædske", selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde "mig", "dig", "sig", mens dagligtalen hadde "mej", "dej", "sej". Derimot var uttaleformer som "Lidelse", "Berider", "Tilblivelse" vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser "lie", "rie", "bli" for skriftformene "lide", "ride", "blive". Morfologi. De største forskjellene mellom folkemålet og det «høyere talemålet» lå i morfologien eller bøyingsverket. Jonas Anton Hielm mente på 1800-tallet at tre kjønn var karakteristisk for «norsk Kjøbstedtale», mens P. A. Munch slo fast at «det platte, aldeles pøbelagtige "a"» ble brukt «konseqvent hos den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne» I 1887 skrev Knudsen han at «vår landsgyldige, 'dannede' uttale [...] ikke vedkjænner sig enten tvilyderne, "aerne, eller et særskilt hunkjøn». Flertalsformer av verb holdt seg i høytidsspråket, men var ikke i bruk i dagligtalen på 1800-tallet. "-a" i preteritum av svake verb har vært sjelden, om formen i det heile fantes, men dagligtalen hadde norsk uttale av danske bøyingsformer, som "kastet" og "fisket" for dansk "kastede", "fiskede". Syntaks. Syntaktisk har den «dannede dagligtalen» i det store og hele rettet seg etter dialektene og ikke etter høytidsspråket eller skriftspråket på de punktene det var forskjell. Det het for eksempel "den beste måten" og "midt på lyse dagen" med overbestemt substantiv, "båten min" med etterstilt determinativ, og "de tok stolene sine" (dansk: deres). Rokk (fabeldyr). Fransk tegning fra 1865 viser Rokks kjempegg fra fortellinga om Sinbads femte reise En rokk, rukk, ruchch eller rukh (fra persisk رخ "rokh"), også kalt Fugl Rokk, er en kjempestor fabelfugl som er kjent fra arabiske eventyr. Bakgrunn. Kjempefuglen Rokk er særlig kjent fra fortellingene om Sinbad Sjøfareren i eventyrsamlinga Tusen og en natt. Fuglen var enorm. Den målte tusen favner mellom vingespissene og kunne leve i to tusen år. Den beskrives ellers som hvit og sterk nok til å løfte og spise elefanter. Opprinnelsen til fabelvesenet er ukjent, men det er mulig at sagnet opprinnelig omtalte en virkelig fugl som finnes omtalt av forfattere fra Midtøsten på 700-tallet. Så seint som på 1500-tallet skal en slik fugl ha blitt sett av en engelskmann på reise i Det indiske hav. Et annet opphav til fortellingene om kjempefuglen kan være den enorme Aephornys, elefantfuglen fra Madagaskar. Den er nå utryddet, men var over tre meter høy og kunne ikke fly. En tredje teori om bakgrunnen for sagnet om rokk-fuglen foreslår at fremmede folk som har sett struts og kan ha trodd det var kyllinger av en mye større fugl fordi strusen har et så spesielt utseende og ikke kan fly. Legenden om Rokk, popularisert i den vestlige verden gjennom oversettelser av Tusen og en natt, var vidt spredt i Østen. I senere tider søkte man fuglens hjem i Madagaskar-regionen, hvor store grener fra rafiapalmen som ligner på fjær, har fått navnet "Rokks fjær". Xinhairevolusjonen. Xinhairevolusjonen eller Hsinhairevolusjonen (kinesisk: 辛亥革命; pinyin: "Xīnhài Gémìng"), oppkalt etter det kinesiske året Xinhai (1911), styrtet Qing-dynastiet i Kina. Opprøret tidfestes til perioden 10. oktober 1911–12. februar 1912, og innvarslet opprettelsen av Republikken Kina. Revolusjonen begynte med det væpnede Wuchangopprøret. Det republikanske opprøret spredte seg først gjennom de sørkinesiske provinser, og kulminerte med at Xuantong-keiseren (bedre kjent som "Puyi") abdiserte etter langtrukne forhandlinger mellom rivaliserende keiserlige og republikanske regimer basert i henholdsvis Beijing og Nanjing. Revolusjonen gikk over i en strid om Kinas fremtidige konstitusjon. Det fulgte to kortvarige restaurasjoner av monarkiet før det republikanske styre ble endelig fiksert. Forløp. Revolusjonen begynte med Wuchangopprøret den 10.oktober 1911. Den lyktes overraskende raskt, og utløste oppstander i en rekke naboprovinser, også disse med stor fremgang. I Tokyo, der det befant seg mange kinesiske studenter, og i konsesjonsområdene i Shanghai og i Hongkong hadde det i lang tid vokst frem en sterk opposisjon som bare ventet på en republikansk revolusjon, og den grep raskt sjansen. Ved et telegram fra Chen Qimei den 29. oktober 1911 ble Chiang Kai-shek beveget til å desertere fra den keiserlige japanske hær; han vendte tilbake fra Japan og organiserte et opprør i Hangzhou. Chen og flere hundre opprørere gikk den 3. november til angrep på Shanghais manufakturbyrå. Han ble tatt til fange av mandsjuene, men allerede dagen etter ble han befridd fra fengselet av sine revolusjonære. Etter en maktkamp med andre revolusjonære grupper i byen utropte han seg selv til militærguvernør. Også andre deler av Kina var på dette tidspunkt under lokale gruppers kontroll; Beijings overherredømme bestod bare på papiret. Sun Yat-sen hørte om de vellykkede opprørene mot Qing-dynastiet, og hastet tilbake til Kina fra sitt eksil i USA. Den 6. desember avsatte enkekeiserinnen Longyu Chun II som regent. Den 29. desember ble Sun valgt til overgangspresident for Republikken Kina av en konferanse for provinsreporesentanter i Nanjing. Enkekeiserinne Longyu undertegnet «Ediktet for Qing-keiserens fratreden» (清帝退位詔書) den 12. februar 1912, etter at general Yuan Shikai hadde inngått en avtale mellom keiserhoffet i Beijing og den repubiklanske regjering Nanjing. Ved «Artiklene om den preferensielle behandling av Qing-keiseren etter hans fratreden» (清帝退位優待條件) fikk Puyi lov til å beholde sin tittel og nyte en rekke protokollariske privilegier og æresbevisninger. Feiring av revolusjonen. I Taiwan feires Xinhairevolusjonen på "Dobbel-ti-dagen", etter datoen 10. oktober. Den feires også blant utenlandskinesere. Ettersom 1911 ifølge den kinesiske kalenders sekstiårssyklus var metallets + grisens år (辛 + 亥), et år som på kinesisk heter Xinhai, så kalles revolusjonen også for Xinhai-revolusjonen. Twiglets. Twiglets er en kjeksbasert snack formet som små kvister. Opprinnelig hadde den et fyll som kunne minne om Marmite eller Vegmite, men den kommer nå med flere forskjellige smaker. Twiglets er et merkenavn som blir produsert av The Jacobs Bakery Limited, en underdivisjon til United Biscuits. Twiglets blir bakt, ikke stekt, for å få en lavere fettprosent. Det blir ofte sagt at enten liker du Twiglets, eller så kan du ikke utstå det. Twiglets er opprinnelig britisk og har vært vanskelig å få kjøpt utenfor Europa. Men i de senere årene har man også markedført det i USA. MF «Bjørgvin». __NOTOC__ MF «Bjørgvin», nå M/F «Nosac», er en bilferge bygget i 1975 for Rutelaget Askøy-Bergen. Skipet. Fergen var byggnummer 38 ved Løland Verft AS i Leirvik, Sogn. Ved overlevering var tonnasjen 912 bruttoregistertonn og 493 nettoregistertonn. Hovedmaskinen er en sekssylindret totakts dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 1 650 bhk. Nesjøen. Nesjøen er en kunstig innsjø i Nea-Nidelvvassdraget som ligger i Sylan i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Nesjøen ble til ved at Nea ble demt opp og Neamyrene lagt under vann. Trondheim Energiverk fikk konsesjon i 1968 og utbyggingen var fullført i 1971. Ved oppdemmingen ble Nesjøen sammen med Esandsjøen ett magasin på 340 millioner m³. Nesjøen har et nedbørsfelt på 712 km². Moder Teresa. Moder Teresa av Calcutta (født Agnes Gonxhe Bojaxhiu 26. august 1910 i Skopje i dagens Makedonia (den gang i Det osmanske riket), død 5. september 1997 i Calcutta i India) var grunnleggeren av Missionaries of Charity, en katolsk kongregasjon som arbeidet blant fattige i Calcutta (nå Kolkata) og andre steder i verden. Hun mottok Templetonprisen i 1973, Nobels fredspris i 1979 og Indias høyeste sivile utmerkelse, Bharat Ratna, i 1980. I 1996 ble hun æresborger i Amerikas forente stater, en æresbevisning som bare har blitt fem andre personer til del. Etter hennes død fravek pave Johannes Paul II den generelle regelen om at en saligkåringssak ikke kan startes før fem år etter en persons død, slik at den kunne starte allerede i 1999. 19. oktober 2003 forrettet han ved saligkåringsmessen på Petersplassen, samme dag som han feiret 25-årsjubileum som pave. Tidlig liv. Teresa ble født i en katolsk albansk familie i Üsküb (Skopje), dengang i Det osmanske riket, i dag hovedstad i Makedonia. Hennes far, Nikolla Bojaxhiu som opprinnelig er fra Kosova (Gjakova) var en vellykket forretningsmann. Hennes mor var fra Albania og Teresa var den yngste av tre søsken. Det lille som er kjent om hennes første år kommer fra det hun selv har fortalt. Hun følte fra tolvårsalderen et kall til å hjelpe fattige, og bestemte seg for å bli misjonær i India. På denne tiden var hun med i en ungdomsgruppe i sin lokale menighet. Da hun var atten år gammel fikk hun tillatelse fra Den hellige stol til å slutte seg til Søstrene av Loreto, en irsk kongregasjon som drev misjonsarbeid i Calcutta. Hun valgte denne kongregasjonen fordi deres hovedoppgave var å sørge for utdannelse for piker. Etter noen måneders opplæring i Dublin ble hun sendt til Darjeeling som novise. I 1931 avla hun sine første løfter, og tok navnet Mary Teresa til ære for Teresa av Avila og Teresa av Lisieux. I mai 1937 avla hun evige løfter. Fra 1939 til 1948 underviste hun i geografi og katekese ved St. Mary' High School i Calcutta. I 1944 ble hun rektor ved skolen. Hun fortalte senere at fattigdommen hun så overalt gjorde sterkt inntrykk på henne. I september 1946 følte hun et kall til å «tjene Gud blant de fattigste av de fattige». Hun fikk tillatelse fra pave Pius XII til å forlate sin kommunitet og leve uavhengig av kongregasjonen. Etter et kort kurs hos Medical Mission Sisters i Patna reiste hun tilbake til Calcutta, og fikk bolig hos De fattiges små søstre. Hun åpnet en utendørsskole for hjemløse barn, og samlet sammen frivillige til å drive den. Både kirkelige organisasjoner og kommunale myndigheter gav finansiell støtte. Grunnleggelsen av Missionaries of Charity. I oktober 1950 fikk hun Den hellige stols tillatelse til å grunnlegge en egen orden. Den ble opprinnelig kalt "Bispedømmekongregasjonen for bispedømmet Calcutta", men fikk snart navnet Missionaries of Charity (M.C.). Hun fikk som leder tittelen "Moder", den vanlige benevnelse av den som leder en søsterkommunitet. Hennes egen beskrivelse av kongregasjonen var at den skulle arbeide for «de sultne, de nakne, de hjemløse, de forkrøplede, de blinde, de spedalske, alle de i samfunnet som føler seg uønsket, uelsket og uten noen som tar hånd om seg, mennesker som har blitt en byrde for samfunnet og blir utstøtt av alle». Med assistanse fra indiske embetsmenn fikk hun ta over et nedlagt hindutempel, som ble gjort om til Kalighat hospice for døende. Snart etter opprettet hun enda et hospice, Nirmal Hriday («Det rene hjerte»), et leprosarium kalt Shanti Nagar («Fredens by») og et barnehjem. Kongregasjonen tiltrakk seg nye kall og økonomiske bidrag, og i løpet av 1960-årene ble det åpnet barnehjem og leprosarier over hele India. I 1965 gav pave Paul VI henne tillatelse til å spre ordenen til andre land. Nye hus ble åpnet en rekke steder; først Venezuela, Roma, Tanzania og deretter i mange land i Asia, Afrika og Europa. Kongregasjonen har siden 2002 et hus i Bergen. Internasjonalt ry. Moder Teresas arbeid inspirerte andre, og i 1963 ble Missionaries of Charity Brothers grunnlagt. I 1976 kom en kontemplativ gren. Det finnes også tre legordener: Co-Workers of Mother Teresa, Sick and Suffering Co-Workers og Lay Missionaries of Charity. Ettersom kongregasjonen trengte hjelp fra prester grunnla hun i 1981 Corpus Christi-bevegelsen, som rekrutterer prester til perioder med tjeneste for kongregasjonen. I begynnelsen av 1970-årene hadde Moder Teresa blitt verdenskjent. Malcolm Muggeridge lagert i 1969 dokumentarfilmen "Something Beautiful", og i 1971 gav han ut boken ved samme navn. Muggeridge har fortalt at de filmet under svært dårlige lysforhold, og regnet med at filmen ville være ubrukelig. Da den ble fremkalt viste det seg at belysningen var helt perfekt. Muggeridge mente selv av dette skyldtes et «guddommelig lys» fra Moder Teresa; mer skeptiske medlemmer av filmteamet tilskrev det til en ny type Kodak-film som ble brukt. Uansett konverterte Muggeridge senere til katolisismen. Da hun i 1979 mottok Nobels fredspris ønsket hun ikke å delta på den seremonielle banketten. I stedet ba hun om at de omkring 6000 amerikanske dollar den ville kostet skulle sendes til fattige i India. Under prisutdelingen ble hun spurt hva man kan gjøre for å fremme verdensfred, og hun svarte «Gå hjem og elsk din familie». I 1982 klarte hun å overtale israeleere og palestinere, som kjempet i Beirut, til å inngå en våpenhvile som varte lenge nok til at 37 psykisk utviklingshemmede pasienter ved et sykehus kunne evakueres. Hun er en av ytterst få personer som har oppnådd å få innvilget en slik våpenhvile. Helseproblemer og død. I 1983 hadde hun et hjerteinfarkt i Roma, under et besøk hos pave Johannes Paul II. I 1989 kom et nytt infarkt, og hun fikk operert inn en pacemaker. Hjerteproblemene kom tilbake i 1991, da hun fikk lungebetennelse under et opphold i Mexico. Allikevel klarte hun samme år å åpne et nytt ordenshus i Tirana i Albania. På grunn av helsetilstanden tilbød hun seg å tre av som leder for kongregasjonen. Det ble utført en hemmelig avstemning, og samtlige søstre unntatt henne selv stemte for å beholde henne som leder, noe hun aksepterte. I april 1997 falt hun og brakk kragebenet. Samme år ble hun angrepet av malaria, og svikt i venstre hjerteklaff. Selv om hjerteoperasjonen var vellykket, var det klart at hennes helse var meget dårlig. 13. mars 1997 gikk hun av som leder for kongregasjonen, og 5. september samme år døde hun, ni dager etter sin 87-årsdag. På det tidspunkt hvor hun døde hadde Missionaries of Charity over 4000 søstre, en mannlig gren med 300 brødre, over 100 000 legmedhjelpere og 610 institusjoner fordelt på 123 land. Den indiske regjeringen innvilget en statsbegravelse med fulle æresbevisninger, noe som normalt bare gis til presidenter og statsministere. Saligkåring. Hennes saligkåringssak ble åpnet før det hadde gått fem år fra hennes død, ettersom Pave Johannes Paul II mente det var riktig å fravike den generelle regelen. For å bli saligkåret trengs et dokumentert mirakel. I 2002 anerkjente kommisjonen, bestående av både geistlige og leger, et mirakel. Den indiske kvinnen Monica Besra hadde blitt kurert for en kreftsvulst i underlivet, etter å ha bedt om Moder Teresas forbønn og lagt en medaljong med bilde av henne over svulsten. Hun hevdet selv at en lysstråle kom ut fra bildet og fjernet svulsten; kommisjonen tok ikke stilling til dette, men konstaterte at det ikke fantes noen medisinsk forklaring på at en svulst som var dokumentert med røntgenbilder og andre metoder plutselig forsvant. Besras mann nektet for at det var et mirakel, og avgjørelsen var kontroversiell i India. Før en eventuell helligkåring må nok et mirakel godkjennes. Kritikk mot Moder Teresa. Det har også kommet kritikk mot Moder Teresa fra flere hold. Det er særlig tre personer, den indiske legen Aroup Chatterjee og de britiske journalistene Christopher Hitchens og Tariq Ali som har presentert kritikken. Kritikken har i stor grad blitt presentert gjennom journalistenes dokumentarfilm "Hell's Angel" og deres bok "The Missionary Position: Mother Teresa in Theory and Practice", samt Chatterjees bok "The Final Verdict". Borgerrettigheter i India. Etter at Indira Gandhi suspenderte borgerrettighetene i India i 1975, uttalte Moder Teresa seg fordelaktig om det. Dette ble sett som er resultat av båndet mellom henne og Kongresspartiet, og hun ble kritisert fra mange kanter, inkludert i katolsk media utenfor India. Abort og kunstig prevensjon. Moder Teresa sto på Den katolske kirkes offisielle syn på abort og kunstig prevensjon, noe som er kontroversielt blant hjelpearbeidere. Under sin tale da hun fikk Nobels fredspris sa hun: «Abort er det største onde, og fredens største fiende. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn, hva kan forhindre oss fra å drepe oss selv eller hverandre? Ingenting.» Kritikerne har ment at katolikkenes forbud mot prevensjon har ført til overbefolkning og ytterligere nød blant millioner av fattige mennesker. Dåp av døende. Moder Teresa oppfordret medlemmer av kongregasjonen til å døpe døende pasienter, uten å ta hensyn til om de bekjente seg til en annen religion. Kritikere har hevdet at pasientene ikke har fått nok informasjon til å gi informert samtykke til å motta dåpen. Hennes forsvarere har uttalt at enten tror man at dåpen har en effekt, og da ønsker man den, ellers så tror man at den er meningsløs og da har ingen skade skjedd. Tvilsomme kontakter. I 1981 mottok hun Legion d'Honneur fra Haitis diktator Jean-Claude Duvalier, og uttalte seg positivt om ham; hun sa blant annet at han «elsket de fattige». Etter at Duvalier ble avsatt viste det seg at han hadde stjålet flere millioner dollar fra det fattige landets statskasse. I 1987 besøkte hun Enver Hoxhas grav i Albania, noe som ble oppfattet som et signal om at hun aksepterte den tidligere kommunistlederens styre. På dette tidspunkt hadde Missionaries of Charity institusjoner i flere kommunistiske land, og hennes handling ble av mange sett som usmakelig smisking. Charles Keating, som i 1980-årene stjal mer enn 252 millioner dollar i Savings and Loan-skandalen, donerte 1,25 millioner til Moder Teresas arbeid. Hun skrev til retten og ba om nåde for ham, og da anklageren ba henne betale tilbake pengene nektet hun å gjøre dette. Hun tok også imot penger fra den britiske forleggeren Robert Maxwell. Det viste seg senere at han hadde underslått 450 millioner britiske pund fra sine ansattes pensjonsfond. Det er ikke antydet at hun visste at pengene var skaffet på uærlig vis, men hennes bønn om nåde og det at hun ikke betalte tilbake pengene har blitt kritisert fra flere hold. Motivasjon for arbeidet. Christopher Hitchens har beskrevet hennes kongregasjon som en kult som fremmet lidelse, og ikke gjorde noe for å hjelpe de fattige. Det har blitt lagt frem tall som viser at kongregasjonen hjelper langt færre enn andre organisasjoner med langt mindre ressurser. Disse tallen er dog også kontroversielle, da de er fremskaffet av personer med negativ innstilling til Den katolske kirke og ikke kan dokumenteres uavhengig. Kvaliteten på den medisinske behandlingen. Da redaktøren for det britiske legetidsskriftet "The Lancet", dr. Robin Fox, besøkte Calcutta i 1991, beskrev han den medisinske behandlingen på kongregasjonens institusjoner som «tilfeldig». Søstre og legmedhjelpere uten medisinsk utdannelse måtte ta medisinske avgjørelser på grunn av mangelen på leger. Han kritiserte spesielt at man ikke skilte mellom kurerbare og terminale pasienter, slik at de som ellers kunne overlevd ble liggende uten nødvendig tilsyn. Av positive ting nevnte han at hygienen var god, at sårstell ble profesjonelt utført og at søstrene var omsorgsfulle. Men han var sjokkert over mangelen på hjelp til smertelindring. Da Moder Teresa selv fikk medisinsk hjelp på de fremste klinikker i USA, Europa og India førte dette til at enkelte rettet anklager om hykleri mot henne. Økonomi. Hun nektet å oppgi mer om kongregasjonens økonomi enn det som var krevd av loven, og det har blitt antydet at midler havnet i Vatikanets bank og ble satt av til generelle formål for kongregasjonen selv om de egentlig var øremerket til bruk direkte for de fattige. Virkningsgrad. Virkningsgrad kaller vi en størrelse som beskriver effektiviteten til en energiomvandler. Det er tre størrelser i spill: Tilført, avgitt og tapt effekt. Virkningsgrad er per definisjon forholdet mellom avgitt effekt og tilført effekt. Virkningsgrad er et enhetsløst tall med en verdi mellom 0 og 1. Virkningsgraden skrives ofte i prosent; en virkningsgrad på 0,9 tilsvarer 90 %. Termodynamikkens 2. lov forbyr virkningsgrader lik eller over 1. Siden energi er lik effekt ganger tid kan en betrakte energien i stedet for effekten i noen tilfeller. For det aller meste kan virkningsgraden betraktes som en reell verdi. Tapene går over i varme og koster penger. Hvis en lar "η" være totalsystemet så har en for et totalsystem som består av K delsystemer i kjede hvor hver "ηk" er virkningsgraden til et delsystem. Lucy Davis. Lucy Davis (født 2. januar 1973 i Solihull, England) er en engelsk skuespillerinne. Hun er mest kjent for sin rolle som Dawn Tinsley i BBC-serien "Kontoret". Før rollen i "Kontoret" hadde hun for det meste småroller i TV-serier, i tillegg til å ha rollen som Hayley Jordan i BBC-radioserien "The Archers". Etter serien har hun hatt større roller i filmer som "Shaun of the Dead" og "Sex Lives of the Potato Men". Hun har nå flyttet fokuset fra engelske filmer til Hollywood. Lucifer. a>s illustrasjon til "Det tapte paradis" av John Milton. Lucifer er et latinsk navn som betyr «lysbærer». Populært har navnet blitt brukt som en betegnelse på Satan. __TOC__ Lucifer. Navnet Lucifer er latin, sammensatt av to ord, "lux" (= "lys", genitiv "lucis") og "ferre" (="bære, å bringe"), i betydningen «lysbæreren». Opprinnelig var navnet knyttet til planeten Venus. Lucifer opptrer i gresk mytologi som "Phosphoros", «den som bringer daggry», og er benyttet av poeter for representere Morgenstjernen. Ordet «Lucifer» finnes ikke i de fleste moderne oversettelser av Bibelen. "Lucifer" er Hieronymus' direkte gjengivelse i hans latinske oversettelse av Bibelen, "Vulgata" (på 300-tallet), fra den tidligere greske oversettelsen "Septuaginta". Jesajas bok 14. Lucifer er tradisjonelt en fallen engel, opprinnelig nærmest Gud, men deretter identifisert med Djevelen. I den sistnevnte betyr "phosphoros" bokstavelig «lysbæreren», en frase fra Jesajas bok 14:12. Her mener mange at det er benyttet for å referere til den babylonske kongen ved en av hans populære og ærbødige titler. Imidlertid har mange tolket det dithen at teksten også kan referere til Djevelen. I Peters brev og Johannes' åpenbaring brukes også ordet "Lucifer" om Kristus, "Vera lucifer", den sanne morgenstjerne. I henhold til perspektivet til den kristne tradisjonen på 400-tallet ble Lucifer sett på som Guds nestkommanderende. Lucifer var plassert høyest i himmelens hierarkiske system, men ble motivert av stolthet og grådighet til å gjøre opprør mot Gud, og ble kastet ut av himmelen, fulgt av en tredjedel av englene. Denne tradisjonen ble tatt i bruk i middelalderens religiøse diktning, og videreført av Dante og Milton. Som en følge av dette har populærkulturen, identifisert navnet med Satan, jamfør Sandman. Enkelte mener at disse trosforestillingene står i motsetning til den lære som Jesus Kristus sto for ved å forfremme Satan og Lucifer til posisjoner og makt som ikke er støttet av Bibelen. Moderne konsepter av Satan og Lucifer kommer fra fiktive skjønnlitterære verk som Dantes "Den guddommelige komedie" og John Miltons "Det tapte paradis" snarere enn fra Bibelen selv. Antroposofien. Rudolf Steiner bruker navnet Lucifer på en av de to åndskreftene som forsøker å lede mennesket bort fra den rette vei; for Steiner er Lucifer den kraft som fører mennesket bort fra det materielle; mens motstykket er Ahriman som fører ned i materien. Lucifer i litteraturen. Lucifer er en hovedperson in John Miltons (1667) protestantiske episke verk "Det tapte paradis". Milton presenterte Lucifer sympatisk, som en ambisiøs og stolt engel som utfordrer Gud og utløser krig i himmelen, kun for å bli beseiret av erkeengelen Mikael og kastet ned. Lucifer må deretter utnytte sin retoriske evner til å organisere helvete. Han er støttet av Mammon og Beelzebub. Senere kommer Luicfer til paradisets port hvor han med hell frister Eva, hustru til Adam, til å spise frukt fra Kunnskapens tre – kunnskapen om godt og ondt. Lucifers opptreden i fiksjoner gir en hentydning av det esoteriske. Kinetisk energi. Kinetisk energi er i fysikken energi knyttet til et objekts bevegelse, derav ofte kalt bevegelsesenergi. Formelt defineres det som arbeidet nødvendig for å akselerere et legeme fra ro til sin nåværende hastighet. Når objektet har fått denne energien, vil energien opprettholdes med mindre objektet endrer fart. Negativt arbeid er nødvendig for å få et objekt i stillstand. Kinetisk energi er en type mekanisk energi, som står i motsetning til termisk energi. Det enkleste uttrykket for kinetisk energi "E"k finner vi for en klassisk partikkel med masse "m" og fart "v" Kinetisk energi for et enkelt objekt er fullstendig referanserammeavhengig, dvs. relativ. Eksempelvis har en bil som beveger seg forbi en stillestående observatør kinetisk energi i referanserammen til observatøren, men ingen kinetisk energi i referanserammen til bilen. I systemer med flere objekter er det ikke gitt at den kinetiske energien er null bare ved å velge referanseramme. Når dette er tilfelle, blir en liten del av den kinetiske energien liggende igjen i systemet, og sett av alle observatører. Denne energien bidrar til systemets invariante masse, som har samme verdi i alle referanserammer og sees av alle observatører. Susa (Piemonte). Susa er en by i Piemonte i Italia. Den ligger ved en sideelv til elven Po, ved foten av Alpene, 51 km vest for Torino. Byen er katolsk bispesete, og katedralen går tilbake til 1029. Byen har også en triumfbue bygd av den romaniserte høvding av sugiusianerne til Augustus' ære i 8 f.Kr. Sylan. Sylan ("Sylane", "Sylene", svensk: "Sylarna", sørsamisk: "Bealjehkh") er et fjellområde i grensetraktene mellom Sør-Trøndelag og Jämtland. 11. april 2008 ble Sylan vedtatt vernet som landskapsvernområde. Sentralt i området ligger Sylmassivet med Storsylen (1762 m) som høyeste topp, og Norges høyeste grensefjell. Det er flere turisthytter i området og Trondhjems Turistforening driver bl.a. Schulzhytta i Roltdalen, Storerikvollen og Nedalshytta ved Nesjøen. På svensk side finner man bl.a. Blåhammarens Fjällstation, Sylarnas Fjällstation og Fjällstuga Helags. Det er et godt utbygd rutenett for fjellvandrere som strekker seg fra Kvitfjellhytta (Nord-Trøndelag Turistforening) under Skarvan i nordvest til Bydalen i Jämtland øst. Sylan kan være relativt værharde og det har forekommet flere dødsulykker. Den mest kjente var i januar 1719 da den svenske general Carl Gustaf Armfeldt mistet rundt 3000 karolinere (soldater) i en snøstorm. De svarte ridderne. "De svarte ridderne" er en underholdningsbokserie skrevet av Margit Sandemo. Serien består av 12 bøker og handler om overnaturlig ting og kjærlighet. Serien handler også om hovedfigurene Antonio, Jordi, Unni og Morten, som er etterkommere av riddere, og deres kamp mot en forbandelse og for kjærlighet. Morten, 24 år, Unni, 21, og Antonio, 27 år, finner ut at de har snublet over noe skremmende som later til å ha røtter langt tilbake i tiden. I slektene deres dør den førstefødte i en alder av 25 år. De blir trukket inn i en heksegryte av vonde drømmer, advarende innskrifter på pergament ruller, svarte ryttere og hatefulle munker. Et merkelig tegn dukker opp overalt. Alle tre blir utsatt for angrep fra høyst levende personer. Morten blir meget alvorlig skadet. Antonios storebror Jordi har dødd fire år tidligere, 25 år gammel. Han var Unnis store kjærlighet. Etter hans død vil den onde arven gå videre til Antonios eventuelle barn, så han akter ikke å få noen. Men så møter de Jordi som lever et slags frostomhyllet halvliv etter å ha sluttet en pakt med fem spanske riddere fra en forgangen tid. På grunn av hans interesse for deres bitre skjebne har de gitt ham fem års henstand for at han skal forsøke å løse gåten deres. Jordi har imidlertid ikke fått tid til undersøkelser, for både hans bror og Morten og Unni blir hele tiden angrepet, og han må beskytte dem. Zuid-Beveland. Zuid-Beveland (no. Sør-Beveland) er en tidligere øy, nå halvøy, som ligger midt i den nederlandske provinsen Zeeland. Frem til 1903 var Zuid-Beveland en øy, den ble da knyttet til fastlandet via et jernbanedike for den "Zeeuwse linjen" mellom Roosendaal og Vlissingen som, sammen med riksvei "A58", er en viktig forbindelse med resten av Nederland. Senere knyttet Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken") Walcheren og Noord-Beveland til Zuid-Beveland. Byen Goes er øyens største tettsted. Ved siden av jordbruk (dyrking av hvete, poteter, sukkerbeter for produksjon av sukker og frukt) er fedrift (melk), fiskeri og østersdyrkning hovednæringene. Goes er Zuid-Bevelands sentrale by. Under den andre verdenskrigen fant harde kamper sted her, og da spesielt under slaget ved Schelde. Geografi. Zuid-Beveland er en i hovedsak landlig øy som ligger mellom tre regioner som er mer urbane (Randstad, Brabants byer og Flanderns rute). Zuid-Beveland ligger sør for Oosterschelde, nord for Westerschelde og deles nord-sør av to kanaler, i øst Schelde-Rijn-kanalen (som knytter havnen i Antwerpen, Belgia til elven Rijn) og i vest kanalen gjennom Zuid-Beveland. Sistnevnte kanal går tvers over øyen, fra Hansweert til Yerseke. Med hensyn til andre provinser og øyer, grenser den i sør-vest mot Walcheren, i nord mot Noord-Beveland og i øst mot den Noord-Brabantske kommunen Woensdrecht. 3. og 4. århundre. Den største delen av Zeland ble oversvømmet, og Zuid-Beveland var praktisk talt ubebodd. Middelalderen. "Innpolderingen" (no. tørrlegging av land) av Zeeland begynte for alvor fra det 11. århundre, noe som gjorde at oversvømmelser ikke gjorde like mye skade som tidligere. Jordsmonnet i Zeeland består hovedsakelig av fruktbar leirjord, en stor fordel for jordbruk. Den gode jorden er en av grunnene til at befolkningen langsomt men sikkert blir mer velstående. I det 13. århundre begynner byer og tettsteder å vokse frem. De vanligste næringene er jordbruk og fiske. 16. og 17. århundre. Mange krigshandlinger fant sted her under åttiårskrigen, videre var det flere oversvømmelser. Et eksempel er "allerheiligenvloed" 1. november 1570. Den annen verdenskrig. 16. mai 1940 fant harde kamper mellom tyske og franske motoriserte enheter sted ved Kapelle, de franske troppene hadde kommet Nederland til unnsetning da tyskerne angrep. 17. mai 1940 ble 65 franske soldater begravet her av Kapelles innbyggere. Etter den andre verdenskrig ble alle franske døde flyttet hit og begravet (på nytt). 16. mai 1950 ble kirkegården offisielt tatt i bruk. Totalt er 217 franske soldater begravet her, sammen med 20 marokkanske soldater som døde mens de tjenestegjorde i den franske hæren og en belgisk soldat. Watersnood. Natten mellom 31. januar og 1. februar 1953 ble Zeeland rammet av den største oversvømmelsen på flere hundre år (watersnood). En stor del av øyen, og da i hovedsak byen Goes, ble mindre hardt truffet takket være at de lå høyere enn mange andre områder. Etter dette ble Deltaprosjektet (ned. Deltawerken) planlagt og startet i 1960. Slik vil man forhindre at provinsen på ny settes under vann. Via dette prosjektet fikk Zeelands veinett flere ferge-frie tilknytninger til resten av Nederland. Infrastruktur. Zuid-Bevelands viktigste veiforbindelse er riksvei "A58", som forbinder Eindhoven og Vlissingen med hverandre. Oesterdemningen forbinder øyen med Tholen. Videre er jernbanelinjen Zeeuwse linje mellom Bergen op Zoom og Vlissingen, med en godslinje fra Goes til Sloe en viktig forbindelse med resten av Nederland. Sloe er forøvrig Zeelands mest industrialiserte område. Fergen som tidligere transporterte kjøretøyer og personer mellom Breskens og Vlissingen transporterer etter at Westerscheldetunnelen ble åpnet fotgjengere og (motor)syklister. Westerschelde brukes av større skip som seilingsrute til Antwerpen, men på grunn av alle sandbankene er det her vanlig at skipene bruker los. Geir Hasund. Geir Hasund (født 3. juli 1971) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte som regel i en offensiv midtbanerolle, eller som spiss. Han er mest kjent for sine perioder i eliteserieklubbene Viking og Brann. Etter å ha markert seg i moderklubben Hødd, slik hans far Kjetil Hasund i sin tid gjorde, debuterte han i eliteserien for Viking i 1993. Der slet han med å spille seg til fast plass i Stavanger-klubben. Året etter gikk turen turen til Bergen og Brann. Han spilte seg til fast plass i den første sesongen, selv om han hadde en spillestil som ikke alltid var like populær hos alle Brann-supporterne, men Hasund hadde en egen evne til å markere seg i viktige kamper. Høstsesongen i 1995 blir i så måte stående som hans beste. I Brann huskes han spesielt for innsatsen i den andre semifinalen mot Lillestrøm i cupen i 1995, og for kampene mot PSV Eindhoven og Liverpool i cupvinnercupen i 1996/1997-sesongen. I 1998 var Hasund en av flere spillere som ble oppsagt i Brann, og han valgte å avslutte karrieren i Åsane IL. Pr. januar 2009 er Hasund sportslig leder i Hødd. Ole Marcus Mærøe. Ole Marcus Mærøe (født 1981) er leder av Rødt Tønsberg og Rødt Vestfold, og medlem i Rødts landsstyre. Mærøe satt i AKPs sentralstyre fra 2004 til partiets nedleggelse i forbindelse med sammenglåingen med RV og dannelsen av Rødt i 2007, og var fra 2006 til 2007 faglig ansvarlig i AKPs sentralstyre sammen med Johan Petter Andresen. Mærøe jobbet fram til 2006 i Posten, og hadde en rekke verv i Vestfold og Telemark krets i PostKom, og har markert seg som en tydelig opposisjonell tillitsvalgt både i PostKom og i LO. Han toppet også RV-lista i Stokke kommune i 2003, og sitter som vara for Rødt ved Vestfold Fylkesting i perioden 2007-2011. Han var medlem av Rød Ungdoms landsstyre 2003-2006. Mærøe er også vokalist og gitarist i kommunistbandet med samme navn som arbeiderpioneren Marcus Thrane. Mærøe, Ole Marcus Paul Chaffey. Paul André Chaffey (født 10. juli 1965 i Oslo; uttales) er en norsk næringslivsmann og tidligere politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1989 og satt i to perioder til 1997. Han var leder av Sosialistisk Ungdom 1988–1990. Chaffey har siden 2001 vært administrerende direktør i NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, Abelia. Han har tatt avstand fra sine tidligere sosialistiske standpunkter og uttalt at han stemte Arbeiderpartiet i 1997 og siden har stemt Høyre. Chaffey skrev kapittelet «Globaliseringens myter og motkrefter» i boken "Åpen verden – et forsvar for globaliseringen", utgitt av Civita i 2004. Bakgrunn. Han er sønn av tidligere universitetslektor i engelsk ved Universitetet i Oslo, Patrick Nigel Chaffey (1938–2006), og rådgiver (1945–). Paul Chaffey vokste opp i Bærum og gikk på Evje barneskole fra 1972 til 1978, Gjettum ungdomsskole mellom 1978 og 1981 og fullførte videregående (naturfaglig linje) ved Valler i 1984, hvor han var elevrådsleder fra 1982–1983. I 1985 forsøkte han å bli leder av Norges Gymnasiastsamband, men ble slått av Unge Høyres Randi Behn Jensen (116 mot 73 stemmer) og ble kun medlem av sentralstyret. I 1985–1986 studerte han statsvitenskap ved UiO, før han tok historie grunnfag i 1988–1989. Chaffey er samboer med Lisa Bang og har tre barn. Politisk. Paul Chaffey engasjerte seg politisk i ung alder, og meldte seg som 16-åring inn i Det Liberale Folkepartiets Ungdom i 1981. Etter å «ha sett skjevheten i verden» gjorde han som 18-åring en politisk helomvending og ble medlem av Sosialistisk Ungdom i 1983, og ble styremedlem i Bærum Sosialistisk Ungdom i samme år. Han var deretter fylkessekretær i Oslo mellom 1984 og 1985. Mellom 1986 og 1988 var Chaffey organisasjonssekretær for den landsdekkende organisasjonen (SU), og var deres leder mellom 1988 og 1990. Chaffeys to år som leder av SU har blitt ansett som organisasjonens mest radikale periode. Kort tid etter at han ble valgt, gikk SU ut i media og kritiserte den nylig vedtatte utlendingsloven, og sa at de ville at asylsøkere som ikke hadde blitt sikret en individuell behandling av sakene sine, burde «skjules», da disse sto i fare for å bli utvist. Chaffey kritiserte Arbeiderpartiet for å «ikke føre sosialdemokratisk politikk», og hevdet at de støttet rasisme ved å vedta Utlendingsloven. Mellom 1986 og 1989 var Chaffey medlem av lands- og sentralstyret i Sosialistisk Venstreparti. Han skrev to bøker i løpet av denne perioden: "Lik rett til utdanning" i 1986 og "Grønn framtid?: vår miljøpolitiske utfordring" i 1989. Han ble valgt til stortingsrepresentant for Akershus i 1989 i en alder av 24 år. Allerede i 1990 noterte han seg som den nest flittigste taler fra Akershus på Stortingets talerstol, med hele 46 innlegg mellom valget i 1989 og sommeren 1990. Chaffey ble gjenvalgt som stortingsrepresentant i 1993. I sin første periode tok han over for Theo Koritzinsky som medlem av Stortingets utenrikskomité og Stortingets utvidede utenrikskomité. I sin andre periode var han sekretær for Stortingets energi- og miljøkomité. I begge periodene (1989-1997) var han utenrikspolitisk talsmann for SV. Paul Chaffey demonstrerte på denne tiden i flere demonstrasjonstog og skrev flere innlegg, hvor han tok til orde for antirasisme, miljøvern, kjønnskvotering og motstand mot pornografi, EU og GATT. I 1994 stemte han nei til norsk medlemskap i Den europeiske union på grunn av frykt for høyere arbeidsløshet og bekymring for demokratisk underskudd, men uttalte til "Dagsavisen" i 2009 at han «følte seg ubekvem», og at han som tidligere liberaler og tilhenger av britisk trotskisme delte mange europeiske sosialisters visjoner om et mer integrert Europa. I 1997 meldte han seg for godt ut av politikken, grunnet parti-interne stridigheter. Han uttalte til "Aftenposten" at han var lei SVs ensidige WTO- og EU-motstand, og følte at han ikke ble hørt når han prøvde å sette saker i en europeisk sammenheng etter Berlinmurens fall. Næringsliv. I 1997 forlot han politikken, og ble i 1998 ansatt som spesialrådgiver i Statoils konsernstab for helse, miljø og sikkerhet. Mellom 1999 og 2001 var han Statoils direktør for markedsføring og energi. Chaffey har vært styremedlem i Statoil Norge AS, Svenska Statoil AB, Universitetet i Oslo, leder av styret i Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), og "Europaprogrammet" ("1990-97") samt i Amnesty Internationals norske seksjon og i likestillingssenteret. Han ble vraket som leder i NUPI i 2006 av daværende kunnskapsminister og tidligere partifelle Øystein Djupedal (SV), til fordel for Kjetil M. Stuland fra Rogalandsforskning. Den 19. juni 2001 ble han direktør for den nystiftede IT-bransjeforeningen Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, som han har vært administrerende direktør i siden. Abelia er oppkalt etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel, og jobber for økte investeringer i forskning og utvikling og utdanning. Chaffey har som leder av Abelia kritisert Jens Stoltenbergs andre regjering for å satse for lite på innovasjon og videreutdanning. Chaffey har de siste årene vært foredragsholder på flere konferanser, blant annet ved «Tenk om...»-konferansen i 2010, sammen med Jon Schau, Johan H. Andresen jr. og Arthur Buchardt. I oktober 2010 deltok han i programmet «Leder for en dag» i regi av Ungt Entreprenørskap, hvor en 18 år gammel skoleelev fikk være leder sammen med ham for en dag. Politiske standpunkter. Chaffey har distansert seg fra sin fortid som SV-politiker, og er blant annet aktiv i det høyre-liberale nettverket rundt tidsskriftet "Minerva". Allerede i 1997 – samme år som han selv gikk ut av Stortinget – stemte han Arbeiderpartiet. Han stemte Høyre ved stortingsvalgene i 2001 og 2005. I 2006 skapte han debatt da han ville innføre eliteskoler i Norge, et forslag som ble kritisert av Øystein Djupedal for å ville føre til et A-lag og B-lag blant elevene. På tross av at han stemte nei til norsk medlemskap i Den europeiske union i 1994, på grunn av unionens «demokratiske underskudd», har han siden blitt tilhenger av norsk medlemskap i unionen, og har kritisert SV for ikke å endre sitt EU-standpunkt når 1 av 4 av deres velgere er EU-tilhengere. Han har også uttrykt støtte til EUs tjenestedirektiv, men har dog uttalt seg kritisk til Datalagringsdirektivet. Som medforfatter av boken "Åpen verden - et forsvar for globaliseringen" av Jan Arild Snoen har Chaffey markert seg som en tilhenger av økonomisk og politisk globalisering og en kritiker av antiglobaliseringsbevegelsen i SV. I boken hevdet han at globaliseringen har gjort fattige mennesker rikere og næringslivet mer innovativt og konkurransedyktig. Han har forklart skiftet til sitt nåværende politiske ståsted med at han innså «at markedsøkonomien fungerer», og i 2008 talte han om globalisering ved Fremskrittspartiets landsmøte, hvor han roste partiets medlemmer. Han har også uttalt at hans favorittbok om globalisering er "Lexus and the Olive Tree" av Thomas Friedman. Chaffey har sagt at han har gått fra «å være rød-grønn til blå-grønn», og i 2009 skrev han i "Dagsavisen" at «det er mulig å kombinere økonomisk vekst og kraftige kutt i klimagassutslippene». I 2001 deltok han i en radiodebatt med Jon Michelet, redaktør i "Klassekampen", som kalte ham «opportunist» og kritiserte ham for å bytte standpunkter som det passet ham. "Klassekampen" lanserte videre en fast spalte kalt «Ukens Chaffey», som senere byttet navn til «På den andre siden», hvor de fokuserte på kjente personer som byttet politisk standpunkt i offentligheten. Han har også kritisert den norske venstresiden for å være refleksivt og ubegrunnet antiamerikansk, og for ikke å ha et reelt alternativ til markedsøkonomien. Chaffey har snakket om det han kaller venstresidens «godhetshegemoni», og har kritisert høyresiden for å «fremstå som mindre opptatt av det gode». François Rabelais. François Rabelais (født ca 1493 i Chinon i Frankrike, død 9. april 1553) var en fransk forfatter. Han er mest kjent for sin første bok, Pantagruel, som han ga ut under pseudonym i 1532 og som var starten på den såkalte Gargantua-serien. Han var først fransiskanermunk. Senere studerte han medisin og klassiske språk. Hans to verker Gargantua og Pantagruel ble forbudt av Sorbonneuniversitetet. De er begge svært burleske, men bak fasaden er det også et opprør mot autoritetstro lærdom. Rabelais, François Rabelais, François Rabelais, François Rabelais, François Pitbullterje. "Pitbullterje" er en norsk spillefilm fra 2005. Filmen er en komedie, og på rollelisten står bl.a. Atle Antonsen, Jørgen Foss, Robert Lindahl Haug og Kristin Skogheim. Filmen hadde premiere på norske kinoer 4. november 2005 og ble lansert på DVD 15. november 2006. Den usedvanlig lange perioden mellom kinopremiere og DVD-slipp skyldes filmens juletematikk. Filmen ble en stor suksess i Norge og ble sett av over 200 000 publikummere. Norsk Komponistforening. Norsk Komponistforening (etablert i Kristiania 24. oktober, 1917) er en fag-og interesseorganisasjon for norske komponister. Ved etableringen var hovedmålet å oppnå kompensasjon for bruk av musikken, og i 1917 manglet man grunnlag, bortsett fra et par lovparagrafer om forfatter- og kunstnerrett, for å få musikkbrukerne til å betale. Den første innkreving skjedde i sesongen 1918/19, og allerede i februar 1918 kom de første innbetalingene. For sanger ble det betalt 50 øre, for orkesterverker 10-25 kr, og det samlede resultat for Norsk Komponistforening det første året var kr 67. I 1928 etablerte foreningen "Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå”; TONO for å besørge innkrevingen, og til sammenlikning betalte musikkbrukere i Norge i 2003 inn over 200 mill. kr til TONO. Gjennom Åndsverksloven av 1930 fikk man et sikrere formelt grunnlag for innkreving av vederlag for bruk av musikk. Foreningen arbeidet også tidlig for "normalkontrakten", som i 1960 ble undertegnet og derved sikret et kontraktsforhold mellom oppdragsgiver og komponist. Arbeidet for fremme av ny musikk i Norge ble etterhvert videreført blant annet ved etablering av foreningen Ny Musikk i 1938. Foreningen har 153 medlemmer pr 17.02.2010. Det legges stor vekt på virksomheten utad, gjennom samarbeid med utøvere, festivaler og andre kulturinstitusjoner, og samarbeid med andre kunstnerorganisasjoner. Foreningen arbeider for å styrke samarbeidet mellom norske komponister og sentrale framføringsinstitusjoner som orkestre, ensembler og festivaler. Foreningen er medlem i Nordisk Komponistråd som blant annet arrangerer den årlige festivalen Nordiske Musikkdager. NKF forhandler på vegne av norske komponister om vederlag for bruk av medlemmenes musikk i en rekke sammenhenger som bl.a. utlån i bibliotek, bruk av musikk i media og offentlighet, kopiering av noter m.m. Det første styrets formann var Gerhard Schjelderup, Eyvind Alnæs var viseformann og David Monrad Johansen sekretær og kasserer. I styret satt dessuten Alf Hurum, Inga Lærum Liebich, Johan Backer Lunde og Trygve Torjussen. Eyvind Alnæs 1921-23, Per Reidarson 1923-25, Trygve Torjussen 1925-27, Arne Eggen 1927-45, Klaus Egge 1945-72, Finn Mortensen 1972-74, Arne Nordheim 1974-79, Kåre Kolberg 1979-85, Sigurd Berge 1985-88, Nils Henrik Asheim 1988-91, Håkon Berge 1991-97, Glenn Erik Haugland 1997-02, Synne Skouen 2002-2006, Asbjørn Schaathun 2006-2012, og Åse Hedstrøm 2012 - Komponist Randi Monsen. Randi Monsen (født 1910 i Hamar, død 1997) var en norsk tegner. Hun ble særlig kjent som avistegner i Arbeiderbladet. Randi Monsen gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi i periodene 1934–1935 og 1940–1944 som elev av Per Krohg og Thorbjørn Lie-Jørgensen. Fra 1945 til 1980-tallet var hun tilknyttet Arbeiderbladet i Oslo, der hun særlig bidro med portrett- og teatertegninger. Hun har ellers illustrert flere bøker og lagd en rekke karikaturportretter. Randi Monsen deltok på en stor mengde utstillinger. Hun ble innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Som leder av Tegnerforbundet fikk Randi Monsen opprettet Norsk illustrasjonsfond i 1979. Snape. Båtgraven fra Snape er en angelsaksisk grav fra det 5. århundre eller 6. århundre fra Snape Common ved Aldeburgh i East Anglia, England. En rekke gravhauger ble gravd ut her i 1862, og i den største haugen ble det funnet rester av et 15 meter langt klinkbygd skip. Graven inneholdt fragmenter av grønt glass og en gullring fra senromersk tid. Det ble også funnet rester av menneskehår i graven. Funnene og dokumentasjonen finnes i dag i Aldeburgh Moot Hall Museum i Aldeburgh. 9-ball. Korrekt oppsett av ballene før start 9-ball (eller nierball) er en variant av biljard, med historiske røtter i USA helt tilbake til 1920-tallet. Spillet kan spilles av et hvilket som helst antall spillere, selv om det vanligste er at to personer spiller mot hverandre. Igjennom store deler av historien har 9-ball vært kjent som et «pengespill», både i profesjonelle sammenhenger og på den lokale puben. I løpet av de siste årene er nierball blitt den vanligste biljardformen i konkurransesammenheng. Spillet. Spillet foregår på et vanlig biljardbord med seks lommer, og med ti baller. Køballen, som vanligvis er hvit, slåes mot en eller flere av de ni andre ballene. De andre ballene er nummerert fra én til ni. Målet med spillet er å putte nierballen på en måte som er lovlig ifølge reglene. De fleste reglene er relativt konsekvente uavhengig av om det spilles profesjonelt eller på amatørnivå. I 9-ball må spilleren bestandig treffe ballen med det laveste nummeret med køballen, før køballen treffer eventuelle andre baller, hvis ikke har man gjort en feil. Dette betyr ikke at ballene må puttes i denne rekkefølgen; man kan putte en hvilken som helst ball, så lenge køballen treffer den ballen med lavest nummer først. På grunn av at 9-ball ikke er et meldespill, kan man også putte nierballen på denne måten, og dermed vinne spillet. En spiller vinner også hvis han putter nierballen når han bryter i det første støtet. Spillerne veksler på å spille, og beholder turen hvis man putter en ball. Hvis man bommer, gjør en feil eller vinner, blir det nestemann sin tur. Hvis man gjør en feil får motstanderen legge køballen hvor som helst på biljardbordet før sin tur. Mikojan-Gurevitsj MiG-21. Mikojan-Gurevitsj MiG-21 (NATO-kallenavn Fishbed) (kyrillisk skrift: МиГ-21) er et en-motors sovjetisk-bygget jagerfly produsert av Mikojan-Gurevitsj. Det skal ha vært produsert i over 8 000 eksemplarer og er derfor det mest produserte supersoniske flyet i verden. Flyet ble produsert i 20 forskjellige varianter og ble eksportert til rundt 30 land. Historikk. Den første prototypen med deltavinge, kalt Ye-4 eller E-4, fløy 14. juni 1956, og flyet ble satt i produksjon tidlig i 1959. MiG-21 ble brukt av de kommunistiske styrkene under Vietnamkrigen, og ble regnet som et avansert jagerfly på den tiden. Med sin deltavinge var det den første jageren Sovjetunionen produserte som var egnet både til luftkamp og avskjæring. Flyet er ganske lett, og kan oppnå Mach 2 ved hjelp av etterbrenner. Sammenlignbare fly er det amerikanske F-104 Starfighter og det franske Mirage III. MiG-21 dannet sammen med MiG-17 ryggraden i det Nord-vietnamesiske luftforsvaret under Vietnamkrigen. MiG-21 var ofte i luftkamp med amerikanske fly som F-105 Thunderchief, F-8 Crusader og mest av alt F-4 Phantom II. Utbrenthet. Utbrenthet er i dag et begrep som brukes først og fremst om personer som har «kjørt seg for hardt» på jobben, ofte i kombinasjon med belastninger i privatlivet. Utbrenthet kan utvikle seg når kroppens antistressmekanismer aldri får muligheten til å hvile. Vi kaller det ofte «utbrenthet» eller «å møte veggen» når ildsjeler ikke orker mer, eller stopper helt opp for noe som både vi og vedkommende normalt ville kalle fillesaker. Behandling. Det finnes ingen bestemt medisinsk behandling for utbrenthet. Legen vil ofte undersøke deg og prøve å utelukke andre sykdommer. Hvis konklusjonen blir «utbrenthet», må du ta tiden til hjelp for å komme til krefter igjen. Det er viktig å få nok hvile, gjøre endringer i de sammenhengene som sliter en ut (jobb, skole, privatliv, frivillig tjeneste, aktiviteter). Hvis en fortsetter i samme spor, blir det ikke bedre. Noen anbefaler trening. Og det er en god måte å få ut frustrasjon og bygge seg opp på hvis ikke kroppen er for sliten. Forebygging. Det er vanskelig for en som er midt i prosessen å se at eventyret om «drege du den, så drege du den au» kan bety noe. Arbeidsgiver har begrensede muligheter til å gripe inn, men bør spørre seg selv om mengden gjøremål står i forhold til hva en enkelt person kan klare som jevn belastning, hvis han/hun skal ha energi tilovers til skippertakene. Det er lett å spørre et ja-menneske om mye – men alle har sine ressursbegrensninger. Cassius. Cassius er en fransk house-duo bestående av Philippe Cerboneschi og Hubert Blanc-Francard, bedre kjent som Philippe Zdar og Boom Bass. De har gitt ut tre album: "1999", "Au Rêve" og "15 Again". Tordesillas. Tordesillas er en by i den spanske provinsen Valladolid og ligger i nærheten av Duero-elva. Tidligere var Tordesillas ofte en kongelig residens. Den 7. juni 1494 ble Tordesillastraktaten mellom Spania og Portugal signert i byen. Sør-Trøndelag fylkes kulturpris. a> fikk prisen i 2010; på bildet Samfundets særegne hus "Cassa Rossa" fra 1929. Sør-Trøndelag fylkes kulturpris deles ut årlig av Sør-Trøndelag fylkeskommune, og ble første gang utdelt i 1976. Prisen består at et kunstverk, et diplom og et pengebeløp, og «tildeles for fremragende kulturell innsats» til enkeltpersoner bosatt i fylket eller med annen sterk tilknytning til fylket. Prisen kan også tildeles organisasjoner eller sammenslutninger. I følge prisens vedtekter skal det legges vekt på spredning av vinnere fra ulike typer kulturtiltak. Fylkesutvalget er jury for prisen, og publikum kan sende inn forslag på prisvinnere. Halvparten av de norske fylkene etablerte egne kulturpriser i perioden 1976-82 Fremveksten av fylkeskulturpriser kan forklares med etableringen av fylkeskommunen som en selvstendig politisk og administrativ enhet i 1975. Det kan også sees i lys av den nye norske kulturpolitikken som ble etablert gjennom de to kulturmeldingene i 1973-74, der «det utvidede kulturbegrep» ble etablert: «"Et utvidet kulturbegrep omfatter både det 'tradisjonelle' området: litteratur, kunst og kulturvern, ungdomsarbeid og idrett, men dertil også skapende fritidsvirksomheter som kan gi utfoldelse av egne anlegg og interesser."» De første tildelingene av Sør-Trøndelag fylkes kulturpris kan sees i lys av den nye kulturpolitikken: vekslingen mellom profesjonelle utøvende kunstnere, idrettsutøvere, barnekultur og populærmusikk. I tillegg kommer medlemsorganisasjoner og representanter for slike innenfor idrett, kulturminnevern, ungdomsarbeid og sangkor. Prisen blir vurdert å ligge på et høyt nivå. Ekstern lenke. Kulturpris D.D.E.. D.D.E. er en norsk rockegruppe, stiftet i byen Namsos i 1992. Gruppens medlemmer spilte først sammen i gruppa "After Dark" (1984–1991). Da dette bandet ble oppløst i 1991, stiftet medlemmene en ny gruppe, D.D.E., i 1992. Bandets første singel ble lansert 18. januar 1992. Plata inneholdt sangene «"Flamma» "og" «Kvinnfolk, det é det beste æ veit"». Bandet har hatt stor suksess i Norge. De har blant annet samarbeidet med Åge Aleksandersen som produsent og Idar Lind som tekstforfatter. De ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 1996. Begynnelsen 1992-1996. Den 18. januar 1992 sto D.D.E. på scenen for første gang etter at After Dark var oppløst samme dag kom en singleplate med navnet "Kvinnfolk" som ble produsert av Åge Aleksandersen. Låten «Flamma» ble en suksess på noen radiostasjoner. På høsten hadde D.D.E. fått et nytt medlem Arnt Egil Rånes som da var 20 år ble med som andre gitarist. Samtidig ble albumet "Rai-Rai" i en leid hytte på Sørlandet, og i april 1993 ble albumet sluppet og gjorde stor suksess på VG-lista og ga det greie salgstallet 30 000. Senere skrev bandet platekontrakt med Gunnar Hordvik sitt nye selskap Norske Gram og oppfølgeren "Rai 2" ble utgitt i 1994. Albumet havnet ikke på VG-lista men ga omtrent samme salgstall som Debutalbumet. I 1995 kom det store gjennombruddet med konsertalbumet "Det è D.D.E. (live)" som ble innspilt i Bajazzo i Trondheim i februar samme år og solgte omtrent 100 000 eksemplarer. I 1996 ble albumet "Det går likar no" utgitt. Dette albumet er bandets mest solgte plate. Albumet solgte 270 000 eksemplarer og ble følgt opp med en stor Norgesturné. Bandet fikk prisen Årets spellemann under Spellemannprisen 1996 i 1997. Ohwæææh mere suksess. Etter en lang turnè i 1997 ble albumet "Ohwæææh" innspilt på høsten 1997 og våren 1998. Albumet hadde litt mindre suksess enn "Det går likar no" men solgte meget godt. I 1999 var det på tide med julemusikk. I høsten 1999 ble albumet "No e D.D.E. jul igjen" innspilt og ved juletiden ble albumet utgitt og gjorde det meget bra. I 2000 kom albumet "Jippi" ut. Albumet lå elleve uker på VG-lista og endte med andreplass som beste plassering. Uansett ble albumet ikke så stor suksess som bandet hadde håpet på. Men i 2001 ble det en ny plate egentlig hadde bandet tenkt at denne utgivelsen skulle bli en konsertalbum, men ettersom Frode Viken skrev flere låter enn bare en ble det istedet en live-i-studio-plate. Albumet het "Vi ska fæst - aill' mot aill" og ble en stor suksess. I 2002 hadde bandet eksistert i 10 år og samlealbumet "Her bli det liv! De beste 1992–2002" men for enkelte band er det en ulempe med 10 års-eksistens for i april dette året sluttet Terje Tranaas i bandet. Terje gjestet uansett i Oslo Spektrum i oktober 2002. Midt i låten «By'n æ bor i» sammen med Åge Aleksandersen og Terje Tysland. 2003-2007. I 2003 ble albumet "Vi e konga" utgitt dette albumet inneholder klassikere som «Vi e konga» og «Som splintra speil». Albumet lå elleve uker på VG-lista og endte med tredjeplass som beste plassering. I 2004 fikk bandet en egen cognac med navnet "D.D.E. Xo Likar Cognac" mens bandet var i Frankrike samme år ble juleplaten "No e D.D.E. jul igjen" utgitt på nytt med to nye julesanger. I 2005 ble en ny plate utgitt "Næ næ næ næ næ næ". Samme år dro bandet på turnè med svenske Carola Häggkvist i forbindelse med 100 års-jubileum til Unionsoppløsningen. I 2006 var det noen økonomiske problemer etter turnèen med Carola Häggkvist. men uansett ble det turnè for bandet og singleplate dette året "Tøffar enn toget". I 2007 ble en ny studioplate utgitt "No går det så det suse" ble en suksess. Albumet lå 11 uker på VG-lista og endte med 1 plass som beste plassering. Samme år hadde bandet 15 års jubileum og i oktober samme år ble liveplaten "15 år Live" og turnèens avslutningskonsert ble holdt i Oslo Spektrum med Askil Holm og Thomas Brøndbo som gjesteartister på låten «By'n æ bor i». Nytt julealbum og senere år. På høsten 2008 innspilte D.D.E. og Frelsesarmeen en juleplate. I november samme år ble albumet "Frelsesarmeens Juleplate". Albumet inneholder både gamle og nye julesanger. I 2009 ble et nytt album innspilt i Sverige. Albumet "Ut av kontroll med sola i auan" ble utgitt i begynnelsen av juni samme år dette er bandets første plate som ikke selges på platebutikker. I 2010 ble en ny turnè med det underlige navnet "Parapatura". Halvparten av turnèen var sønnen til Frode Daniel Viken. En liten erstatter for Frode Viken etter at han hadde brekt armen etter en gjenforening med sitt gamle band "Rollaug" i forbindelse med minnekonserten for Per Erik Wallum. Men i konserten i Greåker den 30. juli var Frode Viken tilbake som gitarist. Realistforeningen. Realistforeningen (RF) er fakultetsforeningen ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat) ved Universitetet i Oslo. Foreningen holder til på Blindern, hvor den driver sin egen studentkjeller i Vilhelm Bjerknes' hus. Realistforeningen står også bak festivalen Biørnegildet og avisen Husbjørnen. Kortfattet historie. Realistforeningen ble opprettet i 1859, da under navnet Realisternes og Mineralogernes Forening, etter at en komité bestående av Cato Maximilian Guldberg, Anton Sophus Bachke og Gustav Blix hadde utredet muligheten for å starte en forening. På denne tiden var ikke MatNat startet, og RF refereres derfor av og til som foreningen med eget fakultet. I 1859 var aktivitetsnivået noe annerledes enn i dag. Foreningen avholdt vitenskapelige møter. Ettersom disse møtene hadde alkoholservering, utviklet de seg ofte ut i fest. Disse møtene avholdes fortsatt, men de har kommet i skyggen av foreningens fest- og konsertarrangementer. Foreningen var tidligere mer politisk engasjert enn den er nå. Dette politiske engasjement dreide seg stort sett om studentpolitiske saker, og oppstarten av MatNat kan ses på som en tidlig seier i så måte. Foreningen i seg selv driver ikke politisk aktivitet i dag, og foreningens politiske områder er stort sett overlatt til andre organer og sammenslutninger som til tider har en del personfellesskap med foreningen, som Studentutvalget ved MatNat (MNSU) og Realistlista, realistenes fraksjon i valg til Studentparlamentet. Foreningen har alltid hatt en del tradisjoner, og selv om tradisjoner ofte forandres i studentmiljøet, er det enkelte som har bestått lenge. Av disse bør Biørneballet nevnes spesielt. Biørneballet er en stor gallamiddag, hvor foreningens egne Biørneordener deles ut. Biørneballet markerer også avslutningen av den tradisjonsrike festivalen Biørnegildet. Av andre tradisjoner nevnes Høstpølse, som er nok en gallaanledning, og psildefrokost, som er foreningens 17. mai-tradisjon. I 1984 fikk Realistforeningen sitt eget kjellerlokale i Vilhelm Bjerknes' hus, og foreningen har også kontorlokaler i samme bygning. RF-kjelleren, som er kjellerlokalets navn, er med dette den eldste studentkjeller på Blindern universitetsområde og har i dag alkoholservering med alle rettigheter. Realistforeningen i dag. I dag arrangerer Realistforeningen quiz og kjellerkro i RF-kjelleren hver fredag utenom feriene. I tillegg avholdes det en rekke konserter, men det stort sett på andre dager. På den faglige siden arrangeres det debatter og foredrag. Det arrangeres kafe i kjellerlokalene på dagen mellom kl 10 og 16, ukedagene varierer fra semester til semester grunnet hvem som kan jobbe frivillig mht egen fagkombinasjon. Foreningen huser også RF Regi, som sørger for lys og lyd til fester, både i regi av RF og av andre foreninger. Organisasjon. Realistforeningen har flere undergrupper og styrer som driver hver sin del av foreningen: Kjellerstyret sørger for servering og vedlikehold av RF-kjelleren, Kafefunksjonærene arrangerer kaféen, Arrstyret arrangerer arrangementene, Blæstgruppa sørger for reklame og blæst, Vaktgruppa sørger for vakthold under fredagspub og større fester, Regi styrer det tekniske, Fagstyret tar seg av foreningens faglige side, Økonomiutvalget sørger for at regnskapene er i orden, Revisjonsutvalget reviderer regnskapene, Desisjonsutvalget påser at lover blir fulgt og Husbjørnen-redaksjonen gir ut studentavisen Husbjørnen. Med unntak av Vaktgruppa, Husbjørnen-redaksjonen, Blæstgruppa, Revisjonsutvalget og Desisjonsutvalget er styrene representert i Hovedstyret sammen med foreningens Formann og sekretær. Hovedstyret har ansvaret for foreningens langsiktige og strategiske planlegging. I tillegg finnes det en del andre mindre utvalg som i stor grad styrer seg selv. Bankhaus Mendelssohn. Bankhaus Mendelssohn var et tysk privatbankhus med sete i Berlin. Det ble senere tatt over av Deutsche Bank. Historie. Bankhuset ble grunnlagt 1795 av Joseph Mendelssohn i Spandauer Straße med to ansatte. Senere ble også broren Abraham Mendelssohn Bartholdy ansatt i virksomheten. 1820 åpnet bankhusets kjente hovedkvarter i Jägerstraße 49-51, hvor senere det såkalte "Berliner Bankenviertel" (bankkvartalet) etablerte seg. I bygningen befant hovedkvarteret for den største tyske privatbank seg frem til 1939. I bankkvartalet lå også Bankhaus Magnus. Fra 1860 og frem til utbruddet av første verdenskrig var Mendelssohn de russiske tsarenes bankierer, og en førende utsteder av russiske statslån. De vanskelige tidene fra 1914 til 1923 og den økonomiske krisen i 1929 overlevet bankhuset godt. I 1939 ble bankhuset med 130 medarbeidere, en forvaltningskapital på 100 millioner riksmark og en egenkapital på 22 millioner riksmark overtatt av Deutsche Bank, etter at Mendelssohn-familien ble nektet å eie banken på grunn av sin jødiske avstamning (til tross for at familien var kristen). Ulf Dreyer. Ulf Dreyer (født 27. desember 1924, død 31. mai 2010) er en norsk kunstner. Han er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Det Illegale Akademi og Werkkunstschule Münster i Westfalen. Hans tidlige arbeider var maling inspirert av Alf Rolfsen og Axel Revold. I det senere har det gått mer i grafikk. Kunstneren har gjort utsmykninger i Tromsø (rådhus, Breivika VGS, posthus, domkirke, lufthavn og svømmehall, logoen til universitetet), Bodø sykehus, Marnardal kommunehus, Finnsnes kirke, og Målselv kirke. Nordnorsk forfatterlag. Nordnorsk forfatterlag. Nordnorsk forfatterlag (Nnf) ble etablert på Kjerringøy i 1972, og er en nordnorsk litterær interesseorganisasjon som arbeider for å fremme og ivareta nordnorske forfattere, litteratur generelt, og nordnorsk litteratur spesielt. I første interrimstyre satt forfatter og dramatiker Magnar Mikkelsen (Finnmark), fylkesagronom og skribent Knut Moe (Nordland), journalist Asbjørn Dybwad (Troms), forfatteren Terje Nilssen og poeten Kjell Sandvik (begge Finnmark). Første årsmøte ble holdt i Bodø, senere årsmøter har vært holdt blant annet i Bleikvassli, på Kjerringøy, i Tromsø, Harstad, Narvik og Longyearbyen. I starten var Martin Nag, på vegne av Den norske forfatterforening kritisk til det han kalte "separatisme, med egen forening i nord". Nordnorsk forfatterlags frittalenhet gjorde at de i (1984) mottok «Fritt Ord-prisen». Noen av lagets 30 utgivelser. Medlemskap i Nordnorsk forfatterlag gis kun etter opptak på bakgrunn av innsendte tekster vurdert av Nnfs litterære råd. Tidligere kom driftsinntektene fra Nordnorsk Kulturråd. Etter Nordnorsk Kulturråds nedleggelse, drives Nnf med støtte fra Fylkeskommunene i Finnmark, Troms og Nordland. Nåværende styre består av forfatterne Kine Hellebust (leder/Troms), Marit Lund Bødtker (nestleder/Akershus), Rasma Haidri Sjøvoll (medlem/Nordland), Sylvi Inez Liljegren (medlem/Troms), Gro Kaasen (medlem/Troms) Inntil 2007 ga laget ut medlemsbladet og tidskriftet "Skarven". Tidsskriftet er gått inn, men laget har en godt fungerende nettside:. Nordnorsk forfatterlags logo er tegnet av kunstneren Karl Erik Harr. Amelie. Amelie er en variant av Amalie, et kvinnenavn av tysk opprinnelse. Latinsk tysk kortform av gotiske navn med forleddet Amal, som betyr «virksom». I følge Statistisk sentralbyrå er det 148 kvinner i Norge som har Amelie som første fornavn, og 101 kvinner som har Amelie som eneste fornavn. Trond Qvale. Trond Ivar Qvale (født 28. oktober 1952) er en profilert økologisk bonde på Horgen gård Nes i Akershus. Etter at Qvale tok over gården etter faren, Erik Qvale, i 1980 startet han i 1989 prosessen med å legge om gardsdriften til økologisk drift. Prosessen var ferdigstilt rundt i 1998. Qvale har vært en profilert foregangsmann innen økologisk landbruk på flere områder, blant annet medvirkende til Tines satsing på økologisk melk i 1997 og "Årnes kornsilo og Mølles" satsing på mottak av økologisk korn. Han driver i dag nisjeproduksjon av kjøttfe-rasen Aberdeen Angus, økologisk speltkorn og annet. Qvale har hatt og har fortsatt flere tunge styreverv i landbrukssamvirket, landbruksorganisasjoner og lignende. Paul Ricœur. Paul Ricœur (født 27. februar 1913 i Valence, død 20. mai 2005 i Châtenay-Malabry) var en fransk filosof som er mest kjent for å kombinere fenomenologisk beskrivelse med hermeneutisk tolkning. Slik sett forbindes han med to andre hermeneutiske fenomenologer, Martin Heidegger og Hans-Georg Gadamer. Biografi. Ricœur ble født i en protestantisk familie, som tilhørte den religiøse minoriteten i det katolske Frankrike. Ricoeurs far døde i et slag i 1915 under første verdenskrig, da Paul var bare to år gammel. Han ble oppfostret av en tante i Rennes, med et lite stipend tilegnet ham som krigsoffer. Ricœur utmerket seg boklig og intellektuelt, noe som ble forsterket av familiens protestantiske holdninger og av bibelstudier. Ricœur fikk studiekompetanse i 1933 ved Universitetet i Rennes, og begynte å studere filosofi ved Sorbonne i 1934, der han ble influert av Gabriel Marcel. I 1935 oppnådde han agrégation-graden i filosofi, med desidert høyeste karakterer i landet. Andre verdenskrig avbrøt karrieren hans, da han ble utkalt til den franske armé i 1939. Hans avdeling ble tatt til fange under den tyske invasjonen av Frankrike i 1940, og han tilbrakte de neste fem årene som krigsfange. Fangeleiren hans var fylt av andre intellektuelle, som Mikel Dufrenne, som organiserte undervisning, og leiren ble utmerket som en høyeregrads-institusjon av Vichy-regjeringen. På denne tiden leste han Karl Jaspers, som ble et stort forbilde. Dessuten begynte på han en oversettelse av Edmund Husserls "Ideen I". Ricœur studerte ved Universitetet i Strasbourg 1948-56, det eneste franske universitetet med et protestantisk teologisk fakultet. I 1950 tok han doktorgraden på to avhandlinger: En «mindre» avhandling som var en oversettelse med kommentarer av Husserls "Ideen I" til fransk for første gang, og en «større» avhandling som han senere publiserte som "Le Volontaire et l'Involontaire". Ricœur fikk ry som ekspert på fenomenologi, som ble populært i Frankrike på 1930-tallet og ble utbredt under og etter krigen takket være arbeidet til Maurice Merleau-Ponty og Emmanuel Levinas. Han var en flittig bidragsyter til og debattant i tidsskriftet Esprit, den filosofiske skoleretningen personalismens talerør i Frankrike. I 1956 besatte Ricœur en stilling ved Sorbonne-universitetet i Paris som leder for generell filosofi. Ricœur ble med dette en av Frankrikes ledende filosofer. I tiden ved Sorbonne skrev han "Fallible Man" og "The Symbolism of Evil" publisert i 1960, og "Freud and Philosophy: Essays on Interpretation" publisert i 1965. Fra 1965 til 1970 var Ricœur administrator ved det nyetablerte Universitetet i Nanterre utenfor Paris. Nanterre was tildelt et eksperiment i progressiv utdannelse, og Ricœur håpet at han kunne skape et universitet i samsvar med sin visjon fritt for "den undertrykkende atmosfæren ved det tradisjonsbundne Sorbonne, med sine overfylte klasser". Likevel ble Nanterre sentrum for protester under studentopptøyene i mai 1968. Ricœur ble beskyldt av studentene for å være et redskap for den franske regjeringen. Skuffet og lei av fransk akademisk livsførsel tok Ricœur et kort studieopphold ved Det katolske universitetet i Louvain i Belgia, før han tok en stilling ved "the Divinity School" ved Universitetet i Chicago, hvor han underviste 1970-85. Slik oppdaget Ricæur amerikansk filosofi og sosialvitenskap, og ble en av de få intellektuelle som hadde godt kjennskap til de tre største intellektuelle miljøene: fransk, tysk og anglo-amerikansk. Dette kulminerte i hans "The Rule of Metaphor: Multi-disciplinary Studies of the Creation of Meaning of Language", som ble publisert i 1975, og trebindsverket "Time and Narrative", som ble publisert 1984–1988. Ricoeur ga "the Gifford Lectures" i 1985-86, publisert i 1992 som "Oneself as Another". Dette arbeidet bygget på hans diskusjon av narrativ identitet og hans fortsatte interesse for selvet. Takket være "Time and Narrative" kunne Ricœur vende tilbake til Frankrike i 1985 som en intellektuell superstjerne. Hans senere arbeider ble karakterisert som en stadig gjennomskjæring av nasjonale intellektuelle tradisjoner; for eksempel omhandlet noen av skriftene tenkningen til den amerikanske politiske filosofen John Rawls. I 1999 vant han Balzanprisen. Den 29. november 2004 ble han tildelt den andre John W. Kluge Prize for Lifetime Achievement in the Human Sciences (sammen med Jaroslav Pelikan). Paul Ricœur døde i sitt hjem av naturlige årsaker. Den daværende franske statsministeren Jean-Pierre Raffarin erklærte at "den europeiske humanvitenskapelige tradisjonen sørger over tapet av en av dens fremste representanter". Jacques Lacan. Jacques-Marie-Émile Lacan (født 13. april 1901, død 9. september 1981) var en fransk psykoanalytiker og psykiater. I likhet med de aller fleste psykoanalytikere er Lacan i sin tenkning svært påvirket av Sigmund Freud, psykoanalysens far. Men han har også beveget seg inn på mange andre fagområder, noe som sammen med hans bevisst uklare eller poetiske stil har fått enkelte tenkere nærmere den analytiske tradisjonen å anklage ham for å ikke alltid vite hva han snakker om. Ikke desto mindre er han fortsatt en viktig figur innen psykoanalysen og beslektede fagområder. Lacans arbeider har blant annet hatt innflytelse på den franske poststrukturalismen, og derfra på postmodernismen. Mikhail Bakhtin. Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin (russisk: Михаил Михайлович Бахтин, født, død 7. mars 1975) var en russisk filosof og litteraturviter som skrev innflytelsesrike verk innen litteraturvitenskap. Hans ideer har hatt en innvirkning på flere forskjellige grupper, som nymarxisme, strukturalister, semiotikere og postmodernister. Verker oversatt til norsk. Bakhtin, Mikhail Bakhtin, Mikhail Bakhtin, Mikhail Collett. Collett er en engelsk slekt som slo rot i Norge med James Collett (født 1655 i London, død 1727 i Christiania). Etter et kortvarig besøk 1677 slo James Collett seg ned som handelsmann i Christiania 1683, i den norske trelasthandelens storhetstid. James giftet seg i 1686 med Karen Leuch (1666–1745). Slektene Collett og Leuch har siden den tid vært tett sammenvevd. Han døde 1727 som byens rikeste mann. Det Collettske handelshus ble fortsatt i fire generasjoner. Den norske linjen av Collettslekten har også forgreninger i Sverige og Danmark. Slektsvåpen. Slekten var ansett i England, utbredt fra 1300-tallet og trolig av normannisk opprinnelse. James Colletts våpenskjold var i svart skjold en sølvsparre belagt med tre svarte ringer.Dette er brukt av etterkommerne som slektsvåpen. Richard Rorty. Richard McKay Rorty (født 4. oktober 1931 i New York City, død 8. juni 2007 i Palo Alto, California) var en amerikansk filosof. Jean Baudrillard. Jean Baudrillard i juni 2004 hvor han holder foredrag, European Graduate School i Sveits Jean Baudrillard (født 29. juli 1929 i Reims i Frankrike, død 6. mars 2007 i Paris) var en fransk sosiolog og filosof. Hans verker er ofte blitt knyttet til postmodernisme og poststrukturalisme. Baudrillard var kjent som en produktiv skribent og høstet også anerkjennelse som fotograf. Han markerte seg tidlig som en krass kritiker av det moderne forbrukersamfunnet, og var også en flittig politisk kommentator. I 1991 provoserte han mange med sin påstand om at Golfkrigen egentlig aldri hadde funnet sted, ettersom ingen av sidene vant og ingenting heller ble endret i Irak. Et drøyt tiår senere hisset han på seg mange med essayet «"Terrorismens ånd: Requiem for tvillingtårnene"», der han beskrev terrorangrepene mot USA som et uttrykk for «triumferende globalisering i kamp med seg selv». – Dette er ingen krig mellom sivilisasjoner eller religioner, og det dreier seg om langt mer enn islam og Amerika. Noen ønsker et slikt fokus på konflikten for å kunne skape en illusjon av synlig konfrontasjon og en løsning basert på bruk av militærmakt, skrev Baudrillard i dette essayet. IB Diploma Programme. International Baccalaureate (IB) Diploma Programme er et utdanningsprogram undervist i enten engelsk, fransk eller spansk for elever som går de to siste årene i videregående skole, ofte før universitetet, og blir undervist i 1489 International Baccalaureate-skoler i 124 land verden over (2007). Man må velge minst ett fag fra hver kategori, unntatt The Arts, som kan byttes ut med et annet fag. Minst tre, maksimalt fire av fagene skal tas på «higher level», som krever flere undervisningstimer pr. uke (og derfor dekker mer materiale enn «standard level»). Det er også obligatoriske kurs i Theory of Knowledge (ToK) (epistemologi). For å vise samfunnsengasjement må elever utføre minimum 150 timer med CAS (Creativity, Action, Service) – her inngår et minstemål med kunst/kreativitet, fysisk fostring og frivillig arbeid. Elevene skal også skrive et Extended essay, som er en viktig del av IB-vitnemålet. Man kan sammenligne Extended essay med et særemne, men man kan skrive det i hvilket som helst av fagene som tilbyes innen IB-spektret, ikke nødvendigvis et fag man har undervisning i. Karakterene for IB regnes på en skala fra 1-7, der 7 er det beste. Det er vanlig å legge sammen alle karakterene man har; en person oppgir således totalsummen av karakterene vedkommende har fått, fremfor en «snittkarakter». I tillegg til de 42 poengene man kan få fra de seks fagene man har tatt, kan ToK og Extended Essay sammen gi 3 ekstrapoeng, slik at totalsummen blir 45. CAS gir ingen poenguttelling, men dersom man ikke fullfører CAS, vil man ikke få bestått. Kandidater som består eksamen i to språkfag, begge på enten A1- eller A2-nivå, og i tillegg oppnår alle kravene for å få IB-vitnemål, får et tospråklig vitnemål. Etter at man har fullført IB Diploma Programme får man et internasjonalt diploma. Skal man søke seg inn på norske studieplasser, blir karakterene omregnet til en tilsvarende norsk karakter. Jean-François Lyotard. Jean-François Lyotard (født 10. august 1924, død 21. april 1998) var en fransk filosof og litteraturteoretiker, ofte betegnet som postmodernist. Zinklars vise. «Zinklars vise», eller «Zinklarvisa», er en norsk folkevise som er basert på en sann historie om Kaptein George Sinclair og kompaniet hans (han omtales som oberst i visa) som er blitt leid av svenskekongen for å slåss for svenskene i Kalmarkrigen (1611–1613). Men de ble overfalt av Gudbrandsdals-bønder ved Kringen den 26.august 1612 og kun 18 av de 400 skotske soldatene overlevde. Visa er skrevet av Edvard Storm i 1781. Storm var utdannet prest og barnefødt i Gudbrandsdalen. Visa ble snart populær, og fenget veldig i den patriotiske tida fram mot, og i årene etter 1814. Henrik Wergeland refererer til den et par steder, og visa var å finne i mange skole- og visebøker langt opp i nyere tid. Den finnes også i Norsk visebok. Populariteten på landsbasis har nærmest gjort sangen til en folkevise. Mange folkemusikere har spilt den inn. I Norge er den kjent under to melodier. Den eldste overleverte folkemelodien finnes fra gammelt av i Gudbrandsdalen, og brukes på strofene i selve visa. I 1970-årene spilte visegruppa Folque inn Zinklarvisa med en annen melodi, som skriver seg fra Færøyene, og som tidligere ikke hadde vært kjent i Norge. Denne varianten har refreng og færøysk danserytme. Refrenget går: "Vel opp for dag, I kommer vel over den hede". Færøyingene har jo danset mye etter danske tekster fra Kjempeviseboka. Refrenget er nok lagt til for å kunne fungere i dansesituasjonen. I 2008 ga de færøyske viking-metallerne Týr ut albumet «Land», der de har laget sin egen versjon av Zinklars vise, med navnet «Sinklars Vísa». Norsk Musikkinformasjon. Stiftelsen MIC, Norsk musikkinformasjon (tidligere Musikkinformasjonssenteret MIC) var opprinnelig etablert av Norsk kulturråd og Norsk Komponistforening under navnet Norsk Musikkinformasjon i 1979, med det formål å stimulere til økt bruk av norsk profesjonell musikk. Sentral i etableringen var Olav Anton Thommessen og John Persen, og senteret ble tidlig medlem av den internasjonale paraplyorgansasjonen International Association of Music Information Centres (). Den ble omgjort til stiftelse 17. desember 2002 (med virkning fra 1. januar 2003) med Norsk Komponistforening, NOPA, Rikskonsertene og FONO som stiftere. Organisasjonen er basert i Oslo, finansieres i all vesentlighet av Kulturdepartementet og har i dag 15 ansatte som forvalter over 7000 manuskript, utgir nettavis og driver informasjonsportal, samt forvalter Utenriksdepartementets reisekasse for musikere, likeledes deltar i internasjonal markedsføring av norsk profesjonell musikk. MIC utgir blant annet fagpubliksjonen "Ballade." MIC ble i 2012 slått sammen med Music Export Norway til organisasjonen Music Norway. Paul de Man. Paul de Man (født 6. desember 1919, død 21. desember 1983) var en belgisk-født dekonstruksjonist og litteraturteoretiker. Han emigrerte til USA i 1952 og kom etterhvert til Yale-universitetet, hvor han ble den ledende figuren i den dekonstruksjonen de bedrev der. Stig Berntsen. Stig Berntsen (født 20. mars 1975) var nestleder i Arbeidernes Kommunistparti (AKP) 2004–2006. Han har også hatt en rekke verv på lavere nivå i partiet. Han har også vært kandidat for Rød Valgallianse i Porsgrunn og Telemark, og fungerte mot slutten av perioden 1995–1999 som RVs medlem i Telemark fylkesting etter at Marianne Tveitan, som hadde meldt seg ut av partiet før valget, også sluttet å møte. I sin ungdom var Berntsen som medlem av Urædd en lovende junior innenfor langdistanseløp. I denne perioden vant han flere gateløp i Grenlands-distriktet, noe som gjorde ham til et kjent navn i avisene i distriktet, en status han opprettholdt så lenge han bodde i distriktet, dog etter hvert først og fremst som venstresideaktivist. I 2005 kom Berntsen i medienes søkelys etter at han skal ha slått Demokratenes Vidar Kleppe i hodet med en plakat under et valgmøte i Oslo. Referanser. Berntsen, Sitg Berntsen, Stig José Sarney. José Ribamar Ferreira de Araújo Costa (født 24. april 1930, i Pinheiro, Maranhão) er en brasiliansk politiker og forfatter. Han var president i Brasil fra 15. mars 1985 til 15. mars 1990. Sarney var opprinnelig valgt som visepresident. Da den valgte presidenten Tancredo Neves døde rett før innsettelsen, overtok Sarney presidentvervet. Han ble dermed den første presidenten etter avviklingen av militærdiktaturet i landet. I hans presidentperiode fikk Brasil en ny grunnlov. Sarney lanserte også «Plano Cruzado» som skulle bekjempe inflasjonen i landet. Etter at han gikk av som president har han arbeidet som senator og forfatter. Sarney ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Trond Egil Soltvedt. Trond Egil Soltvedt (født 15. februar 1967) er en norsk fotballspiller. Han slo gjennom som Viking-spiller på slutten av 80-tallet, og var en viktig brikke i laget som ble cupmester i 1989 og seriemester i 1991. Foran 1992-sesongen gikk han til Brann der han i løpet av få år ble en av klubbens mest populære spillere. Etter 1994-sesongen var han på utlån til engelske Stoke, men en permanent overgang gikk ikke i orden. I stedet ble han rett før 1995-sesongen avskjediget av klubben etter beskyldninger om illojalitet mot trener Hallvar Thoresen. En opprivende strid fulgte før Soltvedt til Rosenborg, der han raskt etablerte seg på laget. Han rakk å få med seg to seriemesterskap (Soltvedt hadde en kamp for lite til å bli seriemester i 1997), et cupmesterskap og kvartfinale i mesterligaen for trønderklubben før han ble solgt til den engelske toppklubben Coventry City. Senere har han også spilt for Southampton FC og Sheffield Wednesday. I Sheffield Wednesday var han også i noen få uker fungerende manager sammen med lagkamerat David Burrows som en midlertidig løsning. I 2003 prøvespilte han for Brann, men han valgte å legge opp som fotballspiller etter at Brann gjorde det klart at de ikke trengte ham lenger. I 2004-sesongen var Soltvedt assistenttrener for 2. divisjonslaget Hovding. Planen var at han skulle overta som hovedtrener sesongen etter, men uenighet med klubben førte til at det ikke skjedde. Istedenfor gjorde Soltvedt comeback som spillende trener for 5. divisjonslaget Kvernbit i 2005. I 1996 ble Soltvedt tilbudt en etter eget utsagn kontrakt med svimlende høy lønn og gratis bil og hus av italienske AS Roma. Men på grunn av at Rosenborg ikke ville slippe ham før kvartfinalene i mesterligaen våren 1997 var ferdigspilt, falt avtalen i vasken. De siste åra har han vært trener for lille-puter og vært trener for Fotball i fokus på Norhordaland folkehøgskule i det første året det faget var et alternativ, skoleåret 2008/2009 Han har spilt fire A-landskamper for. Audun Hetland. Audun Hetland (født 1920 i Bergen, død 8. januar 1998) var en norsk tegner, grafiker og bokillustratør. Han ble særlig kjent for sine frodige karikaturer og muntre skisser av bergensk folkeliv og som avistegner i Bergens Tidende med virtuos strek og skarpøyd karakteriseringsevne. Audun Hetland utdanna seg ved BKHS fra 1935 til 1938. Han begynte å tegne i Bergens annonsebyrå i 1936. Fra 1940 ble han tegner i Bergens Aftenblad, fra 1945 frilanser som avistegner i Morgenavisen i Bergen, i Aftenposten fra 1948 og i Bergens Tidende fra 1953. Han lagde også illustrasjoner til et stort antall bøker, blant annet "Vi skal nok bite fra oss" (1961), "Over streken" (1963), "Grasrota og andre kjendisar" (1974) og "Kampen for tilværelsen" (1982). Han bidro dessuten med bokillustrasjoner til bøker av Herbjørn Sørebø og Jon Leirfall. Han arbeidet også som maler. Audun Hetland ble innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Bergen Kunstmuseum. Paul Scholes. Paul Scholes (født 16. november 1974 i Salford) er en engelsk fotballspiller/trener som spiller og trener for Manchester United i hele sin karriere. Scholes kom til Manchester United allerede som 16-åring den 8. juli 1991, og debuterte for førstelaget med to mål mot Ipswich den 24. september 1994. Det var imidlertid først i sesongen 1997/98 at han etablerte seg som fast på Uniteds midtbane. Til gjengjeld har han beholdt plassen siden dengang, og har spilt over 700 kamper for klubben siden debuten i 1994. I mai 1997 fikk Scholes sin landslagsdebut for mot Sør-Afrika. Også her scoret han i debutkampen. Etter 66 landskamper og 14 mål for England, valgte han etter EM 2004 å gi seg som landslagsspiller. Med totalt 24 vinnermedaljer, blant annet Mesterligaen to ganger, seriemester ti ganger og FA-cup-mester tre ganger, er Scholes den nest mest meritterte i engelsk fotball. Bare Ryan Giggs har flere, med sine 32 vinnermedaljer. Han har også deltatt i to VM-sluttspill for England, først i 1998, og så i 2002. Scholes mistet store deler av sesongen 2005/06 på grunn av en mystisk øyeskade, og det ble fryktet at karrieren kunne være i fare. Scholes gjorde imidlertid comeback i siste kamp i 05/06-sesongen mot Charlton Athletic. I 06/07-sesongen fant han tilbake til sin gamle form og var en av Uniteds viktigste spillere. Scholes har vunnet ti ligagull. Kun Ryan Giggs, med sine tolv mesterskapsmedaljer, har flere. I mai 2011 la han støvlene på hylla og trådte inn i trenerstaben til Manchester United, men Scholes gjorde comeback for Manchester United i FA-Cupen 8. januar 2012 mot Manchester City, og scoret mot Bolton i den neste kampen. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 22. september 2012" Frank Strandli. Frank Strandli (født 16. mai 1972) er en tidligere norsk fotballspiller. Strandli startet sin karriere for Start i hjembyen Kristiansand. Den engelske toppklubben Leeds United hentet Strandli til England – et opphold som ikke ble den store suksessen, selv om debutkampen mot Middlesbrough ble kronet med scoring. Det sies at Strandli er blitt kåret til Leeds dårligste spiller noensinne, men dette ryktet har det vist seg å være vanskelig å finne opphavet til. Etter noen gode sesonger hjemme i Norge, med spill for Brann og Lillestrøm, hentet greske Panathinaikos de to kameratene Erik Mykland og Frank Strandli. Karrieren ble avsluttet i danske Aalborg, hvor Strandli ble seriemester i 1999. Strandli ble deretter alvorlig skadet, hvor karrieren sto i fare. Og etter et sensasjonelt comeback i 2001, med seks mål på syv kamper, ble Strandli erklært fotballinvalid i 2002. Strandli spilte 24 A-landslagskamper for Norge, og han scoret tre mål. Han har også 26 U21-landslagskamper (12 mål) og 10 G18-landskamper (1 mål). Strandli spilte som eneste spiller samtlige av Norges kvalifiseringskamper til VM i 1998, men ble vraket til VM-troppen av Egil «Drillo» Olsen til fordel for Jahn Ivar «Mini» Jacobsen. Strandli uttalte til Fædrelandsvennen at han var «dypt skuffet over Drillo» som følge av vrakingen. Biørnegildet. Biørnegildet er en festival som arrangeres hvert tredje år av Realistforeningen. Biørnegildet avsluttes av det meget tradisjonsrike Biørneballet. Biørnegildet ble sist arrangert i 2010. Biørnegildet oppstod som en utvidelse av Biørneballet. Etter hvert har gildet vokst, og nå varer arrangementet i to uker før det avsluttes av ballet. Biørnegildet styres av sitt eget styre, som velges på Realistforeningens generalforsamling, og drives fra da nesten uavhengig av Realistforeningens daglige drift. Biørneballet er Realistforeningens tradisjonelle gallamiddag, og under Biørneballet utnevnes nye personer til Ridder av Lille Bjørns orden, Ridder av Store Bjørns orden, Kommandør av Store Bjørns orden og Storkors av Store Bjørns orden. Disse utmerkelsene går til personer som har utmerket seg i sin innsats for Realistforeningen eller Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Hallvard Skauge. Hallvard Skauge (født 11. september 1945) er en norsk avistegner og illustratør, kjent under signaturen M. Hallvard Skauge er cand. mag. med blant annet historie mellomfag fra Universitetet i Oslo. Han har tegna for Klassekampen sia 1971, og tegner for tida (2010) i lørdagsutgavene av Klassekampen og Nationen, og ellers fast for LO-Aktuelt, Journalisten og Computerworld Norge. I tillegg kommer en del frilansarbeid i skolebøker, faglitteratur og skjønnlitteratur for flere forlag og levert ofte politiske vittighetstegninger i en lang rekke tidsskrifter. Hallvard Skauges illustrasjoner er ofte utført i svart strek med bruk av penn og pensel og påvirka blant annet av tegneserier og amerikanske forbilder. Tegningene i Klassekampen er signert med en «M» i en sirkel, en copyrightliknende forkortelse for «meg». Hallvard Skauge bor og arbeider i Elverum. Våren 2006 hadde han en retrospektiv utstilling på Avistegnernes hus i Drøbak. I 2009 mottok han avistegnerprisen Årets avistegning. Joe Satriani. Joe Satriani (født 15. juli 1956 i Westbury, New York) er en instrumental gitarist, og regnes av mange som en av verdens beste i sitt fag. Han har laget mye forskjelligartet, eksperimentell musikk. Da han i 1986 gav ut sitt debutalbum "Not of this Earth" åpnet han veien for instrumental rock, som var ganske nytt og grensesprengene. Satriani er tydelig inspirert av Jimi Hendrix, Jimmy Page og Jeff Beck. Biografi. Satriani vokste opp i en musikalsk familie, som interesserte seg for både klassisk musikk, jazz og pop. Satriani ble inspirert til å begynne å spille gitar da han på en trening i amerikansk fotball fikk høre om Jimi Hendrixs dødsfall. Han gikk rett til treneren sin å gav han beskjed om at han sluttet fordi han skulle bli gitarist. Han var da 14 år. I 1974 studerte Satriani musikk hos jazz-gitaristen Billy Bauer, og jazz-pianisten Lennie Tristano. Tristianis høye tekniske krav påvirket Satrianis gitarspilling. På denne tiden startet Joe selv også å undervise. Gjennom tiden har han blant annet undervist kjente gitarspillere som: Steve Vai, Kirk Hammett (Metallica), David Bryson (Counting Crows), Kevin Cadogan (Third Eye Blind), Larry LaLonde (Primus), Alex Skolnick (Testament), Phil Kettner (Laaz Rockit), Danny Gill og Charlie Hunter. Satriani spilte i en gruppe som ble kalt The Squares i 1983 da han isteden begynte å arbeide med innspillinger på egen hånd. Han overtalte de andre i bandet til å støtte opp om hans egen karriere og utgav sin første EP. Den inneholdt seks spor som representerte en banebrytende ny form for gitarrock. I 1986 kom hans første LP ut; den ble utgitt på Relativity Records og produsert av ham selv og John Cuniberti. Den fikk navnet "Not of this Earth" og viste frem mer av hans repertoar, men fikk en noe lunken mottagelse av kritikere. Innen hans andre album ble gitt ut året etter, hadde hans tidligere student Steve Vai rukket å bli berømt. Denne berømtheten brukte han blant annet til å skryte uhemmet av hans tidligere lærer i flere intervjuer. Satrianis andre album som kom ut året etter hans første, "Surfing With the Alien" ble adskillig mer godt omtalt og han ble på kort tid en meget anerkjent artist. Albumet inneholdt melodier som «Satch Boogie» (Satriani ble kalt «Satch» blant venner), og «Surfing with the Alien», som begge kom inn på de amerikanske hitlistene som henholdsvis nummer 22 og 37. Dette skulle vise seg å bli et godt år for Joe, han fikk senere samme året æren av å turnere sammen med Rolling Stones vokalist Mick Jagger på hans Australia turné. I løpet av de neste årene rakk han å i ut to album; "11" (1988) og "Flying in a Blue Dream" (1989). Sistnevnte er fortsatt sett på som et av hans beste album noensinne. Likevel er det kanskje "The Extremist" som av de fleste ansés som det aller beste. Dette ble gitt ut i 1992 til strålende kritiker fra media. Av dette albumet kom den store hiten «Summer Song», i tillegg til de noe mer regionale hitene; «Friends» og «Cryin». Albumet er nå sett på som en klassiker i rockens historie. Deep Purple. Året etter fikk Satriani bekreftelsen på sin suksess da han ble leid inn av Deep Purple som vikar for den nylig sluttede gitaristen Ritchie Blackmore, på Japan turneen til bandet. Turneen ble en så stor suksess for Satriani at han ble bedt om å bli med i bandet på permanent basis. Dette ble derimot forhindret av en langtidskontrakt «Satch» hadde med Sony på denne tiden. G3. I 1996 startet Satriani et turné-band sammen med Steve Vai, og gitaristen Eric Johnson. Bandet fikk navnet G3 (3 gitarister). G3 turnéene har fortsatt også i ettertid, med Satriani og Vai som basis, mens den tredje gitaristens rolle ble fylt av diverse gitarister. Foruten Johnson har noen av disse gitaristene vært: Yngwie Malmsteen, John Petrucci, Kenny Wayne Shepherd, Robert Fripp og Patrick Rondat. Utstyr. Joe har laget signaturgitarer i samarbeid med Ibanez, som han kalte JS-serien. Disse gitarene får man kjøpt i Norge i tre forskjellige modeller. Prisen strekker seg fra ca. 10 000kr for den billigste til rundt 20 000kr for den dyreste. Satriani har også signaturforsterkere i samarbeid med Peavey. Disse er kalt JSX-serien. Joe har også inngått et samarbeid med Vox produksjon av Satchurator, som er en distortion effektpedal. Utgivelser. Satriani har pr. 2009 over 20 utgivelser, 3 av disse fra G3-turneene. G3-turneene har blitt utgitt både som DVD og CD, i likhet med "Satriani Live!" og "Live in San Francisco". Han ga også ut en dokumentar i 1993 om sitt liv som artist. Denne ble senere gitt ut på DVD i 2003. Dokumentaren hadde navnet "The Satch Tapes". Med albumet "Engines of Creation" som ble utgitt i 2003, ble det laget et «begrenset opplag» album som fikk navnet "Additional Creations". Dette besto av 4 forskjellige låter, som hovedsakelig var remixer av låter fra EoC. Dette ekstraalbumet finnes i svært få opplag ettersom det bare ble inkludert i enkelte av de første EoC albumene. I tillegg til egne utgivelser har Satriani også medvirket på flere album som for eksempel The Yardbirds "Birdland" og flere Alice Cooper album. Samir Amin. Samir Amin (født 3. september 1931 er en egyptisk politisk forfatter. Han bor for tiden i Dakar i Senegal. Amin ble født i Kairo av en egyptisk far og en fransk mor, begge leger. Han vokste opp i Port Said der han gikk på det franske gymnaset, som han forlot i 1947 med artium. Mellom 1947 og 1957 studerte han i Paris og tilegnet seg en diplomgrad i statsvitenskap (1952) før han tok eksamener i statistikk (1956) og økonomi (1957). I selvbiografien "Itinéraire intellectuel" (1990) skrev han at han for å kunne drive med tilstrekkelig «militant virksomhet» bare kunne avse et minimum av arbeid til forberedelse til universitetseksamener. I Paris sluttet Amin seg til det franske kommunistpartiet (PCF), men han skulle senere ta avstand fra sovjetisk marxisme og han assosierte seg en periode med maoistiske kretser, og påvirket i noen år også fremtidige ledere av Røde Khmer. Sammen med andre studenter ga han også ut magasinet "Étudiants Anticolonialistes". I 1957 leverte han doktoravhandlingen sin, under veiledning av blant andre François Perroux, opprinnelig under tittelen "Underutviklingens opphav – kapitalistisk akkumulasjon på verdensnivå", en tittel han senere endret til "De strukturelle følgene av internasjonal integrasjon av før-kapitalistiske økonomier. En teoretisk studie i mekanismene som skaper såkalte underutviklede økonomier". Etter doktoravhandlingen dro Amin tilbake til Kairo, der han mellom 1957 og 1960 ledet "Études de l'Organisme de Développement Économique". Deretter forlot Amin Kairo for å jobbe som rådgiver for planleggingsministeriet i Bamako (Mali) mellom 1960 og 1963. I 1963 ble han tilbudt et stipend ved "Institut Africain de Développement Économique et de Planification" (IDEP). Her jobbet han frem til 1970 samtidig som han var professor ved universitet i Poitiers, Dakar og Paris. I 1970 ble han leder for IDEP, som han ledet frem til 1980. Da forlot Amin IDEP for å ta over ledelsen av Third World Forum i Dakar, der han har jobbet siden. De senere årene har Amin skrevet en rekke bøker og artikler. Han har markert seg som en konsekvent talsperson for den tredje verden. Han er blant annet sterkt kritisk til krigene i Irak og Afghanistan. Selv om det er forskjeller står Amin for den såkalte avhengighetsteorien som ellers er utviklet av folk som André Gunder Frank og Immanuel Wallerstein. Nøden i den tredje verden har å gjøre med at landene ble tvunget inn i et økonomisk system der de som kolonier, både formelle og reelle sådanne, ble underordnet kolonimaktenes interesser. Spesielt for Amin er teorien om "delinking", som innebærer at land i den tredje verden må rive seg løs fra dette avhengighetsforholdet og utvikle økonomien og produksjonsmidlene ut fra egne premisser. Denne teorien har blitt møtt med mye kritikk, men det er også dem som hevder at Kinas økonomiske vekst viser at teorien har mye for seg. Blant tilhengerne er Massachusetts Institute of Technology-professoren Paul Krugman som i en artikkel i New York Times i 2001 argumenterte for at Amin burde få den såkalte Nobelprisen i økonomi. De senere årene har han også profilert seg som en kritiker av politisk islam, som han mener i realiteten spiller på lag med imperialismen og dermed er et hinder for folkelig frigjøring i den tredje verden. Han har skrevet mer enn 30 bøker. Blant de viktigste er "Imperialism and Unequal Development", "Accumulation on a World Scale", "Delinking" og "Obsolecent Capitalism". På norsk finnes boka "Eurosentrismen". Wien-konvensjonene. Wien-konvensjonene er betegnelsen for flere folkerettslige avtaler undertegnet i Wien i Østerrike. Avhengighetsteori. Avhengighetsteorien er en skole innen samfunnsvitenskapene som står for et syn på verden som tar utgangspunkt i at de rike statene i verden trenger en perifer gruppe av fattigere stater for å sikre rikdommen sin. Avhengighetsteori slår fast at fattigdommen i landene i periferien ikke kommer av at de ikke er integrert i verdenssystemet, eller 'fullstendig' integrert, slik tilhengerne av frimarked hevder, men av "hvordan" de er integrert i systemet. Avhengighetsteori oppsto først på 1950-tallet og tar i stor grad utgangspunkt i Raúl Prebischs studier som viste at rikdommen i fattige land tenderte til å synke når rikdommen økte i rike land. Nevnes bød også Paul A. Baran som i sitt verk "The Politial Economy of Growth" viser hvordan dette forholdet historisk har oppstått. Teorien utviklet seg hurtig i flere retninger. Enkelte, hvorav André Gunder Frank er den mest kjente, tilpasset den til marxisme. Klassisk avhengighetsteori skiller seg imidlertid fra klassisk marxisme når den retter seg mot internasjonalisering og avviser forventninger om fremskritt i retning industrialisering og frigjørende revolusjoner i mindre utviklede land. Den tidligere brasilianske presidenten Fernando Henrique Cardoso skrev omfattende om avhengighetsteori mens han var i eksil. Den amerikanske sosiologen Immanuel Wallerstein spisset det marxistiske aspektet ved teoriet og kalte det "verdenssystemanalyse". Den egyptiske økonomen Samir Amin plasseres også ofte i denne kategorien. Teoriens utbredelse. Avhengighetsteori ble populær på 1960- og 1970-tallet som en del av kritikken av tradisjonell utviklingsteori som syntes å være feilslått siden fattigdommen fortsatte å være utbredt i store deler av verden. I forbindelse med den tilsynelatende veksten i Øst-Asia og India de siste årene har teorien mistet noe popularitet. Den bryter kraftig med klassisk økonomi og frimarkedsøkonomi. Den er i langt større grad akseptert innen andre disipliner, som historie og antropologi, der det går an å konkludere for eller imot. Avhengighetssystemet sies å ha oppstått i forbindelse med den industrielle revolusjon og uvidelsen av europeiske imperier rundt hele verden som var muliggjort på grunn av deres overlegne makt og rikdom. Noen hevder at utbyttingsmønstret før denne ekspansjonen var internt, slik at de viktigste økonomiske sentra dominerte resten av landet (for eksempel Københavns dominans over resten av Danmark-Norge). Ved at globale handelsmønstre oppsto på 1700- og 1800-tallet kunne dette systemet overføres til globalt nivå. Det hadde den fordelen at det ytterligere isolerte de rike fra faren for bondeopprør og fattigopprør. I stedet for å kunne vende seg mot undertrykkerne som i Den amerikanske borgerkrigen eller i forbindelse med sosialistiske eller kommunistiske revolusjoner, hadde de fattige ikke lenger de rike innen rekkevidde, og i stedet ville de mindre utviklede statene ende opp med borgerkriger. Er først en rik stats dominans etablert kan den ikke fjernes. Denne kontrollen sikrer at all profitt i mindre utviklede land utvinnes av de mer utviklede landene, og forhindrer dermed reinvestering og vekst. Kritikk. Tilhengere av avhengighetsteori mener at teorien om komparative fortrinn bryter sammen når kapitalen – fysisk kapital som maskiner og finanskapital – er så mobil som den er i en globalisert verden. Derfor kan avhengighetsteorier tilby flere nye erkjennelser i en verden av mobile multinasjonale selskaper. Dette motsies av kritikerne med argumentasjonen at forholdene rundt globaliseringen gjør komparative fortrinn mer relevant. To av hovedantagelsene i komparative fortrinn-teorien – null transport- og kommunikasjonsomkostninger – er mer realistisk antagelse i dagens globale markedsplass enn i tidligere tider. Mens null kommunikasjonomkostninger underbygges ved hjelp av Internett, ser det dog ut til at tendens mot null transportomkostninger kan møte flere hindringer (bl.a. teorier som går under betegnelsen "Peak Oil" o.a.). Markedsøkonomer trekker ofte frem en rekke studier av enkelttilfeller for å diskredittere avhengighetsteorien. Bedringen i Indias økonomi etter at landet gikk fra en statskontrollert økonomi til åpen handel nevnes oftest. India ser også ut til å motsi avhengighetsteoretikernes tidligere nevnte påstand om komparative fortrinn og mobilitet, siden så mye av den økonomiske veksten kom som et resultat av slike bevegelser, outsourcing, en av de mest mobile formene for kapitaloverføringer. Tilhengere av avhengighetsteorien vil på sin side påpeke de sosiale følgene – økt polarisering og økt avhengighet som i sin tur begrenser vekstpotensialet og potensialet for å avskaffe fattigdommen. Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner. Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner er en internasjonal traktat om diplomatisk samkvem mellom stater og diplomatiske utsendingers privilegier, spesielt deres immunitet. Den ble vedtatt av FNs konferanse om diplomatisk forbindelser og immunitet i Wien 18. april 1961 og trådte i kraft 24. april 1964. Den innebar en kodifikasjon av den eksisterende sedvanerettslige diplomatretten. Per 2011 hadde 186 stater undertegnet traktaten. Innlandsklima. Kontinentalklima eller innlandsklima er en type klima man vanligvis har i indre områder av store kontinenter på midlere bredder på den nordlige halvkule. Dette er klimagruppe D i Köppens klimaklassifisering. Klimaet har vintertemperaturer som er lave nok til at man kan ha lengre perioder med snø hvert år, og relativt lite nedbør som hovedsakelig kommer om sommeren, selv om østkystområder (hovedsakelig i Nord-Amerika) kan ha mer jevn nedbørsfordeling gjennom året. Bare få områder i Iran nær Tyrkia, og Sentral-Asia har mest nedbør om vinteren, som vanligvis smelter tidlig på våren og gir kortvarige flommer. Disse områdene har vanligvis skog eller sletter med høyt gress som vegetasjon, og inkluderer mange av de mest produktive jordbruksområdene i verden. Alle slike klima har minst tre måneder med middeltemperaturer over 10 °C og vintrene har minst en måned med middeltemperatur under −3 °C. De fleste områdene tilhører fuktig kontinentalklima med kodene Dfa, Dwa (kalde og tørre vintre, lange varme somre) eller Dfb og Dwb (kalde vintre og lange, milde somre med enten nedbør jevnt fordelt gjennom året (DfB) eller tørre vintre (Dwb)). Kontinentalklima er preget av kalde luftmasser om vinteren og varme luftmasser om sommeren, som oppstår på grunn av høy sol og lange dager. Områder med kontinentalklima har man som regel enten langt fra hav, eller i kyststrøk der vinden vanligvis blåser fra land. Slike områder kan få ganske høye temperaturer om sommeren, ikke ulikt tropisk klima, men er ofte mye kaldere enn områder med andre klima på samme breddegrad om vinteren. Subarktisk klima (Dfc) har svært kalde, lange og tørre vintre, men med minst en månad over 10 °C. Eksempler. Man finner ikke denne type klima på den sørlige halvkule fordi man ikke har de store landmassene her på midlere bredder. De sørligste delene av Afrika og Australia er påvirket av havområdene rundt, mens Sør-Amerika er for smalt til at kalde luftmasser kan bygge seg opp. Antarktis ligger selvsagt utenfor midlere bredder. Avdrag. Et avdrag er den delen av terminbeløpet som går til nedbetaling av gjeldssaldo. Som regel betaler man månedlige avdrag på lån i tillegg til renter, men størrelsen på avdragsdelen vil variere med lånetype, om lånet er tatt opp nylig eller er gammelt og hvor mange år lånet skal tilbakebetales over. Avdrag i henhold til lånetype. Man kan velge et serielån. Da vil avdraget være det samme for hver innbetaling. Rentene man betaler på lånet vil komme i tillegg til dette. Dette fører til et variabelt terminbeløp som vil starte med høye innbetalinger, men vil gå ned etterhvert som låneperioden går mot slutten Man kan også velge et annuitetslån. Da vil terminbeløpet holdes fast, mens forholdet mellom avdraget og rentene man betaler vil endres. I begynnelsen av låneperioden vil mesteparten av dette terminbeløpet være renter, mens mot slutten av perioden vil det meste være rent avdrag på lånet. HGH. Hagfors-Gebhardt-Hickstars, bedre kjent som HGH, er en duo bestående av Håkon Gebhardt (tidligere trommeslager i Motorpsycho) og Martin Hagfors (vokalist i Home Groan og tekstforfatter for band som The National Bank). Bandet startet som en trio i 1999 med Lars Håvard Haugen (fra Hellbillies) som det tredje medlemmet og med HGH som forkortelsen for det opprinnelige navnet Hagfors-Gebhardt-Haugen'". Haugen forsvant fra bandet etter det første albumet men har etterpå deltatt på enkelte konserter og plateinnspillinger. Bandet spiller musikk innen alternativ country / americana / bluegrass og kaller selv musikkstilen for trashgrass. Normalt er Hagfors vokalist og gitarist mens Gebhardt spiller banjo, men begge to spiller i tillegg en rekke mer eller mindre tradisjonelle country-instrumenter. Musikken og konsertene er dessuten preget av humor og sære fortellinger og er ofte bygget opp rundt bandets åndelige leder, den myteomspunnede skikkelsen Father Seb. Léon Jouhaux. Léon Jouhaux (født 1. juli 1879, død 29. april 1954) var en fransk fagforeningsmann. Jouhaux ble tildelt Nobels fredspris i 1951 for sitt fredsarbeid og sin årelange kamp for arbeidernes rettigheter. Lyn. Et lyn er en stor elektrisk utladning mellom sky og jord eller sky og hav, eller mellom sky og sky. Et lyn er en stor lysbue som ledes av jordens atmosfæriske luft. Lynet består av en kort serie elektriske strømpulser. Lynstrømmen løper gjennom luften ved at det dannes det en elektrisk ledende kanal som strømmen kan løpe gjennom. Drivkraften er en elektrisk spenningsforskjell som oppstår ved at luftens molekyler omdannes til ioner. Mens lynstrømmen løper gjennom kanalen omdannes molekylene til plasma, og det er typisk 30 000 °C i lynkanalen. Et typisk lyn varer i ca. 1/4 sekund og består av tre til fire hovedutladninger med ca. 0,04 sekunders tidsintervall. Det typiske lynet overfører kortvarig en strøm på ca. 10 000 ampere og en elektrisk ladning på i alt ca. 25 coulomb. For at lynet skal starte skal det være et spenningsfelt på ca. 200-1000 volt per millimeter. Lynkanalens form. Lynets kanal er ikke en rett loddrett linje som man umiddelbart ville forvente, men derimot har den mange sidekanaler og knekker – faktisk er den beste modell for lynets form en fraktal. Lyn er elektrisitet, men før det ble kjent ble lynet kalt " guds vrede" Avstandsmåling. En kan måle en omtrentlig avstand fra lynet nokså enkelt. Lysglimtet vil vi se så godt som øyeblikkelig (lysets hastighet er ca. 300 000 000 m/s), men lydens hastighet er langt lavere – ca. 330-340 m/s (hastigheten avhenger av lufttrykk og temperatur). For hvert sekund reiser altså lyden en tredels kilometer, så om man har talt til 9 sekunder før den første knitringen høres, så vil lyden ha reist 3 kilometer vekk fra lynkanalen. Sammenligning mellom lysstoffrør, neonrør og lyn. Et lysstoffrør og neonrør virker også ved at det løper en strøm gjennom henholdsvis kvikksølv-plasma og neon-plasma. Så lenge vi gir rørene strøm og spenning, så lyser de. For å starte lysstoffrør og neonrør blir man også nødt til at lage et lite lyn gjennom den isolerende gassen. Lynet gjør at gassen får løsrevet elektroner og dermed blir til plasma. Lysstoffrørlynet lages i eldre lysstoffrørarmaturer av kombinasjonen av glimttenneren og (ballast-)spolen. Hyppighet. Hyppigheten av lynnedslag er generelt størst over, eller nær, landområder i tropiske- og subtropiske strøk. Norge ligger i en del av verden med forholdsvis få lynnedslag. Hyppigheten er størst i sør, hvor det årlig er i gjennomsnitt ca. 0,5 nedslag pr. km²., med store distriktsvise forskjeller. I 2003 ble det registrert 200 000 nedslag til bakken i hele landet, som er det høyeste antallet som til nå er registrert. På verdensbasis bryter det ut rundt 100 lyn i sekundet. Farer. Når det lyner bør en holde seg unna høye objekter. Selv om lynet slår ned ved siden av deg, kan du bli indirekte truffet fordi lynstrømmen ledes langs bakken. Rt direkte eller indirekte treff kan forårsake ubalanse i nervesystemet og kan gi brannskader. Et direkte treff av lynet fører ofte til tap av livet. Det beste å gjøre hvis det lyner er å gå inn i hus, legge seg ned i grøfter og søke ned i områder som ligger lavt. Er man på en åpen slette, bør man også legge seg ned. Oppreist bør en holde beina samlet da det er store spenningsforskjeller fra sted til sted. Det er svært trygt å sitte inne i en bil med metallkorosseri. Grunnen til dette er at karosseriet leder strømmen, og passasjerene vil ikke være i fare; bilen utgjør et faradays bur. Om man er i en skog, skal man oppsøke mulig åpent lende og aldri oppholde seg under et tre. Svante Samuelsson. Svante Samuelsson (født 4. september 1972 i Mölndal) er en tidligere fotballspiller fra Sverige. Svante Samuelsson etablerte seg som en viktig spiller på den sentrale midtbanen i Brann i perioden 1998 til 2001. Selv om Svante Samuelsson kun var noen få sesonger i Brann ble han regnet som en av de beste ballvinnende midtbanespillerne i Tippeligaen på den tiden. Han ble tidlig tildelt supporter sangen for sin oppofrende spillestil: "Se på Svante, han ofrer alt for Brann! Svante, Svante, Svante Samuelsson". På midtbanen til Brann har det ofte vært et problem å dekke "Svante rollen", men i jevne mellomrom har dette blitt løst av lignende spillere som Seyi Olifinjana, Paul Scharner og Rodolph Austin. Livorno. Livorno er en italiensk by som er hovedstad i provinsen Livorno i Toscana. Byen har ca. 170 000 innbyggere. Livornos havn ut mot Tyrrenhavet er den tredje største på Italias vestkyst. Geografi. Livorno ligger på slettelandet ved kysten syd for elvemunningen til Arno. Byen ligger ca 20 km sydvest for Pisa. I nord og øst grenser kommunen Livorno mot Pisa og Collesalvetti. I syd finner vi kollene "Colline livornesi", og her går den lave kysten over i en klipperik kyst. Kommunen Rosignano Marittimo ligger her. Historie. Livorno begynte som en liten fiskerlandsby i en naturlig havn på kysten ved Tyrrenhavet. Første gang Livorno nevnes i kilder er i 1017. I starten var fiskerlandsbyen en del av den maritime republikken Pisa og fungerte som en utpost i forsvaret av denne. Havnen ble viktiger etterhvert som avleiringer gjorde Pisas egen havn mindre egnet. Krig ødela landsbyen flere ganger. I 1284 var det den maritime republikken Genova som beseiret Pisa i slaget ved Meloria rett utenfor Livorno. I 1405 solgte franskekongen Pisa til Firenze, men beholdt Livorno for så i 1407 å selge den til Genova. I 1421 solgte Genova i sin tur området til Firenze. Livorno under Medici-familien. Firenze hadde med dette skaffet seg en viktig adgang til havet. Dette ledet til at de bygget ut havnen i Livorno. Mellom 1518 og 1534 bygget de ut havnebassenget "Darsena Vecchia" og festningen "Fortezza Vecchia". Det var et medlem av Medici-familien, kardinal Giulio de' Medici (som senere ble pave), som satte dette i verk etter planer av Antonio da Sangallo den yngre. Livorno forble lenge et lite sted, med bare 749 innbyggere i 1551. Kystregionen i den nordlige delen av "Maremma" var lite beboelig på grunn av sumpområder som var malariaplaget. Under storhertugene Cosimo I og Francesco I av Toscana ble den utvidet til en idealby etter renessansens byplanidealer. Oppdraget med planlegging gikk til to av tidens mest kjente arkitekter, Bernardo Buontalenti og Alessandro Pieroni. Det ble anlagt en sekskantet bymur med bastioner i hjørnene og vollgrav utenfor. Innenfor murene ble gatene anlagt i et regulært rutemønster, med et sentralt torg formet ved å spare ut hjørnene i de fire kvartalene ved krysset mellom de to hovedgatene. Sumpdistriktene ble tørrlagt, og en kanal ble bygget mellom Livorno og Pisa. Storhertugdømmet Toscana begynte en storstilt sjømilitær Det var behov for å beskytte seg mot pirater langs kysten, og Livorno ble base for flåten. "Leggi Livornine". I 1597 ble Francesco I etterfulgt som storhertug av sin bror Ferdinando I. Han gjorde Livorno til et fristed. Mellom 1590 og 1603 ble "Leggi Livornine" introdusert. Denne konstitusjonen ga immunitet, privilegier og frihet til handelsfolk. Den garanterte dem dessuten trosfrihet. Denne toleransen ledet til at Livorno ble en kosmopolitisk og multireligiøs by. De forskjellige gruppene, eller "Nazioni" som de ble kalt, hadde egne samlingssteder for sine religioner, og de organiserte seg for å ivareta sine interesser. Jødene var ikke som andre steder i Europa tvunget til å holde seg i egne gettoer. Disse frihetslovene var gyldige i byen Pisa og i territoriet til Livorno. Da den siste av Mediciene ("Giovanni Gastone" eller Gian Gastone) døde i 1737, hadde Livorno vokst til mer enn 30 000 innbyggere. Fra tidlig på 1600-tallet hadde Livorno hatt bystatus. Etter Mediciene overtok Lorena-familien den ledende posisjon. Geirmund Brendesæter. Geirmund Brendesæter (født 22. mars 1970) er en tidligere norsk fotballspiller. Han kom til Sportsklubben Brann foran 1991-sesongen som spiss, men det var som høyreback at han skulle gjøre seg kjent for fotballnorge. I 1993 ble han for første gang tatt ut til. Etter 1996-sesongen ble han solgt til tyske Arminia Bielefeld, men vendte tilbake til Brann året etter og fikk da med seg hele høstsesongen for klubben. Han har også spilt for Bremnes. Brendesæter ble en kultfigur for Brann sine tilhengere under sine to perioder i klubben. «Geddi», som han ble kalt, fikk 255 Tippeligakamper og totalt 336 obligatoriske kamper for Brann, før han i 2003 tok et tårevått farvel med toppfotballen. Geddi har spilt 336 kamper for Brann og scoret syv mål. Han har spilt seks landskamper for Norge og scoret ingen mål. Geddi har vært meget kritisk til Brann-styrets håndtering av trenerspørsmålet i klubben. Han hevdet at sparkingen av assistenttrener Espen Steffensen 7. august 2008 var en mistillitserklæring til daværende trener Mons Ivar Mjelde. Cato den eldre. Marcus Porcius Cato (Latin: M·PORCIVS·M·F·CATO; 234 f.Kr. – 149 f.Kr.) var en romersk statsmann, ofte kalt «Censoren», Sapiens, Priscus, eller «den eldre» for å adskille ham fra «den yngre», som var hans oldebarn. Bakgrunn. Han var av en gammel plebeierfamilie, som var kjent for noen militære embeter, men ikke kjent for høyere embeter i republikken. Han ble oppdratt i tråd med sine latinske forfedre, til landbruket, som han viet sin tid til når han ikke var i militæret. Men etter å ha blitt tiltrukket av en kunngjøring av L. Valerius Flaccus, reiste han til Roma, der han ble kvestor i 204 f.Kr., aedil i 199 f.Kr., og konsul i 195 f.Kr. med sin gamle patron. Cato den eldre skal ha avsluttet alle sine taler i senatet med setningen "Ceterum censeo Carthaginem esse delendam", «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». Av hans mange skrifter er bare "Om jordbruket" bevart. Kjell (bokstav). Bokstaven kjell ble i 2005 foreslått som en ny bokstav i det norske alfabetet. Dette var et humoristisk forslag for å fremme rett uttale av den ustemte palatale frikativen (), som vanligvis skrives , og stå imot den økende tendensen til å uttale den som en ustemt postalveolar frikativ (), vanligvis skrevet eller , som første lyden i ordet "skjorte" (uttalt). Den ustemte palatale frikativen () er i ferd med å forsvinne fra mange norske dialekter til fordel for. Dette er kanskje mest markant hos ungdommen, som kan uttale kino i stedet for. Noen mener at en egen bokstav for vil kunne hjelpe med å ta vare på lyden i talespråket. Forslaget til den nye bokstaven ble visstok utformet av designebyrået SDG og presentert av fjernsynsprogrammet Typisk norsk. Et lignende tegn ble imidlertid brukt for lyden i den norske lydskriften Norvegia, som har røtter tilbake til 1884. Norvegia har for det meste falt ut av bruk til fordel for det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA). St. Josephsøstrene. St. Josephsøstrene (av Chambéry) (forkortet C.S.J.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt og inspirert av jesuitter, og er en nonneorden. Historie. Bakgrunnen for opprettelsen var et ønske om å gjøre en innsats mot fattigdommen på den franske landsbygden. Pater Medaille hadde en periode drevet evangelisering, og hadde samlet flere som ønsket å leve mest mulig i tråd med sin kristne tro. Kongregasjonen ble formelt grunnlagt av pater Jean-Pierre Medaille S.J. i 1650, da seks franske kvinner gikk inn i en kommunitet med Medaille som åndelig veileder. De valgte å opprette en kommunitet uten klosterliv og tradisjonelle ordensdrakter, og med en åndelighet som er sterkt inspirert av jesuittenes. De fikk den nødvendige godkjenning av biskop Henri de Maupas av Le Puy-en-Velay. Under den franske revolusjon ble kongregasjonen praktisk talt oppløst. Fem søstre endte i giljotinen, og mange andre ble fordrevet fra kommunitetene. Etter revolusjon ble kongregasjonen gjenopprettet av moder St. John Fontbonne. Ordenen bygde særlig sykehus, barnehjem og andre velferdsinstitusjoner, blant annet i Europoa og i Australia, i sistnevnte land under ledelse av helgenkårede Mary MacKillop. I Norge. St Josephs Hospital i Fredrikstad St Josephs Hospital i Drammen St. Josephsøstrene var blant de første katolske kongregasjoner som kom til Norge etter at katolisismen igjen ble tillatt i 1843. De første fire søstrene kom 4. august 1865 etter invitasjon fra pater Stub, som var sogneprest i Kristiania. Deres første kommunitet drev en liten menighetsskole i Teatergaten 4. Søstrene etablerte seg etterhvert med både med sykehus- og skoledrift. Etterhvert klarte de å opprette sykehus i Kristiansand (St. Josef sykehus), Porsgrunn, Drammen, Fredrikstad og Halden. Fra 1970-tallet ble alle de katolske sykehusene kjøpt opp av fylkeskommunene etter en omlegging av det norske helsevesenet. Det siste ble solgt i 1988. Etter salget av sykehusene brukte søstrene en del av kjøpesummene på opprettelsen av et retrettsenter på Nesøya. Søstrene grunnla St. Sunniva skole i Oslo, og drev den inntil den ble overtatt av Oslo katolske bispedømme i 2005. Penlop. En penlop er en gammel bhutansk tittel for den øverste lederen i hvert fylke (dzongkhag), en slags "fylkesordfører" eller aristokratisk "jarl". Noen av disse titlene er fortsatt i bruk. Som administrativ leder i det enkelte fylke finnes i dag en statlig ansatt "dzongda", som kan sammenlignes med en "fylkesmann" eller "fylkesrådmann". Bhutans historie inneholder både før og etter Shabdrung perioder hvor sentralmakten var svak, og de enkelte dzongkhag var helt eller delvis autonome. I slike perioder var en penlop like mye en "småkonge". Bhutans første konge Ugyen Wangchuck var en slik småkonge eller "fylkeshøvding" i Trongsa før han i 1907 ble kåret til landets første konge. Ettersom kongefamilien har sin bakgrunn fra Trongsa, brukes tittelen Trongsa penlop (eller "Chhoetse penlop") om kronprinsen. Kjell. Kjell er et gammelt nordisk navn. Navnet har sin opprinnelse i det norrøne ordet "ketill", som betyr «kjele» og sannsynligvis også «hjelm» eller kanskje «offerkjele». Den norrøne formen av navnet var "Ketill", den gammelsvenske formen var "Kætil" og den gammeldanske formen var "Ketil". En like trolig betydning er "kjelde", "kilde", et håp om at gutten skal få rikelige ressurser å øse av senere i livet. Kjell har navnedag 11. juli i Norge og 8. juli i Sverige, og i Danmark med varianten "Kjeld" Utbredelse. Navnet begynte å bli mye brukt på 1600-tallet da det tok over fra den eldre navneformen "Kætil" eller "Ketill", som også var forløpere til navnet Kjetil, og et lån fra latin "catillus", som er diminutiv av "catinus" (= fat, skål). "Kætil/Ketill" var trolig ett av de vanligste guttenavnene i norrøn tid. I Landnåmaboken er det det guttenavnet som forekommer oftest - enda hyppigere enn de mest utbredte sammensetningene med "Tor-". Det er funnet 44 runeinnskrifter fra vikingtiden som inneholder navnet "Kætill", og det er dermed 13. mest brukte mannsnavnet i dette materialet. Fem av inskripsjonene er funnet i Danmark og tre i Norge, de fleste andre har ukjent funnsted. Navnet ble oftest skrevet med runer som ("ketil"), ("kitil") eller ("katil"). I Danmark forekommer navnet i mange "torp"-navn, slik at det eksisterer bortimot 20 steder med navnet Kelstrup eller Kjelstrup. Navnet opptrer imidlertid ikke i sammensetninger med "-lev", og det kan bare forklares med at det ikke var i bruk på den tiden da "-lev"-navnene ble dannet. Følgelig kan vi datere perioden da "Kætil/Ketill" ble tatt i bruk som navn, til tiden mellom folkevandringstidens slutt og vikingtidens begynnelse. Men grunnen til at navnet i løpet av noen få århundrer oppnådde så enorm utbredelse, kjenner vi ikke. Kjell er et vanlig navn i Norge og Sverige, og "Kjeld" eller "Keld" er vanlig i Danmark. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Kjell og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet Kjell er kjent i Norge fra 1400-tallet. I nyere tid har navnet vært mye brukt på 1940- og 50-tallet, men er i dag sjeldent brukt på nyfødte gutter. Navnesammensetninger. "Kjell" finnes i mange navnesammensetninger, både av gammel dato, skrevet i ett ord, eller i nye, som blir skrevet i to ord. Rusfri Diil. Rusfri Diil er et tidligere rusforebyggende ungdomsprosjekt for og med ungdommer i alderen 13 til 18 år. Begrepet «diil» (fra engelske "deal") er slang for en handel, men i dette tilfelle et avtale: «Du gjør en diil om å være rusfri i ett år!» Prosjektet ble opprettet i 1996, og lagt ned i 2009. Ansvarlige. Ungdomsorganisasjonen Juvente hadde den daglige driften av Rusfri Diil, men prosjektet var et samarbeid mellom organisasjonene Juvente, Blå Kors Ungdom, og. Formålet til "Rusfri Diil" var å heve debutalderen for bruk av rusmidler blant ungdom. Historie. "Rusfri Diil" startet 1996, og ca. 55 000 ungdommer har skrevet under en ‘diil’ så langt. Nåværende medlemstall er over 12 000. Prosjektet er finansiert av sosial- og helsedirektoratet, og er religiøst- og partipolitisk uavhengig. Medlemskap er kostnadsfritt. Prosjektet blir lagt ned i 2009 grunnet avbrutt støtte. Druk Desi. Druk Desi er en tidligere stillingstittel i Bhutan som ble innført av landets grunnlegger Ngawang Namgyal i 1640. Namgyal innførte en statsskikk kalt "Choesi", som innebar en deling av styringen av landet i en administrativ enhet og en religiøs enhet. Den administrative enheten ble ledet av en "Druk desi", som sto for det verdslige styret av landet. Den religiøse ledelsen ble lagt til Je Khenpo ("erkebiskopen" eller "sjefsmunken") Navneleddet "Druk" brukes i mange sammenhenger i Bhutan, navnet på landet er "Druk Yul", den dominerende folkegruppen kalles "Drukpa" og kongens tittel er "Druk Gyalpo". Leddet kan oversettes med "Torden-" eller "Tordenfolket(s)". Ved etableringen av monarki i 1907 falt rollen som Druk Desi bort. Tenzin Drugyey. Tenzin Drugyey (1591–1656) var en buddhistmunk som kom til Bhutan sammen med landets grunnlegger Ngawang Namgyal i 1616. Han gis ofte æren for å ha etablert den tradisjonelle urtemedisin i landet. Oselver. Båtbygger Peder Vassnes i Austevoll med oselveren «Ægir» Oselver eller Oselvar er en klinkbygget sørvestlandsk båttype som har vært svært vanlig i ytre strøk av Hordaland i mange hundre år. Båttypen har hatt en utvikling som går flere tusen år tilbake i tid og oselveren viser tydelige likhetstrekk med både en rekonstruksjon av Halsnøybåten (ca. år 300 e. Kr.) og Gokstadfæringen (ca. 900 e. Kr.). Fra i alle fall tidlig på 1500-tallet og frem til 1860 ble båttypen eksportert til Shetland og Orknøyene. Under overfarten ble betene tatt ut og de minste båtene stablet oppi de større for å utnytte lasterommet til skutene maksimalt. Selve begrepet oselver stammer fra stedet der båtbyggerene Jørgen (1717–1784) og Lars Tøsdal (1726–1802) hadde verkstedet sitt, nemlig ved utløpet av Oselva. Etter dette ble båtene på folkemunne kalt for Oselver. Rundt 1750 skal de to Tøsdalskarene ha vært de eneste som drev båtbygging som næringsvei i Os. Lenge etter dette blir likevel båtene oftest nevnt etter båtbyggeren sitt hjemsted, bruksområdet eller størrelsen til båten. Først i løpet av 1900-tallet blir oselver et berømt fellesnavn på båttypen. I dag krever man at en båt må være bygd etter det gamle norske alenmålet båtalner (21 norske tommer), lokal byggemåte og tradisjon fra omlandet rundt Bjørnefjorden og Lysefjorden for å regnes som en oselver. Nesten alle deler av en oselver er av furu, bare kjøl, lotter og stevner – "røyset" – er av eik; dette er det vanlige i alle robåter på Sør-Vestlandet. Som i alle andre tradisjonelle tre-robåter, har for øvrig hver enkelt del sitt bestemte navn; bunnbord med halsene, børebord, rip(-bord), band (tverrstiverne, "spantene") med eller uten biter (tverrbjelker) osv. Lengden på oselverne kan variere fra 8 til 18 båtalen (totallengde 4,5-10,0 m). De vanligste størrelsene er "færing" (9-11 båtalen) og "seksæring" (11-13 båtalen), men en kan også finne både mindre og større utgaver: "Æring" (8-9 båtalen), "åttring" (12 ½-14 båtalen) og "laromsbåt" (12 ½-18 båtalen). Færinger blir bygget med tre bordganger og tre band med biter over de to fremste. Større båter kan også ha kjølrenne (vanlig fra 11 1/2 båtalens lengde), mer innved, todelt børabord og todelt ripebord. Esingene går inne i båten langs den øvre kanten på ripebordet fra rang til rang. Utsiden av et halsbord på en oselver har konkav form og går fra å være nærmest loddrett i innløpet med visinga på lòtet til å nærme seg vannrett der halsen møter bunn- og børebord. Formen på halsene er dermed vridd, en nærliggende sammenligning kan være et propellblad eller kanskje mest et plogskjær. Under bygging er båtbyggeren nøye med å velge parvise bord, slik at spensten blir mest mulig lik på begge sider av båten. Båttypen er brukt til organisert kapproing siden 1847, organisert kappseiling siden 1871 og fra 1898 organiserer båtbyggerene seg. Siden 1978 har det blitt arrangert Norgesmesterskap i oselverseiling og i 1997 åpnet Oselvarverkstaden for å drive opplæring av nye båtbyggere. Utenom den organiserte aktiviteten er båttypen mye brukt som fritidsbåt og er dessuten å finne på en rekke museum, både i Norge og i utlandet. Opp gjennom tidene har båtbyggerne og båtbrukerne sammen utviklet båttypen slik at hver båt passer til den bruken som brukeren vil gi båten. Med sportsbruken er dette videreført og i tillegg til bruksbåten kan en i dag også snakke om både spesialiserte kapproingsbåter og spesialbygde kappseilingsbåter. I 2009 gjennomførte Redningsselskapet en SMS-avstemming der oselveren ble kåret til «Norges nasjonalbåt». Oselveren som seilbåt. I dag seiles oselveren som en egen klasse i Norges Seilforbund. Båtene seiles både i Spriseilklassen (8 kvm) og i ulike klasser med bermudarigg, avhengig av båtstørrelse. Spriseilet ble tatt i bruk på oselverne i perioden 1860-1890, før den tid var råseilet det vanlige. I dagens regattamiljø benytttes rigg og seil i moderne materialer og utførelse. Båttypen har strenge klasseregler som definerer hvordan båten kan rigges og skroget utformes. Disse klassereglene er godkjent av Norges Seilforbund. I dag finnes miljø som kappseiler med oselveren flere steder i Hordaland: Austevoll, Tysnes, Milde, Hjellestad og Sotra. Som nasjonal klasseklubb og overordnet samarbeidsorgan for kappseilingsmiljøene for oselveren finnes Oselverklubben. I motsetning til mange andre seilbåtklasser tillates det en viss variasjon i båtlengde og båtform innen hver seilklasse på oselveren som regattabåt. Ulike oselvere kan derfor ha litt ulike seilegenskaper, men med dagens klasseregler er likevel kappseilasen med oselvere like tett og krevende som med enhver moderne en-typebåt. I konkurransene seiles spriseilklassen med et mannskap på 3 personer, og siden oselveren ikke har vekt i bunn eller kjøl så balanseres båten utelukkende ved at mannskapet er levende ballast. I frisk vind må de da lene overkroppen utover ripen og seilingen blir da utfordrende og for noen såpass krevende at de kullseiler. Norges Toppidrettsgymnas. Norges Toppidrettsgymnas (NTG) er en stiftelse som driver privat videregående skole. Stiftelsen "Norsk Alpingymnas" (NAG) ble etablert av Roger Elstad i Bærum i 1981 og var starten på det som skulle bli Norges Toppidrettsgymnas. NTG er nå lokalisert i NTG Bærum, på Geilo, Kongsvinger, Lillehammer og NTG Tromsø. Skolene er landsdekkende og har elever fra alle landets 19 fylker. Hele 23 nåværende eller tidligere NTG-elever, altså ca. 24% av hele den norske troppen, ble tatt ut til Vancouver-OL i 2010. Om skolen. I dag er det mange skoler som kaller seg "toppidrettsgymnas", men NTG var den første og den som kvalitetsmessig har skilt seg ut på flere områder fra starten. NTGs hovedmål: NTG skal bidra til at utøvere i løpet av sin karriere tar medaljer i internasjonale mesterskap, kvalifiserer seg til høyere studier og utvikler gode holdninger. NTG blir sett på som en viktig medspiller i utviklingen av Norges beste idrettstalenter. Søkere til NTG må ha et utviklingspotensiale i sin idrett og/eller ha oppnådd gode resultater. Undervisningen begynner dessuten tidligere om høsten enn ved offentlige videregående skoler, og NTGs elever får ikke vinterferie. Dette blir gjort for å få tilstrekkelig antall timer i skolefagene og samtidig finne tid til den treningen som kreves for å bli toppidrettsutøver. For å sikre treningskvaliteten og kunne nå et høyt internasjonalt nivå oppsøkes det ulike toppmiljøer i Norge, Tyskland, USA, Sør-Afrika, Litauen, Russland, Sverige, Brasil, Belgia, Kina, Spania, Japan og Mellom-Europa og ikke minst Slany i Tsjekkia. Her gjennomføres felles samlinger og konkurranser med de lokale utøverne. Utenlandske sparringpartnere blir invitert til NTG. NTG har ca. 80 trenere, de fleste er heltidsansatte. Disse holder et høyt internasjonalt nivå og kommer fra 12 forskjellige nasjoner. Dette medfører en permanent kompetanseheving og tverrfaglig utvikling hos de ansatte trenerne. Skolen er støtteberettiget i Statens lånekasse for utdanning på lik linje med offentlige videregående skoler. Idretter ved NTG. NTGs tilbud gjelder utøvere av følgende idretter; NTG-U. NTG-U er et meget nytt tilskudd til NTG. Det er en ungdomsskole for elever som ønsker å kombinere mye trening med skolegang. Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) godtok etableringen av en ungdomsskole i regi av Norges Toppidrettsgymnas fra høsten 2004. NTG-U er berettiget til å motta statstilskudd etter friskoleloven. Norsk Teknisk Museum. Norsk Teknisk Museum er et norsk museum for industri, vitenskap, teknologi og medisin. Museet er i 2011 kåret til årets museum. Historie. Norsk Teknisk Museum er nasjonalmuseum for teknikk, industri, naturvitenskap og medisin. Museet har siden mai 1986 holdt til på Kjelsås i Oslo. Foreningen Norsk Teknisk Museum ble stiftet i 1914, i forbindelse med den store jubileumsutstillingen på Frogner 1914 i Oslo. Flere av museets gjenstander stammer fra denne utstillingen, men de måtte lagres frem til 1932 da fløyene for Gokstad- og Tuneskipet i Vikingskipshuset på Bygdøy stod ferdig. Her fikk Norsk Teknisk Museum sitt første permanente tilhold i underetasjen til en av sidefløyene. Stiftelsens leder og museets senere direktør gjennom mange år, ingeniør Philip Pedersen sikret seg mange unike gjenstander i forbindelse med en stor loftsrydningsaksjon i Oslo i 1938. Senere har museet fått et stort tilfang av objekter ved gaver fra industribedrifter, privatpersoner og institusjoner. Museet flyttet til nye lokaler i Fyrstikkalleen på Etterstad i 1958. I 1986 flyttet museet til sitt nåværende tilholdssted på Kjelsås. Muset ble offisielt åpnet av kulturminister Hallvard Bakke 27. mai 1986. Museumsbygningen på Kjelsås er på ca. 20 000 kvm., og siden åpningen har en stadig større del av dette blitt tatt i bruk til faste og midlertidige utstillinger. Pr. 2010 er det ca. 20 ulike delutstillinger fordelt på fire etasjer. Museets samlinger av gjenstander, fotografier og arkivalia (bl.a. bedriftsarkiver) er tilgjengelig for publikum gjennom egne utstillinger eller utlån til andre museer, museets bibliotek eller for forskere og andre etter egen avtale. Deler av fotosamlingene presenteres også på museets nettsider. Av museets gjenstandssamlinger befinner de viktigste objektene seg i hovedsak i utstillingene. En stor del er magasinert på museets lagre, og tas frem til bruk i ulike skiftende utstillinger. I 1995 fikk Norsk Teknisk Museum status som nasjonalmuseum, og finansieringen i hovedsak overført fra Oslo kommune til Kulturdepartementet. Pr. 2012 er museet finansiert av en grunnbevilgning fra kulturdepartementet tilsvarende ca. halvparten av driftsbudsjettet, i tillegg til andre offentlige midler (prosjekter og nye spesialoppgaver som Vitensenteret og Medisinsk museum) samt inntekter fra salg og sponsorbidrag. Museet har over 200 000 besøkende årlig. I 2011 satte Teknisk museum ny publikumsrekord med 260 119. Rundt 1/3 av dette er skoleklasser, og museet er, med 14 skoleklasser i gjennomsnitt hver skoledag, i særklasse blant landets museum hva gjelder skolebesøk. Museet tilbyr et omfattende undervisningsprogram for skolene, tilpasset læreplanene på ulike klassetrinn. Spesialutstillinger. Museet har en forholdsvis stor andel faste utstillinger, men setter også opp spesialutstillinger av kortere varighet. Utstillingen Klima X som handlet om klimaendringer og klimatiltak ble produsert av NTM og vist fra desember 2007 til desember 2009, og vant både en nordisk museumspris og den internasjonale Roy L. Shafer Leading Edge Award fra. Norsk Telemuseum har også sin hovedutstilling i museumsbygget på Kjelsås. Unge forskere. Konkurransen Unge Forskere ble tidligere arrangert av blant andre Norsk Teknisk Museum i egne lokaler i museet. Hvert år ble ungdom invitert til å delta i forskningsprosjekter. Konkurransen ble senere overtatt av Norsk Forskningsråd, og drives pr. 2010 av under Forskningsrådet. Fra 2009 er konkurransens premieutdeling og prisvinnerutstilling arrangert på museet. From a Basement on the Hill. "From a Basement on the Hill" er det sjette albumet til den amerikanske singer-songwriteren Elliott Smith, og ble utgitt etter artistens død med hjelp av familie og venner. Etter hans ene album på Dreamworks, valgte han å ta et sabattsår på et indieplateselskap, ANTI-. Året etter hans død kom det sagnomsuste albumet, hvis arbeidsprosess stadig ble avbrutt av depresjoner og narkotikamisbruk. Mange av sangene var kjent blant fans via konserter og bar tråder langt tilbake i Elliott Smiths karriere. På denne plata har Smith utforsket støyelementer i musikken, samtidig som den gode melodien han var kjent for er framtredende. På mange måter er den en logisk fortsettelse av hans utforsking av arrangementer som går fra fire-sporsopptak på "Roman Candle" (1994) til tjukke lydvegger på "Figure 8" (2000). Tematisk er det fremdeles introspektivt, gjerne i de mørke hjørnene av livet, sammen med en positiv grunnholdning som skinner gjennom tristessen. Det er blitt sagt at mange av de mer avslørende sangene om hans privatliv bevisst er blitt tatt bort, siden de fleste av disse handlet om et trøblete forhold til hans familie, som nå satt med rettighetene. Mange av sangene skraper likevel langt under overflaten, og er både innom selvmordstanker, hans minner fra et kortvarig opphold på en avrusningsklinikk og sitt eget dårlige selvbilde. Mathias. Mathias (alternativt Mattias, Matias eller Matthias'") er et mannsnavn med utspring i gresk, og som er den greske formen av det hebraiske navnet ("Mattitjahu") eller ("Mattitja"), med betydningen «Guds gave» eller «en gave fra Gud». Utbredelse. Mathias er et vanlig navn i Danmark og Norge. Varianten "Matias" er svært vanlig i Finland og er også mye brukt i Chile. "Matthias" er vanlig i Tyskland, hvor det ble mye brukt i perioden ca 1950–1990. Variantene "Matija", "Mátyás" og "Matyáš" er vanlige i henholdsvis Slovenia, Ungarn og Tsjekkia. Varianten "Mattias" er vanlig i Sverige. I Norge nar navnet har vært brukt siden 1200-tallet. Det var tidligere et uvanlig navn, og var svært lite brukt fra starten av 1900-tallet og fram til starten av 1980-tallet, da antallet barn med navnet Mathias begynte å vokse kraftig, og i 2006 ble omtrent 1,5 prosent av de nyfødte guttebarna kalt Mathias. Mathias var det mest brukte navnet blant gutter født i 2003, 2004 og 2007. Det var i 2006 totalt omtrent 7000 personer i Norge med navnet Mathias. Hvis man regner med de alternative formene Matias og Mattias var det ca 8000 personer med navnet, og tar man også med de relaterte navnene Mats, Mads, Mattis og Mathis er det totalt ca 18 000 personer. Andre varianter av navnet er svært lite brukt i Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Mathias og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Fusajiro Yamauchi. Fusajiro Yamauchi (født ca. 1860 – død januar 1940) var mannen som i 1889 grunnla selskapet som i dag er kjent som Nintendo Company Limited. Nintendo produserer i dag spillkonsoller og spillemaskiner, men på den tiden produserte selskapet håndlagde hanafuda-kort, som senere ble brukt i kortspillet med samme navn. Yamauchi, Fusajiro Yamauchi, Fusajiro Tvungen lønnsnemnd. Tvungen lønnsnemnd er i norsk arbeidsliv et tvangstiltak som myndighetene kan iverksette for å stoppe en pågående arbeidskonflikt. Tvungen lønnsnemnd iverksettes ved særlover etter forslag fra regjeringen til Stortinget. Samtidig oppfordres partene til å avslutte aksjonene (streik eller lockout) umiddelbart, selv om det kan ta litt tid før Stortinget får behandlet loven. Dersom Stortinget ikke er samlet kan regjeringen vedta tvungen lønnsnemnd gjennom en provisorisk anordning. Ved tvungen lønnsnemnd innsettes Rikslønnsnemnda. Lønnsnemnda er oppnevnt av Regjeringa og begge partene er med. Det vedtaket lønnsnemnda gir er bindende for begge parter. Saken kan ikke bringes inn for andre organer etter at den har vært behandlet av tvungen lønnsnemnd. Internasjonale konvensjoner som verner streikeretten setter klare grenser for bruk av tvungen lønnsnemnd. Slik disse tolkes, er det bare adgang til å gripe inn i arbeidskonflikten dersom konflikten setter liv, helse og personlig sikkerhet i fare for hele eller deler av befolkningen («vitale samfunnsinteresser»). Norge er blitt kritisert for å ha ofte benyttet seg av brede og lite restriktive kriterier for å iverksette tvungen lønnsnemnd, blant annet av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. Waldemar Legień. Waldemar Legień (født 23. august 1963 i Bytom i Polen) er en av verdens mest meritterte judoutøvere. Norgesaktuell med treningssamling i regi av Norges Judoforbund våren 2006. Legień er bosatt i Frankrike og til daglig har han sitt virke som trener i en av de beste franske klubbene «Racing Club de Paris». Søre Øyane. Søre Øyane er et tettsted og en samling øyer sør i Os kommune mot Bjørnafjorden i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Søre Øyane består hovedsakelig av øyene Lepsøy, Sundøy, Bruarøy og Røttingen. På Sundøy ligger bedriften Mecmar, som produserer et meget avansert og miljøvennlig eksosgassystem til skipsflåten. Bedriften har blant annet levert eksosgassystem til den svenske marinens korvetter (små fregatter), til 27 malaysiske fregatter, og til Den Kongelig Norske Marines MTBer i Skjold-klassen. På Røttingen ligger et hvitfiskmottak som tar imot fisk fra sjarkfiskere og mindre fiskebåter. På Bruarøy finner du butikk med marina og drivstoff, og i annen etasje ligger kunstgalleriet Vedholmen Galleri. Ishockey under Vinter-OL 1928. Under Vinter-OL 1928 deltok elleve land i ishockey. Det var med som OL-øvelse for tredje gang. Ishockeyturneringen var samtidig verdens- og europamesterskap. Det var tredje gang verdensmesterskapet i ishockey ble arrangert og det var det trettende europamesterskapet. Canada vant OL-gull og ble verdensmestere. Sverige ble europamestere og sølvvinnere i OL og VM. Bjørnafjorden. Bjørnafjorden er en fjord i Hordaland som ligger sør for Bergen mellom kommunene Os i Hordaland, Tysnes, Austevoll og Fusa og er hovedfartsåren for skipstrafikk på kysten. På det dypeste er fjorden rundt 600 meter dyp. To fergesamband krysser fjorden, Halhjem-Sandvikvåg og Våge-Halhjem. Wu Sangui. Wu Sangui (kinesisk: 吳三桂; pinyin: "Wú Sānguì"; Wade-Giles: "Wu San-kuei"; født 1612 i Gaoyou i provinsen Jiangsu i Kina, døde 2. oktober 1678) var den kinesiske Ming-generalen som åpnet Den store kinesiske murs porter ved Shanhai-passet og slapp de invaderende mandsjustyrker inn i Kina. Men å hevde at det han dermed var ansvarlig for Ming-dynastiets fall er unøyaktig; da han åpnet portene hadde allerede Li Zichengs bondeopprørere inntatt Beijing og knust Ming-keiserdømmets sentrale institusjoner. Han gikk også under hoffnavnet "Changbai" (長白) eller "Changbo" (長伯). Som takk for sin innsats for mandsjuene, som med hans hjelp raskt hadde slått ned Li Zichengs opprørere, og hadde trengt tilbake restene av de mingtro styrkene, ble han gjort til føydalherre i Yunnan, en provins han selv hadde renset for ming-motstand mot det nye styre, som kalte seg Qing-dynastiet. Wu Sangui hadde ikke Qing-hoffets tillit, noe han selv var svært klar over. Man han fikk beholde en utstrakt autonomi likevel, ettersom mansjuene trengte tid til å etablere seg etter de krevende erobringsfelttogene. Wu Sangui forutså at denne situasjonen ikke ville vedvare, og begynte å bygge opp egne hærstyrker i sitt føydalområde. I 1674 gjorde han opprør sammen med to andre sørkinesiske føydalriker. Det følgende år utropte han seg til keiser av Zhou med epokenavnet Zhaowu, med hovedstad i Dingtianfu (i dag Hengyang i provinsen Hunan). Etter at han noen år derpå døde av naturlige årsaker, ble restene av hans hærstyrker raskt nedkjempet. Wu Sanguis sønn, Wu Yingxiong, giftet seg med en av keiser Kangxis søstre. Osterøybrua. Osterøybrua forbinder Kvisti i Osterøy kommune med fastlandet ved Herland øst for Bergen. Osterøybrua er en hengebro og har et hovedspenn 595 meter og samlet lengde 1065 meter, mens tårnene rager 121,5 meter. Seilingshøyden er 53 meter, og broen har til sammen 8 spenn. Broen sto ferdig 3. oktober 1997 og kostet ca. 308 mill kr. Broen er den tredje største hengebroen i Norge. Den er en del av riksvei 566. Åpningen skjedde 28 år etter at de første planene om et ferjefritt fastlandssamband mellom Osterøy og Bergen ble fremlagt. Den ble åpnet for trafikk av statsråd Sissel Rønbeck. Et særpreg med Osterøybrua i den første tiden etter åpningen var at den gynget, og broen skremte opp både lokalbefolkning, veimyndigheter og lokalpolitikere i Bergen. Broens vedvarende og kraftige gynging ble et problem. Dette gikk landet rundt og har til og med vakt oppsikt utenfor landets grenser. Broen er bygget for å tåle vind opptil sterk storm. Broen gynget mest da vinden var rundt 10 m/s (liten bris). Etter en tid ble det derfor satt opp spoilere på undersiden av vegbanen på broa. Siden disse ble satt opp er det slutt på gyngingen. Samme løsning ble siden også valgt på «Trekantsambandet» der broene også gynget i vinden. Trafikkutvikling. Trafikken over Osterøybrua har økt mer enn den generelle trafikkøkningen i samfunnet. Årsdøgntrafikken (ÅDT) var i 2005 på 2 187 kjøretøy mot 1627 i år 2000. Etter at «Hannisdalslinja» (tilførselsvei) ble åpnet, har det blitt en jevn økning i trafikken over broen. Døgntrafikken før bro-åpningen i 1997 var på 1050 biler over ferjesambandet Valestrandsfossen-Breistein og 560 biler over sambandet Haus-Garnes. Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Jubileumsutstillingen på Frogner var en utstilling i Frognerparken i Oslo. Den ble arrangert i tidsrommet 15. mai til 11. oktober 1914 og skulle markere hundreårsjubiléet for Norges grunnlov. Utstillingen skulle blant annet vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn, men inneholdt også omfattende utstillinger av norsk kunst, idrett og friluftsliv. Utstillingen hadde 1,5 millioner besøkende, og bestod av 216 byggverk oppført for anledningen. Den 17. mai ble det notert 30 000 besøkende i løpet av en dag, men dette ble overgått flerfold på utstillingens siste dag da den hadde hele 120 000 besøkende. Utstillingen var en sentral del av markeringen av 100-årsjubileet for 1814. Som alle store utstillinger på den tiden hadde denne også den vanlige attraksjonen; en «negerlandsby» Et åttitalls afrikanere fra Kongo var hentet hit og skulle bo og leve på sitt naturlige vis innenfor en innhegning på Frogner. De skulle leve livet sitt i 20 primitive hytter oppført av siv og dekket av palmeblader, som om de var i sitt eget hjemland. Innbyggerne i bestod av kvinner og menn, voksne og barn som alle var kledt i tradisjonelle drakter fra hjemlandet. De hadde med seg «autentiske» redskaper og husgeråd, smykker, våpen og religiøse rekvisitter for å illustrere «livet i Afrika» på en mest mulig autentisk måte. Utstillingen ble holdt der hvor Vigelandsanlegget ligger i dag. Frognerbroen ble tegnet av arkitekt Henrik Bull og støpt i armert betong med granittsingel. Broen ble ikke revet og ble senere inkorporert i skulpturanlegget. Statue. Statue fra fransk, "statue" (latin, "statua"), er en skulpturell avbildning av en skikkelse, ofte menneske eller dyr. Statuer var vanlige gjennom hele antikken, idag er de vanlige innslag i parker og andre offentlige miljøer. Vanligvis oppføres statuer for å hedre minnet av en historisk hendelse eller en betydningsfull person. En liten statue kalles "statuett". En skulpturell avbildning av et hode kalles byste. Den forbudte by. Den forbudte by (kinesisk: 紫禁城, pinyin: "Zǐjinchéng", egentlig "Den lilla forbudte by") er det tidligere keiserlige palass i sentrum av Beijing i Kina. Foran det gigantiske palassområdet er Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen). Hovedinngangen til palasset kalles Den himmelske freds port. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- og Qing-dynastiene fra år 1422, da det sto klart. Navnet kommer av at området under keisertiden var avstengt for vanlig folk; bare keiserfamilien og hoffet hadde adgang. Området er på hele 720 000 kvadratmeter, og har 800 bygninger med over 8 000 rom. Siden 1924 har Den forbudte by vært underlagt Palassmuseet, og det ligger i sakens natur at Palassmuseet og Den forbudte by er blitt nærmest overlappende begreper. Palassmuseet har også en omfattende samling av kunst og gjenstander bygget på samlinger oppstått under Ming- og Qing-epokene. En viktig del av museets gamle samlinger er nå i Det nasjonale palassmuseum i Taipei. Begge museer kommer fra den samme grunnstamme, men samlingene ble splittet som følge av den kinesiske borgerkrig. I 1987 ble Den forbudte by oppført på UNESCOs verdensarvsliste. Navn. Inne i Den forbudte by Den forbudte by er kjent under flere navn. Det norske navnet er en kortversjon av det kinesiske Zǐjinchéng (紫禁城), som betyr "Den lilla forbudte by". Men i dag kaller kinesere flest området for Gu Gong (故宫), dvs. "det tidligere palass". Museet som huses i disse bygningene er kjent som "palassmuseet" (故宫博物院, "Gùgōng Bówùyùan"). På mandsjuisk kalles det "Dabkūri dorgi hoton", som betyr "den lagvise indre by". Tilblivelse. Den nåværende forbudte bys tilblivelse er knyttet til en av de aller første av Ming-keiserne. I 1370 ble Hongwu-keiserens fjerde sønn, Zhu Di, gjort til prins av Yan, og tok sete i Beiping, som var navnet på Beijing den gang. I 1379 bygde han seg et palass inne i det område som hadde vært keiserbyen under Yuan-dynastiets tid. I 1399 gjorde Zhu Di statskupp og besteg keisertronen som Yongle-keiseren i 1402. I 1403 endret han Beipings navn til Beijing («den nordlige hovedstad»), og i 1406 fremla han plan om å flytte hovedstaden til Beijing, det vil si ikke bare at byen skulle være én hovedstad av to, men at den skulle være alene hovedstad – Nanjing skulle miste denne status. I 1416 begynte byggingen av Den forbudte by, og man kopierte da i stor grad de eksisterende palasser i Nanjing. Dette nye keiserlige palassområde fikk sin plassering noe øst for det tidligere Yuan-palasset, av "fengshui"grunner: Yuan-palasset skulle havne i «hvit tiger»- (eller «drep»-) posisjon. Også av "fengshui"-grunner ble jord- og steinmassene som ble fjernet for å anlegge den vannfylte vollgraven rundt Den forbudte by benyttet til å anlegge en høyde rett nordenfor, Kullhøyden (senere kalt "Jingshan"). Selve Keiserbyens grenser ble så trukket slik at de omfattet innsjøene Nanhai, Zhonghai og Beihai og et betydelig område hinsides dem. Beskrivelse. Keisertronen i Den himmelske renhets palass (乾清宮) Det keiserlige palassområde ligger rett nord for Den himmelske freds plass, og er tilgjengelig gjennom Den himmelske freds port (Tiananmen-porten) og deretter Meridianporten (Wumen-porten). Det er omkranset av et stort område kalt Keiserbyen. Området er rektangulært av form, og er omgitt av en seks meter dyp vollgrav. Den forbudte by har fem haller, 17 palasser, og et høyt antall øvrige bygninger. I flertallet av bygningene er antallet rom et oddetall, distribuert symmetrisk rundt en akse. Men det keiserlige bibliotek (文渊阁) hadde seks rom, som en "brannsikring", ettersom tallet seks i kinesisk astrologi forbindes med vann. For at bygningen ikke skulle stikke seg ut, ble det sjette rommet svært lite. Murene. Muren rundt Den forbudte by har én port på hver side. På sørsiden er Meridianporten I nord ligger Det guddommelige veldes port, som vender ut mot Jingshanparken. Avstanden mellom de to portene er 960 meter, mens avstanden mellom øst- og vestportene er 750 meter. Murene er tykke fordi de ble bygd for å kunne tåle kanonader. I hjørnene er det forseggjorte tårn. Sektorer. Den forbudte by er delt i tro deler. Det ytre hoff, som omfatter den sørlige og den midtre sektor, har tre haller som ble brukt for seremonier som kroninger, investiturer og keiserlige bryllup. En av de tre hallene er den storslåtte høyeste harmonis hall (太和殿), med sin port, Den høyeste harmonis port (太和門). Det ytre hoff har også det keiserlige bibliotek, arkiver og lanternelageret. Det indre hoff omfatter de nordlige, østlige og vestlige deler av Den forbudte by, og her er tre andre viktige haller som ble brukt for det daglige styre og stell av keiserriket. Det viktigste av den er Den himmelske renhets palass (乾清宫). Det var i det indre hoff at keiseren bodde med sin familie, evnukkene og tjenestepikene. Utenfor hovedporten til Den forbudte by er en plass der de keiserlige korporlige avstraffelser av og til ble utført. Og sør for denne plassen er Den himmelske freds port. Hager. Ved nordenden av Den forbudte by er den keiserlige hage. Her er en del relativt gamle trær, de fleste mellom 100 og 300 år gamle. Den forbudte by er omgitt av kongelige hager. I vest ligger Zhongnanhai, det bygningskompleks som er omkring to innsjøer og huser Det kinesiske kommunistpartis sentrale hovedkvarter. Mot nordvest ligger Beihaiparken, som også ligger rundt en innsjø og er en populær park i byen. Mot nord er Jingshanparken, også kjent som Jing Shan eller "Kullhøyden", der den siste Mingkeiseren, Chongzhen, hengte seg da Li Zichengs opprørshær erobret palasset hans i 1644. Den forbudte by i avbildning ca 1500 Skulptør. Gustav Vigeland ved en av sine skulpturer, en av de mest kjente norske skulptører En skulptør eller billedhugger er en kunstner som er spesialisert på å lage tredimensjonal kunst: skulpturer, relieffer og statuer. En skulptør kan arbeide med ulike materialer, som stein, leire, gips, bronse og tre. Kjente skulptører. Eksempler på kjente skulptører er Michelangelo, Auguste Rodin, Alberto Giacometti, Henry Moore. Noen kjente norske billedhuggere er Ørnulf Bast, Julius Middelthun, Nils Aas, Arnold Haukeland, Anne Grimdalen, Kristofer Leirdal, Per Palle Storm, Gustav Vigeland, Brynjulf Bergslien. Alessandria. Alessandria er hovedstaden i provinsen Alessandria i Piemonte, Italia. Den sterkt befestede og imponerende byen ligger ved elven Tanaro, 55 miles sydøst for Torino. Bykommunen har et areal på 143,2 km² og et befolkningstall på 90 532 (2004). Byen er hovedknutepunkt for jernbanen. Historie. Byen Alessandria ble grunnlagt i 1168 over en bykjerne fra tidligere tider. Den skulle tjene som festningsverk for Lombardia-ligaen, for å forsvare de tradisjonelle rettighetene Nord-Italias middelalderkommuner hadde mot keiser Fredrik I av det tysk-romerske rikes (Frederick Barbarossa) imperiestyrker. Alessandrias beliggenhet var innen territoriene til markien av Monferrato, som var en av keisernes trofaste allierte. Byens navn var i 1168 antatt å hedre keiserens motstander, Pave Alexander III. I 1174–75 ble festningen ettertrykkelig testet gjennom tysk-romerske angrep, men den stod seg godt. Man kan finne en statue av Gagliaudo ved det venstre hjørnet av katedralen. Men sannsynligvis var det malaria som var den virkelige årsaken til keiserens tilbaketrekking. I 1198 ble Alessandria bevilget privilegium som fri kommune, men kom da i konflikt med de eldre kommunene i regionen, spesielt med Asti. I 1348 falt Alessandria i hendene på Huset Visconti, og ble sammen med resten av slektens eiendommer overført til Huset Sforza i 1447. Byen fulgte Milanos skjebne fram til 1707, da den ble overdratt til Huset Savoia og fra da av var den en del av Piemonte. Da Napoleon seiret i Slaget ved Marengo i 1800, ble Alessandria en del av Frankrike. Byen ble hovedstad i Napoleons Marengo (département). 14. juni hvert år foregår det et historisk spill til minne om Slaget ved Marengo i "Spinetta Marengo", en forstad til Alessandria. Fra 1814 ble Alessandria underlagt Savoiaslekten igjen, og del av Kongedømmet Sardinia. Gjennom årene under Italias samling (Risorgimento), var Alessandria aktivt sentrum for de liberale. Byen var også den første italienske provinshovedstaden som ble styrt av en sosialist; urmakeren "Paolo Sacco" ble valgt til "sindaco" 25. juli 1899. Under andre verdenskrig var Alessandria et taktisk militærmål, og ble hardt rammet av de alliertes intense bombing. Den alvorligste bombingen skjedde 30. april 1944, med 238 døde og hundrevis av sårede, og 5. april 1945 med 160 døde. Blant de døde denne dagen var 60 barn fra et barneasyl i "Via Gagliaudo". Dette skjedde da byen allerede var befridd av partisanene. 6. november 1994 ble en stor del av byen, spesielt "Orti-kvarteret", oversvømt da elven Tanaro flommet over. Manierismen. Parmigianinos Madonna med den lange halsen er et av de mest kjente manieristiske bildene a> har manieristiske trekk. Den spisse formen over portalene stoppes av en rund bue som skaper forvirring Manierismen (fra ital. "maniera") er enstilperiode i kunst- og musikkhistorien fra circa 1520 til begynnelsen av 1600-tallet. Selve navnet manierisme har sin opprinnelse i det italienske ordet "maniera", som egentlig betyr «stilfull oppførsel» med vekt på enkel eleganse, likevekt og harmoni. I sammenheng med kunst (inkludert musikk) og kunstnere (inkludert komponister og musikere) blir ordet «manierisme» helst brukt i forbindelse med åpenlys og gjerne overdreven bravur, virtuositet og lunefull oppførsel. Manierismen er overgangsperioden mellom høyrenessansen og barokken. Eksempler på kjente manierister er Pontormo, Parmigianino og El Greco. Begynnelsen på manierismen. Manierismen oppstod rundt 1520 og var i stor grad en reaksjon mot høyrenessansens vekt på harmoni, symmetri og balanse. Det tidligste eksemplet på manierismen er antagelig Michelangelos vestibyle for "Biblioteca Laurenziana" (1523 i Firenze). Tydelige kjennetegn på den nye stilen inkluderer bruk av svært uortodokse arkitektoniske elementer og detaljer. Manierismen kaltes tidligere senrenessansen, men i de siste tiårene har man i kunsthistoriske og musikkhistoriske fagkretser blitt enige om at dette navnet ikke var dekkende. Selv om manierismen nå betraktes som stilistisk ulik renessansen, så kommer den inn under den samme perioden som senrenessansen og eksisterte som en parallell og opposisjonell retning i denne perioden. Innen musikken er madrigalen et av de tydeligste uttrykkene for manierismen. Stiltrekk. Kjennetegn for manierismen i billedkunsten er klare farger, gjennomtenkt komposisjon, overdrevne former og dramatiske bevegelser. I musikken har man på tilsvarende vis klare harmonier med sterke virkemidler som kromatikk og dramatiske vekslinger i rytme og tonal puls i overenskomst med skiften i teksten. Manierismen kontrasterer slik tydelig høyrenessansens panharmoni, symmetri, og diskrete perfeksjon slik vi ser i Rafaels verker. Typiske representanter for manierismen er El Greco i billedkunsten og Carlo Gesualdo i musikken. En annen definisjon av manierismen angir kontrasten mellom den realistiske og perspektivistiske billedkunsten med sine velbalanserte menneskeformer i høyrenessansen og mange av de senere kunstnernes bevisste forvrenging av proporsjoner og perspektiv. Disse forvrengningene, som hadde bakgrunn i følelser og kunsntnerisk frihet, har i løpet av 1900-tallet blitt definert som en egen stil kalt «mainierisme» — men uten de negative konnotasjonene som hører til dette ordet. Slik ordet da tolkes understrekes de individuelle kunstnernes frihet etter 1520 som førte med seg at kunsten for første gang i kunsthistorien begynte å handle om seg selv. Manierismen er har blitt kalt «de intellektuelles stilepoke» i motsetning til høyrenessansens regelrette, aristokratiske uttrykk. Manierismen har også blitt sett i sammenheng med motreformasjonen — da som kontrast til det som ble oppfattet som protestantismens mangel på følelser. Maleri. Manierismens malerkunst er særlig representert ved El Greco, som i maleriet "Greve Orgaz gravferd" (1586) bruker virvlende former og farger for å skape et dynamisk, visjonært bilde av himmelen. Karakteristisk for El Grecos komposisjoner er langstrakte former, feiende bevegelser og klare farger. I "Madonnaen med den lange halsen" (1532) overdriver Parmigianino de menneskelige formene. Andre malere innenfor manierismen er for eksempel Pontormo, Rosso Fiorentino, Bronzino, Bernardino Poccetti, Tintoretto og Hans von Aachen. Skulptur. Benvenuto Cellini viser i "Frans den førstes saltkar" en prakt og en ynde som er karakteristisk for manierismen. Cellini, og mange andre kunstnere med ham, bruker estetisk form som virkemiddel for å appellere til tilskuerens følelser. I Giambolognas skulptur "Rovet av sabinerkvinnene" vises bevegelsene og dramatikken i scenen svært tydelig ved hjelp av de sammenflettede konturene og den voldsomme styrken verket utstråler. Arkitektur. Blant de fremste arkitektoniske byggverkene i manierismen regnes, bortsett fra vestibylen i "Biblioteca Laurenziana", Giulio Romanos "Palazzo del Tè" (1527–1534) i Mantua. I fasaden lot han triglyffene i frisen henge ned, og han brukte sluttstener, som strukturelt sett ikke hadde noen funksjon, i vindusrammene. Arkitektkollegaer som ville være tro mot den vitruvianske tradisjonen rettet skarp kritikk mot disse detaljene. I Roma tegnet Baldassare Peruzzi "Palazzo Massimo alle Colonne" (1532–1536) og ga fasaden en utforming full av kontraster. John Landis. John Landis (født 3. august 1950) er en amerikansk skuespiller, regissør, forfatter og produsent. Landis begynte sin filmkarriere i postrommet til 20th Century Fox, etter at han sluttet på skolen som 17-åring. Han fikk seg senere jobb som produksjonsassistent på filmen "Kellys helter" som ble spilt inn i Jugoslavia i 1970. Han ble igjen i Europa etter innspillingen, og jobbet på flere av de spanske og italienske spagettiwesternfilmene som var populære på 60- og 70-tallet. Han var både skuespiller og stuntmann i disse. Etter at han kom tilbake til USA, skrev, regisserte og spilte han i sin debutfilm, "Schlock" i 1973 som 21-åring. "Schlock" er en hyllest til de gamle monsterfilmene som han var fan av, og han hadde selv rollen som "Schlockthropus", det manglende mellomleddet. Han jobbet videre som produksjonsassistent, forfatter og skuespiller og sammen med brødrene David og Jerry Zucker og Jim Abrahams (som senere gjorde stor suksess med bl.a. "Hjelp, vi flyr"-filmene), lagde han "The Kentucky Fried Movie" i 1977. Landis sitt store gjennombrudd kom med den neste filmen, alle collegefilmers mor – "Deltagjengen". Så fulgte en rekke med filmkomediesuksesser. "The Blues Brothers" i 1980, "Rollebyttet" i 1983, "Spioner som oss" i 1985, "Three Amigos" i 1986 og "Amerika for mine føtter" i 1988. I tillegg skrev og regisserte han skrekklassikeren "En amerikansk varulv i London" i 1981. Under innspillingen av ' i 1983, der Landis var regissør, styrtet et helikopter og tok livet av tre personer, blant annet to barn. Landis ble saksøkt av foreldrene til barna, som hevdet av Landis drev innspillingen uansvarlig, og ikke opplyste foreldrene om hvor farlig filminnspillingen var. Landis ble frikjent for anklagene. Han ble også saksøkt av datteren til den tredje som døde og skuespiller Jennifer Jason Leigh. Dette søksmålet ble avgjort utenfor rettssalen. I 1983 skrev og regisserte Landis musikkvideoen til Michael Jacksons "Thriller". Musikkvideoen, som ligner mer på en kortfilm, forandret synet på musikkvideoer og gjorde at de begynte å inneholde mer enn bare poserende sangere. Videoen vant en rekke filmer, bl.a. MTV Video Music Awards for beste video og seernes valg. Videoen har senere blitt valgt inn i MVPA sin Hall of Fame. Paret samarbeidet igjen i 1991 om musikkvideoen til "Black or White". Videoen var en av de første som brukte digital morphing, og den hadde verdesnpremiere samtidig i 27 land, som ga den et publikum på rundt 500 millioner mennesker. Etter Landis' suksess på 1980-tallet, ble 1990-tallet en nedtur for Landis. Særlig svei "Beverly Hills Cop III" fra 1994. Heller ikke "Blues Brothers 2000" eller "Susan's Plan" slo ann blant publikum. Landis har også jobbet mye for TV, gjennom sitt produksjonsselskap St. Clare Entertainment. Dette inkluderer serier og filmer som "Drøm videre", "Kjære, jeg har krympet barna", "Weird Science" og "The Lost World". I 2004 regisserte han en kritikerrost dokumentar om en bilselger, "Slasher" i 2004. Han har også lagd en episode av serien "Masters of Horror" fra 2005. Landis liker å putte inn interne spøker i filmene sine. Særlig gjelder dette henvisninger til den fiktive filmen "See You Next Wednesday". Tittelen er et sitat fra Stanley Kubricks film. Dette er en siste hilsen Frank Poole får av sin kone i et videogram. Landis beskriver filmen som en film han kunne ha lagd som 15-åring. Tittelen dukker opp på billboards og postere forskjellige steder i Landis sine filmer. På slutten av rulleteksten for filmene han lagde for Universal Studios ("Deltagjengen", "The Blues Brothers", "En amerikansk varulv i London") er det reklame for den fiktive filmen "Ask for Babs" (Babs er en av figurene i Deltagjengen). Reggisørvennen Frank Oz har også en tendens til å dukke opp i filmene hans. Det samme har sangen "The Girl from Ipanema". Vágar lufthavn. Vágar lufthavn (IATA: FAE, ICAO: EKVG) er Færøyenes eneste flyplass. Den ligger ca 1,5 km fra stedet Sørvágur på øya Vágar. Opprinnelig var Vágar lufthavn en militærflyplass som ble bygd av britiske styrker under 2. verdenskrig. På begynnelsen av 1960-tallet ble flyplassen bygd ut for passasjertrafikk, og 1. april 1963 åpnet flyplassen for sivil trafikk. De første årene etter dette ble flyplassen bare trafikkert av propellfly, men siden 1977 har den også blitt brukt av moderne jetfly. Flyplassen har blitt utbygd og oppgradert jevnlig siden den ble åpnet for sivil trafikk. I 2011 hadde flyplassen om lag 200 000 passasjerer. Fra 1963 ble Vágar lufthavn drevet av det danske luftfartsvesenet, Statens Luftfartsvæsen. Siden 2007 har Vágar lufthavn vært under færøysk administratsjon. Vágar lufthavn er hovedbase for Færøyenes nasjonale flyselskap Atlantic Airways. Fra Vágar er det flygninger til blant annet København, Ålborg og Billund i Danmark, Shetland, Aberdeen og London i Storbritannia, Bergen, Stavanger og Oslo i Norge, og Reykjavík i Island. Det er også helikopterruter til flere steder på Færøyene. Ruter og Selskaper. Det er også helikopterruter til flere steder på Færøyene. Masahiko Kimura. Masahiko Kimura (Japansk: 木村政彦 "Kimura Masahiko", f. 10. september 1917, d. 18. april 1993) regnes for å være en av de beste judoutøverne til dags dato. Biografi. Kimura ble født i Kumamoto i Japan. I en alder av 16 år ble han tildelt 4. dan. I 1935, i en alder av 18 år, ble han tildelt 5. dan som den yngste noensinne etter kamper på Kodokan. I hele hans livstid tapte han kun fire kamper. Han kom tilbake og slo alle hans overmenn i senere kamper. Etter å ha vunnet "All Japan Championship" i en alder av 20 år i 1937 forble han ubeseiret i 13 år, helt til han sluttet å konkurrere. Kimura fortsatte med kampsport og dro på flere judo/wrestling turneer og deltok i kamper med diverse regler. Masahiko Kimura vs Helio Gracie. Gracie, en brasiliansk jujutsu mester gjennom 20 år og legendarisk i Brasil etter at han slo judoutøveren Kado, utfordret Kimura i 1951. 20 000 mennesker møtte opp til kampen. Kimura dominerte stort med en rekke kast, men Gracie nektet å gi opp. Til slutt fikk Kimuras inn sin beryktede "ude-garami" og brakk armen til Garcie. Gracie ville ikke gi seg, men hjørnet hans «kastet inn håndkledet» og Kimura vant kampen. Masahiko Kimura vs Aldemar Santana. Santana, mester i Gracie jujutsu, capoeira og boksing, hadde tidligere slått Gracie i en kamp som varte i 3 timer og 45 minutter. Kimura hadde få problemer med Santana og vant kampen med flere kast og "ude-garami". Santana krevde omkamp med "valetudo"-regler, og i 1959 ble omkampen arrangert i Brasil. Kampen endte uavgjort etter 40 minutter da de begge var utslitte. Kimura var 42 år, mens motstanderen Santana var 27 år. Elias Aslaksen. Elias Aslaksen (født 19. april 1888 i Christiania, død 10. mai 1976) var predikant og verdensleder for Brunstad Christian Church, også kjent som Smiths venner fra 1943 frem til sin død i 1976. Historie. Elias Aslaksen ble født og vokste opp i en relativt velstående middelklassefamilie i Christiania i 1888. Han kom i kontakt med Johan O. Smith i 1908 mens han tjenestegjorde som krigsskolekadett i Marinen. Aslaksen gikk i 1910 ut som Sjøkrigsskolens desidert beste elev i hele skolens historie, og er den beste kadett som er utdannet gjennom alle tider, fra 1652 til 2006. Han søkte imidlerid avskjed fra marinen og sluttet før karrieren egentlig startet, noe som fremsto som helt uforståelig for både Marinens folk, familie og venner. Han ønsket å reise til Kina som misjonær, men etter postkorrespondanse med Smith, avsluttet han bibelskolen i England etter ett år og flyttet hjem til Norge. I perioden 1914–1918 ble han utkommandert til nøytralitetsvakt, og seilte for marinen, vesentlig på Østlandet. Familien bodde i denne perioden i Fredrikstad. Han var en meget aktiv misjonær under landlov. Han var ofte innom andres møter og fikk tale der. Mange mennesker fikk ny forståelse og håp i sitt kristenliv under hans undervisning. I den første tiden kom det derfor mange fra andre trossamfunn til Brunstad Christian Church. Elias Aslaksen var også misjonær for Brunstad Christian Church i utlandet. Han behersket tysk, engelsk og fransk. Han underviste også i disse fagene i skolen. Martin Freeman. Martin Freeman (født 8. september 1971 i Aldershot i England) er en engelsk skuespiller. Han er mest kjent for rollen som Tim Cantebury i BBC-serien "Kontoret" og filmatiseringen av Douglas Adams' "Haikerens guide til galaksen". Freeman utdannet seg på Central School of Speech and Drama, etter å ha gitt opp en lovende squash-karriere (han spilte på flere aldersbestemte kretslag) til fordel for skuespilleryrket. Mens Freeman studerte, opptrådte han regelmessig sammen med Youth Action Theatre. Han ga også stemme til radioserien "Passengers" under studietiden, og etter endt utdannelse hadde han flere roller på National Theatre. Men det var først gjennom TV at det brede publikum fikk øynene opp for ham, og Freeman har hittil spilt i et tyvetalls forskjellige serier. Etter suksessen med "Kontoret" (han ble nominert til BAFTA to ganger), fikk Freeman også flere store filmroller. Han spilte hovedrollen i filmatiseringen av "Haikerens guide til galaksen", og hadde også roller i "Love Actually", "Ali G Indahouse", "Hot Fuzz" og "Wild Target". Freeman har også gjort suksess i TV-serien "Sherlock", en nytolknig av de klassiske bøkene om Sherlock Holmes. Freeman spiller Dr. Watson i TV-serien, som etter kun 3 viste epsioder har gitt ham en prestisjetung BAFTA-pris. Freeman har også landet rollen som Bilbo Baggins i Peter Jacksons todelte filmatisering av "Hobbiten", som kommer i henholdsvis 2012 og 2013, noe som nok må sies å være karrierens høydepunkt så langt for Freeman. Selv om Freeman er mest kjent for sine komiske roller har han også spilt i flere dramaer med stor suksess. Freeman er for tiden sammen med skuespillerinnen Amanda Abbington, som han også har delt skjerm med ved flere anledninger. Disse to har holdt sammen i mange år. Jean-Pierre Medaille. Jean-Pierre Medaille S.J. (født Jean Paul Medaille 29. januar 1618, død 15. mai 1689 var en fransk jesuittprest som i 1650 grunnla St. Josephsøstrene sammen med seks kvinner. Han ble født i Carcassonne, og trådte som 22-åring i 1640 inn hos jesuittene. Etter å ha fullført studiene virket han som lærer på universitetsnivå. Han underviste i flere fag, med filosofi som det viktigste. Etter noen år med undervisning begynte han som forkynner, og dette ble på mange måter hans livsverk. I forbindelse med dette arbeidet fikk han oppleve fattigdommen som preget den franske landsbygden. Han grunnla uformelle foreninger av kristne som ønsket å leve i tråd med sin tro, og i 1650 ble dette formalisert da seks kvinner gikk sammen i en kommunitet med pater Medaille som åndelig veileder. De fikk samme år godkjenning som kongregasjonen St. Josephsøstrene fra biskop Henri de Maupas av Le Puy-en-Velay. Det har blitt hevdet at det var pater Medaille som skrev konstitusjonen for søsterkongregasjonen, men dette er ikke riktig. Hans bidrag under grunnleggelsen var som åndelig veileder, og først senere i livet bidro han mer til organiseringen av kongregasjonen. Medaille, Jean-Pierre Medaille, Jean-Pierre Medaille, Jean-Pierre Medaille, Jean-Pierre Værnes-ulykken. Værnes-ulykken var en flyulykke som skjedde under innflyvning med Scandinavian Airlines System Flight 355 til Trondheim lufthavn, Værnes fra Bodø lufthavn den 23. februar 1987. Heldige omstendigheter gjorde at bare én person ble skadet i ulykken. Flyet, et Douglas DC-9-41 med kallenavn "Gissur Viking", ble kondemnert etter ulykken. Hendelsesforløp. Flyet fikk under innflyging beskjed om å kontakte SAS. En slik kontakt mellom fly og flyselskap under innflyging strider for øvrig mot forskriftene. Kapteinen var kommet til punkt syv på sjekklisten for innflyging da han ble avbrutt. Etter en 23 sekunders samtale med SAS, samt videreformidling av beskjeden til en flyvertinne, hadde kapteinen tilsynelatende glemt hvor han var i sjekklisten. Punkt ni på sjekklisten var armering av spoilerne. Når hjulene treffer bakken under landing, skal spoilere på oversiden av vingene («bremseklaffer», «ground spoilers», «lift dumper») automatisk sprette ut, slik at vingene mister løfteevnen. Like før landing på rullebane R27 la andrepiloten merke til at håndtaket fortsatt stod i avposisjon, og utbrøt: "«Spoilers!»". Kapteinen grep instinktivt håndtaket, skrudde på spoilers, skjønte umiddelbart at han gjorde noe han ikke skulle ha gjort og skrudde dem av igjen, med det resultat av at flyet falt 30 meter og traff hardt i bakken, for deretter å sprette opp igjen i luften. Landingen ble avbrutt og etterfulgt av et nytt forsøk ved at det fløy rundt Værnes og startet innflygingen forfra igjen. Det andre forsøket på landing foregikk uten problemer, men det ble rett etter landing oppdaget store skader på flyet. Blant annet var motorene blitt vridd henholdsvis 15 og 30 grader, mens APU–enheten var trykket halvveis opp i halefinnen. Etterspill. Kapteinen ble i Høyesterett dømt som eneansvarlig for ulykken. Det har vært spekulert i at ansvar også burde vært lempet på trafikkontrollen, som avbrøt kapteinen under sjekklisten. Sant nok har kapteinen medansvar i å avfeie en slik forespørsel – men i praksis har trafikkontrollens ordrer forrang fremfor reglementer. ble lagt til i 1991, og sier at også foretak kan holdes strafferettslig ansvarlig. Ettersom nesten enhver kaptein ville ha handlet likedan (avbrutt sjekklisten på bakgrunn av henvendelsen fra trafikkontrollen), ville man i dag antageligvis ha gitt foretaksstraff. British Library. British Library med karakteristisk logo British Library er det britiske nasjonalbiblioteket, tilsvarende Nasjonalbiblioteket i Norge og Kungliga biblioteket i Sverige. British Library er et av verdens største bibliotek med over 150 millioner bøker og objekter. Det ble grunnlagt som selvstendig institusjon så sent som i 1973 gjennom "British Library Act 1972", men før den tid eksisterte det likevel som en del av British Museum. En del av biblioteket består av "The King's Library" som har 65 000 trykte verk, og ble grunnlagt i 1763. Bill Nighy. William Francis Nighy (født 12. desember 1949) er en engelsk skuespiller. Han er mest kjent for sine roller i "Still Crazy" og "Love Actually". Nighy er født og oppvokst i Caterham, Surrey i England der faren drev et bilverksted og moren var sykepleier. På skolen utmerket han seg i engelsk og engelsk litteratur, og var en stor beundrer av Ernest Hemingway. Han ønsket å bli journalist, men hadde ikke gode nok karakterer til utdanningen. Han fikk derimot jobb som bud i «Field Magazine». Etter dette dro han til Paris for å skrive sin store roman, men kom ikke lenger enn til tittelen. Da han gikk tom for penger, ble han sendt hjem til England av den britiske ambassaden. Da han kom hjem, foreslo en venninne at han kunne prøve seg som skuespiller. Han begynte dermed på Guildford School of Dance and Drama, og har etter dette jobbet som skuespiller innen teater, radio, fjernsyn og film. Filmkarrieren begynte i 1976, men det er først med roller i "Still Crazy" i 1998 og "Love Actually" i 2002 at han har fått et større publikum Han bor sammen med Diana Quick, som han fikk datteren Mary sammen med i 1984. De har vært sammen lenge, men Diana vil ikke gifte seg selv om Bill har fridd. Han kaller seg imidlertid gift, siden han synes det sparer han for en masse bortforklaringer. Datteren går i sin fars fotspor, og har allerede hatt sine første roller etter skuespillerutdannelsen. Poppe. Poppe er et etternavn innført fra Tyskland til Norge og Kongsberg første gang på 1700-tallet med Fredrik Wilhelm Poppe (f. 13. april 1723 d. 10. juli 1769) som var Bergmester ved Kongsberg Sølvverk. Slektsnavn. Slektsnavn er et navn på en slekt og brukes i de fleste land i verden. I Norge kommer slektsnavnet i slutten av personnavnet, og omtales da som etternavn. Dersom en person bruker to slektsnavn, er det siste navn som er etternavn. Det motsatte er tilfellet i Spania. Navnet kan komme fra forfedre i mannslinjen ("agnatisk") og/eller gjennom kvinneledd ("kognatisk"). Nyere navnelovgivning i de fleste nord-europeiske land, gjør det enkelt å få bruke morens slektsnavn. Fortsatt er det imidlertid mest vanlig at barn bruker farens slektsnavn. Et slektsnavn kan være helt nydannet av den nålevende brukeren på fritt grunnlag. Slike navn skal i utgangspunktet være særpregede, identifiserende og enkle å bruke. Etternavn brukt av færre enn 200 personer, kan ikke tas i bruk som etternavn med mindre alle som nå har det som etternavn, gir sitt samtykke til dette, ifølge den norske lov nr 19/2002 om personnavn (navneloven) § 3. Denne loven har også andre begrensninger på navn som kan tas som slektsnavn, mellomnavn og fornavn. Slektsnavn kan være dannet av en nåværende fars eller mors eller stamfars/stammors – fornavn med tillegg av "sen", "son", "sønn", "datter" eller "dotter" på de forskjellige språk, de såkalte "patronymikon" eller "matrinymikon". Tidligere var slike navn ikke regnet som "ekte" slektsnavn. I Island skifter de fleste etternavn på denne måten fra generasjon til generasjon. Mange slektsnavn har sin opprinnelse i gårds- eller andre stedsnavn, for eksempel "Ljones", "Ødegaard", "Fjell" og "Tønsberg". Andre kan skrive seg fra en stamfars yrke, så som "Fabritius" og "Smith" (begge: smed) eller "Vogt" (fogd). Fyrstelige slektsnavn kan være fra et geografisk område som personer i slekten hersket over (eksempelvis Oldenburg, Hohenzollern). Skandinaviske adelsnavn kan ha sammenheng med farger (tinkturer) og figurer i slektens våpen, så som Huitfeldt, "Sparre", "Svanenhielm" og Tordenskiold. Noen slike våpen kalles derfor talende våpen. I slektsnavn kan inngå tillegg foran etternavnet, som det danske og svenske "af", det tyske "von", det franske "de" og det spanske "y". Noen tyske fyrsteslekter bruker navn med betegnelsen «von und zu» foran det området de var fyrster av. I tysktalende og skandinaviske land kan "von" i slektsnavnet betegne et sted som en stamfar kom fra, og/eller at slekten var blitt adlet av monarken, slik som i 1700-tallsnavnet von Munthe af Morgenstierne. De fleste danske og norske adelsnavnene inneholder ikke "von". Under enevoldstiden i Danmark-Norge hadde i noen tidsperioder alle offiserer rett til selv å sette von foran slektsnavnet sitt. I Nederland er det vanlig med "van" i slektsnavn uten noen sammenheng med adelskap. En amerikansk varulv i London. "En amerikansk varulv i London" er en britisk skrekkomedie fra 1981 skrevet og regissert av John Landis. Spesialeffektene i filmen var så imponerende og var en av grunnene til at det ble opprettet en egen Oscar-kategori for dette. Landis fikk ideen til filmen mens han jobbet i Jugoslavia som produksjonsassisten for "Kellys helter" som 19-åring. Han var vitne til en sigøynerbegravelse der de la hvitløk på kisten til den døde, for å hindre han i å stå opp igjen. Etter suksessen med filmene "Deltagjengen" og "The Blues Brothers", gikk Universal Studios med på filmplanene. De ville opprinnelig ha Dan Akroyd og John Belushi i hovedrollene, men Landis nektet og fikk bruke de skuespillerene han ville. Scenene der hovedpersonen forvandles til en varulv var revolusjoneredne for tiden, og regnes fortsatt som et av de beste spesialeffektene på film. Dette skaffet sminkør Rick Baker den første Oscarstatuetten for visuelle effekter. Filmen regnes som en klassiker innen skrekksjangeren. Den fikk en oppfølger i 1997, "En amerikansk varulv i Paris". Handling. To amerikanske studenter, David Kessler og Jack Goodman, er på ferie i England. På en slette i Yorkshire blir de angrepet av et stort dyr som dreper Jack og skader David. David blir sendt bevisstløs til et sykehus i London, og når han våkner husker han ingenting. Men han ligger der, blir han oppsøkt av den døde Jack, som forteller at de ble angrepet av en varulv og at David kommer til å bli forvandlet til en ved neste fullmåne og at han dermed må begå selvmord før dette skjer. Når David blir skrevet ut, flytter han inn hos sykepleieren Alex Price, som han har fått et godt øye til under oppholdet. Han er i leiligheten hennes når fullmånen stiger og han blir en varulv. Han ender på et slaktetokt rundt i London, før han våkner naken i London Zoo uten å huske noe. Natten etter vender Jack tilbake sammen med Davids døde ofre for å be han begå selvmord en gang til Men David vil fortsatt ikke dø, og en måned senere blir det en ny drapsrunde. Men han blir trengt opp i et hjørne av politiet, der også Alex kommer for å fortelle han at hun elsker han. Når David så går mot Alex, blir han skutt og når han dør blir han gradevis til et menneske igjen. Etternavn. Etternavn er i mange navnetradisjoner siste ledd i et personnavn. Det kan ofte kalles slektsnavn eller familienavn'", ettersom det går i arv fra generasjon til generasjon, men i noen tradisjoner blir det gjort forandringer fra en generasjon til den neste. Det finnes også andre former for navnesammensetning, der man ikke har etternavn. Man kan i stedet bruke patronym, det vil si fars fornavn og en endelse (evt. matronym, mors navn med endelse, men dette er mer sjeldent), eller man kan bruke andre elementer som stedsnavn eller et beskrivende ledd. Dette var vanligere i tidligere tider, men Island, Tibet og Burma er noen eksempler på land hvor de fleste ikke har etternavn. Man anser i moderne tid de fleste steder at navnet har en spesifikk skrivemåte som er korrekt, mens man tidligere ikke la spesielt stor vekt på skrivemåten. Dette har ført til at det som tidligere ble oppfattet som ett og samme etternavn nå anses som to forskjellige. Eksempler er Syvertsen og Sivertsen, eller Smith og Smythe i engelsktalende land. Norge. Det var på 1600- og 1700-tallet at folk i Norge begynte å bruke etternavn. Folk i byene brukte patronymer ("-sen"-navn) etter fedrene sine, mens de på bygda tok navn etter gården de bodde på. I løpet av 1800-tallet ble gårdsnavnene festet til familien. Da beholdt man navnet, selv om man flyttet. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng. Den var gjennomførbar i Norge fordi det var mange små enkeltgårder som lå spredt. I andre land i Europa er det mer vanlig med yrkesnavn. I Norge har rundt 70 prosent av befolkningen et gårdsnavn til etternavn. 24 prosent har et "-sen"-navn, mens de øvrige har ulike typer utenlandske navn. Andelen "-sen"-navn er synkende. Mange kvinner velger bort slike navn når de gifter seg, og foreldrene velger det bort for barna. Først i 1923 ble det påbudt å ha etternavn i Norge. I dag er det navneloven som regulerer bruk av etternavn. Se ellers lister over norske etternavn ordnet alfabetisk og etter antall navnebærere. Sverige og Danmark. Svenske og danske etternavn har i stor grad samme opphav som norsk, det vil si patronymer eller gårdsnavn. Island. På Island er det generelt ikke vanlig med etternavn for familier med islandsk opprinnelse, men noen slekter har dette. Engelsktalende land. En mindre vanlig type etternavn er de av religiøs opprinnelse, som Bishop, Abbot, Priest osv., som normalt indikerer at en av forfedrene arbeidet for en biskop, abbed eller prest. I USA har mange afro-amerikanere spesielle etternavn, fordi deres forfedre som ble brakt til landet som slaver gjerne fikk eiernes etternavn. Mange frigitte slaver valgte å skifte navn ved å lage sine egne, eller ved å ta navn med tilknytning til Afrika eller sin religion. Et helt spesielt tilfelle er Malcolm X, som forklarte at han brukte en "X" for å angi etternavnet som hadde blitt frarøvet hans forfedre. Det er utbredt at kvinner tar mannens etternavn ved giftermål. I England har det også vært vanlig å kombinere eget etternavn med mannens, med bindestrek mellom. Dette er i dag mest utbredt i høyere samfunnslag, hvor man er opptatt av å bevare «fine» etternavn. Slike dobbeltnavn kalles gjerne "double-barrelled names", «dobbeltløpede navn». Fransktalende land. Etternavn i fransktalende land har i stor grad samme opphav som engelske. Frem til 1. januar 2005 måtte barn i Frankrike ha farens etternavn, men man kan nå velge om de skal ha farens eller morens etternavn, eller de to med bindestrek mellom. Filippinene. Det var først på midten av 1800-tallet at man begynte å standardisere etternavn på Filippinene. Innfødte hadde da i liten grad etternavn, mens andre hadde tatt i bruk mer eller mindre tilfeldige etternavn av religiøs karakter, som "de los Santos" eller "de la Cruz". I 1849 bestemte den spanske guvernøren Narciso Clavería y Zaldúa at det måtte bringes orden i navneskikkene, og "Catálogo Alfabético de Apellidos" («Den alfabetiske katalog over etternavn») ble laget. Mange av etternavnene i den kom fra spanske navneskikker, men det var også en del hentet fra filippinske språk. Navnene ble tildelt etter forskjellige metoder, og kunne være nokså tilfeldig. Noen områder fikk tildelt en rekke navn som begynte med samme forbokstav; for eksempel har de fleste innbyggerne på øya Banton i provinsen Romblon etternavn som begynner på "F", som Fabicon, Fallarme, Fadrilan og Ferran. På grunn av denne tildelingen av navn betyr ikke et spansk navn nødvendigvis at personen har spanske aner. I områder hvor islam er den dominerende religion er det mange etternavn av arabisk opphav, som Hassan og Haradji. På grunn av innvandring fra Kina er det også mange filippinere som har etternavn av kinesisk opphav. De eldste er ofte i hispanifiserte former (som Cojuangco), mens ved senere innvandring er det kinesiske navnet bevart mer intakt (som Lim). De fleste følger en navneskikk som tilsvarer den portugisiske, med mors etternavn som første etternavn, og deretter farens etternavn. For eksempel kan David, sønn av Juan de la Cruz og Maria Agbayani, hete David Agbayani de la Cruz. De fleste kvinner tar mannens etternavn i tillegg til sitt pikenavn ved giftermål. I noen avsidesliggende områder har etternavn aldri blitt tatt i bruk. Finland. De fleste finske etternavn har sitt opphav i gårdsnavn. De fleste av disse slutter på -nen, som angir at det opprinnelig viste til tilhørighet til en gård. Eksempler er Vilippunen, Häkkinen, Halonen, Lipponen og Räikkönen. En betydelig minoritet blant etternavnene har sitt opphav i geografiske former, som de som slutter på "-mäki" (bakke), "-järvi" (innsjø) og "-joki" (elv). Fram til 1. januar 1986 måtte finske kvinner ved giftemål ta mannens navn, enten ved å gi slipp på sitt eget etternavn, eller ved å lage et bindestreks-etternavn, slik: "egetetternavn-mannensetternavn". Etter at det har blitt mulig å beholde eget navn har en økende prosent av finske kvinner gjort nettopp det, i 1993 beholdt 11,9 % av kvinnene eget etternavn ved giftemål, men i 2003 hadde tallet økt til 17,8 % Blant finlandssvensker finner man svenske etternavn, med en noe høyere andel av «overklassenavn» enn i Sverige. Irland. Mange irske etternavn er av gælisk opprinnelse, og kommer fra forfedres navn, kallenavn eller beskrivende navn. I den første gruppen finner man for eksempel McMurrough og McCarthy som kommer fra fars navn, eller O'Brien og O'Toole som kommer fra eldre slektsnavn eller klansnavn. Blant etternavn som kommer fra kallenavn finner man O'Doherty (fra "dochartaigh", «ødelegger»), Garvery (fra "garbh", «røff») og Manton (fra "mantach", «tannløs»). Svært få gæliske etternavn kommer fra stedsnavn, og blant de sjeldne eksemplene man har dreier det seg gjerne om et for- eller etternavn som har blitt et stedsnavn og som så i en forvansket form har blitt tatt i bruk som etternavn igjen. I noen områder er enkelte etternavn meget utbredt, fordi svært mange familier tilhørte samme klan. Man har da ofte brukt et tillegg til etternavnet, gjerne en yrkesbetegnelse. I irsktalende områder er det fortsatt mange som følger en gammel skikk med å legge til farfars og eventuelt også farfars fars navn. Eksempler på dette er Mike Bartly Pat Reilly (Mike, sønn av Bartholomew, sønn av Pat Reilly), John Michel John Oge Pat Breanach (John, sønn av Michel, sønn av unge John, sønn av Pat Breanach). Italia. De fleste italienske etternavn kommer fra latin, men det er også mange av spansk, fransk, tysk, normannisk og sveitsisk opprinnelse. Fra det 14. århundre ble det vanlig å legge til et ekstra etternavn, men dette har i stor grad bortfalt. Som vanlige italienske ord ender de fleste etternavn på en vokal. Noen få etternavn brukes i latinisert form; de har i liten grad blitt bevart slik, men har blitt latinisert i middelalderen av slekter som ønsket å fremstå som gamle og ærverdige. De har gjerne med leddet "de" (de Judicibus, de Laurentis), hvor "de" skrives med liten "d" for adelige familier og stor "D" for andre. Hellas. Mange greske etternavn har sitt opphav i yrker eller karakteristika. En av de mest vanlige er forstavelsen Papa-, som viser at man er etterkommer av en prest. Portugisisktalende land. Portugisiske etternavn minner om spanske (se nedenfor), men har motsatt rekkefølge, det vil si morens først og så farens. Langt de fleste i Portugal har minst to navn, der det første er fra moren og det andre fra faren. Det er ikke uvanlig at man tar fire etternavn, to fra moren og to fra faren, som gjerne kombineres med to fornavn. I Brasil er det vanligere med bare ett etternavn, selv om hovedregelen er den samme som i Portugal. En del vanlige etternavn kommer fra patronymer, som Gonçalves (sønn av Gonçalo), Fernandes (sønn av Fernando) og Nunes (sønn av Nuno). Portugisiske navn alfabetiseres gjerne etter farens etternavn, det vil si det siste navnet – man sorterer dermed etter samme metode som for spanske etternavn, men den motsatte rekkefølgen får konsekvenser. Spansktalende land. I middelalderen utviklet det seg et navnesystem i Spania hvor man brukte patronymer. For eksempel ble Álvaro, sønn av Rodrigo kalt Álvaro Rodríguez, og hans sønn Juan ble i sin tur kalt Juan Álvarez. Disse patronymene utviklet seg til familienavn som gikk i arv. Man finner også navn som har oppstått fra yrker, som Molinero (møller) og Guerrero (kriger); personlige karakteristika, som Delgado (tynn) og Moreno (mørk) eller geografiske navn som Alemán (tysk). Det utviklet seg etterhvert også en skikk som er særegen for spansktalende land, hvor de fleste har to etternavn. Det første er farens første etternavn og det andre er morens første – det vil si farfars og morfars etternavn. For eksempel Rodrigo, sønnen til Juan Álvarez Rodriguez og Maria Lopez Gonzalez, vil hete Rodrigo Álvarez Lopez, og hans barn vil i sin tur arve navnet Álvarez fra ham. I noen land er det vanlig å legge til et ledd mellom navnene, som "y" («og»), "de" («av») eller "de la" («av»). I mange sør-amerikanske land har det blitt vanlig å kutte ut det ene navnet, og dermed la ett navn bli et slektsnavn alene, eller eventuelt å bruke et dobbeltnavn som slektsnavn som går i arv direkte i stedet for å kombinere morens og farens navn. Det er i dag vanlig at kvinner beholder begge etternavn også når de gifter seg. Tidligere, og i en del situasjoner også i dag, var det vanligere at hennes mors etternavn ble erstattet med hennes manns fars etternavn bundet sammen med "de"; for eksempel ville Ana García Díaz dersom hun giftet seg med Juan Guerrero Macías bli Ana García de Guerrero. I dag er det kun i Ecuador at dette skjer automatisk ved giftermål. Katalanske etternavn følger samme mønster som spanske. Spanske navn alfabetiseres normalt etter det første av de to etternavnene. Sylsjön. Sylsjön (svensk: "Nedalssjön") er en kunstig innsjø i Nea-Nidelvvassdraget som ligger i Sylan i Jämtland. Nesjøen ble til ved at Nea ble demt opp 1,5 km inn i Sverige og et større myrområde som strekker seg sørøstover mot Helagsfjället ble lagt under vann. Trondheim Energiverk fikk konsesjon av norske myndigheter i 1948 og i 1949 fra svenske. Utbyggingen var fullført i 1951. College-rock. College-rock, også kalt college-punk er en musikkgenre som har sitt utspring fra den amerikanske vestkysten. Stilen regnes for å ha sitt utspring fra amerikanske college-miljøer i California, og er flittig brukt i velkjente college-/high school-filmer som "American Pie", "American High" og andre. Det amerikanske bandet Blink 182 regnes for å være en pioneer innen retningen. Maskens sønn. "Maskens sønn" (originalt: "Son of the Mask") er en amerikansk komedie fra 2005, og oppfølgeren til komediefilmen "Masken" fra 1994. Filmen er regissert av Lawrende Guterman, og er ansett som en fiasko på grunn av sitt budsjett på $84 millioner og sine billettinntekter på $17 millioner. Handling. Tim Avery (Jamie Kennedy), en fremadstormende tegneserietegner, føler seg uvillig til å bli far da han må ta vare på en baby med utrolige egenskaper. Babyen har merkelige krefter som han bruker til å torturere sin far. Babyen ble unnfanget mens hans far hadde på seg Lokes maske, en mytologisk maske som transformerer den som har den på seg til et manisk alter-ego som kan endre form. En baby med gudeliknende krefter kan virke ille, men det er også familiens hund, Otis, som forsøker å bruke masken for å få Tims oppmerksomhet. De virkelig dårlige nyhetene er derimot at Loke (Alan Cumming) ønsker masken sin tilbake, under kommando fra sin far, Odin. Filmen er på bunnen en tegnefilm i kjent Per Ulv og Bippe Stankelbein-stil, med korte scener der Loke forsøker å finne barnet født av masken, siden han vet at om han finner barnet, finner han også masken. Til slutt finner Loke babyen, og en slåsskamp oppstår. Dette resulterer i at Odin tar Lokes krefter. Loke kaller på Odin, og overbeviser ham om å gi tilbake kreftene for en time, slik at han kan hente tilbake masken. Han truer Avery til å møte opp med masken, hvis ikke vil han aldri se sin sønn igjen. Til slutt ender det hele i en kamp mellom Loke og Avery, til Loke innser at de er jevnt gode til å slåss, og lar babyen bestemme hvem som skal få masken. Babyen bestemmer seg for Avery. Odin kommer ned til jorden for å kjefte mer på Loke, noe som fører til at Avery bare gir masken til Loke, før Loke og Odin igjen drar opp til gudeverdenen i godt humør. Einangsteinen. Einangsteinen er en runestein fra 300-tallet risset med den eldre futharken. Den står øverst i Gardbergfeltet. Einangsteinen og Barmensteinen fra Selje i Nordfjord er de eldste, norske runesteinene fra folkevandringstiden som fortsatt står der de ble reist. Steinen har fått navn etter den nærliggende gården Einang. Garbergfeltet er et gravfelt fra jernalderen, hvor det også er funnet store mengder kulturminner fra senere tidsaldre. Det er det svake verbet "faihijan", her brukt i preteritum 1. person entall, "faihido", som gir betydningen malte eller skrev. Dønnesgodset. Dønnesgodset (av "Dynjarnes", et nes hvorpå dønningene bryter (tvilsom forklaring av navnet) var et omfattende gods, en tid bestående av flere hundre gårder langs kysten av Nordland. Hovedsetet var Dønnes hovedgård på nordenden av øya Dønna på Helgeland, et område der det er gjort arkeologiske funn fra jernalderen. Storbonden Grankjell og sønnen Åsmund Grankjellson bodde sannsynligvis her rundt 900, da de kom i strid med Hårek av Tjøtta om rettighet til fangst og fiske i området, som nevnt i Olav den Helliges saga. Gården omfattet da en rekke øyer og vær med rike muligheter for fangst og sanking av egg og fjær. Hårek hadde i 1027 raidet disse øyene, men folkene fra Dønnesgodset overrasket ham og hans medhjelpere på hjemturen. Hevnen kom året etter, da Dønnesgården ble nedbrent, men raskt oppført igjen. Lendmannen Pål Vågaskalm bodde på Dønnesgodset rundt 1200, nevnt i Håkon Håkonssons saga og bygde en privat kirke og gravkammer. Bjarkøyætten kan ha overtatt eiendommen rundt 1300. Etterhvert ble Dønnesgodset en del av lensherre Erik Ottesen Rosenkrantz sitt landsomfattende kompleks av eiendommer på 1500-tallet. I 1651 ble lensherre for Nordlandene, Preben von Ahnen ny eier. Han solgte i 1675 til amtmann Peder Christophersen Tønder, som fikk omregulert gården til stamhus (1679) og selv flyttet inn i 1691 etter utnevningen til ny lensherre av Nordlandene. I 1714 omfattet gården 107 leilendingsgårder. Fra 1751 var den i slekten inngiftede Isach Jørgen Coldevin gårdsherre, og kjøpte i 1760 opp Tjøttagodset, da eid av Petter Dass' sønnesønn Petter Dass. På 1800-tallet var Coldevins sønnesønn med samme navn Isach Jørgen Coldevin, eier. Våningshus og uthus gikk med i en brann i 1892, dagens bygning er fra 1894. Godset ervervet seg i 1908 Norges første traktor. Etter konkurs i 1911 kjøpte et konsortium med tyve husmenn gården, etter at leilendingsgårdene allerede var overtatt av brukerne. Hovedbruket ble solgt i 1916 til en familie Løvdahl som i dag fremdeles eier og driver gården også i turistøyemed. ANORG. Anarkistføderasjonen i Norge (AFIN) – Anarkistenes Organisasjon (ANORG) er en politisk organisasjon som ble opprettet i 1977 under navnet ANORG. Organisasjonen og dens politikk er omstridt blant anarkister. ANORG ble tilsluttet" IFA – Internasjonalen til Føderasjonene av Anarkister" i 1979 og ekskludert derfra i 1986. ANORG anser eksklusjonen som ugyldig og hevder å være sekretariat for de "ekte internasjonale anarkistføderasjonene. Historie. ANORG ble dannet av en gruppe på Ås, utenfor Oslo, som hadde sin bakgrunn i Kultursyndikatet, med røtter tilbake til 1960-årene. ANORG ble stiftet 13. september 1977. Stiftelsesmøtet ble holdt i Hjelmsgate 3 i Oslo. Ved starten var det 70 medlemmer. I 1979 sto ANORG sterkest i Nord-Norge og på Østlandet, med lokallag i Oslo, Drammen og Lillehammer. Medlemstallet skal etterhvert ha nådd ca 150. Medlemsbladet «Svarte Emma» kom en stund ut åtte ganger i året og ble sendt ut til 350 personer. Det gikk seinere inn i Folkebladet. I 1980 holdt ANORG til i et arbeidskollektiv i Helgesens gate på Grünerløkka i Oslo, og hevdet å ha ca. 200 medlemmer. Samme år arrangerte ANORG sin første kongress – «Anarkistuka i Oslo» – under mottoet «Hva er det egentlig vi vil?». 400-500 skal ha vært innom. Debattene avslørte at det var så store motsetninger mellom ANORG og andre frihetlige og anarkistiske grupper at samarbeid ikke kunne komme på tale. I 1979 ga Folkebladet ut en tyve minutters EP, "Balladen om Exterazy Grax – En anarko- punkeopera" med tekster på norsk. Fra 1982 ga noen medlemmer i Vestlandsføderasjonen av ANORG ut bladet "Anarkist!". Bladet kom ut med ca. 15 nummer. I 1983 ble ANORG omdøpt til "ANarkistenes ORGanisasjon i Norden – ANORG/The Northern Anarchist Federation – NAC", og hevdet å ha avdelinger i alle de nordiske land. I dag foregår organisasjonens aktiviteter i hovedsak på nettstedet anarchy.no. ANORG hevder å ha medlemmer i alle Nordiske land, inklusive Island. Organisasjonen oppgir i 2008 å ha omtrent 500 nettverksmedlemmer og abonnenter for grupper og personer på sine elektroniske publikasjoner. Internasjonal aktivitet. I 1979 ble ANORG med i IFA (l'Internationale des Fédérations Anarchistes – International of Anarchist Federations (IAF) – Internasjonalen til Føderasjonene av Anarkister). Den første nordiske IFA-kongressen ble avholdt i Oslo i 1982, med opprettelsen av Nordisk IFA-sekretariat, og seksjoner for de nordiske landene. Det var først og fremst en nordisk kongress, men det deltok også én representant for franske FAF. Den andre nordiske IFA-kongressen ble holdt i 1983. Straks etter ble ved uravstemning ANORG omdannet til en nordisk konføderasjon, med nasjonale føderasjoner i Danmark, Finland, Norge og Sverige, alle medlemmer av IFA-IAF. I 1984 deltok delegater fra ANORG på en FAF-kongress med CRIFA-samlingen i Toulouse, og det Internasjonale Anarkiststevnet i Venezia. Også i Venezia kom det i stand et møte mellom IFA-delegerte fra flere land. «Anarkismen på det politiske kartet» ble presentert på Venezia-stevnet, og ble godt mottatt. ANORGs deltakere markerte seg også i debatten om økoanarkisme. Dessuten ble det anarkofeministiske manifest delt ut på feminist-seminaret samme sted. En delegat fra ANORG deltok også på FAF-kongressen i Paris i 1985, med møter med de sørlige IFA-seksjonene. I 1985 ble også International Institute for Organization Research, IIFOR, opprettet i Oslo, se Le Monde Libertaire s 9 nr 591, 1985 I 1983 ble den omgjort til en konføderasjon for de nordiske landene, Anarkistenes Organisasjon i Norden (ANORG), The Northern Anarkist Confederation (NAC), med nasjonale føderasjoner i Danmark, Finland, Norge og Sverige, alle medlemmer av IFA. I april 1987 deltok delegater for ANORG på en frihetlig konferanse om «Teknologi og frihet» i Portugal. Her presenterte de «Economic political map: perspectives on the change of the production and distribution systems». I 1988 ble «Anarkist Internasjonalen» – AI – opprettet som et løst nettverk. "IJ@" er organ for AI. Dette er en videre organisasjon enn IFA. ANORG er utgiver av den elektroniske bulletinen "Folkebladet/International Journal of Anarchism – IJ@". Bladet kommer som regel ut fire ganger i året. Fra 1995 av kom Folkebladet i hovedsak ut på engelsk. Siste ordinære papirutgave var nr. 4 1997, men det er også kommmet utgivelser på papir senere. Kontroversielle saker. ANORGs politikk er svært omstridt blant anarkister såvel i Norge som internasjonalt. Organisasjonens medlemmer hevder selv å stå midt i den anarkistiske tradisjonen, og at de har medlemmer fra alle de anarkistiske hovedretningene. Gruppa tar avstand fra bruken av vold for å endre samfunnet, men støtter Norges medlemskap i NATO i den nåværende strategiske situasjon. Pasifister, men ikke terrorister, blir likevel tolerert hevder organisasjonen. ANORG støtter heller ikke totalnektere politisk, men har støttet dem på humanitært grunnlag, blant annet via Anarchist Black Cross. Organisasjonen hevder å være for en antimilitarisme bygget på gjensidig nedrustning og styrkebalanse, og har ingenting til overs for ensidig nedrustning. ANORG er mot avkriminalisering av hasj og andre narkotika, og opprettet i 1980 "Anarkistisk Avholdslag". Organisasjonen later til å ha hatt kort levetid. Pidurutalagala. Pidurutalagala (2 524 m) er det høyeste fjellet på Sri Lanka. Fortid (tidsskrift). Fortid er et fagtidsskrift som publiserer historierelaterte artikler og bokanmeldelser. Bladet ble stiftet i 2004, og har siden kommet ut jevnlig. Tidsskriftet gis ut av historiestudentene ved Universitetet i Oslo, som også utgjør redaksjonen. "Fortid" utkommer med fire temanumre i året, og har per 2009 et opplag på 600. Bladet vurderer alle bidrag som har relevans for historiefaget. Fortid er medlem av Norsk Tidsskriftforening og distribueres gjennom interpress. I tillegg til å utgi bladet arrangerer Fortidredaksjonen dessuten foredrag og debatter. Hvert halvår holdes det slippfest med relevante foredrag for siste utgave av tidsskriftet på Filologisk Forenings bodega "Uglebo". Dessuten har redaksjonen arrangert debatter og bokbad på Blå og Litteraturhuset. Blant disse kan nevnes debatten «Historie uten moral?» som ble holdt på Litteraturhuset 15. januar 2008. I panelet satt Arvid Bryne, Odd-Bjørn Fure, Guri Hjeltnes og Hans Fredrik Dahl, og ordstyrer var Astrid Sverresdotter Dypvik. Temaet var Arvid Brynes bok "Vi sloss for Norge", som høsten 2007 ble kritisert av faghistorikere for naivitet og mangel på kritisk refleksjon. Panelet diskuterte hvorvidt det er moralske eller faglige kriterier som styrer kritikken mot boken "Vi sloss for Norge", hva som er forholdet mellom moralske kriterier og kravet til objektivitet, og hvorvidt det er problematisk at historikerne trekker moralske konklusjoner. Studieåret 2005/2006 ble tidsskriftet kåret til årets studentpublikasjon av Studentsamskipnaden i Oslo. Fortid på pensum. Artikler fra "Fortid" har vært brukt på pensum ved universiteter og høgskoler. Dravidiske språk. Den dravidiske språkfamilien inkluderer om lag 26 språk som blir brukt av mer enn 200 millioner mennesker. Dravidiske språk finnes hovedsakelig i Sør-India og Sri Lanka, men kan bli funnet i sentrale og østlige deler av India, Pakistan og Nepal. Den dravidiske språkfamilien har ikke klart slektskap med andre språkfamilier. Mange kjennetegn minner om uralske og altaiske språk. Noen lingvister har prøvd å vise at de har noe slektskap, men de fleste mener at språkfamiliene bare har hatt kontakt med hverandre tidligere. Folk har også prøvd uten suksess å vise slektskap med japansk, baskisk, koreansk, sumerisk, australske aboriginerspråk og språket til den gamle indussivilisasjonen. De største, moderne, dravidiske språkene er tamil, telugu, kannada og malayalam. Brahui, brukt i Pakistan, er det eneste dravidiske språket som bare er brukt utenfor India. Bautastein. I arkeologien er bautasteiner en betegnelse på minnesteiner uten innskrift eller bilder. I Norge er de oftest datert til folkevandringstiden, vikingtiden eller tidlig middelalder. I enkelte tilfeller kan bautasteinene stå på gravhauger og danner da en enhet sammen med disse. De er imidlertid som regel reist frittstående. Steinene kan også være markeringen av en flatmarksgrav. I brønden og i tjernet. "I brønden og i tjernet" er en bok av Jørgen Moe. Den ble utgitt i 1851 og regnes som Norges første barnebok. Personene i boken er Store-Beate (og hennes dukke Lille-Beate), broren Viggo, foreldrene, barnepiken og gamle Hans Grenader. Boken har klare preg av erindringer fra forfatterens oppvekst på Mo gård i første halvdel av 1800-tallet. Utdrag fra boken var gjengitt i Nordahl Rolfsens "Lesebok for Folkeskolen," og flere av dens dramatiske og sentimentale episoder ble tidligere regnet til Norges litterære kanon. Boken er blant annet illustrert av Henrik Sørensen. Veafjorden. Veafjorden er en av tre fjorder rundt Osterøy. Den strekker seg fra Sørfjorden i sør til Osterfjorden i nord. Langs Veafjorden finner en tettstedene Stanghelle og Stamnes. Veafjorden ble brukt til å filme landskap for filmen "The Golden Compass" der du finner blant annet Nicole Kidman, Eva Green og Daniel Craig. The Pet Goat. «The Pet Goat» (feilaktig også kjent som «My Pet Goat») er en amerikansk barnehistorie fra boken "Reading Mastery II: Storybook 1" av Siegfried Engelmann og Elaine C. Bruner (ISBN 0-02-686355-3). Boken er en del av de 31 bøkene i "Reading Mastery"-serien publisert av forlaget SRA Macmillan for engelskundervisning ved den amerikanske barneskolen. Historien ble offentlig kjent på grunn av at USAs president George W. Bush, som en del av en fotosesjon, leste i den til skolebarn i Florida da han ble informert om terrorangrepet 11. september 2001. Spørsmål og teorier rundt Bush' reaksjon til hendelsene 11. september fokuserte blant annet rundt at Bush fortsatte å lese i boken, selv etter at han ble informert om angrepet. Bush' lesing av boken i 2001. Kritikere av president Bush — Spesielt Michael Moore i filmen "11" — har påstått at Bush' fortsatte lesing av boken etter at han ble underrettet om terrorangrepet den 11. september viser at han var ubesluttsom da han måtte avgjøre hva som skulle gjøres med terrorangrepet. Hans tilhengere på den andre siden, mener at han greide å beholde roen selv i kriseøyeblikket, og peker på at i følge korrespondenten Bill Sammon fra «"The Washington Times"» var Bush' pressetalsmann Ari Fleischer bak i klasserommet og holdt opp en tavle der han hadde skrevet «IKKE SI NOE ENNÅ.» Kort tid etter at Moores film ble vist på kino, solgte Amazon.com ut alle eksemplarene den hadde av boken, med en måneds etterbestilling. Noen anonyme spøkefugler skrev satiriske omtaler av boken, for eksempel: "«Presidentmateriale, hele veien igjennom [...] Tempoet, ordvalget og layouten på hver side fanget fantasien min så mye at det tok meg omtrent syv minutter å komme til hektene igjen.»" (Amazon har siden slettet disse omtalene.) Lesingen av boken ble parodiert på "MADtv", der man blir tatt med inn i Bush' tanker om at kjælegeita angriper Amerika. Eksterne lenker. Pet Goat, The Pet Goat, The New Musical Express. New Musical Express, best kjent som NME, er et britisk musikkmagasin som har kommet ut ukentlig siden 7. mars 1952. Det er blant de største og viktigste musikkbladene, med fokus hovedsakelig på rock. De arrangerer årlig en prisutdeling – NME Awards. Eksterne lenker. NME Maria Mittet. Maria Haukaas Mittet (født Maria Haukaas Storeng 3. august 1979 på Finnsnes i Lenvik kommune) er en norsk sanger og skuespiller, som ble kjent gjennom TV-programmet "Idol" på TV 2. Biografi. Maria Haukaas Storeng vokste opp på Senja. I 1991 fikk hun tittelrollen som Annie i musikalen med samme navn på Bryggeteateret i Oslo. Storeng gikk på Foss videregående skole fra 1995 til 1998, der hun markerte seg som et sangtalent, ikke minst i skolerevyen. I 2003 sang hun for første gang i Oslo Recordings Studio, og det ble med en gang klart for de som var til stede at Maria var et uvanlig talent også innenfor popmusikk. Samme sommer meldte hun seg på audition til TV-programmet "Idol 2004". Hun ble raskt definert som den dyktigste av deltagerne, og pressen viste stor begeistring for henne. Storeng røk overraskende ut halvveis i programserien. Hun bidro med låten «Don’t Give A Damn» på samleplaten som ble utgitt med idoldeltagerne som hadde kommet til semifinalene, og hun ble stemt fram til deltagelse på den sommerens "Idol"-turné. I september 2004 debuterte hun som soloartist med singelen "Breathing", utgitt av Bonnier. Singelen lå 10 uker på "VG Lista Topp 20" med femteplass som beste notering. I januar 2005 kom singel nummer to; "Should’ve". I januar 2005 kom albumet "Breathing". Dagbladet mente plata bestod av forutsigbar A4-pop og ga terningkast to. VGs anmelder var mer positiv og ga plata terningkast fire. Storengs andre album, "Hold On be Strong", ble utgitt på Universal Music i mai 2008. Hun vant Melodi Grand Prix 2008 med sangen «Hold On Be Strong», skrevet av Mira Craig, og hun representerte Norge i finalen i den internasjonale konkurransen Eurovision Song Contest 2008 i Beograd. Storeng fikk 182 poeng og kom på femteplass. Låten ble også nominert til Spellemannprisen for årets hit året etter. I 2008 var Storeng også med på barneplaten "Magiske kroker & hemmeligheter" som er sanger laget av Linn Skåber (tekst) og Jacob Young (melodi), med sangen «Bølla». I 2009 var hun med i den svenske Melodifestivalen hvor hun sang «Killing Me Tenderly», som en duett med Anna Sahlene. Duoen endte på nest siste plass i delfinalen. I januar 2010 var Haukaas Storeng igjen med som deltaker i norsk Melodi Grand Prix. Hun gikk direkte til finalen med låten «Make My Day», skrevet av Merethe La Verdi og Mats Lie Skåre, men ble slått ut før gullfinalen. I juni 2010 giftet hun seg med Hans Marius Hoff Mittet etter et lengre forhold, og tok etternavnet Mittet. Høsten 2010 var hun med i "Skal vi danse" på TV 2. Hun ble stemt ut av programmet, men fikk komme inn igjen etter at Cecilie Skog trakk seg. I kvartfinalen ble hun igjen stemt ut av programmet og kom på 4. plass i Skal vi danse 2010. Den 8. januar 2011 fremførte Maria Ski-VM 2011s offisielle VM-sang «Glorious» på Idrettsgallaen på Hamar. Hun sang den også på ski-VMs åpningseremoni som ble arrangert på 7. juni-plassen den 23. februar. Kontorsystem. Et kontorsystem er en integrert programvarepakke som inkluderer all den programvare som en normal bedrift trenger. En forutsetning for å være et kontorsystem er at programvaren er integrert, kommer fra en leverandør og har ett felles brukergrensesnitt. I denne definisjonen vil vi derfor finne programvareselskaper som Visma, Mamutog SuperOffice. I selskaper som faller under denne kategorien finner vi stort sett de nettbaserte pakkene 24SevenOffice, Office123 og Vaxtra. 24SevenOffice,HansaWorld og Office123 tar også kontorpakkekonseptet noe lenger og integrerer også telefoni. Shanghyang Widi Wasa. Shanghyang Widi Wasa, også skrevet "Idi Shanghyang Widi Wasa", "Shang Hyang Widi Wasa", "Sang Hyang Tunggal" eller "Sang Hyang Cintya", er den øverste gud i den offisielle hinduismen på Bali. Han har imidlertid liten plass i hinduisk praksis. Hinduisk monoteisme. Den indonesiske grunnloven aksepterer bare monoteisme som legitim religion. For å integrere landets mange millioner hinduer i dette skjemaet ble det utviklet en akademisk hinduisme basert på vedanta, der alle andre guddommer defineres som aspekter av Shanghyang Widi Wasa, den høyeste gud. Dette gjelder også den tradisjonelle hinduismens øverste guder Brahma, Vishnu og Shiva. Departementet for religion i Jakarta har opprettet et styrende organ for dyrking av Shanghyang Widi Wasa, opprinnelig kalt "Agama Hindu Dharma" men fra 1980 omdøpt til "Parisada Hindu Dharma Indonesia". For Indonesiske hinduer betyr dette at de har beskyttelse fra staten for sin religiøse praksis, som riktignok sjelden eller aldri omfatter tilbedelse av den konstruerte skikkelsen Shanghyang Widi Wasa. En synkretistisk guddom. Den balinesiske hinduismen er en rest fra den tida da hinduisme og buddhisme var de dominerende religioner i det indonesiske øyriket. Den praktiseres av over 90% av befolkninga på Bali, og av minoriteter på Java og andre indonesiske øyer. Flere mindre religioner er også nå klassifisert som Hinduisme av den indonesiske staten, som krever at alle statsborgere skal registrere seg innafor en av de fem offisielle religionene (se nedafor). Dette har også fått flere sekter til sjøl å gjøre krav på at de er hinduer. Det fins betydelig hinduistisk påvirkning på tradisjonelle former for indonesisk Islam. Etter 1950 har hundretusener utafor Bali offisielt omvendt seg til hinduismen Etter at Islam tok over rolla som Indonesias dominerende religion, blei den balinesiske hinduismen avskåret fra kontakter med India. Over de neste flere hundre åra har hinduismen på Bali på flere områder utvikla seg forskjellig fra hinduismen på det indiske subkontinentet. Av flere guder som bare fins i balinesisk hinduisme, men som ikke er kjent i India, er Shanyang Widi Wasa den viktigste. Noen religionsforskere mener at Shanghyang Widi Wasa er en pre-hinduistisk fjellgud, og kulten av denne guden blei absorbert i hinduismen da den kom til landet. I hindu-templer på Bali symboliseres han ved hjelp av en tom tronstol. Shanghyang Widi Wasas politiske betydning. For å få hinduismen med sine millioner av guder til å tilfredsstille dette kravet, viste Sukarnos grunnlovsskrivere til Shanghyang Widi Wasa, og hevda at alle andre guder innafor hinduismen EGENTLIG bare er manifestasjoner av denne eneste, sanne gud. Dette (sammen med visse andre teologiske tilpasninger) gjorde det mulig for muslimske teologer å gå med på at hinduer i Indonesia i likhet med bl.a. kristne kan regnes til "bokas folk" og altså egentlig tror på den sanne gud og ikke er hedninger. Å inkludere den balinesiske hinduismen blant Indonesias fem offisielle religioner passa også godt inn i Sukarnos program for nasjonsbygging, som bl.a. feira balinesisk tradisjonell kultur innafor musikk, dans og klesdrakt som den mest ekte indonesiske kulturen, og brukte hinduistiske symboler offisielt, f. eks. Garudafuglen både som indonesisk nasjonalsymbol og i navnet til det statlige flyselskapet. Pål Vågaskalm. Pål Vågaskalm (Wågaskalm) (død 1245) var mest kjent som medlem i kongens hird. I 1217 ble han utnevnt til sysselmann for Alstahaug. To år senere ble han utnevnt til lendmann for Håkon Håkonsson, representerte Hålogaland. Han deltok med kongen i krigen mot Ribungerne ved Tønsberg og Oslo 1219–1220, og er nevnt 1223 i det store rettsmøte i Bergen som anerkjente kongens rett til kronen. I 1224 var han til stede i Vågan (datidens Vágar) sammen med Skule jarl som myrdet hans søstersønn Arne Harjadal. Tross dette tilhørte han senere Skules parti. Lite er kjent, utover det som er nevnt i Håkon Håkonssons saga, men han bodde på Dønnesgodset og forestod oppføringen av en høgendekirke i stein, omtrent år 1200. Pål Vågaskalm var far til Nikolaus Pålson (død 1240), som også ble kongens mann. Osterfjorden. Osterfjorden er en av tre fjorder rundt Osterøy. Fjorden går mellom Lindås og Osterøy og er 27 km lang, 1-3 km bred. Fjorden er opptil 639 meter dyp. Den strekker seg fra Sørfjorden i sør til Veafjorden i øst. Langs Osterfjorden finner en tettsteder som Knarvik, Hjellvik, Eikanger, Hosanger, Fotlandsvåg og Tysse. Giuseppe Castiglione. a> i seremoniell rustning på hesteryggen; «Keiser Qianlong inspiserer troppene» Giuseppe Castiglione, S.J. (kinesisk: 郎世宁, pinyin: "Láng Shìníng", født 19. juli 1688 i Milano i Italia, død 17. juli 1766 i Beijing i Kina) var en italiensk lekbror tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina som misjonær, og virket ved det kinesiske hoff i Den forbudte by i Beijing som maler og kunstner. Liv og virke. Castiglione studerte malerkunsten i Italia hos Carlo Cornara i det vidgjetne malerstudiet "Botteghe degli Stampator". Innenfor malerkunsten gjorde han seg den gang mest bemerket for sine veggmalerier på mur. I 1709 ble han jesuittprest, og i 1715 ble han sendt til jesuittenes Kina-misjoner. Først var han i Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Deretter ble han sendt til Beijing. Hans kunstneriske begavelse ble høyt skattet av Qing-keiseren Qianlong, og Castiglione var i mange år den ledende malerkunstner ved hoffet. Han ble senere hjulpet av andre jesuittiske malere som kom til hoffet, særlig den franske pater Jean-Denis Attiret og den tyske Ignaz Sichelbarth. Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser og har derfor ikke bare kunstnerisk, men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse. Pater Castigliones og andre jesuitters verk gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etterhvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem. Maleriene ble som regel utført på duker av silke (tempera på silke). «Furuen, falken og fargesterk sopp» «Ayusi sprer opprørere med løftet spyd» Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, Jingdezhen i provinsen Jiangxi. Man gjenkjenner stilelementer på endel keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil. Pater Giuseppe Castiglione fikk også ansvaret for utformingen av Xi Yang Lou-palassene i de keiserlige haver i Det gamle sommerpalasset. Castiglione, som tok navnet "Láng Shìníng", utformet også et sommerpalass for Qianlong-keiseren. Det egentlige mål med jesuittbroderen Castigliones livslange arbeid i Beijing var å vinne folk for kristendommen. Han ville gjerne konvertere kineserne rundt seg til katolisismen, gjerne også keiseren selv. Men der nådde han ikke så langt: Keiser Qianlong inntok en mer avvisende holdning til kristendommen enn enkelte av hans forgjengere (Shunzhi-keiseren og Kangxi-keiseren); han forbød jesuittene å aktivt forsøke å omvende noen, men tillot dem å praktisere sin katolisisme som sin personlige religion. Man vet imidlertid at han stod Castiglione og de andre jesuittene nær, slik at deres virke i alle fall kan antas å ha hatt en sterkt dempende effekt på de antikristne tiltak han kanskje ellers ville ha gått inn for. Keiseren satte så stor pris på Castigliones kunstneriske innsats at han gang på gang forsøkte å gi ham utmerkelser – noe Castiglione ydmykt og stort sett med fremgang klarte å avverge. Men etter at han døde i Beijing i en alder av 78 år i 1766, gav keiseren ham en rekke høye posthume æresbevisninger og -titler. Han ble begravet på jesuittenes gravsted Zhalan i Beijing. Frimerker og fjernsynsserie. I 1970-årene utgav Taiwan en rekke ganger frimerker med dyre- og fuglemotiver fra Castigliones malerkunst. En fjernsynsserie som gikk på China Central Television (CCTV) i Folkerepublikken Kina i 2005 handlet om Castiglione: "Palasskunstneren", med den kanadiske skuespilleren Dashan (Mark Rowswell) i hovedrollen. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Referanser. Qianglong-keiseren og hans nærmeste offiserer Handyman. Handyman er et produkt fra ePocket solutions. Brukes av håndverkere for føring av timer og varer, samt utlevering av oppdrag til feltarbeidere. Basert på Windows_Mobile plattformen Cordell Hull. Cordell Hull (født 2. oktober 1871, død 23. juli 1955) var en amerikansk politiker, og utenriksminister 1933–1944. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1945. Hull fikk fornavnet Cordell av foreldrene sine fordi disse var sterke i sin tro angående alkoholens skadende effekter på kropp og sinn (Cordial = blant annet alkoholfri drikk). Hull huskes blant annet for sin overlevering av den såkalte «Hull-noten» til Japan 26. november 1941, som var USAs siste forsøk på å løse den diplomatiske konflikten med Japan. Litt senere kom angrepet på Pearl Harbor og USAs krigserklæring mot Japan. Absolutt datering. Absolutt datering eller kronometrisk datering er en samlebetegnelse på metoder for spesifikk tidfesting av materiale. I motsetning til relativ datering, som baseres på stratigrafiske eller typologiske forhold, baseres absolutt datering på de kjemiske eller fysiske egenskapene i selve materialet som skal dateres. Til tross for navnet, vil disse dateringene aldri være fullstendig "absolutte". Det vil alltid finnes feilkilder, som for eksempel feiltelling, bakgrunnsstråling og forurensning av prøver. Dateringsresultater er derfor alltid basert på sannsynlighetsanalyse og inkluderer en feilmargin som er basert på statistiske utregninger. For å finne den absolutte alderen til bergarter benyttes radiometriske metoder. Det er innholdet av radioaktive grunnstoffer som gjør det mulig å bestemme deres alder. Radioaktive grunnstoffer virker som «geologiske klokker». Noen grunnstoffer som uran, har isotoper som er ustabile og sender ut radioaktiv stråling. (isotoper = atomer av samme grunnstoff med ulikt antall nøytroner i kjernen.) I løpet av en viss tid, "halveringstiden", har halvparten av atomkjernene i en radioaktiv isotop spaltet seg. Av den grunn kan bergarter dateres. En vanlig teknikk er uran-bly-teknikken. Det finnes også en metode som heter C-14 metoden («karbon-fjorten»-metoden), denne metoden kan ikke brukes lenger tilbake enn ca. 80 000 år, konsentrasjonen av 14C og 12C må ha vært konstant de siste 80 000 årene. Dateringer av funn og strukturer basert på eksisterende kalendre eller historiske kronologier faller også inn under kategorien absolutt datering. Louis Renault (jurist). Louis Renault (født 21. mai 1843, død 8. februar 1918) var en fransk jurist. I 1907 bla han sammen med Ernesto Teodoro Moneta tildelt Nobels fredspris for arbeidet med fredskonferansen i Haag. Lucius Junius Brutus. Lucius Junius Brutus, fra Kapitolmuseet, Roma Lucius Junius Brutus var grunnleggeren av den romerske republikk og etter tradisjonen en av de første konsulene i 509 f.Kr. Ifølge Livius ble republikken grunnlagt da den siste kongen av Roma, Lucius Tarquinius Superbus, ble jaget fra byen. Kongens sønn, Sextus Tarquinius, skal ha voldtatt en adelskvinne ved navn Lucretia. Hun skal ha bedt sin familie og slektninger om å ta hevn, deretter hadde hun tatt sitt eget liv. Hennes slektininger skal ha startet et opprør som endte med at kongefamilien ble utvist av Roma og sendt i eksil til Etruria. Lucretias enkemann, Lucius Tarquinius Collatinus og hennes bror, Lucius Junius Brutus, ble valgt til konsuler i den nye republikken (Marcus Junius Brutus, som senere var med på å drepe Julius Cæsar, hevdet å nedstamme fra Lucius Junius Brutus). Elihu Root. Elihu Root (født 15. februar 1845 i Clinton i New York, død 7. februar 1937 i New York City) var en amerikansk jurist og politiker. Han var USAs utenriksminister fra 1905-1909. I 1913 ble han tildelt Nobels fredspris for 1912. Vincent Defrasne. Vincent Defrasne (født 9. mars 1977 i Pontarlier, Frankrike) er en fransk skiskytter. Defrasne er yrkesmessig knyttet til militæret, slik det er vanlig for skiskyttere i mange europeiske land. Han vant sin første verdenscupseier i Oberhof i januar 2006. Hans største prestasjon var da han vant olympisk gullmedalje på jaktstarten i Torino 2006, der han knivet lenge med tre nordmenn. Ole Einar Bjørndalen måtte melde pass på oppløpet, og Defrasne vant selv om han måtte ned på kne i siste sving da han tråkket på sin egen stav. Graeme Souness. Graeme James Souness (født 6. mai 1953 i Edinburgh) er en skotsk fotballtrener og tidligere spiller. Hans foreløpig siste managerjobb var i den engelske klubben Newcastle United, der han fikk sparken den 2. februar 2006, etter bare drøyt ett år i stillingen. Han har tidligere trent blant annet Rangers, Liverpool og Blackburn, med varierende resultater. Som spiller startet Souness sin karriere hos Tottenham i London. Han fikk imidlertid aldri noen kamper for Tottenhams førstelag, og ble solgt til Middlesbrough i 1972. Souness spilte seks sesonger for Middlesbrough, der han markerte seg som en dyktig og hardtarbeidende defensiv midtbanespiller. I 1978 ble han solgt til Liverpool, der han etter hvert ble lagkaptein, og var med på å vinne fem ligamesterskap og to Europacup-titler. Han avsluttet spillerkarrieren med to sesonger i italienske Sampdoria, og til slutt én sesong som spillende manager for Rangers. Souness spilte også 54 A-landskamper for, og han representerte sitt hjemland i tre VM-sluttspill. Som manager ledet Souness Rangers til fire strake ligamesterskap i Skottland. Han var også på god vei til å vinne sitt femte strake ligagull i 1991, men forlot klubben før ligagullet var i havn, for å overta som manager for Liverpool. Oppholdet i Liverpool ble derimot en stor nedtur. Riktignok vant Liverpool FA-cupen i 1992, men ligaplasseringene var klubbens svakeste på over 30 år, og Souness valgte å trekke seg i januar 1994. Slaget ved Dyrrhachium. Slaget ved Dyrrachium (eller Dyrrhachium) den 10. juli 48 f.Kr. var et av flere slag i borgerkrigen mellom optimatene (Pompeius) og popularene(Cæsar), som til slutt endte med nederlag for Pompeius ved Pharsalus. I dette slaget derimot, gikk seieren til Pompeius, og Cæsar måtte flykte for å unngå et totalt nederlag. Dyrrhachium Pelle og Proffen. Pelle og Proffen er en serie ungdomsbøker skrevet av den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen. Bøkene handler om «Pelle» og kameraten hans «Proffen», og sammen havner de oppi mysterier av alle slag. "Pelle og Proffen" er blitt sammenliknet med Franklin W. Dixons "Hardyguttene" «Pelle» bor sammen med foreldrene sine og søsteren sin i en leilighet på Torshov i Oslo. Foreldrene hans er gamle hippier som med hans ord «freaka ut» i ungdommen. Faren til «Pelle» er kunstner, men får ikke sitt gjennombrudd med dette før etter hvert i serien. Moren til «Pelle» jobber i billettluka i et teater og deltid på et krisehjem, noe som gjør at det er hun som ordner det meste av pengene i familien. «Proffen» bor i etasjen under «Pelle», og de kommuniserer med hverandre via ett vannrør. Foreldrene til «Proffen» er veldig forskjellig fra «Pelle» sine, men han har også to brødre hvorav en av dem jobber som journalist i «Dagbladet». Dette gjør at han kan hjelpe «Pelle» og «Proffen» på vei ved hjelp av den uoffisielle informasjonen han har fra Dagbladet. Sammen vikler de to Osloguttene seg inn i alle slags mysterier og hver gang klarer de å løse det. Dette innebærer alt fra nazistiske bevegelser og forgiftning til ekstreme dyrevernsgrupper og prostitusjon. I perioden 1990–1993 ble tre av bøkene filmatisert: "Døden på Oslo S", "Giftige løgner" og "De blå ulvene". «Pelle» og «Proffen» ble spilt av hhv. Håvard Bakke og Tommy Karlsen. Den av filmene som fikk størst oppmerksomhet var "Døden på Oslo S" som tar opp ett veldig aktuelt tema, nemlig stoffmisbruk og prostitusjon i Oslo. Paul A. Baran. Paul A. Baran (1910–1964) var økonomiprofessor. Baran var født i Russland, og fikk sin utdannelse delvis i Tyskland, delvis i Moskva og delvis ved Harvard i USA, der han til slutt slo seg ned. Etter å ha gjennomført militærtjeneste for USA begynte han å jobbe ved sentralbanken i New York. I 1949 ble han ansatt ved Stanford University, der han forble til sin død. Baran var i stor grad inspirert av marxisme, og var en del av kretsen rundt det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review. Under bølgen av antikommunisme og McCarthyisme var han en av få marxister, om ikke den eneste, som fikk beholde sin undervisningsstilling ved et større universitet. Baran var særlig opptatt av spørsmål om utvikling og underutvikling, og regnes som en av grunnleggerne av avhengighetsteorien. Særlig har hans verk fra 1957, "The Political Economy of Growth" vært innflytelsesrikt. Her viser han med en rekke eksempler hvordan den økonomiske utviklingen i den rike og fattige delen av verden henger sammen, og han konkluderer med at bare en sosialistisk utvikling vil kunne sørge for virkelig global utvikling. På 1960-tallet besøkte Baran blant annet det revolusjonære Cuba og møtte flere av revolusjonslederne. Han skrev også verket "Monopoly Capital" sammen med Paul Sweezy, et verk som ikke ble utgitt før etter Barans plutselige død. Her lanserer forfatterne en teori om at det ikke lenger er profittratens tendens til å falle som dominerer verdensøkonomien, men heller stadig mer sløsing og kapasitetsoverskudd innenfor økonomien. Selv om verket er blitt kritisert av mange, står det fortsatt som et av de viktigste vestlige marxistiske verkene fra annen halvdel av 1900-tallet. Maksim Tsjudov. Maksim Aleksandrovitsj Tsjudov (ru. "Максим Александрович Чудов"; født 12. november 1982 i Mikhajlovka i Basjkortostan i Russland) er en russisk skiskytter. Han ble juniorverdensmester i jaktstart og stafett i 2003. Han tok sin første pallplassering i verdenscupen med andreplass på 20 kilometer i Brezno-Osrblie i desember 2005. 17. mars 2007 vant han sitt første individuelle verdenscuprenn under jaktstarten i Khanty-Mansiysk i Russland. Han studerer jus ved det bajkirske statsuniversitetet i Ufa. Monthly Review. Monthly Review er et uavhengig amerikansk marxistisk tidsskrift som har kommet ut siden 1949. Det har i perioder også vært utgitt på andre språk, og driver også et forlag, Monthly Review Press. Tidsskriftet har aldri vært knyttet opp mot bestemte partier eller regimer. Redaktører. Etter Magdoffs død har assosiert redaktør Michael D. Yates overtatt flere oppgaver, men er fortsatt ikke likestilt med Foster. Malayalam. Malayalam (മലയാളം "malayāḷam") er et dravidisk språk som hovedsakelig blir snakket i den indiske delstaten Kerala. Språket er skrevet med et eget alfabet som ligner mye på, og antakeligvis hadde opphavet sitt i, grantha-skriften. Som de andre dravidiske språkene er malayalam et agglutinerende språk. Språket bruker svært mange etterfester og noe førfeste for å endre betydningen eller grammatisk rolle av ord. Dette gir malayalam en spesiell ord- og setningsoppbygging. Et eksempel er tittelen til en sang som var populær på 1990-tallet, som betyr «og en annen dag nå, der ingen kommer», og bare er ett ord på malayalam, «"varuvānillāruminnorunāḷum"». Selve ordet malayalam er et palindrom, hvilket vil si at det er identisk om man staver det baklengs. Paul Sweezy. Paul Marlor Sweezy (1910–2004) var en amerikansk marxistisk økonom. Han studerte på Harvard under Joseph Schumpeter og oppnådde doktorgrad i 1937. I 1942 ga han ut boka "The Theory of Capitalist Development" der han tok for seg visse problematiske aspekter ved Marx' økonomiske teorier, før han sluttet seg til Office of Strategic Services, en forløper til CIA. Etter å ha fått oppstartsstøtte fra F.O. Matthiessen, som Sweezy hadde blitt kjent med i forbindelse med tidligere visepresident Henry A. Wallace sitt forsøk på å bli valgt til president i 1948, startet Sweezy i 1949 tidsskriftet "Monthly Review" sammen med Leo Huberman, et tidsskrift han skulle være med å redigere frem til sin død. I forbindelse med de antikommunistiske kampanjene som ble ført i USA på 1950-tallet ble Sweezy dømt for forakt for retten for ikke å ha angitt sine politiske meningsfeller. Denne dommen ble til slutt opphevet av høyesterett i 1957. Sweezy har skrevet en rekke bøker, både alene og i samarbeid med andre. Den mest utbredte av disse er "Monopoly Capital", skrevet med Paul A. Baran, der de setter fokus på det de anser som kjernen i den moderne kapitalismen, nemlig tendensen til sløsing, dårlig utnyttelse og sentralisering. Andre kjente bøker er "Four Lectures on Marxism", "Socialism in Cuba" (med L. Huberman) og "The Irreversible Crisis" (med Harry Magdoff). Innvandring. a> i New York, som denne gruppen i 1902 Innvandring (immigrasjon) betegner det å «dra til og bosette seg i et fremmed land». Innvandring er en del av fenomenet folkevandring (migrasjon), som betegner bevegelse av folk mellom land. Personer som flytter fra et land til et annet betegnes som "utvandrere" fra landet de har forlatt og som "innvandrere" i det landet de har kommet til. I moderne sammenheng brukes begrepet til å betegne flytting over internasjonale grenser. Korttidsbesøkende og turister ansees ikke som innvandrere. Flytting på tvers av landegrenser uten hjemmel i mottakerlandets lover kalles ulovlig innvandring. All empiri tilsier at det har vært mennesker på flyttefot så lenge mennesker har eksistert, men den nyere tids forståelse av migrasjon er knyttet til lovverket i det landet som mottar innvandrere. Statsborgerskap i en nasjonalstat normalt gir et menneske en ukrenkelig rett til opphold i det landet, mens opphold for de som ikke er statsborgere er knyttet til bestemmelser i lover om innvandring. Det globale nivå i innvandring er høyt i absolutte tall, men lavt relativt. I 2005 var det om lag 190 millioner immigranter på verdensbasis, noe som er rundt 3 % av verdens totale befolkning. Midtøsten, noen deler av Europa, små områder i Sørøst-asia og noen få områder i Karibia har størst migrasjon. Innvandring til Norge. I norsk, juridisk kontekst defineres innvandrer som «en person som er bosatt i Norge, men er født i utlandet og har foreldre som begge er født i utlandet». Innvandrerbefolkningen omfatter personer som selv har innvandret til Norge og som har to utenlandsfødte foreldre, samt personer som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør omtrent 552 000 (11 prosent av befolkningen). Fra 2007-2008 økte innvandrerbefolkningen med 44 300 personer, tilsvarende en vekst på 10,6 prosent. 1,1 millioner personer har fått tildelt D-nummer i Norge. Personene har bakgrunn fra 216 ulike land og selvstyrte regioner. Personer som kommer til Norge faller innen for disse kategoriene: flyktninger, arbeidsinnvandrere, utveksling, utdanning eller familierelasjoner. Siden innvandring til Norge økte på 1970-tallet har det vært diskutert om den gir økonomisk gevinst for samfunnet eller om den er en byrde. Darfur. Darfur er en region i den vestre delen av Sudan. Navnet betyr furfolkets hjem. Den grenser mot Libya, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan. Darfur har cirka seks millioner innbyggere. Den er delt i provinsene Shamal Darfur, Gharb Darfur og Janub Darfur. De to største byene er Nyala og Al Fasher. Den nordligste delen av regionen er en del av Saharaørkenen, mens den sørlige delen klimatisk tilhører savannebeltet. Sentralt i Darfur finner vi et høylandsområde. Det høyeste fjellet her er Jebel Marra. Dette er en død vulkan på ca. 3000 meter. Høylandsrområdet mottar relativt stabil med nedbør, noe som gjør det egnet for jordbruk. Randsonen mot ørkenen har tradisjonelt blitt utnyttet av kamel- og sauenomader, mens savannebeltet i sør er kjerneområdet for kvegdrift. Folkegrupper og språk. Darfur er en språklig og etnisk sammensatt region. Rundt 40 prosent av regionens innbyggere har arabisk som morsmål. De arabisktalende er dels etterkommere etter grupper som opprinnelig utvandret fra den arabiske halvøya, dels opprinnelige afrikanske folkegrupper som har blitt arabisert. Arabisktalende grupper dominerer den sørlige og østlige delen av regionen, men det finns også en minoritet av nomadiske arabisktalende grupper i nord og vest. Furfolket er den største ikke-arabiske folkegruppa i Darfur. Andre viktige ikke-arabiske folkegrupper i Darfur er masalittene, zaghawaene, midobene og dajuene. Domenico Ghirlandaio. Domenico Ghirlandaio, (egentlig "Domenico di Tommaso Bigordi") (født i 1449 i Firenze, Italia, død 11. januar 1494 i Firenze) var en italiensk maler under ungrenessansen. Han tilhørte den florentinske skolen. Ghirlandaio hadde av sin far blitt skolert i gullsmedyrket, men vant sin berømmelse fremfor alt i egenskap av å være freskomaler. Han skapte en høytidelig stil som gjenspeiler det florentinske maleriets utvikling før Leonardo da Vinci. Hans tidligste kjente verk er freskene (1472–1473) ovenfor familien "Vespuccis" alter i "Ognissanti"-kirken i Firenze. Han malte senere for den samme kirken "Sankt Hieronymus" og "Nattverden" (begge i 1480). Ghirlandaio var i Roma i 1481-1482 og utførte to fresker i Det sixtinske kapell. Den bevarte fresken, "Apostlene Petrus og Andreas kallelse", er et eksempel på Ghirlandaios vane å innbefatte portretter av de han kjente som vitner til en religiøs hendelse. I freskene i Sassettikapellet i "Santa Trinità" i Firenze innlemmet han portretter av medlemmene av familiene Medici, Sassetti og Spini. Øvrige verk av Ghirlandaio er blant annet "Bebudelsen" (se bilde), "Jomfru Marias fødsel" og flere malerier med motivet "Madonnaen med helgenen". Blant Ghirlandaios verkstedsmedarbeider fantes broren "Davide" (1452–1525). Sønnen "Ridolfo" (1483–1561) var en ubetydelig florentinsk maler. Av større betydning er det faktum at Michelangelo var en av Ghirlandaios elever, og av ham lærte seg å beherske freskomaleriets teknikk. Ghirlandaio, Domenico Business case. Et Business Case er en analysemetodikk som benyttes som verktøy for å avgjøre om et prosjekt eller en større aktivitet skal iverksettes. «Business Case» benyttes enten selvstendig eller som en del av en prosjektmetodikk, for eksempel PRINCE2. Det finnes dessverre ikke noe godt alternativ norsk uttrykk for «Business Case». Hensikten med «Business Case» er på et høyt nivå, og dermed ved bruk av begrensede ressurser, å avgjøre hvorvidt en virksomhet er tjent med å starte opp den aktuelle aktiviteten eller prosjektet. Basert på konklusjonen fra denne analysen kan aktiviteten bli iverksatt eller ikke. Portrett. Portrett er et bilde eller en skildring av et bestemt menneskes individuelle særtrekk, i bildekunsten oftest ansiktet, i litteraturen personens indre og ytre egenskaper. Selv om mange portretter prøver å gjengi modellen så riktig og likt som mulig, er alle portretter mer eller mindre bevisste tolkninger av personligheten eller rollen. Et portrett som litterær framstilling kan for eksempel være et portrettintervju. I overført betydning kan portrettet også beskrive særtrekkene ved et sted eller en gjenstand, ofte gjennom bruk av besjeling. Et portrett kan dessuten være et musikkstykke, en film eller liknende som karakteriserer eller behandler en person på en nærgående og individuell måte. Etymologi. Et portrett ble tidligere ofte kalt et kontrafei eller et konterfej. Ordet kontrafei kommer fra tysk «konterfei» etter det franske «contrefait» fra det latinske «contrafacere», som betyr «etterligne». Ordet portrett kommer fra det franske «portrait» som igjen stammer fra det latinske «protrahere», det vil si «trekke fram». Kunstner. En kunstner er en person som utøver kunst eller lager kunstverk. Benevnelsen kunstner brukes særlig om bildekunstnere, for eksempel malere, grafikere, tegnere, skulptører, filmkunstnere eller fotografer, men også om forfattere og diktere. Det kan også betegne dem som framfører eller tolker et kunstverk, som skuespillere, musikere, sangere eller dansere. Tonekunstner brukes ofte om komponister. Videre betydning. Kunstner kan også være en spesielt hendig og fingerferdig person, for eksempel en trapeskunstner, kortkunstner, tryllekunstner eller trolldomskunstner. Kunstner kan dessuten brukes rosende om alle som utfører et håndverk med mesterlig dyktighet og formsans eller som er spesielt flinke i et fag. En tusenkunstner er en uhøytidelig betegnelse for en med mange ferdigheter. Kunstner er ingen beskyttet yrkestittel og i prinsippet kan hvem som helst kalle seg det. Det er likevel vanlig at kunstnere har skapende kunst som arbeid eller hovedbeskjeftigelse. Enkelte kunstnere omtaler ikke seg selv som kunstner av respekt for innholdet i ordet, men godtar at andre kaller dem det. Kunstner kan også brukes som en positiv eller negativ motsetning til håndverker, underholder eller artist. Flere bruker begrepene «kunst» og «kunstner» bare om verk eller utøvere som har blitt kalt det av en kunstviter eller kurator og om utøvere som har fullført utdannelse ved en anerkjent kunstskole eller som har medlemskap i en kunstnerorganisasjon. Etymologi. Opprinnelig stammer ordet "kunstner" fra tysk der "kunst" betød «det å kunne et visst arbeid». Kunstneren var altså den som kunne utføre noe på en faglig og profesjonell måte. Denne grunnbetydninga er beholdt i begreper som kokkekunst, hagekunst, legekunst, ingeniørkunst, krigskunst og annet. Ordet kunstner har vært i bruk i dansk fra 1700-tallet. Til og begynne med betegnet ordet personer som utførte alle slags kunstferdige arbeider. De dyktigste håndverkerne og teknikerne arbeidet den gangen også med det vi i dag vil kalle kunst, og en skilte derfor ikke mellom håndverker og kunstner slik vi gjør det nå. Ofte blir landskapsmaleren I. C. Dahl regnet som den første norske kunstner. Brian Deane. Brian Deane (født 7. februar 1968 i Leeds, England) er en tidligere fotballspiller fra England. Deane startet sin karriere i Doncaster før han ble kjøpt av Sheffield United i 1988, og scoret tosifret antall mål i alle sine fem sesonger på Bramall Lane. Hans samarbeid med Tony Agana var spesielt fruktbart, etter en klassisk engelsk formular for spissradarpar (en stor hodesterk spiller + en mindre, kjapp). Deane fikk blant annet æren av å score det aller første målet i den nystartede engelske ligaen Premier League i august 1992. Han spilte også tre landskamper for i sin første periode i Sheffield United. I 1993 ble Deane solgt til Leeds. Etter fire sesonger i klubben, returnerte han til Sheffield United sommeren 1997, hvor han spilte en halv sesong før han dro til Benfica. Høsten 1998 returnerte Deane til England, og signerte denne gangen for Middlesbrough. Han har også spilt for Leicester, West Ham, Sunderland og et nytt opphold i Leeds. Sommeren 2005 signerte Deane for Perth Glory, og det var ventet at han skulle trappe ned karrieren i den australske klubben, men før julen 2005 returnerte han nok en gang «hjem» til Sheffield United. Imidlertid ble det heller få opptredener for Deane i Blades' opprykkssesong; en skade i en reservelagskamp satte ham utenfor spill mens han prøvde å finne matchformen etter det lite vellykkede oppholdet i Australia, og i tillegg handlet manager Warnock inn en rekke andre spisser (Bruce Dyer og Ade Akinbiyi, samt Geoff Horsfield på lån fra WBA) som konkurrerte direkte med Brian Deane. Blades rykket imidlertid opp og Deane fikk altså være med på denne bragden 16 år etter sist gang, om enn i en mindre fremtredende rolle enn da. Kullgrop. Kullgroper er gravde groper for produksjon av trekull. Gropene kan ha voller og har som regel flat bunn. Formen på gropene varierer. De kan være kvadratiske, rektangulære eller runde. Etter at gropa var gravd ble den stablet med ved. Veden i gropa ble stablet omtrent like høyt over bakken som gropa var dyp, før den ble dekket med torv. Denne mila ble så påtent nede ved vollen og forkullingen ble styrt ved å åpne eller lukke miledekket slik at det sank jevnt sammen. Når brenningen var ferdig ville det ferdigproduserte kullet akkurat fylle gropa. Det øverste laget var aske. Denne teknikken har vært brukt i lang tid, og gropene dateres som regel til perioden ca. 600-1600 e.Kr. De knyttes til utvinning av jern i yngre jernalder og middelalder. Undersøkelser i Øst-Norge indikerer at hovedperioden er ca. 1000–1350 e.Kr. Kullgroper i nærheten av gårder og innmark kan i en del tilfeller knyttes til produksjon av kull for gårdssmier. Disse gropene har gjerne litt senere dateringer. Trygve G. Nordby. Trygve Gulbrand Nordby (født 26. mars 1954) er tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors. Han kom fra jobben som direktør i Utlendingsdirektoratet (2001–2006). Nordby virker nå som vise generalsekretær i det internasjonale Røde Kors. Han var generalsekretær i Europabevegelsen i Norge 2010-2011. Han er utdannet ved sosialhøyskolen ved Nordland distriktshøgskule. Han har tidligere vært generalsekretær i Flyktningerådet (1990–1997), rådmann i Oppegård kommune og konsulent for OSSEs utsendelse til Kroatia m.h.t. flyktningespørsmål, direktør i Kommuneforlaget, kampanjeleder i Kommunenes Sentralforbund, pressesekretær for Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, informasjonssjef Nordland Fylkeskommune, førstekonsulent innen psykisk helsevern Nordland fylke og jobbet som frilansjournalist. Den 22. mai 2006 leverte Graver-utvalget en intern granskingsrapport som omhandlet Nordbys tid i UDI. Han fikk da krass kritikk for å ha gjennomført en lovstridig praksis når det gjaldt å gi oppholdstillatelse til irakere i strid med politiske vedtak. Amerikabrev. Amerikabrev er betegnelsen på brev sendt til slekt og venner i opprinnelseslandet fra personer som utvandret til Amerika. Brevene inneholdt opplysninger om personlige og familiære forhold, men også opplysninger om forholdene i Amerika mer generelt. Amerikabrev er primært en betegnelse på de brev som ble sendt i forbindelse med masseutvandringene på 1800-tallet. Ingrid Semmingsen og Ole Rølvåg har skrevet bøker om Amerikabrev. Og Vilhelm Mobergs siste bok i serien om utvandrerne, som kom i 1959, hadde tittelen "Sista brevet till Sverige". Yoshitugu Yamashita. Yoshitsugu Yamashita (f. 16. februar 1865, d. 1935) er en legendarisk judoutøver og en del av Kodokan no Shitenno, eller "Kodokans Voktere", Jigoro Kanos fremste utøvere. Han var også den første til å motta 10. dan. Biografi. Yamashita var bare 19 år da han ble det 19. medlemmet på Kodokan. Han ble tildelt 1. dan etter å ha trent på Kodokan i 3 måneder, etter 2 år hadde han 4. dan, og i 1898 fikk han 6. dan. Yamashita, Hidekazu Nagaoka, og Sakujiro Yokoyama satt i 1895 sammen den inndelingen av teknikker vi i dag kjenner som Go Kyo No Waza. Yamashita ble regnet for å være den som kunne mest om "kata" blant alle judoutøvere i Japan. Han var Jigoro Kanos faste treningspartner, og i 1935 fikk han 10. dan like etter sin død. Han ble dermed den første som mottok denne beltegraden. Yamashita dro i 1902 til USA, og er den som introduserte judo for det amerikanske samfunnet. Under hans opphold lærte han dessuten Theodore Roosevelt judo. Etter Roosevelts ønske deltok Yamashita i kamp mot wrestleren George Grant, en mann nær dobbelt Yamashitas størrelse, på "U.S. Naval Academy" i Annapolis. Yamashita vant en overbevisende seier, og ble tildelt en trenerjobb på skolen. Yamashita har fått æren for "hane-goshi". Historier skal ha det til at en benskade hindret ham i utførelsen av "uchi-mata", og at han så sammen med Kano utviklet en ny teknikk fra en gammel jujutsu-teknikk og lagde "hane-goshi". Kodokan no Shitenno. Kodokan no Shitenno (japansk), eller "Kodokans Voktere", besto av fire judoutøvere som var noen av Jigoro Kanos favorittelever helt i starten av utviklingen av judo. Kano har uttalt at han ikke siden har sett bedre utøvere. Hjalp sporten. "Kodokan no Shitenno" var i stor grad en medvirkende årsak til at Kodokan Judo etterhvert vant ære og respekt over hele Japan. Ikke bare var de dyktige judoutøvere, men de var også ærlige og respekterte menn – et ideal Jigoro Kano ønsket skulle være en sentral del av judo, eller rettere sagt et resultat av judotreningen. Nesten daglig mottok Jigoro Kano utfordringer i sin dojo i Kojimachi i Fujimicho-delen av Tokyo. I 1883 hadde Kano sluttet å delta aktivt i kamper mot de som kom til Fujimicho dojo for å teste sine ferdigheter mot den store mesteren. Han overlot denne oppgaven til sine elever, og sine "Shitenno", som villig vekk feide mattene med utfordrerne. Johnny Berry. Johnny Berry (født 1. juni 1926, død 1994) var en engelsk fotballspiller. Berry var høyreving på Manchester Uniteds storlag på 1950-tallet, og spilte også fire landskamper for. Han ble alvorlig skadet i München-ulykken, og kom aldri tilbake på fotballbanen etter denne ulykken. Berry startet karrieren i Birmingham. Han debuterte for klubben i 1947, og spilte 104 ligakamper før han sommeren 1951 ble kjøpt av Manchester United. I sin debutsesong på Old Trafford ble han ligamester, og han var med på å vinne to nye ligagull i 1955/56 og 1956/57. Berry var stort sett fast på laget de sju sesongene han spilte for United, og fikk totalt med seg 277 førstelagskamper og 44 mål for klubben. Den siste tiden før flyulykken i 1958 hadde han imidlertid mistet plassen på laget til unggutten Ken Morgans, og han måtte se Europacupkampen i Beograd fra benken. Da Manchester Uniteds fly styrtet i München, pådro Berry seg alvorlige hodeskader. Da han ankom sykehuset var legene sikre på at han ikke ville overleve, så en katolsk prest ga ham den siste olje ved ankomst. Berry lå i koma i over to måneder etter ulykken, og da han våknet husket han ingenting fra ulykken – og det var først en måneds tid etter dette at han ble fortalt om flyulykken. Berrys skader var så omfattende at det tidlig ble klart at han aldri ville kunne spille fotball igjen. Han drev senere en sportsbutikk i fødebyen Aldershot sammen med sin bror. Neville Southall. Neville Southall (født 16. september 1958 i Llandudno, Wales) er tidligere fotballkeeper for Everton FC og s. Southall spilte 578 seriekamper for Everton (klubbrekord). U-21 og A-landskamper for Wales. Han hadde Walisisk rekord i antall landskamper. Klubber. Port Vale (lån, 9 kamper, 0 mål), Southend (lån i 2 mnd: 9 kamper, 0 mål -vant ingen av kampene), Stoke City (spiller/trener. 3 kamper, 0 mål), I de siste klubbene Southall spilte for var han som regel bare keeper-trener og backup i tilfelle skader. Etterhvert fikk han også trenererfaring for Wales (U-19), Dagenham and Redbridge, Dover og Canvey Island and Molesey, før han ble manager for Hastings United i 2004. Der fikk han sparken i 2005 etter en rekke uenigheter med styreformannen. Ligadebut: For Bury mot Wigan 20.09. 1980 (1-2, borte, 4. divisjon). Ligadebut for Everton: 17.10. 1981 mot Ipswich Town (1. divisjon, 2-1, hjemme). Karriere. Kallenavn: ’’Big Nev’’ eller ’’Baggy’’. Southall var kjent for sitt akrobatiske keeperspill, og sine fantastiske refleks-redninger. Mange mente at han spilte for galleriet, fordi han slengte seg unødvendig selv ved enkle skudd. Redningene var i alle fall så spektakulære at motstandernes angripere (og fotballkommentatorer) nesten ikke trodde sine egne øyne. Det sies om Southall at han var så oppsatt på å bli en bedre spiller, at han studerte alle kampene ned på detaljnivå. Han stilte også frivillig opp på morgentrening på kampdager. Da var det viktig for ham at det ble brukt eksakt samme type ball som skulle brukes i selve kampen. I barneårene gikk han på Ysgol John Bright school, men tok aldri noen høyere utdannelse. Etterhvert begynte han å jobbe i bygningsbransjen og som renholder, men avanserte fra walisisk non-league til Everton på 2 år. I tenårene spilte han midtstopper, og hadde mislykkede prøvespill i Crewe og Bolton. Southall ble keeper da han kom til Llandudno Swifts. Han gikk fra Winsford United til Bury i juni 1980 for £6,000. Der ble han oppdaget av Evertons legendariske manager Howard Kendall, som kjøpte ham i juni 1981 for £150,000. Den første tiden kjempet han jevnt med Jim Arnold. Ingen av dem fikk følelse av å ha en fast plass. Etter et 0-5-tap mot Liverpool i januar 1983, ble Southall lånt ut til Port Vale. Dette var i sesongen 1982/83, da Southall bare var én av ti Everton-spillere som var på utlån. Etter utlånet kom han sterkt tilbake og overtok keeperplassen på permanent basis. Everton så ut til å ha nytte av en toppkeeper, for tryggheten spredte seg fremover på banen. Everton var et meget sterkt lag den perioden Southall spilte som best. Southall hadde en alvorlig kneskade i 1985/86 sesongen, og gikk blant annet glipp av FA-cup finalen. Det sier mye om Southalls status, at hans reserve Bobby Mimms spilte 6 kamper på rad uten å slippe inn mål, men likevel mistet plassen da Southall gjorde comeback. Mange mente Southall var en av verdens tre beste keepere fra midten til slutten av 1980-tallet. Dessverre var engelske klubber utestengt fra spill i Europacupene på grunn av tragedien på Heysel stadion, og ettersom Wales aldri kvalifiserte seg til noe VM- eller EM-sluttspill fikk "Big Nev" sjelden prøvd seg mot de beste. I åpningskampen mot Leeds United i sesongen 1990/91, ble han så sint da laget lå under 0-3 allerede etter 1. omgang, at han nektet å bli i garderoben. Han gikk ut og satte seg med ryggen til en av målstolpene, og ventet på at kampen skulle blåses i gang igjen. Leeds var nyopprykket, og det var ventet at Everton skulle vinne. Etter pause kjempet Everton godt, og klarte å redusere to ganger. Dette var ikke nok, og etter kampen ba Southall om å bli satt på transferlisten. Dette var en turbulent sesong for Southall, som ba om å bli solgt også flere ganger samme året. I mai 1995 ble hans utholdenhet belønnet, da han ble kåret til "man of the match" i FA-cup finalen mot Manchester United på Wembley (Everton vant 1-0 etter mål av Paul Rideout). Endelig, etter 8 år, vant han en tittel igjen. Den spiller med flest kamper for Everton gjennom tidene (passerte Ted Sagars rekord i sesongåpningen 1996/97 mot Newcastle). Ble tilbudt jobb som keeper-trener i Everton høsten 1997, men takket nei – fordi han ville spille videre (dermed fikk Mervyn Day jobben). I september 1997 ble han den første spilleren i historien med 200 Premier League kamper. Ble erstattet av Thomas Myhre (fra Viking) etter kampen mot Tottenham 29.11. 1997 (hans siste kamp for klubben). Fra Everton til Stoke City i mars 1998 på fri-transfer. Fikk sin Testemonial-kamp mot Celtic (21,000 tilskuere). Ble kåret til den 30. beste keeperen gjennom tidene av ’’Association of Football Statistician’’ i august 1998. Neville scoret ett mål i sin karriere, mot Charlton Athletic i Full Members Cup. Dette var i straffesparkkonkurransen for å avgjøre kampen. Southall ble i 1995 utnevnt til medlem av Order of the British Empire (MBE). Denne ordenen deles ut av den britiske dronningen til personer som har spesielt utmerket seg innen sitt fagfelt. Landslagskarriere. Landslagskarrieren varte i 15 år og 85 dager. Jackie Blanchflower. Jackie Blanchflower (født 7. mars 1933, død 2. september 1998) var en nordirsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United på 1950-tallet, først som midtbanespiller, og senere som midtstopper. Han overlevde flyulykken i München i 1958, men skadene han pådro seg i denne ulykken tvang ham til å legge opp som fotballspiller. Etter å ha gått gradene i Uniteds juniorlag, debuterte Blanchflower for klubbens førstelag i 1951. Fra og med 1953/54-sesongen var han tilnærmet fast på laget, og i hans to første hele sesonger var han en målfarlig midtbanespiller. Midtveis i 1955/56-sesongen ble han omskolert til midtstopper. Han ble ligamester i 1955/56 og 1956/57, og bokførte seg til sammen 117 førstelagskamper og 26 mål for United. Han spilte også 12 landskamper for, hvor også hans eldre bror Danny spilte. Blanchflower pådro seg bryst- og kneskader i flyulykken. Han prøvde å gjøre comeback på fotballbanen, men smertene ble for store, og i begynnelsen av 1959 innså han nederlaget, og la opp som fotballspiller. Han arbeidet senere som revisor, og døde av kreft i 1998. Reduplikasjon. I lingvistikk er reduplikasjon en morfologisk prosess der et ords rot eller stamme repeteres. Preteritum. Preteritum er en grammatisk tid. Den brukes stort sett til å uttrykke handlinger som ble avsluttet i fortiden. I konservativt bokmål og riksmål danner svake (regelrette) verb preteritum ved hjelp av en av endelsene -et, -te, -de eller -dde. Sterke (uregelrette) verb bruker andre mekanismer, ofte avlyd. Preteritum brukes også i andre sammenhenger. Veldig ofte sies det på norsk setninger av typen «Så fin du var i dag!» eller «Det bildet var stygt». Denne typen konstruksjoner kan forklares med at fortidsformen her brukes for å referere tilbake til det tidspunktet hvor man dannet seg inntrykket/meningen man uttrykker. Tidligere var det vanlig å si imperfektum i stedet for preteritum. Futurum. Futurum (latin for «framtid») er former av verb som uttrykker en handling i fremtiden. Futurum i norsk. I skoleverket tilrådes det nå brukt nye navn på norske futurumformer. De nye navnene står først med eldre navn i parentes. Aorist. Aorist (gresk ἀόριστος ("aoristos"), «udefinert/ubegrenset») er en grammatisk tid eller et aspekt i enkelte indoeuropeiske språk. I urindoeuropeisk språk var aorist et rent aspekt, men ser ut til å ha utviklet seg til å være både en tid og et aspekt ettersom denne dobbeltheten finnes både i sanskrit og gammelgresk. På gresk er aorist en fortidsform i indikativ modus, mens den i andre modi er et aspekt som uttrykker at noe har skjedd uten å indikere om handlingen er avsluttet eller ikke. Harry Gregg. Harry Gregg (født 25. oktober 1932) er en tidligere nordirsk fotballspiller og trener. Han huskes best som keeper for Manchester United på slutten av 1950-tallet og første halvdel av 1960-tallet. Han overlevde München-ulykken i 1958, hvor han bare fikk lettere skader, og sies å ha reddet livet til flere andre passasjerer ved å dra dem ut fra det brennende flyvraket. Gregg ankom Manchester United kun halvannen måned før flyulykken. Gregg, som allerede var nordirsk landslagskeeper, ble kjøpt fra andredivisjonsklubben Doncaster Rovers i desember 1957, og han gikk rett inn på laget. I Uniteds første kamp etter flyulykken, var Gregg og Bill Foulkes de to eneste fra klubbens ordinære førstelag som var i stand til å spille. Han var med på å vinne FA-cupen i 1963, men ble aldri ligamester. Da United vant ligaen i 1964/65, mistet Gregg hele sesongen på grunn av skade, og da klubben vant et nytt ligagull i 1966/67 hadde han blitt solgt til Stoke. Til sammen spilte Gregg 249 kamper for Manchester United. Han spilte også 25 landskamper for, og deltok i fotball-VM i 1958. Etter at spillerkarrieren tok slutt i 1967, var han manager i Shrewsbury, Swansea, Crewe og Carlisle. Ken Morgans. Kenneth Godfrey Morgans (født 16. mars 1939) er en tidligere walisisk fotballspiller. Han var høyreving for Manchester United på slutten av 1950-tallet, og var den yngste av spillerne som var involvert i München-ulykken. Morgans slapp fra flyulykken med bare lettere skader, men ble likevel aldri den samme spilleren han var før ulykken. Morgans var bare 18 år gammel da han etablerte seg på Uniteds førstelag mot slutten av 1957, og henviste veteranen Johnny Berry til benken. Han ble sett på som et kjempetalent, og en fremtidig walisisk landslagsmann, men klarte aldri å finne tilbake til gammel form etter flyulykken. Han spilte bare sporadisk etter ulykken, og fikk i 1961 gå gratis til andredivisjonsklubben Swansea. Heller ikke i Swansea klarte Morgans å etablere seg på laget, og etter tre sesonger med lite spilletid, dro han til fjerdedivisjonslaget Newport County, hvor han viste glimt av gammel storhet i tre sesonger, før han i 1967, bare 28 år gammel, valgte å legge opp som fotballspiller. Ray Wood. Raymond Ernest Wood (født 11. juni 1931, død 7. juli 2002) var en engelsk fotballspiller. Wood huskes best som keeper på Manchester United gjennom størstedelen av 1950-tallet, hvor han var med på å vinne to ligamesterskap. Wood overlevde München-ulykken, og fortsatte å spille på høyt nivå i mange sesonger etter ulykken. Ray Wood startet fotballkarrieren i Darlington, etter å tidligere ha vært innom Newcastle som junior. Han ble oppdaget av Manchester Uniteds talentspeidere, og ble kjøpt i desember 1949. Han debuterte for United samme sesong, men det var først i 1953 at han etablerte seg som klubbens førstekeeper. Wood ble ligamester i 1955/56 og 1956/57, og spilte også tre landskamper for – men mistet plassen på laget til Harry Gregg kort tid før flyulykken. Både Wood og Gregg slapp fra flyulykken i München med lettere skader, men det var Gregg som var Matt Busbys førstevalg i mål, og Wood spilte bare én kamp for United etter München-ulykken. Han ble solgt til Huddersfield i desember 1958 etter å ha spilt til sammen 208 førstelagskamper for United. Etter å ha forlatt Old Trafford, spilte Wood sju sesonger for Huddersfield, hvor han fikk med seg over 250 kamper. Han spilte deretter én sesong i Bradford, og to sesonger i Barnsley, før han la hanskene på hylla i 1968. Albert Scanlon. Albert Scanlon (født 10. oktober 1935, død 22. desember 2009) var en engelsk fotballspiller. Han var venstreving, og representerte fire forskjellige klubber på 1950- og 1960-tallet, men huskes nok best fra sin tid i Manchester United. Han overlevde München-ulykken i 1958. Scanlon var født i Manchester, og gikk gradene i Uniteds juniorlag. Han debuterte for klubbens førstelag i 1954, men fikk ganske lite spilletid de første årene, med David Pegg foran seg i køen. Han spilte ikke nok kamper til å bli ligamester i 1955/56 og 1956/57, men fikk paradoksalt nok mer spilletid etter at Pegg mistet livet i München. Scanlon ble selv ganske hardt skadet i flyulykken, og var borte fra fotballbanen i et halvt år. De to neste sesongene var Scanlon tilnærmet fast på laget, men selv om statistikken viser at han gjorde sakene sine ganske bra, klarte han aldri helt å overbevise Matt Busby og Uniteds tilhengere om at han var en kommende stjernespiller. I november 1960 ble han solgt til Newcastle, etter å ha spilt 131 kamper og scoret 35 mål for klubben. Scanlon fikk ganske lite spilletid i Newcastle, og i 1962 ble han solgt til tredjedivisjonsklubben Lincoln, hvor han spilte halvannen sesong, og spilte deretter tre sesonger for Mansfield. Etter å ha forlatt Mansfield i 1966, var han innom en rekke amatørklubber, men spilte aldri profesjonell fotball igjen. Ytre skjelett. Et ytre skjelett, eksoskjelett eller hudskjelett, er et utvendig skjelett, det omslutter eller ligger utenpå kroppen, som en hud. Slike fins hos noen virvelløse dyr og fantes hos tidlige, nå utdødde virveldyr. Et ytre skjelett består av harde hudplater som omgir kroppen som et ytre lag. Utformingen og antall hudplater varierer. Det ytre skjelettet både støtter opp og beskytter de indre bløte organene. Dette i motsetning til et "indre skjelett", slik som hos nålevende virveldyr, hvor skjelettet ligger inne i kroppen. De dyr som har et ytre skjelett er alle små av størrelse. Den dominerende dyregruppen med et ytre skjelett er leddyrene. Deres stive og harde kutikula kan sammenlignes med en ridderrustning. For å kunne bevege seg, er kroppen inndelt i ledd. Vekst kan hos dyr med et ytre skjellet bare skje i sammenheng med et hudskifte. Keijo Huusko. Keijo Huusko (født 5. august 1980) er en finsk fotballspiller som spiller for TP-47. Han har tidligere spilt for VPS, Häcken, TP-47, Fotballklubben Lyn, Strømsgodset og Tromsø. Kulturhistorisk arkeologi. Kulturhistorisk arkeologi eller kulturarkeologi er en retning innen arkeologisk tenkning som var fremtredende mellom ca. 1890 og 1960. Den kalles også gjerne tradisjonell eller normativ arkeologi. Bakgrunn. Beskrivelser og systematisering av funn var en viktig del av den tidlige arkeologien. På slutten av 1800-tallet forsto arkeologene imidlertid at det ikke lenger var mulig å forklare forskjeller i det arkeologiske materialet med ulik alder alene. For å forklare de store geografiske variasjonene i materialet ble et nytt begrep introdusert; kulturbegrepet. Dette begrepet ble først og fremst utviklet av etnografer og geografer, men fant snart innpass i arkeologiske kretser. Hovedprinsippet var at hvis man innenfor et bestemt geografisk område fant et gitt arkeologisk materiale fra en gitt tidsperiode, kunne man definere dette som en kultur eller etnisk enhet. Denne grupperingen kunne baseres på design, geografisk distribusjon eller periode og det ble lagt stor vekt på å finne likheter mellom de forskjellige gruppene. Eksempler på dette materialet kunne være alt fra keramikk til gravskikk, og materialet fikk ofte navn etter det første funnstedet eller den mest typiske funngruppen. På begynnelsen av 1900-tallet var "kultur" synonymt med rase eller folkegruppe, og likheter i det arkeologiske materialet ble tolket som likheter i språk og identitet. De kulturhistoriske arkeologene forsøkte å forklare hvordan disse kulturene påvirket hverandre gjennom handel, sosiale nettverk, migrasjon eller invasjon, ved diffusjon. Hvis forandringer kunne spores i forhistoriske samfunn, ble dette tolket som påvirkning utenfra. Disse påvirkningene kunne også utvikle seg lokalt og således tilpasses det nye samfunnet. Kritikk. De kulturhistoriske arkeologene benyttet seg av induktiv tenkning. Denne tankegangen fungerer best når den er understøttet av historiske fakta. Mye av den tidlige arkeologien var fokusert på den klassiske verden og støttet seg derfor på informasjon fra historikere som allerede kunne forklare hendelser og motiv som ikke kunne leses i det arkeologiske materialet. Behovet for å forklare forhistoriske samfunn kunne til å begynne med dekkes ved å benytte seg av paradigmene som allerede eksisterte for senere perioder. Ettersom mer arkeologisk materiale ble tilgjengelig ble det imidlertid klart at den kulturhistoriske modellen allikevel ikke kunne forklare alt. Produksjonsmetoder og økonomisk strategi kan enkelt forklares gjennom kultur og kulturhistoriske teorier. I tilfellene der hendelsene og aktivitetene blir mer kompliserte, og der det ikke finnes konkrete eksempler, blir det imidlertid vanskelig å bruke disse teoriene. For eksempel er det vanskelig å forklare forhistorisk religiøs tankegang ved kun å studere den materielle kulturen. Den materielle kulturen kan katalogiseres, men for å kunne forstå menneskene som skapte den, må man benytte seg av andre vitenskaper, som for eksempel antropologi. Dette var tanken bak den prosessuelle arkeologien som oppsto på 1960-tallet. Det kulturhistoriske paradigmet er på ingen måte ubrukelig eller forbigått av mer effektive tankeganger. Diffusjonsteoriene, for eksempel, er fortsatt gyldige i enkelte tilfeller, og det er fortsatt viktig med beskrivelser og klassifisering av funnmateriale. Forskjellen er at kulturhistorien nå ikke er enerådende, men en del av et større spektrum av teorier. Referanser. Olsen, B. 'Fra Ting til Tekst: Teoretiske Perspektiv i Arkeologisk Forskning' Oslo (1997) Sessvollmoen. Sessvollmoen er et tettsted i Ullensaker kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 13 kilometer nord for kommunesenteret Jessheim og omtrent 16 kilometer sør for Eidsvoll sentrum. Algarheim. Algarheim er et landlig område rundt en skole og et par veikryss med tilhørende boligområder, nabo til tettstedet Jessheim, i Ullensaker kommune i Akershus fylke. Algarheim var tidligere et eget tettsted, men inngår fra 2008 i Statistisk sentralbyrås tettstedstatistikk som en del av Jessheim. Tidligere har det vært både skole, leirsted, poståpneri, og et par større bondegårder tilknyttet Algarheim. Selve navnet Algarheim kommer opprinnelig fra en stor gård i området. Algarheim hadde egen landhandel og postkontor inntil slutten av 1990-tallet. Stedet har også egen offentlig barnehage og barneskolen Algarheim skole. Stedet ble utbygget kraftig fra midten av 1970-tallet med nye boligfelt bestående av villaer, samt en ny barneskole. Mark Hughes. Leslie Mark Hughes (født 1. november 1963 i Wrexham i Wales), er en walisisk tidligere fotballspiller og nå manager i Premier League-klubben Queens Park Rangers. Som spiller er han mest kjent fra sin tid hos Manchester United. Kallenavnet «Sparky» fikk han på grunn av sin utdannelse som elektriker og sin spillestil. Han ble i 1985 kåret til PFA Young Player of the Year og har to ganger, i 1989 og 1991, blitt kåret til PFA Player of the Year. Han spilte 72 landskamper for s og scoret 16 mål. Han kom fra ungdomsakademiet til Manchester United, og ble straks en helt blant supporterene. I 1986 ble han solgt til Barcelona for 2 millioner pund for å danne spisspar sammen med Gary Lineker. Men det gikk ikke altfor bra, og Hughes ble utlånt til Bayern München. Den engelske manageren Terry Venables, ansatt i Barca i 1984, fikk sparken i 1987, og den nye manageren ville satse på sine egne spillere. Dessuten hadde UEFA på denne tiden en regel som tilsa at ingen klubb i Europa kunne ha flere enn to utenlandske spillere på banen samtidig. Venables hadde i 1984 allerede hentet skotten Steve Archibald fra Tottenham Hotspur, og Archibald, Lineker og Hughes måtte veksle på å spille. Hughes trodde han hadde møtt veggen i sin karriere som fotballspiller, men ble i 1988 hentet tilbake til Manchester United av Alex Ferguson. Nå fikk han en ny start på livet, og ble en viktig spiller på Manchester Uniteds suksessrike lag på begynnelsen av 1990-tallet. Han spilte først i spisspar med Brian McClair og senere med Eric Cantona og var med på å vinne tidenes første utgave av FA Premier League i 1992-93. Sesongen etter skulle han være svært delaktig i Uniteds første «The Double», da han i karakteristisk stil hamret inn mål etter mål. Mest kjent var han for sine harde og presise volley-skudd, og et av disse sørget for seier i semifinalen i FA-cupen mot Oldham. Etter å ha sikret seg sitt andre ligagull på rad, var han nå klar for Wembley der Chelsea ble slått 4-0. Han forlot Manchester United til fordel for nettopp Chelsea i 1995, etter totalt 345 ligakamper og 119 ligamål for United. Andy Cole var blitt kjøpt inn, og Hughes ville spille fast på et lag og forsto at det ikke var han som var førstevalget i United lengre. Men han hadde allerede oppnådd legende-status blant Manchester United-supporterene, og blir regnet som en av klubbens beste spillere gjennom tidene. Han ble i Chelsea i tre sesonger før han var innom Southampton og Everton før han avsluttet spillerkarrieren med to sesonger for Blackburn. Han startet sin managerkarriere med å lede Wales' A-landslag, etter endt spillerkarriere i Blackburn Rovers. Etter noen år med suksess som landslagstrener, dog uten å kvalifisere seg for noe mesterskap, returnerte han til Blackburn Rovers. Her tok han over som manager etter Graeme Souness i starten av 2004/05-sesongen. Blackburn har hatt suksess under Hughes, uten å vinne et eneste trofe. Den dyreste signeringen til Hughes i Blackburn var Benni McCarthy, som ble kjøpt fra FC Porto for 2 mill. pund, ca 25 millioner norske kr. McCarthy visste seg i 2006/07-sesongen å være et smart kjøp, der han scoret 18 ligamål, 24 mål totalt. I juni 2008 tok Hughes over Manchester City etter at Sven-Göran Eriksson fikk sparken. Desember 2009 fikk Hughes sparken i jobben som manager for Manchester City, etter litt over et år i klubben. 29. juli 2010 ble Hughes presentert som Fulhams nye manager, etter at Roy Hodgson ble manager i Liverpool. 10. januar 2012 ble Hughes presentert som Queens Park Rangers nye manager, etter at Neil Warnock fikk sparken 8. januar. Kulelyn. Et kulelyn er et uforklarlig atmosfærisk elektrisk fenomen. Kulelyn blir beskrevet av vitner som luminøse, sfæriske kuler i varierende størrelser. De minste på størrelse med en ert og de største opptil flere meter i diameter. Det er foreløpig ikke vitenskapelig anerkjent, da man ikke har klart å gjenskape fenomenet eksperimentelt. Det finnes ingen bredt akseptert forklaring på kulelyn. Én av mange teorier som ofte nevnes, er at kulelyn består av glødende plasma holdt sammen av et magnetfelt som dannes i den ladede luften i lynkanalen fra et vanlig lyn. En annen teori går ut på at det skyldes bittesmå silisiumpartikler fra jorden, som kastes opp i luften ved lynnedslag og går i forbindelse med oksygen og karbon. Denne blandingen vil så danne trådballer som kan brenne og sende ut lys. Selv om eksistensen av kulelyn er omstridt, kommer det fra tid til annen inn vitneobservasjoner og bilder av kulelyn. Disse "kan" være forfalsket, men kulelyn "har" vært omtalt i alle tider. Dessuten observeres de meget sjelden og spredt. Hvis kulelyn er oppspinn, burde det være stor variasjon i observasjonshyppighet avhengig om kulelyn er på "moten" eller ikke. Dette ser ikke ut til å være tilfelle. I Norge observeres det hyppigst på kysten av Sørlandet. Noen mente at naturfenomenet som ofte observeres i Hessdalen også var et kulelyn, helt til det ble motbevist. Nordkisa. Nordkisa er et tettsted i Ullensaker kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 10,5 kilometer nordøst for kommunesenteret Jessheim og seks kilometer sørvest for tettstedet Brårud i nabokommunen Nes. I Nordkisa ligger barneskolen Nordkisa skole, forsamlingshuset Nore, Betel Frikirke, blomsterbutikken Blomsterroa og matbutikken Kiwi. Hauerseter Sportsklubb er det lokale idrettslaget og klubben har Nordkisa Stadion som hjemmebane. I tilknytning til idrettsparken er det også en lysløype. Nordkisa Grendeutvalg er en organisasjon med representanter fra lokale lag og foreninger. Grendeutvalget fordeler midler gjennom grendepotten som har formålet å skape et godt nærmiljø. M*A*S*H sesong 5. Episodene fra sesong 5 (1976–1977) av TV-serien M*A*S*H Liste over byer i Sør-Korea. Sør-Koreas byer (grå) og fylker (grønne). Liste over byer i Sør-Korea referer til de urbane administrative enhetene «Si» (by) i Sør-Korea, samt de største byene som er egne administrative enheter på linje med provinsene («Do»). Provinsene inndeles i «Si» og i de mindre urbane områdene «Gun» (by), se egen liste over sørkoreanske fylker. Eksterne lenker. Sørkoreanske byer Byer Liste over byer i Nord-Korea. Liste over byer i Nord-Korea inneholder byer i landet med minst 30 000 innbyggere i 2005. Landets største byregion er hovedstadsområdet Pyongyang med 3,7 millioner innbyggere per 1. januar 2005, eller 16 prosent av landets befolkning. Innbyggertallene er for kommunen alene og uten forsteder. Pyongyang og Rason er under direkte styring av landets nasjonale myndigheter og styres som egne provinser. Se også. Nordkoreanske byer Alexander Tettey. Alexander Banor Tettey (født 4. april 1986 i Accra i Ghana) er en norsk-ghanesisk fotballspiller som spiller for Norwich City FC i engelske Premier League. Tetteys primærposisjon er defensiv midtbane, men han har både offensive og defensive kvaliteter som gjør at han kan bekle omtrent alle posisjoner på midtbanen. Tettey er kjent for å være en hardtarbeidende fotballspiller med god fart og teknikk. Tidlige år. Tettey begynte å spille organisert fotball for Kickers i hjemlandet før han sammen med sin søster flyttet etter sin far til Norge og Bodø i 1999. Mens han bodde i Bodø spilte han på aldersbestemte lag i Glimt. Han flyttet senere til Trondheim og begynte å spille for Kolstad, der han imponerte nok til å få en plass på juniorlaget til Rosenborg. Tettey ble junior-Norgesmester med Rosenborg i 2005. Rosenborg Ballklub. Tettey fikk sin A-lagsdebut for Rosenborg i januar 2003 i en treningskamp mot GIF Sundsvall i en alder av 16 år, og ble i september samme år en del av A-lagsstallen til Rosenborg. Han ble den yngste spiller i Rosenborgs A-lag da han var 16 år. Tetteys Tippeliga-debut kom i juni 2004 mot sin tidligere klubb Glimt, men han ble ingen umiddelbar hit for Rosenborg. Han ble istedet leid ut til Skeid i Adeccoligaen i én måned påfølgende sesong, der han scoret to mål på fem kamper. Det var nok til at daværende Rosenborg-trener Per-Mathias Høgmo ville hente ham tilbake. Han ble i gullsesongen 2006 et klart førstevalg som venstre indreløper, noe som blant annet ble markert med en hel omgang mot Real Madrid. Sesongen 2006 ble Tetteys gjennombruddssesong. Tettey ble etterhvert omskolert til sentral midtbane på grunn av at Rosenborg hadde slitt med å finne en passende spiller for posisjonen. Fra den posisjonen leverte han imponerende resultater, noe som blant annet resulterte i to seire over Valencia og én uavgjort mot Chelsea i Mesterligaen 2007. Da Anthony Annan ble kjøpt av Rosenborg fra Start i 2008, fikk Tettey muligheter til å utfolde seg mer offensivt enn tidligere fra den sentrale midtbanerollen, noe som i starten av 2009-sesongen førte til at Tettey begynte å score flere mål. Det førte til at den franske toppklubben Rennes la inn bud på Tettey etter å ha fulgt ham over lengre tid. Budet ble imidlertid avslått fra Rosenborgs side, blant annet på grunn av at Marek Sapara sto først i salgskøen. Et nytt og forbedret bud kom etter avslaget av det første budet, men også det ble avslått, uten at Rosenborg ønsket å samtale med Rennes. Da Rosenborg noe sensasjonelt røk ut av Europaligaen, ble situasjonen for Rosenborg en annen, og Rennes kom med et repetert bud på 32 millioner for Tettey. Dette budet ble heller ikke denne gangen akseptert, men Rosenborg var villig til å gå i dialog med Rennes for en mulig avklaring. Det resulterte til at begge parter ble enige om en overgang på rundt 40 millioner kroner. Tetteys Rosenborg-karriere har foreløpig resultert i to seriemesterskap, siden han fikk med seg seriegullet fra 2009-sesongen. Stade Rennais FC. 4. juli 2009 skrev midtbanespilleren under en 4-årskontrakt med klubben etter overgangen fra Rosenborg. Norwich City FC. Alexander Tettey scoret i sin debutkamp for Norwich City FC, mot Doncaster i Capitol One Cup. Landslagskarriere. Tettey har valgt å spille landslagsfotball for, og fikk 7 landskamper for U18-, 8 landskamper for U19- og 14 landskamper for U21-landslaget. Han deltok i U19-EM i 2005. Tettey fikk sin A-landslagsdebut 22. august 2007 som innbytter da Norge slo Argentina 2–1, og har siden fått flere kamper for landslaget. Daegu. Daegu ("Daegu Gwangyeoksi") er en storby i Sør-Korea. Byen er landets tredje største målt i folketall (etter Seoul og Busan) og ligger i innlandet sørøst i landet og nordvest for havnebyen Busan. Den har vel 2,6 millioner innbyggere. Daegu har lenge vært det sørøstre Koreas administrative, kulturelle og forretningsmessige tyngdepunkt, og var lenge regionhovedstad. Under Koreakrigen pågikk det harde kamper i nærheten av byen ved Nakdong-elva, og byen som var innenfor forsvarsverkene i sørøst var på sørkoreanske hender gjennom hele krigen. Etter krigen har byen vært igjennom en nærmest eksplosiv vekst med en mangedobling av innbyggertallet. 27. mars 2007 ble Daegu utpekt som arrangørby til VM i friidrett 2011. Mesterskapet varer fra 27. august til 4. september. Administrativ inndeling. Daegu er inndelt i sju gu (bydeler) og ett gun (fylke). Eksterne lenker. Utsikt over Daegu fra en nærliggende høyde. Incheon. Incheon ("Incheon Gwangyeoksi") er en by i Sør-Korea. Byen er landets tredje største etter Seoul og Busan og er landets største havneby på landets vestkyst. Byen er også hjemsted for Sør-Koreas største og en av Asias største flyplasser, Incheon internasjonale lufthavn, noe som gjør byen til landets viktigste transportsenter. Byen har også utviklet seg til et internasjonalt finanssenter, særlig rundt det high-tech og futuristiske Songdo International City, der en finner landets høyeste bygning, den 305 meter høye Northeast Asia Trade Tower. Menneskelig bosetting har forekommet i området siden neolittisk tid. I moderne tid ble byen viktig på grunn av dens lokalisering i en estuar som gav en god havn, som ble etablert i 1883. Da ble byen kalt for "Jemulpo" (hangul: 제물포, hanja: 濟物浦), med en befolkning på vel 4700. I dag har Incheon over 2,5 millioner innbyggere. I byen finnes en av de to myndighetsorganene som organiserer de frie økonomiske sonene i landet, der målet er å lokke til seg utenlandske investeringer og etableringer. Incheon er en del av hovedstadsområdet Sudogwon som utgjøres sammen med Seoul og den omkringliggende provinsen Gyeonggi. De tre provinsene danner det største byområde i Asia etter Tokyo med ca. 24,5 millioner innbyggere. Incheons undergrunnsbane og Seouls undergrunnsbane er koblet sammen og bidrar til samarbeid over bygrensene. Byens stadig større betydning har også trukket til seg flere internasjonale arrangement. Global Fair & Festival 2009 ble arrangert i Songdo, Incheon i august 2009. I februar 2010 var byen vertskap for G20s finansministermøte, som en del av forberedelsene til G20-toppmøtet i Seoul i november 2010. Byen er også utpekt som arrangørsted for Asialekene 2014. Historie. Første historiske data vedrørende Incheon er datert til år 475, under Goguryeo-kongen Jangsu, da stedet het "Michuhol". Området gjennomgikk flere navneendringer under de neste kongedømmene. Dagens navn kommer fra år 1413 under Joseon-kongen Taejong. "Jemulpo" ble ikke benyttet i utstrakt grad før havnebyen ble åpnet i 1883. 15. september 1950 ble byen åsted for den marine landgangsoperasjonen Operation Chromite under Koreakrigen, der FN-styrkene, i hovedsak fra USA, skulle lette trykket på Pusan-perimeteret. Resultatet ble en stor seier for FN-styrkene som snudde krigslykken under operasjonen. Incheon var opprinnelig en den av provinsen Gyeonggi, men ble gitt egen status som direktestyrt by 1. juli 1981. Incheon var kjent som "Inchon" før Sør-Korea reviderte sitt skriftsystem i 2000. Geografi. Byens høyeste fjell er Manifjellet (469 moh) og Gyeyangfjellet (395 moh), de øvrige er under 300 moh. Kysten mot Vesthavet er kupert med få strandflater. Inkludert i den administrative enheten Incheon er 152 øyer, hvorav 113 er bebodd. De største er Baengnyeongøya, Yeonpyeongøya og Daecheongøya. Elvene Gulpocheon, Cheongcheoncheon og Gyesancheon tømmer seg i Hanelva, de øvrige, deriblant Sicheoncheon, Seunggicheon, Mansucheon, Jangsucheon og Unyeoncheon munner ut i Vesthavet. Ingen av elvene er mer enn 12 km lange. Klima. Incheon ligger i grenseområdet mellom klimasonene fuktig subtropisk klima og fuktig kontinentalklima (Köppens klimaklassifisering "Cwa"/"Dwa"). Incheons klima er omtrent gjennomsnittlig sammenlignet med resten av Korea både regnet etter nedbør (1152 mm per år) og etter temperatur. I gjennomsnitt regner det 101 dager i året, det snør 22 dager i året og 49 dager har tåke, som særlig forekommer i juli. Gjennomsnittstemperaturen er 11,9 °C, januar er kaldest med -3,1 °C og august er varmest med 24,9 °C. Incheon har fire årstider, men temperaturene blir aldri ekstreme, og klimaet er generelt sett mildt. Administrativ inndeling. Incheon er inndelt i åtte gu (bydeler) og to gun (fylke). Fri-økonomisk sone. Incheon fri-økonomiske sone (IFEZ) består av tre regioner i Songdo, Cheongra, og Yeongjong, og dekker et areal på 20 938 hektar. IFEZ har som mål å forandre de tre områdene til sentre for logistikk, internasjonalt næringsliv, underholdning og turisme for den nordøstasiatiske regionen. Incheon var Sør-Koreas første fri-økonomiske sone, etablert i 2003. New Songdo City. Songdo International City ble påbegynt i 1994 og blir bygd på tørrlagt land. Målet for utviklingen av byen er å bli et internasjonalt finanssenter, high-tech og økologisk byplanlegging. Byen dekker 53,26 km², og skal etter planen være ferdig i 2020, med 252.000 innbyggere. Yeongjong. Yeongjong International City’s 13 833 hektar ved Incheon internasjonale lufthavn skal utvikles til en øko-vennlig by fram til 2020. Byen skal bestå av ansatte ved lufthavna og besøkende, og være senter for logistikk, næringsliv og distribusjon. Anleggsarbeid mellom 2002 og 2016, med en planlagt befolkning på 144 800 personer. Cheongra. Cheongra-distriktet på fastlandet ved Yeongjong fokuserer på underholdning og en internasjonal temapark. I området blir det dessuten bygd sportsfasiliteter, et kultursenter, samt et finanssenter med fokus på internasjonal business. Planlagt befolkning er 90 000. Området på 1778 hektar ble konstruert mellom 2004 og 2008. Utdanning. 27. februar 2007 erklærte Incheon seg selv som «engelsk by» og startet «Incheon Free English Zone», der målet er å gjøre Incheon til en engelsk-språklig by, på linje med Hongkong og Singapore. Det offisielle slagordet for programmet er «Smile with English». Sport. 19. april 2007 ble Incheon gitt vertskapet til Asialekene 2014 etter å ha slått ut New Delhi. Luftfart. Stasjonen ved Incheon internasjonale lufthavn. Incheon er hjem for Sør-Koreas største flyplass, Incheon internasjonale lufthavn etter at den ble flyttet dit i 2001 fra Seoul. Sjøfart. Incheons havn er landets nest største etter Busan. Fra den internasjonale passasjerterminalen går det ferger til fire byer i Kina: Dalian, Qingdao, Tianjin og Weihai. I tillegg går det ferger til mange av øyene utenfor kysten. Busser. Incheon Bussterminal ligger ved en undergrunnsbanestasjon med samme navn, og tilbyr ekspressbussforbindelse med flere steder i Korea. I tillegg kommer lokale bussruter til nabobyer som Bucheon, Gimpo, Seoul og Siheung. Tog. Torget i Rodeogata i Guwol-dong, to minutters gange fra Art Centre stasjon. Det går lokaltog til Guro, Seoul, Cheongnyangni, Uijeongbu og Soyosan via Seouls undergrunnsbane. Linja har elleve stasjoner i Incheon. I tillegg finnes en ekspressvariant som bare stopper på de største stasjonene. The Airport Express (AREX) ble åpnet mellom Gimpo lufthavn og Incheon internasjonale lufthavn i mars 2007. Linja er 40,3 km lang og har seks stasjoner, og opereres av Airport Railroad Corporation. Den knyttes sammen til undergrunnsbanenettet ved Gyeyang undergrunnsstation og Gimpo Airport station. I desember 2010 ble banen forlenget til Seoul stasjon, som i tillegg til denne fikk ytterligere tre nye stasjoner. Undergrunnsbane. Incheons undergrunnsbane åpnet for trafikk 10. oktober 1999 og er knyttet til Seouls undergrunnsbane ved Bupyeong stasjon. Linjenettet består av linje med 22 stasjoner fordelt på 24,6 km linjer som opereres av Incheon Rapid Transit Corporation. Linja løper sør-nord og er den fjerde undergrunnsbanen i Sør-Korea, etter Seoul, Busan og Daegu. I nord ligger stasjonen Gyeyang med overgang til AREX og videre til Incheon internasjonale lufthavn. Bare en stasjon ligger over bakken, Gyulhyeon. Seouls undergrunnsbane linje 1 går helt inn til byen Incheon, og fra endeholdeplassen bygges Wolmido monorail som skal gå som ringbane via Wolmidoøya. Gwangju. Gwangju ("Gwangju Gwangyeoksi") er en storby i Sør-Korea, og ligger sørvest i landet, innlemmet av provinsen Sør-Jeolla. Byen er tildelt arrangementet Sommeruniversiaden 2015. Daejeon. Daejeon ("Daejeon Gwangyeoksi") er en storby i Sør-Korea. Byens historie er kort. Det hele startet i 1905 da det ved jernbanen mellom Seoul og Busan ble anlagt en stasjon på et jorde kalt for Hanbat. Siden har området rundt jernbanestasjonen utviklet seg til å bli en av landets største byer. Flyplassen som betjener byen er Cheongju lufthavn. Byen har også vært aktuell som en mulig alternativ hovedstad i Sør-Korea. Nordvest for byen bygges for tiden Sejong by, som skal avlaste Seoul som sørkoreansk administrasjonssenter. Administrativ inndeling. Daejeon er inndelt i fem gu (bydeler). Ulsan. Ulsan ("Ulsan Gwangyeoksi") er en storby i Sør-Korea. Byen er landets sjuende største by målt etter innbygegrtall og ligger i det sørøstre hjørnet av Koreahalvøya 70 km nord for Busan. Ulsan er et sørkoreansk industrilokomotiv, og ligger i hjertet av det som kalles "Ulsan industriområde", der verdens største bilfabrikk ligger, eid av Hyundai Motor, foruten verdens største skipsverft, Hyundai Heavy Industries, og verdens største oljeraffineri, eid av SK Energy. I 2008 hadde Ulsan et bruttonasjonalprodukt per innbygger på 63,817 USD, som er landets absolutt høyeste (Sør-Korea i 2007: 31.095 USD). Alene ville byen vært verdens tredje mest velstående økonomi, høyere enn Norge, Singapore, USA, Hongkong og Sveits. Byen er hjem for K-League-laget Ulsan Hyundai Horang-i (Ulsan Hyundai Tigre), som etter Fotball-VM 2002, flyttet fra tidligere hjemmearena i Jung-gu, som nå tilhører kommunen, til Munsu Cup Stadium, der flere av kampene under VM foregikk. Ulsan har også et annet fotballag, Ulsan Hyundai Mipo Dockyard, som spiller i amatørligaen Korea National League. I byen ligger University of Ulsan. Administrativ inndeling. Ulsan er inndelt i fire gu (bydeler) og ett gun (fylke). Hessdalen. Hessdalen er en vel 12 km lang fjelldal som ligger i Holtålen kommune i Sør-Trøndelag, om lag 120 km sør for Trondheim. Det bor ca. 150 mennesker i dalen. Ufo. Hessdalen er blitt kjent over hele Norge, og også i utlandet etter at det fra desember 1981 ble sett uforklarlige lysfenomener i dalen, og folk begynte å snakke om observasjoner av uidentifiserte flygende objekt. Lokalt har dette vært kalt "«Hessdalsfenomenet»" Skonto Riga. Skonto FC (Skonto Riga) er en latvisk fotballklubb, stiftet i 1991. Klubben spiller sine hjemmekamper på Skonto Stadion i Riga. Skonto Riga har vunnet den latviske ligaen (Virsliga) 13 sesonger, hver sesong siden ligaen ble opprettet i 1992 til og med 2004. I 2005 ble de nummer 2, etter Liepājas Metalurgs. Frans Josefs land. Franz Josefs land innrammet i rødt Frans Josefs land (russisk: Земля Франца Иосифа, Zemlja Frantsa Iosifa) er en russisk øygruppe i Nordishavet, øst for Svalbard og nord for Novaja Semlja. Øygruppen består av 191 øyer og har et areal på 16 134 km². Øyene har ingen fastboende. Administreres av Arkhangelsk oblast. Øygruppen ble oppdaget i 1873 av en ekspedisjon ledet av Julius von Payer og Karl Weyprecht fra Østerrike-Ungarn. De oppkalte øyene etter keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Øyene ble i 1926 en del av Sovjetunionen. Norge, som på den tiden omtalte øyene som "Fridtjof Nansen Land", protesterte på innlemmelse, da Norge også ønsket suverenitet over øyene. Sankt Elms ild. Sankt Elms ild på et skip til sjøs Sankt Elms ild (også "corpo santo") er en svak duskformet elektrisk utladning fra oppstikkende gjenstander som fjelltopper, tårnspir, lynavledere og mastetopper. Den syns i mørket som et svakt lysende, oppadrettet lysskinn rundt disse gjenstandene – ofte sammen med et sprakende lyd for den som befinner seg tilstrekkelig nær. Fenomenet forekommer når den elektriske feltstyrken, for eksempel på grunn av en nærliggende tordensky, er tilstrekkelig høy. Sankt Elms ild har i folketroen blitt sett som et forvarsel – i blant om gode ting, i blant om forestående ulykker. Til sjøs er Sankt Elms ild ganske vanlig fra mastetopper og metallgjenstander i riggen, og det fins flere gamle myter om opprinnelsen. En er at de napolitanske sjømennenes skytshelgen Sankt Erasmus, som på flere andre språk kalles "Elmo", omkom under en storm til sjøs og i sitt dødsøyeblikk lovet at han med lys skulle lede sjøfarende ut av farlige situasjoner ("corpo santo": «helgenens kropp»). En annen er at Sankt Erasmus i en storm tente et lys som tross uværet brant med klar flamme. En tredje er at helgenen ble reddet fra å drukne av en sjømann, og lovet å i fremtiden advare sjøfarende mot dårlig vær. Illustrasjon av ulykkesflyet «City of Edinburgh» med Sankt Elms ild ved motorene I 1982 oppstod Sankt Elms ild på flykroppen da en Boeing 747 fra British Airways fløy inn i en sky av vulkansk aske. "Les mer:" British Airways Flight 9 Risto Ryti. Risto Heikki Ryti (født 3. februar 1889 i Huittinen, død 25. oktober 1956 i Helsingfors) var en finsk politiker og jurist. Han tilhørte det liberale partiet Kansallinen Edistyspuolue og var Finlands femte president, fra 1940 til 1944. Ryti var en begavet jurist som tidlig fikk store oppgaver, som finansminister 1921-22 og styreformann for Finlands Bank fra 1925. Han ble statsminister i 1939, under vinterkrigen, og måtte ta over som president da forgjengeren Kyösti Kallio ble syk høsten 1940. Det er i dag en allmenn oppfatning at han ofret sin egen karriere og stilling for å sikre en akseptabel løsning for Finland under fredsslutningen i 1944/45. Tidlige år. Han var bondesønn, men var sykelig og lite egnet for praktisk arbeid. Han fikk studere, som den eneste av syv brødre. Han ble cand.jur. i 1909 og avla ytterligere eksamener i 1912. Allerede i 1909 etablerte han eget firma i Raumo og ble raskt tett knyttet til det svært rike forretningsmannen Alfred Kordelin. Da Kordelin i 1917 ble drept av en bolsjevik, ble det Rytis oppgave å være testamentfullbyrder og å etablere Kordelinstiftelsen. Han ble valgt inn i Riksdagen i 1919, som dens nest yngste representant, og fikk raskt store oppgaver: han ble leder av justiskomiteen og var 1921-22 finansminister i Juho Vennolas regjering, og igjen i en senere regjering. Han satt i riksdagen 1919-23 og 1927-29, og i Helsingfors bystyre 1924-27. I 1925 ble han utnevnt til styreformann for Finlands Bank, et verv han hadde inntil han ble statsminister i 1939. Han var utpreget britiskvennlig og hadde planlagt å studere sjørett i Oxford i 1914, en plan som ble avbrutt av krigen. I 1934 ble han tildelt ordenen Royal Victorian Order av nest laveste grad, for sine fortjenester for finsk-britiske forbindelser. Rity hadde også flere verv i Folkeforbundet. Statsminister og president, med hodet kaldt i farens stund. Ryti ble utnevnt til statsminister ved begynnelsen av vinterkrigen. Hans pragmatiske, realistiske tilnærming gjorde at han lyktes med å forhandle fram en en fredsavtale som isolert sett var i finsk disfavør. Avtalen ble undertegnet i mars 1940. Fredsforhandlingene ble lenge trenert av at Sovjetunionen ikke anerkjente Rytis regjering, men fremholdt sin marionett, Terijokiregjeringen, som Finlands lovlige regjering. Da president Kallios helse forverret seg høsten 1940 ble Ryti valgt til president. Valget ble med riksdagens samtykke gjennomført med de samme valgmenn som ved presidentvalget i 1937. Høsten 1940 ble det inngått en hemmelig allianse med Tyskland, med sikte på felles krigsinnsats mot Sovjetunionen. Opinionen i Finland ønsket revansj, og fikk anledningen da Sovjetunionen angrep Finland med bombefly 25. juni 1941. Fortsettelseskrigen var derved et faktum. Under Kallios sykdom hadde kontrollen med de væpnede styrkene blitt delegert til Mannerheim, og Ryti lyktes aldri med å bli Mannerheims overordnede. De to delte ledelsen av landet i begge krigene. Da Ryti ble gjenvalgt i 1943, han skulle opprinnelig bare sitte ut Kallios periode 1937-43, var det med overveldende flertall, men likevel med Mannerheim som hypotetisk motkandidat i skyggene. Da Edwin Linkomies regjering ble utnevnt i 1943, begynte den å arbeide med ulike modeller for fredsslutning. I 1944 ankom den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop Helsingfors og krevde en avtale om at Finland ikke skulle inngå en separat fredsavtale med Sovjetunionen, den såkalte Ryti-Ribbentrop-avtalen. Ryti formulerte sine forpliktelser som knyttet til sin presidenttid, og ytte derved et personlig offer og tok rollen som krigens og fredens syndebukk. Da Mannerheim overtok som president i august 1944 gikk Ryti først tilbake til styreledervervet i Finlands Bank og begynte et arbeid med å gjenreise økonomien. Han ble imidlertid arrestert våren 1945 og anklaget for «krigsforbrytelser». Anklagene kom både fra sovjetisk hold og fra finske kommunister, og dommene mot ham og andre hadde preg av behovet for å finne syndebukker. Han ble dømt til ti års fengsel, men ble benådet av president Paasikivi i mai 1949. Da var han en syk og nedbrutt mann og vendte aldri tilbake til det offentlige liv, til tross for mange henvendelser og hyllester. I 1956, noen måneder før han døde, ble han utnevnt til æresdoktor i samfunnsvitenskap ved Helsingfors universitet. Ryti var teosof av religiøs overbevisning, og frimurer. Med sin kone Gerda Paula Serlachius (1886–1984) hadde han tre barn. Begge sønnene ble professorer, datteren ble lege. Lurtz. Lurtz er en Uruk-Hai fra den første filmen i trilogien "Ringenes herre". Han finnes ikke i noen av J.R.R. Tolkiens bøker fordi figuren ble skapt spesielt for Peter Jacksons film "Ringens brorskap". Lurtz var den første av Sarumanns Uruk-haier (en type menneske-orker) som ble skapt, og han ledet Uruk-hai-orkene som angrep brorskapet ved Amon Hen. Det så også ut til at Lurtz var den største av Uruk-haiene. I boken blir Boromir drept av en eller flere navnløse orker; han ble "gjennomboret av mange piler". I filmen dreper Lurtz Boromir ved å skyte ham tre ganger. Deretter drepte Aragorn Lurtz etter en kort kamp, og halshugde ham. I filmen overtok Uglúk ledelsen av Uruk-haienes følge etter at Lurtz ble drept, mens Uglúk i bøkene var Uruk-haienes leder fra begynnelsen. Jackson og hans medskrivere kan ha avledet navnet "Lurtz" fra Tolkiens orkiske språk, spesielt navnet "Lugburz". Lurtzs navn blir aldri nevnt i filmen, det er bare kjent fra ekstramaterialer. Til tross for at det var usikkerhet rundt denne nye figuren, ble det ingen større forskjell mellom ham og andre orkledere som allerede er presentert i bøkene. Lurz ble spilt av den New Zealandske skuespilleren Lawrence Makoare. Aslak Borgersrud. Aslak Øgrim Borgersrud er mest kjent fra den venstreradikale rap-gruppa Gatas Parlament, hvor han sammen med broren Elling Borgersrud og DJ Don Martin lagde samfunnskritisk hip-hop og rap. Han meldte seg ut av gruppa sommeren 2011. Han har også vært med i gruppen Samvirkelaget. Han er sønn av Leikny Øgrim og Lars Borgersrud, og han er barnebarn av Otto Øgrim. Gatas Parlament ble startet i 1993 og utga året etter den første norskspråklige raputgivelsen noensinne, "Autobahn til Union". Gruppa holdt mange konserter i åra som fulgte, men debutalbumet "Holdning over Underholdning" kom ikke ut før i 2001. Aslak Borgersrud var i flere år aktiv i Rød Ungdom. I 1993 spilte Borgersrud i flere norske filmproduksjoner, blant annet langfilmen "Høyere enn himmelen." Han spilte også «Påsan» i "Midt i smørøyet" på NRK. I 2010 var han med i programserien Maestro på NRK. Borgersrud har jobbet i flere år som IT-journalist. Fra 1997 til 2002 var han ansatt i Computerworld, og han har også arbeidet som frilanser i andre datablader. Han har vært aktiv i Norsk Journalistlag og har blant annet sittet i styret til Oslo Journalistklubb. Nea-Nidelvvassdraget. Nea-Nidelvvassdraget er et vassdrag i kommunene Tydal, Selbu, Klæbu og Trondheim i Sør-Trøndelag. Vassdraget har et nedbørsfelt på 3100 km² og strekker seg 160 km fra svenskegrensa i Sylan og ut til Trondheimsfjorden. Trondheim Energiverk har 15 kraftverk i vassdraget som er sterkt regulert. Den totale produksjonen er 2600 GWh i et normalt år. Utbyggingen begynte allerede i 1890 med utbyggingen av Øvre Leirfoss kraftverk. Viktige elver i Nea-Nidelvvassdraget er Nidelva, Nea, Rotla, Lødølja og Tya. Av større innsjøer kan nevnes Selbusjøen, Stor-Drakstsjøen, Sørungen, Storslindvatnet, Finnkoisjøen, Stuggusjøen, Esandsjøen og Sylsjön. Nidelvvassdraget var "Fokusvassdrag 2007". Dette er en oppmerksomhet fra NVE for å bevare og oppgradere norske vassdrag. LINO. LINO er en frittstående opphavsrettsorganisasjon for norske skribenter som ble stiftet i 1996. Organisasjonen har rundt 2800 skribenter som medlemmer. Bak LINO står Norsk kritikerlag og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. LINOs oppgaver er å passe på medlemmenes rettigheter i henhold til åndsverksloven, forhandle avtaler om bruk av medlemmers verker, representere skribenter i rettssaker, kreve inn og utbetale vederlag og gi medlemmer og brukere informasjon og råd om opphavsrett og annen lovgivning. Lødølja. Lødølja er en 22 km lang elv i Nea-Nidelvvassdraget som renner fra Finnkoisjøen til Aunet i Tydal kommune i Sør-Trøndelag, der den renner ut i Nea. Tsunejiro Tomita. Tsunejiro Tomita (f. 1865 – d. 1938) fra Shizuoka, Japan, var en av «de fire store» judoutøverne, en "Shitenno", i Kodokan. På toppen av medlemslisten i Kodokan finner man Tsunejiro Tomita. Han var Jigoro Kanos første student. Jigoro Kano startet det moderne systemet med beltegrader da han i 1883 tildelte Tomita og Shiro Saigo sorte belter, "shodan". Disse to var også de første som fikk 2. dan et år senere. Smalltalk. Smalltalk er et objektorientert, dynamisk typet, reflektivt programmeringsspråk av Alan Kay, Dan Ingalls, Ted Kaehler, Adele Goldberg m.fl. fra Xerox PARC fra 70-tallet. Språket er hovedsakelig inspirert av Sketchpad og Simula, men også fra LISP når det gjelder å tilby et integrert utviklingsmiljø, samt i det at det i hovedsak er skrevet i seg selv og dermed er lett utvid- og modifiserbart. Den mest kjente Smalltalk-utgaven er Smalltalk-80 som "dalte ned fra elfenbenstårnet" i august 1981-numret av Byte; en ANSI-standard for Smalltalk ble godkjent i 1998. Smalltalk i Norge. Trygve Reenskaug, Senter for Industriforskning (SI) CSCs norskutviklede, globale produkt for reassuranse, nt, er skrevet i Smalltalk (IBM VisualAge for Smalltalk). I følge IBM er SICS/nt det største produktet i verden skrevet i Smalltalk. GeoKnowledges RRV programvare, GeoX, er skrevet i Smalltalk. Semantikk og syntaks. Smalltalks semantikk kan (siden Smalltalk-80) kort oppsummeres ved at "alt er objekter". Enhver entitet man arbeider med er et objekt som er en instans av en klasse. (Dette gjelder også klassene selv, som er instanser av spesialiserte underklasser av klassen Class.) Det finnes ikke noe klart skille mellom program og utviklingsmiljø; typisk er verktøyene man utvikler i også representert ved objekter som bor i samme verden som objektene man selv definerer og lager. Som hovedregel fungerer "variabler" som referanser til objekter heller enn til stykker av minnet; unntak gjelder for grunnleggende objekter som hel- eller flyttall, booleske størrelser og karakterer. Smalltalk har automatisk søppelsamling: når det ikke lenger finnes noen referanse til et objekt, vil minnet det opptok bli frigjort. All interaksjon mellom objekter foregår via sending av "meldinger". Når et objekt mottar en melding, finner det frem til den "metoden" som implementerer hvordan det skal reagere på meldingen, utfører det metoden angir, og returnerer et objekt som svar. Meldingen melding sendes til objektet "objekt". Et eksempel kan være "mainWindow" close. Meldingen operatormelding sendes til objektet "objekt". Denne syntaksen brukes først og fremst for regneoperasjoner og lignende – kun visse tegn kan brukes i en slik melding. Et eksempel er "2" + "3", som sender meldingen + til objektet (heltallet) "2" med argumentet "3". Klassen som "2" er en instans av implementerer en metode + som returnerer summen av mottakeren og argumentet. "objekt" meldingDel1: "argument" del2: "argument2" del3: "argument3" Dette er måten man normalt sender en melding med ett eller flere argumenter. I det siste tilfellet mottar f.eks. objektet "objekt" meldingen meldingDel1:del2:del3: med tre argumenter. "Hello World"-eksemplet nedenfor viser en slik melding med ett argument; et eksempel med tre argumenter kan være "account" processInvoice: "inv1" vatPolicy: "self foodPolicy" logTo: "logFile". Prioritering av meldinger er rent syntaksbasert, og følger rekkefølgen meldingsformene er angitt i ovenfor. Innen hver meldingsform er prioriteten alltid fra venstre mot høyre – dette kan virke forvirrende på dem som er vant til andre språk, siden det f.eks. impliserer at "2" + "3" * "5" evaluerer til 25, ikke 17. Smalltalk har kun fem reserverte ord. Disse er self (referanse til objektet selv), super (referanse til objektet selv som om det var en instans av sin umiddelbare overklasse), true (boolesk sannhet, referanse til den eneste instansen av klassen True), false (boolesk falskhet, referanse til den eneste instansen av klassen False) og nil ("ingen verdi", referanse til den eneste instansen av klassen UndefinedObject). Hello World eksempel. Meldingen "show" sendes til klassen "Transcript" med teksten "Hello, world!" som argument. Aktivering av "show"-metoden fører så til at teksten blir vist i transcript/konsoll-vinduet. (PS Du må ha systemvinduet "Transcript" åpent for å se resultatet av eksekvering av dette eksemplet.) Smalltalk-varianter. Dolphin Smalltalk (for Windows), fra Object Arts Sakujiro Yokoyama. Sakujiro Yokoyama (født 1864, død 1914) fra Japan var en av «de fire store» judoutøverne, en "Shitenno", i Kodokan. Biografi. Yokoyama var en av de mest kjente trenerne på "Tenshin shinyo ryu", en av de eldre jujutsuskolene i Japan, som Jigoro Kano hentet mye inspirasjon fra når han utviklet judo. Yokoyama var en kraftigere mann enn gjennomsnittet på denne tiden. Historien sier at han var omtrent 169 cm høy og veide 95 kg da han var 26 år. Han hadde noen sterke, effektive og kraftfulle teknikker og ble kalt «Devil Yokoyama» på grunn av hans stil. Han ble etter hvert lederen for judotreningene på Kodokan-senteret i Tokyo, og han fikk derfor stor betydning for utviklingen av judo i Japan. Lengste kamp noensinne. Yokoyama møtte i 1886 Hansuke Nakamura i et historisk oppgjør som satte begge utøveres dyktighet, erfaring og taktiske egenskaper på en stor prøve. Hansuke var en av de store mesterne på "Ryoi Shintoh-ryu", og nærmest som en kjempe å regne i Japan med sine 176 cm og 94 kg. Yokoyama kjempet med alle teknikker han kunne – likevel var det ikke nok til å vinne kampen. Kampen varte i 55 minutter uten at noen hverken ga eller tok poeng. Til slutt måtte dommeren dele seieren mellom de to utøverne. Henning Stensrud. Henning Stensrud (født 20. august 1977 i Lørenskog) er en norsk skihopper. Han debuterte i verdenscupen i 1996, og var med i den norske OL-troppen i 1998. Hans beste enkeltplassering i verdenscupen er en fjerdeplass, noe han forøvrig har greid to ganger, i Engelberg og Oberstdorf, begge i sesongen 1997/98. Han har nå gitt seg som aktiv hopper og har blitt en del av trenerteamet i det norske landslaget. Anders Bardal. Anders Bardal i Vancouver 2010 24. august 1982 Steinkjer Skiklubb 227 m, (Planica 2011) Anders Bardal (født 24. august 1982 i Steinkjer) er en norsk skihopper. Han debuterte i verdenscupen i 2001, og vant verdenscupen sammenlagt 12. Han har fem VM-sølv i laghopp og fem norske mesterskap individuelt. Karriere. Bardal tok sølv i junior-VM i laghopp i Štrbské Pleso i 2000. Han tok dobbelt NM-gull i 2002 og deltok i OL 2002 i Salt Lake City. Han vant kontinentalcupen sammenlagt i 2004/05 og 2005/06, og han vant sitt første verdenscuprenn 27. januar 2008 i polske Zakopane. Han tok sølv i laghopp under VM i Sapporo 2007 sammen med Roar Ljøkelsøy, Tom Hilde og Anders Jacobsen, bronse i laghopp i skiflygingsmesterskapet i 2008, før han gjentok sølvbedriften både i Ski-VM 2009 og i VM i skiflyging 2010. Under Ski-VM 2011 i Oslo vant Norge sølv i både normalbakke og storbakke, med Bardal på laget. De andre på det norske laget i normalbakken var Bjørn Einar Romøren, Anders Jacobsen og Tom Hilde. I storbakken var Romøren bytta ut til fordel for Johan Remen Evensen. VM-gullet gikk til Østerrike i begge bakkestørrelsene. Han har en personlig bestenotering på 227 meter fra kvalifiseringen i Planica i 2011. I Planica i 2008 hoppet han 232,5 meter, men måtte ned med en arm i snøen. Oppsvinget med Stöckl. Etter 7. plassen i den tysk-østerrikske hoppuken i 2008, samt 5. plass totalt i verdenscupen det samme året, gikk det nedover. I 2009 ble Bardal nummer 9 i verdenscupen totalt, og i 2010-sesongen endte det med en beskjeden 36. plass. I 2011 derimot, skulle det snu og han kronet sesongen med en ny 10. plass totalt i verdenscupen. Etter 2011-sesongen forlot Mika Kojonkoski stillingen som treneren for det norske hopplandslaget og den unge østerrikeren Alexander Stöckl ble ansatt kort tid etter. Etter en god treningsperiode i sommeren og høsten 2011, og med en ny satsteknikk der en skulle få mer kraft ved hoppkanten ved å balansere litt lenger bakpå i satsøyeblikket, fikk Bardal sitt virkelige øyeblikk i 2012-sesongen. Bardal som hadde deltatt i verdenscupen i elleve år hadde bare én verdenscupseier, fra 2008. 17. desember 2011 i Engelberg i Sveits fikk han sin andre verdenscupseier i karrieren, og 15. januar 2012 i Bad Mitterndorf i Østerrike, kom hans tredje verdenscupseier. Hans fjerde kom 12. februar 2012 i Willingen, i et renn som ble dramatisk siden verdenscuplederen Andreas Kofler ikke greide å komme seg til andre omgang, med det resultat at Bardal tok over ledelsen i verdenscupen. Bardal fulgte opp med en 12. plass i Heini-Klopfer bakken i Oberstdorf i det siste rennet før VM i Vikersund. Der endte han på 7. plass individuelt og 4. plass i lag. Etter VM fulgte det noen nervepirrende runder før Anders Bardal kunne ta imot kula for Verdenscupen 2011/12 i Planica 18. mars. Den ble utdelt av hopplegenden Bjørn Wirkola. Bardal ble den tredje norske vinner av verdenscupen i hopp, den første var Vegard Opaas (1986/87), og den andre var Espen Bredesen (1993/94). Etter seieren i verdenscupen ble Bardal tildelt Olavstatuetten. Shiro Saigo. Shiro Saigo (født 4. februar 1866, død desember 1922) fra Aizu Wakamatsu, Japan, var en av «de fire store» judoutøverne, en "Shitenno", i Kodokan. Han var sønn av "Shida Sadajiro", en "samurai" av "Aizu Domain". Biografi. Han flyttet til Tokyo i 1882 og ble en av de første studentene til Jigoro Kano. Han var en mester i Daito-Ryu Jujutsu, og var stort delaktig i utviklingen av og populariteten til judo i årene som fulgte. Jigoro Kano startet det moderne systemet med beltegrader da han i 1883 tildelte Shiro og Tsunejiro Tomita sorte belter, "shodan". Disse to var også de første som fikk 2. dan et år senere. Saigo hoppet så opp til 4. dan i 1885 og ble tildelt 5. dan i 1889. Saigo er kanskje mest kjent for sin deltagelse i den legendariske kampen mellom Kodokan Judo og Jujutsu. Kampen skulle bestemme hvilken kampsport som var den beste i kamp. I sin kamp møtte Saigo en mye større og mer erfaren jujutsu utøver. Saigo fikk kjørt seg i 10 minutter, og ble kastet i luften, men landet alltid på bena. Han fikk inn en kontring, men kampen ble ikke avgjort. Etter 15 minutters kamp fikk han inn en "Yama-arashi" med så mye kraft at han sendte sin motstander ut med hjernerystelse. Saigo ble et idol i Japan. Sulasundet. Sulasundet er et ferjested på sørsida av øya Sula på Sunnmøre i Møre og Romsdal med forbindelse over Sulesundet til Hareid. Fra Sulasundet går veien videre til Sula med tettstedet Langevåg og til Ålesund. Sulesundet forbinder Storfjorden i øst med Breisundet i vest. Amylase. Fil:Salivary alpha-amylase 1SMD.png|right|thumb|Salivary alpha-amylase 1SMD.png|Et diagram av et amylase-molekyl fra menneskespytt. Kalsiumionet er synlig i lys khaki, kloridionet i grønt. Fra PDB Amylase er en gruppe enzymer som spalter stivelse (polysakkarider) til sukker (disakkarider). Amylase finnes i spytt og i sekresjoner fra bukspyttkjertelen. Den starter virkningen på stivelse alt i munnhulen. Stivelse består egentlig av de to polysakkaridene amylose og amylopektin (begge er såkalte K3a karbohydrater). Amylase spalter amylosen, som er lange sukkerkjeder, til to og to glukoseenheter (disakkarider) av gangen, slik at det kan dannes maltose. På samme måte spalter amylasen amylopektin, men prosessen stopper opp når den når fram til forgreningene (1-6 bindingene) og danner nye svært forgrenede molekyler som er den del av polysakkaridet dekstrin. Dette spaltes av et annet enzym (isomaltase) til maltose (et disakkarid). Et forhøyet nivå av amylase i blod og urin kan være et signal på betennelse i bukspyttkjertelen, såkalt pancreatitt. House of Wax (2005). "House of Wax" er en amerikansk-australsk grøsser/thriller fra 2005, regissert av Jaume Collet-Serra. Filmen er noe løst basert på 1953-versjonen av filmen med det samme navnet, som hadde Vincent Price i hovedrollen, og 1933-filmen "Mystery of the Wax Museum". Filmen ble lansert på kino 6. mai 2005, og på DVD den 25. oktober samme år. Handling. Mens de kjører gjennom Louisiana på vei til en viktig fotballkamp for collegelag, stopper seks tenåringer på en campingplass. De støter på en lastebilsjåfør, og neste morgen har de mistanke om at noen har tuklet med bilen deres. For å unngå å bli strandet, godtar de å sitte på med lastebilsjåføren til Ambrose, en isolert liten by i nærheten. Da de kommer dit, blir de dratt inn i Trudys «House of Wax», et museum med overraskende naturtro voksskulpturer. De går to og to for å lete etter en bildel, og oppdager raskt at resten av Ambrose er befolket med mordoffer dekket med voks. Drapsmannen går også rundt i byen, på leting etter nye offer til samlingen sin. Andre priser og utmerkelser. Filmen mottok tre priser under Teen Choice Awards, for "beste skuespiller i en action-, eventyr- eller thrillerfilm" (Chad Michael Murray), for "beste skrikescene i en film" (Paris Hilton) og for "beste thriller", i tillegg til ytterligere fire nominasjoner: Elisha Cuthbert i klassen "beste skuespillerinne i en action-, eventyr- eller thrillerfilm", Paris Hilton for "årets gjennombrudd av en kvinne", Jared Padalecki for "årets gjennombrudd av en mann" og Chad Michael Murray, Elisha Cuthbert og Brian Van Holt ble nominert for "beste konflikt". Hilton fikk derimot også to priser under Razzie Awards, for "verste kvinnelige skuespiller i tiåret" og for "verste kvinnelige birolle". Den ble også nominert til "verste film" og "verste nyinnspilling eller oppfølger". Ola Aabakken. Ola Aabakken (født 27. juli 1940) er en norsk offiser. Aabakken kommer fra Vågå kommune og gikk inn i militæret i 1957. Han er den første norske offiser som oppnådde generalløytnants grad fra internatur-våpengrenen. Hans tre brødre, Jon, Leif og Erling ble også offiserer. Han var regnet som en mulig kandidat til stillingen som forsvarssjef, hadde han ikke tatt stillingen som i High Wycombe som stabssjef i AFNORTHWEST. Utnevnelsen gikk til Arne Solli. Skandia. Skandia er et svensk forsikringsselskap som eies av det internasjonale investeringsselskapet Old Mutual. Skandia opererer i 20 land på fire forskjellige kontinenter, med hovedgeskjeft i Europa, spesielt Storbritannia og Sverige. Piero di Cosimo. Portrett av Simonetta Vespucci, ca 1480-1490. "Musée Condé", Chantilly. Piero di Cosimo, også kjent som Piero di Lorenzo (født 1462, død 1521), var en maler fra Firenze i Italia. Antonius den store. Antonius den Store (ca. 251-356), også omtalt som "Antonius abbeden", "Antonius av Egypt", "Antonius av ørkenen", "Antonius eremitten", "Abba Antonius" (Ἀβᾶς Ἀντώνιος), var en egyptisk kristen helgen og en fremstående leder blant ørkenlederne. Han er feiret i mange kirker på sin festdager: 17. januar i den østlige ortodokse kirke, samme dato i den vestlige, 22. tobimåned (30. januar) i den koptisk ortodokse kirke og den koptiske katolske kirke som begge er historisk tilknyttet den hellige Antonius. I Norge kalles den 17. januar fra gammelt av Antonsmesse. Antonius levde i Alexandria det meste av livet. Hans biografi, skrevet av Athanasius av Alexandria, har bidratt til å spre konseptet om klosterlivet, spesielt i vestlige Europa via latinske oversettelser. Antonius blir påkalt mot infeksjonssykdommer, spesielt hudsykdommer. Han har selv gitt navn til en sykdom som var vanlig i middelalderen, «Sankt Antonius’ ild», på norsk gjerne kalt helvetesild, som blant annet har blitt identifisert som meldrøyesott og erysipelas. Liv. Det meste av hva vi vet om livet til den hellige Antonius kommer fra biografien "Livet til Antonius", skrevet på gresk en gang rundt år 360 e.Kr. av Athanasius av Alexandria. En gang før år 374 ble den oversatt til latin av Evagrius av Antiokia. Den latinske oversettelsen bidro til at biografien ble en av best kjente bøkene i den kristne verden, en status den opprettholdt gjennom hele middelalderen. I tillegg til biografien har flere bevarte homilier (prekener) og epistler av varierende ekthet gitt andre biografiske detaljer. Antonius ble født i Komé (i dag Keman eller Qeman-al-Arous) ved Herakleopolis Magna i Nedre Egypt i 251 av foreldre som var rike jordeiere. Da han var omtrent 18 år gammel døde hans foreldre og etterlot ham omsorgen for en ugift søster. I 285 da han var 34 år besluttet han å følge Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!». Ved å ta disse ordene bokstavelig ga Antonius noe av sin families rikdommer til sine naboer, plasserte sin søster blant en gruppe av kristne jomfruer, en form for tidlig nonneklostre på den tiden, og ble selv en disippel av en lokal eremitt. Hans benevnelse som «far av klostervesenet» er villedende da kristne klostre allerede eksisterte i Egypts ørkener. Det var vanlig at asketer trakk seg tilbake til isolerte områder i byenes utkanter. Antonius er kjent for å være en av de første asketer som forsøkte å leve i ørkenen fullstendig isolert fra sivilisasjonen. Hans asketiske livsstil var vanskeligere enn hans forgjengeres. I det 2. århundre var det også andre berømte kristne asketer som den hellige Thekla. Antonius besluttet å følge denne tradisjonen og dro ut i et område med en alkalisk salt-ørken kalt Nitra på latin og Wadi El Natrun på dagens egyptisk, omtrent 95 km vest for Alexandria, en del av det mest ufremkommelige terrenget i den vestlige ørken. Her ble han i tretten år. Merk at "Therapeutæ", dvs ikke-kristne eremitter og medlemmer av løselig organiserte klosterfellesskap som er beskrevet av den hellenistiske jødiske filosofen Filon av Alexandria på 100-tallet e.Kr., lenge hadde vært etablert i de tøffe omgivelsene ved saltsjøen Mariout i nærheten av Alexandria og i andre utilgjengelige områder. Filon erfarte at «denne klasse av personer kan bli møtt mange steder, for både i Hellas og i barbariske land ønsker de å nyte alt som er fullstendig godt». I henhold til Athanasius forsøkte djevelen å knekke Antonius ved å påføre ham kjedsommelighet, latskap og visjoner om kvinner, men som han overvant ved hjelp av bønn, noe som siden ble et gjentatt tema for kristen kunst. Etter at han flyttet til en grav hvor han stengte døren etter seg selv, ble han avhengig av at en del lokale beboere skaffet ham mat. Da djevelen så hans asketiske liv og intense andakt ble han sjalu og straffet ham nådeløst og etterlot Antonius bevisstløs. Da hans venner fra den lokale landsbyen fant ham i denne tilstanden fraktet de ham til en kirke. Etter at han hadde frisknet til gjorde han et andre forsøk og dro tilbake til ørkenen, lengre ut til et fjell ved Nilen kalt Pispir, i dag Der el Memun, på motsatt side av Krokodilopolis. Der levde han strengt innelukket i en gammel forlatt romersk festning i rundt tyve år. I henhold til Athanasius begynte djevelen igjen sin krig mot Antonius, men denne gangen var fantomene i form av ville beist, ulver, løver, slanger og skorpioner. De framsto som om de angrep ham eller ville rive ham i småbiter, men han lo av dem og sa «Om noen av dere har herredømme over meg, ville bare en av dere ha vært nok for å ta meg!» Ved dette forsvant de alle som i en røyk, og Gud ga ham seieren over djevelen. Mens han var i festningen kommuniserte han kun med verden utenfor gjennom en sprekk hvor mat ble gitt ham og hvor han sa noen få ord. Antonius ville forbedre seg med et antall av brød som ville forsørge ham i seks måneder. Han tillot ingen å komme inn i hans celle: enhver som kom til ham, sto utenfor og hørte på hans råd. En dag unnslapp han festningen ved hjelp av landsbybeboerne som brøt ned døren. Ved denne tiden hadde de fleste antatt at han hadde tæret bort eller blitt sinnssyk i sin ensomhet, men han kom ut frisk, uforstyrret og opplyst. Alle var forbløffet at han hadde gått gjennom disse prøvelsene og oppnådd avklaring. Han ble feiret som en helt og fra denne tiden spredte og vokste legendene om Antonius. Han dro til Fayyum og fikk sine brødre der til å leve i henhold til den kristne tro før han igjen dro tilbake til den romeske festningen. I år 311 ønsket Antonius å bli martyr og dro til Alexandria. Han besøkte de som var blitt fengslet for sin tros skyld og trøstet dem. Da guvernøren så at han bekjente sin tro offentlig uten å bry seg om hva som skjedde med ham, ble han beordret til å ikke vise seg i byen. Antonius brydde seg ikke, møtte guvernøren og argumenterte mot ham i håp om å vekke guvernørens raseri, slik at han ville bli torturert og oppnå martyrstatus, men dette skjedde ikke. Han forlot Alexandria for å dra tilbake til den gamle romerske festningen og her kom mange til ham for å høre ham tale. Han så at disse besøkene førte ham vekk fra hans fromhet og da dro han dypere inn i Egypts østlige ørkenen. Han reiste inn i den ytterste villmarken i tre dager til han fant en vannkilde og noen palmetrær, og der valgte han å slå seg ned. På dette stedet står nå Sankt Antonius den stores kloster. Der foregrep han Benedikt av Nursias regel om «bønn og arbeid» ved sette seg selv, og sine disipler, til hardt arbeid. Antonius selv kultiverte en hage og vevde små matter av siv. Sammen med disiplene søkte de jevnlig ord for opplysning. Disse utsagnene ble senere samlet til boken "Utsagn fra ørkenfedrene". Antonius selv skal etter sigende ha talt til de med åndelig anlegg personlig og gitt oppgaven med å adressere de mer verdslig besøkende til Macarius. Ved noen anledninger ville han dra til klostrene ved utkanten av ørkenen ved Nilen for å besøke brødrene. Historien bak en av de bevarte epistlene, rettet til keiser Konstantin den store gjenforteller hvordan Antonius' berømmelse hadde spredt seg og nådd keiseren. Konstantin skrev til ham, tilbød ham ros og ba ham å be for seg. Brødrene var smigret over keiserens brev, men Antonius brød seg ikke om det og sa til dem, «Guds bøker, konge av kongene, og herre av herrene, kommanderer oss daglig, men vi akter ikke hva de forteller oss og vi snur ryggen til dem». Da brødrene insisterte, og sa «keiser Konstantin elsker kirken», aksepterte han å skrive et brev som velsignet ham og ba for fred og trygghet for keiserdømmet og kirken. De siste dager. I 338 ble han bedt av Athanasius av Alexandria om hjelp til med å gjendrive læren til Arius. Da Antonius følte at hans siste tid nærmet seg kommanderte hans disipler til å gi medhjelpere til Macarius, og til å gi en geiteskinnkappe til Athanasius og en annen geiteskinnkappe til Serapion, hans disippel. Han instruerte videre sine disipler om å begrave ham på et umerket, hemmelig sted, delte hans lik opp i flere deler slik skikken var i Egypt. Han strakte seg ut på marken og oppga ånden. Antonius den store levde i 105 år og døde i år 356. Han snakket sannsynligvis kun sitt morsmål koptisk, mens hans ord ble spredt i gresk oversettelse. Selv etterlot han ingen skrifter, og hans biografi ble skrevet av Athanasius. Det ble fortalt mange fortellinger om ham i ulike samlinger av ørkenfedrenes skrifter. Grunnlegger av klostervesenet. Sankt Antonius ble en grunnlegger av det kristne munkevesenet. Selv om Antonius selv aldri organiserte eller skapte et kloster vokste det opp et samfunn rundt ham basert på hans asketiske liv og eksempel. De som fulgte ham trengte selskap for å overleve i tøffe omgivelser. Biografien som Athanasius skrev gjorde sitt til fremme idealene av Antonius’ klosterliv: «For munker er livet til Antonius et tilstrekkelig eksempel på monoteisme». Referanser. Antonius NORMANS. NORMANS (NORwegian Modular Arctic Network Soldier) er et konsept fra Forsvaret initiert fra Forsvarets Forskningsinstitutt for å utvikle fremtidens soldatutrustning. Prosjektet, som har pågått siden 2000, skal i samarbeid med industrien gi norske soldater bedre beskyttelse, samt nye elektroniske hjelpemidler for å gi bedre kontroll og oversikt i kritiske situasjoner. Komponenter i NORMANS inkluderer bærevest, vernemaske, drikkesystem, hjelm, hørselvern, våpen, samt navigasjon (GPS) og kommunikasjonshjelpemidler. Med en avansert kommandoenhet (PDA), har ledende befal bedre oversikt over stridsfeltet og over egne og fiendens stillinger. Samtidig er totalvekten på utstyret redusert i forhold til dagens utrustning. Andre land har likestilte programmer, som USAs Land Warrior og Tysklands IdZ. M163 Vulcan Air Defense System. M163 Vulcan Air Defence System er en amerikansk selvdrevet luftvernkanon på chassiset til det pansrede personellkjøretøyet M113. Det er utrustet med en radar og en M61 Vulcan gatlingkanon. Produsenten er General Electric. M163 kom i tjeneste i 1969, og har blitt oppgradert flere ganger. Våpenet er ikke i amerikansk tjeneste lenger, men er erstattet med Avenger-systemet med Stinger-missiler på HMMWV-chassis. Historie. Etter andre verdenskrig satt amerikanske styrker igjen med en firedobbelt 12,7 mm mitraljøse som eneste forsvar mot lavtflyvende fly. Da luftvernmissilene kom på banen forsvant mye av luftvernartilleriet beregnet på høyereflyvende trusler, men man sto fremdeles igjen med spørsmålet om hva man skulle gjøre med lavereflyvende jetfly som kom over i stor hastighet. På 1960-tallet hadde den amerikanske hæren to våpen, da den nyutviklede M42 Duster hadde kommet i tillegg. Tidlig på 1960-tallet bestemte hæren seg for å utvikle flere nye luftvernvåpen. Et av disse skulle monteres på M113 pansret personellkjøretøy, og skulle ha radar og et våpen basert på M61 Vulcan. General Electric var igjen på banen, og utviklet to prototyper, som ble testet mot luftmål i løpet av 1964 og 1965. Et antall prototyper ble senere sendt til Vietnam, hvor de ble brukt mot landmål, noe de egnet seg godt til. Produksjonsmodellen ble hetende M163 Vulcan. Endringer i kjøretøyet inkluderte et tårn for M61-kanonen og en låsefunksjon for hjulopphenget for at ikke kjøretøyet skulle vugge fra rekylen. Vulcan-kanonen ble tilpasset med et antall forskjellige munningsklemmer som ga forskjellig spredning av skuddene, bedre egnet til luftvern. En tauet variant, kalt M167 Towed Vulcan ble også tatt fram for lettere avdelinger. Den kunne bli tauet av et antall forskjellige kjøretøyer. Forskjeller fra den selvdrevne utgaven er ammunisjonsmatingen, som i stedet for M163 sine ammunisjonstønner bruker en lettere 500-skudds kasse, med patronene på skinner. Et antall forskjellige granater fantes for begge systemer, også panserbrytende og brannsettende for bruk mot bakkemål. Teknisk. M163 har et mannskap på fire. Vognføreren sitter foran i skroget, skytteren sitter i tårnet, mens laderen og vognkommandøren sitter i mannskapsrommet. Våpenet er en 20 mm M61 Vulcan, noe tilpasset luftvernbruk og kalt M168 i denne utførelsen. Skuddtaktene er på 1000 og 3000 skudd i minuttet. Ved den raskeste skuddtakten må skytteren velge 10, 30, 60 eller 100 skudds byger. Tårnet kan traversere 75 grader i sekundet og elevere kanonen 60 grader i sekundet. Pansringen av vognen er lik som de andre M113-modellene, og av aluminium. Motoren er en V-6 dieselmotor fra General Motors kalt 6V53. Girkassen er en Allison TX-100 med tre gir framover og ett i revers. Styringen oppnås ved å styre differensialet. The Dukes of Hazzard. "The Dukes of Hazzard" er en film basert på den amerikanske TV-serien "The Dukes of Hazzard". Filmen er regissert av Jay Chandrasekhar og hadde kinopremiere den 5. august 2005. Filmen handler om eventyrene til søskenbarnene Bo, Luke, Daisy og deres onkel Jesse i deres forsøk på å overliste politisjefen i Hazzard County, Boss Hogg, og sheriff Rosco P. Coltrane. På kino. Filmen var på førsteplass over billettinntekter i åpningshelgen med en fortjeneste på $30,7 millioner og med en visning på til sammen 3 785 lerret, selv om den ble dømt nord og ned av de fleste profesjonelle filmkritikere. I januar 2006 ble filmen nominert til flere Golden Raspberry Awards til den 26. Razzie-utdelingen. Det var mange dristige scener som ikke ble vist på kino, men lagt ut på DVD. Musikk. Filmens lydspor inneholder blant annet Jessica Simpsons coverversjon av Nancy Sinatras klassiker «These Boots Are Made For Walkin'». Sangen ble en hit i USA, og kom opp på 14. plass på Billboard Hot 100-listen. Den provokative musikkvideoen inkluderer Willie Nelson. Phishing. Phishing, nettfiske eller phiske er en betegnelse på digital snoking eller fisking etter sensitiv informasjon, som passord eller kredittkortnummer. Uttrykket kommer fra engelsk «fishing», der f-en er erstattet med «ph» (vanlig hackersjargong). Denne formen for datakriminalitet er i rask utvikling. De som står bak utvikler stadig nye metoder og phiskeredskaper, som ikke nødvendigvis er beskrevet nedenfor eller på anti-phishing-nettsteder. Framgangsmåte. En vanlig framgangsmåte er at en person sender en e-post og utgir seg for å være fra for eksempel en stor bank. E-posten sendes ut til en rekke personer og opplyser for eksempel om at det er problemer med noen kredittkort fra den banken. Problemet kan imidlertid, ifølge e-posten, løses lett ved å følge en vedlagt lenke til en nettside, svare på spørsmål der og fylle inn personalia og kredittkortinformasjon. Denne informasjonen brukes så til å tappe kredittkortet for penger. Det hele gjøres mer troverdig ved at e-posten ser ut som den er fra en anerkjent bank og at nettsiden man kommer til ser helt ut som de offisielle nettsidene til denne banken. I tillegg kan e-posten for eksempel bruke et skript som først åpner bankens faktiske nettsider og deretter et mindre vindu, som angriperen laster fra sin server, hvor adressefeltet ikke er synlig. Dette gjør at det for mange ser ut som man er kommet inn på bankens nettsider, og det føles tryggere å fylle inn den aktuelle informasjonen. Og selv om de fleste kanskje ikke lar seg lure, tilsier «de store talls lov» at så mange blir lurt at denne formen for datakriminalitet har vist seg lønnsom. Andre framgangsmåter er at den første henvendelsen kommer via chat / lynmeldinger eller telefon. Henvendelsen kan gi seg ut for å være fra en kjent programvare- eller sikkerhetsleverandør (for å vekke tillit) og opplyse om at det er problemer med din datamaskin, noe de skal hjelpe deg å løse. Deretter guides du til nettsteder eller andre handlinger der målet er at du skal gi fra deg vital informasjon (identitet, passord, bankinformasjon osv.) som så kan misbrukes. Spear phishing. Spear phishing (spydphiske) er en selektiv, avansert og sofistikerte form for phishing. Den retter seg ofte mot bedrifter. Angriperen samler inn informasjon på forhånd, for eksempel om kunde, leverandør, avtaler og samarbeidspartnere. Denne informasjonen brukes så til å bygge kredibilitet i en e-post, ved å referere til interne ting og navn som er kjent for mottageren. Beskyttelse. Det finnes flere ulike programmer på nett for deteksjon av phishing. Nye versjoner av de mest populære nettleserne (Internet Explorer, Firefox, Opera og Chrome) har beskyttelser mot dette. Likevel er også brukeropplæring meget viktig for å beskytte seg best mulig. I tvilstilfeller kan en bruker f.eks. kontakte banken eller den institusjonen som e-posten utgir seg for å være fra. Hvis en henvendelse besvares pr. e-post, bør e-postadressen skrives inn manuelt, og ikke ved å klikke «Svar» fra den tvilsomme meldingen. Daisy Dukes. «Daisy Dukes» er ekstremt korte, formsydde dongerishorts som blir brukt av unge kvinner, originalt i USAs sørstater. De er oppkalt etter figuren Daisy Duke (portrettert av skuespillerinnen Catherine Bach) i den amerikanske TV-serien "The Dukes of Hazzard" fra tidlig på 1980-tallet. Etter at TV-serien ble tatt av sendeplanen ville sannsynligvis navnet «Daisy Dukes» ha mistet sin popularitet, hadde det ikke vært for sangen «Dazzey Duks» av Hip Hop-artisten Duice på 1990-tallet. Duice gjenopplivet ikke bare navnet, men introduserte det også for en ny generasjon som ikke var klare over hva det betydde. I 2005 ble det igjen skapt blest rundt navnet da Jessica Simpson hadde rollen som Daisy Duke i filmen "The Dukes of Hazzard", basert på den populære TV-serien fra 80-tallet. Sigmund Skard. Sigmund Skard (født 31. juli 1903 i Kristiansand, død 26. mai 1995 i Bærum) var professor i amerikansk litteratur ved Universitetet i Oslo, lyriker, gjendikter og essayist. Han har skrevet flere biografier om sin familie og svigerfamilie. Han giftet seg med Åse Gruda Skard i januar 1933, datter til Halvdan Koht og Karen Grude Koht. Sammen fikk de barna Torild Skard, Målfrid Grude Flekkøy, Halvdan Skard, Åsmund Skard og Anne Skard. I 1983 mottok han Norsk kulturråds ærespris. Annet. Det norske Samlaget har siden 1995 delt ut Sigmund Skard-stipendet Dirty Love. "Dirty Love" er en amerikansk sexkomedie lansert i 2005 med Jenny McCarthy som hovedrolleinnehaver og manusforfatter, og John Mallory Asher som regissør. Da filmen ble innspilt var paret gift, men de har siden tatt ut skilsmisse. Handling. Rebecca (McCarthy) finner kjæresten Richard (Victor Webster) til sengs med en annen kvinne. Hun blir naturligvis lei seg på grunn av dette, og blir sammen med en magiker, så en Woody Allen-imitator og siden en mann som kan gjøre uvanlige ting med store fisker. Hun greier imidlertid ikke å oppfatte at mannen hun burde være sammen med er sin gode venn John (Eddie Kaye Thomas). Rebecca har også to kompiser, Carrie (Kim Heskin) og Michelle (Carmen Electra). Preben von Ahnen. Preben von Ahnen (født i Tyskland den 18. september 1606, død 15. november 1675) var en tysk-norsk amtmann og militær. Han var av adelsslekt fra Pommern, og kom til Norge rundt 1630. Han ble en av landets største jordeiere gjennom arveskifter i 1629 og 1640. Hans første kone var Else Urne, datter av lensherren på Bergenshus, Knut Urne. I 1651 kjøpte han Dønnesgodset, hvorfra han regjerte. Gjennom ekteskapet i 1657, til sin andre kone, Karen Wind, ble han gjennom arveskifter i 1668 også eier av Kaupanger Hovedgård og storgården Stedje. Eiendommer etter Losnaætta var også på von Ahnens eiendomsliste. Sønnen Iver von Ahnen fortsatte i samme geskjeft og arvet det meste. I 1641 ble han rittmester og litt etter utnevnt til krigskommissær. Hans militære virke innebar at han i 1658 ledet hæren som konfronterte og berøvet svenskene ved sølvgruvene i Nasa på Saltfjellet. Senere var de frempå lenger sør, og tok tilbake Trondheim len. Mellom 1646 og 1660 var han den siste lensherre for Nordlandene, omgjort til amtmann ved innføringen av eneveldet i 1660. Han hadde også interesser i hvalfangst, og hadde fangstrettigheter (1663). Gjennom sin geskjeft var von Ahnen en pådriver for generell utvikling nordpå, hva angår fiskeri, hvalfangst, jernindustri og kommunikasjon. Han var hovedmannen for at det i 1663 ble innført organisert postføring i Nord-Norge. Fire år etter ble han utnevnt til befalingsmann for Nordlandene, hvorpå han flyttet til Bodøgård. I 1669 ble han amtmann i Bratsberg (Telemark) og flyttet dit. Her fikk han Prebkollen i Skien oppkalt etter seg. Junkerdalen i Nordland skal også ha sitt navn etter junkeren Preben von Ahnen. Jenny McCarthy. Jennifer «Jenny» McCarthy (født 1. november 1972 i Chicago i Illinois) er en amerikansk fotomodell og skuespiller. Privatliv. 12. februar 2008 ble det også kjent at McCarthy og den tidligere kjæresten Jim Carrey venter barn sammen. McCarthy har en sønn med eksmannen og regissøren John Asher. McCarthy har tidligere tidligere fortalt media at sønnen er autist og har høstet både publisitet og kritikk for sine uttalelser og råd angående vaksiner. Karriere. I 1992 studerte McCarthy til sykepleier på Southern Illinois University. I et forsøk på å tjene penger til college, sendte hun inn et bilde til "Playboy" magazine. Hun ble valgt ut til å være midtsidepike i oktoberutgaven i 1993, og ble deretter Playmate of the year i 1994. Hennes suksess som modell førte til at hun sluttet på college og flyttet til Los Angeles for å skape seg en karriere innen underholdningsbransjen. I 1995 ble McCarthy innleid av MTV for å være programleder i en ny TV-serie, "Singled Out". McCarthy hadde to TV-serier som varte kun en kort tid, "The Jenny McCarthy Show" og "Jenny", sistnevnte en sitcom. Hun har også opptrådt i flere filmer, for det meste i små biroller. Hun har også skrevet to bøker, "Jen-X" (1997), en selvbiografi, og "Belly Laughs: The Naked Truth About Pregnancy and Childbirth" (2004). McCarthy hadde et forhold til Ray Manzella, som også var hennes manager. Paret tok ut separasjon, og siden giftet McCarthy seg med John Mallory Asher den 11. september 1999. De har en sønn, Evan, født 18. mai 2002. I august 2005 tok McCarthy og Asher ut skilsmisse. McCarthy skrev og medvirket i filmen "Dirty Love" som hadde premiere på Sundance Film Festival i 2005. Filmen mottok mange negative kritikker, og tjente inn under $100 000 på billettsalg. I boken "Jen-X" avslørte Jenny at når det kommer til modellarbeid, var hun ikke «særlig komfortabel med nakenhet». Ti år etter at hun var Playmate poserte hun imidlertid igjen for "Playboy", og opptrådte i januarutgaven i 2005. Syndikalisme. Syndikalisme er en politisk radikal retning innen arbeiderbevegelsen som ivrer for direkte aksjoner utenom det tradisjonelle parlamentariske systemet. Betegnelsen kommer av det opprinnelig franske ordet syndikat, som betyr en sammenslutning med et økonomisk formål. Herav følger også at enhver form for sammenslutning (eller organisasjon) er et syndikat, slik også med arbeidernes økonomiske sammenslutninger. Fagforeningsbevegelsen, som i sin tid var det eneste uttrykk for arbeidernes økonomiske kamp, kaltes derfor i Frankrike for syndikalisme. Det finnes hovedsakelig tre former for syndikalisme: anarkosyndikalisme, revolusjonær syndikalisme og nasjonalsyndikalisme. Syndikalisme kalles også gjerne for industriell sosialisme. Syndikalismen oppstår. I 1890-årene oppsto en form for revolusjonær økonomisk kampbevegelse blant arbeiderne i Frankrike som kaltes «revolusjonær syndikalisme», i motsetning til «reformistisk syndikalisme» ─ det vil si alminnelige fagforeninger som bare arbeider for reformer innenfor det kapitalistiske samfunns rammer. Det var også i Frankrike at syndikalismen fikk sin teoretiske utforming, og den fikk sin største innflytelse der og i Spania, Italia og Latin-Amerika. Syndikalistiske idéer spredte seg langt utenfor de romanske land. Selv om ikke hele syndikalismens læresystem vant så stor innflytelse andre steder, så vant det elementære grunnlaget mer eller mindre sterkt innpass i nesten alle land, deriblant Norge. Syndikalisme og reformisme. Akkurat som reformistene forsøker også syndikalistene å gjennomføre reformer innenfor rammen av det nåværende samfunn. Derfor kan også de som betrakter de to bevegelser helt overfladisk, anse den revolusjonære og den reformistiske klassekampen som helt likeartede foreteelser. Men forskjellen er enda ganske stor. For den revolusjonære syndikalistiske klassekampen er kampen for reformer bare et ledd i klassekampen, et middel for å oppnå større styrke. For reformistene er derimot slike kamper hele klassekampen, og deres resultat er hele målet. Historisk materialisme. Syndikalistene aksepterer den materialistiske historieforståelsen. Både det åndelige og det politiske livet er en gjenspeiling av det rådende økonomiske systemet. Parlamentet er børsens barometer. Endringer i økonomien medfører også endringer i politikken. Derfor bør arbeidernes kamp rettes mot basis, dvs. de rådende produksjonsforhold, og ikke overbygningen, det politiske systemet. Syndikalistenes motto er identisk med Den første internasjonales: «Arbeiderklassens frigjøring må være denne klasses eget verk». Mot statens og partienes politikk stiller syndikalistene arbeidets økonomiske organisasjon. Regjeringen over menneskene skal avløses av forvaltningen av tingene. I samsvar med den materialistiske historieoppfatningen hevder syndikalistene at kampen må føres på det økonomiske området av arbeidernes økonomiske sammenslutninger, deres fagforeninger. Bare på det økonomiske feltet kan arbeiderne organiseres som klasse i sin egenskap av produsenter. Syndikalistene vil organisere arbeiderne på et økonomisk grunnlag, uten hensyn til filosofiske, politiske eller religiøse meninger, gjennom en felles interesse; sammenslutte dem med hverandre for å skape en organisasjon som bæres oppe av en allmenn interesse, og følger opp et mål som er felles for dem alle. Mot partipolitikk. Som organisasjon befatter den syndikalistiske bevegelsen seg overhode ikke med partiene. De politiske partiinteresser splitter arbeiderne. Den økonomiske kamp forener dem. I sitt arbeide innen den syndikalistiske organisasjonen har medlemmene ingen rett til å opptre i partipolitisk hensikt. Utenfor organisasjonen kan de uforhindret bli medlem av politiske partier og arbeide for dem. Bare på det industrielle område kan arbeiderne bli enige. Arbeidsplassen er revolusjonens verksted. Organisasjon. Syndikalistene mener at arbeiderne må organisere seg som klasse, og ikke etter faglige interesser. Dermed vil enhver som organiserer seg til stadighet være klar over at den ene arbeiders interesse alltid må være den andres. Det har ofte oppstått konflikter mellom fagforeninger når disse har prøvd å monopolisere arbeidet for sine medlemmer. Med en felles organisasjon vil arbeiderne komme vekk fra fag- og gruppeinteresser, og istedet forme kampen etter klasseinteressene. Syndikalistene er derfor tilhenger av «dobbelt organisering». Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner, LS. Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter, organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Med en føderativ organisasjon menes sidestilte, samvirkende organisasjoner ─ ikke over- og underordnede hvor makten i siste instans er samlet i en spiss. Syndikalistene vil gjennom sin organisering i dag, bygge opp de organer som engang skal bli grunnlaget for fremtidens samfunn. Slik vil de bygge det nye samfunn innenfor rammene av det gamle. Et unntak fra den «doble organisering» er Industrial Workers of the World (IWW) i USA. De er tilhengere av «One big Union». IWW er organisert etter industri. En industri danner en industriell union. Beslektede industrielle unioner forenes i departementer, som igjen forenes i en hovedorganisasjon, som atter igjen utgjør en del av den internasjonale organisasjonen. Georges Sorel og syndikalisme i Syd-Europa. De sør-europeiske syndikalistene var generelt mer aggressive enn de norske. De var dypt skeptiske til partipolitikk, og mente at staten måtte avskaffes gjennom en revolusjon og/eller generalstreik. Den syndikalistiske teoretikeren George Sorel angrep den reformistiske sosialismen (sosialdemokratiet), og mente at de føyelige sosialistene som ble valgt inn i parlamentet stod i veien for revolusjonen, og bidrog til å fordumme og passivisere proletariatet. Sorel mente videre at arbeiderklassens vilje til vold var et viktig redskap som gav dem fortrinn fremfor middelklassens pasifisme, en pasifisme som ikke hadde sitt grunnlag i ideologisk ikke-voldelig overbevisning, men feighet. Sorel mente at borgerskapet ved starten på den industrielle revolusjon hadde vært mye mer villig til å bruke vold for å styrke og opprettholde sine privilegier, men at de som følge av en utvikling mot mer dekadense nesten alltid gav etter for trusler om vold i Sorels samtid. Videre påpekte Sorel at voldelige opptøyer nesten alltid fulgte i kjølvannet av streiker. Sorel blir noen ganger tolket som en anarkosyndikalist fordi han var skeptisk til store paraply-fagforeninger av typen LO. Han ville at hver enkelte bedrift og industri skulle danne spontane fagforeninger, som var løst og uformelt tilknyttet hverandre, og han ville videre at proletariatet skulle riste av seg myke verdier som ble presset ned på dem fra borgerskapet og de sosialistene som jobbet innenfor demokratiet. Arbeiderne måtte kaste av seg verdier som demokrati, humanisme, tradisjon, nasjon, religion og andre demotiverende faktorer, og knekke det borgerlige samfunn gjennom vold og generalstreik. Sorels tanker ble skrevet ned i boka "reflections on violence" fra 1906, og oppsummerer holdninger og tanker som lenge hadde utviklet seg i den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen. Sorels siste skrift var et hyldningsskrift til Lenin, hvor han sluttet seg til den russiske bolsjevismen. I Norge ble ikke Sorel anerkjent i nevneverdig grad. Norsk Syndikalistisk Føderasjons tidsskrift Solidaritet nr. 5, mai 1946 hadde artikkelen «Georges Sorel. 100-årsdagen for hans fødsel.» av Harald Winge: «Sorels betydning som syndikalismens teoretiker har vært svært omtvistet blant de eldre franske syndikalister og blant syndikalistiske forskere i andre land. Og man kommer lett til den anskuelse at hans historiske virksomhet har vært i en viss grad konjunkturbetont. [...] I tidene straks før siste verdenskrig dukket Sorels navn opp i diskusjonen på nytt. Den fikk en eiendommelig høykonjunktur i enkelte intellektuelle kretser, hvor man søkte å gjøre hans teorier identiske med fascismen» Mussolini så på Sorel som en av sine læremestere. Syndikalismen og fascismen. Mange syndikalister befant seg i en gråsone mellom nasjonalsyndikalisme og revolusjonær syndikalisme. Altså var det stor usikkerhet i om revolusjonen skulle munne ut i lokalt selvstyre basert på lokale fagforeninger, eller om partiene i parlametet skulle byttet ut med fagforeningsrepresentanter fra de forskjellige yrkesgruppene. Før 1. verdenskrig var Mussolini marxist, og redaktør av det sosialistiske tidsskriftet Avanti!. I 1915 klarte Mussolini i å overtale lederne for de italienske syndikalistene i USI i å støtte hans pro-krigerske holdning. Dette medførte at USI sprakk, og i 1919 grunnla Mussolini fascistpartiet sammen med enkelte av de tidligere syndikalistene. Tusenvis av tidligere syndikalister ble fascister. Da det italienske fascistpartiet ble dannet i 1919 fantes det derfor både korporativister og nasjonal-syndikalister blant medlemmene, og i forkant av marsjen mot Roma i 1922 ble det dannet mange spontante nasjonal-syndikalistiske fagforeninger som angrep andre fagforeninger, spesielt de som var med i de store paraplyene. Etter revolusjonen i 1922 inngikk fascistpartiet i en samarbeidsregjering med liberalerne og de konservative, og da de vant valget og avskaffet parlamentarismen i 1926 var den fascistiske bevegelsen blitt svært utvannet. Mange mener derfor at Mussolinis fascisme aldri ble ekte fascisme, og at hverken nasjonal-syndikalistene eller korporatvistene fikk det slik de ville ha det. Korporativismen slik den ble utviklet under Mussolini var laget på en slik måte at toppstillingene i regjeringen, og Mussolini selv var beskyttet, men den hadde mye å si som et system av veiledningsorganer for staten. Syndikalismen og peronismen. Etter valgseieren i 1946 dannet Peron et ett-parti styre med nære linker til de store paraply-organisasjonene for arbeidstakere. (organisasjoner som LO, norsk tjenestamannslag og slikt) Disse hdde støttet Perons valgkampanje, og fordi parti og fagforeninger var enige om politikken styrket de hverandre gjensidig. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955, men gjenvalgt eksil i Spania i 1973, og styrte fram til sin død i 1974. Teoretikere. Blant sine teoretikere regner syndikalistene bl.a. Pierre-Joseph Proudhon, Mikhail Bakunin, Peter Kropotkin, Rudolf Rocker, Emile Pouget, Fernand Pelloutier («Syndikalismens far») og Hubert Lagardelle. Mange syndikalister vil også legge Karl Marx til teoretikerne; det gjelder først og fremst hans materialistiske historieoppfatning og kritikken av kapitalismen. Imidlertid avviser de Marx' økonomiske determinisme og synet på staten i overgangssamfunnet (proletariatets diktatur). I stedet betoner syndikalistene viljen til, og nødvendigheten av, handling. Syndikalistene vil ikke vente på historien, men selv skape historie. Noen vil også hevde at Marx' frihetlige ideer ble videreført i syndikalismen, mens hans autoritære sider ble videreført i leninismen. Norge. I Norge har syndikalismen først og fremst vært representert med Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF), Norges Ungsocialistiske Forbund og Føderalistisk Propagandaforbund. Også i Fagopposisjonen av 1911 fantes det syndikalistiske elementer. Ralph Bunche. Ralph Johnson Bunche (født 7. august 1904, død 9. desember 1971) var en amerikansk borgerrettsforkjemper og diplomat. Bunche ble tildelt Nobels fredspris i 1950 for sin mekling i Midtøsten i slutten av 1940-tallet, en mekling som førte til våpenhvile mellom jødene og araberne i området. Anarkosyndikalisme. Anarkosyndikalisme er en politisk retning både innenfor syndikalismen og anarkismen. Den ønsker et samfunn bygget på fagforeninger, med spesiell vekt på syndikalismens tilhørighet til anarkismens mål om å fjerne, eller i stor grad nedbygge alle maktstrukturer. Syndikalisme og anarkisme. Syndikalismen og anarkismen er beslektede idéretninger, og i anarkosyndikalismen har de forskjellige oppgaver. Syndikalismen er arbeiderklassens kampbevegelse og står for den praktiske organisering av arbeid, arbeidernes økonomiske frigjøring og fordeling av arbeidets goder til arbeiderne. Anarkismen er den maktkritiske filosofien som bl.a. omhandler arbeidernes (og enkeltmenneskets) intellektuelle frigjøring. I anarkosyndikalismen står anarkismen for planen og tankegodset, mens syndikalismen skal være den praktiske vei til det frie og direkte demokrati. Historikk. Anarkosyndikalismen stod sterkt i Italia, Frankrike og Spania tidlig på 1900-tallet. CNT (Confederacion Nacional del Trabajo) var en av de største anarkosyndikalistiske fagorganisasjonene, og spilte en viktig rolle under den spanske borgerkrigen. I USA sto IWW (Industrial Workers of the World), relativt sterkt, og i sine glansdager kunne den påkalle støtten til rundt 300 000 arbeidere. I Sverige ble SAC (Sveriges Arbetares Centralorganisation) stiftet i 1910. Den eksisterer ennå, men regnes av enkelte anarkosyndikalister for å være reformistisk. Carlos Saavedra Lamas. thumb Carlos Saavedra Lamas (født 1. november 1878, død 5. mai 1959) var en argentinsk jurist og politiker. Han meglet i Chacokrigen (utkjempet 1932–1935 om landområdet Gran Chaco) mellom Bolivia og Paraguay og forhandlet fram ikke-angrepspakter mellom flere land i Sør-Amerika. For dette arbeidet ble han tildelt Nobels fredspris i 1936. Svein Jarvoll. Svein Jarvoll (født 5. mai 1946 i Lurøy) er en norsk forfatter og poet, oppvokst i Oslo. Han tok en utdanning som gjorde ham bevandret i gammelgresk, og har foretatt flere gjendiktninger. Hans skriverier har den senere tid tatt en retning som han selv angir som skjønnlitterære essay, av andre karakterisert som en rytmikk av uavbrutte setninger, avsnittsfrihet og grubleri rundt sjeldne ord. Jarvoll har vært formann i Den norske Forfatterforenings "Det litterære råd", har undervist ved Forfatterstudiet i Bø, og fikk Dobloug-prisen i 2001. Noresund. Noresund er et tettsted og administrasjonssenteret i Krødsherad kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved innsjøen Krøderen. Krøderen er bare om lag 200 meter bred ved Noresund. Riksvei 7 går gjennom stedet, og Norefjell skisenter ligger 3 kilometer nordvest for Noresund. Krødsherad prestegård naturminne står her. Auguste Beernaert. Auguste Marie François Beernaert (født 26. juli 1829, død 6. oktober 1912 var en belgisk jurist og politiker. Beernaert ble tildelt Nobels fredspris i 1909 for sitt arbeid som medlem av internasjonale domstolen i Haag og sin innsats for å løse internasjonale konflikter. Snyltefluer. Snyltefluer (Tachinidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør Tovingene (Diptera). De er fra 4 mm. og opp til ca. 20 mm. Det er kjent ca. 200 arter i Norge. I verden er det beskrevet ca. 8 000 arter. Snyltefluer kan brukes i biologisk kontroll av skadedyr, ved at de er parasitter. Liv og utvikling. Snyltefluer er parasitter (rovdyr) i larvestadiet. De voksne lever helst av pollen og nektar fra blomster. Kroppen er kraftig og er besatt av lange børster (stive hår) over hele kroppen. Snyltefluer er gjerne store og noen har kraftige farger i gult (orange) og svart, og kan ligne på en bie, eller de har uanselige grå svarte farger, og ligner en stor husflue. De skiller seg allikevel ut på at de har mange hårbørster, særlig på bakkroppen. Snyltefluer har et ekstra "scutellum", et såkalt "postscutellum", en «puteformet» forlengelse på brystets ryggside, dette er det bare snyltefluene som har. Bremser har et langt mindre utviklet "scutellum", men har "postscutellumet", slik at det ser ut som det er to små likestore "scutellum". Munnen hos de voksne er sugende, og er en bløt "snabel" som ligger i en fordypning i hodets underside. Antennene har alltid to ledd ("scapus" og "pedicullus") først, disse skiller seg ut fra de andre leddene i antennen. Deretter følger flere ledd ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum"). Det første av disse er mer eller mindre rundt eller avlangt, stort, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste ("artista") festet litt foran eller på toppen. Eggene legges på utsiden av vertsdyret, når larven klekkes borer den seg inn i vertsdyret. Eller eggene stikkes inn i verten av hunnen, hun kan også legge eggene omtrent inne i munnen på versdyret.. Men noen legger egg i blomster, der larven venter på at vertsdyret kommer for å spise nektar og pollen. Larvene hos de fleste arter er uten ytre bein og er «hodeløse», ofte kalt "maggott". De er nokså butte bak, men smalner av framover, hodeenden er smal og forholdsvis spiss. Den er tydelig ledd delt med noen små utvekster (pigger) på hvert ledd. De lever som parasitter i andre insekter. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppen er tønneformet og puppestadiet er i øvre laget, i jorden. Systematisk inndeling. Snyltefluer tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Hudbremser, Nesebremser, Magebremser, Spyfluer, Kjøttfluer og Skrukketrollfluer. Det er ca. 200 norske arter. Kuensel. Kuensel er Bhutans eneste avis. Den ble grunnlagt i 1967 som en regjeringsintern avis, og ble gjort om til en offentlig ukeavis i 1986. Avisen utgis nå på Dzongkha (offisielt språk i Bhutan), engelsk og nepalsk. I 1992 ble avisen gjort selvstendig, men fortsatte å motta subsidier fra regjeringen. I 1996 økte avisens innhold fra 12 til 16 sider på dzongkha og fra 8 til 12 sider på nepalsk. 1. februar 2006 annonserte det Bhutanske "informasjons- og kommunikasjonsdepartementet" at det fra april 2006 vil lanseres to private aviser i Bhutan – Bhutan Times og Bhutan Observer. Ekstern lenke. Bhutan Krøderbanen. Krøderbanen er en jernbanelinje på 26 km som går fra Vikersund til Krøderen i Buskerud. Byggingen ble påbegynt i 1870, og banen ble åpnet i 1872. På Vikersund er det forbindelse til Randsfjordbanen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1958, men godstrafikk fortsatte til 1985. Stortinget vedtok samme år at Krøderbanen sammen med Krøderen stasjon skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane. Krøderen stasjon. Freda i 1981 Krøderbanen var ved åpningen smalsporet (1067 mm sporvidde), men ombygget til normalspor (1435 mm) i 1909. Tømmertransport fra Hallingdal til Drammen var banens viktigste inntektskilde. Fra Krøderen stasjon i sydenden av innsjøen var det forbindelse med dampbåt til Gulsvik. Båtturen tok 2 1/2 time med D/S «Haakon Adelsten» (fra 1861), «Krøderen» og «Norefjeld». Siste dampbåt gikk i 1925. Da strekningen Voss-Gulsvik på Bergensbanen ble tatt i bruk 10. juni 1908 var det svært stor trafikk på "Krøderbanen", men etter at Bergensbanen åpnet til Hønefoss og Oslo i 1909 var det kun lokaltrafikk på Krøderbanen. Krøderbanen er i dag museumsjernbane. I sommerhalvåret kjører Norsk Jernbaneklubb tog med damplokomotiv som er blitt en turistattraksjon. Stasjonsområdet på endestasjonen Krøderen er fredet. I tillegg til endestasjonene er det stasjoner på Snarum, Sysle og Kløftefoss. Sangen «Dra med Krøderbanen» ble en slager for visegruppa Ballade!. Kjøttfluer. Kjøttfluer (Sarcophagidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør Tovingene (Diptera). Navnet kommer av at enkelte arter lever i kroppens hulrom hos virveldyr (også mennesker). De voksne er på vingene fra mars til ut i oktober. De er fra 3 mm. og opp til ca. 20 mm. Det er ca. 50 arter i Norge. I verden er det ca. 2 500 arter. Liv og utvikling. Kjøttfluer er gjerne store og mange har et sølvgrått og svart, sjakkbrettmønster på bakkroppen. Dette reflekterer lyset litt forskjellig og kan noen ganger være litt vanskelig å se. Ryggen har noen markerete lysere lengestriper. Kjøttfluer ligner ellers en stor husflue. De voksne lever av pollen og nektar fra blomster, men mange tiltrekkes lukt av råtnende organisk materiale, eksrimenter, døde dyr og lignende. De sitter gjerne i solen på en varm stein og tar seg noen flygeturer inneimellom. Kroppen er gjerne kraftig og er besatt av lange børster (stive hår) særlig på ryggsiden og bakkroppen, disse er viktig i artsbestemmelsen. Mange hunner kan allikevel ikke bestemmes til art, i slike tilfeller er det bare hannes særpreg på kjønnsorganene ("genitalia") som kan brukes. Munnen hos de voksne er sugende, og er en bløt "snabel" som ligger i en fordypning i hodets underside. Antennene har alltid to ledd ("scapus" og "pedicullus") først, disse skiller seg ut fra de andre leddene i antennen. Deretter følger flere ledd ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum"). Det første av disse er mer eller mindre rundt eller avlangt, stort, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste ("artista") festet litt foran eller på toppen. Parring og egglegging'". Under parringen overfører hannen sine spermier til hunnen. Dette skjer gjennom hannens penis ("aedeagus") til en beholder inne i hunnen. Her lagres spermiene, som befrukter hunnenes egg, etterhvert som de produseres og passerer gjennom egglederen. Mange arter kjøttfluer føder levende unger, eller, eggene er så langt utviklet at de klekkes starks etter leggingen. De unge larven i sitt første stadium, legges på råtnende kjøtt (kadaver) av pattedyr og fugler. Noen arter lever i ekskrementer eller annet råtnende organisk materiale, eller matavfall. Mange kjøttfluer er parasitter (rovdyr) i larvestadiet, på meitemark, snegler, leddyr og pattedyr, hvor larvene lever innvendig ("endoparasitt"). Også mennesker har vært vert for disse parasittfluene. Egg, eller nyklekte larver, kan også legges på egnede steder som i gress, eller de kan slippes litt tilfeldig i flukt. En kjøttfluehunn kan legge mange hundre egg. Larvene hos de fleste arter er uten ytre bein og er «hodeløse», ofte kalt "maggott". De er hvite, sylindriske og butte bak, men smalner av framover, hodeenden er smal og forholdsvis spiss. Den er tydelig ledd delt med noen små utvekster (pigger) på hvert ledd. De lever som parasitter i andre insekter eller pattedyr. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppen er tønneformet og puppestadiet er i øvre laget, i jorden. Biologisk kontroll. Kjøttfluer kan brukes i biologisk kontroll av skadedyr, ved at de er parasitter. Systematisk inndeling. Kjøttfluer tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Hudbremser, Nesebremser, Magebremser, Spyfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer. Det er ca. 50 norske arter. «al-Salam Boccaccio 98». Kart som viser stedet hvor skipet sank «al-Salam Boccaccio 98» var en ferge eid og drevet av el-Salam Maritime Transport, et egyptisk transportselskap. Det var bygd i 1970. 2. februar 2006 sank fergen i Rødehavet på vei fra Duba i Saudi-Arabia til byen Safaga sør i Egypt. Båten hadde 1415 passasjerer om bord, de fleste egyptere som arbeider i Saudi-Arabia, men også enkelte pilegrimer på vei tilbake fra Mekka. Skipets siste kjente posisjon var 100 km fra Duba. 3. februar 2006 ble det funnet livbåter og lik i vannet. Det ble også funnet noen overlevende. Dårlig vær i området vanskeliggjorde redningsarbeidet. En uke etter forliset regnet man med at 390 overlevende var blitt reddet. Over 700 var fremdeles savnet, og 244 bekreftet omkommet. Fakta om skipet. Skipet var en roro-ferge bygd i Italia i 1969. Det ble overlevert til første eier i 1970 og satt inn i trafikk mellom Italia og Tunisia med navnet MS Boccaccio. Skipet var 131 meter langt og 20 meter bredt. Opprinnelig var skipet sertifisert for 500 passasjerer med 506 lugarplasser og for 200 biler. Det ble bygd 6 søsterskip i serie fra 1969 til 1972 ved to italienske verft. Etter påbygging i 1991 ble kapasiteten økt til 1.300 passasjerer med 920 lugarplasser. Samtidig ble bilkapasiteten økt til 320 biler. Spyfluer. Spyfluer (Calliphoridae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). De er fra 4 mm og opp til ca. 20 mm lange. Det er ca. 45 arter i Norge. I verden er det ca. 1 200 arter. Liv og utvikling. Kroppen er kraftig og kan være metalisk, skinnende, gjerne i blå eller grønne farger. Gullfluene er skinnende metalisk grønne, men det finnes fluer fra andre familier, som møkkfluer (Muscidae), som er svært like. Mange arter er matt svarte ofte med mye hår som kan være gullfarget. Mange arter har lange børster (stive hår) over hele kroppen. Munnen er sugende, og er en bløt "snabel" som ligger i en fordypning i hodets underside. Antennene har alltid to ledd ("scapus" og "pedicullus") først, disse skiller seg ut fra de andre leddene i antennen. Deretter følger flere ledd ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum"). Det første av disse er mer eller mindre rundt eller avlangt, stort, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste ("artista") festet litt foran eller på toppen. Gullflue ("Lucilla sp."), som slikker i seg pollen og nektar, med den utstrakte munnen (snabelen).Eggene legges på råtnende kjøtt (kadaver) av pattedyr og fugler. Noen arter legger egg i ekskrementer eller annet råtnende organisk materiale, eller matavfall. En art gullfluer legger sine egg i ullen til sau, der larvene etter at de er klekt borer seg inn i kjøttet på den levende sauen, hvor den lever som parasitt. I Norge finnes en art gullflue ("Lucilla sp.") som legger egg ved eller i sår. Larvene er glupske og lever av kjøttet. En spyfluehunn kan legge mange hundre egg. Men det finnes også arter som føder levende unger, eller der eggene er så langt utviklet at de klekkes straks etter legging. Larvene er hos de fleste arter er uten ytre bein og er «hodeløse», ofte kalt "maggot". De er butte bak, men smalner av framover, hodeenden er smal og spiss. Den er tydelig ledd delt med noen små utvekster (pigger) på hvert ledd. De lever i råttent kjøtt. Det tar ikke lang tid en varm sommerdag, fra en fugl eller en mus dør, til en spyflue har vært der og lagt sine egg. Utviklingen går fort, etter noen dager, formelig «lever kadaveret», fullt av larver. Men noen arter er rovdyr på andre på insektlarver (ikke voksne insekter), som i maurtuer. Andre kan suge blod av fugleunger i redet. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppen er tønneformet og puppestadiet er i øvre laget, i jorden. De alle fleste Spyfluer er rovdyr i larvestadiet. De voksne lever helst av pollen og nektar fra blomster. De besøker ofte skjermplanter. Sårbehandling. Spyfluer har vært brukt i legekunsten i sårbehandling (bioterapi), der larvene har renset betente sår eller sår med dødt vev. Sykdomsoverføring. Flere arter er tilknyttet mennesker, da de tiltrekkes av lukt fra dyr (gårdsbruk) og menneskeboliger, matlaging og lignende. Noen arter kan overføre smitte av sykdommer, da de kan legge egg i åpne sår. Systematisk inndeling / noen arter. Spyfluer tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Hudbremser, Nesebremser, Magebremser, Kjøttfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer. Det er ca. 45 norske arter. Anna Popplewell. Anna Katherine Popplewell (født 16. desember 1988) er en engelsk skuespiller. Hun er best kjent for sin rolle som Susan Pevensie i "Legenden om Narnia" filmene. Karriere. Popplewell begynte med skuespill allerede i en alder av seks år, og tok timer på Allsorts Drama School i Storbritannia. Hun begynte med profesjonelt skuespill i TV-produksjonen "Frenchman's Creek" i 1998, og hadde sin filmdebut i filmen "Mansfield Park" i 1999. Hun har siden opptrådt i biroller i filmer som "The Little Vampire" (2000) og "Pike med perleøredobb" (2003). Hennes første hovedrolle var som Susan Pevensie i filmen "Legenden om Narnia - Løven, heksa og klesskapet" (2005). Hun spilte samme rolle i oppfølgeren "Legenden om Narnia - Prins Caspian", hvor hun spilte sammen med William Moseley, Skandar Keynes, Georgie Henley og Ben Barnes. Filmen hadde kinopremiere i Norge 2. juli 2008. Eksterne lenker. Popplewell, Anna Popplewell, Anna Bremser. Bremser (Oestridae), er fluer, som sammen med mygg, utgjør tovingene (Diptera). Brems er en gruppe som omfatter delgruppene nesebremser, hudbremser og magebremser. Trolig bare åtte arter i Norge, i verden er det ca. 100 arter. Utseende. Brems er fra 8 mm. og opp til ca. 25 mm. De har store øyne, kroppen er gjerne kraftig og er tett hårkledd, og de ligner ellers en bie eller en humle. Brems har et ekstra "scutellum" ("postscutellum"), en «puteformet» forlengelse på brystets ryggside. Denne kombinasjonen er det bare bremsene og snyltefluene som har. Hos brems er "scutellum" og "postscutellum" av ulik størrelse. Snyltefluer har et langt mer utviklet "postscutellum", mens det vanlige "scutellumet" er noe redusert, slik at begge blir omtrent like store. Levevis. Bremsene spiser ikke, som voksne ("imago"). De er parasitter (rovdyr) i larvestadiet på bestemte pattedyr eller fugler, hvor larvene lever innvendig ("endoparasitt"). Også noen husdyr er vert for enkelte arter bremser. Bremsene har fått sitt navn etter hvilket dyr som er verten. De parasitterer virveldyr som neshorn, elefanter, hester, esel, sebra, kyr, reinsdyr og sau. Brems gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppen er tønneformet og puppestadiet er i øvre laget, i jorden. En fryktet flue blant vertsdyrene. Hester, sauer og reinsdyr oppdager ofte bremsene, når de kommer flygende, og prøver å komme seg unna. Trolig er det en særpreget summing de kjenner igjen. Dette er grunnen til at reinsdyr ofte oppholder seg på snø i fjellet, selv om det kan være bar mark i nærheten. Bremsene flyr helst ikke innover snø, fordi temperaturen er lavere der. Bremser finnes i alle verdensdeler og finnes der vertsdyren finnes. I Norge er de ikke særlig vanlige, og er ikke regnet som et stort problem, bortsett fra reinbremsen, som lever på reinsdyr. Systematisk inndeling / Norske arter. I nyere systematikk er alle bremser (Oestridae), regnet som en familie, da bestående av flere underfamilier. Disse kan deles inn etter hvor på vertsdyret larven lever som parasitt, nesebremser, magebremser og hudbremser. Bremser tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Mystacinobiidae, Spyfluer, Kjøttfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer. Magebremser. Magebremser (Gasterophilinae og Cobboldiinae) er en delgruppe (underfamilier) av bremser, som er fluer, som sammen med mygg, utgjør tovingene (Diptera). Magebremser, eller hestebrems, er ikke særlig vanlige, men finnes der det finnes hester. I verden er det ca. 50 arter, men bare 1 art i Norge. Utseende. Magebremser har store øyne, og er fra 10 mm. og opp til ca. 25 mm. Kroppen er gjerne kraftig og er tett hårkledd. Den ligner ellers en bie eller en humle, men kan skilles fra disse ved at de har svært korte antenner. Til tross for denne likheten til humler eller bier, oppdager ofte hester magebremsen, og prøver å komme seg unna. Trolig er det en særpreget summing fra vingene de kjenner igjen. Levevis. Magebremser er parasitter (rovdyr) i larvestadiet hos hester, neshorn og elefanter, hvor larvene lever innvendig ("endoparasitt"). De voksne ("imago") spiser ikke. Hestens magebrems stuper ned mot hesten og legger sin egg på hestens skinn, svært nær hestens munn, eller i gresset der hester beiter. Eggene slikkes opp av hesten, eller kommer seg inn i hestens munn med gresset som hesten spiser. Den blir med ned i magen, hvor den biter seg fast med munnens kjever, og lever den gjennom sine larvestadier. Utviklingen tar oppmot ni måneder. Larvene er uten ytre bein og er tilsynelatende «hodeløse», ofte kalt "maggott". De er nokså butte bak, men smalner av framover, hodeenden er smal og forholdsvis spiss, med en liten munn. Den er tydelig ledd delt med noen små utvekster (pigger) på hvert ledd. Når larvene når sitt siste larvestadium, lar de seg bli med avføringen ut, for å forpuppe seg. Magebremser gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppen er tønneformet og puppestadiet er i øvre laget, i jorden. Nesebremser og Hudbremser både ligner av utseende og er parasitter på pattedyr. Forskjellen er at de har utviklingen av (larvene) i nesen (svelget) eller under skinnet (huden), og ikke i magen og tarmen på verten, som magebrems har. Truede arter. Flere av magebremsene lever på vertsdyr som er truet av utryddelse og er dermed selv truede arter. Arten "Gyrostigma sumatrensis" lever på det meget sjeldne og akutt truede sumatraneshornet. For en annen art er det sannsynligvis for sent: "Cobboldia russanovi" ble beskrevet fra larver funnet i magen på frosne mammuter fra Sibir. Alt tyder på at denne arten forsvant sammen med vertsdyret sitt. Systematisk inndeling. I nyere systematikk er alle bremser (Oestridae), regnet som en familie, da bestående av flere underfamilier. Disse kan deles inn etter hvor på vertsdyret larven lever som parasitt, nesebremser, magebremser og hudbremser. Bremser tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Mystacinobiidae, Spyfluer, Kjøttfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer. Det er bare 1 norsk art. Waldemar von Knoeringen. Waldemar Freiherr von Knoeringen (født 6. oktober 1906 i Rechetsberg (Kreis Weilheim), død 2. juli 1971 i Bernried am Starnberger See) var en tysk politiker (SPD). Knoeringen tilhørte en gammel tysk adelsslekt, hvis deltagelse i korstogene er dokumentert. Flere medlemmer av familien var biskoper og abbeder i den katolske kirke i Bayern. Hans familievåpen befinner seg på en avbildning av konsilet i Konstanz. 1926 ble han medlem av SPD. For ham var det bare dette partiet som stod for både rettferdighet og frihet. Da det var sjelden at adelige var sosialdemokrater på denne tiden, gikk han tidvis under navnet "Den røde baron" (et navn Manfred von Richthofen er bedre kjent under). 1933 ventet han med maskingevær sammen med sine venner fra Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold på signalet til opprør, men signalet kom aldri, og Knoeringen flyktet til Østerrike. Gestapo fengslet hans forlovede Juliane og truet med å kun løslate henne hvis Knoeringen meldte seg frivillig. Av redsel for at Knoeringen ville gjøre dette innledet Juliane en sultestreik, ble løslatt og flyktet til Tirol. Fra 1933 var han medlem av den antinazistiske gruppen "Neu Beginnen". Knoeringen levet av å holde foredrag, hovedsakelig for det østerrikske sosialdemokratiske partiet. Etter at Engelbert Dollfuss grep makten i Østerrike flyktet han til Tsjekkoslovakia. Der møtte han Léon Blum, som hjalp ham og andre sosialdemokrater å få innreisevisa til Frankrike. Her åpnet han et fotoatelier, men forretningen gikk dårlig. Ved krigsutbruddet var han i England. Fra 1940 til 1943 arbeidet han for den tyskspråklige redaksjonen i BBC. Han sluttet i BBC etter at han ikke lenger fikk arbeide selvstendig med programmene og han heller ikke hadde fått gjennomslag for sitt krav om å få sendemanuscripter på forhånd. I 1946 reiste Knoeringen tilbake til Tyskland. På grunn av sin emigrasjon og sitt «arbeide for fienden» ble han sterkt fiendtlig mottatt av mange. Han engasjerte seg i gjenoppbyggelsen av SPD i Bayern, og var fra 1947 til 1963 formann for SPD i Bayern. Fra 1958 til 1962 var han også viseformann i SPD. Han var medlem av den bayerske landdagen fra 1946 til 1970 (frem til 1962 som SPDs fraksjonsformann), og fra 1949 til 1951 var han også medlem av Forbundsdagen. 1954 oppnådde Knoeringen i koalisjonsforhandlinger med Bayernpartei, FDP og BHE dannelsen av den såkalter "Firerkoalisjonen" under Wilhelm Hoegner og dermed den frem til idag eneste avløsning av CSU som regjeringsparti i Bayern. I sin tale ved partikongressen i 1959 gikk han inn for Godesberger-programmet, SPDs nye partiprogram som markerte den for lengst fullførte forvandlingen fra sosialistisk arbeiderparti til pragmatisk (og sentrumsorientert) folkeparti. Han hadde vært en av de viktigste personene i utarbeidelsen av dette programmet. I 1965 tilhørte han SPDs skyggekabinett i tilfelle en valgseier. Dualis. Dualis er et grammatisk tall og representerer totall. Spor etter dualis i moderne norsk. En typisk rest etter dualis på norsk er "begge". Norrønt. gammelnorsk hadde dualis i de personlige pronomenene. Denne betyr rett oversatt "vi to Hrafn", og i meninga "Hrafn og jeg". Gammelengelsk. I gammelengelsk var det dualis kun i de personlige pronomenene. De finnes bare i 1.- og 2. person. Når pronomenet i dualis settes sammen med et verb, får verbet pluralisform. Gotisk. I det nå utdødde germanske språket gotisk, var det bruk av dualis. "Vi" er "weis" på gotisk når det er snakk om tre eller flere personer. Hvis det bare er to, derimot, bruker man "wit". "Dere tar" heter "nimiþ" dersom det er snakk om tre eller flere. Hvis "dere" bare innvolverer to stykker, brukes derimot "nimats". Med andre ord, hadde også gotisk bøying i dualis ikke bare i pronomen, men også i verb Dessuten "ugkara" - "av oss begge" og "ugkis" -"oss begge/ til oss begge". Gammelirsk. På gammelirsk uttrykker dualisformen totall av ting eller vesener, enten tilfeldige par eller det som naturlig kommer i par Dualis brukes alltid i kombinasjon med tallordene "daᴸ", "dáᴸ" (med maskuline substantiv), "daᴺ", "dáᴺ" (med nøytrum-substantiver) og "diᴸ", "díᴸ" (med feminine substantiver). De av formene med kort vokal er yngre enn dem med lang vokal. Som nevnt ovenfor, brukes dualis etter "dá, dí".Dette betyr også at dualis brukes etter 12, 22, 32 osv. Singularis på sin side brukes etter "óen-, oín", og derfor etter 11, 21, 31 osv. Plurais brukes etter nummerene 3-10 samt etter 13-19, 23-29, 33-39 osv. Adjektiver, pronomener og verb har derimot mistet dualisformen og bruker pluralis istedet. 1Denne kalles "dativ" i all tradisjonell språkvitenskap. Ifølge Stifter (2006) er dette uheldig fordi den preposisjonelle kasusen er sammensatt av fire gamle kasuser: dativ, instrumentalis, ablativ og lokativ. Den dativiske funksjonen (funksjonen som indirekte objekt) er ikke fremtredende noen steder i gammelirsk Dualis som grammatisk aspekt. Dualis er et grammatisk fenomen som ikke er bare indo-europeisk. Dette er fordi det opptrer også i mange språk som ikke er indoeuropeiske. Det aktuelle språket må ha entall for at det skal kunne ha flertall, og likeledes må det ha flertall for at det skal kunne ha dualis. Relasjonell dualis/ Dualis som enhet. Denne typen dualis binder to forskjellige sammen til en. Istedet for å se på de to som forskjellige fra hverandre, bindes de sammen til en enhet. Begge substantivene er i dualis, selv om det bare er ei kvinne og en mann. Det er bare to personer i denne setningen, og ikke fire. Merk også at ved å sette "mann" og "kvinne" i denne dualisformen, har det fått ny betydning: "mann og kone", altså to mennesker som er gift. Dualis' påvirkning på tellemåte. Mange språk uttrykker tallet "to" i sin grammatiske dualisform, og forsterker dermed sin mening som grammatisk form. Ord for høyere enn to, som "20, 200, 2000" som har fortsatt har sin gamle dualisform, kan være en oppvekker for hvordan det gamle menneskets oppfattelse av tall var. Det latinske "vinigti" har en gammel en dualprefiks "ṷi" i tillegg dualisendelse "-i" - "vi-nigt-i". De høyere titallene, som 30 "triginta", slutter på "-a". Det greske "eí-kosi", 20, skiller seg også klart ut fra de senere hele titallene som "triákonta", 30. 100 på slavisk er "sto".Den ubestemte flertallsformen for dette er "sta". 200 derimot heter dve ste (russisk "dvě stě", tsjekkisk "dvě stě"). "Stě" er dualisformen (dobbel-hundre). "Dve" er derfor overflødig Sanskrit brukte den gamle dualisformen "dve śate" i tillegg til den vanlige formen "dviśatam". Relevant etymologi. Det indoeuropeiske "dṷo" har utviklet seg til gresk "dýo" ("to"), og på latin "duo" (den ene så godt som den andre). Begge ordene har dualisendelse "-o". Det indoeuropeiske "ambhō" utviklet seg til gresk "ámpho" ("begge"), latin "ambo" og sanskrit "ubháu". Ved å droppe den første stavelsen første stavelsen "ám-" har vi gotiske "ba","bai". De gotiske formene utviklet seg videre til "bajoþs", hvorfra engelsk har "both" og gammel høytysk har "be-de". Her ser vi også en likhet til det norske "begge". Arild Helleland. Arild Helleland (født 1949 i Ullensvang kommune i Hardanger) er en norsk operasanger (tenor). Han er en svært populær sanger både i Norge og ute i Europa, og har vært fast ansatt ved Deutsche Oper i Berlin. Helleland er pensjonert, men er fortsatt aktiv som sanger. Historisk lingvistikk. Historisk lingvistikk, også karakterisert "historisk språkvitenskap", "språkhistorie", "diakronisk språkvitenskap", "diakron lingvistikk", "sammenlignende lingvistikk" og "komparativ lingvistikk", er den gren av lingvistikken som studerer hvordan språk forandrer seg over tid. Den skiller seg fra den deskriptive og synkrone lingvistikk som studerer språk ved et gitt, bestemt tidspunkt. Den historiske lingvistikkens fremste verktøy er analyse av historiske dokumenter og sammenligninger av interne trekk som ordforråd, orddannelser og syntaks av dagens og utdødde språk. Hensikten med denne forskningen er å kartlegge utviklingen og slektskapsforholdene mellom verdens språk og på den måten forså prinsippene bak språkutviklingen. Inndelingen av verdens språk i språkfamilier er både et av den historiske lingvistikkens fremste bidrag og et nødvendig redskap for ytterligere forskning på dette området. Det finnes et stort antall språkfamilier hvor det eksisterer konsensus eller enighet blant språkforskerne, se Liste over språkfamilier. Det finnes også et mangfold av kontroversielle hypoteser om mer fjerne slektskap mellom språkfamilier. Den moderne historiske lingvistikken har vokst fram fra det eldre akademiske faget filologi, forskningen av eldre tekster og dokument. I løpet av de første årene arbeidet historisk lingvistikk nesten utelukkende med de velkjente indoeuropeiske språkene, men deretter har det skjedd betydelig forskningen innenfor de uralske språk og ulike språkfamilier innenfor blant de opprinnelige indianerspråkene i Amerika. Vesentlig arbeid er også rekonstruksjon av utdøde urspråk som blant annet urindoeuropeiske språk, herunder urgermansk og urkeltisk. Pavel Rostovtsev. Pavel Aleksandrovitsj Rostovtsev (russisk: Павел Александрович Ростовцев; født 21. september 1971 i "Gus-Khrustalnyj" i Vladimir oblast) er en tidligere russisk skiskytter. Han er tre ganger verdensmester i skiskyting. Rostovtsev bor i Krasnojarsk. Han har konkurrert i verdenscupen siden 1995/96-sesongen. I 2000 ble han verdensmester med det russiske stafettlaget i VM i Lahtis. Året etter vant han sprinten og jaktstarten i VM i Pokljuka. I 2001/02-sesongen kom han på andreplass i verdenscupen sammenlagt. Etter dette har han ikke oppnådd like gode resultater, og har ikke vunnet noe verdenscuprenn siden 2001/02-sesongen. Under OL 2006 var han med på å ta sølv for Russland på stafetten. Valentin Parnakh. Valentin Jakovlevitsj Parnakh ("Валентин Яковлевич Парнах", født 26. juli 1891 i Taganrog, død 29. januar 1951) var en russisk dikter, oversetter, historiker, musikant, danser, men først og fremst husker man ham som grunnleggeren av russisk jazz. Barndom og ungdom. Valentin Parnakh var bror til dikteren Sofia Parnok og tvillingbror til forfatterinnen Elizaveta Tarakhovskaja. I 1913 reiste Parnokh gjennom Italia, Midtøsten, var en stund i Palestina og i samme året kom han tilbake til St. Petersburg. Der kom han inn på universitet, hvor han studerte romanske språk, musikk og teaterkunst. I 1916 flyttet han til Paris og bodde der i seks år. Han var student på Sorbonne-universitetet og ble til og med valgt til president i et dikterforbund i Paris. Jazz i Sovjetunionen. I 1922, fascinert av svart jazzmusikk i Paris, kom han tilbake til Russland og grunnla "Første eksentriske orkester i den russiske sosialistiske føderative Sovjetrepublikk – Valentin Parnakhs jazzorkester". Den første konserten ble avholdt 1. oktober 1922 i Moskva. Dette jazzorkesteret med New Orleans-stil gjorde stort inntrykk på russiske avantgardkunstnere, og Parnakhs nøt stor popularitet. Fra Paris brakte han saksofoner, tamtam-trommer, sordiner til trompeter. Parnakh var også kreativ leder for musikk og dans i Mejerkhold-teateret, der hans orkester spilte samtidens slagere. Parnakh publiserte også mange artikler om musikkultur i Vesten og var den første som reklamerte Charlie Chaplins dramatiske skuespillet. I 1925 var utgitt hans diktbok ”Innledning i dans”. "Første eksentriske orkester i Den russiske sosialistiske føderative Sovjetrepublikken – Valentin Parnakhs jazzorkester." Begeistringen gikk over etter hvert som han forsto at livet i det sovjetiske samfunnet var helt annerledes enn i Paris. I oktober 1925 reiste han tilbake til Paris og ble der til 1931. Han publiserte mange artikler om teater og dans i russiske innvandreraviser og franske medier, og oversatte spansk litteratur. Han kom tilbake til Sovjet i 1931 og arbeidet som oversetter i avdelingen for utenlandsk litteratur i forfatterforeningen. Han fortsatte å oversette spansk litteratur, blant annet Federico García Lorca. I løpet av andre verdenskrig ble Parnakh i likhet med mange andre medlemmer av forfatterforeniningen, evakuert til Khistopol og hadde ikke noen midler til livets opphold. Han døde i sin leilighet i Moskva 29. januar 1951 og ble begravd på Novodevitsji gravlund. Parnakh, Valentin Parnakh, Valentin Parnakh, Valentin Parnakh, Valentin Parnakh, Valentin .NET. .NET eller.NET Framework er en samling teknologier rundt programvareutvikling fra Microsoft som først ble introdusert i 2002. Siden har plattformen fått fotfeste og er i dag en av de mest brukte utviklingsplattformene i verden. Microsoft benytter et mellomlag mellom applikasjon og operativsystem, ikke ulikt det som er brukt i Java-basert utvikling og er et rammeverk for applikasjoner. Utviklingsmiljø. Et program kompileres til et felles mellomformat som kalles Microsoft Intermediate Language (MSIL, eller bare IL). I dette formatet er klasser og typer i henhold til Common Type System (CTS), som er en del av Common Language Specification (CLS). Ved kjøring blir dette mellomformatet kompilert just-in-time, til det formatet prosessoren kan håndtere. Slike program kan kjøres i en virtuell maskin, benevnt Common Language Runtime (CLR). Under kjøringen besørger CLR blant annet sikkerhet, trådstyring og "garbage collection" (makulering av foreldet stoff). Et "assembly" er det minste enkeltprogram som vil kunne distribueres. CLR vil under kjøringen sikre mot ulovlig interaksjon mellom slike assemblies, som ikke nødvendigvis har samme opprinnelse. Programmeringsspråk. Det høynivåprogrammeringsspråk som lager IL-kode må altså være i henhold til CLS, og derunder, CTS. I 2005-versjonen finner vi Visual Basic, C++ og. Denne infrastrukturen er sammenfattet i Common Language Infrastructure (CLI), som er basert på standarden ECMA 335. Klassene i.NET er fundert på Basic Class Library (BCL), der standardklassene ligger. Databaselaget ADO.NET lager et felles grensesnitt mellom.NET og det man har av lokale lager (ODBC, OLE DB, eller spesielle databaser). Vevlaget ASP.NET brukes for presentasjonslaget i vevapplikasjoner, der de såkalte vevkontrollene kan limes inn. Vevtjenester lar prosesser utveksle data via den åpne W3C-standarden WSDL, herunder SOAP for administrering av selve dialogen (ordstyre), og XML for selve språkbruken (formatet). CLR vil også sikre gjenbruk av eldre programvare, formatert som Component Object Model (COM) eller lignende, ved å koble det til kjøringen i den grad det etterspørres. Versjonshistorie. .NET gjennomgikk en revisjon samt utvidelse fra den opprinnelige 1.0 og 1.1, og var i november 2005 å finne i versjon 2.0. Programmerering av.NET-basert programvare skjer hovedsakelig med programvaren Visual Studio fra Microsoft. Det er gjort forsøk på å lage et kjøremiljø (CLR) for Linux, Mono. Vulgærlatin. a>, var en folkelig talt form av latin. Vulgarlatin (fra latin "sermo vulgaris", «alminnelig språk») eller "lavlatin" er en fellesbetegnelse for de dialekter av latin som ble talt først og fremst i de vestre provinsene av Romerriket inntil disse dialektene utviklet seg til de enkelte romanske språkene omkring 800-tallet. Ett eller to språk. Noen forskere beskriver vulgærlatin og klassisk latin som to uavhengige språknormer. Det urromanske, som man rekonstruere ved å sammenligne de senere romanske språk, settes da lik med vulgærlatin. Vulgærlatin og klassisk latin skal ha en forskjellig fonologi, morfologi og syntaks. Forskerne støtter seg spesielt til stavefeil og grammatikalske feil i innskriftene, ikke minst i graffiti fra Pompeii. En annen kilde til vulgærlatin er de frigivne slavenes replikker i Petronius' "Satyricon" (100-tallet e.Kr.). Andre forskere fremhever at det latinske språket tross alt er enhetlig fram til oldtidens slutt og stykkes opp i middelalderen. Vulgærlatin og klassisk latin er for dem ikke to språk, men kun to ender av et sosio-lingvistisk fortsettelse. Noen ord og former var mer høytidelige og andre mer hverdagslige, men overgangen var glidende. Cicero skrev et utpreget klassisk latin, men i brev, som er nærmere dagligspråket, har han ofte ord som man ellers ikke vil forvente å finne i litteraturen, f.eks. "bucca", «munn» og "auricula", «øre». Det avgjørende skille mellom klassisk latin og romanske språk skjer først i begynnelsen av middelalderen (den første tekst på et romansk språk er "Strasbourg-edene" fra 842). Ennius. Ennius kom fra det greske området i Calabria, her fra dalen Amato (eller Lamato) i sørlig Italia. Quintus Ennius (født 239 f.Kr., død 169 f.Kr.) var en romersk forfatter fra Calabria i sørlige Italia av gresk opprinnelse. Til tross for at kun fragmenter av hans diktning har overlevd var hans betydning for latinsk litteratur betydelig. Han blir stundom kalt for «far til den romerske poesi». Liv og virke. Ennius var født i Rudiæ, en messapiansk by i nærheten av Alission (dagens Lecce) i Calabria. Dette området besto av en fruktbart fusjon av mange språk, folk og kulturer, messapisk, gresk, oskisk og latin. Ennius var fortsettelsen av en begynnende litterær tradisjon med å skrive tragedier i gresk forstand, praetextæ (en særegen romersk tragediesjangre), og palliatæ (en særegen romersk komediesjanger), foruten også hans mest kjente verk, en historisk epikk kalt "Annalene". Andre mindre verker omfattet "Epicharmus", " Euhemerus", "Hedyphagetica", og "Saturæ". Førstnevnte, "Epicharmus", presenterte en redegjørelse av gudene og de fysiske virksomhetene til universet. I denne drømte poeten at han hadde blitt fraktet etter døden til et sted av himmelsk opplysning. "Euhemerus" presenterte en teologisk doktrine om en veldig forskjellig type i en enkel prosastil modellert etter den greske Euhemeros av Messina, og flere andre teologiske forfattere. I henhold til denne doktrine var gudene på Olympus ikke overmenneskelige makter som fortsatt blandet seg inn i menneskenes affærer, men store generaler, statsmenn og oppfinner fra gamle dager som var minnet etter døden på ekstraordinært vis. "Hedyphagetica" tok mye av sin substans fra det gastronomiske epos til greske Archestratos fra Gela på Sicilia. De elleve bevarte heksameter har prosodiske trekk som ble unngått i den mer seriøse "Annalene". De gjenværende seks bøkene med "Saturæ" viser en betydelig variasjon i versemålene. Det er tegn på at Ennius varierte versemålene tidvis innenfor selv en enkelt komposisjon. Et hyppig tema var det sosiale livet til ham selv og hans romerske overklassevenner og deres intellektuelle samtaler. "Annalene" var et episk dikt i femten bøker, senere utvidet til atten, som dekket romersk historie fra Trojas fall i 1184 f.Kr. og ned til sensuren av Cato den eldre i år 184 f.Kr. Det var det første latinske dikt som tilpasset seg daktylisk heksameter som ble benyttet i gresk epikk og didaktisk poesi. Det førte til at det ble det faste standardversemålet i disse sjangrene i latinsk poesi. Annalene ble en skoletekst for romerske skolebarn, til sist utvidet med Virgils "Æneiden". Omtrent 600 tekstlinjer har blitt bevart for ettertiden. En kopi av verket er blant de latinske manuskriptrullene som ble tildekket og siden avdekket i biblioteket i Herculaneum, de siste to aktene var nylig blitt lest. Litteratur. Ennius Ennius Plautus. Titus Maccius Plautus (født 254 f.Kr. i Sarsina i romersk Umbria, død 184 f.Kr.) var en romersk skuespillforfatter fra den gammellatinske tid. Hans komedier er blant de tidligste bevarte verker fra latinsk litteratur. Han skrev "Palliata comoedia", en komediesjanger konstruert av den som begynte latinsk litteratur, Livius Andronicus. Av Plautus' komedier er 21 bevart. De har trolig gjennomgått noen redigeringer i tidens løp, slik at den nøyaktige formen er ikke bevart. Liv og virke. I motsetningen til mange andre antikke forfattere er det mye som er kjent om Titus Maccius Plautus' tidligste liv. Det er antatt at han ble født i Sarsina, en liten by i Umbria i sentrale Italia, en gang rundt 254 f.Kr. I henhold til Morris Marples arbeidet Plautus som teatersnekker eller sceneskifter i hans tidligste år. Det er kanskje fra dette arbeidet at hans kjærlighet for teateret stammet fra. Hans skuespillertalent ble til sist oppdaget og han la til seg navnet «Maccius» (en klovneaktig, fast figur i populære farser) og «Plautus» (et begrep som hadde meningen enten «plattfot» eller «flatøret», som ørene på en hund). Tradisjonen hevder at han gjorde nok penger på å gå inn i skipsbransjen, men at denne forretningen kollapset. Han skal deretter ha arbeidet som kroppsarbeider og i fritiden ha studert gresk drama, særskilt den nye komedien til greske Menandros. Hans studier fikk ham til skrive egne stykker som ble utgitt i tiden en gang mellom 205 og 184 f.Kr. Plautus fikk slik popularitet at hans navn alene ble et kjennetegn på teatersuksess. Plautus' komedier er hovedsakelig tilpasset fra greske modeller for et romersk publikum, og er ofte direkte basert på verkene til greske forfattere. Han omarbeidet greske tekster for å gi dem en aroma og smak som appellerte til det lokale romerske publikumet. Han visste å bruke alle knep for holde på publikums oppmerksomhet. Han kunne benytte en vittig monolog som ga informasjon om stykket, eller ingen monolog i det hele tatt. Etter hans død var han så populær at andre teaterstykker som han ikke hadde skrevet ble oppgitt å være av ham. Allerede i antikken, en gang på 100-tallet f.Kr. var det behov for å skille ut de uekte fra de ekte stykkene til Plautus. Man havnet på en samling på 21 teaterstykker. Disse stykkene er de tidligste bevarte intakte verkene i latinsk litteratur. Mange av Plautus' etterligninger av greske originaler har igjen blitt etterlignet. Det stykket som særlig ble etterlignet var "Amphítruo" eller "Amphitryon". Tittelen henspiller på navnet til en ektemann, og i dennes skikkelse påtok Jupiter seg oppgaven å lokke til seg Alcuménas' store kjærlighet. Mange andre av hans farseopplegg ble utnyttet av senere forfattere, blant dem William Shakespeare, Molière og Holberg. Plautus har således fått en betydning for ettertiden som få andre. Det er vanskelig å beregne datoene til urfremførelser av disse stykker siden de ble populær og fikk mindre endringer i senere tid. Eksterne lenker. Plautus Plautus Terents. Publius Terentius Afer (død 159 f.Kr.), også kjent som "Terents", var en romersk komedieforfatter. Tilnavnet Afer, «afrikaneren», forteller om hans opprinnelse, kanskje fra Kartago eller det romerske området i Libya. Terentius Lucanus, en romersk senator, førte Terentius til Roma som en slave, utdannet ham og senere, imponert over hans evner, friga ham. Terentius døde i ung alder, antagelig i Hellas, eller på reisen tilbake til Roma. Han rakk bare å skrive seks komedier, samtlige utgitt i årene 166-160 f.Kr., men de er alle bevart for ettertiden. Terentius er ved siden av Plautus den viktigste romerske komediedikteren. Han er mindre djerv, og kjennetegnet for hans komedier er et velpleiet språk og en raffinert komikk. Han framstilte det borgerlige hverdagslivet med dets ekteskapelige stridigheter, kjærlighetseventyr og uvørne sønner. Forbildet var, som hos Plautus, de greske nykomedier, særlig Menander. Et berømt sitat hos Terentius er: "«Homo sum, humani nihil a me alienum puto»", eller «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.» Dette kom i hans stykke "Heauton Timorumenos". Eksterne lenker. Terents Terents Shanhaiguan. "Den første port under himmelen" (2003), reparasjonsarbeid synlig på toppen. Shanhaiguan (tradisjonell kinesisk:: 山海關, forenklet kinesisk: 山海关, pinyin: "Shānhǎi Guān", W.-G.: "Shan Hai Kuan") er et bydistrikt i byprefekturet Qinhuangdao i Hebei-provinsen i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 192 km² og talte i 2006 ca. 140 000 innbyggere. På norsk betyr navnet "fjell- og havpasset" (Shanhai-passet). Det utgjør østenden av den regionale forgreningen av Den store kinesiske mur, og er et populært turistmål. "Den første port under himmelen" er også besøkt av turister. Det sted der muren når ned til Stillehavet (i Bohai-bukten) har fått tilnavnet "Den gamle dragens hode". Shanhai-passet er om lag 300 km øst for Beijing. Historie. Her var i lange tider under Kinas historie forsvarsgrensen mot stammene i Mandsjuria (som khitanerne, jursjenerne og mandsjuene). Shanhaiguan ligger sør for Yan Shan-fjellene og nord for Bohaihavet, og passasjen mellom fjell og hav er ikke bred. Både Det nordlige Qi-dynastiet og Tang-dynastiet bygde vaktstasjoner i området. I 1381 lot Ming-generalen Xu Da bygge festningen Shanhaiguan. Senere forsterket minggeneral Qi Jiguang festningen med et stort garnisonsanlegg, med ytterligere fort øst, sør og nord for passet, slik at Shanhaiguan ble til et av Kinas sterkeste festningsverker. Men da det virkelig gjaldt, var festningene til ingen nytte. Ved Ming-dynastiets fall – Beijing var blitt inntatt av opprørere som angrep fra innlandet – satt general Wu Sangui som kommandant i Shanhaiguan. Han hadde tenkt å gå over til opprørerne, altså de nye makthavere, men fikk høre fra hovedstaden at deres anfører, Li Zicheng, hadde forgrepet seg mot hans konkubine, Chen Yuanyuan. Da tok han istedet kontakt med Qing-føreren Dorgon, og åpnet så festningens porter for Qing-soldatene. Sammen med dem strømmet de sørover og kjempet og vant mot Li Zicheng i Slaget ved Shanhaiguan. Kulturminner. Shanhaiguanavsnittet av Den kinesiske mur (万里长城—山海关. "Wanli Changcheng – Shanhaiguan") ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. I 1987 erklærte UNESCO Den kinesiske mur som Verdensarv. Administrative enheter. Det er fem subdistrikter, tre storkommuner og en kommune i distriktet. Jernbane. Shanhaiguan er stoppested på den viktige jernbanelinen Jinghabanen som løper fra Beijing til Harbin via blant annet Tianjin, Tangshan, Shenyang og Changchun. Vei. Distriktet er også startpunkt for Kinas riksvei 205, som fører gjennom det østlige Kina sørover til Shenzhen i Guangdong. Kinas riksvei 102 løper gjennom området. Den begynner i Beijing og fører gjennom provinsene Hebei, Liaoning, Jilin og Heilongjiang. Den er innom byene Qinhuangdao, Shenyang og Changchun underveis til Harbin. Nicolas Flamel. Nicolas Flamel (født 1330 i Pontoise, død 1413 (eller 1419) i Paris) var en fransk alkymist som levde på 1300- og 1400-tallet. Huset han bodde i, står i Paris den dag i dag, 51 rue de Montmorency (3. arrondissement), og ble bygd i 1407. Flamel sies å ha vært den mest talentfulle europeiske alkymist gjennom tidene. Det er sagt at han nådde begge de to magiske målene i alkymi, som var hovedmålet i hans fag: han klarte å lage de vises stein, og både han og hans kone Perenelle oppnådde udødelighet. Flamel er antatt å ha fått en mystisk bok av en fremmed, skrevet av en person fra oldtiden kalt "Abraham Jøden". Boken var full av kabbaliske ord på gresk og hebraisk. Flamel gjorde det til sitt livsverk å forstå teksten og disse tapte hemmeligheter. Han dro til universiteter i Andalucía for å rådspørre jødiske og muslimske autoriteter. I Spania møtte han en mystisk mester som lærte han å forstå manuskriptet. Det gikk rykter om at «Mesteren» var en adept, eller en vismann, som hadde studert den samme lære som de tre vise menn i bibelen. Adeptens navn var Mester Canches, og han studerte medisin og var på vei til Paris. Men på veien ble han syk og døde. Flamell gravla Mester Canches i Orleans, og lærte å oversette boken. Dette lærte Flamel de grunnleggende hemmelighetene om hvordan å utføre Magnum Opus og formularen for forandring av et grunnmetall til gull. Etter hjemkomsten fra Spania, kunne Flamel bli rik. Kunnskapen han tilegnet seg på veien, gjorde han til en mester i alkymi. Flamel ble en donator som utstyrte sykehus og kirker med utbytte av sitt alkymiske arbeid. Han fikk kompliserte alkymiske symboler skrevet på en gravsten, som sto i "De hellige uskyldiges kirke" i Paris, men den står nå i Musèe de Cluny. Hans grav derimot, er tom. Noen mener den ble tømt av folk som søkte alkymistens hemmeligheter, mens andre mener han oppnådde sitt mål om udødelighet. Ruhnu. Ruhnu (svensk: "Runö") er ei øy i Rigabukta i Østersjøen. Øya tilhører Estland og er en egen kommune i Saare fylke. Ruhnu har et areal på 11,5 km² og ca 75 faste innbyggere. Øya ligger 37 km øst for den latviske byen Kolka og 96 km sørvest for den estiske byen Pärnu. Kart over Ruhnu fra 1798 Dagens innbyggere på Ruhnu er stort sett estiske, men før 1944 hadde øya i flere århundrer etnisk svensk befolkning, og tradisjonell svensk rett var i bruk. Svenskene på Ruhnu hadde sannsynligvis bodd på øya i minst 700 år, og de snakket en gammeldags østsvensk dialekt (kalt «runsk»). Det eldste dokumentet som omhandler Ruhnu er datert 28. juli 1341, da biskop Johannes i Kurland i et brev ga innbyggerne på øya rett til å «besitte sin eiendom etter svensk rett». Ruhnu har en liten flyplass hlt i sørøst med forbindelser til Estland. Hovedleveveien er turisme og mottak av private lystbåter og cruisebåter. Det er også opprettet offentlige wifi-soner, og det er en repeater for privat radiokommunikasjon (PMR) på frekvensen 446.03125 MHz. Historie. Ruhnu tilhørte Sverige mellom 1621 og 1708 (formelt til 1721), og deretter Det russiske keiserdømmet fram til første verdenskrig. Under første verdenskrig var øya okkupert av Tyskland. Etter krigen ønsket enkelte at Ruhnu (Runö) igjen skulle bli en del av Sverige, og Latvia gjorde også krav på øya, men innbyggerne på øya valgte å bli en del av det nye, uavhengige Estland. En folketelling i 1934 viste at øya hadde en befolkning på 282, hvorav 277 var etniske svensker og 5 var etniske estlendere. Under andre verdenskrig var Ruhnu, sammen med resten av Estland, først okkupert av Sovjetunionen (1940–1941) og deretter Tyskland (1941–1944). I november 1943 flyttet ei gruppe på 75 innbyggere fra øya til Sverige. I august 1944, kort tid før Sovjetunionen igjen okkuperte øya, flyktet nesten hele den gjenværende befolkningen på øya til Sverige. Bare to familier ble igjen på Ruhnu. Under perioden med sovjetisk okkupasjon etter 1944 ble Ruhnu befolket av sivile estlendere. Øya hadde også en liten sovjetisk militær garnison. Antallet beboere oversteg aldri 400, og etter en storm på 1970-tallet flyttet det meste av befolkningen fra øya. Etter at Estland igjen ble selvstendig i 1991 ble eiendommer og bygninger på øya tilbakeført til de opprinnelige eierne fra før den sovjetiske okkupasjonen, eller til deres etterkommere. De fleste av disse var bosatt i Sverige. De fleste av dem valgte å ikke flytte til Ruhnu, men besøker likevel av og til øya deres forfedre bodde på. Den unike bebyggelsen på Ruhnu ble i stor grad ødelagt under den sovjetiske okkupasjonen, og i dag er det bare rester igjen av den. Den eldste kjente svenske gården noe sted, Korsgården, er likevel delvis bevart. Skolen på Ruhnu har nå svensk som fremmedspråk. Ruhnus gamle kirke, tilegnet St. Magdalena, er fra 1644. Den erstattet et kapell som hadde ligget på østsiden av øya. Denne trekirken er den eldste bevarte trebygningen i Estland. En nyere kirke i stein ble innviet 20. juli 1912 ved siden av den gamle kirken. Ruhnu har hatt fyr siden 1646. Dagens fyr er fra 1877. Ruhnu har en liten flyplass og flyforbindelse med Pärnu og Kuressaare. Det er også fergeforbindelse til øya. Ruhnu er et av de mest isolerte bebodde områdene i EU. Nikolaos Mantzaros. Nikolaos Mantzaros (gresk: Νικόλαος Μάντζαρος, "Nikólaos Mándzaros") (1795–1872) var en gresk musiker og komponist. Mantzaros har blant annet komponert den greske nasjonalsangen, Hymne til friheten. Mantzaros, Nikolaos Farmen (Norge). "Farmen" er en norsk Reality-TV-serie som har gått på TV 2 siden 2001. Programmet er sendt i over ti land. Programmet har så langt blitt sendt i seks sesonger i Norge. TV-produksjonsselskapet Strix Televisjon står bak konseptet, og har produsert serien for TV 2. Konsept. Farmen går ut på at 12-14 mennesker settes 100 år tilbake i tid. På en gård uten moderne hjelpemidler, vann og strøm, skal de overleve ved å samarbeide så godt som mulig. Underveis får deltakerne utfordringer de må overvinne. Hver uke vil deltakeren som klarer seg dårligst i konkurransen med de øvrige bli sendt hjem. I noen sesonger er det utfordrerer som kan kjempe seg inn på Farmen. Regler. Hver uke har tre av deltakerne roller som storbonde, førstekjempe og andrekjempe. Storbonden blir valgt av deltakeren som ble slått ut sist uke. Førstekjempen blir valgt av storbonden, og førstekjempen velger andrekjempe. Andrekjempen velger så en gren, før første- og andrekjempen møtes i en tvekamp, der taperen må forlate gården (farmen). Hver uke har deltakerne et ukes-oppdrag de skal løse. Hvis de greier det vil storbonden få en finalekniv, og deltakerne vil få en sum penger de kan handle mat for. I tvekampen andrekjempen velge mellom seks grener. Grener som har vært tilgjengelige i de forskjellige sesongene er: bryting, kunnskap, staurbæring, øksekast, slegge, saging, tautrekking, melkespannholding og melkespannkasting. Safaga. Safaga, og¨å kjent som Bur Safaga ("Bur" – "havn") er en by i Egypts kyst mot Rødehavet, 60 kilometer sør for Hurghada. Byen har en viss turistindustri, særelig innrettet mot dykking. I 1993 ble verdensmesterskapet i vindsurfing gjennomført her. Svein-Erik Stiansen. Svein-Erik Stiansen (født 6. mai 1942) er en norsk skøyteløper. Stiansen var en typisk allrounder, med 1500 m som beste distanse. Han var aktiv gjennom hele 1960-tallet, men nådde aldri helt til topps i internasjonale mesterskap. Han ble nr. 5 i VM i 1966 og 1967; i 1967 også nr. 5 i EM. Han deltok i OL i Grenoble i 1968 og i Sapporo i 1972, og har en 7. plass på 1500 m i Grenoble som beste resultat. Stiansen ble norgesmester på skøyter i 1966 og 1967. Han representerte Oslo Skøiteklub. 13.–14. januar 1968 satte han under et stevne i Madonna di Campiglio verdensrekord sammenlagt med serien 41,8 – 7.27,6 – 2.07,7 – 15.57,1 –som gav poengsummen 176,982 som var over ett tidspoeng under Kees Verkerks gamle. Rekorden ble imidlertid bare en uke gammel da Günter Traub fra Vest-Tyskland forbedret den til 176,717 i Inzell. I tillegg til hurtigløp på skøyter konkurrerte han på sykkel, blant annet på Sagene IFs lagtempolag. Stiansen var involvert på ledersiden i proffligaen ISSL i 1972. På 1990-tallet var han aktiv i Norges Skiforbund. Han er far til alpinisten Tom Stiansen. Grylloblattider. Grylloblattider (Grylloblatodea) er en orden med primitive insekter. De ble først oppdaget i 1914 av E. M. Walker, i Canada, og ligner litt på kakerlakker (Dictyoptera) eller gresshopper og sirisser (Orthoptera). Navnet er satt sammen av "Gryllo" fra gresshoppene og "Blatta" fra kakerlakkene. De har ikke noe norsk navn, men kalles "Ice Bugs" eller "Rock Crawlers" på engelsk. Utseende. De er noen ganger kalt levende fossiler, primitive insekter. Grylloblattider har ufullstendig forvandling (hemimetabole insekter). De er nålevende artene er alle vingeløse, 2 til 3,5 cm lange, men man kjenner fossile arter med fullt utviklede vinger. Bakkroppen ("abdomen") har to lange haletråder ("cerci") med åtte ledd. Hunnen har et synlig eggleggningsrør ("ovipositor"). Lårene ("coxa") er kraftig utviklet og alle beina er like store. Alle føtter ("tarsi") har fem ledd. Nymfene er hos de fleste arter er uten øyne. Munnen er bitende. Antennene er trådformede, lange og tynne, med 28 til 40 ledd, uten utvidet klubbe. Levevis. Grylloblattider lever i fjellet. De er funnet fra 450 til nesten 2 000 meter over havet. De kryper ofte på snø og er tolerante mot streng kulde. Mange er aktive når det er mørkt (nattaktive), mens andre er observert i aktivitet i dagslys. De er predatorer som suger ut kroppsvæske (omnivore), av andre små levende eller døde dyr (insekter) samt fra plantemateriale. Eggene er svarte, og legges ett og ett i strølaget eller i mose. Eggene klekkes normalt ganske fort, men kan også ligge i flere år før de klekkes. Å nå fullvoksent insekt ("imago") tar gjennomsnittlig sju år og nymfen må gjennom åtte hudskift. Som voksne lever de minst ett år. Det ser ut til at de foretrekker en gjennomsnittlig temperatur på omtrent 4 varmegrader, og det forklarer hvorfor det tar sju år å bli utvokst, og at de har bare ett hudskifte hvert år. Systematisk Inndeling. Grylloblattider er funnet i Canada, Japan, Korea, Kina og Nord-Amerika, samt en art fra Sibir. 25 arter er funnet i verden og de er alle plassert i samme familie, fordelt på fire slekter, etter de fire stedene (kontinentene) de er funnet. I de nyeste klassifikasjonene blir den nyoppdagede gruppen Mantophasmatodea også ført til ordenen Notoptera. Bhutan Times. Bhutan Times er en privateid avis som utgis i Bhutan fra april 2006. Avisen eies og utgis av "Bhutan Media Services", et privat mediaselskap i Bhutans hovedstad, Thimphu. Den vil komme ut hver søndag, og utgis på engelsk i starten, men må innen ett år også utgis på dzongkha. Avisen skal være selvstendig fra regjeringen, både med tanke på innhold og subsidier. Bhutan Observer. Bhutan Observer er en privateid avis som utgis i Bhutan, avisens første utgave utgis 3. juni 2006. Avisen eies og utgis av "KMT printing press", et privat mediaselskap i grensebyen Phuntsholing i det sørlige Bhutan. Den vil komme ut hver fredag, og utgis på engelsk og dzongkha. Avisen skal være selvstendig fra regjeringen, både med tanke på innhold og subsidier. Louis Saha. Louis Laurent Saha (født 8. august 1978) i Paris, er en fransk fotballspiller som spiller for Sunderland. Saha er en rask, hodesterk og målfarlig spiss som kom fra Tottenham til Sunderland 16. august 2012. FC Metz. Saha fikk sin debut i engelsk fotball da han var på lån fra FC Metz til Newcastle United i 1999, og etter 11 kamper og 1 mål dro han tilbake til Metz. Fulham. Han kom til Fulham for 2,1 millioner pund i 2000. Etter å ha spilt nesten fire år der, hadde han scoret 63 mål for klubben. Manchester United. Saha dro til Manchester United for 12,8 millioner pund i 2004, og scoret i sin debutkamp mot Southampton. Senere i 2004 ble han tatt ut i s tropp til EM i fotball 2004. Han kunne dessverre ikke spille FA Cup-finalen i 2004, der Manchester United vant over Millwall, på grunn av en skade. Saha forlenget kontrakten med Manchester United i 2006. I 2007/08-sesongen var Saha innbytter mot Sunderland (etter å ha vært innbytter for Roma en liten stund) og scoret på et hjørnespark. 23. september 2007 scoret Saha på en straffe mot Chelsea i klubbens første kamp med Avram Grant som trener. Everton FC. Den 1. september 2008 signerte Louis Saha under på en to årskontrakt med Everton. Tottenham Hotspur. På overgangsvinduets siste dag den 31. januar 2012 ble Saha signert for en ukjent sum til Tottenham Hotspur FC. Han fikk sin debut 6. februar 2012 på Anfield mot Liverpool. Han fikk kun ni seriekamper før han sommeren 2012 ble frigitt av klubben. Sunderland AFC. Den 16. august 2012 ble det klart at Saha hadde skrevet under en ettårskontrakt med Sunderland. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 22. september 2012" Phuntsholing. Phuntsholing er en grenseby i det sørlige Bhutan, i dzongkhagen (fylket) Chukha, vis-à-vis den indiske byen Jaigon. Grensehandel har gitt byen en blomstrende økonomi, og byen er hovedsete for Bank of Bhutan, Bhutans eneste kommersielle bank. Pr 1997 hadde byen 18 000 innbyggere. Fra april 2006 utgis én av landets tre aviser herfra; Bhutan Observer. Joer. Joer er store måsefugler med kraftige og krokete nebb, spisse vinger og forlengete midtre halefjær. Joene er rovdyr og kleptoparasitter, dvs. at de tar byttet fra andre sjøfugl. Fjærdraktene til joene er brun- og gråaktig. I størrelse varierer de fra 300 g kroppsmasse og 96 cm vingespenn (fjelljo) til 2 kg og 1,60 m (sørhavsjo). Joene forekommer i samtlige verdenshav. Arter. Den følgende oversikten gjengir joartenes innbyrdes slektskapsforhold i hierarkisk skrivemåte. I parentes står artens vitenskapelige navn og hekkeområde. Det er også vanlig å se at slektsnavnet "Stercorarius" blir brukt på samtlige joer. Arten polarjo kan ha oppstått ved en hybridisering mellom stor- og tyvjo (i så fall er både «"Catharacta"» og «"Stercorarius"» kunstige). Alternativt kan polarjoen være nærmere beslektet med stor- enn fjelljo (i så fall kan "Catharacta", men ikke «"Stercorarius"», fremdeles være en naturlig gruppe). I Norge hekker tyvjo og fjelljo relativt vanlig. Storjo er en sjelden hekkefugl, mens polarjo sporadisk observeres langs kysten utenom hekkesesongen. Kihnu. Kihnu (tysk: "Kühnö", svensk:"Kynö", estlandssvensk uttale: "k:ine") er den syvende største øya i Estland og en landkommune "(vald)" i Pärnu fylke i det sørvestre Estland. Med et areal på 16,38 km² (rundt 7 km i nord/sør-retning og 3,3 km i øst/vest-retning på det bredeste) er dette den største av øyene i Rigabukta. I 2010 hadde den et folketall på 489 – en fremgang på to personer siden 2007, men en klar tilbakegang siden 2004. Geografi. Øya er flat, med høyeste punkt bare 8,5 moh og har en samlet kystlinje på 36,2 km. Kihnu ligger 12 km fra nærmeste fastland, halvøya og nabokommunen Tõstamaa. Kihnu tilhører Pärnu fylke. Sammen med noen andre, ubebodde småøyer utgjør øya Kihnu kommune. Med et samlet areal på bare 16,65 km² er det den minste kommunen i fylket. Øya har fire landsbyer: Lemsi, Linaküla, Rootsiküla og Sääre. Øyas estlandssvensker bodde i landsbyen Rootsiküla ("Rootsi" er «Sverige» på estisk) fram til de flyktet til Sverige i 1944. I Säärekülä er øyas rådhus og postkontor. I Linaküla ligger øyas sykestue, den ni-årige grunnskolen, kirken, Kihnu museum, bibliotek og det nye kulturhuset. Kihnu fyr er et av landets høyeste og viktigste fyrtårn for seilingen i Rigabukta. Vegetasjon og dyreliv. Kihnus flate geografi gjør at øyas trær er relativt lave. Kystlinjen består av blomsterenger, ofte med einer. Kystlinjen er også beiteområder for kyr, som ofte har store innslag av rullestein og sanddyner. Den lave høyden (opptil 8.5 moh) i det indre av øya og i den sandholdige området vest på øya er dekket med furuskog. Befolkningstettheten gjør at de frie naturområdene er for begrensede for store ville dyr, og stammen av ville dyr består vesentlig av hare, rev og pinnsvin. Men det er et stort fugleliv med en rekke ulike arter, og farvannene omkring består av en stor stamme sild, ål og flyndre, samt vernete sjøpattedyr som gråsel. Klimaet på øya er noe mildere og mer kystklima enn hva som er vanlig i resten av Estland, men da Rigabukta fyser igjen om vinteren medfører dette at klimaet blir noe tørrere enn vanlig kystklima, og det er vanlig med mye snø om vinteren. Forhistorie og middelalder. Øya har i liten grad vært gjenstand for systematiske arkeologiske utgravninger, men det er funnet spor etter kortvarige bosetninger som er opptil 3 000 år gamle. Øya er i historiske kilder omtalt første gang i 1386 (som «Kyne»). Men den har vært bebodd permanent siden 1518. Årene før Livlandskrigen var øya under kontroll av Storfyrstedømmet Moskva som i 1547 ble Tsar-Russland. Under Livlandskrigen var øya under skiftende kontroll av flere land. Årene 1562 til 1565 var øya under Danmark, og deretter fram til 1575 under Polen-Litauen, for så fram til 1582 være under Tsar-Russland. Ved Livlandskrigens slutt i 1583 ble øya igjen en del av storhertugdømmet Polen-Litauen. Del av Sverige 1600-1710. Som følge av den ekspansive politikken til Erik XIV av Sverige i Østersjøområdet, kom øya fra 1600 igjen under svensk kontroll etter at den svenske kongen sendte en hær til Estland etter oppfordring fra bymyndighetene i Reval. Øya forble under svensk styre under hele den svenske stormaktstiden, sammen med resten av Estland og Livland. Under det svenske styret ble den lutherske religion innført på øya til fortrengsel av Den katolske kirke. Det russiske keiserrike 1710-1918. Fra interiøret i St. Nikolaikirken Under Den store nordiske krig kom øya under kontroll av Det russiske keiserrike. På denne tiden var det 60 hushold med tilsammen 400 innbyggere på øya, men da det brøt ut pest etter krigen, var det bare 60 personer igjen. I 1819 ble øyas innbyggere under tsar Aleksander I av Russland frigitt fra livegenskapet og alle innbyggerne fikk etternavn. Etter løfte fra tsar Nikolaj I av Russland om eierskap til landeiendommene (ett løfte som ikke ble innfridd), konverterte øyas befolkning til Den ortodokse kirke i årene 1846-1847. Den tidligere lutherske kirken, bygget i 1786, ble gjennom ombygginger og vedlikeholdsarbeider, samt innvendige ominnredninger omgjort til en ortodoks kirke viet til St. Nikolai, og framstår slik idag. I andre halvdel av 1800-tallet vokste det fram en særegen steinindustri på Kihnu. Kystbyene Pärnu og Riga manglet akutt bygningsstein, og lokalbefolkningen på øya slo seg opp som leverandører med egne frakteskuter. I årene fram til første verdenskrig, ble øya overbefolket, med et samlet folketall på rundt 1 200. Dette medførte blant annet at naboøya Manilaid ble befolket med 26 familier med til sammen 100 personer fra Kihnu. Etter første verdenskrig. Under arbeidsløsheten på Kihnu i mellomkrigstiden ble øyas havn og steinmolo utbygget som nødsarbeid. Øya ble ikke direkte rammet av kamphandlingene under andre verdenskrig, men øyas flåte av fiskebåter ble ødelagt og mellom 1/3 og 1/4 av befolkningen, herunder hele den estlandssvenske befolkningen flyktet i forkant av Den røde armes framrykking i 1944. Flyktningstrømmen gikk hovedsakelig til de vestlige landene (378 personer), men også til øya Ruhnu (22 personer) og etterlot rundt 600 personer på øya. Sovjettiden. Etter andre verdenskrig har folketallet vært stabilt rundt 600 innbyggere. I sovjettiden ble øyas økonomiske liv organisert et stort kollektivbruk med navnet "Noukogude Partisan" («Den sovjetiske partisan») tilknyttet fiskeriene. Denne ble i 1973 integrert med en et større kollektivbruk i Pärnu med navn "Pärnu Kalur" («Fiskeren fra Pärnu»). Dette medførte at all beslutningsmyndighet ble flyttet til fastlandet og befolkningen på Kihnu mistet muligheten til selv å ta beslutninger som angikk øya. Videre med det et overfiske av ressursene og en forvaltning av naturen som forstyrret den sårbare økologiske balansen og bæreevne i farvannet rundt øya. Tidligere var de fleste mennene på øya fiskere, mens kvinnene passet hus, hjem og gård stort sett på egenhånd (ikke ulikt den norske «fiskarbonden»). Under Sovjet-tida ble dette fisket om organisert til en større industri, og til dels ødelagt, og mange menn fant seg arbeid i det stadig mer maskinelle jordbruket. Slik ble øyas matriarkalske levesett sterkt redusert. Videre ble den tradisjonelle håndverket og dialekten truet, da disse ble forbudt å bruke i skolen av sovjetmyndighetene. Etter sovjetsystemets sammenbrudd og oppløsningen av kollektivbruket ble øya organisert som en egen kommune. Kultur. De kulturelle uttrykkene på Kihnu er en særegen blanding av fortid og nåtid. Dagens befolkning bruker alle moderne hjelpemidler og teknologi, side om side med gammel håndbåren kunnskap, redskaper og tradisjoner. Dette er blant de ytterst få stedene i landet hvor folk fortsatt går kledd i tradisjonelle drakter. Isolasjonen fra fastlandet, de krevende livsvilkårene og den tette sosiale kontrollen har skapt et samfunn hvor medlemmene er nært knyttet til hverandre og som har bevart mange av de tradisjonelle skikker, kulturuttrykk som er blitt borte fra de omkringliggende områdene. Mens de gjøremål som tradisjonelt har vært utført av menn har vært mer eksponert overfor de moderne endringene, er det vanlig å se at kvinnene fortsatt bruker de tradisjonelle, hjemmevevde klesdraktene i hverdagslivet. Særlig den eldre befolkningen snakker også den autentiske Kihnu-dialekten som skiller seg markert fra normert estisk. De normene som ligger til grunn for dagens tilværelse på øya har endret seg som i resten av samfunnet, mens mange tradisjoner blir aktivt opprettholdt. Den mest distinkte av disse er feiring av bryllup og en del merkedager og kirkelige høytidsdager. Maleren Uno Roosvalt (f. 1941) besøkte øya første gang som student i 1960, og ble siden en hyppig besøkende som har skildret landskapene her i mange malerier. Han illustrerte også barneboken "Aabets" i 2009, den første noensinne som er trykket på Kihnu-dialekten. Bevaring av bryllupstradisjonene på Kihnu var et hovedpunkt i kandidatsøknaden for å bli et verdensarvsted. Ivaretakelsen av disse tradisjonene blir ansett for å gi en særlig god anledning til å ivareta viktige kulturarv-elementer, både skikker, poesi- og musikalske utrykk, samt tradisjonelt håndverk. Verdensarvsted. Kihnu ble nominert til UNESCOs liste over verdens Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv i 2003 og tatt på på listen i 2008. Begrunnelsen var øyas særegne tradisjoner og dialekt. Øya har blant annet en levende folkedraktskultur og denne drakten er fortsatt i daglig bruk blant øyas kvinner. Et sentralt kulturelement er øyas bryllupstradisjoner og folkesangtradisjoner. I dag er det stor arbeidsløshet på Kihnu, i likhet med mange andre områder i Estland. Opptaket på UNESCOs verdensarvliste har imidlertid gitt håp om økt turisme på øya. Kommunikasjoner. Lemsi er havnebyen på øya, med fergeforbindelse til øya Manilaid (en time) og Pärnu (tre timer) på fastlandet. Kihnu har fra Kihnu flyplass i Sääreküla flyforbindelse høst og vinter til Pärnu, en flytur som tar 15 minutter. Bukta mellom Pärnu og Kihnu fryser ofte til om vinteren, og øya kan da nås med bil over isen eller fly/helikopter fra Pärnu. Xylomyidae. Løvtrefluer (Xylomyidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). Den eneste (mulige) arten i Norge, "Solva maculata", er ca. 10 mm. Utseende. Disse fluene er mye lik vedflue (Xylophaginae), men kan skilles fra disse på vingenes ribbenett, hvor M3 cellen er lukket. De er slanke og lange og ligner noe på en parasittveps, som "Ichneumonidae", men skilles lett fra vepser ved at den bare har "ett par vinger" og langt "kortere antenner". Levevis. Eggene legges i morkent tre, under bark. Larvene lever under bark, som rovdyr på barkebillelarver og fluelarver. De gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppestadiet er i en fri puppe. Systematisk inndeling. Xylomyidae tilhører overfamilien Stratiomyoidea. De andre nordeuropeiske familiene i denne gruppen er vedfluer (Xylophagidae) og våpenfluer (Stratiomyidae). Det er muligens 1 norsk art. Bank of Bhutan. Bank of Bhutan er Bhutans eneste kommersielle bank, og ligger i grensebyen Phuntsholing. Banken ble etablert i 1968, som landets første bank. Den ble restrukturert i 1971, og har fra 1982 også fungert som agent for Bhutans sentralbank. Banken har ca. 23 filialer rundt i Bhutan. Christoph Sumann. Christoph Sumann (født 19. januar 1976 i Judenburg i Steiermark) er en østerriksk skiskytter. I den tidlige delen av idrettskarrieren var Sumann langrennsløper. 2000/01-sesongen var den første sesongen hans i verdenscupen. Han vant sin første verdenscupseier i Brezno-Osrblie i 2001/02-sesongen. I 2005 var han med på det østerrikske stafettlaget som tok bronse under VM i Hochfilzen. Under VM i skiskyting 2009 i sør-koranske Pyeongchang tok han to VM-medaljer med sølv både på 4 x 7,5 km stafett og på 15 km fellesstart, da etter landsmannen Dominik Landertinger. Våpenfluer. Våpenfluer (Stratiomyidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). De er fra 2 mm. til ca. 20 mm. Det er omtrent 30 arter i Norge. I verden er det ca. 2 000 arter. Utseende. Kroppen er hårløs, eller har en tynn hårbekledning. De fleste er slanke i fasongen, litt flate, men allikevel kraftige fluer. Fargene er gul eller orange, med mørke nesten svarte flekker. Noen arter er metaliske, med skinnende farger. Noen våpenfluer har lange utvekster (torner) langs ytterkanten på "scutelleum'et" en «puteformet» forlengelse på brystets ryggside. Vingene er noe store og holdes bakover, litt ut ifra kroppen i hvile. Flere arter har i større eller mindre grad et redusert årenett på vingene, særlig på den bakerste delen av vingen. Mange har en kort, men markert diskalcelle, en lukket celle, omtrent midt på vingen. Vingene er gjennomskinnelige og uten flekker hos de fleste artene, utenom vingemerket, som ofte har en mørk farge. Hodet er litt rundt, de fleste er flate i bakhodet, slik at hodet har mer form som en halv kule. Munnen er en bløt "snabel" som ligger i en fordypning i hodets underside. Siden av hodet, fra kinnet og langt opp, nesten til toppen av hodet, dekkes av store fasettøyne. Fasettene øverst på øyet er større enn fasettene nederst. Øynene er enten hårløse eller besatt av mengder av små korte rett utstående hår, mellom fasettene. Oppe på hodet, mellom fasettøynene, er tre punktøyne ("ocelli"), i en trekant. Mellom de store øynene er en "smal" pannestripe ("frons") og et ansikt ("face"). Øynene hos hannene møtes på toppen av hodet (holoptiske), mens hunnene har en pannestripe imellom (dioptiske). Antennene hos mange arter har to ganske korte ledd ("scapus" og "pedicullus") først, deretter 3 til 8 ledd, som regnes som ett ledd (det tredje) ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum"). Dette tredje leddet kan være spist utdratt (ténformet), eller kort rundt med en hårbørste ("artista"). Levevis. Våpenfluer flyr på varme solfylte dager, fra juni til september. Gjerne nær vann, på soleksponerte, tørre varme steder med blomster, ved kompost og lignende. Ofte kryper de rundt i vegetasjonen, framfor å fly. Mange arter tiltrekkes skjermplanter, de voksne lever av pollen og nektar. Eggene legges på planter, i morkent tre, kompost hauger, og lignende steder. Larvene er lyse, hvite eller ofte blek gulbrune. De virker kraftige og er noe flattrykte med mange korte børster. De lever av råtnende organisk materiale eller under bark eller på jordenbunnen, som rovdyr på barkebillelarver og fluelarver. Noen arter har larvestadiet i gjørme (slam), varme kilder eller noe saltholdig vann (akvatiske). De er lever av gjørme (organisk materiale), alger eller kanskje små dyr. De er noe flate, mørkegrå og tykkest på midten. Disse larvene er særpreget ved at bakerste kroppsledd er trukket ut i et langt rør, med en hårkrans (sopelime) på enden. Larven bruker dette røret til å puste med (ånderør). Flere av artene som lever i gjørme kan tåle uttørking over lengre perioder. Våpenfluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppestadiet er i den siste larvehuden, derfor ligner puppen litt på en noe livløs larve. Systematisk inndeling / norske arter. Våpenfluer tilhører overfamilien Stratiomyoidea. De andre familiene i denne gruppen er Vedfluer (Xylophagidae) og Xylomyidae. Det er omtrent 30 norske arter. Tomasz Sikora. Tomasz Sikora (født 21. desember 1973 i Wodzisław Śląski) er en polsk skiskytter. Han har drevet med skiskyting siden han var 15 år. Han representerer klubben "Dynamit Chorzów". Sikora ble verdensmester på 20 km i Antholz (Anterselva) i 1995. I tillegg har han tatt sølv på 20 km i VM i Oberhof i 2004 og sølv på fellesstarten i OL i Torino i 2006. Hans beste verdenscupsesong var 09, da han ble nummer to sammenlagt og tok seks pallplasseringer. Sergej Rozjkov. Sergej Leonidovitsj Rozjkov (russisk "Сергей Леонидович Рожков"; født 1. april 1972 i Murmansk) er en russisk skiskytter. Rozjkov har deltatt i verdenscupen siden 1995. Han vant sitt første renn allerede den første sesongen, 20 km i Pokljuka. Senere har han vunnet ytterligere tre enkeltrenn i verdenscupen. I VM i Lahtis i 2000 var han med å vinne gull med det russiske stafettlaget. 2004/05-sesongen var den beste sesongen hans så langt i verdenscupen, da han kom på femte plass i sammendraget. Rozjkov bor i Reutov i Moskva oblast. Han ble tatt ut i den russiske troppen til OL i Torino i 2006. Vedfluer. Dødvedfluer (Xylophagidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). De er fra 10 mm. til ca. 30 mm. I verden er ca. 50 arter kjent, 3 arter finnes i Norge. Utseende. Vedfluer er slanke og lange og ligner noe på parasittveps, som "Ichneumonidae", men skilles lett fra vepser ved at vedfluer bare har "ett par vinger" og langt "kortere antenner". Kroppen har en tynn hårbekledning. Beina har en endespore på hver legg. Vingene er godt utviklet med tydelig ribbenett. Fra en markert diskalcelle, en lukket celle, omtrent midt på vingen, utgår det fire årer (ribber) mot vingekanten. Analcellen, en lukket celle bak på vingen, nær kroppen, er spiss og når helt til bak til vingekanten. a> (nederste)Hodet er litt rundt, med en mer bred form, og ikke spesielt flatt i bakhodet. Siden av hodet, fra kinnet og langt opp, nesten til toppen av hodet, dekkes av store, nesten utstående, fasettøyne. Øynene er enten hårløse eller besatt av mengder av små korte rett utstående hår, mellom fasettene. Oppe på hodet, mellom fasettøynene, er tre punktøyne ("ocelli"), i en trekant. Mellom de store øynene er en "smal" pannestripe ("frons") og et ansikt ("face"). Antennene har to ganske korte ledd nærmest hodet ("scapus" og "pedicullus"), deretter ett ledd (det tredje) ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum") med tydelig oppdeling i 8 småledd. Dette tredje leddet er spist utdratt (ténformet) og framover rettet. Levevis. Vedfluer flyr på varme, solfylte dager. Voksne fluer oppsøker ofte trær som er skadd, der plantesaft siver ut. Eggene legges i morkent tre, under bark. Larvene er noe flattrykte, men sylindrisk, lang og gulhvit, med mange korte børster. Hodet og bak enden er mørker, noe brunlig. Bakkroppen har små folder som larven bruker for å kunne krype med. De lever under bark, som rovdyr på barkebillelarver og fluelarver. De overvintrer som larver, og klekkes først neste sommer. Vedfluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppestadiet er i en fri puppe med blant annet synlige antenneanlegg. Systematisk inndeling / norske arter. Vedfluer tilhører overfamilien Stratiomyoidea. De andre familiene i denne gruppen er Xylomyidae og våpenfluer (Stratiomyidae). Saksenebber. Saksenebbene er nattaktive måsefugler med et veldig stort undernebb. De fanger fisk ved å fly veldig lavt over fersk- eller brakkvann og «pløye» vannoverflaten med det forstørrede undernebbet. Vingespennet er mellom 1,0 og 1,3 m. Noddyer. Noddyene er terner som forekommer i tropiske og subtropiske havområder verden rundt. Vingespennet varierer mellom 46 og 86 cm. Lisbeth Korsmo. Lisbeth Korsmo – inntil 1974 Lisbeth Berg – (født 14. januar 1948 i Oslo) er en tidligere norsk skøyteløper. Hun representerte Oslo Idrettslag. Gjennom en lang periode på 1960- og 70-tallet var hun – sammen med Sigrid Sundby – Norges beste kvinnelige skøyteløper før Bjørg Eva Jensen overtok den tronen helt mot slutten av 1970-tallet. Hennes største prestasjon internasjonalt var en bronsemedalje på 3000 m under OL i Innsbruck i 1976 – ett hundredels sekund fra sølvet. På 1500 m ble hun nr. 4. Hun deltok i OL også i 1968, 1972 og 1980, og stilte for Norge i 25 europa- og verdensmesterskap. Beste plasseringer var 5. plass i EM og VM i 1971. Lisbeth Korsmo er syv ganger norgesmester allround (1971-72 og 1974-78) og seks ganger sprint (1971, 1974-78). Sju ganger er hun blitt nrummer to – etter Sigrid Sundby. I 1976 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Styltefluer. Styltefluer (Dolichopodidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). Styltefluer har lange bein, herav kommer navnet. De er fra 1,5 mm. til ca.8 mm. Det er 212 arter i Norge. I verden er det ca. 6 500 arter, fordelt på 200 slekter. Utseende. Kroppen ("thorax") er ofte mer eller mindre metallisk grønn eller bronsefarget. Noen er mørke uten metallglans. Kroppen har flere stive børster ("seta"), og noen arter er delvis hårkledde. Hannene (ikke alle) har, på bakkroppen, et stort, ned og framoverbøyd kjønnsapparat ("hypopygium"), som er lett synlig. Beina er lange. Mange arter har gule bein, men gjerne med mørkere parti. Noen har mange børster og/eller grupper med hår på beina. Vingene er som regel uten flekker (hyaline), men kan være noe røykfarget. Åremønsteret er redusert, og lett gjenkjennelig for hele familien. Det er bare en lett synlig tverribbe omtrent midt på vingen. Hodet er ganske lite og rundt, de fleste er flate i bakhodet, slik at hodet har mer form som en halv kule. Munnen er en bløt "snabel" som ligger i en fordypning i hodets underside, denne bløte, litt tykke snabelaktige munnen, omslutter byttet, som knuses og suges opp. Siden av hodet, fra kinnet og langt opp, nesten til toppen av hodet, dekkes av store fasettøyne, som gjerne er rødbrune. Oppe på hodet, mellom fasettøynene, er en forhøyning ("ocellar tubercle") med tre punktøyne ("ocelli"), i en trekant. Mellom de store øynene er en «smal» pannestripe ("frons") og et ansikt ("face") som kan være sølvskinnende, gulbrunt eller mørkbrunt. Antennene hos mange arter har to ganske korte ledd ("scapus" og "pedicullus") først, deretter flere ledd ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum"), hos styltefluene er disse leddene særpregete for gruppen. Det første av disse er mer eller mindre rundt med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste ("artista") festet litt foran, på toppen. Mens enkelte andre styltefluer har annerledes antenner. Hannene har ofte et stort parringsorgan Mange arter er metallisk grønne. Denne tilhører muligens slekten "Condylostylus" Flere arter er rik på farger og kontraster Levevis. Styltefluer finnes langs innsjøer, elver, fuktige områder i skog og på gressenger. De holder seg på det samme området, blir de skremt opp flyr de ikke langt. Ofte sitter de litt høyt i vegetasjonen, tar en liten runde, gjerne over vannflaten, for å lande på omtrent det samme sted de startet fra. De alle fleste styltefluer er rovdyr i larvestadiet og som voksne. De voksne spiser mindre dyr som de fanger. 'Eggene legges i fuktig jord, tang, under bark eller i mudder. Noen arter legger egg i vann. Larvene til mange av artene suger ut kroppsveske av andre dyr. Enkelte små arter har egglegging eller larvestadiet råttent organisk materiale (saprophage). Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Både nyttedyr og skadedyr. De aller fleste styltefluer er troskyldige, og har ikke noen betydning som skade- eller nyttedyr. Systematisk inndeling / antall norske arter. Styltefluer tilhører overfamilien Empidoidea. De andre familiene i denne gruppen er Dansefluer (Empididae), Atelestidae, Microphoridae og Hybotidae. Det er bare 211 norske arter styltefluer. Terje Jonassen arbeider med denne gruppen (Styltefluene) og i en upublisert sjekkliste, listes 211 norske arter opp, her er bare slektene tatt med, med antall norske arter for hver slekt. Systematikken følger Terje Jonassens upubliserte sjekkliste. Tryggve Aakervik. Tryggve Aakervik (født 1893, død 1951) var en norsk anarkist og syndikalist. Aakervik og den senere formann for pølsemakerne, Ola Storaa, sto i spissen for "Trondhjems ungsocialistiske klub" (Revolt). Her var han med å starte det ungsosialistiske bladet Revolt i 1914. Han var redaktør 1918-21 og ble stadig dømt og fengslet. I 1918 var Aakervik formann i Norges Ungsocialistiske Forbund. "Spitsbergen syndikalistiske federation" (SSF) ble stiftet 16. juni 1917 med 100 medlemmer. Et fast kontor ble etablert i Tromsø med Aakervik som fastlønnet sekretær. I 1920-årene var Aakervik agitator for Norges Ungsocialistiske Forbund/Norges Sosial-Anarkistiske Forbund, så vel som for Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF). Han ble medlem av NSF allerede fra stiftelsen i 1916. Aakervik var medlem av Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening. Han tapte formannsvalget i foreningen i 1924. Tryggve Aakervik gikk over til Arbeiderpartiet i 1928, og ble ansatt i Arbeiderbladet. Han skrev ofte under pseudonymet Robert Rein. I 1935/36 var Aakervik formann i Oslo Fritenkerforening. Tryggve Aakervik har et privatarkiv på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARK-nr.1028), hvor bla.a. hans fengselsdagbok finnes. Der finnes også et utklippsarkiv. Åkervik, Tryggve Åkervik, Tryggve Åkervik, Tryggve Åkervik, Tryggve Åkervik, Tryggve Humlefluer. Humlefluer (Bombyliidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). De er fra 3 mm. til ca. 16 mm. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling. Det er 12 arter i Norge. I verden er det ca. 4 000 arter. Liv og utvikling. Humlefluer finnes på varme solrike lokaliteter, gjerne med blomster. De er i larvestadiet, parasitter på andre insekter, solitære bier, gresshopper, sommerfugllarver. Som voksne lever de av nektar. De sitter med vingene ut, og ikke foldet bakover kroppen, gjerne på bakken eller i en blomst, blir de forstyrret flyr de sjeldent langt. Humlefluer omfatter noen arter i slekten "Bombylius" som i ligner på humler, de er hårete (pelskledde), men kan skilles lett fra en humle fordi den bare har to vinger (ikke fire) og antennene er korte og rette (i forhold til en humle som har lengre og knekte antenner) a> ("Andrena"), her er inngangshull til biens larvekammer. Stor humleflue, "Bombylius major" Linneaus, 1758 er vår vanligste art, den er den største av humlefluene, mellom 9 og 16 mm. Den finnes på Østlandet, rundt kysten, nordover på Vestlandet til Trøndelag. "Bombylius"-artene har en lang fremoverrett sugesnabel (munn), de flyr til og med omtrent som en humle, i litt store sirkler, fra blomst til blomst, for å suge nektar. Den står ofte stille i luften som en kolibri og suger nektar. Stor humleflue flyr tidlig om våren, når de første hestehovene blomstrer. Den er parasitt på en solitær bie i slekten "Andrena" (Apiodea, Hymenoptera). Den leter opp biens larvekammer der den skal legge sine egg. Humlefluen legger egget ved siden av. Til å begynne med lever humlefluelarven av det forråd av pollen som bien har lagret som larvemat. Etterhvert spiser den bielarven. Den overvintrer i larvekammeret som puppe og klekkes straks de første solstrålene varmer om våren. Andre humlefluer ser mer ut som en vanlig flue, bortsett fa at de ofte har flekker på vingene. Artene i slekten "Anthrax" er slike hårløse humlefluer, de har også kortere snabel en stor humleflue. Kroppen er svart og flattrykt. Noen har lyse flekker på bakkroppen. Vingene kan være nesten fargeløse, men ofte har de et markerte mørke parti på vingene. "Hemipenthes maurus" Linnaeus, 1758 er vår vanligste art. Systematisk inndeling / noen norske arter. Humlefluer tilhører overfamilien Bombylioidea. Den andre familien i denne gruppen er Kulefluer (Acroceridae). "Anthrax anthrax" er en av ganske mange mørke arter Det er noen flere enn 12 norske arter humlefluer. Her er utbredelse til 12 av artene (unntatt slekten: "Villa") Villmarkspregete områder. Villmarkspregete områder er i norsk forvaltning definert som områder som ligger minst 5 km fra tyngre tekniske inngrep. Med «tyngre tekniske inngrep» forstås alle veger (også skogsbilveger og traktorveger), jernbanelinjer, løyper for barmarkskjøring, kraftlinjer med spenning på 33kV eller mer, vannmagasiner, regulerte elver og bekker, kraftstasjoner, rørgater, kanaler og flomverk. Norges villmarkspregete områder er redusert fra 48% av landarealet i 1900 til 11,7% i 2003. Nedgangen var sterk fram til 1985, men er bremsa noe opp de siste tiåra. Per Jansen. Per Johan Jansen (født 14. desember 1941) er en norsk skuespiller. Han gikk ut fra Teaterhøgskolen i 1965, og har siden spilt ved en rekke teatre, blant andre Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Hålogaland Teater, Nationaltheatret og Den Nationale Scene. Har har dessuten vært aktiv i både Riksteatret og Fjernsynsteatret. Jansen filmdebuterte i "Klimaks" i 1965. Etter den tid har han medvirket i blant annet "Balladen om mestertyven Ole Høiland" (1970), "Kjærleikens ferjereiser" (1979), "Hud" (1986), "Drømmeslottet" (1986), "En håndfull tid" (1990), "Høyere enn himmelen" (1993), "Den som frykter ulven" (2004), En folkefiende (2005) og Varg Veum – Bitre blomster (2007). Jansen er også kjent fra diverse TV-serier. Han har hatt roller i blant annet "Brødrene Dal og Spektralsteinene", "Vertshuset den gyldne hale" og "Fortuna". Han spilte dessuten en av de mest sentrale rollene i slektskrøniken "Vestavind" på NRK. Inngrepsfrie naturområder. Inngrepsfrie naturområder eller INON-områder er i norsk forvaltning definert som områder som ligger minst 1 km fra tyngre tekniske inngrep. Det er nasjonal politikk at en ved planlegging skal ta hensyn slik at urørte naturområder i størst mulig grad bevares for framtida. Stortinget og regjeringen har i denne forbindelsen nevnt hensyn til blant annet naturarv, friluftsliv, reiseliv og biologisk mangfold. Målet om å bevare gjenværende inngrepsfri natur er uttrykt i flere stortingsmeldinger de senere årene. I 2003 falt ca. 45% av Norges fastlandsareal inn under definisjonen av inngrepsfri natur. I desember 2009 publiserte Direktoratet for Naturforvaltning en ny beregning av inngrepsfri natur gjeldende for januar 2008. Data for INON er gjort tilgjengelig for publikum via en egen kartapplikasjon på Internett og via egne wms-tjenester. Sigurd Drakedreper. "Sigurd Drakedreper" er en norsk film fra (1989), basert på Torill Thorstad Haugers ungdomsroman med samme navn. Den handler om Sigurd, sønnen av jarlen, som skal lære seg å slåss. Men han greier det ikke. Han møter venner og familie og blir jarl til slutt men kaster sitt sverd i havet sammen med jarlen fra den riveliserende stammen for å slutte fred. Kari Simonsen. Kari Simonsen (født 5. juni 1937) er en norsk skuespillerinne som er kjent både fra teater, film og TV. Hun var også en av flere faste programledere i talkshowet Studio 5 som gikk på TV-kanalen FEM. Simonsen er kanskje mest kjent for sin rolle som Gjertrud Krogstad, moren til Svein Krogstad, i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. Kari Simonsen er en original og temperamentsfull skuespiller med bred publikumsappell såvel på teater som film, TV og radio. Hun var ansatt på Oslo Nye Teater fra 1960 til 1972, hvor hun bl.a. spilte Sally Bowles i "Cabaret". I 1972 ble hun fast ansatt ved Nationaltheatret, men har også spilt både ved Edderkoppen teater og Chat Noir. Hun kom tidlig med i Wesenlund-sfæren og gjorde utallige sketsjer sammen med Wesenlund/Heide Steen i bl.a. radioserien "Hørerøret" og senere i flere episoder av "Fleksnes". Dertil har hun vært med i flere filmer og i forestillinger på ABC-teatret, Victoria Teater, Black Box Teater, Chateau Neuf og Bryggeteatret. I 1998 spilte hun i Tolvskillingsoperaen av Bertolt Brecht i rollen som Fru Peachum, tiggerkongens kone. Forestillingen gikk på Nationaltheatrets Amfiscene i 65 fulle hus. Hun har også i mange år hatt rollen som Mor Åse i teateroppsetningen av Peer Gynt-stemnet ved Gålåvatnet, og var i oktober 2006 med på en konsertversjon av denne forestillingen i Central park i New York. Hun var gift med forfatteren Peder Wright Cappelen (død 1992) og er mor til forskerene Herman (filosof), Alexander (økonom) og Cornelius (statsviter) Cappelen. Kari Simonsen er datter av Jon Simonsen (1900–1975) og Marie Louise Heiberg (1910–2007). Gustav Heiberg Simonsen er hennes bror. Magnus Härenstam. Johan Herbert Magnus Härenstam (født 19. juni 1941 i Västervik) er en svensk skuespiller. Han ble den første svenske stand up-komiker. Han jobbet sammen med Brasse Brännström, og 1991–2005 vær han programleder for den svenske versjonen av "Jeopardy!". I perioden 1990–1993 spilte han Fredriksson i den norske komiserien "Fredrikssons fabrikk, og samme rollen i Fredrikssons fabrikk - The movie i 1994 Snappefluer. Snappefluer (Rhagionidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). De er fra 3 mm. til ca. 20 mm. Navnet har fluene fått fordi de "snapper" byttedyr som flyr forbi "utkikksposten". Det er 12 arter i Norge. I verden er det ca. 4 000 arter. Liv og utvikling. Snappefluer er rovdyr som lever av andre mindre dyr, for det meste andre insekter. Snappefluer sitter på en trestamme eller en husvegg, med hodet ned. De venter på at et byttedyr skal fly forbi. Skjer det, slipper fluen seg straks ned og flyr raskt for å «snappe» byttet i luften. Men nyere forskning viser at det heller er slikt at det er hannene som sitter slik og venter på at en hunn flue skal komme forbi. Kroppen er hårløs, de fleste er slanke i fasongen. Fargene er gul eller orange, med mørke, nesten svarte flekker. Noen arter er grå, med mørkere flekker, eller helt svarte. Vingene er noe store og holdes bakover, litt ut ifra kroppen i hvile. Flere arter av tovinger har i større eller mindre grad et redusert årenett på vingene, men snappefluer har «alle» årene utviklet. Vingene er gjennomskinnelige og uten flekker hos de fleste artene, utenom vingemerket, som ofte har en mørk farge. Munnen er stikkende / sugende for å kunne suge ut kroppsvesken fra byttedyr. Øynene hos hannene møtes på toppen av hodet (holoptiske), mens hunnene har en pannestripe imellom (dioptiske). Antennene har tre ledd. I slektene "Rhagio" og "Chrysopilus" er det siste leddet nesten kulerundt og har en lang udelt hårbørste (følehornbørste) ("artista") festet foran. Hos arten "Symphoromyia crassicornis" er det første antenneleddet (nærmest hodet) tykt, nesten oppsvulmet, med mye svart hår. Det ser nærmest ut som om fluen har bart, og dette skiller denne fra de andre fluene. Larvene er lyse, hvite eller ofte blek gulbrune. De lever som rovdyr i jorden. Larvene har munndeler som den kan trekke inn i kroppen. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling. Systematisk inndeling / norske arter. Det er 14 norske arter, men noen er svært sjeldne og kun registrert noen få ganger. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene tar for seg snappefluene. Folk og røvere i Kardemomme by (film). "Folk og røvere i Kardemomme by" er en norsk film fra 1988. Filmen ble basert på Thorbjørn Egners eventyr med samme navn. Ivan Tsjerezov. Ivan Jurjevitsj Tsjerezov (russisk Иван Юрьевич Черезов) (født 18. november 1980 i Izjevsk i Udmurtia) er en russisk skiskytter. Tsjerezov fikk sin første pallplassering i et verdenscuprenn med bronse på fellesstarten i Östersund i 2004/05-sesongen. I 2003 var han med på laget som vant VM-gull i mixed stafett i Khanty-Mansijsk, sammen med Olga Pyljova, Svetlana Isjmuratova og Nikolaj Kruglov (1981). Under OL 2006 i Torino var han med på å ta sølv på stafetten, og under VM 2007 og VM 2008 var han med på å ta stafettgull. I verdenscupen har Tsjerezov sju individuelle seire. I det russiske mesterskapet i sommerskiskyting i 2011 falt Tsjerezov og brakk begge anklene og skinnebeinet. Dansefeber. "Dansefeber" var en norsk TV-sendt talentkonkurranse for å finne Norges favorittdanser. Programmet var Norges versjon av den originale utgaven fra USA, "So You Think You Can Dance". Programmet gikk på TV Norge, og var suksess i Norge i to sesonger der vinnerne har vært Adil Khan og Hanna Mjåvatn. I 2008 bestemte Skandinavia seg for å lage en større versjon, "So You Think You Can Dance Scandinavia". Eksterne lenker. N Olof Thunberg. Olof Thunberg (født 21. mai 1925) er en svensk skuespiller. Han er kjent for sine filmroller. Støyforurensning. Støy eller støyforurensning er uønsket lyd. I Norge er veitrafikken den dominerende kilde for støyforurensning. 1,4 mill. nordmenn er utsatt for veitrafikkstøy over 55 dBA, målt som et gjennomsnitt over døgnet, og målt ved ytterveggen. I Oslo er halvparten av innbyggerne utsatt for et slikt – og til dels betydelig høyere – støynivå. Et støykart over Oslo viser at enkelte bolighus langs E18 vestover faktisk utsettes for et gjennomsnittlig støynivå på over 80 dBA. Siden dB-skalaen er logaritmisk, tilsvarer en økning på 10 dBA en tidobling av lydenergien, slik at 80 dBA fysisk tilsvarer ca. 300 ganger så mye støy som 55 dBA.Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse viser at 5 % av befolkningen har søvnproblemer pga. støy. Målt etter støyplageindeksen (SPI) stod iflg. Statistisk sentralbyrå veitrafikkstøy for 79 % av støyplagene i 2007. Fly stod for 4 %, jernbane 4 %, industri 4 %, annen næring 3 %, andre kilder 6 %. Støyplageindeksen tar utgangspunkt i både de som er lite plaget, delvis plaget og sterkt plaget av støy og definerer ut fra dette en gjennomsnittlig plagegrad for ulike støykilder. Indeksen tar hensyn til ulikheter i støynivåer, måleenheter og støykildenes egenskaper. Helseskader. Støyforurensning er ofte svært helseskadelig. Støy kan føre til eller bidra til bl.a. stress, konsentrasjonsvanskeligheter og hjerte-/karsykdommer. Kraftig veitrafikkstøy kan antagelig også bidra til hjerneslag hos eldre over 65 år. Iflg. EUs miljøbyrå (EEB) får hvert år 245 000 EU-borgere hjerte- og karsykdommer som er fremkalt av veitrafikkstøy. Hvis forholdene er de samme i Norge, tilsvarer dette over 2000 nordmenn. Sterk støy kan gi hørselsskader. Sterk støy kan medføre hørselsskader som hørselstap og/eller tinnitus(øresus). Iflg. HMS-magasinet får 2000 mennesker i Norge årlig hørselsskader på jobb. Bl.a. barnehageansatte og kundebehandlere i såkalte callsentre fremheves som særlig utsatt. Iflg. Legehåndboka har imidlertid enkelte studier vist forekomst av sensorineuralt hørselstap på over 40% blant ansatte i diskotek mot 10% i referansegruppen. Lover, regler og forskrifter mot støy. Både i Norge og på EU-nivå (som Norge er forpliktet til å følge pga. EØS-avtalen) finnes lover, regler, forskrifter og retningslinjer som skal beskytte mot helseskadelig støy. Når mange likevel plages av støy, skyldes det bl.a. at Støy på arbeidsplassen. Forskrift om vern mot støy på arbeidsplassen skal beskytte arbeidstagerne mot helseskadelig støy. Bl.a. er hørselvern påbudt ved 85 dBA og mer, målt som gjennomsnitt over 8 timer. Ved fire timers eksponering tillates dobbelt så sterk støy, dvs. 88 dBA. Som så ofte ellers blir heller ikke denne forskriften alltid fulgt. En undersøkelse i regi av Arbeidstilsynet ved 640 bedrifter (innen bl.a. bygg og anlegg, næringsmiddelindustrien, barnehager og telefonsalg) viste følgende: 38 % hadde ikke gjennomført støymålinger, 43 % hadde ingen planer om å redusere støyen, og 63 % fikk pålegg om tilsammen 1098 forhold. Betydelig fremgang på mange arbeidsplasser. På mange arbeidsplasser har fremgangen vært betydelig, bl.a. fordi støyende maskiner og motor er blitt erstattet med mindre støyende. F.eks. er støynivået i førerkabinen til NSBs El. 18 ved samme hastighet opptil 10-15 dBA lavere enn i det eldre El. 14, som igjen var mindre støyende enn forgjengerne. Den sterkeste togstøyen i dag, både for lokførere og for omgivelsene, er tyfonen som brukes ved planoverganger. Denne støyplagen forsvinner etter hvert som planovergangene blir nedlagt.. Hydrogencyanid. Hydrogencyanid eller blåsyre er en kjemisk forbindelse med formelen HCN. HCN er en svak syre. I gassform er stoffet fargeløst, med en lukt av bitre mandler. Noen personer kan ikke lukte HCN på grunn av genetisk disponering. Det er et svært giftig stoff som kan drepe raskt, selv i svært lave konsentrasjoner. Den dødelige dosen skal være 50-70 mg. Hydrogencyanid kan fremstilles i laboratoriet ved å destillere en blanding av saltet kaliumheksacyanoferrat og fortynnet svovelsyre i en glasskolbe. Kaliumheksacyanoferrat er i seg selv ikke giftig, og blir brukt til å produsere fargestoffet berlinerblått. HCN har et kokepunkt på litt over 25 grader celsius, men stoffet har et høyt damptrykk, og fordamper derfor meget lett også ved betydelig lavere temperaturer. Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemikeren C.W. Scheele. Giftighet. Cyanidforgiftning kan gi symptomer som slapphet, hodepine, forvirring, angst, kvalme, oppkast, respirasjonssvikt, kramper og tilslutt død. Inhalasjon av store doser fører til økt pustevolum, som forverrer forgiftningen. Cyanid hemmer enzymet cytokromoksidase og blokkerer siste ledd i respirasjonssyklusen. Bindigen mellom cytokromoksidase og cyanidionet hindrer transport av elektroner til oksygen, noe som hindrer elektrontransportkjeden. Cellene kan derfor ikke lenger produsere ATP. Hjertet og sentralnervesystemet er spesielt sårbart. Motgiften for cyanidforgiftning er amylnitritt eller natriumnitritt (E250) som frigjør cyanidionet. Stoffet var også den virksomme bestanddelen i Zyklon B som ble brukt i tyske konsentrasjonsleirer under den 2. verdenskrig. HCN blir også benyttet til henrettelser i amerikanske fengsler (en henrettelsesmetode som bare brukes i noen få stater), men der framstilles HCN-gassen ved at stykker av cyanid-salt slippes ned i en åpen beholder med syre. Cyanid saltet reagerer med syren, og hydrogencyanid-gass utvikles. Historien og litteraturen. En av Karl Marx' døtre, Eleanor, benyttet seg av blåsyre da hun tok livet av seg i 1898. Agatha Christie nevner ofte blåsyre i sine kriminalromaner. Blåsyre ble også benyttet av Adolf Hitler og Eva Braun da de begikk selvmord under den russiske okkupasjonen av Berlin, like før krigen mellom de allierte og tyskland var over. So You Think You Can Dance. So You Think You Can Dance, ofte forkortet «SYTYCD», er en amerikansk TV-sendt talentkonkurranse som går på FOX i USA der de søker etter USAs favorittdanser. I Norge blir programmet sendt på TVNorge. Programmet hadde premiere 20. juli 2005 i USA, og er inspirert av "American Idol", der de også søker etter den neste store stjernen. Programmet er skapt av Idolskaperne Simon Fuller og Nigel Lythgoe og er produsert av 19 Entertainment og Dick Clark Productions. Forskjellige dansere blir valgt til å fremføre på direktesending, dansere fra ukjente streetdansere til vinnere av nasjonale mesterskap i dans. Alle deltagere må igjennom en auditionprossess, og en workshop i Las Vegas. Etter det blir deltagerne spurt om å trekke en partner og en dansestil for programmet hver uke. Det var det mest sette programmet i sommeren 2006 av 18-49-åringer. Den første sesongen var programleder den amerikanske værvertinnen Lauren Sánchez, mens siden sesong 2 har vi hatt britiske skuespillerinne Cat Deeley programleder. I august 2006 ble det avslørt på So You Think You Can Dance at programmet er blitt kjøpt opp og brukt i andre land som New Zealand, Tyrkia, Ukraina, Israel, Canada, Tyskland, Hellas, Polen, Malaysia, Nederland, Sør-Afrika og Australia. I Norge har vi også hatt en versjon av programmet som het Dansefeber. I 2008 utvidet de Dansefeber til So You Think You Can Dance Scandinavia der hele Skandinavia var med. So You Think You Can Dance holder auditions i forskjellige byer rundt om i USA, og ser etter de beste danserne i hver by. Alle typer dans er lov å danse på audition. Premien har inkludert en ny Hybrid SUV, 100,000 dollar, en danserolle i Céline Dions Las Vegas-show, 250 000 dollar og tittelen USAs favorittdanser. I åtte sesonger har vinnerne vært Nick Lazzarini, Benji Schwimmer, Sabra Johnson, Joshua Allen, Jeanine Mason, Russell Ferguson, Lauren Froderman og. Programmet har vunnet 4 Emmy-er for koreografi og 1 Emmy for kostymer samt 2 Teen Choice-priser. Audition. So You Think You Can Dance holder audition i flere byer hvert år for å søke etter USAs favorittdanser. Om dommerne er veldig begeistret, får danserne en gratisbillett til Hollywood (sesong 1) eller Las Vegas (sesong 2-8) der de får nye utfordringer, om dommerne ikke er så begeistret, blir danserne sendt hjem, men om dommerne ikke er helt sikker, blir danserne sendt til en ekstra runde der de må utføre en koreografi, så kan dommerne bestemme derfra om danserne er god nok til å gå videre til Hollywood eller Las Vegas-uken. I 8 sesonger har det blitt holdt auditions i Chicago, Illinois, New York City, New York, Los Angeles, California, Charleston, Sør-Carolina, Atlanta, Georgia, Dallas, Texas, Salt Lake City, Utah, Washington, D.C., Milwaukee, Wisconsin, Brooklyn, New York, Miami, Florida, Denver, Colorado, Memphis, Tennesee, Seattle, Washington, Boston, Massachusetts, New Orleans, Lousiana, Phoenix, Arizona og Nashville, Tennesee. Hollywood og Las Vegas-uke. Om danserne klarer å kvalifisere seg fra audition, går de videre til en uke med masse koreografier og utfordringer. Mange dansere blir eliminert etter hver utfordring. Denne uken skal dommerne bestemme hvem som blir med videre til direktesendingene. I sesong 1 ble denne uken holdt i Hollywood i Los Angeles. Til denne uken ble det kun plukket ut 50 dansere; 25 mannlige og 25 kvinnelige. De måtte danse salsa, jazz, hiphop, moderne og samba. Til slutt plukket dommerne ut de 6 beste mannlige og 6 beste kvinnelige danserne. I sesong 2 ble utfordringsuken holdt på Aladdin Hotell i Las Vegas, Nevada. Denne sesongen var det 116 deltagere på Las Vegas-uken. Danserne måtte gjennom hiphop, samba, moderne, jazz og til slutt en solo der danserne fikk velge egen musikk og koreografi. Til slutt plukket dommerne ut de 10 beste mannlige og 10 beste kvinnelige danserne. Det ble plukket ut 20 dansere hver sesong fram til sesong 7. I sesong 3 ble Las Vegas-uken holdt på Aladdin Hotell, som forrige sesong. Danserne måtte gjennom hiphop, samba, moderne, en selvlaget solo og en spesiell utfordring der danserne ble delt inn i grupper, og fikk tildelt en CD med musikk de skulle fremføre en dans foran dommerne til. Danserne hadde en kveld/natt på å lage dansen, og måtte fremføre den neste morgen. Deretter ble topp 20 plukket ut. I sesong 4 ble Las Vegas-uken holdt på Planet Hollywood Resort & Casino, og blir holdt der enda. Danserne måtte gjennom en selvvalgt solo, hiphop, musikaldans, foxtrot, gruppekoreografi som forrige sesong, moderne og til slutt enda en selvvalgt solo. Deretter ble topp 20 plukket ut. I sesong 5 måtte danserne gjennom en selvvalgt solo, hiphop, vals, jazz, en gruppekoreografi, moderne, en musikaldans for guttene, en musikaldans for jentene og til slutt, enda en selvvalgt solo. I sesong 6 måtte danserne gjennom en selvvalgt solo, hiphop, cha-cha, jazz, en gruppekoreografi, moderne, en musikaldans for guttene, en musikaldans for jentene, og til slutt en selvvalgt solo for å gi et siste inntrykk før utvalgene. I sesong 7 måtte danserne gjennom hiphop, cha-cha, musikaldans, en gruppekoreografi, moderne og en siste solodans til slutt for å gi siste inntrykk før dommerne plukket ut toppdanserne. I sesong 7 hadde produsentene valgt å kun plukke ut 10 finalister, 5 jenter og 5 gutter, og at de skulle få danse med såkalte «all-stars» på direktesendingene. Da dommerne skulle velge mellom Robert Ronald og Billy Bell på slutten av Vegas-uken, klarte de ikke å velge, og tok begge med videre. Da ble programmet forlenget med en uke, da det var 11 dansere totalt på direktesendingene. I sesong 8 måtte danserne gjennom hiphop, musikaldans, jive, en gruppekoreografi, moderne og en solodans. Etter dette, plukket dommerne ut de topp 20 danserne, 10 mannlige og 10 kvinnelige, likt sesong 1-6. Personell. So You Think You Can Dance begynte med Lauren Sánchez som programleder og Nigel Lythgoe som fast dommer sammen med Mary Murphy, Dan Karaty, Mia Michaels og Brian Friedman som roterende gjestedommere. Det var til sammen 4 dommere hver direktesending. Den andre sesongen ble Sánchez erstattet av skuespilleren Cat Deeley, fordi Sánchez skulle ha sitt andre barn. Lythgoe var fortsatt fast dommer, mens gjestedommerne roterte rundt Mary Murphy, Dan Karaty, Shane Sparks, Mia Michaels, Cicely Bradley, Olisa Thompson, Brian Friedman og Jean-Marc Généreux. Det var 3 eller 4 dommere til sammen hver direktesending. Den tredje sesongen var fortsatt Cat Deeley programleder, men Mary Murphy ble med Lythgoe som fast dommer på direktesendingene, og det var kun én gjestedommer hver uke bortsett fra finalen. Gjestedommerne roterte rundt Dan Karaty, Mia Michaels, Debbie Allen, Adam Shankman, Wade Robson og Shane Sparks. Den fjerde sesongen var fortsatt Deeley programleder, og er dette fortsatt. Den fjerde sesongen var Lythgoe og Murphy faste dommere. Det var kun én gjestedommer hver direktesending, bortsett fra finalen, som forrige sesong. Gjestedommerne i sesong 4 roterte rundt Dan Karaty, Mia Michaels, Adam Shankman, Nappytabs, Lil' C, Toni Basil, Mandy Moore og Debbie Allen. Den femte sesongen var fortsatt Lythgoe og Murphy var faste dommere, og det var også kun én gjestedommer hver direktesending, bortsett fra finalen, likt sesong 3 og 4. Gjestedommerne sesong 5 roterte rundt Adam Shankman, Lil' C, Toni Basil, Mia Michaels, Tyce Diorio, Debbie Allen og Ellen DeGeneres. Den sjette sesongen var fortsatt Lythgoe og Murphy var faste dommere på auditionene, og det var en eller to gjestedommere på hver audition. Alle ukene unntatt finalen var det kun faste dommere, det vil si Lythgoe, Murphy og ny fast dommer, Adam Shankman. I finalen var det 3 gjestedommere, Debbie Allen, Tyce Diorio og Lil' C. Den sjuende sesongen var fortsatt Lythgoe var fast dommer på auditionene, og det var to eller tre gjestedommere på hver audition. På direktesendingene ble Murphy erstattet av Mia Michaels som fast dommer, fordi Murphy valgte å ta pause. Adam Shankman var også fast dommer denne sesongen, og det var ingen gjestedommere de fem første ukene. Den sjette til niende uken var Kenny Ortega, Toni Redpath, Tyce Diorio og Stacey Tookey roterende gjestedommere. Den åttende sesongen holder fortsatt på å bli sendt. Nigel Lythgoe er fortsatt fast dommer, men på grunn av at Mia Michaels måtte fjerne skjoldkjertelkreft, ble hun erstattet av Mary Murphy. Gjestedommere som har vært med foreløpig er Tyce Diorio, Toni Redpath, Lil' C, Jason Gilkison, Robin Antin, Debbie Allen, Megan Mullally og Debbie Reynolds. Nigel Lythgoe har avslørt at noen av de kommende gjestedommerne for sesong 8 er will.i.am, Lady Gaga og Kristin Chenoweth. Sesongoversikt. 1 I sesong 6 var det 6 finalister. 5. og 6. plass var paret Ashleigh og Ryan Di Lello. All-Stars. I 2010 bestemte Lythgoe seg for å endre formatet til et «all-star»-format der danserne ikke danset med hverandre, men med såkalte all-stars, som er dansere som har vært med i tidligere sesonger av programmet. Etter en sesong med dette programmet, ble det kjent at dette formatet «løftet danserne til et høyere nivå». Emmy-priser. So You Think You Can Dance har vunnet en rekke Emmy-priser for blant annet beste koreografi. 1 I 2008 delte Wade Robson og Mia Michaels prisen med Rob Marshall og John Deluca. 2 I 2009 delte Tyce Diorio prisen med Rob Ashford. Teen Choice-priser. So You Think You Can Dance har også vunnet Teen Choice-priser. Björn Gustafson. Björn Herman Leonard Gustafson (født 30. november 1934 i Stockholm) er en svensk skuespiller. Han er kjent for sine filmroller, blant annet som drengen Alfred i Emil i Lönneberga, Dynamitt-Harry i de svenske filmene om Olsenbanden, Jönssonligan. Han har spilt i svensk film i nesten 50 år, fra 1956 til 2005. Vigga Bro. Vigga Bro (født 20. oktober 1937) er en dansk skuespiller. Hun er kjent for sine komedieroller. Benny Hansen. Benny Hansen (født 22. februar 1944, død 27. august 1998) var en dansk skuespiller. Han er kjent for sine komedieroller. Han kom inn på Det kongelige Teaters elevskole i 1965 og fikk under visning av bl.a. hos Tove Bang. Han fikk deretter fast ansettelse på Det Kongelige Teater og arbeidet der frem til 1980. Han var blant annet med i filmene om Olsenbanden i Danmark og kjent fra rollen som maleren Fede i tv-serien Matador. Lusfluer. Lusfluer (Hippoboscidae), er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera) utgjør tovingene (Diptera). Lusfluer er parasitter og lever av blod fra virveldyr, og er en litt spesiell familie av fluer og som skiller seg ut fra alle de andre fluer. De snylter på fugler og pattedyr, fem av artene er parasitter på fugl. De tre andre artene på pattedyr. Navnene sauelusflue, hestelusflue og hjortelusflue forteller om hvilke vertsdyr lusfluen er parasitt på. Begge kjønn suger blod. De lever i nærheten av skog. Det er 8 norske arter. Liv og utvikling. Kroppen er flat, med sprikende, utstående bein, som har kraftige klamreføtter. Huden er kraftig og fargen er brunlig og noen ganger litt grønn.Antennene ligger i en grop foran på det flate hodet og har bare ett eller to ledd med minst tre hårbørster.Munnen kan trekkes inn i hodet, men den er framoverrettet og lang for at den skal kunne trenge gjennom huden til vertsdyret. Noen små palper (mandibler) finnes like ved munnen.Vingene har sterke årer foran og svakere lengre bak. Sauelusfluen mangler helt vinger. Svalelusfluer har reduserte vinger, ubrukelige til å fly med. Hestelusfluen, Hjortelusfluen og de andre fuglelusfluene har velutviklede vinger og er flyvedyktige. Larveutviklingen hos lusfluer er inne i bakkroppen til hunnen (falsk placenta). Bare èn larve utvikles om gangen, den er rund og ikke særlig langstrakt. Når den er fullvokst, «fødes» den og faller da ned på bakken eller i fuglereiret. Den forpupper seg etter fødselen og overvintrer i puppestadiet. Neste sommer klekkes puppen. Alle lusfluer gjennomgår en fullstendig forvandling. Dick Kaysø. Dick Kaysø (født 13. februar 1947) er en dansk skuespiller. Han er kjent for sine komedieroller. Kihnu flyplass. Kihnu flyplass er en flyplass på øya Kihnu i Estland. Flyplassen ligger ved landsbyen Sääreküla. Flyplassens ICAO-kode er EEKU. Den har ingen IATA-kode. Flyplassen har to kryssende, gressdekkede rullebaner på 600 meters lengde og 60 meters bredde. Rullebanene har baneretninger 16 og 34, og 04 og 22. Rullebanene har ikke lys, og det er ikke navigasjonssystemer på flyplassen. Derfor er flyplassen kun sertifisert til bruk i dagslys. Kihnu flyplass har ruteflygninger hovedsakelig om vinteren og våren, når isforholdene i Pärnu-bukta gjør fergetrafikk til fastlandet umulig. Ruteflygningene opereres av Air Livonia med små Antonov An-28-fly. Små privatfly bruker flyplassen sommerstid. Kihnu flyplass er eid av AS Pärnu Lennujaam (Pärnu lufthavn). Flyplassledelsen advarer om at flyplassen ikke er gjerdet inn, så flygere som ønsker å lande utenom flyplassens åpningstid må forsikre seg om at det ikke er mennesker, dyr eller andre hindringer på rullebanene før landing. Ingvar Kjellson. Ingvar Kjellson (født 20. mai 1923) er en tidligere svensk skuespiller. Han er mest kjent for sin rolle som prinsen i den oversatte svenske versjonen av Disney-filmen Robin Hood Kjellson studerte ved Gösta Terserus teaterskole og kom i 1946 inn ved Dramatens elevskola. Little Norway. Little Norway, "Lille Norge", egentlig Flyvåpnenes Treningsleir (FTL), ble opprettet i Canada under den andre verdenskrig av den norske regjeringen i eksil. Opprinnelig var planen å sette utdannede norske styrker inn i kampene i Nord-Norge. Et forsøk på å opprette en flygerskole på Alapmoen og i Finland ble oppgitt. Planer om opprettelse av en skole i Frankrike ble skrinlagt da landet kapitulerte. Til slutt åpnet det seg en mulighet for å få startet en skole i Canada. Flymateriellet som ble benyttet var bestilt i USA vinteren og våren 1940. Etter hvert som flyene var leveringsklare, ble de sendt til Toronto. Selv om skolen ikke ble offisielt åpnet før i november, pågikk det flygetrening og rekruttskolevirksomhet allerede fra august–september. Det var ikke bare luftpersonell som fikk sin utdanning ved Little Norway, det ble også utdannet både motor- og skrogmekanikere. Totalt i løpet av krigen ble over 2500 norske flysoldater av alle kategorier (flygere, navigatører, mekanikere m.m.) utdannet i Little Norway. Bakgrunn. En uke senere reiste Øen med en fiskeskøyte til Lerwick på Shetland med 16 mann. Et forsøk noen dager tidligere hadde endt med at de måtte snu etter å ha blitt angrepet av tyske fly. Noen dager senere reiste en polsk troppetransport mot Skottland med 19 mann. Båten ble senket og en norsk flyger og flere britiske soldater omkom. De overlevende reiste senere med et annet polsk fartøy, og etter ankomst i Glasgow meldte de seg for Øen. Så, den 7. juni 1940, reiste HMS «Devonshire» med konge, kronprins, regjering og 24 mann fra flyvåpnene til Storbritannia. I tillegg til disse mannskapene, hadde en rekke andre flygere kommet til Storbritannia på egen hånd. Blant annet hadde flygere fra Marinens flyvåpen fløyet Heinkel-flyene over Nordsjøen. Siden ankomsten til London, hadde Øen deltatt i samtaler med Air Ministry om hvordan man best skulle utnytte mannskapene som etterhvert strømmet til. Ved siden av samtaler om hvor og hvordan norsk flypersonell skulle settes inn, var det også diskusjoner om utdanning og opplæring av ytterligere personell. Øen var i Frankrike i juni og hadde samtaler om oppretting av en flyskole der, men Frankrike kapitulerte like etter. Samtidig var Ole Reistad i Finland for om mulig å opprette en treningsleir der. Finnene var takknemlige for det arbeid Reistad og Norsk Aero Klubb hadde gjort for opplæring av finske flygere under Vinterkrigen, men Reistad fornemte en stigende tyskvennlig holdning, og planene om trening av nordmenn i Finland ble lagt vekk. Samtidig var en kommisjon, bestående av kaptein Birger F. Motzfeldt og orlogskaptein Kristian Østby, i USA og forhandlet om kontrakter på flymateriell. Da Motzfeldt meldte seg for Øen i London, hadde han med seg kontrakter på 36 Douglas bombefly, 36 Curtiss jagerfly, 24 Northrop sjøfly og 110 Wright Cyclone-motorer. På vei tilbake til USA, dit han var blitt beordret som assisterende militærattaché, skrev han et PM om hvordan dette materiellet best skulle utnyttes. På et møte med generalkonsulen i Canada, Daniel Steen, ble dette dokumentet lagt frem. Steen tok snarest kontakt med canadiske myndigheter, som i juli stilte Toronto Island Airport sentralt i Toronto til disposisjon. Den norske regjeringen i London kunne så i juli 1940 undertegne en avtale med Canada om å få opprette treningsleiren for å utdanne norske flyvere og bakkemannskaper. I august kom major Øen til Toronto, sammen med om lag 130 flygere og annet luftpersonell, på to kystfartøyer fra Bergenske Dampskibsselskap, Iris og Lyra. Leiren i Toronto. Leiren Little Norway. Maple Leaf Stadium i nord, og flyplassen på andre siden av fergeleiet i sør Rekruttskolen ved Lakeside Home på Centre Island Fra åpningen av leiren i Muskoka 4. mai 1942 Elev og instruktør i en Fairchild PT-19 Flyplassen Island Airport, som fortsatt er i bruk, ligger på øya Centre Island sør for Torontos havnelinje. På øya lå et gammelt, ubrukt sykehjem for barn, Lakeside Home, som allerede i september ble tatt i bruk som rekruttskole under ledelse av kaptein Chr. Fr. Jean-Hansen. På øya ble det også bygd en hangar i tilknytning til flyplassen. Men FTL hadde også kontrakt på fastlandet, der det ble bygd brakker og undervisningslokaler. Videre ble det leid kontorlokaler inne i byen. 10. november 1940 ble leiren offisielt åpnet av generalmajor Steffens. I januar 1941 overtok Ole Reistad kommandoen over treningsleiren. Bjarne Øen, som til da hadde hatt kommandoen, var beordret tilbake til London. 5. april 1943 ble leiren i Toronto solgt til Royal Canadian Air Force (RCAF), og omdøpt til Lakeside Camp. Flytting til Muskoka. På grunn av utvidelse av virksomheten ble i mai 1942 et nytt treningssenter opprettet ved Muskoka Airport, 11 mil nord for Toronto og deler av treningsleiren ble overført dit. Høsten 1944 ble utdanningen av flyvere overført til Storbritannia, til Norwegian Training Base (N.T.B.) på flystasjonen Winkleigh i Devon. Leiren i Muskoka ble solgt til en privatperson i august 1945. Vesle Skaugum. Sent på våren 1941 ble det for innsamlede penger kjøpt en rekreasjonsleir som også ble brukt som rekruttskole. Vesle Skaugum lå på en landstripe, eller eid, mellom Dotty Lake og Oxbow Lake, om lag 20 mil nord for Toronto. Da leiren i Toronto ble lagt ned, ble også radio/telegrafiskolen der flyttet hit. Da krigen var over, ble Vesle Skaugum solgt til Kiwanis Club i Toronto, som brukte plassen til leirsted for barn og ungdom i flere år. Flytreningen. FTL fulgte den britiske Commonwealth Air Training Plan. Dette innebar at man først gjennomførte en rekruttskole, deretter Initial Training School (ITS). Her gikk man gjennom et pensum som besto av flyfag som blant annet matematikk, grunnleggende navigasjon, bevæpning, morse og meteorologi. Så gjennomgikk man grunnleggende flytrening, Elementary Flying Training School (EFTS). Alt dette foregikk ved Little Norway. Så ble man sendt til en canadisk skole for gjennomføring av Service Flying Training School (SFTS). Medicine Hat i Alberta og Moose Jaw i Saskatchewan var slike skoler. Hvilken skole man ble sendt til, var avhengig av om man skulle bli opplært på en- eller tomotors fly. Også Royal Air Force sendte elever til videregående opplæring i Canada, da deres egne flyskoler i Storbritannia hadde sprengt kapasitet. Derfor, da Hærens første flygerkull i Little Norway i april 1941 sendte sine videregående elever til No 32 SFTS i Moose Jaw, var det 11 britiske elever der, i tillegg til de 19 norske. Likevel ble Svein Heglund og Martin Gran de to beste elevene. Før Little Norway var offisielt åpnet, hadde man begynt flytrening ved hjelp av Toronto Flying Club (TFC), en privat flyskole og flyklubb som lå like øst for der Downsview Airport nå ligger. Den første puljen som hadde ankommet Little Norway, var stort sett flygere som hadde fullført flyskole i Norge før krigen. For å opprettholde deres ferdigheter, ble de sendt til TFC. Noen nye elever gjennomførte elementær flytrening ved flyklubben, før man 21. september 1940 kom i gang med egne kurs med egne fly på Island Airport. I juli 1941 var EFTS en kort periode flyttet til Emsdale, en nødflyplass noen mil nord for Toronto, før den ble flyttet tilbake til Island Airport senere på høsten 1941. Når flyeleven hadde bestått ved SFTS, ble han tildelt vingen. Totalt fikk 21 kull opplæring i Little Norway, og den siste vingutdelingen i Canada var 29. mars 1945. Oppretting av skvadroner. Hensikten med treningsleiren hadde hele tiden vært å opplære mannskaper til norske enheter. På dette tidspunktet var ikke betegnelsen skvadron tatt i bruk av de norske flyvåpnene, man brukte fortsatt betegnelsen ving. Derfor, da det i april 1941 var klart til å sende over det første kullet ferdigutdannete marineflygere til Island, var det under betegnelsen 1. Northrop-ving. MS Fjordheim seilte til Reykjavik med 18 Northrop-fly i kasser, flygere og teknisk personell i slutten av april. I mellomtiden var det blitt klart at navnet på enheten ville bli 330 (Norwegian) Squadron. I slutten av juni var det første jagerflygerkullet ferdig på SFTS, og 1. Jagerving, eller 331 (Norwegian) Squadron, var dermed klar til opprettelse. Få dager seinere seilte 124 bakkemannskaper, mekanikere og flygere, fordelt på tre transporter, til Storbritannia. Seinere på året, i november, sto mannskapene i 2. Jagerving, eller 332 (Norwegian) Squadron, klare for avreise til Storbritannia. I tillegg forelå det planer om en skvadron med Hudson-fly, og både sommeren 1942 og høsten 1944 planer om en tredje jagerskvadron. Flyulykker ved Little Norway. Det inntraff flere ulykker med tap av elever og instruktører i tilknytning til flytreningen. I juni 1941 omkom to mann da Northrop-flyet deres kolliderte med fergen «Sam McBride» i havneløpet i Toronto, og dette førte til mye mediaoppmerksomhet. Avisen Toronto Star skrev at det snart var «et tidsspørsmål før et av de norske flyene styrter inne i selve byen». Dette, sammen med at det var upraktisk å ha både elementær- og videregående opplæring på samme sted som det pågikk sivilflyging, førte til at man 1. januar 1942 tegnet kontrakt om bygging av en ny leir i Muskoka, som ble åpnet i mai. Dit ble elementæropplæringen flyttet, mens den videregående opplæringen fortsatte på Island Airport. Den første dødsulykken ved Muskoka i august 1944 var også den siste for FTL i Canada. En Fairchild med to mann ombord mistet vingen og styrtet i bakken. Ikke lenge etter styrtet en annen Fairchild av samme årsak, men den gangen unnslapp begge ombord ved hjelp av fallskjerm. Fairchildene ble midlertidig satt på bakken, men etter at årsaken til ulykkene var fastlagt og utbedret ble flyene tatt i bruk igjen. I alt omkom eller forsvant 23 personer ved Flyvåpnenes Treningsleir, i tillegg til syv som døde av sykdom, i andre ulykker eller ved drukning. Gaveflyene. Gjennom innsamlinger, og ved hjelp av gavmilde nordmenn, fikk FTL midler til et stort antall fly. De to ovennevnte Interstate-flyene var en gave fra Thor Solberg. 30 av Fairchild-flyene var innkjøpt som resultat av innsamlinger. Et nytt Fairchild-fly kostet om lag 12 000 dollar fra fabrikken. Kvinnekorpset. Etter modell fra britenes Women's Auxiliary Air Force (WAAF), og etter opprettelsen av Hærens kvinnekorps i 1942, opprettet man i september 1943 Flyvåpnenes Kvinnekorps. Tre kurs ble gjennomført ved Muskoka, der kvinnene ble utdannet til blant annet kontorassistenter, fotografer og teleprinteroperatører. Odd Bull var både første og siste leirkommandant i leiren i Toronto. I mellomtiden hadde han vært sjef ved opprettelsen av to jagerflyskvadroner i Storbritannia Little Norway Park ligger i dag der mannskapsbrakkene til Little Norway i Toronto en gang sto. Toronto. Det eneste som i dag står igjen etter Little Norway i Toronto er flaggstangen. Det er anlagt en park kalt Little Norway Park der leiren en gang lå. Muskoka. For å markere samarbeidet mellom kanadiske og norske myndigheter er det også reist en minneplate på flyplassen i Muskoka, og i et museum i terminalbygget fremvises effekter fra norsk personell fra Little Norway. Vesle Skaugum. 22. mars 1953 ble Vesle Skaugum, et nytt feriested for Luftforsvarets personell, åpnet på Golsfjellet. Stedet ble finansiert blant annet av midlene fra salget av Vesle Skaugum i Ontario. Ulf Pilgaard. Ulf Pilgaard (født 15. november 1940) er en dansk skuespiller. Han startet på teologistudiet, men valgte i stedet å gå til scenen. Hans første rolle var på Alléscenen i 1963, som medlem av «Collagetruppen». Han har to barn, Christian (født 1970 og Mikkel født 1972). Han har vunnet både Bodilprisen og Robertprisen for beste mannlige hovedrolle i filmen "Farligt venskab". Inga Gill. Inga Gill (født 2. mai 1925 i Stockholm, død 18. oktober 2000 i Stockholm) var en svensk skuespiller. Hun er mest kjent for sine for sine komedieroller. Inga Gill var gift med skuespilleren Karl-Arne Holmsten og er My Holmstens mor. Reserver. Reserver er et begrep som brukes innen forvaltning av ikke-fornybare ressurser (lagerressurser). Reserven er den delen av den totale forekomsten (ressursen) som er sikkert påvist og samtidig økonomisk drivverdig. Størrelsen av reservene påvirkes således av uttak, funn av nye forekomster, pris og produksjonskostnader. For olje, naturgass og andre lagerressurser er det vanlig å beregne en "R/P-rate", som er forholdet mellom reservene og årlig uttak (produksjon), det vil si det antall år som reservene vil vare forutsatt at uttaket holder seg stabilt. Beppe Wolgers. Beppe Wolgers (født John Bertil Wolgers 10. november 1928 i Stockholm, død 6. august 1986 i Östersund) var en svensk forfatter, skuespiller og filmregissør. Han skrev barnebøker og sangtekster, blant annet «Sakta vi går genom stan» («Walkin' My Baby Back Home»). Wolgers ledet også barneprogrammet "Beppes godnattstund" på svensk TV. Han både skrev manus og var en av hovedrolleinnehaverne i animasjonsfilmen Dunderklumpen!, og han spilte rollen som Kaptein Efraim Langstrømpe i Olle Hellboms TV-serie og tre filmer om Pippi Langstrømpe fra 1969 til 1973 basert på Astrid Lindgrens bøker. Halvar Björk. Erik Halvar Bertil Björk (født 22. september 1928 i Borgvattnet, død 12. november 2000 i Huddinge) var en svensk skuespiller. Han var kjent for sine filmroller, blant annet presten Victor i Ingmar Bergmans film Høstsonaten, hvor han spilte sammen med Liv Ullmann og Ingrid Bergman. Abruka. Abruka (svensk: Abrö) er ei øy i Estland. Øya ligger 6 km sør for Saaremaa i Østersjøen. Abruka tilhører Saare (eller Saaremaa) fylke og Kaarma kommune. Øya har et areal på 8,78 km² og en befolkning på i underkant av 40 personer. De største naboøyene til Abruka er Vahase, Kassilaid og Linnusitamaa (bokstavelig oversatt fra estisk: "Fugleskittøya"). Abruka er dekket av løvskog. På øya finnes et naturvernområde på 92 hektar. Mellom 1878 og 1880 ble det opprettet en hjortepark på øya, og 13 hjorter ble innført fra Kuramaa. Etterkommere av disse hjortene finnes fremdeles på Abruka. Det finnes to fyr på Abruka, inklsive det 38 meter høye Abruka fyr. Fyret på Limbi-neset vest på øya ble bygd i 1932. På kirkegården på Abruka er et kors til minne om de som omkom da bilferga S Estonia forliste i Østersjøen i 1994. Abruka kan nås med båt fra havna i Roomassaare på Saaremaa. Paro lufthavn. Paro lufthavn (IATA: PBH, ICAO: VQPR) er Bhutans eneste internasjonale flyplass, og har vært i drift siden mars 1983. Flyplassen ligger på 2.236 meters høyde i dzongkhaget Paro. Den har kun én rullebane, og det er kun Bhutans eget Druk Air som bruker flyplassen. I 2002 betjente flyplassen til sammen 37.151 passasjerer og fraktet 90.983 tonn med gods. I mange av årets måneder har flyplassen tette skyer, som umuliggjør landing. Passasjerer må da lande i Calcutta og overnatte der. Elbil. 200px En elbil (Elektrisk bil) er en bil som drives av en elektrisk motor. Energien til framdrift lagres enten i batterier eller hentes fra en brenselcelle. Bruk og begrensninger. En elektrisk motor har minst tre ganger så høy virkningsgrad som en bensinmotor, da 80–95 prosent av tilført energi benyttes til fremdrift, mot bensinbilens ca 15 prosent. Energien lagres i batterier, og virkningsgraden til disse er derfor også viktig. Litium-ionebatterier kan ha over 90 prosent virkningsgrad, mens blybatterier ligger på mellom 75 og 85 prosent. I tillegg må en vurdere virkningsgraden på kraftverket som leverer strøm, overføringstap og tap i batterilader. Kullkraftverk har en virkningsgrad på 30 prosent, mens gasskraftverk har over 50 prosent. Tilsvarende for brenselceller må virkningsgraden, lagring og transport av hydrogen tas med. Selv om den elektriske motoren i seg selv har høy virkningsgrad er det uklart hva virkningsgraden for hele kjeden blir. Elbil gir lave eller ingen utslipp lokalt, men kan bidra til klimautslipp ved produksjon av nødvendig strøm eller hydrogen. Siden elbilen ikke slipper ut partikler lokalt er den godt egnet til bytrafikk. I tett trafikk i trange bygater har dermed elbilen store fordeler. På grunn av begrenset rekkevidde, passer elbilen i dag best i situasjoner hvor man forflytter seg korte avstander om gangen, som for eksempel i et bymiljø. Det har også blitt skissert hvordan elbiler kan brukes effektivt i et bildelingssystem Strømutgiftene for kjøring med elbil pr km er lave. Batteriene er imidlertid i dag (2010) dyre og har begrenset levetid. I en sammenligning gjort av DinSide i 2007 kom allikevel elbilene bedre ut enn bensinbilene. Aftenposten fant i 2010 også at elbil var mer økonomisk enn bensinbil dersom man bor i bystrøk og kjører mye. Dagens forskning viser at den om få år kan forvente å få en betydelig større rekkevidde og dermed dekke et mer variert transportbehov. En ulempe med den høye virkningsgraden til elbiler er at det ikke genereres spillvarme, og andre varmekilder må benyttes for å varme opp kupéen og for å få varmluft på vinduene. Entusiaster og miljø rundt bilene. Brukte elbiler har i dag et aktivt miljø av entusiaster som drifter og vedlikeholder biler bygget rundt tusenårsskiftet. Det finnes egne diskusjonsfora og en elbilwiki som brukes til å kommunisere og utveksle informasjon rundt disse bilene. Miljø. Ved å kjøpe opprinnelsesgarantier kan man sikre seg at ladestrømmen kommer fra fornybare energikilder, som f.eks. norsk vannkraft. I de tilfellene der strømmen kommer fra lite miljøvennlige kraftverk som f.eks. kull- og gasskraftverk har man likevel en miljøgevinst da disse kraftverkene kan kjøres slik at de utnytter brennstoffet maksimalt, i motsetning til f.eks. bensin som forbrennes på tomgang i køkjøring. I tillegg gjør det faktum at elbilen ofte blir bil nummer to at bil nummer en brukes mindre til småkjøring. Dette medfører ytterligere redusert utslipp av klimagasser for dem som fremdeles trenger to biler. I et større perspektiv er imidlertid miljøgevinsten litt mindre avklart: Batteriene har tradisjonelt vært store, tunge og inneholder miljøgifter. Nyere teknologi gjør imidlertid at batteriene stadig blir lettere og får høyere kapasitet. Fremstilling av batterier og høyteknologiske komponenter er heller ikke uproblematisk. En studie fra NTNU i 2011 viste at litiumionebatterier hadde en miljøbelastning på mellom 14 og 19 CO2-ekvivalenter per kilometer når man ser på hele batteriets levetid og bruker gjennomsnittlig europeisk elmiks. Studien viste også at litiumionebatterier hadde mindre miljøbelastning enn nikkelmetallhydridbatterier. Politiske virkemidler. I flere land er det offentlige tiltak for å tilrettelegge kjøp og bruk av elbiler. I USA gis det ved kjøp av nye elbiler et føderalt skattefradag på 10 prosent av prisen på bilen, begrenset oppad til USD. Det gis også skattefradrag på opptil USD per adresse for offentlige ladestasjoner. I Europa har en rekke land skattefradrag og andre insentiver for bruk og kjøp av elbiler, som redusert forsikring, offentlige ladestasjoner, områder med forbud mot ferdesel med biler fossilt brensel, tillat kjøring i kollektivfelt for elbiler, unntak fra bomavgifter, gratis parkering, gratis lading, med mer. I Danmark er det 25 prosent skatt på elbiler, mens andre biler skattlegges med 205 prosent. Det er gratis parkering i København og andre byer, og enkelte gratis ladestasjoner. I Oslo gis det i tillegg tilskudd til etablering av offentlig tilgjengelige ladestasjoner. Produksjon og salg. Historisk store elbilprodusenter inkluderer amerikanske Detroit Electric Car Company som i perioden 1907–1939 produserte minst 10 000 elbiler og franske PSA Peugeot Citroën som produserte ca 10 000 elbiler på 1990- og 2000-tallet. Britiske Sinclair Vehicles som produserte 12 000 små trehjuls elbiler i 1985 må også nevnes. Elbiler i Norge. Staværn Bilfabrikk produserte i 1919 ca 10 elektriske lastebiler, og Stømmens Værksted lagde tre prototyper i 1971. Think produserte over 2000 elbiler i Norge i perioden 1990–2009. I dag produserer kun elbilNORGE (Buddy) elbiler i Norge. I tillegg importeres et større antall brukte elbiler av Enviro Elbilsalg. Under første verdenskrig var det mangel på bensin i Norge, og elbiler, spesielt elektriske lastebiler og varebiler, ble populære. I 1921 var det minst 179 elbiler i Norge. Men interessen for elbiler falt raskt utover 1920-tallet på grunn av den svake motoren. Under andre verdenskrig ble det igjen mangel på bensin og interessen for elbiler økte igjen. Det var trolig flere elbiler i Norge på denne tiden enn i 1921. Etter at krigen var slutt falt interessen igjen. Fra 2000 og utover har antallet elbiler i Norge igjen vært økende. Ved inngangen til 2012 var det 5 532 registrerte elbiler i Norge med Think, Pure Mobility (tidl. Buddy) og Mitsubishi som de mest utbredte bilmerkene. Over en tredjedel av de norske elbilene er registrert i Akershus og 62% hører til i Oslo og Akershus. Elbiler som er i produksjon. I listen nedenfor er kun biler som er eller er antatt å være produsert i minst 100 eksemplarer tatt med. Listen er oppdatert per mars 2009, men kan være mangelfull. Elbiler som ikke lenger er i produksjon. De nyeste av disse bilene er hovedsakelig konstruert på slutten av 1990-tallet og til ca. 2004 for noen av de franske utgavene. Disse bilene har en relativt kort rekkevidde (inntil ca. 100 km på en lading). Flere av disse modellene er å få kjøpt brukt. I listen nedenfor er kun biler som er eller er antatt å være produsert i minst 100 eksemplarer tatt med. Listen kan være mangelfull. Det finnes også konverterte biler, for eksempel amerikanske AC Propulsions eBox, som er basert på bensinbilen Scion xB, finske Elcat basert på Subaru Sambar, svenske ombygde Fiat Scudo. I Sverige ble britiske Reliant Fox-biler ble konvertert til elbiler på slutten av 1980-tallet. Det er svært få konverterte elbiler i Norge. Materialisten. "Materialisten; tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt" er et norsk tidsskrift. Tidsskriftet har fagfellevurdering og ble i 2004 godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i norsk vitenskapsindeks. Materialisten var opprinnelig marxistisk orientert (sammenlign historisk materialisme) og tilknyttet AKP(m-l), men er i dag et frittstående tidsskrift for «forskning, fagkritikk og teoretisk debatt». Per 7. april 2011 bestod redaksjonen av Jo Bech-Karlsen, Jane Dullum, Evy Frantzsen, Kristin Hobson, Eivind Hovig, Ida Nafstad, og Thomas Ugelvik. Materialisten utkommer med to enkeltnumre og ett dobbeltnummer i løpet av et år. Blant bidragsyterne til tidsskriftet finner man bl.a. mange med tilknytning til Institutt for kriminologi og rettssosiologi, men også folk som ikke er akademikere, slik som Souhaila Andrawes og Stein Lillevolden. Målsetting. I følge utgiverne retter Materialisten seg til «alle som er intellektuelt nysgjerrige, som ønsker å lære og forstå mer, som er opptatt av fagkritikk og samfunnskritikk, av forskningens grunnlag og vilkår, også hvordan forskning kan bidra i kampen mot undertrykking og urettferdige samfunnsforhold». Tidsskriftet fokuserer også på «vitenskapsteoretiske tema og sentrale problemstillinger innen ulike fag, både humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap». Overvåket. I Lund-kommisjonens rapport gikk det frem at Overvåkningspolitiet hadde regnet det å være redaksjonsmedlem eller bidragsyter til Materialisten som indikasjon på ekstreme politiske holdninger og dermed grunnlag for å registrere personen det gjaldt i Overvåkningspolitiets register eller arbeidsregister. I et notat om politiske ekstremister fra 1984, lagt frem på et arbeidsmøte om subversjon i 1985 hvor det ble vedtatt en enhetlig registreringspraksis i Norge, oppføres Materialisten som underorganisasjon av AKP («AKPs bedrifter, publikasjoner o.l.»), med angivelse av at redaksjonsmedlemmer skal registreres i Overvåkningspolitiets register og bidragsytere i politiets arbeidsregister. Overvåkningspolitiets praksis i forhold til tidsskriftet etter 1996 er ikke kjent. Den dømte terroristen Souhaila Andrawes satt i flere år i redaksjonen. Bioenergi. Bioenergi er energi som har sitt opphav i materiale som er dannet ved pågående biologiske prosesser – til forskjell fra fossil energi, som fåes fra biologisk materiale dannet på et mye tidligere stadium i jordas historie. Bioenergi omfatter ved, trepellets, skogsflis, hogstavfall, halm, torv og avfall fra treforedlingsindustri og treindustri, men man kan for eksempel også utvinne biodrivstoff fra avfall og dyrefett. Metangass fra biologisk materiale i søppelfyllinger og husdyrgjødsel kan samles opp, renses og brukes til energiformål (biogass). Hurtigvoksende skog eller grasvekster som er plantet og høstet for energiformål, kalles "energivekster" (energiskog og energigras). Oljerike jordbruksvekster som raps eller rybs, soya og solsikke kan brukes som råstoff for framstilling av biodrivstoff (metanol eller biodiesel). Sukker- og stivelserike vekster som sukkerrør og mais blir brukt som råstoff i bioetanolproduksjon. Celluloserike vekster og plantedeler blir sett på som råstoff for framtidig bioetanol og biodiesel. Bioenergi blir lansert som CO2-nøytral, og enkelte hevder at den vil erstatte fossilt brensel heilt eller delvis en gang i framtida. Med at den er CO2-nøytral forstår en at den slipper ut like mye CO2 som plantene gjennom veksten har tatt opp. Inn i regnestykket har en ikke tatt med andre innsatsfaktorer som er nødvendige for å få biomasse på en form som gjør den mulig å utnytte. Dette inkluderer alt fra gjødsel, transport og konvertering til brensel. Ved vurdering av biobrensel må en også vurdere konverteringsteknologien for omforming av biobrensel til energi. Ofte er det en eller annen form for forbrenningsteknologi som nyttes. Om brenslet er fossilt eller har ny biomasse som opphav betyr ofte svært lite med tanke på utslipp av NOX, partikler, aldehyder, dioksin, PAH, osv. Det viktige i denne sammenheng er valg av forbrenningsteknologi og prosessparametre ved bruk. Slike fullstendige analyser blir kalt livssyklusanalyser (LCA). Bioenergi blir oppfattet som en uendelig ressurs. Men vi veit av erfaring ved avskoging av Rørosvidda og rundt norske sæterbruk at det ikke er det. Nedhogging av eikeskogen på Sørlandet på 1600- og 1700-tallet er et anna eksempel. Tilsvarende press er det i dag på regnskogen i landa rundt ekvator. Den totale årlige tilveksten av biomasse i Norge er på rundt 425 TWh. Det årlige uttaket av bioenergi i Norge ligger på ca. 16-17 TWh, noe som er ca 6% av det årlige energibehovet i Norge. Beregninger viser at det nyttbare potensialet – dvs. den mengden som det er teknisk, økonomisk og økologisk forsvarlig å ta ut – kan dobles til 30-35 TWh per år. Torhaug. Torhaug er et tettsted på Bolsøya i Molde kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og et areal på km². Stedet er overveiende et boligområde med enkelte innslag av offentlige serviceinstitusjoner og begrenset næringsdrift. Torhaug ble første gang nevnt i Statistisk Sentralbyrås tettstedstatistikk for 2004 og er et område der boligbyggingen har skutt fart i forbindelse med at Skålavegen skulle bli og ble bompengefri i 2005. Breakthru. «Breakthru» er en sang av det britiske rockebandet Queen. Teksten på sangen, som ble utgitt på plata "The Miracle" i juni 1989, er kreditert til hele Queen. Singelen nådde en sjuendeplass på hitlistene i Storbritannia, og kom til topp ti i store deler av Europa. Sangen begynner med langsomme harmoniske vokaler i 30 sekunder som skal ha blitt skrevet av Freddie Mercury før den går over i en rask «feelgood»-rockesang som Roger Taylor skal ha skrevet mesteparten av. Opprinnelig ble introen skrevet til «A New Life Is Born», men den ble aldri utgitt selv om noen versjoner av den ble lekket til internett. Under intervjuet "Queen For An Hour" fra 1989, sa Mercury at dette var et godt eksempel på hvordan to ulike deler kunne kobles sammen til et nummer. Han fortalte også at bandet hadde hatt rundt tretti spor de jobbet med, mens bare noen få ble fullført. På videoen spiller bandmedlemmene sangen på et tog kalt «Miracle Express», og Taylors venninne Debbie deltok også. Opptaket ble gjort på Nene Valley Railway, ved Peterborough. Finn Bryn. Finn Bryn (født 1890 i Oslo, død 1975) var en norsk arkitekt. Han ble uteksaminert fra Norges Tekniske Høyskole i 1916 og begynte umiddelbart å arbeide for Georg Greve i Bergen frem til 1917, hvor han gikk videre til å arbeide under Arnstein Arneberg frem til 1922. Under Arneberg i 1921 tegnet han sommerhuset ved Bergensleden for Wesenberg. I 1922 var Bryn med på å stifte arkitektkontoret Finn Bryn og Johan Ellefsen i Oslo. I 1939 fikk Finn Bryn æren av å tegne Norges paviljong til verdensutstillingen i New York, og året etter hadde han egen praksis under eget navn i Oslo. Bryn er kjent blant annet for universitetet på Blindern i Oslo, Aftenpostens hus og Molde domkirke. Sammen med blant andre Bernt C. Lange og Håkon Christie var han involvert i restaureringen av Ringsaker kirke på 1960-tallet. Bryn ble hedret som ridder av St. Olavs Orden i 1971. Pärnu lufthavn. Pärnu lufthavn er en flyplass i Estland. Flyplassen ligger 4 km fra byen Pärnu. Flyplassens IATA-kode er EPU. ICAO-koden er EEPU. Byrådet i Pärnu ga i oktober 1937 et område på 28,4 hektar til utbygging av en flyplass. Det første flyet tok av fra flyplassen i 1939. Sommeren 1992 tok det nyopprettete estlandske forsvarsdepartementet over den daværende militære flyplassen. 15. oktober samme år ble det bestemt å bygge en sivil flyplass på det gamle militære flyplassområdet. 1. juli 1997 ble den gamle rullebanen stengt, og ruteflyene tok i bruk rullebanen som hadde tilhørt det sovjetiske flyvåpenet. Pärnu lufthavn har nå en betongdekket rullebane på 2480 meter, med baneretninger 03 og 21. Rullebanen ligger 14 moh. Det lille flyselskapet Air Livonia flyr fra Pärnu lufthavn til Kuressaare, Kihnu og Ruhnu. Flyplassen blir ofte besøkt av småfly fra Skandinavia og andre europeiske land. I 2004 reiste 5035 passasjerer via Pärnu lufthavn. Buskerud fylke samarbeider med Pärnu fylke, og i 2001 bevilget Buskerud fylkeskommune 37 000 kroner til overføring og installasjon av teknisk utstyr på Pärnu lufthavn. Mars (gud). Mars var krigsguden i romersk mytologi, sønn av Juno og Jupiter, gift med sin søster Bellona, og i deler av mytologien var han elskeren til Venus som han fikk sønnen Eros med. Han har gitt navn til planeten Mars og måneden mars. Han tilsvarer i gresk mytologi krigsguden Ares. Hovedtempelet til Mars lå på Kapitolhøyden i Roma og var delt med Jupiter og Quirinus. Grødegud. Mars var den fremste av krigsgudene som ble dyrket av de romerske legionærene. Romerne betraktet ham kun etter Jupiter i betydning som var deres hovedgud. Mars' festivaler ble holdt i måneden mars (som ble oppkalt etter ham) og i oktober. Ettersom navnet Mars ikke har noen indoeuropeisk utledning er det mest sannsynlig en latinsk form for etruskernes jordbruksgud Maris, og opprinnelig synes Mars å ha vært en jordbruksgud, knyttet til grøderikdom og fruktbarhet, beskytter av krøtter, markene og landegrensene mellom bøndene. På 100-tallet f.Kr. rådet den konservative Cato den eldre at «For dine krøtter, for at de skal være friske, gjør ofringer til Mars Silvanus, og gjøre dette offeret hver år». Ettersom romerne var hovedsakelig bønder fryktet de pest og sykdom ville ødelegge deres avlinger. Insekter, skadelige smådyr, platesykdommer var fiender som «invaderte» deres land, og Mars ble guden som beskytter dem mot invasjonene. Beskytter av Roma. Symbolet for Mars kan tolkes som en forenklet tegning av krigsgudens skjold og spyd. Således ble Mars senere assosiert med kamp etter hvert som Roma og Romerriket begynte å ekspandere, og han ble identifisert med den greske krigsguden Ares. I motsetningen til sin greske motpart ble Mars æret av de fleste, og rivaliserte selv Jupiter som den fremste guden. Han ble titulert som beskytter av byen Roma. Ettersom han ble sett som den legendariske far til Romas grunnlegger Romulus ble det likeledes antatt at alle romere nedstammet fra Mars. Det er sagt at Mars var sønnen til Juno og en magisk blomst, eller kanskje Jupiter selv. Bellona, den romerske krigsgudinnen, skal ofte ha opptrådt på slagmarken sammen med han, og er i ulike fortellinger kona, søsteren, datteren eller søskenbarnet hans. Nerio er også nevnt som kona hans. I romersk kunst ble Mars hyppig framstilt som en kriger med hjelm. Symbolet for krigsguden Mars ble under middelalderen merke for grunnstoffet jern, planeten mars og hankjønn. Det er i dag vanlig utbredt som generelt maskuline kjønnssymbol. Piktogrammet kan tolkes som krigsgudens skjold og spyd. Beltegrad. Utviklingen av beltegrader slik vi kjenner dem i de fleste kampsporter i dag har sin opprinnelse i Japan, og Jigoro Kanos Kodokan Judo. Inspirasjon fra jujutsu-skolene. I tiden før Kano utviklet Judo fantes det ikke noe kyu/dan graderingssystem innen kampsport. Gradering fantes allikevel for å skille utøverne fra hverandre. På de mange jujutsuskolene kunne man oppnå høyere grad ved å bestå diverse håndskrevne tester av de eldste mesterne i de ulike kampformene. Når man ble tildelt de øverste gradene fikk man gjerne dokumenter med beskrivelser av hemmelige teknikker og lignende. Slike "densho" kunne inneholde tegninger, beskrivende ord og lange utredninger og prinsippene bak teknikkene. Ofte ville slike tekster være fullstendig meningsløse for folk som ikke tilhørte den aktuelle skolen. Jigoro Kano studerte de grunnleggende teknikkene i jujutsu av Teinosuke Yagi. Senere trente han "Tenshin Shinyo Ryu jujutsu" under Hachinosuke Fukuda og Masatomo Iso, og han trente "Kito Ryu jujutsu" under Tsunetoshi Iikubo. På begge disse skolene ble han presentert for de aller hemmeligste teknikkene. Inspirasjon fra skolesystemet. Etter at det japanske skolesystemet ble reformert i 1868, ble ferdigheter i svømming anerkjent med forskjellige grader, og var en del av fagplanen. Når skolene konkurrerte seg i mellom ble det benyttet belter, luer og vimpler med ulike farger for å skille utøverne fra hverandre. Svært ofte var det rødt og hvitt som markerte skillet mellom de to lagene, noe som også inntil nylig markerte utøverne i judokonkurranser. Fargene er også et japansk symbol og er blitt brukt i judo av Jigoro Kano siden han startet den bermøte "Red and White Tournament" (Kouhaku Shiai) i 1884. I tillegg brukte svømmerne beltefargene hvitt, brunt og svart, for å markere det tekniske ferdighetsnivået til utøverne. Første kampsport-belter utdelt. I 1883, delte dr. Kano studentene inn i to grupper. Den ene gruppen var de ikke-graderte ("mudansha"), og den andre gruppen var de graderte ("yudansha"). Kano startet det moderne graderingssystemet når han utdelte svarte belter ("shodan") til to av sine studenter Shiro Saigo og Tsunejiro Tomita i 1883. Selv da var det ikke noe ekstern forskjell på de med sort belte og de uten. Bruk av sort belter for "yudansha" startet visstnok i 1886. De første beltene var dog ikke like de karate- eller judoutøvere bruker i dag. De brukte ingen judodrakt ("judogi"), denne ble ikke utviklet av Kano før i 1907, så beltene var av typen man brukte til en vanlig Kimono. Samtidig med utviklingen av judogien kom dagens type belte (obi), men fortsatt ble bare hvite og sorte belter brukt. Etterhvert har det blitt helt vanlig å symbolisere ferdigheter i judo med et belte. I Japan bruker man vanligvis hvitt belte hele tiden mens man har kyu-grad. Noen steder kan det hende man bruker brunt belte for å markere en høy kyu-grad. Svarte belter bæres tradisjonelt av utøvere som har oppnådd gode resultater i konkurranser, røde og hvite belter får man for innsats for judo, og røde belter er æresgrader. Kvinnene skulle ha en hvite stripe midt på beltet i lengderetning. Fargede kyu-grader. Fargede belter for de som ikke enda hadde fått sorte belter kom ikke før judo ble bragt utenfor Japan. Mikonosuke Kawaishi regnes ofte som den som introduserte forskjellige fargede belter i Europa i 1935 når han startet med judo i Paris. Han følte at de vestlige studentene ville vise større fremskritt hvis de hadde synlig bevis på fremgangen. Dette systemet innebar hvit, gult, oransje, grønn, blå, lilla før de tradisjonelle brune og sorte beltene. Utvikling til andre kampsporter. Judodrakten (judogien) og beltegradene spredte seg etterhvert til mange andre moderne kampsporter, som aikido og karate. I gamle dager brukte ikke karateutøvere ("karateka") noen form for drakt i det hele tatt, kyu/dan gradene og "karategi" (modifisert judogi) ble først introdusert av Funakoshi i et forsøk på få karate akseptert av japanerne. I 1924 ble de første karate "shodan"-gradene delt ut. En egen "karategi" og beltegrader var noen av kravene "Dai-Nippon Butokukai" stilte for at de ville anerkjenne karate som en «ekte» kampsport. Etterhvert har mange kampformer fra Asia adoptert deler av eller varianter av beltesystemet til Jigoro Kano. Gianduiotto. Gianduiotto er en sjokolade som blir produsert i Piemonte i Italia. Sjokoladens form ligner en båt som er snudd opp-ned, og hver sjokoladebit er pakket inn i sølv- eller gullpapir. Sjokoladen er laget av en blanding av sukker, kakao og en deig av hasselnøtter. Skaperen av Gianduiotto skal ha vært "Michele Prochet", som var den første som finmalte hasselnøttene til en deig før de ble blandet med sukker- og kakaoblandingen. Den offisielle «fødselen» til sjokoladen er satt til 1865. Idéen med å blande hasselnøttbiter i «standardsjokolader» kom under Napoleons styre, da import av kakao fra Sør-Amerika ble ekstremt vanskelig. «Rå» kakao var veldig kostbart, noe som førte til at lokale sjokoladeprodusenter begynte å blande biter av ristede hasselnøtter i sjokoladen for å få den billigere. Hasselnøtter var lett å få tak i, siden de dyrkes lokalt i Piemonte. Matt Lucas. Matt Lucas (født 5. mars 1974) er en engelsk komiker mest kjent for sine roller i BBC-serien "Little Britain". Londoneren Lucas vokste opp hos sin jødiske familie i Stanmore i Stor-London, der han fikk sin utdannelse på prestisjetunge Aske's Boys' School. Han studerte videre drama på Bristol University, og opptrådte sammen med National Youth Theatre. Han oppdaget tidlig at han var homofil, men har selv uttalt at han hadde problemer med det på skolen. Han ble også skallet som barn, og pleier å komme med stadig nye forklaringer på hvorfor. Han startet sin komikerkarriere som stand-upkomiker i London, med rollen som Sir Bernard Chumley, berømt skuespiller og anekdotemester (som senere dukket opp i "Little Britain"). I 1992 ble han oppdaget av komikeren Bob Mortimer, og i 1994 opptrådte han sammen med Mortimer og Vic Reeves i serien "The Smell of Reeves and Mortimer". Han fortsatte å jobbe med paret i spørreprogrammet "Shooting Stars", der han ble kjent for sin rolle som den trommespillende og poengtellende kjempebabyen George Dawes. Han ville også spille andre roller, blant annet Georges mor Marjorie Dawes, som også kom tilbake i "Little Britain". Han har også skrevet materiale for Ali G (Sacha Baron Cohen) som han har gått på skole med. Sammen med David Walliams skapte han parodiserien "Rock Profile" i 1999. I serien fikk Lucas vist sin allsidighet da de i hver episode parodierte en ny artist. Men det er "Little Britain" som blir regnet som Lucas' beste opptreden. Showet begynte på BBC-radio, men flyttet seg snart til TV. Showet inneholder gjengående rollefigurer, gjerne med signatursitater. Serien ble umåtelig populær, og tre sesonger ble spilt inn. I 2005 spilte Lucas sin første dramarolle på serien, i BBC-dramaet "Casanova". Scott Weiland. Scott Weiland (født 27. oktober 1967) er en amerikansk musiker. Han har vært vokalist i bandet Velvet Revolver(ble nylig oppsagt), og var og er vokalist i Stone Temple Pilots. Weiland har slitt med heroinmisbruk i store deler av sin musikkarriere, men sies å ha vært ren siden 2004. Etter han forlot Velvet Revolver (etter et show på Hammersmith Odeon) har Scott gjenforent seg med Stone Temple Pilots. De har nå utgitt albumet "Buy This", som inneholder 8 låter fra tidligere album. Alonzo Williams. Alonzo «Lonzo» Williams, som også kaller seg også «Grandmaster Lonz», og har en gruppe kalt World Class Wreckin' Cru, som opprinnelig Wreckin' Crew. Lonzo eide en klubb i Compton som het 'Eve After Dark' der han og gruppen World Class Wreckin' Cru spilte inn sanger og spilte på scenen. Lonzo er idag med å få igang et Domino mesterskap. Williams, Alonzo Jim Marthinsen. Jim «Jimmer'n» Marthinsen (født 15. april 1956) er en tidligere ishockeyspiller. Moderklubben var Lambertseter, senere spilte han for toppklubbene Vålerenga, TIK og Storhamar. Han har også vært trener for Løren. I 2007 var han deltager i TV 2s underholdningsprogram "Isdans", der han demonstrerte sine skøyteferdigheter som isdanser sammen med Kaja Hanevold. I 2010 var han med i NRK-serien "Mesternes Mester". Kyuzo Mifune. Kyuzo Mifune (f. 1883 – d. 27. januar 1965) var en legendarisk judoutøver på Kodokan med beltegrad 10. dan. Han begynte med judo som 13 åring på Kodokan i 1903. I 1912 hadde han allerede "Rokudan" (6. dan) og var en Kodokan instruktør. Han sto til slutt som leder for alle Kodokan instruktørene. Måten han tilegnet seg nye teknikker på kan sammenlignes med farten i hans graderinger. Han ble tildelt 10. dan 25. mai 1945, som den nest yngste i historien med denne graden. Han holdt graden i nesten 20 år, lengst i historien av noen 10. dan. I 1964 ble han tildelt "Den oppadstigende sols orden" av japanske myndigheter. Han var da den første til å motta denne utmerkelsen i live. Før hans død i 1927 var han den eneste levende 10. dan i verden. Kaichiro Samura. Kaichiro Samura (f. 1880 – d. 1964) var en av de lengst levende 10. dan (beltegrad) judoutøvere i verden. Han ble medlem i Kodokan i 1898 og ble tildelt sin 10. dan i april 1948. I 1899 ble han leder for judo-seksjonen i "Butokukai", og 1931 begynte han som trener på Kodokan. Han reiste mye og lærte bort judo på forskjellige skoler og politi-akademier. Dora Baltea. Dora Baltea (italiensk: fransk: "Doire Baltée", frankoprovençalsk: "Duère" eller "Jouère") er en italiensk elv. Den er en sideelv til Po og er rundt 160 km lang. Elvens utspring er i Aostadalen (Valle d'Aosta) ved Mont Blanc, og den renner gjennom dalen og lenger sør gjennom Piemonte. Her renner den gjennom byen Ivrea og Canavese før den når fram til Po i nærheten av Chivasso. Dora Baltea er en populær elv for rafting med gummibåt og kajakk. Tidlig om sommeren, i mai og juni, har elvene høy vannføring på grunn av snøsmelting fra fjellene. I juli, august og september er elvene roligere og temperaturen høyere. Hidekazu Nagaoka. Hidekazu Nagaoka (f. 1876 – d. 22. november 1952) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, og en av kun tre som ble tildelt sin grad av judoens grunnlegger Jigoro Kano. Som 16-åring kom han fra sin hjemby Okayama til Tokyo. Han ble medlem av Kodokan i 1893. Han var en fryktet utøver, men brukte mye tid på å utvikle gode trenere, og var av god assistanse for presidenten i Kodokan. Han ble tildelt 10. dan 27. desember 1937 av Jigoro Kano, bare noen måneder før Jigoro Kano døde. Han er en av kun tre judoka som er tildelt 10. dan av grunnleggeren selv. Nagaoka var dessuten den yngste til noensinne å motta 10. dan. Tanaro. Tanaro (kjent som Tanarus i oldtiden), er en 276 km lang elv nordvest i Italia og en sideelv til Po. Elvens kilde er i De liguriske Alpene i nærheten av grensen til Frankrike. Tanaro renner gjennom byene Ceva, Alba og Asti, før den renner ut i Po i nærheten av byen Alessandria. Sesia. Sesia er en elv nordvest i Italia og en sideelv til Po. Elvens utspring er i nærheten av Monte Rosa og grensen til Sveits. Sesia renner gjennom byene Borgosesia og Vercelli, før den renner ut i Po i nærheten av Casale Monferrato. Sesia er en populær elv for kajakkpadling og var vertskap for europamesterskapet i 2001 og verdensmesterskapet i 2002. Paradise. Paradise var et norsk band fra Drammens-distriktet som eksisterte i tidsrommet 1981–1984 og som ble oppløst før de rakk å utgi sitt første album. Paradise spilte såkalt «west coast rock», og hadde blant annet supergruppen Toto som ett av sine forbilder. Bandet gav ut singlen "Sheila" i 1983, høstet en del gode kritikker og ble spådd en lysende karriere. Bandet skulle etter planen gi ut sitt første album i 1984, men bandet ble istedet oppløst våren 1984. Melody A.M.. "Melody A.M." er musikkduoen Röyksopps debutalbum som ble utgitt i desember 2001. Albumet lå 61 uker på VGs albumliste i 2001, 2002 og 2003 med førsteplass som beste plassering Little Britain. Little Britain er et sketsjprogram som først ble sendt på radio, for senere å bli en suksessrik TV-serie. Tittelen spiller på termene «Little England» og «Great Britain», og serien viser forskjellige situasjoner og mennesker rundt omkring i Storbritannia. Serien er skapt av komikerne David Walliams og Matt Lucas, og hadde premiere på BBC Radio 4 i 2001. På radio varte serien i bare to sesonger på henholdsvis fem og fire halvtimes episoder. I 2003 ble serien overført til TV og vist på den digitale kanalen BBC Three. Materialet var delvis basert på radioprogrammene, mens noe var nyskrevet. Serien ble populær, og den ble sendt i reprise på BBC Two som hele landet skal kunne ta inn. I oktober 2004 ble sesong to sendt på BBC Three, og en lettere sensurert reprise ble nå sendt på BBC One som sikret et høyere publikum og enda større suksess. Et samlealbum av det beste fra radioversjonen ble gitt ut, samtidig som BBC Radio 4 og BBC 7 begynte begynte å sende den i reprise. Sesong en ble gitt ut på DVD sammen med boken "The Complete Scripts and That: Series One". I januar 2005 ble det lagd en spesialepisode av serien i forbindelse med Comic Reliefs DVD-utgivelse, og denne inneholdt gjesteopptredener fra Elton John, Robbie Williams, Simon Callow, Trisha Goddard og George Michael. Denne episoden ble vist på TV i mars. Statsminister Tony Blair skal også ha spurt om å være med, men Lucas og Walliams takket nei for ikke å vise noen politisk støtte. En foreløpig siste sesong ble sendt høsten 2005. Det er usikkert om det vil bli en sesong til, men Lucas og Walliams har sagt at det vil komme en julespesial i 2006. I sesong tre fikk mange karakterer en slutt på sine historier, dette i følge duoen for å gi plass til nye. Paret la ut på «The 2005-2006 Tour» i Storbritannia, som er et sceneshow med karakterene fra TV-programmet. Denne ble fort solgt ut. Den 10. oktober 2005, samtidig som sesong to ble utgitt på DVD, ble det avduket to voksdukker av figurene Lou og Andy på Madame Tussaud's voksmuseum i London. Stil og handling. Serien har blitt kritisert for å være vulgær og for å spille på minste fellesnevner-vitser. Men mange har påpekt at hvis du ser under det øverste humorlaget, vil du finne mer intelligent humor som spiller på samfunnet britene lever i. Serien bruker veldig mange lett gjenkjennelige sitater, og disse har funnet veien til mangt et britisk hjem og arbeidsplass. Programmet består av mange sketsjer med gjengående karakterer, som blir lenket sammen av en lettere psykedelisk kommentering av Tom Baker (kjent fra "Doctor Who"). «Britain, Britain, Britain… We've had running water for over ten years, we have a tunnel connecting us to Peru, and we invented the cat.» Eller «British justice is the best in the world. Anyone who disagrees is either gay, a woman or a mental.» Ride the Lightning. "Ride the Lightning" er det andre studioalbumet av Metallica. Albumet ble sluppet i 1984. Denne platen inneholder to av bandets mest markante klassikere fra tiden med Cliff Burton, «For Whom the Bell Tolls» og «Fade to Black». "Ride the Lightning" er ikke et konseptalbum, men det gjennomgående temaet er døden. Sjálvstýrisflokkurin. Sjálvstýrisflokkurin ("Selvstyrepartiet", SF) er et sosialliberalt politisk parti på Færøyene. Partiet fører en moderat nasjonal politikk, med færøysk selvstyre som sitt hovedmål. Sjálvstýrisflokkurin fikk sin første representant på Lagtinget i 1906, men ble offisielt dannet som parti først i 1909. Likt norske Venstre var Sjálvstýrisflokkurin ett av to partier på begynnelsen av forrige århundre, men har videre tapt innflytelse ved stiftelsen av andre partier, især Fólkaflokkurin i 1940. Ved lagtingsvalget 2008 fikk partiet 7,2 % av stemmene, og 2 av de 32 mandater på Lagtinget. Det Radikale Venstre regnes gjerne som Sjálvstýrisflokkurins søsterparti i Danmark. Opprinnelse. Selvstyrebevegelsen har sitt opphav fra foreningen Føroya Framburðsfelag, som samlet de færøyske nasjonale kreftene etter julemøtet i lagtingshuset i 1888. Partiet har vært representert på Lagtinget siden 1906, selv om det ikke ble formelt stiftet før i 1909. Den første lederen var Jóannes Patursson. Partiet var opprinnelig betraktet som Sambandsflokkurins motpol, men denne rollen har blitt mer eller mindre overtatt av Fólkaflokkurin i dag. Et av hovedpunktene for partiet i starten var å arbeide gjennom Lagtinget for å oppnå så stor innflytelse og selvstendighet for øyene som mulig, i overenskomst med den danske regjeringen og Riksdagen. Mange kjente selvstendighetsaktivister som Andrias Christian Evensen, Jákup Dahl og Símun av Skarði har representert partiet på Lagtinget. Frem til 1918 var partiet i mindretall, men fikk ved lagtingsvalget det året for første og eneste gang rent flertall med 11 mandater mot Sambandsflokkurin sine 9. Partilederen Jóannes Patursson ble deretter Færøyenes representant i det danske Landstinget. Etter at det andre nasjonale partiet, Fólkaflokkurin, ble opprettet av Jóannes Patursson i 1940, mistet Sjálvstýrisflokkurin en stor del av sin politiske påvirkning. Hjemmestyreloven. Ved lagtingsvalget 8. november 1946 fikk partiet igjen to representanter (paradoksalt nok to brødre), Símun Petur Zachariasen fra Norðoyar, og Louis Zachariasen fra Suðurstreymoy. Sjálvstýrisflokkurin stilte for eneste gang felles liste med et annet parti, Javnaðarflokkurin. Javnaðarflokkurin var og er imot en løsrivelse som kan gjøre færøyingenes levestandard dårligere. Selv om det var et dillemma for Sjálvstýrisflokkurin å stille felles liste med et skeptisk parti som JF, fant man ut i begge leire at dette var nødvendig for å bli valgt inn på Lagtinget. Listen fikk valgt inn seks representanter, hvorav de to nevnte representerte sitt eget parti ut perioden. Dette var rett etter folkeavstemningen om færøysk selvstendighet, og situasjonen gjorde at partiet fikk større innflytelse enn det noen gang hadde tatt tidligere. Færøyenes hjemmestyrelov av 1948 var et resultat av det tverrpolitisk samarbeid på Lagtinget mellom representanter fra bl.a. Sjálvstýrisflokkurin og Fólkaflokkurin. Nyere tid. Den første av Færøyenes regjeringer ble utgått av Sjálvstýrisflokkurin, Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin. Denne regjeringen satt i to år, frem til 1950, og partiet var deretter sammenhengende representert i ulike koalisjonsregjeringer 1954–1975. Deretter i regjering igjen 1981–1989 og 1993–2004. De mest kjente politikerne fra partiet de siste ti årene har vært Helena Dam á Neystabø, Sámal Petur í Grund, Eyðun Elttør og Kári P. Højgaard. Helena Dam á Neystabø gikk over til Javnaðarflokkurin i februar 2002, etter å ha ligget i konflikt med Sámal Petur í Grund om formannsvervet i partiet. Sámal Petur í Grund trakk seg imidlertid etter to uker, og ble etterfulgt av nestformann Elttør. Højgaard var deretter partiformann 2003–2010, og overlot da vervet til Kári á Rógvi. Fra lagtingsvalget 2008 representeres partiet på Lagtinget av Kári P. Højgaard og Kári á Rógvi. Partiet er ofte i vippeposisjon når det skal dannes ny regjering. Supperådet. Supperådet er en TV-sketsj fremført av Wesensteen (Harald Heide Steen jr. og Rolf Wesenlund) på NRK TV i 1969. Sketsjen var et innslag i humorserien "Og takk for det". I sketsjen møter vi en intervjuer (Wesenlund) og Balle Clorin (Heide Steen jr.), lederen av Norsk Supperåd, et offentlig organ med 4-500 ansatte. Clorin er overstrømmende munter, muligens alkoholpåvirket, og meget åpenhjertig når det gjelder rådets nytteverdi og arbeidsmetoder: Det produserer det meningsløse bladet "Suppe i Sentrum" med oppdiktet statistikk som viser at blomkålsuppe går opp og tomatsuppe ned, produserer tullete slagord; kort og godt: "Det er bare tull alt sammen! Bare tull!" Sketsjen er en av duoen Wesensteens eksperimentelle TV-sketsjer fra slutten av 1960-årene; den er improvisert frem i en tagning, og Balle Clorin fullfører ikke mange setninger: For det meste forsvinner de i snøvling og latteranfall, og den fiktive suppestatistikken markeres med ivrig kaving med armene. Steen fremstilte også ledere for andre råd, blant annet Salatrådet og Mufferådet, men det er Supperådet som blir husket, som har vært sendt i reprise på TV utallige ganger og har vært utgitt på flere plater og videoer. Sketsjen er blitt den definitive parodien på overflødig konsulentvesen, og "supperåd" er et begrep i norsk språk; det betegner et byråkratisk organ uten reell innflytelse eller funksjon. WSDL. Web Services Description Language (WSDL) er et markeringsspråk for å beskrive Web services (elektroniske tjenester over World Wide Web). Hensikten er å ha en velkjent (standard) måte for å etablere dialog mellom kunder og tilbydere av elektroniske tjenester. WSDL lar en tilbyder angi hvilke tjenester den har å velge mellom, og (for hver slik tjeneste), hvilke protokoller som kan brukes for å styre dialogen mot kunden, samt hvilket format som kan brukes i samtalen. Språket er utviklet av den frittstående organisasjonen World Wide Web Consortium. Den opprinnelige formulering (versjon 1.0) kom i 2000, mens man i dag finner en revidert og utvidet beskrivelse (version 2.0). Der beskrives protokollene SOAP og HTTP, samt dialogformattering i henhold til metaspråket XML. Fiske. Fiske betegner fangst av viltlevende fisk og krepsdyr i saltvann og ferskvann. Fangst av muslinger regnes også tradisjonelt til fiske, mens fangst av sjøpattedyr benevnes som fangst (hvalfangst, selfangst osv.). Akvakultur, dvs. oppdrett av fisk, krepsdyr og muslinger i tilrettelagte anlegg, regnes vanligvis ikke til fiske. Kommersielt fiske kalles vanligvis fiskeri. Fiske som form for friluftsliv kalles sportsfiske. Det finnes mange ulike fiskeredskaper. For fiske i liten skala brukes gjerne en fiskeinnretning (fiskestang, oterfjøl m.m.) med snøre og en eller flere fiskekroker i enden. Alternativt kan man bruke et stikkvåpen, som en lystregaffel, men dette er nå forbudt i Norge. For fiske i større skala brukes gjerne fiskegarn, not, line eller jukse. Fiskeri. Fiskeri betegner ervervsmessig fangst av viltlevende fisk og krepsdyr i saltvann og ferskvann. Fangst av muslinger regnes også tradisjonelt til fiskeri, mens fangst av sjøpattedyr benevnes som "fangst" (hvalfangst, selfangst osv.). Akvakultur, dvs. oppdrett av fisk, krepsdyr og muslinger i tilrettelagte anlegg, regnes vanligvis ikke til fiskeri. Globalt sett går den største delen av fangsten til konsum, enten fersk, fryst, salta, tørka eller hermetisert. Fiskeri der fangsten går til framstilling av fiskemel eller fiskeolje kalles "industrifiske". En skiller gjerne mellom "kystfiske", som foregår nært kysten, ofte med enkle og tradisjonelle redskaper, og "havfiske" med større og mer kapitalkrevende utstyr. I mange land er det konflikter mellom kystfiskerne og trålerflåten, idet kystfiskerne mener at de havgående fartøyene fanger fisk i oppvekstfasen, slik at antallet eldre fisk som kommer inn til kysten for å gyte blir mindre. De hevder at en for hard beskatning av yngre fisk kan redusere gytebestanden og dermed sette hele bestandens framtid i fare. På den annen side er de tradisjonelle fiskeriene, som retter seg etter fiskens livssyklus og vandringsmønster, ofte sesongbetont og kan derfor vanskelig sørge for at fiskeindustrien får jevn tilførsel av råvarer. Fiskerienes betydning. Fisk utgjør 5% av det samla energiinntaket for verdens befolkning, mens jordbruket bidrar med 95%. Fiskerienes betydning er større enn dette tallet tilsier, fordi fisk gir et nødvendig proteintilskudd i et ellers proteinfattig kosthold i mange u-land. Naturlige forutsetninger for fiskeri. For at et havområde skal gi grunnlag for et rikt fiske, kreves det en større mengde produsenter i næringskjeden, dvs. plankton. Planktonproduksjon kan bare skje der vann rikt på næringsstoffer befinner seg i overflatelaga der lyset kan trenge ned. Dette kan skje i kystnære områder der elver fører med seg næringsstoffer ut i havet, eller i områder der oppstrømning fører næringsrikt bunnvann til overflata. Også der vannmasser med ulik temperatur eller saltholdighet møtes, kan en omrøring skje. Verdens viktigste fiskeriområder befinner seg stort sett i grunnere havområder, særlig på kontinentalsoklene, der mulighetene for oppstrømning og omrøring er større enn i dyphavsbassengene. Ett unntak er fiskeriene på dypt hav utenfor vestkysten av Sør-Amerika, der den kalde Humboldtstrømmen gir spesielle forutsetninger for oppstrømning. I tillegg til en rik planktonproduksjon må det også finnes gyteplasser for fisken. Gyting kan skje i fjorder og andre kystnære områder, for arter som laks og ørret i elver, eller på fiskebanker. Metoder. En skiller mellom "passive metoder", som går ut på å lokke fisken til seg, og "aktive metoder", som innhenter fisken. Til passive metoder hører angelredskap som jukse, dorg og line, foruten ulike typer garn, teiner og ruser. Til de aktive metodene hører først og fremst trål og snurpenot, men også lystring, en metode som i dag er forbudt. Generelt krever aktive redskaper større båter og et høgere energiforbruk. For verden som helhet er det gjennom årtusener utvikla et stort mangfold av sinnrike fiskemetoder ut fra den lokale tilgangen på materialer og tilpassa de stedegne fiskebestandenes særegenheter. Regulering av fiskeriene. I utgangspunktet er havet en allmenning der alle som ønsker fritt kan hente sitt utkomme. Motoriseringa av fiskeriene gjennom hele 1900-tallet kombinert med en tidvis høg ressursrente i fiskeriene har i mange havområder ført til en allmenningens tragedie som truer bestandene. Generelt har det på alle hav utvikla seg en tydelig overkapasitet i fiskeriene. Det har derfor vært nødvendig å regulere fiskeriene. Kyststatene har i FN og andre fora arbeidet for retten til å lukke kystnære havområder for fritt fiske, og med FNs havrettskonvensjon fra 1982 er kyststatene gitt en rett til å opprette en økonomisk sone på 200 nautiske mil ut fra kysten der de kan regulere fisket. Likevel kan fritt fiske utenfor 200-milssonen mange steder påvirke bestandene negativt, og det arbeides i dag med å løse problemene med fiske på det åpne hav. Nasjonalt reguleres fisket enten ved at adgangen til å drive fiske begrenses gjennom konsesjoner, eller ved at hver fisker eller hvert fartøy tildeles en kvote – eller ved en kombinasjon av konsesjoner og kvoter. Verdens fiskeriproduksjon. Av den totale fangsten på 90 mill. tonn utgjør fisk 85%, krepsdyr 7% og muslinger 8%. 60% av fangsten skjer i Stillehavet, 27% i Atlanterhavet og 12% i Det indiske hav. Fangsten i marine fiskerier har vist en svakt avtakende tendens i seinere år, mens oppdrett har økt sin andel av totalfangsten. FAO anslår at 52% av verdens marine fiskebestander er fullt utnytta, mens 16% er overutnytta. 8% av bestandene er sterkt nedfiska og muligens varig svekka. De resterende 24% kan utgjøre et potensial for framtidig vekst i marine fiskerier. Anchoveta. Anchoveta ("Engraulis ringens") er en fisk i ansjosfamilien. Den er verdens viktigste kommersielle fiskeslag, målt etter fangstmengde. I 2003 ble det fiska 6,2 mill. tonn anchoveta. Bestandene er hardt beskatta, og fangstmengdene har tidligere vært betydelig høyere. Alaskatheragra. Alaskatheragra ("Theragra chalcogramma") er en fiskeart i torskefamilien. Alaskatheragra er et av verdens viktigste kommersielle fiskeslag, målt etter fangstmengde. I 2003 var verdensfangsten på over 2,9 millioner tonn. Beskrivelse. Alaskatheragra blir opptil 90 cm lang og 1,4 kg. Den har brun eller olivengrønn farge på ryggen som gradvis blir blekere og sølvaktig mot buken. Utbredelse og habitat. Alaskatheragra finnes i det nordlige Stillehavet fra kysten av Japan via Alaska til kysten av California. Voksne individer lever vanligvis nær bunn ned til over 1200 m dyp. Nyere forskning har vist at alaskatheragra og berlevågfisk som finnes nord i Atlanteren er samme art. Japansk ansjos. Japansk ansjos ("Engraulis japonicus") er en fisk. Japansk ansjos er et av verdens viktigste kommersielle fiskeslag, målt etter fangstmengde. I 2003 var verdensfangsten på 2,1 mill. tonn. Hamre (Osterøy). Hamre er ei bygd i Osterøy, i Hordaland. Den ligger ved Osterfjorden, lengst vest på Osterøya. Fv365 går gjennom bygda. Hamre er det eldste kirkestedet i Osterøy. På denne plassen har det stått stavkirke fra cirka år 1024. Kirken var hovedkirke for hele Nordhordland. Stavkirken ble revet da nåværende Hamre kirke ble bygget omkring 1620. Kirken er delvis ombygget i 1859 og restaurert på 1940-tallet. Innvendig er det døpefonten i kleberstein som er det eldste inventaret. Den er ifra omtrent år 1250. Det nest eldste i kirken er hoveddelen av et middelaldersk alterskap. Dette er lagd i Lübeck omkring år 1480. Henrik Nikolai Krøyer. Henrik Nikolai Krøyer (født 22. mars i København, død 14. februar) var en dansk zoolog. Han var inspektør ved Det kongelige Naturhistoriske Museum og var med på å stifte Studenterforeningen i København. I Norge er han mest kjent for sin deltagelse i den berømte La Recherche-ekspedisjonen" i 1838–1839. Han beskrev arten lakselus ("Lepeophtheirus salmonis") i 1837 og matreke ("Pandalus borealis") året etter. I 1845 beskrev han blåsteinbit og lusuer. Maleren Peder Severin Krøyer ble adoptert av Henrik Nikolai Krøyer. Spansk makrell. Spansk makrell ("Scomber colias") er en makrellart. Den blir ofte regnet som en underart av stillehavsmakrell ("Scomber japonicus"). Første ryggfinne har 9 eller 10 piggstråler. Mellomrommet mellom første og andre ryggfinne er kortere enn basis til første ryggfinne. Arten har svømmeblære. Ryggsiden har skrå sikksakk eller bølgeformede striper. Den kan skilles fra stillehavsmakrell på at buken har flekker eller bølgeformede linjer. Maksimal lengde er rundt 50 cm, og vanlig lengde er opptil 30 cm. Denne arten er utbredt i kystfarvann på begge sider av Atlanterhavet mellom 46° nord og 40° sør og finnes også i Middelhavet og Svartehavet. Den lever pelagisk fra overflaten ned til 250–300 m dyp. Den er en utpreget stimfisk som svømmer sammen med andre individer med samme størrelse. Arten foretar lange vandringer mot nord og sør avhengig av årstidene. Gyting skjer som regel ved en vanntemperatur på 15–20 °C. Fisket etter spansk makrell har stor betydning, spesielt i det østlige Atlanterhavet. Fangstene økte fram til midten av 1980-tallet da en nådde en topp på rundt i året. Etter den tid har fangsten variert mye fra år til år, og i 2008 var det en rekordfangst på. Osterøy (øy). Osterøy er ei øy som ligger like nordøst for Bergen i Hordaland, omringet av Osterfjorden, Sørfjorden og Veafjorden. Øya Osterøy er den største av øyene i Norge som ikke vender direkte ut mot havet, og har et totalt areal på 328 km². Osterøy er delt mellom kommunene Osterøy, og Vaksdal, der Vaksdal kommune dekker bare en liten del øst på den skogkledde øya. Det bor omtrent 7400 mennesker (pr. 2009) på Osterøy. Høyeste fjell er Høgafjellet som strekker seg 869 meter over havet. Fredag 3. oktober 1997 ble Osterøybrua åpnet av samferdselsminister Sissel Rønbeck. Osterøy ble første gang landfast i 1985 da Kallestadsundet bru i Vaksdal kommune stod ferdig. Jurel. Jurel, også kalt chilensk jack mackerel'", ("Trachurus murphyi") er en taggmakrell. Jurel er et av verdens viktigste kommersielle fiskeslag, målt etter fangstmengde. I 2003 var verdensfangsten på 1,7 mill. tonn. Gulfinnetun. Gulfinnetun ("Thunnus albacares") er en tunfiskart. Den dypeste delen av kroppen er under midten av første ryggfinne. Hos noen store eksemplarer er andre ryggfinne og gattfinnen svært lange, over tyve prosent av kroppslengden. Brystfinnene er moderat lange og når forbi starten på andre ryggfinne, men ikke forbi enden på basis av denne finnen. Ryggen er metallisk mørkeblå, sidene gule og buken sølvfarget. Buken har ofte omtrent tyve avbrutte, nesten vertikale, linjer. Ryggfinnene, gattfinnen og småfinnene er lyst gule; småfinnene har en smal mørk kant. Arten har svømmeblære. Maksimal lengde er over 200 cm. Gulfinnetun lever pelagisk ute på åpent hav og finnes i vann med en temperatur mellom 18 og 31 °C. Arten finnes finnes både over og under termoklinen, men sjelden dypere enn 100 m på grunn av at den krever et oksygeninnhold høyere enn 2 ml/l. Arten har en kosmopolitisk utbredelse i subtropiske og tropiske farvann i alle hav, men finnes ikke i Middelhavet. Gulfinnetun foretar lange vandringer. Den er en stimfisk som svømmer sammen med andre individer med samme størrelse. Ofte inngår andre arter i stimene. Gulfinnetun er et av verdens viktigste kommersielle fiskeslag målt etter fangstmengde, og arten fiskes i hele utbredelsesområdet. I 2010 var verdensfangsten i følge FAOs fangststatistikk. Størst betydning har linefiske, som hovedsakelig drives av fartøyer fra Japan, Sør-Korea og Taiwan. Trådstjert. Trådstjert ("Trichiurus lepturus") er en fisk. Trådstjert er et av verdens viktigste kommersielle fiskeslag, målt etter fangstmengde. I 2003 var verdensfangsten på 1,5 mill. tonn. Sardin. Sardin ("Sardina pilchardus") er en sildefisk. Sardin er et av verdens viktigste, kommersielle fiskeslag målt etter fangstmengde. I 2003 var verdensfangsten på 1 mill. tonn. Det internasjonale havforskningsrådet. Det internasjonale havforskningsrådet – International Council for the Exploration of the Sea (ICES) eller Conseil International de l'Exploration de la Mer (CIEM) – ble danna 22. juli 1902 i København av åtte nordeuropeiske kyststater: Danmark, Finland, Nederland, Norge, Russland, Storbritannia, Sverige og Tyskland. Organisasjonen har sete i København. ICES har i dag 19 medlemsland, idet Belgia, Canada, Estland, Frankrike, Irland, Island, Latvia, Polen, Portugal, Spania og USA seinere har slutta seg til organisasjonen. I tillegg har seks land observatørstatus: Australia, Chile, Hellas, New Zealand, Peru og Sør-Afrika. To internasjonale ikke-statlige organisasjoner har fått observatørstatus: Worldwide Fund for Nature og BirdLife International. I begynnelsen var ICES en vitenskapelig organisasjon som arbeidet med praktiske fiskerispørsmål, og et tverrfaglig forum for marine studier. I dag er ICES en moderne, mellomstatlig organisasjon for havforskning, og et rådgivende organ for fiskeriforvaltninga i medlemslandene. Det siste arbeidsområdet er delegert til en rådgivende komite for fiskeriforvaltning – "Advisory Committee on Fishery Management (ACFM)". ACFM har definert nivåer på de ulike fiskeartenes gytebestander, der de opererer med en nedre grense som ikke kan underskrides uten at bestanden svekkes. Den definerer også en føre-var-grense som ligger noe høyere, og der myndighetene ved underskridelse anbefales å iverksette tiltak som kan få bestandene opp på et tryggere nivå. Microsoft Office FrontPage. Microsoft Office FrontPage, også kalt Microsoft FrontPage, var en WYSIWYG HTML-editor og et program for websideadministrasjon fra Microsoft for operativsystemet Windows i tidsperioden 1997-2006. Det er en del av Microsoft Office, men inngår ikke i alle versjoner av kontorpakken. Macromedias Dreamweaver (nå eid og utviklet av Adobe) var den største konkurrenten til FrontPage. Microsoft besluttet å fase ut FrontPage med virkning fra lanseringen av Office 2007, og ble erstattet av Microsoft Expression Web og Sharepoint Designer, som ble lansert i desember 2006 sammen med Microsoft Office 2007. Historie. FrontPage ble opprinnelig utviklet av programvarefirmaet Vermeer Technologies Incorporated med base i Cambridge i Massachusetts, noe som kunne bli sett i fil- og mappenavn med endelsen _vti_ i nettsteder opprettet med FrontPage. Vermeer ble ervervet av Microsoft i januar 1996 utelukkende for at Microsoft kunne legge få FrontPage som en del av sine produkter, noe som gjorde det mulig for Microsoft å få et fotfeste også innenfor programvare som designet og administrerte nettsider ettersom selskapet allerede markedsførte sin egen nettleser Internet Explorer i konkurranse med Netscape som også hadde et redigeringsprodukt for HTML-sider. Som en WYSIWYG-editor var FrontPage designet for å skjule HTML-kodene fra brukeren, selv om man også kunne jobbe direkte i kodenivå i et særskilt vindu. En styrke hos FrontPage var opprettelse og arbeid med tabeller, noe som var ganske likt tilsvarende arbeid i Microsoft Word. Generelt gjorde FrontPage det lett for nybegynnere å komme i gang med å opprette nettsider og nettsteder. FrontPage kom første gang ut under Microsoft i 1996 med utgivelsen av Windows NT 4.0 Server og dets integrerende webserver Internet Information Services 2.0. FrontPage ble utgitt på CD sammen med utgivelsen av NT 4.0 Server i form av FrontPage 1.1 og måtte kjøres under NT 4.0 (Server eller Workstation) eller Windows 95. Fram til FrontPage 98 var FrontPage Editor, som ble benyttet for å designe nettsider kjørt som et særskilt program fra FrontPage Explorer som ble benyttet til å administrere et nettsteds mapper. Med versjonen FrontPage 2000 var begge programmer slått sammen til ett. FrontPage benyttet et sett med programvareutvidelser for webserveren opprinnelig kjent som "IIS Extensions". Disse utvidelsene var særskilt forsterket for å benytte FrontPage sammen med Microsoft Office og til sist omdøpt til "FrontPage Server Extensions" (FPSE). Begge utvidelsene måtte bli installert på webserveren for at det var mulig å opprette og administrere nettstedets mange filer. I motsatt fall måtte sidene kopieres over til webserveren manuelt via FTP med de farene for menneskelig feil i lenker og sider. Microsoft tilbød versjoner av disse utvidelsene for webservere som kjørte under både Windows som Unix. Disse utvidelsene var derimot lite populære hos Unix-administratorer, med rette eller urette, og fra FrontPage 2003 begynte Microsoft å bevege seg vekk fra proprietære serverutvidelser og til standardiserte protokoller som FTP og WebDAV for fjernadministreringen av nettstedpublisering. FrontPage 2003 kan også bli benyttet sammen med Windows SharePoint Services. En utgave for operativsystemet til Apples Macintosh-datamaskiner, Mac OS, i 1998, men denne utgavene hadde færre egenskaper enn Windows-produktet og Microsoft videreførte aldri dette produktet. I 2006 annonserte Microsoft at FrontPage til sist ville bli avløst av to nye produkter. Microsoft SharePoint Designer var ment for forretningsverden å opprette og formgi SharePoint-baserte applikasjoner mens Microsoft Expression Web var ment for profesjonelle webdesignere å opprette og formgi komplekse nettsteder. Microsoft annonserte deretter at Microsoft FrontPage ikke lenger ville bli fortsatt etter desember 2006. Eksterne lenker. FrontPage Grand danois. Grand danois (FCI #235) er en hunderase av molossertype som er kjent for sin enorme størrelse, og da spesielt skulderhøyden. Den blir sammen med irsk ulvehund regnet som verdens største hunderase. I Norge var den tidligere også kjent som dansk herregårdshund. Den er Tysklands nasjonalhund. Opprinnelse og alder. Opprinnelsen til denne hunden er både omdiskutert og usikker, men de fleste mener den er en etterkommer av de mastiffer fønikerne førte med seg til Europa, senere også de nomadiske persiske alanerne – derav det italienske navnet "alano". Navnet "grand danois" betyr "stor danske", men de fleste er i dag enige om at denne hunden har lite med dagens Danmark å gjøre. Både Georges-Louis de Buffon og Carl von Linné anså imidlertid at den var dansk, men dette kan ha sammenheng med Danmarks tidligere utbredelse å gjøre. Rasen regnes imidlertid som tysk, så det er et åpent og ubesvart spørsmål hvorfor navnet grand danois har blitt hengende ved den i noen land. Fra 1880 har den offisielt het "deutsche dogge" i Tyskland, som også regner den som sin nasjonalhund. Mange kynologer har ment at dagens hund er en etterkommer av en nå utdødd hund kalt "danziger bullenbeisser" og noen store jakthunder som nedstammet fra strømlinjeforma mastiffer. Andre mener den har blodslinjer fra store mynder, og da spesielt greyhound, som er krysset med engelsk mastiff. Opphavet kan imidlertid vise seg å være en blanding av disse, for man vet at det i England ble krysset fram en slank og hurtig blanding mellom engelsk mastiff, greyhound og trolig enten irsk ulvehund eller skotsk hjortehund. Typen ble aldri populær i England, men en rekke hunder ble importert til Europa, der tysk litteratur beskriver de som «englische dogge». Det er denne hunden det refereres til når det hevdes at såkalte "strømlinjeforma mastiffer" ble krysset med den mellomeuropeiske "danziger bullenbeisser". Sistnevnte skal stamme fra det tidligere Danzig, nå Gdansk i Polen. Det sies at det i middelalderen fantes to ulike varianter av denne hunden, som da skal ha gått under navnet "alaunt", en mindre og en større. Den minste varianten var hurtig, strømlinjeformet og kraftfull, og den ble mest benyttet til hetsjakt på villsvin, ulv og bjørn. Den største varianten var langt tyngre, mer kompakt og ble først og fremst brukt som vakthund. Tilnavnet "alaunt" bidrar til å styrke teorien om at hundetypen kan ha vært en etterkommer av de hundene alanerne bragte med seg, men man kan ikke snakke om en grand danois. Det er imidlertid kjent at såkalte "bullenbeissere" fantes i minst to typer, "daniziger bullenbeisser" og "brabant bullenbeizer". Den førstnevnte var størst og en lokal variant av denne skal også ha gått under navnet "bärenbeisser". Sistnevnte skal iflg. tyske kilder være blant opphavet til boxer. Ny teknologi og moderne forskning har lært oss at ting ikke alltid er slik vi har trodd. Den svenske forskeren, Peter Savolainen, har ganske nylig avdekket at vi nok må revurdere både opphav, alder og gruppetilhørighet for mange av våre hunderaser. Grand danois kan nok ha eksistert på 1600-tallet eller før, men man kan neppe snakke om en egen homogen hunderase før mye senere. Trolig ble den endelig utformet først mot slutten av 1800-tallet. FCI besluttet i 1937 at rasestandarden skulle tilhøre Tyskland. I Tyskland dannet man den først raseklubben alt i 1885, og rasestandarden stammer fra 1891. Det er uvisst når rasen kom til Norge, men en slik hund skal ha vært utstilt her på begynnelsen av 1900-tallet. Norsk Grand Danois Klubb ble dannet i 1940. Utseende, anatomi og fysikk. Grand danois er en kvadratisk hund med enorme proporsjoner. Rasen forener gjennom sitt edle helhetsinntrykk reisning, styrke og eleganse i en stor, kraftig og velproporsjonert kroppsbygning. Hodet er fint utmeislet, langstrakt og smalt og gir et uttrykksfull uttrykk. Markert stopp og godt utviklede øynbrynsbuer. Bred neserygg og et dypt rektangulært snuteparti. Hodet bæres høyt hevet på en lang, muskuløs og tørr hals med bøyd nakkelinje. Ryggen er kort, forbrystet framtredende og buklinjen godt opptrukket. Bredt og lett velvet lendeparti. Kraftige, muskuløse bein og runde labber med meget kompakte buede tær. Halen skal nå til hasene og er høyt ansatt og bred ved roten. Når den hvilser skal halen bæres hengende i en svak bue. Når den beveger seg hurtig eller blir ivrig bæres den lett oppoverbøyd. Pelsen er tett, kort, glatt tilliggende og glinsende. Den kan deles inn i tre fargegrupper: Gul og tigret, harlekin og sort, og blå. Hannhunder skal ha en minimums skulderhøyde på 80 cm og veier ofte opp mot 70 kg eller mer. Tisper skal ha en minimums skulderhøyde på 72 cm og veier normalt 50 kg eller mer. Bruksområde. Grand danois er i dag først og fremst en flott og stødig familiehund, men den har også en rekke brukshundegenskaper, f. eks. som vakthund eller vognhund. Den er også stadig oftere å se som utstillingshund. Lynne og væremåte. Grand danois regnes som den fredeligste av alle mastiffer og er ikke så krevende å holde som man skulle tro. Den er meget selvsikker, varsom, snill og rolig, spesielt omkring barn. Den har et stabilt godt temperament og skjeller sjelden. Rasen regnes som en god familiehund, også for barnefamilier. Den er normalt aldri aggressiv, men den kan si fra om noen trosser dens advarsler. Den kan være noe mistenksom mot fremmede og den vil beskytte sin eier og dennes familie og eiendom. På grunn av størrelsen er det ekstra viktig at man begynner treningen tidlig og er konsekvent i innlæring av rutiner som for eksempel det å gå pent i bånd. Den trenger også regelmessig mosjon. Annet. Grand danois er en rase som vokser svært fort og derfor trenger særlig omsorg og tilpasset ernæring i vekstperioden. Den er ikke skikkelig utvokst før den er ca. 3 år gammel, og må ikke belastes i særlig grad mens den vokser som mest. Utrolig nok blir så store hunder gjerne ikke særlig gamle, så man kan ikke påregne en levealder på særlig mye mer enn 10 år. Norske fiskerier. Norge kommer på tiendeplass blant verdens største fiskerinasjoner, med en total fangst på 2,6 mill. tonn i 2003 (oppdrettsfisk ikke inkludert). Målt i eksportverdi kommer Norge på tredjeplass, etter Kina og Thailand. Bestandsutvikling. Bestanden av norsk vårgytende sild ligger for tida godt over det nivået som havforskerne anser som en føre-var-grense. Lodda i Barentshavet har etter et høyt nivå på 1970-tallet vist en sterkt svingende bestandsutvikling, og er for tida i en kritisk tilstand. Sammenbruddet skyldes sannsynligvis ikke overfiske, men har å gjøre med økt beitepress fra torsk og sild. Den norsk-russiske fiskerikommisjonen har etter råd fra ICES vedtatt å forby fiske på lodde. Gytebestanden av nordøstarktisk torsk ligger over føre-var-nivået. Forskerne mener likevel at kvotene er høyere enn de bør være. Fangstene har i tillegg ligget godt over kvotene i flere år. Ulovlig fiske er et stort problem. Bestanden av kysttorsk er i nedgang. Den er redusert fra 300 000 tonn i 1994 til 60 000 tonn i 2005. ICES har anbefalt at fisket stoppes, men den norsk-russiske fiskerikommisjonen har likevel gitt tillatelse til en mindre kvote. Nordsjøsilda har på 2000-tallet vist en gledelig økning, etter nær totalt sammenbrudd på grunn av overfiske på 1970-tallet.. Bestandene av bunnfisk i Nordsjøen har ligget på et lavt nivå i lang tid. Torskebestanden er hardt beskatta, og er i dag på et historisk lavmål. Norge og EU har likevel tillatt fortsatt fangst. Sei og hyse har hatt en positiv utvikling i seinere år. Bestandene av industrifiskeartene øyepål og tobis er usikre, men vurderes å være lave. Bestanden av nordøstatlantisk makrell i Nordsjøen og Norskehavet anses nå å være lavere enn føre-var-grensa. Bestandene av uer og blåkveite er lave, mens industrifisken kolmule ser ut til å være i god forfatning, til tross for hard beskatning. Økonomi og sysselsetting. Antallet fiskere er gått jevnt tilbake siden før krigen. Ved utgangen av 2004 var det registrert 15 000 fiskere, mot 125 000 i 1939. Ifølge nasjonalregnskapet bidro fiske, fangst og oppdrett med 6,2 milliarder kr (0,4 %) til bruttonasjonalproduktet i 2004. Førstehåndsverdien av fisk fra tradisjonelle fiskerier var 10,4 milliarder kr. i 2004. Målt i fangstverdi er torsken det klart viktigste fiskeslaget, med en førstehåndsverdi på 2,5 milliarder kr. På de neste plassene kommer sild og brisling (1,9 mrd), makrell (1,2 mrd.), skalldyr og skjell (900 mill.) og sei (800 mill.) I fangstmengde er kolmule o.a. industrifisk klart størst, men verdien utgjør under 1 milliard kr. Regulering av fisket. For å sikre fiskebestandene mot overfiske er alt fiske kvoteregulert. Den norske kvoten for hvert enkelt fiskeslag blir satt etter anbefaling fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES) og i samråd med andre stater. Kun en tidel av bestandene i norske farvann er særnorske bestander. Fiskeri- og kystdepartementet deler totalkvoten mellom trålerflåten og kystfiskeflåten, og deretter på de ulike fartøygruppene og det enkelte fartøy. For havfiskeflåten har deltakelsen i fisket lenge vært regulert gjennom konsesjoner. Fra sesongen 1989/90 ble det også innført konsesjonsordning i kystflåten – først for torskefisket og fra 1997 også for andre fiskeslag. Kystflåten er delt i to grupper. For å få fiske i gruppe I må en kunne vise til tidligere aktivitet i fiskeriene. I tillegg er det adgang til å fiske i en åpen gruppe (gruppe II), men fartøyenes kvote i denne gruppa er vesentlig mindre enn for fartøyene i gruppe I. Hvert enkelt fartøy tildeles enten en "maksimalkvote" eller en "fartøykvote". En maksimalkvote er en kvote gitt til hvert enkelt fartøy i et fiske med overregulering. Overregulering betyr at summen av tildelte kvoter er høyere enn det totale kvantum som kan fiskes av gruppa. Dette fører til at fisket kan bli stoppet for alle fartøy i gruppa før det enkelte fartøyet har fisket sin kvote. En fartøykvote er en kvote gitt til hvert enkelt fartøy med ingen eller lav overregulering. Fartøykvoten er en garantert årlig kvote, og fisket vil derfor ikke bli stoppet før det enkelte fartøy har fisket sin kvote. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble oppretta 11. april 1975 som et bilateralt forvaltningsorgan mellom Norge og Russland (Sovjetunionen). På et årlig møte i kommisjonen fastsettes totalkvoter for fangst på felles fiskebestander i Barentshavet, og fordeler kvotene mellom Norge, Russland og tredjeland. Partene avtaler også gjensidig fiskeadgang i hverandres økonomiske soner og bytter kvoter både innenfor fellesbestander og nasjonale bestander. Totalkvotene som Norge og Russland fastsetter i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon er basert på anbefalinger om beskatningsnivå utarbeidet av Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), hvor både norske og russiske forskere er representert. Gjennom de årlige kvoteavtalene fastsettes også viktige reguleringstiltak som skal sikre en bærekraftig og forsvarlig ressursforvaltning, for eksempel kriterier for stenging av områder pga. for stor innblanding av ungfisk og bruk av sorteringsrist i trålfisket. Den klart viktigste felles bestanden er torsken; deretter følger hyse, lodde og i seinere år kongekrabbe. Litteratur. Norsk-russiske fiskerikommisjon MF «Bjørnefjord» (1990). MF «Bjørnefjord» tidligere MF «Stavanger», er en bilferje bygget i 1990 for Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) for fergesambandet Stavanger – Tau. Under sitt tidligere navn trafikkerte hun dette sambandet frem til 2001 da hun ble solgt til HSD (nå Norled). Etter å ha vært brukt i ulike samband, ble hun i 2010 på nytt satt inn i trafikk i Tau-sambandet sammen med søsterskipene MF «Ullensvang» og MF «Stord». Skipet. MF «Stavanger» var byggnummer 11 ved S i Gurskebotn. Skroget ble bygd ved Liaaen Nordfjord AS, Nordfjordeid. Ved overlevering var tonnasjen 2 871 bruttoregistertonn, 861 nettoregistertonn, og lasteevnen var 786 dødvekttonn. Hovedmaskinen er en åttesylindret totakts dieselmotor bygd av Wärtsilä-Wichmann AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 3 000 bhk. MF «Austrheim» (1986). MF «Austrheim» ved Knarvik kai. Ved kai i Horten som MF «Boknafjord». MF «Austrheim» er en pendelferge bygget i 1986. Fergen ble kjøpt av Bastø Fosen i desember 2010 og endret navn til MF «Bastø IV». Fergen har siden mars 2011 gått som fast 4. ferge i sambandet Moss-Horten. Fergen gikk under navnet MF «Bjørnefjord» for HSD fra 1995 til 2001. Den gikk fra og med 1995 til og med desember 2000 på Skjersholmane-Valevåg. Fra 2001 til 2010 gikk den som MF «Boknafjord» og frem til 2007 i sambandet Mortavika-Arsvågen. MF «Bjørnefjord» (1962). M/F «Bjørnefjord», nå «Gamle Bjørnefjord», er en bilferge bygget i 1962 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab. Fra ny ble «Bjørnefjord» satt inn i ruten Kinsarvik-Utne-Kvanndal. «Bjørnefjord» gikk i forskjellige ferjestrekninger i Sunnhordland, samt som avløser ferge i andre fylker frem til 1988. Polarlaks II A/S, Husvær/Sandnessjøen eide og brukte ferja som forstasjon for et oppdrettsanlegg fra 1988 til 2010. I mars 2010 kjøpte Johan Brightsen ferja for 1 krone, med tanke på å føre henne tilbake til Sunnhordland. 15. april 2010 ble hun registert som «Gamle Bjørnefjord» i skipsregisteret. 2. juli forlot hun fortøyningene i Kilvåg der hun hadde ligget i over 20 år, og gikk for egen maskin til Forvik. Etter to ukers klargjøring startet turen sørover. På en maskin gikk hun fra Forvik til Høylandsbygd, en tur på 5 dager. 22. august 2010 avgikk «Gamle Bjørnefjord» Dimmelsvik for Odda. Hardanger Veteranferjelag disponerer og restaurerer i dag «Gamle Bjørnefjord» MF «Bømlo» (1972). MF «Bømlo er en bilferge bygget i 1972 for S som MF «Herdla». Fergen har siden 1996 gått i rutefart for Norled (Tidligere Tide Sjø og HSD Sjø). Fra 1984 til 1996 gikk fergen gikk under navnet «Ladejarl» for Fosen Trafikklag AS, og ble benyttet på fergesambandet Sunde–Hemnskjel–Sandstad. M/F Bømlo går på sambandet Jondal-Tørvikbygd. Skipet. MF «Herdla» var byggnummer 31 ved Løland Motorverkstad AS i Leirvik, Sogn. Ved overlevering var tonnasjen 871 bruttoregistertonn og 496 nettoregistertonn. Hovedmaskinen er en sekssylindret totakts dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 1 500 bhk. MS «Etne». M/S «Etne», nå «Gem Start», er et motorskip bygget i 1962 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Skipet gikk under navnet «Striltun» for Simon Møkster, Stavanger fra 1983 til 1987. MF «Etne» (1979). MF «Etne», tidliggere MF «Askøy», er en bilferge bygget i 1979 for Rutelaget Askøy-Bergen. Går i dag for Norled som reservefartøy. Skipet. MF «Askøy» var byggnummer 125 ved Mjellem & Karlsen Verft i Bergen. Ved overlevering var tonnasjen 1 241 bruttoregistertonn og 733 nettoregistertonn. Hovedmaskinen er en nisylindret totakts dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 2 300 bhk. Kilder. Etne 1988 Etne 1988 MF «Fedjefjord». MF «Fedjefjord», er en bilferge bygget i 2001 for Bergen Nordhordland Rutelag. Nå eies den av Norled. MF «Fedjefjord» går på strekningen Fedje-Sævrøy. Skipet. MF «Fedjefjord» var byggnummer 496 ved det spanske verftet Astilleros Zamaccona i Bilbao. Ved overlevering var tonnasjen 2 332 bruttoregistertonn, 1 088 nettoregistertonn, og lasteevnen var 3 858 dødvekttonn. Hovedmaskinen er to dieselmotor. Oppgitt ytelse er 2 136 kW. MF «Fjordgar» (1967). MF «Fjordgar» er en bilferge bygget i 1967 som MF «Torulf». Fergen gikk i rutefart for rederiet Norled på strekningen Klokkarvik-Lerøy-Bjelkarøy-Hjellestad frem til 31.12.2011. Fergen er nå lagt ut for salg. Fergen ble opprinnelig bygget for å gå i rute mellom Ulsteinvik, Torvik og Runde og erstattet en tidligere ferge med samme navn. Etter at Herøybrua åpnet i 1976 gikk fergen mellom Torvik og Runde frem til Rundebrua kom i 1982. Den siste strekningen «Torulf» trafikkerte under MRF-flagg var Molde – Bolsøya. Skipet. Fergen var byggnummer 33 ved Hatlø Verksted AS i Ulsteinvik, Møre og Romsdal. Ved overlevering var tonnasjen 135 bruttoregistertonn og 60 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en firesylindret firetakts dieselmotor bygd av Aabenraa Motorfabrik Heinr. Callesen A/S i Åbenrå, Danmark. Oppgitt ytelse var 320 hestekrefter (bhk). Tysse. Tysse er også kjent som et etternavn/familienavn, se. f.eks. MF «Fitjar». MF «Fitjar» er en bilferge bygget i 1973 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen er i dag reserveferge for Norled og ligger i opplag på Løfallstrand. Skipet. MF «Fitjar» var byggnummer 16 ved Haugesunds Slip i Haugesund. Ved overlevering var tonnasjen 1 242 bruttoregistertonn og 227 nettoregistertonn. I august 1996 ble hun ommålt til 740 bruttotonn og 250 nettotonn. Hovedmaskinen er en femsylindret totakts EV dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 1 250 bhk. Tyssebotnen. Tyssebotnen, Tysse eller Tysso i Osterøy kommune i Hordaland er et sted nord på Osterøya. Tysse er et sted med ca. 150 innbyggere (2009) ved Osterfjorden. Stedet har grendehus, bedehus, butikk/post, og mange lokale arbeidsplasser. Området rundt Tysse er egnet til friluftsliv, det har mange turmuligheter i dal- og fjellområder, høyeste topp er Høgafjellet (868 moh). Avstander. Nærmeste flyplass er Bergen lufthavn, Flesland, avstanden dit (via Osterøybrua: 63 km MF «Folgefonn» (1938). MF «Folgefonn» var i perioden 1938-1979 en bilferge tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. «Folgefonn» var ikke bare HSDs første spesialbygde bilferge, men også landets største og mest moderne bilferge som ny i 1938. Fergen er nå tilbake i Norge etter 21 år som klubbhus på Themsen i England og er fredet av Riksantikvaren. Fotlandsvåg. Fotlandsvåg er et tettsted i Osterøy kommune i Hordaland som ligger nord på Osterøya. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. I Fotlandsvåg er det blant annet en bensinstasjon, en butikk, en barneskole, en volleyballbane, en fotballbane med kunstgressdekke og hotellet Fjordslottet. Dinitrogentetraoksid. Dinitrogentetraoksid (N2O4) er en oksiderende, sterkt giftig og etsende forbindelse av nitrogen og oksygen. Ved reaksjon med vann danner det salpetersyre. Tekniske anvendelser. Nitrogentetraoksid brukes som hypergolisk oksygeneringsmiddel sammen med hydrazin som drivstoff i rakettmotorer. Vikingskip. a> er for mange selve prototypen på et vikingskip, selv om det ikke på noen måte kan kalles representativt for skipene vikingene hadde. Til det er Osebergskipet for spesielt. Vikingskip er en fellesbetegnelse som i dag benyttes om større (havgående) skandinaviske klinkbygde trebåter med kjøl, årer og seilføring, bygget i tiden like før, under og i de to-tre første århundrene etter vikingtiden (800-1050). Opprinnelse. I tiden før vikingtiden var ikke skandinavenes båter rigget med seil, selv om seilføring neppe var et ukjent fenomen for folket som bodde der. Man må derfor anta at de såkalte roskipene, som var nøye tilpasset skandinaviske forhold og behov for ferdsel, ikke var egnet for rigging av seil, og at båttyper som kunne rigges ikke var brukbare for skandinaviske forhold og behov. Kunnskapen om seilføring hadde nemlig alt eksistert i mange århundrer i Europa. Kvalsundskipet (fra ca. år 690 +/- 70 år) hadde stort sideror og en bunnplanke som var utformet som et forstadium til kjøl. Det kunne trolig føre seil, men det har ingen spor etter mastefeste, mast eller rigg. Oppdagelsen av kjølens betydning fikk dramatiske konsekvenser for skandinavisk skipsbygging på 700-tallet. Man kan vel hevde at oppdagelsen la selve grunnlaget for vikingenes suksess i årene som kom. Kjølen var en teknologisk nyvinning som førte til en type fartøy verden aldri hadde sett maken til. Skandinavene kunne nå rigge seil på sine slanke trebåter, som i raskt tempo utviklet seg til bredere hurtige havgående fartøy med overlegne manøvreringsegenskaper og (etter hvert) stor lastekapasitet. Etter hvert kunne vikingene seile i all slags vær og vind. Man må anta at de første båtene med seilføring ble rigget for kystnær trafikk i skjærgården, enten som små frakteskuter (børinger) eller som lystfartøy (karver). Osebergskipet (bygget ca. 820-834), som er et prakteksempel på en kongelig karv, er det første beviset vi har for seilskip i Norden. Vel har skipet både frakteegenskaper og havgående egenskaper, men Osebergskipet er først og fremst et lystfartøy bygget for seiling innenskjærs. Det var neppe stødig nok for ferdsel på åpent hav. Forskerne mener at utviklingen fra roskip til seilskip skjedde i tiden mellom Kvalsundskipet og Osebergskipet. På Gotland er det funnet billedsteiner som tyder på at det fantes seilskip i Norden alt før år 800. Funnet av Gokstadskipet (bygget ca. 895-905), som er 60-70 år eldre enn Osebergskipet, viser en rivende skipsteknisk utviklig på kort tid. Etter hvert dukket det også opp nye skipstyper, de største gjerne kalt langskip. Utvikling. Funnene av vikingskip gir et visst bilde av den allsidighet som vikingtidens seilere og båtbyggere utviste. Mange skipsformer og størrelser finnes representert i disse funnene. Man skiller mellom ulike typer skip ut fra hvor store de var og hva de skulle brukes til. De fleste skipene som ble brukt av vikingene i deres sjøtog på 800-tallet, tilhørte en egen båttype kalt "asker". I de gammelengelske krønikene er skipene omtalt som "æsc", og vikingene som "æscmen", «askmenn». De var bygd som transportskip for hærfolk som skulle reise langt for å hjemsøke fremmede land. Som små åredrevne farkoster med mast og med 30 årer tilsammen kunne de også trekkes et stykke over land, også opp på strendene. I begynnelsen av 900-tallet skilte flere typer seg ut for bestemte formål som hærskip for krig og fraktskip for varetransport. Skipsbyggingen på 900-tallet spesialiserte seg i bestemte båttyper som gradvis ble gjort større og mer sofistikerte. De fleste funn av vikingskip i moderne tid stammer fra tiden etter ca. 900 e. Kr. En tendens mot slutten av vikingtiden fram til ca 1050 var at skipene ble større. Fra Hedeby, er rester av en stor knarr funnet med en lasteevne på 60 tonn, bygget omkring 1025. I Roskilde i februar 1997 ble det hittil største vikingskipet datert til mellom 1025 og 1050, funnet. Dette skipet er en stor "skeid" på 36 meters lengde, 78 årer i 39 sesser og med plass til et mannskap på over 100 mann. Konstruksjon. a> viser tydelig de to trinnene i byggingen av et vikingskip. Med den slakke bunnen og de bratte sidene Vikingskipene bygges opp som en skallkonstruksjon. I motsetning til andre skipskonstruksjoner som begynner med en fast form av stive spant, settes knærne inn senere for å holde de myke skipssidene sammen. Knær. Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet festet man seg ved den utstrakte bruken av knær både i stavkirkene og vikingskipene. Stavkirketaket ble betraktet som et omvendt vikingskip. Sagaskip. Nedenfor er et lite utvalg av skipene fra sagalitteraturen. Dette er spesielt store skip (kongeskip og høvdingskip) som det aldri har vært ført bevis for, men funn av større vikingskip i moderne tid indikerer allikevel at slike skip sannsynligvis har eksistert. Da disse skipene forsvant var det ikke lenger vanlig å hauglegge sine høvdinger, så gravfunn på linje med Osebergskipet og Gokstadskipet er nærmest utenkelig. Sjansen ligger da i tilfeldigvis å finnet et på havbunnen, om vi noen gang skal kunne bevise at så store vikingskip eksisterte. Suder. Såkalte "suder" dukker opp i sagalitteraturen på 1100-tallet (gjennom Håkon Herdebreis saga), men det er usikkerhet omkring hva uttrykket «sud» egentlig refererer til. Noen har antydet at det har med de utvendige bordgangene å gjøre. Generelt kan man si at dette var store skip. Den minste suden sagaene nevner var 20-sessa «Erkesuden», som erkebiskopen (trolig Øystein Erlendsson) ga til Nikolas Kuvung av Giskeætten. Det synes klart at det ikke er snakk om en egen båtklasse, men det er uvisst om disse sudene bare var busser eller også kunne være langskip som snekker og skeider. Om det refererer til bordgangene er trolig det siste aktuelt. Den første suden som nevnes er «Bøkesuden», som kong Øystein Magnusson skal ha latt bygge helt i begynnelsen på 1120-årene. Da han død i 1123 ble denne overtatt av hans etterfølger, kong Inge Krokrygg. Siden skal skipet også ha havnet i Erling Skakkes eie. MF «Folgefonn» (1998). MF «Folgefonn», er en bilferge bygget i 1998. Skipet. MF «Folgefonn» var byggnummer 3 ved Trondheim Verft. Skroget ble bygd ved Cenal Shipyard i Gdansk, Polen. Ved overlevering var tonnasjen 1 182 bruttoregistertonn og 345 nettoregistertonn. Hovedmaskinene er 4 dieselmotorer, bygd av Mitsubishi Heavy Industries, Ltd. i Japan, som genererer strøm til 2 Aquamaster azimuther. Tsjita. Tsjita (russisk Чита) er en by i Russland, i Sibir, og administrasjonssenter i Zabajkalskij kraj. Folketallet er 316 600 (2002). Byen ligger der elven Tsjita renner sammen med elven Ingoda. Den transsibirske jernbanen går gjennom Tsjita. Byen er et viktig industrisenter. Her finnes dessuten et universitet. Langøyene. Langøyene er ei øy på 0,3 km² i Bunnefjorden innerst i Oslofjorden, som tilhører Nesodden kommune i Akershus, men som leies og disponeres av Oslo kommune. Langøyene er et populært friluftsområde og badeplass, også for naturister. Det er lov å telte på øyene, som nås med ferge fra Vippetangen i Oslo om sommeren. Langøyene var opprinnelig to øyer, med et langstrakt sund imellom. Norges første sementfabrikk lå på Nordre Langøy fra 1837 til 1938. Råstoffet var kalkstein fra Malmøya. Også på Ulvøya ble det gjort forsøk med kalkbrenning fra 1841, men dette ble ingen suksess. Den store gressletta vi finner midt på Langøyene i dag er hovedstadens gamle søppelfylling. Rundt år 1900 hadde storbyen Kristiania behov for ny søppelplass, og i 1902 kjøpte byen de to øyene med tanke på å bruke sundet mellom øyene til dette. Det ble senket gamle skipsvrak i begge ender av sundet og lagt ut lenser for å demme opp mellom øyene, og fra 1904 til 1948 var stedet søppelplass. I 1908 tok man plassen i bruk for fullt: Lasteprammer med bunnluker til å åpne gikk i skytteltrafikk fra byen, med opptil 70 tonn avfall ombord. På øyene jobbet 30 mann med trillebår og spade for å spre søpla. I 1922 anla man en stor kranbane på hver side av sundet, med wire og stor grabb mellom. Den kunne losse og spre tre tonn av gangen. Dagens snorrette gangvei fra ferjekaia til stranda ligger på en av kranbanene. Det var opprinnelig meningen å legge ned søppelplassen i 1940, men på grunn av okkupasjonen ble driften først avviklet og fyllinga først tildekket noen år etter krigen. I dag er det fortsatt mulig å finne rester av «gammeldags» søppel på stranda øst på øya. MF «Fusa» (1949). M/F «Fusa», senere M/F «Hatvik», M/F «Nårasund» og M/F «Nåra», var en bilferge bygget i 1949. Fergen gikk i rutefart for Det Midthordlandske Dampskibsselskab og Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD) I følge en byggeliste fra Skaalurens Skibsbyggeri, ble ferja bygget i 1947. Byggenr. 172. Lengde/fot: 80. Bruttotonn: 98. MF «Ropeid» (1969). MF «Ropeid» i Levanger (2008). MF «Ropeid», er en bilferge bygget i 1969 som MF «Fusa». Fergen gikk i rutefart for for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) frem til 1987. Senere som MF «Hjelmeland» for Det Stavangerske Dampskibsselskab og «Sand» for Rogaland Trafikkselskap. De Havilland DH 114 Heron. de Havilland DH.114 Heron var et mindre 4 motors propellerdrevet passasjerfly. Historie og utvikling. Flyet var en videreutvikling av DH 104 Dove som fikk forlenget skrog og utstyrt med ytterligere to motorer. De første flyene som ble produsert ble eksportert til New Zealand (Air New Zealand). Flyet var en hel-metall konstruksjon og med en tradisjonell lav-vinget utforming med nesehjul. Det ble bygget over 150 eksemplarer som ble eksportet til over 30 land, også til Norge. Den første Heron, model 1A, hadde en del svakheter, blant annet for små og for tunge motorer og var utstyrt med fast understell og et ikke styrbart nesehjul. Dette forenklet vedlikeholdet, men virket reduserende på toppfarten. Etter at det var bygget 51 fly av den første modellen gikk de Havilland over til Model 2 med opptrekkbart understell, styrbart nesehjul og og forbedret ytelse. Det ble bygget 149 Heron og det finnes fortsatt (i 2010) 36 fly lagret omkring. Fem av disse skal være flyvedyktige. Heron i Norge. Braathens var en av de aller første operatører av Heron, Nr. 2, 3 og 5 fra produksjonslinjen ble levert til Braathen MF «Fusa» (1970). MF «Fusa» er en bilferge bygget i 1970 som MF «Stord». Fergen gikk i rutefart for Tide Sjø i sambandet Fjelberg-Sydnes-Utbjoa-Skjersholmane frem til 31. desember 2010. Er så blitt reserveferge og lagt ut for salg. Ligger for tiden i opplag på Steinestø. Skipet. Fergen var byggnummer 41 ved Hatlø Verksted i Ulsteinvik, Møre og Romsdal. Ved overlevering var tonnasjen 485 bruttoregistertonn og 227 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en sekssylindret totakts EV dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 900 hestekrefter (bhk). Langøya (Aure). Langøya er en liten øy rett nordvest for Jøssøya på nordsiden av Ertvågsøya i Aure kommune på Nordmøre. Øya er om lag 1 km lang og omkring 100 meter bred på det bredeste. Det høyeste punktet er 14 moh. MF «Hardingen» (1966). M/F «Hardingen», nå M/F «Erik P», er en bilferge bygget i 1966. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) frem til 1991. MF «Hardingen» (1993). MF «Hardingen» er en bilferge bygget i 1993. Fergen går i rutefart for Norled i sambandet Utne-Kvanndal. Søsterferge til MF «Vikingen», Fjord1 sin MF «Svanøy» samt MF «Gökçeada I» tidligere MF «Sunnhordland». Skipet. MF «Hardingen» var byggnummer 46 ved Slipen mekaniske verksted i Sandnessjøen. Skroget ble bygd ved Kaarbøs mekaniske verksted i Harstad. Ved overlevering var tonnasjen 2 631 bruttotonn og 844 nettotonn. Hovedmaskinen er en åttesylindret totakts dieselmotor bygd av Wärtsilä-Wichmann AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 3 261 hestekrefter. Jon Raudes gate (Trondheim). Jon Raudes gate er en sidegate til Mellomveien i bydelen Lademoen i Trondheim, og er oppkalt etter erkebiskop Jon Raude. Gata består av borettslag i gamle bygårder og Hamstad Kjøtt ligger her. DS «Hordaland». D/S «Hordaland», var et dampskip bygget i 1879 for Det Søndhordlandske Dampskibsselskab. Skipet kostet den gangen Kr. 80 000. Skipets første kaptein var Kaptein Simonsen. Skipet gikk senere i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). MS «Hordaland». MS «Hordaland» var i perioden 1937-1970 en lokalrutebåt tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. I 1970 ble den solgt til AS Jøsenfjord Rutelag og omdøpt «Ombofjord». De ble benyttet i dette selskapets ruter i Ryfylke frem til 1976. MF «Hordaland». MF «Hordaland» er en bilferge bygget i 1979 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled på strekningen Gjermundshavn-Varaldsøy-Årsnes. Fra 1979 til 1996 gikk den i ruten Halhjem-Sandvikvåg. Frem til 2010 gikk den Jektevik-Nordhuglo-Hodnanes (Flatråker). MF Hordaland har også vært ut og inn av sambandet Skjersholmane-Valevåg. Skipet. Fergen var byggnummer 799 ved Stord Verft i Leirvik. Ved overlevering var tonnasjen 863 bruttoregistertonn og 428 nettoregistertonn. Hovedmaskinen var en tolvsylindret firetakts EV dieselmotor bygd av Normo i Bergen. Oppgitt ytelse er 2 050 hestekrefter (bhk). Lademoen. Kart over Lademoen fra 1898. Lademoen er en bydel i Trondheim som ligger øst for sentrum. Lademoen er området øst for Meråkerbanen, vest for Innherredsveien, nord for Nedre Elvehavn og sør for villastrøket på Lade. Lademoen består for det meste av gamle bygårder, bygd på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Bygårdene er for det meste reist i mur, men lengst sør i bydelen finnes noen kvartal i bare tre. De fleste bygårdene rommer leiligheter, samt enkelte forretninger. Her ligger også Lademoen kirke, tidligere Lademoen skole, Lademoen stasjon og Lademoen park («Lamoparken»). Lademoen var tidligere et typisk arbeiderklassestrøk. MF «Jondal». __NOTOC__ M/F «Jondal» er en bilferge bygget i 1974 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled på sambandet Kinsarvik-Utne-Kvanndal. MF «Kvam». __NOTOC__ M/F «Kvam», er en bilferge bygget i 1977. Fergen går i rutefart for Norled i sambandet Larsnes-Åram-Voksa-Kvamsøya. Koksalt. Koksalt eller natriumklorid (NaCl) er et salt, og er en kombinasjon av grunnstoffene "natrium" (Na) og "klor" (Cl), og er kjent som vanlig bordsalt. Dette stoffet er bra for kroppen i små mengder, men hvis man spiser for mye av det, binder saltet til seg for mye vann i kroppen og det vil bli tyngre for hjertet å slå. Koksalt senker frysetemperaturen til vann. Derfor blir saltet brukt til på mange bilveier på vinteren. Ulempen med koksalt på bilveiene, er at det får bilene til å ruste. Historie. Salt, "NaCl", har oppgjennom historien hatt stor betydning, særlig som konserveringsmiddel for mat. Bortsett fra tørking, var salting eneste mulighet for å få vannet ut av fisk og kjøtt og dermed hindre forråtnelse. Tidligere problemer med masseproduksjon kombinert med stort forbruk har også vært medvirkende til at verdien av salt har vært svært høy. Det engelske ordet "salary" og det norske ordet "salær", (begge betyr lønning), kommer av at arbeidere tidligere er blitt betalt i nettopp salt. Da Napoleonskrigene hindret salt-importen til Norge tidlig på 1800-tallet, ble det flere steder i Norge opprettet saltverk for utvinning av salt fra havvann. Krystallform. Koksalt er satt sammen ved hjelp av ionebindinger av stoffene natrium (nr. 11) og klor (nr.17). Måten dette har skjedd på, er at ladningene i de positive natriumionene og de negative kloridionene holder ionene sammen til en krystall, og dermed har imitert oktettregelen. Elektronegativitet. Dersom vi ser i et elektronegativitet-skjema vil vi si at NaCl er et polart molekyl, dette er fordi differansen mellom natrium (0,9) og klor (3,0) er 2,1 (3,0 - 0,9 = 2,1) Løselighet. Vi finner vanligvis ikke Na+-salter i berggrunnen, dette er fordi saltet har en lett løselighet (dvs. at mer enn 1g løses pr. 100ml), og derfor blir vasket bort ved regn. Når man tilsetter vann til NaCl vil ionene fra krystallen gå ut i løsningen, Na+ og Cl−-ionene vil spres i vannet. NaCl (S) → Na+ + Cl− Forekomst. NaCl er det saltet det er aller mest av i havet, 77,711 % av saltet er NaCl (i verdenshavene er det ca. 3,5 % salt). Innholdet av salt er avhengig av trykk, temperatur og vannstrømninger, slik at grunne havområdet ved ekvator har høyere salinitet. Middelhavet har relativt høy salinitet fordi det er delvis avstengt ved Gibraltar, og Dødehavet har enda høyere salinitet. Gjennom mange hundre millioner år har elver og bekker rent ut i havet. På sin ferd gjennom landskapet har store mengder mineraler blitt revet løs og ført ut med elvevannet, og gitt havet et saltinnhold som i dag i gjennomsnitt er ca 2,5 – 3,5 %. I tillegg til dette har man i dag funnet løse bergarter, rike på mineraler, på store havdyp, og man antar at sagnet om kverna som sto og malte salt på havets bunn har noe for seg – at det muligens også er mineraler fra disse kilder som har gitt havet dets saltinnhold. Gjennom disse millionene av år har voldsomme omveltninger forandret vår klode; kontinenter er blitt flyttet og snudd opp ned – og havområder er blitt stengt inne under fjell og jord. Vannet har dampet ut, og saltet er blitt tilbake. Slik kan man i dag finne saltforekomster over hele vår klode. Muligens ble Norge til slutt liggende for langt mot nord, her har man til nå ikke funnet salt i mengder som har gjort det drivverdig. Men fra Danmark og sydover, på alle kontinenter, finner man salt i undergrunnen. Produksjon. Salt, "NaCl", utvinnes hovedsakelig på to måter. "Sjøsalt" utvinnes ved at saltvann samles i et basseng og inndampes. Saltet blir liggende igjen og kan enkelt transporteres for lagring og bruk. "Bergsalt" utvinnes fra mineraler. Det finnes saltgruver flere steder i Europa. Under gunstige omstendigheter, og over lang tid, kan saltkrystaller vokse seg store, Mange saltgruver har egne utstillinger av skulpturer laget som om de var av glass eller krystall. Slike gjenstander vil trekke til seg vann og smelte ned dersom de ikke oppbevares under riktig temperatur og lav nok fuktighet. Det meste av saltet er litt urent av andre mineraler. Noen av disse er sporstoffer som regnes som nyttige, mens andre krever rensing før det kan tjene som mattilsetning. Urenset mineralsalt brukes gjerne som veisalt, ofte kalt «steinsalt». Saltgruver med besøksmulighet finnes bl.a. i Danmark (ved Mariagerfjorden). Kommersiell utvinning av salt. Salt utvinnes i dag kommersielt på tre måter; 1)steinsalt eller gruvesalt, 2)vakuumsalt fra underjordiske saltkilder og salthorster/saltdomer, og 3)ved naturlig inndamping av havvann i grunne saliner i tropiske eller subtropiske områder. Verdens produksjon av salt er i dag omkring 200 millioner tonn. Til Norge importeres år om annet omkring 750 000 tonn. Bare ca 6-7 % av dette brukes i husholdninger, mesteparten går til industrien, spesielt kjemisk industri der salt brukes i nær sagt alle typer produkter: plast, papir, såpe, og glass – og til veisalt. Salt benyttes i produksjonen av over 10 000 forskjellige produkter! 1. Utvinning av salt ved gruvedrift i fjell utgjør i våre dager godt over halvparten av verdens produksjon. Fra 1600- tallet av har England og Tyskland hatt mange saltgruver – men den utvilsomt mest kjente i Europa er nok Wieliczka i Polen, litt syd for Krakow. Den er i dag den mest besøkte turistattraksjonen i Polen, og var blant de første på UNESCOs verdensarv-liste. I flere tusen år har saltkilder knyttet til gruva vært kjent, da disse tørket ut begynte man på 1300-tallet å grave etter det dyrebare saltet. Gruva går nå ca 325 meter i dybden, og har i alt nær 250 km med gruveganger og haller. Ikke minst på grunn av det risikable arbeidet i gruva var arbeiderne sterkt religiøse. Ved besøk i gruva vil man se kapeller og helgenfigurer hogd ut i saltstein, det største kapellet på flere hundre m2 har fantastiske skulpturer og relieffer, alt hogd ut av gruvearbeidere gjennom århundrene. Den største hallen benyttes i dag til konserter og andre kulturarrangementer og rommer ca 1000 tilskuere. Det er fortsatt stor drift i saltgruver, men saltet er i dag lite brukt annet enn som veisalt på grunn av at det ofte inneholder en del forurensinger. 2. Vakuumsalt derimot er det nok av. Fra saltkilder under jorda pumpes sterkt saltholdig vann opp og kokes under høyt trykk. Disse kilder henter saltet fra underjordiske salthorster eller saltdomer; der de uttørkede saltsjøene ble liggende under jord og grus istedenfor innkapslet i fjell. I Mariager i Jylland finnes en slik kjempemessig salthorst under jorda; tre kilometer i bredden og fem kilometer høy. Salt innkapslet i fjell er uforanderlig, mens salt som ble dekt av stein og grus har gjennom disse hundremillionene av år fått en helt spesiell form som endres kontinuerlig – om bare ørlite grann hvert hundreår. Fordi salt har en mindre egenvekt enn jord og grus slipes saltklumpen langs kantene når grusen siger ned i forhold til saltklumpen (hvis vi kan kalle noe så digert som en klump). Etterhvert får horsten fasong omtrent som en sopp eller dom; stort bredt hode og slankere nedover. Overflaten når opp til grunnvannsnivå, her vaskes saltet bort og gir enkelte steder saltkilder som nevnt over, som f.eks. mange steder i Tyskland og USA. Salthorster finnes mange steder over hele kloden, men det er til nå ikke funnet slike i Norge. Vakuumsalt kalles så pga framstillingsmåten. Tar man ikke saltet direkte fra kilden, bores rør ned i horsten, vann pumpes ned som løser opp saltet, og saltlake opp igjen. Dette renses, uønskede mineraler og sporstoffer felles ut, laken kokes under høyt trykk og saltet blir svært finkornet, meget tørt og rent og inneholder ofte mer enn 99,5 % NaCl. Så kan man eventuelt tilsette sunne eller smaksregulerende stoffer, som f.eks. jod, og det er dette salt som har den største omsetning til våre husholdninger. Dette saltet, som er meget rent benyttes også i industrien. 3. Det salt som enkelte steder omtales som ”det sunne saltet” er rent havsalt. Sjøvannet demmes ved høyvann inn i grunne dammer, saliner. Den stabile varmen får vannet til å fordampe, etterhvert fylles mer vann på dammene, og etter en periodes tørking kan man skuffe saltet opp for hånd eller med svære maskiner. På grunn av den relativt lave varmen fordamper vannet ganske langsomt og gir salt med store krystaller. Og fordi saltet på veien til forbruker bare renses og ikke gjennomgår noen større raffineringsprosess inneholder det alle de mineraler og sporstoffer som finnes i havvannet. Dette er stoffer kroppen trenger. Samtidig er saltet svakere enn vakuumsaltet, med ca 97 % NaCl, og det er litt fuktigere slik at smaken kommer mer fram. Saltproduksjon i Norge, saltbrenning. I Norge, hvor det har vært få saltkilder å øse av, har salt fra tidligste tider av vært framstilt av sjøvann som er dampet ut over bål. Slik saltbrenning har foregått nær sagt alle steder langs norskekysten – jfr stedsnavn som Saltkopp, Saltnes osv. På 1600-tallet var det større saltverk i Trondheimsfjorden, ved Bergen og ved Langesund, og mindre sikkert mange flere steder. Men det største ble bygget fra 1739 og utover på Vallø ved Tønsberg. Her graderte man sjøvannet i store graderhus, vind og varme fikk noe av vannet til å fordampe slik at saltlaken hadde en høyere saltgehalt før man hadde det over i store kar for oppvarming og videre fordamping av vannet. Produksjon av salt på Vallø foregikk fra omtrent 1743 til 1853, altså i ca hundre år. Anvendelse. Når vi i denne sammenhengen snakker om salt, er det vanlig koksalt eller husholdningssalt det dreier seg om; NaCl eller Natriumklorid. Det er nødvendig for kroppen, men kroppens behov for natrium er bare ca 2 gram pr dag. Salt i store mengder er helseskadelig. Gjennomsnittlig saltinntak for nordmenn er ca 8-9 gram pr dag, og alt for mye salt i maten kan føre til helseplager som hjerte- og karsykdommer. Særlig gjelder dette de som fra før av lider av høyt blodtrykk. Men salt fremhever matens smak, og våre smaksceller er svært mottakelige for saltsmaken. Menneskene (og andre dyr) har behov for salt siden det er nødvendig for kroppen: salt opprettholder den livsviktige elektrolytiske balansen mellom våre celler. For å motvirke dehydrering eller uttørking av kroppen vet vi i dag at både vann og salt må tilføres. Og salt finnes i forskjellige former. I butikken kan vi kjøpe mange varianter, fra natriumredusert mineralsalt via raffinert vakuumsalt til havsalt og gourmetsalt, ofte krydret på forskjellig vis. Bruker man mye salt er nok det første alternativ å foretrekke; salt der en del natrium er byttet ut med kalium eller magnesiumsulfat. Rent havsalt er ikke så sterkt, og har ofte god smak. Salt har vært nødvendig for menneskene siden vi sluttet å spise rått kjøtt og drikke dyreblod – som inneholder salt. Salting var jo også den eneste konserverings¬metoden vi hadde før fryseteknikken ble oppfunnet. At salt har vært viktig ser vi bl.a. i enkelte kulturer der brød og salt fortsatt er tegn på vennskap, skatt på salt var i middelalderen vanlig og en god inntekskilde for fyrster og stormenn i mange land, og i Norge ble landskyld ofte utlignet i salt. Salt har også vært sett på som så verdifullt at det ble brukt som betalingsmiddel; det engelske ord ”salary” (norsk:salær) kommer fra det latinske ordet for nettopp salt. Når menneskene da for mer enn 10 000 år siden ga opp sine liv som jegere og ble bofaste dekket de sine behov for salt fra forskjellige saltforekomster; saltkilder eller åpne forekomster. Enkelte hevder at salt i sin tid bidro til den sivilisasjon som gradvis vokste fram. Salt forekom jo ikke alle steder der folk bosatte seg, dermed begynte handelen mellom mennesker: salt ble et viktig byttemiddel. Karavaner med salt krysset den gamle verden og brakte andre livsfornødenheter tilbake. Innherredsveien. Innherredsveien er fra gammelt av den viktigste innfartsåren til Trondheim sentrum fra nord og øst. Den går fra Bakke bru i sentrum og går videre helt til Omkjøringsveien ved Rotvoll. Hele strekningen ligger i Østbyen bydel og går gjennom strøkene Møllenberg, Nedre Elvehavn, Buran, Lademoen, Persaunet og Leangen. Strekningen mellom Nedre Elvehavn og Rotvoll er del av riksvei 706. Innherredsveien er også navn på en vei i Stjørdal kommune, se. MS «Kvinnherad». __NOTOC__ MS «Kvinnherad» er et motorskip bygget i 1950 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Skipet gikk i rutefart for HSD til 1957 da det ble solgt til for Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og tok navnet MS «Tranøy». Senere har skipet også hatt navnene MS «Brand VII» (1965–1988) og MS «Rygerfjord» (1988-d.d.). Siden en ombygging i 1995 har «Rygerfjord» vært hotell, losji og resturantskip på Söder Mälarstrand i bydelen Södermalm i Stockholm. Mestis. En mestis (fra spansk "mestizo", av latin "mixtus", «blandet») er en rasebetegnelse for personer som er en blanding av hvit og indianer. De representerer majoriteten av befolkningen i mange land i Latin-Amerika, slik som Mexico, Honduras, El Salvador, Nicaragua, Panama, Colombia, Ecuador, Venezuela, Peru og Chile. Et nærliggende begrep, métiser, brukes særlig i Canada som uttrykk for en kultur og folkegruppe med samme karakteristika, blanding av nordlige indianere og hvite. MF «Kvinnherad». __NOTOC__ M/F «Kvinnherad», er en bilferge bygget i 1978 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled på strekningen Skånevik-Matre-Utåker. Melderskin. Melderskin er en fjelltopp i Kvinnherad kommune i Hordaland. Fjellet, som strekker seg 1426 meter over havet, ligger like bak Baroniet Rosendal. Navnet stammer fra de norrøne ordene "melder", som betyr «korn som blir malt til mel» og "skin" som betyr glans eller skinn. Betydningen blir da «fjellet med et skinnende snølag på toppen». MF «Melderskin» (1963). __NOTOC__ M/F «Melderskin», nå M/F «Fergekroken», er en bilferge bygget i 1963. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD). MF «Os». __NOTOC__ M/F «Os», er en bilferge bygget i 1978 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled på sambandet Skjeltene-Lepsøya-Haramsøy Relaterte artikler. 2007 Ombygd til annet fartsområde, fjernet hengedekk m meir, arbeidet ble gjort ved Wartsila på Rubbestadnes Claus Ryskjær. Claus Ryskjær (født 26. juni 1945) er en dansk skuespiller. Han har hatt mange roller i dansk film og fjernsyn. Noen av filmene han har medvirket i er filmene om Olsenbanden, Den røde rubin og Jeppe på bjerget. Han har også medvirket i Tivolirevyen og Circusrevyen i Danmark i tillegg til å låne stemme til mange tegnefilmer. Peter Kitter. Peter Kitter (født 1. mars 1915, død 5. oktober 1983) var en dansk skuespiller. Han er kjent for sine filmroller. DS «Rosendal». DS «Rosendal» var i perioden 1909-1952 en lokalruteskip tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Det meste av perioden gikk det i rederiets lengre rute Bergen – Ytre Hardanger – Sunnhordland. MF «Rosendal» (1956). M/F «Rosendal», nå Bogøy, er en bilferge bygget i 1956. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). __NOTOC__ Ernst-Hugo Järegård. Ernst-Hugo Alfred Järegård (født 12. desember 1928 i Ystad, døde 6. september 1998 på Lidingö) er en svensk skuespiller, en av svensk teaters mest kjente skuespillere. Järegård har vært satt pris på pga. de kjente teaterfigurene han spilte. Han spilte rollen som Hjalmar Ekdahl i Ibsens Vildanden. Han har også spilt i Lars von Triers film Europa" (1991) og den danske TV-serien Riget (1994) og Riget II (1997) (også regissert av Trier). Han mottok O'Neill-stipendiet i 1975. MF «Skutvik». __NOTOC__ M/F «Skutvik», nå M/F «Michael Joseph I», er en bilferge bygget i 1969. Fergen gikk i rutefart for for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) fra 1988 til 1996 med navnet M/F «Rosendal». Rolf Bengtson. Rolf Bengtson (født 6. juni 1931, døde 23. oktober 1976) også kjent som «Roffe», er kjent for stemmen til Baloo i den oversatte svenske versjonen av Disney-filmen Jungelboken. MF «Rosendal» (1975). __NOTOC__ MF «Rosendal» er en bilferge bygget i 1975 som MF «Stryn». Fergen går i rutefart for Tide Sjø. Ferja er for tiden leigd ut til Torghatten Nord. Ole Monty. Ole Monty (født 22. oktober 1908 i København, død 24. april 1977) var en tidligere dansk skuespiller. Han er kjent for sine komedieroller. Han var gift to ganger, sist med skuespilleren Lone Luther. I slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene gjorde han stor suksess på scenen og på radio med karakteren "Herr Phieselbach". Han debuterte på spillefilm i 1937 i filmen "Flådens blå matroser". MF «Stord» (1987). __NOTOC__ M/F «Stord», er en bilferge bygget i 1987 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled på sambandet Stavanger-Tau. Før den ble satt inn på Stavanger-Tau, ble det fjernet noen hindringer på dekk for å få plass til flere biler. Prosessuell arkeologi. Prosessuell arkeologi eller ny-arkeologi er en form for arkeologisk teori som oppstod på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet i arkeologiske kretser i England og USA. Bakgrunn. Den prosessuelle arkeologien var en skarp kritikk av den tradisjonelle kulturhistoriske arkeologien og dens tilhengere forsøkte å distansere seg fra denne. Den tradisjonelle arkeologien var begrenset til "beskrivelser" av artefakter og typologier, men hadde problemer med å forklare "hvordan" forhistoriske samfunn fungerte. I Gordon Willey og Philip Phillips' bok ‘Method and Theory in American Archeology’ fra 1958, ble det fastslått at ”arkeologi er antropologi eller ingenting”. Dette antydet at arkeologiens mål nå skulle være de samme som antropologiens, nemlig å besvare spørsmål om mennesker og menneskenes samfunn. Dette skulle gjøres ved å studere kulturelle prosesser og systemer. Forandringer i samfunnet ble ikke lenger sett på som resultatet ekstern påvirkning, men som bestemte og derfor forutsigbare prosesser. Siden disse prosessene var forutsigbare hevdet man at de kunne forstås ved hjelp av vitenskapelige metoder. De som forfektet den nye arkeologien hevdet altså at de fleste aspekter ved samfunnet var innenfor arkeologiens virkefelt, og at det nærmest ikke fantes grenser for hva som kunne leses av det arkeologiske materialet. Den nye retningen ble svært positivt mottatt av spesielt yngre arkeologer, som var frustrerte over den tradisjonelle gjenstandsfikseringen og mangelen på et teoretisk rammeverk. Den prosessuelle arkeologien fikk først fotfeste i amerikanske sirkler, og den nye retningen førte til en forflytning av det arkeologiske tyngdepunktet fra Europa til USA. Selv om en variant av ny-arkeologien oppsto i England på samme tid, var det ikke før på 1970-tallet at retningen fikk ordentlig fotfeste i Europa. Grunnen til dette er at arkeologien i Europa tradisjonelt sett er sterkere knyttet til historieforskning enn antropologi. Kritikk. På 1980-tallet vokste det fram en ny retning innen arkeologien, anledet av de britiske arkeologene Michael Shanks, Christopher Tilley, Daniel Miller og Ian Hodder. De stilte kritiske spørsmål ved den prosessuelle arkeologiens helning mot naturvitenskapelig objektivitet, og de la mer vekt på relativisme. Denne retningen ble kalt post-prosessuell arkeologi, og har igjen blitt kritisert av prosessuelle arkeologer for brist på vitenskapelig stringens. Debatten mellom disse to retningene pågår fremdeles. Havrettskonvensjonen. Oversikt over ratifisering av Havrettskonvensjonen De forente nasjoners havrettskonvensjon (engelsk: "United Nations Convention on Law of the Sea", UNCLOS) er en internasjonal overenskomst som regulerer ferdsel og økonomisk aktivitet på åpent hav, samt kyststaters rettigheter i deres nære havområder. Sekretariatet for konvensjonen er lagt til FNs avdeling for havspørsmål og havrett (United Nations Division for Ocean Affairs and the Law of the Sea). Historikk. «Fritt hav» er et prinsipp som går tilbake til 1600-tallet; nasjonale rettigheter var avgrenset til et smalt belte utenfor kystlinjen, vanligvis 3 nautiske mil. Alt hav utenfor denne territorialgrensen var internasjonalt farvann – fritt for alle nasjoner, uten å tilhøre noen. På 1900-tallet begynte mange kyststater å melde behov for å utvide sine farvann, enten for å utnytte mineralressurser, beskytte fiskebestander eller føre kontroll med utslipp. Spørsmålet kom opp i Folkeforbundet, som avholdt en konferanse i Haag – uten at noe vedtak ble fattet. En stat som aktivt underminerte prinsippet om fritt hav, var USA. I 1945 proklamerte president Truman at USA forbeholdt seg retten til utnyttelse av naturressursene på landets kontinentalsokkel. Andre nasjoner var raske til å kopiere USA. Mellom 1946 og 1950 utvidet både Argentina, Chile, Peru og Ecuador sin suverenitet til 200 nautiske mil fra kysten for å innlemme fiskebankene i Humboldtstrømmen. Andre nasjoner fulgte opp med å utvide sitt territorialfarvann til 12 nautiske mil. I 1967 var det bare 25 nasjoner som fortsatt brukte den gamle 3-milssonen, og åtte stater hadde innført 200-milssone. I 1956 holdt FN sin første havrettskonferanse (UNCLOS I) i Genève. Konferansen resulterte i fire konvensjoner som regulerte ulik virksomhet til havs. Den andre havrettskonferansen (UNCLOS II) gikk av stabelen i 1960, og resulterte ikke i noen internasjonal avtale. Den tredje havrettskonferansen ble åpnet i New York i 1973, og begynte arbeidet med en ny traktat. Konferansen varte til 1982, og over 160 nasjoner deltok. Arbeidet med konvensjonen ble ført etter konsensusprinsippet for å unngå at grupper av land organiserte seg i henhold til egeninteresse. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10. desember 1982, og trådte i kraft 14. november 1994, etter at Guyana som den sekstiende staten hadde signert Gba Majay Bma. Gba Majay Bma er den burmesiske nasjonalsangen. MF «Strandebarm». __NOTOC__ M/F «Strandebarm», er en bilferge bygget i 1971 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen gikk i rutefart for Norled (tidligere Tide Sjø) på strekningen Langevåg-Buavåg frem til våren 2011. Den er nå reserveferge. Eksterne lenker. av MF «Strandebarm» i rute i Sunndhordaland, mars 2012. MF «Sveio» (1967). MF «Sveio», nå MF «Aspö», er en bilferge bygget i 1967. Fergen gikk opprinnelig i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD). MF «Sveio» ble bygget som søsterskip til MF «Skånevik» og MF «Odda». MF «Sveio» (1975). __NOTOC__ MF «Sveio» er en bilferge bygget i 1975 som MF «Røberg». Fergen går i rutefart for Norled på strekningen Fjelberg, Sydnes, Utbjoa, Skjersholmane, Borgundøy. Korea på koreansk. Når en skal skrive Korea på koreansk er det i hovedsak tre skrivemåter en benytter for å referere til Korea som inkluderer både Nord-Korea og Sør-Korea. I Nord-Korea referes det til Korea med ordet "Chosŏn" (조선, 朝鮮), mens tilsvarende i Sør-Korea er "Hanguk" (한국, 韓國). Det vestlige ordet "Korea" benyttes av de to koreanske nasjonene i internasjonale sammenhenger. Under forklares den historiske årsaken til dette. Historie. De eldste koreanske skriftlige kildene ble skrevet med kinesiske tegn, selv om språkene øvrig var ulike. Selv etter innføringen av hangul, har koreanere skrevet koreanske navn med kinesiske tegn (hanja), av og til også i kombinasjon. Uttalen av samme tegn er ulikt på kinesisk og koreansk og har endret seg over tid. På grunn av dette, samt det at det finnes sparsomt med tidligere skrevne tekster, er det ofte vanskelig å bestemme den opprinnelige meningen eller uttalen av de eldste navnene. Jyusin. Inntil for 2000 år siden ble det nordlige Korea og Mandsjuria kontrollert av det koreanske riket Gojoseon (Go-Joseon). Dette ble med kinesiske tegn skrevet 朝鮮, som på moderne koreansk betyr "Joseon" (조선). "Go" (古) betyr «gammel» og skiller den fra et senere rike med samme navn i nyere tid. De kinesiske tegnene transkriberte et koreansk navn fonetisk, og en tror det ble uttalt noe lignende som «Jyusin». Det kan være det samme navnet som i enkelte kinesiske kilder er transkribert som 肅愼 (숙신, suksin), 稷愼 (직신, jiksin) eller 息愼 (식신, siksin). Noen mener den siste varianten beskriver etterkommerne etter Jurchen (여진, 女眞). Noen mener 朝鮮 betyr «morgenstillhet» eller «morgenstillhetens land» og var en oversettelse av det koreanske ordet "Asadal" (아사달) som var hovedstaden i Gojoseon; "asa" (morgen) og "tar" (land eller fjell). Ordet 朝 kan bety både «morgen» (leses som "zhāo" på kinesisk) eller «dynasti» (leses som "cháo" på kinesisk), mens 鮮 kan oversettes til «frisk» eller «savory» (bønneurt eller krydder), som ofte benyttes for å beskrive noe sjeldent. Han. På samme tid samlet flere grupper seg i det sørlige Korea til større enheter, kalt for «Tre Han» ("Samhan;" 삼한). "Han" er et gammelt koreansk ord for «leder» eller «stor» som i "maripgan" («kong» gammel eller den eldre), "halabeoji" (opprinnelig "hanabeoji", «bestefar»), og muligens "hana" («en») og "haneul" («sky»). Noen spkulerer i at det kan relateres til den mongolske/tyrkiske tittelen "Khan". "Han" ble transskribert i kinesiske kilder som 韓 (한, han), 幹 (간, gan), 刊 (간, gan), 干 (간, gan) eller 漢 (한, han), men er ikke knyttet til det kinesiske ordet eller folket Han. Guri. Rundt år 0 ble restene av Gojoseon forent med kongedommet Goguryeo. Det var også et koreansk ord, trolig uttalt som «Guri», transkribert med varierende kinesiske tegn; 高駒麗 (고구려, goguryeo), 高麗 (고려, goryeo), 高離 (고리, gori) eller 句麗 (구려, guryeo). I 高駒麗 betyr tegnet 高 «høy» og et adjektiv. Tegnet 麗 er noen ganger uttalt som "ri". Den opprinnelige koreanske navnet er trolig "Guru" (구루, fortifisert by, festning) eller "Gauri" (가우리, sentrum). Teorien om at forfedrene til Goguryeo bar familienavnet Go er avvist av de fleste ettersom de tok navn etter landet. Goryeo, Joseon og Han. I sør gikk føderasjonen i oppløsning og ble delt i tre kongedømmer; Baekje og Silla som sammen med Goguryeo blir kalt for Koreas tre kongedømmer. I 668 forente Silla de tre kongedømmene og etablerte tidsperioden som er kalt for Forente Silla inntil det ble styrtet i 935. Det nye kongedømmet kalte seg selv Goryeo (고려; 高麗) med referanse til det tidligere kongedømmet Goguryeo, og ble det første kongedømmet som kontrollerte det meste av den koreanske halvøy. Via handelforbindelser som Silkeveien brakte handelsmenn navnet Silla og Goryeo til India og Midtøsten. Goryeo ble oversatt til italiensk som «Cauli» som er det samme navnet Marco Polo brukte når han refererte til landet, som er avledet fra den kinesiske formen "Gāolì". Fra «Cauli» kom det engelske navnet «Corea» og den senere standarden «Korea» (se under). I 1392 tok et nytt kongedømme navnet Joseon ("kort navn": 조선, 朝鮮, "offisielt navn": 대조선국, 大朝鮮國). De kinesiske tegnene ble ofte oversatt til engelsk som «morgenstillhet», og Korea ble på engelsk kalt for «morgenstillhetens land». I Korea blir dette uttrykket sjelden benyttet og er mer kjent som et uttrykk oversatt fra engelsk. I 1897 fikk nasjonen et nytt navn, som refererte til den tidligere riket «Han»; "Daehan Jeguk" (대한제국, 大韓帝國, som betyr «det store Han-riket», eller Det koreanske riket. 20. århundre. Fra 1910 var Korea koloni under Japansk overherredømme og navnet på Korea ble endret til "Joseon" (den offisielle japanske stavemåten er "Chosen"). I denne perioden kjempet mange grupper utenfor landet for koreansk uavhengighet. Blant de var "Daehan Minguk Imsi Jeongbu" (대한민국 임시정부, 大韓民國 臨時政府, som betyr «Provisional Government of the Great Han People's Nation» eller Den midlertidige regjeringen for den koreanske republikken). Korea ble uavhengig ved avslutningen av den andre verdenskrig og Japans kapitulasjon i 1945. I 1948 ble landet delt i to deler der USA og Sovjetunionen okkuperte hver sin del henholdsvis sør og nord for den 38. breddegrad. I sør tok en den midlertidige regjeringens navn "Daehan Minguk" (대한민국, 大韓民國, som betyr «Det store Hanfolkets nasjon», eller Republikken Korea). I nord ble navnet "Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk" (조선 민주주의 인민공화국, 朝鮮民主主義人民共和國, som betyr «Den demokratiske folkerepublikken Joseon», eller Den demokratiske folkerepublikken Korea). Bruk i dag. Nordkoreanere som referer til Korea bruker navnet "Chosŏn", mens når en referer til de to koreanske nasjonene så bruker en navnet "Bukchosŏn" (북조선, 北朝鮮; «Nord-Chosŏn») og "Namjosŏn" (남조선, 南朝鮮; «Sør-Chosŏn») om Nord-Korea og Sør-Korea. Sørkoreanere bruker "Hanguk" på hele Korea og tilsvarende "Bukhan" (북한, 北韓; «Nord-Han») og "Namhan" (남한, 南韓; «Sør-Han») om henholdsvis Nord-Korea og Sør-Korea. Etter hvert som forbindelsen til Nord-Korea ble gjenopprettet har det blitt standard i Sør-Korea å kalle Nord-Korea for "Yibuk" (이북, 以北; «Nord») for å unngå begrepet «Bukhan». Det koreanske språket kalles "Chosŏnŏ" eller "Chosŏnmal" i Nord-Korea og "Hangugeo" eller "Hangungmal" i Sør. Det som sørkoreanere referer til som hangul, kaller nordkoreanere for "Chosŏn'gŭl". Den koreanske halvøy heter "Chosŏn Pando" i nord og "Hanbando" i sør. Offisielle kart i begge land viser sjelden den militære delelinje som deler de to nasjonene, noe som gir inntrykk av en samlet nasjon. Østasiatiske navn. Inntil nylig benyttet det offisielle Kina det nordkoreanske navnet på Sør-Korea og referte til Sør-Korea som "Nanchaoxian" (南朝鲜 «Sør-Chosŏn»). Aviser i Kina har nå en tendens til å benytte det navnet som de koreanske nasjonene selv foretrekker, og referer til Nord-Korea som "Chaoxian" (朝鲜 «Chosŏn») og Sør-Korea som "Hanguo" (韩国 «Hanguk»). Tilsvarende er det i Vietnam der folk kaller Nord-Korea for "Triều Tiên" («Chosŏn») og Sør-Korea for "Hàn Quốc" («Hanguk»). Før gjenforeningen av Vietnam benyttet Nord-Vietnam "Bắc Triều Tiên" (Bukchosŏn) og "Nam Triều Tiên" (Namjosŏn) mens Sør-Vietnam brukte "Bắc Hàn" (Bukhan) og "Nam Hàn" (Namhan) for Nord-Korea og Sør-Korea. Etter den vietnamesiske gjenforeningen holdt den nordvietnamesiske termen stand fram til 1990-tallet. Da Vietnam og Sør-Korea etablerte diplomatiske forbindelser i 1993 ble det bedt om at Vietnam tok i bruk navnet som Sør-Korea brukte om seg selv og siden har "Hàn Quốc" gradvis overtatt for "Nam Triều Tiên". I Republikken Kina (Taiwan) benytter en på den andre siden de sørkoreanske navnene, og refererer til Nord-Korea som "Beihan" (北韓 «Nord-Han[guk]») og Sør-Korea som "Nanhan" (南韓 «Sør-Han[guk]»). Tilsvarende bruker innbyggerne i Hongkong og Macao "Bak Hon" (北韓 «Nord-Han[guk]») om Nord-Korea og "Nam Hon" (南韓 «Sør-Han[guk]») om Sør-Korea. I Japan benyttes det navn som hvert land selv foretrekker, slik at Nord-Korea blir "Kita-Chosen" (北朝鮮; «Nord-Chosŏn») og Sør-Korea "Kankoku" (韓国 «Hanguk»). Koreansk refereres som oftest til som "Kankokugo" (韓国語), men når NHK sendte språkundervisning på koreansk ble det refert til koreansk som "Hangulgo" (ハングル語) som betyr «språket til skrivesystemet Hangul». Dette benyttes ikke ellers i Japan, men er et kompromiss for å tilfredsstille begge de koreanske nasjonene i en statlig initiert prosess kalt for kotobagari («ordjakt»), der politisk ukorrekte ord lukes ut av det japanske språket. Vestlige navn. Begge de koreanske nasjonene benytter navnet «Korea» (eller tilsvarende) når en referer til sitt eget land på vestlige språk. Befolkning med koreansk avstamming i Russland og Sentral-Asia kaller seg selv for «Goryeo-folket» for å unngå å ta stilling til konflikten mellom Sør-Korea og Nord-Korea. Tidligere var det vanlig å skrive Korea med «C» på kart, noe som har ført til at noen koreanere mener at Japan da Korea var japansk koloni endret skrivemåten fra «C» til «K» slik at «Japan» skulle komme først i alfabetet. MS «Tysnes». MS «Tysnes» var i perioden 1930-1963 en lokalrutebåt tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. I 1963 ble den solgt og ombygd til fraktefartøy. Etter mange år i lokal sandfart på Sørvestlandet som MS «T. J. Osnes» og etterhvert MS «Vartun», gikk den i opplag i 1985. Etter to år ved kai i Smedasundet i Haugesund ble den solgt til Fana ved Bergen med tanke på fremtidig restaurering tilbake til utseendet den hadde som lokalrutebåt. Restaureringsarbeidet startet i Dåfjorden på Fitjar i 2003. MF «Tysnes». F «Tysnes» ved Utne i 2009. __NOTOC__ M/F «Tysnes», er en bilferge bygget i 1970 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. MF Tysnes gikk i ruten Valevåg-Mosterhamn frem til trekantsambandet åpnet i 2001. Deretter i rutefart for Tide Sjø i sambandet Kinsarvik-Utne-Kvanndal. Fra 1. januar 2011 ble fergen reserverferge, og lagt ut for salg. 1. januar 2012 skiftet Tide Sjø navn til Norled. Koreanske familienavn. 45 prosent av koreanere har ett av tre etternavn; Kim, Lee, eller Park Dette er en liste over koreanske familienavn, alfabetisk etter alfabetet Hangul. «S» betyr Sør-Korea, mens «N» betyr Nord-Korea. Det mest vanlige navn er Kim. DS «Ullensvang». D/S «Ullensvang», var et dampskip bygget i 1907 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Skipet kostet den gangen Kr. 240.000. Skipets første kaptein var Kaptein A. J. Øvrevik. Skipet gikk i rutefart for HSD til 1952. __NOTOC__ Frustrerte fruer. "Frustrerte fruer" ("Desperate Housewives") er en amerikansk komi-/dramaserie, skapt av Marc Cherry. Handlingen utspiller seg i Wisteria Lane i den fiktive byen Fairview i Eagle State. Serien følger livene til fire husmødre, vist gjennom øynene til deres døde nabo. Vi følger husmødrene gjennom deres problemer, med både normale småting og mysterier som involverer mennene, vennene og naboene deres. TV-serien er, til en viss grad, inspirert av filmen "American Beauty" Seriens hovedkarakterer er de fire kvinnene Susan Mayer (Teri Hatcher), Lynette Scavo (Felicity Huffman), Bree Van De Kamp (Marcia Cross) og Gabrielle Solis (Eva Longoria). Fortellerstemmen tilhører fruenes avdøde nabo, Mary Alice Young (Brenda Strong). TV-serien har vunnet flere Emmy, Golden Globe og Screen Actors Guild. Cherry lanserte i begynnelsen ideen til serien til TV-kanalene HBO, CBS, NBC, Fox, Showtime og Lifetime, men alle avslo ham. Til slutt ble serien kjøpt opp av ABC, og den ble en suksess fra første episode da denne ble sendt i 2004. Marc Cherry har signert en kontrakt til ABC at han skal holde Frustrerte Fruer på luften helt til 2012. Marc Cherry bekreftet i et intervju at sesong 8 vil bli seriens siste sesong. Siste opptaksdag for Frustrerte Fruer var 25. april 2012, og seriens siste episode, som vil få navnet "Finishing the Hat", vil bli sendt 13. mai i USA og 22. mai i Norge. Susan (Mayer) Delfino. "Susan Delfino" (Teri Hatcher) (Tidligere Mayer) Susans fødenavn er Bremmer. Susan er den klønete av de fire. Hun har tidligere vært gift med Karl Mayer som er far til hennes barn, Julie Mayer. Hun har også hatt et lengre forhold med naboen, rørleggeren Mike Delfino, som i slutten av sesong 3 endte med at hun giftet seg med ham. Da Mike havnet på sykehus, og falt i koma møtte hun Ian. Men når hun allerede hadde mistet håpet om at Mike ville våkne fra koma igjen, våkner Mike. Edie er tilstede når Mike våkner og hun vrir på sannheten som får Mike til å bli kjæresten hans. Derfor var hun sammen med Ian. Senere forlover de seg og skal gifte seg, men på grunn av at hun forsatt har følelser for Mike, slår Ian opp med henne. Når Ian har slått opp med Susan, vil Susan bli sammen med Mike igjen, og det blir hun. De forlover seg. I siste episode av sesong 3 gifter Susan og Mike seg i all hemmelighet. I sesong 4 får hun og Mike et barn. Barnet blir kalt Maynard. I begynnelsen av sesong 5 har det hoppet 5 år frem, og det er et «flashback» som viser at Susan og Mike var i en bilulykke for noen år siden. Damen og barnet i den andre bilulykken dør. De skiller seg fordi Mike ikke hadde skiftet bremsene på bilen deres, og Mike får skylden for at de i den andre bilen døde. Etter ekteskapet med Mike, får Susan en kjæreste som heter Jackson. I sesong 5 blir Maynard kalt MJ. I siste episode av sesong 5 gifter Susan seg med Mike igjen. Datteren Julie blir kvalt av seriemorderen Eddie, som har drept mange unge kvinner i Fairview. Eddie skulle egentlig kvele Susan, men han tok feil. Julie overlevde. Susan og Mike får pengeproblemer og blir nødt til å flytte ut av huset og bo i en liten leilighet. De leier ut huset sitt til Paul Young (Mark Moses), som er mannen til Mary Alice Young (Brenda Strong), som begikk selvmord. Etter ett år i leiligheten flytter Susan endelig tilbake til Wisteria Lane. etter mordet på Mike i sesong 8 flyttet Susan fra Wisteria lane. Gabrielle Solis. "Gabrielle (Gaby) Solis" (Eva Longoria) (Tidligere Gabrielle Marquez) er gift med Carlos Solis, en vellykket forretningsmann, og har nok av penger. Hun har i sesong 1 og 2 en affære med gartneren John Rowland (Jesse Metcalfe) fordi hun føler seg ensom og ulykkelig. Senere i serien skiller Gabrielle seg fra Carlos og gifter seg på nytt med nok en vellykket forretningsmann, borgermesteren Victor Lang. Under bryllupet finner hun Carlos, og de begynner å kysse. Dette utvikler seg, og Gabrielle og Carlos innleder et intenst forhold. Når hennes ektemann finner ut av dette forholdet, ender det hele med at Gabrielle slår ham ned og nesten dreper ham. Så under orkanen blir Victor drept og Carlos blir blind, og Gaby og Carlos gifter seg igjen. I sesong 5 får Carlos og Gaby to barn, Juanita (oppkalt etter Carlos mor) og Celia. Carlos får også synet tilbake i sesong 5. Videre i sesong 5, må Gabrielle og Carlos ta hånd om Carlos sin niese, Ana, grunnet at moren ikke kan ta vare på henne mer. Førsteinntrykket av Ana var at hun var ei søt jente, men etterhvert ser man at hun er rebelsk. Anas største drøm er å bli modell. I sesong 6, forelsker Ana seg i nabogutten Danny. Da Gabrielle var 15 voldtok stefaren Alejandro (Tony Plana) henne, og han kommer tilbake i slutten av sesong 7 for å vekke noen minner, men blir drept av Carlos rett før han begynner å ta av henne kjolen. Lynette, Susan og Bree kommer rett etter at Alejandro ble drept av Carlos, og de gjør alt for å gjemme liket. De begraver senere liket i skogen, men fruene får veldig skyldfølelse. Hvordan skal de takle det? Lynette Scavo. "Lynette Scavo" (Felicity Huffman), tidligere ved navn Lynette Lindquist, er en av de frustrerte fruene. Felicity Huffman har vunnet Emmy for strålende, kvinnelig hovedrolle i en komedieserie i 2005. Hun var også nominert til Golden Globe for beste kvinnelige skuespiller. Familien til Lynette Scavo er basert på et småbarnsliv, senere mot et ungdomsliv. Lynette ble født i 1966 og er den eldste av tre døtre. Etter deres fars død, ble deres mor igjen gift. Etter kort tid forlot den nye ektemannen Lynettes mor. I lang tid beskylte Lynette hennes mor for å ha drevet han vekk. Lynette fullførte Northwestern University og møtte Tom Scavo (Doug Savant), når de jobbet sammen i reklamebransjen. De giftet seg, og flyttet til Wisteria Lane når de fant ut at Lynette var gravid med deres eldste barn, som viste seg å være to tvillinger, Porter (Shane Kinsman senere Charles Carver) og Preston (Brent Kinsman senere Max Carver). Et år senere fikk hun Parker (Zane Huett senere Joshua Logan Moore), og fem år senere, Penny (Kirstin Pinkerton senere Kendall Applegate og Darcy Rose Byrnes. I Wisteria Lane er Lynette den personen som har flest barn. Hun er alltid villig til å gjøre hva som helst for sin familie. Når Tom får ny jobb, som krever at han er borte alt for mye, bestemmer Lynette og Tom seg for å separeres en stund. Bree Van De Kamp. a> spiller Bree Van De Kamp. "Bree Van De Kamp" (Marcia Cross) (Tidligere Bree Hodge) er i første sesong gift med Rex Van De Kamp (Steven Culp). Før hun giftet seg med Rex het hun Bree Mason. Bree og Rex har to barn sammen, Andrew (Shawn Pyfrom) og Danielle Van De Kamp (Joy Lauren). Bree og Rex bestemmer seg for å skilles. Midt i skilsmissen dør Rex av en hjertesykdom. Dødsfallet skyldes at farmasøyten deres, George Williams – som har et forhold med Bree, forgifter ham med feil medisin. Bree blir mistenkt for dødsfallet, og politiet finner etter hvert ut at George Williams har forfulgt Bree over lang tid. Blant annet har han en dukke som er helt lik. Bree går selvfølgelig ut av dette med hodet høyt. Hun gjør alt for å være den perfekte mor, men når sønnen Andrew går til sengs med en hun dater, hennes sponsor gjennom AA, kaster hun han ut og sjekker seg selv inn på psykiatrisk avdeling. Bree gifter seg senere på nytt med Orson Hodge. Bree er en perfekt kokk og husmor, og gjør alt for å ha den perfekte utad. Når Danielle blir gravid med nevøen til naboen Edie Britt sender Bree og Orson Danielle til et kloster og tar til seg babyen som sin egen. De kaller ham for Benjamin. Andrew har da kommet tilbake med hjelp fra Orson, mor og sønn har da kommet overens og det går veldig bra. Bree klarer endelig å godta at hennes sønn er homofil. Andrew arbeider på pizzarestauranten til Scavo-familien og er en stor ressurs både hjemme og på jobb. I slutten av sesong 4 starter Bree og Katherine et catering-firma, noe som blir en suksess, men Bree og Katherine kommer ikke helt overens, men de tar seg sammen, og klarer å samarbeide til slutt. Bree skriver kokebøker, og bruker Katerine sine oppskrifter, uten at Katherine vet det. Senere i sesong 5 får Bree også et eget TV-program om mat, og blir veldig travel, og har derfor Andrew som sekretær. I sesong 5 tar Danielle tilbake barnet sitt, noe som ryster Bree veldig. I sesong 6 er hun utro med Karl Mayer, Susans eksmann. Orson vet ingenting, inntil Karl innrømmer til Orson at han har vært utro med Bree. Etter en stund, kræsjer et fly i Wisteria Lane. Karl blir drept, mens Orson blir lam fra hoftene og ned. Orson prøver etterhvert å gjøre livet til Bree så surt så mulig, men etter en stund så tilgir han Bree for sitt utroskap. Sam, Rex' ukjente sønn, dukker opp, og utpresser Bree. Han vil ha firmaet hennes, så han ikke skal fortelle til politiet at Andrew kjørte over Juanita Solis 10 år tidligere. Da Orson får vite at Andrew kjørte over Juanita Solis, blir han sur på Bree fordi hun ba han om å ta straffen for å ha kjørt over Mike Delfino, da hun nektet Andrew å melde seg til politiet. Samme kveld forlater Orson Bree, og de skilles. Bree møter senere snekkeren Keith (Brian Austin Green) og de blir sammen. Men så dukker en gammel eks-kjæreste av Keith, som sier at Keith har en sønn. Keith forlater Bree og drar til sønnen sin. Bree møter senere politimannen Chuck (Jonathan Cake) som hun blir sammen med. Når Carlos Solis drepte Gabys onde stefar, Alejandro, var blant annet Bree med på å dekke over hendelsen. De begraver Alejandro i skogen og håper på at ingen kan finne ham. En kveld får Bree et mystisk brev. Det samme brevet som Mary Alice Young fikk som gjorde at hun begikk selvmord. Bree blir veldig oppskaket av dette og finner senere ut at hennes nye kjæreste, politimannen Chuck, kan ha skrevet dette, fordi han visste om brevet fra før av. Da slår hun opp med ham. Edie Britt. "Edie Britt-Williams" (Nicollette Sheridan) (Williams i sesong 5) er den mest frekke og egoistiske av fruene. Hun prøver og ta alle mennene til de andre husmødrene. I sesong 1 og 3 hadde Edie et forhold til rørleggeren Mike Delfino. Hun prøvde seg også på Carlos og Orson. I sesong 4 flytter Edie fra Wisteria Lane. I sesong 5 flytter hun tilbake. Da er hun gift med Dave Williams. Men Dave er ikke helt sånn som Edie tror. Det ingen vet er at Dave er i familie med de Mike og Susan krasjet med. Laila og Paige Dash. De døde. Derfor vil han ta hevn på Mike Delfino. Edie finner ut at Dave har en fortid. At han hadde en datter og kone. En dag møter Dave og Edie en prest. Presten sier at han kjenner igjen Dave igjen. Men Edie spør om han har noe og fortelle om Dave. Presten sier: Take care, Mrs Dash. Da finner hun ut at han hvertfall har bytta etternavn. Så går hun til arkivet og spør om de har han i arkivene. Det hadde de. Da hun kommer hjem skal Dave, Katherine og Mike på camping. De drar. Og Dave har en plan. Dagen de skal på tur later Dave som han er syk. Han later som han sover mens Katherine og Mike drar på tur. Han legger fram gæveret. Han løper etter de. Han skal sikte på Katherine. Men akkurat når han skal skyte ringer telefonen. Han åpner telefonen der det er en melding hvor det står: Jeg vet alt. Kom hjem nå! EDIE. Han drar hjem uten å ha drept Katherine og Mike. Edie sier at hun vet alt og skal ringe til Mike. Men da tar Dave telefonen og kveler henne. Men han slipper taket. Edie overlever akkurat. Hun tar bilnøklene og løper ut av huset. Hun kjører bilen. Har mobilen i hånda. Hun skal akkurat til å ringe etter hjelp når Orson Hodge (Bree Van De Kamps ektemann) står rett foran bilen blodig. Edie skriker og svinger så hardt at hun kjører mitt i en strømledning at hun får skjokk og dør. Katherine Mayfair. "Katherine Mayfair" (Dana Delany) var den mest hemmelighetsfulle. Hun var gift med Wayne Davis. Men han slo henne. Datteren (Dylan) dør når hun er ca. 4/5 år når hun får en bokhylle over seg. Katherine og Mrs. Sims begraver Dylan i skogen sånn at de kan adoptere et barn som ligner på Dylan. Faren til Dylan tror den adopterte Dylan er den samme. Men til slutt får han vite det. Han tar Adam (den nye mannen til Katherine) og nesten dreper han. Så går eks-mannen til Katherine og truer henne med pistol. Så hun forteller sannheten om Dylan. At hun er et adoptiv barn. Til slutt kommer Adam og redder henne og Bree. Til slutt skyter Katherine eks-mannen. I sesong 5 er Katherine et helt annet menneske enn det hun var i sesong 4. Hun blir sammen med Mike Delfino i sesong 5. I den siste episoden av sesong 5 ser vi at Mike gifter seg, men bruden ser vi ikke før sesong 6. Bruden viser seg å være Susan, og Katherine gjør alt for å få Mike tilbake. Senere får hun et nervøst sammenbrudd, og legges inn. Når Katherine kommer ut fra sykehuset møter hun stripperen Robin (Julie Benz) som er lesbisk. Katherine blir også til slutt lesbisk, og hun og Robin flytter til Paris sammen. Renné Perry. "Renné Perry" (Vanessa Williams) er en gammel studievenninne av Lynette Scavo. Hun var tidligere gift med en rik NLF-stjerne, men etter at dette forholdet tar slutt, velger hun å reise på besøk til Lynette. Det ender med at Perry kjøper det ene huset i Wisteria Lane og bosetter seg der. MS «Ullensvang». M/S «Ullensvang», var et motorskip bygget i 1952 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Skipet gikk i rutefart for HSD til 1980 i kombinert laste og passasjertraffik. MF «Ullensvang». __NOTOC__ MF «Ullensvang», er en bilferge bygget i 1986 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled på strekningen Stavanger-Tau. Yale-romanisering (koreansk). Yale romanisering er fire systemer laget under andre verdenskrig av amerikanske soldater. De romaniserte de fire østasiatiske språkene mandarin, kantonesisk, koreansk og japansk. De fire romaniseringene er ikke relatert til hverandre på den måten at samme bokstav i ett system ikke trenger å representere den samme lyden i ett annet. Sammen med McCune-Reischauer og Revidert romanisering av koreansk er Yale de tre benyttede systemer for å tilrettelegge koreansk til latinske bokstaver. Yale benyttes i hovedsak av lingvister. DS «Vikingen» (1865). S «Vikingen» av 1865. Ukjent fotograf. D/S «Vikingen», var et dampskip bygget i 1865. Skipet gikk i rutefart blant annet for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab fra 1883 til 1898. Kilder. Vikingen 1865 Vikingen 1865 DS «Vikingen» (1900). D/S «Vikingen», var et dampskip bygget i 1900 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Skipet kostet den gangen 211 000 kroner. Første kaptein på skipet var Kaptein S. Juell. Skipet gikk i rutefart for HSD til 1959. Siden 1957 som «Vøringen» og i 1959 som «Tyssedal». MF «Vikingen» (1957). M/F «Vikingen», er en bilferge bygget i 1957. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD). MF «Vikingen» (1992). __NOTOC__ MF «Vikingen», er en bilferge bygget i 1992 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Den går i rute Gjermundshamn-Årsnes for Norled. Gikk fra den var ny og frem til 2006 på Hufthamar-Krokeide. Har så vært fire år som reserve/avløserferge, blant annet på Stavanger-Tau. Søsterferge til MF «Hardingen», Fjord1 sin MF «Svanøy» samt MF «Gökçeada I» MF «Ølen». __NOTOC__ MF «Ølen», er en bilferge bygget i 1977 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled i Rogaland. Struma. Struma er en tilstand hvor skjoldbruskkjertelen er for stor. Knutestruma er en sykdom, mens ordet «struma» kun forteller oss at skjoldbruskkjertelen er forstørret – det peker på et symptom, ikke en tilstand. Bakgrunn. I gamle dager var det vanlig at folk på Østlandet fikk struma. De som bodde på Vestlandet, i Nord-Norge eller ved sjøen, var mindre utsatt for sykdommen. Grunnen var at de spiste mye fisk og skalldyr, og i fisk og skalldyr finnes det jod. I dagens Norge er struma lite utbredt, fordi det finnes jod i melk, fisk og skalldyr. I dag er det også vanlig å tilsette jod i salt. I utviklingsland eller i den tredje verden er struma fortsatt en utbredt sykdom. Fisk kan være vanskelig tilgjengelig, og likeledes melk og salt. Medisin er kanskje heller ikke lett å skaffe. Beskrivelse av symptom. Tydelige tegn på at noen har struma, er at de får en og/eller flere klumper på halsen. Kulene/klumpene kan bli så store at de strekker seg helt ut til brystkassa. Personene som har fått sykdommen, kan få pusteproblemer, feber og det kan bli vanskelig å svelge. Sykdommen kan ramme både mennesker og dyr, og forekommer ved at vi får i oss altfor lite jod. Jod er et grunnstoff som er nødvendig for kroppen. Den er nødvendig for at kroppen skal få normal vekst og utvikling i nervesentralsystemet. Behovet for jod er meget lavt (2-3 up pr. kg kroppsvekt pr. dag) ca. en teskje i løpet av et helt liv. Skjoldbruskkjertelen trenger jod for å produsere thyroxin. Hvis kjertelen ikke klarer å lage nok av det stoffet, prøver den å effektivisere jobben ved å vokse. Eller det motsatte kan ha skjedd, kjertelen kan ha produsert altfor mye hormoner. Det finnes 3 forskjellige sykdommer med for høytstoffskifte. Behandlingsmetoder. Hvis legen mistenker at du har struma, vil legen undersøke skjoldbruskkjertelen din og øynene dine. Legene tar også blodprøver for å finne ut sikkert at det er det som feiler deg. For å avgjøre hvilken form for struma du har, må legen undersøke/ta bilder av skjoldbruskkjertelen din. Ut ifra dette bestemmes det hvilken behandling som er best å bruke for deg. Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten. Stridighetene om Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten begynte 30. september 2005 da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde tolv karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed. Det førte til voldsom debatt om ytringsfrihet og blasfemi og på nyåret 2006 til store konflikter mellom vestlige land og den muslimske verden. Flere personer i Skandinavia er senere arrestert for å planlegge terror mot Jyllandsposten og tegneren Kurt Westergaard, og én er dømt for drapsforsøk på Westergaard. Hvordan karikaturene fremkom. Debatten og uroen rundt Muhammed-karikaturene har sitt utgangspunkt i at den danske avisen Jyllands-Posten i september 2005 ba 40 danske karikaturtegnere lage en tegning av Muhammed. 28 av tegnerne avstod og tolv leverte bidrag. 30. september 2005 ble de tolv karikaturene trykket i avisen under tittelen «Muhammeds ansigt». Initiativet til artikkelen og tegningene var motivert av at den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde hatt problemer med å finne en illustratør til sin barnebok "Koranen og profeten Muhammeds liv". Tegningene framstod som enkle og uskyldige vitsetegninger sett med vestlige øyne, men avbildningen av profeten Muhammed brøt likevel med billedforbudet i islam. Det mest kritiske motivet ble tegnet av Kurt Westergaard og viste den islamske profeten med en bombe i turbanen. Etter at tegningene ble publisert, ba ambassadørene fra 11 muslimske land om et møte med Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen. Dette ble avslått med den begrunnelse at han ikke hadde ansvaret for hva danske aviser skriver. Avslaget førte til at lederne fra flere danske muslimske organisasjoner besøkte en rekke land i Midtøsten mot slutten av 2005. Hensikten var å gjøre myndighetene i disse landene oppmerksomme på hva Jyllands-Posten hadde publisert, for å vekke offisielle reaksjoner. Rett før jul kritiserte 22 tidligere danske ambassadører statsministerens avslag, og i romjulen ytret den arabiske liga seg kritisk til Danmark. Aftenposten trykte faksimilie av tegningene like i etterkant av Jyllands-Postens publisering. Dagbladets nettsider la ut karikaturene 8. januar 2006, og dagen etter trykket også den norske kristen-konservative avisen Magazinet en faksimilie av tegningene som illustrasjon til intervjuer om karikatur-striden i Danmark og forholdet mellom islam og ytringsfriheten. Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad har på ulike tidspunkt gjort det samme og også TV 2 har vist tegningene. I slutten av januar trykket flere store europeiske aviser tegningene. Den jordanske avisen Al-Shihan trykket også bildene. Redaktøren fikk umiddelbar avskjed, og ble arrestert. Tegningene er også vist på TV hos britiske BBC. Reaksjonene i den muslimske verden. I flere land har dette ført til sterke reaksjoner, ettersom det strider mot sunni-islamsk skikk å avbilde deres profet. Reaksjonene har vært særlig sterke fra muslimer som hevder de opplever bildene som krenkende. Andre har forsvart publiseringen av bildene med den begrunnelsen at bildene ikke bør oppfattes som krenkende, men derimot som legitim kritikk og satire mot politisk islam. På muslimske nettsteder har det blitt opprettet lister over norske, danske og franske produkter som muslimer oppfordres til å boikotte. Det danske meieriet Arla har måttet si opp 100 personer på grunn av boikottaksjonene. Voldelige utslag i muslimske områder. På Gaza har opprørte palestinere brent det norske flagget, og militante palestinske grupper har truet med å drepe nordmenn. Lørdag 4. februar 2006 ble både den danske og den norske ambassade i Syria stormet og nedbrent av rasende, protesterende muslimer, og dagen etter ble det danske konsulatet i Beirut satt i brann, under en demonstrasjon der 10 000 mennesker deltok. Det er ulike synspunkter om hvorvidt disse ekstreme utslagene i debatten er direkte forårsaket av publiseringen, eller om de er utslag av mer generelle anti-vestlige holdninger. Det er også hevdet at myndighetene i Syria og Iran nyttiggjør seg situasjonen ved å la ekstreme grupper protestere uhindret. Det normale i disse landene er at demonstrasjoner ikke tillates. Flere kommentatorer, både i Midtøsten og i vestlige land, har uttalt at denne saken, i alle dens fasetter, bidrar til å forsterke fiendebildene mellom «den kristne del av verden» og «den muslimske del av verden». Den 5. februar ble den italienske katolske prest Andrea Santoro myrdet i Santa Maria-kirken i Trabzon i Tyrkia, der han virket. En 16 år gammel skoleelev ble arrestert to dager etter for mordet. Han sa til politiet at han hadde handlet under innflytelse av karikatur-striden. En FN-base i Afghanistan som var under ledelse av den norske ISAF-styrken ble angrepet 8. februar av en større menneskemengde. Det ble kastet håndgranater, brannbomber og det ble skutt mot soldatene med tyngre våpen som Kalasjnikov-rifler, og panservernraketter. I selvforsvar svarte man med tåregass, gummikuler og varselskudd, Det ble også skutt med skarpe skudd under nødrettslige begrunnelser. Seks norske soldater ble skadet som følge av angrepet og fire demonstranter drept av Afghansk politi. Det er har i ettertid dukket opp at norske soldater kan ha drept opp til åtte demonstranter. Observatørkorpset TIPH i Hebron forlot onsdag 8. februar sitt hovedkvarter etter at de ble angrepet. Korpset har vært i Hebron i 12 år, og bidratt til ro og stabilisering, men nå har altså de voldelige reaksjonene medført at lokalbefolkningen er uten støtten fra TIPH. Debatt i Norge. I Norge mottok Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk og Presseforbundets leder Per Edgar Kokkvold drapstrusler. 31. januar 2006 hevdet den muslimske talsmannen Zahid Mukhtar i NRK-programmet Standpunkt at det kunne bli opptøyer og konfrontasjoner i Norge på samme måten som det hadde vært i Frankrike dersom det ikke ble slått ned på publiseringen av Muhammed-tegninger. Selbekk sa at han opplevde seg gjort til syndebukk av norske myndigheter, og pekte på at flere norske nyhetsmedier hadde gjengitt de aktuelle karikaturene i faksimile. Selbekk var gjentatte ganger blitt drapstruet i løpet av den opphetede debatten. Han var også blitt politianmeldt etter blasfemiparagrafen for sin publisering av de omstridte karikaturene. Etter publiseringen av tegningene tok advokaten Abid Raja til orde for en ny blasfemi-paragraf. I en artikkel i Klassekampen 2. februar sammenlignet Peter M. Johansen tegningene med 30-tallets jødekarikaturer og antydet at reaksjonene ville vært ganske annerledes dersom det også denne gangen var jøder som var karikerte. Etter at Selbekk 10. februar offentlig beklaget seg, godtok en rekke representanter for islamske trossamfunn unnskyldningen. Mohammed Hamdan, lederen av Islamsk Råd Norge, ba samtidig alle muslimer akseptere Selbekks beklagelse og legge striden bak seg. Ny strid. I februar 2006 trykket det franske satiremagasinet Charlie Hebdo karikaturene. Som følge av dette saksøkte muslimske organisasjoner i Frankrike magasinet for krenkelse av en religiøs folkegruppe, men tidsskriftet ble frifunnet i 2007. I august 2007 offentliggjorde den svenske avisen Nerikes Allehanda også en Muhammedkarikatur. Dette utløste en ny strid som i noen grad fikk internasjonalt omfang. I mars 2008 brukte den nederlandske politikeren Geert Wilders bl.a Muhammedkarikaturene i sin kontroversielle film «Fitna». Reaksjonen på filmen var sterke fra mange parter. FNs generalsekretær Ban Ki-moon fordømte filmen på det sterkeste og kalte den for «støtende anti-islamsk», mens flere muslimske land som Pakistan, Indonesia, Iran og Bangladesh protesterte sterkt mot filmen. Den danske tegneren, Kurt Westergaard, som stod bak de kjente Muhammed-karikaturene varslet at han vil saksøke folkene bak filmen, da den har benyttet seg av hans tegninger uten tillatelse. Terrorisme. I 2007 ble tre menn fra Odense dømt for å ha planlagt terror mot konkrete mål i Danmark. De dømte var motivert av Muhammedkarikaturene. De endelige fengselsstraffene ble på mellom 5 og 12 år. 12.februar 2008 arresterte dansk etterretningstjeneste, PET, tre menn som de mente planla et terrordrap på tegneren Kurt Westergaard. Arrestasjonen ledet ikke til tiltale, men to tunisiske statsborgere ble utvist. I 2009 ble to USA-bosatte menn av pakistansk opprinnelse, David Headley og Tahawwur Hussain Rana arrestert mistenkt for å ha planlagt en terroraksjon mot Jyllandsposten. Headley tilsto senere både dette og medvirkning til terrorangrepet i Mumbai i 2008. Han har inngått en avtale med påtalemyndighetene som vil gi ham livsvarig fengsel. Rana ble i juni 2011 dømt for terrorplaner mot Jyllandsposten, samt samarbeid med den islamistiske terrorgruppen Lashkar-e-Taiba. Han risikerer 30 års fengsel. 1.januar 2010 ble Kurt Westergaard angrepet med øks av somalieren Muhudiin Mohamed Geele som senere ble idømt 10 års fengsel for forsøk på terrorrelatert drap. 10. september 2010 ble belgisk-tjetjenske Lors Dukajev skadet av en bombe han var i ferd med å lage i København. I mai 2011 ble han dømt til 12 års fengsel for å ha planlagt å sende en brevbombe til Jyllandsposten. I. juli 2010 ble tre menn bosatt i Norge arrestert for terrorplanlegging. I september 2011 ble det tatt ut tiltale, som bl.a. inkluderer planlegging av en bombeaksjon mot Jyllandsposten. De tre tiltalte er Mikael Davud, fra Uigur provinsen i Kina, David Jacobsen fra Usbekistan og Shawan Bujak, kurdisk iraker. Påtalemyndighetene mener disse har tilknytning til den islamistiske terrorgruppen Al-Qaida. 30.januar 2012 ble Davud og Bujak dømt for å ha inngått et terrorforbund hvor de planla å plassere en bombe utenfor Jyllandspostens lokaler. Davud ble ansett som hovedmannen og dømt til 7 år i fengsel, Bujak ble dømt til tre og et halvt års fengsel. Jacobsen ble frifunnet når det gjaldt dette tiltalepunktet. I. desember 2010 ble fem menn bosatt i henholdsvis Sverige og Danmark arrestert for å ha planlagt terror mot bl.a. Jyllandsposten med bakgrunn i karikaturtegningene. Det ble reist tiltale mot 4 av mennene. Den ene av disse, Munir Awad, er svigersønn av Helena Benaouda som er talsperson for Sveriges Islamske Råd. Awad hadde sammen med Banaoudas datter Safia vært arrestert to ganger tidligere i utlandet (Somalia, Pakistan) mistenkt for forbindelser med terrororganisasjoner. Ifølge påtalemyndigheten i Danmark var planen å gå til angrep med pistoler og maskinpistoler mot avishuset til Jyllandsposten i København og å drepe flest mulig ansatte i avishuset. Primærmålet skal ha vært en tilstelning 29.desember 2010 hvor Kronprins Frederik skulle være tilstede. Gruppen vurderte også å ta gisler. 4.juni 2012 ble alle funnet skyldig i tingretten i Glostrup.og dømt til 12 års fengsel. Liste over Koreas monarker. Liste over Koreas monarker er en liste over monarker i alle de ulike kongedømmene på Koreahalvøya fram til og med avviklingen av Keiserdømmet Korea i 1910. Gojoseon (ca 2333 f. Kr. - 108 f. Kr.). Gojoseon var det første koreanske kongedømmet. Legenden vil ha det til at det ble grunnlagt av Dangun Wanggeom i 2333 f. Kr., men det hersker usikkerhet knyttet til årstallet. Arkeologiske funn fra Bronsealderen viser funn fra Gojoseon-kulturen i det nordlige Korea og Liaoning. Fra 9. århundre til 4. århundre f. Kr. gir ulike historiske og arekeologiske funn bevis for Gojoseons utvikling. Kina beskrev Gojoseon som en nasjon mellom 400 f. Kr. og 300 f. Kr. noe som støttes av andre og senere kilder. Gojoseon - Songhwagang. Uhyeonwang(右賢王) Godeung(高登)'s grandsønn Saekbulu ble den 22. dangun etter et statskupp Gojoseon - Jangdanggyeong. 1 Om Gija Joseon og Wiman Joseon faktisk eksisterte hersker det uenighet om. Buyeo (ca 239 f. Kr. - 494). Buyeo ("Fuyu" på kinesisk), et koreansk kongedømme i det som utgjør det nordøstre Kina, krevde tronen til Gojoseon, og herskerne fortsatte å bruke tittelen «Dangun». Noen kilder referer til Bukbuyeo (Nord-Buyeo) og Dongbuyeo (Øst-Buyeo). De ble senere innlemmet i Goguryeo. Østre Buyeo. Dongbuyeo-minarkene lot seg underkaste Bukbuyeo i 86 f. Kr. og benyttet deretter tittelen "Wang" («kong»). Goguryeo (37 f. Kr. – 668). Goguryeo var ett av Koreas tre kongedømmer. Goguryeo-kongene kan ha benyttet titler som "Taewang" (太王, «største konge»).1 1 Noen av Goguryeo's egne kilder over enkeltkonger, særlig 19. (Gwanggaeto), brukte tittelen «Taewang» eller «Hotaewang», som betyr «største konge» eller «den aller største konge». Noen mener tittelen bør bli oversatt til «keiser», tilsvarende den kinesiske tittelen 皇帝. Den mest komplette og eldste eksisterende koreanske tekst som berører koreansk historie Samguk Sagi og Samguk Yusa, skrevet flere århundre etter Goguryeo var historie, bruker tittelen «Wang» (= «konge»). 2 Kongens navn kommer som oftest fra stedet der kongen er gravlagt, og betyr nødvendigvis ikke det samme som det kinesiske 諡號. 3 Goguryeo-kongene hadde etternavnet Go, untatt den andre (Yuri) til og med den femte (Mobon), som tok navnet Hae. Alle kongene er etter kildene tilhørende samme slekts blodlinje. det er ikke klart hvorvidt de to etternavnene er ulike måter å skrive samme navn på, eller bevis for en intern maktkamp. 4 Samguk Sagi og Samguk Yusa, og enkelte andre kilder nevner andre navn avhengig av alder. 5 Første linje (Legenden) med konger, foruten datoer, er fra "Samguk Sagi". "Wei shu" (Historien til Wei-dynastiet) gir navnene: 朱蒙 Jumong, 閭達 Yeodal, 始閭諧 Shiryeohae, 如栗 Yeoyul og 莫來 Mangnae. Denne hadde allerede tidlig i 5. århundre blitt beskrevet med enkelte navnevarianter da kong Jangsu bygde et monument for sin far og Goguryeo fikk kontakt med Det nordlige Weidynasti. Inskripsjonen på monumentet gir navnene: 鄒牟 Chumo, 儒留 Yuryu og 大朱留 Daejuryu. Forbindelsen mellom navnene er uklar. Baekje (18 f.Kr. – 660). Baekje var et av Koreas tre kongedømmer. Tempelnavn var i all hovedsak de samme som personlige navn. Silla (57 f. Kr. – 935). Silla (57 f. Kr. – 935) var et av Koreas tre kongedømmer. Tidlig ble Silla regjert av Pak, Seok og Kim-familiene. Silla-kongene hadde ulike titler, deriblant "Isageum, Maripgan og Daewang". Som med Baekje-kongene, erklærte noen seg som keisere. Gaya-føderasjonen (42–562). Gaya-føderasjonen (42–562) bestod av mindre løse statsdannelser. Alle Gaya-monarker hadde tittelen "Wang". Geumgwan Gaya 42–532). Geumgwan Gaya (var ett av forbundene i Gaya-føderasjonen. Daegaya (42–562). Daegaya var ett av forbundene i Gaya-føderasjonen. Balhae (669–926). Balhae ("Bohai" på kinesisk) var et gammelt koreansk kongedømme etablert på restene av kongedømmet Goguryeo. Balhae okkuperte den sørlige delen av Dongbei og Primorskij kraj, samt den nordlige delen av Koreahalvøya. Senere Baekje (900–936). Hubaekje (Senere Baekje) ble etablert av Silla-general Gyeon Hwon. Hubaekje møtte sin sjebne i hendene på Gyeon Hwon selv, han ledet senere Goryeo-hæren sammen med Taejo av Goryeo. De to erobret Singeom, en Hubaekje-prins som hadde konspirert mot og forrådt sin egen far, Gyeon Hwon. Senere Goguryeo (901–918). Senere Goguryeo, også kjent som «Ma-jin» eller «Taebong», ble etablert av Gung Ye som var en utstøtt Silla-prins. Gung Ye støttet general Yang-Gil's opprør. Til slutt tok han livet av Yang-Gil og etablerte et nytt kongedømme, og kalte det for Senere Goguryeo. Gung Ye viste seg å være en tyrann som til slutt ble styrtet av sine egne generaler, noe som åpnet vei for general Wang Geon, som i sin tur etablerte kongedømmet Goryeo. Goryeo (918–1392). Kongedømmet Goryeo ble styrt av Wang-dynastiet. Den første kongen fikk tempelnavnet "Taejo" som betyr «stor stamfar» og ble benyttet av de første kongene i periodene Goryeo og Joseon fordi de også var grunnleggerne av dynastiene Wang og Yi. Fra og med Gwangjong kalte monarkene seg selv for keiser, de tre første fikk tittelen etter sin død. Etter mongolenes erobring, ble keisertitlene endret til konge eller «wang» De neste 23 kongene (inntil Wonjong) blir referert til med deres tempelnavn, som slutter på "jong". Fra og med Chungnyeol (den 25. kongen) har alle de gjenværende Goryeo-kongene hatt tittelen "Wang" som en del av deres tempelnavn. Æranavnet er nevnt hvis tilgjengelig. Joseon (1392 - 1897). Kongedømmet Joseon som hadde etterfulgt Goryeo, ble i sin tur erstattet med Keiserdømmet Korea i 1897. De fire siste Joseon-kongene ble «oppgradert» til keiser-titler etter sin død. Felles for de alle er at de tok tempelnavn som sluttet på "jo" eller "jong." "Jo" ble gitt til den første kongen i nye linjer innen et dynasti med et spesielt navn for den første, for eksempel Taejo som ble den første av Joseon-kongene. Taejo betyr den «store stamfar». "Jong" ble gitt til alle de etterfølgende monarkene. De to kongene Yeonsangun og Gwanghaegun ble fratatt sine tempelnavn (og kongetitler) etter sin død. Hver monark hadde et posthumt navn, som enten inkluderte tittelen "Wang" («Konge»), "Hwangje" («Keiser»), "Daewang" («Kong "X" den store»), eller "Daeje" («Keiser "X" den store»). Keiserdømmet Korea (1897 - 1910). Gojong proklamerte Keiserdømmet Korea i 1897. Teknisk skulle keiserne refereres til med deres navn etter kongeperioden og ikke etter tempelnavnet. Keiser Gojong's herskerperiode var «Gwangmu», mens Sunjong's regime fikk navnet «Yunghui». Referanser. Korea Korea Riksväg 71. Riksväg 71 i Sverige går fra Bergulvkjølen ved svensk-norske grensen, over Sälen, Malung, til Borlänge. Det er foreslått at strekningen mellom Malung og Borlänge skal bli del av europavei 16, som eventuelt skal gå mellom Bergen og Gävle. Riksväg 84. Riksväg 84 i Sverige går mellom den svensk-norske grensen og Hudiksvall. Veiens lengde er rundt 330 km. Riksväg 95. Riksväg 95 ("Silvervägen") i Sverige går mellom den svensk-norske grensen og Skellefteå. Veien når 740 meter over havet cirka 5 km fra grensen. Den går over tregrensen, og er den riksveien i Sverige som har mest problemer med været. Veien er del av "Silvervägen" (Bodø – Skellefteå, 506 km) og strekningen ves for Arvidsjaur er del av "Barents väg" (Bodø – Haparanda – Murmansk) Ciryandil. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Ciryandil den 14. kongen av Gondor og den tredje av de fire "Sjøkongene". Han etterfulgte sin far, Kong Eärnil I, da han døde i året 936 i det tredje tideverv. Han fortsatte Eärnils sjøpolitikk og brukte hele hans lange liv på å forsvare den nylige overtatte havnen Umbar mot de Svaret Númenóreanerne som hadde levd der før, og Haradrim ønsket å ta havnen. I år 1015 T.T., etter en regjeringstid på 79 år, ble han drept mens Umbar ble beleiret. Han ble etterfulgt av sin sønn Ciryaher (også kjent som "Hyarmendacil"). Lewis Binford. Lewis Roberts Binford (født 21. november 1930, død 11. april 2011) var en amerikansk arkeolog, kjent som en av lederne av den prosessuelle bevegelsen innen arkeologisk teori på 1950- og 60-tallet. På denne tiden fremsatte han en rekke teorier som dannet grunnlaget for prosessualismen. Han og andre mente at det skulle legges mer vekt på bruk av vitenskapelig metode såvel som den hypotetisk-deduktive metoden innen arkeologien. Binford la vekt på å generalisere og forsket på hvordan mennesker handler innenfor en økologisk nisje. Denne bevegelsen kan sees som en reaksjon på den foregående kulturhistoriske arkeologien. Noen av Binfords tidlige arbeid ble gjort i samarbeid med hans daværende hustru Sally Binford. Deres mest kjente samarbeide er den innflytelserike antologien "New Perspectives In Archaeology" fra 1968. Binford foreleser i 2009 ved Truman State University, Kirksville, Missouri. Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond. Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond er en norsk litteraturpris som ble innført i 1952 etter en testamentarisk gave fra sokneprest Alfred Andersson-Rysst. Avkastingen fra fondet, det vil si rentene, skal deles ut annethvert år til et lovende yngre nynorsk bokmenneske og annethvert år som stønad for samarbeid mellom Norge og Færøyene eller Norge og Island. Styret i fondet har tre medlemmer som er oppnevnt av litteraturselskapet Det Norske Samlaget. Mottakere av stipendet. De som har fått prisen som nynorsk bokmenneske, er merka med NN etter navnet. De andre har altså fått stipendet for arbeidet sitt for å styrke samarbeidet mellom Norge og Island eller Færøyene. Atanatar II. Atanatar II er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han etterfulgte sin far Hyarmendacil I i året 1149 i det tredje tidevervet som den 16. kongen av Gondor. Han var kjent som Atanatar II Alcarin ("Alcarin" betyr "den storslåtte"), for Gondor opplevde sin største rikdom og makt under han. Hans rikdom var så stor at historikerne bemerket at "i Gondor var edle steiner var bare steiner som barna kunne leke med". Atanatars dyder og dåder var ikke så storslåtte som tilnavnet tilsa. Han anstrengte seg ikke i det hele tatt for å opprettholde makten som hans far hadde hatt, og bevoktningen av Mordor ble totalt forsømt. Derfor var hans styre sett på som starten av Gondors nedgangstid. Han ble etterfulgt av sin sønn Narmacil I i år 1226 T.T. Boston (kortspill). Boston er et kortspill som stammer fra den amerikanske frigjøringskrigen av franske marineoffiserer under beleiringen av den britiske flåten i Boston havn 1775–1776. Boston stammer i likhet med Bridge fra Whist og har likhetstrekk med kortspillet amerikaner. I Boston finnes det veldig mange forskjellige meldinger og det kan spilles uten makker eller med makker. Spilleren med høyeste melding bestemmer om man vil om spørre om makker. I tillegg til «vanlige» meldinger finnes det passmeldinger hvor man ikke skal ha stikk eller ha akkurat et stikk. Boston spilles gjerne av 4-6 spillere, men på den måten at det kun er 4 spillere som spiller hvert spill, de andre sitter over dette spillet. Er det flere enn 4 spillere er giveren en av dem som sitter over. MF «Melderskin» (1985). a> 1997. MF «Melderskin» Ved Brimnes ferjekai november 2009. __NOTOC__ MF «Melderskin» er en bilferge bygget i 1985 for Rutelaget Askøy-Bergen som MF «Herdla». Fergen har gått i rutefart for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF) som MF «Nordfjord». Den ble solgt til HSD Sjø i 1996 og gitt sitt nåværende navn. I dag har HSD Sjø endret navnet til Norled. Ferjen er søsterskip til MF Gloppen, som tidligere het MF Bergen i RAB. 30. januar 2006 gikk MF «Melderskin» på grunn ved Sunde fergekai i Kvinnherad kommune.. Skipet gikk ikke i rute og hadde kun et mannskap på fem ombord da grunnstøtingen skjedde. Ingen ble skadd. MF Melderskin går i ruta Leirvåg-Sløvåg. Fløyfjellstunnelen. Fløyfjellstunnelen er en del av Europavei 16 og Europavei 39, på denne strekningen kalt Åsanevegen, går fra Sandviken til Kalfaret i Bergen. Fløyfjellstunnelen har to separate løp, hver med to kjørefelt. Det nordgående løpet er 3825 m langt, tar trafikken ut av sentrum og ble åpnet 7. juli 1988. Det sørgående løpet er 3195 m langt og er for trafikk inn til Bergen. Det ble tatt i bruk i 1989. Tunnelene ble laget for å lede biltrafikken utenfor sentrum. Tunnelene går gjennom Fløyfjellet, et av de syv fjell rundt Bergen. Hyarmendacil I. Hyarmendacil I var en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 15. kongen av Gondor fra 1015 i det tredje tidevervet, da han overtok tronen som Gondors konge etter sin far, Ciryandil, ble drept mens han forsvarte Umbar under en beleiring. Hans originale navn var Ciryaher. Han var den fjerde og siste "Sjøkongen". Ciryaher begynte sin regjeringstid med å reorganisere Gondors arme, og i 1050 T.T. erklærte han åpenlys krig mot Haradrim og beseiret dem. Haradrim ble tvunget til å godta han som deres herre og konge. Etter denne seieren kalte han seg selv for "Hyarmendaci", som betyr "Sør-seirer". Under hans styre nådde Gondor sin høyde av makt og utfoldelse. Passet til Mordor var vell bevoktet, så ondskapen hadde ingen sjanser i Hyarmendacils regjeringstid. Ingen våget å bestride hans makt, og Gondor var i fred for resten av hans lange regjeringstid, i hele 134 år. Han ble etterfulgt av sin svært late sønn, Atanatar II, i 1149 T.T. Hertug av Normandie. Hertug av Normadie var en tittel båret av herskeren av det de facto uavhengige hertugdømmet Normandie. Før Rikard den gode i 996 formelt tok tittelen hertug, bar herskerene av Normandie tittelen normannernes jarl eller princeps Nortmannorum. Normandie ble i 911 gitt til vikinghøvdingen Rollo av den franske kong Karl III. Selv om Normandie formelt var underlagt den franske kongen regjerte hertugen praktisk talt som en uavhengig monark. I 1204 ble hertugdømmet vunnet av den franske kong Filip II, men de engelske kongene fortsatte å kreve tittelen frem til Paris-traktaten av 1259 hvor Henrik III ble tvunget til å frasi seg tittelen. De franske kongene ga alltid tittelen Pair av Frankrike til hertugene, trolig for å markere at landet på den siden av «la Manche» (Den engelske kanal) skulle ansees som fransk. Liste over hertuger. Normandie Normandie Normandie Normandie Normandie Eärendil av Gondor. Eärendil var en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den femte kongen av Gondor og var sønn av kong Cemendur. Han overtok tittelen som konge etter at faren døde i år 238 i det tredje tidevervet. Denne Eärendil må ikke bli forvekslet med den tidligere Eärendil, faren til Elrond og Elros. I løpet av hans regjeringstid skjedde det ikke noe spesielt, noe som tyder på at tiden var fredfull. Han regjerte landet i 86 år, og ble etterfulgt av sin sønn Anardil, i år 324 T.T.. Nordberg stasjon. Nordberg stasjon var en t-banestasjon mellom Holstein og Østhorn på Sognsvannsbanen i Oslo. En planovergang ved stasjonen gjorde det mulig å krysse linjen. Stasjonen ble nedlagt i 1992 i forbindelse med at Sognsvannsbanen ble bygget om til metrostandard for å kunne kobles sammen med det østlige t-banenettet. Gangveien ble samtidig lagt i rør under linjen. Oppvekst i Andeby. "Oppvekst i Andeby" er en roman av Audun Briseid utgitt i 1971. Den handler om oppveksten på Rektorhaugen («Andeby») og Tåsen i Oslo. "Oppvekst i Andeby" var Briseids debutroman. Hans neste roman "Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem" (1974) handler også om moderne norske myter. Osman I. Osman I (1258–1326) (Ottoman-tyrkisk: عثمان بن أرطغل) regnes som grunnleggeren av Det osmanske riket. Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem. "Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem?" er en roman av Audun Briseid utgitt av Cappelen i 1974. Boken har blitt beskrevet som Norges første rockeroman. Briseid kalte selv boken for et «dobbeltalbum», og i den ytre formen er den lagt opp som et musikkalbum med et omslag som delvis minner om Neil Youngs plateutgivelse "After the Gold Rush" fra 1970. Det er bevisst. Boken består av flere lengre fortellinger; den lengste, og bokens første del, beskriver og skriver videre på Neil Youngs liv. Her skriver forfatteren inn seg selv som betraktende jeg-person. Forfatterens tese er at Neil Young et sted på vegen mistet retningen. Boken handler også om unge menneskers forsøk på å formulere hva moderne myter og idoler består av. De øvrige historiene forteller blant annet om hendelser i Norge; om en rockefestival på Sørlandet, om hvordan det er å stå på stand for første gang, om en gammel mann og eplehaven hans. Boken har ikke vært i handel de siste 20 årene. Charmed. "Charmed" er en amerikansk TV-serie av Aaron Spelling om tre søstre som er gode hekser og som er kjent for å være de unaturlige og spesielle «The Charmed Ones». Alle sammen har en unik kraft eller magiske krefter som vokser og utvikler seg. Søsterne bor i et herskapshus og bruker sine unaturlige og spesielle krefter for å bekjempe onde demoner og andre ondskapsfulle fiender i San Francisco, California. Premiss. Charmed begynte med de tre Halliwell-søstrene Prue (Shannen Doherty), Piper (Holly Marie Combs) og Phoebe (Alyssa Milano). De bor i et viktoriansk hus i San Francisco. Etter at deres bestemor, Penny dør finner den yngste søsteren, Phoebe en gammel bok oppe på loftet. Fra boken som kalles "The Book of Shadows", "Skyggenes Bok",leser hun en besvergelse. Hun føler allerede at hun har forandret seg, men det gjør ikke Piper og Prue. Rare og skumle ting hadde begynt og etter hvert begynte de å skjønne at de var hekser. 3 år senere i Charmed dør Superheksa Prue Halliewell. Vindemonen drepte henne. Prue var da den mektigste heksa på planeten. Men det kom inn en ny halvsøster inn, som heter Paige Matthew (Rose McGowan). Hun er halv whiteligher og halvt heks. Paige ble adoptert som baby. Hennes biologiske foreldre er Patty (Pipers, Prues og Pheobes mor) og Sam (Whitelighter). Etter hvert får Piper og hennes ektemann Leo en sønn, Wyatt Matthew Halliwell. Wyatt blir i fremtiden den mektigste heksa på planeten. Senere får de også deres andre sønn, Chris Halliwell (I sesong 6 kommer Chris fra fremtiden, som er spilt av (Drew Fuller).I 8 sesong kommer Billy (Kaley Couoco) inn i serien. Billy blir lært opp av søstrene. Senere får søstrene vite at Billy mistet sin søster (Christy) for 15 år siden. Cemendur av Gondor. Cemendur var en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var sønnen og etterfølgeren av kong Meneldil. Han overtok tronen etter faren i 158 i det tredje tidevervet. Lite er kjent om hans styre, bare at det var en fredfull periode. Han ble etterfulgt av sin sønn Eärendil i år 238 T.T.. Cemendur. Mye tidligere levde det en annen Cemendur (født i år 575 A.T.) som var en fjern etterkommer av Elros, og sønnen av Axantur. Nørvøya. Sørsida av Ålesund sentrum ligger ved enden av Nørvøya. Nørvøya er ei tettbygd øy, og bydel i Ålesund kommune. Nørvøy er den største av sentrumsøyene i Ålesund, og huser det kommersielle bysentrum, byens høyskole, rådhuset og byklubben AaFKs hjemmearena. Byfjellet Aksla (135 moh) med Fjellstua ligger på Nørvøya. Nørvøya omfatter idag hele Nørvøy bydel som idag har ca 9000 innbyggere. Navnet Nørvøya kommer av norrønt "Nyrvi", eller «den smale øya». Jamfør Norvasund, det norrøne navnet på Gibraltarstredet. Penelope Wilton. Penelope Wilton (født 3. juni 1946) er en engelsk skuespillerinne. Wilton ble født inn i en skuespillerfamilie, da hun kom til verden i Scarborough i England. Tanten og onkelen var søskenparet Linden og Bill Travers, og søskenbarnet er skuespilleren Richard Morant. Hun begynte sin skuespillerkarriere på teater, før hun fikk sin første TV-rolle som Vivie Warren i "Mrs. Warren's Proffession" sammen med Robert Powell. Men det var ikke før hun spilte sammen Richard Briers i BBC-serien "Ever Decreasing Circles" i 1984, at hun ble allemannseie. Fra før hadde hun spilt i flere store TV-produksjoner, bl.a. Shakespeares "Othello" og "Kong Lear". Mellom 1975 og 1984 var hun gift med skuespilleren Daniel Massey, og sammen fikk de datteren Alice. Etter skilsmissen giftet Massey seg med søsteren til Penelope, Lindy. Hun giftet seg på nytt i 1991, denne gang med skuespiller Ian Holm, men ble på nytt skilt i 2001. Før de skilte seg, spilte ekteparet sammen i BBC sin versjon av "Lånerene" i 1993. Filmer hun har spilt i inkluderer "Et rop om frihet" (1987), "Iris" (2001), "Calendar Girls" (2003), "Shaun of the Dead" (2004) og "Stolthet og fordom" (2005). I 2004 ble hun tildelt Order of the British Empire. Hessa. Sørsida av Hessa med Hessa barneskole Hessa (eller "Heissa") (4 km²) er en av øyene i Ålesund kommune. Den er den vestligste øya, og er formet som en tøffel. Øya regnes som en av Ålesunds bydeler med totalt ca 4 000 innbyggere fordelt på tre tettsteder: Sævollen, Slinningen og Skarbøvik. En barneskole ligger på Hessa og en ungdomsskole i Skarbøvik. To idrettslag har adresse her; Skarbøvik Idrettsforening og Hessa Idrettslag. Begge disse, samt "Tarekameratene", har deltatt i seriesystemet i fotball. Tarekameratene har gått over til bedriftsidretten. Hessa IL stiller ikke senior- eller juniorlag lenger, men samarbeider med Skarbøvik IF. Hessa IL har også volleyballag. Midt på øya ligger fjellet Sukkertoppen (314 moh), som blir mye brukt til turgåing og klatring. Atlanterhavsparken, et av Nord-Europas største saltvannsakvarier, ligger på Hessa. Hessa er adressen til Brita Blomquist, en kjent programleder i NRK Radio, samt barndomsadressen til fotballspillerne John Arne Riise (Aalesund, Monaco, Liverpool og Roma), Bjørn Helge Riise (Aalesund, Viking, Standard Liège, FC Brussel og Lillestrøm) og Kjetil Osvold (Start, Lillestrøm, Nottingham Forest, Leicester, Djurgårdens, PAOK og Skeid), samt Big Brother-deltaker Ramsy Suleiman. Solskjel. Solskjel, eller "Solskjelsøya", er ei øy i Aure kommune på Nordmøre. Øya er blant annet kjent for to slag under Harald Hårfagres rikssamling rundt 900 og for et slag under borgerkrigen i 1208. Fram til 2006 tilhørte øya Tustna kommune. 19. januar 2009 var det offisiell åpning av kabelfergeforbindelsen mellom Tustna og Solskjel. Fergeforbindelsen var en del av samferdselsprosjektet som ble vedtatt i sammenheng med kommunesammenslåingen av Aure og Tustna kommuner. Fergen drives av det privateide selskapet Tustna kabelferje A/B. Valderøy. Valderøy eller Valderøya er en øy i Giske kommune på Sunnmøre. Øya er kommunens mest folkerike og kommunesenteret er lokalisert på Valderhaugstrand. Det er broforbindelse til Vigra over Gjøsund og undersjøisk tunnelforbindelse (Valderøytunnelen) til Ellingsøy og Ålesund. I tillegg er det broforbindelse til øya Giske, som igjen har tunnelforbindelse til Godøya. Valderøy har hurtigbåtforbindelse til Hareid. I forbindelse med anløpene er det som oftest bussforbindelse til og fra Ålesund lufthavn Vigra. Valderøy ligger nært Ålesund, og har derfor hatt jevn folketilvekst siden det er kort veg og god kommunikasjon til både Ålesund sentrum og de indre bydeler. Høsten 2009 ble bompengeperioden ved Ålesundstunnelene avsluttet, noe som har utløst sterkere befolkningsvekst. Valderøy har 3 574 innbyggere pr 01.01.2012. I SSB`s språkbruk heter tettstedet på Valderøya Nordstrand (3 449 innbyggere pr 01.01.2011), men omfatter i praksis mesteparten av øya. Idrettsklubben på Valderøya heter IL Valder. I vest ligger Ytterland og Skjong. På den sørlige delen ligger Valderhaug, og på den østlige delen ligger Nordstranda og Skaret. Litt lenger nord er Oksnes og Sætra. Skjonghelleren på Valderøya er et verdifullt fortidsminne med avleiringer som blant annet viser hvordan den magnetiske Nordpolen har endret seg. Man har også funnet rester av fugler og andre dyr som er om lag 30 000 år gamle. Mange mener også at det er funnet 10 000 år gamle spor etter mennesker her, men dette er svært omstridt. Høyeste naturlige punkt på Valderøy er Signalen som ligger 231 meter over havet. Frøya (Bremanger). Frøya er en øy i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. På Frøya ligger tettstedet Kalvåg og grendene Liset, Steinset, Nesje, Stranda og Frøyalandet. Frøya ligger på nordsiden av Frøysjøen, som er en del av leia mellom Florø og Måløy. Frøya har idag fastlandsforbindelse med broer over Oldersundet, Hamrøysundet til Smørhamnsøy, og videre over Trongesundet til øya Bremangerlandet. På Bremangerlandet er det undersjøisk tunnel Skatestraumtunnelen til fastlandet. Arealet på Frøya er 17,5 km², og høyeste fjelltopp, Fanneskard, er på 379 meter. Øya er kjent for sin særegne geologi, Kalvåg-melange. Dette er en masse av sammenrotede steinblokker; et slags kjempekonglomerat eller en breksje med opptil kilometerstore blokker i en finkornet, deformert grunnmasse. Lignende berggrunn er kjent fra Trøndelag, England, Irland og Newfoundland, områder som alle ligger nær grensen mellom de to jordplatene som støtte sammen og dannet den kaledonske fjellkjede for omkring 425 millioner år siden. På øya finnes det blant annet en svært sjelden bergart som på engelsk kalles Chert. Både vest, sør og øst av Frøya, er det en mengde med småøyer, holmer, skjær og fluer. På noen av øyene vest av Frøya, som Gåsøy, Værøy, Nigardsøy og Håøy, var det fram til nyere tid bosetting, og det bor fremdeles folk deler av året på Værøy. I øst er det øyene Hamrøy, Sundsøy og Smørhamnsøy som har bosetting, og er landfast med broforbindelsen over Oldersundet og Hamrøysundet. Fram til nyere tid, har det også vært bosetting på nordre Olderøy som har vegforbindelse, og Steinholmen. Hovednæringer på Frøya er turisme og fiskeforedling. Folketallet på Frøya med tilgrensende øyer er i underkant av 600 personer. Bildeforbudet i islam. a>n av flammende ildunger skal symbolisere Allahs virksomme kraft. Bilde- eller avbildningsforbudet i islam har sitt grunnlag i tekster i Koranen og er et forbud mot å avbilde Allah og hans skaperverk. Moskéer er derfor praktisk talt helt uten bilder, men isteden smykket med abstrakt ornamentikk, mønstre og kalligrafi som ikke forsøker å etterlikne naturen. Grunnlag. Avbildningsforbudet er vanligvis begrunnet i sure 5,87 i Koranen, men bygger på det jødiske forbudet i 2. Mos 20.4. Koranen forbyr likevel ikke bildeframstillinger, men advarer mot idolatri, det vil si bildedyrkelse. Koranen sier at Allah ikke kan avbildes på noen adekvat måte, men nevner ikke Muhammed. De tradisjonelle islamske hadith-samlingene, som er fortellinger om Muhammeds uttalelser og handlinger, har imidlertid ofte tolket forbudet strengere. De har lagt vekt på at islamsk kunst skal peke mot Allahs enhet og storhet og beskytte mot alle former for bildedyrkelse. Fordi Allah overgår all menneskelig forstand og alle bilder vil forminske Allahs storhet, er det ifølge islamsk teologi både feil og umulig for mennesker å avbilde Allah. Muslimsk religiøst liv og kunst er isteden sentrert om Allahs "ord" slik de uttrykkes i Koranen. Dette står i kontrast til andre religioners bildebruk, særlig kristendommens kirkekunst og hellige ikonmalerier, som mange muslimer oppfatter som misforstått avgudsdyrkelse. Forskjellig praksis. Billedforbudet praktisereres forskjellig innenfor de ulike retningene i islam. På samme måte som enkelte jøder, og kalvinister og pietister innenfor kristendommen, til en viss grad opprettholder det gammeltestamentlige bildeforbudet, holder særlig sunnimuslimene på forbudet mot å lage bilder. Bildeforbudet blir ikke tolket så strengt blant shiamuslimene, særlig i det persiske kulturområdet. Der er det mange eksempler på islamsk kunst som avbilder levende vesener eller scener fra Muhammeds liv, blant annet i miniatyrer i håndskrevne manuskripter, men ansiktene er ofte visket bort eller har et slags forheng. Det fins også figurativ kunst i bøker som ikke er religiøse (bøker om vitenskap, astronomi, matematikk, estetikk, folkeliv osv). Dessuten kan figurer inngå i mønsteret i ornamental kunst og i kalligrafiske bilder. I dag finnes det en rekke religiøse populærbilder av Muhammed i muslimsk kultur, blant annet i Egypt og Iran. Alle rettroende muslimer mener imidlertid at Allah, Muhammed og det som betraktes som hellig, skal framstilles med respekt og ærbødighet. Vitsetegninger av Muhammed. Etter at den danske avisa Jyllands-Posten i september 2005 trykte tolv vitsetegninger av den islamske profeten Muhammed, har det rast en voldsom debatt om blasfemi og ytringsfrihet med grunnlag i bildeforbudet i islam. Da vitsetegningene ble trykt på nytt i den kristelige avisa Magazinet i Norge i januar 2006, i France Soir i Frankrike, i en tabloidavis i Jemen, i Jerusalem Post i Israel og i en rekke andre medier i vestlige land, ble konflikten løftet opp på et diplomatisk toppnivå og medførte dramatiske protester og opptøyer, til tross for at tegningene ble trykt i land som ikke er styrt etter islamsk lov. Mange muslimer føler seg ærekrenket og støtt, og flere redaktører har blitt truet på livet. Protestene kommer både fra islamske religiøse ledere og militante, islamistiske grupper, først i Palestina, seinere i flere andre muslimske land. Det har blitt arrangert flaggbrenning og demonstrasjoner og iverksatt boikott av særlig danske og norske varer. Den 4. februar 2006 ble de norske og danske ambassadene i Damaskus i Syria satt i brann av demonstrerende muslimer. Mange mener at konflikten ikke handler om religion, men om politikk, i en maktkamp mellom den vestlige liberale samfunnsformen og det religiøse autokratiet. Andre sammenlikner tegningene med rasisthets, selv om tegningene ikke har noe med rase å gjøre. Den norske regjeringa har beklaget tegningene, men sier samtidig at den ikke kan instruere pressen i et fritt samfunn. Det osmanske dynastiet. Det osmanske dynastiet regjerte Det osmanske riket fra 1281 til 1923. Første overhodet var Osman I (hans far Ertuğrul ikke medregnet) til tross for at dynastiet ikke ble proklamert før 1383 da Murad I var det første overhodet som tok titlen Sultan. Før dette brukte overhodene titlen bey. Etter at Mehmed II erobret Konstantinopel i 1453 og flyttet sitt hovedsete dit, krevde de også tittelen "romersk keiser". Ertuğrul Osman V benytter nå tittelen "Hans Keiserlige Høyhet", men har ingen politisk makt. Han bor for tiden i USA. Sultanen var en eneveldene hersker med absolutt makt, men etter som tiden gikk ble denne makten mer og mer kun offisiell. Makten gikk over til storvesirene. Mot slutten av Det osmanske riket styrte «de tre pasjane», Enver Pasja, Talat Pasja, og Djemal Pasja praktisk talt riket, mens den daværende sultanen Mehmet V hadde liten innvirkning på politiske avgjørelser. Mehmet VI tok tilbake mye av denne makten da han tok over etter første verdenskrig, men ble avsatt av Kemal Atatürk som var med på å opprette republikken Tyrkia. Det osmanske riket ble oppløst 1. november 1926 da Mehmet VI gikk av tronen og forlot landet. Etter Mehmet V anerkjente tilsynelatende den nye tyrkiske regjeringen Abdul Mejid II som kalif, men posisjonen hadde kun seremoniell verdi. Men Kemal Atatürk sine reformer avskaffet kalifatet 20. april 1924 da den nye grunnloven ble ratifisert. Alle tilhørende det osmanske dynastiet ble også fratatt sitt statsborgerskap. I 1999 valgte den tyrkiske regjeringen å skjenke statsborgerskap til familien igjen. Liste over overhoder av dynastiet. Osmanske rike Osmanske herskere Cape Breton. Cape Breton, Nova Scotia, Canada Cape Breton sett fra rommet Cape Breton (engelsk ', fransk ', skotsk-gælisk ', mi'kmaq ') er en øy i Atlanterhavet utenfor det østlige Canada. Navnet er avledet av bretonsk, knyttet til Bretagne. Cape Breton er en del av provinsen Nova Scotia, og er skilt fra denne halvøya med Canso-sundet. Over sundet går det en molo, kalt Canso Causeway. Mot øst ligger Atlanterhavet, mot vest ligger Saint Lawrence-bukta. Landmassen er tilnærmet u-formet, med havbukta Bras-d’Or i sentrum av øya. Geografi. Øya utgjør fire av provinsens 18 fylker, ’’counties’’, nemlig Cape Breton Country, Inverness County, Richmond County og Victoria County. Totalbefolkningen utgjorde ved folkeavstemningen i 2001 147 454 mennesker, eller 16% av provinsens befolkning. Siden forrige folketelling i 1996 hadde befolkningen gått tilbake med 6,8%. 72% av befolkningen holder til i CBRM, Cape Breton Regional Municipality, et område preget av kull- og stålindustri. Historie. thumb thumb thumb De første innbyggerne på Cape Breton var sannsynligvis forgjengerne til dagens micmacfolk, de som bodde på øya da europeerne fant øya i 1497. Oppdageren av øya var den italiensk-engelske oppdageren John Cabot. I 1522 etablerte portugiserne en fiskerkoloni under João Alvares Fagundes, og så mange som 200 nybyggere bodde i en navnløs landsby på nordvestsida av øya, hvor dagens samfunn Ingonish ligger. Koloniens skjebne forblir ukjent, selv om den nevnes så seint som i 1570. I 1631 ga Karl I av England Cape Breton til Robert Gordon av Lochinvar og hans sønn Robert. Imidlertid var det franskmennene som skulle starte den første større koloniseringen, og et fransk fort ble bygd midt på den østre halvøya i Fort Ste. Anne tidlig på 1700-tallet for å vokte innseilinga til Saint Lawrence-bukta og for å beskytte franske fiskere på Grand Banks, de rike fiskebankene øst for Nova Scotia. Franskmennene kalte øya Île Royale. Noe senere ble Frankrikes største festning i den nye verden, Louisbourg, bygd. Den franske kongen Ludvig XV bemerket at han nå forventet å se tårnene på Louisbourg i horisonten i vest, med tanke på de store pengesummene som var blitt brukt. Louisbourg falt imidlertid i 1713, og igjen i 1760, og i 1763 ble Île Royale avstått til Storbritannia ved freden i Utrecht. Britene slo øya sammen med Nova Scotia, som de allerede hadde erobret i 1713, og New Brunswick. De første nybyggerne som kom til øya etter den britiske erobringen var irske. Imidlertid gikk de snart opp i den franske kulturen som allerede var der. I 1784 ble kolonien delt i tre; New Brunswick, Cape Breton Island og Nova Scotia. Kolonien hadde sin hovedstad i Sydney. Den økonomiske utviklingen gikk imidlertid sakte, og gruvedriften, som hadde vært viktig i den franske tida, lå nede de første tiårene etter den britiske erobringen. I 1820 ble kolonien Cape Breton Island slått sammen for andre gang med Nova Scotia. Deretter fulgte en større industriell utvikling av kulleiene på den østlige delen av øya. Industrialisering, raskere skipsfart og framgang innen fiskeriene førte i andre halvdel av 1800-tallet til kontakt og befolkningsutveksling mellom Cape Breton og Newfoundland, noe som har fortsatt fram til i dag. Den etniske sammensetningen endret seg også. I første halvdel av 1800-tallet opplevde øya en stor tilstrømming av skotter fra det skotske høylandet. Skottene utvandret på grunn av ’’The Highland Clearances’’, en prosess der leilendinger ble kastet ut av hjemmene sine for å gi plass til kvegavl. De brakte med seg gælisk språk og enten katolsk eller presbyteriansk religion. Kampanjer i skolene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet forsøkte å hindre bruk av gælisk blant de unge, og med engelskspråklige media i det 20. århundre gikk bruken av gælisk sterkt tilbake, men i dag finnes det fortsatt lokalsamfunn hvor gælisk er i bruk. Dette ble også hjulpet av turismen, som vektla lokalt særpreg. I dag finnes Gaelic College of Celtic Arts and Crafts som skal fremme språk og kultur. Siden Cape Breton Island er noe av det østligste i Nord-Amerika, ble øya viktig for utviklingen av telefonteknologien, med slike navn som Alexander Graham Bell og Guglielmo Marconi. Geografi. Øya er 10 311 km² stor, eller så stor som Østfold, Akershus og Vestfold til sammen. Dette gjør øya til den 75. største i verden. Kystene på øya er preget av klipper og steinete nes og landtunger, mens innlandet er preget av jordbruksland, bredaler formet av isen, skogområder og sletter. Det finnes indikasjoner på at deler av øya opprinnelig var bundet sammen med Skottland og Norge, som nå ligger langt unna på grunn av millioner av års kontinentaldrift. Den nordlige delen av Cape Breton er dominert av Cape Breton Highlands, eller kort ’’The Highlands’’, en fortsettelse av Appalachene som går langs Atlanterhavskysten av Nord-Amerika. Her ble i 1936 Cape Breton Highlands National Park opprettet. Parket har et areal på 949 km², omtrent dobbelt så stort som Oslo. Den kjente ruta Cabot Trail er en naturskjønn vei som går langs kysten av dette området. Midt på øya ligger saltvannsfjorden Bras d’Or. I tillegg finnes det en rekke sjøer og elver på øya. Cape Breton har siden 1955 hatt fastlandsforbindelse med vei og jernbane over Canso Causeway, et større moloanlegg. Skipstrafikken går gjennom Canso-kanalen i den østre enden av moloanlegget. Befolkning. -Akadierne, fransktalende med røtter tilbake til 1600-tallet. -Irer som kom etter den britiske maktovertakelsen. -Skotter, som kom på begynnelsen av 1800-tallet, og som dominerer i antall. -Engelskmenn, hvorav de første kom etter den amerikanske revolusjonen. I tillegg er det mindre grupper av svarte kanadiere, italienere og østeuropeere. De sistnevnte kom som følge av industriutviklingen i Cape Breton-regionen. De siste 20 årene har befolkningen vært i tilbakegang. Denne trenden har økt de siste årene på grunn av problemer i industri og sysselsetting. Fra 1996 til 2001 gikk befolkningen tilbake fra 158 260 til 147 454, hele 6,8%. Synagoger i Sydney og Glace Bay betjener et lite jødisk samfunn med lange tradisjoner som en gang var blant de største i østre Canada. Nyere muslimske innvandrere avholder fredagsbønn på Cape Breton-universitetet. Økonomi. Cape Breton har to viktige kulleier, nemlig Sydney Coal Field på den sørøstre delen av øya ved Atlanterhavskysten. Disse kulleiene var gjennom 1800-tallet og fram til etter 2. verdenskrig blant de største private arbeidsgiverne i Canada. Inverness-kullfeltet vest på øya er betydelig mindre, men her var det også flere gruver tidligere. Sydney har tradisjonelt vært den største havnebyen, med en beskyttet, naturlig havn. Sydney er også det største handelssenteret, og der gis øyas dagsavis, The Cape Breton Post, ut. Sydney har også det eneste aktive fjernsynsstudioet, CJCB-TV og flere radiostasjoner. Fra Marine Atlantic Terminal i North Sydney går det ferger til Channel-Port aux Basques på Newfoundland, og om sommeren også til Argentia på Newfoundland. Point Edward på vestsida av Sydney Harbour er en tidligere kanadisk marinebase som nå brukes til private formål. Canadas Kystvaktskole, Canadian Coast Guard College, befinner seg i nærheten, nemlig i Westmount. Glace Bay er den nest største byen og var det største gruvesenteret før den siste gruven ble stengt på 1980-tallet. Glace Bay var også et viktig jernbaneknutepunkt og sentrum for fiskeriene. Tidligere var Glace Bay den største byen i hele Nova Scotia. Port Hawkesbuy ble en viktig havn etter at Canso Causeway, moloen til fastlandet, ble fullført og en ny, dyp og beskyttet havn oppsto. Canso-stredet er åpent for skip av samme størrelse som de som passer i Saint Lawrence Seaway, og havna i Port Hawkesbury kan ta de dypest gående fartøyene. Industrien på Cape Breton har møtt store utfordringer med stengningen av de viktige kullgruvene. Øyboerne har derfor blitt tvunget til å omstille seg mot reiseliv, call-sentra, småindustri og industri som lager bildeler, farmasøytiske produkter og vindusglass. Mens byområdet rundt Sydney har gjennomgått en tøff omstilling, har livet på landsbygda vært mer stabilt, med en blanding av fiske, skogbruk, småskala landbruk og reiseliv. Særlig har reiselivet økt i betydning. Det største trekkplasteret er Cabot Trail, en malerisk kyststrekning langs den nordlige delen av øya som hvert år tiltrekker 400 000 gjester. Fort Louisbourg, den franske festningen som er blitt gjenreist, bygger opp under øyas spennende historie. Øya legger også vekt på sin keltiske arv og avholder Celtic Colours Festival hver oktober. Gaelic College of Celtic Arts and Crafts blir aktivt brukt i markedsføringen. Folkemusikk. Cape Breton er kjent for sitt felespill som kom til Nord-Amerika med skotske immigranter på 1800-tallet, og spillestilen er tro mot tradisjonene. Ceilidh, eller folkedansoppvisning, er populær underholdning om sommeren. Landsbyen Judique er kjent som '’Bhaile nam Fonn'’, tonebygda, og her finnes Celtic Music Interpretive Centre. Flere felespillere fra Cape Breton er også blitt kjent i resten av Canada. Ymse. • Cape Breton har et enormt, tidligere industriområde med forurensing i grunnen. Sydney Tar Pods befinner seg nær sentrum av Sydney, og her ble avfall fra koksovnene dumpet i tjern da industrien gikk for fullt. I bakken overfor ligger en tidligere kommunal fylling. Et prosjekt til 400 millioner kanadiske dollar (ca. 2 milliarder kroner) er nå på vei. • Distrikt 26 av fagforeningen United Mine Workers of America fra industriområdet ved Sydney var det eneste distriktet som prøvde å bli medlem av Profintern. • Fortet Louisbourg er Canadas største historiske monument og det største historiske restaureringsprosjektet i Nord-Amerika. Louisbourg har nå blitt tilbakeført til den formen det hadde da det midt på 1700-tallet var en befestet fransk havneby. • Alexander Graham Bell var en skotskfødt oppfinner som til slutt slo seg ned for godt på sommerresidedensen sin. Han fant blant annet opp telefonen, jernlungen, hydrofoilen og høreapparatet. • På Marconi-museet i Glace Bay kan man lære mer om de første transatlantiske radiosignalene sendt av Guglielmo Marconi. • Glen Breton er det eneste destilleriet for maltwhisky i Nord-Amerika. • Gruva ved Port Morien regnes som den første kommersielt drevne kullgruva i Nord-Amerika. Den forsynte Louisbourg med kull på 1700-tallet. Lucio Fulci. Lucio Fulci (født 17. juni 1927, død 13. mars 1996) var en italiensk filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han var kjent som en dyktig fagmann med en skarp tunge og sort sans for humor, og som ble særlig berømt sor sine splatterfilmer fra 1970- og 80-tallet. Fulci var opprinnelig legestudent, med ga dette opp for heller å jobbe i filmbransjen. Han jobbet som manusforfatter og produksjonsassistent på flere filmer før han fikk regissere sin debutfilm, komedien "I Ladri" ("Tyvene"). Han var svært dyktig og kunne hoppe harelett mellom sjangre, som musikaler, westernfilmer og komedier. I 1968 lagde han sin første spenningsfilm, "Una sul'altra", og den var så suksessfull at han kunne finanisere sitt drømmeprosjekt, "Beatrice Cenci". Denne filmen var basert på en sann historie om en jente som tar livet av sin misbrukende far, og rettssaken som fulgte. Filmen var et krasst angrep på staten og kirken, og viste Fulcis hat overfor den katolske kirke. Filmen ble misforstått når den kom ut og skapte sterke reaksjoner, og Fulcis fremtidige karriere så ut til å henge i en tynn tråd. Fulcis bestemte seg etter dette for å tone ned sitt politiske budskap og fulgte opp med filmer som var veldig kommersielle. Men i 1971 og 1972 regisserte han to gialli-filmer, "Una lucertolla con la pelle di donna" og "Non si sevizia un paperino". Den første innholdt mye syretripping og hippier som drepte, og den andre inneholdt perverse katolikker og barnedrap. Begge disse ble veldig kontroversielle, men lønnsomme, og gjorde at Fulci ble svartelistet i en liten periode i hjemlandet Italia. Men Fulci fant arbeide innen fjernsyn før han slo igjennom internasjonalt med "Zombi 2" i 1979 (en navnmessig oppfølger til George A. Romeros "Dawn of the Dead", som het "Zombi" i Italia). Filmen inneholdt modig filming, stemningsfull atmosfære og ikke minst mye blod og gørr. Etter dette ble han regnet som en skrekkmester, og fulgte opp med flere filmer som gjorde at han ble sammenlignet med italias andre skrekkmester, Dario Argento. De to jobbet aldri sammen, og Fulci slang stadig vekk med leppa mot Argento og hans arbeide. Det er disse filmene han er mest kjent for, selv om de ikke kan regnes som hans beste filmmessig. Men under all gørra i filmene, ligger det kommentarer på mye, som religion og livet i USA. På midten av 80-tallet ble han rammet av diabetes og personlige problemer, og filmene hans bar preg av dette. Men han hadde lysglimt i filmer som "Murder Rock" i 1983 og "The Devil's Honey" i 1986. I en av sine siste filmer, "Il gatto ner cervello" fra 1990, spilte han selv hovedrollen som seg selv – en paranoid skrekkfilmregissør som tror han er gal på grunn av sin store trang til sex og vold i filmene sine. Filmen hadde et begrenset budsjett og ikke den beste filmingen, men er allikevel utrolig komisk. Fulci var en talentfull skuespiller, og han hadde gjerne biroller i sine egne filmer. I 1996 døde Fulci etter å ikke ha tatt insulindosen før han la seg. Mange har spekulert i om det var bevisst, men ingenting er bevist. Key West. Key West er en by i Florida Keys, Florida, USA. Byen er det sørligste punktet i fastlands USA og det vestligste tettstedet i Florida Keys. Kubuntu. Kubuntu er en offisiell versjon av operativsystemet Ubuntu, som benytter KDE som standard skrivebordsmiljø istedenfor GNOME. Det er en del av Ubuntu-prosjektet og bruker det samme underliggende systemet. Kubuntu og Ubuntu kan virke ved siden av hverandre ved å installere "kubuntu-desktop" og "ubuntu-desktop" pakkene. Kubuntu og Ubuntu deler de samme pakkekildene. Fra og med "Dapper Drake" (6.06)-utgaven, kunne Kubuntu-CD-er bestilles via tjenesten Shipit. Kubuntu betyr «til menneskeheten» på bemba, og «gratis» på Kirundi, og uttales /kùbúntú/. Utgivelser. Kubuntu følger den samme navngivningen og versjonsystemet til Ubuntu. Hver utgave har samme kodenavn som den korresponderende Ubuntu versjonen og et versjonsnummer som svarer til året og måneden utgaven ble utgitt. Canonical tilbyr kundestøtte og sikkerhetsoppdateringer for de fleste Kubuntu-versjonene i 18 måneder etter utgivelsen. Den første Kubuntu-utgivelsen var versjon 5.04 (kodenavn "Hoary Hedgehog"), den 8. april 2005. Den hadde KDE 3.4 inkludert og et utvalg nyttige KDE programmer. Noen av disse finnes ikke i den offisielle KDE, Amarok, Kaffeine, Gwenview, og K3b. Den andre utgivelsen, 5.10 (kodenavn "Breezy Badger"), hadde KDE 3.4.3 og Guidance konfigurasjonsverktøy. Den kom også med Adept, som erstattet Kynaptic for pakkehåndtering, System Settings (et omorganisert kontrollsenter) og KDE Bluetooth. 28. mars 2006 ble KDE 3.5.2 tilgjengelig gjennom en oppdatering via pakkekildene. Kubuntu 6.06 LTS (kodenavn "Dapper Drake") er Kubuntus første "Long Term Support"-utgave. Den er fortsatt tilgjengelig og vil støttes i ytterligere 3 år for skrivebordsutgaven og 5 år for tjenere. Kubuntu 6.10 (kodenavn "Edgy Eft") kommer med KDE 3.5.5. Denne utgaven legger til støtte for fotohåndteringsprogrammet Digikam og funksjonshjelpeprofiler, for å hjelpe mennesker med funksjonshemninger. «System Settings» ble også omgjort og strømstyring, bærbar-støtte og nettverk ble forbedret. Kubuntu 6.10 ble lansert 26. oktober 2006. Den siste versjonen er Kubuntu 9.04 (kodenavn "Jaunty Jackalope") som ble sluppet 23. april 2009. Både Desktop CD-er og «Alternative» installasjonsmedier for x86 og AMD64 er tilgjengelig. Forskjeller fra Ubuntu. En vanlig installasjon av Ubuntu vil ha GNOME og GNOME-programvare. En vanlig installasjon av Kubuntu har KDE skrivebordsmiljø og KDE-programvare. Dette er imidlertid bare standardpakkene. For eksempel kan en installere Ubuntu og så legge til KDE, eller til og med kubuntu-metapakken. Derfor slipper brukeren å bli begrenset av et sett med programvare, men kan blande etter egen preferanse. Dessuten er "Ubuntu" et eldre prosjekt enn "Kubuntu", slik at noen av administrasjonsverktøyene kan ha fått mer tid til å modnes og tilpasses. A Clockwork Orange. "A Clockwork Orange" er en britisk film fra 1971 regissert og produsert av Stanley Kubrick. Filmen er basert på Anthony Burgess' bok med samme navn ("Den mekaniske appelsin" på norsk). Malcolm McDowell har hovedrollen som «Alex DeLarge». Over tid har den etablert status som kultfilm. Kubrick lagde filmen etter å ha prøvd å filme "Waterloo", en film om Napoleon Bonaparte han aldri fikk finansiert. Det gikk bare så vidt over et år fra filminnspillingen startet til filmen ble vist på kino, som var uvanlig kort tid for en Kubrick-film. I forhold til den kompliserte innspillingen av, var dette en enkel innspilling som brukte enkle teknikker. Kubrick var heller ikke den første til å filme historien. Andy Warhol hadde lagd en kortfilm av den, og det var Mick Jagger som først hadde kjøpt filmrettighetene av Burgess for $500 (Burgess var blakk og trengte penger) og så for seg en versjon der han spilte Alex og resten av The Rolling Stones var gjengen hans. Da filmen hadde premiere i USA, var den X-sertifisert (ingen under 17 slapp inn) på grunn av hyppige innslag av sex og vold. Den ble allikevel Oscar-nominert (og økte salget av Beethoven-innspillinger), og har senere blitt omsertifisert til en R (personer under 17 kan se filmen i følge med en voksen). I Storbritannia fikk den den samme, strenge sertifisering, og filmen ble anklaget for å inspirere til et angrep på en hjemløs person. Kubrick trakk senere filmen fra det britiske markedet og nektet visninger av den før sin død. Det ble sagt at Kubrick var indignert over all kritikken filmen fikk, men i en dokumentar publisert etter hans død kom det frem at den virkelige grunnen var trusler han og hans familie hadde mottatt. Filmen ble uansett ikke satt opp i Storbritannia på 27 år. Handling. Noen år inn i fremtiden følger vi tenåringen Alex, som har hovedinteressene klassisk musikk (særlig Beethoven), sex og ultravold, sammen med gjengen han leder. Alex forteller historien på nadsat, en blanding av engelsk slang og russiske uttrykk. Alex blir til slutt innhentet av lovens lange arm, og blir rehabilitert gjennom ubehagelig terapi som gjør ham ute av stand til å utøve vold, selv ikke i selvforsvar. Spørsmålet filmen stiller er om Alex virkelig er god når han nå ikke lengre har mulighet til å være ond? Etter behandlingen blir Alex offer både for sin tidligere gjeng, og for et tidligere offer. Tilslutt prøver han å ta sitt eget liv, men lykkes ikke. Etter et opphold på sykehus virker det som om «Alex» er på vei tilbake til sitt gamle jeg da han får besøk av innenriksministeren som beklager forsøkene han har blitt utsatt for. Dette har nemlig skadet partiets renommé såpass at de nå vil ha Alex til å hjelpe seg med å bygge det opp igjen. Filmen slutter med at Alex ser fremt til å skape kaos på nytt, men i en form som blir akseptert av samfunnet. Pocahontas (film). "Pocahontas" er tittelen på en amerikansk animasjonsfilm fra 1995 produsert av The Walt Disney Company. Filmen ble første gang vist 16. juni 1995 og var Disneys 33. helaftens tegnefilm. Handlingen i filmen bygger på den romantiske legenden om den virkelige indianerjenta Pocahontas og hennes møte med de europeiske kolonistene i Virginia i USA først på 1600-tallet, og var Disneys første forsøk på å fortelle en dramatisk historie basert på en sann fortelling. Handling. Filmen forteller om den grådige guvernøren Ratcliff på vei fra England til Virginia for å lete etter gull. Med på båten har han den sjøvante John Smith som er mer opptatt av eventyr enn gullgraving. Han blir straks venner med indianerprinsessen Pocahontas og sammen vil prøve å løse konflikten mellom de rivaliserende nybyggerne og indianerene. Filmen slutter med at John Smith redder livet til indianerhøvdingen og det blir fred. John, som er skadet, må reise tilbake til England, mens Pocahontas blir igjen. Handlingen i filmen er en del omskrevet i forhold til det som skal ha skjedd med de virkelige rollemodellene. I filmen er for eksempel helten John Smith og Pocahontas jevngamle, noe som er pyntet på i tråd med Disney-selskapets ønske om å fortelle tydelige historier med bred appell og uten provoserende innhold. Den virkelige Pocahontas ble forøvrig senere giftet bort med den ti år eldre nybyggeren John Rolfe og døde i England bare 22 år gammel. Den indianske Powhatan Renape-nasjonen sendte en formell klage til Disney-selskapet over at filmen gav en feilaktig fremstilling av Pocahontas' liv, og blant annet unnlot å nevne at "Pocahontas" bare var et tilnavn (som nærmest betyr "rampunge" eller "bortskjemt"), mens hennes egentlige navn i stammen var Matoaka. Stemmer. I den norske versjonen har Guri Schanke stemmen til Pocahontas og Anita Skorgan har sangstemmen. Mens i den engelske har Irene Bedard stemmen til Pocahontas, mens Judy Kuhn har sangstemmen hennes. Andre kjente på rollelisten til den engelske versjonen er Mel Gibson med stemmen til John Smith og Christian Bale med stemmen til Thomas. Oppfølger. I 1998 kom fortsettelsen "Pocahontas II – Reisen til en ny verden" ("Pocahontas II: Journey to a New World"). Historien om Pocahontas ble filmet første gang allerede i 1910. Hornsikader. Hornsikader eller tornsikader'", (Membracidae), er en gruppe (familie) blant plantesugerne (Auchenorrhyncha). Bare 1 art i Norge, i verden er det ca. 2 500 arter. Navnet kommer av ryggskjoldet, en spesielle hornlignende bakoverrettet forlengelsen av forbrystets ryggside ("pronotum"), som ofte er lengre enn bakkroppen ("abdomen"). Hos noen arter (ikke norske) ligner ryggskjoldet en torn, som kan være både lang og spiss. Ryggskjoldet er nok en god kamuflasje fordi, når hornsikaden sitter på en grein, kan den være vanskelig å oppdage. Beina er korte, slik at kroppen kommer tett inntil planten den sitter på. Derfor kan den ligne på en liten utvekst på planten. I likhet med noen andre plantsugere, utsondrer hornsikadenymfene honningdugg, som er godsaker for maur. Maur og hornsikader lever i mutualisme, en gjensidig fordel av hverandre. Hornsikader får beskyttelse, mauren får honningdugg. Hornsikader lever på litt lune og soleksponerte steder, der de suger plantesft av urter og trær. Plantesugere har ufullstendig forvandling, det er ikke noe puppestadium. Stadiene før voksent individ kalles nymfer. Systematisk inndeling / europeiske arter. Det er bare 1 art i Norge. Kontoret. "Kontoret" (originaltittel: "The Office") er en britisk komiserie for fjernsyn om livet på et kontor. Serien benytter seg av den observerende dokumentarfilmens virkemidler for å skape en illusjon om at hendelsene på kontoret er «virkelige», og kan karakteriseres som en type fiktiv dokumentarfilm ("mockumentary"). Serien er skapt av Ricky Gervais og Stephen Merchant. Serien blir regnet som en av de mest populære britiske komiseriene, og er hittil solgt til over 60 land. I 2005 ble det også produsert en amerikansk versjon av serien. Den norske komiserien "Etaten" fra 2006 har mange likheter med "Kontoret". Handling. Handlingen foregår i Slough-avdelingen til papirfirmaet Wernham-Hogg, som blir ledet av David Brent (Ricky Gervais) sammen med assistenten Gareth Keenan (Mackenzie Crook). Mye av komikken oppstår når Brent skal imponere kamerafolkene og de ansatte forøvrig med sin humoristiske lederstil, og ender opp med å være ytterst diskriminerende, rasisistisk eller politisk ukorrekt. Vi finner også Tim Canterbury (Martin Freeman), som er forelsket i resepsjonisten Dawn Tinsley (Lucy Davis), et tema som går igjen i alle episodene. Dawn på sin side er forlovet med Lee, men er også skjult forelsket i Tim. Livet på kontoret foregår med arbeid, teambuilding og frykten for nedskjæringer og forfremmelser. David Brent. Brent (Ricky Gervais) er sjefen for Slough-avdelingen av Wernham-Hogg. Han ser på seg selv som en renessansemann med anlegg for filosofi og musikk og ikke minst med humoristisk sans. Han tror han er alles bestevenn, og bortimot den beste sjefen i verden. Problemet er at han er alene om å synes alle disse tingene. Han er i virkeligeheten utrolig pompøs og selvsentrert, og det vises gang på gang når han hele tiden surrer rundt kameraet mens han prøver å være morsom. Det hjelper heller ikke når han prøver å være politisk korrekt, som ender med at han gjerne fornærmer kvinner, etniske minoriteter, homofile eller handikappede mennesker. Han er ingen god sjef, og beviser gang på gang at jobben er viktigere enn han er for jobben. Tim Canterbury. Tim (Martin Freeman) er selger på Wernham, og ser på jobben sin som utrolig menigsløs, men får seg aldri til å slutte. Han er morsom og godt likt, og bruker dagene på å flørte med Dawn og erte opp sin skrivebordsnabo Gareth. Han forsvarer til og med David ved enkelte anledninger, noe som gjør han til den mest sympatiske på kontoret. Gareth Keenan. Gareth (Mackenzie Crook) er teamleder på kontoret og Tims erkefiende. Han tar jobben overdrevent seriøst, er humorløs, og skryter av erfaringene sine fra reservestyrkene. Rollen som teamleder innebærer ikke annet enn en tittel, men den knuger han på for alt han synes den er verdt. Han ser på seg selv som sofistikert og sjarmerende ovenfor kvinner, samtidig som han er Davids bestevenn. Han er ingen av delene. Dawn Tinsley. Dawn (Lucy Davis) er firmaets resepsjonist, og som oftest må takle Davids humor. Hun ønsker å gjøre noe helt annet. Hun forlover seg med Lee, selv om hun er forelsket i Tim. Sammen med sistnevnte bruker hun dagene til å henge, og spekulere i nye ting de kan gjøre mot Gareth. 2005. I januar 2004 fikk "Kontoret" en Golden Globe for beste TV-musikal eller komiserie. Kontoret var den første britiske komiserien som var nominert på 25 år, og den første som vant. Gervais fikk også prisen for beste skuespiller i en musikal eller komedie. Dvergsikader. Bladsikader eller dvergsikader (Cicadellidae) av og til, bare kalt "sikader", og er en gruppe (familie) blant sikadene (Auchenorrhyncha). De lever av plantesaft som de suger ut av bladnerver eller stenglen på planter. Plantesugere har ufullstendig forvandling. Det er omtrent 220 arter i Norge. I verden er det mer enn 16 000 arter. Dvergsikadene i Norge, er små, mellom 3 og 10 mm lange. Alle har sett disse små insektene, som gjør små hopp, når de blir skremt. De kan opptre svært tallrikt, på gressmark. De aller fleste har grønne til lys gul-grønne farger og blek brunlige farger. Men noen arter har skarpere farger, som "Cicadella viridis" (Cicadellinae), som er som et lite smykke, dersom du ser den i en lupe. Utseende. Kroppen er hos de fleste, bredest foran, og smalner bakover. Beina er korte, unntatt bakbeina, som er lange. De kan brukes til å gjøre lange hopp med. Dvergsikadene kan gjøre svært lange hopp i forhold til sin lille kropp. Alle bein har tre fotledd hver ("tarsi"). Leggen ("tibia") på bakerste beinparet har mange små torner eller kraftige børster i en eller flere rader. Slike børste- eller tornrekker er det bare dvergsikadene (Cicadellidae) som har, noe som skiller dem fra andre grupper av sikader. Hodet er som regel like bredt som forryggen ("pronotum"). Issen er ofte spiss, framoverettet og går over i pannen i en, enten litt butt bue, eller nesten skarpt avsatt kant. Pannen er høy og uten noen kjølaktig opphøyninger. Munnen er plassert langt ned, nesten under hodet. På denne måten får hodet en slags båtform (baugen). Det er to store fasettøynene og to små punktøyne ("ocelli") midt imellom fasett øynene. Munnen ("rostrum"), er en sugesnabel, som den bruker til å stikke inn i planter og bladnerver av trær, for å suge plantesaft. Den korte snabelen ligger bakoverbøyd, under hodet og mellom fremste lår, når den ikke er i bruk. Antennen hos flere arter kan være ganske lang, de første ledd er noe tykkere og kort. Hos noen arter har pronotum ulike slags utvekster, for eksempel to høye, ørelignende kjøler hos øresikaden ("Ledra aurita"). Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. De fremste, er mer læraktige og uten et tydelig ribbenett, de bakre vinger er gjennomskinnelige og er uten farge, men er ofte irrisiderende (lyset brytes i alle regnbuens farger). Vingene er ganske gode flygevinger, men dvergsikader bruker vanligvis bare å ta korte flygeturer. Levevis. Dvergsikader lever gjerne på litt lune og soleksponerte steder. De suger plantesaft. Noen arter lever på flere planteslag, mens andre har bare en vertsplante. Noen arter er tallrike på gressmark, men mange er også knyttet til busker og trær. Utvikling. nymfene har flere hudskift og ligner mer og mer på de voksne ("imago") for hvert hudskifte. Dvergsikader har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Honningdugg. I likhet med noen andre plantsugere, utsondrer nymfene hos enkelte arter dvergsikader honningdugg, som er godsaker for maur. Maur og sikader lever i symbiose, et avhengighetsforhold til hverandre. Dvergsikaden får beskyttelse, mauren får honningdugg. Skadedyr. Noen arter regnes som skadedyr i jordbruket, blant annet på korn og potetplanter. Dette er ikke et stort problem i Norge, men er nok et større problem i varmere deler av verden. Systematisk inndeling. Det er omtrent 220 arter i Norge. I Europa er det 15 underfamilier. Kate Ashfield. Kate Ashfield (født 1972 i Oldham, England) er en engelsk skuespiller mest kjent for sin rolle i filmen "Shaun of the Dead". Ashfield utdannet seg på Rose Bruford College, før hun begynte som skuespiller. For et internasjonalt publikum ble hun først kjent i 2004 gjennom den romantiske zombiekomedien "Shaun of the Dead", men hadde allerede da rukket å bli nominert som beste skuespillerinne tre ganger for British Independent Film Awards. I 2000 for "The Low Down", i 2001 for "Late Night Shopping" (som hun vant) og i 2004 for "This Little Life". I 2004 vant hun også en Royal Television Society Television Award for sistnevnte film. I 2001 ble hun også utnevnt til en Shooting Star av European Film Promotion. Julia Deakin. Julia Margaret Deakin (født 1952) er en engelsk skuespillerinne kjent for sine mange TV-roller. Hun ble født i Lincolnshire i England og hadde sin første TV-rolle i 1979 i TV-filmen "Follow the Star". Hun ble først allmenn kjent i 1997 da hun spilte en rolle som Alan Partridges kjærlighetsinteresse i en episode av "I'm Alan Partridge". Senere oppnådde hun kultstatus som huseieren Marsha i serien "Speisa". Nira Park. Nira Park er TV- og filmprodusent mest kjent for seriene "Ei selsom sjappe" og "Speisa, og filmen "Shaun of the Dead". Park jobbet i The Comic Strip Limited mellom 1989 og 1995. I juni 1995 dannet hun Big Talk Productions Limited, og begynte å produsere gjennom dette firmaet. Variety omtalte henne som en av «Top Ten Producers To Watch 2005», og hun har blitt kåret til en av «Breakthrough Brits» av UK Film Council. TV-serier/filmer Nira Park har produsert. Park, Nira Stikkemygg. En hunnmygg, snart god og mett på blod fra et menneske. Nå har hun fått tilskudd av proteiner, og kan produsere langt flere egg enn hva hun hadde klart uten et blodmåltid. Stikkemygg ("Culicidae") er en familie av mygg og den organismegruppen folk flest forbinder med ordet «mygg». De er fra 3 mm til ca. 15 mm, de fleste under 10 mm. Anatomi. Ser en godt etter har stikkmyggene hår på vingene og noen ganger mørke tegninger eller skjell (som hos sommerfugler) langs årer eller vingekanten. På dette kan de lett kjennes fra andre mygg, dersom de også har den lange stikkende munnen (snabelen) midt foran på hodet. Snabelen er svært tynn, og ligger i en fin slire. Denne snabelen brukes til å suge blod og er lengre enn antennene som har 15 ledd. Hodet er forholdsvis lite og dekkes av store fasettøyne, "palpene" er korte. Orienteringsevne. Mange arter mygg flyr gjerne mot lys, som utelamper, men stikkmygg gjør ikke det. Den flyr helst i skummringen eller i nattemørke. Den navigerer etter lukt og ånde fra et mennesker eller et dyr som de kan suge blod av. Larver og pupper. Larver og pupper utvikles i stillestående vann. Utviklingen kan gå fort, kanskje bare ett par uker, dersom temperaturen er høy, og seinere dersom det er kaldt. Både i store sjøer eller i små vannpytter. Eggene legges i vann, der de klekkes. Larvene puster med et ånderør som sitter på bakkroppen, de må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom. Puppen hos stikkemygg er spesiell ved at den er bevegelig. Myggen er ikke i hvile i puppestadiet, men må opp for å puste. Ofte henger disse larvene og puppene i vannoverflaten, men blir lett skremt, og dykker da ned til bunnen med vrikkende svømmebevegelser. Puppene kan skilles fra larvene ved at brystpartiet er svært tykt. Puppestadiet varer fra 2 til 5-6 dager. Lyd. De ulike artene har hver sin sang, eller summing. Lyden kommer fra vingene som slår (vingeslagene) og litt ulike vinger gir litt ulik lyd. Disse forskjellene i frekvens er svært små, men hanner og hunner bruker denne unike summingen for å finne hverandre. Myggstikk. Myggstikk kommer av at hunnmyggen biter hull for å kunne suge ut litt blod som kan brukes i eggproduksjonen. Ikke alle arter er like plagsomme for oss mennesker, men myggstikk er uansett plagsomt, og klør. Hunnmyggen suger blod av varmblodige pattedyr og mennesker. Noen arter går bare på fugler, eller enkelte arter dyr. Noen lever på steder der mennesker sjeldent oppholder seg. Når vanlig stikkemygg stikker, sprøyter den først inn et antikoagulerende stoff. Deretter suger den blod blandet med dette. Dette stoffet gir den velkjente kløen. Det beste er å ikke begynne å klø. Det finnes også salver som reduserer kløen. Ikke alle stikker. Hannen stikker ikke. Den er «fredelig» av seg og nøyer seg med nektar som føde. Det er "bare" hunnmyggen som suger blod og det må den for å få proteiner for å utvikle og legge mange egg. En hunnmygg som har fått et godt måltid blod klarer å produsere omtrent ti ganger så mange egg som en hunne som ikke har funnet blod. Sykdomsspredere. I Norge representerer neppe myggstikk fare for overføring av dødelige sykdommer. Dette er likevel et alvorlig problem i varmere strøk på jorden. Arter av stikkemygg kan overføre gulfebermalaria, dengue, Chikungunyafeber og elefantsyke. Malariamyggen, (slekten "Anopheles"), tilhører stikkmyggene den sprer sykdommen malaria og er en stor plage i mange tropiske områder. I Norge har vi tre myggarter tilhørende malariamyggslekten: "Anopheles maculipennis", "Anopheles messeae" og "Anopheles claviger" (). Malariaparasitter eksisterer derimot ikke i Norge i dag. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) smittes mer enn 500 millioner mennesker av malaria hvert år, og over 2 millioner dør hvert år av det, de fleste barn i Afrika, sør for Sahara. Gulfebermyggen'", ("Aedes aegypti"), kan overføre gulfeber og denguefeber. Chikungunyafeber kan være er et problem på Mauritius, Reunion, Seychellene, Madagaskar og Andra Pradesh i India. Sykdommen er ikke dødelig, men gir kraftige leddsmerter som kan vare i flere uker til måneder. Generelt om mygg. Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger. Det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling. Systematisk inndeling med fokus på norske arter. Systematikken følger i hovedsak Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004., som omfatter de europeiske artene. Det er nærmere 3 500 arter på verdensbasis. I Norge er det i underkant av 40 arter, de har i denne oversikten fått anført sin utbredelse i Norge. Liste over Sør-Koreas presidenter. Sør-Koreas president er landets statsoverhode. Presidenten blir direkte valgt for en periode på fem år og er landets øverste representant og forsvarssjef. Statsministeren blir utpekt av presidenten og leder regjeringen som består av mellom 15 og 30 medlemmer. Presidentens valgperiode har vært fem år siden 1988. Tidligere var den fire år fra 1948 til 1971 og syv år fra 1971 til 1988. Sittende president er Lee Myung-bak, som ble valgt i 2007 og tiltrådte den 25. februar 2008. Neste valg til presidentembedet er i 2012. Presidentresidensen er Det blå huset (Cheongwadae) i Seoul. Eksterne lenker. Korea, -Sør Presidenter Vindusmygg. Vindusmygg (Anisopoidae) er en gruppe (familie) av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør Tovingene (Diptera). De er fra 5 mm. til ca. 10 mm. Det er 5 arter i Norge. I verden er det ca. 80 arter. Disse myggene stikker ikke slik som stikkemygg. Liv og utvikling. Vindusmygg er nokså vanlig fra mars/april til ut i november. De fleste arter lever ved fuktige steder i skog og mark, og flyr ved skogkanter i gresset. Men har en tiltrekning mot vindusglass og har fått navnet sitt deretter. Den sitter på glasset både ut og inne i hus. Den er lett å kjenne igjen, særlig på de flekkete vingene, litt lange beina og de to sprikende antennene. Noen ganger kan vindusmygg opptre i mindre svermer, men opptrer vanligvis enkeltvis. Vindusmygg er litt lik en vintermygg eller et lite stankelbein, men skiller seg fra disse ved sin skitne, lyse gråbrune farge og de tydelige mørkflekkete vingene. Vingene har en tydelig diskalcelle, en lukket celle, omtrent midt på vingen. På toppen av brystet (dorsalt) har den tre mørkere lengdestriper og mangler den V-formede furen som vintermygg og stankelbein har. Fasettøynene er store og dekker omtrent hele siden av hodet. Midt oppe på hodet finne tre punktøyne (ocelli). Antennene er trådformede og spriker ut fra det runde hodet i en V-form. Antennene består av 16 ledd, de største nært hodet og mindre og tynnere ledd ut mot tuppen. Beina er lange, gule, men mørkere ved leddene. Eggene legges i råtnende organisk materiale, som kompost, ekskrementer og møkk-kjellere, der larvene utvikles. Vindusmygg gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Generelt om mygg. Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Bare noen få arter stikker eller biter. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling. Systematisk inndeling / Norske arter. Det er 5 norske arter, to slekter. Liste over Nord-Koreas presidenter. Nord-Koreas president er en tittel som bare en person har hatt siden den nordkoreanske statens proklamasjon 1948. Normalt har leder av parlamentets presidie innehatt presidentens seremonielle oppgaver, med unntak av perioden 1972-1984 da Kim Il-sung fikk tittelen «president», samt de fire første årene etter hans død. Nord-Koreas statsoverhode. Etter sin død har Kim Il-sung innehatt tittelen «evig president». Presidentposten var vakant fram til konstitusjonen av 1998 trådte i kraft. Deretter ble presidiets leder "de facto" seremoniell statsleder, som den var i perioden mellom 1948-1972. Denne posten innehas av Kim Yong-nam siden 1998. Kim Il-sungs sønn Kim Jong-il og sønnesønn Kim Jong-un får sin politiske posisjon gjennom sine verv i Den nasjonale forsvarskommisjonen. Etter Kim Jong-ils død i desember 2011 ble lederposisjonen overlatt til hans sønn Kim Jong-un. Referanser. Korea, -Nord Liste over Nord-Koreas statsministre. Se også. Nordkoreanske statsministre Nord-Korea Kim Il-sung. Kim Il-sung (chosŏn'gŭl:, hanja:, romanisering: "Kim Il-sŏng", revidert romanisering: "Gim Il-seong", født 15. april 1912 i Pyongyang, død 8. juli 1994) var en nordkoreansk kommunistisk politiker. Han proklamerte Den demokratiske folkerepublikken Korea, kjent som Nord-Korea, i 1948 og var deretter statsleder frem til sin død, offisielt under titlene som formann i Koreas arbeiderparti 1949–1966, partiets generalsekretær 1966–1994, statsminister 1948–1972 og president 1972–1994. Med dette ble han Den kalde krigens suverent lengstsittende kommunistiske statsleder. Han har blitt tillagt ansvaret for Koreakrigen 1950–1953. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging – "juche" – etterhvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Kim Il-sungs regime myrdret anslagsvis 1,6 millioner mennesker. Kim Il-sungs Kina- og Sovjet-inspirerte planøkonomiske og isolasjonistiske politikk opplevde omkring 1990 et sammenbrudd som følge av andre kommuniststaters fall, især Sovjetunionens, idet landet var fullstendig avhengig av utenlandsk bistand. Dette kulminerte etter Kim Il-sungs død i en hungersnød, av regimet kalt «Den besværlige marsjen», hvor mellom 900 000 og 3,5 millioner mennesker mistet livet. Kim Il-sung etablerte også en personkultus som kunne minne om religiøs tilbedelse. Han fremstilte seg selv som en konfuciansk farsfigur som fortjente hele folkets totale respekt og kjærlighet, ikke ulikt de japanske keiserne. På grunn av dette innehadde han en rekke mer eller mindre offisielle titler, slik som «Den store leder», «Den store marskalk», «Den store sol», «Asias lysende fyrtårn» og «Menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Kim Il-sung ble erklært «evig president» etter sin død. Sønnen Kim Jong-il overtok likevel som "de facto" statsleder i 1994, og sønnesønnen Kim Jong-un i 2011, og Nord-Korea ble dermed verdenshistoriens første kommunistiske familiedynasti. Kim Il-sungs balsamerte legeme hviler på "lit de parade" i et offentlig marmormausoleum i hovedstaden Pyongyang. Tidlige år. Mange av opplysningene om Kim Il-sungs liv kommer fra hans selvbiografiske verker og offisielle nordkoreanske utgivelser, som begge ofte strider mot opplysninger hos uavhengige kilder og vanligvis betraktes med stor skepsis. Likevel er det en viss enighet om de grove trekkene i hans livshistorie. Kim-slektens arnested er Jeonju i dagens Sør-Korea, og lite er kjent om slekten bortsett fra at en av Kim Il-sungs stamfedre søkte nordover omkring den koreansk-japanske krig 1592–1598. Dette må sees i lys av masseflyttingen av bønder fra sør til provinsene Pyongan og Hamgyong i nord på 1400- og 1500-tallet. Han var sønn av Kim Hyŏng-jik og Kang Pan-sŏk, fikk navnet Kim Sŏng-ju, og hadde de to yngre brødrene Ch'ŏl-chu og Yŏng-ju. Hans angivelige fødested og barndomshjem ligger i Mangyongdae like utenfor Pyongyang. Stedet er i dag et valfartssted for turister og nordkoreanere. Kim Il-sungs familie var hverken særlig fattige eller velstående, men levde stadig på grensen til fattigdom. Han ble oppdratt i en presbyteriansk familie; morfaren var protestantisk prest, faren gikk på misjonsskole og var en av lederne i den lokale kirken, og begge foreldrene var aktive i det religiøse miljøet. Kim Il-sung vokste opp i et Korea som fra 1910 var okkupert og kolonisert av Japan. Ifølge den offisielle historiefortellingen deltok Kim Il-sungs familie i antijapansk arbeid, og i 1919 flyktet de til Mandsjuria. Antagelig dro familien hans, i likhet med mange andre koreanere dengang, til Mandsjuria for å unnslippe hungersnød. Til tross for at foreldrene faktisk spilte en mindre rolle i noen antijapanske grupper, er det uklart hvorvidt motivet deres var misjon, nasjonalisme eller begge. I 1923 skal Kim Il-sung ha blitt sendt tilbake til Korea av foreldrene, og var visstnok elev ved morfarens kristne skole 1923–1925. Som fjortenåring mistet Kim Il-sung sin far i juni 1926. Han var elev ved Yuwen middelskole i Jilin fra 1927 til 1929 eller 1930, hvor han angivelig avviste de føydalistiske tradisjonene hos eldre koreanere og ble interessert i kommunistisk ideologi. I 1927 eller 1928 skal Kim Il-sung ha avlagt jevnlige besøk i en metodistisk kirke i Jilin, ifølge pastor Son Chŏng-do. Ifølge professor Choe Yong-ho kan kirkens viktige rolle blant koreanske nasjonalister frem mot 1945, foruten kirkens innsats overfor fattige, være med på å forklare Kims nasjonalistiske kommunisme. Kims formelle utdannelse tok slutt da han ble arrestert og fengslet for undergravende virksomhet. Som syttenåring ble han det yngste av under tyve medlemmer av en marxistisk undergrunnsorganisasjon under ledelse av Hŏ So. Hŏ So tilhørte den sørmandsjuriske kommunistiske ungdomsbevegelsen. Politiet oppdaget gruppen bare tre uker etter dannelsen i 1929, og holdt Kim fengslet i flere måneder. Partiarbeid og geriljakrig. Mao Zedong i 1936. Kim Il-sung lot seg inspirere av kinesiske kommunister og kjempet i en antijapansk geriljahær som var kontrollert av Kinas kommunistparti. Det opprinnelige Koreas arbeiderparti ble stiftet i 1925, men ble kastet ut av Komintern tidlig i 1930-årene fordi det var for nasjonalistisk, og noe senere gikk det i oppløsning som følge av indre stridigheter. Kim Il-sung ble med i Det kinesiske kommunistiske parti i 1931 og etterhvert også diverse antijapanske geriljagrupper i det nordlige Kina. I 1935 ble han med i en større antijapansk geriljahær, hvor han også ble oppnevnt som politisk kommissær for rundt 160 soldater. Geriljahæren var styrt av Det kinesiske kommunistiske parti, og det var her Kim Il-sung møtte mannen som skulle bli hans mentor som kommunist, Wei Zhengmin, hans direkte overordnede og daværende formann i hærens politiske komité. Antakelig var Kim på denne tiden medlem av Kinas kommunistparti og lot seg inspirere av dette partiets teoretiske og politiske utvikling. Wei rapporterte inntil sin død den 8. mars 1941 direkte til Kang Sheng, et høytstående partimedlem som tilhørte Mao Zedongs innerste krets. I 1935 tok Kim personnavnet Il-sung, som betyr «solen». Navnet hadde tidligere vært brukt av en fremtredende, tidlig leder av den koreanske motstandsbevegelsen. Den sovjetiske spinndoktoren Grigorij Mekler, som hevder å ha forberedt Kim Il-sung på å lede Nord-Korea, mener at navnet ble tatt fra en avdød kommandant da Kim Il-sung var på opplæring i Sovjetunionen tidlig i 1940-årene. På en annen side trodde endel koreanere simpelthen ikke på at Kim Il-sung, som var i 30-årene ved grunnleggelsen av Nord-Korea, hadde utført alle de bedrifter som statspropagandaen hevdet. Historikeren Andrej Lankov har hevdet at ryktet om at Kim Il-sung på en eller annen måte ble byttet med den «egentlige» Kim Il-sung antageligvis er oppspinn. Flere vitner kjente Kim Il-sung både før og etter hans opphold i Sovjetunionen, deriblant hans overordnede, Zhou Baozhong, som avviste ryktet om «en andre Kim» i sine dagbøker. Kim Il-sung ble utnevnt til kommandant for geriljahærens 6. divisjon i 1937, i en alder av 24 år, og ledet da noen hundre menn i en gruppe som etterhvert ble kjent som «Kim Il-sungs divisjon». Den 4. juni 1937 utførte divisjonen et angrep mot Poch'onbo. Selv om divisjonen bare hærsatte en liten japanskkontrollert by like ved grensen mot Korea i noen timer, ble angrepet allikevel regnet som en militær seier. Dette gav Kim anerkjennelse blant de kinesiske geriljakrigerne, og i ettertid har nordkoreanske biografier vektlagt seieren sterkt. Han ble så utnevnt til kommandant for geriljahærens 2. operative region, men i slutten av 1940 var han den eneste av geriljahærens kommandanter som ennå var i live. Kim og hans gjenværende tropper ble senere drevet på flukt av japanske tropper, og de måtte krysse elven Amur og fortsette inn i Sovjetunionen. Kim Il-sung ble sendt til en militærleir ved Khabarovsk, hvor de koreanske, kommunistiske geriljakrigerne fikk ny trening av sovjeterne. Kim tjenestegjorde i Den røde armé, hvor han oppnådde grad av major, inntil den andre verdenskrigs slutt i 1945. I tiden som fulgte ble hans bedrifter som geriljakriger brukt aktivt for å bygge personkultusen omkring ham. Han ble fremstilt som en konspirator som gikk inn i motstandsbevegelsen som 14-åring og hadde etablert en kampklar hær som 19-åring. Nordkoreanske skoleelever læres at Kim Il-sungs hær egenhendig drev japanerne ut av Korea. Tilbake til Korea. En ung Kim Il-sung i 1946. Han gjennomgikk politisk og militær skolering i Kina og Sovjetunionen. De allierte hadde under Kairokonferansen i 1943 bestemt at Korea skulle gjenoppstå som en fri og uavhengig nasjon. Da Sovjetunionen erklærte krig mot Japan i august 1945 og invaderte japanskokkuperte Korea, forventet man fra Sovjetunionens side en langvarig konflikt med store blodsutgytelser. Det kom dog overraskende på Josef Stalin da Den røde armé kunne hærsette Pyongyang nesten uten motstand den 15. august. Etter Japans kapitulasjon den 9. september ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner, hvorav Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen mellom okkupasjonssonene ble trukket langs den 38. breddegrad, der japanske styrker overga seg til de allierte styrkene fra USA i sør, og til sovjetiske styrker i nord. Stalin innså at han trengte noen til å lede en marionettregjering i den nordlige okkupasjonssonen og spurte Lavrentij Berija til råds om aktuelle kandidater. Berija traff Kim flere ganger før han anbefalte ham til Stalin. Det er en utbredt oppfatning at Kim ble valgt foran flere mer kvalifiserte kandidater fordi han ikke hadde bånd til de koreanske kommunistene. Bård Larsen og flere andre historikere beskriver Kim som en «middels begavet mann med lite sjarm» og en «nyttig idiot» for Stalin, og Stalin ble Kims store politiske forbilde. Kim Il-sung kom tilbake med majors grad i Den røde armé til Nord-Korea den 22. august 1945, etter 26 år i eksil. Ifølge Leonid Vassin, en embedsmann i Sovjetunionens innenriksdepartement, ble Kim simpelthen «skapt fra intet». Han hadde bare åtte års formell utdannelse, utelukkende fra Kina. Han trengte betydelig trening for å holde en tale ved Koreas kommunistpartis landsmøte tre dager etter at han ankom landet. Sovjetunionen sørget også for systematisk å fjerne alle virkelige ledere av motstandsbevegelsen nord for den 38. breddegrad og slik fjernet alle konkurrenter til Kim, både kommunister og ikke-kommunister. I september 1945 ble Kim innsatt som formann i Den provisoriske folkekomité av sovjeterne. Han var dengang ikke formann i Koreas kommunistparti, som hadde sitt hovedkvarter i Seoul i det amerikanskokkuperte Sør-Korea. I løpet av sine tidlige år som komitéformann oppnådde han stor innflytelse, i all hovedsak grunnet folkets støtte til Kims kamp mot japanerne. Et av hans store bidrag i denne tiden var opprettelsen av en profesjonell hær, Den koreanske folkearmé, tilknyttet kommunistene. Hæren bestod i begynnelsen av opptrente geriljasoldater og soldater som hadde kamperfaring fra kamper mot japanerne og senere kinesiske nasjonalister. Hæren benyttet seg av rådgivere og utstyr fra Sovjetunionen, og Kim skapte en stor hær med høy kompetanse innen infiltrering og geriljakrigføring. Josef Stalin utstyrte hæren med moderne stridsvogner, lettere kjøretøyer, artilleri og skytevåpen. Kim etablerte også et flyvåpen utstyrt med tidligere sovjetiske, propelldrevne kampfly. Senere ble nordkoreanske flyelever sendt til Sovjetunionen og Kina for å trene med Mikojan-Gurevitsj MiG-15 på hemmelige baser. Nord-Koreas statsminister 1948–1950. a>, Choi Yong-jun, Hong Myong-hee og Kim Il-sung i mars 1949. I 1946 slo Koreas kommunistparti seg sammen med Det nye folkepartiet og dannet Nord-Koreas arbeiderparti, hvor Kim ble viseformann. Selv om de opprinnelige planene la opp til felles koreanske valg med kontrollører fra FN, ble Republikken Korea (Sør-Korea) erklært som en selvstendig stat i mai 1948. Den 9. september samme år ble Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord-Korea) proklamert med Kim Il-sung som statsminister. Den 12. oktober kom Sovjetunionen med sin offisielle støtte til Kims regime og betraktet dette som den eneste lovlige regjering i Korea. I 1949 ble Nord-Koreas arbeiderparti og Sør-Koreas arbeiderparti slått sammen til Koreas arbeiderparti, vanligvis bare omtalt som Arbeiderpartiet, med Kim Il-sung som formann og generalsekretær. I 1949 var Nord-Korea et fullverdig kommunistisk diktatur med Kim som enehersker. Alle politiske partier og masseorganisasjoner ble gjort til medlemmer av Den demokratiske front for gjenforening av fedrelandet, som i navnet var en folkebevegelse, men som i virkeligheten var fullstendig styrt av kommunistene. Det hele var etter samme mønster som Nationale Front i Den tyske demokratiske republikk (DDR). I denne tiden begynte Kim å omtale seg selv som «Den store leder» og beordret byggingen av mange statuer av seg selv, og personkultus av ham begynte. Koreakrigen 1950–1953. Veggbilde på det nordkoreanske museet over Koreakrigen. Ifølge regimet ledet Kim Il-sung landet til en klar seier i krigen. Arkivmateriale antyder at initiativtageren til Koreakrigen var Kim Il-sung og Nord-Korea, ikke Josef Stalin og Sovjetunionen. Bevismateriale antyder at sovjetisk etterretning, gjennom sine kilder i amerikanske føderale myndigheter og britiske Secret Intelligence Service, hadde anskaffet informasjon om omfanget av amerikanske atombomber og forsvarsnedskjæringer, hvilket lot Stalin konkludere med at president Harry S. Truman ikke hadde tenkt å intervenere i Korea. Folkerepublikken Kina forholdt seg passive til ideen om koreansk gjenforening gjennom bruk av militærmakt, om enn noe motvillig etter å ha blitt informert av Kim Il-sung om at Stalin hadde gitt sin støtte. Kina bidro derfor ikke med direkte militær støtte før FN-styrker, hovedsakelig fra USA, var nær ved å nå elven Yalu i slutten av 1950. Ved krigens begynnelse i juni og juli, klarte nordkoreanske styrker å okkupere mesteparten av Sør-Korea med hovedstaden Seoul, bortsett fra området rundt Pusan i sørøst. I september ble nordkoreanerne imidlertid drevet tilbake av det amerikanskledede motangrepet som begynte med en landgang i Incheon etterfulgt av en sørkoreansk-amerikansk offensiv fra Pusan. Nordkoreansk historieskriving understreker at USA tidligere hadde invadert og okkupert Sør-Korea, angivelig med intensjon om å trenge seg nordover og inn på det asiatiske kontinentet. Basert på disse antagelsene, fremstiller man derfor Nord-Koreas invasjon av Sør-Korea som et motangrep. I oktober hadde FN-styrkene tatt tilbake Seoul og invadert Nord-Korea i et forsøk på å gjenforene Korea under sørkoreansk kontroll. 19. oktober hærsatte amerikanske og sørkoreanske tropper Pyongyang, hvilket tvang Kim Il-sung og hans regjering til å flykte nordover, først til Sinuiju og senere til Kina. Den 25. oktober 1950, etter flere advarsler om en forestående intervensjon om FN-styrkene ikke begrenset sin fremmarsj, krysset kinesiske tropper i tusentall elven Yalu og gikk inn i krigen som Nord-Koreas allierte. FN-styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake, og kinesiske tropper besatte Pyongyang i desember 1950 og Seoul i januar 1951. I mars 1951 påbegynte FN-styrkene en ny offensiv hvor de tok Seoul og avanserte nordover nok en gang til de nådde et punkt like nord for den 38. breddegrad. Etter en rekke offensiver og motoffensiver fra begge sider, fulgt av en utmattende periode av stillestående skyttergravskrig som varte fra sommeren 1951 til juli 1953, ble fronten stabilisert langs det som den 27. juli 1953 ble den permanente demilitariserte sonen langs den 38. breddegrad. I tiden med fastlåste fronter ble Nord-Korea så herjet av amerikanske luftangrep at bare noen få bygninger stod igjen i hovedstaden og ellers i landet. Opptil 3,5 millioner koreanere på begge sider døde i konflikten. Kim Il-sung reiste visstnok hyppig til Kina og Sovjetunionen i løpet av krigen, i søken etter en måte å få avsluttet krigen med nasjonen og regjeringen intakt, samtidig som amerikansk- og FN-ledet bombing av Nord-Korea reduserte landet til en ødemark. Kinesiske og sovjetiske dokumenter fra dengang avslører at Kim ble stadig mer desperat etter å etablere en våpenhvile, ettersom en gjenforening av Korea under hans ledelse syntes mer og mer uoppnåelig med FN og USAs tilstedeværelse. Kim ble også indignert over Kinas overtagelse av rollen som viktigste part i konflikten, mens Den koreanske folkearmé hovedsakelig opererte i kystområdene i nord. En våpenhvileavtale ble altså signert den 27. juli 1953, og troppene trakk seg tilbake til hver sin side av den demilitariserte sonen. De kommunistiske styrkene frigav 12 773 fanger, herav 7 862 sørkoreanere, men tusener og kanskje titusener ble holdt tilbake for alltid. Siden dengang representerer sonen derfor både en buffersone og en grense mellom Nord-Korea og Sør-Korea. Juche. a> i Pyongyang ble oppført i anledning Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982 og skal minne nordkoreanerne på Kim Il-sungs ideologi. Monumentet er et av de prioriterte stedene i byen. Det har alltid vann i fontenen og lys i fakkelen, selv om byen forøvrig skulle være vann- og strømløs. Ideologien juche (, «selvberging») ble utviklet av Kim Il-sung. Den ansees ikke for å være forbundet med marxismen-leninismen, snarere med stalinismen i kombinasjon med ultranasjonalisme, egalitet, isolasjonisme, autokrati og mer tradisjonelle konfucianske ideer og koreansk kultur. Juche fremstår derfor som en selvstendig retning innenfor kommunistisk ideologi, men Kim Il-sung avviste de tradisjonelle kommunistiske læresetningene om universalisme og internasjonalisme. Han konstaterte også at «den som inntar en dogmatisk holdning til marxismen og til utenlandsk erfaring er ikke en genuin marxist. Han er en liksommarxist.» Et annet poeng er at folket både er subjekt og objekt for revolusjonen, hvilket betyr at individet må endre seg selv for å tilpasse seg kollektivet og lede Nord-Korea til det kommunistiske samfunn. Ifølge historiker Bård Larsen er et moment ved juche at «proletariatets diktatur ikke kan gå over i den kommunistiske fase så lenge det finnes en kapitalistisk verden utenfor,» slik at juche også ble en blankofullmakt for Kim Il-sung og en rettferdiggjøring av tingenes tilstand i Nord-Korea. Ifølge professor Han Park ved University of Georgia inngår også en deterministisk spirituell doktrine i denne tenkningen, mens konfucianismens vektleggelse av familiære bånd gjør at folket ser på staten som en utvidet del av familien og på statslederen som sin far. Som en guddom eller konfuciansk farsfigur kunne Kim Il-sung forvente hele folkets totale respekt og kjærlighet, noe som ble utnyttet til det fulle ved hjelp av statspropagandaen. Noen har til og med argumentert for at juche må ansees som en religion, mens seniorforsker Geir Helgesen ved Nordisk institutt for Asiastudier mener at ideologien heller erstatter religiøs aktivitet. I 1977 erstattet juche offisielt marxismen som Nord-Koreas statsideologi i landets grunnlov. Etter Kims død i 1994, men særlig fra 2003, er juche ikke lenger alene den viktigste ideologi for det nordkoreanske regimet, men suppleres (og til en viss grad erstattes) nå av Kim Jong-ils doktrine "songun" (, «militæret først»). I Nord-Korea brukes derimot fortsatt en tidsregning ved navn juche, som tar utgangspunkt i Kim Il-sungs fødsel i 1912 og gjør året 2011 til «Juche 100». Nord-Koreas statsleder 1953–1994. Massegymnastikk til ære for Kim Il-sung i Pyongyang i 2007. Bronsestatuen av Kim foran et museum i Pyongyang. Personkultus. Med basis i ideologien juche lot han seg hylle som sentrum i en altomfattende personkultus med et religiøst tilsnitt. Landet ble lukket for all informasjon fra omverdenen, og de statskontrollerte mediene, i første rekke Korean Central News Agency (KCNA) og partiavisen "Rodong Sinmun", hyllet Kim Il-sungs bedrifter og tenkning. Hans primære tittel ble «Den store leder» (, "widaehan suryŏng"). Alle former for ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, bevegelsesfrihet, eiendomsrett og personvern forsvant. Det ble obligatorisk å ha portretter av Kim Il-sung og Kim Jong-il hengende i hjemmet og andre steder, og store portretter av Kim Il-sung ble påbudt på offentlige bygninger. Alle medlemmer av Arbeiderpartiet skulle til enhver tid bære en jakkenål med Kims portrett, og portrettet gikk også igjen på klokkenes urskiver. Alle avvik fra bestemmelsene omkring disse elementene ble straffet. Store militærparader og massegymnastikk til ære for landets lederskap ble utbredt. Nordkoreanere ble forventet å valfarte til statuer av Kim på viktige merkedager i hans og sitt eget liv. Nygifte måtte sogar sverge troskap til Kim Il-sung og ofre en gave ved foten av én av utallige statuer av ham. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter uttalte: «Du må huske at hjemme blir president Kim Il-sung behandlet som en kombinasjon av George Washington, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln.» Far og sønn Kims fortid ble omskrevet til hel- og halvløgner og gjentatt i pressen, i skoleverket og på de obligatoriske ideologiske skoleringene på alle arbeidsplasser, og historiene hadde ofte klare bibelske trekk. Pressen formidlet historier om overnaturlige hendelser, slik som at sjøfolk ble reddet fra drukningsdøden fordi de sang lovsanger til Kim Il-sung og stormene deretter la seg. På samme måte ble Kim Jong-ils fødsel, angivelig ved det mytiske Paektufjellet, visstnok bebudet av en ny stjerne på himmelen, en dobbel regnbue og en svale som sang om at «en general som skal herske over verden» var blitt født. Det ble også formidlet at Kim Il-sung kunne være på mer enn ett sted av gangen, reise raskere enn det som var mulig, og at han visste alt. Gjenstander han hadde vært i kontakt med, ble tatt vare på som relikvier. I sine «Teser om sosialistisk opplæring» fra 1977 slo han fast at «bare med utgangspunkt i solid politisk og ideologisk opplæring vil folkets vitenskapelige og tekniske utdannelse og fysiske kultur bli vellykket.» Kim Il-sungs tenkning og bedrifter ble et gjennomgående tema i alle fag i skoleverket. Typisk for propagandaen omkring Kim Il-sung var fremstillingen av en alltid smilende og kjærlig farsfigur for hele folket, gjerne omgitt av barn, hvilket hadde både en bokstavelig og en underforstått betydning. Barbara Demick oppsummerte med at «Kim Il-sung ville ikke være Josef Stalin, han ville være julenissen. Smilehullene fikk ham til å virke koseligere enn andre diktatorer.» Dette samsvarer også godt med bildet utenlandske besøkende dannet seg av ham som person. Den tidligere amerikanske kongressrepresentanten Stephen J. Solarz, som møtte Kim to ganger, uttalte like etter Kims død: «Han har denne vennlige personligheten som står i sterk kontrast til regimets virkelighet, som uten tvil er det mest hensynsløse og tyranniske i hele verden. Det er som å møte Hitler ved Berchtesgaden og bemerke hvordan han kom overens med hundene og barna. Han har blodet til millioner på sine hender, han har et samfunn basert på Orwells "1984". Så du forventer deg noen som vil oppføre seg som Saddam Hussein, innesluttet og truende … Han er nettopp det motsatte, alltid smilende, alltid med en myk stemme.» Anklager om at han hadde skapt en personkultus ble avvist av Kim, som kalte denslags for «fraksjonering». Utrenskninger. Frykten for forfølgelse fra kommunistene hadde fått tusener av koreanere, deriblant godseiere, forretningsmenn, kristne prester og japanskvennlige kollaboratører, til å flykte sørover allerede under Koreakrigen. Så snart våpenhvilen hadde lagt lokk på Koreakrigen, begynte Kim utrenskningene av antatt farlige personer i Nord-Korea. De første prosessene ble rettet mot potensielle utfordrere til lederposisjonen, og han beordret arrestasjon og drap på tidligere våpenbrødre fra Mandsjuria og grunnleggerne av Sør-Koreas arbeiderparti. Maktkampen om å bli hans etterfølger stilnet da han offisielt erklærte sønnen Kim Jong-il som sin arvtager under Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980. I 1956 ble han utsatt for et mislykket kuppforsøk i Arbeiderpartiet, utført av en prokinesisk gruppe med støtte fra Kina og Sovjetunionen. Reelle og innbilte grupper av samme art ble ekskludert fra partiet eller myrdet de neste årene, og samme prosess ble også gjennomført i militæret i slutten av 1960-årene. Fra midten av 1950-årene og frem til 1966 ble det foretatt en rekke endringer i sammensetningen av Arbeiderpartiets sentrale organer. Så sent som i 1970 ble imidlertid sentrale tillitsvalgte ekskludert, angivelig på grunn av fraksjonering. I 1958 igangsatte han en intrikat kartlegging av alle nordkoreanere, som alle fikk sin bakgrunnshistorie undersøkt åtte ganger, som så resulterte i en klassifisering med i utgangspunkt i sin politiske pålitelighet. Etterhvert fikk man på plass 51 kategorier som sorterte under tre klasser, nemlig «kjerneklassen», «den ubestemte klassen» og «fiendeklassen». De tre offisielle og likestilte klassene var «arbeidere», «bønder» og «intellektuelle», men den enkeltes egentlige klassetilhørighet ble holdt hemmelig av regimet. Medlemskap i Arbeiderpartiet og mulighet til å bo i Pyongyang var forbeholdt «kjerneklassen». Klassetilhørigheten var arvelig, den eneste bevegeligheten i systemet gikk nedover, og foreldre, barn og barnebarn av forbryteren ble også straffet for eventuelle forbrytelser. Alle nordkoreanere ble oppdelt i grupper på rundt 20 familier med en valgt "inminban" som leder. Gruppene hadde i oppdrag å overvåke hverandre, mens lederen skulle rapportere alle forbrytelser og mistenkeligheter til høyere myndigheter. I november 1986 begynte en rykteflom om at Kim Il-sung hadde blitt utsatt for et statskupp, attentat eller begge, angivelig med utgangspunkt i rapporter som Sør-Korea hadde fått fra japanske militære kilder. Saken døde raskt hen da en høyst levende Kim Il-sung møtte sin mongolske kollega, Jambyn Batmönkh, samme måned. De kildene som var tilgjengelige i ettertid, pekte på Sør-Korea som opphav til den feilaktige nyheten. Det er fortsatt uvisst hvilken hensikt ryktespredningen skulle tjene for Sør-Koreas vedkommende. Kim tillot bruk av tortur, dødsstraff, summariske henrettelser og standrett, og han bygde opp et system av konsentrasjonsleire etter mønster fra Josef Stalins Gulag-system og Adolf Hitlers tilintetgjørelsesleire. Konsentrasjonsleirene ble inndelt etter grader av alvorlighet, med egne leirer for forseelser ("jip-kyul-so"), forbrytelser ("kyo-hwa-so") og politiske forbrytelser ("kwan-li-so"), med Yodok som den kanskje mest kjente. De omlag 200 000 personene som befant seg i den laveste av Kims sosiale kategorier ble permanent forvist til leirene. I leirene, som har fortsatt sin praksis frem til i dag, ble fangene utsatt for hardt fysisk arbeid, konstant underernæring, kummerlige boforhold, tortur, mishandling, voldtekt og eksperimenter. Amnesty International har rapportert om forfølgelse, internering og drap på alle politiske opposisjonelle, kristne, homofile, funksjonshemmede og personer med «antisosial adferd». I 1994 anslo professor Rudolph Joseph Rummel ved University of Hawaii at Kim Il-sungs regime hadde myrdet mellom 710 000 og 3 549 000 mennesker (ikke medregnet krigs- eller sultofre), med 1,6 millioner mennesker som et kompromiss og en kvalifisert gjetning. Økonomisk og sosial politikk. a> i Nord- og Sør-Korea 1950–1977. Gjenreisning og nasjonalisering. Etter den andre verdenskrig var Korea preget av en ubalanse i fordelingen av naturressurser og arbeidskraft, hvilket medførte ulemper for både Nord- og Sør-Korea. Etter de fleste målestokker hadde Nord-Korea det gunstigste utgangspunktet med hensyn til industri og naturressurser, mens Sør-Korea hadde to tredjedeler av arbeidskraften. I 1945 lå rundt 65 % av koreansk tungindustri i Nord-Korea, men bare 31 % av småindustrien, 37 % av landbruket og 18 % av Koreas samlede næringsliv. Hele Korea led under massive ødeleggelser som følge av Koreakrigen. Etter Koreakrigens slutt startet Kim umiddelbart gjenoppbyggingen av det krigsherjede Nord-Korea. Til grunn for sin politikk la han tanken om at militær og diplomatisk uavhengighet ikke kunne realiseres uten økonomisk uavhengighet. Han fryktet at økonomisk avhengighet av andre land, og spesielt i form av bistand, ville gjøre landet til en satellittstat. Han lanserte en femårsplan for den økonomiske utviklingen og gjennomførte en full nasjonalisering av industrien og kollektivisering av jordbruket. Økonomien ble basert på tungindustri og våpenproduksjon, og han hindret utenlandske investeringer i landet. En teori er at Kims økonomiske planlegging i 1950- og 1960-årene ble særlig inspirert av Det store spranget i Kina. Med bistand fra spesielt Sovjetunionen og Kina klarte Nord-Korea å skape en høy vekstrate i tiden like etter Koreakrigen. Kim garanterte alle innbyggere mat, bolig, utdannelse og arbeid, og i de første tiårene bygde han en tilsynelatende levedyktig, om enn spartansk, økonomi som, ved siden av Jugoslavia, ofte ble fremhevet som eksempel på en vellykket kommuniststat internasjonalt. I 1949 erklærte Nord-Korea seg som det første landet i Asia som nesten hadde utryddet analfabetismen. I 1960 hadde nesten alle elementer av marked blitt fjernet fullstendig. Nesten alle varer, fra mat til klær, har fra Kim Il-sungs tid blitt utdelt gjennom et offentlig utdelingssystem, slik at penger bare har fått en symbolsk verdi. Matrasjonene til innbyggerne avhenger av plassen i samfunnets hierarki, hvor posisjoner ser ut til å være arvelig i mange tilfeller. Heller ikke bønder har lov til å dyrke sin egen mat, men leverer all produsert mat til staten og får tilbake mat gjennom rasjoner. Rasjoneringsordningene skulle i teorien sørge for alle innbyggernes grunnleggende goder, og lønningene var derfor redusert til noe som kunne minne om lommepenger, slik at innbyggerne bare kunne dekke tilfeldige, små utgifter som fornøyelser, sminke, tobakk og aviser. Klær var også rasjonert, og man fikk utdelt et sommerantrekk og vinterantrekk årlig, gjerne på Kim Il-sungs fødselsdag. Utenlandsk bistand. Kim innså at Nord-Korea ikke kunne være fullstendig selvberget, og han innledet derfor et nært økonomisk og teknisk samarbeid med andre kommuniststater. Ifølge sørkoreanske estimater mottok Nord-Korea 1 146 millioner USD og 541 millioner USD i bistand fra henholdsvis Sovjetunionen og Kina i perioden 1945–1970, men dette tallet er usikkert av flere årsaker. Mye av denne økonomiske støtten bestod i lån på særdeles gunstige vilkår, og begge land var tålmodige med hensyn til tilbakebetalingene. Desto oftere kom støtten i form av indirekte bistand, slik som salg av råolje og naturgass til kunstig lave priser, stundom i bytte mot nordkoreanske varer av lav kvalitet som ikke ville være salgbare på det internasjonale markedet. Sist, men ikke minst, kom leveranser av militært utstyr og utenlandsopplæring av nordkoreansk arbeidskraft, ofte kostnadsfritt for Nord-Koreas vedkommende. Chongsan-ni-metoden. Chongsan-ni-metoden () ble ifølge offisiell informasjon unnfanget da Kim besøkte kollektivbruket Chongsan-ni i Sør-Pyongan i februar 1960. Kim og de andre medlemmene av Arbeiderpartiets ledelse gav «veiledning på stedet» (, "hyŏnji chido") og tilbrakte flere dager på stedet for å gi instrukser om administrasjon og prosjektering til arbeiderne. Formålet med denne metoden var å motvirke for stor grad av byråkrati og formaliteter i jordbruket. Lederskapet i partiet hevdet at jordbrukerne var misfornøyde og leverte utilfredsstillende resultater fordi laverestående partifunksjonærer fremmet abstrakte marxistiske teorier og slagord og dermed ikke evnet å motivere. Med Chongsan-ni-metoden fulgte man Kims eksempel og benyttet høyerestående partifunksjonærer og byråkrater til å inspisere, inspirere og gi råd. Systemet skulle også gi jordbrukerne en mulighet til å presentere sine ideer for landets lederskap. En annen side av Chongsan-ni-metoden var den utvidede bruken av materielle incentiver, for eksempel betalte ferier, spesielle bonuser, ærestitler og pengepremier. I kraft av sin myteomspunnede visdom bragt til folket gjennom de statskontrollerte mediene, fremstod Kim Il-sung som ekspert på alle områder, og det ble aldri stilt spørsmål ved hans råd. Taean-systemet. I desember 1961 introduserte Kim det nye Taean-systemet (, "Taeanŭi saŏpch'e"), som forsøkte å overføre styringsmetodene i jordbruket til industrien, og systemet utviklet seg således fra Chongsan-ni-metoden. I Taean-systemet er partikomiteen bedriftens høyeste organ, og her sitter mellom 25 og 35 medlemmer som representanter for formenn, arbeidere, ingeniører og såkalte fagforeninger. En mindre eksekutivkomité, omlag én fjerdedel så stor som den forrige, har ansvaret for den daglige driften og større avgjørelser. Taean-systemet fokuserer på samarbeid mellom arbeidere, teknikere og partifunksjonærer på bedriftsnivå, og er således et korporativt system. Syvårsplanen 1961–1967. Etter Koreakrigen hadde man operert med ettårsplaner, toårsplaner, treårsplaner og femårsplaner, men i 1961 begynte man å jobbe etter en syvårsplan, utvilsomt inspirert av Kinas kommunistparti. De foregående planene hadde i stor grad handlet om nasjonalisering og industrireising, og i syvårsplanen for perioden 1961–1967 lå hovedfokuset fortsatt på tungindustrien. For første gang opplevde man imidlertid en økonomisk nedgang under Kims politikk, i motsetning til den sterke etterkrigsveksten under de foregående planene. Skuffende resultater gjorde at Kim forlenget virkeperioden for syvårsplanen frem til 1970. Mot slutten av det som ble en tiårsplan, rettet Kim fokuset vekk fra samtidig økonomisk vekst og militær rustning og over til militæret. Dette kom som en reaksjon på general Park Chung-hees kupp i Sør-Korea, USAs eskalerende militære engasjement i Vietnam og den stadig dypere splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen. Kim brukte de økte militære utgiftene og medfølgende omprioriteringer som forklaring på hvorfor tiårsplanen hadde mislyktes. Et lyspunkt ved perioden var allikevel at alle landsbyer hadde fått elektrisitet i 1970. Økonomiske reformer av 1964. Kim gav Arbeiderpartiets sentrale folkekomité, hvor han selv var formann, ansvaret for å sette målene i den økonomiske politikken, mens Statens planleggingskomité fikk i oppgave å oversette disse målene til håndfaste årlige og langsiktige utviklingsplaner og kvantumsmål for økonomien som helhet, enkeltsektorer og enkeltbedrifter. Kims reformer i 1964 var ment å løse kjente problemer knyttet til planøkonomien, men rapporten fra syvårsplanen i 1980-årene tyder på at disse problemene vedvarte. I 1964 kom Kim også med sine «Teser om det sosialistiske jordbruksspørsmålet i vårt land», hvor han vektla teknologisk og utdannelsesmessig fremskritt i rurale strøk, såvel som kollektivt eierskap og administrasjon. I takt med industrialiseringen sank jordbruket, skogbruket og fiskeriets andel av landets samlede produksjon fra 63,5 % i 1945 til 31,4 % i 1946 og 26,8 % i 1990. Andelen av den samlede arbeidsstyrken sysselsatt i disse næringene sank også fra 57,6 % i 1960 til 34,4 % i 1989. Seksårsplanen 1971–1976. Som en følge av dårlig måloppnåelse i den forrige planen, ble målene i seksårsplanen for perioden 1971–1976 nedjustert betydelig. Seksårsplanen avvek ikke mye fra den foregående planen, ettersom noen av målene i syvårsplanen ikke var oppfylt i 1970 engang. Planen la opp til en selvforsyninggrad på 60–70 % i alle industrielle sektorer. Feilrapportering og vedvarende ubalanse medvirket til at Kims økonomiske planer heller ikke ble oppfylt i seksårsplanen, men utad meldte regimet om at målene var oppfylt allerede sommeren 1975. Kim mente at skattesystemet var undertrykkende overfor arbeiderne og forbundet med japanernes styre, og den 1. april 1974 avskaffet han derfor alle skatter i landet. Kim hadde startet arbeidet med avskaffelsen med «Tipunktsprogrammet for fedrelandets gjenreisning» i 1936, og siden 1974 har Nord-Korea hevdet å være verdens eneste land som ikke krever skatter. Skatter utgjorde imidlertid bare 1,9 % av den nordkoreanske statens inntekter i 1973. Syvårsplanen 1978–1984. Nordkoreanere i arbeid på en rismark i 1989. Det overordnede målet for planen var selvberging. For første gang ble dette et gjennomgående prinsipp i utformingen av planen, kanskje som en reaksjon på den voksende utenlandsgjelden. Av de mer underliggende målene i planen kan nevnes styrking av kraftforsyningen, modernisering av industrien, erstatte importvarer med egenproduserte varer, utvidelse av kapasiteten på veier, jernbane og sjøfart og en teknologisk revolusjon i jordbruket. I 1979 klarte Nord-Korea å reforhandle mye av sin internasjonale gjeld, men i 1980 forsømte landet alle sine lån bortsett fra gjelden til Japan. I slutten av 1986 hadde utenlandsgjelden i hard valuta oversteget mer enn 1 milliard USD, og man skyldte fortsatt 2 milliarder USD til andre kommunistland, først og fremst Sovjetunionen. Grunnet langvarig vanstyre og gjeldsproblemer hadde landets industrielle vekst bremset. Deng Xiaopings økonomiske reformer i Kina fra 1979 betydde også færre gunstige avtaler for Nord-Koreas vedkommende. I slutten av 1979 var BNP per innbygger i Nord-Korea én tredjedel av Sør-Koreas. I 1982 annonserte Kim en ny økonomisk politikk som prioriterte produksjonsvekst i jordbruket gjennom landvinning, utvikling av landets infrastruktur (spesielt kraftverk og samferdsel), selvforsyning av jordbruksutstyr og mer utenlandshandel. Syvårsplanen 1987–1993. Grunnlaget for den tredje syvårsplanen var de «Ti langtrekkende hovedmålene for 1980-årenes bygging av den sosialistiske økonomi». At disse målene ble lagt til slutten av den tredje syvårsplanen, er en indikasjon på skuffende økonomisk måloppnåelse i den andre syvårsplanen. Man så for seg en årlig økonomisk vekst på 7,9 %, lavere enn den forrige planen. I 1989 presenterte man en treårsplan for småindustrien som en del av den gjeldende syvårsplanen. Frem til slutten av 1980-årene hadde landet et tilfredsstillende nivå på infrastrukturen. De første tegnene på en forestående matmangel viste seg i 1987, men regimet overså dette. I samme periode påbegynte man Ryugyong-hotellet, som ville blitt verdens høyeste hotell, men som aldri ble ferdigstilt, formodentlig på grunn av den økonomiske krisen. Motivasjonen for å bygge hotellet er fortsatt ukjent, og retusjeringen av panoramabilder og postkort, slik at hotellet ikke vises eller er ferdigstilt, har gjort hotellet til et symbol på selve Kim Il-sungs Nord-Korea og landets hemmeligheter. Økonomisk sammenbrudd. Satellittbilde av Korea. I Nord-Korea har mangelen på elektrisitet vært prekær siden 1990-årene. Nordkoreanske avhoppere har fortalt om betydelige forsinkelser i leveranser til industrien fra 1988, og i 1990-årene så man tydelig at økonomien beveget seg fra stagnasjon til kollaps. Kina trådte støttende til i 1991 med økt eksport av matvarer og olje til Nord-Korea, mesteparten til lave priser, men dette forandret seg i 1994. Den årlige importen av olje sank drastisk fra rundt 23 millioner fat i 1988 til mindre enn 4 millioner fat i 1997. Kullproduksjonen sank jevnt fra 43 millioner tonn i 1989 til 18,6 millioner tonn i 1998. Elektrisitetsproduksjonen nådde sitt høydepunkt i 1989 med rundt 30 TWh, hvorav 60 % og 40 % kom fra henholdsvis vannkraft og fossile energikilder. I 1990-årene ble elektrisitetsmangelen derimot påtagende og til slutt så kritisk at det meste av landet unntatt Pyongyang ble mørklagt om natten, hvilket rammet alle deler av økonomien. Dessuten ble mange kraftledninger tatt ned av innbyggerne, som byttet vekk kobberet mot mat. Folk flest mistet også vannforsyningen. Kim Il-sung la skylden for elektrisitetsmangelen på USA, som han hevdet sanksjonerte mot Nord-Korea av imperialistiske årsaker. Nord-Korea evnet ikke å betale sine lån og led under et stort handelsunderskudd, og samtidig brukte landet over 20 % av BNP på militæret. I desember 1993 lanserte Kim Il-sung en treårig overgangsplan for økonomien som hovedsakelig vektla jordbruket, småindustrien og utenrikshandelen. Barbara Demick har fremhevet at den systematiske feilrapporteringen gjorde at Kim muligens ikke var kjent med økonomiens sammenbrudd før hele landet var øyensynlig rammet. Utenrikspolitikk. Kim Il-sung i passiar med ministrene Nagel og Grotewohl under et statsbesøk i DDR i 1956. a> (høyre) på stats- og partibesøk hos Kim Il-sung i Nord-Korea i 1971. a> under Kims statsbesøk i Øst-Tyskland i 1984. Til grunn for Kim Il-sungs utenrikspolitikk lå troen på Nord-Koreas fulle uavhengighet, suverenitetshevdelse og antiimperialisme, slik den også er fundert i juche. Nord-Korea hadde hele tiden et dårlig forhold til sine vestligorienterte naboland, slik som Sør-Korea, Japan, Sør-Vietnam og Republikken Kina. Kim la istedenfor opp til tette diplomatiske forbindelser med land som Folkerepublikken Kina, Sovjetunionen og Nord-Vietnam, men unngikk alle alliansetilknytninger. Nord-Korea var tidlig medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, og fra 1991 også av FN. Alliansefriheten gjorde at Kim Il-sung og Nord-Korea nøt berømmelse fra endel kommunister internasjonalt. Kim agiterte for motstand mot amerikansk imperialisme, og han understreket at «det viktigste i våre krigsforberedelser er å lære alle sammen å hate amerikansk imperialisme. På noen annen måte vil vi ikke være i stand til å bekjempe de amerikanske imperialistene, som skryter av sin teknologiske overlegenhet.» Sovjetunionens statsleder, Nikita Khrusjtsjov, uttalte at Kim «hadde nesen i bakken. Han utviklet en frykt, bokstavelig talt en frykt, for USA.» Da Kim møtte den egyptiske presidenten Hosni Mubarak i 1990 hevdet han deres «felles ideologier antisemittisme og antiimperialisme.» Kim fremholdt viktigheten av en gjenforening av Korea, vel å merke under hans egen politikk. Sør-Koreas mottagelse av dette var heller kjølig, og Kims holdning til Sør-Koreas myndigheter som forrædere gjorde ikke situasjonen videre bedre. Nordkoreanske spesialstyrker gjennomførte flere mislykkede drapsforsøk på sørkoreanske presidenter. Avgjørende innflytelse på utenrikspolitikken hadde dessuten Den koreanske folkearmé, som ellers også var tett knyttet opp til Arbeiderpartiet og de styrende organene. Ifølge historiker Cynthia Ann Watson gav Kim Il-sung og Den koreanske folkearmé hverandre legitimitet, noe som også gjenspeilte seg i forsvarsbudsjettene og den aggressive holdningen til omverdenen. Kina og Sovjetunionen. Etter 1945 gav Sovjetunionen den økonomiske og militære støtten som var nødvendig for at Nord-Korea skulle kunne invadere Sør-Korea i 1950. Sovjetisk bistand og innflytelse var fortsatt stor under hele Koreakrigen, og den forannevnte bistanden var uunnværlig i gjenoppbyggingen av den nordkoreanske økonomien etter krigen. Folkerepublikken Kina hadde frivillige tropper stasjonert i landet inntil 1958, og disse gav Kina en viss grad av innflytelse. I 1961 hadde Kim underskrevet fredsavtaler på Nord-Koreas vegne med Sovjetunionen (senere videreført av Russland) og Kina. Under mesteparten av Den kalde krigen gikk Kims politikk ut på å plassere seg i en mellomstilling mellom Sovjetunionen og Kina ved å akseptere tjenester fra begge, samtidig som man unngikk å uttrykke at man foretrakk den ene fremfor den andre. Dette gjaldt særlig etter Maos karakteristikk av sovjeterne som revisjonister i 1961, men likefullt etter at Kim selv ble et mål for Kulturrevolusjonen da Rødegardistene i en artikkel i 1968 beskrev ham som en kontrarevolusjonær revisjonist, millionær og kapitalist. Forholdet til Sovjetunionen bedret seg etter Kims besøk i Moskva i 1984. Forholdet til både Sovjetunionen og Kina ble dårligere etter at de opprettet diplomatiske forbindelser til Sør-Korea i henholdsvis 1990 og 1992. Formelt stod Nord-Korea uavhengig av Kina og Sovjetunionen sammen med Jugoslavia og Albania under hele Den kalde krigen. Atomvåpenprogram. Kim startet et atomprogram i 1950-årene, og nordkoreanske forskere begynte å eksperimentere ved Det forente instituttet for kjerneforskning (JINR) i Sovjetunionen, mens andre utdannet seg i DDR og Kina. I 1964 ønsket Kim at Nord-Korea skulle få ta del i Kinas atomvåpenteknologi, men Mao Zedong nektet. I 1960-årene begynte Kim å legge planer om kjernefysisk opprustning sammen med Sovjetunionen. Selv om regjeringsapparatet og statlige forskningsinstitutter ble gitt det operative og administrative ansvaret for atomvåpenprogrammet, beholdt Kim absolutt kontroll over dette og alle avgjørelser knyttet til våpenutvikling forøvrig. Til tross for hjelp i startfasen, fortsatte Nord-Korea sitt atomvåpenprogram i stor grad uten hjelp utenfra. I de siste årene av Kims styre var det en betydelig økning i forsvarsutgiftene og opprustningen i Øst-Asia, i motsetning til hele resten av verden. Våren 1992 ble IAEAs inspektører, ledet av den anerkjente Hans Blix, tillatt innreise til landet av Kim. Kim hevdet at landet hadde bare en liten mengde plutonium, langt ifra nok til å produsere et våpen. Inspeksjonene viste imidlertid at nordkoreanerne hadde produsert store mengder plutonium, nok til flere bomber. I 1993 trakk Nord-Korea seg fra Ikkespredningsavtalen. I 1994 var spenningen mellom Nord-Korea, Sør-Korea, Det internasjonale atomenergibyrået, FN og USA så stor at man fryktet en militær konfrontasjon. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter kom som privatperson til Nord-Korea for å forhandle med Kim i juni 1994, og han klarte å overbevise Kim å vende tilbake til forhandlingene. Langtidsavtalen mellom Nord-Korea og USA (engelsk: "Agreed Framework") ble underskrevet i Genève i oktober samme år. Familie. Som ung geriljasoldat hadde Kim Il-sung et forhold til medsoldaten Choi Hye Suk, som allerede var gift. Omkring 1930 ble hun tatt til fange av japanerne, mishandlet ved at hun blant annet fikk øynene stukket ut og brystene skåret opp, og deretter drept. I 1930-årene traff Kim Il-sung sin første kone, Kim Jong-suk (1917–1949), som også var geriljasoldat. Hun fødte ham to sønner og en datter. Den eldste sønnen var Kim Jong-il, mens den andre sønnen, Kim Man-il eller Shura Kim, døde i en drukningsulykke i 1947. Datteren Kim Kyong-hui (1946–) ble gift med Chang Sung-taek (1946–), viseformann i Den nasjonale forsvarskommisjon. Som ensom og fødende i 1949 låste Kim Jong-suk alle leger ute, mens Kim Il-sung var på jobb, og døde i barselseng da hun fødte et dødfødt jentebarn, 31 år gammel. Kim Jong-suk blir stadig portrettert som en revolusjonær heltinne i nordkoreansk propaganda. I 1952 ble Kim Il-sung gift med Kim Sung-ae (1928–2001?), selv om det aldri ble avholdt noen formell seremoni på grunn av Koreakrigen. Det har vært spekulert i at Kim Il-sung hadde et utenomekteskapelig forhold med Kim Sung-ae allerede før Kim Jong-suk døde. Man mener at Kim Il-sung fikk tre barn med Kim Sung-ae, nemlig Kim Yong-il (1955–2000?), Kim Kyong-il og Kim Pyong-il (1954–). Kim Pyong-il var kjent i nordkoreansk politikk før han ble Nord-Koreas ambassadør til Jugoslavia, Ungarn og senere Polen. Kim Sung-ae var ofte med på Kim Il-sungs statsbesøk i utlandet, men var allikevel ukjent for nordkoreanere flest. Ingen informasjon om henne har nådd omverdenen siden 1998, men det ryktes at hun døde i en bilulykke i Beijing i juni 2001. Kim Il-sung hadde en rekke hemmelige forhold og barn født utenfor ekteskap, deriblant Kim Hyon-nam (1972–), sjef for Arbeiderpartiets propaganda- og agitasjonsavdeling, og Kim Chang-hyon (1971–), sistnevnte adoptert av Kim Il-sungs datter, Kim Kyong-hui. Kim Il-sungs privatliv var preget av hemmeligholdelse, og for nordkoreanere flest var de fleste av Kim-familiens medlemmer ukjente. Familien levde luksuriøst og hadde endog sin egen innkjøpsagent med base i Wien, oberst Kim Jong-ryul. Helseproblemer. Den aldrende Kim utviklet fra slutten av 1970-årene en kalsinoseutvekst på høyre side av nakken, og denne lot seg ikke operere bort ettersom den lå for nært hjernen og ryggmargen. At det dreide seg om en kreftsvulst, er en utbredt misforståelse, men ble likefullt gjenstand for rykter som følge av hemmeligholdelsen. Utvekstens frastøtende utseende gjorde at nordkoreanske fotografer alltid måtte fotografere eller filme ham i en vinkel noe til venstre fra ham, noe som etterhvert ble vanskeligere da utveksten ble på størrelse med en baseball i slutten av 1980-årene. Utveksten skal ha sjokkert personer som møtte eller hilste på Kim og ikke var klar over den på forhånd. Utveksten er fortsatt synlig på hans balsamerte legeme. I slutten av 1980-årene fikk Kim stadig flere helseproblemer, herunder høyt blodtrykk. Han hadde på dette tidspunktet trukket seg gradvis ut av de fleste av sine administrative oppgaver og delegert dem til Kim Jong-il. Kim Il-sung skal dog ha involvert seg sterkere igjen tidlig i 1990-årene for å løse den økonomiske krisen. Kims helseproblemer ble hverken omtalt i mediene eller diskutert offentlig. Død og ettermæle. Inne fra Kim Il-sungs mausoleum i Pyongyang. Dødsfall. Om ettermiddagen den 8. juli 1994 kollapset han plutselig av et kraftig hjerteinfarkt «grunnet tunge mentale anstrengelser» på sitt landsted Hyangsan ved Myohyang-san, visstnok etter en opphetet diskusjon med Kim Jong-il. Tidligere på dagen hadde Kim Il-sung gitt «veiledning på stedet» på et kollektivbruk i nærheten, og lufttemperaturen skal ha vært rundt 37°C. Kim Jong-il beordret angivelig Kim Il-sungs tilstedeværende livleger om å forlate stedet, og kalte inn landets beste leger til stedet, men til tross for forsøket, stod ikke livet til å redde. Etter den tradisjonelle konfucianske sørgeperioden, ble Kim erklært død 34 timer senere. Spekulasjonene omkring omstendighetene rundt dødsfallet skjøt ytterligere fart ved ryktene om at Kim Jong-il ikke slapp inn noen leger i lang tid, og at to av fem helikoptre som skulle fly Kim Il-sungs lik til Pyongyang styrtet, således at legene og livvaktene ombord omkom, mens andre funksjonærer forsvant sporløst. Ifølge nordkoreanske myndigheter påviste obduksjonen arteriosklerose som årsak til hjerteinfarktet og dødsfallet. Sorgreaksjoner. Meldingen om Kims dødsfall ble mottatt med stor sorg blant nordkoreanerne, og dette ble gjenstand for medieomtale verden over. Årsakene til de store opptogene av sørgende mennesker ved praktisk talt alle statuer av Kim Il-sung i landet, synes å være flere. Personkultusen og årelang indoktrinering later til å ha utløst virkelige sorgreaksjoner, og dette ble forsterket av propaganderende fjernsynssendinger som vekselvis hyllet Kim, viste sørgende nordkoreanere og viste «bilder av tordenvær og øsende regn». Det er også pekt på massesuggesjon og det faktum at det var straffbart ikke å sørge nok. Frustrasjon over egen situasjon og ryktene om at en enda mer tyrannisk statsleder var i vente, kan også ha vært medvirkende. I tiden etter dødsfallet steg tilfellene av selvmord, hjerteinfarkt og hjerneslag i befolkningen markant. I en propagandafilm som erklærte at Kim Il-sung kanskje kunne vekkes til live hvis folket sørget tilstrekkelig, ble det sagt: «Da Den store marskalk døde, steg tusenvis av traner ned fra himmelen for å hente ham. Men fuglene greide ikke å ta ham med seg, for de så at nordkoreanerne gråt og skrek og hamret seg på brystet, rev seg i håret og slo i bakken.» Kim Jong-il erklærte ti dager landesorg frem til bisettelsen. Bisettelse. Bisettelsen fant sted i Pyongyang den 18. juli 1994. Hundretusener av mennesker fra hele Nord-Korea møtte opp, men ingen utenlandske gjester ble sluppet inn i landet, skjønt også bisettelsen ble sendt på fjernsyn. Det ble sendt kondolanser til Nord-Korea fra en rekke statsoverhoder, men ikke fra Sør-Koreas president, Kim Young-sam, til tross for at den amerikanske presidenten Bill Clinton gjorde det. Kim Il-sung ble balsamert og stedt til hvile på "lit de parade" i sitt tidligere palass, som ble omgjort til et offentlig mausoleum, Kumsusan minnepalass. Han ligger fortsatt i mausoleet i en sarkofag med klart glass på toppen. Hodet hviler på en koreansk pute, og kroppen er dekket av Arbeiderpartiets flagg. Ettermæle. Han etterlot seg en stor mengde skriftlige arbeider som er utgitt på en lang rekke språk, deriblant arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, japansk, russisk, spansk og tysk, og disse foreligger i rundt 40 bind. Det er stort sett de nordkoreanske myndighetene som har stått for utgivelsene, mens de regimevennlige vennskapsforeningene Vennskapsforeningen Norge-Korea og Svensk-koreanska föreningen har stått for endel oversettelser til henholdsvis norsk og svensk. En rekke steder, institusjoner med mer bærer hans navn, for eksempel Kim Il-sung-universitetet, Kim Il-sung-plassen, Kim Il-sung stadion og Kim Il-sungs sosialistiske ungdomsforbund. På en reise til Indonesia i april 1965 merket han seg i Bogor en kultivar i orkidéfamilien, som han gav navnet «kimilsungia». Ifølge nordkoreanske myndigheter blir Kim Il-sungs karakter «reflektert i den udødelige blomsten,» som «blomstrer overalt på de fem kontinentene.» I 1972 innstiftet han selv Kim Il-sung-ordenen, som fortsatt er Nord-Koreas høyeste utmerkelse. I 1999 ble han, sammen med den sørkoreanske lederen Park Chung-hee, kåret til én av 1900-tallets 100 største asiater av "TIME Magazine", og i Library of Congress' landstudium av Nord-Korea fra 2009 beskrives Kim som «en av det tyvende århundres mest fascinerende personer» idet han overlevde Josef Stalin med førti år, Mao Zedong med tyve og forble ved makten under seks sørkoreanske presidenter, ni amerikanske presidenter og 21 japanske statsministre. I Nord-Korea lever personkultusen omkring ham fortsatt, mens han i verden forøvrig i all hovedsak ansees som en av historiens mest brutale diktatorer. For resten av verden fremstår personkultusen i dag som en anakronisme og en etterlevning fra Den kalde krigen. Sommerfuglmygg. Vingene har et typisk ribbenett med 10 lange årer som følger vingen nesten fra roten og ut til vingespissen Antennene er trådformet ofte med hårkranser på hvert ledd Sommerfuglmygg (vitenskapelig navn Psychodidae, eneste undergruppe av Psychodoidea) er en gruppe mygg. Navnet kommer av de hår- eller skjellkledde vingene som ligner vingene til sommerfugler. De er bare noen millimeter lange, og de fleste har et vingespenn under 5 mm. Utseende. Kroppen er nokså kort, lengden er bare noen millimeter. Fargene er vanligvis grå, svart og hvitt. Sommerfuglmygg er liten å se til. Brystet virker oppsvulmet slik at den synes å være pukkelrygget. Bakkroppen er kort og bløthudet. Antennene er lange, trådformede, med kulerunde til pæreformede ledd, vanligvis med små hårbørster, som perler på en snor. De bærer også spesialiserte sanseorganer. De har vanligvis mellom 14 og 16 ledd. Vingene ligger bakover kroppen i hvile (taklagt), gjerne litt halvåpne, Vingene er forholdsvis brede, med en butt spiss. Ribbenettet er karakteristisk ved at det er ti lange årer som følger vingen nesten fra roten og ut til vingeranden (spissen). Vingene er dekket av små hår eller skjell, slik at de kan ligne vinger hos sommerfugler. Levevis. Sommerfuglmygg er saprofager, larvene lever i næringsrikt vann, rikt på organisk materiale, jord, kompost eller ekskrementer. De fleste arter lever ved fuktige, skyggefulle steder i skog og mark langs vassdrag. Men kan også finnes inne i hus, på kjøkken eller bad, dersom det er høy luftfuktighet. De trives ikke i tørt inneklima. Enkelte arter sommerfuglmygg kan være en stor plage i kloakkrenseanlegg. Noen ganger kan sommerfuglmygg opptre i mindre svermer, særlig etter at det har vært en fuktig værperiode. De gjennomgår en fullstendig forvandling og har et puppestadium. De voksne kan ses helt fra april og til november. Stikker ikke. Sommerfuglmygg er ufarlig og stikker ikke, slik som stikkemygg, eller bite som knott. Men det finnes noen blodsugende arter i varmere strøk av verden, i underfamilien Phlebotominae, som kan bære med seg sykdomssmitte. Heldigvis finnes ikke disse i Norge. Generelt om mygg. Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn fire ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store (kan vøre vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos gjødselmygg, hårmygg og knott. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling. Systematisk inndeling / Norske arter. Det er funnet 37 arter i Norge. Hårmygg. Hårmygg (Bibionidae) er en gruppe (familie) av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør tovingene (Diptera). De er fra 2 mm. til ca. 15 mm, de fleste er under 10 mm lange. Det er 16 nålevende arter i Norge, dessuten én som sannsynligvis er utdødd. I verden er det ca. 700 nålevende arter. Utseende. Små til middelsstore (2-15 mm), kraftig bygde mygg med korte antenner, disse er kortere enn hodet. Hannene er vanligvis svarte bortsett fra at beina kan være lysere, hunnene ikke sjelden brunlige eller rødlige. Fasettøynene er store hos hannene og dekker hele hodets overside (holoptiske øyne), hos hunnene er de mye mindre og bredt adskilte i pannen. Oppe på hodet sitter det tre punktøyne (ocelli) på en lav knøl. Særlig hos hannene har fasettøynene ofte tette, ganske lange, oppstående hår som sitter festet mellom fasettene. Antennene er stav- til trådformede og består av seks til femten mer eller mindre sylindriske ledd. Antennen mangler lange hår. Palpene er vanligvis fem-leddete og omtrent så lange som antennene. Munndelene er av varierende lengde og ender i et puteformet sugeorgan (labellum). Midtkroppen (thorax) er kraftig sklerotisert (hard), ryggen («scutum») høyt hvelvet, scutellum ganske lite men oppstående. Hele kroppen kan være kledt med lange hår, særlig hos hanner i slekten "Bibio". Ikke sjelden er thorax mer eller mindre rød eller oransje, særlig hos arter i den tropiske slekten "Plecia". Beina er lange og slanke hos underfamilien markmygg (Pleciinae), mens de hos underfamilien Bibioninae er fortykkede og modifiserte. Framlårene er brede og noe flate, framleggene hos slekten "Bibio" er fortykkede og ender i en kraftig pigg, hos slekten "Dilophus" har de en gruppe utstående pigger i midten og en krans av pigger rundt spissen. Framføttene er ganske sterkt forlengede. Mellom- og bakbeina er vanligvis mer eller mindre fortykkede hos Bibioninae. Vingene er forholdsvis store og brede med få men tydelige årer som danner et karakteristisk mønster (se tegningen). De er gjerne røykfargede men har sjelden fargetegninger. Hunnens vinger er ofte mørkere enn hannens. Bakkroppen er ganske slank hos hannen med lange hår på sidene, hos hunnen er den mye tykkere og mindre hårete. Hårmyggene omfatter arter som i ligner mest på fluer og ikke så mye på en mygg slik vi forestiller oss den. Frambein av "Bibio marci" med en lang pigg som den bruker til å grave med. En hunn av slekten "Dilophus", legg merke til piggene på framleggen og på thorax Larvene er avlange, sylindriske, mer eller mindre pølseformede uten bein eller vorteføtter. Hodekapselen er markert, rund og blank og kan ikke trekkes inn i kroppen. På farge er de hvite, gulaktige, brunlige eller grå. Munndelene er korte og kraftige med jekselaktige mandibler. Kroppen er kledt med harde, mikroskopiske skjell som ofte bærer pigger og gjør at overflaten blir ru. Dessuten har de fleste en rekke fingeraktige utvekster som overflatisk kan ligne på pigger, men der er ganske myke. Puppene ligger fritt i et kammer i jorden, ikke omgitt av noen slags kokong. De er hvitaktige på farge bortsett fra fasettøynene som blir rødbrune før klekkingen. De fleste av det voksne insektets deler er gjenkjennelige på puppen. Levevis. Hårmygg er ikke de raskeste flygere, i likhet med de fleste mygg. Når hannene flyr kan de ligne på enkelte dansefluer (Empididae), som flyr med de lange beina hengende ned under kroppen. Selv om hårmygg kan fly, bruker de fleste, mesteparten av sitt voksne liv krypende på vegetasjonen, ofte på blomster. Parring skjer ofte med utgangspunkt i svermer. Hannene svermer et stykke over bakken og forsøker å gripe fatt i hunner som flyr forbi. Det synes ikke som om hunnen tar aktivt del i pardanningen. Selve parringen skjer i vegetasjonen og kan ta fra noen minutter til flere timer. Eggene graves ned eller stikkes ned i fuktig jord, kompost eller gjødsel. De legges i grupper på opptil 4000 egg. Larvene lever i jorden av råtnende plantemateriale, røtter og annet. De kan i noen tilfeller gjøre skade i jordbruket, men de er mer til nytte, da de fremmer dannelsen av humus ved at de tygger opp det døde plantematierialet slik at mikroorganismer får en større overflate å arbeide på. Hos mange arter er larvene hvite eller gulaktige, men de kan også være mørkt jordfargede. Larvene har en godt utviklet hodekapsel med kraftige kjever, de har vanligvis øyeflekker (stemmata), men det er usikkert om de har noen form for syn. I tillegg har hodet noen runde sansegroper (sensiller). Larven har ti par åndehull (spirakler) langs kroppssidene. Larvene lever i klynger som ofte omfatter flere hundre larver. I alle fall noen av artene har sju larvestadier. Noen arter i fjellet bruker to eller flere år på larveutviklingen. Som hos alle tovinger gjennomgår de en fullstendig forvandling med et puppestadium. Larvene bruker vanligvis minst ett år på larveutviklingen. I alle fall noen arter er aktive som larver også om vinteren. Når vårsolen varmer, forpupper de seg i et lite kammer like under jordoverflaten. Mange arter klekker på våren og forsommeren, ofte i store mengder, mens andre arter er aktive som voksne om høsten. Hårmygg er ufarlige og stikker ikke, slik som stikkemygg, eller biter som knott. Noen arter besøker gjerne blomster og drikker nektar, andre tar etter alt å dømme ikke næring til seg som voksne. Utbredelse. Familien er utbredt over hele Jorden, bortsett fra de mest ekstreme polområdene og noen øyer i Stillehavet. Slektene "Bibio" og "Penthetria" er mest artsrike på den nordlige halvkulen, slekten "Dilophus" på den sørlige halvkulen og slekten "Plecia" i tropene. I Norge har vi slektene "Bibio" med 14 arter og "Dilophus" med tre arter. Fossile arter. Denne familien er kjent fra fossiler tilbake til Trias-tiden. I mange avleiringer fra Tertiær-perioden er medlemmene i denne familien de vanligste av alle insekter, men det er uklart om dette skyldes at de var en dominerende gruppe i denne perioden eller bare at de hadde masseforekomster (som er ganske vanlige hos nålevende arter) på steder der sjansen var stor for at de skulle bli bevart som fossiler. Myte. I Nord Norge har hårmyggen "Bibio pomonae" blitt kalt "krigsflue", når den noen ganger har masseopptrenener. Trolig kommer navnet av en tolkning, at masser med svarte mygg plutselig begynte å krype rundt i vegetasjonen som en hær. Den er i Finnmark blitt kalt Russeflue som nok er en litt annen (ufarligere) tolkning av samme fenomen, at fluene kom fra Russland. Generelt om mygg. Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Bare noen få arter stikker eller biter. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling. Systematisk inndeling med norske arter. Det er 17 norske arter, en av dem er sannsynligvis utdødd. Arnold Hazeland. Arnold Hazeland (født 10. februar 1859 i Berkrem, død 17. november 1945) var en norsk jurist. Arnold Hazeland ble født i Berkrem og nedstammet på farssiden fra England. Sytten år gammel ble han student. Han var kamerat med Hans Jæger, men tilhørte sannsynligvis ikke bohêmkretsen. Egentlig hadde han tenkt å slå inn på den kunstneriske bane, men valgte jussen til slutt. Etter at han tok embetseksamen, i begynnelsen av 1880-årene, kom han til å delta i endel av de offentlige kommisjonene som arbeidet med sosiallovgivningen. Han var således med og utarbeidet fabrikktilsynsloven og en rekke andre sosiale lover. I 1890 startet han en sakførerforretning i Oslo, som han drev til 1907, da han flyttet til Trondheim. Som advokat og assessor (dvs. dommer) virket han i en hel menneskealder. Sosialdemokraten som ble anarkist. I sin tidligste ungdom ble Hazeland grepet av de sosialistiske idéer, og sluttet seg i nittiårene til Det norske Arbeiderparti. Der nedla han et stort arbeid som aktiv politiker opp gjennom årene. I årene 1899 til 1904 var han medlem av partiets centralstyre, samt partiets representant i det internasjonale sosialistiske byrå. Like interessert fortsatte han med partiarbeidet etterat han i 1907 var utnevnt til assessor i Trondheims overrett og hadde bosatt seg i Strinda. Der ble han snart valgt som medlem av herredsstyret. I to perioder var han oppsatt som stortingskandidat for Strinda og Selbu krets ─ den kretsen som Johan Nygaardsvold senere overtok. Under oppholdet i Strinda inntrådte en episode i Hazelands liv som forandret hans innstilling til det politiske partiarbeidet. Han eide et lite hus med hage til. Og da han skulle gi seg i kast med studiet av hagearbeide ble han av en venn anbefalt å lese Peter Kropotkins bok «Landbruk, industri og håndverk i nåtid og fremtid». Han ble straks grepet både av stoffet og de idéer som lå bakom. Ufortrødent fortsatte han med Kropotkins øvrige verker og var snart overbevist kommunistisk anarkist. Det kostet meget for Hazeland å bryte med den bevegelse han hadde tjent så trofast gjennom mange år. Men årsaken finner man i partiets reaksjonære utglidning i statstotalitær retning. Hazeland var den bårne idealist, og særlig studiene av Kropotkins, Mikhail Bakunins og Jean Reclus' anarkistiske verker hadde lært ham å stille individets, personlighetens, frihet over statens knugende herredømme. Hazeland var blitt anarkist, og han holdt trofast på sin overbevisning til sin siste time. Anarkist og høysterettsdommer. I 1914 utnevntes Hazeland til sorenskriver i Søndre Gulbrandsdalen og i 1919 til assessor (dommer) i høyesterett i Oslo, noe han var til 1929. Hazeland har således vært Norges eneste anarkistiske høyesterettsdommer. Det kan være vanskelig å forklare hvordan anarkisten Hazeland kunne utøve embedet som høyesterettsdommer. Det kan ikke ha vært en lett sak for Hazeland som anarkist å skjøtte et slikt embete. I en rekke klassesaker avga han særvotum, noe som vakte stor forargelse i den samfunnsbevarende presse. Den russiske revolusjon. Den russiske revolusjon gav ham store forhåpninger om utviklingen til et fritt sosialistisk samfunn. Men revolusjonen der borte ble en skuffelse for Hazeland som for alle andre frie sosialister – for anarkister og syndikalister. Revolusjonen drepte visselig den gamle illusjon om kapitalismens nødvendighet. Men den skapte også et statsvelde og partidiktatur over menneskene som er helt i strid med alle revolusjonære, sosialistiske forutsetninger. Hazeland ble innviklet i en prinsipiell polemikk om anarkisme-marxisme med den russiske bolsjeviken Georgi Leonidovitsj Pjatakóv (med dekknavnet Ljalin) som skrev kronikker i Klassekampen 1916–17. Forfatter og oversetter. Få ofret mer enn Hazeland for å gjøre de anarkistiske idéer kjent i Norge, og hans virke for anarkismen kom vesentligst til å bestå i hans forfatter- og oversettelsesvirksomhet. Han oversatte en del av Kropotkins verker og sørget for å få dem utgitt på norsk: «En opprørers ord», «Anarkiet, dets filosofi og ideal», «Anarkistisk kommunisme» og «Til de unge». Han oversatte også «Gud og staten» av Mikhail Bakunin og «Den russiske revolusjon i Ukraina» av Nestor Machno. Fra hans egen hånd forelå også et par brosjyrer, hvorav den ene, om bonderevolusjonen i Ukraina, ble inntatt som forord i Machnos bok. Den anarkistiske historikeren Max Nettlau var gjennom mange år en intim og personlig kamerat av Hazeland, med hvem han førte en omfattende korrespondanse. I «Alarm», organet til Norsk Syndikalistisk Føderasjon, var Hazeland en flittig og trofast medarbeider. Hazeland var eier av det rikeste utvalg av anarkistisk litteratur som fantes i noe bibliotek i Norge. Ved hjelp av sine språkkunnskaper og omfattende korrespondanse, bl.a. Max Nettlau, tilegnet han sig solide kunnskaper om de anarkistiske idéer. Under bisettelsen var det ingen prest som forrettet ved hans båre, og ingen salmer ble sunget. Han ble ført til den siste hvile etter tonene fra folkelige frihetssanger. En av hans gamle juridiske kolleger holdt talen. Kilder. Hazeland, Arnold Hazeland, Arnold Hazeland, Arnold Gallmygg. Gallmygg (Cecidomyiidae) er en gruppe (familie) av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør tovingene (Diptera). De er fra 1 mm. til ca. 8 mm., men de fleste er omtrent 4 mm. Navnet kommer av at noen arter har larver som forårsaker galler på planter. Det er 100 arter i Norge. I verden er det ca. 5 000 arter. Utseende. Kroppen har nokså bløt hud. Gallmygg er litt lik vintermygg eller et lite stankelbein, men skiller seg fra disse ved at de på toppen av brystet (dorsalt) ikke har den V-formede furen som vintermygg og mygghank / stankelbein har. Fargen er lys gul, grønn eller brun. Beina er lange og tynne. Vingene har bare noen få årer, tre eller fire, som når til butte vingekanten. Disse få reduserte årene er uten greiner og er de fire årene en insektvinge alltid har, "costa", "radial", "media" og "cubitus". Vingene er gjennomskinnelige med små fine hår. Fasettøynene dekker det meste av hodet og støter sammen (sammenvokst) på toppen av hodet. Antennene er trådformede, lange og består av dråpeformede ledd med noen lange hårbørster fra hvert ledd. De to første leddene (nærmest hodet) er kortere og det aller første leddet er større enn de andre. Det er mellom 6 og 30 ledd. Levevis. De fleste arter lever ved steder i skog og mark der plantene, de lever i som larver, finnes. De voksne gallmyggene kan være vanskelige å bestemme til art, men vertsplanten er ofte unik for hver art, derfor kan gallene brukes til artsbestemmelse. Noen arter kan bare bestemmes ut ifra formen på gallene eller vertsplanten. Gallmygg er ufarlig og stikker ikke, slik som stikkemygg, eller biter som knott. Men noen arter er skadedyr på planter, i hager og i landbruket. Hunnen legger eggene på kulturplanter og larvene kan gjøre stor skade. Ofte legges eggene tidlig om våren i blomsterknopper. Larvene forårsaker at plantene danner en galle, og er derfor et skadedyr i hager og landbruk. Noen arter legger egg utenpå planten, i planterester eller i fuktig jord, og larvene lever ikke bare av planter men også av andre smådyr som bladlus og midd. Overvintringen skjer for mange arter som larve i gallen selv om planten visner og dør. Gallmygg gjennomgår en fullstendig forvandling, og om våren forpupper den seg, og klekkes en tid senere. Enkelte gallmyggarter utvikler aldri pupper og voksne generasjoner, men gjennomgår paedogenese, der larvene reproduserer uten å parre seg. Hos noen arter vil larvene leve som parasitter inne i moren og til slutt spise henne opp inennfra. Hos andre arter blir larvene klekket i morens puppe. Galler. Galler er misdannelse ofte formet som en oppsvulming av en plantedel, f.eks. en knopp eller et blad. Dette kan være forårsaket av mekanisk eller kjemisk påvirkning, og den som lager gallen kan være et insekt, en midd, en nematode, en bakterie eller en sopp. Generelt om mygg. Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen tråformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling. Kaia Dahle Nyhus. Kaia Linnea Dahle Nyhus (født 5. mars 1990 i Tønsberg) er en norsk illustratør. Hun har illustrert Gro Dahles barnediktsamlinger "Håpe, sa gåsa" (2011) og "Jeg kunne spise en ku" (2012). For den første ble hun tildelt Kulturdepartementets illustrasjonspris. Hun har også laget bokomslag for samme forfatter. Som barn vant Kaia Dahle Nyhus dessuten flere nasjonale og internasjonale filmpriser for sine dokumentariske kortfilmer, blant annet i Amandusfestivalen på Lillehammer, en filmkonkurranse for barn og ungdom. Kaia Dahle Nyhus er datter av forfatteren Gro Dahle og tegneren Svein Nyhus. Fra 2009 til 2012 var hun student ved Kunsthøgskolen i Oslo. Soppmygg. Soppmygg (Mycetophilidae) er en gruppe av tovingene ("Diptera"). Navnet kommer av at de feste arter har larvestadiet i sopp. De er fra 3 mm. til ca. 15 mm, de fleste under 10 mm. Det er mer enn 500 arter i Norge. I verden er det beskrevet omtrent 3 300 arter, men det finnes trolig mange flere. Liv og utvikling. Soppmygg ligner noe på stikkemygg, men ser er en godt etter mangler den lange rette sugesnabelen som stikkemygg har. De fleste soppmyggene har et stort oppsvulmet brystparti, hodet er lite og er festet langt ned foran på brystet, slik at soppmyggen ser pukkelrygget ut. Hodet dekkes av store fasettøyne, som ikke møtes (støter sammen) på toppen av hodet. De har punktøyne. palpene er svært korte eller manglende mens antennene er forholdsvis lange. Antennene er forholdsvis lange og vanligvis trådformede. Beina er lange, særlig de bakerste, hoftene (coxae) er ekstra store. Ofte er hoftene like «store» som brystpartiet. Alle leggene har en stiv spore ytterst på enden. De fleste artene er mer eller mindre brun-gule på farge, men noen er svarte og det finnes også noen få som er mer fargerike. Larvene utvikles i sopp, ved råtnende treverk eller under bark. Larvene er nakne og glatte, hvite eller blekt gule med et mørkere hode, og spiser organisk materiale (sopp, råtnende planter). Noen arter lever av andre mindre insekter, noen lever i sopp av andre insekter som også lever i soppen. Generelt om mygg. Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Bare noen få arter stikker eller biter. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling. Norske arter. Gammelmo & Søli (2006) listet 473 arter fra Norge. Senere har dette tallet øket til 575 (Søli & Kjærandsen 2008) Hornsikade. Hornsikade eller tornsikade'", ("Centrotus cornutus") er den eneste norske arten i familien hornsikader (Membracidae). Navnet kommer av det lange bakoverrettede ryggskjoldet. Det lange ryggskjoldet og det bratte hodet, skiller denne plantesugeren fra alle andre plantesugere, og den er ikke til å forveksle med noe annet insekt. Utseende. Hornsikade er mellom 7-10 mm lang. Brystpartiet (thorax) er nær helt svart på farge og besatt med korte gylne hår. Ryggskjoldet er god kamuflasje, og når hornsikaden sitter på en grein, kan den være vanskelig å oppdage. Fordi beina er korte, slik at kroppen kommer tett inntil planten den sitter på. Derfor kan den ligne på en liten utvekst på planten. Hos noen arter (ikke norske) ligner ryggskjoldet en torn, som kan være både lang og spiss, og dette er nok en god kamufasje. Beina virker korte i forhold til resten av kroppen, og mangler iøynefallende særtrekk, som spesielle børster, sporer eller torner. Alle bein har tre fotledd hver (tarsi). De er brunlige, utenom lårene ('coxa) som er mørke. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile og er gjennomskinnelige. De fremste, brunlig røkfarget med tydelig ribbenett, de bakre vinger er uten farge. Fasettøynene er store, sjokoladebrune (på tørt materiale) Fasettøynene, og det er to små punktøyne ("ocelli") midt i pannen, mellom fasettøynene. Munndelene er formet som en sugesnabel (rostrum) og den ligger bakover bøyd, mellom fremste lår, når den ikke er i bruk. Hornsikaden, "Centrotus cornutus" (Linnaeus, 1758)(Homoptera, Membracidae) Levevis. Hornsikaden lever på litt lune og soleksponerte steder, der det er løvskog, med noen åpne partier. Den suger plantesaft av tistler, timotei, tornebusker, selje, poppel, hassel og osp. Bjørk er heller ikke uvanlig. Munnen er stikkende og sugende og brukes til å stikke inn i planter og bladnerver av trær, for å suge plantesaft. I likhet med noen andre plantesugere, utsondrer hornsikadenymfene honningdugg, som er godsaker for maur. Maur og hornsikader lever i symbiose, et avhengighetsforhold til hverandre. Hornsikaden får beskyttelse, mauren får honningdugg. Eggene legges på plantevev. Nymfene mangler ryggskjold, men kan ha pigger eller lignende. De har fem hudskift før de er utvokste og kjønnsmodne (imago). I Norge ser det ut til at nymfene overvintrer kanskje et par ganger før de er utvokst. Hornsikaden har ufullstendig forvandling. Judoordliste. Dette er den offisielle japansk/norske Judoordlisten som Norges Judoforbund bruker. Sør-Koreas administrative enheter. Sør-Koreas administrative enheter referer til dagens administrative inndeling av Sør-Korea. Selv om formene for administrativ oppdeling av landet har endret seg vesentlig opp igjennom årene er det grunnleggende systemet fremdeles i bruk, etter at det ble etablert av Kong Gojong i 1895. Et lignende system benyttes i Nord-Korea. Administrativt hirearki. "Koreansk terminologi etter den offisielle romaniseringen, hangul og hanja, samt forsøk på norsk tilrettelegging." Primær inndeling. Øverst i det administrative hierarkiet er «Teukbyeolsi» (Seoul), «Gwangyeoksi» (Busan, Daegu, Incheon, Gwangju, Daejeon og Ulsan), «Teukbyeoljachido» (Jeju) og «Do» (Gyeonggi, Gangwon, Nord-Chungcheong, Sør-Chungcheong, Nord-Jeolla, Sør-Jeolla, Nord-Gyeongsang, Sør-Gyeongsang). 1. juli 2012 fikk Sejong by samme status («Teukbyeol-jachisi»). Seoul deles inn i «Gu» som igjen inndeles i «Dong». Blant storbyene inndeles Gwangju og Daejeon i «Gu», deretter «Dong», mens de øvrige inndeles både i bypregede «Gu» og mer landlige «Gun». «Gu» inndeles videre i «Dong», mens «Gun» inndeles i «Eup» og «Myeon» og deretter «Ri». Provinsene deles inn i «Si» og «Gun» avhengig av disses folketall. Gu («bydel»; 구; 區). De fleste storbyene inndeles i «Gu» (og deretter «Dong»), men Busan, Daegu, Incheon og Ulsan har også de mer landligpregede områdene «Gun». Byer med en befolkning under 500 000 deles ikke inn i «Gu», men direkte i «Dong». «Gu» håndterer mange av oppgavene som er håndtert av en byadministrasjon i andre land. «Gu» i Suwon, Cheongju og Jeonju har imidlertid mindre makt enn tilsvarende i Seoul og andre storbyer. Si («by»; 시; 市) og Gun («fylke»; 군; 郡). Enkelte storbyer (Busan, Daegu, Incheon og Ulsan) inndeles i «Gun», mens provinsenes inndeling videre er avhengig av folketallet; «Si» har flere enn 150.000 innbyggere, «Gun» har færre. «Gun» blir «Si» når folketallet passerer 150.000 (med unntak av Busans Gijang), og har et mer landlig preg enn både «Si» og «Gu». «Si» inndeles i «Dong», mens «Gun» inndeles i «Eup» eller «Myeon», og deretter «Ri». Byer med en befolkning over 500 000 (for eksempel Suwon, Cheongju og Jeonju) deles inn i «Gu» (unntak Hwaseong og Namyangju), deretter «Dong», om folketallet er mellom 150.000 og 500.000 skjer inndelingen direkte i «Dong». Eup («småby»; 읍; 邑) og Myeon («distrikt»; 면; 面). «Gun» og «Si» med færre enn 500.000 innbyggere inndeles i bypregede «Eup» og mer landlige «Myeon». Hovedbyen eller byene i et «Gun» er «Eup» som inndeles i «Ri». For å etablere en «Eup» trengs det minst 20 000 innbyggere, færre innbyggere gir status som «Myeon». «Myeon» blir igjen inndelt i «Ri», som har en minimumsbefolkning på 6 000. Dong («bydel»; 동; 洞). «Dong» er den primære inndelingen av «Gu» og av «Si» som ikke er inndelt i «Gu». «Dong» er den minste administrative enheten i en bys administrasjon og har sitt eget kontor og stab og omfatter som oftest ikke mer enn noen kvartaler. Noen befolkningsrike «Dong» blir likevel oppdelt i flere administrative «Dong» som skilles ad ved nummereringen (for eksempel Myeongjang 1-dong og Myeongjang 2-dong), også administrative dong har egen stab og administrasjon. «Dong» inndeles i «Tong» (통; 統), men slike inndelinger har sjelden praktisk betydning i dagliglivet. Noen befolkningsrike «Dong» inndeles i «Ga» (가; 街), som ikke er et administrasjonsnivå, men benyttes til adressering. Ri («landsby»; 리; 里). «Ri» er den eneste inndelingen av «Eup» og «Myeon» og er den minste administrative enheten i landlige og ikkeurbane områder. Provinser (do). Sør-Koreas fylker (grønne) og byer (grå). Urbaniseringen av den sørkoreanske befolkningen; mørkere farge=økt tilflytning. Eksterne lenker. Administrative enheter Trål. Trål (fra engelsk "trawl") er betegnelsen på en type fiskeredskap. En trål er formet som en lang trakt ("trålpose"), og den slepes etter et fartøy – en tråler. Generelt. Tråling er en fisketeknikk som har eksistert siden 1500-tallet, og har utviklet seg fra små håndholdte redskaper til fabrikktrålere som er i stand til å fiske og produsere et tresifret antall tonn fisk hvert eneste døgn. Trålere brukes for å fange de fleste arter fisk og i tillegg reker og andre skalldyr. Tradisjonelt sett tenker de fleste på bunntrålere som fisker reker, torsk og sei og lignende, men det tråles etter et stort utvalg arter på de fleste dyp. Den trålingen som foregår høyere i sjøen enn bunntråling kalles "pelagisk tråling". Moderne trålere finnes i en rekke størrelser og fasonger tilpasset mange forskjellige typer fangst og forhold og består av en rekke redskaper i tillegg til selve trålposen (som i seg selv består av flere sammensydde deler). I dag bruker trålerne vanligvis 2 tråldører eller tilsvarende innretninger som er laget for å få optimal åpning sideveien under "tauing". Med mindre det drives partråling, da brukes 2 skip for å taue(trekke) en enkelt trål og hvert av skipene tauer en wire til hver sin side av åpningen, da styres trålposens sideveis åpning av skipenes avstand, men denne metoden er heller sjelden og fartøyene opererer som oftest alene. Flere moderne fartøyer som driver med bunntråling kan fiske med flere trålposer samtidig (dobbel- eller trippeltråling), da brukes det i tillegg ett eller flere senterlodd mellom trålposene da tråldørene kun brukes i ytterkantene. Oppbygging og virkemåte ved bunntråling. Skalamodell av bunntrål sett fra siden. Tråldørene befinner seg normalt utenfor venstre billedkant. Fra moderskipet, som vanligvis tauer i 2,5 – 4 knops fart, går det stålwire ned til tråldørene og eventuelle senterlodd. I denne hastigheten vil tråldørene stå på høykant med ene siden i kontakt med bunnen for å virvle opp mudder og lage lyd, henholdsvis for å skjule trålåpningen og for å skape nysgjerrighet og tiltrekke fisk, samtidig er de utformet til å trekke sideveien for å sørge for en optimal sideåpning av trålen, mens senterloddene ruller langs bunnen mellom trålene ved dobbel- og trippeltråling. Tråldørene og senterlodd er i de fleste tilfeller utstyrt med sensorer, disse gir signal om inbyrdes avstand for å holde oversikt over sideåpningen(e) på trålen(e). Disse tallene kan også brukes til å påvise problemer med tråldører og senterlodd som f.eks kryssing av wire mellom skipet og trålen. Trålposen er festet til tråldører og senterlodd med wire ("gul farge"), de to øverste festet i trålens "vinger" og den øverste av disse er festet til trålens «headline» ("grønn farge"), som ligger i overkant av vingene og inneholder et varierende antall fløytkuler, de lyse områdene på headlinen. Headlinens oppgave er hovedsakelig å bidra med oppdrift for at trålens vertikale åpning skal bli størst mulig. Det er ofte også montert et tråløye i åpningen, dette er en sensor som er lik den man finner i et ekkolodd, denne brukes til å lese av temperatur, vise trålens dybde og trålens vertikale åpning, og se om det er fangst å få. Den nederste wire er festet til en kjetting eller wire (blå farge) som er påsatt en rekke «bobbins», store stålkuler med hull tvers igjennom til kjetting eller wire. Disse skal sørge for å holde giret ("rød farge") i kontakt med bunnen og er laget for å rulle langs havbunnen på samme måte som giret. Giret består i hovedsak av solide runde hjul av gummi med kjetting tredd gjennom og er laget for å rulle lett langs havbunnen. Giret har flere funksjoner, beskytte selve trålposen ved blant annet å kunne hoppe over steiner og andre lignende hindringer, på grunn av dette blir det ofte kalt «rock-hopper». Giret er også designet for å gjøre minimale skader på havbunnen i motsetning til tidligere, da man visste lite om skadevirkningene av bunntråling. Trålens "fiskeline" er festet til giret, og er underste del av trålposen. Det er ofte festet fløytkuler på fiskelinen, men i langt mindre grad enn på headlinen, også dette for å holde "belgen" klar av giret og redusere trykket giret har på havbunnen. Belgen er størstedelen av enhver trål, og strekker seg fra bakenfor vingene og helt bak til "sorteringsristen". I de fleste farvann er det bestemmelser og strenge kontroller når det gjelder minstestørrelse på fisken og bifangst. Ettersom en trål samler opp alt som kommer inn gjennom åpningen, må man skille ut fisk som er under minstemålet dersom man fisker etter fisk. Ved reketråling vil man unngå at større fisk og eventuelle arter man ikke har kvote på, slipper inn i "sekkene". Når man fisker etter vanlig bunnfisk, vil man unngå fisk under et visst minstemål og en effektiv metode å unngå dette på er å tilpasse maskevidden. I en vanlig trål blir som oftest maskevidden mindre etter hvert som man nærmer seg sekken. I tillegg til dette benyttes sorteringsrister som i hovedsak er en slags metallgrind som blir satt inn fremfor sekken for å skille ut fisk og andre objekter som er større enn en viss størrelse. Ristene for både reker og fisk er i prinsippet like, men det er én forskjell: Ristene til rekefiske slipper ut de største objektene gjennom et hull i "taket" på trålen (Trålens overside), mens når man fisker fisk vil det som kommer seg gjennom risten gå tilbake i havet. Det er også i mange tilfeller montert sensorer i ristene, disse sensorene gir informasjon om ristenes vinkel i sjøen, dette er viktig på grunn av ristene kan ha snudd seg opp-ned mens skipet la ut trålen, noe som resulterer i at trålen blir vridd og ingenting kommer inn i sekkene. Helt bakerst på en trål finner man sekken, eller «cod-end». Det er her alt som har sluppet gjennom sorteringsristen havner. Sekkene består av flere lag not som blir knytt sammen bakerst med tau for å enkelt kunne tømme sekkene. Det er også ganske vanlig med en påsatt sensor som gir beskjed når posen når en viss størrelse. Miljøutfordringer ved trålfiske. Trålfiske i åpent hav stiller store krav til myndigheter med hensyn til kontroll av fartøyer, utstyr og fangst. Det er grunn til å anta at fiskejuks forekommer, det vil si at undermåls og uønsket fangst dumpes på havet, slik at den foreskrevne kvoten kan landes med fisk av beste kvalitet. Den norske Kystvakten, som er utøvende myndighet i henhold til fiskeri, holder strengt oppsyn med fiskefartøy i norsk økonomisk sone og mener at både blant norske båter og i norske farvann er dette et lite problem generelt sett. Siden bunntråling innebærer sleping av tung redskap langs havbunnen, kan en vanskelig unngå å skade bunnen og livet som finnes der. Særlig er det bekymring omkring virkningen på kaldtvannskorallrevene, som er viktige habitater for et stort antall arter. Det har heldigvis de siste tiårene vært et solid fokus på dette og myndigheter, rederier og utstyrsutviklere sammen med havforskningsinstanser har bidratt til omlegging av fiskeområder og utvikling av redskaper som reduserer miljøskadene på havbunnen betraktelig. Tidligere var dette et stort problem, men også her har økt miljøfokus ført til gode metoder for å sortere ut uønsket fangst mens trålen er i sjøen. Høyere krav til behandling etter ombordtaking har også ført til at flere sjødyr blir sortert ut av fangsten i live. Dette stemmer fortsatt hvis man sammenligner gjennomsnittlig drivstoffforbruk pr. båt, men i begge grupper har drivstofforbruket gått merkbart ned de siste tiår som en naturlig del av at rederier ønsker å redusere forbruket fra et økonomisk ståsted. Trålfiske har også et høyere antall produserte tonn matvarer pr. m3 diesel. Nord-Koreas administrative enheter. Nord-Koreas 12 provinser med ytterligere oppdeling i fylker, byer og distrikter. Nord-Koreas administrative enheter består (per 2008) av tre hierarkiske nivå, som har mange likhetstrekk med tilsvarende administrativt system i Sør-Korea. På øverste nivå ligger en direktestyrt by ("chikhalsi"; 49884;;24066;), to spesialbyer («t'ŭkpyŏlsi») og ni provinser ("do", entall og flertall; 46020;; 36947;). I tillegg kommer tre spesielle områder. Det andre nivået er videre oppdelt i byer ("si"), fylker ("gun"), kommuner ("kuyŏk," lik sørkoreanske "gu") og distrikter ("gu" og "chigu"). Det tredje nivået er en ytterligere oppdeling i nabolag ("tong"), landsbyer ("ri"), og arbeiderdistrikter ("rodongjagu"). Dagens administrative inndeling ble introdusert av Kim Il-sung i 1952 som en del av en større omorganisering av lokalstyret i landet. Før denne omorganiseringen benyttet landet et system med flere overlappende nivåer, som er lik det som er i bruk i Sør-Korea i dag. Navnene er gitt etter McCune-Reischauer, Hangul og Hanja. Oversettelser er ikke offisielle, men er basert på tilgjengelige kilder, i hovedsak Wikipedia på engelsk, tysk, japansk og koreansk. Øverste nivå. De ni nordkoreanske provinsene ("do"; 도,) kommer fra den historiske inndelingen som ble benyttet i Korea før delingen av Korea, men er siden justert. Dette er større geografiske områder med både byer og mer landlige områder. Den direktestyrt byen ("chikhalsi"; 직할시,) er hovedstaden, Pyongyang. Direktestyrte byer er fradelt sine tidligere provinser for å bli en administrativ enhet på toppnivået, enten på grunn av størrelse, eller på grunn av viktighet. Rason var direktestyrt fram til 2011, da byen ble reorganisert til spesialby. Rason er svært mye mindre enn hovedstadsområdet, men representerer landets første frie økonomiske sone og ble etablert i 1993 med sikte på å trekke utenlandsk kapital til landet. Fire byer mistet denne statusen i 2002 og ble dels reorganisert og plassert tilbake i sin naturlige provins. I 2002 ble det etablert tre spesialområder, alle i forbindelse med økonomisk samarbeid med Sør-Korea og andre investorer. Sinuiju spesiell administrativ region ble etablert med tanke på å tiltrekke seg kinesiske investorer uten nevneverdig suksess. Kaesong industriregion og Kumgangsan turistregion er spesielt beregnet på sørkoreanske investorer. Det er ikke kjent at de tre spesielle økonomiske sonene har andre eller tredje nivås administrativ inndeling. I 2011 ble to byer gitt ny status som spesialby, Nampo og Rason. Andre nivå. Den vanligste administrative inndelingen i det nest øverste nivået er "kun" (군/郡) på landsbygda og "si" (시/市), tilsvarende fylke på norsk. I tillegg kommer Nampo som er en spesialby ("T'ŭkkŭpsi" (특급시/特級市)). Noen provinser er også inndelt i distriktene "ku" og "chigu". Bysentrene i de direktestyrte byene er organisert i distriktene "kuyŏk", tilsvarende det sørkoreanske "gu". Tredje nivå. Utkanten av byer ("si") og fylker ("kun") er organisert i "ri" (리/里) eller landsbyer. Mer bypregede områder er organisert i "dong" (동/洞) eller nabolag, mens de mest befolkningsrike delene av et fylke er inndelt i "Ŭp" (읍/邑) eller småby. Noen fylker er oppdelt i "rodongjagu" (arbeiderdistrikt). British European Airways. Hawker-Siddeley Trident 1C (G-ARPC), fra 1962. British European Airways, eller BEA, var et britisk flyselskap BEA ble stiftet ved lov («Act of Parliament») i 1946. Selskapet hadde sine ruter på det europeiske kontinentet og til byer i Nord-Afrika foruten på en rekke britiske byer. BEA var den gang det største, innenlandske flyselskapet. Selskapet var også den første kunden for mange britiskbygde fly på 1950- og 1960-tallet, bl.a Vickers VC.1 Viking,Vickers Viscount, Vickers Vanguard, BAC 1-11 og Hawker-Siddeley Trident. BEA opphørte i 1973 da det ble slått sammen med British Overseas Airways Corporation, BOAC, og dannet British Airways. Daniel Haakonsen. Daniel Haakonsen (født 15. mai 1917, død 27. mai 1989) var en norsk litteraturviter og professor ved Universitetet i Oslo fra 1966. I 1951 tok han doktorgrad på en avhandling han kalte "Skabelsen i Wergelands diktning". Han var mest kjent som Ibsen-kjenner, men også som den første redaktøren i Universitas. Koreas historie. Koreas historie henviser til den koreanske nasjonens felles historie fram til delingen av Korea etter andre verdenskrig. Tidligste historie. Arkeologiske spor viser at den koreanske halvøy ble bebodd for mellom 18 000 og 12 000 år siden. Den koreanske legenden sier at den første større sivilisasjonen (Go-Joseon) ble etablert i år 2333 f.Kr. da Dangun (단군) som sønn av en omskapt bjørn og tiger grunnla den første koreanske nasjonen. De eldste eksemplene på koreansk pottemakeri er datert til 7000 f.Kr. Som en naturlig følge av sin geografiske beliggenhet har Korea gjennom hele sin historie vært et kryssingspunkt for innflytelser fra nord, vest og øst, og har særlig tjent som en bro mellom Kina og Japan. På lang sikt kom den kinesiske innflytelsen på Koreas utvikling til å bli så overveldende at den koreanske kultur kan betraktes som en variasjon av det kinesiske grunnmønster. Koreansk historie er ikke særlig godt utforsket. Om eventuelle bosetting før 3. årtusen f.kr. vet man ingenting. Men sikkert er at fra denne perioden og helt ned til historisk tid kom en rekke stammegrupper vandrende inn i land fra nord. Flertallet av disse stammen må ha vært tungusisk – talende, og representerte således sannsynligvis den altaiske språkgruppe. Disse folkene levde av jakt og fiske, og de hadde keramikk med kam – merke, beslektet med typer som er funnet bl.a. i Sibir og Mandsjuria, foruten i Nord – Kina. Dessuten bygde de store gravkamre av store steiner en skikk som er ukjent i Kina. Deres ledere ser ut til å ha vært et arvelig aristokrati, en slags krigerkaste, og disse hadde en mengde tjenere og slaver. De brakte med seg en demondyrkelse som ennå finnes bevart i Korea. De dyrket både sine forfedre og en rekke naturånder. Fra 400 – tallet f.kr. kom metaller i bruk, og etter hvert ble også jordbruk kjent, sannsynligvis ved kinesisk innflytelse. Den første statsdannelsen oppstod antagelig på 300 – tallet f.kr. i Nordvest – Korea. Denne staten må ha vært under kinesisk påvirkning. I keiser Wu Dis regjeringstid gikk Kina til erobring av Korea. Dette førte til opprettelse av en rekke kinesiske kolonier i nord og vest; den mest kjente er Nangnang med hovedstad nær det nåværende Pyongyang. Koguryo. Blant de folkegrupper som kom fra nord inn i Korea i de siste århundrer f.kr. var puyo og koguryo de mest kjente. Koguryo – folket trosset en rekke kinesiske erobringsforsøk og fikk etter hvert et sterkt økonomisk grunnlag og en betydelig militær slagkraft. I det første århundre f.kr. grunnla de rike som omfattet hele det nordlige Korea, og som kom til å bestå inntil år 668. Paekche. Poyo–folket synes å ha skaffet seg et tyngdepunkt i Sørvest – Korea, og kom tidlig under sterk kinesisk innflytelse. Her oppstod det et velstående rike, Paekche, med hovedstad i Kyongju. Buddhismen ble kjent her på slutten av 300 – tallet, og forbindelse med Japan har nok vært av betydning. Også dette riket bestod inntil år 668. Tidligere var navnet Han blitt brukt om folket og landet; dette navnet er i dag det offisielle navn på Sør – Korea. Silla. Et tredje rike, Silla, vokste frem på sør kysten på 300 – tallet. Det lå mer avsides og var ikke så utsatt for kinesisk innflytelse. Det hadde en fast militær og sosial struktur, og nære forbindelser med Japan. Denne perioden i Koreas historie er kjent under navnet Samguk. Langvarige kriger fra begynnelsen av 600 – tallet, hvor også Kina var innblandet, førte omsider til at Silla fikk overtaket over de to andre rikene. Under Sillas lederskap ble så Korea forent til et rike i 668, og har siden forblitt en enhet helt til vår egen tid. Landet hadde allerede i denne perioden i alt vesentlig de samme genser som det har i dag. Nest etter Kina var således Korea det første land i Øst – Asia som oppnådde nasjonal selvstendighet. I denne tiden satte den kinesiske kulturpåvirkning inn for alvor. I administrasjon, kunst og religion søkte Silla å følge det kinesiske mønster; det kinesiske skriftsystem ble innført, og buddhistisk klostre, templer og pagoder bygd i stort antall. Store kunstskatter er guksa, i nærheten av hovedstaden Kyongjuer berømt. Dette enhetsrike bestod til år 935. En opprører, Wang Kon, hadde imidlertid i 918 grunnlagt et nytt rike under navnet Koryo dette navnet har gitt opphav til utlendingens navn Korea. Med hovedstad i Kaesong på vestkysten oppstod dermed dynastiet Koryo. Under Koryo – dynastiet var Korea stadig utast for angrep utenfra. Et angrep fra det tungusiske khitan – folket ble avverget 963, og 1033 ble det bygd en mur langs Yalo – elven. 1107 ble khitan – styrkene kom en ny bølge av angrep, denne gang fra monologene under Dsjengis – khan. Mot slutten av 1200 – tallet gjorde Marco Polo Korea kjent i Europa. Under Koryo – dynastiet blomstret handel, håndverk og litteratur i landet. Yi. I 1392 overtok et nytt dynasti, Yi, makten etter Koryo – herskerne. Yi – dynastiet beholdt makten i Korea frem til 1910. Landet fikk nå navnet Choson, og hovedstaden ble flyet til Hanyang. Konfucianismen erstattet buddhismen som religion, boktrykkerkunsten ble innført, og handelen med Kina fikk et kraftig oppsving. Korea sendte til Kina gull, sølv, hester, ginseng, leopardskinn, perlemorsarbeider m. m., og fikk tilbake brokade, porselen, bøker, og medisinske urter. Forholdet til landets naboer var fortsatt urolig. Tidlig på 1400 – tallet ble barbarene i nord overvunnet. Den japanske shogun Toyotomi hideyoshi invaderte Korea 1592 og ble ikke fordrevet før 1604. Kinesiske styrker rykket inn 1636, og Korea ble nå tributtpliktige over – for Qing – keiserne. Det koreanske samfunnet ble reorganisert i denne tiden; rike bønder og kjøpmenn ble opphøyd i adelsstanden, og livegne fikk kjøpe seg fri. Men i de fattige bondemassene brøt misnøyen ut i en rekke opprør. Japan. Gjennom katolske misjonærer hadde vestlig kultur fått innpass i Korea via Kina fra 1777, men 1839 ble tre franske misjonærer og mange koreanske kristne drept, og 1866 ble katolisismen forbudt og den stengte dørs politikk lansert. Dette førte til kraftige reaksjoner fra de vestlige kolonimaktene. Franske krigsskip bombarderte Kanghwa 1866, og samme år ble et amerikansk handelsskip senket av koreanske soldater og sivile nær Pyongyang, etter at mannskapet hadde vært på plyndringstokt i byen. I 1871 ble seks amerikanske krigsskip sendt for å bombardere byen som en hevnaksjon, men de ble drevet tilbake. Japanerne angrep Pyongyang 1875, og 1876 måte Korea åpne havnebyene Pusan, Wonsan og Inchon for japanske handelsinteresser. For å motvirke Japans innflytelse fikk Kina koreanerne til å inngå handelstraktater med flere stormakter. Indre uroligheter og opprør sveket regjeringen i Seoul, og den måtte be om hjelp fra Kina. Yuan Shih – kai ble utnevnt til kinesisk høykommissær i Seoul 1885, men Japan nektet å anerkjenne Kinas overhøyhet over Korea, og striden førte til åpen krig 1894 – 95. Japan vant krigen, og ved freden i Shimonoseki måtte Kina anerkjenne Japans maktstilling i Korea. Japanerne satte i gang store reformprosjekter i Korea, bl.a. modernisering av skolevesenet, men støtte på sterk motstand i befolkningen. Utad vakte det japanske hegemoniet reaksjoner, særlig i Russland, som hadde inngått en leieavtale med Kina om Port Arthur og Dairen på Liaotung–halvøya, og som nå så sin fortsatte ekspansjon sørover truet av japanerne. Konflikten utløste Den russisk-japanske krig i perioden 1904–1905. Korea erklærte seg først nøytralt, men lot japanerne benytte landet til gjennommarsj. Ved krigens slutt ble Japans overhøyhet over Korea internasjonalt anerkjent gjennom Portsmouth–avtalen, som kom i stand ved amerikansk mellomkomst. Samme år tvang Japan Korea til å undertegne en trakt som gjorde landet til et japansk protektorat, og i 1910 ble Korea offisielt annektert av Japan. En motstandsbevegelse ble organisert og foretok aksjoner mot japanerne, men etter hvert ble den tvunget til å trekke seg vestover inn i Mandsjuria. Syngman Rhee opprettet og ledet en eksilregjering i Shanghai, og koreanere deltok på kinesisk side i krigen mot Japan. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble de allierte på Kairokonferansen i 1943 enige om å opprette en uavhengig koreansk stat. Etter Japans kapitulasjon 1945 ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen ble trukket langs den 38. breddegrad. Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en sovjetisk-amerikansk kommisjon til å forberede dette. Den kom imidlertid ikke til noe resultat, og rivaliserende regjeringer ble etablert i hvert landsdel. FN nedsatte 1948 en kommisjon som kom til Korea for å forberede alminnelige valg. Den fikk ikke adgang til Nord–Korea, der en kommunistisk midlertidig regjering var dannet 1946. Etter FN–arrangerte valg ble Sør-Korea 15. august 1948 proklamert som egen stat under navnet Republikken Korea, og med Syngman Rhee som president. Den 9. september samme år ble Nord–Korea proklamert som Den demokratiske folkerepublikk Korea, og med Kim Il-sung som statsminister. De fleste sovjetiske og amerikanske tropper trakk seg ut av Korea. Koreakrigen. All handel og samferdsel mellom de to koreanske republikkene var stanset helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. Den 25. juni 1950 brøt det ut full krig. En våpenstillstandsavtalen ble sluttet 27. juli 1953. Skillelinjen mellom de to republikkene ble en demilitarisert sone omtrent den samme som før krigen, men avviker noe fra 38. breddegrad. Krigen bidro ytterligere til å befeste delingen av Korea. Noen fredsavtaler er ikke sluttet, og de to republikker har ikke anerkjent hverandre. I etterkrigstiden har krigførende partner hatt sporadisk kontakt i grenselandsbyen Panmunjom. Her har de i tidsrommet 1953–1987 beskyldt hverandre for over 200 000 brudd på våpenstillstandsavtalen. Demarkasjonslinjen, som består av en fire km bred minelagt demilitarisert sone, anses som et av verdens mest spenningsfylte områder. USA er Sør-Koreas fremste allierte, mens nabolandet Kina er det landet som har best kontakt med Nord-Korea. Den senere tid. Ingen påviselige fremskritt mot gjenforening er gjort, selv om både Nord– og Sør–Korea ivrer for gjenforening på sine respektive premisser. Det pågår en kontinuerlig propagandakrig, der begge parter påberoper seg å føre an i gjenforeningsbestrebelsene, men gjensidig avviser motpartens forslag. De to delene av landet har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post – eller teleforbindelse. Flere forsøk på å få i stand forhandlinger er blitt gjort, men uten resultat. Spenningen ble skjerpet 1983 da fire sørkoreanske statsråder og 13 andre ledene sørkoreanere ble drept ved en bombeeksplosjon i Burma. En burmansk domstol fant det bevist at tre nordkoreanske offiserer stod bak attentatet. I 1985 ble partene gjennom sine Røde Kors–organisasjoner enige om å la 50 personer fra nord og 50 fra sør få anledning til å besøke familiemedlemmer på den andre siden av den demilitariserte sonen. Ca. 7-10 mill. koreanere lever skilt fra andre medlemmer av familien. Økonomi. Ifølge Verdensbanken var Sør–Koreas bruttonasjonalprodukt per innbygger 2110 dollar i 1984, mot 1000 dollar i Nord–Korea. I Sør–Korea var økningen 1965 – 1984 6,6 prosent per år, i Nord-Korea rundt halve. Ifølge CIA World Factbook var Sør-Korea i 2009 verdens 14. største økonomi uavhengig av folketall mens Nord-Korea lå på 97. plass. Pr innbygger lå landene samme år på henholdsvis 49. og 188. plass og gjør Sør-Korea til et relativt rikt land mens Nord-Korea er blant verdens fattigste. Nord-Korea har hatt flere sultkatastrofer og en undersøkelse har påvist at nord-koreanere gjennomsnitt er 5 cm kortere enn sør-koreanere pga feilernæring. Gloucester Road undergrunnsstasjon. Gloucester Road er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Den betjener linjene Circle, District, og Piccadilly. Stasjonen ligger i kollektivsone 1. Vest for Gloucester Road skilles Circle- og District-linjene lag etter å ha delt spor fra Tower Hill. Området rundt stasjonen har et godt utvalg av restauranter, puber og turisthotell. Waylon Jennings. Waylon Arnold Jennings (født 15. juni 1937 i Littlefield i Texas, død 13. februar 2002) var en amerikansk countryartist og låtskriver. Han regnes som en av de største countryartistene noen sinne. Biografi. Waylon Jennings lærte å spille gitar da han var åtte år. Da han var tolv, hadde han sitt eget radioprogram på en nærradio i hjembyen, og like etter dannet han sitt første band. I 1954 flyttet han til Lubbock i Texas, der han ble kjent med Buddy Holly. Holly ble Jennings’ gitarlærer og Jennings skulle ha vært med flyet som styrtet med Buddy Holly om bord, men han sa fra seg plassen i flyet rett før avreise. Jennings brukte mange år på å komme over vennens død, men i 1963 flyttet han til Los Angeles og fikk kontrakt med A&M Records, eid av Herp Albert. Det ble ingen suksess, og etter en stund skaffet Chet Atkins og Bobby Bare ham kontrakt med giganten RCA Records. Han dro til Nashville der han delte leilighet med Johnny Cash, og det førte til en lang rekke suksesser. Han tok avstand fra konvensjonene i Nashville og sverget på at hans musikk aldri skulle forurenses med glatte strykearrangementer og popinfluerte arrangementer som ble masseprodusert i Music City, USA. Sammen med en rekke musikere, blant dem Willie Nelson og Kris Kristofferson la han grunnlaget for det som ble kalt "Outlaw". Det symboliserte uavhengighet både i musikk og klesstil. Jennings gikk tilbake til sine honky tonk-røtter og ble stilens store frontfigur. Waylons måte å fremføre musikken på, med honky tonk og rock & roll i bunnen, fikk stor innflytelse på et stort antall musikere over hele verden. Jennings ble tatt inn i Country Music Hall of Fame i 2001. I desember samme år ble beinet hans amputert på grunn av komplikasjoner i forbindelse med diabetes. Jennings sovnet stille inn 13. februar i 2002. Album. Med The Highwaymen (Willie Nelson, Kris Kristofferson, Johnny Cash) Kris Kristofferson. Kristoffer Kristofferson (født 22. juni 1936 i Brownsville i Texas) er en amerikansk countrysanger og filmskuespiller. Han regnes som en stor låtskriver, og har komponert noen av countrymusikkens største sanger. Kristofferson oppnådde kapteinsgrad i løpet av sine fire år i den amerikanske hæren, tjenestegjorde som fallskjermjeger og helikopterpilot, og tok mastergrad i litteratur med hovedvekt på William Blakes diktning. Han brøt med alt for å bli låtskriver, noe som resulterte i skilsmisse og at foreldrene ikke ville vite av ham. Kristofferson begynte som vaktmester i platestudioet hvor Johnny Cash holdt til. For å oppnå kontakt, landet Kris i hagen til Cash med helikopter for å selge sangene sine. Cash ble ikke akkurat blid, men de to ble etter hvert venner og kolleger. 1970 var det store Kristofferson-året. Én etter én klatret artister til toppen av listene med sangene hans. Sammi Smith med «Help Me Make It Through the Night», Janis Joplin med «Me and Bobby McGee», Johnny Cash med «Sunday Morning Coming Down» og Ray Price med «For the Good Times». Til sist gjorde han det selv med «Why Me Lord». Kristofferson er også filmskuespiller og har spilt i et femtitalls filmer. Blant de mest kjente er som Billy the Kid i "Pat Garrett & Billy the Kid" (1973), "A Star Is Born" (1976, mot Barbra Streisand), "Convoy" (1978), "A Soldier's Daughter Never Cries" (1998), "Blade"-trilogien (1998–2004) og "Payback" (1999). Han hadde også en rolle i den norske barnefilmen "Yohan - Barnevandrer" (2010) Spread Your Wings. «Spread Your Wings» er en sang av det britiske rockebandet Queen, fra plata deres fra 1977, "News of the World". Den ble utgitt som A-siden på singelen «Spread Your Wings/Sheer Heart Attack» i 1978. Sangen er en rockeballade skrevet av bassist John Deacon. Deacon spiller i sangen piano og bassgitar, Freddie Mercury synger, Brian May spiller gitar og Roger Taylor spiller trommer. Når Queen framførte sangen på konserter var det imidlertid Mercury som spilte piano. Sangteksta beskriver en ung mann ved navn Sammy som var vaskehjelp på «Emerald Bar». Han er i ei krise og vurderer sjølmord, muligens på grunn av sjefen hans, som alltid gjør narr av drømmene hans. Sangens forteller (sangeren) prøver å få ham i godt humør, og sier han skal «spre sine vinger og fly vekk». Hammer to Fall. «Hammer to Fall» er en hardrocksang fra 1984 av det britiske rockebandet Queen, skrevet av gitarist Brian May. Den blei utgitt på plata "The Works". Dette ble endelig avklart etter at Brian May skreiv på sin nettside at «Hammer to Fall er egentlig om liv og død, og at døden egentlig er en del av livet. […] Hammeren er bare et symbol på mannen med ljåen som gjør jobben sin!» Sangen var populær på konserter, og blei spilt blant annet på Live Aid og Wembley-konserten i 1986. I 2005 blei den framført av Queen + Paul Rodgers der første del av sangen var en sakte ballade. Bergen-Hardanger-Voss Billag. Buss fra Bergen Hardanger Voss Bilag Bergen-Hardanger-Voss Billag AS ble stiftet 1. januar 1978. Det nystartede selskapet overtok konsesjonene til Bergen-Hardanger Billag AS, Bergen-Dale-Voss Billag AS, Voss-Stalheim-Gudvangen Automobillag AS og konsesjonen som NSB hadde på strekningen Voss-Granvin. Fra 1980 overtok selskapet også Teigdalen Billag. Selskapet drev bilruter på strekningene Bergen-Hardanger over Kvamskogen (i samkjøring med HSD-Bilane), Bergen-Voss over Dale, og strekningen Bergen-Tysse-Eikelandsosen. BHV var et velrenommert selskap med gjennomgående høy standard på bussmateriellet. Derfor var de hvitstripete blå bussene populære å leie for selskap og grupper som skulle på tur i inn- og utland. En periode samarbeidet BHV og HSD om turkjøring under paraplyen Unitur, men BHV valgte etterhvert å stå utenfor dette samarbeidet. Hovedkontoret lå på Kronstad i Bergen, med lokalavdelinger i Arna og kommunene Samnanger, Kvam, Vaksdal og Voss.I tillegg til vanlig rute- skole- og turkjøring, var BHV involvert i noe godstransport. Selv om NSB var største aksjonær i selskapet, klarte de aldri å få full kontroll med det. I 1997 ga de opp og solgte aksjene sine til den nest største aksjonæren, HSD. Som heleid datterselskap skiftet BHV navn til HSD Buss AS, og etterhvert ble all busstrafikken i HSD-konsernet overført til det «nye» selskapet. Utviklingsland. Kart som viser levekårsindeksen (2008). Utviklingsland, iblant forkortet til u-land, er en betegnelse for land som ennå ikke har fått en industrialisering. Begrepet utviklingsland har tradisjonelt sammenfalt med begrepet Den tredje verden. Hva som gjør et land til utviklingsland kan ha flere faktorer, men det finnes en rekke mål for et lands velstand, for eksempel å måle et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger, som beregnes som summen av innenlandsk forbruk og investeringer pluss nettoeksport (= eksport minus import). Svakheten er at det dekker over store inntektsforskjeller. Et annet og mer omfattende mål er De forente nasjoners (FN) «Indeks for menneskelig utvikling» – "Human Development Index (HDI)" som bygger på gjennomsnittlig levetid, BNP, utdanningsnivå og andre faktorer. Bortimot tre fjerdedeler av jordens befolkning lever i utviklingsland. I de fleste av disse landene er det lav levestandard. Generelt sett har mange utviklingsland problemer med befolkningsnød, hungersnød, befolkningsoverskudd, lavt utdannelsesnivå og dyp fattigdom, men begrepet utviklingsland understreker at til tross for store problemer er det land med positive utviklingspotensialer. Noen typiske u-land er Moldova i Europa, Etiopia i Afrika, Bolivia i Sør Amerika, Honduras i Mellom Amerika, Vanuatu i Oseania og Afghanistan i Asia. Queen + Paul Rodgers. Queen + Paul Rodgers begynte sitt samarbeid seint i 2004 da Queen blei innlemma i The UK Rock and Roll Hall of Fame. Bandets gitarist Brian May hadde allerede spilt med Paul Rodgers ved flere anledninger, blant annet i Royal Albert Hall. Både Brian May og trommeslager Roger Taylor fra Queen hadde fortsatt å være aktive i musikkindustrien etter at bandets frontfigur Freddie Mercury døde i 1991 og bassist John Deacon pensjonerte seg i 1997. 2005-turneen. I 2005 var Queen+Paul Rodgers på turne. Foruten Rodgers, May og Taylor, var Jamie Moses fra The Pretenders og The Hollies, Spike Edney fra Taylors band The Cross og tidligere Queen-turneer, og Danny Miranda fra Blue Öyster Cult med på turneen. Turneen begynte med en liten konsert ved Carling Academy Brixton, der kun medlemmer av den offisielle Queen-fanklubben kunne kjøpe billetter. Etter dette fulgte konserter blant annet på Wembley Stadium, Cardiff International Arena og Le Zenith i Frankrike. Etter en Europaturne ble fire utendørskonserter planlagt i Portugal, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Europaturneen blei avslutta med en konsert ved Hyde Park 15. juli 2005. Bandet ga bort tusener av billetter til hjelpemannskapene som hadde hjulpet til under terrorangrepet 7. juli. På grunn av angrepet hadde konserten blitt utsatt ei uke (den skulle egentlig være den 8. juli). Det var 65 000 publikummere på konserten i Hyde Park. På konsertene spilte de som regel sanger fra Queens Greatest Hits, som «Another One Bites the Dust», «We Will Rock You», «We Are the Champions» og «Bohemian Rhapsody», men hadde også noen sanger fra Paul Rodgers' tidligere band Free, som for eksempel «All Right Now». I tillegg hadde de også en del overraskelsessanger på noen konserter: «I Was Born to Love You» (i Japan), «Imagine» (cover av John Lennons sang, kun ved Hyde Park), «Teo Torriatte» (bare i Japan), «Too Much Love Will Kill You» (i Sør-Afrika, framført med Katie Melua), «Tavaszi Szel» (bare i Budapest) og «Let There Be Drums» (cover av Sandy Nelson, framført på de fleste konserter). Etter Europa-turneen hadde Queen flere konserter i Aruba, USA og Japan. Under en av konsertene i USA var Slash med på låta «Can't Get Enough of Your Love». I 2006 turnerte Queen + Paul Rodgers i USA og Canada. Musikkalbumet The Cosmos Rocks kom ut i september 2008. NRK Rogaland. NRK sitt hovedkontor i Stavanger NRK Rogaland er NRKs distriktskontor i Rogaland. Hovedkontoret ligger på Ullandhaug i Stavanger. NRK Rogaland har også kontor i Haugesund. Distriktsdirektør er fra 2008 Ragnar Christensen. NRK Rogaland har i dag 60 ansatte og driver daglige radio- og tv-sendinger i tillegg til egen internettside. NRK Rogaland 24 ble etablert i 2005, og er en nyhetskanal som har døgnkontinuerlige sendinger. Kanalen sendes på internett og via Lyses TV-portal Altibox. Eksterne lenker. Rogaland Ikonoklasme. a> er blant de første som ble laget etter Ikonoklasmen Irenekirken i Istanbul har bevart apsiden med kors slik det var tillatt under ikonoklasmen Ikonoklasme eller billedstorm er ødelegging av religiøse bilder og andre symboler eller monumenter på grunn av religiøse eller politiske motiv. Denne betegnelsen er mest brukt om ødeleggingen av bilder i Det bysantinske riket, men brukes også om andre billedødeleggelser i andre epoker og perioder. Bakgrunn. I det gamle testamentet finnes en rekke skriftsteder med forbud mot billedbruk. I "2.Mosebok" 20. 4-5 står det:" 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg". Dette billedsynet preget oldkirken. Fra antikken har en også en mengde fortellinger om statuer som en måtte lenke fast så de ikke skulle flykte, noen som nikket med hodet, noen som svettet, gråt, skremte folk, slo folk ja til og med drepte folk. I folks tro bodde guden eller gudens ånd i statuen. En måtte derfor prøve å uskaldeliggjøre dem, så de ble gravd ned, pisket, kastet på havet, eller en prøvde å uskadeliggjøre dem med å risse inn korsets tegn. Ikonoduler og Ikonoklaster. De som kjempet for bildet ble kaldt "Ikonoduler", billedtjenere eller ikonofile, billedelskere mens de som var imot ble kalt "Ikonoklaster", billedstormere. "Ikonoklastene" ønsket å ødelegge eller hvitkalke alle eksisterende bilder med kristne motiv og et totalt forbud mot å lage nye religiøse bilder. Diskusjonen var først og fremst om bildet av Kristus, men gjaldt etterhvert også alle andre hellige personer og vesener. Det var frykt for misbruk av religiøse bilder en avgudsdyrkelse som var bakgrunnen, ikke kunstfiendtlighet. Dette kom av at bildene ble brukt aktivt de ble spurt til råds og en bad til dem. Det finnes en beretning om en kone som skrapte malingen av en bilde av helgenene Kosmas og Damian rørte malingen ut i vann og brukte dette som medisin. Det var blant annet denne bruken av bilder en var imot. "Ikonodulene" så på ikonene som en menneskeliggjørelse av Guds ord og at fremstillinger av Kristus inngår i kirkens tradisjon. Ikonoklasmen. Ikonoklasmen som periode går fra 726–843 og er et skille mellom "den tidligbysantinse" og "den mellombysantinske" perioden i kunsten. Ikonoklasmen ble innført av Leo III (717–741). Leos sønn Konstantin V (741, 743–775) var enda mer i mot bilder. Det var nå forbudt også å eie et bilde av en hellig person. Kunsten under ikonoklasmen. Det var først og fremst kirkene i Konstantinopel som ble rammet av ikonoklasmen. Men ikke all kirkekunst ble ødelagt. Noen steder ble de bare tildekket som f.eks i "Hosios David" i Thessaloniki. Det ble laget noe kunst under ikonoklasmen. Dette var mest profan kunst men også en del kirkekunst med konvensjonells motiv som blomster og dyr. Det kan se ut som om det var to påvirkninger til denne kunsten: Profan kunst fra antikken og kunst fra Iran og tidlig ıslam. Det meste av dette er ødelagt, men en del kan rekonstrueres fra litterære kilder. Nesten det eneste kristne motivet som var tillatt var korset. I noen tilfeller erstattet det tidligere motiv, spesielt Kristusmotiv og Maria med barnet i apsidene. Det ble også brukt mye gull. Et eksempel på dette finnes i "Irenekirken" i Istanbul. Her er apsiden med korset bevart. I andre kirker ble korsene erstattet med andre motiv etter ikonoklasmen som i Hagia Sofia i Istanbul som i apsiden har noen av de første figurmosaikkene som ble laget etter ikonoklasmen. MF «Honningsvåg». MF «Honningsvåg», MF «Sunnhordland» (2000–2008), nå MF «Gökçeada I» er en bilferge bygget i 1993 for Finnmark Fylkesrederi & Ruteselskap, Hammerfest. Fergen er eid av rederiet Unicorn Petrol Ve Kimya Tic Sa i Tyrkia. Skipet. MF «Honningsvåg» var byggnummer 47 ved Slipen mekaniske verksted i Sandnessjøen. Skroget ble bygd ved Brevik Construction i Brevik. Ved overlevering var tonnasjen 3 780 bruttotonn, 797 nettotonn, og lasteevnen var 700 dødvekttonn. Hovedmaskinen er en sekssylindret firetakts dieselmotor bygd av Ulstein Bergen i Bergen. Oppgitt ytelse er 3 000 hestekrefter. Statiner. Statiner (HMG-CoA-reduktasehemmere) er betegnelsen på legemidler som benyttes for å redusere blodets innhold av kolesterol med formål å forebygge aterosklerose (åreforkalkning). Nyere norsk forskning viser at behandlig med statiner øker levetiden for pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS). Statiner hemmer virkningen av enzymet hydroksymetyl-glutaryl-koenzym A-reduktase som er det hastighetsbestemmende enzym i kolesterolsyntesen. Kolesterolsyntese foregår i alle kroppens celler, men det kolesterol som tilføres blodbanen stammer hovedsakelig fra leveren. Statiner tilføres i tablettform. De brukes hovedsakelig av personer med arvelig forhøyet kolesterolnivå i blodet og personer med tidligere gjennomgått hjertekarsykdom eller med økt risiko for å utvikle slik sykdom. Statiner må forskrives av lege. Det er vist i flere kontrollerte studier at statiner forsinker utviklingen av arterisklerose og derved virker livsforlengende. Ettersom produksjonen av kolesterol skjer om natten, blir effekten av statiner størst dersom de tas på kvelden. 400 000 mennesker i Norge bruker i 2008 ulike typer statiner, blant dem simvastatin. Om lag 10 000 bruker Ezetrol som kom på markedet cirka i 2002, men statiner har vært på markedet i 20 år. Ezetrol blokkerer absorberingen av kolesterol i magen, statiner blokkerer produksjonen av kolesterol i leveren og øker antall LDL reseptorer i lever. Det er meningen å kombinere Ezetrol med statiner i en eventuel behandling. Sola Høyre. Sola Høyre er Høyres lokalforening i Sola kommune. Tilknyttet Rogaland Høyre. Sola Unge Høyre er Sola Høyres ungdomsorganisasjon. Vigo (internettportal). Vigo er en internettportal for søking til videregående opplæring, og er et samarbeid mellom alle fylkene i Norge. 10. juli 2012 ble nettstedet trolig utsatt for et tjenestenektangrep mot de sentrale serverene som har kontroll over distribusjon av resultatene for inntaket til videregående opplæring. MF «Austevoll». MF «Austevoll» er en bilferge bygget i 1979 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Fergen går i rutefart for Norled i sambandet Årvika-Koparnes. Skipet. MF Austevoll var byggnummer 657 ved Båtservice Verft AS i Mandal og ble overlevert i juni 1979. Ved overlevering var tonnasjen 483 bruttoregistertonn og 208 nettoregistertonn. I september 1994 ble hun ommålt til 769 bruttotonn og 253 nettotonn. Hovedmaskinen er en firesylindret totakts EV dieselmotor bygd av Wichmann Motorfabrikk AS på Rubbestadneset. Inger Margrethe Gaarder. Inger Margrethe Gaarder (født 8. juni 1926, død 31. desember 1993) var en norsk forfatter, rektor og pedagog. Hun skrev lærebøker og flere barne- og ungdomsbøker, blant annet om barn i fremmede kulturer. Hun mottok Cappelenprisen i 1986 og IBBY Norges Askeladdprisen i 1991. Inger Margrethe Gaarder var gift med rektor Knut Gaarder. Hun var mor til den kjente forfatteren Jostein Gaarder og musikeren Helge Gaarder. Gran Paradiso. Gran Paradiso (fransk: "Grand Paradis") er det høyeste fjellet i De grajiske Alpene. Fjellet ligger i regionen Aostadalen (Valle d'Aosta), nordvest i Italia. Fjelltoppen er nær Mont Blanc og grensen til Frankrike, men hele fjellet ligger på italiensk side. Fjellets høyeste tind på 4061 moh. ble besteget for første gang 4. september 1860 av "J. J. Cowell, W. Dundas, J. Payot og J. Tairraz". I dag blir fjellet ansett som forholdsvis enkelt å bestige, bortsett fra de siste 60 metrene før toppen. Klatringen starter som oftest enten fra "Rifugio Chabod" eller "Rifugio Vittorio Emanuele". Sistnevnte har fått navnet sitt fra Viktor Emanuel II av Italia, som opprettet "Gran Paradiso royal reserve" i 1856, det som i dag er Nasjonalparken Gran Paradiso. Narmacil II. Narmacil II var en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 29. kongen av det store landet Gondor og var sønn av kong Telumehtar. Narmacil overtok tronen av Gondor i året 1850 i det tredje tidevervet. I de 6. året av hans korte regjeringstid var det en føderasjon av austringer, som ble kalt "Vognfolket", som angrep Gondors og terroriserte på den østre banken av elva Anduin. Narmacil marsjerte til Rhovanion for å kjempe mot inntrengerne, men ble slått av dem og drept. Han ble etterfulgt av sin sønn Calimehtar, i året 1856 T.T. Spike (Buffy). Spike, også kalt "William the Bloody", er en fiktiv figur som ble skapt av Joss Whedon til TV-seriene "Buffy the vampire slayer" og "Angel". Figuren spilles av skuespilleren James Marsters. Figurens bakgrunnshistorie. Spike ble født i London i 1860 med fornavnet William (uautorisert etternavn: Pratt). I 1880 var William en sjenert gentleman som levde sammen med sin mor Anne og skrev mer eller mindre vellykket poesi, noe som gav ham kallenavnet "William the Bloody" ("bloody awful poetry"). Etter å ha fått kurven av den unge aristokraten Cecily møtte William mystiske "Drusilla", som viste seg å være en vampyr og som forvandlet ham til det samme. William "vampet" etterpå sin egen dødssyke mor for å redde henne fra døden. Da moren som vampyr gjorde narr av William og ikke ville ha noe mer med ham å gjøre, ble han fortvilet og drepte henne. William og Drusilla dro fra London og ut i verden, i begynnelsen sammen med vampyrene Angelus og Darla. William slo om til et røffere språk og fikk en leken, fandenivoldsk holdning til jakt og drap. Snart begynte han å kalle seg Spike ("spiker"); han skal visstnok ha torturert sine ofre med togbanespikre. Drapet på to "vampyrjegere" gav ham et imponerende rykte. Den siste drepte han i New York i 1977. Spike i Sunnydale og L.A.. I 1997 (sesong 2 av "Buffy the Vampire Slayer") kom Spike og Drusilla til den lille, kaliforniske byen Sunnydale, der Spike fikk et nytt prosjekt: å drepe sin tredje vampyrjeger, Buffy Summers. Flere mislykkede forsøk gjorde ham bare mer ivrig, men i 1999 (sesong 4) ble han tatt til fange av en hemmelig forskningsgruppe (The Initiative) som implanterte en brikke i hjernen hans. Alle senere angrep på mennesker førte til intense hodesmerter. Han kunne fremdeles skade monstre og demoner, og dette gjorde at han av og til valgte å kjempe på det godes side. Hatet til Buffy utviklet seg til en annen slags besettelse. Mot slutten av sesong 5 ble Spike et mer eller mindre godtatt medlem i Buffys "Scooby Gang" og fikk spesielt ansvar for å beskytte søsteren hennes. I sesong 6 innledet vampyren og vampyrjegeren et kort, men intenst, seksuelt forhold. Buffy avsluttet dette forholdet. For å "gi henne det hun fortjente" skaffet Spike seg en sjel og ble sentral i den siste kampen mot "The First Evil". Han brant opp og døde, men ble gradvis levende igjen i sesong 5 av serien "Angel". Selv om Spike og Angel (tidligere Angelus) så på hverandre som rivaler klarte de to til slutt å samarbeide i kampen mot det onde i L.A. Spike blir i Buffy-universet regnet som en utradisjonell vampyr, følsom og romantisk til og med i sjelløs tilstand. I løpet av Buffy- og Angel-seriene var han både tøff og brutal storskurk, forførersk kjekkas, modig helt og komisk figur. Han ble veldig populær blant fansen, og Joss Whedon kalte ham sin mest fullt utviklede karakter. Telumehtar. Telumehtar var en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 28. kongen av Gondor, og etterfulgte sin far, kong Tarondor, i år 1798 i det tredje tidevervet. Hans regjeringstid var totalt uten spesielle hendelser, med unntak av den overraskende gjenerobrelsen av Umbar i 1810 T.T.. Etter dette tok han tittelen Umbardacil ("seirer over Umbar"). Han ble etterfulgt av sin sønn, Narmacil II, i 1850 T.T.. Harold Wilson. James Harold Wilson, baron Wilson av Rievaulx (født 11. mars 1916 i Huddersfield, West Yorkshire, død 24. mai 1995 i London) var en britisk Labour-politiker, som var statsminister i Storbritannia fra 1964 til 1970 og igjen fra 1974 til 1976. Biografi. Harold Wilson ble født i 1916. Han studerte økonomi i Oxford og begynte i studietiden å interessere seg for politikk. Etter å ha arbeidet som statstjenestemann under annen verdenskrig ble han i 1945 innvalgt for valgkretsen Olmskirk i det britiske underhuset. Etter en valgreform i 1950 representerte han valgkretsen Hoyton ved Liverpool. Kort etter valget til parlamentet fikk han første gang sete i regjeringen og ble dermed Storbritannias yngste statsråd i historien. Han trådte tilbake i 1951 i protest mot innføringen av egenandeler i det britiske helsevesenet. Han fikk imidlertid senere plass i Labours skyggekabinett, som tiltenkt finansminister. I 1956 skapte han begrepet «gnomene fra Zürich», som viste til sveitsisk valutaspekulasjon. Han kandiderte forgjeves til posten som leder for Labour i 1960, men da Hugh Gaitskell overraskende døde i 1963 etterfulgte Wilson ham som partileder. Labour vant ved parlamentsvalget 16. oktober 1964 et knapt flertall, og Wilson ble statsminister første gang. Etter en kort, men vellykket regjeringstid vant Labour en komfortabel majoritet på 99 mandater. Utenrikspolitikken under Wilson ble preget av krisene i de tidligere britiske koloniene, spesielt i Rhodesia og Sør-Afrika. Wilson motstod presset fra USA om å sende styrker til Vietnam. Etterhvert som økonomien i Storbritannia forverret seg, sank imidlertid oppslutningen fra velgerne. Da meningsmålingene gikk bedre, skrev Wilson ut nyvalg. Til stor overraskelse tapte imidlertid Labour valget den 19. juni 1970, og Wilson ble etterfulgt som statsminister av Edward Heath. Tross det bitre nederlaget fortsatte Wilson som partileder og ble 6. mars 1974 statsminister på nytt, etter at Heath heller ikke hadde lykkes i å føre en politikk som førte til forbedring i landets økonomi. 16. mars 1976 erklærte Wilson overraskende sin avgang som statsminister og at han ville trekke seg helt fra politikken. Han opplyste at han alltid hadde planlagt å pensjonere seg ved 60-årsalderen. I virkeligheten var han blitt klar over at han led av Alzheimers syndrom. Utenriksminister James Callaghan etterfulgte Wilson som statsminister den 5. april 1976. Wilson var likevel frem til 1983 innvalgt i parlamentet og ble deretter utnevnt til "Life peer" som "Baron Wilson of Rievaulx". Etter 1985 trakk han seg nesten fullstendig bort fra offentligheten. Han døde i 1995 av tarmkreft. Postkolonialisme. Postkolonialisme er en betegnelse på et tverrfaglig studiefelt innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Termen «postkolonialisme» betegner studiet av forhold som angår såvel tidligere kolonier, som tidligere kolonimakter – og ikke minst samspillet mellom de ulike partene. Studiene avgrenses ikke til tiden etter kolonialismens sammenbrudd. Slike postkolonialistiske perspektiver knytter an til poststrukturalisme og postmodernisme, der Michel Foucaults diskurs-begrep og komplekse forståelse av makt, og Jacques Derridas dekonstruksjon er sentrale elementer. Denne formen for postkolonialisme har møtt kritikk fra mer tradisjonelle (f.eks. marxistiske) fagkretser, der man ønsker klarere «frontlinjer» og distinksjoner mellom «undertrykker» og «undertrykt». Enkelte søker en mellomvei, der kompleks forståelse brukes til etablering av bevisst forenklede motsetningsforhold (s.k. «strategisk essensialisme»). Som foregangsmenn innenfor postkoloniale studier nevnes ofte psykiateren Frantz Fanon og forfatteren Chinua Achebe. Etter at fagfeltet ble etablert, har litteraturviterne Edward Said, Gayatri Chakravorty Spivak og Homi Bhabha, og sosiologen og medieviteren Stuart Hall vært blant de mest markante bidragsyterne. M42 Duster. M42 Duster er en amerikansk selvdrevet luftvernkanon. Kjøretøyet bruker mange deler fra M41 Walker Bulldog lett stridsvogn, men er utstyrt med doble 40 mm maskinkanoner. Det ble utviklet tidlig på 1950-tallet, og var i produksjon til 1956. Siktingen foregår optisk, og det er ingen mulighet for å bruke radarsiktemidler. Den har vært i tjeneste med Østerrike, Hellas, Guatemala, Jordan, Libanon, Taiwan, Thailand, Tunisia, Tyrkia og Venezuela. I amerikansk tjeneste ble det etterfulgt av M163 Vulcan. Produsenten var General Motors, og det ble laget over 3 700. Kilder. Foss, Christopher; "Jane's AFV Recognition Handbook", Jane's, ISBN 0-7106-1043-2 Bergen Rød Valgallianse. Bergen Rød Valgallianse var et lokallag av Rød Valgallianse i Bergen kommune. RV stilte første gang til kommunevalget i Bergen i 1975. Partiet har vært representert i Bergen bystyre siden 1979. Tradisjonelt har partiets liste fått størst oppslutning i noen av sentrumskretsene i Bergen. Partiet gjorde sitt beste lokalvalg i 1999, da listen fikk 6,4 % av stemmene. Ved kommunevalget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 4,5 % og vant tre representanter i bystyret. Etter en splittelse i lokallaget, ble RVs bystyregruppe i 2008 redusert til to. Lokallaget hadde da skiftet navn til Raudt Bergen. Torstein Dahle har i en årrekke vært Bergen Rød Valgallianses fronfigur. Blant tidligere lokallagsledere er Aslak Sira Myhre. Howard Kendall. Howard Kendall (født i Ryton-on-Tyne 22. mai 1946) er engelsk fotballmanager og tidligere fotballspiller. Han spilte for Preston North End i FA-cup-finalen I 1964 og var den gang den yngste som hadde spilt en FA-cup-finale. Forsvarspilleren Howard Kendall ble solgt fra Preston til Everton FC for £80,000 i 1967. Der ble han flyttet opp på midtbanen og dannet en fryktet trio sammen med Alan Ball og Colin Harvey. Med denne knallsterke midtbanen hadde Merseyside-klubben en rekke gode sesonger med seriemesterkapet I 1969/70 som det absolutte høydepunktet. De påfølgende tre sesongene var Howard Kendall kaptein på Everton. Han ble solgt til Birmingham City I 1974 og spilte senere også for Stoke City. På tross av sitt, til tider, glimrende spill over en periode på 18 år fikk Kendall utrolig nok aldri sjansen på. I 1979 ble Kendall ansatt som spillende manager for Blackburn Rovers. Der gjorde han sine saker godt og rykket blant annet opp til andre divisjon. Dette gjorde storklubbene interessert og i 1981 ble han ansatt som spillende manager i gamleklubben Everton. I begynnelsen opplevde kendall mye motgang, men i 1984 snudde tingene seg og Everton vant FA-cupen med 2-0 over Watford og tapte finalen i Ligacupen knepent mot byrivalen Liverpool FC. Sesongen 1984/85 var Kendalls store år med Everton som vinnere både i serien og Cupvinnercupen samt tap i FA-cupfinalen mot Manchester United. Sesongen 1985/86 kom Everton på andreplass i serien og tapte FA-cupfinalen mot Liverpool I 1986/87 var Everton nok en gang seriemestre og Kendall gikk inn i historien som tidenes mest suksessrike Evertonmanager. På grunn av dødsfallene på Heysel Stadion var engelske klubber utestengt fra spill i Europacupene. Dette var årsaken til Kendall forlot Everton til fordel for Athletic Bilbao. Dette var ingen stor suksess og i 1989 var han tilbake på øyriket. Nå som manager for Manchester City. I november 1990 inntok han managerstolen i Everton for andre gang, men nå var magien borte og etter tre magre år trakk han seg fra stillingen i 1993. Han ble ansatt som manager i Notts County i 1995 men fikk sparken etter mindre enn tre måneder. Ferden gikk videre til Sheffield United, men i 1997 gjorde han et tredje forsøk på å vinne heder og ære med Everton. Han greide å styre skuta unna nedrykk med et nødskrik, men i 1998 var også denne perioden på Goodison Park over. Som en kuriositet kan det nevnes at Kendall er en av kun ni menn som har blitt engelsk seriemester i fotball både som spiller og som manager. Brodd (Rosso). Brodd er et tidsskrift som er knyttet til studentorganisasjonen ROSSO, "Radikale og Sosialistiske Studenters Organisasjon", i Bergen, selv om det siden 2000 har vært formelt fristilt fra organisasjonen, og har kommet med til sammen 28 nummer med mer eller mindre jevne mellomrom siden 1995. Artiklene i tidsskriftet gjenspeiler først og fremst synspunktene til medlemmene av ROSSO. "Brodd" redigeres av et redaksjonskollektiv som settes ned fra gang til gang. "Brodd" er også tilknyttet Bergen Alternative Mediasenter – BAMSE. Brodd Brodd British Overseas Airways Corporation. Vickers VC-10 var utviklet for BOAC. Selskapets krav til operasjoner i tropene og høytliggende flyplasser gjorde flyet uegnet for amerikanske selskap. British Overseas Airways Corporation (BOAC) var det statseide britiske flyselskapet for langdistanseruter fra 1939 til 1946. Det ble opprettet som en følge av en sammenslutning mellom Imperial Airways og British Airways Ltd.. BOAC ble så slått sammen med British European Airways i 1974 og dannet British Airways. Historie. Fra 1930-tallet frem til november 1950 opererte Imperial Airways og deretter BOAC ruter med flybåter fra Southampton til de britiske koloniene i Afrika og Asia. Fly som Short Empire og Short S.8 Calcutta ble brukt til transport av passasjerer og post. Under andre verdenskrig opererte BOAC en rute mellom Leuchars i Skottland og Stockholm for å frakte post, kulelagre, diplomater og norske flyktninger og sabotører. En egen avdeling var oppsatt med norsk personell og med norske Lockheed Lodestar-fly. Ellers var ruten oppsatt med flytypene Lockheed Hudson og de Havilland Mosquito, samt flere andre typer i mindre omfang. Ruten gikk under navnet Stockholmsruten Introduksjonen av jetfly. Etter tekniske problemer med Comet I gjenopptok BOAC jet-flyvninger med amerikanske Boeing 707. I mai 1952 ble BOAC det første flyselskap som tok i bruk jetfly til passasjertransport, med det nye De Havilland Comet. Alle Cometfly ble satt på bakken i april 1954 etter at 3 av BOACs Comet hadde styrtet. De etterfølgende havariundersøkelser fastlo at alle ulykkene skyldes brist i flyet som følge av materialtretthet etter mange gjentatte trykkforandringer under opp- og nedstigning. Produsenten de Havilland løste til slutt problemene og kom opp med en forbedret versjon i 1958. Comet 4 og BOAC ble den første til å benytte jet mellom Europa og USA. I 1956 meddelte BOAC at selskapet ville bestilte 15 amerikanskbygde fly av typen Boeing 707. Dette forårsaket et ikke lite politisk opprør i Storbritannia, noe som endte med at selskapet ble beordret til å kjøpe de britiskbygde Vickers VC-10 istedet til tross for at VC-10 hadde høyere driftsomkostninger enn 707. Imidlertid ble enden på denne disputten at BOAC endte opp med å ta begge flytyper i bruk, og bestilte 17 eksemplarer av en forlenget versjon, Super VC-10. Senere ble BOAC en av de største kunder hos Boeing utenfor Nord-Amerika. Den neste store ordren hos Boeing var for 11 747-100, og BOAC mottok sin første 747 den 22. april 1970. Men på grunn av en aksjon iverksatt av British Air Line Pilots Association kunne ikke flyet settes i kommersiell drift før ett år senere, den 14. april 1971. I 1962 stiftet BOAC and Cunard "«BOAC-Cunard Ltd»" for å drive ruteflyvning til Nord-Amerika, Det Karibiske hav og Sør-Amerika. Samarbeidet med Cunard opphørte og rutene fortsatte som rene BOAC-ruter. Oppløsning. Den 1. september 1972 ble «British Airways Board» dannet for å kontrollere både BOAC og BEA, og den 31. mars 1974 ble begge selskaper oppløst og deres operasjoner slått sammen i ett selskap. British Airways blir dannet. Hugh Gaitskell. Hugh Todd Naylor Gaitskell (født 9. april 1906, død 18. januar 1963) var en britisk politiker, og leder for arbeiderpartiet, Labour, fra 1955 til sin død i 1963. Biografi. Han ble født i London og utdannet ved Dragon School, Winchester College og New College, Oxford, hvor han tok en grad i filosofi, politikk og økonomi i 1927. Han ble politisk engasjert som følge av generalstreiken i 1926, og underviste gruvearbeidere i økonomi for Workers' Educational Association i Nottinghamshire. På 1930-tallet arbeidet han ved University College London, hvor han ledet avdelingen for politisk økonomi. Gaitskell ble innvalgt i det britiske underhuset for Leeds i 1945, og innehadde en rekke ministerposter før han ble finansminister i 1950. På denne tiden oppstod et motsetningsforhold mellom Gaitskell og Aneurin Bevan som følge av diskusjonen om Storbritannia skulle innføre egenandeler i helsevesenet for å betale for Koreakrigen. Etter at Clement Attlee gikk av som partileder i 1955 forsøkte både Gaitskell og Bevan å bli valgt til ny leder, men Gaitskell gikk seirende ut av avstemningen. Valget av Gaitskell til leder falt sammen med en av Labours svakeste perioder, og han har av noen blitt beskrevet som «den beste statsministeren Storbritannia aldri hadde». I 1959 hadde Labour ventet å vinne valget, men etter at det ble sådd tvil om et forslag om å øke pensjonene og som følge av en svært vellykket konservativ populistisk kampanje under slagordet "Life is better with the Conservatives, don't let Labour ruin it", oppnådde partiet ikke noe flertall. Gaitskell forsøkte tidlig å modernisere partiet, og gikk inn for å oppheve programfestingen av massiv nasjonalisering av industri. Samtidig var han en motstander av at Storbritannia ensidig skulle ta i bruk atomvåpen. Uenighet innad i partiet førte til opprettelsen av en "Campaign for Democratic Socialism" som forsvarte Gaitskells synspunkter på begynnelsen av 1960-tallet. Mange av CDS-medlemmene deltok senere i grunnleggelsen av SDP i 1981. Gaitskell støtte imidlertid mange av sine tilhengere fra seg på grunn av sin motstand mot britisk medlemskap i EEC, som han i 1962 hevdet var «slutten på tusen års øyhistorie». Han døde etter et plutselig anfall av lupus erythematosus i 1963, og ble etterfulgt som Labour-leder av Harold Wilson. Liste over Russlands presidenter. Liste over Russlands presidenter er en liste over presidenter (russisk: Президент России) og statsledere med lignende posisjoner i Russland siden 1917. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble Sovjetunionens kommunistiske parti tildelt en «ledende rolle» som styrende organ i Sovjetunionen. Politbyrået var kommunistpartiets øverste ledelse, og hadde den utøvende makten. Kommunistpartiets generalsekretær ble derfor i Europa og USA omtalt som «Sovjetunionens leder». Kommunistpartiets «ledende rolle» som styrende organ ble opphevet av Mikhail Gorbatsjov den 13. mars 1990. Formannen av det øverste sovjet i Sovjetunionen ble utnevnt av Politbyrået, med varierende titler. Tittelen «Sovjetunionens president» ble tatt i bruk av Mikhail Gorbatsjov den 15. mars 1990. Av denne grunn tilsvarte formannen av det øverste sovjet av den Russiske SFSR embedet president. Den siste formann av det øverste Sovjet, Boris Jeltsin, ble også den første president av Den russiske føderasjon etter Sovjetunionens oppløsning. Formenn av Kommunistpartiet i den Russiske SFSR (1956-1991). Kommunistpartiet i den Russiske SFSR hadde en «ledende rolle» som styrende organ, og dets formann var derfor leder av den Russiske SFSR. Formenn av den Russiske SFSR (1917-1991). Flagget til den Russiske SFSR Presidenter av Den russiske føderasjon (1991–). Russisk: Президент Российской Федерации (Prezident Rossijskoj Federatsii) a I perioden 10. juli 1991 – 25. desember 1991 tjente Jeltsin som president for Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk i Sovjetunionen. Se også. Russland Neil Kinnock. Neil Kinnock ved British Council Student Awards i 2007 Neil Gordon Kinnock, baron Kinnock (født 28. mars 1942 i Tredegar, South Wales) er en britisk politiker som er formann for British Council. Han var leder for det britiske arbeiderpartiet, Labour i perioden 1983–1992, i perioden 1995–2004 var han medlem av EU-kommisjonen. Biografi. Etter studier i historie og pedagogikk ved universitetet i Cardiff ble Kinnock i 1970 innvalgt i det britiske underhuset for Labour. Han var formann for en rekke utvalg i parlamentet. I 1980 ble han medlem av Labours skyggekabinett. Han ble leder for opposisjonen i Underhuset og formann for Labour i 1983, mens Roy Hattersley ble nestleder. Etter å ha tapt to valg, sist i 1992 mot John Major, trakk han seg som opposisjonsleder. I 1995 ble Kinnock medlem av EU-kommisjonen, og hadde frem til 1999 ansvar for transport. Fra 1999 var han visepresident og hadde ansvar for administrasjon og forvaltning. Neil Kinnock er nestleder i Den sosialistiske internasjonale. Han er gift med Europapolitikeren Glenys Kinnock og har to barn. Deres sønn Stephen Kinnock er gift med den danske statsministeren, Helle Thorning-Schmidt, som også er leder for det danske sosialdemokratiske partiet. I 2005 ble Neil Kinnock utnevnt til "Life peer" som "baron Kinnock". Gondwana. Gondwana, tidligere kjent under navnet Gondwanaland, var et sørlig superkontinent som omfattet de landmassene som i dag utgjør den sørlige halvkule, med kontinentene Antarktis, Sør-Amerika, Afrika og Australia, samt Madagaskar, India, Ny-Guinea, New Zealand og Ny-Caledonia. De øvrige kontinentene, Nord-Amerika og Eurasia, var samlet i superkontinentet Laurasia. Deler av Gondwanaland lå fra kambrium der hvor Antarktis ligger i dag, og strakte seg ellers nordover omtrent opp til ekvator. Under mesozoikum var den globale middeltemperaturen betydelig høyere enn i dag og på Gondwanaland var derfor det biologiske mangfoldet rikt. Trolig inntraff det derimot istider i karbon og perm, spesielt i Sør-Afrika. Før og etter samlingen av Gondwana var kontinentet delt i to deler, Vest-Gondwana og Øst-Gondwana, hvorav førstnevnte hver gang omfattet Afrika. Animasjon som viser løsrivelsen til dagens kontinenter Gondwanaland fikk sitt navn av Eduard Suess som døpte det etter Gondwana (India), det området i østre India der det gamle kontinentets geologi ble slått fast. Planter som har en sørlig utbredelse (antarktisk flora) og er separert av hav, vitner om Gondwana-kontinentet, og kalles derfor "gondwaniske". Paleogeografi. I tidlig paleozoikum ble Øst-Antarktika ført sammen med andre kratoner i Gondwana. Samlingen av Gondwana startet allerede for 570 millioner år siden da Vest-Gondwana og Øst-Gondwana støtte sammen – med Brasiliano-fjellkjedefoldingen, den øst-afrikanske fjellkjedefoldingen (640 mill år siden), den malagassiske fjellkjedefoldingen (650-630 og 550-515 mill år) og Kuunga-fjellkjedefoldingen (580-515 mill år) som resultat. Den siste store samlingsprosessen inntraff da kratonene Kongo, Kalahari og India støtte sammen og deretter inn i det øst-antarktiske skjoldet fram til 515 millioner år siden. Dette skapte de høye fjellene i dagens vestre Antarktis og Sør-Afrika. Sammen dannet Gondwanaland og Laurasia superkontinentet Pangea fra kambrium og utover store deler av fanerozoikum-eonet, dvs. for 510-200 millioner år siden. Den endelige Gondwana-samlingen falt sammen med åpningen av Iapetushavet og den kambriske eksplosjon. Innen starten av perm for 299 millioner år siden hadde Gondwana støtt sammen med Laurasia og dannet megakontinentet Pangea, som ble splittet opp igjen i trias-jura. Superkontinentet hadde meget rikt plante- og dyreliv, med blant annet framvekst av de tidlige bartrærne. Funn av fossiler av bregnearten "Glossopteris" langs kanten av Øst-Antarktika og i Afrika, Sør-Amerika, India og Australia vitner om at Gondwana-kontinentet var sammenhengende. Oppbrekkingen av Gondwana i mesozoikum førte til en todeling – Sør-Amerika og Afrika hang sammen i Vest-Gondwana, mens Øst-Antarktika en stund hang sammen med Australia og India i Øst-Gondwana. Fra sen trias, omlag 200 millioner år siden, er dette østlige delkontinentet påvist blant annet ved distribusjonen av artene i sydbøkfamilien "(Nothofagus)", som har utbredelse i Australia, New Zealand, og Chile, samt av familien "Proteaceae" som vokser på de samme stedene samt Sør-Afrika. Snart ble Øst-Antarktika helt adskilt fra de andre kontinentale massene. Oppsplittingen av Gondwana. I sen trias – for 220-200 millioner år siden – begynte oppsplittingen av Pangea og Gondwana drev bort fra Laurentia og mot sør. I prosessen ble dagens Florida, Georgia og Alabama overført fra Vest-Gondwana til Laurentia. I jura startet Gondwanas delingsprosess for omkring 184 millioner år siden, og for omkring 160 millioner år siden løsrev Afrika seg fra superkontinentet og begynte å drive nordover som Vest-Gondwana. Splittingen førte til stor oppstigning av basaltisk lava. Samtidig, og særlig i Øst-Gondwana, vokste faunaen med sørlige dinosaurer som Allosaurus, samt hypsilophodonter (iguaner) og panserpadder fram. I 1991 ble den første fossiler av en dinosaurusart funnet i Antarktis – en Cryolophosaurus fra kritt. Da Sør-Atlanteren åpnet seg i eldre kritt ble Sør-Amerika splittet fra Afrika for 130-110 millioner år siden. Under eldre kritt for 125 millioner år siden ble også Øst-Gondwana splittet ved at både New Zealand og India løsrev seg, og under yngre kritt og eocen (80-40 millioner år siden) ble Australia separert fra Antarktis-kontinentet med hjelp fra havbunnsspredning. Australia roterte i løsrivelsesprosessen omkring sin egen akse, beholdt den en viss kontakt med det som var igjen av Gondwanaland i lengre tid. Omlag 15 millioner år senere inntraff noe som gjorde at 50 prosent av alle jordens arter døde ut (den såkalte KT-grensen), blant annet dinosaurene. Samtidig ble Madagaskar-blokken løsrevet fra India, med store basaltiske utbrudd som dannet Deccan-fjellene og kanskje hadde sitt senter fra en mantel-diapir som resulterte i åt øya Reunion står igjen midt mellom de to kontinentene. For omkring 45 millioner år siden kolliderte det indiske subkontinentet med Asia, noe som førte til at Himalaya ble dannet. Omtrent samtidig løsrev Australias sørlige deler, dagens Tasmania, seg fra det som i dag er Antarktika. Havvann begynte strømme mellom de to kontinentene, hvilket forårsaket lavere temperatur og et tørrere klima. Større betydning for det globale klimaet hadde Sør-Amerikas separasjon under oligocen (30 millioner år siden). Da Drakestredet ble åpnet fantes det ikke lengre noe hinder som tvang det kalde vannet i Sørishavet nordover, der det tidligere blandet seg med det varme tropiske vannet. Isteden oppsto den Antarktiske sirkumpolarstrømmen som forvandlet Antarktika til dagens kalde kontinent. En stor del av jordens ferskvann finnes bundet som is i Antarktis. Havtemperaturen sank nesten 10 grader, og det globale klimaet ble mye kaldere. For omkring 15 millioner år siden kolliderte Ny-Guinea med det sørlige Asia hvilket på nytt skapte høye fjell. For bare 3,5 millioner er siden ble Sør-Amerika forent med Nord-Amerika gjennom Panamaeidet. Oppsplittingen av Gondwana-restene er ikke ferdig – det bærer Rødehavet og Riftdalen i Øst-Afrika vitnesbyrd om. Afrikas horn løsrives gradvis fra Afrika, og den arabiske halvøy fjerner seg tilsvarende. Cardsharing. Cardsharing er en metode for å dele dekrypteringsnøklene som trengs for å se en bestemt kanal fra en tilbyder på sin paraboltuner. Ettersom signalene som dekrypteres tilhører betalingstjenester er cardsharing forbudt etter straffelovens § 262: "«Den som ved å bryte en beskyttelse eller på annen måte rettstridig skaffer seg en vinning ved å få tilgang til fjernsyns- eller radiosignaler, straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år.»" Metoden baserer seg på tjener-/klientmodellen, hvor en maskin deler ut ressurser som andre maskiner trenger, en teknikk som også kan brukes til lovlige formål. Det er utarbeidet emulatorer som kan kjøres på en vanlig PC, fortrinnsvis satt opp som dedikert server. Da cardsharing forutsetter at en deltager har et betalt abonnement skjer det oftest mellom venner, og ikke gjennom større nettjenester. I Skandinavia driver Scandinavian Pay-TV Organisations against Piracy (STOP) kontroller for å avdekke bruk av cardsharing eller piratkort. Dette gjøres med peilebiler som finner steder som tar inn signalene uten at det er registrert abonnement Terje Søviknes. Terje Søviknes (født 28. februar 1969) er en norsk politiker som siden 1999 har vært ordfører i Os kommune i Hordaland for Fremskrittspartiet (Frp). Søviknes er gruppeleder for Fremskrittpartiet i Hordaland fylkesting, og ble i 2005 utnevnt som formann i Frps kommunalpolitiske utvalg, en av partiets viktigste posisjoner utenom sentralstyret og stortingsgruppen. Liv og karriere. Terje Søviknes er opprinnelig fisker fra Søvikneset i Lysefjorden i Os. Han er utdannet akvaingeniør og sivilingeniør. Terje Søviknes var fra 1999 til 2001 nestformann i Fremskrittspartiet sammen med Siv Jensen og en profilert rikspolitiker, ofte omtalt som daværende partiformann Carl I. Hagens etterfølger som formann i FrP Han trakk seg fra alle politiske verv i januar 2001 etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en beruset 16-årig jente på en fest i Langesund etter et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom. Siv Jensen og partiledelsen vedgikk senere at de hadde hørt om hendelsen da Søviknes ble nominert på førsteplass på Hordaland Frps liste ved stortingsvalget 2001. Søviknes fortsatte som ordfører, men holdt seg borte fra rikspolitikken til høsten 2002 da han var hovedinnleder på partiets landskonferanse. Fra 2003 har han vært tilstede på landsmøtene. Siv Jensen har uttrykt overfor pressen at hun ønsker Terje Søviknes tilbake i rikspolitikken. Terje Søviknes ble ordfører i Os i 1999. Os kommune ble omtalt som Fremskrittspartiets «utstillingsvindu» og Søviknes' popularitet og politikk gav ham tilnavnet «Trollmannen fra Os» i mange aviser. Ved kommunevalget i 2003 økte FrPs oppslutning fra 36,6 til 45,7 prosent – en framgang på nær ti prosentpoeng i forhold til valget i 1999. Os ble også den kommunen i Norge der partiet hadde størst tilslutning. Terje Søviknes har hatt flere kontroversielle politiske utspill, blant annet forslag om å offentliggjøre navn på kriminelle. Han sørget også for et såkalt «flyktningeregnskap» for Os kommune, for å synliggjøre kostnadene som kommunene har med mottak, bosetting og integrering av flyktninger, og regne ut eventuell gevinst og tap for den offentlige økonomien, i forbindelse med innvandringen. Søviknes ble også omstridt da han i sitt første ordførerår fjernet 50 årsverk i kommuneadministrasjonen. I løpet av Søviknes' første periode fikk Os kommune full barnehagedekning og full sykehjemsdekning. Det ble også startet organiserte charterturer til «Syden» for pensjonister. Underskuddet i kommuneøkonomien ble etterhvert vendt til overskudd, hvor kommunen i 1999-2002 innkasserte 300 millioner kroner som ble brukt til å kvitte seg med hele kommunens gjeld på 75 millioner. I perioden 2002-2007 tjente kommunen 145 millioner kroner. I sin andre periode har Søviknes' hovedsaker vært sentrumsutvikling, bedre rusomsorg, utbygging av skoler og bygging av et Badeland i Os kommune. I 2007 klaget Søviknes NRK inn for PFU etter at P3-programleder Mina Hadjian bl.a. hadde sagt om ham: «du blir faktisk dårlig bare av å se på ham – at denne mannen slipper å sitte i fengsel for forbrytelsene sine, men heller tjener masse cash». PFU gav Søviknes medhold i klagen mot NRK. Paul-Henri-Benjamin d'Estournelles de Constant. Paul-Henri-Benjamin Baluet d'Estournelles, baron de Constant de Rébecque (født 22. november 1852, død 15. mai 1924) var en fransk diplomat og politiker. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1909. Han ble født La Flèche (Sarthe) i Loiredalen i en gammel aristokratisk familie som kan spore slekten tilbake til korsfarene i middelalderen. Den kjente forfatteren og politikeren fra den franske revolusjonen Benjamin Constant var hans grandonkel. Etter å ha studert jus og orientalske språk ved Lycée Louis-le-Grand i Paris, gikk d'Estournelles de Constant inn i en diplomatisk karriere i 1876. d'Estournelles de Constant dedikerte seg til å forbedre internasjonale forholdt og han var et medlem av Den permanente rett for voldgiftsdom (PCA) i Haag fra 1900. Han representerte Frankrike ved både fredskonferansen i Haag i 1898 og 1907, og skisserte en visjon for en europeisk sammenslutning. Som forfatter skrev d'Estournelles de Constant historiske og politiske verker og forsøkte seg også som dramatiker for teateret. I tillegg var han regulær bidragsyter for dagsavisene "Le Temps", "La Revue de Paris", og "La Revue des deux mondes". Han giftet seg med amerikanske Daisy Sedgwick-Berend, og han reiste omfattende og skrev om USA. Tobias Michael Carel Asser. Tobias Michael Carel Asser (født 28. april 1838, død 29. juli 1913) var en nederlandsk jurist. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1911. Apache Software Foundation. Apache Software Foundation (ASF) er en ideell organisasjon grunnlagt i 1999, som støtter en rekke prosjekter basert på åpen kildekode. Av disse er Apache HTTP Server og Apache OpenOffice mest kjent, men innen Java-miljøet har også prosjekter som Ant, Struts, Solr og Tomcat oppnådd meget stor popularitet. Apache lisensen. Felles for alle prosjektene i Apache er at de benytter Apache-lisensen, en fri programvarelisens som legger veldig få begrensninger på bruk annet enn å distribuere en kopi av lisensen og respektere varemerker. Léon Bourgeois. Léon Victor Auguste Bourgeois (født 21. mai 1851, død 29. september 1925) var en fransk politiker. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1920. Bourgeois ble 13. oktober 1906 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Austen Chamberlain. Austen Chamberlain (født 16. oktober 1863, død 17. mars 1937) var en britisk politiker. Han var sønn av Joseph Chamberlain og bror av Neville Chamberlain. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1925 for sitt arbeide med Locarnopakten. Riesenschnauzer. Riesenschnauzer (FCI #181) er en stor, sterk og kompakt hunderase av tysk opprinnelse. Det er den største av schnauzerene. Opprinnelse og alder. Det er endel usikkerhet rundt rasens opphav. De første beskrivelsen av denne store varianten av schnauzeren kan spores så langt tilbake som i 1832. Kynologer og forskere har ment at riesenschnauzeren er et resultat av krysninger mellom den opprinnelige schnauzeren (også kalt "standard schnauzer" og "mellomschnauzer") og bouvier des flandres, men også andre raser kan ha inngått. Mest sannsynlig har grand danois også vært brukt. Trolig ble det mer systematikk i avlsarbeidet på slutten av 1800-tallet i området Württemberg i Tyskland, der de ble brukt som stallhunder. Etter første verdenskrig var rasen i dårlig forfatning med få eksemplarer igjen. C. Clalaminus som eide kennelen Kinzigtal tok på seg ansvaret og avlet frem en ny livskraftig stamme av hunder, basert på de eksemplarer man hadde tilgjengelig, samt nytt blod fra den opprinnelig schnauzeren og tre andre raser. Det er dessverre ikke kjent hvilke raser som ble brukt, men man antar at det i hvertfall var bouvier des flanders og sorte grand danois. Rasen ble første gang vist på en utstilling i 1909 i Tyskland, da under navnet "münchenschnauzer". Den ble anerkjent som egen rase i 1923. Riesenschnauzer finnes i to varianter som registreres hver for seg, sort og salt/pepper. Utover fargen på pelsen er rasene like både av utseende, gemytt og egenskaper. Utseende, anatomi og fysikk. Riesenschnauzer er den største av schnauzerene. Den har en kvadratisk kropp, der mankehøyden tilsvarer omtrent kroppslengden. Hodelengden tilsvarer halve lengden fra manken til haleansatsen. Skulderhøyden er cirka 60-70 cm og vekten ligger normalt omkring 35-49 kg. Den finnes i fargene sort, og salt-og-pepper. Før var det vanlig å [kuppering|kuppere] både hale og ører på denne hunderasen, men kuppering er når forbudt i de fleste land. I Norge ble forbudet introdusert fra 1987. Bruksområde. Riesenschnauzer er en typisk brukshund på alle måter, og som sådan er den mye benyttet som kløvhund og trekkhund. Den blir ofte benyttet som tjenestehund, både hos politiet og i forsvaret. Rasen regnes også som en ypperlig vakthund og en god familiehund. Den egner seg også meget godt som redningshund og lavinehund, pga. sitt pågangsmot og høye arbeidslyst. I tidligere tider ble den i visse deler av Tyskland mest brukt som gårdshund, og da spesielt som stallhund og vognhund. Under 2. verdenskrig ble Riesenschnauzeren brukt som patruljehund på den tyske jernbanen. En voksen riesenschnauzer har ekstrem utholdenhet og styrke, helt på høyde med polarhunder og andre muskelbunter, og elsker å trekke både skiløpere, pulk og vogn. Rasen var sterkt dominerende i hundekjøring nordisk stil til ut på 1980-tallet. Den tapte da terreng i forhold til de langt raskere nye kryssningne av bl.a. vorsteh og greyhound som da ble avlet frem. Rasen opplevde da en ganske markant nedgang i popularitet, men den er fortsatt en helt fantastisk trekkund for hobbybruk. Lynne og væremåte. Riesenschnauzer passer best som familiehund for erfarne, aktive mennesker. Rasen regnes som uredd, stødig, selvstendig, pågående og utholdende. Den trenger tydelige rammer og rikelig med mosjon og utfordringer for å trives maksimalt og bli en harmonisk familiehund. Riesenschnauzeren har et urettferdig rykte som en sta og stri hund som er relativt vanskelig å trene i f.eks. lydighetsøvelser. Denne misoppfatningen kan skyldes at den tåler ekstreme påkjenninger, har en veldig høy smerteterskel og at man derfor ikke kommer særlig lett igjennom med fysiske avstraffelser. Gammeldagse dressurmetoder med fysisk straff vil derfor fungere dårlig. Med riktig bruk av positiv forsterkning, altså belønning i form av godbiter eller lek, vil man imidlertid fort oppdage at dette er en rase som elsker å jobbe, lærer kjempefort, er løsningsorientert og lettlært. Riesenschnauzer egner seg utmerket til alle former for hundesport og -arbeid såfremt man legger opp treningen etter de riktige prinsipper. F.eks. vil man komme svært langt med klikkertrening av en riesenschnauzer. Rasen har et naturlig vokterinstinkt og er ofte litt skeptisk til fremmede. Det er ikke en god ide å plassere en riesenschnauzer i en hundegård og la den stå der hele dagen og la den få bjeffe på alle som går forbi, da dette kan virke svært selvforsterkende og trigge vokterinnstinktet til et nivå som gjør at den med sin voksne størrelse kan bli farlig. Den lar seg imidlertid lett sosialisere, og hvis man tar den med over alt og lar den møte masse mennesker i ulike situasjoner som valp, vil den fremstå som både sosial, trivelig og glad hund, som gjerne hilser på alle mennesker med en ivrig og høyt logrende hale. Riesenschnauzeren er en lojal og hengiven førerorientert hund som trives best i nærheten av sin familie, og det skal mye til for at den stikker langt avgårde. Den kan så klart, som alle andre hunder, finne på å følge etter et rådyr eller en annen hund, men kommer som regel snart tilbake. Å få en riesenschnauzer til å alltid dilte fornøyd ved siden av deg når du går på tur er normalt ingen sak. Hvis du trener godt og riktig vil det også være fullt mulig å få til en 100% bombesikker innkalling. Riesenschnauzere elsker vann. Den benytter gjerne anledningen til å legge seg ned i bekker og dammer og tar seg gjerne en svømmetur. Med sin gode pels tåler den også kulde godt, og er en ypperlig trekkhund. Den regnes med i gruppen Pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder (FCI gruppe 2) (se liste over hunderaser) og har en opprinnelse som stallhund og gårdshund. Den er normalt oppmerksom (lettlært), hardt arbeidende og tåler godt stress. Riesenschnauzer har et moderat jaktinstinkt men et relativt godt gjeterinstinkt og vil kunne oppnå brukbare resultater på gjeterkåringer hvis man trener målrettet på dette. I møte med sauer vil den som regel stoppe og bjeffe til sauene springer vekk, og så returnere til sin eier heller enn å jage sauene. Pelsen må trimmes regelmessig siden den er voksende. Annet. 1. Man kan klippe den ned med maskin 2-4 ganger i året, en praktisk og grei løsning for den som ikke er opptatt av utstillinger. Pelsen vil da bli relativt myk og kan bli bølgete og miste noe av glansen. 2. Man kan nappe pelsen 2-4 ganger i året, altså dra av alle hårene til den blir helt naken. Dette er den vanligste metoden blant utstillingsinteresserte, da den vil vokse ut igjen en god del striere og blankere enn dersom man klipper. 3. Rullerende pels er kanskje å foretrekke dersom du har en aktiv brukshund eller ferdes mye ute i skogen. Da napper du kun av det ytterste hårlaget, sånn ca hver uke eller annenhver uke. Da vil pelsen holdes på en konstant lengde, som i henhold til rasestandard skal være "hard og ikke for kort". Pelsen tenderer til å vokse saktere når man jevnlig fjerner det ytterste laget, og en rullepels vil ha hår i 10-12 ulike lengder. Ved rullemetoden vil pelsen også holde seg ekstremt stri og fungere perfekt som beskyttelse mot rifter og sår når hunden springer i skauen, og vil også fungere som en ypperlig "regnfrakk" som sikrer at hunden er varm og tørr på huden. Rullepels tørker også fort. Det har kommet en kam på markedet som heter "Furminator" og denne er helt suveren for riesenchnauzere da den fjerner undreulla meget effektivt, men også det ytterste nappeklare laget av dekkhår. Velger man rullemetoden og har et eksemplar av rasen med riktig hard og stri dekkpels, kan man faktisk klare seg med å kun greie hunden ukentlig. Pelsen på beina skal være lengre enn over ryggen, og det er også ønskelig med litt ragg under brystet. Halen skal ha kort pels, det samme skal hodet og bakenden. Uansett hvilken metode man velger, er det viktig å maskintrimme hundens kinn, hals, hale og rumpe. Panneluggen skal være lang, gjerne stusset til to barske øyenbryn som skygger lett for øynene. Skjegg og barter får vokse fritt og bare stusses for å fjerne ujevnheter. Det er noen som har "bambam"-pels, det er utypisk for rasen. Disse har myk lurvete og bølgete pels,disse er å anbefale å klippe,da den er for myk for trimming. Endel sorte riesenchnauzere får en god del hvite stikkhår over hele kroppen. Disse kommer og går litt i perioder, særlig for unghunder, og disse bør nappes bort hvis man ønsker å få gode tilbakemeldinger i utstillingsringen. En liten hvit flekk i brystet aksepteres men er også mulig å nappe bort. Hjellvik. Hjellvik er et sted ved Osterfjorden, nord på Osterøya i Osterøy kommune i Nordhordland. Postadressen er Valestrandsfossen. På Hjellvik ligger Hjellvik skule, med femti elever fordelt over tre klasser i 1-7 klasse. Skolen har nynorsk som hovedmål. Stedet har også et eget idrettslag, Hjellvik Idrettslag, som ble stiftet som Hjellvikvåg Idrettslag i 1959. På tettstedets idrettsplass, Hjellvik idrettsplass, spiller Valestrand Hjellvik FK av og til hjemmekamper. Valestrand Hjellvik FK ble stiftet 2. november 1992, da Valestrand Idrettsforening (VIF) og fotballgruppen til Hjellvik Idrettslag ble slått sammen. Hjellvik er også kalt Hjelvik eller Hjellvikvåg. New York Knicks. New York Knickerbockers, oftest omtalt som New York Knicks, er et basketballag i den amerikanske proffligaen NBA. Knicks er et av tre lag som har eksistert siden NBA ble grunnlagt i 1946; de andre to er Boston Celtics og Golden State Warriors (opprinnelig Philadelphia Warriors). De har to NBA-mesterskap, fra 1970 og 1973. Berømte spillere gjennom tidene inkluderer Patrick Ewing og Bill Bradley. Bradley ble senere politiker og var senator for New Jersey fra 1979 til 1997. Grażyna Bacewicz. Grażyna Bacewicz (født 5. februar 1909 i Łódź, død 17. januar 1969 i Warszawa) var en polsk komponist og fiolinist. Hun var den første kvinnelige polske komponist som oppnådde nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Liv. Hennes far, Wincenty Bacewicz, gav Bacewicz hennes første undervisning i klaver og fiolin. I 1928 begynte hun å studere ved konservatoriet i Warszawa, og tok eksamen i fiolin og komposisjon i 1932. Hun fortsatte utdannelsen ved École Normale de Musique i Paris, etter å ha mottatt et stipend av Ignacy Jan Paderewski, og studerte der 1932-33 under Nadia Boulanger. Samtidig tok hun private fiolintimer med Henri Touret. Senere forlot hun Frankrike for å studere under den ungarske fiolinisten Carl Flesch. Etter å ha fullført studiene arbeidet Bacewicz som solist i orkestre, som komponist og som jurymedlem i musikkonkurranser. På 1930-tallet var hun det polske radiosymfoniorkesterets fremste fiolinist. Hun bodde i Warszawa under krigen, hvor hun fortsatte å komponere og gi undergrunnskonserter. Etter krigen ble hun professor ved det statlige musikkonservatoriet i Łódź. På denne tiden begynte hun å hovedsakelig vie tiden til komponistgjerningen. Etter å ha fått omfattende skader i en bilulykke i 1954 gav hun ikke lengre konserter. Bacewicz ble gift i 1936, og fikk en datter, Alina Biernacka, som senere ble en anerkjent tegner. Komposisjoner. De fleste av hennes komposisjoner er for fiolin. Blant dem er syv fiolinkonserter, fem sonater for fiolin med piano inkludert to for solofiolin, syv strykekvartetter, to pianokvintetter og fire symfonier. Eksterne lenker. Bacewicz, Grazyna Bacewicz, Grazyna Bacewicz, Grazyna Bacewicz, Grazyna Bacewicz, Grazyna Boston Celtics. Boston Celtics er et amerikansk basketballag i ligaen NBA. Celtics er et av tre lag som har vært med i NBA siden starten i 1946. De andre to er New York Knicks og Golden State Warriors (den gang Philadelphia Warriors). I alt har de vunnet 17 NBA-titler, inkludert åtte på rad på 60-tallet: 1957, 1959–1966, 1968, 1969, 1974, 1976, 1981, 1984, 1986 og 2008. Den viktigste spilleren på 60-tallet var Bill Russell, mens Larry Bird var den som førte an på 80-tallet. Gaupås. Gaupås med Beitelsvannet i forgrunnen og Gaupåsvannet i bakgrunnen Gaupås er en liten bygd i Bergen, et gårdslandskap mellom Åsane og Ytre Arna, ved Haugland. På Gaupås finner man også Arna Stadion, hjemmebanen til blant annet Arna-Bjørnar. Musiker Kurt Nilsen bor her. De siste år er spor av gaupe igjen observert på Gaupås, etter at man lenge mente kattedyret var fordrevet fra området. Gaupås listes blant inngrepsfrie naturområder (INON-områder) i Hordaland. Et våtmarkssystem bestående av Kalsås-, Kolhus- og Beitelsvatnet er et viktig rasteområde for andefugl i trekktid og om vinteren. Sjeldenheter som elvesanger og gresshoppesanger er også observert ved Beitelsvatnet. Våtmarkssystemet møtes i Gaupåsvatnet, og blir til Blindheimselven (Elve) som renner gjennom Ytre Arna. Peter Jebsen kjøpte elven i 1845 for to hundre spesiedaler, og grunnla Arne Fabrikker. Vannet fra Gaupås drev landets første mekaniserte bomullsveveri. På Gaupås var det også tyske luftvernstillinger under krigen. Restene av disse bunkerne kan finnes på Gaupåsåsen rett ved siden av Gaupåsvatnet. Maldon (distrikt). Maldon er et administrativt distrikt i Essex, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Maldon. Distriktet dekker Dengie-halvøya og et område nord for elven Blackwater. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Maldon og Burnham-on-Crouch ble slått sammen med Maldon landdistrikt. Lars Holst. Lars Kristian Holst (født 22. november 1848 i Bergen, død 31. mai 1915 i Kristiania) var Venstre-mann og redaktør i avisen "Dagbladet" på slutten av 1800-tallet. Han ble cand.jur. i 1871, og var ansatt i "Bergens Tidende" fra 1872 til 1883 før han tiltrådte som sjefredaktør i "Dagbladet" i 1883. Han forble i denne stillingen frem til 1898. Deretter ble han justissekretær i Kristiania byrett, samtidig som han fortsatte den politiske virksomhet han hadde bedrevet som redaktør i "Dagbladet", nå blant annet som teaterkritiker og politisk skribent i "Stavanger Aftenblad". Tidslinje over Koreas historie. Tidslinje over Koreas historie. Tidsangivelser eldre enn 1500 år kan være basert på spekulasjon og anslag. Uffizi. Uffizi (it: "Galleria degli Uffizi") er et palass i Firenze som inneholder et av de eldste og mest kjente kunstmuseer i verden. Museet og dets historie. Giorgio Vasari startet byggingen av palasset i 1560 på oppdrag fra Cosimo I de' Medici som administrasjonskontorer. Navnet "Uffizi" betyr kontor. Bygget stod ferdig i 1581. Ettersom årene gikk ble deler av palasset brukt som lagerplass for noen av de mange kunstgjenstander som Mediciene samlet seg. Etter Medicienes styre var over, forble kunstskattene i Firenze, og et av verdens første museer ble skapt. Galleriet hadde vært åpent for besøkende etter forespørsel siden det 16. århundre og i 1765 ble det offisielt åpnet for publikum. Ettersom samlingen er så enorm, er deler av den flyttet til andre museer i Firenze. Dette gjelder f.eks. noen berømte statuer som befinner seg i Bargello. For tiden pågår et prosjekt for å utvide utstillingslokalene fra ca 6 000 m² til nesten 13 000 m². Dette vil gjøre det mulig for publikum å se mange kunstverk som hittil normalt har vært i magasinene. I 1993 eksploderte en bilbombe som drepte fem mennesker og skadet palasset. Det er fortsatt ikke klart hva som var bakgrunn for bomben, men mafiaen mistenkes. Bombens skader er reparert, med unntak av noen fresker som det ikke var mulig å reparere. I dag er Uffizi en av de mest populære turistattraksjonene i Firenze. I høysesongen (verst er juli) kan ventetiden for å komme inn være opp til fem timer, men noe kortere for de som har forhåndsbestilt billetter. Samlingene. "Judith halshugger Holofernes", Artemisia Gentileschi (1612–1621) Redaktør Lynge. "Redaktør Lynge" er en roman av Knut Hamsun som ble utgitt i 1893. Den var den første av Hamsuns romaner som måtte bestilles i nytt opplag, og det allerede etter én uke. Med "Redaktør Lynge" går Hamsun bort fra den psykologiske romanen han gjorde seg bemerket med i "Sult" og "Mysterier", og tar i stedet for seg politiske emner. Hovedpersonen i boken, redaktør Lynge i avisen "Gazetten", er en åpenbar karikatur av Olaf Thommessen, som var redaktør i "Verdens Gang" da boken ble skrevet. I det eksemplaret Hamsun sendte til sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Dette Arbejde er fra de Dage da jeg mente mig kaldet til at tryte andre.» (Verbet "tryte" betyr visstnok «å gjøre slutt på».) Eksemplaret befinner seg i dag på universitetsbiblioteket i Bergen. Tøyen. Tøyen er et strøk i indre by i Oslo, som ligger delvis i bydel Gamle Oslo og delvis i bydel Grünerløkka. Avgrensning. Strøket ligger nord for Urtegata og Åkebergveien, øst for Vahls gate (inkludert i strøket) og Sars' gate, sør for Telavåggata (inkludert), og vest for Gjøvikbanen – deretter Økernveien – deretter Kjølberggata. Dermed grenser Tøyen til Grønland i sør, Sofienberg i vest, Ola Narr i nord, Lille Tøyen og Kampen i øst, mens nabolaget Enerhaugen og parken Tøyenparken ligger i strøket. Historie. Navnet Tøyen kommer av norrønt Tadvin, sammensatt av "tad" (= gjødsel, møkk) og "vin" (= eng, mark). Gårdsnavn med endelsen "-vin" stammer ofte fra de første århundrene e.Kr. Tøyen hovedgård kan som en av Oslo-områdets mange "vin"-gårder, trolig dateres like langt tilbake. På 1600-tallet var gården eid av Norges kansler Jens Bjelke. Den nåværende hovedbygningens eldste deler er fra før 1700. I 1811 ble gården skjenket av kongen til det nyopprettede Kgl. Frederiks Universitet. En del av eiendommen ble senere utlagt til botanisk hage og naturhistoriske muséer, og det ble bygget boliger for universitetets professorer («professorløkkene»). Med slike løkker kunne professorene ha dyrke grønnsaker og holde kyr. Løkker med kyr var vanlig i Christiania på den tiden fordi omsetningen av fersk melk var dårlig organisert. Kongen ville forpakte bort jorda og regjeringen ville selge for å skaffe inntekter til universitetet. Det var ti løkker på Tøyen, hver på omkring 40 dekar. Etter 1835 bygget tre professorer bolig på sin løkke, Christian Heibergs sommervilla står fortsatt. I begynnelsen av 1820-årene ble det også vurdert å bygge Det Kongelige Slott på Tøyen. Dagens Tøyen. Bygningsmassen er for det meste dominert av eldre bygårder og blokker. Tøyenbekken, mellom Botanisk hage og Grønland, har gammel forstadsbebyggelse i tre. Munchmuseet ligger mellom Tøyenparken i øst og Botanisk hage i vest. I Tøyenparken, mellom Tøyen, Ola Narr og Lille Tøyen ligger Tøyenbadet. Tøyen er det tettest befolkede området i Oslo. Det er en multikulturell bydel med mennesker fra Asia, Afrika, Amerika og Øst-Europa. Volvo 66. DAF 66 ble Volvo 66 DAF ("Van Doorne's Automobielfabriek, Van Doorne's Aanhangwagenfabriek") er et bilmerke fra Nederland. DAF 66 ble Volvo 66, men forskjellen er liten. Produksjonen av DAF begynte i 1958, og i 1975 ble DAFs bilproduksjonsavelng solgt til Volvo. I 1976 presenterte Volvo 343/345, som opprinnelig var utviklet for å bli DAF 77. Kaldtvannskorallrev. Kaldtvannskorallrev er korallrev som vokser på større dyp og i kaldere vann enn de tropiske korallrevene. Til forskjell fra disse er kaldtvannskorallrevene ikke avhengige av sollys. De finnes vidt utbredt i alle verdenshav unntatt i de polare områdene. Biologi. Den vanligste revdannende korallen er steinkorallen "Lophelia pertusa", men det finnes også noen få andre arter som kan danne kaldtvannskorallrev. "Lophelia"-korallen trives best i vann med temperaturer på 6-8°C og er vanligst på 200-1000 meters dyp, men er funnet så grunt som 39 meter (Trondheimsfjorden) og så dypt som 3383 m (undersjøisk fjellkjede utenfor østkysten av USA). Revene vokser svært seint – fra noen få millimeter til maksimum to centimeter i året, og de eldste delene av norske korallrev er om lag 8.500 år gamle. Norge har verdens største kjente forekomster av kaldtvannskorallrev, men havbunnen er dårlig kartlagt. Kaldtvannskorallrevene kartlegges med multistråle-ekkolodd i kombinasjon med filming med fjernstyrte miniubåter. Utviklingen av bedre kartleggingsutstyr og det økte fokus på kaldtvannskorallrevene vil trolig medføre stadig nye oppdagelser av slike korallrev framover, både i norske og utenlandske farvann. Røstrevet som ble oppdaget i 2002, er verdens største kaldtvannskorallrev. Det ligger på 300 til 400 meters dyp omtrent 110 km vest for Røst. Revet er om lag 35 km langt og 3 km bredt, og har et flateinnhold på rundt 100 km². Revenes betydning. Revene utgjør komplekse fysiske strukturer som gir levested til et rikt mangfold av marine arter og antas å være viktige som yngle– og oppvekstområder for en rekke arter, også fiskearter. Trusler og vern. Den sene veksten og skjøre fysiske strukturen gjør revene spesielt sårbare. Etter hvert som kaldtvannskorallrevene er blitt bedre kartlagt, oppdager en at mange er skadd. Havforskningsinstituttet har anslått at 30-50 % av norske korallrev er skadet eller ødelagt som følge av bunntråling. Selv om hovedtrusselen er knyttet til fiskeredskap som slepes langs bunnen, er det også andre trusler mot korallrevene. Blant annet kan legging av rørledninger og kabler - spesielt ved bruk av leggefartøy som trekker seg fram ved hjelp av ankere - gjøre skade. Fiskeridepartementet fastsatte i 1999 "Forskrift om beskyttelse av korallrev". Forskriften er hjemlet i "Saltvannsfiskeloven" og "Lov om Norges økonomiske sone", og gir korallrevene generell beskyttelse mot fiskeredskap som slepes langs bunnen. Forskriften forbyr tilsiktet ødeleggelse av korallrev og setter krav om aktsomhet ved fiske i nærheten av kjente korallrevforekomster. Videre forbyr forskriften bruk av aktiv fiskeredskap som slepes langs bunnen i spesielt beskyttede områder. Så langt er fem korallrev; Sularevet og Iverryggen utenfor Midt-Norge, Røstrevet utenfor Lofoten og to rev på Hvaler (Tisler og Fjellknausene) gitt slik spesiell beskyttelse. Korallrev kan beskyttes mot alle inngrep gjennom vern etter "Naturvernloven". Men mange korallrev ligger utenfor naturvernlovens virkeområde, som slutter ved territorialgrensen. Korallrevet Selligrunnen i Trondheimsfjorden er så langt det eneste som er vernet etter Naturvernloven. Revet, som er midlertidig vernet, stikker opp til 39 m under havoverflaten og er verdens grunneste kjente kaldtvannskorallrev. Tråler. En tråler er et fiskefartøy bygd for å føre en trål, et sekkeforma nett som slepes langs bunnen eller i vannet etter fartøyet. Før motoralderen fantes seiltrålere som kunne operere på 55 til 75 meters dyp. Moderne fartøyer tråler på opptil 1 000 meters dyp, men det er gjort forsøk med tråling på enda større dyp. Trålere varierer mye i størrelse; en vanlig størrelse er 2 000-3 000 tonn. Reketrålere er betydelig mindre. Tråleren er utstyrt med en stor port (trålport) akterut, som trålen slippes ut og hales inn gjennom. Fryseanlegg om bord tillater trålere å operere i åpent hav i uker av gangen. Trålere med fileteringsanlegg eller andre anlegg for foredling av fangsten om bord benevnes "fabrikktrålere". Fjord Line. Fjord Line Danmarkslinjen AS ble stiftet i 1993 som et 100% eid datterselskap av Rutelaget Askøy-Bergen AS. Selskapet driver passasjer- og frakttrafikk med skip i Nordsjøen med ruter fra Norge til Danmark. Fjord Line ble etablert med Danmarkslinjen i juni 1993, og selskapet ble overtatt av BNR-konsernet den 1. desember 1995. Høsten 1998 ble Englandslinjen kjøpt fra Color Line men den ble senere overtatt av DFDS. Rederiet driver passasjerfergen MS Bergensfjord, som seiler mellom Bergen, Stavanger og Hirtshals, og HSC Fjord Cat i sommerhalvåret mellom Kristiansand og Hirtshals. I tillegg til passasjertrafikk har Fjord Line frakt av nyttekjøretøy og gods, som håndteres av Fjord Lines cargoavdelinger i Norge og Danmark. I 2012 får rederiet levert to moderne cruiseferger og vil da kunne tilby daglige avganger på begge linjer. Fra og med 30 mai 2013 vil skipene også frakte passasjerer mellom Hirtshals og Langesund. Men i mellomtiden 29 mai 2013 - 25 september 2013 vil "gamle" Bergensfjord kutte ruten mellom Stavanger og Bergen. Derfor vil ikke Bergen få daglige avganger før det nye skipet "MS Bergensfjord" blir satt i rute. Den gamle "MS Bergensfjord" vil bli ombygget til nye formål når den ikke lenger skal trafikkere vestlandet - Danmark. Etter planen skal skipet settes i rute Sandefjord - Strømstad. Dato er ukjent. Selskapet har salgskontor i Bergen, Stavanger, Kristiansand og Hirtshals i Danmark. Den 20. august 2008 bestemte rederiet å kutte ut anløpshavnene Haugesund, Egersund og Hanstholm. I stedet anløpes Risavika ved Stavanger og Hirtshals i Danmark. Kutt i organisasjonen. 6. september 2006 kunngjorde DFDS at de kjøpte skipet MS «Fjord Norway». Med salget mistet samtlige 248 sjøansatte jobben.. DFDS bygde om skipet før det ble satt inn igjen i ruten. «Fjord Norway» går idag under navn MS «Princess of Norway» under dansk flagg og i hovedsak med dansk mannskap på ruten IJmuiden – Newcastle. 28. september 2006 fikk alle Fjord Line-ansatte varsel om oppsigelse. Staben på land skulle kuttes kraftig, og de som ville bli igjen, måtte søke stillingene i en sterkt slanket organisasjon. Det hadde lenge vært klart at Fjord Line skulle redusere landorganisasjonen. I slutten av august 2006 vedtok styret i selskapet å fjerne ca. 20 årsverk i en stab som teller ca. 43 årsverk i Bergen. Master ferries. Fjord Line fusjonerte med Master Ferries desember 2007. Master Ferries hadde et skip, HSC «Master Cat», i ruten Kristiansand – Hanstholm. Grunnet Kristiansand Havnestyres vedtak 20. oktober 2008 om at fergerederiene som anløper Kristiansand må ha helårlig drift for å kunne benytte havnen. Og da katamaran-fergen kun går i sommerdrift har Fjord Line nedlagt ruten og lagt HSC «Fjord Cat» i opplag i Marvika ved Kristiansand og ruten Kristiansand-Hanstholm er nedlagt. HSC «Fjord Cat» har seilet fra april 2009 til sept. 2010 mellem Kristiansand og Hirtshals starter igjen i april 2011. Sjøgata (Mosjøen). Sjøgata på Byflata i Mosjøen har Nord-Norges lengste rekke av trehus og -brygger fra 1800-tallet. I det historiske bymiljøet finnes det boliger så vel som restauranter, gallerier, museer og forskjellige forretninger. Deler av bebyggelsen i Sjøgata er fredet, og det er lagt vekt på riktig bruk av gamle byggeteknikker, redskaper, detaljer og farger. Nedenfor Sjøgata ligger en av landets beste sjøørretelver, Vefsna. Fru Haugans Hotel fra 1794 ligger sør i gaten, og hotellet har en stor og beplantet hage ved elvebredden. Gjesterom og -leiligheter i gamle bygg er å leie gjennom Kulturverkstedet. Hvert år arrangeres Galleria kunstfestival i Sjøgata. «Riv alt sammen» het det i reguleringsplanen som Vefsn kommune fremmet i 1970. Høykonjunktur etter krigen ga behov for parkeringsplasser i sentrum av byen, og mange ønsket at Sjøgatas bygninger, som da var gamle og falleferdige, skulle rives. Det oppstod da en god del protester. Beboere og andre interesserte som så en verdi i å ta vare på gaten, mobiliserte til motstand mot riving. Også daværende kronprinsesse Sonja engasjerte seg. Ildsjeler i 1970-årene, blant andre foreningen "Lydiabryggas Venner", bidro til at bebyggelsen ikke ble revet. De satte i gang et omfattende arbeid for å restaurere gamle bygninger i opprinnelig stil. En god del offentlige midler ble gitt til dette arbeidet. I dag betraktes prosjektet som en vellykket, da Sjøgata er blitt Mosjøens fremste turistattraksjon. Dessuten er det historiske bymiljøet aktivt brukt av folk og forretningsliv. I 2004 ble Sjøgata-miljøet tildelt Olavsrosa. Tabernakel. Tabernakel (lat. "tabernaculum", «skjul, hytte, telt»), hos romerne særlig den hytte eller det skjul, hvorfra de offisielle spåmennene, augurene, så etter spådomstegn (auspicia). I oversettelse av Gamle Testamentet anvendes ordet Tabernakelet om den flyttbare helligdom som den jødiske forbundsarken ble oppbevart i, israelittenes nasjonalhelligdom («stiftshytten»). Den var i form av et prakttelt og ble brukt under ørkenvandringene og inntil tempelet i Jerusalem ble oppført ("2 Mos. 25 o.f."). Etter innflyttingen i det lovte land stod teltet i Sjilo, i Nob og til slutt i Gibeon. I kirkeinteriørene betegner tabernakel i allmennhet en takhimmel, baldakin, f.eks. over et alter, over et helgenbilde, et krusifiks eller en fornem persons plass, som er båret av kolonner eller andre frie støtter. Ordet benyttes også i samme betydning som sakramentshus og sakramentskap, og også om den oppsatsen man av og til har på alterdisken, hvor et oppbevaringsrom fins for det hellige brødet (hostien), og som ofte tjener som sokkel for et krusifiks. Jf. Ciborium. Noen ganger har også ordet vært brukt i forskjellige trossamfunn om deres viktige bygninger. Mest kjent i denne forbindelse er tabernakelet i Salt Lake City i Utah, som er et internasjonalt senter for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Herfra har Mormonkoret sine ukentlige konserter som fjernsynsoverføres over hele USA og til et stort antall land. Eikerapen. Eikerapen ligger tett opptil fjellet ved enden av Ørevatn i Åseral i Vest-Agder. Det har bodd folk på Eikerapen i over 500 år. Navnet kommer av at lia ned mot Ørevatn danner en «rap» og at det til alle tider har vokst mye eik i denne rapen. I dag bor det sju personer og en hund på Eikerapen. I tillegg er det ca hundre hytter. Eikerapen er Norges sydligste vinterdestinasjon med eget alpinsenter og milevis av skiløyper. Foruten alpinsenter har Eikerapen minigolfbane, turistsenter med langtidsutleie av hytter, pub, badeplasser og merkede turløyper sommer og vinter. Eikerapen ligger ved den sørligste delen av de norske langfjella og byr på naturopplevelser året rundt. Vest i Eikerapen ligger Balnelia og Balnehommen. Stedet har fått navnet sitt fordi etter den sjeldne barlinden. Det er ca 10 km fra Eikerapen til kommunesenteret i Åseral, Kyrkjebygda. I Kyrkjebygd finnes bank, daglivarehandel med post, café, byggmarked, snøscooter-/atvbutikk og bensinstasjon. Eikerapen er ett av tre hytte- og vintersportssentre i Åseral kommune. De andre er Bortelid og Ljosland, begge ca 30 minutters kjøring fra Eikerapen. Eikerapen Roots Festival arrangeres hvert år den første uka i august. Festivalen trekker hvert år rundt 6 000 gjester til den lille bygda. Arthur Henderson. Arthur Henderson (født 13. september 1863, død 20. oktober 1935) var en britisk sosialdemokratisk politiker og fagforeningsmann. Han var leder for Labour Party i tre omganger og fikk Nobels fredspris i 1934 for sitt arbeid for nedrustning. Tidlig liv. Arthur Henderson ble født i Glasgow i 1863 som sønn av en tekstilarbeider, som døde da sønnen var kun ti år gammel. Etter farens død flyttet Hendersons familie til Newcastle upon Tyne i den nordøstlige delen av England. Henderson arbeidet ved en lokomotivfabrikk fra 12-årsalderen. I 1879 konverterte han til metodismen, og var senere virksom som legpredikant. Han mistet jobben på fabrikken i 1884, og konsentrerte seg om predikantvirksomheten, samtidig som han tilegnet seg kunnskaper innen en rekke områder gjennom privatstudier. Fagforeningsleder. I 1892 begynte Henderson å engasjere seg i fagforeningsvirksomhet, og ble valgt til betalt organisator for Iron Founders Union. Han ble også medlem av North East Conciliation Board. Henderson mente at streiker gjorde mer skade enn gagn, og forsøkte å unngå dem når det var mulig. Av denne grunnen var han en motstander av én landsomfattende organisasjon for alle fagforeninger, fordi han var overbevist om at det ville føre til flere streiker. Tidlig virke i det britiske arbeiderpartiet. I 1900 var Henderson en av 129 fagforenings- og sosialistdelegater som vedtok Keir Hardies forslag om å danne Labour Representation Committee (LRC), og i 1903 ble Henderson valgt til kasserer for LRC. Samme år ble han innvalgt i det britiske underhuset for valgkretsen Barnard Castle. I 1906 endret LRC sitt navn til "Labour Party" og vant 29 seter i parlamentsvalget samme år. Da Hardie gikk av som Labours leder i 1908, ble Henderson valgt som hans etterfølger og var leder i to år før han trakk seg i 1910. Kabinettsmedlem. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 valgte Labours leder Ramsay MacDonald å trekke seg i protest. Henderson ble igjen leder for partiet, og i 1915 ble han som den første sosialdemokratiske politiker medlem av regjeringen, som utdannelsesminister. I 1916 presset David Lloyd George den sittende statsministeren Herbert Henry Asquith til å gå av, og ble ny statsminister. Henderson ble medlem av det reduserte krigskabinettet som minister uten portefølje. Henderson trakk seg fra regjeringen i august 1917, etter at hans forslag om en internasjonal konferanse for å få en slutt på krigen var blitt nedstemt av resten av kabinettet. Kort etter trakk han seg også som leder for Labour. «Kupongvalget» og 1920-tallet. Henderson mistet sitt sete i parlamentet i det såkalte «kupongvalget» den 14. desember 1918, et valg som ble skrevet ut under 24 timer etter krigens slutt og som resulterte i en stor seier for en koalisjon ledet av Lloyd George. Henderson ble gjeninnvalgt i parlamentet i et ettervalg i 1919, og ble Labours sjefsinnpisker. Imidlertid mistet han setet igjen i 1922, men kom inn igjen gjennom et nytt ettervalg i Newcastle East. Dette setet mistet han i 1923, men ble gjeninnvalgt etter å ha vunnet et ettervalg i Burnley. Han ble utnevnt til innenriksminister i den første sosialdemokratiske regjeringen i Storbritannia, ledet av Ramsay MacDonald. Denne regjeringen måtte gå av i 1924, etter å ha tapt valget, delvis på grunn av det såkalte «Zinoviev-brevet», som ble trykket i den høyreorienterte tabloiden "Daily Mail". Henderson kom inn igjen i parlamentet i 1924, men avviste å stille som kandidat til ledervervet i Labour, selv om andre parlamentsmedlemmer skal ha bedt ham om å gjøre det. Han var redd for at partiet skulle dele seg i fraksjoner, og publiserte en pamflett, "Labour and the Nation", hvor han forsøkte å klargjøre Labours mål. Utenriksminister. I 1929 dannet Labour en ny mindretallsregjering, og MacDonald utnevnte Henderson til utenriksminister. Henderson forsøkte å løse uoverensstemmelsene som hadde bygget seg opp i Europa siden krigens slutt. Diplomatiske forbindelser ble opprettet med Sovjetunionen, og Storbritannia gav Folkeforbundet sin fulle støtte. Regjeringen klarte den første tiden å få gjennomslag for mye av sin politikk, selv uten en parlamentarisk majoritet. Men de økonomiske nedgangstidene etter krakket i 1929 fikk konsekvenser som førte til at MacDonalds regjering til slutt måtte gå av. MacDonald-«forræderiet». Regjeringskrisen begynte i 1931 da en komité oppdaget et alvorlig overforbruk av penger i statsbudsjettet. Dette førte til en svekkelse av tilliten til det britiske finanssystemet, noe som truet pundets posisjon etter gullstandarden. Labour-regjeringen ble enig om at det var viktig å bevare gullstandarden og om at budsjettet måtte bringes i balanse, men regjeringen var uenig om hvilke tiltak som skulle gjennomføres. Henderson ble den mest fremtredende representanten for et mindretall på nesten halve regjeringen som ikke kunne akseptere kutt i arbeidsledighetstrygden. Uoverensstemmelsene førte til at regjeringen valgte å gå av. Den 24. august 1931 ble det annonsert at MacDonald dannet en nasjonal regjering med medlemmer fra alle partier for å takle den økonomiske krisen. Imidlertid avviste Labour denne regjeringen, og partiet ekskluderte både MacDonald og alle Labour-medlemmer som støttet ham. Henderson var den eneste som stemte mot dette vedtaket. Likevel ble Henderson partiets nye leder. Mens den økonomiske og politiske situasjonen fremdeles var vanskelig, valgte regjeringen å skrive ut valg, og vant den største valgseier i britisk historie. Labour ble redusert til kun 46 mandater, og Henderson mistet sitt sete igjen. Året etter trakk han seg som partileder. Senere virke. Henderson kom tilbake til parlamentet gjennom et ettervalg (Clay Cross), og arbeidet resten av sitt liv for å forhindre en mulig storkrig. Han var formann for nedrustningskonferansen i Geneve og mottok Nobels fredspris i 1934. Arthur Henderson døde 72 år gammel i 1935. Good Night, and Good Luck.. "Good Night, and Good Luck." er en Oscar-nominert film regissert av George Clooney som tar for seg den sanne historien om konflikten mellom journalistveteranen Edward R. Murrow og den antikommunistiske senatoren Joseph McCarthy, og sistnevnstes forfølgelse av dem han mente hadde kommunistsympatier. Filmen er i sin helhet i svart/hvitt og filmen blir supplert med gamle arkivopptak av McCarthy og hans høringer. Tittelen henspiller på setningen Murrow brukte til å avslutte sine sendinger. Handling. Handlingen finner sted i fjernsynets barndom, og vi følger Murrow og hans dedikerte kollegaer på nyhetsdesken til CBS. Teamet må holde stand mot forsøk på politisk og bedriftslig påvirkning, samtidig som de setter fokus på måten McCarthys jobber for å fjerne all kommunisme. Murrow forsvarer først Milo Radulovich, som ble kastet ut av den amerikanske hæren, fordi hans far abonnerte på en serbisk avis. Dette førte til en stor offentlig debatt der McCarthy også beskyldte Murrow for å være kommunist. Teamet fortsetter som før, og lar seg ikke kue. Foruten hovedhistorien følger vi også historien om Annie Lee Moss, som jobbet på Pentagon før hun måtte ut i en høring. Og Don Hollenbeck, som tok sitt eget liv etter å ha blitt utsatt for det samme. Samtidig må CBS' ansatte skjule at de er nygift for å få lov til å beholde jobben sin. Kritikk. Filmen har mottatt veldig gode kritikker (den ble filmen med best kritikk på Rotten Tomatoes i 2005), men noen har påpekt at historien har blitt fremstilt litt skjevt. Da Murrow begynte sitt korstog, hadde allerede McCarthy mistet mye støtte fra sine kollegaer, særlig grunnet hans undersøkelser innenfor det militære. I tillegg kan det virke som om Murrow var alene om å kjempe mot McCarthy, mens han i virkeligheten var en av mange. Han var likefullt den som ga saken et ansikt i beste sendetid. Arne Fabrikker. Arna Næringspark i de gamle Arne Fabrikker (Bomullsvarefabrikken) ved Sørfjorden Arne Fabrikker ble etablert i Ytre Arna i 1846 av Peter Jebsen. I 1845 undertegnet Peter Jebsen kjøpekontrakt på Blindheimselven (Elvæ) fra Gaupås som renner ut i Ytre Arna, og grunnla det som ble landets første mekaniserte bomullsveveri. Han brukte halve formuen sin, 200 spesiedaler, på å kjøpe elven. Virksomheten økte raskt, og etter hvert ble det bygget både bomullsspinneri, fargeri og blekeri på stedet. Dette ble starten på Arne Fabrikker, en av landets største og viktigste tekstilfabrikker som besto av to større fabrikker: bomullsvarefabrikken og ullvarefabrikken. Bygden Ytre Arna ble bygget rundt fabrikken, og ble et industrisamfunn som tiltrakk seg arbeidere fra hele Vestlandet. Fabrikken var i stor grad også samfunnsorganisator, og besørget i tillegg til arbeidsplasser også boliger, skole, idrettsanlegg, fattigvesen, veibygging, brannkorps, legetjeneste, kino, kirke, – et komplett lite samfunn. Fabrikkene i nyere tid. Fabrikkanlegget (Bomullsvarefabrikken) er på 20 000 kvm og ligger nederst ved Sørfjorden. Idag er dette Arna Næringspark. Her holder og Ytre Arna Historielag til. Fabrikkanlegget (Ullvarefabrikken) ligger ved Blindheimselven (Elvæ) øverst i Ytre Arna. Idag er dette Arna Industrihus. Leo Huberman. Leo Huberman (17. oktober 1903 – 9. november 1968) var en amerikansk marxistisk teoretiker og sammen med Paul Sweezy redaktør av Monthly Review fra grunnleggelsen i 1949 frem til sin død. På tross av sin arbeiderklassebakgrunn fikk han seg høyere utdannelse, og i mellomkrigstidene jobbet han blant annet på prestisjefylte London School of Economics og på Columbia University. Han var også medredaktør for tidsskriftet Scholastic og en periode fast spaltist for U.S. Week. Han ga også i denne perioden ut flere bøker, deriblant "Man's Worldly Goods", senere utgitt på norsk under tittelen "Menneskehetens Rikdommer", et forsøk på å fremstille menneskehetens historie fra et marxistisk utgangspunkt på en enkel måte. Denne boka solgte over en halv million eksemplarer. Under andre verdenskrig jobbet Huberman for fagorganisasjonen Congress of Industrial Organizations. Huberman var aktiv i valgkampanjen til tidligere visepresident Henry Wallace i 1948, og det var her han ble kjent både med Sweezy og F.O. Matthiessen, hvis økonomiske bidrag muliggjorde oppstarten av Monthly Review. Huberman var også den viktigste for å opprette forlaget Monthly Review Press i 1952. Etter den cubanske revolusjonen besøkte Huberman landet flere ganger, og omtalte revolusjonen som sosialistisk også lenge før regimet selv gjorde det. Selv om han hele sitt voksne liv var dedikert marxist, forble han partipolitisk uorganisert. Pô (departement). Pô er navnet på et fransk departement i det som nå er Italia. Det fikk navn etter elven Po da det ble grunnlagt i 1802 av Napoleon under hans okkupasjon av Kongedømmet Sardinia. Departementet var delt inn i arrondissementene Torino, Susa og Pinerolo og hovedstaden var i Torino. Pô ble oppløst etter Napoleons fall i 1814. I dag er området en del av Provinsen Torino. Ellen Meiksins Wood. Ellen Meiksins Wood (født 1942) er en amerikansk-kanadisk marxistisk statsviter med grad fra UCLA. I en årrekke underviste hun ved York University i Canada. Hun har siden blitt kanadisk statsborger. I 1997 ble hun medredaktør av tidsskriftet Monthly Review, men forlot det tre år senere under uklare omstendigheter. Hun var gift med Neal Wood til hans død i 2003. Wood regnes av mange som en av vår tids fremste og mest nyskapende marxister. I 1986 mottok hun for eksempel den, innen marxistiske kretser, prestisjefylte Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize. Mellom 1984 og 1993 var hun også tilknyttet redaksjonsrådet til et britiske tidsskriftet New Left Review. Hun har gitt ut en rekke bøker, deriblant "The Retreat From Class", "Democracy against Capitalis", "The Pristine Culture of Capitalism" og "The Origins of Capitalism". Hun har også redigert flere bøker. Cortina d'Ampezzo. Cortina d'Ampezzo (italiensk) eller Anpezo (ladinsk) er en by og en kommune i provinsen Belluno i Veneto i Nord-Italia. Byen ligger i Dolomittene i en høyde på 1224 moh. og er et populært vintersportssted. Cortina er et av Europas mest eksklusive høyfjellsturistmål, byen er kjent for sine førsteklasses hoteller og butikker. I 1927 ble ski-VM arrangert her og i 1932 verdensmesterskapet i alpint. Cortina d'Ampezzo var vertsby for vinter-OL 1956. Vinter-OL 1944 var også planlagt arrangert i Cortina, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. Utsikt over Cortina d'Ampezzo og fjellene bak Geografi. Cortina d'Ampezzo er bare ett av rundt 30 tettsteder i kommunen av samme navn. Kommunens område går også under landskapsbetegnelsen Ampezzo (italiensk) eller Anpezo (ladinsk). Ampezzo utgjør den øverste delen av Valle del Boite og er omgitt av Dolomittenes høyfjell på alle kanter: Tofane (3244 moh. i "Tofana di Mezzo") i vest, Fanes (3077 moh. i "Piz dles Cunturines") i nordvest, Sennes (3148 moh. i "Hohe Gaisl") i nord, Cristallo (3216 moh. i "Monte Cristallo") i nordøst, Sorapiss (3205 moh. i "Punta Sorapiss") i øst og Marmarole (2932 moh. i "Cimon del Froppa") i sydøst. Fjellene danner i nordvest og nordøst grensen mot naboprovinsen Syd-Tirol. Over en rekke fjellpass er Ampezzo forbundet med nabodalene: Giau- (2236 moh.), Falzarego- (2105 moh.) og Valparolapasset (2192 moh.) i vest fører til hhv. Val Fiorentina, Fodom og Val Badia; Limopasset (2172 moh.) i nord til Mareo; Cimabanche- (1525 moh.) og Tre Croci-passet (1805 moh.) i øst til hhv. Höhlensteintal og Valle d'Ansiei. Mens Limopasset bare kan passeres til fots eller på sykkel, har Cimabanchepasset fra 1921 til 1963 blitt krysset av jernbanelinjen til Toblach. Valle del Boite, altså dalen til elven Boite, danner forbindelsen til Cadore mot syd. Ampezzo har totalt rundt 6000 innbyggere. Kommunens fraksjoner («landsbyer») er Agabòna, Alverà, Cadelvèrzo, Ciadìn, Ciàe, Cianderìes, Ciamulèra, Ciànpo, Col, Cortina, Crìgnes, Doneà, Fiàmes, Fraìna, Gràa, Guargné, Jilardòn, Lazedèl, Melères, Mortìja, Pezié, Pian da Lago, Pocòl, Rònco, Socòl, Socùs, Staulìn og Zuél. Historie. Landsbyen Cortina d'Ampezzo (som betyr «Ampezzos kirkegård») har på grunn av at kirken lå her, alltid vært områdets kulturelle midtpunkt. Opphavet til navnet "Ampezzo"/"Anpezo" er uvisst. Første gangen området nevnes er i et dokument oppbevart i arkivene i nabobyen San Vito di Cadore; det dreier seg om notarisert aktstykke om en eiendomsoverdragelse i «Ampitiun Cadubri», datert 15. juni 1156. Ampezzo lå den gang under patriarkatet Aquileia. Fra 1420 hørte Ampezzo til republikken Venezia og var fra 1511 og til første verdenskrig en del av det østerrikske fyrstegrevskapet Tirol. Ampezzo var et nesten rent ladinsktalende område. Under fascismen ble de ladinske dalene som et ledd i italieniseringspolitikken etter den gamle romerske devise "divide et impera" («splitt og hersk») delt mellom tre provinser. Ampezzo samt Fodom og Col ble i denne sammenheng i 1923 overført fra provinsen Bolzano (Syd-Tirol) til provinsen Belluno. Frem til 1950-tallet var befolkningsflertallet ladinskspråklig. I dag overveier italiensk, men ca. 40 % av befolkningen forstår fremdeles ladinsk. Ladinsk mangler lokal anerkjennelse som offisielt språk. Den 28. og 29. oktober 2007 ble det gjennomført en folkeavstemning i Ampezzo, Fodom og Col om hvorvidt området skal tilbakeføres til Syd-Tirol. Flertallet av befolkningen stemte for en gjenforening med Syd-Tirol. I Ampezzo var valgdeltagelsen på 70 % med 77 % ja-stemmer. Før tilbakeføringen kan finne sted, må det italienske parlamentet, Trentino-Alto Adiges regionalråd og Syd-Tirols provinsråd godkjenne søknaden. Ampezzo har vært "location" for kjente filmer som "Cliffhanger" (med Sylvester Stallone) og "Den rosa panteren" (med David Niven og Peter Sellers).Også Bondfilmen For Your eyes only Med Roger Moore, ble delvis filmet i Cortina. Lingotto. Lingotto er en bydel i Torino i Italia, men navnet forbindes mest med Lingottobygningen i "Via Nizza". Denne bygningen var en gang en enorm bilfabrikk bygd av Fiat mellom 1916 og 1923. Et uvanlig trekk var det var en femetasjes bygning der produksjonen skjedde på alle plan ved at bilene rykket opp en etasje av gangen fra byggetrinn til byggetrinn. De ferdige bilene kom ut på taket, der det var en testbane. Lingottobygningen var på sin tid verdens største bilfabrikk. Bygningen var ansett som "avant-garde". Åtti forskjellige bilmodeller ble produsert her, blant annet den berømte Fiat Topolino fra 1936. Fabrikken ble utdatert i 1970-årene og ble stengt for godt i 1982. Stengningen utløste debatt om den fremtidige bruk, og til slutt ble det hele grundig ombygd til et kompleks med konsertsaler, teatre, et konferansesenter, innkjøpsarkader og et hotell. Ombygningen var ferdig i 1989. Monviso. Monviso, eller Monte Viso, er et fjell i Alpene på italiensk piemontesisk side av grensen mot Frankrike. Fjellet, som er på 3.841 moh, er kjent for sin pyramideform, og siden det rager 500 m. høyere enn fjellene rundt om er det synlig på lang avstand. På nordsiden av fjellet er kildene til elven Po, på den såkalte Pian del Re (2020 moh). Reese Witherspoon. Laura Jean Reese Witherspoon (født 22. mars 1976 i Baton Rouge i Louisiana) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er mest kjent for rollene sine i "Election", "Cruel Intentions", "Legally Blonde" og "Walk the Line". Hun vant i 2006 både Oscar og Golden Globe for "Beste Kvinnelige Hovedrolle", for sin innsats i "Walk the Line", hvor hun spiller June Carter Cash. Reese ble først kjent etter filmen "The Man in the Moon" fra 1991, der hun gjorde en fremragende prestasjon i rollen som Danielle. I 1996 fikk hun et gjennombrudd i thrilleren "Fear", der hun spilte mot Mark Wahlberg i rollen som tenåringen Nicole Walker, som blir forført av en eldre gutt (Mark Wahlberg) som senere viste seg å være en psykopat. Reese Witherspoon valgte samtidig bort tilbudet om å spille rollen som Sidney Campbell i "Scream"-trilogien. Reese fikk etter dette stadig større rolletilbud, og ble fort ansett som en av de beste skuespillerne i Hollywood. I 2000 spilte Reese Witherspoon i komiserien Friends i rollen som Rachels søster Jill, og året etter spilte hun i den første av to "Legally Blonde"-filmer, som skulle vise seg å bli kassasukseer. Reeses til nå største rolle kom i 2005, i filmen "Walk the Line" der hun spilte musikeren June Carter, i filmen om Johnny Cash og June Carters liv. Hun vant i 2006 både Oscar og Golden Globe for "Beste Kvinnelige Hovedrolle", for sin innsats i "Walk the Line". Per dags dato er Reese den best betalte kvinnelige skuespilleren i Hollywood. Frem til 2007 var Reese gift med skuespilleren Ryan Phillippe, som hun spilte mot i "Cruel Intentions". De fikk to barn sammen. Zevsstatuen i Olympia. 250px Zevsstatuen i Olympia var en av oldtidens syv underverker. Statuen ble laget av den klassiske skulptøren Phidias rundt år 435 f.Kr., og ble oppreist i Zevs-tempelet i Olympia, i dagens Hellas. I 394 ble den flyttet til Konstantinopel, hvor den senere sannsynligvis er gått tapt i en brann. Statuen, som var 12 meter høy, var laget av elfenben og dekket av gull. Bergen Byspill. Bergen Byspill er en fri teatergruppe i Bergen bestående av profesjonelle scenekunstnere. Den ble stiftet i 1995 og har spisskompetanse på forestillinger ute i byrommene, vandrende fra scene til scene. Middelalderens gjøglerteater og mysteriespill er ofte utgangspunkt for gruppens oppsetninger, og den blander elementer fra fortid, samtid og fremtid i sitt uttrykk. Den bruker gjerne bevaringsverdige og tradisjonsrike bygninger og områder som sine kulisser. Eksempler er ”Hansaspill på Bryggen” som vandrer gjennom Bergens eldgamle havnebebyggelse fra hansatiden, og ”Fløien liten Blåfugl” som utspilte seg i det trolske skogsområdet på byfjellet Fløyen. Krypt. Krypt, av gresk "kryptein" skjule, er et helt eller delvis underjordisk rom. Dette rommet har ofte hvelv og ligger som regel under koret i en kirke. Krypten ble brukt til begravelser av helgener og er vanligst i romansk arkitektur. Kapittelhus. Et kapittelhus er et rom eller en bygning i en katedral eller et kloster der kannikene eller munkene holdt møter. Navnet kommer av at møter der hele kommuniteten var samlet for å ta avgjørelser kalles kapittel (i en katedral kalles det "domkapittel"). Rommet brukes også ofte ved tidebønnene. De første kapittelhusene kom sannsynligvis i det 9. århundre. Rommet er normalt innredet med benker langs langveggene, en eller flere rader avhengig av hvor mange som tilhører kommuniteten, og et sete for den som leder møtet på den ene kortveggen. Karteuserne. Karteuserordenens kapittelhus (kalt "chartreuse" etter deres moderkloster) er spesielle, da det ved siden av spisesalen er det eneste rommet hvor munkene regelmessig omgås hverandre; ellers lever de sine liv på cellene. Plinius den yngre. Caius Plinius Cecilius Secundus, mer kjent som "Plinius den yngre", (født 63, død omkring 113), romersk jurist, forfatter, naturfilosof og vitenskapsmann. Plinius den yngre ble født i Como, Italia, og var nevø og adoptivsønn av Plinius den eldre, og blir ansett av mange som den største naturalist i antikken. Som syttenåring oppholdt han seg i sin onkels villa i Misenum, en flåtebase lengst nord i Napoli-bukten, da vulkanutbruddet i Vesuv begrov Pompeii i aske. Et kvart århundre etter hendelsen beskrev Plinius hendelsen i to brev. Han forteller i det første brevet hvordan hans onkel, Plinius den eldre, som var sjef for flåten, la merke til skyen som steg opp fra Vesuv og seilte ut for å redde folk som hadde sendt bud om at de forsøkte å flykte fra den andre siden av bukten. Onkelen mislyktes i dette og omkom av kvelning. I det andre brevet forteller Plinius hvordan han og moren ble vekket av et voldsomt jordskjelv samme natt. Han besluttet at de måtte forlate byen ettersom fortsatte jordskjelv fikk husene til å rase sammen rundt dem. En svart sky med enorme lyn bredde seg over havet og slukte Capri mens den rullet nærmere. Plinius og moren flyktet innover i landet mens aske regnet ned over dem. De tok seg senere tilbake til Misenum, og fikk der vite hva som var hendt med onkelen. Som attenåring holdt Plinius sin første tale i en romersk rettssal og ble snart utpekt til å være justitiarius ved en domstol. Han var også militærtribun i ett år, trolig i Syria. Tjuefem år gammel kom han inn i senatet som kvestor. Yngre kunne man ikke være i en slik stilling. Før han fylte førti, var han konsul. Parallelt med denne karrieren tok han oppdrag i retten, oftest som forsvarer. Dette tok han ikke betalt for, noe som ville blitt sett på som umoralsk. Hans to første ekteskap vet vi ingenting om, ikke engang partnernes navn. I førtiårsalderen giftet han seg med en jente i tolvårsalderen fra hjembyen Como. Hun het Calpurnia og var foreldreløs. Det er bevart tre brev Plinius skrev til henne da hun var rekonvalesent noen år senere, om sin lengsel etter henne som gjør ham rastløs og søvnløs. Paret fikk aldri barn, men kort etter sykdommen spontanaborterte Calpurnia og holdt på å dø. Plinius unnskyldte henne i et brev til hennes farfar, Calpurnius Fabatus, at hun som «den piken hun er», ikke forstod at hun var gravid, slik at det gikk galt. Han ber pikens tante Hispulla be sin far tilgi barnebarnet at hun ikke visste bedre og derved berøvet ham et oldebarn. Etter datidens tenkemåte la Plinius skylden på sin kone, og understreket for å gjøre hennes farfar mildere stemt, at hun var døden nær for «sin forseelse». Paret flyttet senere til Bitynia (dagens nordvestlige Tyrkia) som dengang var greskspråklig. Plinius var der administrator og førte en regelmessig korrespondanse med keiser Trajan om forholdene. Det siste bevarte brevet handler om at Calpurnia har reist hjem. Trolig døde Plinius kort etter dette. Hyttfossen. Hyttfossen er en foss i Nidelva i Klæbu kommune. Fossens navn kommer av at det opprinnelig ble drevet et smelteverk her (tysk "Hütte", «smelteverk»), det ble drevet industrivirksomhet frem til ca. 1936. Fossen og vassdraget er regulert, kraftstasjonene Løkaunet og Svean ligger nedenfor Hyttfossen. I dag er det et fint turterreng i området. Nidelvas dypeste punkt befinner seg her, nærmere bestemt i Trongfossen. Hyttfossen er også navnet på grenda og bebyggelsen som ligger i området rundt fossen, fra Trongfossen til omtrent Lettingvollen, og utover langs vegen mot Målsjøen. Ron Wood. Ronald David Wood (født 1. juni 1947) er en engelsk musiker best kjent som gitarist i The Faces og senere i The Rolling Stones. På 60-tallet spilte Wood både i The Birds, The Creation og The Jeff Beck Group (som bassist). Sammen med Rod Stewart, som var vokalist i sistnevnte band, ble han med i The Small Faces i 1969. Gruppen skiftet samme år navn til The Faces, og hadde forholdsvis stor suksess frem til den ble oppløst i 1975. Da hadde Wood allerede begynt å spille med The Rolling Stones etter at Mick Taylor hadde trukket seg i 1974. I The Rolling Stones har han etter hvert utviklet et svært godt samspill med Keith Richards. Som låtskriver har Wood helt klart kommet i skyggen av Mick Jagger og Keith Richards i The Rolling Stones. Han har riktig nok blitt kreditert som låtskriver sammen med «The Glimmer Twins» på noen få låter, men det skjedde på 80-tallet, da Stones knapt kan sies å ha vært på sitt beste. Selv om Wood er best kjent som gitarist, har han også gitt ut flere soloalbum, uten at noen har blitt store suksesser. Best kjent av hans egne låter er nok «Seven Days» fra albumet "Gimme Some Neck" (1979) – en låt han fikk av Bob Dylan. Han har også gitt ut det rene instrumentalalbumet "Mahoney's Last Stand" (1976) sammen med bassisten i The Faces, Ronnie Lane. Med The Rolling Stones. Se The Rolling Stones' plateutgivelser fra 1976 og fremover (fra og med Black And Blue). Charlie Watts. Charlie Watts live i Hannover. Charles Robert «Charlie» Watts (født 2. juni 1941) er en engelsk musiker best kjent som trommeslager i The Rolling Stones. Faces. Faces var et engelsk rockeband som var populære på begynnelsen av 1970-tallet. Bandet ble opprettet etter at The Small Faces ble oppløst i 1969, men varte ikke lenger enn til 1975. Gruppen huskes kanskje best for å ha vært Rod Stewarts band. Av deres mest kjente låter, kan nevnes «Stay With Me», – det nærmeste gruppen kom en hit – «Ooh La La» (med Ron Wood på vokal), «Had Me a Real Good Time», «Pool Hall Richard» og «Cindy Incidentally». At Rod Stewart etter hvert fikk stor sukess som soloartist, og dermed overskygget resten av bandet, betydde til slutt slutten for Faces. Ronnie Lane gav seg i 1973, og da Ron Wood begynte å spille med The Rolling Stones i 1975, ble bandet oppløst. Eksterne lenker. Faces, The Rod Stewart. Roderick David Stewart (født 10. januar 1945 i London), er en engelsk musiker med skotske aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært vokalist i flere rockeband, deriblant The Jeff Beck Group og The Faces. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme. Av hans mest kjente låter, kan nevnes «Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979). Albumet "Every Picture Tells a Story", som han gav ut i 1971 og som inneholder hans signatursang «Maggie May», er regnet som et av de beste rockealbumene gjennom tidene. Stewart har solgt mer enn 130 millioner album verden over. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Karriere. Stewart begynte sin karriere i London tidlig på 1960-tallet som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og Shotgun Express. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av Jeff Becks band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med The Jeff Beck Group var han med på å gi ut album som "Truth" og "Beck-Ola", som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt førstnevnte regnes av mange som forløperen til heavy metal. Etter utgivelsen av "Beck-Ola" i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn Ron Wood å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen The Small Faces. Bandet fikk navnet The Faces, og besto i tillegg til Stewart og Wood av Ronnie Lane på bass, Ian McLagan på keyboard samt Kenny Jones på trommer. Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt debutalbum, "An Old Raincoat Won't Ever Let You Down" (med tittelen "The Rod Stewart Album" i De forente stater. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av Mike d'Abos «Handbags and Gladrags». I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, "First Step", før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, "Gasoline Alley", senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, "Every Picture Tells a Story". «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og De forente stater, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. "Every Picture Tells a Story" regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172. plass. Albumet regnes som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. Noen få måneder tidligere samme år, kom The Faces' andre album, "Long Player". Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, "A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse", som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts "Every Picture Tells a Story", og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i De forente stater. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i De forente stater med «Stay With Me». Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen "Never a Dull Moment" åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene. De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut "Ooh La La", som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren mens Ron Wood tok over Mick Taylors plass i The Rolling Stones. Fokus på solokarrieren. Sent i 1974 gav Stewart ut albumet "Smiler", som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på 1970-tallet. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. "Atlantic Crossing", som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i De forente stater – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og beholdt førsteplassen på VG-listen i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen. Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. "A Night on the Town" kom ut i 1976, og ble en stor kommersiell suksess. I De forente stater ble det hans første album som solgte til platinaplate, mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen før andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene. Med utgivelsen av "Foot Loose and Fancy Free" i 1977 og "Blondes Have More Fun" året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra "Blondes Have More Fun", som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og De forente stater. Singelen solgte godt også i Norge, men Bee Gees gjorde med sin store hit «Too Much Heaven» at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen. Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av discomusikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden. Over toppen? 1980-tallet ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. "Tonight I'm Yours" solgte til platinaplate i De forente stater, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits. «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet "Camouflage" solgte til gullplate. Også coverversjonen av The Impressions-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med Jeff Beck, ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter. I 1988 gav han ut albumet "Out of Order", der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i Sør-Amerika, der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På El Monumental stadion i Buenos Aires hevdes det å ha vært mer enn 90.000 mennesker innenfor portene. 1990-tallet begynte bra for Rod Stewart. I 1990 nådde han andreplass på de amerikanske hitlistene med en coverversjon av Tom Waits' «Downtown Train», før han så gikk helt til topps på listen tre år senere da han sammen med Sting og Bryan Adams spilte inn «All For Love» i forbindelse med filmen De tre musketerer. Året etter fikk han æren av å bli innlemmet i Rockens æresgalleri i 1994. Etter dette gikk det imidlertid nedover. Ingen av hans albumutgivelser på resten av 90-tallet ble spesielt godt mottatt. I 2001 kom imidlertid samlingen "The Story So Far: The Very Best of", som ble en stor suksess. Albumet nådde topp 10 på de britiske hitlistene og toppet sågar listen i enkelte land, deriblant Frankrike og Belgia. På denne siden av årtusenskiftet har Stewart konsentrert seg om å lage album med amerikanske sanger fra 1930- og 1940-tallet, noe han har hatt stor suksess med. Det første ble utgitt sent i 2002, mens det fjerde og foreløpig siste kom i 2005. Alle albumene har fått en svært god publikumsmottakelse, spesielt i De forente stater. "Stardust... The Great American Songbook, Vol. III" nådde sågar førsteplass på hitlistene som første Stewart-album siden "Blondes Have More Fun" i 1979, i tillegg til at han vant sin første Grammy-pris for albumet. Ingen av de fire albumene har hatt dårligere enn fjerdeplass som høyeste plassering. Rod Stewart spilte i Nevlunghavn i Larvik den 22. juli 2007 som en del av sin Europaturné. Allerede 23. mai 2008 kom han tilbake til Norge, denne gangen til Sandnes. Grorud Jernvarefabrikk. Grorud Jernvarefabrik var en norsk bedrift som fra starten produserte bygningsbeslag, hengsler, låser og ankerjern. Senere drev den også med fjærproduksjon, samt produksjon av selepinnen "Ideal", i tillegg til en rekke andre produkter for industri og husholdninger. Bedriften ble grunnlagt i 1917 av Ragnvald Bratz, som var administrerende direktør 1917–1961. Grunnleggerens sønn, Jens-Halvard Bratz, var deretter administrerende direktør 1961–1981, og han ble i sin tur etterfulgt av broren Bjørn Olaf Bratz 1981–1992. I 1960 startet Grorud produksjon i Consett, England, og opplevde siden voldsom ekspansjon. Fabrikken var i Bratz-familiens eie frem til 1996, da den ble overtatt av det svenske låskonsernet Assa Abloy. Grorud Jernvarefabrik ble i 1999 slått sammen med søsterselskapet TrioVing og produksjonen nedlagt. Grorud-navnet lever imidlertid videre i Storbritannia som Grorud Engineering Ltd. Land Rover 101 Forward Control. 101 Forward Control (heretter kalt 101FC) er et kjøretøy med firehjulstrekk, en av de to kjøretøyene som Land Rover bygde fra bunnen av for det britiske forsvaret. Det andre er Lightweight eller Airportable. 101FC ble opprinnelig tatt fram for å møte hærens behov for en artilleritraktor, og ble laget for å trekke en feltkanon (L118 Light Gun), og samtidig frakte et tonn med ammunisjon og annet utstyr i lasterommet bak. Kjøretøyet ble laget for å transporteres i fly; den firkantede formen med førerplassen over framakselen utnyttet volumet til kjøretøyet maksimalt. Navnet "Forward Control" kommer av førerhusets posisjon. Dekkene var større enn andre Land Rovere, med dimensjon 9.00×16", noe som ga høyere bakkeklaring. Utviklingen av 101FC startet sent i 1967, med et utviklingsteam ledet av Norman Busby. Produksjonen foregikk mellom 1975 og 1978. Først hadde alle kjøretøyene kalesje, men senere ble det bygget ambulanser og sambandsvogner med hardtop. Noen 101FC ble utstyrt med en mekanisk vinsj fra norske Hordaland Mekaniske Verksted. Alle 101FC har i dag blitt byttet ut med Defendere og Pinzgauere. 101 Forward Control Land Rover Lightweight. En 1983 SIII Lightweight på danske skilter. Formen på panseret og skjermene avslører at det ikke er en vanlig Series III. Lightweight eller Airportable er er militært kjøretøy med firehjulstrekk fra britiske Land Rover, et av to spesialbygde kjøretøy for det britiske forsvaret. Hæren trengte et kjøretøy som kunne løftes under et Westland Wessex helikopter på 1960-tallet. Dette begrenset vekten til 2 500 pund (omtrent 1130 kg). Den minste Land Roveren som var tilgjengelig på den tide var Series IIA 88", som var altfor tung. Den ble lettet for alt tilbehør som ikke var absolutt nødvendig, blant annet støtfanger og reservehjul. Deler av karosseriet, dørene og frontruten ble byttet ut med enklere deler som var raskere å demontere. Den mest radikale endringen var at kjøretøyet ble gjort litt smalere, noe som gjorde at den passet på en standard pall, men trengte smalere aksler. Egenvekten på en komplett Lightweight var 2 650 pund, over grensen, men ved å ta bort karosserideler kom vekten under 2 500. Siden helikopterene hadde fått større lastekapasitet underveis i utviklingsprogrammet, så ble kjøretøyet kjøpt inn av hæren. I 1973 gikk Lightweight-produksjonen over til å bruke deler fra Series III, som var den vanlige militære Land Roveren fra det tidspunktet. Kjøretøyet ble også eksportert til noen andre land, blant annet Danmark. Lightweight Kongegambit. Kongegambit er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekkene 1.e4 e5 2.f4. Åpningen var på 1800-tallet en av de mest spilte, men populariteten har sunket betraktelig. Da Magnus Carlsen brukte åpningen i en turnering i Bazna i Romania i juni 2010, ble det hevdet at det var 30 år siden den sist ble brukt i en større turnering. Kongegambiten ble imidlertid brukt av Fedorov i det Russiske lagmesterskapet i 2000 og av Short i VM-kvalifiseringen i 1999. Temaer. Ved å ofre f-bonden, prøver hvit å oppnå en overvekt i sentrum fordi svart hvis han tar bonden, fjerner sin e-bonde fra sentrum. Hvit satser da på å gjenvinne bonden med fordelaktig stilling. Svart kan satse på å holde på merbonden, og hvit må da vise at det er nok kompensasjon for det tapte materiell. For å beholde bonden må svart ofte svekke kongestillingen med...g5. Svart kan også prøve å gi bonden tilbake på et gunstig tidspunkt. Varianter. Svart trenger ikke ta imot bonden. En vanlig måte å avslå tilbudet, er å spille 2...Lc5 som peker inn mot hvits noe svekkede kongestilling og vanskeliggjør rokade. En mer drastisk måte å avslå tilbudet er å tilby et motoffer med 2...d5!? med hurtig åpning av sentrum. Etter 3.exd5, er 3...e4 kjent som Falkbeers motgambit mens 3...c6 kalles Nimzowitsch motgambit. Vanligere er det imidlertid å motta offeret med 2...exf4. Da er 3.Lc4 som tillater 3...Dh4+ 4.Kf1 med ødeleggelse av hvits rokademulighet en mulighet, ettersom hvit senere vil vinne tempo med angrep på dronningen og få hurtig utvikling. Etter at Fischer hadde avskrevet Kongegambiten, spilte han Lc4-varianten tre ganger med tre seiere som resultat. - 3...g5 er den klassiske fortsettelsen. Hvits mest populære fortsettelse er 4.h4, Kieseritzky-varianten. Men også 4.Lc4 er spillbart, og leder etter offisersofferet 4...g4 5.0-0 (Polerio-varianten, ofte feilaktig kalt Muzio-gambiten) til store forviklinger. - 3...d6, Fischer-varianten, ble anbefalt av Bobby Fischer som en gjendrivelse av hele Kongegambiten i «A Bust to the King's Gambit». Svart planlegger å forsvare f-bonden med...g5, men først etter å ha unngått Kieseritzky-varianten. - 3...h6 er Becker-forsvaret, som i likhet med Fischer-varianten planlegger...g5 uten å tillate Kieseritzky-varianten. Imidlertid er...h6 antakelig mindre nyttig enn...d6. - 3...d5, Abbazia-forsvaret (også kjent som Den moderne varianten) er et forsøk på å gi tilbake bonden, mot å få fritt offisersspill. - 3...Le7 er kjent som Cunningham-forsvaret (eller Euwe-varianten) og tvinger hvit til å ta hensyn til trusselen...Lh4+. - 3...Sf6 er Schallop-varianten, der en av svarts ideer er å møte 4.e5 med 4...Sh5, som forsvarer f4-bonden. - 3...Se7, Bonch Osmolovsky-varianten planlegger et raskt...d5 uten at svarts springer blir angrepet hvis hvit svarer e5. M1985. M1985 er det vestlige navnet på en nordkoreansk stridsvogn. Den antas å være utstyrt med en 85 mm kanon, montert i et tårn som er svært likt den sovjetiske PT-76. Skroget ser ut til å være amfibisk, og basert på det lokalt produserte VTT-323 pansrede personellkjøretøyet. Navnet M1985 er den amerikanske hærens betegnelse, ut fra at den først ble sett av vestlige observatører i 1985. Noen offisiell betegnelse fra nordkoreanske myndigheter er ikke kjent. Blodørn. Blodørn er betegnelse på en henrettelsesmetode som ifølge enkelte historikere skal ha blitt brukt i Vikingtiden. Den dømtes rygg ble skåret opp og ribbeina skåret over og brettet ut slik at de lignet på en fugls vinger. Deretter ble lungene trukket ut av kroppen. Denne straffen kan tenkes å være en gammel rituell handling. Det er imidlertid usikkert om dette ritualet faktisk ble gjennomført, og det er sannsynlig at det er et resultat av fantasifull folklore eller feilaktige oversettelser av historiske kilder. Peder Christophersen Tønder. Peder Christophersen Tønder (født 8. september 1641 i Kristiansund, død 1. juni 1694 på Dønna) var en norsk amtmann og godseier. Etter teologi-studier i København var han tre år i Frankrike, før han 7. mai 1670 ble utnevnt til kongelig kommissær, "commisarius", i Trondheim og i 1677 utnevnt til "toller Nordenfjelds", med virke i samme by. Gjennom giftermålet med Folchen Femmersdatter i 1678 ble han eier av Dønnesgodset som han året etter fikk omregulert til stamhus. Fra 1691 var han amtmann i "Nordlandene" og, i og med at Bodøgård var såpass forfallen, bosatt og regjerende på Dønnesgodset, frem til sin død. Den barnløse Tønder testamenterte sine eiendommer, som også omfattet flere gods lenger nord, til brorsønnene. Wichita. Wichita er den største byen i delstaten Kansas med en befolkning på 353 824 i 2004. Den er sete for Sedgwick County, og med forsteder er befolkningen på 582 781. Byen ligger noe sør i delstaten, ved Arkansaselven. Byen ble stiftet i 1870. Byen har betydelig flyproduksjon, for eksempel har flyfabrikanten Cessna hovedkvarter i Wichita. McConnell Air Force Base ligger også i byen. Ferdinand Edouard Buisson. Ferdinand Édouard Buisson (født 20. desember 1841, død 16. februar 1932) var en fransk pedagog og politiker. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1927 sammen med Ludwig Quidde Norman Angell. Ralph Norman Angell-Lane, også kjent under navnene Norman Angell eller Ralph Lane (født 26. desember 1874, død 7. oktober 1967) var en britisk forfatter og forlegger. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1933. Angell ble i 1931 adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Svigermonster. "Svigermonster" er en romantisk komedie fra 2005, regissert av Robert Luketic. Filmen markerer Jane Fondas tilbakekomst til kinolerretet etter et opphold på 15 år. Handling. «Charlie» (Jennifer Lopez) er en hundepasser fra Venice Beach i California. Hun møter kirurgen «Kevin» (Michael Vartan), som ber henne med ut på date. «Charlie» tror endelig hun har funnet mannen i sitt liv. Ting begynner å gå galt da «Kevin» introduserer «Charlie» for sin mor, «Viola» (Jane Fonda). «Viola» har nylig mistet jobben sin som nyhetsanker til en yngre person, og er på sammenbruddets rand. Hun hater «Charlie» fra begynnelsen, og frykter at hun skal miste sin sønn på samme måte som hun mistet karrieren. Hun bestemmer seg derfor for å ødelegge sin sønns forhold, og jobber i hemmelighet mot «Charlie» i samarbeid med sin assistent «Ruby» (Wanda Sykes). Lê Ðức Thọ. Le Duc Tho (Lê Ðức Thọ) (født som Phan Ðình Khải 24. oktober 1911, død 13. oktober 1990), var en vietnamesisk politiker. Le Duc Tho var i 1930 med og grunnla Vietnams kommunistiske parti. Han ble holdt fengslet 1930-1936 og 1939-1944 av Frankrike. Etter løslatelsen var han med i ledelsen av Viet Minh mot den franske kolonialmakten. Han var sjefsforhandler for Nord-Vietnam 1970-73 ved rundebordsforhandlingene i Paris. Dette arbeidet fikk han Nobels fredspris for i 1973, men avslo å ta den imot, siden landet hans fremdeles ikke hadde fred. Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil. Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil, 1st Viscount Cecil of Chelwood, også kjent som Lord Robert Cecil (født 14. september 1864, død 24. november 1958) var en britisk advokat, politiker og diplomat Han ble tildelt Nobels fredspris i 1937 for sitt arbeide i Folkeforbundet. Han var sønn av Robert Gascoyne-Cecil (Robert Gascoyne-Cecil, 3. marki av Salisbury), tre ganger statsminister i Storbritannia. Viedma. Viedma er provinshovedstad i Provincia de Río Negro i Argentina. Byen ligger ved bredden av elva Río Negro og har om lag 47 000 innbyggere (2001). Sammen med Carmen de Patagones er Viedma den eldste bosetningen i Patagonia. Byen ble grunnlagt av Francisco de Viedma y Narváez under navnet "Nuestra Señora del Carmen" den 22. april 1779. I 1879 fikk byen navnet Viedma. To Whom It May Concern. "To Whom It May Concern" er Unni Wilhelmsens debutalbum, der hun selv har skrevet alt materiell, og synger og spiller gitar. Albumet solgte til gullplate. Platen er produsert av Bugge Wesseltoft. Unni Wilhelmsen mottok i 1997 to Spellemannpriser, i kategoriene Årets kvinnelige artist og Årets album. Singelen "«Won't Go Near You Again»" fra albumet var grunnen til at Ole Evenrud tilbød henne platekontrakt, og er en låt som fremdeles er en del av konsertrepertoaret ti år etter. Whig Party (USA). Whig Party var et amerikansk politisk parti som stilte til valg mellom 1836 og 1856. Partiet oppsto fra restene av Det nasjonalrepublikanske partiet i 1833–34, og blant grunnleggerne var senator Henry Clay og tidligere president John Quincy Adams. Den viktigste kampsaken for partiet var å begrense presidentens makt, som hadde økt kraftig under Andrew Jackson, og styrke kongressen. Navnet ble hentet fra det britiske liberale partiet som ofte ble kalt for "whigs". I 1840 ble partiets presidentkandidat William Henry Harrison valgt til president. Han var den eldste valgte presidenten før Ronald Reagan, og døde 31 dager etter innsettelsen, noe som både gjorde ham til den første presidenten som døde i embetet og til den kortest regjerende presidenten noensinne. Han ble erstattet av visepresident John Tyler, som imidlertid på flere viktige punkter agerte mot partiets program og derfor ble ekskludert. Dette førte til et katastrofevalg ved kongressvalget i 1842. I 1848 ble Zachary Taylor valgt til president for Whigs. I likhet med Harrison døde også han i embetet, og ble erstattet av Millard Fillmore. Uenighet rundt spørsmålet om slaveri skapte imidlertid problemer og intern splittelse, og bidro i stor grad til at partiet tapte neste valg. Siste gang Whigs stilte til valg var i 1856. Whigs regnes ofte som en forløper for republikanerne. Blant dets medlemmer var republikanernes første president Abraham Lincoln og senere president Chester A. Arthur. Hallingskeid stasjon. Hallingskeid stasjon er en jernbanestasjon på Bergensbanen. Stasjonen ligger i Ulvik kommune mellom Myrdal og Finse. På grunn av værforholdene som råder der på vinterstid, ligger stasjonen inne i et snøoverbygg. Tog av Type 73 stanser ikke på stasjonen, mens øvrige tog stanser på signal, dvs stå i enden av perrongen og hold ut hånden når toget kjører inn. Det er en del fjellhytter i området, og flere turstier har sitt utgangspunkt ved Hallingskeid. Det er ingen fastboende på Hallingskeid. I 1982 ble Hallingskeid nedgradert til en fjernstyrt stasjon uten fast bemanning. Sykkelveien Rallarvegen går forbi stasjonen. Det er ikke mye vegetasjon i området, men mange innsjøer, elver og små fosser. Broer og hengebroer kan du også finne her. På Hallingskeid er det kun Telenor som har mobildekning, og det er ingen mynt- eller korttelefon der. Det er imidlertid en telefon som automatisk ringer opp Myrdal stasjon til bruk for informasjon om tog. Hallingskeid ligger 1 110 moh og rundt 322,80 km fra Oslo S, regnet over Roa. Branner. Snøoverbygget ved Hallingskeid, som brant i juni 2011. Den 22. oktober 1960 brant Hallingskeid stasjon ned. Stasjonsbygning, vokterbolig og en fem hundre meter lang snøoverbygning gikk med. Fire familier med ialt fjorten personer ble dermed husløse. Baneformann Ole Fuglehaug var på kurs i Oslo, mens familien var igjen i fjellet. Først da det var mørkt, nådde den bekymrede Fuglehaug hjem, men alt stod vel til med kone og tre barn. Brannen startet i snøoverbygget hundre meter fra stasjonsbygningen, og i sterk østavind spredte ilden seg raskt. Stasjonsmester Mons Almenningen oppdaget flammene kl 11:55 og varslet Bergen, Myrdal og Finse. Dagtoget fra Bergen var da bare en knapp halvtime unna, og måtte returnere til Voss. Derfra ble passasjerene busset til Haugastøl. Slokningsarbeidet var farlig, fordi fat med olje og bensin lå lagret både i snøoverbygget og lagerbygningen. Skinnegangen lå vridd og rødglødende igjen. Etter innsats fra hundre mann som la nye sviller og spor, kunne Bergensbanen gjenåpne bare 24 timer etter brannens start. I forbindelse med brannen på stasjonen høsten 2008 gikk det flere dager før det kunne gå tog der. Heller ikke vinteren 2007 kunne det gå tog forbi på grunn av et uhell med et tog som hadde kjørt utenfor skinnene midt mellom Hallingskeid og Myrdal stasjon. Også den 16. juni 2011 ble stasjonen igjen rammet av brann da det begynte å brenne i snøoverbygget ved Hallingskeid. Et dobbelt togsett av typen NSB type 73 kjørte inn i brannen og tok deretter fyr, men alle ombord ble evakuert før brannen tok tak i togsettet. Xandria. Xandria er tysk band som kombinerer rock og gothic metal, og ble grunnlagt i Bielefeld i 2000. Etter flere demoer, og stor suksess på en rekke MP3-portaler, ga de ut sitt første album i 2003, "Kill the Sun", som nådde 96. plass på de tyske hitlistene. Oppfølgeren, "Ravenheart" fra 2004, var på listene i 7 uker, med 36. plass som beste plassering. Nasreddin Hodja. Nasreddin Hodja levde etter sigende i Tyrkia for 700 år siden. Alle er enige om at han er en faktisk historisk person, men ingen vet helt sikkert når han levde. Nasreddin betyr «troens hjelper», og Hodja er en tittel, eller et æresnavn, som brukes om en lærer eller forkynner, men som også er en tiltaleform man bruker ovenfor noen man viser sin respekt og age. Man kan altså også kalle ham Hodjaen Nasreddin. På et torv i Bukhara står det en statue av en mann som sitter baklengs på et esel. Dette er Nasreddin Hodja, og han er hovedperson i et utall fortellinger og anekdoter. Den dag i dag fortelles vitser og historier om ham over hele Sentral-Asia og Nord-Afrika, og i Europa lever historiene fremdeles blant serbere, kroater og ungarere. I historiene møter vi ham som skolemester og imam, men også som fattig bonde. Han fremstår som listig rådgiver og snartenkt narr for den mektige mongolfyrsten Timur Lenk. Men likevel kan han av og til nesten minne om en molbo. Man kan altså trygt kalle ham en sammensatt skikkelse. For Nasreddin ville det kanskje være typisk å kommentere statuen på torvet i Bukhara slik; «Men er det nå så sikkert at det er eselet som vender blikket i riktig retning?» Navnet hans kan forandre seg litt alt etter hvem som forteller, og historiene blander seg med vitser, lokale merkverdigheter og alle slags vandrehistorier. Nytt stoff legges til og skallet vokser, men kjernen og poenget ved historien er den samme – ofte visdom formidlet på en humoristisk måte. Og selv om navnet forandrer seg litt, lar det seg gjenkjenne for et oppmerksomt blikk enten han kalles Nasr-ed-Din, Nasr-id-Deen, Nasrettin eller Nasrudin. Kanskje kan man kalle Nasreddin et verktøy for å få formidlet et poeng? "- Hodja, hvordan kan vi oppnå visdom?" "- Lytt oppmerksomt til alt det som kloke og lærde menn forteller deg. Og når du snakker til andre, så hør nøye etter hva du selv sier!" Thorolf Holmboe. Thorolf Holmboe (født 10. mai 1866 i Vefsn, død 8. mars 1935 i Kristiania) var en norsk maler, illustratør og designer. Han var oppvokst i Vefsn og Alstahaug, flyttet til Tromsø som tiåring, der faren Othar Ervigius drev kunsthandleri og etablerte Tromsø Kunstforening. Broren Othar Holmboe ble også maler. Etter å ha avbrutt Krigsskole i Kristiania i 1886 reiste han prompte til Berlin og ble den siste norske elev av Hans Gude, fulgt av studier hos Carl W. Barth, ved Tegneskole i Kristiania under Julius Middelthun, og en periode i Paris. Holmboes maling oppfattes som en del av nyromantikken og er i all vesentlighet landskapsmaleri fra Nord-Norge. Han er representert i Nasjonalgalleriet med flere malerier. Hans designkarriere avstedkom arbeider innen porselen (vasedekor), plakater med utpreget vegetabilsk ornamentering, samt bokbind i art nouveau (jugend). Han var også illustratør for 1890-årenes unge diktere, såsom Vilhelm Krag, Johan Bojer og Jonas Lie, og en kjent utgivelse av Nordlands Trompet (1892). Holmboe mottok Petter Dass-medaljen (1912) og ivret for nordlands-kulturen på varierte måter, som mediablest rundt fembøringens skjebne (1926) som avstedkom industrielt støttet bygging og påfølgende seilas inn Oslofjorden med kongeparets bivånelse. Lockheed L-1011. Lockheed L-1011 TriStar er et tremotors passasjerfly produsert av Lockheed Corporation. Flytypen var den tredje i markedet av generasjonen vidkroppfly etter Boeing 747 og McDonnell Douglas DC-10. Flyet ble til etter at American Airlines arrangerte en anbudskonkurranse hvor både Lockheed og Douglas Aircraft Company ble konsultert. Selskapet fant det nødvendig å kjøpe inn fly med stor rekkevidde, men som var mindre i størrelse og billigere i drift enn Boeing 747. Ironisk nok gikk American Airlines senere til anskaffelse av DC-10 istedet. Flyets utvikling og historie. Prototypen hadde sin første flyvning 16. november 1970 og viste sitt potensial med lav motorstøy samt god pålitelighet og effektivitet i drift. De største synlige forskjellene mellom TriStar og DC-10 er den midtstilte halemotoren, hvor DC-10ens motor er montert eksternt for bedre utnyttelse av motorkraft, mens TriStarens motor er integrert noenlunde under den vertikale stabilisatoren og inn i flykroppen via et S-formet rør (lignende designet til Boeing 727) for bedre lydnivå og stabilitet. Til tross for flytypens lignende utviklingsplan som for motparten DC-10, ble Lockheed tvunget til å utsette prosjektet over et år på grunn av forsinkelser ved utviklingen av motoren fra Rolls-Royce. Denne forsinkelsen skulle senere vise seg å være en katastrofe for flyprodusenten, som aldri fikk den merkbare markedsandelen nødvendig for at prosjektet skulle inntjenes. Rolls-Royce ble slått konkurs og dermed stoppet utviklingen opp. Den britiske regjeringen godkjente ikke de store statlige subsidiene som skulle brukes for å starte opp virksomheten igjen før etter at den amerikanske regjeringen hadde garantert lånene som Lockheed hadde skaffet i den omfattende motorkontrakten med selskapet. Etter at denne løsningen kom, ble flymotordivisjonen av RR nasjonalisert, produksjonen kom i gang og det første flyet ble levert til Eastern Airlines den 26. april 1972. Lockheed L-1011 ble designet i Lockheeds fabrikker i Palmdale, California for maksimalt 400 passasjerer og hadde et bedre sikkerhetsrulleblad enn dens argeste konkurrent, DC-10. Trans World Airlines markedsførte TriStar som et av verdens tryggeste passasjerfly i selskapets markedslitteratur i 1980-årene da sikkerhetsstatistikken og problemene til DC-10 var på sitt verste. Til tross for dette ble TriStar slått i salg med nesten to til en, mer eller mindre på grunn av den forsinkede introduksjonen. Flere flyselskaper tok likevel i bruk TriStar, og en av de største operatørene, Delta Airlines, pensjonerte flåten i 2001 og erstattet de med Boeing 767-400ER. Trans World Airlines flåte avsluttet tjenesten i 1997. Cathay Pacific ble etterhvert den største ikke-amerikanske operatøren ved å kjøpe flere av Eastern Airlines fly da selskapet gikk konkurs, og hadde så mange som 21 fly i drift. Cathay Pacific pensjonerte L-1011-flåten i oktober 1996 og erstattet disse med Airbus A330-300. En variant med større rekkevidde, markedsført med typebenevnelsen L-1011-500 ble utviklet på slutten av 1970-årene og hadde samtidig et forkortet flyskrog med 4.3m som igjen ville gi større drivstoffkapasitet. Lockheed produserte totalt 250 L-1011 TriStar og produksjonen ble avsluttet i 1984. Lockheed var i utgangspunktet tvunget til å selge over 500 fly for å gå i balanse, men flyselskapene valgte i stor grad DC-10 til fordel for TriStar. Samtidig satte de flyprodusentene opp mot hverandre for å presse prisene til begge flytypene ned. Som et endelig resultat av dette bestemte Lockheed seg for å stenge den sivile flysektoren sin og denne flytypen ble selskapets siste sivile passasjerfly. Douglas ble også tvunget til å fusjonere med McDonnell Aircraft Corporation til McDonnell Douglas. I 1976 bestakk Lockheed den japanske statsministeren Tanaka Kakuei i et forsøk på få den japanske regjeringen til å subsidiere All Nippon Airways innkjøp av flytypen L-1011 og med det resultat at det ble en politisk skandale og at statsministeren ble arrestert. I Japan er navnet Lockheed mer eller mindre forbundet med denne skandalen, som senere fikk navnet Lockheedskandalen. Militær tjeneste. L-1011 TriStar har også blitt brukt som militært tankfly og transportfly. Det britiske Royal Air Force har ni fly av fire varianter i tjeneste. Flyene har tidligere tjenestegjort som passasjerfly hos British Airways, Pan Am og er av typebenevnelsen L-1011-500. To av flyene har fått den nye typebenevnelsen TriStar K.Mk.1 og er en ren tankflyutgave. Fire andre fly er KC1 og kan enten tjenestegjøre som tankfly eller transportfly. De to flyene av benevnelsen Tristar C.Mk 2 og en Tristat C. Mk 2A er rene transportfly. C2A skiller seg ut fra C2 ved å ha militær flyelektronikk og radio. Alle disse flyene ble kjøpt inn i etterkant av Falklandskrigen for å skaffe RAF lenger rekkevidde både ved strategisk transport og drivstoffpåfylling i luften. Samtlige fly er stasjonert ved "No. 216 Squadron" med base i Brize Norton, Oxfordshire. Selve flytypen har vært i tjeneste i flere konflikter. To tankfly ble deployert til King Khalid internasjonale flyplass, nær Riyadh i Saudi-Arabia under Golfkrigen i 1991, mens resten av flåten inntok rollen som transportfly mellom den Persiske Gulf og Storbritannia. Under Kosovokrigen i 1999 ble fire tankfly deployert til Ancona i Italia. TriStar ble også satt inn sammen med Vickers VC10 i koalisjonen i Afghanistan hvor de fylte drivstoff på amerikanske marinefly og senere under invasjonen av Irak i 2003, hvor fire tankfly ble deployert. RAFs TriStar er forventet å bli utfaset ved slutten av dette tiåret, og blir sannsynligvis erstattet av Airbus A330 MRTT etter at evalueringen av nye tankfly er over. Store gutter gråter ikke. "Store gutter gråter ikke" er en norsk dokumentarfilm fra 1995 regissert av Sigve Endresen. Filmen handler om åtte gutter i alderen 20 til 30 år som alle soner lange fengselsstraffer og har søkt seg til C-3, en avdeling i Oslo fengsel hvor Tyrili og fengselet driver et unikt rehabiliteringsprosjekt kalt for «Stifinnern». I sju måneder følges gutta gjennom seire og nederlag i fengselet, på permisjoner, på rømmen og på turer. De blir utsatt for tøffe utfordringer og konfrontert med sine egne problemer for sammen å kunne bryte med kriminalitet og rusmidler. "Store gutter gråter ikke" gir sterke inntrykk fra en virkelighet de fleste av oss ikke kjenner. Det følger undervisningsopplegg med filmen, som anbefales fra 10. klasse Filmen ble utgitt i 1995 og over 70 000 mennesker så den på kino det første året. Filmen kom på DVD i 2006 og brukes til det forebyggende arbeidet mot narkotika i skoleundervisningen. Forhekset. "Forhekset" er en filmkomedie fra 2005 produsert av Columbia Pictures. Den er inspirert av den klassiske TV-serien "Bewitched". Handling. Isabel Bigelow er en ekte heks, men hun har flyttet til en normal forstad og lovet seg selv aldri å bruke magi igjen. TV-produsenten Jack Wyatt er på jakt etter en helt vanlig kvinne som passer til hovedrollen av en nyinnspilling av TV-serien "Bewitched", og finner Bigelow. Bewitched. "Bewitched" er en amerikansk situasjonskomedie for TV, som ble sendt i USA mellom 1964 og 1972. Serien handlet om en heks (spilt av Elizabeth Montgomery) som gifter seg med en vanlig mann. I filmen "Forhekset" fra 2005 møter man en produsent som skal gjøre en nyinnspilling av denne TV-serien. Sigve Endresen. Sigve Endresen (født 1953 i Stavanger) er en produsent og regissør av dokumentarfilmer. Han grunnla og har siden ledet det norske filmproduksjonsselskapet Motlys For filmene har han mottatt en rekke priser. I 1998 fikk Sigve Endresen Aamot-statuetten, norsk films høyeste utmerkelse. Texelaar. Texelaar er en sauerase av crossbredtypen, fremavlet i Nederland og i Nord-Vest-Tyskland. Rasen er hvit med svart nese og svarte klauver. Den er kjent for å ha god kjøttfylde og ulla er normalt ganske kort og margholdig. Texelsauen har også lav fruktbarhet. Skyter meg julaften. «Skyter meg på julaften» er en kult-hit som ble fremført i dokumentarfilmen "Store Gutter Gråter ikke", der Per Bergersens «Kyssing» ble fremført i en ny versjon hvor Trond Erik Henriksen hadde skrevet ny melodi til teksten. Sangen ble senere lansert på en CD til støtte for Nei Til Narkotika, under tittelen «Skyter meg på juleaften». Koeffisient. En koeffisient (av latin "coefficere", «medvirkende») er et matematisk uttrykk knyttet til et annet tall eller en variabel som representerer den. Koeffisienten kan være et parameter (matematikk), et indeksnummer (fysikk, økonomi) eller en faktor (kjemi). I matematikk. I matematikken er en koeffisient en faktor som tilhører et bestemt objekt, for eksempel en variabel eller basisvektor. Innen algebra defineres dette som det tallet som står foran bokstavuttrykket. Normalt vil gjenstander og koeffisienter indekseres i samme rekkefølge, slik som i uttrykk som utgjør "a"n koeffisienten til variabelen "x"n for "n" = 1, 2, 3... For eksempel vil koeffisienten i et uttrykk som 9"x"2 være 9. I fysikk. I fysikken er en koeffisient som regel en fysisk, bestemt faktor. Til forskjell fra i matematikken forekommer det som regel bare én koeffisient av et visst slag innen de enkelte fysiske uttrykkene. Koeffisienter med en viss fysisk betydning blir vanligvis betegnet med samme bokstav (muligens brukt slik indekser blir brukt innen matematikken, der flere koeffisienter av samme betydning forekommer i et sammensatt fysisk uttrykk). Noen eksempler på fysiske koeffisienter er brytningsindeks (betegnet med "n"), friksjonskoeffisienter (betegnet med μ), utvidelseskoeffisienter (betegnet med α) og temperaturkoeffisienter (som også kan betegnes med α). I kjemi. En koeffisient er i kjemien et nummer plassert foran et uttrykk i en kjemisk ligning som indikerer hvor mange partikler som er en del av reaksjonen. I formelen er for eksempel tallene "2" foran formula_3 og formula_4 koeffisienter. Øvrig. Også innen andre områder der matematiske modeller brukes (som f.eks. innen økonomi) brukes benevnelsen koeffisienter. Per Ramvi. Per Ramvi (født 18. februar 1952) er universitetsdirektør ved Universitetet i Stavanger, en stilling han har hatt siden 2005. Per Ramvi er sønn av prosten Ivar Ramvi. Han jobbet som direktør ved Rogalandsforskning før han gikk over til Petec Software Service AS som administrerende direktør før sine år på universitetet. Klatremus i knipe. "Klatremus i knipe" er en animasjonsfilm fra 1955, basert på Torbjørn Egners fortelling om Dyrene i Hakkebakkeskogen. Denne filmen er en backstage-versjon av Egners opprinnelige fortelling produsert i oppdrag fra de norske sparebankene. Filmen begynner der Bestemor Skogmus synger sin vise. Figurenes stemmer ble gitt av The Monn Keys, mens Torbjørn Egner i egen persjon var fortellerstemmen. Den standhaftige tinnsoldat (film). "Den standhaftige tinnsoldat" er en norsk animasjonsfilm fra 1955 basert på Hans Christian Andersens eventyr "Den standhaftige Tinsoldat" fra 1838 og laget til forfatterens 150-årsjubilum. Ivar Langen. Ivar Langen (født 21. desember 1942) er professor emeritus ved Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi ved Universitetet i Stavanger. Langen var rektor ved Universitetet i Stavanger fra 2003 til 2007. Cartoon Network. Cartoon Network er en amerikansk TV-kanal drevet av Turner Broadcasting System som sender amerikanske animerte TV-serier. Arna stadion. Arna Stadion er et idrettsanlegg i Ytre Arna i Bergen. Idrettsanlegget ble opprinnelig bygget som et tilbud til arbeidere ved Arne Fabrikker i Ytre Arna, og ble plassert på et flatt myrområde på Gaupås ovenfor den bratte industribygden. Arna Turn og Idrettslag (1889) var klubben som i hovedsak hadde tilhørighet til anlegget. Anlegget har full gressmatte, løpebane (grus) og tre treningsfelt hvorav ett med gress. I dag er Arna Stadion mest kjent som hjemmebanen til toppserielaget Arna-Bjørnar Fotball, som er en sammenslåing av det tidligere Bjørnar IL og Arna Turn og Idrettslag. Tim og Tøffe. "Tim og Tøffe" er en norsk animasjonsfilm fra 1949. Det er den første dukkefilmen produsert av Ivo Caprino. Omar Bakri Mohammad. Omar Bakri Mohammad, arabisk: عمر بکری محمد (født 1958 i Syria) er en muslimsk geistlig leder knyttet til flere fundamentalistiskeislamistisk organisasjoner, deriblant Det muslimske broderskap. Han flyttet til Storbritannia i 1985 og fikk der innvilget politisk asyl. Etter 9. september 2001 har han vært mye i britisk offentlighet i forbindelse med islamistisk terror. Han forutså bombeattentatet i London i 2005 ett år i forveien. 12. august 2005 ble han nektet innreise til Storbritannia etter å ha vært utenlands, etter initiativ fra den britiske innenriksminister Charles Clarke, fordi Mohammads tilstedeværelse i Storbritannia var “not conducive to the public good”. I februar 2006 tok han til orde for at tegnerne som hadde laget satiriske tegninger om profeten Muhammed som ble trykket opprinnelig i danske Jyllandsposten, bør henrettes. Eksterne lenker. Mohammad, Omar Bakri Et hundeliv med meg. "Et hundeliv med meg" er en norsk oppdragsfilm fra 1958, laget på oppdrag fra Nordiske Sparebanker. Filmens gjennomgående tema er viktigheten av sparing fremfor forbruk, men tar også opp temaer som pliktetikk, arbeidsmoral og praktiske forutsetninger for et ekteskap, typisk for 50-tallets ånd. Handling. Filmen er skrevet i verseform, med en ugle som fortelleren. I begynnelsen av filmen introduseres seeren for en rekke karakterer i Hundeby, hvor hver hunderase har hver sin samfunnsfunksjon å ivareta. Puddelen er frisør, bulldogen trafikkdirigent, schäferen er bankdirektør, den engelske setteren er avisredaktør, mynden er dommer etc. Filmens hovedhandling dreier seg rundt Passopp, en sagspillende trubadur, som forelsker seg i hunden Bella ved første blikk. Bella blir traktert med en sang hvor Passopp foreslår at Bella blir hans trolovede, noe som Bella aksepterer så lenge Passopp er trofast mot henne. Imidlertid har ikke Passopp gjort seg noen tanker rundt de praktiske konsekvensene av et ekteskap. Han blir svar skyldig når Bella spør ham om hun kan få se en forlovelsesring, hvor de skal bo, hva slags jobb han har, og så videre. Det kommer klart frem at Bella har visse materielle krav som Passopp ikke vil være i stand til å oppfylle. Bella velger isteden å stikke av med en annen – tydelig imponert over rivalens evne til å spare nok penger til en feiende flott moped. Passopp søker trøst på det lokale tivoliet, men klarer ikke å glede seg over noe; verken karuseller, konkurranser eller speilsalen. Til slutt treffer han en likesinnet, en eldre blodhund som også har valgt seg en karriere som sagspillende trubadur. Blodhunden deler villig av seg med sine livserfaringer, og Passopp forstår at hans eldre makker angrer dypt på sine valg. Å leve konstant fra hånd til munn, og å bruke alt man tjener med én gang har gjort den eldre hunden dypt ulykkelig. Tilfeldigvis kommer byens tømmermester forbi, som fastslår at sager er til for å brukes til hva de er ment til – å bygge hus – og ikke til å spilles på. Arbeidet og plikten må komme i første rekke; sangen som underholdning etter at arbeidet er utført. Tømmermesteren ser an sagen til både Passopp og hans eldre venn, og finner ut at Passopps sag fremdeles er i god stand. Han sier seg derfor villig til å ta Passopp som lærling ved hans bedrift. Lykkelig for en ny mulighet her i livet, takker Passopp ja. Passopp og mesteren jobber hardt gjennom sommeren, høsten og vinteren og Passopp viser seg etterhvert å bli en habil snekker. På Passopps første lønningsdag får han en stor konvolutt med penger, og blir overveldet over tanken på hva han kan bruke pengene på. Etter en kort stund besinner han seg, og setter pengene i banken i steden. Vi får et kort gjensyn med bankschäferen, som utsteder en bankbok til Passopp slik at han kan holde styr på sparepengene sine etterhvert som de vokser. Under et voldsomt snøvær bryter mopeden til Passopps kjærlighetsrival sammen, og Bella drar hjem, lite imponert. Til slutt har Passopp spart penger nok til å bygge seg sitt eget hus, og inviterer naboer og venner på kranselag. Her får Passopp vite at mesteren og Bella har snakket om Passopp i all hemmelighet, og at Bella har betrodd til mesteren at hun har savnet Passopps sang og glade oppsyn. Sporenstreks reiser Passopp til Bellas hus, og fremsetter sitt tilbud om ekteskap på nytt. Siden Passopp har blitt en holden mann grunnet sitt arbeid, er han denne gangen trygg på å kunne forsørge både Bella og deres fremtidige valper. Bella og Passopp drar derfor innom banken for å ta ut penger til 7-8 valpesenger. Filmen avsluttes med en lykkelig Bella og Passopp med en rekke valper rundt dem, og et varmt kyss dem i mellom. Mick Taylor. Michael Kevin Taylor, født 17. januar 1949, er en engelsk musiker, best kjent som den tidligere gitaristen i The Rolling Stones. Mick Taylor har ved siden av å være soloartist spilt i band med navn som John Mayall og Bob Dylan, men det er nok først og fremst perioden med gitarmakker Keith Richards han er mest kjent for. Som 21 åring ble Mick Taylor, våren 1969 medlem av The Rolling Stones. Han etterfulgte Brian Jones som hadde fått sparken. Hans første opptreden med bandet, var i Hyde Park 5 juli 1969, og dette var Stones' første konsert på flere år. Taylor spilte en viktig rolle i arbeidet med å omforme bandet fra å være et middelmådig konsertband, til "the greatest rock'n roll band in the world". På bandets '72 turne' lød Stones som et veloljet maskineri, og Jagger & co var for alvor blitt selve definisjon av en rockekonsert. Han overleverte sin avskjedsøknad til Mick Jagger, desember 1974. Taylor's venn fra The Faces, Ron Wood ble hans etterfølger, og Wood fikk offisielt medlemskap i 1976. Tidlig liv. Mick Taylor vokste opp i Hatfield, Hertfordshire, og begynte å spille gitar allerede som niåring. Som tenåring dannet han band med sine skolekamerater, og de begynte snart å arrangere konserter sammen, under navnet The Juniors (eller the Strangers). De kom til og med på TV og fikk gitt ut en single. Deler av bandet ble rekruttert for en ny gruppe, kalt The Gods. I 1966 åpnet The Gods for bandet Cream ved Startlite Ballrom i Wembley. Da Taylor var 16 år gammel (1965) hadde han, en kveld, kommet for å se John Mayall & the Bluesbreakers collegekonsert i Hatfield sammen med noen bandkamerater. Eric Clapton møtte ikke opp av en eller annen grunn, og etter at Taylor hadde snakket med Mayall under pausen, endte han til slutt på scenen som gitarist, spillende på Claptons gitar. For at Taylor skulle få slippe inn, måtte han faktisk lyge på alderen. Taylor begynte å bli kjent som et musikalt vidunderbarn, og ble spurt om å bli med i the Bluesbreaker etter Peter Greens oppsigelse. Før han fylte 18, spilte Taylor inn album og turnerte sammen med den engelske blues-pioneren John Mayall. Fra 1966 til 1969 utviklet Taylor sin flytende, følsomme og bluesbaserte gitarstil. Han er også sett på som en av de mest eminente slide gitar-spillerne. Treperiodesystemet. Treperiodesystemet er betegnelsen på en kronologisk inndeling av tidsperiodene steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Begrepet ble innført av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen på begynnelsen av 1800-tallet. Etter en redegjørelse i boken "Ledetraad til Nordisk Oldkyndighed" i 1835, dannet begrepet grunnlaget for inndelingen av forhistorisk tid i hele Europa. Inndelingen bygde på idéen om teknologiske fremskritt, og selv om systemet er pedagogisk forståelig, er det ikke allmenngyldig eller uten svakheter. Begrepet er laget for å beskrive Europas historie, og kan ikke uten videre overføres til alle deler av verden. For eksempel brukte man i Amerika ikke jern før etter 1492, og i Australia først på 1700-tallet. Begge steder var innføringen av dette metallet et resultat av europeisk kolonisering. Inndelingen i stein-, bronse- og jernalder er da ikke anvendelig, og man velger andre begreper for å dele inn historien. Veslefrikk med fela (film). "Veslefrikk med fela" er en norsk animasjonsfilm i farger (Gevacolor) fra 1952, basert på Peter Christen Asbjørnsens eventyr med samme navn. Dette var den første dukkefilmen Ivo Caprino laget som hentet sitt emne fra norske folkeeventyr. Noe slikt hadde ingen gjort før ham, men Caprino var da også oldebarn av kunstmaleren, Hans Gude, som påtok seg ansvaret for den første gjennomillustrerte utgaven av Norske Folkeeventyr, som utkom i 1879. Som takk valgte også Asbjørnsen å dedikere utgivelsen til Gude. "Dagbladet"s filmanmelder, Arne Hestenes mente Norge forspilte en stor sjanse ved ikke å sende denne dukkefilmen til filmfestivalen i Cannes i mai 1952. Senere samme år vant den en førstepris på barnefilmfestivalen i Venezia. Etter dette skrev Arne Bang Hansen med en viss sarkasme: "Den nye kunstarten måtte til Italia før det ble virkelig sus og brus i laurbærene". Og filmen vakte oppsikt. Da Ingmar Bergman flere år senere besøkte Caprinos filmstudio ba han spesielt om å få med seg filmen om Veslefrikk til sin private filmsamling. Birds åpning. Birds åpning er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekket Den er oppkalt etter den engelske mesteren Henry Bird. Ifølge ChessBase er 1.f4 det 7. mest populære åpningstrekket av de 20 mulige. Det er mindre populært enn 1.c4, mye fordi 1.f4 innebærer en liten svekkelse av kongestillingen. Den danske stormesteren Bent Larsen er en av spillerne som sporadisk har brukt Birds åpning i turneringspartier. Svarts vanligste svar på 1.f4 er og en stilling som ligner på Hollandsk oppstår. Hvit vil ofte satse på løperutvikling til b2 for å gi mer støtte til e5-feltet. Andre populære svar er som hindrer hvit fra å utvikle løperen til b2, og som er et naturlig utviklingstrekk som ikke erklærer hvordan bøndene skal plasseres. Froms gambit. Et mer drastisk svar er "Froms gambit", etter den danske mesteren Severin From Svart ofrer her dronningen, for å rydde hvits h-bonde av veien slik at svartfeltsløperen senere kan besette det samme feltet (g3) uten å bli truet av denne bonden, og dermed oppnå å sette den hvite kongen matt. Dette var det eneste lovlige trekket hvit kunne gjøre. Kongen står i sjakk, og da må den flyttes, brikken som setter kongen sjakk må slåes, eller sjakken må oppheves ved at en annen brikkes settes mellom kongen og brikken som setter kongen sjakk (hvis ikke dette er en springer). Her var det kun h-bonden som kunne slå brikken som stiller den hvite kongen i sjakk. Annet. Vær oppmerksom på at Birds åpning innebærer en risiko for en annen åpningsfelle som kan føre til en rask matt. Se matt i åpningen om idiotmatten. Oddbjørn By. Oddbjørn Vegard By (født 24. juli 1981 i Førde) er en norsk «hukommelsesutøver» 5081437342314775418552782999511263151696136284098040986216227157825491052. Resultatet var fire siffer bedre enn doktor Gunther Karstens gamle rekord. Personlig liv. Oddbjørn By har spilt volleyball for Førde volleyballklubb og BSI. Har også spilt sandvolleyball, og la i følge bloggen opp etter 9. plass i NM 2012. Eksterne lenker. By, Oddbjørn By, Oddbjørn Carina Dahl. Carina Jeanette Dahl (født 15. august 1985) er en norsk musiker, glamourmodell og tidligere "Big Brother"-deltaker. Dahl var i 2006 med i femte runde av "Big Brother", en samproduksjon mellom Sverige og Norge. Hun ble stemt ut en uke før finalen og fikk totalt 107 dager i huset. Dahl arbeidet i flere år jobbet som glamourmodell og ble kåret til «Årets gatebilbabe» i 2005. I 2006 ble hun tilknyttet modellbyrået til Helene Rask. Dahl har satset på en sangkarriere og Stargate har produsert flere av hennes låter. I 2010 deltok hun i første delfinale av Melodi Grand Prix 2011 med sangen «Guns & Boys», men gikk ikke videre. Hun bodde i Sverige i fem år hvor hun har jobbet med et svensk plateselskap. Hun flyttet tilbake til Norge i 2010. Carina Dahl er datter av Morten Dahl fra heavy metal-bandet TNT. Lirey. Lirey er en kommune i departementet Aube i regionen Champagne-Ardenne nord i Frankrike. I middelalderen lå det her et kloster for augustinerkorherrene, og det kledet som i dag er kjent som likkledet i Torino (ettersom det oppbevares i den katolske katedralen i italienske Torino i Piemonte) ble i sin tid oppbevart der. Sekstillion. En sekstillion er tallet 1036, eller 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000. Sillion er det samme tallet. Franskmannen Nicolas Chuquet anses som oppfinner av navnesystemet med eksponenter av millioner, som har gitt navn til dette tallet. I hans bok, "Triparty en la science des nombres", kalte han tallet sixlion, som på fransk uttales "sillion". Det nordiske ordet "fantasillion", brukt om formuen til Skrue McDuck, kan tenkes å være avledet av sillion. Gianduia. Gianduja er en av maskene som blir brukt i italiensk Commedia dell'Arte. Denne representerer som oftest byen Torino (og ellers generelt sett regionen Piemonte). Masken skal illustrere en ærlig bonde fra landsbygda i Piemonte med en viss forkjærlighet for vin, gastronomi og vakre jenter, mens han er fullstendig trofast til kjæresten Giacometta, som vanligvis representeres av en søt jente. Giandujas opprinnelse er fra Callianetto, et område mellom byene Torino og Asti. Navnet lyder "«Gian d'la dojia»" på piemontesisk, og betyr omtrent "«Johan som setter pris på god vin»". Noe som også mange fra Piemonte gjør. Karakteren Gianduja ble opprinnelig laget som marionett og den er nå Torinos offisielle «karnevalskonge». Gianduja er normalt kledt i en trekantet hatt, en brun jakke med røde kanter og han er i godt humør. Helena Petrovna Blavatsky. Helena Petrovna Blavatsky (russisk: Елена Петровна Блаватская - Jelena Petrovna Blavatskaja), også kalt Madame Blavatsky, født Helena von Hahn (født i Jekaterinoslav, død 8. mai 1891 i London) var en russisk okkultist og mystiker som gjennom sine skrifter la grunnlaget for den moderne teosofien og for organisasjonen Teosofisk Samfunn. I 1878 ble hun amerikansk statsborger. Madame Blavatsky var en fargerik kvinne som ble det nittende århundres viktigste esoteriske filosof. Hennes arbeide med å forene østlige og vestlige esoteriske tradisjoner har lagt grunnlaget for mange nyere religiøse tendenser og grupperinger. Hun ble gjentatte ganger beskyldt for svindel, men har hatt og har enorm innflytelse. Mange av våre dagers nyreligiøse retninger bygger på Madame Blavatskys teosofi. Familie. Helena Petrovna von Hahn ble født natt til den 31. juli 1831 i byen Jekaterinoslav i Ukraina, som den gangen var en provins i det russiske imperiet. Hun var datter av oberst Peter von Hahn, en russisk offiser av tysk, adelig herkomst. Han nedstammet fra grevene Hahn von Rottenstern-Hahn i Basedow, Mecklenburg, som emigrerte til Russland på 1700-tallet. Moren Helena de Fadeyev tilhørte en gammel russisk adelsslekt, og skrev et dusin noveller under pseudonymet «Zenaida R.». Hun ble beskrevet som «den russiske George Sand» av Vissarion Belinskij. Helenas søster Vera Zhelikhovskij var barnebokforfatter, men skrev også fantastiske historier om okkulte emner. Morens far Andrej Mikhailovitsj Fadeyev var guvernør i Saratov og senere i Tbilisi. Morens mor var prinsesse Yelena Dolgoruki. De var begge prominente skikkelser i Russlands opplysningstid. Grev Sergej Juljevitsj Witte, som var russisk finansminister, og deretter statsminister under Tsar Nikolaj II av Russland, var hennes søskenbarn. I sine memoarer omtaler Grev Witte sine møter med Helena. Barndom og oppvekst. Moren døde 28 år gammel, da datteren Helena var 11. Hun og broren bodde deretter hos sine besteforeldre. I 1848, mindre enn 17 år gammel, ble Helena gift med den 40 år gamle Nikifor Vasiljevitsj Blavatsky, som var viseguvernør i Jerevan. Etter tre måneder rømte hun fra ham og kom seg ombord på en dampbåt fra Tbilisi til Istanbul. Deretter er det vanskelig å følge hennes ferd. Hun presenterte ved ulike anledninger ulike beretninger om reiser til blant annet Amerika, Java, Ceylon, India og Tibet. Sikkert er det iallfall at hun hadde besøkt Egypt og andre land i Midtøsten, hadde opptrådt som sirkusrytter og spådame, overlevd skipsforlis og kjempet med Garibaldis soldater i Italia. Overalt hadde hun oppsøkt mystikere og okkultister og ervervet seg inngående kjennskap til den esoteriske tradisjon. Teosofisk Samfunn. I 1873 kom hun til New York der hun ble kjent med oberst Henry Olcott, som delte hennes interesse for okkulte fenomener. HPB imponerte ham og mange andre ved å frambringe en lang rekke spiritistiske fenomener: Usynlige bjeller ringte, møblene ga fra seg bankelyder, og gjenstander materialiserte seg for øynene på forbløffede tilskuere. Olcott skaffet Madame Blavatsky en leilighet der de opprettet Teosofisk Samfunn høsten 1875. Ordet teosofi betyr guddommelig visdom eller kunnskap om det guddommelige. H. P. Blavatsky ble det nye selskapets sekretær, mens Olcott ble president. Madame Blavatskys bok "Den avslørte Isis" kom på markedet i 1877. Den vakte stor oppmerksomhet, fikk rosende omtaler i avisene og kom på kort tid i flere opplag. "Den avslørte Isis" har undertittelen «en hovednøkkel til gammel og ny vitenskap og teologi». Madame Blavatsky hevder at sann religion og sann vitenskap ikke er motsetninger, men tvertimot utfyller og beriker hverandre. Alle religioner springer ut av en felles sannhet, og de sanne innviede i alle religioner har til alle tider vært klar over dette, skriver hun. India. I 1878 reiste Olcott og Blavatsky til Bombay, med sikte på å slå sammen Teosofisk Samfunn og den hinduiske reformsekten Arya Samaj. Teosofene viste respekt for Indias religiøse tradisjoner og ble derfor møtt med sympati hos mange indere, mens de britiske koloniherrer med få unntak var fiendtlig innstilt. Et av de få unntakene var redaktøren for avisa "The Pioneer" i Allahabad, A. P. Sinnett, en mann som lenge hadde vært interessert i okkulte og spiritualistiske fenomener. Madame Blavatsky demonstrerte assorterte fenomener for ham; astrale bjeller og bankende møbler, dessuten materialisering av en kaffekopp med skål, en flaske vann, et utfylt medlemsbrev i Teosofisk Samfunn og en forsvunnet brosje. H. P. Blavatsky i moden alder H. P. Blavatsky hevdet at hun hadde sine okkulte kunnskaper fra en gruppe høyt utviklede mennesker, mahatmaene eller mestrene. Sinnett ba om å få kontakt med disse mestrene. I løpet av de neste fire årene fikk Sinnett og hans venn A. O. Hume en mengde brev fra mestrene Koot Hoomi Lal Singh og Morya. Noen kom i posten, andre falt ned fra taket eller lå plutselig foran dem. Sinnett fikk gjennom disse brevene en innføring i okkult filosofi som dannet grunnlaget for hans bøker "Esoteric Buddhism" og "The Occult World". Brevene er seinere blitt offentliggjort under navnet "The Mahatma Letters to A. P. Sinnet", og utgjør en hjørnestein i den teosofiske litteraturen. Originalene er blitt deponert i British Museum i London. Brev fra Koot Hoomi og Morya til andre mottakere er også utgitt i flere bind under navnet "Letters from the Masters of the Wisdom". Blavatsky og Olcott kontaktet religiøse ledere fra ulike trossamfunn i India og på Sri Lanka, og bidro til å stimulere nasjonal og religiøs selvbevissthet i hele Sørasia. Buddhismen på Sri Lanka ble vitalisert av Oberst Olcott som innførte undervisning i buddhisme på singalesisk. Initiativet til å danne den indiske nasjonalkongressen ble tatt på et møte i Teosofisk Samfunn, og Mahatma Gandhi fikk øynene opp for hinduismens visdom via Teosofisk Samfunn i London. Ikke alle satte pris på denne virksomheten. I 1885 ble Madame Blavatsky anklaget for å ha forfalsket mahatmabrevene av avisa "Madras Christian College Magazine". To ansatte ved det teosofiske hovedkvarteret som nå var flyttet til Adyar utenfor Madras, hr. og fru Coulomb, hevdet å ha hjulpet henne med en lang rekke bedragerier. Selskapet for Psykisk Forskning sendte den unge Richard Hodgson til Adyar for å granske påstandene. Han rapporterte at alle Blavatskys påståtte fenomener var falske. Han mente madame Blavatsky var russisk agent, og at arbeidet med teosofien var et skalkeskjul for dette. Rapporten førte til omfattende utmeldinger av Teosofisk Samfunn. Den hemmelige lære. I Europa fortsatte H P Blavatsky å arbeide sitt hovedverk. "The Secret Doctrine" (Den Hemmelige Lære) ble utgitt i 1888, i to bind, på tilsammen over 1500 tettskrevne sider. Boka er formet som kommentarer til et ellers ukjent manuskript, Dzyans Bok, som mahatmaene Koot Hoomi og Morya fra Tibet skal ha overført til henne ved telepatisk midler. Slik framstilte HPB en runde - en serie inkarnasjoner av en planet Kritikere hevder at hun selv hadde funnet opp "Dzyans stanzer", men nyere religionsforskning og vitnesbyrd fra tibetansk hold viser likevel at er samsvar mellom madame Blavatskys lære og aspekter av tibetansk buddhisme. Den nåværende Dalai Lama har ved flere anledninger besøkt Teosofisk Samfunn i Adyar, og deltatt på teosofiske arrangementer andre steder. Han har berømmet Blavatskys store innsats for å spre kunnskapen om tibetanske religiøse tradisjoner. Madame Blavatsky skriver at mennesket eksisterer på mange plan, fra det guddommelige til det fysiske. Hun skriver om forsvunne høykulturer på Atlantis og i Egypt. Videre skriver hun at mennesket skal utvikle seg gjennom en serie på sju rotraser, hvorav dagens menneskehet stort sett tilhører femte underrase av femte rotrase. Blant Blavatskys tilhengere har enkelte grupper tatt hennes lære til inntekt for rasistiske ideologier. Blant annet spilte teosofiens raselære en rolle i utviklingen av nazismen. Fra 1887 til sin død i 1891 levde madame Blavatsky i London. Foruten å gjøre ferdig "Den Hemmelige Lære", skrev hun flere mindre bøker, bl.a. "Nøkkelen til teosofi" og "Stillhetens røst". Hun deltok aktivt i den teosofiske virksomheten, som leder for den europeiske seksjonen, som redaktør for tidsskriftet "Lucifer", som inspirator og som foredragsholder, særlig i Blavatskylosjen. Hun tok dessuten initiativet til å opprette en «esoterisk seksjon» innen Teosofisk Samfunn. Medlemmene av den esoteriske seksjonen fikk personlig instruksjon fra Madame Blavatsky i spesielle emner, slik hun også hevdet at alle store religioner hadde sin esoteriske kjerne. Flere medlemmer i den esoteriske seksjonen, heriblant den irske poeten W. B. Yeats, var også med i Det Gyldne Daggrys Hermetiske Orden. Madame Blavatsky formulerte et teoretisk grunnlag som de fleste moderne okkulte og esoteriske bevegelser verden over stadig bygger på. Blant de viktigste videreførerne av Madame Blavatskys arbeide er Annie Besant og Charles Leadbeater, Alice A. Bailey og Rudolf Steiner. Skrifter. Hennes «Collected Writings» er utgitt i 15 store bind. Ingen av hennes hovedverk finnes på norsk, men "Den Hemmelige Lære" finnes i utdrag på svensk og i sin helhet på dansk. Et utdrag fra den korte pamfletten "The Key to Theosophy" er utgitt på norsk i antologien "New Age", 2007. Eksterne lenker. Blavatsky, H.P. Gjelle. Gjeller er et pusteorgan hos fisk og andre vannlevende organismer. De har to hovedoppgaver; gassutveksling og væskebalanseregulering. Gassutvekslingen består i å tilføre blodet oksygen og skille ut karbondioksid. Væskebalanseregulering består i å ta opp og skille ut salt for å sørge for at kroppens saltinnhold er forsvarlig. Hos Brusk- og beinfisker (gnathostomer) sitter det respiratoriske vevet på gjellebuer foran svelget. Bruskfisker tar inn vann både via munnhulen og gjelleåpningene (såkalte "dorsale spirakler"). Vannet presses over gjellebuene på to måter. Enten gjennom at muskler i munnhulen komprimerer volumet, eller at fiskene svømmer med åpen munn og lar vanntrykket drive den respiratoriske vannstrømmen. Beinfisker har et gjellelokk ("operculum") som sammen med muskulaturen i munnhulen skaper trykkforandringer gjennom at vann suges inn i munnhulen og presses ut over gjellebuene. Gjellene består av flere gjellebuer som er delt i flere tynne utposninger. I gjellebuene går det mange små blodårer som kan ta opp og gi fra seg gasser. Dette er basert på motstrømsprinsippet. I hårrørsårene, der gassutvekslingen foregår, strømmer blodet i motsatt retning av vannet. Dermed kan opptil 80% av oksygenet i vannet overføres til blodet i gjellene. Mumie. Mumie fra Egypt i Louvre Mumier er døde og mer eller mindre intakte menneske- eller dyrekropper der den naturlige forråtnelsesprosess er blitt stanset som et resultat av fysikalske eller kjemiske omstendigheter. Denne prosessen kalles mumifisering. For at et lik skal kunne bli til en mumie, må den naturlige bakterielle forråtnelsesprosessen holdes tilbake. Dette kan skje ved mangel på surstoff, eller ved uttørking, sterk kulde eller ved bruk av visse kjemikalier. Arkeologisk er det noe vanskelig å definere mumier, ettersom man opprinnelig kun benyttet uttrykket om de funn man gjorde fra oldtidens Egypt. Etter at mumiebegrepet hadde fått fotfeste, begynte man imidlertid å utvide det til å omfatte andre enkeltfunn, som for eksempel Paracas eller de fra Thulekulturen. På den annen side har man ikke funnet det naturlig å benytte begrepet om visse andre funn, som for eksempel steinaldermannen "Ötzi" fra Alpene. Typer mumier. De mest kjente mumiene er de som har blitt mumifisert med hensikt. Dette gjelder spesielt de egyptiske mumiene. I egyptisk kultur trodde man at kroppen var hjem for menneskets "Ka" som var uunnværlig i etterlivet. Her ble magen åpnet og mange organer ble fjernet. De tømte kroppene ble deretter dekket i natron, for å gjøre dehydreringsprosessen raskere og for å unngå forråtnelse. I Kina har man funnet mummifiserte lik i sypress kister fulle av medisinske urter. Over hele verden er det funnet menneskelik som er bevart på grunn av ekstreme bevaringsforhold. Disse forholdene kan for eksempel være kulde, tørke eller syreholdig jord. Felles for disse er at bakterier ikke har muligheten til å starte forråtnelsesprosessen. Noen kjente naturlige mumier er steinaldermannen Ötzi, jernaldermannen Grauballemannen og Tollundmannen. Noen av de best bevarte naturlige mumiene stammer fra Inka-perioden i Peru. Etymologi. Ordet "mumie" stammer fra det latinske ordet "mumia", som igjen stammer fra det arabiske ordet for bitumen, "mūmiyyah" (مومية). Dette ordet ble brukt på grunn av mumienes svarte hudfarge. Man trodde at bitumen ble brukt i egyptisk mumifiseringsritualer. Det arabiske ordet stammer fra det persiske ordet "mūmiya" som også betyr bitumen, og som er beslektet med ordet "mūm" som betyr voks. De gamle greske historikerne dokumenterte at perserne noen ganger mumifiserte sine konger og adelige i voks. Dette ritualet har imidlertid aldri blitt dokumentert i Egypt, og den svarte huden skyldtes bruk av harpiks som mørkner med tiden. Grua. Grua er et tettsted i Lunner kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent seks kilometer sørøst for kommunesenteret Roa og ca. 54 kilometer nord for Oslo. Det er et gammelt gruvested, derav navnet. Grua har to dagligvarebutikker, to frisørsalonger, tre bilforhandlere og en pub/bar. De har også et idrettslag som heter Grua UIL. Grua stasjon på Gjøvikbanen ble åpnet i 1901. Stasjonen ligger ved Hadelandsvegen og har adkomst til tur- og skiløyper i Nordmarka. Ved Grua ligger Østhagan landskapsvernområde med jerngruve fra 1538. Dette er Norges eldste registrerte jerngruve. I området finnes også flere gruver, kalkbrudd og kalkovner. Området har rik kalkflora og interessant geologi. Kulturhuset Sentrum. Kulturhuset Sentrum i Ytre Arna i Hordaland er et av landets største lagsdrevne kulturhus. Eieren av huset er Interesseselskapet Samhold, som består av frivillige lag og organisasjoner. Selve huset ble bygget av Arne Fabrikker, og etter noen års planlegging ble grunnsteinen nedlagt 24. mai 1895. Det er åpenbart at det ble reist i en tid fabrikken ikke sparte på noe med tanke på byggematerialer og kostbare bygningstekniske løsninger. I 1953 ble Bernhard Greves freskomaleri i festsalen ferdig, en komposisjon med motiver fra nordisk mytologi. Utvelgelsen av motiver viser alle hovedmomentene fra Skapelsen like til Ragnarok i en historisk-jordisk projeksjon. Kulturhuset Sentrum er levende også i dag, og foruten å bli brukt til arrangementer har Bergen offentlige bibliotek lokaler her. Man finner Ytre Arna Ungdomsklubb i første etasje. Storsalen har plass til ca. 330 personer i konsertoppsett. Smiskaret. Smiskaret er et tettsted i Malvik i Sør-Trøndelag. Utbyggingen av området startet i 1987, og tomtene ble fordelt av et kommunalt tomteselskap, ved loddtrekning mellom de interesserte. Holi. Holi er en vårfestival som assosieres med guden Shiva og Krishna. Festivalen har religiøse røtter, men det er lite religiøs aktivitet som er involvert i feiringen. Feires i midten av mars. Holi er en av de mest intense hinduistiske festivalene, preget av mye humor. Selv ikke de mest strikte reglene for samkvem mellom kastene gjelder under denne festivalen. Holi kalles også «fargefestivalen», og den feires blant annet med å kaste farger på hverandre. Holi er en feiring av skapelse og fornyelse. Holi-festivalen markerer starten på våren, og feires med stor entusiasme og innlevelse over hele landet. Tradisjonelle skillelinjer som kaste, kjønn, status og alder blir satt til side i en storslått feiring av våren og jordens fruktbarhet. Fargene skal symbolisere at det skal bli et friskt år med fargerike planter. Helsemyndighetene advarer mot farlige kjemikalier under feiringen, og har gjennom store annonsekampanjer bedt den feststemte befolkningen bruke fargestoffer som ikke er helseskadelige. Force Marsjør Juzz-Band. Force Marsjør Juzz-Band (FMJB) er studentorkesteret ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og er en del av Juristforeningen. Orkesteret ble stiftet i 1979, og bærer tilnavnet «Norges ledende Juzz-Band». Navnet spiller på det juridiske uttrykket "force majeure". FMJB er også kjent for sine «fotnoter». En «fotnote» er dansende medlem i Force Marsjør Juzz-Band. Fotnotene er kjent for sine dansende tolkninger av klassikere som «You Can Leave Your Hat On» og «The Final Countdown». Lasurstein. Lasurstein (lat.: "Lapis lazuli") er en dypblå stein. Dens kjemiske formel er Na3Ca(Al3Si3O12)S og molekylærvekten er 498,31 gm. Lasurstein har blitt verdsatt siden antikken for sin dypblå farge og fordi den lett lar seg polere, er den mye brukt som smykkestein. Den er også blitt brukt i mosaikk. Den ble også brukt i temperafarger og av og til i oljemaling. Men den bruken opphørte da man fant en metode for å lage syntetisk blåfarge, såkalt fransk ultramarin. De eldste gruvene finnes i Afghanistan, i provinsen Badakshan i elvedalen hvor elven Kokcha, som er en sideelv til Amu-Darja, renner. Disse gruvene har blitt drevet i mer enn 6000 år. Fossilt brensel. Fossilt brensel er hydrokarbonholdige stoffer som kull, olje, naturgass, oljeskifer og tjæresand. De finnes i jordskorpen, og utvinnes som en kilde til energi ved forbrenning. Alternativt kunne de vært brukt som råstoff for blant annet plastproduksjon. Utnyttelsen av fossit brensel har vært avgjørende for den industrielle utviklingen. Petroleum er en fellesbetegnelse for olje og naturgass. "Fossilt brensel" er altså petroleum + kull. Når elektrisitet dannes fra forbrenning av fossilt brensel blir ofte en turbin brukt. I gamle turbiner ble ofte damp direkte fra forbrenningen til drive turbinen, i nyere turbiner drives de av avgassene til forbrenningen direkte. Med global modernisering i det 20. og 21. århundre har energibehovet (spesielt behovet for bensin som blir utvunnet fra olje) vært årsaken til mange regionale og globale konflikter. En global bevegelse i mot fornybar energi for å møte de økte globale energibehovene. Forbrenningen av fossilt brensel av mennesker er den største kilden til karbondioksidutslipp, den viktigste av drivhusgassene som forårsaker global oppvarming. En liten andel av hydrokarbonbaserte brenseler er biobrensel. Bob Latchford. Robert Dennis «Bob» Latchford (født 18. januar 1951 i Birmingham i England) er en fotballspiller som tidligere har spilt for Birmingham City, Everton FC, Swansea City og. Latchford hadde sine fremste kvaliteter i luften, men var også god langs bakken. Dessuten var han rask, særlig på kortere distanser, til tross for at han var storvokst. Han opplevde aldri nevneverdig suksess i form av medaljer og trofeer i noen av klubbene han spilte for, men han betegnes som en hardtarbeidende spiller som scoret jevnt gjennom hele karrieren. Han startet karrieren i Birmingham City og lagde store overskrifter da han i 1974 ble solgt til Everton FC i en handel som tok senere Everton-manager Howard Kendall motsatt vei. Overgangssummen var på den gang svimlende £ 350 000, noe som gjorde ham til tidenes dyreste britiske spiller. På Goodison Park var Bob Latchford toppscorer i seks år på rad og i sesongen 1977/78 oppnådde han evig heltestatus i Merseyside-klubben da han ble toppscorer i engelsk 1. divisjon med hele 30 mål. «Fat Latch», som var ett av kallenavnene hans, gikk inn i historien som en spiller som aldri var med på å vinne noe som helst i løpet av en ellers suksessrik fotballkarriere. Det nærmeste han kom var en tapt finale i Ligacupen i 1977. Mange mener det er urettferdig at Latchford aldri fikk flere enn tolv landskamper for England, ettersom han var en av de fremste målscorerne i engelsk fotball på 70-tallet. Hans 30 ligamål i 1977/78-sesongen og hans totalt 138 mål vitner om nettopp dette. I 1981 trappet han ned og meldte overgang til Swansea City, hvor han i sin debutkamp scoret hattrick. Bill Wyman. Bill Wyman (født 24. oktober 1936 i London) er en engelsk musiker best kjent som tidligere bassist i The Rolling Stones. Wyman spilte bass i The Rolling Stones fra oppstarten i 1962 helt frem til han trakk seg i 1993. I tillegg til å spille bass, skrev og sang han låten «In Another Land» på Rolling Stones-albumet "Their Satanic Majesties Request" (1967). Han kommer også på turne i Norge høsten 2007. Med The Rolling Stones. Se The Rolling Stones' plateutgivelser Breistein. Breistein er et tettbebygd sted i Åsane bydel i Bergen i Hordaland. Breistein ligger ved Sørfjorden, ca. 15-20 minutter med bil fra Bergen sentrum. Ferjesambandet Breistein-Valestrandsfossen opereres av Osterøy Ferjeselskap. Her var det tidligere garveri, skofabrikk, møbelfabrikker, vindusfabrikk, bakeri, frisør, post og butikk. Kun postadressen 5111 Breistein er i behold. Tidlig på sekstitallet ble Vestlandsheimen, en av Norges største institusjoner for psykisk utviklingshemmede, bygget her. Etter HVPU-reformen ble den nedlagt, og deler av den har fungerte som asylmottak fram til 2005. Her ligger også Norsk lærerakademis avdeling for førskolelærer- og lærerutdanning. Skuespilleren Jon Eikemo er født og oppvokst på Breistein. Faren startet Johs. Eikemo Handel. Rasmus Breistein kom også herfra og var en kjent regissør i filmens barndom. Idrettslaget Hovding har sin base her på Leikvang idrettsplass. Like ved ligger Haukås skole, Bergen fengsel, Bergen Travpark, Bergen Campingpark og Eikås motorsportsenter. I området ligger også gårdene Breistein, Brurås, og Haukås, som er oppdelt i flere bruk. Breisteinsåta, også kalt Hetlebakksåta, kneiser over bygda i vest og gjør at solen knapt viser seg i vintermånedene. Breistein omfattes av grunnkretsene Breistein og Haukås i Bergen kommune, som hadde totalt 1 157 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 6,70 km², av dette 0,13 km² ferskvann. Tettbebyggelsen her inngår i tettstedet Hylkje, som hadde til sammen 2 195 innbyggere 1. januar 2009. Karius og Baktus (film). "Karius og Baktus" er en 15 minutter lang norsk dukkefilm. Den ble produsert i 1954 og hadde premiere i desember 1955. Filmen er basert på Thorbjørn Egners bildebok om de to små tanntrollene Karius og Baktus som bor i tennene til Jens. Dramaets spenning ligger imellom den reserverte Karius og den optimistiske Baktus. Alle er dermed invitert til å danne sin egen mening om hva som egentlig foregår, i tennene til Jens. a> i Oslo. Figurene sees i monteret til venstre på bildet. Turid Haaland. Turid Haaland (født 23. juni 1908 i Oslo, død 12. oktober 1979) var en norsk skuespiller. Haaland debuterte i 1926 på Det Norske Teatret. Hun spilte dattera i Runar Schildts stykke "Den store rolla", mens foreldrene blei spilt av hennes virkelige foreldre, Mally Carenius Haaland og Ingjald Haaland, som begge var skuespillere. Hun var seinere i hovedsak knytta til Det Nye Teater (seinere Oslo Nye Teater), i hovedsak med komedieroller som Nille i "Jeppe på Bjerget". Haaland var også aktiv som filmskuespiller. Hun debuterte i "Familien på Borgan" i 1939. Hun var særlig aktiv på lerretet på 1950-tallet, og spilte blant annet i flere av Arne Skouens filmer. Hun hadde en av hovedrollene i "Aldri annet enn bråk". Haaland var stemmen til Karius i dukkefilmen om "Karius og Baktus". Altertavle. Altertavle fra Sjögestakyrkan i Linköping En altertavle er et religiøst kunstverk som er plassert over eller bak alteret i en kristen kirke. Altertavlen kan være laget av forskjellig materiale. Den kan være malt, hugget i stein eller utskåret i tre. Kari Diesen. Kari Diesen (født Heide Steen 24. juni 1914, død 18. mars 1987) var en norsk skuespiller og sanger. Hun ble særlig kjent som revyartist og fra flere filmer. Kari Diesen var datter av Harald Steen og Signe Heide-Steen. Diesen var ballettpike hos Ernst Rolf før hun debuterte på vårrevyen på Casino i 1930 med visen «Forbudt for barn under 16 år». Hun var tilknyttet revyteateret Edderkoppen i 20 år fra 1944 frem til 1964. I samme periode var hun også tilknyttet til Chat Noir. Sin først filmrolle hadde hun 6 år gammel, hun spilte en 6 år gammel jente i filmen "Kaksen på Øverland". Hun hadde flere filmroller,og er mest kjent for filmene "Støv på hjernen", "Sønner av Norge" og "Sønner av Norge kjøper bil". Diesen var blant annet stemmen til Baktus i filmen om "Karius og Baktus". Blant numrene vil blant annet «Uteliggerne» (sammen med Arvid Nilssen), revyvisen "Jacobsen" og monologen «Mannfolk» huskes. I 1957 fikk hun en stor slager med Wilhelm Dybwads «Hovedøen» på HMV. Kari Diesen var gift med skuespilleren Ernst Diesen (1913–1970), og mor til NRK-veteranen Andreas Diesen (født 1945) og Kari Diesen (født 30. oktober 1939). Priser og hedersbevisninger. I 2001 ble det utgitt et frimerke med motiv av Kari Diesen. Alterskap. Alterskapet fra Mariakirken i Bergen Et alterskap har hengslede dører som kan lukkes slik at bildene kan skjules eller vises etter liturgiske krav. Alterskapet brukes også på alteret. Gori. Bilde av Gori i april 2008 Gori (georgisk ') er en industriby i provinsen Shida Kartli i Georgia. Plassering og klima. Gori ligger 76 kilometer vest for hovedstaden Tbilisi, ved elvene Mtkvari og Store Liakhvi. Byen ligger 588 moh og klimaet varierer fra moderat varmt steppeklima til moderat fuktig.. Somrene er vanligvis varme. Den årlige gjennomsnittstemperaturen er 10,9 C, laveste gjennomsnittstemperatur er i januar med −1,2 °C, og varmest i august med 22,5. Mest nedbør faller i mai med gjennomsnittlig 76 mm, og minst i august med 34 mm og januar med 30 mm. Historie. Byen ble grunnlagt av en av landets konger, David byggmesteren (1089–1125). Den har en befolkning på 47 059 (2009). Byen ble nærmest ødelagt av et jordskjelv i 1920. I august 2008 ble byen utsatt for hard bombing og ble okkupert av de russiske styrkene under Krigen i Sør-Ossetia 2008 i forbindelse med konflikten om Sør-Ossetia mellom Russland og Georgia. De fleste av byens innbyggere måtte flykte. Stalin. a> mens den fortsatt sto utenfor rådhuset Gori er fødebyen til den sovjetiske diktator Josef Stalin, hvor han ble født i 1878. Byen har et Stalin-museum, og hadde fram til juni 2010 noe så sjeldent som en statue av Stalin på plassen utenfor rådhuset. Denne var et av de få minnesmerkene etter Stalin som overlevde Nikita Khrusjtsjov avstaliniseringprogram. Statuen var en kilde til strid etter at Georgia ble uavhengig på 1990-tallet, men de nye myndighetene lot statuen få stå. Statuen ble fjernet fra plassen utenfor rådhuset og flyttet til museet 25. juni 2010. Odd Tore Fygle. Odd Tore Fygle (født 31. januar 1950) var ordfører i Bodø kommune for Arbeiderpartiet. Fygle varslet høsten 2010 at han ikke vil stille til gjenvalg som ordfører ved kommunevalget i 2011. Politiske verv. Ordfører i Bodø i perioden 1999-2011 Svarte-Petter. Svarte-Petter er en fiktiv skurk og antagonist som opptrer i Disney-tegnefilmer og -serier. Svarte-Petter startet sin karriere hos Walt Disney i kortfilmene på 1920- og 1930-tallet. Han opptrådte for første gang 15. februar 1925 i filmen "Alice Solves the Puzzle". Han er derfor den eldste av Disney-figurene som fortsatt brukes. I sine tidligste opptredener hadde han treben, noe som har forsvunnet i senere tegneserier og filmer. Svarte-Petters verste fiende er Mikke Mus, som gang på gang bringer erkeskurken bak lås og slå. Svarte-Petter opererer som oftest alene eller med skurker som Skaftetryne, men har også opptrådt i ledtog med andre kjente banditter som Mikro-Midas og Farlige Fiffus, Ørnulf Ørn, Spøkelseskladden og B-gjengen. Svarte-Petter har også en kjæreste, Petra, som ligner meget på ham selv, men hun opptrer sjelden. Opptreden. Ettersom Svarte-Petters første opptreden er i filmen "Alice Solves the Puzzle" fra 1925, er han eldre enn Mikke Mus som først opptrådte i 1928. I første opptreden i Norge går Svarte-Petter under navnet "Tjukken" i nr. 6/1950 i "Donald Duck & Co". En liknende figur ved navnet "Svarte-Mikkel" gjorde opptreden i nr. 1/1952 der han jobbet for Onkel Skrue. Svarte-Petter hadde et trebein i starten, men tegnerne ble uenige om hvilket av beina hans som var det kunstige. Etter en periode hvori vekselsvis høyre og venstre bein var av tre, fikk Svarte-Petter to friske bein. Fámjinserklæringen. Fámjinserklæringen ble underskrevet i tettstedet Fámjin på Suðuroy Fámjinserklæringen er en felles prinsipperklæring mellom Danmarks regjering og Færøyenes regjering om Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Erklæringen ble underskrevet i Fámjin på Færøyenes sydligste øy, Suðuroy, 29. mars 2005. Asparges. Asparges er navnet på en grønnsak, og det siktes vanligvis til en spesiell art innen slekten "Asparagus", nemlig de unge skuddene av "Asparagus officinalis". Den har vært brukt i matlaging i uminnelige tider. Man finner en oppskrift for tilberedelse av asparges allerede i den eldste kokebok som er bevart, nemlig Apicius' "De re coquinaria," (200-tallet e.Kr.), bok III. Parmesan. Parmesan eller parmesanost (fra italiensk "Parmigiano", som betyr betyr "fra Parma") er en fast løypeost med en karakteristisk skarp smak, som egner seg til smakssetting av mat. Osten er spesielt populær i pastaretter, og er en av de viktigste ingrediensene i pesto. Den er laget av kumelk. Sun Yat-sen. Sun Yat-sen (tradisjonell kinesisk: 孫逸仙, forenklet kinesisk: 孙逸仙; pinyin: "Sūn Yìxiān", født 12. november 1866 i Cuiheng i Guangdong i Kina, død 12. mars 1925 i Beijing) var en kinesisk revolusjonær og politiker som spilte en viktig rolle da Qing-dynastiet ble styrtet. Han var en av grunnleggerne av nasjonalistpartiet Kuomintang, og den første provisoriske presidenten da Republikken Kina ble grunnlagt i 1912. Han utviklet en politisk filosofi som han gav navnet "Folkets tre prinsipper", og den har fremdeles en stor innflytelse på det som er igjen av Republikken Kina, på øya Taiwan. Sun var den samlende skikkelse i Kina etter keiserdømmets sammenbrudd, og står i den særstilling at han høyaktes både på det kinesiske fastland og på Taiwan. I Taiwan er han også kjent under sitt posthume navn "Nasjonens fader, Sun Chungshan". I Folkerepublikken på fastlandet blir han fremhevet som en "Revolusjonens forløper". Levned. Sun kom fra en bondefamilie i en landsby ikke langt fra Macao. I en alder av 13 år dro han til Hawaii, dit hans bror hadde reist som arbeider og hadde klart å slå seg opp som kjøpmann. I Hawaii gikk han på den episkopale "Iolani School" fra 1879 til 1882. Denne første berøring med kristendommen gjorde et dypt inntrykk på ham. Etter hjemkomsten til Cuiheng slo han i stykker en gudefigur i landsbytempelet som en demonstrasjon av sin motstand mot de rådende forhold. Dermed ble han forvist fra landsbyen. Han begynte på medisinstudiet ved Hong Kong College of Medicine for Chinese, og arbeidet deretter som lege i Hongkong. Hans opphold i Vesten bidro til hans misnøye med Qing-dynastiets styre, og han begynte å organisere reformgrupper blant eksilkinesere i Hongkong. I oktober 1894 grunnla han Xing-Zhong-selskapet ("Foreningen for Kinas gjenreisning") for å skape et grunnlag for fremtidig, revolusjonær virksomhet. I 1895 slo "Kantonoppstanden" feil; dette var en oppstand som han hadde vært med på å organisere. Qing-regjeringen satte da en pris på hans hode, og fra da tilbragte Sun de neste 16 år av sitt liv i landflyktighet i Europa, USA, Canada og Japan. Der samlet han inn penger for revolusjonen. I Japan slo han seg sammen med kinesiske dissidenter og ble senere leder for Tongmenghuiforbundet (forgjengeren til partiet Guomindang). Det førte til at han ble utvist fra Japan og dro til USA. Der skar han av seg hårpisken og begynte å bruke vestlige klær. Den 10. oktober 1911 begynte Wuchangoppstanden. Den førte til keiserdømmets fall i Kina. Da Sun hørte om militæroppstanden, dro han først til Europa for å overbevise vestmaktene om ikke lenger å yte Qingregjeringen noen kreditt. Dette lyktes han i, og returnerte til Kina. Den 29. desember ble Sun valgt til overgangspresident for den nystiftede Republikken Kina på en konferanse for provinspresidenter i Nanjing. Ettersom Sun tilbragte sin tid utenlands er det galt å betrakte han som en nøkkelperson for selve regimeskiftet. At han ble valgt til overgangspresident skyldtes heller at han den gang var en aktet, men likevel relativt ubetydelig skikkelse, og dermed en passende komromisskandidat mellom den konservative adel og de revolusjonære. Den 12. august 1912 grunnla han med henblikk på de forestående parlamentsvalgene det nasjonale folkeparti Guomindang som en koalisjon av flere mindre politiske grupperinger. Etter å ha blitt tatt i ed som president sammenkalte Sun delegater fra alle provinser for å grunnlegge en kinesisk nasjonalforsamling. Overgangslovgivningen ble vedtatt av denne forsamlingen som republikkens grunnlov. Men overgangsregjeringen var i en vanskelig situasjon. De sydligere provinser hadde erklært selvstendighet, men ennå ikke de i nord. Overgangsregjeringen hadde heller ingen troppestyrker, og den hadde liten kontroll over den nye hæren. Det fantes fremdeles betydelige troppestyrker som var lojale overfor Qingstyret. Dermed var Sun henvist til støtte fra general Yuan Shikai, som kommanderte Beiyang-armeen i det nordlige Kina. Sun ble nødt til å love ham presidentvervet, hvorpå Yuan skiftet side og tvang frem keiser Pu Yis avgang. Yuan utviklet seg til diktator, og Sun forsøkte i 1913 å styrte ham. Det slo feil, og Sun dro i eksil til Japan igjen der han reorganiserte Guomindang. Der giftet han seg 25. oktober samme år med Song Qingling, etter å ha skilt seg fra sin første hustru Lu Muzhen. I 1917 vendte han tilbake til Kina og ble i 1921 valg til president til den selvutropte nasjonalregjering i Kanton. I 1923 kunngjorde han sine "fem nasjonens prinsipper" i en tale om statens grunnlag, samt sin fem-yuan-forfatning som retningslinje for det politiske system. For å øke sin militære slagkraft overfor militaristene i Beijing grunnla han "militærakademiet i Whampoa" utenfor Kanton, med Chiang Kai-shek som kommandant og partifeller som Wang Ching-Wei og Hu Han-Min som politiske lærere. På denne tiden mottok Sun støtte fra Komintern, som ville omorganisere Guomindng til et leninistisk parti. Samtidig opprettet kommunistene og Guomindang en fellesfront. I 1924 ble denne alliansen ytterligere styrket. Sun var kommet til den overbevisning at Kinas samling bare ville kunne skje med makt. Etter en overgangsperiode skulle man etterpå innføre demokrati. Den 10. november 1924 dro Sun nordover og gikk inn for en felleskinesisk konferanse og for opphevelsen av ulikeverdige traktater med fremmedmaktene. Senere dro han nok en gang nordover for å drøfte landets fremtid, trass i svekket helse. Den 12. mars 1925 døde han i Beijing av leverkreft i en alder av 59 år. Han ble begravet der, men etter fem år ble hans legeme overført til et stort mausoleum i Nanjing, Kinas nye hovedstad. Døpefont. a> i Sogn er en enkel font formet som en stor firkantet terning på omtrent 60 cm med et hull øverst i midten til dåpsvannet. Den kan være fra omkring år 1000 og er i sten. En døpefont er en beholder eller et kar som inneholder dåpsvann til bruk under dåpsseremonien. Døpefonten er en av de viktigste delene av kirkeinventaret og kan være utført av sten, tre eller metall. Fonten er ofte rikt dekorert. Opprinnelig var døpefonten sannsynligvis plassert ved kirkens lengdeakse mellom manns- og kvinnedøren som et symbol på at dåpen var inngangen til kristenlivet. I middelalderens siste århundrer ble fonten ofte flyttet ytterligere mot vest til tårnrummet, som dermed kom til å fungere som et slags dåpskapell. Først etter reformasjonen ble døpefonten flyttet til sin nåværende plassering nær ved eller i koret i østenden av kirken. a>. Fonten er i tre formet som et barn som bærer en skål på hodet og er utført av Thomas Blix. I de senere hundreårene har det blitt vanlig å legge et døpefat av metall oppi døpefonten og benytte en døpekanne for å fylle vann i fonten. Døpefonter i middelalderen. Døpefonter av sten ble utført fra 1100-tallet og fremover i både Norge, Norden og ellers i Europa. De er vanligvis utformet som en sirkulær eller mangekantet stenskål eller stenkum på en smalere fot som er plassert på en vid sokkel. Utsiden av skålen, foten og sokkelen er gjerne rikt utsmykket med relieffer og mer eller mindre frittstående figurer som har vært malt i skarpe farger. Mange av desse døpefontene er tatt vare på i kirker og på muséer, men malingen er for det meste vekk; kun enkelte spor her og der stadfester at det har vært vanlig å fargelegge stendøpefontene. Motivene på middelalderfontene kunne være hentet fra fortellinger i Bibelen og/eller fra helgenlegender og sagn. Men det er også mange motiver som gir til kjenne en eller annen form for kristent budskap ved hjelp av symbolikk som er vanskelig å tolke i vår tid, men som må ha vært lett å forstå med den kunnskapen om hedenske forestillinger som folk hadde i middelalderen. Dessuten kan enkelte motiv trolig være knyttet til konkrete hendelser eller lokale forhold som man ikke kjenner til å våre dager. Det finnes også flere eksempler på symbolske motiver som er ansett som upassende for kirkelig bruk i vår tid, men som i tidligere tider har vært både naturlige og oppbyggelige. På en del av utsiden av skålen på en romansk døpefont av granitt i Vester Tørslev kirke på Jylland i Danmark er det for eksempel fremstilt en mann med en velvoksen erigert penis som står mellom bakparten på to løver. Mannen har begge armene strukket ut til hver side på samme måte som den korsfestede Kristus i triumfstilling på de romanske krusifiksene fra middelalderen. Et annet eksempel er å se på en romansk granittdøpefont fra Vester Egede kirke ved Næstved på Sjælland i Danmark. Her er det fremstilt en kvinne i sittende fødestilling, plassert med hodet nedover og underlivet opp mot åpningen på skålen. Kvinnen har et diende dyr ved hvert av de fyldige brystene sine; dyrene er fremstilt opp-ned. I Danmark har nesten alle landsbykirker døpefonter fra Valdemarstiden; altså 11-1200-tallet. De er som regel av granitt og er forskjellige fra landsdel til landsdel. Mouritz Mackeprangs bok om de danske døpefontene fra 1941 er fremdeles standardverket om emnet og her oppregnes det 1494 middelalderfonter. Det svarer til 86% av døpefontene i de danske landsbykirkene. Tinganes. Tinganes med regjeringens bygninger i rødt Tinganes er den gamle bydelen i Færøyenes hovedstad Tórshavn. Tinganes har sitt navn fra Lagtinget, som ble etablert på denne halvøya i vikingtiden. De første norske bosetterne holdt sitt første ting i 825. Halvøya deler havna i to deler, "Eystaravág" og "Vesteravág". Ytterst på neset ligger "Skansapakkhusið", hovedbygningen til Færøyenes regjering. Den smale hovedgaten ut til nesset heter "Gongin". Carlo Schmid. Frimerke med portrettet av Carlo SchmidCarlo Schmid (født 3. desember 1896 i Perpignan, død 11. desember 1979 i Bonn) var en tysk jurist og politiker (SPD). Schmid var en av forfatterne av den tyske grunnloven av 1949 og av SPDs Godesberg-program. Han var sterkt involvert i tysk-franske forbindelser, og var medlem av den føderale regjeringen som minister for forbindelser med Forbundsrådet og delstatene fra 1966 til 1969. Han var SPDs presidentkandidat i 1959. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Schmid ble født i Perpignan i det sydlige Frankrike som sønn av en tysk far og en fransk mor, og bodde der i fem år før familien flyttet til Tyskland. I 1908 slo familien seg ned i Stuttgart, og Schmid gikk på det prestisjefulle humanistiske Karlsgymnasiet hvor han tok Abitur (artium) i 1914. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den tyske hæren, og studerte deretter jus ved universitetet i Tübingen. Han tok den første juridiske statseksamen i 1921 og den andre i 1924. I 1923 fullførte han også sin doktoravhandling under veiledning av den kjente juristen Hugo Sinzheimer. Etter å først ha arbeidet som advokat ble han dommer i delstaten Württemberg i 1927. Fra 1927 til 1928 arbeidet han også som forskningsassistent i utenlandsk offentlig rett ved Kaiser-Wilhelm-Institut. Her var han en kollega av Hermann Heller. Schmidt habiliterte seg i 1929 med et arbeide om internasjonal rett, og fra 1930 til 1940 arbeidet han som "privatdosent" ved universitetet i Tübingen. Han ble nektet et fast professorat av det nasjonalsosialistiske regimet av politiske grunner. I 1940 ble han juridisk rådgiver for overfeltkommandanturet i Lille. Schmidt ble i 1946 utnevnt til professor i offentlig rett i Tübingen. I 1953 ble han professor i statsvitenskap ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main. Ved siden av sitt akademiske virke oversatte Schmid verker av Macchiavelli, Baudelaire og Malraux. Parti. Etter krigen ble Schmid medlem av SPD og deltok i gjenopprettelsen av partiet i Württemberg. Han var formann for SPD i Württemberg-Hohenzollern fra 1946 til 1950 og medlem av SPDs føderale styre fra 1947 til 1970. Han var også medlem av presidiet (sentralstyret) i SPD fra 1958 til 1970. Schmid var en av de ledende krefter for reform i partiet, og en av de viktigste forfatterne av Godesberg-programmet, som innebar et brudd med alle rester av marxistisk tankegang, og som definerte SPD som pragmatisk folkeparti istedenfor som sosialistisk parti. Fra 1961 til 1965 tilhørte han Willy Brandts skyggekabinett som påtenkt utenriksminister. Parlamentsmedlem. I 1947 ble Schmid innvalgt i landdagen i Württemberg-Hohenzollern, som han tilhørte frem til delstaten ble slått sammen med andre stater til Baden-Württemberg den 17. mai 1952. Fra 1948 til 1949 tilhørte Schmid det parlamentariske rådet som vedtok den nye tyske grunnloven. Her var han leder for SPDs fraksjon og formann for den viktigste komitéen. Schmids viktigste bidrag til den tyske grunnloven var det konstruktive mistillitsforslag, som går ut på at kansleren bare kan avsettes gjennom et mistillitsforslag i parlamentet dersom parlamentet samtidig velger en ny kansler. Dette skulle forhindre at regjeringen ble handlingslammet gjennom stadige mistillitsforslag slik det skjedde på 1920-tallet. Schmid var fra 1949 til 1972 medlem av det tyske parlamentet, og satt i en rekke av parlamentets komitéer, bl.a. utenrikskomitéen. Han var parlamentets visepresident fra 1949 til 1966 og igjen fra 1969 til 1972. Dessuten var han viseformann for SPDs fraksjon. Under samtlige valgperioder representerte han valgkretsen Mannheim I. Offentlige verv. I 1945 ble Schmid utnevnt av den franske okkupasjonsmakten til «president for statssekretariatet» (den provisoriske regjeringen) i Württemberg-Hohenzollern. Han fikk også ansvar for utdannelses- og kulturpolitikk frem til det første valget fant sted i 1947. Schmid var deretter frem til 1. mai 1950 justisminister og stedfortredende statspresident i Württemberg-Hohenzollern. Han representerte i 1948 delstaten ved forfatningskonventet på Herrenchiemsee hvor et utkast til den føderale grunnloven ble laget. Carlo Schmid var SPDs presidentkandidat i 1959, men ble slått av den konservative kandidaten Heinrich Lübke i andre valgomgang. Han var minister for forbindelser med Forbundsrådet og delstatene i den føderale regjeringen under Kurt Georg Kiesinger fra 1966 til 1969. Internasjonal politikk. Carlo Schmid var gjennom hele sitt politiske virke opptatt av forsoningen og samarbeidet mellom Frankrike og Tyskland. Han var medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling fra 1950 til 1960 og igjen fra 1969 til 1973. Dessuten var han president for Den vesteuropeiske unionens forsamling fra 1963 til 1966, etter å ha vært visepresident siden 1956. Schmid mottok storkorset av Tysklands fortjenstorden og den prestisjefulle "Hansischer Goethe-Preis". Multiprotocol Label Switching. MPLS eller Multiprotocol Label Switching er innen datakommunikasjon en teknikk for å etablere et tilnærmet linjesvitsjet nett over et pakkesvitsjet nett. Det smarte ved MPLS er at alle slags lag 3 protokoller kommer igjennom som f.eks. IPv4, IPv6, gammeldags IPX og Appletalk. Prekestol. En prekestol er en talerstol der presten leser evangelieteksten og holder sine prekener for menigheten. I protestantisk sammenheng ble en del prekestoler satt opp over alteret, og denne oppbyggingen kalles da prekestolalter. Limbo. Limbo (også "limbus", latin "grense", "utkant") betyr "mellomtilstand" eller "tilstand av lammelse". En læreoppfatning innen katolisismen. Limbo oppstod i middelalderen som en teologisk læreoppfatning i katolsk kristendom om den mellomtilstand til sjeler fra gode mennesker som døde før Jesu oppstandelse befant seg i inntil Jesus for ned til dødsriket og forløste sjelene der (de som var i «fedrenes limbo»), og den permanente tilstand til sjeler fra udøpte spedbarn (uskyldige, men ikke fridd fra arvesynd). Thomas Aquinas anså limbo som en barmhjertighetsgjerning for spedbarn som døde før man rakk å døpe dem. Den ble forstått som en tilstand uten smerte, men samtidig uten gudsnærhet. Limbo reflekteres heller ikke i Det romerske missales rituale for begravelse av udøpte spedbarn (1970) eller i "Pastoralis Actio", et Vatikandokument fra Kongregasjonen for troslæren i 1980 om barnedåp. Spekulasjonen om limbo oppstod som en refleksjon over at dåpen anses som frelsesnødvendig. Den katolske kirke har ingen offisiell lære om udøpte avdøde spedbarns evige skjebne, og fastholder at dåpen er den «ordinære» frelsesvei. Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon fremholdt i en vurdering i april 2007 at teorien om limbo gjenspeiler en oppfatning og forløsningen som synes urimelig restriktiv i lys av Guds alminnelige frelsesvilje, og fremholder at kirken gjør rett i å «håpe» at udøpte avdøde barn befinner seg i Guds saliggjørende åsyn. Dokumentet trekker ingen bastant konklusjon, men sier at "«... ved siden av teorien om limbo (som forblir en mulig teologisk opsjon) finnes det andre måter å integrere og sikre de trosprinsipper som fremkommer fra Den Hellige Skrift.»" Det var i 2004 at Johannes Paul II hadde gitt kommisjonen i oppdrag å utarbeide en stillingtagen. Påpekningen av at limbo aldri har vært dogmatisert katolsk lære har vært gjort mange ganger tidligere, blant annet i 1985 av daværende prefekt for Kongregasjonen for troslæren, kardinal Joseph Ratzinger: "«'Limbus' har aldri vært definert trossannhet. Jeg personlig – altså når jeg uttaler meg som teolog og ikke som prefekt for kongregasjonen – ville la den falle, ettersom den alltid bare har vært en teologisk hypotese»". Protestantiske tilnærminger til udøpte barns frelse. Ingen protestantiske trossamfunn overtok forestillingen om et spedbarnas limbo, og man gjenfinner heller ikke noe tilsvarende i ortodoks teologi. Det har vært noe forskjellige tilnærminger til det underliggende teologiske spørsmål om udøpte barns skjebne. Mange teologer mener at udøpte spedbarns sjeler, og noen andre, kommer umiddelbart for Guds åsyn. På reformasjonstiden avviste Jean Calvin (1509–1564) limbo eksplisitt. Han gjorde dette på grunn av sitt predestinasjonsprinsipp. Ham mente at Gud bestemte på forhånd hvilke mennesker som vil møte den evige frelse eller som vil gå fortapt. Dette måtte gjelde ikke bare for voksne, men også for barn: Noen ville havne i helvete og andre ville komme til himmelen. Ulrich Zwingli (1484–1531) var uenig i forestillingen om dåpens nødvendighet til frelse med hensyn til småbarn. Han lærte at "«alle utvalgte barn som dør som små er frelst enten de er døpte eller ikke, enten de er hedenske eller kristne». Martin Luther synes å peke mot en "sjelens søvn" mellom døden og den ytterste dom, og selv om han ikke gjorde dette i en kontekst som drøftet limbo, kunne denne tilstand kanskje minne litt om det. Ellers er luthersk lære den at dåpen er nødvendig for frelse, men at Gud i sin allmakt ikke er bundet av sakramentene og kan frelse dem han vil, og at menneskets kunnskap om Gud gjør at man kan håpe at udøpte barn blir frelst. Limbo i litteraturen. I "Den guddommelige komedie" beskriver Dante limbo som helvetets første sirkel, beliggende hinsides floden Acheron men før Minos' dommersete. Den klassiske histories og mytologi rettskafne hedninger bor i et klart opplyst og vakkert — men dystert — slott som synes som en middelaldersk versjon av Elysium. I samme verket beskrives en semiinfernalsk region ovenfor limbo på den annen side av Acheron men innenfor Helvetets Porter — dette er Helvetets «vestibyle» som huser såkalte «nøytralister» eller «opportunister» som viet sine liv verken til godt eller ondt. Her er også de engler som helt lot være å kjempe i den krig som endte med at Lucifer ble drevet ut av Himmelen, og her er også Cølestin V, en av de få paver som hadde abdisert. Liu Shaoqi. Liu Shaoqi (kinesisk: 刘少奇 pinyin: "Liú Shàoqí"; Wade-Giles: "Liu Shao-ch'i", født 24. november 1898 i landsbyen Huaminglou i fylket Ningxiang i provinsen Hunan i Kina, død 12. november 1969 i fengsel i Kaifeng) var en av Det kinesiske kommunistpartis og Folkerepublikken Kinas ledere. Han var Folkerepublikken Kinas president fra 27. april 1959 til 31. oktober 1968. Det var han som skapte uttrykket Mao Zedongs tenkning; samtidig var han et av de tidligste ofre for Mao Zedongs tanker om makt under Kulturrevolusjonen som førte til hans fengsling og død. Liv og virke. Han ble født inn i en rik bondefamilie i provinsen Hunan, ikke langt fra Mao Zedongs hjemtrakter, og gikk på samme skole som Mao i Changsha. Han dro så til Sovjetunionen der han fikk universitetsutdannelse i Moskva på Universitetet for Østens arbeidere. I 1921 sluttet han seg til det kinesiske kommunistparti som nettopp var stiftet, og etter hjemkomsten året etter ledet han en rekke streiker blant jernbanearbeiderne. Fra 1925 til 1926 ledet han flere politiske kampanjer og streiker i Hunan og Shanghai. I 1927 ble han valgt til kommunistpartiets sentralkomite. I 1932 ble Liu Shaoqi partisekretretær i provinsen Fujian. To år etter var han med under Den lange marsjen og støttet Mao Zedong under Zunyi-konferansen. I 1936 var han partisekretær i Nord-Kina, og ledet de antijapanske bevegelser der. Han ble valgt til kommunistpartiets generalsekretær i 1943 (nummer-to-stillingen etter partiformannen, dvs. Mao). Under den kinesiske borgerkrigs avgjørende fase var han partiets nestformann. Han var også president for Den sentrale partiskole. Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina arbeidet Liu mest på det økonomiske område. Han gikk inn for statsplanlegging og utvikling av tungindustri. Han var derfor skeptisk til «Det store spranget» som Mao lanserte i 1958. Da hans søster gjorde ham oppmerksom på den store hungersnød som utviklet seg på landsbygda i 1960 ble han en sterk motstander av Maos politikk, og resultatene av Maos prosjekter svekket vesentlig hans begeistring for ortodoks kommunisme av sovjetisk merke. I kjølvannet av de katastrofale resultatene av «Det store spranget» overtok han etter Mao som Folkerepublikkens formann, om han ble av mange ansett som den mest sannsynlige til å overta etter Mao. Hans mer moderate politikk bidra til å berge Kina ut «Det store spranget»s avgrunn. Liu Shaoqi foretrakk og fremmet Deng Xiaopings opplegg med resultatorientert lønn, større lønnsforskjeller og andre tiltak som ville bøte på problemene med kollektivisert landsbruk og kollektiviserte fabrikker. Senere i 1960-årene hadde imidlertid Mao gjenoppbygget sin stilling i partiet, og i 1966 satte han i gang kulturrevolusjonen som et grep for å knuse sine motstandere i Partiet, særlig Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, men også mange andre. De ble fordømt for å følge «kapitalismens vei». Liu ble brennemerket som forræder, og den største kapitalistveifølgeren i partiet. I juli 1966 ble han fortrengt som partiets viseformann av Lin Biao. I 1967 var Liu og hans hustru Wang Guangmei under husarrest i Beijing. Liu ble fjernet fra alle sine partiverv og utstøtt av partiet i oktober 1968, og forsvant fra den offentlige scene. Bare etter Maos død i 1976 ble det avslørt at Liu Shaoqi hadde blitt satt i isolasjonscelle under skrekkelige forhold i Kaifeng, og at han ble unndratt legetilsyn slik at han i 1969 døde av ubehandlet diabetes og lungebetennelse. Rehabilitering. Etter at Deng Xiaoping kom til makt i 1978 ble Liu politisk rehabilitert (i februar 1980), og fikk en forsinket statsbegravelse. Tre år etter ble memorabilia etter ham medtatt i museumsdelen i det da ominnredede og gjenåpnede Mao-mausoleet på Den himmelske freds plass i Beijing. Verker. Liu Shaoqis mest kjente verker er Jeju. Jeju-do etter kommunesammenslåingen i 2005. Jeju ("Jeju-do") er en provins i Sør-Korea. Jejus fulle navn er Jeju Teukbyeol Jachido eller Jeju spesiell selvstyrt provins) og utgjør øya med samme navn helt sør i landet. Øya ligger i Koreastredet sørvest for provinsen Sør-Jeolla på Koreahalvøya. Øya ble egen provins i 1946. Hovedstaden er byen Jeju. Øya fikk i 2007 plass på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder på grunn av de vulkanske sporene og lavatunnelene som finnes der. Nomenklatura. På koreansk betyr "do" skrevet med kinesiske tegn ("hanja") «øy» (島) og «provins» (道). Jejudo kan referere til øya, mens Jeju-do kan referere til den administrative enheten. Tabellen nedenfor inkluderer også navnet på øyas hovedstad, Jeju by. Historiske navn. Før Japan annekterte Korea i 1910 var øya i Europa kjent som Quelpart. Dette navnet kommer av en overføring av det koreanske ordet mandarin-lund: «gyulbat» (귤밭/橘밭). Da europeiske oppdagere spurte om øyas navn, og samtidig pekte mot en mandarinlund, mistolket de det koreanske svaret, og tok det de fikk som øyas navn. Etter den japanske okkupasjonen ble Jeju kjent som Saishū som er japansk uttale av Jeju når en leser hanja. Før år 2000, da sørkoreanske myndigheter endret den offisielle skrivemåten av koreanske ord på med latinske bokstaver, ble Jeju stavet Cheju-do. Nesten alle skriftlige referanser til øya før dette benyttet denne stavemåten. Geografi. Jeju er en vulkansk øy dominert av vulkanfjellet Hallafjellet, og Sør-Koreas høyeste fjell. Øya ble til som en følge av vulkanske utbrudd for vel 2 millioner år siden mellom Tertiær og begynnelsen av Kvartær-perioden. Øya består derfor stort sett av basalt og lava. Den ligger i et subtropisk klima og har en høyere temperatur enn resten av landet, og har fire tydelige årstider. Sommeren kan være fuktig, mens vinteren er tørr. Historie. Ifølge myten (Samseonghyeol) var Jeju ikke befolket før tre menn dukket opp fra bakken ved Moheunghyeol, nå lokalisert ved Hallafjellets nordlige fot. Jeju var et uavhengig land ved navn Tamna inntil det ble en selvstyrt del av Silla i 662. I 938, etter Sillas fall, ble Tamna en del av Goryeo. I 1105 mistet Tamna sitt selvstyre og ble en provins under Goryeo. Kong Uijong av Goryeo endret øyas navn fra Tamna til dagens Jeju. I 1271 ble Jeju base for Sambyeolcho-opprøret mot Mongolriket. Etter at Sambyeolcho ble slått i 1273 plasserte mongolene Jeju under direkte styre og ble først en del av Goryeo i 1367. Jeju ble kolonisert av Japan i 1910 i likhet med resten av Korea. Etter den japanske kapitulasjonen i andre verdenskrig i 1945 ble Jeju en del av Sør-Korea. Jeju var en del av provinsen Sør-Jeolla fram til 1946 da øya ble skilt ut som en egen provins. I en serie av hendelser i perioden 1948 til 1954, kjent som Jeju-opprøret, ble titusener av mennesker drept. Årsaken til drapene er uavklarte den dag i dag. Historisk har befolkningen på Jeju vært gjenstand for diskriminering på grunn av øyas geografiske plassering og isolasjon. Øyas historie er stort sett skrevet på fastlands-Korea. Et forsøk på å øke internasjonalt fokus på øya ble gjort da byen Seogwipo ble en av vertsbyene for VM i fotball 2002. 1. juli 2006 ble Jeju gitt status som en spesiell selvstyrt provins, en særstatus ingen andre provinser i Sør-Korea har. Samfunn og kultur. Øyas isolasjon har medført at innbyggerne har utviklet en egen kultur som skiller seg fra fastlands-Korea. Jeju er hjemsted for tusenvis av legender. Den kanskje mest spesielle kulturgjenstand er "dol hareubang" («steinbestefar»), hugget ut av en lavastein. Jeju er også kjent for sin matriarkalske familiestruktur, særlig i områdene Udo og Mara. Det best kjente eksempelet er "haenyeo" («havkvinne»), som som oftest er familiens overhode. De tjener til livets opphold som fridykkere året rundt, for å høste snegler, konkylier og andre sjødyr. Økonomi. På Jeju ligger hovedkontoret til Daum Communications Corp., som igjen er eier av Lycos of America. Etterspørselen etter energi er betydelig større enn produksjonen, og energi må importeres fra fastlandet, i hovedsak via kabelen HVDC Haenam-Cheju. Energiforsyningen blir overvåket som på fastlandet av Korea Electric Power Corporation (KEPCO). Turisme. Turisme spiller en viktig rolle i øyas økonomi. Klimaet tiltrekker seg turister både fra Sør-Korea, Japan, Kina og det øvrige Asia. Sørlig er Cheonjeyeon- og Cheonjiyeon-fossene, Hallafjellet, Hyeobje-hula og øya Hyeongje populære turistmål, sammen med verdens største botaniske hage, Bunjae Artpia. I tillegg kommer en rekke fritidsaktiviteter som golf, ridning, jakt, fiske og fjellklatring. En del av aktivitetene er knyttet til sesongene, deriblant isbading om vinteren, festival for kirsebærtreets blomstring om våren, strandfestival om sommeren og hestefestival om høsten. De fleste turistene kommer til øya via Jeju internasjonale lufthavn. Administrativ inndeling. Til og med 2005 var provinsen Jeju inndelt i to byer ("Si") – Jeju by og Seogwipo – og to kommuner ("Gun") – Bukjeju (Nord-Jeju) og Namjeju (Sør-Jeju). De to byene ble videre oppdelt i 31 nabolag ("Dong"), mens kommunene ble oppdelt i sju landsbyer ("Eup") og fem distrikter ("Myeon"). De sju byene og fem distriktene ble igjen oppdelt i 551 landsbyer ("Ri"). I 2005 bestemte Jejus befolkning etter en folkeavstemning å slå sammen Bukjeju med Jeju by og Namjeju med Seogwipo, med effekt fra 1. januar 2006. Samtidig fikk provinsen økt selvstyre. Dette er en del av planen for å etablere Jeju Free International City. Vennskapsprovinser. Jeju's internasjonale vennskapsprovinser er også øyer: Hainan (Kina), Hawaii (USA), Sakhalin (Russland) og Bali (Indonesia). Sør-Gyeongsang. Sør-Gyeongsang ("Gyeongsangnam-do") er en provins i Sør-Korea. Geografi. Provinsen grenser til Østhavet i øst, i nord og øst til provinsene Nord-Gyeongsang, Nord- og Sør-Jeolla og i sør til Koreastredet. Området er dominert av Nakdongelva med sideelver, samt av Sobaekfjellene som i sin tur har sitt utspring ved Taebaekfjellene og går i sørvestlig retning. Provinsen er relativt lav, 37 prosent av arealet ligger under 100 moh, 49 prosent under 500 moh, mens 2 prosent ligger over 1000 moh. Nakdongelva ligger midt i et lavtlandsområde som er svært grøderikt og inkluderer risbeltet Hyeongsangang mellom Gyeongju og Ulsan. Deltaet rundt Gimhae utgjør Sør-Koreas kornkammer. Landbruksproduktene består av ris, bønner, poteter og bygg. Området er kjent for sin bomull, sesamfrø og frukt som særlig dyrkes ved sjøen. Det drives også en del fangst av ulike former for sjømat og regionen er en av landets ledende innenfor fiskeri. Nakdongelva faller svært lite, graden er 1:10 000, noe som tidligere førte til store oversvømmelser. Flere damprosjekter, som Namgangdemningen (1969) og Andongdemningen (1976) reduserte disse problemene. I vest ligger fjellrike områder med de høyeste fjelltoppene i provinsen, som Jirifjellet (1 915 moh), Deokyufjellet (1 614 moh) og Baekunfjellet (1279 moh). Kystlandskapet i sør er formet som et arkipel, med stor variasjon av øyer og bukter. Gjennomsnittstemperaturen i januar er 2,5°C og i august 25,3°C. Gjennomsnittlig nedbør i løpet av ett år er 1 500 mm, men det er store variasjoner innad i provinsen. Historie. Navnet "Gyeongsang" er fra Goryeoperioden, og komm er fra de to første bokstavene i Gyeongju og Sangju, som var to større fylker på den tiden. Før 1895 var området som i dag omfatter Sør-Gyeongsang en del av Gyeongsang, en av de åtte koreanske provinsene i datidens Korea. I 1895 ble søndre Gyeongsang erstattet av distriktene Jinju i vest og Dongnae (i dagens Busan) i øst. I 1896 ble de to distriktene slått sammen. Regionhovedstaden var opprinnelig Jinju men ble flyttet i 1925 til Busan. I 1948 ble Sør-Gyeongsang en del av den nye staten Sør-Korea. I 1963 ble Busan fradelt om etablert som egen administrativ enhet. I 1983 ble regionhovedstaden flyttet fra Busan til Changwon. I 1997 ble Ulsan fradelt Sør-Gyeongsang og fikk egen status som by. 1. juli 2010 ble Masan og Jinhae slått sammen med provinshovedstaden Changwon under dennes navn. Den nye byen har 1,08 millioner innbyggere. Severdigheter. Sør-Gyeongsang er hjemstedet til Buddisttempelet Haeinsa, der en finner "Tripitaka Koreana" som mange besøker. Tempelet ble første gang reist i 802. Administrativ inndeling. De største byene i området er Busan og Ulsan som i dag er egne administrative enheter. Bortsett fra hovedstaden Changwon er andre større byene Gimhae og Jinju. Jinhae og Masan ble 1. juli 2010 slått sammen med provinshovedstaden Changwon. Sør-Gyeongsang er inndelt i åtte si (byer) og ti gun (fylker). Nord-Gyeongsang. Nord-Gyeongsang (Gyeongsangbuk-do'") er provins i Sør-Korea og ligger ved østkysten. Provinsen har vel 2,8 millioner innbyggere, og grenser til storbyen Daegu, som også fungerer som provinsens hovedstad, samt storbyen Ulsan ved østkysten. Provinsen ble etablert i 1896 fra den nordlige delen av den koreanske provinsen Gyeongsang. Provinshovedstaden og den største byen er Daegu, som også var hovedstad i Gyeongsang før 1896 og som i dag er et eget administrativt storbyområde (Gwangyeoksi) Geografi. Provinsen er en del av den koreanske regionen Yeongnam og grenser i øst til Japanhavet, i før av Sør-Gyeongsang og i vest av provinsene Nord-Jeolla og Nord-Chungcheong. I nord ligger provinsen Gangwon. Om sommeren er provinsen trolig det varmeste stedet i landet, noe sopm skyldes at området er omgitt av høye fjell; Taebaekfjellene i nordøst og Sobaekfjellene i vest. Mot sør åpner landskapet seg. En viktig del av landskapet er Nakdongelva som renner i nord-sør-retning mot Koreastredet i sør. Elva har sin kilde i Taebaekfjellene. Øya Ulleungdo i Japanhavet er også en del av provinsen, sammen med Dokdo. Kultur. Nord-Gyeongsang erstedet for det tidligere koreanske kongedømmet Silla og har av den grunn beholdt mye av sin kulturelle tradisjon. Mange av landets kunstnere, politikere og intellektuelle kommer herfra. Næringsliv. Innenfor landbruket dominerer avlinger av ris, bønner, poteter og bygg. Daegu er kjent for sine epler. I ulike deler av provinsen dominerer meierivirksomhet og sjømatproduksjon. Ellers finnes både stålverk, elektronikk- og tekstilindustri. Utover dette dominerer servicenæringene. Havna i Pohang er utgangspunkt for fergeruter til Japan, Russland og Nord-Korea. Administrativ oppdeling. Nord-Gyeongsang er delt opp i ti byer ("si") og 13 fylker ("gun"). Nord-Jeolla. Nord-Jeolla ("Jeollabuk-do") er en provins i Sør-Korea. Provinsen ble etablert i 1896 av den søndre delen av den tidligere koreanske provinsen Jeolla. Provinshovedstaden er Jeonju, som også var provinshovedstad i Jeolla før 1896. Geografi. Provinsen er en del av den koreanske regionen Honam og grenser i vest til Vesthavet og i nord til provinsen Sør-Chungcheong, i sør til Sør-Jeolla og i øst til Sør-Gyeongsang og Nord-Gyeongsang. Provinsen deles av fjellkjeden Noryeong. Den østre delen av provinsen er et fjellplatå, mens den vestre er en stor slette. Gjennom sletta renner fire større elver, Seomjin, Mangyeong, Dongjin og Geum. Slettelandet i vest utgjør et av de rikeste landbruksområdene i landet, som produserer ris, bomull, bygg, hamp og papirmorbær som er råstoff for produksjon av papir til de tradisjonelle skyvedørene. På fjellplatået i øst drives med kvegdrift. Mot kysten i vest bygges den 33 km lange Saemangeumdemningen, som skal gjenvinne 400 km² sjøbunn til et gigantisk ferkvannsreservoar og til jordbruksland. Administrativ oppdeling. Nord-Jeolla er inndelt i seks si (byer) og åtte gun (fylker). Sør-Chungcheong. Sør-Chungcheong ("Chungcheongnam-do") er en provins i Sør-Korea. 1. januar 2012 ble Dangjin administrative status endret fra gun (fylke) til si (by) på grunn av folketallsutviklingen. 1. juli 2012 ble fylket Yeongi overført til den nye Sejong by, sammen med deler av byen Gongju og fylket Cheongwon. Administrativ inndeling. Sør-Chungcheong er inndelt i åtte si (byer) og sju gun (fylker). Nord-Chungcheong. Nord-Chungcheong ("Chungcheongbuk-do") er en provins i Sør-Korea. Provinsen er den eneste som ikke har direkte tilgang til havet. Den ble etablert i 1896 etter å ha blitt skilt ut fra den tidligere provinsen Chungcheong, som var egen provins inntil Korea ble delt i 1945. Regionhovedstaden er Cheongju. Geografi. Provinsen er en del av Hoseo-regionen, og grenser i vest til provinsen Sør-Chungcheong, i nord til Gyeonggi og Gangwon, i sør til Nord-Jeolla, og i øst til Nord-Gyeongsang. Fordi regionen ligger i innlandet er den dominert av fjell, særlig Noryeongfjellene i nord og Sobaekfjellene i øst. Ressurser. De viktigste jordbruksproduktene er ris, bygg, bønner og søtpoteter, men endel bønder har spesialisert seg på ginseng og tobakk. Tobakken ble introdusert fra Virginia i USA i 1912. Det nordlige Chungcheong har også mineralforekomster, særlig gull, jern, kull, kleberstein, fluoritt, molybden, marmor og kalkstein. Silkeveving er fremdeles en viktig næring. Severdigheter. Som Sør-Koreas mest landlige og minst befolkede provins er de viktigste turistattraksjonene knyttet til natur. Tre viktige rekreasjonsområder, blant annet bryukt av Seouls befolkning er de tre naturparker, Sobaeksan, Woraksan og Songnisan. Sobaeksan er kanskje den mest kjente med fjellet Songni (eller Ch'unhwangbong) (1.058 moh) i massivet Sobaekfjellene, samt et av Koreas eldste templer, Pobju-sa. Parkens navn er hentet fra buddistisk filosofi og betyr "langt fra verdens kjedelige fjell". Konstruksjonen av tempelet ble påbegynt i år 553. Etter en japansk invasjon i 1592 ble det ødelagt, men er siden rekonstruert. Fram til 1986 hadde tempelet Koreas største Buddha-statue, 27 meter høy laget i betong. Den tok 30 år å bygge og ble ferdigstilt i 1968. På 1980-tallet begynte konstruksjonen å slå sprekker og statuen ble ødelagt i 1986. En ny 33 meter høy statue er bygd i stedet. Tempelet huset på det meste 3000 munker, rundt 700-tallet. Nord for provinshovedstaden ligger ruinene av det gamle fortet Sangdangsansŏng. Forhistorien er ikke klarlagt, men etter kraftig forfall ble fortet restaurert første gang i 1716. Administrativ inndeling. Nord-Chungcheong er inndelt i tre si (byer) og ni gun (fylker). Gangwon. Gangwon ("Gangwon-do") er en provins i Sør-Korea. Regionen var sammen med den nordkoreanske provinsen Kangwŏn en felles enhet før delingen av Korea i 1948. Provinsen har vel 1,6 millioner innbyggere og inkluderer blant annet vintersportsstedet Pyeongchang som konkurrerer for å få arrangere vinter-OL 2018. Gyeonggi. Gyeonggi ("Gyeonggi-do") er en provins i Sør-Korea. Provinsen er den mest befolkningsrike i landet. Gyeonggi omkranser hovedstaden Seoul, med unntak av noen få km mot Incheon. De tre provinsene danner det største byområde i Asia etter Tokyo med ca. 24,5 millioner innbyggere og utgjør det sjuende mest befolkede byområde i verden. Dette betyr også at halvparten av den sørkoreanske befolkningen bor i de tre provinsene. Stone Cold Crazy. «Stone Cold Crazy» er en sang av det britiske rockebandet Queen fra deres tredje plate "Sheer Heart Attack". Queen spilte sangen live første gang i 1972, og i 1974 bestemte de seg for å spille den inn til "Sheer Heart Attack". Siden ingen av bandets medlemmer kunne huske hvem som hadde skrevet den, ble den kreditert hele bandet. Musikken i sangen er heavy metal-basert, og uvanlig rask til å komme før punktiden. Teksten handler om gangstere – Al Capone nevnes blant annet i første vers. Metallica gjorde senere en cover av denne sangen for plata "Garage Inc.", og vant senere en Grammy for denne sangen. Den ble også covret av Eleven (med Josh Homme) for Queen-hyllesten '. Jesus (sang). «Jesus» er en sang på det britiske rockebandet Queens første plate "Queen". Den er nest siste sang på plata, og den siste hele sangen – siste sang på plata, Seven Seas of Rhye, var kun en «teaser» til den fulle versjonen på deres andre plate, "Queen II". Teksta forteller historien om Jesus Kristus, noe som er interessant fordi vokalist Freddie Mercury, som skrev sangen, tilhørte zoroastrismen. I'm Going Slightly Mad. «I'm Going Slightly Mad» er en sang av det britiske rockebandet Queen, skrevet av vokalist Freddie Mercury. Den er den andre sangen på plata "Innuendo" som ble sluppet 4. mars 1991 på Parlophone. Selv om sangen har et komisk preg, mener mange at den har mørkere undertoner, i og med at Mercury var dødssyk av AIDS på den tiden. Singelens cover, og albumets illustrasjoner, ble inspirert av en illustrasjon av Grandville. Video. Musikkvideoen er en av Queens mest kjente, ved siden av videoene «Bohemian Rhapsody» og «I Want to Break Free». Til tross for at Mercurys helse var skrantende på tiden, er han meget bevegelig i videoen. I videoen kler og oppfører bandmedlemmene seg på absurd vis, gitarist Brian May er utkledd som pingvin, trommeslager Roger Taylor har en tekjele på hodet, en mann i gorilladrakt viste seg senere å være Elton John, bassisten John Deacon var utkledd som narr og Freddie Mercury hadde en parykk av bananer. Videoen ble regissert av Rudi Dolezal og Hannes Rossacher (DoRo Productions), som de øvrige musikkvideoene fra albumet "Innuendo". I senere intervjuer har Brian May sagt at denne, sammen med den til These Are the Days of Our Lives, var den siste videoen Mercury tok opp. Freddie Mercury var allerede meget syk. På slutten av videoen er det en feil, om den ble gjort med vilje er uvisst, trappen som John Deacon står på forsvinner mens videoen tones ut. Sør-Jeolla. Sør-Jeolla ("Jeollanam-do") er en provins i Sør-Korea. Provinsen utgjør det sørvestre hjørnet av koreahalvøya, og omkranser storbyen Gwangju. Provinsen ble etablert i 1896 av den søndre delen av den tidligere provinsen Jeolla. Gwangju var provinshovedstad fram til 2005 da denne ble flyttet til Namak i Muan. Yeosu sørøst i provinsen er arrangørsted for Expo 2012. Geografi. Provinsen er en del av den koreanske regionen Honam og grenser i vest til Vesthavet og i nord til provinsen Nord-Jeolla, i sør til Jejustredet og i øst til provinsen Sør-Gyeongsang. Kystlinja på tilsammen vel 6100 km lang er svært opprevet og består av over 2000 øyer av ulik størrelse, 25 prosent av dem er befolket. Provinsen er storprodusent av flere marine produkter, som østers og tang. Provinsen ligger har få fjellområder og har derfor et rikt jordbruk godt hjulpet av riktlig med regnfall. Jordbruket er særlig sterkt på slettene rundt elvene Seomjin, Yeongsan og Tamjin. Samtidig har provinsen landets varmeste vær. Dette gir store avlinger av ris, hvete, bygg, belgfrukter og poteter, foruten grønsaker bomull og frukt. Bergverksindustrien utvinner gull og kull. Administrativ inndeling. Sør-Jeolla er inndelt i fem si (byer) og 17 gun (fylker). Innuendo (sang). «Innuendo» er en sang av det britiske rockebandet Queen, og åpningssangen på plata ved samme navn. Den er en av Queens lengste sanger, med en lengde på seks og et halvt minutt, og er skrevet av hele Queen. Sangen er i stor grad påvirka av Led Zeppelins «Kashmir», og inneholder en flamenco-gitarsolo framført av Yes-gitarist Steve Howe. Sangen ble framført av Robert Plant på The Freddie Mercury Tribute Concert sammen med de tre gjenlevende Queen-medlemmene. Den ble imidlertid fjerna fra DVD-en, fordi Plants stemme ikke var med i første vers på grunn av en dårlig mikrofon. Love of My Life. «Love of My Life» er en pianoballade av det britiske rockebandet Queen fra plata "A Night at the Opera". I sangen spiller vokalist Freddie Mercury piano, mens gitarist Brian May spiller harpe og gitar. På plata flyter foregående sang, «The Prophet's Song» inn i denne, men de to ble aldri spilt sammen på en konsert. Når sangen ble spilt live, spilte May akustisk gitar, mens Mercury ville få publikum til å synge med. Sangen var så populær på konserter at Mercury ofte ville slutte å synge helt, og lot publikum ta over helt, noe som oppmuntra bandet til å skrive sanger som «We Will Rock You» og «Radio Ga Ga» med publikumsdeltakelse i minne. Sangen var ekstra populær i Sør-Amerika, noe som gjorde at bandet utga låta som en singel der. Live-versjoner av sangen finnes på platene "Live Killers", "Queen Rock Montreal", "Live at Wembley '86" og "Queen on Fire - Live at the Bowl. Det store palasset i Istanbul. Det store palasset i Istanbul ble oppdaget under utgravninger i 1930. Det skal ha ligget et stort bygningskompleks midt i sentrum av Konstantinopel, men idag er bare et gulv med en rekke mosaikker bevart. Disse er utstilt på den plassen de ble funnet i «Mosaikkmuseet». Historie. I den østlige delen av romerriket er lite bevart av mosaikker fra før ikonoklasmen. Men et unntak er det store palasset som ble oppdaget i 1930-årene av et britisk utgravningsteam ledet av "G. Martiny" og "G. Brett" som fikk lov til å begynne arkeologiske undersøkelser innenfor det område i Istanbul der keiserpalassene en gang hadde ligget. De oppdaget dette unike monumentet som i ettertid har voldt forskerne mye hodebry. Å lese beretningene er som å lese en detektivhistorie der det hele tiden avdekkes flere og flere biter i puslespillet som kan tolkes på forskjellige måter. Det store diskusjonstema har vært hvordan dette monumentet skal dateres. Hva vet vi om arkitekturen? Peristyl i en tidligkristen basilika Oppføringen av palasset ble påbegynt av Konstantin den store i tidlig i det 4. århundre. Komplekset ble utvidet og utvidet frem til midten av det 11. århundre, inntil palasset fremsto som et konglomerat av bygninger med forskjellig form og funksjon. Her skal bl.a. ha vært mottakelses- og bankettsaler, paviljonger, kirker og kapeller, boligkvarter, bad og haver. Beskrivelser av palasset finner vi bl.a. hos de russiske reisende som var i Konstantinopel i det 14. og 15. århundre. De forskjellige reiseskildringene gjør at vi kan danne oss et bilde av hvor palasset har ligget, og av en del av bygningene det har inneholdt. Konstantins palass skal ha omfattet store arealer rundt stedet der Den blå moské står idag. Da det var på sitt største, la det beslag på området begrenset av Hippodromen og sjøen i én retning, og Hagia Sofia og enden av Hippodromen i den andre. Opplysninger om palasset finnes i nesten alle historiske beskrivelser, og i det 10. århundre skrev Konstantin VII Porphyrogenitus en bok om det. I den beskrev han også hvordan seremonier ble holdt i forskjellige deler av palasset. Dette manuskriptet er oppbevart i Leipzig. Noen deler av teksten kan være eldre, andre yngre, men tilsammen gir den et godt bilde av helheten. Ut fra dette vet vi hvor de mange kirkene var plassert innen palasset, og hva de viktige bygningene var kalt, men forsøk på å rekonstruere palasset har gitt usikre resultater. Idag er ingen av disse bygningene tilbake over jorden, og det som har blitt gravet ut har bare kunnet identifisere noen få av bygningene. Inngangen til palasset må ha vært gjennom "Chalkeporten", og denne må ha ligget sør for den store hagen som idag ligger mellom Hagia Sofia og Den blå moské, sannsynligvis nær det østre hjørne. Den er også nevnt i russernes beskrivelse av palasset. Imidlertid finnes det ingen beskrivelser av den bygningen med mosaikkgulv som det er funnet rester av. Mosaikkene utgjør gulvet i det som kan ha vært de overdekkede delene av en firkantet gård peristyl som måler 60 x 60 meter, og mosaikken er nesten 6 meter bred. Senere ble det funnet rester av en hall med apside og et forrom eller narthex som har stått i tilknytning til peristylet. Nordhagen mener at dette kan ha vært en basilika for seremonier eller et "triclinium", kjent fra antikke palasser. Ikonografien til mosaikken ser også ut til å passe med denne tolkningen. De samme temaene finnes i Piazza Armerina på Sicilia. Mosaikkene. Mosaikkene i peristylet er unike fordi det ikke er bevart andre profane mosaikker fra det bysantinske riket. De inneholder en rekke temaer og scener; bl.a mytiske og allegoriske, scener fra dagliglivet, jakt og dyrekamper, jakt i arenaen, dyr alene i ikke voldelig aktivitet, og fabeldyr; i alt 75 scener eller fragmenter av scener. Rundt gulvet løper en akantus-bord med dyr og fugler, og noen steder står det store Oceanus-masker. Det finnes ikke noe landskap eller noen bakgrunn som binder scenene sammen. De er satt med en lys skjellmønstret bakgrunn og har karakter av vignetter. Teknisk er det et utsøkt arbeid med tettstilte tesseraer, og figurene er laget med sterke farger og kraftige kontraster som i gode romerske arbeider. Materialet er glass og naturstein, mest det siste. Et fremtredende trekk er bevegelsene og den naturalistiske gjengivelsen av dyre- og menneskekroppene. Andre mosaikkgulv. I andre antikke gulv er det ofte rammer rundt scenene, eller de fremtrer med et landskap og lignende som binder det sammen. Det siste er tilfellet med gulvet fra "Fortuna-helligdommen" fra Palestrina utenfor Roma. Denne viser livet og landskapet i Egypt fra Nildeltaet til høylandet ved Egypt. En del av mosaikken befinner seg i Altes Museum i Berlin og skal være originalen. Den ble gitt som gave av Francesco de Medici i 1628. Gulv med rammer rundt scenene kan f.eks. sees i "Museo Nacional de arte Romana" i Merida i Spania. Gulvene er datert 4. århundre. Her finnes også et gulv uten rammer og med inskripsjoner ved figurene som viser de syv eldre også datert 4. århundre. Analyser av mosaikkene. Trilling har en grundig analyse og sammenligner palassgulvet med en rekke eksempler både i vest og øst. Han finner at eksemplene ikke viser noen klar innflytelse, de er komplementære. Nordhagen mener at palassgulvet beviser at det var sterke antikke drag i kunsten fra tidligkristen tid i Konstantinopel. Det ikke-kristne motivvalget kan forklares ut fra det en vet om romerske keiserlige mosaikkprogrammer. Gulvene i den keiserlige villaen Piazza Armerina på Sicilia er tidfestet til første halvdel av 300-tallet e. Kr. og viser innfangning og kamp mot ville dyr. Denne tradisjonen kan ha fortsatt inn i det kristnede keiserdømmet i Bysants. Nordhagen mener at likheten med romerske mosaikker er forbløffende. Den forutsetter god kjennskap til, og innlevelse i, den tidlige keisertids estetiske prinsipper. Motivet for å reprodusere så omstendelig en av de «utdødde» stilfasene kan ha vært den funksjon bildene skulle ha å understreke tradisjonen som knyttet det bysantinske keiserdømme til Roma. Et annet eksempel på dette er Kentaurmosaikken fra Hadrians Villa ved Tivoli, som også befinner seg på Altes Museum i Berlin. Den viser kampen mellom ville dyr og kentaurer. En av kentaurene ligger på bakken med et vilt dyr over seg, mens en annen kentaur er i ferd med å drepe det med en stor stein. Et annet dyr ligger drept på bakken, mens et tredje lurer i bakgrunnen. Dateringsproblematikken. Et av de problemene som funnet av peristylgulvet har reist, er dateringen av verket. Først trodde arkeologene at de var kommet ned på et romersk gulv, fordi temaene i mosaikkene var ikke-kristne og stilen lignet den de kjente fra keisertidens beste mosaikker. Men i fyllmassene under ble det funnet keramikk med innstemplet kors. Den første rapporten daterte derfor gulvet til 4. Eller 5. århundre e. Kr. I en ny utgraving etter 2. Verdenskrig fant man restene etter en seremonihall, en basilika, som peristylet hadde vært forgården til. I dypet under peristylet fant man bygningsrester med teglstempel fra det 6. århundre. Mosaikkene ble derfor i den andre rapporten antatt å kunne være fra Justinian den andres regjeringstid (565 – 78 etter Kr.). Nordhagen foreslår en datering til slutten av 600-tallet, blant annet basert på den sikre dateringen av «sølvskatten». Sølvskatten. I 1929 utgav "L. Matsulevich" en bok som han kalte "Byzantinische Antike". Her er gjennomgått et stort materiale av sølvarbeider i vesteuropeiske og russiske samlinger. Her er vin-øser, vaser og fat, gjenstander som var vanlige i romersk kunstindustri, og motivene og stilen kunne være fra 100- og 200-tallet e. Kr. – antikke guder, mytologiske bilder og hyrdepoesi. Men disse gjenstandene kan ut fra sølvstemplene dateres til 500-tallet og 600-tallet. Trilling viser til fatet med to dansende figurer, datert til mellom 613 og 630, og dens tredimensjonalitet finner han en parallell til i palassmosaikken. Han mener at dette er et gresk romersk trekk og at mosaikken kan være fra den samme tiden. I 1971 fant en et eksempel på førikonoklastisk kristen mosaikk bak en vegg i "Kalenderhane Camii" i Konstantinopel. Mosaikken skal være i Arkeologisk museum i Istanbul. Denne viser frembæringen i tempelet, og ifølge Nordhagen er den svært lik en lignende freske i "Santa Maria Antiqua" i Roma. Nordhagen tror derfor at Konstantinopel kan ha vært sentrum for den kunst som ble laget på 600-tallet. Konklusjon. Til tross for sin imponerende størrelse er ikke bygningskomplekset med mosaikken i det store palasset nevnt i noen av kildene som omtaler byggevirksomheten til keiserne i det 6. århundre. På grunn av deres strenge klassiske stilkarakter har en trodd at mosaikkene skulle dateres til en tidlig periode i bysantinsk historie. Dette synet dominerte den første rapporten om utgravningene og er årsak til den tidlige dateringen. En nå forlatt oppfatning var at klassisk kunst fulgte en kurve nedover, for så å dø ut i senantikken. Derfor måtte et verk med så sterke klassiske trekk være tidlig. Men med støtte i gulvmosaikkene fra keiserpalasset og sølvarbeidene med keiserlige stempler kan det hevdes at det fantes en «evigvarende» antikk i Konstantinopel. Bakgrunnen for dette var de sterke båndene som forbandt det bysantinske keiserdømme med det romerske. Dette gjorde det naturlig for de herskende i Konstantinopel å omgi seg med noen historisk-symbolske gjenstander som var antikke i form og stil. Nordhagen mener derfor at mosaikkene kan dateres så sent som til slutten av det 7. århundre eller tidlig i det 8. århundre. Trilling prøver i sin artikkel å føre bevis for at mosaikkgulvet kan dateres til keiser Heraklius (610 – 641). Hvem som er nærmest er det vanskelig å avgjøre, men det er ikke så mye som skiller Nordhagen og Trilling. Mr. Bad Guy. "Mr. Bad Guy" er ei soloplate av Freddie Mercury, vokalist i det britiske rockebandet Queen. Plata har 11 «personlige» skrevet av Mercury selv. «I Was Born to Love You» og «Made in Heaven» ble etter Mercurys død i 1991 omarbeidet av de gjenværende Queen-medlemmene og inkludert på plata "Made in Heaven" i 1995. "Mr. Bad Guy" skulle egentlig hete "Made in Heaven", men Mercury endra navnet fordi han syntes "Made in Heaven" hørtes for «pretensiøst» ut, mens "Mr. Bad Guy" hørtes tøffere ut. Akhnaton. Akhnaton (alternativt "Ekhnaton" eller Akenaton), i betydningen «Den som er fortreffelig for Aton» eller «Atons virksomme ånd», først kjent som Amonhotep IV, i betydning «Amon er tilfreds» før sitt første år (døde 1336 f.Kr. eller 1334 f.Kr.) var farao i Det nye riket (1551-1070 f.Kr.) og i 18. dynasti i Egypt. Han er spesielt kjent for sitt forsøk på å endre troen på å tilbe mange guder (polyteisme) til kun én gud (monoteisme). Amonhotep IV innførte Aton som eneste gud tidligst i sitt sjette medregent år. Til da hadde religionen vært konsentrert om flere guder med skaperguden Amon i spissen, noe som førte til et omfattende presteskap konsentrert rundt denne guden. Hans endringer kan bli sett på som et oppgjør med det omfattende presteskapet. På grunn av Aton endret Amonhotep IV sitt navn til Akhnaton og han var Atons talerør. Egypts folk tilsynelatende tilbe Aton gjennom Akhnaton som representerte Aton. Akhnaton og hans førstehustru Nefertiti var de eneste som kunne tilbe Aton direkte. Det var en triade mellom Aton, Akhnaton og Nefertiti som minner om den tradisjonelle triaden av skapergud og et første gudepar, som for ekempel Aton, Shu og Tefnut. Amonhotep IV ble født som sønn av Amenhotep III og hans førstedronning Teje, og var deres tredje sønn. Han var ikke opprinnelig ment å være etterfølger til tronen inntil det ubeleilige dødsfallet til sin eldre bror Thutmose. Enkelte bestrider imidlertid denne oppfatningen, og mener at kildene ikke kan belegge at Amonhotep IV hadde eldre brødre. Amenhotop IV etterfulgte sin far ved dennes død på slutten av hans 38-årige regime, muligens etter en kort tid på enten 1 eller 2 som medregent. Antatte datoer for hans regjeringstid (egyptisk kronologi er åpen for debatt) strekker seg fra 1353 – 1336 f.Kr. eller 1351 – 1334 f.Kr. Hans førstehustru var Nefertiti og ble i moderne tid verdensberømt da hennes utsøkte støpte og malte byste ble gjenoppdaget, i dag utstilt i "Altes Museum" i Berlin, og blant de mest gjenkjennbare kunstverker som har blitt bevart fra oldtidens verden. Innføringen av Aton. Akhnaton besteg tronen etter faren Amenhotep IIIs død ved slutten av hans 38-årige regjeringstid. I en periode på ett eller to år var han kanskje medregent med Amenhotep III, og det er denne ordningen med medregenter som gjør det vanskelig å fastslå Akhnatons regjeringstid nøyaktig. I de første årene av hans regime levde Amenhotep IV ved Theben hvor han levde med Nefertiti og sine døtre. I begynnelsen tillot han Egypts tradisjonelle guddommer å fortsette, men i nærheten av Karnaktempelet (Amon-Ras store kultsenter) reiste han flere store bygninger, blant annet templer for Aton. Disse bygningene ved Theben ble senere revet ned av hans etterfølgere og benyttet som byggesteiner for nye konstruksjoner i Karnaktempelet: da disse senere ble tatt fra hverandre og gransket av arkeologer ble rundt 36 000 dekorerte steinblokker fra det opprinnelige Aton-bygningen avslørt. Disse hadde bevart mange elementer fra de opprinnelige relieffene og inskripsjonene. Kongens religiøse reformasjon kan ha begynt med hans beslutning om å feire en festival for Sed ("Heb Sed"). Dette var en meget uvanlig avgjørelse da en Sed-festival var en form for kongelig jubileum med den hensikt å forsterke faraos hellige kongedømme, og ble tradisjonelt holdt hvert 30. år av en faraos regime. Forholdet mellom Amenhotep IV og Amon-Ras prester ble gradvis dårligere. I det femte året av hans regime tok Amenhotep IV de avgjørende skritt for å etablere Aton som den eksklusive, monoteistiske guden i Egypt: farao «oppløste presteskapet for alle andre guder... og delte deres inntekter fra disse [andre] kulter for å støtte Aton. For å framheve hans fullstendige lydighet til Aton endret kongen offisielt sitt navn fra Amenhotep IV og til Akhnaton eller ‘Atons tjener’». Akhnatons femte år markerte også begynnelsen på byggingen av hans nye hovedstad, Akhetaten eller «Atons horisont», på et sted som i dag er kjent som El-Amarna. Ganske snart etter sentraliserte han Egypts religiøse utøvelser til Akhetaten, skjønt byggingen av byen synes å ha fortsatt i flere år. Til ære for Aton ble det i Akhetaten også reist noen av de største tempelkomplekser i oldtidens Egypt. I disse nye templene ble Aton dyrket utendørs i solskinnet isteden for innendørs et mørkt tempel som hadde vært den tradisjonelle vanen. Det er antatt at Akhnaton selv diktet salmen eller det religiøse diktet "Atons store hymne". En delvis ødelagt steinbyste av Akhnaton. Innledningsvis presenterte Akhnaton Aton som en variant av den kjente og høyeste guden Amon-Ra (som i seg selv var et resultat av Amon-kultens stigning til makt, noe som førte til at Amon ble slått sammen med solguden Ra) i et forsøk på å presentere sine ideer i en kjent egyptisk, religiøs sammenheng. Imidlertid erklærte Akhnaton i sitt niende år at Aton ikke var kun den øverste guden, men "den eneste guden", og at han, Akhnaton, var det eneste mellomledd og formidler mellom Aton og hans folk. Han ga ordre om at Amons templer skulle over hele Egypt bli renset og et antall av inskripsjoner av andre guder ble ødelagt og fjernet. Atons navn er skrevet forskjellig etter år ni for å fremheve det radikale nye regimet, som omfattet et forbud mot bilder med unntak av solstråledisken, hvor solstrålene ble avbildet som hender, synes å representere Atons usette ånd. Ved den tid var Aton øyensynlig ikke kun en solgud, men heller en universell guddom. Det er viktig å merke seg at representasjonene av Aton ble alltid fulgt av en form for «fotnote» som slo fast at representasjoner av solen som Den Altomsluttende Skaper måtte kun bli forstått som nettopp kun en representasjon av noe som ved sitt vesen besto av et overskridende vesen som ikke kan bli fullstendig eller adekvat representert av noen del av denne skapelsen. Akhnatons politiske kurs. Akhnaton har i ettertid blitt lovprist for å ha stilt glede, kjærlighet og solen i sentrum av den religiøse dyrkelsen, men ble også kritisert for å ha vært en religiøs fundamentalist og for ha misskjøttet store deler av politikken. Akhnaton ble etterfulgt av Smenkhkare, som hersket som regent i omkring ett år. Han ble i sin tur etterfulgt av Akhnatons sønn Tutankhamon, som ganske hurtig (sannsynligvis under innflytelse av rådgivere) avskaffet monoteismen og gjeninnsatte de gamle gudene. Hovedstaden ble deretter flyttet tilbake til Theben. Egennavn og titler. i-mn:n-R4:t*p Amonhotep, «Amon er tilfreds» M17-Y5:N35-R4:X1*Q3-R8-S38-R19 Amonhotep Netjer-heqa-waset, «Amon er tilfreds. Gud og Hersker over Theben» Da han besteg tronen ble han også tildelt fire forskjellige titler. Trontittelen var Nefer-kheperu-Re, Wa-en-Re, «fullkommen av former, Ras eneste» Horus-tittelen var Ka-nekhet-qasut, «den sterke okse med høye par av fjær» Nebti-tittelen var Wr-nesit-em-ipet-sut, «Stor i kongedømmet Karnak» Gull-Horus-tittelen var Utes-khâou-em-iunu-sema, «Den som hever kronen i det sørlige Heliopolis» John Dickson Carr. John Dickson Carr, også kjent under pseudonymene Carter Dickson, Carr Dickson og Roger Fairbairn, (født 30. november 1906, død 27. februar 1977 var en amerikansk-britisk krimforfatter. Han regnes som en av de store forfattere i kriminallitteraturens «gylne tidsalder», en periode hvor komplekse mysterier og historier hvor mysteriet står i sentrum og driver handlingen var sentralt for sjangeren. De som hadde mest innflytelse på hans arbeid var Gaston Leroux og G.K. Chesterton; en av Carrs figurer, leksikografen Dr. Gideon Fell, hadde Chesterton som forbilde. Liv og forfatterskap. Carr ble født i Uniontown i Pennsylvania. Han tilbrakte deler av sin oppvekst i Washington D.C. mens faren, Wooda Nicholas Carr, satt i Kongressen for Demokratene. Han begynte å skrive mens han gikk på skolen, og læring kom i annen rekke. Carr gikk på Haverford College, hvor han arbeidet i studentavisen. Der fikk han for første gang publisert en kriminalhistorie, "The Shadow of the Goat". Den ble trykket uten slutt, med løfte om en premie på 25 dollar til den som løste gåten. Etter bare en time var den løst, og Carr måtte låne penger av sin far for å betale ut premien. I 1928 reiste han til Paris for å studere, men brukte tiden til å skrive. Etter å selv ha skrinlagt en historisk roman skrev han "It Walks by Night", som ble antatt av et forlag. Den kom i et opplag på hele 15 000, tre ganger mer enn det som var vanlig for kriminalromaner. I 1931 giftet han seg med Clarice Cleaves. Hun var brite, og paret slo seg i 1932 ned i England. De fikk tre barn sammen. Fra 1933 kom hans bøker på løpende bånd. Det året introduserte han dr. Gideon Fell, og året etter kom den andre av hans store helter, sir Henry Merrivale. Han var meget produktiv, og gav ut hele 36 bøker i perioden 1933–42; en del av dem ble utgitt under pseudonym. De bøkene som regnes som hans mesterverk kom for det meste i perioden 1935–39. I 1942 ble det innført papirrasjonering, og i tillegg ble Carr opptatt med arbeid for BBC sammen med Val Gielgud, John Gielguds bror. Han skrev noen propagandasendinger, men også en kriminalserie som ble sendt for å holde moralen oppe i befolkningen. Gjennom sin karriere skrev han mer enn 80 hørespill. Han følte seg nærmere knyttet til England enn til USA, og ble boende i landet gjennom hele andre verdenskrig, selv om familien to ganger mistet alt på grunn av bombing. Men i 1948 vant Labour og Carr, som var erkekonservativ, ble svært skuffet. Familien flyttet til USA, hvor de ble til den konservative valgseieren i det britiske valget i 1953. Mens de bodde i USA fortsatte han å skrive bøker hvor handlingen var lagt til England, og hans ofte tørrvittige stil førte til at det en periode oppsto spekulasjoner om hvorvidt Carr var et pseudonym for P.G. Wodehouse. Carrs yndlingstema var "det låste rom", hvor den detektiv løser et tilsynelatende uløselig mysterium hvor en myrdet person blir funnet alene i et rom som er låst fra innsiden. "Den hule mannen" fra 1935 regnes ofte som hans største mesterstykke, og i denne boken har han i tillegg til å presentere et slikt mysterium latt dr. Fell holde et foredrag om temaet. Dette foredraget har også blitt publisert som et selvstendig essay. Han skrev også historier om Sherlock Holmes sammen med Adrian Conan Doyle, sir Arthur Conan Doyles yngste sønn. Det ble utgitt i samlingen "The Exploits of Sherlock Holmes" i 1954. Carr har også skrevet biografier om Arthur Conan Doyle og Edmund Godfrey. I 1965 flyttet Carr tilbake til USA, og ble der til sin død i 1977. Hans helse begynte å svikte, og produksjonen gikk derfor nedover, men han skrev fortsatt en del. De siste årene begrenset han seg mest til bokomtaler i "Ellery Queen's Mystery Magazine". Carr ble i 1963 tildelt Mystery Writers of Americas høyeste utmerkelse, The Grand Master Award. Ble i 1973 tildelt Svenska Deckarakademins Grand Master-diplom. Flere av Carrs bøker er dramatisert for NRK Radioteateret: "Sort messe" (1975), "Den hule mannen" (1998) og "Dødstårnet". Radioteateret har også adaptert flere av Carrs egne dramatiseringer for BBC, blant annet «De døde sover lett», «Veddemål med døden» og «Dr Fell spiller poker». Irina Slutskaja. (russisk: "Ирина Эдуардовна Слуцкая", født 9. februar 1979 i Moskva, Russland) er en russisk kunstløper. Hun har vunnet VM to ganger og EM sju ganger. Rollag stavkirke. Rollag stavkirke er en enskipet stavkirke ("midtmastkirke") som ligger i Rollag. Kirken er antatt bygd på siste halvdel av 1200-tallet, selv om ikke mye er igjen av den opprinnelige kirken. Eldste skriftlige referanser til kirken er fra 1425. Kirken og området rundt er Rollags tusenårssted. Adkomst til stedet er via Fv107 og Rv40. Historie. Opprinnelig har kirken vært en enkel langkirke med et rektangulært skip, og med et smalt rett avsluttet kor. Dette koret ble i 1670 erstattet med et større kor av laftet tømmer. Senere ble det satt på korsarmer av stavverk på hver side av skipet. I 1760 ble det ekstra omfar av laftet lagt på toppen av stavkonstruksjonen og skipet ble utvidet mot vest. Den ble ombygd til korskirke i 1698. Interiør. Rollag stavkirke er en av de rikest dekorerte stavkirkene, med en blanding av kunstuttrykk fra en serie perioder fra tidlig middelalder helt opp til de senere år som avspeiler skiftende retninger og behov. Det er tatt ned et middelalderkrusifiks og to minnetavler eller epitafier fra 1600-tallet, som nå er til konservering. Epitafiet som hang i korskillet dekket øvre del av den middelalderske delen av skipet mot øst. Når dette ble synlig ble det funnet dekormaling som er antatt å stamme fra middelalderen. På baksiden av epitafiet var det også et maleri som var ukjent. Kvernes stavkirke. Kvernes stavkirke er en stavkirke i Averøy kommune i Møre og Romsdal. Den er bygd av tre, og har plass til 200 personer. Historie. Kvernes er en av de yngste stavkirkene vi har, antatt bygd på siste halvdel av 1300-tallet, og er av den såkalte "møretypen". Da kirken ble ombygd i 1633, ble inngangen flyttet fra skipets vestside til sørsiden. I 1725 solgte kongen kirken, og den var i privat eie frem til 1872, da sognet kjøpte den. I 1776 ble den igjen ombygd, og enda en gang i 1810 med en takrytter (tårn som blir båret av takkonstruksjonen). I 1894 ble kirken solgt og kjøpt av en gruppe mennesker som senere donerte hele kirken til Fortidsminneforeningen. Sværmere. "Sværmere" er en roman av Knut Hamsun fra 1904. Romanen er blant Hamsuns letteste Nordlandsromaner, med flere komiske og karikaturaktige personer og hendelser. Hovedpersonene er telegrafist Ove Rolandsen og Elise Mack, datter av nessekongen Mack på Rosengaard. Denne Mack angis å være en bror av nessekongen på "Sirilund" i Hamsuns roman Pan. Romanen ble skrevet mens Hamsun bodde på Reenskaug hotell i Drøbak. I det eksemplaret som Hamsun sendte sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Dette er en Bog med en Præstefrue som mangler – mig.» Da han senere publiserte "Under Høststjernen", skrev han i dedikasjonen til Køhler Olsen: «Og, kære Køhler, dette er en Bog om en Præstefrue som IKKE har manglet mig. Er du saa tilfreds?» Eksemplarene befinner seg i universitetsbiblioteket i Bergen. Film. Romanen ble filmatisert i 1993 under tittelen "Telegrafisten". Regien var ved Erik Gustavson, manus ved Lars Saabye Christensen. Høyjord stavkirke. Høyjord stavkirke ("Haugagerdis kirkja") står i Høyjord i Andebu kommune og har fått sitt navn etter gården den ble bygd ved. Det er den eneste stavkirken i Vestfold og den sydligste i Norge som har overlevd inn i vår tid fra middelalderen. Bygningen. Høyjord stavkirke er en enskipet midtmastkirke. Det har vært vanlig å datere denne kirken til ca. år 1300, men den antas å ha blitt bygd i to faser. Koret er trolig reist i siste halvdel av 1100-tallet, mens selve skipet er fra ca. 1275. Dette kan indikere at deler av kirken har vært tatt ned og gjenoppbygd. Kirken hadde også svalganger fram til 1689, men siden har disse forsvunnet. Siste gang kirken ble restaurert var i perioden 1948–1953. Arbeidene ble ledet av arkitekt Otto L. Scheen. Det var under denne restaureringen at man oppdaget at kirken opprinnelig var en såkalt "midtmastkirke". Midtstav og takrytter ble rekonstruert i 1952. Kirken ble gjenåpnet 20. september 1953. Kirken er en av kun tre gjenværende midtmastkirker. De to andre er stavkirkene i henholdsvis Nore og Uvdal. Det er en type stavkirke med en sentralt plassert midtmast som bærer en takrytter med spir. Takrytteren er da et virkelig tårn og ikke bare et dekorativt innslag. I tillegg til den sentrale midtmasten har kirken 12 bærende staver. Hver av dem har sin egen unike dekor. Heddal stavkirke. Heddal stavkirke "(Heddal Stavkyrkje)" er en stavkirke i Notodden kommune i Telemark. Kirken er antatt bygd i første halvdel av 1200-tallet. Rester av eldre byggemateriale, påvist ved dendrokronologiske undersøkelser, gjør at man antar at det kan ha vært en eldre kirke på stedet. Konstruksjonen er en trearmet korskirke og er den største gjenværende stavkirken. Etter reformasjonen var kirken i en ganske dårlig forfatning og ble restaurert i perioden 1849–1851. Arbeidene som ble gjort medførte at en ny restaurering var nødvendig på 1950-tallet. Kirkens interiør bærer preg av perioden etter den lutherske reformasjonen i 1536/1537 og de senere restaureringene. Fra historikken rundt kirken er det kjent at den ble bygd av fem bønder. En av disse var Sira Eilif. (ref?) Sagnet. Det finnes et gammelt sagn om hvordan kirken ble bygd på tre dager. Sagnet forteller at fem bønder i Heddal slo seg sammen om å reise kirken. En dag traff en av dem, Raud Rygi, en ukjent mann som var villig til å bygge kirken, men bare om han fikk oppfylt en av tre ting; Raud Rygi måtte enten skaffe sol og måne ned fra himmelen, la sitt hjerteblod renne eller gjette navnet på den fremmede. Det siste mente Raud han skulle ha god tid til å greie, og så gikk han med på avtalen. til moro og leiker for båne". Dermed var gåten løst. Byggmesteren var trollet Finn og han bodde i Svintruberget. Slik berget Raud Rygi livet, og Heddal fikk sin kirke. Men Finn kunne ikke tåle klangen fra kirkeklokkene og derfor flyttet han senere til fjellet Himingen. Sagnet er en variant av vandresagntypen: Finn-sagnet. Fortelling. En fortelling er en litterær og folkloristisk typebetegnelse på en kommunikasjonsform som har eksistert like lenge som mennesket og språket selv. Som overordnet begrep dekker fortellingen alle former for episke uttrykk, fra det lange heltediktet, ned til en poengtert og godt avsluttet vits. I videre forstand kan fortellingsbegrepet brukes som grunnlag for forståelse av hele menneskelivet, og verdenshistorien. Den danske filosofen Johan Fjord Jensen skiller derfor mellom ulike typer "grunnfortellinger" som veves inn i hverandre til et større hele. Fortellingen gis altså plass innenfor en organisk historieforståelse, og får et filosofisk perspektiv. Grunnfortellingen forandres svært sjelden. Begrepet er nært knyttet til Gadamers tanke om forståelseshorisonten. I poststrukturalistisk teori kan termen «fortelling» eller "narrativ" betegne kollektive forestillinger eller forklaringsmodeller som tas for gitt innenfor en bestemt kulturell, sosial og historisk kontekst (jf. diskurs). En konsekvens av et slikt syn, er at nyere arbeider innenfor historie, kulturhistorie og samfunnsfag vil behandle skriftlige kilder som «fortellinger» (i betydningen tilrettelagte fremstillinger som formidler et visst syn), hva enten tradisjonell kildekritikk har definert dem som objektive eller subjektive. Fortellerkunst. Fortellingen er en viktig del av muntlig overlevering, og danner basis for folkeminnevitenskapen. Hver forteller setter gjerne sitt personlige preg på det som formidles og inkluderer både seg selv og sitt publikum. Fortelleren var oftest avhengig av et fortellermiljø, en naturlig arena der folk hadde tid til å lytte. I Det gamle bondesamfunnet var det en rekke slike arenaer. Naturlige situasjoner kunne dukke opp under pauser i arbeidet, i tømmerhogsten, i mølla eller når mange mennesker var samlet i slåttonna. Ellers samlet man seg gjerne etter at dagverket var endt, eller man drøyet tida på ei ferje eller på et vertshus. Situasjonene var mange. De riktig gode fortellerne var etterspurte. Noen av de dokumenterte kunne være legdfolk som drev fra gard til gard. En av de tidlige informantene til Rikard Berge var en slik. Ofte var de selvbevisste, som Olav Tjønnstaul fra Seljordshei. Han slo ofte ned på folk som ikke gjenga fortellingene riktig. I dag vil man finne levende fortellerkunst på barer og puber, men gjerne og i arbeidslivet som i gamle dager. Den som har ører, han høre. En vil ofte merke seg at fortellingen er en så til de grader muntlig form at det kan være vanskelig å bevare den i nedskrift. Ingeborg Refling Hagen skrev opp fortellinger etter barndomsvennen Erling Elverhøy, men hadde ønsket at han hadde skrevet dem ned selv. Han svarte han hadde prøvd, men som han sa: "Papiret dreper orda for meg". Hun noterte seg ellers at det skulle begavelse til for å gjengi fortellingene riktig og godt. Form og stil. Den muntlige stilen skifter noe fra informant til informant. Hver forteller setter sitt personlige preg på utøvelsen. Noen fellestrekk kan en allikevel finne. Muntlig overlevering kjennetegnes ofte ved faste formler, visse typer pauseord og en viss verbal knapphet. Rikard Berge skriver i sin avhandling "Om eventyrstil" at stilidealet i Telemark kunne være båret oppe av en egen språklig rytme og ordvalg. Fortellerstilen på Østlandet var av en noe annen type, noe Asbjørnsen la merke til. Fast rytme og en viss grad av bokstavrim i fortellingen kunne være med på å gjøre fortellingen lett å huske. En skar ofte bort det mest unødvendige, og om en la noe til, var det for å forsterke en dramatisk effekt. De episke heltekvadene var gjennomført rytmiske og med faste rimformularer, men stilknappheten var den samme. Veien til det episke diktet er dermed ikke lang. Skalden, sin tids primære forteller, trengte i noen samfunn flere års opplæring for å mestre den episke formen. Den keltiske Barden måtte derfor læres opp i sju år. Han skulle da også gjengi hele samfunnets grunnfortelling i fast form. Tradering. Tradering eller overlevering handler om at fortellingene «omplantes» til nye bærere. Hvis tradisjonsbevisstheten er stor, vil fortellingene overleveres i en fast og sikker form og stil, og fortelleren vil gjøre seg flid med å gjengi den omtrent som han eller hun selv har fått den fortalt, uten å forandre på noe. Når tradisjonen går i oppløsning, kan viktige elementer gå tapt og fortellingen forandre karakter og innhold. Momenter og motiver kan dermed flytte seg over i andre fortellinger. Tradisjonsøkologien er også avgjørende for fortellingen. Det finnes en flora av eventyrvarianter, alle knyttet til samme grunnform, men ulike på den måten at de miljømessig er tilpasset landet eller området de blir fortalt i. Verden over finner man derfor høyst ulike fortellinger med den samme kjerne, den samme moral og det samme poeng. Traderingen er avhengig av at det finnes en "sender", en forteller, og en "mottager", en som lytter. Lytteren som skal gi fortellingen videre må sørge for å lytte godt. Når vi opplever at en forteller av i dag gjentar poenget i vitsen eller skrøna to ganger, er det nettopp for at mottageren skal huske det og bringe fortellingen videre. Atle Antonsen demonstrerte dette for Bård Tufte Johansen og Harald Eia i serien "Tre brødre som ikke er brødre". Innen folkloristikken studeres hverdagens og folkekulturens gamle og nye fortellinger. De reflekterer menneskers opplevelser og oppfatninger av egen og andres tilværelse og livsform. Ofte formidles fantastiske fortellinger som virkelige hendelser, selv om det hele kanskje er oppdiktet. I dag kan man ta Bachelorgrad i fortelling i Norge, med mulighet for Mastergrad i blant annet England og Australia (Storytelling). Fortellingen i dagens samfunn. Filosofen Adorno forkynte i sin tid "fortellingens død". Etter dekonstruksjonismen og postmodernismen var det ikke plass til de store fortellingene lenger. Johan Fjord Jensens definisjoner kom som en reaksjon på denne påstanden. I Danmark i 1982 dukket det opp et "Pædagogisk manifest" der det ble fastsatt at "Fortellingen er grunnlaget for all innsikt". Å holde fortellingen i live kan dermed ses som en litteraturteoretisk reaksjon på Adornos uttalelse. Fortelling har fått langt mindre plass i vår tid i sin opprinnelige form. Film og fjernsyn er eksempler på nyvinninger som overtok mye av fortellerens rolle i et samfunn, og ikke minst har tilgang på muligheter for å nedtegne fortellinger gjort at behovet for fortellertalentet, evnen til både å huske og å formidle, til er et helt annet. I informasjonssamfunnet venter man ikke lenger på fremmedkaren som kommer til gards med sine fortellinger om hvordan den store verden henger sammen, men fortellerkunsten lever, og gode fortellere er å finne på de underligste steder. En må bare bruke ørene når man er ute blant folk. Den pedagogiske fortelling. I samme ånd som det danske manifestet ble begrepet "Storyline" lansert innenfor moderne pedagogikk. Her tok man igrunnen tak i en eldgammel pedagogisk form: fortellingen. Mange eventyr, sagn og ikke minst lignelsene i det nye testamentet har et pedagogisk poeng. Fortellingen har i uminnelige tider vært lærerens kjæreste hjelpemiddel. Det har alltid vært lettere å illustrere lærdommens poeng med en historie. Dette gjelder i første rekke undervisning rettet mot barn. Ulike typer fortellinger. Sjangere med et opprinnelig muntlig preg Felles for disse gruppene er skriftliggjøringen. Innunder her finnes også mesteparten av det episke stoffet i Bibelen. Undredal stavkirke. Undredal stavkirke er en enskipet stavkirke ("langkirke") med sadeltak som ligger i den lille bygda Undredal. Kirken er antatt bygd i 1147. Den er den minste i Skandinavia som fortsatt er i bruk og har kun 40 sitteplasser. Det er spor etter svalgang rundt skipet. Skipet er forlenget mot vest med klokketårn og et våpenhus med sadeltak. Koret er nyere og i samme bredde som skipet. Inne i kirken henger den første kirkeklokken fra middelalderen, nå er den tatt ut av bruk. I klokketårnet er det to nye klokker datert 1884 og 1996. Veggene har den originale limfargedekoren fra 1600-tallet, og i taket er det malt bibelfigurer og engler. Kneleskammel fra 1647, døpefat fra ca 1680, prekestol med datering 1696 og 2 lysestaker med skjold datert 1702. I 1722 ble svalgangene på kirken fjernet, og de første vinduene ble satt inn. Rundt 1850 ble våpenhuset og siste del av skipet påbygd. Kirken ble også malt hvit innvendig. Etter en stor ommvøling i 1961 ble den hvite malingen vasket av og de originale maleriene kom til syne igjen. Kirken ble og restaurert i 1984, med nytt kirkegulv, og nye bordplater utvendig. Senere ble og tak og kirketårn reparert. Kirken har ved flere anledninger blitt planlagt flyttet, siste gang var i 1913, men dette ble ikke noe av grunnet brudd på avtalen. The Honda Classic. The Honda Classic er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres hvert år i mars i Florida. Turneringen ble opprettet i 1972 som "Jackie Gleason's Inverrary Classic", oppkalt etter skuespilleren Jackie Gleason, men har gjennomgått flere navneendringer. Bilprodusenten Honda har vært tittelsponsor siden 1982. Flere av verdens mest kjente golfspillere har vunnet The Honda Classic, inkludert Jack Nicklaus i 1978 og 1979, men i de senere år har turneringen fått rykte på seg for å slite med å tiltrekke de største navnene. Tiger Woods har aldri deltatt, Ernie Els har holdt seg borte siden 1999 og Phil Mickelson siden 2002. Dette til tross for at premiepotten er like stor som i de fleste andre evenementene på PGA-touren – 5 500 000 dollar i 2005, med en førstepremie på 990 000 dollar. Noe av problemet ligger i plasseringen på turneringskalenderen; den spilles to uker før storturneringen The Players Championship og fire uker før The Masters, en av golfsportens "major"-turneringer, og ligger klemt mellom to meget populære turneringer, Ford Championship at Doral og Bay Hill Invitational. Mange av toppspillerne tar seg derfor fri i uken da The Honda Classic arrangeres. Rødven stavkirke. Rødven stavkirke ligger i Rødven, en bygd i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Kirken er antatt bygd rundt 1300, men den eldste delen er fra 1100-tallet. Kirken har gjennomgått flere forandringer i tidens løp. Den ble overtatt av Fortidsminneforeningen i 1907 etter at et nytt kapell var reist like ved (Rødven kapell). Rødven stavkirke er av den såkalte "Møre-typen". Den kjennetegnes av at kirkene har mellomstaver i ytterveggene og tverrgående bjelker som binder stavleiene sammen. Det er bare bevart to stavkirker av denne typen, Rødven stavkirke og Kvernes stavkirke. Disse kirkene har også utvendige skorder som bidrar til en avstivning av bygningskonstruksjonen. Rødven stavkirke er kledd med liggende panel og taket har takstein. Skipet og koret har samme bredde, omkring 6,4 m, men taket på koret er noe lavere enn på skipet. Koret ble reist på 1600-tallet. Opprinnelig var koret en del smalere. Under et kraftig uvær på 1690-tallet ble takrytteren helt ødelagt. Dagens takrytter er fra tidlig 1700-tall. Under en arkeologisk utgravning i 1962 – 1963 ble det funnet merker etter jordgravne stolper fra en eldre stolpekirke på stedet. Nordvik gamle handelssted. Nordvik gamle handelssted er et handelssted i Dønna kommune, og er trolig Nord-Norges eldste bevarte handelssted. Nordvik har historie tilbake til 1600-tallet. Nordvika hadde også gjestgiverbevilling og drev med jektefart til Bergen, det fantes både gårdsbruk, storbåtnaust og brygger. I flere generasjoner satt slekten Zahl på handelsstedet, og Erasmus Benedigt Kjerschow Zahl var født og oppvokst der. Nordvik kirke ble oppført i 1871. Da Nordvika hadde sin storhetstid i 1880-årene sto det i alt 16 bygninger på stedet. Hovedbygningen er fra tidlig 1700-tall og bygd i flere etapper. Bygningen er idag restaurert og benyttes til ulike kulturaktiviteter. Handelsstedet ligger ca 1,5 km nord for kommunesenteret Solfjellsjøen. Stedet eies av Dønna Museumsforening. Fra 2009 drives det av Helgeland Museum. Museet har i sommersesongen åpent tirsdag-søndag. Handelsstedet er også Dønna kommunes tusenårssted. Fyresdal Bygdemuseum. Fyresdal Bygdemuseum ligger i sentrum (Moland/Kyrkjebygda) i Fyresdal kommune. Museet ligger under Vest-Telemark Museum, men har et lokalt styre. Samlingene ligger i tilknytning til Øyskogen, og er hovedsakelig avgrenset av Sitjeåi, hovedveien (Fylkesvei 355), og bebyggelsen i Folkestadbyen. Øyskogen. Øyskogen er et antall fredede kjempefuruer, og et gravfelt som ifølge herredsskogmester Einar Stoltenbergs registreringer sommeren 1939 besto av over 20 gravhauger. Under Telemark fylkeskommunes kulturhistoriske registreringer (2004–2005) ble 18 av disse gjenfunnet. Gravfeltetet er i stor grad lokalisert innenfor et sekundært oppført steingjerde, haugene er dekket av gressplen og pent holdt. Det ligger midt i sentrum av Kyrkjebygda i Fyresdal kommune, på gnr 36 bnr 1 og 97, og utgjør idag en del av Fyresdal Bygdemuseum. Bygdemuseet omfatter i tillegg til funnene i Øyskogen blant annet et titall gamle hus fra senmiddelalder og fremover, eiendommen Øystad i Folkestadbyen, et gammelt bakeri, og et bygg med utstilte oldfunn, fra jernalder, vikingtid og middelalder. Hvert år spilles "Olsokspelet" og det arrangeres bygdedager (marked) og aktivitetsdager. Fyresdal Bygdemuseum er også Fyresdal kommunes tusenårssted. Fastelavn. Fastelavn kommer av det middelnedertyske ordet "vastel-avent", og brukes om de tre dagene før fastetiden, den romersk-katolske kirkens fasteperiode på 40 dager før påske (ikke medregnet søndager). Fastelavn faller på søndag i, og på søndag i. Historikk. Fasten blir innledet askeonsdag som er onsdagen 40 dager (6,5 uker) før påskedag. Senere ble søndagen fleskesøndag eller fastelavnssøndag, mandagen blåmandag eller også fleskemandag og tirsdagen hvitetirsdag eller fetetirsdag inkludert i fastelavn. Ennå senere ble fastelavn en hel uke lang. Fastelavn er altså alt annet enn fastetiden, men er tidsmessig tilknyttet den. Den minner folk antitetisk om den kommende fastetid. Hedenske skikker. Til fastelavn knytter det seg mange, til dels eldgamle skikker, som fra først av hørte til en hedensk vårfest. Skikkene henspiller derfor på overgangen fra vinter til vår. Best bevart er fastelavnsriset, som ble brukt som en fruktbarhetsvekker. Det var dermed jorden foran plogen, trær, dyr og familiens kvinner som fikk seg en runde med riset. Andre skikker var utkledningsleker, våpenkamper, brenning av rituelle bål, og å spenne nakne jomfruer foran plogen. Fastelavn i dag. Fastelavn er avslutningshelgen for karnevalet i flere land. Norge har hatt karnevalsmarkeringer hele 1800-tallet, Christianiaborgere deltok aktivt i ball i Biedermeyer-perioden (1819–1848), og maskerader og kunstnerkarneval florerte i Christiania etter 1850 frem mot første verdenskrig. Kunstnerforeningen arrangerte karneval fra 1863, og flere komposisjoner er skrevet med musikk for anledningen. Siden 1980-tallet har det vært karneval og ball i Oslo hvert år, der høydepunktet er Operaballet. Noen av de mest berømte karnevalene i utlandet finnes i Rio de Janeiro, Venezia, Tenerife og Luzern, mens Operaballet i Wien ble listet på UNESCOS verdensarvliste i 2010. I Norge er det vanlig å plukke inn bjørkegreiner og lage fastelavnsris. Fastelavnsris er blitt solgt av Norske kvinners sanitetsforening etter krigen, med fargede fjær i primærfarger blant grenene. Fargede ris i oppsatser selges fra januar/februar og står fremme frem til fastelavn. Opprinnelig kunne fastelavensriset brukes til å rise foreldre før de stod opp om morgenen, som et fruktbarhetssymbol. Risene skulle brukes for å vekke til live fruktbarheten til kvinner, dyr og trær. Baking av fastelavnsboller eller berlinerboller er utbredt i bakeriene helgen før fasten og mange norske hjem baker boller med krem og noen ganger syltetøy eller vaniljekrem i midten denne helgen. I Norge kler mange barnehagebarn seg ut med kostymer og ansiktsmaling en dag på barnehagen før fasten innledes. I Danmark går barn med "raslen", det vil si utkledte barn som går rundt i nabolaget, synger "Fastelavn er mit navn" og tigger penger, fastelavnsboller eller godteri. Oddernes kirke. Oddernes kirke ligger i bydelen Lund i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke og er byens eldste bygning. Kirken har langskip i stein med tårn og tårnfot i tre. Den er hovedkirke i Oddernes prestegjeld i Kristiansand domprosti. Østsiden av kirken har bruddsteinsmurer. Koret har en halvrund, apsidal avslutning som vitner om kirkens middelalderopprinnelse. Den første kirke på stedet kan ha vært reist av Øyvind, gudsønn til Olav den hellige, og en regner midtpartiet i kirken som Øyvinds verk og daterer det til midten av der 11. århundre. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via E18 og Rv471. Historie. En runestein som opprinnelig stod på kirkegården forteller at området har vært sentralt for lokalsamfunnet også lenger tilbake i tid med sin henvisning til Olav den hellige. Funn i gravhauger i området vitner om bosetting helt tilbake til 400 e.Kr. Det er også antatt at det lå en kongsgård på Oddernes allerede før 800. Oddernessteinen står nå inne i våpenhuset. Sør for der runesteinen sto frem til 1990, støtte graveren Petter Foss på seks forseggjorte, steinsatte groper på om lag en meter i tverrmål. Utfra hans beskrivelse er det antatt at det er kokegroper han fant. De var fortsatt fulle av trekull, og han fylte opp en sekk og tok med seg hjem til sin kone! Gropene fra 1907-utgravningen lå på nesten to meters dyp. Senere ble det funnet 25 groper i forbindelse med kirkegårdsutvidelsen i begynnelsen av 1960-årene, og da det ble satt opp nytt menighetshus i 1971–1972 ble det avdekket ytterligere ca. 250 groper. I 1630-årene ble kirken forlenget med 8 meter etter at Christian IV hadde gitt en gave på 100 riksdaler til formålet etter sitt besøk i 1635. Det ble brukt mer enn 200 riksdaler til betydelige reparasjonsarbeider i årene 1642–1644. I 1699 fikk kirken klokketårn. Det er tre klokker i tårnet og den eldste er fra 1200-tallet. Inventar. Orgelgalleri, altertavle, prekestol og tårnbygg er alle gitt som gaver fra den første borgermester i Kristiansand, Christen Nielssøn Wendelboe og hustru. Prekestolen er et klassisk barokkarbeid. Kirkens galleri er i en enkel renessansestil. Det har 44 felter med bilder av profeter, apostler og allegoriske figurer. Oddernes kirke fikk nytt, innvendig tak i 1788. Det ble kunstferdig dekorert. Dekorasjonene samt utsmykningen over galleriet og på veggene ble overmalt med brunmaling i 1827. I 1927 ble overmalingen fjernet. Torpo stavkirke. Torpo stavkirke er en stavkirke av borgundtypen, med hevet midtrom. Den står på Torpo i Ål kommune i Buskerud. I 1880 ble det reist en ny kirke i laftekonstruksjon med bordkledning rett nord for stavkirken etter tegninger av arkitekt F. von der Lippe. Historie. Hallingdal tilhørte Stavanger bispedømme i middelalderen, og Torpo var hovedkirken i et prestegjeld med Ål og Hemsedal som annekser, og sete for prosten i øvre del av dalen. Etter reformasjonen ble Torpo anneks til Ål. På det nåværende kirkestedet kan det ha stått en eldre kirke. Da koret i stavkirken ble revet i 1880, ble det funnet et stykke av en planke med treskurd i urnesstil, som kan ha tilhørt en portal i denne eldre kirken. Stavkirka er antatt bygd omkring år 1195 (tømmeret er datert til 1192 ved dendrokronologi (årringsdatering), men trolig er kirka først oppført noe senere). Den er den eldste bygningen i hele Hallingdal. Den eldste skriftlige kilden som omtaler kirken, er et diplom fra 1310, beseglet av «sira Biarnar a Thorpom». Deler av kirkekonstruksjonen kan være 50–100 år eldre enn resten av kirka. Dette kan indikere at det har stått en tidligere bygning der, kanskje ei tidligere kirke med jordgravne stolper. Stavkirka på Torpo er den eneste bevarte stavkirke fra middelalder i Hallingdal, og kun den ene av to kirker i dalen som overlevde. Den andre er Gol stavkirke, som nå står på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. I tillegg er det blitt oppført en kopi av Gol stavkirke på ei tomt nær Pers Hotell på Gol. Ved det store kirkesalget i 1723 kom stavkirken i privat eie, men den ble kjøpt av kommunen i 1875. Det var først planen å utvide den med et tilbygg mot øst, men i 1879 ble det istedet besluttet å modernisere den innvendig med bl.a. ny himling og galleri. Fortidsminneforeningen protesterte mot slik vandalisering, og kommunen vedtok da å bygge en helt ny kirke. Mens den var under oppføring sommeren 1880, ble koret i stavkirken revet. Samme høst fikk Foreningen kjøpe skipet for 280 kroner mot å vedlikeholde det på stedet. Bygningen. Av den opprinnelig stavkirken er bare skipet bevart etter at koret med apsis ble revet i 1880. Langt tidligere forsvant svalgangene som omga skip og kor. Torpo stavkirke er av "type B" med indre stolpereisning rundt et hevet midtrom, omgitt av en omgang med lavere tak. Midtrommet er omgitt av 14 "staver" som står på en ramme av "grunnstokker". Konstruktivt har den mange likhetstrekk med den revne stavkirke i Ål og med kirkene i Sogn, og den blir gjerne regnet med i "Borgund-gruppen". I Torpo kirke danner stavene rundt midtrommet tette "kolonnader" rundt alle fire sider, ingen av dem er "utvekslet", slik det ble gjort i mange kirker av samme type. Nedre del er frittstående. Omtrent ved halve høyden er stavene utstyrt med romanske terningkapiteler. De danner "vederlag" for parstilte "bueknær", som sammen fremstår som rundbuer, ca. 1 m høye. Over denne illuderte arkaden blir stavene holdt sammen av en "tang"; to bjelker forbundet med trenagler. Over tengene er utskårne "andreaskors" innfelt mellom stavene, og over disse kommer en ny buerekke under "svillestykkene" som bærer ytterveggene i midtrommet. Øverst avsluttes stavene av "stavlegjen" som bærer midtrommets tak. Det har fem "sperrebind" med samme utforming som i andre kirker av borgundtypen. Spor i skipets østvegg viser at kirken opprinnelig hadde et smalere kor enn det som ble revet i 1880, ca. 4,6 meter bredt. Allerede i middelalderen ble det smale koret revet og erstattet av et i samme bredde som skipet, med nær kvadratisk grunnplan, avsluttet med en noe smalere apside. Rundt hele kirken har det opprinnelig gått svalganger, også etter at koret ble utvidet. De hadde antagelig dvergarkader (som i Borgund stavkirke) men ble revet tidlig på 1800-tallet. "For forklaring av faguttrykk se tegning på Stavkirke" Eksteriør. Takene var opprinnelig tekket med "spon", men fikk skifertekking tidlig på 1800-tallet. Ytterveggene (omgangsveggene) har stående planker eller "tiler" med not og fjær, satt inn i rammer av "sviller", hjørnestaver og stavlegjer. Midtrommets vegger over omgangstakene har også stående tiler mellom stavene, og i hvert felt er det små runde glugger, de eneste opprinnelige lysåpningene, bortsett fra dørene. Vinduer fikk kirken etter reformasjonen; de eldste ble trolig innsatt over omgangstaket. Den kvadratiske takrytteren har hjelm med valmtak og øverst et åttekantet spir. Interiør. Da Fortidsminneforeningen overtok kirken, ble alt inventar fra tiden etter reformasjonen fjernet. Bare de middelalderske benkene langs omgangens yttervegger er bevart. I østveggen står fremdeles den stengte åpningen til det revne koret, overdekket med en bue i hele skipets bredde. I hjørnestavene er det innhogg som må være rester av sidealtere fra tiden før koret ble utvidet. Gulvet har brede, telgjede planker liggende på falser i grunnstokkene. I midtrommets gulv er innskåret omrisset av et menneske i legemsstrørrelse med fotenden mot østre grunnstokk og hodet vendt mot vest. Det antas å være markeringen av en grav, og en ubekreftet teori er at en Stavangerbiskop skal ha vært gravlagt her. Baldakin. I østre del av skipet ble det mot slutten av 1200-tallet bygget et lektorium, med et gulv hvilende på bjelker spent mellom de tre østre stavene, og et rekkverk mot den åpne delen av skipet. Over lektoriet ble det bygget en baldakin i form av et rundbuet tønnehvelv av tre i skipets fulle bredde. På hvelvet og endeveggen mot øst finnes godt bevart malt dekor fra middelalderen, utført i limfarger. Mot endeveggens bakgrunn av diagonale bånd med blomsterdekor i mellomrommene står to figurgruppe. På venstre side "Ecclesia" (kirken] med korsfane og kalk, deretter Maria nærmest midten, på høyre side av midten følger Johannes og ytterst "Synagoge". Over begge grupper svever engler med røkelseskar. Hvelvet har et rikt billedprogram med den troenende Kristus i midten, omgitt av evangelistsymbolene. På begge sider flankeres han av friser med de tolv apostler. Nederst følger friser i to høyder med scener fraden hellige Margaretas martyrium. Hun blir pint og forsøkt henrettet av den forsmådde hedenske frier Olybrius, en prefekt i tjeneste hos keiser Diokletian. Men flere av hans grusomme henrettelsesforsøk mislykkes, Margareta reddes ved gjentatte undre, inntil hun til slutt blir halshugget. Olybrius selv blir imidlertid tatt av djevelen. Margareta av Antiokia, ifølge legenden død år 305, skal ha vært en av de 14 nødhjelperne. Runeinnskrifter. På en brystning som tidligere har sittet over den revne korskilleveggen, står følgende runeinnskrift: «Torolf gjorde denne kirke – Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolf – Tore ristet – Olav». Torolf må ha vært byggmesteren og de andre hans svenner. Denne Torolf var antagelig også mesteren for den revne Ål stavkirke, hvor en lignende innskrift fantes: «Torolf gjorde denne kirke. Geirstien var medarbeider og Gunnar, Vidar, Eyvind, Eirik, Gunnar. Nå har jeg ristet alles navn – Alv var og med». Torolf er en av de få navngitte stavkirkebyggerne vi kjenner. Han var åpenbart en ekspert som kanskje reiste rundt og tok oppdrag, og som fikk hjelp av lokale tømrere. Ingen navn utenom hans er felles for begge kirkene. På en av stavene på midtrommets sørside er innrisset: «Tormod S..sson på Torpo gjorde meg». Det finnes også andre mindre inskripsjoner flere steder i kirken. Kirkegård og omgivelser. Før sto det også en laftet støpul (et frittstående lite klokketårn) nord for kirken. Denne vises på en blyanttegning fra 1855 av arkitekt Georg Andreas Bull. Den ble revet i 1880 da den nye kirken ble oppført. Rester av grunnmuren antas å være i behold under gulvet i den nye kirken. I nordvestre hjørne av tunet til nabogården, tidligere en prestegård kalt Torpo, lå Kyrkjestugu, en gammel tømmerbygning som ble brukt til oppholdsrom for kirkefolket. Den ble i 1880 solgt og flyttet til en plass i Torpo, men ble i slutten av 1970-årene kjøpt av Fortidsminneforeningen, flyttet og gjenreist nordvest for stavkirken. Conference South. Conference South (refereres til Blue Square South av sponsorgrunner) er en av andredivisjonene til Football Conference i England, og ligger i divisjonen under Conference National. Sammen med Conference North er divisjonen det nest øverste nivået av the National League System, og det sjette øverste nivået i det engelske ligasystemet. Henry Bardal. __NOTOC__ Henry Bardal (1919–2000) er en norsk kunstner. Han er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi (1952–1956). Han ble antatt til Høstutstillingen hvert år mellom 1958 og 1985. I 1958 fikk han også grafikerprisen. Henry Bardals verk er innkjøpt av bl.a. The Library of Congress i New York, Oslo Kunstforening, Riksgalleriet, UD, Kunst på Arbeidsplassen, Kunst i skolen, Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Nasjonalgalleriet og Museet for moderne kunst, Oslo. Conference North. Conference North (ofte referert til som Blue Square North av sponsorgrunner) er en divisjon i Football Conference i England, og har plass under i systemet Conference National. Sammen med Conference South er det på nivå 2 av the National League System og sjette høyeste divisjonen i det engelske fotballigasystemet. Conference North ble introdusert i 2004 som en del av en stor restrukturering av de engelske amatørligaene i fotball. Vinnerne rykker automatisk opp til Conference National. I 2005/06-sesongen vil playoff-vinnerne fra både Conference North og South rykke opp, ettersom Conference National øker antall lag fra 22 til 24. De 3 nederste lagene på tabellen rykker ned til nivå 3 ligaer, men i denne sesongen rykker kun to lag ned på grunn av restruktureringen. Harer. Harer (Leporidae) er en familie i gruppen haredyr. Det er også navnet på en undergruppe av Leporidae, nemlig "Lepus". Harer "(Lepus)". Karakteristisk for harer er at de har en liten tann bak den store fortanna i hver kjevehalvdel, og at bakbena er betraktelig mer utviklet enn forbena, noe som gir arten en «hoppende» gange. I Norge er «hare» den vanligste arten. Lengden varierer mellom 60 og 75 cm, og vekten kan bli opptil 5 kg. Pelsen skifter farge med årstidene; gråbrun om sommeren og snøhvit om vinteren. På deler av Vestlandet, bl.a. på Jæren hvor det sjeldent finnes snø, blir derimot harens pels gråblå om vinteren. Småkraftverk. Småkraftverk, ofte kalt «småkraft», er vannkraftverk med en installert effekt på mellom 1 og 10 MW.Kraftverk på mellom 100 kW og 1 MW benevnes minikraftverk og kraftverk inntil 100 kW betegnes mikrokraftverk. Småkraftverk bygges ofte ut av private grunneiere. Kraft selges på markedet via kraftmeglere. Interesseorganisasjonen Småkraftforeninga jobber for bedre rammevilkår for småkraftutbyggere. Utbygging av småkraftverk tok for alvor til rundt årtusenskiftet pga endringer i lovverket. Etter dette har det blitt dannet selskap som utelukkende satser innenfor småskala vannkraftverk. Det kan nevnes utbyggingspartnere som blant annet Småkraft, Elvekraft, Fjellkraft, Blåfall og Tinfoss. Det har også oppstått nisjebedrifter slik som Småkraftkonsult som leverer spesialiserte tjenester til småkraftutbyggere. Minikraftverk. Minikraftverk er vannkraftverk med en installert effekt på mellom 100 og 1000 kW. Minikraftverk bygges ofte ut av private grunneiere for produksjon til eget bruk og leveranse av eventuell overskuddskraft til et kraftselskap. Mindre kraftverk over 1 MW benevnes småkraftverk, mens kraftverk under 100 kW kalles mikrokraftverk. Mikrokraftverk. Mikrokraftverk omfatter samtlige fornybare engergikilder med en installert effekt på under 100 kW samt fjernvarmeanlegg. Store deler av energien blir produsert lokalt, nær sluttbrukeren. Som eksempler kan en nevne solcellepaneler samt småskala vannkraftverk. Småkraftverk bygges ofte ut av private grunneiere for produksjon til eget bruk. Mindre kraftverk over 100 kW benevnes minikraftverk eller småkraftverk. Totalt sett dekker sektoren seksten prosent av energifobruket i verden. Med om lag femti prosent er Danmark verdensledende. I 2006 utgjorde mikrokraftverk en fjerdedel av nyprodusert energi på verdensbasis, noe som er en dobling sammenliknet med2002. I Norge er det småskala vannkraftverk som dominerer. De har en samlet produksjon på om lag seks TWh. Disse blir inndelt i mikrokraftverk (under 0,1 MW), minikraftverk (0,1–1 MW) og småkraftverk (1–10 MW). Arezzo. Arezzo (i romertiden kjent som Arretium'") er en gammel italiensk by i provinsen Arezzo i Toscana. Byen har ca 91 600 innbyggere (2001). Geografi. Arezzo ligger ca 80 km fra Firenze lenger opp ved elven Arno. Den ligger i en bratt skråning opp fra elvens flomslette Arezzo er ca 300 moh. I de høyereliggende delene av byen finnes katedralen, rådhuset og medicienes fort ("Fortezza Medicea"). Derfra forgrener byens hovedgater seg mot den lavereliggende delen av byen ned til byportene. Den øvre delen av byen har bibeholdt sin middelalderkarakter på tross av at det også er reist en del nyere bygg. Historie. Det er mulig at Arezzo var en av de tolv viktige etruskiske byene, de såkalte Dodecapolis. Den har blitt beskrevet som en av "Capitae Etruriae" (etruskiske hovedsteder) av Titus Livius. Etruskiske funn forteller at akropolis "San Cornelio", en liten høyde ved siden av "San Donato" høyden, var i bruk og befestet i den etruskiske perioden. Det er en del andre vesentlige etruskiske funn også, som deler av en mur og en etruskisk necropolis på "Poggio del Sole" (som fremdeles heter solhøyden). Det mest berømte funnet er imidlertid de to bronsefigurene "Chimaera" og "Minerva" fra henholdsvis det 5. og 4. århundre f.Kr.. Figurene befinner seg idag i Firenze. Et krater malt av Euphronios ca 510 f.Kr. med motiv fra slaget mot amasonene, som idag befinner seg i Arezos "Museo Civico", er blant de gjenstandene som bevitner handelen med grekerne. Området ble erobret av romerne i 311 f.Kr.. Via Cassia ble bygget mellom Roma og Poområdet. En militærpost langs denne veien ble lagt ved "Arretium". Arretium stod under den romerske borgerkrig på siden til Marius. Sulla som vant striden plasserte ut noen lojale veteraner i den nesten ødelagte byen. Kolonien ble kalt "Arretium Fidens" (Trofaste Arretium). Under keiser Augustus blomstret byen under navnet "Arretium Vetus" (Gamle Arretium). Den var da blitt den tredje største i Italia. Den var velkjent spesielt for sine pottemakere. De laget karakteristisk glasert keramikk av mørk leire, og rødmalte vaser. Disse ble solgt i et stort område. I det 4. århundre ble Arezzo et bispesete. Det er en av de få byer hvor listen av biskoper er kjent ved navn uten avbrudd frem til idag. Det skyldes delvis at biskopene var de føydale herskere i middelalderen. Den romerske byen forsvant. Delvis ble den ødelagt i krig og urolighet, delvis ble den revet fordi stenene trengtes i forsvarsverkene. Kun amfiteateret overlevde. Arezzo frigjorde seg fra kontrollen til biskopene i 1098. Frem til 1384 fungerte Arezzo som en uavhengig bystat. Den var for det meste på Ghibellinienes side i striden med Guelphene. Dette i motsetning til Firenze. I 1252 ble byens universitet "Studium" grunnlagt. Slaget ved Campaldino (1289), hvor biskopen Guglielmino Ubertini falt, markerte starten på tilbakegang for det Ghibellinske Arezzo. Unntaket var en kortere periode under Tarlatifamilien, først og fremst under Guido Tarlati, som ble biskop i 1312. Tarlatiene søkte en allianse med Forlì og dets herrer, Ordelaffiene. Imidlertid kom Arezzo under Firenzes innflytelse i 1384. Arezzos historie fra da av er historien til Firenze og Mediciene. I denne perioden arbeidet Piero della Francesca i kirken San Francesco di Arezzo med frescoene. De er nylig restaurert og er Arezzos mest kjente kunstverk. Etter denne tiden var det økonomisk og kulturell tilbakegang for Arezzo, noe som har bidratt til å bevare middelalderpreget i bykjernen. I det 18. århundre ble sumpmarkene drenert i den nærliggende Val di Chiana syd for byen. Dette gjorde området behageligere.Ved slutten av århundret erobret Napoleon byen, som imidlertid raskt ble base for motstandsbevegelsen "Viva Maria". Dette ledet til at byen ble provinshovedstad. I 1860 ble Arezzo del av kongedømmet Italia. Byens bygninger ble sterkt skadet under andre verdenskrig. Hajime Isogai. Hajime Isogai (født 1871, død 19. april 1947) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan i 1937 av Kodokan. Isogai ble medlem i Kodokan i 1891 og trente under Jigoro Kano. Ble i 1899 valgt ut til å dra til "Butokai" i Kyoto hvor han jobbet i mange år med utbredelsen av judo og utvikle nye trenere. Han ble tildelt 10. dan 22. desember 1937 av Jigoro Kano, bare noen måneder før Kano døde. Han er en av kun tre judoka som er tildelt 10. dan av grunnleggeren selv. Kunisaburo Iizuka. Kunisaburo Iizuka (født 1875, død 1958) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan i 1946 av Kodokan. Ble medlem i Kodokan i 1891, og fikk 10. dan 5. april 1946. Som ung ønsket han å dra utenlands, men i 1906 ble han spurt om å bli judoinstruktør på "Keio" (det eldste private universitetet i Japan) og ble der i mer enn 50 år. Shotaro Tabata. Shotaro Tabata (født 1884, død 25. mai 1950) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan i 1948 av Kodokan. Ble medlem av Kodokan i 1900 og ble tildelt 10. dan 5. april 1948. Han var da den tredje yngste til å motta denne beltegraden. Fra 1905 var han instruktør på "Butokai" i Kyoto hvor han lærte opp mange nye instruktører og bidro sterkt til utvikingen av judo. Sammen med Hajime Isogai, også 10. dan, har han en spesiell plass i "Kansai Judo". Kotaro Okano. Kotaro Okano (født april 1885, død 1967) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan etter sin død 2. juni 1967 av Kodokan. Han var den første som ble uteksaminert fra "Budo Senmon-Gakko" (kampsport-skole) og ble "shihan" (mester i kampsport) i "6th Okayama Higher School" og "Okayama Police". Matsutaro Shoriki. Matsutaro Shoriki (født 11. april 1885, død 1969) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan etter sin død 9. oktober 1969 av Kodokan. Jobbet i politiet, og i avisen "Yomiuri Shimbunsha" (senere eier av avisen). Politiker og statsminister i Japan. Etablerte Japans første kommersielle tv-stasjon "Nippon Television Network Corporation". Startet profesjonell baseball og bidro til utviklingen av sporten i Japan. President i "Japanese University Judo Association", formann i "Nippon Budokan", og president i "National Dietman's Judo Federation". Han er den eneste ikke-profesjonelle i historien som er tildelt 10. dan av Kodokan. Shozo Nakano. Shozo Nakano (født januar 1888, død 1977) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan etter sin død 22. desember 1977 av Kodokan. Han ble mesterinstruktør på "Tokyo Ikashika University" (medisinstudier). Med sin energi promoterte han Kodokan Judo til verden. Hans "uchi-mata" var veldig kjent, og ikke minst følgende utsagn: – Min strategi er å la motstanderen få sitt favorittgrep, og så kaster jeg ham så hardt jeg kan. Simensbråten. Simensbråten er et strøk i bydel Nordstrand, og dessuten navnet på grunnkrets 3503 i Oslo. Området utgjør den nordligste del av åsen som strekker seg fra Brattlikollen og nesten ned til blokkene Oslo Panorama. Simensbråten tilhørte i gammel tid Ryen. I vest grenser området til Lille Ekeberg. I tidligere tider var Simensbråten nærmest å regne for et hytteområde på landet. Idag er det stort sett villabebyggelse med enkelte innslag av småblokker. Det gikk trikk på en sidebane av Ekebergbanen fra Jomfrubråten frem til 28. oktober 1967. Simensbråten er forøvrig navn på bussholdeplassen like øst for Ekeberg skole. Våningshus og uthus på plassen Simensbråten ble solgt og revet i 2004. Simensbråten hadde vært husmannsplass under Ryen gård, og ble utskilt som eget bruk i 1845.. Kjente personligheter på Simensbråten var søskenparet Enok Abrahamson (lyriker) og Birgit Abrahamson (maler). Simensbråten har i dag en egen og aktiv velforening med nærmere 300 medlemmer: Simensbråten vel. Simensbråten postkontor. Inntil Oslo også fikk postnr så hadde adressene som tilhørte daværende Simensbråten postkontor postadresse Simensbråten og ikke Oslo 6 eller Oslo 11 som de omliggende områdene. Simensbråten postkontor lå opprinnelig i Vårveien 12 før det ble flyttet til nyere lokaler i Olleveien 1. Postkontoret ble på midten av 1990-tallet foreslått nedlagt, men etter protester ble det vedtatt i Bystyret 27. november 1996 at det ikke skulle legges ned. I 1999 var det dog kroken på døra for Simensbråten postkontor. Etter 9 ran siden 1971 bestemte Posten å legge ned kontoret av hensyn til de ansattes sikkerhet. Simensbråten IL. Simensbråten IL ble stiftet 24. januar 1933. Klubben er primært kjent for fotball, men har også vært involvert i friidrett og langrenn. Simensbråten stiller i 2010 et seniorlag i 7. divisjon og et veteranlag i 2. divisjon. Tamio Kurihara. Tamio Kurihara (født mai 1896, død 1979) født i Himeji i Japan, er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan etter sin død 8. oktober 1979 av Kodokan. Historie. Kurihara var utdannet ved "Kyoto Budo Senmon-Gako" (kampsport-skole) og ble "shihan" (mesterinstruktør i judo) fra "Kyoto Highschool". Etter å ha blitt slått av Yamagata i ungdomsårene i "ne-waza" sverget han på å trene dag og natt, og han ble etterhvert en "ne-waza" ekspert. Han far var lege, og for å følge japansk tradisjon skulle også Kurihara bli lege. Han valgte heller å starte på "Busan" (Profesjonell kampsport-skole) i Kyoto i 1915. En av hans sensei, Hajime Isogai, fortalte ham tidlig: – Du er ikke så talentfull, så du må trene hardere enn de andre. Kurihara tok rådene seriøst og løp daglig i "Yoshita-fjellet" og praktiserte "tachiki uchi-komi" (teknikker mot et tre) dobbelt så mye som hans motstandere. Innsatsen bar frukter og når han sluttet på skolen i en alder av 23 år hadde han fått 4. dan, den yngste judoka med den graden på skolen. Mester i Ten-Ran Shiai i 1929. En av Kuriharas største seire var i "Ten-Ran Shiai", et stevne med Japans keiser tilstede. Han var 34 år gammel, og en av de minste av de 32 deltagerne. Han feiet gjennom de innledende rundene, og kvartfinalen vant han med holdegrepet "yoko-shio-gatame". Semifinale var mot "Abe" som var 15 cm høyere og veide 20 kg mer enn Kurihara. Kampen svingte frem og tilbake, og endte etter 29 minutter og 30 sekunder. Dommeren utnevnte Kurihara som vinner på grunn av hans aggresivitet. Finalekampen var mot 26 år gamle fremadstormende Tatsukuma Wushijima (som senere ble "All Japan Champion" i 1931 og 1932) med 5. dan. Wushijima hadde vist seg god i både lange og korte kamper. Kvartfinalen hans varte i 33 minutter før han fikk inn en "uchi-mata" som vant kampen. Finalen mellom Kurihara og Wushijima var uten poeng i 25 minutter, med Kurihara som den mest aggressive. Kurihara ble erklært seierherre av dommeren. Sumiyuki Kotani. Sumiyuki Kotani (født 1903, død 19. oktober 1991) er en av verdens høyest graderte judoutøvere, tildelt 10. dan i april 1984 av Kodokan. Han var lenge den eldste som var tildelt 10. dan, helt til Ichiro Abe ble tldelt graden i en alder av 83 år. Kotani studerte på "Tokyo College of Education" og studerte judo direkte under Jigoro Kano. Som ung var han kjent for å ta på seg alle utfordringer som måtte komme. Kotani var veldig aktiv i å promotere judo overalt i verden, og var hovedinstruktør i den internasjonale divisjonen på Kodokan i mange år. Han var også professor på "Tokai Universitetet". Han var Kodokans fremste representant og visepresident i "All Japan Judo Federation". Framnæs Mekaniske Værksted. Framnæs Mekaniske Værksted var et skipsverft i Sandefjord. Verftet fikk navnet i 1892 etter at Christen Christensen hadde kjøpt Rødsverven og andre omkringliggende verft. Det ble aksjeselskap i 1898 og i 1986 ble bedriften nedlagt. Revolusjonær organisasjon 17. november. 17. november (også kjent som N17 eller 17N) var en marxistisk gresk terrororganisasjon. Det fulle navnet er Revolusjonær organisasjon 17. november (Επαναστατική Οργάνωση 17 Νοέμβρη, Epanastatiki Organosi dekaefta Noemvri). Aksjoner. N17 har gjort en rekke aksjoner fra 1975. Fram til 2002 hadde ingen medlemmer av gruppen blitt identifisert. Gruppen tok sitt navn etter datoen 17. november 1973 da et studentopprør fant sted i mot militærjuntaen og minst 20 studenter ble drept. Diktaturet ble støttet av USA som en del av anti-kommunist-kampanjen gjennom Truman-doktrinen. Dette motiverte den nye gruppen til å velge en amerikansk embetsmann som sitt første offer. Gruppens første angrep skjedde i desember 1975 da CIAs sjef i Athen Richard Welch ble skutt ned utenfor sitt hjem. Gruppen begikk flere drap, som regel med ett.04 kaliber håndvåpen eller.38 kaliber pistol som de stjal etter drapet på en politimann i 1984. I begynnelsen ble operasjonene rettet mot greske og amerikanske embedsmenn, men i løpet av 1980 og 1990-tallet ble operasjonene utvidet til bombeangrep og EU-mål. Gruppen var også i mot Tyrkia og NATO, men selv om det første målet var en amerikansk embedsmann var de fleste av de 103 angrepenes mål i løpet av 27 år rettet mot høyreorienterte greske politikere og selskaper. Totalt var 19 angrep rettet mot amerikanske mål, mens 9 var rettet mot tyrkiske mål. Deres «signatur» var at de ofte angrep ansikt til ansikt, de brukte bomber og raketter i over 55 tilfeller. Første gang var da de angrep en gresk politibuss hvor en ble drept og 14 såret. Andre ofre omfattet blant annet sersjant George Tsantes Jr, lederen for JUSMAGG ("Joint United States Military Aid Group to Greece") som ble skutt 15. november 1983 sammen med sin sjåfør, en av hans etterfølgere kaptein William Nordeen ble drept av en bilbombe 28. juni 1988. Sersjant i luftforsvaret Ronald O. Strong ble drept av en bilbombe 12. mars 1991 i en protest mot gulfkrigen. Gruppen har annonsert at de vil fjerne amerikanske baser fra Hellas, tyrkisk militært personell fra Kypros og kutte båndene til NATO og den europeiske union 29. juni 2002 blir Savvas Xeros arrestert etter et mislykket bombeangrep, Dette førte til et gjennombrudd som avslørte to tilfluktssteder og arrestasjonen av ytterligere 6 mistenkte, blant annet to brødre av Xeros. Gruppens leder Alexandros Giotopoulos ble arrestert 17. juli på øya Leipsi, 5. september samme år overga Dimitris Koufodinas, lederen for oppdragene seg til myndighetene. Totalt ble 19 personer dømt for til sammen 2500 punkter relatert til gruppens aktiviteter. Ingen av sakene fra før 1984 kunne behandles fordi sakene var foreldet etter 20 år. Rettssaken mot de mistenkte startet i Athen 3. mars 2003 med aktor Christos Lambrou, 8. desember ble Alexandros Giotopoulos, Dimitris Koufodinas tretten andre funnet skyldig, fire andre ble frifunnet grunnet beviset stilling. Straff. 17. desember 2003 ble de idømt følgende straffer. De resterende ni fikk mindre dommer. Forsvarsadvokater og Menneskerettighetsgrupper har kritisert måten rettssaken ble gjort i en spesialdomstol hvor verken tv eller kamera var tillatt. Deres tilhengere tror dette var for at det skulle være lettere å få alle dømt. Mange av de tiltalte, og da spesielt Alexandros Giotopoulos nektet å ha noe med saken å gjøre før sluttfasen av rettssaken. I følge Giotopoulos ble han presentert som den sterke lederen for terrororganisasjonen. Dimitris Koufodinas tilsto derimot og tok fullt politisk ansvar for gruppens handlinger. Han fortalte om en løst organisert organisasjon med en flat struktur. Alle avgjørelser ble gjort etter diskusjon og gjort med enstemmighet. 17. september 2004 startet de en sultestreik i mot de harde forholdene og isolat i Koryadallos fengsel. Sondre Kåfjord. Sondre Kåfjord (født 7. juni 1948) er en norsk fotball-leder som var president i Norges Fotballforbund (NFF) fra 2004 til 2010. Han har tidligere vært leder for toppfotballkomiteen. Kåfjord har hatt en rekke verv innen NFF, og var blant annet delegasjonsleder under EURO 2000. Han er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen og har vært rektor ved Høgskolen i Molde og ansatt i Sparebanken Møre, Molde. I perioden 2007–2009 var Kåfjord 1. nestleder i UEFAs mediekomité. Kåfjord ble erstattet som fotballpresident av Yngve Hallén fra Sogndal ved forbundstinget i mars 2010. Tender Prey. "Tender Prey" er et musikkalbum med Nick Cave & the Bad Seeds. Det kom ut i 1988 på plateselskapet Mute Records. "Tender Prey" blir av mange sett på som gruppens beste album, og inneholder blant annet den klassiske Cave-sangen «The Mercy Seat». Den blir spilt på alle gruppens konserter, og har også blitt utgitt som coverlåt av Johnny Cash. Albumet har en gjennomgripende mørk og dyster tone. Dette kommer av den vanskelige livssituasjonen til Cave på tidspunktet platen ble innspilt, han var rusmisbruker på denne tiden. The Good Son. "The Good Son" er et musikkalbum av av Nick Cave & the Bad Seeds. Det kom ut i 1990 på plateselskapet Mute Records. Platen er veldig forskjellig fra forgjengeren "Tender Prey", sangene har et mye roligere tempo, og musikken er mindre intens. Sangene «The Ship Song» og «The Weeping Song» ble sluppet som singler. Pultost. Pultost er en surmelksost. Den består av løst, modnet ostestoff som er smaksatt med karve. Opprinnelse. Pultost er en av Norges nasjonale ostesorter, på lik linje med Gamalost, med tradisjoner langt tilbake i tiden. Hvor selve navnet Pultost kommer fra, er det delte meninger om. Noen mener at det kommer fra det latinske navnet ”pulta”, som betyr grøt. Pultost skal derimot ikke ha en grøtaktig konsistens, med mindre det er en smørbar type, slik som pultosttypen Løiten. Andre mener derfor at navnet Pultost kommer fra det danske ordet ”pult” som betyr klump, derav ”pultebyrde” som betyr å brekke i stykker. Pultost er laget av syrnet skummetmelk og er derfor en magerost. Karve er med på å gi Pultosten den karakteristiske smaken. Ved lagring av osten vil smaken bli kraftigere. Pultost har blitt produsert i store deler av Norge og har hatt ulike navn; Fatost og Knaost er mest kjent på vestlandet, mens Ramost og saltost er mest kjent på østlandet. Industrielt produseres Pultosttypene Løiten, Hedemark og Lillehammer ved TINE Meieriet Trysil i Nybergsund. I tillegg finnes det mange små gardsysterier på Østlandet som produserer Pultost, for eksempel og. Norsk pultost er til vurdering for vernelista Smakenes Ark i regi av Slow Food-bevegelsen, meldte avisa Østlendingen i februar 2008. På denne lista står fra før en spesiell favabønne fra den greske øya Santorini, flere italienske oster og den franske Sarterau-pæra på lista. Fra før har brimost fra Sogn, røykesild (sølvsild, gullsild,og hardrøykt sild) fra Sunnmøre, tørrfisk fra Sørøya i Finnmark og villsau fra Norsk Villsaulag slik status i Norge. Foreningen til Pultostens bevegelse. §1: "som medlemmer opptas alle som forstår betydningen av foreningens navn." Blant medlemmene finnes flere kjendisnavn som; Gjermund Eggen, Arne Brimi, Arne Hjeltnes, Hallgeir Brenden og Grete Roede. Produksjon. Ved produksjon av pultost brukes skummet melk, denne syrnes med homofermentative melkesyrebakterier; bakterier som ikke produserer CO2-gass, men bare melkesyre. Melkesyren vil senke pH i melken til den blir en fast, geleaktig masse, kalt koagel. Koagelet varmes så opp i en platevarmeveksler, slik at proteinene i melken felles ut. Ostemassen føres inn i en dekanter; en liggende sentrifuge. I dekanteren vil mysen skilles fra ostemassen slik at man sitter igjen med en tørrere ostemasse, med et høyt innhold av proteiner. Ostemassen føres så gjennom en kvern, som maler ostemassen opp i ostekorn. Ostemassen føres så inn på en gjæringsbu, hvor man tilsetter en gjæringskultur som innholder gjæren "Candida rugosa", som vil være med på å gi osten sin karakteristiske smak. Et rørverk benyttes for at gjæren skal fordele seg jevnt i all osten. Avhengig av hvilken pultosttype som skal produseres varieres tid, temperatur og luftfuktighet på gjæringsbua. Etter at osten er ferdig gjæret tilsettes salt, og temperaturen senkes. Dette vil stoppe gjæringsprosessen i osten. Deretter flyttes ostemassen over i vogner før videre lagring på modningslager i 8-12 uker, avhengig av pultosttypen. Ved produksjon av pultostvarianten Løiten kjøres ostemassen i en type foodprosessor, sammen med vann, salt, karve og konserveringsmiddel til ønsket konsistens på osten. Pultostvariantene Hedemark og Lillehammer kjøres gjennom en hakke, deretter tilsettes vann, salt, karve og konserveringsmiddel. I produksjon av pultost type Løiten tilsettes mer vann enn ved produksjon av variantene Hedemark og Lillehammer, fordi denne er en mer smørbar type. Vann tilsettes i produksjonen for å justere ostens tørrstoff. Pultostvarianten Løiten er en halvbløt, modnet ost med 1 % fett. Osten har en lysegul farge og en skarp, fyldig smak. Varianten Hedemark er en halvfast, modnet ost med 1 % fett. Osten har en litt mer kornet ostemasse, men er ellers lik Løiten i farge og smak. Pultostvarianten Lillehammer er i likhet med varianten Hedemark en halvfast, modnet ost med 1 % fett, Osten har en grynete ostemasse med lysegule og halvfaste ostekorn og har en mild og karakteristisk smak og lukt. Løiten. 129kcal, 30gr. protein, 1gr. fett og 0gr. karbohydrater. Hedemark. 169kcal, 40gr. protein, 1gr. fett og 0gr. karbohydrater. Lillehammer. 173kcal, 41gr. protein, 1gr. fett og 0gr. karbohydrater. Bruksområde. Det er vanligst å spise pultost på brødskiva eller i lefse. Dersom de mer kornete og løse pultosttypene Hedemark og Lillehammer skal brukes, kan det være lurt å ha et godt lag med smør på brødskiva slik at osten ikke faller av. Hedmark og Lillehammer kan også brukes i pai sammen med purreløk eller ovnsbakes sammen med poteter og bacon. Pultost til middag serveres vanligvis med enten kalde eller varme poteter sammen med rømme og evt. spekemat. Den smørbare typen passer godt sammen med rakefisk i lefse. Ellers passer de ulike pultosttypene også til bakt potet. Ettersom pultost er en særlig smaksrik ost passer den best til mørkt og kraftig øl eller syrlige viner. Mange drikker også akevitt til Pultost. John Bellamy Foster. John Bellamy Foster er professor i sosiologi ved University of Oregon og for tiden eneste redaktør av tidsskriftet Monthly Review. Han har særlig fokusert på spørsmål i skjæringspunktet mellom sosiologi og økologi, og har skrevet flere bøker om emnet, deriblant "The Vulnerable Planet", "Marx' Ecology" og "Ecology Against Capitalism". Robert McChesney. Robert McChesney er en amerikansk mediekritiker som for tiden underviser ved University of Illinois Urbana-Champaign. Han er særlig opptatt av sammenhengen mellom media og storkapital, og dermed en forkjemper for større uavhengighet for media. I 2000 ble han medredaktør i Monthly Review, et verv han trakk seg fra i 2004 på grunn av for mye arbeidspress. Han er imidlertid fortsatt knyttet til tidsskriftet. Han er også en av drivkreftene bak Free Press, en stiftelse som jobber for reform av media. Han har også sitt eget radioprogram, "Media Matters" på radiokanalen WILL. Andre Gunder Frank. Andre Gunder Frank (født 24. februar 1929, død 23. april 2005) var en marxistisk inspirert tysk historiker som var en av grunnleggerne av avhengighetsteorien på 1960-tallet. Frank var født i Tyskland, men familien flyktet da Adolf Hitler ble valgt til rikskansler. Frank fikk utdannelsen sin flere steder i Sveits, der familien slo seg ned frem til de reiste til USA i 1941. Frank fikk utdannelsen sin ved Swarthmore College og University of Chicago, hvor han tilegnet seg doktorgraden sin i økonomi i 1957 etter å ha skrevet en avhandling om sovjetisk landbruk under tittelen "Vekst og produktivitet i ukrainsk jordbruk fra 1928 til 1955". Ironisk nok var hovedsensor Milton Friedman, en mann hvis laissez faire tilnærming til økonomien skulle bli grundig kritisert av Frank senere. På 1950. og 1960-tallet underviste Frank ved amerikanske universiteter. I 1962 dro han til Latin-Amerika, og begynte med det en lang periode på reisefot. Det arbeidet han er mest kjent for i denne perioden var jobben som professor i sosiologi og økonomi ved universitetet i Chile, der han var involvert i reformene som fant sted under Salvador Allendes regjering. Etter at Allendes regjering ble styrtet i statskuppet i Chile i 1973 flyktet Frank til Europa, der han fortsatte i en rekke posisjoner. I 1994 pensjonerte han seg som professor emeritus ved Universiteit van Amsterdam. I løpet av sin karriere underviste og forsket Frank innen antropologi, økonomi, geografi, historie, internasjonale relasjoner, statsvitenskap og sosiologi ved ni universiteter i Nord-Amerika, tre i Latin-Amerika og fem i Europa. Han leverte talløse forelesninger og seminarer ved flere titalls universiteter og andre institusjoner verden over på engelsk, fransk, spansk, portugisisk, italiensk, tysk og nederlandsk. Frank skrev mye om økonomi, sosial og økonomisk historie, samtidig utvikling av verdenssystemet, de industrielt utivklede landene og spesielt den tredje verden og Latin-Amerika. Han ga ut over 1 000 publikasjoner i 30 land. Hans senere arbeider fokuserte på analysen av krisen i verdensøkonomien og på global verdenshistorie. Han var gift med Marta Fuentes, som han forfattet en rekke studier om sosiale bevegelser sammen med. De fikk to barn. Marta døde i Amsterdam i juni 1993, mens Frank døde i Luxembourg i 2005. Arbeid og ideer. Frank var en flittg forfatter som utga bøker om mange emner knyttet til økonomi og økonomisk historie. Et av de viktigste tidlige arbeidene er "Capitalism and Underdevelopment in Latin America", mens han senere ga ut arbeider som "ReOrient: Global Economy in the Asian Age" og "The World System: Five Hundred Years or Five Thousand" (med Barry Gills). Franks teorier er konsentrert rundt ideen om at et lands økonomiske styrke dikterer dets internasjonale makt. Han er også godt kjent for å mene at kapitalisme står i motstrid til utviklingslandenes interesser. Adam Sandler. Adam Richard Sandler (født 9. september 1966) er en jødisk amerikansk skuespiller, komiker, filmprodusent og musiker. Han ble født i Brooklyn i New York, og vokste opp i Manchester i New Hampshire. I de siste 2/3 av 1980-tallet hadde Sandler rollen som «Smitty» på "The Cosby Show" (1985–1989). Han var også artist på MTVs gameshow "Remote Control", der han opptrådte som figurene «Trivia Delinquent» og «Stud Boy». Sandler begynte som stand-up-komiker på klubber ved at han spontant gikk på scenen på en klubb i Boston. Han ble siden oppdaget av komiker Dennis Miller, som så Sandlers opptreden i Los Angeles. Miller anbefalte ham straks til "Saturday Night Live"s produsent Lorne Michaels. Sandler ble leid inn som manusforfatter til "Saturday Night Live" i 1990, og fikk være med som skuespiller det påfølgende året. Han skapte raskt oppmerksomhet rundt seg selv ved å utføre originale og morsomme sanger på showet. I 1995 forlot han "Saturday Night Live" for å fokusere på skuespillerkarrieren sin. Sandlers første hovedrolle var i kultfilmen "Billy Madison", der han spiller en voksen mann som må gå om igjen 1.-12. klasse, slik at han skal kunne arve sin fars hotellkjede. Han fulgte opp denne filmen med andre overraskende vellykkede filmer som "Happy Gilmore" (1996) og "Bryllupssangeren" (1998). Selv om de fleste av hans tidlige filmer fikk dårlige kritikker, har flere av hans senere filmer fått nesten enstemmig gode kritikker. Dette har ført til at flere filmkritikere tror han er en bedre skuespiller enn det han tidligere fikk fram ved å spille i filmer med dårlige manus. Publikum har forholdt seg trofaste mot Sandlers «slapstick»-humor, og han har spilt i flere filmer som har tatt inn over $100 millioner. Sandler har flyttet seg fra den sprø humoren han hadde i de første filmene, og over til en mer seriøs humor, slik som i den kritikerroste "Punch Drunk Love" (som han ble nominert til en Golden Globe for), og "Spanglish". Sandler holder en lav profil som kjendis, han gir sjeldent intervjuer og holder sitt personlige liv privat. Han legger imidlertid sporadisk ut små videobeskjeder på sin nettside (www.AdamSandler.com) om oppdateringer i sitt liv som han føler han kan dele med fansen sin. Sandler gikk ut fra New York University med en Bachelor of Fine Arts i 1991. Den 22. juni 2003 giftet han seg med fotomodellen Jackie Titone som han møtte på filmsettet til "Big Daddy". Sandler og Titone arbeidet senere sammen i Rob Schneiders komedie ', som Sandler var medprodusent for. Han har også sitt eget produksjonsselskap, Happy Madison, navngitt etter to av hans første filmer. Jackie Titone. Jaqueline Samantha «Jackie» Titone Sandler (født 24. september 1974 i Coral Springs i Florida) er en amerikansk skuespillerinne og modell. Hun begynte som modell mens hun gikk på high school. Senere begynte hun som skuespiller, og hadde sin skuespillerdebut i Rob Schneiders ' (1999). Etter filmens suksess la Schneider inn et godt ord for Titone til sin gode venn Adam Sandler, som ga henne en rolle i filmen "Big Daddy" (1999). Et år senere ble Titone og Sandler kjærester, og i juni 2003 giftet de seg. Rob Schneider. Robert Michael «Rob» Schneider (født 31. oktober 1963 i San Francisco i California) er en amerikansk forfatter, skuespiller og komiker. Schneider var medlem av staben i "Saturday Night Live" fra 1990-1994, og opptrer i flere filmer sammen med kompisen Adam Sandler. I tillegg til film og TV har Schneider opptrådt i musikkvideoen til sangen «Billy's Got His Beer Goggles On» av countrysangeren Neil McCoy. Robert Schneider. Robert Peter Schneider (født 9. mars 1971 i Cape Town i Sør-Afrika) var medstifter av musikkollektivet Elephant Six, sammen med William Cullen Hart og Bill Doss fra Olivia Tremor Control og Jeff Mangum fra Neutral Milk Hotel. Schneider ble født i Cape Town i Sør-Afrika, men da han var liten flyttet familien hans til Ruston i Louisiana. Schneider ble venn med Mangum, Hart og Doss i Louisiana, og han oppdaget og begynte med musikk sammen med dem. Etter high school flyttet Schneider til Denver i Colorado for å gå på college. Han møtte Hilarie Sidney der, og giftet seg senere med henne. Med noen andre musikere dannet de indiebandet «The Apples» (senere The Apples in Stereo). Schneider har flere soloprosjekter, blant andre Marbles og Orchestre Fantastique. Orchestre Fantastique. Schneider, Robert Schneider, Robert Schneider, Robert Schneider, Robert Tore Gjelsvik. Tore Gjelsvik (født 7. september 1917 i Bodø, død 23. januar 2006) var en norsk geolog, forsker og direktør for Norsk Polarinstitutt. Under andre verdenskrig spilte han en sentral rolle i den norske motstandsbevegelsen. Biografi. Gjelsvik var utdannet cand.real ved Universitetet i Oslo. Han ble dr.philos i 1953. Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 deltok han i kampene i Østfold. Gjelsvik var blant de første som begynte å organisere motstandsgrupper. I oktober 1940 organiserte han forbindelsen mellom den første større motstandsgruppen, R-gruppen i Oslo, og dens kontakter landet rundt. Han ble sentral i Sivorg, og hadde kontakter med Milorg og XU. I 1943 ble han medlem av Koordinasjonskomiteen (KK) og etterhvert leder for KKs sekreteriat. Han var også sentral i utgivelsen av den illegale avisen "Bulletinen". Under den tyske opprullingen av motstandsorganisasjonene i 1944 arbeidet han med å sikre og gjenopprette kontaktnettverkene. Han var sentral i kampen mot Arbeidstjenesten, der han var pådriver for en mer aktiv innsats fra motstandsbevegelsen og vant gehør for dette. Høsten 1944 var han en av bare 4 gjenværende medlemmer av KK. I januar 1945 ble han nesten tatt av Statspolitiet, men klarte å flykte over grensen til Sverige med skuddsår i skulderen. Han var kort tid etter tilbake i Norge, og deltok sammen med Alf Sanengen fra KK i Hjemmefrontens Ledelse. Etterhvert ledet han også HLs sekretariat. Gjelsvik arbeidet som geologisk konsulent 1945–52 og statsgeolog 1952–59. I denne perioden arbeidet han også for FN. Fra 1960 til han ble pensjonert i 1983 var han direktør for Norsk Polarinstitutt. Han hadde en sentral rolle i oppbyggingen av Norges Hjemmefrontmuseum, og satt i museets råd fra 1962 til staten overtok driften i 1995. Utmerkelser. Gjelsvik mottok også flere utenlandske ordener. Irja Thorenfeldt. Irja Thorenfeldt (født 26. august 1948) er en norsk forlagsredaktør. Irja Thorenfeldt har vært knyttet til Aschehoug som redaksjonssjef. I 1979 ble hun forlagssjef for barnebokavdelinga, der hun fremdeles arbeider. I 2011 ble stillingen overtatt av Sverre Henmo. Ekebergbanen. Ekebergbanen er den sørligste av trikkelinjene i Oslo. Den begynner like sør for Oslo gate x Mosseveien/Konows gate i Gamlebyen, og ender på Ljabru. Den betjener strøkene Jomfrubråten, Bekkelagshøgda med Holtet og Nordstrand i Bydel Nordstrand. Den betjenes av linjene 18 (Rikshospitalet-Holtet/Ljabru) og 19 (Majorstuen-Ljabru), men linje 18 har endeholdeplass på Holtet midt på dagen mandag-lørdag. Ekebergbanen er snarere forstadsbane enn bytrikk da den går i egen trasé utenfor gaten. Den skrår oppover Ekebergåsens vesthelling i et karakteristisk svinget forløp som starter allerede nede ved Oslo hospital. Oppe på Holtet ved Holtet holdeplass ligger Holtet anleggsbase med vognhall og vendesløyfe. Kjøretiden Oslo Hospital-Ljabru er 13-14 minutter, dvs. at gjennomsnittsfarten med stopp er ca. 30 km/t. Både SL79 og SL95 brukes. Historikk. Banen ble bygd av A/S Ekebergbanen som en forlengelse av den såkalte Oslolinjen (Gamlebylinjen) – skinnegangen mellom Stortorvet og Oslo hospital. A/S Ekebergbanen hadde gjort en avtale med Kristiania Sporveisselskab om å få bruke Oslolinjens skinner mellom Oslo hospital og Stortorvet. Ekebergbanen fram til Sæter ble åpnet 11. juni 1917. Linja ble bygget med dobbeltspor opp til Sjømannsskolen. Derfra til endeholdeplassen på Sæter var det enkeltspor, med møtespor på Holtet. På Holtet var det også vognhall og verksted. Banen var bygd med en driftsspenning på 1200 V, materiellet kunne kjøre med kombinert spenning 600/1200 V. Ekebergbanens tog kunne derfor kjøre på bytrikkens spor, mens trikkens materiell ikke kunne kjøre på Ekebergbanen dersom det skulle bli behov for forsterkning. Selskapet etablerte også egne busslinjer først på 1920-tallet, Ankertorget-Abilsø og Sæter-Godheim. Disse ble senere slått sammen til linje 71, Østmarkruten, Østbanen-Sværsvann. Ekebergbanens busser var sølvgrå med bred blå stripe under viduene. I 1930-1931 ble banen bygget ut med dobbeltspor fram til Kastellet. Dobbeltsporet Sportsplassen – Holtet ble tatt i bruk 16. januar 1930 og strekket Holtet – Kastellet 12. februar 1931. Dobbeltsporet fra Sjømannsskolen opp til Sportsplassen ble først ferdig 30. september 1931, siden det krevde store omlegginger med sidespor til den nye Simensbråtenlinja. I 1931 ble denne sidelinja tvers over Ekebergsletta til Simensbråten satt i drift. Denne gikk via Ekebergparken holdeplass og Smedstua holdeplass fram til Simensbråten holdeplass: 5,3 km fra Jernbanetorget, 146,7 meter over havet. Planen var at denne linja skulle forlenges via Brattlikollen til Lambertseter, derav tilnavnet Ryenlinjen. Ekebergbanens sidelinje kom imidlertid aldri lenger enn til Simensbråten. I 1967 ble Simensbråtenlinja nedlagt, året etter at Lambertseterbanen ble åpnet som T-bane via Manglerud. I 1941 ble Ekebergbanen forlenget til Ljabru. Forlengelsen, unntatt over brua over Nordstrandsveien, dobbeltsporet fra 1979. 1. juli 1965 fikk Ekebergbanen linjenummer 16 etter at driften samt personale ble overtatt av Oslo Sporveier. Driften av AS Ekebergbanens busslinjer var blitt overført allerede 1953. Det ble samtidig foreslått at Ekebergbanen skulle nedlegges høsten 1967. Dette førte til motstand blant befolkningen, og driften av linje 16 ble i stedet forlenget til Skøyen fra 4. 1969. Bakgrunnen for dette var at man samtidig kunne spare inn linje 8 Østbanen-Skøyen. Nye nedleggelsesforslag førte til stor lokal motstand, samtidig som banen trengte fornyelse. Det ble etter lange og harde politiske debatter besluttet å bygge om banen til 600 volt dritsspenning samt klargjøre den for samtrafikk med linje 9 Østbanen- Jar. Ombygning av strekningen ble startet i 1973, dette medførte blant annet en omstilling av hele strekningen til 600 V. 29. september 1974 ble linje 9, Ekeberg-Lilleakerbanen, tatt i bruk, med enmannbetjente trikker av Gullfisk-typen. Fra samme dag ble alle Ekebergbanens gjenværende egne vogner utrangert. Ekebergbanen er blitt foreslått nedlagt flere ganger. Sist gang den var nedleggingstruet, var i 2002; den ble da reddet på generalforsamling i Oslo Sporveier. Linjekart. Ved Holtet, sett mot sør. Fremtidsplaner. Om Fjordbanen tar sørover, og det fremdeles er aktuelt å kople Bjørvikalinjen til Ekebergbanen, kan sammenkoplingen gjøres ved krysset Mosseveien – Oslo gate (sør om Oslo Hospital). I så fall blir trolig Gamlebylinjen liggende. En slik løsning betyr i prinsippet at Ekebergbanens to trikkelinjer skiller lag ved Oslo gate x Mosseveien: Den ene følger dagens sporvei gjennom Gamlebyen, den andre følger den nye Bjørvikalinjen. I Oslopakke 3 er det vedtatt å forlenge Ekebergbanen til Hauketo. Det foreligger dessuten en utredning der det undersøkes om banen også kan betjene Bjørndal, eventuelt også Gjersrud og Stensrud. Ole Rølvåg. a>) der Rølvåg skrev "Giants in the Earth". Ole Edvart Rølvåg (født på Rølvåg, Dønna 22. april 1876, død 5. november 1931 i Minnesota, USA) var en norsk forfatter og professor. Han vokste opp i typisk kystfiskermiljø, og opplevde å nær omkomme i storm under Lofotfisket. Rølvåg emigrerte til Sør-Dakota i USA (1896) og arbeidet innen jordbruk, før han utdannet seg ved St. Olaf College, der han i 1906 ble professor i norsk, før han fikk sin mastergrad i 1910. Rølvåg publiserte grammatikker og lesebøker, samt foresto innsamling av lektyre til biblioteket som støttet opp om studiet. «The Norwegian Department» er i dag styrt av Rølvågs barnebarn, og på det samme St. Olafs College finner vi «Rolvaag Memorial Library» (etablert 1944). Han ble amerikansk statsborger i 1908 og etablerte «Nordlandslaget af Amerika og Kanada» som utga tidsskriftet «Nord-Norge», der Rølvåg var styreleder 1918-1922. Han etablerte "The Norwegian-American Historical Association" (1925), på en tid da han var blitt kjent for sine bøker om livet blant norsk-amerikanere, noe han mottok St. Olavs Orden for i 1926. Rølvågs sønn, Karl Rølvåg, ble guvernør i Minnesota. Oppsetningen "Peder Seier" på Nordland Teater (2006), med Anne Meek som regissør, er basert på Rølvågs romanserie om Per Hansa, Beret og sønnen deres Peder Seier, «I de dage», «Riket grundlægges», «Peder Seier» og «Den signede dag». Det er reist en byste av Ole Edvard Rølvåg på Rølvåg, Dønna, og en gate i Mo i Rana er oppkalt etter ham. Jane Addams. Jane Addams avbildet på frimerke fra USA Laura Jane Addams (født 6. september 1860, død 21. mai 1935) var en amerikansk feminist, sosiolog og sosialarbeider. I 1931 delte hun Nobels fredspris med Nicholas Murray Butler. Som flere andre som har fått Nobels Fredspris, tilhørte hun kvekerne eller Vennenes Samfunn, som de kaller seg selv. Brasiltre. Brasiltre ("Caesalpinia echinata") er et tre som tilhører erteblomstfamilien. Det fikk sitt navn av portugisiske oppdagelsesreisende i Sør-Amerika. Navnet stammer ifølge Johan Lange fra malayisk hvor det betegner en annen rød tresort, muligens det beslektede Sappantreet ("Caesalpinia sappan"). Brasiltreets hjemland, Brasil, er oppkalt etter treet. Brasiltre er også kjent som "Pau-Brasil" eller "Pau-de-Pernambuco". Arten vokser øst i Brasil hvor det inngår i løvfellende skoger på sedimentbergarter, ofte som "mata taboleiro" (høysletteskog). Det er en høytliggende form av kystskogen "mata seca", dvs. et tørt landskap på frittliggende kalk. Plantens røde ved har vært brukt som et etterspurt fargestoff. I dag er arten utrydningstruet. Tupolev Tu-154. Tupolev 154 (NATO-kallenavn Careless) er et tremotors passasjerfly som er bygget i Russland. Det er det sovjetiske motstykket til det amerikanske Boeing 727. Flyet brukes stadig av flere selskap i tidligere østblokkland. Det første flyet ble fløyet i 4. oktober 1968, modellen ble satt i vanlig rutetrafikk i 1972. Tu-154M er en oppgradert variant med bedre motorer som ble bygget fra 1982. Som flere andre russiske fly er Tupolev 154 laget for å kunne lande på forholdsvis dårlige rullebaner med et understell som består av tilsammen fjorten hjul. Sikkerhetsmessig har Tu-154 et noe frynsete rykte. De fleste ulykkene skyldes imidlertid menneskelig og ikke teknisk feil. Tallet på ulykker med dette flyet er ikke uvanlig med tanke på antall fly som har blitt laget, antall år hvor flyet har vært i drift og flyets bruk i krevende omgivelser. Den verste flyulykken på norsk jord, Operafjellulykken, involverte en Tu-154. Utvikling. Tu-154-flyet ble utviklet for å møte Aeroflots krav om å bytte ut sine Tupolev Tu-104-fly, Antonov An-10-fly og Ilyushin Il-18-fly. Kravene dreide seg rundt en lastekapasitet på 16-18 tonn med en rekkevidde på 2850-4000 kilometer med en marsjfart på 900 kilometer i timen, eller en lastekapasitet 5,8 tonn med en rekkevidde 5800-7000 kilometer med en marsjfart på 850 kilometer i timen. En take-off-lengde på 2000 meter ved maksimal vekt var også et krav. Tu-154-flyet deler likheter med Hawker Siddeley Trident og Boeing 727, og det ble markedsført av Tupolev på samme tid som Ilyushin markedsførte sitt Ilyushin Il-62-fly. Luftfartsmyndighetene i Sovjetunionen valgte Tu-154 siden den var utstyrt med det nyeste innen sovjetisk flydesign og fordi flyet best innfridde Aeroflots forventede krav for 1970- og 1980-tallet. Tu-154-flyet fløy for første gang den 4. oktober 1968. Kommersielle flyvninger begynte i 1972, og det er fremdeles begrenset produksjon av 154M-modellen per januar 2009 til tross for uttalelser om at produksjonen ville bli stoppet i 2006. 1015 fly har til nå blitt bygd, og per 14. desember 2009 så er 214 fremdeles i bruk. Design. Tu-154-flyet er drevet av tre turbofan-motorer montert bakerst på flykroppen i likhet med Boeing 727, og det er litt større enn sin amerikanske motpart. Både 727-flyet og Tu-154-flyet bruker en S-sjakt på den midtre motoren. Den originale modellen brukte Kuznetsov NK-8-2-motorer, mens Tu-154M bruker Soloviev D-30KU-154-motorer. Alle modeller har et høyere forhold mellom drivkraft og vekt enn det 727-flyet har. Dette gjør at de har høy ytelse, men ikke så effektivt drivstoffforbruk; noe som i de siste tiårene har blitt en viktig faktor for luftfartsindustrien. Kabinen til Tu-154-flyet har et lavere tak enn mange Boeing og Airbus sine fly, til tross for at setekonfigurasjonen består av seks seter i bredden. I tillegg er bagasjelukene mye mindre. Vingene til Tu-154, i likhet med Tu-134, er bøyd bakover med en vinkel på 35 grader. Hawker Siddeley Trident-flyet har den samme vingekonfigurasjonen. Boeing 727-flyet har en noe mindre vinkel på vingene sine (32 grader). I likhet med mange andre fly produsert i Sovjetunionen, så har Tu-154 et stort understell som muliggjør landing på rullebaner som ikke er asfaltert. Slike rullebaner var vanlig mange steder i Sovjetunionen. Flyets understell består av to sett med seks hjul på hvert sett. Spesielle støtdempere gjør landingen mer behagelig på humpete rullebaner. Kabinen kan ha plass til 128 passasjerer hvis den er delt inn i to klasser, og 164 passasjerer hvis den ikke har et klassesystem. Maks kapasitet er 180 passasjerer, men da med en ganske tett setekonfigurasjon. Opprinnelig så skulle mannskapet i cockpiten bestå av bare tre personer, i motsetning til et mannskap på 4 eller 5 personer som ellers var i bruk på den tiden da flyet ble introdusert. De tidligste modellene av dette flyet kan ikke modifiseres slik at de møter de nåværende støykravene i mange land, men den seneste modellen kan utstyres med et såkalt "hush-kit" slik at de kan fly i områder hvor tidligere modeller har flyforbud. Varianter. Det har blitt bygget mange modeller av dette flyet. I likhet med Boeing 727, så har mange av de Tu-154-flyene som fortsatt er i drift blitt utstyrt med hush-kit, og noen har blitt omgjort til fraktfly. Flyselskaper som opererer med denne flytypen. Azerbaijan Airlines har sluttet å bruke Tu-154-flyene siden 2008. Ishockey under Vinter-OL 2002. Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert to øvelser i ishockey. Kampene ble spilt i E Center og Peaks Ice Arena. 14 nasjoner deltok i turneringen for herrer, og åtte for kvinner Kvinner. Dette var andre gang det ble arrangert ishockey for kvinner i et OL. Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold. Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold ble startet innen Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) i 1935. «Husmødrene kommer med». Det ble også stiftet en kvinnegruppe tilsluttet Svenningsdal LS i Grane i Vefsn. Gudrun Amundsen ble valgt til formann. Av andre aktive i Grane kan nevnes: Anne Skaalbones, Magna Skaalbones, Henriette Røvik, Magda Eidem, Olaug Stensås, Jette Nilsen og Oddbjørg Kvitle. Samhold ga ut den håndskrevne avisen Ekko. Kvinnegruppene var aktive både i støttearbeidet, som kommisjonærer for Alarm, og som foredragsholdere. I 1937 rapporterte «Oslo og omegn L.S.ers tale og studiecirkel» om sin virksomhet til Alarm. Her gikk det frem at Louise Sahlin hadde holdt foredrag om «Kvinnenes innsats i den revolusjonære arbeiderbevegelse», mens Ruth Blomberg hadde kåsert over emnet «fabrikkbesettelsen i Italia og dens lærdomme». Under okkupasjonen. Kvinnegruppen Samhold måtte legge ned under krigen. Det vil ikke si at gruppens medlemmer la inn årene. Et par møter ble holdt, medlemmene ble samlet og kom etter hvert inn i det illegale arbeidet på forskjellige områder, blant annet med innsamling av mat til fanger, spredning av illegale aviser og underhold av de som var gått i dekning m.m. Nelly Andersen var fra først til sist med i det illegale arbeide mot nazismen. Flere kvinner fikk bøte for sin aktivitet. Ruth Alfhilde Viktoria Blomberg var den første som angiverne fikk fatt på. Hun satt på Grini mens Gestapo plyndret hennes hjem. Alt hva hun eide, ─ møbler, klær, mat, bøker og bilder, ─ alt tok de med seg. Bare de illegale sakene tilhørende NSF som hun hadde bortgjemt i et vedskjul gikk deres øyne forbi. Siden ble Louise Abelone Sahlin og Mary Senora Gjevang. De ble sittende på Grini. Mary ble stygt mishandlet og slått. En fjerde måtte stikke over grensen for å kunne holde seg i sikkerhet. Etterkrigstiden. Etter andre verdenskrig fortsatte Kvinnegruppen Samhold energisk for den revolusjonære syndikalismens idéer, i hovedsak i Oslo. Etter en innbydelse fra Göteborg syndikalistiske Kvinneklubb dro Gerda Johansen og enda én kvinne til en konferanse i Göteborg i mars 1946. 6/10 1946 avholdt Kvinnegruppen Samhold et interskandinavisk kameratmøte i Oslo med besøk fra Sverige. Fra Solidaritet 12/1947 fikk bladet en fast kvinnespalte. Denne tok bl.a. opp arbeidsforhold, militarisme og alkoholmisbruk. I 1948 sendte Kvinnegruppen Samhold gavepakker til tyske syndikalister som hadde sittet i konsentrasjonsleir i opp til åtte og ti år. Freestyle under Vinter-OL 2002. Freestyle under Vinter-OL i Salt-Lake City. Hopp for menn. Valenta utførte fem skru i tre flipper for å ta gull, mens den regjerende olympiske mesteren Eric Bergoust, som lå på første plass etter det første hoppet, ramlet på det andre etter å har hoppet for hardt, og endte på sisteplass. Kulekjøring for menn. Foran et samlet publikum på 14 237 utførte Lahtela et nær prikkfritt løp med blant annet en firedobbel skru for å vinne gull. Jonny Moseley, regjerende olympisk mester og publikumsfavoritt, utførte sitt vanlige «Dinner Roll»-hopp i begge omgangene, men kjørte for sakte og endte på fjerdeplass. Hopp for kvinner. Det andre gullet til Australia i vinter-OL ble tatt av Camplin istedenfor Jacqui Cooper som forventet. Cooper skadet seg før konkurransen. Gulflankedelfin. Gulflankedelfin, eller delfin ("Delphinus delphis") er et havlevende pattedyr. Den kan bli drøyt 2 meter lang og veier om lag 80 kg. Delfiner lever i flokker. Hovedflokken består av en større grupper hanner og hunner som lever i ulike flokker i kortere tidsrom. Mødre og døtre lever i samme flokk hele livet, mens moren støter fra seg sønnene etter om lag ett år. Slaget ved Farsalos. Slaget ved Farsalos sto ved Farsalos i Nord-Hellas 9. august 48 f.Kr. Julius Cæsar slo Pompeius Magnus og senatets hær og fikk dermed kontroll over den romerske republikk. P Ryan O'Neal. Charles Patrick Ryan O'Neal, Jr. (født 20. april 1941 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. O'Neals far var irsk-amerikanske Charles O'Neal, kjent som manusforfatter i Hollywood. Hans første forsøk på å bli filmstjerne var i såpeoperaen "Peyton Place". Hans senere rolle i filmen "Love Story" ga ham en Oscar-nominasjon for beste skuespiller. I den senere tid er O'Neal kanskje mest kjent for rollen som «Rodney Scavo» i "Frustrerte fruer". O'Neal hadde et langsiktig av og på-forholdet til den nå avdøde skuespillerinnen Farrah Fawcett frem til hennes død i juni 2009. Han har også hatt et forhold med skuespillerinner som Diana Ross og Bianca Jagger. Han var tidligere gift med skuespillerne Joanna Cook Moore og Leigh Taylor-Young, og begge ekteskap endte i skilsmisse. O`Neil har fire barn, Tatum O'Neal og Griffin O'Neal sammen med Joanna Moore og Patrick O'Neal sammen med Leigh Taylor-Young. I tillegg har han sønnen Redmond James O'Neal (født 30. januar 1985 i Los Angeles, hvis mor var Farrah Fawcett. I 2001 ble O`Neil diagnostisert med kronisk myelogen leukemi (KML). Den 4. februar 2007, ble O'Neal arrestert for angivelige overgrep mot sin sønn, Griffin, i Malibu, California, men anklagene ble senere avvist. Ryan og sønnen Redmond O'Neal ble arrestert 17. september 2008, etter at politiet uttalte at de hadde funnet det narkotiske stoffet metamfetamin i skuespillerens hjem i Malibu. Ryan O'Neal ble beordret til å delta i et rehabiliteringsprosjekt. Dønnes kirke. Dønnes kirke ligger på øya Dønna i Nordland. Den antas å være bygget på oppfordring av Pål Vågaskalm (død 1245), på tuftene av en enda eldre kirke, en gang mellom 1200 og 1300. Den var opprinnelig et enskipet familiekapell i gråstein, som den gang ble benevnt "Dynjarnes kirke", i privat eie som del av Dønnesgodset. Et mausoleum var anlagt under koret. På 1500-tallet hadde den fortsatt status som kapell, det ble utviklet lønnganger i veggene, og etterhvert også bygd gravkapell som fungerte som ekstra mausoleum for godseierens familie. koret i Dønnes kirkeDen karakteristiske løkkuppelen ble føyd til i 1866Utsmykningen besto blant annet av «Madonna med barnet» fra 1200-tallet, figur av St Laurentius (Sankt "Lavrans") fra 1400-tallet, prekestol fra barokken, flere bilder av Barak Boghart fra 1600-tallet, og altertavlen fra 1670. Kirken fungerte også som sognekirke, og eier Isach Jørgen Coldevin ønsket en tid å kreve kirketiende fra øyboerne. Etter en tids strid, og etter Coldevins død (1793) ble kirken i 1796 solgt til Det Kgl. Norske Misjonskollegiet. I 1866 ble den utvidet til triangelkirke og utstyrt med løkkuppel, lik den man finner på Alstahaug kirke og Herøy kirke. Flere kister med familien Coldevin og Tønder ble da funnet under tregolvet og ligger i dag i mausoleet. En myntskatt fra Håkon Håkonssons tid er også avdekket under kirken. Dagens kirkeorgel ble satt inn i 1866, bygd av Paul Chr. Brantzeg. Kirken er fremdeles i bruk, og anvendes også i turistøyemed, i samband med det nærtliggende Dønnesgodset. Eilert Hægeland tilegnet verket «Partita med Helgelandsk tone» i 1999, i anledning 800-årsjubileet som feiret de tre nevnte middelalderkirkene på Helgeland. Fenolftalein. Fenolftalein er en pH-indikator for sure og basiske løsninger. Fenolftalein ble anvendt som hovedbestanddel i PH-indikatorer under store deler av 1900-tallet. Mount Washington (band). Washington (Mount Washington etter november 2011) er et pop-rock-band fra Tromsø i Norge. Bandet ble stiftet i 1999, under navnet Gorgeous, av Rune Simonsen, (vokal og gitar), Esko Pedersen, (trommer) og Andreas Høyer, (bass). Washington ble tilbudt en platekontrakt av Bauta Records i 2003 og av tyske Glitterhouse i 2004, og har siden gitt ut to EP-er og fire album. I november 2011 endra bandet navn til Mount Washington, og ga ut sitt fjerde og selvtitulerte album i februar 2012 (release i Norge måneden etter). Tenerife-ulykken. Tenerife-ulykken 27. mars 1977 var en kollisjon mellom to Boeing 747 jumbojetfly på rullebanen på Los Rodeos-flyplassen på Tenerife i Kanariøyene. Til sammen 583 mennesker omkom i ulykken. Med unntak av terrorangrepet 11. september 2001, er det den verste flyulykken som har forekommet. Bakgrunn. Pan Am Flight 1736 var på vei fra New York. Det var et Boeing 747-100-fly med registrering N736PA og navn «Clipper Victor». Flyet var den første Boeing 747-maskinen til å bli satt i kommersiell tjeneste. Piloten var Victor Grubbs. KLM Flight 4805 var på vei fra Amsterdam. Flyet var en Boeing 747-200 med registrering PH-BUF og navn «Rijn». Kapteinen var den erfarne piloten Jacob Veldhuyzen van Zanten. Begge flyene var på vei til Las Palmas, men terrorister som ønsket uavhengighet for Kanariøyene hadde sprengt en bombe, og truet med å sprenge flere på den flyplassen, noe som hadde tvunget den til å stenge. Flyene som skulle lande ved Las Palmas ble omdirigert til den lille Los Rodeos flyplassen. Los Rodeos var ikke utstyrt for å ta imot så mange fly, og flere fly måtte parkeres på taksebanen ved siden av rullebanen. Fly som skulle til rullebanen var derfor nødt til å takse på selve rullebanen. Avgang. Da det ble klart at bombetrusselen var falsk og at Las Palmas kunne gjenåpnes kunne flyene gjøre seg klare til avgang igjen. KLM-flyet fylte drivstoff før det satte av gårde mot enden av rullebanen for å snu 180 grader og gjøre seg klar til avgang, mens Pan Am-flyet fulgte etter på rullebanen. Imens hadde tåke drevet inn over Los Rodeos, og redusert sikten betydelig, noe som gjorde det umulig for de to flyene å se hverandre. Flyplassen manglet også bakkeradar. Pan Am-flyet var beordret til å svinge av rullebanen og inn på taksebanen ved avgang C3, men siden dette innebar en 135 graders sving, nesten umulig for en stor Boeing 747, antok Pan Am-mannskapet at de skulle svinge av ved den mer naturlige C4-avgangen. KLM-flyet hadde nå svingt rundt og ventet på avgangstillatelse. De fikk tillatelse til å følge oppsatt rute etter avgang, men hadde ikke fått avgangstillatelse enda. Imidlertid ble dette tolket feil, og co-piloten ga beskjed om at de skulle ta av. Flygelederen ba da KLM-flyet om å vente, men meldingen til KLM-flyet ble forpurret av en melding som Pan Am-flyet sendte samtidig. Flygelederen ba Pan Am-flyet om å vike fra rullebanen, og flyingeniøren i cockpiten på KLM flyet ble bekymret for at rullebanen ikke var klar. Imidlertid ble denne advarselen satt tilside av kaptein van Zanten som iverksatte avgang. Kollisjon. Fra Pan Am-flyet så man lysene på KLM-flyet og de gjorde et fortvilet forsøk på å få flyet sitt av rullebanen. KLM-pilotene innså også deres fryktelige feiltakelse og forsøkte å få flyet opp i luften med en gang, så krasst at halen på flyet skrapte bakken over en lengde på 20 meter. Det var imidlertid for sent og nederste del av KLM-flyet kolliderte med taket av Pan Am-flyet like foran vingen. KLM flyet styrtet 150 meter lenger borte og skled nedover rullebanen. Ingen av de 234 passasjerene eller mannskapet på 14 ombord i KLM-flyet overlevde. Pan Am-flyet ble satt i brann, og de fleste passasjerene omkom. Av de 396 personene om bord (375 passasjerer, mannskap på 21) overlevde kun 61, 54 passasjerer og syv besetningsmedlemmer, blant disse de tre i cockpiten. Etterforskning. En samarbeidsgruppe av 70 personer fra USA, Nederland og Spania satte igang en etterforskning av ulykken. Fra taleregistratoren ble det klart at KLM-kapteinen hadde vært overbevist om at han hadde avgangstillatelse. Meldingene fra kontrolltårnet og Pan Am-flyet inntraff samtidig og forpurret meldingene bidrog til denne misforståelsen. Som resultat av ulykken ble det hierarkiske system i cockpiten tonet ned, med større krav om enighet om situasjonen blant de ombord. Etter ulykken ble det bygget ny flyplass på sørsiden av Tenerife som var mindre utsatt for tåke. Los Rodeos brukes fortsatt som lokalflyplass. Malév Hungarian Airlines. Malév Hungarian Airlines ("Magyar Légiközlekedési Vállalat") var et ungarsk flyselskap. Det ble stiftet i 1946 og var det nasjonale flyselskapet i Ungarn. Selskapets hovedkontor lå i Budapest. Malév var fra 2007 medlem av "oneworld"-alliansen. Flyflåten til Malév besto av 22 fly, og selskapet opererte ved 50 forskjellige destinasjoner. Selskapet innstilte alle sine flyvninger 3. februar 2012 av forretningsmessige grunner. Historie. I slutten av januar 2012 annonserte Malév at selskapet ikke lenger hadde mulighet til å finansiere sin aktivitet, og ba om subsidier fra ungarske myndigheter. 3. februar 2012 opphørte alle aktiviteter i selskapet. Nåværende flåte. Snittalderen på Malevs flåte er 4.6 år, noe som er den yngste flåten i Europa. Amin Maalouf. Amin Maalouf (arabisk: أمين معلوف; født 25. februar 1949 ved Beirut) er en libanesiskfødt fransk forfatter og journalist. __TOC__ Maalouf ble født i en kristen arabisk familie som det andre av fire barn. Hans foreldre stammet fra fjellandsbyen Ain el Kabou. Maalouf gikk på en franskspråklig jesuittskole, og studerte sosiologi ved Université de Saint-Joseph i Beirut. Han arbeidet som direktør for avisen "an-Nahar" i Beirut frem til utbruddet av borgerkrigen i 1975, da han kom til Paris som flyktning. Maalouf skriver på fransk, og hans arbeider har blitt oversatt til mange språk. Verkene er preget av hans opplevelser av borgerkrig og migrasjon. Det sentrale temaet i hans bøker er møtet mellom religioner og kulturer, og han behandler særlig historiske temaer. For romanen "Tanios-klippen" ("Le Rocher de Tanios") fikk han Prix Goncourt i 1993. I "Korstogene sett fra arabernes side" forsøker Maalouf å beskrive korstogene slik araberne så dem; mer som en "okkupasjonskrig" enn som en "kristen dyd". Maalouf ble tildelt International IMPAC Dublin Literary Award i 2004 og Fyrsten av Asturias' pris for litteratur for. Bibliografi. De fleste bøkene er oversatt til norsk og utgitt av Pax forlag, årstallet angir fransk utgave. Fotball i Norge. Fotball er den mest populære sporten i Norge. Det er blitt spilt fotball i Norge siden 1880-tallet. Norges Fotballforbund ble stiftet i 1902, og spilte sin første landskamp mot i 1908. Det er pr. 31. desember 2010 1.941 registrerte fotballklubber i Norge og 27.320 lag. Det er 367.142 registrerte fotballspillere i Norge. Kunstnersentrene. Kunstnersentrene er 15 kunstnerstyrete formidlingssentre for kunst, de betjener hver sin region i Norge. Flere kunstnersenter har status som regionale knutepunktinstitusjoner. Det er distriktsorganisasjonene i Norske billedkunstnere og Norske kunsthåndverkere som eier og driver kunstnersentrene. Kunstnersentrene er kunstnerstyrt, det vil si at kunstnerne er i flertall i styret. De ansatte (administrasjonen) på et kunstnersenter er ikke nødvendigvis kunstnere. Kunstnersentrene fikk til å begynne med øremerkede bevilgninger fra Staten, men i 1999 ble dette omgjort til støttes dirkete gjennom fylkeskommunen. Kunstnersentrene er hovedsakelig finasiert av fylkeskommunene, men har også noe inntekt på formidling og salg fra eget galleri. De første kunstnersentrene ble etablert i 1976, i Bergen, Trondheim og Stavanger. Kunstnersenteret i Oslo (Oslo kunstnersenter) ble først etablert i 1981, men ble nedlagt allerede etter ti år, i 1991. Målsetting og oppgaver. Målsettingen er å ivareta et desentralisert tilbud til kunstnerne og andre brukere i kunstsektoren, samt økt bruk av kunst og bedring av kunstnernes arbeidsvilkår. Hovedoppgaven er å formidle samtidskunst og å være en informasjonssentral. Dette skjer vanligvis ved kunstutstilliger, formidle utsmykningsoppdrag og gi informasjon om nålevende norske kunsthåndverkere og billedkunstnere. Gisele Bündchen. Gisele Caroline Bündchen (født 20. juli 1980 i Horizontina, Rio Grande do Sul) er en brasiliansk supermodell og skuespiller. Bündchen er av tysk-brasiliansk avstamming. Hun har hatt modelloppdrag for merkevarer som blant annet Valentino, Zara, Bvlgari, Tommy Hilfiger,Vero moda, Chloé, Celine, Versace, Christian Dior, Michael Kors, Ralph Lauren, Victoria's Secret og Dolce & Gabbana. Gisele har hatt forsiden på blant annet: Vogue, CG, Rolling Stone og Vanity Fair Type 90-II. Type 90-II er en kinesisk stridsvogn med 125 mm kanon. Den ble observert første gang i 1991. Også kalt for Al-Khalid stridstank i en lisensprodusert pakistansk utgave. Historie og utvikling. I forhold til tidligere kinesiske stridsvogner er Type 90 forbedret både med hensyn på mobilitet, ildkraft og bepansring. Under en kontrakt underskrevet i mai 1990 skal Type 90 produseres i Pakistan, med noen endringer. Type 90 ligner på mange måter på forgjengeren Type 85-IIM, men har kraftigere motor og bepansring. Teknisk. Vognføreren sitter midt framme i skroget. Vognkommandøren sitter på høyre side av tårnet og skytteren på venstre side. Pansringen er av sveiset stål med et lag komposittmaterialer på fronten. I tillegg kan reaktivt panser monteres på tårnets sider, front og framre del av taket. Kanonen er en glattløpet 125 mm med automatlader. Den har 22 granater klar i en karusell for automatladeren. Totalt 39 granater kan bringes med. Kanonen er stabilisert i to akser. Motoren er en britisk Perkins CV-12-1200 12-sylindret vannkjølt diesel, montert bak i skroget. Den driver en fransk ESM-500 hydromekanisk girkasse som gir vogna trinnløs styring. Standardutstyr inkluderer vern mot ABC-våpen, ekstra beskyttelse mot nøytronstråling, automatisk brannslukker, maling som reflekterer infrarødt og muligheten for å legge røykteppe ved å blåse diesel inn i eksosen. Bhutans riksvåpen. Bhutans riksvåpen fikk sin nåværende utforming 1980. Våpenet er sirkelformet og viser i midten to korslagte lynkiler ("dorje"), plassert over en lotus, under en juvel, og omgitt av to drager. Den doble lynkilen er Vajrayanas symbol, og representerer den harmoniske samforståelsen mellom den religiøse og den verdslige makt. Lotusen symboliserer renhet, juvelen står for selvstendighet og styrke; mens de to dragene – en hann- og en hun-drage – symboliserer landets navn, som de roper ut med torden-røst. Bhutanernes eget navn på sitt land er "Druk Yul", "Tordendragens land". Horizontina. Horizontina er en by og kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Byen ble etablert i 1954 av tyske, italienske og polske immigranter. I dag er de fleste innbyggerene av tysk-brasiliansk opprinnelse. Fotomodellen Gisele Bündchen vokste opp i «Três de Maio» som ligger like ved Horizontina. Partileder. En partileder eller partiformann er en person som er lederen for et politisk parti. Partilederens eller formannens funksjon, og måten han tiltrår stillingen på, varier fra parti til parti og fra land til land. I Norge blir de fleste partiledere valgt for enkeltperioder ved partienes landsmøter. I de amerikanske partiene Det demokratiske parti og Det republikanske parti er partilederen de facto den som sist stilte som presidentkandidat for partiet. Partiledere i større norske partier. 1 Arbeiderpartiet brukte inntil 1981 betegnelsen "formann". 2 Fremskrittspartiet brukte inntil 2009 betegnelsen "formann". Veronica Andreassen. Veronica Andreassen (født 16. februar 1983 i Kristiansand), ble i 2002 dømt til 3 års fengsel for sin rolle i det rasistisk motiverte Holmlia-drapet, et drap som vakte stor medieoppmerksomhet. Andreassen var på drapstidspunktet kjæreste med medtiltalte Ole Nicolai Kvisler. I motsetning til Kvisler og Joe Erling Jahr anket hun ikke tingrettsdommen videre i rettssystemet. Andreassen ble dømt for medvirkning til legemsbeskadigelse med døden til følge under særdeles skjerpende omstendigheter – den skjerpende omstendighet er i dette tilfellet at retten fant det bevist at forbrytelsen var rasistisk motivert. Paragrafene hun ble dømt etter er, i henhold til dommen, «straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jfr straffelovens § 232, straffeloven § 229 første straffalternativ, jfr § 232 jfr § 49, og straffeloven § 228 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven § 62». Straffen på 3 års fengsel var seks måneder høyere enn aktors påstand. Interpol (band). Interpol er et amerikansk indieband fra New York City. Einar Engelstad. Einar «Engelen» Engelstad er musikkjournalist og musikkkritiker i Bergens Tidende og eier av platebutikken Apollon. «Engelen» ble landskjent etter at han i en anmeldelse hadde anklaget Folkrockbandet for å lefle med nazisme. Han er også å treffe på mye av det som er av rockekonserter i byen. Paulus' brev til romerne. Paulus’ brev til romerne, også kalt Romerbrevet, er et av brevene i Det nye testamente som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den sjette boken i Det nye testamente. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Rom». Det er det lengste av de paulinske brevene. Innhold. Brevet blir vanligvis delt inn i fire deler. Først en innledning (1,1-17), så en dogmatisk hoveddel (1,18-11,36), en etisk hoveddel (12,1-15,13) og en avslutning (15,14-16,27). Det er da lett å se hvorfor Romerbrevet er blitt sett på som Paulus’ dogmatiske arv, og Martin Luther kalte det til og med «en hoveddel av Det nye testamente». Romerbrevet kap. 16 er noe omstridt, og enkelte forskere hevder at det er føyd til senere. Forfatter. Forfatteren av brevet er Paulus (jf. 1,1), og det er ingen grunn til å tro at brevet ikke er et ekte Paulus-brev (sammen med 1 Korinterbrev, 2 Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, 1 Tessalonikerbrev og Filemonbrevet). Brevet er forfattet med hjelp av en skriver, Tertius (jf. 16,22). Det hersker stor strid om Paulus står bak lovprisningen (doksologien) i 16,25-27 (på bakgrunn av tekstkritiske vanskeligheter, sml. Fadervår). Datering. Brevet er vanskelig å datere nøyaktig. Mest sannsynlig ble det skrevet på Paulus’ tredje misjonsreise som vanligvis dateres til ca. 53-57 e.Kr. Nøyaktig når innenfor dette tidsrommet avhenger av hvor avfattelsesstedet plasseres. Det mest sannsynlige er at det ble skrevet sent (ca. 56-57 e.Kr.). Avfattelsessted. Det er vanskelig å avgjøre hvor brevet er avfattet, men det er vanlig å plassere stedet til Korint eller den nærliggende havnebyen Kenkreæ. Det fremgår nemlig av 15,25-29 at Paulus har avsluttet innsamlingen av pengegaver til menigheten i Jerusalem, etter å ha vært i Makedonia (bl.a. Thessaloniki) og Akhaia (Athen). Han bor dessuten hos Gaius (jf. 16,23) som også nevnes som medlem av menigheten i Korint i 1 Kor 1,14. I tillegg nevnes Føbe, som er diakon (gr. "diakonos") i Korints havneby Kenkreæ. Adressater. Selv om adressaten er tydelig angitt i preskriptet, er det reist tvil om romermenigheten er adressaten. Romermenigheten (mange husmenigheter) er ikke grunnlagt av Paulus selv, men det er tydelig at han kjenner en rekke mennesker som er aktive i den (jf. kap. 16). Menigheten er mest sannsynlig grunnlagt av flere romerske jøder og proselytter. Kanskje de har møtt kristendommen på valfart til Jerusalem. Vi forstår av Apostlenes Gjerninger at Akvila og Priskilla har vært medlemmer av romermenigheten, før de ble fordrevet av keiser Claudius i år 49 e.Kr. Det foregår en diskusjon i forskningen om menigheten besto av jødekristne eller av hedningkristne. Svaret er nok helt enkelt en blanding, men Paulus tar i brevet sitt mest hensyn til at tilhørerne er hedningkristne (jf. 1,5-6,13). Kanskje fordi det er splid mellom disse to fraksjonene. Den norske nytestamentleren Jacob Jervell har fremsatt en teori om at brevet egentlig er ment til menigheten i Jerusalem. Han mener dette kan belegges ut fra kapittel 15, og det at pengegaven står i fokus. Teorien har ikke fått allmenn oppslutning. Formålet med brevet, med utgangspunktet i at det er myntet på romermenigheten, er ikke som i andre brev, rettledning og formaning, men for å melde sin snarlige ankomst. Paulus akter å stanse i Roma, på vei til Spania (omtales ofte som Paulus’ fjerde misjonsreise). Derfor roser han romerne for å vinne deres oppmerksomhet (jf. 1,8), og han fremstiller sin gjerning med målet om å komme til Roma (jf. 1,13). Han ønsker å skape tillit ved å vektlegge at de forkynner det samme budskap, evangeliet (jf, 1,16f), og demonstrerer det i resten av brevet. Mot slutten gjentas dette budskapet (jf. 15,28ff). The Stone Roses. The Stone Roses er et engelsk rockeband, dannet i 1983. Historie. The Stone Roses er mest kjent som frontfigurene for Madchesterbølgen på det sene 1980-tallet og tidlige 1990-tallet (skjønt bandets medlemmer mislikte betegnelsen Madchester). Deres første, selvtitulerte, album, utgitt i 1989, er ansett av kritikere for å være blant de beste britiske album noensinne. Skuffelsen var derfor stor blant kritikere og fans når oppfølgningsalbumet Second Coming ikke levde opp til forventningene da det kom i 1994. I 1995 forlot Alan "Reni" Wren bandet, året etter fulgte John Squire, og bandet ble oppløst et halvt år senere. Den endelige slutten kom etter en mislykket opptreden på Reading-festivalen 1996; det var da bare to originalmedlemmer igjen, og bandet låt ordinært, og Browns vokal var oppsiktsvekkende dårlig etter en lang natt med alkohol og sigaretter. Konsertanmelderne tok frem de negative superlativene, Mani gikk til Primal Scream, og som eneste gjenværende originalmedlem i en besetning som ble hatet av kritikere og fans hadde ikke Brown noe annet valg enn å nedlegge bandet. Squires avgjørelse om å forlate bandet forargret barndomsvennen Ian Brown så mye at de to ikke snakket sammen på flere år. Siden 2004 har et comeback vært spekulert om i den britiske pressen. Brown har spilt bandets sanger under konserter, mens Squire har holdt konserter sammen med Reni og Gary "Mani" Mounfield. Gjenforening. Den 18. oktober 2011 var bandets fire medlemmer igjen samlet på en pressekonferanse i London hvor en fremtidig verdensturnè ble annonsert. Turneen åpner med tre konserter i hjembyen Manchester den 29. juni, 30. juni og 1. juli 2012. Bandet skal i løpet av turneen også spille på Øyafestivalen 2012 i Middelalderparken i Oslo. Eksterne lenker. Stone Roses, The Mimas (måne). Mimas er den syvende av Saturns kjente måner. Mimas ble oppdaget i 1789 av William Herschel og er oppkalt etter en av titanene som ble felt av Herakles. Mimas' lave tetthet tyder på at den for det meste består av is, med en liten andel stein. Overflaten domineres av et nedslagskrater med en diameter på 130 km kalt "Herschel". Krateret er så stort at det utgjør 1/3 av månens totale diameter. Kraterveggene er omtrent 5 km høye, bunnen går så dypt som 10 km, og toppen i midten står 6 km over kraterbunnen. Nedslaget må ha vært nær ved å knuse Mimas. Det er observert sprekker på den motsatte siden av månen som kan ha oppstått under nedslaget. Overflaten er mettet med kratere, men ingen er på langt nær så store som Herschel. Dette tyder på at Mimas tidligere har vært bombardert av enda større legemer enn det som skapte Herschel, og det førte til at alle spor etter tidligere nedslag ble visket ut. Restene har så samlet seg og dannet den Mimas vi kjenner. Interaksjon med Saturns ringer. Observasjoner av romsonden Cassini har vist at Mimas og utseende på G-ringen i Saturns ringer har en sammenheng. Mimas bidrar til å holde å holde den fine partiklene i denne ringen på plass. Nicholas Murray Butler. Nicholas Murray Butler (født 2. april 1862, død 7. desember 1947) var en amerikansk politiker og akademiker. Han ble tildelt Nobels fredspris sammen med Jane Addams i 1931. Radioresepsjonen. a> og "Radioresepsjonen" under Nordiske Mediedager 2010. "Radioresepsjonen" (ofte forkortet "RR") er et radioprogram på NRK P3. Programmet blir ledet av Steinar Sagen, Tore Sagen og Bjarte Tjøstheim, og hadde premiere 2. januar 2006. I 2010 gikk "Radioresepsjonen" midlertidig over til TV i programmet "Radioresepsjonen på TV". Historie. Selve ideen til "Radioresepsjonen" kom under en middag de tre hadde en sensommerdag i 2005. NRK var opprinnelig imot at programmet skulle ha tre radiopratere på lufta på en gang, da de mente det ville bli for rotete. Ledelsen i NRK P3 gikk derimot med på at de tre kunne lage programmet sammen etter å ha laget en pilot og fordelt roller: Steinar Sagen som programleder, Bjarte Tjøstheim som «sprø sidekick» og Tore Sagen som tekniker og «bedreviter». Valget på programnavn falt på "Radioresepsjonen", etter å ha overveid bl.a. "Papaya", "Tokyo", "Bitteliten by" og "Radiohuset", med sjangerbeskrivelsen «lettbeint underholdning» og læresetningen «En feit, en lang og en gammel mann prøver å lage radioprogram på P3». "Radioresepsjonen" fikk den gamle sendeplanen til "Are og Odin" på NRK P3 da de ga seg, og programmet hadde sin første sending 2. januar 2006. Programmet ble sendt fra klokka 13:00 til 14:00, mandag til fredag, fram til 22. desember samme år. Programmet ble avsluttet fordi programlederne lagde TV-programmet "Torsdag kveld med Steinar Sagen". Fra 2.–27. juli 2007 kom de tilbake som ferievikarer for "Drillpikene", og 31. august returnerte "Radioresepsjonen" som et helgeprogram fredag til søndag fra klokka 16:00 til 18:00. Denne sendeplanen varte fram til 28. oktober 2007. Da var det klart at Mina Hadjian hadde fått avskjed hos NRK, og "Radioresepsjonen" tok over hennes sendetid. Det nye sendetidspunktet var fra klokka 10:00 til 12:00 mandag til torsdag, og ble holdt fram til "Radioresepsjonen" ble avsluttet 17. mai 2010. Radioprogrammet tok deretter en pause da "Radioresepsjonen på TV" ble sendt, men gikk tilbake igjen til radio og det samme sendetidspunktet etter at TV-programmet ble avsluttet i februar 2011. Den 14. september 2009 hadde "Radioresepsjonen" en tre timer lang spesialsending hvor de fulgte Stortingsvalget samtidig som de lagde et radioprogram i stil med de vanlige sendingene. I denne sendingen fikk de for første gang tillatelse til å velge all musikk selv, ettersom det var utenfor beste sendetid. 4. september 2010 var "Radioresepsjonen" vikarer for "Hallo i uken" på NRK P2. Den 12. september 2011 hadde "Radioresepsjonen" igjen en spesialsending i forbindelse med Kommunestyre- og fylkestingsvalget. "Radioresepsjonen" fikk i 2007 kritikk for å ha gjennomført forbrukertester av sigaretter. I januar 2009, og på nytt i januar 2010, fikk programmet igjen kritikk for å ha drevet gjøn med vekten til Mira Craig. Podkast. Programmet var det første radioprogrammet i Norge til å legge ut sendingene som podkast, og hadde en gjennomsnittlig nedlasting på 200 000 hver uke, noe som tilsvarer 40 % av alle podkastnedlastinger hos NRK. Etter at "Radioresepsjonen" tok pause fra radiosendinger 17. mai 2010 og ut året ble det laget laget tre radioprogrammer som kun var tilgjengelig som podkast. "Radioresepsjonen" på scenen. "Radioresepsjonen" hadde sitt første sceneshow under Quartfestivalen 2006. Her holdt de direktesendt radioprogram samtidig som de benyttet kulisser og involverte publikum. I 2008 og 2009 gjestet de Hovefestivalen med lignende show. 3. og 10. mai 2010, en uke før "Radioresepsjonens" siste direktesending før TV-avbruddet, holdt de to utsolgte liveshow på Rockefeller i Oslo, hvor de framførte sine jingler sammen med Kringkastningsorkesteret. Showet inkluderte gjesteopptredener av Bjørn Eidsvåg, Ingrid Olava, Harald Eias karakter «Oslolosen» og Lene Elise Bergum. Den første konserten ble streamet direkte på P3s nettside, og sendingen ble senere sendt i klippet versjon på NRK3. "Radioresepsjonen" i andre medier. "Radioresepsjonen" flyttet konseptet til fjernsynsprogrammet "Radioresepsjonen på TV" på NRK3 den 27. oktober 2010. Programskaperne har også skrevet boka "Den relativt store boka om Radioresepsjonen" om tiden som programledere i "Radioresepsjonen", og utgitt DVD-en "Den relativt store DVD-en om Radioresepsjonen" med videoklipp fra P3TV i samme periode. Både boka og DVD-en ble utgitt i oktober 2010, for å summere opp karrieren i radio, like før premieren på "Radioresepsjonen på TV". "Radioresepsjonen" er også Norges første radioprogram med egen «mobil-app». Det er en oneliner-app som ble lansert oktober 2010 og inneholder lytternes innsendte onelinere. Priser. Radioresepsjonen har vunnet prisen «Årets radionavn» under Prix Radio i 2008, 2009 og 2010, i tillegg til prisen for beste programlederteam i 2010. Prisen «Årets radioprogram» blir kåret av lyttere som stemmer på jurynominerte programmer, via VG Nett. "Radioresepsjonen" har også vunnet Ut-adwards-prisen for «Beste radioprogram» to ganger: i 2008 og 2011. Charles G. Dawes. Charles Gates Dawes (født 27. august 1865 i Marietta, død 23. april 1951 i Evanston) var en amerikansk jurist, bankmann, diplomat og republikansk politiker. Dawes kom inn i politikken etter William McKinleys valgseier i 1896, men tapte senatvalget i 1902 og trakk seg tilbake fra politikken. Fra 1921 arbeidet han igjen for regjeringen. I 1926 delte han Nobels fredspris for 1925 med Austen Chamberlain; de fikk prisen for "Dawes-planen". Han var USAs visepresident under Calvin Coolidge mellom 1925 og 1929, og klarte i denne stillingen uvanlig raskt å fornærme både presidenten og senatet på det groveste. Som USAs ambassadør til Storbritannia 1929-32 lyktes han på samme måte å fornærme sitt vertskap. Betty Williams. Betty Williams (født 22. mai 1943) er en nord-irsk fredsforkjemper. Hun ble tildelt Nobels fredspris i 1977 for 1976 sammen med Mairead Corrigan. Mairead Corrigan. Mairead Corrigan under en pressekonferanse den 7. juli 2009 Mairead Corrigan (født 27. januar 1944) er en nord-irsk fredsaktivist. Hennes fredsengasjement ble utløst av en terroraksjon der ett av barna til hennes søster ble drept.Tragedien førte til at søsteren et par år senere tok sitt eget liv. Sammen med flere andre stiftet Mairead Corrigan bevegelsen The Peace People eller Fredsfolket. I 1977 ble hun tildelt Nobels fredspris for 1976 sammen med Betty Williams. Hun ble dermed en av historiens yngste vinnere av Nobels Fredspris, 33 år gammel. Senere giftet hun seg med sin tidligere svoger og ble stemor for sin søsters barn. Hun og ektemannen fikk også barn sammen. Hun var med om bord på ett av skipene i konvoien med skip til Gaza som ble bordet av Israel 31. mai 2010. Rygjasau. Rygja er en sauerase danna i Rogaland ved kryssing av den stedegne sauen med engelske raser (sutherland, leicester og sjeviot). Dette er en velbygd sau, og ulla er nesten helt fri for marghår. Rygjasauen er nå utbredt over store deler av landet. 13 % av dyra i Sauekontrollen er rygja. Historie. Utgangspunktet for rygjasauen var at import av forskjellige saueraser som hadde blitt blandet med den lokale sauen hadde ført til en svært uensartet sauebestand i Rogaland. I det sterke sauemiljøet i området var det blitt uviklet flere lokal- og gårdstyper av sau og det ble bestemt at man skulle satse på en av disse for å ha en rase man kunne drive effektiv avl på. Slike lønnsomme blandingstyper ble vist på sauesjå, første gang i 1907 og i 1912 ble en type fra Eigersunddistriktet valgt ut. Arbeidet med å stabilisere typen ble satt igang, og rygjasauen ble godkjent som rase i 1924. Metropolis (kulturhus). Metropolis er et kulturhus for unge i sentrum av Stavanger. Huset eies av Stavanger kommune og drives av Fritid-seksjonen i Stavanger kommune. Stedet har også kafé med mulighet for surfing på internett og spilling. Flere organisasjoner har også kontorer her (AKKS Stavanger, SOS Rasisme, WarpCrew). Bygget Metropolis ligger i er en tidligere politistasjon i Stavanger (Rogaland politidistrikt). Bygget ble åpnet som ungdomshus i 1999. Flere av glattcellene fra tiden som politistasjon er enda i bygget. Stavanger forliksråd og Namsfogden i Stavanger holder også til i samme bygg (egen inngang og er i egen etasje). Dalasau. Sau med 2 lam (tvillingsau) av rasen Dala Dalasauen er en krysning mellom spælsau og ulike engelske raser (sutherland, leicester og sjeviot). Dette er en forholdsvis stor sau med middels ullkvalitet. Dalasauer er utbredt over hele Norge og 6 % av dyrene tilsluttet Sauekontrollen (2006) er dala. Historie. Dalasauen har sin opprinnelse i den innblanding av leicestersau og delvis sjeviotsau i den gammelnorske sauen som startet rundt 1860. Disse blandingstypene viste seg å konkurrere godt i vestlandske fjordbygder med godt sommerbeite og god foring om vinteren. På Voss var det et sterkt sauemiljø som utviklet en type som etterhvert ble kalt "Vossasau" og etter 1923 "Dalasau". Sjeviotsau. Sjeviotsauen ble importert fra Skottland før 1900. Dette er en velbygd sau med gode slakteegenskaper. Sjeviotsauen har hatt betydning for utviklinga av både dala-, rygja- og steigarsauen. 3% av dyra i Sauekontrollen er sjeviot. .ws. .ws er Samoas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Domenenavnet er administrert av SamoaNIC for utenriksdepartementet for Samoas regjering. Global Domains International markedsfører.ws-registreringer på global basis. Markedsføring. Domenenavnet har blitt markedsført — og oppnådd en betydelig popularitet — som et alternativ til de «overbefolkede» generiske toppnivådomenene, hvor utvalget av uregistrerte domenenavn er mye mer begrenset. I denne sammenheng er.ws ment å stå for «web site» (nettside) eller «world site» (verdensside), og det er ikke noen geografiske restriksjoner for å registrere et.ws-domenenavn. Opprinnelig var domenenavnet en forkortelse av «Western Samoa», som var Samoas offisielle navn da landskoder med to bokstaver ble standardisert på 1970-tallet. George Marshall. George Catlett Marshall (født 31. desember 1880 i Uniontown i Pennsylvania i USA, død 6. oktober 1959 i Washington, D.C.) var en amerikansk offiser og politiker. Marsall var den første i US Army til å bli utnevnt som femstjernes general under andre verdenskrig og var sjef for generalstaben i den amerikanske hæren. Etter krigen ble han USAs 50. utenriksminister og senere USAs tredje forsvarsminister. Han er mest kjent for å ha utviklet Marshallplanen mens han var utenriksminister. Marshallplanen. Marshall utviklet Marshallplanen som skulle få Europa på fote igjen etter krigens ødeleggelser, men nok også for å hindre at kommunismen skulle spre seg til andre land grunnet nød og mangel på mat. For dette arbeidet ble han tildelt Nobels fredspris i 1953. Louis Renault (forretningsmann). Louis Renault (født 15. februar 1877 i Paris, død 24. oktober 1944) var en fransk industrimann og en av pionérene innen bilbransjen, som grunnlegger og mangeårig leder av Renault. Han var det fjerde av fem barn i en borgerlig familie og viste allerede som barn stor interesse for mekanikk. Han bygde sin første bil i 1898 ved å modifisere en DeDion-Bouton sykkel som han kalte «Voiturette». Bilen var utstyrt med en banebrytende kraftoverføring med universalledd og en girboks med revers og et tredjegir med direktedrift som han tok patent på året etter. Sammen med brødrene sine – Marcel (1872–1903) og Fernand (1865–1909), som begge hadde erfaring fra farens tekstilfirma – grunnla han selskapet Renault Frères 25. februar 1899. Til å begynne med var det brødrene som styrte forretningene, mens han selv konsentrerte seg om design og produksjon. I 1908 tok han imidlertid over det hele da broren Fernand måtte trekke seg tilbake på grunn av sviktende helse. Marcel var blitt drept under et billøp fra Paris til Madrid i 1903. Louis Renault ledet selskapet frem til 1942. I denne perioden vokste det sterkt og en rekke tekniske oppfinnelser ble tatt frem. Mange av disse nyvinningene brukes fortsatt i dag; f.eks. hydrauliske støtdempere og trommelbremser. Under første verdenskrig var fabrikken en betydelig leverandør av utstyr til den franske hæren, og han ble dekorert med den franske Æreslegionen for sine militærkjøretøy; bl.a. den revolusjonerende stridsvognen FT-17 («Automitrailleuse à chenilles Renault FT modèle 1917»). I 1939 var fabrikken igjen en betydelig leverandør til den franske hæren. Etter den franske kapitulasjonen i 1940 ble fabrikken rekvirert av okkupasjonsmakten. Den ble ledet av tyskerne frem til befrielsen av Frankrike i 1944. Etter frigjøringen ble Louis Renault arrestert anklaget for økonomisk samarbeid med okkupasjonsmakten. En måned etter arrestasjonen dør han sent i september 1944. Renault, Louis Renault, Louis John Raleigh Mott. John Raleigh Mott (født 25. mai 1865, død 31. januar 1955) var i mange år leder av YMCA. Mott var leder i Kristelig forening av unge menn (KFUM) i egenskap av generalsekretær for det internasjonale KFUM og president i KFUMs verdensforbund. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1946 sammen med Emily Greene Balch. Kjemisk likevekt. Kjemisk likevekt er en tilstand for reversible (at de to motsatte reaksjonene er spontane samtidig) kjemiske reaksjoner der reaksjonshastigheten for stoffene som reagerer er like stor i begge retninger. Konsentrasjonen av stoffene i en kjemisk likevekt er konstant mens bindingene endres.For å oppnå likevekt må reaksjonen skje i et isolert system. Ved en kjemisk likevekt er alle stoffene som deltar i den reversible reaksjonen, utgangsstoffer som produkter, til stede samtidig. Konsentrasjonen av de enkelte stoffene i den kjemiske reaksjonen er konstant, fordi de to motsatt rettede reaksjonene skjer med samme hastighet begge veiene. Det er dette vi kaller dynamisk likevekt. Konsentrasjonen av stoffene skrives i følgende ligning og er alltid konstant. Det finnes homogene og heterogene likevekter. Alle stoffene i en homogen likevekt er i samme aggregattilstand f.eks. bare i gassfase, fast stoff eller flytende form eks: 2SO2 (g) + O2 (g) ↔ 2SO3 (g) Minst en av stoffene i reaksjonsblandingen er i forskjellig aggregattilstand i en likevektsreaksjon. eks: CaCO3 (s) ↔ CaO(s) + CO2 (g) I henhold til Le Chateliers prinsipp vil enhver kjemisk reaksjon søke å oppnå likevekt. Dersom reaksjonsblandingen kommer ut av likevekt, vil den innstille seg slik at den igjen kommer i likevekt. Eksempel. N2 er nitrogengass, H2 er hydrogengass og NH3 er amoniakk. Dette er en homogen likevekt da både reaktantene og produktene er alle i gassfase. formula_4 Likevektskonstanten vil endres dersom temperaturen i likevektssystemet forandres. Emily Greene Balch. Emily Greene Balch (født 8. januar 1867, død 9. januar 1961) var en amerikansk akademiker, forfatter og pasifist. Balch var fra 1935 leder for Den internasjonale kvinneliga for fred og frihet. Hun ble tildelt Nobels fredspris i 1946 sammen med John Raleigh Mott. John Boyd Orr. John Boyd Orr (første Baron Boyd-Orr) (født 23. september 1880, død 25. juni 1971) var en skotsk lege, biolog og politiker Han ble tildelt Nobels fredspris i 1949 for sitt arbeide med FAO (FNs fødevare- og landbruksorganisasjon). Han var student og senere rektor ved University of Glasgow, en av byggingene ved universitetet er i dag oppkalt etter Orr. Orr var medlem av Order of the Companions of Honour. Han ble også tildelt Distinguished Service Order og Military Cross. J-pop. J-pop (eller Jpop) er en forkortelse av "Japanese pop'"ular music", dvs popmusikk fra Japan. Det dreier seg om en mest vestlig-inspirerte delen av japansk populærmusikk. Den har også hentet inspirasjon fra K-popen fra Sør-Korea. Uttrykket ble først tatt i bruk av radiokanalen J-Wave for popmusikk, men inneholder flere stilarter enn bare pop, for eksempel rock, dance, rap og soul. Samtidig som interessen for Japan har vokst i resten av verden de siste årene, har også interessen for J-pop vokst utenfor Japans grenser. Dette skyldes i stor grad bruken av J-pop-sanger i populære animeserier som er blitt svært populære også utenfor Japan (Naruto, Pokémon, Digimon mfl.). Japanske musikkforretninger kategoriserer gjerne sin musikk i fire grupper: J-pop, "enka" (en tradisjonell form for ballade), klassisk, og engelsk/internasjonal. Noen sanger, som dem sunget av Miyuki Nakajima og Anzen Chitai, representerer en fusjon av "enka" og J-pop. Utenfor Japan er det spesielt Ayumi Hamasaki som er kjent innen sjangeren, og hun blir ofte sett på som «dronningen» av J-pop og er mestselgende kvinnelige artist med over 50. millioner solgte plater til dags dato. David Robinson. David Maurice Robinson (født 6. august 1965) er en tidligere basketballspiller fra USA. Robinson spilte i NBA for San Antonio Spurs mellom 1989 og 2003. Til å være så høy (216 cm) var han ekstremt bevegelig og rask, noe som gjorde det mulig for ham både å velges til årets forsvarspiller (i 1992) og å være NBAs toppskårer (i 1994, såvidt foran Shaquille O'Neal). Han var også med på det amerikanske OL-laget («Dream Team») i 1992 og 1996. Det skjeve tårn i Pisa. Det skjeve tårnet i Pisa Det skjeve tårnet i Pisa (Italiensk "Torre pendente di Pisa" eller "Torre di Pisa") er kampanilen (frittstående klokketårn) til katedralen i den italienske byen Pisa. Tårnet begynte å bli skjevt allerede kort tid etter at konstruksjonen begynte i august 1173. Tårnet står bak katedralen på "Campo dei Miracoli" (mirakelplassen). Tårnet er 55,86 m fra bakken på den laveste siden, og 56,70 m på den høyeste siden. Veggene er 4,09 m ved bakken og 2,48 m ved toppen. Vekten er estimert til 14 500 tonn. Tårnet har 294 trinn. Historie. Tårnet er bygget av hvit carraramarmor. Byggingen foregikk i tre etapper over en periode på ca. 200 år. Den første etasjen av tårnet ble påbegynt 9. august 1173. Dette var en periode med militær og økonomisk fremgang. Første etasje er omgitt av søyler med klassiske kapitler. I mange år ble det antatt at Guglielmo og Bonanno Pisano var de som stod bak byggingen. Dette er idag ikke lenger uten videre akseptert. I 1178 var byggingen kommet til tredje etasje. Tårnet begynte da å bli skjevt. Grunnen til at tårnet lener seg er at det bare er et tre meter dypt fundament, og grunnen er svak og ustabil. Tårnet var fra starten av feilkonstruert. I 100 år stoppet byggingen mens Pisa var i nesten konstant krig med Genova, Lucca og Firenze. Dette hadde den bivirkning at grunnen stabiliserte seg, ellers hadde tårnet ganske sikkert veltet. I 1198 ble det midlertidig installert klokker i det uferdige byggverket. Giovanni di Simone, som var arkitekt for "Campo dei Miracoli", satte i 1272 igjen igang med å bygge på tårnet. De neste fire etasjene ble bygget i en vinkel til de lavere etasjene for å kompensere for skjevheten. I 1284 tapte Pisa for Genova i slaget ved Meloria. Da ble byggingen igjen stanset. Først i 1372 ble den siste etasjen bygget av Tommasso di Andrea Pisano. Det var klokkerommet. Klokkene ble installert der. Han lyktes med å skape harmoni mellom de gotiske elementene i klokkerommet og den romanske stilen til selve tårnet. Det er syv klokker som tilsammen danner en skala. Den største klokken ble installert i 1655. Galileo Galilei sies å ha sluppet to kanonkuler med forskjellig masse fra tårnet for å demonstrere at tiden de bruker på fallet er uavhengig av massen. Det regnes som en myte, selv om det er en student av Galileo som har fortalt historien. I 1838 sørget arkitekten Alessand ro Della Gherardesca for å få gravet ut en gangvei rundt tårnet slik at den nederst delen igjen ble synlig. Dette ledet til en oversvømmelse som i sin tur ledet til at tårnet ble skjevere. Benito Mussolini beordret at tårnet skulle rettes opp. Sement ble hellet inn i fundamentet. Resultatet var uventet, tårnet sank ned i den myke grunnen. Under andre verdenskrig ødela de amerikanske militære nesten alle tårnene i Pisa på grunn av den potensielle faren de innebar. Det skjeve tårnet stod på listen, men ble i siste øyeblikk reddet. 27. februar 1964 ba den italienske regjering om hjelp til å forhindre at tårnet skulle velte. En multinasjonal gruppe bestående av ingeniører, matematikere og historikere møttes på Asorene for å diskutere metoder for å stabilisere tårnet. I januar 1990 fant man at tårnet måtte stenges for publikum. Klokkene ble fjernet, og tårnet ble forankret med kabler rundt tredje etasje. Hus og leiligheter i risikosonen ble evakuert. Etter stabiliseringsarbeider ble tårnet igjen åpnet for publikum 15. desember 2001. Mange metoder ble foreslått. Det man endte opp med var å fjerne 38 m³ av grunnen under den hevede delen av tårnet. Nå regner man med at det er sikret for de neste 300 årene. Robin Finck. Robin Finck (født 7. november 1971 i Georgia, USA) er en amerikansk musiker som har spilt i rockeband som Nine Inch Nails og Guns N' Roses. Finck er en av få musikere som har spilt i to forskjellige band som har kommet på VH1s liste «100 Greatest Artists of Hard Rock»" ("100 største hard rock-artister"). Nine Inch Nails var rangert som nr. 43 og Guns N' Roses nr. 9. Finck vokste opp i Marietta, Georgia og spilte i flere band i Atlanta-områder gjennom og etter high school. Han begynte å spille i Nine Inch Nails som del av deres turneband i 1993. Etter denne turneen begynte han å spille for sirkusgruppen Cirque du Soleil. I 1997 begynte han å spille i Guns N' Roses og skrev en toårs-kontrakt med dem. Da disse to årene var over, var albumet de hadde startet på fortsatt langt fra ferdig, og Finck begynte igjen å spille i Nine Inch Nails, som igjen skulle på turne. Kort etter turneen var over, sent i år 2000, begynte han igjen å spille med Guns N' Roses og turnerte med dem frem til 2002. Han turnerte og med Guns N' Roses i Oslo 2006. Finck, Robin Finck, Robin Finck, Robin Dizzy Reed. Darren Reed (født 18. juni 1963), bedre kjent Dizzy Reed, er keyboardist for rockebandet Guns N' Roses. Han ble født i Hinsdale, Illinois, USA, og har vært medlem av Guns N' Roses siden 1990. Han startet også gruppen The Wild, og er i tillegg keyboardist og vokalist i bandet Hookers & Blow. Han har vært gift med forfatteren og læreren Lisa i nesten 15 år, og de har to barn sammen. Moltke Moe. Ingebret Moltke Moe (født 19. juni 1859 i Krødsherad, død i Kristiania 15. desember 1913) var Nordens første professor i folkloristikk, og en høyt verdsatt og aktet altmuligmann i samtidens kulturliv. Han var en viktig aktør bak den norske rettskrivningen av 1907 og regnes også som en av valgformenes og samnorskens fedre. Hans største fortjenester ligger likevel innenfor studiet av folkediktningen. Liv og arbeid. Moltke Moe var tredje barn og eldste sønn av dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moes til sammen fem barn. Han vokste opp i et utpreget litterært hjem og utviklet en stor interesse for viser, sagn og eventyr som levde i folketradisjonen. Han dro ut på innsamlingsferd da han var atten år gammel. Nitten år gammel fikk han stipendium fra universitetet for å samle inn folketradisjoner i Telemark. Han skulle komme til å videreføre det nære samarbeidet med Peter Chr. Asbjørnsen som faren Jørgen Moe, hadde hatt. 26 år gammel, 20. januar 1886, ble han tildelt tittelen «Professor i norsk Folkesprog med Forpliktelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition» – altså Nordens første professorat i folkloristikk. Professoratet ble i 1899 gjort om til også å omfatte middelaldersk litteratur. Både som språkforsker og folklorist virket Moltke Moe for opplæring av ungdommen. Han prioriterte gjerne folkeutgaver og skoleutgaver og forsømte ikke sjelden sine vitenskapelige planer. Det var også han som med bakgrunn i innsamlede varianter av Draumkvedet satte sammen den teksten som lenge ble oppfattet som den «riktige». Denne teksten er blitt utsatt for kritisk debatt i senere år. Moderne folkloristikk legger originaloppskrifter av visa til grunn for oppfatningen av Draumkvedet og er tilbøyelig til langt på vei å oppfatte Moltke Moes restitusjon som et dikt av Moltke Moe. Moltke Moe var en kunnskapsrik og inspirerende universitetslærer, og forelesningene hans om norske folkeviser på 1890-tallet inspirerte blant andre Hulda Garborg, Gerhard Munthe og Thorvald Lammers. Moltke Moe på feltarbeid i Telemark i 1880-årene. Moltke Moe på feltarbeid i Telemark i 1880-årene. Moe mente at Norge burde ha bare ett skriftspråk, en blanding av Ibsen og Bjørnsons riksmål og Ivar Aasens og Arne Garborgs landsmål. Han kalte dette språket samnorsk. Han etterlot seg en begrenset skriftlig produksjon til tross for sin store kunnskap og sitt åpenbare litterære talent. Det ble sagt at han hadde vanskelig for å levere fra seg manuskripter til trykking. Eleven Knut Liestøl samlet hans skriftlige produksjon i tre bind, "Moltke Moes samlede skrifter", som ble utgitt av Instituttet for sammenlignende kulturforskning i 1925–1927. Hans viktigste verk er nok avhandlingen "Det nationale gjennombrud og dets mænd", trykt i bind nummer tre av hans samlede verk. Nilsen (romanfigur). «Nilsen'"» (svensk:"Herr Nilsson") er romanfiguren «Pippi Langstrømpe»s ape. Den lille apen går i klær og er sammen med «Pippi»s hest «Lille gubben» blitt udødeliggjort av forfatteren Astrid Lindgren. I filmene om «Pippi Langstrømpe» er «Nilsen» en ekornape. Metropolis (album). "Metropolis" er et musikkalbum av den norske gruppen Seigmen, og ble utgitt i oktober 1995. Etter utgivelsen ble albumet, med noen få forandringer, gitt ut med engelske tekster i 1996 som "Metropolis - The Grandmaster Recordings". Albumet er Seigmens største kommersielle suksess, og var nær ved å selge til platina. Albumets første singel, «Metropolis», solgte til platina med god margin. Også «Slaver av Solen» ble utgitt som singel. Albumet lå i 20 uker på VG-lista, og nådde 1. plass. "Metropolis" ble spilt inn i Los Angeles i juli og august 1995, hovedsakelig i studioet Grandmaster Recorders. Det ble produsert av Sylvia Massy. Bassisten Kim Ljung har vokalen i sangen «Sort disippel», noe som gjør at "Metropolis" er det første Seigmenalbumet der Ljung synger. Coverbildet til albumet viser et bilde fra den tyske Fritz Lang-filmen "Metropolis" fra 1927. Some Girls. "Some Girls" er et album av The Rolling Stones som ble utgitt i 1978. "Some Girls" var inspirert av strømningene i musikken på denne tiden, og er blant The Rolling Stones' bredeste rent musikalsk. Her finner man elementer fra disco («Miss You») og punkrock («Shattered») så vel som country («Far Away Eyes») iblandet Stones' tradisjonelle bluesrock. Samspillet mellom Ron Wood og Keith Richards imponerte spesielt på albumet. De hadde etter hvert utviklet et unikt samspill der de byttet på å spille rytme- og leadgitar. Spesielt kom dette godt til syne i balladen «Beast of Burden». Mick Jagger hadde også lært seg å spille gitar i løpet av 1970-årene, noe som gav låtene en ekstra dimensjon når bandet kunne bruke tre gitarer, eksempelvis som på «Respectable». Albumet fikk kritikk for å være både kvinnefiendtlig og rasistisk. I tittellåten «Some Girls», som handler om kvinner av forskjellige nasjonaliteter, synger Mick Jagger blant annet at «Black girls just wanna get fucked all night». Jagger svarte selv det følgende til kritikken: «I've always said, you can't take a joke, it's too fucking bad». "Some Girls" ble likevel svært godt mottatt både av kritikere og publikum. Albumet nådde første- og andreplass på albumlistene i henholdsvis De forente stater og Storbritannia, og ble med det bandets mestselgende studioalbum. Av kritikerne ble det hyllet som det beste siden dobbeltalbumet "Exile On Main St." fra 1972. «Miss You» ble den største slageren fra "Some Girls", da den nådde henholdsvis første- og andreplass på hitlistene i De forente stater og Storbritannia. Også «Beast of Burden», «Respectable» og «Shattered» ble utgitt som singler og fikk gode mottakelser, om enn ikke like god som «Miss You». "Some Girls" kom i 2002 som nr. 269 på Rolling Stones liste over de beste album noensinne. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Eksterne lenker. Some Girls Recording Industry Association of America. RIAA står for Recording Industry Association of America, og er en bransjeforening for plateindustrien i USA. I løpet av 2000-tallet har RIAA vært mye i mediene i forbindelse med sitt arbeid mot illegal deling av opphavsrettbeskyttet musikk over Internett. På 1980-tallet hadde de en profilert kampanje mot piratkopiering av musikkassetter. Begge disse kampanjene har møtt utstrakt kritikk. RIAA ble opprinnelig stiftet i 1952 for å administrere en teknisk spesifikasjon for frekvensdynamikk ved avspilling av vinylplater med grammofon. De har fortsatt å engasjere seg i tekniske standarder for senere systemer, inkludert magnetbånd, musikkassetter, digitale musikkassetter, CDer og programvare. Foreningen deltar også i innsamling, administrasjon og distribusjon av musikklisenser og royalty-penger, og er det offisielle organet som sertifiserer gull- og platinaplater i USA. RIAAs uttalte målsetning er å beskytte opphavsretten til sine medlemmer verden rundt, talefriheten til utøvende kunstnere, forske på musikkindustrien, og overvåke og granske relevante lover, regler og politikk. Foreningens leder siden 2003 er Mitch Bainwol. Ledelsen består ellers av et styre på 27 medlemmer, fra de forskjellige plateselskapene. Kontroverser. Et av virkemidlene RIAA har tatt i bruk i sin kamp mot ulovlig fildeling over internett er søksmål. Dette har ført til at foreningen i løpet av 2006 har truet med eller gjennomført over 20 000 søksmål mot privatpersoner de mener har brutt opphavsretten. RIAA er en lite populær organisasjon i en rekke miljøer, noe som bl.a. kom til uttrykk i at foreningen i 2007 ble kåret til Amerikas verste selskap i en uoffisiell spørreundersøkelse på nettsiden "The Consumerist". Ingrid Nordby. Ingrid Jonassen Nordby (født 1. desember 1980) er en norsk skuespillerinne. Nordby er mest kjent for rollen som Benedicte Brubak i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2, en rolle hun hadde fra februar 2000 til januar 2008. Hun har utover dette medvirket i kortfilmen "Hjem til jul" fra 2000. Sommeren 2007 var hun programleder for P4s "Sommerturné", og samme år arbeidet hun også med kanalens morgensendinger. Nordby studerer ved produsentlinjen på Den norske filmskolen på Lillehammer. Exile On Main St.. "Exile On Main St." er et dobbeltalbum av The Rolling Stones som ble utgitt i 1972. Til tross for en forholdsvis lunken mottakelse straks etter utgivelsen, regnes "Exile On Main St." i dag som et av de beste rockealbumene noensinne. Rolling Stone kåret det i 2002 til det 7. beste albumet som noen gang er utgitt. Albumet ble en umiddelbar kommersiell suksess da det kom ut i mai 1972, og nådde førsteplass på albumlistene stort sett verden over. Både «Tumbling Dice» og «Happy» (med Keith Richards på vokal) kom høyt opp på hitlistene. I 2003 kom "Exile On Main St." på 7. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Referanser. Exile On Main St. Ungdommens kulturmønstring. Ungdommens kulturmønstring (UKM) er et offentlig kulturtiltak for ungdom mellom 13 og 20 år, og foregår hvert år over hele landet. Deltagerne viser fram hva de kan innen for eksempel musikk, teater, dans, film og visuelle uttrykk som bilde og skulptur. Det går også an å delta bak scenen, i nettredaksjonen eller som arrangør. Organisering. UKM er ikke ment som en konkurranse, men personer eller grupper kan likevel gå videre i et system på tre nivåer. Juryen skal i denne sammenhengen se etter originalitet, kreativitet, publikumskontakt og kvalitet. Det er et mål å få fram bredden i de unges kulturuttrykk, og ikke nødvendigvis det som er mest populært. I 2007 deltok hele 424 kommuner og bydeler i UKM. Arrangementet foregår på tre forvaltningsnivåer; lokalmønstring i kommunene om vinteren, fylkesmønstringer om våren og til slutt den nasjonale UKM-festivalen i juni. Alle kan melde seg på til lokalmønstringen, og her er den nedre aldersgrensen 10 år i noen tilfeller. De som blir plukket ut av juryen går så videre til fylkesmønstringen, og kan deretter bli sendt videre til den nasjonale UKM-festivalen (ca 30 deltagere fra hvert fylke). UKM-festivalen holdes vanligvis i Trondheim. De som går videre (enten fra kommune- eller fylkesmønstringene) får stå på en større scene og treffe enda flere ungdommer de kan bli kjent med og lære av. Tilbudet om kurs og workshops øker også oppover i systemet. Lokalt har de fleste kommunene i landet en egen mønstring. Oslo har imidlertid en for hver bydel, og noen kommuner går sammen om å produsere sine mønstringer. Det er ofte kulturkontoret som har ansvaret for arrangementet, men fritidsklubber, aktivitetshus og kulturskoler er gjerne teknisk arrangør. Fylkeskommunen i hvert fylke har ansvaret for fylkesmønstringene. Noen lar kulturavdelingen gjøre jobben selv, mens andre delegerer ansvaret til Barne og ungdomsrådet, Musikkrådet eller lignende. UKM-festivalen blir organisert av UKM Norge FKF, et fylkeskommunalt foretak underlagt Sør-Trøndelag fylkeskommune, som også har det overordnede ansvaret for aktiviteten ellers i landet. UKM har dessuten et nasjonalt styre. Historie. UKM har pågått siden 1987. I 1985 arrangerte Akershus fylke en kulturmønstring for ungdom, basert på en modell fra Finland. Året etter tok Norsk kulturråd initiativet til UKM. Prosjektet Ungdommens kulturmønstring var Kulturrådets største satsing på barne- og ungdomskulturfeltet i disse årene. Rådet ønsket at prosjektet skulle gi signal om høyere prioritering av målgruppen og på sikt også at prosjektet skulle skape ringvirkninger i forhold til kommunenes og fylkenes satsing på barne- og ungdomskultur. De første landsomfattende mønstringene hadde temaområder. Musikk var tema det første året. På dette området var det i utgangspunktet stor aktivitet blant ungdom noe som gjorde sitt til at man fikk en naturlig kobling til det aktive lokale organisasjonsmiljøet. I 1988 var scenekunst temaet, og i 1989 ble det fokusert på billedkunst, kunsthåndverk, film og foto. I 1990 satte Norsk kulturråd temaet til “Kultur på tvers”. “På tvers” ideen skapte etterhvert både entusiasme og nytenkning, og grunnlaget for dagens tverrkulturelle modell var lagt. Ungdommens referansegruppe (URG). UKM Norge har som mål at flest mulig av de arbeidsoppgavene som etableres skal kunne påvirkes og utføres av ungdom. Siden 2006 har UKM derfor benyttet seg av en referansegruppe bestående av ungdom, som også er representert i det nasjonale styret. Internasjonalisering. UKM Norge er medlem i et nettverk av internasjonale ungdomskulturfestivaler, for eksempel Ung i Norden, Kunstbende i Belgia og Nederland og europeiske Art Connexion. Gjennom dette nettverket får utvalgte UKM-deltagere muligheten til å stå på en internasjonal scene. Noen tidligere deltagere. Karpe Diem, Eva Weel Skram, Mathias Eick, Hanne Hukkelberg,Jacki G, Jaga Jazzist og Odd Nordstoga har alle deltatt på UKM. Tessera. Et mosaikkbilde bestående av tessera. En tessera eller tessella er et lite, vanligvis terningformet stykke av glass, marmor eller andre steinsorter, gull eller sølv, som er brukt i mosaikker. Slike mosaikker har gjennom årtusener vært brukt i ulike kulturer til å utsmykke store gulvflater og veggflater. Fremstilling og bruk av tessera i farget glass og gull nådde et høydepunkt i den bysantiske kulturen. Fremdeles kan man se fremragende eksempler på bysantiske tessera-utsmykninger i blant annet Istanbul og i Ravenna. Sofie Støren Aschjem. Sofie Støren Aschjem (født 15. mars 1995) spiller lille Thea som har mistet foreldrene sine i Hotel Cæsar. Hun er lillesøsteren til Aksel Støren Aschjem som spilte Egon Olsen i de første Olsenbanden jr.-filmene. St. Galler Tagblatt. "St. Galler Tagblatt" (ofte omtalt som «Tagblatt») er med et opplag på 106 101 (2005) den største dagsavisen i det østlige Sveits. Avisen utgis av St. Galler Tagblatt AG, som overveiende eies av Neue Zürcher Zeitung (70 %) og Publicitas AG (25 %). Avisen ble første gang publisert i 1839 "Tagblatt der Stadt St. Gallen". Dagens navn stammer fra 1910. Avisens sjefredaktør er Gottlieb F. Höpli. Avisforlagets direktør er Daniel Ehrat. Antenne (insekt). Antenner kan ha ulik oppbygning, men de har det til felles at de består av mange ledd. Antenner brukes av insekter til å lukte og navigere med. Antenner finnes hos alle insekter. Noen arter har svært små antenner, nesten ikke synlige. Andre har store antenner som kan være utrustet med ulike utvekster eller lange hår. Grunnbygning. Antennene sitter på hodet, og har alltid to ledd ("scapus" og "pedicullus") først (nærmest hodet), disse skiller seg ut fra de andre leddene i antennen. Deretter følger flere ledd ("postpedicel" som i eldre litteratur benevnes "flagellum"), som kan variere svært mye (se teksten til bildet). Mange variasjoner. Moniliforme antenner har hvert av leddene litt innsnørt i ene enden, slik at antennen får et litt sagtannet utseende. Filiforme antenner har ledd som er like, symmetriske og likedannet. Slike antennen kalles trådformet, og kan ligne «perler på en snor». Mygg, veps, vårfluer og mange andre har trådformete antenner, de er lange og leddene i "postpedicelet" (fra og med det tredje leddet) er tydelig adskilte, ofte litt flate (skiveformede) runde. Antall ledd varierer. Enkelte parasittvepser har mer enn 16 ledd (ofte langt flere). Enkelte har utvekster eller lange hår på antennene. Ofte finnes dette hos hannene, og hjelper hannen å finne hunnen. Disse antennene er svært følsomme for lukt (feromon), og hannen kan følge et duftspor over lange avstander. Antennekølle, finnes hos noen biller, men også andre insekter. Dette er de siste leddene, som er tykkere, utvidet eller har utvekster. Antennebørsten. thumb Hos fluene er de to første leddene særpregete for gruppen. Det første av disse er mer eller mindre rundt eller avlangt, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste ("artista") festet litt foran eller på toppen. Antennebørsten ("artista") er en hårlignende utvekst på antennen, den er ikke et hår eller en stiv børste, men et fint mangeleddet organ. Ofte er det små hår eller hårkranser på hvert ledd. Slike antennebørster finner vi særlig hos fluene. Antennen hos en flue har de to vanlige ledd først. Deretter kommer et tredje ledd som kan ha litt forskjellig utseende. Vanligvis er det omtrent som på figuren, litt sylindrisk, avlangt framover. På dette er det en "hårbørste" som vanligvis er plassert oppe på ryggsiden. Denne består av mange, svært små ledd, og har ofte små hår eller hårkranser på hvert av leddene. Selv om hårbørsten har mange ledd, regnes disse ikke med til antennens ledd og en sier en at fluene «bare» har tre ledd i antennen. Nedalshytta. Nedalshytta er en turisthytte i Sylan i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Hytta drives av Trondhjems Turistforening og ligger i sørøstenden av Nesjøen og har merkede ruter til Stugudal, Storerikvollen og Sylarnas Fjällstation. Nedalshytta ble oppført i 1971 og erstattet da den gamle Nedalshytta som ble lagt under vann ved oppdemmingen av Nesjøen. Storerikvollen. Storerikvollen er en betjent turisthytte i fjellområdet Sylan i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Hytta drives av Trondhjems Turistforening og ligger på tunet til setervollen til gårdsbruket Sjursgården vestre ved nordenden av Essandsjøen. Turisthytta ble satt opp for første gang i 1896 som en utvidelse av et gammelt seterhus som stod der, og siden den gang har en rekke påbygninger ført til at Storerikvollen nå har 65 sengeplasser når hytta er betjent og 16 i selvbetjent sesong. Hytta ligger midt i fjellturen Norge på tvers fra Stjørdal til Sverige, mellom Ramsjøhytta og Nedalshytta. Turisthytten ligger 769 meter over havet. Navnet «Storerikvollen». Man har utsikt til Sylankomplekset fra Storerikvollen Turisthyttens navn «Storerikvollen» kommer fra setervollen som den er bygget på. I siste del av 1700-tallet hadde stedet navnet «Storvolden» og var et sted hvor samene samlet reinen sin for bl.a. merking, en såkalt trø. På denne tiden lå seteren til Sjurgård vestre lenger sørvest, på Blakkåvollen. En gang i begynnelsen på 1800-tallet kom Erik Arntsen Hugdal, født 1798, over fjellet fra Hegra i Nord-Trøndelag vandrende over fjellet og slo seg ned på Storvolden, trolig på grunn av dårlige kår hjemme. På Storvolden bygde han seg en jordkoie hvor han bodde så lenge han levde, og det antas at han fikk bo der av bøndene siden han holdt samene unna området slik at Tydal-bøndenes dyr kunne beite der. Erik på Storvolden ble snart til Stor-Erik, og derfra er det naturlig at vollen ble hetende Storeriksvolden, senere Storerikvollen. Stor-Erik var etter sigende ikke stor av vekst, heller en spinkel og liten mann. Merkede ruter til Storerikvollen. Storerikvollen ligger midt i rutenettet på norsk side av Sylan og har derfor mange stier som er merket til Storerikvollen. Utvidelse av seteren og ny hytte. Etter Stor-Erik døde, ble driften av vollen overtatt av Sjurgården vestre i på 1840-tallet, mens eieren av jorden fremdeles av Thomas Angells Stiftelser. Den første turisthytten på Storerikvollen ble satt opp som en forlenging av det seterhuset som allerede stod der i før sommersesongen 1896 for 473,07 kr, og eierne av Sjurgården vestre fungerte som vertskap. På grunn av liten kapasitet og etter hvert stort besøk ønsket Trondhjems Turistforening å utvide, og trass i at TT fikk kjøpe tomt til å bygge ny hytte på, ble den nye hytten reist på byglset jord rett ved gammelhytten og stod ferdig til påske 1923. I den nye Storerikvollen var 20 senger, og er det som nå er det omtrentlige 20 m lange hovedhuset. Påbygg i 1937. I 1934 fikk Storerikvollen ny vertinne, og neste utvidelse ble begynt i 1937. Da ble det reist en toetasjes bygning mot nord for å utvide antall sengeplasser fra 20 til 32, samt å flytte peisestua til østsiden hvor den ligger i dag og gjøre den større. I 1938 ble den gamle hytta fra 1896 satt på TTs tomt for å ha ekstra sengekapasitet samt for et tilbud utenom sesongen, og dette er altså den første TT-hytten med ubetjent kvarter. Året etter fikk Storerikvollen telefonlinje med økonomisk støtte fra industri og næringsliv, samtidig som en stall ble bygd for tre hester ved gamlehytta, det som nå er det lange uthuset. Utvidelse 1953–1955 og fremover til i dag. Etter krigsårene hvor hytten var stengt, økte turismen ytterligere. Den tredje utvidelse skjedde derfor i 1953–1955 da kapasiteten ble økt til 52 sengeplasser. De nye utvidelsene innebar en sovesal, vaske- og tørkerom, forlengelse av andreetasje på den nordgående sovefløyen, en utvidelse av kjøkken og spisesal, nytt vindfang samt en peisestue ved inngangen. Uthuset ble forlenget med stabbur i vest og en vedbod og verksted i øst. Små forbedringer ble gjort utover 60- og 70-årene: oljefyring, innlagt vann, utedo, skifting av tak og nye piper. I 1989 kom aggregatet, og dermed fikk hytten strøm. I 1995 ble en ny selvbetjening bygget på østsiden, kalt Remslistuggu. AT&T Classic. AT&T Classic var en golfturnering som ble spilt årlig på PGA-touren til og med 2008 på TPC at Sugarloaf i Duluth i Georgia. Banen, som er 6669 meter lang, par 72, var den første som Greg Norman designet på amerikansk jord. Turneringen ble vanligvis avholdt i mars–april, og har tidligere hett BellSouth Classic, "Atlanta Open", "Atlanta Invitational", "Atlanta Classic", "Georgia-Pacific Atlanta Golf Classic" og "BellSouth Atlanta Golf Classic" før den i 2007 tok sitt endelige navn. Turneringen ble første gang arrangert i 1934, men den ble fast på PGA-touren først i 1967. John B. Holmes. John B. Holmes (født 26. april 1982 i Campbellsville i Kentucky) er en amerikansk golfspiller. Han var nykommer på PGA-touren 2006, etter å ha vunnet kvalifiseringen i desember året før. Eksterne lenker. Holmes, John B. Holmes, John B. John Holmes. John Curtis Holmes (født 8. august 1944, død 13. mars 1988) var en amerikansk pornostjerne, hvis berømmelse især skyldes lengden av hans penis. Han medvirket i hundrevis av filmer, hadde sex med tusenvis av kvinner, ble verdenskjent og oppnådde kortvarig beryktet status. I en rekke av filmene spiller han den karatesparkende privatdetektiv Johnny Wadd som ender opp med å ha sex. Bak kulissene ble Holmes involvert i både narkotika og kriminalitet, og det gikk ned ad bakke inntil han døde av aids. I kriminalfilmen "Wonderland" (2003) framstilles John Holmes av Val Kilmer. Filmen bygger på en virkelig kriminalsak, men Holmes ble aldri dømt, og hans rolle i saken er usikker. Henrik Stenson. Henrik Stenson (født 5. april 1976) er en svensk profesjonell golfspiller. Han ble profesjonell i 1998, og kvalifiserte seg til Europatouren i 2000. Dette året spilte han både på Challenge Tour og Europatouren. På Europatouren gikk det ikke så bra, en 159. plass på pengelisten, men på Challenge Tour vant han tre turneringer, noe som førte ham helt til topps på den tourens pengeliste. Eksterne lenker. Stenson, Henrik Stenson, Henrik Veggmaleri. Detalj fra Callejón de Hamel, Cuba. Et veggmaleri er alle former for maleri som er malt direkte på mur eller vegg. Malerkunst. a> er kanskje verdens mest kjente maleri. Malerkunst eller maleri er en kunstnerisk uttrykksform som består i å lage bilder ved hjelp av farger på forskjellige slags flater. Både materialene og teknikken kan variere. Mange regner malerkunsten som den viktigste kunstformen, og bruker ofte ordet «kunst» i betydninga «malerkunst». Den som lager malerier, kalles maler eller kunstmaler (til forskjell fra yrkesmalere). Betegnelsen billedkunst og billedkunstner omfatter malerkunsten, men også tegning, grafikk, billedvev og skulptur. Hulemalerier. De eldste maleriene som er kjent, er hulemalerier fra steinalderen i den franske Grotte Chauvet. De er omtrent 32 000 år gamle. Det betyr at malerkunsten er omtrent seks ganger eldre enn skrivekunsten. Hulemaleriene viser ville dyr som hester, neshorn, mammuter og løver og er utført ved å fylle utskjæringer i fjellveggen med rød oker og svart fargestoff. Mest kjent er trolig Lascaux-hulen. Liknende arbeider på hule- og fjellvegger finnes over hele verden. I Norge er de kjent som hellemalinger. Svært mange sivilisasjoner utviklet siden sin egen malerkunst. I Blombos Cave i Sør-Afrika er det funnet inngraverte mønstre på tretten okersteiner som menes å være 77 000 år gamle. Malerityper. a> er et tidlig eksempel på mesterlig vannfargeteknikk. Etter sjanger og motiv. Dekorasjonsmaleri – Historiemaleri – Landskapsmaleri – Portrettmaleri – Akt – Stilleben – Skutemaleri – Sjangermaleri Etter teknikk. Hulemaleri – Kalkmaleri – Veggmaleri – Freskomaleri – Stafellimaleri – Miniatyrmaleri – Akvarellmaleri – Gouachemaleri – Pastellmaleri – Oljemaleri – Akrylmaleri – Glassmaleri Materialer. Det finnes forskjellige materialer både å male på og male med. Maleflata kan være papir, lerret, treplater, tak og vegger. Det finnes også svært mange malingstyper, for eksempel tempera, oljemaling, akryl, pastell og vannfarger til å lage akvareller eller gouachemalerier. Sjangre og motiver. Malere har ofte konsentrert seg om og spesialisert seg i å male visse motiver eller i spesielle sjangre, det vil si å lage malerier i en viss stil eller som følger en viss smak. «Sjangermaleri» eller «sjangerbilde» betegner ofte et maleri med motiv fra dagliglivet (i motsetning til for eksempel portrettmaleri), men kan også brukes om alle bilder med en typisk stil eller malerier bestemt etter innholdet. Sjangermalerier som framstiller scener fra dagliglivet, var svært populære i Nederland på 1600-tallet og ellers i Europa på 1800-tallet. Sjangrene i malerkunsten bestemt etter motiv er blant annet portrett, landskap, blomstermaleri, stilleben (gjenstander som ligger stille), historiemaleri og skutemaleri. Det er også en lang og sterk tradisjon med religiøse og mytologiske motiver. Malerkunstens funksjon. I mange samfunn har malerkunsten vært svært viktig. Den har blitt brukt til å dekorere gudshus og andre bygg som skal uttrykke kraft, makt eller rikdom. Malerier har også vært brukt for å dokumentere samtida for ettertida og har ofte hatt religiøse funksjoner, for eksempel i ikonkunsten. Stilhistorie. Kunstnere har alltid påvirket hverandre, og det er derfor vanlig å inndele kunst fra et visst tidsrom og område i grupper eller stilretninger. Det kunstneriske uttrykket er altså bestemt av samtida og den rådende kulturelle moten. Samtidig har hver utøver sin egen, individuelle måte å behandle motivet på og sin mer eller mindre personlige signatur i for eksempel malerstrøket. Kunstnere kan også male bilder med bevisst bruk av forskjellige stilhistoriske trekk, og det kan være mulig å se den kunstneriske utviklingen på disse stiltrekkene. Det er ofte kunsthistorikerne som ser en sammenheng i malemåte og motivvalg og som setter navn på epoken i ettertid. En stilhistorisk inndeling vil alltid være grov, og det kan forekomme forskjellige uttrykk eller «stiler» innen hver periode. Jo nærmere vår tid vi kommer, jo vanskeligere kan det være å snakke om en stil innen en periode. De forskjellige uttrykkene blomstrer side om side. En epoke kan også være bestemt av en ideologisk eller filosofisk tilnærming til kunsten. «Sleipner» (kanonbåt) (1878–1935). Kanonbåten «Sleipner» er kalt marinens første, moderne, havgående krigsfartøy. Båten ble sjøsatt 20. mai 1878. Skipet var byggenummer 56 fra Carljohansværn Værft i Horten. «Sleipner» hadde et deplasement på 720 tonn og 90 manns besetning. Båten hadde både seil (skonnertrigg) og dampmaskin og kunne med full seilføring + maskin gjøre opptil 13,4 knops fart. For maskin alene var toppfarten 12,7 knop. «Sleipner» var det første fartøyet i marinen som var bestykket med Whiteheadtorpedoer. «Sleipner» ble ombygd i 1900. Skonnertriggen ble fjernet. Båten ble så benyttet som kadettfartøy. Fra 1915 fungerte skipet som losjifartøy og fra 1921 til 1932 depotfartøy for Marinens flyvevesen og flyveskole. Skipet ble utrangert og hugget opp i 1935. Kampanile. En kampanile, av italiensk "campana", klokker, er et frittstående klokketårn. Som oftest står det i tilknytning til en kirke eller en katedral. Dette forekommer ganske ofte i Italia hvor ordet stammer fra. De to mest kjente kampanilene er det skjeve tårn i Pisa og kampanilen på Markusplassen i Venezia. Kampaniler utenfor Italia er som oftest modellert etter sistnevnte. Moderne kampaniler inneholder ofte klokkespill. En del slike finnes på universitetsområder. KNM «Sleipner» (1937–1959). Jageren «Sleipner» var marinens andre skip med dette navnet. Den var en torpedojager i Sleipner-klassen som ble sjøsatt fra Marinens hovedverft i Horten 7. mai 1936. «Sleipner» var den første av seks jagere av samme klasse som ble bygd i årene fra 1936 til 1939. Denne «Sleipner-klassen» hadde et deplasement på 597 tonn, toppfart på 32 knop og 75 manns besetning. Hovedbestykningen var 3 10 cm kanoner, torpedoer og synkeminer. I skrogkonstruksjonen brukte verftet spesialstål og det, den gang, «nye» og vektbesparende metallet, aluminium. Lettmetall ble brukt til bro, mast og ytre skorstein, delvis også i garnering og i lugarskott. «Sleipner», med Ernst Ullring som skipssjef, gjorde seg bemerket i kamp i Romsdalsfjorden i aprildagene i 1940. Den krysset siden Nordsjøen og ankom Lerwick på Shetland 26. april 1940. I løpet av krigen eskorterte «Sleipner» 156 konvoier langs Storbritannias østkyst inntil kommandoen ble strøket 10. mars 1944 og båten lagt i opplag. I mai 1945 ble «Sleipner» seilt til Norge hvor opplaget fortsatte. I 1948 ble den oppbygd til fregatt og fikk navnet KNM «Sleipner». Denne fregatten KNM «Sleipner» ble utrangert og solgt til opphugging i 1959. Ikonostasis. En Ikonostasis (av gresk "ikon" «bilde» og "stasis" «å stå, tilstand»), på norsk ikonostase, er en billedvegg i en ortodoks kirke. Denne veggen er det mest særpregede og kanskje viktigste liturgiske delen av en ortodoks kirke. Veggen deler kirkerommet i to. Bak ikonostasen er alterrommet (Koret i vestlig tradisjon) der presten og diakonen gjør tjeneste ved alteret, og fremfor ikonostasen er kirkeskipet der de troende oppholder seg. Denne inndelingen betyr også inndelingen mellom det himmelske og den jordiske verden (jf. ikonteologien), og røttene til den går tilbake til Tempelet i Jerusalem. Der skilte «forhenget» mellom det aller helligste og det helligste. Selve ikonostasen vokste frem i mange etapper, men nådde sin nåværende form i Den ortodokse kirke på 1300-tallet. På Balkan var ikonostasen liten og tok ikke særlig plass, mens den i den russisk-ortodokse kirke ble stor og raget høyt i kirkerommet. Selve ikonostasen er vanligvis utformet etter et nøye mønster. Det er som regel minst tre rader. I nederste rad er det tre dører, i midten den såkalte kongedøren. Den har gjerne bilder av evangelistene og evt. nattverden, og er døren som gir adgang til alteret. Mellom dørene er det som regel lokale motiver som får plass. Sidedørene gir adgang til diakonikon og prothesis. I den mellomste raden er normalt den viktigste delen av ikonostasen å finne. Rett over kongedøren er Deesisen (gr. forbeder) med bildet av Kristus Pantokrator (gr. "allhersker"). Ved siden av ham finner vi nærmest gudfødersken Mariaog Johannes Døperen. Videre utover på begge sider er det erkeengler, apostler og helgener (med martyrer, undergjørere og kirkelærere). I øverste rad finner vi ting som angår kirken (festdagene), den gamle pakt (Adam til Moses, profetene) og korsfestelsen. Øverst troner Den hellige treenighet. Kommunikasjonsteknologi. Kommunikasjonsteknologi er både et begrep for teknologi som har med kommunikasjon å gjøre (spesielt tele- og datakommunikasjon) og studieprogrammer ved flere høyere utdanningsinstitusjoner handler om dette. Teknologien bak Internett, bredbånd, mobiltelefoni og trådløs kommunikasjon er i stadig utvikling. Denne teknologien er en av basisingrediensene for det nettbaserte samfunn. Nettbaserte tjenester tas etter hvert i bruk innen all forvaltning og de fleste næringer. I tillegg er vårt sosiale nettverk, vår omgangskrets og våre fritidsaktiviteter i økende grad nettbaserte. Det verdensomspennende nettet utvides og forbedres samtidig som de nettbaserte tjenestene blir mer avanserte og brukervennlige. Kommunikasjonsteknologien er selve fundamentet i en slik framtid, og det er teknologene som skaper den. Tobben & Ero. Tobben & Ero var en norsk viseduo fra Tromsø. Duoen bestod av Torbjørn Willassen (1949–2008) og Jan Ero Olsen (1946–). I det musikalske landskapet kan Tobben & Ero karakteriseres som Norges svar på Simon & Garfunkel, mens de på den lyriske siden står i en klasse for seg. Duoen søkte til gamle mestere for å finne tekster de kunne sette melodier til, og skapte musikkhistorie med et knippe plater som alle regnes for å være norske klassikere. Tiden i Sverige. Torbjørn Willassen og Jan Ero Olsen hadde som sitt egentlige mål å bli popstjerner i Sverige, slik deres bysbarn The Pussycats hadde blitt noen år i forveien. Våren 1969 forlot de to guttene hjembyen Tromsø for å søke lykken i Stockholm. Egentlig stakk de av, fordi Tobben var blitt innkalt til militærtjeneste. I den lille byen Kathrineholm utenfor Stockholm ble Tobben & Ero forent med Atle Berntsen og Estor Jensen, to tromsøværinger som Ero hadde spilt med i gruppen The DeCoys et par år i forveien. Men det nye bandet rakk bare å gjennomføre én spillejobb før det ble oppløst. Duoen fikk seg jobb på en jernfabrikk og var ofte innom den lokale puben på kveldstid. Her traff de trubaduren Björn Erling Wohlin, som lot dem slippe til en kveld for å fremføre et par låter; «Bye Bye Love» og «Där björkarna susar». Wohlin ble så begeistret for det han hørte at han fødde på duoen en hel måned for at de skulle lære seg et repertoar de kunne opptre med. De elektriske gitarene ble byttet ut med akustiske, og nesten 50 svenske viser ble øvd inn. Duoen spedde på med noen norske folkeviser, noe publikum oppfattet som eksotisk. Tobben & Ero opptrådte på klubber om kveldene, og på dagtid sto de gjerne og spilte på gaten. En dag de sto i Biblioteksgatan, kom Ove Ek forbi og tilbød dem platekontrakt. Ek hadde et lite trykkeri og opptrettet et eget plateselskap – Eko Records – som ga ut to singler med duoen i 1970: den ene hadde to sanger av Tobben, «I Am Lookin’ For A Way To Go» og «In The Evening Of My Life», mens den andre besto av de mer tradisjonelle visene «Vals i Valparaiso» og «Kjerringa med staven». Platene og konsertene førte til at Tobben & Ero – som de første nordmenn – ble medlemmer av Yrkestrubadurernas förening. En ny tilfeldighet førte til en TV-opptreden: De sto og haiket utenfor Stockholm da en orkesterbuss tok dem med. Musikerne i bussen var på vei til en TV-innspilling i Uddevalla. I bussen ble duoen oppfordret til å spille en sang, og da de dro i gang med sin aktuelle single, «Vals i Valparaiso», snudde en av musikerne seg. Det var Sture Nordin, bassist for blant annet Cornelis Vreeswijk, og han nærmest forlangte at Tobben & Ero skulle være med hele veien til Udevalla for å prøvespille for TV-produsenten Bengt Egeblad. Dette resulterte i et TV-program der også Elton John deltok. Tobben & Ero fremførte to sanger, og ble i tillegg backet av Elton John på avslutningsnummeret «Bye Bye Love». Under tiden i Sverige ble Tobben & Ero kjent med hele den svenske viseeliten. Cornelis Vreeswijk var selvsagt blant dem, og han inviterte dem med i et radioshow som også ble utgitt på plate i 1970. Her fremførte Tobben & Ero «Anne Knutsdotter». Vennskapet med Vreeswijk skulle resultere i flere samarbeid på 70- og 80-tallet. Tilbake til Norge og platekontrakt. Men hjemlengsel gjorde at Tobben & Ero forlot sin karriere i Sverige og dro tilbake til hjembyen. Hjemme i Tromsø løsnet det for Torbjørn Willassen som låtskriver. Han hadde så vidt begynt å komponere melodier til dikt av bl.a. den svenske poeten Erik Lindorm, men det var et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble døråpneren: «Den dag kjem aldri». Tobben husket diktet fra skoletiden, og midt på natten kom melodien til ham. Dagen etter tok han første buss hjem til Ero, og samarbeidet ble gjenopptatt på alvor. Takket være Arthur Arntzen fikk Tobben & Ero delta i et Oluf-show i 1971. I salen satt Børt-Erik Thoresen, som inviterte duoen til å være med i et TV-program som skulle sendes fra Tromsø. Dette ble en suksess, og med fornyet selvtillit tok Tobben & Ero gitarene på ryggen og haiket til Oslo for å prøve lykken nok en gang. Etter å ha fått nei fra flere selskaper – og nesten ja fra et som ville at de skulle spille inn andre artisters materiale – fikk de napp hos Mikkel Aas i S. Aas ga duoen frie tøyler, koblet dem med produsent Johnny Sareussen. LP-en «Fordums frukter, friske frø» ble utgitt i 1972. Tittelen sa det meste; dette var fordums frukter i form av dikt fra gamle mestere som Vinje, Arnulf Øverland, Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun, men de nye frøene – melodiene og fremførelsene – var friske. Albumet lå åtte uker på VG-lista i 1972, med nummer seksten som beste plassering. Tobben & Ero fulgte opp med «Gitter og stas» i 1973. Igjen var mange av tekstene hentet fra diktsamlinger av Knut Hamsun og Arnulf Øverland. Albumet lå fire uker på VG-lista i 1973, med nummer atten som beste plassering. Egenkomponerte tekster og Phil Collins på trommer. I løpet av en fireårsperiode laget Tobben nye viser med en nesten feberaktig iver. Etter hvert begynte også Ero å komponere og skrive tekster. Frem til 1976 laget duoen fem LP-er, hver plate preget av en evne til å fremdyrke en personlig stil tuftet på norsk lyrikk av høyeste kvalitet og moderne, iørefallende arrangementer med klare referanser til samtidig, internasjonal viserock. Først ut var «Ballade i bakgården», utgitt i 1974. Deretter fulgte duoen opp med «Gi meg et hus» og «Bryllup i Kanaan» – begge innspilt og utgitt i 1976. Omslagene på «Gi meg et hus» og «Bryllup i Kanaan» var utformet slik at de passet til hverandre. På «Gi meg et hus» deltok den engelske trommeslageren og vokalisten Phil Collins. Dette skjedde ved en tilfeldighet: Gruppen Genesis, som Collins var medlem av, var i Oslo på snarvisitt, og Collins hadde en dag til rådighet. Dette førte til innspillingen av «Skammens terskel», hvor Collins deltok på trommer. Mens på «Bryllup i Kanaan» deltok Cornelis Vreeswijk, også dette ved en tilfeldighet: Tobben & Ero møtte Vreeswijk i matsalen på Hotel Savoy i Oslo, og ringte Mikkel Aas for å høre om muligheten for å ta med seg en gjest i studio. Svaret var ja. Tobben & Ero gjengjeldte tjenesten ved å delta på Vreeswijks album «Narrgnistor och transkriptioner», utgitt i 1976. Etter utgivelsen av «Bryllup i Kanaan» i 1976, dro Tobben & Ero og Cornelis ut på en landsomfattende turné som startet i Halden i mai mnd 1976, og endte i Berlevåg halvannen måned etterpå hvor publikum heller ville danse enn lytte, og etter å ha gjort opp status, mente duoen at enden på veien var nådd. Tobben var gått tom for melodier, Ero hadde behov for litt fred og ro, og det føltes derfor riktig å gi seg mens leken ennå var god. Men Først så dro dem med Cornelis til Oslo der de spilte på Kalvøyafestivalen, og på Club 7 med stor sucsess og fulle lokaler. Cornelis inviterte Tobben& Ero med seg hjem til moren sin " janne Vreeswijk,og sønnen Jack ", som bodde i en liten by i Holland som het "Ijmuijden". Og dem rakk og gjøre en konsert sammen i byen " Leiden " før Tobben & Ero sa ha det og dro på tur til England. Og det skulle gå 8 år før de traff hverandre igjen da Cornelis kom til Tromsø for å spille på "Prelaten". Det resulterte i at Cornelis og Tobben & Ero igjen spilte inn hver sin plate sammen, men denne gangen i Tromsø,i Aurora Lydstudio i Fløyveien 32, der Alexandar Stojanovic hadde skaffet seg et betydelig moderne studio. Platen til Cornelis het-"Mannen som älskade träd", Tobben & Ero sin het " En dans på nevroser ".Begge platene ble gitt ut på " Slagerforlaget" Eid den gang av Audun Thylde, men nu av " Universa Musikk ". Den siste platen og gjenforeningskonserter. Ni år senere ble Cornelis Vreeswijk invitert til Tromsø for nye konserter og innspillinger. Tobben & Ero hjalp Vreeswijk på hans album Mannen som älskade träd, mens den svensk/nederlandske mesteren var gjest på «En dans på nevroser». Etter en kort turné i 1985 skulle det gå femten år før Tobben & Ero lot høre fra seg igjen. Det skjedde i 2000, da duoen holdt noen konserter i anledning av utgivelsen av samleplaten «20 beste i Tobben & Eros verden». Albumet ble mottatt med ovasjoner i pressen, og sørget for at en ny generasjon ble kjent med musikken som Tobben & Ero laget i løpet av sin korte, men produktive karriere. De spilte på noen mindre arrangementer i Tromsø rundt 2003 og 2004, men den siste store konserten deres var på Studenthuset Driv i 2001. Den 27. november 2008, døde Tobben på Universitetssykehuset Nord-Norge, etter å ha hatt kreft i to år. Han ble 59 år gammel. Zubin Mehta. Zubin Mehta (født 29. april 1936 i Mumbai) er en indiskfødt dirigent av europeisk klassisk musikk. Mehta ble født inn i en parsisk familie i Bombay (nå Mumbai), India. Han er sønn av fiolinisten Mehli og Tehmina Mehta. Mehli Mehta var ved siden av å være fiolinist også Bombay Symfoniorkesters grunnlegger og første dirigent. Etter at han hadde bestått eksamen ved St. Mary's High School i Mazagoan, Mumbai var planen at han skulle studere medisin. Istedenfor dette begynte han å studere kontrabass med Wienerfilharmoniens solobassist Otto Rühm og direksjon med Hans Swarowsky i Wien, Østerrike da han var 18. Samtidig med Zubin Metha studerte også dirigenten Claudio Abbado og dirigenten / pianisten Daniel Barenboim i Wien. Metha debuterte som dirigent i Wien i 1958, og vant senere samme år «International Conducting Competition» i Liverpool. Samme år fikk han stillingen som assistentdirigent ved Royal Liverpool Philharmonic Orchestra. Ved Montreal Symphony Orchestra var Mehta fra 1960–1967 hoveddirigent og musikalsk leder. Etter dette gikk han videre til å være musikalsk leder for Los Angeles Philharmonic Orchestra (1962–1978), New York Philharmonic Orchestra (1978–1991). Han er den som lengst har vært musikalsk leder for New York Philarmonic Orchestra. I 1969 ble han utnevnt til musikalsk rådgiver for Israel Philharmonic Orchestra, musikalsk leder i 1977 og i 1981 utnevnte de ham til musikalsk leder på livstid. Ved siden av dette har han fra 1998 vært musikalsk leder for Bayerische Staatsoper i München. Han er Münchner Philharmonikers æresdirigent. I 1990 dirigerte han "Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino" og "Orchestra del Teatro dell'Opera di Roma" under den første Three Tenorskonserten i Roma, og senere igjen i 1994 for konserten i Dodger Stadium, Los Angeles. I juni 1994, oppførte Mehta Mozarts Requiem, sammen med medlemmer av Sarajevos symfoniorkester og kor ved ruinene etter Sarajevo's nasjonalbibliotek. Konserten ble arrangert for å minnes menneskene som ble drept i Jugoslavia-krigene og for å samle inn penger for ofrene av disse væpnede konfliktene. 29. august 1999, dirigerte han Mahlers andre symfoni ("Oppstandelsen"), like ved der konsentrasjonsleiren Buchenwald lå ved den tyske byen Weimar. I denne konserten spilte Bayerische Staatsopers orkester og Israel Philharmonic Orchestra sammen. I 1984 turnerte han i India og Mumbai (Bombay) med New York Philharmonic Orchestra, noe han gjentok med Israel Philharmonic Orchestra med solistene Itzhak Perlman og Gil Shaham i november-desember 1994. I 1997 og 1998, arbeidet han sammen med den kinesiske filmregissøren Zhang Yimou på en produksjon av operaen "Turandot" (Giacomo Puccini). Denne produksjonen ble tatt opp i Firenze, Italia og Beijing, Kina der den ble oppført i sine rette omgivelser, i den Forbudte By med mer enn 300 statister og 300 soldater. Totalt ble operaen spilt åtte ganger. Historien om produksjonen ble fastlagt i en dokumentær kalt "The Turandot Project" med Mehta som forteller. Han ble tildelt Wolfprisen i 1996. Zubin Mehta særlig kjent for sine tolkninger av storslagne ny-romantiske symfoniske verk av komponister som for eksempel Anton Bruckner, Richard Strauss og Gustav Mahler. Han har også gjort opptak av Ravi Shankars Sitar Concerto No. 2, med Shankar og London Philharmonic Orchestra. Hans måte å dirigere på er kjent som flamboyant og kraftig. I 2000 ble Zarin Mehta, Zubins bror, ansatt som executive director for New York Philharmonic Orchestra. I 2001, fikk han Padma Vibhushanmedaljen av den indiske regjeringen. Dette er den nest høyeste æresbevisningen for sivile i India. I juli/august 2005 besøkte han Bombay (nå Mumbai) der han overvar et program organisert av «Mehli Mehta music foundation». 26. desember 2005, på årsdagen etter Tsunamien i det Indiske hav, opptrådte Zubin Mehta og Bavarian State Orchestra for første gang i Madras (nå Chennai) ved det verdenskjente «Madras Music Academy». Denne minnekonserten var organisert av det tyske konsulatet i Madras sammen med Max-Mueller Bhavan/Goethe instituttet. Opptredenen ble sett av en hall fullsatt av inviterte gjester. Det var nesten 3000 gjester, blant de mer kjente var Amartya Sen (Nobelprisvinner i økonomi) og guvernøren for Tamil Nadu, Surjit Singh Barnala. Zubin Mehta opptrådte også i Delhis Indira Gandhi Stadion 28. desember. 2006 er Mehtas siste år med Bayerns statsorkester. Mehta gift med Nancy Kovack, en tidligere amerikansk film- og fjernsynsskuespillerinne. Livet hans er beskrevet i filmen "Portrait of Zubin Mehta" av Terry Sanders og i en bok skrevet av Martin Bookspan og Ross Yockey, «Zubin: The Zubin Mehta Story». Hode (insekt). 300pxHodet ("caput") består av seks opprinnelige segmenter, men som er sammensmeltet til en enhet. Her finnes munndelene, antenner, halsen og øynene. Hos krepsdyr kalles hodet "cephalon". Hodet er ofte ganske lite og rundt, noen er litt flate i bakhodet, slik at hodet har mer form som en halv kule. Baksiden av hodet kan være konveks eller konkav, og være lett synlig som hos de fleste tovingene. Hos andre er baksiden av hode helt gjemt av brystskjoldet (pronotum), som hos noen biller, som f.eks marihøner, Andre har et mer vannrett hode, rundt, ovalt eller nesten hjerteformet. Når munndelen er rettet framover kalles hodefasongen (sett fra siden), "prognat", nedoverrettet kalles "hypognat". Noen kan ha munndelene både nedoverbøyd og bakoverbøyd og kalles da "opistognat". Seks opprinnelige segment. Ansiktet ("fasies") er hele hodet framside. Her er antennene festet. 300pxAntenner finnes hos alle insekter. Noen arter har svært små antenner, nesten ikke synlige. Andre har store antenner som kan være utrustet med ulike utvekster eller lange hår. Øynene hos de fleste er to store fasettøyne, men noen arter har i tillegg også tre enkelt bygde punktøyne (ocelli). Ofte dekkes siden av hodet, fra kinnet og langt opp, nesten til toppen av hodet, av store fasettøyne. Et fasettøye er mange enkeltøyne ("ommatidia") som er satt sammen (samlet i en gruppe). Oppe på hodet, mellom fasettøynene, er hos mange en forhøyning ("ocellar tubercle") med tre medianøyne / punktøyne ("ocelli"), i en trekant. Hos mange hanner består hodet nesten utelukkende av de store fasettøynene som ofte støter sammen på toppen av hodet. Hunnen har gjerne både noe mindre hode og øyne som ikke støter sammen på toppen av hodet med en pannestripe imellom (dioptiske). Hos hannene møtes ofte øynene på toppen av hodet (holoptiske). Munnen ligger hos mange i en fordypning i hodets underside mens den hos andre er godt synlig, som hos Snutebiller som har de bitende munndelene foran, på en lang snute (folengelse av «hodet»). Munndelene i insektenes stamart var bitende (som hos, biller, Veps, kakerlakker). Spyttkjertelen sitter i munnhulen ved siden av et tungelignende organ ("hypopharynx"). I flere delgrupper er munnen omformet fra kjever og lepper, til sugende munndeler ("proboscis") (som hos Tovinger, Bier, Sommerfugler) eller stikkende munndeler (som hos, Nebbmunner, bladlus). Det finnes glidende overganger, Mygg har både en stikkende og en sugende munn, midt foran på hodet. Selve sugesnabelen er svært tynn (leppene) og ligger i en fin slire (kjevene) som er sylskarp og kan trenge gjennom hud. Det hele er svært spesialisert. Noen har helt reduserte munndeler som voksne ("imago"), som døgnfluer, brems (flue) og noen sommerfugler. Enkelte arter tar ikke til seg føde som voksne. Børster og hår. Hode av en høyere flue.Børster og hår på hodet finnes hos de fleste insekter. Hos fluene er det flere markerte børster som alle har sine navn, etter plasseringen på hodet. Disse børstenes plassering, antall og retning har betydning om fluen skal artsbestemmes. Eli Bergsvik. Eli Bergsvik (født 19. mars 1949) er rektor ved Høgskolen i Bergen. Bergsvik overtok rektorkjedet 1. august 2003. Hun har jobbet som høgskolelektor ved Avdeling for lærerutdanning siden 1979. Hun har også arbeidet noen år som pedagogisk-psykologisk rådgiver i Bergen kommune. Hun har dessuten lang politisk erfaring fra Sosialistisk Venstreparti. Alterfrontal. Alterfrontal eller Antemesale er en plate av tre eller metall som har et utskåret eller bemalt billedfelt og som er på forsiden av alteret. Billedfeltet er ofte inndelt i et stort midtfelt og mindre sidefelter som har figurer eller fortellende scener. Det er bevart flest alterfrontaler i Norge og i Spania. Fileplanet. Fileplanet er en av mange nettsider for nedlasting av spillrelatert materiell. Siden eies av IGN Entertainment og drives av Gamespy. Xbox Live. Xbox Live er spillkonsollen Xbox sin tjeneste for spilling over nett og nedlasting av materiale som demoer, trailere, spillutvidelser og spill. Xbox Live kom ut på den første Xboxen, men gikk gjennom en kraftig oppussing for Xbox 360. Det er over 12 millioner brukere av Xbox Live. Versjoner. For å koble opp mot Xbox Live trenger du en bruker i form av enten en sølv- eller gullkonto. En sølvkonto er gratis og kan lett opprettes når man har fått en Xbox, men den har visse restriksjoner. Man har muligheter for å laste ned enkelte demoer og trailer uten å betale, men det å spille over nett med andre brukere er ikke mulig. For å få spilt over nett med spill på Xbox må man opprette en gullkonto. Kontoen er gratis å opprette, men for å bruke må man betale for den tiden man har den. Per februar 2010 ligger prisen på 549 NOK i året. Dette kan kjøpes enten over nett ved opprettelse av kontoen eller ved å kjøpe et kort, i en butikk som selger Xbox produkter, som gir deg rett å bruke en gullkonto så og så lenge. Marketplace. Marketplace er Xboxens nettbuttikk. Her får man handlet og lastet ned spilldemoer, trailere (på spill og film), spillutvidelser og hele spill. Før sommeren 2008 var over hadde det tilsammen i hele Xbox Live sin levetid blitt brukt 240 millioner USD på nedlastbare produkter. På Marketplace er det forskjell etter om man er sølv eller gullmedlem. Gullmedlemmer får tilgang til ukentlige rabatter og tidlig tilgang til nytt innhold, til forskjell fra sølvmedlemmer. En stor del av DLC (DownLoadable Content) er såkalte arkadespill. Dette er småspill som f. eks. Alien Hominid, Frogger og Bejeweled. Arkadespillene er ofte basert på eldre spill som er blitt oppgradert (innføring av HDTV eller spill laget av små selvstendige selskap. Dette regnes for mange som springbrettet ut til verden for spillutviklere. Malla-dynastiet i Nepal. Et kart over det tidligere India som viser Malla-riket. Malla-dynastiet er en kongefamilie som satt på tronen i flere riker i Nepal fra 1100-tallet til 1700-tallet. To ganger forente Malla-konger store deler av det området som hører til det nåværende Nepal til et rike. En god historie er at dynastiets grunnlegger, "Ari Malla Deva" (konge fra 1200 til 1216), var midt i en brytekamp da han fikk beskjed om at han hadde fått en sønn. Derfor ga han sønnen tittelen "Malla", som betydde bryter. Dessverre er denne historien neppe sann, for Malla-tittelen var før brukt av andre kongehus, opprinnelig i India, og det var nok de indiske Mallaene som inspirerte den nepalske kongefamilien til å bruke tittelen. Herskerne i Khasa-riket (som blant annet lå i det som nå er det vestlige Nepal og den indiske delstaten "Uttaranchal") kopierte Katmandu-dalens Malla-herskere og brukte den samme tittelen. Men det er ingen historisk forbindelse mellom Khasa-Mallaene og det som vanligvis kalles Malla-dynastiet. Malla-dynastiet var starten på en blomstringstid for Nepal. Kathmandu-dalens mest praktfulle monumenter stammer fra både tidlig og seinere Malla-tid. Mallaene var hinduer og innskjerpet kastevesenet, som hadde blitt innført i Nepal av tidligere indiske erobrere. Men de var tolerante overfor buddhismen, som var religionen til mange av Kathmandu-dalens urinvånere – newarfolket. Selv om Mallaene opprinnelig ikke var newarer, ble de ettervhert identifisert som newari-konger, og deres regjeringstid ble svært viktig for newarenes kultur og historie. Newarer spilte en viktig politisk rolle, deres språk ble brukt i administrasjon og skoler, og mange manuskripter på newari fra Malla-tida finnes fortsatt i bibliotekene. Etter Malla-dynastiets første år førte borgerkrig og invasjoner til en oppsplitting av staten, som varte i over 100 år. "Jayasthiti Malla", konge i Kathmandu, erobret nabobyen Patan i 1372 og Bhaktapur, den 3. storbyen i Kathmandu-dalen, ti år senere. Hans sønnesønn "Yashka Malla", som var konge fra 1427 til 1482, utvidet riket slik at grensene gikk mot Ganges i sør, dypt inn i Tibet i nord, østover til Sikkim og vestover til Kali-elven. Etter hans død ble dalen i 1484 igjen delt mellom de tre sønnene hans, i de uavhengige kongerikene Kathmandu, Bhaktapur og Patan. Oppsplittingen av riket og kriger mellom Malla-kongene svekket dem gjensidig. På 1700-tallet var området rundt Kathmandu-dalen delt i 46 småstater. Det la grunnlaget for at kongen av en av disse småstatene, Gorkhas "Prithvi Narayan Shah", på slutten av 1700-tallet kunne erobre Kathmandu-dalen og legge grunnlaget for et nytt, forent nepalsk kongedømme. Dermed gjorde han også slutt på Malla-dynastiets lange historie. De tre siste Malla-kongene var Jaya Pradash Malla i Kathmandu (fram til 25. september 1768), Tej Narsingh Malla i Patan (til oktober 1768) og Ranjit Malla i Bhaktapur (fram til 13. november 1769). Xbox Media Center. Xbox Media Center (ofte referert til som XBMC) er et fritt mediesenter for Xbox, Linux, Mac OS X og Microsoft Windows. Programmet er en forgrening av Xbox Media Player, som ble startet av dets utviklere, men all kildekoden i XBMC har blitt skrevet om. Kort tid etter at XBMC-prosjektet hadde nådd en stabil status, ble Xbox Media Player-prosjektet erklært dødt. For å kunne kjøre programmet må Xboxen være modifisert. Programmet gjør Xbox-maskinen om til et mediesenter som lar deg spille av musikk og film, og å vise bilder, både lokalt fra harddisk, eller via streaming over nettverk eller internett. Prosjektet har blitt veldig populært blant Xbox-brukere, og sees gjerne på som flaggskipet til Xbox' homebrew-scene. XBMC er ikke kompatibelt med Microsoft Windows Media Center, slik som programvaren i Xbox 360 er, fordi det er proprietær programvare. Funksjoner. XBMC kan spille av media fra CD/DVD-media via Xbox' innebygde DVD-ROM-stasjon. Det kan også spille media fra Xbox' innebygde harddisk, eller streame dem fra SMB/SAMBA/CIFS-ressurser (Windows' fildeling), ReplayTV-harddiskopptakere, Universal Plugin and Play (UPnP)-ressurser, XBMSP (XBox Media Stream Protocol)-ressurser, eller å streame iTunes-ressurser via DAAP. XBMC kan også utnytte Xbox' nettverksport og en bredbåndstilkobling, om tilgjengelig, og bruke IMDb til å hente thumbnails og anmeldelser til filmer, CDDB (via FreeDB for å hente CD-spillelister), og album-thumbnails via All Music Guide. Den kan streame internett-video og spille internett-radiostasjoner (slike som SHOUTcast). XBMC inkluderer også muligheten til å sende musikkstatistikk til Audioscrobbler og Last.fm, og værmeldinger (via Weather.com). XBMC har også music/video-spillelistefunksjoner, lysbildefremvisning, karaokefunksjon, og mange lydvisualiseringer og skjermsparere. XBMC kan oppkonvertere alle 480p/576p SDTV-videoer og vise dem i 720p eller 1080i HDTV-oppløsninger. I tillegg har XBMC en innebygget grenseflate for Xbox Live-alternativet XLink Kai, som tillater deg både å kontrollere Kai-motoren, og å spille Xbox-spill med system-link/LAN-støtte over nettet, uten å koble til Xbox Live-tjenesten, rett fra konsollen. Utmerkelser. XBMC vant i to kategorier i SourceForges 2006 Community Choice Awards, for beste multimediaprosjekt, og beste spillprosjekt. Vinnerene ble annonsert i Slashdot-salongen på LinuxWorld Expo i Boston, den 5. april 2006. The Stone Roses (album). "The Stone Roses" er debutalbumet til det britiske bandet The Stone Roses. Albumet er i dag ansett blant kritikere og fans for å være blant de aller beste britiske album noensinne. Mikro-Midas. Mikro-Midas er en fiktiv banditt som opptrer i Disney-tegneserier. Han er en kortvokst, sigarrøykende skurk, med hjernen som sitt fremste våpen. Mikro-Midas startet sin karriere hos Walt Disney i oktober 1966 i Walt Disney's Comics and Stories nr. 313. I Norge kom denne historien i Donald Duck & Co nr. 37/1968, «Skatten i Ompa Lompa». Mikro-Midas' verste fiende er Mikke Mus, som gang på gang bringer erkeskurken bak lås og slå. Mikro-Midas opererer som oftest i tospann med den storvokste skurken Farlige Fiffus. Sammen utgjør de et klassisk «hjerne og muskler»-team. Det hender også at de slår seg sammen med andre kjente skurker i Andeby, som Svarte-Petter og Skaftetryne, Ørnulf Ørn, Spøkelseskladden eller B-gjengen. Til sist kan det nevnes at Midas gjerne benytter seg av sin beskjedne størrelse og kler seg ut som baby. Ofte blir han imidlertid avslørt på grunn av sigaren sin. Budapestergambit. Budapesterforsvaret (ECO-kodene A51 og A52) er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekkene Med sitt andre trekk går svart straks til angrep mot det hvite sentrum, og ofrer en bonde for å gjøre dette. Som regel er dette et midlertidig offer fordi å tviholde på bonden binder opp de hvite brikkene. Istedet pleier hvit å fullføre utviklingen sin hurtig ved å la svart ta tilbake bonden. Det eneste trekket som gir et seriøst håp om fordel for hvit er 3.dxe5 og svart må flytte springeren igjen. Vanligvis spilles 3...Sg4, men Fajarowiczvarianten 3...Se4, en ekte gambit, sees også noen ganger. Etter 3...Sg4 er 4.Lf4 (det grådige 4.Dd4 d6 5.exd6 Lxd6 6.Sf3 (6.Dxg7?? er en tabbe på grunn av 6...Le5) 0-0 7.Lg5 er også mulig, men lite spilt) Sc5 5.Sf3 Lb4+ 6.Sbd2 (6.Sc3 De7 7.Dd5!? er mulig, svarts beste er gambiten 7...f6 8.exf6 Lxc3+ 9.bxc3 Sxf6, og svart kan angripe de svake c-bøndene) De7 7.a3 Sgxe5 8.Sxe5 (og ikke 8.axb4?? Sd3 matt) Sxe5 9.e3 Lxd2+ 10.Dxd2 med liten fordel til hvit. Budapestergambit spilles sjeldent blant de sterkeste spillerne, men spilles av og til på amatørnivå. Åpningsfelle. Se også matt i åpningen Antony and the Johnsons. Antony & The Johnsons er et amerikansk band fra New York. Antony & The Johnsons har med sitt androgyne image og sin Nina Simone-liknende stemme gått fra å være en lokal foreteelse på New Yorks homseklubber til å bli kritikerrost langt utenfor USAs grenser. Antony Hegarty (født 1971 i Chichester, Sussex, England) vokste opp med alternativ 80-tallsmusik. Marc Almond, Billie Holiday, Nina Simone og Louis Armstrong hadde stor innflytelse. Han sang i kor. I elleveårsalderen hørte han Boy George for første gang. Dette gjorde dypt inntrykk på ham, og han bestemte seg for å bli sanger («Det var første gang jeg så noen som så ut slik jeg følte meg». Antony flyttet til New York, der han ble en del av byens transvestittscene. Han opptrådte på ulike kabareter og utførte performance art-forestillinger på undergroundscener. I 2000 fikk Antony et stipend og samlet bandet The Johnsons blant venner fra ulike kunst- og musikkskoler i New York og spilte inn debutalbumet "Antony & The Johnsons". Lou Reed oppdaget bandet, og ble en ivrig tilhenger og beskytter. Antony synger på Reeds album "The Raven" og "Animal Serenade", og var med på Reeds internasjonale turné i 2003. I 2005 spilte bandet inn oppfølgeren til debuten, "I Am a Bird Now". På dette albumet deltar Boy George i duetten "You Are My Sister". Andre som medvirker på platen er Lou Reed, Rufus Wainwright og Devendra Banhart. Rhinestone (film). "Rhinestone" er en filmkomedie fra 1984, utgitt av 20th Century Fox, med Sylvester Stallone og Dolly Parton i hovedrollene. Handling. En populær countrysanger, Jake (Parton), skryter av at hun kan gjøre hvem som helst til en countrysensasjon. Hun inngår et veddemål med manageren sin om at hun kan forvandle en normal fyr til en country- og western-sanger på to uker. De vedder om kontrakten hennes og kroppen hennes. Problemet er at manageren kan velge mann, og han velger drosjesjåføren Nick Martinelli (Stallone) fra New York. Martinelli blir booket til å synge på en stor country-nattklubb, og Jake arbeider febrilsk med å trene ham til jobben. De arbeider med alt fra sangen, til hvordan han skal snakke med sørstatsdialekt og ha på seg en cowboyskjorte, trange bukser og boots. Tupolev Tu-134. Tupolev 134 (NATO-kallenavn Crusty) er et tomotors russisk passasjerfly av typen Tupolev. Flyet er det sovjetiske motstykket til vestens Douglas DC-9 med to motorer montert på skroget bak i flyet. Det har vært et av de vanligste flyene på kortere strekninger, og brukes stadig av flere flyselskap i Russland, men strengere krav om støy har redusert antallet i tjeneste. Flyet kom etter Tupolev Tu-104 og Tupolev Tu-124. Ingen av de flyene levde helt opp til forventningene, og et nytt fly var derfor ønsket. Den første Tu-134 fløy i 1962, og flyet ble satt i produksjon i 1964. Aeroflot satte flyet i tjeneste i 1967 på en flygning fra Moskva til Stockholm. Den siste flygningen flytypen gjorde med Aeroflot var den 31. januar 2008. De eldste Tu-134 flyene hadde glassnese, men de nyere flyene fikk en vanlig nese med radar. Som andre russiske fly er Tupolev Tu-134 laget for å kunne lande på dårlige rullebaner, selv de uten dekke. Ian Brown. Ian Brown (født 20. februar 1963) er en engelsk musiker. Han er mest kjent som frontfigur og vokalist i det britiske madchesterbandet The Stone Roses. I tillegg til hans karriere i The Stone Roses har han gitt ut fire soloalbum. Browns dårlige forhold til barndomsvennen John Squire, som også var gitarist i The Stone Roses, er ansett for å være hovedgrunnen til oppløsningen av bandet i 1996. Det skulle gå femten år til neste gang de to pratet med hverandre, da de i 2011 møttes under begravelsen til Manis mor. Siden har The Stone Roses annonsert en gjenforeningsturnè i 2012. Juiz de Fora. Juiz de Fora er en by og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Byen ligger sørøst i delstaten, på grensen til nabodelstaten Rio de Janeiro. Byen har om lag 493 000 innbyggere (2004). Juiz de Fora ble grunnlagt tidlig på 1800-tallet. I dag er det en viktig industriby hvor blant annet Mercedes-Benz har fabrikker. Iver von Ahnen. Iver von Ahnen (født 1659 på Bodøgård i Bodø, død 21. desember 1722 i Trondhjem) var en norsk embedsmann. Han var sønn av amtmann Preben von Ahnen og arvet ved dennes død i 1675 store jordeiendommer over det ganske land, de fleste etterhvert solgt. I 1691 flyttet han til Molde, der han var amtmann i Romsdals amt frem til 1700 og ble kjent for sitt engasjement for lokalmiljø og kirken. Han kjøpte 1 pund 3 våger fiskeleie i offisersgården Molde (senere kalt Moldegård). Iver von Ahnen ble 9. oktober 1700 utnevnt til stiftamtmann i Trondhjems stiftamt, hvor han virket frem til sin død. I nødsårene rundt 1701 undertegnet han: «Den 6. april tillot jeg Romsdalens borgere å fare på Bergen med sild», en uttalelse som muliggjorde de nødvendige forsyninger som hadde uteblitt etter strid mot trondhjemskjøpmenn. Han døde 1722 i Trondhjem og ble gravlagt på ved domkirken. John Squire. John Squire (født 24. november, 1962) er en engelsk gitarist, låtskriver, kunstmaler og medlem av det britiske rockebandet The Stone Roses. Tidligere har han også spilt i The Seahorses, i tillegg til at han har gitt ut to soloalbum. Squire var et av de opprinnelige medlemmene i The Stone Roses frem til han forlot bandet den 1. april 1996. Hans avgjørelse førte til en dyp konflikt med barndomsvennen og vokalisten i bandet, Ian Brown, og de to snakket ikke sammen igjen før de støtte på hverandre under begravelsen til Manis mor i 2011. I perioden etter at han forlot The Stone Roses startet Squire bandet The Seahorses ("The Seahorses" er et anagram for "he hates roses" (engelsk for "han hater roses") – Roses var det forkortede navnet ofte brukt om The Stone Roses. Hvorvidt dette var gjort med overlegg er uvisst.). The Seahorses ga ut ett album før det ble oppløst i 1999. Squire har siden da jobbet med soloalbum, samt at han har holdt kunstutstillinger. I 2012 vil han og resten av The Stone Roses igjen spille sammen på en omfattende verdensturnè. John Garcia. John Garcia (født 4. september 1970) er en amerikansk sanger. Fra 1990 til 1996 var han vokalist i bandet Kyuss, som blir regnet for å ha grunnlagt sjangeren stonerrock. Etter at Kyuss ble oppløst var han en stund involvert i bandet Unida, men det ble snart oppløst igjen. Deretter startet han Hermano, som ga ut "Dare I Say" i 2004. John Garcia er gift og har en datter. Garcia, John Garcia, John Boy George. George Alan O'Dowd (født 14. juni 1961 i Bexley, Kent), bedre kjent som Boy George, er en engelsk sanger, musiker og discjockey som oppnådde stor popularitet med gruppen Culture Club i 1980-årene. Interplay Entertainment. Interplay Entertainment er en amerikansk spillutvikler og spillutgiver, grunnlagt i 1983. Spillutgivelser. "Dette er ikke noen komplett liste, men heller et sammendrag." Billie Holiday. Billie Holiday, egentlig "Eleanora Fagan Gough", kalt «Lady Day» (født 7. april 1915 i Philadelphia, Pennsylvania, død 17. juli 1959 i New York City) var en amerikansk jazzsangerinne og låtskriver. I 1991 ble hun posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. Hun ble født i Philadelphia, men vokste opp i bydelen Falls Point i Baltimore, Maryland. Hun debuterte på obskure nattklubber i Harlem i New York tidlig i 1930-årene, og tok scenenavnet Billie Holiday. 7. februar 1954 holdt Billie Holiday konsert i Colosseum kino i Oslo. Harry Catterick. Harry Catterick (født 26. november 1919, død 9. mars 1985) var en engelsk fotballspiller for Everton FC. Han huskes imidlertid best for sin tid som manager i samme klubb. Catterick overtok som manager i Everton etter Johnny Carey i 1961 og viste seg snart som en motiverende leder med evne til å få profilerte spillere til å skrive under for klubben. Under Cattericks autoritære ledelse ble Everton engelske seriemestere i 1962/63-sesongen. Laget vant FA-cupen i 1966, var tapende finalist i FA-cupen i 1968 og ble seriemestere igjen i 1969/70-sesongen. Mange trodde at Evertons lag fra 1969/70-sesongen ville dominere engelsk fotball resten av 70-tallet, men allerede den påfølgende sesongen måtte "The Toffees" slite for å unngå nedrykk. Samtidig begynte Cattericks helse å skrante og han hadde flere hjerteinfarkt. Mange fryktet at jobben som Evertonmanager ville ta livet av ham. Og i 1973 ble han derfor presset til å gå av som manager for blåtrøyene. Catterick døde på Goodison Park i 1985 etter å ha sett Everton spille mot Ipswich. Axel Coldevin. Axel Coldevin (født på Dønna den 4. mars 1900, død i Bærum den 23. juni 1992) var en norsk forfatter, historiker og professor. Han vokste opp på Dønnesgodset der faren Hans var godseier. Axel Coldevin ble Cand.philol. i 1927 og Dr. philos. i 1938, og virket som lektor ved gymnaset i Sarpsborg 1927-1968. Han er portrettert i minneboken av Kjell Jacobsen, «Axel Coldevin, 1990-1992". Forfatterskapet var i stor grad av historisk art, med utredninger rundt samvirket mellom bønder, fiskere, embedsmenn og kjøpmenn langs norskekysten, spesielt Helgeland. Mechanized Assault & Exploration. Mechanized Assault & Exploration (M.A.X) er et rundebasert strategispill (dataspill) utgitt av Interplay i 1996. I spillet får du en ovenifra og ned vinkel der du skal spille deg gjennom ulike oppdrag. Det er også muligheter for flerspiller via IPX. Alle bygninger og maskiner du kan bygge kan også oppgraderes. Det er også mulig å spille spillet i sanntid. Spillet er laget for DOS/Windows 95, men kan også spilles på nyere Windows-maskin (med f.eks. Windows XP). Alan Wren. Alan Wren (født 10. april 1964), bedre kjent som Reni, er en britisk trommeslager og medlem av The Stone Roses. I 1995 trakk han seg fra bandet av ukjente grunner, men seksten år senere var han igjen på plass da en fremtidig verdensturnè i 2012 ble annonsert. Reni kan spille gitar, bassgitar og piano i tillegg til trommer. Etter hans opprinnelige tid i The Stone Roses startet Reni bandet The Rub, hvor han spiller gitar, og har også spilt sammen med The Stone Roses-bassist Mani ved flere anledninger. Afrikamesterskapet i fotball. Afrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Aba (Nigeria). Aba er en by i Nigeria. Den ligger langs elva Aba i delstaten Imo sør i landet, omtrent 58 km nordøst for Port Harcourt. I selve byen er det omtrent 944 000 innbyggere, med omlandet rundt 4 millioner. Aba ligger også på jernbanen fra Port Harcourt til Enugu. Byen var en tradisjonell markedsby, etablert av Igbo-stammen før britiske myndigheter etablerte et militært støttepunkt der i 1901. Etter hvert ble den et administrativt sentrum for britiske kolonimyndigheter. I 1929 var det et kvinneopprør i byen, i protest mot kolonimaktens skatter. I 1967 ble hovedstaden i den kortlivede utbryterstaten Biafra flyttet til Aba fra Enugu ettersom nigerianske styrker rykket inn i Biafra. I dag er Aba et sentrum for handel og industri. Det produseres farmasøytiske varer, tekstiler, plast, sko og annet. En rekke skoler finnes også i byen. Det kjente Araria-markedet er også fremdeles her. Sani Abacha. Sani Abacha (født 20. september 1943, død 8. juni 1998) var en nigeriansk offiser og politiker. Han hadde militær utdanning fra Storbritannia og Nigeria, og trådte inn i det nigerianske forsvaret i 1963. Han var aktiv i militærkuppene i 1983 og 1985, og ved det siste ble han stabssjef for hæren. I 1989 ble han sjef for alle landets væpnede styrker. Han gjennomførte et militærkupp selv i 1993, og utropte seg selv til president. Abachas regime ble beryktet for brudd på menneskerettighetene, med kanskje henrettelsen av aktivisten Ken Saro-Wiwa som mest kjente eksempel. Abacha døde av hjerteinfarkt i 54 års alder. Abadan. Abadan (persisk: آبادان) er en by i Iran. Den har over 200 000 innbyggere. Byen ligger på Abadan-øya ved elva Arvand. Den er mest kjent som havn og oljeterminal. Byen ligger 50 km fra den Persiske bukt. Byen ble sterkt skadet i 1980–81 under Iran-Irak-krigen, men er senere gjenoppbygget. I 1993 var raffineriet igjen i delvis drift, og i 1997 var produksjonen på førkrigsnivå. Abadan har et senter for høyere utdanning i petroleumsteknologi og en internasjonal flyplass. Slaget ved Mutina. Slaget ved Mutina (dagens Modena) ble utkjempet, 21. april 43 f.Kr., mellom Marcus Antonius og Aulus Hirtius, som var en medhjelper til en av Cæsars attentatsmenn, Decimus Brutus. Selv om Hiritus vant slaget, forsvant han, og ble senere drept. Mutina Aulus Hirtius. Aulus Hirtius (født ca 90 f.Kr., død 43 f.Kr.) var en av konsulene i antikkens Roma rett etter drapet på Julius Cæsar. I tillegg var han en forfatter som skrev om militærrelaterte saker. Kasseapparat. Gammelt kasseapparat.Et kasseapparat er en innretning for registrering av kontante inn- og utbetalinger i butikker, kontorer og lignende. Det første kasseapparatet ble funnet opp av James Ritty i 1879. Han eide et vertshus i Dayton, Ohio, og ønsket å stoppe uærlige arbeidere fra å stjele overskuddet. Blant produsenter av kasseapparater er Sharp Corporation, Casio, NCR, IBM, Wincor-Nixdorf og Uniwell. Kasse. Ei kasse er ei boks med lokk som er snekret av trematerialer for bruk ved forsendelse og transport av varer. Kasser har dimensjoner som passer innholdet med egnet fasong og størrelse. Lokket er festet med spiker og åpnes med brekkjern. Hvis transporten gjør det nødvendig kan kasser også lukkes kraftigere med båndjern. Store kasser kan ha en fasong som gjør det mulig å flytte dem med jekketralle eller løfte dem med truck. Ved løfting med talje eller heisekran brukes løftestropper. Små kasser som kan bæres har vanligvis håndtak på sidene. Innvendig brukes vanligvis fyllmasse eller støtdempende materiale av bølgepapp, isopor, bobleplast, halm eller treull. Ved transport merkes trekasser med avsenders og mottakers navn og adresse, og også med antall kolli i forsendelsen. Merkingen kan også skje på en måte som ikke forteller direkte hvem avsender og mottaker er. Magnus Olsen. Magnus Bernhard Olsen (1878–1963) var en norsk språkforsker, og professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo 1908–48. Olsen tok artium i 1896, studerte ved Universitetet og ble cand.philol. "med innstilling" i 1903. Fra 1899 hadde han arbeidet som amanuensis ved Universitetsbiblioteket i Oslo, og fra 1904 var han universitetsstipendiat. I 1908, 30 år gammel, ble han utnevnt til sin lærer Sophus Bugges etterfølger i professoratet i "gammalnorsk og islandsk språk og litteratur" (fra 1921 het faget "norrøn filologi"). Hans arbeider omfatter 7 hefter "Edda- og skaldekvad" med kommentarer, og 5 bind med tolkninger av runeinnskrifter. Han bidro til å fullføre Oluf Ryghs "Norske Gaardnavne" som redaktør/medredaktør av 3 bind. Hans teorier av forholdet mellom stedsnavn og religion og samfunnsforhold i førkristen tid ble presentert i bøkene "Hedenske kulturminder i norske stedsnavne" (1915) og "Ættegård og helligdom, norske stednavn sosialt og religionshistorisk belyst" (1926). "Hva våre stedsnavn lærer oss" (1934) er en konsentrert og lettlest innføring i temaet. Han grunnla tidsskriftet "Maal og Minne" i 1909, og redigerte det i 40 år. Magnus Olsen ble kommandør av St. Olavs Orden i 1945, han var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1904, medlem av DKNVS, og ridder av Den islandske falkeorden og den svenske Nordstjerneordenen. Olsen ble utnevnt til statsstipendiat i 1952. Han var svigersønn av bibliotekar Albert Kjær. Rune Hauge. Fotballagenten Rune Hauge, her avbildet etter en Tottenham-kamp sommeren 1993 Rune Hauge (født 23. april 1954) er en norsk fotballagent fra Voss i Hordaland. Han er utdannet siviløkonom fra Nürnberg i Tyskland og har også vært assistentmanager i FC Nürnberg. I 1984 forlot han den tyske toppklubben og havnet i Bryne Fotballklubb i stillingen som markedssjef. I 1987 startet han flere «geskjefter» sammen med kamerater (blant dem Kjell Schou Andreassen, Dag Kaas og Arne Larsen Økland), slik som sponsorvirksomhet, spillerformidling og lederutvikling. Et finansselskap og reklamebyrå ble også etablert. Etter tre år skilte «gjengen» lag, og Hauge ble fotballagent på heltid. Rune Hauge er samtidig en dyktig bridgespiller med blant annet gull fra europamesterskapet. Profile Media. Profile Media er et selskap stiftet av Rune Hauge. Selskapets hovedvirksomhet er megling av medierettigheter. Rune Hauge solgte i 2005 medierettigheter til norsk fotball til TV 2/Telenor for én milliard kroner. Meldingene ble ikke bare positive da det ble kjent at Norges Fotballforbund hadde solgt medierettighetene til norsk fotball for utrolige én milliard kroner til TV 2 og tv-distributøren Canal Digital. I hovedsak skyldtes dette at Rune Hauge og hans selskap hadde fått 100 millioner kroner i honorar for å megle i havn avtalen. Selskapet har også forhandlet om svensk ishockey, en fireårsavtale med Canal+ og Sportfive til 900 millioner svenske kroner. Korrupsjonssaker. I 1995 ble den tidligere Arsenal-manager George Graham utestengt fra fotballen i ett år. Grunnen til dette var at Graham skal ha mottatt 425 000 pund (rundt 5 millioner norske kroner) under bordet fra agent Rune Hauge, i forbindelse med overgangene til norske Pål Lydersen og danske John «Faxe» Jensen. I en senere undersøkelse viste det seg også at assistenten til tidligere Nottingham Forest-manager Brian Clough i sin tid mottok 50 000 pund i en skoeske i forbindelse med Teddy Sheringhams overgang fra Nottingham Forest til Tottenham. Tromsøya. Tromsøya (nordsamisk: "Romssasuolu") er ei øy i sundet mellom fastlandet og Kvaløya i Tromsø kommune i Troms. Tromsø sentrum ligger øst på øya, og store deler av byens befolkning bor spredt på øya. Tromsø lufthavn, Langnes ligger på vestsiden, og øya er knyttet til Tromsdalen på fastlandet med Tromsøbrua og Tromsøysundtunnelen og til Kvaløysletta på Kvaløya med Sandnessundbrua. Tromsøya er omtrent 10 km fra nord til sør. Midt oppe på øya ligger sjøen Prestvannet, som ble demmet opp i 1867. Bebyggelsen dekker store deler av øya, men det er skogområder langs høydedraget som strekker seg i nord-sørretning, da særlig i den nordlige delen. Både Universitetet i Tromsø, Universitetssykehuset Nord-Norge og Tromsø Museum har tilhold på den østlige delen av øya. Befolkning. Delområde Tromsø består av sentrum og området rundt. Sommerlyst og Mortensnes omfatter vestsiden av øya. Slaget ved Filippi. Slaget ved Filippi var det siste og avgjørende slaget i krigen under det andre triumvirat. På den ene siden sto Marcus Antonius og Octavian, på den andre Julius Cæsars attentatmenn Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Slaget ble utkjempet i 42 f.Kr. ved Filippi i Makedonia. Dette slaget var også med i det berømte skuespillet "Julius Cæsar" av Shakespeare. Det var bakgrunnen for historien i akt 4 til 5. Slaget ble utkjempet i to trefninger på slettene vest for oldtidsbyen Filippi. Det første slaget stod den første uken av oktober; Brutus' styrker møtte Octavians, mens Antonius' styrker møtte Cassius'. Til å begynne med klarte Brutus å presse Octavian og var på et tidspunkt på innsiden av triumvirens legionbase. Men litt lenger sør ble Cassius slått av Marcus Antonius, og han begikk selvmord etter å ha hørt en falsk nyhet om at Brutus også hadde møtt samme skjebne. Brutus tilkalte Cassius' gjenværende soldater, og motstanderne beordret sine tropper til å trekke seg tilbake med det krigsbyttet de hadde tatt. Slaget endte dermed foreløpig som uavgjort. Det andre møtet skjedde den 23. oktober. Der ble Brutus' styrker slått, og han fulgte Cassius' eksempel med å begå selvmord, og triumvirene fikk dermed kontrollen over republikken. Opptakten. Slettene ved Filippi, der slaget stod, slik de ser ut i dag Etter mordet på Cæsar, hadde Brutus og Cassius (hovedmennene blant konspiratorene, også kjent som "liberatores") forlatt Italia og tatt kontrollen over de østlige provinsene (fra Hellas og Makedonia til Syria) og de allierte kongedømmene i øst. I Roma hadde de tre cæsariske lederne (Antonius, Octavian og Lepidus), som kontrollerte så å si hele den romerske arméen i vest, knust all motstand i senatet og etablert det andre triumvirat. En av deres første oppgaver var å ødelegge liberatorenes styrker, ikke bare for å få full kontroll over den romerske verden, men også for å hevne Cæsars død. Triumvirene bestemte seg for å etterlate Lepidus i Italia, mens de to hovedpartene av triumviratet, Octavian og Antonius, satte kursen mot det nordlige Hellas med sine beste tropper (i alt 28 legioner). De kom seg over Adriaterhavet og sendte en speidertropp på åtte legioner under ledelse av Norbanus og Saxa langs via Egnatia i den hensikt å lokalisere liberatorenes hær. Norbanus og Saxa passerte byen Filippi i de østlige delene av Makedonia og tok en sterk defensiv posisjon i et smalt fjellpass like ved. Antonius kom like bak, mens Octavian var blitt forsinket ved Dyrrachium på grunn av sin dårlige helse, som kom til å plage ham resten av Fillipi-felttoget. Selv om triumvirene hadde klart å krysse Adriaterhavet med størsteparten av sine tropper, ble videre kommunikasjon med Italia problematisk på grunn av den republikanske admiralen Ahenobarus' ankomst med en flåte på nærmere 130 skip. Liberatorene ønsket ikke å møte triumvirene i et åpent slag, men ønsket heller å stille seg i en god defensiv posisjon og bruke sin marine overlegenhet til å blokkere triumvirenes kommunikasjon med forsyningsbasene i Italia. Liberatorene hadde brukt de foregående månedene til å plyndre greske bystater for å øke innholdet i krigskassen og hadde i Trakia samlet sammen de romerske legionene i øst. Med sine overlegne styrker klarte de å utmanøvre Norbanus og Saxa, som hadde forlatt sin defensive posisjon og trukket seg tilbake til Filippi. Dermed kunne Brutus og Cassius etablere en sterk defensiv posisjon på høydene langs begge sider av Via Egnatia, omtrent 3,5 km vest for Filippi. I sør var deres posisjon forankret i et ugjennomtrengelig myrland, mens den i nord var hjulpet av et ufremkommelig fjellandskap. De hadde god tid til å befeste sine stillinger med en festningsvoll og en vollgrav. Brutus satte opp sin leir i nord, mens Cassius tilordnet seg sør for Via Egnatia. Antonius nådde liberatorene kort tid etter og posisjonerte seg foran Cassius, mens Octavian tok stilling foran Brutus. Motstående styrker. Triumvirenes hær bestod av nitten legioner (de andre legionene var blitt etterlatt). Kildene nevner spesielt kun en legion, nemlig IIII legion, men andre som var tilstede var legion VI, VII, VIII, X Equestris, XII, III, XXVI, XXVIII, XXIX og XXX, siden deres veteraner deltok i landbebyggelsene etter slaget. Appian hevder at triumvirenes legioner omtrent var ved full styrke. I tillegg hadde de en stor alliert kavaleristyrke, 13 000 ryttere hos Octavian og 20 000 hos Antonius. Liberatorenes tropper var sytten legioner, åtte hos Brutus og ni hos Cassius, mens to andre legioner var stasjonert i flåten. Bare to av legionene var fullt bemannet, men hæren ble forsterket av hjelpetropper fra de allierte kongedømmene i øst. Appian skriver at hæren bestod av rundt 80 000 fotsoldater. De hadde i tillegg et alliert kavaleri på 17 000. Av disse var 5000 bueskyttere til hest, noe som var vanlig i Østen. Hæren bestod av gamle, cæsarske styrker som hadde vært stasjonert i øst, trolig legion XXVII, XXXVI, XXXVII, XXXI og XXXIII. Av disse var i alle fall legion XXXVI Pompeius' veteraner, som var blitt innrullert i Cæsars armé etter slaget ved Farsalos. Lojaliteten til soldatene som skulle kjempe mot Cæsars arving var et stort problem for liberatorene. Det er viktig å få frem at navnet «Octavian», på denne tiden, aldri ble brukt; han var ganske enkelt kjent som "Caius iulius Caesar". Cassius prøvde på mange måter å forsterke soldatenes lojalitet, både ved hjelp av taler («La det ikke utgjøre noen forskjell at han har vært en av Cæsars soldater. Vi var ikke hans soldater da, men vårt lands.») og en gave på 1500 dinarer til hver legionær og 7500 til hver centurion. Selv om antikke kilder ikke beretter om det totale antallet av soldater i de to styrkene, virker det som om de var av samme kaliber, for moderne historikere setter det totale antallet styrker til å være 100 000 på hver side. Det første slaget ved Filippi. Utsikt vest utover slettene fra Akropolis Antonius ivret etter kamp flere ganger, men liberatorene ville ikke la seg lure til å forlate sin defensive stilling. Derfor prøvde Antonius i all hemmelighet å omgå liberatorenes posisjon over myrlandskapet i sør. Med store anstrengelser klarte han å lage en passasje over myrene ved å lage en veifylling. Denne manøveren ble til slutt oppdaget av Cassius, som prøvde å gjøre et motstøt ved å forflytte deler av sin hær gjennom myrene for å lage en tverrgående demning, i håp om å kutte av den forlengede høyrevingen til Antonius' hær. Alt dette førte til et slag mellom de to partene den 3. oktober 42 f.Kr. Antonius beordret et angrep mot Cassius' fortifikasjoner mellom hans base og myrene. På samme tid begynte Brutus' soldater, provosert av Octavians soldater, å marsjere mot triumvirens hær, uten å vente på ordren til angrep (gitt med feltropet «frihet»). Overraskelsesangrepet fra Brutus' soldater var en suksess, for Octavians menn ble jaget på flukt og tvunget tilbake til leiren, som ble tatt av Brutus' soldater anført av Marcus Valerius Messalla Corvinus. Oktavian ble ikke funnet i sitt telt; hans sofa ble kuttet opp i fillebiter. De fleste historikerne fra antikken sier at han ble advart i en drøm om å være oppmerksom denne dagen. Plinius den eldre hevder at Octavian gjemte seg i en myr. På den andre siden av Via Egnatia klarte Antonius imidlertid å storme Cassius' fortifikasjoner, ødelegge palisaden og fylle igjen grøftene. Deretter klarte han lett å ta Cassius' base, som bare var beskyttet av noen få menn. Det er trolig at deler av Cassius' armé hadde rykket frem mot sør; da disse prøvde å komme tilbake til basen, ble de overlumpet av Antonius menn, som var i stort overtall. Tilsynelatende hadde slaget endt uavgjort; Cassius hadde mistet 9000 menn, mens Octavian hadde 18 000 døde og sårede. Slagstedet var imidlertid stort, og skyer av støv gjorde det umulig å få en god oversikt over resultatet av slaget, så begge parter var uvitende om motpartens tap. Cassius dro opp på toppen av et fjell i nærheten, men han kunne ikke se hva som hadde skjedd med Brutus' side. I den tro at han hadde lidd et knusende nederlag, ba han sin frigitte slave Pindarus om å ta livet av ham. Brutus sørget over Cassius' død, og kalte ham «den siste av romerne». Han unnlot dog å gi ham en offentlig begravelse, i frykt for den negative effekten det ville ha på moralen blant legionærene. Alternative kilder hevder at det var grådigheten til Brutus' tropper som var årsaken til at liberatorene ikke gikk av med en endelig seier den 3. oktober. Den uerfarne plyndringen til Brutus' styrker gjorde det mulig for Octavians styrker å reise seg igjen. I Octavians senere regjeringstid som keiser, var et vanlig kamprop: «Fullfør slaget når det først har begynt». Det andre slaget. Den samme dagen som det første slaget, klarte den republikanske flåten, som kontrollerte det joniske hav, å avskjære og ødelegge triumvirenes forsterkinger (to legioner og andre tropper og forsyninger, ledet av Domitius Calvinus). Av den grunn ble den strategiske posisjonen til Antonius og Octavian svært utsatt, siden de allerede utplyndrede områdene i Makedonia og Thessalia ikke klarte å holde deres hær med forsyninger stort lenger. Brutus på sin side kunne lett få forsyninger over havet. Triumvirene måtte sende en legion sør til Akhaia for å hente nye forsyninger. Moralen til legionærene steg da de fikk nye lovnader om 5000 denarer til hver soldat og 25 000 til hver centurion. På den andre siden sto liberatorenes hær uten den beste strategen på lederstolen. Brutus hadde mindre militær erfaring enn Cassius, og, enda verre, han kunne ikke oppnå den samme respekten fra sine allierte og soldater, til tross for at han etter slaget tilbød en gave på 1000 denarer til hver soldat. For å unngå å bli utmanøvrert ble Brutus tvunget til å utvide forsvarslinjen i sør, parallelt til via Egnatia, og bygge flere fortifikasjonsposter. Brutus' defensive posisjon var fortsatt sikker; han holdt til på høy grunn og hadde en trygg kommunikasjonslinje til havet. Han ventet fortsatt med å gå til slag, for han sto fast på sin opprinnelige plan om å utnytte den overlegne marinen han var i besettelse av. Uheldigvis var hans soldater utslitt av forsinkelsestaktikken og krevde et nytt forsøk på et åpent slag. Det er sannsynlig at Brutus og hans offiserer fryktet risikoen for at deres soldater kunne desertere til fienden om de ikke opprettholdt sin makt over troppene. Plutark skriver at Brutus ikke hadde mottatt nyheten om at Domitius Calvinus' hadde lidd nederlag i det joniske av. Derfor, da noen av de østlige allierte begynte å desertere, ble Brutus tvunget til å angripe om ettermiddagen 23. oktober. Som han sa det: «Det virker som om jeg må føre krig som Pompeius den store, ikke så mye beordring som å bli beordret.» Slaget endte i nærkamp mellom de to hærene av godt trente veteraner. Piler og kastespyd ble stort sett ignorert til fordel for nærkamp med sverd, noe som førte til at dødstallene ble svært høye. Mot slutten ble Brutus' angrep slått tilbake, og hans soldater ble forvirret da rekkene deres ble brutt. Octavians soldater klarte å ta portene til Brutus' leir før den flyktende hæren klarte å innta sine defensive posisjoner. Dermed klarte ikke Brutus' menn å reposisjonere seg, og triumvirenes seier var et faktum. Brutus klarte å trekke seg tilbake til fjellområdet like ved med en styrke på kun fire legioner. Da han så at kapitulasjon og fangenskap var uunngåelig, begikk han selvmord. Ettervirkninger. Plutark skriver at Antonius dekket Brutus' kropp med et lilla klesplagg som et tegn på respekt; de hadde vært venner. Han husket at Brutus' forutsetning for å bli med på sammensvergelsen mot Cæsar, var at Antonius' liv skulle bli spart. Mange unge, romerske aristokrater mistet livet i slaget, eller begikk selvmord etter at nederlaget var et faktum, for eksempel sønnen til den store taleren Hortensius, Marcus Porcius Cato II (sønnen til Cato den yngre), og Marcus Livius Drusus Claudianus (faren til Livia, som senere skulle bli konen til Octavian). Porcia, Brutus' kone, begikk også selvmord, ved å svelge et rødglødende kull, da hun hørte om nederlaget. Noen av adelsmennene som klarte å rømme, overga seg senere til Antonius, blant dem var bl.a. Marcus Calpurnius Bibulus og Marcus Valerius Messalla Corvinus. Adelen ønsket tydeligvis ikke å hanskes med den unge og ubarmhjertige Octavian. Restene av liberatorenes hær ble omringet, og ca. 14 000 ble innrullet i triumvirenes tropper. Gamle veteraner ble dimittert og reiste tilbake til Italia, mens noen ble igjen og bosatte seg i Filippi, som ble en romersk koloni ("Colonia Victrix Philippensium"). Antonius forble i øst, mens Octavian reiste tilbake til Italia med den vanskelige oppgaven å finne land til alle veteranene. Til tross for det faktum at Sextus Pompeius kontrollerte Sicilia og Domitius Ahenobarbus fortsatt hadde makten over den republikanske flåten, var hele den republikanske motstanden knust etter Filippi. Slaget ved Filippi markerte også trolig høydepunktet i Antonius' karriere, for han var på denne tiden Romas mest berømte general og medlem av triumviratet. Sitat. Plutark skriver om den berømte visjonen Brutus hadde om et spøkelse, noen få måneder før slaget. En natt så han en stor og skyggeaktig skikkelse åpenbare seg foran ham og han spurte: «Hva og hvorfra er du?» hvorpå det svarte: «Jeg er den onde ånd, Brutus: vi skal atter en gang møtes ved Filippi.» Han møtte spøkelset igjen natten før slaget. Denne hendelsen er en av de mest berømte i Shakespeares skuespill "Julius Cæsar". Plutark nevner også Brutus' siste ord, sitert fra en gresk tragedie: «O wretched Virtue, thou wert but a name, and yet I worshipped thee as real indeed; but now, it seems, thou were but fortune's slave.» Augustus' egen versjon av slaget ved Filippi: «Jeg sendte min fars mordere i eksil, straffet deres forbrytelser med vanlige domstoler, i ettertiden, da de gikk til krig mot republikken, slo jeg dem to ganger i slag.» ("Qui parentem meum "["interfecer"]"un"["t eo"]"s in exilium expuli iudiciis legitimis ultus eorum "["fa"]"cin"["us, e"]"t postea bellum inferentis rei publicae vici b"["is a"]"cie"). (Res Gestae 2). Primærkilder. Filippi Bastian. Bastian er en kortform av mannsnavnet Sebastian som betyr «mann fra Sebastia». Bynavnet er avledet av det greske ordet "sebastós", «hellig». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Bastian i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Bastianprisen. Bastianprisen eller Bastian-prisen er Norsk Oversetterforenings årlige pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk til norsk. Prisen ble opprettet i 1951. Siden 1984 har det også blitt delt ut en pris for oversatt barne- og ungdomslitteratur. Premien består av en statuett som ble gitt av billedhuggeren Ørnulf Bast, derav navnet «Bastian». Maitreya. Maitreya, eller Maitreya Buddha, er navnet på den neste fremtidige Buddha ifølge buddhistisk tradisjon. Han skal være den femte Buddha i en rekke av tusen Buddhaer som skal komme. Siden alle ting i samsara er forgjengelige, vil også læren etter den historiske Sakyamuni Buddha (Siddharta Gautama) til slutt forsvinne og bli glemt av alle. Etter at dette har skjedd vil boddhisattvaen Maitreya bli gjenfødt på jorden, oppdage sannheten på nytt, oppnå full oppvåkning og bli en Buddha på egen hånd uten læremester. Mens han venter lever Maitreya i Tusita-himmelen. Forutsigelsen om Maitreya anerkjennes av alle de buddhistiske tradisjonene, både Theravada og Mahayana. Den kinesiske munken Budai, den leende munken, regnes av mange for å ha vært en tidligere inkarnasjon av Maitreya. De populære bildene og statuene som viser en leende og tykk Buddha er bilder av denne munken som en inkarnasjon av Maitreya, og ikke av den historiske Sakyamuni Buddha. Maitreya utenfor buddhismen. Opp igjennom historien har mange enkeltpersoner stått frem og hevdet å være Maitreya. Flere nyreligiøse grupper har også adoptert Maitreya-legenden til sine formål. Mest kjent er kanskje Benjamin Creme som grunnla den teosofiske bevegelsen Share international. L. Ron Hubbard, grunnleggeren av Scientologi, hevdet også å være Maitreya. Bahá'í-religionen ser på sin grunnlegger Bahá'u'lláh som oppfyllelsen av Maitreya-legenden. Eilert Hægeland. Eilert Magnus Hægeland (født 22. september 1951 i Arendal, død 13. februar 2004) var en norsk komponist og organist. Han vokste opp på Evje og gikk på Kristiansand katedralskole (latinlinje) og Norges Musikkhøgskole, hvorpå han fikk sin debut i 1975 som konsertorganist. Han arbeidet ved Nordnorsk Musikkonservatorium 1976-1979, hvor han var en drivkraft for opprettelsen av en egen kirkemusikkutdanning. Han var domorganist ved Bodø Domkirke 1979 – 1986. Fra 1993 var han rektor ved Åmli Musikk- og Kulturskole, der han virket inntil 2002. Han komponerte verker for kor, kammer og orkester, flere bryllupsmarsjer, i all vesentlighet med en neoklassisk uttrykksform. Etter en alvorlig ulykke (1994) var han mindre aktiv en tid, men kom seg og ble siden organist i Bygland og sentral i landsdelens folkemusikkliv. Karine. Karine, Carina, Karina og Carine er alle varianter av samme jentenavn. Det kan bety «ren», «kjær», «navneinnvielse», «begge to», «tortur», «fin dame», «fyrstinne», «prinsesse» og «kjærtegn». Navnet er en variant av Carina, som kan komme av Cara («kjærtegn», «venn») eller er en norsk variant av navnet Katrine. Katrine er igjen en variant av det greske navnet Αικατερινη ("Aikaterine") som kan bety «navneinnvielse», «begge to» eller «tortur». Romerne assorterte navnet med det greske ordet "katharos", som betyr «ren». Katinka, Katja, Katrijn, Katrin, Katrine, Trijntje og Trine er andre varianter. "Karina" har navnedag 22. oktober i Norge. "Kaarina" og "Carina" har navnedager henholdsvis 25. november og 4. november i Finland. Utbredelse. Varianten "Kaarina" er svært vanlig i Finland. "Carine", "Carina" og "Karine" er mye brukt i henholdsvis Belgia, Sverige og Frankrike. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Karine i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. De Gyngende Seismologer. De fire seismologene jobber i dag mye hver for seg, for eksempel finnes to av dem i Nytt på nytt og en sto bak Fremtiden kommer bakfra som gikk på NRK i 2006. De Gyngende Seismologer har også hatt forgreininger til artister som Mormor & de 8000 ungene og The Psycho Halvorsen Brothers. Baglerne. Baglerne (fra norrønt: "bagall", fra kirkelatinens "baculum", som betyr bispestav) var et kirkelig parti som kjempet mot Kong Sverre og birkebeinerne under borgerkrigstiden i Norge. Baglerne ble stiftet i 1196 av biskop Nikolas Arnesson i Oslo og erkebiskop Eirik av Nidaros og bestod hovedsakelig av vikværinger. Baglerne ble slått av kong Sverre, men etter hans død inngikk de et kompromiss med kongemakten og hadde fra da av sin base på Helgøya i Mjøsa. Baglerne underordnet seg helt birkebeinerne fra 1217, og deres rolle ble etter hvert overtatt av andre flokker som ribbungene. Baglerne er den mest kjente gruppen av dem som kjempet mot birkebeinerne. Pseudovitenskap. Pseudovitenskap ("pseudo-", fra gresk, «falsk») er en betegnelse på alle arbeider som utgir seg for å være vitenskapelige, men som samtidig ikke er innskrenket eller avpasset til å imøtegå kriteriene som stilles av den alminnelig naturvitenskapelige disiplinens metodedefinisjoner for teorier og hypoteser. Pseudovitenskapen holder fast på eldgamle tanker, slik som at stjerner og planeter påvirker en persons indre sjelsliv, at tidligere antatte medisiner (nå bevist å ikke være medisiner) fungerer fordi de har blitt brukt altfor lenge til å ikke fungere. Enkelte historiske pseudovitenskaper, som alkymi og astrologi, kan regnes som forløpere for nåværende vitenskaper. Såkalt alternativ medisin har også i stor grad manglende vitenskapelig grunnlag. Kjennetegn på pseudovitenskap. Flere disipliner som i dag betegnes som pseudovitenskap, har tidligere blitt betraktet som seriøs vitenskap – i noen tilfeller langt ut på 1900-tallet (f.eks. rasebiologi). Det finnes også eksempler på det motsatte: at arbeider som tidligere har vært ansett som pseudovitenskapelige i ettertid har fått status som vitenskap, for eksempel hypotesen om kontinentaldrift. Poststrukturalisme. Poststrukturalisme er en retning innenfor samfunnsfag og humaniora. Retningen oppsto i Frankrike på 1960-tallet, med tenkere som Michel Foucault, Jacques Derrida, Jean-François Lyotard og Roland Barthes som forgrunnsfigurer. Poststrukturalismen tar utgangspunkt i strukturalismen, men forkaster de fleste av strukturalismens konklusjoner. Poststrukturalismen danner grunnlaget for det som senere er blitt kalt postmodernismen. Poststrukturalistisk teori er blant annet vesentlig innenfor feministiske og postkolonialistiske samfunns-, kultur- og litteraturstudier. Poststrukturalismen er et forsøk på å kople sammen strukturalismen med andre deler av vår virkelighet. Det er således ikke bare strukturen på arbeidsplassen, i familien, i nabolaget, i økonomien osv. som bestemmer hvordan mennesker opptrer. Også andre sammenhenger i hverdagslivet der vi mennesker samspiller må trekkes inn i analysen. Den sosiale virkeligheten er en sosial konstruksjon (i.e sosial konstruksjon/konstruktivisme). Den mest kjente poststruktualistiske arkitekten kan sies å være Frank Gehry, som blant annet er kjent for å ha designet flere av Guggenheim Museene. Habbo. Habbo (bedre kjent som "Habbo Hotel") er et virtuelt samfunn på Internett, primært brukt av tenåringer og barn. Samfunnet, som eies og vedlikeholdes av det finske multimediaselskapet Sulake Corporation, kombinerer praterom og multiplayer-onlinespill. Samfunnets brukere bestemmer selv sine figurers navn, holdninger og formue, og kan i begrenset omfang selv forme figurenes utseende, farver og klær. Habbo Hotel er for det meste for tenåringer, og har en aldersgrense (i Norge) på tolv år. Men Habbo Hotel blir også brukt av barn under tolv år. Enhver under atten år må ha tillatelse fra foresatte for å spille dette spillet, på grunn av faren for å bli mobbet gjennom nett, og ikke minst hvis det blir et storforbruk av penger blant barn/ungdom. Historie. Den opprinnelige ideen bak Habbo Hotel var et lite prosjekt av to finske menn, Sampo Karjalainen og Aapo Kyrölä, som skulle promotere et rockeband kalt Mobiles. Karjalainen og Kyrölä startet et samarbeid med PR-byrået Taivas for å utvikle det som skulle resultere i "Hotelli Kultakala" («Hotel Gullfisk») og ble lansert i Finland i august 2000. Etter suksess med det første hotellet, ble et nytt hotell åpnet i Storbritannia. To nye virtuelle samfunn ble lansert i 2001 og fire nye i 2003. Samtidig ble den tekniske plattformen bygget om og konseptet gjort enklere og mer brukervennlig. I løpet av 2004 vokste brukerbasen av Habbo, og på slutten av 2004 var det hele 16 onlinesamfunn spredt over hele verden og Sulake hadde over 160 ansatte. I 2005 og 2006 styrket Habbo sin tilstedeværelse, og per 2010 er det lokalisert Habbosamfunn i 31 land på fem kontinenter. Sulake lanserte 29. juni 2004 Habbohotel Norge som i (2008) hadde over 200 000 aktive brukere hver måned, og ca. 2000 til 3000 pålogget hver dag. I 2007 ble Norges, Sveriges og Danmarks kontorer slått sammen. På grunn av ledelsen i Oslo ikke ville flytte til København, kom det en ny «hotellsjef» til det norske Habbo Hotel. Sommeren 2008, hadde Habbo Hotel 100 millioner brukere og hver måned er det omkring syv millioner aktive brukere. Hotellet. For å kunne benytte Habbo Hotel, skal man først lage en 'avatar'. Det foregår ved at man velger et Habbo-navn og et motto, og deretter har man muligheten for å velge klær, sko, hår og kulør. Når brukeren er ferdig med å registrere seg, transporteres han/hun til en "sjekk inn/hotel view"-skjerm. Brukeren kan redigere sin avatar senere. En navigator tillater habboene å velge i mellom fellesrom eller gjesteværelser. Navigatoren inneholder også en liste over brukerens egne rom, favorittrom og en liste over hvor mange brukere som er i hvert av hotellets rom. Navigatoren har også en søkefunksjon som gjør det mulig for brukeren å søke på andre rom. På enkelte hoteller, rollespiller spillerne. Dette skjer via de beskriver hva de gjør med – eller stjernetegn foran og bak setningene. Eksempelvis: "-Lukas ser til siden, han får øye på Martin og går mot han-" Kontroverser. Habbo har vært et omstridt konsept både i Finland og i Norge. Dette har blant annet gått ut på at Habbo ikke sjekker alderen til spillerne, men likevel lar dem kjøpe mynter via telefon. Det er også flere eksempler på at små barn har handlet mynter med «lånte» kredittkort. Habbo hevder at det er lagt inn sperrer i systemet som skal hindre overforbruk, men det er eksempler på at barn har brukt opp mot 500 kr. to ganger i uken med kort, 250 kroner bare via telefontjenester. Habbo USA og andre hoteller har blitt et mål for flere grupper på Internet som driver trolling, mest fremtredende av Anonymous og Patriotic Nigras. Offisielle fansider. Det finnes fansider til Habbo Hotel. Disse fansidene konkurrerer alle om å bli såkalt «offisielle». Når en fanside blir offisiell, vil det være lovlig å reklamere for fansiden på hotellet, og i hotellets forumer. «Uoffisielle» fansider har ikke lov å reklamere over hotellet. En offisiell fanside merker seg med et skilt som den kan ha på sin «Habbo Home» og bruke inne på selve hotellet. Kun offisielle fansider og to av eierne har lov å bruke skiltet. Robert Torp. Robert Torp (født i 1947) er en sportsfisker fra Ringsaker som er innehaver av norgesrekord for ørret. Dette var en 15,3 kg tung hunderørret, som ble tatt 1. november 1981 i Mjøsa. Torp har på folkemunnet fått et eget område i Mjøsa oppkalt etter seg, «Torpeland», som strekker seg fra Hornsodden på Helgøyas nordvestre hjørne, mot Kapp og opp til Hagelund i Ringsaker. Eksterne lenker. Torp, Robert Gary Mounfield. Gary Mounfield (født 16. november 1962), bedre kjent som Mani, er en engelsk bassist. Han har spilt i det skotske alternativrockbandet Primal Scream siden 1996. Før han ble med Primal Scream var han, fra 1987 til bandets oppløsning i 1996, bassist i The Stone Roses. I 2012 vil han og resten av The Stone Roses igjen spille sammen på en omfattende verdensturnè. BJ. Bj. Bj er logonavnet til sportstøyprodusenten Bjørn Dæhlie Technical Wear Sjel. En sjel, vanligvis omtalt i bestemt form, som "sjelen", er ifølge mange religiøse og filosofiske tradisjoner en selvbevisst «eterisk substans» som er unikt for hvert vesen. Det tenkes ofte at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og den betraktes av mange som udødelig. Metamystikk. Sjelen inkluderer vanligvis i metafysisk filosofisk teori både det tenkende «jeg» og personligheten som er resultat av slik tenkning og kan derfor betraktes som en selvstendig enhet som kan fri seg fra den fysiske kroppen. Den fysiske kropp betraktes som ledningsnett og «datamaskin» som kan utføre automatiske oppgaver gitt av sjelen i en slik teori. Filosofi. Aristoteles hadde en utvidet «sekkebetegnelse» for sjel og hevdet at plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme. Religion. I følge Bibelen er mennesket falt fra uskyldighet til skyldighet i syndefallet. Sjelen frelses i følge kristendommen ved tro. Ishockey under Vinter-OL 1932. Under Vinter-OL 1932 deltok fire land i ishockey. Det var fjerde gangen ishockey var olympisk øvelse. Turneringen var også det sjette verdensmesterskapet i ishockey. Batteri. Med batteri menes i allmennhet en samling bestående av flere like enheter for en felles innsats, altså som ikke betraktes uavhengige. Rutetid (tegneserie). Rutetid er en ukentlig vitsetegning som tegnes av tegneserieskaperen Frode Øverli. Rutetid har slektskap med Larsons Gale Verden og Bizarro. Rutetid blir trykket i Dagbladet og en rekke andre norske aviser, samt på noen av Tysklands største nettportaler under navnet "Durchgeknallt". I mars 2010 ble bladet Rutetid lansert. Foruten Frode Øverlis tegninger, inneholder bladet etablerte og nye, norske vitsetegninger. AT&T Pebble Beach National Pro-Am 2006. Et par 3-hull på Pebble Beach. AT&T Pebble Beach National Pro-Am 2006 var en golfturnering på PGA-touren som ble arrangert i Pebble Beach i California 6. til 12. februar 2006. AT&T Pebble Beach National Pro-Am ble spilt første gang i 1937 under navnet "National Pro-Amateur Golf Championship". Opprinnelig var Bing Crosby vert for turneringen, som er kjent for sin «pro-am»-konkurranse, hvor lag med profesjonelle og amatører, hovedsakelig kjendiser, spiller sammen. AT&T ble tittelsponsor i 1986. Phil Mickelson var tittelforsvarer. Premiepotten var $ 5 400 000 dollar og fordeles med $ 972 000 til førsteplass, $ 583 200 til annenplass og $ 367 200 til tredjeplass. Pro-am. I 2006 deltok blant andre Michael Bolton, Tom Brady, Eric Close, Carson Daly, Kenny G, Andy Garcia, Thomas Gibson, Samuel L. Jackson, Rush Limbaugh, George Lopez, Bill Murray, Craig T. Nelson, Chris O'Donnell, Dennis Quaid, Ray Romano, Justin Timberlake, Donald Trump, Mark Wahlberg og James Woods. Mumifisering (fetisj). Mumifisering er en seksuell fetisj, hvor en person pakkes inn i material som for eksempel plastfolie, silkesekk, spandexsekk, eller rulles inn i teppe av det stoffet man liker. Deretter kan man påføre pakketeip eller isolasjonsteip,eller binde med tau rundt kroppen..Ved mumifisering er det normalt å mumifisere hele kroppen, mens man passer på å lage pustehull til partneren. Viktig at offeret kan puste, selv om den personen er kneblet. HA ALLTID SAKS I NÆRHETEN!!! Wasabi (radioprogram). Wasabi var et musikkprogram på NRK P2 som ledes av Guttorm Andreasen, også kjent som «DJ 99». Wasabi gikk på NRK P2 fra 2003 til 2006, og sommeren 2011. Da det kom, ble programmet omtalt som et «multirytmisk hverdagsprogram» som skulle gi lytteren all musikken man vanligvis ikke får på riksradio og også gi lytteren lyst til å hoppe og danse. Musikken som ble sendt spente over en rekke sjangre, det var funk, hip-hop, elektronika, jazz, reggae, samba, disco, salsa, dub, ska, opera, tango og mye mer, og dette fikk mange til å glede seg, men enkelte kritiserte Wasabi for å bryte med P2s musikalske profil. Wasabi hadde opptil 200.000 daglige lyttere. Programmet åpnet alltid med en coverlåt, og på onsdager kunne lytterne vinne plater dersom de kjente igjen sangen som ble spilt. Wasabi ble sendt i 702 utgaver, fra mandag til fredag kl 11.03–12.00 fra 1. september 2003. NRK besluttet å legge ned Wasabi etter å ha fått kritikk av "Lytterforeningen for klassisk musikk". Etter voldsom protest fra de mange Wasabi-lytterne og en lang debatt. hvor Andreasen fikk masse støtte gikk siste program på luften 1. september 2006. Wasabi ble erstattet med programmet "Musikkmassasjen" som holder en lavere redaksjonell profil enn Wasabi gjorde og stort sett spiller klassisk musikk og jazz etter forespørsel fra lytterne.. WASABI var tilbake på NRK P2 sommeren 2011. WASABI sendte to timer hver dag i hele juli, fra 9 til 11, som sommerpauseprogram for samfunnsprogrammet "Ekko". Dub. Dub er en musikkstil som oppsto på Jamaica på 1960-tallet. Opprinnelsen ligger i at disk jockeyer begynte å toaste til instrumentalversjoner av kjente reggaelåter. Etter hvert begynte man også å legge til flere effekter, og artister og produsenter begynte så i sin tur å gi ut egne dub-utgivelser. I nyere tid knyttes dub gjerne opp mot musikkstiler som jungle og drum and bass. Klassisk dub kjennetegnes gjerne av et minimalistisk lydbilde, med mye bruk av ekko-effekter. Bassen utgjør også et sentralt element i dub-musikken. Flere ska- og reggaeband har fått produsenter til å lage dub-versjoner av sine egne låter, deriblant Black Uhuru og Israel Vibration. Et av de få norske eksemplene på dette er da The Aller Værste! produserte en dub-versjon av sin egen "Ideal! Ideal!". Blant de mer kjente rene dub-artistene kan nevnes King Tubby, Lee «Scratch» Perry, The Mad Professor, Dub Syndicate og Nucleus Roots. Trådløse Trondheim. Trådløse Trondheim er et prosjekt for å gi hele Trondheim tilgang til trådløst nettverk. Prosjektet er foreslått av NTNU. Trådløse Trondheim AS ble etablert 1. september 2006, og offisiell lansering av prosjektet er lagt til 26. september 2006. Jan Petter Solberg. Jan Petter Solberg (født 3. juni 1983) er en norsk snøbrettkjører. Han vokste opp i Laksevåg i Bergen. Han startet sin karriere ved å kjøre mest mulig i det lokale skitrekket Voss Fjellheiser. Nå i 2006 er han regnet som en av verdens beste snowboardere, og han er kjent for sin spesielt fine stil. Han har vært med i kjente filmer som "Afterbang", "More", "Futureproof", "Stand And Deliver" og "Chulksmack". Solberg, Jan Petter Solberg, Jan Petter Eventyrtyper. Det mest brukte internasjonale klassifiseringssystemet for folkeeventyr er utarbeidd av den finske folkloristen Antti Aarne og amerikaneren Stith Thompson og publisert i "The Types of the Folktale" i 1961. Før Aarne og Thompson fantes det på norsk en katalog over norske eventyr, utarbeidd i 1921 av folkloristen Reidar Th. Christiansen: "Norske eventyr. En systematisk fortegnelse efter trykte og utrykte kilder". I 1984 kom en ny norsk eventyrkatalog, bygd på det internasjonale systemet. "The Types of the Norwegian Folktale" er utarbeidd av folkloristen Ørnulf Hodne, og inneholder opplysninger om alt kjent eventyrmateriale på norsk – i alt 4 200 varianter. Den bruker Aarne-Thompsons typenummer, og har i tillegg opplysninger om informant, innsamler og sted, og om eventuelle trykte utgaver av hver variant. Foruten Aarne og Thompsons gruppebetegnelser er det her skilt ut en egen gruppe "etiologiske eventyr" under de egentlige eventyra. Dyreeventyr. Dyreeventyr er vanligvis korte fortellinger der dyr tenker og handler som mennesker. Dyra representerer ulike mennesketyper og menneskelige egenskaper, som spilles ut mot hverandre på tankevekkende eller humoristisk vis: Den sterke og godmodige bjørnen blir lurt av den lure og foretaksomme reven; grisen har ambisjoner om et finere liv, men må lære å kjenne sin plass, osv. Dyreeventyr er en sann internasjonal sjanger som kjennes fra alle kulturer og språkområder. Dyreeventyra er i slekt med fabelen, som like fra antikken har vært en skriftlig sjanger brukt til å belære og til å diskutere moralske spørsmål. Fabler av grekeren Æsop og de romerske dikterne Phaedrus og Avianus kom inn i lesebøkene fra middelalderen av, og kan ha gått derfra over i muntlig tradisjon eller påvirka eksisterende dyreeventyr. På den andre sida kan de antikke fabeldikterne ha bygd på eldre, folkelige tradisjoner. Noen urform av dyreeventyra er således umulig å spore. Dyreeventyr er blant de mest populære eventyr på norsk, og mange er kjent i et stort antall varianter. Blant de mest utbredte er «Reven som gudfar», og. Fra norsk tradisjon kjennes 61 ulike dyreeventyr i til sammen 432 varianter. Prithvi Narayan Shah. Prithvi Narayan Shah [nepali: पृथ्वी नारायण शाह), I Nepal også kalt "Den Store", født 1722 og død 1775, var skaperen av det moderne nepalske kongedømmet og den første konge av Shah-dynastiet på landets trone. Han var arving til tronen i den lille staten Gorkha der han ble konge i 1743 etter "Narabhupal Shah". Gorkhas felttog for å ta de små nabostatene. På denne tiden hadde striden mellom Malla-kongene i Kathmandu-dalen fått Nepal til å oppløse seg i et stort antall småkongedømmer. Bare vest for Kathmandu-dalen var det 46 slike kongedømmer (Gorkha var et av dem), øst for dalen var forholdene kanskje enda mer kaotiske. Det åpnet for at et erobringstokt kunne legge grunnlaget for en ny nelpalsk sentralstat. Alternativet var kanskje at området ble erobret fra sør, fra India der den engelske kolonimakten holdt på å sette seg fast, eller fra nord, der den kinesiske sentralmakten styrket sin stilling i Sinkiang og Tibet. Prithvis kamp mot Malla-kongedømmene. "Prithvi Narayan Shah" kjempet med stor målbevissthet, dyktighet og brutalitet for å erobre Kathmandu-dalen, der tre Malla-konger hersket over hvert sitt lille rike. I 1744 sikret han seg "Nuwakot", som ligger mellom Gorkha og Kathmandu. Etter dette besatte han strategiske punkter i åsene rundt Kathmandu-dalen. I 1756 okkuperte han "Kuti-passet" og stoppet dermed dalens handel med Tibet. I 1763 tok han "Makawanpur". Men erobringen av selve dalen var vanskeligere. Kathmandus siste Malla-konge, "Jaya Pradash Malla", var ingen dårlig strateg, og klarte flere ganger å slå tilbake Gorkhas framstøt. Hans største svakhet var trolig at han undervurderte den helt spesielle faren som Prithvi representerte. Malla-kongene hadde alliert seg med Gorkha i kampen mot hverandre før, og skjønte ikke at denne gangen var det nødvendig å skape en felles front mot angrepet. Bare i en kort periode i 1757 klarte de å samle seg til felles forsvar. Ellers forsøkte nabobyene i dalen – Kathmandu, Patan og Baktapur – å oppnå hver sine avtaler med Gorkha, noe som Prithvi utnyttet mot dem med stor dyktighet. Erobringa av Kirtipur. Etter flere forsøk (angrep i 1757 og i 1764, da hans yngste bror, "Shurpratap Shah", falt) tok han Kirtipur, en liten by i åsene 5 km sørvest for Kathmandu. Prithvi hadde lovet byen pen behandling hvis den overga seg. Det løftet brøt han straks han hadde tatt Kirtipur i 1766. Han beordret at nesen og overleppen skulle skjæres av alle menn over 12 som ikke kunne spille et blåseinstrument, og omdøpte byen fra "Kirtipur" (Den strålende byen) til "Naskatapur" (De avskårne nesers by – et navn som visst ikke var i bruk særlig lenge!). Overleveringen sier at resultatet av amputasjonene fylte to store kurver som hver veide 20 kg. Denne hensynsløsheten ble begrunna med Prithvis problemer med å ta byen, og som hevn for tapet av broren. (Senere historikere som skrev på oppdrag fra Shah-familien har også forsøkt å hevde at nese-historien ikke er sann.) Men en bedre forklaring er at erobringen av Kirtipur endelig åpnet for erobring av Kathmandu-dalen, og Gorkha-kongen ville skremme sine motstandere til å overgi seg. Under blokaden av dalen hadde han latt henge alle handelsmenn som forsøkte å smugle inn varer. Kong Prithvi var ingen nybegynner når det gjaldt å bruke terror som våpen i krig. Prithvi tar Kathmandudalen. Nå lå veien inn i dalen åpen. "Jaya Pradash Malla" svarte med å be om hjelp fra "Det Engelske Ostindiske Kompani", som intervenerte med en liten styrke i 1767, men lett ble slått tilbake av Gorkha. Men den engelske intervensjonen fikk Prithvi til å vente et år før han satte inn sluttoffensiven. 25. september 1768 erobra han Kathmandu. Nabobyen Patan tok han i oktober samme år, og den siste byen i dalen Bhaktapur den 13. november 1769. Dermed satte han også sluttstek for mer enn 600 år med Malla-konger i Nepals historie. "Prithvi Narayan Shah" regnes fra 1768 som den første Shah-kongen av Nepal. Videre erobringstokter mot vest. Prithvi dør i 1775. Etter erobringen av Kathmandu-dalen vendte han oppmerksomheten mot vest, der han tok kongedømmet "Choudandi" i 1773 og "Vijaypur" kort tid etter. I hans regjeringstid nådde Nepal (som på denne tiden og lenge etter fortsatt hadde det offisielle navnet Gorkha) en utstrekning på om lag 1/3 av den landet har i dag. Rikets østgrense nådde elvene "Mechi" og "Kankai", dets vestgrense nådde elven "Marsyandi". Kongen døde i "Nuwakot" i januar 1775, 52 år gammel. Kriger mot England og Kina etter Prithvis død. Hans regjeringstid var begynnelsen på en ekspansjonsperiode som i løpet av de neste 40 år skulle føre Nepal inn i kriger mot både Kina og England (det vil si det Engelske Østindiske Kompani i India). Nepal tapte disse krigene. Dette førte til at staten måtte betale tributt til Beijing (fram til 1908), og Nepal var i praksis et engelsk lydrike fram til 1920-tallet. Det ser ut til at Prithvi skjønte at ekspansjonen kunne føre Nepal inn i en farlig posisjon i forhold til sine veldige naboer. I dokumentet "Dipya upadesh" (guddommelige råd), som også er kalt hans politiske testamente fordi det ble diktert noen få måneder før hans død, beskriver han sitt kongedømme som "en yam mellom to steiner", og anbefaler en defensiv holdning mot Kina og England. Prithvi Shah som nasjonsbygger. Moderne propaganda, ikke minst fra monarkistene etter restaurasjonen av Shah-dynastiet i 1951, har lagt vekt på å framstille Prithvi som en stor nepalsk patriot: Kongen som gjenforente riket, som beskyttet landet mot indisk press og Nepals handelsfolk mot indisk konkurranse, gjennomførte progressive reformer og så videre. At Prithvi fikk stor historisk betydning, fordi han skapte en levedyktig nepalesisisk sentralstat, er hevet over all tvil. Å framstille ham som en moderne nepalsk patriot krever derimot atskillig retusjering. Han betraktet seg som konge over Gorkha (og det var først Rana-herskerne som fra 1930 begynte å kalle landet Nepal, og gorkhali, det offisielle språket i Gorkha som nå var nasjonalspråk, for nepali). Svakheter ved Prithvis føydale stat. Å komme seg opp og fram i Shah-staten krevde stadig nærhet til kongen. Staten ble derfor sterkt sentralisert, all makt var konsentrert rundt kongen i Kathmandu. Oversentraliseringen som skapte kraftige motsetninger mellom Kathmandudalen og alle andre områder i landet, blant annet Tarai og det fjerne vesten, var innebygd i staten Prithvi Narayan Shah skapte fra første øyeblikk. Prithvi Shah fortsatte å praktisere systemet med å lønne regjeringsmedlemmer, embedsmenn og generaler ved å la dem bruke jordeiendom, som etter en tid ble trukket tilbake og gitt til andre. Alle sentrale stillinger ble nyvurdert og ofte nyfordelt hvert år. Hele dette systemet var avhengig av en sterk personlig leder for å fungere. Det kunne være noenlunde stabilt under en hersker som Prithvi selv eller skaperen av Rana-dynastiet, Jang Bahadur Rana. Men under svakere statsledere førte dette til endeløse intriger, blodige oppgjør og kaos i statsledelsen, som i de 70 årene som fulgte Prithvis død. Dette var også en del av Nepals arv etter Prithvi Narayan Shah. Undertrykking av etniske og religiøse minoriteter og lavkaster. Prithvis forvokste Gorkha var en føydal stat som bygget på kastelojalitet. Prithvis militære allierte ble forfremmet til den militære høykasten chhetri hvis de ikke hørte til den alt. Men dette førte samtidig til at de nasjonale gruppene og lavkastene som ikke hørte til hans nære allierte, ikke fikk grunn til å føle lojalitet mot den nye parbatiya-staten. Prithvi Shahs og Gorkhas brutale erobringer betydde tvert imot undertrykkelse av andre nasjonaliteter, språk og religioner i Nepal. Ikke minst var det et tilbakeslag for newar-nasjonaliteten, som i lang tid hadde dominert den høyt kultiverte Kathmandu-dalen (eller Nepal-dalen). Deres språk, newari (eller Nepal Bhasa, som de også kaller det i dag) forsvant som administrasjonsspråk, ingen newari ble statsminister i Nepal før etter innføringen av parlamentarisk demokrati i 1990, og buddhismen og den særlige formen for hinduisme som var typisk for Kathmandu-dalen, ble satt til side, til fordel for Gorkha-kongedømmets hinduisme. Også ellers i riket betydde Shah-kongedømmet og Rana-dynastiet, som hersket de neste 200 årene, tilbakeslag for etniske minoriteter, undertrykkelse av heterodoks religion og innskjerpelse av et kastevesen etter Gorkha-modell. "Prithvi Narayan Shah" kaster derfor to ulike historiske skygger, avhengig av i hvilket lys man ser ham. For monarkister, høyreorienterte nasjonalister og hinduer er han skaperen av det moderne Nepal, som de kaller "verdens eneste hinduistiske kongedømme". For etniske og religiøse minoriteter, folk fra lavkaster og de som regner seg som moderne demokrater og sekularister, representerer han religiøs og føydal middelalder, kastevesen og undertrykkelse av minoriteter og kvinner. Legendeeventyr. Religiøse eventyr er eventyr som har et kristent innslag. Betegnelsen legendeeventyr brukes ofte synonymt med religiøse eventyr. De religiøse eventyra har bibelske hoved- eller bipersoner, som Vårherre, Jesus, Eva, apostelen Peter, jomfru Maria eller Fanden. De har som oftest et moralsk budskap, eller de eksemplifiserer kristen tro. Eventyret er ofte oppbygd slik at de hellige personene vandrer om blant menneskene uten å gi seg til kjenne, og på den måten får personer de møter til å avsløre sitt sanne vesen – på godt eller vondt. Religiøse folkeeventyr har mange felles motiv med skrevne exempla fra middelalderen, og en må regne med at det har vært en utveksling av stoff mellom et skriftlig-muntlig religiøst kretsløp og folketradisjonen. Fortellinger om guder som begir seg inkognito inn i menneskenes verden for å sette dem på prøve kjennes også fra ikke-kristne samfunn. I eddadiktet Grimnesmål besøker Odin kong Geirrød for å sanne ryktet om at kongen ikke unte gjestene sine maten. Hos Ovid finnes en fortelling om Jupiter og Merkur som besøker Filemon og Baucis. Det er registrert 22 ulike religiøse eventyr på norsk, noe som er lite i forhold til andre land i Europa. Det mest utbredte er "Gjertrudsfuglen", som er kjent i 39 varianter. Exemplum. Et exemplum (latin: «prøve, forbilde») - flertall exempla - er en moralsk fortelling, kortere eller lengre, sann eller fiktiv, brukt for å illustrere et poeng. I middelalderen fantes samlinger av exempla som ble brukt av prestene for å utsmykke prekenene, til å understreke et budskap eller illustrere en læresetning. Emnet kunne være henta fra fabler, folkeeventyr og legender, eller fra det virkelige liv. På den andre sida kunne exempla fra prekensamlinger vandre inn i folketradisjonen og viderebringes muntlig blant allmuen. Mange av de religiøse eventyrene inneholder motiv som kjennes fra eksempel- og prekensamlinger fra middelalderen og renessansen. Jacques de Vitrys eksempelsamling fra ca. 1200 er en av de mest kjente. Geoffrey Chaucers "The Miller's Prologue and Tale" er en satire over slike samlinger. Novelleeventyr. Novelleeventyr er eventyr som i oppbygning likner undereventyr ved at de ofte er lange og inneholder flere scener, men til forskjell fra undereventyra i liten grad inneholder motiver av magisk eller fantastisk art. Novelleeventyr kan ofte ha et tydelig budskap, ved at de latterliggjør storaktighet hos prinsesser, prester, futer eller andre øvrighetspersoner, og hyller den sunne fornuften hos jevne menn og kvinner. Blant de mest utbredte novelleeventyra i norsk tradisjon er, og. Det er nedtegna 27 ulike novelleeventyr på norsk, i til sammen 238 ulike varianter. Eventyr om det dumme trollet. Eventyr om det dumme trollet er en gruppe eventyr som handler om et troll eller Fanden/djevelen som blir narra av et menneske. Det meste kjente eventyret på norsk innafor denne gruppa er. Av alle norske eventyr er dette det som er kjent i flest varianter – 121 i alt. Et vanlig motiv i eventyr om det dumme trollet er mannen som har forskrevet seg til Fanden og dermed opplever et overnaturlig hell eller en uovertruffen dyktighet i alt han foretar seg, men som når tida er inne lurer djevelen som kommer for å hente han. Motivet finnes i og i. Det finnes nedskrevet 42 ulike eventyr i denne gruppa på norsk, i til sammen 233 ulike varianter. Denne typen eventyr kjennes fra mange land, men det ser ut til at utbredelsen og populariteten har vært størst i Nord-Europa. Etiologiske eventyr. Etiologiske eventyr (av etiologi, fra gresk "aitia" – årsak) er en type eventyr som kombinerer trekk fra opphavssagn og religiøse eventyr: En bibelsk person brukes til å forklare naturformasjoner eller særtrekk hos dyre- og plantearter. Ofte kan eventyret handle om omstendigheter omkring skapelsen av en art: Lommen fløy ut før Vårherre hadde skapt den ferdig, så han måtte kaste beina etter den. Derfor har lommen beina så langt bak. I norsk tradisjon er det nedtegna 13 ulike etiologiske eventyr med til sammen 103 varianter. De mest kjente er «Hvorfor bjørnen er stubbrumpet» og. Skjemteeventyr. Skjemteeventyr er eventyr med få eller ingen overnaturlige innslag, som har hatt som hovedfunksjon å underholde og vekke latter hos tilhørerne. Gruppa er svært sammensatt, og kan f.eks. handle om molboer, friere, ektepar, dumme menn og kjerringer osv. «Kjerringa mot strømmen» er et kjent skjemteeventyr. Mange skjemteeventyr har brodd mot prester, futer og andre øvrighetspersoner, som framstår som stupide og oppblåste, i kontrast til en allmuesmann som representerer den sunne fornuft. Noen skjemteeventyr kan rettere kalles "lygeeventyr", der poenget er å fortelle en nonsenshistorie med de størst mulige overdrivelser. Erotiske eventyr kan også regnes til skjemteeventyra. Bruk av skjemteeventyr ser ikke ut til å være geografisk begrenset. En rekke eldre eventyr lever fortsatt i muntlig tradisjon som vitser eller groviser, gjerne uten at forteller og tilhører er seg bevisst at historia er et genuint eventyr. På norsk kjennes til sammen 1157 varianter av 165 ulike eventyr. Blant de mest utbredte er «Gale-Mattis» (45 varianter), «Stor-Per og Vesle-Per» (44 varianter) og «Mestertyven» (38 varianter). Erotiske eventyr. Erotiske eventyr er folkeeventyr med erotisk eller pornografisk innhold. De erotiske folkeeventyra er sannsynligvis like gamle som de sømmelige eventyra, men ofte ikke kjent som eventyr. Mange av dem lever fortsatt i muntlig tradisjon som vitser eller grove fortellinger, ofte uten at de som forteller er klar over at historiene er gamle, genuine eventyr. Asbjørnsen og Moe samla inn et knippe erotiske eventyr på sine ferder, men fant dem uegna for publisering. Disse såkalte "narrationes lubricae" («slibrige fortellinger») ble likevel arkivert; noen ble trykt på tysk i 1883, og kom på norsk på 1970-tallet. Peter Beardsley. Peter Andrew Beardsley (født 18. januar 1961 i Newcastle-upon-Tyne, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som hadde en sukssesrik karriere bade på klubb- og landslag som varte i mer enn 15 år. Spillerkarriere. Beardsley startet sin fotballkarriere som tenåring i hjembyens store klubb Newcastle United, men fikk aldri spille for klubben, og måtte ut i verden for å prøve lykken, og er per dags dato vikartrener for Newcastle FC, etter Chris Hughtons overraskende avskjed 6. Desember, 2010. Etter suksessrike opptredener for Carlisle United og canadiske Vancouver Whitecaps, samt en lynrask tur innom Manchester United, hvor han bare spilte én førstelagskamp, fant han veien tilbake til Tyneside i 1983. I Newcastle fikk Beardsley spille sammen med legendariske Kevin Keegan som i sitt siste år som aktiv spiller hjalp Newcastle til opprykk fra 2. divisjon i 1984. Keegan satte med dette punktum for en strålende karriere, mens Bearsley fortsatte å spille for «The Magpies» i enda fire år. I løpet av disse årene etablere Peter Beardsley seg på, der han viste seg å være den perfekte spissmakker for stjernespilleren Gary Lineker. I Fotball-VM 1986 scoret duoen alle Englands mål. (Lineker scoret seks og Beardsley scoret ett) I 1987 betalte daværende manager i Liverpool, Kenny Dalglish £1.9 millioner for Beardsley, noe som gjorde ham til tidenes dyreste engelske fotballspiller. På Anfield vant Beardsley to engelske seriemesterskap (1987/88 og 1889/90) og en seier i FA-cupen (1989), men i 1990 sluttet Kenny Dalglish som manager i Liverpool og Beardsley var ingen favoritt hos etterfølgeren Graeme Souness. På tross av at han spilte fast på landslaget slet Beardsley med å få spilletid så lenge Souness satt i managerstolen og etter en stund krysset han Stanley Park og begynte å spille for byrivalene Everton. I Everton spilte Beardsley fotball av høy klasse, men den tradisjonsrike klubben slet i motbakke og det ble lite glamour og gull av å spille på Goodison Park, så i 1993 flyttet den nå 31 år gamle Beardsley hjem til Newcastle United. Hjemme på St. James` Park fikk Beardsley en ny vår som fotballspiller og under ledelse av sin tidligere lagkamerat Kevin Keegan, som nå var manager for Tyneside-klubben, dannet han en dødelig spissduo med Andy Cole. Med Beardsley som kaptein gjorde Newcastle i 1995/96 sin beste sesong siden 1920-årene og tok en knepen andreplass i Premier League bak Manchester United. Han forlot Newcastle i 1997 og spilte deretter for Bolton Wanderers, Manchester City, Fulham og Hartlepool United før han i en alder av 38 la fotballskoene på hylla for godt. I dag er Beardsley ansatt som trener ved Newcastle Uniteds fotballakademi. Andreas Faye. a> 1861. Rektorgalleriet, Universitetet i Agder. Andreas Faye (født 5. oktober 1802 på Bragernes, død 5. mai 1869) var en norsk prest og folkeminnesamler. Han er kjent for "Norske Sagn" 1833 eller "Norske Folke-Sagn", den første samling av folkeminner som utkom i Norge. Faye var sønn av skipsfører Christopher Faye (død 1825) og Maren Mathea Borgen. Det var opprinnelig bestemt at han skulle gå til sjøs, men sogneprest Wettergren i Borre, som underviste ham, fikk faren til å la ham studere. I 1817 begynte han ved Drammens Skole, og 1823 ble han student med laud. Fra nyttår 1826 til juli 1827 var han konstituert timelærer ved samme skole. I juni 1828 tok han teologisk embetseksamen med laud. I januar 1829 ble han så ansatt som lærer ved Arendals Middelskole før han 12. mars 1833 ble utnevnt til sogneprest i Holt. 1839 ble han dessuten forstander og førstelærer ved det nyopprettede Christianssands Stifts Lærerseminarium, og regnes derfor som første rektor på det nyopprettede Universitetet i Agder. Han ble værende i disse stillingene inntil han 27. august 1860 ble sogneprest i Sande. 16. januar 1864 ble han dessuten prost i Nordre Jarlsberg prosti. I 1831 foretok han for egen regning en reise til Danmark, Tyskland, Italia og Frankrike. På denne reisen besøkte han universitetsforelesninger (f. eks. av Schleiermacher og Neander i Berlin), oppsøkte Goethe i Weimar, og satte seg inn i allmueskolevesenet i Prøyssen og Sachsen. Etter hjemkomsten var han med på å stifte Arendals Museum og offentlige Bibliothek. Fra 1835 til 1841 var han formann i Nedenæs og Robygdelagets Amts Landhusholdningsselskab. Han var dessuten medlem av formannskapet i Holt, og var 1842 stortingsrepresentant. Han var medlem av Det kongelige norske Videnskabers Selskab i Trondheim og av Det Norske Videnskaps-Akademi i Kristiania. Han ble gift første gang 1. oktober 1835 med Ditlevine Madsen (1810–1846), annen gang 1. mai 1850 med Octavia Knudsen (f. 1828). "Norske Sagn". Tittelbladet til førsteutgaven av "Norske Sagn" Hans "Norske Sagn" fra 1833 var den første folkloristiske bok som utkom i Norge. I arbeidet med sagnene var Faye inspirert av Brødrene Grimms "Deutsche Sagen" fra 1816, og som norsk pionerverk kom "Norske Sagn" med oppsiktsvekkende lærde referansers til gresk og norrøn mytologi, og til allerede utgitte folkloristiske tradisjonssamlinger fra våre naboland. Senere folklorister kom på bakgrunn av Asbjørnsen og Moes utgivelser til å oppfatte Fayes stil som en noe tørr, skriftspråklig gjengivelse av de muntlige kildene, men her må en huske på at utgivelsen ligger nesten et decennium tidligere og at Asbjørnsen og Moes bruk av særnorske ord og en mer nasjonal setningsbygning var noe som kom til etter hvert. Fayes samling vakte interesse for norske folkeminner i de ledende vitenskapelige kretser. Professor P.A. Munch var vel den som omfattet innsamling, utgivelse og vitenskapelig forskning over norsk tradisjonsstoff med størst interesse, men kom til å vende seg mot Faye. Henrik Wergeland og P. Chr. Asbjørnsen sendte Faye tekster til neste opplag av "Norske Folke-Sagn" (1844). Faye viste sin begeistring for Asbjørnsens stoff ved på spøk å utnevnte ham til "overordentlig Sagn-Ambassadør". Både Asbjørnsen og Moe ble inspirert til å ta fatt på arbeidet med innsamling, gjenfortelling, granskning og utgivelse av eventyr og sagn gjennom sin kontakt med Andreas Faye. HD DVD. thumb HD DVD (High Definition DVD) var et optisk digitalt platelagringsformat utviklet som en standard for høyoppløsnings DVD. HD DVD og konkurrenten Blu-ray sine plater har samme diameter som CD- og DVDplater (120 mm), men bruker en laser med kortere bølgelengde, og et mer effektivt format slik at platene får 3-4 ganger så stor kapasitet som DVD. Mens en DVD-plate har en lagringskapasitet på 4,7 GB vil HD DVD og Blu-ray kunne lagre henholdsvis 15 og 25 GB på ett lag. Blu-ray og HD DVD er ikke kompatible formater. Det var det japanske selskapet Toshiba som lanserte HD DVD, og som på en pressekonferanse 19. februar 2008 annonserte at de ville avslutte satsingen Blu-ray ble således stående som "vinner" av formatkrigen, og er nå det eneste aktuelle formatet for høyoppløselig platelagring. Den 27. desember 2006 klokken 01.41 ble det offentliggjort en måte å omgå kopibeskyttelsen på HD DVD. Hackeren med navnet «muslix64» publiserte programmet "BackupHDDVD", som er en ren inplementasjon av den offisielle dekrypteringsalgoritmen offentliggjort på aacsla.com. Programmet er avhengig av å få fatt i filmens dekrypteringsnøkkel. Dette muliggjør dekryptering av HD DVD-er beskyttet av AACS-kryptering (på samme måte som DeCSS kan låse opp DVD) Gho. Bildet viser at en "gho" slås om kroppen omtrent som en slåbrokk Gho er den tradisjonelle mannsdrakten i Bhutan, den består av en kne-lang frakk som knyttes i livet med et belte kalt kera. Til festbruk brukes drakten med skjerfet Kabney. Drakten har opphav i folkegruppen "Drukpa" (fellesnavn for "Ngalop" og "Sharchopka"), og bruken av drakten ble aktivt fremmet i offentlig politikk på 1980-tallet, gjennom initiativet Driglam namzha ("nasjonale skikker"). Positivt sett kan initiativet sees som et kulturelt selvforsvar og et styrking av indre nasjonal identitet i en situasjon hvor landet var i ferd med å åpne seg mot omverdenen. Negativt sett innebar Driglam mamzha en uniformering av bhutansk kultur, hvor minoritetsgrupper måtte innordne seg flertallets skikker, språk og klær. Kira. Den tradisjonelle kvinnedrakten i Bhutan kalles Kira. Det er en ankelsid kjole. Monolittrennet. Monolittrennet var et internasjonalt skirenn som fra 1954 til 1988 ble arrangert årlig i og omkring skulpturparken i Frognerparken i Oslo, vanligvis tidlig i januar. Det ble arrangert av Ski- og fotballklubben Lyn. Løpet ble gått over tre runder à 5 km med parvis start med 30 sekunders mellomrom. Radiopersonligheten Rolf Kirkvaag var speaker og stod for premieutdelingen. Premiebordet bestod av nyttegjenstander, gitt av Oslos bedrifter. Vinneren fikk velge først og fikk også bære rød vinnertrøye neste år. Ved snømangel ble det kjørt snø fra Sørkedalen. NSB fraktet også snø gratis fra Finse til Grefsen stasjon. Det aller første Monolittrennet (i 1954) ble vunnet av finlandssvensken Leo Backman. Rennet hadde kvinneklasse fra 1975. Vredens Druer FK. Vredens Druer FK er en fotballklubb i Oslo, stiftet av ansatte ved Druen Vinstue på Aker Brygge. Klubben har spilt på laveste nivå i ligafotballen i Oslo siden 1995. Klubben spiller på Frogner stadion og på Ekebergsletta, og klubbfargene er grønn og rød. Ingen lag i det norske divisjonssystemet tok færre poeng enn «Druene» de tre første årene. I 1998 møtte de Sveriges dårligste fotballag, Tornparken. Kampen endte med seier 3–2 til svenskene, som inntil da aldri hadde vunnet en kamp. Etter dette gikk det noe bedre for Vredens Druer, og i 1999-sesongen fikk de målforskjellen 16–59 og 12 poeng (men likevel sisteplass). 2000-sesongen ble i følge Øyvind Bakken på laget et «jubelår», med en målforskjell 32–65 og 12 poeng (tredje sisteplass). I 2005, ble Vredens Druer listet som en av Norges villeste fotball-lagnavn av TV 2-Nettavisen. Vredens Druer omtaler selv klubben Hasleb som erkefiende. 2005-sesongens høydepunkt for Vredens Druer kom da de slo VIF4, som eneste lag i avdelingen. I sesongen 2007 ble laget trent av Aleksander Schau og Thomas Aune fra NRK P3s FK Fotball. Duoens uttalte mål før sesongen var at Vredens det året for første gang skulle holde nullen i en seriekamp. Dette klarte Vredens den 4. juni 2007, da laget slo BI Athletics 1–0 på Frogner stadion. Nikolaj Bukharin. Nikolaj Ivanovitsj Bukharin (født, død 15. mars 1938) var en russisk kommunist og revolusjonsleder som av Lenin ble omtalt som «partiets yndling». Han sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1906, der han assosierte seg med bolsjevikene. Allerede i 1908 var han blitt medlem av ledelsen i Moskva-partiet. Etter et opphold i fengsel for politisk virksomhet ble Bukharin i 1911 forvist til Sibir, hvor han kort tid etter rømte fra og dro i eksil. I løpet av sin eksilperiode etablerte han en posisjon som bolsjevikenes kanskje fremste teoretiker ved siden av Lenin. Under 1. verdenskrig befant han seg i Sveits, USA, Canada, Sverige og Norge, der han samarbeidet nært med venstrefløyen i Arbeiderpartiet. På denne tiden skrev han "Imperialisme og verdensøkonomi", et verk som, på tross av enkelte uenigheter, inspirerte Lenin da sistnevnte skrev sitt kanskje mest kjente verk Imperialismen - kapitalismens høyeste stadium. Etter februarrevolusjonen dro han tilbake til Russland og ble medlem av Moska-sovjetets eksekutivkomite. I 1918 ble han redaktør for partiavisa Pravda, et verv han, med enkelte avbrudd, formelt besatt frem til 1929. I de første årene etter revolusjonen hadde han også avsvaret for partiets propaganda- og skoleringsarbeid. Det var i denne egenskapen han skrev bøkene "Dialektisk materialisme" og "Kommunismens ABC" (sammen med Jevgenij Preobrasjenskij), hvorav særlig førstnevnte skulle få stor utbredelse blant partimedlemmer i medlemspartiene i Komintern gjennom 1920-tallet. Under striden om freden i Brest-Litovsk hadde Bukharin gått mot denne og dermed sluttet seg til partiets venstrefløy. Da Lenin i 1921 imidlertid tok initiativ til NEP-politikken forlot Bukharin sine gamle allierte og sluttet seg til flertallslinja i partiet. I 1924, etter Lenins død, overtok Bukharin dennes plass i eksekutivkomiteen i partiet, og var av mange sett på som en vel så sannsynlig etterfølger etter Lenin som Stalin eller Trotskij som i ettertid har blitt sett på som de fremste rivalene. Han tok først parti for Stalin da han sammen med Lev Kamenev og Grigorij Zinovjev mot Trotskij, og siden da Stalin vendte seg mot sine to andre tidligere allierte. Bukharin hadde også en høy stjerne blant kommunister internasjonalt. Selv om han opprinnelig hadde gått mot opprettelsen av Komintern, ble han raskt en av dens ledere. Hans kjennskap til Norge og norsk språk gjorde at han ble Kominterns utsending til Det norske Arbeiderpartis februarlandsmøte i 1923. I 1926 ble han formann for Komintern, et verv han hadde til 1929. På midten av 1920-tallet var spørsmålet om produktiviteten høyt oppe på dagsorden. Her sto to linjer mot hverandre. På den ene siden sto venstrefløyen hvis fremste teoretiske eksponent var Bukharins tidligere gode venn Peobrasjenskij. Denne fløyen, som etter hvert fikk tilslutning fra Trotskij, Sinovjev og Kamenev, mente at den sosialistiske staten, i likhet med kapitalistiske stater, måtte gjennomføre en opprinnelig akkumulasjon. I praksis betydde dette å påføre den store bondebefolkningen større byrder og skatter for å fremtvinge en modernisering, tanker som senere fikk gjennomslag i Stalins tvangskollektiviseringspolitikk. Bukharin og partiflertallet gikk mot dette ut fra et ønske om å bygge en allianse med bøndene. Det var Bukharins linje som vant gjennom på partikongressen i 1926. Det ble imidlertid klart at produksjonsmålene ikke ble nådd. Derfor ble, til tross for partiets vedtak, venstrefløyens politikk i stor grad partiets politikk. Også Stalin, og etter hvert flertallet, skulle etter hvert slutte seg til det som tidligere var venstrefløyens linje. På partikongressen i 1928 havnet dermed Bukharins synspunkter i mindretall, og Bukharin representerte, sammen med Mikhail Tomskij og Aleksej Rykov det som nå var blitt høyrefløyen i partiledelsen. I 1929 ble disse først fratatt alle sine verv før de ble ekskludert fra partiet. Bukharin ble tatt til nåde igjen året etter, etter å ha øvd omfattende selvkritikk. Han tok snart over ledelsen for Det sovjetiske vitenskapsakademi, som på denne tiden, før Lysenko-affæren, var høyt ansett i internasjonale naturvitenskapelige kretser. I 1934 overtok han som redaktør for avisa Izvestia, og i 1935 var han involvert i arbeidet for å skrive Sovjetunionens nye grunnlov. I 1936 deltok han på anklagernes side i Moskvaprosessene, men opplevde selv å bli arrestert året etter. I 1938 ble han stilt for retten, anklaget for landsforræderi og konspirasjon, dømt og henrettet. Bukharin ble rehabilitert i 1988 av Mikhail Gorbatsjov, en hendelse som ble opplevd av Bukharins enke, den betydelig yngre Anna Larina Bukharina, som døde i 1996. Etter Sovjetunionens fall ble en rekke skrifter Bukharin hadde forfattet mens han satt fengslet funnet. Disse, et skrift om sosialistisk kultur, en diktsamling, en kvasi-selvbiografisk roman, et skrift om materialistisk filosofi, er alle utgitt på russisk. De to sistnevnte er også utgitt på engelsk. De filosofiske notatbøkene blir av blant andre John Bellamy Foster sett på som et glimrende eksempel på hvordan marxismen også er en økologisk teori. Wookieepedia. Wookieepedia, "Star Wars"-wikien, tidligere kjent som "Star Wars"-wikien, er en wiki hostet av Wikia, grunnlagt 4. mars 2005. Målet med Wookieepedia er å lage en kvalitetsressurs for informasjon om "Star Wars", både fra filmene og det Utvidete Universet. 13. april 2008 ble den norske utgaven, kalt Jedipedia, lansert. Wookiepedia hadde 76 365 artikler 28. mai 2010. Liste over stortingsrepresentanter 1857–1858. Liste over alle stortingrepresentanter i perioden 1857 til 1858. Listen omfatter alle som ble valgt til Stortinget. Det var 111 representanter. Eksterne lenker. "(En del av) De data som er benyttet i denne publikasjonen er hentet fra Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjenestes Politikerarkiv. NSD er ikke ansvarlig for hverken analysen av dataene, eller for de Stortingsrepresentanter 1857-1858 Lars Hansen Svendserud. Lars Hansen Svendserud (født 1789 i Hole, død 1860) var en norsk eventyrforteller. Han var en av Jørgen Moes viktigste kilder til førsteutgaven av "Norske Folkeeventyr". Lars Svendserud var invalid, men livnærte seg som skredder på plassen Svendserud under Nedre Mo i Hole. I 1838 skrev Jørgen Moe ned flere av de eventyrene som fikk plass i førsteutgaven av Norske Folkeeventyr etter ham. Engebret Askjem. Engebret Christiansen Askjem (født i Norderhov 1808, død 1881) – på folkemunne kalt Spitulanus – var en norsk eventyrforteller. Han var en av kildene til Jørgen Moe under arbeidet med "Norske Folkeeventyr". Engebret Askjem var født på plassen Askjem i Norderhov. Denne plassen var ei tid småbruk/hjemmeseter under gården Mo i Hole. Far til Jørgen Moe var fra Vestre Vaker, naboeiendom til Askim. Han giftet seg til Mo i Hole. Eiendommen som nå heter Askimveisten ble i 1965 slått sammen med Store Vaker. Etter å ha livnært seg som skomaker, flytta han til nabosoknet Hole, og var i mange år gardsbestyrer på storgarden Stadum. I 1838 skrev Jørgen Moe opp eventyr etter Askjem, og vi vet sikkert at og er etter han. Enkelte hevder at modellen til Gudbrand i Lia var han sjøl. Magnum opus. Magnum opus (undertiden "opus magnum"), fra latin, er et uttrykk som brukes om en artist, forfatter eller komponist sitt beste og mest anerkjente verk. Det brukes ofte mer eller mindre som synonymt til begrepet mesterverk. Eksempelvis er "Don Quixote" Miguel de Cervantes' magnum opus, slik "På sporet av den tapte tid" er Marcel Prousts. Magnum opus Beggars Banquet. "Beggars Banquet" er et album som ble utgitt av The Rolling Stones i 1968. På denne tiden var det ikke vanlig å gi ut låter både som singel og på album; «Jumpin' Jack Flash», som ble spilt inn samtidig som albumet, ble derfor kun gitt ut som singel i mai 1968, og ble en stor slager. Den er fortsatt en av de mest kjente og kjøre Stones-låtene. "Beggars Banquet" skulle senere vise seg å bli Brian Jones' siste hele album med The Rolling Stones. Han fikk sparken året etter og ble erstattet av Mick Taylor. "Beggars Banquet" ble møtt med positiv respons fra både kritikere og publikum, og nådde henholdsvis tredje- og femteplass på albumlistene i Storbritannia og De forente stater. I dag regnes albumet blant The Rolling Stones' beste. I august 2002 ble "Beggars Banquet" gjenutgitt som remasteret LP og SACD/CD hybrid plate. Spilletiden på "Beggars Banquet" hadde blitt betydelig kortere. Denne utgivelsen korrigerte en stor feil som bestod i at sangene hadde blitt spilt av i feil hastighet helt siden 1968. I 2002 ble "Beggars Banquet" rangert som nr. 57 på Rolling Stones liste over de beste albumene noensinne. Av Stones' egne album, kom kun "Exile on Main St." (1972) og "Let It Bleed" (1969) høyere på listen. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Referanser. Beggars Banquet Ticketmaster. Ticketmaster er et selskap som selger billetter hovedsakelig til kultur- og sportshendelser. Selskapet ble etablert i 1976 og er det største i verden av sitt slag. Billettservice AS er eid av Ticketmaster og tar seg av driften i Norge. Lil Scrappy. Lil' Scrappy (egentlig Darryl Richardson, født 20. januar 1984 i Atlanta, Georgia) er en afro-amerikansk rapper med iranske røtter. Han er kjent som Lil' Jon sin høyre hånd og har bidratt mye til å gjøre musikkstilen «crunk» populær.Han Er Medlem I G-Unit Verdenskrig. Verdenskrig brukes vanligvis om en krig som inkluderer et større antall av verdens nasjoner, ofte fra flere verdensdeler. Slike kriger er ofte langvarige, blodige og svært voldelige. Det har vært to slike, omfattende kriger hittil i verdenshistorien, Første verdenskrig (1914–1918) og Andre verdenskrig (1939–1945). Noen historikere har brukt betegnelsen også om tidligere konflikter som berørte mange av verdens land. For eksempel har syvårskrigen (1756–1763) av noen blitt omtalt som en verdenskrig. Anne Golid. Anne Olsdatter Golid (født i Seljord 1773, død 1863) var en av de viktigste tradisjonsbærerne av norske folkeminner på 1800-tallet og videreførte mange folkeeventyr for ettertiden. Anne Golid var født på Synsttveiten på Seljordshei. Hun regnet seg som etterkommer av Olav Mannslagar fra Seljord. Hun ble gift med Jørn Uppebøen, og de fikk plassen Godlid inn med Øvsttveiten. Anne gikk ikke for å være spesielt vakker, hun var grovbygd og hadde hareskår. Rikard Berge forteller at hun fikk det med å klippe seg nesten snau på hodet, og beholdt en stri grisebust langsetter skallen. Til gjengjeld var hun uvanlig klok og flink til å fortelle. Magnus Brostrup Landstad mintes at hun hadde nærmest fotografisk hukommelse, og siterte ordrett fra et gammelt rettsdokument fra 1419. Den første som skrev ned etter henne var Olea Crøger, som dokumenterte mange viser etter henne. Hun viste Anne videre til Landstad, og på prestegården i Seljord ble hun sittende og fortelle åtte dager i strekk. «Gud hjelpe meg for et bergtroll», sa Mina Landstad da hun kom tråkkende. Anne satt med så mye stoff at det var umulig å skrive ned alt. Jørgen Moe kom på samlerferd i 1842, og ble straks vist til Anne Golid. For å komme innpå henne, måtte han hjelpe henne med å rake høy, fortelles det. Berge forteller også at Moe ikke ga seg selv god nok med tid og fikk dermed ikke med seg særlig mye av det hun kunne. Han møtte henne bare en gang. Jørgen Moe skrev ned de lange undereventyra, og etter henne; mulig også og. Det er skrevet ned omkring hundre eventyr etter Anne Godlid, ikke altfor mange viser, og en samling sagn. Det er ikke godt å vite hvor mye hun faktisk satt inne med. På slutten av livet gikk Anne Godlid på legd omkring i Seljord. Hun døde på Søndre Kvålskard den 11. april 1863, og regnet selv med at hun da var omkring nitti år. Mange av eventyra hennes ble brakt videre til dattersønnen Olav Tjønnstaul, som gav Knut Loupedalen stoff til "Eventyr og segnir fraa Telemarki" (1923). Annes datter Ingebjørg er mor til Olav. Hun satt også inne med mange eventyr etter mora. Wolner. Wolner er et sjeldent etternavn som opprinnelig stammer fra Tyskland. I dag stammer de fleste amerikanske Wolnere fra det norske navnet Wølner. De fleste Wolnere bor nå i USA og Canada, og de fleste av dem har forfedre fra Norge da noen av de norske Wølnerne emigrerte til statene på starten av 1800-tallet. Wølner. Wølner er et sjeldent norsk etternavn som opprinnelig stammer fra Tyskland. De norske Wølneres stamfar er Jacob Wølner som innvandret til Kongsberg på ordre fra den norske kongen og den tyske keiseren for å hjelpe med Kongsberg sølvgruber. Marvin Gaye. Marvin Gaye (født Marvin Pentz Gay jr. 2. april 1939, død 1. april 1984) var en amerikansk sanger, komponist, musiker, musikkarrangør og musikkprodusent. Hans musikalske sjanger var pop, soul og R&B og han fikk internasjonal berømmelse i løpet av 1960- og 1970-tallet som musiker på Motown-selskapet. Hans beste sanger og album er høyt anerkjent og han er ofte omtalt som en av de beste musikere på sitt område. Hans død var plutselig og tragisk da han ble skutt av sin egen far. Musikeren. Som så mange afroamerikanske musikere, var det i kirken Marvin Gaye opptrådte med sang de første gangene. Faren var pastor i pinsemenigheten House of God. Han begynte sin karriere i Motown i 1960 og ble snart Motowns mestselgende mannlige artist. Han fikk utallige hitsanger i løpet av 1960-tallet, blant dem «Stubborn Kind of Fellow», «How Sweet It Is (To Be Loved By You)», «I Heard It Through the Grapevine», og flere duetter med Tammi Terrell, inkludert «Ain't No Mountain High Enough» og «You're All I Need to Get By», før han bevegde seg videre mot sitt personlige musikalske uttrykk. Sammenlignbart med Stevie Wonder forsøkte Gaye å bekjempe den restriktive prosessen med å skape hitssanger innenfor Motowns innspillingsmaskineri hvor utøvere og komponister og musikkprodusenter generelt ble holdt adskilt. Gaye tvang Motown til å utgi sitt 1971-album «What’s Going On», som i dag er hyllet som ett av de beste album noensinne i USA. Påfølgende utgivelser beviste at Gaye, som hadde vært deltids-komponist for Motown i sine første år hos plateselskapet, at han kunne skrive og produsere sine egne sanger uten å støtte seg til Motown-systemet. Denne bedriften skapte rom for andre afro-amerikanske musikere som Stevie Wonder, Luther Vandross, and Babyface. I løpet av 1970-tallet kom Gaye til å utgi flere andre fremstående album, inkludert «Let's Get It On» og «I Want You», og han hadde hitsanger med soul-singler som «Let's Get It On», «Got to Give It Up», og «Sexual Healing». På den tiden da han ble drept av sin far i 1984 var Gaye blitt etablert en av de mest innflytelsesrike soulartister. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Tragisk død. Gayes berømmelse hadde gitt ham et alvorlig narkotikaproblem som ble etterfulgt av paranoide trekk. På den siste turneen hadde han en stab av livvakter og bar også skuddsikker vest. På slutten av turneen ville han isolere seg selv hos foreldrene. Han truet med å begå selvmord flere ganger i bitre krangler med faren, Marvin senior. Den 1. april 1984, én dag før hans 45. fødselsdag ble Gaye skutt og drept av sin far i en hissig krangel. Gayes slektninger har siden argumentert at Gaye i realiteten begikk selvmord ved å presse faren til ytterkanten av hva han maktet for å bli drept. Gaye etterlot seg tre barn, sønnen Marvin Pentz Gaye III (f. 1966), datteren Nona Marvisa (f. 1974) og sønnen Frankie Christian (f. 1975). Marvin Gaye senior døde av lungebetennelse i 1998. Marvin Gaye jr ble innvotert i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame) i 1987. Singler i USA og Storbritannia. De følgende singler nådde Top Ten i enten USA eller de tilsvarende lister i Storbritannia. Inkludert er også de singler som nådde førsteplassen på de amerikanske R&B-listene. Tony Hawk. Anthony «Tony» Frank Hawk (født 12. mai 1968 i Carlsbad, California) er en amerikansk skateboarder. Han er kanskje best kjent for å være den første skateboarderen noensinne til å ta en 900 graders rotasjon i lufta og lande. Hawk har også sin egen videospillserie oppkalt etter seg selv. Hawk var med å starte skateboardfirmaet Birdhouse. Hawk hadde også sin egen turné som gikk under navnet Tony's Boom Boom HuckJam. Der var det flere skateboardere, BMX- og FMX-kjørere som var med. Liste over stortingsrepresentanter 1814. Liste over stortingsrepresentanter er en liste over representantene i det første overordentlige Storting som trådde i kraft høsten 1814. Totalt var det 79 representanter fra 33 valgkretser, hvorav 57 representanter fra 19 landkretser og 22 representanter fra 14 bykretser. I tillegg var det to suppleanter. Referanser. Stortingsrepresentanter 1814 Victor Lind. Victor Lind (født 15. desember 1940 på Lunner) er en norsk billedkunstner. Han er sønn av kunstneren Carl Victor Lind og jødisk-amerikanske Lilya Slotnikoff, og vokste opp i trange kår på Gran. Bankfunksjonær i Oslo 1957-59. Bjarne Engebrets malerskole 1958-59. Hospitant på SHKS hos Chrix Dahl 1965-66, Statens kunstakademi 1966-69 hos Alf-Jørgen Aas. Debut med utstilling i Galleri 27, Oslo i 1966 under Dahls mentorskap, Høstutstillingen 1967, Kunstnerforbundet 1968. Innkjøpt av Nasjonalgalleriet 1966. Lind arbeidet fra 1961 både med linoleumssnitt og tresnitt i sort/hvitt, og med malerier, og hadde utstillinger i flere kunstforeninger, særlig i Vestfold. Fra 1965 arbeidet han i større grad med metalltrykk, fremdeles i sort/hvitt og overveiende nonfigurativt, og han stilte også ut trykkplatene som materialarbeider. Denne perioden viste særlig inspirasjon fra Rolf Nesch. Fra et energisk uttrykk tidlig på 1960-tallet, utviklet han seg via en melankolsk periode i slutten av 60-årene til et politisk engasjert uttrykk. Lind var en av de sentrale kunstnerne i den politiske Gras-gruppa på 1970-tallet, sammen med bl.a. Per Kleiva, Morten Krohg, Willibald Storn og Anders Kjær. Lind arbeider innenfor flere ulike medier, som maleri, grafikk, installasjoner og aksjonsbasert kunst. Fra denne perioden finnes blant annet serien «Nattrytter» (1974) som har opprinnelse i at Lind ble slått med pisk i ansiktet av en politimann til hest. Rundt 1980 laget han flere nidportretter av politikere. Han har siden 1995 utført flere arbeider som tematiserer arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig. Victor Lind har vært særlig opptatt av den norske politiinspektøren Knut Rød og dennes delaktighet i utryddelsen av de norske jødene under den annen verdenskrig. Nasjonalmuseet produserte i 2008 vandreutstillingen "Contemporary memory" med to av Linds videoverk som tematiserer jødeforfølgelsene i 1942: «Oslo by night» og «Alt for Norge». Lind underviste på kunstakademiets grafikklinje fra 1972 til 1987. Han var formann i Norske Billedkunstnere 1974-75 og formann i Kunstneraksjonen 1975-78. Blant hans offentlige arbeider kan nevnes Kreditkassen, Oslo (1967) og Holtan ungdomsskole, Horten (1969), og utsmykning av i alt sju cruiseskip 1991-99. Lind er representert av det kommersielle galleriet Lautom Contemporary. Lind har to døtre som også er kunstnere: Andrea Lange og Victoria Pihl Lind. Viswanathan Anand. Viswanathan Anand (født 11. desember 1969) er en indisk stormester og regjerende verdensmester i sjakk. Han ligger på 4. plass på FIDEs ratingliste per mai 2010 med en rating på 2789. Anand har vært en av de sterkeste ikke-sovjetiske spillerne siden Bobby Fischer, sammen med bl.a. norske Magnus Carlsen, ungareren Peter Leko og bulgareren Veselin Topalov. Karrière. Anand ble som femtenåring i 1984 den yngste inder til å oppnå tittelen Internasjonal Mester (IM). I en alder av 16 år ble han indisk mester og vant tittelen to ganger senere. Han spilte sine partier i lynsjakktempo, noe som ga ham tilnavnet «Lightning Kid». I 1987 ble han den første juniorverdensmester i sjakk fra India, og i 1988 ble han Indias første stormester (GM). «Vishy», som han ofte kalles, nådde for alvor internasjonalt toppnivå først på 1990-tallet ved å vinne turneringer som Reggio Emilia 1991 (foran Garri Kasparov og Anatolij Karpov). Selv på dette nivået fortsatte han å spille i sitt karakteristiske høye tempo. I 1991 tapte han etter stikkamp mot Karpov i kvartfinalen i FIDEs VM-matcher. I 1995 spilte han en tittelmatch i utbryterorganisasjonen Professional Chess Association mot Kasparov i New Yorks World Trade Center. Etter en rekke på 8 remiser (rekord for starten på en VM-match), vant Anand 9. parti etter et vakkert offer på dronningfløyen, men tapte deretter fire av de fem neste partiene. Han tapte matchen 10,5 – 7,5. Blant Anands siste turneringsseire er den prestisjefylte Corus-turneringen i 2003, 2004 og 2006 (delt med Topalov) og Dortmund i 2004. Han er den eneste spiller som har vunnet Corus-turneringen fem ganger. Anand har vunnet sjakkens Oscar i 1997, 1998, 2003 og 2004. Hans fire Oscar-titler bringer ham på delt førsteplass med Kasparov, én foran Fischers tre. Sjakkens Oscar gis til årets beste spiller etter en avstemning blant ledende sjakk-kritikere, forfattere og journalister, gjennomført av det russiske sjakkmagasinet "64". Hans partisamling "My Best Games of Chess", ble utgitt i 1998 og oppdatert i 2001. Anand har per 2006 fem turneringsseire i blind- og hurtigsjakkturneringen Melody Amber. Han har dermed flest turneringsseire i denne spesielle turneringen sammen med Vladimir Kramnik. Verdensmester. Etter flere gode forsøk vant Anand endelig FIDE-VM i 2000 etter å ha slått Aleksej Sjirov 3,5–0,5 i finalen i Teheran. Han mistet tittelen da Ruslan Ponomarjov vant FIDEs cupturnering i 2002. Han kom på delt andreplass i FIDEs VM-turnering 2005 (sammen med Peter Svidler) med 8,5 poeng på 14 partier, 1,5 poeng bak vinneren Veselin Topalov. I VM-turneringen i Mexico i 2007 vant han med 9 poeng av 14 foran Vladimir Kramnik og israeleren Boris Gelfand og ble dermed udiskutabel verdensmester. I verdensmesterskapmatchen mot Kramnik i oktober 2008, spilt i Bonn forsvarte Anand tittelen sin etter en 6,5–4,5-seier. Anand tok en tidlig ledelse med to svartseire i det 3. og 5. parti, og en hvitseier i det 6. Selv om Kramnik vant det 10. partiet sikret Anand matchseieren med remis i det 11. partiet. Anand forsvarte verdensmestertittelen med sifrene 6,5–5,5 i en kamp mot Veselin Topalov i mai 2010. I mai 2012 forsvarte han på nytt verdensmestertittelen, denne gang mot Boris Gelfand. Matchen sto 6-6 etter de ordinære partiene, men Anand vant det påfølgende tie-break med sifrene 2,5-1,5. Verdensmester i hurtigsjakk. I oktober 2003 arrangerte FIDE en hurtigsjakkturnering i Cap d'Agde og definerte den som verdensmesterskap i hurtigsjakk. Hver spiller hadde 25 minutter til hvert parti med et tillegg på 10 sekunder for hvert trekk. Anand vant turneringen foran ti andre av de tolv spillerne øverst på FIDEs ratingliste (Kasparov var den eneste som manglet). Eksempelparti. Stillingen til høyre oppstod etter trekk 36 i FIDE-VM-partiet i 2000 mellom Viswanathan Anand og Viktor Bologan. Her fant Anand (hvit), i en tilsynelatende vanskelig stilling, et intuitivt offer som leder til et vinnende angrep 1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lb5 a6 4. La4 Sf6 5. O-O Le7 6. Te1 b5 7. Lb3 d6 8. c3 O-O 9. h3 Sb8 10. d4 Sbd7 11. Sbd2 Lb7 12. Lc2 Te8 13. Sf1 Lf8 14. Sg3 c5 15. d5 c4 16. Lg5 Dc7 17. Sf5 Kh8 18. g4 Sg8 19. Dd2 Sc5 20. Le3 Lc8 21. Sg3 Tb8 22. Kg2 a5 23. a3 Se7 24. Th1 Sg6 25. g5! b4!? Anand har et sterket kongeangrep, så Bologan forsøker å få motspill ved å ofre en bonde. 26. axb4 axb4 27. cxb4 Sa6 28. Ta4 Sf4+ 29. Lxf4 exf4 30. Sh5 Db6 31. Dxf4 Sxb4 32. Lb1 Tb7 33. Ta3 Tc7 34. Td1 Sa6 35. Sd4 Dxb2 36. Tg3 c3(Se diagram) 37. Sf6!! Te5 Hvis 37...gxf6, 38. gxf6 h6 39. Tg1! Dd2! 40. Dh4 gir hvit et uimotståelig initiativ. 38. g6! fxg6 39. Sd7 Le7 40. Sxe5 dxe5 41. Df7 h6 42. De8+ 1-0 Abbreviator. "Abbreviator" var tidligere en embetstittel i Den katolske kirke. Embetsinnehaverene var knyttet til det pavelige kanselli, og hadde ansvar for å klargjøre brev fra paven til kirkelige dignitærer. Navnet, «en som forkorter», kommer av den utstrakte bruken av forkortelser i pavelige brev. Pius II opprettet i 1463 et kollegium av abbreviatorer, som var delt inn i tre nivåer. I 1814 avskaffet Pius VII de lavere nivåene, og i 1908 ble kollegiet oppløst som en følge av Pius Xs omorganisering av kanselliet. Funksjonen ble da flyttet til de apostoliske protonotarer. Arne Zwaig. Arne Zwaig (født 6. februar 1947) er en norsk sjakkspiller. Han ble utnevnt som internasjonal mester i sjakk i 1975. Zwaig ble norgesmester i 1964 og 1969. I 1973-1974 utga Zwaig sjakkbladet PATT sammen med Svein Johannessen og Øivind Braaten. Bladet kom med totalt 10 numre, inkludert et prøvenummer og et ekstranummer med partiene fra kvartfinalen i Kandidatturneringen 1974. Zwaig har også utviklet et system for publisering av sjakkresultater på internett som blant annet ble benyttet under Drammen Internasjonale Sjakkfestival 2004/05. Som 14-årig styremedlem av SFU (forgjenger til det langt mer radikale SUF) var han i 1961 med på å stifte Sosialistisk Folkeparti. Konstantius II. Konstantius II (7. august 317 – 3. november 361) var romersk keiser fra 337 til 361. Han var Konstantin den stores andre sønn med hans andre kone Fausta. Ved farens død delte Konstantius Romerriket sammen med sine to brødre Konstantin II og Konstans. Konstantius fikk den østlige delen hvor han tidligere hadde styrt som caesar. Mye av Konstantins regjering var preget av konflikt med Persia under kong Sjahpur II. Konstantin den store hadde i sine siste år planlagt et større felttog i Mesopotamia, men Konstantius, som hadde betydelig knappere ressurser på grunn av tredeling av riket, avblåste dette. I stedet valgte han å kjempe en forholdsvis defensiv krig, med hovedvekt på å holde en serie viktige festningsbyer i grenseområdet. Dette var forholdsvis vellykket. Et slag utenfor byen Singara i 344 endte uavgjort, men perserne trakk seg likevel tilbake. Persene beleiret også Nisibis tre ganger uten hell. Et problem med denne strategien var at initiativet ble overlatt til perserne og det var vanskelig å avverge persiske plyndringstokt. I mellomtiden hadde Konstantin II falt i et slag mot Konstans i 340. Etter dette styrte Konstans alene i vest til 350 da han ble styrtet av generalen Magnentius. På grunn av krigen mot Persia hadde Konstantius forholdt seg passiv i disse stridighetene, men i 351 måtte Sjahpur II ta seg av en invasjon i den vestlige delen av riket, slik Konstantius fikk anledning til å marsjere vestover etter å ha utpekt sin nevø Gallus til caesar i øst. Magnentius ble først beseiret i det svært blodige slaget ved Mursa og så i slaget ved Mons Seleuci i 353. Etter dette begikk Magnentius selvmord, men nye indre problemer dukket snart opp. Gallus begynte å oppføre seg urovekkende selvstendig og ble avsatt og henrettet i 354. Som erstatter utpekte Konstantius Gallus’ bror Julian til caesar med ansvar for forsvaret av Rhinen mot germanerne. Etter å ha besøkt Roma for første og siste gang i 357, vendte Konstantius tilbake til den østlige delen av riket. Her hadde krigen mot Persia eskalert igjen og Sjahpur erobret den viktige byene Amida i 359. Neste år falt ytterligere to byer, Singara og Bezabde. Konstantius beordret Julian til å sende forsterkninger østover. Julian nektet og utropte seg til augustus. Konstantius forholdt seg først avventende, men da Sjahpurs forventede invasjon våren 361 uteble, valgte Konstantius å marsjere vestover for å konfrontere sin nevø. Men underveis ble Konstantius sjuk og døde 3. november ved Mopsucrenae i Kilikia. På dødsleiet utpekte Konstantius Julian som sin etterfølger. Diatribe. En diatribe (diatribé, gr. διατριβή – eg. "tidsfordriv, undervisning", i dag "avhandling") er en dialogiske form for argumentasjon over et viktig tema der gjerne flere sjangre blir brukt (f.eks. retoriske spørsmål, apstrofe, abrupte svar, paradokser og historiske eksempler) for å understreke argumentasjonen. Denne formen for argumentasjon ble opprinnelig utviklet av antikke lærere innenfor den Kyniske og Stoiske skole i det tredje århundre f. Kr., blant annet Teles, Dio av Prusa, Seneca og Maximus av Tyrus. De brukte den særlig med tanke på moralfilosofiske diskusjoner når de adresserte et bredt publikum. Diatriben har muligens også røtter tilbake til de Sokratiske dialoger slik vi finner de fremstilt hos Platon. Apostelen Paulus' brev til romerne er et kjent eksempel på diatriben. Den er nærmere bestemt en pedagogisk variant av diatriben. Det vil si at den er lik Epiktets diatriber, og er ikke en polemisk diatribe som forsøker å gjendrive motstandere. I moderne tid blir begrepet brukt ved enkelte tyske universitet om avhandlingen som leveres for vurdering til doktorgrad (bl.a. ved Universitetet i Erlangen). Kim Basinger. Kimila Ann Basinger (født 8. desember 1953 i Athens i Georgia) er amerikansk filmskuespiller. Basinger ble skuespiller etter først ha vært modell, og hennes mest omtalte roller inkluderer "9½ Weeks" (1986), "Batman" (1989), og "L.A. Konfidensielt" (1997), den siste hvor hun fikk en Oscar for beste kvinnelige birolle. Fra 1993 til 2002 var hun gift med skuespiller Alec Baldwin som hun senere ble involvert i en lengre juridisk prosess angående tvist om deres felles barn. Basinger kjøpte den lille byen Braselton i Georgia i 1989 for $20 million med den hensikt å etablere byen som en turistattraksjon med filmstudioer og filmfestival, men hun fikk finansielle problemer og solgte den i 1993. Byen er nå eid av utvikler Wayne Mason. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Yamato. Yamato kan stå for flere ting. Tord Asle Gjerdalen. Tord Asle Gjerdalen (født 3. august 1983 i Ringerike) er en norsk langrennsløper. Han går for klubben Fossum Idrettsforening. Gjerdalens varemerke er å gå skirenn iført pilotbriller av typen Ray Ban Aviator. Gjerdalen har derfor fått Ray Ban som personlig sponsor. 2000-2007. Gjerdalen har to ganger takket nei til å være med på det norske langrennslandslaget, for å prioritere medisinstudiene. Som 16-17-åring var Tord Asle nesten uslåelig, men påfølgende sesong, da han var 18 år gammel, slet han mye med sykdom. Gjerdalen debuterte i verdenscupen i Trondheim i 2004. Etter en god forsesong i 2005/06-sesongen ble han tatt ut på det norske laget til OL i Torino. Han fikk gå både jaktstart og 50 km fellesstart. Han fikk sin beste plassering med 15. plass på 50 km, der han også var beste nordmann. 2007-2011, i verdenstoppen. Han fikk sitt store gjennombrudd i 2007/08-sesongen. Han ble beste nordmann i Tour de Ski med sin fjerdeplass. I Falun fikk han sin første individuelle pallplassering i verdenscupen da han ble nr 2 på jaktstarten etter tsjekkeren Lukáš Bauer. Han kom på delt fjerdeplass i verdenscupen denne sesongen, sammen med Giorgio Di Centa. Da Petter Northug vant 50 km fristil i VM i Liberec 2009 ble Gjerdalen av mange tildelt mye av æren for at Northug vant gullet, blant annet ved å bremse tet-feltet mens Northug byttet ski. Gjerdalen endte selv på en 20.plass etter et stavbrekk noen få kilometer før målgang. Under Ski-VM i Oslo i mars 2011 tok Gjerdalen bronsemedalje på 50 km fellesstart. Menno de Jong. Menno de Jong også kjent som Halcyon, Myth eller Sayla (født 17. mars 1984) er en nederlandsk DJ og produsent innen musikksjangeren trance. Han er kjent for å ha laget låtene «Tundra» fra 2005 og «Guanxi» fra 2004, men også for sine remixer av flere sanger andre låter. Han er aktiv resident DJ i diskoteket Asta i Nederland, og opphavsmann og eier av Intuition Records. Jong, Menno de SingStar Rocks! "SingStar Rocks!" er et karaokespill til Sonys PlayStation 2-konsoll. Spillet ble sluppet den 12. april 2006, og inneholder 30 rockelåter. På funksjonssiden er spillet en kopi av SingStar '80s, med muligheter for å synge alene, eller i duett med andre. Spillet er kompatibelt med mikrofoner og Eyetoy til Playstation 2. Tekniske problemer. Noen brukere har opplevd tekniske problemer med "SingStar Rocks!" - enkelte musikkvideoer fryser og musikken begynner å gå i en løkke. BU. bu. .bu var Burmas reserverte nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett Julian den frafalne. Julian eller Flavius Claudius Julianus (født 331 eller 332, død 26. juni 363) var romersk keiser fra 361 til sin død. Han ble kalt "Apostata" eller «den frafalne» fordi han frasa seg den kristne tro, og istedet sverget til den gamle greske hedendommen. Han var den siste romerske keiser som gjorde dette. Julian viste seg som en dyktig hærfører ved forsvaret av Rhinen mot germanske stammer. I 361 ble han gitt keisernavn av sine soldater i protest mot Konstantius IIs ordre om å sende hjelp til østen. Konstantius døde av sykdom før han rakk å svare på dette opprøret, men på sitt dødsleie aksepterte han Julian som sin arvtager, og unngikk dermed borgerkrig. Julian falt i kamp mot perserne i slaget ved Ktesifon. Religiøst sett var han innviet i Mithraskulten, som han i sin keisertid forsøkte å revitalisere. Han var også elev av nyplatonikeren Jamblikos og generelt interessert i mysteriekulturer. I hans «"Hymne til kong Helios"» er solguden Helios identisk med Mithras, og også nyplatonismen kommer tydelig til uttrykk i hymnen. Utdrag fra hymnen er oversatt til norsk i antologien "Nyplatonismen", 2010. Canal Digital. Canal Digital er Nordens største TV-distributør. Selskapet distribuerer rundt 100 TV-kanaler via satellitt, kabel-tv, bredbånd og bakkenett. Totalt leverer Canal Digital tv-signaler til ca 3 millioner husstander i Norge, Sverige, Danmark og Finland. I Norge er det nesten en million husstander som får tv-signaler, fordelt på ca. 490 000 på kabel-tv, og ca. 500 000 på satellitt. Selskapet er eid av Telenor Broadcast Holding. Canal Digital Norge. Selskapet er Norges største TV-distributør, med en million TV-seere. I tillegg til TV-distribusjon tilbyr selskapet bredbånd og IP-telefoni. Canal Digital Norge har hovedkontor på Fornebu og regionskontorer rundt om i landet, de største befinner seg i Bergen, Oslo, Porsgrunn og Trondheim. For å motta TV-kanaler fra Canal Digital må man enten ha parabol med dekoder eller være tilknyttet et kabelnett. Parabolbrukere mottar signaler fra satellittene Thor 3, Thor 5 og Thor 6, alle posisjonert på 1°vest. Satellittene er eid av Telenor Satellite Broadcasting. Kabelkunder kan i tillegg velge å få levert internett og IP-telefoni som tilleggstjenester. Historie. Canal Digital ble grunnlagt i mars 1997 gjennom et samarbeid mellom Telenor og premiumkanalen Canal+. Det nye selskapet skulle drive med distribusjon av TV-signaler over satellitt. Telenor kjøpte i 2003 ut de franske eierne i Canal+, etter at de valgte å avslutte den skandinaviske delen av virksomheten. I 2004 ble kabel-TV-operatøren Telenor Avidi fusjonert inn i Canal Digital og skiftet navn til Canal Digital kabel-tv. Canal Digital har siden 2003 vært 100 prosent eid av Telenor. HDTV. Canal Digital har vært tidlig ute med å tilby enkelte tv-kanaler i høyere oppløsning enn vanlige tv-sendinger HDTV i Norge. I 2007 lanserte Canal Digital HDPVR. Sommeren 2008 ble fotball-EM for første gang sendt i HD til norske TV-seere, og i august 2008 kunne man se sommer-OL 2008 i HD for første gang. Canal Digital har sikret seg enerett på TV-Norges HD-kanal, TVNorge HD som kom på luften i oktober 2008. Vær oppmerksom på at eldre HD mottakerene fra Canal Digital ikke alltid tillater redigering av kanallistene. Alle nyere dekodere støtter redigering av kanalrekkefølgen, og støtter flere favorittlister som tillater fjerning av uønskede kanaler. 3D sendinger på TV program ble startet i 2011. Seether. Seether er et sørafrikansk postgrunge-band. Bandet har opprinnelse fra den sørafrikanske byen Pretoria der det startet i 1999. Seether er signert med amerikanske wind-up records. Bandet het tidligere Saron Gas, men skiftet navn i 2002 før sitt debutalbum, "Disclaimer". Seether har blitt kalt «nye Nirvana». C More. C More er et samlet varemerke for en rekke nordiske betal-TV-kanaler, med hovedfokus på filmer, TV-serier og sport. Det eies med 65 % av TV4-Gruppen og 35 % av Telenor. C More het Canal+ frem til 4. september 2012. I Norge var Canal+ lenge bare tilgjengelig hos Canal Digital, men er i dag også tilgjengelig hos fleste TV-distributører. Selskapet har selv oppgitt at det har omtrent norske abonnenter. Selskapet har videre opplyste samtidig at det mistet syv prosent av kundene etter tapet av Premier League-rettighetene i 2010. Historie. Kanalen opererte frem til 1997 under navnet Filmnet da kanalen ble kjøpt opp av franske Canal+. Samtidig startet også Canal+ og Telenor opp TV-distributøren Canal Digital. I 2003 solgte det franske selskapet seg ut av begge selskapene; Telenor kjøpte Canal Digital mens Nordic Capital og Baker Capital kjøpte Canal+. De nye eierne planla å bytte navn på kanalene til C More Entertainment, men dette ble senere droppet selv om morselskapet til Canal+ fortsatt har dette navnet. I 2012 ble denne planen gjenopptatt, og det ble besluttet at Canal+-kanalene fra 4. september bytter navn til C More. I 2005 ble Canal+ kjøpt av SBS Broadcasting Group, som i oktober 2007 fusjonerte med det tyske ProSiebenSat.1 Media. I juni 2008 kjøpte så TV4-Gruppen selskapet før Telenor kjøpte 35 % av selskapet i mai 2010. Canal+ vokste seg i utgangspunktet store på rettighetene til Premier League som de hadde fra 1997-sesongen til 2010-sesongen, men tapte deretter disse til rettighetsselskapet Medge Consulting som videresolgte rettighetene i Norge til TV 2. I juni 2011 ble det klart at Canal+ hadde kjøpt rettighetene for 6 av 8 Tippeligakamper fra 2013 til 2016 uten budrunde, noe som fikk stort oppmerksomhet i media. Film og TV-rettigheter. I 2011 har Canal+ rettigheter på «første visning» for filmer og TV-serier fra Fox, DreamWorks SKG, HBO, MGM, Nonstop Entertainment, Paramount, Sandrew Metronome, StudioCanal, SF, Svensk Filmindustri AB, Warner Bros. og Zentropa Entertainments. Tommie Smith. Tommie Smith (født 5. juni 1944) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han vant 200 meter under OL 1968 i Mexico by, og satte samtidig ny verdensrekord med tiden 19,83. Sammen med bronsevinneren på 200 meter, John Carlos, viste han Black Power-hilsenen under sommer-OL i 1968, under seiersseremonien. Løperne ble kastet ut av laget og utvist fra OL-landsbyen, men i ettertid er Carlos' og Smiths markering regnet blant en av de viktigste milepælene innen den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Riksteatret. a>. Der har teateret prøve- og spillescener, verksteder og administrasjon. Riksteatret er et norsk, statlig turnéteater som tilbyr profesjonell scenekunst til publikum over hele Norge. Riksteatret er eid av Kulturdepartementet, og teatersjefen ansettes av Kongen i Statsråd. I perioden fram til 2015 er Ellen Horn Riksteatrets sjef. Riksteatret ble opprettet ved lov i 1948 for «å fremja arbeidet med å føra dramatisk kunst ut til folket i bygd og by og på andre tenlege måtar å auka kjennskapen til god dramatisk kunst.» (fra "Lov om Riksteatret, 13. desember 1948"). Hvert år sender teatret ut 12 til 14 riksdekkende turnéer til alle fylkene og spiller rundt 650 forestillinger for 120 til 150 000 publikummere. «Riksteatret – hele landets teater». Riksteatrets kjerneverdier er «modig, inkluderende, mangfoldig og inspirerende». Tteatret sender ti-tolv ulike produksjoner per år i alle kategorier teaterkunst på landsdekkende turnéer: det gjelder klassikere, nyskrevet dramatikk, komedier, musikaler, teater for barn og unge, figurteater og moderne dans. Riksteatret spiller fast på 74 kulturhus over hele Norge, og har et snitt i publikumstall på 100 000–130 000 per år per produksjon. Dette omfatter 600 enkeltforestillinger, og om lag 75 prosent av landets befolkning har Riksteatret som teatertilbud, dersom man regner ca. 35 minutters kjøretid til nærmeste kulturhus. Norges fire største byer blir ikke besøkt. Riksteatret produserer egne forestillinger, samproduserer og kjøper inn forestillinger fra andre teatre og frie, profesjonelle grupper. I 2006 var Nationaltheatret, Ibsenfestivalen og Ibsenåret samarbeidspartnere, likeledes koreografer som Jo Strømgren, Svenska Riksteatern og Västanå Teater i Värmland. Våren 2007 var Teatret Vårt samarbeidspartner, i 2008, da Stavanger var europeisk kulturby, var det Rogaland Teater. Riksteatret har siden starten i 1948 utviklet kompetanse innen teaterproduksjon, turnéplanlegging, kommunikasjon og økonomistyring og har konsulentvirksomhet for kulturhus og arrangører. Etableringen 1948. Veien til opprettelsen av Riksteatret i 1948? Historien er lang, og kan strekkes tilbake til Thêatre Libre i Paris og ikke minst Freie Volksbühne som ble stiftet i Berlin i 1890. Sistnevnte teater er den egentlige modellen for senere folketeatre i mange land. Tanken var å sørge for at arbeidere og andre brede lag av folket kunne få se høyverdig teater som var noe mer enn billig underholdning – og til en rimelig pris. I dag er Riksteatret hele Norges kvalitetsteater. Etableringen var altså i tråd med Opplysningstiden og teater som et utviklende og oppdragende medium. Det kan kalles folkeopplysning i bred forstand. 1930-årene var på mange måter en brytningstid for norsk teater. Norge fikk små tilløp til det som senere skulle bli en bevisst offentlig kultur- og teaterpolitikk. Sosialdemokratene hadde økt sin innflytelse kraftig. I 1935 ble den første Teaternevnden, som blant annet skulle utrede spørsmålet om offentlig økonomisk bistand til teatrene, og ikke bare ”krisehjelp”, oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet. Tanken om et riksteater som en del av teaternevndens mandat kom som et innspill fra kunstnerorganisasjonene, og hang sammen med teatrenes stilling overfor Rikskringkastingen (NRK) og hvordan man kunne bringe scenekunst ut til folk over hele landet gjennom turnéer – og radio. Diskusjonen pågikk parallelt med den politiske debatten rundt opprettelsen av et folketeater i hovedstaden, og her var naturlig nok Arbeiderpartiet og til en viss grad Venstre for en slik tanke, mens Bondepartiet (Sp) gikk imot. Teaternevnden gikk inn for statlig støtte til de allerede eksisterende teatrene i landet, og for en opprettelse av et Riksteater – slik svenskene allerede hadde etablert et ”Svenska Riksteatern” i Sverige i midten av 1930-årene. Et par tiår senere kom også Danmark med Det Danske Teater. Riksteatret i Norge skulle basere seg på egne oppsetninger og turnéer fra andre statsstøttede teatre og bidra til at oppsetningene ble kringkastet i radio. Viktig var også at nevnden foreslo en egen teaterlov. Innstillingen med tanken om et norsk riksteater ble lagt frem for Stortinget i 1937. Komitéen fortsatte sitt arbeid frem til 3. september 1939. Så brøt krigen ut. Den avsluttende innstillingen ble ikke avgitt før våren 1946, og skulle føre til atskillig storm. Det er mange sterke meninger i norsk kulturliv. Rundt riksteaterloven – den første «kulturloven» i landet – var striden sterk før den ble behandlet i Odelstinget. Odelstinget vedtok loven, og da kunne man regne med at den passerte Lagtinget. Det gjorde den: 13. desember 1948 underskrev kong Haakon lovvedtaket. Riksteatersjefen ble embetsmann, utnevnt av Kongen i statsråd for et tidsrom på fem år ad gangen. Første teatersjef het Fritz von der Lippe, han kom fra Gyldendal Norsk Forlag og ble sittende i sjefsstolen frem til 1968. Lovens første paragraf, formålsparagrafen, forteller enkelt nok at «Riksteatret har til føremål å fremja arbeidet med å føra dramatisk kunst ut til folket i bygd og by og på andre tenlege måtar å auka kjennskapen til god dramatisk kunst«. Det har Riksteatret gjort siden den gang. Første sesong, i 1949/50, hadde teatret tre egne turnéer og 13 samarbeidsturnéer med andre teatre ute på turné. Til sammen ble det spilt 484 forestillinger. Sommeren 1949 var ”En reise i natten” premiereklar. Åpningspremieren fant sted i Kirkenes, i en landsdel som tyskerne hadde svidd av under kapitulasjonen våren 1945. Riksteatret skulle ha et spesielt ansvar for den nordligste landsdelen. Turnévirksomhet i 60 år. I Riksteatrets omflakkende historie på norske veier i over seksti år, har teateret hatt et svært variert repertoar. En tendens fra de siste årene er at barneteater med Thorbjørn Egners stykker, musikaler som ”West Side Story” og ”Tolvskillingsoperaen” samt Ibsens klassikere i moderne tapning er populært. En gledelig overraskelse fra de siste årene var en nyskrevet forestilling for de minste, ”Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans”. I 2007 setter Riksteatret opp en dramatisering av Linn Ullmanns roman ”Nåde”, som har høstet svært gode kritikker over hele verden. Riksteatrets brede repertoar er for et publikum i alle aldre, og har i over 30 år hatt et eget figurteaterensemble. Ellers har «alle» i norsk teater vært på turné med Riksteatret gjennom årene: det gjelder skuespillere kjente skuespillere som Wenche Foss, Espen Skjønberg, Bjørn Sundquist, Ellen Horn, Kåre Conradi, Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen, Anders Baasmo Christiansen, Henki Kolstad, Per Aabel, Carsten Byhring, Mona Hofland og mange flere. Scenene. Variasjonene på scenen er store: Riksteatrets minste spillested er Seljord med 200 seter – det største er Harstad med 1000. Riksteatret spiller fra Kristiansand i sør til Vadsø i nord, på de 67 faste scenene/kulturhusene. For å bli et spillested for Riksteatret må kulturhusene være spesielt interessert i teaterbesøk, og de må samarbeide tett med teatret, det må være et godt publikumstilfang i området, og kommunene må være interessert i å satse på at innbyggerne skal få oppleve profesjonelt teater. I snitt tilbakelegger Riksteatret 130 000 kilometer med sine ca. 10 forestillinger hvert år. Hovedoppgaven er å engasjere landets beste skuespillere, sang- og dansetalenter, inspirere publikum ved å tilby kulturopplevelser og ikke minst å bidra til å høyne befolkningens interesse for og kunnskaper om kunst og kultur. Finansiering og beliggenhet. Årlig budsjett er ca. 100 mill. kr, hvorav ca. 80 er statlige overføringer gjennom Kultur- og kirkedepartementet. Egen inntekt er ca. 20 mill kr. Riksteatret ligger i Nydalen i Oslo, med adresse Gullhaug Torg 2. Her har teatret har to prøve- /spillescener, verksteder og administrasjon. I Nydalen vises forestillingene for presse og publikum før selve premieren finner sted på et utvalgt kulturhus. Nydalen var tidligere et viktig industriområde for hovedstaden, men er i dag et moderne og dynamisk nytt distrikt med store utdannings- og kulturinstitusjoner, hoteller, forretninger, leiligheter og restauranter. Det er god forbindelse til Oslo sentrum med T-bane og buss. "Dråpen". "Dråpen" var Riksteatrets 60-års jubileumsforestilling i 2009. Manus er skrevet av dramatikeren Arne Berggren, som har regi sammen med koreografen Sigrid Edvardsson. Forestillingen er utviklet i samarbeide med Théâtre de la Dame de Coeur, som er verdenskjent for sine dukkeforestillinger i stort format. Sirkusregi og sirkusproduksjon er av Sverre Waage, Cirkus Xanti. Komponist er Asbjørn Ruud og kunstnerisk rådgiver er Bentein Baardson. "Dråpen" hadde premiere i Kirkenes 9. mars 2009. Storsalamander. Storsalamander eller stor vannsalamander ("Triturus cristatus") er en svart eller mørk brun vannsalamander med enkelte svarte flekker. Buken er gul eller oransje og svartflekket. Huden er kornet og ru (småvortete). Storsalamanderen har hovedutbredelsesområde rundt Oslofjorden, men finnes også separat på Vestlandet og i Trøndelag. Kroppsstørrelsen varierer fra 10-15 cm, minst mot nordgrensen. Paringen foregår som regel i mai, men under enkelte forhold fra april til juni. Hunnen legger 200-300 egg enkeltvis på gamle bladdeler eller vannplanter. Eggene klekkes etter to uker og metamorfoserer fra august til oktober. Storsalamander når kjønnsmoden alder etter 2-3 år, i nord etter 3-5 år. Overvintringen skjer frostfritt på land. Vanlige habitater er dammer og våtmarker i kulturlandskapet, som gårdsdammer og vanningsdammer. Myrtjern over en viss pH er også et vanlig habitat. På grunn av salamanderens tynne hud, er den avhengig av fuktighet og beveger seg sjelden langt fra dammen. Denne sårbare amfibiearten har har lidd under senere tids naturødeleggelse, og er av den grunn ansett som sårbar på Nasjonal rødliste. Det er i hovedsak moderniseringen av jordbruket, med drenering av våtmarker og dammer, som har hatt størst påvirkning på storsalamanderen. I tillegg er den svært sårbar for fiskeutsetting, da larvene lever pelagisk og svært iøynefallende for rovfisk. Exordium (retorikk). Et Exordium (lat. "begynnelse", gr. "prooimion") er i den klassiske antikke retorikk den virkningsfulle innledning til tale. Den er en av de seks delene i den retoriske disposisjon (lat. dispositio, gr. taxis) som er en systematisering av talens enkelte deler. Formål. Hovedmålet med denne innledningen er å vinne tilhørernes oppmerksomhet og tillit (captatio benevolentiae). På en formel kan det sies at den skal gjøre tilhørerne velvillige ("benevoli"), oppmerksomme ("attendi") og lærevillige ("dociles"). Dersom taleren mislykkes med dette vil han neppe bli hørt videre. Det finnes ulike metoder som taleren kunne anvende for å vinne tilhørernes ører, og felles for de alle er at de skal ta utgangspunkt i situasjonen (tilhørerne, motparten eller saken) og bygger på talerens karakter og troverdighet ("ethos"). Retorikerne deler vanligvis metodene for innledning i to. Den første er principio, den direkte metoden, og den andre er insinuatio (gr. efodos), den mer subtile metoden. Principio. Den direkte metoden som vi kan kalle en åpning brukes gjerne når det foreligger et sterkt utgangspunkt, dvs. at man er sikker på sin sak. Da begynner en rett på tema og taler åpent om det en ønsker å diskutere. Veldig vanlig er det å fremheve sin egen kompetanse på området eller forsøke å svekke motstandernes evner (mistenkeliggjøring, gr. "diabole"). Og det er veldig vanlig å smigre publikum og rose deres forståelsesevner, til forskjell fra motstanderne. For å fremstille seg selv i et positivt lys er det vanlig å fremheve sin ydmykhet ("humiliatio"), og det blir viktigere jo mer velutdannet, kjent, rik eller vakker man er. Når det gjelder det å mistenkeliggjøre motstanderne er det viktig å spille på fordommer allerede i spill, dersom det ikke gjøres vil taleren sette seg selv i et dårlig lys som sjalu. Selv om det sjelden slår feil å rose tilhørerne, så er det slik at grupper er mer mottakelig for ros enn enkeltindivider. Insinuatio. Den subtile metoden som gjerne kan kalles en sideåpning brukes vanligvis når det foreligger et svakt utgangspunkt, dvs. når saken står svakt eller situasjonen krever at man velger en annen innfallsvinkel. Her begynner man ikke rett på sak, men tar en omvei først. Det er ikke uvanlig å ikke nevne saken i det hele tatt, men heller begynne med noe helt annet til tilhørerne er vennlig innstilt. Et eksempel er å rose motstanderen eller den anklagede, og etter hvert vil man fremheve vedkommendes svake sider. Et annet eksempel er å fremheve sine egne svake sider for så senere å minne publikum om at man ikke unnviker sannheten fordi man er ærlig om seg selv. Et tredje eksempel er å fortelle en historie om noe helt annet. Telegrafverket. Telegrafverket var et statlig, norsk teleselskap. Det ble stiftet i 1855 og fikk etterhvert enerett på å bygge ut og drive det offentlige telenettet og telekommunikasjonstjenestene i Norge. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: "Kongelige Elektriske Telegraf" (1855), "Telegrafvæsenet" (1866), "Statstelegrafen" (1906), "Den norske Rigstelegraf" (1914), "Telegraphværket" (1918–19), "Telegrafvesenet" (1919–33), "Telegrafverket" (1933–69), "Televerket" (1969-94, herav fra 1980 med kortformen "Tele"). Navneskiftet til "Televerket" i 1969 skjedde i forbindelse med at en begynte å sende data over telenettet. I januar 1995 ble Televerket et statlig eid aksjeselskap og byttet navn til "Telenor AS". Bakgrunn. Norge hadde på begynnelsen av 1800-tallet et optisk telegrafisystem, som tilhørte militærvesenet, med signalstasjoner langs hele kysten inntil Folda i nord. Dette systemet forfalt imidlertid etter 1814, selv om kong Oscar I omkring 1848 tok initiativ for å gjenopplive det. På samme tid erklærte marineløytnant Carsten Tank Nielsen etter en reise i Sverige at den optiske telegrafiens tid var forbi, og foreslo å opprette et elektrisk telegrafisystem. Etter at den elektriske telegrafen var kommet i bruk ute i Europa, ble det i 1852 nedsatt en kongelig kommisjon, bestående av oberstløytnant M. S. Wergeland, lektor Ole Jacob Broch og marineløytnant Tank Nilsen, som året etter avga en innstilling. Denne foreslo å anlegge et nett av elektromagnetiske telegraflinjer over det sydlige Norge, samt en linje fra riksgrensen ved Frederikshald til Mandal. 28. april 1854 ga Stortinget den nødvendige bevigning til dette prosjektet. Telegraf. Telegrafverket startet sin virksomhet 1. januar 1855 med en telegrafforbindelse mellom Oslo og Drammen. Samtidig begynte arbeidet med å anlegge telegraflinjer og -stasjoner flere steder i landet. Telefon. I 1880 åpnet International Bell Telephone Company det første norske telefonanlegget med sentraler i Oslo og Drammen. Selskapet drev etter konsesjon av kommunene. Ikke lenge etter ble det opprettet lokale telefonforeninger og -selskaper som private kooperativer i flere kommuner rundt om i Norge. Fra omkring århundreskiftet kom staten sterkere med, og Telegrafverket overtok etterhvert i alt 200 private telefonanlegg. I løpet av første halvdel av 1900-tallet bygde Telegrafverket ut et landsomfattende rikstelefonnett. I Norge ble den første automatiske telefonsentralen satt i drift i Skien i 1920. Da det siste private selskapet, Andebu Telefonselskap, ble kjøpt i 1974, fikk Televerket totalt monopol over nettet og den siste manuelle telefonsentralen ble automatisert. Alle utenlandsforbindelsene ble helautomatisert fra 1985. Televerkets enerett til å selge telefonapparater i Norge opphørte i 1988. I 1991 fikk både NetCom og Televerkets Tele-mobil lisens for å besørge GSM-mobiltelefoni i Norge. Radiotelegrafi og -telefoni. I 1906 ble det første radiobaserte telegrafsambandet i Norge etablert mellom Røst og Sørvågen. I 1919 fikk Norge fast radiotelegrafisk forbindelse med USA fra en sender ved Stavanger. I 1953 ble den første radiolinjen for telefoni tatt i bruk mellom Trondheim og Steinkjer. Kringkasting. Telegrafverket sørget også for kringkasting og radio. Regulære fjernsynsendinger begynte i 1960. Teleks. Telegrafen ble etter hvert avløst av teleks, og i 1946 ble den første sivile teleksforbindelsen mellom Oslo og utlandet åpnet. Allerede under krigen hadde Wehrmacht og de sivile tyske myndigheter et teleksnett som dekket landet. Telegrafverket sørget også for forbindelser til skip i utenriksfart, både med telegraf, telefon og teleks. Bantustan. Kart over Sør-Afrikas Homelands 1986Bantustaner eller homelands («hjemland») er reservater som den sørafrikanske staten opprettet for svarte i Sør-Afrika og i Namibia i apartheidtiden. Hver enkelt bantustan var splittet i mange små enheter, hvor hver enhet kunne ligge langt fra hverandre.Det samlede arealet av disse utgjorde kun 13 prosent av Sør-Afrikas totale areal. Reservatene var selvstyrte, og noen av dem ble av den sørafrikanske staten regnet som selvstendige republikker. Tankegodset bak opprettelsen av ulike bantustans var at alle Sør-Afrikas svarte skulle ha tvungent «statsborgerskap» i sitt respektive «hjemland», og dermed miste statsborgerskap og alle rettigheter i Sør-Afrika. Samtidig var det en del av et splitt-og-hersk-opplegg, hvor hver stammes egenart ble fremhevet fremfor en felles identitet som (svarte) sørafrikanere. Bantustanene ble opprettet på 1960–70-tallet av hovedideologen bak apartheidstaten, Hendrik Verwoerd, minister for bantusaker og statsminister i Sør-Afrika på 1950–60-tallet. Bantustanene ble oppløst i Namibia ved landets selvstendighet fra Sør-Afrika i 1991 og i Sør-Afrika ved det første demokratiske valget i 1994. Oppløsningen i Sør-Afrika skjedde ikke uten problemer, da flere bantustan-ledere ikke ønsket å gi slipp på makten. Vanskeligst var det i KwaZulu hvor borgerkrigslignende tilstander mellom ANC og zuluenes parti Inkatha oppsto. Også kjent er en situasjon hvor lederen for Bophutatswana, Lukas Mangope, inviterte inn høyreekstreme hvite afrikandere for å beskytte staten hans. Det endte med at hans egne soldater gjorde opprør, og mange mennesker ble drept, både svarte og hvite. Selve uttrykket er sammensatt av ordet Bantu som betyr mennesker/folk innen de fleste bantuspråk og "stan" tilsvarende Paki"stan" eller Hindu"stan". Bantustan som uttrykk brukes av og til om landområder eller land som ligger innenfor en annen nasjonalstats innflytelse og som er totalt eller delvis uten mulighet til å utvikle virkelig selvstendighet, hvor dette blir en vedvarende konflikt og verkebyll. Eksempel på dette er Den palestinske selvstyremyndigheten i Gaza og Vestbredden under Israel. Liste over sørafrikanske bantustaner. Status som selvstendige stater: (Kun anerkjent av Sør-Afrika) Kopibeskyttelse. Kopibeskyttelse, også kjent som Kopisperre, refererer til teknologier som er designet for å hindre at et gitt innhold blir kopiert. Teknologien er ofte knyttet opp mot fysiske lagringsmedia som CDer, DVDer og liknende, men brukes også på digital informasjon i form av datafiler. Kopibeskyttelse er ofte knyttet opp mot og forvekslet med DRM-systemer, en mer generell term for administrasjon av opphavsrettigheter, bl.a. kopiering av åndsverk. Frelsesarmeens fengselsarbeid. Frelsesarméens fengselsarbeid er et arbeid Frelsesarméen har drevet siden 1920 da de fikk justisdepartementets godkjennelse til å gå inn i fengslene og besøke den innsatte på cella. Frelsesarmeen har opparbeidet en unik kontakt og tillit til å møte straffedømte både i og utenfor anstalt. Frelsesarmeen bruker ansatte og frivillige med ulik utdanning, yrkeserfaring og bakgrunn. Ledelsen for Frelsesarmeen Fengselsarbeidet har utdannelse fra Frelsesarmeens offisersskole, helse- og sosialfaglig høyskoleutdannelse, og bred erfaring med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge er kaptein Knut Haugsvær Han har vært i denne ordren fra 1. august 2006. Frelsesarmeens fengselsarbeid sorterer under "Seksjon for velferd og utvikling" ved Frelsesarmeens hovedkvarter Formål/ overordnet målsetting. Frelsesarmeen Fengselsarbeidet har samme overordnede mål som andre virksomheter i Frelsesarmeens Sosialtjeneste. "Møte mennesker med ulike behov ved å praktisere kristen nestekjærlighet, uten hensyn til etnisitet, kultur eller religion. Være en del av, og et alternativ til, det offentlige hjelpeapparat." "Virksomheten bygger på det kristne menneskesyn som innebærer omsorg for hele mennesket, synliggjort i fire dimensjoner, den fysiske, psykiske, sosiale og den åndelige. Alle mennesker er like verdifulle, fordi menneskets verdi er gitt utenfra, fra Gud, uavhengig av egenskaper, ferdigheter, kultur og etnisitet." Referanser. Mål og Strategidokument, Frelsesarmeens sosialtjeneste 2000 MS «Lygra». MS «Lygra» er et lasteskip som blir leid av Fjord Line. Skipet utfører i hovedsak godstrafikk mellom Egersund og Hanstholm, og mellom Vestlandet og Newcastle. MS «Lygra» ble bygget ved Glommen Mekaniske verksted AS i 1979, og i 1984 ble skipet ombygget ved Bergen Mekaniske Verksted (BMV) avd. Laksevåg. Skipet er eid av Golar Shipping. Julian. Julian er en kortform av det romerske mannsnavnet "Julianus", som igjen er avledet av "Julius". Navnet har opprinnelse i det latinske ordet "iovilius", «dedikert til guden Jove». Navnet har i nyere tid også fått betydningen «(født i) juli». "Jolyon" er en middelalderform av navnet. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Julian i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Fullmetal Alchemist. Fullmetal Alchemist (鋼の錬金術師, "Hagane no Renkinjutsushi", "Stålalkymisten"), vanligvis forkortet som "FMA" eller "Hagaren" av fans, er en mangaserie skapt av Hiromu Arakawa, som ble publisert i Monthly Shonen Gangan. Serien har startet som en anime-serie med en film-oppfølger, i tillegg til mange TV-spill. Det er også kommet ut en anime-serie som baserer seg på mangaen, Full Metal ALchemist Brootherhood. Mangaen publiseres fortsatt i Japan, og 18 bøker har hittil blitt utgitt. Anime-serien derimot, er fullført, og består av 51 episoder og en spillefilm. I Norge blir mangaen utgitt av Schibsted Forlag. Det er kommet ut seks bøker på norsk, og de er oversatt av Anette Nordheim. Historien. I Amestris, hvor dette eventyret finner sted, kan alkymister transmutere hva de vil om til noe annet. Men selv om alkymi har potensial til å la brukeren gjøre hva han/hun vil, finnes det to lover som styrer den. Den første loven er at man kan bare lage noe med akkurat samme masse som ingrediensene man bruker, såkalt «likestilt bytte». Den andre loven er man ikke under noen omstendigheter kan transmutere ingredienser til et menneske eller gull. Når heltene i serien, alkymistene Edward (eldste bror) og Alphonse Elric (yngre bror), mister moren grunnet sykdom, bestemmer de seg for å bryte den andre regelen og forsøker å bringe sin mor tilbake fra de døde. Som en følge av dette mister Edward venstre ben, og betaler med sin høyre arm, for å få bundet Alphonses sjel i en rustning. Når brødrene kommer til krefter igjen, begir de seg ut i verden på jakt etter den legendariske Vises Sten, som sies å være i stand til å la brukeren til å se bort ifra lovene som styrer Alkymien og dermed gi brukeren endeløse krefter. På denne måten håper de å få tilbake kroppene sine. MS «Bergen». MS Bergen (nå MS Atlantic Traveller) var et tidligere skip i flåten til Fjord Line. Skipet ble satt inn ved etableringen av Danmarkslinjen i 1993. I en periode på 1980-tallet drev skipet en rute fra Bergen og Stavanger til Hirtshals i Danmark av rederiet Fred. Olsen. I 2003 ble så skipet leid ut til det danske rederiet DFDS for 57 måneder. Skipet gikk da under navnet Duchess of Scandinavia på strekningen Harwich – Cuxhaven. Etter dette ble det gjennomført en omfattende ombygging av fellesområdene på skipet, og skipet fikk da nytt navn til MS Atlantic Traveller. Se også. MS «Bergensfjord» (1993) Hiromu Arakawa. Hiromu Arakawa (født 8. mai 1973 i Hokkaido, Japan) er en japansk tegneserietegner av manga. Hun har selv sagt at hun vokste opp på en gård ute på landet, hvilket mest sannsynlig inspirerte en del av historien i mangaen Fullmetal Alchemist. Som en mangaskaper har hun mange serier bak seg. Hennes første verk ble kalt "Stray Dog", og vant førstepremien i «Shounen Gangan» i 1999. De neste mangaene hun lagde ble "Totsugeki Tonari no Enikksusu" og "Shanghai Youma Kikai" (norsk tittel "Spøkelsesmysteriet i Shanghai"), som begge kom ut i 2000. I 2001 kom hun ut med Fullmetal Alchemist, noe hun mottok en pris i «Shogakukan Manga Awards» for. Fullmetal Alchemist holdt det gående i 4 år og mer enn 50 kapitler ble gitt ut. I 2003 ble mangaen også en kilde for inspirasjon for en anime-serie med samme navn på 51 episoder og en film. Arakawa ga ut en ny mangaserie i 2005, kalt "Raiden-18". Hiromu, Arakawa Hiromu, Arakawa Transmutasjon. Transmutasjon betyr å forandre et objekt til et annet. Begrepet transmutasjon ligger hånd i hånd med alkymi, og refererer da til akten alkymisten gjør når vedkommende gjør vann til vin, jern til gull osv. Bleach (manga). Bleach (ブリーチ, "Burīchi") er en japansk tegneserie, "manga", skrevet og illustrert av Tite Kubo. Den startet i det ukentlige japanske mangabladet «Shonen Jump» i august 2001. Serien handler om femten år gamle Ichigo Kurosaki, en skoleelev med evnen til å se ånder(sjeler). Serien følger også Rukia Kuchiki, en "shinigami" (dødsgud, sjelesanker, medium). I starten av serien er fokuset på disse to figurene, men etterhvert som serien utviklet seg, går den dypere inn i sjelesankernes verden. Serien er også blitt tegnefilm, "anime", på fjernsyn. Det er også laget to OVAer ("Original Video Animation"), tre animerte filmer, fem musikaler, ett kortspill og en rekke videospill. Det kommer ut en ny animeepisode hver uke, og animeen er nå på 365 episoder på ca. 23 minutter hver. Serien er blant de mest populære seriene i USA. Handling. Serien starter med at Rukia Kuchiki befinner seg på Ichigo Kurusakis soverom, og blir overrasket når hun finner ut at Ichigo kan se henne, siden vanlige mennesker ikke kan se dødsguder. Midt i samtalen blir de avbrutt av at begge merker at en hollow(en ond ånd) er i nærheten. Rukia prøver å bekjempe hollow-en, men blir alvorlig skadd. For at Ichigo skal ha en sjanse til å slå hollow-en, og dermed redde familien sin fra den, lar hun Ichigo få låne hennes krefter. Meningen var at han kun skulle få nok til å bekjempe hollow-en, men istedet absorberer han ubevisst alle hennes krefter, noe som gjør at han vinner over hollow-en. Neste dag dukker Rukia opp på Ichigos skole som utvekslingsstudent. Siden hun er i en "gigai" (en kunstig menneskekropp), kan hun bli sett av alle, og virker som et ordinært menneske. Siden Ichigos sjel var så sterk at den absorberte alle hennes krefter, kan hun ikke dra tilbake til sin egen verden, Soul Society (尸魂界（ソウル・ソサエティ）, "Sōru Sosaeti"). Mens hun venter på at hun skal få tilbake kreftene sine, må hun bo i menneskenes verden, og Ichigo må gjøre Rukias jobb, som går ut på å bekjempe hollow-er og guide sjeler til Soul Society. Karakterer. Alle karakterene i Bleach er «sjeler». Levende mennesker har sjelene i kroppene sine, mens sjeler utenfor kroppen har dem i en form laget av åndepartikler (霊子, "reishi"). Disse formene imiterer menneskelig anatomi, men de eldes saktere og lever derfor lengre. Det er mange forskjellige typer ånder i Bleach, med hvert sitt visuelle tema og hver sin kampteknikk. Noen ord og begreper. "Shikai" = Den andre formen til Shinigamienes zanpakutō. "Bankai" = Den ultimative formen til Shinigamienes zanpakutō. "Soul Society" = Soul Society er stedet hvor døde menneskers sjeler kommer til (hvis de ikke blir til "hollow"), og det er også her shinigamiene befinner seg. "Reiatsu" = Det spirituelle trykket som enhver rase av bleach-karakterene utstråler. Hollow. Hollow er en ond ånd i Tite Kubos tegneserie Bleach av som livnærer seg på sjelene til gode mennesker. Jon Fredrik Baksaas. Jon Fredrik Baksaas (født 21. november 1954, fra Skien) er en norsk siviløkonom som siden juni 2002 har vært konsernsjef i Telenor. Jon Fredrik Baksaas er også styremedlem i den svenske Handelsbanken, og har også hatt andre verv i næringslivet og i NHO. Baksaas er fra 2009 styremedlem i den globale mobilorganisasjonen GSM Association. Baksaas første jobb under studiene var som ufaglært ved Gruve 3 på Svalbard, i 1977. Han studerte ved Norges Handelshøyskole og IMD i Lausanne, og etter endt utdanning som siviløkonom i 1979 begynte han i Det norske Veritas, hvor han inntil 1985 hadde flere lederfunksjoner. I perioden 1985-88 hadde han ledende stillinger i Stolt Nielsen Seaway AS, og i 1988-89 var han finansdirektør i Aker AS. Etter det ble han finansdirektør i TBK AS, og var der til han i 1994 begynte i Telenor. Baksaas hadde flere lederstillinget i konsernet, blant annet finansdirektør (CFO), før han i 2002 ble konsernsjef etter Tormod Hermansen. Under Baksaas' ledelse har Telenor vokst sterkt og er i dag et globalt teleselskap med virksomhet i 12 land. Under Baksaas sju år som konsernsjef har Telenor gått fra 49 til 98 milliarder kroner i omsetning, og fra – 320 millioner til + 13,3 milliarder kroner i omsetning. Selskapet søker først og fremst majoritetseiendel i mobilselskaper med fokus på Europa og Asia, og gjorde dette mulig ved å selge eierposisjoner i Tyskland, Hellas og Irland. I en periode med harde lisenskamper om 3G-frekvenser i Europa, valgte Telenor under Hermansens og Baksaas' ledelse å satse på mobilmarkedene i Øst-Europa Asia i stedet. Baksaas var en hovedarkitekt bak Telenor introduksjon i India, gjennom oppkjøp av flertallsposisjonen i selskapet Unitech Wireless. Dette selskapet har en mobillisens for hele India. Som Telenor-sjef ble han kritisert i desember 2006 av fredsprisvinneren Muhammad Yunus som anklaget Telenor blant annet for å bryte avtaler og ta ut for høy profitt fra sin investering i mobiltelefonselskapet Grameen Phone i Yunus hjemland Bangladesh. Telenor tilbakeviste påstandene, og gjenopprettet et bedre forhold til Yunus etter få år. Joscha Sauer. Joscha Sauer (født 9. mai 1978) er en tegneserieskaper og vitsetegner fra Tyskland. Han er kjent for tegneserien "Umorsomt" ("Nichtlustig") som en periode figurerte i Pondusbladet. Sauer, Joscha Sauer, Joscha Stephen Harper. Stephen Joseph Harper (født 30. april 1959 i Toronto i Ontario) er den 22. statsminister i Canada. Harper er leder for Canadas konservative parti. Partiet vant valget i Canada den 23. januar 2006 og dannet en minoritetsregjering. Harper inntok statsministerstolen den 6. februar 2006. Bakgrunn. Harper studerte ved University of Calgary i Alberta og oppnådde i 1985 bachelorgrad og i 1991 mastergrad i økonomi. Han var politisk engasjert i Canadas konservative fremskrittsparti og Reformpartiet. Harper var misfornøyd med politikken på riksplan i Canada, særlig med kravene fra Québec og med politikken til Canadas liberale parti. I 1993 ble han innvalgt i Underhuset i Canadas parlament for Reformpartiet, men søkte i 1997 ikke gjenvalg og ble i stedet leder for lobbyorganisasjonen National Citizens Coalition (NCC). I 2002 ble han på nytt innvalgt i parlamentet, denne gang for Canadian Alliance. Harper ledet i 2003 sammenslutningen av Canadian Alliance og Canadas konservative fremskrittsparti til Canadas konservative parti, som han i 2004 ble partileder for. Statsminister. Etter valget i januar 2006 dannet Harper en konservativ mindretallsregjering, som etter nytt valg i oktober 2008 styrket sin stilling, men som fortsatt ikke hadde støtte fra flertallet i Canadas parlament. I 2011 led regjeringen nederlag i parlamentet, det ble skrevet ut nyvalg og Harper ledet ved valget i mai sitt parti til valgseier med et parlamentarisk grunnlag for å gjøre sin regjering til en flertallsregjering. Som statsminister har Harper ført en næringslivsvennlig politikk med vekt på mindre statlig regulering og lavere skatter. Regjeringen har under hans ledelse lagt vekt på å sikre ro og orden og har styrket Canadas forsvar. Harper har i utenrikspolitikken ført Canada nærmere USA, engasjert landet i krigen i Afghanistan og avvist Kyoto-avtalen. Skandfers Baadbyggeri. Skandfers Baadbyggeri var et båtbyggeri som drev virksomhet ved Kulstadsjøen i Vefsn i Nordland. Båtbyggeriet ble etablert av Nils Skandfer i 1903 og holdt til ved det gamle handelsstedet på Kulstadsjøen. Dette skjedde samtidig som trelastvirksomheten Nesbruket, som holdt til like i nærheten, hadde stor virksomhet med uttak av tømmer og trelastproduksjon. Skandfer hadde blant annet gått i lære hos Colin Archer og båtene han konstruerte hadde mange likhetstrekk med Colin Archer skøytene. Skandferbåtene var de første heldekkede seilbåtene som ble bygget i Nord-Norge. I 1914 var arbeidsstokken hos Skandfer oppe i 75-80 mann. Det ble fortalt at han kunne ha opptil ti fartøyer under bygging samtidig. I 1920 startet de økonomiske nedgangstidene og Skandfer fikk store økonomiske problemer. Året etter ble selskapet overlevert skifteretten. Forsøk på refinansiering var ikke vellykket og verftet ble derfor lagt ned i 1921. ISO 3166-1. Et land eller område får normalt nye alfakoder hvis navnet skifter, mens et nytt nummer blir tildelt hvis landegrensene skifter. ISO 3166-1 er ikke den eneste standarden for landskoder. IOK og FIFA har egne lister (se IOKs landskoder og FIFAs landskoder). Disse trebokstavskodene tilsvarer ofte ISO 3166-1 alfa-3-kodene. Endringer. ISO 3166/MA (vedlikeholdsbyrået for ISO 3166) oppdaterer ISO 3166-1 når det er nødvendig, ved å kunngjøre endringer i standarden i nyhetsbrev som oppdaterer den gyldige standarden, og gir ut nye utgaver som inneholder alle endringene. Et land gis som regel nye koder om det endrer navn eller territorium. De alfabetiske kodene endres om en vesentlig del av et lands navn blir forandra, mens de numeriske kodene endres om et land endrer sine territorialgrenser. Koder for tidligere land eller tidligere landsnavn som har blitt sletta i ISO 3166-1 blir publisert i ISO 3166-3. Eksterne lenker. 1 03166-1 Vebjørn Selbekk. Vebjørn Kroll Selbekk (født 14. april 1969) er en norsk redaktør, journalist og samfunnsdebattant med et kristenkonservativt ståsted. Han var redaktør for den kristenkonservative avisa Magazinet fra slutten av 1990-tallet og frem til den ble fusjonert med avisa Dagen i januar 2008. Siden var han samfunnsredaktør i den nyetablerte DagenMagazinet, fram til han ble konstituert som sjefredaktør i 2010. Han fikk mye medieoppmerksomhet i 2006 etter at han valgte å trykke de såkalte muhammedkarikaturene. Vebjørn Selbekk vokste opp i Meråker i Nord-Trøndelag og begynte sin karriere som skribent i Stjørdalens Blad. Han har ellers gått på Livets Ords bibelskole i Uppsala i Sverige og i mange år vært en sentral person i et frikirkelig, karismatisk miljø i Norge. Kort tid før han ble konstituert som sjefredaktør i DagenMagazinet, meldte han seg inn i Den norske kirke. Selbekk ble omtalt i riksdekkende media første gang i 1993, da i forbindelse med at han satt som komitemedlem av Folkeaksjonen mot Partnerskapsloven. Selbekk var 2. kandidat til Stortinget for Samlingspartiet Ny Fremtid i Nord-Trøndelag ved stortingsvalget 1993. Muhammed-karikaturene. Selbekk ble landskjent da han som sjefredaktør for den vekkelseskristne avisa Magazinet 9. januar 2006 trykket faksimiler av 12 karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed fra Jyllands-Posten i Danmark i ytringsfrihetens navn. Mange muslimer følte seg dypt krenket av tegningene, og offentliggjøringen førte til voldsomme protester. Selbekk mottok flere drapstrusler, og det oppstod dramatiske demonstrasjoner, ambassadebranner og drap i den muslimske verden. 9. februar 2006 ble Vebjørn Selbekk anmeldt av den muslimske organisasjonen Al-Jinnah Foundation og lederen Khalid Mohammad for blasfemi og for å ha «satt norske liv i utlandet i fare ved å provosere med publiseringen av Muhammed-tegningene». Etter at Selbekk dagen etter offentlig beklaget seg, ba Mohammed Hamdan, lederen i Islamsk Råd Norge, alle muslimer akseptere Selbekks beklagelse og legge striden bak seg. Keynote. Keynote er et dataprogram i iWork-pakken til Apple. Det brukes til å lage og gjennomføre visuelle presentasjoner ved hjelp av Mac-maskiner eller iOS-enheter. Programmet er utviket av Apple som et alternativ til Microsofts presentasjonsverktøy PowerPoint. Der PowerPoint er en del av programpakken Office fra Microsoft (MS), utgjør Keynote sammen med Pages og Numbers programpakken iWork. Man kan enten kjøpe hele programpakken på CD til Mac eller ett og ett program i Mac App Store for Mac og iOS App Store for iPhone, iPod Touch og iPad. Funksjoner. Med Keynote kan Mac- og iOS-brukere lage moderne presentasjoner som inneholder bilder, film, grafikk, lyd, tekst, animasjoner og avanserte overganger mellom de ulike bildene/temaene/sekvensene. Mac-brukere som vil utnytte de fremste fordeler med flere slike ulike programmer, kan for eksempel (1) importere med Keynote en PowerPoint-fil, (2) tilføre enda mer avanserte overganger enn hittil mulig med MS Office/OpenOffice, (3) omforme (ekportere) innholdet til en QuickTime film, og (4) la denne bli en del av en større DVD-presentasjon som lages med iDVD. Det vil altså si: Med Keynote kan det lages en ferdig presentasjon – eller flere biter som smeltes sammen til enda større og mer avanserte presentasjoner ved hjelp av andre dataprogrammer. Erfaring viser at de som kan litt om PowerPoint eller Mac-programmer fra før, raskt kan lære å lage moderne presentasjoner. Blant de mest avanserte til å utnytte Keynote menes av mange å være Apple selv, som har tilgang til eksklusive funksjoner. Apples CEO, Steve Jobs, har de siste årene ofte presentert datagigantens nye produkter som en begivenhet med samme navn: «Apples Keynote». Nøkkelforedraget har blitt et salgsfremstøt og et datashow, som millioner av databrukere har kunnet laste ned via internett både live og som opptak. Pages for iOS. Pages er, i tillegg til Mac-versjonen, også tilgjengelig for iOS-enhetene iPhone, iPod Touch og iPad, via App Store. Historie. Egenskapene og bruksmulighetene til Keynote er utviklet og utbedret. Utgaven som kom i 2006 fikk blant annet nye overganger og enda flere visuelle tema. Og flere av de grafisk "ferdigutviklede" sider, som man fyller inn ønsket innhold i selv, har fått bildeflater som i størrelse også samsvarer med data- og TV-skjermer i moderne bredformat. Yssouf Koné. Yssouf Koné (født 19. februar 1982 i Korogho, Elfenbenskysten) er en burkinsk-ivoriansk fotballspiller som for tiden spiller for Vålerenga. Fram til slutten av 2010 spilte han for den rumenske klubben CFR Cluj. Koné dro til US Lecce som 16-åring, før ferden gikk videre til Kina og Qingdao Hailifeng. Etter noen år i Kina dro han til Raja Casablanca, og etter hvert ble han lånt ut til Safi. Grunnen til at Koné har landskamper for Burkina Faso, og ikke, er at hans besteforeldre er fra Burkina Faso. Da Rosenborg var på Gran Canaria i januar 2006, prøvespilte spissen for klubben, men selv etter et flott mål mot Brøndby, og godt spill både mot Djurgården og Pohang Steelers, ble Koné veid og funnet for lett for en plass i RBKs stall. Noen dager etter at Koné hadde fått nei fra Rosenborg-ledelsen ombestemte lederne i RBK seg, og Koné ble kjøpt for cirka 4 millioner kroner. Oppholdet i Rosenborg ble en blandet opplevelse for Koné. I konkurranse med Steffen Iversen fikk han bare én kamp fra start i 2006-sesongen. 2007-sesongen ble preget av en skade som ødela sesongen fram til sommeren. Han kom imidlertid tilbake, og i august måned scorte han 9 mål på 8 kamper. Resten av sesongen spilte han fra start av i alle kampene. Også i Champions League markerte han seg, der han scorte 6 mål på 8 kamper. I juli 2008 ble han solgt til rumenske CFR Cluj. Her scorte han 16 mål på 51 kamper, og ble seriemester i 2009-10-sesongen. I januar 2011 returnerte han til Norge, og signerte for Vålerenga. Småsalamander. Småsalamander, liten vannsalamander eller liten salamander ("Lissotriton vulgaris") er den vanligste arten av vannsalamandere i Norge. Arten er lysere og mindre enn storsalamander (brun, grå, olivenbrun). Undersiden er gul eller oransje, med svarte flekker eller prikker. Huden er relativt glatt. Begge artene står på nasjonal rødliste i Norge. Utbredelse. Småsalamanderen finnes i Norge på Sør- og Østlandet, samt i Trøndelag. De to utbredelsene møtes i Sverige, der arten finnes nord til Midt-Sverige. Småsalamander foretrekker ganske dype dammer, og trenger dammer som er åpne rundt og ikke tørker inn på sensommeren. På Sør- og Østlandet finnes de ofte tilknyttet dammer i jordbrukslandskapet, mens de i Trøndelag ofte finnes i myrtjern. Navn. Småsalamander var inntil årtusenskiftet en del av slekten "Triturus", men denne slekten har vært et oppsamlingstaxon for diverse vannsalamandergrupper, og er nå blitt splittet opp i flere, mindre slekter. Småsalamander er overført til slekten "Lissotriton", sammen med "L. boscai", "L. helveticus", "L. italicus" og "L. montandoni". «Stena Saga». Stena Saga utenfor Hovedøya, Oslo. «Stena Saga» er et skip i eie av det svenske rederiet Stena Line som trafikkerer ruten Oslo-Frederikshavn. Skipet ble bygget i 1981, men har senere blitt bygget om i 1991, 1995, 2000, 2002-2005, 2005-2006, 2009 og 2011. Stena Saga har 647 lugarer og en passasjerkapasitet på 2 000 personer. På ettermiddagen den 7. April 2012 begynte det å brenne i maskinrommet ombord mens skipet var på vei til Oslo. Ingen ble skadet, brannen ble fort slukket og skipet fortsatte til Oslo. Lars Hirschfeld. Lars Hirschfeld (født 17. oktober 1978 i Edmonton, Canada) er en fotballkeeper som spiller for den norske klubben Vålerenga. Han ble solgt fra Rosenborg, som han spilte i helt fram til 2007. Fra 2008 spilte han for den rumenske clubben CFR CLUJ. I 2009 ble han solgt til Energie Cottbus. Han ankom Rosenborg fra Tromsø etter sesongslutt i 2005. Han har også spilt en rekke kamper for. Hirschfelds far Friedrich-Wilhelm kom opprinnelig fra Plettenberg i Nordrhein-Westfalen i Tyskland og emigrerte i 1972 i Canda. Lars Hirschfeld har derfor tysk pass, og kommer derfor utenfor utenlandskvoten. Han har tidligere spilt for blant annet den tyske klubben Energie Cottbus og engelske Tottenham, samt en rekke låneopphold i mindre klubber. Sommeren 2005 ble Hirschfeld signert av Tromsø som erstatter for den skadde Knut Borch. Han spilte så bra i Tromsø-målet at han beholdt plassen også etter at Borch ble friskmeldt, og ble av mange regnet som Tippeligaens beste keeper i 2005. Tromsø ønsket å beholde spilleren da kontrakten hans gikk ut ved sesongslutt, men Hirschfeld valgte i stedet å signere for Rosenborg, hvor han kjempet med Espen Johnsen om keeperplassen, og etter hvert tok han over plassen som førstekeeper i Rosenborgmålet. Den 15. januar 2010 skrev han under for Vålerenga. Hirschfeld er språkkyndig, og snakker både tysk, fransk, spansk, portugisisk, italiensk, rumensk og norsk, i tillegg til engelsk. Meritter. Han ble norsk seriemester i 2006 med Rosenborg, og rumensk seriemester i 2008 med CFR Cluj. Kokosøyene. Kokosøyene, også kjent som Keelingøyene, er et australsk territorium. Det er to atoller med 27 koralløyer i gruppen. Øyene ligger i Indiahavet, omtrent midt mellom Australia og Sri Lanka. Det totale innbyggertallet på øyene er på rundt 600. Øyene ble oppdaget i 1609 og kom under britisk herredømme i 1857. De ble plassert under guvernøren av Ceylon i 1886, kom under Straits Settlements i 1886 og ble underlagt Singapore i 1903. Øygruppen kom under australsk kontroll i 1955 og stemte for å bli en del av Australia i 1984. Geografi. Kokosøyene (Keelingøyene) består av to flate, lavtbyggende korallatoller som dekker et område på totalt 14,2 km², med 2,6 km kystlinje. Øyene er dekket av kraftig vegetasjon, som i hovedsak består av kokospalmer og annen vegetasjon. Høyeste punkt på øyene er 5 meter over havnivå. Klimaet på øyene er behagelig, regulert av en sørøstgående passatvind omtrent ni måneder i året, med moderate nedbørsmengder. Sykloner kan forekomme tidlig på året. Folketallet er anslått til 596. Kokosøya i nord er en atoll som består av kun én c-formet øy, en nær lukket ring med en liten åpning inn til lagunen, som er omtrent 50 meter bred, på østsiden av øya. Øya er temmelig liten, med et areal på 1,1 km². Lagunen er på om lag 0,5 km². Nord-Kokosøyene og havområdene frem til 1,5 km fra kystlinjen legger grunnlag for Pulu Keeling nasjonalpark, opprettet 12. desember 1995. Kokosøyene i sør er en atoll som består av tjueseks individuelle holmer og øyer, formet som en åpen ring. Sør-Kokosøyene har et samlet areal på 13,1 km². Av disse er Home Island og West Island de eneste som er bebodd. Kart over Kokosøyene i sør (1889) Kart over Kokosøyene i sør Øyene som har oppgitt areal lik null, har sunket under havoverflaten. Det finnes ingen elver eller innsjøer på noen av øyene. Ferskvannstilgangen er begrenset til vann i form av nedbør, samlet i reservoar. Kokosøyene (Keelingøyene) ligger så godt som nøyaktig på motsatt side av jorden i forhold til Kokosøyene, Costa Rica. Billedkunst. Billedkunst, bildekunst eller bildende kunst er en samlebetegnelse for de billedskapende, visuelle kunstartene. Billedkunsten omfatter tradisjonelt særlig malerkunst, tegnekunst, grafikk, skulptur og billedvev, men også nyere uttrykk som fotografi, film, video- og datakunst, installasjon, performance og graffiti - i motsetning til kunstformene arkitektur, litteratur, musikk, dans og dramatikk. Ordet «billedkunst» kan brukes både om de enkelte kunstformene, om aktiviteten (arbeidsprosessen) og det enkelte kunstverket (det konkrete bildet, skulpturen osv). Begrepet kan også brukes for å skille kunstfag fra håndverksfag som design og kunsthåndverk. Billedkunst omtales i dagligtale ofte bare som «kunst». Begrepet brukes av enkelte feilaktig utelukkende for å betegne kunstformer som omfatter flate bilder. Definisjon og omfang. Ordet billedkunst er ikke veldig gammelt som begrep, og har tidligere hatt litt forskjellig betydning. I en svensk ordbok fra 1755 kommenteres «Bildkonst» slik: "«(Till de imitativa konsterna) hörer hela Bildkonsten, och häraf i synnerhet Plastiken.»" Billedkunst kunne i sjeldne tilfeller også omfatte «bygningskunsten», men ble alminnelig som begrep med nåværende betydning i dansk først i siste halvdel av 1800-tallet. Begrepet tilsvarer det engelske "visual arts", det tyske "bildende kunst" og det franske "arts visuels". Begrepet bildekunst favner svært vidt, og mange kunstnerne ønsker at det skal forbli slik. Kunst reflekterer og kommenterer samfunnet, krysser grenser og er i konstant forandring. Å begrense hva billedkunst er, vil derfor virke mot sin hensikt. Noen bruker likevel begreper som to- og tredimensjonal kunst, idebasert kunst kontra materialbasert kunst og andre begrepspar, men ingen av dem dekker hele kompleksiteten. Disse kunstformene deles igjen inn i en lang rekke teknikker eller materialkategorier. Billedkunstner. En utøver av billedkunst kalles billedkunstner. Mange norske profesjonelle billedkunstnere er organisert i paraplyorganisasjonen Norske billedkunstnere (NBK). Den utgir tidsskriftet Billedkunst. Cinderella Man. "Cinderella Man" er et amerikansk filmdrama som følger historien til tungvektsmester i boksing, James J. Braddock. Filmen er regissert av Ron Howard, og har Russell Crowe i hovedrollen. Handling. James J. Braddock er en ire i USA som har måtte gi opp sin lovende boksekarriere etter en serie tap. Han jobber nå med forskjellige strøjobber under den amerikanske depresjonen, mens han stadig drømmer om å bygge opp igjen den gamle karrieren. Etter at en annen bokser melder avbud til en match, får Braddock igjen sjansen. Promotørene tar han ikke seriøst, og ser på han som dødkjøtt, helt til han slår ut bokseren som er ranket som nummer to i verden. Braddock fortsetter å vinne, mens han gir håp og inspirasjon til andre som er rammet av depresjonen. Han slår tilslutt ut verdensmester Max Baer, og blir selv tungvektsmester. Navnet på filmen er hentet fra kallenavnet Braddock fikk som bokser. Mottakelse. Filmen ble godt mottatt blant filmkritikere verden rundt, men skuffet økonomisk. Filmen hadde et budsjett rundt $88 millioner, men klarte bare å spille inn $60 millioner mens den gikk på kino i Nord-Amerika. Kritikk. Mange boksehistorikere, og Baers etterkommere, har kritisert fremstillingen av Max Baer. I filmen blir han fremstillt som regelrett ond både privat og offentlig, og tar livet av to mennesker i bokseringen. I virkeligheten mente de at Baer ble regnet som en gentleman blant sine kollegaer. Og bare en av hans motstandere, Frankie Campbell, døde. Dødsfallet plaget også Baer resten av livet. Det at han bokset med en brukket hånd mot Braddock, har også sådd tvil om hvor stor presentasjonen var. Maximianus. Maximianus (latin "Marcus Aurelius Valerius Maximianus Herculius Augustus"; ca. 250 – ca juli 310 var romersk keiser fra 286 til 305. Han var "Cæsar" fra 285 til 286, deretter "Augustus" fra 286 til 305. Han delte den siste tittelen med sin medkeiser og overordnete, Diokletian, hvis politiske sinnelag utfylte Maximianus' militære muskler. Maximianus etablerte sitt bosted ved Trier (i dagens Tyskland), men tilbrakte det meste av sin tid på krigskampanjer. På slutten av sommeren 285 undertrykte han opprørere i Gallia som ble kjent som "bagaudæ". Fra 285 og til 288 kjempet han mot germanske stammer langs grensen av Rhinen. Sammen med Diokletian satte han i gang en brent jords taktikk dypt inne i alamannernes områder i 288, og midlertidig avlastet provinsene ved grensen mot trusselen fra germanske angrep. Den mannen som utpekte for patruljere og holde orden på kystene ved den engelske kanal, Carausius, gjorde opprør i 286, og førte til at romerske Britannia og den nordvestlige delen av Gallia ble løsrevet fra Romerriket. Maximianus klarte ikke å få fordrevet Carausius og hans invasjonsflåte ble ødelagt av stormer og uvær i kanalen i 289 eller 290. Maximianus' underordnet, Constantius, drev krig mot Carausius' etterfølger, Allectus, mens Maximianus selv voktet grensen langs Rhinen. Opprørslederen ble fjernet i 296 og Maximianus dro sørover for å bekjempe piratvirksomhet i nærheten av Hispania og angripende berbere i Mauretania. Da disse krigstoktene ble ferdigstilt i 298 dro han til Italia hvor han levde bedagelig fram til 305. Diokletian abdiserte i 305, og tvang Maximianus til å gjøre det samme den 1. mai 305, til fordel for yngre arvtagere, og trakk seg deretter tilbake i sørlige Italia. Konstantius døde allerede året etter, og Maximianus' sønn Maxentius forsøkte da å ta over kontrollen i vest. Maximianus kom tilbake til den politiske scenen fra sitt hvilested på landet. I slutten av 306 tok Maximianus på nytt tittelen "Augustus" og ga sin støtte til sin sønn Maxentius' opprør i Italia. Han beseiret de to rivalene Flavius Valerius Severus og Maximinus Daia, og inngikk en avtale med Konstantius' sønn Konstantin ved å gifte bort sin datter Fausta til ham. I april 307 forsøkte han å avsette sin sønn Maxientus, men mislyktes og flyktet til Trier og til hoffet sin svigersønn Konstantin. Ved rådsforsamling i Carnuntum i november 308 ble Maximianus tvunget av Diokletian og hans etterfølger Galerius til frasi seg sine keiserlige krav igjen. Tidlig i 310 forsøkte Maximianus likevel å ta Konstantins tittel mens keiseren var på krigstokt ved Rhinen. Få støttet Maximianus og han ble tatt til fange av Konstantin i Marseille. Maximianus begikk selvmord sommeren 310 på Konstantins ordre. I løpet av Konstantins krig mot Maxentius ble Maximianus' bilde revet ned fra alle offentlige steder, men etter at Konstantin hadde fått forvist og drept Maxentius, ble Maximianus' bilde igjen rehabilitert og ble gjort til gud. Kraft gjennom glede. a> i Østersjøen som en del av Kraft durch Freude-programmet. Bygningene ble ikke ferdigstilt og er i dag tomme ruiner. Kraft gjennom glede, på tysk Kraft durch Freude, forkortet KdF, var en statskontrollert fritidsorganisasjon i det tredje rike 1933–1945. KdF var en del av Tysk Arbeidsfront "Deutsche Arbeitsfront (DAF)", den tyske arbeiderforeningen. Aktiviteter og virksomhet. Fra 1933 tilbød KdF rimelige fritidsaktiviteter som konserter, ekskursjoner og feriereiser. Store skip, slik som Wilhelm Gustloff, ble bygget nettopp for slik KdF-cruisereiser. KdF begynte også produksjonen av en bil folk flest hadde råd til: der KdF-Wagen, senere omdøpt til Volkswagen – "folkevogna". En ny by ble reist for produksjonen og boliger til arbeiderne, KdF-Stadt som nå heter Wolfsburg. KdF opprettet en særskilt spareordning som gjorde det mulig for vanlige arbeidere å få del i den luksusen en bil da var. Imidlertid ble lite av dette gjennomført på grunn av starten på andre verdenskrig, og både fabrikken og resten av KdF ble fokusert på å støtte opp under krigsinnsatsen. .eu. .eu er nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett for Den europeiske union og organisasjoner og innbyggere i unionens medlemsstater. Domenet ble lansert den 7. desember 2005. Varemerkeeiere kunne søke registrering for sine domener først, gjennom en «sunrise-periode», (lik lanseringen av .info), i et forsøk på å forhindre cybersquatting. Full registrering startet 7. april 2006. Toppnivådomenet administreres av EURid, et konsortium bestående av de lokale registreringsenhetene ccTLD i Belgia, Tsjekkia, Sverige og Italia. Opprettelse og «Sunrise»-periode. Toppnivådomenet.eu ble godkjent av ICANN den 22. mars 2005 og lagt inn i internetts rotsone den 2. mai 2005. Selv om EU ikke er et land (det er en sui generis overnasjonal organisasjon), så finnes det presedens for å tildele toppnivådomener til andre enheter, for eksempel .nato «Sunrise-perioden» ble delt i to faser. Den første fasen, som begynte 7. desember 2005 var for å legge til rette for søknader fra registranter med forutgående rettigheter basert på varemerker og geografiske navn. Som tilfelle er med alle «Sunrise»-søknader, så måtte søknadene medfølges av dokumenter som beviste kravet til eierskap av en spesiell rettighet. Avgjørelsen ble deretter tatt av PriceWaterhouseCoopers Belgia, som var valgt som valideringsagent av EURid. Den andre fasen begynte 7. februar 2006 og det ble da åpnet for registrering av selskap-, handels- og personnavn. På de første 15 minuttene kom det 27.949 søknader, og etter en time var totalen oppe i 71.235. «Landrush». 7. april 2006 kl. 11:00 CET ble registrering mulig for alle, organisert som et «landrush», etter førstemann-til-mølla prinsippet. De fleste som ønsket å registrere domener hadde bedt sin registrar å plassere det ønskede domenet i en køordning, som var ment å å sikre den beste mulighet til å få registrert domenet. På denne måten ble mer enn 700.000 domener registrert i løpet av de første fire timene. Enkelte store registrarer, som Go Daddy og Dotster led under lange køer og lange svartider, noe som gjorde det mulig for folk å «snike i køen» ved å registrere gjennom en registrar som allerede hadde ferdigbehandlet sin kø. Pr. august 2006 var det registrert 2 millioner.eu-domener. Det er nå det syvende største domenet i verden, og det tredje største i EU, etter .de og .uk. Bob Parsons, toppsjef i Go Daddy, kritiserte landrush-prosessen som var laget av EURid. Han fordømte spesielt bruken av skall-selskaper fra enkelte registrarers side. I bloggen sin uttalte han at «I stedet for å bare registrere sine ekte, aktive registrarer, opprettet disse selskapene hundrevis av nye «fantom»-registrarer.» Parsons nevnte en gruppe på rundt 400 selskaper, som alle hadde like adresser og kontaktinformasjon basert i New York, og alle registrert som Limited liability company (LLC). Etter hans mening var alle disse «fantom»-registrarer, «opprettet for å kapre.eu-landrushet.» Disse «fantom»-registrarene hadde faktisk talt hundrevis av muligheter til å registrere et domene, mens en ekte registrar bare hadde en mulighet til å registrere det samme domenet. På den måten ble noen registranter skjøvet ut av.eu-landrush prosessen og mange generiske.eu-domener er nå eid av selskaper som brukte slike «fantom»-registrarer. Patrik Lindén, talsmann for EURid, avviste påstandene fra Parsons, og uttalte at «[EURid] verifiserte at hver eneste registrar var en individuell juridisk enhet. Hver av dem måtte signere en avtale med oss, og forhåndsbetale €10,000.» Parsons benektet ikke at hver enkelt registrar var en separat juridisk enhet, men påpekte at å opprette slike enheter var enkelt: «Hr. Linden virket stolt over at registreringsenheten EURid hadde verifisert at hver søker var en juridisk enhet før akkreditering. Tenk et øyeblikk på hva det betyr. Du kan danne en «juridisk enhet» for $50 – en LLC – og du er klar. Er dette hva vi ønsker at en registreringsenhet skal gjøre? Vil vi ikke heller at de skal forsikre seg om at den organisasjonen de tillater å forsyne sluttbrukere med dets domenenavn – spesielt Europas eget domenenavn – faktisk er i domeneregistreringsbransjen?» EURid etterforsket noen påstander om misbruk, og i juli 2006 annonserte de at over 74 000 domenenavn ville bli suspendert, og at de ville saksøke 400 registrarer for kontraktsbrudd. Domenenes status ble endret fra ACTIVE til ON-HOLD. Dette vil si at domenene ikke kunne flyttes og ikke kunne skifte eier. Registrarene mistet også sin tilgang til EURid's registrerings-database, noe som betød at de ikke lenger kunne registrere.eu domenenavn. Søksmålene refererer seg til praksisen med domenenavnhamstring, hvor et stort antall domenenavn blir registrert, ofte av registrarer, med det for øye senere å selge dem videre. EURid's regelverk slår fast at søknader om domener bare kan gjøres etter at en legitim søknad er gjort til en registrar. De 74.000 søknadene ble alle gjort i navnet til kun tre Kypros-registrerte selskaper— Ovidio Ltd, Fausto Ltd og Gabino Ltd. De berørte registrarene, som ble støttet i saken av de berørte registrantene, oppnådde en midlertidig kjennelse fra første rettsinstans i Brussel, Belgia den 27. september 2006. Retten beordret EURid til å frigi de blokkerte domenenavnene, eller betale en bot på € 25 000 pr time for hvert berørte domenenavn. EURid etterkom rettens ordre og endret status for domenene fra ON HOLD til ACTIVE og gjenopprettet tilgangen til EURid's registrerings-database for de berørte registrarene. Hovedsøksmålet, det hvor EURid søker å få registraravtalene mellom EURid og de angjeldende registrarene oppløst, er ennå ikke kommet opp for retten. Bruk fra EUs institusjoner. Andrenivå-domenet.europa.eu er reservert for nettsteder til EUs institusjoner, og de fleste institusjoner gjennomførte overgangen fra .eu.int til.europa.eu-domener på Europadagen, 9. mai 2006. Andre, som Den europeiske sentralbanken har byttet til.eu. Faktisk bruk. Innen EU finnes to av de største nasjonale toppnivådomenene i verden (.de med over 10 millioner domener, og .uk med over 5 millioner domener registrert) og.eu må dermed kjempe i motbakke for å komme inn på dette markedet. Det konkurrerer også med.com og de andre generiske toppnivådomenene i disse landene. Mange EU-selskaper som har registrert sitt.eu-domene bruker det til å peke til sitt primære nettstedsom ofte er et ccTLD- eller.com-nettsted. Spekulasjon, domenenavnhamstring og cybersquatting er kjennetegner alltid lanseringen av et nytt TLD, og dette var verre ved lanseringen av.eu. Antall registranter med fem eller færre domener registrert i.eu-ccTLD var i følge denne statistikken 805.316. Disse registrantene utgjorde 1 128 454 domener av i alt 2 444 947.eu-domener registrert pr. 31. desember 2006. Disse registreringene, som typisk er gjort av individer og selskaper for å beskytte sitt navn og merke, representerer bare 46% av antall registrerte.eu-domener. Domenet ble først mål for spekulanter under «sunrise»-perioden, hvor det ble benyttet «fast track»-varemerker i Benelux-landene til å opprette "forutgående rettigheter" på diverse generiske termer av høy verdi, og deretter under «landrushet», hvor spekulanter brukte EU-fasadeselskaper i UK og på Kypros til å registrere et stort antall domener. Det er ikke ukjent at spekulativ aktivitet har forekommet ved lanseringen av andre domener, men det var omfanget av aktiviteten som gjorde at det ble stilt spørsmål ved kompetansen til EURid til å beskytte integriteten til toppnivådomenet.eu. Antallet registreringer av.eu-domener under året etter landrushet (7. april 2006 til 6. april 2007) ser ut til å ha toppet seg rundt 2,6 millioner.eu-domener. Markedsjusteringene som følger et landrush i ethvert domene tilsier at antallet registrerte domener vil falle etterhvert som mange spekulative domeneregistreringer som ikke er blitt videresolgt ikke blir fornyet. Dette kalles av og til for "The Junk Dump". Om morgenen 7. april 2007 var antallet aktive.eu-domener 2 590 160, etter at rundt 15 000 domener hadde blitt slettet siden 5. april. Rundt 1,5 millioner.eu-domener skal fornyes i april 2007. EURid's registreringssoftware er basert på DNS.be softwaren, og domener blir fysisk fornyet ved slutten av måneden med årsdagen for registreringen. Denne prosessen er forskjellig fra mere sofistikerte registreringsenheter som de for .com TLD og andre ccTLD'er som opererer på dagsbasis. Som med alle post-landrush faser, så vil antallet aktive domener skrumpe inn etterhvert som "Junk Dump"-effekten gjør seg gjeldende. Det virkelige omfanget av effekten vil først bli klart etter 30. april. Valdiviajordskjelvet i 1960. a> etter jordskjelvet i mai 1960 Valdiviajordskjelvet i 1960, kanskje bedre kjent som Det store jordskjelvet i Chile, inntraff i den sørlige delen av landet den 22. mai 1960. Det var relativt få omkomne, da jordskjelvet rammet store ubebodde deler av landet, i tillegg til at de fleste husene var lagd av tre. Dette medfører at husene «danser» når det utsettes for et jordskjelv. 1600 døde. Skjelvet målte 9,5 på Richters skala, og ble utløst ved at Nazcaplaten (havbunnsplate) og Den søramerikanske platen (kontinentalplate) forskjøv seg i forhold til hverandre. Den relative bevegelsen mellom de to platene var på ca 10 meter. Dette er det sterkeste jordskjelvet som noen gang er blitt registrert gjennom tidene. Taurusfjellene. Taurusfjellene ligger sør i Anatolia. Taurusfjellene (tyrkisk: "Toros Dağlari" eller "Bulğar-Dağ") er en fjellkjede i Tyrkia. Den utgjør den sørlige grensen til et høytliggende sentralplatå som utgjør store deler av Anatolia. Fjellkjeden strekker seg langs en kurve fra innsjøen Egridir i vest til de øvre områdene av elven Eufrat i øst. Den har mange fjelltopper som strekker seg 3000 til 3700 meter over havet. Den høyeste toppen er Aladağ. I Taurusfjellene finnes store pinjetrær og edeltrær. I faunaen finnes brunbjørn, ulv, gaupe, villsvin og rødrev, men også mufflonsau, gemse og villgeit finnes i fjellene og i tørre områder. Kalkstein har brutt ned og formet et rufset og bitende landskap med fosser, underjordiske elver og den dypeste grotten i Asia. Historisk. Et arkeologisk sted fra bronsealderen, hvor det er funnet bevis på tidlig gruvedrift etter tinn, et ytterst sjeldent metall i denne regionen, er Kestel. Den fjellovergangen som i antikken var kjent som den kilikianske porten krysset fjellkjeden nord for Taurus. Under den første verdenskrig var en tysk og tyrkisk jernbane over fjellkjeden av stor strategisk betydning. Arcadius. Flavius Arcadius (gresk: Ἀρκάδιος; født 377 – død 408) var den første av de østromerske keiserne. Han regjerte fra sin far Theodosius den stores død 17. januar 395 til sin egen død 1. mai 408. Han blir referert til som en svak hersker, og hans tid ble dominert av ulike ministere og hans hustru Aelia Eudoxia. Arcadius ble født i Spania i 377 som sønn av Theodosius og dennes første hustru Aelia Flaccilla. Ved farens død i 395 ble Romerriket delt i to. Hans bror Honorius ble keiser i Vestromerriket og han selv, som den første, i det østlige, bysantinske riket. I følge kildene var Arcadius en svak og lite effektiv keiser som i det meste av sin tid var påvirket og styrt av ulike ministere og sin hustru Aelia Eudoxia. Da Arcadius’ far døde overtok formynderen Flavius Rufinus styringen. Det ble hevdet at "magister militum" Stilicho, vestromerske general, ønsket å ha direkte kontroll over begge keiserne, og det er antatt at han fikk Rufinus myrdet av gotiske leiesoldater i 395, skjønt endelig bevis for Stilichos involvering i mordet mangler. Den spente konkurransen og politiske sjalusien mellom de to lederfigurene utgjør en hovedtråd i den første delen av Arcadius' styre. Arcadius' nye rådgiver, evnukken Eutropius, tok rett og slett Rufinus' plass som makten bak den østlige keisertronen. Mordet kan være forklaringen på at Arcadius' regjeringstid var preget av et kjølig forhold til Vestromerriket. Arcadius ble også dominert av sin hustru Aelia Eudoxia som overbeviste sin ektefelle i 399 om avskjede Eutropius, som holdt et konsulembete, på høyden av hans makt. Dette samme året, den 13. juli 399, utstedte Arcadius et edikt som beordret at alle ikke-kristne og hedenske templer skulle øyeblikkelig bli revet. Eudoxias innflytelse ble sterkt motarbeidet av Johannes Chrysostomos, økumenisk patriarkat i Konstantinopel, som mente at hun hadde benyttet seg av sin families formue for å få kontroll over keiseren. Eudoxia benyttet seg av sin innflytelse til å få Chrysostomos avsatt i 404, men hun døde senere det samme år ved en for tidlig fødsel. Hun fødte Arcadius fire barn: tre døtre, Pulcheria, Arcadia og Marina og sønnen Theodosius, som siden ble keiser. Theodosius regjerte sammen med sin far som juniorkeiser og ved Arcadius’ død overtok han riket og ble keiser. Arcadius var dominert for resten av sin tid av Anthemius, den praetorianske prefekt, og som inngikk fred med Stilicho i vest. Arcadius selv var mest opptatt av å framstå som en from kristen enn han var med politiske eller militære spørsmål, og han døde i 408 med kontroll over riket kun i navnet. Arcadius er bevart for ettertiden med forum, "Xērolophos", som ble bygget i hans navn på den syvende åsen i Konstantinopel. En søyle der feiret hans «seier» over den gotiske lederen Gainas, skjønt arbeidet ble avsluttet etter Arcadius' død av hans sønn Theodosius. Catherine Zeta-Jones. Catherine Zeta-Jones i mai 2010. Catherine Zeta-Jones (født 25. september 1969) en en walisisk skuespiller. Biografi. Hun ble født Catherine Jones og vokste opp i et typisk arbeiderklasseområde i Swansea i Wales sammen med to søsken. Foreldrene var Patrick Jones, fabrikkarbeider, og Dia Fair, som hadde irsk og katolsk bakgrunn. Hun fikk en katolsk oppdragelse og gikk på offentlig skole. Navnet har hun fått etter sine bestemødre: én het Catherine og den andre Zeta. Zeta-Jones er gift med skuespilleren Michael Douglas. De giftet seg i New York 18. november 2000, og sammen har de to barn. Den eldste av de to barna, sønnen Dylan Michael Douglas, ble født 8. august 2000. Mens hun gikk gravid med ham spilte Catherine inn filmen "Traffic", for øvrig sammen med Michael Douglas, noe som er tydelig i filmen. Datteren Carys Zeta Douglas ble født 20. april 2003. Zeta-Jones har uttalt at hun ønsker at barna skal være seg bevisst sin walisiske bakgrunn, og hun har latt bygge et hjem for familien i sin hjemby i Swansea. Karrieren som skuespiller. Zeta-Jones begynte sin karriere som artist allerede i barndommen. Hun deltok i en katolsk teatertrupp før hun hadde fylt ti år, og i 1987 spilte hun i "Forty-Second Street" som Peggy Saywer på West End i London. Deretter reiste hun til Frankrike, hvor hun fikk sin spillefilmdebut med hovedrollen i filmen "Les 1001 nuits", regissert av Phillippe De Broca. Kombinasjonen av skjønnhet, sangstemme og det at hun var en dyktig danser tilsa at hun hadde en lovende fremtid foran seg på scenen. Hun prøvde seg også som musikkartist i 1992, men den ene singelen hun var med på å gi ut kom aldri inn på hitlistene. Det ble imidlertid ikke på scenen, men gjennom en helt ordinær rolle i den populære britiske TV-serien "Livet med Larkins" at hun først gjorde seg kjent som skuespiller. Og med de amerikanske filmene "The Mask of Zorro" (1998) med Antonio Banderas og "Entrapment" (1999) med Sean Connery ble hun også kjent utenfor Storbritannia. Hun vant en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Velma Kelly» i filmmusicalen Chicago I tillegg til skuespillerkarrieren har Zeta-Jones jobbet som talskvinne for mobiltelefonoperatøren T-Mobile, og hun er i dag global talskvinne for kosmetikkgiganten Elizabeth Arden. Zeta-Jones ble i dronningens fødselsdagsliste for 2010 utnevnt til kommandør av Order of the British Empire for fortjenester av filmindustrien og veldedighet. Paranoid (album). "Paranoid" er det andre studioalbumet til det britiske heavy metal-bandet Black Sabbath. Dette var deres andre album til å bli gitt ut i 1970, etter at debutalbumet "Black Sabbath" ble utgitt tidligere samme år. Sporliste. Alle låter er skrevet av Osbourne, Iommi, Butler og Ward. NB! «Luke's Wall» er en instrumental outro til «War Pigs» og «Jack the Stripper» er en instrumental intro til «Fairies Wear Boots». Disse er ikke påført alle sporlistene selv om de er med. Buljong. thumb Buljong er en smakssatt væske som ofte brukes som basis i supper og sauser, eller som varm drikke. I fransk kokekunst brukes ordet "bouillon" om kraft laget ved å koke "mirepoix", krydder og kjøtt- eller fiskeben i vann. I sin alminnelige form er buljong et industriprodukt fremstilt av bl.a. kjøtt-, fisk- eller grønnsaksekstrakt, proteinekstrakt, salt, fett, smaksforsterker, krydder og aromastoffer. Graffiti. Graffiti er tekster eller tegninger som blir malt eller risset inn på offentlige steder, for eksempel på vegger og murer, eller underganger som oftest anonymt. I hiphopmiljøet blir disse gjerne omtalt som pieces og kunstnerne omtales som writers. Graffiti blir av mange ansett som hærverk og visuell forsøpling av offentlige fellesrom, særlig av dem som eier bygningene som blir dekorert eller tilgriset. Proponenter mener derimot at innskriftene og bildene forskjønner kjedelige miljøer eller at de uttrykker viktige meninger og følelser. Etymologisk er ordet "graffiti" flertallsform av det italienske "graffito" som betyr «rissning». Graffito stammer fra det greske "grapho" som betyr «å skrive». Historikk. "Solemnis var her, en dyktig utøver" "Solemnis, du er den perfekte elsker" Under keisertiden i Roma brukte forfulgte kristne graffiti som et samlingspunkt og tegn på motstand. Fra norsk middelalder finnes også graffiti i gamle stavkirker, og under 2. verdenskrig ble H7-tegnet for Haakon VII brukt som et symbol for motstand mot den tyske okkupasjonen. Studier innen dette feltet er gjort av Skandinavisk institutt for sammenlignende vandalisme, som ble opprettet så tidlig som i 1961, og har blant annet studert vikingenes "graffiti"-herjinger, som på den greske pireusløven. Med den allmenne tilgjengeligheten av tusjpenner og sprayokser antas graffiti å ha økt i mange land siste del av 1900-tallet. Oppblomstringen har også bakgrunn i blant annet hippiekulturen på 60-tallet og hiphopkulturen på 70-tallet. Graffiti er imidlertid ikke kun et ungdomsfenomen og utøves av alt fra små barn til vel voksne personer. Siden 1980-tallet har den spontane, fargerike storbygraffitien inngått i flere musikk- og ungdomskulturer, som hip hop-miljøer. Og uttrykket i vår tids graffitimalerier har påvirket den etablerte populærkulturen, reklame og billedkunst. Typer. Graffiti kan inndeles på forskjellige måter, etter innhold, form, plassering og lignende. Noen som nevnes er "politisk graffiti", "religiøs graffiti", "kunstgraffiti" (street art), "navn og taggs", "kjærlighetserklæringer", "hetsing", "kommunal graffiti", "latrinalia" (do-graffiti) og "hiphop-graffiti". Listen er ikke uttømmende og gruppene vil ofte kunne overlappe. I tillegg finnes undertyper og særfenomen. Et eksempel er tidenes kanskje mest globalt utbredte "tagg": "Kilroy was here". Kilroy skal ha vært en us-amerikansk stålinspektør som under 2. verdenskrig godkjente materialer med denne setningen og ble gjort til maskot og spredt over hele verden av verftsarbeidere som ble innkalt til militærtjeneste. I omfang antas den "politiske graffitien" å ha vært størst fram til 80-tallet, da den i mange land i stor grad har blitt overtatt av såkalt "hiphop-graffiti", som dekker både "tagging" og "gatekunst" i glidende overgang. Bombe. Bombe er når en graffitimaler/writer har etterlatt seg tydelige spor av tags og throwups hvor han/hun har gått. Å bombe er også og virkelig gå inn for å lage tags eller throwups så mye som mulig på ett sted eller ett kvartal, dog, man kan også bombe et tog eller en hel by. Begrepet ble først tatt i bruk av de første hip-hopperne i Bronx. Graffitibokstavenes utforming har forøvrig mye med breakdancemoves å gjøre. Teknikk. En «piece» (stykke/verk) utføres ved hjelp av spraymaling. Kartong brukes til å forme skarpe konturer og kanter. I den senere tid er sjablonger eller stensiler blitt vanlige. Disse skjæres ut på forhånd og brukes gjerne gjentatte ganger, og har blitt svært populære i politisk graffiti (se Banksy). Enklere arbeid av typen tagging kan utføres med hvilket som helst som setter merker. Forskjellige typer sprittusj har blitt populære i senere år til bruk på glatte overflater. Avanserte arbeider må ha rytme, originalitet og velutviklet teknikk. Bokstaver skal holde et høyt nivå av flyt med en bevisst fargebruk, og konturer skal være klare og skarpe. Som oftest vil en writer utvikle sitt eget distinkte formspråk slik at han er gjenkjennelig. Hvis det ikke er et bevisst valg vil spray som renner, drypper eller på andre måter deformerer piecen være negativt og vil gi et inntrykk av at det er en «toy» (en uerfaren graffitiartist) som står bak verket. Spray som "støver" eller har manglende føring (det vil si at den som maler ikke treffer der han skal eller lager ujevne eller urette streker) vitner også om dårlig håndverk. Kontroll og kriminalisering. Mens graffiti har vært ansett som en form for skadeverk i lengre tid, ble kontrollen med det økt kraftig i Norge på 1990-tallet, spesielt etter påtrykk fra Oslo kommune og Oslo Sporveier, og etter oppskrift fra blant annet New York på 70-tallet. En spesialstudie har vist at det i 1990 ble anmeldt 20 graffitilovbrudd, mens det i 1999 ble anmeldt 7690 slike lovbrudd og i løpet av hele tiåret bortimot 40 000 graffitilovbrudd. Bergen har i flere år forsøkt med en del lovlige graffitivegger. Disse er blitt flittig brukt. Utenom disse, er mange andre flater, både offentlig og privateide, blitt tagget, taggingen fjernet – og mange steder kommet tilbake. Veivesenet har hele tiden forsøkt å praktisere null-toleranse, noe som vakte oppstyr da veggene i undergangene under Danmarksplass ble malt hvite igjen. Mange leserinnlegg mente at undergangen var hyggeligere med graffiti. Kommunen vil i løpet av våren 2011 avgi innstilling om hva som skal skje videre med vegger de eier. I mellomtiden er veggene til det rivingsvedtatte Sentralbadet blitt lovliggjort og dekorert i flere omganger. NHH fikk høsten 2011 dekorert en del av sine vegger. Graffiti er i stor grad et uttrykk for en ungdomskultur. I Norge mener mange at myndighetenes null-toleranse mot graffiti er et angrep på ungdomskulturer og alternative strømninger i samfunnet. Spissmus. Spissmus er en familie av insektetere. De ligner av utseende mus, men de skiller seg altså betydelig fra dem, da mus er gnagere og ikke insektetere. Familien omfatter noen av verdens minste pattedyr. Fysiologi. Spissmus har en lang, spiss snute, små øyne og avrundede ører som er noe sammenkrøllet, ikke ulikt øret til primater. Tennene har små rødaktige spisser, hjørnetennene utgjør ingen huggtann. Noen har giftig spytt og kan derfor drepe byttet ved sitt bitt. Som hos andre primitive pattedyr er pelsen fløyelsaktig, uten skillet mellom ullhår og dekkhår. Spissmus har et ekstremt høyt aktivitetsnivå og hviler sjeldent. De må spise mye for å holde aktivitetsnivå og kroppstemperaturen oppe. De fleste spissmusartene har moskuskjertler som gir dem en motbydelig smak. Mange dyr avstår fra å spise dem. Spissmus kan man nokså ofte finne liggende døde, fordi smaken gjør at åtseletere ikke plukker dem opp og spiser dem med en gang, slik de ville ha gjort med for eksempel en mus. De eneste dyrene som ofte jakter spissmus er ugler, som svelger maten hel og derved ikke plages av smaken. Spissmus er små dyr. Den største arten, "Suncus murinus" blir omkring 15 cm lang fra nese til halespiss og veier opp mot 100 gram. Den minste spissmusen, pygméspissmus veier bare et par gram og er verdens minste kjente pattedyrart. Adferd. Spissmus lever ganske kort, ofte ikke stort mer enn et år eller kortere. I løpet av denne tiden kan en hunnspissmus få flere kull med to til ti unger i hvert. De fødes blinde og nakne. De lever mest av insekter og mark, men noen kan også ta smådyr på sin egen størrelse. De kan være meget aggressive og glupske og kan til og med spise hverandre. Spissmus i Norge. I Norge fins seks arter, nemlig krattspissmus ("Sorex araneus"), dvergspissmus ("Sorex minutus"), knøttspissmus ("Sorex minutissimus"), lappspissmus ("Sorex caecutiens"), taigaspissmus ("Sorex isdodon") og vannspissmus ("Neomys fodiens"). Sistnevnte spiser ofte fiskerogn og kan gjøre skade. Systematikk. Selv om Norge bare har to slekter spissmus ("Sorex"-artene og vannspissmus – "Neomys"), er spissmusfamilien ganske artsrik på verdensbasis med 376 nålevende arter fordelt på 26 slekter. Slektene er fordelt i tre hovedgrupper: Hvittannede spissmus Crocidurinae, afrikanske hvittannede spissmus Myosoricinae og rødtannede spissmus Soricinae, som omfatter alle våre hjemlige arter. Andre betydninger. Navnet spissmus brukes også om noen dyr som ikke tilhører gruppen, nemlig springspissmus og trespissmus. Disse ble tidligere regnet som insektetere, men har i dag blitt overført til egne ordner ettersom springspissmusene er mer beslektet med afrikanske dyregrupper og trespissmusene med primater. Abel Janszoon Tasman. Innfødte på Tonga, tresnitt fra Tasmans reisedagbok 1642-43 Tasmans observasjoner av de opprinnelige innbyggernes klær, båter og bosetting Abel Janszoon Tasman (Lutjegast, Groningen (Nederland) 1603 – Batavia, (Java) 10. oktober 1659) var en nederlandsk sjøfarer og oppdager. Lite er kjent av hans barne- og ungdomstid. Den eldste skriftlige kilden forteller om hans giftermål med "Jannetje Tjaerts" i 1632, han var da enkemann med en datter, "Claesgen". Frem til giftermålet bodde han i "Teerketelsteeg" i Amsterdam. Yrket hans var "vaerentgesel" (ned.) (no. matros). Tasman foretok sin aller første reise i 1639 som Matthijs Quasts høyre hånd. Denne reisen hadde som mål å undersøke havet øst for Japan. Han er best kjent for reisene han ledet for Anthonie van Diemen i Oseania for det nederlandske Ostindiske kompani (ned. VOC) i 1642 og 1644. Sett fra VOC's europeiske ståsted «oppdaget» han under sin første reise øyene Van Diemen's Land (nå Tasmania) og "Statenland" (nå New Zealand). Han trodde at Nordøya og Sørøya var èn øy, han overså Cooksundet på sin reise rundt New Zealand. Videre oppdaget han også Fiji og Tonga (1643) under denne reisen. Den andre reisen førte langs Australias nordkyst, og store deler av Australia ble kartlagt av ham i løpet av disse reisene. VOC hadde gitt ham i oppdrag å undersøke «Nieuw-Holland», et område som senere ble omdøpt til Australia (kontinent). Andre nederlendere hadde allerede funnet vestkysten av dette og VOC ville gjerne vite om dette var en del av Terra Australis ("Terra australis incognita", «det ukjente landet i sør») som man antok var et sørlig kontinent. Bakgrunnen for oppdraget var VOC's ønske om å åpne for handel med dette området. For VOC var Tasmans reiser mislykket, han hadde hverken funnet områder de kunne drive handel med eller kortere seilingsruter til kjente områder. Det kom til å ta mer enn hundre år, helt frem til tiden rundt James Cook, før en annen europeer besøkte Tasmania og New Zealand. Det hendte at noen landet i Australia, men stort sett var dette ikke målet for reisene. Tasmans reise til New Zealand i 1642 Første reise – 1642-1643. Tasman forlot Batavia (dagens Jakarta i Indonesia), og satte kurs mot Mauritius og videre mot øst langs en høyere sørlig breddegrad enn noen annen nederlender hadde gjort før ham. Ekspedisjonens oppdrag var å undersøke området "Nieuw-Holland", dagens "Australia". Nederlenderne hadde allerede oppdaget vestkysten av dette og de ville nå finne ut om dette var en del av Terra Australis. VOCs håp var at dette skulle åpne nye markeder for handel. På denne ekspedisjonen hadde kan kommandoen over skipene "Heemskerck" og "Zeehaen". Heemskerck var et lite, 60 tonns, krigsskip med en bemanning på 60. Zeehaen var en smal, 100 tonns tremaster med 50 manns bemanning. "Frans (Franchoys) Jacobszoon Visscher" hørte også til ekspedisjonen, han var en kjent styrmann og kartograf. Takket være at han fulgte en sørligere breddegrad enn tidligere oppdagelsesreisende, passerte han Australia og landet på Tasmania 24. november som han kalte "Van Diemens land". Senere forandret britiske kolonister navnet til Tasmania, til minne om Tasman. Etter et kort opphold her fortsatte Tasman seilasen videre mot øst, og 13. desember ankom han vestkysten av et land han kalte "Statenland". Navnet viste til den tilknytningen han mente landet hadde med "Isla De los Estados" (Staten Island), sør for Sør-Amerika. Han fulgte øyens vestkyst nordover, og kastet anker i en vik (dagens "Golden bay") på Sørøyas nordside. Her døde fire av hans menn i det første og eneste møtet Tasman hadde med Maori-folket. I begynnelsen av 1950-tallet ble denne trefningen forklart på New Zealandske skoler på følgende vis: Abel Tasman hadde tolket signalene Maoriene gav ved å blåse på store skjell (conch) som velkomsthilsninger, han lot derfor sin trompetspiller svare anropene ved å kopiere note for note. Dette resulterte i anfallet på skipene samme natt. Etter dette gav han viken navnet "Moordenaarsbaai" (Morderviken), før han seilte videre nordover. Underveis passerte han "Cooks sund" som skiller Sørøya fra Nordøya. Dette sundet mente han var en bukt, og ga den navnet "Zeehaens Bight". Hans utgangspunkt var at "Statenlandt" var et land, og en del av Terra Australis. På vei tilbake til Batavia fant han Tonga-arkipelet 21. januar 1643. På New Zealand bærer fremdeles to steder navnene han ga dem: "Cape Maria Van Diemen" og "Three Kings Islands". Annen reise – 1644. Under denne reisen fulgte han Ny-Guineas sørkyst østover. Han besøkte Tabarøyene, men overså Torres-stredet mellom Ny-Guinea og Australia, og seilte videre langs den australske kysten. I løpet av dette toktet kartla han Australias nordkyst. Eksterne lenker. Tasman, Abel Janszoon Tasman, Abel Janszoon Tasman, Abel Janszoon Tasman, Abel Janszoon Allerheiligenvloed (1570). På allehelgensdagen (1. november) 1570 ble kysten av Nederland og Flandern rammet av en springflo. Den ble kalt de Allerheiligenvloed på nederlandsk, noe som blir til Allehelgensdagsoversvømmelsen på norsk. Byer som ble truffet var blant annet Egmond, Bergen op Zoom og Saeftinghe. Stormen hadde vart lenge, og den drev vannet høyere opp enn noen gang, ikke engang under flodkatastrofen som rammet i 1953 steg vannet så høyt. Hvor mange diker som ble ødelagt langs den Nederlandske kysten er ikke kjent, generelt sies det at "talløse diker ble ødelagt". Dette førte til at (etter nederlandske begreper) enorme områder ble satt under vann og store verdier gikk tapt. Nøyaktig hvor mange som omkom i denne oversvømmelsen er ikke kjent, men man antar at den krevde mer enn 20 000 (medregnet andre land) liv. I Friesland alene skal mer enn 3 000 mennesker ha omkommet. Titusener mennesker mistet hus og hjem, vinterforråd ble ødelagt og store antall buskap gikk tapt. Etter oversvømmelsen viste det seg at fire øyer i provinsen Zeeland var forsvunnet for alltid; Wulpen, Koezand, Cadzand og Stuivezand mens det som ble kjent som Verdronken Land van Saeftinghe ("verdronken" = «druknet») ble til. Kilde. Deler av teksten kommer opprinnelig fra internettsidene til det Nederlandske Meteorologiske Institutt. Geisha (film). "Geisha" (originaltittel: "Memoirs of a Geisha") er en amerikansk film fra 2005 regissert av Rob Marshall, basert på romanen "Geisha" av Arthur Golden. Handling. Chiyo blir etter morens død solgt til en "okiya", et geisha-hus. Hun blir opprinnelig satt til å bli trent opp som geisha, men da geishaen Hatsumomo værer konkurranse om rollen som toppgeisha, får hun henne degradert til hushjelp uten fremtid. Men Chiyo blir oppdaget av Mameha, en geisha som har kjøpt seg selv fri og Hatsumomos argeste konkurrent, og hun blir tatt opp under hennes vinger for å bli trent opp. Hun blir så gitt navnet Sayuri. Hun blir en suksessfull geisha og kan kjøpe seg fri fra okiyaen hun tilhører. Men så bryter andre verdenskrig ut, og hun blir nødt til å kjempe mot sult og fattigdom. Heimdal videregående skole. Heimdal videregående skole er en offentlig videregående skole som ligger i Trondheim i Sør-Trøndelag. Skolen ble opprettet i 1977. Skolen er i dag Trondheims nest største videregående skole med ca. 700 elever og 100 lærere fordelt på fire studieretninger: studiespesialisering, elektrofag, idrettsfag og musikk, dans og drama. Heimdal vgs. har et samarbeid med Trønderhopp der unge talenter kan kombinere skolegang og trening i skihopp på et høyt nivå. Heimdal ble i skoleåret 2005/2006 en MOT-skole. Nürnbergprosessen. Nürnbergprosessen er en betegnelse som er bruk om rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene. Tiltalen. Det ble fremmet konkrete anklager under noen eller alle disse hovedpunktene mot hver enkelt av de tiltalte. Bevismaterialet som ble lagt frem fylte 42 tykke bind. Det internasjonale militærtribunalet. Tribunalets president Lord Justice Lawrence Dommerne var kollektivt kjent som Det internasjonale militærtribunalet. Det hadde medlemmer fra de allierte landene Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen. Aktoratet. Aktoratet bestod av jurister fra de samme fire land som Tribunalet. De fleste av dem var tilknyttet militæret. Keltisk kors. Keltisk kors er et symbol som består i et latinsk kors med en sirkel rundt der hvor linjene krysses. Dette symbolet har vært særlig vanlig på de Britiske øyer. Flere monumenter har form som store keltiske kors og har ofte innskrifter på. Disse kalles keltiske høykors. Keltisk kors er i spesielle varianter også et vanlig symbol for nynazister. Tapper. Tapper er fargereseptorene i menneskeøyet. Netthinnen er dekket av omtrent 6 millioner tapper og 130 millioner staver, celler som oppfatter lys og mørke Det finnes tre forskjellige typer tapper. Den ene typen er mest følsom for lys vi opplever som fiolett med bølgelengder rundt 420 nm. Disse kalles ofte "S-tapper". De to andre typene tapper er relativt like og mest følsome for lys vi opplever som grønt eller grønnaktig. Disse refereres til som "L-tapper" som er mest følsome for lys rundt 564 nm og "M-tapper" som er mest følsomme rundt 534 nm. Følsomhetskurvene for tappene er noenlunde klokkeformede og overlapper betydelig. Det innkomne signalspekteret blir dermed i øyet redusert til tre verdier gitt av responsen til de tre typene tapper, ofte kalt tristimulusverdier. Fordi det er en overlapp mellom de forskjellige sensitivitetsområdene for de tre typene tapper, er det umulig å stimulere kun én av tappene. For eksempel er det umulig å kun stimulere M-tappene uten å stimulere både S- og L-tappene også. Mengden av alle mulige kombinasjoner av tristimulusverdier er dermed begrenset og definerer det menneskelige fargerom. Man har estimert at mennesker klarer å skjelne omtrent 10 millioner forskjellige farger fra hverandre, selv om gjenkjennelsen av en enkelt farge er høyst subjektiv. Staver. Staver er cellene i øyet som oppfatter lys og mørke. Stavene er en av to typer reseptorer på netthinnen, og ser ut som små, kompliserte tårn. Stavene er lengre enn tappene og er flatere i enden. I selve synsgropen finnes ingen staver, men utenfor synsgropen finnes derimot flere staver enn tapper. Stavene er aktive når det er svak belysning og gir oss mørkesynet. Netthinnen er dekket av omtrent 130 millioner staver og 6 millioner tapper. Helios Engros. Helios Engro er en norsk grossist for biologisk-dynamisk og økologisk mat, kosmetikk, tekstiler. Helios selger både gjennom egne butikker og andre helsekostforretninger. Det finnes tre egne Helios-butikker (2009). Helios stiller strenge krav til dyrkingsmåte og videreforedlingsprosessen. Ingen av varene Helios selger er bestrålt, homogenisert eller genmodifisert, og heller ikke behandlet med kjemiske plantevernmidler, konserveringsmidler eller smaksforsterkere. Av matvarer foretrekker Helios produkter som er biologisk-dynamiske eller økologiske. Helios selger også fairtradeprodukter fra Max Haavelar. Helios selger også naturkosmetikk, naturtekstiler, vaskemidler og formingsmateriell, fra seriøse leverandører. Også i disse varekategoriene finnes det varer med økologiske ingredienser, noe som alltid prioriteres når det velges ut varer. Historikk. Helios startet som et knøttlite initiativ av bevisste fruer i Oslo, i kretsen rundt Antroposofisk Selskap. Butikken solgte grønnsaker og annen biologisk-dynamisk og økologisk mat, og var til å begynne med bare åpen i forbindelse med møter i Antroposofisk Selskap. I 1969 kom den første ordentlige butikken. Helios var da et andelslag, men ble senere en stiftelse. Interessen for biologisk-dynamisk og økologisk mat økte i løpet av 1970- og 80-tallet, og det var Helios som møtte denne etterspørselen. På 1990- og 2000-tallet økte etterspørselen enda mer og Helios vokste. Helios etablerte rundt 20 egne butikker rundt om i Norge og fikk et meget stort vareutvalg. Helios drev også en egen mølle. Samtidig oppstod det problemer med å oppnå nødvendig inntjening. Våren 2008 gikk Helios konkurs. Både butikkene, varelageret og merkevaren ble kjøpt av Validus. Helios er således ikke lengre en stiftelse, men driver etter de samme verdiene som før. Omtalen og interessen for giftfri mat og økologisk livsførsel viser at eksistensgrunnlaget for Helios som butikk og grossist er til stede. Gene Simmons. Gene Simmons (født Chaim Weitz 25. august 1949 i Haifa, Israel) er bassist og vokalist i heavy metal-bandet Kiss. Simmons kom til USA i 1957 fra Israel, og byttet navn til Eugene Klein, og så senere til Gene Klein. Sammen med Paul Stanley startet han i 1970 bandet Rainbow, som senere skiftet navn til Wicked Lester. Dette bandet fikk en viss popularitet i New York, men hadde stadige utskiftninger av bandmedlemmer. Etter at Simmons og Stanley fikk med seg Ace Frehley og Peter Criss i 1972, skiftet bandet navn til Kiss tidlig i 1973. Privat. Simmons er kjent for sine mange elskere, og skal etter egne utsagn ha nedlagt over 4 000 kvinner. Han har hatt forhold med blant andre Diana Ross, Cher og Liv Ullmann. Han datet Playboy-bunnyen Shannon Tweed i 28 år før han giftet seg med henne i 1. oktober 2011 på Beverly Hills Hotel i Beverly Hills. Han er for tiden bosatt i en gigantisk villa i Hollywood sammen med kona og deres to barn Nick og Sophie. Simmons alltid vært avholdsmann. TV. Simmons deltok i TV-serien "Rock School" i 2005, der han var musikklærer for en skoleklasse på en erke-engelsk skole, og lærte dem til å bli «rockere». TV-serien kulminerer med at skoleklassen varmer opp for Motörhead. Reality-serien "Gene Simmons Family Jewels" startet i 2006, og gikk i syv sesonger. Serien går nærmere inn på investoren og familiemannen Simmons. Sesong syv sluttet med bryllupet hans. Simmons har uttalt at Kiss vil arrangere et «Kiss Idol» for å rekruttere arvtagere til bandet, fordi «Kiss skal vare evig». Vekttall. Vekttall er et mål på hvor omfattende et fag eller et studium er i høyere utdanning (høgskole og universitet). Et semester (et halvt år) er vanligvis på 10 vekttall fordelt på ett eller flere fag. Vekttall ble i kvalitetsreformen, vedtatt i 2001, erstattet med studiepoeng. 1 vekttall tilsvarer 3 studiepoeng, og et semester blir dermed på 30 studiepoeng. I planleggingen av studiet og i alle fagbeskrivelser vil du støte på uttrykket "vekttall". Vekttall er et uttrykk for arbeidsmengde. Ett semesters normal arbeidsmengde tilsvarer 10 vekttall. Hvis du planlegger å avlegge eksamener i emner som totalt utgjør 10 vekttall, må du regne med å være heltidsstudent i det semesteret. Ett studieårs normal arbeidsmengde er 20 vekttall. Antall vekttall emnene og fagene imellom kan variere sterkt. 10 vekttall (halvtårs studium) = 30 st.p. 20 vekttall (heltårs studium) = 60 st.p. Studiepoeng. Studiepoeng er betegnelsen på et mål som brukes for å beskrive hvor omfattende et fag eller et studium er. Et norsk "studiepoeng" tilsvarer ett ECTS-credit. Studiepoeng erstattet betegnelsen vekttall, som ble brukt før kvalitetsreformen som tredte i kraft i 2003. Ett vekttall tilsvarer 3 studiepoeng. Studiepoeng sier altså noe om arbeidsmengden og ikke et bestemt antall sider i pensum. Ett studiepoeng tilsvarer cirka 25-30 effektive arbeidstimer, og antall sider pensum per studiepoeng vil derfor variere avhengig av vanskelighetsgrad. Et fulltidsstudium ved norske høyskoler og universiteter er på 30 studiepoeng pr. semester. Et bachelorstudium er på 180 studiepoeng (6 semester), mens man trenger ytterligere 120 studiepoeng for å oppnå mastergrad. Musefamilien. Musefamilien er en familie av gnagere og omfatter blant annet de egentlige rottene og musene. Familien deles i omkring 100 slekter og over 600 arter. Med ordet "mus" tenker man vanligvis på de mindre artene i musefamilien. I Norge finnes artene storskogmus, småskogmus, husmus og dvergmus. Ordet "rotte" sikter vanligvis til de større artene; den eneste arten i Norge er nå brunrotte. Inndeling. Det er vanlig å dele musefamilien inn i fem underfamilier. Genetiske data tyder likevel på at ørerotter er en delgruppe av ekte mus og derfor ikke kan regnes som en egen underfamilie. Andre dyr som kalles mus. Mange andre små gnagere kalles "mus". De har et lignende utseende, men hører ikke til musefamilien. Omfanget av musefamilien varierer mellom ulike oversikter. Her følges Wilson & Reeder som deler den overordnede gruppen Muroidea i seks familier. En av de andre familiene er hamsterfamilien, med blant annet markmus og klatremus. Andre gnagere som kalles "mus" er hasselmus og bjørkemus. Betegnelsen blir også brukt om enkelte andre små pattedyr som ikke er gnagere, som spissmus. Julemøtet i 1888. thumb thumb thumb Julemøtet i 1888 (færøysk: "Jólafundurin") regnes som starten på den færøyske nasjonal- og selvstendighetsbevegelsen, og slik sett en ny æra i Færøyenes historie. Tiden før møtet regnes til det danske embetsstandsstyret, mens tiden fra møtet og frem til andre verdenskrig er starten for de første selvstendighetspolitikerne, som Jóannes Patursson. Invitasjonen. Oversatt til norsk betyr dette: «Alle og enhver inviteres til Tinghuset (i Tórshavn) annen juledag, kl. 3, hvor vi vil diskutere hvordan færøysk språk og kultur kan beskyttes.» Invitasjonen var underskrevet av ni fremstående færøyinger: Enok Bærentsen, Hans Nicolai Jacobsen, Djóni í Geil, Sámal F. Samuelsen, Rasmus Christoffer Effersøe, Jens Olsen, Júst á Húsum, C.L. Johannesen og Jóannes Patursson. En stor flokk samlet seg i lagtingshuset denne uværsettermiddagen. Det ble holdt taler, diskutert og sunget færøyske sanger. Størst inntrykk gjorde en nyskrevet sang, diktet for anledningen av den unge Jóannes Patursson, og framført på møtet av lyrikeren R.C. Effersøe, da Patursson var for blyg til å gjøre det selv. Det moralske imparativet, "Nå er tiden inne", presenteres allerede fra første linje. Føringafelag. Den fantes allerede fra 1881 en forening i København, Føroyingafelag ("Den Fær­øske Forening"). Frimerker fra 1988. Detaljer fra møtet har senere blitt gjengitt på tre frimerker utstedt av Postverk Føroya i 1988: Notisen i "Dimmalætting" (3 kr.) og det første av nitten vers i Jóannes Paturssons kampdikt, «Nú er tann stundin» (12 kr.). Det siste frimerket viser ett av mange folkemøter som ble arrangert utendørs om sommeren, gjerne på naturskjønne steder, gjengitt av William Heinesen (3,20 kr.). Alle frimerkene har portretter av tre av innbyderne nederst. Whitesnake. Whitesnake er et britisk hard rock band som ble dannet av tidligere Deep Purple-vokalist David Coverdale i 1977. Etter at Deep Purple ble oppløst i 1976 spilte Coverdale inn to soloalbum, "White Snake" og "Northwinds". Bandet som var med Coverdale på disse albumene ble kalt "The Whitesnake Band" etter debutalbumet, og navnet ble formalisert til "Whitesnake". Bandets besetning har variert kraftig opp gjennom årene, og bandets medlemmer har inkludert Jon Lord og Ian Paice fra Deep Purple, samt Dave Dowle, Bernie Marsden, Neil Murray, Micky Moody, Mel Galley, Adrian Vandenberg, John Sykes, Vivian Campbell, Steve Vai og Cozy Powell. Bluesrock, 1978–1983. Whitesnake ble til som en forutsetning av at David Coverdale skulle være den drivende kraften bak musikkstilen, etter at kollapsen med Deep Purple hadde endt opp i et funk-rot som ingen ville være med på lengre. Coverdale ville tilbake til bluesrocken som hadde vært basisen for Deep Purple på hans første album med bandet, "Burn" fra 1974. Coverdale selv karakteriserte bandets musikkstil som «progressiv R&B», og de fikk straks et publikum i Storbritannia og Europa. Bandets første utgivelse, EPen "Snakebite" inneholdt hiten «Ain't No Love In the Heart of the City», og snart kom debutalbumet "Trouble". Både kritikere og platekjøpere likte hva de hørte, selv om enkelte ikke kunne la være å sammenligne det med Deep Purple. I 1979 utga de albumet "Lovehunter" som var like rotfestet i bluesrocken som forgjengeren. Men foreløpig var det ingen særlig interesse for bandet i USA. Før innspillingen av albumet "Ready an' Willing" i 1980 kom de tidligere kollegaene fra Deep Purple, trommeslager Ian Paice og keyboardisten Jon Lord med i bandet. Interessen ble naturlig nok stor, og nå ble Whitesnake et av de store attraksjonene på konserter og festivaler rundt om i Storbritannia og Europa. Albumet "Ready an' Willing" inneholdt kjempehiten «Fool for Your Loving», og i 1980 utga bandet også et konsertalbum som på mange måter ble definerende for den tidlige utgaven av bandet. "Live...In the Heart of the City" gikk helt til femteplass på album-lista i Storbritannia. Bandet var også hovedattraksjonen på den store rock-festivalen i Reading i 1980. Det neste albumet, "Come an' Get It" kom ut i april 1981 og gikk raskt oppover listene. En andreplass på albumlista i Storbritannia bekreftet bandets popularitet. Men så ble Coverdales datter syk, og Whitesnake ble lagt på is for en periode. Da Coverdale var klar for å spille igjen, skiftet han ut nesten hele bandet. Bare Jon Lord og ham selv var tilbake, mens Cozy Powell tok over trommene etter Ian Paice. "Saints & Sinners" het albumet som ble utgitt i 1982, og som inneholdt hit-singelen «Here I Go Again», som senere skulle bli en kjempehit verden over i ny heavy metal-versjon. Whitesnake turnerte Storbritannia og Europa fra november 1982 til august 1983 med stor suksess, men nå ville Coverdale prøve lykken i USA for alvor. Heavy og Glam, 1984–1990. Første forsøk på å overvinne publikum på den andre siden av Atlanterhavet var albumet "Slide It In" fra 1984. Det virket som om all konsentrasjon var rettet mot et gjennombrudd i «Statene», og interessen var dalende på hjemmefronten. Etter to år med innspillinger og markedsbearbeiding hadde Coverdale samlet nye musikere for å gjøre det store fremstøtet. Heavy metal og glam metal var blitt «mote-musikken» i USA fra midten av 1980-tallet, og Whitesnake sto nå klare for erobringen av det amerikanske kontinentet. Etter flere år med stor suksess i Europa var det albumet "1987" som markerte gjennombruddet i USA i nettopp 1987. Det solgte over åtte millioner eksemplarer, og singelene «Is This Love» og «Here I Go Again» (i ny versjon), toppet hitlistene rundt om i verden. Whitesnake ble nå karakterisert som glam rock og heavy metal, og denne musikkstilen var også et markant brudd med det «gamle» Whitesnake. Da oppfølgeren "Slip of the Tongue" kom i 1989 bestod besetningen blant annet av gitarlegenden Steve Vai. Likevel klarte ikke albumet å følge opp suksessen fra forgjengeren, og etter dette ble bandet oppløst for en periode. 1997–. Et nytt album, "Restless Heart", ble utgitt først i 1997. Dette var egentlig et David Coverdale-soloalbum som ble utgitt under navnet Whitesnake. I 2003 gjenoppsto Whitesnake i anledning bandets 25-års jubileum. Coverdale fikk med seg Doug Aldrich (gitar), Reb Beach (gitar), Marco Mendoza (bass), Tommy Aldridge (trommer) og Timothy Drury (keyboard). Denne besetningen holdt seg helt til 2005, da Mendoza forlot bandet, og ble erstattet av Uriah Duffy. De siste årene har bandet konsentrert seg om live-spilling og i februar 2006 kom "Live...In the Still of the Night" ut på DVD. Denne konserten ble filmet 20. oktober 2004 i legendariske Hammersmith Odeon (nå Hammersmith Apollo) i London, og låtutvalget tar for seg hele bandets karriere. I 2008 kom studioalbumet "Good to Be Bad", som fikk god kritikk og var etterlengtet av fansen som hadde fryktet at det ikke ville komme flere studioalbum fra bandet. Bandets foreløpig siste studioalbum, "Forevermore", ble gitt ut i 2011 på Frontiers Records. David Coverdale. David Coverdale (født 22. september 1951) er en engelsk musiker mest kjent som vokalist i bandene Deep Purple og Whitesnake. Coverdale var ukjent for musikk-verdenen da han i 1974 fikk jobben som vokalist i Deep Purple etter at Ian Gillan sluttet. Karriere. Han var vokalist i "The Government" og "Fabulosa Brothers" samtidig med at han arbeidet i en klesbutikk som het Gentry i Redcar. Som vokalist i "The Government" hadde han vært oppvarmer for Deep Purple ved en anledning. Da Deep Purple annonserte etter ny vokalist, sendte han en demo og imponerte Deep Purple-medlemmene med sin dype blues-stemme, og fikk jobben. Opprinnelig var meningen at han skulle dele vokalist-oppgaven sammen med bassist Glenn Hughes, noe hans første album med Deep Purple, "Burn" gir uttrykk for. Men snart ble det klart at Coverdale var mer enn god nok som vokalist på egenhånd. På hans Deep Purple-album nummer to, "Stormbringer" fra 1975, har han helt klart full kontroll på det vokale, dog med enkelte innslag fra Hughes. Deep Purple ga i 1976 ut "Come Taste the Band" sammen med den nye gitaristen i bandet, Tommy Bolin, og etter den påfølgende katastrofale turneen, valgte Coverdale å forlate bandet. Først spilte han inn to solo-album, "Whitesnake" i 1976 og "Northwinds" i 1977, før han i 1978 startet bandet Whitesnake. Det tok ikke lang tid før bandet var en suksess i Europa, men det kunne virke som om USA ikke brydde seg nevneverdig. Whitesnake var i starten et energisk blues-basert hard rock-band, og ga ut sju album i løpet av de første fire årene. USA begynte å få smaken for Whitesnake først i 1984 med albumet "Slide It In", mens det neste albumet, "1987" (utgitt i 1987), gjorde bandet til superstjerner også på den andre siden av Atlanterhavet. Nå var musikkstilen blitt blankpolert og tilpasset det amerikanske markedet, men den «gamle» fansen i Europa var ikke så begeistret for dette og kalte musikken for «puddel-rock». Den nye fansen elsket glam metal-stilen til bandet. I tiden mellom 1991 og 1993 samarbeidet han med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, og resultatet ble albumet "Coverdale/Page". Nå var Coverdale tilbake til den blues-baserte hardrocken igjen, og denne gangen ble musikken godt mottatt i både USA og Europa. Whitesnake ble lagt på is, og dukket ikke opp igjen før i 2002 da Coverdale samlet sammen gamle musikervenner og la ut på turné. Etter dette har han satt sammen et nytt Whitesnake, som senest i 2008 turnerte i Europa. Korstol. Korstol er sitteplasser i koret i en kirke eller katedral for presteskap eller ordensfolk. Korstolene er ofte utskårne bl.a. med skulpturer. Fra gotikken finnes stoler med figurmotiv og misericordia-seter. Misericordia. Misericordia, latin "barmhjertighet", er opprinnelig et ironisk navn på en liten konsoll som er på baksiden av klappsetet i en korstol. Under messer og andre kirkelige seremonier må munker og prester stå lenge. Da kunne de støtte seg til dette lille setet. Misericordiaene ble ofte dekorert med utskjæringer. Ofte finner en allegoriske skildringer inspirert av "Physiologus" og illuminerte manuskript som de engelske "Bestiary". Anna Opedal. Anna Ivarsdatter Opedal (født i 1769 i Ullensvang, død 21. juni 1847) – til vanlig kalt Blind-Anna – var en kjent tradisjonsbærer i Hardanger på 1800-tallet. Anna Opedal var blind etter en koppeinfeksjon i barndommen. I mange år tjente hun i prestegarden hos prost Niels Hertzberg i Ullensvang. På sine eldre dager bodde hun hos en søster, og mottok understøttelse av sognet. Hun var kjent i lokalmiljøet som en uvanlig pålitelig kilde til eventyr, sagn og folkeviser. På sin innsamlingsferd til Hardanger sommeren 1846 traff Jørgen Moe Blind-Anna, og skrev ned en del stoff etter henne. Hun gjorde et sterkt inntrykk på Moe, som i 1850 skrev et lyrisk portrett av henne. Han ser i henne en personifisering av folkets dype, poetiske dikteråre. Han skildrer også hvordan hun kunne trollbinde en stor skare av barn med eventyra sine. Helge Laute. Helge Larsen Laute (født 1826 i Odda, død ca. 1920) var en norsk eventyrforteller. Han har bidratt med flere kjente eventyr til Asbjørnsen og Moes "Norske folkeeventyr". Sommeren 1846 dro Jørgen Moe på innsamlingsferd til Hardanger. I Låtegrenda i nærheten av Odda traff han Laute, som fortalte en lang rekke eventyr. Hans varianter av "Kari Trestakk", "Jomfruen på glassberget", "Mestermø", "Mannen som skulle stelle hjemme" og "Manndattera og kjerringdattera" ble senere innarbeidet i "Norske folkeeventyr". Ole Haagensen. Ole Haagensen (født 1791 i Sør-Aurdal, død 1849) var en norsk eventyrforteller. Haagensen var født på en husmannsplass under garden Fekjær i Hedalen. I 1845 var Asbjørnsen og Moe på en innsamlingsferd i Ådalen og Hedalen. På denne ferden skrev Jørgen Moe ned flere kjente eventyr etter Haagensen, som på det tidspunktet bodde på husmannsplassen Engen under Tollefsrud., det lange og uvanlige eventyret og er alle etter han. Ramseeventyr. Ramseeventyr er betegnelsen på eventyr der fortellinga bygges opp ved en lang rekke korte episoder, og der de forutgående episodene gjentas hver gang, slik at eventyret mot slutten får preg av regle. er vel det mest kjente eksemplet på et ramseeventyr. Et annet kjent ramseeventyr er. Det er registrert 14 ulike ramseeventyr i norsk tradisjon, i til sammen 144 varianter. Det mest utbredte er «Geita som ikke ville hjem om kvelden», som hos Asbjørnsen og Moe heter. Det er kjent i 53 varianter fra ulike landsdeler. Markian. Flavius Marcianus eller Markian (født 392 – død 457) var keiser av Østromerriket fra 450 til sin død. Markian ble født i Trakia eller i Illyria. Han tilbrakte sine første år som en ubetydelig soldat og tjenestegjorde for 19 år under generalene Ardaburius og Aspar, og deltok i krigene mot perserne og vandalene. I 431 ble han tatt til fange av vandalene i kampene nær Hippo Regius og ført fram for vandalenes konge Geiserik og ble frigitt ved at han sverget på å aldri igjen kjempe mot vandalene. Gemal for keiserens søster. Ved innflytelse fra generalene nevnt over ble han kaptein for vaktstyrken og steg deretter i rank til tribune og senator. Ved Theodosius IIs død ble han valgt til gemal for den avdødes søster og etterfølger, Pulcheria, og kalt til å styre et imperium som var tungt belastet og nødstedt etter herjingene til hunerne. Etter å ha blitt keiser nektet Markian å fortsette å betale den ydmykende tributten til hunerkongen Attila som tidligere var blitt utbetalt for å unngå angrep på riket. Ettersom Attilia innså at han ikke ville greie å erobre den østlige hovedstaden Konstantinopel vendte han seg mot vest og gjennomførte den berømte invasjonen i Gallia (Frankrike) i 451 og i Italia i 452 og etterlot Markians rike for seg selv. Stabilisering av riket. Markian reformerte finansene, skar ned på ødselhet, og befolket forlatte områder. Han drev tilbake angrep fra Syria og Egypt i 452, og slo ned forstyrrelser på den armenske grensen i 456. En omtalt hendelse under hans regjeringstid var konsilet i Kalkedon i 451 hvor han meglet mellom to rivaliserende teologiske skoler. Ignorerte det vestlige riket? Markian ignorerte stort sett alle anliggender i Vestromerriket, og etterlot den rikets vestlige halvdel på gyngende grunn. Han gjorde ingenting for å komme vesten til hjelp mot Attilas horder, og han holdt tilsynelatende sitt ‘løfte’ til vandalenes konge Geiserik. Selv da vandalene herjet Roma i 455 gjorde han tilsynelatende ingenting. I den senere tid har det blitt argumentert av noen historikere at Markian kanskje likevel var mer aktivt involvert i å komme vesten til hjelp enn hva historikerne tradisjonelt har anmerket og at Markians fingertrykk kan bli funnet på de hendelser som ledet opp til og inkluderte Attilas død. Kort tid før Attilas død i 453 hadde stridighetene mellom ham og Marikan blusset opp igjen, men den mektige hunerkongen døde før åpen krig brøt ut. Marcian hevet at han så Attilas bue bli brukket foran ham i en drøm, og noen få dager senere fikk han ord om at hans store fiende var død. Ettermæle. Markian døde i 457 av sykdom, muligens fra koldbrann som han ble påført i løpet av en lengre religiøs reise. Til tross for hans kortvarige regime og hans passivitet for vesten er Marikan likevel blitt ansett som en av de bedre av de første bysantinske keiserne. Den østlige ortodokse kirke har anerkjent ham og hans kone Pulcheria som helgener og de feires den 17. februar. Ebola (virus). Ebola er et virus i filoviridaefamilien. Sykdommen forårsaket av viruset kalles hemorrhagisk (blødende) feber. Ebola har fått sitt navn etter sideelva Ebola til Kongoelven i den demokratiske republikken Kongo (Zaire). Det ble første gang påvist der i 1976 og har senere utløst en rekke mindre epidemier i området, blant annet i landsbyen Etoumbi. De fleste rapporterte tilfellene stammer fra Zaire eller Sudan. I desember 2000 ble det også rapportert et utbrudd i Uganda, og i 2003 et utbrudd i Kongo. Det er ikke rapportert om tilfeller i Norge. I alt har det vært ca. 1850 tilfeller av Ebola der over 1200 av dem endte i dødsfall. Symptomene på smitte er høy feber, intens sløvhet, muskelsmerter, hodepine og sår hals. Disse blir ofte fulgt av oppkast, diaré, utslett, nedsatt nyre- og leverfunsksjon, og i noen tilfeller kraftige indre og ytre blødninger, blant annet fra nese, munn og tarm. Inkubasjonstiden er 2–21 dager. Viruset har en meget høy smitteevne og utsetter således også pleiepersonell for smitte. Det finnes ingen effektiv behandling eller vaksine mot sykdommen og dødeligheten er på 50 %–90 %. Den smitter gjennom direkte kontakt med blod, sekreter, organer eller andre kroppsvæsker fra smittede personer. I begynnelsen av juli måned, 2012, fant et nytt utbrudd sted i Uganda. Det startet helt vest i landet, og skapte panikk blant befolkningen, da de første laboratorietestene ikke kunne identifisere sykdommen. Siste uke i juli 2012 spredde også viruset seg til hovedstaden i Uganda,Kampala. Hittil har 31 personer dødd av utbruddet i Uganda. Tularemi. Tularemi (harepest) er en alvorlig infeksjonssykdom forårsaket av bakterien "Francisella tularensis". Den kan ha utbrudd med års mellomrom. Tularemi rammer hovedsakelig ville dyr, særlig hare og smågnagere, særlig lemen og mus. Bakterien kan overføres til mennesker som zoonose ved direkte eller indirekte kontakt med døde gnagere, deres avføring eller av vann, forurenset av døde gnagere. Det finnes flere undergrupper av bakterien, der de amerikanske gir alvorligere sykdom enn de eurasiske. Smittekilder. Man kan bli infisert ved hudkontakt med gnagere selv om en ikke har sår på hendene, dyrebitt (syke harer kan være aggressive), støv fra pels og ekskrementer. En annen vanlig kilde er vann fra dårlig stelte private brønner. Bakteriene kan i tillegg overføres til mennesker via mygg og flått; her er en betydelig forskjell i epidemiologien mellom Sverige og Norge, overføring av myggbitt er vanlig i Sverige, sjelden i Norge. Sykdommen kan også overføres til sau, men dette er ikke rapportert i Norge. Tularemi kan imidlertid ikke smitte fra person til person Hos mennesker. Tiden fra smittestoffet kommer inn i kroppen til sykdom utvikles er oftest 3-5 dager, men spenner fra 1 til 21 dager. Det forekommer flest tilfeller av harepest hos mennesker i Norden om høsten og vinteren, samt i «smågnagerår». Harepest gikk tidligere under navnet lemenfeber eller lemenpest. Harepest krever medisinsk behandling med antibiotika. Det finnes ingen vaksine. Antall tilfeller i Norge svinger sterkt med antall smågnagere, men også med lokale utbrudd, ofte rundt forurensede vannkilder. Hos gnagere. Dødeligheten hos gnagere kan være svært høy, særlig hos hare. Reduksjoner av bestander med 80-90% har blitt observert. Gulfeber. Gul feber er en virussykdom som forekommer i tropiske og subtropiske områder. Mer enn 90 % av alle sykdomstilfeller er i Vest-Afrika, men gulfeber finnes også i Sør-Amerika. Viruset som fremkaller sykdommen, overføres ved myggstikk og forårsaker en alvorlig leverbetennelse, med gulsott og mulige indre blødninger. Det kjennes ikke til noen behandlingsmetode som er effektiv, og sykdommen har høy dødelighet. Det finnes derimot en virksom vaksine, som må tas på forhånd. Sykdomsforløp. Sykdommen starter etter en inkubasjonstid på tre til seks dager med feber, kvalme, hodepine og smerter ifra muskel-skjelettsystemet som varer i tre til fire dager. De fleste pasienter blir frisk etter det. Hos cirka 15 % av de rammede etterfølger den alvorlige toksiske fasen. Her vender feberen tilbake og blir ledsaget av alvorlig leverbetennelse som fører til gulsotten som har gitt sykdommen navnet. Den sviktende leverfunksjonen fører blant annet til en blødningstendens med blødninger fra slimhinner i munn, nese, og mage-tarmkanalen. Sistnevnte fører til svart oppkast (fordøyd blod) og blod i avføring (melena). Også nyrene svikter ofte i denne fasen. Omtrent 20 % av de som går inn i den toksiske fasen dør. Betydning. Gulfeber er antatt å stamme fra Afrika, men ble importert til Sør-Amerika med den atlantiske slavehandelen. Gulfeber har gitt svært alvorlige epidemier i tropiske strøk, men på sommerstid kan myggen som overfører sykdommen spre seg nord og sør for tropiske områder. Historiske utbrudd av betydning er best dokumentert på den amerikanske kontinent, i 1793 i Philadelphia som førte til at den amerikanske regjeringen flyktet byen (som var hovedstad den gangen). Et utbrudd i 1878 i Mississippidalen førte til over 20 000 dødsfall. Franskmennene måtte gi opp forsøket på bygging av Panamakanalen rundt 1880 på grunn av epidemier, deriblant gulfeber. Etter at man forstod at mygg, hovedsakelig "Aedes aegypti", var ansvarlig for overføringen av sykdommen klarte man å kontrollere utbrudd bedre ved å kontrollere vektoren. Innføringen av vaksine etter 1937 gjorde at gulfeber kan kontrolleres noenlunde bra i dag og det ikke lenger er en av de store infeksjonsmedisinske truslene. Likevel anslår Verdens helseorganisasjon at det forekommer cirka 200 000 tilfeller hvert år med omtrent 30 000 dødsfall. Historiske forsøk på behandling. Sykdommen var fryktet blant britiske sjøfolk og soldater som seilte på Vest-Afrika. Behandlingen de ble utsatt for, var egnet til å forverre tilstanden betraktelig, og bestod på 1700-tallet av doser med kvikksølv, fortynnet eddik, vinstein for å fremkalle oppkast, og årelating, gjerne av 6-800 gram blod i hver runde, som svekket dem ytterligere. En militærlege gav gulfeberpasientene sine cayennepepper innpakket i deig, noe som gjorde tilstanden verre, siden gulfeber svekker mageslimhinnen. Ellers ble alkohol ansett som forebyggende, og troppene fikk derfor daglige rasjoner med rom. Denne var ofte dårlig destillert smuglerbrennevin med høyt innhold av etanol og bly, noe som i tillegg førte til blyforgiftning hos soldatene. Madeira ble også tillagt medisinske egenskaper, så Royal Navy sendte et hospitalskip for å hente forsyninger fra øyen med samme navn. Da en fransk tjenestemann slapp fri en britisk krigsfange fordi han var militærlege, forklarte han den overraskede fangen at overalt hvor han dro, ville han gjøre større skade med sine behandlinger enn om han satt fanget hos franskmennene. Gulsott. Gulsott (Latin: "icterus") er et tegn på en sykdomstilstand, hvor hud og slimhinner får en gulaktig farge. Den kan først ses på det hvite i øynene, deretter på huden, grunnet opphopning av gallefargestoff ("bilirubin"). Dette kan ha flere årsaker: unormalt stor nedbryting av røde blodceller ("hemolytisk anemi"), sykdom i selve leveren (smittsom gulsott, skrumplever) eller tilstopping av galleveiene (gallesten). Kan også være et resultat av svulst i bukspyttkjertelen som hindrer galle å flyte gjennom galleveien. Gulsott er således ingen sykdom, men et symptom på en sykdom. Ofte forekommer mørk urin (som cola/te), kittfarget avføring, kløe, tretthet, manglende matlyst og avmagring i tillegg til gulfargingen. Behandling vil være rettet mot årsaken til symptomene. Gulsott kan være tegn på alvorlig sykdom, og snarlig kontakt med lege anbefales ved dette symptomet. Gulsott hos nyfødte. Vel halvparten av barn født til rett tid blir synlig gule (gulsott) de første levedager og nesten alle barn som er født for tidlig (premature). Årsaken er opphoping av bilirubin i huden. Sykdomsmekanisme. Når de røde blodlegemer går til grunne dannes et avfallstoff, bilirubin.Det skilles ut av kroppen gjennom leveren til tarmen. I fosterlivet overføres bilirubin fra fosteret gjennom morkaken til moren som derved skiller ut bilirubin for fosteret. Etter fødselen må barnet ta hånd om denne utskillelsen selv, men fordi fosteret har benyttet moren til denne utskillelsen er ikke barnets lever moden for denne oppgaven de første dagene etter fødselen. Det skyldes at det er for lite av et enzym, glucuronyltransferase, i levercellene. Enzymet er nødvendig for bilirubinutskillelsen. Bilirubin hopes derfor opp i kroppen og fordi dette er gult av farge blir barnet gult. Det forhøyede bilirubinnivå stimulerer produksjonen av enzymet og etterhvert som dette øker, øker også bilirubinutskillelsen og gulsotten avtar. Høyeste bilirubinnivå nås vanligvis på 3-5 dag etter fødselen og gulsotten varer vanligvis 7-10 dager. Fordi alle nyfødte har nedsatt evne til å skille ut bilirubin får alle økning i bilirubinnivået i blodet etter fødselen, men økningen varierer fra barn til barn, derfor blir ikke alle synlig gule. Den vanlige gulsott er normalt fenomen og kalles fysiologisk gulsott. Sykdommer som reduserer levetiden av de røde blodlegemer øker bilirubindannelsen og gulsotten. Det kan skje ved antistoffer mot de røde blodlegemer (Rheus eller ABO uforlikelighet mellom mor og foster) eller ved medfødte feil i oppbyggingen av blodlegmene. Sykdommer som nedsetter leverens evne til å skille ut bilirubin vil også gi økt gulsott. Det kan være ved leverbetennelse eller ved feil i utførselsgangene for bilirubin til tarmen. Symptomer. Hudfargen er gul, det ses først i hodet og ansiktet og brer seg derfra utover kroppen. Når gulsotten er på det sterkeste kan barnet bli litt slapt og suger dårlig, men vanligvis har barnet ingen andre symptomer enn gulsotten. Ved svært høye nivåer av biliubin kan visse hjernsentra skades, kjerneicterus. Da virker barnet alvorlig sykt og har kramper. Når søke legen. Gulsotten som opptrer i nyfødtperioden mens barnet er på barselavdelingen overvåkes av personalet der og behandles om nødvendig. Dersom gulstotten varer mer enn to til tre uker, eller barnet er slapt og dårlig til å spise, har dårlig vektøkning eller grålig avfarget avføring, skal du kontakte legen eller helsestasjonen. Hva kan legen gjøre. Legen må finne ut hva årsaken til gulsotten er og behandle den hvis det er nødvendig. Det finnes skjema som viser hvor høy bilirubinkonsentrasjonen kan være før den kan være skadelig og skal behandles. Skadeevnen av bilirubin varierer med barnets alder etter fødsel og vekt. Den enkleste behandling består i å la barnets hud få mye dagslys på seg, eller belyse den med lys fra spesielle lystoffrør (lysbehandling). Lysstrålene gjør at bilirubinet lettere skilles ut. Er ikke denne behandling tilstrekkelig kan det en sjelden gang være nødvendig å ta ut noe av det bilirubinrike blodet og erstatte det med bilirubinfattig blod (blodutskifting). Dersom årsaken til gulsott ikke er den vanlige som ved fysiologisk icterus, kan det være nødvendig å behandle denne. Hva kan du selv gjøre. Har barnet ditt gulsott mens du er på barselavdelingen skal du be om å bli orientert om årsaken og om forholdsregler for ditt barn når du kommer hjem. Det er ingen behandling mot gulstott som du kan benytte hjemme. Forløp og varighet. Vanlig gulsott hos barn født til rett tid varer vanligvis ca. 7-10 dager, men den kan vare noe lenger, opptil 14 dager.Det er stor variasjon fra barn til barn. Hos for tidlig fødte varer gulsotten lenger. Ved vanlig gulsott skal gulfargen hos barnet avta jevnt etter at toppen er nådd 3-5 levedag. Komplikasjoner ved gulsott. Ved vanlig gulsott i nyfødtperioden som skyldes umoden lever er det svært sjelden komplikasjoner fordi barnet overvåkes og behandles slik at gulsotten ikke blir for sterk og bilirubinkonsentrasjon blir så høy at den er skadelig. For høye konsentrasjoner kan gi hjerneskade (kjerneicterus) og hørselstap. Odovakar. Odovakar (germansk:"Audawakrs") (født 435, død 493) var en leder for det germanske folket herulene. Han er mest kjent som den som avsatte den siste romerske keiseren, Romulus Augustulus i 476. Odovakar sendte keiserens regalier til den østromerske keiser Zenon, og etablerte det nye kongeriket Italia som en vasallstat til Konstantinopel i 480. Forholdet mellom keiseren og Odovakar forverret seg med tiden, og Zenon sendte i 489 den østgotiske hærføreren Teoderik den store til Italia for å fjerne Odovakar. Teoderik lyktes etterhvert å overvinne Odovakar, og i 493 ble han tvunget til å overgi seg. Teoderik plasserte etter dette seg selv som konge i Italia. Karen-Marie Ellefsen. Karen-Marie Ellefsen (født 25. august 1950 i Begnadalen i Valdres) er en journalist som har vært ansatt i NRK siden 1. oktober 1979. Hun er programleder og kommentator i NRK-sporten, og kommenterer friidrett (Golden League, Diamond League, mesterskap osv.) sammen med Lars Lystad. Hun har også kommentert turn i en årrekke. Ellefsen gikk på Ringerike gymnas, og studerte ved Universitetet i Oslo før hun gikk på Norsk journalisthøgskole i Oslo. Sportskommentator i NRK. Ellefsen er den første kvinnelige sportskommentatoren i NRK, og hun fikk sin første store oppgave under sommer-OL i Moskva 1980. Hun har siden kommentert under alle Olympiske sommerleker siden, samt vært programleder for NRK på Lillehammer i 1994, Nagano 1998 og Vancouver 2010. Ellefsen har stor interesse for friidrett og har bidratt for NRK på alle EM og VM i friidrett siden 1987. Hun har også vært reporter under ski-VM i Holmenkollen, Oslo i 1982, Trondheim 1997, Ramsau i 1999 og Holmenkollen, Oslo i 2011. Gullruten 2011. Ellefsen fikk hedersprisen under Gullruten 2011. Teignbridge. Teignbridge er et administrativt distrikt i Devon, England. Administrasjonssenteret er Newton Abbot. Distriktet har navn etter et gammelt "hundred". Det ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Ashburton, Buckfastleigh, Dawlish, Teignmouth og Newton Abbot samt Newton Abbot landdistrikt og deler av St Thomas landdistrikt ble slått sammen. Fredrik Austbø. Fredrik Austbø (født 20. april 1988) fra Tasta i Stavanger er en norsk snøbrettkjører og rullebrettkjører. Han ble tatt ut i den norske troppen til OL i Torino, 17 år gammel. Dermed ble han også Norges yngste deltaker i et vinter-OL siden Sonja Henie. Han deltok i halfpipe, og kom på 38. plass. Han ble tatt ut til OL på grunnlag av sterke resultater (to fjerdeplasser) i verdenscuprenn i januar 2006. I 2003 vant han NORB norgesmesterskapet i rullebrett i både streetpark og bowl i Horten. Nepals Kongressparti. Demonstranter med Kongresspartiets flagg april 2006 Nepals Kongressparti (engelsk "Nepali Congress"), grunnlagt 1947, har i mesteparten av den tida det har eksistert vært Nepals største og viktigste politiske parti. Av fire frie parlamentsvalg i de siste 50 år har det vunnet tre og blitt nest størst i det fjerde. Opp til hans død i 1982 var partiets viktigste leder B.P. Koirala. I 2006 er det leda av hans yngre bror, G.P. Koirala. Partiet er medlem i Den Sosialistiske Internasjonale. Nepali Congress Party stiftes i India på 1940-tallet. "Nepali Congress Party" blei stifta i India i 1947 av "B.P. Koirala" og andre nepalere som hadde vært med i det "Indiske Kongresspartiet". I "Banaras" stifta ei gruppe eksil-nepalere i oktober 1946 Den All-Indiske Nepalske Nasjonalkongressen (All-India Nepali National Congress – Akhil Bharatiya Nepali Rashtriya Congress). Mange av medlemmene var studenter som hadde deltatt i kampen i India og også vært fengsla for det, I januar 1947 hadde organisasjonen et rådsmøte i Calcutta der den slutta å kalle seg All-Indisk og slo seg sammen med to andre grupper: Det Nepalske Samfunn (Nepalese Society – Nepali Sangh) i Banares og (Nepalese Society) i Banaras, og Grokha-Kongressen (Gorkha Congress) i Calcutta, som hadde mer kontakt med opposisjonelle av lavere kaste i Rana-familien. Dette møtet regnes offisielt som stiftelsen av Den Nepalske Nasjonalkongressen (The Nepali National Congress – Nepali Rashtriya Congress). Partiets mål var å styrte Rana-diktaturet med fredelige midler og skape et sosialistisk Nepal. Blant de som stifta partiet var ei vanlig oppfatning at England måtte ut av India for at det diktatoriske, reaksjonære og føydale Rana-herredømmet i Nepal skulle kunne styrtes, ettersom den engelske kolonimakta også støtta Rana-dynastiet. Nå var Storbritannias dager i India talte. Dermed var det også på tide å ta opp kampen for demokrati og framskritt i den lille nabostaten. Partiet var påvirka av venstrefløyen i det Indiske Kongresspartiet, og fikk en mer radikal profil enn sin storesøster. Det sto fram som et "sosialistisk" parti, og gikk bl.a. inn for "jordreform". Streik i Biratnagar og forsøk på samarbeid med Rana-regjeringa. Kongresspartiet og brødrene BP og GP Koirala var innblanda i ledelsen av ei streik blant jute-arbeiderne i hjembyen "Biratnagar " i 1947. Den førte til at B.P. Koirala blei fengsla flere ganger, og slapp ut andre gang først etter en 27-dagers sultestreik og en internasjonal protestkampanje der han fikk støtte av Indias statsminister Nehru. Etter undertrykkelsen av Britnagar-streika holdt statsminister "Padma Shamsher Rana" en tale den 16. mai 1947 der han lovet demokratiske reformer. Dette fikk Kongresspartiet til å innstille sin agitasjon. I januar 1948 annonserte Padma Shamsher Nepals første grunnlov. Sjøl om den bare betydde begrensa skritt i demokratisk retning, gikk Kongresspartiet med på å arbeide politisk innenfor de rammene den satte. Men etter at han møtte kraftig politisk motstand gikk Padma Shamsher av 30. april 1948. Da den erke-konservative "Mohan Shamsher Rana" tok over, viste han ingen interesse for å sette den nye grunnlova ut i livet, og han forbøy Kongresspartiet. Dette førte til sterke motsetninger også innenfor Rana-familien. En fløy derfra var med på å grunnlegge "Nepals Demokratiske Kongress" (Nepal Democratic Congress – Nepal Prajatantrik Congress) i Calcutta i august 1948. Noen rikfolk fra Rama-slekta sørga for at dette partiet blei svært godt finansiert. Det gikk offentlig inn for å styrte Ranass-herredømmet med alle nødvendige midler, inklusive væpna opprør. Men forsøk på å få til militærkupp i januar 1949 og januar 1950 slo feil. Forberedelse til opprør. Den Nepalske Nasjonalkongressen absorberte Nepals Demokratiske Kongress i mars 1950 og tok navnet Nepals Kongressparti (The Nepali Congress Party). Partiet vedtok formelt å starte væpna kamp mot Rana-regimet. Lederne av Kongresspartiet hadde alt en stund forberedt væpna opprør mot Rana-regjeringa. Ei hemmelig gruppe leda av B.P. Koirala og "Shubara Shamsher" hadde fått i oppdrag å bygge opp en kampstyrke. De rekrutterte både studenter og tidligere gurkha-soldater fra den Britisk-indiske arme, blant dem en del som hadde vært krigsfanger hos japanerne og så gått inn i Sarat Chandra Boses "Indiske Nasjonalarme" (Indian National Army) for å kjempe sammen med japanerne mot britene. Kongressen oppretta en allianse med kongen av Shah-dynastiet "Tribhuvan Bir Bikram Shah", som ønska å bruke agitasjonen mot Rana-herredømmet til å gjenopprette Shah-kongenes makt. 6. november 1950 flykta kong Tribuvan sammen med mange familiemedlemmer fra palasset og søkte tilflukt i Indias ambassade I Katmandu. India fikk gjennom at de fikk reise videre til eksil i India. Frigjøringskrigen 1950 til 1951. 11. november gikk 300 medlemmer av Kongresspartiets "Frigjøringshær" (Liberation Army – Mukti Sena) over grensa fra india 9 steder og inn i Tarai, og starta revolusjonen i Nepal. Kampene var for det meste i Tarai, der Mukti Sena tok over byer for kortere perioder, men holdt dem ikke mot motangrep fra hæren. Den indiske regjeringa hadde kontakt med Kongresspartiet og hadde ingen sympati med Rana-herskerne i Katmandu. Både kongens flukt og innmarsjen i Tarai hadde vært umulig uten dens velvilje. Men den frykta også kaos i den lille, fattige staten i Nord, på grensa til det veldige Kina der kommunistene leda av Mao Zedong nettopp hadde kommet til makta. India planla å få gjennom sine ønsker via forhandlinger med regimet, og la hindringer i veien for opprørerne fra slutten av november, særlig ved å nekte dem å frakte mannskap og forsyninger med indiske tog. Dette ga Rana-regjeringa et pusterom, som den brukte til å gjenerobre en del områder. Men mot slutten av måneden fant Delhi ut at Ranaene var uvillige til å gi konsesjoner, og fra om lag 20. desember ga India derfor opprørerne større operasjonsfrihet. På denne tida var det også umulig å sende styrker til de delene av Nepal som lå fjernest fra Katmandu uten å reise via India. Ettersom India nekta regjeringsstyrkene transitt, var det umulig for regjeringa å nå fram med forsterkninger. Opprørerne gikk til angrep dypere inn i landet, og i begynnelsen av 1951 begynte både tropper og sivilt personell å gi seg over til opprørerne. Samtidig var det voksende demonstrasjoner i byene i åsene. Seint i november demonstrerte 50 000 i Katmandu for at kongen skulle komme tilbake. Over nyttår begynte opprørere å ta kontroll over byer for lengre perioder. Også for London, som i starten hadde fulgt sin tradisjonelle linje med å støtte Rana-ene, blei det nå etterhvert klart at regimet sto for fall. Indias rolle og den første demokratiske regjeringa 1951. India så seg ikke tjent med en langvarig borgerkrig i Nepal, der medlemmer av det nye nepalske kommunistpartier nå også spilte ei viss lokal rolle. India pressa derfor på å få avslutta revolusjonen så snart som mulig med et kompromiss mellom de tre partene Kongehuset (dvs. Shah-dynastiet), Rana-makthaverne og Kongresspartiet. Forhandlinger mellom Rana-regjeringa og den indiske regjeringa begynte 24. desember 1950 i Delhi. 8, januar 1951 erklærte "Mohan Shamsher Rana" at han godtok at kongen skulle få komme tilbake, amnesti for alle politiske flyktninger, og fritt valg bygd på allmenn stemmerett gjennomført ikke seinere enn 1952. Kongen godtok dette to dager etter, og en våpenhvile trådde i kraft fra 16. januar 1951. Etter videre forhandlinger mellom Rana-regjeringa, kongen og Kongresspartiet blei resultatet ei regjering leda av Mohan Shamsher med 5 Rana-ministre og 5 ministre fra Kongresspartiet. Kongen vendte tilbake til Katmandu, og den nye regjeringa begynte å fungere i februar 1951. Uløste problemer etter den demokratiske revolusjonen. Kompromissløsninga pressa gjennom av India tilfredsstilte egentlig ingen av partene i den nepalske borgerkrigen. Voksende motsetninger rundt statsminister Mohan Shamsher Rana. "Mohan Shamher Rana" hadde vært en av de hardeste tilhengerne av Rana-diktaturet. Nå skulle han delta i ei demokratisk regjering sammen med ministre som hadde stått i spissen for revolusjonen som styrta Ranaene. En gruppe ultrakonservative som angrep B.P. Koirala hjemme blei først stoppa da innenriksministeren skøyt og drepte lederen deres utafor huset sitt. Koirala skjerpa kampen mot statsministeren for å rydde vei for ei virkelig demokratisk regjering. På høsten 1951 skøyt politiet på en studentdemonstrasjon og drepte en student. Kongresspartiet svarte i november ved å la alle sine ministre i regjeringa gå av. Det ga kongen mulighet til å utnevne ei helt ny regjering for første gang siden Rana-familien tok over i 1846. Han nytta sjansen til å kaste ut Rana-familien fra regjeringa og gjøre endelig slutt på dens maktposisjon i nepalsk politikk. M. P. Koirala blir statsminister. Men den 6. november 1951 satte kongen overraskende inn M. P. Koirala som statsminister. Han var eldre halvbror av B.P. Koirala, som hadde leda Kongresspartiet under revolusjonskampen. Dette var en klar forbigåelse av B.P. Koirala, Kongressens sterkeste og mest populære leder. M. P. Koirala var også klart mer konservativ enn sin yngre bror. Med dette trekket innleda kongen en langvarig drakamp med Kongressen leda av B.P. Koirala. Revolusjonen hadde gjort Kongressen til Nepals mest populære parti, som også samla mange forventinger fra fattigfolk både i byene og på landsbygda. Kongressen regna derfor med å vinne valg og bli den styrende makta i landet etter en grunnlovgivende forsamling. Kongen svarte med å skyve ut valg på en grunnlovgivende forsamling i det blå, og isteden innsette regjeringer, som alle satt nokså kortvarig og var avhengig av hans støtte. M. P. ekskluderes. Slutten på Rana-epoken betydde også at de mest ultrakonservative kreftene etterhvert gikk over til å se kongen som sin representant. Valget av den konservative M. P. Koirala var et varsel til dem om at kongen ville hindre framstøt for reformer fra Kongresspartiets radikale fløy. Dette førte også til splittelser i Kongresspartiet, både til venstre og høyre. I januar 1952 gjorde tidligere frigjøringsstyrker i Kongresspartiets milits, "Raksha Dal", opprør. En tid frykta regjeringa for at den måtte be om Indias støtte for å slå ned opprøret. Etter at opprøret var slått ned blei deler av Raksha Dal og politiet oppløst, og Nepals Kommunistiske Parti blei forbudt etter forslag fra India. 25 juli 1952 blei M. P. Koirala og hans tilhengere i regjeringa ekskludert fra Kongresspartiet (noe som førte til at regjeringa falt og kongen tok den direkte makta). Følgen blei at han i april 1953 laga sitt eget, moderate monarkistiske parti, "Det Nasjonale Folkeråd" (Rastriya Janata Parishad – National People's Council). Fra 15. juni 1953 utnevnte kongen på ny M. P. Koirala som statsminister, denne gangen som leder for ei regjering med ministre fra hans eget parti og et annet splittelsesparti fra Kongressen. Flere andre partiet blei med i regjeringa i løpet av det neste året. Sosiale problemer i Nepal og indre problemer i regjeringa fikk M. P. Koiralas andre regjering til å gå i oppløsning våren 1955)). På denne tida døde kong Tribhuvan, og hans eldste sønn Mahendra tok over. Han fungerte også som regjeringssjef til slutten av februar 1956. Kongresspartiet starter kampanje for valg. Etter en periode med flere svake regjeringer som krangla internt og med kongen, starta Kongressen i allianse med flere andre partier alliansen Den Forente Demokratiske Front (The United Democratic Front – UDF). Fra desember 1957 begynte UDF en sivil ulydighetskampanje for å tvinge fram valg på ei grunnlovgivende forsamling innen 6 måneder. Etter ei tid foreslo kong Mahendra parlamentsvalg 18. februar 1959 (årsdagen for hans fars hjemkomst fra Delhi i 1951), og et råd av de viktigste partiene skulle administrere valget. Kongresspartiet godtok det og stoppa kampanjen, og alle partier unntatt kommunistene ga opp gravet om ei grunnlovgivende forsamling. Ei uke før valget proklamerte Mahendra ei ny grunnlov som ga kongen betydelig makt. Den sikra ham bl.a. makta over hæren, og retten til å avsette parlamentet og regjeringa. Kongresspartiet vinner valget i 1959. De dårlige kommunikasjonene gjorde at valget tok flere uker, og resultatet blei først proklamert i mai 1959. Av de 9 partiene som deltok blei Kongresspartiet størst med 37 %, og 75 av 108 representanter. (Kongresspartiet endte med 74 seter fordi en representant hadde stilt opp og kommet inn i to valgretser, og tapte omvalget etter at han trakk seg fra den ene kretsen.) Kongen nølte flere uker med å be B.P. Koirala danne regjering, trolig fordi han ønska at Kongresspartiet skulle velge en annen statsministerkandidat. Men 27. mai 1959 ba han B.P. om å danne den første parlamentarisk valgte regjeringa i Nepals historie. B.P. Koiralas regjering 1959 til 1960. Regjeringa gjennomførte reformer som reduserte eiendomsprivilegier og skattefritak for kongefamilien, Rana-familien og andre rike føydale jordeiere. Den førte en nøytralistisk politikk mellom India og Kina og nekta å inngå forsvarsavtaler med India. En allianse av mer eller mindre monarkistiske partier, Den Nasjonaldemokratiske Fronten (The National Democratic Front – NDF), blei danna i juni 1959, og organiserte mange demonstrasjoner mot regjeringa. Sammen med andre krefter krevde NDF at kongen skulle gripe inn. Ei gruppe av konservative innenfor Kongresspartiet og regjeringa, der M. P. Koirala var aktiv (han hadde gått inn i partiet igjen i 1956) samarbeida med NDF og rapporterte til kongen. 15. desember 1960 avslutta kong Mahendra det demokratiske eksperimentet ved å la B.P. Koirala og hans nærmeste medarbeidere arrestere på et offentlig møte. Kuppet hadde vært venta fra august, og kongen sjøl hadde i løpet av høsten sagt til en minister hva han planla å gjøre. Det møtte i starten ingen åpen motstand. Store deler av byråkratiet og den politiske ledelsen støtta i utgangspunktet kongen, inklusive 55 av Kongresspartiets 74 parlamentsrepresentanter. Kongresspartiets opprør 1961 til 1962. Etter kuppet i 1960 forbøy kong Mahendra alle politiske partier. B.P. Koirala satt nå i fengsel i Nepøl og blei sittende helt til 1968. Den eneste Kongress-ministeren som var på frifot var "Subarna Shamsher", som hadde vært på et privatbesøk i Calcutta. Indias statsminister Nehru oppfordra ham til å organisere motstand. På høsten 1961 kom også "Bharat Shamsher". lederen for det som hadde vært det største opposisjonspartiet i parlamentet, "Gorkha Parishad" (som i 1959 fikk 17,4 % av stemmene og 19 representanter) til India. Han hadde vært med på å organisere demonstrasjonene mot regjeringa i 1959 og 1960, men slo nå partiet sitt sammen med Kongressen, og gikk inn for væpna motstand. Fra seinhøsten 1961 begynte derfor Kongresspartiet med indisk støtte en ny oppstand mot kongen. Tallet på opprørssoldater var nå 3 000 – ti ganger så høyt som i 1950 – i stor grad rekruttert fra aktivister som hadde flykta til India. Mer seriøse aksjoner starta i oktober 1960, samtidig med at Mahendra signerte en avtale med Kina om bygging av en vei fra Katmandu til grensa mot Tibet. Det er mulig at dette fikk India til å oppfordre Kongresspartiet til å starte den væpna kampen. Det første årets kamper hadde et mye mindre omfang enn de ti år før. Samla antall dødsoffer var i følge regjeringas tall for det første året 77 oppførere, 31 fra regjeringsstyrkene og 22 sivile. Mahendra oppfatta likevel situasjonen som kritisk sommeren 1962 og skal ha vurdert et kompromiss. Utover høsten 1962 blei kongens stilling kraftig forverra da India starta en uoffisiell økonomisk blokade fra slutten av september. Kongen blei redda av at åpen grensekrig mellom Kina og India brøyt ut i oktober 1962. India trengte nå å samarbeide med Mahendra. Nehru ba derfor Shamsher innstille den militære kampen. Panchayat-systemet. Kong Mahendra fikk dermed frie hender til å utvikle sitt eget politiske system, som han kalte Panchayat-demokratiet. Det blei offisielt framstilt som ei form for «veileda, partiløst demokrati», angivelig etter mønster av Pakistan, Indonesia, Egypt, Jugoslavia osv. Ettertida har derimot oppfatta Pachayat-systemet som ei form for absolutistisk monarkistisk diktatur, med begrensa demokratiske innslag som skulle gjøre kongens enevelde mer spiselig innenlands og utenlands. Valgsystemet var indirekte, både for å kooptere lokale maktgrupper og for å kunne filtrere ut uønska elementer før de kom inn i parlamentet. Mislykka forsøk på opprør fra B.P. Koirala. I 1968 tilbøy "Subarna Shamsher", leder av Kongresspartiet i eksil, kongen «lojalt samarbeid». Men B.P. Koirala, som slapp ut av fengselet det året, var ikke enig. Han dro til India i 1969, der han begynte å samle våpen og rekruttere styrker til et nytt opprør. Men denne gangen hadde han ikke støtte av Delhi, som greip inn for å hindre en ny invasjon av Nepal. På oppfordring fra den indiske regjeringa overførte B.P. en del våpen til opprørerne i den østlige delen av Pakistan som nå blei til Bangladesh. Koirala var også med på å planlegge ei flykapring i India i 1973 og et mislykka attentat mot den nye kongen "Birendra" i "Britnagar" i mars 1974. (Birendra hadde tatt over som konge etter sin eldre bror Mahendras død i 1972.) Birendra svarte på opprørsforsøkene og studentdemonstrasjoner i Katmandu med å stramme inn, og fikk B.P. Koirala dømt til døden in absentia. B.P. Koirala vender hjem. Partisplittelse.. B.P. vendte likevel tilbake fra eksil i 1976, kanskje fordi han syntes det blei for vanskelig å jobbe videre under unntakstilstanden til Indira Gandhi som på denne tida i praksis var diktator i India. I Nepal blei han stilt for retten anklaga for revolusjonsforsøk. Rettssaka gikk langsomt framover, avbrutt av Koiralas reiser til USA for medisinsk behandling for strupekreft. I 1978 blei han fullstendig frikjent. En grunn kan ha vært at Janatra-Partiet nå hadde kommet til makta i India, og kongen regna med at den nye regjeringa ville være mindre tolerant mot undertrykkelse i Nepal enn det Indira hadde vært. Subarna Shamsher overførte ledelsen av Kongresspartiet til B.P. Koirala da han lå for døden i Calcutta i 1977. Men Shamshers tilhengere i partiet var misfornøyde med valget, og sommeren 1978 hadde de i praksis organisert sitt eget Kongressparti, leda av "Bakhan Singh Gurung". Folkeopprør i 1979. I februar 1979 hengte regjeringa to kongress-aktivister. De var dødsdømt flere år før for attentatforsøket mot kongen i 1974, og et forsøk på væpna invasjon i 1975. Hensikten med å henrette dem nå var kanskje å stramme tøylene etter at B.P. Koirala i praksis hadde gått fri for å stå bak de samme aksjonene. Dette utløste store demonstrasjoner blant studentene, som alt var misfornøyde med forandringer i undervisningssystemet. Regjeringa forhandla med en aksjonskomite dominert av studenter fra kongressen og et par moderate kommunistgrupper. Men de større og mer radikale kommunistpartiene fordømte forhandlingene. Etter nye store demonstrasjoner blei kontorene til ei regjeringsavis i Katmandu brent 23. mai. Folkeavstemninga om Panchayat-systemet 1980. Neste morgen annonserte kong Birendra over radio at det skulle holdes folkeavstemning, der folket fikk velge mellom enten et reformert "Panchayat-demokrati" eller vanlig flerpartidemokrati. I desember 1979 blei det gjort klart at kandidatene til Pachayat-parlamentet fra nå av skulle velges ved direkte valg med allmenn stemmerett. I valgkampen samarbeida Kongresspartiet for første gang uformelt med flere av de illegale kommunistpartiene. Avstemninga 2. mai 1980 kom etter en massiv kampanje fra kongehuset, og det var begrunna mistanker om valgfusk. Resultatet – 2,4 millioner stemmer for kongen, 2 millioner for flerpartidemokrati – uttrykte likevel etter flere observatørers mening at flertallet som stemte hadde støtta kongen. Reformer i Panchayat-systemet gir større spillerom for partiene. B. P. Koirala var nesten aleine blant ledende politikere når det gjaldt å godta resultatet, og han ville at Kongresspartiet skulle delta i de første parlamentsvalga under det nye systemet i 1981. Men et flertall i hans eget parti stemte ham ned. I det formelt partiløse parlamentsvalget i mai 1981 boikotta Koiralas fløy av kongressen, mens Bakhan Singh Gurungs fløy stilte opp og fikk valgt inn 2 representanter. Etter reformene i Panchayat-systemet i 1980 blei det i praksis større rom for partipolitisk virksomhet. Flere partier jobba nå relativt åpent med offentlige kontorer, talspersoner osv., riktignok uten å kalle seg partier. Uoffisielle partirepresentanter blei også viktigere i valga. Alt på 1970-tallet hadde valga til studentorganisasjonene blitt oppgjør mellom de prokinesiske kommunistpartiene og Kongresspartiet, med de monarkistiske Pranchayat-tilhengerne på en svak tredjeplass. Koirala gir makta til en troika av veteraner. Koirala døde i juli 1982. Kongresspartiet utnytta dette til en mektig maktdemonstrasjon, og det er anslått at 500 000 fulgte ham til grava. Like før han døde sørga B.P. for at en troika av veteraner fra før 1950 tok over ledelsen i partiet: "Ganesh Man Singh", "Krishna Prasad Bhattarai" og hans egen yngre bror "Girija Prasad Koirala". Ulydighetskampanjen i 1985. I 1985 starta Kongresspartiet en sivil ulydighetsbevegelse mot det monarkistiske diktaturet. Denne gangen skjedde det i samarbeid med flere av de kommunistpartiene som skulle bli Kongressens partnere i demokratiopprøret i 1990. Den blei avlyst etter noen mystiske bombesprengninger i Katmandu (som noen mistenkte var provokasjoner fra kongehuset), men fikk betydning som ei generalprøve for demokratiopprøret fem år seinere. Koiralas fløy av Kongresspartiet bokotta det «partiløse» parlamentsvalget i 1986 også. Men det fikk valgt sin kandidat til "pradhan pancha" (ordfører) i Katmandu. Han blei kasta fra jobben få måneder seinere, fordi han nekta å delta i jubileumsfeiringa for Panchayat-systemet. Mot slutten av 1980-tallet begynte vanskene å tårne seg opp for monarkiet. Økonomiske problemer, voksende motsetninger med India og korrupsjon og splittelser innenfor regjeringa gjorde at Panchayat-systemet sto stadig svakere. Demokratiopprøret i 1990. I 1989 starta India en uoffisiell økonomisk blokade av Nepal som førte til økonomiske problemer og voksende misnøye. I januar 1990 erklærte Kongresspartiet på en konferanse i hjemmet til veteranen "Ganesh Man Singh" i Katmandu at en bevegelse for gjenreising av demokratiet skulle lanseres den 18. februar. Kongressen fikk støtte av United Left Front (ULF), en allianse av 7 kommunistpartier (som seinere skulle danne utgangspunkt for det store palamentariske kommunistpartiet kjent som UML). Ei mindre, mer radikal gruppe kommunistpartier oppretta den konkurrerende United National Peoples Movement (UNMP) (som seinere blei utgangpunktet for maoistpartiet). Voksende demonstrasjoner ut over våren førte til flere dødsfall. At partiledere blei fengsla eller satt i husarrest gjorde bare demonstrasjonene større. Et vendepunkt kom 31. mars, da innbyggerne i Patan i raseri over at politiet skøyt på folkemengden oppretta en komite for offentlig sikkerhet, sperret politiet inne i det gamle palasset ved Stortorget og sperra alle veier inn i byen med grøfter. Panchayat-systemet faller. Kong Birendra svarte i en radiotale 6. april med å avsette statsministeren, love diskusjoner med opposisjonen og opprette et utvalg for grunnlovsreform. Men dette var ikke lengre nok. Seinere på dagen demonstrerte 200 000 på gatene i Katmandu med et krav om at forbudet mot politiske partier straks skulle oppheves. Et mindre antall leda av de mest radikale kommunistpartiene marsjerte direkte mot slottet, og blei møtt med skarpe skudd. Unntakstillstand blei innført i byene i Katmandudalen. Etter et møte ved sjukesenga til Ganesh Man Sing 8. april gikk kongresslederne K.P. Bhattarai og to moderate kommunistledere til slottet for å forhandle med kongen. De godtok at forbudet mot politiske partier blei opphevet, noe som blei proklamert på radio samme kveld. Etter store demonstrasjoner i dagene som fulgte, blei Kongresspartiets Bhattarai utpekt til statsminister 19. april, i ei regjering med 3 ministre hver fra Kongresspartiet og ULF, 2 uavhengige og 2 rojalister. Dermed var det monarkistiske diktaturet over, og Panchayat-systemet hadde i praksis falt. Kongresspartiets nye rolle. Etter den demokratiske revolusjonens seier i 1990 fulgte en periode med parlamentarisk demokrati i Nepal, der Kongresspartiet var landets største legale parti i to av tre valg. Partiet spilte hele tida ei hovedrolle i politikken og var viktig i de fleste regjeringsdannelser. Fra 1990 og fram til 2006 var partiet hele tida dominert av veteraner fra perioden før 1950 og gamle medarbeidere av B.P. Koirala, spesielt hans yngre bror G.P. Koirala. Kongresspartiet forlater sin motstand mot monarkiet. I første omgang sto Kongresspartiet fram som den store vinneren av den demokratiske revolusjonen. Kongresspartiet fortsatte samarbeidet med den mest moderate delen av den kommunistiske bevegelsen i utforminga av den nye grunnlova, som blei laga av en kommisjon som besto av deltakere fra Kongressen, moderate kommunister og kongehuset. De mer radikale kommunistiske partiene reiste igjen kravet om at løftet fra 1951 om en folkevalgt grunnlovgivende forsamling måtte bli oppfylt. (Dette blei seinere et sentralt krav for det maoistiske opprøret.) Kongressen og de moderate kommunistene som seinere skulle danne UML, avslo dette. De tok også med formuleringene fra Panchayat-grunnlova om at Nepal er en hinduisk stat, og de ga kongen betydelig makt, bl.a. kommandoen over hæren og rett til å sette regjeringa og parlamentet til side. I praksis betydde det at Kongressen (og UML) hadde gitt opp den motstanden mot monarkiet som hadde prega mesteparten av de illegale partiene mellom 1960 og 1990. Panchas preger Kongresspartiets organisasjon. Kongresspartiet hadde etter mange år i illegalitet stor politisk støtte, men ingen ingen stor organisasjon. Fra det øyeblikket Panchayat-systemet falt, begynte såkalte "panchas" (tidligere båkrater i Panchayat-systemet) å strømme inn i Kongresspartiet. Dette var folk med erfaring og lokal innflytelse, og de blei tatt imot med åpne armer, ikke minst av organisasjonsmannen G.P. Koirala. Tidlig på 1990-tallet utgjorde de trolig et flertall i Kongresspartiets organisasjon, og mange steder dominerte de den helt. Disse skiktene bidro også til å endre Kongresspartiets politiske profil i konservativ retning. I de vestlige ås-distriktene identifiserte de partiet med rike jordeiere, pengeutlånere og føydale krefter. Kongressen avviser valgsamarbeid med moderate kommunister. Foran det første parlamentsvalget i 1991 hadde de moderate kommunistpartiene håpa på å stille opp sammen med Kongressen. K. P. Bhattarai var angivelig innstilt på det, men G.P. Koirala, bl.a. fordi representanter for USA hadde sagt til ham at de ikke ville støtte ei regjering fra Kongresspartiet hvis den samarbeida med kommunister. Da Kongressen avslo valgsamarbeid på sin konferanse i januar 1991, fikk det de største moderate kommunistpartiene til å samme måned slå seg sammen i et nytt parti: Nepals Kommunistiske Parti (forent marxist-leninistisk) (vanligvis omtalt med den engelske forkortelsen UML. UML har blitt den største parlamentariske konkurrenten for Kongresspartiet i perioden. Konservative monarkister organiserer seg. Mer konservative monarkister og politikere fra Panchayat-systemet som ikke hadde slutta seg til kongressen organiserte sitt eget parti Rastriya Prajatantra Party (RPP – Det Nasjonaldemokratiske Parti). Det var også venta at dette partiet skulle gjøre det sterkt i valget, spesielt i mer tilbakeliggende deler av Nepal. Samtidig hadde mange politikere fra Panchayat-systemets tid, ikke minst tidligere medlemmer av Kongresspartiet som hadde støtta kong Mahendra etter statskuppet i 1960, nå gått over til Kongressen. Men RPP var fra første øyeblikk handicappa av at det var splitta mellom to ledere, Lokendra Bahadur Chand og Surya Bahadur Thapa. Denne splittelsen, som har herjet partiet hele tida siden, har gjort at RPP ofte opptrår som to partier. Kongresspartiet vinner valget i 1991. I parlamentsvalget 12. mai 1991 fikk Kongresspartiet 37,8 % og 110 av 205 mandater – altså reint flertall. Den store utfordreren blei det nye, store moderate kommunistpartiet UML, som fikk 28,0 % og 69 mandater. Tre mindre kommunistpartier fikk 8,5 % og 13 mandater. Kommunistpartiene gjorde det sterkt i det mer utvikla østlige Nepal og i Katmandu-dalen. Monarkistene i RPP gjorde det uventa svakt. Det stilte med konkurrerende lister som tilsammen fikk 12 % av stemmene, men splittelsen gjorde at RPP (Chand) fikk 3 mandater og RPP (Thapa) 1, tilsammen 4. I det fattige og uutvikla vestlige Nepal, der det var venta at RPP skulle gjøre det sterkt, fikk Kongresspartiet mange mandater isteden – kanskje fordi mange fra eliten under Panchayat-systemet nå hadde gått inn i kongressen. Følgen var at monarkistene blei uten politisk betydning i parlamentet. G.P. Koireala blir statsminister. Kongressens leder og statsminister "K. P. Bhattarai" blei slått ut av parlamentet av en kandidat for UML. Dette åpna veien for at Girija Prasad Koirala tok over som statsminister fra 26. mai 1991, som den 3. av Koirala-brødrene til å bli statsminister i Nepal. G.P. Koirala brukte også dette som et utgangspunkt for å sikre seg større makt i Kongresspartiet, på bekostning av de to andre i triumviratet som hadde tatt over etter B.P. Koiralas død. Kongressen vant også lokalvalgene i 1992, og blei sterkeste parti i lokale styrer over størstedelen av landet. Koiralas tid som statsminister blei problematisk for Kongresspartiet, og endte med indre partikamper og valgnederlag. Koirala ønska støtte fra USA, IMF osv, og la politikken om i retning privatisering og globalisering. Dette åpna for at kommunistene og særlig UML befesta sin posisjon som alternativet til venstre og for fattigfolk. Kongressen måtte derimot bære byrden av skuffelsen over alle reformene folk hadde venta etter 1990-revolusjonen som ikke kom. Flere tilfeller da politiet skøyt og drepte mange demonstranter i Katmandu skapte også sinne mot partiet. «Krig» mot fattigbønder og radikalere i vest. I åsene i sentralvestlige og vestlige Nepal innleda både regjeringas innenriksminister Khum Bahadur Khadka og Kongresspartiets partiapparat noe som forskere har kalt en krig mot lokale venstreorienterte og fattigfolk. Dette gjaldt bl.a. områder der de mest radikale kommunistene hadde vunnet valgene i 1991 og 1992. Under Jana Andolan 1990 hadde de reist seg mot lokale herskere som var knytta til Panchayat-systemet. Mange av dem var nå over i Kongresspartiet og brukte sin politiske makt til å ta hevn. Hundrevis blei arrestert, mishandla, mange måtte rømme osv. Disse hendelsene skulle få avgjørende betydning for at maoistopprøret brøy ut i disse områdene noen år seinere. Amik Sherchan, daværende medlem av NKP (Ekda Kendra) som i 1994 brøyt med Maoistene, sa seinere at uten Koiralas regjering i 1961 og hans innenriksminister, hadde det ikke blitt noe maoistopprør. Kongressen taper valget i 1994. I siste del av perioden gjorde tilhengere av K. P. Bhattarai og G. M. Singh opprør mot G.P. Koiralas ledelse av partiet og regjeringa. Det førte til at Koirala ikke lengre mente han hadde flertallet i nasjonalforsamlinga og utlyste nyvalg i 1994. Valgkampen blei prega av splittelsen. G. M. Singh oppfordra tilmed til å stemme mot «Girija brand candidates». "Janajagaran Campaign", en organisasjon leda av "Jagannath Acharya", brukte dette slagordet over hele landet og stilte alternative kandidater, som ikke blei valgt. Kongresspartiet tapte valget. Koirala måtte gå av 30. november, og Sher Bahadur Deuba tok over som parlamentarisk leder. Ved valget blei UML størst i parlamentet. Det høyremonarkistiske RPP, som denne gangen stilte som forent parti, gjorde deg også godt. Ei samlingsregjering leda av UML satt i ni måneder. Da den brøyt sammen og blei erstatta av ei samlingsregjering leda av kongressen, var det Koiralas nye, yngre rival Sher Bahadur Deuba som fra 12. september 1995 blei partiets statsminister. S. B. Deubas første samlingsregjering. Debuas statsministerperiode blei prega av voksende problemer. Maoistopprøret brøyt ut i februar 1996, men blei i første omgang nærmest ignorert av både regjeringa og opposisjonen. "Mahakali-avtalen" fra januar 1996 økte Indias deltakelse i vannenergiutbygging i Nepal. Den førte til voldsom kritikk både fra partiene til venstre og noen nasjonalister på høyrefløya, men blei ratifisert i parlamentet i september. (Et flertall i UML stemte for avtalen.) Debua tok høyremonarkistene i RPP inn i regjeringa. Etter 1990 hadde partiet vært boikotta av alle andre parlamentariske partier fordi det hadde sine røtter i det diktatoriske "Panchayat-systement". Nå slapp det inn i den politiske varmen. Men RPP begynte raskt å kjøpslå med forskjellige fløyer i Kongresspartiet og UML om hvem som ville gi dem mest igjen for å støtte deres regjering. Dette sprengte også enheten i RPP sjøl, som begynte å opptrå som to partier igjen (RPP "Chand" og "Thapa".) Alle de tre største partiene i parlamentet blei nå herja av stadig kraftigere kriser, og indre partikamper skulle splitte både UML og RPP før neste parlamentsvalg. Maktkampen i Kongresspartiet var også voldsom, og førte til at Debuas regjering brøyt sammen og måtte gå 12. mars 1997. G. P. Koiralas comeback som partileder 1997. Dermed tok G.P. Koirala igjen over som parlamentarisk leder. Men han klarte ikke å danne noen ny regjering. Isteden tok Lokendra Bahadur Chand over som leder for ei koalisjonsregjering der UML var den reelt sterkeste parten, sammen med det lille Sadbhavana-partiet. Lokalvalgene sommeren 1997 førte til at UML tok over Kongressens posisjon som partiet som beherska de fleste lokale folkeforsamlinger og regjeringer. (UMLs visestatsminister og innenriksminister Bamdev Gautam blei anklaga for å bruke sin plass i regjeringa til å sikre partiet valgseieren. Maoistpartiet oppfordra til valgboikott og gikk særlig til angrep på Kongresspartiets kandidater, noe som også hjalp UML.) Chands regjering falt etter et mistillitsforslag i september 1997. Hans rival fra den andre delen av RPP, Surya Bahadur Thapa, tok nå over, denne gangen med Kongressen og Sadbhavana i regjeringa. I samsvar med en avtale ga Thapa over statsministerjobben til G.P. Koirala i april 1998. G.P. Koiralas 2. regjeringsperiode 1998 - 1999. Koirala gjorde så slutt på koalisjonsregjeringa og danna isteden ei mindretallsregjering av Kongressen. Dette førte til en ny parlamentarisk krise. Thapa var rasende fordi hans parti var kasta ut av regjeringa, og vendte seg mot kongressen. UML hadde splitta seg i to jevnstore grupper i mars, og det nye partiet NKP(m-l) (som tok tilbake det gamle navnet til det største av partiene som danna UML i 2001) slutta seg til opposisjonen. UML (dvs. den halvparten som var igjen) og RPP (Chand) støtta regjeringa, som overlevde. Men med de 3 største partiene i parlamentet nå splitta opp i 5 stridende grupper, blei situasjonen stadig vanskeligere. Koirala trappa nå opp krigen mot opprøret. I slutten av mai 1998 satte han igang store politioperasjoner mot maoistene i åsene vest i landet. Dette førte også til store tap blant sivile som ikke støtta maoistene, og utløste kraftig kritikk av regjeringa. I august gjorde regjeringa avtale med 9 venstregrupper om å kompensere familiene til ofrene og ikke gå videre med lover som ville gitt utvida fullmakter til politiets spesialstyrker. Samme måned tok Koirala inn det nye NKP(m-l) i regjeringa. Partiet gikk ut igjen i september. Koirala svarte med å utskrive nyvalg og danna ei ny koalisjon med UML for å gjennomføre valget. Valget i 1999. Valget i mai 1999, det siste til nå, blei vunnet av Kongresspartiet, som fikk nesten like mange stemmer som i 1991 og 111 mandater, reint flertall. Men det var fordi de moderate kommunistene var splitta. UML fikk 71 mandater, NKP(m-l) fikk over 6 % men ingen innvalgt. Hadde stemmene gått til et parti ville UML fått 43 seter til, og slått kongressen. De stadige kranglene, regjeringsskiftene og partisplittelsene med stadig vekslende koalisjoner, korrupsjon og valgfusk, førte til kraftig voksende mistillit til de parlamentariske partiene, ikke minst til Kongressen. G. P. Koiralas 3. regjering 2000. Koiralas upopularitet la grunnlaget for at "K. P. Bhattarai" etter valget kunne komme tilbake som Kongressens statsminister. Men Koiralas tilhengere hadde flertallet i parlamentsgruppa, og i mai 2000 tvang de Bhattarai ut og gjorde G.P. til statsminister igjen. Koirala støtta seg bl.a. på politiets kritikk mot at Bhattarai var for svak mot det voksende opprøret. Prachanda, som hadde uttrykt vilje til å forhandle med Bhattarai, kalte Koirala for Hitler da han kom til makta for 3. gang. I det kommende året gikk maoistopprøret kraftig fram, og alle framstøt for forhandlinger fra Koirala blei mislykka. Ei korrupsjonssak blei reist mot Koirala opposisjonspartiene boikotta parlamentet mens de krevde hans avgang, og Bhattarais og Deubas tilhengere gikk sammen og fikk nesten styrta ham i mai 2001. I juli 2001 førte den merkelige og mystiske massakren av kongefamilien i Katmandus slott overraskende til at den drepte kong Birendras upopulære yngre bror, Gyanendra, blei konge. Grunnlova fra 1990 gjorde kongen til kommandant over hæren. Birendra hadde vært skeptisk mot å sette hæren inn i kampen mot opprørerne, mens Gyanendra støtta det. Det skulle også vise seg at Gyanendra ville vende tilbake til det monarkistiske diktaturet fra før 1990. Ingen parlamentariske valg er gjennomført etter at han kom til makta. Koirala gikk nå av, etter at en politiaksjon i Rolpa blei knust av opprørerne, og styrker fra hæren som var i nærheten unnlot å hjelpe politistyrkene. Deubas 2. regjering 2001. 22 juli tok Deuba over som statsminister igjen, og proklamerte den første våpenhvilen med maoistene. Deuba sto da han tok over som statsminister fram som en due i borgerkrigen, sammenlikna med hauken G.P. Koirala. Representanter for maoistpartiet sto nå åpent fram, ga intervjuer og holdt massemøter. De nytta også våpenhvilen til å starte pengeinnsamlinger i byene, som deres motstandere hevda var pengeutpressning. Regjeringa og NKP(m) forhandla i tre runder høsten 2001. Flere ledende maoister blei også frigitt av regjeringa. Men arrestasjoner av maoister fortsatte lokalt. Forhandlingene stranda på at regjeringa var fullstendig uvillig til å godta NKP(m)s krav om at det skulle velges en ny konstituerende forsamling. Den 23. november brøyt NKP(m) våpenhvilen. Det virker som om det tok Deuba på senga. Bare fire dager før hadde han uttrykt tillit til at problemet med maoistene ville bli løst gjennom dialog. Han slo nå helt over, og blei den viktigste politiske talsmannen for hardere kamp mot maoistene. Deuba mot demokratiet 2001 - 2002. Fra nå av satte Deuba ut i livet en serie tiltak som kom til å undergrave demokratiet og lette maktovertakelsen for kong Gyanendra. Fra 26. november innførte han unntakstilstand, forbøy organisasjoner som støtta maoistene og maoistiske aviser og innførte pressesensur. I praksis ramma disse tiltaka langt flere enn maoistene, og etter et år klaga ournalistforbundet over 150 journalister hadde havna i fengsel. Tortur, såkalte "forsvinninger" og andre overgrep mot menneskerettighetene økte kraftig. Krigen blei nå voldsommere, og kosta i det neste året mer enn dobbelt så mange menneskeliv som i de første seks. Maoistene angrep for første gang regulære styrker fra hæren, og hæren tok over fra politiet som den viktigste deltakeren i krigen fra regjeringssida. Deuba fikk i første omgang kraftig økt militær støtte fra stormaktene, bl.a. fra India, USA og Kina. Han svingte også politisk i retning USA. G.P. Koirala derimot, forsøkte nå å stå fram som mer forsonlig i borgerkrigen. På vinteren møtte han Prachanda hemmelig i India. På våren 2002 oppløste Deuba lokalparlamentene, som var valgt i 1997 og dominert av UML. Statsfunksjonærer blei satt inn som lokale ledelser isteden. Lokalvalg blei utsatt på ubestemt tid. Dermed var lokaldemokratiet i praksis avskaffa. Partisplittelsen mai 2002. Unntakstilstanden måtte godkjennes i parlamentet hver 3. måned. I februar 2002 fikk han støtte av alle partier unntatt de tre små kommunistpartiene. Men i mai hadde både UML og Deubas eget Kongressparti under G. P. Koirala svingt mot unntakstilstanden. UML virka villig til å gå tilbake på dette, men Koirala og partiledelsen i Kongresspartiet krevde at Deuba skulle forklare seg for parftiet fordi han forsøkte å forlenge unntakstilstanden mot ordre fra partiet. 22. mai svarte Deuba med å oppøse parlamentet og erklære at valg skulle holdes innen 1/2 år. 27. mai forlenga han unntakstilstanden for 3 måneder ved dekret fra regjeringa. 23. mai suspenderte Koirala Deuba fra partiet, og 26. mai blei han ekskludert. Deuba svarte med å sammenkalle sine tilhengere, erklærte dem for å være "det sanne Kongresspartiet", og ekskluderte Koirala. Kongresspartiet var nå splitta i to, og Deubas fløy hadde støtte av omtrent halvparten av partimeldemmene som blei valgt til parlamentet i 1999. Da Koiralas fløy i en rettslig kjennelse seinere på året fikk retten til partinavnet, tok Deubas parti navnet "Nepals Kongressparti (demokratisk). 4. oktober råda Deuba kongen til å utsette valga. Gyanendra svarte med å erklære at Deuba hadde ikke klart å gjøre jobben sin, og ta makta sjøl. Deuba var nå svært upopulær, og kongens kupp blei møtt med likegyldighet av befolkninga. Storhetstida over for Kongresspartiet. Deuba hadde nå, på mindre enn et år, avskaffa de demokratiske rettighetene, lokaldemokratiet og parlamentet, fått utsatt det nye parlamentsvalget på umbestemt tid, og åpna veien for at den antidemokratiske Gyanendra kunne styre landet i retning av et nytt monarkistisk diktatur. G.P. Koirala hadde også en stor del av skylda for denne utviklinga. Sammen hadde de to bidratt til å splitte landets største parti, trappe opp borgerkrigen og bidra til allmenn mistillit til partiene, parlamentet og de demokratiske institusjonene. Med den mest alvorlige partisplittelsen i Kongressens historie og effektivt slutt på parlamentarismen, var ei storhetstid ute for Kongresspartiet. I åra som fulgte, var partiet i en nokså hjelpeløs opposisjon, angrepet av både monarkiet og maoistene. G.P. Koiralas ledelse av partiet fra 2002. G.P. Koirala, som nå endelig hadde makta aleine, fortsatte å støtte Gyanendras stadig hardere krig mot maoistene. Følgen var at maoistene slo hardere tilbake mot Kongressen, mens Gyanendra avviste å ha noe med Kongressen å gjøre. Koirala forsøkte å skape en front mot kongen sammen med de andre partiene. Fem parlamentariske partier gikk nå sammen i en bevegelse de kalte "The People's Alliance" ("Folkealliansen") for å kreve gjenninføring av parlamentarismen. (Men i 2004 gikk UML, det største av de allierte partiene, isteden inn i ei ny Deuba-regjering utpekt av Gyanendra.) Makta i partiet sikra Koirala bl.a. ved å få valgt inn et stort antall slektninger fra Koirala-familien på alle plan. Internt blei mange av slektninene kritisert for å være udugelige og korrupte. G.P.s nepotisme bidro derfor til å senke anseelsen til Kongresspartiet eksternt og ødelegge partimoralen internt. Han blei nå kritisert for å være en aldrende partileder uten visjoner, som klamra seg til makta for maktas skyld. Gyanendras kamp mot de parlamentariske partiene. Gyanendra gikk nå tilbake til det gamle systemet som hans far Mahendra og bestefar Tribhuvan hadde brukt: Å utpeke svake, promonarkistiske statsministre som mangla politisk og parlamentarisk støtte, og derfor var avhengige av kongehuset. Problemet var at han stilte umulige krav som disse statsministrene ikke kunne oppfylle, og regjeringene deres gikk derfor i oppløsning etter ei tid. I åra fra 2002 til 2004 sleit kongen på denne måten opp opp to regjeringer leda av de to spissene i det splitta promonarkistiske partiet RPP, Lokendra Bahadur Chand og Surya Bahadur Thapa. I juli 2004 vendte Gyanendra seg for 3. gang til Deuba, som danna ei samlingsregjering med NC(Democratic), UML, RPP, og Sadbhavana. Kongressen sto utafor. Deubas regjering stilte ultimatum til NKP(Maobadi) om å enten stille opp i forhandlinger inne 13. januar 2005 eller godta at regjeringa forberedte nye parlamentsvalg. Maoistene ignorerte ultimatumet og fortsatte med militære aksjoner som viste at de hadde den kongelige hæren på defensiven. Men Deuba-regjeringa fulgte ikke opp sin egen trussel om å forberede nyvalg. Ingen av de store parlamentariske partiene var villige til å gå inn for nyvalg nå. Maoistene hadde etter 1999 angrepet representanter for de parlamentariske partiene utover landet, særlig de to Kongresspartiene og UML, og i praksis jaga ut deres partiorganisasjon fra mesteparten av distriktene. Partiene var upopulære og allment anklaga for å stå for nær kongen og være korrupte. Kongresspartiet, som i 1999 fikk de fleste representantene valgt fra åsene vest i landet, som nå var i hendene på opprørerne, frykta at resultatet etter splittelsen og mange års fravær kunne bli katastrofalt. NC(D) og UML så ikke stort lysere på sine muligheter. De fleste parlamentariske partiene avviste derfor absolutt kongens krav om nyvalg, og gikk inn for å gjeninnkalle den oppløste kongressen som blei valgt i 1999 isteden. Gyanendras statskupp i februar 2005. Gyanendra, som ikke fikk regjeringa til å oppfylle sine ønsker, begynte derfor høsten 2004 å forberede et nytt statskupp for å ta over over resten av den politiske makta. 1. februar 2005 avsatte han Deubas 3. regjering og innsatte seg sjøl som regjeringssjef. De fleste parlamentariske partiene tok det som et varsel om at kongen nå trua deres videre eksistens. Gyanendra sa at hans plan var å organisere nyvalg sjøl om de største parlamentariske partiene ikke ville delta. I praksis trua han med å skape en ny utgave av det såkalte «partiløse Panchayat-demokratiet» – det autoritære kongestyret fra 1960 til 1990. Den viktigste forskjellen var at Gyanendra ville tillate at tamme, pro-monarkistiske politikere fikk lage rojalistiske partier som stilte til strengt regulerte valg, mens de virkelige politiske partiene var forbudt. Sjupartialliansen nærmer seg maoistene. Dette førte til at de fleste parlamentariske partiene fant sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, der begge erkerivalene, Nepals Kongressparti og Nepali Congress (Democratic) for første gang deltok sammen. Prachanda hadde fra 2004 tilbudt de parlamentariske partiene å gå sammen i en felles front mot kongen. Han lovet flerpartidemokrati, nyvalg, og å respektere resultatet sjøl on NKP(m) tapte. Til gjengjeld gjentok han det gamle kravet om republikk og om en konstitusjonell forsamling. Den yngre generasjonen i de store parlamentariske partiene hadde etter 2001–2002 svingt i republikansk retning. Det var også store demonstrasjoner, bl.a. fra ungdom og studenter i UML, som alt før statskuppet krevde forhandlinger med maoistene. Utover mot sommeren 2006 blei det klart at maoistene og sjupartialliansen i praksis hadde kommet til en avtale. Sjuparftialliansens store partier begynte å holde store folkemøter og drive annen politisk virksomhet i maoistkontrollerte områder. I september innleda NKP(m) en ensidig våpenhvile, noe som gjorde det mulig for Sjupartialliansen å si at maoistene viste vilje til å innfri deres krav om å legge ned våpnene. 12-punktsavtalen november 2005. På høsten var det hemmelige forhandlinger i Delhi, tydeligvis med den Indiske regjeringas forståelse. 19. november 2005 blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og maoistpartiet offentliggjort. Den var forhandla fram av Koiralas ledelse i Kongresspartiet og UML, over hodet på de mindre partiene i Sjupartialliansen, og møtte en viss kritikk fra to av de mindre parlamentariske kommunistpartiene. Avtalen blei rost av India, FN og EU. Særlig USA uttrykte forbehold. Kinesisk presse rapporterte den. Kinas regjering sa ingenting, men var den eneste stormakta som fortsatte å sende våpen til Gyanendras hær. Kongens lokalvalg februar 2006. Kongen fordømte avtalen, og fortsatte med å forberede lokalvalg 8. februar 2006. Det eneste parlamentariske partiet av ei viss betydning som deltok, var "Thapas" fraksjon av det monarkistiske RPP. Da maoistene i januar 2006 avblåste våpenhvilen, la Sjupartialliansen skylda på kongen, og innleda ei stor kampanje mot valget. (Noen kommentarer mente at de ønska at maoistpartiet skulle starte krigen igjen for å sabotere kongens valg.) Valget, som bare blei gjennomført i noen større bykommuner og med et mindretall av de stemmeberettigete, blei et stort nederlag for kongen. Mesteparten av postene blei uten kandidater, og under 20 % av de som kunne ha deltatt, stemte. (Noen hevder at tallet var langt lavere.) Nye forhandlinger med maoistene i mars 2006. I mars 2006 forhandla Sjupartialliansen og NKP(m) i Delhi igjen. Denne gangen deltok Koiralas fløy i Kongressen, UML og et av de mindre kommunistpartiene. Ei felleserklæring blei i første omgang stoppa av NC(D) (noen kommentatorer hevda det var på grunn av press fra USAs ambassade, andre at det skyldtes at partiledelsen hadde et behov for å markere seg), men deretter sendt ut i form av en identisk tekst offentliggjort separat av Sjupartialliansen og maoistene. Erklæringa varsla bl.a. store protester i april og pekte framover mot ei felles regjering og fred. Gjenforening av Kongresspartiet? Samtidig kom det nyhetsmeldinger om kontakter mellom G.P. Koirala og Deuba om sammenslåing av de to delene av det splitta Kongresspartiet. En grunn kan ha vært at NC(D) skulle ha mista medlemmer som hadde gått tilbake til Kongressen. Det er også mulig at både Koirala og Deuba mente at partiene kunne stå svakt ved et eventuelt demokratisk nyvalg hvis de ikke klarte å slå seg sammen. I så fall kunne ryktene sees som en bekreftelse på at Koirala nå så Kongressens framtid i en fortsatt allianse med maoistene. Ingenting tyda på at Gyanendra kunne tenke seg et nyvalg der Kongresspartiet ville få være med som en hovedkonkurrent om makta. Derimot hadde Prachanda lovet nettopp det. Det så altså nå ut til, at Koirala mente at Kongresspartiet bare kunne bli et parti med regjeringsmakt igjen, dersom Sjupartialliansens allianse med NKP(m) vant makta i Nepal. Koirala statsminister igjen april 2006. Etter nærmere 20 dagers stadig voksende protester i april 2006 ga kong Gyanendra opp diktaturet, og erklærte at parlamentet av 1999, som Deuba oppløste med kongens støtte i mai 2002, skulle gjeninnsettes. Sjupartialliansen erklærte at G.P. Koirala var deres statsministerkandidat. Han blei innsatt av kongen den 28. april. Kongresspartiets masseorganisasjoner. Nepals Kongressparti har ei rekke såkalte "masseorganisasjoner" som støtter partiet. Eksterne lenker. Kongressparti Leo III (keiser). Leo III fra Isauria (gresk: Λέων ο Ίσαυρος) (født ca. 680, død 18. juni 741) var bysantinsk hersker fra 717, felles styre med sin sønn Konstantin V fra 25. august 720 og til han døde. Han endte en ustabil periode og forsvarte riket med hell mot angripende arabere. Hans omstridte ikonoklastiske politikk resulterte i ødeleggelsen av tusener av mesterverk innenfor romersk kunst og splittet den romerske og bysantinske kirke, og resulterte i en blodig konflikt mellom ikonoklastene og deres opposisjon som første endte i 842. Soldat. Leo III og det dynastiet han grunnla er sannsynligvis gitt feil navn ettersom han sannsynligvis ikke ble født i Isauria slik tradisjonen vil ha det til. Stedsnavnet Isauria er navngitt etter en lokal stamme, referer til et område som nå er sydlige og sentrale Tyrkia, eller i hjertet av Taurus-fjellene. Leo ble sannsynligvis født i Germanicia i provinsen Commagene i nordlige Syria og kom fra bondeslekt. Hans opprinnelige navn kan ha vært Konon, og i følge Theophanes ble hans familie flyttet av Justinian til Mesembria til den bulgarske kysten ved Svartehavet hvor han vokste opp. Han arbeidet seg opp med egen dyktighet, utmerket seg i militæret og under Anastasius II fikk han kommandoen over den østlige hæren som general. I 717 gjorde han opprør mot den veike tronraneren Theodosius III. Han tok Theodosius' sønn til fange i Nicomedia, marsjerte mot Konstantinopel og tvang Theodosius til å abdisere. Den 25. mars 717 tok han kronen og hans hustru Maria ble kronet året etter. Krigen mot araberne. Allerede det første året under hans styre opplevde hovedstaden en mektig beleiring i den andre arabiske beleiring av Konstantinopel. De muslimske araberne hadde tatt fordel av urolighetene i det romerske imperiet og brakte en styrke på 80 000 soldater ledet av Maslama og en massiv flåte ledet av Sulayman til Bosporosstredet. Ved sin standhaftige forsvar klarte den nye herskeren trette ut angriperne som etter tolv måneders beleiring trakk seg tilbake. En viktig faktor for seieren var bruken av gresk ild, noe som forhindret at imperiet ble utslettet, og Leo kunne konsolidere sin administrasjon som i de forgående årene var etterlatt i kaos. Han sikret grensene ved å ønske slaviske nybyggere å bosette seg i avbefolkede områder. Ikke mindre betydningsfullt var det at han reorganiserte de militære provinsene ("themes") i riket til å bli mer effektive. Da araberne invaderte på nytt i 726 og 739 ble de begge gangene avgjørende beseiret. Leo III endte de alvorlige arabiske invasjonsforsøkene for nærmere to hundre år selv om det var krigskonflikter i sydlige Tyrkia. Reformer. Hans sivile reformer inkluderte avskaffelsen av systemet med å forhåndsbetale skattene, noe som tynget de mer velstående jordeierne, heve statusen til de livegne til en samfunnsklasse av frie bønder som leide jord, og remodellere familien og den maritime lovverket. Disse tiltakene som ble innlemmet i et nytt sivilt lovverk, "Eclogia", i 740, skrevet på gresk enn på latin, var en praktisk håndbok som hadde stor innflytelse i det bysantinske riket, selv om det ble møtt med en del opposisjon fra en del av adelskapet og det høyere presteskapet. Stormen mot bildene. Leos mest omfattende lovgivningsendringer var dog av religiøs art, i særdeleshet ikonoklasmen (forbudet mot bilder). Etter et tilsynelatende vellykket forsøk på å tvinge den kristne dåpen på alle jøder og en kristen sekt kalt montanistene i riket i 722, utstedte han i årene 726 og 729 en serie med forordninger mot tilbedelser av bilder. Forbudet mot bilder ga sannsynligvis utslag i grove overgrep, men synes å ha vært inspirert av et oppriktig ønske om å forbedre den offentlig moralen, og det fikk støtte fra aristokratiet og deler av geistligheten. En undervannsjordskjelv ved Thera og Therasia i 726 fikk Leo til å tolke katastrofen som et tegn på at Gud var misfornøyd og som en advarsel om vende tilbake til Jesus Kristus, «den virkelige beskytter av riket til dets fulle storhet». Han erstattet relieffet av Kristus på Chalkeporten ved inngangen til det keiserlige palasset med et kors og inskripsjonen «Jeg drev ut fiendene og drepte barbarene». Men et flertall av teologene og alle munkene motsatte seg den nye religiøse følsomheten og de restriktive tiltakene med å fjerne og ødelegge ikoner og religiøse bilder. Den vestlige delen av imperiet nektet fullstendig å følge forordningene. Opprør mot billedforbudet. Et opprør som brøt ut i Hellas, hovedsakelig av religiøse grunner, ble knust av den keiserlige flåten i 727 og to år senere utviste Leo patriarken av Konstantinopel for å undertrykke den utilslørte opposisjonen i hovedstaden. I Italia førte den trassige holdningen til pavene Gregorius II og Gregorius III på vegne av billedforsvarerne til en opprivende konflikt med herskeren. Pavedømmet maktet å beseire de hæravdelingene som Leo III sendte mot dem, og dermed løsrev Roma seg fra det bysantiske overherredømme. Det tidligere sammenkalte konsilene i Roma i 730 og 732 for å bannlyse ikonoklastene fikk Leo til å gjengelde ved å overføre Hellas og Syd-Italia fra pavens kirkeområde og til patriarkens. Striden sammenfalt med et militært opprør i Ravenna i 727, senteret for bysantinsk makt i Italia, som Leo fikk nedkjempet til underkastelse ved hjelp av en stor flåtestyrke. Men en storm ødela flåten og snudde maktbalansen, og hans undersåtter i Sør-Italia kunne med hell avvise hans religiøse påbud, og Ravenna fristilte seg fra riket. Ettermæle. Hans styre var preget av en konstant kamp for å holde imperiet sammen. En del forskerne har bestridt at han virkelig var den store ikonoklasten slik historien har tilegnet ham, og den reelle kampen mot bildene skjedde først noe senere. Ikoner er ikke nevnt i hans "Ecloga", og det finnes ingen bevis på martyrer for ikonene, skjønt han tvangsdøpte jødene og kristne sekter. Hans kamper i Italia kan ha vært like mye motivert av skattehensyn som av religiøse grunner. Det er heller ingen bevis på innflytelse fra jødisk eller muslimsk ikonoklasme, og han er ikke kjent som ikonoklast i samtidige muslimske og armenske kilder. Leos styre varte i 24 år, 2 måneder og 25 dager og etterlot et revitalisert imperium til sønn, Konstantin V, til tross for splittelsen, og det dynasti han grunnla hersket over Østromerriket inntil år 802. Theodosius II. Flavius Theodosius II (født 401, død 450) var østromersk keiser fra 407 til sin død. Theodosius var den eldste sønnen til keiser Arcadius, og da faren døde ble den syv år gamle Theodosius kronet som ny keiser. Theodosius II var den eldste sønnen til Aelia Eudoxia og den vestromerske keiseren Arcadius. Da hans far Arcadius døde i 408 ble Theodosius keiser. Han ble sterkt påvirket av sin eldste søster Pulcheria som dyttet ham mot østlig kristendom.. Søsteren var også den viktigste påvirkningskraften bak keiseren og mange av hennes syn ble etter hvert offisiell politikk, inkludert hennes antisemittisme som betydde forfølgelser av jøder og ødeleggelser av synagoger. I juni 421 giftet Theodosius seg med poeten Aelia Eudocia. De fikk en datter, Licinia Eudoxia, som ble gift med den vestromerske keiseren Valentinian III, noe som førte til en kortvarig gjenforening av de to halvdelene av Romerriket. Theodosius grunnla Universitet i Konstantinopel. I år 450 døde han som følge av en rideulykke. Theodosius' lov. I 429 utpekte Theodosius en kommisjon for å samle alle lover siden regimet til Konstantin den store og skape et felles lovsystem. Denne plan ble ikke fullført, men arbeidet til en andre kommisjon som møttes i Konstantinopel, utpekt til å samle alle generelle lover og oppdatere dem, ble fullført. Deres lovsamling ble utgitt som "Codex Theodosianus" i 438. Theodosius IIs lovverk ga et sammendrag av forordninger som ble kunngjort siden Konstantin, og ga et grunnlag for et lovverk under keiser Justinian I i det neste århundret. Hepatitt. Hepatitt er det latinske navnet for betennelse i leveren. Symptomer. Symptomer på hepatitt kan være magesmerter, gulsott, mørk urin og feber. Shigella. Shigella er en bakterie som forårsaker infeksjonssykdom. Symptomer på Shigella-forgiftning er diaré, feber, svimmelhet, oppkast, magekramper, forstoppelse og blodig eller slimet avføring. Kraftig diaré kan forårsake uttørking blant de aller minste, eldre og kronisk syke personer. Symptomene inntrer som oftest etter to til fire dager, men det kan ta opptil én uke før de oppstår. Varighet er to til fem dager, i mer sjeldne tilfeller flere uker. Shigella er en mat-infeksjon hvor smittestoffet kommer fra mennesker eller som en indirekte smitte gjennom forurenset vann eller matvarer. Den rammer hovedsakelig tykktarmen. Symptomene varierer og avhenger av hvilken bakterie-variant som er årsak til sykdommen. Fordi Shigella-smitten ikke kommer fra syke dyr, er ikke shigella en zoonose. Shigella smitter blant annet gjennom forurenset vann og melk, og forekommer ofte i land med dårligere hygieniske forhold enn i Norge. Men den kan komme til Norge gjennom importerte matvarer fra andre land. Det finnes antibiotikum som har en kurerende effekt, men det kan være nødvendig å gi intravenøs behandling til de som har kastet opp mye eller hatt kraftig diaré. Bob Klose. Rado «Bob» Klose (født 1945) er en engelsk musiker og fotograf. Han er mest kjent som et av medlemmene av et britisk studentband som senere skulle bli kjent under navnet Pink Floyd, der han var sologitarist og en av vokalistene. Klose sluttet i bandet i 1965 før de hadde kommet med sin første utgivelse, og det var uenighet om hvilke retninger bandet skulle ta som gjorde at han valgte å trekke seg ut. Klose har imidlertid bekreftet at han spilte på de to bootleg-utgivelsene «I'm a King Bee» og «Lucy Leave» fra 1965. Klose ønsket at Pink Floyd skulle satse mer på jazz-inspirert musikk, fremfor den psykedeliske popen og rocken som bandets låtskriver Syd Barrett brant for. Da Klose forlot bandet, ble Barrett som inntil da hadde vært rytmegitarist, også sologitarist. Klose valgte senere å satse på en karriere som fotograf, og har i liten grad markert seg som musiker. Men i 2006 ble han igjen koblet til Pink Floyd, da han spilte gitar på to sanger på David Gilmours album "On An Island". Ishockey under Vinter-OL 2006. Under Vinter-OL 2006 deltok tolv land i ishockeyturneringen for menn og åtte nasjoner i dameturneringen. Finale. Teemu Selanne (Finland) ble beste poengplukker (mål og målgivende passning), med 11 poeng. «Stena Carisma». «Stena Carisma» avgår fra Frederikshavn «Stena Carisma» er en hurtigbåt i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Frederikshavn. Stena Carisma trafikkerer ruten fra 1. April til 1. Oktober. Om vinteren ligger fergen i opplag i Göteborg. «Stena Danica». «Stena Danica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Frederikshavn. Skipet tar ca 630 biler og ca 1500 passasjerer. Skipets søsterfartøy er «Stena Jutlandica», og ble satt i trafikk den 26. februar 1983. «Stena Jutlandica». «Stena Jutlandica» er en ferge i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Frederikshavn. Skipet ble levert til Stena Line i 1996. Det første Stena Jutlandica som ble levert i 1983 gikk også i trafikk mellom Frederikshavn og Göteborg i årene 1983–1996. «Stena Scanrail». «Stena Scanrail» er en ferge i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Frederikshavn «Stena Nautica». «Stena Nautica» er en ferge i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Varberg-Grenå. «Stena Germanica». «Stena Germanica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Kiel. Søsterfartøyet heter Stena Scandinavica. «Stena Scandinavica». «Stena Scandinavica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Kiel «Stena Carrier». «Stena Carrier» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Travemünde «Stena Freighter». «Stena Freighter» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Göteborg–Travemünde Stena Freighter «Aurora af Helsingborg». M/S «Aurora af Helsingborg» er et skip som går mellom Helsingborg i Sverige og Helsingør i Danmark for Scandlines. Fartøyet ble bygget i 1992 av Tangen Verft A/S i Kragerø. Det var opprinnelig meningen å kalle opp skipet etter Magnus Stenbock, men planene ble oppgitt fordi Stenbock ble ansett som «danskehater» og rederiet da var eid av den danske staten. «Skåne» (Stena Line). MS «Skåne» er en passasjerferje som eies av Scandlines og som trafikkerer ruten Trelleborg-Rostock med svensk besetning. Ferjen ble bygd i 1998 ved verftet Astilleros Espanoles i Spania. Også MS Mecklenburg-Vorpommern fra samme rederi trafikkererdenne strekningen, men dette skipet har tysk mannskap. MS Skåne har kapasitet på 600 passasjerer, mens det andre skipet på ruten tar 900. Fakta. Skåne «Trelleborg» (Stena Line). S «Trelleborg»" ved Cityverftet i Göteborg, september 2008 «Trelleborg» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Trelleborg-Sassnitz «Stena Baltica». «Stena Baltica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Karlskrona-Gdynia. «Stena Baltica» ble bygd i 1986, men ble totalrenovert og ombygd i 2005. Skipet ble høsten 2011 erstattet på ruten av et nyere skip og skipet ble lagt i opplag i Lysekil «Stena Nordica». «Stena Nordica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Karlskrona-Gdynia «Stena Discovery». «Stena Discovery» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Hoek van Holland-Harwich «Stena Hollandica». «Stena Hollandica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Hoek van Holland-Harwich. «Stena Britannica». «Stena Britannica» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Hoek van Holland-Harwich «Stena Seatrader». «Stena Seatrader» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Hoek van Holland-Killingholme «Stena Searider». «Stena Searider» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Hoek van Holland-Killingholme «Stena Partner». «Stena Partner» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Rotterdam-Harwich World Idol. "World Idol" var den første (og eneste) internasjonale versjonen av TV-serien "Idol", og ble avholdt i desember 2003. Deltakerne var de første nasjonale "Idol"-vinnerne fra 11 nasjoner. Etter å ha presentert deltakerne skulle seerne fra de 11 deltakende nasjonene stemme på hvem de syntes var flinkest, uten å stemme på deltakeren fra sitt eget land. Alle deltakerne sang på engelsk unntatt Diana Karazon fra Saudi-Arabia som sang på arabisk. Vertene for programmet var de britiske programlederne «Ant og Dec». Simon Cowell var veldig kritisk til formatet, og gikk så langt som å si at han hatet det. Han mente også at det førte til at vinnerne fra de 10 landene som ikke vant "World Idol" ville bli sett på som tapere. Han deltok likevel som dommer i programmet. «Stena Transfer». «Stena Transfer» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Rotterdam-Harwich «Stena Transporter». «Stena Transporter» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Rotterdam–Harwich «Stena Voyager». «Stena Voyager» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Stranraer-Belfast «Stena Caledonia». «Stena Caledonia» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Stranraer-Belfast «Stena Adventurer». «Stena Adventurer» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Holyhead-Dublin «Stena Explorer». «Stena Explorer» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Holyhead–Dun Laoghaire. «Stena Europe». «Stena Europe» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Fishguard-Rosslare CH. CH er en bokstavkombinasjon som forekommer på flere språk. C'H er en bokstav i det bretonske alfabetet. «Stena Lynx III». «Stena Lynx III» er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Fishguard-Rosslare Sveriges landsdeler. Sverige er inndelt i tre landsdeler: Götaland, Svealand og Norrland. Götaland utgjør den sørlige delen av Sverige, Svealand den midtre delen, og Norrland den nordligste delen. Svealand. Svealand er en av Sveriges tre landsdeler, de to øvrige er Norrland og Götaland. Svealand består av hovedstadsregionen Mälardalen i øst, Roslagen i nordøst, det tidligere gruvedistriktet Bergslagen i midten, og Dalarna og Värmland i vest. Navnet Sverige på svensk kommer fra "Svea rike" eller "svenskenes rike", og refererte opprinnelig bare til Svealand. Etter hvert som de svenske kongene utvidet sine landområder, ble navnet Svealand brukt for å skille mellom det historiske svenske territoriet og det nye. Landskap. Hovedstaden Stockholm ligger i både Uppland og Södermanland. Peter Evrard. Peter Evrard (født 19. oktober 1974) var vinneren av den første sesongen av det belgiske "Idol". Han kom også på tredjeplass i "World Idol" 2003. Evrard motsatte seg de tradisjonelle reglene i "Idol"-serien ved å synge punk rock isteden for den forventede popmusikken. Han greide imidlertid å vinne serien, og har i ettertid gitt ut to album. Eksterne lenker. Evrard, Peter Evrard, Peter «Götaland» (Stena Line). MS Götaland er et skip i eie av Stena Line som trafikkerer ruten Trelleborg-Travemünde. Skipet ble bygd i 1973 ved verftet i Nakskov i Danmark. DATANAV 1200-system ble installert så tidlig som i 1994. Systemet er et ekstra styresystem som er plassert akterut på skipet, og brukes når fartøyet "bakker" til kai. Eosinofil granulocytt. Eosinofile granulocytter produseres i beinmargen og utgjør 2-4% av sirkulerende leukocytter. I et mikroskop ser man med vanlig Giemsa-farging cytoplasma med karakteristiske røde granulae (lysosomer). Eosinofile er delaktige i bekjempelse av parasittære reaksjoner, og spiller også en sentral rolle i allergiske reaksjoner. Cellene binder og fagocyterer antistoff-antigenkomplekser av IgE-type. Granulae i cytoplasma inneholder lysosomale enzymer, peroksidaser og proteiner som hemmer degranulering av mastceller og nøytraliserer fritt histamin. Disse finnes særlig i tykktarm, lunger, dermis (lærhud) og i genitalia. Sirkulerende eosinofile granulocytter har en levetid på 8-10 dager. Götaland. Kart over Sveriges tre historiske landsdeler samt Österland i Finland. Götaland er et av Sveriges tre landsdeler, de to andre er Svealand og Norrland. Geografisk befinner det seg lengst sør i Sverige, avgrenset i nord av Svealand med de dype skogene Tiveden, Tylöskog og Kolmården. Landskap. Av disse var Blekinge og Halland og Skåne danske områder inntil Freden i Roskilde i 1658. I tillegg tilhørte Bohuslän Norge. De nye provinsene ble regnet inn under Götaland. Krigens brorskap. "Krigens brorskap" er en ti-delers miniserie, produsert for TV, basert på boken med den samme tittelen, skrevet av historikeren og biografen Stephen Ambrose. Steven Spielberg og Tom Hanks var medprodusenter i serien. De hadde også et vellykket samarbeid under produksjonen av spillefilmen Redd menig Ryan i 1998. Miniserien hadde premiere i 2001 på HBO, deretter ble den solgt til et stort antall land og TV-selskaper verden over, og den vises fortsatt i reprise. Miniserien beskriver opplevelsene til «Easy Company» ("kompani E") i 506. fallskjerminfanteriregiment (fra 101. luftbårne divisjon), med spesielt fokus på offiseren Richard Winters (spilt av Damian Lewis), fra kompaniet ble opprettet og fikk sin grunntrening i Tocca, Georgia, gjennom ilddåpen i kamp på «D-dagen» og videre kamphandlinger i Normandie, deretter «Operasjon Market Garden», Ardenneroffensiven og fram til slutten av krigen. Hendelsene i serien er basert på Ambroses granskning og intervjuer med overlevende veteraner fra «Easy Company». Alle figurene i serien er basert på de autentiske personene i «Easy Company», flere av dem kan bli sett intervjuet som en slags introduksjon til selve episodene (identiteten blir ikke røpet før helt på slutten). I Norge gikk serien på NRK. "Krigens brorskap" vant kategorien "Beste miniserie eller TV-film" under Golden Globeutdelingen 20. januar 2002 som gjaldt produksjoner fra 2001. Etter denne seriens suksess, produserte Spielberg/Hanks/Gary Goetzman enda en 10-delers miniserie kalt «The Pacific» ("Stillehavet") som på tilsvarende vis fokuserer på Stillehavskrigen. Denne serien hadde premiere 14. mars 2010. Hoek van Holland. thumb thumb Fyrtårn i Hoek van holland Hoek van Holland er en havneby sør i Nederland, og ligger på kysten til Nordsjøen. Hoek van Holland dekker et område 16.7 km² (hvor av 13.9 km² er landjord). Antall innbyggere i byen er omtrent 9 400 (1. januar 1999). Det er regelmessig fergetrafikk mellom Hoek van Holland og Harwich i England, som blir drevet av Stena Line. Pan Africanist Congress. Pan Africanist Congress, senere kalt Pan Africanist Congress of Azania eller PAC var en del av den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen og er i dag et mindre sørafrikansk parti. Historie. PAC ble grunnlagt i 1959 av utbrytere fra African National Congress (ANC). ANC planla en samarbeid med kommunister og andre grupper som ved siden av svarte også omfattet hvite og fargede, for det meste fra South African Comunist Party, (SACP). Dette samarbeidet manifesterte seg i en avtale mellom de forskjellige grupper, den såkalte "Freedom Charter". Utbryterne, som dannet PAC, ønsket en svart nasjonalistisk og klarere konfronterende linje mot de hvite. PAC ble ledet av en av ANCs fremste ledere, Robert Sobukwe. Den 21. mars 1960 holdt PAC en ikke-voldelig demonstrasjon i townshipen Sharpeville. Politiet skjøt mot demonstrantene og 69 mennesker ble drept og 186 mennesker såret, de fleste viste seg å være skutt i ryggen. Hendelsen er kjent som Sharpeville-massakren. Sørafrikanske myndigheter benyttet massakren som påskudd til å forby både PAC og ANC. Sobukwe led en av de verste skjebnene til noen av anti-apartheid forkjemperne. Han ble arrestert sammen med ANCs ledelse og plassert på Robben Island. Han ble løslatt i 1968, men ble nektet å forlate fengselsøyen. Han døde ti år senere etter å ha levd ensom i en hytte uten annen menneskelig kontakt enn med sine hvite fangevoktere. PAC som politisk parti overlevde hele forbudstiden i eksil, men smuldret langsomt opp uten sin karismatiske leder. PAC i dag. I 1990 ble partiet legalisert sammen med ANC. I 1994 ble partiet representert i parlamentet, men har siden vært preget av indre splid, og har dermed ikke blitt det opposisjonspartiet mange trodde det ville bli. Under parlamentsvalget i 2009 fikk det under 0,5% av stemmene. Akkord (musikk). En akkord er flere enn to toner som klinger samtidig, eller tilnærmet samtidig. I vestlig musikk består en akkord vanligvis av en rekke intervaller med utgangspunkt i en skala. Hver enkelt akkord har et navn basert på dens toner og intervallene mellom dem. I tillegg har mange akkorder egne symboler som brukes som en forkortet notasjon. Antall toner. En måte å klassifisere akkorder på, er etter hvor mange ulike toner de inneholder. Akkorder bestående av tre toner kalles treklanger, og samme regel gjelder for firklanger, femklanger og seksklanger o.s.v. I europeisk kunstmusikkteori består treklanger av terser. Intervalltyper. Mange akkorder kan ordnes som en serie toner med samme intervalltype mellom hver av tonene. Treklanger, dvs. akkorder som kan ordnes som en rekke av toner med store og små terser mellom seg, er de vanligste i vestlig musikk; mer vanlig enn akkorder satt sammen av kvarter eller kvinter.Blant komponistene som har eksperimentert med kvartakkorder, er Jean Sibelius (Klaversonate op. 12), Aleksandr Skrjabin (Symfonisk dikt "Promethée – Le Poème du feu"), Claude Debussy (Prèlude "Les sons et les parfums tournent dans l`air du soir"), Arnold Schönberg (Variasjoner for orgel op. 40), Klaus Egge (Strykekvartett op. 5, første sats) og Paul Hindemith (Symfoni "Mathis der Maler", andre sats).Kvartakkorder er ellers brukt i modal jazz, hard bop og prog rock. Kjente eksempler er komposisjonen So what av Miles Davis, Ekseptions Beggar Julia's Time Trip ("Italian Concerto") og Tarkus ("Eruption") av Emerson, Lake and Palmer. Kvalitet. En treklangs kvalitet bestemmes av tersenes oppstilling. Den første tonen kalles "grunntonen", den neste "tersen" og den tredje og siste "kvinten". De ulike mulighetene for sammensetning av disse er beskrevet i tabellen. Plass i skalaen. Akkorder beskrives og skilles også ut ifra hvilket trinn i skalaen de er bygget på. Treklangen C-dur er bygget på den første tonen i en C-dur-skala, og kan derfor sees notert som 1 eller I i en komposisjon med toneart C-dur. Akkordene bygd over trinnene i en Dur- eller mollskala har spesielle navn eller funksjoner: tonika, subdominantens submediant (bare i Dur), tonikamediant, subdominant, dominant, tonikaens submediant og dominantens mediant (bare i moll). Hvis man går ut fra en durakkord som tonika (I), vil andre (ii), tredje (iii) og sjette trinns treklang (vi) gi en mollakkord, mens fjerde (IV) og femte trinns treklang (V) vil gi en durakkord. Dette fortelles ved at store bokstaver i romertallene angir en durakkord, mens de små angir en mollakkord. Syvende trinn vil gi en forminsket treklang med forminsket kvint (vii°) med funksjon som forkortet dominant uten grunntone. Hvis man går ut fra en mollakkord som tonika (i), vil tredje (III), sjette (VI) og sjuende trinns treklang (VII) gi en durakkord, mens fjerde (iv) og femte trinns treklang (v) vil gi en mollakkord. Andre trinns treklang gir igjen en forminsket treklang (ii°) som her har funksjonen som tonikamediantens dominant, også denne forkortet og uten grunntone. Omvendinger. I streng koralsats gjelder grunnstilling og første omvending som konsonans, andre omvending som dissonans. Det betyr at den må innledes og videreføres etter bestemte regler. Septimakkorder. Septimakkorder er firklanger bygd av terser der det er lagt til en tredje ters over grunntonen. Intervallet fra grunntonen til denne tonen vil være en septim. Det er en rekke forskjellige septimakkorder, som beskrives ut ifra kvaliteten til den opprinnelige treklangen og til septimen. Septimakkordene er i utbredt bruk i vestlig musikk av alle genre. Mest fremtredende er disse akkorder likevel i all bluesrelatert musikk som f.eks. jazz og rock. I europeisk kunstmusikkteori fra ca. 1300 fram til ca. 1915 gjelder en septimakkord som dissonans. Den må derfor innledes og videreføres etter bestemte regler. Omvendingen av septimakkordene følger samme mønsteret som omvendingen av treklangene. Det finnes i alt tre omvendinger av en septimakkord. Utvidede akkorder. Utvidede akkorder er akkorder bygget av terser med trinn utover septimen, altså niende trinn (non), ellevte trinn (undesim) og trettende trinn. Når en akkord noteres for eksempel med niende trinn, som C9, tar man utgangpunkt i at det også er en septim i tillegg til treklangen. C9 består da av tonene c, e, g, h og d. Det samme gjelder for 11- og 13-akkorder. Det forekommer imidlertid også at toner legges til uten at det forangående trinnet er med. I så fall brukes det "add" (for eng. added) som forkortelse (f.eks. Cmadd9 for en c-mollakkord med tilføyd non uten septim, dvs. c, e, g og d). Det er vanlig å sløyfe kvinten i akkorder utover 9-akkorder. Avhengig av sjangeren, spesielt innom jazz, sløyfer musikeren også andre intervaller i slike akkorder. I enkle poplåter dukker 11-akkorden gjerne opp som en treklang med forskjellig basstone. En G11 (med tonene g, h, d, f, a, c) kan da bli til en F/G, dvs. en F-Dur akkord (tilsvarende septim, non og undesim i G) med G i bass. Kvint-Sekstakkorder. Kvint-Sekstakkorder er akkorder som i tillegg til treklangen inneholder en variant av intervallet sekst over grunntonen. Dette fenomenet beskrives som "sixte ajoutée" - den tilføyde seksten - etter den franske komponisten og musikkteoretikeren Jean-Philippe Rameau.En særform for kvint-sekstakkorden er den såkalte neapolitanske sekstakkorden som baserer på en molltreklang. Kvinten i denne akkorden er utelatt og erstattet med en liten sekst. En neapolitansk sekstakkord brukes som regel i subdominantisk funksjon. Navnet til akkorden hentyder på dens utstrakte bruk i neapolitansk opera i barokken Sus-akkorder. En sus-akkord (av eng. "suspended") er en akkord der tersen har blitt erstattet av enten kvarten eller sekunden. Kromatisk endrede (altererte) akkorder. Som beskrevet ovenfor er forskjeller i ters og septim avgjørende for akkordens kvalitet; men også de andre trinnene kan endres, dette ved hjelp av fortegn. Kvint, non, samt ellevte og trettende trinn kan forstørres og forminskes. Dette kalles for alterasjon.I klassisk musikk er slike endringer ofte bygget på en dominantseptimakkord, mens det spesielt i jazz, men også i rock brukes alterasjoner på grunnlag av alle septimakkorder. Den mest kjente altererte akkorden i klassisk musikk er den såkalte Tristan akkorden som Richard Wagner brukte i sin opera Tristan og Isolde. Akkorden er en dominantseptimakkord med nedsatt kvint (F istf. F) i bass og en tilføyd stor sekst (G) i toppen. Grunntonen i akkorden er H. Akkordprogresjoner. En akkordprogresjon er en gitt harmonisk utvikling. Akkordprogresjoner benyttes i all form for tonal musikk og er derfor et av kjennetegnene ved europeisk og amerikansk kunstmusikk ("klassisk musikk") fram til ca. 1915, samt jazz, rock og popmusikk. Mitose. a> øverst og meiose under den tynne streken.Merk at den cellen som kommer ut av meiosen har halvparten så mange kromosomer som de celler som kommer ut av mitosen. Mitose er en celledeling som fører til to identiske celler, lik den cellen som delte seg, og med like mange kromosomer. Dette i motsetning til meiose, hvor antallet kromosomer halveres. Mitose kalles også "vekstdeling", og skjer når en flercellet organisme vokser eller erstatter tapt eller ødelagt vev. Når selve mitosen begynner, har allerede kromosomene i cellen kopiert seg (det skjer som et ledd i cellesyklusen). Når delingen skal starte, krøller kromosomene seg opp, fortykkes, og blir 10 000 ganger kortere. Det gjør dem synlige i et lysmikroskop. De doble kromosomene stilles opp i cellens midtplan organisert av proteintråder som trekker dem på plass (mikrotubule). Kromosomene deles i to av kreftene som trekker de to delene til hver sin ende av cellen og cellen deles. Det øvrige celleinnholdet blir omtrent likt fordelt mellom de to nye cellene (dette skjer på forskjellig måte i dyre- og planteceller). Resultatet av en mitose er to datterceller med nøyaktig de samme kromosomene og genene som morcellen, forutsatt at ingenting gikk galt under delingen og en mutasjon oppstod. Faser. Etter telofasen kommer cytokinesen, hvor cellen deles. Tolvfingertarm. Tolvfingertarmen ("duodenum") utgjør de første 25-30 cm av tynntarmen og er den delen av fordøyelsessystemet som ligger direkte etter magesekken. Maten blir gjennom en sterk ringmuskel, kalt portneren, sluppet inn i tolvfingertarmen i små porsjoner fra magesekken. I tolvfingertarmen blir maten nøytralisert av bukspyttet som sendes ut fra bukspyttkjertelen. Bukspyttet inneholder enzymer som spalter karbohydrater, proteiner og fett. Galleblæren sender også galle til tolvfingertarmen som finfordeler fettet slik at enzymene fra bukspyttet kan komme lettere til. Gainesville (Florida). Gainesville er den største byen og administrasjonssenteret i fylket Alachua County i Florida i USA. Gainesville er mest kjent som hjemstedet til University of Florida, USAs fjerde største universitetet. Santa Fe Community College, et av USAs største community college, befinner seg også i Gainesville. Byen hadde i 2004 et estimert folketall på 108 856 innbyggere. Byen dekker et totalt areal på 127,2 km², hvorav 124,8 km² er land, og 2,4 km² er vann. Det totale arealet består av 1,87% vann. Per år 2000 var den årlige gjennomsnittsinntekten for en husholdning her 28 164 dollar. 26,7% av befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Pram. Pram er en tilnærmet flatbunnet robåt (fraktefartøy) uten kjøl og med tverr akterspeile. Typen er gruntgående og egner seg godt til ferdsel på grunt vann, både i sjøen og i innsjøer og på elver. Typen må ikke forveksles med den firkantede lørja. Som tradisjonelle trebåter flest var prammene opprinnelig en alt-mulig-båt, brukt til all slags frakt, ferdsel og fiske. Mens de fleste andre tradisjonelle, åpne trebåter nå for tiden nesten utelukkende brukes i fritidssammenheng og i kulturvernarbeid, blir prammene fortsatt brukt som alt-mulig-båter. Etymologi. Pram (Norr. "prámr") antakelig er et gammelt lånord som stammer fra det gammelslaviske uttrykket "pramu", som ganske enkelt betyr "båt". Det menes avledet av et indogermansk "pormo" til indogermansk "per", som betyr "å sette over". På Vestlandet og i Agderfylkene er ordet synonymt med ferje. Opprinnelse. Det er mulig prammen er en videreutvikling fra stokkebåten, som var en uthula trestokk. På en del av de stokkebåtene som er funnet og undersøkt, er det en rekke små hull langs øvre delen av hver side. Det betyr antakelig at det har vært festet en bordgang oppå hver av sidene slik at disse ble høyere. Dessuten har en del av de stokkebåtrestene som er funnet, tverrplater foran og bak, som speil. Prammer i Norge. Prammene i Norge er båter som vanligvis er mellom 7 og 15 fot lange og har ett eller to par årer, men store prammer med både dekk og dyp seilkjøl er kjent, også fra andre land. Skagerrak-området oppfattes som kjerneområdet for prammene, og her er normalstørrelse gjerne 12-15 fot, men det har vært eksempler på 20 fot. De har imidlertid spredt seg til hele landet, og er også brukt i store deler av verden ellers, mange steder under betegnelsen 'norsk pram' (men dette betyr ikke at alle pramformede båter i verden opprinnelig er innført fra Norge!) Prammen er som alle andre norske robåter klinkbygd (se klinkbygde båter) av bord. Typisk for prammene er at de mangler kjøl; bunnen er derfor like rund som speilene, og der kjølen sitter på andre båter, har prammen et flatt bunnbord. Men det er gjerne spikret på en liten kjølfinne bakerst på bunnbordet, og prammen blir en god seiler dersom den får en dypere kjøl satt på. De er breiest og dypest litt bak midten. Prammen er lett å ro og svært lett å snu, og den er derfor fin å sno seg frem med i kronglete farvann. Men selv om den har en viss sjødyktighet, klarer seg ikke så godt i motsjø med den "bollete" formen og speilet på tvers foran. Når man står i den, særlig fremme i "snuten", kan den være svært ustabil og vanskelig å holde balansen i. Ved siden av å være alt-mulig-båt, ble prammer også tidligere gjerne brukt som skipsbåt på større skuter og skip. I dag er de også brukt som motorbåt med påhengsmotor satt på akterspeilet, som gjerne har fått påmontert en ekstra festeplate. De ulike typene. Som nevnt er ikke alle båter som er betegnet som "pram", egentlige prammer med rund bunn, stort akterspeil og et lite speil foran. Dette gjelder enkelte av båtene som er nevnt nedenfor. Durakkord. En durakkord er en akkord bestående av en grunntone, en stor ters og en ren kvint. Den skiller seg fra mollakkord ved at durakkorden har en stor ters der mollakkorden har en liten ters. Hvis grunntonen er tonen C, består akkorden (i grunnstilling) av tonene C, E og G. Første omvending av denne C-durakkorden er tonene E, G og C. Andre omvending er G, C og E. Ettersom intervallet mellom stor ters og ren kvint er en liten ters, kan en betrakte en durakkord som en akkord bestående av en stor ters (f.eks. C til E) med en liten ters (E til G) over. Til sammenligning består en mollakord av en liten ters med en stor ters over. Konstantin XI. Konstantin XI Palaiologos også kjent under navnet Konstantin Dragatses (født 9. februar 1404 – død 29. mai 1453) var den siste østromerske keiser. Han ble drept i kampene som fulgte etter at Konstantinopels murer hadde falt for sultan Mehmet II. I følge lengenden kjempet han uten sine keiserlige kjennetegn, og ettersom tyrkerne ikke gjenkjente ham, skal han ha blitt begravet i en massegrav sammen med sine falne soldater. Markeringsspråk. Et markeringsspråk (eng. "Markup language") eller oppmerkingsspråk kombinerer tekst og ekstra informasjon om teksten. Den ekstra informasjonen, for eksempel informasjonen om tekstens struktur og oppsett, blir uttrykt ved bruk av markering, som er innlemmet i hovedteksten. Det mest kjente markeringsspråket er Hypertext Markup Language (HTML), et av grunnlagene i World Wide Web. Peter Kaensche. Peter Kaensche (født 27. mars 1980) er en norsk profesjonell golfspiller. Hjemmeklubben hans er Losby Golfklubb. Han vokste opp på Ammerud i Oslo. Golfkarrieren startet i 1994/1995 da han ønsket å ta en pause fra sporten han hadde drevet til da, sykling. Det viste seg raskt at han hadde et stort talent, og allerede på slutten av 1995 hadde han 4 i handicap. Peter Kaensche ble profesjonell i 2001 etter å ha vært en del av det norske landslaget i seks år. I 2006 er han en del av Norges Golfforbunds satsing Challenge-laget, og han spiller på Sunshine Tour, Telia Tour, Ecco Tour, Nordic League og Challenge-touren. Eksterne lenker. Kaensche, Peter Kaensche, Peter Annette Bjelkevik. Annette Bjelkevik (født 12. mai 1978 i Myra, Arendal) er en norsk tidligere skøyteløper. Hun representerte Arendal Skøiteklub som aktiv løper. Hun var tatt ut i Norges tropp til OL 2006 i Torino. Søsteren Hedvig var også i troppen. Hedvig Bjelkevik. Hedvig Bjelkevik (født 18. april 1981 i Myra, Arendal) er en norsk tidligere skøyteløper. Hun representerte Arendal Skøiteklub. Etter sin aktive skøytekarriere begynte hun i lære hos en lokal kunstner, og laget prisen til Kompetanseprisen 2010. Hun var i Norges tropp til OL 2006 i Torino. Hennes eldre søster Annette var også i troppen. Hedvig er og tvillingsøster med Silje Bjelkevik, som også har hentet medaljer i norske senior NM på skøyter. I november 2006 var Bjelkevik på vei tilbake etter å ha blitt rammet av TWAR-viruset. Et virus som holdt henne tilbake fra sin skøytekarriere for en lengre tid, med treningsforbud i sin rekonvalesens. Norgesrekorder. Liste over norgesrekordnoteringer gjort av Hedvig Bjelkevik. Internasjonale mesterskap. Olympiske leker (Vinter) deltatt i ett OL ved 2 konkurranser. Allround-VM på skøyter deltatt en gang. Sprint-VM på skøyter deltatt en gang. Enkeltdistanse-VM på skøyter deltatt i 2 VM ved 6 konkurranser. EM på skøyter deltatt i 4 EM. Junior-VM på skøyter deltatt i 3 VM ved 3 konkurranser. Sammenlagt i Verdenscupen. Sort-markert rubrikk = Ikke avholdt konkurranser for sesongen. Poeng i parentes er rangeringspoeng som rangeres under verdenscup-poeng, men som likefullt er oppnådd under verdenscup-løp. – = ikke deltatt på distansen for nevnte sesong. 0 = ikke samlet poeng under nevnte sesong, men deltatt. Trivia. Under Enkeltdistanse-NM 2003 på Geithus gikk søsken-trioen bort og tok alle medaljene på 1500m for damer med storesøster Annette på toppen av pallen og tvillingsøster Silje på bronse-plass, og da med Hedvig på sølvplass. Dette var første gang dette skjedde i et senior-norgesmesterskap i hurtigløp på skøyter. Type 85. Type 85 er en serie kinesiske stridsvogner. De ble først annonsert av produsenten Norinco tidlig i 1989. Chassiset er basert på den tidligere Type 80. Halland. Halland er et landskap i landsdelen Götaland sør i Sverige som var en del av Danmark, til det i 1645 ble avgitt som pant. Det grenser i sør til Skåne, i øst til Småland og i øst og nord til Västergötland, og har i vest kyst mot Kattegat. Halland er en del av Göteborgs stift. Landskapet Halland sammenfaller i stor utstrekning med det senere dannede Hallands län. Lenet mangler imidlertid de hallandske soknene Lindome i nord og Östra Karup i sør, disse tilhører henholdsvis Västra Götalands län og Skåne län. Under den andre freden i Brømsebro overgikk Halland helt og fullt fra Danmark til Sverige. Daniel Libeskind. Daniel Libeskind (født 12. mai 1946 i Łódź i Polen) er polsk-amerikansk arkitekt. Han har vært en av verdens mest omtalte og innflytelsesrike arkitekter de siste ti årene, kjent for sin eksperimentelle og dekonstruktivistiske arkitektur. Libeskind ble født i Łódź i Polen av jødiske foreldre som begge hadde overlevd holocaust. Dette har satt et sterkt preg på Libeskinds arbeid, og han er kanskje mest kjent for oppføringen av Det Jødiske Museet i Berlin. Bygningen sto ferdig i 1998, og blir regnet som et referansebygg for moderne arkitektur, med sine skjeve vinkler, oppløste former og tomme rom. Bygningen er konstruert som et minnesmerke over utryddelsesleirenes redsler, og søker å kommunisere følelsen av tap, ubalanse og uvisshet. I dag er Libeskind aktuell som hovedarkitekten bak det nye World Trade Center i New York. Papegøyesyke. Papegøyesyke (også kalt ornitose eller psittakose'") er en smittsom infeksjonssykdom som skyldes en bakterie ("Chlamydophila (Chlamydia) psittaci"). Den finnes hos en rekke fuglearter, blant annet papegøyer (derav navnet), og kan smitte over til mennesker, noe som gjør at den klassifiseres som en "zoonose". Symptomer. Inkubasjonstiden er 5 – 14 dager, men det er blitt rapportert om lengre tid. Symptomene er som ved influensa, men det kan også oppstå tørrhoste, brystsmerter og pustebesvær. Videre kan sykdommen ofte føre til alvorlig lungebetennelse. Behandling. Tidligere ble den regnet som meget alvorlig, men nå kan den behandles effektivt med antibiotika, primært "tetracyklin" (doksycyklin), mens det for barn og gravide finnes "makrolid" som et alternativ. Behandlingen foretas 10 – 14 dager etter at feberen har sluppet taket ("feberfrihet"). Det finnes ingen vaksine mot sykdommen. Västergötland. Västergötland eller Vestergøtland er et landskap i Götaland i det vestre Sverige mellom Bohuslän, Halland og Kattegat i vest, Dalsland, Vänern og Värmland i nord samt Närke, Vättern og Småland i øst. Västergötland består overveiende av fruktbart slettelandskap. Over sletten hever det seg karakteristiske platåfjell som Kinnekulle, Billingen og Ålleberg. Göta älv danner i stor grad grensen mot Bohuslän. I Västergötland ligger blant annet den grunne Hornborgasjön som er kjent for sitt fugleliv, spesielt tranedansen. Landskapet har 32 000 registrerte fornminner. Spansketrappen. a>er. Fotografi fra blomsterfesten i mai 2005. Spansketrappen ("Scalinata di Spagna") i Roma ligger ved den ene enden av Via Condotti. Ved trappens fot ligger Piazza di Spagna, og i den øvre enden er Piazza Trinità dei Monti og kirken Trinità dei Monti. Trappen består av i alt 138 trinn. Trappen ble i sin tid finansiert av den franske diplomaten Stefano Gueffier og kostet (20 000 "scudi"). Navnet skyldtes Den spanske ambassade, som hadde etablert den første permanente, utenlandske representasjonsbolig i Roma. De spanske diplomatene holder fremdeles til her, i bygningen mellom Via Borgognona og Via Frattina. På 1600-tallet, da Spanias ambassadør til pavestolen holdt til her, ble området rundt hans hovedkvarter ansett som spansk territorium. Følgelig risikerte utlendinger som forvillet seg inn i området, å bli tvangsrekruttert til den spanske hæren. Historikk. Spansketrappen er designet av Francesco De Sanctis etter generasjoner med intense diskusjoner om hvordan den bratte, kuperte skråningene opp til kirken skulle urbaniseres. På 1600-tallet bestemte de franske eierne av Trinità dei Monti seg for å forbinde kirken med Piazza di Spagna ved hjelp av en trapp med en rytterstatue av Ludvig XIV på toppen. Pave Alexander VII var imidlertid ikke så glad ved tanken på en statue av en fransk konge i pavebyen, og først på 1720-tallet kom man frem til løsningen, som ble en stor trapp med flere avsatser. Trappen ble anlagt i årene 1723–1725, og har blitt restaurert flere ganger, siste gang i 1995. Hvert år i mai måned blir halve monumentet dekket av blomsterpotter fulle av asalea. I nyere tid har Spansketrappen vært et populært sted å spise medbrakt lunsj. Myndighetene har blant annet forsøkt å hindre at trappen blir en offentlig rasteplass ved å bøtelegge folk som spiser matpakker der. Casina Rossa. På Piazza di Spagna, til høyre når en vandrer opp trappen, står huset, «Casina Rossa» med adressen #26 Piazza di Spagne, hvor den engelske poeten John Keats bodde. Det var også her han døde i 1821. Det er nå et minnested dedikert til dikterens minne. Stedet drives av den britiske stat som et Keats-Shelley museum. Muséet viser ulike memorabilia knyttet til Keats og hans generasjon britiske romantikere, spesielt Percy Bysshe Shelley og Lord Byron. Midt på piazzaen, ved trappens fot, står fontenen "La Barcaccia" («den stygge båten») fra barokken, et verk som på noe usikkert grunnlag krediteres Pietro Bernini, far til den mer berømte Gian Lorenzo Bernini. Trykket i akvedukten som fører vann hit, er svært lavt, så Bernini tegnet en stygg, gammel båt ("barcaccia") som ligger halvt sunket i en grunn dam, til minne om en båt som fløt helt hit under en flom i Tiberen. På venstre side av Spansketrappen har den amerikanske kjeden McDonald's, til romernes store irritasjon, anlagt Romas første hamburgerrestaurant. Norrland. Norrland etter gammel inndeling, med deler av dagens Finland Norrland er den nordligste av Sveriges tre landsdeler (de to øvrige er Götaland og Svealand). Norrland er en uformell svensk region som grovt regnet består av den nordlige halvdelen av Sverige. Norrland utgjør 59 prosent av Sveriges flateinnhold, og har 12 prosent av landets befolkning. I sør grenser Norrland til Svealand. Norrland består av landskapene Gästrikland, Hälsingland, Härjedalen, Jämtland, Ångermanland, Lappland, Medelpad, Norrbotten og Västerbotten. Landskapene Jämtland og Härjedalen samt den nordligste delen av Dalarna ble erobret fra Norge i 1645. Navnet Norrland brukes i dagligtale vanligvis synonymt med Nord-Sverige, for eksempel ved sammenligninger med forhold i landets sørlige deler. Historisk sett har navnet Norrland blitt brukt om de nordlige delene av riket som da også omfattet Finland. Gästrikland. Gästrikland er et landskap i det sørøstlige Norrland. Det grenser i sør til Uppland, i vest til Dalarna og Västmanland, og i nord til Hälsingland. Med unntak av et lite område ligger hele Gästrikland innenfor Gävleborgs läns grenser. Landskapet har 1 800 registrerte fornminner. Uppland. Uppland er et landskap i Svealand i det østlige Sverige. Uppland grenser i sør til Södermanland, i vest til Västmanland, i nordvest til Gästrikland og i øst til Østersjøen. Landskapet har 150 000 synlige fornminner. Södermanland. Södermanland, også kalt Sörmland, er et landskap øst i Svealand, Sverige. Navnet betyr «Södermännens land», hvor «södermännen» var det folk som bodde sør for Mälaren. Landskapets areal er 8 388 kvadratkilometer, og antall innbyggere drøyt 1,1 millioner. De fleste av landskapets innbyggere bor i Stockholsområdet. Eskilstuna kommune er kommunen innenfor Södermanlands län med flest innbyggere. Södermanland er rikt på forhistoriske levninger, hvor man kjenner til ca 96 000 innenfor landskapets grenser. Södermanlands landskapsvåpen er en svart griff på bul bunn. Geografisk avgrensing. Landskapet Södermanland består ikke av samme område som Södermanlands län. Landskapet består i dag av områder som tilhører Östergötlands (Kolmården), Västmanlands (Kungsör), Stockholms og Södermanlands län. Landskapet grenser i sør til Östergötland, i vest til Närke, i nordvest til Västmanland, i nordøst til Uppland og i øst og sørøst til Østersjøen. En påstått eldre grense mellom Uppland og Södermanland markeres i Gamla stan i Stockholm; en grensesten innmurt mellom «Upland och Sudermannaland» er i huset som står oppført på Västerlånggatan 27. Dagens grense ble etablert på 1600-tallet, og går ved Slussen. Den vestlige delen av Nacka kommune inngår i landskapet, mens den delen som ligger øst for Skurusundet ligger i Uppland. Topografi. Södermanland er et lavland, og kun ubetydelige deler av landskapet ligger over 100 meter over havet. Landskapet utmerker seg gjennom et lettere kupert terreng med utallige større og mindre skogkledde høyder som ligger mellom senkninger, som i noen tilfeller utgjør innsjøer, noen tilfeller av torvmyrer, og noen tilfeller av leirsletter. Den største sletten er Vingåkersslätten sør for Hjälmaren. De største innsjøene i Södermanland er Mälaren og Hjälmaren, men disse ligger ikke utelukkende i Södermanland. Den største innsjøen innesluttet innenfor landskapets grenser, er Båven. Blant øvrige innsjøer kan nevnes Yngaren, Långhalsen, Tisnaren (på grensen mot Östergötland), Öljaren og Viren. De største elvene i Södermanland er Eskilstunaån og Nyköpingsån. Den karakteristiske landskapstypen har blitt dannet gjennom en kombinasjon av forkastninger som går i retning fra øst til vest, og store elvedaler. Gjennom disse forkastningene er landskapet senket trappetrinnsformet fra sør til nord, slik at landskapet ved forkastningssprekken i nord har sunket, mens den i sør fortsatt er i sin opprinnelige posisjon. Det er også dannet enkeltstående høydepartier, såkalte horster. Den mest fremtrende av disse er åsen som går omtrent midt gjennom Södermanland, den "sörmländska landhöjden", som utgjør det nåværende vannskillet mellom Hjälmaren og Mälaren på den ene siden, og Østersjøen på den andre. Denne åsen har en høyde på 60 til 90 meter. Den østligste delen av Södermanland er en større halvøy kalt Södertörn. Södermanland har en omfattende skjærgård, til dels den sørlige delen av Stockholms skjærgård, som ligger øst for Södertörn, og til dels skjærgården som ligger utenfor den øvrige delen av Södermanlandskysten. I Södermanlands del av Mälaren er det flere øyer, blant andre Sveriges største øy i en innsjø, Selaön. Fjellgrunnen består hovedsakelig av gneiser. Samferdsel. Jernbanen revolusjonerte Södermanlands samferdel og kommunikasjon. Västra stambanan ble bygd mellom 1857 og 1862; strekningen mellom Stockholm og Södertälje ble ferdig 1860. Södra stambanan fra Katrineholm til Norrköping ble ferdig 1866. Planleggingen av en bane tvers over Södermanland begynte på 1860-tallet, og i 1877 ble banen, som gikk fra Bergslagen til Oxelösund, åpnet. Dens hovedformål var å frakte malm fra den isfrie havnen. Mellersta Sörmlands järnväg forbi Malma hed ble ferdig i 1907. Nyköpings behov for jernbane ble innfridd fra 1914-16, da Nyköpingsbanan vle lagt mellom Södertälje og Stockholm. På Södertörn ble Saltsjöbanan åpnet i 1893. I 1901 ble Nynäsbanan, som går fra Stockholm til Nynäs gård og havn bygget. Videre kom tunnelbanens pendlertog, som forente Södertörns tettsteder, samt Gnesta, med Stockholm. Byer. Følgende byer i Södermanland med gamle stadsprivilegier (bystatus med visse fordeler) ble innrettet som Stadskommuner (bykommuner) da 1862 års kommunalförordningar trådde i kraft: Eskilstuna (1659), Mariefred (1605), Nyköping (1187), Stockholm (1252, södra delen), Strängnäs (1336), Södertälje (1000), Torshälla (1317) og Trosa (1300). På 1900-tallet fikk også enkelte framvoksende industri- og stasjonssamfunn også bystatus. Disse var Katrineholm (1917), Nynäshamn (1946), Flen og Nacka (1949) og Oxelösund (1950). De sistnevne bydannelsene fikk ingen egen jurisdiksjon, og hørte således til under sine tidligere respekive herredsrettinndelinger. Rådhusretten forsvand også etterhvert for flere av de mindre byene. I forbindelse med kommunereformen i 1971 opphørte byenes kommunale særstilling, og de ble innlemmet i større enheter. De fleste av disse er i dag centralorter (kommunesenter) for kommuner som bærer deres navn. Unntakene er Mariefred (i Strängnäs kommune) og Torshälla (i Eskilstuna kommune). I årene 1974 til 1991 var Trosa en del av Nyköping kommune. Andre steder. Södermanland har hatt fem köpinger (spesiell kjøpstadsstatus): Malmköping og Gnesta mellom 1955 og 1974 i Södermanlands län, Kungsör i Västmanlands län og Nynäshamn 1911 til 1945, som ble by i 1946, samt Saltsjöbaden, i Stockholms län. Landskapet har hatt mange municipalsamhällen, hvor de fleste har vært i Stockholms län. I Södermanlands län har følgende tre byer vært municipalsamhällen før de fikk bystatus; Flen, Katrineholm og Oxelösund. Øvrige er Gnesta, som ble köping 1955, Nyfors fram til 1906, da det ble en bydel i Eskilstuna, Vingåker, Valla og Sparreholm. I Stockholms län har følgende steder vært municipalsamhällen: Dalarö, Fullersta, Huddinge, Igelsta, Järna, Liljeholmen, Rönninge, Snättringe, Stuvsta, Tumba og Örsta. Historie. Navnet Södermanland betyr «Menneskene som bor i landet sør for Mälaren». Landskapet er fortidshistorisk. Med innføringen av Magnus Erikssons landslag ca 1350, ble herredsinndelingen (svensk: "Härad") også innført for landskapet, og erstattet derves en tidligere inndeling i herreder («hundare»). Fra steinalderen til vikingtiden. Trolig innvandret de første menneskene til Södermanland under en tidlig del av steinalderen. Etter denne tid har innlandet her hevet seg betraktelig, og i områdene rundt Stockholm så mye som 70 meter. Den første innvandringen her skjedde sannsynligvis fra Östergötland og Närke, og det var landskapets midtre og øvre deler, som ikke lå under vann den gangen, som først ble bosatt. De eldste funnene herfra utgjør et femtitalls bosteder uten keramikk. Fra denne tidsepoken har man funnet en rekke steinøkser, lihultøkser. Södermanland overgår imidlertid ingen av landskapene rundt Mälaren i funnrikdom fra steinalderen. Med overgangen til landbruksnæring ca 4000 f.Kr. begynte man blant annet å importere fine flintøkser fra Skåne eller Danmark. Alle neolittiske kulturer er representerte i landskapet. I takt med effektene av landhevingen, ble Mälarens og Østersjøens kysttrakter befolket. Den sene stienalderen er rikt representert med mange enkeltfunn, og også fra bronsealderen er det gjort mange objekter. Sentrale steder for bronsealderkulturen har man funnet i Rekarne, samt ved innsjøen Yngaren. Funnene fra bronsealderen er betydelig, men kan ikke sammenlignes med funn fra tilsvarende periode i Uppland. Fra den delen av jernalderen fra før Kristi fødsel, har man, i likhet med resten av Sverige, få funn, noe man antar har sammenheng med de omfattende klimaendringene Sverige gjennomgikk fra ca ett århundre etter bronsealderens slutt. Fra tiden etter Kristi fødsel er det imidlertid gjort flere funn. Gullfunnene fra 400- og 500-tallet er tallrike. Sveriges største kjente gullfunn ble gjort Tureholms landområder i 1774, og utgjorde mer enn 12 kg. Trolig stammet gullet på noe vis fra goternes militære aktiviteter, som medførte at Romerriket utbetalte betydelige mengder med gull for å kjøpe fred langs grensen. Fra samme tidsperiode har man "Uppsa kulle", som er Sveriges største gravhaug. Det er gjort mange funn i tilknytning til kjente gravfelt fra folkevandrings- og vikingtiden. Fra sluttfasen av jernalderen er det også funnet betydelige sølvskatter. Södermanland er svært rikt på gravhauger, steinsettinger og rester av borger av ulike slag. Södermanland er, nest etter Uppland, det landskapet i Sverige hvor det er gjort flest funn av runesteiner, omtrent 300 stykker, hvor ca 60 har helt eller metrisk form. Eldst av disse er steinen ved Skåäng i nærheten av Vagnhärad, som bærer en innskrift med eldre runer fra 500- eller 600-tallet, og en senere innskrift med yngre runer. De fleste er i fruktbare sletteområder, og er reist langs veier eller elver. Påfallende mange står langs Eriksgatan. Det eldste innenlandske belegget for navnet "Svitjod" (senere Sverige) finner man på en runestein i Aspa. Av høyest interesse er Ramsundsristningen, som viser at Sigurdsagaen var kjent i Sverige under vikingtiden- Mange andre steiner beretter om vikingferder i øst og vest. Funnene viser at det ble vunnet rike skatter under disse reisene, og at det foregikk en livlig handel. Middelalderen. Kristendommens tidligste misjonsvirksomhet i Södermanland foregikk i den nordvestlige delen, hvor befolkningen ser ut til å ha blitt kristnet og hatt en sogneinndeling allerede på midten av 1000-tallet. Rekarne utgjorde det første stiftet i Svealand, hvor Sankt Eskil var biskop. Det tunet (nå Eskilstuna) hvor han bodde, er nevnt som bispesete i et pavelig dokument fra omkring 1120, på lik linje med Strängnäs, Västerås og Sigtuna. Trolig fikk Södermanland et cistercienskloster i 1184 i Julita, og på 1200-tallet ble Vårfruberga kloster bygget. På andre halvdel av 1200-tallet fulgte et dominikanerkloster i Strängnäs og et Fransiskanerkloster i Nyköping. I 1493 ble det stiftet et Karteuserkloster i Mariefred. Som handelssted og festningssted fikk Tälje, omtalt allerede av Adam av Bremen, og etterhvert enda viktigere Nyköping, betydning. Södermanland hadde egen lagmann allerede før 1296. Landskapet hadde egen lovgivning, "Södermannalagen", stadfestet 1327. Om Södermanlands tidlige politiske historie vet man lite. Ifølge eksisterende sagaer er det sannsynlig at det var småkonger som styrte. Først med Folkungatiden har man historiske opptegnelser. Södermanland ble da gang på gang gitt som len til hertuger av Folkungaætten. Under folkungatiden inntok Södermanland en administrativ særstilling, hvor det utgjorde Magnus Ladulås hertugdømme da han besteg Sveriges trone, og utgjorde senere kjerneområdet i Erik Magnussons landområde. Kystherredene og Rekarne skal ha vært landskapets mest dyrkede områder gjennom middelalderen. 1300-tallets største jordeier i Sverige, Bo Jonsson Grip, som oppførte og navnsatte Gripsholm, hadde sitt eiendomsimperiums sentrum i Södermanland, hvis våpen er hentet fra hans fabeldyr. Kalmarunionen og Vasatiden. Unionstidens kamper ble for en stor del utkjempet i Södermanland. Karl Knutsson Bonde ble overrumplet i februar 1457 i Strängnäs, og Christian I ble slått i 1467 i slaget ved Julita i nærheten av Katrineholm. Gustav Vasa ble valgt til konge i Strängnäs 1523. Deretter begynte en epoke med stor utvikling: Slott ble bygd om og utrustet, byenes handel hadde rivende utvikling, jordbruket fikk et stort oppsving og gruveindustrien utviklet seg, med nye industrier i kjølvannet. Södermanland var under Vasatiden, som, senere, rikest på adelsgods i Sverige. Under Gustav Vasas reduksjoner og reformer forholdte landskapets befolkning i sin alminnelighet lojale. Stormaktstiden. Under Gustav II Adolfs og Karl XIs regjeringsperioder ble det anlagt fabrikker og annen produksjonsindustri i Södermanlands byer. Krigen økte etterspørslene etter smijern, kanoner, stikk- og huggvåpen, rustninger og andre bearbeidede jernvarer. Landskapet selv var skånet for krigshandlinger på 1600-tallet, og har i ettertid kun en gang vært utsatt for fiendtlige handlinger, i 1719, da Østersjøkysten med byer, bruk og herregårder ble angrepet og brent ned av russiske tropper. Gjennom seieren ved Baggensstäket ble fienden slått tilbake, og Stockholm forble i svenske hender. Frihetstiden og framover. Frihetstidens industrielle oppsving merket man i relativ liten grad til i Södermanland. Derimot ivret myndighetene for større omlegginger av jordbruket. De store endringene her kom imidlertid først med 1840-tallets mere rasjonelle drift. Kirkegodsets økte utbredelse påvirket landsbyutviklingen i landskapet. Södermanland hadde tidligere hatt en svakere landsbyutvikling sammenlignet med det øvrige Mälardalen, men nå ble mange underliggende landsbyer dratt direkte inn i driften av kirkens jordbruksområder, som i stor grad fikk fordelene av stordrift. Et spesielt sterkt samholdsmiljø ble dannet ved tettere befolkning og økt bebyggelse. Man kan se det som jordbrukets motstykke til de mange små industrisamfunnene som vokste fram på landsbygda. Statssystemet vokste fram. Hele 1700- og 1800-tallet var preget av et sterkt regulert næringsliv. Enkelte nye ideer vokste imidlertid fram. Et konkret utslag av dette var grunnleggingen av Eskilstuna fristad. Side om side ved den tradisjonelt styrte byen, vokste det fram et avregulert frimarked hvor metallhåndverker ble omsatt. En ny epoke innen industrien kom på 1830-tallet, da blant andre Munktells Mekaniska Verkstad i Eskilstuna ble grunnlagt. Jordbruksrasjonaliseringen hadde stort behov for maskinvarer fra Eskilstuna. Västmanland. Västmanland er et landskap i Svealand i Midt-Sverige. Västmanland grenser i sør til Södermanland og Närke, i vest til Värmland, i nord til Dalarna og i øst til Uppland. Landskapet har 20 000 kjente fornminner. Västmanland inngår i Bergslagen. Närke. Närke er et landskap i Svealand. Närke grenser i sørvest til Västergötland, i nordvest til Värmland, i nord til Västmanland, i øst til Södermanland og i sørøst til Östergötland. I landskapet finnes det 5 200 registrerte fornminner. Värmland. Värmland er et landskap i Svealand i det vestlige Sverige. Värmland grenser i sør til Västergötland og Dalsland, i vest til Norge og i øst til Dalarna, Västmanland og Närke. I landskapet finnes det 5500 kjente fornminner. Landskapet ligger i hovedsak i Värmlands län og Karlstad stift. Medelpad. Medelpad er et landskap i Norrland i det midtre Sverige. Medelpad grenser i sør til Hälsingland, i vest til Härjedalen, i nordvest til Jämtland og i nord til Ångermanland. Landskapet har 2 600 bevarte fornminner, i bl.a. Kvissle-Nolby-Prästbolet sør for Sundsvall, et unikt kulturmiljø og maktsentrum i tusen år. Julio Iglesias. Julio José Iglesias de la Cueva, (født 23. september 1943 i Madrid i Spania) er en spansk artist og låtskriver. Han er Spanias mestselgende artist gjennom historien, og blir ofte karakterisert som en «smørsanger». Iglesias, som slo seg fram som sanger på 1970 og 1980-tallet, er sønnen til den spanske gynekologen Julio Igelsias sr. og er far til Chabeli Iglesias, Enrique Iglesias og Julio José Iglesias, samt fire andre barn. I 1985 flyttet han til USA. Han bor i Miami, Florida. Han har også vært målvakt på juniorlaget til den spanske fotballklubben Real Madrid, og under tiden som målvakt studerte han også til jurist. Men etter en skade ble hans drøm om en karriere som profesjonell fotballspiller knust. Istedet begynte han som låtskriver og ble artist. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Edward Gibbon. Edward Gibbon (født, død 16. januar 1794) var en berømt engelsk historiker og parlamentsmedlem. Hans viktigste verk er "Romerrikets nedgang og fall" ("The History of the Decline and Fall of the Roman Empire") ble utgitt i seks bind i årene 1776 og 1788, og fortsatt kommer ut i nye opplag. Verket omfatter perioden fra Marcus Aurelius' død (180 e.Kr.) til 1453, med en avrunding som fører helt fram til 1590. Verket er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin ironi og sin bruk av primærkilder; og også for Gibbons utilslørte avvisning av kristendommen. Da det andre bindet av det udødelige verket ble presentert for hertugen av Gloucester, kong Georg IIIs bror, i 1781 kom han med følgende minneverdige, om enn ikke like høflige, replikk: «Enda en fordømt tykk, kvadratisk bok! Alltid skriblende, skriblende, skriblende, eller hva, mr. Gibbon?» Hans "Memoirs of my life" ble utgitt i 1796. Barndom. Edward Gibbon ble født i Putney i nærheten av London den 27. april 1737 i henhold til den gamle julianske kalender, men England gikk over til den gregoriansk kalender i 1752, og i henhold til denne ble Gibbons fødselsdag feiret den 8. mai 1737. Hans foreldre var Edward og Judith Gibbon og han hadde fem brødre og en søster som alle døde som barn. Hans bestefar, som også het Edward Gibbon, hadde tapt hele sin formue i den beryktede børsboblen som kalles for «South Sea-boblen», men klarte etter hvert å gjenoppbygge sin formue slik at Gibbons far kunne arve en betydelig rikdom. Som barn var Gibbons helse skrøpelig og han beskrev seg selv som «et svakelig barn». Da han var ni år gammel ble han sendt til Dr. Woddesons skole i Kingston-on-Thames, kort tid etter at hans mor hadde dødd. Han fikk en bolig i pensjonatet til Westminster School som var eid av hans forgudede «tante Kitty» Porten. En tid etter at hennes død i 1786 husket han hennes ivrige «smak for bøker som fortsatt er en glede og en heder for meg». I 1751 var Gibbons lesning allerede preget av hans framtidige yrke: Laurence Echards "Roman History" (1713), William Howels "An Institution of General History" (1680–85), og flere bind av det 65 binds tunge verket "Universal History from the Earliest Account of Time" (1747–1768). Oxford, Lausanne, og en religiøs reise. Etterfulgt av et opphold i Bath for å forbedre helsen ble Gibbon i 1752 i en alder av 15 år sent av hans far til Magdalen College i Oxford. Han var dårlig forberedt til skoles atmosfære og betraktet senere hans fjorten måneder der som det minst givende i hele hans liv. Hans hang for «teologiske kontroverser», influert av hans tante, blomstret til det fulle da han møtte den rasjonalistiske teologen Conyers Middleton (1683–1750) og hans verk "Free Inquiry into the Miraculous Powers" (1749). Middleton benektet gyldigheten av mirakuløse krefter, noe Gibbon øyeblikkelig protesterte mot. Resultatet av denne uenigheten, støttet av verkene til den franske katolikken, biskop Jacques-Bénigne Bousset (1627–1704), og til dels til jesuittpresten Robert Parsons (1546–1610), ble den mest oppsiktsmessige hendelsen i Oxford på denne tiden: Edward Gibbon konverterte til katolisismen den 8. juni 1753! Kun noen uker etter at han hadde konvertert ble han fjernet fra Oxford og sendt til kalvinistpresten David Pavillard i Lausanne i Sveits for at denne skulle være hans lærer og oppdrager. I Sveits fikk Gibbon sine to beste og livslange venner, Jacques Georges Deyverdun og John Baker Holroyd (den senere Lord Sheffield). Kun et og et halvt år senere, juledagen 1754 konverterte han tilbake til protestantismen. Inntrykkene fra «den romerske grådigheten forsvant som fra en drøm», skrev han senere. Han forble i Lausanne i fem intellektuelle og produktive år, en periode som beriket Gibbons allerede veldige appetitt for læring og kunnskaper: han leste latinsk litteratur, reiste gjennom hele Sveits og studerte landets struktur, og pløyde seg gjennom verkene til Hugo Grotius, Samuel Puffendorf, John Locke, Pierre Bayle, og Blaise Pascal. Forstyrrende romantikk. Gibbon møtte også den eneste kjærligheten i hans liv i pastor Crassys datter, en unge kvinne ved navn Suzanne Curchod, som senere skulle bli gift med Jacques Necker, den franske finansministeren. Gibbon og Curchod utviklet et åndelig fellesskap, men ekteskap var utelukket og forhindret av hans fars sterke misbilligelse, og i tillegg hennes egen beslutsomhet om ikke å forlate Sveits. Gibbon dro tilbake til England i august 1758 for å møte sin far som ikke aksepterte å bli sagt imot. Han avsluttet enhver kontakt med Curchod selv om hun forsikret at hun ville vente på ham. Berømmelsen kommer. Hans far døde i 1770 og etter å ha tatt seg av eiendommen som på ingen måte var i god tilstand, kunne han slå seg ned i London og var endelig uavhengig av økonomiske bekymringer. To år senere begynte han å skrive, men ikke utenom tidvise selvpålagte distraksjoner. Han ble en del av sositetslivet i London, ble medlem av de bedre klubbene, blant annet Dr. Johnsons litterære klubb, og fra tid til annen besøkte han sin venn Holroyd i Sussex. Han etterfulgte Oliver Goldsmiths æresprofessorat i oldtidshistorie ved det kongelige akademi (Royal Academy). Selv om det gjorde ham mindre produktiv deltok han i Underhuset for Liskeard i Cornwall i 1774 hvor han ble den typiske benkesliter, «stum og uinteressert», i henhold til seg selv, og støttet regjeringen på rutinemessige automatikk. Gibbons tilsiktete likegyldighet sørget for at hans skriveprogresjon ikke ble forstyrret. Gibbon mistet sitt sete i 1780 da hans beskytter Edward Eliot gikk over til opposisjonen. Det påfølgende året, takket være statsminister Lord North, returnerte han til parlamentet for Lymington i et spesielt valg. Gibbon tjenestegjorde også for regjeringens styre for handel og plantasjer fra 1779 til 1789 da styret ble nedlagt. Da løftet om en posisjon ved ambassaden i Paris ble trukket tilbake besluttet han å hengi seg helt til sitt store historieprosjekt. Etter flere omskrivninger hvor Gibbon i henhold til seg selv var «fristet til å forkaste syv års arbeid», ble det første bindet til hans livs største bedrift, "Romerrikets nedgang og fall", utgitt i 1776. Det lesende publikum kjøpte de tre første utgivelsene som Gibbon ble belønnet rikelig for: To-tredjedeler av profitten av førsteutgaven alene, tilsvarende £490. Hans biograf Leslie Stephen skrev at «hans berømmelse kom like hurtig som den ble varig.» Og angående omtalen av det første bindet, «varmende ros fra David Hume ble overbetaling for ti års arbeid.» Bind II og III ble utgitt i 1781, etter hvert steg «til et nivå med det første bindet i generell aktelse». De siste tre bindene ble skrevet ferdig i løpet av et besøk i Lausanne hvor Gibbon igjen møtt sin venn Deyverdun i avslappede omgivelser. I løpet av 1787 var målet nådd. Bindene IV, V og VI ble endelig utgitt i 1788. De som stilte seg i kø for lovprise verket var samtidige intellektuelle som Adam Smith, William Robertson, Adam Ferguson, Lord Camden, og Horace Walpole. Smith bemerket at Gibbons triumf hadde posisjonert ham «stilt ham i spissen for Europas litterære stammer.» De siste årene. Årene etter at Gibbon hadde fullført sitt store livsverk var fylt med sorg og økende fysisk ubehag. Han dro tilbake til London for å overvåke utgivelsen sammen med Lord Sheffield. Utgivelsen var blitt forsinket på grunn av feiringen av Gibbons 51. fødselsdag. Da han dro tilbake til Lausanne ble han dypt berørt av å få vite at Deyverdun var død. Han ble boende der med lite støy, omgikk den lokale sosietet, mottok besøk fra Sheffield i 1791, og «delte den vanlige avsky» for den franske revolusjon. I 1793 fikk han vite om Lady Sheffields død, hvilket fikk ham til å forlate Lausanne for å støtte Sheffield i sorgen, den siste av hans nære venner. Hans helse begynte å svikte kritisk i desember og ved nyttår gikk det mot slutten. Man antar at Gibbon led av vannbrokk ("hydrocele testis"), en tilstand som får pungen til å samle vann og svulme opp. I en tid hvor trange klær var siste mote gikk hans tilstand over til en kronisk betennelse som gjorde Gibbon til en ensom sjel. Etter hvert som hans tilstand ble stadig verre gjennomgikk han tallrike operasjoner for å lette på tilstanden, men uten større suksess. Tidlig i januar gikk han igjennom de siste tre operasjoner som fikk betennelsen til å spre seg til bukhinnen. «Opplysningstidens engelske kjempe» døde til slutt kl 12.45 den 16. januar 1794 i en alder av 56 år og ble begravd ved Sheffield-familiens gravsted ved sognekirken i Fletching i Sussex. På grunn av all oppmerksomheten og kritikk, spesielt etter første bind, skrev han sine memoarer, "Memoirs of my Life and Writings", som ble utgikk posthumt av lord Sheffield, som også var hans testamentsfullbyrder. I sitt testamente ga han en stor andel av sin formue til andre av samtidens store lærde og vitenskapsmenn. Vurdering og kritikk. Edward Gibbon har selv fortalt i sine memoarer at det var først og fremst den franske forfatteren og filosofen Montesquieu som i et intellektuelt perspektiv påvirket ham til å skrive "Romerrikets nedgang og fall". Måten å håndtere det historiske stoffet, kildekritikken og den sekulariserende historisk-kritiske metoden er alle barn av opplysningstiden og de liberale tankene som florerte rundt Lausanne. Til forskjell fra flere andre historikere, og de liberale tankene til tross, benytter Gibbon deistiske forklaringsmodeller i verket. Ved et tilfelle ble han svært fornærmet over å bli karakterisert som fritenker, og erklærte at han var en god protestant, erkjente statskirken, og trodde på den kristne lærens mysterier og læresatser. I samme forbindelse tok han avstand fra Voltaires religionssyn. Gibbon uttalte hensikt var å skrive en underholdende historie, det vil si en fremstilling som kunne nå ut til den brede leserkretsen, ettersom han i første rekke ville spre kunnskap om Romerriket. Verket behandler den senromerske epoken fram til renessansen. Den begynner med keiser Domitians regjeringstid og fortsetter med kristendommens gjennombrudd, Julianus Apostata, det vestromerske rikets fall, goternes seier, langobardenes invasjon, Bysants og det østromerske riket, araberne og Muhammed, korstogene, billedstriden, Dsjengis-Khans erobringer, og hvordan Roma til slutt ble kristendommens hovedstad på slutten av middelalderen. Verket kan delvis ses som en kirkehistorie på grunn av den epoke og de steder som behandles. Selv var Gibbon relativt kritisk mot kirken og mente at den blant annet hindret visse former for framskritt. Klostervesenet mislikte han mest og mente at det tok for mye av kirkens rikdom. Disse synspunktene er ikke spesielt framtredende i teksten, men hans frihetsideal kommer derimot til syne, blant annet i fordømmelsen av slaveriet. Gibbons aggressive kritikk av kristendommen slik den ble behandlet i kapitlene XV og XVI førte til sterk kritikk og resulterte at bøkene ble forbudt i flere land. Gibbons påståtte forbrytelse var mangel på respekt og at figurer i den hellige kristne doktrine ble «behandlet som et generelt historisk fenomen, og ikke som en spesiell sak som tillot overnaturlige forklaringer og ved å kritisere dens tilhengere», slik den romerske kirke var vant til. En av hans største kritikere var den skotske historikeren Thomas Carlyle som mente at verkets sarkasmer var ondskapsfulle, at stilen var for blomsterrik, notene ofte gemene, og at han manglet dydige følelser. Carlyle kunne imidlertid ikke råde leserne til annet enn å lese historieverket for hvordan det enn var dannet verket «en epoke i en sjels historie.» Det er generelt akseptert at Gibbons behandling av østromerriket hadde skadelige effekter på studiet av middelalderen. Det gjenstår å avgjøre om hans svake analyse var basert på mangel av primære kilder eller grunnet fordommer i tiden. Som historieverk betraktet blir "Romerrikets nedgang og fall" fortsatt ansett for å ha store kvaliteter og kommer ennå i nye utgaver. Barn av opplysningstiden. Gibbon er oppfattet som et barn av opplysningstiden og dette blir reflektert i hans berømte kjennelse av middelalderens historie: «Jeg har beskrevet barbarismens triumf og religion.» Han allierte seg derimot med den konservative Edmund Burkes avvisning av tidens demokratiske bevegelse foruten Burkes tilsvarende avvisning av menneskerettigheter. Gibbons arbeid har vært lovprist for dens stil, for hans pikante epigrammer og hans briljante ironi. Winston Churchill har nevnt at «Jeg satte i gang med Gibbons "Romerrikets nedgang og fall" og ble øyeblikkelig dominert av både fortellingen og stilen. Jeg slukte Gibbon. Jeg red begeistret gjennom verket fra begynnelsen til slutten.» Churchill brukte Gibbons stil som modell for sin egen stil, skjønt med mindre bruk av ironi. Uvanlig for 1700-tallet var Gibbon aldri tilfreds med sekundære kilder når direkte kilder var tilgjengelige. «Jeg har alltid fortrukket,» har han sagt, «å gå direkte til kilden. Det er min nysgjerrighet og foruten en form for plikt, som har presset meg til å studere originalene, og det, om de noen gang har sluppet unna min leting, har jeg alltid markert det som annenhåndsbevis, på hva som en setning eller et fakta var blitt redusert til å være avhengig av.» I hans pågående vektlegging av primære kilder har Gibbon blitt trukket fram som en av de første moderne historikere. Både Gibbons tema som hans ideer og stil har influert andre skribenter. Foruten hans betydning for Churchill var Gibbon også en modell for Isaac Asimov for hans "The Foundation Trilogy". Hälsingland. Hälsingland er et landskap i det sørlige Norrland i Sverige. Det grenser i sør til Gästrikland, i vest til Dalarna og Härjedalen og i nord til Medelpad. Landskapet har 150 000 synlige fornminner. Hälsingland tilsvarer grovt sett den nordlige delen av Gävleborgs län. Den svenske Ostkakan stammer fra Varianter av Leopard 1. Australsk Leopard AS1 på øvelse i 2005. Leopard 1A1A1. Den første modellen av Leopard 1 i vesttysk tjeneste ble kalt ganske enkelt Leopard 1. 1 845 av disse ble bygget i fire produksjonsserier. Fra 1971 fikk de varmemuffe rundt løpet, kanonstabilisering, nye belter og belteskjørt. Med disse forbedringene ble modellen kalt Leopard 1A1. Disse vognene fikk senere ekstra pansring på tårnet fra Blohm+Voss og ble da hetende Leopard 1A1A1. Den ekstra pansringen besto av stålplater som ble skrudd fast, med gummibelegg på begge sider. Vekten av denne modifikasjonen er omtrent 760 kg, noe som gjør Leopard 1A1A1 omtrent like tung som Leopard 1A4. Leopard 1A1A1 med PZB 200 lysforsterker kalles Leopard 1A1A2. Leopard 1A2. Den femte produksjonsserien for den vesttyske hæren besto av 342 stridsvogner, hvorav 232 ble bygget med modifikasjonene til Leopard 1A1, men uten pansringen. De fikk også et tårn med tykkere støpt stål, et forbedret vern mot ABC-våpen og lysforsterkere for både for vognføreren og vognkommandøren. Leopard 1A3. Fra den femte produksjonsserien levert til den vesttyske hæren var 110 vogner oppgradert til A3-standard, med alle forbedringene fra A1 og A2, men i tillegg et nytt sveiset tårn. Laderens periskop ble også justerbart. I 1991 bestilte Hellas 106 Leopard 1A3 med EMES-12A3 digitale ildledningssystemer med en opsjon på ytterligere 101 kjøretøyer. Krauss-Maffei bygde 103 stridsvogner, og MaK bygde 33 stridsvogner og fire bergepansere. Leveransene var mellom februar 1983 og april 1984. Tyrkia bestilte 81 Leopard 1 hvorav 77 var Leopard 1A3 og fire var bergepansere. Disse var også utstyrt med Emes-12A3 ildledelse. 54 ble bygget av Krauss-Maffei og 23 av MaK. Leopard 1A4. Leopard 1A4 var den siste produksjonsserien for den vesttsyke hæren. 250 ble bygget, 215 av disse av Kraus-Maffei og 35 av MaK. Disse var ganske like A3, men hadde et integrert ildledningssystem med et stabilisert panoramisk teleskop for vognkommandøren, sikter med integrert stereoskopisk avstandsmåler og helstabilisert kanon komblet til ildledningsdatamaskinen. I 1985 ble det offentliggjort at den tyrkiske hæren skulle ha 150 Leopard 1A4. Før leveransen ble de konvertert til T1-standarden allerede i bruk i den tyrkiske hæren. Leveransen pågikk fra midten av 1990 til sent i 1991. Leopard 1A5. I 1982–83 ble seks tyske Leopard 1 utstyrt med forskjellige ildledningssystemer for sammenligning. Alle av disse viste termiske bilder. Den vesttyske hæren foretrakk til slutt EMES-18 fra STN Atlas Elektronik, et valg som ble foretatt i 1984. Til sammen 1 300 stridsvogner ble konvertert i perioden fra desember 1986 til 1992. Fra de 1 300 kjøretøyene ble senere 75 levert til den greske hæren tidlig i 1994. Sent i 1996 kjøpte Canada 123 Leopard 1A5, og brukte tårnene til å oppgradere sine eksisterende Leopard C1. Ekstrautstyr. Krauss-Maffei tilbyr en rekke tilleggsutstyr til Leopard 1, slik som ekstra pansring, pansrede belteskjørt, automatisk girkasse, ildedningssystemet EMES-18 med termiske sikter, lysforsterkeren PZB 200, braketter for snøplog, mineplog og bulldozerskjær, snorkel, tilpasninger for tropiske forhold og mye annet. Leopard 1 120 mm. Som et forsøk monterte Rheinmetall en glattløpet 120 mm kanon, tilsvarende den som står i Leopard 2 og M1A2 Abrams, sammen med modeller av den siste utgaven av pansringen, på to Leopard 1. Andre forbedringstiltak ble også testet samtidig under første halvdel av 1987. Begge prototypene var basert på Leopard 1A1A1, og en tredje prototyp ble laget med sveiset tårn. Alle fikk EMES-18 ildledning. Leopard 1 105 mm IWS. I Canada ble en Leopard C1 utstyrt med en Royal Ordnance 105 mm kanon kalt IWS ("Improved Weapon System"). Tanken var å teste et våpen med bedre egenskaper enn den eksisterende 105 mm L7/M68. Nytt med kanonen var blant annet en APFSDS med høyere utgangshastighet. Denne veide totalt 19 kg og var 1,03 m lang og hadde en utgangshastighet på 1 420 m/s. I følge Royal Ordnance hadde denne nye penetratoren 40% høyere masse enn eksisterende ammunisjon, med økt penetrasjonsevne som et resultat. Panther. Panther var et tysk prosjekt for å lage en panserjager med TRIGAT panservernmissiler på en arm som kunne løftes over skroget på vogna. Prosjektet ble kansellert i 1992 i en periode med nedskjæringer i forsvarsbudsjettet. Bofors Demining Vehicle. Svenske Bofors viste i 1995 en mineryddervariant av Leopard 1. Tårnet var fjernet og erstattet med en pansret hytte. Kjøretøyet kunne fjernstyres eller føres fra inni hytta. Foran skroget var det en minerulle som kunne rydde miner ned til 500 mm dyp i fire meters bredde. 76 mm OTOMATIC SPAAG. I 1991 ble en Leopard 1 fra den italienske hæren utstyrt med et OTOBreda 76 mm luftverntårn. Denne konfigurasjonen ble testet av den italienske hæren og flyvåpenet i et år fram til vårparten 1992. Tårnet hadde plass til to mann, og kunne avfyre en rekke forskjellige granater, inkludert et APFSDS-prosjektil. For beskytning av fly og helikoptere ble vanligvis en fem-skudds byge brukt. Australia. Australsk Leopard AS1 under en øvelse i 2005. Etter å ha evaluert både den amerikanske M60 Patton og den tyske Leopard 1A3 mellom 1972 og 1973, valgte Australia den sistnevnte. De ga bestillingen i 1974, og fikk da den forbedrede varianten 1A3 med sveiset tårn og med den belgiske SABCA-ildledningsdatamaskinen. Vognene ble tilpasset australsk klima, og levert mellom 1976 og 1978. De erstattet britiske Centurion stridsvogner. Ordren på 103 vogner besto av 90 AS1 stridsvogner, 8 bergepansere og fem brolegger. Stridsvognene kunne også påmonteres et bulldozerskjær, og ble da kalt Leopard AS1 Medium Tank Dozer. I 1993 kjøpte også Australia mineryddingsutstyr nok til å utstyre 15 vogner. Ildledningen på australske Leoparder har blitt oppgradert senere med Electronic Digital Gunnery Aid (EDGA). Belgia. Etter å ha evaluert flere stridsvogner bestilte Belgia Leopard 1 i 1967, og ble således det første NATO-landet utenfor Tyskland som bestilte vogna. Den første produksjonsvogna ble levert i februar 1968. Belgiske Leoparder fikk FN MAG mitraljøser i stedet for de originale MG3. I tillegg fikk de fra 1975 lagringsbokser av samme type som nederlandske Leoparder, en varmemuffe rundt løpet, kanonstabilisering fra HR Textron og et ildledningssystem av type SABCA FCS, senere også tatt i bruk i Australia og Canada. Tidlig i 1987 fikk også SABCA og OIP en kontrakt på å levere oppgradering av ildledningssystemet med termiske sikter for de første 132 vognene levert i 1968. I 1997 solgte Belgia 87 vogner til Brasil. Canada. Kanadisk Leopard C1 på museum. Canada valgte en modifisert Leopard 1A3 for å erstatte sine gamle Centurion-stridsvogner. De ønsket også det belgiskproduserte SABCA-ildledningssystemet. Den opprinnelige bestillingen var på 114 stridsvogner, seks broleggere og åtte bergepansere, totalt kjøretøyer for USD $187 millioner. Den første vognen, kalt Leopard C1 av kanadierne, ble overlevert fra Krauss-Maffei i juni 1978. Kraus-Maffei kjøpte tilbake hele Centurion-flåten til kanadierne, og solgte noen av tårnene fra disse til Østerrike, som tok dem i bruk i statiske festningsverk. Vognene ble brukt i Tyskland og Canada, men etter 1993 ble alle trukket tilbake til hjemlandet. Senere kjøpte Canada også ni ingeniørvogner basert på Leopard. Disse ble døpt Badger, og ble bygget av MaK og levert fra 1990. I 1996 begynte Canada å oppgradere alle sine C1-vogner med tårnet fra Leopard 1A5, komplett med EMES-18 digitalt ildledningssystem. Det tyske selskapet GLS gjorde hovedarbeidet, og kjøpte inn 123 komplette Leopard 1A5, men solgte skrogene som reservedeler. Noen modifikasjoner av tårnene ble foretatt i Canada, blant annet ble den eksisterende 105 mm kanonen beholdt. Danmark. I juni 1974 bestilte Danmark 120 Leopard 1A3, og tok leveranse av de i perioden mars 1976 til november 1978. De kjøpte senere inn 110 Leopard 1A3 til, og oppgraderte etter hvert hele flåten til A5-standard, blant annet med EMES-18 ildledningsdatamaskiner. Hellas. Hellas la i 1981 inn en ordre på 110 Leopard 1 hvorav 106 skulle være Leopard 1A3 og fire bergepanser. Leveransene foregikk fra februar 1983 til april 1984. Krauss-Maffei bygde 73 av stridsvognene, mens resten inkludert bergepanserene ble bygget av MaK. De greske Leopard 1A3 har EMES-12A3 ildledningssystem og PZB 200 lysforsterkere. Senere fikk Hellas 75 Leopard 1A5 fra Tyskland, og i gave fra Nederland 170 Leopard 1-V. I 1991 startet Hellas arbeid med å oppgradere Leopard-flåten sin med MOLF ildledningssytem fra STN Atlas Elektronik, et system som også ble ettermontert i greske M48A5 stridsvogner. Italia. Selv om Italia var med på det originale Leopard 1-prosjektet, så bestilte de ikke noen vogner før i 1970. Først fikk de 200 stykker levert direkte fra Krauss-Maffei i 1971 og 1972, men i 1974 fikk OTOBreda ferdigstilt den første italienske Leopard 1. Den siste av totalt 600 ble levert tidlig i 1978. Italienske myndigheter bestilte siden 120 Leopard 1 til, levert av MaK. OTOBreda bygde også 160 spesialutgaver, hvorav 69 bergepansere, 28 ingeniørvogner og 64 bruleggere. I 1993 testet man en konfigurasjon kalt Leopard 1A5IT, og 60 vogner ble oppgardert til denne standarden i 1995 og 60 i 1996. Nederland. Nederland kjøpte Leopard 1 etter også ha evaluert Chieftain og MBT-70 mellom 1967 og 1968. De bestilte så 468 vogner mellom 1968 og 1970, med leveranser mellom 1969 og 1972. De nederlandske vognene har forskjellige radioer, røykgranatkastere og lagringskurver på utsiden av tårnet. Det har også blitt ettermontert et våpenstabiliseringssystem fra Honeywell, sammen med sikter for britisk L53 APDS-ammunisjon. Vognføreren har fått en lysforsterker i det ene periskopet, og mitraljøsene er FN MAG i stedet for MG-3. Alle 468 Leopard 1 ble oppgradert med ekstra pansring i Nederland, av samme type som ble montert på Leopard 1A1A1 av den tyske hæren. Etter modifikasjonen ble de hetende Leopard 1-V, hvor "V" står for "Verbeterd" eller Forbedret. Ildledningssystemet EMES-12A3 AFSL-2, en spesiell utgave for Nederland, ble også installert samtidig med den nye pansringen. Dette ble levert av Honeywell og Zeiss, med Oldelft som lokal representant. Alle Leopard 1-V ble faset ut innen 1995, og Hellas overtok 170 uten kostnad. Norge. Etter tester av Leopard 1 og den svenske Stridsvagn 103, så valgte Norge Leopard, og la inn den første ordren i 1968. Vognene ble levert mellom 1970 og 1971. Alle de norske vognene ble oppgradert til A5-standard, men beholdt det støpte tårnet. I 1988 ble det bestilt 78 EMES-18 ildledningsystemer, og det hydrauliske kanonsystemet ble erstattet med et elektrisk system. I tillegg til de 79 vognene som ble oppgradert, så ble 92 Leopard 1 til innkjøpt fra Tyskland. Av disse ble 33 oppgradert til A5-standard, og kalt Leopard 1A5NO, og de gjenværende ble kalt Leopard 1A1NO. Tidlig i 1996 fikk det tyske selskapet MAN kontrakt på å bygge om ni Leopard 1-chassis til broleggere med Leguan-systemet. Selve ombyggingen ble foretatt hos Krauss-Maffei. Disse chassisene ble kjøpt inn fra tyske overskuddslager. I 1995 fikk Hägglunds Moelv kontrakt på å konvertere 22 Leopard 1 til et antall forskjellige pansrede ingeniørkjøretøyer. Tårnene ble fjernet på alle disse, og en rekke spesialiserte systemer installert. Tyrkia. Tyrkia kjøpte 77 Leopard 1A3 i 1980, hvorav 54 var bygget av Krauss-Maffei og 23 av MaK. I tillegg kjøpte de fire bergepansere, alle bygget av Krupp-MaK. Vognene ble levert mellom september 1982 og desember 1983. Disse første vognene var påmontert EMES-12A3 ildledning og PZB 200 lysforsterkerutstyr. Mellom 1990 og 1991 fikk Tyrka levert 150 Leopard 1 til fra Krauss-Maffei, disse oppgradert til Leopard T1-standard med EMES-12A3. I tillegg har 80 Leopard 1A1A1 til blitt levert fra tyske myndigheter. Dalarna. Dalarna er et landskap nordvest i landsdelen Svealand i Sverige. Landskapet sammenfaller med Dalarnas län med noen unntak. Den nordvestlige delen med Idre og Särna var norsk inntil 1645. Jules Michelet. Jules Michelet (født 21. august 1798 i Paris, død 9. februar 1874) var en fransk historiker preget av en familie med hugenottbakgrunn. Han er kjent for å ha innført begrepet «renessanse» da han i 1855 da han lanserte det syvende bindet av sin franske historie under tittelen "Renaissance". Mesterverk. I 1867 ferdigstilte Michelet sitt livs store verk om Frankrikes historie. I sin vanlige utgave omfattet verket nitten bind. Det første av disse omhandler den tidlige historien opp til Karl den stores død, det andre med blomstringstiden i føydalismens Frankrike, det tredje handler om 1200-tallet, det fjerde, femte og sjette om Hundreårskrigen, det syvende og åttende om etableringen av bondemakten under Karl VII og Ludvig XI. 1500- og 1600-tallet hadde fire bind hver, en god del kun perifert forbundet til fransk historie, spesielt de to bindene titulert henholdsvis "Renaissance" og "Reforme". De siste tre bindene førte historien videre til 1700-tallet og fram til den franske revolusjonen. Akademisk omdømme. Michelet var kanskje en av de første historikere som gav en fargerik beskrivelse av middelalderen, og hans opptegnelser er fortsatt blant de mest livaktige som finnes. Hans studier av manuskripter og trykte autoriteter var omfattende, men hans fantasifulle forestillingsevne og sterke religiøse og politiske fordommer fikk ham til å vurdere alle ting fra en entydig personlig synsvinkel. Behandlingen av de historiske hendelsene har derfor varierende kvalitet hos Michelet. Michelet, Jules Michelet, Jules Michelet, Jules Michelet, Jules Donald Bellisario. Donald Paul Bellisario (født 8. august 1935 i Pennsylvania i Philadelphia) er en amerikansk TV-produsent og manusforfatter. Han har skrevet flere episoder for kjente TV-serier som Magnum PI, Airwolf, Quantum Leap, JAG og NCIS. Han bruker ofte militære veteraner som kjennetegn og protagonister i TV-seriene sine. Bellisario fikk fire barn fra hans første ekteskap med Margaret som han var gift sammen med mellom 1956 og 1974. Blant disse barna var datteren, Leslie, født cirka 1961, samt en sønn, Nick. Hans sønn Michael Bellisario er også skuespiller og han hadde en tilbakevendende rolle som Midshipman Michael Roberts fra TV-serien JAG, og og han hadde en gjesterolle som karakteren Charles 'Chip' Sterling i serien NCIS. Hans datter, Troian Bellisario, som opprinnelig hadde gjesteroller i Quantum Leap, spiller også Timothy McGee's søster, Sarah McGee, på NCIS. Hun har også rollen som Spencer Hastings fra serien Pretty Little Liars. Han er sannsynlige best kjent for publikum på grunn av hans stesønn Sean Murray som spiller karakteren Timothy McGee i NCIS. Hans yngre bror, Chad W. Murray, er en NCIS-produsent. I tillegg er sønnen David Bellisario også en produsent for spionoff-serien NCIS: Los Angeles. Nordlandshest/lyngshest. lyngshest, tjugo år gammelt sto. Nordlandshest/lyngshest er en norsk hesterase som stammer fra Nord-Norge. Den antas å nedstamme fra landhesten som har vært holdt i denne landsdelen gjennom århundrer. Nordlandshest/lyngshest er den fysisk minste av av av de tre norske hesterasene, som ellers omfatter fjording og dølahest. Et sagn sier også at denne hesten nedstammer fra lettbente steppehester som ble bragt hit av mongolene i Djengis Khans hær, men en slik herkomst er nok mer tvilsom. I dag benyttes rasen som ride-, kløv- og lett trekkhest. Utseende. Nordlandshest/lyngshest er litt større enn islandshesten og har en mer rektangulær kroppsform, typisk for arbeidshestene. Tidligere var det vanlig at krysset var noe mer hellende, noe som er vanlig hos hester som blir brukt til kjøring (kjørehest). Den blir mellom 120 og 148 cm i mankehøyde, vanligvis mellom 126 og 137 cm. Den er egentlig en (stor) ponni, men typisk hest i utseende. Rasen har stor fargevariasjon, rød, brun, svart, gul, borket og skimmel av alle grunnfargene. I tillegg har rasen sølvgenet som kan gi sølvsvart, sølvbrun og sølvborket. Blåøyd hvit er ikke ønsket men kan forekomme. Farger som ikke forekommer i rasen er blakk (som fjordingen), konstantskimmel, flekker, prikker og champagnefarger. Nordlandshest/lyngshest varierer i utseende fra individ til individ. Den har ganske lav manke og en kort, sterk rygg med en stor ribbeinsbue, som gjør at den er svært god å sitte på uten sal. Den regnes ikke for å være noen tung hest. Hodet er edelt, ganske stort med en bred panne. Neseryggen er helt rett og ender i en liten mule. Øynene er forholdsvis store, ørene er små og velformede. Halsen er ganske kort og kraftig, men forholdsvis ganske høyt ansatt, og dermed ganske myk. Nordlandshesten er derfor lett å ri med en følsom munn og bøyelig hals. Beina er spinkle med kraftige hover, nesten uten hovsjegg. Selv om de er spinkle tåler de mye. De har genene til steppehestene som var raske og meget sikre på foten. Den egenskapen gjør nordlandshest/lyngshest til en sikker i ulendt terreng. Disse hestene har en veldig god pels, og utvikler god vinterpels om vinteren. De trenger derfor ikke mye bruk av dekken, noe som gjør at de kan godt bo ute. Overdreven bruk av dekken kan føre til skader på pelsen. Historie. Nordlandshest/lyngshest har aner tilbake til den nordnorske landhesten, som kan nedstamme fra den gamle og lettbente steppehestene. Den er en sterk og nøysom hest med gode ben og hover. Den ble satt til arbeid på gården eller ute på marka og var vant til å jobbe hardt. Hestene var aldri i hus (stall) og fikk ikke noe ekstra fôr, slik dagens hester får. De måtte skaffe seg mat selv, og gikk ute i det fri. De spiste alt de kom over av grønt. De ble opphav til dagens nordlandshest/lyngshest, som regnes for å være en robust og vakker hest. I 1930 var rasen utrydningstruet, og en organisert avl ble satt i gang. Under den andre verdenskrig, var rasen nær ved å bli utryddet, kun et fåtall hester overlevde de siste krigsårene. Da traktoren tok over i gårdsarbeidet på 1960-tallet, var situasjonen fortsatt ikke bra for nordlandshesten. Det var stadig færre som holdt hest og mange gode gener gikk tapt. Det var bare 2 000 eksemplarer igjen av rasen ved årtusenskiftet. I 2005 var det omtrent 3 000 nordlandshester i Norge, og det blir årlig født ca. 200 føll. Rasen er fremdeles utrydningstruet. Rasen ble tidligere benevnt som "lyngshest" i Troms og "nordlandshest" i Nordland. Disse navn på rasen er i dagligtale fremdeles i bruk. I 1968 ble rasen godkjent av landbruksdepartementet som egen rase med navnet "nordlandshest/lyngshest" Året etter, i 1969, fikk rasen egen stambok. De senere årene har rasen vokst i popularitet over hele landet. Bruksområde. Dagens hester har utmerkede kjøre- og rideegenskaper og har alltid hatt et allsidig bruksområde. Den har et fint og rolig temperament. Hesten var tidligere brukt til all slags gårdsarbeid og skysskjøring. Den benyttes mye som familiehest fordi den til tross for størrelsen tåler å bære stor vekt og kan meget godt dekke behov både for ridning og kjøring. Den er godt egnet til turridning og kløving på grunn av sin styrke og utholdenhet. Den egner seg godt som travhest for ungdom, og viser også stort talent for konkurransekjøring og dressur- og sprangridning, fordi den både er modig, har et godt utviklet konkurranseinstinkt og er smidig og samarbeidsvillig. Hesterasen er fin som «førstegangshest» og kan brukes i alle ridegrener. Hesten er flink til å hoppe, og kan bli god i dressur. Til terapiridning egner den seg også fordi den har et behagelig bevegelsesmønster. Temperament. Nordlandshesten/lyngshesten er kjent for å være svært allsidig i bruk. Rolig og stødig, snill. Den lærer fort hva som er rett og galt, og vet hvordan den kan utnytte enkelte situasjoner. Den har en ofte stor personlighet, og hvert individ er helt unikt og ulikt andre. Oksidasjon. S2O82- + Pb ↔ 2SO42- + Pb2+ På venstre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til Pb = 0 og på høyre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til Pb = +II. ved hjelp av et oksidasjonsmiddel som f eks H2O2. På venstre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til C i CH2OH gruppen = -I og på høyre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til C i CHO gruppen = +I ved hjelp av et oksidasjonsmiddel som f eks H2O2 i en løsning av H+. På venstre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til C i CHO gruppen = +I og på høyre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til C i COOH gruppen = +III. Et atom som gir fra seg en eller flere elektroner i en kjemisk reaksjon, blir oksidert. Slike kjemiske reaksjoner kalles «reduksjons – oksidasjons reaksjoner». En substans kan brukes som antioksidant ved at det oksiderer lettere enn en annen substans som skal beskyttes mot oksidering. Ett eksempel er en jernplate som galvaniseres med tinn eller bly. I all forbrenning i luft- med eller uten flamme – er det et stoff som binder seg til oksygenet (O2) i nærheten. En slik reaksjon kaller vi også oksidasjon, og de nye stoffene som dannes kaller vi oksider. Oksidering av metaller kalles korrosjon, og oppleves for det blotte øyet som tæring av metaller. Rust og irring er to eksempler på resultater av oksideringsprosesser. Erich von Manstein. Erich von Manstein (født 24. november 1887 i Berlin, død 10. juni 1973 i Irschenhausen i Bayern) var en tysk offiser. Tidlig karriere. Erich von Manstein ble født som Fritz Erich von Lewinski i en prøyssisk offisersfamilie. Etter at faren general Eduard von Lewinski døde i 1906 ble han adoptert av onkelen general Georg von Manstein. Etter skolegang i Straßburg ble Manstein kadett i Plön i 1900, og tjenestegjorde senere i Lichterfelde. I 1906 fikk han løytnants grad, og i 1913 begynte han på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin. Krigsskoleutdannelsen ble avbrutt av utbruddet av første verdenskrig. I løpet av krigen tjenestegjorde Manstein både på Østfronten og Vestfronten. I 1915 ble han forfremmet til kaptein, og tjenestegjorde i en stabsfunksjon resten av krigen. Mellomkrigstiden. Manstein giftet seg med Jutta Sibylle von Loesch i 1920. Sammen fikk de tre barn: Gisela, Gero og Rüdiger. Tysklands nederlag i krigen gjorde at størrelsen på hæren måtte kuttes kraftig ned. Manstein deltok i arbeidet med å bygge opp det nye Reichswehr. I 1921 ble han utnevnt til kompanisjef i infanteriregiment nr. 5, og i 1927 ble han stabsoffiser. I 1927 ble han tilknyttet generalstaben og fikk majors grad. Den 1. juli 1935 ble Manstein sjef for operasjonsavdelingen i hærens overkommando. Året etter fikk han graden generalmajor. Etter omorganiseringen som fulgte i kjølvannet av Fritsch-Blomberg-affæren i 1938 ble Manstein overført til 18. infanteridivisjon i Liegnitz. Andre verdenskrig. Under felttoget i Polen i 1939 var Manstein stabssjef i Gerd von Rundstedts Armégruppe Syd. Mansteins lederskap var her en viktig brikke i den tyske suksessen. Våren 1940 utarbeidet Manstein planen for angrepet på Frankrike. Manstein forkastet idéen om en gjentagelse av Schlieffen-planen fra første verdenskrig, og gikk heller inn for en offensiv gjennom Ardennene. Hitler fulgte i hovedtrekk Mansteins plan, på tross av motstand fra andre deler av offiserskorpset. Suksessen i felttoget gjorde at Manstein fikk tildelt Jernkorsets Ridderkors og ble utnevnt til general. Under starten av Operasjon Barbarossa tjenestegjorde Manstein i den nordlige sektoren av Østfronten. Her rykket han frem 150 km på to dager, og erobret den viktige byen Daugavpils. I september ble Manstein overført til Ukraina, der han fikk ansvaret for erobringen av Krimhalvøyen. Denne erobringen ble ikke fullført før sommeren 1942, da hans styrker gikk seirende ut av slaget om Sevastopol. I juli ble Manstein forfremmet til generalfeltmarskalk, og overflyttet til Leningradfronten. I november ble han igjen overført til Ukraina, der han fikk som jobb å unnsette general Paulus' omringede 6. armé. Denne unnsetningsoperasjonen ble mislykket. 20. november 1941 belærte han sine tropper om at «soldatene må forstå nødvendigheten av den harde fremgangsmåten overfor jødene, som har vært den drivende kraften bak den bolsjevikiske terroren og derfor må betale for det.» I 1943 ledet Manstein de tyske troppene i Ukraina, og gjennomførte en vellykket motoffensiv i mars 1943 da han gjenerobret Kharkov. Senere samme år ledet han den sørlige angrepsgruppen i slaget ved Kursk. I 1944 ble Manstein avsatt av Hitler etter en serie med uenigheter. Manstein ønsket et elastisk forsvar på Østfronten, i motsetning til Hitler som nektet enhver tilbaketrekning. Etter at Manstein hadde foreslått at Hitler skulle overlate krigføringen til fagfolk ble lojaliteten hans trukket i tvil, noe som førte til avsettelsen. Etterkrigstiden. Etter krigen ble Manstein stilt for retten av britene i 1949. Manstein ble frikjent for mange av anklagene, men ble dømt for bl.a. å ha benyttet den brente jords taktikk. Dommen lød på 18. års fengsel, men Manstein ble sluppet fri allerede i 1953. Senere fungerte Manstein som rådgiver for Konrad Adenauer og for den tyske forbundsdagen i forsvarsspørsmål. Han deltok også i gjenoppbyggingen av det nye tyske forsvaret Bundeswehr. Ångermanland. Ångermanland er et landskap i Norrland. Landskapet grenser i sør til Medelpad, i vest til Jämtland, i nord til Lappland og Västerbotten, og i øst til Bottenhavet. Västerbotten. Västerbotten er et landskap i Norrland i Sverige. Västerbotten grenser i sør til Ångermanland, i vest til Lappland, i nord til Norrbotten og i øst til Kvarken og Bottenviken. Norrbotten. Norrbotten er et landskap i Norrland i Sverige. Landskapet grenser i sør til Västerbotten, i vest til Lappland og i øst til Finland. Se også Norrbottens län. Norrbotten er det yngste av Sveriges landskap. Norrbotten har 8 000 registrerte fornminner. Gaia (Final Fantasy VII). Gaia er den fiktive verdenen i rollespillet "Final Fantasy VII" fra 1997. Geografi. På kontinentet i øst ligger den største byen, Midgar. Den er også hovedkvarteret til Shinra Electric Power Company, et digert konsern som opptrer som verdens de facto styresmakt. Shinras hovedmilitærbase, Junon, er også på dette kontinentet sammen med en chocobo-gård og en liten by kalt Kalm. På kontinentet i vest ligger en fornøyelsespark, et badested og en bebyggelse på et platå kalt Cosmo Canyon. Stammen som bor i Cosmo Canyon legger vekt på å leve i harmoni med naturen. I denne bebyggelsen finnes det et observatorium som også blir brukt til forskning for de som studerer filosofien «Planet Life», som handler om at planeten er levende og at man skal ta hensyn til naturen. Det nordre kontinentet er et isdekt ødeland med noen få utgravnings- og utforskningsstasjoner. Det har også et vintersportssted. I sjøen rundt kontinentene finnes det undersjøiske steder man kan utforske med ubåt. Midgar er hovedstaden i Gaia. Navnet er avledet fra norrøn mytologi hvor Midgard er den ene av ni verdener og hjemmet til menneskeheten. Byen kontrolleres av Shinra Electric Power Company og er oppdelt i åtte enorme sektorer som hver og en har plass for en såkalt «Mako Reaktor», et kraftverk som leverer strøm ved å suge livsenergi direkte fra bakken. Sektorene er atskilt fra hverandre med noe som likner en mur. Byen er rund, og en slags mur går rundt hele byen. På denne «muren» står de åtte reaktorene. Rektorene står alltid mellom to sektorer, der hvor muren går. Alle murene møttes i midten, hvor det står en 70 etasjer høy skyskraper, som er hovedkontoret til Shinra Electric Power Company. Skyskraperen er langt større enn noen andre hus i byen, og kan alltid synes, uansett hvor i Midgar du befinner deg. Byen består av to etasjer; En for de rike, og en for de fattige. En stor metallplate går over området hvor de fattige bor, og oppå denne bor de rike. Under platen kan ingen se dagslys, og luften er forurenset. Området der nede kalles «slummen». Det er mange ødelagte hus der, og folk bygger seg hus av det de finner. Nede i slummen ligger Wall Market, som er kjent for kriminaliteten som foregår der. Midgar står sentralt i hendelsene som finner sted i "Final Fantasy VII" og flere av hovedpersonene bor der ved spillets begynnelse. I løpet av spillet og senere spill blir Midgar redusert fra verdens største by til en ruinhaug befestet med sykdom, død og fordervelse, som en advarsel om hva som kan skje hvis menneskene utnytter naturen uten betenkninger. Shinra Electric Power Company. Shinra Electric Power Company er de som styrer verden i spillet "Final Fantasy VII". Shinra begynte med å produsere våpen, og etter en generasjon oppnådde de global dominasjon pga at Mako ble oppdaget. Mako var et grønt stoff som lå inne i planeten, og var selve livsenergien dens. Shinra fant raskt ut av den kunne brukes til å lage energi av, og at den kunne gi folk overmenneskelige evner. Shinra bygde en hær med makodusjede soldater kald SOLDIER, og med denne hæren stoppet han en konflikt som hadde pågått noen år. Etter dette oppnådde selskapet raskt kontroll over hele verden på grunn av folks avhengighet av Mako. Shinra bygde en 70 etasjers høy skyskraper i byen Midgar, som hovedkontor. Shinra brydde seg ikke om de fattige i byen, og bygde enorme metallplater over byen som de rike kunne bo på. Han bygde også åtte makoreaktorer, og delte byen opp i åtte sektorer. Mellom hver sektor stod det en slik makoreaktor, som sugde makoenergi ut av bakken og gav strøm til sektoren den stod i. Disse reaktorene forurenset veldig mye, og gjorde himmelen over byen grå. Bakken i utkanten av byen var helt svart på grunn av all forurensningen, mens landskapet rundt var øde og grått. Shinra møtte motstand fra en gruppe som het AVALANCHE, som mente at den eneste måten å stoppe ødeleggelsen av planeten var å ta i bruk voldelige metoder, og disse startet en lang geriljakrig mot Shinra som endte med nederlag. En ny gruppe ble senere opprettet av Barret Wallace, med det samme målet og det samme navnet. Shinra fikk vite at de holdt til i Sektor Sju, og bestemte seg for å slippe platen over hele sektoren. Alle i Sektor Sju ble drept, inkludert tre medlemmer av AVALANCHE. Shinra velger å ikke bygge opp igjen sektoren, men å heller la den bli som den er. Shinra ble senere drept av et elitemedlem av SOLDIER, som het Sephiroth. Sephiroth skulle komme til å sette hele verdens sikkerhet på spill. Shinra hadde også en sønn, som tok over for seg når han døde. Denne sønnen, Rufus Shinra, ble imidlertid drept av en eksplosjon i kontoret sitt i høyeste etasje i hovedbygningen. Senere dukket han opp i filmen Final Fantasy VII Advent Children, hvor han forteller at han klarte å komme seg ut rett før taket raste over hodet på ham. I denne filmen er Shinraene endret standpunkt, og tyranniet er slutt. Norges Fiskarlag. Norges Fiskarlag er både fagorganisasjon og næringsorganisasjon for norske yrkesfiskere. Laget organiserer enefiskere, lottakere og fiskebåtredere og er således en forening både for det man i andre næringer ville kalle arbeidstakere og arbeidsgivere, såvel som enkeltmannsforetak. I Norge anses alle fiskere som personlig næringsdrivende, noe som har følger både når det gjelder skatt og velferdsordninger. Norges Fiskarlag er også egen tarifforganisasjon, der Mannskapsseksjonen og Båteierseksjonen representerer forhandlingspartene. Fiskebåtrederens Forbund har tariffavtale med Norsk Sjømannsforbund. Det medfører at fiskerne på norske trålere og i ringnotflåten i mindre grad enn andre fiskere er medlemmer i Norges Fiskarlag. Norges Fiskarlag ble dannet i Bodø 16. juli 1926. I følge verket "I kamp for havets verdier" av Pål Christensen og Abraham Hallenstvedt (2005), var stiftelsen av Fiskarlaget konklusjon på en prosess som startet i 1870 med opprettelsen av Selskapet til Fremme av Fiskeriet innenfor Drøbak, og som gikk gjennom flere faser før man fikk etablert en nasjonal organisasjon for alle norske fiskere.Norges Fiskarlag bygger på lokale fiskarlag som er samlet i regionale fiskarlag, og to gruppeorganisasjoner. Regionlagene er igjen med i henholdsvis Samarbeidsrådet Nord og Samarbeidsrådet Sør. Samarbeidsrådene har koordinerende funksjoner. På landsmøtet, som er lagets høyeste organ, har regionlagene 75% av utsendingene og Fiskebåtredernes Forbund 25%. Leder i Norges Fiskarlag er for tida Reidar Nilsen. I landsmøteperioden er Landsstyret som består av 14 medlemmer lagets høyeste organ. Landsstyret samles vanligvis fire ganger i året, men kan ha telefonmøter om spesielle saker når det behøves. Landsstyret kan også samles når situasjonen tilsier det, men det skjer sjelden. White Blood Cells. "White Blood Cells" er et album av The White Stripes, utgitt i juli 2001. Albumet fikk fikk svært gode kritikker, og markerte The White Stripes' internasjonale gjennombrudd. Dagsavisen kåret i 2005 "White Blood Cells" til århundrets 6. beste album. Sporliste. Alle sanger er skrevet av The White Stripes. Fiskebåtredernes Forbund. Fiskebåtredernes Forbund er en interesseorganisasjon for den norske havfiskeflåten, og samtidig en arbeidsgiverorganisasjon for fiskebåtrederne. Forbundet er tilslutta Norges Fiskarlag. Mrs. Henderson presenterer. "Mrs. Henderson presenterer" er en engelsk dramakomedie basert på historien om teatereieren Laura Henderson og hennes varieteteater i London før og under andre verdenskrig. Filmen er regissert at Stephen Frears, og har Judi Dench og Bob Hoskins i hovedrollene. Handling. Historien er basert på den eksentriske enken Laura Henderson, spilt av Judi Dench, som kjøpte Windmill Theatre i London på 30-tallet. Sammen med den nyansatte direktøren Vivian van Damn, spilt av Bob Hoskins, begynner de å sette opp revyer, eller såkalte "Revudeville". De er først ute med ideen, men publikum forsvinner etterhvert som andre teatre tar etter og setter opp bedre forestillinger. Teateret er på vei mot konkurs, da Henderson foreslår å bruke nakne kvinner på scenen i tillegg til den vanlige forestillingen, slik som i Moulin Rouge i Paris. Dette er ikke vanlig i England, og myndighetene går bare med på det hvis nakenmodellene sitter helt i ro slik at det kan regnes som billedkunst. Under andre verdenskrig blir teateret spart for tyskernes bomber, siden det ligger under gatenivå. Slik kan forestillingene fortsette. Myndighetene prøver å stenge teateret, siden det er såpass populært at de store folkemengdene utenfor blir en fare i seg selv. Men Henderson får dem til å bytte mening. Hun hevder at nakenforestillingene kan være den siste muligheten de unge britiske soldatene kan få for å få se en naken kvinne. Historien følger også forholdet mellom Henderson og van Damn, som for utenforstående kan virke som fullt av krangler og motsetninger, mens de i virkeligheten er et lykkelig par med hengivenhet overfor hverandre. Sigmundur Brestisson. Frimerke fra 2000 illustrerer kristningen av øyene Sigmundur Brestisson (født 961; død 1005) var en vikingehøvding som på kongebud forkynte læren om "Hvíta Krist" på tinget i Tinganes, Færøyene omkring år 1000. Han var sønn av Brestir Sigmundsson som våren 970 ble drept i kamp av Tróndur í Gøtu. Den niårige Sigmundur ble oppfostret hos Tróndur. Allerede om sommeren sender Tróndur Sigmundur og Sigmundurs fetter Tóri Beinisson til Norge i håp om at de aldri vender tilbake. I 984 oppsøker Sigmundur Brestisson og Tóri Håkon Jarl av Norge. Her blir de hans hirdmenn. I 988 vender de to fetrene Sigmundur og Tóri tilbake til Færøyene med to skip og 120 mann for å hevne drapet på deres fedre. Øssur Havgrímsson drepes og man slutter fred med de andre i striden, og man blir enig om at Håkon Jarl skal dømme. På Lagtinget på Tinganes tvinges Tróndur i Gøtu til å akseptere Sigmundurs og Håkons Jarls nyordning. I 999 angriper Sigmundur med 30 menn høvdingen Tróndur, som med våpenmakt skal tvinges til å gå over til kristendommen. Men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviser den nye lære, fordi de så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur velger da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget. Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men i følge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn i 1005, og samlet senere sine menn i en nattlig aksjon ved å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar på Suðuroy. Deres svømmetur er legendarisk og blant annet gjengitt i kvadet "Sigmundarkvæði yngra" (Det yngre kvad om Sigmund), som hvert eneste skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap til i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, hvor han ble drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn. Sigmundur Brestissons gravstein "Sigmundarsteinur" kan ses på kirkegården i Skúvoy. Steinen har et innhugget kors, men ingen runer. Tróndur í Gøtu. Tróndur í Gøtu (født omkring 945, død 1035 i Gøta) (, norrønt: Þrandr æ Gǫtu), også Tróndur Gøtuskegg og Gøtutróndur, var en vikinghøvding på Færøyene. Han er sammen med Sigmundur Brestisson den sentrale skikkelsen i Færøyingesaga. Tróndur var en av de mektigste menn på Færøyene. Han bodde i Gøta (derfor hans etternavn "í Gøtu" – "gøtu" er i dette tilfelle dativ av "gøta", som også betyr "gate" på færøysk). Han er sønn av Torbjørn Gøtuskegg (døde før 970) og hans kone Guðrun, som var søster av Svínoyar-Bjarni (Svinøy-Bjarne). Han spiller i sagaen den onde, mens Sigmundur Brestisson er den gode. Det forklares med at sagaen er skrevet av munkene på Island. Munkenes helt var selvfølgelig Sigmundur som kristnet Færøyene i 999, og ikke hans motstander den hedenske Tróndur. I dag er det like vanlig å omtale Tróndur som en færøysk patriot, som kjempet for øyenes selvstendighet, mens Sigmundur sørget for at øyene ble en del av Norge. Øystein Øysteinsson Møyla. Øystein Øysteinsson Møyla (norrønt "Eysteinn Meyla", født 1157 på ukjent sted, død 1177 i Slaget på Re på Re i Vestfold) var den første lederen av Birkebeinerne. På Øretinget i 1176 ble han utropt til konge av Norge. Det norrøne ordet «Meyla» betyr «vesle møy» eller «lita jente», og tilnavnet fikk han på grunn av sin unge alder og barnslige utseende. Øystein Møyla var sønn av kong Øystein II Haraldsson, som var konge av Norge fra ca 1142 til 1157 og regjerte sammen med sine brødre Inge Krokrygg (regjeringstid 1136 til 1161) og Sigurd Munn (regjeringstid 1136 til 1155). Da Øystein Haraldsson under den første fasen av borgerkrigene ble drept i maktkampen mot broren Inge Krokrygg, samlet tilhengerne hans seg først under Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei. Håkon ble imidlertid nedkjempet av Erling Skakke under slaget ved Sekken, nær Veøya i Romsdalen allerede i 1162. I 1174 dannet Erling Skakkes motstandere en flokk som fikk tilnavnet birkebeinerne. Med Øystein Møyla som leder inntok de Trondheim, og på Øretinget i 1176 utropte de ham til konge. Øystein Møyla og birkebeinerne gjorde deretter opprør mot Erling Skakke og hans unge sønn, kong Magnus V Erlingsson, som regjerte i perioden 1161 – 1184. I januar 1177 ble birkebeinerne grundig slått i slaget på Re. Øystein Møyla kom seg unna, men ble drept av en bonde da han ba om grid. Dette slaget er det siste som nevnes i Snorres "Heimskringla". Birkebeinernes neste leder var Sverre Sigurdsson som regjerte som Norges konge fra 1184 til sin død i 1202. Canal Grande. Canal Grande er en kanal i Venezia. Den er en hovedtrafikkåre i en by hvor trafikken går med båt. Kanalen går i bue som en speilvendt S, og går gjennom de sentrale deler av byen. Den starter fra lagunen nær jernbanestasjonen og møter Canale della Giudecca nær Markusplassen. Kanalen er mellom 30 og 70 meter bred, opp til 5 meter dyp og nesten 4 kilometer lang. Broer. Tre broer krysser Canal Grande, Ponte dei Scalzi ved jernbanestasjonen, den berømte Rialtobroen og Ponte dell'Accademia. Rialtobroen var lenge den eneste broen som krysset kanalen; først i 1854 ble Ponte dell'Accademia bygget. I 1934 ble Ponte dei Scalzi bygget. Palass. Langs Canal Grande ligger flere av Venezias fineste palasser, eller "casaer" ("casa" er italiensk for hus). De har opp gjennom årene huset byens finere familier og slekter. Storslagen arkitektur og overdådig utsmykning kjennetegner palassene. I mange av dem er det nå museer. Di. 3. Di 3 er en diesellokomotivtype som ble brukt av NSB mellom 1954 og 2000. Lokomotivene av denne typen var de vanligste på baner som ikke var elektrifisert, og da i hovedsak på Nordlandsbanen, Rørosbanen og Raumabanen. Lokene av type Di 3 ble tatt ut av drift i NSB i desember 2000, men en del lok ble eksportert til utlandet samt videreført til andre selskap, som for eksempel Ofotbanen AS. Di 3 har søsken i en del andre land og Danmark, Ungarn, Luxembourg og Belgia har hatt lignende lok. Disse lokomotivene har oppnådd nærmest en kultstatus, og årlig kom jernbaneentusiaster fra mange land, bl.a. Tyskland for å oppleve Di 3 i Norge. Lokomotivets historie. I 1952 vedtok man at 50 % av jernbanenettet i Norge skulle elektrifiseres, slik at 80 % av trafikken kunne bli kjørt med elektriske lokomotiver. For de resterende 20 % av driften samt for å finne et alternativ til damplokomotivene mens elektrifiseringsplanen ble fullført, anskaffet man i 1954 et dieselelektrisk prøvelokomotiv bygget av Nohab i Trollhättan på lisens fra General Motors. Dette prøvelokokomotivet fikk typebenevnelsen type 64 nr. 2246 og ble prøvekjørt hyppig på Nordlandsbanen. Erfaringene fra prøveperioden var gode og lokomotivet ble ansett som driftssikkert. NSB bestilte fem nye lokomotiver og disse (603–607) ble levert i 1957. Prøveloket ble også innkjøpt og fikk nummer 602. De danske statsbanene (DSB) kjøpte også samme lokomotiver og disse gikk under benevnelsen MX og MY. Senere samme år bestilte NSB ytterligere åtte lokomotiver (608–615). Disse lokomotivene ble satt i drift ved Dovrebanen, Nordlandsbanen samt Gjøvik– og Bergensbanen. I 1958 ble ytterligere seks Di 3 bestilt og ble satt inn på sørlige Dovrebanen, hvor en del svake broer i Gudbrandsdalen hadde blitt forsterket for å tåle vekten av toget, som nå kunne gå helt syd til Hamar. Samme året ble Di 3 satt inn i nattogene på Raumabanen, hvor de og damplokomotiver gikk om hverandre til 1965. Di 3 622–623 og 641–643 var opprinnelig bestilt av de finske statsbanene, VR, men de ble avbestilt mens de var i produksjon. Disse ble tilbudt NSB, som takket ja. Tre av disse lokomotivene var allerede ferdigstilt, men utført på en annen måte en de andre Di 3-lokomotivene. Disse hadde fire av seks drivende aksler, men med større topphastighet samt lavere trekkraft, og fikk typebenevnelsen Di. 3b. Lokomotivene ble satt inn i tjeneste og tatt i bruk av NSB i 1960. Begge disse versjonene av Di 3 fikk tildelt numrene 602–633 og 641–643, hvor de tre siste var av b–typen. Elektrifisering av bane. Fronten av Di 3 nr. 616. Ved årsskiftet 1961 var 17 av totalt 25 Di 3-lok fordelt til Trondheim distrikt, mens to lokomotiver var i Hamar distrikt og seks i Bergen distrikt. På dette tidspunktet var Di 3 såvidt tatt i bruk på Rørosbanen, som ennå hadde flere svake broer. I februar 1961 ble strekningen Oslo-Hønefoss elektrifisert noe som igjen gjorde at alle hurtigtog på Bergensbanen kunne kjøres med enten diesel eller elektrisk drevne lokomotiver. Samtidig som dette skjedde ble Nordlandsbanen i februar 1962 forlenget til Bodø, og strekningen Hønefoss-Ål ble ferdig elektrifisert (1. desember 1962). Rørosbanen ble etterhvert kraftig utbedret ved å forsterke broer osv, og Di 3-lok gikk fra mai 1964 fast på banen. Samme år ble også hele Bergensbanen ferdig elektrifisert, noe som frigjorde fem av seks Di 3-lok til andre baner. Det siste lokomotivet ble beholdt på Finse stasjon for snørydding og som beredskapslokomotiv. I 1965 ble lokomotivene 624-629 levert til NSB og dermed var det slutt med dampdrevne hurtigtog på Rørosbanen. I 1967 var elektrifiseringen sydfra kommet til Otta stasjon, og året etter til Dombås stasjon. Dette gjorde at Di 3-lok kunne frigjøres til andre banestrekninger og Valdresbanen var samtidig blitt forsterket til å tåle Di 3-lok. I 1969 ble de siste fire lokomotivene levert (630-633), noe som førte til at de siste damplokomotivene kunne tas ut av ordinær drift. I 1970 ble hele Dovrebanen ferdig elektrifisert og bruksområdene for Di 3 ble konsentrert til Nordlandsbanen, Meråkerbanen, Rørosbanen, Raumabanen, Solørbanen og Valdresbanen, og slik fortsatte det omtrent så lenge NSB hadde disse lokene i bruk. Nedleggelse og utfasing. Di 3-lokomotivene rådet alene som NSBs linjelok på ikke-elektrifiserte baner helt til 1981 da de fikk konkurranse av de betydelig kraftigere Di 4-lokene, som ble satt inn på Nordlandsbanen. På 1990-tallet begynte NSB å se på avløsere til de snart 40 år gamle Di 3-lokomotivene. Avløserne ble to nye loktyper, nemlig 12 lokomotiver av typen Di 6 og 20 lokomotiver av typen Di 8, hvor Di 6-lok skulle settes inn i tunge tog, mens Di 8 skulle dra lettere tog. Di 6-innkjøpet ble en stor fadese, men Di 8-lokomotiven var brukbare nok slik at de overtok godstogene etter Di 3. De gjenværende persontogene som ble trukket av Di 3 ble erstattet av motorvogner av typen NSB type 92 og NSB type 93. Dette gjorde at siste tur for NSB med Di 3 gikk på Rørosbanes hovedtog den 26. desember 2000, trukket av Di 3 nr. 623 og 629. Etter dette ble Di 3-lok brukt sporadisk på Nordlandsbanen fram til 7. januar 2001 sammen med Di 4-lok på deler av strekningen. Etter denne datoen var det ikke lenger tillatt å bruke Di 3 i tjeneste for NSB. Lokomotivene var dermed utfaset etter å ha preget NSBs ikke-elektrifiserte baner siden slutten av 1950-tallet. Satt inn i ny tjeneste. NSB begynte å utrangere Di 3-lok allerede på 1990-tallet, men til forskjell fra de danske, havnet de ikke hos svenske togselskaper. Mange av lokomotivene ble hugget opp, mens åtte lokomotiver ble solgt til Italia og Kosovo. Fem lokomotiver ble i 2001 kjøpt opp av Ofotbanen AS og ble hovedsakelig brukt til tømmertransport. Disse fikk en mørkegrønn farge med gule og hvite detaljer. Noen få lokomotiv er forøvrig bevart av Norsk jernbanemuseum og er tidvis i driftsklar stand. Dette er bla.a. lokomotivene 602 og 616. Per Egil Nygård. Per Egil Nygård (født 17. juni 1954) er en norsk fotballkeeper som har spilt klubbfotball for Skeid og Bryne. Nygård debuterte for Skeid i 1973 og ble cupmester med klubben i 1974. Han spilte 273 kamper for Skeid, før han forlot klubben til fordel for Bryne i 1980. I Bryne spilte han i fem sesonger og ble kåret til årets spiller av VG i 1982. Nygård fikk 10 landskamper på A-lagsnivå. Etter sin aktive karriere har Nygård vært keepertrener for Skeid. Han har også vært keepertrener for Stabæk Fotball. Magnuskatedralen. Magnuskatedralen slik den ser ut i dag. Magnuskatedralruinen på et færøysk frimerke Inne i Magnuskatedralruinen på et færøysk frimerke Magnuskatedralen (færøysk: "Magnuskatedralurin", men omtales nå på færøysk som "Múrurin", Muren), var en katedral som ble bygget på initiativ fra biskop Erlendur av Færøyene omkring år 1300 i Kirkjubøur på Færøyene. I dag er det bare en ruin med ytterveggene igjen av katedralen. Det er usikkert hvorvidt katedralen ble ferdigbygd eller om katedralen har forfalt. Den høygotiske domkirkeruinen har verken tak eller vinduer fra den opprinnelige konstruksjonen, men blir i dag midlertidig beskyttet av et faste dekke mot regn og vær. Kirkeruinene står på ventelisten for UNESCOs verdensarvliste og er den største middelalderbygningen på Færøyene. Katedralen er 25,5 meter lang, 10, 8 meter bred og 9 meter høy. Det finnes i dag ikke noe spir, men det synes likevel som det var en del av de opprinnelige planene. De 1,5 meter tykke veggene er reist av lokal basalt, en bergart av vulkansk opprinnelse. Byggingen av katedralen begynte omtrent rundt 1300 under biskop Erlendur. Reisningen av katedralen, basert på krevd innsats fra lokalbefolkningen, var et stort løft for Færøyene, kanskje "for" stort da det tyder på at biskopen ved et tidspunkt ble tvunget til å rømme fra øyene, antagelig grunnet et opprør i forbindelse med skattene og den tunge arbeidsinnsatsen. Det "kan" være grunnen til at bygningen aldri ble ferdigstilt. En annen forklaring skylder Svartedauden som i 1349–1350 rammet Færøyene og reduserte befolkningen til en tredjedel. Moskvaprosessene. Lev Borisovitsj Kamenev, til venstre, Lenin til høyre, Kamenev var en av de mest fremstående som ble dømt og myrdet etter Moskvaprosessene Moskvaprosessene er en fellesbetegnelse på tre rettssaker som ble ført i Sovjetunionen mot politiske motstandere av Josef Stalin under den store terroren. Mange av de dømte ble henrettet. Prosessene anses som skueprosesser, hvor dommene og straffene var bestemt på forhånd og offentlig rettferdiggjort gjennom fremtvungede tilståelse. Hensikten med prosessene var å eliminere alle mulige utfordrere til Stalins makt, særlig gamle bolsjeviker med erfaring fra den russiske revolusjonen. De fleste ofrene for prosessene ble anklaget etter artikkel 58 i den sovjetiske straffeloven, for å konspirere med vestlige land om å myrde Stalin og andre sovjetledere, oppdele Sovjetunionen og gjenopprette kapitalismen. Prosessene ble gjennomført mot tidligere fremtredende maktpersoner i Sovjetunionen i årene 1936 til 1938. De ble satt i verk etter drapet på lederen av kommunistpartiets avdeling i Leningrad, Sergej Kirov. Det var Stalin som sto bak Moskvaprosessene for å konsolidere sin makt over kommunistpartiet. Mange mener også at Stalin sto bak drapet på Kirov, selv om dette ikke er blitt bekreftet etter at de sovjetiske arkivene ble åpnet etter Sovjetunionens sammenbrudd. Om lag 50 personer ble dømt i Moskvaprosessene, de fleste til døden. Blant de dømte var Nikolaj Bukharin, Lev Kamenev, Grigorij Zinovjev, Jurij Pjatakov, Karl Radek og Aleksej Rykov. Rettssakene ble holdt med internasjonal presse til stede. Blant annet rapporterte den norske forfatteren Nordahl Grieg fra rettssakene, og han gikk svært langt i å forsvare Stalins prosesser. I artikkelen «Dramaet i Moskva» (februar 1937) angrep han åtte norske forfattere som kritiserte prosessene. Prosessene utgjorde også grunnlaget for hans roman "Ung må verden ennu være". I sin samtid var rettssakene bemerkelsesverdige på grunn av hvor mange tidligere bolsjeviker som kom med innrømmelser både om landsforræderi og konspirasjon. Anklagene og innrømmelsene var uekte. Blant annet har filosofen Slavoj Žižek lagt vekt på de psykologiske mekanismene som fikk de anklagede til å innrømme slike uhyrlige anklager. Morten Vinje. Morten Vinje (født 5. juli 1956 på Nanset, daværende Hedrum kommune) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte opprinnelig i Larvik Turn. Vinje spilte midtstopper for klubbene Skeid og Moss på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Vinje spilte 132 klubbkamper for Skeid og 15. Han ble cupmester for Moss i 1983. Lev Kamenev. Lev Borisovitsj Kamenev, til venstre, Lenin til høyre Lev Borisovitsj Kamenev (født, død 25. august 1936) var en russisk kommunistisk politiker og revolusjonsleder. Han sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1901, og da partiet ble splittet i bolsjeviker og mensjeviker fulgte han bolsjevikene. Etter et opphold i fengsel forlot han Russland i 1908, og ble snart en av Lenins nærmeste allierte. Etter å ha vendt tilbake i 1914 for å ta over redaktørstillingen i Pravda ble han imidlertid arrestert og sendt til Sibir og ikke frigitt igjen før i forbindelse med Februarrevolusjonen i 1917. Etter frigivelsen tok han, sammen med Stalin, over redaksjonen av Pravda. Kamenev ønsket på dette tidspunktet en ny tilnærming mot mensjevikene samt de sosialrevolusjonære, og gikk derfor mot Lenins aprilteser. Sammen med Grigorij Sinovjev gikk han mot forberedelsene til Oktoberrevolusjonen. Da bolsjevikene heller ikke ønsket forhandlinger med de andre arbeiderpartiene forlot han sentralkomiteen. Han innfant seg imidlertid etter hvert med situasjonen, og i 1919 ble han valgt inn i politbyrået. Under Lenins sykdom fungerte Kamenev som formann for politbyrået, og sammen med Sinovjev og Stalin, senere også Bukharin, bidro han til å utmanøvrere Trotskij i sin jakt på makt. Denne alliansen var imidlertid ustabil; særlig ble spørsmålet om indsutrialiseringsstrategi og forholdet til bøndene sentralt. Her havnet etter hvert Kamenev i mindretall, og på partikongressen i 1926 ble Kamenev ikke gjenvalgt til politbyrået. I den påfølgende tiden nærmet han og Sinovjev seg Trotskij, og sammen skapte de Den forente opposisjonen. I motsetning til sine allierte ble han imidlertid ikke ekskludert, og da Stalin etter hvert inntok den tidligere opposisjonens standpunkter i forhold til industrialiseringsspørsmålet, og kapitulerte i 1928 samtidig som Sinovjev ble tatt opp igjen i partiet. Han ble også ekskludert i 1932, men tatt til nåde igjen året etter, uten at han noensinne fikk noen fremtredende rolle igjen. I 1934 ble han ekskludert igjen og fengslet for medvirkning til mordet på Sergei Kirov. Sammen med Sinovjev var han blant de første fremtredende bolsjvikene som ble dømt og henrettet i Moskvaprosessene i 1936. Han ble rehabilitert i 1988. I motsetning til de fleste andre fremtredende bolsjevikene av sin generasjon var Kamenev først og fremst en praktiker. Selv om han var dypt involvert i Pravda finnes det i dag få skrifter, om noen, Kamenev huskes for. Selv i det omfattende Marxists Internet Archives finnes det i dag bare ett, lite skrift av ham. Kamenev, Lev Kamenev, Lev Pluralisme (filosofi). Pluralisme er sameksistens av forskjellige grunnsyn. Ordet stammer fra latin og oppfatningen om at virkeligheten består av flere selvstendige grunnpremisser som alle er like mye verdt. Likestilling mellom religioner, legning, verdensbilder og så videre, som til og med strider mot hverandre i de fleste tilfeller, er eksempler på pluralisme. Sekularisering, det at religionens oppgaver avlastes av religionsuavhengige institusjoner, er også et eksempel på pluralisme. Pluralisme er noe av det samme som dobbeltmoral, eller rettere sagt "flermoral", men med større fokus på fordelene enn motsetningene. Det at ulike oppfatninger anerkjennes som likeverdige, fører til mangfold, ulikhet og flerguderi, i motsetning til ensrettingen i totalitære samfunn. Krystallografi. Krystallografi er læren om hvordan atomer er organisert i faste materialer (fast fase). Det benyttes ofte røntgen for å finne den tredimensjonale strukturen til materialene. Fiskevernsonen ved Svalbard. Fiskevernsonen ved Svalbard er en sone på 200 nautiske mil rundt Svalbard der Norge hevder retten til å regulere fisket for å bevare fiskeressursene. Ved inngåelsen av en endelig delelinjeavtale med Russland i 2010, ble fiskerivernsonens areal redusert fra 770 565 km² til 715 312 km² havareal. Fiskevernsonen ble oppretta 15. juni 1977 med hjemmel i Lov om Norges økonomiske sone. Svalbardtraktaten slår fast at alle lands borgere har lik rett til fiske og fangst på Svalbard. Norske myndigheter tolker traktaten slik at den bare gjelder på land og i Svalbards territorialfarvann, dvs. ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene. De mener videre at ettersom Svalbardtraktaten bare gjelder territorialfarvannene, kunne Norge i medhold av folkeretten ha oppretta en full økonomisk sone rundt Svalbard. Flere stater bestrider denne tolkninga, og for ikke å provosere andre land som kunne hatt økonomiske interesser i sonen, har norske myndigheter bestemt at fiskevernsonen ikke skal gjelde andre ressurser enn fisk, og at det ikke skal diskrimineres med hensyn til nasjonalitet når det gjelder fiskerettigheter. Tildelinga av fiskekvoter har vært praktisert slik at land som historisk har fiska rundt Svalbard, har forrang. Regulering av fiske basert på kriteriet om tradisjonelt fiske anerkjennes av de fleste land, selv om de ikke deler det norske synet på Svalbardtraktatens anvendelsesområde. Forskrifter om fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann fastsettes i medhold av Svalbardloven, mens forskrifter om fiske i vernesonen fastsettes i medhold av soneloven. Fartøy fra Norge, Russland, EU, og Færøyene er gitt adgang til å fiske torsk i vernesonen. Reguleringen av rekefisket er også basert på prinsippet om tradisjonelt fiske i en gitt periode, og innebærer at bare fartøyer fra Norge, Russland, Canada, EU, Grønland, Færøyene og Island kan delta i dette fisket. Fiskevernsonen har tidligere vært stengt for fiske etter norsk vårgytende sild. Siden 2000 ble det etter en vitenskapelig vurdering åpnet for fiske av sild i et avgrenset område av vernesonen i en periode om sommeren. Fartøy fra Norge, Russland, EU, Færøyene og Island kan delta i dette fisket. Pratt & Whitney. Pratt & Whitney er en amerikansk flymotorprodusent som produserer motorprodukter til bruk i sivile og militære flytyper. Selskapet er en av de tre store flymotorprodusentene og konkurrerer mot General Electric og Rolls-Royce. Selskapet har riktignok i nyere tid dannet et «joint venture»-selskap sammen med GE kalt Engine Alliance. I tillegg til flymotorer produserer P&W lokomotivmotorer og rakettmotorer, samt gassturbiner for industri, kraftstasjoner og marineskip. Historie. Pratt & Whitney ble grunnlagt i 1860 av Francis Pratt og Amos Whitney med hovedkontor i Hartford, Connecticut. I 1861 begynte de å produsere våpen og våpenproduksjonsutstyr til bruk av Unionshæren under Den amerikanske borgerkrigen. a>, med 2× Pratt & Whitney J58 I 1925 kontaktet Frederick Brant Rentschler Pratt & Whitney på utkikk etter midler og et egnet lokale for å bygge hans nye flymotor. Pratt & Whitney lånte ham $250.000, bruken av navnet Pratt & Whitney, samt ledig lokale i firmaets fabrikk. Dette var begynnelsen på Pratt & Whitney Aircraft Company. P&Ws første motor ble kalt Pratt & Whitney Wasp, og ble ferdigstilt julaften 1925. Wasp utviklet 425 hestekrefter (317 kW) på dens tredje test. Motoren gikk lett gjennom marinens kvalifikasjonstest i mars 1926, og i oktober hadde den amerikanske marine lagt inn en bestilling på 200 motorer. Wasp revolusjonerte amerikansk luftfart og viste frem god hurtighet, klatrefart, ytelse og pålitelighet. I 1929 avsluttet Frederick Rentschler sitt samarbeid med Pratt & Whitney Machine Tool og grunnla United Aircraft and Transport Corporation, forgjengeren til dagens United Technologies. Hans avtale med firmaet gjorde at Rentschler tok med seg navnet til det nye selskapet. Pratt & Whitney har produsert en rekke flymotorer til både tidligere og nåværende flytyper. Rundt 800 flyselskaper i mer enn 150 land opererer P&W-motorer og 27 luftforsvar opererer motorer til sine militære fly. Pratt & Whitney er i dag en divisjon under det industrielle konglomeratet United Technologies og er dermed søsterselskap til blant andre Pratt & Whitney Canada, Sikorsky, Hamilton Sundstrand, Otis Elevator og Carrier Corporation. P&WC designer og konstruerer de noe mindre turboprop og turboshaft gassturbinene, mens P&W produserer de større kommersielle og de militære jetmotorene. Selskapet har hovedkontor i East Hartford, men har fabrikker i Middletown og Cheshire (begge Connecticut), West Palm Beach i Florida og North Berwick i Maine. Pratt & Whitney har per dags dato også motor-vedlikeholdsverksted i Singapore (TUI), i Sør-Kina (ESA, Eagle Service Asia), Christchurch på New Zealand og ved Stavanger Lufthavn, Sola. Ironisk nok vedlikeholder Stavanger-verkstedet kun CFM56- motorer. I følge egne ansatte blir verkstedet beskrevet som: "Et Volvo-verksted som vedlikeholder Ford..." Tidligere flymotorer. Dette er tidligere flymotorer produsert av Pratt & Whitney og som i stor grad er utdatert sammen med flytypene. Eksterne lenker. Pratt & Whitney Grigorij Zinovjev. Grigorij Jevsejevitsj Zinovjev (russisk: Григо́рий Евсе́евич Зино́вьев, født i dagens Kherson oblast, død 25. august 1936 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han ledet Komintern fra stiftelsen i 1919 til 1926. Zinovjev sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1901, og etter splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker fulgte han bolsjevikene. I 1905 ble han redaktør for avisa Proletary, og i 1908 ble han arrestert for sine politiske synspunkter, men frigitt grunnet dårlig helse. Deretter sluttet han seg til Lenin i Sveits, og forble en av hans nærmeste medarbeidere. I motsetning til Lenin gikk imidlertid Zinovjev inn for nærmere samarbeid med mensjevikene, noe som førte til at han da han, etter at han hadde reist tilbake til Russland sammen med Lenin, gikk mot dennes Aprilteser. Sammen med Lev Kamenev gikk han mot Oktoberrevolusjonen, og han trakk seg fra sentralkomiteen da denne ikke ville gå inn for forhandlinger med mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Han gikk imidlertid senere tilbake på dette og ble valgt til observatør i politbyrået i 1919, samme år som han ble valgt til formann for det nystiftede Komintern. Under borgerkrigen hadde han også ansvaret for forsvaret av Petrograd. I 1921 ble han valgt til fast medlem av politbyrået, og på partikongressene i 1923 og 1924 holdt han åpningstalen. Som formann for Komintern ble han imidlertid også tillagt en del av ansvaret for de tyske revolusjonæres nederlag i 1923. Under Lenins sykdomsperiode og etter hans død allierte Zinovjev seg med Kamenev og Stalin, senere også Nikolaj Bukharin, i kampen mot venstrefløyen, ledet av Trotski. Han foreslo endog å ekskludere Trotski, uten å få støtte for dette fra Stalin. Særlig var spørsmålet om industriell reisning og forholdet til bøndene av stor betydning. Da imidlertid Trotski var utmanøvrert havnet han sammen med Kamenev i opposisjon til Stalin. Han inntok også deler av venstrefløyens politikk, og dannet i 1926 Den Forente Opposisjonen. Samme år ble han også avsatt som formann for Komintern. Året etter ble han ekskludert fra partiet, men etter omfattende selvkritikk ble han tatt til nåde igjen i 1928, et tidspunkt da den gamle venstreopposisjonens standpunkter var i ferd med å bli overtatt av Stalin og flertallet. Han fikk aldri senere noen fremtredende posisjon i stat eller parti, og i 1932 ble han eskludert for andre gang. Etter å ha blitt tatt til nåde året etter ble han i 1934 ekskludert for tredje gang og også arrestert for medvirkning til mordet på Sergej Kirov. Sammen med blant andre Kamenev ble han dømt og henrettet for landsforræderi og konspirasjon i den første Moskvaprosessen. Han ble rehabilitert i 1988. I likhet med sin nære venn og medarbeider Kamenev var Zinovjev først og fremst en praktiker. Selv om Marxist Internet Archives har lagt ut en håndfull artikler av ham er disse først og fremst knyttet opp til aktuelle hendelser. Det er få, om noen, av hans arbeider som ansees å ha mer enn historisk verdi. Zinovjev, Grigory Zinovjev, Grigory Skonnertbark. Skonnertbark (også kalt barkantin/barkantine/barkentin) er et tremastet seilfartøy med fullrigget fokkemast (formast) og gaffelseil på de to øvrige. Skonnertbarken førte stagseil mellom fokkemast og stormast. Skonnertbark og skonnertbrigg var vanlige i overgangen fra båter med råseil til gaffelseil. Freestyle. Freestyle er en gren av skiidretten som omfatter kulekjøring, trick og akrobatiske hopp. Målet med disiplinen er å fullføre hopp og «stunt», på ski eller snøbrett. Hoppene eller stuntene må være så originale som mulig, og er blitt en meget publikumsvennlig gren. Halfpipe er nok den mest populære øvelsen innen freestyle. I 1980-årene da denne idretten ble populær og man begynte å arrangere offisielle mesterskap og World Cup-turneringer, var også ballett en gren man konkurrerte i. Denne grenen ble ikke tatt opp som øvelse i Olympiske leker, og interesssen for varianten avtok. Det arrangeres likevel konkurranser nå og da. Visby. Visby er den eneste byen på Gotland og er administrasjonssenter for både Gotland kommune og Gotlands län. Visby har 22 626 innbyggere (2004). Navnet kommer av "vi", «offerplass», og "by". Historie. Ingen vet hvor langt tilbake byens historie går. Ifølge en teori skal byen ha blitt grunnlagt omkring 900, men allerede før dette tidspunktet fantes det et handelssentrum på stedet. Fra 1995 har Visby stått på UNESCOs verdensarvliste. Festivaler. Hvert år i august er det middelalderuke innenfor ringmuren. Det serveres mat og godbiter med oppskrifter fra middelalderen. Det lages også smykker og settes opp skuespill fra middelalderen. Kommunikasjon. Visby flyplass ligger like utenfor byen. Bilferja Visby—Nynäshamn, Visby-Oskarshamn og Visby-Øland (Grankullavik). Økonomisk sone. Skisse over ulike deler av sjøterritoriet, ut fra et lands kystlinje Økonomisk sone er en havsone der en kyststat har suverene rettigheter over naturressursene i sjøen, på og under havbunnen. Kyststatenes rett til å opprette økonomiske soner er nedfelt i FNs havrettskonvensjon. Sonen kan strekke seg ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen, det ble allment akseptert under FNs havrettskonferanse. Staten har ikke – som for sjøterritoriet, som maksimalt kan strekke seg ut til tolv nautiske mil – suverenitet over den økonomiske sonen, kun rett til å forvalte og utnytte naturressursene. Andre stater har rett til bl.a. skipsfart, overflyving og til å legge og vedlikeholde undersjøiske kabler og rørledninger i en kyststats økonomiske sone. Blaupunkt. Blaupunkt GmbH («blåpunkt») er et tysk elektronikkselskap kjent for sine audioprodukter. Selskapet ble grunnlagt i 1923 i Berlin under navnet "Ideal", og skiftet til dagens navn i 1938, etter det unike blå punktet som ble malt på deres hodetelefoner. Fram til slutten av 2008 var Blaupunkt heleid av Bosch. Selskapet var en av verdens ledende produsenter av bilradioer og bilaudioutstyr på 1960- og 1970-tallet. Mer nylig var det det første selskapet som produserte et GPS-navigasjonssystem for biler (Berlin RC303), som har blitt et av deres viktigste produkter. Lars Elton Myhre. Lars Elton Myhre (født 17. august 1984 i Gjøvik) er en norsk alpinist. Han kjører for Gjøvik Skiklubb. Myhre tok bronse i kombinasjonen under junior-VM i alpint 2004. Han debuterte i verdenscupen i 2004. Den hittil beste plasseringen (per januar 2009) i et verdenscuprenn er en femteplass i superkombinasjonen i Beaver Creek 29. november 2007. Han deltok i OL i 2006 i Sestriere, der han kjørte ut i slalåmrennet. I VM i alpint 2007 i Åre ble han nummer 25 i utfor, nummer 15 i superkombinasjonen og nummer ti i slalåm. I OL 2010 ble han nummer 25 i super-G og nr. 31 i utfor. Han kjørte ut i slalåm og i superkombinasjonen. Den forente opposisjon. Den forente opposisjonen var en opposisjon innen Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) ledet av Lev Kamenev, Grigorij Sinovjev og Leo Trotskij. Kampen mellom flertallet i partiledelsen og Den forente opposisjonen var den siste i Sovjetunionens historie som foregikk i åpenhet. Det var flere årsaker til at Den forente opposisjonen ble dannet. Allerede i 1921 hadde det utkrystallisert seg en venstreopposisjon i partiet, hvis ideologiske leder var Jevgenij Preobrasjenskij. Særlig var denne kritisk til den nye økonomiske politikken (NEP) og ønsket å gå fortere frem. Et særlig krav var at industriutviklingen skulle forseres på bekostning av bondebefolkningen. Alle lederne av Den forente opposisjonen var i utgangspunktet positive til NEP, men særlig Trotskij ble snart utålmodig og begynte å støtte venstreopposisjonens standpunkter, noe som var den direkte foranledningen til at Sinovjev og Kamenev sammen med Stalin fikk skjøvet Trotskij ut på sidelinja. Dette var imidlertid ikke mer enn gjort før alliansen brøt opp, da Kamenev og Sinovjev begynte å nærme seg Trotskij. Det var altså både politikk og maktallianser involvert i disse prosessene. Det var fremfor alt Trotskij som tok initiativ til å danne opposisjonen, som hadde til hensikt å fjerne Stalin, Bukharin og de nå ledende bolsjevikene fra partiledelsen. De oppnådde imidlertid liten støtte, og ble rammet av fraksjonsforbudet som var iverksatt i partiet i 1921. I stedet for å fjerne partiledelsen oppnådde Sinovjev og Trotskij å bli ekskludert fra partiet, mens Kamenev ble ribbet for posisjoner. Trotskij forble ekskludert, rømte landet i 1929 og forble i eksil til han ble drept i 1940. Sinovjev krøp til korset og ble tatt opp igjen i partiet i 1928. Sammen med Kamenev ble han imidlertid blant de første ofrene for Moskvaprosessene da de ble henrettet i 1936. Rialtobroen. Rialtobroen (Ponte di Rialto) krysser Canal Grande i Venezia. Det er den eldste broen som krysser kanalen, og broen med sine handelsboder er et av de mest kjente landemerkene i byen. I 1181 bygget Nicolò Barattieri en pontonbro over Canal Grande. Den ble kalt "Ponte della Moneta", kanskje fordi det var en myntprodusent ved det østlige brofeste. Markedet i Rialto på den østlige siden av broen utviklet seg og ble viktigere. Dette økte trafikken på pontonbroen. Omkring 1250 ble den erstattet av en trebro. Den fikk et midtparti som kunne heves for å slippe gjennom høye skip. Markedsstedet gav nå navn til broen. I første halvdel av det 15. århundre ble det bygget to rader med butikker på langs av broen. Utleie av disse butikkene ga inntekt til Venezias myndigheter, noe som bidro til broens vedlikehold. Vedlikehold var essensielt for trebroen. Den ble skadet av brann i revolten som Bajamonte Tiepolo ledet i 1310. I 1444 kollapset broen av vekten av folkemengden som ville se en båtparade. I 1524 var det på ny en kollaps. Ideen om en bro av sten kom i 1503. I de etterfølgende årtiene var det flere prosjekter som ble vurdert. Myndighetene ba i 1551 om å få forslag til å fornye broen. Berømte arkitekter som Jacopo Sansovino, Palladio og Vignola la alle frem forslag som fordi de baserte seg på flere buer, ikke ble antatt. Den nåværende stenbroen ble designet av Antonio da Ponte. Det ble en bro med ett spenn, og den ble ferdig i 1591. Den har klare likheter med trebroen den erstattet. To ramper leder opp til den sentrale "protico". På begge sider av portikoen har rampene rader med butikker. Arkitekten Vincenzo Scamozzi var så skeptisk til broens konstruksjon at han spådde at den ikke ville bestå. Imidlertid har broen etterhvert blitt et av Venezias kjennemerker. Stolthet og fordom (2005). "Stolthet og fordom" er en britisk film fra 2005, basert på Jane Austens roman med samme navn. Filmen er regissert av Joe Wright og har Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet. Handling. Filmen begynner med at Mr. Bingley, en velstående ung herre, leier Netherfield, en landeiendom i nærheten av familien Bennet. Han kommer til byen med sine verdensvante søster og sin gode venn, Mr. Darcy. Bingley blir godt mottatt, men Darcy blir oppfattet som overlegen. Bingley og Jane Bennet finner en god tone på tross av Mrs. Bennets innblanding og motstanden fra Bingleys søster, som mener at Jane hører hjemme lavere ned på den sosiale rangstigen. Elizabeth blir såret av at Darcy avviser henne under en lokal dansetilstelning, og hun betstemmer seg for å matche hans kjølighet med sitt eget vidd. Samtidig blir Elizabeth venner med Mr. Wickham, en militsoffiser og tidligere bekjent av Darcy. Wickham forteller henne at han er blitt urettferdig behandlet av Darcy. Elizabeth ser umiddelbart på disse opplysningene som enda en grunn til å hate Darcy. Ironisk nok, men ukjent for henne, kjenner Darcy seg gradvis dratt mot Elizabeth. Idet Bingley ser ut til å være nær ved å fri til Jane, forlater han Netherfield, og Jane sitter igjen forvirret og opprørt. Elizabeth er overbevist om at Bingleys søster i fellesskap med Darcy har blandet seg inn for å holde Jane og Bingley fra hverandre. Før Bingley drar kommer Mr. Collins, den mannlige slektningen som er arving til Longbourn på besøk til familien Bennet. Han er nylig blitt ordinert som prest, og han har fåttt den velstående Lady Catherine de Bourgh som sin velgjører. Selv om han delvis er blitt rådet av Lady Catherine til å besøke familien Bennet, har han også en annen grunn: han ønsker å finne seg en kone blant Bennet-søstrene. Mr. Bennet og Elizabeth fryder seg over hans pedantiske væremåte. Han velger umiddelbart Jane som sin utkårende, men da Mrs. Bennet nevner Janes interesse for Mr. Bingley, faller hans øyne på Elizabeth. Han frir til Elizabeth, som sier nei. Dette gjør hennes mor svært opprørt. Collins tar seg raskt inn igjen og frir til Elizabeths nære venn, Charlotte Lucas, som sier ja med det samme. Charlotte gifter seg med Mr. Collins, og hun ber Elizabeth komme på besøk. Om våren drar Elizabeth til Charlotte og Mr. Collins i Kent. Sognet der Mr. Collins er prest, ligger ved Rosings Park, den store eiendommen til Mr. Darcys tante, Lady Catherine de Bourgh. Elizabeth blir invitert dit ofte. Mr. Darcy besøker Lady Catherine, og han møter Elizabeth igjen. Hun får vite av Darcys fetter at det var Darcy som skilte Bingley og Jane. Ikke lenge etter innrømmer Darcy sin kjærlighet til Elizabeth og frir til henne. Elizabeth blir fornærmet av Darcys arrogante frieri, og sier nei til ham. Han spør hvorfor, og Elizabeth konfronterer ham med sabotasjen av Bingleys forhold til JAne og Wickhams beretning om tidligere hendelser. Darcy blir rystet av Elizabeths beskyldninger. Han skriver et brev til henne der han rettferdiggjør sine handlinger. Brevet avslører at Wickham raskt skuslet bort arven han fikk fra Darcys far, og deretter kom til Darcy og bad om mer støtte. Wickham ble sint fordi Darcy avslo dette. Som hevn og for å få tak i deler av Darcy-familiens formue forsøkte Wickham å forføre Darcys lillesøster Georgiana. Han lyktes nesten med å få henne til å rømme bort og gifte seg med ham, før han ble avslørt og stoppet. Darcy rettferdiggjør sine handlinger mot Bingley og Jane gjennom å ha observert at Jane ikke viste gjensidig interesse for Bingley, og Darcys mål hadde derfor vært å beskytte Bingley mot kjærlighetssorg. Darcy innrømmer at han var bekymret på grunn av den ufordelaktige forbindelsen til Elizabeths familie, spesielt hennes mor og villstyrige småsøstre. Etter å ha lest brevet begynner Elizabeth å stille spørsmål ved sin families oppførsel og Wickhams troverdighet. Hun konkluderer med at Wickham ikke er så pållitelig som hans gode manerer skulle tilsi, at Wickham har løyet til henne, og at hennes førsteinntrykk av Darcy kanskje ikke er helt riktig. Ikke lenge etter drar Elizabeth hjem. Noen måneder senere drar Elizabeth på en reise til Derbyshire sammen med sin tante og onkel. De besøker Pemberley, Darcys eiendom. Darcys husholderske, en gammel dame som har kjent Darcy siden han var barn, omtaler Darcy med smigrende ord. Darcy ankommer uventet Pemberley under besøket. Han er svært vennlig mot dem, og Elizabeth får et enda bedre inntrykk av ham. Darcy introduserer så Elizabeth for sin søster Georgiana. Han behandler hennes onkel og tante svært godt. Elizabeth og Darcys fornyede bekjentskap blir brått satt på vent da Elizabeth får brev om at hennes yngre søster Lydia har rømt sammen med Wickham. Til å begynne med tror Bennet-familien at Wickham og Lydia har rømt for å gifte seg, men det viser seg snart at Wickham ikke har planer om å gifte seg med Lydia. Lydias krumspring truer familiens rykte og Bennet-søstrenes omdømme. Elizabeth og tanten og onkelen hennes haster tilbake fra Derbyshire, og Elizabeth er overbevist om at Darcy vil unngå henne fra nå av. Snart, takket være Elizabeths onkel, blir Lydia og Wickham funnet, og de blir gift. Etterpå kommer Wickham og Lydia på besøk til Longbourn. Lydia skryter til Elizabeth, og hun avslører at Darcy var til stede under vielsen. Elizabeth blir overrasket, og sender brev til sin tante. Tanten forteller at det er Darcy som sørget både for å finne paret og få dem gift. Ikke lenge etter kommer Bingley og Darcy tilbake til området. Bingley frir til Jane, og denne nyheten fører til at det ryktes at Darcy vil fri til Elizabeth. Lady Catherine drar til Longbourn ene og alene for å konfrontere Elizabeth og kreve at hun aldri sier ja til et slikt frieri. Elizabeth nekter å bøye seg for Lady Catherines krav. Elizabeths standhaftighet kommer Darcy for øre, og han blir overbevist om at hun har skiftet mening om ham. Neste gang han er på besøk, frir han til henne. Elizabeth sier ja, og de to blir forlovet. Mottakelse. Filmen fikk gode kritikker på begge sider av Atlanteren da den kom, og Keira Knightley fikk skryt for sin fremstilling av Elizabeth. Filmens fotograf og komponist har også blitt hyllet. Kritikken mot filmen har vært at den har fokusert omtrent bare på de romantiske sidene av Austins roman, og ikke på samfunnshumoren boken er full av. Men, som det er blitt påpekt, det er vanskelig å putte hele romanen inn i en to-timers film. Det er også kommentert at det er Elizabeth, og ikke Jane som det er i boken, som blir fremstillt som skjønnheten i familien Bennet og dermed blir noe av balansen i historien forskjøvet. Det østromerske senatet. Det østromerske senatet var en nominell arvtager av Det romerske senatet, som ble etablert på 300-tallet av Konstantin den store. Det hadde aldri noen praktisk makt, på denne tiden hadde keiseren ren despotisk kontroll over keiserriket. Senatet mistet med årene mer og mer av sin betydning, og ved inngangen av 1300-tallet var institusjonen blitt oppløst. Bjarne Solbakken. Bjarne Solbakken (født 18. mai 1977 i Ålesund) er en norsk tidligere alpinist som kjørte for Stranda IL. I løpet av karrieren vant han ett verdenscuprenn – et super-G-renn i Beaver Creek 7. desember 2003. Han hadde i tillegg ytterligere tre pallplasseringer: andreplass i utfor i Beaver Creek 5. desember 2003, andreplass i super-G i Kvitfjell 7. mars 2004 samt tredjeplass i storslalåm i Flachau 3. januar 2004. Han la opp etter 2008-sesongen. Under OL 2002 oppnådde han femte, sjette og tolvte plass i henholdsvis super-G, storslalåm og utfor. Han deltok også i OL 2006 i Torino. Solbakken kommenterer alpint sammen med Lars Lystad i NRK. Aleksej Rykov. Aleksej Ivanovitsj Rykov (født, død 15. mars 1938) var sovjetisk regjeringsleder 1924–1930. Han sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1898, og fulgte ved splittelsen mellom bolsjevikene og mensjevikene førstnevnte. Han spilte en viktig rolle i 1905-revolusjonen, og ble i de følgende årene en av bolsjeviklederne, selv om han i 1912, rett før han ble sendt til Sibir, røk uklar med Lenin rundt spørsmål om samarbeid med de andre arbeiderpartiene. I 1917 ble han valgt til medlem av sentralkomiteen, men igjen skulle samarbeidsspørsmålet føre til problemer. Da et forslag om dette ble forkastet november samme år forlot han sentralkomiteen. Han aksepterte etter hvert nederlaget, og i 1918 ble han valgt til leder av finansministeriet. I 1920 ble han på nytt valgt inn i sentralkomiteen og fungerte frem til 1924 som medlem av organisasjonskomiteen. I 1922 ble han valgt til politbyrået. Etter at Lenin ble syk ble han stedfortredende regjeringsleder, og etter dennes død gikk han av som finansminister for å overta som regjeringsleder. I de påfølgende partikampene utgjorde Rykov sammen med Nikolaj Bukharin og Mikhail Tomskij den moderate fløyen som la vekt på alliansen med bøndene mot venstrefløyen som prioriterte hurtig industrialiering på bekostning av bøndene. Derfor allierte de seg først med Stalin, Kamenev og Zinovjev mot Trotskij, deretter med Stalin mot Kamenev og Sinovjev. Da imidlertid Stalin og flertallet begynte å innta venstreopposisjonens gamle standpunkter havnet de i opposisjon, den såkalte høyreopposisjonen. Rykov, for sin del, ble i 1930 avsatt som regjeringssjef og mistet plassen sin i politbyrået. Året etter fikk han vervet som leder for post- og telegrafdepartementet, et verv han hadde til 1936. I 1934 ble han degradert til observatør i sentralkomiteen og i 1937 ble han arrestert på et møte i sentralkomiteen og ekskludert fra partiet. I 1938 ble Rykov, sammen med blant andre Bukharin, henrettet i den tredje og siste Moskvaprosessen, anklaget for landsforræderi og konspirasjon. Han ble rehabilitert først i 1988. Rykov, Aleksej Rykov, Aleksej Rykov, Aleksej Rykov, Aleksej Karl Radek. Karl Berngardovich Radek (1885–1939) var en polsk-russisk kommunistisk politiker. Radek sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1898 og det polsk-litauiske arbeiderpartiet i 1904, siden deler av Polen på dette tidspunktet var en del av det russiske imperiet. Under 1. verdenskrig oppholdt han seg i Sverige og Sveits, der han sluttet seg til bolsjevikene. I 1917 reiste han sammen med blant andre Lenin til Russland. De to neste årene befant han seg i Tyskland der han forsøkte å organisere den revolusjonære bevegelsen, før han i 1920 dro tilbake til Russland der han sluttet seg til Komintern. Som Kominterns fremste ekspert på Tyskland fikk Radek mye av skylden for at det tyske revolusjonsforsøket mislyktes i 1923, og han ble året etter fjernet fra sine verv i Komintern. Politisk tilhørte han venstreopposisjonen, og tok i årene 1926–27 standpunkt for Den Forente Opposisjonen. Dette førte til at han ble ekskludert fra partiet i 1927. Han kapitulerte imidlertid og fikk partimedlemsskapet tilbake i 1930. Samme år ble han ansatt som utenriksredaktør i avisen Izvestija. Han var også involvert i utarbeidelsen av Sovjetunionens nye grunnlov, men før den var ferdig ble han arrestert anklaget for forræderi. I 1937 ble han i forbindelse med den andre Moskvaprosessen dømt til 10 års fengsel, og han døde to år senere som resultat av et slagsmål med en medfange. Radek ble rehabilitert i 1988. Abdikasjon. Abdikasjon (latin: "abdicatio" «å frasi», fra "ab" «fra» og "dicare" «å si») er handlingen hvor en regjerende monark gir avkall på sin verdighet. Kjente abdikasjoner. I moderne tid er sannsynligvis abdikasjonen til den britiske kongen Edvard VIII den mest omtalte. Han frasa seg retten til tronen for å gifte seg med amerikanske Wallis Simpson. I Norge. Grunnloven regulerer ikke spørsmålet om Kongen har rett til å abdisere, men det er heller ingen ordning for å tvinge en monark til å beholde kongeverdigheten. Prins Christian Frederik abdiserte imidlertid høsten 1814 til fordel for svensk union, og kong Haakon VII nevnte muligheten i 1940. Statsrettslig sett er det dermed antatt at dersom Kongen skulle ønske å abdisere er dette opp til ham selv. Röyksopp's Night Out. "Röyksopp's Night Out" er Tromsø-bandet Röyksopps tredje album. Albumet ble gitt ut i Norge den 27. januar 2006, og i utenlandske butikker fra 25. februar 2006. Albumet er et utvalg av låter tatt opp fra to konserter som Röyksopp hadde på Rockefeller 19. og 20. november 2005. Siden konsertene ble tatt opp, var de fleste av vokalistene som synger på "The Understanding" også med, med unntak av Karin Dreijer. Albumet inneholder tre låter fra det første albumet, «Melody A.M.», og fire fra «The Understanding». Den siste låta på albumet, «Teppefall», er et slags postludium, og «Go With the Flow» er en remiks av en låt som opprinnelig tilhører "Queens of the Stone Age". Röyksopps to medlemmer synger selv på konserten, i tillegg til at de spiller på elektroniske instrumenter, som synthesizer, drumpads, vocoder og trommer/symbaler. Bandet har også med seg diverse gitarister og vokalister, se nedenfor. EP'en lå den 10. februar 2006 på tiende plass på VG-lista topp 20. Jurij Pjatakov. Georgij «Jurij» Leonidovitsj Pjatakov (russisk: Георгий Леонидович Пятаков; født i Kiev, død 1. februar 1937 i Moskva) var en sovjetisk kommunistisk politiker. I sin ungdom hadde han vært anarkist, men i 1910 sluttet han seg til det russiske arbeiderpartiet. Da bolsjevikene og mensjevikene delte seg organisatorisk i 1912 fulgte han med førstnvente. Under 1. verdenskrig sto han i kraftig opposisjon til Lenin i forhold til spørsmålet om nasjonal selvråderett og om Freden i Brest-Litovsk. Deler av første verdenskrig oppholdt han seg i Norge og bidro blant annet med innspill til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds avis Klassekampen. I 1918 var han blant grunnleggerne av det ukrainske kommunistpartiet som en del av det all-russiske, senere sovjetiske, kommunistpartiet, og deltok i oppbyggingen av Den Røde Hær i Ukraina. I 1922 ble han stedfortredende leder for det sovjetiske finansdepartementet. Sammen med Nikolaj Bukharin ble Pjatakov i Lenins testamente omtalt som partiets unge håp. Politisk tilhørte Pjatakov hele tiden venstrefløyen i partiet. Da uenighetene oppsto i kjølvannet av Lenins sykdomsperiode og død tok han standpunkt for Trotski, mot flertallet i spørsmålet om tempoet for industrialiseringen. Da Trotski sammen med Lev Kamenev og Grigory Sinovjev dannet Den Forente Opposisjonen i 1926 sluttet Pjatakov seg til denne. Han ble ekskludert av partiet i 1927, men tatt til nåde året etter, etter å ha øvd omfattende selvkritikk, og ble valgt til stedfortredende leder for tungindustrikommisariatet. I 1936 ble Pjatakov arrestert for å ha konspirert med Trotsky, og han ble dømt til døden i den andre Moskvaprosessen i 1937. Han ble rehabilitert i 1988. Norges ambassade i Stockholm. Norges ambassade i Stockholm er Norges diplomatiske representasjon til Sverige. Ambassaden ligger i Diplomatstaden på Norra Djurgården (Skarpögatan 4) i Stockholm. Ambassadebygningen. Daværende kronprins Olav la ned grunnsteinen for bygget 10. november 1950 i nærvær av kronprinsesse Märtha og statsminister Einar Gerhardsen. Bygget var tegnet av Knut Knutsen og ble overlevert 15. juli 1952 i en seremoni hvor utenriksminister Halvard Lange fra Norge og Östen Undén fra Sverige deltok. Bygget ble bygget i etterkrigstiden og grunnet manglende penger ble kostnadene til bygget flere ganger redusert, men likevel står bygget som et av Knutsens viktige bygg. Konsulater. Norge har totalt 16 generalkonsulater og konsulater i Sverige. Eksterne lenker. Stockholm Ponte dell'Accademia. Ponte dell'Accademia er en av tre broer over Canal Grande i Venezia. Broen krysser kanalen nær dens sydlige ende. Galleriet Accademia ligger ved broen og har gitt den sitt navn. De første forslagene om en bro her kom i 1488, men ikke før 1854 ble det bygget en. Alfred Neville tegnet en stålbro som ble revet på 1930-tallet. Den ble erstattet av en trebro, selv om mange hadde ønsket en stenbro. Trebroen måtte rives fordi den var i dårlig forfatning, og i 1985 ble en identisk bro reist. Finland under Vinter-OL 2006. Finland under Vinter-OL 2006. 102 sportsutøvere fra Finland deltok i tolv sporter under Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Finland kom på nittende plass med seks sølv- og tre bronsemedaljer. Janne Lahtela var Finlands flaggbærer under åpningsseremonien. Markusplassen. Markusplassen ("Piazza San Marco") er Venezias store åpne sentrale plass. Det er den eneste plassen som er stor nok til at den kalles en "Piazza". De andre åpne byrom i Venezia kalles "campo" (flertall "campi"). Takket være at den, som normalt i Venezia, er bilfri, domineres den av mennesker og duer. Duene er relativt tamme og spiser gjerne av hånden eller plasserer seg på armen eller hodet til de besøkende. Den dominerende lyden er den menneskelige stemme, den eneste store plass i Europa hvor det er tilfelle. Mk Ultra. mk Ultra var et amerikansk alternativband som spilte mellom 1994 og 1999. Bandet ble startet i San Francisco Bay Area tidlig på 1990-tallet, og ble populært i lokale kretser. mk Ultras karriere nådde sitt høydepunkt med en landsdekkende turné i USA i 1999, men fikk en brå avslutning da gitarist John Tyner bestemte seg for å slutte. De andre medlemmene arbeidet da allerede med biprosjekter og ønsket ikke å finne noen som kunne erstatte han. Mye av mk Ultras stil har blitt videreført av John Vanderslice og hans nye band. Norcan. Norcan (Norsk Cannabisforum) er Norges største nettforum innen cannabis. Forumet har over 8000 medlemmer, og flere hundre tusen poster i diskusjonsforumet. Selve forumet er delt opp i kategorier, med egne diskusjonsfora for dyrking, for lov og rett, musikk, kultur osv. NorCan har også egne lokallag fordelt over hele Norge. Trusler mot Norcan. Norsk Narkotikapolitiforening uttalte til VG 25. februar 2008 at de ønsket at norske nettsteder som beskrev detaljert hvordan Cannabis dyrkes, skulle legges ned. Norcan svarte med en pressemelding. Robert Rauschenberg. Robert Rauschenberg (født 22. oktober 1925 i Port Arthur i Texas, død 12. mai 2008 i Captiva Island i Florida) var en jødisk-amerikansk kunstner. Han ble omtalt som en av de viktigste kunstnerne i USA i siste halvdel av 1900-tallet. Rauschenberg studerte ved kunstskolen Black Mountain College i USA, under den tidligere Bauhaus-profilen Josef Albers. Rauschenberg uttalte senere at Albers' sans for disiplin og metodiske tilnærming til kunst inspirerte ham til å gjøre det motsatte. Rauschenberg hadde stor betydning for utviklingen av amerikansk kunst på 1950- og 60-tallet, og hans bruk av readymades og sitater fra populærkulturen ble sett som et alternativ til den dominerende abstrakte ekspresjonismen, og som en forløper for popkunsten. I likhet med Jasper Johns' arbeider ble Rauschenbergs kunst omtalt som «Neo-Dada» ("nydadaisme") på 1950-tallet, på grunn av blandingen av høy- og lavkulturelle referanser, og sammenstillingen av ulike objekter, teknikker og materialer. MS «Anne Line». __NOTOC__ MS «Anne Line» (til 1991), MS «Tjelden» (1991–2008), MS «Maan Dolphin» (2009–), er en katamaran bygget i 1986 ved verftet Fjellstrand. Skipet ble opprinnlig bygget som lasteskip, men blei ombygd til passasjerskip i 1991. Hafslund Strøm. Hafslund Strøm, et datterselskap av Hafslund ASA, er størst innen strømsalg i Norge. Selskapet ble stiftet 30. juni 2000. NorgesEnergi. NorgesEnergi AS er en norsk strømleverandør og en av Norges største lavprisaktører. De leverer strøm til kunder over hele Norge, og er et datterselskap av Hafslund ASA. NorgesEnergi holder til i Kristiansand og har ca 90 medarbeidere. Selskapet ble stiftet i 1999. Visjon og forretningskonsept. NorgesEnergi har som visjon å bli den mest foretrukne og best likte strømleverandøren i landet. Kjernen i forretningskonseptet er å levere billig strøm, kutte kundenes strømutgifter og gi god kundeservice. Kundetilfredshet. NorgesEnergi ble av Norsk Kundebarometer kåret til den strømleverandøren med mest fornøyde kunder i årene 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2008 og 2009. I 2008 ble NorgesEnergi bransjevinner for bransjen Energi i Best i Test – Kundeserviceprisen 2008. Samarbeidspartnere. NorgesEnergi er i dag en foretrukken samarbeidspartner for en rekke større nasjonale organisasjoner og interessegrupper, blant andre LOfavør, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norsk Familieøkonomi, mfl. Disse anbefaler NorgesEnergi som strømleverandør for sine medlemmer. Länsväg 239. Länsväg 239 er en svensk vei, som går mellom Torsby og Ekshärad. Den møter ved grensen i vest, europavei 16 og europavei 45 i Torsby, og riksväg 62 i øst. Før 2012 gikk den fra den norsk-svenske grensen ved Vittjärn (møtte davarende riksvei 200), en strekning som nå er E16. Norsk Akademi for Naturmedisin. Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN) er samlokalisert med flere andre undervisningstilbud i den såkalte Sjømannsskolen i Oslo. NAN er Norges eldste og største skole innen alternativ behandling. Historie. NAN ble grunnlagt i 1975 og feiret sitt 30-årsjubileum ved å flytte inn på Sjømannsskolen i Oslo i 2005. Homeopat Bjørn Olav Røssberg og lege Jens Lunden etablerte akademiet og bygget det opp til å bli den største skolen av sitt slag. I 2000 tok akupunktør og homeopat Arve Haugan og akupunktør og homeopat Andreas N. Bjørndal over skolen, og har utvidet tilbudet til å omfatte 7 ulike linjer. Skolen bygde opp en homeopatiutdannelse, som var den første som ble godkjent av Norske Homeopaters Landsforbund, NHL og den første til senere å bli godkjent av European Council of Classical Homeopathy, ECCH. Eierne arbeider i dag med å få skolen offentlig godkjent. NAN har utdannet ca 70 % av alle homeopater i Norge og samtlige naturopater. I 2002 ble de første naturopater uteksaminert. I 2004 etablerte NAN en ny linje innen veteropati. Veteropati er alternativmedisinsk behandling av dyr med homeopati, akupunktur, urter og ernæring. NAN arbeidet fra januar 2006 med 5 andre skoler i medisin og alternativ behandling under samlokaliseringen på Sjømannsskolen med navnet Lyceum, akademi for integrert medisin, men sommeren 2009 valgte NAN å flytte til Munchgt 7 og rendyrke det Akademiet står for. Høsten 2009 leverte NAN inn søknad om Bachelorgrad i Integrerende medisin til NOKUT. Struktur. NAN er bygget opp med ett grunnfag i enhetsmedisin det første året, før studentene tar linjevalg. Dette grunnfaget er som en naturmedisinsk variant av ex.phil. og legger vekt på et balansert syn på skolemedisin og alternativ behandling, deres møtepunkter og forskjeller. Her blir både det historiske, vitenskapelige og det generelle kunnskapsgrunnlaget for disse fagene diskutert. Ved siden av dette gjenngås menneskekroppens oppbygning og funksjon. Linjevalget er i dag mellom homøopati, naturopati, ernæringsterapi, akupunktur (i samarbeide med NAHS), veteropati og shiatsu. Utdannelsen er en deltidsutdannelse basert på fra 14 helger pr. år ved siden av obligatorisk, klinisk undervisning, kollokvier og gruppeoppgaver. Utdannelsen går tilsammen over fra 3-5 år. Homøopati. Homøopati er en av de mest brukte systemer for alternativ behandling utviklet av den tyske lege og farmasøyt Samuel Friedrich Christian Hahnemann (1755–1843). Homøopati betyr lik + sykdom, og bygger på prinsippet om aksjon og reaksjon, og går ut på å stimulere kroppens eget forsvarssystem ved hjelp av midler som kan produsere lignende symptomer. Det er den mest brukte alternative behandlingsform i Norge sammen med akupunktur. Flere studier viser at ca. 70-85 % av brukerne føler seg hjulpet. Homeopati er offentlig godkjent i flere land og er blitt anbefalt som en av de første alternative behandlingsformer til å få godkjenning i Norge. Homeopater er organisert i Norske Homeopaters Landsforbund, NHL. Naturopati. Naturopati (lat natura+pathos, natur + sykdom) er basert på naturlige tiltak mot sykdom, ubalanse og livsstilssykdommer. Naturopaten bruker primært ernæring, urter og livsstilskorreksjon sammen med flere alternative behandlingsformer som soneterapi, blomstermedisin, øreakupunktur m.fl.. Naturopatien ble utviklet av dr. Benedict Lust, og de første naturopater ble uteksaminert fra American School of Naturopathy i New York i 1902. De første norske kom nøyaktig 100 år senere i 2002 fra NAN. Naturopati bygger på flere prinsipper hvor av de viktigste er: ikke å skade, forebygge, hjelp til selvhjelp, renhet og utvikling. Naturopaten har spisskompetanse i å finne en individuelt tilpasset ernæringsplan for den enkelte pasient. I Norge er naturopater organisert i Norske Naturopaters Landsforening, NNL. Ernæringsterapi. Sammen med CET, center for ernæring og terapi, tilbyr NAN en unik utdannelse i ernæring. Her bygges det bro mellom moderne, forskningsbasert ernæring og de ulike alternative ernæringsretninger. Ved å ta tak i de psykiske utfordringer som en omlegging av kosten kan være, lærer man både å gjøre det lettere for pasientene og å oppnå varige resultater. Norske og danske ernæringsterapeuter er organisert i samme forening. Veteropati. Veteropati (lat veterina + pathos, arbeidsdyr + sykdom) er behandling av dyr med alternative behandlingsformer. En veteropat bruker homeopati, akupunktur og ernæring som sine viktigste terapier. NAN startet utdannelse innen veteropati i 2004 og første kull vil være ferdig utdannet i 2009. Mattilsynet har bestemt at tittelen «veteropat» i Norge bare kan brukes av veterinærer. NAN mener mattilsynet har brutt forvaltningsloven og forfølger derfor saken videre. Tittelen veteropat brukes frem til dette er avklart. Skiskyting under Vinter-OL 2006. Under Vinter-OL 2006 i Torino ble det arrangert 10 øvelser i skiskyting. Øvelsene ble avviklet i "San Sicario" i Cesana Torinese. 20 km normaldistanse. 10. februar 10 km sprint. 14. februar 12,5 km jaktstart. 18. februar 4 x 7,5 km stafett. 21. februar 15 km fellesstart. 25. februar 15 km normaldistanse. 13. februar Olga Pyljova gikk inn til andreplass, men ble fratatt sølvet 16. februar etter å ha testet positivt på en dopingprøve. 7,5 km sprint. 16. februar 10 km jaktstart. 18. februar 4 x 6 km stafett. 23. februar 12,5 km fellesstart. 25. februar MS «Baronen». __NOTOC__ M/S «Baronen» er en katamaran bygget i 1994 og er søsterskip til S «Baronessa». Båten gikk i passasjertrafikk for HSD Sjø mellom Bergen og Sunnhordland. MS «Baronessa». M/S «Baronessa» er en katamaran bygget i 1994 og er et søsterskip til MS «Baronen». Skipet gikk i rutefart for HSD Sjø. Drenthes flagg. Drenthes flagg er hvitt og rødt. Dette er tradisjonelt både Saksens farger og fargene til erkebispedømmet Utrecht. Drenthe var tidligere en del av Oversticht, og ble da styrt fra Utrecht. De seks stjernene står for de seks «dingspelen» (et dingspel var et område overkomstig et ting i Norge) Zuidenveld, Oostermoer, Noordenveld, Rolde, Beilen og Diever. Tårnet er en henvisning til Coevordens slott. Der residerte drosten som styrte området for erkebiskopen av Utrecht. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 19. februar 1947: Rektangulært, forholdene er 9:13. Flaggets bunnfarge er sølv (hvitt) med to røde tverrbjelker. Mellom disse er et sort tårn plassert, på hver side flankert av tre røde, femtaggede stjerner. MS «Beinveien». __NOTOC__ MS «Beinveien» er en katamaran bygget i 1992 for Vest Trafikk. Skipet gikk i rutefart for HSD Sjø.Er nå solgt til Sverige. Nytt navn er MS «Kostersund». MS «Draupner» (1999). MS «Draupner» er en katamaran bygget i 1999 som søsterskip til MS «Sleipner». Skipet gikk i rutefart for Tide. MS «Espeværekspressen». S «Espeværekspressen» i rute Eidesvik - Espevær. Foto Harald Sætre. __NOTOC__ M/S «Espeværekspressen» er et motorskip og passasjerbåt bygget i 1992 for Agasøster Båtservice A/S. Skipet går nå i rutefart for Norled. MS «Vingtor» (1990). S «Vingtor» ved Strandkaien i Bergen. __NOTOC__ M/S «Vingtor» er en katamaran bygget i 1990 som M/S «Pattaya Express». Skipet gikk i rutefart i Flaggruten for Tide Sjø. En forgjenger på samme ruten, en hydrofoilbåt hadde samme navn. Travemünde. Travemünde er en havneby i Lübeck i Schleswig-Holstein i Tyskland. Dit går det ferger fra blant annet Trelleborg. Travemünde har tilhørt byen Lübeck siden 1300-tallet. I 1225 eller 1226 ble et av Nordeuropas første fyrlykter etablert i Travemünde, ved innseilingen til Hanseatenes viktigste by, Lübeck. MS «Tedno» (1992). __NOTOC__ M/S «Tedno» er en katamaran bygget i 1992 for HSD Sjø. Skipet ble i 2007 solgt til et tyrkisk rederi. Kilder. Tedno 1992 MS «Utgar». __NOTOC__ M/S «Utgar» er et motorskip bygget i 1981 for Øygarden-Sotra Rutelag. Skipet går nå i rutefart for HSD Sjø. MS «Utgar» i Bergen i 2000. Foto Harald Sætre. Nordiske grener under Vinter-OL 2006. Under OL 2006 i Torino ble det arrangert 18 øvelser i nordiske grener. Det ble arrangert tre øvelser i kombinert. Øvelsene ble avviklet i Plan i Pragelato. Det er ingen klasse for kvinner i kombinert i OL eller VM. Det var tolv langrennsøvelser i OL, i både fri teknikk og klassisk stil. For første gang stod lagsprint på OL-programmet. Det ble også arrangert to individuelle konkurranser og en lagkonkurranse i skihopp i Vinter-OL 2006. 15 km individuelt Gundersen. 11. februar 4 x 5 km lagkonkurranse. 15. februar Norge deltok ikke, grunnet sykdom. 7,5 km sprint. 21. februar 21. februar 30 km dobbel jaktstart (15 km klassisk og 15 km fri teknikk). 12. februar Sprintstafett (6 × 1,1 km, klassisk stil). 14. februar 15 km klassisk. 17. februar 4 x 10 km stafett. 19. februar 1,3 km sprint. 22. februar 50 km fristil. 26. februar 15 km dobbel jaktstart (7,5 km klassisk og 7,5 km fri teknikk). 12. februar Sprintstafett (6 × 1,1 km, klassisk stil). 14. februar 10 km klassisk. 16. februar 4 x 5 km stafett. 18. februar 1,1 km sprint. 22. februar 30 km fristil. 24. februar Normalbakke K-95 HS 106. 12. februar Storbakke K-120 HS 145. 18. februar Lagkonkurranse K-120. 20. februar MS «Vøringen» (1995). M/S «Vøringen» er en katamaran bygget i 1995. Skipet går i rutefart for Norled på strekningen Norheimsund-Herand-Utne-Lofthus-Kinsarvik-Ulvik-Eidfjord om sommaren. Om Vinteren blir båten brukt som reserve, eller ligg i opplag Lindsay Lohan. Lindsay Dee Morgan Jade Lohan (født 2. juli 1986 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller og popartist. Hun er den eldste av fire søsken og har tatt artistnavnet Lindsay Morgan Lohan. Lohan debuterte som artist som barnemodell for blader og TV-reklamer tre år gammel. Da hun var seks år gammel var hun med på "Late Night with David Letterman" den 29. oktober 1992, som ble sendt på NBC den gang. Hun var med på Halloween Costumes (som er et årlig segment som Letterman og co. fortsatt bruker) og var "«Things You Find on the Bottom of the D Train»". Dette var hennes første ordentlige opptreden som skuespiller. 10 år gammel startet hun som såpeoperastjerne i "«Another World»", og som 11-åring debuterte hun som filmskuespiller, da hun spilte begge tvillingsøstrene i "Foreldrefellen" (1998). De neste årene spilte Lohan i en rekke Disney-filmer. Lohans gjennombrudd som filmskuespiller kom i 2004, da hun hadde hovedrollen i "Mean Girls". Da hun ble eldre spilte Lohan i mer varierte filmer, og hadde mindre stereotypiske roller. I 2004 spilte hun inn albumet "Speak", som lanserte henne som musikkartist. Hennes andre album ble lansert i 2005 og hennes tredje album blir lansert i november 2008. I 2008 spilte Lohan inn filmen "Labor Pains". Lohan ble i 2007 dømt for promillekjøring og besittelse av kokain. I juli 2010 ble hun dømt til 90 dagers fengsel og tre måneder på rehabiliteringsklinikk for brudd på prøveløslatelsen etter tidligere dom. Accademia. Accademia di Belle Arti er Venezias kunstskole, og omtales i Venezia bare som Accademia. Den ligger på den sørlige bredden av Canal Grande, og har gitt navn til en av de tre broene over kanalen, Ponte dell'Accademia. Gallerie dell'Accademia huser en av verdens største spesialiserte kunstsamlinger, og er en av Venezias viktigste turistattraksjoner. Historie. Accademia ble flyttet til dagens lokaler i 1807 etter ordre fra den franske okkupasjonsmakten. Denne administrasjonen hadde allerede lagt ned mange institusjoner i Venezia, blant annet kirker, klostre og skoler. "Scuola della Carita", "Convento dei Canonici Lateranensi" og kirken "Santa Maria della Carita" ble dermed hjem for Accademia. "Scuola della Carita" var den eldste av seks Scuole Grande, og bygningen var fra 1343, selv om skolen ble etablert i 1260. "Convento dei Canonici Lateranensi" ble grunnlagt i 1561 av Palladio, selv om det aldri ble helt fullført. Innhold. Gallerie dell’Accademia inneholder mesterverker fra venetiansk malerkunst frem til 1700-tallet, hovedsakelig ordnet kronologisk, men med noen tematiske trekk. Gentile Bellini, Giovanni Bellini, Vittore Carpaccio, Rosalba Carriera, Francesco Guardi, Pietro Longhi, Lorenzo Lotto, Andrea Mantegna, Giambattista Tiepolo), Paolo Veronese (Paolo Caliari) Golfkortet. Golfkortet (tidligere: grønt kort) er et sertifikat som man trenger for å kunne spille golf i Norge. Fra og med 2010 er det grønne kortet skiftet ut med dette golfkortet, som ikke krever noen bestått eksamen. Som innehaver av dette kortet har man rett til å spille på alle golfbaner i Norge, med unntak av baner som har særlige krav til handicap. For å få kortet kreves at man har gjennomgått et teorikurs med opplæring i golfens regler og etikette. Man må også ha bestått en praktisk prøve, for å bevise at man har et tilstrekkelig høyt ferdighetsnivå til å kunne spille sammen med andre uten å være til heft. Prøven fokuserer også på praktisk gjennomføring av golfspill, herunder ivaretakelse av sikkerhetsbestemmelser. Det kreves også at man er medlem av en norsk golfklubb og derigjennom også Norges Golfforbund. En golfkort-spiller mottar på baner som er slopet like mange slag som en spiller med handicap 36. Hvitt kort. Når en spiller som har golfkortet har spilt en golfrunde hvor hun/han har skåret 36 eller flere stablefordpoeng, oppnår hun/han offisielt handicap, såkalt hvitt kort. Man begynner da på handicap 36. Etter regelendring holder det nå med 18 poeng over ni hull for å få offisielt handicap. Glåmrik. Glåmrik var en humoristisk tegneserie som ble tegnet og skrevet av Bjørn Morisse og trykket i Dagbladet i to perioder, 1972–1975 og 1979. Serien hadde delvis et vikingmiljø, men ikke tilsvarende den amerikanske tegneserien Hårek. Stripene er fulle av moderne elementer og fungerer best der den lekte med mediet og vrenger på klisjeene. Humoren kunne «til tider være påtrengende blødmeaktig», som det kortlivede norske tidsskriftet om tegnerserier Seriefokus karakteriserte den. Serien var derfor både elsket og hatet av leserne på 1970-tallet. Karakteristisk var seriens metaelementer hvor den kommenterer seg selv som serie. I en stripe kommer tegnerens Morisses stemme inn fra oven i boble. «Hvem er du?» spør Glåmrik. «Jeg er han som har skapt deg», er svaret. «Julenissen?» spør Glåmrik seg selv. Som Seriefokus påpeker, var det ikke personskildring eller narrativer som var det sentrale i serien, men allikevel er det en del figurer som peker seg ut. Seriens hovedperson er Glåmrik, og mange striper består simpelthen av at han serverer en bitende eller tåpelig kommentar. En annen smart kar er navnløs, men kjennes på sitt bastskjørt. Navnløs er også den kvinnelige gjennomgangsfiguren, en eldre, illsint gribenille med hvit hårtopp. Pysulf er dum (når han får beskjed om å drite og dra, ser vi ham først på potten og deretter med kofferten). Andre navn som går igjen er Georg, med varianter som Georf, Georph og Geort, og Herr Purf. Det er imidlertid også et stort innslag av striper der teksten står for seg selv på hvit bakgrunn, og ingen figurer opptrer. Serien fikk en meget brå slutt i Dagbladet i 1979 da den spøkte med noe som man ikke spøker med, nemlig jøder i nazistiske konsentrasjonsleirer. Serien foreslo å døpe om TV-serien "Holocaust" til "Judes on Toast"; dagen etter beklaget avisen at stripen var blitt trykket, og også Morisse rykket ut med en beklagelse noen dager senere. Et forsøk på å gjenopplive serien i Dagsavisen tidlig på 1990-tallet med nytegnede søndagsstriper og repriser på dagsstriper fra 70-tallet ser ut til å ha blitt oppgitt etter meget kort tid. Det kom tre samlevolumer i bokform på 70-tallet. Noen striper ble også trykket som illustrasjoner til Jan Erik Volds entusiastiske artikkel om serien i Vinduets tegneserienummer i 1974. Bjørn Morisse. Bjørn Reidar Morisse (født 7. februar 1944 i Oslo, død 27. juli 2006) var en norsk multikunstner, kjent for sitt arbeid som illustratør, tegneserieskaper og musiker. Morisse bodde noen år som barn i San Pedro, California før familien vendte tilbake til Oslo. Som voksen bodde han i utlandet i mange år, mest i Danmark og Hellas. Tegneserier. Bjørn Morisse var mest kjent for tegneserien Glåmrik i Dagbladet. Den inneholdt ordspill som: «Unnskyld, er dette Kåre Spon Danseskole?» Morisse hadde også en tegneseriekarriere i Danmark som er lite kjent i Norge, blant annet serien "Jøsses". The Young Norwegians. På 1960-tallet spilte han sammen med Lillebjørn Nilsen i duoen The Young Norwegians. Ettersom Bjørn Morisse var den høyeste av de to, fikk han kallenavnet Store-Bjørn, og Lillebjørn ble dermed hengende fast som kallenavn på Nilsen. Morisse var sangskriveren. Stille Døgn i Clichy. I 1971 lå Bjørn Morisse på VG-listen i seks uker med den erotiske «Stille døgn i Clichy», en norsk versjon av Country Joe McDonalds «Quiet Days in Clichy». En hører blant andre Øystein Sunde spille gitar på plata, som ble et ikon for alle som vokste opp på 1970-tallet. Sangen er gjenutgitt på CD-en "Sensurert"; her i en komplett versjon – på den originale singelen var de to første (!) versene plassert på side B. Slaget ved Trebia. Slaget ved Trebia var et betydelig slag i den andre punerkrigen som ble utkjempet mellom de karthagenske styrkene til Hannibal og den romerske republikk i 218 f.Kr. Opptakt. Hannibal startet den andre punerkrigen i 219 f.Kr. ved å angripe den romerske allierte byen Sagentum i dagens Spania. Etter at han tok byen, marsjerte han mot Italia med rundt 40 000 mann og flere dusin krigselefanter. Han fulgte en rute i innlandet og krysset Alpene. Han mistet store deler av sine styrker, men kom seg over fjellene og vant et lite slag ved elven Ticinus. Forferdet av det tidlige tilbakeslaget ved Ticinus beordret det romerske senatet konsulen Tiberius Senoronius, som var stasjonert på Sicilia, om å forsterke den romerske generalen Publius Cornelius Scipio, som ble såret ved Ticinus. Hannibal klarte å jage ham tilbake etter noen kløktige manøvrer, da han hadde plassert seg på den veien mellom Placentia og Arminum som Sempronius måtte følge for å slutte seg til Scipio. Han erobret så Clastidium hvor han skaffet seg store mengder med forsyninger til sine menn. Men disse forsyningene kom ikke uten tilbakeslag. Sempronius klarte å komme seg rundt Hannibals flanke og slutte seg til sine våpenbrødre i leiren nær elven Trebia. Hannibal hadde nå ikke noe annet valg enn å kjempe mot begge konsulene og han satte derfor i gang med å lokke Sempronius, som Hannibal visste hadde en tendens til å handle for raskt og impulsivt, til et feltslag på like vilkår før den mer forsiktige Scipio kom seg fra sine skader og tok tilbake kommandoen. Forberedelser. Desember 218 f.Kr. var spesielt kald og snørik. Scipio hadde ennå ikke kommet seg fra skadene, men Sempronius ønsket å kjempe. Han var ivrig etter å kjempe mot Hannibal før Scipio kunne ta tilbake kommandoen, særlig da tiden for valg av nye konsuler nærmet seg. Sempronius forberedte seg til kamp og så bort fra advarslene fra Scipio om å være forsiktig i møtet med Hannibal. Uheldigvis for Sempronius var Hannibal klar over dette og la en plan som skulle dra fordel av Sempronius‘ utålmodighet. Hannibals styrker hadde slått leir på den andre siden av den islagte Trebia-elven som renner fra Apenninene til Po nær Placentia. Han hadde lagt merke til, forteller Polybios, et "«sted mellom de to leirene, flatt og uten trær, men brukbart til bakholdsangrep, da det var flankert av vann med bratte bredder som var tett overgrodd av busker og tornplanter, og her foreslo han å legge en overraskelse for fienden»". Hannibal hadde ved hjelp av galliske spioner fått overblikk over de av fiendens posisjoner som han vurderte som avgjørende og sendte frem en avdeling med 1000 lette infanterister og 1000 kavalerister under kommando av sin yngre bror Mago. Denne styrken skulle i nattemørket skjule seg i krattet langs Trebia for å forberede et bakholdsangrep mot romerne. Neste morgen sendte han sitt kavaleri over Trebia for å trakassere den nærliggende romerske leiren og trekke seg tilbake for å lure romerne inn i en posisjon hvor Magos skjulte avdeling i et gunstig øyeblikk kunne slå til mot motstanderne. Hendelsene. Bildet som viser slagplanen. Romerne i rødt og Hannibal i blått Så snart kavaleriet hadde vist seg i nærheten av den romerske leiren, sendte Sempronius ut sitt kavaleri for å drive dem bort. Kort tid etterpå sendte han ut hele sin armé på 36 000 infanterister, 4 000 allierte kavalerister og 3 000 galliske leiesoldater for å utkjempe slaget. Han var utålmodig i å få det som for ham så ut som en seier, men han var ikke klar over fellen som var satt opp for ham. Været var kaldt og fuktig og det snødde. Romerne hastet ut av leiren uten å ha spist frokost og var ikke kledd for det kalde været. Da de i tillegg måtte vasse gjennom det iskalde vannet som enkelte steder nådde dem helt opp til brystkassen, var de så utmattet og nedkjølte da de kom seg over Trebia at de knapt kunne holde våpnene sine. Karthagenerne hadde derimot spist, varmet seg ved leirbålene og smurt seg inn med en olje som holdt på varmen. Hannibal utplasserte nå sin armé på et slagsted han selv hadde valgt. Han plasserte 1000 lette infanterister som en trefningslinje. Bak dem stilte han opp hovedlinjen sin med 20 000 afrikanske, spanske og galliske infanterister, mens 10 000 kavalerister og 37 elefanter ble fordelt på de to flankene. Sempronius utplasserte sin armé i en standard romersk trelinjers formasjon. "Velites" (romersk trefningsinfanteri) utgjorde fronten, kavaleriet flankene, mens de galliske krigerne, som var allierte med Roma, ble plassert til venstre for legionene. De lette infanteriene braket først sammen, men velites presterte dårlig og ble trukket tilbake. Etter at velites trakk seg ut, ble gapet de etterlot fylt opp av "hastati" og "principes" (tungt infanteri eller legionærer) som engasjerte seg i kampen med sine motstandere. Ettersom det tunge infanteriet forble låst i en alvorlig nærkamp, angrep det karthagenske kavaleriet og elefantene det romerske kavaleriet som de var tallmessig overlegent. Gradvis ble de romerske flankene presset lenger og lenger bak. Dette etterlot infanteriet i en stadig mer utsatt posisjon. Imens hadde Hannibal sendt alle sine elefanter fremover for å angripe de galliske allierte på romernes ytre venstre flanke. Gallerne hadde aldri sett slike skapninger før og ble raskt demoraliserte og trakk seg tilbake. Etter at det romerske kavaleriet ble drevet av slagmarken, angrep det karthagenske kavaleriet brutalt romernes ubeskyttede sider og hindret dem fra å kunne ta seg av fiendtlige fotsoldater som stod ovenfor dem. Samtidig angrep Magos skjulte styrker fra bakholdet og falt de hardt pressede romerske infanteristene i ryggen. Mens deres kampmoral allerede var tynnslitt av kulde, sult og strabaser, brøt de romerske rekkene sammen under denne nye nedslaktingen og kollapset til slutt under intenst press. Det som en gang hadde vært linjer av målbevisste kjempende soldater, ble en folkemengde av hjelpesløse menn. Tusenvis ble umiddelbart slått i bakken og trampet ned av elefanter. Mange flere druknet i forsøk på å krysse elven. Romerne var fanget mellom Hannibals styrker og ble raskt presset sammen. De mistet mer enn en tredjedel av sine styrker. Soldatene som sto fremst i sentrum av Sempronius’ formasjon fikk en heldigere skjebne. De ble tvunget til å avansere på grunn av presset bakfra, og klarte å nedkjempe de troppene de stod ovenfor og brøt gjennom de karthagenske linjene. De avanserte så langt at de ble separert fra flankene. Da de så at begge flankene var drevet fra slagmarken, trakk soldatene fra sentrum seg i ro og orden til den nærliggende landsbyen Placentia. Hannibal hadde vunnet sin første store seier over romerne. Etterspill. Romerne var målløse og fortvilet over nederlaget Sempronius hadde lidd ved Trebia. Umiddelbare planer for å møte denne nye trusselen fra nord ble lagt. Sempronius returnerte til Roma, og det romerske senatet satte seg ned for å velge nye konsuler i 217 f.Kr. De to nye konsulene var Cnaeus Servilius og Caius Flaminius. Sistnevnte skulle lede den romerske arméen da den braket sammen med Hannibal i slaget ved innsjøen Trasimene. Det kalde været hadde også hatt sin innvirkning på karthagenernes styrker. 36 av de 37 elefantene døde på grunn av sykdom og skader de pådro seg under slaget. Eksterne lenker. Trebia Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 2006. a> for de olympiske konkurranser i hurtigløp på skøyter 2006 Under Vinter-OL 2006 i Torino ble det arrangert tolv øvelser i hurtigløp på skøyter. Øvelsene ble avviklet i Oval Lingotto. Ny øvelse på det olympiske programmet var lagtempo for både damer og herrer. 500 m. 13. februar 1000 m. 18. februar 1500 m. 21. februar 5000 m. 11. februar 10 000 m. 24. februar Lagtempo. 15.–16. februar 500 m. 14. februar 1000 m. 19. februar 1500 m. 22. februar 3000 m. 12. februar 5000 m. 25. februar Lagtempo. "Deltakere i kursiv gikk i det siste heatet." 15.–16. februar Tom Rune Andersen Orre. Tom Rune Andersen Orre (født 18. oktober 1976) kjent under sitt artistnavn «Galder» eller tidligere også kjent som «Grusom», er en norsk heavy metal-musiker. Galder stiftet death metal-bandet Requiem i 1989 sammen med Jardar og Tjodalv. I 1993 oppdaget de black metal og la om stilen til melodisk black metal og skiftet navn til Old Man's Child. Galder er både gitarist, bassist, vokalist og keyboardist i Old Man's Child og er i dag det eneste faste medlemmet av bandet sammen med session-trommeslageren Reno Killerich. I 1998 spilte han gitar en kort periode i Dødheimsgard. Galder har også vært gitarist i Dimmu Borgir siden 2001, og tok over for Astennu som sluttet i 1999. Diskografi. Old Man's Child Dimmu Borgir MF «Hardangerfjord». MF «Hardangerfjord», er en bilferge bygget i 1953. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab frem til 1983, siden 1959 som MF «Vøringen». Kilder. Hardangerfjord 1953 Hardangerfjord 1953 Gelderlands flagg. Gelderlands flagg er trefarget, inndelt i tre horisontale baner. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 13. april 1953: Rektangulært, forholdene er 9:13. Flagget er delt i tre like store, horisontale baner. Ovenfra og nedad er fargene blått, gult (gull) og svart. Fargene ble tatt fra Gelderlands våpen, dette består av en gylden løve på blå bunn og en svart løve på gylden bunn. Se også. Liste over nederlandske provinsflagg Sven Atle Kopperud. Sven Atle Kopperud (født 1. mars 1977 i Nannestad) kjent som Erkekjetter Silenoz og Ed Damnator er en norsk musiker. Kopperud har vært gitarist i det norske symfoniske black/ekstrem metal-bandet Dimmu Borgir siden bandet startet i 1993. Kopperud har tidligere vært medlem av bandene Malefic og Nocturnal Breed. Kopperud skriver hovedmengden av sangtekstene til bandets komposisjoner. Han bidrar også med en del bakgrunns-synging og kan høres på sanger som Stormblåst og Godless Savage Garden. Han kommer fra Åsvegen i Nannestad. MF «Osafjord». M/F «Osafjord», nå M/F «Showboat», er et bilferge bygget i 1959. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD). Jan Guillou. Jan Guillou under Oslo bokfestival 2011 Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou (født 17. januar 1944 i Södertälje i Stockholms län) er en svensk journalist og forfatter med fransk far (Charles Guillou) og norsk mor (Marianne, født Botolfsen). På grunn av farens franske opphav fikk Jan Guillou fransk statsborgerskap ved fødselen. Siden 1975 har han imidlertid vært svensk statsborger. Utenfor hjemlandet er Guillou mest kjent for bokserien om den svenske agenten Carl Hamilton, som er filmatisert og vist blant annet på norsk TV. I tillegg til den har den historiske romanserien om korsfararen Arn Magnusson og hans innvirkning på historien til det svenske kongeriket vært på bestselgerlistene i flere land. Guillou kom først i søkelyset som journalist i 1973, da han – sammen med kollegaen Peter Bratt i tidsskriftet Kulturfront – avslørte eksistensen av det Svenske Informationsbyrån (IB), IBs agent Gunnar Ekberg, og deres omfattende overvåking av venstreradikale svensker gjennom etterkrigstiden, kjent som IB-affären. For sin rolle i avsløringen ble Guillou dømt til fengsel for spionasje. Guillou har også vært programleder for "Magazinet" på Sveriges Television 1981–1984 samt "Rekordmagazinet". På slutten av 1990-tallet stiftet Guillou det frittstående bokforlaget Piratförlaget sammen med Sigge Sigfridsson, Liza Marklund og kona Ann-Marie Skarp. Forlaget har nå også fått et norsk søsterforlag, som Guillou publiserer bøkene sine på; Piratforlaget. Guillou skriver regelmessig for det svenske Aftonbladet, og er en anerkjent deltaker i samfunnsdebatten. Han har opp gjennom årene stått fram med mye krass kritikk av samfunns- og medieutviklingen i Sverige, og på den måten, hele Vesten. Avisen Expressen slo i 2009 stort opp at Guillou på slutten av 1960-tallet hadde vært betalt agent hos KGB: «När Expressen i går visade Jan Guillou dokumenten valde han att för första gången bekräfta att han verkligen utfört uppdrag åt KGB: - Jag fick också betalt och fick skriva på kvitton, säger Jan Guillou till Expressens Micke Ölander». Guillou har imøtegått Expressens framstilling, og forklart at KGB-kontakten var et journalistisk arbeid, et mislykket forsøk på å «avsløre» KGBs virksomhet i Sverige. TV Visjon Norge. TV Visjon Norge eller Visjon Norge er den første skandinaviske, kristne tv-kanalen som sender 24 timer i døgnet. Den sendes over satellitt og dekker hele Norge, samt mye av Norden. Ansvarlig redaktør for kanalen er Jan Hanvold. Formål og visjon. TV Visjon Norge oppgir selv at følgende er essensen av hva de står for: "Sende evangeliet om Jesus til frelse og helbredelse. I det å forkynne evangeliet er det viktig å stå kompromissløst for Israel og Guds eget folk jødene og et reformert Skandinavia. Et Skandinavia hvor Guds Ord igjen settes sentralt ikke bare i kirker og bedehus, men også i næringsliv, politikk og kultur." Fakta om TV Visjon Norge. Kanalen "Visjon Norge" startet sine sendinger 24. mars 2003. Virksomheten drives av selskapet TV Visjon Norge AS. Ifølge egne nettsider har tv-kanalen ca. 32 ansatte, samt flere frivillige som arbeider med produksjon av TV- og radiosendinger. De er også engasjert i nødhjelpsarbeid og misjon. I tillegg driver de bibelskolen FM og arrangerer møter, både i egne lokaler eller andre steder. Opptak fra møtene er en del av programproduksjonen. Kanalen har en kristen profil, og den finansieres først og fremst gjennom gaveinntekter. En stor del av inntektene kommer fra støttepartnere som gir faste månedlige beløp. TV Visjon Norge AS er en bedrift som har vært i omsetningsmessig vekst. I 2003, 2004 og 2005 var regnskapet gjort opp med underskudd. Aksjekapitalen er 100 000 kroner. Vision Norge mottok 75 millioner kroner i bidrag fra seere i 2011. Forretningskontoret ligger i Drammen. Ansvarlig redaktør for tv-stasjonen og styreleder i selskapet er Jan Hanvold. TV Visjon Norge er med i Canal Digitals kanalpakke. De ukrypterte TV-signalene går via satellitt til store deler av Europa på Thor II-satellitten og Sirius-satellitten. I Norge kan kanalen også ses via RiksTVs digitale bakkenett, samt en rekke mindre kabelselskaper. I Tyskland er det også flere store kabelselskaper som har Visjon Norge med i sine programpakker. TV Visjon Norge eier to OB-busser (OB-produksjon), som muliggjør opptak av program på ulike steder. De har også en Swe-dish uplink som muligjør direktesendte programmer. Programmene. TV Visjon Norge sender ulike kristne programmer, tale, undervisning, samtale, nyheter, tema, forbønn, sang og musikkprogrammer. En del av sendetiden er utleid til andre organisasjoner, som ES TV (Evangeliesenteret), Livets Ord, Hillsong og Youth of Europe. Nyhetssonen hadde også svenske nyheter. I 2008 ble svenske nyheter produsert av journalisten Britt Louise Körninger sendt. Studio Direkte. Hovedprogramet er "Studio Direkte" som sendes direkte hver kveld. Dette er et program som spenner over et stort spekter, med ulike programledere, gjester og musikere, som sammen bidrar til å gjøre programmet til den viktigste sendeposten. Under programmet kan seerne via telefon og sms stille spørsmål eller be om forbønn. En stor del av programmet blir også brukt til å verve nye støttepartnere, samt samle inn penger til nyanskaffelser, og drifting av TV-selskapet. Gud gjør ingen religiøs. TV-program som ønsker å formidle at kristenlivet ikke er en død religion, med ytre forskrifter, ritualer og seremonier, bud og regler laget av mennesker, men at kristenlivet er et indre åndelig liv. Programledere er Vivian Zahl Olsen-Haugan og Per Haugan. Brølende Lam. Brølende Lam er et undervisningsprogram som særlig fokuserer på den profetiske nådegaven og tjenesten. Åndens magt. TV-programmer med klar og kompromissløs tale om forskjellige emner, innen tro, penger og næringsliv og helbredelse. Jens Garnfeldt er programleder og pastor i menigheten København Bibeltreningssenter, København. Åpne dører. Et månedlig magasinprogram om kristne som blir forfulgt for sin tro i ulike deler av verden. Målet er å informere om hvordan situasjonen er for troende (kristne) som bor i land med begrenset trosfrihet. Hvert av programmene har hovedfokus på ett enkelt land. Programmene er produsert av den kristne organisasjonen Åpne Dører. New Life Mission. Program med reportasjer fra misjonsarbeid i ulike deler av verden. Om medmenneskelig nestekjærlighet og vitnesbyrdet om hva Gud har gjort i enkelt menneskers liv. Programmene er produsert av New Life Misson. Andre aktiviteter. TV Visjon Norge arrangerer reiser for sine seere til Israel hver påske og til Løvhyttefesten. Et av høydepunktene er at man i forbindelse med disse reisene sender programmet "Studio Direkte" LIVE fra Jerusalem til Norge. I oktober 2006 startet Visjon Norge med egen nyhetssending gjennom etableringen av Nyhetssonen, som formidler nyheter fra Norge, Skandinavia og resten av verden. Kritikk og kontroverser. Nyttårsaften 2004 kom programleder Hanvold, på programmet "Studio Direkte", med en rekke kontroversielle uttalelser i forbindelse med tsunami-katastrofen i Asia, der han blant annet sa at "«...Gud tillot flodbølgekatastrofen slik at folk skulle vende seg i retning kristendommen»". Han sa videre at "«Det var de mest ekstreme muslimske områdene som ble rammet i Indonesia. (...) Og det er jo ingenting å legge skjul på at Thailand er et stort horehus, det er sex-industriens mekka.»". Høsten 2005 kom avisa Hegnar Online med kritikk overfor kanalen og redaktøren der de hevdet at innsamlede midler til fattige barn i Øst-Europa i stedet ble brukt på finansiering av virksomheten til TV-kanalen.. På direkten høsten 2005 oppfordret Hanvold Kristen-Norge til å brenne bøkene om Harry Potter. I april 2006 sendte Visjon Norge på dagtid en vel elleve minutter lang film som i detalj viser hvordan en kvinne får fjernet et foster bit for bit. Filmen vakte sinne og kanalen ble innklagd til Medietilsynet. Like etter sendte Medietilsynet en advarsel til Visjon Bibel Center. Jan Hanvolds «åndelige mentor og forbilde» er den omstridte predikanten Rodney Howard-Browne, som tilhører trosbevegelsen og er kjent for å forkynne herlighetsteologi. TV Visjon Norge hadde i 2009 sendt flere programmer med Howard-Browne og andre predikanter innen samme retning. Kristne fra ulike konservative, bibeltro evangeliske sammenhenger har utarbeidet dokumentasjon og advart mot bibelstridig vranglære fra Howard-Browne og andre sentrale predikanter innen trosbevegelsen. På vinteren 2011 kom det frem i ett avsnitt av Tv2 Hjelper deg, samt en artikkel i nettavisen at pensjonist Bård Fonås som døde samme høst hadde fått en regning fra Visjon Norge på 2 millioner kroner. Visjon Norges svar på tiltale var datafeil og at fakturaen egentlig skulle være på 2000 kr. I samme sak fant pårørende en eske full av håndskrevne brev med bønn om penger. Vegard Opaas. Vegard Opaas (født 11. januar 1962 i Oslo) er en tidligere norsk skihopper. Han hadde sin fremste sesong i 1987, da han som første nordmann gikk til topps i verdenscupen sammenlagt. Siden har bare Espen Bredesen (1993/94) og Anders Bardal (2011/12) kopiert dette. Samme sesong tok han tre medaljer under verdensmesterskapet i Oberstdorf. Han tok bronse i normalbakken, sølv i storbakken, og var med på å sikre Norge sølv i lagkonkurransen (de andre på laget var Ole Christian Eidhammer, Hroar Stjernen og Ole Gunnar Fidjestøl). Hans beste resultat i vinter-OL var åttendeplass i normalbakkerennet i 1984 i Sarajevo. Han deltok også i 1988 i Calgary. MF «Huglo». M/F «Huglo» er et bilferge bygget i 1962. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD). Går nå i sommertrafikk i den finske skjærgården for Skjærgårdshavets Sjøfartsdistrikt, Åbo som M/F «Linta». Øyvind Johan Mustaparta. Øyvind Johan Mustaparta (født i Bærum), også kjent under artistnavnet «Mustis» er en norsk musiker. Mustis var medlem av det symfoniske black/ekstrem metal-bandet Dimmu Borgir, hvor han var keyboardist. Han hadde ikke tidligere spilt i noen band, men var en bekjent av Shagrath fra før av. Mustis har bidratt med mye av den symfoniske utviklingen til bandet, og har blant annet komponert sangen «Progenies of the Great Apocalypse». Etter å ha sluttet i Dimmu Borgir gikk han tilbake til Susperia som han tidligere hadde vært innom. Jon Olav Hjelde. Jon Olav Hjelde (født 30. april 1972) er en norsk fotballspiller som spiller for Vuku IL i 3 divisjon avdeling 20. Hjelde har tidligere spilt for klubbene Vuku IL, Rosenborg, Nottingham Forest og Mansfield Town FC. Han har også spilt for Pusan Icons i Sør-Korea. MF «Kinsarvik». __NOTOC__ M/F «Kinsarvik» var et bilferge bygget i 1963. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskab (HSD). M/F «Kinsarvik» ble solgt i 1998 og gitt navnet «Dona Elvira». Strandet i Vest-Afrika. I mai 2004 dukket «Dona Elvira» opp i det internasjonale nyhetsbildet etter at skipet lastet med 300 flyktninger fikk tekniske problemer 40 kilometer utenfor Elfenbenskysten. Skipet drev 210 kilometer ut i Atlanterhavet før det ble slept til navn i Abidjan, Elfenbenskysten av det franske militærfartøyet Le Henaff. Skipets videre skjebne er ukjent. fra hendelsen. Bjølsen skole. Bjølsen skole er en 1 – 10 skole (barne- og ungdomsskole) beliggende på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo, med front mot Advokat Dehlis plass. Bak skolen ligger Bjølsenparken. Skolen åpnet i 1886. Skolen har lagt arbeid i opparbeidelse av bibliotek, kultur og musikk, samt prosjekter som elevkantine for ungdomstrinnet. Skolen en en Connectskole i arbeidet mot mobbing, vold og rasisme. Skolen står foran en en fullstendig utvendig oppgradering av hele skoleanlegget i perioden 2008 til 2010. Bjølsen skoles musikkorps. "Utdypende artikkel Bjølsen skoles musikkorps" Bjølsen skoles musikkorps er et av landets eldste korps. Det ble stiftet i 1909 som et rent guttekorps, men på 1960-tallet ble det åpnet også for jenter. Bjølsen skoles musikkorps. Bjølsen skoles musikkorps er et skolekorps ved Bjølsen skole på Sagene i Oslo. Det ble stiftet i 1909 som et rent "guttekorps" og er et av landets eldste korps. En gang på 1960-tallet ble det åpnet også for jenter. De siste 15 årene har Bjølsen samarbeidet med Sagene og Lilleborg skoles musikkorps, et samarbeid som har fått navnet "BjølSaLi". Dirigent for korpset er Kari Rolland som har vært dirigent fra 2000. Korpset har hatt kjente medlemmer som Finn Eriksen og Jørgen Foss. Husittene. Husittene omfattet en før-protestantisk kristen bevegelse, som var tilhengere av Jan Hus. Denne dominerende religiøse bevegelsen var også en drivkraft for, og styrket, den tsjekkiske nasjonalfølelsen hos de involverte. Følgene av Hus' død. Reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Jan Hus' død. Straks etter han hadde forlatt Bøhmen, satte en magister ved universitetet i Praha frem forslaget om at også lekfolket skulle få både brød og vin ved nattverden, noe som straks fikk stor tilslutning. Reformbevegelsen fikk på denne måten et symbol, og kunne bruke det som slagord i striden mot den offisielle kirka. Kravet om altervin til lekfolket hadde dessuten mye større slagkraft hos folket enn John Wycliffes filosofi. Både kong Wenzel og dronning Sofia viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Bøhmen og Mähren, dannet de en konføderasjon, som lovet å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare adlyde dersom han kun innrettet seg etter Bibelen. I 1417 kunngjorde universitetet i Praha at Hus var en martyr, og at kommunion "sub utroque specie" (både med brød og vin) var det eneste rette. Bøhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som holdt seg i 200 år. Taborittene og kalixtinerne. Selv om folket, adelen og kongehuset var enige i splittelsen med den katolske kirken, skulle det bli uenigheter innenfor reformpartiet. Kravene som reformpartiet hadde satt opp var: Bibelen som eneste religiøse autoritet, altervin til lekfolk, gudstjeneste på tsjekkisk. De ble kalt kalixtinerne eller utraquistene, etter kravet om kalken til lekfolket. De var mindre revolusjonære, da de ville holde fast på de tradisjonelle kirkelige institusjonene, og ønsket ikke å skape en ny kirkeorganisasjon. Av den store delen av befolkningen, til og med noen adelsmenn, vokste det frem en mer ytterliggående gruppe, disse ble kalt taboritter, etter byen Tabor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Bøhmen. På det religiøse plan var de sterkt inspirert av Wycliffes idéer, og gikk til tider videre enn det Hus hadde gjort. De forkastet alt innen kirken som ikke var påbudt i Bibelen, som relikviedyrkning, faste, avlat og skriftemål. De var imot et skille mellom prester og lekfolk, og krevde at geistligheten skulle leve i fattigdom. Gjennomførelsen av den radikale kristne omveltningen til taborittene skulle skje på revolusjonært vis. Som Herrens menn skulle de med våpenmakt gjennomføre en nyskapning av samfunnet. Forbildene deres var heltene i Det gamle testamentet som førte krig til Guds ære. Taborittene kom med sine radikale innslag til å utgjøre selve kjernen i den tsjekkiske reformbevegelsen. De hevdet at alle var like for Gud, og at klasseskillene måtte oppheves. For den nye protestantiske adelen var dette en like stor trussel som den katolske kirke hadde vært. Denne indre spliden i husittbevegelsen svekket den for sterkt til at den i første omgang kunne vinne over pavekirken. Husittkrigene. Nyheten om kong Wenzels død førte til store opprør i Praha. Han hadde levd et utsvevende liv, og husittene ble sagt å ha dradd liket hans ut av kisten og druknet det i øl, mens de ropte: «Du likte å drikke med oss mens du levde!» En revolusjon feide over landet: kirker og klostre ble ødelagt, og de geistlige eiendelene ble tatt av den husittiske adelen. Husittene brente flere biblioteker, og da de rykket inn på Prahas festning Hrad, ødela de store kunstskatter. Heller ikke fulgte de sin læremesters påbud om å behandle de fattige pent. Bøndene led under husitterkrigene, siden den nye protestantiske adelen tynte og tynget dem like hardt som prester og munker hadde gjort. Sigismund ble tvunget til å gjenerobre sitt kongedømme med våpenmakt. Pave Martin V talte til alle kristne om at de måtte bevæpne seg mot husittene, og derfra fulgte en 11-årig krig (1420–1431). Husittene var fra starten av på defensiven, men etter 1427 kom de på offensiven. I tillegg til deres religiøse mål, kriget også husittene for de tsjekkiske nasjonale interesser. De moderate kalixtinerne og de radikale taborittene slo seg sammen og knuste all motstand, de invaderte i tillegg nabolandene. I 1430 sendte Jeanne d'Arc et brev til husittene der hun truet å lede et korstog mot dem om de ikke gikk tilbake til den katolske tro, men engelskmennene tok Jeanne en måned senere og forhindret henne i å gjennomføre trusselen. Bent Ånund Ramsfjell. Bent Ånund Ramsfjell (født 30. november 1967 i Oslo) spiller på det norske curlinglandslaget sammen med Pål Trulsen, Lars Vågberg, Flemming Davanger og Niels Siggaard Andersen. Han var med på å ta OL-gull i 2002, sølv i VM 2002 og bronse i VM 2003. Han var med på å ta en fjerdeplass i 2004 og fikk samme plassering i 2005. Bent Ånund Ramsfjell er bror av Eigil Ramsfjell. Oval Lingotto. Torino Oval Lingotto er en idrettshall i Torino i Italia. Den ble bygd til skøyteløpene under OL 2006. Publikumskapasiteten er 8 000 tilskuere. Skøytehallen var arena for verdenscupen på skøyter 3.-4. februar 2007. Etter OL vil bygningen i tillegg til skøyteløp bli brukt til messer og utstillinger, i tilknytning til utstillingssenteret Lingotto Fiere. 6. – 8. mars 2009 ble hallen brukt til innendørs-EM i friidrett. Zuid-Hollands flagg. Zuid-Hollands flagg er et banner med hovedmotivet fra provinsens våpen. Mellom 22. juni 1948 og 31. desember 1985 hadde provinsen et flagg med tre baner i fargene rødt – gull – rødt. Forholdene var 2:3, og fargene var tatt fra provinsens våpen. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 1. januar 1986: Rektangulært, forholdene er 2:3. Flagget består av en stående, rød løve på gylden bunn. Løven er ikke sentralt plassert, men nærmere flaggstangen. Med dette ble flagget til grevene av Holland igjen tatt i bruk, ifølge overleveringer skal dette stamme fra korsfarertiden. Løven skal ha forestilt den «alltid seirende løven av Juda». Se også. Liste over nederlandske provinsflagg Richard Welch. Richard Skeffington Welch (født 1929, død 23. desember 1975) var CIAs stasjonsjef i Athen og ble drept av den gresk-marxistiske terrororganisasjonen "17. november". Han hadde bare vært stasjonert i den greske hovedstaden i noen få måneder da han ble drept utenfor sitt hjem. Drapet førte til at det ble vedtatt en lov i USA som gjorde det ulovlig å røpe identiteten til amerikanske agenter. I 2003 ble 15 personer dømt for drapet på Welch. Etter president Gerald Fords ordre ble Welch gravlagt på Arlington nasjonale gravsted. Apache Derby. Apache Derby et Apache DB underprosjekt fra Apache Software Foundation, er en relasjonsdatabase implementert i Java. Derby blir også distribuert som Java DB fra Sun Microsystems og som Cloudscape fra IBM. Short Sandringham. Short Sandringham var et 4-motors passasjerfly utviklet fra den militære sjøflyet Short Sunderland. Flyet ble produsert etter andre verdenskrig av flyprodusenten Short Brothers. Bakgrunn. Sunderland-prototypen fløy 16. oktober 1937 og de første Sunderland ble levert til RAF i 1938. Det ble utviklet 4 forskjellige varianter Mark I – Mark V, og flyet ble bygget i 749 eksemplarer. Mange av disse gikk tapt under krigen, endel gjenværende Sunderland (ca. 40) ble i etterkrigstiden bygget om til sivile passasjerfly versjon og fikk navnet Sandringham Mark I og II. Forskjellen på disse var at Mark I-versjonen var utstyrt med Bristol Pegasus motorer, mens Mark II var utstyrt med Pratt & Whitney R-1830-9OB "Twin Wasp" motorer. Flyene ble levert til sivile selskaper som BOAC i Storbritannia. ALFA i Argentina, Ansett, TEAL og QANTAS i Australia, CAUSA i Uraguay og Det Norske Luftfartsselskap (DNL) i Norge. Sandringham i norsk tjeneste. I Norge under Det Norske Luftfartsselskap ble flyene brukt i «den flyvende hurtigrute» mellom Oslo og Tromsø i sommersesongen fra 1947 til 1951. Viking metal. Viking metal er en undersjanger av heavy metal som oppsto på slutten av 1980-tallet. Viking metal er en slags «rolig versjon av black metal» som ofte preges av en til dels lystig og til dels tung rytmisk folkloristisk norrøn stil, og bruk av nasjonale/lokale instrumenter som del av lydbildet (i tillegg til det typiske metal-lydbildet). Viking metal-band skriver ofte episke tekster om fortiden, kriger og viking-temaer, guder og norrøn mytologi, paganisme eller odalisme. Freestyle under Vinter-OL 2006. Det ble arrangert 4 konkurranser i fristil i Vinter-OL i Torino (kulekjøring og fristil for damer og herrer). Konkurransene foregår i Sauze d'Oulx. Damer. 11. februar Herrer. 15. februar Kvinner. 22. februar Menn. 23. februar Amos Whitney. Amos Whitney (født 8. oktober 1832, død 5. august 1920) var en amerikansk ingeniør og oppfinner fra Connecticut. Sammen med Francis Pratt grunnla han motor- og industriverktøyprodusenten Pratt & Whitney i 1860 for å produsere verktøymaskiner for konstruksjon av symaskiner og våpen samt våpenproduksjonsutstyr til bruk av Unionshæren under Den amerikanske borgerkrigen. Han etablerte framgangsmåter som førte til en vellykket opptrening av lærlinger i selskapet og ble administrerende direktør før han tilslutt gikk av med pensjon i en alder av 69 år i 1901, da Pratt & Whitney ble tatt over av Niles-Bement-Pond Company. Amos Whitney døde i Portland i Maine i 1920. Francis Pratt. Francis A. Pratt (født 15. februar 1827 i Peru i New York i USA, død 10. februar 1902) var en amerikansk ingeniør og oppfinner fra Connecticut. Pratt er kjent for å ha designet og utviklet en fresemaskin for selskapet George S. Lincoln i Hartford, Connecticut, som senere ble til Lincoln Miller. Fresemaskinen ble et av de viktigste amerikanske verktøymaskinene på slutten av 1800-tallet med 150,000 solgte utgaver. Sammen med Amos Whitney grunnla han motor og industriverktøyprodusenten Pratt & Whitney i 1860 for å produsere verktøymaskiner for konstruksjon av symaskiner og våpen samt våpenproduksjonsutstyr til bruk av Unionshæren under Den amerikanske borgerkrigen. Pratt innførte også utskiftbare deler og et felles standardsystem for trykkmålere i USA og Europa. Francis Pratt døde i 1902 i Hartford, Connecticut. Thor Solberg. Thor Solberg (født 1893, død 1967) var en norsk flypioner. Thor Simonsen Solberg var fra gården Solberg på Årebrot i Flora kommune. Han tok flysertifikat i 1919 og ble en av landets store flypionerer. Etter råd fra sin venn Roald Amundsen, reiste han til Amerika, og i 1935 gjennomførte han den første atlanterhavsflygingen USA – Norge med amfibieflyet «Leiv Eiriksson». Thor Solberg startet flyskole i USA og bygde egen flyplass ved New York. Under den andre verdenskrig utdannet han over 2000 krigsflygere. Atlanterhavsflyvningen. Det var satt opp en pris på 10 000 dollar til den første som kunne fly USA – Norge og Solberg tok utfordringen. Etter et mislykket forsøk i 1932 med Carl O. Petersen som telegrafist i et Bellancafly kom de ikke lenger enn til Harbour Grace på Labrador. Panen ble oppgitt. Nytt forsøk og nytt fly, et Loening amfibiefly. Han startet fra Floyd Bennet flyplassen utenfor New York den 18. juli 1935. Solberg fulgte det som man kalte «Grønlandsruten». som ble gjennomført i ni etapper og han fløy via Montreal. måtte mellomlande på St. Lawreceelven og nådde Cartwright den 21. juli hvor han måtte vente til den 28, for klart vær. Neste stopp ble Julianehåb på Grønland. Den 30. juli fortsatte ferden til Angemassalik. Nå var Reykjavík neste mål. Men en mellomlanding på nordkysten av Island førte til at han nådde Reykjavík den 2: august. I Reykjavík ble han liggende til 14. august før han kunne sette kursen for Bergen. Tåken tvang han nok en gang ned, i Hornafjord på Islands sydkyst. Etter to dagers venting kunne han endelig sette kurs for Bergen med en mellomlanding i Thorshavn på Færøyene, Det var en tur som tok ti timer. Fra Bergen til Oslo neste dag gikk det uten problemer av noen art. Solbergs amfibiefly er i dag permanent plassert i Norsk Teknisk Museums flysamling. Senere liv. I Norge startet Solberg på 1930-tallet eget flyselskap, «Solbergfly», som blant annet drev rutetrafikk på Vestlandet. I 1957 startet han flyskole på Jarlsberg flyplass i Vestfold. I 1939 gav Solberg ut boken «Med Norge som mål», hvor han forteller om pionerturen over Atlanterhavet. I Florø er gata mot flyplassen oppkalt etter ham, og i 1986 ble det avduket et minnesmerke over ham ved Florø lufthamn. MF «Samband». M/F «Samband», nå M/F «Samba» er et bilferge bygget i 1967. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Fra 1967 til 1997 gikk M/F «Samband» på strekningen Langevåg-Buavåg-Mosterhamn-Valevåg. Hulepinnsvin. Hulepinnsvin er en familie av gnagere. De ligner til en viss grad piggsvin, som imidlertid er insektetere og ikke gnagere. Hulepinnsvin er marsvinlignende gnagere med store piggformede hår på ryggen. De spiser hovedsakelig plantekost. MF «Odda» (1968). __NOTOC__ M/F «Odda» er et bilferge bygget i 1968. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Solgt til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 2000, bygget om og går nå som M/F «Fjærlandsfjord» i turistfart på Fjærlandsfjorden om sommeren. M/F «Odda» ble bygget som søsterskip til F «Sveio» og F «Skånevik». Trepiggsvin. Trepiggsvin er en familie av gnagere som er hjemmehørende i Amerika. De er klatrende dyr som med sine børsteformede eller piggformede hår ligner på piggsvin. Arten børstetrepiggsvin regnes av noen til familien piggrotter. Springspissmus. Springspissmus er en gruppe av små pattedyr med en lang, tynn snute. Noen av artene er kjent som "elefantspissmus" og "snabelhunder". Skjønt de ligner insektetere, vet man i dag at de er nærmere beslektet med bl.a. gullmoldvarper og elefanter enn insektetere. De er små dyr med en rottelignende kropp. De har store øyne og en lang tynn snute. Den lange bevegelige snuten kan nærmest minne om en slags snabel. Bena har faktisk visse likhetstrekk med hovdyrs ben. Dyrene holder til hovedsakelig i det sydlige Afrika. De oppholder seg både i ørkenområder og områder som har vegetasjon. Hos flere av artene er det vanlig at individer forsvarer et eget territorium. De føder en eller to unger som ser ganske voksne ut ved fødselen; de er både store og behårede og har åpne øyne. De blir kjønnsmodne etter noen uker. Enkelte utdødde arter synes å ha beveget seg primært på bakbena. MF «Ulvik». MF «Ulvik», nå MF «Herlaug», er et bilferge bygget i 1973. Fergen gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Umar ibn al-Khattab. `Umar ibn al-Khattāb (arabisk, عمر بن الخطاب) (født 3. november 581, død 644), var en følgesvenn av Islams grunnlegger Muhammed, og han ble den andre statssjefen i Rashidun-kalifatet (den første muslimske stat). Han regjerte med tittelen «herskeren av de trofaste/troende» ("Amir al Muminin"), som kalif i perioden (634 – 644). Han omtales av sunnimuslimmer som `Umar al-Farūq (Umar "Skilleren mellom Sannhet og Falskhet"), og er også kjent som Omar den store. Biografi. `Umar ble født i Mekka, og tilhørte Banu Adiklanen av Quraishstammen.. Hans far var Khattab ibn Nufayl, og familien tilhørte trolig middelklassen. Umar kunne lese og skrive, noe som var uvanlig på denne tiden. Omvendelse til Islam. Da Muhammed sto fram med sitt budskap om islam, var Umar en av de mest markerte tilhengerne av den tradisjonelle religionen til Quraishstammen, og den fremste motstanderen av Muhammed. Umar var beryktet for forfølgelse av muslimmer. I følge en historie i Ibn Ishak's sirat, hadde Umar bestemt seg for myrde Muhammed. På veien møtte han en person som fikk vite om Umars hensikter. Denne personen fortalte Umar om hans søsters og svogers omvendelse til islam. Umar gikk rett hjem og fant sin egen søster resitere Koranen. I sinne slo han ned sin søster. Etterpå angret Umar sine handlinger, og for å trøste henne ba han henne om å resitere videre. Under resitasjonen ble Umar overveldet av følelser. Denne hendelsen er kjent som dagen Umar konverterte over til Islam, og det er sagt at suraen Umar hørte på var Sura Ta-Ha, den 20. sura. Livet i Medina. `Umar var en del av utvandringen fra Mekka til Medina i 622. Han deltok i Slaget ved Badr, Slaget ved Uhud, og slaget ved Khaybar, så vel som mange andre slag. Han var en av Muhammeds nærmeste følgesvenner, og `Umars datter Bibi Hafsa giftet seg med Muhammed i 625. Fordrivelsen av jødene fra Arabia. Da Umar var kalif, bestemte han at de gjenværende jødene som levde på den arabiske halvøya skulle fordrives. Ifølge historikeren al-Waqidi kom Umar til å tenke på det Muhammed hadde ytret på sitt dødsleie, nemlig at det ikke skulle være to religioner i Arabia. Han forvisset seg om at denne ytringen til Muhammed var ekte, og ga så ordre til jødene om å dra bort. Moritz Rabinowitz. Minnesmerke for Rabinowitz i Haugesund Moritz Moses Rabinowitz (født 20. september 1887 i Rajgrod i Podlasie voivodskap i Polen, død 27. februar 1942 i Sachsenhausen) var en norsk jøde og forretningsmann bosatt i Haugesund. Tidlige år. Moritz Rabinowitz var sønn av Isaac Levi og Chaya Rosa Rabinowitz. Han hadde to søstre og en yngre bror. Broren emigrerte også til Norge og bosatte seg i Bergen Moritz Rabinowitz kom til Bergen i 1909 og til Haugesund i 1911. Han ble gift med Johanne Goldberg (1889–1939), som var datter av overkantor Salomon Goldberg i Berlin, kjent for byggingen av synagogen «Friedenstempel» Halensee der. De fikk en datter, Edith, gift Reichwald, født i 1918. I Haugesund åpnet han en liten klesbutikk. Hans idé var å gi bønder, fiskere og arbeidere stilfull mote for en rimelig penge. Dette klarte han. Den lille butikken ble et imperium med egne klesfabrikker og butikker langs hele kysten fra Haugesund i nord til Kristiansand i sør. Rabinowitz var den eneste jøden i Haugesund i mellomkrigstiden. Da Rabinowiz kom til Haugesund, bestemte han seg raskt for å bli. Det var noe med iveren og uhøytidligheten til haugesunderne som tiltalte ham. Hans første butikk ble åpnet i Kaigaten. Et par år senere åpnet han butikk i det som den gang var byens hovedgate, Strandgaten. Rabinowitz importerte sko og herreklær fra Tyskland, og åpnet etter hvert butikker i Haugesund, Stavanger, Sauda, Egersund og Kristiansand. I 1938 nådde han et høydepunkt i sin suksess med byggingen av den ultramoderne fabrikken «Condor» i sentrum av Haugesund. På det meste hadde han rundt 150 mennesker i arbeid. Rabinowitz markedsførte sin virksomhet aktivt og var i så henseende banebrytende på dette området. Han lyktes i å bygge opp et sterkt varemerke forbundet med kvalitetsdresser og sko. Rabinowitz var en outsider, en som tenkte stort og annerledes – en visjonær. Allerede i 1933 ga han ut en bok som fikk navnet "Verdenskrisen og vi" der han angrep Hitler og nazismen. Han fortsatte kampen ved å skrive hundrevis av leserbrev i Haugesunds Avis. Han sendte telegrammer til Hindenburg (1932), Roosevelt (1935) og Chamberlain (1938). Da tyskerne kom til Haugesund var de veldig klar over hans antinazistiske virksomhet, og Rabinowitz var den første de ville ta. Arrestasjon og deportasjon. I følge et øyenvitne, skal Rabinowitz blitt slått til døde utenfor den nærmeste av disse brakkene I seks måneder klarte han å holde seg skjult på garder langs Åkrafjorden, men den 4. desember 1940 ble han arrestert på øya Toftekalven utenfor Skånevik i Sunnhordland. Han ble sendt til Stavanger Kretsfengsel og derfra til Møllergata 19 i Oslo i februar 1941. Deretter til Åneby før retur til Møllergata 19 for deportasjon 22. mai 1941. Han ble deportert med fangeskipet MS «Monte Rosa». I Stettin skrev han sitt testamente, med sine medfanger som vitner: politimester Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen som testamentfullbyrder, politikonstabel Kleppe og major Bache som vitner. Han ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen hvor han ble sendt på «jødebrakka» og døde der 27. februar 1942. Oppgitt dødsårsak var lungebetennelse. Familiens skjebne. Hans datter Edith (16. august 1918 – 3. mars 1943), hennes mann Hans Reichwald (29. september 1916 – 17. januar 1943) og deres sønn Harry (23. november 1940 – 3. mars 1943), led samme skjebne i Auschwitz. Hans Reichwald ble arrestert 26. oktober 1942 og deportert med skipet «Gotenland» 26. november 1942. Edith med sønnen Harry ble tatt 26. november 1942, deportert med DS «Donau» 24. februar 1943 og ført direkte i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. Hans bror Herschel Hermann Rabinowitz, som var bosatt i Bergen, døde i Auschwitz 22. desember 1942. Ettermæle. Filmen om Rabinowitz, "Mannen som elsket Haugesund", ble en publikumssuksess under Den norske filmfestivalen i Haugesund i 2003, Rundt 1300 mennesker så filmen i Haugesund i løpet av to dager. I filmen ble mennesker som traff og kjente Rabinowitz intervjuet, men selv 60 år etter krigen ble det gitt noen «uheldige» uttalelser om «den typiske jøden» i filmen. Filmen er utgitt på DVD. Marius Leknes Snekkevåg har for Scenekraft skrevet et teaterstykke om Rabinowitz. Stykket ble første gang vist på Haugesund Teater i april 2011. Det er siden vist på det Det Norske Teater (mai 2011) og Rogaland Teater (november 2011). På dødsleiet i Sachsenhausen fikk han, gjennom en tysker som senere traff en haugesunder der, sagt følgende: «"Hvis du noen gang møter noen fra Haugesund, vil jeg be deg om å hilse fra meg og fortelle dem at de første jeg tenkte på ved siden av min egen familie, var arbeiderne, de ansatte og vennene jeg hadde i byen"». Rabinowitz er hedret med et minnesmerke helt sør i Haraldsgata, på Lillesund i Haugesund. Minnesmerket ble avduket den 6. mai 1986 av daværende stortingspresident Jo Benkow i det som nå blir kalt Rabinowitzparken. Rabinowitz-seminaret blir arrangert i Haugesund for første gang 20. september 2012. Programmet speiler de fire søylene som går gjennom Rabinowitz' liv: Verdensborger, gründer, minoritetsrepresentant og menneskerettighetsforkjemper. MF «Utstein». M/F «Utstein», tidligere M/F «Eidfjord», er en bilferge bygget i 1975. Ferga ble fra sommeren 2011 satt i rute for Norled på fergesambandet Langevåg-Buavåg. Slaget ved Ticinus. Slaget ved Ticinus var et slag i den andre punerkrigen utkjempet mellom de karthagenske styrkene til Hannibal og romerne under Publius Cornelius Scipio i november 218 f.Kr. Det var det første slaget mellom kombattantene på italiensk jord. Slaget. Etter at Hannibal forlot Spania, ble en armé under Scipio sendt til Massilia (dagens Marseille) for å stoppe fremrykningen hans. De to styrkene krysset hverandre nær Rhone, men da de var flere dagers marsj fra hverandre, var der ingen kontakt. Scipio lot arméen fortsette sin ferd til Spania og møte de resterende karthagenske styrkene der, mens han returnerte til Italia for å møte Hannibal i Gallia Cisalpina. I tiden etter at Hannibal ankom Italia, var han opptatt med å rekruttere soldater blant de lokale galliske stammene. Han hørte da at Scipio hadde vendt tilbake og bestemte seg for å møte ham for å markere styrke i håp om at dette ville forbedre hans stilling blant de lokale stammene. Han satte umiddelbart ut mot Po-elven. Scipio var like ivrig og marsjerte nordover langs Po for å møte ham. De to styrkene møttes nær elven Ticino, der begge hærene slo leir. Dagen etter sendte begge styrkene ut rekognoseringstropper. Hannibal tok antagelig med seg mesteparten av de 6 000 kavalerister han hadde igjen etter kryssingen av Alpene, mens Scipio tok hele sitt kavaleri og et mindre antall velites (lett infanteri utstyrt med kastespyd). De to styrkene møttes og snart var det tunge kavaleriet på begge sider innblandet i kamper i sentrum. Hannibal hadde plassert sitt lettere numidiske kavaleri på begge flanker, og snart beordret ham dem å angripe flankene til velites sine linjer. Linjen kollapset og romerne trakk seg ut og flyktet tilbake til leiren. Etterspill. Det umiddelbare resultatet av slaget var ubetydelig. Begge styrker ble bare påført mindre tap og hovedstyrken i begge arméene var intakte og kampklare. Men et resultat av romernes nederlag ved Ticinus var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til den karthagenske sak. Snart var hoveddelen av det nordlige Italia uoffisielt allierte. Galliske og ligurianske tropper utfylte arméen slik at den snart var oppe i 40 000 mann igjen. Hannibals armé var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble skadet i slaget, trakk seg tilbake over elven Trebia med hæren sin fremdeles intakt og slo leir ved landsbyen Placentia for å vente på forsterkninger fra konsulen Titus Sempronius Longus. Resultatet ble slaget ved Trebia. Eksterne lenker. Ticinus MF «Fedje». __NOTOC__ M/F «Fedje», er et bilferge bygget i 1970. Bygget for Bergen-Nordhordland Trafikklag (BNT) og senere overtatt av Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Skipet er nå registrert på Box Marine Ltd. som Admiral Bay II i St. Vincent. Bochum. Bochum er en by i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Den ligger i Ruhr-området mellom de større byene Essen og Dortmund, og har 386 499 innbyggere (2005). I Bochum ligger to av Opel sine fabrikker. Historie. Stedet fikk bystatus 1321, men er nevnt i historiske kilder allerede i det 10. århundre. Likevel ble det ingen betydningsfull by og hadde rundt 1800 færre enn 2000 innbyggere. Industrialiseringen gjennom 1800 tallet ble drevet av de store stenkullforekomstene i området, den tiltrakk seg den energikrevende stålindustrien. Dette medførte en stor befolkningsvekst i hele området, og bare i Bochum tidoblet innbyggertallet seg fra 1850 til 1890. Bochum passerte 100.000 innbyggere i 1904 og hadde sin høyeste befolkningstall i 1975 med 415.000 (etter sammenslåingen med Wattenscheid). Deretter har innbyggertallet falt gradvis (381.000 i 2007). All gruvedriften i byen opphørte mellom 1960 og 1973, også stålindustrien hadde nådd sin topp og ble sterk nedbygget selv om den stadig spiller en rolle i byens industri. At bilprodusenten Opel valgte byen som sitt andre produksjonsted i 1962 var svært viktig og bedriften er fortsatt Bochums største arbeidsgiver. I 1965 åpnet også Ruhr-Universität, det første universitetet i Ruhr-området og det første nye universitetet i Tyskland etter annen verdenskrig. I 1975 ble den tidligere selvstendige byen Wattenscheid slått sammen med Bochum på tross av en folkeavstemning der flertallet gikk mot sammenslåingen. Nedleggelse og nedbygging av hjørnesteinsindustrier har gitt hele Ruhr-området utfordringer med større arbeidsledighet og påfølgende sosiale problemer enn resten av Vest-Tyskland. Fraflyttingen fra området er et uttrykk for det. Fotballaget VfL Bochum hører hjemme i byen. Det rykket for første gang opp til Bundesliga i 1971 og holdt seg der til begynnelsen av 90-tallet. Siden det har den flere ganger rykket opp og ned mellom 1. og 2. Bundesliga. Beste plassering var i sesong 2003/4 der en 6. plass ga en kvalifikasjon til UEFA-cup. Klubbens erkerivaler er Borussia Dortmund og FC Schalke 04, som begge holder til i nabobyene. Bochum har siden 1920-tallet opparbeidet seg et rykte som en av Tysklands viktige teaterbyer. Byteatret "Schauspielhaus Bochum" har regelmessig gitt unge lovende regissører sine første stillinger som teaterdirektører og vært gjentatte ganger nevnt som Tysklands viktigste byteater (dvs. ikke statlig/delstatlig). Stjernestatus fikk Claus Peymann på 80-tallet med sin "Bochumer Ensemble" som grunnla hans påfølgende karriere ved Burgteater i Wien og Berliner Ensemble. I Bochum har man også to middelalderslott som ligger på nordbredden av elven Ruhr. Andre severdigheter er det tyske bergverksmuseet og jernbanemuseet i Dahlhausen. MF «Oster». M/F «Oster» er et bilferge bygget i 1971 for Indre Nordhordlands Dampbaatlag LL. Overtatt av AS Bergen Nordhordland Rutelag (BNR) i 1974. Omdøpt «Haus» i 2000. Overtatt av HSD Sjø i 2002 og senere solgt til Estland og omdøpt «Reet». The Constant Gardener. "The Constant Gardener" er en film fra 2005 basert på John le Carrés roman "Den evige gartner". Filmen er regissert av brasilianske Fernando Meirelles, og har Ralph Fiennes og Rachel Weisz i hovedrollene. Filmen handler om diplomaten Justin Quayle som finner sin kone myrdet, og som prøver å nøste opp grunnen til at dette skjedde. Under sin søken finner han et internasjonal konspirasjon som involverer korrupt byråkrati og forskjellige legemiddelfirma som arbeider i Afrika. Innspilling. Filmen ble delvis spilt inn i Kenya (der handlingen finner sted) og Sudan. Filmcrewet levde tett opp i fattigdommen og sulten som rådet der, og etter filmingen opprettet de involverte en egen organisasjon, Constant Gardener Trust, som har samlet inn penger og hjulpet befolkningen i områder som Kibera og Loiyangalani i Kenya. Mottakelse. Filmen ble godt mottatt blant kritiker og publikum når den kom, og filmens tittel har gått igjen i lister over prisnominerte filmer fra 2005. Særlig Rachel Weisz har fått skryt for sin rolle som Tessa Quayle. Trespissmus. Trespissmus er en gruppe av eiendommelige pattedyr som minner om insektetere, men anatomisk sett faktisk har flere likheter med primater. De har tidligere vekselvis blitt klassifisert både sammen med insekteterene og primatene. I dag regnes trespissmusene som en egen orden, og som søstergruppa til primatene. Trespissmusene har en buskete hale og er kraftig behåret. De har klør på bena og store øyne. Ørebrusken ligger relativt flatt mot hodet og likner på ørene hos primater. De er stort sett dagaktive dyr. Føden består av insekter og frukt og frø. Noen arter oppholder seg mye i tretopper, mens andre arter i liten grad er knyttet til et liv i trærne. Ofte kan man se trespissmus bevege seg raskt opp og ned på trestammer, på en lignende måte som ekorn. De ferdes også mye nede på bakken, der de ofte søker etter føde. Forskjellige arter har forskjellig tid på året for formering, og noen arter kan få unger hele året. Drektighetstiden er på omkring femti dager og ungene er kjønnsmodne etter noen få måneder. Familiegrupper bor sammen i reder som de bygger. Evolusjonsmessig har denne gruppen forandret seg lite på de mellom 60 og 80 millioner årene artene har eksistert, og gir en god indikasjon på bygning og levevis hos primatens forfedre. Terminator II – Dommens dag. "Terminator II – Dommens dag" er en amerikansk actionfilm fra 1991 regissert av James Cameron. Handling. 10 år er gått siden en terminator ble sendt for å ta livet av den da ufødte John Connor. Maskinene som regjerer fremtiden lyktes ikke i sin plan, og i 1995 må de sende en ny terminator for å forsøke igjen, men menneskene i fremtiden vet råd. Priser og nominasjoner. Filmen vant hele 23 internasjonale filmpriser, blant dem 4 Oscar («Best Effects, Sound Effects Editing», «Best Effects, Visual Effects», «Best Makeup» og «Best Sound»). Essen. Essen er en by i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Den ligger ved bredden av Ruhr-elven, og er med sine 586 382 innbyggere (2005) den nest største byen i Ruhr-området og den åttende største byen i Tyskland. Byen ble grunnlagt allerede i 845, men ble ingen betydningsfull by før på 1800-tallet da kull- og stålindustrien vokste fram i området. Det første stålverket i byen ble etablert i 1811, samme år som Anton Carl Ludwig von Tabouillot ble valgt til borgermester i byen. Etter andre verdenskrig gjennomgikk byen store økonomiske endringer og gikk fra å være en by basert på kull- og stålindustri til å huse blant annet en prestisjetung kunsthøyskole og et stort kunstmuseum (Folkwang-museet), samtidig som en rekke forskjellig industribedrifter etablerte seg i byen. I 2005 ble Essen, på vegne av hele "Ruhrgebiet", fremmet som kandidat til å bli europeisk kulturhovedstad i 2010. Severdigheter i Essen. Første etasje i Villa Hügel MF «Nordhordland» (1965). MF «Nordhordland» er et bilferge bygget i 1965. Fergen gikk i rutefart for Bergen-Nordhordland Trafikklag (BNT), fra 1976 som MF «Meland». Solgt til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) i 1995 og omdøpt MF «Halsnøy». Solgt til Kroatia i 2005. MF «Bruvik». M/F «Bruvik» er en bilferge bygget i 1980 for Bergen-Norhordaland Rutelag (BNR). Omdøpt M/F «Manger» i 1995 og senere overtatt av Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Solgt til Sverige i 2005 og omdøpt «Ebba». Felin infeksiøs peritonitt. Felin infeksiøs peritonitt, forkortet FIP, er en smittsom bukhinnebetennelse som rammer katter. Sykdommen er forårsaket av virus og er en mutert versjon av FeCV (Feline Enteric Coronavirus), på samme måte som som aids er en mutert versjon av hiv. Vi har to typer FIP: en type som smittes videre, og en type som sitter latent i kattens kropp og muterer på et tidspunkt. At det ligger latent betyr at det er usynlig i kroppen og venter på å mutere ved et tidspunkt. Kurering. De som er mest utsatt for å få viruset er kattunger og gamle katter. Grunnen til dette er at de har svakere immunforsvar. Vitaminer, mineraler og et sunt liv minsker derfor faren for at katten får viruset. FIP kan ikke kureres. Når katten har fått viruset dør katten etter kun noen få måneder. Men man kan hindre det ved å ta en årlig vaksine, men vaksinen er omdiskutert og usikker. Det blir forsket på nye medisiner, men disse vil ikke bli tilgjengelige i nærmeste framtid. Korsfarer. Korsfarere var frivillige og kristne soldater som «tok opp korset», det vil si at de tok hellig ed på å kjempe i korstogene i Det hellige land. Denne prosessen begynte i 1095. Korsfarerne kom fra alle samfunnslag, både adelige, riddere, væpnere, svenner og fotfolk. De første korsfarerne dro i korstog til Midtøsten for å kjempe og for å vinne tilbake de hellige steder, særlig byen Jerusalem, fra den muslimske okkupasjonen. Etterhvert ble det også sendt korstog mot andre hedninger, både i Østersjøen og i Midtøsten. De store korstogsnasjonene, de nasjonene som sendte ut flest korsfarere, var Frankrike, England og Tyskland, selv om mange av de øvrige nasjonene i Vest-Europa også deltok mer eller mindre. Blant annet dro flere nordmenn i korstog, særlig kjent er nok kong Sigurd Magnusson som senere fikk tilnavnet Jorsalfare grunnet denne reisen. Det hadde vært kontakt med Midtøsten i mange århundrer før korstogene kom i gang på 1000-tallet, slik at det er vanskelig for historikerne å avgjøre hva som kom når, men med trafikken og oppholdet til de korsfarere som overlevde, ble mange skikker, gjenstander, planter og stundom også dyr fraktet med. Ting som angikk krig var preget av korsfarerne, blant annet lansefane, armbrøst, tromme, trompet og våpenskjold. Derfra kom også aprikostreet, vannmelonen, og kanskje også sjalottløken. Det var også korsfarerne som begynte å bære skjegg på orientalsk vis framfor å barbere seg som romere og frankere. Sion (Sveits). Sion (fransk, tysk: "Sitten", wallisertysk: "Sittu", latin: "Sedunum") er hovedstaden i kantonen Wallis i Sveits. Byen har 29 697 innbyggere (2002). Historie. Arkeologiske utgravninger har vist at området har vært bebodd siden stenalderen. Da det keltiske Wallis ble erobret av romerne i år 15 f.Kr. oppstod kolonien Sedunum. I 580 ble Sedunum sete for biskopen av Martigny, og fra 999 ble biskopen også verdslig hersker over området. Demografi. Selv om byen tradisjonelt var tospråklig (fransk/tysk) og over 50 % snakket tysk i 1870, har det franske språket i stor grad fortrengt tysk i nyere tid. Omkring 70 % av innbyggerne snakker idag fransk, 5 % tysk og 5 % italiensk, de øvrige er utlendinger. Museer. I Sion finnes flere museer, deriblant et naturhistorisk museum, et arkeologisk museum, og "Musée de Valère", som utstiller bl.a. våpner og uniformer. Bygninger. Karakteristisk for Sion er det middelalderlige bybildet, omgitt av klippene "Valère" (621 m) med valfartskirken "Notre-Dame de Valère" (12./13. årh.) og "Tourbillon" med ruinen av det tidligere biskoppelige slottet fra det 13. århundre. I gamlebyen ligger den severdige katedralen "Notre-Dame-du-Glarier" fra det 15. århundre, med et romansk tårn fra det 12. århundre. Sydvest for katedralen ligger kirken "St-Théodule". Den ble påbegynt 1516 i sengotisk stil, men først ferdigstilt to århundrer senere. Betydelig lenger øst ligger rådhuset, bygget mellom 1657 og 1665 i renessansestil. I trappeforhuset kan romerske innskrifter sees. Vintersport. Fra Sion er flere av de viktigste vintersportsstedene i Wallis tilgjengelig, og Sion har flere ganger konkurrert om å få olympiske vinterleker til byen. Til lekene i 2006 ble byen regnet som favoritt, men tapte. Vindyrking. Sion har et mildt klima, og er etter Satigny og Chamoson det viktigste vinområdet i Sveits. Kjente viner fra Wallis er den hvite Fendant og den røde Pinot Noir samt Dôle. Den største vindyrkersammenslutningen i Sveits, Provins, har sitt hovedsete i Sion. Transport. Sion ligger ved jernbanelinjen Lausanne-Brig og ved den engang viktige alpe-transittstrekningen Lausanne-Simplon-Domodossola. Byen har en liten flyplass, som ligger et stykke vest for byen. Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF), populært kalt "Fylkesbaatane", var et rederi og transportselskap i Sogn og Fjordane. Selskapet ble stiftet som et amtsrederi (fylkesrederi) i 1858 som Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, og startet med rutefart 2. desember samme år. I 1919 skiftet rederiet navn og ble hetende Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. I 2001 fusjonerte fylkesbaatane med Møre og Romsdal Fylkesbåtar (MRF) og dannet Fjord1. Selskapet heter nå Fjord1 Fylkesbaatane og er en del av Fjord1-konsernet. Finnmarksvidda. Finnmarksvidda (nordsamisk: "Finnmárkkoduottar") er ei fjellvidde i Finnmark. Den ligger på ca 300 – 500 høydemeter. 36% av Finnmark fylke regnes som Finnmarksvidda. Temperaturen i området kan falle til -40°C (den offisielle rekorden lyder på -51,4 ºC). Finnmarksvidda består av lave åser, bjørkeskog, myrer og vann. Berggrunnen består av prekambriske bergarter. Det flate landskapet gir grunne innsjøer og lav helning på elvene. Elvene brer seg ut i mange forgreininger. Bøler Idrettsforening. Bøler Idrettsforening (stiftet 24. oktober 1958) er en norsk idrettsforening som holder til på Bøler i Oslo. Fra starten bestod foreningen av grupper for ski, fotball og friidrett. Klubben har pr. dags dato ca. 900 medlemmer. Bøler IF Fotball. Bøler IF Fotball har 40 fotballag på aldersbestemte nivåer. A-laget i fotball spiller for tiden i 3. divisjon etter å ha rykket opp i 2005. Laget trenes av Atle Jan Larsen, og har 25 spillere foran 2007-sesongen. Bøler IF Fotball og de andre selvstendige gruppene har klubbhus ved idrettsanlegget Haraløkka på Bøler. Her spiller Bøler IF Fotball sine hjemmekamper. Hjemmebanen har siden sommeren 2004 vært kunstgress, som imidlertid kun er en sommerbane da det ikke er lagt varmekabler. Bøler hadde i en stund også et kvinnefotballag, som fortsatt står for den største bedriften i klubbens historie, da de vant cupfinalen i 1981 foran storfavoritten Bondeungdomslaget. Bøler var også representert i Eliteserien i fotball for kvinner (nå Toppserien) så sent som i 1997-sesongen. Opal. Et armbånd med en opalsten Opalen er en smykkestein, et mineral av kiselsyre. Navnet Opal var trolig avledet fra sanskrit "Upala", som betyr "verdifulle stein". Kjemisk sett svarer opal noenlunde til alminnelig sand. Imidlertid inneholder den vann, som fins mellom tynne lameller i mineralstrukturen. Den regnes med blant halvedelsteinene, og ikke i samme klasse som for eksempel diamant, rubin og safir. Opal oppdages for det meste i avsidesliggende, ørkenaktige områder. Nittifem prosent av alle opalforekomster består av alminnelig opal, som er kjedelig og verdiløs. Av resten av forekomstene er kun en liten del verdifull eller edel opal. Det er derfor ikke noen lett oppgave å utvinne opal. Opaler slipes vanligvis så de får en avrundet, konveks overflate. Opalens skjønnhet ligger i dens indre farvespill, og det ville ikke ha kommet tydelig frem med fasetter. Topas. Topas i matrix klar, blå, brun, oransje, grå, gul, grønn, rosa og rødrosa. Kløv Brudd Mohs skala Hardhet Topas er en smykkestein, et hardt, gjennomsiktig, krystallinsk mineral bestående av fluorholdig aluminiumsilikat. Topas er som regel fargeløs, eller lyseblå. men det er de gule til oransjebrune edelsteinkrystallene fra Minas Gerais i Brasil som er best kjent. Andre varianter kan kan være brune, rosa og røde. Edelsteiner med andre farger kan bestråles og/eller varmebehandles for å gjøre dem rosa eller himmelblå. Topaskrystaller er kort. eller langprismatiske med kileformete endeflater, eller de danner søyleformete, kornete eller massive aggregater. Topas er et hydrotermalt mineral, som vanligvis finnes i granitter, granittpegmatitter og rhyolitter, i sedimentære bergarter og enkelte ganger i høymetamorfe bergarter. For at et mineral skal kunne klassifiseres som en edelsten, må steinen være vakker, holdbar og sjelden. Når edelstenholdige bergarter som pegmatitter brytes ned i bekker og elver, vil topas og andre mineraler med høy hardhet motstå erosjon i langt sterkere grad, og bli liggende igjen i elvegrusen. Disse kan siden vaskes frem og slipes til å bli vakre edelsteiner. Celina Midelfart. Celina Midelfart (født 12. februar 1973 i Oslo) er en norsk næringslivsleder og investor. Midelfart er styreformann i Midelfart Holding AS, et privateid forvaltningsselskap. Hun er også styreformann i investeringsselskapet Midelfart Invest AS og sitt privateide selskap, Midelfart Capital AS. Sammen med Tove Kvammen Midelfart og sin søster Hermine Midelfart tok hun over ledelsen og eierskapet i familiebedriften Midelfart & Co i 1995. Den operative virksomheten ble solgt til hhv Wella AG i 2001, og gjenværende virksomhet fusjonert med svenske Wilh. Sonesson AB i 2006. Midelfart Holding eier i dag 27,1 prosent i det nye selskapet Midelfart Sonesson AB. Midelfart er styremedlem i Marine Harvest ASA, Tendenz AS, Adam&Eva AS, BeOne AS, Face It AS, og sitter i NHOs eierskapsforum, og er leder for BIs Senter for Eierskapsforskning. Gjennom Midelfart Capital eier hun 50% av og er styreformann i det private konsernet VAMI AS som har eierskap i frisør- og hudpleiemarkedet, sammen med partneren Validus AS. Hun er utdannet ved Oslo Katedralskole, London School of Economics og Stern School of Business, NYU i New York. Hun har en bachelorgrad i finans. Turmalin. Turmalin er en smykkesten. Den er et ringsilikat av aluminium og bor, som kan inneholde forskjellige andre stoffer. Med litium fremkommer en rosa til rød variant som kalles rubellitt. Brennpunkt (NRK). "Brennpunkt" er et dokumentarprogram på NRK. Brennpunkt begynte sendingene i 1996, og sendte ukentlige samfunnskritiske dokumentarprogram fram til programposten tok sendepause den 27. januar 2007. I januar 2008 startet Brennpunkt opp på nytt i ny form. Brennpunkt-redaksjonen er dermed en av de lengstlevende graveredaksjonene i Norge. Redaksjonen ble bygget opp av Alf R. Jacobsen, som var redaktør fra 1996 til 2001. Han ble etterfulgt av Per Anders Johansen. Morten Møller Warmedal var redaktør fra høsten 2003 til høsten 2005, og ble etterfulgt av Arne O. Holm i januar 2006. Holm måtte gå av etter en konflikt med redaksjonen, og ble etterfulgt av Vibeke Haug. Programmet "Jakten på NOKAS-pengene" om Christer Tromsdals rolle som politiagent i etterforskningen av NOKAS-ranet, ble vist 5. oktober 2005 på tross av namsrettens kjennelse om at dette ikke skulle gjøres. Priser og utmerkelser. Brennpunkt er belønnet med SKUP-prisen to ganger: i 2004 for dokumentaren "Rovfiskerne" av Rune Ytreberg og Svein Bæren og i 2005 for "Kvikksølvjentene" og "Kvikksølvbarna" av Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøn. I tillegg har redaksjonen vunnet en rekke SKUP-diplomer for sitt arbeid. Programmet er blitt tildelt fire Gullrute-priser: klassen beste dokumentar under Gullruten 1998 for programmet "Med hjertet på rett plass", klassen beste dokumentar/dokumentarserie under Gullruten 2002 for "Sporene etter Sharon", beste TV-dokumentar under Gullruten 2003 for "Det pedofile nettet" og beste nyhetssending eller aktualitetsprogram under Gullruten 2011 for "Med NAV i sikte". Redaksjonen har også vunnet en rekke fylkesvise journalistpriser og mottatt flere internasjonale utmerkelser, blant annet 3.-plass i "current affairs"-klassen i Prix Europa for et kritisk program om Atle Brynestad og Porsgrunds Porselænsfabrik. I 2010 ble Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøn fra Brennpunkt-redaksjonen tildelt "Daniel Pearl Award for Outstanding International Investigative Reporting" for sitt arbeid med å avsløre Trafiguras virksomhet der også Sløvåg-esksplosjonen inngikk. Prisen ble tildelt av "The International Consortium of Investigative Journalists" og ble tildelt Brennpunkt-journalistene sammen med de britiske journalistene Meirion Jones og Liz Mackean fra BBC Newsnight og David Leigh fra The Guardian samt Jeroen Trommelen fra den nederlandske avisen de Volkskrant. Prisen ble tildelt for at «journalistene avslørte hvordan et mektig oljehandelfirma prøvde å dekke over at vestafrikanere ble forgiftet». I 2011 ble Brennpunkt tildelt Prix Italia for beste undersøkende dokumentar for «Operasjon Sjøbris». Programmet omhandlet bordingen av konvoien til Gaza i 2010. I redaksjonen var redaktør Vibeke Haug, produsent Martin Gaarder, researcher Tarjei Leer-Salvesen, fotoredigerer Bjørn Frode Holmgren og prosjektleder Snorre Tønset. Espen Goffeng som var om bord på «Mavi Marmara» under bordingen deltok også i programmet. Slaget ved Trasimene. Slaget ved Trasimene 24. juni 217 f.Kr. (april på den julianske kalenderen) var et romersk nederlag i den andre punerkrigen. Romerne ble ledet av Gaius Flaminius. Karthagerne under Hannibal gjennomførte her kanskje et av de største og mest vellykkede bakholdsangrep i militærhistorien. Opptakt. Romerne var sjokkerte over Sempronius’ nederlag ved Trebia og planla umiddelbart mottrekk for å møte den nye trusselen fra nord. Sempronius returnerte til Roma og det romerske senatet valgte nye konsuler for det påfølgende år 217 f.Kr. De to nye konsulene var Cnaeus Servilius og Gaius Flaminius. Servilius skulle erstatte Scipio og overta kommandoen over hans armé, mens Flaminius ble utpekt til å lede restene av hæren til Sempronius. Siden begge arméene var svært redusert etter nederlaget ved Trebia, ble fire nye legioner stablet på bena. Disse nye styrkene, sammen med restene av den tidligere arméen, ble delt mellom konsulene. Etter slagene ved Ticinus og Trebia, marsjerte hæren til Flaminius sørover for å forberede et forsvar nær selve Roma. Hannibal satte umiddelbart etter, men marsjerte raskere og passerte snart den romerske hæren. Flaminius ble tvunget til å øke farten på marsjen for å møte Hannibal i kamp før han nådde byen. En annen styrke under Servilius skulle slutte seg til Flaminius. Før dette kunne skje bestemte Hannibal seg for å lokke Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området han var satt til å forsvare rett foran øynene hans. Polybios forteller oss at "«han (Hannibal) regnet med at dersom han passerte leiren og trakk ned mot distriktet på den andre siden, ville Flaminius (delvis av frykt for folkelig oppstand og delvis av personlig irritasjon) ikke klare å stå passivt å se på ødeleggelsen av landet, men spontant følge ham...og gi ham muligheter til å angripe.»" Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å bevise at romerne var maktesløse i å beskytte dem. Til tross for dette, fant Hannibal ut at Flaminius fremdeles passivt satt i leiren sin ved Arretium. Da han ikke klarte å trekke Flaminius inn i et feltslag ved direkte ødeleggelser, marsjerte Hannibal rundt motstanderens venstre flanke og avskar dermed i realiteten Flaminius fra Roma. Flaminius, på sin side, forble i leiren med sin armé. Hannibal bestemte seg derfor for å gå mot Alpene i håp om at Flaminius istedet ville følge ham til en slagmark han selv kunne velge. Flaminius var ivrig etter å få hevn for ødeleggelsen av landet, samtidig som han møtte økende politisk kritikk fra Roma. Han bestemte seg derfor å marsjere mot Hannibal. Flaminius, som Sempronius, var utålmodig og for selvsikker, samtidig som han manglet selvkontroll. Hans rådgivere foreslo at han bare skulle sende en kavaleriavdeling frem for å trakassere karthagenerne og hindre dem i legge enda flere områder øde, mens han holdt hovedstyrken sin tilbake til den andre konsulen, Servilius, ankom med sin armé. Men det viste seg umulig å argumentere med den hissige Flaminius. "«Selv om alle andre i rådet anbefalte sikkerhet fremfor å vise seg frem,»" skriver Livius, "«og bønnfalte ham om å vente på sin kollega for å kunne slutte sammen arméene, slik at de kunne fortsette krigen med forent mot og rådslagninger...gav Flaminius, i sinne...ordren om å marsjere mot kamp.» Taktiske disposisjoner. Idet Hannibal passerte innsjøen Trasimene kom han til et sted som var ideelt for et bakholdsangrep, og da han hørte at Flaminius hadde brutt leir og fulgte etter ham, forberedte han seg for et nytt slag. Mot nord lå en rekke høyder med tett skog hvor Malpasso-veien passerte langs nordsiden av innsjøen. Hannibal slo leir hvor han hadde fullt overblikk over hvem som kom inn i dette området og brukte natten til å plassere ut troppene sine. Nedenfor leiren plasserte han sitt tunge infanteri (iberier, de iberiske kelterne og afrikanerne) på et noe opphøyet platå. Her hadde de plass til å angripe nedover med stor effekt på framtroppen til den romerske kolonnen på venstre flanke. Hans kavaleri og galliske infanteri ble gjemt i høydene i dypet av den skogsdekkede dalen som romerne først kom inn i, slik at de raskt kunne rykke ut og stenge inngangen og stenge retrettveien for romerne. Han satte sine lette tropper i intervaller langs høydene som lå ovenfor sletten, med ordre om at de skulle gjemme seg godt i skogen til signalet om å angripe ble gitt. I tillegg hadde Hannibal natten før slaget beordret sine menn å tenne leirbål på Tuoro-høydene, et betydelig stykke unna, for å lure romerne til å tro at hans styrker lå lengre unna enn de faktisk var. Hendelser. Morgenen etter marsjerte romerne østover langs veien som gikk langs den nordlige bredden av innsjøen. Flaminius var ivrig etter å kjempe og drev sine menn nådesløst fremover, og satte enda høyere fart på kolonnen bakerst. Hannibal sendte en liten trefningsstyrke for å trekke styrker ut fra fronten av linjen, slik at den romerske hæren fikk tid til å gjøre klart for et angrep fra øst. Så snart romerne marsjerte langs en lang, tåkefylt og trang dal og hadde kommet inn på slettene, ble det blåst i trompeter og gitt signal til å angripe. I dette øyeblikket kom karthagensk kavaleri og infanteri ned fra de omliggende høydene med enorm effekt, skar av baktroppen og angrep de uforberedte romerne fra alle sider. Romerne var blitt tatt på sengen og utmanøvrert og hadde ikke tid til å sette opp sine vanlige kampformasjoner som de var vant med. De ble tvunget til å kjempe en håpløs nærkamp i åpen formasjon. Romerne ble raskt splittet i tre styrker. Den vestligste ble angrepet av karthagensk kavaleri og tvunget mot innsjøen. Sentrum, inkludert Flaminius, klarte å bli stående, men ble til slutt slått ned av Hannibals gallere etter tre timers harde kamper. Fra Department of History, United States Military Academy I løpet av tre timer ble hele den romerske arméen utslettet. Framtroppen var nesten ikke involvert i kampene, og da katastrofen som hadde rammet styrkene bak ble kjent, slo de seg gjennom trefningsstyrken og ut av skogen. Bare 6000 menn klarte å komme seg i sikkerhet i tåken, men ble fanget dagen etter. Av de resterende 30 000, var halvparten drept eller druknet (inkludert Flaminius) og resten var tatt til fange. Hannibals tap var ikke over 1500 mann (en karthagener for ti romere). Men Romas katastrofe stoppet ikke der. Innen en dag eller to ble en forsterkningsstyrke på 4000 romere avskåret og utslettet. Etterspill. Hannibal hadde vunnet enda en strålende seier etter å ha planlagt og utført det største bakholdsangrepet i historien. Nyhetene om nederlaget førte til panikk i Roma. Quintus Fabius Maximus ble valgt til diktator av senatet og innførte en "«Fabian-strategi»" hvor en unngikk konflikt til Roma kunne gjenreise sin militære styrke. Hannibal kunne fritt herje Apulia det neste året, til romerne trakk tilbake diktatorskapet og valgte Paullus og Varro som konsuler. Resultatet ble slaget ved Cannae, kanskje det største log mest sviende nederlaget romerne led gjennom hele den andre punerkrigen. Referanser. Trasimene Crash (2004). "Crash" er et filmdrama fra 2004, skrevet og regissert av kanadier Paul Haggis. Filmen setter lys (fra et canadisk synpunkt) på rasemotsetningene som råder i dagens Los Angeles. Innspilling. Dette var Haggis' regidebut, og han hadde fått et budsjett på $6,5 millioner. Men budsjettet ble i strammeste laget under innspillingen slik at Haggis måtte være kreativ med hva som kunne spares inn. Enkelte scener ble spilt inn i hans eget hus, flere av bilene er enten hans eller staben sine og lånte et sett fra TV-serien "Monk". Men skuespillerne i filmen ville allikevel jobbe med Haggis, selv om de kunne få bedre betalte roller andre steder, og Sandra Bullock betalte f.eks. reisene sine til og fra settet selv. Mottakelse. Filmen fikk mye skryt da den kom ut, og publikum strømmet til. Dette gjorde at den tjente inn over $50 millioner alene i USA, som gjorde den veldig suksessfull i forhold til budsjett. Men ikke alle var like begeistret, og filmen har blitt kritisert for å gi et todimensjonalt portrett av hovedpersonene og for å vise at de rasistiske fordommene alle i filmen har er sanne. Elsa Beskow. Elsa Beskow (født 11. februar 1874, død 30. juni 1953) var en svensk forfatter og billedkunstner som er særlig kjent for en rekke vakre barnebøker. Hun var født Elsa Maartman i Stockholm og utdannet seg innen kunstindustri ved Tekniska skolan der. I 1897 giftet hun seg med Dr.theol. Natanael Beskow. De fikk sønnen Bo Beskow, som også skulle bli kunstner. Gjennombruddet til Elsa Beskow kom i 1901 med boken "Puttes äventyr i blåbärsskogen". Gjennom en lang karriere ga hun ut bøker frem til 1952, året før hun døde. Hennes barnebøker som er fantasifullt illustrert av henne selv, har vunnet stor utbredelse også utenfor Sverige. Til den norske oversettelsen av "Blomsterfesten", der barna på nydelig vis blir ført inn inn i botanikkens verden gjennom tekster og tegninger, har Tone Groven Holmboe satt musikk. På 1930-tallet var Elsa Beskow med i utformingen av en ny lesebok for det svenske skoleverket. Nasjonalbibliotekets digitalkopier av bøker med Elsa Beskows tekst og tegninger. Beskow, Elsa Beskow, Elsa Beskow, Elsa Beskow, Elsa Beskow, Elsa Mosel-Saar-Ruwer. Hvite vindruer som dyrkes i området Mosel-Saar-Ruwer betegner et vindyrkingsområde i det vestlige Tyskland langs elven Mosel med sideelvene Saar og Ruwer. Carina Burman. Carina Burman, født 1960, svensk forfatter og dosent i litteraturvitenskap, virksom ved Uppsala universitet. Carina Burmans litterære forfatterskap har ofte hatt et nær forbindelse med hennes litteraturvitenskapelige forskning. Hun disputerte i litteraturvitenskap ved Uppsala universitet i 1988 med en avhandling om Johan Henrik Kellgren. En litterær gjengivelse av Kellgrens liv fulgte siden i romandebuten "Min salige bror Jean Hendrich" 1993. «Jeg begynte å skrive en roman ettersom det ble material til overs som jeg ikke kunne bruke vitenskapelig», sier Burman selv i et intervju (se ekstern lenke nedenfor). Romanen "Den tiende sanggudinnen" (1996) handler om en ung kvinnelig litteraturhistoriker i Uppsala 1909, som bedriver uventet spennende og intrikate arkivstudier omkring Sophia Elisabet Brenner. Samtidig arbeidet Burman selv med en utgave av en annen kvinnelig forfatters, Fredrika Bremers, brev. Denne utgaven utkom i to bind 1996. Til Bremers liv vendte Burman tilbake med en biografi i 2001. Som forsker har Burman viet seg til flere prosjekter i Svenska Vitterhetssamfundets regi og i samarbeid med sin mann Lars Burman: Kellgrens skrifter (1995), flere verk av Bremer samt Erik Gustaf Geijers dikt (1999). Og igjen ga det vitenskapelige arbeidet utslag i det litterære arbeidet: om Geijers forhold til Amalia von Helwig handler romanen "Islandet" (2001). En av Burmans romaner utspilles i nåtid, "Cromwells hode: antropologisk komedie" (1998). For øvrig utgjøres Burmans produksjon for det meste av historiske romaner med litterære motiver. Språket i de historiske romanene utmerkes av at de er på tidligere epokers litterære språk. I de seneste romanene "Babylons gater" (2004) og "Hvit som marmor" (2006) prøver forfatteren (liksom i "Den tiende sanggudinnen") kriminalromanens form, likevel med en klar litteraturhistorisk tilknytning: hovedperson i begge romanene er (den fiktive) 1800-tallsforfatterinnen og amatørdetektiven Euthanasia Bondeson. The New World. "The New World" er et historisk drama fra 2005 skrevet og regissert av Terrence Malick, med Colin Farrell i hovedrollen. Handlingen i filmen finner sted under grunnleggelsen av Jamestown, en av de første koloniene i USA, og følger forholdet mellom kaptein John Smith og Pocahontas. Innspilling. Filmen ble spilt inn ved Chickahominy River og områdene rundt elven, som ikke ligger langt unna området der den virkelige historien utspilte seg. Filmcrewet bygde opp Jamestown, slik det engang var, basert på arkeologiske utgravninger. Scenene i London ble spilt inn på Hampton Court Palace og Hatfield House i London. Blair Rudes, professor i lingvestikk på UNC-Charlotte, gjenskapte det nesten utdødde språket algonquian for bruk i filmen. Mottakelse. Filmen ble sett frem mot, slik Malicks sjeldne filmer blir, men mange følte at denne ikke nådde opp mot hans tidligere filmer. Filmen ble regnet som imponerende lagd med flotte scenarier, men som ikke hjalp med å drive handlingen fremover. Q'Orianka Kilcher fikk mye skryt for sin debutrolle som Pocahontas. Handling. Filmen følger livet til Pochahontas, fra hennes barndom til hun treffer de engelske nybyggerene i Jamestown, der hun treffer og blir forelsket i kaptein John Smith. De innleder et forhold, men Smith blir sendt avgårde for å finne Nordvest passasjen, og Pocahontas tror han dør under oppdraget. Dermed gifter hun seg med John Rolfe. Men Smith lever, og Pocahaontas distanserer seg fra ektemannen. De gjenforenes i London, før Pochahontas dør av kopper. Navnet Pocahontas blir aldri brukt i filmen. Norges Skøyteforbund. Norges Skøyteforbund (NSF) ble stiftet 27. februar 1893, og administrerer is-idrettene hurtigløp, kortbaneløp og kunstløp, foruten «inline skating» – rulleskøyter. I tillegg kan langløp på skøyter nærmest sees på som en egen gren. Det offisielle navnet var "Norsk Skøiteforbund" til 1911; deretter "Norges Skøiteforbund". Det nåværende navnet er fra 1945. NSF er medlem av Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Det internasjonale skøyteforbundet og Det internasjonale rulleskøyteforbundet ("Federation International de Roller Skating"). Eksterne lenker. Skøyte Norges Skøyteforbund Organisasjonsteori. Organisasjonsteori er læren om hvordan organisasjoner er bygget opp og hvordan de fungerer. Organisasjonsteori har utviklet seg til et selvstendig fagområde etter 1945, men har røtter tilbake til Frederick Winslow Taylor, Max Weber og Henri Fayol i perioden omkring første verdenskrig. En organisasjon er sosiale systemer som er bevisst konstruert for å nå bestemte mål. Fellestrekk ved alle organisasjoner er at de skal realisere bestemte mål, men hvordan de skal nå disse målene er avhengig av hvilken oppgave de har. Faget omfatter studier av offentlige og private organisasjoners indre og ytre forhold. Herunder med vekt på analyser av struktur, kultur og prosesser. Struktur omhandler organisasjonens oppbygning, både når det gjelder organisering av produksjonen i vid forstand, og oppbygning av ledelsessystemer, f.eks. styring, koordinering og maktforhold. Kulturanalyser legger vekt på de uformelle normene, verdiene og tradisjonene som danner seg i organisasjonen, og som kan utgjøre grunnlaget for en «korpsånd». Prosessundersøkelser legger vekt på å analysere organisasjonen i bevegelse, f.eks. i forbindelse med endring, kommunikasjon, beslutninger og konflikter. De tre områdene blir gjerne knyttet sammen i analyser av hva som kan hindre eller fremme produktivitet og effektivitet og andre viktige organisasjonsmål, f.eks. innovasjonsevne, kompetanseutvikling og trygging av markedsandeler. Organisasjonsteori anvendt på private bedrifter blir av slike grunner ofte betraktet som et bedriftsøkonomisk fag, selv om organisasjonsteorien ikke benytter formelle bedriftsøkonomiske analysemetoder. Selv om organisasjonsteori i noen sammenhenger oppfattes eller framstår som et bedriftsøkonomisk fag, har det samtidig hatt en sterk tilknytning til statsvitenskap og fagområdet offentlig administrasjon (særlig på universitetene). Samtidig har andre tradisjonelle universitetsfag som psykologi og sosiologi et vesentlig innslag av organisasjonsforskning, for eksempel i organisasjonspsykologien (motivasjon, kommunikasjon, problemløsning) eller i arbeidssosiologien. Historikere (f.eks. Alfred Chandler) har også gitt viktige bidrag til organisasjonsteorien. En oversikt over norsk organisasjonsteori finnes i Døving og Johnsen (2005). Litteratur på engelsk. Litteratur på engelsk av norsk forskere. Gudvangen. Gudvangen er et sted i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Stedet ligger innerst i Nærøyfjorden og neders i Nærøydalen. Det er en populær anløpshavn for cruiseskip. På sørsiden av dalen, rett ovenfor Gudvangen er den høye Kjelfossen. Mineralet anortositt brytes oppe i dalen og skipes ut fra Gudvangen. I reiselivsproduktet Norway in a Nutshell inngår båttur mellom Gudvangen og Flåm. Stamveien mellom Oslo og Bergen, E16, går gjennom Gudvangen, Gudvangatunnelen er del av E16 og munner ut rett ved. Fra Gudvangen går det blindvei til grenden Bakka ved Nærøyfjorden. The Flaming Lips. thumb The Flaming Lips er et alternativt rockeband fra USA. Bandet ble startet i Oklahoma City i 1983 og har gitt ut elleve album. I 1995 fikk de sin hittil eneste hit, med sangen «She Don't Use Jelly», mens albumene "The Soft Bulletin" fra 1999 og "Yoshimi Battles the Pink Robots" fra 2002 har gitt bandet mye bra kritikk og gode salgstall. I 1997 ga de ut albumet "Zaireeka", som hadde fire cd-er. Meningen var at man skulle spille de fire cd-ene på fire separate cd-spillere samtidig. I 2005 gjorde de en cover av Queens «Bohemian Rhapsody» til albumet '. Eksterne lenker. Flaming Lips, The Justinus I. Justinus I eller Flavius Iustinus (født ca 450, død 1. august 527) var en østromersk keiser fra 518 til 527. Justinus I steg i gradene i militæret og ble til slutt det bysantinske imperiets keiser, til tross for at han var analfabet og bortimot 70 år gammel da han besteg tronen. Hans regjering har betydning for å ha grunnlagt et dynasti som inkluderte hans eminente nevø Justinian I og lover som minsket innflytelsen til den gammel-bysantinske adelen. Justinus ble født i en landsby i nærheten av Bederiana i den romerske provinsen Dardania som tilhørte Dacian Diocese som sammen med Makedonia var prefekturet Illyricum. Før han fylte tyve år måtte han sammen med to kamerater flykte fra en invasjon av barbarere og søkte tilflukt i Konstantinopel. Justin gikk snart inn i militæret og på grunn av sin dyktighet steg han hurtig gradene og ble general og kommandør av vaktenstyrken for palasset under keiser Anastasios I et tiår senere. Takket være sin posisjon og pengegaver klarte han å sikre valget som hersker i 518. Som en karrieresoldat med manglende kunnskap om å styre en stat var Justin klok nok til å omgi seg med rådgivere han stolte på. Den mest prominente av disse var hans nevø Flavius Petrus Sabbatius som han adopterte som sin sønn og ga ham navnet Justinian. Det er vanlig å si at Justinian styrte imperiet i sin onkels navn, takket være opptegnelsene til historikeren Procopius, men det er en del bevis som motsier dette. Justinian ble ikke navngitt som etterfølger før ikke mindre enn et år før Justins død. I 525 avskaffet Justinus en lov som effektivt forhindret en medlem av senatorklassen fra å gifte seg med en kvinne fra en lavere klasse i samfunnet, inkludert fra teateret som ble ansett som skandaløse på denne tiden. Dette påbudet gjorde det mulig for Justinian til å gifte seg med Theodora, en tidligere mimeskuespiller, og det betydde at den gamle klasses distinksjonene ble mindre skarpe ved hoffet. De siste årene av hans styre ble merket av strid mellom imperiet og østgoterne og perserne. I 526 begynte Justinus' helse å bli merkbart dårlig og han formelt utpekte Justinian som medhersker den 1. april 527. Den 1. august samme år døde han og ble etterfulgt av Justinian. Byen Anazarbus ble omdøpt til Justinopolis i 525 til hans ære etter at den ble gjenoppbygd etter et jordskjelv. Mick Lyons. Mick Lyons (Født 8. desember 1951 i Liverpool, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som tilbragte mesteparten av sin karriere i Everton FC. Mick Lyons er en av de få som fikk oppleve at guttedrømmen ble virkelighet. Han var oppvokst et steinkast fra Goodison Park og ønsket hele barndommen å få løpe ut på gressmatta iført den kongeblå trøya. I 1971 ble drømmen virkelighet da Lyons ble hentet opp fra Juniorlaget til Evertons A-lag. På juniorlaget hadde Mick Lyons vært spiss, men A-laget hadde mange som kunne bekle den rollen, så Lyons ble raskt omskolert til midtstopper, en rolle han skulle vise seg å være som skapt for. Han var aldri noen spesielt teknisk eller talentfull spiller, men utmerket seg i stedet med å spille med hjertet utenpå drakta. Lyons ga alltid 100% for klubben og ble derfor en favoritt hos fansen. Lyons` erfaring som spiss var noe hans managere lærte seg å utnytte. I kamper der Everton lå under med et mål ble Lyons gjerne flyttet opp i angrep som en ekstra spiss det siste kvarteret av kampen. Ved Merseyside kalles fortsatt manøveren med å sende en hodesterk forsvarer opp i angrepet i sluttminuttene ”"To do a Mick Lyons"”. Av og til startet han kampene som spiss også, og i 1973/74 sesongen var han Evertons toppscorer med ni fulltreffere. Selv om han blir husket som en av Evertons store sønner var Mick Lyons på mange måter uheldig med karrieren sin. Han spilte for Everton fra 1971-1982 men vant ikke et eneste trofe, og på tross av sitt eminente stopperspill på høyeste nivå i over 10 år, fikk han aldri sjansen på det engelske herrelandslaget i fotball. I august 1982 mistet Lyons plassen på førstelaget til Billy Wright og stolt som han var, forlot han klubben og skrev under for Sheffield Wednesday. Siste stoppested i karrieren ble Grimsby Town. Totalt spilte han 434 kamper og scoret 59 mål for Everton. Svein Døvle Larssen. Svein Døvle Larssen (født 20. april 1928 i Stokke i Vestfold) er en norsk journalist og tidligere avisredaktør. Svein Døvle Larssen har vært redaktør i "Rjukan Dagblad" og "Larvik Morgenavis" (1952–1956), men er særlig kjent som sjefredaktør i "Tønsbergs Blad" 1977–1994. Han var også PR-sjef ved Essos oljeraffineri på Slagentangen utenfor Tønsberg. Døvle Larssen har ellers hatt forskjellige tillitsverv i kommunepolitikken som representant for partiet Høyre og i presseorganisasjoner, blant annet som formann i Den Konservative Presses Forening 1980–1982 og formann i Norsk Redaktørforening 1982–1984. Svein Døvle Larssen har også skrevet om lokalhistorie. Som pensjonist har han utmerket seg særlig som petitskribent. Svein Døvle Larssen vokste opp på en gård i Stokke. I dag bor han i Åsgårdstrand sammen med kona Jorunn. Han er far til blant annet journalist Lars Døvle Larssen i "Tønsbergs Blad". Lagtinget (Færøyene). Lagtinget (færøysk: "Løgtingið", eller "Føroya løgting", fra norrønt: "lǫgþing", «lovting») er parlamentet på Færøyene, og er et av de eldste parlamenter i verden. Tradisjonen kan spores tusen år tilbake i tid, i likhet med Alltinget på Island, og Tynwald på Man. Det nåværende Lagtingshuset ("Løgtingshúsið"), som er et trehus fra 1856, ligger sentralt i Tórshavns sentrum ved siden av Lagtingets moderne kontorbygning. Frem til 1557 ble tinget holdt utendørs på Tinganes to ganger årlig. Ingen av lovene var nedskrevne, så disse måtte huskes av "løgsøgumaðurin", som ledet tinget. Møtene ledes i dag av lagtingsformannen. Siden Hjemmestyreloven av 31. mars 1948 trådde i kraft, har færøyingene valgt sitt eget parlament, og dermed også regjering. Lagtinget har 33 medlemmer fra seks partier, alle direktevalgt i én valgkrets. Alle over 18 år har stemmerett. Riksombudsmannen representerer Danmark på Færøyene og deltar i Lagtingets møter uten stemmerett. Oppgaver. Andre behandlingsformer finnes ikke. Kun statsministeren, et regjeringsmedlem eller et lagtingsmedlem kan stille forslag i Lagtinget. Selv om en borger eller forening henvender seg skriftlig til Lagtinget om enhver type sak, så tas en slik henvendelse kun opp til behandling om et lagtingsmedlem tar opp saken i på en av de overnevnte måtene. Protokollene fra lagtingsmøtene og noen andre arkiver fra 1852 til dags dato blir oppbevart ved Færøyenes nasjonalarkiv ("Føroya Landsskjalasavn"). Også protokollene fra 1615 til 1816 blir oppbevart ved nasjonalarkivet. Dette er samlet sett den viktigste kilden til Færøyenes historie, og Lagtinget er et parlament med en særdeles veldokumentert historie, med arkiver som dekker perioden fra 1298 til i dag. Det er bare et fåtall parlamenter i Europa med arkiver som er bevart i samme grad, og hvor protokollene er sammenhengende i både tid og innhold. Arbeidsordning. Forslag til lagtingslover behandles på fire forskjellige lagtingsmøter. Utover dette behandles også forslag i lagtingskomiteene og av statsministeren. Et forslag til lagtingslov er fremmet når lagtingsformannen i møte i har meddelt dette fra Lagtingets talerstol. Et eksemplar av forslaget gis til hvert enkelt lagtingsmedlem senest samme dag. På fremmelsesmøtet debatteres ikke forslaget, og det kan heller ikke sendes til behandling i en komité. Forslagsbehandling. Første behandling må tidligst finne sted andre hverdag etter fremmelsen. Ved første behandling drøftes forslaget i sin helhet. Endringsforslag kan settes ut på høring og debatteres. Etter første behandling sendes forslaget vanligvis til behandling i en relevant lagtingskomité. Det er lagtingsformannen som avgjør om et forslag skal sendes til komitébehandling, samt i hvilken komité det skal behandles. Komiteen utarbeider et forslag til Lagtinget, og både flertallet og mindretallet i komiteen kan fremlegge endringsforslag. Vanligvis får forslag kun komitébehandling mellom første og andre behandling, men Lagtinget kan imidlertid også under andre behandling sende forslaget til ny komitébehandling. I komitéarbeidet blir forslaget gått gjennom nøye, og for å belyse forslaget ytterligere blir opplysninger skaffet fra offentlige institusjoner og private. I mange tilfeller blir også regjeringsmedlemmer og andre innkalt til samråd i komiteen. Andre behandling må tidligst finne sted tredje hverdag etter at første behandling er avsluttet, men først to dager etter at et eventuelt komitéforslag er fremlagt. Alle lagtingsmedlemmer kan fremme skriftlige endringsforslag før den andre behandlingen starter i lagtingssalen. Den samlede komiteen, og flertallet og mindretallet i komiteen, kan etter at andre behandling er påbegynt, men før den avsluttes, fremme endringsforslag. Andre behandling avsluttes med avstemning. Forkastes forslaget er behandlingen av forslaget avsluttet. Tredje behandling kan finne sted tredje hverdag etter at andre behandling er avsluttet, eller etter at et eventuelt komitéforslag er fremlagt. Fire lagtingsmedlemmer kan i fellesskap fremme endringsforslag, og såfremt forslaget er sendt til komitébehandling etter andre eller tredje behandling, så kan et flertall eller mindretall i komiteen fremme skriftlige endringsforslag. Endringsforslag kan fremmes før behandlingen starter. Under behandlingen tar man først opp innkomne endringsforslag, og det stemmes først over disse. Når dette er avsluttet, finner den endelige behandlingen sted ved at Lagtinget enten vedtar eller forkaster forslaget. Medlemmer. En representant i Lagtinget omtales som et "medlem" ("limur"), og disse blir valgt for en fireårsperiode, med mindre statsministeren utskriver valg tidligere enn fire år siden siste valg. For at statsministeren skal kunne gjøre dette, må Lagtinget først ha vedtatt å oppløse seg selv. De lagtingsmedlemmer som blir plukket ut av statsministeren til å være regjeringsmedlemmer erstattes av et varamedlem i lagtingssalen. Tidligere var Færøyene delt inn i valgkretser basert på øyene, men siden lagtingsvalget 2008 har Færøyene vært én valgkrets, slik at alle partiene stiller samme liste over hele landet. Før det nye systemet trådde i kraft kunne antallet lagtingsmedlemmer variere fra 27 til 32. De 7 valgkretsene hadde totalt 27 mandater, og opp til 5 utjevningsmandater. Lagtingets sammensetning har endret seg endel gjennom tidene, fra å være en embedsmannsdominert forsamling hovedsakelig bestående av middelaldrende og eldre kjøpmenn og sysselmenn, til å bestå av begge kjønn, med variende alder, og med mer variert yrkesbakgrunn. Selv om kvinner fikk stemmerett i 1917, ble ikke Lagtingets to første kvinner, Jona Henriksen og Karin Kjølbro, valgt inn på eget mandat før i 1978. Gjennom hele 1980-årene var Kjølbro alene som kvinne, men siden 1990-årene har tallet steget gradvis. Lagtingets yngste fast innvalgte representant var Jákup í Jákupsstovu (23 år i 1946), Jákup Sverri Kass var den yngste fast møtende representanten (21 år i 1998, vararepresentant for Helena Dam á Neystabø), mens den yngste som har møtt på Lagtinget noensinne, er Jørgen Niclasen (20 år i 1989). Det høyeste antallet partiet representert på én gang var åtte fra 1994 til 1998. Formannskap. Lagtingets formannskap ("formansskapurin") planlegger og leder det daglige arbeidet på Lagtinget. Når Lagtinget ikke er samlet, treffer formannen de forføyninger vedkommende Lagtingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevet. Lagtingsformannens hovedoppgave er å lede lagtingsmøtene. Lagtingsformann siden 2011 er Jógvan á Lakjuni (FF), med Alfred Olsen (SB), Gerhard Lognberg (JF) og Páll á Reynatúgvu (T) som henholdsvis 1., 2. og 3. nestformann. Nielsen var også lagtingsformann i 1989 og perioden 1987–1988. Sjøfugler. Sjøfugler er en økologisk gruppe med fugler som har sterk marin tilknytning, men det er ikke en taksonomisk gruppe. Sjøfuglene kan grupperes i fem undergrupper, etter hvor og hvordan de ernærer seg; pelagisk dykkende sjøfugl, pelagisk overflatebeitende sjøfugl, kystbundne dykkende sjøfugl, kystbundne overflatebeitende sjøfugl, og fjæretilknyttede arter. Artene som vanligvis regnes med til sjøfuglene tilhører gruppene alkefugler, fregattfugler, måsefugler, pelikaner, pingviner, skarver, slangehalser, stormfugler, suler og tropikkfugler. Også slirenebbene regnes ofte som sjøfugler. Sjøfugler lever for det meste av fisk, krepsdyr og bløtdyr som de enten fanger eller beiter i sjøen (noen arter også i innsjøer og elver). Enkelte arter (spesielt joer og måser) lever også av andre (sjø)fugler, enten som rovdyr eller som kleptoparasitter. Den norske bestanden av sjøfugl ble i 2005 estimert av eksperter til cirka 2,9 millioner hekkende par. Den nordatlantiske bestanden ble estimert til cirka 17–22 millioner hekkende par. Gruppering av sjøfugler. Pelagisk dykkende sjøfugler består av fugler som tilbringer store deler av livet langt til havs. Artene er dyktige svømmere og dykkere som fanger maten på dypt vann. Enkelte av artene kan dykke til mer enn 100 m (dykk ned mot 200 m har blitt registrert). Vingene brukes som luffer når fuglene dykker og nebbet er konstruert slik at de kan fange fisk gjentatte ganger under et og samme dykk. Disse artene kommer som regel bare inn til kysten for å hekke, ofte i store kolonier. Artene tilbringer lite tid på vingene og er ikke spesielt dyktige flygere. Pelagisk overflatebeitende sjøfugler består av fugler som tilbringer store deler av livet langt til havs, både svømmende i havoverflaten og på vingene. Disse artene flyter gjerne lett i vannet. Mange av artene er såkalte "stupdykkere", fugler som stuper ned i sjøen fra luften for å fange byttet på mindre dyp, mens andre beiter i overflaten eller like under. Artene er gode svømmere og som regel dyktige flygere, men dykkeegenskapene er begrenset i forhold til regulært dykkende sjøfugler. Kystbundne dykkende sjøfugler består av fugler som tilbringer mesteparten av tiden i kystnære strøk på sjøen, i innsjøer eller elvemunninger. Artene er dyktige svømmere og dykkere som fanger maten i neddykket tilstand, men artene dykker ikke like dypt som pelagisk dykkende sjøfugler. Disse artene flyter gjerne tungt i vannet. Flere av artene er dessuten dyktige flygere. Artene i denne gruppen tilbringer ofte også mer tid på land, også utenom hekkesesongen. Kystbundne overflatebeitende sjøfugler består av fugler som tilbringer mesteparten av tiden i kystnære strøk på sjøen, i innsjøer og elvemunninger. Dette er arter som flyter lett i vannet og er dyktige svømmere. Mange av artene er dessuten dyktige flygere. Fuglene beiter typisk på grunner eller i overflaten eller like under. Noen av artene kan også grupperes som våtmarkstilknyttede fuglearter, for eksempel grågås, kortnebbgås, ringgås, hvitkinngås, gravand og stokkand. Fjæretilknyttede fuglearter består av fugler som i hovedsak ernærer seg i fjæra. Artene har typisk lange nebb og lange lemmer i forhold til andre arter, noe som setter dem i stand til å vade og livnære seg på grunt vann. Artene svømmer ikke og har ikke svømmehud mellom tærne. Norske sjøfuglarter. Eksemplene nedenfor omhandler kun arter som hekker i Norge eller i norske farvann. Tabellen er nødvendigvis ikke komplett. Hettemåser. Hettemåser er en delgruppe av måsene. Navnet henviser til at mange av de elleve artene har svarte, hettelignende tegninger på hodet. Derimot hører ikke alle måser med svarte hetter (f.eks. lattermåse og mongolhettemåse) til hettemåsene. Det fins heller ikke noe anerkjent vitenskapelig navn for gruppen, selv om den ofte ble betegnet som «underslekten» "Larus" ("Croicocephalus"). I og med at de andre måsene i «slekten» "Larus" er nærmere beslektet med f.eks. rosenmåse ("Rhodostetia rosea") enn med hettemåsene, har det også blitt foreslått å skille ut hettemåsene i en egen «slekt», "Croicocephalus". Én av de elleve artene (hettemåsa) hekker i Norge. Svarthoda måser. De svarthoda måsene er en delgruppe av måsene. Det «uoffisielle» navnet på gruppen henviser til at de fleste av de seks artene har svarte hoder (unntaket er middelhavsmåsa). Derimot hører ikke alle måser med svarte hoder (f.eks. amurdverg- og lavamåse) til de svarthoda måsene. Det fins heller ikke noe anerkjent vitenskapelig navn for gruppen, selv om det har blitt foreslått å sammenfatte de svarthoda måsene i «slekten» "Ichthyaetus". Ingen av artene som regnes til de svarthoda måsene, hekker i Norge. Gråmåser. Gråmåsene (eller "gråmåsegruppa") utgjør en artsgruppe av måser som det har vært veldig vanskelig å dele inn i «gode arter». Grunnen til dette er ikke (bare) ufullstendig kunnskap om de involverte fuglenes biologi, men også den kjensgjerning at artsgruppen befinner seg midt i flere artsdannelsesprosesser. Dermed må man sannsynligvis vente i noen tusen år, før man kan gi et klart svar på hvor mange arter gruppen egentlig består av. Mens grå- og sildemåse f.eks. betraktes som «gode arter» i Norge ("Larus argentatus" resp. "Larus fuscus"), kan man også rettferdiggjøre å regne dem som underarter av den samme arten ("Larus fuscus argentatus" resp. "Larus fuscus fuscus"). Grunnen er at de norske populasjonene av grå- og sildemåse ikke blander seg, dvs. at parringer mellom grå- og sildemåser forekommer svært sjelden. Sildemåsa ("L. f. fuscus") står i fruktbar kontakt med flere populasjoner som forekommer øst for dens utbredelsesområde. Disse går ofte under de vitenskapelige underartsnavnene "L. f. heuglini" (fra Kola-halvøya og østover) og "L. f. taimyrensis" (i det sentrale Nord-Sibir). Den sistnevnte opprettholder i det nordøstlige Sibir genflyt med formen "vegae", som ofte regnes til gråmåsene (dvs. "L. a. vegae"). Den sistnevnte utveksler på sin side gener gener på tvers av Beringstredet med underarten amerikagråmåse ("L". ["a".?] "smithsonianus") i det nordlige Nord-Amerika og med eskimomåsa ("L". ["a".?] "glaucoides") på de kanadiske ishavsøyene. Artens populasjoner danner en ring eller kjede med genflyt mellom nabopopulasjonene («kjedens ledd»), men ringen er avbrutt ett sted, dvs. «sluttleddene» er ufruktbare med hverandre. Nyere forskning har imidlertid vist at det ikke skjer noe (eller i hvert fall ikke mye) genflyt mellom "L. a. argentatus" og amerikagråmåsa. Hvis dette betyr at genflyt mellom disse populasjonene ikke lenger er mulig, er det strengt tatt ikke snakk om noen ringart likevel. På den andre siden holder sildemåsa på å utvide sitt utbredelsesområde vestover, slik at ringarten kan bli en realitet på denne måten. Av de norske hekkefuglene hører gråmåse, sildemåse og svartbak til gråmåsegruppen. Det samme gjelder for grønlands- og polarmåse, som jevnlig observeres ved de norske kystene. Artsgruppe. En artsgruppe er en gruppe nært beslektede arter som vanskelig lar seg avgrense. Dermed er det ofte usikkert hvor mange arter en artsgruppe egentlig består av. Mangel på kunnskap kan være én av grunnene. I så fall vil mer forskning kunne gi en avklaring. På den andre siden kan situasjonen skyldes en (eller flere) pågående artsdannelse(r). I dette tilfellet vil ikke mer forskning nødvendigvis kunne gi noe fasit. Mens en artsdannelse pågår, vil man i en overgangsperiode på noen hundre til titusen år være ute av stand til å slå fast et entydig antall arter. Grunnen til dette er at forplantningsbarrierer mellom populasjoner vanligvis ikke oppstår momentant, men i en langvarig prosess der genflyten avtar gradvis. Et tilfellet av en slik artsgruppe er gråmåsene. Ringart. En ringart er en artsgruppe hvis populasjoner danner en ring. Mellom nabopopulasjonene skjer det genflyt, men ringen er avbrutt ett sted, dvs. ringens sluttpopulasjoner er ufruktbare med hverandre. I matematikken og logikken gjelder «hvis A = B og B = C, så A = C» (transitivitet). Derfor forventer man, hvis det fins genflyt mellom populasjon A og B på den ene siden og mellom B og C på den andre siden, at det også fins genflyt mellom populasjon A og C. Hvis disse er ringartens sluttpopulasjoner, er imidlertid dette ikke tilfellet (i hvert fall ikke direkte fra A til C). «Løsningen» ligger i at genflyt ikke betyr "lik" («=»), men "lik nok" («≈»). Derfor er det godt mulig at hver populasjon "ligner" på nabopopulasjonen, men at de respektive sluttleddene ikke ligner mye (eller nok) på hverandre. I tillegg varer ringarter ikke veldig lenge i en geologisk eller evolusjonær målestokk. De er resultater av en pågående artsdannelse, og vil derfor være delt opp i to eller flere arter hvis man venter noen hundre til titusen år. I noen tilfeller vil enkelte av ringartens populasjoner være beskrevet som egne arter. Om dette er korrekt, avhenger blant annet av artsbegrepet som brukes og er derfor omstridt. Men også denne uenigheten gjelder bare over en (evolusjonært sett) kort tidsperiode. Et godt undersøkt eksempel er sildemåse-artsgruppen. Mens gråmåser og sildemåser vanligvis ikke får fruktbart avkom i Norge, skjer det likevel genflyt mellom de to «artene» (eller underartene). Men denne genflyten er ytterst indirekte, i at den skjer via et dusin populasjoner gjennom Asia, via Beringstredet og gjennom Nord-Amerika og Grønland. Nyere forskning har også satt spørsmålstegn ved at det faktisk skjer genflyt mellom alle disse populasjonene. Svartterner. Svart- eller sumpterner er en delgruppe av ternene. De skiller seg fra de andre ternene ved sin mørke fjærdrakt og ved at de hekker i innlandet, ikke ved kysten, men oftest i sump- eller andre våtmarksområder. Én av de fire artene (svartterne) hekker i Norden og kan regelmessig observeres i Norge. Dvergterner. Dvergterner er en delgruppe av ternene. Kroppsmassen og vingespennet ligger ved 36–60 g resp. 45–55 cm mot hhv. 80–660 g og 70–146 cm hos terner for øvrig. Dvergternene sammenfattes som «underslekten» "Sterna" ("Sternula") eller «slekten» "Sternula" (som betyr «liten terne»). Mellom amazon-, amerika-, araber-, peru-, dvergterne og muligens benguelaterna forekommer det av og til hybridiseringer. De kan således sannsynligvis betraktes som en artsgruppe. Én av de sju artene (dvergterne) hekker i Norden og kan regelmessig observeres i Norge. Havterner. Havterner er en delgruppe av ternene. Denne gruppen omfatter de «typiske» ternene med svarte hetter på hodet (med noen få unntak) og tilknytning til havet (selv om noen også kan forekomme et stykke inn i landet). Ternene som hekker i Norge (makrellterne og rødnebbterne), hører til havternene, likeså splitternen, en gjest som kan observeres jevnlig. Gruppens nomenklatur varierer. Man kan se at alle 19 artene (ofte i tillegg til dverg-, rov-, sand- og sotterner) sammenfattes i «slekten» "Sterna" (som i denne sammensetning blir en kunstig gruppe). Alternativt blir seks av artene (bengal-, hindu-, kina-, konge-, langnebb- og splitterne) skilt ut i en egen «slekt» "Thalasseus". Denne er (uansett navn eller kategori) en naturlig delgruppe av havternene. Sotterner. Sotterner er en liten gruppe forholdsvis mørke terner. De er kjennetegnet ved at nebbet og beina er svarte, ved en svart linje som strekker seg fra hetta via øyet til nebbet, og ved mørke vinger med lyse fremre kanter. Sotternene sammenfattes som «underslekten» "Sterna" ("Onychoprion") eller «slekten» "Onychoprion". Ingen av de fire artene hekker i Norge. Glossata. Glossata er en stor delgruppe av sommerfuglene, som ikke har fått noe norsk navn. Gruppen omfatter størstedelen av sommerfuglartene (omtrent 999/1000 av de kjente artene), med unntak av noen mindre møllgrupper (bl.a. kjevesommerfugler). Det viktigste kjennetegnet er at de har utviklet en sugesnabel, som er dannet at de to underkjevene (maksillene) som er sterkt forlenget og hektet sammen med en glidelåslignende mekanisme. Overkjevene (mandiblene) er tilbakedannede. Sugesnabelen er dannet av proteinet resilin som har en særlig evne til å vende tilbake til sin opprinnelige form når det blir deformert. I hvile er sugesnabelen rullet opp som en urfjær. Når sommerfuglen skal drikke rettes snabelen ut ved muskelkraft, men den faller tilbakle til urfjærformen etterpå på grunn av resilinets elastiske egenskaper. Ditrysia. Ditrysia er en stor delgruppe av sommerfuglene, som ikke har fått noe norsk navn. Gruppen omfatter størstedelen av sommerfuglartene, med unntak av noen mindre møllgrupper (bl.a. dvergmøll, kjevesommerfugler, rotetere og svepemøll). Hunnen har to kjønnsåpninger (= Di-trysia), dvs. paringsåpningen er adskilt fra eggleggingsåpningen. Ofte er i tillegg begge adskilt fra endetarmsåpningen. Denne opprinnelige tilstanden med bare én kjønnsåpning er bevart i de sommerfuglgruppene som ikke hører til Ditrysia, som derfor sammenfattes til (den kunstige gruppen) «Monotrysia». Et annet avledet fellestrekk for gruppen er at sugesnabelens bevegelighet er forbedret gjennom skråstilte muskler. Inndeling. Slektskapsforholdene mellom de seks delgruppene Simaethistidae, Tineoidea, Apoditrysia, Gelechioidea, Gracillarioidea og Yponomeutoidea er ikke helt klarlagt ennå, bortsett fra at de fire siste er nærmere beslektet med hverandre enn med noen av de to første. Alpine grener under Vinter-OL 2006. Det ble arrangert ti øvelser i alpint i Vinter-OL 2006. Øvelsene blir arrangert i Colle, Sestriere Utfor. 12. februar Kombinasjon. 14. februar 14. februar 14. februar Super-G. 18. februar Storslalåm. 20. februar Slalåm. 25. februar Utfor. 15. februar Kombinasjon. 17. februar 18. februar 18. februar Super G. 20. februar Storslalåm. 24. februar Slalåm. 22. februar Galtvang. a> ble brukt til innspilling av scener på Galtvang stasjon i filmatiseringene av Harry Potter-bøkene. Galtvang er en fiktiv landsby, kjent fra bokserien om Harry Potter skrevet av J. K. Rowling. Galtvang er den eneste helmagiske byen i Storbritannia. Den ligger godt beskyttet fra gomper ikke langt fra Galtvort. Galtvang er ikke særlig stor, men har noen butikker som er verdt et besøk. Elevene på Galtvort som går i 3. klasse og oppover, får av og til (ved foreldrene eller foresattes samtykke) lov til å besøke landsbyen. Galthodet. Galthodet er en pub i den magiske landsbyen Galtvang. Den ligger i et lite smug og er svært møkkete. Gulvet kan se ut som det er av jord, men i bøkene kommer det fram at det i virkeligheten er et steingulv som har samlet opp møkk og skitt opp igjennom årene. Verten blir beskrevet som en stor og kraftig mann med en bandasje rundt hodet. I den siste boka får vi vite at verten er Albus Humlesnurrs bror, Abriam, og han blir viktig i Galtvorts kamp mot Voldemort. Tre sopelimer. Tre sopelimer er en pub, som opptrer for første gang i den tredje boken, "Harry Potter og Fangen fra Azkaban". Den blir da presentert som stamstedet til elevene og lærerne ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Pubeieren er den vakre Madam Rosmerta som Harry Potters venn Ronny Wiltersen har et godt øye til. Puben er kjent for sin spesialitet, Smørterøl. Forbundet Frie Fotografer. Forbundet Frie Fotografer (FFF) ble opprettet i 1974, som resultat av et behov for en organisasjon for det økende fotokunstneriske miljøet i Norge på 1970-tallet. Forbundet er en landsdekkende kunsterorganisasjon for billedkunstnere som arbeider med fotobasert kunst. Forbundet skal både fremme kunstfotografiets stilling i Norge og samtidig ivareta fotokunstnerenes fagpolitiske interesser. FFF har forhandlingsrett med staten for vederlag og midlene fra disse forhandlingene forvaltes av Norsk Fotografisk Fond. Midlene skal fordeles tilbake til rettighetshaverene i form av stipender og støtte til virksomhet som er i rettighetshavernes felles interesser. Dette dekker også drift av FFF og støtte til Fotogalleriets utstillingsvirksomhet. Foruten å ivareta sine medlemmers politiske interesser og forholdet til offentlige myndigheter, er FFF også ansvarlig for den årlige Fotografenes Stipendutstilling som er grunnlaget for å fordele de statlige stipendene og garantiintekter som tilfaller det fotokunstneriske miljøet. FFF tar opp sine medlemmer etter et poengberegningssystem, der poeng oppnås på grunnlag av kunstnerisk utdannelse og/eller kunstnerisk virke. Det er utelukkende kunstneriske kriterier som legges til grunn for medlemskap i FFF. FFF drives for midler bevilget av Norsk Fotografisk Fond og medlemsavgiften. FFF drives daglig av en fast administrasjon. Fotogalleriet. Fotogalleriet – etablert i 1977 – er Oslos eneste galleri viet fotobasert kunst. Utstillingene arrangeres i samarbeid med Forbundet Frie Fotografer og med støtte fra Norsk Fotografisk Fond. Galleriet viser norske og internasjonale samtidskunstnere innen feltet av kamerabasert kunst, og huser dessuten årlig Stipendutstillingen og Vårutstillingen. Galleriet har også et bibliotek med litteratur vedrørende foto- og videokunst. Erik Løfsnes. Erik Knutssøn Løfsnes (født 20. juni 1950 på Lauvsnes i Flatanger) er administrerende direktør i selskapet ITFornebu Eiendom AS. Løfsnes er utdannet arkitekt og var med å starte firmaet "Arch Uno, Arkitektur og bygningsadministrasjon". Han var i mange år ansatt i "Norges Apotekerforening" og hadde ansvar for apotekplanlegging i "NAF-gårdene AS", og var administrerende direktør i det statlige eiendomsselskapet Entra Eiendom as fra 2000 til 2007. Løfsnes måtte gå fra sin stilling i Entra Eiendom på grunn av manglende informasjon til Riksrevisjonen. Løfsnes ble i 2008 styremedlem i Kosmorama. Han er sønn av Knut Løfsnes, som var formann i Sosialistisk Folkeparti. Júst á Húsum. Júst Olaf Jacobsen (født 28. november 1860 i Tórshavn, død 25. november 1932), kalt Júst á Húsum'", var en færøysk bonde og politiker. Han var en av de ni mennene som innbød til Julemøtet i 1888, et møte som regnes som startet på Færøyenes selvstendighetskamp. Han satt på Lagtinget for Suðurstreymoy fra 1899 til 1903. Valtra. Valtra er en finsk produsent av traktorer, og er eid av AGCO Corporation. Valtra kan spores tilbake til Valmet, Bolinder, Munktell og Volvo. Bolinder-Munktell forente det med Volvo i 1959, og formet dermed BM Volvo. I 1979 ble BM Volvo / Volvo BM kjøpt av Valmet, og traktorene ble omdøpt til Volvo BM Valmet. Navnet ble forkortet til kun Valmet. I 2001 kjøpte Partek Valmet, og traktorene ble omdøpt til Valtra-Valmet, og ble senere kortet ned til kun Valtra. I 2002 ble Partek kjøpt av KONE Corporation, og Valtra ble lagt ut til salg. AGCO kjøpte traktorforretningen i 2004. Valtra har fabrikker i Finland og Brasil, med tung tilstedeværelse begge steder. Valtra lisensierte Eicher i India til å bygge traktorer under merket "the Eicher Valtra" og "Euro Power". "The Harkovsky Tractor Works" (HTZ) i Ukraina signerte en meningskontrakt med Valtra i 1998 for samarbeid av en sort. "The Hattat Company" i Tyrkia begynte å bygge opp Valtras i Tyrkia i 2003. Transamerica. "Transamerica" er en dramakomedie fra 2005, skrevet og regissert av Duncan Tucker. Filmen handler om Bree, som skal ha en kjønnskorrigerende operasjon fra mann til kvinne, og reisen hun tar gjennom USA med sønnen hun ikke visste hun var far til. Felicity Huffman har hovedrollen som Bree. Innspilling. Filmen var den første filmen Harvey og Bob Weinstein kjøpte til sitt nye filmselskap The Weinstein Company etter at de forlot Miramax Films. Filmen ble spilt inn i Arizona og New York i pausen Felicity Huffman hadde mellom to sesonger av TV-serien "Frustrerte fruer". Mottakelse. Felicity Huffman har fått mye skryt for sitt portrett av den nyopererte Bree, og hennes nervøse og angstfylte møte med verden mens hun prøver å dekke over sitt kjønnslige opphav. Handling. Bree, er en kvinne med transkjønnethet som er en uke unna sin siste operasjon, får en telefon fra Toby, som har blitt fengslet i New York. Tony hevder han han er Brees ukjente sønn. Etter råd fra sin terapeut, flyr Bree til New York fra Los Angeles og later som hun er en misjonær når hun betaler Tobys kausjon. Hun overtaler Toby til å bli med tilbake til vestkysten med bil, for i hemmelighet å droppe Toby av hos sin stefar på veien. Planene blir imidlertid forandret når Bree finner ut at Toby har blitt misbrukt av stefaren, og de fortsetter reisen mot Los Angeles mens de enten camper ute eller overnatter hos Brees bekjente. Under turen finne Toby at Bree har en transkjønnet historie, og mens de er hos Brees foreldre, etter at bilen deres blir stjålet, finner han også ut at Bree er hans far. Toby forsvinner så i sinne. Bree fortsetter til LA alene, og får sin operasjon. Etter operasjonen oppsøker Toby henne, og de skværer opp. Antoine Dénériaz. Antoine Dénériaz (født 6. mars 1976 i Bonneville) er en fransk alpinist. Han vant gull i utfor under Vinter-OL i 2006, foran favorittene Michael Walchhofer og Bruno Kernen. Han debuterte i verdenscupen 15. desember 1996 i Val-d’Isère med en 34. plass. I løpet av karrieren vant han tre utforrenn i verdenscupen. Han bekjentgjorde at han la opp som alpinist i desember 2007. Han er nå ekspertkommentator for fransk TV. Dénériaz er gift med den tidligere østerriksk-newzealandske alpinisten Claudia Riegler. Snurrebart. En snurrebart er en type bart som er særmerket ved at hver ende er vridd i en snurr opp- eller nedover. Stiler. For å få snurren til å sitte, bruker man normalt bartevoks. men det er også være mulig å bruke hårgele eller en krølltang. Historie. Snurrebartstilen er veldig gammel og har blitt funnet igjen på keltiske statuer og avbildninger fra jernalderen. På slutten av 1800-tallet i USA så hadde flere kjente figurer fra ville vesten snurrebart, som f.eks Wyatt Earp. I Europa var snurrebarten utbredt blant soldater på 1800-tallet og fram til tidsrommet rundt første verdenskrig. Kjente snurrebartpersonligheter inkluderer kavalerioffiseren George Armstrong Custer, revolvermannen Wyatt Earp, den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt og den sovjetiske presidenten Joseph Stalin. Noord-Hollands flagg. Noord-Hollands flagg er trefarget, inndelt i tre horisontale baner. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 22. oktober 1958: Rektangulært, forholdene er 2:3. Flagget er delt i tre like store, horisontale baner. Ovenfra og nedad er fargene gult (gull), rødt og blått. Fargene ble tatt fra Noord-Hollands våpen. Se også. Liste over nederlandske provinsflagg Hustle & Flow. "Hustle & Flow" er en amerikansk dramakomedie fra 2005 skrevet og regissert av Craig Brewer. Filmen handler om en hallik som gjennomgår en midtlivskrive, og bestemmer seg for bli rapper. Terrence Howard spiller hovedrollen som DJay. Innspilling. Handlingen og innspillingen foregikk i Memphis, og hovedrolleinnehaver Terence Howard bodde en periode i byen for å lære seg dialekten og hvordan livet der var. Han snakket også med over 300 virkelige halliker som bakgrunn for sin rollefigur. Mottakelse. Filmen ble først vist på Sundance Festival, der Paramount Pictures vant budrunden om distrubusjonsrettighetene til filmen for rekordsummen $9 millioner. Dette er den høyeste summen noen har betalt for en Sundance-film. Rasmus Effersøe. Rasmus Christoffer Effersøe (født 30. mai 1857 i Trongisvágur, død 23. mars 1916 i Tórshavn) var en færøysk agronom, dikter og politiker. Han studerte i Danmark og Sverige, og arbeidet som landbruksveileder. Han var en av de ni mennene som bød inn til Julemøtet i 1888, et møte som regnes som startet på Færøyenes selvstendighetskamp, og regnes sammen med Jóannes Patursson som drivkraft i arbeidet. Sammen med Patursson stiftet han Føringafelag, og var redaktør av foreningens blad Føringatíðindi, det første bladet skrevet på færøysk. Effersøe var også redaktør av bladene Dúgvan og Dimmalætting, skrev for teateret, spilte selv teater, og diktet blant annet følgende dikt Effersøe gjenkjennes som «Den gamle digter» på s 35 i William Heinesens roman "«De fortapte spillemenn»". En byste av Effersøe, laget av Anne Marie Carl Nielsen ble i 1933 reist foran Tinghuset i Tórshavn. Slektsnavnet kommer fra "Effersey" (Örfirisey) på Island. Han var sønn av sysselmann Gudmund Christie Laurentius Isholm Effersøe, og bror av Poul Effersøe og Oliver Effersøe. Slaget ved Nola (216 f.Kr.). Det første slaget ved Nola ble utkjempet i 216 f.Kr. mellom Hannibal og de romerske styrkene, ledet av Marcus Claudius Marcellus. Hannibal prøvde å beleire byen Nola, men feilet. Hannibal kom til å prøve seg på å beleire byen to ganger til de neste årene. Nola Zeelands flagg. Zeelands flagg er et flagg der provinsens våpen er kombinert med en bakgrunn av sølv- (hvitt) og blå-fargede bølger. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 14. januar 1949 etter et design av T.A.J.W. Schorer: Rektangulært, forholdene er 2:3. På blå bunn er tre bølgende, sølvfargede tverrbjelker plassert. Midt på flagget er provinsens våpen plassert, kronet med en fembladet, gylden krone. Brokeback Mountain. "Brokeback Mountain" er en dramafilm fra 2005, basert på en fortelling av Annie Proulx og regissert av Ang Lee. Filmen handler om to unge menn som innleder et homofilt forhold mens de gjeter sauer en sommer i Brokeback Mountain, og hvordan denne sommeren påvirker livene deres tyve år fremover. Heath Ledger og Jake Gyllenhaal spiller hovedrollene. Innspilling. Filmen ble spilt inn i løpet av sommeren 2004 i hovedsak i Alberta i Canada. Lee valgte Alberta siden landskapet minner om det i Wyoming, der handlingen i fortellingen foregår. I tillegg kostet produksjonen mindre i Canada enn den ville gjort i USA, samt at det var lettere å finne villige produksjonsselskaper i Canada. Under innspillingen holdt Ledger på å knekke nesen til Gyllenhaal, i en scene som skulle være voldelig. Mottakelse. Filmen ble positivt mottatt av både kritikere og publikum, og i februar 2006 hadde den spilt inn over $63 millioner i Nord-Amerika og $40 millioner i resten av verden. Dette gjør den til en stor suksess sett i forhold til budsjettet på $14 millioner. På grunn av sin, for enkelte, provoserende handling, har filmen blitt møtt med fordømmelse og negative reaksjoner særlig i den katolske kirke og konservative organisasjoner bla. fordi den inneholder en sex-scene mellom hovedpersonene. Handling. Historien handler om Ennis del Mar (Ledger) og Jack Twist (Gyllenhaal), to unge menn som skal gjete sauer sammen i Brokeback Mountain i 1963. I løpet av sommeren forelsker de seg, og innleder et seksuelt forhold. Etter at jobbperioden er slutt, drar mennene hver til sitt. Ennis del Mar gifter seg med Alma (Williams), og Twist flytter til Texas der han gifter seg med Lureen (Hathaway). Fire år senere møtes de igjen, og i løpet av de neste årene fortsetter de å møtes. Twist sier han vil skape et liv med del Mar, men del Mar blir fortsatt plaget av minner om en mann i barndommen hans som ble drept fordi mobben trodde han var homofil. Han vil heller ikke gå fra sin kone (selv om de skilles senere) og sine to døtre. Michael Walchhofer. Michael Walchhofer (født 28. april 1975 i Radstadt) er en østerriksk alpinist. Han er spesialist i fartsøvelsene (Super-G og utfor). Bruno Kernen. Bruno Kernen (født 1. juli 1972 i Thun) er en sveitsisk alpinist. Kernens hittil største triumf er gullmedaljen i utfor fra VM 1997 i Sestriere. I samme mesterskap fikk han også sølv i kombinasjonsøvelsen. I VM 2003 i St. Moritz ble det bronsemedalje i utfor. Under OL 2006 tok han bronse i utfor, bak overraskelsesmannen Antoine Dénériaz og Michael Walchhofer. Julien Robert. Julien Robert (født 11. desember 1974 i Grenoble) er en fransk skiskytter. Under OL 2002 i Salt Lake City var han med på å ta bronse med det franske stafettlaget. Han har også to stafettmedaljer fra verdensmesterskap: gull i Pokljuka i 2001, og bronse i Oberhof i 2004. Sandvík. Sandvík (, dansk: "Sandvig") er en bygd på Færøyene. Den ligger lengst nord på Suðuroy, på øyas østkyst, og er en del av Hvalbiar kommuna. Bygda ligger ved en større sandstrand hvor en liten elv også renner ut, derav navnet. Videre fra Sandvík går den vei ut til vestkysten, hvor man kan betrakte fuglefjell og den 57 m høye, frittstående klippen Ásmundarstakkur. 1. januar 2010 hadde Sandvík 97 innbyggere, mot 112 i 1985. __NOTOC__ Historie. Sandvík er første gang nevnt skriftlig så tidlig som i "Færøyingesagaen", da som stedet hvor Sigmundur Brestisson i 1005 reddet seg i land og deretter ble drept av den lokale bonden Tórgrímur illi. I 1349 døde samtlige av bygdas innbyggere som følge av Svartedauden. Stedet ble først bosatt igjen i 1811, og hadde da navnet Hvalvík. I 1911 ble imidlertid navnet endret tilbake til det opprinnelige Sandvík, da bygdefolket hadde sett seg lei av at posten deres stadig ble forvekslet med den som skulle til Hvalvík på Streymoy. Sandvíkar kirkja ble bygd i Froðba i 1840, og befant seg senere i Tvøroyri, før den ble gjenoppført i Sandvík i 1908. Den 1,4 km lange Sandvíkartunnilin ble åpnet i 1969, og forbinder Sandvík med nabobygda Hvalba. Shaun White. Shaun Roger White (født 3. september 1986 i Carlsbad, San Diego County i California) er en amerikansk snøbrettkjører og skateboarder, med gullmedaljer i Olympiske vinterleker og X-Games. Han blir ansett som en av dagens beste konkurransekjørere. Han har blant annet vunnet (til og med 2009) 14 medaljer i X-Games og gull i halfpipe under OL 2006 i Torino og OL 2010 i Vancouver. Han begynte med snøbrett som seksåring, og hadde sin første sponsor som syvåring. Han har fått videospillene Shaun White Snowboarding (2005) og Shaun White Skateboarding (2010) oppkalt etter seg. White er også en glimrende rullebrettkjører, og har to gull, to sølv og en bronsemedalje fra sommer X-Games i vertskating, senest i Los Angeles i 2011. Visborg. Visborg var en borg i Visby på den svenske øya Gotland (dansk: Gulland), og er i dag en ruin. Et forsvarsanlegg hadde blitt påbegynt allerede under Tyske ordens fogd Johan Tethvitz, men dets egentlige anlegning regnes fra 1411. I følge visbyfranciskanernes diarium "Scriptores rerum svecicarum medii aevi" var det kong Erik selv som den 1. august 1411 la grunnsteinen. Byggingen fortsatte i tiden den skånske ridderen Thrugot Hass/Trued Hase var hövitsman på Gotland. Etter at kong Erik mistet kongetittelen 1437 ble borgen hans residens og derfra ledet han sjørøvervirksomhet i Østersjøen. Borgen var tilstrekkelig befestet til å klare en langvarig beleiring av Karl Knutssons tropper i 1448. Erik hadde kommet overens med Karl Knutsson om å forlate borgen ved påske 1449 i bytte mot å få Borgholms slott og Öland på livstid. Kong Christian I reagerte likevel raskt og tilbød Erik tre danske slottslen og 10 000 gylden i årlig underhold. Da den danske flåten dukket opp kunne Erik overlate borgen til den av Christian utnevnte slottsherren Olof Axelsson, og han var borgherre i perioden 1449–1464 og bygget ut borgen. Han ble etterfulgt av sine brødre Filip og Ivar. I 1487 overlot Ivar Axelsson borgen til kong Johan II som ansatte den skånske ridderen Jens Holgersen Ulfstand som hövitsman, fulgt av Laurens Schinkel 1509 og Søren Norby 1517. Norby holdt borgen til 1525 da den ble overlatt til kong Fredrik. Under Christian IIs tid ble borgen modernisert 1539–1544 under ledelse av Wladislaw Wobisser fra Pommern. Etter freden i Brömsebro 1645 fikk borgen svensk garnison med Åke Hansson Ulfsparre som borgherre. Da var borgen i sterkt forfall og danskene hadde ved avreisen ødelagt mye av innredningen. Under den svensk-danske krigen i 1676 ble Visby overfalt av en dansk flåte under befal av Niels Juel og etter at byen åpnet sine porter den 1. mai begynte den danske styrken beskyte borgen. Den svenske kommandanten Mikael Schoultz kapitulerte etter noen timer. De danske slottsherrene, Christian Bilefeldt (1676–1678) og Marin Barthold (1678–79) begynte å ruste opp borgen grundig. Første halvår 1679 var det klart at Danmark skulle tvinges til avstå Gotland til Sverige, og det er sannsynlig at ordren om å rive borgen kom fra København. Fra juli til september ble borgen revet og sprengt bit for bit. Borgen var bygd som en uregelmessig firkant og opptar omtrent det kvartalet som nå begrenses av sørlige muren, Visborgsgatan, Kommendantbacken, Piparhålstrappan og havneområdet. Langs borgens sørlige mur sto de fire tårnene Segeltornet (over havnen), Smala Henrik, Kikut og Mynttornet. I det nordøstre hjørnet sto Kungstornet med hovedporten og i et annet hjørne tårnet Slukupp. I sentrum sto tårnet Blacken som sammen med Klocktornet og Slottskyrkan skilte den ytre borggården fra den indre. Øverst i midttårnet Blacken lå borgherrens saler der denne rimeligvis må ha hatt en milevid utsikt over havet. Den vestre siden ble opptatt av Frustugan og et par andre bygninger. Utenfor den sørlige muren lå et forverk med palissader, hvor spor gjenstår i de såkalte Palissaderna. Etter å Gotland var overtatt av Sverige lot generalguvernør Johan Cedercrantz anlegge et par kalkovner ved ruinene og størstedelen av ruinen ble omvandlet til kalk som ble brukt i oppføringen av Stockholms slott samt noen offentlige bygninger i Karlskrona. De grove murpartiene som står igjen i det sørvestre hjørnet er rester av Frustugan og sørlige borgmuren. For øvrig fikk området forfalle og området ble brukt av bybefolkningens buskap som beitemark. I midten av 1700-tallet begynte området omkring nåværende Visborgsgatan å bebygges. ISO 8601. ISO 8601 er en internasjonal standard for skrivemåte og utveksling av data om dato og tid. Standard skrivemåte for dato er YYYY-MM-DD, og for tid hh:mm:ss. Dato og klokkeslett separeres normalt med et enkelt mellomrom. Norge har akseptert standarden og innlemmet den i Norsk standard som «NS-ISO 8601» Historie. Internett og moderne datasystemer har gjort at kommunikasjonene verden over blir stadig raskere, enklere og mer brukt. Globale systemer "(for eksempel GPS)" opererer også i sanntid. For bedrifter der transportsystemer, kvalitetskontroll og lignende er av avgjørende betydning, er det særlig viktig med en felles forståelse av tidspunkter. Også i vitenskapelig sammenheng "(astronomi, arkeologi m.v.)" er det viktig at dato og tidspunkter er entydige. Det var i erkjennelsen av disse forhold at ISO 8601 ble konstruert. Nåværende versjon er tredje utgave, "ISO 8601:2004", publisert 2004-12-03. Den erstattet andre utgave, ISO 8601:2000. Første utgaven var ISO 8601:1988. Standarden sammenfatter flere tidligere standarder, bl.a. ISO 2014 (numerisk notasjon for datoer) og ISO 2015 (ukenummer), som begge kom i første utgave i 1971. Prinsipp. Datoer og tid skal skrives utelukkende med siffer, de enkelte elementene kan separeres med gitte separatortegn. Betegnelsene kan forkortes ved at de minste elementene utelates. For eksempel 14:30 for klokken halv tre på ettermiddagen og 2006-05 for mai måned 2006. For høyere presisjon, for eksempel deler av sekunder, skal disse delene være desimaler av tallet og separeres med. (punktum) eller, (komma). For eksempel 14:30:25,32 for 32 hundredeler mere enn 25 sekunder. Døgnet er inndelt i 24 timer. Standarden bruker den gregorianske kalenderen. År 0001 samsvarer med år 1 e.Kr.. Året før dette er år 0000, som samsvarer med år 1 f.Kr.. Året før der igjen er år -0001, som samsvarer med år 2 f.Kr.. Kalenderdatoer. Standarden tillater å utelate separatortegnene i et datautvekslingsformat, for eksempel 20060515 for 2006-05-15 eller 15. mai 2006. Standarden tillater også å fjerne de minste elementene, for eksempel 2006-05 for mai 2006 eller bare 2006 for året 2006. Ukedatoer. Ukedatoer kan brukes i arbeidslivet, der arbeidsuker overlapper årsskiftet. «YYYY» indikerer et ISO-år. «W» indikerer at de to neste siffer («ww») er ukenummeret i dette året (fra 01–52 eller 53). «D» markerer ukedagene fra 1 til 7, der 1 er mandag, og 7 er søndag. Ukenummereringen er slik at uken skal tilhøre det året som majoriteten av ukedagene er i. For eksempel vil mandag 29. desember 2008 bli skrevet -W01-1, og søndag 3. januar 2010 bli skrevet -W53-7. Dagnummerdatoer. Dagnummerdatoer er ment for programmereres bruk i enkle systemer, der man for eksempel bare skal beregne differensen mellom to datoer. YYYY indikerer året, og DDD indikerer dagnummeret i året. For eksempel vil «1981-04-05» skrives 1981-095. Klokkeslett. I ISO 8601 er døgnet inndelt i 24 timer. Formatet er hhmmss eller med separatorer hh:mm:ss. hh er timer mellom 00 og 24, hvor 24 bare blir brukt til å markere sluttpunktet på døgnet. mm er minutter fra 00 til og med 59. ss er sekunder fra 00 til og med 59 (eller unntaksvis 60 i det tilfelle at året blir tillagt et ekstra sekund på grunn av minsket jordrotasjon – skuddsekund -). Så et klokkeslett kan betegnes som 13:47:30, eller 134730. Også her er det tillatt å utelate de minste elementene for mindre presisjon, for eksempel hh:mm eller bare hh. Desimaldeler av de enkelte elementene kan også brukes. Disse skal da separeres med punktum (.) eller komma (,). Desimaldeler kan bare tildeles det mest presise (siste) elementet. For eksempel vil 14:30,5 tilsvare 14:30:30. 14:30:30,25 vil si 25 hundredeler i tillegg. "Midnatt" er et unntakstilfelle og kan skrives både 00:00 og 24:00. Skrivemåten 00:00 blir brukt for begynnelsen av døgnet, og er det mest vanlig brukte. 24:00 brukes bare for å markere slutten på et døgn. 1981-04-05 24:00 er det samme tidspunktet som 1981-04-06 00:00. Tidssoner. Hvis ingen tidssone er angitt er det underforstått at tiden er angitt i den lokale tidssonen. Ved utveksling av tidspunkt mellom ulike soner er det imidlertid nødvendig å angi hvilken sone som tidspunktet gjelder for. UTC. Hvis tidspunktet er angitt i UTC, er det enkelt å angi dette ved å tilføye en Z umiddelbart etter tidspunktet (uten mellomrom). «09:30 UTC» vil derfor skrives som 09:30Z eller 0930Z. «14:45:15 UTC» skrives enten 14:45:15Z eller 144515Z. Andre tidssoner. Andre tidssoner blir spesifisert relativt til UTC, med formatet ±hh:mm, ±hhmm, vanligst bare ±hh. Så hvis tidssonen er en time foran UTC (som for eksempel i Norge om vinteren) blir tilføyelsen +01:00, +0100, vanligst +01. Dette blir tilføyd på samme sted som Z ovenfor (umiddelbart etter klokkeslettet). Om sommeren (sommertid) skal vi i Norge tilføye +02. Tidspunktet 18:30Z og 20:30+02 er altså nøyaktig det samme. Kombinerte presentasjoner. Når "dato" og "tid" skal presenteres samtidig, skilles de med et enkelt mellomrom eller bokstaven T. Formatet blir da eller T. Et fullstendig tidspunkt (inkludert tidssone vil da bli YYYY-MM-DDThh:mm:ss±hh, eksempel: 1981-04-05T14:30:30+02 eller YYYY-MM-DD hh:mm:ss±hh, eksempel: 1981-04-05 14:30:30+02. Varighet (periode). Varighet blir presentert i formatet PnYnMnDTnHnMnS (nM kan erstattes med nW ved bruk av "uke datoformat".) I denne presentasjonen skal n være antallet i det etterfølgende element (utfyllende nuller kan brukes for å avklare tvetydige tidspunkter) De store bokstavene (P, Y, M, W, D, T, H, M, og S) skal alltid brukes som de står. Slik vil P3Y6M4DT12H30M0S definere en periode på "tre år, seks måneder, fire dager, tolv timer, tretti minutter og null sekunder". Elementer kan utelates hvis verdien er null. Alternativt kan et format mere likt "kombinert presentasjon" benyttes. Eksempelet over kan da skrives som P0003-06-04T12:30:00. Tidsintervall. De tre første må separeres med en indikator som vanligvis er en skråstrek (/). Dobbel bindestrek (--) er også tillatt, men anbefales ikke. Et eksempel på korrekt skrivemåte er: 1981-04-05 14:30:30-05:00/2004-07-14 15:30:30-05:00. Hvis noen elementer i den siste delen mangler, antas de å ha samme verdier som i første element (inkludert tidssone). Gjentatte intervaller. Gjentatte intervaller blir uttykt ved å tilføye Rn/ i begynnelsen av uttrykket, hvor R viser at det er en gjentagelse og n angir antallet repetisjoner. Dersom n utelates, angir verdien et uendelig antall repetisjoner. Dersom intervallet P1Y2M10DT2H30M skal gjentas fem ganger med start 2002-03-01 13:00:00Z, blir uttrykket R5/2002-03-01 13:00:00Z/P1Y2M10DT2H30M. Utgåtte standarder. Standardene ISO 2014, ISO 2015, ISO 2711, ISO 3307 og ISO 4031 er alle blitt erstattet av ISO 8601. Dogepalasset. Dogepalasset ("Palazzo Ducale") er et av de mange kjennemerkene i Venezia. Bygget fungerte som regjeringsbygg og rettslokale. Det var også bolig for Dogen. Det er et av de vesentligste profane gotiske bygg. Palasset ligger som nærmeste nabo til Markuskirken ved Markusplassen. Bak palasset fører en av Venezias mest kjente broer – Sukkenes bro – til fengselet. Dogepalasset ble sannsynligvis bygget i det 10. eller 11. århundre som et fort. Det ble omformet til et elegant palass i det 12. århundre av Dogen Sebastiano Ziani. Syriana. "Syriana" er en politisk thriller skrevet og regissert av Stephen Gaghan. Filmen tar for seg de politiske, økonomisk, legale og sosiale effektene av den internasjonale oljeindustrien. Filmen følger historien til en CIA-agent (George Clooney), en energianalytiker (Matt Damon), en advokat (Jeffrey Wright) og en ung arbeidsløs pakistansk immigrant (Mazhar Munir) i et navnløst emirat i den Persiske Gulf. Historien er løselig basert på boken "See No Evil" av Robert Baer. MOLF. MOLF er et digitalt ildledningssystem for stridsvogner fra STN Atlas Elektronik. Det er en videreutvikling av Atlas Elektronik sitt EMES-18-system, med 80% identiske komponenter. Fra 1991 har MOLF blitt installert i greske Leopard 1 og M48A5 stridsvogner. Noen av systemene ble produsert i Hellas under en gjenkjøpsavtale. Jennifer Heil. Jennifer Heil (født 4. november 1983) er en kanadisk freestyleutøver. Hun vant gullmedalje i freestyle under Vinter-OL 2006 i Torino, foran Kari Traa. På hjemmebane i OL 2010 i Vancouver var hun favoritt til å ta gullet, men amerikanske Hannah Kearney henviste henne til sølvmedalje. Heil vant Verdenscupen for kvinner sammenlagt i sesongen 2006/2007. Sandra Laoura. Sandra Laoura (født 21. juli 1980 i Constantine i Algerie) er en fransk freestyleutøver, og tok bronsemedalje i freestyle under Vinter-OL 2006. Bård Langsåvold. Bård Arne Petter Langsåvold (født 31. januar 1952) er en norsk politiker (Ap). Han har vært medlem av Meråker kommunestyre siden 1980-årene og ordfører siden 1995. Langsåvold er industrimekaniker av yrke, og jobbet i 25 år ved smelteverket Elkem Meråker i Kopperå. Langsåvold er 1. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag fra 2009, og var 3. vararepresentant i perioden 2005–2009. Markku Koski. Markku Olavi Koski (født 15. oktober 1981 i Sievi, Norra Österbotten) er en finsk snøbrettkjører som deltok i de olympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City, 2006 i Torino og 2010 i Vancouver. Under OL 2006 i Torino tok han bronse i halfpipe, etter at han hadde kommet på åttende plass under OL 2002 i Salt Lake City. I 2009 ble han verdensmester i Big air. Trengereid. Trengereid er en bygd i bydelen Arna i Bergen. I 1895 etablerte Johan Jebsen Trengereid fabrikker der. Fabrikken drev med bånd- og lisseproduksjon, og hadde eget kraftverk. Trengereid kraftverk er i dag moderisert og overtatt av BKK. Der var tidligere gruvedrift i Risnes gruver, hvor det ble drevet utvinning av kalk. Øverst på Trengereid ligger en rundkjøring som fordeler trafikk mellom Hardangervegen fylkesvei 7 om Hardanger, E16 østover om Voss, vestover til Bergen sentrum eller via omkjøringsvei ned Trengereidsvingane. Trengereid stasjon på NSB-strekningen Bergen–Voss–Myrdal ligger nederst i bygden. Tórshavn domkirke. Tórshavn domkirke (færøysk: Havnar kirkja, eller Dómkirkjan) er den nest eldste bevarte kirken på Færøyene. Den er en luthersk domkirke og menighetskirke i Tórshavn. Kirken ligger byens eldre del, og ble oppført i 1788. Bare Ólavskirkjan i Kirkjubøur er eldre. Tórshavn domkirke er hvitkalket med skifertak. Domkirken ligger i den nordlige enden av halvøya Tinganes, og er en av Tórshavns hovedattraksjoner. Den har vært sete for Færøyenes biskop siden 1990. Historie. Etter det man vet, fantes det ikke noen kirke i Tórshavn i middelalderen, sannsynligvis kun et bedehus. Gudstjenester måtte avholdes i Munkastovan på Tinganes. Først i 1609 ble en kirke kalt "úti á Reyni" bygd på Tinganes etter initiativ fra kong Christian IV. I 1865 ble en ombygging gjennomført. I det store og hele er kirkens struktur fra 1865 bevart. I 1935 ble korstolen ombygd og et nytt sakristi ble bygget. Korstolen ble videre utbygget i 1968. I kirkeskipet står 44 kirkebenker, i pulpituret står 14. Maleriet ble renovert i 1961. Kirkeklokken heter "Norske Löve", fordi den er fra skipet «Norske Löve» som forliste i Lambavík ved Lambi, nyttårsaften 1707. Klokken er 30 cm høy, og omkretsen er på det største 41,5 cm. Klokken har inskripsjonen "Danscke Ostindische Compagnies Scheb Nordische Løwe 1704". Bessie Smith. Bessie Smith (født 15. april 1894 Chattanooga, Tennessee, død 26. september 1937) var en amerikansk bluessangerinne. Hennes foreldre var William og Laura Smith, og hun hadde fem søsken. I 1980 ble Smith posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. Laura Smith, Bessies mor, registrerte at Bessie Smith kom til verden juli 1892. Hennes søster Viola Smith, registrerte derimot Bessie Smiths fødselsdato som 15. april 1894. Smith visste aldri selv hvilken av disse fødselsdatoene som stemte, men forholdt seg for det meste til datoen Viola Smith hadde satt. Faren, William Smith, var prest ved den lokale kirken, men døde mens Smith fortsatt var så ung at hun knapt husket ham. Da Smith var ni år, døde hennes mor også. I forsøk på å tjene litt penger begynte hun og broren hennes å opptre med bluessang- og musikk. Den eldste broren hennes, Clarence, sluttet seg i 1904 til en teatergruppe på turné, og Bessie Smith ble invitert til å gjøre musikken hennes til et levebrød. I 1912 fikk Smith gjøre en audition for to managere og ble tilbudt å lage en demo med noen sanger. Da bluesen virkelig slo an i USA på 20-tallet, ble hun tilbudt platekontrakt av Columbia Records. Smiths karriere skjøt nå virkelig fart og hun ble den rikeste svarte artisten på den tiden. Bare debutplaten hennes ble solgt i nærmere en million eksemplarer og den berømte bluesklassikeren «down hearted blues» gjorde stor suksess. Bessie Smiths sangstil var svært rå og intens. Hun sang som regel egenkomponert blues, og ulykkelig kjærlighet og hennes tragiske barndom var det som gikk igjen i de fleste av sangene hennes. Hun brøt mange barrierer for svarte kvinner i USA, det var likevel nok av dem som forsøkte å skape problemer for Smith. Det ble for eksempel innført restriksjonslover som sørget for at hun ikke fikk like mye penger som hun egentlig tjente på konsertene sine. Da kastet publikum penger opp på scenen istedet. Bessie Smith var innblandet i en bilulykke i 1937 og ble veldig hardt skadet, blant annet med en avrevet, blødende arm. Ambulansen kom på stedet, men datidens rasediskriminering i USA skilte mellom sykehus for svarte og hvite og sykebilen måtte snu fra det «hvite» sykehuset i nærheten av der bilulykken inntraff og kjøre til et annet sykehus, dedikert til svarte mennesker. I mellomtiden døde Bessie Smith. Hvite aviser hadde forbud mot å skrive om svarte berømtheter og de svarte avisene fikk ikke utgi nye opplag like ofte. Verden fikk derfor ikke vite om Smiths død før fem dager senere. Bessie Smith ble gravlagt i Mississippi og hviler under en gravstein med innskriften “the greatest blues singer will never stop singing” Bessie Smith har inspirert artister som Janis Joplin, Odetta, Billie Holiday og Bob Dylan Bessie Smith regnes i dag som en av de viktigste svarte kvinnene i blueshistorien og ble tilegnet tittelen "The Empress of the Blues" – «bluesens keiserinne». Eksterne lenker. Smith, Bessie Smith, Bessie Smith, Bessie Smith, Bessie JDBC. JDBC eller Java Database Connectivity er et standardisert grensesnitt for Java-applikasjoner som skal kommunisere med en database. Det finnes JDBC-drivere for de fleste databaser. Oversikt. Det er ulike JDBC-drivere for ulike databaser og operativsystemer. Driverne følger ikke med JDK og må lastes ned. JDBC har vært en del av «Java Standard Edition» siden JDK 1.1. JDBC klassene finnes i Java-pakken java.sql. Fra versjon 3.0 har JDBC vært utviklet av et åpent fellesskap kalt «Java Community Process». JDBC lar flere implementasjoner av driveren eksistere og bli brukt av det samme programmet. Programmeringsgrensesnittet tilbyr en mekanisme for å dynamiskt laste korrekte Java-pakker for registrering med «JDBC Driver Manager». Driverstyreren brukes for å skape JDBC-forbindelser. "Update"-setninger som INSERT, UPDATE og DELETE returnerer en "update count" som indikerer hvor mange rekker som ble berørt i databasen. Disse setningene returnerer ikke noen annet. Spørresetninger (query) returnerer et JDBC-rekkeresultat. Rekkeresultatet (row) inneholder metadata som beskriver kolonnenavn og respektive datatyper. The Man. "The Man" er en komedie/krimfilm fra 2005 med Eugene Levy og Samuel L. Jackson i hovedrollene. Handling. En FBIagent blir funnet død på gata i Detroit. Da man skjønner at agenten etterforsket en våpensak verdt mange millioner dollar retter alle sin oppmerksomhet mot partneren hans, Derrick Vann (Samuel L. Jackson). Vann er kjent for sin upålitelige gatevante stil, og blir gitt 24 timer til å finne igjen de stjålne våpnene og finne de som tok livet av agenten. Andy Fiddler (Eugene Levy) er en optimistisk selger av tannlegeutstyr som er i byen på et todagers seminar. Da de slemme gutta misforstår og tror Fiddler er kjøperen av de stjålne våpnene blir Vann tvunget til å få med seg den snakkesalige selgeren på opplegget sitt. Denne usannsynlige duoen farter rundt i Detroit og oppdager mer enn de noensinne kunne forutse. The Squid and the Whale. "The Squid and the Whale" er et filmdrama fra 2005 skrevet og regissert av Noah Baumbach. Historien, som er basert på Baumbachs barndom, tar for seg hvordan to gutter forholder seg til foreldrenes skilsmisse på 80-tallet. Tittelen er tatt fra en utstilling på American Museum of Natural History. Mottakelse. Filmen ble mottatt veldig positivt mottatt når den hadde premiere på Sundance Film Festival, og den vant både beste dramaregi og beste manus. Handling. Bernard Berkman hevder han en gang var en stor forfatter, men at han oppga drømmen for å bli lærer istedet. Når så hans kone, Joan, oppdager sin indre forfatter, splitter farens sjalusi familien. Dermed må sønnene Walt og Frank bygge nye forhold til sine foreldre. Maurits Cornelis Escher. Skulptur etter en av Eschers tegninger Portrett av M. C. Escher, laget i hans stil Maurits Cornelis Escher, forkortes ofte til M. C. Escher (født 17. juni 1898 i Leeuwarden, Nederland, død 27. mars 1972 i Hilversum, Nederland) var en nederlandsk grafisk kunstner, spesielt kjent for sine tresnitt, litografier, mezzotint-trykk og mosaikkarbeid der tema er umulige konstruksjoner, optiske paradokser og utforskning av det uendelige. Har laget en rekke bilder med repeterende gjengivelser, der figurer (dyr, fugler og lignende) danner intrikate symmetriske mønstre, inspirert av Alhambra i Granada, Spania som han besøkte i 1922 og 1936. Livsløp. Maurits Cornelis, eller "Mauk" som var kallenavnet som barn, var yngste sønn av en sivilingeniør og hans kone nr to. Familien flyttet til Arnhem i 1903, og han tok fatt på skolegangen, hvor han etter to ganger å ha gått klassetrinn omigjen, fortsatt ikke fikk avgangspapirer (1918). Til og med karakteren i tegning, som var eget skolefag var dårlig. Han laget et linoleumstrykk av sin far, som fortsatt eksisterer. I 1919 ble han elev ved «skolen for arkitektur og dekorative kunster» i Haarlem. Hans studium av arkitektur var lite vellykket. En av lærerne, som selv var kunstner, Samuel Jessurun de Mesquita, så et spirende talent i ham og fikk ham over til dekorativitetslinjen. Det ble opphav til et vennskap som ble avbrutt ved at familien de Mesquita ble sendt av nazistene til en utryddelsesleir i slutten av februar 1944. Escher kom til boligen deres få timer senere, og fikk reddet ca. 160 grafiske blad som senere ble gitt til kunstmuseet i Amsterdam med tanke på en minneutstilling. Han gikk ut av skolen i 1922 etter å ha lært tresnitt og tegning. Samme år dro han sammen med noen kamerater til Italia (Firenze, San Gimignano, Volterra, Siena og Amalfi) og videre til Spania. Hans skisser derfra viser en tilnærmet fotografisk likhet med hva som fortsatt lot seg fotografere av samme steder 50 år senere. Både italienske barokkbygninger og landskaper samt golvmønstre med fargede fliser av ulik fasong fra Alhambra, kan spores i hans senere arbeider. Han kom ellers igjen til Italia ved flere anledninger. En grunn var at han møtte sin ektefelle Jetta Umiker, som han ble gift med 1924. Paret slo seg ned i Roma, men flyttet derfra 1935, da Mussolinis regime ble for uutholdelig. Parets sønn Giorgio Arnaldo Escher, oppkalt etter bestefaren, ble født i Roma. Paret flyttet til Sveits, hvor han vantrivdes i 2 år, før de kom seg til byen Ukkel nær Brussel. Den andre verdenskrigen tvang på dem enda en flytting til Baarn, Nederland, der Escher bodde til 1970. De fleste av Eschers mest kjente verker ble til i Nederland, der klimaet sørget for at han kunne arbeide konsentrert. Bare en periode i 1962, da han ble operert og var rekonvalesent, avbrøt en stadig strøm av nye verker – mange av dem på oppdrag. Han ble oppnevnt til ridder av Orange-Nassauordenen 30. april 1955. I 1970 flyttet han til institusjonen Rosa Spier huset i Laren, Nord-Holland. Den var for eldre enslige kunstnere som fikk atelierplass sammen med bolig. Han døde der 27. mars 1972 i en alder av 73 år. Landskaper, strukturer. Fra 1922 og fram til 1937 skildret han primært landskaper, og arbeidet med å få fram strukturer og likhet fra det han så til papiret. Spranget derfra til å skildre andre strukturer, som selvportrett i et rom, sett i en speilende kule, blir dermed ikke så stort. Flatens utstrekning - metamorfoser. Et nytt besøk til Alhambra i 1936 var med til å sette ham i gang med en serie mønstre, tesseleringer, der han konstruerte figurer som lot seg kombinere med andre figurer til en heldekkende flate med bruk av en, to eller maksimum tre former. Disse lar seg så i neste omgang transformere til nye figurer. En del av disse metamorfosene er senere omsatt til veggdekorasjoner i tre eller keramiske fliser og brukt til forskjellige utsmykninger. Perioden 1937 - 1945 kan derfor kalles metamorfosetiden. Et typisk bilde er "Dag blir natt" (eller "Lys til mørke") hvor landskapet glir fra en lys side til en speilvendt mørk. Også speilvendte er fugleflokken som flyr i begge retninger samtidig: en lys fra mørket og en mørk fra lyset. Begge metamoferes til åkerlapper. Perspektiver og forskyvninger. Tiden 1946 til 1956 kalles for perspektivtiden. Han laget da mest bilder der perspektiv, bygninger eller figurer var uvanlige - og gjorde sitt ytterste for at bildene skulle bli riktige. Som en bivirkning, lærte han seg mye om arkitektoniske geometri og topologisk tenkning. Han var ingen teoretiker, men opparbeidet seg et solid praktisk grep på perspektiv, dybdeforhold m.m. Samtidig begynte han å se på underlige konstruksjoner, og hvordan anskueliggjøre deres egenskaper. Han laget for eksempel en möbius-strimmel(nr.2 kom i 1963) i form av en stige, «befolket» med maur i naturtro tegning og viste at absolutt alle vandret i en retning uten å møtes eller kollidere. Andre konstrukter tar utgangspunkt i matematiske figurer som oktaeder, tetraeder og dodekaeder. Verdener ingen kan bo i - uendeligheter. a>en i strid med geometriens lover. Brukt som utgangspunkt i flere verker Ved å bruke en annen umulig konstruksjon ("blivet" eller "«djevelens stemmegaffel»") får han fram lysthuset "Belvedere" som først kom i 1958. Der støtter stigen fra en etasje til neste seg på en etasjekant som ikke kan finnes der den er, mens søylene som holder det hele oppe ikke kan gjøre det på den måten. I "Belvedere" finner vi også en person som sitter med en umulig kubus på fanget, mens sprinkelverket i kjelleren er standard. Denne perioden (1957 - 1970) er belagt med bilder som skildrer mer eller mindre umulige verdener og konstruksjoner. Han forsøker på et vis å utforske uendeligheten - i mange tilfeller som en foregripelse av fraktalene Hans trykk fra de to siste periodene er fortsatt gjenstand for beundring hos personer med bakgrunn i ingeniør-, arkitekt- og matematikkfag. Ikke minst gjelder det litografien "Vannfall" (1961), der han får det til å virke naturlig og logisk at vann renner rundt i en renne, for å falle ned og drive et vannhjul - og så gå rundt en gang til og gjenta prosessen. Da han ble intervjuet om det naturstridige i dette, var hans bemerkning at det nok ville trenges påfyll av vann for å holde tritt med fordampingen hvis det skulle holde seg i gang kontinuerlig. Forhold til surrealismen og Magritte. Som samtidig til og beundrer av belgieren René Magritte, kjente Escher godt til surrealismen og de andre åndsretningene innen kunsten. Han så ikke seg selv som medlem av noen av bevegelsene. Han satte seg som mål å lage tegninger og grafikk av ting ingen andre før hadde sett i en slik utgave. Bruno Ernst legger forskjellen på at der Magritte skildrer en drømmeaktig verden, konstruerer Escher sine egne verdener og fenomener. I et bilde ("Stilleben og gate" (1937)) er det likevel klart at han flørter med surrealismen. Han tegner en vinduskarm, der der står et askebeger med en pipe i, en kortstokk og noen bøker som er lent opp mot - ser det ut som - vinduskarmen. Utenfor er en gate som slynger seg bort fra vinduet. Ser en nærmere etter, lener bøkene seg ikke mot vinduskarmen, men mot husene på andre siden av det vi ser som gata under vinduet, mens gateløpet går rett inn i vinduskarmen. Tingene står altså på gaten og inne samtidig, og havner i en av hans «umulige verdener» eller i et surrealistisk synsbedrag. Om arbeidsmåten. Fra tidlig av, laget han skisser av ting som kunne brukes senere. Han ble raskt kjent som en glimrende frihåndstegner, men konsentrerte seg om andre arbeidsmåter, som for ham ga en klarere og skarpere strek. Selv hevdet han at han egentlig ikke kunne «tegne». Med det mente han trolig at han ikke kunne tegne av sine «indre bilder», men måtte ha noe å se etter. En lengre periode brukte han nesten utelukkende treskjærerjern, men prøvde også på mezzotint, som han raskt brukte på en fremragende måte. Siden denne teknikken var sterkt arbeidskrevende, laget han bare syv plater, og tok ikke mere enn 15 trykk ut av hver plate, for ikke å levere forringet trykkvalitet. Også litografiene, som han tok fatt på fra 1929, er preget av stor presisjon og av at alle streker står der de må, og ingen er overflødige og ingen oppleves som manglende. Utarbeidelsen av et verk innebar et stort antall plan- og detaljskisser og -studier, som ofte ble utarbeidet i samme grad av perfeksjon som det ferdige verket. For å oppnå størst mulig presisjon, tok han i bruk alle hjelpemidler han hadde til rådighet. Frihåndstegning ble etterhvert bare for skissene. Han laget i tillegg modeller i plastelina (et slags modellervoks) eller papir. Noen av figurene skar han også ut i tre. Noen av de større verkene ble laget fra et stort antall arbeidstegninger, eventuelt supplert med sjablonger. Hans største verk måler 42 meter (Hovedpostkontoret i den Haag), men består egentlig av 6 gjentakelser av et annet stort bilde ("Metamorfoser II")som i seg selv var den tids lengste litografi. Han brukte ikke trykkpresse til tresnittene, men den gamle japanske metoden med å presse med en skje fra baksiden av papiret, slik han hadde lært seg med lino-snittene. Dette tillot ham også å skjøte sammen trestykker uten at det viste på det ferdige trykket. Mange av verkene lot seg omsette til intarsia. Rådhuset i Leyden har to veggpaneler. Douglas Hofstadter. Douglas Richard Hofstadter (født 15. februar 1945) er en amerikansk akademiker. Han er mest kjent for boka ', publisert i 1979, og vinner av Pulitzerprisen i 1980. Han er sønn av fysikeren og Nobelpris-vinneren Robert Hofstadter. Det Norske Luftfartselskap. Det Norske Luftfartsselskap (DNL) var Norges nasjonale flyselskap frem til 1948 og et av selskapene som fusjonerte til dagens SAS Historie. Det Norske Luftfartselskap ble stiftet i 1933 og i de første årene drev selskapet tilbringertjeneste til Gressholmen sjøflyhavn. I 1935 anskaffet selskapet sine første fly; en Junkers W 34 som ble registrert i Norges luftfartøyregister den 1. juni 1935 fikk kjennetegnet LN-DAB. Flyet ble døpt «Ternen» og satt inn på en postrute mellom Oslo og København via Gøteborg, og et større Junkers Ju 52 sjøfly med kjennetegn LN-DAE som fikk navnet «Havørn». I 1936 ble en ny Junkers 52 anskaffet (LN-DAF), dette flyet fikk navnet «Najaden». I juni 1936 åpnet DNL en sommerrute mellom Bergen og Tromsø med flyvninger tre ganger i uken. Turen hadde underveis stopp i Ålesund, Molde, Kristiansund, Trondheim, Brønnøysund, Sandnessjøen, Bodø, Narvik og Harstad. Sommeren 1937 flyttet selskapet ruten til å gå fra Gressholmen sjøflyhavn i Oslo. Etter at selskapets første fly «Havørn» forulykket i Lihesten i Sognefjorden den 16. juni 1936, ble en ny Ju 52 anskaffet to uker senere. Denne ble registrert som LN-DAH den 1. juli 1936 og gitt navnet «Falken». LN-DAH ble forøvrig under krigen overtatt av tyskerne, men ble levert tilbake etter krigen, og fløy som LN-KAF «Askeladden» for DNL og senere SAS til 1956. Det ble da solgt til Ecuador, siden til USA for så å bli overtatt av "Deutsche Lufthansa Berlin-Stiftung" i 1984. Flyet er fortsatt operativt. DNL opererte kystruten sommersesongen 1936 – 1939, og hadde startet opp sommerens program da Norge ble besatt 9. april 1940 og DNLs fly ble beslaglagt av okkupasjonsmakten. I 1936 signerte selskapet en avtale med Pan American World Airways om en felles atlanterhavsrute. Pan American skulle fly strekningen New York-Reykjavík med sine Clipper fly og DNL skulle fly fra Reykjavík til Bergen med en nyinnkjøpt Sikorsky S-43 som ble registrert LN-DAG og fikk navnet «Valkyrien». Like etterpå brøt Pan American avtalen uten begrunnelse og DNL ble sittende igjen med et fly som selskapet nå ikke hadde behov for. Flyet ble i en kort tid brukt på sommerruten Oslo-Stockholm, men ble senere solgt til Frankrike. Bernt Balchen som hadde forhandlet med Pan Americans direktør Juan Trippe om avtalen, uttalte senere at «det var vi som ble sittende igjen med ungen og skammen». Etter en stans mens krigshandlingene pågikk ble det gjenopptatt en midlertidig kystrute med de gamle DNL-maskinene, nå med en tysk flyver i cockpit sammen med det norske mannskapet. Dette rutetilbudet ble holdt vedlike frem til høsten 1941 da alle norske flyvere måtte forlate cockpit. I 1946 ble selskapet reorganisert og stiftet på nytt den 2. juli 1946. Det hadde da ruter til Nord-Norge og europeiske byer, senere New York. Flyparken bestod da av to av de førkrigs Junker Ju 52, samt fem Ju 52 overtatt fra Luftwaffe og to C-47 militære transportmaskiner ombygget til DC-3 Dakota samt to nye Douglas DC-4 Skymaster. I perioden 1947-1949 ble det innkjøpt fem Short Sandringham til Nord-Norge-ruten. «Den flyvende hurtigrute» – DNL ble slått sammen med DDL og ABA og dannet SAS 1. august 1948. Ved sammenslutningen ble flyparken malt i det nye selskapets farger og logo, et stilisert vikingskip og de tre lands flagg. DC-3 og DC-4-flyene fikk Viking-navn. Den 28. august 1947 opplevde selskapet det som fortsatt er en av Norges femte alvorligste flyulykker, kjent som Kvitbjørn-ulykken. Flyet som het «Kvitbjørn» var en Short S.25 Sandringham sjøfly med registrering LN-IAV. Det havarerte i Lødingsfjellet i tåke, rett ved tettstedet Lødingen, ca 7 mil sør for Harstad på Hinnøya. Flyet var i rute på vei fra Tromsø via Harstad og Bodø til Oslo. Det var et mannskap på 7 og 28 passasjerer ombord (hvorav en fra USA og to fra Tsjekkoslovakia), alle 35 omkom i ulykken. Destinasjoner. DNL samarbeidet med flere flyselskaper på sine ruter, blant annet SAS. Da DNL ble med i SAS-gruppen i 1946 samkjørte de to selskapene rutene sine, slik at deres samlede rutenett ble sterkt utvidet. For eksempel opererte DNL de fleste av rutene til København, mens SAS opererte videre derfra til byer lengre unna som Lyon, Dakar og Buenos Aires. Norge: Bergen, Bodø, Brønnøysund, Hammerfest, Haugesund, Harstad, Kirkenes, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Sandnessjøen, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Vadsø. Europa: Amsterdam, Athen, Brussel, Frankfurt, Glasgow, Karlstad, København, London, Marseille, Paris, Praha, Stockholm, Zürich Litteratur og referanser. Bjørn Bjørhovde og Erik Sturk (ill.): "SAS fly gjennom tidene". DNL/SAS historielag, Oslo 1997. Johan Nerdrum: "Fugl Fønix": en beretning om Det Norske Luftfartselskap. Oslo: Gyldendal 1988 ISBN 82-05-16663-3 James Randi. James Randi (født Randall James Hamilton Zwinge 7. august 1928) er en kanadiskfødt amerikansk illusjonist, forfatter og skeptiker. Randi ble først kjent som tryllekunstner og illusjonist under scenenavnet «The Amazing Randi» (engelsk for "«Utrolige Randi»"). Senere har han markert seg mest som skeptiker, blant annet for den berømte "One Million Dollar Paranormal Challenge": i 1964 utlovte han 1000 dollar til den som kunne bevise å besitte paranormale evner, for eksempel ved å finne gull ved hjelp av en ønskekvist. Siden den gang har potten økt til en million dollar, men ingen av de drøyt tusen personene som har meldt seg, har kunnet innkassere premien. James Randi har avslørt en rekke «overnaturlige» underholdningsnumre framført av personer som selv har sagt de har paranormale evner, som høyst forklarlige trylletriks, blant annet angivelig synske mediers tankelesning og Uri Gellers skjebøyingstriks. I mars 2010 kom Randi ut av skapet som homofil. James Randi besøkte Norge i mars 2011. Han ble invitert av Human-Etisk Forbund i anledning forbundet sin kampanje «Ingen liker å bli lurt» Antonov An-124. En Antonov svelger en modell av en A380 Antonov An-124 Ruslan (NATO-kallenavn: Condor) er et ukrainsk transportfly produsert av Antonov. Det er verdens største serieproduserte transportfly. Inntil byggingen av Antonov An-225 var det også verdens største fly. Under utviklingen var flyet også kjent som An-400 og An-40 i vesten. Flyet fløy for første gang 26. desember 1982, og over 40 fly er i dag i tjeneste i Ukraina og Russland Også i Libya og Dubai ha to sivile flyselskaper tatt An-124 i bruk Flyet ligner fysisk på det amerikanske Lockheed C-5 Galaxy, men er større. Tjeneste. An-124 har blitt brukt til å frakte lokomotiv, kraftturbiner, lystbåter og flyskrog og annet større gods. An-124 kan knele, noe som gjør lasting av flyet mye lettere. Opptil 150 tonn kan fraktes på den militære utgaven, og i tillegg er det plass til 88 passasjerer bak cockpiten. Uten spesielle foranstaltninger fraktet flyet 21 vanlige personbiler, med mye av flykroppens volum uutnyttet. An-124 ble da utstyrt ned nedfellbare «gallerier» slik at biler kunne lastes i to dekk, noe som gav muligheter til å kunne frakte 53 biler samtidig. Siden flytypen egentlig var beregnet på begrenset militært bruk ble den opprinnelige An-124 bygget for 7 500 flytimer, men grunnet press fra kommersielle aktører har fly bygd etter 2000 (An-124-100) en levetid på 24 000 flytimer. Det er også planer om å øke levetiden på eldre flyskrog. Tyskland planleggere å lease An-124 fly for NATO-operasjoner inntil Airbus A400M blir tilgjengelig. Boeing har også brukt det russiske fraktselskapet Volga-Dnepr til å frakte General Electric GE90 motorene som brukes i Boeing 777 til deres anlegg i Everett, Washington. Airbus bruker det russiske transportselskapet Polet airlines til frakt av sine motorer til superjumboen Airbus A380. Ulykker. Inntil 2005 hadde det vært fire større ulykker med An-124 med 97 omkomne totalt. Sivile operatører. Aeroflot, Volga-Dnepr, Polet Airlines, Antonov Design Bureau, Maximus Air Cargo, Abu Dhabi. Libian Arab Air Cargo, Tripoli Spøkelsesby. En spøkelsesby er en betegnelse for en ruinby eller en fraflyttet by. Brukes også om fraflyttede bebyggelser og steder som ikke er egentlige byer. Den fraflyttede kullgruvebyen Pyramiden på Svalbard, steder rundt Tsjernobyl (Pripyat, 50 000 innbyggere), og steder på prærien i USA. Jovian. Jovian (ca 332 – 17. februar 364) var romersk keiser fra 26. juni 363 til sin død. Jovian ble utropt til keiser etter at forgjengeren Julian den frafalne hadde falt i strid under en mislykket invasjon av Persia. Da Jovian ble hyllet befant hæren seg fortsatt dypt inne i persisk territorium, så Jovians første oppgave var å bringe hæren tilbake i sikkerhet. Det ble snart klart at den persiske hæren sperret retretten slik at Jovian ble tvunget til å innlede forhandlinger med persernes kong Sjahpur II. I forhandlingene som fulgte ble Jovian tvunget til å oppgi fem provinser som utgjorde romersk Mesopotamia og som hadde blitt erobret av keiser Maximian. Med dem fulgte en rekke viktige grensefestninger som hadde vært en sentral del av forsvaret mot Persia. I motsetning til sin forgjenger Julian var Jovian kristen og tilhenger av den nikenske trosbekjennelsen. En av hans første handlinger som keiser var å gjeninnføre kristendommen som statsreligion. Tilbake på romersk territorium besøkte han først Antiokia som var den største byen i den østlige delen av riket. Her ble han involvert i en krangel omkring valg av ny biskop, og ikke før i oktober var han klar til å fortsette mot Konstantinopel. Men ved Dadastania på grensa mellom Bithynia og Galatia døde han brått. Dødsårsaken er ikke kjent med sikkerhet. Kildene foreslår soppforgiftning eller kullosforgiftning som mulige dødsårsaker. Noen antyder også at Jovian kan ha blitt utsatt for et komplott. Committee for Skeptical Inquiry. The Committee for Skeptical Inquiry, forkortet CSI, (engelsk, "Komiteen for skeptiske undersøkelser"), tidligere "The Committee for the Scientific Investigation of Claims of the Paranormal" (CSICOP) (engelsk, "Komiteen for vitenskapelige undersøkelser av paranormale påstander"), er en amerikansk organisasjon av skeptikere som avslører pseudovitenskap. Organisasjonen gir ut tidsskriftet "Skeptical Inquirer" med seks nummer per år. Norsk assosiert «organisasjon» er foreningen Skepsis. Frode Olsen. Frode Olsen (født 12. oktober 1967 i Stavanger) er en tidligere fotballspiller med 26 landskamper for. Olsen var målmann og har også vært tidligere sportsdirektør i Bryne FK. Frode Olsen jobbet som fotballkommentator for TV 2 i syv år, frem til mars 2012 da han sluttet. Frode Olsen har vist seg som temperamentsfull på fotballbanen, da han i 2004 viste fingeren til publikum på Alfheim stadion i serieåpningen mot Tromsø IL, som Viking tapte 0-4. Han vant Kniksenprisen som Årets målvakt tre år på rad (1997–1999) mens han spilte for Stabæk. Olsen vant to norgesmesterskap, i 1991 vant han med Strømsgodset og med Stabæk i 1998. Keeperen har to bronsemedaljer i Tippeligaen med Start i 1992 og Stabæk i 1998. Steven Weinberg. Steven Weinberg (født 3. mai 1933 i New York) er en amerikansk fysiker som nå er professor i fysikk og astronomi ved University of Texas i Austin. Weinberg mottok Nobelprisen i fysikk i 1979 sammen med Abdus Salam og Sheldon Lee Glashow «for deres bidrag til teorien om forenlig svak og elektromagnetiske vekselvirkninger mellom elementærpartikler, deriblant forutsigelsen av den svake nøytrale strømmen» Weinberg fikk en bachelorgrad fra Cornell University i 1954. Han forlot Cornell og dro til Niels Bohr-instituttet i København. Etter ett år returnerte Weinberg til Princeton University hvor han tok en filosofisk doktorgrad i fysikk i 1957. Eksterne lenker. Weinberg, Steven Weinberg, Steven Termitt. Termitt er en blanding av aluminium og jernoksid i pulverform. Blandingen skaper en kraftig varmeutvikling ved antenning gjennom en kjemisk reaksjon hvor oksygenatomer overføres fra jern til aluminium. I denne reaksjonen dannes flytende jern, og prosessen brukes blant annet til sveising. Carl Sagan. Carl (Edward) Sagan (født 9. november 1934, død 20. desember 1996), var en amerikansk astronom, forsker og forfatter. For mange er han best kjent som vitenskapspopulariserer fra flere TV-serier og bøker. Han var en pioner innen eksobiologi, og var en talsmann for leting etter utenomjordisk liv. I løpet av sitt liv publiserte Sagan over 600 vitenskapelige artikler, og var forfatter, medforfatter eller redaktør av over 20 bøker. Han jobbet for å fremme skeptisk tenking, humanisme og den vitenskapelige metode. Han er verdensberømt for sine populærvitenskapelige bøker, og som medforfatter av TV-serien "Cosmos". "Cosmos" var det mest sette program på den amerikanske allmennkringkastingskanalen PBS, og en tilhørende bok ble utgitt. Han skrev også science fiction-romanen "Contact", som filmen av samme navn fra 1997 med Jodie Foster i hovedrollen var basert på. Sagan brukte og hadde et engasjerende forhold til cannabis. I 1971, under pseudonymet «Mr. X», skrev han et essay om å røyke cannabis i boken «Marihuana Reconsidered». Her forklarte han at cannabis har inspirert noe av hans arbeid og forsterket sensuelle og intellektuelle opplevelser. Etter Sagans død avslørte hans venn Lester Grinspoon Mr. Xs virkelige identitet til Sagans biograf. Videre har hans kone Ann Druyan engasjert seg i styret til NORML, en organisasjon som kjemper for legalisering av cannabis. Snøkanon. En snøkanon er en maskin som brukes til å lage «kunstig» snø. Kunstig snø er egentlig feil uttrykk; et mer presist uttrykk er menneskelaget snø. Teknikken baserer seg på små vannpartikler og trykkluft som forstøver vannet som så fryser og blir til snøpartikler. Snøkanoner brukes ofte i skibakker for å forlenge skisesongen. Snøen som produseres skiller seg fra naturlig snø ved at det ikke formes krystaller, men heller små ispartikler. Krystallene som en snøkanon produserer er ikke runde og fine som vanlig snø, men det er 2-3 spisse ispinner satt sammen. Dette skyldes at den snøen som kommer fra himmelen har lengre tid på seg til å samle flere vannmolekyler, enn den snøen som kommer fra snøkanonene. Urea. Urea (urinstoff, karbamid) CON2H4 er en organisk forbindelse av stoffgruppen amider. Stoffet brukes bl.a. som gjødsel og i hudkrem. Det kan utvinnes av urin og det var den første organiske forbindelsen som ble fremstilt kunstig i laboratoriet. Det skjedde ved oppvarming av en løsning med ammoniumcyanat (NH4CNO). I dag produseres urea i store mengder, ved direkte reaksjon mellom ammoniakk (NH3)og karbondioksid (CO2). Hydro Polymers produserer urea som halvfabrikata og for sin egen produksjon av kunstgjødsel. Om urea utsettes for høye temperaturer deles det opp i ammoniakk og karbondioksid. Urea brukes i AdBlue, hvor den brukes som en tilsettning til avgassene, via en dyse i eksosanlegget. Adblue består av vann og 32,5 % urea. Urealøsning er ikke brennbart. Grafologi. Grafologi er studiet av håndskrift og dens forbindelse med bevissthet og psykologiske trekk hos den skrivende. Dels er grafologi en pseudovitenskap som betjener seg av de samme vage generaliseringene som astrologi. Hypotesen er at visse trekk ved håndskriften gjenspeiler personen, slik at en bakoverlutende skrift vil kunne symbolisere en sjenert eller svak person. Noen grafologer deler også håndskriften inn i tre nivåer og likestiller dem med en tolkning av Freuds tre nivåer Det'et, Jeg'et og Overjeg'et. En håndskrift med høye t-er, f-er og l-er vil således vise en høy grad av intellektualitet, mens lange g-er, y-er og j-er viser sterke krefter i det underbevisste. Det pseudovitenskapelige i dette ligger i 1) at føringene i grafologien er for vide og gir for uspesifikke tolkninger, 2) at det ikke finnes noen alment anerkjent teori om hvordan håndskriften skal kunne være et så fint instrument at den viset hva som foregår i hodet på den som skriver, 3) at grafologiske tolkninger enten er svært vanskelige å teste vitenskapelig eller, også, at grafologer setter opp ad hoc-hypoteser heller enn å ta til etterretning at teorien de holder fast ikke har vært mulig å bevise sannheten av. Den vitenskapelige grafologien er for det meste komparativ, det vil si at den sammenligner håndskrifter for å finne ut av om de er skrevet av samme person og lignende. Arne Hjeltnes. Arne Hjeltnes (født 9. august 1963 i Kristiansand) er en norsk TV-personlighet og forfatter som først og fremst er kjent som programleder for «"Gutta på tur"»-konseptet med Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og Arne Brimi som har gått på TV 2 fra 1994. Som sønn av en lege har han bodd ni forskjellige steder i Norge, men forbindes nok først og fremst med Voss på grunn av dialekten. Hjeltnes har en mindre eierpost i Kagge Forlag, og ble i mai 2010 innvalgt i Høyres sentralstyre. Karriere. Hjeltnes har fullført deler av siviløkonomstudiet på BI. Under studietiden var han fast leverandør til en diktspalte i studentavisen Inside. Fra 1985 til 1987 arbeidet han som markedskonsulent i Sparebankforeningen. Deretter arbeidet han i flere år som tekstforfatter i et reklamebyrå. På 1980-talet var Hjeltnes aktiv i Unge Høyre. I 2010 ble Hjeltnes valgt inn i sentralstyret til Høyre. TV-karrieren startet med «Ærlege Arnes» skjulte kamerainnslag i programmet "Hotell" på NRK i 1990. Han kom inn som promo- og presentasjonssjef i TV 2 fra starten i 1992 og gikk over som 100% programleder i kanalen i 1994, men var en periode tilbake i NRK som programleder for Herreavdelingen. I 2003 fikk han jobb som representant for Eksportutvalget for fisk (EFF) i Hongkong. Etter to år i denne stillingen flyttet han i 2005 til New York som reiselivsutsending for Innovasjon Norge. Arne Hjeltnes har jobbet som kommunikasjonsdirektør i Marine Harvest, et selskap hvor største eier er reder John Fredriksen. I dag er han konsernsjef for det skandinaviske digitale kommunikasjonsselskapet Creuna. Hjeltnes har siden 1993 utgitt en rekke bøker. I 2009 var han programleder for dokumentarserien "Vår ære og vår makt" på NRK. Orange Volunteers. Orange Volunteers (OV) er en organisasjon som oppsto gjennom et utbrudd fra andre lojalistiske paramilitære grupper i Nord-Irland. OV oppsto i 1998 i forbindelse med krisen i Dumcree, der Royal Ulster Constabulary og det militære nektet medlemmer og sympatisører av Oransjeordenen i Portadown å marsjere gjennom et katolsk boligområde. Organisasjonen består stort sett av tidligere medlemmer av Ulster Volunteer Force som ikke støtter fredsprosessen i Nord-Irland. De er kjent for å utføre angrep på katolske kirker og bedrifter i Nord-Irland for å forhindre politiske avtaler med irske nasjonalister. Et av deres første samordnede angrep var på 11 katolske kirker, begrunnet av den daværende lederen Clifford Peeples med at de var bastioner for antikrist. Peeples forlot senere organisasjonen og er i dag pastor i Elip Pentecostal Church. På toppen av sin styrke hadde de rundt 20 medlemmer, hvorav noen hadde erfaring med bombeproduksjon. OV antas å ha stått bak en rekke bombeangrep, og ville i følge egne utsagn konsentrere aktiviteten sin på å ta livet av frigitte fanger fra PIRA. OV erklærte våpenhvile i 2000, men avblåste denne året etter. Organisasjonen regnes imidlertid ikke som spesielt aktiv, og står blant annet ikke lenger på USAs liste over internasjonale terroristorganisasjoner. Orange Volunteers var også navnet på en paramilitær organisasjon som eksisterte på 1970-tallet. Renate Groenewold. Renate Titzia Groenewold (født 8. oktober 1976 i Veendam) er en nederlandsk skøyteløper. Hun vant sølv på 3000 meter under OL 2002 i Salt Lake City, og oppnådde samme plassering på samme distanse fire år senere under OL 2006 i Torino. I 2004 ble hun allroundsverdensmester. Daniela Anschütz-Thoms. Daniela Anschütz-Thoms (født Anschütz 20. november 1974 i Erfurt) er en tysk tidligere skøyteløper. I 2005 ble hun verdensmester i lagtempo sammen med Anni Friesinger og Sabine Völker. Hun deltok også på det tyske laget som vant OL-gull i lagtempo både i 2006 og 2010. Individuelt har imidlertid Anscütz hatt problemer med å nå helt til topps. Hun har en lang rekke fjerdeplasser, senest under OL i Vancouver 2010 der hun ble nr 4 både på 3000 m og 5000 m. Internasjonale mesterskap. Olympiske leker (Vinter) deltatt i tre OL ved 10 konkurranser. Allround-VM på skøyter deltatt 10 ganger. Enkeltdistanse-VM på skøyter deltatt i 8 VM ved 22 konkurranser. EM på skøyter deltatt i 12 EM. Junior-VM på skøyter deltatt i ett VM ved en konkurranse. Sammenlagt i Verdenscupen. Sort-markert rubrikk = Ikke avholdt konkurranser for sesongen. Poeng i parentes er rangeringspoeng som rangeres under verdenscup-poeng, men som likefullt er oppnådd under verdenscup-løp. – = ikke deltatt på distansen for nevnte sesong. 0 = ikke samlet poeng under nevnte sesong, men deltatt. Djóni í Geil. Djóni Isaksen (født 12. september 1849 i Tórshavn, død 20. april 1912), kalt Djóni í Geil (), var en færøysk håndverksmaler, redaktør og politiker. Han var forkjemper for Færøyenes uavhengighet, og var en av de ni mennene som kalte inn til Julemøtet i 1888. Djóni í Geil var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy 1882–1885, 1887–1899 og 1901–1906. Han var aktiv i avholdsbevegelsen, blant annet som redaktør i avholdsbladet "Dúgvan" 1899–1907. Han var blant de som initierte etableringen av "Tingakrossur", som sønnen Kristin í Geil ble første redaktør for, i 1901. Noregs Kommunistiske Studentforbund. Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) ble grunnlagt som AKP(m-l)s studentorganisasjon i 1974. I sin storhetstid eksisterte NKS ved alle landets universiteter, samt ved en rekke høyskoler. NKS var på denne tiden den drivende kraften bak Rød Front i studentersamfunnene, og drev arbeid som spente fra fagkritikk til arbeid for høyere lån/stipend. NKS var også drivkraften bak Faglig Studentfront, som forsøkte å få studenter til å engasjere seg i faglig kamp. I likhet med resten av ml-bevegelsen opplevde NKS en kraftig nedtur på 1980-tallet. I forbindelse med krisa på begynnelsen av 1990-tallet fristilte NKS seg fra AKP, uten at det gjenspeilte seg i AKPs vedtekter. Dette vedtaket er siden blitt omgjort. Siste landsmøtevalgte leder av NKS var Hans Olav Brendberg. NKS eksisterte ved inngangen til 2000-tallet kun ved Universitetet i Oslo. En ting som kjennetegnet organisasjonen denne gang var at den utelukkende benyttet seg av nynorsk og dermed offisielt het Noregs Kommunistiske Studentforbund. Følgelig ble også organisasjonens organ "Hva må gjøres?" omdøpt til Kva må gjerast?. NKS var motstandere av å slå sammen AKP og RV til partiet Rødt. De samarbeidet en tid med ML-gruppa Revolusjon om en ny partibyggende organisasjon, Kommunistisk Plattform. NKS er nedlagt, all informasjon er nå fjernet fra deres nettside: www.student-ml.org Bare Egil Band. Bare Egil Band er et enmannsband, bestående av Egil Hegerberg, eller «Bare Egil», som etablerte seg på midten av 1990-tallet. Bandet spiller hovedsakelig viserock med «humoristiske» tekster. På de fleste sangene synger Egil, akkopagnemert av sitt eget gitarspill. I 1996 fikk bandet sitt gjennombrudd med plata "Absolutt Ikke Bare Egil Band", som har blitt en klassiker innen humoristisk visemusikk. Helt siden debutealbumet har Egil ofte spilt sammen med "Bare Bare Band", under navnet "Ikke Bare Bare Egil Band Band", både i studio og på turne. Ikke Bare Bare Egil Band Band består av: Egil Hegerberg, Øyvind Blomstrøm, Håvard Takle Ohr, Brynjar Takle Ohr og Tommy Reite. Historie. Jannicke-coveren «Kawasaki 500» fremføres på Jannickes originalkomp, innkjøpt fra Jannicke for kr 500, og «Sko» har et arrangement av Egil Monn-Iversen. Den største hiten var «Tagging», akkompagnert av Piledriver, som også ble fremført i NRK i en versjon hvor «(Du kan) tagge deg sjøl i rasshølet» var blitt til «tagge deg selv på maven». En tredje versjon av teksten finnes i CD-bookleten. Hendrik Antoon Lorentz. Hendrik Antoon Lorentz (født 18. juli 1853, død 4. februar 1928) var en nederlandsk fysiker og matematiker. Lorentz ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1902 sammen med sin elev Pieter Zeeman for sitt arbeide med elektromagnetisk stråling. Han har også gitt navn til Lorentzmedaljen, som tildeles for viktige bidrag innen teoretisk fysikk. Andreas Küttel. Andreas Küttel (født 25. april 1979 i Einsiedeln) er en sveitsisk skihopper. Han ble verdensmester i hopp stor bakke under ski-VM i Liberec i 2009 foran Martin Schmitt (Tyskland) og Anders Jacobsen (Norge); en konkurranse som forøvrig ble avgjort etter kun én tellende omgang pga. værforholdene. Han debuterte i verdenscupen i desember 1995, og han vant sin første verdenscupseier på Lillehammer i desember 2005. Her satte han også bakkerekord med 139 meter. Bare få dager senere tok han andre seier i Harrachov. Han kom på sjette plass i storbakkrennet under OL 2002 i Salt Lake City, og fire år senere kom han på femte plass i normalbakken i OL 2006 i Torino. Sesongen 2005/2006 kom han på tredje plass i verdenscupen sammenlagt, bak Jakub Janda og Janne Ahonen. Andreas Küettel er gift med Dorota Pawlowska fra Polen, som jobber som lege i Danmark. Den borgerlige vielsen foregikk 10. juli 2009 i hoppbakken i Andreas' hjemby Einsiedeln. I tillegg til å være skihopper er Küttel er utdannet gymnastikk- og turnlærer. Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2006. Under Vinter-OL 2006 i Torino ble det arrangert 8 øvelser i kortbaneløp på skøyter. 500 m. 25. februar 1000 m. 18. februar 1500 m. 12. februar 5000 m stafett. 25. februar 500 m. 15. februar 1000 m. 25. februar 1500 m. 18. februar 3000 m stafett. 22. februar Pieter Zeeman. Pieter Zeeman (født 25. mai 1865 i Zonnemaire, Schouwen-Duiveland, Zeeland, død 9. oktober 1943 i Amsterdam) var en nederlandsk fysiker og nobelprisvinner. Han var elev av Hendrik Lorentz og arbeidet blant annet med Lorentz' teori om at atomene består av ladde partikler som produserer lys gjennom oscillasjon. I en forsøksserie kunne han bevise riktigheten av det som nå kalles Zeemaneffekten. I 1900 ble han professor i fysikk ved Universitetet i Amsterdam hvor han ble værende resten av sitt liv. Helt frem til sin død fortsatte han med forskning på lysets forplantning i ulike medier. I 1902 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med sin lærer Hendrik Antoon Lorentz for sitt arbeide med elektromagnetisk stråling. Snøbrett under Vinter-OL 2006. Det ble arrangert seks øvelser i snøbrett under Vinter-OL 2006. Herrer. 12. februar Damer. 13. februar Herrer. 16. februar Damer. 17. februar Herrer. 22. februar Damer. 23. februar Sun Microsystems. Sun Microsystems, Inc. var en amerikansk produsent av maskinvare og programvare med sete i Santa Clara, California, USA. Selskapet ble etablert den 24. februar 1982. Den 27. januar 2010 ble selskapet oppkjøpt av Oracle Corporation for US$ 7.4 milliarder, basert på en avtale som ble signert den 20. april 2009. Sun Microsystems, Inc. ble samtidig omdøpt til Oracle America, Inc. Kjente programvareprodukter fra Sun er blant annet operativsystemet Solaris og programmeringsspråket Java. 13. november 2006 kunngjorde Sun at selskapet vil relisensiere Java under GNU GPL og dermed bli en av de største bidragsyterne til det globale fri programvare-miljøet, ifølge selskapet selv den største. Et slikt initiativ har vært varslet i lang tid. I februar 2004 skrev blant annet presidenten i Open Source Initiative, Eric S. Raymond et åpent brev til Sun der selskapet ble oppfordret til å gjøre Java om til fri programvare. Gluecifer. Gluecifer var et rockeband fra Oslo som eksisterte fra 1994 til 2005. Medlemmene i bandet hadde vokst opp i Bærum men bodde i Oslo. Der hadde de fartstid bl.a. fra band som Piledriver og The O-Men. Captain Poon hadde gjort seg bemerket som gitarist i Blitz-hardcore bandet Angst. Gluecifer debuterte i 1995 med vinyl-singelen ”God’s Chosen Dealer”. I 1997, med albumet "Ridin' The Tiger", etablerte Gluecifer seg som et av Skandinavias viktigste hardrockband sammen med svenske The Hellacopters. Det var imidlertid først i 2002 at de fikk virkelig stor suksess. Etter å ha skrevet under ny platekontrakt med Sony, gav de ut singelen «Easy Living», som ble bandets første på VG-listen Topp 20. Albumet "Basement Apes" kom ut senere samme år, og fikk en svært god mottakelse av både kritikere og publikum. Albumet solgte i 17 000 eksemplarer og nådde andreplass på VG-listen Topp 40. Senere ble Gluecifer nominert til Spellemannpris i kategorien rock. Suksessen ble fulgt opp i 2004, da bandet gav ut albumet "Automatic Thrill". Dette albumet ble også svært godt mottatt, og ble raskt deres mest solgte album. Igjen ble bandet nominert til Spellemannpris. Gluecifer etablerte seg etter hvert også i utlandet. Spesielt i Tyskland hadde de suksess. I 2005 laget bandet soundtracket til den norske filmen Izzat. Låten het «Desolate City», og ble også utgitt som singel. Sommeren 2005 offentliggjorde bandet at det skulle oppløses fordi vokalist Biff Malibu og gitarist Raldo Useless ikke var motiverte til å fortsette. En 11 år lang karriere ble avsluttet med avslutningskonserter både Tyskland, Spania og Norge. Den aller siste konserten ble holdt 28. oktober 2005 i New York. Aking under Vinter-OL 2006. Det ble arrangert tre øvelser i aking under Vinter-OL 2006. Singel. 11. februar-12. februar Dobbel. 15. februar Singel. 13. februar-14. februar The Hellacopters. The Hellacopters var et svensk rockeband. Det ble dannet i 1994, og platedebuten fant sted året etter. The Hellacopters var oppvarmingsband for Kiss i 1997 og var på turné med det norske bandet Gluecifer i 1998. Det har utgitt syv album og en lang rekke singler. Bandets mest kjente album er "High Visibility" (2000), "By The Grace Of God" (2002) og "Head Off" (2008) som ble godt mottatt av norske kritikere. 25. og 26. november 2008 spilte de sine to siste konserter på Medis i Stockholm. Eksterne lenker. Hellacopters, The Heathen Chemistry. "Heathen Chemistry" er Oasis' femte studioalbum, og ble lansert i 2002. Albumet markerte gruppens tilbakekomst da den solgte over 1 millioner eksemplarer i Storbritannia alene, og omtrent 3,5 millioner over hele verden (2005). Arne Dankers. Arne Dankers (født 1. juni 1980 i Calgary, Alberta) er en canadisk skøyteløper. Under OL 2006 kom Arne Dankers på femte plass på 5000 meter. Le Havre. Le Havre er en by og kommune i departementet Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie nord i Frankrike. Den ligger ved Den engelske kanal ved munningen av Seinen. Byen ble grunnlagt i 1517 som "Franciscopolis" etter Frans I av Frankrike, og senere fikk den navnet Le Havre-de-Grâce. Le Havre betyr "havnen". Etter invasjonen av Normandie i 1944 ble byen massivt bombet. 5 000 ble drept og 12 000 hjem ble helt ødelagt. Restaureringen 1945-64. Etter krigen begynte arbeidet med å gjenoppbygge byen. Arbeidet med bykjernen og dens funksjoner for handel, kultur og administrasjon ble gjennomført etter en plan utarbeidet fra 1944 av et team med den modernistiske arkitekten Auguste Perret (1874–1954) som leder. Arbeidet regnes som enestående fordi det er helhetlig tenkt og gjennomført, etter en plan som både gjenspeiler de historiske sporene etter den gamle byen, og tar i bruk nye ideer om byplanlegging og byggeteknikk. Man tok i bruk prefabrikkerte elementer, faste modulstørrelser (en modulenhet utgjorde 6,24 m) og en målrettet bruk av betongkonstruksjoner. Saint-Joseph-kirken ble innviet i 1964, og avrundet restaureringsperioden. I juli 2005 ble byplanen oppført på UNESCOs Verdensarv-liste. Song-dynastiet. Song-dynastiet, også skrevet Sung-dynastiet (kinesisk: 宋朝; pinyin: "Sòng Cháo"; Wade-Giles: "Sung Ch'ao"; IPA: [sʊ̂ŋ tʂʰɑ̌ʊ̯]), var et kinesisk keiserdynasti som varte fra 960 til 1279. Song-dynastiet ble grunnlagt i 960 etter en lang periode med tronstrid og maktkamper i Kina og gjennomførte en stabilisering av landet. Dets maktperiode regnes som en av de betydeligste kulturperioder i kinesisk historie, ikke minst på grunn av viktige oppfinnelser. Under Song-dynastiet ble krutt første gang anvendt til militære formål, og både kompassnål og kuleramme ble tatt i bruk. Også kunsthistorisk oppfattes Song-tiden som en storhetstid, blant annet fordi landskapsmaleriet da nådde et høydepunkt. Derimot betød perioden en svekkelse av Kinas politiske og militære innflytelse. Dels ble statsstyret preget av konservatisme og mangel på økonomisk sans, dels ble landet for alvor rammet av invasjoner fra fremmede folkeslag. Fra 1120-årene mistet Song-dynastiet reellt makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det var også i Song-tiden at mongolene under Djengis Khan for alvor etablerte seg som stormakt. De erobret først Nord-Kina i 1220-årene og nedkjempet deretter under Kublai Khan Sør-Kina. Det betød Song-dynastiets endelige undergang. Man skjelner mellom "det nordlige" og "det sørlige" Song-dynasti. Da siktes det ikke direkte til selve storrikenes plassering: Det nordlige dynasti omfattet nemlig allerede hele det område som det sørlige Song-dynasti skulle bli trengt tilbake til. Inndelingen i det nordlige og det sørlige dynasti har mest med de respektive hovedsstadenes beliggenhet. Det nordlige regjerte 960-1126 fra hovedstaden Kaifeng "(Bei-Song)", og hersket over hele Kina. Det sørlige Song-dynasti 1126–1279 med hovedstad i Hang ("Nan-Song", idag Hangzhou) betegner den tid da Song-herskerne måtte gi slipp på hele det nordlige Kina, der det jursjenske Jin-dynastiet kom til makt. Det hersket over Kina sør for Yangtze-elven. Dynastiet må ikke forveksles med det tidlige Song-dynasti fra Nord- og sør-dynastienes tid. Grunnleggelsen. Det nordlige Song-dynasti ble grunnlagt av en general ved navn Zhao Kuangyin i 960. Han kommanderte de militære styrker i hovedstadsområdet og var generalinspektør for den keiserlige hær. Han styrtet den syv år gamle tronarving Hou-Zhou (951-960) til det yngre Zhou-dynastiet, det siste av de såkalte fem dynastier. Med hans herredømme endte "De fem dynastiers og ti kongedømmers tid". Han regjerte så fra 960 til 976, og fikk posthumt navnet "Taizu". Han klarte å stabilisere sitt herredømme med en rekke dyktige politiske manøvrer. I stedet for å gå til kamp mot andre generaler fikk ham dem til å overgi sine kommandoer i bytte med høye titler og rundhåndede pensjoner. Han fikk den krigstrette kinesiske befolkningens støtte ved å bygge opp om de konfusianske tradisjonelle verdier, han samlet Kina, fratok militærguvernørene deres makt, sentraliserte den politiske myndighet i keiserhoffet og overførte den administrative forvaltning til sivile. Selv levde Taizu-keiseren et nøysomt liv i pakt med de konfusianske idealer, lyttet til sine ministre og sørget for at skattene ikke ble for høye. Kaifeng ble hovedstad for et gjenforent Kina; blant Taizu-keiserens bidrag til Kinas samling var gjeninnlemmelsen av den vestlige provinsen Sichuan i 965 ved hjelp av både diplomati og militærmakt. I 975 rykket han sørover, men skulle ikke selv oppleve at det siste av de såkalte ti kongedømmer overgav seg uten kamp (i 978), fordi han selv plutselig døde i 976. Det ble i lang tid etterpå skumlet om at han var blitt snikmyrdet, men det synes vesentlig mer sannsynlig at hans høye alkoholinntak var årsaken. Snikmordlegenden synes være rene spekulasjoner utløst av avviket i den «arvefølgen» som fulgte: Det var ikke Taizus sønn som skulle overta som neste keiser, men hans yngre bror. Grunnlaget for dette nye Kina var langt på vei lagt allerede under det yngre Zhong-dynasti (gjenforening av provinsene, regulering av skattebyrden, bygging av kanaler og anleggelse av kunstige innsjøer, beplantning av nye landområder, etablering av militære støttepunkter). Men allerede på denne tiden var store områder nord i landet kommet inn under khitanenes herredømme, og senere Liao-dynastiet. Da den annen Song-keiser, Taizong (regj. 976-997) gikk til felts mot dem, gikk det ikke så bra. Kitanene klarte å hevde seg godt militært og vant viktige slag (979, 986), og kunne i 1004 slutte en fordelaktig fredsavtale med Song-styret. Det endte med at Song-hoffet betalte tributt til dem. I det hele ble det samlede Kina under Song-dynastiet verken så stort eller så slagkraftig militært som flere av de forutgående og etterfølgende. Det katastrofale nederlaget mot kitanerne i 986, der keiseren selv bare så vidt unnslapp med livet i behold, skyldtes ikke minst at kinesernes kavaleri var så underlegent, men også at de beste generalene var blitt sendt i pensjon og at de gjenværende var blitt underlagt sivil overkommando. De militære kunster hadde ikke lenger den samme interesse eller prestisje i samfunnet. Til og med forsøkene på å gjøre seg gjeldende i det svake Indokina slo feil, og noen av de tilgrensende områder rundt Song-veldet, som Nanzhao, slapp fra det med å betale relativt beskjedne tributter til keiseren. Keiser Zhenzong konsoliderer dynastiet og keiserverdigheten. Det tredje av Sung-keiserne var Zhenzong (født 968), som overtok etter sin far keiser Taizong. Zhenzongs regjeringstid strakte seg fra 997 til 1022, og med det ble Song-veldet konsolidert og styrket. Velstanden økte, og militærmakten tiltok ytterligere. Noen fare fra khitanernes Liao-dynasti i nord bestod ikke lenger, særlig ikke etter noen få slag som riktignok ikke endte med noen entydig song-seier men som ikke desto mindre gjorde det klart at kitanerne ikke hadde nok å stille opp med overfor det nye Kina. I 1005 inngikk partene en formell og høytidelig fredsavtale, Shanyuan-traktaten. Khitanerne oppgav sine krav på omstridte områder som de en gang hadde lagt under seg sør for den kinesiske mur, og Song-Kina tilerkjente på sin side Liao-herskerne en årlig tributt i sølv og silke. Fra Song-styrets side var det en god forretning å kjøpe seg fri relativt billig fra faren fra overfall fra nord, selv om avtalen over lang tid skulle tappe det keiserlige skattkammer. Shanyan-traktaten skulle vise seg å være slitesterk; den stod ved lag helt til 1125, da Song-dynastiet var så ukloke at de oppmuntret jursjenerne til å angripe Liao-dynastiets land. Så lenge traktaten stod ved lag, klarte Song-Kina å holde på sin størrelse; etterpå ble det nesten halvert ved at de nordligste delene gikk tapt. Et annet grep som virket konsoliderende, var keiser Zhenzongs selvopphøyelse av religiøs art. Han sa seg i besittelse av en særlig tao-karisme, og opplyste omverdenen at han hadde mottatt et hemmelig skriv direkte fra himmelen. Selvopphøyelsen bidro til å styrke de absoluttistiske trekk ved keiserverdigheten. Keiseren Shenzong og Wang Anshis store reformer. Under keiser Shenzong (regj. 1067-1085) kom i 1069 de store reformer som knyttes til Wang Anshi. Wang var keiserens fremste rådgiver, og hadde keiserens fulle støtte slik at Shenzong selv kunne forbli i sin opphøyde keiserlighet hevet over politiske strider og forhandlinger. Reformene var nokså dyptgripende. Oppsummeringsvis klarte de å effektivisere administrasjonen, skape årlige overskudd i statskassen og styrke den militære slagkraft. Wang Anshis hovedanliggende var å få et juridisk redskap for å motvirke undertrykkelsen av småbøndene. Det var dem som bar den tyngste børen av skatter og arbeidstjeneste. Lignende reformer hadde som siktemål å komme småhåndverkerne til unnsetning. Men motstanden mot de omgripende reformene var også formidabel. Opposisjonen var særlig sterk i nord. Man unngikk å kritisere keiseren direkte, ettersom åpen kritikk av keiseren var fremmed for kinesisk styringsideologi, men konsentrerte seg om å undergrave Wang. De som tapte mest på Wangs reformer var storgodseiere, storkjøpmenn og pengeutlånere, og ettersom en stor del av embedsverket stammet fra deres kretser var det en god del byråkratisk sabotasje og ikke-samarbeid. Men det var også enkelte intellektuelle som mislikte så brå forandringer, og at ett av resultatene av reformene også var en økt keiserlig maktkonsentrasjon, og samtidig svekkelse av regionenes beslutningsmyndighet i egne anliggender. Wang Anshi klarte ikke å bevare sin stilling ved keiserhoffet, og i 1076 ble han forvist, i 1078 atter tatt til nåde, og i 1085 sendt bort for godt. Han ble erstattet av den konservative Sima Guang, som tok stilling for storgodseierne og de rikere kjøpmenn. Han omgjorde Wangs reformlovgivning. Etter de to rivalenes død i 1086 fortsatte drakampen mellom deres respektive partier. Wang Anshis reformer skulle likevel vise seg å beholde mye av sin gjennomslagskraft i et halvt århundre, og de betød meget for rikets stabilitet. Økonomi. På det nordlige Song-dynastiets tid opplevde Kina en rask økonomisk vekst, noe som blant annet kan illustreres med at myntpregingen ble mer enn fordoblet, og det på samme tid som papirpenger ble tatt i bruk. Den økonomiske oppblomstringen hadde ikke noe sidestykke fra Kinas tidligere historie. Handelsforbindelsene med Sørøstasia og India ble mye mer intensiv med utviklingen av sjøfarten, med med skip som kunne seile på det åpne hav. Et av de mest storslagne og samtidig merkeligste økonomiske utviklingstrekkene var den plutselige og sterke fremvekst av en industriell jernindustri som nådde et svært stort omfang, og denne industriens enda bråere sammenbrudd. Sent på 900-tallet hadde det begynt å utvikle seg en jernindustri i det nordlige Kina. Det har blitt anslått at jernessene rundt 1018 produserte mer en 35 000 tonn jern i året, noe som var en svært stor mangde den gang. Seksti år senere kan produksjonen ha vært på mer enn 100.000 tonn. Dette var ikke en regimestyrt virksomhet; privatpersoner hadde utnyttet den sterke etterspørselen etter jern, og hadde med letthet utviklet gruvedrift etter jern og kull. Ved hjelp av det elve- og kanalsystemet som også vokste sterkt under Song-tiden klarte de å bringe sine produkter frem til markedene både fjern og nær. Disse nye kinesiske jernkapitalister gjorde store penger på handelen, og reivesterte dem i sine gruver og jernstøperier. Tilgangen på jernprodukter førte i sin tur til landsbruksredskaper som muliggjorde økt jordbruksproduksjon. Kina var med andre ord i full fart i gang med å utvikle det som kunne ha blitt et kapitalistisk industrielt økonomisk system mange hundreår før Europa. Men så tok det brått slutt. Ved århundreskiftet 1000/1100 ble bare ørsmå mengder jern produsert, og snart forfalt både gruver og jernstøperier. Grunnen var at mandarinene ved det keiserlige hoff ikke hadde sett med blide øyne på at noen fra det vanlige folk ble styrtrike på produksjon og handel og begynte å ansette store menger arbeidere. De anså denne samfunnsutviklingen som en trussel mot de konfucianske verdier og den sosiale ro. Folket måtte kjenne sin plass; det var bare eliten som skulle kunne legge seg opp slike enorme rikdommer. Dermed erklærte de jernproduksjonen for å være et statsmonopol, og eksproprierte alt. Men dermed ble det også raskt tilbakegang av produksjonen. Omkring 1041-48 så boktrykkerkunsten med bevegelige typer dagens lys. I 1024 fikk man de første pengesedlene av papir. Omkring 1090 tok man i bruk kompasset. Men det er grunn til å anta at det tok svært lang tid før kineserne tok det i bruk i f.eks. sjøfarten. De første kompassene var meget enkle, med en magnetisk nål som fløt i en væske, og muliggjorde at man kunne finne nord-sør-aksen. Den første kinesiske bruk av kompasset var i spådomssammenheng; antagelig var det ikke før lang tid europeerne hadde tatt det ibruk som navigasjonsinstrument at kineserne gjorde det samme. Fra 984 fikk man kanalsluser, og på 1100-tallet tok man ibruk kraftige skovlhjul. Man boret ned til omkring 900 meters dyp etter olje og sole. Kartografien ble forbedret; kineserne benyttet det vi i dag kjenner som Mercator-projeksjonen allerede på 900-tallet. Kruttet ble oppdaget 1044, men ble lite benyttet i militær sammenheng - noen utvikling av kanoner fulgte merkelig nok ikke. Derimot ble det brukt til fyrverkeri, og i militærsammenheng i noen grad som et eksplosiv. (Da kineserne utviklet kanoner noe etter år 1300, men de kom ikke på tanken å benytte kruttet til individuelle skytteres ildvåpen.) Spinnhjulet ble også tatt i bruk av kineserne under Song-tiden. Boktrykkerkunsten ble videreutviklet av Bi Sheng med blokktrykking, og det ble så utgitt en flod av verker om mange emner (encyklopedier, verker om teknikk, medisin, arkitektur, religion, fremmede land) og det oppstod en mer omfattende romanlitteratur. Det ble etablert private skoler og biblioteker. En forutsetning for den sterke økonomiske vekst var overfloden av arbeidskraft. Den kom for alvor på 1100-tallet, da store mengder bønder flyttet inn til byene. De statlige håndverksbedrifter hadde opp til 7000 håndverkere og arbeidere, og de private bedrifter ble også store, med kanskje opp til 1200 arbeidere. De private bedriftene, som samarbeidet godt med de statlige, produserte blant annet teglstein, lakkarbeider og porselen. Men hvis de vokste seg større enn det staten ville, ble det grepet inn mot dem. Dette hindret utviklingen av et tidligkapitalistisk økonomisk system. Finansiert av avgifter ble det etablert arbeidsformidling, hjem for foreldreløse barn og brannvern i byene, og ved milde stiftelser oppstod en rekke velferdsinstitusjoner. I havnene fantes det meglerhus og havnearbeidergilder. En annen viktig forutsetning for den økonomiske vekst under Song-dynastiet var den sterkere etterspørsel innad i det kinesiske rike. Byenes borgerskap bestående av eiendomsbesittere og kjøpmenn ble svært velhavende og etterspurte stadig mer luksusgoder. Det kunne dreie seg om finere møbler og klær, eller større raffinementer i matveien. Risdyrkingens gjennombrudd. Ris var ikke blitt til noe sentralt element i kinesisk ernæring før under Song-dynastiet. Planten hadde riktignok vært dyrket siden steinalderen, noen steder rundt Yangzefloden fra omkring 5000 år f.Kr. Ettersom bosetningen og utviklingen av det sørlige Kina tiltok, fikk også risen en stadig større plass. Sørkina hadde et klima som egnet seg godt for risplanten, men terrenget var enten for myrlendt eller for kupert til at det var blitt den helt store overgang til risdyrking. Men under Song-dynastiet ble det introdusert nye ristyper fra Sørøstasia, blant annet slike som modnet raskere og som hadde større toleranse for tørkeperioder. Samtidig åpnet tekniske forbedringer som bedre oppdemmings- og pumpemetoder flere områder for risdyrking, og Song-dynastiet støttet opp om dreneringsprosjekter og terrassebygging langs åssider med effektive incentiver som blant annet skattelettelser. Man lot på 1100-tallet også trykke illustrerte brosjyrer med beskrivelser av tolv tiltak man kunne ta i bruk for å utvikle produksjonen. Et eksempel er en detaljert presentasjon av fotdrevne vannpumper. Et eksempel på et område som ble nærmest totalt endret var den sørlige del av Fujian. Under nesten hele Tang-dynastiet hadde man ikke klart å utvikle dette området fordi det var for myrlendt. Dette begynte langsomt å endre seg mot slutten av dette dynastiet, og under Song-dynastiet ble området så godt som helt nytt, med vanningssystemer, reservoarer og terrasserte åser. Med risbasert jordbruk fulgte også andre forandringer. Bøndenes arbeidsrytme ble en helt annen med andre arbeidsmetoder og (i sør) tre årlige innhøstninger. Arbeidet ble foretatt kollektivt i mye større utstrekning enn i det øvrige jordbruk, jfr. de store fellesinnsatser med bønder rekke på rad under risplanting og innhøsting. Man tok i mye større utstrekning i bruk vannbøffelen til pløying og harving, og lærte seg å ta bedre vare på og bruke gjødsel fra disse dyrene. Administrasjon. Den sentrale forvaltning var under Song-tiden inndelt i de store avdelinger Det fantes også tre ombudsmannsembeder for det uhildede mottak av klagemål og forslag fra embedsverket og fra befolkningen. Etter 1065 avholdt man hvert tredje år den kinesiske embedsmannseksamen, og gjorde den obligatorisk for embedsverket. Dette eksamenssystemet, som tok sikte på å utvikle et dyktig meritokrati i motsetning til et embedsverk rekruttert helt og holdent etter "guanxi"-metoden («hvem du er og hvem du kjenner»), skulle vise seg å bli et helt spesielt særtrekk ved den kinesiske sivilisasjon og kultur ved at den fremmet fremveksten av en elite etter helt andre kriterier enn i noen annen sivilisasjon på den tid. Nå var ikke embedsmannseksamenen noe nytt fra Song-dynastiets tid; man hadde forlengst en embedsmannsklasse der embedsmennene ("shi" eller "shidafu") hadde gjennomgått ensaminasjoner. Eksamenssystemet hadde vært i bruk også under særlig Sui-dynastiet og under Tang-dynastiet. Men da var det i mye mindre målestokk enn det skulle bli under Song-tiden, og hadde ikke til å prege elitedannelsen på samme måte som under Song-dynastiet. Denne eksamen hadde på dette tidspunkt tre nivåer (prefekturene, hovedstaden, embedsverket rundt keiseren). Under Wang Anshi ble prøven innrettet mer praktisk, slik at man ble prøvet på områdene almendannelse, skrift og skriftstykker, lov og rett, matematikk, militærfag, og de kinesiske klassiske forfattere. Det ble også for første gang gitt adgang til at et betydelig antall kinesere fra det midtre og det sørlige Kina fikk prøve seg. Slik virket også eksaminasjonen geografisk utjevnende, og dempet eller reduserte nordkinesernes dominans. Eksamensbesvarelsene ble bedømt anonymt, faktisk ble alle besvarelser transkribert av skrivere slik at håndskrift eller annet skulle gi noe hint om studentenes identitet eller familietilhørighet. Tidlig på 1000-tallet tok noe mindre enn 30 000 kandidater prøven hvert år. Dette steg til nær 80 000 ved århundrets slutt, og videre til kanskje 400 000 under Song-dynastiets siste år. Det nordlige Song-dynastiets undergang. Avgjørende for det nordlige Song-dynastiets undergang var at jursjenerne i 1126 klarte å ta keiser Huizong (regj. 1100-1125) og hans sønn til fange. Huizong var den klart mest kultiverte av alle Song-keiserne. Han var maler og kalliograf, og brukte dynastiets inntekter ikke først og fremst for å hegne om regimets makt, men også i stor grad til å bygge opp den keiserlige malerisamling (katalogen kom til slutt opp i 6 000 malerier). Han var også selv delaktig i å utvikle kalligrafiske stilretninger og likeså dannet han skole innen fugl-og-blomst-maleriene, og han tok seg også til å instruere hoffets malere i hvordan de skulle forbedre sin kunst. Huizong var også sterkt opptatt av taoismen og lot storslagne rituelle forestillinger fremføre i hoffet. Jursjenene hadde da akkurat opprettet sitt eget dynasti i nord, Jin-dynastiet. Senere har mange kinesere ment at det var Huizongs utsøkte og angivelige ensidige interesse for det estetiske som gjorde ham blind for den jursjenske fare og som førte til det nordlige Song-dynastiets endelikt. Men i virkeligheten var det vel så meget en feilslått alliansepolitikk som førte til nederlaget. Song-dynastiet hadde feilvurdert situasjonen da jursjenerne vokste seg sterke nord for khitanernes såkalte Liao-dynasti, og da jursjenerne opprettet sitt eget Jin-dynasti, så Song-styret det sistnevnte som en forbundsfelle for å knuse Liao-staten og dele Liao-dynastiets områder mellom de allierte seierherrer. Men alliansen brøt sammen etter bare tre år, og i 1126 angrep jursjenerne Kaifeng. Huizong hadde akkurat abdisert da, til fordel for sin sønn, men både han og hans etterfølger ble ført som fanger nordover sammen med 3 000 medlemmer av den keiserlige familie. Forhandlingene om å løskjøpe dem slo feil, og Huizong døde i fangenskap i Nord-Kina i 1135. Gaozong (regj. 1127-1162), en annen prins, hadde kommet seg unna da Kaifeng ble inntatt, og han grunnla sør for Yangtzefloden det som skulle ble kjent som det sørlige Song-dynasti. Dynastiskifte. Sør for Yangtze klarte ikke jursjenerne å utvide sine erobringer. Den fordelen jursjenerne hadde i og med sitt kavaleri, gjaldt ikke i samme grad fra og med Huai-elvens løp, der det slynget seg frem og tilbake og fløt gjennom en rekke myrområder. Selv om de lyktes i enkelte raid sørover, gjorde det varmere og fuktigere klimaet der området mindre attraktivt. En song-seier over jursjenernes general Wu-chu ved Yangtze i 1130 sikret dynastiets overlevelse. I 1138 marsjerte den kinesiske folkehelt Yue Fei mot Kaifeng, da den krigstrette keiser Gaozong sluttet en tributtfred. Yue Fei ble snart tatt til fange av hoffet der og henrettet. Song-Kina hadde nå makt, men ikke den fornødne vilje, til å fordrive jursjenerne fra Nord-Kina. De sikret istedet freden med høye tributter (kansler Qin Gui, død 1155). I 1161 ble nok et jursjensk angrep – denne gangen anført av Jin-keiseren Tikunai personlig – slått tilbake ved Yangtze. Under kampene ble det benyttet nye midler: En hjulpadleflåte ble satt inn på Yangtze og dens sideelver, og det ble benyttet gass- og eksplosivvåpen som kan betraktes som forstadier til kanonen. På denne tiden vokste det frem ytterligere to sterke stater i Kinas utkanter: Tangutene i det vestlige Xia-dynastiet i Gansu og staten Nanzhao (thaier, tibetanere, kinesere, med hovedstad i Dali) i dagens Yunnan. Anti-buddhisme, konfuciansk renessanse. Song-tidens forfattere, tenkere og embedsverk var sårt klar over at det ellers nokså imponerende dynasti de levde under, ikke klarte å etablere noen militær dominans over de tilgrensende områder på linje med det man hadde sett under Han- og Tang-dynastiene. Fremmedstyret i nord ble oppfattet som en latent trussel, og bidro til at man ble mindre åpne for utenlandske kulturimpulser og mer opptatt av å dyrke det rotekte kinesiske. Var noe fremmed av opphav, ble det gjerne forkastet. Det var til og med dem som tok skarp avstand fra buddhismen på dette grunnlag – selv om denne religionen hadde en tusenårig historie i landet. Forfatteren Sung Fu sa at det å gi rom for denne «barbarenes lære» var en stor skam som bare bragte forvirring om «våre egne vismenns lære». Og Shi Jie sa at det var perverst av kinesere «å glemme sine forfedre og slutte å bære frem ofringer for dem, og istedet tjene utenlandske spøkelser». At de omliggende folkeslagene tungutene, khitanerne og jursjenerne alle sammen var ivrige buddhister var med på å understreke buddhismen som et fremmedelement. En gjenoppliving av konfucianismen ble dermed et sentralt anliggende for det sørlige Song-dynastiets tenkere. Konfucianismens stilling i embedsmannseksamenene ble ytterligere styrket, og studiet av Konfucius' tanker ble intensivert. Det ble om å gjøre å ha noe som kunne stå seg mot det buddhistiske tankegods på metafysikkens område. To brødre, Cheng Yi og Cheng Hao hadde allerede tidligere utviklet en metafysisk teori om den kosmiske dynamikk der begrepene "li" og "qi" ble sentrale. Slik ble de to av de sentrale aktører for den konfucianske renessanse og grunnleggere for neokonfucianismen. Et fenomens "li" (prinsipp, mønster) kunne være fysisk eller moralsk: Slik er for eksempel farskapets "li" moralsk, mens fjellets "li" er fysisk. Men for å kunne eskistere trenges også "qi" (fenomenenes iboende energi og substans). Tenkningen rundt "li" og "qi" gjorde det mulig for songfilosofene å gå med på Mencius' lære om menneskenaturens grunnleggende godhet, og samtidig kunne forklare de åpenbare tegn på menneskets moralske forvillelse. Det var et tegn på at menneske nok hadde "li" (her: moralsk godhet), men bare hadde en ufullkommen og uren "qi" (dermed: selvisk forderv). Oldtidens vismenn hadde fullkommen "qi", men vanlig folk hadde et forkvaklet "qi" og måtte slite med med å foredle seg selv. Det sørlige Songs filosofer videreutviklet dette. De ble mer og mer opptatt av enkelthetene i folkets konkrete liv. De ville tilrettelegge for et idealsamfunn, og engasjerte seg fra bunn til topp i samfunnslivet med leveregler for familiene og landsbyene, opprettelse av akademier, og massespredning av deres tanker i trykt skrift. Den største at tidens song-mestre var Zhu Xi, en embedsmann som kombinerte sine administrative forpliktelser med en uhyre stor produksjon av bøker. Han videreutviklet Cheng-brødrenes metafysikk, og utviklet metoder for å utforske til fulle et fenomens "li". Hans virke betød meget for en reform av konfucianismen. Krise og undergang. a> fra 1200-tallet, Song-dynastiets tid. Under det sørlige Song blomstret den oversjøiske handel med Sørøstasia. Det sørlige Songs epoke kjennetegnes av stor kulturell oppblomstring. Her et utsnitt av «De ni drager», av Chen Rong Storgodsene nådde etterhvert helt opp til elven Huai. Med tiden var det stadig flere storgodseiere som unndro seg skattemyndighetene, noe som fikk negative følger for sentraladministrasjonens betalingsevne og finansielle styrke. Resultatet ble en galopperende inflasjon. Underslag og korrupsjon ble et av trekkene ved mandarinenes embedsførsel på 1100-tallet og 1200-tallet. Rundt 1263 ble den innenrikspolitiske situasjon i de viktigere jordbruksområdene sør for Yangtse så eksplosiv, og innkrevingen av skatter så vanskelig, at reformer ble tvingende nødvendig. Kansleren Jia Sidao (1213–1275; henrettet) måtte ty til tvangsmidler. Jia Sidao ville begrense storgodsenes størrelse til 27 ha, det overskytende skulle kjøpes opp, og inntektene fra de eiendommene skulle kompensere for skattetapene og finansiere krigsvesenet. Jia Sidao intrigerte hensynsløst for å nå sine mål. De stridigheter dette utløste i sentraladministrasjonen og i statsrådet svekket embedsverkets og hærledelsens lojalitet til den keiserlige ledelse på et tidspunkt da mongolene i nord begynte å kaste sine blikk mot Kina. Da mongolene angrep festningene langs Han-floden i 1273, klarte ikke Song-styrkene å stå imot. Snart trengte de hele veien sørover til hovedstaden Hang, som kapitulerte i 1276. Da hadde hoffet flyktet sjøveien sørover til Guangdong, men uten å få med seg keiser Gong på flukten. Det sørlige Song-dynastis siste sjanse var nå knyttet til to unge prinser, keiser Gongs brødre. Den eldre av dem, den niårige Zhao Shi, ble utropt til keiser og fikk keisernavnet Duanzong, og i 1277 tok det keiserlige hoff tilflukt i Silvermine Bay (eller Mui Wo) på Lantau-øya, og senere i det som i dag er Kowloon City i Hongkong. Men gutten ble syk og døde, og ble da etterfulgt av lillebroren, den syv år gamle Zhao Bing. Den 19. mars 1279 ble Song-hæren nedkjempet i et siste slag, Slaget ved Yamen, i Perleflodens delta. Det fortelles at en høy embedsmann etterpå tok den unge keiser i sine hender og styrtet med ham i døden ned i havet fra en høy klippe. Jan Jakob Tønseth. Jan Jakob Tønseth (født 1. september 1947 i Oslo) er en norsk forfatter, lyriker og oversetter. Tønseth debuterte med diktsamlingen "Kimærer" i 1971, bare 24 år gammel. Han har fått stor oppmerksomhet som romanforfatter med sin trilogi om ekskommunisten Hilmar Iversen ("Hilmar Iversens ensomhet" (1992), "Et vennskap" (1997) og "Resignasjon og portvin" (2002)). Tønseth er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. The KLF. The KLF var en britisk pop- og house-duo som eksisterte i perioden 1987–1992 og besto av medlemmene Bill Drummond og Jimmy Cauty. The KLF er også kjent under navn som The JAMs, The Justified Ancients of Mu Mu, The Timelords, The K Foundation, The One World Orchestra og 2K. Duoen har laget musikk i flere sjangre, f.eks. hip-hop, acid house, trance, ambient house, pop, techno-rock og hard rock, men er mest kjent for sin pionérvirksomhet innen både trance og ambient house-musikk. The KLF er direkte inspirert av kultklassikeren Illuminatus! The Trilogy-boken og skjuler referanser overalt i sine tekster, platecovere, logoer og videoer. Forhistorie. På slutten av 1970-tallet var Bill Drummond manager og produsent for Echo And The Bunnymen og The Teardrop Explodes. I tillegg eide han plateselskapet "Zoo Records" sammen med "David Balfe". Jimmy Cauty var en musiker som i tillegg hadde tegnet en populær Lord Of The Rings-poster for Athena da han var 17 år gammel. Drummond og Cauty traff hverandre i 1985 da Drummond som A&R-ansvarlig for plateselskapet WEA, tegnet kontrakt med Cautys band Brilliant. The Justified Ancients of Mu Mu (1987). Bandet ble startet ved at Bill Drummond ringte Jimmy Cauty 1. januar 1987 og foreslo å starte band ilag. De kalte seg The Justified Ancients of Mu Mu, forkortet The JAMs. Fra sitt eget studio Trancentral spilte de inn sin første singel, «All You Need Is Love» (hvor tittel og introsampling er tatt rett fra The Beatles) og sin debut-LP "1987 (What The Fuck Is Going On?)" som ble sluppet på sitt eget plateselskap KLF Communications. Musikken inneholdt veldig mye samplinger, men det meste hadde de ikke rettigheter på å sample. Problemer oppstod bare tre måneder etter plateslippet i 1987 da Abbas manager forlangte at The JAMs skulle trekke tilbake platen. Grunnen var låten «The Queen And I» som var en parodisk remiks av Abbas «Dancing Queen». Følgelig måtte de trekke tilbake alle eksisterende eksemplarer av 1987 LP'en og destruere de. Året etter kom deres plate nummer to, "Who Killed The JAMs?" med bilde av brennende 1987-plater på baksiden av omslaget. Bandet var enda temmelig ukjente. Et album og mange singler og remikser senere, skiftet de midlertidig navn til The Timelords. The Timelords (1988). Som The Timelords ga de ut singelen «Doctorin' The Tardis» og gikk rett til topps på listen i 1989. Denne singelen var en glamrock-inspirert poplåt målrettet mot det britiske popmarkedet, og bygger på samplinger av The Sweets «Blockbuster», Gary Glitters «Rock and Roll (Part Two)» og temamusikken til den britiske TV-serien Dr. Who. Som et ledd i dette prosjektet, skrev de en bok om hvordan lage en nummer-1 hit på den britiske hitlisten. Boken garanterer til og med at dersom du følger oppskriften til punkt og prikke, og allikevel ikke klarer å få utgitt en #1 singel, skal du få pengene du ga for boken tilbake! Boken er fremdeles tilgjengelig og heter The Manual. Et eksempel på at denne manualen virker, er bandet Edelweiss. De fulgte boken til punkt og prikke, lagde en singel, og fikk den rett til topps! The KLF (1989). Året er 1989–1990 og bandet returnerte med nytt navn og ny musikalsk stil igjen, nå som mer techno og trance. En rekke med trance-singler og nok et album ble sluppet. Albumet heter "The "What Time Is Love" Story". Musikken er monoton repetitiv oldschool trancemusikk som er forløperen til dagens populære trancemusikk. I 1990 skiftet de igjen stil til ambient house og ga ut mesterverket "Chill Out". I 1991 nådde de sitt kommersielle klimaks med albumet "The White Room" og nye versjoner av sine gamle trance-singler som «What Time Is Love?», «3 A.M. Eternal» og «Last Train To Trancentral». To ytterlige suksesssingler ble sluppet, «» med Glenn Hughes på vokal og «Justified & Ancient (Stand by the JAMS)» med Tammy Wynette på vokal. Når man har nådd toppen, kan det bare gå en vei. The KLF gjorde deretter et offisielt avskjed med musikkindustrien. Planen var å markere avslutningen med en død sau på scenen når de opptrådte en thrash metal-versjon av sin gamle hit 3 A.M. Eternal sammen med bandet Extreme Noise Terror. Sauer har nærmest vært maskotten til bandet. Like etter sin tilbaketrekning av musikkverdenen, slettet de alt materiale de hadde gitt ut. Det er derfor nå svært dyrt og vanskelig å skaffe noe av musikken på plate. Noen få unntak er noen album som kom ut på andre plateselskaper. 2K / K2 Plant Hire Ltd. (1997). I 1997 kom de tilbake for å feire sitt ti årsjubileum siden debuten kom ut i 1987. Denne gang under aliaset 2K. En ny singel ble sluppet under tittelen Fuck The Millennium, og de gjorde en 23-minutter lang live opptreden utav singelen. De åpnet så en telefonlinje Millennium Crisis Line der man kunne ringe inn og taste 1 hvis du "want to fuck the millennium", ellers taste 2 hvis ikke. 89% svarte ja. Deretter ville de reise en 150 foot høy pyramide, The People's Pyramid, som inneholdt like mange brikker som antall britiske fødsler i det 20. århundre (ca 87 millioner!). Pyramiden ble aldri bygget. En neste plan var å velte Stonehenge under millenniumsskifte. Men også denne planen gikk i vasken for Bill og Jimmy. Over og ut ? Etter 2K og K2. Plant Hire Ltd., har Bill Drummond og Jimmy Cauty stort sett jobbet på egne ben. Bill Drummond har stort sett konsentrert seg om å skrive bøker, både alene og sammen med sin kollega Mark Manning fra Zodiac Mindwarp & The Love Reaction, og sine småsære musikkfilosofiske påfunn og performance art. Se link til Penkiln Burn lenger nede. Jimmy Cauty gjorde remixer av bl.a. Placebo, Marilyn Manson, U2, Hawkwind, Juno Reactor og The Orb under aliaset The Scourge Of The Earth. Han har også gjort flere samarbeid til sin tidligere partner fra The Orb, Alex Paterson. Deretter startet han, en gruppe av folk som gjorde musikk. Ellers har han foreløpig (november 2008) gjort en EP og et album med Transit Kings, et nytt band som i tillegg til Cauty, består av bl.a. Alex Paterson (The Orb) og Guy Pratt (tidligere bassist i bl.a. Pink Floyd, Madonna og Roxy Music). Utenom musikk, er et av hans prosjekter CNPD (frimerketegning og terrorkunst – se link til CNPD Online lenger nede) og The Aquarium, malerier og småfilmer. Inspirert av Illuminatus. Illuminati var (er?) et lukket broderskap som minner om frimureri. Organisasjonen eller brorskapet ble stiftet av Adam Weishaupt i 1776, bare få måneder før USAs uavhengighetserklæring. Enkelte konspirasjonsteoretikere hevder Illuminati fremdeles eksisterer i en eller annen form og at de har stor innflytelse på verdenssamfunnet. De to Playboy-redaktørene Robert Shea og Robert Anton Wilson utgav mellom 1969 og 1971 kultklassikeren Illuminatus! The Trilogy som parodierer konspirasjonsteorier om Illuminati krydret med litt sex og litt numerologi. Grunnidéen i teorien er en evig «Chaos vs Order»-krig (krig mellom kaos og orden/system). Illuminati (på orden-siden), er en organisasjon som systematisk styrer verden. To opprørsorganisasjoner, ELF og JAMS (begge på kaos-siden) kjemper mot Illluminatis makt og anti-frihet. I tillegg er boken lagt opp til å skjule masse 23-tall som er ment for leseren å «tilfeldigvis» oppdage overalt. "All sounds on this recording have been captured by the KLF in the name of mu. We hereby liberate these sounds from all copyright restrictions, without prejudice." Dette praktiserte de ved å fritt sample alt som passet seg, helt uten å tenke på rettigheter. Det fikk konsekvenser etter at de hadde samplet omtrent hele refrenget til ABBAs Dancing Queen på deres debut-LP 1987 (What the Fuck is Going on?) som førte til at de måtte trekke alle resterende kopier tilbake. Forkortelsen «KLF» i deres eget plateselskapet KLF Communications og i navnet The KLF som gruppen senere valgte å kalle seg for, var en forkortelse for Kopyright Liberation Front, altså et frigjøringsopprør mot den konservative opphavsrett-lovene. The KLF hadde mange prosjekter på gang og skyhøye ambisjoner da de holdt på. Men bare få av dem ble fullført før de plutselig trakk seg fra rampelyset. Av disse prosjektene som aldri ble fullendt kan nevnes Deep Shit-singelen, Pure Trance single-serien, The White Room-filmen og The Black Room-albumet. I tillegg rotet de med katalognavnene på noen av singlene deres. The JAMs/The KLF stod altså absolutt på kaos-siden i Chaos vs Order-krigen (krigen mellom kaos og orden). Et annet tegn på deres bekjempelse mot Illuminati er en boomblaster (istedet for et øye) i pyramiden på deres logo. En pyramide med et øye er et mye brukt symbol for Illuminati. Kari Bremnes. Kari Bremnes (født 9. desember 1956 i Svolvær i Lofoten) er en norsk visesanger, musiker og låtskriver. Hun ble tidlig introdusert, via hennes storebror, Ola Bremnes, til musikken av artister som Joni Mitchell, Frank Zappa, Donovan, Leonard Cohen, Bob Dylan, Simon and Garfunkel, Beatles, Led Zeppelin og Pink Floyd. Hun satset til å begynne med ikke på musikk, før hun som 19-åring reiste inn til Oslo i 1977. Her begynte hun å lese med en skuespiller og hun jobbet på et psykiatrisk sykehus. Kari Bremnes debuterte som plateartist med utgivelsen "Folk i husan" i 1980 sammen med broren Ola. Samme året medvirket hun også i Melodi Grand Prix med låten "Romantikk". På denne tiden jobbet Kari Bremnes som journalist i Nationen og etterhvert i Aftenpostens kulturavdeling. Det store gjennombruddet kom i 1986, med albumet "Mitt ville hjerte", som også var hennes første soloalbum. Her sang hun dikt av Tove Ditlevsen, med musikk komponert av Petter Henriksen til. Erik Hillestad og Kirkelig kulturverksted sto for utgivelsen. "Mitt ville hjerte" mottok Spellemannsprisen samme året. Etter dette bestemte Kari Bremnes seg for å satse for fullt på musikken og det neste albumet, "Blå krukke", kom i 1987. Dette albumet besto av egne tekster og var særlig preget av at Bremnes på denne tiden var gravid. Også denne gangen sto Erik Hillestad for utgivelsen. Siden har Bremnes gitt ut en rekke album, både alene og i samarbeid med andre artister som søskene Ola og Lars Bremnes, Lars Klevstrand, Ole Paus og Mari Boine. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet har hun mottatt Spellemannprisen tre ganger og vært nominert til ytterligere seks Spellemannpriser. I tillegg har Kari Bremnes turnert i land som Japan, Tyskland, Frankrike og Østerrike, og særlig i Tyskland har hun en stor fanskare. Kari Bremnes har med tiden blitt godt etablert som en av landets fremste kvinnelige sangere, tekstforfattere og melodiskapere. Hennes scenepersonlighet er mye preget av norsk melankoli og hennes fremtoning har en svært unorsk, nesten monumental divapositur. Derfor oppfattes hun ofte som litt mystisk. Sangen "Københavnerkneipe", som kom ut på albumet "Spor" fra 1991 regnes idag som en av de mest kjente sangene av Kari Bremnes. Sangen er også den første sangen Kari Bremnes selv skrev. Den handler om et sterkt møte med en ung jente i København som Kari selv møtte da hun gikk rundt i byen som ung. I 2012 gjorde den svenske hip-hop artisten Timbuktu en egen versjon av låten i programmet Cover Me på TV 2. Og Kari Bremnes fremførte en norsk versjon av Timbuktus hitlåt, "Alla vill till himlen, men ingen vill dø". Bremnes er cand.mag. i nordisk språk og litteratur, historie og teatervitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun er datter til dikteren Ole H. Bremnes. Peter Benchley. Peter Bradford Benchley (født 8. mai 1940, død 11. februar 2006) var en amerikansk forfatter best kjent for å ha skrevet romanen "Jaws" i 1974. Boka ble året etter til filmen "Haisommer" ("Jaws"). Flere av hans bøker har blitt filmatisert, blant annet "Dødens farvann" (1980), "Dypet" (1977) og "Uhyret" (1996). I tillegg til å ha skrevet bøkene var han også involvert på manussiden i disse fire filmene. Familie og oppvekst. Peter benchley var sønn av Nathaniel Benchley som også var forfatter. I tillegg var broren hans Nat Benchley også forfatter. Peter studerte ved Phillips Exeter Academy, og Harvard University. Da han var ferdig med å studere jobbet han for The Washington Post. Han skrev også senere taler for president Lyndon Johnson. Idéen om en menneskeetende hai fikk han da en fisker i 1964 fikk en Hvithai som veide over 2000 kilo, utenfor kysten til Long Island. Karriere. Etter å ha lest noen av Benchleys artikler inviterte Tom Congdon fra forlaget Doubleday ham til lunsj for å diskutere noen bøker. Han var veldig interessert i Benchleys idéer om en menneskeetende hai som terroriserer en strand. Derfor ga han Peter et forskudd på tusen Dollar så han kunne publisere boka. 1974 ble boka publisert under navnet Jaws. Den ble en gigantisk sukesess, og var på bestselgerlistene i førtifire uker. Da Steven Spielberg ville filmatisere boka var Peter med på å skrive manuset sammen med Carl Gottlieb. Når filmen kom ut ble den (som boka) en stor suksess. Det var faktisk den første filmen som tjente over hundre amerikanske dollar i USA. I resten av verden fikk Jaws inn 470 millioner dollar. Hans neste bok Dypet handler om et par som finner en formue med spansk gull og morfin fra Andre verdenskrig. Denne boka ble også filmatisert, og lå på topp ti lista over bestselgende filmer i USA. Den var imidlertid ikke like innbringende som "Haisommer". Boka "Dødens Farvann" (The Island) ble publisert i 1979, og ble filmatisert som de andre, men solgte imidlertid ikke like bra. De tre neste bøkene han skrev ble ikke så godt mottat som de andre. Dette var "The girl of the sea of Cortez", "Rummies" og "Q Clearance". Da Peter Benchley skrev Rummies ble han inspirert av Benchley-familiens alkoholproblemer. Den neste boka han skrev var "The Beast" (Uhyret) som handler om en kjempeblekksprut som terroriserer Bermuda. Denne boka ble filmatisert under navnet "The beast", som en TV-film. Neste bok het "White Shark", og handlet om et mutert Hvithaimenneske som ble skapt av nazistene. Denne ble som Uhyret filmatisert for TV der den het "Creature". New York Times skrev: "«it looks more like Arnold Schwarzenegger than any fish.»" (Den ser mer ut som Arnold Schwarzenegger enn en fisk.). Mot slutten av Peters karriere skrev han faglitterære tekster om Haienes bevaring. Dette resulterte i boka "Shark Trouble" som omhandlet at nyheter og sensasjoner kan undergrave publikumets trang til å forstå marine økosystemer, og menneskers potensielle negative konsekvenser når mennesker interegerer seg. Boka ble skrevet for å informere om at mennesker handler aggressivt overfor haier, og at mange dyr i havet blir truet av overfisking. Benchley var medlem av National Council of Environmental Defense, og talsmann for deres sjøprogram. Han var også medlem av BUEI (Bermuda Underwater Exploration Institute). I 2006 døde Peter Benchley av lungesykdommen Pulmonary fibrosis. Ahn Hyun-soo. Ahn Hyun-soo (født 23. november 1985 i Seoul) er en sørkoreansk skøyteløper som deltok i de olympiske vinterleker 2002 i Salt Lake City og 2006 i Torino Ahn vant gullmedalje på 1000 m og 1500 m kortbaneløp, samt stafettgull under OL 2006 i Torino. Han klarte ikke å kvalifisere seg til Vinter-OL 2010. Curling under Vinter-OL 2006. Kampoppsett og resultater for curling under Vinter-OL 2006 i Torino. Konkurransen foregikk i curlinghallen i Pinerolo. De fire beste lagene gikk videre til semifinale, der de fire første plassene ble delt, avgjordes semifinalisten ved 'tie-break'. Kampene. Det kanadiske laget i sin første kamp i OL. 13. februar 14. februar 15. februar 16. februar 17. februar 18. februar 19. februar 20. februar Kampene. 13. februar 14. februar 15. februar 16. februar 17. februar 18. februar 19. februar 20. februar Finale. "Etter ekstraomganger. Stillingen var 6-6 etter 10 runder" Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. "Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon" (kort "Store norske leksikon", forkortet "SNL") er en generell encyklopedi som oppstod i 1978, da forlagene Aschehoug og Gyldendal slo sin leksikonvirksomhet sammen. Utgiveren Kunnskapsforlaget har fremdeles de to forlagene som hovedeiere. Forlaget definerte verket som et nasjonalleksikon. Nedgangen i den kommersielle leksikonbransjen på 1990-tallet rammet Kunnskapsforlaget hardt, og lenge var det tvil om man ville klare å utgi en fjerde papirutgave av leksikonet. Etter at stiftelsen Fritt Ord bevilget ti millioner kroner i 2002 kunne man sette igang produksjonen, og forlaget oppga i februar 2006 at man hadde solgt 7 500 sett av leksikonet. Den fjerde utgaven av "SNL" utkom fra januar 2005 til april 2007; den består av 16 bind, på om lag 12 000 sider og med om lag 150 000 artikler 2 000 tabeller, 800 kart og 15 000 illustrasjoner. "SNL" kom i nettutgave fra år 2000. I uke 12 i 2009 hadde SNL 22 000 unike brukere i snitt hver dag, og lå på 49. plass blant Norges mest besøkte nettsteder, ifølge TNS Gallup. SNL hadde 7 959 registrerte brukere. Antall oppslagsord var rundt 155 000. "SNL" åpnet den 24. februar 2009 for en ny publikasjonsform, kalt "Store norske leksikon 2.0", der det ble åpnet for brukermedvirkning. Da ble leksikonet åpent og gratis, kildekoden ble sluppet, og hvem som helst kunne legge til innhold. Kvalitetssikret innhold ble skilt ut fra brukerskapt. Den siste papirutgaven kostet 12 900 kroner, nettabonnementet kostet ca. 600 kroner. Den ideelle stiftelsen Fritt Ord bevilget støtte på 10 millioner kroner som gjorde det mulig for Kunnskapsforlaget å utgi 4. utgave av Store norske leksikon og 29 millioner for "Norsk biografisk leksikon" ("NBL"). Nettutgaven inkluderte også artikler fra "Store medisinske leksikon" og 5800 artikler fra "NBL", men disse artiklene er lenket til, ikke integrert i SNL-artiklene. Totalt er det brukt 100 mill. kr på "SNL" i årene 2005-2009, på tross av dette gikk virksomheten med underskudd. Kunnskapsforlaget søkte Kulturdepartementet om syv millioner kroner per år i fem år, men dette ble avslått. Den 11. mars 2010 bekjentgjorde Kunnskapsforlaget at de ville legge ned nettleksikonet fra 1. juli 2010. Stiftelsen Fritt Ord tilbød den 13. mars 2010 å overta "SNL" dersom de fikk offentlig støtte. Kulturminister Anniken Huitfeldt har sagt at «det er uaktuelt for staten å overta ansvaret for 'Store Norske Leksikon'». Stiftelsen Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR overtok snl.no fra 1. juli 2010 og har etablert en modell hvor universitetene, Norsk faglitterær forfatterforening og Det Norske Videnskaps-Akademi deltar. I perioden 2011–2013 skal de to stiftelsene og Norsk faglitterær forfatterforening bruke 31,5 millioner kroner på en fornyelse av Store norske leksikon. Anne Marit Godal overtok jobben som daglig leder og hovedredaktør for SNL fra våren 2011. Kunnskapsforlaget. Kunnskapsforlaget ANS er et norsk forlag som ble opprettet i 1975, og som hovedsakelig har utgitt leksika, oppslagsverk og ordbøker. Forlagets viktigste produkter er de «blå ordbøkene», både i papirutgaver og som elektroniske tjenester (se Ordnett). Kunnskapsforlaget er eid av forlagene Aschehoug og Gyldendal Norsk Forlag med halvparten hver. Sjefredaktør er Petter Henriksen og redaksjonssjef er Øystein Eek. Norges lover. "Norges lover" er en trykket lovsamling som inneholder alle de lover som har alminnelig praktisk betydning. Enkelte lover som redaksjonen av samlingen ikke lenger anser å ha aktuell interesse, er bare omtalt ved tittelen på loven. I samlingen finnes gjeldende lovtekst for de lover som er vedtatt på utgivelsestidspunktet. Samlingen inneholder også lover som er vedtatt, men som ikke ennå er trådt i kraft. Grunnloven, gitt av Riksforsamlingen i 1814, er inntatt først i lovsamlingen. Deretter følger lovene i kronologisk orden, begynnende med Christian Vs norske lov av 1687. Lovtekstene som finnes i lovsamlingen er konsolidert, det vil si at alle endringer er innarbeidet i teksten til den opprinnelige loven. Dette arbeidet gjøres av redaksjonen, i praksis av stiftelsen Lovdata. Norges lover og innholdet i den har ingen offisiell status, selv om de fleste benytter den teksten som der fremkommer. Den offisielle publikasjonen for kunngjøring av lover i Norge er Norsk Lovtidend, som utgis av Justis- og politidepartementet. Ved henvisning til en lov eller lovbestemmelse er korrekt praksis å referere direkte til loven, ikke til lovsamlingen. "Norges lover" er bare et hjelpemiddel. Lovsamlingen ble lenge publisert annethvert år, men fra og med 2007 er den gitt ut årlig. Samlingen utgis av Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, i kommisjon hos Fagbokforlaget i Bergen. Fijis sentralbank. Fijis sentralbank (Reserve Bank of Fiji) er sentralbanken på Fiji. Banken er 100% eid av staten, og hadde pr 2004 168 ansatte. Historie. Selv om Fiji i dag er et land med god økonomi, og et velfungerende samfunn på alle måter, har det ikke alltid vært sånn. For bare litt over 100 år siden var landet konkurs, og henvendte seg til Storbritannia for hjelp. Dette førte til at Fiji ble en britisk koloni, noe de var fram til 1970. Fiji begynte overgangen fra bytteøkonomi til pengeøkonomi på 1860-tallet. Den gang var Levuka hovedstad, og handelen her foregikk med mange ulike valuter; engelske pund, amerikanske dollar, mexikanske dollar, franske franc, russiske rubler, indiske mohur, m.m. Disse valutene hadde sin verdi i forhold til gull, det hadde ikke de første fijianske sedlene. Regjeringen kunne derfor trykke opp så mange sedler de ville, og de hadde derfor svært lav tillit i handelen. Fijis regjering brukte stadig mer penger enn de hadde, og opparbeidet seg svært høy utenlandsgjeld, som de ikke greide å betale, og 17. mars 1784, bare 3 år etter at de hadde blitt konstitusjonelt monarki, erklærte Storbritannia Fijis regjering konkurs. Samtidig overtok Storbritannia styringen av øyriket, og innførte mange av sine styringsprinsipper. Dette førte gradvis til en bedring i økonomien og en styrket tillit til valutaen. Flere banker etablerte seg også, bl.a. ’’Bank of New Zealand’’ (1876) og Bank og New South Wales (1901). Begge disse bankene utstedte sine egne penger. For å bøte på problemet med flere valutaer i omløp etablerte så regjeringen i 1914 et valutaråd (”currency board”), med enerett på å utstede penger på hele Fiji. Dette valutarådet er forgjengeren til dagens sentralbank. De hadde sitt første møte 4. desember 1914, der de fastsatte en agenda for å få orden på landets valuta. Valutarådet fungerte i nesten 60 år. Fram til 1934 brukte de engelsk valuta på Fiji. I 1934 innførte Valutarådet en egne mynter, trykket på Royal Mint i London. 13. januar1969 gikk så Fiji over til en ny, desimalbasert valuta; fijiansk dollar, som fortsatt er i bruk. Denne prosessen tok 2 år med planlegging, og ikke minst opplæring av befolkningen. Dette bruddet med de tradisjonelle engelske inndelingene av valuta var medvirkende årsak til at Fiji fikk sin uavhengighet fra Storbritannia 21 måneder etter dette. Etter frigjøringen fra Storbritannia i 1970 utviklet Fiji seg raskt, og de innså at Valutarådet ikke var tilstrekkelig for å utøve alle de oppgavene en sentralbank skal utføre. De etablerte derfor i 1973 Central Monetary Authority of Fiji (CMA), som hadde et utvidet ansvar i forhold til det gamle Valutarådet. CMA hadde ansvar for mye av det en tradisjonell sentralbank gjør; utstede valuta, sørge for en sunn finansnæring, sørge for en sunn økonomi i landet, fungere som bankenes bank og regjeringens bank. CMA fungerte i 10 år, til den nye sentralbanken ble etablert i 1984; Reserve Bank of Fiji. Sentralbankloven som etablerte den nye sentralbanken kom 1. januar 1984, revidert i 1985. Sentralbanken ligger i sentrum av Fijis hovedstad, Suva. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef er pr januar 2012 Barry Whiteside. Han overtok etter Savenaca Narube 5. mai 2011, etter å ha vært fungerende sentralbanksjef siden 9. desember 2010. Sentralbanksjefen velges for 5 år. Toblerone. Toblerone er en sjokolade laget av Kraft Foods i Sveits. Den er best kjent for sine triangelformede biter, som skal representere Matterhorn i de sveitsiske alpene, og den særpregede pakningen. Sammensetningen av original Toblerone er sveitsisk melkesjokolade, honningnougat og mandler. Siden 1970-tallet er det også produsert andre varianter. Disse inkluderer ren (mørk) sjokolade i en grønn og sort pakning, en «snøtoppet» versjon med sjokoladetopper og en «en-og-en» pakning med individuelt pakkede sjokoladetriangler. Størrelsen på Toblerone varierer fra ca. 10 cm til store «festpakninger» på over 1 m. De selger også pakker med 6 toblerone pakninger på 100 gram. Alle pakningene har de samme triangulære proporsjonene. Aleksandr Pusjkin. Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin (russisk: Александр Сергеевич Пушкин; født i Moskva, død i Sankt Petersburg) var en russisk forfatter, av mange regnet som Russlands største dikter og grunnlegger av den moderne russiske litteratur. Pusjkin var banebrytende med sin bruk av folkelig språk i verkene sine, og han la grunnen for en ny fortellerteknikk som blandet drama, romantikk og satire, og som siden har vært et karakteristisk trekk for russiske forfattere og russisk litteratur. Pusjkins liv. Pusjkins far stammet fra en av Russlands eldste adelsfamilier, som kunne spore anene sine tilbake til 1100-tallet. Moren hans var sønnedatter av Ibrahim Petrovitsj Gannibal (også kjent under navnet Abram Hanibal), en afrikaner som i barndommen ble tatt som slave og senere gitt i gave fra Konstantinopel, og ble Peter den stores adoptivsønn. Aleksandr Pusjkin ble født i Moskva og publiserte sine første dikt da han var femten. Han ble uteksaminert fra det første årskullet ved tsarens lyceum i Tsarskoje selo i nærheten av St. Petersburg. Etter avsluttet utdanning kastet han seg inn i den livlige ungdomskulturen i hovedstaden. I 1820 ga han ut sitt første lengre dikt, "Ruslan og Ludmila", som ble svært kontroversielt på grunn av sitt tema og stil. Pusjkin fikk tidlig et engasjement for sosiale reformer og sto frem som talsmann for litterære radikalere. Dette ergret tsarregimet, og de fikk ham flyttet fra St. Petersburg. Han havnet først i Chișinău der han ble til 1823 og skrev, etter en sommervisitt til Kaukasus og Krim, "Fangen i Kaukasus" og "Kilden i Bachtschisaraj", to dikt som gjorde ham viden kjent i Russland. Samme år flyttet Pusjkin till Odessa, der han igjen kom i konflikt med regimet som sendte ham i eksil til hans mors eiendom Mikhailovskoje i nærheten av Pskov i 1824-1826. Han fikk imidlertid lov å besøke tsar Nikolai I for å søke om benådning, noe som også ble innvilget. Uheldigvis for Pusjkin hadde enkelte medlemmer i dekabristopprøret i 1825 eksemplarer av hans verk, og disse ble brukt som påskudd for sensur og til å begrense Pusjkins bevegelsesfrihet. Han hadde på denne tiden skrevet stykket Boris Godunov, et av hans mest kjente stykker, men publiseringen ble utsatt i ytterligere fem år på grunn av myndighetenes inngripen. I 1831 ble han kjent med den andre store russiske forfatteren på den tiden, Nikolaj Gogol. De to ble gode venner og støttespillere. Pusjkins prosa ble sterkt influert av Gogols komedier. Senere ble Pusjkin og hans kone, Natalja Gontsjarova, som han giftet seg med i 1831, del av hoffsosieteten. Da tsaren tildelte Pusjkin den laveste rangen i hoffet ble poeten sint. At tittelen ble tildelt ham i den hensikt at hans kone skulle kunne komme inn på hoffball trodde han ikke på, og så det heller som en måte å fornedre ham. På grunn av rykter om at hans kone skulle ha hatt et forhold med Georges d'Anthès, så Pusjkin sitt omdømme så truet at han utfordret den påståtte elskeren til en pistolduell i 1837. Begge ble såret i duellen, og Pusjkin døde to dager senere av skadene. Regimet fryktet en politisk demonstrasjon ved Pusjkins rekviemsmesse, og denne ble derfor flyttet fra Isakskatedralen til en mindre kirke nær dikterens bolig. Om natten ble kroppen hans diskret ført videre til morens eiendom Mikhailovskoje, og han ble begravet ved Svjatogorskij-klosteret like i nærheten. Forfatterskap. Store deler av Pusjkins forfatterskap blir regnet som mesterverk. Kritikere trekker ofte fram diktet "Bronserytteren" og dramaet "Stengjesten". Pusjkin selv foretrakk verseromanen "Jevgenij Onegin", som han skrev på gjennom store deler av livet. "Onegin" startet en ny trend i russiske romaner der man følger noen få hovedpersoner, men hvor historien gjennomgår voldsomme variasjoner i tone og fokus. Verk. Pusjkinmonumentet i Moskva, innvidd i 1880 av Turgenjev og Dostojevskij. Seksvinget seraf (etter Pusjkins dikt Profeten) av Mikhail Vrubel, 1905. Dikt. Gjendiktning på norsk av Pusjkins dikt finnes i Olav Rytter: "Min bauta og andre dikt"; Oslo:Samlaget, 1973 ISBN 82-521-0266-2 NSB type 73. NSB type 73 (blå farge) BMU73 - Interiør i standard kupé NSB type 73 er et elektrisk krengetog bygget av ADtranz i perioden 1999 til 2001 (73B ble bygget av Bombardier). Toget er bygget over samme lest som Flytoget, men er utstyrt med krengemekanisme. Toget består av fire vogner, en 1. klassevogn (BM73), en bistrovogn og 2. klassevogn (BFR73), en 2. klassevogn (BMU73) og en barne/familievogn (BFM73). Alle vognene unntatt BFR har drift på to av fire aksler. Toget finnes i to utgaver, en variant for langdistansetog og en for mellomdistanse (73B) (opprinnelig merkenavn: «Agenda»). På avganger med mange passasjerer kjøres ofte åttevognstog med to sett. Tog 73B har ikke bistrovogn og ikke barneavdeling. Vognene med M i litra (BM73, BMU73 og BFM73) har traksjonsutrustning, basert på GTO-tyristorer og asynkronmaskiner. Strømavtaker og transformator er plassert i mellomvognen BMU. Under bremsing kan effekt mates tilbake i kjøreledningen, regenerativ bremsing. Type A og B er multippelkjørbare med hverandre, inntil 3 togsett (12 vogner). De opprinnelige type 73-togene (Blå)(73001-73016), markedsført under navnet «Signatur», brukes som regiontog på Bergensbanen, Sørlandsbanen og Dovrebanen. Tilsammen 14 av disse settene er i tjeneste. Togene ble bygd mellom 1999 og 2001 og ble først satt i tjeneste på Sørlandsbanen i 1999. Type 73B (Røde)(73041-73046) brukes bl.a. på Østfoldbanen (Oslo-Halden) og til Göteborg. Type 73 led av barnesykdommer, den mest alvorlige var konstruksjonsvikt på understell som førte til akselbrudd, noe som fikk et tog til å spore av ved Nelaug stasjon i juni 2000, ved lav hastighet. Dette ført til at Jernbaneverket innførte fartsbegrensninger for kjøring med type 73. Hendelsen fikk også konsekvenser for Flytoget. Maksimalhastigheten ble redusert fra 210 til 160 km/t og det ble videre besluttet at alle akslingene måtte byttes. Flytoget fikk godkjent nytt løpeverk i 2003 og kunne igjen kjøre i 210 km/t. Innen sommeren 2004 var alle 73 og 73B bygget om med nye akslinger, boggirammer og forsterket krengemekansime. Gardermobanen er den eneste banen i Norge der det er tillatt med 210 km/h. To motorvognsett (73-10 og 73-13) ble 16. juni 2011 totalskadd i en brann på Bergensbanen. Brannen startet i snøoverbygget ved Hallingskeid stasjon. I 2011 ble togsettene utstyrt med WLAN. Passasjerene har gratis tilgang til internett. Planlagt kjøretid. Før type 73 togene fikk fartsbegrensninger brukte de følgende tid mellom de store norske byene, dagens tid er også tatt med til sammenligning. Merete Berg Toreg. Merete Berg Toreg (født 12. januar 1957) er en norsk grafisk designer. Merete Berg Toreg har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun arbeidet tidligere som fri billedkunstner, blant annet med billedvev, men jobber nå særlig med bokdesign. Hun bor og arbeider i Oslo. Merete er søster til filmkunstner Lene Berg (f. 1965) og møbeldesigner Marius Sheamus Berg (f. 1968). Manøvreringsområde. Manøvreringsområde er den delen av en flyplass, unntatt oppstillingsplattformer, som brukes av luftfartøyer ved avgang, landing og under taksing. Norges Miljøvernforbund. Norges Miljøvernforbund (engelsk navn "The Green Warriors of Norway") (NMF) er en frivillig miljøvernorganisasjon som ble stiftet i mai 1993. Organisasjonen har sitt hovedsete i Bergen og ledes av Kurt Oddekalv, som grunnla organisasjonen etter å ha blitt ekskludert fra Norges Naturvernforbund i 1993. NMF har aktive medlemmer og nærmiljøgrupper over hele landet og ansatte ved regionkontorer i Tromsø og Oslo. NMF jobber med alle typer miljøsaker fordelt på en rekke kampanjeområder. Miljøvernforbundets har en egen ungdomsorganisasjon, kalt Miljøjegerne. Grunnlov. Norges Miljøvernforbund vedtok i 1993 en grunnlov som ligger til grunn for organisasjonens virksomhet. I denne er det lagt vekt på at det skal arbeides ikke voldelig med fire saker: miljøsaker, ungdomssaker, vern av eldre bygninger og urbefolkning. Med miljøvern som hovedsaksfelt. Grunnloven slår også fast at forbundets leder kan utpeke Green Warriors (grønne krigere) som skal vise seg verdige slagordet "A spearhead for the future". De har retten til å bruke slagordet og Ørnen som sitt symbol. Disse skal kun brukes i sammenheng med et felles totem. Totemet er forbundets høyeste symbol og medlemmene plikter lojalt å beskytte og verne om totemets elementer Totemet består av fire deler, Solen, Ørnen, Treet og Padden. Foreksempel fastslås det at "Solen er vår alles far, og i solen ligger energien, håpet for fremtiden og mystikken i Miljøvernforbundet." Seletun. Miljøsenteret Seletun er et miljøvennlig hotell, kurs og konferansesenter, og er også et visningssenter for mange ulike miljøteknikker. Hotellet har overnattingskapasitet for 30-50 personer. Seletun er satt sammen av en rekke gamle og svært gamle bygninger, og tidligere bruksformål har vært kloster, behandlingsinstitusjon for narkomane, bolig og naturiststed. Stedet er gjenoppbygd og restaurert av Miljøvernforbundets ansatte og støttespillere. MS Miljødronningen. Miljøvernforbundet eier skipet MS «Miljødronningen» gjennom selskapet Miljødronningen AS. «Miljødronningen» er den første båten i verden som er bygd for en miljøorganisasjon. Skipet er et miljøovervåkningsfartøy utrustet med blant annet sonar, ekkolodd og ROV (fjernstyrt undervannsfarkost). Skipet er en katamaran på 35 meter lengde og 10 meter bredde bygget i aluminium, og har gjennom sitt doble drivstoffsystem muligheten til å veksle mellom biodiesel og vanlig diesel. Skipet er bygget ved Fjellstrand verft i 2008 og er basert på skroget CAT35. MS «Miljødronningen» er klassifisert som HSC 2000 passasjerfartøy. Skipet har i skipsregisteret kjenningsbokstavene LCBD, IMO nr er 9419345. Skipets hovedmaskineri er 2 stk. MAN motorer som hver leverer 809 kw. Skipets toppfart er 19 knop, mens marsjfart er 16 knop. Farten er et resultat av optimalisering av motorer, skrog og propeller, av miljøhensyn. All instrumentering kan vises på storskjermer i konferansesalen som rommer 50 passasjonerer, noe som gjør skipet egnet for maritime kurs. Fartøyets lettbåt er en Springer 660 fra Maritime Partner. Lettbåten er drevet av en Volvo Penta D3-190 motor. Fartøyet har helikopterdekk som er sertifisert D-verdi 3 tonn. Skipet kan dermed ta ned helikoptre opp til og med størrelsen til ambulansehelikoptre (Eks. Eurocopter EC 135). Ombord finnes også et stort medienettverk på satellittlink, som gjør fartøyet egnet til mediehåndering og annen kommunikasjon ved eks. oljekatastrofer. Medieutstyret utgjør en komplett OB enhet (Outside Broadcast). Miljøhuset Tromsø. Norges Miljøvernforbund fikk i mai 2008 tilbud om å overta det lille kulturhus fra Tromsø Kommune. Det lille kulturhus måtte i 2003 vike plassen for nytt rådhus i Tromsø. Eier Tromsø Kommune fikk den gang ikke lov til å rive det verneverdige bygget. Bygget ble den gang besluttet flyttet, og huset har siden hatt mange midlertidige adresser. Bygget sto våren 2008 på en tomt i tilknytning til Tromsø verft i påvente av ny permanent tomt. Skansegata 2 ble Det lille kulturhus sin nye permanente adresse. Tomten som er en del av det kulturhistoriske Tromsø, med en rekke fredede og verneverdige bygg, ligger på Skansen nord for Tromsøs bykjerne og like ved brufestet til Tromsøbrua. NMF Oslo. 1996 overtok NMF gjennom en husmannskontrakt de tidligere lokalene til Norske trelastindustri/mandalsgaten Høvleri I Oslo, et 2200 M2 stort trelastlager som var eiet av Oslo kommune. NMF ønsket å benytte lokalet til brukthandel. Forbundet brukte 18 måneder på å rydde ut og klargjøre bygget for Miljømarked/Bruktbygg Oslo, som åpnet september 1998. Bruktbutikken var en suksess. Bruktmarkedet sysselsatte 4 årsverk, og hadde en omsetning på opp mot 2 millioner på slutten. En husleiekonflikt rundet den tekniske standen til bygget med Oslo Kommune gjorde en videreutvikling av konseptet vanskelig. NMF ønsket å kjøpe bygget for å istandsette det permanent. Istandsettingen var av kommunale papirer anslått til 15 millioner, noe Oslo kommune ikke ville bruke. Oslo kommune ville avhende bygget i forbindelsen med utbygging av det nye stiklestadkvartalet. En utbygging som skulle gi plass til mellom 800 og 1000 nye boliger med garasje i to plan under bakken, helt inntil trelastlageret som sto på treflåter. Det vernede trelastlageret var en torn i siden på kommunen og utbyggerne ville ikke overta det problematiske bygget. Utfordringen til kommunen og utbygger fikk en uventet løsning, da bygget brant ned til grunnen natt til 26. november 2003. Brannen var en brå slutt for et stor satsning i Oslo. Pr. i dag holder NMF Oslo til i frivillighetsbygget i Oslo. Miljømarked. Miljømarkedet er Miljøvernforbundets butikk for omsetning av brukte gjenstander og byggevarer. Miljømarkedet var først lokalisert i Sandviken i Bergen, men etter å ha blitt kastet ut av kommunen, er de nå å finne på Møhlenpris. Huset de holder til i har tidligere vært brukt som bla. husmorskole. Beliggenheten er etter Puddefjordsbroens fødsel noe inneklemt, men broen fungerer ypperlig som tak for avd. bruktbygg. Markedet drives av frivillige med bistand fra ansatte i forbundet. Cicignon. Cicignon er en bydel i Fredrikstad på vestsiden av Glomma. Den er oppkalt etter general Johan Caspar de Cicignon, som var guvernør i Fredrikstad fra 1677. I bydelen ligger Cicignon barne- og ungdomsskole, Fredrikstad jernbanestasjon, Fredrikstad metodistkirke og Sykehuset Østfold Fredrikstad. Lyngør. Lyngør er en gammel uthavn og et lite tettsted (tilfredsstiller ikke SSBs krav) som ligger i Tvedestrand kommune i Aust-Agder fylke, omtrent midt mellom Risør og Tvedestrand. Tettstedet ligger fordelt over flere øyer. Adgang er tilgjengelig kun ved hjelp av båt, da det ikke finnes noen veier eller biler på Lyngør. Den best tilgjengelige tilkomsten med bil til Lyngør er til Gjeving, som ligger på andre siden av fjorden. I dag er det omtrent 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som seilmakerloftet og andre små virksomheter. En meget stor del av husene i Lyngør brukes som feriesteder i sommerhalvåret, noe som fører til et yrende folkeliv. I 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. Historie. Lyngørsundet er kjent for et dramatisk sjøslag under Napoleonskrigen; slaget ved Lyngør i 1812, hvor en britisk marinestyrke senket den dansk-norske fregatten «Najaden». Dette slaget minnes hver olsok med et «putteslag». Vraket av «Najaden» ble funnet i sundet i 1957. Lyngør fyr er et fyr i betong som ligger litt øst for Lyngør. Fyret ble bygget i 1889 og ble først automatisert og avbemannet i 2004. Kampen. Kampen kirke, sett fra Thorbjørn Egners plass Trehusbebyggelse i Skedsmogata på Kampen Kampen er et strøk i Oslo, mellom Tøyen, Ensjø, Vålerenga og Galgeberg i bydel Gamle Oslo. Historie. Navnet kan komme av «kamp», fjellknaus, men enkelte mener at navnet kommer fra "campement" som betegnelse på militærleir. På 1700-tallet holdt Borgervæpningen sine øvelser her. Området tilhørte gården Bergsløkken og Oslo Ladegård før det ble utstykket i 1820. En trehusforstad oppsto mellom byutvidelsene i 1859 og 1878. En del av trehusbebyggelsen brant i 1879, og ble erstattet av murgårder. Nordre del av Kampen (tidligere Kristiania stålverk) er dominert av murgårder fra 1930-tallet. Den gamle trehusbebyggelsen utgjør likevel en stor og karakteriktisk del av bebyggelsen. Riving og nybygging i Brinken på 1980-tallet var omstridt. På 1920-tallet var det så mange kommunister som bodde på Kampen, at stedet fikk kallenavnet «Petrograd». 13. april og 14. april 1878 stod et slag mellom arbeidere, politi og soldater på Kampen. Slaget omtales ofte som Onsumslaget. På 1900-tallet ble stedsnavnet Kampen også brukt om områdene mellom det nåværende Tøyensenteret og Åkeberg. Idrettsanleggene på Jordal ligger mellom Kampen og Vålerenga/Galgeberg. Kampen betjenes av Ruters buss: 60 (Vippetangen – Tonsenhagen), nærmeste T – Banestasjon er Ensjø. «Najaden». Slaget ved Lyngør, «Najaden» sees i forgrunnen.«Najaden» var en fregatt i den dansk-norske marine. Den ble bygget i 1811 og utrustet med 36 kanoner (etter hvert oppgradert til 42). «Najaden» ble senket under slaget ved Lyngør den 6. juli 1812 av det britiske linjeskipet HMS «Dictator». Leo Fender. Clarence Leonidas Fender (født 10. august 1909, død 21. mars 1991) designet blant annet Stratocaster og Telecaster etter å ha åpnet «Fender Electric Instrument Company» i 1946. I 1951 fant selskapet opp den elektriske bassgitaren. Fender solgte fabrikken i 1965 og begynte å designe basser og gitarer for Music Man. I 1991 startet han G&L. Gruk. Gruk er en type kort og aforistisk dikt, oppfunnet på 1930-tallet av den danske poeten og vitenskapsmannen Piet Hein, som skrev over 7000 av dem fram til sin død i 1996. En karakteristisk gruk er kortfattet, konsist og nøyaktig formulert, med finurlig rim, og inneholder et element av ironi, paradoks eller satire. De mest konsentrerte av dem ligner på japanske Haiku-dikt. De første grukene ble publisert under signaturen Kumbel Kumbel i avisen Politiken kort etter at Tyskland okkuperte Danmark i april 1940. Disse var ment å oppmuntre danskene til å holde motet oppe under okkupasjonen, og inneholdt en kodet, subversiv oppmuntring til passiv motstand. Flere av hans gruk ble oversatt til engelsk av ham selv. Ordet "gruk" sies være en sammentrekning av "grin" («latter») og "suk" («sukk»). Dette ble dementert av Hein selv som sa at han hadde tatt ordet rett ut av luften. Mirepoix. Mirepoix (fra den franske byen med samme navn) er det franske ordet for en blanding av oppkuttet løk, gulrot og selleri. I fransk kokekunst brukes denne blandingen som basis i svært mange retter, for eksempel supper, gryteretter og sauser. Mirepoix brukes dessuten som ingrediens ved tillaging av kjøttkraft, demiglace og buljong "(bouillon)". Tradisjonelt er forholdet mellom løk, gulrot og selleri 2:1:1, og til en kjøttkraft brukes forholdet 10:1 mellom kjøttben og mirepoix. Ordet er en vanlig del av terminologien til profesjonelle kokker i Norge. Sámal F. Samuelsen. Sámal Frederik Samuelsen (født 1851 i Tórshavn, død 1932), kalt Sámal á Krákusteini, var en færøysk offiser, og en av de ni mennene som var med på å kalle inn til Julemøtet i 1888, et møte som regnes som begynnelsen på den færøyske selvstendighetsbevegelsen. Samuelsen var kvartermester på Skansin, festningen ved Tórshavn, og arbeidet slik tett med det danske embetsverket til tross for sitt motstridende politiske syn. Samuelsen var en flittig dagbokskribent, og hans "Memoirer og Autobiografi" ble gitt ut gratis i bokform i januar 2009, da denne gav stor innsikt i livet i Tórshavn på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Helga Helgesen. Helga Bernhardine Helgesen (født 16. mars 1863 i Hønefoss, død 30. mars 1936 i Oslo) var norsk lærer og kokebokforfatter. Statue av Helga Helgesen utenfor Kampen skole Hun var lærer på Kampen skole fra 1889. Hun var vokst opp på Norderhov, hadde tatt middelskoleeksamen og arbeidet noen tid som gurvernante. I 1887 tok hun lærerinneeksamen på Nissen pikeskole og begynte som lærer på Tøyen før hun kom til Kampen. Helga Helgesen var utvilsomt et menneske rikt utstyrt med sosial samvittighet og innsikt, og i mtet med den fattige arbeiderbefolkningen på Kampen med underernærte og feilernærte unger, grodde tanken om hvordan hun, som et velutdannet menneske, kunne hjelpe til å bedre forholdene. Allerede i 1890 hadde Dorothea Christensen satt i gang skolekjøkkenundervisning i Sandefjord, og Helga Helgesen hadde lest Christensens artikler om forsøket. For Helgesen stod det nok klart at det viktigste var å lære jentene "huslig økonomi", som hun selv kalte faget. Og med støtte fra overlærer Tellefsen sendte hun inn søknad om å få igangsette skolekjøkkenundervisning på Kampen skole. Søknaden ble ikke imøtekommet av skolemyndighetene. Helga Helgesen sørget deretter å bedre sine kunnskaper i faget, hun dro til Glasgow og utdannet seg, og i 1891 ble forsøksundervisning begynt på Kampen skole. I 1892 satte hun i gang "Statens kurs til utdannelse av skolekjøkkenlærerinner", også på Kampen, noe som la grunnlaget for statens lærerskole i husstell på Stabekk fra 1909. I 1894 utga hun sammen med Dorothea Christensen "Kogebog for folkeskolen og hjemmet". Hun har også fått en egen plass i Oslo oppkalt etter seg, etter at Helga Helgesens gate skiftet navn til Jordal terrasse. Plassen ligger ved foten av Enerhaugen i krysningen mellom Åkebergveien og Grønlandsleiret. Eksterne lenker. Helgesen, Helga Dmitrij Dorofejev. Dmitrij Anatoljevitsj Dorofejev (ru. Дмитрий Анатольевич Дорофеев; født 13. november 1976 i Kolomna) er en russisk skøyteløper. Under sprint-VM 2006 i Heerenveen kom han på 2. plass, bare slått av Joey Cheek. Han tok sølvmedalje på 500 meter under OL 2006 i Torino, igjen bare slått av Cheek. Kunstløp under Vinter-OL 2006. Par. 11. og 13. februar Single, menn. 14. og 16. februar Single, kvinner. 21. og 23. februar Isdans. 17., 19. og 20. februar MF «Nordhordland» (1976). __NOTOC__ M/F «Nordhordland» er en bilferge bygget i 1976 for Bergen-Norhordland Rutelag (BNR). Skipet gikk i rute Steinestø – Knarvik i mange år, senere overført til Valestrandsfossen-Breistein. De siste årene i ordinær rute gikk hun strekningen Leirvåg-Sløvåg. «Nordhordland» ble bygget over samme lest som fergene til Rutelaget Askøy-Bergen og var ofte å se som vikar i ruten mellom Kleppestø og Nøstet. Den skilte seg således veldig ut fra de andre fergene i BNRs flåte, og blant andre norske riksveiferger. Bilkapasiteten var 85 personbilenheter (PBE) og fergen hadde en rekke forskjellige oppgitte høyeste passasjertall. På slutten var den oppgitt som 350. Cupvinnercupen. Cupvinnercupen var en europeisk fotballturnering for vinnerne av nasjonale cupturneringer. Turneringen ble først arrangert sesongen 1960/61, og sist i 1998/99, da den ble slått sammen med UEFA-cupen. Svein Tore Bergestuen. Svein Tore Bergestuen (født 19. april 1974 på Jevnaker) er kommunikasjonsdirektør i TVNorge. Han har tidligere jobbet som kommunikasjonsrådgiver, journalist og programleder. Han er også utdannet klatreinstruktør. Biografi. Bergestuen har grunnfag i sosiologi og psykologi fra UiB. Han startet som reporter i TV 2 i 1995. Han ble så programleder for "Sytten tretti" på P4 i 2000. I 2004 ledet han aktualitetsprogrammet «'» på TVNorge som ble tatt av plakaten etter 40 sendinger gjennom ti uker. Deretter jobbet han ett år i Amnesty International Norge før han begynte som programleder for Nyhetspuls 17 i Kanal 24. I mars 2006 ble han ansatt som nyhetsredaktør i nyhetsmagasinet Ny Tid. I 2007 var han tilbake som programleder for Kanal 24s morgensending. I 2008 gikk han fra jobben som programleder i Kanal 24s morgensending "Bergestuen DIREKTE", for å bli informasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese. Fra høsten 2010 har han sittet i TVNorges ledergruppe som kommunikasjonsdirektør. Bergestuen er gift med artisten og programlederen Berit Boman. Han var tidligere gift med TV 2-journalist Åse Linda Tynning. Begge hadde da etternavnet Tynning-Bergestuen. Han er utdannet klatreinstruktør og bedriver fjellklatring. I 2008 utga Bergestuen boken "Slike menn forlater ikke konene sine" (Kagge forlag), en roman med utroskap som tema, og i 2009 ga han ut dokumentarboken "Radiokrigen" sammen med Bjørn Eckblad. Bergestuen er også fast foreleser ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Onsumslaget. Onsumslaget var et slag mellom arbeidere, politi og væpnede soldater 13. april og 14. april 1878 på Kampen i daværende Kristiania. Opptøyene begynte utenfor brukseier Oluf Onsums eiendom Munkeengen i Gamlebyen. Han eide Kværner Brug, og var en patriarkalsk fabrikkeier som gikk under kallenavnet «Slegga» blant arbeiderne. Årsaken til protesten var at arbeidernes lønninger var satt ned med 10 prosent. Mandag 15. april tiltok demonstrasjonene kraftig, og 5–6000 mennesker ble drevet opp mot Galgeberg. Der hadde kommunen et pukksteinslager. Stein haglet mot politiet, som måtte tilkalle militære styrker for å opprettholde ro og orden. Flere av politimennene og de militære styrkene ble skadet av steinkasting. Dagen etter, 16. april, ble de militære utstyrt med ti skarpe skudd, og kampene fortsatte på Kampen. Mengden forskanset seg på knausene ved dagens park, mens andre gikk opp i husene og lot stein falle fra vinduene ned på politi og soldater. De siste forskanset seg på skrenten over Brinken. Soldatene gikk på med bajonetter og spredte de siste demonstrantene. Símun av Skarði. Rasmus Rasmussen (t.v.) og Símun av Skarði på et frimerke Símun av Skarði () (født 3. mai 1872 på Skarð, død 9. oktober 1942 i Tórshavn) var en færøysk folkehøyskolerektor og -lærer, forfatter og selvstyreaktivist. Han er mest kjent for diktet "Tú alfagra land mítt" fra 1906, som senere ble tonesatt av Petur Alberg og gjort til Færøyenes nasjonalsang. Símun av Skarði var også grunnleggeren av Føroya Fólkaháskúli (Færøyenes Folkehøyskole), og den første læreren som underviste på færøysk. Han satt på Lagtinget for Sjálvstýrisflokkurin fra 1906 til 1914, innvalgt fra Norðoyar. __NOTOC__ Bakgrunn og utdannelse. Símun ble født i bygda Skarð på Kunoy i 1872. Hans foreldre var Elsa (født Matras, fra Viðareiði) og Johannes Johannessen (fra Skarð). Navnet «av Skarði» betyr «fra Skarð». Han tok del i det arbeidet som bød seg, og så ut til å gå den veien han var født til, som sjøbonde med husdyr på land og fiskeri som binæring, men det ble oppdaget tidlig at Símun hadde store faglige evner og var særs god til å lese. Den færøyske folkeskolen var enda ung og hadde et stort behov for å få utdannet flere lærere. I 1892 var Símun lærer ved alle de tre skolene på Kunoy; i bygdene Kunoy, Haraldssund og Skarð. Året etter dro han sørover til lærerseminariet i Tórshavn. Dette var på mange måter en nasjonal vekkelsesperiode på Færøyene, med stiftelsen av Føringafelag, Julemøtet i 1888 og de regelmessige utgivelsene av "Føringatíðindi". Símun tok aktivt del i organisasjonslivet, og stod helt og fast ved Føringafelags mål om å «"fáa føroyingar sjálvbjargnar og at ganga fram í øllum lutum"», altså at «færøyinger må holde sammen og utvikle seg på alle områder, slik at de kan klare seg selv». På lærerseminariet møtte han sin tilkomne, Sanna Jacobsen fra Tórshavn. De ble begge uteksaminert fra seminariet i 1896, og ble forlovet. Allerede da, 24 år gammel, hadde Símun besluttet at han ikke skulle arbeide i folkeskolen, men at de sammen skulle stifte en folkehøyskole, og i gjennom denne utvikle den færøyske ungdommen. Símun dro vinteren 1896/1897 til Askov højskole i Danmark, hvor han møtte den 25-årige landsmannen Rasmus Rasmussen, som snart ble innviet i planene om en færøysk folkehøyskole. De ble enige om å samarbeide, og gikk i gang med at utdanne seg til oppgaven. De var elever på Askov højskole i to år, deretter tok de ett år på Statens Lærerhøjskole i København. Símun studerte særlig historie (hovedfag) og språk, mens Rasmussen hadde naturfag som hovedfag. Rasmus Rasmussen giftet seg senere med Símuns søster, Anna Suffia. I København kom de i kontakt med andre, unge, selvstyreorienterte landsmenn, slik som Jakob Jakobsen, Jákup Dahl og A.C. Evensen. Føroya Fólkaháskúli. Like før Ólavsøka i 1899 kom Símun av Skarði og Rasmussen tilbake til Færøyene med «Smiril», og de begynte straks å planlegge det første semesteret ved den nye Føroya Fólkaháskúli. Føroya Fólkaháskúli begynte vinteren 1899 i foreløpige lokaler i Klaksvík, stilt til rådighet av en lokal kjøpmann. Det var den første skolen på Færøyene hvor det ble undervist på færøysk. Skolen flyttet inn i nye lokaler på Fagralíð i Klaksvík i november 1900. Skolebygningene ble demonert i 1909, og da flyttet til Tórshavn og gjenoppsatt på Frælsin. Skolen eksisterer på stedet den dag i dag, og ble drevet av Símun av Skarði frem til hans død i 1942. Rasmus Rasmussen gikk av med pensjon i 1947, og døde i 1962. Sanna Jacobsen og Símun av Skarði giftet seg i 1901, og fikk etterhvert barna Sigrið av Skarði (1908–1975) og Jóhannes av Skarði (1911–1999). Politisk arbeid. Både Símun og Rasmus var svært delaktige i stiftelsen av Føringafelag, og dette førte til at de begge tok del i selvstyrepolitikken fra Sjálvstýrisflokkurin ble opprettet som gruppe på Lagtinget i 1906. Símun satt på Lagtinget for Sjálvstýrisflokkurin fra 1906 til 1913, mens Rasmus satt fra 1914 til 1927. Også på andre måter tok disse to del i samfunnsstell. Símun var styremedlem i Føroya Lærarafelag, og Rasmus var med på å stifte Føroya Fiskimannafelag, hvor han var sekretær fra 1911 til 1947. Politisk jobbet Símun og Rasmus hardt for å gjøre færøysk til undervisningsspråk og offisielt språk i hovedsak, noe som til slutt ble realisert i 1938. Gaten "Símunargøta" i hovedstaden bærer Símuns navn, mens vennen Rasmus er hedret med parallellgaten "Rasmusargøta". Forfatterskap. Mens Rasmus i dag er best kjent for sitt poetiske språk, er Símun av Skarði kanskje mer kjent som faglittærer forfatter enn som prosaforfatter. Símuns arbeid kan lett deles opp i to deler: Oversettelser og bladforfatterskap. Oversettelsene hans omfatter «Víggja Glúms søga» (1920), eventyret «Snjóhvíta» (1925) og historien «Strondin bláa» (1937) etter den islandske forfatteren Kristmann Guðmundsson, samt skuespillet «Víkingarnir á Hálogalandi» etter norske Henrik Ibsen. Dessuten skrev han selv jule- og nyttårsbøker fra 1903 til 1906, samt skuespillet «Vár» (1904). Símun skrev også boken "Jólasálmar og morgun- og kvøldsálmar" (1913) sammen med Jákup Dahl, og var innom som redaktør en periode i avholdsbladet "Dúgvan" fra 1927 til 1928. I januar 1907 kom barne- og ungdomsbladet "Ungu Føroyar" for første gang ut, med Símun av Skarði og Símun Pauli úr Konoy som ansvarlige redaktører. Brit Pettersen. Brit Pettersen Tofte (født 29. november 1961 på Lillehammer) er en tidligere norsk langrennsløper, som representerte Søre Ål IL. I løpet av sin internasjonale skikarriere vant hun seks VM- og OL-medaljer. Hun ble nummer to totalt i verdenscupen i sesongene 1981/82 og 1982/83 og nummer tre i sesongene 1984/85 og 1985/86. Hun har ni gull og tre kongepokaler fra NM. I 1983 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris og i 1986 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen. Hun la opp etter Vinter-OL 1988. Hun er utdannet innen økonomi og markedsføring, og har arbeidet med forsikring, som sportssjef for langrenn under Vinter-OL 1994 på Lillehammer, og de siste årene som tekstilansvarlig i Swix. Hun har vært styremedlem i Norges Skiforbund, og medlem av IOCs «Athlete comission». Hun er gift med eks-idrettsutøveren Hans Erik Tofte, de har tre barn. Som trim-utøver har hun blant annet deltatt i Birkebeinerrennet (på ski), Birkebeinerrittet (på sykkel) og Birkebeinerløpet. I 2010 var hun med i NRK-serien "Mesternes Mester". Jesper Rasmussen Brochmand. Jesper Rasmussen Brochmand (født 5. august 1585, død 19. april 1652) var professor ved Københavns Universitet 1610–1638 og biskop over Sjælland fra 1638 til sin død. Brochmand var en sentral person i utviklingen av det dogmatiske system som dannet grunnlaget for evangelisk-luthersk lære i perioden på 1600-tallet som kalles den lutherske ortodoksi. Ortodoksi-tiden regnes fra Konkordieformelen (1577) til pietismens inntog i andre halvdel av 1600-tallet. Studier og skolegang. Fem år gammel begynte han på latinskolen i fødebyen Køge, og da han var åtte år ble han sendt til Herlufsholm for videre studier. Han gjorde stor fremgang i skolearbeid og studier, slik at han allerede i 1601 kunne gå videre til universitetet. Studier på universitetet ble avbrutt, og han reiste i stedet til flere utenlandske universiteter. I 1603 reiste han til Holland og studerte gresk og filosofi under Justus Lipsius, Joseph Justus Scaliger, Daniel Heinsius og flere. Seinere oppholdt han seg i to år ved Universitetet i Franeker hvor han fikk tillatelse til å holde filosofiske forelesninger, selv om han ikke hadde tatt noen akademisk grad. Disse forelesningene utgav han i Franeker i 1607 under titlen: "«Disputationes variæ philosophicæ»". Professorat ved Københavns Universitet (1610-1638). Arild Huitfeldt var rektor på Herlufsholm, og kalte Brochmand i 1608 tilbake for å tilby ham rektoratet ved skolen. Dette overtok han etter at han var ferdig med magistergraden. Men allerede i 1610 ble han utnevnt til pedagogisk professor ved universitetet i København. Året etter giftet han seg med Sille Tønnesdatter Balckenburg, 24. juni 1611 i København. I 1613 ble Brochmand også professor i gresk. Hans verk "«Qvæstiones philologicæ et philosophicæ»" fra 1615 viser at han har omfattende kjennskap til den klassiske litteraturen. Rettsforfølgelser av den kryptokalvinistiske striden. Da Brochmand var dekan i det filosofiske fakultet i 1614, startet den krypto-kalvinistiske striden. Brochmand kjempet sammen med teologiprofessor Hans Poulsen Resen for den evangelisk-lutherske læren. Presten Oluf Kock hadde angrepet Resen i lengre tid og ble nå dømt for det. Dette ble starten til det lutherske enevelde i den dansk-norske kirken. Resen skulle nå overta embetet som Sjællands biskop, men han måtte først utarbeide et forsvarsskrift, en dokmatisk redegjørelse for sine standpunt, som skulle legges frem for professorer og biskoper. Da de åtte kapitlene ble lagt frem på universitetet, erklærte Brochmand seg helt enig med Resens skrift og mente det ikke stred mot Guds ord og Den danske kirkes symbolske bøker. I 1615 ble Resen biskop på Sjælland, Brochmand ble forfremmet til professor i teologi og kreert til dr. theol. Privatlærer for tronfølgeren på Kronborg. Våren 1617 ble Brochmand av kongen utnevnt til lærer for tronfølgeren, den utvalgte prins Christian (død før faren), men han skulle likevel fortsatt beholde professorlønna. I de neste to årene oppholdt han seg med prinsen på Kronborg. Han la vekt på å gi ham en religiøs opdragelse, og søkte ofte råd hos Holger Rosenkrantz. I juni 1620 skulle han blitt rektor for universitetet, men siden han underviste på slottet, måtte en annen overta. Først i juli samme år var han ferdig som privatlærer for prinsen og fikk som etterlønn et kanonikat i Lunds domkapitel. Kamp mot katolsk påvirkning - polemisk virksomhet. Biskop Resen hadde brukt sine krefter på å forsvare den lutherske læren mot angrep fra reformert side. Brochmand brukte sine krefter på å kjempe mot Den romersk-katolske kirken. Da han begynte å forelese i teologi ved universitetet i Kjøbenhavn, startet katolikkene en skjult misjon i Danmark. De hemmelige utsendingene ble avslørt og utvist fra landet, men Brochmand fortsatte sine angrep mot papistiske villfarelser. han ønsket at den akademiske ungdommen skulle opplyses og bli klar over alle kontroverspunkter. Allerede i de første forelesningene, som i det vesentlige var utleggelser av mosebøkene og Det nye testamentet, er det polemiske element sterkt fremtredende og særlig rettet mot katolikker, arminianere og socinianere. På samme tid utgav han en rekke disputatser om den kristelige religions dogmer, som kom ut i 1626-1627 under tittelen: "«Controversiarum sacrarum pars I-II»". I 1628 kom også den tredje delen: "«Akropolis pontificatus»". Dette omfattende verket var rettet mot jesuitten kardinal Robert Bellarmin. Brochmand gjennomgikk og gjendrev hans skarpe angrep på den lutherske læren punkt for punkt. Han mente også at menigmann burde bli opplyst om stridspunktene og utgav derfor to skrifter i 1627: "«Gudelig undervisning, om et Guds barn uden sin Sjæls største skade kan den papistiske religion antage»" og "«Et kristen menneskes åndelige Kamp»". I 1633 hadde Brochmand fullført sitt store dogmatiske hovedverk: "«Universæ theologiæ systema»", et omfattende arbeid i to bind. Et utdrag, "«Epitome systematis theologiæ» (1649)", ble den mest brukte dogmatisk håndbok ved teologiske forelesninger og disputaser i over hundre år. Eksterne lenker. Brochmand, Jesper Rasmussen Brochmand, Jesper Rasmussen Brochmand, Jesper Rasmussen Brochmand, Jesper Rasmussen Jyder. a> ("gult"), ikke en del av Jylland, men en del av den jyske halvøya. Jyder var et germansk folkslag i Jylland i Danmark og er også dagens betegnelse for innbyggerne i Jylland. Historisk var Jylland (latin "Iutum") halvøya i moderne Danmark, og strakte seg sørover i Sydslesvig og deler av kysten av østlige Friesland. Historie. På samme måte som det finnes ulike måter å avgrense det jyske landskapet finnes det også ulike definisjoner på folkenavnet jyde. Jydene bodde Jylland ned til Ejderen, Trenen og Egernførdefjorden. Etter dannelsen av hertugdømmet Slesvig har ikke begrepet alltid innbefattet befolkningen sør for Kongeåen (slesvigere eller sønderjyder). Den sønderjyske dialekt har dog mer til felles med de nørrejyske dialekter enn med dialektene på øyene. Den angelsaksiske skribenten Beda plasserer hjemlandet til jydene på den andre siden av anglerne relativt til sakserne, noe som skal bety på den nordlige siden av Jylland. Den romerske historikeren Tacitus portretterer et folk kalt "eudosene" som levde nord i Jylland og disse kan ha vært de senere "Iutae". Jydene kan også ha vært identifisert med "eotenaene" ("ēotenas") som var involvert i den frisiske konflikten med danene som er beskrevet i "Finnsborgstriden", et poetisk fragment som også gjentas i diktet "Beowulf" (linjene 1068–1159). Andre har tolket "ēotenas" som jotner («ettins» på engelsk), i betydningen kjemper eller troll. Det kan også være en kjenning for «fiender». Da jorden på den jyske halvøya og sørover omkring år 500 var utpint og hedene bredte seg og landet ikke lenger kunne brødfø så mange som tidligere ble jydene, sammen med germanske stammer som anglere og saksere, en del av folkevandringen til Britannia, hvor de etterhvert la grunnlaget til den angelsaksiske sivilisasjon. Etter at store grupper med jyder var dratt til England var det enkelt for danene å erobre Jylland. Det var meget lite av reelle verdier da det meste besto av heder. Det er de sist ankomne som skriver historien og det er deres runesteiner som ble reist. Grenaderen. Grenaderen eller Grenaderløpet er et skiturrenn fra Hakadal til Asker. Med sine 90 km er rennet et av verdens lengste turrenn. Rennet starter på jordene vest for Hakadals verk og går via Kikutstua (17 km), Storflåtan (33 km), Løvlia (43 km), Kleivstua (56 km), Sollihøgda (66 km) og Sandungen (81 km) til Jansløkka skole i Asker Bakgrunn. Om kvelden den 26. mars tok de svenske soldatene nattkvarter på gårdene omkring Hakedals Verk. Søren Løchstør, forpakteren på Hakadals verk hvor de svenske offiserene hadde innkvartert, kunne fransk og overhørte offiserene diskutere sine planer. Han forsto at denne framrykningen var et strategisk fremstøt mot Gjellebekk skanse i Lier. En av folkene på gården var en dyktig skiløper som hadde tjenestegjort som grenader. Dette er det eneste vi vet om denne personen. Løchstøer underrettet denne ex-grenaderen rundt kl. 9 om morgen dagen etter. Han fikk beskjed om å dra fortest mulig med beskjed til de norske forsvarstyrkene. Han tok seg over Nordmarka til Holsfjorden og videre på isen til Gjellebekk skanse som han nådde ved 12-tiden den 28. mars, etter 27 timer på en 90 km lang strekning. Historie. Grenaderløpet ble arrangert første gang 1969 etter inspirasjon fra general Harald Løken. Fra 1978 fikk man også kvinneklasser. Arrangør er SK Grenaderen i samarbeid med bl.a. lottene og Skiforeningen, tidligere også Forsvaret. Galeria Valeria. Galeria Valeria var datteren til den romerske keiseren Diokletian. Som hennes mor Prisca var også Valeria kristen i en tid hvor kristendommen ble utsatt for voldelige forfølgelser. Valeria ble giftet bort til Diokletians utvalgte etterfølger Galerius i 293. Hun adopterte Galerius’ illegitime sønn Candidianus som var forlovet med Maximinus Daias datter. Etter Galerius’s død flyktet Valeria og hennes mor til Daia, men Valeria nektet å gifte seg med ham og Daia sendte dem begge til Syria. Licinius dømte senere Valeria og Prisca til døden, og de ble begge drept i 315 Prisca. Prisca var den romerske keiseren Diokletians hustru. Selv om hennes mann forsøkte å gjenreise den tradisjonelle romerske religionens status i keiserriket ved å innføre lover mot andre religioner, noe som førte til blodige forfølgelser av blant andre de kristne, var Prisca selv kristen. Prisca ga Diokletian en datter, Valeria, som ble giftet bort til Diokletians utvalgte etterfølger Galerius. Etter Galerius’ død i 311 flyktet Prisca og hennes datter fra Licinius, til Syria og levde der under Maximinus Daias beskyttelse. Etter Licinius’ seier over Daia i 313 ble Prisca og Valeria tvunget til å flykte igjen, de ble senere fanget og drept av Licinius’ menn, begge i 315. Diokletian. Gaius Aurelius Valerius Diocletianus (født 22. desember 236, død 3. desember 311), født Diocles, var romersk keiser som Diokletian fra november 284 til 1. mai 305. Diokletian avsluttet perioden kjent som krisen i det tredje århundre (235-284). Han etablerte et autokratisk regjeringssystem, og var ansvarlig for å legge grunnarbeidet for den andre fase i Romerrikets historie, kjent som dominatet. Diokletian gjenreiste keiserriket, og hans reformer la i stor grad grunnlaget for at Romerriket fortsatt skulle få overleve i flere århundrer. Tidlig liv. Diokletian ble sannsynligvis født nær Salona ved kysten av Dalmatia. Hans foreldre var antageligvis frisatte slaver, og den fremtidige keiseren vokste opp i et fattig hushold. Han giftet seg med Prisca og fikk datteren Valeria, som begge blir antatt å ha vært kristne. Diokletian søkte lykken i militæret, og viste seg som en dyktig og ambisiøs soldat. På denne tiden var Romerriket oppslukt av en rekke kaotiske borgerkriger, mellom 235 og 284 hadde mellom 20 og 25 keisere kjempet om kontrollen av keiserriket. Diokletian steg raskt gjennom gradene til han ble utnevnt som ansvarlig for grenseforsvaret langs nedre Donau. I 282 opphøyet legionene ved øvre Donau sin kommandør Carus til keiser, og Diokletian ble forfremmet til leder for kavaleriet i keiserens garde. Året etter ble han beæret med et konsulat. Under et felttog mot perserne i 284 ble Carus truffet av lynet og drept, han ble etterfulgt av sine to sønner, Numerian og Carinus. Numerian døde kort tid etter og Diokletian fikk oppgaven å hevne hans mord. Diokletian dømte Numerians pretoriske prefekt, Arrius Aper, til døden for drapet på keiseren og henrettet ham personlig foran legionen. Diokletian ble utnevnt som keiser i Numerians sted, 20. november 284, og gikk raskt til angrep på sin medkeiser Carinus. Han møtte Carinus’ tropper ved Margum nær Beograd 1. april 285. Under slaget ble Carinus drept av en av sine egne offiserer, og siden det nå kun var én keiserkandidat igjen, overga Carinus’ menn seg. Diokletian ble med dette enehersker over Romerriket. Diokletians regjeringstid. Det virket i begynnelsen som om Diokletian skulle få den samme skjebnen som sine kortlivede forgjengere. Han utkjempet flere lange serier med kriger over hele keiserriket; han måtte forsvare rikets utstrakte grense samtidig som han også ble tvunget til å forsvare seg mot interne rivaler. Men Diokletian lyktes i å slå tilbake de germanske og sarmatiske invasjonene over Rhinen og Donau, en sarasensk invasjon fra Sinai, han beseiret perserne og han beseiret sine politiske motstandere internt. I november 285 utnevnte Diokletian Maximianus som "cæsar", og ga ham kontrollen over de vestlige provinsene. Keiseren selv kunne ikke lenger holde seg ved grenseelvene, han måtte til Roma for å ta seg av regjeringen av riket, så han trengte en dyktig general til å kommandere grenseforsvaret. 1. april 286, kun noen få måneder senere, forfremmet Diokletian Maximianus til "Augustus". Det samme året gjorde Carausius opprør og erklærte seg keiser av Britannia. Maximianus var opptatt med å holde forsvaret av Rhinen, så han manglet ressursene til å stoppe Carausius. I 289 mislyktes et invasjonsforsøk på grunn av dårlig vær, og det britanniske rikets selvstendighet skulle vare i ni år før Konstantius I, Maximianus' cæsar, endelig klarte å beseire Carausius’ etterfølger Allectus i 296. Diokletians palass i dagens Split, Kroatia I 292 innførte Diokletian tetrarkiet og valgte en ny arvtaker, Galerius. Galerius giftet seg med Diokletians datter og ble gitt tittelen caesar og prefekturet Illyricum. Samtidig gjorde Maximianus i vest det samme, og erklærte Konstantius Klorus som sin cæsar. Persernes angrep på Syria i 296 førte til at Lucius Domitius Domitianus anså Diokletians makt for å være tilstrekkelig for å håndheve keiserens overherredømme. Lucius valgte å erklære seg keiser av Egypt, men døde året etter. Hans etterfølger Aurelius Achilleus ble beseiret av Diokletian utenfor Alexandria tidlig i 298. 1. mai 305 valgte Diokletian å annonsere sin abdikasjon, noe han også tvang Maximian til å gjøre. Han trakk seg tilbake til sitt palass, Spalatum, nær Salona ved Adriaterhavet. Palasset la grunnlaget for utviklingen av byen Split i dagens Kroatia. Diokletian døde her 3. desember 311. Reformer. Diokletian trygget sin stilling som hersker over Romerriket, etter femti år med internt kaos som nesten så keiserriket falle fra hverandre fullstendig. Diokletian trodde at å fortsette med det samme politiske systemet for regjeringen av keiserriket ville være katastrofalt for rikets videre overlevelse. Han igangsatte flere reformer for å unngå at keiserriket igjen skulle forfalle til anarki, blant annet å dele riket i to slik at det ble enklere å kontrollere, han introduserte et nytt system for arvefølgen, han fjernet de siste restene av republikken og han reformerte økonomien for å redusere hyperinflasjonen. Diokletian valgte å kalle seg Dominus et Deus (Herre og Gud), i motsetning til tidligere keisere som brukte tittelen Princeps (første borger) som brakte med seg assosiasjoner om en grad av likeverd og demokrati. Diokletian fjernet denne fasaden og erklærte til hele verden at han var keiserrikets eneveldende hersker. Han innførte kompliserte seremonier rundt hoffet, keiseren selv skulle aldri bli sett av den menige befolkningen, fikk man audiens ble det krevd at en skulle ligge med ansiktet mot gulvet for ikke å se på keiseren. Religiøse. Den romerske keiseren, som i begynnelsen hadde vært en militær diktator, var blitt rikt forkledd som en konstitusjonell monark. Legitimiteten til keiseren lå i en lang rekke av titler med tradisjoner fra den gamle republikken, men som med tiden hadde mistet mye av sine originale betydninger. Makten til keiseren lå i hans kontroll over rikets legioner og den pretorianske garde, og titlene han ble beæret med var kun nominelle. Legionenes makt ble reflektert i keiserens viktigste tittel; Imperator, som var en militær ærestittel. Dette systemet ble fulgt de første to hundre årene av keiserriket, men fra og med Septimius Severus begynte keiserne å ignorere mange av de gamle republikanske tradisjonene og regjerte åpenlyst mer som diktatorer enn konstitusjonelle monarker. Diokletian merket at tittelen trengte å være basert på noe mer enn kun militær makt for å kunne holde keiserriket stabilt, så han begynte å bygge ut et nytt grunnlag for legitimering av keiserverdigheten fra den gamle statsreligionen, med seg selv som halvguddommelig yppersteprest (Pontifex Maximus). I 303 igangsatte Diokletian den siste og største av Romerrikets kristenforfølgelser. I den tidlige perioden av Diokletians regjeringstid var det Galerius som var mest ivrig etter å slokne kristendommen, men senere ble også Diokletian overbevist og viste selv iver etter å forfølge kristne i hans første «edikt mot de kristne» (24. februar 303). Kristne soldater måtte forlate militæret, senere ble kirkens besittelser konfiskert og kristne bøker ble brent. Etter to branner i Diokletians palass tok han til sterkere midler mot de kristne, de ble nå tvunget til enten å frasi seg kristendommen eller bli henrettet. Denne bølgen av kristenforfølgelse skulle vare helt til 313, da Konstantin den store ga ut Milanoediktet. De mest intense forfølgelsesårene var imidlertid 303-304. En effekt av disse forfølgelsene var Marinus Dalmatineren som flyktet til Titanofjellet og dannet grunnlaget for den senere republikken San Marino. Politiske reformer. Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å haste rundt i riket for å møte de mange problemene riket sto ovenfor, brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkel keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes invasjoner over Rhinen og oppreisingen i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig ("pars Orientalis") og en vestlig ("pars Occidentalis") del, hvor grensen gikk like øst for Italia. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent. Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket, det fantes intet system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser døde, noe som ofte førte til borgerkriger. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, og ønsket heller å innføre et system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger. I tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Slik ble det vanligvis tre, om ikke flere, rivaler som alle ble sett som den rettmessige keiseren. For å løse dette problemet innførte Diokletian tetrarkiet, hvor en eldre keiser (Augustus) skulle herske i øst og én i vest, hver med en yngre keiser (Cæsar) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye "cæsari", på den måten skulle arvespørsmålet være løst. Systemet ble innført i 292 og Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i Nikomedia, og ga Vestromerriket til Maximianus, med hovedstad i Milano. Romas beliggelse var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma. I 293 utnevnte Diokletian og Maximianus sine cæsari, respektive Galerius og Konstantius, og adopterte dem formelt som sine arvinger. Hver av disse to cæsari ble gitt autoritet over et prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk Illyricum mens Konstantius fikk Gallia. De naturlige opportunistiske trekk ved romersk keiserlig politikk brakte raskt tetrarkiets fall, og det varte ikke lenge før keiserriket igjen var samlet under en eneste keiser. Da Diokletian trakk seg tilbake i 305 ble han og Maximianus etterfulgt av sine to cæsari, men da disse to skulle velge nye cæsari blandet både militæret og senatet seg inn. Resultatet ble nye borgerkriger som ikke ble avsluttet før Konstantin den store samlet hele keiserriket under seg i 324. Det samlede riket varte ikke lenge, Romerrikets to halvdeler skiltes endelig ved Theodosius den stores død i 395. Militære. Diokletian utvidet den romerske hæren fra rundt 400 000 til over 450 000 og delte den inn i to hovedgrener; grensetroppene ("limitanei" eller "ripenses") som var stasjonert langs grensene, og mobile felttropper ("comitatenses") som ble brukt som reserver. Rundt to tredjedeler av hæren var grensetropper, resten var de mobile reservene som ble stasjonert sentralt for lett å bevege seg dit de trengtes. Størrelsen på de mobile legionene ble redusert til rundt 1000 mann, for å sørge for større strategisk og taktisk fleksibilitet. Siden de var nærmere rikets maktsentre, og derfor politisk farligere, ble felttroppene bedre betalt enn soldatene ved grensene. Denne forskjellsbehandlingen skulle senere føre til problemer. Diokletian reduserte makten til den pretorianske prefekten, i stedet hadde hver av de fire keiserne to militære kommandanter, en Magister Militum (Kommandør for infanteriet) og Magister Equitum (Kommandør for kvaleriet). Ved å oppstykke de enkelte posters militære makt reduserte Diokletian deres muligheter som politiske rivaler. Det viser også at kavaleriet nå hadde fått en økende betydning i den romerske hæren. Mange av Diokletians militære reformer ble videreført av hans etterfølgere, og ble fullført av Konstantin som oppløste den pretorianske garde, og etablerte en mindre garde (Scholae) på rundt 4000 mann, som dermed var enklere å kontrollere. Tidsberegning. Som basis for kalenderen ble Diokletian brukt ("anno Diokletiani") helt til pave Johannes 1. gav den lærde abbeden Dionysius Exiguus i oppdrag å beregne påsken det følgende året. Exiguus satte opp en tabell for påsken i de følgende 95 årene, men erklærte at han ville bruke "anno Domini" (= det Herrens år) i stedet for "anno Diokletiani", siden Diokletian hadde forfulgt de kristne. Dermed inmførte Exiguus den tidsregningen vi bruker i dag; men frem til utregningen hans, foretatt ca 530, var det Diokletians liv man beregnet årstallene fra. Vera Kholodnaja. Vera KholodnajaVera Vasiljevna Kholodnaja (russisk Вера Васильевна Холодная; f. 30. august 1893 – 16. februar 1919) var den første stjernen innenfor russisk stumfilm. Bare fem av hennes filmer eksisterer fortsatt av et totalt antall som er ukjent, skjønt man har gjettet på mellom 50 og 100 stykker. Bakgrunn. Vera ble født i Poltava i Ukraina som Vera Levtsjenko, og hun måtte dra til Moskva for å bo sammen med sin enslige bestemor da hun var to år gammel. Som liten pike drømte hun om en karriere i klassisk ballett og hun gikk på den prestisjefylte Bolsjojteaterets ballettskole en stund. I 1910 giftet hun seg med Vladimir Kholodnyj, som etter sigende var den første racerbilkjører i Russland samt sportsredaktør i en dagsavis. Vera var ofte sammen med ham på racerbilløp som også resulterte i kollisjoner og ulykker. Hun tok også hans etternavn, som kan oversettes til «Den kalde». Senere tok mange etternavnet for å være godt et valgt pseudonym. Deres datter, Jevgenija, ble født i 1912 og de adopterte et annet barn året etter. Til filmen. I 1908 var hun til stede ved forestilling av "Francesca da Rimini" hvor Vera Komissarzjevskaja hadde tittelrollen. Hun ble dypt imponert og inspirert av Komissarzjevskajas fremstilling og bestemte seg for å bli filmskuespiller. Hun fikk kontakt med Russlands ledende filmregissør, Vladimir Gardin, og han besluttet å gi henne en mindre rolle i sin filmatisering av "Anna Karenina". Etter at hennes ektemann ble innrullert i det militære for å kjempe i den første verdenskrig signerte Kholodnaja med et rivaliserende filmstudio, Aleksandr Khanzjonkov. Hun spilte i "Den triumferende kjærlighetens sang" (etter Ivan Turgenev), som ble en stor seersuksess. I begynnelsen imiterte hun den danske stumfilmstjernen Asta Nielsen, men fikk gradvis sin egen stil. Hennes ekstravagante kostymer, følsomme munn og store, grå øyne ga henne en gåtefull tilstedeværelse som fascinerte tilskuerne over hele det gamle, keiserlige Russland. Da den russiske revolusjonen brøt ut i 1917 ble en ny Kholodnaja-film utgitt hver tredje uke. "På brannsiden" (engelsk tittel "At the Fire Side") var en massiv kommersiell suksess. Filmen ble vist på kinoer inntil 1924 da de sovjetiske autoriteter ga ordre om at mange av hennes filmer skulle ødelegges. Vær stille, min sorg, vær stille. Hennes siste filmsuksess var "Vær stille, min sorg, vær stille" (1918). Som så mange av hennes filmer var den basert på en tradisjonell russisk kjærlighetssang. Filmen er blitt delvis restaurert og nyutgitt på DVD med ny, stemningsfull musikk fra moderne, russiske musikere. Den forteller historien om Paula, en sirkusartist som lever sammen med en alkoholisert akrobat, men er fristet til å bli med en rik beundrer. Dessverre blir dagens tilskuere etterlatt i spenningen om hva som vil skje videre ettersom kun første halvdelen har overlevd. Filmen har en meget, meget enkel handling og representerer datidens sans for å gi publikum grunn til å gråte. Om filmens kvaliteter ikke har overlevd tidens tann, kommer Vera Kholodnajas kvaliteter som skuespiller fortsatt fram. I løpet av den russiske borgerkrig krevde de bolsjevikiske autoritetene at filmselskapene skulle produsere færre melodramaer og flere bearbeidelser av klassikerne. Følgelig fikk Kholodnaja rollen i filmversjonen av Tolstojs "De levende lik". Hennes fremførelse ble applaudert av Konstantin Stanislavskij som ønsket henne velkommen til bli med i teatertroppen ved Moskvas kunstteater (MKhAT). Vera dør. På denne tiden hadde stumfilmskuespilleren bestemt seg for flytte med sitt filmselskap til Odessa hvor hun døde i en alder av 25-26 år. Da Aleksandr Vertinskij, som hadde planlagt å bruke henne i hovedrollen i en ny film, hørte om hennes død, skrev han sin mest tragiske og gripende sang; "Dine fingrer oser av kirkerøkelse, og dine øyenlokk sover i sorgen". En filmregissør som hun hadde arbeidet sammen med i flere år, filmet begravelsen hennes. Ironisk nok synes dette å være hennes mest kjente film i dag. Offisielle, russiske opptegnelser slår fast at Vera Kholodnaja døde av spanskesyken under pandemien i 1919. Mens dette er svært sannsynlig, har det likevel vært spekulasjoner rundt hennes død. Noen rykter mener at hun ble drept av bolsjevikene fordi hun forsøkte å flykte til Europa, mens andre historier er mer fantasifulle og mener at hun ble forgiftet av den franske ambassadøren som hun hadde en påstått affære med og som trodde at hun var spion for bolsjevikene. Hennes liv er blitt dramatisert i Nikita Mikhalkovs film "Kjærlighetens slave" (1975). En dokumentar om hennes liv ble filmet i 1992. Et år senere fikk hun sitt bilde på et frimerke og i 2003 ble en bronsestatue av henne i naturtro størrelse reist i Odessa. Eksterne lenker. Kholodnaja, Vera Kholodnaja, Vera Kholodnaja, Vera Myren gård. Myren gård er en herskapelig gård med parkmessig opparbeidet hageanlegg i bydelen Vågsbygd i Kristiansand. Gården ble kjøpt av Kristiansand kommune i 1964. Området har vært bosatt helt fra yngre steinalder. I 1764 ble Myren skilt ut fra gården Fiskå som husmannsplass. Konsul Johan Heinrich Wild kjøpte eiendommen i 1854 for 1 600 spesidaler. Fra 1854 til 1856 ble gårdsbygningen reist. I første omgang var stedet beregnet som sommersted og lystgård. I tillegg til hovedhuset på to etasjer er det et langstrakt uthus og bryggerhus som rammer inn tunet. Hovedhuset er satt på en steinmur som er en meter tykk. Myren ble benyttet som helårsbolig av eierne fra 1930 til 1964. Hovedhuset er stokkebygd og sies å være et av de fineste sveitserhus nord for Alpene. Inventaret er hovedsakelig fra perioden 1860 til 1930. Rommene er vakre og herskapelige og inneholder en del inventar og malerier fra tidligere eiere. Hageplanen ble utarbeidet av gartner Poul Holst Poulsson i 1860 i engelsk landskapsstil. I 1867 ble gartner Anders Fredrik Almgren hentet fra Sverige for å forestå opparbeidelsen. Området ble omskapt fra myr til hage ved hjelp av ballastmasse fra seilskuter som la til ved gårdens brygge. Med disse massene fulgte også eksotiske planter og frø som trivdes i det sydnorske klimaet. Dessuten var eieren svært opptatt av å plante og drive frem sjeldne arter. Parken har derfor en flora som normalt bare finnes på sydligere breddebrader. Parken på Myren har et eget område med rhododendron. I hagen vokser dessuten "Sequoia gigantea" (som er det største nåletre som finnes) samt andre Sequoia-arter, flikkbladet lønn, svartfuru, ekte valnøtt, lind, bøk, lerk, rogn, pil og japansk kirsebærtre. Hagens form er uendret siden den ble anlagt og har 35 forskjellige plantegrupper. Hagen er på 32 mål. Den er åpen for besøkende hele året. Harlem. W 139 Street i Harlem. Harlem er en del av Manhattan i New York City, i første rekke kjent som et senter for afroamerikansk kultur og forretningsvirksomhet. Navnet brukes enkelte ganger om hele området nord for Central Park. Harlem strekker seg fra East River i øst til Hudsonelven i vest. I nord møter Harlem nabolaget Washington Heights ved 155th Street, mens den sørlige avgrensningen er mer irregulær. Central Harlem begynner på 110th Street ved nordenden av Central Park, Spanish Harlem strekker seg på østsiden helt ned til 96th Street, mens nabolaget Morningside Heights ligger vest for Morningside Avenue og sør for 125th Street. Harlem deles videre i tre hoveddeler: Central, East og West. BKS. BKS er på norsk forkortelse for Bildende Kunstneres Styre. Bildende Kunstneres Styre (forkortet BKS) var en tidligere forening og interesseorganisasjon for billedkunstnere i Norge. Den ble stiftet i 1888 og varte til 1989 da BKS under navnet Billedkunstfaglig Sentralorganisasjon slo seg sammen med Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon (NBFO) til dagens Norske Billedkunstnere (NBK). Historikk. Allerede fra 1880-åra styrte billedkunstnere i Norge i stor grad sin egen virksomhet. Den første Høstutstillingen ble arrangert i 1882 som en protest mot det etablerte kunstlivet, og i 1888 ble Bildende Kunstneres Styre dannet. Denne organisasjonen fikk bestemme både over Høstutstillingen og etter hvert også de de statsfinansierte stipendiene. BKS opptrådte dessuten som rådgivere for myndighetene i kunstrelaterte saker. Reglene for hvem som kunne velge styret i BKS, og sitte der, var strenge. Kravet til stemmerett var at kunstneren måtte ha stilt ut på Høstutstillingen tre ganger. Etter 1930 økte kravet til fem ganger. 85% av de stemmeberettigede i 1965 var derfor over femti år. BKS var heller ikke ansvarlige overfor velgerne, og organisasjonen ble følgelig betraktet som en forening uten virkelige medlemmer. På grunn av misnøyen med BKS ble det etter hvert opprettet forskjellige særforbund som skulle ivareta de enkelte faggruppenes spesielle interesser på en bedre måte. Således ble Tegnerforbundet (Tf) opprettet i 1916, Norske Grafikere (NG) i 1919, Unge Kunstneres Samfund (UKS) i 1921 og Norsk Billedhuggerforening (NBF) i 1946. I tillegg ble det også dannet sammenslutninger av billedkunstnere rundt om i landet. Først i Bergen, så i Møre og Romsdal, Stavanger og flere andre steder i landet. I 1975 ble Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon stiftet som en fagpolitisk organisasjon som skulle fungere sammen med det fagtekniske BKS. Dette skillet ble senere oppgitt gjennom fellesorganisasjonen Billedkunstfaglig Sentralorganisasjon (også BKS). Billedkunstfaglig Sentralorganisasjon og Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon (NBFO) ble så slått sammen i 1989 til dagens Norske Billedkunstnere. Lee Kang-seok. Lee Kang-seok (født 28. februar 1985 i Uijeongbu i Gyeonggi i Sør-Korea), er en sør–koreansk skøyteløper. I Vinter-OL 2006 tok han bronse på 500 m og med det også sin første olympiske medalje. I 2007 vant han gull på 500 meter under VM enkeltdistanser i Salt Lake City, og satte samtidig ny verdensrekord med tiden 34,25. Han deltok hurtigløp under Vinter-OL 2010 i Vancouver i Canada i øvelsen 500 meter, der han endte på 4. plass. Sharpeville. Sharpeville er en del av Soweto township i Gauteng, Sør-Afrikautenfor Johannesburg. 21. mars 1960 åpnet sørafrikansk politi ild og drepte 69 personer som demonstrerte mot innføringen av passlover for svarte (Sharpeville-massakren). Passlovene innebar en betydelig innskrenking i bevegelsesfriheten for den svarte befolkningen. Massakren ble en av de verste i antiapartheid-kampen, og førte til at alle svarte partier i landet, inkludert ANC og PAC ble forbudt. Truls Gjefsen. Truls Gjefsen (født 11. april 1956 i Oslo) er lektor og forfatter. Han arbeider ved Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule og underviser samfunnsfag, historie og norsk. Truls Gjefsen fikk oppmerksomhet i riksmediene etter at han måtte berges opp fra en bresprekk der han hadde hengt opp ned etter en ski våren 2008. I 2011 ble det også mye oppstyr rundt boken hans om Arne Næss om den skulle publiseres eller ikke. NSB type 72. NSB type 72 er et elektrisk motorvognstog bestående av fire vogner. Den brukes til lokaltrafikk på Jærbanen og sammen med de eldre NSB type 69 for lokaltrafikk rundt Oslo. Togtypen ble satt i drift i løpet av 2002. Alle de 36 togsettene ble designet av Pininfarina og bygget av italienske Ansaldobreda. Sammenlignet med type 69 er type 72 utstyrt med større vinduer og elektronisk informasjonssystem. Togene er også bedre tilpasset funksjonshemmede (jf. universell utforming), og settet har litt bedre plass enn selv de største utgavene av type 69. Type 72 kjøres i togsett med 4 vogner. I hver ende er det vogner med måneds-/periodekort. Disse har også førerhus som gjør at togsettene slipper å snu ved endestasjoner (f.eks. Stavanger Stasjon). De to vognene i midten er alltid betjent og har også toalett (tilpasset funksjonshemmede). Hvert togsett har omtrent like mange sitteplasser i hver kjøreretning. Opptil tre togsett kan multippelkobles. De første togsettene ble bestilt i 1999 og ble levert til Drammen havn i 2002 med lasteskip fra Italia. De fire første togsettene kom i drift på Jærbanen i november 2002. 27. mars 2006 ble det foreløpig siste settet levert til NSB. Studentsamskipnaden i Oppland. Studentsamskipnaden i Oppland (SOPP) er en av Norges 25 studentsamskipnader. Gjennom tilrettelegging av de sosiale, kulturelle og materielle vilkårene for studentene, skal SOPP bidra til en trygg og effektiv studietilværelse for studentene ved høgskolene i Gjøvik og Lillehammer. SOPPs virksomhet reguleres av studentsamskipnadsloven av 14. desember 2007 og ledes av et styre med åtte medlemmer. Fire av styremedlemmene er valgt av studentene, inkludert styrelederen. SOPP ble opprettet som en stiftelse i 1972 og omdannet til studentsamskipnad i 1989. Samskipnadens virksomhet består av studentboliger, spisesteder, bokhandler, studentbarnehager og studenthelsetjeneste – og sysselsetter i alt 72 personer. Totalomsetningen i 2009 var 100,5 mill kroner. Rainer Schönfelder. Rainer Schönfelder (født 13. juni 1977 i Bleiburg) er en østerriksk alpinist. I 1996 ble han juniorverdensmester i storslalåm i 1996, og tok sølv i slalåm. Under VM 2005 i Bormio fikk han to sølvmedaljer, en i slalåm og en i lagkonkurransen. I 2004 testet Schönfelder positivt på Etilefrin. Under OL i Torino 2006 tok han to bronsemedaljer, i kombinasjonen og slalåm. Lee Ho-suk. Lee Ho-suk (født 25. juni 1986 i Seoul, Sør-Korea) er en sørkoreansk skøyteløper som deltok i kortbaneløp under Vinter-OL 2010 i Vancouver i Canada i øvelsene 500 meter, 1000 meter og 1500 meter menn, foruten stafett. Han vant sølv på 1000m og i stafett. Lee vant sølvmedalje på 1000m og 1500 m kortbaneløp foruten stafettgull under OL 2006 i Torino. Sara Kjellin. Sara Kjellin (født 16. desember 1977 i Stockholm) er en svensk fristilalpinist. Hun deltok i OL 1998 i Nagano, OL 2002 i Salt Lake City, og i OL 2006 i Torino, der hun kom på fjerdeplass i kulekjøring. Bergen internasjonale filmfestival. Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) er en norsk filmfestival som arrangeres årlig i oktober i Bergen siden 2000. Festivalen er landets største filmfestival målt i antall filmer som vises. Ved festivalen i 2010 ble det vist 150 filmer, som var ny rekord. BIFF inngår i BergArt (Bergen Art Festival), en årlig festival for tverrkunsternlig samtidsuttrykk i byen. Festivalens viktigste visningssted er Bergen Kinos Magnus Barfot kinosenter, men filmer blir også vist på Cinemateket USF, Konsertpaleet og andre steder. Historie. Filmfestivalen ble arrangert første gang i år 2000 i anledning Bergens status som Europeisk kulturhovedstad. Festivalen ble en suksess med nesten 20 000 besøkende, og har siden blitt arrangert hvert år. I 2010 hadde festivalen over 45 000 besøkende. Cinema Extraordinare. Festivalens hovedpris, "Cinema Extraordinare", deles ut av en jury bestående av norske filmprodusenter og kritikere. Prisen har hatt sitt nåværende navn siden 2007. Frem til 2005 ble prisen kalt "Juryens pris", og i 2006 ble den kalt "Norsk filminstitutts importpris", der prisen var norsk distribusjon. I dag er prisen 50 000 kroner. Publikumsprisen. "Publikumsprisen" er den andre opprinnelige prisen som har blitt delt ut siden festivalen startet. Frem til 2010 kunne publikum stemme på alle filmene på festivalen, men fra 2011 kan kun et utvalg av filmene stemmes på. Beste dokumentar. Prisen for "Beste dokumentar" har blitt delt ut siden 2004, da BIFF ønsket å fokusere mer på dokumentarer. Prisen er på 50 000 kroner. Ungdommens dokumentarpris. Denne prisen har blitt delt ut siden 2004 av en jury bestående av styremedlemmer fra ungdomsfilmklubben "Hordaland ung filmforening" (HUFF) som alle er elever i videregående skole. Checkpoints. "Checkpoints" er et program som har eksistert siden 2007. I samarbeid med Raftostiftelsen er målet å sette søkelys på menneskerettigheter. I 2010 ble det for første gang også delt ut en pris til beste film på dette programmet. Juryen ble ledet av Nobels fredsprismottaker Shirin Ebadi. Prisen på 50 000 kroner går til menneskene filmen omhandler, ikke til filmmakerne. Norsk kortfilmkonkurranse. Siden 2004 har det blitt delt ut en pris til beste norske kortfilm. Beste skandinaviske musikkvideo. Prisen for beste skandinaviske musikkvideo ble delt ut første gang i 2010 Ungt talent. Siden 2005 har BIFF delt ut en pris for «ungt talent» på 20 000 kroner. Kritikerprisen. Kritikerprisen ble delt ut av journalister som deltok på festivalen i 2003. No Good Deed. "No Good Deed" er en dramafilm fra 2002 med Samuel L. Jackson, Milla Jovovich og Stellan Skarsgard i hovedrollene. Handling. «Jack Frier» er en politimann som, mens han gjør en venn en tjeneste og leter etter en tenåring som har stukket av, snubler over en bisarr gjeng kriminelle som er i ferd med å gjennomføre et bankran. «Jack» blir tatt som gissel mens de kriminelle bestemmer seg for hva de skal gjøre med ham, og lederens pene kjæreste «Erin» blir etterlatt alene for å passe på «Jack». «Erin», en mester i å manipulere mennene i gjengen, avslører en annen side til Jack, en melankolsk romantiker som kunne ha vært en klassisk cellospiller. Hun syns «Jack»s fangenskap er en uimotståelig «turn-on», og han greier på sin side ikke å finne ut om hun er ekte, eller om hun manipulerer ham også. Før gjengen kommer tilbake blir «Jack» og «Erin»s forhold mer intensivt, og hvem som ender opp med pengene er det ingen som kan gjette. Puerto de Mogán. Havnen i Puerto de Mogan Puerto de Mogán er en gammel fiskerlandsby sør på Gran Canaria. På 1970-tallet gjennomgikk byen en omfattende endring og modernisering. Det er en gjennomført spanskinspirert arkitektur, med blomsterrike smågater, mange restauranter, butikker og en badestrand. Byen har ingen bygninger som er høyere enn to etasjer og myndighetene tillater ikke at det blir bygd nye bygg som er høyere. Mange turister kommer til byen for å oppleve å se havbunnen med litt fisk og et vrak i en gul ubåt som tar turistene med på havbunnen rundt Puerto de Mogan. NSB type 93. NSB type 93 er et to-vogns dieselmotorvognstog som brukes av NSB for tog på Nordlandsbanen, Raumabanen og Rørosbanen. Togene er laget av Bombardier og er av typen «Talent». 15 av disse togsettene er bygget. Togene ble bygget i 2001 og erstattet flere av de klassiske togene med lokomotiv og vogner. Bruken av slike tog på dagtoget mellom Trondheim og Bodø, Norges lengste togstrekning, har gjort at farten kan økes, men har likevel vært noe omstridt fordi enkelte mener at komfortnivået i type 93 er lavere enn i de gamle togene. Det ble 14. februar 2007 vedtatt av styret i NSB å fjerne togsettet fra avgangene mellom Bodø og Trondheim. Folkeaksjonen for Nordlandsbanen jublet over å få tilbake de gamle togsettene, som besto av lok og vogner. Mosvik Idrettslag. Mosvik Idrettslag (stiftet i desember 1924) er et idrettslag fra Mosvik i Nord-Trøndelag. Klubben er kanskje mest kjent for å ha fostret langrennsløperen Petter Northug. Stiftelsen. Høsten 1924 fikk, nå avdøde, Leif Elden – på vegne av en del interesserte – i oppdrag å sammenkalle til et konstituerende møte for å få etablert et idrettslag i Mosvik. Møtet ble avholdt på Bårstuloftet på Vinje Bruk i desember samme år. Av de innbudte møtte i alt 16 stykker. Dette var vertsfolket for møtet, major Einar Jenssen og sønnene Anton og Christian, Johan Heidenreich, Leif Elden, Bjørn Honne, Harald Ekker, Nicolai Nyeng, Sigurd Løkken, Ole Løkken, Eilif Sundnes, Sigurd Nilsen, Waldemar Lønvik, Johan Rønning, Einar Lassen og Fredrik Køppen. I møtet ble man enige om å stifte et lag som skulle ha navnet Mosvik Idrettslag. Alle tilstedeværende tegnet seg inn som medlemmer og betalte sin første medlemskontingent til laget. Kontingenten ble fastsatt til 5 kr. for passive medlemmer og 2 kr. for aktive medlemmer. Møtet valgte Anton Jenssen til lagets første formann og han fungerte som formann til og med 1926. Anton Jenssen var fo øvrig levende opptatt av Mosvik Idrettslags virksomhet gjennom hele livet, og han ble senere hedret med lagets første æresmedlemskap for sin store innsats. Ved lagets 50-årsjubileum i 1974 ble også de andre gjenlevende fra stiftelsesmøte hedret med æresmedlemskap. Dette var Fredrik Køppen, Leif Elden og Sigurd Løkken. De første årene. På den utøvende sektor ble det bare konkurrert på ski i de første årene, dvs. langrenn og hopp. Det ble gjerne arrangert renn i begge disipliner på samme dag. I de første årene var det også svært populært å arrangere såkalte "gubbrenn" og "parrenn". I de førstnevnte konkurranseform startet gjerne gammelkarene, og etter et slikt renn var lange strekninger langs løypa farget av kraftig skråtobakksbruk. Utøvere som Anton Jenssen, Fredrik Køppen, Ole Bakkhaug, Ole Gressdal, Knut Berge, Reidar Aaring og Jon Melting var de mest fremtredende løperne i de første årene, og flere av disse ble også premiert i renn utenfor Mosvik. Senere skulle en løper som Birger Melting få stor betydning for skiidretten i bygda. Han ble da også hedret med æresmedlemskap for sin betydelige innsats i skiløypa, ved lagets 50-årsjubileum. Fotball og friidrett kommer med. Etter hvert ble det også mer og mer vanlig at laget arrangerte fotballkamper på ettersommeren. Betingelsene for at denne aktiviteten kunne drives var at det på Vinje Bruk var et engstykke som skulle høstpløyes. Kampmotstanderne var oftest Ytterøy, og utfallet av kampene var høyst forskjellig. Det fortelles blant annet at engang kom sinnene såpass i kok, på grunn av en dommeravgjørelse, at kampen måtte avbrytes og ny dommer anskaffes før kampen kunne fortsette. I etterkrigstiden ble det mer og mer vanlig med organisert idrettsaktivitet på sommers tid, og laget fikk etter hvert et aktivitetstilbud også på friidrettsfronten. Ennå i dag er det flere klubbrekorder i tekniske øvelser som stammer fra de første friidrettsstevnene i lagets regi. Fotballbane og forsamlingshus. I årene etter krigen ble det også mer og mer aktuelt med et sted å være, både når det gjaldt arena for aktiv sommeridrett og lokaler der arrangementer kunne avvikles administrativt. Grunnspørsmålet ble løst ved at daværende eier av Vinje Bruk, Anton Jenssen vederlagsfritt skjøtet et område øst for Grande bru til laget. Denne enestående gaven skulle etter hvert gi laget plass til både fotballbane (grusbane) og Mosvang forsamlingshus. Grusbanen ble påbegynt i 1951 og arbeidet med banen ble foreløpig sluttført i 1953. Denne banen er senere gitt flere ansiktsløftninger. Arbeidet med planer for Mosvang forsamlingshus ble iverksatt i 1953, og huset stod ferdig i april i 1956. Lysløype. Lagets første lysløype ble bygd i Fallet i 1968/1969. Løypa representerte et kjærkomment tilbud til lagets utøvere, og resulterte i at svært mange unge utøvere ble rekruttert til langrennsporten i en periode. Beklageligvis var beliggenheten til denne løypa noe uheldig ved at isgangen i Mossa, snømangel og andre faktorer gjorde det umulig å bruke løypa i store deler av vinteren. Dette førte til at laget, tidlig på 1980-tallet, valgte å bygge ny lysløype med tilhørende fasiliteter i Halla, mellom Svean og Nakstad. Dette anlegget er i senere år knyttet til et 20 km langt løypenett i skogområdene vestover fra lysløypa. Jan Sandstads betydning. Fra slutten av 1960-årene og frem til i dag har friidretten hatt en betydningsfull posisjon i Mosvik Idrettslags virksomhet. Dette skyldes i første rekke at laget i mange år fikk dra nytte av Jan Sandstads enestående lederegenskaper. For Jan var ingen oppgave stor, og han fikk etablert et friidrettsmiljø i Mosvik som i over 25 år har vært et av de ledende løpermiljø i Midt-Norge. Jan var også delaktig i arbeidet med den nye fotball- og friidrettsanlegget som sto ferdig i 1984. I den sammenheng representerte han et betydningsfullt bindeledd mellom kommune, grunneierinteresser og idrettslag. Jan Sandstad var også i høy grad engasjert i lagets administrative arbeid på ski og fotballfronten, samtidig som han var aktiv i både fotball og friidrett. Dessverre gikk Jan Sandstad bort i alt for ung alder, men for de som fikk dra nytte av hans innsats, vil han for alltid bli husket som en svært betydningsfull leder for idretten i Mosvik. Bingo og nye idretter. I de senere år har Mosvik Idrettslag utviklet seg til å bli en organisasjon med et bredt spekter av tilbud. Laget ble tidlig på 1970-tallet organisert som et fleridrettslag, med egne avdelinger for ski, fotball og friidrett. Senere er det etablert egne grupper for trim, orientering, barneidrett og volleyball. Laget drev også i nærmere 30 år egen bingovirksomhet. For en del år siden overdro idrettslaget forsamlingshuset Mosvang til et eget andelslag. Dette førte til at laget fikk frigjort ressurser som har styrket organisasjonen både administrativt og økonomisk. Iglemyr. Iglemyr er et tidligere myrområde på Austrått i Sandnes kommune. Kun en liten del myr finnes i dag. Tidligere kunne man finne salamandere, blodigler, frosk og andre sumpdyr. Dessverre har myren grodd mer og mer igjen, som har resultert i at det en gang sprudlende dyrelivet nå er blitt borte. I tillegg til turområdet ved myra, finner man boliger, Iglemyr skole, Austrått bydelshus, Austråtthallen, Iglemyr fotballanlegg og lokalene til Sandnes sykleklubb her. Nybygda Idrettslag. Nybygda Idrettslag (stiftet 29. mars 1933) er et idrettslag i Ringsaker kommune i Hedmark. Skiløperen Hilde Gjermundshaug Pedersen representerer Nybygda IL. Under Ski-NM 2006 på Kongsberg tok Pedersen, sammen med sine døtre Eli og Ida, et historisk NM-gull i stafett for denne skiforeningen. Tidenprisen. Tidenprisen er en skjønnlitterær pris utdelt av Tiden Norsk Forlag siden 1996. Prisen skal gå til en forfatter som «gjennom sine utgivelser har forent litterær kvalitetsbevissthet med evne og vilje til å kommunisere med et lesende publikum». Den ble foreløpig siste gang utdelt i 2004. Liste over Russlands monarker. En liste over herskende monarker av Vladimir-Suzdal, Moskva og Russland. Keisere og regjerende keiserinner av Russland, 1721-1917. I 1917 blir keiserriket oppløst av den russiske revolusjonen. Se Sovjetiske ledere og Liste over Russlands presidenter for fortsettelsen. Eksterne lenker. Russland Jomfruland fyr. Jomfruland fyr er en fyrstasjon med kystfyr som ligger på øya Jomfruland utenfor Kragerø i Telemark. Jomfruland fyrstasjon har to fyrtårn. Det eldste ble bygd i tegl i 1838 og satt i drift året etter. Fyret er 22 meter høyt. Lyktehuset er fjernet. Dagens fyr er et 31 meter høyt støpejernstårn fra 1938 med 2. ordens linseapparat. Fyret ligger midt inne på øya og rager 48 moh. Fyrstasjonen består i tillegg til de to tårnene av assistentbolig samt andre boliger og uthus gruppert i et tun. Det er mulig å gå opp i det eldste tårnet i fellesferien. Det er en tyskprodusert militærkikkert på toppen. Kikkerten ble av tyske styrker til å rekognosere i Kragerøskjærgården og ut mot Oslofjorden. Kikkerten er krigsbytte fra den andre verdenskrig. Jomfruland fyr er motiv på et norsk frimerke (NK 1581) utgitt 1. september 2005. Pinnsvinfisker. Pinnsvinfisker ("Diodontidae") er en gruppe fastkjevefisker. Kroppen er utstyrt med tallrike, lange pigger som kan være opptil 70 cm lange. Når pinnsvinfisken tas opp av vannet, sluker de luft og blir oppblåst som en ballong. Tørrede preparerte pinnsvinfisk, i oppblåst tilstand med struttende pigger, var vanlige sjømannssouvenirer fra tropiske farvann. I mange norske sjømannshjem hang pinnsvinfisk under taket. NSB type 70. NSB type 70 er et elektrisk tog bestående av fire vogner, hvorav én motorvogn. Toget brukes av NSB på mellomdistanseruter rundt Oslo, mest på Dovrebanen mellom Oslo og Lillehammer og på Vestfoldbanen. Togene ble levert som «InterCity Express» tog i 1992 og billetter for disse togene var da noe dyrere enn for de vanlige togene. De ble etterhvert merket som «Agenda»-tog, en tidligere NSB-betegnelse for mellomdistansetog. (Også NSB type 93 og NSB type 73b inngikk i Agenda-konseptet) Siden type 70 brukes på pendlerruter går en del avganger mot Oslo svært tidlig, ofte rundt klokken 5 om morgenen. Av hensyn til disse passasjerene har type 70 en stilleavdeling der bruk av mobiltelefon og høylytte samtaler er forbudt. Alle de 16 type 70-settene som ble bygget er fortsatt i tjeneste. De ble bygget av Duewag, Adtranz og Vst. Sundland. De er bygget i 3 serier.(Serie I; 70-01 til 70-09) (Serie II; 70-10 til 70-12) (Serie III; 70-13 til 70-16). Togsettene består av BFM70, B70, B70 og ABS70 Type 70 har opp gjennom årene vært innblandet i en rekke mindre uhell, så som kollisjon mellom sett under skifting, avsporinger, påkjørsler av biler og kjørt i ras. Det mest alvorlige tilfellet skjedde nær Kjose den 1. juli 2008, der 70-02 kjørte inn i et ras, sporet av, traff tunnelåpning og ble kastet inn i tunnelen. De materielle skadene var store. Tre av vognene ble raskt reparert og turnert over på andre togsett mens andre vogner var inne til oppgradering. Motorvognen 70002 var først tilbake i drift 1 1/2 år senere. Mogán. Mogán er en kommune sørvest på øya Gran Canaria, Kanariøyene med et areal på 172 km². Befolkningen ligger på rundt 15 000 innbyggere. Fiskerlandsbyene Puerto de Mogán og Arguineguin samt turistbyen Puerto Rico ligger i kommunen Mogán. De viktigste næringsveiene er turisme, fiske og landbruk. Området har en gjennomsnittstemperatur på 25 grader Celsius. Dette gjør at blant annet mange nordmenn av helsemessige grunner har flyttet hit for godt eller tilbringer store deler av året her. Særlig har revmatikere og astmatikere funnet Mogan-området som et gunstig sted å være. Dette har også ført til at det her har oppstått et eget lite norsk samfunn med kafeteriaer, legesentre, butikker, sangkor, skole og kirke. Eiler Schøller Rosenvinge. Eiler Schøller Rosenvinge født 12. juni 1703 i Buksnes i Lofoten. Det hevdes at han var av adelig slekt. Han døde på Frosta 2. april 1776. Rosenvinge ble tilsatt på Frosta som "visepastor" av Eiler Hagerup d.e. som var biskop i Nidaros. Det var strid om denne tilsettinga, fordi at Hagerup og Rosenvinge var søskenbarn og biskopen var kjent for å favorisere slektninger. Da Frosta ble selvstendig prestegjeld ble Rosenvinge den første soknepresten på Frosta. Han var i embetet i 40 år helt til han av Høyesterett ble fradømt dette. Dette for hans livsførsel, misbruk av embetsmyndighet og ulovlige embetsinntekter. Familien. Eiler Schøller Rosenvinges far, var Jacob Poulsen Rosenvinge f.1668 d.1735, fogd i Vesterålen i Nordland og er den norske familie Rosenvinges stamfar.Han bodde på Vinje gård og eide sammen med sogneprest Nils Brønlund det store Hadsel kirkegods, (kommunegods).Hans far var Poul Jørgenssøn Rosenvinge f.1607 d. 1675. Han var sogneprest i Føns i Danmark og var 6.ledd av den danske familie Rosenvinge, hvis stamfar er Mogens Jensen d.1528. Mogens Jensen var skriver eller sekretær hos prins Christian, senere kong Christian 2. I årene 1505 og 1506 forestod han Bergenhus Len, som den gang var et viktig len og ble av prinsen opptatt i adelstanden, "For Troskap og Villig Tjeneste", ved åpent brev datert Helsingborg Torsdag nest etter Kong Olavs Dag, 31. juli 1505. Først da adelspatentet ble fornyet i 1630, ble tilnavnet (Rosenvinge)opptatt i patentet. Mogens Jensen var gift med Anna, datter av borgermester i Helsingør, Peder Hansen, adlet av Christian 1, 23. juni 1476. Mogens Jensen var borgermester i Helsingør i 1517. Etter hans død bygde Anna et hus i Malmø (Rosenvinge huset) i 1535, som står den dag i dag og er fredet ! En meget slet prest. Det var Ludvig Daae som beskrev Rosenvinge som «en meget slet prest». Rosenvinge hadde stor familie, førte et fint hus og deltok aktivt i selskapslivet. Dette gikk ut over arbeidet med menigheten som han fikk for lite tid til, dessuten gikk det med mye penger til dette. Biskopene Eiler Hagerup, Frederik Nannestad og Johan Ernst Gunnerus var flere ganger på Frosta på visitasbesøk. Hagerup var positiv til Rosenvinge, mens Nannestad og Gunnerus var negative i sine rapporter i visitasprotokollen. I saka mot Rosenvinge er det skrevet 40 tettskrevne sider om han i rettsprotokollen. Her er et utdrag av saker som er notert mot han. Baldur's Gate. "Baldur's Gate" er en data- og videospillserie bestående av to tredjepersonsrollespill, hvert med en tilhørende utvidelsespakke. Serien ble utviklet av kanadiske BioWare, samt ' utviklet av Snowblind Studios og ' utviklet av Black Isle Studios. Spillene benytter "Dungeons & Dragons"-regelsettet i Forgotten Realms-universet. NRK Super. NRK Super er NRKs tilbud for barn fra 2 til 12 år. Tilbudet består av en radiokanal som sender på DAB hver dag fra 06:00 til 21:00 og døgnkontinuerlig på nettradioen, daglige TV-sendinger fra 06.30 til 19.30 og et nettsted for barn nrksuper.no. NRK Super ble lansert 1. desember 2007. NRK Super er et ikke-kommersielt tilbud, og finansieres gjennom kringkastingsavgiften. Historie. NRK Super ble startet 1. desember 2007, etter at NRK samme året fikk øket lisensen for å dekke de 50–60 millioner kronene kanalen var anslått å koste. Kanalen ble startet blant annet som svar på Disneys lansering av flere barnekanaler i Norge, som hadde oppnådd høy popularitet på få år. NRK risikerte med dette å miste sin tradisjonelt sterke stilling blant norske barn, og derfor ikke lenger å oppfylle sine almenkringkasterforpliktelser overfor målgruppen 2–12 år. Det var denne situasjonen lanseringen av NRK Super var ment å gjøre noe med. Ved oppstarten hadde ikke NRK Supers sendinger dekning over hele Norge, og en del av barneprogrammene ble derfor fortsatt sendt i NRK1 parallelt med sending i NRK Super. Med utbyggingen av digitalt bakkenett ble barnekanalen tilgjengelig for alle lisensbetalere, og fra 2010 sendes barneprogrammene bare i NRK Super. Det tradisjonelle flaggskipet for barnesendinger i Norge, Barne-TV, ble fjernet fra NRK1s sendeplan fra og med 1. januar 2010, etter å ha vært et fast innslag på NRK1 siden 16. september 1960. 4. januar 2010 startet NRK Super opp programmet Supernytt, Norges første nyhetsprogram for barn. Per 1. april 2012 sendes programmet hverdager kl. 18.50. NRK Super har hatt en betydelig økning i oppslutning hvert år siden lanseringen, og hadde i 2011 totalt 41% markedsandel blant barn under 12 år i sin sendetid. Plattformer. NRK Super er en samlebetegnelse for NRKs innhold for barn fra 2 til 12 år, uavhengig av måten det presenteres på. Per 1. april 2012 er dette hovedplattformene NRK Super publiserer på. TV. NRK Supers TV-kanal startet sine sendinger 1. desember 2007, og sender per 1. april 2012 fra 06.30 til 19.30 hver dag. TV-sendingene går ut på samme frekvens som NRK3. Kanalen er den klart mest sette TV-kanalen blant norske barn. Sendeskjemaet inneholder både norske og utenlandske serier. NRK Super har også en betydelig egenproduksjon, og lager omkring 25% av programmene som sendes på kanalen selv. Med få unntak blir programmer der norsk ikke er originalspråket dubbet til norsk. Radio. DAB-kanalen Radio Super ble startet høsten 2007 under navnet NRK Barn. Kanalen sender fra 06.00 til 21.00, og døgnkontinuerlig på nettradioen. Det sendes også program fra NRK Super i P1 mandag til fredag 18.30–19.00 og lørdager 19.00–20.00. Nett. Nettsiden nrksuper.no ble lansert høsten 2007, og fremsto ved lanseringen som en portal med en avdeling for små barn og en avdeling for store barn. Utformingen har vært endret flere ganger siden det. Nettsiden presenterer store deler av TV-kanalens innhold i nett-TV. Den skiller seg imidlertid fra resten av tilbudet på kanalen ved at den også presenterer spill og annet interaktivt innhold. NRK Super produserer også eget, videobasert innhold som bare finnes på nett, for eksempel blogg-dramaet MIA. Redaktører. Før lanseringen av NRK Super var Kalle Fürst programsjef i NRKs barne- og ungdomsavdeling. Han forlot stillingen idet den nye kanalen ble lansert. Referanser. Super Super Askøy Fotballklubb. Askøy Fotballklubb (stiftet i 3. mars 1999) er en fotballklubb fra Askøy i Hordaland. Klubben har omtrent 1 200 medlemmer og er blant de største breddeklubbene i fylket. Klubbens nedslagsfelt er i bygdene Florvåg, Kleppestø og Kleppe på det sørlige Askøy. Historikk. Klubben ble stiftet 3. mars 1999 etter sammenslåingen av fotballavdelingene til "Florvåg Idrettsforening" og "Kleppestø Idrettslag". a> Oddbjørn Sivertsen (til høyre) i duell med en Askøy–spiller i 2. divisjonskampen mellom lagene på Kleppestø 4. august 2007. AFK deltok i 2005 på NFFs klubbutviklingsprosjekt. AFKs årlige innendørs Julecup er det største arrangementet på Askøy. Herrenes A-lag rykket i 2005-sesongen opp i 2. divisjon, etter å ha spilt kvalifisering mot Voss. Etter 2007-sesongen rykket laget ned igjen til 3. divisjon, hvor det i 2008 havnet midt på tabellen, så også i 2009. Sesongen 2010 havnet Askøy på 6. plass i 3. divisjon, og fikk med det plass i 3. divisjon også i det nye seriesystemet. Lag nummer 7 på tabellen rykket ned til 4. divisjon. I 2011 ligger laget relativt beskjedent an etter 5 spilte serierunder, men Sigvaldsen og Co. har mål om å endre på dette. Damenes A-lag spilte i 2008-sesongen i 3. divisjon, etter så vidt å ha holdt plassen. Laget ble trukket midt i 2008-sesongen grunnet få spillere. Læringsplattform. En digital læringsplattform (ofte omtalt ved det engelske navnet Learning Management System eller forkortelsen LMS) er et system for å administrere brukere og organisere e-læringsinnhold i utdanningssystemer som benytter mappemetodikk. I de fleste læringsplattformene kan brukerne kommunisere med hjelp av synkrone og asynkrone verktøy, som chat, e-post og forum. Det er mange utenlandske og noen norske utviklere av LMS. De mest brukte innen skoleverket i Norge er nok Fronter, itslearning, Digitalcampus og PedIT. Disse er tilgjengelige som hyllevare. Utenfor skoleverket er Mintras LMS (Trainingportal), Lumesses LMS (Lumesse Learning Gateway), Apropos Internett sitt LMS SmartLearn, Norsk Interaktiv AS sitt LMS MentorKit Enterprise, Didac AS sitt LMS Didac Trainer og MindIT Solutions AS sin MELS de mest brukte. De fleste systemene er kommersielt utviklet, men det finnes også alternativer basert på åpen kildekode som f.eks Moodle. LMS-er blir gjerne markedsført som pedagogiske instrumenter, men det er den faktiske bruken som utgjør det pedagogiske. Et LMS er bare skallet rundt et faglig innhold, der ulike programmer og verktøy støtter opp om læringsaktiviteten. Historie. Før LMS-utviklingen tok av i slutten av 1990-årene foregikk overføring av datafiler stort sett ved hjelp av FTP, Gopher, nyhetsgrupper eller e-post. Etterhvert ble det også vanlig å legge ut læringsmateriell på statiske nettsider, men mange anså dette for å være langsomt og tungvint. Fronter, Itslearning, FirstClass, og etterhvert andre programmer tillot studenter, og senere også elever på grunnskolenivå, å utveksle informasjon på en passordbeskyttet side. Sidene ble kalt for «ROM». Læreren hadde tilgang til alle elevens rom. Elevene hadde et rom hver, og læreren kunne legge inn oppgaver. Elevene løste oppgavene og leverte disse i det samme rommet. Læreren rettet så oppgaven – og satte karakter. Dette avviker fra den opprinnelige planen for bruk av LMS, og erfaringene med systemet har vært blandet. Mot slutten av 1990-tallet begynte man å utvikle ulike webbaserte verktøy for kunnskapsdeling samt for planlegging, gjennomføring og administrasjon av IKT-støttet undervisning. LMS er er en forkortelse for ”Learning Management Systems”. På norsk brukes ordet digitale læringsplattformer. Digitale læringsplattformer kan brukes som en samlebetegnelse for ulike former for digitale læringsstøttesystemer. "”Et LMS er et utvalg av verktøy for å støtte læringsaktiviteter og administrasjonen av dem. Verktøyene er teknisk integrert i en felles omgivelse med en felles database, og har derfor delt tilgang til dokumenter, statusinformasjon og annen informasjon. De er videre presentert gjennom et enhetlig webbasert brukergrensesnitt, hvor de opptrer visuelt og logisk konsistent overfor brukeren”" Universiteter og høgskoler var først ute med å ta i bruk slike systemer fra midten av 90-tallet. LMS-ene har nå for alvor gjort sitt inntog i grunnskoleopplæringen. Undersøkelser fra 2005 viser at 17 % av grunnskolene og 96 % av videregående skoler, har anskaffet en digital læringsplattform. Kunnskapsløftet er nå innført på alle trinn i grunnskolen og det å bruke digitale verktøy er en grunnleggende ferdighet på lik linje med å lese, skrive og regne. Utbredelsen av digitale læringsplattformer har derfor siden 2005 skutt fart som en følge av nye og pålagte krav og forventninger til innholdet i grunnskolens opplæringstilbud. Forskjellige læringsplattformer. Leverandørene legger vekt på stor grad av brukerinvolvering og har etablert ulike fora for at brukerens interesse og behov skal bidra til produktutviklingen, både i forhold til pedagogisk og administrativt verktøy i plattformen. Plattformene er satt sammen av flere komponenter med muligheter for samarbeidslæring, formidlingsbasert lærerstyrt undervisning og elevstyrte aktiviteter. Det er viktig å huske at LMS er utviklet i et skjæringspunkt mellom teknologi og pedagogikk. Dette innebærer at de pedagogiske prinsippene i LMS-en også er basert på teknologiske valg som i utgangspunktet ikke er verdinøytrale. Hvordan bruke LMS. Læringsplattformer blir brukt for å støtte forskjellige former for undervisningsaktiviteter gjennom læringsaktiviteter og som et administrativt verktøy. Plattformer kan håndtere forskjellige typer informasjon og medier. Norgesuniversitetet har samlet erfaringer med LMS ved universiteter og høgskoler i Norge. Deres konklusjon var at LMS hovedsakelig brukes til å formidle enkel informasjon, digitale læremidler og administrere innleveringer, mens det i mindre grad brukes avanserte og interaktive funksjoner (Norgesuniversitetet 2005). Ifølge en fra Utdanningsdirektoratet er de digitale læringsplattformene viktige for skolens IKT-satsing og for utvikling av den digitale kompetanse. LMS-ene fungerer også som et lim for organisering og strukturering av læringsarbeidet og for internt samarbeid på skolene. Teknisk bruk. Den tekniske arkitekturen i læringsplattformen skal fremme at elevene må kunne finne fram på en rask og enkel måte. Flere LMSer opererer med en romstruktur hvor hver klasse har sitt eget klasserom i den digitale skolebyggningen. Elevene har tilgang til sitt klasserom. Her ligger deres personlige mapper innenfor ulike fag, lenkebanker med relevante lenker for undervisningen, forum hvor de kan diskutere eller samtale samt informasjon som læreren har lagt ut. Det er læreren som administrere rommet og bestemmer hvordan det skal se ut og hva innholdet skal være. Tilgang og rettigheter. Tilgang er definert på flere nivåer. Lærere kan ha tilgang til hele ”skolen” på læringsplattformen, mens skoleledere kan ha tilgang til hele utdanningssektoren i kommunen (om kommunen har felles plattform). Selv om lærere har tilgang til hele skolen er allikevel rettighetene begrenset. En lærer har gjerne leserettigheter overalt, skriverettigheter på fellesrom, kun eierrettigheter på sitt eget klasserom. Elever bør ha så enkel tilgang som mulig. Foresatte kan også ha tilgang til skolens læringsplattform. Her kan de finne ukeplaner, halvårsplaner og annen generell informasjon til hjemmet. Foreldretilgang krever at foresatte har egen bruker. Hva foresatte skal ha tilgang til, er en diskusjon som må taes på den enkelte skole. På de lave klassetrinnene kan det være greit at foreldrene har tilgang til hele klasserommet, samt barnets personlige mapper. Høyere opp på trinnene bør elevene få noe større frihet ved at foreldrene ikke lenger får tilgang til de personlige mappene, men bare ukeplaner, foreldrepost, vurdering og fraværsføring dersom LMSet har dette. Læringsstier/leksjoner. En læringssti (eller leksjon) er en samling sider som er bygget sammen i et lineært løp for å optimalisere læring. Læringsstier gir gode muligheter for variasjon. En slik sti kan benyttes ved presentasjon av nytt stoff. Læreren lager en sti med en kort introduksjon av stoffet, samt små videosnutter eller lydklipp som kan gjøre stoffet mer interessant. Med tanke på tilpasset opplæring og diffrensiering er også slike stier et nyttig pedagogisk hjelpemiddel. Læringsstier kan også brukes som avslutning og oppsummering av et tema. Ved bruk av LMS kan man opprette felles ressursrom/ressurssider for skolen og kommunen. På disse sidene kan man samle gode pedagogiske undervisningsopplegg, og legge ut felles informasjon. Noen plattformer legger opp til at man kan dele informasjon med hverandre, eller opprette fellessider hvor alle har tilgang. I ett slikt rom kan man samle og dele gode pedagogiske opplegg med andre lærere og ansatte. Sidene fungerer som et ressursrom og må være ryddig og bør holde en viss standard. Et slikt ressursrom bør inneholde en søkefunksjon for at man enkelt finner fram til ønsket materiale. For elever. For elever kan et ressursrom være en samling av morsomme og motiverende linker, spill og oppgaver. Dette kan også være en gulrot for å få elevene til å bruke læringsplattformen. På ressursrommet kan man også legge inn læringsstier slik at elever som er spesielt interessert i temaer kan gå inn å lære mer. Elevene kan i et slikt ressursrom gå inn på trinn som er både lavere og høyere enn det de selv er på. På denne måten kan de gå inn og repetere stoff de har lært eller de kan gå videre for å lære mer om temaer de jobber med. Med andre ord kan et slikt ressursrom være en meget god differensieringsmulighet for alle elever. Lærerens bruk. Digitale læringsplattformer kan være et godt verktøy for den enkelte lærer. Læreren kan legge ut informasjon om turer, fravær, vikarer, skjemaer og annen viktig informasjon. I lukkede plattformer kan lærere også legge ut bilder fra aktiviteter klassen er med på, slik at foresatte kan følge med på skolehverdagen. Gjennom plattformen har læreren mulighet for individuell oppfølging og å gå i dialog med elevene på ulike måter. Læreren kan forberede og motivere elvevene ved å legge ut læringsstier, linker til spill, informasjon om ulike tema og linker til forlagenes fagstoff-sider. Praktisk eksempel fra skolehverdagen. Hvaler ungdomsskole har i flere år satset på ett digitalt løft og aktiv pedagogisk bruk av LMS. De har så godt som fjernet den gamle ”korktavla” og all informasjon ligger i Fronter. De har jobbet med å innføre digital i en toårs periode. De har brutt ned alle målene etter 10. trinn i og lagt de inn i et søkbart arkiv i fronter. Når en lærer nå skal opprette f. eks. en innleveringsmappe, en diskusjon i ett forum eller en læringssti skal det relateres direkte opp mot kunnskapsmål. Tilknytningen til kommpetansemålene i Fronter gjør det mulig å søke opp elevmapper på tre ulike nivåer: på fag, hovedområder innen faget eller direkte på enkelte komptansemål. Disse søkbare mappene som også inneholder lærerens underveisvurdering og veiledning, er tilgjengelige for elevene samt foresatte til enhver tid. Skolen har gått bort fra å gi karakterer på enkeltprøver og gir heller en samlet karakter som sier noe om elevens kompetanse i faget på det tidspunktet. Underveisvurdering med karakter gis både gjennom en elevsamtale med faglærer og skriftlig og legges inn i elevenes mapper slik at foresatte også kan gå inn å lese den. LMS - i går, i dag, men hva med i morgen? De kritiske røstene mot LMS har blitt flere etter hvert som fenomenet har fått større utbredelse. Er en læringsplattformer velegnet for mer avansert pedagogisk bruk? Det blir hevdet at LMS er basert på en gammeldags arkitekturmodell og at den tradisjonelle pedagogikken ikke blir utfordret (Norgesuniversitetet 2006). Er LMS best egnet for å utvikle og drive fram nye læringsformer eller finnes det andre IKT-løsninger som håndterer dette bedre. Dalsgaard (2006) hevder at LMS hovedsakelig er utviklet for administrasjon og levering av læringsinnhold, og ikke for selvstyrte elevaktiviteter. Dagens unge har primært brukererfaring med web 2.0 teknologier og deres erfaringer og kunnskap vil ikke nødvendigvis passe inn i de ensrettede, lukkede læringsplattformene der alt innhold er samlet på ett sted. Enkelte nyere LMS´er integrerer andre sosiale web 2.0 elementer i seg nettopp for å være mer i tråd med unges brukeropplevelser på internett forøvrig. Brendan sjøfareren. Brendan sjøfareren (født ca. 486, død 578 eller 583) var en irsk oppdager og helgen. Han var sønn av Findlugh, og ble antagelig født ved Tralee i Kerry. Som barn ble han overlatt til St. Ita, en nonne som holdt til i Killeedy. Han fikk sin utdannelse ved klosterskolen til St. Jarlath, med biskop Erc av Kerry som lærer. Erc ordinerte ham til prest i 512. Brendan hadde sin virksomhet først og fremst i den vestlige delen av Irland, hvor man finner mange steder som bærer hans navn, blant annet Mount Brandon på Dinglehalvøya. Han grunnla klostre over hele Irland, med Clonfert Abbey i Galway, ca. 559, som den viktigste. Andre kjente grunnleggelser er Annaghdown Abbey i Galway Inishadroum Abbey i Clare og Ardfert Abbey i Kerry. Han reiste mye, og skal blant annet ha besøkt Kolomba av Iona i Argyll. Det finnes også flere legender om at han grunnla klostre i Skottland og Wales, og at han reiste til Bretagne. Alt dette er svært usikkert, men han hadde en sterk helgenkult alle disse stedene. Han døde i 578 eller 583, antagelig under et besøk hos sin søster Brig i Annaghdown i Galway. Brendan skal ha forutsagt at det ville bli gjort forsøk på å holde tilbake hans legeme som relikvie, og sørget derfor for at hans død ble holdt hemmelig slik at legemet kunne fraktes til Clonfert kamuflert som bagasje som han sendte i forveien før han selv reiste hjem til klosteret. Brendan ble raskt regnet som en helgen, og er en av Irlands tre mest berømte helgener. Han regnes med til gruppen Irlands tolv apostler. I kunsten vises han gjerne mens han leser messen på et skip, eller stående på en hval. Sistnevnte viser til en historie om at munkene under reisen (se nedenfor) gikk i land på ryggen til en hval for å feire påskemesse. Etter messen tente de et bål på det de trodde var en holme, og måtte flykte tilbake i båtene da hvalen våknet. Brendans reiser. Tilnavnet «sjøfareren» fikk han på grunn av boken "Brendans reiser", som forteller historien om hans reise sammen med seksti munker i skinnkledde bøter da han var syv år gammel. De lette etter et «forjettet land» i Atlanterhavet. Stedet har blitt identifisert som Hebridene eller andre øyer nord for Skottland, Island, Kanariøyene og Nord-Amerika, uten at man har kommet til noen enighet. Boken ble skrevet av en utvandret irsk munk, og har trekk fra både tidlige kristne skrifter og irsk folklore. Den var meget populær, og er bevart i hele 116 manuskripter på latin fra middelalderen; i tillegg finnes den i oversettelse på middelengelsk, fransk, tysk, flamsk, italiensk, provençalsk og norsk. Historien er gjenfortalt i verseform i moderne språkdrakt av Matthew Arnold. Fortellingen har fellestrekk med tidligere immram, reiser til underverdenen – henlagt til øyer vest i havet, i irsk mytologi. Den mest kjente av disse er Brans sjøreise. En ekspedisjon ledet av Tim Severin i 1976/77 viste at det var mulig å seile med irske skinnbåter helt til Nord-Amerika. Severins bok "Navigatio – The Brendan Voyage" forteller i detalj om mulighetene for at historien er sann, uten at det blir identifisert noe sikkert landingssted for munkene. Galleri. Dette frimerkearket ble utgitt som sam-utgave mellom det irske, islandske og færøyske postvesen 18. april 1994. Christopher Walken. Christopher Walken (født Ronald Walken 31. mars 1943) er en Oscar-belønnet amerikansk film-, TV- og teaterskuespiller, mest kjent for å spille slemme eller psykisk skadde figurer, men som også av og til spiller komiske figurer. Sent i karrieren har imidlertid Walken tatt roller som mer sensitive, men vise, karakterer som ofte har en viktig rolle i utviklingen av helten. Walken ble født i Queens i New York av en tysk far og en skotsk mor. Walken har vært gift med Georgianne Walken siden 1969. Karriere. Walken trente for å bli danser i musikaler på scenen før han beveget seg over til mer seriøse roller i teater, og siden film. Et utvalgt antall av filmene hans inkluderer dansefilmer som han har arbeidet i, noe som reflekterer hans originale bakgrunn. Walken har vært med i nesten 100 filmer og TV-serier siden 1953, inkludert "Mørke krefter" (1983), "Prosjekt brainstorm" (1983), ' (1985), "Batman vender tilbake" (1992), "True Romance" (1993), "Pulp Fiction" (1994), "Hairspray (2007)", "I siste sekund" (1995), "Catch Me If You Can" (2002) og "Around the Bend" (2004). Han var George Lucas' andrevalg for rollen som Han Solo etter Harrison Ford. Walken vant en Oscarpris for beste mannlige birolle for filmen "Hjortejegeren" (1978) der han hadde rollen som en forstyrret krigsveteran fra vietnamkrigen sammen med Robert De Niro. Han ble nominert igjen i 2002 for "Catch Me if You Can". Walken har også gjort bemerkelsesverdig arbeid på teateret, med over 100 skuespill på merittlisten. Han vant en Clarence Derwent award for sin opptreden i "The Lion in Winter" i 1966, og en Obie award for opptredenen i "Kid Champion" i 1975. Han har spilt flere hovedroller i Shakespeareskuespill – "Hamlet", "Macbeth", "Romeo og Julie" og "Coriolanus". Han forsøkte seg også som filmregissør i kortfilmen "Popcorn Shrimp" i 2001. I november 1981 var Walken ombord i en yacht som gikk fra Catalina Island sammen med Robert Wagner og Natalie Wood da Wood druknet. Walken har også medvirket i tre musikkvideoer. Hans første videorolle var som dødsengelen i Madonnas video til "«Bad Girl»" i 1993, nummer 2 var i Skid Rows "«Breakin' Down»", og den tredje i Fatboy Slims "«Weapon of Choice»" i 2001. NSB type 92. NSB type 92 er en togtype bestående av dieselmotorvogner. Toget brukes mest på lokaltog rundt Trondheim og på Meråkerbanen. Av og til brukes toget også på Rørosbanen. Type 92 mangler en del av bekvemelighetene, f.eks. matautomater, som finnes på den nyere NSB type 93 som brukes på lengre strekninger. Et type 92 tog består av to vogner, eller fire hvis to sett kobles sammen. Fem av de femten settene er utstyrt med større bagasjerom. Togene ble levert mellom 1984 og 1985. Et av settene ble ødelagt i Åsta-ulykken 4. januar 2000 da 19 mennesker omkom. 92-settene gikk i 2005 og 2006 i gjennom en større oppgradering. De fikk da nye seter og nye farger utvendig. Interne forskjeller. a>. Bildet viser BFS 92.83, som er en umotorisert styrevogn med godsrom. "Noen 92-sett er mulig å skille fra hverandre på særegne detaljer:" Stamcelle. Cellene i kroppen har begrenset levetid, og celler som dør, blir hos friske individer raskt erstattet med nye. Det er beregnet at voksne mennesker hvert eneste sekund produserer hele 17 millioner nye celler. Av disse er omkring 12 millioner nye blodceller. Det er stamcellene som er ansvarlige for denne enorme produksjonen av celler. Stamceller finnes trolig i alle vev og organer i kroppen. Når en stamcelle deler seg kan det bli dannet både nye stamceller (selvfornyelse) og forløperceller. Forløpercellene deler seg hurtig, igjen og igjen, slik at det blir dannes tusenvis av celler som alle stammer fra den samme forløpercellen. Etter hvert begynner de nye cellene og spesialisere seg, og til slutt får vi ferdig spesialiserte celler (modne celler). Vi sier at cellene differensierer fra stamceller til spesialiserte celler. Eksempler på spesialiserte celler er nerveceller, røde og hvite blodceller, hudceller, muskelceller osv. Mens det er svært mange spesialiserte celler i kroppen, er det svært få stamceller. Eksempel: I beinmargen er det stamceller som danner blodceller. stamcellene som lager blodceller utgjør bare 0,01% av det totale antallet celler i beinmargen. Man antar i dag at det er omkring 20 ulike typer stamceller hos voksne individer. Stamcellene har ofte navn etter hvor de er isolert fra. For eksempel har vi beinmargsstamceller, muskelstamceller, fosterstamceller, embryonale stamceller osv. Stamcellene deles ofte inn i to hovedtyper, og dette er uavhengig av hvor de er isolert fra. Pluripotente stamceller og Multipotente stamceller. De pluripotente stamcellene gir opphav til alle celletyper. De er funnet i embryoer og aborterte fostre. De multipotente stamcellene gir opphav til bare noen celletyper. Det er kun multipotente stamceller som til dags dato er lokalisert i fødte individer. Kristine Næss. Kristine Næss (født 10. mai 1964 i Oslo) er en norsk forfatter og skribent. Hun har også vært litteraturkritiker og redaktør av tidsskriftet Vinduet. Entorhinal cortex. Entorhinal cortex er en del av hjernebarken som er lokalisert i den mediale delen av tinninglappen. Denne strukturen er svært viktig for hukommelse og stedsans [(Hafting et al., 2005)]. Alle typer sanseinformasjon sendes til entorhinal cortex som sender dette videre til hippocampus som kan danne assosiasjoner mellom ulik informasjon slik at vi får episodiske minner. Biff. __NOTOC__ Biff er en matrett hvor kjøttskiver fra okse stekes eller grilles og serveres med tilbehør. Retten serveres normalt med en eller annen type tilberedte poteter, eller ris og pasta, som er mer uvanlig i Norge. Vanlig tilbehør er grønnsaker, stekt løk, mais, ulike typer kryddersmør og sauser. YFU-nytt. YFU-nytt er YFU-Norge (Youth For Understanding) sitt medlemsblad. Battle.net. Battle.net er Blizzard Entertainments onlinetjeneste, og kan delvis sammenlignes med Valves Steam. Tjenesten skal gjøre det enkelt å finne motstandere på Internett når man spiller dataspill, og skal også sørge for å hindre at personer som har piratkopiert det aktuelle spillet får spilt online. Battle.net ble lansert i 1997 sammen med spillet Diablo, og var den første onlinetjenesten av sitt slag som var integrert i spillene som dro nytte av tjenesten. Andre spill hadde på den tiden lignende tjenester, men der var klienten et eksternt program. Dette, kombinert med hvor enkelt det var å lage konti, og det faktum at tjenesten var gratis gjorde Battle.net umåtelig populær blant gamere. Battle.net ble dermed et viktig salgsmoment for Diablo, og Blizzards påfølgende titler. Diablo. Da tjenesten opprinnelig åpnet, ved lanseringen av Diablo ble det tilbudt kun grunnleggende tjenester som chatting og lister over tilgjengelige spill man kunne bli med i. Spillerne kunne koble seg til tjenesten, snakke med andre spillere, og bli med på flerspiller spill i Diablo. Utenom dataene knyttet direkte til brukerkontoen, ble det ikke lagret noen annen data på Battle.net-serverne. Når spillere ble med i et spill, ble de koblet direkte til de andre spillerne i det spillet. Ingen data ble sendt gjennom Battle.net sine servere. Dette gjorde riktignok tjenesten rask og enkel, men det åpnet også for store mengder juks, siden spillerne kunne modifisere spilldata lokalt på maskinen. Tjenesten hadde dog en mulighet for å lage private spill, slik at folk kunne spille med folk de kjente, og stolte på. Starcraft. Ved lanseringen av Starcraft i 1998 økte bruken av Battle.net betraktelig. Sammen med dette spillet kom tjenester som Ladder rangering og spillfiltrering. Bruken av Battle.net økte ytterligere ved lanseringen av utvidelsespakken Brood War. Mengden samtidige påloggede spillere nådde raskt titusener. Spillerne kom da særlig fra Sør Korea, hvor Starcraft ble en enorm hit, med et antall samtidig påloggede spillere som var flere ganger større enn det man fant i USA. Starcraft introduserte også en ny kopibeskyttelse, i form av CD-nøkler. Med Diablo kunne hvem som helst logge på Battle.net, selv de som hadde piratkopiert spillet, mens med Starcraft krevdes det at man hadde en gyldig CD-nøkkel for å få logget på Battle.net. Alle spill Blizzard har produsert etter Starcraft har krevd gyldig CD-nøkkel for å logge seg på Battle.net. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er en paraplyorganisasjon for over 90 landsomfattende barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge. Medlemsorganisasjonene er demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og representerer et stort mangfold av aktiviteter og verdier. LNU skal på vegne av medlemsorganisasjonene være et politiske interesseorgan, en kompetansekanal og premissleverandør for barne- og ungdomspolitikk. Leder siden 2011 er Gunhild Grande Stærk, mens generalsekretær er Martin Vonstad Østerdal (fra september 2011). Historie. LNU har røtter tilbake til etterkrigstida, og statlige institusjoner som Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI), som ble til ved et Stortingsvedtak i 1950, og Nasjonalkomiteen for internasjonalt ungdomsarbeid (NIU), som også ble etablert på 1950-talet. LNU (Landsrådet for Norske Ungdomsorganisasjoner) fikk dagens form 7. juni 1980 og tok da over det internasjonale arbeidet drevet av NIU, og fikk dessuten nasjonalt ungdomsarbeid, nordisk samarbeid og u-landsinformasjon som arbeidsfelt. Gjennom 1980-tallet fungerte LNU parallelt med Statens barne- og ungdomsråd (STABUR) inntil det ble nedlagt i 1987. STABURs oppgaver ble da delt mellom LNU og STUI. I 2000 skiftet LNU navn, fra å hete Landsrådet for Norske Ungdomsorganisasjoner til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. LNU har utviklet seg til å bli medlemsorganisasjonenes politiske interesseorgan og en kompetansebank og premissleverandør for barne- og ungdomspolitikken. LNUs roller. LNU har i hovedsak 3 roller å fylle som samarbeidsorgan – "interesseorganisasjon", "kompetansebank" og "forvaltningsorgan". LNUs støtteordninger. LNU administrerer en rekke nasjonale og internasjonale støtteordninger. Internasjonale ungdomsdelegater. Hvert år utnevner LNU ungdommer som skal være delegater i internasjonale fora. De mest kjente er ungdomsdelegatene som hvert år reiser som observatører til FNs generalforsamling. Ordningen er støttet av Utenriksdepartementet, og kriteriene for å utnevnes er blant annet bred bakgrunn fra organisasjonslivet, politisk erfaring og aktivt arbeid i sin organisasjon. Det er som regel en jente og en gutt sendes, de bør være under 26 år, og representere én politisk og én ikke-politisk organisasjon. Dette er en ordning som har pågått siden 1971, og Arne Treholt var en av de 2 første delegatene. Andre kjente ungdomsdelegater har blant andre vært Per-Kristian Foss (1973), Jens Stoltenberg (1984) og Kristin Halvorsen (1985) Youth for Understanding. Youth For Understanding (YFU) er en ikke-kommersiell, fortjenestefri ungdomsutvekslingsorganisasjon. YFUs formål er å øke toleranse og redusere avstand mellom mennesker ved å la dem utvikle seg i møte med en verden i stadig forandring. Hvert år reiser mer enn 3500 ungdom på utveksling med YFU, fra omkring 50 ulike land. Mange tusen familier åpner sine hjem for ungdommen, og enda flere frivillige bidrar til at kulturutvekslingen er mulig. YFU er en av verdens største og eldste utvekslingsorganisasjoner. Historie. Youth For Understanding (YFU) ble startet av amerikaneren Dr Rachel Andresen i 1951. Hun hadde overvært resultatet av kringens herjinger i Europa, og ønsket å bidra til at noe liknende aldri ville skje igjen. I 1951 inviterte hun 75 tyske ungdommer til Michigan for å la de bo ett år hos amerikanske vertsfamilier og gå på amerikansk skole. Tanken var at vennskap på tvers av landegrensene ville bidra til økt gjensidig forståelse og respekt. Siden den spede starten i 1951 har YFU spredt seg til over 60 land i alle verdensdeler. I dag finnes det YFU-organisasjoner blant annet i Sør-Korea, Argentina, Sør-Afrika, Ghana, Latvia, Aserbajdsjan, Canada og Uruguay. Felles for alle nasjonale YFU-organisasjoner er forpliktelsen til å arbeide etter et sett regler og retningslinjer, Basic Standards. YFU-Norge. YFU-Norge ble etablert av rektor Jakob Omholt-Jensen i 1967, og har mer enn 40 års erfaring med utveksling i Norge. Siden oppstarten har over 5000 norske ungdommer reist på utveksling med YFU, og mer enn 2700 utenlandske ungdommer har bodd ett år hos en norsk familie. YFU-Norge drives av flere hundre frivillige, samt et sekretariat med 4 ansatte. På landsbasis er organisasjonen delt inn i regioner, der frivillige i hver region bruker av sin tid og kunnskap for å skape så gode og lærerike utvekslingsopplevelser som mulig for både elev og vertsfamilie. YFU-Norge er medlem av LNU- Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Utvekslingsprogrammene. For elever er årsutveksling er det vanligste programmet internasjonalt, men det er også mulig å reise på semesterprogram eller sommerprogram. Familieopplevelsen er sentral i alle utvekslingsprogrammene. Youth For Understanding arbeider for økt toleranse og kulturforståelse, og alle utvekslingselever har orienteringer og samlinger før, under og etter utvekslingen. Familier som ønsker å bli vertsfamilie søker på vertsfamilieprogrammet. Alle familier må godkjennes ved hjemmebesøk og referansesjekk. Gjennom utvekslingsopplevelsen har alle familier en egen lokal YFU-frivillig som er deres kontaktperson. International Union of Tenants. International Union of Tenants (IUT) er navnet på det internasjonale leieboerforbundet. IUT ble siftet i Zurich i Sveits i 1926. Det første IUT-sekretariatet ble opprettet i 1927 i Wien hos leieboerforbundet i Østerrike;Mietervereinigung Österreichs (MVÖ). IUT har i dag 57 ulike leieboerorganisasjoner i 44 land som medlemmer. Den svenske leieboerorganisasjonen (Hyresgästföreningen) har siden 1983 vært hovedbidragsyteren til IUT sin virksomhet. Den tyske leieboerorganisasjonen (Deutscher Mieterbund (DMB)) bidrag til IUTs EU-kontor i Brussel. IUT ønsker gjennom samarbeid å beskytte og ivareta leieboernes interesser. IUT arbeider for at alle skal ha rett til en bra bolig og et godt bomiljø til en rimelig kostnad. I tillegg er IUT opptatt av at leieboerne skal ha demokratisk innflytelse. I Norge er det Leieboereforeningen i Oslo (LBF) som er medlem av IUT. Oslo kommunale leieboerorganisasjon. Oslo kommunale leieboerorganisasjon (OKL) er navnet på den kommunale leieboerforeningen i Oslo. Rory Sabbatini. Rory Sabbatini (født 2. april 1976) er en sørafrikansk profesjonell golfspiller. Sabbatini begynte å spille golf 4 år gammel, men begynte å satse på sporten fra han var 12 år. Han ble rekruttert av Universitetet i Arizona og ble profesjonell i 1998. Året etter fikk han spillerett på PGA-touren. Eksterne lenker. Sabbatini, Rory Sabbatini, Rory Leieboerforeningen. Leieboerforeningen (LbF) ble stiftet i 1933 og er en medlems- og interesseorganisasjon for leieboere i Norge. Foreningen har kontorer i Oslo, men medlemmer over hele landet. Foreningen har ca. 4 000 medlemmer hvorav de fleste leieboere, samt noen borettshavere, selveiere og utleiere. Foreningens viktigste tilbud er juridisk bistand til leieboere. De seneste årene har de også jobbet med ulike boligsosiale prosjekter, hovedsakelig finansiert av offentlige myndigheter.LbF var medlem av Norges Leieboerforbund (NLF) inntil denne paraplyorganisasjonen ble nedlagt 31.12.2006. LbF sitter i styret i International Union of Tenants (IUT). Hus&Hjem er Leieboerforeningen sitt medlemsblad. Det finnes leieboerforeninger av en viss størrelse i Bergen og Trondheim, og en egen kommunal leieboerforening i Oslo. Norges Leieboerforbund. Norges Leieboerforbund (NLF) ble stiftet i 1939 og var en paraplyorganisasjon for leieboerforeningene i Norge. Organisasjonen representerte foreninger i Bergen, Trondheim, Stavanger og Oslo som tilsammen organisererte ca 7 000 medlemmer. NLF satt i styret i International Union of Tenant (IUT). NLF hade som strategi å arbeide aktivt for å danne nye leieboerforeninger i alle de største byene. NLF ble lagt ned med virkning fra 31. desember 2006 Norges Bilbransjeforbund. Norges Bilbransjeforbund (NBF) organiserer bilverksteder og bilforhandlere. NBF ble etablert i 1928 og har om lag 1200 medlemsbedrifter og 24 lokalforeninger som er tilknyttet forbundet. NBF er tilsluttet NHO som bransje- og arbeidsgiverorganisasjon. Bilbransjen. "Bilbransjen" er et magasin utgitt av Norges Bilbransjeforbund (NBF) som distribueres til dets medlemmer. Det ble etablert i 1929, og er et næringspolitisk tidsskrift som ser det som sin hovedoppgave å holde leserne informert om utviklingen i bransjen. Comenius. Comenius-Norge et navnet på et EU-program som gir støtte til europeisk samarbeid til barnehager og skoler. Programmet er oppkalt etter Johann Amos Comenius. BioWare. BioWare Corp. er et canadisk data- og videospill selskap som ble stiftet i februar 1995 av Ray Muzyka, Greg Zeschuk, og Augustine Yip. Det er basert i Edmonton, Alberta, Canada. BioWare spesialiserer seg i å skape data og konsoll videospill og er berømt for sine kritikerroste og suksessrike datarollespill som f.eks "Baldur's Gate" og "Neverwinter Nights", som begge har vunnet flere priser. De har også laget tre konsollrollespill: ' og "Jade Empire" (som begge senere ble portet til PC), og nylig, "Mass Effect" (med PC versjonen lansert i mai, 2008). Muzyka og Zeschuk er er nå i ledelsen av BioWare, med Muzyka som General Manager og Chief Executive Officer og Zeschuk er General Manager og President av BioWare; Yip forlot selskapet tidlig i 1997. I november 2005, ble det kunngjort at BioWare og Pandemic Studios (stiftet av tidligere Activision medarbeidere) ville inngå partnerskap, med privatfondet Elevation Partners som investor i partnerskapet. Begge selskapene vil beholde deres identiteter og merkevarer. 13. mars, 2006, kunngjorde BioWare at de åpnet nytt spillstudio i Austin, Texas ledet av industriveteranene Gordon Walton og Richard Vogel, som allerede jobber på en MMORPG. BioWare har også kunngjort at de jobber med, et Sonic the Hedgehog konsollrollespill for Nintendo DS med planer for utgivelse i 2008. 11. oktober, 2007, ble det kunngjort at VG Holding Corp, eierne av Bioware og Pandemic Studios, ville bli oppkjøpt av Electronic Arts i januar 2008. 30. oktober 2007, kunngjorde BioWare at de vil samarbeide med LucasArts på et nytt spill. 17. juli, på slutten av E3 mesen bekreftet, John Riccitiello, CEO av Electronic Arts, at en MMORPG er under utvikling hos BioWare i partnerskap med LucasArts som vil være basert på Star Wars fiksjon, og muligens satt i samme æra som deres tidligere spill "Knights of the Old Republic". Spillmotorer. BioWare skapte Infinity Engine, som ble kjernen for utviklingen av 2D datarollespill basert på "Dungeons & Dragons", som f.eks "Baldur's Gate" og "Icewind Dale". For spillet deres "Neverwinter Nights", som ble lansert i 2002, utviklet BioWare Aurora Engine, som er basis for flere suksessrike 3D data- og konsollrollespill. "Neverwinter Nights" ble utgitt med flere verktøyer som gav brukerne muligheten til å skape deres egne eventyr for både single- og multiplayer. Verktøyene, ved bruk av Aurora Engine, har blitt tilpasset til mange former for spill- og historiefortelling, med tusener av moduler skapt av både profesjonelle og amatører tilgjengelig på forskjellige websider; noen har blitt utgitt for salg som premium innhold for spillet. "Neverwinter Nights" var et eksempel på pionerende bruk av brukerutviklet spillinnhold som ble kommersielt støttet og distribuert over internett. Odyssey Engine ble utviklet for PC og Xbox spillet ', som var basert på Aurora Engine. BioWare utvikler for tiden Eclipse Engine for spillet "Dragon Age". Etter år med arbeid med lisensiert innhold, spesielt fra "D&D" verdenen, begynte BioWare arbeidet med å utvikle originale, uavhengige universer. "Jade Empire" var ett steg i denne retningen, såvel som deres nåværende prosjekter: datarollespillene "Dragon Age" og "Mass Effect" for Xbox 360 and PC, ved bruk av Unreal Engine. BioWare holdt et begrenset oversyn på Obsidian Entertainments utvikling av "Neverwinter Nights 2" og '. Priser. En fullstendig liste kan finnes på deres webside:. Rødkål. Rødkål ("Brassica oleracea", varietet "capitata" f. "rubra") er en type hodekål med hardt knyttet hode av mer eller mindre fiolettrøde blad. Denne grønnsaken har så å si samme bruksommeråde som vanlig hodekål (hvitkål). Fargestoffet i rødkål er i en gruppe stoffer, som heter anthocyaniner. Anthocyanin kan faktisk brukes som en unøyaktig pH-indokator. Som blir lysere (rød til rosa) ved lav pH, og mørk (lilla til blå) ved høy pH. Bruk. Rødkål kan brukes rå eller kokt. Den er ofte brukt i surkål, men kan også med fordel brukes i salater og andre retter. Siviløkonom. Siviløkonom (tidligere handelskandidat) er i Norge en tittel for personer som har avlagt høyere utdannelse innen bedriftsøkonomi (tidligere kalt handelsfag) av mellom 3 og 5 års varighet (5 år siden 2003), eller eksamen fra godkjent utenlandsk høyskole eller universitet. Tittelen "siviløkonom" har vært beskyttet i Norge siden 1963, men ble brukt også tidligere. Etter gjennomføring av Kvalitetsreformen for utdanning i Norge med innføring av 3-årig bachelorgrad og deretter 2-årig mastergrad blir "siviløkonom" gitt som sidetittel til f.eks. graden "master i økonomi og ledelse" ved BI Oslo, Handelshøgskolen i Bodø eller "master i økonomi og administrasjon" ved NHH (Norges Handelshøyskole), samt "master i økonomi og administrasjon" ved UiA (Universitetet i Agder). Andre universiteter og høgskoler tilbyr tilsvarende studier. Graden ble etablert som "handelskandidat", en tittel gitt etter en toårig handelsutdannelse (handelsdiplom) ved Norges handelshøyskole fra 1936. Utdannelsen var modellert etter handelsutdannelser i Tyskland. Fra 1938 ble det tilbudt et ettårig påbygningsstudium som kvalifiserte for læreryrket. I 1946 ble handelsdiplomstudiet utvidet til tre år. I 1963 ble tittelen handelskandidat endret til siviløkonom, som også ble lovbeskyttet det året. Siviløkonom var en treårig grad fra 1963 til 1975. Fra 1975 til 2003 var graden siviløkonom fireårig og tilsvarte dermed omfangsmessig cand.mag. I 1985 ble det bestemt at alle diplomøkonomer utdannet etter 1971 også kunne bruke tittelen siviløkonom. De med fireårig siviløkonomutdannelse kan i dag ta ettårig videreutdannelse for å oppnå mastergraden ved blant annet Handelshøgskolen i Bodø og Handelshøyskolen BI. Tittelen «siviløkonom» ble tatt i bruk i privat regi av Norske Siviløkonomers Forening fra 1954, men hadde ingen offisiell beskyttelse. Fra 1963 til 2006 var tittelen lovbeskyttet og forvaltet av de lærestedene i Norge som hadde rett til å tildele tittelen (bl.a. Norges Handelshøyskole). Etter 2006 kan tittelen siviløkonom gis som en sidetittel av enkelte norske læresteder. Interesseorganisasjonen Econa (tidligere Norske Siviløkonomers Forening) kan tildele tittelen til personer med tilsvarende utdannelse fra utlandet. Dette gjelder likevel ikke for personer som påbegynte sin utdannelse i 2002 eller tidligere og som fullførte innen 2008; det er da Norges Handelshøyskole som kan tildele siviløkonom-tittelen. Siviløkonom må ikke forveksles med samfunnsøkonom, også kalt økonom. Begrepene «siviløkonom» og «bedriftsøkonom» er et særnorsk fenomen; på engelsk heter faget "Business Studies", "Business Administration", "Commerce" e.l. Det engelske begrepet "Economics" viser bare til samfunnsøkonomi og en "economist" på engelsk er alltid en samfunnsøkonom. Betegnelsen «siviløkonom» (tildelt før 2003) oversettes til engelsk som "Bachelor of Commerce/Business Studies" eller (tildelt etter 2003) som "Master of Commerce/Business Studies". I Norge er bedriftsøkonomi, i motsetning til samfunnsøkonomi, ikke tradisjonelt et universitetsfag, men en praktisk orientert handelsutdannelse på høyskolenivå. Tilsvarende grader i Norden. I Danmark betegner tittelen «civiløkonom» en person som har avlagt en 3-årig "Erhvervsvidenskabelig Afgangseksamen" (forkortes HA, da eksamenen tidigere het "Handelsvidenskabelig Afgangseksamen"). I Sverige har man tittelen «civilekonom» som tradisjonelt er en tittel for personer som er høyskoleutdannet i 3 eller 4 år med bedriftsøkonomi som hovedemne og samfunnsøkonomi som biemne (eller vice versa). Fra og med 2007 tilbyr visse universitet i Sverige den nye graden «civilekonomexamen». De nasjonale interesseorganisasjonene for siviløkonomer er sluttet sammen i Nordiska Civilekonomförbundet. Høyres Studenterforbund. Høyres Studenterforbund (HSF) er studentorganisasjonen til partiet Høyre. Forbundet ble stiftet den 26. mars 1961 under navnet Norges Konservative Studenterforbund (NKSF). Høyres Studenterforbund arbeider for en konservativ fremskrittspolitikk som organiserer studenter ideologisk, sosialt og politisk. Forbundet fremmer konservative verdier i samfunnet generelt og i det akademiske samfunn spesielt. Formann i Høyres Studenterforbund fra 2011 er Morten Olimb. __NOTOC__ Organisasjon. Lokalforeningene ved forskjellige universiteter og høyskoler over hele landet danner grunnlaget for forbundets virksomhet. Lokalforeningene sender delegater til landsmøtet, forbundets høyeste organ, ut ifra medlemstall og én representant til landsstyret. I landsstyret møter også arbeidsutvalget og to landsmøtevalgte medlemmer. Arbeidsutvalget velges av landsmøtet og består av fem personer, hvorav én formann og to viseformenn. Internasjonalt arbeider forbundet gjennom medlemskap i Nordens Konservative Studentunion (NKSU) og den europeiske paraplyorganisasjonen European Democrat Students (EDS). Høyres Studenterforbund har representanter i både EDS og NKSU. UEFA Super Cup. Trofeet i UEFA Super Cup UEFA Super Cup er fra et årlig finaleoppgjør mellom vinnerne av UEFA Champions League og UEFA Europa League, som fra 1998 til 2012 spilles ved Stade Louis II i Monaco i slutten av august måned. Turneringen ble opprettet i 1972 og arrangeres av UEFA. Turneringens mestvinnende er den italienske klubben AC Milan, med fem titler. Historie. Grunnlaget for formatet ble foreslått av sportsredaktør Anton Witkamp hos den nederlandske avisen De Telegraaf for å avgjøre hvilken klubb som var best i Europa. På denne tiden var for øvrig storklubben Ajax Amsterdam og nederlandsk Totalfotball dominerende i Europa. Ajax hadde vunnet både serievinnercupen og Intercontinental Cup, og som et ledd i å teste laget ytterligere ønsket man en kamp mellom de vinnende finalistene i serievinnercupen og tilsvarende i cupvinnercupen. I 1972 gav Witkamp ideen videre til president Jaap van Praag i Ajax Amsterdam. Denne ble videresendt til UEFA i Zürich, men ble avslått av daværende president Artemio Franchi siden den regjerende mesteren i cupvinnercupen var Glasgow Rangers, som nettopp hadde blitt bannlyst i ett år fra europacupspill på grunn av tilskuerbråk. Finalen mellom Rangers og Ajax ble likevel spilt, men under påskudd av at Rangers feiret 100-årsjubileum, slik at den første supercupen i Europa blir regnet som uoffisiell av UEFA. Den første kampen ble spilt den 16. januar 1973 i Glasgow, mens den andre finalekampen ble spilt den 24. januar i Amsterdam. Ajax vant til slutt 6–3 sammenlagt etter å ha vunnet begge kampene. For å legge til noe ekstra interesse, donerte avisen De Telegraaf et trofé, kalt «Super Cup of Europe», som skulle tildeles den samlede vinneren. Den eneste forbindelse finalen hadde med UEFA på den tiden var budskapet om gratulasjoner fra fungerende president i UEFA, som ble gjengitt i programmet for kampen. Fra 1973-sesongen anerkjente UEFA turneringen og tok over organiseringen av den. Fram til 1999 var deltakerne vinnerne av Mesterligaen og cupvinnercupen, men fra 2000-utgaven ble cupvinnercupen avviklet og overtatt av UEFA-cupen og senere UEFA Europa League. Format. Turneringen hadde til å begynne med to finalekamper som ble spilt på hjemmebanen til hver av finalelagene, dette grunnet muligheten til å fordele billettinntekter likt mellom klubbene. Med enkelte unntak ble det spilt to finalekamper fra og med 1972 til 1998. Finalene ble i begynnelsen valgt til et ugunstig tidspunkt i forhold til klubbenes øvrige terminliste, og resulterte i flere kanselleringer og kun én spilt kamp istedenfor to. Etter omleggingen av formatet i 1998/1999, da Cupvinnercupen ble avviklet og delvis lagt inn under UEFA-cupen, ble Supercupen avholdt med én finale samtidig som tidspunktet deretter ble lagt til slutten av august i tråd med starten av terminlistene i europeiske serier. Arenaen ble i 1998 valgt til å være Stade Louis II i Monaco, som skulle være i tråd med nøytralitetsprinsippet, men fra og med 2013 skal UEFA rullere på finalearenaer. Kampformatet er det samme som alle andre finaler arrangert av UEFA, hvor uavgjortresultat ved full tid gir to ekstraomganger på 15 minutter. Ved fortsatt uavgjortresultat på avblåsning av andre ekstraomgang går finalen til straffesparkkonkurranse for å kåre en vinner. Supercupen har for øvrig aldri blitt avgjort på straffesparkkonkurranse, men i 2000 ble finalen avgjort ved hjelp av golden goal i første ekstraomgang. Graeme McDowell. Graeme McDowell (født 30. juli 1979) er en nordirsk profesjonell golfspiller på PGA-touren og Europatouren. I likhet med stadig flere lovende unge golfspillere fra Storbritannia mottok McDowell et stipend fra et amerikansk universitet. Han studerte ved University of Alabama at Birmingham fra 1998 til 2002 og ble rangert som nummer 1 blant universitetsspillerne i USA. I 2001 var han med på det vinnende laget fra De britiske øyer som vant Walker Cup i Georgia. McDowell ble profesjonell i 2002 og vant sesongens Volvo Scandinavian Masters, som var kun hans fjerde turnering på Europatouren. Han tok ingen titler i sin andre sesong, men i 2004 vant han Telecom Italia Open og endte som nummer 6 på Europatourens Order of Merit. I 2005 delte McDowell tiden mellom Europatouren og PGA-touren. Han var ennå ikke fullverdig medlem av PGA-touren, men posisjonen blant de 50 beste på verdensrankingen i golf gjorde at han ble invitert til å spille i mange av turneringene i USA. Han tjente nok penger til å få full spillerett på PGA-touren til 2006, men klarte ikke bli blant de 150 som fikk spillerett 2007, og kunne konsentrere seg om Europatouren. I 2008 vant han to seirer på Europatouren, henholdsvis Ballantine's Championship og Barclays Scottish Open. I 2010 vant McDowell Celtic Manor Wales Open første helgen i juni, før han to uker senere tok sin største seier i karrieren. Med triumfen i US Open gikk han for første gang til topps i en major-turnering. Det var samtidig hans sjette seier på Europatouren. McDowell ble i dronningens nyttårsliste for 2011 utnevnt til medlem av Den britiske imperieordenen for fortjenester av golfidretten. Anna Olsson. Anna Olsson (født Anna Dahlberg 1. mars 1976 i Gudmundrå, Kramfors) er en svensk langrennsløper. Hun giftet seg med langrennsløperen Johan Olsson sommeren 2008 og skiftet navn fra Dahlberg til Olsson. Karriere. Olsson debuterte i verdenscupen i 1997. Hun er en typisk sprinter, og hun har tolv pallplasseringer individuelt i verdenscupen (per februar 2010) – alle i sprint. Hennes første pallplass kom i Val di Fiemme i desember 2003. I februar 2006 vant Olsson sin første verdenscupseier da hun vant sprinten i Davos. Halvannen uke senere tok hun gull på sprintstafetten under OL 2006 i Torino sammen med Lina Andersson. I VM 2007 i Sapporo ble hun nummer fire på sprint individuelt, klassisk stil. På 4 x 5 km stafett gikk hun på det svenske laget som ble nummer fire sammen med Lina Andersson, Charlotte Kalla og Britta Norgren. I OL 2010 i Vancouver var hennes beste resultat fjerdeplass i sprinten. Gloppedalstunnelen. Gloppedalstunnelen er en veitunnel på riksvei 503 i Bjerkreim kommune i Rogaland. Tunnelen er 1250 meter lang. Tunnelen ble åpnet 8. november 2005; den ble bygget på grunn av rasproblemer på strekningen. I tillegg til tunnelen er det også bygget et rassikringsanlegg på 1400 meter. Erik Harry Johannessen. Erik Harry Johannessen (født 1902, død 1980) var norsk billedkunstner og maler. Erik Harry Johannessen var utdannet reklametegner ved Statens Kunst og Håndverksskole i Oslo, og arbeidet fra 1920-årene som reklame- og dekormaler. Han virket blant annet for Freia, Lilleborg og Mustad. Han laget dekorative arbeider inspirert av Gerhard Munthe for private oppdragsgivere. Johannessen begynte mot slutten av 1920-årene å arbeide med billedkunst. Han hadde blant annet kontakt med Kai Fjell. De fleste av disse arbeidene ble kjøpte av Rolf Stenersen, og inngår i dag i Stenersensamlingen i Oslo kommune. Storsylen. Storsylen (1762 moh.) er den høyeste toppen i Sylmassivet. Den ligger i Sylan i Tydal like ved grensen til Sverige. Motbakkeløpet Storsylen Opp har målgang på toppen. Dnf. DNF, DnF eller Dnf er på norsk forkortelse for blant annet DNF er også forkortelse for utallige utenlandske begreper, firmanavn, organisasjoner og annet, deriblant Christiania Spigerverk. Christiania Spigerverk, i dagligtale bare kalt «Spikerverket», er en bedrift med administrasjon beliggende i Nydalen i Oslo. Nå selger firmaet først og fremst ulike «festemidler», det vil si produkter som spiker og skruer. Tidligere var verket et landsomfattende konsern, og moderbedriften i Nydalen var en stor industribedrift som preget området. Nydalen var da et typisk industristrøk, beliggende midt mellom øst og vest i Oslo, om lag midt mellom sjøen og Oslomarka. Det har ligget flere spikerfabrikker langs Akerselva. Kjelsås Bruk ble anlagt som spiker- og ståltrådfabrikk i 1855. Det ble overtatt av O. Mustad & Søn i 1884. En annen bedrift var Christiania Hesteskosømfabrikk. Historie. Det opprinnelige Spigerverket inntegnet på østsiden av elva på et gammelt kart over Nydalen. Kartet viser bygningsmassen slik den var før den «nye» spikerfabrikken på vestsiden sto klar i 1878. a> rundt 1850, og produserte "varm"smidd spiker. Coates-maskinen var en teknologisk triumf, og i bruk ved Spigerverket i mer enn hundre år! Denne står i dag på Norsk Teknisk Museum. Fra spikersmie til fabrikk. Spigerverket ble etablert i 1853 under navnet "Christiania Spiger- og Valtse Værk". Industrigründeren Oluf Onsum kjøpte fallrettighetene til Lillo Gård, og den gamle gårdssagen ble revet og erstattet av fabrikkbygningene til Spigerverket. Det første verket ble anlagt på østsiden av elva, et par hundre meter overfor dagens Gullhaug bru. Det var bygget over en utgravd kanal som løp parallelt med elva. Over selve kanalen lå turbinhus, mens valseverket lå på vestsiden og selve spikersmia på østsiden. I tillegg til bygningene med valseverk-turbiner-spikerfabrikk fantes kull- og vedbod samt pakkhus og hestestall. De første årene importerte verket jern til valsingen, men fra 1865 begynte man å bruke norsk skrapjern. I enkle bolleovner ble skrapjernet smidd til «boller» og deretter hamret ut til blokker egnet for valsing. Hammersmia med bolleovnene lå øst for elva rett nedenfor Gullhaug bru. Produksjonen var oversiktlig: I valseverket ble blokkene valset til jernplater. Jernet ble kuttet på tvers av valseretningen i lengder tilpasset spikerlengden. Deretter ble dette «spikerjernet» klipt i passende «lapper» for å bli kuttet til spikeremner og smidd i spikerfabrikken. Den første tiden ble spiker "kald"smidd, men alt i 1855 skaffet man ny banebrytende teknologi: Da fikk verket eneretten på den engelske "Coates-maskinen" for produksjon av "varm"smidd spiker. Disse maskinene kom til å bli avgjørende for Spigerverkets framtid. Produksjonen økte raskt, og snart var kapasiteten sprengt i de opprinnelige lokalene. I 1876 besluttet man å bygge ny spikerfabrikk på vestsiden av Akerselva – med ytterligere 16 Coates-maskiner. To år etter sto fabrikken ferdig. På slutten av 1800-tallet hadde man om lag 50 spikermaskiner i drift. Å ha virksomheten spredt over et større område var ikke problemfritt. På slutten av 1800-tallet var det nesten en halv kilometer fra valseverket lengst i nord til bygningene lengst i sør. Jernblokkene fra hammersmia måtte fortsatt være varme da hest og kjerre nådde valseverket om lag 250 meter unna. For å effektivisere transporten ble det derfor bygget hestesporvogn, en linje som i 1890-årene dekket hele anlegget og to steder krysset Akerselva over bru. Senere flyttet man bolleovnen opp til valseverket. Omtrent samtidig som den nye spikerfabrikken sto ferdig i 1878 sviktet spikermarkedet. Etterspørsel og priser sank, og verket ble tvunget til å redusere arbeidstiden. Spigerverket gikk da sammen med resten av spikerprodusentene i Norge og Sverige om en prisoverenskomst. 11 fabrikker ble enige om å holde de samme priser, og klarte på denne måten å manøvrere gjennom krisetidene. I 1886 gikk selveste Oluf Onsum konkurs. I den livlige byggeperioden i Christiania hadde han levert materialer til mange bygg, – med pant i bygningsmassen. Da nedgangstidene satte inn ble han sittende med 50 – 60 bygårder på hånden, og klarte ikke ri stormen av. Det viste seg at forretningsmannen Onsum hadde blandet sammen egen økonomi og Spigerverkets økonomi, slik at han holdt på å trekke med seg verket i fallet. Men siden selve driften var liv laga ønsket både Creditbanken og nye interessenter å redde Spigerverket. I 1889 ble det derfor opprettet et nytt, refinansiert selskap: Denne gangen under navnet "Christiania Spigerverk". Utvikling til storbedrift. Ved århundreskiftet sto Spigerverket ved inngangen til en ny tid. Det som til nå hadde vært et et enkelt "spiker"verk skulle utvikle seg til å bli en allsidig storbedrift. De første skrittene ble tatt i 1897–1898 på bakgrunn av rene markedsvurderinger. Spikermarkedet besto av mer enn hjemmemarkedet, – en fjerdedel av verkets produksjon gikk for eksempel til Sverige. Nå var forholdene mellom de to unions-landene i ferd med å endres, også på det handelspolitiske området. For å sikre det svenske salget besluttet man å etablere seg i nabolandet. Resultatet ble anleggingen av spikerfabrikken "Ödeborgs bruk" på den svenske vestkysten. Spikermarkedet var dessuten blitt et marked der tradisjonell smidd spiker og ny "stift" laget av ståltråd ble solgt side om side. Derfor opprettet man samme året en "trådstiftfabrikk" i Nydalen, på Bjørsheim; lokaler som tidligere hadde huset tekstilindustri. Nå kunne man tilby begge de produkttypene som utfylte hverandre på markedet. I de første par tiårene på 1900-tallet fulgte nyetablering på nyetablering. To år etter trådstiftfabrikken sto nytt "trådtrekkeri" ferdig. I 1905 kom Spigerverkets "nagle- og skruefabrik". I 1912 fulgte neste større satsing, egen "redskapsfabrikk": «Norge-spaden» fra Spigerverket ble etter hvert en merkevare. Satsingene fulgte en strategisk tanke: Man ville ha herredømme over mer av verdikjeden, styring med og fortjeneste på mest mulig av produksjonen fra råvare til ferdig produkt. Denne tanken kom også til å prege verket i de neste fasene, da man ga seg i kast med stålproduksjon i stor stil og etter hvert ekspanderte til et landsdekkende konsern. Etableringen som stålverk. Det steget man nå sto foran var avgjørende: Etableringen som et moderne stålverk. Verkets ekspansjon i Nydalen la grunnlaget for et slikt løft, og den første verdenskrigen gjorde behovet for stål akutt. Jernsaken ble satt på det politiske Norgeskartet. I Nydalen ble det i krigsårene bygget "stålverk" på østsiden av elva, øst for nåværende Gullhaug torg. I nordenden av stålverket kom "blokkvalseverk", med "finvalseverk" litt nærmere elva. Men for Spigerverket skulle krigstidas hastverk bli en ulykke: Da stålverket ble etablert var det med kullfyrte stålovner av Martin-typen, en teknologi som man aldri helt lærte seg å beherske, og som slett ikke ble regningssvarende da krigen endte og prisene stupte. I flere år ble ovnene stående nesten ubrukte, mens verket akkumulerte underskudd og levde på bankens nåde. Først på slutten av 1920-tallet begynte det å løsne, med råjernsmelting ved hjelp av elektrisk energi. Etter mye eksperimentering fikk man satt i drift verdens første elektriske råjernovn med koks som reduksjonsmiddel, den såkalte «Tysland-Hole-Spigerverksovnen». Senere ble første elektrostålovn bygget. Samtidig var både blokkvalseverk og finvalseverk godt i gang. Det nyeste valseutstyret var anskaffet til spottpris fra det havarerte Hamar Staalverk. Dermed var Spigerverket i stand til å framstille jern og stål til egne ferdigprodukter, i en drift som fra 1933 kunne skilte med stabilt økende produksjon og stadig bedre resultater. Stål- og valseverket klarte snart å ta på seg krevende oppgaver som valsing av jernbaneskinner for NSB. Produksjonen la dessuten grunnlag for utvikling av de andre avdelingene, som utbygging av trådtrekkeriet og trådstiftfabrikken, og modernisering av redskapsfabrikken. Teknologisk arbeidet man seg etter hvert opp i tetskiktet i verden. Den første elektroovnen var banebrytende, og mellom stålverk og blokkvalseverk utviklet man senere en helt ny metode med elektriske varmegroper for blokkene. Slike «norske varmegroper» ble blant annet bygget ved smelteverk i Ruhr. Krigstiden. Da krigen kom til Norge var Spigerverket en sentral bedrift. Hjemme hos verkets direktør Gunnar Schjelderup møttes næringslivets menn alt 13. april 1940 – for å områ seg under de nye betingelsene etter den tyske okkupasjonen. Møtet favnet landets viktigste industriledere, også Siemens-direktør Fridtjof Heyerdahl med meget nære tyske forbindelser. Året før hadde han vært æresgjest hos Hitler. Møtet kom snart til enighet om at det var viktig «å få fiendtlighetene avbrutt». Det sentrale for bedriftslederne var å holde hjula i gang. Spørsmålet ble snart hvordan man skulle drive en bedrift som Spigerverket, mens man samtidig skapte et minimum av fordel for fienden. Da krigen kom hadde man alt laget granatstål for levering til Raufoss. Dette første granatstålet ble skyndsomt gjemt under skrapjern, mens man bedyret overfor tyskerne at verket aldri hadde produsert rustningsstål. I 1943 troppet til slutt tyskerne opp i Nydalen med egen teknisk militærkommisjon, og påla Spigerverket å levere rustningsstål. Denne produksjonen ble imidlertid aldri effektiv. Ønsket om å holde hjula i gang var i pakt med holdningen i ledelsen i hjemmefronten de første krigsårene, og forbindelsene var tette. Direktør Schjelderups bror, høyesterettsdommer Thorleif Ferdinand Schjelderup var med i Administrasjonsrådet og senere sentral i den såkalte Kretsen som mer eller mindre formelt representerte London-regjeringa i Norge. Spigerverket er på mange måter et eksempel på hvordan Kretsens linje ble satt ut i livet: Her vokste motstanden mot tyskerne, men anlegget ble skånet. I motsetning til Oslo-bedrifter som Akers mekaniske verksted eller Asea Per Kure ble ikke Spigerverket mål for større sabotasjeaksjoner. I løpet av krigen sank produksjonen ved Spigerverket til om lag det halve, til tross for at antallet ansatte økte fra 790 til 923. Mange av verkets folk ble arrestert av tyskerne, tre fra klubbstyret alt i 1941 i forbindelse med den såkalte melkestreiken. Blant dem var den senere LO-lederen Tor Aspengren. Også mange i ledelsen ble tatt, eller måtte flykte til Sverige. I 1944 ble direktør Schjelderup arrestert. Han satt på Akershus og Grini til krigens slutt. Men om produksjonen sank i krigsårene, gjorde ikke prisene det. Spigerverket ble på ingen måte utarmet av krigen. Tvert i mot ble mye av verket modernisert i disse årene: Alt i 1941 sto dets nye administrasjonsbygg ferdig. Samme år kom tredje stålovnen på plass. Kokillestøperiet ble opprettet i 1944. Verket tok også over eiendommen Bakke Mølle, sentralt i Nydalen. På Spigerverket kom krigsårene til å legge grunnlaget for nye oppgangstider. Da freden brøt løs innledet man umiddelbart en hektisk opprustning i Nydalen. Snart sto nytt "finvalseverk" ferdig (1948), ny "Hall I" for trådtrekkeriet (1948), ny "Hall II" (1950) og ny "Hall III" (1953). I stålverket bygde man ny "Ovn IV" (1951), på den tiden Europas største i sitt slag. Så fulgte nytt "blokkvalseverk" (1952). De kommende årene skulle disse satsingene gi seg utslag i dramatisk økning i produksjonen. 100-årsjubileet. a> (5). Administrasjonsbygget (6) hadde ennå ikke blitt bygget i høyden. Helt nederst i bildet Bjørsheim (7) Den 13. juni 1953 kunne Christiania Spigerverk feire sitt 100 års jubileum med brask og bram. Etter å ha sett filmen om Spigerverket på Colosseum kino dro gjester og ansatte opp til Nydalen. Her sto trådtrekkeriets nye Hall III (82 x 20 meter) ferdig dekket som festsal med 34 langbord for 1 800 personer. På festen ble det konsumert 12 000 sosisser, 10 000 skiver tunge, 8 000 skiver roastbeef, 5 000 skiver skinke og 10 000 skiver svinefilet. Dagens høydepunkt var utvilsomt Kong Haakon VIIs besøk. Vannbassenget på Eidsvold Plass, populært kalt «Spikersuppa», ble gitt som gave fra Spigerverket til Oslo Kommune i forbindelse med 100 års jubileet. I Spigerverkets historie kom hundreårsmarkeringen til å bli innledningen på en ny periode, da man i større grad rettet blikket ut over Nydalen. Rett nok fortsatte moderbedriften å vokse, men flere folk og mer moderne utstyr. Det omgivelsene merket mest var nok byggingen av et nytt renseanlegg (1973). Dermed forsvant den tjukke, røde røyken som hadde forurenset byen. Man erstattet også blokkvalseverket med et nytt moderne "strengstøpanlegg" ved stålverket (1972). Men på denne tiden vokste Spigerverket først og fremst andre sted i landet. Utviklingen til konsern. Utbygging for å sikre hele produksjonslinjen fra råvarer til ferdigvarer hadde preget utviklingen i Nydalen. Samme tankegang preget Spigerverket da det etter hvert utviklet seg til et landsomfattende konsern. Alt i 1925 hadde man tatt over Norsk Blikvalseverk ved Bergen. Blikvalseverket kunne videreforedle Spigerverkets produkter. I 1939 sto Bergens Bliktrykkeri for tur. I etterkrigstiden omfattet også konsernet ferdigvarebedrifter som FONAS i Nydalen og på Dokka og JoBu i Oslo og Drøbak. For å sikre skrapjern gikk man inn i Grimstad Ophugnings Compagni og Stavanger Skibsophugnings Co, to bedrifter som i 1958 ble slått sammen i Norsk Skipsopphugnings Co. For å sikre jernmalm engasjerte man seg i en rekke prosjekter, som Bråstad Gruber ved Arendal, Rødsand Gruber noen mil fra Kristiansund og Norsk Nefelin på Stjernøy i Finnmark. Bremanger Smelteverk i Svelgen utgjorde snart en viktig del av konsernet. I noen tilfeller var det Spigerverkets avanserte teknologi som gjorde det økonomisk mulig å drive gruvene, og Spigerverket drev i mange år omfattende undersøkelser for å finne interessante malmforekomster. Landets nest største. Blant ferdigvarene som ble produsert opp gjennom tiden kan nevnes: armeringsstål, elektrodestål, handelsstål, harpunstål, granatstål, jernbaneskinner, stålull, spiker, skruer, bolter, muttere, spader, greip, river og raker, snøskuffer, motorsager, knipetak, hermetikkbokser, plastmatter, lengdeløpsskøyter og nøkler. Det nye selskapet fikk etter fusjonen navnet Elkem-Spigerverket og hadde 8200 ansatte. Det var datidens nest største norske industrikonsern. Selve Spigerverket ble hovedbedriften i konsernets ståldivisjon. Elkem tar over. Håpet til fusjonen var at de to partene skulle utfylle hverandre: Det samlede konsernet skulle bli mindre konjunkturutsatt. Fusjonen skulle gi synergieffekt og trygghet. Men fra første dag var Elkem-Spigerverket preget av sterke motsetningen mellom partene, ikke minst når det gjaldt bedriftskultur. Fusjonen var lite vellykket. Og i det nye konsernet var Spigerverket den svake, og tapende, part. Snart ble også «Spigerverket» kuttet fra konsernnavnet. Liksom de enkelte bedriftene i Spigerverk-konsernet tidligere hadde inngått i en strategi for å styrke Christiania Spigerverk, ble nå Spigerverket selv en brikke i et spill. Etter hvert solgte Elkem ut Spigerverkets aktiviteter bit for bit for å sikre egne satsinger. Til slutt ble selve stålverket i Nydalen solgt – til Jernverket. Nå ble bedriften organisert som et eget selskap under Norsk Jern Holding, det senere Fundia. Elkem satt tilbake med en gevinst på et par milliarder. Men et svekket Spigerverk var nå på statlige hender. Verkets skjebne var de facto overlatt til landets politikerne. Ofret for Mo i Rana. Fra Jernverket i Mo i Rana ble etablert etter krigen hadde det ligget som en potensiell trussel mot Spigerverket. Både bedriftsledelser og fagforeninger på de to stedene hadde kontakt og samarbeid, og det ble pønsket ut flere fåfengte planer for sameksistens. Spigerverket kunne for eksempel basere seg på skrapjern, og Jernverket på malm? Spigerverket kunne produsere armeringsjern, Jernverket flattjern? I virkeligheten var det ikke plass til begge, og forsøkene på samarbeid endte i åpen strid mellom Nydalen og Mo. Fra slutten på 1970-tallet satset Jernverket målbevisst på å overta hele den norske armeringsjernproduksjon. For politikerne var saken til syvende og sist enkel. Det var langt lettere å ofre Spigerverket enn å kutte i Jernverket. I Mo var verket en hjørnesteinsbedrift. Lokalsamfunnet var avhengig av det. Det var først og fremst Arbeiderpartiet som hadde drevet fram oppbyggingen i Mo. Nå drev det samme partiet gjennom nedleggelsen i Nydalen. Det skjedde tross bitre protester, spesielt fra Spigerverks-klubben. Som storbedrift fikk Spigerverket nådestøtet i 1989, da stålverket ble lagt ned. Det var da en av Oslos siste gjenværende tungindustribedrifter. Restene i Nydalen. I dag holder Riksteatret til i Spigerverkets tidligere jernlager. Selve lagerhallen sto ferdig i 1958, og var da bygget i sørenden av finvalseverket som en forlengelse av dette. Over jernlageret lå verkets utstillingshall, ferdigstilt i 1960. Trådstiftfabrikken på Bjørsheim er i dag omgjort til kontorbygg. Opprinnelig var det tekstilfabrikk fra 1857, og ombygget etter brann i 1890. Fra Spikerverket overtok i 1897 ble det produsert trådstift her helt fram til 1988. Spikerproduksjonen ble i 1993 skilt ut fra Fundia-konsernet og ført videre under navnet Christiania Spigerverk. Produksjonen av spiker ble lenge opprettholdt i Nydalen, men i dag er også den virksomheten avviklet der. Kun administrasjon og serviceavdeling er tilbake. Etter nedleggelsen av stålverket ble "eiendommene" i Nydalen interessante. Dette ble en av Kjell Inge Røkkes første store investeringer i Norge: Han kjøpte «halve Nydalen» for 220 millioner. I år 2000 solgte han for 3 milliarder. Nydalen har blitt videreutviklet til det i dag fremstår som «Nydalsbyen». Størst har forandringene vært på østsiden av elva. Der er det reist helt nye forretningsbygg; kontorer, hotell, T-bane, butikker og nytt hovedkvarter for Handelshøyskolen BI. På vestre bredd er mye av den gamle bygningsmassen bevart, men tatt i bruk til nye formål. De tidligere Spigerverks-bygningene som fortsatt står er redskapsfabrikken, laboratoriet, administrasjonsbygget, Bakke Mølle, Bjørsheim og trådtrekkeri-hallene (per 2010). Celsa Steel Service. Celsa Steel Service AS er idag en videreføringen av Christiania Spigerverks gamle Armeringsdivisjon. Her produseres blant annet armeringsnett, kommunalvarer og bearbeidet armering (Kapp & Bøy). Bedriften har besøksadresse Vitaminveien 5B i Nydalen, og er Norges største bearbeidingsanlegg for armeringsstål med en kapasitet på ca. 60 000 tonn. Celsa Steel Service holder også til i Nydalen, men er lokalisert nærmere Storo, like innenfor Ring 3. I tillegg er Celsa Steel Service AS morselskap for avdelinger i Drammen, Porsgrunn, Kristiansand, Bergen, Ålesund, Trondheim, Fauske og Tromsø med en total produksjonskapasitet på ca. 100 000 tonn bearbeidet armering. NRK. I 1992 ble lokalene overtatt av NRK og ble base for deres nyetablerte avdeling NRK Drama. Eksterne lenker. Christiania Spigerverk Arrested Development. Arrested Development er en amerikansk situasjonskomedie om en dysfunksjonell familie. Den har i Norge gått på TV3, mens den i USA ble laget og vist av Fox. Serien har vunnet seks Emmy-priser og én Golden Globe, men klarte på tross av svært god kritikk aldri å få mange seere. Etter den tredje sesongen ble serien avsluttet. Det hadde da blitt laget 53 episoder: 22 i den første sesongen, 18 i den andre og 13 i den siste. Rolleliste. Mange kjendiser har hatt gjesteroller, blant andre Julia Louis-Dreyfus, Charlize Theron, Zach Braff, Ben Stiller, Christine Taylor, Heather Graham, Andy Dick, Frankie Muniz, Carl Weathers og Richard Belzer. Jason Bateman. Jason Kent Bateman (født 14. januar 1969 i Rye i New York) er en amerikansk skuespiller. Bateman begynte sin karriere med en rolle i TV-dramaet "Huset på prærien", der han hadde rollen som James Ingalls fra 1981 til 1982. Senere fikk han roller i TV-serier som "Silver Spoons", "It's Your Move" og "The Hogan Family", men etter den sistnevnte serien var han ute av søkelyset i nesten 10 år. I løpet av denne perioden hadde han store roller i fire serier, men ingen av dem ble godt mottatt, og de varte ikke lengre enn en sesong. I 2003 gjorde han comeback med hovedrollen i FOX og TV3-serien "Arrested Development". I ettertid har han opptrådt i ' som en ESPN-kommentator, og "Starsky & Hutch" som Vince Vaughns figurs forretningspartner. Bateman fikk en Golden Globe i 2005 for «beste opptreden av en mannlig skuespiller i en komiserie» for sitt arbeid i "Arrested Development". Han var også gjesteprogramleder på NBCs "Saturday Night Live" den 12. februar 2005. Bateman har også spilt i den kritikerroste komedien "Juno" (2007) og senere i "Up in the Air" (2009), begge regissert av Jason Reitman. Winchester Model 70. Winchester Model 70 er et repetergevær med boltmekanisme produsert av Winchester Repeating Arms. Model 70 har vært i produksjon siden 1936. Riflen har opp gjennom årene kommet i forskjellige utførelser og i forskjellige kaliber. Riflen har vært meget populær i USA til sivilt bruk. De første modellene som ble produsert fra introduksjonen i 1936 frem til 1963, kalles idag for Pre-64. Disse har en boltmekansime som er svært lik en Mauser M98 mekanisme, som har en stor klo-utdrager og kontrollert mating. Etter denne kom en modell som har såkalt push-feed (dyttemating) mekanisme. I de senere år gikk man nesten tilbake til originalen som da fikk navnet Classic. En Classic og en Pre-64 er altså ikke det samme. De senere år ble kvaliteten særdeles variabel, og i 2006 ble den gamle fabrikken i New Haven, Conneticut lagt ned. Det var Browning som eide den gamle Winchester fabrikken, og Browning eies igjen av FN Herstal. Så i 2008 startet Browning opp med nyproduksjon av Winchester M-70 på FN Herstal's fabrikk i Columbia, South Carolina. De nye modellene produseres etter høyere kvalitetskrav enn på den gamle fabrikken. Den nye modellen har også fått en helt ny avtrekkermekanisme som er svært god. Det kan nevnes at eldre våpen av typen Pre-64, er i USA ettertraktet blant samlere. Kaliber. Modell 70 har blitt levert i følgende kaliber:.22 Hornet, .22-250 Remington, .223 WSSM, .225 Winchester, .220 Swift, .243 Winchester, .243 WSSM, .250-3000 Savage, .25-06 Remington, .25 WSSM, .257 Roberts, 6,5 x 55 mm Mauser, .264 Winchester Magnum, .270 Winchester, .270 WSM, 7 x 57 mm Mauser, .284 Winchester, 7 mm Remington Magnum, 7mm WSM, .300 Savage, .30-06 Springfield, .308 Winchester, .300 H&H Magnum, .300 Winchester Magnum, .300 WSM, .300 RUM, 7,92 x 57 mm Mauser, .325 WSM, .338 Winchester Magnum, .35 Remington, .358 Winchester, .375 Holland & Holland Magnum, .416 Remington Magnum og .458 Winchester Magnum. Sola Jonsen. Hans Olav Sola Johnsen (født 11. juni 1963 som Hans Olav Johnsen), mest kjent under navnet Sola Jonsen, er en norsk rockemusiker. Han har siden 1982 spilt trommer i punkbandet Wannskrækk som i 1985 endret navn til DumDum Boys og i bandet Motorpsykkel siden tidlig på 90-tallet. Han jobber nå som musikkprodusent i NRK P1. Magnus Eliassen. Magnus Eliassen (født 2. januar 1981) er en artist fra Bodø, som vant s publikumspris i 2006. Han har gitt ut to album, "Second Grace" og "Virkelighetsflyktning, første del: Maskinisten", i tillegg til at han under pseudonymet Magnetisk Nord sto bak hip-hop-EP-en "Tinglysing", som kom ut i 2003. Han har også gitt ut flere småutgivelser, både alene og sammen med andre. Etter å ha vært listet på NRK P3s C-liste i noen uker sommeren 2006 med sangen «Lois Is Happy», en rekke spillejobber, blant annet i USA og Tyskland, og etter å ha vært i Dagbladets oppsummering av Norges mestselgende album med selvutgitte "Second Grace" i 2006, ble det stille rundt Eliassen. I intervjuer har han sagt at han ble utbrent, at han mistet lysten på å spille musikk, og at han heller bestemte seg for å reise på lengre reiser til Asia og Sør-Amerika. Sommeren 2011 markerte Eliassens tilbakevendelse til musikklivet. Brødreduoen Sirkus Eliassen (se eget avsnitt nedenunder) debuterte, og hans egen singel «Til dem du e glad i» ble listet på både NRK P1 og NRK P3s spillelister. Salgsinntektene fra denne singelen, som ble sluppet 27. juli, gikk uavkortet til Røde Kors. «Til dem du e glad i» er skrevet av Magnus og spilt inn sammen med bandet Kråkesølv. Innspillingen ble gjort "live" uten pålegg i etterkant, og musikkvideoen ble spilt inn "live" på samme tid som lydopptaket ble gjort. Virkelighetsflyktning (albumtrilogi). I presseskriv og intervjuer i forbindelse med lanseringen av singlene har det kommet frem at Eliassen har planer om å gi ut tre plater i løpet av ett år. Albumtrilogien skal hete "Virkelighetsflyktning", og hver del skal ha hvert sitt lydbilde. Første del er spilt inn med kun gitar og vokal, og trilogiens andre del har et elektronisk lydbilde som på de to første singlene. 5. oktober slapp Eliassen singelen «På ei bru i Amsterdam» til digital nedlasting og streaming. Sangen ble av VGs anmelder beskrevet som en «[…] smått suggererende perle med bøttevis av elektronisk ynde […]» og mottok karakter 5 av 6. Avisa Nordland omtalte den som «den nydelige elektroniske poplåten». Sangen er skrevet av Eliassen, og produsert av Ben Kinx, som dessuten laget en musikkvideo til sangen ved hjelp av små private filmsnutter fra mobilkamera. Fire uker senere, 2. november, slapp Eliassen en ny singel, «Hei, frøken DJ». PlanB omtalte den som «[en] funky og dansbar […] bombe av en låt»; NRK P3 kalte den småsexy, og la den inn på sin C-liste; Dagens Næringsliv kalte den «ekstremt smittende og radiovennlig», og VGs anmelder kalte den og «På ei bru i Amsterdam» «[…] to oppsiktsvekkende fine elektronikapoplåter.» Også denne sangen er skrevet av Eliassen, og produsert av Ben Kinx. Trilogiens første album, "Virkelighetsflyktning, første del: Maskinisten", ble utgitt digitalt 11. november 2011. Det er spilt inn i turområdet Maskinisten utenfor Bodø ved hjelp av solcellepanel. Valget av dette stedet som innspillingssted henger sammen med at Eliassen skrev sangene under et månedlangt opphold i et telt i dette området i desember 2010. VGs anmelder ga albumet karakter 5 av 6, og omtalte det som «[…] en perlerad av nedstrippede og vakre låter, intenst personlige og drevet frem med oppriktig desperasjon i stemmen» og sier om tekstene at de «[…] rommer både søkende alvor og glimtvisen naiv humor med perfekt stoppeffekt.» Dagens Næringsliv skrev i en fyldig anmeldelse blant annet at «Maskinisten er en lavmælt, intens plate med smertelig vakre melodier […]» og «Eliassen har spilt inn […] sangene mutters alene med kassegitar, monomikrofon og solcellepanel ved leirbålet. Bålknitringen, smånynning og skogslyder gir en intim og nesten litt dokumentarisk stemning. Det er som om man er til stede og får ta del i både den indre og ytre skogstilværelsen.» Sirkus Eliassen. Sommeren 2011 var duoen Sirkus Eliassen på NRK P3s spillelister med singelen «Hjem til dæ». Sirkus Eliassen er Magnus og hans yngre bror, Erik Eliassen. I uke 36 debuterte singelen på VG-lista, hvor den lå i syv uker med 16.-plass i september som høyeste notering. Singelen har solgt til gullplate. Smart Patrol Records laget musikkvideo til sangen, hvor brødrene ankommer en hjemmefest på motorsykkel med sidevogn, og spiller konsert på festen. 30. november ble Sirkus Eliassens andre singel, «Opp ned bak frem», sluppet med tilhørende musikkvideo. Videoen er en animasjonsvideo laget av kunstneren Skrullipop. I uke 11 2012 debuterte duoens tredje singel "Æ vil bare dans" med plass nr. 18 Parkeringsklagenemnda. Parkeringsklagenemnda er ansvarlig for å behandle klager på parkeringsselskaper og andre som driver (privat) borttauing eller parkeringshåndheving. Nemnda behandler ikke klager på offentlige selskaper. Nemnda består av tre representanter, en fra Forbrukerrådet, en fra Norpark og en leder som er utnevnt i fellesskap. Klager forutsetter at parkeringsselskapet er tilsluttet klageordningen. Per i dag gjeldet dette alle selskaper som er medlem av NORPARK. Fylkesvei 671. Fylkesvei 671 (Fv671) går mellom Haugen og Todalen i Surnadal. Veiens lengde er 15,6 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. NORPARK. Norges Parkeringsforening, NORPARK, ble etablert i 1987 etter initiativ fra Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet. Det er en bransjeforening for både offentlige og private aktører som driver privatrettslig regulert parkeringrelatert virksomhet. NORPARK var med på å ta initiativ til å etablere Parkeringsklagenemnda for privat parkeringsvirksomhet. Suspensorium. Suspensorium (fra latin "suspendere", det vil si «henge opp») er en bandasje som støtter og løfter. Betegnelsen brukes i medisinsk sammenheng først og fremst om en spesiell pungformet bandasje eller tøypose som brukes ved lidelser i testikkelpungen. Kortformen susp brukes om en spesiell underbukse med en hard plastbeskyttelse foran for å hindre smertefulle slag mot underlivet eller skader på penis og pung når menn deltar i idretter som ishockey, fotball, håndball og fekting. Hopsfjellet. Hopsfjellet er et fjell ca. 4 km nord for Førde sentrum i Sveio. Det var skogbrann på Hopsfjellet 2.-3. juni 1992. Området er nå er vernet. Det tar ca. 45 min å nå toppen for en vanlig turgåer. Piemontesisk. Romansk Italo-vestlig Gallo-Iberisk Gallo-Romansk Gallo-Italisk Piemontesisk er et språk som tales av omkring 3 millioner mennesker i Piemonte i det nordvestlige Italia. Språket tilhører den vestlige grenen av nylatinske språk (sammen med fransk, provençalsk og katalansk), i motsetning til italiensk som tilhører den østlige grenen (sammen med rumensk). Språkkart for området, piemontesisk i oransje En rekke fremtredende lingvister som Einar Haugen, Hans Göbl, Helmut Lüdtke, George Bossong, Klaus Bochmann, Karl Gebhardt, Guiu Sobiela Caanitz og Gianrenzo P. Clivio betrakter piemontesisk som et eget språk, men i Italia ansees det av de nasjonale myndighetene som en italiensk dialekt. Regionen Piemonte anerkjente det i 2004 likevel som «regionsspråk». Det er nært beslektet med de galloitaliske språkene lombardisk, emiliansk-romagnolsk og ligurisk, samt med fransk og provençalsk. Rovfugl. Rovfugl er et begrep som kan vise til flere arter med moderne fugler. Wolfgang Perner. Wolfgang Perner (født 17. september 1967 i Ramsau am Dachstein) er en tidligere østerriksk skiskytter. Han var medlem av det østerrikske skiskytterlandslaget fra 1992 til 2006. Han greide ikke å kvalifisere seg til OL 1992 i Albertville, men like etter vinterlekene fikk han sitt internasjonale gjennombrudd, først med en tredjeplass i Holmenkollen, deretter med sin første verdenscupseier i Novosibirsk. Perner deltok i fire OL, og oppnådde sin eneste medalje på sprinten under OL 2002 i Salt Lake City, der han fikk bronse etter Ole Einar Bjørndalen og Sven Fischer. Dette var Østerrikes første OL-medalje i skiskyting. Under OL 2006 i Torino kom han, nesten 39 år gammel, på femte plass på sprintdistansen. Få dager senere, etter at italiensk politi foretok en uanmeldt dopingrazzia i huset der den østerrikske skiskyttertroppen oppholdt seg, stakk Perner og kollegaen Wolfgang Rottmann plutselig av fra leiren. Begge ble deretter utestengt fra den østerrikske OL-troppen. I mars 2006 kunngjorde Perner at han la opp som aktiv idrettsutøver. Edhellond. I J.R.R. Tolkiens fiktive univers Midgard er Edhellond en gammel havneby sør i Gondor. Edhellond (Sindarin for "Alvehavn") ble grunnlagt av Nandor alvene fra Lórien lenge før slutten av det første tidevervet, som et sted hvor de kunne bygge skip for å reise til Valinor. Amroth, prins av Lórien, forsvant ved eller nær ved Edhellond i året 1981 i det tredje tidevervet mens han så etter sin elskede Nimrodel. En av Nimrodels tjenestepiker (terner), alven Mithrellas, ble tatt til ekte av Imrazôr Númenóreaneren, og deres sønn Galador grunnla slektslinjen til "Prinsene av Dol Amroth". Edhellond ble bygd ved munningen av elvene Ringló og Morthond hvor de fløt ut i havet. Lars Grini. Lars Grini (født 29. juni 1944 i Gran) er en norsk, tidligere skihopper som blant annet satte verdensrekord i skiflyvning i Oberstdorf 1967 med 150 meter. Lars Grini-sitater. «Motvind går nå enda an, og til nød vind fra siden. Men blir man overrasket av en vindkule rett bakfra, da blir det så spesielle forhold i bakken at man lett får spolert hele hoppet». Nord Pool. Nord Pool er et norsk offentlig selskap som opptrer som markedsplass for energi i de nordiske landene og verdens eneste flernasjonale marked for elektrisk energi. Selskapet ble opprettet i 1993 under navnet Statnett Marked AS. Statnett og Svenska Kraftnät eier i dag 50 prosent hver av Nord Pool. Nord Pool har konsesjon som børs og opererer under tilsyn fra Kredittilsynet. Nord Pool ble høsten 2007 solgt til OMX som også eier de nordiske børsene, med unntak av Oslo Børs. OMX er igjen eid av Nasdaq. Ingolf Mork. Ingolf Mork (født 4. juni 1947 i Molde, død 1. februar 2012) var en norsk skihopper fra Molde som representerte IL Hjelset-Fram og senere i en kort periode (1971–72) Ski- og Fotballklubben Lyn Oslo. Hans største bragd var sammenlagtseieren i Den tysk-østerrikske hoppuka i 1972, etter at han året før falt i Innsbruck og tapte Hoppuka til Jiří Raška selv om han vant de tre øvrige rennene. Mork studerte på Norges idrettshøyskole i Oslo på 1970-tallet. Han var etter sin aktive karriere styremedlem i Norges Idrettsforbund i 1984 til 1990, og fylkesidrettsleder i Møre og Romsdal. Han forlot den stillingen i 2000, og begynte som sauebonde på Hjelsetsammen med søster Åse, under eget varemerke Mork Utegangar. Dette kombinerte han med lederstilling i Normøre og Romsdal Friluftsråd. Han var en særdeles aktiv og viktig bidragsyter i lokalmiljøet og spesielt i forhold til barneidretten i IL Hjelset-Fram. Han døde 1. februar 2012 og ble bisatt fra en fullsatt Molde domkirke 10. februar. Holmenkollmedaljen. Holmenkollmedaljen blir kalt skisportens høyeste utmerkelse i Norge. Det er en medalje som siden 1895 utdeles av Skiforeningen etter en vurdering av kandidater og i hovedsak deres utmerkelse i Holmenkollrennene. Skiforeningen har senere utvidet statuttene for tildeling og Holmenkollmedaljen har blitt tildelt også for annen innsats for fremme av skiidrett. I 2011 ble statuttene utvidet slik at den også kunne deles ut til utøvere innen skiskyting. I alt har 160 norske og utenlandske skiløpere mottatt utmerkelsen (2011). Medaljen er tegnet av Andreas Bloch. Historie. Den første Holmenkollmedaljen ble delt ut i 1895 til Viktor Thorn fra skiklubben Odd i Oslo. De første medaljene ble tildelt utøvere som presterte i Holmenkollrennene. Holmenkollrennet var i de første årene basert på evnen til å kombinere skihopp og langrenn. Øvelsen kombinert dominerer derfor listen de første årene. Holmenkollmedaljen ble utdelt annethvert år frem til 1903 hvorpå det ble foretatt årlige vurderinger. Medaljens statutter må oppfylles ellers blir den ikke utdelt, og ti ganger i årene frem mot den andre verdenskrig ble ingen funnet prisen verdig. Ettersom all offisiell organisert idrett i Norge stoppet opp under krigen, stoppet også tildelingen av Holmenkollmedaljen. Tildelingen startet opp igjen fra 1947, og er etter denne tid delt ut årlig utenom 1978, 1982, 1988 og 1990. Fra år 2000 synes prisen å bli utdelt annethvert år igjen, da man har hoppet over årene 2000, 2002, 2004 og 2006. Den første utøver som fikk tildelt prisen som ren skihopper, var skihopperen og seileren Jacob Tullin Thams i 1926. Svenske Sven Selånger ble første utlending som ble tildelt prisen i 1939. I 1952 ble Stein Eriksen tildelt medaljen som første alpinist, mens første kvinne som fikk Holmenkollmedaljen var alpinisten Borghild Niskin fra Bærums Skiklub i 1956. Berit Mørdre Lammedal, ble den fjerde norske kvinne som mottok prisen, men den første kvinnelige norske langrennsløper. Hele 38 ganger er prisen blitt delt ut til flere personer samme år. I 2007 fikk hele fem personer hver sin medalje og i 2011 fikk fire utøvere Holmenkollmedaljen. Se under for mer statistikk Gundestrupkjelen. Gundestrupkjelen er et offerfunn som ble funnet i 1891 ved Gundestrup i Nord-Jylland. Kjelen er laget av sølv og er ca. 1m i diameter. Den består av 13 relieffplater som en gang har vært sammenhengende. Kjelen kan dateres til mellom 300 f.Kr. – 300 e. Kr. og er en av de mest storslåtte importgjenstandene fra det keltiske området i førromersk-romersk jernalder. På platene finnes det over 100 relieffbilder av ulike gjenstander samt menneske- og dyrefigurer. Mange av motivene gjenfinnes i sør-skandinavisk bergkunst i form av vognhjul, ormer, lurblåsere og mennesker i prosesjon. I Gundestrupkjelens utsmykning finnes også endel figurer som sannsynligvis representerer keltiske guder og gudinner. Blant annet er guden Cernunnos; den behornede, sannsynligvis avbildet. Figuren bærer hjortehorn og holder en halsring i den ene hånden og en orm i den andre. Ikke mye er kjent om Cernunnos, men ettersom han ofte er omgitt av dyr antar man at han kan ha vært en slags dyrenes gud. Taranis; hjulets gud, er også avbildet. Han forbindes som regel med forandring. Utover kjelens religiøse innehold framstår den med den tidens klesdrakter, våpen og smykker. Kjelen er tydelig påvirket av den hellenistiske og etruskiske forestillingsverden, noe som kan tyde på sterke bånd med de østre middelhavslandene. Lars Omar Lund. Lars Omar Lund (født 11. april 1980) er en ishockeyspiller som tidligere har representert Comet i Halden. Våren 2008 debuterte han for innebandylaget "Remmen Rammers". Eksterne lenker. Lund, Lars Omar Lund, Lars Omar Stridsbåt 90N. Stridsbåt 90N er en svenskbygd hurtiggående båt som ble kjøpt inn av Sjøforsvaret tidlig på 1990–tallet. Anskaffelsen var begrunnet i behovet for et ferdig konsept for Kystjegerkommandoen (KJK) som kunne settes rett inn i operativ tjeneste. Det ble etter hvert klart at det var behov for omfattende tilpasninger til norske forhold før båtene kunne settes inn i operativ drift. Totalt skiller over 400 endringer den norske Stridsbåt 90N fra svenskenes originale Stridsbåt 90. Båtene disponeres av Taktisk Båtskvadron, og er oppsatt per tid med Stridsbåt 90N konfigurasjoner som troppetransport fartøy (S90N), ledelses fartøy (S90NL) med utvidet KKIS løsning, og sanitetsfartøy (S90NSan). Verft. Fartøyet er bygget på Dockstavarvet og er en tilpasset versjon av fartøyet som det Svenske kystartilleriet bruker (Stridsbåt 90 – "N" er for norsk). Formål. Stridsbåt 90 er primært et troppetransportfartøy for Marinens Jegervåpen. Historie. Kystjegerkommandoen utrustet Stridsbåt 90N med en laserstyrt sjømålsversjon av Hellfire-missilet, med en rekkevidde på omtrent 8 000 meter – dette imidlertid kun for testing av Stridsbåt 90N som våpenplattform. Hovedfunksjonen til stridsbåten var å raskt flytte kystjegere fra sted til sted, samt å landsette og frakte lag, som ved hjelp av Hellfire-missiler skulle beskytte kysten mot fiendtlige skip. Opprinnelig var dette ment som et supplement til kystfortene, men etterhvert fant man det mer hensiktsmessig, og også billigere økonomisk, å gå over til et kystforsvar basert på lette enheter med Hellfire-missil, og Stridsbåt 90. Et viktig argument for stridsbåt-konseptet var at kystfort står avmerket på alle kart, og at det er svært lett å skaffe informasjon om hvor disse ligger. Med den teknologien som finnes i dag, er det lett å bombe seg gjennom flere meter betong, og således sette et kystfort ut av spill. Stridsbåter som frakter små grupper ut til lave øyer er derimot mobile, raske og samtidig vesentlig vanskeligere å beskytte seg mot enn et kystfort. Bestykning. Båtene har en 12,7mm mitraljøse med multi-purpouse ammunisjon. Det er også mulig å montere to ekstra mitraljøser i baugen, slik svenskene har på sine stridsbåter som standard. Antall i marinen. Norge har 20 båter. Det er opsjon på ytterligere 16 båter, men det er ikke planer idag om å benytte seg av denne. Det svenske forsvaret har over 100 båter, og planlegger nyanskaffelser. Stridsbåt 90-familien er også i bruk i det meksikanske, greske og malaysiske forsvaret. Modifisert for norske forhold. Norske forhold krevde visse modifikasjoner i det opprinnelige konseptet. Det er derfor foretatt mer enn 400 endringer i 90N i forhold til den opprinnelige svenske stridsbåten. Blant annet er der montert ekstra lensepumper, i tillegg til brannpumper som kan hjelpe til med å sette deler av stridsbåten, deriblant maskinrommet, under vann dersom en brann skulle oppstå. SB90N er også utstyrt med flere vanntette avdelinger enn de svenske stridsbåtene, det skal derfor mye til før en SB90N synker. Ankeret er montert bak på de norske stridsbåtene, slik at båten kan dra seg selv av en grunne eller sandbanke dersom den skulle grunnstøte. Takhøyden i hovedrommet er dessuten hevet til 2 meter. I tillegg er der montert et ekstra aggregat på 7 kW for å produsere strøm til et større batterisett enn det de svenske stridsbåtene har. Den ekstra batterikapasiteten går med til å drive sambandsutstyr, pluss et antall andre, energikrevende systemer installert i den norske stridsbåtversjonen. SB90N har også større rekkevidde enn de svenske, grunnet større drivstoffkapasitet. Svenskene har siden adoptert mange av endringene i standardbåten Stridsbåt 90. Fartøy i denne klassen. Trondenes, Skrolsvik, Kråkenes, Stangnes, Kjøkøy, Mørvika, Kopås, Tangen, Oddane, Malmøya, Hysnes, Brettingen, Løkhaug, Søviknes, Hellen, Osternes, Fjell, Lerøy, Torås og Møvik. Eksterne lenker. Stridsbåt 90N Irlands tolv apostler. Irlands tolv apostler er en gruppe irske helgener som ifølge legenden fikk sin opplæring hos den St. Finnian av Clonard. Flere av dem levde før Finnians tid, og flere fikk sin opplæring på andre steder, men det de har til felles er at de var fremtredende misjonærer og klostergrunnleggere. Skjold (beskyttelse). Skjold ble brukt under antikken og middelalderen til å beskytte seg mot piler, sverd, spyd etc. Skjoldene, i likhet med øvrig rustning, mistet sin betydning ved introduksjonen av skytevåpen. Hoplon. Noe ukorrekt navnet på det sirkulære skjoldet som greske hoplitter benyttet fra omkring 500 f.kr. Skjoldet var stort og i den tette linjeformasjonen ble skjoldet plassert slik at det beskyttet sidemannen. Skjoldet hadde en viktig symbolsk betydning foruten å gi forsvar. Den personen som ikke vendte hjem med sitt skjold i behold ble betraktet som en desertør. Romerske infanteriskjold. a> brukt for å danne "testudo", skilpaddeformasjon. De romerske legionærer brukte i siste del av republikken og den første delen av keiserriket en type standardiserte rektangulært skjold, kalt (scuta). Skjoldet hadde håndgrepet på midte, dekket av en skjoldbule og var bygd opp av en treramme som var overtrukket av lintøy eller lær og gjerne forsterket med metallkanter. Scutaene utviklet seg fra store ovelskjold. De tidlige utgavene så ut som et buet ovelskjold med øvre og nedre del skåret av. Siden ble også sidekantene rette, og skjoldet utviklet seg til firkantede skjoldene man kan se på trajansøylen og andre romerske monumenter. Skjoldet kunne også være i en flat oval utgave. På romerske omumenter er disse skjoldene gjerne brukt av leietropper. I de siste århundrene av imperiet gikk legionærene over til i bruke runde skjold, ofte ganske dype. Disse minner mye om hoplon-skjoldene grekerene hadde brukt. Middelalderen. Det vanlige skjoldet i vest-Europa i tidlig middelalder var av tre. Det var rundt, med en skjoldbule i midten for å beskytte hånden. Slike skjold har bl.a. blitt funnet i Gokstadskipet, som er fra 900-tallet. Ellers har vi overlevert illustrasjoner i gamle manuskripter. Noen av disse illustrasjonene tyder på at noen angelsaksiske skjold var buet, men ingen arkeologiske funn støtter teorien. Slike runde treskjold ble brukt i skjoldborger, dvs. formasjoner med rekker av skjold side ved side. Brendan av Birr. Brendan av Birr var en irsk abbed. Han var venn og elev av Kolumba av Iona, og ble som abbed i klosteret i Birr en viktig person for irsk kristendom. Brendan fikk ærestittelen «den fremste av de irske profeter». Det var gjennom Brendans intervensjon på en synode i Meltown at Kolumbas ekskommunikasjon ble opphevet. Legenden forteller at da Brendan døde i 573 fikk Kolumba en visjon, der han så at engler mottok Brendans sjel. Han ble dermed regnet som helgen umiddelbart etter sin død. Hans minnedag feires den 29. november. Dalsøyra. Dalsøyra er ei bygd i Gulen i Sogn og Fjordane. Her finnes barnehage, skole med barne- og ungdomstrinn og butikk. Fra gammelt av hadde bøndene på gården Dale allmenning og naust på Dalsøyra. Historie. Folk på gården Dale skal fra gammelt av ha eid et jordstykke på Daldøyra der de hadde naust. Da rutebåtene begynte å gå og det ble vanlig med motorbåter var det lite bruk for robåter og naust, og de forfalt et etter et. Første landhandel. Den første landhandelen på Dalsøyra ble startet i 1902 av "Isak Breidvik" som også var damskipsekspeditør da fylkesbåtane fikk stoppested her. Dampskipskaien ble bygget i 1911. Fra 1904 var Isak Breidvik også ansvarlig for en telegrafstasjon inntil ca 1920 da den ble flyttet og Staten tok over driften. Dalsøyra ble eget poststed i 1905, og den første poståpneren var "John J. Kjellevoll". Ny landhandel. 1. juni 1928 fikk "Sigurd Ellingsen" kjøpe et stykke av naustgrunnen til tomt. Det ble da bygget to hus og de begynte med landhandel. I 1931 bygget de en liten trekai. Den ble bygget om og utvidet i 1948, og den fikk da en stor steinfylling og betongplate. Hovedbygningen hadde blitt bygget i 1939. I 1948 ble det satt opp to lagerbygg. "Einar Sigurson Ellingsen" tok over forretningen i 1957. Det ble da bygget fryselager og hele butikken ble utvidet og nyinnredet i 1965. Flystripe. Dalsøyra har en flystripe for mikrofly, Rompene Airport, som etter siste utbedring måler 210x20 meter. Angor Wat (band). Angor Wat var et punkband med base på UFFA-huset i Trondheim. Historikk. Angor Wat ble startet i 1981 og gikk det første halvåret under navnet Dimensjon S. Besetning var Erik Ingebrigtsen (vokal), Asbjørn Tiller (gitar), Håvard Houen (bass) og Jens-Petter Wiig (trommer). Tiller var som den eneste med tidligere banderfaring med som assisterende bassgitarist i Wannskrækk. Bandet gjorde da også sin debut konsert sammen nettopp Wannskrækk som på den tiden var Trondheims største punkband. I 1983 kom også Viggo Mastad med på gitar og bandet ga året etter ut en splittkassett med Moldebandet Bannlyst som siden ble lisensiert og utgitt i flere land. I 1985 forlot Erik Ingebrigtsen bandet og Håvard Hoen overtok vokal mens Asbjørn Tiller gikk tilbake til bassen. Denne besetningen ga ut LP'en General Strike på det engelske selskapet Children Of The Revolution Records og turnerte i Danmark og England foruten Norge. Etter dette forlot både Tiller og Houen bandet for å starte sitt eget Transsiberian Hijackers. Wiig og Mastad gjorde noen innspillinger på egen hånd, blant annet til samleplatene Party Terror og Tsjernobilly Boogie. Siden ble Guttorm Nordø (gitar), Olav Hagen (bass) og Baard Noodt (vokal) engasjert som nye medlemmer. Denne besetningen gjorde endel innspillinger i 1987 som finnes på kassetten Rest In Pieces. En tittel som også ga bud om at slutten var nær. Angor Wat ble oppløst i 1988 men gjenoppstod som Israelvis senere samme år. Biretta. Biretta er den spesielle hatten som brukes av geistlige i den katolske kirke. Den er firkantet og kan være med eller uten en dusk på toppen, og stammer fra et hodeplagg som ble brukt i middelalderen kalt "birettum" eller "pileum". Prester og diakoner bruker en sort biretta, biskoper bruker lilla, og kardinaler bruker rød. Paver bruker ikke biretta, de kan i steden bruke camauro, et rødt hodeplagg som ligner mer på en lue. Både paven og andre av de katolske geistlige bruker zucchetto. Også noen geistlige i den anglikanske kirke bruker biretta. Ground Zero (World Trade Center). Ground Zero er tomten der tvillingtårnene World Trade Center stod inntil de ble ødelagt i terrorangrepet 11. september. På Ground Zero skal det bygges et minnesmerke og et nytt tårn, «Freedom Tower» som vil være høyere når man tar med antennen og spiren. På det området som ikke brukes av den nye skyskraperen har det norske selskapet Snøhetta fått tildelt jobben med å lage et minnesmerke. Super Mario Sunshine. er et plattformspill utviklet av Nintendo Entertainment Analysis and Development og utgitt av Nintendo til Nintendo GameCube. Det ble gitt ut i Japan 19. juli 2002, i Nord-Amerika 26. august 2002 og i Europa 4. oktober 2002. Det er det første tredimensjonale plattformspillet i "Mario"-serien siden utgivelsen av forløperen, "Super Mario 64", seks år tidligere. "Super Mario Sunshine" ble etterfulgt av "Super Mario Galaxy" til Wii i 2007. Spillet foregår på den tropiske øya Delfino Isle, hvor Mario og Prinsesse Peach skal ta seg en ferie. En skurk identisk til Mario, kjent som «Shadow Mario», vandaliserer hele øya, og Mario får skylden for rotet. Mario blir dermed beordret til å rense hele øya, mens han redder Prinsesse Peach fra Shadow Mario. "Super Mario Sunshine" fikk generelt god mottakelse av spillanmeldere. Det har solgt over 5,5 millioner eksemplarer, og i 2002 var "Super Mario Sunshine" det tiende bestselgende spillet i USA. På grunn av spillets popularitet, ble det utgitt på nytt som en Player's Choice-tittel i 2003. Spillmekanismer. Kontrollene i "Super Mario Sunshine" er svært likt "Super Mario 64". En av de nye funksjonene er at man kan bruke R-knappen til å igangsette de forskjellige dysene til FLUDD. "Super Mario Sunshine" har mange like gameplay-elementer som forgjengeren "Super Mario 64", men har også noen nye, som for eksempel spinnhoppet. FLUDD, et vannsprutende hjelpemiddel, er et nytt element i spillet som Mario bruker for å fullføre sitt oppdrag. Når Mario først får FLUDD, kan han bruke den til å sprøyte vann og sveve en kort stund i lufta. Senere i spillet kan to nye dyser låses opp; «Rocket Nozzle», som blåser Mario høyt opp i lufta, og «Turbo Nozzle», som gjør at Mario kan spurte raskt på land og vann og bryte ned dører. Mario kan ri på Yoshi, som kan brukes til å spise visse insekter og fugler for å produsere mynter og «Shine Sprites». Yoshi kan også spise frukt og sprøyte ut saften til frukten. Denne saften kan bli brukt til å løse opp orange hindringsstoffer, og kan i en kort stund transformere fiender til plattformer som Mario kan stå på. Yoshis farge og saftens effekt kommer an på hvilken type frukt han spiste sist. Han vil forsvinne hvis han faller ut i et dypt vannbasseng eller hvis han ikke spiser en frukt innen en viss tid. Shine Sprites. Spillet inneholder flere uavhengige nivåer som kan nås fra spillets sentrum, Delfino Plaza. Gameplayet er basert på å samle sammen Shine Sprites ved å løse forskjellige oppgaver i nivåene. I begynnelsen har hvert nivå en oppgave som må utføres for å få en Shine Sprite. Spilleren returneres deretter til Delfino Plaza og en ny oppgave blir låst opp i det nivået. Hvert nivå omfatter åtte oppgaver som kan spilles på nytt etter at de er blitt fullført. Når spilleren har samlet sammen nok Shine Sprites, låses et nytt nivå opp i Delfino Plaza, enten gjennom en ny hendelse i historien eller ved at man får et nytt hjelpemiddel. Shine Sprites kan også skaffes ved å samle sammen og bytte blå mynter. Etter at alle «Shadow Mario»-relaterte oppdrag er fullført, får spilleren adgang til nivået hvor den siste bossen i spillet befinner seg. Handling. Spillet foregår på det tropiske feriestedet Isle Delfino. Øya er hovedsakelig bebodd av rasene Pianta og Noki. Isle Delfino (italiensk for «delfin») er formet som en delfin. Øya omfatter ti tilgjengelige områder, og Delfino Plaza er Isle Delfinos hovedstad og spillets sentrum. Mario reiser til den prestisjefylte tropiske øya Isle Delfino, for en velfortjent ferie med Prinsesse Peach, Toadsworth, og noen Toads i forskjellige farger. Etter ankomsten finner Mario ut at den en gang primitive øya har blitt vandalisert med graffiti og giftig søle. Som et resultat av denne forurensingen, har solformede «vesener» kalt Shine Sprites, øyas kraftkilde, oppløst og øya er dekket med uavbrutt skygge. Enda verre er at forbryteren som spredde graffitien er forkledd som Mario (han blir senere kalt «Shadow Mario»). Dermed blir Mario arrestert med en gang han forlater flyet. Shadow Mario blir identifisert som en blå, malingsaktig versjon av Mario med røde øyne og en diger malerkost han bruker til å male graffiti, inkludert hans doble bueliknende «M»-symbol med en vertikal tankestrek over hver pukkel av «M»-en. Mario blir stilt for retten, funnet skyldig, og er beordret til å vaske opp rotet og returnere alle Shine Sprites. Til å hjelpe med vaskingen, finner Mario FLUDD (Flash Liquidizing Ultra Dousing Device), en kraftfull vannkanon ordnet som en ryggsekk. Mario setter ut på hans reise, med et løfte om å renvaske seg og lokalisere den ekte kriminelle, mens han gjeninnfører ro og orden til Isle Delfino. Mottakelse. "Nintendo Power" ga spillet en perfekt score, og IGN ga det 9,4/10 poeng. Haukeland. Haukeland er et sted som ligger i bydelen Arna i Bergen kommune i Hordaland. Haukeland stasjon var det høyeste punktet på Gamle Vossabanen, ca. 25 meter høyere over havet enn Voss stasjon. Aspartam. Aspartam er et kunstig, ikke-karbohydrat-type intenst søtningsstoff. Aspartams systematiske navn er "aspartyl-fenylalanin-1-metyl ester". Stoffet er et dipeptid sammensatt av aminosyren asparaginsyre og en modifisert (metylert) utgave av den essensielle aminosyren fenylalanin. (Fenylalanin-molekylene er ved forbehandling med metanol omformet (forestret) til fenylalanin-1-metyl ester.) Søtningsstoffet kom på markedet i 1981 og har en relativ søthet på 200, noe som betyr at det er 200 ganger søtere enn vanlig sukker som er referanseverdien og derfor har en relativ søthet på 1,0. EU har gitt aspartam E-stoffnummer E951. Aspartam benyttes i et stort antall næringsmidler og er et av de vanligste søtningsmidlene i bruk. Det er derimot dårlig egnet til baking, da molekylet ikke er varmestabilt. Forbrenning. I kroppen brytes aspartam ned slik at det dannes asparaginsyre, fenylalanin og små mengder metanol. Ved inntak av større mengder aspartam vil metabolittene brytes ned annerledes og kan da inkludere formaldehyd og maursyre. Som for andre peptider gir aspartam energi ved nedbrytning (17 kJ/g), men aspartam brukes i så små mengder at denne energien er uvesentlig. Forskning og anbefalinger. Det er faglig uenighet om kunstige søtningsstoffer og deres effekter, kanskje spesielt om aspartam. Aspartam er samtidig det produktet som er mest studert. PubMed-basen inneholder per februar 2006 hele 799 studier med referanse til aspartam. Aspartam er i tredve år forsøkt koblet med hjernesvulster, søvnmangel og humørsvingninger, uten at dette har blitt støttet av senere forskning. De fleste mener i dag at aspartam i moderate mengder ikke er farlig, selv om debatten fremdeles pågår. For å redusere inntaket av sukker, mener helsemyndighetene at produkter med kunstig søtning kan være et godt alternativ. Det er satt klare grenser for anbefalt daglig inntak (ADI) av de intense søtstoffene. ADI-verdien angir hvor mange mg av et søtstoff per kg kroppsvekt Mattilsynet har funnet det forsvarlig å innta (i praksis er verdien satt av EUs Scientific Committee on Food (SCF)). For aspartam gjelder 0-40 mg per kg kroppsvekt per døgn. I en rapport fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet til Mattilsynet og Sosial- og helsedirektoratet i mars 2007 støttes anbefalingen om at de fleste kan redusere sitt sukkerinntak ved å drikke varer med andre søtstoffer enn sukker, uten at dette innebærer en helsefare. Kvinner som drikker svært mye slike leskedrikker risikerer imidlertid å overskride ADI av benzosyre, et konserveringsmiddel. Det anbefales også at man "ikke" gir drikke med kunstige søtstoffer til barn under 3 år. Et spesialtilfelle når det gjelder aspartam, er personer med den medfødte sykdommen Føllings sykdom. Disse har en feil i omsetningen av fenylalanin som inngår i aspartam, og må derfor unngå dette. Det er internasjonalt en betydelig oppmerksomhet om en mulig kobling mellom aspartam og multippel sklerose-lignende symptomer. Spesielt har det vært stor oppmerksomhet om dette i USA. Europeiske næringsmiddelmyndigheter mener at dette ikke er noe stort problem. Symptomene knyttet til Aspartam er også knyttet til lavt serotonin-nivå. Geodesi. Geodesi er vitenskapen knyttet til jordens form og størrelse samt dens ytre tyngdefelt. Geodesien danner grunnlag for kart- og oppmålingsarbeid. Plakaten på veggen. "Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge", kjent som "plakaten på veggen" Kongelig resolusjon av 10. juni 1949, «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge», også kjent som «Plakaten på veggen», er en forskrift som angir direktiver for alt befal og militære sjefer ved et militært angrep på Norge. Bakgrunn. Da Tyskland invaderte Norge den 9. april 1940, var det flere befal i Hæren og Marinen som ble tatt på sengen og ga opp uten kamp, selv om størstedelen av Forsvaret valgte å ta opp kampen mot de invaderende styrkene og gjorde motstand ved flere steder. Situasjonen ble heller ikke klarere når Regjeringen var uklar i sine mobiliseringsordrer til de norske styrkene, mens Vidkun Quisling gjennomførte sitt radiokupp på NRK og ga ordre om at mobiliseringen skulle innstilles. Dette, sammen med hjelpen fra de som samarbeidet aktivt eller passivt med fienden, førte til fullstendig forvirring og at mobiliseringen ble forsinket med 36 timer fra de første tyske krigsstyrkene ble observert inne i norske farvann. Den mislykkede mobiliseringen ble i etterkrigstiden påpekt som en av hovedårsakene til at tyskerne klarte å gjennomføre okkupasjonen av Norge. Ved starten på Den kalde krigen ønsket man å forhindre at en lignende situasjon skulle oppstå. Derfor, i forbindelse med forarbeidet til beredskapslovgivningen, ble Kongelig resolusjon av 10. juni 1949, «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge» vedtatt. Tradisjon. Direktivene er kjent som «Plakaten på veggen», da det er uskreven tradisjon i Forsvaret at et eksemplar av disse direktivene skal henge synlig på hvert militært kontor i Norge. Alarmberedskapen 7. juni 1968. Bare en gang i norsk historie har direktivene nesten blitt satt i kraft. Den 3. juni 1968 ble Leningrads militære distrikt (LEMD) i Sovjetunionen satt i alarmberdeskap. Innen få dager hadde en total styrke på 11 000 soldater fra Den røde armé, 4 000 marineinfanterister, 210 stridsvogner, 500 stormpanservogner, 265 drevne eller selvdrevne artillerienheter, 1 300 lastevogner, 50 jagerfly og 20 transportfly av typen AN-12 Cub samlet i Petsjenga-Murmansk-området. Natt til 7. juni hørte grensevakter tilhørende Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) sterk motordur langs hele den norske og sovjetiske grensen. På grunn av dårlig vær var det ingen mulighet til å observere over grensen, så samme natt besluttet Sjef GSV å sette sine styrker i alarmberedskap og rykket ut til sine respektive alfa-beredskapsstillinger. Styrkedemonstrasjonen varte fram til 10. juni da de sovjetiske styrkene trakk seg tilbake fra grenseområdene. Interferens. Interferens er fenomenet at svingninger på et punkt i et bølgende medium er lik summen av svingningene til alle bølgene som går gjennom punktet. Hvis for eksempel to bølger med samme amplitude møtes med samme fase i et punkt, vil svingningen i punktet bli summen, altså det dobbelte av hver enkelt. Dette kalles "konstruktiv interferens". Hvis de derimot møttes i motfase, vil de oppheve hverandre, noe som kalles "destruktiv interferens". «Bølger kan være på nøyaktig samme sted til samme tid. Bølgene interfererer når de virker sammen og lager et felles bølgemønster. Utslaget i hvert punkt blir summen av utslagene til hver bølge.» «Når to bølger interfererer, lager de et samlet utslag som er lik summen av utslagene hos hver av bølgene. Vi skriver det samlede utslaget som der y1(t) og y2(t) er utslagene hos enkeltbølgene ved tidspunktet t. Utslagene kan være positive, negative eller null.» Ray Wilson. Ray Wilson (født 17. desember 1934 i Shirebrook, England) er en tidligere fotballspiller for Huddersfield Town, Everton FC, Oldham Athletic og det engelske herrelandslaget i fotball. Spillerkarriere. Ray Wilson var det engelskmennene kaller «"A late developer"». Da han vant sine første trofeer, FA-cupen med Everton og Fotball-VM med England var han allerede blitt 31 år. I løpet av sine år i Huddersfields forsvarsrekke hadde han markert seg som landets beste back. Selv om han var en lettbygd mann var han grusom i taklingene og pløyde med letthet større menn av banen. Hans fremste våpen var imidlertid farten, og på kortere distanser var det ingen som var i nærheten a å kunne følge ham. Opprinnelig var Ray Wilson angrepsspiller, men han slo aldri skikkelig til, verken som spiss eller ving. Manager i Huddersfield var en senere genierklært herre ved navn Bill Shankly. Han besluttet å flytte Wilson ned i forsvarsrekka. Dette viste seg å være en lykkelig avgjørelse, og Ray Wilson etablerte seg snart som fast inventar på Alf Ramseys engelske landslag der han til slutt ble stående med 63 landskamper. Huddersfield var imidlertid ingen stor klubb og Wilson måtte komme seg videre skulle han vinne sølvtøy som klubbspiller. Daværende Everton-manager, Harry Catterick, hadde, helt siden han satt i sjefsstolen hos Sheffield Wednesday, vært en varm beundrer av Wilsons hurtighet, pasningsfot, avslappede forsvarsspill og sugende taklinger. Etter flere mislykkede forsøk klarte Catterick i 1964 å hente Ray Wilson fra Leeds Road til Goodison Park. Overgangssummen var på 35 000 britiske pund. I tillegg til at Mick Meagan gikk motsatt vei. Starten på Wilsons år ved Merseyside kunne vært bedre. Allerede i første hjemmekamp, mot Nottingham Forest, fikk Wilson en stygg hofteskade som holdt ham på sidelinja I over fire måneder. Da han var tilbake igjen mistet han ikke en kamp på flere år, og toppet karrieren våren 1966 med sine to triumfer på Wembley. To år senere, I 1968, ble Wilson skadet igjen. Denne gangen var det en alvorlig og komplisert kneskade som tok ifra ham mye av hans ekstreme hurtighet. Dette tvang ham til å trappe ned og i 1969 gikk han fra Everton til Oldham og avsluttet senere karrieren, som spillende trener i Bradford City. Deretter gjorde han et relativt overraskende karrerevalg og ble begravelsesbyråagent. I 2000 ble Ray Wilson utnevnt til medlem av Order of the British Empire. New Line Cinema. New Line Cinema er et av Hollywoods største filmselskaper og er en del av Time Warner. Selskapet er i nyere tid mest kjent for sin filmatisering av "Ringenes herre", i tillegg til Austin Powers-filmene og kultklassikeren "Dark City". New Line Cinema ble grunnlagt i 1967 og ble i 2008 en del av Time Warner-konsernet. Bunnstoff. Cutty Sark i dokk i Greenwich, England Bunnstoff påføres som maling på undervannsdelen av skroget på båter, skip eller andre strukturer i vann. Den tjener flere funksjoner. Utover fargelegging er dens primære funksjoner å hindre korrosjon og å begrense begroing. Korrosjon må hindres fordi det reduserer styrken i stålskip, mens begroing er et problem fordi det reduserer skipets hastighet. Et skip er normalt i dokk for maling med to til tre års mellomrom. Det er ikke uvanlig å se 15-20 % hastighetsreduksjon fra nymalt skip og frem til det går i dokk. De første systemene for å hindre begroing besto i tynne kobberplater som ble boltet til skroget på treskuter. Klipperen Cutty Sark er utstilt som museumsskip i England og har dette sytemet. Senere er også tinn blitt svært mye brukt som giftstoff. Med økt fokus på forurensing blir dette nå blitt forbudt som virkningsstoff fra og med 1. januar 2008. Den norske produsenten Jotun er blant de ledende leverandørene i verden på maling for maritime applikasjoner. Arkeoastronomi. Arkeoastronomi er det tverrvitenskapelige studiet av forhistoriske kulturers observasjoner av og forestillinger om himmelfenomen. Denne vitenskapen anvender mange ulike kilder, blant annet forhistoriske monument som for eksempel steinsettinger. Taktisk båtskvadron. Taktisk båtskvadron (TBS) er en av fire avdelinger i Marinens Jegervåpen i Sjøforsvaret. Avdelingen ble opprettet som egen avdeling våren 2004 etter å ha blitt skilt ut fra Kystjegerkommandoen. Skvadronen er en profesjonell avdeling, med vernepliktige kun i støttestillinger. Den er oppsatt med Stridsbåt 90N. Det godt trente mannskapet har et høy aktivitetsnivå og øver i både innland og utland. TBS skal være den konvensjonelle delen av MJV's taktiske båtkapasitet, men driver også med maritim ISTAR, FP og patruljering innenskjærs. Skvardronen bestod tidligere av to divisjoner, en i Harstad og en i Bergen. Divisjonen i Harstad ble nedlagt og skvadronen ble samlet på Haakonsvern i Bergen. Forsvaret har flere SB90-er, men skvadronen opererer kun et fåtall om gangen.Besetningen består av en skipssjef, en nestkommanderende, en skytter og en maskinist. TBS var en del av NATOs stående amfibiestyrke, NRF12, sammen med MDK og KJK. I 2010 støttet TBS Helse Nord-Norge med fire fartøy for å styrke ambulanseberedskapen i forbindelse med at asken fra Island skapte problemer for Luftambulansen. Løgn. En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant. Løgn er et etisk begrep. Enhver uttalelse som har til hensikt å villede i forhold til egen oppfatning av sannheten kan karakteriseres som løgn i etisk forstand. Dette kan også innebære å si noe som faktisk er sant. Eksempel: Styrmannen skrev i skipsloggen: «I dag er kapteinen edru». En slik uttalelse impliserer at kapteinen er en fyllik, noe som slett ikke behøver å være tilfelle. Altså kan styrmannen ha sagt noe sant, men på en måte som har til hensikt å villede. Dette blir i så fall løgn. Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet. (Det motsatte av sannhet er usannhet). Det går fint an å si en usannhet uten å lyve. Man kan være i god tro, være feilinformert, ha misforstått, feiltolket, være ført bak lyset og så videre. En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: "lystløgner". Ametyst. Ametyst er en variant av kvarts, SiO2 som inneholder jern, (Fe3+) og titan (Ti4+) og får derfor en fiolett farge. Den er den mest etterspurte varianten av kvarts. Steinen har en hardhet på 7 i Mohs skala (hardhetsskala). Smeltepunkt:1650 ± 75 ° C. Den har en 6 siders avsluttende pyramideform. Ametyst finnes i Geodeform. I Norge finnes også ametyst i «druser» som er åpne hulrom i fjellet. Ametyst regnes som en halvedelsten og brukes ofte som smykke. I de norske kronjuveler er det flere flotte fasettslipte ametyster. På eksponering for langtids oppvarming, blir ametysten gul. Gule kvartssmykker, kalt citrin, er gjerne brent ametyst, men får da en mørkere gultone enn naturlig citrin. Det er også syntetisk ametyst på markedet. 0,24 karat. Ametystring. 31 Brillianter. Hvitt gull. Funn. I Norge er ametyst funnet på en rekke lokaliteter, og den beste ametysten er funnet ved Stange i Romedal i Hedmark. Der har man funnet ametyst i sprekker i granitt, som er fylt med svart leire. I denne sorte leiren har det utkrystallisert seg fine og ofte store ametystkrystaller. De er alt fra helt klare og grå til dyp lilla i farge, ofte med små pyrittkrystaller på. Kalsitt, både massiv og som krystaller, har også blitt funnet sammen med ametyst her. Ametyst er også funnet på Gjøvik, i Fjellhallen ved Røverdalen. I 1994, da man bygde ut Fjellhallen i forbindelse med OL på Lillehammer, ble det funnet flotte stuffer med ametyst, dolomitt og barytt. Fra Drammensmarka kom det på 90-tallet fine druser med ametyst og granater (Andraditt). Ved Liertoppen i Drammen ble det for et par år siden funnet flere druser med ametyst i forbindelse med utsprengning av en tomt. Ved E18 ved Holmestrand fant man rundt 1996 flotte septer-ametyster under utbyggingen av Hanekleivtunnelen. På S ved Hof i Vestfold har man funnet pene ametystkrystaller sammen med kalsitt helt siden slutten av 70-tallet. Disse krystallene blir opptil 5 cm og har ofte inneslutninger som er svakt røykfarget. Ved Pålshaugen gruver i Feiring i Akershus har man funnet mange pene septer-ametyster med vakker lilla farge på toppene. Disse gruvene stammer fra tidlig 1800-tall, og her har krystaller av kvarts blitt funnet i mange varianter. Myter. Grekerne og romerne bar steinen fordi de trodde ametyst ville hindre rus. Den har også blitt brukt som lykkestein i mange sammenhenger rundt om i verden. Etymologi. Ordet 'ametyst' kommer fra gresk og betyr 'uten rus'. Ertebøllekulturen. Ertebøllekulturen er et arkeologisk begrep for en jeger- og sankerkultur som bredte seg i Sør-Skandinavias kystlandskap i mesolitikum, fra ca 5400 til ca 4000 f.Kr. Kulturen har fått sitt navn etter en kjøkkenmødding, altså en opphopning av matavfall, av skjell i Ertebølle ved Limfjorden i Nord-Jylland. Avfallet i disse dyngene viser at befolkningens næringsgrunnlag var skalldyr, og at sjømat utgjorde en like stor andel av kosten som hos eskimoer. Våpen og redskaper var laget av flint, tre og bein. Fra gravfunn ved vi at kvinnene dekorerte draktene sine med gjennomborete sneglehus og tannperler fra byttedyr. Hunden var eneste husdyr, men ble gravlagt med gravgaver og strødd med rød oker liksom døde mennesker, så båndene mellom hund og menneske må ha vært tette. Akababukten. a>. Akababukten er bukten til høyre i bildet. Akababukten er den delen av Rødehavet som avgrenser Sinaihalvøya mot øst. Bukten strekker seg 160 kilometer fra Tiranstredet ved Sharm el-Sheikh i sør til de tre nabobyene Taba i Egypt, Eilat i Israel og Aqaba (al-Aqabah) i Jordan i nord. Saudi-Arabia har også en lang kystlinje mot Akababukten. På sitt bredeste er bukten 24 km. Akababukten er en del av riftdalen som strekker seg fra Syria til Mosambik. Gomlere. Gomlere er en gruppe av placentale pattedyr som omfatter beltedyr, dovendyr og maurslukere, samt noen utdødde dyr. Alle nålevende gomlere hører hjemme i Amerika. Gruppen oppsto trolig i Sør-Amerika for omkring 60 millioner år siden. Derfra spredde den seg videre til Antillene under miocen, og senere til Mellom-Amerika og Nord-Amerika for omkring ni millioner år siden. Beskrivelse. Gomlerne har få tenner. De har gjerne bare et sett med melketenner som er lite utviklet. Maurslukere mangler helt tenner. Gomlernes skjelett viser flere særegne trekk. De lever stort sett av virvelløse dyr. Beltedyr er altetende. Forplantning. Hos noen av dem er det kjent at flere unger blir til av én befruktet eggcelle, derfor blir alle genetisk like og av samme kjønn. KNM «Stord» (jager) (1943–1959). "Stord har vært navnet på flere fartøyer i den norske marinen – se «Stord» for en oversikt." «Stord»/KNM «Stord» (H. Nor. M. S. «Stord», tidligere HMS «Success») var en torpedojager (S-Class destroyer) under den andre verdenskrig. Den ble kjøpt til Norge i 1946 og navnet fikk da prefikset KNM. Norsk kommando. HMS «Success» ble sjøsatt 4. april 1943, og norsk kommando ble heist på jageren H.Nor.M.S «Stord» da hun ble omdøpt den 26. august 1943 i Cowes, Isle of Wight, med kapteinløytnant Skule Storheill (senere viseadmiral) som skipssjef. Han ønsket at besetningsmedlemmene skulle være en elitegruppe blant marinepersonellet. Fartøyet, som var overtatt på Militæravtalens betingelser, var klar for krigstjeneste den 29. september 1943. Den 1. november ble jageren satt inn i 51. (britiske) jagerflotilje, som var underlagt sjefen for den britiske hjemmeflåten, – C-in-C, Home Fleet. Stords oppgaver ble å eskortere de livsviktige Russlands-konvoiene. Konvoiene til Murmansk ble regnet som så farefulle, både av hensyn til den fiendtlige aktiviteten og de vanskelige værforholdene, at de gikk under betegnelsen «selvmordskonvoiene». Senkingen av Scharnhorst. Under eskortering av Convoy W55 den 26. desember 1943 spilte «Stord» en avgjørende rolle under senkningen av det tyske slagskipet «Scharnhorst». Fra Stord sendte torpedobesetningen under ledelse av torpedokommandør (flaggkvartermester) Håkon Nilsen (1913–1976) åtte torpedoer mot slagskipet. På grunn av tykke panserskott i vannskorpen ble torpedoene innstilt på å treffe relativt dypt. Under de brå bevegelsene kom en voldsom sjø og feiet over akterskipet. «Jeg beklager å måtte meddele at under torpedoutskytningen ble u.m.m. 10118 Paul Lea (Stavanger) feiet over bord av en voldsom sjø som samtidig feiet bort babord rekke akter, dybdeminestativ, 12 dybdeminer samt forskjøv forre torpedokanon og dybdeminekaster. Det er et under at ikke hele besetningen ble tatt eller kvestet. Kampens gang vil en få et inntrykk av ved å gjennomgå signalene. Besetningens holdning var som vanlig ypperlig, spesielt vil jeg fremheve torpedobesetningen som arbeidet under stadig fare for å bli skyllet overbord og likevel stakk til sine poster». Et annet besetningsmedlem ble kastet ut i det kalde Barentshavet, og en annen brottsjø slengte Georg Sulen tilbake ombord i «Stord». Georg Sulen ble kraftig skadet. Ettersom «Stord» gikk i direkte kamphandling uten skipslege, ble Georg Sulen fraktet over til det britiske slagskipet HMS «Duke of York», og kom dermed i sykelugaren sammen med de få overlevende fra Scharnhorst. Sjøslaget i Barentshavet var det siste utenfor Stillehavet hvor slagskip hamret løs på hverandre (slaget om Surigao-stredet 24.-25. oktober 1944 var det siste slaget mellom slagskip). Senkingen av Scharnhorst er muligens også det nordligste sjøslaget i historien. Av «Scharnhorsts» besetning på 1982 mann, var det bare 36 som overlevde. Sekningen av «Scharnhorst» utenfor Nordkapp var et alvorlig tilbakeslag for Nazi-Tyskland. «The Norwegian destroyer «Stord» carried out the most daring attack of the whole action», («Den norske destroyeren «Stord» utførte det mest fryktesløse angrepet under hele aksjonen»). D-dagen. «Stord» fortsatte som eskortefartøy for Russlands-konvoiene fram til våren 1944. Da ble hun fordelt til angrepsgruppe «Sword» for å delta i operasjon «Operasjon Neptune», der «Stord» også spilte en meget aktiv rolle under selve invasjonen på franskekysten. På D-dagen, den 6. juni 1944, var jageren «Stord» helt inne ved strendene i Caen og kom under kraftig ild under landgangen i Normandie. Invasjonen i Normandie var den største amfibiske operasjonen noen sinne. Etter invasjonen i Normandie, den 26. juli 1944, ble «Stord» angrepet av fiendtlige fly. Alle bombene gikk ved siden av skipsrekken, og «Stord» ble ikke truffet. Derfor ble skipet populært kalt «The Lucky 26». Freden. På slutten av 1944 ble «Stord» igjen satt inn i eskortetjeneste for Russlandskonvoiene og deltok i denne tjenesten fram til freden den 8. mai 1945. Den 13. mai gikk fartøyet fra Rosyth og kom fram til et fritt Norge i Tromsø den 16. mai 1945. Etter krigen ble «Stord» flaggskipet i den norske marinen, men også «kongeskip» inntil KS «Norge» ble gitt i gave på Haakon VIIs 75 års dag. Etter krigen gjorde «Stord» tjeneste i Sjøforsvaret fram til slutten av 1950-tallet. Blant annet var hun en periode kadettskip for Sjøkrigsskolens elever. «Stord» ble formelt innkjøpt fra Storbritannia i 1946, og den 30. oktober 1946 ble jageren omdøpt KNM «Stord». Det tradisjonsrike skipet endte sine dager i Belgia, hvor det ble hugget opp i 1959. Navneskiltet til Stord kan en i dag se i rådhuset på Stord, der er det også en modell av skipet. Johan Fredrik Odfjell. Johan Fredrik Odfjell (født 26. august 1948) fra Bergen er en norsk siviløkonom og næringslivsleder. Han var tidligere styreleder i Orkla ASA (2002 – 2006). Odfjell har hatt en rekke tunge verv i norsk næringsliv. Fra 1986 til 1989 var han administrerende direktør i Vesta-gruppen A/S, etter å ha ledet Investa fra 1980. I 1989 til 1994 var han viseadministrerende direktør i Skandia Group. I 2003 var han styreleder i Nera ASA og Norges Handels og Sjøfartstidende (NHST). I tillegg var han menig styremedlem i Bergesen d.y. og nestleder i Det Norske Veritas. Pr 29. mai 2006 hadde han ingen av disse vervene. Derimot var han styremedlem ved Den Nationale Scene, og det børsnoterte selskapet Roxar. Han har tidligere vært styreleder i Amersham, Nycomed, IF Skadeforsikring, Star Shipping, UMOE og J. Martens, og styremedlem i Senter for Samfunns- og næringslivsforskning. Odfjell er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole og har en MBA fra Harvard Business School. Han er bosatt i Bergen. Aktuell som styreleder i Statoil. Da Odfjell i 2006 ble aktuell som ny styreleder i Statoil, fikk han massiv kritikk for sin etterlønnsavtale med Vesta. Avtalen gir ham en etterlønn på 750.000 kroner i året – eller 14,2 millioner over 19 år. Avtalen ble inngått i 1994 og varer til 2013. Stortingsrepresentanter fra Ap og SV, samt tillitsvalgte i Statoil krevde at Odfjell måtte gi fra seg fallskjermen, noe han nektet. I månedsskiftet mai-juni ble det kjent at LO-leder Gerd-Liv Valla krevde overfor Stoltenberg-regjeringen at en annen kandidat enn Odfjell burde velges som styreleder i Statoil. 31. mai 2006 trakk Odfjell seg som aktuell kandidat til styreledervervet. Headhuntet av sin egen hode-jeger. Da Odfjell var styreleder i Orkla i 2005, ble rekrutteringsrådgiveren Fred O. Jacobsen benyttet til å finne ny konsernsjef i Orkla, og det var angivelig Odfjell som fikk Jacobsen til å begynne å jobbe for Orkla. True Romance. "True Romance" er en amerikansk romantisk kriminalfilm fra 1993, regissert av Tony Scott og skrevet av Quentin Tarantino. Handling. Clarence Worley blir sammen med den prostituerte Alabama. Han tar ett oppgjør med den kyniske pimpen hennes, Drexl, og kommer under oppgjøret over en koffert full av kokain de vil selge og tjene penger på. Clarence og Alabama blir flykter fra doplangere som vil ha dopet tilbake. Wayne Gretzky. Wayne «The Great One» Gretzky (født 26. januar 1961 i Brantford, Ontario i Canada) er en tidligere canadisk ishockeyspiller. Gretzky regnes av mange som tidenes beste spiller. Hans meritter er vel dokumenterte og hans rekorder innen hockeysporten er i særklasse flest av alle spillere gjennom tidene. Biografi. Gretzky lærte å spille hockey på en bakgårdsbane sammen med faren Walter, men fikk holdninger og verdier fra sin mor, Phyllis. Allerede da han var elleve la mange merke til Wayne Gretzky hans egenskaper på isen da han oppnådde 517 poeng på én sesong. Som 17-åring ledet han i 1978 Canada til bronsemedalje i junior-VM og toppet scoringsstatistikken med 17 poeng på seks kamper. Wayne Gretzky begynte sin profesjonelle karriere med Indianapolis Racers i World Hockey Association (WHA) i 1978. Han ble solgt til Edmonton Oilers i 1978-79 og begynte sin NHL-karriere (National Hockey League) da Edmonton Oilers flyttet opp fra WHA til NHL i 1979-80-sesongen. Gretzky trollbandt fansen dette første året, og scoret 137 poeng, men vant ikke Art Ross-trofeet (til sesongens toppscorer) ettersom Marcel Dionne hadde ett mål mer. Men 18-åringen fikk Hart Memorial-trofeet som den mest verdifulle spilleren i NHL. Gretzky vant deretter sju Art Ross-trofeer på rad og ti totalt. Han knuste gamle og satt nye rekorder for flest mål på én sesong (92), målgivende passninger (163) og poeng (215). Han ledet også Edmonton Oilers til fire Stanley Cup-mesterskap (1984, 1985, 1987, 1988) og fikk med seg to Conn Smythe-trofeer som sluttspillets mest verdifulle spiller. Gretzky blir også husket for sitt spill i Canada Cup-finalen i 1987, som Team Canada vant. Det var hans pasning til en susende Mario Lemieux som resulterte i seiersmålet sent i 3. periode. Waynes karriere i Edmonton tok slutt i 1988, da han ble solgt til Los Angeles Kings. Oilers hadde kanskje ikke noe valg på grunn av sine finansielle problemer, men hockeyfans i Canada var sjokkerte. Wayne Gretzky gikk til Los Angeles Kings sammen med Mike Krushelnyski og Marty McSorley i bytte med Jimmy Carson, Martin Gelinas pluss tre førsteårsspillere i tillegg til en stor sum. Edmontons tap var definitivt LA's gevinst, ettersom Gretzky innledet en ny tidsalder for hockey i Sør-California. Han slo Gordie Howes rekorder som tidenes mål- og poengscorer og hadde en meget suksessrik sjuårsperiode i LA. I 1993 ledet han Kings-laget hele veien til Stanley Cup-finalen, der de tapte for Montreal Canadiens. I 1994 slo Gretzky Gordie Howes målrekord da han gjorde sitt 802. NHL-mål. Ved overgangsgrensen i 1996 gikk han til St. Louis Blues i bytte mot Craig Johnson, Roman Vopat, Patrice Tardiff og to unge spillere. Wayne Gretzky spilte i den blå trøya bare ut 1996-97 sesongen, ettersom han signerte for New York Rangers som en uregistret fri agent. Han la opp i 1999. Gretzky har vært involvert i hockey etter dette, først og fremst som trener for Hockey Canada og på eiersiden i Phoenix Coyotes. I 2005 gjorde Gretzky comeback i NHL, ikke som spiller, men som sjefstrener i Coyotes. I de olympiske vinterlekene i Vancouver 2010 tente Gretzky den olympiske ild. Nr. 99. Da Gretzky som 16-åring spilte en sesong i Ontario Hockey League ville han ha nummer 9 som sitt idol Gordie Howe, hvilket dog var opptatt av en annen spiller. Den egenrådige treneren (Coach Muzz MacPherson) løste situasjonen ved å tilby Wayne nummer 99. Året deretter undertegnet han for amerikanske Indianapolis Racers i World Hockey Association Etter åtte kamper ble hans kontrakt kjøpt av Edmonton Oilers. Wayne lagde totalt hele 2857 målpoeng på sine 1487 kamper i NHL og innehar hele 61 ulike rekorder. Han er NHLs mest fremgangsrike spiller noensinne og betraktes av mange canadiere som tidenes største canadiske idrettsutøver. Hans trøyenummer, "99", er reservert for all framtid i alle NHL-klubber. Brantford. Brantford er en canadisk by med 86 417 innbyggere (2001), beliggende ved Grand River i sydvestre Ontario. Ritt Bjerregaard. Ritt Bjerregaard (født 19. mai 1941 i København) er en dansk sosialdemokratisk politiker. Hun har hatt flere ministerposter i den danske regjeringen og i fire år vært EU-kommissær. Fra 1. januar 2006 er hun overborgermester i København. Bakgrunn og utdannelse. Etter lærerutdannelse i København studerte Bjerregaard fra 1968 til 1970 historie i Odense og arbeidet som lærer. Fra 1966 har hun vært gift med historikeren Søren Mørch. Politisk virke. Bjerregaard var medlem av Folketinget fra 21. september 1971 til 22. januar 1995, og ble igjen innvalgt i parlamentet den 20. november 2001. Hun var dansk undervisningsminister under regjeringene til Anker Jørgensen fra 27. september til 19. desember 1973 og igjen fra 13. februar 1975 til 22. desember 1978, sosialminister fra 26. oktober 1979 til 30. desember 1981 og fødevareminister fra 23. februar 2000 til 27. november 2001. Under den konservative Schlüter-regjeringen var hun parlamentarisk leder for Socialdemokraterne i Folketinget. Bjerregaard var EU-kommissær for miljøvern og atomsikkerhet i Santer-kommisjonen fra 1995 til 1999. I oktober 2004 ble hun utpekt til det sosialdemokratiske partiets kandidat til posten som overborgermester i København. Ved bystyrevalget den 15. november 2005 oppnådde hun 60 338 personlige stemmer. Som følge av samarbeidsavtalen mellom Socialdemokraterne, Det Radikale Venstre, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten ble hun valgt til overborgermester og tiltrådte 1. januar 2006. Emisjon (finans). Emisjon er utstedelse av verdipapirer, f. eks. aksjer eller obligasjoner. Aksjeemisjon innebærer at aksjekapitalen i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap blir forhøyet. Dette skjer normalt ved utstedelse av nye aksjer i selskapet. Lovens utgangspunkt er at aksjonærene i selskapet har fortrinnsrett til de nye aksjene i samme forhold som de eier aksjer fra før, men dette kan fravikes i vedtektene. Aksjeselskaper kan ellers bare tilby slike aksjer til bestemte navngitte personer. Allmennaksjeselskaper kan derimot innby en ubegrenset krets til å tegne aksjer, noe som særlig gjøres i selskaper som er børsnoterte. Emisjoner der kun utvalgte investorer får tilbud om å delta, kalles "rettede emisjoner". Emisjonskursen bestemmes av styret i selskapet. Aksjer utstedt ved emisjon kalles gjerne førstehåndsaksjer, da de er utstedt direkte fra selskapet, i motsetning til aksjer kjøpt på børs eller direkte fra andre eiere, som kalles annenhåndsaksjer. Alternativet til å innby til tegning av nye aksjer er å overføre midler til aksjekapitalen fra et av selskapets fond ("fondsemisjon"). På denne måten skjer det ingen kapitaltilførsel til selskapet, men kapitalen som overføres vil øke selskapets bundne egenkapital, noe som vil kunne skape et bedre inntrykk av selskapets soliditet. For å delta i aksjeemisjoner og spredningssalg via Internett må man være over 18 år og ha konto i en norsk bank. Be Here Now. "Be Here Now" er et rockealbum av den britiske gruppa Oasis. Albumet ble utgitt i 1997. Det holder rekorden for tidenes raskest selgende britiske album. Til tross for de meget gode salgstallene i begynnelsen levde ikke albumet opp til forventingene, og er ofte ansett av kritikerne for å være den skuffende avslutningen på britpopsjangeren. Albumet har solgt ca. 55 000 eksemplarer i Norge. Medlemmene i Oasis inntok store mengder narkotika under skapelsen av albumet, og mange kritikere teoriserer at dette er grunnen til de mange obskure tekstene i mange av sangene. Sangene (og albumet) blir ofte kritisert for å være for lange. Sporliste. Alle spor av Noel Gallagher. Matthias Brandt. Matthias Brandt (født 7. oktober 1961 i Berlin) er en tysk skuespiller. Han er sønn av den tidligere kansleren Willy Brandt og hans norskfødte kone Rut Brandt. Brandt studerte ved Hochschule für Musik und Theater Hannover. Han ble første gang engasjert ved teateret i Oldenburg i 1985, og har senere arbeidet ved Staatstheater Wiesbaden, Nationaltheater Mannheim, Schauspiel Bonn, Bayerisches Staatsschauspiel, Renaissancetheater Berlin, Schauspielhaus Zürich, Schauspielhaus Bochum og Schauspiel Frankfurt. Fra 2000 har han også hatt fjernsynsroller. I 2003 spilte han sin fars banemann Günter Guillaume i filmen "Im Schatten der Macht" ("I maktens skygger"). Arron Oberholser. Arron Oberholser (født 2. februar 1975) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han er født i San Luis Obispo i California og studerte ved San Jose State University før han ble profesjonell golfspiller i 1998. Oberholser spilte på Canadian Tour i 1999 og 2000, og endte på annenplass på tourens Order of Merit det siste året. I 2001 flyttet han over på Nationwide Tour, men deltok kun i tre turneringer på grunn av en håndleddsskade. I 2002 endte han som nummer 2 på pengelisten på Nationwide Tour, og fikk spillerett på PGA-touren. I de tre første årene på PGA-touren spilte han godt nok til å beholde tourkortet. Hans beste plassering var en annenplass i Wachovia Championship i 2005, der han tapte i omspill mot Vijay Singh. I februar 2006 tok han sin første seier på PGA-touren, i AT&T Pebble Beach National Pro-Am 2006. Eksterne lenker. Oberholser, Arron Oberholser, Arron Et syttitallsshow. "Et syttitallsshow" var en situasjonskomedie fra Amerikas forente stater, produsert for fjernsynskanalen Fox. Serien gikk i 8 sesonger på Fox i løpet 1998 og 2006. I Norge ble de første sesongene vist av NRK2; siden er hele serien vist på TV 2 under originaltittelen "That '70s Show". Siste episode ble sendt i Amerikas forente stater den 18. mai 2006. Handlingen. Serien handler om seks ungdommer mot slutten av 1970-årene, som bor i Point Place, et fiktivt forsted til Green Bay i delstaten Wisconsin i Amerikas forente stater. Ungdommene tilbringer det meste av tiden i Eric Formans kjeller i huset hvor også Steven Hyde bor, siden hans foreldre har gitt ham opp og Erics mamma, Kitty Forman, har forbarmet seg over ham. De andre som er der det meste av deres våkne tid er Donna Pinciotti, nabojenta og Erics store kjærlighet; Fez, utvekslingsstudenten som prøver å lære seg å passe inn blant amerikanerne; Michael Kelso, som anser seg selv som den klart vakreste i gjengen og benytter enhver anledning til å ytre dette overfor dem; og til slutt Jackie Burkhardt, rikmannsdatteren som (nesten) bare tenker på sitt utseende og penger. Geirmund Lykke. Geirmund Lykke (født 1957) er en norsk politiker (KrF). Han var sivilingeniør ved Sør-Helgeland interkommunale plankontor 1983–1985 og fagleder ved miljøenheten i Trondheim kommune 1985–2007, hvoretter han er i permisjon. Han har også vært styremedlem i Olavsfestdagene 1999–2003, Norsk Kulturminnefond 2003–2007 og Trøndelag Teater 2004–2008 samt styreleder i Musikkteateret i Trondheim 2008–2010. Han er styreleder i Trondheim Kino og Nidaros Pilegrimsgård i Trondheim, nestleder i organisasjonen Film & Kino samt leder for festivalstøtteutvalget for nasjonale tilskudd til norske filmfestivaler. Lykke var Kristelig Folkepartis gruppeleder i Sør-Trøndelag fylkesting 1999–2011. Han er medlem av Kristelig Folkepartis sentralstyre fra 2009 samt gruppeleder og kommunalråd i Trondheim bystyre fra 2011. Fallosstein. Fallossteiner er symboler hugget i lys marmorstein for å symbolisere mannlig fruktbarhetsevne. De kan som regel dateres til rundt 200-600 e.Kr., altså senere del av eldre jernalder. I Norge er det funnet over et femtitalls slike på kyststrekningen fra Vest-Agder til Troms. Noen av steinene er funnet i gravanlegg, mens andre har stått oppå eller ved siden av gravhauger. Formen og størrelsen på steinene varierer, men hovedtrekkene er at de har et avrundet hode over en søyleformet sokkel. Symbolene er uthugget i ett stykke. Noen steiner har ornamenter rundt sokkelen, og ofte er de utstyrt med en tverrgående linje over hodet. Høyden kan variere fra 20 – 100 cm, bredden 10 – 50 cm. Det tapte paradis. Den første siden på den første utgaven av "Det tapte paradis". "Det tapte paradis" (originaltittel "Paradise Lost") er et episk dikt av den engelske poeten John Milton. Diktet viser ingen helter, men lar leseren følge Satan, en form for antihelt, og forteller den kristne historien om menneskets oppreisning, og om Adam og Eva i Edens hage. Det er en rekke henvisninger til klassiske diktverk, især Homer, Vergil, og Edmund Spenser Diktet er skrevet i blankvers, femtaktige urimete jamber. Den første utgaven fra 1667 er organisert i 10 kapitler; mens den senere, reviderte utgaven fra 1674 har 12 kapitler (tilsvarende Vergils "Æneiden"). Den ble oversatt til dansk ved I. H. Schønheyder så tidlig som i 1790 og er utgitt på norsk i Arthur Olav Sandveds gjendiktning fra 1993 og 2005. Temaet er paradiset som går tapt, teodicéproblemet, det religionsfilosofiske og teologiske forsøk på å løse det ondes problem: Om Gud er god og allmektig, hvordan kan det onde forklares? Svaret er at om mennesket ikke hadde falt i paradiset hadde det ikke unngått en forandring. Det inngår i Guds plan. Fram til Satan møtte engelen Gabriel trodde han at han delte makten med Gud. Ved deres samtale forteller Gabriel om menneskets fall og at Satan inngår i Guds valg. Satan tror at han eier halve verden og av Gabriel får han vite at ingenting har skjedd uten at det var Guds vilje. Alt var Guds plan. Bakgrunn. I sin introduksjon til Penguins utgave av "Det tapte paradis" skrev Milton-forskeren John Leonard at «John Milton var bortimot seksti da han utga "Det tapte paradis" i 1667. John Aubrey (1626-1697) forteller oss at diktet ble påbegynt en gang rundt 1658 og sluttført i 1663. Men deler ble ganske sikkert skrevet tidligere, og dets røtter ligger i Miltons tidligste ungdom.» Leonard spekulerer om den engelske borgerkrigen forstyrret Miltons første forsøk på å begynne sitt dikt «som ville omslutte all tid og rom.» Leonard skrev også at Milton «planla ikke i begynnelsen å skrive et bibelsk epos». Ettersom epos ble vanligvis skrevet om heroiske konger og dronninger, og ikke minst hedenske guder, hadde Milton sett for seg at hans epos var basert på en legendarisk engelsk eller angelsaksisk konge som legenden om kong Arthur. Etter å ha blitt fullstendig blind i 1652 skrev Milton "Det tapte paradis" helt og holdent gjennom diktat ved hjelp av sekretærer og venner. Hans skrev også det episke diktet mens han ofte var syk, han led av gikt, og til tross for at han følelsesmessig hadde det tungt etter sin andre hustrus for tidlige død, Katherine Woodcock, i 1658, og at deres svært unge datter også døde, skjønt Milton giftet seg på nytt kort tid etter i 1663. Innhold. a>s "Det tapte paradis" c. 1866 Som tidligere nevnt er diktet fordelt i tolv «bøker» eller seksjoner, og lengden på hver bok varierer ulikt (den lengste er Bok IX på 1189 linjer og den korteste er Bok VII som har 640 linjer). I den andre utgaven hadde hver bok et sammendrag først kalt «Argumentet». Diktene følger den episke tradisjonen ved å starte "in medias res" (latin for «midt i tingene») hvor bakgrunnshistorien blir oppsummert senere. Miltons fortelling har to narrative eller fortellertekniske buer: den ene er Satan (Lucifer) og det andre er Adam og Eva. Diktet begynner etter at Satan og andre opprørske engler har blitt beseiret og forvist til Helvete, eller som det også er kalt i diktet, Tartarus. I "Pandæmonium" benytter Satan seg sin retoriske evner for å organisere sine tilhengere; han er støttet av sine nestkommanderende Mammon og Beelzebub. Belial og Molok er også tilstede. Ved slutten av debatten påtar Satan frivillig å forgifte den nyskapte Jorden og Guds nye og mest foretrukne skapning, menneskeheten. Han skryter av farene i avgrunnen på samme vis som minner om Odyssevs eller Æneas. Etter med vanskeligheter å klatret skråningen Kaos utenfor Helvete kommer han til Guds nye materielle verden, og senere til Edens hage. Delvis gjennom fortellingen blir englenes krig gjenfortalt. Satans opprør følger den episke konvensjonen av storstilt krig. Kampene mellom de trofaste englene og Satans hær skjer i løpet av tre dager. Det siste slaget involverer Guds sønn som alene beseirer hele hæren med opprørske engler og forviser dem fra himmelen. Etter utrenskningen av himmelen skaper Gud verden og ender med hans skapelse av mennesket i form av Adam og Eva. Mens Gud ga Adam og Eva fullstendig frihet og makt til å styre over alle skapelser, ga han en bestemt ordre under trussel av dødsstraff: ikke spis fra Kunnskapens tre som gir kunnskap om godt og ondt. Fortellingen om Adam og Evas fristelse og fall er fundamentalt annerledes og en ny form for epikk: en hjemlig epikk. Adam og Eva er presentert for første gang i kristen litteratur som i forhold, men fortsatt uten synd. De har lidenskap og adskilte personligheter. Satan, forkledd i form av en slange, greier med hell å friste Eva til spise fra Kunnskapens tre ved å benytte seg av hennes forfengelighet og lurer henne med sin retorikk. Senere etter at Adam har sett at Eva har syndet begår han bevisst den samme synden. Han erklærer for Eva at ettersom hun var blitt gjort fra hans legeme er de bundet til hverandre. Om hun dør må han selv dø. På dette viset framstiller Milton Adam som en heroisk figur, men også som en dypere synder enn Eva ettersom han er bevisst at hva han gjør er galt. Etter å ha spist frukten fra Kunnskapens tre har Adam og Eva begjærlig sex. I begynnelsen er Adam overbevist om at Eva hadde rett i å tro at frukten ville være gunstig for dem, men så snart de faller i søvn får de fryktelige mareritt, og etter at de har våknet opp opplever de skyld og skam for første gang. De innser at de har begått en forferdelig handling mot Gud, og de beskylder hverandre gjensidig for å ha havne i uføret. Imidlertid får Evas unnskyldninger til Adam til at de blir forsont. Hennes oppmuntring får dem til å oppsøke Gud, for å «bow and sue for grace with suppliant knee», "bøye og be om nåde med ydmykt kne", og for å motta Guds nåde. Adam er vist i en visjon av erkeengelen Mikael alt som vil skje med menneskeheten fram til Syndfloden. Ettersom Adam er opprørt av denne visjonen om menneskehetens framtid forteller Mikael ham også om menneskehetens forløsning fra den opprinnelige syn gjennom Jesus Kristus (som Mikael kaller for «Kong Messias»). Adam og Eva blir deretter forvist fra Paradiset, og Mikael sier at Adam må finne «a paradise within thee, happier far», "et paradis i seg selv". Adam og Eva har nå et fjernere forhold til Gud som allestedsnærværende, men usynlig (i motsetning til den tidligere konkrete Far i Paradiset). Tolkning og kritikk. Forfatteren og litteraturkritikeren Samuel Johnson skrev at "Det tapte paradis" viste Miltons «eiendommelig evne til å forbause» og at Milton «synes å ha vært godt kjent med sitt eget geni, og å vite det var at Naturen skjenket ham mer gavemildt enn på andre: evnen til å framvise det vidstrakte, opplyse det storartete, håndheve det fryktelige, formørke det dystre, og forverre det forferdelige.» Leonard har merket seg at en del kritikere, som den kjente kristne forfatteren C. S. Lewis, har argumentert for at det var ingen motsigelse i det hele tatt ettersom det i henhold til Lewis, «Milton trodde at Gud var hans 'naturlige overordnete' og at Karl Stuart var det ikke.» Andre, som litteraturkritikeren William Empson, argumenterte at «Milton fortjener anerkjennelse for å gjøre Gud ondskapsfull [i diktet] ettersom kristendommens Gud er for Empson 'en ondskapsfull Gud'.» Leonard plasserer Empsons fortolkning «i den [romantiske fortolknings]tradisjonen til Blake og Shelley.» Som poeten William Blake skrev, «Årsaken til at Miltorn skrev i lenker da han skrev om englene & Gud, og om frihet da om djevler & helvete, er at han var en sann poet og av djevlenes parti uten vite det.» Blake, William (1793): "The Marriage of Heaven and Hell". Dette kjente sitatet representerer kortfattet den måten som 1700- og 1800-tallets engelske romantiske poeter vurderte Milton. Imidlertid er Empsons syn mer komplekst. Leonard peker på at «Empson aldri benektet at Satans plan er ondskapsfull. Hva han benekter er at Gud er uskyldig av dens ondskapsfullhet: 'Milton driver håndfast hjem at Guds innerste hensikt var menneskets lykkelige fall; uansett hvor ondskapsfull Satans plan enn er, er det Guds plan også [ettersom Gud i Det tapte paradis er avbildet som både allvitende og allmektig].» «Stord». Stord har vært navnet på flere fartøyer i den norske marinen. Vekselbruk. Vekselbruk er en jordbruksmetode hvor du ikke dyrker de samme typene planter på det samme stykket jord hvert år. Grunnen er at plantene tar til seg næring fra jorda, både nitrogenforbindelser og mineraler. Etter noen år med samme avling blir denne mindre, og jorda må hvile eller der kan dyrkes andre planter som tar nitrogen fra luft og lagrer i jorda. Planter i erteblomstfamilien er best kjent. Vekselbruk stanser også oppbygging av patogener og kjemiske stoffer som reduserer veksten (allelopati). Mer vanlig var å dyrke poteter vekselvis med gress. I dag er vekselbruk en av metodene til det økologiske landbruket. En ulempe med manglende vekselbruk kjennes blant annet fra jordbærdyrking, hvor synkende kvalitet og mindre smak gir utslag på salget. Piero Manzoni. Piero Manzoni (født 13. juli 1933, død 6. februar 1963) var en italiensk kunstner. Han regnes som en av de viktigste kunstnerne innen europeisk konseptualisme etter krigen, og han var sentral i den italienske arte povera-bevegelsen på begynnelsen av 1960-tallet. Midnatt. Det motsatte av midnatt er middag. Arne Ungermann. Arne Ungermann Jørgensen (født 11. desember 1902, død 25. februar 1981) var en dansk tegner. Han ble kjent som en av Danmarks beste illustratør med tegninger til blant annet flere klassiske barnebøker. Arne Ungermann vokste opp i Odense som sønn av politikommissær Jørgen Christian Jørgensen og Mathilde Theodora født Ungermann. Han ble i 1930 ansatt ved avisa Politikens reklameavdeling. Han leverte ellers poengterte tegninger til flere vittighetsblader og arbeidet med plakater. Som bokillustratør bidro han med tegninger blant annet til Johan Herman Wessel (1930), Giovanni Boccaccios "Decamerone" (1939), Voltaires "Candide" (1940) og Ovids "Elkovskunst" (1943. Han illustrerte dessuten en lang rekke barnebøker, blant annet Jens Sigsgaards "Palle alene i Verden" (1942, nyillustrert 1968) og hans barnerimsamlinger "Abel Spendabel og andre børnerim" (1945) og "Okker, gokker, gummiklokker og andre børnerim" (1943). Han stod også bak tegneserien om "Hanne Hansen" fra 1935 til 1958. I nyere tid er han kjent for sine små vignetter til rulletekstene til TV-serien "Matador". Han utgav også sine egne "Efter øjemaal" (1952) og "Efter Hukommelsen" (1972). Ungermann fikk "Alfred Schmidts legat" i 1936, "Kulturministeriets Børnebogs-pris" i 1961 og "Eckersbergmedaljen" i 1979. Ungermanns elegante tegninger er preget av stor formsikkerhet og samtidas krav til slående enkelhet. Ukenummer. Ukenummer er en kalenderisk inndeling av året i nummererte arbeidsuker. I henhold til ISO standard ISO 8601 inndeles året i 52 eller 53 uker, og ukene starter på mandag (ukens dag 1) og slutter på søndag (ukens dag 7). Ved hvert årsskifte er det slik at uken tilhører det året som uken har flest dager i. For eksempel var mandag 29. desember 2008 dag 1 i uke 1 i 2009 (), og søndag 3. januar 2010 var dag 7 i uke 53 i 2009 (). I dag, . (), er det uke. Ukenummerregler. Ukenummerregler i henhold til ISO 8601 kan summeres opp i tre punkter Ukedatoer ==. Ukedatoer kan brukes i arbeidslivet, der arbeidsuker overlapper årsskiftet. «YYYY» indikerer et ISO-år. «W» indikerer at de to neste siffer («ww») er ukenummeret i dette året (fra 01–52 eller 53). «D» markerer ukedagene fra 1 til 7, der 1 er mandag, og 7 er søndag. Ukenummereringen er slik at uken skal tilhøre det året som majoriteten av ukedagene er i. For eksempel vil onsdag 31. desember 2008 bli skrevet, og søndag 3. januar 2010 bli skrevet. The Observer. "The Observer" er en britisk avis som utgis på søndager, første utgave kom i 1791. Avisen kommer ut i berlinerformat og var den første avisen i verden som ble utgitt på en søndag. Observer, The Egon Mathiesen. Egon Mathiesen (født 25. november 1907, død 14. august 1976) var en dansk maler, forfatter og illustratør. Han ble særlig kjent for flere enkle, nyskapende billedbøker for barn. Egon Mathiesen var selvlært som billedkunstner. Han debuterte på "Kunstnernes Efterårsudstilling" i 1932 med malerier med abstrakte motiver. Sine kunstneriske idealer videreførte han i flere bildebøker før og etter andre verdenskrig, blant annet i "Frederik med bilen" (1944), "Aben Osvald" (1947), "Mis med de blå øjne" (1949) og "Blå mand - en remse til vrøvle og glæde" (1956). Illustrasjonene til Egon Mathiesen er preget av en fri og ekspresssiv naivisme med nakne motiver, tydelige konturer og uten bruk av sentralperspektiv. Teksten er tilsvarende enkel, leken og poetisk, enten den er formet som fabulerende prosa eller i rytmiske rim. Med sitt karakteristiske uttrykk ble Egon Mathiesen en fornyer av den danske barnelitteraturen. Målet hans var å forene farge, tekst og rytme med kulturradikalismens humanisme og lage kunst for barn. Han bidro sterkt til at billedboka ble en selvstendig litterær sjanger der ord og bilde utfyller hverandre på en egen og fri måte. Gaute Heivoll. Gaute Heivoll (født 13. mars 1978 i Kristiansand) er en norsk forfatter. Han vokste opp i Finsland. Heivoll har studert jus ved Universitetet i Oslo, psykologi ved Universitetet i Bergen og har tatt forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark – Bø. Han har tidligere arbeidet som lærer. I tillegg til bokutgivelsene har Gaute Heivoll også bidratt med noveller, dikt og essays til flere antologier, aviser og litterære tidsskrift. Han har holdt en rekke skrivekurs, både for ungdom og voksne, i Norge og i Frankrike, og jobbet en tid som litteraturkritiker i dagspressen. Heivoll har også skrevet teksten til danseforestillingene Skansen og Kant. I 2006 var han Norges representant ved det europeiske litteraturfestival-prosjektet Scritture Giovani, og ble i den forbindelse oversatt til engelsk, tysk, italiensk og spansk. Heivoll er også oversatt til polsk. Han er representert på Words Without Borders som er et amerikansk nettmagasin for internasjonal litteratur. I tillegg er han representert på Det internasjonale barnebokbibliotekets White Ravens-liste over barnebøker fra hele verden av stor kunstnerisk kvalitet. Heivolls barnebok Himmelen bak huset er filmatisert av regissør Steffan Strandberg. Filmen var representert på Chicago International Children's Film Festival, hvor den vant Adult Jury - 1st Prize Live-action Short Film or Video. Heivolls niende bok, romanen "Før jeg brenner ned", er under oversettelse til mer enn tjue språk, deriblant tysk, polsk, svensk, dansk, fransk, engelsk, russisk, hebraisk og italiensk. Gaute Heivoll er født og oppvokst i Finsland, en bygd som ligger tre-fire mil fra Kristiansand. Winterberg. Winterberg er en by i Westfalen, i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Byen har 14 455 innbyggere (2004) og omfatter 147,86 km². Den ligger i den nordøstlige delen av de såkalte Rødhårfjellene (Rothaargebirge) ved omkring 670 meters høyde. Historie. Byens historie går tilbake til år 1200, da landsmarskalk Arnold av Hochstaden opphøyet stedet til befestet by. Under hansatiden (13. til 17. århundre) lå Winterberg i midten av ruten Köln – Kassel og Frankfurt – Soest. Innbyggerne levde av et karrig landbruk og av handel. I 1906 ble jernbanelinjen Bestwig – Winterberg – Frankenberg bygget, og stedet utviklet seg til det mest populære vintersportssted i Nordvest-Tyskland. Turisme er den viktigste næringen idag. Severdigheter. Viktige severdigheter inkluderer St.-Jakobus-Kirche og gamlebyen med tallrike bindingsverkshus. Hoppbakken St. Georg-bakken (St.-Georg-Schanze) er også berømt. I området ligger også et av de høyeste og mest kjente fjell i Sauerland, Kahler Asten. Den store elven Ruhr har også sin kilde i Winterberg-området. Lomsdalen. Lomsdalen er en dal i Brønnøy kommune i Nordland. En del av dalen er vernet som naturreservat (Strompdalen naturreservat). Den 29. mai 2009 ble et område på drøye 1 000 km² vernet som Norges 30. nasjonalpark: Lomsdal-Visten nasjonalpark. Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 2002. Under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det arrangert åtte øvelser i kortbaneløp på skøyter. Halveringstid. Halveringstiden til en størrelse som nedbrytes eksponesielt, er tiden det tar for størrelsen å falle til halvparten av den opprinnelige verdien. Begrepet stammer fra studier på radioaktiv nedbrytning, men brukes nå innen mange andre områder, blant annet farmakokinetikk. Tabellen til høyre viser reduksjon i mengden uttrykt i antall forløpte halveringstider. Utledning. Når "t=0", er eksponenten lik 1 og "N(t)" lik formula_3. Når "t" går mot uendelig, går eksponenten mot null. Dermed er halveringstiden 69,3% av gjennomsnittlig levetid. Nedbrytning ved mer enn to prosesser. hvor formula_14 er halveringstiden til den første prosessen og formula_15 er halveringstiden til den andre prosessen. Fysikk. I fysikk er halveringstid den tiden som medgår før mengden av den radioaktive isotopen i et stoff, og dermed intensiteten fra strålingen denne sender ut, er halvert. Dette kalles også fysisk eller fysikalsk halveringstid. Farmakokinetikk. I medisin og biologi er halveringstid tiden det tar før konsentrasjonen av en substans, særlig et legemiddel eller et giftstoff, er halvert i blodet eller i kroppen. Dette kalles også biologisk halveringstid. Man skiller gjerne mellom "distribusjonshalveringstid", som er tiden det tar før konsentrasjonen i blodet halveres mens stoffet fordeles i kroppen etter en intravenøs injeksjon, og "eliminasjonshalveringstid", som er halveringstiden under nedbrytning og utskillelse av stoffet. Halveringstiden for et legemiddel er gitt ved formelen Hvor formula_17 er distribusjonsvolumet til legemiddelet og formula_18 er clearance. Legemidler med høyt distribusjonsvolum har dermed lang halveringstid. Deltacelle. Deltaceller er somatostatin-produserende celler som finnes i magesekken, tarmene og i de Langerhanske øyene i bukspyttkjertelen. Middag (tidspunkt). Middag kan vise til et astronomisk tidspunkt av døgnet da solen står høyest på himmelen. På den nordlige halvkule passerer solen da meridianen i sør, og på den sørlige passerer den i nord. Tidspunktet treffer tilnærmet midt på en normalarbeidsdag, og derav navnet middag. Middag vil normalt være døgnets lyseste tidspunkt, og klokkeslettet vil være avhengig av lengdegraden i forhold til den tidssone som gjelder for stedet, og eventuell sommertid. Det skilles mellom "sann middag" som refererer til den virkelige sol, og "middelverdi" som refererer til middelsolen, en gjennomsnittlig plassering av solen. Av praktiske grunner har begrepet felles standard for flere land, og middag viser til middelsolens passasje av en normalmeridian. Bygda Eidet i Nordland fylke ligger omtrent midt under tidssoneaksen for CET "(15° øst for Greenwich)", og vil ha astronomisk middag ca. kl. 12:00 ved normaltid. Noen andre eksempler på klokkeslett for astronomisk middag for noen norske byer ("lengdegrad") – normaltid (sommertid): "(De angitte tidspunkter er gjennomsnittlige tider og vil variere ± 15 minutter gjennom året)" Den vanligste daglige bruken av middag er for å betegne klokketidspunktet midt på døgnet, klokken 12:00, uavhengig av normaltid eller sommertid (Se forøvrig ISO 8601). Det motsatte av middag er midnatt. Janitsjar. Janitsjarene var elite-infanterisoldater som tjente som den osmanske sultanen sine livvakter. Stort sett var disse av ikke-tyrkisk opprinnelse fra Det osmanske rike. Ordet stammer fra osman tyrkisk: "يڭيچرى (yeniçeri)" og betyr «ny soldat». De ble opprettet på et tidspunkt i det 1300-århundre og ble oppløst av Sultan Mahmud II i 1826. Opprinnelse. Noen tyrkiske kilder oppgir at Orhan I var den som opprettet janitsjar-avdelingen, men de eksisterte som en fast avdeling i hæren fra 1362 under Sultan Murat I. Hovedsakelig benyttet de seg av unge kristne krigsfanger. Janitsjarene ble Det osmanske rikets første profesjonelle hær og ble ofte satt inn der Sultanen hadde behov for noen han kunne stole på. Betydningen av janitsjarene. Janitsjarene skilte seg ut fra andre osmanske enheter på flere måter. De ble betalt i kontanter og ikke i tyvgods og "timars" (erobret landområder) som var vanlig på den tiden. De hadde sine uniformer og marsjerte til sin spesielle musikk spilt av "mehterân". Det osmanske riket var den første staten som hadde en profesjonell hær siden Romerriket. Soldatene bodde i brakker sammen og tjente som politimenn og brannvesen i fredstid. De ble også betalt med kontanter kvartalsvis i fredstid, noe som skilte seg ut fra praksisen for soldater på denne tiden som kun fikk betalt under krigstid. Janitsjanere begynte å benytte seg av musketter veldig tidlig. Første gang var tidlig på 1400-tallet og fra 1500-tallet var avdelingen fast oppsatt med musketter som våpen i motsetning til det tidligere brukte sverdet og spydet. De tok også i bruk tidlige granater og håndkanoner. Janitsjarne hadde også sitt egne medisinske apparat som fulgte med dem overalt. De bestod stort sett av muslimske og jødiske kirurger som hadde utviklet metoder for å frakte sårede og syke til feltsykehus. Mye av dette sammen med en imponerende krigshistorie førte til at janitsjarene ble studert av utenlandske stater. Oppløsningen. Janitsjarene ble etterhvert klar over sin egen status, og begynte å kreve bedre forhold. De stod bak flere opprør, det første i 1449, og avsatte flere sultaner som motsatte seg dem, blant dem Osman II og Selim III. I 1826 startet Sultan Mahmud II en ny avdeling, kavaleristene "Sipahi". Da janitsjarene ble klar over dette startet de et nytt opprør, men i motsetning til tidligere støttet hverken befolkningen eller andre deler av hæren dem og de ble tvunget tilbake til brakkene sine. Der ble de beskutt med artilleri. De som ikke døde i dette angrepet ble senere henrettet eller sendt i eksil. Slavonia. Kart over Kroatia med Slavonia uthevet. Slavonia er en geografisk og historisk region i Øst-Kroatia. Banja Luka. Banja Luka er den største byen i Republika Srpska, den serbiske delen av Bosnia og Hercegovina og er Republika Srpska "de facto" hovedstad. Banja Luka er også den nest største byen i hele Bosnia og Hercegovina, og har mellom 200 000 til 250 000 innbyggere. Navnet skal stamme fra den gamle adelstittelen "Ban" og "Luka", som skal bety «dal». Byen er første gang nevnt i et dokument datert 6. februar 1494 av Vladislav II av Böhmen, men byen stammer tilbake til romertiden, hvor blant annet det gamlet festningen Kastel i byens sentrum stammer fra. Byen var på denne tiden en del av den romerske provinsen Illyricum og lå på den viktige romerske veien mellom Dalmatia og Pannonia. Slaviske folkegrupper bosatte området på 600-tallet, men først i 1378 får byen en større offentlig bygning etter Kastel-festningen, nemlig det fransiskanske klosteret i bydelen Petrićevac. Under det osmanske styret var byen sete for den bosniske administrasjonen og de lokale stormennene bygde ut hoveddelen av dagens gatenett. Blant disse bygrunnleggerne var Ferhat-paša Sokolović som i årene mellom 1566 og 1574 bygget mer enn 200 ulike bygninger, varierende fra butikker, staller, bad og moskeer. Denne ekspansjonen førte til at byen ble et økonomisk senter, etter hvert for hele Bosnia. I 1660 ble byen satt i brann av en østerriksk militæravdeling, men ble raskt bygget opp igjen. Stadige militære trusler fra Østerrike førte til at byen ble forsterket med militære installasjoner, og det ble et militært senter. Utover på 1800-tallet ble det også etablert en rekke serbiske ortodokse kirker og klostre i området, samtidig som også en rekke sefardiske jøder og trappister etablerte seg i området. Denne innvandringen bidro til industrialiseringen av området, blant annet ved bygging i møller, bryggerier, teglverk, tekstilfabrikker og andre virksomheter. Området ble ikke modernisert før det ble okkupert av Østerrike-Ungarn i 1878, da både infrastruktur som veier og jernbane ble bygget, i tillegg til skoler og andre utviklingstiltak, noe som etter hvert gjorde byen til en moderne storby. Etter oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter nederlaget i første verdenskrig, ble byen provinshovedstad innenfor Kongeriket Jugoslavia. Under andre verdenskrig ble byen okkupert av tyske styrker og både den jødiske befolkningen og fremtredende serbiske familier ble deportert til konsentrasjonsleire. 7. februar 1942 ble 2 500 serbere, blant den 500 barn drept av Ustasja. Også byen ortodokse kirke ble rasert av tyske mmilitære enheter. Byen ble frigjort 22. april 1945. Fra Gospodska-gaten i Banja Luka I 1969 ble byen utsatt for et kraftig jordskjelv som ødela store deler av byen og byen ble bygget opp etter bidrag fra hele Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Denne gjenoppbyggingen førte også til en ny bølge av serbisk innflytting. Under Jugoslavia-krigene i årene 1991 til 2001 ble ikke byen direkte rammet av kamphandlingene, men gjennomgikk igjen under store forandringer. Ved Bosnia-Hercegovina uavhengighet ble byen etter hvert "de facto" hovedstaden i Republika Srpska. Byen har Republika Srpskas nasjonalforsamling og forvaltningsapparat, samt en del av Bosnia-Hercegovinas sentralbank og en rekke land har diplomatisk representasjon gjennom et generalkonsulat i byen. i de senere årene har byen hatt et økonomisk oppsving og tiltrukket seg utenlandske investeringer særlig innen telekommunikasjon, blant annet fra Norge. Lika. Lika er en region i fjellområdene i det sentrale Kroatia. De største byene i området er Gospić, Otočac, Gračac og Korenica. Regionen har ca 53 677 innbyggere. Lika er glissent bebygd og struktursvakt. Eneste nye investeringen etter krigen er en del av motorveien fra Zagreb til Split, men på grunn av befolkningsmangel er det få bedrifter som gjør nytte av denne investeringen, i form av nyåpninger av fabrikker og arbeidsplasser. Store områder av Lika er beitemark. Befolkningen var for det meste serbisk. En del av Lika var under Kroatia-krigen kontrollert av Krajina. Under Operasjon Storm ble mesteparten av den serbiske befolkningen fordrevet, og de få eldre som var igjen ble skutt og drept av kroatiske styrker. Idag er befolkningstallet veldig lavt, og mesteparten av de dyrkbare områdene er for det meste gjenvokst, noe som gjør tilbakevending av flyktninger nesten umulig. Samuel P. Huntington. Samuel Phillips Huntington (født 18. april 1927 i New York City, død 24. desember 2008 i Martha's Vineyard) var en amerikansk statsviter. Gjennom en årrekke virket han som professor ved Harvard University i USA. Huntington var tidligere kjent for sine analyser av sivile og militære regimer, ikke minst i Latin-Amerika. Han ble først kjent på 1960-tallet da han hevdet at økonomisk fremgang ikke uten videre vil føre til demokrati i tidligere kolonier i den tredje verden. Første gang Huntington lanserte teorien om «sivilisasjonenes sammenstøt», var i en artikkel i tidsskriftet "Foreign Affairs" i 1993. Teorien ble siden bearbeidet i bokform og har øvet stor innflytelse på samfunnsdebatten de siste ti år. Bosna. Bosna er den tredje lengste elven i Bosnia og Hercegovina. Den er 271 km lang og befinner seg kun i Bosnia. Den har sitt utspring i nærheten av hovedstaden Sarajevo og ender ut i Sava (en bielv til Donau). Noen av de viktigste byene langs Bosna er Sarajevo, Zenica og Doboj. Meldal kirke. Meldal kirke fra 1651 brant ned til grunnen 16. juni 1981. Ny kirke ble bygd på samme sted som den gamle, og sto ferdig i 1988. Etter en opphetet diskusjon i bygda om kirka skulle være en moderne arbeidskirke, eller en kopi av den gamle, ble det avgjort å bygge en kopi. Ivan Frano Jukić. Ivan Frano Jukić (født 8. juli 1818, død 20. mai 1857) var en politisk person i Bosnia og Hercegovina. Til tross for hans korte liv satte han spor både politisk og kulturelt i Bosnia og Hercegovina, hvor han betraktes som en av grunnleggerne til bosnisk modernisme. Han levde i en av de mest dramatiske periodene i Bosnia og Hercegovina sin historie, der de bosniske muslimene gjorde motstand mot Det osmanske riket og dets ledere som forsøkte å gjennomføre moderniseringsreformer. Jukić var veldig fascinert av tanken på liberal sivil orden, likhet og nasjonal frihet for sør-slaverene. Så han fulgte samme idealisme og sterke impulser som sine naboer i Serbia og Kroatia. Gruppene ble omtalt som nasjonal renessanse, men har i senere tid blir mer sett på som nasjonalistiske. Sammen med Marijan Šunjić, Martin Nedić, Jako Baltić, Blaž Josić og Fra Grgo Martić, var Jukićs kulturelle og politiske orientering basert på den parapolitiske "Bosna Srebrena" som en fransiskan-provins og som den eneste offisielle anerkjente etnisiteten under innflytelse av den romersk-katolske kirke i Osman-Balkan. Grunnlegger og redaktør av det første litterære magasinet i Bosnia og Hercegovina – "Bosanski Prijatelj" (Bosnisk venn), var Jukić en advokat for den religions-uavhengige kulturelle identiteten som tok i bruk ideen om en universal sivil utdanning som ikke var bundet til noen form for religion. For ham, som Ivan Lovrenović beskrev ham i sitt verk "Bosanski Hrvati", etniske og landlige grenser var ikke eksisterende. Noe av det som Jukić er mest kjent for er sitt memorandum til den osmanske regjeringen, "Želje i molbe kristjanah u Bosni i Hercegovini, koje ponizno prikazuju njegovom veličanstvu sretnovladajućem sultanu Abdul-Medžidu" hvor han blant annet krever at katolske og ortodokse ikke lenger skal kalles "raja", men bli likestilt med de muslimske som borgere av det Osmanske imperiet. Dette memorandumet er grunnlaget for den bosniske grunnloven. Men Jukić sin egen nasjonalitet var alltid bosnisk. Han skrev ofte under pseudonymet Slavoljub Bošnjak (Slavisk Bosnier). Med dette inkluderte han alle grupper som bodde i området. Den eneste kulturelle identiteten han påtok seg var illyrisk. Men han så alltid Bosnia sin framtid som en enhet og som en uavhengig stat. Referanser. Jukić, Ivan Frano Jukić, Ivan Frano Benjamin von Kalláy. Benjamin Kállay (tysk: Benjamin von Kalláy) (født 22. desember 1839, død 13. juli 1903) var en østerrikskungarsk embetsmann som ble født i Budapest. Familienavnet hans stammer fra deres eiendommer ved Nagykálló i Szabolcs og hevdet at de var etterkommere av Balogh Semsen klanen som koloniserte kommunene Borsod, Szabolcs, og Szatmár på slutten av 800-tallet. De spilte en viktig rolle i Ungarsk historie allerede fra 1000-tallet. Kong Mattias Corvinus av Ungarn (1458–1490) skjenket dem deres eiendommer i Mezőtúr nær Kecskemét pga Michael Kállay sin heroiske innsats i krig. Faren til Benjamin von Kállay, var en høytstående mann i den ungarske regjeringen og døde i 1845, da Kallay bare var 6 år. Moren hans konsentrerte seg om hans utdanning. Hun døde i 1903. Kalláy viste tidlig en interesse i politikk, spesielt i Øst-Europa. Han reiste til Russland, Tyrkia og Anatolia. Under sine reiser lærte han å kjenne tyrkisk, gresk og flere slaviske språk. Han snakket serbisk flytende. I 1867 entret han politikken i Ungarn, og i 1869 ble han utnevnt til generalkonsul i Beograd, og i 1872 besøkte han Bosnia for første gang. Hans syn på Balkan påvirket sterkt Greve Andrássy, den østerrikskungarske utenriksministeren. Kalláy forlot Beograd i 1875 og returnerte til Budapest. Like etterpå startet han journalen "Kelet Népe" (Østlige folk) der han forsvarte policyen til Gyula Andrássy. Etter krigen mellom Russland og Tyrkia (1877 – 1878) dro han til Filippopolis som Østerrike-Ungarns representant til "International Eastern Rumelian Commission". I 1879 ble han sjef for utenrikskontoret i Wien. 4. juni 1882 ble han utnevnt til Imperial Finansminister og administrator av Bosnia-Hercegovina, en stilling han hadde i 21 år. Kalláy var også en forfatter og var æresmedlem av flere akademier i Budapest og Wien. Han oversatte noen bøker og skrev egne verk. Blant disse var han monografier på serbisk historie ("Geschichte der Serben"), og på den orientalske ambisjonen til Russland ("Die Orientpolitik Russlands"). Begge disse bøkene ble oversatt til tysk og utgitt i Lepzig i 1878. Han selv mente at hans største verk var en akademisk tale om den politiske og geografiske posisjonen til Ungarn som et bindeledd mellom øst og vest. I 1873 giftet han seg med Grevinnen Vilma Bethlen, og sammen fikk de to døtre og en sønn. Hans popularitet i Bosnia var delvis pga. hans kone og hennes sjarm og personlighet. Kilder. Kallay, Benjamin Kallay, Benjamin Somatostatin. Somatostatin er et hormon som består av to peptider, et oppbygd av 14 aminosyrer og et av 28. Det binder seg til somatostatin-reseptorer, som er en G-protein-koblet reseptor med 7 transmembranregioner. Hormonet er mest kjent for å bli produsert i hypotalamus for å hemme adenohypofysens (hypofysens forlapp) produksjon og sekresjon av (særlig) veksthormon (GH) og tyroidea-stimulerende hormon (TSH), men det produseres også i såkalte deltaceller i magesekken, tarmene og bukspyttkjertelen. Her har hormonet mange fordøyelseshemmende effekter, særlig ved å undertrykke frigjøringen av en rekke andre hormoner, som gastrointestinale (gastrin, cholecystokinin, sekretin, motilin, VIP m.m.), bukspyttkjertelens endokrine (insulin, glukagon) og eksokrine hormoner. Nikola Pašić. Nikola Pašić (serbisk: "Никола Паши") (født 18. desember 1846 – død 10. desember 1926) var en serbisk statsminister som kontrollerte Serbia fra 1903 til hans død i 1926. Pašić var kjent for å være pro-russisk og veldig i mot østerriksk utenlandspolitikk som var veldig viktig da 1. verdenskrig var i ferd med å starte. Da Serbia ble overkjørt i 1915 ble han med den jugoslaviske hæren i retrett gjennom Albania. Ferden endte på Korfu, hvor han satte opp en serbisk eksilregjering. Sommeren 1917 ledet han den serbiske siden med Jugoslavia Komiteen ("Jugoslavenski odbor") som resulterte i Korfu-deklarasjonen. Dette la grunnlaget for den nye staten Kongeriket av serbere, kroater og slovenere. Da sentralmaktene kollapset kunne han returnere til Beograd og var til stede da den nye staten ble grunnlagt. Han ble foreslått av de største politiske partiene som statsminister desember 1918 som et resultat av en avstemning. Regenten, Alexander I av Jugoslavia nektet i midlertidig å godta dette en perioden, og Pašić var statsminister fram til hans død i 1926, 8 dager før hans 80 års dag. Pašić, Nikola Pašić, Nikola Pašić, Nikola SU-85. SU-85 er en sovjetisk kanonpanserjager fra andre verdenskrig. Den hadde 85 mm kanon, og var bygget på chassiset til stridsvognen T-34. Harald Berntsen. Harald Berntsen (født 25. januar 1945 i Porsgrunn) er en historiker hjemmehørende i og aktiv på den radikale venstresiden i Norge. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Berntsen er oppvokst i Eidanger, et område med en stor industriarbeiderklasse, noe som tidlig påvirket Berntsen politisk. Berntsen var selv sønn av en Hydro-arbeider. Arbeidermiljøet rundt Norsk Hydro var grunnleggende sosialistisk og Berntsen ble tidlig politisk engasjert. Da Sosialistisk Ungdomsforbund ble stiftet som Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon i 1963 var Berntsen aktiv. Han deltok på landsmøtet i 1963, og var med i redaksjonen for SUFs blad "Ungsosialisten" året etter. Da Ungsosialisten kom som bilag i avisa Orientering i 1966 sto han som redaktør. Berntsen ble senere en lederskikkelse i det venstreradikale-miljøet på Blindern. Han var med i Kommunistisk Arbeiderforbund fra 1973 og ble etterhvert et sentralt medlem i Kommunistisk Universitetslag (KUL) utover på 70-tallet, da KUL utviklet seg til å bli studentorganisasjonen til KA. Berntsen var en av de ledende personlighetene i KUL sammen med Jørgen Sandemose. Berntsen sto på slutten av 1970-tallet også som redaktør for KAs tidsskrift Røde Fane. På den radikale venstresida har Harald Berntsen vært en av AKPs bitreste motstandere. Berntsen har utgitt en rekke historiske verk samt to selvbiografiske bøker: "Det lange friminuttet" fra 1998 som dokumenterer framveksten av den radikale studentbevegelsen i Norge på 1960-tallet, og selvbiografiske romanen "Ut" fra 2001 som beskriver hans barndom og ungdomstid i Eidanger og på Herøya fram til han reiser inn til Oslo for å bli student. Berntsen er tidligere gift med Gerd-Liv Valla. Tyrannosaurus rex. "Tyrannosaurus rex" (betyr «tyrannisk kongeøgle», av gresk "tyrannos" = «hersker» + "sauros" = «øgle»; latin "rex" = «konge») er en av de mest kjente dinosaurartene som har levd. "Tyrannosaurus rex" var en kjøttetende dinosaur som vandret rundt på jorda i siste del av krittperioden, for 68–65 millioner år siden. Navnet "Tyrannosaurus rex" fikk den av den amerikanske geologen og paleontologen Henry F. Osborn i 1905. Man trodde lenge at "Tyrannosaurus rex" var den største kjøttetende dinosauren som har eksistert, men man har i senere tid funnet at det er minst to rovdinosaurer som var større enn "Tyrannosaurus": "Giganotosaurus" og "Spinosaurus". Karakteristikk. "Tyrannosaurus" kunne bli 12–13 meter lang, fem meter høy i oppreist stilling, veie mellom fire og åtte tonn og strekke seg ni meter høyt. Hodet kunne bli 1,5 meter langt, og det er funnet over 30 centimeter lange tenner. Hendene til et voksent individ hadde to fingrer, og armene var omtrent like lange som hos et voksent menneske. Derimot var de like tykke som et menneskelår, og kunne sannsynligvis bære en vekt på opptil 200 kilo. Føttene hadde tre tær med klør, i tillegg til en klo på baksiden av foten som ble brukt til å gripe med. Dinosauren var bipedal og kunne oppnå en fart på omtrent 40 t. For at "T. rex" skulle klare å holde balansen når den løp hadde den en stor og stiv hale, samt at armene ikke var større enn de var. "T. rex" hadde en utpreget luktesans, og øynenes plassering på siden av kraniet gav den et godt dybdesyn. Dette er med på å sannsynliggjøre at "T. rex" var et rovdyr med gode jaktegenskaper. Men det at føttene er i proporsjonal likhet med saktegående dyr og at armene er såpass små er med på å sannsynliggjøre at den ikke var det. Leveområde. Det er bare gjort funn av "Tyrannosaurus" i Nord-Amerika, og den levde trolig i åpne landskap eller åpne skoger. Det er også funnet større mengder bein og skjeletter i fjellkjeden Mountana. Liv. Ifølge forskere veide ikke "Tyrannosaurus" stort mer enn ett tonn som 14-åring, men fra den var 14-18 år vokste den seg til den størrelsen den forble i resten av livet. Tennene vokste derimot hele livet, og hvis den mistet en tann, så vokste den ut igjen. Dette forklarer hvorfor det er så store forskjeller på tannstørrelsene til "Tyrannosaurus". Det hersker ingen tvil om at "Tyrannosaurus" var en kjøtteter, men om den jaktet selv eller forsynte seg av åtsler er det uenighet blant forskere om. Det er derimot størst sannsynlighet for at den gjorde begge deler, men ingenting er bevist. Funn. Det er så langt funnet 30 hele og delvise skjeletter av monsteret (2005). Blant de mest kjente "T. rexene er funnet av «Sue» og «Stan». Milan Stojadinović. Milan Stojadinović (født 23. juli 1888, død 26. oktober 1961) var en serbisk politisk leder og var blant annet finansminister ved flere anledninger. Han var statsminister fra 1935 og ble gjenvalgt i 1938. Biografi. Han ble født i Čačak i sentral Serbia og gikk på skole i Užice og Kragujevac. I 1910 ble han eksaminert Universitetet i Beograd. og han fikk filosofisk doktorgrad i 1911. Han studerte så i Tyskland, Storbritannia og Frankrike før han returnerte til Serbia i 1914, hvor han begynte å jobbe i finansdepartementet. Politiske karriere. Han steg i gradene og tjente som finansminister for Kongeriket Jugoslavia i tre perioder; 1922–1924, 1924–1926 og 1934–1935. I 1935 etablerte han et nytt politisk parti, "Srpska Radikalna Stranka" (må ikke forveksles med det moderne partiet med samme navn.) som litt senere gikk over i en koalisjon med andre radikale partier som ble kjent som "Jugoslovenska radikalna zajednica". Denne koalisjonen vant valget i 1935 og 24. juni 1935 ble Stojadinović valgt til statsminister. Han ble gjennvalgt igjen i 1938, men prinsregent Pavle erstattet han med Dragiša Cvetković kun et år senere, fordi Pavle mente Stojadinović ikke klarte å gjøre jobben sin tilstrekkelig da han manglet tillit hos kroatene. Stojadinović påstod seinere at den egentlige grunnen til at han ble avsatt var at han nektet å godkjenne prinsregenten som konge til fordel for Petar II av Jugoslavia. Prinsregenten brukte så sine gode forbindelser med Georg VI av Storbritannia, som hadde vært hans forlover, til å sende Stojadinović til Mauritius som var under britenes kontroll. Der tilbrakte han hele andre verdenskrig. Etter krigen dro han videre til Rio de Janeiro, og så til Buenos Aires hvor han ble gjenforenet med sin familie. Han jobbet som spesialrådgiver for presidenten i Brasil om økonomiske forhold. Han grunnla også avisen "El Economista". Partisaner (Jugoslavia). a>. Dette flagget, med gullkantet stjerne, var Jugoslavias nasjonalflagg 1945-1992. Partisaner var hovedmotstandsbevegelsen som kjempet mot aksemaktene under andre verdenskrig i Jugoslavia. Etter krigen kom partisanene til makten med Josip Tito Broz i spissen. Bakgrunn. Jugoslavia ble invadert og okkupert av aksemaktene april 1941. Kun noen uker før dette skrev prinsregent Pavle under på Tripartite-pakten, men han ble arrestert og sendt i eksil nettopp på grunn av dette da han returnerte til Beograd. Jugoslavia brøt dermed ut av pakten. Motstanden. 30. juli samme år ble de første angrepene fra motstandsbevegelsen merket ved fjellet Kopaonik, Trepča. Hovedkvarteret til partisanene ble nettopp i Kopaonik-fjellene, nærmere bestemt Stanulović landsbyen. Den lokale befolkningen led stor nød under okkupasjonen ved at Nazi-Tyskland ofte ville henrette opptil 100 personer for hver tyske soldat som ble drept, dermed ble støtten til partisanene enorm. Konflikten med tsjetnikene. Jugoslavia opplevde store interne stridigheter under andre verdenskrig. Foruten å kjempe mot tyskerne, kjempet også partisanene og tsjetnikene, som dannet den jugoslaviske kongelige hæren, mot hverandre. De allierte støttet opprinnelig kongehuset og hæren som var lojale mot det, men etter Teheran-konferansen i 1943 gikk de over til å støtte de kommunistiske partisanene. Under denne konferansen ønsket Roosevelt (USA) og Churchill (Storbritannia) garantier fra Stalin (Sovjetunionen) om støtte til strategiske hovedlinjer. Men ikke til enhver pris. Til gjengjeld krevde Stalin at de igjen støttet partisanene med materialer og kommandooperasjoner. Dermed ble JNA opprettet i 1944 og fikk status som Jugoslavias offisielle forsvarsstyrke og tsjetnikene fikk ordre om å forene seg med denne styrken. Mange nektet imidlertid, og etter krigens slutt ble de fleste av disse tsjetnikene fanget og henrettet for forræderi. Den siste tsjetnik-gruppen som ble fanget var under kommando av Draža Mihajlović. Han ble stilt for retten og henrettet. Vestlige diplomaters forsøk på å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene lanserte Tito som «nasjonal folkehelt» og innsatte ham som enehersker med tittelen statsminister. Sommerfugleffekt. Sommerfugleffekt er et begrep som teknisk sett omhandler sensitivitet i forhold til startbetingelser innen kaosteori. Idéen er at små variasjoner i startbetingelsene i et dynamisk system, kan forårsake store variasjoner i systemets oppførsel på lang sikt. Slik sensitiv avhengighet har man også i ikke-dynamiske systemer; ta for eksempel en ball som plasseres på toppen av et fjell. Avhengig av små variasjoner i plasseringen, ender den opp med å rulle ned i et av mange mulige dalfører. Praktiske konsekvenser av sommerfugleffekten, er at komplekse systemer som været blir vanskelig å forutse utover en bestemt tidsperiode (omtrent en uke når det gjelder vær). Dette er fordi når man lager en modell for å simulere et system, er man nødt til å utelate noe informasjon om startbetingelsene. For eksempel ville det være umulig å ta hensyn til vinden fra alle sommerfuglers vinger når man skal simulere et værsystem. Når det gjelder kaotiske systemer, vil slike små avvik mellom virkeligheten og modellen øke og få større og større betydning ettersom simuleringen skrider frem. Begrepet oppsto i 1972, og ble første gang brukt i forbindelse med meteorologen Edward Lorenz' arbeid. "For å spare tid ved gjentagende simuleringer startet han midt i den opprinnelige simulering og reduserte sifferet 0.506127 til 0.506. Han antok at han ville få en kurve som ikke avvek mye fra den første. Resultatet ble derimot helt annerledes. Denne erfaringen kalt "sommerfugeleffekten" og ble senere til hva vi i dag kaller "kaosteori". Denne baserer seg på at negative tilbakemeldingsløyfer vil være utsatt for både positive og negative tilbakemeldinger og derved være stabile og ustabile på samme tid. Ingen av de krefter som påvirker systemet kan utelukkes og det vil oppstå "begrenset ustabilitet" Naturen er full av slike begrensede ustabile fenomener. Menneskelige samhandlinger (sosiale fenomener) er også stabile og ustabile (kan og kan ikke forutsis) på samme tid og er derfor ikke troverdig å kunne forutsi. Ustabile fenomener er pr definisjon u-systemiske da de ikke tilfredsstiller krav til å være et system (se "systemteori" Peter Senge "De fem disipliner"). Alija Izetbegović. Alija Izetbegović (født 8. august 1925, død 19. oktober 2003) var en bosnjak aktivist, filosof, forfatter og politiker. Han var president i Bosnia og Hercegovina fra 1990 til 1996, og medlem av "Predsjedništvo Bosne i Hercegovine" (Presidentene av Bosnia og Hercegovina). Han skrev flere bøker, en av de mest kjente var "Islam mellom øst og vest". Meningene om ham er delte. Hans liv og historie er sterkt delt mellom de tre sidene i den bosniske krigen. Tidlig liv. Han ble født i en liten by Bosanski Šamac, nord i Bosnia. Hans muslimske familie flyttet til Sarajevo noen år etter hans fødsel. Familien hans var etterkommere av osmanske aristokrater. Familien var opprinnelig fra Beograd, men flyttet til Bosnia etter Serbia fikk uavhengighet fra Det osmanske rike. De flyttet tilbake til Bosanski Šamac der hans bestefar var borgemester. Etter hans far ble personlig konkurs i 1927 flyttet familien til Sarajevo. Hans oppvekst var preget av muslimske kritikere av ett ateistisk og undertrykkende Jugoslavia. I 1946 ble han fengslet av Titos kommunistiske styresmakter i tre år for hans medlemskap i en nasjonalistisk gruppe, "Mladi Muslimani" (Unge Muslimer) som han ble medlem av 16 år gammel da Bosnia var under okkupasjon av Tyskland og Ustaše. Hovedsakelig protesterte denne gruppen mot totalforbudet mot religion som Tito innførte. Han og en annen islamsk aktivist publiserte en journal, "Mudžahid" som var sterkt kritisk mot styresmaktene. Ikke lenge etterpå tok han jusseksamen i 1956 og opparbeidet seg et rykte som en glødende anti-kommunist. Han jobbet som advokat i 30 år, men fortsatte sitt engasjement for bosnjaker og muslimsk levemåte. Hans meninger og verk. En av hans mest konsekvente meninger var at muslimer i Jugoslavia, spesielt bosnjaker, var altfor avslappede i sitt forhold til Islam. Han argumenterte at de måtte være mye mer rigorøse i sin praktisering av sin religion, og at dette definerte dem som et eget folkeslag og gav dem identitet.Noe som ble fratatt bosnjakkene like etter sammenslåeingen av Jugoslvia året 1918. Han advarte mot at hvis de ikke gjorde en innsats for dette, ville de igjen bli oppslukt av den kroatiske eller serbiske nasjonalismen. Mye av hans aktiviteter gikk på å definere hva det var å være jugoslavisk muslim. Han skrev i 1970 "Islamska dekleracija" (Islamsk deklarasjon), et verk som bidro sterkt til en oppblomstring av religionen islam i Bosnia. styresmaktene i Jugoslavia (som Bosnia da var del av fra 1918-1992)så på dette som at han ønsket å innføre et islamistisk styre. Boken tok for seg muslimer verden over. Han promoterte ideen om et «samlet islamistisk samfunn» hvor ikke-muslimer ville ha sine rettigheter garantert og at de ville bli likestilt. Enkelte serbiske og kroatiske ekstremsnasjonalister har dratt sammenligninger mellom "Islamska dekleracija" og "Mein Kampf" av Hitler. Fra et islamsk ståsted var ikke dette noe nytt. Mange lignende verk eksisterte og sirkulerte i det muslimske miljøet.Det var heller ikke et program for islamistisk fundamentalisme da Izetbegović detaljert aksepterte innovasjon og støttet den «Euroamerikanske sivilisasjonen». Han snakket om de høye utdanningsmulighetene og den høye økonomiske standarden som generelt preget vesten og formante om at «isteden for å hate vesten la oss heller proklamere samarbeid og ikke konfrontasjon.» Men hans argumentasjoner talte nasjonalistiske serbere og kroater rett imot som baserte seg på at hele Jugoslavia var av kristen arv og fremhevet dette ettertrykklig. De så på islam som en fremmed innflytelse som ble introdusert under Ottoman tiden. Så Izetbegovićs sine tanker og argumenter for en islamsk gjenopplivelse ble sett på som en trussel blant det katolske og ortodokse miljøet. Det som blir regnet som hans største verk er "Islam mellom øst og vest" som ble utgitt i 1980. Han deklarerte at dette ikke var en «teologisk bok», men et seriøst forsøk på å «definere plassen til islam i det generelle spektrum av ideer». Det sammenligner ideene innen islam med andre trosretninger (bla kristendom, kommunisme og humanisme) og argumenterer for viktigheten av islam og det å tjene Gud. Uheldigvis for Izetbegović var det samtidig en flom av nasjonalistisk uro som følge av Titos død. Som igjen førte til en utspredt razzia blant nasjonalister og systemkritikere over hele Jugoslavia. Nasjonalister fra hele landet ble fengslet for aktiviteter som skadet det «Jugoslaviske broderskapet og fellesskapet». I april 1983 ble Izetbegović og tolv andre muslimske aktivister inkludert Melika Salihbegović og Hasan Čengić stilt for retten i Bosnia for en rekke tiltaler, hovedsakelig for «fiendtlige aktivitet inspirert av muslimsk nasjonalisme», «forening med hensikt til fiendtlige aktiviteter» og «fiendtlig propaganda». Spesifikt ble de anklaget for å ha den intensjon å skape et «etnisk rent muslimsk Bosnia og Hercegovina». En påstand som ble først og fremst basert på "Islamska dekleracija". Izetbegović ble videre anklaget for å ha organisert en reise til Iran og en muslimsk kongress som skal ha funnet sted der. Alle som ble stilt for retten ble dømt og Izetbegovićs dom var 14 år i fengsel. Dommen ble kritisert og fordømt av mange vestlige menneskerettighets organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch som påpekte at de tiltalte ikke var mistenkt for å bruke eller å ha hisset til vold. Senere i mai ble straffen redusert til 12 år. Han ble benådet i 1988 da det kommunistiske styre begynte å snuble, men oppholdet hadde allerede gjort store skader på hans helse. Rettssaken hadde også en annen uheldig konsekvens; den ble sett på som en rettssak mot islam som et politisk system og bidro sterkt til den økende paranoia angående muslimer i Jugoslavia som eksisterte blant folk. Politiske karriere. Da fler-parti systemet ble innført på slutten av 1980-tallet i Jugoslavia etablerte Izetbegović og andre bosnjak aktivister et politisk parti, "Stranka Demokratske Akcije" eller SDA (Partiet av demokratisk aksjon) i 1989. Det hadde en stor muslimsk karakter og i likhet med Izetbegović etablerte serbere og kroater etniske baserte politiske partier. SDA vant valget med 43% av setene med en videre fordeling av serbiske og kroatiske nasjonalistiske partier back dem. Fikret Abdić vant valget for president blant de muslimske kandidatene med 44% av stemmene med Izetbegović på andreplass med 37% av stemmene. Ifølge bosnisk grunnlov skal de to første kandidatene av de "tre konstituerte nasjonene" velges inn i en multeetnisk roterende presidentskap (to kroater, to serbere to muslimer og en jugoslav), en kroat tok posisjonen som statsminister og en serber ble president av kongressen. Abdić valgte å tre tilbake som den muslimske kandidaten til president og overlot plassen til Izetbegović ble president med støtte av den bosniske serbiske lederskapet. Disse to kom i konflikt med hverandre senere under Bosnia krigen. Bosnias maktdelings system brøt fort sammen da de etniske spenningene økte etter krigen i Kroatia brøt ut mellom serbere og kroater. Til tross for at Izetbegović bare skulle være president ett år i følge grunnloven ble denne perioden utvidet pga. «ekstraordinære omstendigheter» først ved en utsettelse. Senere i krigen ble hele denne ordningen forlatt da de serbiske og kroatiske partiene forlot regjeringen, til tross for at mange individuelle serbere og kroater fortsatte å jobbe og kjempe for den. Da kamper brøt ut i Slovenia og Kroatia sommeren 1991, ble det klart ganske tidlig at Bosnia også kom til å bli dratt inn i samme konflikt. Til å begynne med foreslo Izetbegović en løs konføderasjon for å beholde en samlet Bosnia stat og presset sterkt på for en fredelig løsning. Derimot delte han ikke «fred for enhver pris» meningen og sa i februar 1991: Ved starten av 1992 ble det klart at de rivaliserende nasjonalistiske kravene var fundamentalt uforenlig: kroatene og bosnjakne ville ha et uavhengig Bosnia, mens serberne ville bli i et serbisk dominert Jugoslavia. Izetbegović klaget offentlig på at han ble presset til å velge en alliert han i utgangspunktet ikke ville ha, og han sammenlignet dillemmet med å måtte velge mellom leukemi eller kreft. I januar 1992 forsøkte en portugisisk diplomat, José Cutileiro, å skape enighet med sin plan om en treetnisk stat. Dette ble senere kjent som Lisboa-avtalen. I utgangspunktet skrev alle parter under på avtalen, Izetbegović for bosnjakne, Radovan Karadžić for bosniaserberne og Mate Boban for bosniakroatene. To uker senere trakk Izetbegović sin underskrift tilbake og erklærte hans motstand mot noen som helst form for divisjon av Bosnia. Målet om et samlet Bosnia under kontroll av en sentral regjering i Sarajevo (sett på som muslimsk domsnasjon av serbere og kroater) ble Izetbegovićs mål med krigen. Izetbegović annonserte en nasjonal folkeavstemning om et uavhengig Bosnia i februar 1992, til tross for serbiske politikeres advarsler om at det ville resulterer i konflikter i serbisk dominerte områder som ville bli i Jugoslavia. Avstemningen ble boikottet av serbere, men oppnådde 99,4% som var for uavhengighet med et oppmøte på 67% (som stort sett var kun bosnjaker og kroater). Det bosniske parlamentet, allerede forlatt av bosniaserberne, erklærte formelt uavhengighet fra Jugoslavia 29. februar og Izetbegović annonserte landets uavhengig het 3. mars. Det tok ikke effekt før 7. april 1992, da EU og USA anerkjente det nye landet. Sporadiske kamper mellom serbere og regjeringsstyrkene begynte da den internasjonale anerkjennelsen kom. Det kan virke som Izetbegović gamblet på at det internasjonale samfunnet ville sende en fredsbevarende styrke til landet da det ble anerkjent for å unngå en borgerkrig, men dette skjedde ikke. Isteden brøt det ut krig nesten umiddelbart over hele landet da bosniaserber og den jugoslaviske hæren tok kontroll over store områder i Bosnia i kamper mot dårlig utstyrt regjeringsstyrker. de massakrerte lokalbefolkninger i byer som de overtokk. I de tre neste årene bodde Izetbegović i et prekært ustabilt Sarajevo omringet av bosnisk-serbiske styrker. Han fordømte de vestlige landene for ikke å stoppe det han kalte «serbisk aggresjon» og snudde seg isteden mot den islamske verden, hvor han allerede hadde kontakter fra tidligere, og fikk penger, våpen og en hel del frivillige soldater fra mange muslimske land bla, Iran, Saudi-Arabia, Kuwait og Libya. De frivillige utenlandske soldatene, mujahediner, begynte å ankomme Bosnia i begynnelsen av 1993. De fikk raskt krass kritikk fra de som mente at deres tilstedeværelse kun beviste en voldelig islamistisk fundamentalisme. Men i virkligheten kriget de under kontroll av Bosnias militære. Det tyske magasinet "Der Spiegel", mente å ha bevis for at Osama bin Laden og andre topper fra al-Qaeda var i Bosnia i 1993 og møtte Izetbegović da de inspiserte noen islamske frivillige soldater. Som sagt var dette bare propaganda for å hemme bosnias frigjøringskrig. Men de fundamentalistiske islamistene ble også upopulære blant mange bosnjaker også. Til tross for at Izetbegović mente de hadde symbolsk verdi som et tegn på den islamske verdens støtte for Bosnia, ble de en stor politisk risiko. Izetbegovićs forsvarsminister, Hasan Čengić, ble tett assosiert med fundamentalister fra Midtøsten og hans avgang i 1996 var et direkte krav for at USA skulle gi støtte med penger og våpen til den bosniske hæren. Izetbegović fortsatte å promotere ideen med et multeetnisk Bosnia, som under forholdene virket som en håpløs strategi. Bosnia-kroatene var skuffet over Sarajevo-regjeringen og samtidig støttet militært og økonomisk av den kroatiske regjeringen og i økende takt forsøkte å etablere sin egen etniske stat «Herceg-Bosnia» i de kroatisk dominerte områdene i Bosnia. Bosnia-kroatene trakk seg ut av Sarajevo regjeringen og kamper brøt ut i 1993. I de fleste områder ble lokale våpenhviler mellom serbere og kroater underskrevet (Kresevo, Vares, Jajce) og i to områder mellom bosnjaker og serbere (Cazin og nær Mostar en liten periode) mens i noen områder fortsatte kroatene og bosnjakne og kjempe mot serberne (bla Maglaj). Krigen i Bosnia var derfor aldri en krig med tre fronter, men hadde tre parter som byttet allianser uendelige mange ganger. I tillegg opprettet Izetbegovićs tidligere kollega Fikret Abdić en «Autonom stat av Vestlige Bosnia» som en opposisjon til Sarajevo regjeringen. Fikret Abdićs faksjon ble til slutt en del av den bosniske hæren. På denne tiden kontrollerte ikke Izetbegovićs regjering mer en ca. 25% av landet og representerte kun bosnjaker. I midten av 1993 gikk Izetbegović med på en fredsplan som skulle dele Bosnia i etniske linjer, men fortsatte å insistere på en samlet Bosnisk regjering i Sarajevo og på tildeling av store områder til bosnjaker. Krigen mellom kroater og bosnjaker av en våpenhvile forhandlet frem ved hjelp av amerikanerne i mars 1994, hvorpå de to partene samlet seg om å kjempe mot serberne. Fra dette tidspunktet ble NATO mer involvert i konflikten og utførte enkelte bombetokt mot serbiske mål, som regel etter våpenhvile brudd. De bosnisk-kroatiske styrkene dro indirekte fordel av den militære treningen som ble gitt til kroatiske styrker av amerikanske militær konsulenter i ’’Military Professional Resources Inc’’. I tillegg bidro kroatene med en betydelig mengde med våpen til de bosniske kroatene og med en mindre mengde til bosnjakne, til tross for at FN hadde innført en våpenhandelsboikott. Mesteparten av den bosniske hærens våpen ble flydd inn fra deler av den islamske verden, spesielt fra Iran. I september 1993 tok Kongressen av bosniske muslimske Intellektuelle adopterte uttrykket bosnjak isteden for det tidligere brukte muslim. Izetbegović som tidligere hadde motsatt seg uttrykket støttet nå dette fullt ut. I august 1995 etter Srebrenica massakren satte NATO i gang en intensiv to ukers bombekampanje som ødela den bosnisk-serbiske kommandoen og kontroll systemet. Dette banet vei for de kroatiske og bosniske styrkene å overkjøre mange av de serbisk kontrollerte områdene og gjorde at de to sidene holdt ca 50% av landet hver. Offensiven stoppet ikke langt fra den bosnisk-serbiske hovedstaden Banja Luka. Da kroatene hadde nådd sitt militære mål, serberne var på randen av katastrofe og bosnjak militæret utslitt, ble partene enige om å møtes i Dayton, Ohio, USA for å forhandle fram en fredsavtale under tilsyn av USA. Men bosniaserberne og bosniakroatene ble utelatt fra forhandlingene, som representanter for deres interessere var av Kroatias president Franjo Tuđman og Serbias president Slobodan Milošević. Izetbegović representerte den internasjonale anerkjente men bosnjak dominerte bosniske regjeringen. Izetbegović etter krigen. Etter den bosniske krigen formelt sluttet med Dayton avtalen i november 1995, ble Izetbegović delt president av den Bosnisk-Kroatiske Føderasjonen, løst sammenbundet med en svak sentral regjering med den Bosnisk-Serbiske Republikk. Etter at det internasjonale samfunnet innsatte en Høy Representant for å ha tilsyn med statlige affærer, med mer makt enn presidentene og parlamentet av alle parter, dermed ble makten til SDA betydelig mindre. Han trakk seg tilbake i oktober 2000 i en alder av 74 år pga hans dårlige helse. Men Izetbegović forble en veldig populær person blant bosnjaker som kalte ham for "Dedo" (bestefar). Hans bidrag hjalp SDA å klarte voldsomt tilbake i valget 2002. Han døde 19. oktober 2003 av en hjertesykdom. Izetbegović ble oppfattet som den store taperen av Dayton avtalen i 1995 og var veldig kritisk til det internasjonale samfunnets handlinger som ifølge ham ofret bosnjaknes interesser. Men han varte lenger enn sine rivaler Franjo Tuđman og Slobodan Milošević, og Dayton avtalen hjalp til med hans mål om å beholde den territoriale integriteten til Bosnia. Til slutt godtok han opprettelsen av store autonome etniske baserte republikker innenfor innenfor Bosnia, tok FN initiativet til å reintegrere landet og reversere effektene av etnisk rensing. Det gjenstår enda å se hvilke resultater dette vil innebær og om det vil holde. Internasjonalt ble Izetbegović sett på som en mer moderat person enn både Tuđman og Milošević, til tross for hans engasjement og innblanding i utenlandske islamistiske fundamentalister. Han var absolutt ikke lik en vestlig demokratisk politiker og hans type av etnisk og religiøs nasjonalisme fremmedgjorde mange ikke-bosnjaker. Richard Holbrooke, amerikaneren som var involvert i Dayton avtalen, skrev i sine memoarer "To End A War" at Izetbegović «så politikk som en evig kamp. Han tenkte nok aldri seriøst på hva det ville innebære å drive et land i fredstid... Han var en gudfryktig muslim, og ikke den bosniske ayatolla som hans fiender fremstilte han som. Til tross for at han gjorde en viss innsats for prinsippene av en multietnisk stat, han var ikke den demokraten som mange vestlige tilhengere så. Han minte meg litt på Mao Zedong og andre radikale kinesiske kommunistiske ledere, god på revolusjon og dårlig på ledelse.» Carla del Ponte uttalte at hvis ikke han døde da han døde, kunne Izetbegović ha blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag for krigsforbrytelser som ble begått av bosniske regjerings styrker. Bosniaserbere forsøkte to ganger å få til en tiltale, men det ble aldri gjennomført. Izetbegović var gift med Halida Repovac og hadde tre barn med henne, Lejla, Sabina og Bakir. Den spanske avisen "El Mundo" erklærte ham som «Årets person» i 1995. Han mottok «Belønning fra Kong Feysal» og en medalje fra «Senteret for demokrati, Washington». Han mest berømte bok utenfor Jugoslavias grenser var "Islam mellom øst og vest". Etter hans død var det mange som ønsket å døpe om hovedgaten i Sarajevo "Ulica Marsala Tita" (etter Tito) til "Ulica Alije Izetbegovica". Etter flere protester kollapset dette initiativet. Jørgen Sandemose. Jørgen Sandemose (født 18. september 1945) er førstelektor ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han er sønn av forfatteren Aksel Sandemose, og han skrevet en bok om faren. Selv har han deltatt i den internasjonale Marx-debatten i mange år. Jørgen Sandemose var på 1970-tallet medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL), og sto i 1979 også som redaktør for Kommunistisk Arbeiderforbunds tidsskrift Røde Fane. Epidemi. Epidemi er et utbrudd av en smittsom sykdom som sprer seg raskt mellom mennesker (tilsvarende for dyr heter epizooti). En epidemi som sprer seg over store deler av verden blir kalt en pandemi. I Danmark blir det regnet som en epidemi dersom tallet på nye sykdomstilfeller blir doblet på ei uke. Ved en epidemi er det vanlig at myndighetene setter inn tiltak og i en del tilfeller benytter egne lover og regler for å forebygge og bekjempe sykdommen. Ved mulighet for å gi vaksiner mot sykdommen kan spredningen av epidemien stoppes dersom en tilstrekkelig stor andel av befolkningen er vaksinert. Dersom en ukjent infeksjon truer, og det er usikkert hvor mange som vil dø av epidemien, er det vanskelig å vite for myndighetene om hvor mye som bør satses på vaksine og andre epidemihemmende tiltak. Forbud mot reising og spesielt flytrafikk vil være effektivt mot spredning av epidemier, men det kreves stort mot av en helsepolitiker å stoppe flytrafikken. Sykdommens smittemåte og hvor vanlig denne smittemåten kan være i befolkningen er av stor betydning for hvordan epidemien utvikler seg. AIDS/HIV har smittet endel personer som deler sprøyter eller har sex, men siden tilfeldig sex ikke er mer vanlig og få personer deler sprøyter, har sykdommen foreløpig ikke blitt en stor epidemi i Norge. Flere kjønnssykdommer smitter også ved seksuell kontakt. Par som ikke har seksuell kontakt med andre enn den faste partneren vil være beskyttet mot å få slike sykdommer selvom mange i miljøet rundt dem rammes. Endel smittsomme sykdommer smitter ved at rester av avføring med bakterier eller virus blir spredd til maten vi spiser. God håndhygiene med håndvask etter toalettbesøk og før måltid og matlaging kan hindre at slike sykdommer utvikler seg til epidemier. Mange sykdommer smitter ved at bakterier/virus er i slim i luftveiene og spres med dråpesmitte ved hosting. Forkjølelse, influensa og tuberkulose er blant sykdommene med slik smittemåte. Tuberkulose var vanlig da folk bodde trangere og det var vanligere å dele seng. Ved fare for dråpesmitte kan det være beskyttende å bruke munnbind. Noen virussykdommer som kyssesyke/ mononukleose har mye virus i spyttet, men smitter lite, eller ikke som dråpesmitte. Hvis man kysser, drikker av samme flaske eller bruker samme spisebestikk (uten vasking i mellomtiden) er smittefaren stor. G-celler. G-celler er en celletype som finnes i magesekkens antrum. Antrum er latin for hulrom, og er navnet på den nederste delen av magesekken som grenser til magesekkens "utførselsgang" ("canalis pyloricus" – pylorus er lukkemuskelen mot tolvfingertarmen). G-cellen utskiller et hormon kalt gastrin ved parasympatisk stimulering (via. nervus vagus) og/eller økt konsentrasjon av aminosyrer i magesekken. Ved parasympatisk stimulering utskiller vagale (fra "vagus") nervefibre et peptid kalt "gastrin-releasing hormone". G-cellen samarbeider tett med hovedceller (engelsk: "Chief cells"), parietalceller og enterokromafine celler. Gastrin. Gastrin utskilles av G-celler i magesekken og stimulerer sekresjon av magesyre (saltsyre – HCl) fra parietalceller både indirekte (ved å stimulere sekresjon av histamin fra enterokromafine celler) og direkte (via gastrin reseptorer som øker intracellulære kalsium-nivået). Histamin stimulerer parietalcellene via H2 reseptorer som aktiverer adenylyl syklase (AC). Hornhinne. Hornhinnen, "cornea" (latin), er den fremre gjennomsiktige delen av øyet som dekker regnbuehinnen (iris), pupillen og øyets fremre kammer. Hornhinnen har hos mennesket en diameter på ca 12 mm. Tykkelsen er 0,5–0,7 mm sentralt og 1,0–1,2 mm perifert. Sammen med øyets linse bryter hornhinnen lyset, slik at et bilde kommer i fokus på netthinnen. Hornhinnen står for ca 3/4 av øyets lysbryting. De siste årene har laserbehandling (LASIK) av hornhinnen for å korrigere brytningsfeil blitt en vanlig operasjon. Det er også mulig å utføre hornhinnetransplantasjon. Skader på hornhinnen. Synsskade kan oppstå som følge av skader på hornhinnen. For at hornhinnen skal fungere som et optisk organ må den være gjennomsiktig og ha en regelmessig krummet overflate. Skader og sykdom på hornhinnen kan gjøre at den mister sin gjennomsiktighet og/eller at den får en uregelmessig krummet overflate. Dette vil kunne resultere i alt fra små og store brytningsfeil til total blindhet. Årsak. Hornhinnen sitter utsatt til for ytre påvirkning fra både mikroorganismer, skadelige lysstråler og fremmedlegemer. De vanligste skadene på hornhinnen skyldes betennelser (keratitt) i forbindelse med bakterieinfeksjon eller virusinfeksjon eller skader etter å ha blitt truffet av et fremmedlegeme. En patologisk lidelse som rammer hornhinnen, kalt keratokonus, kan også medføre store synsproblemer. Behandling. I tillegg til medikamentell behandling ved betennelser osv. er kontaktlinser mye brukt både for å behandle skader og for å gi bedre syn når det er mulig. I visse tilfeller kan det også være nødvendig å gjennomføre en hornhinnetransplantasjon for å bedre synsevnen. Bruk av Intra cornea ring (et implantat i øyets hornhinne) kan korrigere nærsynthet. Aktuelle tiltak. Briller og kontaktlinser for å kompensere for brytningsfeil. Filterbriller for å eliminere blendingsproblematikk og gi økte kontraster. God belysning og forstørrende hjelpemidler kan være aktuelle hjelpemidler. Cato den yngre. Marcus Porcius Cato Uticencis (95 f.Kr.–46 f.Kr.), kjent som Cato den yngre for å skille ham fra hans oldefar Cato den eldre, var en politiker og senator mot slutten av den romerske republikk, og en tilhenger av stoisk filosofi. Han er kjent for sin legendariske stahet, iherdighet, spesielt i hans konflikt mot Julius Cæsar, samt hans immunitet mot bestikkelser og korrupsjon. Gunder-metoden. Gunder-metoden er en utregningsmetode som brukes i kombinert skirenn. Metoden går ut på at vinneren av det kombinerte hopprennet starter først i langrennet, og poengene i hopp regnes om til sekunder. Dette bestemmer starttidspunktet til løperne. Den som kommer først i mål, er sammenlagtvinner. Metoden er oppkalt etter den tidligere norske kombinertløperen Gunder Gundersen. I kombinert brukes nå betegnelsen «Gundersen» om den individuelle konkurransen som har to omganger i hoppbakken og deretter 15 km langrenn (i motsetning til «Sprint» som har én omgang i hoppbakken og 7,5 km langrenn). Tjøttagodset. Hovedbygningen drives i dag som overnattings- og serveringssted En del av lokalene til Bioforsk Tjøtta Tjøttagodset eller Tjøtta Gård eller Det Brodtkorbske gods er et gods sør på øya Tjøtta i Alstahaug. Øyvind Skaldespiller og deretter sønnen Hårek av Tjøtta regjerte her rundt år 1000. Det er mulig at det da ble bygget en privat kirke her. Fra rundt år 1300 eide Erling Vidkunsson gården. I 1350 gikk den over til å bli kirkegods, underlagt Nidaros, og etter reformasjonen ble den en del av kongens eiendommer i Nord-Norge (krongods). Fogden i Helgeland, Peter Jakobsson Falck og hans etterkommere drev gården fra 1632, og hadde også et jektebruk der. Ved salget av krongodset i 1666 kom gården i Joachim Irgens eie, men den ble i 1675 solgt videre til kjøpmann Lorentz Mortensen Angell i Trondheim. Gjennom ekteskapet mellom dennes datter Rebekka Lorentzen Angell (1681–1735) og Anders Dass, gikk gården over til Dass-familiens eie. Etter 1730 forfalt gården på grunn av uår og uenigheter. Isach Jørgen Coldevin, eier av Dønnesgodset, overtok i 1761, men bare få år etter, i 1767, kjøpte sorenskriver Niels Gierbrandt Brodtkorb Tjøttagodset. Godset forble deretter i Brodtkorb familiens eie til utpå 1900-tallet. Først overtok Johan Brodtkorb (d.e.), så sønnen Nils Brodtkorb, og siden dennes sønn Johan Brodtkorb (d.y.), som drev gården fra 1870 til 1879. En tid deretter var Johan Brodtkorb (d.y..) bestyrer på «den praktiske kvindeskolen» på godset. Frem til 1900 vedlikeholdte skolen et større hageanlegg. Ved Johan Brodtkorbs død i 1918 gikk gården konkurs. Siden 1930 har staten vært eier, med en stasjon for saueavl og planteforskning, og siden 1975 også en stasjon innen akvakultur. I dag heter gården Bioforsk Tjøtta og er på rundt 6800 dekar. På gården finner man hovedlåna fra 1700-tallet, hovedbygningen fra 1870 og stabbur. Tjøtta kirke fremstår i tredje utgave. Et nytt driftstun ble tatt i bruk i 1996. Hovedceller. Hovedceller ("exocrinocyti principales") er celler i magesekken som produserer og utskiller pepsinogen. Pepsinogen er et inaktivt protein på 44 aminosyrer som omdannes til den aktive proteasen (enzym som spalter proteiner) pepsin ved at den spalter av aminosyrer/peptider på seg selv i surt miljø som består av saltsyre (magesyre). Antonov. Antonov Design Bureau, eller Antonov Aeronautical Scientific/Technical Complex (Antonov ASTC), (Ukrainsk: "Авіаційний науково-технічний комплекс імені Антонова, АНТК ім. Антонова") er en statseid flyprodusent stiftet 1946 av Oleg Antonov. Selskapet er fra Ukraina (tidligere Sovjetunionen) og har hovedkontor i Kiev. Antonov produserer fly under prefikset An og har sin ekspertise på feltet med store flykontruksjoner. Selskapet har blant annet konstruert verdens største fly, seksmotorsflyet An-225 "Mriya", som ble designet med tanke på å frakte den russiske romfergen Buran. Produksjon. I tillegg til store konstruksjoner, har Antonov også bygget flytyper til militært bruk og flere bruksområder, samt flere sivile passasjerfly til det som under sovjettiden var et stort marked. Selskapet har i nyere tid rettet seg mot et voksende marked i Europa og resten av verden, blant annet med utleie av transportflyene An-124 til store frakteoperasjoner og nye flydesign som skal ta opp kampen med de etablerte flyprodusentene fra både Europa og USA. Antonov lanserte i 2004 det nye regionalflyet An-148 og undergår for tiden også omfattende testing på An-70, som sies å være en konkurrent til det kommende transportflyet A400M fra Airbus. Trypsin. Trypsin er en endoprotease (spalter opp proteiner «innenifra», i motsetning til fra en av endene (ekso-)) som kløyver på karboksylsiden av de basiske aminosyrene lysin og arginin (unntatt hvis nesten aminosyre er prolin) ved hydrolyse. Produseres inaktivt som trypsinogen i bukspyttkjertelen, og aktiveres i duodenum (tolvfingertarmen) av enterokinase som sitter luminalt på enterocyttene. Det er autokatalytisk, dvs trypsin katalyserer selv omdannelsen av trypsinogen til trypsin. Trypsin spalter (aktiverer) også chymotrypsin. Protease. En protease (eller peptidase) er et enzym som spalter proteiner/peptider i mindre proteiner/peptider (også kalt proteolytisk enzym). Det finnes mange, mange proteaser som blant annet er viktig i fordøyelsen av maten vi spiser (alt må jo brytes ned), i bekjempelsen av mikroorganismer, for å bryte ned dødt vev o.l. Frukt kan også inneholde spesielle proteaser f.eks. bromelain fra ananas, ficin fra fiken og papain fra papaya. Det finnes naturlige og kunstige proteasehemmere (proteaseinhibitorer) som blokkerer enzymaktiviteten til proteaser. Proteaser forekommer overalt i cellen. Ødelegges og knuses celler starter straks proteasene med å nedbryte protein. Dette har betydning for utbyttet hvis man skal isolere enzymer eller andre proteiner fra plantevev. Serin-proteaser er en gruppe enzymer, som spalter peptidbindinger og som alle har aminosyren serin i det aktive sete. Alle serin proteaser har felles katalytiske mekanismer. OH gruppen i serin angriper peptidbindingene slik, at den svekkes og brytes. De bedste krakariske serin protease er chymotrypsin, trypsin og elastase. Chymotrypsin -chymotrypsin består af tre polypeptid kjeder, som holdes sammen av fem disulfide bindinger. De tre kjedene er kjede A aminosyre mellem 1-13, kjede B aminosyre 16-146 og kjede C aminosyre 149-245. De fem disulfide bindingene er cystein side kjede mellem 1 og 122, 42 og 58, 168 og 182, 191 og 220. I det aktiv sete ligger der de tre katalytiske essentielle, nemlig Ser 195, His 57 og Asp 102. Enzymet har antiparallel -sheet struktur, som består to foldet enheter (aminosyre 27-112 og 133-130). Hver enhet består av seks trådet antiparallele sheets, som former seg i høy rad forvridende hydrogen binding. Chymotrypsin er syntetiseret i acinar cells av bukspyttkjærtellen som inactive precursor (zymogen), som også kalles chymotrypsinogen. Chymotrypsinogen aktiveres av aktion av protease i tynntarmen. Aktiveringen af chymotrypsinogen skjer i følgende trinn. Det er indre spaltning, som katalyseres av trypsin. dvs. bindingen mellem aminosyrerne Arg 15 og Il 16 brytes så kommer det en aktiv to kjedet enzym som kalles -chymotrypsin. Så følger det en lignede spaltning med chymotrypsin som katalysator. Dette foregår mellem aminosyrerne Leu 13 og Ser 14, -chymotrypsin blir til -chymotrypsin, til sist får -chymotrypsin til å bryte bindingen mellem Tyr 146 & Thr 147, Asn 148 & Ala 149. Halo 2. "Halo 2" er et førstepersonsskytespill utviklet av Bungie Studios og gitt ut til Xbox høsten 2004. Spillet er det andre i "Halo"-serien og oppfølgeren til ' fra 2001. "Halo 2" er spillbart over Xbox Live, men spillet har også en omfattende enspillerdel. Halo 2 stiller seg som det spillet som har blitt spilt mest over Xbox Live gjennom tidene. Og det mestselgende til Xbox. Historien. Handlingen foregår i år 2552. Spilleren har rollen som SPARTAN 117, bedre kjent som Master Chief (MC). Man spiller også deler som en Covenant Elite, the Arbiter. Master Chief har nettopp kommet tilbake fra det som skjedde i Halo, og blir belønnet med en utmerkelse. The Covenant har funnet jorden, og Master Chief må forsvare stasjonen han er på. Etter at han forlater Cairo Station sloss han på jorden til han får i oppdrag å forfølge skipet til Profeten Regret. De finner en Halo nummer to som er et supervåpen som kan utrydde alt liv i galaksen. MC må hindre Regret i å aktivere Halo. Han blir fanget ved Gravemind og her treffer han The Arbiter. Han blir fortalt at Truth (en annen profet) har the Index (nøkkelen til å starte Halo) og han og Arbiter drar for å finne ham. Master Chief drar inn til High Carity (en by som The Covenant kan flytte i rommet) for å stoppe ham. Dette klarer han ikke siden Prophet of Truth drar til jorden før MC klarer å stoppe ham. Han kommer seg inn i skipet til Truth og følger ham til jorden for å forsvare den. The Arbiter: En general som blir anklagd for kjetteri fordi han ikke klarte å bevare den første Halo'en som Master Chief klarte å ødelegge i det første spillet. Han blir dømt til å være The Arbiter og gjøre oppdrag for profetene. Først dreper han lederen for en rebelsk gruppe i The Covenant. Deretter skal han finne The Index. Han finner ut at noen mennesker har fått tak i den først. Tartarus (en brute) tar Indexen fra Miranda Keyes og dytter The Arbiter ned i avgrunnen for å drepe ham. Her blir han tatt i mot av Gravemind. Han blir sendt til Halo's kontrollrom for å stoppe Tartarus fra å aktivere ringen, etter at Gravemind og MC har overbevist ham om at Halo er et farlig våpen. The Arbiter klarer å stoppe Tartarus og er nå ikke fiendtlig mot mennesker. Oppdateringer. Over Xbox LIVE kan spillere laste ned nye brett og oppdateringer til "Halo 2". Den 5. juli 2005 ble "Halo 2 Multiplayer Map Pack" gitt ut, for å gi spillere uten tilgang til Xbox LIVE tilgang til disse oppdateringene. Åfjord kirke. Åfjord kirke ligger ved Åfjord prestegård, rundt 700 meter nord for Årnes i sentrum av Åfjord, og er en stor trekirke med rom for drøyt 400 personer. Da kirken var nybygd hadde den plass til omlag 650 personer, inklusive alle galleriene. Dette er den tredje kirken i Åfjord. Den første kirken, "Á kirkja", som ble bygd etter reformasjonen var viet Johannes Døperen. Den brant ned på grunn av lynnedslag i 1766, og sammen med prestegården i 1770. Beslutningen om å bygge dagens Åfjord kirke ble godkjent i en kongelig resolusjon av 16. juni 1877. Kirken ble bygd av byggmester K. Guttormsen fra Trondheim for omtrent 32 000,- kroner. Flere åfjordinger var med på byggearbeidet. Kirka ble vigslet av biskop Andreas Grimlund den 9. oktober i 1879. Altertavlen, som viser Jesus på korset, er malt av infanterikaptein Harald Lassen, bror av Kristoffer Andreas Lassen, som var sogneprest i Åfjord fra 1847 til 1862. Foto fra ca 1879; Kirke nr 3 bakerst, nr 2 foran J. Randy Taraborrelli. J. Randy Taraborrelli er en amerikansk biograf og journalist. Han er mest kjent for sine kjendisbiografier om artister som "Madonna" og "Michael Jackson". Taraborrelli bor for tiden i Los Angeles, California. Bøker. Taraborrelli, J. Randy Berlinerbolle. En berlinerbolle (også kjent som smultbolle) er en bolle som stekes i varm smult eller frityrolje og har enten krem eller syltetøy inni. I Tromsø er den kjent under navnet solbolle, som kommer av at den bare spises i dagene rundt 21. januar når sola kommer tilbake etter mørketiden. Panhard VBL. VBL eller Véhicule Blindé Léger (fransk: "Lett Pansret Kjøretøy") er et fransk amfibisk pansret oppklaringskjøretøy med firehjulstrekk, produsert av Panhard. Politiagentene. Politiagentene (orig.: "Stingers") er en australsk politidramaserie som ble produsert fra 1998 til 2004. Den har blitt sendt i 65 land, deriblant i Norge i NRKs programpost "Detektimen" (første gang høsten 2000). Basert på sanne historier fortalte Politiagentene om en gruppe politietterforskere som løste ulike saker, og vi fikk også følge dem privat. Serien oppnådde ikke særlig gode seertall de første årene, men det tok seg etterhvert opp. Etter en periode med synkende seertall ble så serien tatt av skjermen i Australia i 2004, men går fortsatt i flere andre land. Fredag 13. april 2007 ble helt siste episode sendt. Peter Phelps. Peter Phelps (født 20. september 1960 i Sydney, Australia) er en australsk skuespiller. Han er mest kjent for rollen som «Peter Church» i TV-serien "Politiagentene", men har også hatt roller i serier som "Baywatch" og "Sons and Daughters". Anita Hegh. Anita Hegh (født 11. mai 1972) er en australsk skuespiller. Faren hennes er fra Norge og moren fra Estland, men Hegh selv er født og oppvokst i Australia. Hun er best kjent for rollen som «Ellen Mackenzie» i TV-serien "Politiagentene". Hegh, Anita Hegh, Anita Jacinta Stapleton. Jacinta Stapleton (født 6. juni 1979 i Malvern, Victoria, Australia) er en australsk skuespiller. Hun er kjent fra såpeserien "Neighbours" og politidramaserien "Politiagentene". Stapleton, Jacinta Stapleton, Jacinta Lucius Aemilius Paullus. Lucius Aemilius Paullus var et navn på flere fremtredende menn under den romerske republikk. Gaius Terentius Varro. Gaius Terentius Varro var en romersk konsul og kommandant. Sammen med sin kollega, Lucius Aemilius Paullus, var han kommandant i slaget ved Cannae under den andre punerkrigen i 216 f.Kr. mot den karthagenske generalen Hannibal. Slaget ble et knusende romersk nederlag. Før han ble konsul hadde han vært praetor i 218 f.Kr. Han ble valgt til prokonsul i Picenum fra 215 til 213 f.Kr.. I 208–207 f.Kr. holdt han Etruria som propraetor mot Hannibals yngre bror Hasdrubal. Han reiste til Afrika i 200 f.Kr. som ambassadør. Varro, Gaius Terentius Slaget ved Nola (215 f.Kr.). Det andre slaget ved Nola ble utkjempet i 215 f.Kr. mellom Hannibals hær og en romersk hær under Marcus Claudius Marcellus. Det var Hannibals andre forsøk på å ta Nola. Han hadde mislyktes året før. Han ble igjen slått tilbake, men gjorde et nytt forsøk året etter. Nola 2 Gentle Giant. Gentle Giant i Norge 16.09.1976 Gentle Giant var et britisk band som ble stiftet i 1969. Bandet spilte progressiv rock, og blir regnet som et av de mest originale bandene innen den musikktypen på 1970-tallet. Slaget ved Nola (214 f.Kr.). Det tredje slaget ved Nola ble utkjempet i 214 f.Kr. mellom Hannibals hær og en romersk hær under Marcus Claudius Marcellus. Det var Hannibals tredje forsøk på å ta byen Nola. Igjen lyktes Marcellus å forhindre at byen ble tatt. Nola 3 Let It Bleed. "Let It Bleed" er det åttende studioalbumet av The Rolling Stones, utgitt i desember 1969. Albumet huskes spesielt fordi det inneholdt de siste bidragene fra Brian Jones og de første bidragene fra den nye gitaristen, Mick Taylor. Begge spilte på to låter hver på "Let It Bleed". Det er også det første albumet der Keith Richards synger en hel sang, noe som skulle bli en tradisjon på senere album. "Let It Bleed" ble svært godt mottatt både av kritikere og publikum da det ble utgitt i slutten av 1969. Albumet nådde førsteplass på albumlisten i Storbritannia, og tredjeplass i De forente stater. I dag regnes "Let It Bleed" blant de aller beste Rolling Stones-albumene. Musikkmagasinet "Rolling Stone" plasserte i 2003 albumet på 32. plass på sin liste over «Tidenes 500 beste album», og er med det The Rolling Stones' nest beste, kun slått av "Exile On Main St." (1972). Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Referanser. Let It Bleed Slaget ved Capua. Det første slaget ved Capua ble utkjempet i 212 f.Kr. mellom Hannibal og en romersk armé. Den romerske styrken var ledet av to konsuler, Quintus Fulvius Flaccus og Appius Claudius Pulcher. Den romerske styrken ble beseiret, men klarte å unnslippe. Capua 1 Slaget ved Silarus. Slaget ved Silarus ble utkjempet i 212 f.Kr. mellom Hannibals armé og en romersk styrke ledet av praetor Marcus Centenius Penula. Karthagenerne seiret og ødela hele den romerske hæren. Silarus Skjelldyr. Skjelldyr eller pangoliner er en egen gruppe med pattedyr. Gruppen er søstergruppen til rovpattedyrene. De er tannløse dyr som viser likhetstrekk med gomlere. Imidlertid regnes de i tradisjonell klassifisering for en egen orden (Pholidota) med én familie (Manidae). Det er åtte arter i Afrika og Asia som alle regnes til slekten "Manis". Beskrivelse. a> ("Manis temminkii") som ligger sammenrullet Noen sier at skjelldyrene kan minne om «vandrende kongler». Dette skyldes at kroppen er dekket med store skjell som fungerer som et panser for dyrene. Halen, som har god gripeevne, er lang og spiss og dekket med skjell. Skjelldyrene har dessuten kraftige lemmer og regnes som gode klatrere. Syn og hørsel regnes å være dårlig, men luktesansen er god. Skjelldyr er utstyrt med en lang og klebrig tunge, som dyrene bruker til å få i seg maten med. De spiser insekter, spesielt termitter og maur. Skjelldyr er hovedsakelig nattaktive og oppholder seg gjerne i ganger i bakken om dagen. Om natten kommer dyra ut for å lete etter mat. Mange av artene kan klatre i trær. Cannae. Cannae (moderne Canne della Battaglia) er en landsby i regionen Puglia sørøst i Italia. Den ligger nær elven Aufidus på en høyde på den høyre elvebredden, 9,6 km sørvest fra dens munning og 9 km sørvest fra Barletta. Den er kjent for slaget ved Cannae hvor romerne ble beseiret av Hannibal i 216 f.Kr. (se andre punerkrig). Det er omstridt hvorvidt slaget fant sted på den høyre eller venstre elvebredden. Senere ble stedet et "municipium" og uviktige romerske rester eksisterer fortsatt på høyden kjent som "Monte di Cannae". I middelalderen ble den et biskopsete, men ble ødelagt i 1276. A Bigger Bang. "A Bigger Bang" er et album som ble utgitt av The Rolling Stones i 2005. Åtte år etter "Bridges to Babylon", kom endelig oppfølgeren i 2005. Det ble møtt av svært gode kritikker, og mange hevdet det var bandets beste album siden "Tattoo You" i 1981. Albumet nådde andreplass på albumlisten i Storbritannia, og tredjeplass i De forente stater. Låtene «Streets Of Love» og «Rough Justice» ble utgitt på en dobbel singel, og nådde 15. plass på hitlistene i Storbritannia. På VG-listen Topp 20 hadde singelen 14. plass som beste plassering. Albumet som helhet gjorde det imidlertid bedre, da det gikk rett inn på andreplass på VG-listen. Albumet inneholder også en av de mest kontroversielle låtene The Rolling Stones har laget. I «Sweet Neo-Con» tar Mick Jagger et oppgjør med nykonservatismen. Mange tolket dette som en kritikk av den amerikanske presidenten, George W. Bush.Selv om Stones også tidligere har laget låter med politiske undertoner, har sjelden tekstene vært så eksplisitt politiske som dette. Keith Richards var kritisk til dette, og låten var av den grunn nær ved å bli droppet fra albumet. Som en kuriositet kan det nevnes at "A Bigger Bang" er det første av The Rolling Stones' album der Mick Jagger spiller bass. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards. Referanser. A Bigger Bang Eirik Vandvik. Eirik Vandvik (født 16. oktober 1904 i Suldal, død 19. september 1953 i Oslo) var en norsk professor i klassisk filologi og middelalderlitteratur ved Universitetet i Oslo, forfatter og oversetter. Vandvik var sønn av lærer Bertrand Vandvik fra Vandvik i Hylsfjord og husmor Inger Albertsdotter (født Aarhus), fra Bråtveit i Suldal. Han giftet seg i 1935 i Oslo med fysioterapeut Ragna Hamar (født 10. juni 1909). Sammen fikk de barna Bodvar (født 1. august 1937), Jorunn Inger (født 16. januar 1939) og Tone (født 6. juni 1947). Bakgrunn/oppvekst. Vandvik var den tredje i en søskenflokk på sju. I 1910 flyttet familien til Sand, der faren hadde fått stilling som lærer og senere ble overlærer, dertil ordfører i en lengre periode. Vandvik kjente seg alltid senere i livet sterkt knyttet til Suldal og ga både i skrift og tale ofte uttrykk for sin følelse av gjeld til suldalsk kultur, språk og fortellertradisjon som han hadde opplevd i barndommen og oppveksten. Utdanning. Vandvik tok eksamen artium ved Volda landsgymnas i 1923. I 1934 tok han språklig-historisk embetseksamen (latin hovedfag, gresk og tysk bifag) ved Universitetet i Oslo (UiO). Innen sluttført embetsstudium vant han i 1933 H.M. Kongens gullmedalje for avhandlingen "Genitivus und Ablativus Qualitatis im Latein". Fire år etter sluttført embetsstudium ble han på grunnlag av avhandlingen "Rhytmus und Metrum. Akzent und Iktus" tildelt doktorgraden og kreert dr. philos i 1938. Yrkesliv. I yngre voksne år hadde Eirik Vandvik mange forskjellige ansettelser ved siden av studiene, bl.a. som lærer i Folkeskolen i Jelsa i Ryfylke (1923–1924), og som lektorvikar ved Sand middelskole (1924–1926), ved Eidsvoll landsgymnas (1928–29) og Rogaland landsgymnas på Bryne (1931–1932) Etter embetseksamen hadde han ulike ansettelser ved Klassisk Institutt ved UiO med plikt til undervisning i latin til forberedende prøver (1935–1946). Han var universitetsstipendiat i klassisk filologi (1936–1941) og senere i 1940-årene professorvikar i klassisk filologi og middelalderlitteratur og lærer i latinsk stil for filologistudentene. Etter et år som lærer ved Nansenskolen i Lillehammer (1946–1947), kom han tilbake til UiO der han ble utnevnt til professor i middelalderlitteratur (etter avdøde Fredrik Paasche) i 1949. I 1952-1953 var han gjesteprofessor med Fulbright-stipend ved Yale-universitetet i USA; under USA-oppholdet ble han alvorlig syk og døde kort etter hjemkomsten høsten 1953. Virksomhet. I tillegg til sin innsats i vitenskapelig arbeid, var Eirik Vandvik aktiv på mange andre felt, hvor man spesielt kan nevne hans formidling av antikkens kultur og åndsverdier gjennom en rekke tekster og bøker i tillegg til oversetting av "Iliaden" og flere av de store greske tragediene til nynorsk, og en omfattende skribent- og foredragsvirksomhet innenfor den norske kultur- og samfunnsdebatten, blant annet om målsak, skole og oppdragelse. Han var medlem av Det norske vitenskapsakademi fra 1950, i 1952 ble han innvotert som medlem av Den norske forfatterforening. Rullestol. Rullestol er et hjelpemiddel for bevegelseshemmede mennesker. Hensikten er å øke den enkeltes mobilitet. Rullestoler er som oftest konstruert som en stol med hjul som må drives med håndkraft. Rullestoler kan også drives av en elektromotor. Slike stoler er oppladbare og kan ha en forflyttningskapasitet på opp mot 40 kilometer. Karbala. Kart over Irak med Karbala markert i rødt Karbala er en by i Irak, om lag 100 km sør for Bagdad. Folketallet er på ca. 596 000. Karbala er det viktigste valfartsstedet for de sjiittiske muslimene. Gravstedet til Husayn ibn Ali ligger her. Karbala er regnet for å være blant Iraks rikeste byer, pga. turisme fra de mange pilegrimene. Jennie Johnsen. Jennie Johnsen (født 3. desember 1977 i Skien) er en norsk venstrepolitiker. Hun ble den inntil da yngste bystyrerepresentanten i Skien da hun som 17-åring ble valgt inn i Skien bystyre høsten 1995. Jennie Johnsen var leder i Unge Venstre fra 1998 til 2001. Fra 2002 til 2004 var hun nestleder i Venstre. Hun var fra 2003 til 2007 medlem i Oslo bystyre, der hun satt i Helse- og sosialkomitéen og var i perioden 2005-2009 vararepresentant til Stortinget. Hun er også rådsmedlem i Nei til EU. Johnsen, Jennie Johansen, Jennie Joggedress. Joggedressen er en av de vanligste former for dagligdags uformelt tøy i den vestlige verden. Joggedresser består av en bukse og en jakke eller genser som er laget i meget mykt, men slitesterkt stoff. De kan ha mange forskjellige farger. Begge kjønn bruker joggedress. Klar for grillsesongen eller joggetur. Et annet ord for joggedress er «grilldress» som er et folkelig uttrykk for et klesplagg bestående av en bukse og en jakke i samme stoff. Bruksområdene ved bruk kan være så mangt. Man forbinder ofte grilling med klesplagget, derav navnet grilldress. Begrepet er også ironisk i og med at joggedress innebærer fysisk aktivitet som mosjon, mens grilldress er det motsatte, og innebærer stillestående inntak av fetende mat, men riktignok utendørs. Paradoks. Et paradoks, også kalt "anomali", er en diskrepans/uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Forekomsten av paradokser hos en teori er naturligvis brysomt, men unnvikes ofte gjennom å innta posisjonen at sunn fornuft formes av hvordan ting ser ut å være, og ikke av hvordan de (egentlig) er, dvs. til teoriens fordel. Paradokser i de empiriske vitenskapene forårsakes vanligvis av at teoriene beskriver ekstreme situasjoner som ikke er hverdagslige og stemmer overens med erfaringene fra den makroverden menneskets tankeverden formes fra. Paradokser i de eksakte vitenskapene forårsakes vanligvis av utilstrekkelig begrepsutvikling der nærliggende begreper for atskilte aspekter sammenfattes i et eneste, av at begrep er blitt gitt en uhensiktsmessig utforming eller av at en teori er ufullstendig eller anvendes utenfor sitt gyldighetsområde. Hvorvidt en teori er brukbar eller ikke i en kontekst er ofte et problem i seg. Forekomsten av paradokser hos en teori kan vise svakheter hos denne teorien og paradokser er derfor stadig en kilde til ny forskning. I de empiriske vitenskapene kan det være vanskelig å skille mellom hva som er virkelige problem med teorien og hva som bare avhenger av vår persepsjon. Det er derfor nærliggende å standardmessig underkjenne den sunne fornuftens gyldighet til fordel for teoriens gyldighet. Også blant representanter for de eksakte vitenskapene finnes en tendens til liknende lettsindige holdninger. Forskningen får derfor oftere innretningen å forklare paradoksene enn å eliminere dem. For en formell teori gjelder strenge krav om mangel på selvmotsigelser (i teorien selv) mens kravene til paradoksfrihet er sterkt forsømt. Hjalmar Johansen. Fredrik Hjalmar Johansen (født 15. mai 1867, død 3. januar 1913) var en norsk offiser og polarfarer som deltok blant annet i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon 1893–1896 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon 1910–1912. 1867–1893: Søkende år. Hjalmar Johansen var sønn av bonden og justisvaktmesteren Jens Johansen (1838–1888) og Maren Pedersen (1838–1907) og var nest eldste barn i en søskenfolk på fem. Foreldrene kom opprinnelig fra Hedmark, faren var fra Løten og moren fra Stange, men de bosatte seg i Skien etter at de giftet seg i 1862. I 1885 var Hjalmar med å stifte Idrætsforeningen Odd, der han utmerket seg som en god skiløper og turner. Samme år var Hjalmar med i Norgesmesterskapet for turn som foregikk i byen Fredrikshald, der han ble norgesmester i turn. Tre år senere, i 1889, var han med det norske landslaget i turn til verdensutstillingen i Paris, der han ble verdensmester. Jens Johansen var opptatt av at hans eldste sønn Hjalmar skulle få en god artium og avså mye av sine penger og krefter for å hjelpe sønnen så godt han kunne. Hjalmar oppnådde en middels god artium, i en tid da det var ca. 200 til 300 som tok den, og det var ikke mange bondesønner som hadde klart å oppnå en så bra artium på den tiden. Etter artium dro Hjalmar til hovedstaden Christiania, der han tok forberedende prøver (kalt Anden Examen) i gresk, latin, filosofi, historie, tysk og zoologi. På disse prøvene fikk han også middels gode karakter. Faren ville at sønnen skulle begynne på Krigsskolen i Oslo, som førte til en sikker karriere og godt lønnet arbeid. Hjalmar trosset farens ønske og valgte heller å studere jus. Da Hjalmar Johansen var 21 år og hadde studert jus i ca. ett år, døde faren plutselig og Hjalmar måtte brått slutte med studiene og ta seg en jobb i Skien. Der fikk han en jobb som lignet på den justisvaktmesterstillingen faren hadde, og Hjalmar sto i den mellom 1889 og 1891. Deretter dro han tilbake til Christiania for å begynne på Krigskolen. Etter ett år fikk han status som vernepliktig sekondløytnant i Forsvaret, som var en ulønnet stilling. Hjalmar var da 25 år gammel, forelsket i ungdomsvenninnen Hilda og hadde ingen særlig utdannelse som ga noen jobb. Han var derfor på leting etter en jobb. 1893–1913: Polarreisene. I 1893 søkte Hjalmar seg til å bli en av dem som skulle være med i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon. Han var da arbeidsledig og i en dyp livskrise. Han fikk ingen tilbakemelding på sin søknad og oppsøkte til slutt Fridtjof Nansen personlig. Etter mye om og men ble Hjalmar Johansen ansatt som fyrbøter på skipet, mye takket været sin god helse og fysikk. Underveis fikk han flere andre jobber: Han var fyrbøter på skipet helt til Fram frøs fast i isen i slutten av 1893, og deretter var han assistent for Sigurd Scott Hansen, som drev med meteorologiske studier under ekspedisjonen. I november 1894 ble Hjalmar tilbudt jobb som medfølgeren til Nansen på en ekspedisjon til Nordpolen, og han takket ja. Nordpol-ekspedisjon varte fra mars 1895 til august 1896, samtidig som Fram-ekspedisjonen fortsatte på egenhånd. De nådde 86° 14' N 7. april, som på den tiden var lenger nord enn noe menneske hadde vært tidligere. Reisen hjemover fra 86° 14' N er kanskje mer berømt enn selve 86° 14'. Den varte nesten ett og et halvt år, der Nansen og Johansen måte overvintre på Frans Josef Land vinteren 1895–96. Ved nyttår sa Nansen de berømte ordene om å leve i dus. Den danske Klaus Rifbjerg spekulerer i romanen "Nansen og Johansen" fra 2002 på om dette forholdet også var seksuelt. Denne boken fikk for øvrig dårlig mottagelse blant norske kritikere. Etter Framekspedisjon ble Johansen forfremmet til kaptein i Forsvaret 1899. Som kaptein praktiserte han mellom 1899 og 1907 i Tromsø. Selv om Johansen hadde fast jobb og en god stilling, hadde han fremdeles noen problemer. De økonomiske problemene han fortsatt slet med, vokste hele tiden pga. hans trang til å være fin. Han var på dette tidspunktet gift med Hilda, og de hadde fire barn: Trygve, Hjalmar jr., Marit og Per, som var født mellom 1898 og 1902. Men etter 1904 flyttet de tilbake til Skien mens Hjalmar fortsatt var i Tromsø, og savnet av dem var stort. Han savnet også det polare miljøet. Senere skilte Hilda seg fra Hjalmar, under tvang fra blant andre hennes dypt religiøse far. Senere sa Johansen opp jobben som kaptein i Tromsø, siden han ikke fikk stilling lenger sør på grunn av misunnelse fra andre offiserer. Summen av alle disse omstendighetene drev ham til alkoholisme. Han skrev ofte til Nansen og ba om penger til å slette gjeld som han hadde pådratt seg, og senere om hjelp til å komme med på andre ekspedisjoner. Mye takket være Nansen fikk Johansen jobb under fire Svalbard-ekspedisjoner i perioden 1907–1909 under ledelse av William S. Bruce (1907), Theodor Lerner (1907–1908), Adolf Hoel (1908) og Gunnar Isachsen (1909). I 1910 fikk Johansen være med i Roald Amundsens Sydpol-ekspedisjon. For dette kunne han igjen takke Nansen, som hadde stilt krav om at Johansen skulle være med hvis Amundsen skulle låne «Fram». Men til selve Sydpolen fikk Johansen ikke være med, på grunn av en uoverensstemmelse med Amundsen. Johansen reddet en av sine lagmenn, Kristian Prestrud, etter et mislykket første forsøk på å nå polpunktet. Da Amundsen spurte hvorfor de hadde brukt så lang tid på å komme tilbake til Framheim, kjeftet Johansen på Amundsen og kritiserte ham for at de hadde startet for tidlig på våren. Johansen ble da degradert og måtte ta til takke med en ekspedisjon til King Edward VII-land. Denne ekspedisjonen ble ledet av løytnant Prestrud, som Johansen tidligere hadde ledet og som var en militær grad under ham. Som nummer to bak Nansen og Amundsen. Hjalmar Johansens rolle i norsk polarhistorie er ofte kommet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsens bragder, som mye skyldes nettopp Hjalmar Johansen. Under Nordpol-ekspedisjonen med Nansen var Johansen den som var optimistisk, den som unngikk konflikter og tok i et tak. Da Nansen var syk i flere uker på grunn av ryggproblemene han fikk underveis på turen, var det Johansen som tok Nansens utstyr på seg i tillegg til sitt eget, og han måtte av og til hjelpe Nansen, som hadde problemer med å gå, samtidig som han måtte være «sykepleier» for Nansen. Dermed reddet han både seg selv og Nansens liv, samtidig som han reddet Fram-ekspedisjonen og Nordpol-ekspedisjonen, som neppe ville ha fått den plassen de har i dag, hvis Nansen og Johansen hadde omkommet på Nordpolen. Belønningen for dette var at han fikk en kapteinstilling i Forsvaret, mens Nansen ble den store nasjonalhelten og vikingen, verdenskjent og rik. Det er lite trolig at Nansen ville ha oppnådd en slik posisjon hvis det ikke var for at hans reisevenn var nettopp Johansen. Under Sydpol-ekspedisjonen med Amundsen var Johansen den som reddet Amundsen fra den store skandalen, ved å gi ham muligheten til å utføre sin bragd. Roald Amundsen etterlot flere av sine menn da de måtte vende tilbake til «Framheim» under første forsøk mot Sydpolen. Grunnen til retretten var at det viste seg at de dro ut for tidlig, og dette hadde Johansen advart mot, men Amundsen avviste ham. Hver mann måtte klare seg selv tilbake til leiren, og selv om alle overlevde fikk mange frostskader og mange måtte ligge i sengen i flere dager av utmattelse og sykdom. Johansen var den som kom sist tilbake til basen med Kristian Prestrud på slep og reddet dermed livet hans. På grunn av en krangel med Amundsen etter tilbakekomsten, ble Johansen utelatt fra gruppen som skulle dra til Sydpolen. I stedet ble Johansen sendt på en bi-ekspedisjon ledet av Prestrud som Johansen nettopp hadde reddet. Prestrud var dessuten både yngre enn Johansen og sto under ham på den militære rangstigen. Johansen måtte forlate Fram da den anløp Hobart på Tasmania under tilbakereisen til Norge. Amundsen utstyrte ham med en minimal reisekasse. Hjalmar Johansen fikk en større plass i norsk polarhistorie takket være Ragnar Kvam jr.s biografi om ham, som kom ut i 1997 under tittelen «Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen». Det var 84 år for sent. Hjalmar Johansen tok sitt eget liv 3. januar 1913, og det at han ikke ble anerkjent som en av de store skal ha vært en av årsakene. Han etterlot seg kone og fire barn. Begravelsen fant sted fra "Odds turnhall" i Skien 9. januar 1913. Utmerkelser. Johansen ble i 1896 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden «for videnskabelig Fortjeneste.» Han ble tildelt Fram-medaljen, og fikk etter sydpolsekspedisjonen Sydpolsmedaljen. Han var æresmedlem i idrettsforeningen Odd. Hjalmar har også fått en videregående skole i hjembyen Skien oppkalt etter seg, nemlig Hjalmar Johansen videregående skole. Maxwells demon. Maxwells demon, benevnelse på et fysikalsk paradoks beskrevet av blant andre James Clerk Maxwell. Premisser. Termodynamikkens andre hovedsetning sier at entropien i et lukket system aldri kan minke med tiden. Om det finnes to lukkede gassbeholdere ved samme temperatur og en ventil i mellom, så kommer temperaturen forbli den samme. Selvmotsigelsen. Vi forestiller oss nå en liten intelligent skapning, kalt Maxwells demon, som kan åpne og lukke ventilen. Demonen slipper gjennom de raske gassmolekylene fra beholder A til B, og de langsomme fra B til A. Etter tilstrekkelig lang tid kommer partiklenes middelhastighet, og altså temperaturen, til å være høyere i beholder B enn A. Dette skulle innebære at den totale entopien har blitt redusert. Løsningen. For at Maxwells demon skal vite når det er på tide å åpne og stenge ventilen må den ha informasjon om de innkommende gassmolekylene. Informasjon kan betraktes som «negativ entropi». For å få denne informasjonen ville demonen være tvunget til å interagere med molekylene, for eksempel ved å beskyte dem med fotoner. Denne interaksjonen ville gi en nettoøkning av entopien, og således er en entropiminskende demon en umulighet. Soritesparadokset. Soritesparadokset, er et logisk paradoks knyttet til kvantitetsbegrep. Selvmotsigelsen. For at begrepet "en haug" skal være relevant må det finnes en nedre grense for en haugs størrelse. Likevel finnes ingen slik grense. En million korn utgjør definitivt en haug, men noen få korn kan også virke som en haug i et mikroskop. Den mengden korn som virker som en haug i et mikroskop fremstår ikke som en haug når de ligger ute på et jorde. Til tross for dette fremstår ikke begrepet "haug" som irrelevant, og her ligger paradokset. Løsningen. Begrepet "haug" er ikke utelukkende avhengig av antall korn, men også av kontekst. I tillegg mangler begrepet en entydig definisjon. Dermed holder heller ikke premissene mål, ettersom de ikke tar høyde for flytende grenser. Det norske folkeeventyret «Dreg du den, så dreg du den» (kjerringa og lasset) er en illustrasjon av dette. Bobsleigh under Vinter-OL 2006. Det ble arrangert tre øvelser i bobsleigh under Vinter-OL 2006. Toer-bob. 18.–19. februar Firer-bob. 24.–25. februar Toer-bob. 20.–21. februar Ales stener. Ales stener er en 67 m lang skipsformet steinsetting i Kåseberga på Österlen i Sverige. Monumentet består av 58 steiner i kvartssandstein, som veier omtrent 4-5 tonn hver. Den er ca. 67 m lang og 19 m bred, og er Sveriges største bevarte skipssetting. Den ligger på brinken ut mot Østersjøen, 42 m over havet, med flott utsikt over kysten og over mot Bornholm. Monumentet ble oppført ca. 600 e.Kr., altså i merovingertiden. Dateringen er gjort på basis av kullstoffdateringer fra undersøkelser i og rundt skipssetningen, også innunder noen av steinene. Det er også vist at området der steinene ligger har vært bebodd svært lenge. Et steinsatt ildsted som ble funnet ved den nordvestre stavnsteinen viste seg å være fra eldre steinalder, 5300 – 5600 år før nåtid. Det er uklart hva steinsettingen symboliserer. Den mest utbredte teorien er at dette har vært sted for ritualer ved begravelser og ved overganger mellom årtider. Det er ikke uvanlig å finne enkle branngraver under flat mark inne i eller ved slike steinsettinger. Dessverre er Ales stener ikke totalundersøkt, og den er skadd ved hardhendt «restaurering» med bulldozer på 1950-tallet. Det er derfor mulig at man ikke kommer helt til bunns i hva funksjonen egentlig har vært. Arkeologen Nils G. Bruzelius besøkte stedet ca. 1870, da han kartla og beskrev steinene. Han beskriver da ytterligere to mindre skipssettinger, en på hver side av den store. Spor av den ene ble funnet ved søk med georadar i 2006. Da ble det også funnet spor etter en større gravhaug et stykke fra skipet. Flere utgravninger er planlagt i løpet av 2011. En berømt skjønnlitterær hyllest er Anders Österlings (1884–1981) dikt «Ales stenar» i samlingen "Toner fra havet" (1933). En mer kontroversiell teori er at monumentet har astronomisk betydning. Enkelte mener at steinene har blitt plassert på denne måten etter solårets 365 dager og døgnets 24 timer og at hele anlegget utgjør en slags kalender fra yngre steinalder. Denne tolkningen motsies av karbondateringene, og dessuten tar den ikke høyde for at enkelte steiner er blitt forskjøvet under restaureringsarbeidene på 1950-tallet. Gulrot. Ulike gulrøtterGulrot i blomst Gulrot ("Daucus carota" L. spp "sativus" (hoffm.)) er en toårig rotvekst. Den spiselige delen av planten er en pålerot som utvikles det første året. Rota er et lagringsorgan for sukker (sukrose) som planten bruker til blomsterutvikling det andre året. Blomsterstenglen blir 70–90 cm høy med en skjerm av hvite blomster. Gulroten får den oransje fargen fra betakaroten, som blir omdannet til vitamin A i menneskekroppen. Veksten inneholder også en del andre vitaminer, foruten kalium, jern og fiber. Historie. Gulrota har flere viltvoksende slektninger og stammer trolig fra middelhavslandene og Lilleasia. I Norge er vill gulrot ikke sjelden nord til Sogn. Gulrot kan ha vært dyrka fra ca. år 1000 i arabiske land, men kom først til Europa rundt 1300-tallet, og til Norden på 1600-tallet. Sterkt fargede, fiolette gulrøtter ble først brukt som fargestoff. Først på 1800-tallet ble det populært å dyrke de orange røttene som vi kjenner i dag. Dyrking i Norge. I Norge blir gulrot dyrka over hele landet. Produksjonen skjer i hovedsak i Vestfold, Aust-Agder og Rogaland. Larvik er Norges største grønnsakskommune mye grunnet gulrotproduksjonen i Lågendalen. I 2003 ble det dyrka ca 12 000 daa med gulrot i Norge. Det norske gulrotarealet er på ca 13 000 mål. The Jazz Mandolin Project. The Jazz Mandolin Project er en jazzgruppe som er spesiell på grunn av deres bruk av mandolin. The Jazz Mandolin Projects frontfigur var mandolinisten Jamie Masefield. Gruppen ble stiftet i 1993 og bestod også av bassisten Stacey Starkweather og slagverkeren Gabe Jarrett. De gav ut debutalbumet i 1996, før de ble oppløst året etter. James Masefield fikk da samlet de nye medlemmene trommeslageren Jon Fishman og bassisten Chris Dahlgren. De spilte inn en LP – Tour de Flux. I 1999 ble Jon Fishman erstattet av Ari Hoenig. Fjærholmen. Fjærholmen i Nøtterøy kommune i Vestfold er et lite sted som ligger syd på den lille øya Føynland. Her er det strand, volleyballbane, en liten kiosk som er åpen i sommersesongen, campingplass, seilbrygger samt Tønsberg seilforening. Are Sende Osen. Are Sende Osen (født 8. september 1970 i Trondheim) er en norsk programleder som tidligere var i radioprogrammet Are og Odin sammen med Klaus Joacim Sonstad. Osen vokste opp på Sverresborg i Trondheim. Samtidig som han studerte ved Universitetet i Trondheim begynte Osen sin journalistkarriere i Adresseavisen, der han blant annet skrev for helgemagasinet Ut. Også her samarbeidet han med Klaus Joachim Sonstad. Osen fikk sommerjobb i radiokanalen NRK P3 i 1995, og har jobbet der siden dengang. Han fikk etter hvert et fast innslag som «Ensomme Are» i Espen Thoresens program «XL». Dette utviklet seg til programmet «Bare Are», hvor sauebonden Odin Jensenius etter hvert ble et fast innslag. Derfra var veien til radioprogrammet Are og Odin kort. Dette programmet hadde sin siste sending 23. desember 2005. I perioden 2006 til 2008 lede han programmet Osenbanden på NRK P3. Sammen med Klaus Joachim Sonstad vant han Prix Radio 2005, «Årets Radionavn». Osen har også skrevet bøkene Are (2003) og Are Sende Osen parodierer sin far (2007). Are Sende Osen mottok Norsk Målungdoms dialektpris i 2005. Slaget ved Herdonia (212 f.Kr.). Det første slaget ved Herdonia ble utkjempet i 212 f.Kr. under den andre punerkrigen mellom Hannibals karthagenske armé og romerske styrker ledet av praetor Gnaeus Fulvius. Fulvius var ikke klar over at Hannibal var i nærheten før han var i den umiddelbare nærheten av Herdonia. Fulvius er sagt å ha blitt uforsiktig etter sine enkle suksesser og rykket uforsiktig fremover. Fulvius aksepterte kamp på Hannibals tilbud på oppfordring fra sine ekstremt ivrige soldater. Hannibal satte ut sine styrker på sletten utenfor leiren sin, mens han sendte rundt tusen lette infanterister helt ute på sin venstre flanke for å gjennomføre et overraskelsesangrep fra skogområdene og bondegårdene som lå i den retningen. Hannibal sendte også ut 2000 numidere for å ta kontroll over veiene bak hæren til Fulvius. Hannibals armé overmannet romerne nesten umiddelbart. Fulvius flyktet med en gang etter at Hannibals angrep kom i front, bak og på begge sider. Rundt 2000 romere skal ha overlevd slaget. Herdonia 1 Olga Moskalenko-Rotsjeva. Olga Vladimirovna Moskalenko-Rotsjeva (russisk: Ольга Владимировна (Москаленко) Рочева; født 4. juli 1978) er en russisk langrennsløper. Hun debuterte i verdenscupen 28. november 1998, ved å bli nummer 20 på 5 km fristil i finske Muonio. Per mars 2008 er hennes beste individuelle plassering i verdenscupen en 4. plass på 10 km fristil, som hun oppnådde 15. desember 2005 i Canmore i Canada. Hun deltok under OL 2006 i Torino med følgende resultater: 18. plass på 30 km fristil, 14. plass på sprinten og 6. plass på lagsprinten (der hun gikk sammen med Alena Sidko). Hun har også deltatt i ett verdensmesterskap, Liberec 2009. Der ble hun nummer 11 på 10 km klassisk, og nummer 27 på 15 km fellesstart med skibytte. Hun gikk også 4 x 5 km stafett, der Russlands lag endte på en skuffende 10. plass. Frösön. Utsikt overÖstersunds flyplass på Frösön. Frösön i innsjøen Storsjön i Sverige er med et areal på 41 kvadratkilometer er den 27. største øya i Sverige og den største øya i landskapet Jämtland. Øya var i nærmere tusen år Jämtlands hovedby, sentrum for handel og kommunikasjoner. Östersund overtok denne rollen fullstendig først da jernbanen kom til Östersund i 1879. Frösön inngår nå som en del av Östersund kommune, men var egen kjøpstad (köping) fram til 1970. Frösön har tre bruforbindelser, i øst med Östersund (Frösöbron), i sørøst med Genvalla (Vallsundsbron) og i nordvest med Rödön (Rödöbron). Den høyeste åsen på Frösön, Östberget, er 468 moh. (176 m over Storsjön). I sørøst finnes også en sjø, Ändsjön. Frösön er som mange andre steder rundt Storsjön oppkalt etter urnordiske guder; guden Frös – Frøys øy. På Frösön fantes fra 900-tallet tingplassen der Jamtamot ble avholdt, offersteder, og fra 1100-tallet Frösö kirke, en av Sveriges mest populære bryllupskirker. Frösömarkedet ble avholdt her i mars måned, to uker etter Levangermarkedet. I nærheten av Frösö kirke lå fra 1679 Frösö Trivialskola som lenge var Sveriges eneste høyere lærested på landsbygda. Skolen ble flyttet inn til Östersund i 1847. Frösöstenen er den nordligst plasserte runesteinen og den eneste i Jämtland. Vestre Frösön var i lang tid militært område, der lå Frösö leir og senere F4 – Jämtlands flygflottilj, og der ligger nå Östersund flyplass. Flybasen ble lagt ned 2005. På slutten av 1800-tallet flyttet komponisten Wilhelm Peterson-Berger til Frösön, og området er åsted for hans opera "Arnljot" som dreier seg om hendelser som skjedde for omtrent tusen år siden. I de siste femti år er "Arnljot" oppført som friluftsspill hver sommer på Arnljotlägden ved Peterson-Bergers hjem (Sommarhagen), en rekke forestillinger ute i det fri med tidstypiske drakter. Sør-Norges Trålerlag. Sør-Norges Trålerlag er en sammenslutning av trålfiskere i Sør-Norge. Trålerlaget har for tida 58 medlemsfartøy. Både eiere og mannskap er representert i lagets styrende organer. Styreleder er Valter Rasmussen. Sør-Norges Trålerlag har hovedkontor i Haugesund. Their Satanic Majesties Request. "Their Satanic Majesties Request" er et musikkalbum som ble utgitt av The Rolling Stones i 1967. Musikalsk skiller albumet seg tydelig fra andre utgivelser av The Rolling Stones ved at det er sterkt inspirert av psykedelisk rock. Det huskes kanskje spesielt for at Bill Wyman for første og eneste gang fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. I bakgrunnen kan man høre Ronnie Lane og Steve Marriott fra The Small Faces. Man kan også høre John Lennon og Paul McCartney synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). Innspillingen av "Their Satanic Majesties Request" tok forholdsvis lang tid, av flere grunner. 12. februar 1967 ble både Keith Richards, Mick Jagger og Brian Jones arrestert for besittelse av marihuana. De to førstnevnte ble idømt henholdsvis ett års og tre måneders fengsel, men ble til slutt løslatt etter tre dager. At produsenten Andrew Loog Oldham gav seg, bidro også til å forsinke prosjektet. "Their Satanic Majesties Request" ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater. Mick Jagger beskrev senere albumet som «complete crap». Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Eksterne lenker. Their Satanic Majesties Request Slaget ved Øvre Baetis. Slaget ved Øvre Baetis ble utkjempet i 211 f.Kr. mellom en karthagensk styrke ledet av Hasdrubal (Hannibals bror) og en romersk styrke ledet av Publius Cornelius Scipio og hans bror Gnaeus. Det umiddelbare resultatet var en karthagensk seier hvor begge de kommanderende brødrene ble drept. Før dette nederlaget hadde brødrene tilbrakt syv år (218–211 f.Kr.) i Hispania og hadde begrenset de ressursene som var tilgjengelig for Hannibal da han kjempet mot romerne i Italia. Publius Cornelius Scipio var far til Scipio Africanus som senere skulle beseire Hannibal i slaget om Zama. Øvre Baetis Jamtamot. Jamtamot var det selvstendige Jämtlands allting på Frösön som eksisterte fra første halvdelen av 900-tallet fram til 1500-tallet, da dets hovedfunksjoner gikk over til et representativt lagting. Under uken omkring den 12. mars da Jamtamot ble avholdt, den såkalte "Motsuken", holdt samtidig Jämtlands største marked hus på Frösön, en møteplass for handelen mellom Norge og Sverige. Jamtamots markedsfunksjon levde videre gjennom århundrene under navnet "Gregoriemarknaden". Den flyttet år 1798 inn til den i 1786 grunnlagte byen Östersund og eksisterte siden helt fram til 1914. År 1986, i forbindelse med byens 200-årsjubileum, ble Gregoriemarknaden gjenopplivet i Östersund, og den har siden da blitt holdt hvert år i mars. Spaceworld Norge. Spaceworld er en av Norges store elektronikkjeder. Kjeden fokuserer på varegrupper som data, multimedia, programvare, data- og videospill, DVD, telematikk,foto samt andre produkter kjeden er har et forhold til. Historikk. Spaceworld-kjeden ble dannet i 1984 som et samarbeid mellom Scanpartner-gruppen og Kodak Norge. Kodak Norge hadde støtte fra Kodak internasjonalt for å prøve ut et konsept som kunne bli en mulig fremtidigd distribusjonskanal for deres produkter. Allerede den gang så begge parter den sammensmelting av produktgruppene foto, data, telematikk, lyd, bilde og diverse elektronikk som er så innlysende i våre dager. Man så for seg en kjede av forretninger som skulle selge alt av underholdningselektronikk over disk til mentalt unge elektronikkinteresserte forbrukere. Kai Hukkelberg og Geir Eriksen tok over konseptet, samt to forretninger i 1987 og 1988. I 1989 bestemte de to for å starte en ny kjede på grunnlag av et endret konsept, hvor alle kjedemedlemmene skulle sammenknyttes på basis av en franchiseavtale. På bakgrunn av dette ble Spaceworld Norge AS stiftet mai 1990. Intensjonen var at man skulle knytte til seg stadig flere franchisetakere, samtidig som administrasjonen og aktivitetene skulle utvides i takt med inntektene. Spaceworld Norge AS har siden besluttet at driften skal konsentreres rundt kjedeutvikling, og alle egeneide butikker har blitt solgt. Nettbutikken www.spaceworld.no (MySpaceworld AS) har blitt skilt ut i et eget selskap. I 2005 ble kjeden kjøpt opp av Reitan Servicehandel Norge AS som står bak Narvesen, 7-Eleven og Easy24 i Norge, og i 2009 flyttet Spaceworld Norge AS inn i nytt Reitan-bygg sammen med resten av Reitan på Gladengveien 2, Ensjø – Oslo. Beliggenhet. Spaceworld-kjeden baserer seg på å etablere seg i eller ved store sentre. Kjeden hadde pr. Juli 2012 59 butikker. Hovedkontoret ligger på Gladengveien 2, Ensjø i Oslo. Leeds Road. Leeds Road var hjemmebanen til den engelske fotballklubben Huddersfield Town fra 1908 til 1994. Det var på denne banen Huddersfield spilte da de som første engelske klubb vant serien tre år på rad fra 1923 til 1926. I 1994 flyttet Huddersfield til den splitter nye Alfred McAlpine Stadium (senere omdøpt til Galpharm Stadium). Slaget ved Capua (211 f.Kr.). Det andre slaget ved Capua ble utkjempet i 211 f.Kr. da romerne beleiret Capua. Hannibal forsøkte å bryte beleiringen av Capua ved å marsjere mot Roma. Han hadde håpet at denne trusselen ville tvinge romerne til å bryte beleiringen og marsjere tilbake til Roma for å forsvare byen. Med en gang romerne var ute i åpent landskap, planla han å engasjere romerne i et feltslag og beseire dem igjen. Men Hannibal oppdaget at forsvaret av Roma var formidabelt, og de romerske styrkene ved Capua visste dette. De brøt derfor ikke beleiringen. Hans forsøk hadde mislyktes, Hannibal var tvunget til å trekke seg tilbake sørover og Capua falt til romerne kort tid etterpå. Capua 2 December's Children (And Everybody's). "December's Children (And Everybody's)" er et musikkalbum som ble utgitt av The Rolling Stones i 1965. Albumet var The Rolling Stones' femte i De forente stater. Det nådde fjerdeplass på hitlistene, og solgte til gullplate. De mest kjente låtene fra albumet er «Get Off of My Cloud» og «As Tears Go By». Førstnevnte er også tatt med på Best of-samlingen "Forty Licks" fra 2002. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Eksterne lenker. December's Children (And Everybody's) Ivö. Ivö, tidligere Ifø, er en øy i Ivösjön med cirka 200 innbyggere. Den har en overflate på cirka 1500 hektar og ligger i nordøstre Skåne i Sverige. Den nevnes første gang i kong Valdemars jordebok fra omkring 1250, hvor øya tilhørte den danske konge. Severdigheter er ruinen hvor erkebiskopen Anders Sunesen tilbrakte sine siste år som giktbrudden, og Sankta Ursula kirke som han lot oppføre. Videre finnes det et stenbrudd på den nordlige delen av øya, der utvinning av kaolin pågikk til og med 1950-tallet. Her finnes også fine bøkeskoger rundt den såkalte Klacken, som er en høyde som når 133 moh på øyas nordlige del. Øya kan nås med bilferge. Ivösjön. Ivösjön (tidligere dansk: Iføsøen) i Sverige, er med sin overflate på 54 km² Skånes største innsjø. Den ligger nær grensen mot Blekinge. Ved Åsnen rett nord om Bromölla ble det funnet et fossil av hva som er verdens eldste komplette blomst, 85 millioner år gammel. Planter av denne slekten finnes fortsatt i bl.a. Sør-Afrika. Blomsten har blitt fotografert av den verdensberømte fotografen Lennart Nilsson. Området rundt Ivösjön er et av de fossilrikeste i verden og skjeletter av bl.a. dinosaurer har blitt funnet her. Planer finnes om et fossilmuseum i trakten. Ivösjön har også ved flere undersøkelser vist seg være Sveriges artsrikeste fiskesjø med ca. 25–30 fangede arter. Fisket er viden kjent blant sportsfiskere. Den sjeldne mallen har blitt fanget i Skräbeån som drenerer Ivösjön og renner ut i Hanöbukten ved Möllefjorden, Nymölla. I sjøen ligger Ivö som var et bispesete i middelalderen. Anders Sunesens biskopskjeller er en dansk ruin fra denne tiden. På Ivö finnes også et kaolinbrudd som var opprinnelsen til den keramiske industri som i mer enn hundre år fantes i Bromölla. Til Ivö går også Skånes eneste veiferge fra Barum. Bestum. Bestum er et boligstrøk i Bydel Ullern i Oslo. Det grenser til Bestumkilen i sør, Vækerø i sørvest (ved fjorden), Sollerud i vest, Ullern i nordvest og nord, Abbediengen i nordøst, og Skøyen i øst og sørøst (her ved Skøyens underområde Sjølyst). Før utbyggingen til boligområde var Bestum landbruksområde. Navnet Bestum (også Bestun) stammer fra midten av nordisk middelalder og er kjent fra så tidlig som 1200-tallet. Egennavnet Furulund ligger også i området, dette er bl.a. navnet på en vei og en trikkeholdeplass på Lilleakerbanen. Her ble også bygget bunkeren Festung Furulund, som under andre verdenskrig var tilholdssted for politisjef Heinrich Fehlis. Tidligere var også Bestum en holdeplass på Lilleakerbanen, men den ble lagt ned. Området består av villaer, har mye grønt og er relativt dyrt. Bestum Vel ble stiftet i 1892, og er blant Norges eldste velforeninger. Gabriel Moro. Gabriel Michael Vosgraff Moro (født 5. januar 1981) er en norsk forfatter, kritiker, redaktør og tidligere kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival. Moro er oppvokst i Bærum, Sveits og Tønsberg. Han har gått på Steinerskolen i Vestfold og studert journalistikk og litteraturvitenskap i Oslo. Moros første bok, "365 dager med Ludwig Wittgenstein", ble utgitt på Solum forlag i 2003. Det er en biografisk og filosofisk innføring om den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein skrevet da Moro var 18 år gammel. Hans skjønnlitterære debut kom i 2005 med romanen "Autobahn" på Aschehoug forlag, en modernistisk inspirert roman med en stream-of-consciousness-aktig fortellerstil. I 2009 utga Moro "Der lyset slipper inn", en roman om den historiske karakteren Don Gabriel Moro som levde på begynnelsen av 1500-tallet i Venezia, og om opprettelsen av verdens første jødiske ghetto. Boken fikk svært god mottagelse og ble av flere kritikere karakterisert som et litterært gjennombrudd. Den ble nominert til Ungdommens kritikerpris for 2009. Moro har vært litteraturkritiker i flere aviser, men har de siste årene primært vært tilknyttet Morgenbladet og VG som frilanser. Fra 2004 til 2008 var han med i redaksjonen til litteraturnettstedet www.jung.no og redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet Nordahl & Eftf., som nå er nedlagt. Moro er fra 2010 redaktør i Norges største litterære tidsskrift, Bokvennen litterært magasin. Tidsskriftet ble i 2010 kåret til Årets tidsskrift i Norge og i 2011 til Årets nordiske kulturtidsskrift. I perioden 2011 til 2012 var Moro kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival på Lillehammer, Nordens største litteraturfestival. Tekst. a> inneholder noen av de eldste bevarte tekstene i verden. Her en tavle fra rundt år 2400 f. Kr. En tekst er vanligvis en skrevet eller trykt samling ord som danner en mening, ofte er det ord i en fortelling. Tekst betegner da både innholdet og selve skriftet, altså det skrevne. Den delen av språkvitenskapen som har tekster som sitt studiefelt, kalles "tekstlingvistikk". Tekstlingvistikken studerer både "verbalspråklige tekster", som både kan være muntlige og skrevne, og tekster som er realisert gjennom andre tegnsystem (eller kombinasjon av flere tegnsystem), som film, tegneserier og reklame. Tekster har visse felles kjennetegn, uavhengig av tegnsystem og sjanger. En tekst må være koherent, dvs. oppleves som sammenhengende av språkbrukerne i en bestemt situasjon. Den må ha et emne, dvs. at den må «handle om noe». Tekster tolkes av språkbrukerne ut fra visse historisk og kulturelt bestemte "tekstnormer", dvs. (uutalte) forventninger til og vaner for kommunikasjon. Normene danner basis for de ulike tekstsjangrene. Tekstnormer og dermed sjangerkrav kan endre seg over tid. Når det mediet som tekstene formidles gjennom endrer seg, eller når omstendighetene omkring kommunikasjonen (konteksten) endrer seg, vil også tekstnormene forandres. Et godt eksempel er hvordan normene for sjangeren TV-debatt har endra seg fra fjernsynets barndom til i dag. Tekst har ellers en rekke beslektede betydninger. Tekst kan for eksempel bety ordene i en sang eller vise (tekst til opera eller operette kalles ofte libretto). Begrepet kan dessuten brukes om et bibelsitat eller utdrag fra Bibelen, en tekst som for eksempel danner utgangspunkt for en preken. Begrepet brukes i litteraturvitenskapen særlig om et litterært verk eller en skriftlig framstilling i sin opprinnelige språkform (en originaltekst til forskjell fra oversettelser). Undertekst betegner der ofte den egentlige meningen bak eller under et utsagn. I bøker utgjør teksten vanligvis det viktigste innholdet, den sammenhengende framstillinga, i motsetning til noter, kommentarer og illustrasjoner. "Billedtekster" er forklaringer til bildene. Andre betydninger. I typografien betyr "tekst" tradisjonelt en spesiell, stor skriftgrad, nemlig bokstaver med en skriftstørrelse på 20 punkter. Brødtekst er der den løpende hovedteksten, altså den vanligste teksttypen som setteren og typografen tjente til sitt daglige brød av. "Å lese noen teksten" betyr å irettesette noen på en streng måte. Uttrykket kommer opprinnelig fra tysk der biskopen kunne holde en straffetale til sine prester sammen med en opplest Bibel-tekst. Tekst kan i overført betydning også bety sak eller emne, særlig i uttrykk som «å holde seg til teksten». Etymologi. Ordet "tekst" stammer fra det gammelnorske "textr" eller "texti" som igjen kommer fra det latinske "textus" som egentlig betyr «sammenføyning« eller «vev» (jamfør ordet tekstil). På engelsk. På engelsk kan «tekst» oversettes med "text" for ord i en fortelling, "lyrics" eller "words" for ord til en sang, "caption" eller "text" om en bildetekst og "subtitles" for undertekst eller teksting til en film. Ordet "copy" refererer til tekst som skal settes og trykkes i en avis eller annet trykt medium og til tekst som skal brukes i annonser eller annen reklame (bodycopy=brødtekst). Historikk. De eldste nedskrevne tekstene er like gamle som skrivekunsten, selv om de første bokstavene og skrifttegnene antakelig først og fremst ble brukt til bokføring og oversikter av forskjellig slag. Muntlig overleverte tekster, for eksempel faste sangtekster og historiefortellinger, er mye eldre. Sticky Fingers. "Sticky Fingers" er det niende albumet fra The Rolling Stones, utgitt i april 1971. Albumet var Mick Taylors første hele album som gitarist etter at han hadde tatt over for Brian Jones i 1969. Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene. Åpningssporet «Brown Sugar» ble utgitt som singel i mars 1971, og nådde førsteplass på hitlistene i De forente stater og andreplass i Storbritannia. Låten er fortsatt en av de mest kjente og kjære Rolling Stones-låtene, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Også «Wild Horses» ble utgitt som singel i De forente stater, men nådde ikke høyere enn topp 30. "Sticky Fingers" regnes i dag blant The Rolling Stones' aller beste album. På Rolling Stones liste fra 2003 over de beste album noensinne, kom albumet som nr. 64, og som nr. 4 av Stones' egne album, kun slått av "Exile On Main St." (1972), "Let It Bleed" (1969) og "Beggars Banquet" (1968). Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Referanser. Sticky Fingers North Kesteven. North Kesteven er et administrativt distrikt i Lincolnshire, England. Administrasjonssenteret er Sleaford. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Sleaford bydistrikt ble slått sammen med landdistriktene East Kesteven og North Kesteven. Hele området ble inntil da administrert som Kesteven, et administrativt grevskap som utgjorde en tredjedel av Lincolnshire. Samvirke. Samvirke (forkortet SA) eller kooperasjon er en organisasjonsform for økonomisk virksomhet. Prinsippet for samvirke er at de som driver produksjonen eller drar nytte av den, også skal lede den, slik at overskuddet ikke tilfaller utenforstående kapitaleiere. Produksjonssamvirke er mindre vanlig i land med kapitalistisk økonomi, mens produsent- og forbrukersamvirke kan finnes i alle økonomiske systemer. Samvirke i Norge. I Norge er det mest salgs- og forbukersamvirke. De norske samvirkeorganisasjonene har en felles bakgrunn i den såkalte Rochdaletradisjonen, etter det samvirket som ble startet i Rochdale i England i 1844. Av de fjorten opprinnelige Rochdale-prinsippene er det spesielt fire som går igjen som de grunnleggende samvirkeprinsippene i Norge. Ulike samvirkeforetak må tilpasse seg konkurransesituasjonen på ulike måter. Forbrukersamvirket ved Coop Norge SA konkurrerer med kapitalistiske selskaper i sin bransje, og har de samme behov for kapital og stadig omstilling som disse. På 1950-tallet i Norge var det NKLs samvirkelag og ikke private kjøpmenn som gikk lengst i moderniseringstiltak som selvbetjent butikk og sentral innkjøpsordning. Noe annerledes er det for samvirkeforetak som er gitt lovbestemt kontroll med et marked, som er tilfellet med en del av landbrukssamvirket. Disse foretakene har ikke alltid det samme presset på seg til å investere. Til gjengjeld blir de belastet med kostnadene til markedsregulerende tiltak ved en eventuell overproduksjon. Innenfor produksjons- og salgssamvirket kan en av og til se interessemotsetninger mellom store og små deltagere. For eksempel opplevde skogeiersamvirket en splittelse da en gruppe større skogeiere brøt ut og dannet Skogeierforeningen av 1952. I forbrukersamvirket er ikke slike interessemotsetninger noe problem. Fremveksten av samvirkeforetak i Norge. De første samvirkeforetakene må sees i sammenheng med fremveksten av pengeøkonomien. Det ble behov for videreforedling og salg av egne produkter og organiserte innkjøp. I Norge var det særlig i siste halvdel av 1800-tallet at samvirket ble bygget ut. De første samvirkeforetakene sto alene, og var ofte ikke i stand til å stå imot økonomiske tilbakeslag. Det trengtes også en del forsøk før en fant frem til den beste måten å samarbeide på. Dette er spesielt tydelig for boligkooperasjonen, der det ble med noen få enkeltstående tiltak inntil boligbyggingen og driften ble atskilt i boligbyggelag og borettslag. Veksten i samvirkebevegelsen ble sterkere og jevnere i første halvdel av 1900-tallet. I stor grad vant samvirket frem med støtte i parlamentariske organer. Som svar på krisen som rammet primærnæringene i mellomkrigstiden, ble det vedtatt lover som direkte eller indirekte ga salgssamvirket kontroll over markedet for viktige varer. Boligsamvirket og forbrukersamvirket har ofte fått tildelt tomter av kommunestyrene. Jakin. Jakin eller Jachin (, hebraisk Yaḫin) var navnet på den sydlige av to søyler som sto ved den østlige porten eller inngangen til Salomons tempel, det første tempelet i Jerusalem. Den nordlige het Boas. Kapitélet på toppen av søylene hadde form av liljer og representerte harmoni og balanse. Jakin er også navnet til tempelets første yppersteprest. Salomo, sønn av kong David, bygget tempelet på grensen mellom nord og sør i Israel. Som søyle symboliserte Jakin «myndigheten» eller «det etablerte». Jakin = Gud har skapt meg. Boas = Gud er min styrke. Boas. Boas (fra hebraisk og betyr «styrke») er i Gamle testamentet en rik mann som giftet seg med Rut. De to ble foreldre til Obed og gjennom ham ble de kong Davids oldeforeldre. Boas er også den nordlige av to tvillingsøyler som sto ved den østlige porten eller inngangen til Salomos tempel, det første tempelet i Jerusalem. Det sydlige het Jakin. Kapitélet på toppen av søylene hadde form av liljer og representerte harmoni og balanse. Norges Sildesalgslag. Norges Sildesalgslag er en landsomfattende salgsorganisasjon for de såkalte pelagiske fiskeslag. Markedsplassen eies og drives av norske fiskere, og er i dag Europas største markedsplass når det gjelder førstehåndsomsetning av pelagisk fisk. Norges Sildesalgslag har adgang til å fastsette minstepriser samt leverings- og betalingsbetingelser for fisken som omsettes. Det driver også markedsføring både i hjemmemarkedet og på eksportmarkedene. Driften av Sildelaget dekkes av en avgift som fiskerne betaler av all omsetning. De viktigste fiskeslagene som omsettes gjennom Sildelaget er sild og makrell, som i all hovedsak går direkte til konsum. Lodde fra Barentshavet er dessuten de siste årene gjenopptatt som et viktig konsumfiske. Også hestmakrell har de siste årene i alt vesentlig godt til konsum. Kystbrisling brukes til hermetikk. Andre fiskeslag, som havbrisling, tobis, kolmule, øyepål og lodde fra fjernere farvann, omsettes til fiskemel- og fiskeoljeindustrien. Norges Sildesalgslag tar hånd om fangstene til ca. 100 norske ringnotfartøyer, 70 trålere og mellom 700 og 800 mindre kystfartøyer. I tillegg kommer de utenlandske fartøyer som velger å levere sine fangster i Norge. Fartøyene som omsetter sine fangster gjennom Sildelaget er spredt langs hele kysten fra svenskegrensen i sør til russegrensen i nord, og opererer i hele det nordøstlige Atlanterhav. Årlig omsettes det om lag 2 millioner tonn pelagisk fisk gjennom NSS. Dette tilsvarer 2 – 2,5 % av all villfisk i verden. Førstehåndsverdien av det som omsettes gjennom Sildelaget avhenger av markedet, I 2007 utgjorde det 4,9 milliarder kroner. Administrerende direktør pr. 1.1.2006 er Johannes M. Nakken. Administrerende direktør pr. 1.9.2012 er Otto Gregussen. I den pelagiske verden av Norges Sildesalgslag en sentral plass. Både utenlandske og norske fiskere omsetter fisken sin på auksjonen, der både norske og utenlandske kjøpere byr på fangsten. Myndighetene holdes fortløpende oppdatert om fangstdata for kvoteoppfølging og pelagisk sektor utgjør en betydelig andel av Norges neste største eksportnæring – fiskeri og havbruk. Historikk. Noregs Sildesalslag ble dannet i 1936 som en sammenslutning av Storsildlaget, som fra 1927 hadde organisert sildefiskerne nord for Stadt, og Stor- og vårsildlaget i sør. I 1966 gikk Islandssildfiskernes Forening og Sild- og Brislingfiskernes Salslag inn i Noregs Sildesalslag. I 1989 ble laget omorganisert i Norges Sildesalgslag ved at Norges Makrellag og Feitsildfiskernes Salgslag slutta seg til. Eksterne lenker. Sildesalgslag Sildesalgslag Ulefossovn. En part av en Ulefosovn Ulefossovn er jernovner for vedfyring som produseres på Ulefos Jernværk, på tettstedet Ulefoss i Nome kommune i Telemark. Produksjonen av ovner ved jernverket startet allerede i 1690, og er fremdeles (2006) i produksjon. I 1952 startet Ulefos Jernværk produksjon av gategods (kumlokk m.v.) og det erstattet gradvis ovnene som hovedprodukt. Ulefos Antikkovn produseres fortsatt og den lages i to og tre etasjer med røykuttak på toppen. Ovnene er utstyrt med katalysator som fører til at uønskede utslipp er sterkt redusert i forhold til vanlige vedovner. Motivet på siden av ovnen er laget av den danske treskjæreren Henrich Bech i 1766. Det fremstiller Iris billedgjort med regnbuen som en bro mellom himmelen og jorden samt budbringeren mellom gudene og menneskene. Just Another Blues Band. Just Another Blues Band er et bluesband fra Oslo. Medlemmer. Alle andre bluesband driver og maser om at de ikke er ‘just another blues band’. Selvfølgelig er de ikke det. Det er Just Another Blues Band som er det. Luxor. Luxor (arabisk الأقصر "al-Uqsur") er en by i Øvre (sydlige) Egypt med omkring 155 000 innbyggere (1994). Byen har ofte blitt kalt for verdens største friluftsmuseum på grunn av ruinene av tempelkomplekset ved Karnak, Luxortemplet og Kongenes dal. Luxor er et populært turistmål. Dagens by ligger på det stedet hvor den antikke by Theben lå. Varmluftsballonger over vestbanken i Luxor Katamaran. Katamaran (av tamil) er en type båt eller skip med to skrog som er forbundet med hverandre gjennom bjelker eller ei plattform. Båttypen, som nedtammer fra stokkebåten, ble trolig oppfunnet av paravas-folket, et fiskersamfunn på sørkysten av Tamil Nadu i India. Den var i bruk alt under det tamilske Chola-dynastiet (i det 5. århundre), herunder også da disse ville erobre fjerntliggende områder i Burma, Indonesia og Malaysia i Sørøst-Asia. Katamaraner er spesielt hurtige båter. Etymologi. Benevnelsen stammer fra tamilsk og er sammensatt av av ordene "kattu" (bundet) og "maram" (tre), altså i betydningen "sammenbundne trestokker". I Vesten er katamaranen en forholdsvis ny båttype, men den har blitt populær i flere sammenhenger. Både innen seiling og motorbåtsammenheng. Trimaran. Europas største passasjertrimaran MS «Brombachsee» USS «Independence» (LCS-2) er en militær trimaran Trimaran er et flerskrogs fartøy med tre skrog. Et konstruert ord (tri + katamaran = trimaran), visstnok laget av en som var lei av å si "katamaran med tre skrog". Seismikk. Seismikk er en geofysisk måte å undersøke undergrunnen på. Resultatet er et «kart» som viser de geologiske strukturene. Oljebransjen er den største kjøperen av seismikk fordi seismikk er et godt verktøy for å lete etter olje og gass. Metoden går ut på at man sender en trykkbølge (fra en luftkanon, dynamitt eller en stor vibrator) ned i jorda, deler av denne trykkbølgen blir reflektert av når den kommer til en geologisk grense. Signalet reflekteres tilbake til overflaten etter noen sekunder. Hvor lang tid signalet bruker opp og ned sier noe om hvor langt ned i jorden den geologiske grensen er. Med moderne teknologi kan man lage enorme tredimensjonale kart over undergrunnen.Seismikk deles ofte inn i to deler. Landseismikk og marin seismikk. Landseismikk. Landseismikk er veldig arbeidsintensivt, Ofte er det 200 mann involvert i dette og det tar lang tid å kartlegge et område. Lange kabler (som mottakere av signalet reflekteres) må fraktes (bæres) og tråkkes ned i jorden. Deretter graver man et hull og fyller det med dynamitt. Senere flytter man hele opplegget f.eks. 20 meter der man graver et nytt hull og operasjonen fortsetter. Dette er mye brukt i «oljeland» som f.eks. landene i Midtøsten. Marin Seismikk. Ramform Sovereign til kai i Stavanger, mars 2008. I marin seismikk slepes en eller flere lange kabler, såkalte streamere, bak båten, samt luftkanoner, såkalte "gun arrays". Typisk kan slike streamere være fra 4000 til 10000 meter lange. Streamerne blir gjerne slept på 6-9 meters dyp. Dybden på streamerene blir kontrollert med dykkeplan på kablene, såkalte "birds". Et seismikkskip vil slepe disse kablene i rundt 4.5 knops hastighet, og leier inn mange, små følgeskip som sørger for å holde fiskefartøyer og andre skip unna slepet. Rundt regnet hvert 10 sekund vil det bli sluppet ut luft under høyt trykk, et såkalt skudd, som danner en sjokkbølge som forplanter seg gjennom vannet og ned i havbunnen. Ekkoet av denne sjokkbølgen blir tatt opp ved hjelp av streamerene. Ved hjelp av avansert signalbehandling ombord og senere databehandling på land får man detaljerte kart over havbunnens geologi. Med marin seismikk kartlegger man et område tilsvarende det landseismikk bruker et døgn på i løpet av 2 minutter. Havbunnseismikk. En undertype av marin seismikk er en type seismikk man ikke sleper sensorer i kabler etter et skip, men derimot plasserer sensorer på havbunnen. Fordelen med denne metoden er at man får et bedre og mer komplekst signal fra vanskelige strukturer. Ulempen er at det koster mye tid og penger å plasserere sensorer på havbunnen. Bruk av seismikkbildene. Eldre og mindre seismikkskip sleper få (2-5) streamere for produksjon av todimensjonale seismikkbilder, mens trenden i industrien er større skip med flere (inntil 16) streamere som produserer tredimensjonale bilder. Tredimensjonale tjenester er dyrere men mer etterspurte gjennom å øke styrken i den geologiske analysen. Det er ulike markeder og nisjer for to- og tredimensjonale tjenester, hvor todimensjonale seismikkskip er konkurransedyktige i mindre kjøpesterke markeder og i grunnere farvann. Verdensrekorden i antall slepte streamere er 17 stk, satt av seismikkskipet "Ramform Sovereign", eid av PGS. Dette ble gjort på Gullfaksfeltet i mai 2008. Det er to ting man kan se på seismikken som oljegeologene er interessert i. Der det er muligheter for at oljen samles opp (feller), og hvilke ruter oljen flytter seg etter at den er dannet (migrasjonsveier). Man kan skyte seismikk i et område uten at man planlegger å bore der. Ved marin seismikk har kilden (luftkanonen) liten eller ingen innvirkning på dyrelivet, hverken sjøpattedyr eller fisk blir skremt. Ofte ligger fiskebåter rett ved siden av eller bak seimikkbåten og fisker som normalt. Imidlertid er seimikkfartøyer ofte en hindring for fiskebåtene (og vica versa) fordi fiskebåtene ikke kan krysse over de lange kablene og det kreves en sikkerhetssone rundt. Seismikk-selskaper. Geophysical Service Incorporated (GSI) var blant de mest suksessfulle seismikkselskaper i mer enn 50 år. GSI-medarbeideren Henry Salvatori etablerte i 1933 et annet seismikkselskap, Western Geophysical. Europeiske pionerselskaper er GECO, Seismos og Prakla, som er datterselskap til WesternGeco. De største seismikkselskapene i dag er CGGVeritas, ION Geophysical og Petroleum Geo-Services. Et mindre norsk-britisk selskap er Seabird Exploration, med hovedkvarter i Dubai og børsnotert i Oslo. Gjødsel. Gjødsel.Gjødsel (gjøde, 'gjøre god') er materiale som tilføres planter med det til hensikt å tilføre næring. Gjødsel tilføres som oftest via jordsmonnet for opptak via planterøttene, eller ved sprøytning, hvor opptaket skjer gjennom plantens blader. Gjødsel kan være organisk (bestående av organisk materiale, det vil si karbonbasert), eller ikke-organisk (bestående av enkle ikke-organiske kjemiske forbindelser). Gjødsel kan være naturlig forekommende forbindelser som torv eller mineralavleiringer, eller fremstilt ved naturlige prosesser som kompostering eller kjemiske prosesser som Haber-Bosch-prosessen). Gjødsel inneholder vanligvis hovednæringsstoffer (nitrogen, kalium og fosfor), sekundære plantenæringsstoffer (kalsium, svovel og magnesium) og sporstoffer (mikronæringsstoffer) (bor, klor, kobber, jern, molybden og sink). Planter kan bare ta opp næring i form av enkle uorganiske forbindelser, ioner. Makro- og mikronæringsstoffer. Plantenæringsstoffer kan deles inn i makro og mikronæringsstoffer med bakgrunn i den relative mengden som finnes av hvert enkelt stoff i planten. Det er vanlig å regne med seks makronæringsstoffer som igjen deles inn i primære og sekundære makronæringsstoffer. Nitrogen, kalium og fosfor er de primære makronæringsstoffer som planter trenger i relativt store mengder og som oftest er de viktigste næringsstoffene i gjødsel. De sekundære makroplantenæringsstoffene kalsium, magnesium og svovel trengs i mindre mengder og vil, avhengig av jordart, ikke være like nødvendig å tilføre med gjødsel. Det finnes mange mikronæringsstoffer som jern, bor, magnesium, kobber, molybden, sink, klor med flere. Disse trengs i alt fra små til svært små mengder i planten, men er viktige for at planten skal utvikle seg normalt. Uorganisk gjødsel (mineralgjødsel). Uorganisk gjødsel forbindes ofte med kunstig fremstilt gjødsel (kunstgjødsel), men finnes også naturlig i form av for eksempel Chilesalpeter, steinmel, kalk og råfosfat. Naturlig forekommende mineralgjødsel er ofte lite løselige i vann og må forvitres for at næringen skal bli tilgjengelig for planten. Denne prosessen går svært sakte og bare små mengder næring frigjøres. Kunstig mineralgjødsel er syntetisk fremstilt med formål å tilføre en ønsket blanding av lett tilgjengelige næringsstoffer til plantene. De vanligste mineralgjødslene består primært av en blanding av nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K). Sammensetningen av en NPK-gjødsel angis med en tallkombinasjon som angir den prosentvise mengden av N, P, og K i blandingen Fullgjødsel 21 – 4 – 10 består dermed av 21 % nitrogen, 4 % fosfor og 10 % kalium. Utover NPK tilsettes også svovel, bor og andre næringsstoffer i enkelte gjødselslag. Organisk gjødsel. Ofte er denne kalt møkk, gylle eller "hevd": Avføring og urin fra dyr og mennesker. Kompost regnes også med. Til hagebruk selges forskjellige tørrblandinger, gjerne med torvstrø som basis, mens gårdbrukere sprer husdyrgjødsel direkte fra møkkakjelleren. Bondage. a> der en av partene blir bundet eller hemmet i bevegelsene sine. Bondage (fra engelsk «binding») er en lek, oftest seksuelt, sadomasochistisk betont, som involverer at en av partene blir bundet, lenket eller på annen måte får hemmet eller begrenset evnen til bevegelse. Den «underdanige» i et sadomasochistisk forhold kan enten bindes fast til noe eller påføres fotlenker, håndjern og liknende, som begrenser, men ikke totalt hemmer bevegelsen. Den samme effekten kan oppnås ved trange klesplagg slik som skjørt eller korsetter. Man bruker også lærreimer spesialdesignet for for eksempel å binde fast føttene og hendene eller for å dekke over munnen slik at den bundne ikke kan «rope om hjelp» slik at man får en slags effekt av at man ikke kan bestemme over seg selv. Silketørkler er også et yndet objekt for bondage både med å binde og ved å kneble offeret. Ved utførelse av bondage er det lurt å ha avtalt visse koder slik at man kan hjelpe den som er bundet, hvis personen føler ubehag eller rett og slett får nok. Saks for å få løs noen fort er også en ting som er lurt. Huskeregel: Aldri bind og kneble noen før de selv vil! Husk at gjensidig tillit er viktig. Utrechts flagg. Utrechts flagg er en kombinasjon av to andre flagg. Utrecht stifts hvite kors i et kvadratisk, rødt felt er plassert øverst til venstre mot flaggstangen i erkebispedømmet Utrechts horisontalt delte hvite og røde flagg. Utrecht fikk ikke et offisielt fastlagt flagg før i 1952. I 1938 ble et flaggdesign laget spesielt for dronning Wilhelminas førtiårs jubileum som dronning av Nederland. Dette flagget ble ikke sett som et tydelig symbol blant annet på grunn av fargevalget, og i 1951 ble provinciale Staten gitt rådet at de burde la et nytt flagg bli designet. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 15. januar 1952: Rektangulært, forholdene er 2:3. Flagget er horisontalt delt i to like deler, øvre del er sølv (hvitt) og nedre del er rød. I øvre venstre hjørne er et hvitt kors på rød bunn innsatt. Se også. Liste over nederlandske provinsflagg Nissan 200SX. "200SX" eller "Silvia" er en bakhjulsdrevet sportscoupé, bygget av Nissan på deres S-plattform. I Norge er bilene utstyrt med 1.8 eller 2.0 liters firesylindrede motorer med turbo, men bilene er solgt med en rekke forskjellige motorer og i en rekke forskjellige utgaver verden om. Silvia-navnet dukket opp i 1964, og Silvia-modellen med internnavn CSP311 var en håndbygget coupé basert på Fairlady. Produksjonen ble stanset i 1968 etter bare 554 produserte biler, alle håndbygget og med håndbankede karosseriplater. Brorparten av eksportbilene (49 biler) ble sendt til Australia, mens de fleste bilene ble i Japan. Silvia-navnet ble så stående ubrukt frem til 1974. S10. S10 var den første Silvia med chassiskode S, og ble født som et svar på sportscoupeérs popularitet tidlig på syttitallet. Bilen hadde langt mer tradisjonelle linjer enn for eksempel Toyotas Celica, og var derfor også mindre populær. Bilen ble i Japan solgt med L18B-motoren, hentet fra Datsun 610 180B, mens den i USA ble solgt med en toliters variant av den samme motoren, L20B. Bilen ble solgt i USA under navnet 200SX, men var ikke særlig populær, mest fordi japanske biler enda ikke hadde noe marked i USA. S110. S110 var neste i rekken, og denne utgaven er svært spesiell fordi den var utstyrt med en wankelmotor, utviklet og bygget av Nissan selv. På grunn av store problemer med motoren, som ikke var særlig driftssikker, ble modellen endret kort tid etter lanseringen, hvor wankelmotoren ble erstattet av flere forskjellige stempelmotorer på de forskjellige markedene. S12. S12-utgaven ble produsert fra 1983 til 1989. I Europa var modellen tilgjengelig med flere forskjellige motorer, blant annet CA20E (2.0 liter), som var tilgjengelig i hele produksjonsperioden. Hatchback-utgavene mellom 1984 og 1988 ble levert med FJ20E (2.0 liter), FJ20ET (2.0 liter med turbo), CA20E (2.0 liter) eller CA18ET (1.8 liter med turbo), mens coupé-utgaven kun var tilgjengelig med CA20E. S13. S13 var den første modellen som ble tatt inn til Norge gjennom Nissans forhandlernett, og ble introdusert i 1989. Her var det den japanske fastback-utgaven, kalt 180SX i Japan, som ble tatt inn under navnet 200SX. Dette var en av de aller første Nissan-modellene med multilink-hjuloppheng bak. Bilene som kom til Norge var utstyrt med CA18DET-motoren (1.8 liter med turbo), mens den rundt i verden ble solgt med en rekke andre motorer, blant annet SR20DE (2.0 liter), SR20DET (2.0 liter med turbo), KA24E (2.4 liter) og KA24DE (2.4 liter med doble overliggende kamaksler). I Japan var modellen så populær at den ble produsert helt frem til 1998, parallelt med S14, neste utgave. S13.4. S13.4 er en ugtave som er ombygd med front fra s14. Det finnes kun 1stk av denne i norge. Den er produsert av B.L Racing. S14. I 1993 ble S14 introdusert, under navnet 200SX i Europa, Australia og New Zealand, 240SX i USA og Canada og Silvia i Japan. Samtidig ble det solgt en annen, todørs variant av Nissan Sentra i USA under navnet 200SX. I Europa ble modellen utstyrt med SR20DET-motoren, som har 2.0 liters sylindervolum, turbo og doble overliggende kamaksler, og yter 200 hestekrefter. I 1997 fikk modellen en ansiktsløftning, som besto av en oppdatert, mer aggressiv front. Ny pris på denne var 779 000,- etter avgifter. S15. S15 ble kun produsert med høyreratt, og ble solgt i Japan som Silvia, og i Australia og New Zealand som 200SX. Bilen var utstyrt med samme motor som S14, SR20DET, men hadde nå en ytelse på 250 hestekrefter (164 kW) og ble utstyrt med kulelager turbo i stede for glidelager som var på s14.Produksjonen varte fra 1999 til 2002, da den ble avsluttet etter en avgjørelse av Nissan om å redusere antall plattformer. Nissan bygger nå sine sportsbiler på FM-plattformen, som blant annet Nissan 350Z og Infiniti G35 er basert på. Norges Råfisklag. Norges Råfisklag er fiskeres egen salgsorganisasjon for fisk, skalldyr, bløtdyr og småkval som leveres langs kysten fra og med Nordmøre til og med Finnmark. Norges Råfisklag, ofte kalt Råfisklaget, driver en stor markedsplass og tar hånd om viktige nasjonale oppgaver innen denne omsetning av sjømat. Systemer for sporing og ressurskontroll er en viktig del av virksomheten. Norges Råfisklag er et salgssamvirke som eies av fiskerne gjennom fylkeslaga i Norges Fiskarlag, Norsk Sjømannsforbund, Fiskebåtredernes Forbund og Norges Kystfiskarlag. Råfisklaget har hovedkontor i "Fiskernes Hus" ved torget i Tromsø sentrum, og har regionkontorer i Svolvær og Kristiansund. Norges Råfisklag ble etablert i 1938 og har som formål gjennom organisert omsetning å sikre fiskernes inntekter og bidra til en bærekraftig og lønnsom verdiskaping i norsk fiskerinæring. Råfisklaget tilbyr fiskere og fiskekjøpere en rekke tjenester knyttet til omsetning, salg og oppgjør. Bærende verdier er rettferdighet, ryddighet og det å sørge for en sunn og god konkurranse om fiskernes råstoff. Norges Råfisklag driver sin virksomhet med grunnlag i råfiskloven. De viktigste fiskeslagene i Råfisklagets omsetning er torsk, sei, hyse og reker som fanges i Barentshavet, ved Svalbard og langs norskekysten. Norges Råfisklag omsetter årlig fangster fra ca. 4.400 ulike norske og utenlandske fiskefartøy. Salget skjer til ca. 190 ulike fiskekjøpere langs kysten. I 2011 omsatte Norges Råfisklag 844.000 tonn fangst (rund vekt) til en førstehåndsverdi på 7 milliarder kroner. Som fundament for virksomheten ligger Råfisklagets forretningsregler, et markedsbasert minsteprissystem og en oppgjørsordning som sikrer like vilkår for aktørene i råvaremarkedet. Omsetningen skjer gjennom direktavtaler mellom fiskere og fiskekjøpere eller ved at fangster bys ut via ulike former for auksjon. Norske Sjømatbedrifters Landsforening. Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) er en bransjeforening for fiskerinæringen, der medlemmene dekker omsetning og foredling av fisk og fiskeprodukter. NSL har i dag ca. 180 medlemsbedrifter innen områdene eksport, engros- og detaljhandel, foredling, fiskemottak, fiskeoppdrett og fiskeslakt. Bedriftene sysselsetter ca 4 000 årsverk. NSL har sitt hovedkontor i Trondheim, og ledes (pr. 1. januar 2009) av Håvard Y Jørgensen (administrerende direktør) og Per Mjelva (styreleder). Eksterne lenker. Sjømatbedrifter Sjømatsbedrifter Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) er en medlemsstyrt, næringspolitisk arbeidsgiverorganisasjon som organiserer ca. 500 medlemsbedrifter med 10.000 ansatte innen norsk fiskeindustri og havbruksnæring. FHL er tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon. Generalforsamlingen er FHLs øverste organ som velger et styre. Styret er det besluttende organ mellom generalforsamlingene. Styret har åtte medlemmer. Styret knytter til seg rådgivende medlemsorgan, blant andre Bransjegruppe Industri og Bransjegruppe Havbruk. FHL er også tilsluttet flere internasjonale organisasjoner, blant andre ISFA, FEAP og AIPCE. Administrativt er FHL delt inn i egne avdelinger for saker som vedrører miljøspørsmål, mat, næringsmessige rammevilkår og handel. I staben er det også egne virksomhetsområder innen forskning og utvikling, kommunikasjon og arbeidsgiverspørsmål. Organisasjonen har hovedkontor i Oslo, samt kontorer i Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø. DD. dd (Unix). dd (Unix) Referanser. DD er en forkortelse for Domestic Disipline. Dette er en samlivsform med tradisjonelle kjønnsroller hvor man i fellesskap finner ut hvordan man vil ha det, og hvor mannen har det siste ordet. Likevel er det viktig å presisere at DD og BDSM er to forskjellige ting, hvorav det første går ut på dominans i hverdagslivet (dog med korreksjoner, som f.eks ris) mens den andre er mer fundamentert i seksualitet. DE. de. Et navnetillegg som vanligvis markerer adelskap. Ordet kommer fra fransk de (= av). Brukes i hele Europa og tatt i bruk i Skandinavia fra 1600-tallet. Ligner det tyske von. Varmfront. Tverrsnitt av en varmfront. Den varme luften blir løftet over den kalde, og danner skyer. En varmfront markerer grensen mellom to luftmasser av ulik temperatur der den varmere luften presser bort den kaldere luften. Fronten er nesten alltid tilknyttet et lavtrykk. Varmfronter består generelt av mer stabil luft enn en kaldfront, det er som regel mindre vertikale bevegelser i en varmfront, noe som fører til at det hovedsakelig blir dannet lagskyer. Den varme luften er lettere og vil derfor bli presset over den kalde luften, og den stigende luften kondenserer og danner skyer. Når en varmfront nærmer seg vil vi derfor først kunne se høye cirrusskyer, etterfulgt av cirrostratus, altostratus og til slutt nimbostratusskyer som fører til regn, yr eller snø i det fronten passerer. I tillegg er det ofte tåke knyttet til varmfronter. Nedbøren kan vare fra et par timar til flere dager. Luftrykket faller svakt før en varmfront, og raskere bak fronten, mens temperaturen stiger når fronten passerer. Vinden endrer vanligvis retning med klokka før fronten (for eksempel fra sør til sørøst). Etter fronten har passert endrer ofte vinden retning mot klokka igjen på den nordlige halvkule på grunn av Corioliskraften (for eksempel fra sør til sørvest). Frontsystem med varmfront (rød), kaldfront (blå) og okkludert front (lilla) i forbindelse med et lavtrykk. I et frontsystem følger alltid kaldfronten etter varmfronten. På grunn av den stigende luften i en varmfront, mister varmfronten hele tiden kinetisk energi, og fronten går derfor senere og senere. Kaldfronten har derimot stort sett den samme farten hele tiden, og vil etter hvert ta igjen varmfronten. Området mellom en kaldfront og en varmfront blir kalt varmsektor, og været her er ofte grått med lavt skydekke, yr, regn og tåke. Den delen av varmfronten som kaldfronten har tatt igjen, blir en okkludert front. På et værkart er varmfrontene markert med en rød linje og halvsirkler som viser retningen fronten flytter seg i. Jetstrømmer. Jetstrømmer følger et bølgemønster fra øst til vest. Jetstrømmer (engelsk "jetstreams"), også kalt «vandrende lavtrykk», er lavtrykk som dannes der kald polarluft møter varm tropeluft på ca 60° bredde. De er rakettflytende elver av luft som går i belter rundt jorden med en hastighet på opptil 400 km/t. Disse vindmønstrene i de høyere lagene av atmosfæren består blant annet av store, vertikale og roterende vindceller som bidrar til å fordele varmen til andre breddegrader. Jetstrømmer består for det meste av vestlige vinder som blåser 10-12 km over jordoverflaten, og skyldes store forskjeller i trykk og temperatur. Om vinteren er temperaturforskjellene større, slik at jetstømmene blir mer markante og ligger nærmere ekvator. Om sommeren blir de svakere, og flytter seg nærmere polene. Jetstrømmer er lokale, de kan være tusener av km lange, noen er hundre km brede og ca 1 km høye. Et klart tegn på tilstedeværelse av jetstrømmer er lange bånd av skyer. Jetstrømmer ble postulert av den tyske meteorologen Alfred Wegner, men ble ikke bekreftet før fly begynte å fly i 30 000 fots høyde under 2. verdenskrig. Kjennskapen til posisjon og styrke av jetstrømmer har lenge vært benyttet i luftfarten, ved å ‘haike’ med disse strømmene sparer pilotene både flytid og drivstoff. Solvind. a>, som blir skapt når solvind når jorden. a> alltid er rettet vekk fra sola. En solvind er en strøm av ladete partikler/plasma som blir slynget ut av den ytterste atmosfæren rundt en stjerne. Når de kommer fra andre stjerner enn sola, kalles de stjernevinder. Solvinder består i hovedsak av høyenergetiske elektroner og protoner (ca 500 keV) som klarer å unnslippe stjernens tyngdekraft på grunn av den høye temperaturen i atmosfæren rundt sola, og den høye kinetiske energien til hver partikkel. Mange fenomener her på jorden skyldes solvindene, som for eksempel nordlys, hvorfor halen på en komet alltid peker vekk fra sola, og formasjonene til fjerne stjerner. Gjennomsnittsfarten til solvindene i det de fyker forbi jorden, er på ca 400 km/s. De fortsetter helt ut til den ytterste grensen av vårt solsystem, Heliosfæren, og beskytter oss mot stjernevinder fra andre stjerner i nærheten. Solvindene beskytter vårt solsystem mot kosmisk stråling, men samtidig må jorden beskytte seg mot sin beskytter. Det gjør den ved hjelp av sterke magnetiske felter. Sola spinner rundt sin egen akse mens den slynger ut solvinder, og derfor har vårt solsystem en spiralform. Kaldfront. Kaldfront. Den kalde luften presser den varme luften oppover, og det blir dannet skyer. En kaldfront er definert som grensen mellom to luftmasser av ulik temperatur, der den kaldere luften erstatter den varmere luften. Fronten er nesten alltid knyttet til et lavtrykk. Den kaldere luften er tyngre, og kiler seg dermed inn under den varme luften. Den varme luften blir løftet, kondenserer og danner skyer, hovedsakelig av typen cumulus. En kaldfrontpassasje fører ofte til at vinden endrer styrke og danner vertikale bevegelser (turbulens) som kan føre til atmosfæriske forstyrrelser foran og like bak kaldfronten som regnbyger, tordenbyger, bygelinjer og i verste fall tornadoer. Luften bak kaldfronten er vanligvis tørrere og kaldere enn luften den bytter ut, så i det en kaldfront passerer vil temperaturen som regel falle. Om vinteren kan det derimot skje at luften nær overflaten er kaldare enn luften som blir byttet ut i forbindelse med en kaldfront. Da vil temperaturen stige i luftalagene nær overflaten. Dette blir kalt en maskert kaldfront. Frontsystem med varmfront (rød), kaldfront (blå) og okkludert front (lilla) i forbindelse med et lavtrykk. Kaldfronter er kjennetegnet ved kraftige vertikale luftbevegelser, og de konvektive skyene som oppstår fører ofte til regnbyger eller tordenvær. På baksiden av en kaldfront blir det ofte oppklaring før ustabil luft overtar i kaldsektoren et stykke bak fronten. Her blir det ofte dannet cumulusskyer og bygevær. Kaldfronter er også assosiert med vindskjær (endring av vindretning og vindstyrke), der vinden ofte dreier med klokka etter at fronten har passert (for eksempel fra sørvest før fronten til nordvest bak fronten). Dette vindskjæret fører til en konvergens (opphoping) av luft nær fronten, som også er med på å bidra til at luften stiger. I tillegg vil vindstyrken som regel øke gradvis etter hvert som kaldfronten nærmer seg med roligere vind bak fronten. Vi skiller mellom to typer kaldfronter, "anafront" og "katafront". Anafront er den «klassiske» skildringen av en kaldfront, der kaldluften presser den varme luften oppover og det blir dannet skyer og nedbør. En katafront er en front der luften ofte synker langs frontflaten. Dersom kaldluften trenger igjennom en kaldfrontflate i høyere nivå kan det føre til kraftig instabilitet som kan gi byger et godt stykke foran bakkefronten. Dette kalles en «split front» eller dobbel kaldfront. Katafronter har ofte mindre nedbør og svakere vindskjær i selve fronten enn anafronter, i tillegg til raskere oppklaring etter fronten. En kaldfront oppstår som regel i et frontsystem sammen med en varmfront. Kaldfronten flytter seg raskere enn varmfronten, og den delen av varmfronten som kaldfronten har innhentet kalles en okkludert front eller okklusjon. På værkart er kaldfronten markert med blå linjer og trekanter som viser retningen fronten flytter seg. Fiskefôr. Forskjellige typer tørrfôr til akvariefisk Fiskefôr brukes i fiskeoppdrett samt i akvarier og fiskedammer. Det og lages av både marine og vegetabilske råvarer. Ca. 55 % av råstoffet kommer fra fiskemel og fiskeolje. De øvrige ingrediensene er vegetabilske oljer og proteiner, bindemiddel, vitaminer og antioksidanter. Det er i dag fire produsenter av fiskefôr i Norge – Skretting, EWOS, BioMar (de tre største) – med i alt åtte produksjonsanlegg fra Stavanger i sør til Storsteinnes i nord – i tillegg kommer den mindre produsenten Polarfeed i Øksfjord, Felleskjøpet har også noe produksjon av fiskefor. Frieslands flagg. Frieslands flagg er et flagg med diagonale koboltblå og hvite striper, med syv skarlagensrøde "pompeblêdden" (blad av den gule vannliljen). Historikk. De syv skarlagensrøde vannliljebladene i flagget viser til Frieslands "zeelanden" fra middelalderen. Disse var selvstendige kystområder fra Alkmaar til Weser, som hadde en forsvarspakt mot vikingene. Det har aldri vært eksakt syv av disse zeelanden, så det antas at tallet syv betyr "mange". Så tidlig som i det 11. århundre fantes det et våpen med vannliljeblad, det kan avledes fra vers i middelalderkvadet om Gudrun. Rundt det 13. århundre sees ofte vannliljeblader eller hjerter på skandinaviske våpen, gjerne kombinert med løver. I det 15. århundre viser våpensamlinger at det er to våpen som brukes i området som i dag er provinsen Friesland: et med to løver og syv rektangler (stiliserte vannliljeblad) og et med baner og vannliljeblad. Det siste våpenet ble i løpet av det 19. århundre tatt i bruk som flagg. I 1897 ble flagget godkjent av "Gedeputeerde Staten", mens det i 1927 for første gang offisielt ble brukt ved provinshuset. Først i 1957 ble det bestemt i "provinciale staten" at man skulle søke dronningen om godkjenning. SC Heerenveens fotballdrakter har provinsens flagg som utgangspunkt. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt ved kongelig resolusjon nr. 18, 11. februar 1958, etter at "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 9. juli 1957 hadde besluttet å søke dronningen om godkjenning av flagget. 15. januar 1952: Rektangulært, forholdene er 9:13. Flagget er diagonalt delt syv striper, tre hvite og fire koboltblå. Over de hvite stripene er totalt syv skarlagensrøde "pompeblêdden" (vannliljeblad) fordelt (to, tre, to). Clement Attlee. Clement Attlee 1945.Clement Richard Attlee, 1. jarl Attlee (født 3. januar 1883, død 8. oktober 1967) var statsminister i Storbritannia fra 1945 til 1951. Han var leder for det britiske arbeiderpartiet i 20 år, fra 1935 til 1955. Attlee ble født i London og hadde – til forskjell fra de fleste andre labourledere – middelklassebakgrunm. Han studerte i Oxford og ble tidlig sosialt engasjert. Under første verdenskrig var han bl.a. med i Slaget ved Gallipoli og ved fronten i Frankrike. Han hadde grad av major. I 1922 ble Attlee valgt til Underhuset i en krets i Østlondon. Han hadde ministerposter i mellomkrigstidens labourregjeringer og ble i 1935 formann for Labour. Under andre verdenskrig var han en lojal visepremierminister under Churchill i den nasjonale samlingsregjeringen. Dette forhindret ikke Churchill fra å komme med sin kjente, sleivete kommentar etter at han hadde tapt valget i 1945: "En tom drosje kjører opp foran Downing Street. Ut av den stiger Clement Attlee." I 1945 ble Attlee statsminister etter Labours overraskende storseier ved parlamentsvalget. Labourregjeringen innførte den moderne velferdsstaten med en omfattende reform av helse- og sosialvesenet, hvor blant annet Storbritannias offentlige helsevesen NHS ble grunnlagt. Samtidig ble det gjennomført en omfattende nasjonalisering av store samfunnsområder, som Bank of England, kullgruvene, stålindustrien, elektrisitetsverkene, gassverkene, telefonverket og jernbanen. Også en stor del av avkoloniseringen av det britiske imperium fant sted i denne perioden. Nye stater, som India, Pakistan, Burma og Sri Lanka, ble grunnlagt Den kalde krigen oppstod også i Attlees regjeringstid, og her sto Attlee sammen med sin utenriksminister Ernest Bevin last og brast med USA og den øvrige vestlige verden og var med på å grunnlegge NATO. Labour gjenvant et knapt flertal i Underhuset i 1950, men tapte i 1951 valget til De konservative, og Attlee måtte gå av. Han ledet Labour inntil 1955, da han trakk seg tilbake. Clement Attlee ble adlet, forlot Underhuset og inntok et sete i Overhuset, der han var medlem til sin død i 1967. Eksterne lenker. Attlee, Clement Attlee, Clement Attlee, Clement Norsk Gartnerforbund. Norsk Gartnerforbund er en fag- og næringspolitisk organisasjon for gartneri og hagebruk i Norge. Foreningen organiserer planteskoler, grønnsaks- og potetprodusenter, blomsterprodusenter og fruktprodusenter. Eksterne lenker. Gartnerforbund Forty Licks. "Forty Licks" er et musikkalbum av The Rolling Stones som ble utgitt i 2002. Albumet inneholder de 36 beste Stones-låtene fra 1964 til albumet ble utgitt i 2002. Det er også fire nye låter på albumet, hvorav «Don't Stop» ble utgitt som singel og ble en mindre hit i både Storbritannia og De forente stater. Låtene er fordelt på to CD-er à 20 spor, der den første CD-en konsentrerer seg om perioden 1964–71, mens den andre CD-en inneholder de beste låtene fra 1971 og fremover. "Forty Licks" har solgt i flere millioner eksemplarer, og kom høyt opp på hitlistene verden over. I Norge hadde albumet andreplass som høyeste plassering, og beholdt plassen på VG-listen Topp 40 i 13 uker. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre annet er oppgitt. Referanser. Forty Licks Irish Glen of Imaal terrier. Irish Glen of Imaal terrier er som navnet sier en terrier som stammer fra området Glen of Imaal, som er et lite dalføre i Wicklow Mountains sørøst i Irland. Den kalles gjerne bare «glen» av hundefolk. Opprinnelse og alder. Ingen vet med sikkert hvor gammel denne hunderasen er, men en terrier fra Glen of Imaal er nevnt i kilder fra tidlig på 1800-tallet. Om det er denne eller ei er imidlertid usikkert, men opprinnelsen kan tenkes å være en eller flere terriertyper som fantes i dette distriktet på 1700-tallet eller før. Den moderne historien starter imidlertid på 1930-tallet. "P.J. Donoghue" stilte ut en slik hund i 1934, der rasen som sådan ble registrert for første gang. Rasen ble registrert av The Kennel Club i Storbritannia først i februar 1958, men det skulle gå mange år før den fikk sin egen rasestandard. Det skjedde først i 1981. Utseende, anatomi og fysikk. Glen blir ofte omtalt som en «stor hund fanget i en liten kropp». Skulderhøden er ca. 35 cm og vekten ligger normalt omkring 16 kg. Det er langstakt og kortbeint hund med en litt rufste stri (men myk) pels. Bruksområde. Glen ble trolig opprinnelig avlet som gårdshund. Den har med stor sikkerhet fungert som en stallhund hos bøndene, og har derfor et godt vakthundinstinkt i behold. I dag er imidlertid rasen først og fremst en hyggelig og livlig familiehund, selv om den også har en rekke andre brukshundegenskaper som kan utnyttes. Dens pågående og energiske natur gjør den også egnet til flere former for hundesport. En skal heller ikke se bort i fra at denne hunden fortsatt er en ypperlig jakthund, spesielt for rotter og mus. Den skal ha en nærmest lydløs jaktform. Lynne og væremåte. Det sies at glen utgjør en ypperlig familiehund. Den er energisk og livlig, men tolerant og snill. Som terriere flest må en allikevel regne med en hund som «tenker selv». Den kan altså være litt sta og egen. En må også påregne noe pelsstell, spesielt tatt i betraktning at den på grunn av størrelsen lett får bøss og skitt på seg. Den må aktiviseres både fysisk og psykisk for å trives, og passer som sådan best for litt aktive mennesker. Hans Majestet Kongens 3. Gardekompani. Hans Majestet Kongens 3. Gardekompani er et kompani i den norske hærbataljonen Hans Majestet Kongens Garde. Kompaniet er en parade-, seremoni-, konsert- og oppvisningsenhet som består av Musikktroppen og Drilltroppen. Konsert- og seremonisesongen varer fra oktober til april, mens drillsesongen starter i april og varer ut til kompaniets dimisjon i august. 3. Gardekompani er kjent for å være opptatt av presisjon og nøyaktighet og er derfor svært ettertraktede som tattoo-deltagere i utlandet. Tidligere var 3. Gardekompani en del av 5. Gardekompani, men ble et eget kompani fra 1. august 2003. Historie. Da Hans Majestet Kongens Garde etablerte seg i Stockholm i 1856, var det beordret tre signalhornblåsere til å spille leirsignaler. Senere anskaffet musikkinteresserte gardister seg instrumenter og sluttet seg til de tjenestegjørende musikerne. Denne gardemusikkgruppen fungerte foreløpig bare som underholdning på kasernen, i felten eller i parken på søndager. Drillen fikk sitt gjennombrudd etter første deltakelse ved Edinburgh Military Tattoo i 1961. Etter at drillprogrammene ble innordnet i tjenesten i 1961, ble det vanskeligere å gjennomføre de nødvendige signaloppdragene da trommeslagere og trompetister fra korpset tok seg av disse oppdragene i tillegg til drilltrening og musikkøvelser. Signalkorpset ble derfor opprettet i 1962. Musikktroppen ble da delt inn i ett hovedkorps og ett signalkorps. Musikk- og Signaltroppen foran Slottet, sommeren 2005. Musikktroppen. Musikktroppen omfatter et hovedkorps med janitsjarbesetning og et signalkorps som tar seg av de seremonielle oppdragene. Hele kompaniet består kun av vernepliktige soldater som påbegynner tjenesten i september/oktober. Hovedkorpset. Hovedkorpset rekrutteres etter prøvespill blant dyktige amatører og musikkstudenter, og består av ca 60 musikere. Korpset gjennomfører konserter og er med resten av kompaniet under drilloppvisninger og oppmarsjer. Signalkorpset. Signalkorpset har samme type inntak som hovedkorpset, men består kun av signaltrommer og signal- og fanfarehorn. Korpset opptrer alene under forskjellige seremonielle former, sammen med hovedkorpset på konserter, og marsjerer i tet med Musikktroppen under oppmarsj og drill. På grunn av fanfarehornenes lengde, står de under drilloppvisninger på siden av kompaniet som "stageband" sammen med gardister som akkompagnerer på slagverkinstrumenter som timpani og gong. Tidligere, da musikktroppen hadde rekruttperiode på lik linje med resten av HMKG, hadde signalkorpset inntak tre måneder før hovedkorpset for å bli trent opp i tide til seremonielle oppdrag om vinteren. Det vil si at Signalkorpset hadde inntak i oktober og Musikk/drill i januar året etter. Drilltroppen. Drilltroppen rekrutteres blant vanlige vernepliktige soldater og soldater som har søkt seg dit spesielt. De gjennomgår en tre måneder lang, hard og svært krevende seleksjonssprosess før den endelig troppen blir plukket ut medio desember. Drillgardistene anvender geværet Garand M1 – i Norge benevnt som Selvladegevær (SLG) – på trening og oppdrag. Oladrillen. 3. Gardekompani øver hver vinter og vår inn et meget krevende drill- og musikkprogram. Dette programmet varer 20–25 minutter og fremvises under en rekke turnéer på alt i fra slottsplassen, store tattoo-arenaer i utlandet til bytorg og fotballbaner rundt i distrikts-Norge. Dette programmet danner grunnlaget for nedkortede versjoner som utføres på ulike tattoo-arrangementer på grunn av tidsbegrensninger. Mest kjent er nok kompaniets oppvisinger under den prestisjefylte Edinburgh Military Tattoo eller Norsk Militær Tattoo. Norske Gardeveteraners Drillkontingent. Norske Gardeveteraners Drillkontingent er en sivil veteranorganisasjon for tidligere gardister som alle har avtjent verneplikt eller tjenestegjort som befal ved henholdsvis Musikk- eller Drilltroppen ved Hans Majestet Kongens Garde – helt fra 1963 og frem til i dag. Kontingenten utfører oppdrag på lik linje med 3. Gardekompani og benytter uniformer lik de Hans Majestet Kongens Garde benyttet i 1870–1910 og de samme geværene som inneværende kontingent anvender. Litteratur. Norske musikkorps Nissan Skyline. Skyline er en mellomstor bilmodell fra den japanske bilprodusenten Nissan. Modellen er tilgjengelig som coupé eller sedan, og selges i Japan under navnet Nissan Skyline, mens den i Nord-Amerika, Sør-Korea, Taiwan og Midtøsten selges under navnet Infiniti G35. ALSI-1. Den første Skyline-modellen ble introdusert i 1952, under merkenavnet Prince i USA, og ble markedsført som en luksusbil. Den var utstyrt med en 1.5 liters (1482 ccm) GA-4-motor, med en ytelse på 60 hestekrefter (44 kW). Bilen veide omkring 1 300 kg og kunne oppnå en hastighet på omkring 140 km/t. Prince Skyline ble produsert som firedørs sedan eller femdørs stasjonsvogn. ALSI-2. Skyline fikk en ansiktsløftning i 1957, som blant annet besto av firedoble hovedlykter. Modellen var utstyrt med den samme 1,5 l motoren, og ble produsert inntil 1961. S50 / BLSID. I 1961 byttet Fuji Precision Industries navn til Prince etter en fusjon i 1954, og S50-serien ble lansert. Dette var andre generasjon, og oppnådde raskt en høy status i Japan. Den var utstyrt med G1-motoren, en 70 hestekreftersversjon av den gamle GA-4. En 1 862 ccm motor var også tilgjengelig, som bød på 91 hestekrefter. I 1962 fikk modellen en ansiktsløftning, og fikk navnet S21S. S50 ble videreutviklet i 1963, og ble solgt i noen markeder under navnet A150. I 1966 slo Nissan og Prince seg sammen, og S50 ble også lansert under navnet Nissan Skyline. Modellen ble produsert frem til 1967. BLRA-3. Skyline Sport hadde håndbygde karosserier fra Michelotti i både coupé og cabriolet-varianter. Disse bilen var utstyrt med en 1,9 liter (1862 ccm) "GB-30"-motor, som leverte 83 hk (61 kW). Kun noen få eksemplarer ble bygget. S54. Prince Motor Company utviklet en racing-Skyline i mai 1964. Den var basert på S54, og benyttet den større, sekssylindrede "G-7"-motoren fra "Prince Gloria S40". For å få plass til motoren måtte motorrommet utvides med nesten 15 cm i lengden. Da bilen deltok i det japanske Grand Prix-løpet håpet Prince å vinne. Skyline tok 2., 3., 4., 5. og 6. plass det aktuelle året. B-modellen var utstyrt med tre Weber 40DCOE-18 forgassere, femtrinns manuell girkasse og bremsekraftforsterker. Både A- og B-modellene var utstyrt med skivebremser foran med doble stempler. S57. Skyline S50 ble oppdatert i 1967, og fikk betegnelsen S57. Den benyttet en Nissan-motor på 1,5 liter (1487 ccm) kalt "G15", med overliggende kamakser. Motoren leverte 88 hk (66 kW), og var dermed den kraftigste motoren i den japanske 1500 ccm-klassen. C10. C10-serien, som ble lansert i 1968, sannsynligvis utviklet av Prince, fikk Nissan-navnet, og det fantes ingen tilsvarende Prince-modell på markedet. Bilen hadde Nissans 1.5 liters G15 rekkemotor med fire sylindre og overliggende kamaksler, som S57-utgaven. En 1.8 liters G18-versjon var også tilgjengelig. Samtidig ble en stasjonsvognvariant tilgjengelig, og en coupé ble introdusert i 1970. 2000GT. Det påfølgende år fikk GC10 2000GT en 2.0 liter (1998 ccm) Nissan "L20" rekkemotor med seks sylindre. Chassiset var allerede designet for å ha en rekkeseksermotor, for å unngå problemene de hadde hatt med S54, hvor chassiset måtte forlenges. 105 hk (78 kW) var tilgjengelig fra den nye motoren. GT-R. Den første Skyline GT-R dukket opp i februar 1969. Bilen ble kalt PGC-10 (KPGC-10 for den senere coupé-utgaven) internt, og "Hakosuka" av fans. ("Hako" betyr "boks" på japansk, mens "suka" betyr "Skyline"). Bilen var utstyrt med en 2.0 liters NIssan "S20" rekkemotor med seks sylindre. Denne motoren utviklet 160 hk (119 kW), like bra som datidens beste sportsbiler, og var ganske lik "GR8"-motoren som ble benyttet i Nissans racerbil, Nissan R380. GT-R var først en sedan, men en todørs coupéutgave ble introdusert i mars 1971. Bilene ble strippet for alt unødvendig utstyr for å være så lette som mulig, og bilene gikk godt på bane. Sedanutgaven vant 33 seire på mindre enn to år, mens coupéen tok 50 seire mellom 1971 og 1972. KPGC-10s hovedkonkurrent var Mazda RX-3. Innen midten av 1972 hadde RX-3 passert GT-R på løpsstatistikken, og dermed brutt seiersrekken. GT-R ble raskt en favoritt blant unggutter som kjørte ulovlige gateløp om natten. Det hevdes at drifting startet blant japanske gateracere mens de tilfeldigvis trakk i håndbrekket. En av sjåførene som ble kjent for dette var "Drift King" Keiichi Tsuchiya. C110. "C110" og "GC110" ble solgt som Datsun K-serien for eksport på 1970-tallet, med modeller som Datsun 160K, 180K og 240K. Karosserivariantene var igjen firedørs sedan, todørs coupé og femdørs stasjonsvogn. C110 var den første utaven som hadde runde lykter, som ble typisk for senere Skyline-modeller. C110 var mer kjent som "Ken & Mary"-Skyline, et uttrykk som stammer fra en reklamekampanje i Japan med et ungt par (Ken og Mary) som slappet av og nøt landsbygda i "Ken & Marys Skyline". Reklamene ble svært populære, og var kanskje en av årsakene til at C110 solgte svært godt i Japan. Den solgte også godt i Australia, men få eksemplarer eksisterer fortsatt. Der kostet 240K omtrent like mye som Ford Falcon GT eller BMW 5-serie, omkring 5000 dollar. GT-R. Nissan Skyline GT-R ble lansert i september 1972, men var kun i salg frem til mars 1973, da Nissan stoppet produksjonen. Oljekrisen gjorde at mange foretrakk økonomiske biler, og sportsbiler var ikke særlig populære. Nissan trakk seg ut av racing, så det var heller ingen grunn til å produsere noen GT-R-modell. Modellen ble ikke offisielt eksportert, men Nissan planla eksport til Australia. Kun 197 eksemplarer av KPGC110 GT-R ble solgt i Japan, gjennom spesielle Nissan Performance-butikker (før Nissans sportsbilavdeling fikk navnet "Nismo"). Dette skulle bli den siste GT-R-modellen på 16 år, før "BNR32" ble lansert i 1989. C211. Etterfølgeren, C211 og GC211, som ble lansert i 1977, fortsatte å dele Skyline-utvalget i basis- og sekssylindrede modeller, de siste med et lengre panser. Denne modellen var i produksjon frem til 1981. Datsun 240K/280K og 240C/280C-variantene ble fortsatt eksportert. Det ble også produsert en stasjonsvognutgave, som var sjelden. GT-ES erstattet GT-R med en turboladet motor, "L20ET". Dette var den første turbomotoren i en japansk produksjonsmodell. En ting som er verdt å merke seg var at turbomotorene ikke hadde noen intercooler eller dumpventil. R30. Med "FJR30"-serien, som var bygget på C31-plattformen, fikk Skyline de samme navnene på både det amerikanske og japanske markedet. FJR30 var tilgjengelig som firedørs sedan, todørs coupé, firedørs kombi og firedørs stasjonsvogn. Stasjonsvognutgaven hadde annerledes lykter, og var ikke tilgjengelig med turbo eller sekssylindret motor, og minnet derfor mer om en Nissan Sunny enn Skyline. Totalt var det 26 varianter. Alle variantene unntatt stasjonsvognen hadde fire runde baklykter, som etterhvert hadde blitt et kjennetegn for Skyline. Todørsutgaven hadde dører uten vindusramme, og elektriske, nedfellbare halvvinduer for baksetepassasjerene. Firedørsutgaven hadde vanlige vindusrammer i dørene. HR30 = Sedan 1983. I 1983 fikk R30-modellen skivebremser på alle fire hjul som standard, og nye motorer. De kraftigste modellene hadde "Nissan FJ20"-motoren med doble overliggende kamaksler, fire sylindre og turbo, eller "Nissan L20ET"-motoren med seks sylindre, turbo og overliggende kamaksel. Disse motorene hadde omtrent samme ytelser, men den FJ-motoriserte varianten var mer en racingmodell uten så mye tungt ekstrautstyr som L-varianten (elektriske vinduer, klimaanlegg etc). Noen av de best utstyrte GT-ES-modellene hadde justerbare støtdfempere som kunne justeres under kjøring, noe som var en nyvinning for masseproduserte bilmodeller i Japan. Nissan Gloria og Laurel var også utstyrt med L-motoren. I Japan er det fortsatt en egen klasse i dragracing for FJR30 Skyline. R31. Skyline HR31 fra 1986 var en naturlig videreutvikling av HR30. Den var noe større og mer firkantet enn tidligere modeller. Skyline R31 ble også produsert i Australia med en 3.0 liters motor (RB30E), tilgjengelig som sedan eller stasjonsvogn, eller en firesylindret versjon kalt Nissan Pintara. Stasjonsvognen hadde samme front som coupé- og sedan-modellene, og den eneste forskjellen var mangelen på fire runde baklys, som nå hadde blitt et fast element i Skylines design. Disse bilene ble produsert i Australia på grunn av de strenge importlovene, som gjorde det dyrt å importere biler til Australia. 29 305 eksemplarer av Skyline R31 ble også produsert og solgt i Sør-Afrika som firedørs sedaner mellom 1987 og 1992. Disse var de siste Skyline-modellene som ble solgt i Sør-Afrika. Under panseret satt enten "RB30E".motoren (3.0 liters rekkemotor med seks sylindre), "RB20E" (2.0 liters rekkemotor med seks sylindre) eller "CA20S" (2.0 liters rekkemotor med fire sylindre). Skyline R31 introduserte mange nye teknologier. HR31 var den første Skylinemodellen som var utstyrt med Nissans nye "RB"-motorserie, og RB-motorene fra R31 blir ofte kalt "Red Top" på grunn av sine røde toppdeksler. Det var tre varianter. De første motorene var utstyrt med NICS (Nissan Induction Control System) innsprøytningssystem med 12 veldig små bensindyser. Senere versjoner var utstyrt med ECCS (Electronically Concentrated Control System) motorstyring, som hadde erstattet de tolv små dysene med seks større, og som hadde en noe større turbolader. Den kraftigste varianten av denne motoren var "RB20DET-R", en homologeringsmotor for Gruppe-A, som satt i HR31 Skyline GTS-R (800 eksemplarer bygget). Denne motoren hadde en mye større turbolader på et eksosmanifold i rustfritt stål, samt en mye større og frontmontert intercooler, noe som gjorde at motoren leverte 210 hk (racingversjonen leverte 460 hk i Gruppe A). Nissans "RD28"-motor, en 2.8 liters rekkemotor med seks sylindre, introduserte dieselkrefter til modellprogrammet. En annen nyvinning i R31 var introduksjonen av Nissans firehjulsstyrings-system, HICAS (High Capacity Active Steering). Dessuten var R31 de eneste modellene i Skyline-familien som hadde en firedørs hardtop-variant. Disse modellene hadde vanligvis navnet "Passage GT". R32. Skyline HR32 debuterte i mai 1989. Den var tilgjengelig som todørs hardtop eller firedørs sedan, og var utstyrt med flere versjoner av Nissans "RB" rekkemotorer, som hadde videreutviklede topper, og var utstyrt med ECCS (Electronically Concentrated Control System) innsprøytningssystem. En 1.8 l (1800 ccm), firesylindret "GXi"-modell var også tilgjengelig. De fleste versjonene var utstyrt med HICAS firehjulsstyring, hvor bakhjulene var hydraulisk koblet til forhjulene. 2.5 liters-versjonen ble en av de første japanskproduserte bilene med en femtrinns automatgirkasse. Alle 2 liters-versjonene med automatisk girkasse hadde kun fire trinn. I tillegg var "Nissan Cefiro A31" og "Nissan Laurel C33" basert på Skyline-plattformen. Alle tre var svært populære modeller i Japan (og andre land hvor de ble bruktimportert) til bruk i drifting. I Japan blir CA18i-motoren i GXi ofte byttet med en "Nissan SR20DET" firesylindret rekkemotor med turbo, noe som resulterer i en lettere og mer balansert bil enn de originale turbomodellene med sekssylindrede motorer. GT-R. Nissan Skyline GT-R kom tilbake i R32-utgave med doble turboladere, firehjulsstyring, firehjulstrekk og 280 hk (206 kW) ved 6800 omdreininger per minutt. "RB26DETT"-motoren leverte faktisk ~320 hk, men ble oppgitt til 280 hk på grunn av japanske bilprodusenters "Gentlemans agreement", som tilsa at japanskproduserte biler ikke skulle overstige 206 kW (276 hk). Motoren ble designet for omkring 500 hestekrefter i racingform, og deretter strupet ved hjelp av eksos, turbotrykk og motorhjerne. Den elektroniske turbotrykksventilen hadde en liten, mekanisk restriktor i slangene, som var markert med gult slik at bileieren kunne fjerne den og nyte godt av en trygg økning i turbotrykk. "GT-R" var utstyrt med Super HICAS, en videreutvikling av Nissans firehjulsstyring-system, nå med en mer avansert datastyring. GT-R var utstyrt med større intercooler, større bremser og forskjermer og panser i aluminium. Andre, lett gjenkjennelige trekk var bredere skjermer. Seter med mer støtte ble montert, og turbotrykksmåleren og klokken ble tatt ut av instrumentpanelet og erstattet med en dreiemomentmåler som viste hvor mye dreiemoment som ble levert til forhjulene (0 % – 50 %). Oljetemperatur, voltmeter og turbotrykksmåler ble montert under klimakontrollen. Porsche 959 var Nissans hovedkonkurrent da de designet GT-R. Sjefsdesigneren, Naganori Itoh, ville bruke bilen i Gruppe A-racing, så spesifikasjonene ble laget med utgangspunkt i reglene for Gruppe A. Runderekorden på Nürburgring-Nordschleife den gang for en produksjonsmodell var 8 min. 45 sek., satt av en Porsche 944. Nissans testsjåfør Hiroyoshi Katoh satt ny rekord med tiden 8 min. 20 sek. Modellen fikk snart tilnavnet Godzilla for sine ytelser på bane. R32 GT-R dominerte JTCC, og vant 29 løp av 29 deltakelser. Modellen tok gullmedalje og seier i serien hvert år fra 1989-1993. Da bilen ble designet krevde regelboken at bilen skulle ha 16" felger, så GT-R fikk 16"-felger. Dette begrenset bremsenes størrelse, og Nissans firestemplede kalippere var ikke gode nok for konkurransebruk. En senere regelendring tillatte 17" felger, så i februar 1993 fikk GT-R V-spec ("V" for "Victory") ble lansert med 17" BBS-felger og større bremser fra Brembo. I tillegg fikk modellen en aktiv differensial. Et år senere ble V-Spec II lansert, med bredere dekk. R33. Skyline R33 ble introdusert i august 1993. Modellen var noe tyngre enn R32, og tilgjengelig i to- og firedørsutgaver. Alle utgavene var utstyrt med sekssylindrede motorer. Med R33 valgte Nissan å nedgradere GTS-modellen, ved å utstyre den med den mindre "RB20E"-motoren, mens motoren fra R32 GTS med doble kamaksler gikk ut av produksjon sammen med "RB20DET"-motoren. Som i R32 var alle automatgirkasser på 2.5 litersmodellene uten turbo femtrinns, mens alle 2.0 liter og 2.5 liter med turbo fikk en firetrinns automatgirkasse. Noen modeller ble levert med en ny versjon av HICAS firehjulsstyringssystemet, kalt Super HICAS. Dette datastyrte systemet dukket først opp på R32 GTR. Super HICAS hadde elektriske koblinger for å styre bakhjulene, fremfor hydraulikk som tidligere ble brukt. Som ekstrautstyr kunne man få en aktiv differensial i stedet for viskose-differensialen som var standard. Den nye enheten kunne låse differensialen hvis et av hjulene mistet grepet, og et lys på dashbordet lyste hvis differensialen slo inn. Aktive differensialer var standard på alle R33 GT-R V-Spec-utgaver. Nissans "RB25DE" og "RB25DET"-motorer ble også utstyrt med NVCS (variable ventiltider). RB-modeller med NVCS har en bul foran på motordekselet. For å feire sitt 40-årsjubileum lanserte Nissan en svært sjelden firedørs GT-R. To versjoner av firedørsutgaven var tilgjengelig fra Nissans samarbeidspartnere: den første ble produsert av Autech, mens den andre ble produsert i et samarbeid mellom Autech og Nismo. En R33-basert stasjonsvogn ble lansert i september 1996, og fikk navnet Nissan Stagea. Den hadde et annet karosseri enn R33 og R34, og (med unntak av RS FOUR og Autech-variantene) var kun tilgjengelig med automatgir. En vanlig modifikasjon på Stagea er å montere en front fra Skyline R34, og dermed lage en firedørs R34 stasjonsvogn. Nissan Stagea leveres kun med firehjulstrekk og manuell girkasse på R33-plattformen med "RB25DET"-motoren. Grunnen er sannsynligvis at en "Skyline" med femtrinns manuell girkasse, firehjulstrekk og "RB25DET"-motoren ville vært ytelsesmessig for nær den mye dyrere GT-R-modellen. Det finnes også en Autech Stagea, "260RS", som ble lansert med drivverk fra GT-R, "RB26DETT"-motoren, komplett bodykit, 17" BBS-felger, GT-R-instrumenter og manuell girkasse. 1996. Skyline R33 fortsatte der R32 hadde sluppet med tanke på nyvinninger. Airbag for sjåfør ble standard i 1996, frem til 1996 hadde det vært ekstrautstyr. Airbag for passasjersiden forble ekstrautstyr. Tenningssystemet ble endret, tenningsmodulen ble ikke lenger plassert ved motordekselet og ble i stedet erstattet av ny coil og ECU. Turboen fikk kompressorhjul i nylon. I løpet av tiden R33 var i produksjon ble den levert med en lang rekke forskjellige lykter og støtfangere, men karosseriet og chassiset forble uendret. I ansiktsløftningen modellen fikk i 1996 fikk den nye hovedlykter med oppgraderte reflektorer, ny grill, et nytt panser og en annerledes støtfanger foran. R33 gikk ut av produksjon i mars 1998 med 40-årsjubileumsmodellen "R33 SII". GT-R. BCNR33 GT-R var utstyrt med den samme motoren ("Nissan RB26DETT") som BNR32, men dreiemomentet var økt på grunn av endringer på turboens kompressorhus og -hjul samt intercooleren. Fra og med R33 fikk alle GT-R-modellene bremser fra Brembo. I 1995 fikk GT-R en oppgradert versjon av "RB26DETT"-motoren, ATTESA-ETS firehjulstrekksystemet og Super HICAS firehjulsstyring. En begrenset utgave ble laget i 1996, kalt "NISMO 400R", som leverte 400 hk (298 kW). R33 GT-R satt runderekord på Nürburgrings Nordsløyfe for produksjonsbiler med tiden 8 min. 1,86 sek. R34. I mai 1998 ble HR/ER/ENR34 lansert, og hadde forbedret mange av tingene som var problematisk ved overgangen fra R32 til R33 med tanke på sportsligheten. RB20E-motoren forsvant i R34s grunnmodell (GT), og RB20DE ble reintrodusert etter å ha vært borte fra modellprogrammet til R33. R34 GT, med "RB20DE"-motoren og femtrinns girkasse ble den mest bensingjerrige Skyline med rekkesekser hittil. Den automatiske femtrinns girkassen som var tilgjengelig i noen modeller av de to tidligere versjonene forsvant. I stedet ble en firetrinns tiptronic-girkasse introdusert for alle automatutgaver. GT-R. Nissan Skyline GT-R kom tilbake i 1999, med et oppgradert chassis og flere andre oppdateringer. Den sterkere motorblokken fra R33 N1 GT-R ble brukt i alle R34 GT-R. Turboen som var standard for R34 GT-R fikk turbinblader i stål. R34 N1-turboene fikk oppgraderte kulelagre. En sterkere sekstrinns Getrag-girkasse ble benyttet. Sylindertoppen og kamakslene ble betraktelig oppdatert, og er ikke kompatible med tidligere utgaver av RB26DETT. Ladeluftkjøleren ble også oppdatert V35. Den 11. generasjon (V35) Nissan Skyline, som ble introdusert i juni 2001, er basert på Nissans FM-plattform, som deles med Nissan 350Z. Nissan Skyline er utstyrt med en "Nissan VQ35DE"-motor, bakhjulstrekk (sedan-modellen kan leveres med firehjulstrekk) og har en vektfordeling på 52 % / 48 %. V35 er den første generasjon Skyline som har blitt eksportert til USA, hvor den selges under selskapets luksusmerke Infiniti, som Infiniti G35. V35 er en stor endring for Skyline. Den har ikke rekkemotor, ikke turbo, og foreløpig ingen GT-R-variant. Nissan puttet en noe kraftigere "VQ35DE"-motor i 350Z, og selv om Skyline og 350Z deler plattform har 350Z mer styling og veier over 100 kilo mindre. Tunerfirmaer som Mines, Amuse, Garage Defend, M Speed, Nagisa, MCR, HKS og Top Secret jobber fortsatt med utvikling av heftigere R32-R34 GT-R-modeller. Top Secret har bygget én V35, men der skiftet de ut "VQ35DE"-motoren med en "VQ45DETT". Signal USA brukte en V35 i "Formula D", det amerikanske mesterskapet i drifting, men der ble "VQ35DE"-motoren byttet med en "SR20DET". Neste generasjon. På bilutstillingen i Tokyo i 2001 viste Nissan sitt "GT-R "the 35th Tokyo Motor Show"-konsept, som skulle vise et mulig design for en fremtidig GT-R. I 2003 annonserte daværende Nissan-president Carlos Ghosn at Nissan skulle lansere en ny GT-R, sannsynligvis som 2007-modell, og at denne modellen skulle lanseres over hele verden og ikke bare i Japan (og andre høyrestyrte markeder). Samtidig, på baner over hele verden, særlig på Nürburgring, hadde det blitt observert testbiler kamuflert som V35 Skyline. På bilutstillingen i Tokyo i 2005 viste Nissan GT-R PROTO, en prototype på 2007 GT-R. Det har blitt rapportert at GT-R vil være en fullblods sportsbil, og ikke basert på et sedan-chassis som de tidligere modellene. Det har blitt bekreftet at den neste GT-R skal komme i salg mot slutten av 2007 med en 3.8 liters VQ-basert motor med doble turboer, som skal yte 485 hk. Prisen starter på 9 millioner yen. Understellet på GT-R skal utvikles av Lotus på deres utviklingssenter i England. TV og film. En gul R33 var med i The Fast And The Furious. En sølvgrå R34 GT-R med blåe striper var med i oppfølgeren 2 Fast 2 Furious, og en sølvgrå R33 var med i. Det kan også sees noen R34-utgaver parkert på parkeringsplassen hvor den første driftescenen utspilte seg. Mustangen som brukes mot slutten av filmen var utstyrt med en RB26DET (R34 GT-R)-motor, bygget om til singelturbo. Felles kollektor. Typisk NPN emitterfølger med forspenningsnettverk. En felles kollektor-kopling kalles et transistortrinn hvor kollektor er koplet til et statisk potensial, altså uten signal, gjerne en av spenningsforsyningene. Derav begrepet "felles". Et mere treffende navn, gitt av aktiviteten som trinnet oppviser, er "emitterfølger". "Følger" betyr at trinnet ikke har spenningsforsterkning og heller ikke fasedreiing og at utgangssignalet (spenning) er nesten identisk med (altså følger) inngangssignalet. Spenningsforsterkningen er en smule mindre enn 1. Inngangsstrømmen til basis er lavere enn emitterstrømmen med en faktor gitt av strømforsterkningen til transistoren. En kan se på koplingen som en impedansvandler; en ekstern signal-spenningskilde med høy indre motstand blir til en kilde med (nesten) samme spenning, men med langt lavere indre motstand. I den positive halvbølgen kan transistoren gi på masse strøm til lasten, mens i den negative halvbølgen er det kun Re som driver utgangen; transistoren leder ikke da, og kondensatorens (Cout) likespenning driver strømmen. Strømmen gjennom utgangen er kun gitt av lastens impedans. Siden halvbølgene oppstår på forskjellig vis har trinnet forholdsvis høy forvrengning av de like harmoniske frekvensene. Dette må ikke ha så mye å si hvis trinnet er en del av en forsterker som har negativ tilbakekobling over hele forsterkeren. I effektforsterkere blir trinnet ofte brukt i en push-pull-konfigurasjon, for både klasse A og klasse B. Her er emitteren koplet til en PNP-transistors emitter og disse til lasten. PNP-transistorens kollektor er koplet til en negativ spenningsforsyning og den andre siden av lasten til jord. Slik forsvinner Re og Cout og ingen motstand koker bort unødig effekt. Basene forspennes med to Vbe diodespenninger, ca. 1.2 volt tilsammen, ved hjelp av et såkalt bias-trinn. Hver transistor tar hver sin spenning-halvperiode og strømmen gis av lastens impedans. Spenning og strøm er for det meste ikke i fase for en høyttaler, som er effektforsterkerens vanligste last. Forsterkning. hvor Re' er parallellkoplingen av Re og lasten Typiske egenskaper ved FK-trinnet. - Ingen spenningsforsterkning (FU er tilnærmet lik 1) - Ingen fasedreiing (fasen inn i trinnet er identisk med fasen ut) - Stor inngangsresistans ("Rinn = hFE * RE", RE pleier å være høy siden den skal ha halve driftspenningen over seg) FK-trinnet blir ofte brukt som første trinn i en forsterkerkjede for at inngangsresistansen skal bli stor nok til at signalkilden ikke blir belastet. Det blir også brukt som siste trinn for å få lav utgangsresistans, slik at trinnet kan belastes en del uten at signalet blir dempet for mye. Selleri. Selleri (vitenskapelig navn "Apium graveolens") tilhører skjermplantefamilien og finnes i to hovedtyper; knollselleri og stangselleri. Begge er toårige. Noen kultivarer har eksistert i mange århundrer, mens andre bare har vært dyrket i 200-300 år. Planten har vært brukt som medisinplante. Enkelte mennesker har allergi mot selleri, og kan risikere et livstruende anafylaktisk sjokk hvis de får det i seg. Spesialeffekter. Spesialeffekter i film, tidligere ofte kalt filmtriks, omfatter ulike teknikker og metoder for å skape visuelle virkninger i en film som er vanskelig eller umulig å oppnå med vanlig filmteknikk. Spesialeffektene skal å gi publikum en overbevisende illusjon av virkelighet, men brukes også av fortellermessige, estetiske eller økonomiske grunner. Spesialeffekter i film omfatter blant annet bruken av kulisser, miniatyrmodeller, bakgrunnsprojeksjoner og andre optiske effekter, pyrotekniske og mekaniske effekter, tradisjonelle animasjoner og dataskapte effekter. Spesialeffekter i film betegnes ofte med forkortelsen SFX ("special effects") eller bare FX på engelsk. Betegnelsen VFX ("visual effects") omfatter visuelle effekter som gjøres etter et filmopptak, særlig digital postproduksjon. Produksjonselskaper for visuelle filmeffekter i Norge er blant andre MotionWorks Studio i Bergen og Gimpville og Storm Studios i Oslo. Historikk og teknikker. Spesialeffekter i film brukes i tillegg til vanlig filmteknikk og filmatiske virkemidler som lyssetting, kameravinkler, klipp, lyd, musikk og liknende. Den mest grunnleggende filmeffekten er illusjonen av «levende bilder». Fenomenet med etterbilder i øyet, som ble beskrevet av den britiske legen Peter Mark Roget allerede i 1824, er selve grunnlaget for at vi opplever en serie stillestående enkeltbilder i en film som en jevn, sammenhengende bevegelse når de blir vist raskt etter hverandre. Mange av de visuelle effektene i filmer er lånt direkte fra tradisjonelt teater. Det gjelder bruk av lys, ulike kulisser og malte bakgrunnstablåer, sminke, maskering, dokker og liknende. Mer spesielle sceneeffekter er bruk av for eksempel røyk og speil. De tidligste spesialeffektene i film ble laget i kameraet eller ved å bruke miniatyrmodeller, bakgrunnprojeksjoner (av andre filmopptak) og såkalte "matte paintings", det vil si malte bakgrunnsmotiver, ofte på glassplater eller store lerreter. Slike glassvegger, eller forgrunnsmodeller, blir plassert mellom skuespillerne og kameraet og er delvis påmalt et motiv, eller bygd opp med kulissemodeller, på en slik måte at motivet ser ut som en nøyaktig fortsettelse av det virkelige motivet som er bak det ellers usynlige glasset. På den ferdige filmen, der bildene er flate, vil de malte delene på glasset og de virkelige bak glasset fortone seg som ett bilde. Resultatet kan for eksempel bli en scene der skuespillerne beveger seg i et landskap med et spektakulært motiv øverst i bakgrunnen. Andre teknikker er knyttet særskilt til fotografering og filmmediet, blant annet ulike typer animasjon, bakgrunnsprojeksjon, bluescreen og moderne, dataskapte effekter, såkalte CGI-teknikker ("computer generated images"). Fra 1990-tallet har dataskapte effekter og animasjoner stadig oftere blitt kombinert med realfilm i vanlige filmer, og mange moderne underholdningsfilmer bruker visuelle spesialeffekter for å fortelle historien effektiv og vise det som ellers ikke lar seg filme eller blir for dyrt å gjennomføre med tradisjonelle teknikker og i «virkeligheten». Pyroteknikk. Pyroteknikk omfatter visuelle effekter i tv, film og teater for å kontrollere røyk, brann, eksplosjoner og gnister. Lettere pyroteknikk er brukt innendørs, tyngre pyrotekniske effekter brukes utendørs. Typiske eksempler på innendørs pyroeffekt er gnistregn fra sikringsboks, flammer, flashbomber og røykeffekter. Utendørs pryroteknikk kan omfatte bileksplosjoner, skuddtreff, flammebruk på person og større eksplosjoner. Det kreves i mange land sertifisering for å håndtere pyroteknikk ute og inne. Sanna av Skarði. Sanna av Skarði (født Jacobsen 1876, død 1978) var en færøysk lærer. Hun ble i 1901 gift med Símun av Skarði, grunnleggeren av Føroya Fólkaháskúli, og arbeidet sammen med ham på folkehøgskolen. Sanna og Símun hadde barna Sigrið av Skarði Joensen (1908–1975) og Jóhannes av Skarði (1911–1999). Tjøtta kirke. Tjøtta kirke er ei kirke i utkanten av Tjøttagodset, på øya Tjøtta i Alstahaug kommune på Helgeland. Den opprinnelige kirken ble antakeligvis bygd før år 1000, da den regjerende vikingehøvding Hårek fra Tjøtta lot seg døpe i en lokal kirke i år 999. Kirken var da en privat kirke for Tjøttagodset, og hadde gravkammer for eierne. var også i stein, men brant i 1811 og 1843 og ble da revet. Den nåværende utgaven ble oppført i 1851 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch og er i naturstein, utformet som ei langkirke med plass til 310. Den er utstyrt med sakristi og inngang som utbygg, og et tårn som delvis springer ut fra ene kortveggen, og vinduene Ved byggingen i 1851 ble det funnet store lag av rundtømmer under kirken, som antyder spor av en tidligere trekirke eller muligens byggverk i tilknytning til et gudehov. Kirken har tilgrensende «Tjøtta gamle kirkegård», samt fra 1899 kirkegård på øya Skålvær der et kapell er oppført. En byste av Øyvind Skaldespiller er oppført ved kirken. Det arbeides med å tilføre kirken et nytt orgel. Nathalie Tonga. Nathalie Cassandra Offenberg Tonga (født 28. mars 1987) er en norsk skuespiller, kjent for sin rolle som «Liv Liland» i TV-serien "Hotel Cæsar". Hun fikk rollen etter å ha gått seirende ut av TV 2s realityserie "Jakten på en cæsarstjerne" i 2005, som var bygd opp på samme måte som "Jakten på en filmstjerne", men der de to vinnerne fikk en rolle i "Hotel Cæsar" istedenfor i en film. Den mannlige seierherren i samme program var Kim-Daniel Sannes, som fikk rollen som «Storm Liland Anker-Hansen». I 2009 sluttet Tonga i Hotel Cæsar, og hennes karakter Liv Liland dør i en bilulykke i oktober samme år. I 2010 deltok hun i sesong tre av Zebra Grand Prix. Trelleborg (borganlegg). Trelleborger er ringborger som ble oppført med et antatt militært formål i hovedsakelig de danske områdene i vikingtiden. Trelleborgene betegnes som ringborger på grunn av sin strenge geometriske form. Trelleborgene er konstruert etter en geometrisk plan som tar i bruk målemetoder basert på den romersk fot. Vollgravenes bunn er som regel spiss, noe som gjenfinnes i romerske forsvarsverker. De er datert til siste halvdel av 900–tallet og har en ensartet grunnplan: En nøyaktig utformet sirkulær forsvarsvoll forsterket med palisader som omfatter et anlegg med store bygninger, ordnet fire og fire satt i firkantet karré. Det en åpning og en port i hvert av de fire hjørnene, en borgplass som er oppdelt i fire like deler av to veier som var vinkelrette gjennom borgens sentrum, samt bygninger. Andre typer ringborger kan også være forsynt med voller, men er ikke fullstendig sirkulære av form med åpninger i hver av hjørnene. Etter undersøkelsene ved Trelleborg i årene 1936–1942 har funksjon og opphav vært livlig omdiskutert i fagmiljøet. Olaf H. Olsen mente at de var kaserner eller treningsleire for tropper som var avsett for angrep mot England. Denne tolkningen har vært meget omtalt og finnes stadig, blant annet i engelskspråklig populærlitteratur. Else Roesdahl mener imidlertid at borgene må ha hatt en innenrikspolitisk funksjon. Hun foreslår at de har vært kongemaktens administrasjonssentre, og at de har fungert som base for stående militære styrker som først og fremst skulle virke stabiliserende og hindre lokal uro. Andre framhever de defensive sidene ved borgene og peker på deres funksjon innenfor Harald Blåtanns rikssamling. Dendrokronologiske dateringer fra Trelleborg (980/981) og Fyrkat (987-981) kan tyde på at borgene er oppført akkurat i et dramatisk avsnitt av historien da Svein Tjugeskjegg holder på å ta makten fra faren, Harald Blåtann. Dette er også samtidig med det store broanlegget ved Ravning (979-980). Trelleborger. Trelleborgen i Trelleborg, Skåne Sverige Trelleborgene ved Slagelse og Fyrkat er dendrokronologisk datert til 980, og de øvrige C14-datert til omtrent samme tid. Borgene var i bruk i kort tid, og etter at de ble gjenoppdaget på midten av 1900-tallet har de har gitt anledning til en rekke spørsmål om bakgrunnen for og formålet med deres oppførelse. Det er mulig at det også har eksistert tilsvarende anlegg i andre deler av Norden. I Norge er Træleborg kjent som et gammelt stedsnavn for et område i Tønsberg. Stedet ligger strategisk plassert ved innseilingen til byens havn. Det har derimot ikke blitt foretatt arkeologiske undersøkelser her. Man har heller ikke funnet direkte forbilder til trelleborgene i Europa. Ved Hollands og Belgias kyst finnes ringborger med visse likhetstrekk, og på øya Walcheren ved munningen av floden Schelde finnes rester av en borg med porter og gater som forbinder disse. Borgenes størrelse og bebyggelse. Fyrkat, Nonnebakken og Trelleborg ved Slagelse hadde 16 langhus, 4 i hver del av borgen. Aggersborg er bebygget med 48 langhus, 12 i hver seksjon. Alle langhusene var orientert mot portene. Ved Trelleborg er der spor av 15 langhus som var bygget utenfor vollen, men likevel orientert i retning mot borgens sentrum. Veiene er ført gjennom vollen, således at portene har vært overdekket. Trelleborg var forsynt med en forborg hvor det er funnet 135 gravplasser. Umiddelbart øst for Fyrkat ligger 30 gravplasser som ifølge Roesdahl bærer preg av hedensk gravskikk. Funnet av norsk keramikk og andre gjenstander av høy status tyder på at det blant borgenes beboere og brukere har vært en relativ stor velstand. Funnhistorien. Trelleborg ved Slagelse ble utgravd i perioden 1934–1942. Det første funn av en ringborg i Danmark ble oppdaget ved en tilfeldighet da en lokal motorsykkelklubb ba om tillatelse til å holde konkurranser på vollen. De påfølgende arkeologiske undersøkelsene avslørte anlegget. Utgravningen, registreringen av funn og en rekonstruksjon av byggverket ble offentliggjort i 1948 i en stor, vitenskapelig avhandling forfattet av Poul Nørlund. Samme år var funnet av Aggersborg blitt offentliggjort av arkitekten C. G. Schultz, og Nørlund hadde selv etter et besøk på området ved Fyrkat avslørt muligheten for at det her var enda et borganlegg. Dette anlegget ble også utgravd og rekonstruert. Det foreligger en omfattende avhandling om dette arbeidet. Aggersborg ble registrert, men lå igjen som kun en svak skygge på marken inntil tre fjerdedeler av vollen ble rekonstruert i 1992. På slutten av 1950-tallet ble Nonnebakken i Odense avdekket. Dens sentrale plassering i byen har gjort det vanskelig å foreta systematiske utgravninger her. Borgene i Trelleborg og Borgby i Skåne ble oppdaget i henholdsvis 1988 og 1995. Funnet av disse borganleggene og ulike supplerende materiale på de eksisterende anleggene i dagens Danmark har ført til prosjektet «Kongens borge» hvor det skal foretas omfattende undersøkelser av Trelleborg, Aggersborg og Fyrkat. Prosjektet begynte i 2007 og blir gjennomført i et samarbeid med Moesgård Museum, Det danske Nationalmuseet og en rekke andre institusjoner med særlig ekspertise innenfor området. Det er allerede påvist at Trelleborg i Skåne ble oppført en gang rundt år 800 og at det derfor ikke har noen sammenheng med «kongeborgene», mens anlegget i Borgeby ikke er tilstrekkelig utforsket ennå til at man kan trekke noen konklusjoner. Dateringen. Rekonstruksjon av langhus ved Fyrkat Poul Nørlund daterte borgene til å ha vært oppført i løpet av den siste halvdel av 900-tallet, en oppfatning som Else Roesdahl støttet i sin gjennomgang av Fyrkat. I 1979 lyktes det dendrokronologer å datere trestykker fra Trelleborg (Slagelse), som var blitt funnet i broen over den ytre vollgraven og dels i en palisade i bunnen av den indre vollgraven, til å ha vært fra et tre som var blitt felt i juni eller juli 980. Da trestumper fra Fyrkat kunne likeledes dateres til omtrent samme tidspunkt, ser spørsmålet om oppføringstidspunktet til å være avklart. Utgravningen her tyder for øvrig på at oppbyggingen av vollen ikke er helt tilendebrakt, men at den eksisterende delen av vollen er anlagt i samme arbeidsgang. Aggersborg og Nonnebakken er kullstoff 14-datert til omtrent samme tid som de to andre borgene, men denne dateringsmetode er forbundet med en viss usikkerhet. Likevel anses de i flertallet av faglitteraturen til å ha vært bygget omtrent samtidig med de to andre borganleggene. Byggherren. Allerede i Nørlunds redegjørelse ble byggherren utpekt som enten Harald Blåtann eller Svein Tjugeskjegg. Stort sett alle forskere som har kommentert dette spørsmålet er enige om at de må være samme person som står bak samtlige anlegg. Et av de vesentligste argumenter er den nøyaktige geometri i anleggets hovedlinjer og fellestrekkene i den håndverksmessige utførelsen. En annetn er de store likheter i innretningen av anleggene. På denne bakgrunnen konkluderte Olaf Olsen at det er stort sett bare i størrelse at borgene skiller seg fra hverandre. De dendrokronologiske dateringer fra Trelleborg og Fyrkat peker på Harald Blåtann som byggherre, selv om resonnementet om én opphavsmann strengt tatt kun trenger å gjelde byggmesteren. Historikerne har tidligere vært uenige om byggherrens identitet, men er blant annet på grunn av dateringen av Trelleborg og Fyrkat i store trekk blitt enig om at Harald Blåtann er den mest sannsynlige byggherren. Selve oppførelsen må ha krevd en klar organisering av arbeidsgangen. En mulighet er at bønder eller treller under militært oppsyn av kongen har stått for oppførelsen. Selv navnet Trelleborg har gitt anledning til antagelsen om at borgene var et oppholdssted for treller. Denne formodningen har blitt tilbakevist med henvisning til at trell på eldre norrønt har betydningen «tømmer», og derfor henviser til selve byggets konstruksjon. Den andre mulighet som er foreslått er at den militære organisasjon alene hadde kapasitet til å bygge anleggene. Dette synspunkt har siden utgravningen av Fyrkat vært dominert blant forskerne. Bruk og anvendelse. Faglitteraturen om borgene går ut fra at de ble tatt i bruk umiddelbart etter at de ble oppført, skjønt det kan man ikke vite med sikkerhet. Likeledes er det ikke mulig ut fra funnmaterialet å trekke sikre konklusjoner om hvorvidt vollene ble oppført før bygningene ble reist på borgplassen. Det er avdekket en del elementer som også peker på et sivilt innslag i bebyggelsen, på samme måte som gravplassen inneholder knokler fra begge kjønn, og fra barn. På grunnlag av at det ikke er funnet spor etter reparasjoner og på studiet av de objekter som er avdekket, har forskerne trukket den slutning at ringborgene bare har vært i anvendelse i noen få år og at de ble forlatt senest rundt år 1000. Skjønnsvurderingen i dette spørsmålet angir en margin på minst 5 år og høyst rundt 20 år. Skriftlige kilder. Det er ikke funnet samtidige skriftlige kilder hvor borgene nevnes. De skrifter som er nærmest begivenhetene i tid er biskop Thietmar av Merseburgs krønike skrevet 1013–1018 samt en anonym munk fra sankt Omers hyllest til Knut den mektiges enke som ble skrevet en gang rundt 1040. Her er det en mulig henvisning til Trelleborgene der det heter at Svein Tjugeskjegg befestet sitt rike med borger som skulle utgjøre et vern mot de fiender som hadde trengt seg inn og besatt [landet]. Adam av Bremens verk fra rundt 1070, "Descriptio insularum Aquilonis", belyser en rekke forhold vedrørende dansk vikingtid, men det er ikke påvist en omtale av ringborgene. De danske krøniker fra middelalderen har heller ingen direkte referanser til disse byggverkene. Sven Aggesen har i sin krønike et særskilt kapitel om Svein Tjugeskjegg, og Saxo har i "Gesta danorum" presentert en kongerekke som skal påvise det danske kongedømmets lange historie og storslåtte vesen. Som kilder til begivenhetene for tiden rundt 980 er disse tekstene tendensiøse. Det er bemerkelsesverdig at de ikke nevner borgene som ville ha underbygget kongemaktens storslåtte karakter. Det må derfor antas at disse skribentene ikke kjente til borgenes eksistens. Det er indirekte et indisium om borgenes korte levetid. Teorier om borgene. Alle teorier om borgenes formål og anvendelse forsøker å plassere disse i tilknytning til samfunnsforholdene i vikingtiden. Et av problemene er at de skriftlige kildene fra middelalderen bygger på muntlige overleveringer og er likeledes tendensiøse i sitt vesen. Når forskerne likevel velger å støtte seg på disse kildene er det etter nøye overveielser over feil og mangler i materialet. Utvelgelsen av relevant informasjon blir likevel en selektiv prosess hvor det stoff som faktisk blir lagt vekt på har de samme svakheter som det som man velger å se bort fra. Med dette forbehold kan det innledningsvis konstateres at alle vesentlige bidrag til forskningsdebatten om ringborgene ser anleggene som uttrykk for en sterk sentralmakt. Hovedargumentet er at lokal høvdinger umulig ville ha vært i stand til å sette gang slike prestisjebyggverk. Personlig hellet han i retning av den sistnevnte muligheten. Etter funnene av de øvrige borgene ble det lansert ytterligere et tolkningsforslag; teorien om administrasjonssenter. Som med de øvrige tolkningstypene ble denne bygget ut med ulike forgreininger som tok form gjennom debatter i historiske og arkeologiske fagtidsskrifter. Landvernteorien. Forskjellige skrifter fra middelalderen omtaler at Harald Blåtann var blitt angrepet av den tyske keiseren Otto II i 974. Landvernteorien gikk ut på at Harald bygget ut Dannevirke mot tyske angrep sørfra, men da han ikke kunne forhindre tysk herredømme i grenseområdene, anla han borgene som forsvarsverker. Teorien er blitt tilbakevist av blant andre Niels Lund, som ikke finner kildemessige belegg for at det skulle eksistere et egentlig landvern før slutten av 1000-tallet, altså bortimot hundre år senere. Treningsleirteorien. Poul Nørlund mente at den mest sannsynlige teorien måtte være at Trelleborg og Aggersborg (som var de eneste kjente borgene da han utformet teorien) fungerte som treningsleirer for krigere forut for Svein Tjugeskjeggs invasjon og erobring av England i 1013. Denne utlegning ble i 1979 tilbakevist av dendrokronologien, med mindre det kan aksepteres at disse treningsleirene først kunne benyttes til å realisere formålet over tretti år senere. Olaf Olsen, som hadde støttet Nørlunds opprinnelige teori, forsøkte stadig å sannsynliggjøre den ved å så tvil om tidspunktet for Harald Blåtanns død. Ved å flytte denne fra 985 og tilbake til 979 fikk han plassert Svein ved kongsmakten på det avgjørende tidspunkt, men som kritikerne framførte, det er ikke spor av intensiverte krigstokt før borgene faktisk var gått ut av bruk. Likeledes virker borgene i stor grad som defensive i sitt vesen, borganleggenes arkitektoniske utforming og geografiske beliggenhet tatt i betraktning. De er derfor grunner til å oppfatte dem som administrasjonssentre, noe som i og for seg ikke er en fullstendig motsigelse til at det kan ha vært en delt rolle, både som administrasjon- og treningsleir. Borgerkrig? På bakgrunn av Olaf Olsens forslag til ny kronologi lanserte Poul Skaaning en teori som la borgerkrigen mellom Harald og hans sønn Svein Tjugeskjegg som forklaring på borgenes utforming og plassering. Borgene skulle fungere som knutepunkter for oppstanden med det hovedformål å beskytte leidangsflåten mot angrep. Skaanings hypotese om leidangens betydning på denne tid finner imidlertid ingen støtte hos eksperten på leidangsvesenet, Niels Lund, som hevder at en leding i tradisjonell forstand med blant annet 16 ukers årlig tjenesteplikt ikke eksisterte på slutten av 900-tallet. Likevel har de teorier som knytter borganleggene til sjøfarten fått ny aktualitet etter at en representant for prosjektet «Kongens borge» har uttalt at de supplerende funn tyder på at borgene har hatt «stor maritim betydning», ettersom de ligger strategisk godt plassert i forhold til sjøveiene. Alternative tolkninger. I 2003 lanserte Niels Hybel en nytolkning av borgene og for andre store anlegg fra vikingtiden fra perioden ca. 965-980. Poenget i den meget komplekse argumentasjonen var at borgene ble anlagt av den tyske keisermakt som et ledd i en europeisering av Danmark. Historikerne har avvist denne teorien som ren spekulasjon. De arkeologiske funn i og ved borgene har vært benyttet som argumenter av særlig amatørarkeologene for at borgene har blitt oppført i flere etapper, blant annet skulle vollene ha vært oppført før bygningene. I første etappe kom da Danmark med Trelleborg som maktsenter på Sjælland ble forsøkt kristnet. Da kristningen feilet ble Trelleborg oppgitt som religiøst og økonomisk samlingspunkt på begynnelsen av 800-tallet, men ble siden anvendt som storgård med skipsbygging og annen håndverksproduksjon på slutten av vikingtiden, rundt 950-1000. Det er sporene fra den siste periode som har gitt historikerne den oppfatning at hele borgen ble oppført i tiden 980-981 med Harald Blåtann som byggherre. Nytolkningen setter spørsmålstegn ved den klassiske oppfatningen og streker isteden opp et bilde av et tidlig Trelleborg, grunnlagt under den kulturelle innflytelsen fra Karl den stores Frankerriket og det arabiske kalifat. Dusinet fullt 2. "Dusinet fullt 2" er en amerikansk filmkomedie fra 2005. Den er oppfølgeren til "Dusinet fullt" (2003), men den har ikke samme handling som romanen "Belles on Their Toes", som var oppfølgeren til romanen "Cheaper by the Dozen" som den første filmen var basert på. Handling. Steve Martin og Bonnie Hunt kommer tilbake som foreldre i familien Baker, en familie med 12 barn. Mens de er på ferie havner de i konkurranse med en rivaliserende familie med åtte barn, med Eugene Levy i spissen. Cirkus Modern. Cirkus Modern var et norsk rockeband som var aktivt i perioden fra 1983 til 1986. Bandet hadde en viss suksess med sine to første album med melodiøs pop og vokalist Helge Gaarders fantasirike tekster. "Trøst" solgte 3000 eksemplarer, noe som var relativt bra for en norsk rocke-LP i 1985. Anmelderne var positive, og gruppen turnerte mye og var på TV flere ganger. Bl.a. spilte de i 1985 både på Roskildefestivalen og Kalvøyafestivalen. Bandet antas av platesamlere å være det eneste norske band som har utgitt tre LP-plater og ingen syvtomssingler. Det kan også nevnes at versjonen av "Karianne" på maxisingelen er kortere enn albumversjonen. Cirkus Modern ble oppløst kort tid etter utgivelsen av "Pans Pauker". Albumet var et tidlig eksperiment med programmerte trommer, og fikk hard medfart av anmelderne. Gruppen hadde høy utskiftningshastighet på bassister, Jørn Christensen og Helge Gaarder spilte (ukreditert) på førstealbumet, Bjørn E. Pettersen på "Trøst" og Jørgen Lie på Pans Pauker (1986). I tillegg spilte Ståle Hoff bass på enkelte låter, blant annet "Karianne". Christensen og Snortheim spilte på samme tid i Langsomt Mot Nord. Polarfronten. Polarfronten er grenseområdet mellom de polare cellene og ferrelceller på hver halvkule. Denne grensen markerer et skarpt temperaturskille mellom den kalde polarluften og varm subtropisk luft. Denne temperaturforskjellen innebærer mye potensiell energi som kan gi energi til lavtrykk og vind (kinetisk energi). I disse frontsonene er det også mye fuktig luft som kan omdannes til nedbør. Dette frigjør også energi som blir brukt til å drive lavtrykkssystemene. Når det oppstår et lavtrykk i frontsonen på nordlige halvkule vil vinden alltid blåse mot klokka rundt lavtrykket, mens det er motsatt på sørlige halvkule. Vanligvis vil den varme luften ligge på ekvatorsiden av lavtrykket, mens kaldluften er på polsiden. På den nordlige halvkule betyr det at det blir dannet en varmfront øst for lavtrykket, og en kaldfront i vest. Ved polarfronten konvergerer (møtes) polarluften og den subtropiske luften ved overflaten. Dette fører til stigende luftbevegelser i fronten, som først stopper å stige når de når toppen av troposfæren. I dette nivået blir luftstrømmen bøyd av, og på grunn av Corioliskraften vil luften her strømme østover. Denne kraftige luftstrømmen kalles den polare jetstrømmen. Denne kraftige vestavinden er hovedårsaken til at lavtrykk som oppstår i polarfronten vanligvis blir ført østover. Om sommeren går den arktiske polarfronten ved jordoverflaten fra vest til øst og strekker seg fra Newfoundland til England, om vinteren går den fra sørvest til nordøst, fra Florida til Sør-Norge. Grenseflaten stiger fra sør mot nord når polarluften trenger seg inn under den varmere og lettere tropeluften. Når varmluften gjør fremstøt så polarfronten bølger nordover, dannes lavtrykk, sykloner ved bølgetoppen. Disse bølgene er ofte over 1000 km lange og øker hele tiden, særlig ved hjelp av mindre bølgedannelser som springer ut av hoveddannelsen, og til slutt dannes en diger virvel i luftmassene. Den varme og kalde luften dras rundt i en spiralbevegelse og de blir blandet, så polarfronten blir borte. En slik virvel holder seg ofte i flere døgn, for så å dø bort. Etterpå dannes polarfronten igjen så bølgeutviklingen kan starte med nye virveldannelser. Det var Vilhelm Bjerknes og Bergensskolen som først påviste polarfronten og rollen den har i utviklingen av lavtrykk tidlig på 1900-tallet, og dannet med det grunnlaget for moderne værvarsling. Marie von Sivers. Marie von Sivers Marie von Sivers ble født 14.3.1867 i Wotzlawek (dengang Russland), og døde 27.12.1948 i Beatenberg, Sveits. Hun var en tysk skuespillerinne. I 1914 giftet hun seg med Rudolf Steiner og tok navnet Marie Steiner. Hun gikk også under navnet Marie Steiner-von Sivers. Marie von Sivers ble født i en baltisk-tysk adelig familie og studerte resitasjonskunst ved Paris-konservatoriet og dramatisk kunst i St. Petersburg. Senere oversatte hun flere verker av Eduard Schure. I 1900 ble hun kjent med Rudolf Steiner og introduserte ham for den teosofiske bevegelsen. Fra 1902 var hun Steiners nærmeste medarbeider, og sammen påtok de seg å bygge opp den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn i Tyskland. I 1907 deltok hun i oppsetningen av Schures "Das heilige Drama von Eleusis" i München, hvor hun selv spilte hovedrollen. Sammen med Rudolf Steiner skapte hun også bevegelseskunsten eurytmi. I 1908 grunnla Marie von Sivers og Johanna Mücke Philosophisch-Theosophischen Verlag i Berlin for å utgi Rudolf Steiners bøker. Forlaget flyttet senere til Goetheanum i Sveits som ble det nye hovedsenteret for antroposofi. Forlaget heter i dag Verlag am Goetheanum. Marie reiste flere ganger til Norge sammen med Rudolf Steiner på hans foredragsreiser. I perioden 1903–1923 bodde hun og Steiner i Motzstraße 30 i Berlin-Schöneberg, hvor det i dag henger en minnetavle. Marie Steiner var etter Rudolf Steiners død i 1925 enearving til hans skrifter og utgivelser på tilsammen ca 6000 sider. Eksterne lenker. Sievers, Marie von Sievers, Marie von Sievers, Marie von Sievers, Marie von Sievers, Marie von Arkeologisk teori. Den arkeologiske teorien danner grunnlaget for hvordan arkeologer utfører sitt arbeide. Det finnes ingen enhetlig arkeologisk teori og definisjonene kan derfor diskuteres. Kulturhistorisk arkeologi. Frem til midten av 1900-tallet med introduksjonen av ny teknologi, var konsensus at arkeologi var nært beslektet med historiske fag. Den første retningen i arkeologisk teori kalles gjerne for kulturhistorisk arkeologi. Denne retningen ble utviklet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og var i hovedsak opptatt av gruppering av raser eller folkeslag. Nyvinninger innen teknologi og filosofi ble som regel forklart ved migrasjon eller diffusjon. Et hovedargument var at alle sivilisasjoner har sitt opphav i Midtøsten, og at alle nyvinninger spredte seg derfra. Disse forklaringsmodellene var ofte basert på lite nøyaktige dateringer fra innskrifter og keramikk. Prosessuell arkeologi. På slutten av 1960-tallet begynte et antall yngre, hovedsakelig engelske og amerikanske arkeologer å motsette seg den kulturhistoriske arkeologien. De mente at arkeologien skulle benytte seg av mer naturvitenskapelige og antropologiske metoder med blant annet hypotesetesting. Denne retningen, som ble kjent som "ny-arkeologi" eller "prosessuell arkeologi," oppsto hovedsakelig på grunn av tilgangen på ny teknologi og dateringsmateriale som motsa den tidligere teoriretningen. En viktig person innen prosessuell arkeologi var amerikaneren Lewis Binford. Post-prosessuell arkeologi. På 1980-tallet vokste det fram en ny retning anført av de britiske arkeologene Michael Shanks, Christopher Tilley, Daniel Miller og Ian Hodder. De var kritiske til den prosessuelle arkeologiens helning mot naturvitenskapelig objektivitet, og de framholdt vekten av relativisme. Denne retningen ble kalt post-prosessuell arkeologi, og har i sin tur blitt kritisert av prosessuelle arkeologer for brist på vitenskapelig stringens. Debatten mellom disse to vitenskapelige retningene pågår fortsatt. Arkeologisk teori låner nå fra et vidt felt inkludert evolusjonsteori, fenomenologi, postmodernisme, agentteori, kognitiv vitenskap, funksjonalisme, genderarkeologi, hermeneutikk, feministisk arkeologi og systemteori. Dan Graham. Paviljong av Dan Graham i Berlin Dan Graham (født 31. mars 1942) er en amerikansk kunstner. Han arbeider innenfor ulike media, som video, skulptur, performance og arkitektur, og har i tillegg markert seg som en viktig skribent innenfor kunstkritikk og teori. Graham markerte seg i det avantgardistiske kunstmiljøet i New York tidlig på 1970-tallet, sammen med kollegaer som Robert Smithson og Gordon Matta-Clark. Hans politisk orienterte og konseptuelle kunstprosjekter har øvd stor innflytelse på senere generasjoner kunstnere både i Europa og USA. Ivo de Figueiredo. Ivo Bjarne de Figueiredo (født 1966 i Langesund) er en norsk historiker, biograf og kritiker. Ivo de Figueiredo har skrevet en rekke artikler om okkupasjonstiden, Nasjonal Samling og det norske rettsoppgjøret. Hans første bok var bind 6 av Fredrikstad bys historie, "Mot et nytt årtusen", som kom ut i 1999. I forbindelse med dette arbeidet flyttet de Figueiredo til Fredrikstad i 1997. I 2011 flyttet han til Oslo. Figueiredo har skrevet en biografi om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort, med tittel "Fri mann". For denne boken fikk forfatteren Brageprisen i 2002. I 2006 utga han første bind av en biografi om Henrik Ibsen. Annet og siste bind av denne biografien ble gitt ut 22. oktober 2007. I 2010 gav han ut boken "Mysteriet Ingeborg Køber", som omhandlet byfogd s død på Hankø den 8. august 1934. Europamesterskap. Et europamesterskap (EM'") er et mesterskap som kårer Europas beste prestasjon og vinneren blir tildelt tittelen «"europamester"», eller «"europeisk mester"». Mesterskapene er for deltagere fra hele Europa, og det konkurreres gjerne i en bestemt øvelse eller sport. Mesterskapene kan kåre enkeltpersoner som mestre, men også klubber, bedrifter, organisasjoner eller nasjoner. Slaget ved Herdonia (210 f.Kr.). Det andre slaget ved Herdonia i den andre punerkrigen ble utkjempet i 210 f.Kr. mellom Hannibals armé og de romerske styrkene til Fulvius Centumalus. Hannibal ankom høydene utenfor Herdonia etter en rekke raske marsjer og fikk høre rapporter om at Fulvius forhandlet med landsbyen. Han satte raskt ut styrkene før Fulvius var klar over at han var ankommet. Etter at Fulvius kom opp mot ham, satte Hannibal inn sine numidere mot det romerske venstre mens hans tunge kavaleri angrep i ryggen og leirområdet. Denne manøveren ble kombinert med et bestemt frontalangrep av Hannibals infanteri. Etter at romerne innledningsvis klarte å stå imot angrepene, ble Romas linjer forvirret og demoralisert og forsøkte til slutt å flykte. Hæren til Fulvius ble omringet og beseiret. 11 tribuner, opp mot 17 000 mann var drept eller tatt til fange. Kommandanten Fulvius ble drept i slaget. Hannibal ødela etterpå Herdonia som straff for dens illojalitet. Herdonia 2 Slaget ved Numistro. Slaget ved Numistro ble utkjempet i 210 f.Kr. mellom Hannibals armé og en romersk armé ledet av konsul Marcus Claudius Marcellus. Slaget fikk ingen avgjørelse siden det lange slaget endte med at Hannibal trakk seg tilbake. Marcellus jaktet på ham helt til de møttes i slaget ved Asculum året etter. Numistro Slaget ved Asculum (209 f.Kr.). Slaget ved Asculum ble utkjempet i 209 f.Kr. mellom Hannibals karthagenske armé og en romersk styrke. Romerne ble ledet av Marcus Claudius Marcellus. Slaget fikk ingen avgjørelse og Marcellus ble snart kalt tilbake til Roma anklaget for dårlig ledelse av styrkene. Asculum Jorunn Skåden. Jorunn Skåden (født 1. november 1953) var ordfører i Sveio kommune fra 2003 til 2011. Hun er født og oppvokst i Sveio, og representerer Arbeiderpartiet. Hun er gift med den tidligere ordføreren, Magnus Skåden. Florence Baverel-Robert. Florence Baverel-Robert (født 24. mai 1974 i Pontarlier) er en tidligere fransk skiskytter. Baverel-Robert er kjent for å være en meget sikker skytter. Hun vant gull på sprintdistansen under OL 2006 i Torino. Cindy Haug. Cindy Kristin Haug (født 28. august 1956) er en norsk forfatter. Haug debuterte i 1982 med prosaboken "Se deg ikke tilbake mot Europa og bli stein... O, Eurydike". Senere kom blant annet diktsamlingene "faen Heller flirer fagert, Snap-Shots fra Fedrelandet" (1983), "Elektrisk ereksjon" (1984) og "Gaupehjerte" (1993), og utgivelser som "Skumlepper" (1989) og "Fjærtegn" (1997), som inneholder både dikt og noveller. I tillegg ga hun i 1983 ut en samling barnevers, "Helt Der Helt Nær". Hun skriver i mange ulike sjangre og har gjennom forfatterskapet eksperimentert med skriveform og blanding av sjangre. Språket i tekstene er ukonvensjonelt, og forfatterskapet hennes regnes gjerne til den perioden som populært kalles pønkerperioden. Et sentralt tema i diktingen til Haug er den harde og desperate tilværelsen for det moderne storbymennesket. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag er et salgssamvirke som eies av fiskere på Sunnmøre og i Romsdal. Laget har sitt hovedkontor i Ålesund. Laget tar seg av førstehåndsomsetninga av fisk, hval og skalldyr for medlemmene, og finansieres ved en avgift på omsatt fisk. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag ble danna i 1945, etter at fiskere i lagets område valgte å tre ut av Norges Råfisklag. Norges Musikkorps Forbund. Norges Musikkorps Forbund (NMF) er Norges største organisasjon for musikkorps. Organisasjonen med hovedkontor i Bergen har omtrent 70 000 medlemmer og 40 fast ansatte. Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon er Norges Musikkorps Forbunds høye beskytter. NMF er en av de største kulturorganisasjonene i landet, og samler både brassband, janitsjarkorps og drilltropper, og har både skole-, ungdoms- og amatørkorps som medlemmer. Forbundet arrangerer årlig en rekke Norgesmesterskap, både for amatørkorps og skolekorps. Rammevilkår – sikre gode offentlige støtteordninger for musikkorps Aktivitet – arrangere norgesmesterskap, sommerkurs m.m. Ungdom – utvikle og gi barn og unge ansvar både musikalsk og i organisasjonen Service – fokusere på korpsenes og medlemmenes behov m.m. Visjon: Alle snakker korps! (vedtatt på Landsmøte i 2012) Kretskorpsene/Regionkorpsene. Den norske korpsbevegelsen består av en rekke musikkorps og musikklag for voksne, men òg av de såkalte "kretskorpsene". Dette er korps hvor de mest motiverte musikerne fra skolekorpsene i et område kan samles for å få musikalske utfordringer på et høyere nivå enn hva de får i skolekorpsene de spiller i til vanlig. Medlemsmagasin. "ambis" er Norges Musikkorps Forbunds medlemsmagasin og har et opplag på 60.000. Magasinet inneholder stoff om korps og aktiviteter fra hele landet og kommer ut fire ganger årlig. Unge i teten. Unge i teten er NMFs nasjonale ledeutviklingsprogram for barn og unge opp til 26 år. Gjennom tre helgesamlinger og oppgaver mellom samlingene blir deltakerne blant annet skolert i presentasjonsteknikk, argumentasjonsteknikk, organisasjonsbygging, strategi, ledelse og nettverksbygging. Konferanser. NMF arrangerer flere årlige konfeanser for korpsinteresserte, dirigenter, unge, eldre m.m. De største er Hellsymposiet og Vrådalskonferansen. Born to Play. I januar 2009 startet et pilotprosjekt for ti musikkorps, der målet er å teste ut et punktprogram som skal fremme holdningsskapende arbeid i musikkorps. Programmet skal være et verktøy som korpsene kan bruke for å nå målene de setter seg for å skape bedre trivsel og samspill. Når korpsene er ferdig med Born to play-programmet, skal de ha fått en bevissthet rundt holdningsarbeid som gjør det enklere å jobbe videre med det. Musikkorpsenes Venner. NMFs landsmøte har vedtatt å opprette en støtteorganisasjon for Norges Musikkorps Forbund. Organisasjonen heter Musikkorpsenes Venner, og alle som er glad i korps og ønsker å støtte korpsbevegelsen, kan melde seg inn. Organisasjonen skal ta bedre vare på alle venner av norske musikkorps. I tillegg vil organisasjonen være en støttespiller for NMF. Paraplyorganisasjoner. NMF er en del av Frivillighet Norge, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og studieforbundet Folkeuniversitetet. Frivillighet Norge er et samarbeidsforum for hele frivillig sektor, stiftet 19. september 2005. Så langt er mer enn 200 organisasjoner medlemmer. Medlemskap er åpent for alle som driver frivillig virke på ikke-kommersiell/ikke-offentlig basis i Norge. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er en paraplyorganisasjon for over 80 landsomfattende barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge. Studieforbundet Folkeuniversitetet er Norges største studieforbund, med åtte regionkontorer, 70 avdelinger og 20 medlemsorganisasjoner. Internasjonalt. NMF har mange samarbeidspartnere rundt om i verden. Her er noen av de viktigste. Sør-Afrika. Sørafrikanske Field Band Foundation (FBF) og NMF har siden 2000 hatt et kulturutvekslingssamarbeid, der et viktige mål er å styrke organisasjonene og å gjøre Field Band Foundation selvforsynt med instruktører. NMF og Field Band Foundation utveksler vært år instruktører, sør-afrikanerne som kommer til Norge bor på NMFs egen folkehøyskole Toneheim. EBBA. EBBA (European brass band association) er en organisasjon som jobber for å promotere brassbandmusikk i Europa og EBBA er arrangør av blant annet europamesterskapet for brassband. WASBE. World Association for Symphonic Bands and Ensembles (WASBE) er en internasjonal organisasjon for dirigenter, komponister, utøvere, utgivere, lærere, instrumentmakere og venner av janitsjarmusikk. NOMU. Nordisk Musik Union, NoMU, stiftet 1949, er en paraplyorganisasjon for nordiske landsomfattende amatørmusikkorganisasjoner. NBTA Europe. Det finnes flere internasjonale drillorganisasjoner, NMF er medlem av en av dem; National Baton Twirling Association – NBTA Europe. Profesjonelle korps. Forsvaret har lang tradisjon for å ansette profesjonelle musikere, og det er spesielt 7 byer som har lang historie med forsvarsmusikk i Norge: Oslo, Bergen, Trondheim, Horten, Halden, Harstad og Kristiansand. Fram til opprettelsen av Norges Musikkhøgskole i 1973 var militærmusikerutdannelsen en viktig utdanningsvei for musikere i Norge. I dag er de aller fleste musikerne som er ansatt i Forsvarets Musikk utdannet ved Norges Musikkhøgskole eller de tidligere musikkonservatoriene (som i dag tilhører Universitetene i Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø og Høgskolen i Agder). Norges største profesjonelle blåseorkester, med 39 fast ansatte musikere. Kunstnerisk leder er Ole Kristian Ruud. Populært kalt FMKV og divisjonsmusikken. Kunstnerisk leder er Trond Korsgård. Nytt navn fra 2006. Kunstnerisk leder og sjefsdirigent er Leif Arne Pedersen. Eksterne lenker. M Anna Suffía Rasmussen. a>s selvportrett er dette de eneste kvinner som er avbildet på færøyske frimerker Anna Suffía Rasmussen (født av Skarði 1876, død 1932) fra Skarð, Færøyene, var husbestyrer på Føroya Fólkaháskúli. Hun var søsteren til skolens grunnlegger Símun av Skarði og gift seg med Símuns venn og medarbeider Rasmus Rasmussen. Lembas. I J.R.R. Tolkiens Midgard er lembas en type brød laget av alvene. Den er veldig næringsrik, og kan holde seg fersk i månedsvis. Lembas har en brunlig farge på utsiden og er kremfarget på innsiden. Bare alvene og spesielt utvalgte kunne kunsten å lage lembas. Melian (dronningen av Doriath) var den som opprinnelig kunne oppskriften. Den ble senere overgitt til Galadriel og de andre alvene. Overijssels flagg. Overijssels flagg er inndelt i fem horisontale baner der den midtre er bølgeformet. Fargene gult og rødt er tatt fra Hollands våpen og angir forbindelsen mellom Holland og Overijssel, mens den bølgende, blå banen symboliserer elven IJssel. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 19. februar 1947: Rektangulært, forholdene er 10:17. Flagget er bygget opp i fem like brede horisontale baner, der den midtre er bølgeformet. Fargene er ovenfra og nedad rødt, gult, blått, gult, rødt. Mads Mikkelsen. Mads Dittmann Mikkelsen (født 22. november 1965) er en dansk skuespiller. Priser. Mads Mikkelsen vant Robertprisen for årets mannlige hovedrolle i 2005 for Pusher 2 Judi Dench. Judith Olivia Dench (født 9. desember 1934), best kjent som Judi Dench, er en engelsk skuespillerinne. Hun ble tildelt Oscar for beste kvinnelige birolle i "Shakespeare in Love" i 1999 for sin rolle som dronning Elizabeth I. Judi Dench ble nominert til Oscar for «beste kvinnelige hovedrolle» for filmen "Notes on a Scandal" under den 79. Oscar-utdelingen. Hun har tre ganger vunnet BAFTA–prisen. I 2008 spilte hun i musikalen "Nine" sammen med Oscar vinnerene Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Penélope Cruz, Nicole Kidman og Sophia Loren med Oscar-nominerte Kate Hudson og Grammy Award-vinner «Fergie» i biroller. Filmen hadde premiere i november 2009. Dench ble i 1988 utnevnt til "Dame Commander" av Order of the British Empire. Hun ble dermed adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn. Hun ble i 2005 også utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour. Den internasjonale kampanjen mot landminer. Den internasjonale kampanjen mot landminer er en allianse av Ikke-statlig organisasjoner som jobber for å stoppe produksjon og bruk av landminer. Organisasjonen ble dannet av seks organisasjoner (Human Rights Watch, medico international, Handicap International, Physicians for Human Rights, Vietnam Veterans of America Foundation og Mines Advisory Group) som jobbet innenfor området i 1992. Mange organisasjoner har senere blitt med i gruppen, i 2003 hadde de over 1100 medlemmsorganisasjoner. Gruppen fikk stor støtte rundt i verden, en av de mest kjente var Diana, fyrstinne av Wales. Den største suksessen til gruppen var i 1999 da Ottawa-avtalen ble gjeldende folkerett. Land som USA, Russland, Kina, Finland og de fleste land i midtøsten har nektet å signere avtalen. Organisasjonen og hovedtalsmann Jody Williams fikk Nobels fredspris i 1997 for deres innsats mot landminer. Organisasjonen gir årlig ut en statusrapport om landminer i verden. Limburgs flagg. Nederlandsk Limburgs flagg er trefarget, inndelt i tre horisontale baner i fargene hvitt, blått og gult, med en rød, stående løve plassert med fronten mot flaggstangen. Løven har en dobbel hale. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 28. juni 1953: Rektangulært, forholdene er 2:3. Flagget er bygget opp av tre horisontale baner, hvorav to er like brede (hvit (øverst) og gult) adskilt av en smalere, blå bane. Over dette er en kronet, rød, stående løve plassert nærmest flaggstangen. Løven er vendt mot flaggstangen og den har en dobbel hale. Se også. Liste over nederlandske provinsflagg Forviklinger på gården i to deler. "Forviklinger på gården" er en norsk TV-serie for barn om Den lille traktoren Gråtass og vennene hans på en bondegård. Produsert av S i Tønsberg i 2001. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) (engelsk: "International Labour Organization") er et byrå i de Forente Nasjoner som tar seg av arbeidssaker. De har hovedkvarter i Genève, Sveits. Grunnlagt i 1919 gjennom Versailles-traktaten og var fram til slutten av andre verdenskrigen del av Folkeforbundet. Den arbeider i dag etter Philadelphia-erklæringen som ble vedtatt i 1944. Organisasjonen vant Nobels fredspris i 1969 Nedre Elvehavn. Restauranter på Solsiden, Nedre Elvehavn Nedre Elvehavn er en bydel i Trondheim på nedsiden av Bakke bru som avgrenses av Innherredsveien, Nidelva og Dyre Halses gate. Det var tidligere et industriområde hvor man fant Ørens Mekaniske Verksted og Trondheim Mekaniske Verksted, og som i dag huser boliger, kjøpesentere og næringslokaler. Området er idag et moderne utelivsområde; ofte kalt Trondheims Aker brygge, fordi begge steder er tidligere verkstedsområder som nå med service, handel, boliger, kontorer, kaféer og uterestauranter. Området har i løpet av ti år blitt bygd om til et av byens mest populære områder for handel, næring og beboelse. På Nedre Elvehavn ligger blant annet et kjøpesenter kalt Solsiden Senter, med ca. 60 ulike butikker og kaféer. Området har også store parkeringshus, museum og det tidligere Dokk-huset brukes nå som konserthus for jazz og kammermusikk. Området har over 5 000 fastboende, og er ikke fullt utbygd. Det har et moderne hotell, Scandic Solsiden. Rica Nidelven hotell ligger på motsatt side av elva med gangbroforbindelse. Slaget ved Grumentum. Slaget ved Grumentum ble utkjempet i 207 f.Kr. mellom romerne under Gaius Claudius Nero og Hannibals karthagenske armé. Slaget fikk ingen avgjørelse og Nero marsjerte nordover hvor han beseiret og drepte Hannibals bror Hasdrubal i slaget ved Metaurus. Grumentum Slaget ved Crotona. Slaget ved Crotona ble utkjempet i 204 f.Kr. mellom Hannibals karthagenske armé og en romersk styrke ledet av Sempronius Tuditanus. Slaget fant sted ved Crotona i det sørlige Italia og fikk ingen avgjørelse. Crotona Slaget ved Bagbrades. Slaget ved Bagbrades (kjent som slaget ved Campi Magni, "store sletter") ble utkjempet i 203 f.Kr. mellom en samlet karthagensk og numidisk styrke og den romerske arméen til Scipio Africanus. Karthagenerne ble ledet av Hasdrubal Gisco, mens numiderne ble ledet av Syphax. Scipio beseiret sine motstandere og tvang Karthago til å kalle tilbake Hannibal fra Italia. Bagbrades John William Strutt. John William Strutt, 3. baron Rayleigh (født 12. november 1842, død 30. juni 1919) var en britisk fysiker. I 1904 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk for å ha oppdaget argon. Han arvet tittelen baron Rayleigh i 1873 da faren John James Strutt døde og ble omtalt som Lord Rayleigh. Lord Rayleigh ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902. Petra Majdič. Petra Majdič, Tour de Ski, Praha 2007 Petra Majdič (født 22. desember 1979) er en slovensk langrennsløper. Hun er født og oppvokst i Ljubljana, og går for den slovenske skiklubben SD Atrans Trojane. Hun regnes som en av de beste sprinterne i verden og har vunnet 16 verdenscupseire, hvorav 15 i sprint, og hun har vunnet verdenscupen i sprint sammenlagt tre ganger. Karriere. Majdič debuterte i verdenscupen 9. januar 1999 i Nove Mesto. Hun kom på andreplass i verdenscupen i sprint i 07 og hun vant i 08. I verdenscupen sammenlagt kom hun henholdsvis på fjerde- og femteplass. Hun ble kåret til «Årets kvinnelige idrettsutøver» i Slovenia både i 2006 og 2007. I verdenscupen for 09 kom hun på andreplass, mens hun vant sprintcupen suverent. Hun kjempet med Justyna Kowalczyk om å vinne verdenscupen, og selv om hun ledet helt til det siste rennet ble hun bare nummer to. Majdič vant også sprinttrøya i 09 og hun ble nummer tre sammenlagt. I OL 2010 i Whistler falt hun stygt under oppvarmingen til den klassiske sprinten. Hun stilte likevel til start, og til tross for store smerter gikk hun inn til en bronsemedalje bak Marit Bjørgen og Justyna Kowalczyk. Det ble etterpå konstatert brudd i fire ribbein og en rift i lungeposen. Majdič vurderte å legge opp etter skaden, men valgte å satse også på 11. Hun vant ett verdenscuprenn i sprint, og hun vant de to sprintene i Tour de ski samt sprinten i verdenscupfinalen i Stockholm. Hun fikk dermed med seg verdenscuptrofeet i sprint også i sin siste sesong i verdenscupen. Verdenscupseire. I tillegg vant Majdič sprint klassisk under verdenscupfinalene i Stockholm 2009 og 2011, disse regnes ikke som verdenscupseire. Scipio Africanus. Publius Cornelius Scipio Africanus Major (Latin: P·CORNELIVS·P·F·L·N·SCIPIO·AFRICANVS) (235–183 f.Kr.) var en general i den andre punerkrigen og statsmann i den romerske republikk. Han er best kjent for å ha beseiret Hannibal fra Karthago, en bragd som gav ham kallenavnet "Africanus" og gav ham anerkjennelse som en av de beste kommandantene i militærhistorien. Bakgrunn. Scipio var født i Roma i politikerfamilien Cornelii. Han var tilstede i de katastrofale slagene ved Ticinus (hvor han ifølge tradisjonen skal ha reddet livet til sin far Publius Cornelius Scipio), Trebia og Cannae. Han var hele tiden fast bestemt på å sikre romersk seier, selv etter nederlaget for Hannibal ved Cannae. Da han hørte at Lucius Caecilius Metellus og andre politikere var i ferd med å gi opp kampen, samlet han alle tilhengere han kunne finne og stormet inn i møtet hvor han med sverdet tvang alle tilstede til å sverge at de ville fortsette i trofast tjeneste for Roma. Ved valgene i 212 f.Kr. tilbød han seg som kandidat for Curule Aedile. Tribunene til plebeierne protesterte da de mente han ikke kunne stille siden han ennå ikke var 30 år. Scipios svar var: «Dersom quirites (de romerske borgerne) er enstemmige i sitt ønske om å utnevne meg til Aedile, er jeg mer enn gammel nok...» Scipio ble valgt enstemmig og tribunene gikk av. Kampanjen i Hispania. Året 211 f.Kr. var et vondt år for Scipio-familien. Faren, Publius Scipio, og onkelen Gnaeus Cornelius Scipio Calvus ble begge drept i slaget ved Øvre Baetis mot Hasdrubal Barca, bror til Hannibal. Året etter tilbød han seg som kommandant for den nye arméen som romerne skulle sende til Hispania. Til tross for at han var svært ung, gjorde hans edle framferd og entusiastiske argumentasjon et så stort inntrykk at han ble valgt enstemmig. Da han i 210 f.Kr. ankom, var hele Hispania sør for Ebro-elven under karthagensk kontroll. Men de tre karthagenske generalene, Hannibals brødre Hasdrubal og Mago samt Gisgos sønn Hasdrubal, var opptatt med å slå ned opprør i Afrika. Scipio landet ved munningen av Ebro og klarte å overraske og erobre Carthago Nova, hovedkvarteret til karthagenerne i Hispania. Han tok i besittelse et rikt bytte bestående av krigsmateriell og forsyninger samt en utmerket havn. Hans humane behandling av fanger og gisler i Hispania hjalp ham til å fremstille romerne som frigørere i motsetning til erobrere. Mens Scipio lenge var kjent for hans edle framferd, hadde det definitivt et endelig mål: Scipio innså at senatets høyeste prioritet var krigen i Italia, og siden han befant seg midt i den karthagenske basen i Hispania, var han tallmessig underlegen og hadde ikke særlige håp om å få forsterkninger. Det var derfor livsviktig for Scipio å samarbeide med lokale høvdinger både for å skaffe seg forsyninger og forsterke sin lille armé. Han utkjempet sitt første feltslag i 209 f.Kr. og drev Hasdrubal Barca bort fra sin posisjon i Baecula ved den øvre Guadalquivir. Scipio ble tvunget til å skyndte seg siden han fryktet at arméene til Mago og Hasdrubal skulle ankomme slagmarken og omringe hans hær. Scipios mål var derfor å raskt eliminere en av arméene for å gi ham muligheten til å ta seg av de to andre. Slaget ble avgjort ved et bestemt infanteriangrep i sentrum av den karthagenske posisjonen. De romerske tapene er svært usikre, men det kan antas at tapene var ebtydelige med tanke på at deres infanteri angrep en opphøyet posisjon som ble forsvart av lett karthagensk infanteri. Han satte så i gang et forntalangrep med resten av sitt infanteri for å trekke ut resten av de karthagenske styrkene. Men Hasdrubal hadde ikke lagt merke til Scipios skjulte reserve bestående av kavaleri som beveget seg bak fiendens linjer. Et kavaleriangrep førte til at karthagenerne ble rundet på begge flanker. Angrepet ble ledet av kavalerikommandanten Gaius Laelius og Scipio selv. Dette brøt bakdelen til Hasdrubals armé og omringet hans styrker, en imponerende manøver av den unge romeren mot den rutinerte karthagenske generalen. Til tross for romersk seier klarte Scipio ikke hindre karthagenerne i å marsjere til Italia. Dette vil antagelig plage Scipios ry for alltid, da mye av den historiske kritikken mot Scipio har blitt rettet mot hans manglende evne til å effektivt forfølge Hasdrubal som til slutt ville krysse Alpene bare for å bli beseiret av Gaius Claudius Nero i slaget ved Metaurus. En populær teori er at Scipio bare ønsket æren for å sikre Spania. En utvidet fjellkampanje ville ha satt det målet i fare. Andre siterer romerske soldaters appetitt for plyndring og hevder at dette hindret han i å følge etter. Den mest sannsynlige sett fra en strategisk synsvinkel er det faktum at både Hasdrubals og Magos arméer, som begge var tallmessig overlegne, når som helst kunne følge etter hans romerske hær, noe som kunne føre til at Scipio ble fanget mellom Hasdrubal Barcas hær på den ene siden og Hasdrubal og Mago på den andre. Bare dager etter Hasdrubal Barcas nederlag, var Mago og Hasdrubal i stand til å dukke opp foran de romerske posisjonene, noe som stiller spørsmål om hva som hadde skjedd dersom Scipio hadde forfulgt Hasdrubal Barca. Etter at han overvant et antall spanske høvdinger, oppnådde han i 206 f.Kr. en avgjørende seier over hele den karthagenske styrken i slaget ved Ilipa (nå byen Alcalá del Río nær Hispalis, nå kalt Sevilla) som førte til at de karthagenske kommandantene evakuerte Hispania. Idéen om å ramme Karthago i Nord-Afrika gjorde at han avla de numidiske prinsene Syphax og Massinissa et besøk. Numidia var livsviktige for Karthago som trengte deres tjenester som leiesoldater og allierte. De fleste av disse styrkene var i utlandet. I tillegg til å bidra med det fantastiske numidiske kavaleriet (se slaget ved Cannae for deres betydning), fungerte Numidia som en buffersone for et sårbart Karthago. Scipio klarte å få støtte fra begge. Men Syphax skiftet senere mening og giftet seg med Sophonisba, datter til Gisgos sønn Hasdrubal, og kjempet mot Massinissa og Scipio i Afrika. Da han returnerte til Hispania, måtte Scipio slå ned et mytteri som hadde brutt ut blant hans tropper. Hasdrubal Barca hadde i mellomtiden marsjert mot Italia og i 206 sa Scipio fra seg kommandoen i Hispania etter at han hadde sikret kontrollen over området gjennom erobringen av Gades og returnerte til Roma. Forberedelser på Sicilia. Han ble valgt enstemmig til konsul i 205 f.Kr. og ble sendt til provinsen Sicilia. På dette tidspunktet var Hannibals bevegelser begrenset til den sørvestlige delen av Italia og krigen skulle nå forflyttes til Afrika. Scipio var fast bestemt på dette, og hans ry tiltrakk seg et antall frivillige fra hele Italia. Blant disse frivillige var de skamfulle overlevende etter fiaskoen i slaget ved Cannae. På grunn av deres offentlige skam var de ivrige etter å bevise at de var brukbare som soldater. Dette var Scipio var rask med å utnytte. Scipio startet umiddelbart med å omdanne Sicilia til en treningsleir og springbrett for hans tenkte invasjon. Men han innså at det karthagenske, og særlig det overlegne numidiske, kavaleriet, ville være avgjørende mot hans hovedsakelige infanteristyrker i legionen. I tillegg var et stort antall av det romerske kavaleriet allierte, viss lojalitet han ikke helt kunne stole på, eller equites som hevet seg over vanlige fotsoldater og så ned på dem. Scipio løste dette på forskjellige måter, noen av dem var svært harde. En anekdote fortalte hvordan Scipio tvang flere hundre sicilianske adelsmenn i tjeneste for å skape en kavaleristyrke. Sicilianerne var sterkt i opposisjon til denne tjenesten for en fremmed okkupant (Sicilia hadde kun vært under romersk kontroll siden den første punerkrig) og protesterte høylytt. Scipio krevde betaling for å slippe tjeneste i form av en hest, utstyr og en erstattende rytter til den romerske hær. På dnne måten skapte Scipio en trent kjerne av kavaleri for sin afrikanske kampanje. Med en trent armé presset Scipio besøkende romerske senatorer for å få tillatelse til å krysse inn i Afrika. Den konservative grenen i det romerske senatet, ledet av Fabius Maximus, motsatte seg oppdraget. Fabius fryktet fremdeles Hannibals makt og så på et angrep i Afrika som farlig og bortkastet i arbeidet med å vinne krigen. Senatet likte heller ikke Scipios sans for hellenistisk kunst, luksus og filosofi. I tillegg spilte en republikansk frykt for mektige militærledere inn. Scipio fikk derfor kun tillatelse, men ikke støtte, til å krysse fra Sicilia til Afrika, dersom det så ut til å være i Romas interesser. Kort fortalt sendte senatet Scipio til Afrika for å bli kvitt ham i håp om at han etterpå skulle forbli politisk ubetydelig. Afrika. Innføringen (205) av den frygiske tilbedelsen av Kybele og overføringen av gudebildet fra Pessinus til Roma for å velsigne ekspedisjonen kan ha hatt en innvirkning på den offentlige opinionen. En undersøkelseskommisjon ble sendt til Sicilia og fant ut at Scipio ledet en godt utstyrt flåte og armé. Etter kommisjonens anbefaling seilte han i 204 og landet nær Utica. Karthago hadde i mellomtiden sikret vennskapet med den numidiske Syphax. Da Syphax nærmet seg, måtte Scipio heve beleiringen av Utica og befeste sine stillinger ved kysten mellom Utica og Karthago. Året etter ødela han to kombinerte arméer fra karthagerne og numiderne. Det gjorde han ved å nærme seg i ly og sette fyr på den karthagensk/numidiske leiren, hvor soldatene fikk panikk og flyktet bare for å bli slått ned av Scipios hær. Selv om det ikke var et slag, anslår både Titus Livius og Polybios dødstallene i dette ene angrepet til over 40 000 karthagenere og numidere i tillegg til de som ble tatt til fange. Lovprisningen og fordømmelsen for denne gjerningen er omtrent proporsjonal. Polybios sier at "«av alle de brilliante manøvrene utført av Scipio ser dette ut til å være det beste og mest eventyrlige.»" En av Hannibals biografer, Theodore Ayrault Dodge, går så langt som å antyde at dette angrepet var utført i feighet og bruker ikke mer enn totalt en side på denne hendelsen, til tross for det faktum at det sikret beleiringen av Utica og satte Syphax effektivt ut av spill for resten av krigen. Ironien i Dodges sine anklager er at angrepet viser trekk som minner om Hannibals utgangspunkt i bakholdsangrepene sine. Scipio satte raskt ut sine to løytnanter, Laelius og Masinissa, for å forfølge Syphax. Jakten endte til slutt med at Syphax ble avsatt og sikret prins Masinissas kroning som konge av numiderne. Karthago, og særlig Hannibal selv, hadde lenge stolt på disse fantastiske rytterne som nå ville kjempe for Roma og mot Karthago. Slaget ved Zama. Karthago var nå forlatt av sine allierte og var omringet av en erfaren og ubeseiret romersk armé som Dodge hevder var den beste som noen gang var satt ut i felten. Karthago begynte å åpne diplomatiske forbindelser for å forhandle. Det var her det utenkelige skjedde. Hannibal reiste tilbake til Karthago. Til tross for Scipios moderate krav som ble tilbudt Karthago, stoppet Karthago plutselig forhandlingene og forberedte seg igjen for krig. Det var et tydelig tegn på lederskapet til Hannibal at stemningen i Karthago plutselig forandret seg. Hæren som Hannibal kom tilbake med er gjenstand for mye debatt. Hannibals forsvarere hevder ofte at hans armé var hovedsakelig italienere fra det sørlige Italia som var blitt tvunget i tjeneste, og at mesteparten av hans erfarne elitestyrker (og helt sikkert kavaleriet) var oppbrukt. Scipios advokater har en tendens til å være mer mistenksomme og antar at antallet veteranstyrker fremdeles var betydelig. Hannibal hadde en trent styrke av soldater som hadde kjempet i Italia, i tillegg til et knusende våpen: 80 krigselefanter. Hannibal hadde en styrke på 58 000 infanterister og 6000 kavalerister. Scipio hadde 34 000 infanterister og 8700 kavalerister. De to generalene møttes på en slette mellom Karthago og Utica for alltid kjent som Zama den 19. oktober 202 f.Kr. Til tross for gjensidig anerkjennelse, strandet forhandliger på romerske anklager om «punisk skjebne», en henvisning til bruddet på protokol som endte den første punerkrigen med det karthagenske angrepet på Sagentum, i tillegg til oppfattede brudd i samtidig militær etikette (Hannibals tallrike bakholdsangrep). Slaget ved Zama beskrives i detalj i egen artikkel, men det er naturlig å nevne Scipios bidrag til resultatet. Hannibal hadde satt opp sitt infanteri i tre linjer skapt for å overlappe de romerske linjene. Hans strategi var enkel: Et massivt frontalangrep støttet av krigselefantene ville skape sårbare hull i de romerske linjer, og disse ville bli angrepet fra linjer av infanteri og støttet av kavaleri. Istedet for å sette sine romerske styrker i de tradisjonelle manipelene i et rutemønster, med hans tunge elitekavaleri i diagonaler. Dette ble gjort for å svare på lengden i de karthagenske linjene, men også for å demme opp mot elefantene. Da de karthagenske elefantene angrep, ble de møtt av godt plasserte tropper i den romerske posisjonens front, og ved hjelp av trompeter ble mange elefanter drevet i panikk i redsel og forvirring. Romerske spydkastere ble brukt med godt resultat og de skarpe spydene stresset elefantene i den grad at de angrep tilbake inn i sine egne linjer. Men det romerske infanteriet var rystet og det var på dette tidspunktet at Massinissas numidiske og Laelius sitt romerske kavaleri begynte å angripe motstandernes kavaleri på slagmarken. Dette ble gjort med stor suksess, men kanskje litt for ivrig da begge kommandantene forfulgte sine karthagenske motparter. Det etterfølgende sammenstøtet mellom infanteriene var blodig og intenst og ingen av sidene klarte å få overtaket. Slaget ble vunnet da det allierte kavaleriet samlet seg og angrep Hannibals armé i ryggen, noe som førte til det mange historikere har kalt det «romerske Cannae». På grunn av anstrengelsen som Roma og hennes allierte hadde lagt for dagen mot Karthago, forventet mange i det romerske aristokratiet, særlig Cato, at Roma skulle legge byen øde. Men Scipio dikterte ekstremt moderate krav i kontrast til det kravstore romerske senatet. Til tross for hans moderasjon mot karthagenerne, var han grusom mot de romerske og latinske desertørene. Latinerne ble halshogd og romerne korsfestet. Med Scipios tillatelse ble Hannibal den politiske lederen i Karthago. Dette glemte Cato og hans familie aldri. Scipio ble ønsket velkommen tilbake til Roma med kallenavnet Africanus. Han nektet ytterligere æresbevisninger som folket ville gi ham som konsul og diktator på livstid. I 199 f.Kr. ble Scipio valgt til konsul og i noen år etterpå levde han et rolig liv og deltok ikke i politikken. Syria. Han var en av kommisjonærene som ble sendt til Afrika i 193 for å mekle i en konflikt mellom Massinissa og karthagerne. Dette klarte de ikke. Dette kan ha vært på grunn av at Hannibal kan ha kommet til Karthago fra sin tjeneste hos Antiokos III for å samle støtte for et nytt angrep på Italia. Da romerne erklærte krig mot Antiokos av Syria i 190 f.Kr., tilbød Scipio seg til å slutte seg til sin bror Lucius dersom senatet gav ham hovedkommandoen. De to brødrene vant krigen med en avgjørende seier i Magnesia samme år. Korrupsjonsanklager. Scipios politiske fiender, ledet av Cato, hadde i mellomtiden sikret seg støtte. Da Scipio-brødrene kom tilbake til Roma, tiltalte to tribuner Lucius (187 for misbruk av penger mottatt av Antiokos. Da Lucius var i ferd med å legge frem sine regnskapsbøker, rev hans bror dem ut av hendene på ham, rev de i stykker og kastet dem på gulvet i senatet. Dette skapte et dårlig inntrykk, Lucius ble ført for retten, dømt og ilagt harde bøter. Africanus ble etterpå også tiltalt (185) for å ha blitt bestukket av Antiokos, men da han minnet folket om at det var årsdagen for seieren hans ved Zama, brøt det ut entusiastisk feiring til hans fordel. Folket samlet seg rundt ham og fulgte ham til Capitol, hvor de ofret til gudene som takk og ba dem om å gi Roma flere borgere som Africanus. Han trakk seg så tilbake til sitt landsted ved Liternum på kysten av Campania hvor han levde til han døde. Han fikk en datter, Cornelia Africanus, med sin kone Aemilia, datter av konsulen Lucius Aemilius Paullus som falt ved Cannae. Cornelia ble mor til de to kjente Gracchus-brødrene gjennom sitt ekteskap med Tiberius Sempronius Gracchus. Fårebrevet. Færøysk frimerke utgitt 19. oktober 1981 med illustrasjon av Fårebrevet fra 1298 Fårebrevet (færøysk: "Seyðabrævið") fra 24. juni 1298 er Færøyenes eldste dokument. Som navnet antyder, handler dokumentet om landbruksbestemmelsene for Færøyene. Brevet er skrevet på norrønt, sannsynligvis av biskop Erlendur av Færøyene. Fårebrevet er et supplement til den norske yngre gulatingslov (landslov) fra 1274 av Magnus Lagabøte. Det eksisterer i dag to avskrifter av Fårebrevet, det ene oppbevares i nasjonalarkivet i Tórshavn, og det andre på Universitetsbiblioteket i Lund i Sverige. Utover at Fårebrevet beskriver datidens samfunn på Færøyene, er det også en viktig kilde til forståelse av middelalderens betalingssystemer. Mange av Fårebrevets bestemmelser har vært gjeldende helt opp til moderne tid. I motsetning til Færøyingesagaen, som ble skrevet på Island, er Fårebrevet sannsynligvis skrevet på Færøyene og beskriver bedre datidens færøyske samfunn. Dessuten ser man i Fårebrevet at det oldfærøyske språket allerede skiller seg noe fra norrønt med særegne færøyske begreper. Joseph John Thomson. Sir Joseph John Thomson (ofte bare J. J. Thomson) (født 18. desember 1856, død 30. august 1940) var en engelsk fysiker og oppdageren av elektronet. Denne oppdagelsen ga ham Nobelprisen i fysikk i 1906. Eilert Sundt (fjellklatrer). Eilert Sundt var en norsk fjellklatrer, kjent for førstebestigninger sammen med Carl Wilhelm Rubenson rundt 1910. Han var, sammen med Thorleif Bache, den første nordmann til å bestige Aconcagua, Argentina. Dette gjorde han i 1915, og det ble den sjette bestigningen av dette fjellet. Kraftrock. "Kraftrock" er et konsertalbum fra Hard Rock Kafé-miljøet i Trondheim. Albumet ble utgitt av Studentersamfundet i Trondhjem i 1980. Platen ble spilt inn på Knaus. OSPAR. Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic – kjent som OSPAR-konvensjonen – danner basis for nasjonal lovgivning om utslipp av borekaks i signaturstatene, som er Belgia, Danmark, Finland, Færøyene, Island, Irland, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige og Tyskland. OSPAR dekker således alle oljeproduserende kyststater i Vest-Europa. EU og Sveits har også signert konvensjonen. Konvensjonen tillater oljeprodusenter offshore å slippe ut borekaks med et innhold av olje på inntil 1 vektprosent, forutsatt at materialet har gjennomgått analyser som viser at det er biologisk nedbrytbart over et nærmere angitt tidsrom, og at det ikke inneholder stoffer som akkumuleres i næringskjeden. Skansin. Skansin er et fort i Færøyenes hovedstad Tórshavn, bygd omkring 1580 på initiativ fra Magnus Heinason for å beskytte byen mot pirater. Festningen fikk dagens utforming i 1790. I 1909 ble det satt opp et fyrtårn inne på Skansin. Frimerke utgitt 23. september 1985 Under Napoleonskrigene ble festningen ansett som et av de sterkeste festningsverkene i Nord-Europa. Under andre verdenskrig brukte britene festningen som hovedkvarter for sin okkupasjonmakt under deres okkupasjonen av øyene. Kanonene som stadig kan ses på Skansin, er henholdsvis to kanoner fra krigsskipet HMS «Furious», og fire danske kanoner fra 1776 – 1813. Kortspill. Kortspill er en samlebetegnelse på en rekke spill hvor det brukes spillekort. Kortspillene skal ha oppstått i Kina og kom til Europa med muslimene på 1300-tallet. Det finnes et utall av forskjellige kortspill, men det er vanskelig å dele de fleste av kortspillene inn i grupper av "kortspill". Formålet med kortspill kan være hyggelig samkvem og tidtrøyte, men kortspill kan også være spill om penger eller andre verdisaker, som ved Poker og Tjueen. Bridge er et kjent internasjonalt kortspill med budrunder som blir brukt i turneringer på alle nivå. Et lag består her av to spillere. Ulike kortspill. Noen vanlige norske kortspill med tradisjonelle spillekort. Kortspillgrupper. Man kan for eksempel skille mellom spill med tradisjonelle spillkort og samlekortspill/patenterte kortspill. De tradisjonelle spillkortene finnes i 4 kortfarger: spar, kløver, hjerter og ruter. Hver av kortfargene har valørene: 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, knekt, dame, konge og ess. Eksempler på samlekortspill er, Pokemon og Digimon. Her er kortene og reglene spesifikke for de respektive spillene. Det samme gjelder andre patenterte kortspill slik som Uno. Trumf er en kortfarge, som er sterkere enn de andre fargene. Generelle trumfregler er, at trumf kun kan brukes, hvis spilleren er renons i (dvs. mangler) den spilte fargen, eller han har utspillet eller trumffargen er spilt ut. I tillegg kan tradisjonelle kortspill lett deles i to hovedgrupper: kortspill for en person (kabal) eller kortspill for flere spillere. Flevolands flagg. Flevolands flagg er inndelt i tre horisontale baner, med en hvit lilje plassert i det øvre venstre hjørnet. Fargene er (ovenfra og nedad) blått, grønt og gult. Den gule banen er smalere enn de andre og har 3 bølger på siden nærmest flaggstangen. Den gule fargen symboliserer de bølgende korn- og rapsåkrene. Den grønne banen står for det flate landskapet, mens den blå står for luften. Liljen i øvre venstre hjørne kommer fra Cornelis Lelys familievåpen, han grunnla Zuiderzeeprosjektet (ned. "de Zuiderzeewerken") som tok Flevoland tilbake fra vannet. Historikk. Flagget er designet av provinsens daglige styre i samarbeid med designbyrået BRS fra Amsterdam. Flagget ble heist for første gang den 9. januar 1986, da Flevoland offisielt ble en provins. Beskrivelse. Flagget ble fastlagt av "provinciale Staten" (tilsvarende den politiske delen av den norske fylkeskommunen) 21. januar 1959: Rektangulært, forholdene er 2:3. Vibeke Sæther. Vibeke Lalla Louise Sæther (født Christensen i Oslo 17. juni 1943) er mest kjent som programleder i NRK for barneprogrammene Lekestue, Labbetuss, Rosa Mirabella og Min Verden. Hun og var også hovedansvarlig for Rosa Mirabella. Hun ble ansatt som programsekretær i NRK-Fjernsynet i 1969. Vibeke Sæther er utdannet førskolelærer, har utdannelse fra Musikkonservatoriet i Oslo, har studert sceneregi og har journalistutdannelse fra NRK. Siden 1969 har hun vært ansatt i NRK-Fjernsynet, blant annet som programleder og manusforfatter. I perioden 1991 til 1999 jobbet hun i Fjernsynets Faktaavdeling, bak kamera. Hun ble hovedverneombud i NRK i 1999. Vibeke Sæther er datterdatter av revyartisten Lalla Carlsen. Markuskirken. Markuskirken (Basilica di San Marco in Venezia) er den best kjente av kirkene i Venezia. Den ligger ved Markusplassen, ved siden av Dogepalasset, og er et av Venezias kjennemerker. Kirken er et godt eksempel på bysantinsk arkitektur. Siden 1807 har den vært sete for patriarkatet i Venezia. Tidlig historie. Kjøpmenn fra Venezia hadde anskaffet relikvier man antok kom fra Markus. Som en del av Dogepalasset ble det anlagt en midlertidig kirke i 828. Det var den første Markuskirken. Den ble i 832 erstattet av en ny kirke på stedet hvor dagens kirke står. I 976 brant den under et opprør. I 978 ble den gjenreist, og igjen i 1063. Den siste danner basis for dagens basilika. Dagens kirke. En av de mest berømte skulpturene er av De Fire Keiserne To kirker i Konstantinopel, Hagia Sofia og "Apostelkirken", var forbilde for Markuskirken. Den har form som et gresk kors, 76,5 m lang og 62,5 m bred. Alteret er hevet med en krypt under. Altertavlen, "Pala d'Oro", er Markuskirkens kanskje aller mest kjente gjenstand. Den stammer fra 1105 og er laget i Konstantinopel. Kirken har fem kuppler. Grunnplanen er gresk, men interiørveggene med fasader og nisjer laget med arkader er Italiensk. Mosaikker. Store deler av kirken er dekorert med mosaikker, i hvelv og kuppler. Her finner vi fortellinger fra det gamle og det nye testamentet, allegoriske figurer, begivenheter i Kristi og Jomfru Marias liv, St. Markus og en rekke andre helgener. Den første kuppelen har en skapelsesscene. Den neste er kalt Abrahamkuppelen. Så følger tre kupler med scener fra Josef liv. Den siste kuppelen er Moseskuppelen. Denne regnes som et mesterstykke i 1300-talls mosaikkkunst. Bronsehestene. På fasaden rett over hovedinngangen er det fire hestestatuer. Idag er disse statuene kopier mens originalene i bronse er i museum. Statuene ble plassert over inngangen omkring 1254. De stammer, ifølge enkelte kilder, fra Trajans triumfbue. De har vært utstilt i Konstantinopel og kom til Venezia som krigsutbytte i 1204 etter det fjerde korstoget. Napoleon tok dem i 1797, men kirken fikk dem tilbake i 1815. På 1990-tallet ble de fjernet for ikke å blli unødvendig utsatt for forurensningen. Litteratur. Demus, Otto, "The Mosaic Decoration of San Marco, Venice", Washington D.C. 1988 ISBN 0-226-14291-4 Desirée Bjerke. Desirée Bjerke Andersen (født 22. mars 1971 i Fredrikstad) er en norsk tidligere skeleton-utøver, som representerte Lillehammer Skeletonklubb. Desirée Bjerke ble nummer ni i OL 2006. Hun deltok i sitt andre OL i 2010, hvor hun kom på syttendeplass og la opp etter finalen. Hun har også deltatt i flere VM og EM. Beste plasseringer er 5. plass i Lake Placid i 2008 og 6. plass i EM i Cesena i 2008, og en del andre plasseringer blant de 10 beste. Stein Kollshaugen. Stein Kollshaugen (født 16. februar 1956, Gjøvik) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for Raufoss, Moss og Ham-Kam. Han spilte også 18 landskamper mellom 1979 og 1984, og skåret 7 mål. Han var med i troppen som deltok i Sommer-OL 1984 i Los Angeles. Kollshaugen skåret også det første målet for Moss under cupfinalen i 1983 og ble norgesmester med klubben. Kollshaugen har trent lokale lag i Ringsaker etter at han la opp, blant annet Ringsaker IL og Furnes. The Kinks. The Kinks var et britisk rockeband som ble dannet i 1963 av brødrene Ray og Dave Davies, som begge vokste opp i Muswell Hill-kvarteret i London. Gruppens endelige gjennombrudd kom med sangen "You really got me", som toppet den engelske singelhitlisten senere det året 1964. Opp igjennom 1960-tallet fulgte ytterligere 13 topp-10 singler, noen av de mest kjente er «All Day and All of the Night», «Dedicated Follower of Fashion», «Sunny Afternoon», «Waterloo Sunset» og «Lola». De var aktive fra tiden 1963 til 1996. Medlemmene av gruppen var da de spilte inn sitt avskjedsalbum "Kinks to the Bone": Ray Davies, Jim Rodford, Bob Henrit, Ian Gibbons og Dave Davies. På 1960-tallet var singlene de ga ut, hitlåter. Ray Davies er en av rockhistoriens aller største låtskrivere, han kunne gjøre om en tekst til nesten hva som helst. Bandet har også inspirert en rekke britiske band og artister, deriblant T. Rex, The Pretenders, Babyshambles, The Lambrettas, David Bowie, Elvis Costello og Paul Weller. Etter at The Kinks ble oppløst har Ray Davies hatt en vellykket solokarriere. Rasmus Rasmussen (færøysk forfatter). Rasmus Rasmussen (t.v.) og Símun av Skarði på et frimerke Rasmus Rasmussen (født 13. august 1871 i Miðvágur, død 5. oktober 1962 i Tórshavn), også kalt Regin í Líð og Rasmus á Háskúlanum, var en færøysk folkehøyskolelærer, forfatter og selvstyreaktivist. Han var innvalgt på Lagtinget fra Norðoyar 1914–1928 som representant for Sjálvstýrisflokkurin. Rasmussen var med å opprette Føroya Fólkaháskúli med Símun av Skarði i 1899, hvor han arbeidet som lærer frem til 1947. Rasmussen utgav "Bábelstornið" i 1909, den første romanen på færøysk. Karriere. Han ble født i Miðvágur på Vágar i 1871, som sønn av Ata (født Haraldsdatter) og Johannes Rasmussen. Oppveksten ble ikke annerledes enn den var for barn flest på Færøyene på den tiden, da han tok del i forefallende arbeid når han ikke gikk på skole. Læreren hans var Jacob Jacobsen fra Tórshavn som var uteksaminert sammen med det første kullet fra Føroya Læraraskúli, og som dessuten hadde gått én vinter på folkehøyskole i Danmark. Jacobsens hustru, Anna Kjelnæs, hadde også gått på folkehøyskole i Danmark, og det var i deres hjem at Rasmus Rasmussen fikk sin første kjennskap til folkehøyskolebevegelsen. Trangen hans til å få gå på folkehøyskole var så sterk at han i 1892 fulgte drømmen, forlot familiegården som han hadde odelsretten til, og startet ved håndverksavdelingen ved Vallekilde højskole. Han ble værende her i to vintre, og om somrene arbeidet han som snekker. Vinteren 1896/1897 dro han til Askov højskole, hvor han stiftet bekjentskap med landsmannen Símun av Skarði. Rasmussen giftet seg senere med Símuns søster, Anna Suffía av Skarði, og ble Símuns nærmeste venn og medarbeider. Rasmussen gikk også ett år ved Statens Lærerhøjskole i København, hvor han hadde naturfag som hovedfag. Anna Suffía ble husbestyrer da Símun av Skarði og Rasmus Rasmussen grunnla Føroya Fólkaháskúli i Klaksvík i 1899. Dette er fortsatt Færøyenes eneste folkehøyskole, og ble den første skolen til å undervise på færøysk. Skolen flyttet til Tórshavn i 1909, og Rasmussen ble værende som lærer her frem til han gikk av med alderspensjon i 1947. Det var lærerstillingen som gav ham kallenavnet Rasmus á Háskúlanum («Rasmus på Høyskolen»). Politisk arbeid. Politisk var Rasmussen en klar tilhenger av færøysk selvstyre, og var innvalgt på Lagtinget for Sjálvstýrisflokkurin 1914–1928. Han anså arbeidet med folkehøyskolen som et ledd i å utvikle den færøyske ungdommen, som var essensielt i arbeidet for færøysk selvstyre. Rasmussen var dessuten med å stifte Føroya Fiskimannafelag sammen med Símun Pauli úr Konoy i 1911, var fagforeningens første organisasjonssekretær, og fortsatte som styremedlem frem til 1947. Økologisk landbruk. Økologisk hvete med marihøne på jakt etter bladlus Bilde fra frilandsmuseet i Poul-Fetan, Bretagne. Økologisk landbruk er en driftsform for landbruket hvor det settes spesielle krav og begrensninger for produksjonen, eksempelvis ved ikke å bruke kunstig gjødsel og syntetiske plantevernmidler, og til velferden i husdyrproduksjonen. Begrepet står i sammenheng med jord og biotoper som dekkes av den vitenskapelige disiplinen økologi. Per 31. januar 2008 eksisterer det om lag 50 000 gårdsbruk i Norge, hvorav 2 702 er økologiske. Arealmessig utgjør det 403 762,9 daa ferdig omlagt jord (ca 118 000 ligger per 2008 i karens). Av Norges ca 10 000 000 da dyrka jord utgjør økologisk areal 3,9 %. Regjeringen har satt som mål at 15 % av produksjon og forbruket skal være økologisk innen 2020. Idébakgrunn. Økologisk landbruk bygger på et helhetssyn som omfatter både de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved produksjonen. Rudolf Steiner var blant de første som la fram tanker om økologisk landbruk, i dag kjent som biodynamisk landbruk. Målet er å skape et bærekraftig og vedvarende agro-økosystem som er basert på mest mulig lokale og fornybare resurser. Økologiske produkter er framstilt uten bruk av lettløselig mineralgjødsel (kunstgjødsel) og uten bruk av kjemiske/syntetiske plantevernmidler. Det betyr at næringsstoffene tilføres som organisk gjødsel enten i form av husdyrgjødsel eller gjennom grønngjødsel og kompost. Kløver er motoren i økologisk landbruk fordi den har evnen til å fiksere nitrogen fra luften (biologisk nitrogenfiksering). Økologisk landbruk bygger på føre var prinsippet med begrunnelse i at vi i dag ikke kjenner til alle bivirkningene ved bruken av kjemiske og syntetiske plantevernmiddler og kunstgjødsel, hverken på miljøet eller på vår egen helse. Det er ikke lov å bruke genetisk modifiserte organismer (GMO) og produkter i økologisk produksjon. Godkjenning og merking. Betegnelsen Økologisk, brukt i markedsføringssammenheng, er beskyttet og kan kun brukes dersom produktet er produsert og kontrollert i henhold til økologiforskriften. Gjennom EØS-avtalen er EUs Rådsforordninger for økologisk landbruk gjort gjeldende i Norge og danner grunnlaget for Økologiforskriften som er fastsatt av Landbruks- og matdepartementet. Debio har gjennom Mattilsynet fått oppgave som kontrollorgan og godkjenner for bruk av betegnelsen økologisk og tilhørende merking. Debios Ø-merket gir forbrukeren en trygghet for at varen er produsert etter regelverket for økologisk produksjon. Ø-merket brukes både på norske og importerte, økologiske produkter. Importerte produkter skal være produsert og behandlet etter tilsvarende krav som gjelder for norsk økologisk produksjon, foredling og omsetning. Hvorfor dyrke økologisk? Kvaliteten i økologiske produkter ligger først og fremst i den miljøvennlige produksjonsformen og sikkerheten i at det ikke er brukt kjemiske og syntetiske plantevernmiddler. Ifølge Gerd Holmboe-Ottesen fra Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo er mengden antioksidanter 10 – 50 % høyere i økologiske varer, i tillegg til at økologisk kjøtt, egg og melkeprodukter har et langt høyere innhold av Omega-3-fettsyrer enn animalske produkter fra konvensjonell produksjon. Økomat inneholder også mindre rester av gift og plantevernmidler. Forbrukerene kan forvente produkter som er så rene som det er mulig å produsere dem. Økologisk landbruk i Norden. Sverige er det landet i Norden som har mest omlagt jordbruksareal i prosent med 7,1 prosent av arealet økologisk. 5,2 prosent av melkeproduksjonen er økologisk. På andre plass ligger Finland som har 6,4 prosent økologisk jordbruksareal. I Danmark er 5,3 prosent av jordbruksrealet økologisk, mens ni prosent av all melkeproduksjon er økologisk. I Norge er 4,3 prosent av jordbruksarealet samt 1,7 prosent av melkeproduksjonen økologisk. Stoltenberg II-regjeringen har som målsetting at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket i Norge skal være økologisk i 2015. Økologisk landbruk i Europa. Sveits, Danmark samt Østerrike har de høyeste markedsandelene av økologiske produkter innen sitt land (om lag fem prosent). Størst økologisk omsetning i 2006 hadde Tyskland samt Storbritannia. Tantra. Tantra er en grunnleggende understrøm i hinduismen, deler av buddhismen og andre indiske og tibetanske religiøse og spirituelle tradisjoner. Tantra betegner en type mentale øvelser og ritualer som kan være svært spesifikke og detaljerte, og som utføres som del av åndelig eller religiøs praksis. Det er ikke en filosofi eller en religion i seg selv. Typiske kjennetegn ved tantra er kompleks symbolbruk som må ses i en helt spesiell kontekst for at den skal gi mening, at hele eller deler av en øvelse holdes hemmelig for uinnvidde, og at korrekt utførelse av øvelsen krever veiledning fra en kvalifisert lærer. Tantra i hinduismen. Ifølge hinduisk tantra representerer guddommene Shiva og Shakti universets to grunnprinsipper, det mannlige og det kvinnelige. Symbolske framstillinger av det mannlige organ "lingam" og det kvinnelige "yoni" kan finnes overalt i India. Tantra har to hovedretninger, høyre og venstrehånds ritene. Venstrehåndsritene omfatter bevisste brudd på sosiale og moralske normer, for hinduer f. eks. kukjøtt, alkohol og rituelle samleier på tvers av kastegrenser. Enda mere uortodokse sekter kan gjøre bruk av blod og menneskekjøtt i ritualene. Ved å bryte sosiale og mentale fordommer skal sinnet bryte gjennom det hverdagslige mønstret og nå opplysning. Høyrehåndstantrikerne oppfatter ritene mere symbolsk, og kan erstatte de ureine sakramentene med f. eks. ost og honning eller rett og slett rytmen i sitt eget åndedrett. Mange moderne yoga og meditasjonsretninger har en tantrisk bakgrunn. Tantra i buddhismen. Innenfor buddhismen er det vajrayana-tradisjonene (tibetansk buddhisme, bøn og shingon) som praktiserer tantra. For eksempel er Dalai Lama mester innenfor høyeste yoga-tantra. Spesielt i tibetansk buddhisme skilles det mellom såkalt ytre og indre tantra. Høyeste yoga-tantra (på sanskrit Anuttarayogatantra) tilhører den indre tantra-sti. Tantra i den vestlige verden. I vesten forbindes tantra ofte med Kundalini Yoga. I moderne neo-tantra (også kalt new age-tantra eller pop-tantra) fokuserer man gjerne på å gjøre seksuallivet mer meningsfullt ved at man gir seksualakten en åndelig dimensjon, og det er denne betydningen av tantra som er mest kjent for vestlige lesere. Innen vestlig rituell magi er tantriske øvelser særlig knyttet til Aleister Crowley og hans organisasjon OTO (Ordo Templi Orientis, latinsk for Den Orientalske Tempelorden). Rolf Høgmo. Rolf Høgmo (født 18. november 1967) er en norsk fotballtrener som er nåværende keepertrener for Fredrikstad. Høgmo er også keepertrener på det norske U19-landslaget og har en fortid i Hamarkameratene. Høgmo skrev under på en treårskontrakt med Fredrikstad den 5. desember 2009 som erstatter for Jerry Knutsson etter å ha vært trener hos Hamarkameratene i ti år. Mantra. Mantra (Sanskrit) fra roten "man" – å tenke – og endelsen "tra" – som antyder instrument eller verktøy. Betyr tanke eller hensikt uttrykt som lyd. Derfor betyr "mantra" «bønn», «hymne», «trylleformel» og «plan». I yoga-sammenheng står "mantra" for lydbilder som har eller ikke har kommuniserbar mening. Innen religioner slik som Hinduismen, Buddhismen og Jainismen har mantra en spesiell plass som hellige stavelser, ord, setninger eller vers som har viktige religiøse funksjoner og virkninger. Innen hinduismen er dette meget utbredt. Her finner vi blant annet det universelle mantraet «Om» - som antageligvis er det mest utbredte og kjente mantra i verden. Dette deles med buddhismen og flere andre religioner. Gayatri-mantra er sannsynligvis det nest mest kjente og anvendte mantra. Dette er i form av et vers som har en helt spesiell betydning og benyttes av millioner av mennesker daglig. Roland Freisler. Roland Freisler (født 30. oktober 1893 i Celle, død 3. februar 1945 i Berlin) var en tysk jurist og dommer. Den tidligere kommunisten var et fremtredende medlem av NSDAP, og er mest kjent som president for Volksgerichtshof, en domstol for politiske forbrytelser. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Roland Freisler ble født i Celle, moren Charlotte Schwertfegers hjemby. Faren Julius Freisler var diplomingeniør og kom opprinnelig fra Mähren. Han deltok under første verdenskrig som løytnant på Østfronten og ble tatt til fange av russerne og satt i krigsfangenskap i Sibir fra 1915. Han lærte seg flytende russisk og ble kommunist. Etter revolusjonen ble krigsfangene satt fri, og Freisler utnevnt til sovjetkommissær av bolsjevikene. Han kom tilbake til Tyskland i 1920 som fanatisk kommunist og studerte jus i Jena. Han etablerte seg som advokat i Kassel i 1923. Han giftet seg i 1928 og fikk etterhvert to sønner. Senere karriere. Freislers kommunistsympatier vek snart plassen for en grenseløs Hitler-beundring, og han ble medlem av NSDAP i 1924. I 1932 ble han innvalgt i det prøyssiske parlamentet for NSDAP, og året etter medlem av Riksdagen som representant fra Hessen-Nassau. Han ble også sjef for det prøyssiske justisdepartement. Han var medlem av det tyske lovakademi og hadde dessuten rang som SA-Brigadeführer. Det var i funksjon som statssekretær i Justisdepartementet at han deltok på Wannsee-konferansen, for øvrig som vikar for Franz Schlegelberger. Freisler ble etterhvert president i den såkalte Volksgerichtshof 1942–1945, hvor han etterfulgte Otto Georg Thierack. Etter utnevnelsen skrev han til Hitler: «Folkedomstolen vil uavlatelig anstrenge seg for å dømme slik som den tror at De, min Fører, ville ha dømt i saken. Heil, min Fører! I trofasthet, Deres politiske soldat Roland Freisler.» Han var således dommer i flere kjente saker, blant annet dømte han Sophie Scholl og de andre medlemmene av Den hvite rose. Han var også dommer i sakene mot de involverte i 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944. Fra sin tiltredelse i 1942 og frem til sin død i februar 1945, avsa han dødsdommer. Han ble en beryktet jurist. Med sin framtreden i retten kom han, dels skrikende, med alvorlige krenkelser mot de tiltalte i ord og gjerning. For eksempel nektet han enkelte tiltalte å bruke belte - og benyttet anledningen til å håne dem på det groveste når buksene falt ned under avhør. Hans krenkende adferd er dokumentert gjennom vitner og film. Propagandaministeriet fant det upassende å vise disse filmopptakene fra Freislers rettssaker i sine propagandafilmer, ettersom det regnet med at publikum ville finne hans oppførsel støtende. Under rettssaken mot medlemmene av Den hvite rose, kommenterte han Susanne Hirzels «ariske utseende», noe som kanskje forklarer at hun slapp unna med seks måneders fengsel. Freisler var blitt fløyet fra Berlin til München; saken mot Den hvite rose var første større saken han førte for Folkedomstolen. Salen var fylt med håndplukkede SS- og SA-folk. Foreldrene til Sophie og Hans Scholl fikk komme inn, men da faren ville si noen ord, jaget Freisler ham og hans kone på dør. Ifølge fengselspresten forholdt Freisler seg forbausende nok taus da Sophie Scholl rolig sa til ham: «Det vi har skrevet og sagt, det tenker dere jo alle sammen, dere mangler bare mot til å si det høyt.» I rettsrunden mot de andre medlemmene begynte han derimot med å brøle: «"Denne retten er en virkelig rett! Det er en folkerett! Vi trenger ingen lov! Vi trenger ingen prosessregler! Det er vi, folket, som bestemmer her! Ser dere, vi har ikke en gang noen lovsamling her!"» Da en av bisitterne rakte Freisler en lovsamling, slengte Freisler den rasende ut i salen: «"Vi trenger ingen lover! Vi trenger ingenting! Den som er imot oss, vil bli tilintetgjort!» Han hånte den anklagede Alexander Schmorell fordi hans mor var russisk, enda Freisler selv hadde lært seg russisk og vært overbevist kommunist. Da den anklagede Kurt Huber påpekte at han i det sjette flygebladet ikke hadde skrevet annet enn det Fichte hadde påpekt 130 år tidligere, skrek Freisler: «De er ingen Fichte! De er ikke engang professor! Her skal vi ikke ha noen politiske taler!» Død og ettermæle. I februar 1945, under rettssaken mot Fabian von Schlabrendorff, gikk flyalarmen. Rettsalen ble fort tømt, og folk fant veien til tilfluktsrommene. Freisler kom i tanker om viktige papirer som var gjenglemt i rettssalen og vendte derfor tilbake for å hente dem. De amerikanske bombeflyene fikk imidlertid inn en fulltreffer i domstolbygningen, Freisler ble truffet av en bjelke og døde på stedet, noe som uvilsomt reddet Schlabrendorffs liv. Freisler ble funnet med papirene i saken mot Schlabrendorff i hendene. Roland Freisler ble gravlagt anonymt, og familien endret navn etter krigen. Roland Freisler var gift med Anna Freisler. Enken levde i München under et annet navn og døde i 1997. Hun fikk forhøyet sin pensjon, fordi de ansvarlige myndighetene kom frem til at hennes mann grunnet sine faglige kvalifikasjoner etter krigen formodentlig ville «arbeidet som advokat eller høyere embedsmann», dersom han hadde overlevd. Freisler ble portrettert på en meget naturtro måte i filmen "Sophie Scholls siste dager". Norgez Bank. Norgez Bank var et pønkband fra Tromsø som utga Tromsøs første pønk-EP, innspilt 21. og 22. oktober 1980. Bandet mente at studioet hadde brukt en gammel mastertape der man fortsatt kunne høre visesangeren Jack Berntsen. På tross av dette har platen relativt god lydkvalitet og produksjon til å være en norsk pønkplate fra 1980. Platen er blant de sjeldnere av norske pønkplater fra tidlig 1980-tall, men er i sirkulasjon blant samlere i inn- og utland. Medvirkende på den første EP-en er Erik Smith-Meyer (vokalist), Alf «Alfen» Krogseth (bass), Niels Høegh (gitar) og Tor Harald Jensen (trommer). Bandet opptrådte bl.a. på Zikk Zakk i 1981 med "Nordens Paris" fra EP-en samt ble brukt som frontfigur av NRK under ungdomsopprøret i Tromsø på 80-tallet med låter som: "Tromsø Brenn" og "Samfunnets tjenere". Bandets ophavsmenn var Niels Høegh og Alf Sigurd Krogseth. Det er hevet over tvil om at Norgez Bank som frontfigur gjorde ungdomsopprøret i Tromsø på åttitallet kjent i hele landet og satte fokus på et stadig større problem, lokaldemokratiets totale ignorans av uorganisert ungdom. Tekstene til Norgez Bank grenset mellom anarki og opprør og oppfordret ungdom til å handle selv. Dette førte til mange konfrontasjoner med det bestående miljø. Tromsø Sparebank ønsket ikke å utgi en reklamekassett rettet mot ungdom pga tekster Norgez Bank hadde med. Bandet stod på sitt og banken ga etter – for å nå ungdom. Utgiveren av bandets andre plate (Energi mot Apati) ønsket heller ikke å ha noe med bandet å gjøre etter utgivelsen da bandet kritiserte (i programmet Ungdommens Radioavis) plateselskap som ønsket å styre alt – fra produsent til distribusjon. Niels Høegh og Alf Sigurd Krogseth ble også oppsøkt av svensk P3 som lagde en situasjonsrapport fra Tromsø og ungdomsopprøret og brukte Norgez Bank som musikk. Knut Nilsen overtok som trommeslager og Tore Nedgård kom inn som keyboardist på gruppens senere utgivelser. Stroud (distrikt). Stroud er et administrativt distrikt i Gloucestershire, England. Det har navn etter den største byen, Stroud. Administrasjonen holder til i Ebley i utkanten av Stroud by. Området består av deler av Cotswolds og et område i den grunne og fruktbare dalen elven Severn renner gjennom. Cotswolds er en "Area of Outstanding Natural Beauty", og er dermed et beskyttet område. Den populære turveien Cotswold Way går gjennom distriktet. Byen Stroud ligger helt nord i distriktet, i et område som er skilt fra den sørlige delen av høye åser. I sør trekker man derfor heller mot mindre byer, spesielt Dursley og Wotton-under-Edge. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Nailsworth og Stroud bydistrikter samt Dursley og Stroud landdistrikter og deler av Gloucester, Sodbury og Thornbury landdistrikter ble slått sammen. Det er mange fornminner fra yngre steinalder, jernalder og romersk tid i området. Av spesiell interesse er de mer enn hundre neolittiske gravene som er registrert der. De Press. De Press og Andrej Nebb 29. april 2005 De Press var et norsk rockeband på 1980-tallet; bandet var ledende innen det som den gangen ble kalt nyveiv-musikk. De Press besto av Andrej Nebb (vokal, bass), Jørn Christensen (gitar), og Ola Snortheim (trommer). Deres LP "Block to Block" ble produsert av John Leckie og solgte hele 15 000 eksemplarer. Bandet var på TV flere ganger, og gjennombruddet var på nattrocken natt til første mai 1981. NRK viste rockemusikk hele natten i den uttalte hensikt å holde folk hjemme for å hindre opptøyer; det ble den fredeligste natt til første mai på flere år. Albumet inneholder dels polske og dels engelske tekster, men på omslaget er de engelske tekstene bokstavert etter polske rettskrivningsregler. Bandets neste utgivelse, EP-en "Lars Hertervig", inneholdt blant annet låta «"Fiskepudding", en låt som inneholder en del norske ord, og som kom på radioprogrammet «Kanskje på Norsktoppen». Bandet deltok også sammen med Kjøtt og The Aller Værste! på en turne i Polen der de blant annet spilte ved det da streikerammede Leninverftet i Gdansk. For albumet vant bandet Spellemannprisen 1981 i klassen rock. "Block to Block" ble fulgt opp av "Product" i 1982, uten at den oppnådde forgjengerens popularitetsnivå. På dette tidspunktet hadde det også oppstått interne spenninger som til slutt førte til at bandet ble oppløst. Plata "On The Other Side", som kom ut posthumt i 1983 består av live-versjoner av gamle låter men er dessverre skjemmet av til tider dårlig lyd. Plata inneholder også fem studioinnspillinger som var tilovers fra tidligere innspillinger; Anders Sevaldson (keyboards) medvirker på to og Rolf Recknagel (kompgitar) på tre av låtene. På dette tidspunktet hadde Nebb allerede startet sitt nye prosjekt Holy Toy, mens Snortheim og Christensen begynte å spille med Lars Lillo-Stenberg. Det var denne konstellasjonen som først spilte inn «Tøff i pyjamas», som senere skulle bli en hit for deLillos, hvis navn Snortheim også sto bak. Begge har siden spilt i en rekke band. Originalbesetningen kom sammen igjen i 1990 og kom med flere nye utgivelser før de igjen la inn årene i 1993. Andrej Nebb har gjort flere comeback, og han har utgitt flere plater under DePress-navnet i hans hjemland Polen uten de øvrige bandmedlemmers godkjennelse. Han opptrådte senest i 2005 med en utgave av DePress som bare inneholdt ham selv fra originalbesetningen, dette også uten den øvrige originalmedlemmenes velsignelse. Dette utgaven av bandet også gitt ut en CD, "Rekyl", og deltatt på en hyllestplate til Jokke og Valentinerne. Magick. Magick (med «k») er en pseudovitenskapelig tilnærming til magi innført av den engelske filosofen, mystikeren, magikeren, poeten og fjellklatreren Aleister Crowley (1875–1947). Crowley benyttet også begrepene «vitenskapelig illuminisme» og «skeptisk mystisisme» om denne tilnærmingen. Bakgrunnen for den beskriver Crowley inngående i "Liber ABA", som å være et forsøk på å rehabilitere magien, som han mente hadde tiltrukket for mange dilettanter, eksentrikere og sveklinger som søkte tilflukt fra virkelighetens verden i den. Han ønsket å skille sitt system fra de tidligere forsøk av okkultister og esoterikere, som han mente hadde totalt ødelagt ryktet til magien og forårsaket at disse systemene hadde mistet all form for praktisk hensikt eller nytte. Hovedformålet med systemet er å gi en etterprøvbar, metodisk framgangsmåte til å oppnå det Crowley kalte «genius». Når Crowley således hevder at Magick er forandring «"i samsvar med vilje"», så tenker han på "den sanne vilje". Hvis handlingen ikke er i samsvar med "den sanne vilje", så kan man ikke håpe på noen forandring og bryter dermed også Crowleys hovedpostulat om at man må benytte den riktige type og grad av kraft og så videre, for å kunne bevirke en forandring. Kort sagt kan man si at "den sanne vilje" er definert hos Crowley som kombinasjonen av menneskets selv eller natur og de begrensninger som omgivelsene legger på individet. Sett i forhold til menneskets selv og begrensningene i omgivelsene, så er tanken at det alltid er en riktig handlemåte – dette er "den sanne viljen". Hensikten med magick blir således å oppdage denne viljen og gjennom magick som et verktøy, å fullkommengjøre den. Dette er oppnåelsen av «genius». Begrepet magick omfatter såvel den rituelle handlingen, handlinger som individet foretar utenfor den rituelle kontekst og inntil man oppnår suksess. Utøvere og tilhengere av magick hevder det er vitenskap gjennom dets etterprøvebare, metodiske framgangsmåte – ved at Crowley utfordrer magikeren til å enten bevise eller motbevise systemet ved å følge de angitte metoder; mystikk i dets kobling med den sanne vilje; religiøs og filosofisk med hensyn til livsanskuelsen i Thelema. Kritikere og skeptikere velger å bruke betegnelsen pseudovitenskap om slike ikke allment anerkjente disipliner. Oslo Børs (band). Oslo Børs var en rockegruppe fra Oslo som var aktiv i perioden 1979–1981. Medlemmer var Tormod "Tormod" Kjensjord (gitar), Knut "Kaputt" Selsjord (gitar og vokalist), Ulla "Ren Ny Ull" Cappelen (bass) og Bjørn "Takras" (trommer). På andresingelen er det Per Ole Oftedal som spiller trommer. Selsjord debuterte som pønkvokalist i en alder av 30 år, en utrolig høy alder i datidens pønkmiljø, men overbeviste med pønkånd og bra tekster. Bandet skiftet navn til Oslo Beurs etter påtrykk fra finansinstitusjonen av samme navn. Under dette navnet kom en EP. Her er det kommet synthesizer med i instrumenteringen, og bandmedlemmene er kreditert med fornavn og etternavn istedenfor pønk-pseudonymene fra førstesingelen; i likhet med Kjøtt har bandet følt et behov for å utvikle seg bort fra den primitive pønken. Diskografi. Oslo Børs Einar Rossbach. Einar Rossbach (født 20. oktober 1964 i Porsgrunn) er en norsk tidligere fotballspiller, og som fra 2008 er keepertrener og sportssjef for Odd Grenland. Han var målvakt og spilte under sin aktive karriere blant annet for Ham-Kam, Tromsø, Lyn, Odd Grenland, danske Silkeborg og Pors Grenland. Verdens Gang kåret ham til årets spiller i 1. divisjon i 1990. Han ble også kåret til årets keeper i 1987 og 1990, og fikk med seg seks landskamper, blant annet mot Færøyene i 1993, før han ble syk av matforgiftning. Matforgifningen gjorde at han gikk glipp av en rekke landslagskamper han egentlig skulle ha spilt, samt innspillingen av «Alt for Norge»–sangen. Rossbach har hatt comeback i både Tollnes og Pors Grenland på grunn av at lagene har slitt med keeperproblemer. Da han sto noen kamper i starten av sesongen 2004 for Pors var han 39 år gammel. Han jobber fortsatt ved "Grenland politistasjon" ved siden av jobben som keepertrener og sportssjef. Nyveiv. Nyveiv var en fornorskning av begrepet "New Wave", og betegner først og fremst de norske bandene som oppsto i kjølvannet av punken. I noen sammenhenger brukes imidlertid også begrepet som en samlebetegnelse som også inkluderer punk-band som Kjøtt og Oslo Børs, og overgangen mellom punk og nyveiv er til tider uklar. Begrepet har aldri vært enerådende som betegnelse på denne typen musikk. The Aller Værste fikk Spellemannprisen i 1981 i klassen for nyrock; denne omskrivningen av "New Wave" fikk aldri noen stor utbredelse. Begrepet nyveiv gikk ut av bruk da nyveiv-bølgen dabbet av rundt 1983, og brukes i dag neppe engang i humoristisk øyemed. Et mer moderne begrep er Post-punk. Nyveiv i Oslo. Det var særlig i Oslo overgangen mellom punk og nyveiv var uklar. Oslo-bandet Kjøtt sin første singel regnes som en av de første norske punk-singlene, mens deres siste plate "Op" er tydelig inspirert av band som Joy Division og Eyeless in Gaza og kan vanskelig karakteriseres som punk. Dette trekket er enda tydeligere på plata fire av de fem medlemmene ga ut under navnet Montasje, og også vokalist Helge Gaarders neste band Cirkus Modern karakteriseres ofte som et nyveiv-band, selv om de holdt det gående til 1987. Trommeslager i Cirkus Modern var Ola Snortheim som tidligere hadde spilt i flere av Oslos viktigste nyveiv-band. Han spilte blant annet i Blaupunkt, og deltok på 7" EPen deres, men sluttet i bandet før LPen ble spilt inn. Han er imidlertid mest kjent fra et annet av pionerbandene innen nyveiven i Oslo, De Press. De Press, som i sin opprinnelige tapning varte til 1983 ga i denne perioden ut flere plater, og fikk endog en Spellemannpris for debutalbumet "Block to block". Et annet fremtredende Oslo-band var The Cut. The Cut var i større grad enn de tidligere nevnte bandene inspirert av kontinental elektronisk popmusikk, og de var også et av forholdsvis få nyveivband som hadde engelske tekster. Dette gjorde at de som et av få norske nyveivband fikk et marked også utenfor Norges grenser. Bandets tangentspiller Kikkan Fossum dannet senere bandet Plann som kombinerte nyveiv med mer progrock-inspirerte elementer. Lumbago var et annet nyveiv-band fra Oslo, men var, sammenlignet med de fleste andre, forholdsvis kommersielt orientert. Debutsingelen deres ble lansert med en helsides annonse i Dagbladet, og også musikalsk var Lumbago lett og fengende. De var i stor grad inspirert av engelsk new wave fra samtiden, men også innflytelsen fra et band som Roxy Music er tydelig. Av andre nyveiv-band i Oslo kan nevnes Broadway News, og også etterfølgeren The Monroes i sine tidligste år, Raga Rockers i sine tidlige dager, PVC, Babij Jar, Norske Gutter, Garden of Delight og S. Nyveiv i Bergen. Ved siden av Oslo var Bergen den viktigste basen for nyveiv. Og selv om det også hadde eksistert et visst punkmiljø i byen med de syv fjell var dette i mindre grad snakk om overlappende miljøer. Nyveiv-miljøet i Bergen var til å begynne med tett knyttet til Bergen Rockeklubb, og i enda større grad enn i Oslo var dette miljøet påvirket av new wave-musikken i England. Det mest kjente av nyveiv-bandene i Bergen var trolig The Aller Værste! som i 1981 vant Spellemannprisen i kategorien nyrock. Bandet ga i løpet av sin karriere ut 2 LPer og 3 7". Det var også blant de første bandene i Norge som lot seg inspirere av tidens engelske ska-bølge. De fikk også flere av sangene sine spilt av den legendariske BBC-DJen John Peel. Selv om flere av medlemmene fortsatte med musikk etter The Aller Værste! regnes disse utgivelsene, med mulig unntak for Oslo-bandet Løver og Tigre, sjelden til nyveiven. Et annet fremtredende Bergensband var Elektrisk Regn. Dette startet opp før The Aller Værste!, men platedebuterte ikke før i 1982. Her er påvirkningen fra engelske musikere som Elvis Costello og Ian Dury åpenbar, i tillegg til at det er elementer av progrocken. I motsetning til The Aller Værste!, som besto utelukkende av innflyttere, sang Elektrisk Regn på bergens-dialekt. Elektrisk Regn holder det fortsatt gående, og en av dagens medlemmer, Jarle Zimmermann, som tidligere hadde spilt i Flying Norwegians, ga ut en 7" og en LP der nyveiv-innflytelsen er åpenbar. Alle Tiders Duster er et annet Bergensband fra perioden som gjorde seg bemerket. Blant deres fremste inspirasjonskilder var band som Magazine og Public Image Ltd. fra England, men også et band som Einstürzende Neubauten fra Vest-Tyskland. De hadde hele tre vokalister samtidig, og ga ut en 7" og en LP og sto bak filmmusikken til Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene. 82 gjorde seg også gjeldende i den norske nyveiv-jungelen. Med tre LPer og en 12" EP på tre år var bandet blant de mest produktive norske nyveivbandene. Mens de første utgivelsene, under navnet Program 81, først og fremst er påvirket av engelsk nyveiv og ska, er påvirkningen fra band som Joy Division mer påtakelig på platene som ble gitt ut under navnet Program 82. Av andre bergenske nyveiv-band som gjorde seg bemerket kan nevnes Gjennomslag, Ken-Dang og Blind Date. Det var også et visst samarbeid mellom Bergen og Oslo. I tillegg til at flere av medlemmene av The Aller Værste! flyttet til Oslo spilte musikere fra begge byer på 12" til Spastisk Ekstase. Annen nyveiv. Selv om det først og fremst var i landets to største byer nyveiven blomstret, fantes det også en rekke andre nyveiv-band omkring i landet. I Halden startet miljøet rundt Henning Kvitnes bandet The Young Lords. I motsetning til det som var vanlig i Norge hentet disse i større grad inspirasjon fra USA. Bruce Springsteen er en åpenbar inspirasjonskilde, men også et britisk band som Dire Straits har helt tydelig øvd en viss påvirkning. Etter en LP ble bandet oppløst, men gjenoppsto måneder senere under navnet Saturday Cowboys. Et annet Halden-band var Front Page, hvis debutsingel ofte regnes som Norges første virkelige punk-singel. På de påfølgende LPene er derimot nyveivelementet mye klarere. I Skien skiftet Mikey Mads Band i 1979 navn til Øresus. Dette bandet ga ut to 7" og en LP, og utviklingen fra humoristisk ska- og punkinspirert musikk på bandets første 7" via dystrere punk på den andre 7" til en The Cure- og Joy Division-inspirert form for nyveiv på LPen er lett hørbar. I miljøet rundt Øresus eksisterte det også flere andre band, og bandet Svarte Faen ga i 1983 ut en kassett, men det er først og fremst Øresus som fikk et varig navn herfra. I Stavanger var nyveiven fremfor knyttet opp til Stavangerensemblet, som i løpet av sin eksistens ga ut fem LPer. Også her var påvirkningen fra engelsk new wave åpenbar, men også bluesen og amerikansk gitarrock spilte en viss rolle i musikken. Bandet sang på bred Stavanger-dialekt, og som sådan var det i Stavanger bandet hadde størst popularitet. Men også utenfor byen ble de lagt merke til, og de ble i 1981 nominert til Spellemannprisen i kategorien nyrock. Også andre band markerte seg i den stavangerske nyveiv-bølgen, deriblant Asfalt, Mods og Smalhans. I 2004 fikk nyveiven i Stavanger et nytt band, Stavanger Energi frontet av Tore Renberg som er stor fan av band som The Aller Værste! Trondheim var den byen i Norge der punken trolig holdt seg lengst. Et band som Wannskrækk holdt det for eksempel gående med punk til langt ut på 1980-tallet. Men også her var det band som må kunne karakteriseres som nyveiv. Det kanskje mest fremtredende var Det Elektriske Kjøkken som ga ut to LPer. Disse var mer eksperimentielle enn hva som var vanlig for norske nyveivband, og særlig på den andre LPen "Elefantene Kommer" viser de en helt særegen stil. Også Liliedugg, som ga ut en 7", en LP og en split-LP sammen med Wannskrækk, kan plasseres i kategorien nyveiv. Musikalsk slektet imidlertid Liliedugg kraftig på band som The Stooges og MC5. Også ellers rundt omkring i Norge eksisterte det nyveiv-band, som Rough Trade fra Ålesund, Norgez Bank fra Tromsø og De Sjenerte fra Kløfta. En komplett oversikt finnes neppe. Det er likevel klart at nyveiven i de få årene den eksisterte skapte en rekke band hvis medlemmer senere har hatt stor innvirkning på norsk musikkliv. Schule Schloss Salem. Schule Schloss Salem er en internatskole i det tidligere riksabbediet Salem (slottet Salem) i kommunen Salem ved Bodensee i det sydlige Tyskland. Det er en av Tysklands mest prestisjefulle privatskoler, og mange adelige sender sine barn hit. Privatskolen ble etablert i 1920 og har fra begynnelsen tatt opp både gutter og piker. Skolen ble grunnlagt med støtte fra prins Maximilian av Baden av den berømte reformpedagogen Kurt Hahn, som utarbeidet mange av skolens pedagogiske prinsipper. Hahn emigrerte 1933 til Skottland, hvor han grunnla internatskolen Gordonstoun. Schule Schloss Salem er inndelt i en grunnskole som holder til på Burg Hohenfels, en middelskole som holder til på Schloss Salem, og et gymnasium som holder til på Schloss Spetzgart og en ny campus kalt Härlen. Den meget internasjonale skolen tilbyr både tysk Abitur og International Baccalaureate. Skolen legger vekt på at oppdragelse og undervisning, liv og læring, skal utgjøre en enhet, både sosialt, akademisk og musisk-kreativt, og gir sine elever en fremragende utdannelse både på det faglige og sosiale nivå. Skolen har tilsammen 670 elever, derav 60 gjester. Omkring 60 % er gutter og 40 % er piker. Omtrent en tredjedel av elevene mottar helt eller delvis stipend, for at skolen skal kunne rekruttere de beste elevene. Skolen ledes av Ingrid Sund, tidligere leder for den tyske skole i Paris. Berømte tidligere elever ved Schule Schloss Salem. Prins Philip sendte sin sønn prins Charles på skolens skotske avlegger Gordonstoun. Holy Toy. Holy Toy var en norsk rockegruppe som var aktiv i perioden 1982–1990. Bandets leder var polskfødte Andrej Nebb. Bortsett fra Nebb (vokal, bass, keyboards) var Lars Pedersen (trommer, keyboards, gitar) det nærmeste bandet var å ha et fast medlem (han medvirket på utgivelser markert med +). Samtidsmusikeren Rolf Wallins trompet har også vært å høre i to perioder; han medvirker på "Warszawa" og "Dummy Cruise Missile". Gruppen har opptrådt på TV flere ganger, og NRK radio overførte to konserter. Duoen Nebb/Pedersen opptrådte også i filmen X. Gruppen turnerte flittig og oppnådde en kultstatus, spesielt i England. Dette kom delvis av at Uniton (deres plateselskap) hadde egen avdeling i England og at Dave Henderson i daværende musikkmagasin Sounds skrev meget positivt om dem i sin artikkelserie "Wild Planet". Diskografi. Holy Toy Gordonstoun. British Salem School i Gordonstoun er en privat internatskole i Skottland. Den ble etablert som avlegger av Schule Schloss Salem i 1934 av den tyske reformpedagogen Kurt Hahn, som hadde måttet flykte fra Tyskland. Skolen bygger på tysk pedagogikk, og legger vekt på disiplin og fysisk fostring gjennom sunne utendørsaktiviteter som seiling og turer i skog og mark. Skolen er i likhet med Schule Schloss Salem internasjonal, og det går både engelske elever og elever fra Tyskland, Østerrike, Amerika og andre deler av verden der. Gordonstoun ligger Elgin i en bygning fra det 17. århundre. Skolen er en av de mest prestisjefulle i Storbritannia. Prins Philip, som selv gikk på Schule Schloss Salem i Tyskland, sendte sin sønn, prins Charles, på Gordonstoun. Også andre medlemmer av den britiske kongefamilien (bl.a. prinsene Edward og Andrew) har gått på skolen. Det samme har bl.a. kronprins Aleksandar Karađorđević av Serbia, Christina Rau (senere gift med den tyske presidenten Johannes Rau) og mange adelige. Neu! Neu! (uttale: [ˈnɔɪ], «nåi») var en tysk krautrockduo som besto av Michael Rother (gitar, vokal, elektroniske instrumenter) og Klaus Dinger (trommer, vokal, elektroniske instrumenter). Gruppa var aktiv i perioden 1971–1975. Dinger stod også for det minimalistiske, men effektive coverdesignet. Gruppa holdt kun noen få konserter, ettersom det var vanskelig å gjenskape studiolyden med bare to medlemmer. CD-utgaver av platene utkom ikke før i 2000 grunnet langvarige rettstvister mellom Dinger og Rother med plateselskapet. «Super 16» fra albumet Neu! 2 er å høre på soundtracket til filmen "Kill Bill". Klaus Dinger døde den 20. mars 2008, fire dager før sin 62-årsdag. Kurt Hahn. Kurt Matthias Robert Martin Hahn (født 5. juni 1886 i Berlin, død 14. desember 1974 i Salem, Baden-Württemberg) var en tysk pedagog, og regnes som grunnlegger av opplevelsespedagogikken. Hahn studerte ved tyske universiteter og Balliol College i Oxford. Da krigen brøt ut var han i Storbritannia. Han forsøkte å flykte, men ble tatt og internert. Britiske og tyske myndigheter arrangerte en utveksling av internerte «fiendtlige» statsborgere, og han kom hjem til Tyskland, hvor han arbeidet for myndighetene med å oversette engelske aviser. Hans utdannelsesfilosofi var basert på respekten for ungdommer, som han mente besatt en medfødt moralsk sans og rettferdighet, men som ble korrumpert etterhvert som de ble eldre. Han mente utdannelse kunne forhindre dette hvis elevene fikk mulighet til personlig lederskap og til å se resultatene av egne handlinger. Dette er en av grunnene til hans fokus på utendørseventyr. Hans tenkning om utdannelse ble krystallisert av første verdenskrig, som han så som bekreftelse på at samfunnets forfall og at mennesker (særlig europeere) måtte oppdras på en helt annen måte for å forhindre fremtidige katastrofer. Han var en venn og fortrolig av rikskansler prins Maximilian av Baden. I 1920 grunnla han med støtte fra prinsen internatskolen Schloss Salem. Han var selv skolens rektor, i tillegg til å undervise i historie, politikk, antikkens Hellas, Shakespeare og Schiller. Hahn var oppdratt jødisk, men var likevel en tidlig tilhenger av nasjonalsosialismen. Senere ble han imidlertid en sterk kritiker, og i 1933 ble han arrestert. Etter en appell fra den britiske statsministeren Ramsay MacDonald ble han løslatt på betingelse av at han forlot landet, og reiste til Storbritannia. Der grunnla han året etter internatskolen "British Salem School" i Gordonstoun i et forlatt skotsk slott, som avlegger etter Schule Schloss Salem. Skolen baserte seg på tradisjonell tysk pedagogikk som må mange måter avvek fra det som var vanlig i det skotske skolesystemet, og på de prinsipper Hahn hadde utviklet. Da Hahn i 1956 ble invitert til å tale for NATOs "Defense College", opplevet han der samarbeid og vennskap mellom mennesker fra land som for bare kort tid siden var fiender. Hahn fikk idéen til å bringe unge mennesker sammen på tilsvarende måte, for f.eks. å bryte ned den kalde krigens fiendtligheter. Dermed oppstod United World Colleges (UWC), en gruppe av internasjonale skoler, hvor unge mennesker i alderen fra 16 til 18 fra alle deler av verden lever, lærer og deltar i sosiale aktiviteter sammen. Den første slike skolen var Atlantic College i Wales, grunnlagt i 1962. Idag finnes det 10 skoler i nettverket, og ytterligere 50 skoler som er påvirket av Hahns idéer og har sluttet seg sammen i "Round Square Movement". Hahn var sikker på at en utdannelse ville mislykkes dersom ikke hver ungdom fant sin "Passion", lidenskap. Derfor ville han tilby sosiale aktiviteter ved skolene og hjelpe «indre» talenter. Sammen med prins Philip grunnla han "Duke of Edinburgh's Award". Etter at han gikk av som rektor ved Gordonstoun reiste han tilbake til Salem, hvor han virket ved skolen til sin død. Matteo Anesi. Anesi, Fabris og Sanfratello jubler for OL-gull i lagtempo. Matteo Anesi (født 16. august 1984 i Baselga di Pinè) er en italiensk skøyteløper. I 2005 vant Anesi, sammen med Enrico Fabris og Ippolito Sanfratello sølv på lagtempo under VM enkeltdistanser. Under OL 2006 i Torino ble lagtempo på skøyter arrangert for første gang. Matteo Anesi deltok på det italienske laget som overraskende slo Canada i finalen, slik at Italia kunne feire historiens første OL-gull på skøyter. De øvrige løperne på gullaget var Enrico Fabris, Ippolito Sanfratello og Stefano Donagrandi. Appelzin Juice Studentz. Appelzin Juice Studentz er et norsk rockeband fra Elverum. Gruppa utga en singel i 1980. Diskografi. «Hevnen» er ikke listet på coveret, men ettersom ordet ‘Hevn’ forekommer i teksten, er «Ta Taket av Husa Deira» trolig tittelen på instrumentallåten som åpner singelen. Appelzin Juice Studentz Salem (Baden). Salem er en kommune med 11 152 innbyggere ved Bodensjøen i Baden. Området var befolket minst siden bronsealderen. Fra det 3. århundret grunnla alemannere og senere også frankere flere landsbyer, deriblant den lille bosetningen "Salemanneswilare". Her grunnla i år 1138 cistercienserordenen et kloster som fikk det bibelske navnet "Salem". Salem kloster ble etter kort tid opphøyet til riksabbedi, og oppnådde i 1178 enda større uavhengighet, da pave Alexander III stilte det direkte under Den hellige stol. Klosteret ble usedvanlig velstående og mektig og fikk stor betydning i regionen. Klosteret ble oppløst med sekulariseringen under Napoleonskrigen i 1803, da territoriet falt til markgrevskapet Baden. Landsbyen, som den gang fremdeles het Salmannsweiler, tok over klosterets navn (som dermed ironisk nok overlevde sekulariseringen). Anthony Eden. Robert Anthony Eden, 1. jarl av Avon (født 12. juni 1897 i Durham, død 4. januar 1977 i Salisbury, Wiltshire) var statsminister i Storbritannia fra 1955 til 1957. Han huskes hovedsakelig for sin rolle i Suezkrisen i 1956, som også var grunnen til at han måtte gå av. Han var i mange år utenriksminister. Suicide. Suicide er en amerikansk musikkgruppe som har vært aktive siden 1971 og består av Alan Vega (sang) og Martin Rev (syntetisere og trommemaskiner). Suicide har aldri vært gjennomgående populære blant folk flest, men den innflytelsesrike kritikeren Wilson Neate har skrevet at Sucide «vil bevise at de har hatt like stor betydning som The Clash. Å høre på deres debutalbum Suicide fra 1977 og fram til deres nåværende posisjon i 2002 er det opplagt: syntetisere, pop, techno, og industriell dansemusikk fra 1980-tallet og 1990-tallet, og nå, – det er den ny bølgen av electroclash, alt går tilbake til deres fundamentale album.» Suicide hevder å være de som skapte begrepet «punk». (i referanse til musikk) Irish coffee. Irish coffee er en varm drikk som består av kaffe, irsk whiskey og sukker, med vispet fløte ("ikke" stivpisket) Sukkeret er nødvendig for å få fløten til å flyte på toppen og ikke blandes med den varme kaffe. Noen sverger til brunt, uraffinert sukker til Irish coffee. Kanel og andre krydder kan iblandes, men det er ikke vanlig. Sugerør skal ikke isettes; Irish coffee skal drikkes gjennom fløten. Whiskey er den riktige stavemåten på irske og amerikanske varianter, mens whisky brukes på skotske og canadiske, samt varianter fra andre land. I utgangspunktet skal det kun brukes irsk whiskey. Virkningen kan forsterkes ved å bruke whiskybasert likør i stedet for sukker. Kombinasjonen skotsk og Drambuie kalles «Black Watch», hvilket her best kan oversettes med blackout. Det sies at irsk kaffe skal ha blitt gjort kjent av at Joseph Sheridan i sjøflyhavnen Foynes, forløperen til Shannon Airport på Irlands vestkyst, hvor han tilsatte whiskey som en oppvarmer til kaffen han serverte atlanterhavspassasjerer etter den støyende og ikke helt behagelige 12-14-timers flyturen på 1950-tallet. Da noen passasjerer lurte på om det var brasiliansk kaffe de fikk, svarte Sheridan med at det var «irsk kaffe». Men etter sigende skal Irish coffee først ha oppstått på en pub i byen Cork, hvor man serverte te på samme måte, men at teen ble erstattet med kaffe etter at man gikk tom for te. Kaffetilsetningen gjør at drinken er populær i nachspielsammenheng også i enkelte norske drikkekulturer. El. 16. El 16 er et elektrisk lokomotiv som nå brukes av CargoNet for å trekke godstog. Lokomotivet trakk også passasjertog inntil El 18 overtok. Lokomotivene ble bygget av ASEA og diverse fabrikker i Norge mellom 1977 og 1984. De er nesten helt lik med det svenske elektriske lokomotivet RC-serie 4. Totalt 17 ble bygget i 3 serier. (Serie 1. 16.2201-2206)(Serie 2. 16.2207-2210)(Serie 3. 16.2211-2217) De ble opprinnelig bygget for å trekke tog på Bergensbanen. El 16 har de karakteristiske spisse endene som også finnes på El 17 og Di. 4 lokomotivene. Da NSB ble delt inn i gods- og persontog samtidig som man fikk nye motorvognsett, begynte El 16 å forsvinne fra passasjertogene. I 2002 ble seks lokomotiver solgt til Svenska Tågkompaniet, hvor fire av dem siden ble solgt videre til Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösunds Järnvägar (TGOJ). I 2007 ble disse seks lokomotivene solgt tilbake til Norge og CargoNet. To av lokomotivene gikk på kort tid tapt som følge av brann. Liste over norske studentaviser. Studentaviser som for tiden kommer ut i Norge. Studentaviser Liste over norske gratisaviser. Gratisaviser som for tiden kommer ut i Norge. Lista omfatter ikke gratismagasiner eller skole-, høgskole og universitetsaviser. Gratisaviser Liste over norske nettaviser. Nettaviser som for tiden publiseres i Norge. For nettaviser som er en naturlig del av en papiravis sin nettpublisering, se Liste over norske aviser. Nettaviser Tidsskrift. Tidsskrift er en type periodikum, det vil si en publikasjon som kommer ut med regelmessige mellomrom. Begrepet dekker flere ulike typer publikasjoner. Vitenskapelig tidsskrift. Et vitenskapelig tidsskrift, også kalt akademisk tidsskrift eller noen ganger fagtidsskrift (engelsk: "academic journal"), trykker vitenskapelige artikler som bidrar med ny vitenskapelig kunnskap. Denne type tidsskrifter er som regel trykket i sort-hvitt og inneholder sjeldent andre illustrasjoner enn evt. figurer som inngår i de vitenskapelige artiklene. Vitenskapelige tidsskrifter er tekstintensive og leses svært sjeldent fra perm til perm. Mange tidsskrifter omfatter et relativt bredt fagområde og det er ofte ingen særlig sammenheng mellom artiklene som trykkes i hvert nummer. En vitenskapelig artikkel er et omfattende arbeid, i mange tilfeller på rundt 20 sider, som gjerne har gjennomgått en omfattende kvalitetskontroll med mange revisjoner før artikkelen ble antatt, som det ofte ligger rundt et årsverk forskning bak, og som presenterer funn eller tolkninger som er nye for vitenskapen. Et typisk vitenskapelig tidsskrift trykker 4-5 vitenskapelige artikler i en vanlig utgave. Et vitenskapelig tidsskrift kan i tillegg inneholde ikke-vitenskapelige bidrag, slik som kortere debattartikler, anmeldelser av vitenskapelige bøker og annet fagrelatert stoff. Forfatterne får så å si aldri betalt av tidsskriftet for bidragene; vitenskapelige artikler er som regel finansiert av forskningsinstitusjonen hvor forfatteren jobber. Arbeid som redaktør, redaksjonsrådsmedlem eller referee er også som regel ubetalt. Utgiverne av tidsskriftene er likevel i mange tilfeller store akademiske forlag, som tar seg svært godt betalt for abonnementer. Derfor er de viktigste abonnentene på vitenskapelige tidsskrifter institusjoner (forskningsinstitusjoner, universitetsbiblioteker osv.), ikke enkeltpersoner. Siden årtusenskiftet er elektroniske abonnementer til hele tidsskriftarkiver i praksis viktigst. Et vitenskapelig tidsskrift omtales ofte bare som et tidsskrift, men i noen sammenhenger vil man føye til vitenskapelig eller akademisk for å understreke forskjellen fra andre typer periodika som også omtales som tidsskrifter. Tidsskrift. Uttrykket tidsskrift brukes alene om en type periodikum som gjerne holder et visst intellektuelt nivå eller har en intellektuell ambisjon, uten å være et akademisk tidsskrift. Eksempler på denne type tidsskrifter er "Samtiden" og "Prosa". Slike tidsskrifter har gjerne en bredere leserkrets enn et akademisk tidsskrift. Artiklene er adskillig kortere, beregnet på et allment publikum og oppfyller ikke vitenskapelige krav. Tidsskriftene har gjerne en mer leservennlig innpakning enn vitenskapelige tidsskrifter. Fagblad eller magasin. Fagblad, fagmagasin, evt. bare blad eller magasin (engelsk: "magazine"), er en type publikasjon som dekker et bestemt fagområde eller tema, men ikke er vitenskapelig eller har noen intellektuell ambisjon. Det redaksjonelle innholdet er mindre preget av aktualiteter og allmenne nyheter, men heller nyheter tilknyttet fagområdet. Ofte er feature-stilen beyttet på grunn av utgivelsesfrekvensen. Formatet er mindre enn tabloid som er vanlig for avis, mens kvaliteten på papiret ofte er bedre. Noen fagblad trykker alle sider i farger. Fagblad utgis av forlag, bedrifter eller organisasjoner. Fagblader ses noen ganger omtalt som tidsskrifter, men denne betegnelsen er strengt tatt ikke korrekt. Overgangen til publikasjoner som minner mer om reklame (f.eks. NæringsEiendom) kan være flytende; endel slike publikasjoner består for en stor del av reklame, med enkelte intervjuer, kortere nyhetssaker eller featureartikler. Tidsskrifter i Norge. Det første norske tidsskriftet antas å være "Aggerhusiske Acter" i 1644 (et slags utenrikspolitisk skrift), etterfulgt av "Ridende Mercurius" i 1721, som ble forbudt etter kort tid fordi det var et rent ettertrykk av det danske "Extraordinaire Relationer". Først med "Ugentlige Afhandlinger" i 1760 og "Trondhiemske Samlinger" 1761 startet utviklingen av en ubrutt tidsskrifttradisjon i Norge. I femtiårsperioden 1820-70 kom det omlag femti nye tidsskrifter i Norge, mens det i femtiårsperioden 1870-1920 dukket opp omlag fem hundre. I 1870 fantes det 87 norske tidsskrifter. I 1880 ble det utgitt 152, og tallet var steget til 314 i 1900. Det finnes et stort antall tidsskrifter i Norge. Nasjonalbibliotekets database over norske aviser og tidsskrifter på internett inneholder over 2 700 titler, hvorav et par hundre er aviser. Bløtkake. Bløtkake pyntet med bringebær, fioler og mynteblader Bløtkake, også kalt kremkake, er en kake bestående av flere lag sukkerbrød skilt med krem og fyll. Kaken er til slutt dekket med pisket krem. Kaken blir ofte pyntet med strø av forskjellige sorter. Noen regner også marsipankake for å være en type bløtkake. Liste over norske tidsskrifter. Tidsskrift som for tiden kommer ut i Norge. Grunnkjernen i listen var medlemmene av Den Norske Fagpresses Forening. Andre tidsskrift er senere lagt til. Listen omfatter både fagblader og vitenskapelige tidsskrifter. __TOC__ Eksterne lenker. Norske tidsskrifter Pinscher. Pinscher (FCI #184), som også kalles både mellompinscher og tysk pinscher på norsk, er en mellomstor tysk hunderase med kort tilliggende pels. Rasen har felles opphav med schnauzer. Opprinnelse og alder. Pinscheren er en gammel tysk hunderase som tidligere fantes i både en glatthåret og en strihåret variant. Noen mener at rasen opprinnelig kan ha sitt utspring fra de gamle tyske torvhundene, men dette lar seg vanskelig dokumentere. Det er funnet kobberstikk av pinschere så langt tilbake som på 14- og 1500-tallet. Pinscher ble anerkjent som egen rase i 1879. Den første raseklubben ("Pinscher-Schnauzer-Klub 1895 e.V") ble dannet i Tyskland i 1895. Typen ble den gang beskrevet som en blanding av hunder med forskjellig hårlag, farge og størrelse. Den strihårede varianten ble på slutten av 1800-tallet skilt ut som en egen rase og og fikk navnet "schnauzer", mens den glatthårede varianten fortsatt heter "pinscher". Opprinnelsen kan således sies å være en stamfar for alle pinscher og schnauzerrasene. Rasen ble ført til Norge av Grethe Berg (Kennel Bergkollen) omkring 1966. Det første kullet ble født her den 13. mars i 1968 og var et resultat av Bergs import to år tidligere. Lenge gikk rasen under navnet "mellompinscher" her til lands, men fra høsten 2000 er rasenavnet kun "pinscher". Bruksområde. Pinscheren ble i sin tid brukt som gårdshund (stallhund, vakthund), og den skal fortsatt være en ypperlig rottejeger. Den er utrettelig i sin jaktform på rotter og andre skadedyr. Tidligere fulge gjerne disse hundene med sine eiere når de dro til markedet med hest og vogn. I dag er rasen først og fremt en god familiehund, som man ofte ser på hundeutstillinger. Den er også ypperlig egnet til en rekke former for hundesport, for eksempel agility og brukshundsport. Utseende, anatomi og fysikk. Pinscheren er en muskuløs mellomstor hund med en mankehøyde på cirka 45-50 cm. Pelsen er glatt og finnes i to fargevarianter. Enten svart med rødbrune tegninger eller ensfarget rød. Pinscheren er en allrounder og utmerker seg med sin styrke, spenst og smidighet. Pinscheren er en svært elegant hund. Den er harmonisk bygget og har jevne linjer. Det var tidligere vanlig å kuppere både ører og hale, men dette er når forbudt i de fleste land. Lynne og væremåte. Rasestandarden sier følgende om temperamentet: «Livlig, temperamentsfull, selvsikker og harmonisk. Intelligent og utholdende», noe som gjør den til en velegnet familie- og vakthund for de rette. Pinscher er en hunderase som passer best for aktive mennesker. Rasen har et begrenset behov for pelsstell og en hendig størrelse. Den regnes som mentalt robust og er normalt glad i mennesker og andre dyr. Om den stimuleres er den oppmerksom, lærenem og kjærlig. Rasen skal også være svært renslig av seg og har normalt liten kroppslukt, selv om det siste nok har en viss sammenheng med kostholdet. Den kan tilpasses et liv i byen så vel som på landet. Albert Abraham Michelson. Albert Abraham Michelson (født 19. desember 1852, død 9. mai 1931) var en amerikansk fysiker født i daværende Strelno i Preussen (nå Strzelno i Polen) Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1907 for hans optiske presisjonsinstrumenter og de spektroskopiske og metrologiske undersøkelsene som han utførte med disse. Han er spesielt berømt for Michelsen-Morleys eksperiment, publisert sammen med Edward Morley i 1887. Eksterne lenker. Michelson, Albert Abraham Michelson, Albert Abraham Michelson, Albert Abraham Michelson, Albert Abraham Norgesmesterskapet i fotball for menn 2006. Norgesmesterskapet i fotball for menn 2006 var en norsk fotballturnering. Det var det 101. norgesmesterskapet i fotball. Fredrikstad ble norgesmestere etter å ha slått Sandefjord 3-0 i finalen. Kvartfinaler. Start – Lillestrøm 3-2 e.e.o. Vålerenga – Fredrikstad 0-3 Follo – Sandefjord 0-1 Viking – Rosenborg 1-3 Semifinaler. Fredrikstad – Start 3-2 e.e.o. Rosenborg – Sandefjord 2-5 Finale. 2006 Fotball WinFS. Windows Future Storage (WinFS) er et filsystem utviklet av Microsoft, primært for å bistå med lagring av data på datamaskiner som kjører operativsystemet Windows og mellomvaren .NET. WinFS er bygd oppå et vanlig filsystem, som NTFS, og tilbyr gjennom dette de vanlige operasjoner for kataloger og filer (lage nye, modifisere, lese, fjerne, omdøpe). Over dette standardtilbudet er det tillagt mer generelle tjenester innen datalagring som Der man i tradisjonelle filsystem vil merke en fil med navn (prefix, postfix), der postfix (som.JPG.EXE) angir filtype, og prefix ytterligere muliggjør identifisering, er intensjonen i WinFS å bruke generelle XML-baserte merkelapper. De fire basistypene i WinFS er "Items" (det som lagres, objektene), "Relationships" (sammenhenger mellom objekt), "ScalarTypes" (skalare data som tall, bokstaver) og "NestedTypes" (sammensetninger av "ScalarTypes"); altså database-nære typer. Databasegrensesnittet er basert på det eksisterende Microsoft SQL Server. WinFS ble ikke en del av Windows Vista, slik påtenkt. En første betautgave (før-produksjon) ble 29. august 2005 gjort tilgjengelig for utviklere gjennom MSDN, MicroSoft Developer Network. Det medfølgende programmet Microsoft Rave, et peer-to-peer system for deling av personlige data, bruker WinFS. Richard Trevithick. Richard Trevithick (født 13. april 1771 i Cornwall, død 22. april 1833 i Kent) var en britisk oppfinner og ingeniør. Han er mest kjent for å ha bygd det første fungerende damplokomotivet i 1804 for Pen-y-Darren Iron Works i Wales. Trevithick, Richard Trevithick, Richard Trevithick, Richard Magnus Heinason. Magnus Heinason, eller Mogens Heinesøn, (født 4. mars 1545 i Oyndarfjørður, død 18. januar 1589 i København) var en færøysk sjøhelt, handelsmann og kaper. Heinason tjente Vilhelm I av Oranien og hans sønn Maurits av Nassau i ti år som kaper, og kjempet mot Spania i Åttiårskrigen. Heinason ble gitt handelsmonopol på Færøyene fra 1559 til 1588 av Frederik II. Han mistet imidlertid dette etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Senere fikk han kaperbrev for å senke eller borde sjørøverskip eller engelske handelsfartøy. Magnus bygde den første festningen i Tórshavn, Skansin, som vern mot sjørøvere. Bare ett år senere ble han fanget og sendt til København, etter ordre fra stattholderen Christoffer Valkendorf. Magnus ble stilt for retten og dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste. To dager senere, den 18. januar 1589, ble han henrettet ved halshugging på Slottsplassen. Den raske domfellelsen og henrettelsen førte til at dommen til sist ble kjent utgyldig, og Valkendorf mistet sin ministerpost. Magnus' etterlevninger finnes i Ørslev kloster. Tidlig liv. a> på Færøyene, Magnus Heinasons føde- og oppvekststed Magnus Heinason ble født i Oyndarfjørður på Eysturoy, den nest største av Færøyene. Faren var Heini Havreki, en norsk prest fra Bergen som emigrerte til Færøyene, og som ble den første protestantiske presten på Færøyene etter reformasjonen. Moren var Gyri Arnbjørnsdatter, Heinis andre kone, og opprinnelig fra en rik og mektig slekt i Norge. Som prest på Færøyene måtte Heini Havreki reise mye mellom øyene, og Magnus var med på disse ferdene. Allerede som liten gutt visste Magnus hvordan man skulle seile små fartøyer, og opparbeidet seg mye kunnskap som ville bli nyttig senere i livet. Som voksen sjømann og kaper kom han til å utvise sine best kjente bragder i de samme farvannene. Da Magnus var 17 eller 18 år gammel ble faren gitt en ny stilling i Norge. Familien flyttet til Bergen, hvor Magnus levde ut sin drøm om å bli sjømann gjennom familiens kontakter på farssiden. I ung alder ble han kaptein på et handelsskip på ruten som hans far hadde seilt i mange år, fra Bergen til Færøyene. På sin tredje ferd ble han angrepet av sjørøvere. Hvordan dette gikk til er ikke kjent, men da han kom tilbake til Bergen ble han gjort narr av fordi han hadde gitt opp uten kamp. Dette var tungt å bære for ham, og han sverget hevn. Han forlot Norge og dro til Nederland, hvor han ble opptatt i marinen. Lite er kjent om denne delen av Magnus' liv. I mens han gikk i nederlandsk tjeneste ble hans halvbror Jógvan Heinason lagmann i 1571. Jógvan var dessuten eier av gården Steigargarður, som med sine rundt 100 merker av hovedsakelig kongsjord, gjorde ham til den største landeieren på Færøyene. Da Magnus Heinason dro til Danmark ti år senere hadde han mottatt bemerkelser fra både Vilhelm I av Oranien og Maurits av Nassau for tapperhet i kampen mot spanjolene i Åttiårskrigen, som senere skulle resultere i Nederlands frigjøring fra Spania. Sannsynligvis hadde Heinason en drøm om å flytte tilbake til Bergen og igjen bli kaptein på handelsruten over til Færøyene, men til den forandring at han eide skipet selv. Det hadde imidlertid dukket opp en hindring i veien for ham, da handelsmonopolet på Færøyene ikke lengre ble gitt til privatpersoner, men kun til kronens egne handelsskip fra og med 1578. Handelsmonopolet. Magnus dro til kongen for å overbevise ham om at nettopp han var verdig til å overta handelsmonopolet på Færøyene. Kongen var på sin side ikke begeistret for at han skulle gi handelsmonopolet til noen andre, nå som han hadde kjøpt det selv. Da brukte Magnus unnskyldningen om at noen på Færøyene skyldte ham penger, og at han måtte dra dit og kreve inn dem, og slik sett bad om tillatelse til å seile én gang over Færøyene. Kongen så ikke noe galt i det ettersom det var en mann av ære han snakket med. Før kongen gav Magnus tillatelsen måtte Magnus forsikre ham om at eventuelle varer han mottok som betaling i stedet for penger måtte overleveres til kongen da han returnerte. Magnus aksepterte dette, og satte kursen mot Bergen for å så dra mot sitt gamle hjemland. Alt så ut til at Magnus skulle holde avtalen med kongen, men han hadde andre planer. Magnus snakket med flere storbønder og personer av høyere samfunnslag på Færøyene, inklusive halvbroren Jógvan, og ble enige med dem om å starte et opprør mot monopolhandelen. Kravet som snart kom til kongen fra færøyingene var at kongen, i stedet for å drive all handel, skulle utpeke en ansvarlig for å kontrollere at all handel var lovlig. Om kongen ikke gikk med på dette krevde færøyingene at det skulle være en utvalgt færøying som seilte mellom Færøyene og Bergen med tømmer og korn, da dette var mangelvarer under hele handelsmonopolet. Saken på diskutert på Lagtinget uten at noe navn ble nevnt, men det var helt klart hvilket de hadde i tankene. I desember 1578 ankom en gruppe færøyske menn Kolding på Jylland, hvor de presterte sine krav for kongen. Den mannen de ønsket som handelsansvarlig var Magnus Heinason. Kongen tok ikke noen avgjørelse i saken selv, men sendte den over til stattholder Christoffer Valkendorf som hadde foreslått et handelsmonopolet for kongen i utgangspunktet. Mens Valkendorf og hans rådgivere førte regnskap for handelen i noen dager, ble Magnus god venn med kongen. Uansett hva Valkendorf kom frem til, hadde Magnus klart å snakke kongen til å gi ham handelsmonopolet. Færøyingene kunne da sende alle varer som ble produsert på Færøyene til utlandet med Magnus Heinasons skip, som igjen kunne returnere med alle nødvendige varer. Ekteskap. Magnus Heinason var forlovet tre ganger og gift to ganger. Magnus fikk en sønn med den færøyske kvinnen Kollfina omkring 1560. Rasmus Magnussen ble 110 år gammel, og ble far til en sønn i en alder av 103 år. I 1580 traff Magnus en norsk adelskvinne ved navn Margrethe Axeldatter Gyntersberg (eller von Güntersberg). De hadde et barn som døde tidlig. De giftet seg ikke fordi hun beskyldte ham for voldtekt. Hennes adelige familie krevde at han giftet seg med Margrethes yngre søster, Sophie Axeldatter Gyntersberg (1566–1607). De giftet seg i 1582 i Bergenhus og fikk en datter, Elsebeth Magnusdatter (1584–1645). Sjørøvere og anklager. Sommeren 1579 ble Tórshavn raidet av den skotske sjørøveren Klerck. Magnus fikk først høre om dette da han ankom byen. Skottene hadde tatt det meste av kongens skattepenger, men også mye privateide varer som ble oppbevart i byen. Magnus hadde mistet gods som hadde vært ment til å bli solgt og deretter skattet av kongen. Magnus dro fra Færøyene til Danmark, hvor han fortalte om hva som hadde hendt til kongen direkte. Han ville at kongen skulle dekke de økonomiske omkostningene rundt tapet, ettersom Magnus hadde betalt for det og kongen skulle kreve skatt av det. Kongen gikk med på å dekke halvparten. Magnus var ikke fornøyd med dette, så han foreslo at han kunne utstyre handelsskipene sine med kanoner, slik at han kunne bekjempe sjørøverne, eller i det det minste ta dem til fange for å så ta med til land for å stille dem for retten. Ettersom han hadde tjenestegjort i den nederlandske marinen, og hadde gode ord på seg fra Maurits av Nassau og Vilhelm av Oranien, ble kongen enig med Magnus. Videre nevnte kongen skattleggingen av skipsfarten gjennom Øresund, som han mente han tapte penger på, siden nederlandske handelsmenn heller seilte langs Norskekysten og inn i Kvitsjøen for å handle med russerne, heller enn å ta den korte veien gjennom Øresund. Magnus fikk derfor kaperbrev for å stoppe og skattelegge alle skip som skulle langs oppover langs Norskekysten, men han fikk samtidig ikke angripe noe handelsskip eller marinefartøy av noen nasjonalitet som skulle gjennom Øresund. Rundt 1580 lot Magnus festningen Skansin i Tórshavn oppføre som et vern mot fremtidige sjørøverangrep. Allikevel kunne ikke Magnus være alle steder på en gang, og mens han var opptatt med å lede skansebyggingen, seilte et tysk smuglerskip rundt om øyene og handlet med befolkningen. Dermed mistet kronen inntekter, og rentemester Valkendorf fikk presset igjennom at Magnus skulle miste eneretten til handelen. For å blidgjøre kongen igjen tilbød Magnus seg å prøve og finne en seilingsled til Grønland, hvilket han ikke klarte grunnet drivis ved Østgrønland. Valkendorf var stadig ute etter å felle Magnus, og i 1581 ble han anklaget for svindel og for voldtekt av Margrethe Gyntersberg i Norge. Situasjonen ble så truende for Magnus at han flyktet til Nederland og på nytt gikk i tjeneste for Vilhelm I av Oranien. To år senere oppsøkte Magnus igjen sin tidligere venn kong Frederik II, som satte strek over gamle anklager, og lot Magnus få øya Egholm i Limfjorden i len. Død og ettermæle. Valkendorf hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg, og ville se seg bli kvitt sin fiende én gang for alle. Han fikk hjelp av engelskmenn som anklaget Magnus for ulovlig oppbringelse av et engelsk skip mens han gikk i nederlandsk tjeneste. Magnus flyktet igjen, men ble innhentet og arrestert i Norge. Mens dette skjedde, døde plutselig kong Frederik, og Valkendorf brukte anledningen til å gjennomføre en hurtig og ureglementert rettergang. Bare to dager senere, den 18. januar 1589, ble Heinason halshugget på Slottsplassen i København. Magnus' enke, Sophie, fikk sammen med en av Magnus' venner saken tatt opp igjen ett år senere grunnet den uregelmenterte rettergangen. Magnus ble frifunnet for alle anklager, og liket ble flyttet og gitt en hedersbegravelse i Ørslev kloster. Valkendorf mistet alle sine embeter. Ved Jægerpris slott på Sjælland står det en minnestein over Magnus sammen med støtter over blant andre Peder Tordenskjold, Ludvig Holberg og Snorre Sturlason. Magnus Heinason har et færøysk forskningsfartøy oppkalt etter seg. Dette ble avbildet på et færøysk frimerke i 2002. Han har også fått en fjord på Østgrønland oppkalt etter seg, Kangerdlugsuatsiak, som på dansk kalles Mogens Heinesens fjord. Harold Macmillan. Maurice Harold Macmillan, 1. jarl av Stockton (født 10. februar 1894 i Brixton, død 29. desember 1986) var en britisk politiker for det konservative partiet. Under Andre verdenskrig var han den britiske regjeringens representant ved Middelhavsområdet. Her knyttet han varige vennskapsbånd med Dwight Eisenhower, noe som skulle få stor betydning senere i hans politiske karriere. I Winston Churchills andre regjering ble han i 1951 boligminister, og i 1954 forsvarsminister. I en kort periode i 1955 var han utenriksminister. I Anthony Edens påfølgende regjeringen var han fra 1955 og frem til 1957 finansminister. Han fremstod som en naturlig kandidat til statsministerembetet ved Edens avgang i 1957, men det kom likevel overraskende at det ble han som overtok som statsminister og ikke Richard Austen Butler. Macmillan var britisk statsminister frem til 1963. Etter at han trakk seg fra politikken ble han formann for forlagshuset Macmillan. Gabriel Lippmann. Gabriel Jonas Lippmann (født 16. august 1845 i Bonnevoie, Luxembourg, død 13. juli 1921 ombord på SS «France» i Atlanterhavet) var en fransk–luxembourgsk fysiker og Nobelprisvinner. I 1883 ble han professor i matematisk fysikk ved Sorbonne, Paris, og i 1886 i eksperimentalfysikk. Lippmann arbeidet blant annet med undersøkelser av elektrolytisk polarisasjon og absolutte bestemmelser av enheten ohm for resistans. Han fant opp en direkte metode for fargefotografi i 1891, som ikke fikk praktisk anvendelse. Denne metoden bygde på interferens mellom lyset som falt direkte inn på en film, og lyset som ble reflektert fra et speil bak filmen. Interferensbildet som oppstad var avhengig av lysets bølgelengde. Ved belysning etter at filmen var fremkalt, ville fargene i det lyset som den var eksponert med, bli gjengitt. Metoden er omtrent den samme som i dag benyttes i holografi. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1908 for denne oppfinnelsen. PearlyCatz. PearlyCatz er et band fra Oslo som spiller det de selv beskriver som «hallingpønk». Bandet består av Tove Troll (vokal/gitar), Pörly Cat (gitar/vokal), Küla (trommer), Bjödd'n (munnharpe) og Raggen (bass). Bandmedlemmene har mange års fartstid fra Oslos rockescene gjennom ulike band som blant andre Valentourettes, Meduza, Bøygard og Bøyen Beng. PearlyCatz deltok på hyllestskiva til Joachim Nielsen, "Det beste til meg og mine venner", og fikk skryt for sin versjon av «Hvor er du nå», eller «Kor e du no» som det heter på bandets egen dialekt. PearlyCatz har per 2011 gitt ut en CD og fem singler/EP-er. Breddegrad. Jordens koordinatsystem i lengdegrader og breddegrader. En breddegrad er en tenkt linje i jordens koordinatsystem som går parallelt med ekvator. Den andre aksen i dette koordinatsystemet kalles lengde eller meridian'". Selve ekvator utgjør null-aksen, og lengden rundt jorden over polene er beregnet til (ved havnivå). Ekvator er lang. Ekvator er vinkelrett på meridianene. Sammen utgjør disse et koordinatsystem som beskriver hvor på kloden man befinner seg. Kart både for land og sjø benytter dette. Ekvator. Ekvator deler jorden i to halvkuler ("den nordlige" og "den sydlige") og hver av dem deles inn i 90° (breddegrader). Breddegradene nord for ekvator kalles for nordlige breddegrader og N tilføyes etter koordinaten. Breddegradene syd for ekvator kalles for sydlige breddegrader og S tilføyes etter koordinaten. Alle geografiske posisjoner beskrives i dag med nordlig/sydlig bredde ut fra ekvator og østlig/vestlig lengde ut fra Greenwichmeridianen (gjelder dog ikke fullt ut for UTM (og MGRS)). Inndeling. Totalt deles jorden inn i 180 breddegrader. Hver grad deles igjen inn i 60′ (minutter), og hvert minutt inn i 60″ (sekunder) eller desimalminutter. I den senere tid er det blitt mere vanlig å dele breddegradene inn i desimalgrader i stedet for minutter og sekunder. Avstanden mellom hver breddegrad er nesten konstant, i gjennomsnitt 111,133 km (WGS 84). Det vil si at ett breddeminutt i gjennomsnitt er 1852,216 m (WGS 84) (≈ 1852 m (én internasjonal nautisk mil), lengden varierer fra 1842,905 m (WGS 84) ved ekvator til 1861,566 m (WGS 84) ved polene, en forskjell på 18,662 m (fra -0,491 % til +0,517 % av én internasjonal nautisk mil)). Den nordlige polarsirkelen som går over Saltfjellet i Nordland fylke lå sommeren 2009 på bredde 66° 33′ 42,5″ N. Paul McGinley. Paul McGinley (født 16. desember 1966) er en irsk profesjonell golfspiller på Europatouren. Han er kanskje mest kjent for å ha satt den vinnende putten for det europeiske laget i Ryder Cup i 2002. McGinley er født i Dublin og ble profesjonell i 1991. Han har vunnet fire turneringer på Europatouren. I 2005 ble han nummer 3 på tourens Order of Merit. Karl Ferdinand Braun. Karl Ferdinand Braun (født 6. juni 1850 i Fulda, Hessen-Kassel, død 20. april 1918 i Brooklyn, New York) var en tysk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Guglielmo Marconi i 1909 for sine bidrag til å utvikle den trådløse telegrafen. Se også. Liste over oppfinnere Tungusiske språk. Tungusiske språk, også kalt mandsju-tungusiske språk, er en språkfamilie som tales av tungusere. Språkene er utbredt i Mongolia, det østlige Sibir og i Mandsjuria. Mange tungusiske språk er truet, og på lang sikt er fremtiden til hele språkfamilien usikker. Lingvister er uenige om klassifiseringen av de tungusiske språkene. De fleste anser dem som en del av gruppen altaiske språk, sammen med mongolske språk og tyrkiske språk. Andre har foreslått en "makro-altaisk" språkfamilie som også omfatter koreansk og japansk. En tredje gruppe lingvister anser de altaiske språkene som en språkbunt og ikke en språkfamilie. Johannes Diderik van der Waals. Johannes Diderik van der Waals (født 23. november 1837, død 8. mars 1923) var en nederlandsk fysiker. Han ble tildelt nobelprisen i fysikk i 1910 for sitt arbeid innen termodynamikk, som også førte til at han utviklet van der Waals lov Tungusere. Tunguserne er et asiatisk nomadefolk som hovedsakelig lever langs elven Jenisej. Tunguserne er videre delt inn i flere undergrupper som betraktes som egne folkegrupper. Disse folkegruppene snakker hovedsakelig tungusiske språk. Historie. Lite av deres tidlige historie før russerne koloniserte Sibir er kjent. Tungusernes leveområder ble i stor grad innskrenket av russerne, og særlig i perioden under Sovjetunionen da tunguserne i stor grad ble flyttet til kollektivbruk. Deres opprinnelige levemåte har nesten forsvunnet helt, og i dag er det få tungusere som lever av fiske og fangst. Pac-Man. Hovedfiguren Pac-Man, i spillet med samme navn. "Pac-Man" er et arkadespill utviklet av Namco og utgitt av Midway i 1980. Det populære spillet regnes som en klassiker og har blitt et symbol på 1980-tallets populærkultur. I spillet styrer man en gul sirkel med munn. Den beveger seg rundt i en labyrint og spiser dotter og premier som den kommer over, samtidig som fire spøkelser prøver å fange den. Ved å la den gule sirkelen spise en av fire spesialpiller kan den eliminere spøkelsene i en kort stund. Et nivå fullføres ved å spise opp alle dottene i labyrinten. "Pac-Man" ble det bestselgende spillet til Atari 2600 med syv millioner enheter, noe som gjorde det til mestselgende spillet den gang. I 1999 ble PS/GBA-spillet PacMan World sluppet for spillets 20-årsjubileum. Spillet fikk to oppfølgere, «"Pac-Man World 2"» fra 2002 og 25-årsjubileumsspillet «"Pac-Man World 3"» fra 2005 som en populær klassiker. Til Pac-Mans 30 årsdag kom «"Pac-Man Party"». Der kan du også spille klassikere som Dig-Dug. Ingermanland. Ingermanland (ru. "Ижора eller Ингерманландия, Izjorskaja zemlja", fi. "Inkeri", est. "Ingeri" eller "Ingerimaa") er et historisk landskap mellom elva Neva og Finskebukta i nord, elva Narva og Peipus-sjøen i vest og Ladoga-sjøen Volkhov-elva i øst. Opprinnelig utgjorde Neva grensen mellom Ingermanland og Karelen, men fra omkring 1600 ble grensen trukket lenger nord på det karelske neset. Ingermanlands befolkning snakket historisk ulike finsk-ugriske språk (se blant annet ingrisk). Etter andre verdenskrig har området vært helt russifisert. Historie. Svensker og russere hadde konkurrerende interesser i området fra tidlig vikingtid, men den første befestningen ble først anlagt tidlig på 1300-tallet. Det var den svenske festningen "Landskrona" ved elva Okhtas utløp i Neva. I 1580-årene fikk Ingermanland status som "svensk besittelse", ble overlevert til Russland ved freden i Teusina 1595, og ble igjen svensk i 1617 etter den ingermanlandske krigen. Festningene Ivangorod festning (Jaanilinn), Jama (nå Kingisepp), Koporje og Nöteborg (nå Sjlisselburg) ble senter for de fire ingermanlandske (slottslän). Besittelsen ble bestyrt som en buffersone mellom Russland og Finland, og var tynt befolket. I 1664 hadde Ingermanland totalt 15 000 innbyggere. Svensk luthersk misjonering møtte motstand hos den overveiende russisk-ortodokse befolkningen, men en stadig finsk innvandring økte gradvis andelen av lutheranere til 73,8% i 1695. Festningen "Nyenskans" ble bygget ved munningen av Neva i 1611 og gjort til administrativt sentrum på bekostning av Ivangorod i 1642. Festningen ble sterkt skadet etter et russisk angrep i 1656. Administrasjonen ble da flyttet til Narva. Under den store nordiske krig ble området gjenerobret av Russland. Den nye russiske hovedstaden St. Petersburg ble anlagt i nærheten av Nyenskans i 1703. Den endelige avståelsen ble avtalt ved freden i Nystad i 1721. Under russisk styre ble bøndene livegne. Livegenskapet ble avskaffet i 1861. Som guvernement gikk området under ulike navn: "Ingermanlandske guvernement" 1708-1710, "Sankt-Petersburgske guvernement" 1710-1914, "Petrogradske guvernement" 1914-1924, og "Leningradske guvernement" 1924-1927. Den finsktalende befolkningen hadde økt i antall til over 140 000 ved revolusjonen i 1917. I den nordlige delen utgjorde de et flertall av 45 000 da republikken Nordingermanland ("Pohjois-Inkeri") ble erklært selvstendig i 1919, med uttrykt mål om forening med Finland. Ved den russisk-finske freden i Tartu 1920 ble landet gjenforent med Russland, med et begrenset indre selvstyre inntil 1939. Da jordbruket ble kollektivisert i 1928 ble den finske befolkningen desimert ved flytting av 18 000 Kulakker, Senere ble ingermanland-finnene regnet som politisk upålitelige, og flere deportasjonskampanjer fulgte. 63 000 av dem flyktet til Finland under andre verdenskrig. De færreste fant tilbake etter krigen. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har ingermanland-finnene fått anledning til å emigrere til Finland. Stein Arne Ingelstad. Stein Arne Ingelstad (født 25. juli 1970) er en tidligere norsk fotballspiller. Han har spilt åtte sesonger i Ham-Kam, samt noen sesonger i Lillestrøm og Kongsvinger. Ingelstad var spiss. Stein Arne Ingelstad jobber nå som lærer ved Løten ungdomsskole. Gift med Kristin og har tre barn. Webjørn S. Espeland. Webjørn S. Espeland (født 31. mai 1979 i Bø i Telemark) er en norsk radiostemme. Han er kjent som blant annet programleder for "Reiseradioen", "Lørdagsbarnetimen" og "Sånn er livet". Espeland debuterte i radiosammenheng med underholdningsprogrammet "Gladlaksen" på Radio Midt-Telemark i 1991. To år senere hadde han stor suksess med spørreprogrammet "Erru stam hell?", hvor bønder ble konfrontert med deres egen intelligens. I 2006 fant Espeland bevis for at trondheimsfiskeren Hans Peter Wiggen var ansiktet bak reklame-ikonet Tiedemanns fisker. I 2011 ga Webjørn S. Espeland ut barneboken Aldrin Akrobat blir astronaut på Cappelen Damm og «Sånn ca. alt om sex og kjærlighet» ‎på Aschehoug. Portsmouth (New Hampshire). Portsmouth er den største byen i Rockingham County i New Hampshire, USA og har om lag 21 000 innbyggere. Byen ligger ved elva Piscataqua. Bruce Nauman. Bruce Nauman (født 6. desember 1941) er en amerikansk kunstner. Hans mangfoldige virksomhet spenner over et vidt felt ulike materialer og media, som skulptur, fotografi, neonlys, performance, tegning, video og tekst. Han blir ansett som en av de mest innflytelsesrike kunstnere i verden i dag, og hans intuitive, ironiske og ofte provokative arbeider har hatt stor påvirkning på yngre generasjoner kunstnere verden over. Naumans arbeider kjennetegnes av en utforskning av hvordan vi kommuniserer og språkets iboende problemer. Dette innebærer også en interesse for, og problematisering av, oppfatningen av kunstneren som en formidler og fortolker av det visuelle språket. Mye av Naumans produksjon tar utgangspunkt i absurde, humoristiske og ofte vulgære språkspill, for eksempel i form av blinkende neonskilt med budskapet "Run From Fear / Fun From Rear", eller videoperformance-arbeidet "Clown Torture", hvor en klovn fanges i en uendelig språklig repetisjon idet han skal fortelle en vits: «Pete and Repeat were sitting on a fence. Pete fell off; who was left? Repeat. Pete and Repeat were sitting on a fence osv...». Nauman fremhever forfatteren Samuel Beckett og filosofen Ludwig Wittgenstein, såvel som de minimalistiske komponistene John Cage, La Monte Young og Philip Glass, og komponisten og performance-kunstneren Meredith Monk som viktige referanser for sitt arbeid. Han ble tildelt Wolfprisen i 1993. Musikk på loftet/En dukkedrøm. "Musikk på loftet" (også kjent som "En dukkedrøm") er en film fra 1950. Filmen var den første norske fargefilm (Gevacolor) i kinoformatet 35mm, og varer i 18 minutter og 53 sekunder. Manuskriptforfatter, sjeffotograf og regissør var Ivo Caprino. Figurene var laget av Ingse Gude Caprino. Musikken var komponert av Gunnar Sønstevold. Handling. Filmen handler om Lars og Lotte som er barna til en musikkhandler. Faren vil at de skal lære å spille, men istedenfor å spille på instrumentene ødelegger de dem. En natt kommer Ole Lukkøye og han lar dem drømme om at de går opp på loftet der de gamle instrumentene til faren står. De blir plutselig levende og spiller mange melodier. Etter det vil ikke Lars og Lotte lenger ødelegge instrumentene og begynner selv å spille. Konsekvenser. Filmen ble for lang så filmen ble delt i to separate og mindre offisielle sekvenser med eksklusive klipp, den første delen het selvfølgelig "Musikk på loftet" mens den andre het "En dukkedrøm". Marianne Rørvik. Marianne Cecilie Lydersen Rørvik (født 2. august 1983 i Oslo) er en norsk curlingspiller. Hun spiller for Bærum Curling Club, og mottok Frances Brodie-prisen under VM 2009. Degree Confluence Project. Prosjektet "Degree Confluence Project" er et web-basert prosjekt som har som mål at folk skal besøke hvert punkt på jorden der en heltallig breddegrad krysser en heltallig lengdegrad, samt å legge ut fotografier av hvert sted. Stedet bestemmes nøyaktig med GPS-mottakere. Det totale antall krysningspunkter er 64 442, hvorav 21 541 er på land, 38 411 er på vann og 4490 er i den arktiske isen. Standing on the Shoulder of Giants. Tittelen på albumet er hentet fra et sitat av Isaac Newton: «If I can see further than anyone else, it is only because I am "standing on the shoulders of giants"» – "Hvis jeg kan se lengre enn noen annen, er det kun fordi jeg står på kjempers skuldre". Noel Gallagher så dette sitatet på en britisk topundmynt mens han var full, og skrev det ned på en sigaretteske. Newton ble feilsitert av Gallagher, antakeligvis på grunn av hans drukkenskap; "shoulders" ble til "shoulder" (skuldre og skulder), men tittelen ble beholdt slik Gallagher opprinnelig skrev den ned. Sporliste. Alle sangtekstene er skrevet av Noel Gallagher, unntatt hvor annet er notert. Karl Fischer. Dr. Karl Fischer (født 1901, døde 1958) var en tysk forsker som gav opphav til Karl Fischer titrering etter at han i 1935 publiserte sitt verk «Neues Verfahren zur massanalytischen Bestimmung des Wassergehaltes von Flüssigkeiten und festen Körper» som direkte oversatt til norsk er «Ny metode for volumnetrisk bestemmelse av vanninnhold i væsker og faststoff». Stillongs. Stillongs (også av og til skrevet som "stil-longs" og "stilongs") er et varemerke for ullongs, det vil si lange, ettersittende vinterunderbukser av ull for voksne og barn av begge kjønn. Opprinnelse. Varemerket ble registrert av Knut Stoknes Trikotasjefabrikk i Ålesund, som senere ble overtatt av Devold of Norway AS i Langevåg. Varemerket ble etter hvert degenerert, det vil si at produktet dominerte markedet så fullstendig at de fleste ikke oppfattet det som et varemerke men som en generell betegnelse på et slikt plagg. Stillongs ble introdusert på markedet på 1950-tallet, i første omgang mot damer og jenter, mot slutten av 1950-tallet også mot menn og gutter. Sammensetning. Stoffet er typisk 85 % ull iblandet 15 prosent kunststoff, for slitestyrke og for å sikre elastisitet. Det siste er kjennetegnet for produktet, stillongs er helt ettersittende mot underkroppen, til forskjell fra lange underbukser i bomull og ull som gjerne blir bomsete særlig over baken og knærne. Bruk. Stillongs er ment som et mellomplagg, med vanlig undertøy under, typisk truse eller bokser. Men særlig da stillongs for gutter var et nytt produkt var det nok mange beskyttende mødre som tvang sine sønner til å bruke lange underbukser av bomull under stillongsen. På 1950-tallet var det fortsatt vanlig at jenter gikk med skjørt til daglig, med lange strømper og liv om vinteren, og stillongsen ble gjerne trukket utenpå strømpene under skjørtet. Det gjorde det enkelt å ta stillongsen av igjen når man kom inn. Strikk under foten. Stillongs er uten fot, til forskjell fra en strømpebukse. Men for å sikre at den satt stramt og pent var den klassiske stillongsen for damer, jenter og gutter utstyrt med en strikk under vristen. Stillongs for menn hadde ikke strikk, og på 1990-tallet forsvant strikken fra alle variantene. Farger og varianter. Stillongs er farget, det vil si den selges ikke i ullens naturlige off-white. Den typiske fargen for damer og jenter fra starten av var beige, brunt og blått, for menn og gutter grått, marine og svart. Det var regionale forskjeller i fargevalget: I Sør-Norge ble stillongs for gutter og menn gjerne kjøpt i marineblått, i Nord-Norge dominerte svart. Men etterhvert kom stillongs i et utall av farger, også i tverrstripet. Fargene holdt seg ikke bare innenfor vanlige oppfatninger av gutte- og jentefarger, f eks ble stillongs for gutter levert også i bl a postkasserødt, tomatsupperødt og brunmelert. På 1960-tallet ble stillongs også levert i knekort modell (Stil Knees) for både damer og herrer, og som helt kort hotpants for damer (Stil Shorts). Stillongs for gutter opp til størrelse 16 år var i hovedsak lik stillongs for jenter: Høy på livet (dvs godt over bukselinningen), isydd bred midjestrikk, smal strikk under vristen, men guttemodellen hadde en enkel smekk, nærmest en fold i sømmen foran der det i folden var en åpning. Herremodellen fra størrelse 46 var lavere på livet, uten strikk under vristen som nevnt, og med dobbel front med tradisjonell dobbel-smekk. Mot enkelte markeder (bl a Sverige) ble barnestørrelsene av stillongs levert som et unisex produkt uten smekk. Og fordi jente- og guttemodellene var så like, var det nok vanlig også i Norge at gutter arvet stillongs fra eldre søstre. Det var ikke alltid like populært dersom stillongsen hadde en typisk jentefarge som beige. Fordi den var både farget og ettersittende ble stillongs regnet som et nokså feminint plagg for gutter og menn da den ble markedsført mot denne brukergruppen fra slutten av 1950-tallet. Det fortok seg etter hvert, og stillongs i marineblått ble selve standardundertøyet på kalde vinterdager, til skigåing osv. Tilleggsprodukter. Produsenten supplerte med en rekke tilleggsprodukter, som langermede trøyer i samme kvalitet, løse sokker (slik at stillongsen ble som en strømpebukse, hvor du kunne ta av føttene), strømpebukser (Stil Tights) også for menn, osv. Ingen av disse ble en stor suksess. Nedgang i markedet. På 1980- og 1990-tallet mistet stillongsen etter hvert sin popularitet. Særlig ungdom, også jenter, syntes strikken under foten var helt teit. Andre produkter kom til (superundertøy i rent kunststoff eller i ullblanding), ullfrottéprodukter, ullongs med kjente navn (Ullvang) og dyktig markedsføring osv. Strømpebuksen tok også en stor del av markedet. Fra å ha dominert markedet fullstendig er Stillongs i dag et svært lite merke, som et sideprodukt hos Devold, i et marked dominert av andre varemerker. Og med sviktende popularitet avtok etter hvert også bruken av ordet stillongs som en generisk betegnelse – både i markedsføring og i dagligtale brukes helst "ullongs" om slike produkter. Johan Olsson. Johan Arne Olsson (født 19. mars 1980 i Skultuna) er en svensk langrennsløper. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en sjetteplass på 15 km klassisk under OL 2006 i Torino. Olsson tok sin første verdenscupseier den 13. desember 2008, på 15 km klassisk i Davos. Han vant foran Axel Teichmann og Sami Jauhojärvi. Olsson ble olympisk mester i langrenn under vinter-OL 2010 i Vancouver. Han gikk andre etappe på det svenske laget som vant 4 x 10 km stafett foran Norge og Tsjekkia. De andre på laget var Daniel Rickardsson, Anders Södergren og Marcus Hellner. Stafettlaget ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje ("Bragdguldet") for 2010. Olsson ble i 2010 også tildelt Kongens medalje «för idrottsbragd som skidåkare och OS-guld i skidstafett». Brasília. Brasília er hovedstaden i Brasil og er en del av Distrito Federal. Allerede i den første grunnloven fra 1891 var det bestemt at byen skulle ligge i hjertet av Brasil i delstaten Goias – et savanneområde med få innbyggere. Byggingen av Brasilia ble igangsatt i 1956 av president Juscelino Kubitschek. Byggingen ble gjennomført på 41 måneder og byen ble innviet den 21. april 1960. Byen er en planlagt by (i likhet med f.eks. Dodoma i Tanzania og Islamabad i Pakistan), og har form som et fly med en kropp og vinger. Hovedplanleggeren var Lúcio Costa, arkitekt for de fleste offentlige bygninger var Oscar Niemeyer mens Roberto Burle Marx hadde ansvaret for landskapsplanleggingen. Den overordnede plan er basert på le Corbusiers ideer. Brasilia ble planlagt for en halv million innbyggere, men har i dag om lag 2,2 millioner medregnet satellittbyene (2004). Siden 1987 har byen vært oppført på FNs verdensarvliste. Satellittbyer. De største satellittbyene er Ceilândia (350 000), Taguatinga (243 000), Sobradinho (130 000), Planaltina (150 000) og Gama (131 000) Eksterne lenker. Nasjonalforsamlingen i Brasilia Safran (selskap). Safran SA er et fransk industrikonsern med 58 000 ansatte og hovedkontor i Paris, etablert i 2005. Selskapets virksomhet er konsentrert om fire områder: flyfremdriftssystemer, flyutstyr, forsvarssikkerhet og kommunikasjon. FA Youth Cup. The Football Association Youth Challenge Cup er en engelsk fotball-konkurranse drevet av Football Association for lag med spillere under 18 år. Den blir dominert av lagene til de profesjonelle lagene, hovedsakelig fra Premier League, men tiltrekker seg 300 deltagende lag fra hele landet. Oversikt over finaler. For startoppstillingene se FA Youth Cup finaler Finalen blir spilt over to kamper. Sammenlagtresultatet står nedenfor. Lag som har vunnet FA Youth Cup & FA Cup i samme sesong. Bare fem klubber har vunnet "the FA Cup and FA Youth Cup 'double'". Arsenal og Chelsea vant også serien på høyeste seniornivå samme år de vant FA-Cup dobbel. Coventry har bare vunnet FA Youth Cup 1 gang, men samme året var også det året deres eneste FA Cup-tittel så langt har kommet. Kolbeinstveit. Kolbeinstveit er et bygdetun i Suldal kommune underlagt Ryfylkemuseet. Gården er fra 1850, mens det tilflyttede Guggedalsloftet er datert til 1281. Kolbeinstveit tilhørte i sin tid ordføreren og stortingsrepresentanten Lars O. Kolbenstvedt. Sønnen hans Njeld Kolbenstvedt, som overtok gården, var også stortingsmann og ordfører. Han overlot gården igjen til Lars N. Kolbenstvedt. I dag er museet åpent hele sommeren. Guarujá. Guarujá er en kommune og kystby i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Byen har mange strender og turisme er en viktig inntektskilde. I kommunen inngår også byen Vicente de Carvalho. Dow Chemical Company har en gjødselfabrikk i kommunen. Anatolij Durov. Anatolij Durov (russisk: Дуров, Анатолий Анатольевич) (født 1887, død 1928) var en berømt, russisk dyretemmer. Han var medlem av sirkusfamilien Durov som bidro til å høyne statusen til russisk sirkus. Hans oldemor Nadezhda Durova var den første kvinnelige offiser i den russiske hæren, og som soldat kjempet hun i det russiske kavaleriet under krigen mot Napoleon. Hans mor Tereza Durova (født Stadler) var en talentfull sirkusrytterske av tysk opprinnelse. Hun var innehaver av det bayerske sirkus. Etter en lang og vellykket turne ble hun værende i Russland for godt. Hans far Anatolij Durov den eldre var født inn i en adelsfamilie. Han høstet stor popularitet med sine klovnenumre. Anatolij den yngre hadde sin debut i 1914] i brødre Nikitins sirkus i Rjazan. Hans virkelig berømmelse kom etter den russiske revolusjon, da unge Anatolij Durov opptrådte med en stor gruppe forskjellige dyr. I 1921 begynte han sin utenlandsturne. I Serbia opptrådte han i Subotica i varieteen "Alhambra", i Zagreb i en konserthall, i Sarajevo i "Vinterhagen". I november 1921 underskrev han en kontrakt pålydende 500 000 kroner for forestillinger med det internasjonale sirkuset Orpheus i de østerrikske byene Graz og Wien. I 1922–23 reiste han med gjestespill gjennom hele Italia og opptrådte i Roma, Milano, Padova, Genova, Bari, Venezia, Bologna, Treviso, Adria og andre byer. Dronning Elena av Italia ba ham om å gi en privat forestilling i hennes kongelige villa. Hans dresserte hund Petti bodde i tre dager i dronningens gemakker. Dronning Elena sendte et takkebrev til Anatolij Durov. Etter å ha turnert rundt Europa og Amerika kom Durov tilbake til Sovjet-Russland og skapte et underholdningsprogram som var uten like i verden. Dette programmet vant internasjonal anerkjennelse. Senere flyttet han til Taganrog (1926) og grunnla Taganrogs dyreteater. Durov døde ung i 1928. Hans nieser Vladimir og Jurij Durov fortsatte hans tradisjoner. Nå eksisterer Durov Teater i Moskva under ledelse av Tereza Durova, Anatolijs niese. Eksterne lenker. Durov, Anatolij Durov, Anatolij Wilhelm Wien. Wilhelm Wien (født 13. januar 1864 i Gaffken nær Fischhausen i Østpreussen i Tyskland, død 30. august 1928 i München) var en tysk fysiker, som i 1893 brukte varme og elektromagnetisme til å utlede Wiens forskyvningslov. Loven sier at bølgelengden for energimaksimum i termisk stråling er omvendt proporsjonal med temperaturen i gjenstanden som stråler. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1911 for sine arbeider om varmestråling. Heike Kamerlingh Onnes. Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium. Anthonis van Dyck. «Jomfruen og barnet», malt omkring 1630–1632 Anthonis van Dyck eller (i England) Sir Anthony van Dyck (også "Antoon van Dyck" eller "Dijck"), født 22. mars 1599 i Antwerpen, død 9. desember 1641 i London, var en flamsk maler. van Dyck var i sine unge år Peter Paul Rubens' fremste elev. I 1615 begynte van Dyck å arbeide selvstendig, og han utførte blant annet et antall malerier med motiver fra bibelen. Fra denne tiden kommer "Susanna og gubbene" og "Den hellige Hieronymus" (det sistnevnte bildet henger på Nasjonalmuséet i Stockholm). I 1620 reiste han til London med forhåpningen å få kontrakt med kong Jakob I, hvilket mislyktes. Etter fire måneder vendte han tilbake til Flandern. Han reiste også til Italia, der han var i 6 år for å studere de store italienske mesterne. Hans erfaringer der kom til å bli grunnleggende for hans framgang som portrettmaler. I 1627 var han tilbake i Antwerpen, og i de følgende årene fullførte han en lang rekke mesterverker. Ryktet om hans kvaliteter nådde den engelske monarken Karl I, som kalte van Dyck til London. Hans fremgang i England gikk i rekordfart, og allerede etter kort tid var han berømt. Han malte portretter av kongen, dronningen, kongebarna og en lang rekke hoff-funksjonærer, så som dvergen og gjøgleren Jeffrey Hudson, og til og med kongens elskerinne "Margaret Lemon". I juli 1632 ble van Dyck adlet, og året derpå ble han utnevnt til "kongelig hoffmaler", og han ble tildelt en betydelig pensjon og giftet seg med datteren til Lord Ruthven. Under den senere delen av sitt liv gjorde han hovedsakelig sluttjusteringer av portretter, som ble malt av hans elever etter hans direktiv. En av hans elever var William Dobson. Van Dyck fikk stor innflytelse på engelsk portrettmaleri og visse kunsthistorikere anser ham for å være skaperen av den engelske malerskolen. Han var kjent for å male personer med et kort, spisst skjegg, som etter ham har blitt kalt "van dyke". Sir Anthony van Dyck er begravet i St Paul's Cathedral i London. Orla Lehmann. Orla Lehmann (født 19. mai 1810 i København, død 13. september 1870) var en dansk liberal politiker, minister og jurist. Han var sønn av konferensråd Martin Lehmann og dennes første kone Frederikke Louise Bech. Orla Lehmann var en av de mest fremtredende lederskikkelsene i den liberale opposisjonen mot eneveldet, medstifter av avisen "Fædrelandet" og medlem av Københavns borgerrepresentasjon i 1840. I 1841 holdt han en tale i Nykøbing Falster der han oppfordret bøndene til å bli med i arbeidet for en fri forfatning for Danmark. Talen medførte at han ble straffet med fengsel i tre måneder, noe som bare øket hans popularitet. Noen år senere var han med på å stifte "Bondevennernes Selskab. Lehmann var hovedtaler ved Casinomøtet den 20. mars 1848 hvor man på vegne av Københavns borgerrepresentasjon utformet en henvendelse til kong Frederik VII om en fri forfatning – se Marsrevolusjonen. Den 24. mars ble han medlem av Marsministeriet. Lehmann var også med på å redigere D.G. Monrads grunnlovsutkast. Han ble han Kommandør av Dannebrogordenen i 1859. Han ligger begravet med sin kone Arnette Marie Bolette Puggaard på Holmens kirkegård. Smittevernloven. Lov om vern mot smittsomme sykdommer av 5. august 1994, i kraft 1. januar 1995, er en norsk lov som har til formål å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer og hindre spredning av smittsomme sykdommer til, innen eller ut av Norge. Loven gjelder for alle som oppholder seg i Norge, uansett statsborgerskap. Smittevernloven stadfester alle innbyggeres rett til smittevernhjelp. Dette inkluderer rett til helsehjelp, rett til pleie og omsorg, rett til forebyggende tiltak og rett til behandling. Loven definerer legers plikt til å foreta undersøkelse, spore forekomster av smittsom sykdom, informasjon til den smittede samt forhold omkring taushetsplikt og informasjonsplikt overfor myndighetene. Videre defineres de forskjellige administrative organers ansvar og myndighet. Loven definerer hvilke plikter befolkningen har i forhold til smittsomme sykdommer og spredning av disse. Personer som oppholder seg i Norge har plikt til å rette seg etter de forskrifter som Helse- og omsorgsdepartementet, Sosial- og helsedirektoratet eller kommunestyret fatter i henhold til smittevernloven. Personer som har grunn til å anta at de er smittet av almenfarlig smittsom sykdom har plikt til å varsle lege og til å informere om mulige smittekilder og hvem smitten kan være overført fra. Dersom myndighetene finner det nødvendig, kan Kongen i statsråd eller Helse- og omsorgsdepartementet gjennom forskrift fastette plikt for hele eller deler av befolkningen til å la seg undersøke og/eller vaksinere. Når det er nødvendig for å forhindre spredning av allmenfarlig sykdom kan kommuestyret vedta møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering av geografisk begrensede områder i inntil 7 dager, smittesanering (avlusing, rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler, avliving av selskapsdyr, utrydding av rotter og andre skadedyr) og tiltak i forbindelse med gravferd (herunder kremering). Kongen i statsråd kan i forskrift vedta karantenetiltak for transport og/eller ferdsel inn og ut av landet. Tvangsmidler kan etter vedtak komme til anvendelse overfor personer som ikke retter seg etter de forskrifter som utferdiges ihht. loven. Disse kan omfatte tvungen undersøkelse, tvungen isolering inntil undersøkelse kan utføres, tvungen innleggelse i isolat. Tvangstiltak gjennomføres for den ansvarliges regning. Om nødvendig kan de gjennomføres med bruk av eller skade på andres eiendom. Eksterne lenker. Smittsomme sykdommer HKB 63-977 Nordheim. HKB 63-977 Nordheim var et tysk kystfort bygget under andre verdenskrig. Fortet ligger ved kysten i Hordaland, sør for Buavåg i Sveio kommune, og ble operativt i mai 1941, da med fire kanoner. Fremdeles er der rester etter overvåkningspostene og bunkerne, og rester av kanoner finnes i stillingene. 4 x 15,5 cm K416 – Rekkevidde 14000 meter 2 x 5 cm KwK (KampfwagenKanone) 1 x 2,5 cm Panzerabwehrkanone (panservernkanon) 2 x 2 cm Flak (luftvernkanon) 1 x 8,2 cm Granatwerfer (granatkaser) Slaget ved Kolding. Slaget ved Kolding var et mindre feltslag nær Kolding 23. april 1849 under Treårskrigen 1848–1850. Etter oppsigelsen av våpenstillstanden med Preussen ble fiendtlighetene gjenopptatt den 3. april 1849. Den slesvig-holstenske general Bonin rykket nordpå i Jylland med den slesvig-holstenske hæren i alt 14 000 mann på egne initiativ. Den danske hær på 41 000 mann som hadde blitt tvunget til å oppgi offensiven inn i hertugdømmet Slesvig i april, måtte tilbake til Als og Nørrejylland. Bonin hadde fått ordrer om å ikke rykke inn i det danske kongeriket over Kongeågrensen. Men Bonin mente at hvis de skulle ta Nord-Slesvig i besittelse måtte de også ha området mellom Haderslev og Kolding som ekstra sikring mot et dansk angrep. I 20. april gikk slesvig-holstenerne til angrep og drev vekk de fåtallige danskene fra byen. General Bülow som kommanderte den danske hæren, måtte gå til motangrep for å ta tilbake kontrollen over byen og området rundt Kolding Å. Tre dager senere gikk den danske hæren på 16 000 mann til angrep, men den slesvig-holstenske motstanden var for sterk. Bonin hadde deployerte sine batteriene på de viktige bakker sør for byen, etter danskene tok seg inn i byen ble den utsatt for et destruktiv bombardement. Bülow måtte beordret retrett. I begynnelsen av mai marsjerte den tyske hæren på 41 000 mann fra det tyske forbundet og Preussen under kommando av general Prittwitz over grensen og sluttet seg til den slesvig-holstenske hæren. Jylland helt opp til Århus ble okkupert. Litteratur. Kolding Slaget ved Fredericia. Krigergravene ved Trinitatis Kirke i FredericiaSlaget ved Fredericia, også kalt Utfallet fra Fredericia, var et slag i Treårskrigen (1848–1850). Det stod 6. juli 1849. Fredericia Skeleton under Vinter-OL 2006. Under Vinter-OL 2006 i Torino arrangeres det to konkurranser i skeleton, som er en form for aking der utøverene ligger på magen med hodet først. Kvinner. 16. februar Menn. 17. februar Bjørnsmartnan. Bjørnsmartnan er en årlig markedsplass på tettstedet Bjørn, beliggende på øya Dønna på Helgeland. Funn av mynter fra Sverige og Russland indikerer at her kan ha vært handelsaktivitet allerede på 1500-tallet, og kanskje også enda tidligere. I 1754 ble martnan offisielt etablert gjennom Kongelig resolusjon, for å overta etter Tjøtta-martnan som inntil da hadde vært det lovlige sted for markedsaktiviteter. Etter en storhetsperiode rundt 1870, med meget godt fiske i området, stor optimisme lokalt (Helgelandske ble etablert her i 1867) og godt over 3000 besøkende, ble martnan nedlagt i 1882, og etter at en stor brann i 1889 tok halvparten av tettstedets bebyggelse, var martnan lenge redusert til en årlig handelsfest. I 1981 ble den formelt gjenopptatt, og arrangeres hvert annet år i samarbeid med Petter Dass-dagene på naboøya Alsten. Bjørn ligger en halvtimes sjøtur unna med ferga fra Sandnessjøen. Bilferga Møysalen er dekorert med gamle fotografier fra Bjørnsmartnan. Skolesystemet i Tyskland. Oversikt over det tyske skolesystemet I Tyskland er skoler et anliggende for de forskjellige tyske delstatene. Dette gjør at det er forskjeller i skolestrukturen rundt om i landet, selv om hovedtrekkene er de samme. Grunnskole. Skoleplikten begynner det året barnet fyller seks år, og varer fra ni til tolv år. De første fire eller seks årene (avhengig av delstaten) går eleven i grunnskolen ("Grundschule"). Dette nivået kalles "Primarstufe". Etter grunnskolen er det tre hovedløp eleven kan ta: "Hauptschule", "Realschule" og "Gymnasium". Alle disse går under betegnelsen "Sekundarstufe I". Yrkesfaglig utdannelse. I hovedskolen ("Hauptschule") går elevene først på skolen frem til niende- eller tiendeklasse. Etter endt skolegang tar elevene "Hauptschulabschluss", og kan deretter fortsette på en yrkesskole ("Berufsschule"). Tiden ved yrkesskolen kombineres gjerne med praksis i en bedrift, og kan sammenlignes med lærlingeordningen i Norge. En typisk yrkesfaglig utdannelse tar to eller tre år. Det finnes 5358 hovedskoler i Tyskland, med totalt 1,1 millioner elever. Gymnasium. For å komme inn ved tyske universiteter trenger man avsluttende eksamen fra et gymnasium ("Gymnasium"). Denne eksamenen kalles Abitur. Elevene begynner som regel på gymnasiet i femte klasse i "Sekundarstufe I", og fortsetter etter å ha avsluttet 10. klasse på den såkalte "Gymnasiale Oberstufe". De kan da ta Abitur etter tolvte eller trettende skoleår. Mange delstater har også spesielle former for gymnasier, som musikkgymnas ("Musikgymnasium") og idrettsgymnas ("Sportgymnasium"). Det finnes 3139 gymnasier i Tyskland. Disse har tilsammen 2,32 millioner elever. Realskole. En realskole ("Realschule") er en mellomting mellom et gymnasium og en yrkesskole. Her går elevene frem til tiendeklasse, da realskolen avsluttes med "Mittlere Reife". Deretter kan elevene ta en teknisk utdannelse, eller i noen tilfeller gå over til gymnasiet (dette krever en opptaksprøve). Frem til 1964 ble realskolene kalt middelskoler ("Mittelschulen"). Fellesskole. På midten av 1960-tallet åpnet en ny type skoler, fellesskoler ("Gesamtschulen"). Denne skoletypen er en blanding av de tre tradisjonelle typene, her kan elevene ta både Abitur og yrkesrettede utdannelser. Konseptet med fellesskoler slo aldri helt gjennom, i dag er bare 700 av 19 000 tyske skoler av denne typen. Oseltamivir. Oseltamivir er et legemiddel som brukes ved influensa. Oseltamivir er et antiviralt middel som er utviklet av "Gilead Sciences" og markedsført under navnet "Tamiflu" av Hoffmann-La Roche ("Roche"). Det aktive molekylet er en neuraminidase-inhibitor. Ved å blokkere aktiviteten til enzymet neuraminidase, hindrer oseltamivir nye viruspartikler i å bli sluppet ut fra infiserte celler. Oseltamivir vil altså ikke stoppe selve sykdommen, men det sinker spredningen av virus i kroppen, og vil derved gi kroppens immunforsvar tid til å begynne bekjempelsen av infeksjonen før den overvelder systemet. Medisinen fungerer best dersom den gis umiddelbart etter smitte, slik at at viruset ikke får etablert seg i kroppen. Jo lengre ut i sykdomsforløpet pasienten har kommet, jo mindre effektiv vil oseltamivir være. I en pressemelding fra International Society og Drug Bulletins fra febr. 2007 (se Pasienthåndboka) advares det mot bruken av Tamiflu. De sier at det ikke finnes dokumentasjon på positiv virkning av medisinen hverken som forebyggende eller som dempende middel. De oppfordrer Verdens Helseorganisasjon – WHO – om å stanse hamstringen av Tamiflu og sier at dette bare bidrar til å legitimere og forsterke den nyttesløse eller den skadelige bruken av medisinen. Norske myndigheter har dette legemiddelet på lager, tilstrekkelig for den syke delen av befolkningen dersom det skulle bryte ut en influensa-pandemi. Under influensa A(H1N1)-pandemien 2009 ble Tamiflu utdelt av apotekene uten resept. Man måtte kun fylle ut et skjema som ble innlevert på apoteket. Erlendur av Færøyene. Erlendur av Færøyene (født Erlend i eller nær Bergen, offisielt død 13. juni 1308 i Kirkjubøur) var en katolsk prest. Han var biskop i Kirkjubøur bispedømme på Færøyene fra 1269 til 1308. Erlendur var domherre og lærer i Bergen, og ble i januar 1269 vigslet til biskop på Færøyene. Han spilte ikke bare i kirken, men også politisk, en viktig rolle på Færøyene og i Norge. Han var eksempelvis en av de syv biskopene som overvar Erik Magnussons kroning den 25. juli 1280 i Bergen. Erlendur holdt til i Kirkjubøargarður, like ved domkirken Ólavskirkjan. Han startet senere byggingen av den gotiske Magnuskatedralen, også beliggende i Kirkjubøur, men det ser ikke ut til at denne noen gang ble ferdigstilt. Erlendur er med svært stor sannsynlighet den som skrev Færøyenes eldste bevarte dokument, Fårebrevet ("Seyðabrævið"), i 1298. Brevet omhandler landbruksbestemmelsene for Færøyene, og er også en viktig kilde til forståelse av middelalderens betalingssystemer. Dessuten er Fårebrevet viktig da mange færøyske bygder kan aldersbestemmes som eldre enn år 1298. Mange av Fårebrevets bestemmelser har vært gjeldende helt opp til moderne tid. Juridisk var det et supplement til den norske yngre gulatingslov (landslov) fra 1274 av Magnus Lagabøte. Under Erlendurs tid som biskop ble kirkens eiendommer betraktelig utvidet, noe som skapte forargelse i blant færøyingene. Det sies derfor at en gruppe rasende færøyinger tok livet av Erlendur utenfor Ólavskirkjan den 13. juni 1308. Brev sendt til sine kolleger i Bergen, Skålholt (Sør-Island) og Garðar bispedømme (Grønland) tyder på at han var i live 22. juni samme år, og Erlendur døde trolig i fjellene i nærheten av Kirkjubøur. Det er også hevdet at han dro tilbake til Norge og døde der. Uansett er Erlendur gravlagt i Kirkjubøur. Erlendurs lik ble undersøkt av biskop Jon I den tyske i 1420, med konklusjon om at han var å regne som helgen. Erlendur er sjelden regnet som en av de norske helgenene (om han er regnet med i det hele tatt), til tross for sin bakgrunn, men heller som den eneste færøyske. Det finnes en skulptur av ham på Nidarosdomens vestfront. Torpo. Torpo er et tettsted og et sogn i Ål kommune i Hallingdal i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom kommunesenterene Ål og Gol. Bygda er preget av landbruk og et næringsliv som idag opplever en ny vår etter en nedeperiode på nittitallet. Tidligere var Torpo et stoppested på Bergensbanen. Stasjonen, som er i jugendstil, er nedlagt men står fremdeles. I dag drives og utvikles flere firmaer på Torpo. Forøvrig har tettstedet egen butikk, barneskole og barnehage. I tilknytning til Torpo ligger også bygdene Lien og Oppheim. Torpo stavkirke er stedets største severdighet og har en jevn strøm av besøkende turister i sommerhalvåret. VestTrafikk. VestTrafikk AS (VT) ble opprettet etter at virksomhetene Rutelaget Bergen-Vest AS, Øygarden-Sotra Rutelag LL og Askøy-Bergen Bil AS fusjonerte 1. januar 1992. Selskapet hadde til å begynne med avdelinger i Loddefjord, på Haugland, Askøy, mens hovedkontoret lå på Straume, Litlesotra. Bussene var grønne foran og bak, men kunne ha forskjellige farger på midten. Logoen var et stilisert femtakket kors eller rose, som dannet bokstavene V og T. Selskapet hadde enerett på rutebiltrafikken i kommunene Fjell, Sund, Øygarden og Askøy samt ytre deler av gamle Laksevåg kommune, og mellom disse og Bergen. VestTrafikk hadde ikke anledning til å avvikle trafikk mellom Nygård på Laksevåg og Bergen sentrum, da strekningen lå i konsesjonsområdet til Bergen Sporvei AS (BS). Selskapet kjørte arbeidsruter til Sandsli/Kokstad og Haukeland Sykehus. Et forsøk på å fusjonere VT på slutten av 1990-tallet med BS og Pan strandet. VestTrafikk AS drev lokalbåtruten mellom Knappskog og Geitanger, hurtigbåtruten Beinvegen mellom Kleppestø og Nøstet, samt ferjesambandet Hjellestad, Bjelkarøy, Lerøy, Klokkarvik for Hordaland Fylkeskommune. I 2000 ble bildriften i selskapet overtatt av HSD Buss AS, mens den relativt beskjedne skipsporteføljen ble overtatt av HSD Sjø AS. I løpet av selskapets leveår ble all godstrafikk avviklet. Maya Pedersen. Maya Pedersen (født Maya Bieri 27. november 1972 i Spiez) er en sveitsisk idrettsutøver som vant gullmedalje i skeleton under OL 2006 i Torino. Hun giftet seg i 2000 med den norske skeletonutøveren Snorre Pedersen som nå er hennes trener. Hun har to døtre og bor i Øyer ved Lillehammer i Norge. Dordi Nordby. Dordi Agathe Nordby (født 8. april 1964 i Bærum) er en norsk curlingspiller. Hun spiller til vanlig i Snarøen Curling Club Ledet det norske landslaget i curling fra 1990 til 2007. Under denne perioden ble hun synonymt med curling i Norge. Hun er den mest meritterte norske curlingspilleren gjennom tidene, med to verdensmesterskap og to europamesterskap. Har deltatt i 18 VM, 23 EM og fem OL mesterskap. 14 ganger Norgesmester som skip for Snarøen Curling Club fra 1990 til 2008. Ble tildelt Frances Brodie-prisen under Curling VM-2003. Kommunistisk Universitetslag. Kommunistisk Universitetslag (KUL), grunnlagt i 1973, var en revolusjonær studentorganisasjon med basis i de filosofiske og sosialøkonomiske instituttene ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet. De la stor vekt på teoretisk skolering i marxisme. KUL betraktet AKP(m-l) som en småborgerlig organisasjon og mente at en marxistisk analyse viste at selveiende bønder måtte regnes som en reaksjonær klasse. De kritiserte AKP(m-l) også for nasjonalisme og militarisme og definerte seg til venstre for dette partiet. KUL ga ut universitetsavisa Gnisten. KUL samarbeidet med Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og utviklet seg til å bli dennes studentorganisasjon. KUL samarbeidet også en tid med Kommunistiske Arbeidsgrupper (KAG) ved Universitetet i Bergen. Ved grunnleggelsen forfektet KUL en rådskommunistisk leninisme. Imidlertid ble organisasjonen, i likhet med AKP(m-l), påvirket av politikken til Folkerepublikken Kina, som definerte seg som fiendtlig i forhold til Sovjet-kommunismen etter avstaliniseringen. KUL kritiserte imidlertid dreiningen i Kinas politikk etter Mao Zedongs død i 1976, og i den forbindelse støttet de også en kortere periode Albania som sosialistisk land. KUL var generelt kritisk til Sovjetkommunismen både under og etter Stalin, noe som sto i motsetning til den overveiende positive vurderingen av Stalin i KA. Dette førte til brudd med KA vinteren 1980. En del av KULs medlemmer fortsatte deretter den politiske virksomheten fram til 1981. KUL sto sterkest i Oslo, men markerte seg også i Tromsø, Trondheim og på Ås, men ikke i Bergen, selv om deler av (KAG) der ofte forfektet beslektede synspunkter. Selv om KUL var en tallmessig liten gruppe, har mange senere kulturpersonligheter, intellektuelle og politikere bakgrunn som medlemmer der. Blant de mest kjente kan nevnes Espen Søbye, Gerd-Liv Valla, Harald Berntsen, Jørgen Sandemose, Truls Wyller, Knut Erik Aagaard, Jo Sivertsen, Sissel Myklebust, Ole Jacob Bull, Jon Langdal og Nils Johan Ringdal. Senusret I. Senusret I (skrives også "Senwosri I") var den andre farao i det tolvte dynasti i Egypt. Han styrte fra 1971 f. Kr. til 1926 f. Kr. og var en av de mektigste kongene i dette dynastiet. Hans pyramide ble bygget ved el-Lisht. Politikk. Senusret I fortsatte sin fars aggressive ekspansjonspolitikk mot Nubia (i dag en region i sydlige Egypt) ved å etablere Egypts formelle sydlige grenser ved festningen ved Buhen i nærheten av den andre fossen. Han organiserte også en ekspedisjon til den vestlige ørkenoasen i den libyske ørkenen. Senusret I etablerte diplomatiske forbindelser til noen av herskerne i byene i Syria og Palestina. Senusret I forsøkte også å sentralisere landets politiske struktur ved å støtte de lokale styrerne i de distriktene som var lojale til ham. Han er nevnt i "Fortellingen om Sinuhe" hvor det fortelles at han skyndte seg tilbake til det kongelige palasset i Memfis fra en militær kampanje i Asia etter å ha hørt om mordet på sin far, Amenemhat I. Bygningsprogram. Senusret I organiserte flere ekspedisjoner til steinbruddene i Sinai og Wadi Hammamat, og bygget flere helligdommer og templer over hele Egypt og Nubia i løpet av sin lange regjeringstid. Han bygget opp igjen det viktige tempelet til Re-Atum i Heliopolis, senteret for solkulten, og reiste to obelisker i røde granitt på samme sted for å feire sitt eget 30 års Heb Sed-jubileum. En av obeliskene står fortsatt og den eldste stående obelisk i Egypt. Senusret I remodellerte også Khenti-Amentiu Osiris-tempelet ved Abydos. En berømt helligdom kalt for "Det hvite kapellet" med fine og markerte relieffer av denne herskeren ble bygget i Karnak for å minne hans 30-års jubileum står fortsatt utstilt. Kapellet ble bygget på nytt av flere steinblokker av Henri Chevrier i 1926. Død. I hans 43. regjeringsår utpekte Senusret I sin sønn Amenemhat II som sin medregent ved tronen og døde en gang i sitt 46. regjeringsår, skjønt Turin Canon har gitt ham en regjeringstid på 45 år og et ukjent antall måneder. Slaget ved Baecula. Slaget ved Baecula var det første, betydelige feltslaget etter at Scipio Africanus tok kommandoen over romerske interesser i Hispania under den andre punerkrigen. Han omringet den karthagenske hæren under kommando av Hasdrubal Barca. Opptakt. Etter at Scipio overraskende angrep og erobret Karthago Nova, ble de tre karthagenske arméene i Spania separert. De tre generalene var uenige og gav dermed romerne en mulighet til å ta seg av dem en etter en. Scipio gikk mot Hasdrubal Barca i 208 f.Kr.. Hasdrubal overvintret ved Baecula, ved den øvre delen av elven Baetis (dagens Guadalquiver). Da Hasdrubal hørte at romerne var på vei, flyttet han leiren sin til en sterkt befestet posisjon, et høyt og dypt platå sør for Baecula. Det var beskyttet av raviner på flankene og hadde elven foran og bak. Platået var dannet i to nivåer, og Hasdrubal plasserte sine lette tropper på det laveste og hovedleiren på det øverste. Etter at han kom frem, var Scipio først usikker på hvordan han skulle angripe den formidable posisjonen, men siden han også var bekymret for at de to kartagenske arméene skulle dra fordel av hans mangel på handling og slutte seg til Hasdrubal, satte han i gang et angrep den tredje dagen. Slaget. Før hovedangrepet sendte Scipio ut en avdeling for å blokkere inngangen til dalen som delte de to arméene og én til veien som førte nord mot Baecula. Han sikret dermed sin hovedstyrke, mens han kunne trakassere karthagenske forsøk på å trekke seg tilbake. Etter at disse innledende utplasseringene var gjort, rykket de lette romerske troppene frem mot sine karthagenske motparter på det første platået. Til tross for den bratte skråningen og en skur av kastevåpen, hadde romerne små problemer med å drive de karthagenske lette troppene bakover så snart de kom i nærkamp. Scipio forsterket sine fremste styrker og satte i gang en knipetangsmanøver mot den karthagenske hovedleiren ved å beordre Gaius Laelius til å lede halvparten av de gjenværende tunge fotsoldatene til høyre for fiendens posisjon, mens han selv angrep til venstre. I mellomtiden klarte ikke Hasdrubal, som hadde inntrykk av at det romerske angrepet bare var en trefning (Scipio hadde gjemt hovedarméen i leiren helt til det endelige angrepet), å sette ut sin hovedstyrke skikkelig. Han var dermed dårlig forberedt mot romerne på tre sider. Hasdrubal klarte å trekke seg tilbake uskadet, til tross for at han var i fellen, sammen med sine elefanter, forsyninger og mesteparten av sine karthagenske tropper. Det ser ut til at mesteparten av hans tap i slaget var lette tropper og spanske allierte. Dette var hovedsakelig på grunn av at legionærene valgte å plyndre den karthagenske leiren fremfor å gjøre seriøse forsøk på å følge etter Hasdrubal. Etterspill. Etter slaget førte Hasdrubal sin svekkede hær over de vestlige passene i Pyreneene inn i Gallia. Senere gikk han inn i Italia med en hovedsakelig gallisk styrke i et mislykket forsøk på å slutte seg til sin bror Hannibal. Mange historikere kritiserte Scipio for at han lot Hasdrubal unnslippe fra Spania. Men ved å forfølge Hasdrubal gjennom ukjent, fjellrikt og fiendtlig terreng, mens han etterlot seg to karthagenske arméer som hadde full styrke og som var tallmessig overlegne bak seg, ville han bare risikere enda en katastrofe som slaget ved Trasimene. Istedet trakk Scipio sin hær tilbake til Tarraco og klarte å sikre allianser med de fleste av de spanske stammene som skiftet side etter romerske suksesser i Karthago Nova og Baecula. Imens landet karthagenske forsterkninger i Spania i løpet av vinteren. Snart ville de sette i gang et siste forsøk på å gjenvinne sitt tapte terreng. Referanser. Baecula Calimehtar. Calimehtar er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 30. kongen av kongeriket Gondor, og ble konge i år 1856 i det tredje tidevervet etter at hans far, Narmacil II, ble drept av "Vognfolket" (en stamme austringer). Han vant berømmelse ved å hevne sin fars død i slaget ved Dagorlad, og hjelpen fra det opprørske folket av Rhovanion (som var under Austringenes styre på den tiden) var veldig viktig for Gondors fantastiske seier. Han døde i år 1936 i det tredje tideverv og ble etterfulgt av sin sønn Ondoher. Elanor. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Elanor en liten stjerneformet, gul vinterblomst. Navnet betyr "solstjerne". Den vokste i store mengder på høyden Cerin Amroth i Lothlórien sammen med blomsten niphredil. For Tolkien hadde blomsten en spesiell betydning: den viste til en idealisert romantisk relasjon som for eksempel mellom Beren og Lúthien, senere mellom Aragorn og Arwen. Sam Gamgod oppkalte sin eldste datter Elanor etter denne blomsten etter forslag fra Frodo. Hun ble født i det første året av den fjerde æra, og er det eneste av Sams barn som har kjent Frodo. Niphredil. Niphredil er i J.R.R. Tolkiens fiktive univers Midgard en liten hvit blomst. Navnet betyr "jordens stjerne" (eng: "the star of the earth"). Den blomstret i skogen Neldoreth i Doriath for å hilse den fagre Lúthien da hun ble født. Sammen med sol-stjerne blomsten elanor vokser den også i Lothlórien på Cerin Amroth, stedet der Arwen Undómiel valgte å dø, og hvor hun og Aragorn var blitt forlovet. Haugaland Veteranbåtlag. Haugaland Veteranbåtlag er en forening i Haugesund med formål å restaurere S «Gamle Svanøy». Arbeidet skal gjøres etter antikvariske prinsipper, ved at fartøyet blir restaurert slik at det både håndverksmessig og i utførelse blir så nær opp til slik det var som nybygg ved sjøsettingen i 1925. Nordhordland Veteranbåtlag. Nordhordland Veteranbåtlag (NHVL) er en forening på Ostereidet nord for Bergen. Laget eier, restaurerer og drifter dampskipet S «Oster» fra 1908. Max von Laue. Max von Laue (født 9. oktober 1879, død 24. april 1960) var en tysk fysiker Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1914. Laue ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Atløys Venner. Atløys Venner er en venne-forening som ble stiftet i 1995 i Florø, og som har til formål å restaurere, drifte og vedlikeholde veteranmotorskipet MS «Atløy» fra 1931. Skipet eies av Andelslaget Atløy, mens Kystmuseet i Sogn og Fjordane i samarbeid med Riksantikvaren har det faglige ansvaret for restaureringsarbeidet. Foreningen legger ned mellom 10 000 og 15 000 arbeidstimer årlig i drift og vedlikehold av MS «Atløy». Leivur Øssursson. Leivur Øssursson eller Leif Øssursson (født ca. 980 – død før 1047) var hersker over Færøyene, da han fikk de i len av Norge i 1035. Samtidig markerer begynnelsen av Leivurs regjeringstid slutten på vikingtiden på Færøyene, og dermed slutten på den færøyske republikken. Det er uklart hvor og når Leivur ble født, men man vet at det må ha vært før 983. I 983 døde hans far som 23-åring. Fødested var sannsynligvis enten i Gøta, hvor hans far bodde hos Tróndur i Gøta, i Hov, hvor faren fikk Havgrímurs gård, eller på Skúvoy, hvor faren også fikk gården ved Brestir og Beinir. Han giftet seg med Tóra Sigmundsdóttir, datteren av Sigmundur Brestisson og Turið Torkilsdóttir. Olav den Hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gille, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde klarte ikke Olav den Hellige å få full kontroll over Færøyene. Men etter Tróndur i Gøtas død i 1035, tok Leivur Øssurson Færøyene i len til den norske kongen Magnus den Gode samme år. William Lawrence Bragg. Sir William Lawrence Bragg (født 31. mars 1890, død 1. juli 1971) var en australsk-født fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1915, bare 25 år gammel, sammen med sin far William Henry Bragg. William Henry Bragg. William Henry Bragg (født 2. juli 1862, død 10. mars 1942) var en engelsk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med sin sønn William Lawrence Bragg i 1915. Angainor. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Angainor de lenkene som ble brukt til å holde Melkor (som senere ble kjent som "Morgoth") i Mandos haller. De ble laget av valaen Aulë og de holdt Melkor i hele tre tidsaldere. På slutten av det første tidevervet ble Melkor igjen bundet av Angainor, og jernkronen hans ble smidd om til en snipp. Fámjin. Fámjin (, dansk: "Famien") er en bygd på Færøyene. Fámjin ligger i en vik på Suðuroys vestkyst, omgitt av høye fjell, og utgjør Fámjins kommuna. Fámjin er kjent som en billedskjønn bygd, med rikelig av egnede omgivelser man kan betrakte bygda fra. Viktigste næringsvei er fiskeri, som sysselsatte 25 av bygdas innbyggere i 1998, men også sauehold. 1. januar 2009 hadde Fámjin 110 innbyggere, mot 185 i 1960. Navn. Et sagn fra 1500-tallet forteller hvordan bygden fikk sitt navn: Stedet het opprinnelig Vesturvík. En dag var det to menn fra Hov ute å fisket utenfor Vesturvík. Et fransk seilskip lå og ventet på mer vind. De to fiskerne inviterte to franske kvinner ned i robåten sin, angivelig for å vise dem helleflyndrefangsten sin. Mens de to franske kvinner var ombord, rodde de to mennene med full kraft tilbake mot Vesturvík, mens franskmennene fortvilet ropte: "Femme mien... Femme mien!". Siden har stedet hatt navnet Fámjin. De to mennene bosatte seg kort tid etterpå med sine nye franske ektefeller i Fámjin. Folk i Fámjin forteller fortsatt at de har fransk blod i årene. Språkforskere mener at navnet Famjín stammer fra omkring år 1300, da Færøyene og Shetland var under samme administrasjon. Navnet Fámjin kan derfor komme fra det gammelengelske "fámig" som adjektiv, "foamy" («skum»), og fra det midtengelske endelsesordet -"ende" -"ing" eller -"in". Navnet vil i så måte ganske enkelt bety «skummende sted», som sannsynligvis henspiller på at hele viken tidvis kan være fylt med hvitt skum fra brenningene. Historie. Fámjin er første gang nevnt i Hundebrevet fra 1300-tallet. Bygdas kirke, Fámjins kirkja, ble bygget i stein fra 1862 til 1876, og tegnet av islendingen Guðbrandur Sigurðsson. I kirken er det en runestein fra tiden etter reformasjonen i 1538. I tillegg henger også orginalutgaven av Færøyenes første flagg, Merkið, i kirken. Opphavsmannen til det færøyske flagget var nemlig studenten Jens Oliver Lisberg fra nettopp Fámjin, som i 1919 under studiene i København fikk ideen til flagget. Den 29. mars 2005 underskrev den danske utenriksminister Per Stig Møller og Færøyenes lagmann Jóannes Eidesgaard en bilateral erklæring i Fámjin, Fámjinserklæringen, som har til hensikt å forbedre færøyingenes innflytelse på øygruppens egen utenriks- og sikkerhetspolitik. I 2006 ble Fámjin kåret til Færøyenes best vedlikeholdte bygd, i tillegg til å ha den best vedlikeholdte strandlinjen. Snøvekt. Snøvekt betegner snøens tetthet. Begrepet er spesielt viktig for lastberegning av snødekke på tak. Beregning av snøvekt. Snøvekten kan dermed anslås basert på kvalitet og snødybde. En halv meter våt snø vil i gi en snøvekt på 0,5m * 400 kg/m³ = 200 kg/m² Mer nøyaktige verdier kan oppnås ved å presse en sylinder, f.eks et avløpsrør, med kjent areal ned gjennom snølaget. Massen i sylinderen veies. Bæreevne for tak. Det har vært forskjellige krav til bæreevne for tak gjennom tidene. Bæreevnen kan også uttrykkes som kraft i Newton ved å multiplisere verdiene over med 10. Føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet (engelsk: "The precautionary principle") er et prinsipp for hvordan politiske beslutningstakere og andre samfunnsaktører – og enhver borger – kan forholde seg til usikre virkninger av egne handlinger. På norsk har prinsippet lånt ordlyden fra ordtaket «Bedre føre var enn etter snar». Historie. Flere forskere plasserer opphavet til føre-var-prinsippet i Tyskland på 1970-tallet, da et «Vorsorgeprinzip» ble gjort gjeldende i en ny lov om luftkvalitet og luftforurensning. Nordsjø-traktatene (Bremen 1984, London 1987, Haag 1990, Esbjerg 1995) er tidlige eksempler på internasjonale traktater der føre-var-prinsippet er blitt anvendt. I London-erklæringen fra 1987 heter det: «...for å beskytte Nordsjøen mot mulige ødeleggende virkninger av de farligste stoffene, er en før-var-tilnærming nødvendig, som kan kreve tiltak for å begrense utslipp av slike stoffer selv før en årsakssammenheng er fastslått med vitenskapelig sikkerhet». Fullt gjennomslag i internasjonal sammenheng fikk føre-var-prinsippet med Rio-erklæringen i 1992, der det heter: «For å beskytte miljøet skal statene ut fra egne forutsetninger gjøre utstrakt bruk av føre-var-prinsippet. Der det er trusler om uopprettelig skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som grunn for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøforringelse.» I 2000 kom EU med en større utredning om føre-var-prinsippet. Her heter det: «Føre-var-prinsippet anvendes der vitenskapelige bevis er mangelfulle eller usikre, eller der forskningsresultater er uten konklusjon og vitenskapelige vurderinger gir rimelig grunn til bekymring for at mulige skadevirkninger på miljø, mennesker, plante- og dyrehelse kan være uforenlig EUs høye krav til beskyttelse.» Rapporten "The Precautionary Principle" av COMEST. Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden. Moralsk uakseptabel skade vil si skade på mennesker eller miljø som Bedømmelsen av sannsynlighet bør tuftes på vitenskapelig analyse. Analyser bør foretas fortløpende, slik at valgte tiltak kan revideres. Usikkerheten kan gjelde – men trenger ikke å avgrenses til – årsakssammenhenger eller omfanget av den mulige skaden. Tiltak bør stå i forhold til den mulige skaden, og til en vurdering av de moralske konsekvensene av handling og ikke-handling. Relaterte begreper. Føre-var prinsippet hører med i samme begrepsgruppe som "signifikant", "nivå som ikke gir bekymring" (eng: "level of no concern") og Laveste akseptable dose (eng, LAEL.) For disse tre siste begrepene foreligger det relativt faste konvensjoner om hvilken vekt som skal legges på de ulike hensyn. For å beregne LAEL – doser brukes såkalte "sikkerhetsfaktorer". En sikkerhetsfaktor på 10 ble for eksempel brukt for å beregne LAEL av krom (IV) fordi kilden for noen opplysninger var usikker."). Dersom en kost / nytte analyse inneholder elementer som ikke måles i kroner, vil også denne analysen måtte inneholde preferanser (ofte formulert som vekter) basert på etiske og politiske holdninger. Føre- var prinsippet vil i en slik analyse medføre at vektene for negative og usikre konsekvenser får stor vekt. Det er vist at vekter som kan være naturlige for små konsekvenser under visse generelle betingelser gir uakseptable resultater for store konsekvenser. Sumba. Sumba (dansk: "Sumbø") er en bygd på Færøyene. Den ligger lengst sør på Suðuroys vestkyst, og ligger ut mot det åpne havet, beskyttet av Sumbiarhólmur. Sumba er administrasjonssenter i Sumbiar kommuna. 1. januar 2009 hadde Sumba 254 innbyggere, mot 360 i 1985. Demografi. I likhet med de øvrige bygdene på Suðuroy, har innbyggertallet i Sumba gått markant tilbake siden 1980-årene. Finanskrisen på Færøyene 1989–1995 gjorde klare utslag, og den negative trenden har ikke snudd siden. Opprinnelse. Sumba regnes som en av Færøyenes eldste bygder, og ble sannsynligvis først bebodd av irske munker omkring år 625. Bygdas nordiske bosetning kan dateres til landnåmstiden. Stedsnavnet kommer antageligvis fra "suður" («sør») og "bøur" («bø»), der stedsnavnet gikk fra å være "suður í Bø" til "Suðurbø". Senere har dette blitt forkortet til Sunnbø, og dobbelt «n» har gjennomgått en staveendring for å tilsvare uttalen, og man har endt opp med "Sumba". Den danske formen av navnet, "Sumbø", har slik sett vært tro mot denne endringen, og ble blant annet brukt på poststempelet på postkontoret i bygda fra 1920 til 1962. Frisere hadde en egen bosetning sør for Sumba, like ved Akraberg, og bodde her fra 1040 til de alle ble drept av Svartedauden i 1350. Friserne var hedenske lenge etter at resten av Færøyene var kristnet. Det blir sagt at de delvis levde av sjørøveri, og de er nevnt i flere færøyske legender. Nyere historie. Sumbiar kommuna ble utskilt fra Suðuroyar prestagjalds kommuna i 1908, og kommunens grenser har vært uforandret siden. Til kommunen hører også bygdene Akrar og Lopra, samt de nå fraflyttede Akraberg og Víkarbyrgi. Skolen i bygda, Sumbiar skúli, ble oppført for 50 elever i 1966. Sumba var å regne som en svært isolert bygd inntil 1997, da en tunnel ble åpnet mellom Sumba og Lopra. Det har gjort det mulig for bygdas innbyggere å arbeide i eksempelvis Vágur. Sumbas viktigste næringsvei er fortsatt fiskeriet, men det er også ett gårdsbruk med sauer i området. Norsk Veteranskibsklub. Norsk Veteranskibsklub (NVSK) er en klubb i Oslo, stiftet i 1964 med formål å skape interesse for den maritime kulturarv. Klubben eier dampskipene DS «Børøysund» og DS «Styrbjørn». Charles Glover Barkla. Charles Glover Barkla (født 7. juni 1877 i Widnes, Cheshire, død 23. oktober 1944 i Edinburgh) var en britisk fysiker og Nobelprisvinner. Han er kjent for sine fundamentale bidrag til vår forståelse av røntgenstråling. Han klarte blant annet å polarisere røntgenstråler, og viste gjennom dette at disse kan betraktes som en type elektromagnetisk stråling. Charles ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1917 for sitt arbeide med røntgenstråling. Stiftelsen Veteranskibet Rogaland. Stiftelsen Veteranskibet Rogaland i Stavanger har som formål å tilbakeføre MS «Rogaland» slik skipet fremstod ved levering til Det Stavangerske Dampskibsselskab i 1929. Stiftelsen ble til da en gruppe entusiaster kjøpte MS «Stauper» ex DS «Rogaland» i 1989. Liste over bosetninger på Færøyene. Listen over bosetninger på Færøyene omfatter alle bebodde steder i øyriket per 1. januar 2012, og er rangert etter innbyggertallet for den enkelte bygd for samme dato. Til sammen er det omkring 120 bosetninger, hvorav Tórshavn og Klaksvík er de eneste som omtales som byer ("býir") av færøyingene selv. De øvrige stedene omtales helst som bygder ("bygdir"). Større steder som Tvøroyri har varierende betegnelser da færøysk ikke har noe ord tilsvarende tettsted - i betydningen "bygdeby". En folkelig regel tilsier at skillet mellom bygd og by går ved 1 500 innbyggere. Dessuten er det steder som tradisjonelt har vært regnet som egne bygder, men som nå er i ferd med å vokse sammen med andre. For eksempel er Hoyvík og Argir nå blitt bydeler i Tórshavn, og danner sammen et sammenhengende tettsted. Statistisk regnes de imidlertid fortsatt som egne tettsteder. Videre er det en ca. 10 kilometer lang, sammenhengende bebyggelse langs Skálafjørður som omfatter bygdene Gøtueiði, Skipanes, Søldarfjørður, Lambareiði, Glyvrar, Saltangará, Runavík, Saltnes, Toftir og Nes. Hver for seg er disse bygdene relativt små, men totalt har de ca. 3 500 innbyggere, noe som er mye i færøysk sammenheng. De danner således øyenes tredje største tettsted. Også bygdene Nes i Vágur og Kambsdalur i Fuglafjørður er statistisk deler av et større tettsted. _TOC_ Eksterne lenker. Færøyske byer og tettsteder Johannes Stark. Johannes Stark (født 15. april 1874, død 21. juni 1957) var en tysk fysiker. I 1913 oppdaget han Stark-effekten, dvs forskyvning og oppsplitting av aromers og molekylers spektrallinjer i et elektrisk felt. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1919. Etter andre verdenskrig ble han idømt fire års fengsel for sin aktive innsats for en «arisk» fysikk i motsetning til den «jødiske» fysikken til Albert Einstein og Werner Heisenberg. Grunntanken, som en annen Nobelprisvinner, Philipp Lenard, utviklet i sitt firebindsverk "Deutsche Physik" fra 1935, var at alt menneskeverk, inkludert vitenskap, avspeiler skaperens rase, slik at tysk fysikk var mer eksperimentell og samfunnsnyttig enn den "jødiske", som ble fremstilt som spekulativ og abstrakt, fordi en "arier" angivelig trakk slutninger fra observasjoner av naturen, mens en jøde nøyde seg med matematiske formler. Eksterne lenker. Stark, Johannes Stark, Johannes Stark, Johannes Stark, Johannes Forurenser betaler. Forurenser betaler (engelsk: "polluter pays") er et prinsipp som kan gjøres gjeldende i nasjonalt og internasjonalt lovverk. Vi finner spor av det i dag i avgiftssystemet, der miljøavgifter er blitt innført på noen felter (f.eks. biler og drivstoff), mens det arbeides med en mer samlet plan for andre felter. Prinsippet innebærer at den som slipper ut eller har sluppet ut miljøskadelige stoffer til jord, luft eller vann er pålagt å betale kostnadene ved rensing eller tilbakeføring til opprinnelig tilstand. Prinsippet har i seinere år fått vid utbredelse blant annet i OECD og EU, og i visst monn i regionale og internasjonale konvensjoner og traktater. I enkelte tilfeller har forurenser fått pålegg om opprensking, men har vært ute av stand til å dekke kostnadene selv. Staten har da måttet tre inn med støtteordninger, begrunnet med at bedriftene betalte skatt mens de var i drift. Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, og mye av forurensningen skyldtes uvitenhet. Dette gjelder også større forurensinger fra forlengst nedlagt industri. En regner etter hvert med å innarbeide prinsippet i lover og regelverk som ledd i allment miljøvern. Charles Édouard Guillaume. Charles Édouard Guillaume (født 15. februar 1861 i Fleurier, død 13. juni 1938 i Sèvres) var en sveitsisk-fransk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1920 som en anerkjenning av sine fortjenester innenfor presisjonsmålinger i fysikken og for sine oppdagelser omkring stål/nikkelfobindingers særegenheter. Halsnøy (andre betydninger). Se også Halsøy i Vefsn Advokatbladet. Advokatbladet utgis av Den Norske Advokatforening og er en nyhets-, informasjons- og kommunikasjonskanal mellom Advokatforeningens valgte ledelse, sekretariatet og medlemmene. Bladet retter seg mot Advokatforeningens medlemmer, domstolene, politikere, en del offentlige institusjoner og media. Opplag (2005) er 7290. Ansvarlig redaktør er Marit Aschehoug. Robert Andrews Millikan. Robert Andrews Millikan (født 22. mars 1868, død 19. desember 1953) var en amerikansk fysiker. Millikan ble utdannet i Maquoketa i Iowa, Oberlin College i Ohio, og ved Columbia University, der han tok doktorgrad i 1895. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1923 for sine målinger av elektronets ladning og for sitt arbeide med fotoelektrisk effekt. Fields. Fields var en britisk trio som spilte progressiv rock på 1970-tallet, og som bare fikk gitt ut et album. Fields bestod av forskjellige musikere fra band som King Crimson og Rare Bird. Navnet på trioen er oppkalt etter Graham Field som startet Rare Bird i 1969, og som lagde noen av de bedre sangene på Rare Birds' to første album. Som Rare Bird brukte ikke Fields mye gitar, men heller keyboard-løsninger. Bassisten Alan Barry sang, men spilte også noe med gitar. Andy McCulloch, som tidligere hadde spilt på King Crimsons "Lizard"-album, var med som trommeslager. Det ene albumet Fields har utgitt, kan være meget vanskelig å få tak i, og i skrivende stund får du ikke tak i det i en vanlig norsk platebutikk. Midthordland. Midthordland (også skrevet Midhordland) er et distrikt i Hordaland fylke med til sammen 352 266 innbyggere pr 1. januar 2012 og et areal på 1 785 km², fordelt på de ni kommunene Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Samnanger, Sund og Øygarden. 28 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Midthordland utgjør sammen med Nordhordland regionen Bergen og omland, med Norges nest største by Bergen som midtpunkt, bindeledd og sentrum. Omlandet omtales separat som Strilelandet, og innbyggerne der kalles derfor for striler, og har tradisjonelt snakket strilemål (nordhordlandsmål) som skiller seg markant fra bergensk. Dette skillet oppstod allerede på 1200-tallet, men i dag utviskes forskjellene i økende takt ved at bergensk erstatter eller sterkt påvirker dialekten i store deler av omlandet. Kommunene i Midthordland deltar i regionrådet Bergensregionen, som sammen med regionrådet Nordhordland og Stord kommune eier næringsutviklingsselskapet Business Region Bergen AS. De største tettstedene utennom Bergen er Askøy, Straume og Osøyro. Frem til midten på 1800-tallet gikk skillet mellom Nordhordland og Sunnhordland ved Hordnes i Fana sør på Bergenshalvøyen. Austevoll, Fusa, Os, Samnanger og deler av Fana var til da altså en del av Sunnhordland, i likhet med Strandebarm i Hardanger. Resten av dagens Midthordland tilhørte Nordhordland, unntatt Bergen som var et eget fylke frem til 1972. Kommunehistorikk. I 1838 ble Midthordland inndelt i kommunene Os, Fana, Sund, Fjell, Askøy, Bergen landdistrikt og Årstad (Bergen var et eget fylke). I 1856 ble Fusa kommune utskilt fra Os. I 1877 ble Bergen landdistrikt innlemmet i Bergen. I 1886 ble Austevoll kommune utskilt fra Sund. I 1902 ble Strandvik og Hålandsdal kommuner utskilt fra Fusa. I 1906 ble Samnanger kommune utskilt fra Os. I 1915 ble Årstad kommune innlemmet i Bergen. I 1918 ble Laksevåg kommune utskilt fra Askøy, og i 1921 ble området Gyldenpris overført fra Laksevåg til Bergen. I 1955 ble området Fyllingsdalen overført fra Fana til Bergen. Øygarden kommune ble etablert i 1964 ved sammenslåing av Hjelme kommune og deler av Herdla kommune, som begge opprinnelig hørte til Manger kommune i Nordhordland. I 1964 ble også Askøy kommune utvidet med deler av Herdla og Meland kommuner i Nordhordland, Austevoll ble utvidet med deler av Fitjar kommune i Sunnhordland, og mesteparten av Strandvik og Hålandsdal kommuner ble gjeninnlemmet i Fusa. I 1972 ble Fana og Laksevåg kommuner innlemmet i Bergen (sammen med kommunene Arna og Åsane i Nordhordland), og Bergen ble samtidig en del av Hordaland fylke. Befolkningsutvikling. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Midthordland i perioden 1966-2006 og prognose for anslått folketall i 2030. Jenny Wolf. Jenny Wolf (født 31. januar 1979 i Berlin) er en tysk skøyteløper. Under OL 2006 i Torino kom hun på 6. plass på 500 meter. Under OL 2002 i Salt Lake City kom hun på 10. plass på samme distanse. Hun vant verdenscupen 500 m både i 2006 og 2007. Under VM enkeltdistanser i Salt Lake City 2007 lå hun 14 hundredeler bak kinesiske Beixing Wang etter første løp. I andre løp satte Wolf ny verdensrekord med 37,04 og vant VM-tittelen. Hun vant også to VM-gull i 2008, og ett i 2009. Jenny Wolfs spesialdistanse har tidligere vært 100 meter, men dette er ikke en olympisk øvelse. Manne Siegbahn. Karl Manne Georg Siegbahn (født 3. desember 1886, død 26. september 1978) var en svensk fysiker. I 1924 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk «for sine funn og forskning innen røntgenspektroskopi». Siegbahn tok en filosofisk doktorgrad ved Universitetet i Lund i 1911, avhandlingen fikk tittelen "Magnetische Feldmessungen". Han var konstituert professor fro Johannes Rydberg da hans helse sviktet, og han etterfulgte ham som professor i 1920. Etter doktorgraden, fortsatte Siegbahn forskningen på røntgenspektroskopi. Han fortsatte arbeidet også etter at han flyttet til Universitetet i Uppsala i 1923. Her utviklet og forbedret han eksperimentelle apparater som tillot ham å utføre svært presise målinger av røntgenstrålingens bølgelengder, skapt av atomer fra ulike stoffer. Han utviklet en konvensjon for å navngi de ulike spektrallinjene som er karakteristiske for stoffene i røntgenspektroskopi. Siegbahns presise målinger bidro mye til utviklingen innen kvanteteori og atomfysikk. Han var far til Kai Siegbahn som selv fikk Nobelprisen i fysikk i 1981. Svetlana Zjurova. Svetlana Sergejevna Zjurova (ru. Светлана Сергеевна Журова) (født 7. januar 1972 i Pavlovo i Leningrad oblast) er en russisk skøyteløper som har konkurrert internasjonalt siden 1989. Under OL 2006 i Torino tok hun sin første olympiske gullmedalje ved å vinne 500 meter foran kinesiske Manli Wang. I 2006 vant hun også sprint-VM. Hun har senere satset på en politisk karriere. I mars 2007 ble hun valgt som deputat til den lovgivende forsamling i Leningrad fylke (Leningrad oblast), hvor hun er leder av komiteen for ungdomsarbeid, kultur, turisme, fysisk kultur og sport. Hun representerer partiet Russlands Enhet. Beste tilgjengelige teknologi. Beste tilgjengelige teknologi eller best tilgjengelig teknikk (engelsk: "best available technology" eller "best available technique" – BAT) er et uttrykk som er brukt i miljøavtaler, ved fastsettelse av miljøkrav eller miljøstandarder. At produsenter eller andre aktører pålegges eller selv vedtar å bruke best tilgjengelige teknologi, betyr at de i sin virksomhet skal bruke den teknologien som er kjent å gi minst belastninger på det ytre miljø, og at utstyret skal monteres, vedlikeholdes og driftes på en slik måte at utslipp og virkninger på miljøet blir minst mulig. Valg av teknologi har en kostnad, og eventuelle kostnadsbegrensninger ved anvendelsen av BAT blir uttrykt på varierende måte i de avtalene og kravene. Kai Siegbahn. Kai Manne Börje Siegbahn (født 20. april 1918 i Lund, død 20. juli 2007 i Ängelholm) var en svensk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1981 sammen med Nicolaas Bloembergen og Arthur Schawlow for deres bidrag til utviklingen av spektroskopi. Kai Siegbahn var sønn av Manne Siegbahn, som selv fikk Nobelprisen i fysikk i 1924, bror til Bo Siegbahn og far til Per Siegbahn og Hans Siegbahn. Siegbahn studerte i Uppsala og ble der fil.kand., for senere å disputere og bli Ph.D i fysikk og dosent. Han var professor ved den tekniske høgskolen i Stockholm fra 1951 til 1954 og opprettholdt siden farens stol i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Uppsala fra 1954 til 1984. Kai Siegbahn ble innvalgt som representant av Kungliga Vetenskapsakademien i 1958 ble representant av Ingenjörsvetenskapsakademien i 1968. Marianne Haslum. Marianne Haslum (født 31. januar 1974 på Lillehammer) er en norsk curlingspiller. Hun spiller til daglig for Snarøen Curling Club. Hun har representert Norge i 22 mesterskap inkludert 3 Olympiske vinterleker. Ippolito Sanfratello. Ippolito Sanfratello i Heerenveen VC-finale (i 2006) Anesi, Fabris og Sanfratello jubler for OL-gull i lagtempo. Ippolito Sanfratello (født 3. november 1973 i Piacenza) er en italiensk skøyteløper. I 2005 tok han sølv i lagtempo sammen med Enrico Fabris og Matteo Anesi under VM enkeltdistanser i Inzell. Sanfratello kom på 7. plass under allround-EM i 2006. Under OL 2006 i Torino var Sanfratello med på å ta et populært gull for Italia i lagtempoøvelsen. De øvrige på laget var Enrico Fabris, Matteo Anesi og Stefano Donagrandi. Aage Niels Bohr. Aage Niels Bohr (født 19. juni 1922 i København, død 8. september 2009 samme sted) var en dansk fysiker og nobelprisvinner. Han var sønn av nobelprisvinneren Niels Bohr. Aage Bohr, Ben R. Mottelson og James Rainwater ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1975 for «oppdagelsen av forbindelsen mellom kollektive bevegelser og partikkelbevegelser i atomkjerner, samt den derpå baserte utviklingen av teorien for atomkjernens struktur». Bohr påbegynte studier i fysikk ved Københavns Universitet i 1940, og har selv oppgitt at valg av emne var inspirert av det internasjonale miljøet av fysikere som fantes rundt hans far under hans oppvekst i København. I oktober 1943 flyttet han, og resten av Bohr-familien, til Sverige for å unngå pågripelse fra det nazistiske okkupasjonsregimet. En tid senere fulgte han sin far til England, og i løpet av denne tiden arbeidet han som farens sekretær og assistent mens de begge var tilknyttet Manhattanprosjektet. I august 1945 kunne han returnere til Danmark og gjenoppta sine studier. Han avla magistereksamen i 1946. I 1954 tok han en doktorgrad med avhandlingen "Rotational States of Atomic Nuclei", og i 1956 ble han professor ved Københavns Universitet. I perioden 1963–70 var han direktør for Niels Bohr-instituttet og fra 1975 var han direktør for NORDITA. Forskningen til Bohr omhandlet hovedsakelig atomkjernenes struktur. Bohr var representant for Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab og flere lærte akademier utenfor Danmark, deriblant Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige. Han var æresdoktor ved universitetene i Manchester, Oslo, Heidelberg, Trondheim og Uppsala. Aage Bohr døde 8. september 2009. Fields (album). "Fields" er det første og eneste albumet Fields gav ut. Musikken kan beskrives som progressiv rock. I tillegg til den originale bandbesetningen, dukker Dafne Downs opp på «A Place to Lay My Head» på klarinett. "Fields" er en sjelden plate som det er vanskelig å få tak i, og selges ikke i noen vanlige platebutikker i Norge. Det er derfor bare spesielt dedikerte fans som bruker mye tid og krefter på å skaffe seg dette albumet. Murray Gell-Mann. Murray Gell-Mann (født 15. september 1929) er en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1969 for sine bidrag og oppdagelser vedrørende klassifisering av elementærpartikler og deres vekselvirkninger. Gell-Manns arbeid involverte i 1950 nylig oppdagede kosmiske strålingspartikler som kom til å bli kalt kaoner og hyperoner. Klassifiseringen av disse partiklene ledet ham til å foreslå at et kvantetall kalt merkverdighet ville bli bevart ved den sterke og den elementære vekselvirkningen, men ikke den svake vekselvirkningen. I 1964 innførte han ordet kvark etter "quark" fra James Joyce sin bok Finnegans Wake. Beste miljøpraksis. Beste miljøpraksis (engelsk: "Best Environmental Practices" – BEP) er et uttrykk som brukes ved fastsettelse av miljøkrav eller miljøstandarder for en virksomhet eller sektor. Beste miljøpraksis for en sektor eller virksomhet kan endre seg over tid med teknologisk utvikling, eller med ny kunnskap om miljøvirkninger. Vincents Budde. Vincents Budde (født 1660, død 1729) var en norsk offiser, født i Halden i en offisersfamilie. Ble oberst 1710, generalmajor 1716. Under den store nordiske krig 1716 slo han tilbake svenske styrker ved Moss, og bidro til at Karl XII's angrep på Oslo ble avbrutt. Som kommanderende general nordenfjells ledet han forsvaret av Trondheim under de svenske styrkenes innfall i Trøndelag 1718 under general Armfeldt. Budde valgte en defensiv strategi ved å forskanse sine undertallige styrker i den godt befestede byen, selv om dette medførte at deler av byen utenfor befestningene måtte raseres. Strategien ble kritisert i samtiden, men lyktes i sitt mål, idet Armfeldt oppga beleiringen av Trondheim uten å gå til noe større angrep. Budde forble i aktiv tjeneste til sin død i 1729, nesten 70 år gammel. Svante Arrhenius. Svante August Arrhenius (født 19. februar 1859, død 2. oktober 1927) var en svensk kjemiker. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1903. Det var Arrhenius som først oppdaget drivhuseffekten år 1896, dvs. karbondioksidens evne til å stenge inne varmestråling. Slik forklarte han sin teori om endringen mellom istider og varme perioder beroende på endringer i atmosfærens karbondioksidgehalt. Svante Arrhenius var en av dem som støttet teorien om at livet kom til jorden med meteorittnedslag. Arrhenius var også populærvitenskapelig forfatter og skrev "Världarnas utveckling" (1906), "Människan inför världsgåtan" (1907), "Smittkoppar och deras bekämpande" (1913), "Stjärnornas öden" (1915) samt "Kemien och det moderna livet" (1919). Familie. Sønnen Olof Wilhelm Arrhenius. Theodor Svedberg. Theodor (The) Svedberg (født 20. august 1884 i Fleräng, Valbo, død 25. februar 1971 i Kopparberg) var en svensk kjemiker og professor i fysikalsk kjemi ved Uppsala universitet 1912-1949 og direktør for Gustaf Werners institutt for kjernekjemi i Uppsala 1949-1967. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1926 for sine studer av disperse systemer ved hjelp av sin analytiske ultrasentrifuge. Aino-Kaisa Saarinen. Aino-Kaisa Saarinen (født 1. februar 1979 i Hollola) er en finsk langrennsløper. Mesterskap. 29. mars 2004 vant hun det finske mesterskapet i 30 km klassisk. På samme distanse fikk hun femte plass under VM 2005. Under OL 2006 i Torino tok hun bronse i lagsprint sammen med Virpi Kuitunen. Under Ski-VM 2011 i Oslo fikk hun bronse på 4x5 kilometer stafett sammen Riitta-Liisa Roponen, Pirjo Muranen og Krista Lähteenmäki. På 10 km klassisk tok Saarinen bronse, 9,7 sekunder bak gullvinner Marit Bjørgen. 2006-2007. Saarinen tok sin første verdenscupseier den 17. mars 2007 på 30 km klassisk i Oslo. 2008-2009. Hun hadde en god start på sesongen 09 og hun startet med en tredjeplass, så en femteplass før hun tok sin andre verdenscupseier på 10 km klassisk i Kuusamo. På dette tidspunktet ledet hun verdenscupen klart foran Marit Bjørgen. Saarinen økte det forspranget i La Clusaz, for der tok hun andreplass på 15 km fristil, fellesstart bak Kristin Størmer Steira, mens Bjørgen stod over rennet. Hun tok en ny andreplass på 10 km klassisk i Davos og hun ble nummer to sammenlagt i 09, begge gangene bak lagvenninnen Virpi Kuitunen. Mot slutten av sesongen gikk det tyngre og hun ble nummer tre i verdenscupen sammenlagt, bak Justyna Kowalczyk og Petra Majdič. Fair use. Fair use er et prinsipp i amerikansk lovgivning om opphavsrett. Fair use betyr at selv om noe er opphavsrettslig beskyttet, kan det likevel brukes uten tillatelse fra innehaveren av opphavsretten i bestemte situasjoner. Fair use-prinsippet omfatter spesielt bruk i forbindelse med omtale eller kritikk av verkene. I nordisk rett eksisterer det ikke noe rettsprinsipp som tilsvarer "fair use". Mange bruksområder av opphavsrettbeskyttet materiale som i Storbritannia/USA tolkes som "fair use" vil imidlertid også være lovlig i nordisk rett. Dette fordi åndsverkslovgivningen har bestemmelser som avgrenser skaperen av verkets enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Eksempler på dette er sitatretten, retten til privatkopiering, utlån av verk fra bibliotek o.l. Saxitoxin. Saxitoxin er en kjemisk binding som angriper nervesystemet til mennesker. Det er forholdsvis lett å fremstille og har ett stort potensial som ett dødelig kjemisk våpen. Fra kontakt med saxitoxin til døden inntreffer er tidsestimatet 2-15 min. Bakke kirke (Trondheim). Bakke kirke ligger på Møllenberg, rett øst for Trondheim sentrum. Kirken er en åttekantet trekirke. Historie. Kirken er oppført 1714–1715 av arkitekt J. C. Hempel som en forstørret kopi av Hospitalskirken som var blitt bygget ti år tidligere. Byggingen kom i gang etter initiativ fra biskop Peder Krog. Krog hadde i 1708 av økonomiske grunner overflyttet Bakklandet fra Trondheim til Strinda prestegjeld, der Krog også var sogneprest. Beslutningen ble lite populær. Kirken ble bygget som menighetskirke for Bakklandet da avstanden til nærmeste kirke i Strinda (Lade kirke) var for stor. Krog, som på den tiden bodde på Bakke gård rett ved siden av kirken, døpte kirken Anna Dorothea kirke etter sin kone, men navnet slo aldri an, den ble av folk flest omtalt som «Bakk'kjerka». Som eneste bygning på Bakklandet ble kirken spart under svenskenes beleiring 1718. Kirken ble sognekirke da Bakklandet ble eget prestegjeld i 1847. Etter første verdenskrig kom kirken til å ligge langt ut i Innherredsveien etter dens oppgradering og var en vesentlig trafikkhindring, noe som førte til planer om riving av kirken særlig etter åpningen av nye Bakke bru 1927. Kirken hadde blitt sognekirke til arbeiderne ved Trondhjems Mekaniske Værksted som stort sett bodde på Møllenberg. Det var derfor mange som ville bevare den og derfor ble hele kirken jekket opp med donkraft og flyttet flere meter til siden i 1939. Deretter ble den restaurert og vigslet på ny 1941. Glen of Imaal. Keadeen i Glen of Imaal Glen of Imaal er et dalføre i Wicklow Mountains som ligger i grevskapet Wicklow, sørøst i Irland. Grevskapet er en del av provinsen Leinster. Dalen er et populært utgangspunkt for fotturer til fjellet Lugnaquilla, det høyeste fjellet i Leinster. Området er blant annet kjent for sin vakre natur og for hunderasen Irish Glen of Imaal terrier. Terje Håkonsen. Terje Håkonsen (født 11. oktober 1974 i Vinje) er en norsk profesjonell snøbrettkjører. Han sponses av Burton, Oakley, Volcom, Swatch, Sweet Protection og Tetris Håkonsen dominerte fristilkjøring i 1990-årene, og vant verdensmesterskapet i halfpipe tre ganger på rad, i 1993, 1995 og 1997. Han har også vunnet fem europamesterskap i halfpipe (1991, 1992, 1993, 1994, 1997) og det åpne amerikanske mesterskapet i halfpipe tre ganger (1992, 1993 og 1995). Da halfpipe ble introdusert som olympisk øvelse under Vinter-OL 1998 i Nagano, boikottet Håkonsen kvalifiseringen. Håkonsen og mange andre snøbrettkjørere var misfornøyde med IOC, spesielt fordi man valgte det internasjonale skiforbundet (FIS) til å arrangere kvalifiseringen i stedet for snøbrettkjørernes eget forbund, ISF. Han var også med i dokumentaren "First Decent" sammen med fire andre ledende snowboardere, Shawn Farmer, Nick Perata, Hannah Teter og Shaun White. The Arctic Challenge. Sammen med Daniel Franck startet Håkonsen snøbrettkonkurransen The Arctic Challenge. I 2007 satte han verdensrekord med et hopp på 9,8 meter i quarterpipe under The Arctic Challange som ble avholdt i Midtstubakken i Oslo. Johnny Yen Bang! Johnny Yen Bang! var et pønkeband fra Trondheim. Bandet hadde ustabil besetning, men lederen var alltid Johnny Yen (vokal og synth). "Folk i gata" var egentlig planlagt som 7"-singel, men produksjonen ble så dyr at Helge Gaarder mixet en lang dub-versjon av A-siden og ga det ut som 12" isteden. Det Elektriske Kjøkken. Det Elektriske Kjøkken var en eksperimentell rockegruppe fra Trondheim. Bandnavnet var ment å variere; variantene var Det Elektriske Kjøkken, Jehovas Vitner, Elektriske Vitner, Lidende Ungdom og Ensomme Kyr, der det var meningen at adjektiver og substantiver skulle kombineres fritt. Det sirkulerer en demokassett med bandnavnet Elektriske Vitner, og på "Kraftrock" er bandet listet som Jehovas Vitner, men for det meste er det bandnavnet Det Elektriske Kjøkken som blir brukt. Medlemmer var Sven Erga, Ragnar Wold, Lister og Knut Erik Misvær, sistnevnte ga seg etter den første egne utgivelsen. Den obskure musikeren Bern Balders medvirker på to låter på kassetten 79-82; han er ellers mest kjent for singelen "The Alter-Ego Effect/My Spy-Event", som selges for tresifrede dollarbeløp blant internasjonale synth-musikksamlere. Musikalsk var Det Elektriske Kjøkken rotfestet i punken, men fikk tidlig en særegen uttrykksform, og særlig på "Elefantene er kommet" var musikken til tider svært eksperimentell. Tekstmessig hadde bandet også en svært særegen, til dels surrealistisk, tilnærming. "Tempelbrenner'n" fra Konkret Rock er en instrumentallåt inspirert av romanen "Den Gyldne Paviljongs Tempel" av Yukio Mishima, omhandlende munken som brente Kinkakuji-tempelet i Kyoto, Japan. Det Elektriske Kjøkken ga ut platene sine på Oh Yeah!, som de selv hadde opprettet. Selskapet er siden blitt kjent for å ha gitt ut plater med Dum Dum Boys. Johannes av Damaskus. Johannes av Damaskus (gresk: Ἰωάννης Δαμασκηνός; latin: "Iohannes Damascenus" eller "Johannes Damascenus" også kjent som "Chrysorrhoas", «strømmer av gull» eller «den gylne taler») (ca 676 – 5. desember 749) var en melkittisk munk og presbyter. Johannes ble født og oppvokst i Damaskus, men døde sannsynligvis i Mar Saba-klosteret sørøst for Jerusalem. Han var anerkjent hymneskribent og skrev det teoretisk forsvarsskriftet mot ikonoklasme. Kilden. Bortimot alt det vi vet om livet til Johannes av Damaskus kjenner vi fra de opptegnelser som Johannes, patriarken av Jerusalem, nedtegnet på 900-tallet. Disse opptegnelsene er den eneste kilden for biografiske detaljer, skrevet rundt 200 år etter hendelsene skjedde. Skriftene mangler detaljer fra en historisk synsvinkel og har en svulstig stil. Barndom. Selv om Johannes vokste opp under muslimsk styre i Damaskus hadde det ingen påvirkning på hans eller hans families kristne tro eller skapte irritasjon hos muslimene som tvert imot hadde stor respekt for ham. Hans far hadde en høyere stilling under kalif Abd al Malik med ansvar for skattleggingen i Syria. Da Johannes ble 23 år gammel søkte hans far å finne en kristen lærer som kunne gi hans sønn den beste utdannelsen som var tilgjengelig på denne tiden. Opptegnelser viser at Johannes far tilbrakte en del tid på markedsplassen og hvor han kom over flere fanger som var blitt brakt inn fra krigshandlingene ved den italienske kyst. En mann, en siciliansk munk ved navn Cosmas, viste seg å være høyt utdannet. På grunn av hans høye alder hadde han liten verdi som slave og skulle henrettes, men ble frikjøpt av Johannes’ far. Cosmas ble læreren som sørget for sønnen gjorde store framskritt, særlig innenfor musikk, astronomi og teologi. I henhold til hans biografer var Johannes snart likeverdig med Diophantus i algebra og Euklides i geometri. Etterfølger som øverste skattelegger. Til tross for Johannes’ kristne bakgrunn holdt hans familie et betydningsfullt nedarvet offentlig kontor ved hoffet til de muslimske styrerne i Damaskus, Umayyadene. Da hans far døde etterfulgte Johannes i sin fars stilling; han ble utpekt som "protosymbullus", eller som øverste skattelegger av Damaskus. Det var i løpet av denne tiden at den kristne ikonoklasmen, en politisk-religiøs bevegelse som forbød religiøse bilder og ikoner, oppsto og fikk aksept ved det bysantinske hoffet. Ikonoklasme. I 726, uten å ta hensyn til protestene til Germanus, patriarken av Konstantinopel, utsendte keiser Leo III sitt første påbud mot å dyrke bilder, og at de ble forbudt vist på offentlige steder. Forbudet, som har blitt kalt for ikonoklasme, bokstavelig «ødeleggelser av ikoner», var en teologisk strid mellom den bysantinske kirken og staten som varte i over hundre år, mellom årene 726-786 og 815-843. I disse årene var forbundet mot å lage og bruke figurative bilder, og samtidig ble korset promotert som det mest akseptable dekorative motiv i de bysantinske kirkene. Arkeologiske spor har vist at i bestemte regioner i det østromerske riket som Konstantinopel og Nicaea ble ikoner ødelagt eller tildekket med gips. Svært få ikoner og hellige bilder overlevde den ikonoklastiske perioden, noen få unntak er vevde ikoner og malte ikoner Katarina-klosteret på Sinaifjellet i Egypt. En talentfull skribent som Johannes av Damaskus var den som kom med det mest prominente teologiske forsvaret av hellige bilder. Johannes frambrakte samtidig en allmenngyldig estetikkteoretisk undersøkelse av naturen i kunsten som en av de aller første mellom antikken og den italienske renessansen. Grunnen til at det var mulig for Johannes å skrive fritt og uten tvang og selvsensur var at han var i den nesten kuriøse situasjon at han var «beskyttet» fra den østromerske keiseren ved å være utenfor hans vrede. Ved at Johannes oppholdt seg i hjertet av det muslimske riket var han også vel kjent med også muslimsk ikonoklasme. Han skrev et berømt forsvar for bruk av bilder i direkte opposisjon mot den bysantinske keiseren som kom i tre versjoner: "Apologetisk avhandlinger mot de som taler nedsettende mot hellige bilder". De første av hans verker, som ga ham mest anerkjennelse, gikk han ikke bare til angrep på den bysantinske keiseren, men benyttet også en enkel litterær stil som gjorde kontroversen tilgjengelig for folk flest, og bidro til et opprør blant de med kristen tro. Straffet. Ettersom keiser Leo III ikke kunne straffe skribenten direkte fikk han tak i et manuskript som var skrevet og signert av Johannes av Damaskus. Keiseren var infam nok til å bruke dette for å forfalske et brev som påsto at det var skrevet av Johannes og adressert til keiseren hvor han tilbød å forråde byen Damaskus. Da det forfalskede brevet kom de muslimske herskerne for øye ble Johannes tiltalt for forræderi. Til tross for at han sverget sin uskyldig og ba for seg avslo kalifen hans bønn, avsatte han fra hans stilling, og ga ordre til at hans høyre hånd, den som han benyttet som skribent, til å bli kappet av ved håndleddet. I følge hans biograf ble hånden senere mirakuløst restaurert etter intense bønner ved ikonet av Jomfru Maria. Ved dette ble etter sigende kalifen overbevist om hans uskyld og tilbød å gjeninnsette ham ved hans tidligere stilling. Johannes avslo for å kunne trekke seg tilbake til Mar Saba-klosteret i nærheten av Jerusalem hvor han fortsatte sin skribentvirksomhet. Som skribent. Han skrev en rekke religiøse kommentarer, hymner og apologiske artikler, inkludert "Octoechos" ("kirkens tjenestebok med åtte toner") og "Den eksakte eksposisjon av den ortodokse tro", som var et sammendrag av de dogmatiske skriftene fra de første kirkefedre. To av hans salmer blir fortsatt sunget under den engelske påsken; "Come ye faithful, raise the strain" og "The Day of Resurrection, Earth, tell it out broad!" Enda flere blir fortsatt sunget i østlige kirken. William Dalrymple skriver i reiseskildringen "I skyggen av Bysants" (Oslo, 2000) at "Erkjennelsens kilde" er «sannsynligvis det mest elegante og encyklopediske verk om teologi som er blitt produsert i hele kristenheten før Thomas Aquinas. Aquinas trakk i virkeligheten store veksler på Johannes’ teologi og skrev at han leste et par sider i Johannes fra Damaskus’ verk hver dag i hele sitt voksne liv.» Hans siste dager. Johannes av Damaskus døde i 749 som en hellig far av kirken, og er nå anerkjent som en helgen. Han blir noen ganger kalt for den siste av de første kirkefedre. I 1883 ble han erklært som kirkelærer av Den hellige stol i Roma. Eksterne lenker. Johannes av Damaskus Johannes av Damaskus Nastassja Kinski. Nastassja Kinski (født Nastassja Aglaia Nakszynski 24. januar 1961 i Berlin) er en tysk skuespillerinne, kjent for bl.a. sitt portrett av «Tess D'Urberville» i Roman Polanskis film "Tess" (1979) og for sine roller i flere av Wim Wenders' filmer. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Nastassja Kinski et internasjonalt sexsymbol. Hun begynte sin karrière som modell i hjemlandet Tyskland. I tenårene reiste hun til USA for å studere skuespill under Lee Strasberg, og fikk tittelrollen i Polanskis "Tess". Kort etter at filmen kom tok den legendariske fotografen Richard Avedon et fotografi av henne som gjorde henne til et populært ikon. I 1982 spilte hun i Francis Ford Coppolas film "One From The Heart" og i "Cat People". Kinski reiste tilbake til Europa hvor hun fortsatte å spille i filmer på midten og slutten av 1980-tallet, men med mindre suksess enn tidligere. Hun mottok gode kritikker for rollen i den tyske filmen "Paris, Texas" fra 1984. Filmen ble ikke bredt lansert, men regnes av mange som klassiker og kultfilm. På 1990-tallet fikk hun roller i filmer som "Terminal Velocity" og "One Night Stand". Nastassja Kinski er datter av den tyske skuespilleren Klaus Kinski og Ruth Brigitte Tocki. Klaus Kinski. Klaus Kinski (født Nikolaus Karl Günther Nakszynski 18. oktober 1926 i Zoppot, Pommern, død 23. november 1991) var en tysk skuespiller. Han var sønn av apotekeren Bruno Nakszynski og sykepleiersken Susanne Lutze, datter av en luthersk prest fra Danzig. Familien flyttet til Berlin i 1930, hvor Klaus gikk på Prins-Heinrich-Gymnasium i Schöneberg. Under annen verdenskrig tjenestegjorde han i den tyske hæren, men ble tidlig tatt som krigsfange av britene. Under krigsfangenskapet oppdaget han sitt skuespillertalent, og opptrådte for medfangene. Etter krigen reiste han til Vest-Tyskland, hvor han begynte å arbeide som skuespiller og endret navnet sitt til Klaus Kinski. Klaus Kinski ble først kjent for sine monologer i byer som Berlin, München og Wien. I 1953 reiste han gjennom Tyskland og resiterte Arthur Rimbaud, François Villon, Friedrich Nietzsche, Kurt Tucholsky og det nye testamente på små scener. Hans resitasjoner av verker av Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller og Bertolt Brecht ble også utgitt på plate. Gjennom tyske Edgar Wallace-filmatiseringer ble han første gang kjent for et bredt publikum, og senere deltok han i en rekke tyske og utenlandske produksjoner, bl.a. mange filmer av Werner Herzog. Han er far til Nastassja Kinski. Mar Saba-klosteret. Mar Saba sett fra bunnen av dalen Mar Saba-klosteret (også kalt "Sankt Sabas kloster") er et gresk-ortodoks kloster som ligger i nærheten av Betlehem på Vestbredden. Klosteret ligger isolert 14,5 km øst for Betlehem på den israelsk-okkuperte Vestbredden og 6 km fra St. Theodosius. Klosteret er skåret ut i fjellveggen i en dal hvor omgivelsene er bortimot ørken. Fra klosteret er det utsikt over Kidron-elven, som i henhold til den kristne tradisjonen er «Blodets Elv» som på Dommens dag vil flyte med syndere. Klosteret ble grunnlagt av Den hellige Saba av Kappadokia i år 439. Klosteret står på motsatt side av de huler hvor Den hellige Saba begynte sitt asketiske liv. For øyeblikket huser klosteret kun ti munker mens det på 600-tallet var så mange som 4000 munker. Den gang var det sykehus for spedalske og gjestehus for pilegrimer. Klosteret er ansett som et av de aller eldste fortsatt operative klostre i verden, og fortsatt opprettholder det mange av sine tradisjoner. Klosteret har en velpreservert relikvie av et lik som antas å være Den hellige Saba. Mar Saba er stedet hvor Morton Smith fant en kopi av et brev som er tilegnet Klemens av Alexandria og som inneholder utdrag fra "Det hemmelige Markusevangeliet", men er ikke anerkjent av den ortodokse kirken. Den britiske forfatteren William Dalrymple har i reiseskildringen "I skyggen av Bysants" (Oslo, 2000) i et eget kapittel beskrevet klosteret og dets noe spesielle gjenværende beboere. En tradisjon er det totale forbudet mot at kvinner kommer inn på området. Den eneste bygningen som kvinner kan oppholde seg er "Kvinnenes tårn" i nærheten av hovedporten. Paris, Texas. "Paris, Texas" er en tysk-fransk film av den tyske regissøren Wim Wenders fra 1984. Filmen foregår i USA og er på engelsk, selv om rulletekstene er på tysk. Harry Dean Stanton spiller «Travis», en mann som har vært forsvunnet i fire år. Han blir funnet av broren (spilt av Dean Stockwell) i Syd-Texas, og er stum og lider tilsynelatende av hukommelsestap. Senere forsøker han å få skikk på livet sitt igjen og forstå hva som skjedde mellom ham og kona «Jane» (Nastassja Kinski) og sønnen. Filmen er oppkalt etter Paris, Texas, selv om ingenting av handlingen foregår der. "Paris, Texas" regnes som en kultfilm og vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes i 1984. Olaus Magnus. Olaus Magnus (født i Östergötland i Sverige oktober 1490, død i Roma 1. august 1557) var en svensk-italiensk geistlig, etnolog og kartograf, samt erkebiskop i den romersk-katolske kirke. Han var sønn av Måns Petersson i Linköping og Kristina, og bror till den svenske erkebiskopen Johannes Magnus. Olaus Magnus er særlig kjent for sitt store bokverk "Historia de gentibus septentrionalibus" («De nordiske folkenes historie») som ble utgitt i Roma i 1555. Bøkene er en gjennomillustrert beskrivelse av levevis, skikker, naturforhold og rariteter. Verket ble oversatt til flere språk og var lenge den viktigste kilden til viten om Norden. Årene i Sverige. Etter skole i Linköping og Västerås, studier i Rostock oppnådde han trolig magistergraden i Köln i 1514. På oppdrag av apostolisk kommissær Arcimboldus, reiste han i Norrland i 1518–1519, og ervervet kulturell kjennskap ved å selge avlatsbrev. Blant annet var han i Trondhjem og ble kjent med erkebiskop Erik Valkendorf. I Sverige kom han så langt nord som Tornedalen. Til Stockholm ankom han i 1520, etter tjeneste som kanik i Uppsala og Linköping. Han ble ordinert til prest i 1521, vitne til Stockholms blodbad, og i 1523 domprest i Strängnäs. På oppdrag av Gustav Vasa reiste han i 1523 til Vatikanet for å fremføre blant annet brorens ønske om å bli erkebiskop. Samtidig røpte Olaus Magnus hvordan Olaus Petri i Sverige allerede i tre år hadde forkynnet Martin Luthers lære. Selv om Olaus var innbitt motstander av den nye læren, ble han i 1529, året før Gustaf Vasa startet innføringen av liturgisk reformasjon ved kirkemøtet i Örebro 1529, gitt forhandlingsoppdrag overfor Nederland med sine Hansasteder, regjert av Habsburgerne. Landflyktighet. Etter reformasjonen flyktet brødrene Olaus og Johannes Magnus til Danzig (Gdańsk), da forholdet til Roma var noe anstrengt. Inspirert av mulig møte med Kopernikus, og sin portugisiske venn Damianus à Goes, studerte han der hjemlandets kulturhistorie, støttet av biskopen Johannes Dantiscus. Til Venezia dro han i 1539, innlosjert hos patriarken Hieronimo Quirino som utviste stor interesse for Olaus' studier av Sverige, og oppmuntret Olaus i 1540 til å lage kartet Carta Marina, med et mylder av illustrasjoner over fantastiske dyr og fisk, iblandet et kart over Norden. Etter brorens død (1544) overtok Olaus biskopvervet i Uppsala, 26. oktober samme år, men var bosatt i Roma og etablerte der «Birgittahuset». Han deltok i 1545 som svensk delegat til konsilet i Trient, med mål om å gjeninnføre katolisismen til hjemlandet. Forfatterskap. Olaus og broren Johannes var gøtiske patrioter, der man blant annet hevdet Sverige som det eldste riket og opphav til de ulike europeiske stammer og folkeslag. Brorens kongekrønike påviste en anerekke tilbake til Noas Ark. Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus i dag således mest kjent for sin patriotiske fremstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Gjennom «klimateorien» viser han hvordan de barske folk nordfra nødvendigvis ble modige, mens det milde klima sørpå (Danmark) frembrakte feige og tilbakeholdne mennesker. Med dette utgangspunkt utga han sitt mest kjente verk, det 22 bind store «Historia de Gentibus Septentrionalibus» (1555). Denne er en litterær videreføring av kartarbeidet, der han sammenblander egne erfaringer, gjetninger og legender basert på historiske skrifter som «Saxo» og «Jordanes». Hans beskrivelse av de gøtiske runesteiner er basert på tenkte jetter fra urtiden, sjødyr fra Bottenviken, skigående samer, jegerkvinner som overvinner menn og annet. Hans mål er å fremstille det nordiske folks krigsmessige overlegenhet, som et resultat av dets naturlige forutsetninger i form av gruveindustri og ovenfornevnte medfødte mot. Man aner en viss hjemlengsel i hans beskrivelse av fisketorget i Venezia, med fiskeslag som vanskelig kan finnes i de språk som hersker rundt Middelhavet. Innflytelse. Tross disse fantastiske historiene, er Olaus Magnus og broren ansett som de første svenske humanister. Verkene skapte mye nysgjerrighet rundt i Europa. Interessen og anseelsen for det nordiske folk kan sies å ha blitt bedre etter utgivelsene. De kan ha dannet kildemateriale for historieforskning, men ble ikke oversatt til svensk før i 1909 (i fire bind), og ny utgave med kommentarer i 1976. Europeiske utgaver kom på italiensk (1565), tysk (1567), engelsk (1658) og nederlandsk (1665), samt i endret utgave i Antwerpen (1558 og 1562), Paris (1561), Amsterdam (1586), Frankfurt (1618) og Leiden (1652). Han er begravet i Santa Maria dell'Anima i Roma, den tyske nasjonalkirken, der Hadrianus VIs gravmoment enda finnes. Dog forsvant nok Olaus ved restaureringen i 1774. Eksterne lenker. Magnus, Olaus Magnus, Olaus Magnus, Olaus Elis Eriksson. Ernst Elis Eriksson (født 22. august 1906, død 4. januar 2006) var en svensk kunstner og forfatter. Eriksson studerte ved Kungliga Konsthögskolan fra 1934 til 1939, og var siden mest virksom som skulptør, bilde- og språkkunstner. Han hadde sin første separatutstilling i 1959. Øystein Grønnevik. Øystein Grønnevik (født i juni 1978) er en norsk musikkartist. Han ble kjent i Norge etter å ha vært med i "Idol" 2004, der han til slutt havnet på en niendeplass. Bandet Third Avenue er nå den musikalske drivkraften. Debutalbumet, "The Grand Turn", ble sluppet i september 2008. Musikkvideoen var nominert under Stavanger kortfilmfestival 2008. Jursjenerne. Jursjenerne var et tungusisktalende folk som holdt til i deler av Mandsjuria og det nordlige Korea frem til 1600-tallet, da de ble kjent som mandsju, og under dette nye navn erobret Kina og ledet landet (Qing-dynastiet). Jursjenerne opprettet Jin-dynastiet ("aisin gurun" på jursjensk/mansjuisk) i det nordlige Kina mellom 1115 og 1122; det vedvarte til 1234. Gamma-Glutamylsyklusen. Gamma-Glutamylsyklusen (også kalt Glutathionsyklusen) er en metode å frakte aminosyrer over en cellemembran brukt i tarmene (opptak av aminosyrer fra maten) og nyrene. Syklusen inneholder også synteseveien for glutathion. Aminosyre (tarmlumen) + Glutathion (intracellulært=IAC="inne i cellen") → Cysteinylglycin (IAC) + gamma-Glutamylaminosyre (IAC) gamma-Glutamylaminosyre (IAC) → 5-oxoprolin (IAC) + aminosyre (IAC) 5-oxoprolin (IAC) + ATP → Glutamat (IAC) + ADP + Pi Glutamat (IAC) + Cystein (IAC) + ATP → gamma-Glutamylcystein (IAC) + ADP + Pi gamma-Glutamylcystein (IAC) + Glycin (IAC) + ATP → Glutathion (IAC) + ADP + Pi De to siste trinnene her er det samme som glutathion-synteseveien, der glutathion settes sammen av de tre aminosyrene glutamat, cystein og glycin. Glutathion. H2O2 + 2 GSH → 2 H2O + GSSG GSSG + 2 NADPH + 2 H+ → 2 GSH + 2 NAD+ Og dermed er glutathion tilbakedannet, og H2O2 redusert til vann vha NADPH. NADPH genereres av pentosefosfatshunten. Glutathion peroxidase. Glutathion peroxidase er en tetramer som kan redusere H2O2 (se Glutathion). Enzymet inneholder faktisk 4 "selenocystein"-aminosyrer som har en sentral rolle i enzymets virkemekanisme. James Franck. James Franck (født 26. august 1882 i Hamburg, Det tyske keiserrike, død 21. mai 1964 i Göttingen, Vest-Tyskland) var en tysk-født fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med Gustav Hertz «for deres oppdagelse av lovene som regulerer virkningen av et elektron på et atom». Høreapparatet representerte en praktisk anvendelse av de forskningsresultater Franck fikk Nobelprisen for. Franck studerte i Heidelberg og Berlin (under Paul Drude og Heinrich Rubens) og ble belønnet med en doktorgrad i 1906. I 1911 ble han dosent i fysikk i Berlin, i 1981 medlem av Kaiser-Wilhelms-Institut für physikalische Chemie og i 1920 professor i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Göttingen. Etter nazistenes maktovertakelse flyttet han til USA etter ett års opphold hos Niels Bohr i København, og ble der en del av Manhattanprosjektet. Francks mange arbeider innen atomfysikken omfattet blant annet undersøkelser rundt de spenningene som kreves for ioniseringen av hydrogenmolekylet, sammen med Gustav Hertz i 1913. De omfattet også de atomene som gjennom elektronstøt fremkalte modifikasjonene som vises gjennom fluorescensspektre. Jean Baptiste Perrin. Jean Baptiste Perrin (født 30. september 1870 i Lille, død 17. april 1942 i New York City, New York) var en fransk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1926 for sitt arbeid med å påvise at materie består av atomer. Perrins gradualavhandling, "Sur les rayons cathodiques et les rayons X" (1897), inneholdt også det eksperimentelle beviset for at katodestrålene medfører negativ elektrisk ladning. I et senere arbeid, "Recherches sur le mouvement brownien et la détermination des poids absolus des molécules" (1908), bestemte han ut fra ultramikroskopiske studier av den brownske bevegelsen verdien på molekylenes masse og antall, som stemte godt overens med resultater fra andre forskere. Dette var en eksperimentell bekreftelse av Einsteins teori om brownsk bevegelse. Perrin ble innvalgt som representant av Kungliga Vetenskapsakademien i 1922. Han var faren til fysikeren Francis Perrin. Japansk spisshund. Japansk spisshund (FCI #262) er liten/middels stor og relativt moderne spisshund som stammer fra Japan, der den trolig oppsto et stykke ut på 1900-tallet. Rasestandarden ble første gang publisert i 1948 og gjelder fortsatt. Opprinnelse og alder. Noen hevder at denne lille hunden skal nedstamme fra den store og kraftige samojedhunden, men det medfører neppe riktighet. Japansk spisshund er en moderne hund, skapt i Japan langt inn på 1900-tallet. Tysk spitz er med stor sannsynlighet opphavet til hunderasen, som ble anerkjent som egen rase i Japan i like etter andre verdenskrig. Småhundpreget stammer trolig fra såkalt pomeranian. Rasestandarden er fra 1948 og gjelder fortsatt. De først tyske spitzene (hvite grosspitz) ble bragt til Japan i 1920, via Sibir i Russland og det nordlige Kina. Fra 1925–1936 ble flere slike hvite hunder importert til Japan fra land som Canada, USA, Australia og Kina. Rasen ble anerkjent av FCI i 1964 og er ganske populær i Skandinavia. Den første japanske spisshunden ble registrert i Norge i 1973, og raseklubben ble dannet her i 1979. Utseende, anatomi og fysikk. Japansk spisshund er liten og gir et velbalansert og harmonisk uttrykk. Forholdet mellom mankehøyde kroppslengde skal være 10:11. Den har et spisst snuteparti, trekantede og opprettstående ører og rikt behåret hale som er høyt ansatt og skal bæres over ryggen. Hodets størrelse harmonerer med kroppen, moderat bredt og avrundet. Den bakre delen av av skallen er bredest og gir den et typisk spisshundpreg. Middels store, mandelformede, svakt skråstilte og mørke øyne. Pelsen er overdådig og ren hvit. Ytterpelsen ren og strittende. Underpelsen kort, myk og tett. Kort pels på snutepartiet, ørene, fremsiden av beina og nedenfor hasene. Resten skal være dekket av rikelig lang pels, spesielt fra hals til skuldre. og forbrystet danner pelsen en vakker krage. Også halen skal være dekket av lang pels i rikelig mengde. Skulderhøyden er ca. 30–38 cm for hannhunder, tisper noe mindre. Vekten ligger på alt fra ca. 6 kg hos små individer, til ca. 12 kg hos de aller største. Bruksområde. Japansk spisshund er en hendig og liten hund som først og fremst passer som familiehund, men som også har brukshundegenskaper som vakthund og innen forskjellige former for hundesport. Den er også i ferd med å bli en svært populær utstillingshund i mange land. Rasen egner seg dessuten svært godt til agility. Lynne og væremåte. Japansk spisshund er kvikk, smidig og hendig i størrelse. Den er livlig og våken, glad og modig. Den trenger klare grenser for ikke å dominere sine eiere. Rasen kan være mistenksom overfor fremmede. Annet. Rasen krever mindre pelsstell enn de fleste kanskje tror. Pelsen er skittavstøtende og holder seg ren og hvit lenge. Rasen har lite sykdommer og regnes som en veldig sunn rase. Den beste stammen av Japansk Spisshund finnes i Skandinavia, Norge og Sverige spesielt. Aeglos. Aeglos (eller Aiglos) var et spyd fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Spydet tilhørte alvekongen Gil-galad. Navnet betyr "snø spiss" eller "snø pigg" ("aeg": skarp, spiss og "los": snø). Charles Thomson Rees Wilson. Charles Thomson Rees Wilson (født 14. februar 1869, død 15. november 1959) var en skotsk fysiker og kjemiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1927 for hans metode å gjøre banene til elektrisk ladde partikler synlige ved hjelp av kondensasjon av damp. Han delte prisen med Arthur Holly Compton som fikk prisen for oppdagelsen av comptoneffekten. Etter at hans far døde i 1873, flyttet familien til Manchester. Wilson ble utdannet ved Owen's College hvor han studerte biologi for å bli lege. Han flyttet så til Sidney Sussex College, Cambridge, hvor han ble interessert i fysikk og kjemi. Etter dette ble Wilson spesielt interessert i meteorologi, og i 1893 begynte han å studere skyer og deres egenskaper. For en tid jobbet han ved observatoriumet ved Ben Nevis, hvor han utførte observasjoner av skyformasjoner. Han forsøkte så å reprodusere disse effektene i en mindre skala ved å utvide fuktig luft i en forseglet beholder ved laboratoriet i Cambridge. Senere eksperimenterte han med å skape spor av skyer forårsaket av ioner og stråling. For oppfinnelsen av tåkekammeret ble han tildelt Nobelprisen i 1927. Wilson giftet Jessie Fraser i 1908, datter av en minister fra Glasgow, og paret hadde fire barn. Han døde i nærheten av Edinburgh, omgitt av familien sin. Rockall. Rockalls plassering i Atlanterhavet. De fargede områdene viser Færøyenes, Irlands og Storbritannias økonomiske soner Rockall er en ubebodd øy (skjær) i Nord-Atlanterhavet, 350 km vest for Ytre Hebridene. Den ble annektert av Storbritannia i 1955, og tilordnet den skotske hebridiske øya Harris. Skjæret er omstridt da Færøyene, Irland og Storbritannia krever rettigheter til havbunnen utenfor skjæret. DS «Norge». På vei fra Kristiansand til New York gikk DS «Norge» på grunn på St. Helena-grunnen ved Rockall 28. juni 1904. Av de 727 passasjerene og besetningen på 68 omkom 620, blant dem 225 nordmenn. Den kjente, norske forfatteren Herman Wildenvey var med som passasjer og overlevde, men Henrik Ibsens barnebarn, en pike, omkom under forliset. Pentosefosfatshunten. Pentosefosfatshunten (engelsk "pentose phosphate pathway") er en kjede av reaksjoner som omdanner glukose-6-fosfat til ribose-5-fosfat, samt NADP+ til NADPH (energi) + H+. Ribose-5-fosfat er en veldig viktig sukkermonomer som kreves til biosyntesen av svært mange stoffer, bla. DNA (deoksyRIBOnukleinsyre), RNA, ATP, GTP, NAD(P)H, CoA +++. NADPH er en viktig energikilde, særlig til anabolske reaksjoner som fettsyresyntese, nukleinsyresyntese o.l. Reaksjonen starter med en oksidativ del, og fortsetter med en ikke-oksidativ. Det er den første delen som reguleres! Det er kun NADPH/NADP+"-forholdet" som har betydning her, hvor da et "lavt forhold stimulerer" – mens et "høyt forhold hemme"r – glukose-6-fosfat dehydroganse; enzymet som katalyserer det første trinnet i shunten. Resten av reaksjonene (reguleres ikke!) og er bare molekylære "ommøbleringer" som verken bruker eller genererer energi. Glukose-6-fosfat + H2O + 2 NADP+ → Ribulose-5-fosfat + CO2 + 2 NADPH + 2 H+ Ribulose-5-fosfat omdannes videre til ribose-5-fosfat (vha enzymet "fosfopentoseisomerase"). Hvis cellen har "nok" ribose-5-fosfat omdannes dette da videre til substrater som inngår i glykolysen vha en rekke ikke-oksidative reaksjoner. 3 Ribose-5-fosfat → 2 Fruktose-6-fosfat + Glyseraldehyd-3-fosfat Arthur Holly Compton. Arthur Holly Compton (født 10. september 1892 i Wooster, Ohio, død 15. mars 1962 i Berkeley, California) var en amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1927 «for oppdagelsen av effekten som siden ble oppkalt etter ham.» Han delte prisen med C.T.R. Wilson, som fikk den for hans metode å gjøre banene til elektrisk ladede partikler synlige ved hjelp av kondensasjon av damp. Compton tok filosofisk doktorgrad i 1916 og ble lærer i fysikk ved University of Michigan samme år. Han var ansatt ved "Westinghous lamp co." i perioden 1917–19 og bedrev vitenskapelige studer ved University of Cambridge i 1990–20. I perioden 1920–23 var han professor ved Washington University og fra 1923 ved University of Chicago. Compton utførte betydelige arbeider innen en rekke områder av fysikken, først og fremst atomfysikken. Blant annet utførte han bølgelengdebestemmelser av harde gammastråler. Ved å sende fotoner på elektroner kunne han viser hvordan elektronene beveget seg og at lyset hadde fått en ny bølgelengde. Dette bli i 1923 kjent som comptoneffekten, som senere ledet til Nobelprisen i fysikk. Compton lyktes også med å vise at røntgenstrålene, på samme måte som det vanlige lyset, kunne totalreflekteres, og han var den første som med fremgang benyttet diffraksjonsgitter for absorpsjon av røntgenspektre. Compton ble i 1954 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Tranen. Trane er en fugl. Trane eller Tranen kan også vise til Vøringen. Skip med navnet «Vøringen», navnet kommer av Vøringsfossen som ligger ikke langt fra Hardangerfjorden der disse trafikerte Herman Hebler. Herman Hebler (født 23. september 1911 i Fredrikstad, død 21. august 2007) var en norsk grafiker, bosatt i Fredrikstad. Hebler deltok på mange viktige internasjonale grafikkbiennaler og -triennaler, og ble tildelt en rekke priser i inn- og utland. Hebler ble utdannet ved Kunsthochschule Essen i Tyskland (1937–39) og Bjarne Engebrets maleskole i Oslo (1947–48). Gjennombruddet som grafiker fikk han i 1957 og 1958, da han mottok priser ved Riverside Museum i New York. Hebler fikk også Fredrikstad bys ærespris, Norske Grafikeres jubileumspris, Ulrik Henriksens ærespris, Rune Brynstads minnestipend m.m. I tillegg ble han utnevnt til æresborger i Bitola i Makedonia. Hebler er representert i Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Norsk Kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger, Fredrikstad museum, samt ved Victoria and Albert Museum i London, Kunsthalle Bremen, Albertina Museum i Wien og en rekke andre museer og samlinger i utlandet. Herman Heblers billeduttrykk har mange likhetstrekk med 1960-årenes minimalisme, og hans bilder kan karakteriseres som avantgarde. De består av geometriens grunnformer som sirkelen, kvadratet eller trekanten. Silketrykkenes rene flater og skarpskårne linjer er karakteristiske for hans arbeider. Herman Hebler var banebrytende både innen utviklingen av silketrykket og av sitt særegne formspråk. Han er en respektert og anerkjent internasjonal kunstner, og han ble raskere anerkjent i utlandet enn i Norge. Herman Hebler var sammen med Fredrikstad Kunstforening initiativtaker til den Norske Internasjonale Grafikk Triennale i Fredrikstad, og er æresmedlem i foreningen Norske Grafikere. Halsnøy. Halsnøy, eller Halsnøya, er den største øya i en samling av øyer sør i Kvinnherad kommune i Hordaland. Det er den mest folkerike øya i kommunen. Innbyggertallet per 2006 er ca. 2 400. Øya kalles ofte for «Perlo» eller «Basarholmen». Tettsteder på øya er Eidsvik, Sæbøvik, Øvrevik, Landamarka, Fjelland, Høylandsbygd, Fatland, Arnavik og Toftevågen. Sæbøvik regnes som sentrum. Nord for sentrum regnes som «utøya», sør for sentrum regnes som «innøya». En av Norges eldste båter «Toftebåten» eller «Halsnøybåten» ble funnet på Halsnøy i 1896, og rekonstruert i målestokk i 2006. Naboøyene til Halsnøy er Fjelbergøy og Borgundøy, og det går ferje mellom disse tre øyene. Sjoøya er ei lita øy som hører til Halsnøy. Kolsøya, Toftøya, Blokkebærholmen og andre små øyer/holmer ligger tett rundt Halsnøy. Turisme. På Halsnøy finner man turistattraksjoner som Halsnøy kloster, «Sæbøvikfestivalen», «Klokkesteinen», «Magnars hage» og «Radiohola». Det er svært populært med fiske og hytteleie om sommeren, med mange besøkende fra Vest-Europa. Halsnøy kloster. Halsnøy kloster er et av Norges første kloster. Det er et augustinerkloster, og ble bygd av Erling Skakke en gang på 1100-tallet. Her var det på den tiden både sykehus, kirke (tilbedelse), overnatting, fiske- og jordbrukshandel, og diverse andre arbeidsplasser. Det var augustinermunker og -nonner som tok seg av syke sjømenn, soldater, bønder og andre syke mennesker. Den dag i dag er Halsnøy kloster en turistattraksjon, der folk fra hele Norge besøker klosteret hvert år. Like ved klosteret ligger Sunnhordland folkehøgskule. Stein fra klosteret kan man finne igjen blant annet på Stord. I klosterhagen kan man fremdeles finne spor etter urter og andre planter som ble brukt blant annet til medisin i klosteret. Vennelaget for Halsnøy kloster, stiftet i 1986, er en gruppe ildsjeler som arbeider for å vedlikeholde klosteret. Kommunikasjon. Med ferje kan man reise til Ranavik på nordspissen av Halsnøy fra Skjærsholmane på Stord eller kjøre undersjøisk tunnel fra Sunde (i Sunnhordland). Til Sydnes på sørspissen av Halsnøy kan man reise fra Utbjoa, Borgundøy, Fjelbergøy, og fra Skjærsholmane om Fjelbergøy og Utbjoa. Med hurtigbåt kan man reise til Ranavik fra Leirvik på Stord, fra Sunde, eller direkte fra Bergen. Halsnøytunnelen. I mars 2008 åpnet en undersjøisk tunnel, som går langs havbunnen under Høylandssundet, fra Toftevågen på Halsnøy og over til Sunde på fastlandet. Skoler. Sunnhordland folkehøgskule, Halsnøy skule, Øyatun ungdomsskule,Hauge Oppvekstsenter (tidl. Hauge Skule) Berg. Svartaberget, Toftåsen, Landaåsen, Ravnakulten, Jamburfjell, Sydnessåta, Håfjell og Tjobergshaugen. Vann. Landavatnet, Gravdalsvatnet, Fjellandsvatnet, Kjekavatnet og Fatlandsvatnet. Pikkolofløyte. Pikkolofløyten er tverrfløytens «lillesøster». Som oftest er den laget av tre, men til korpsbruk finnes det også instrumenter laget metall og sølv. Pikkoloen er veldig liten og klinger en oktav høyere enn fløyten, selv om man leser de samme notene og bruker de samme grepene. I orkesterlitteraturen blir pikkoloen ofte brukt til morsomme soloer (musikalske vitser om man vil), f.eks. i Sjostakovitsj' symfonier, eller som «toppen av kransekaken» hvor pikkoloens høye register regjerer over resten av orkesteret, f.eks. i Mahlers og Sjostakovitsj' symfonier. Piccoloens glansnumre er Tsjaikovskijs 4. symfoni (3. sats), Sjostakovitsj' 7., 8., 9. og 10. symfoni, og ikke minst Sousas marsj «Stars and Stripes». Arctic Records. Arctic Records var et plateselskap i Trondheim startet av Gunnar Hordvik og Kolbjørn Alstad i 1975. Førsteutgivelsen var "Takk te dokk" med Prudence. I stallen hadde selskapet artister som Åge Aleksandersen, Terje Tysland og Hans Rotmo. Av andre medarbeidere nevnes Svein Strugstad. Opptakene foregikk i Arctic Studios på Øvre Bakklandet (Vollabakken). Plateselskapet gikk konkurs i august 1981, men mye ble videreført av de fire involverte, i Plateselskapet AS som var i drift inntil 1992. Man finner to andre plateselskaper med samme navn i Bodø (etablert 1996) og et nylig startet i Drammen. Arctic Records er også navngitt plateselskaper i USA og England. Katarina-klosteret. __NOEDITSECTION__ Mosaikken i apsiden i klosterkirken Katarinaklosteret i Sinaiørkenen a> i Sinaiørkenen sett fra klostergården Katarina-klosteret, eller "Sankt Catherines kloster" er et ortodokst kloster som ligger ved foten av Sinaifjellet i Egypt og er oppkalt etter Den hellige Katarina av Alexandria og er kristenhetens eldste kloster. Klosteret står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»). Oppførelse. I følge sagnet ble klosteret grunnlagt i år 337 e. Kr. av keiserinne Helena, gift med Konstantius I og moren til Konstantin den store. Keiser Justinianus I lot oppføre den nåværende klosterbygningen over den plass hvor Bibelens brennende busk hadde stått og fra hvor Gud talte til Moses. Klosteret har en basilika med en utrolig fin apside med mosaikk som antakelig er laget en gang i tidsrommet mellom år 548, da Keiserinne Theodora døde, og år 565, som var Keiser Justinians dødsår. Mosaikken viser en transfigurasjonscene med Kristus flankert av disiplene Johannes, Jakob og Peter, og Elias og Moses. Klosteret sto ferdig år 565. Derfor er klosterets egentlige navn, som vanligvis er kjent som Katarina-klosteret, i norsk oversettelse, "«Herrens forklarelses kloster»" (engelsk "Monastery of the Transfiguration"). Klosteret ble assosiert med Den hellige Katarina av Alexandria ved at hennes relikvier etter sigende på mirakuløst vis ble transportert hit. Stedet ble derfor et populært sted for pilegrimer. Og i våre dager av turister. Den hellige Katarinas mirakel. Klosteret fikk ikke navn etter Den hellige Katarina før noen år etter at det ble grunnlagt. I følge legenden døde Den hellige Katarina i Alexandria under de forfølgelser av kristne som keiser Maximian hadde satt i gang. Det fortelles at mens hun ble radbrekket gikk hjulet på forunderlig vis i stykker. Hun ble derfor halshugd på et senere tidspunkt og i dødsøyeblikket ba hun for at kroppen hennes aldri måtte bli funnet. Som svar på hennes bønner førte englene henne til Sinaifjellet. Flere århundrer senere fant egyptiske kristne etterlevningene av en kropp på fjellet sydvest for det fjellet som Moses klatret opp på for å motta de ti budene. De kristne førte likrestene til klosteret hvor man umiddelbart erklærte at det måtte være Den hellige Katarina og slik har det vært siden. Hennes kranium og ene hånd som er dekket med kostbare juveler vises i spesielle tilfeller fram i to små esker av sølv. Muhammed. I henhold til et dokument som tilhører klosteret og som etter sigende er signert av profeten Muhammed ga han sin beskyttelse til klosteret etter at det ved et tidspunkt hadde gitt politisk asyl til Muhammed fra hans fiender. Muhammed besøkte Katarina-klosteret før den arabiske okkupasjonen av Egypt i år 640. En gammelarabisk inskripsjon på prekestolen viser den ble oppført under Al Amirs kalifat i år 1103. På grunn av dette og ettersom en Fatimid-moske er bygget ved siden av basilikaen innenfor selve klostermurene har klosteret faktisk overlevd islamsk forfølgelse og dominans i regionen gjennom mange hundre år. I løpet av 600-tallet ble de isolerte eremittene på Sinaifjellet enten fysisk utryddet eller forsvant av seg selv, og kun det befestede klosteret ble igjen. Klosteret har fortsatt massive murer som i alle år har beskyttet det. Inntil 1900-tallet var den eneste inngangen en dør som sto høyt oppe på veggen. Klosterets murer er femten meter høye og for å komme inn i klosteret må de reisende heises opp til inngangen, en luftferd på bortimot ni meter i noe som ligner en stor bøtte. I dag ligger inngangen i høyde med bakken med en gård inntil. Ved denne ligger en hage med frukttrær, oliven, vinranker og grønnsaker. Korsfarere og pilegrimer. Fra korsfarertiden og tilstedeværelsen av korsfarere på Sinai mellom år 1099 og 1270 vekket interessen til europeiske kristne og økt antallet uredde pilegrimer som dro den lange og farefulle vegen til klosteret hvor de har etterlatt seg utallige inskripsjoner på blant annet arabisk, gresk, latin og russisk. Klosteret ble støttet av sympatisører i Egypt, Palestina, Syria, Kreta, Kypros og Konstantinopel. Spor fra korsfarerne er synbare på steinmurene som de dekket med sine våpen og symboler. Konger og dronninger. Blant klosterets velgjørere har det gjennom århundrene vært mange keisere, konger og paver. Pave Gregorius den store (592-604) var en av dem som tidlig støttet det. Kong Karl VI av Frankrike sendte en alterkalk i 1411, og andre franske, tyske og spanske herskere ga bidrag og gaver til klosteret. Også Spanias dronning Isabella I av Castilla, hun som støttet Christofer Columbus, ga også sin støtte til klosteret. Klosteret var fullstendig avhengig av støtte fra tsaren av Russland på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Under sitt egyptiske hærtog i 1798 ga Napoleon munkene sin velsignelse og lot murene reparere. Begravelse. Klosteret bebos av munker. Da det ikke finnes plass for mer enn seks om gangen på munkenes begravelsesplass må noen av gravene bli gravd opp igjen når et nytt dødsfall inntreffer. Knoklene føres til beinrommet hvor kraniene legges i en haug for seg og de andre skjelletdelene stables på hverandre. Etterlevningene av erkebiskoper og andre betydningsfulle døde oppevares i små treskrin eller i nisjer i veggene. Det mest berømte skjelettet er etter Den hellige Stefanus. I løpet av sitt liv voktet han veien som ledet opp fjellet, og før han døde ønsket han at han alltid skulle få lov til å vokte sitt kjære kloster. Det var i år 580, men selv i dag sitter helgenen og vokter inngangen til De dødes hus, kledd i kaftan og purpurrød hette, med radband og stav. Bibliotek. Ikon i biblioteket som viser Kristus laget i det 6. århundre. Dette er et av de få bildene som er bevart fra tiden før ikonoklasmen Klosteret oppbevarer et stort antall svært verdifulle håndskrifter og ikoner. Codex Sinaiticus, et av verdens fremste bibelhåndskrifter, kommer herfra. Klosterets bibliotek har verdens nest største samling av tidlige "codiciler", det vil si tilføyelser til testamentene, og manuskripter – kun Vatikanets bibliotek har flere. Dets styrke ligger i greske, koptiske, arabiske, armenske, hebraiske og syriske tekster. Klosterets hus har uerstattelige kunstverk; mosaikker, greske og russiske ikoner, voksmalerier, hellige ornamenter, alterkalker og kostbare kister og esker for relikvier. Katarina-klosteret er hjem for noen av de tidligste ikoner i verden og som daterer tilbake til 400- og 500-tallet. Det eldste ikon med tema fra gammeltestamentet er også oppbevart her. Klosteret komprimerer hele den ortodokse kirke på Sinaifjellet, og er en autonom (selvstyrt) ortodoks kristen kirke styrt av en erkebiskop som også fungerer som klosterets abbed. Erkebiskopen blir tradisjonelt utpekt av den ortodokse patriarken av Jerusalem. Saint Bernard (Southern Leyte). Saint Bernard er en filippinsk "municipality" (landkommune) i den sentralfilippinske provins Southern Leyte. Under folketellingen i 2000 ble den oppgitt å ha 23.089 innbyggere. Et leirras den 17. februar 2006 rammet landsbyen ("barangay"en) Guinsaugon og tok hundrevis av liv. Stedet, som hadde en befolkning på ca 2 500 (hvorav en del hadde evakuert da ulykken skjedde), ligger langt inne i fjellene i provinsen. Leirraset skyldtes antagelig uvanlig kraftig nedbør uavbrutt i ti dager, og et lite jordskjelv med størrelse 2,3 på Richters skala. I 2003 hadde et lignende jordskred krevd mange menneskeliv i kommunen San Francisco på øya Panaon ikke langt unna. Barangays. Saint Bernard politisk inndelt i 30 barangayer. Liaodong. Liaodong, oppkalt etter Liaodonghalvøya, var en historisk provins i det nordlige Kina. I 1954 ble den, provinsen Liaoxi og byene Shenyang, Luda, Anshan, Fushun og Benxi, sammenslått for å danne den nye provinsen Liaoning. Året etter tilkom noen deler av den tidligere provinsen Rehe. Under kulturrevolusjonen ble også deler av Indre Mongolia lagt til Liaoning, men dette ble reversert senere. David Bennent. David Bennent (født 9. september 1966 i Lausanne, Sveits) er en sveitsisk skuespiller. Han er sønn av skuespilleren Heinz Bennent og den tidligere danserinnen Diane Mansart. Hans søster Anne er også skuespillerinne. Bennent har bodd i Tyskland og Frankrike. I tillegg til morsmålet tysk, snakker han også fransk flytende. Da han var 11 år gammel spilte han hovedrollen i Volker Schlöndorffs film "Blikktrommen". Bennents tolkning av Oskar Matzerath mottok svært gode kritikker, men det ble også kritisert at en elleveåring ble vist i sexscener med en voksen. Barbara Sukowa. Barbara Sukowa (født 2. februar 1950 i Bremen) er en tysk skuespillerinne. Etter Abitur (artium) i 1968 studerte hun ved Max-Reinhardt-Seminar i Wien, og virket deretter ved teaterscener i det tyskspråklige Europa. 1971 spilte hun ved Schaubühne am Halleschen Ufer i Peter Handkes "Der Ritt über den Bodensee". På 1970-tallet spilte hun bl.a. i Frankfurt am Main og ved Deutsches Schauspielhaus i Hamburg under regissører som Luc Bondy og Ivan Nagel. Hun tilhørte det faste ensemlet ved Thalia Theater i Hamburg. På denne tiden fikk hun også en rolle i Rainer Werner Fassbinders fjernsynsfilmatisering av Berlin Alexanderplatz etter Alfred Döblin. Hennes store suksess i rollen som «Mieze» sørget for at Fassbinder engasjerte henne for sin neste film, hun spilte i 1981 «Lola» ved siden av Armin Mueller-Stahl og Mario Adorf. Gjennom denne filmen og gjennom filmen "Die bleierne Zeit" av Margarethe von Trotta, hvor hun spilte hovedrollen, fikk hun sitt endelige gjennombrudd som filmstjerne. Hun fikk Bundesfilmpreis for begge filmene. Også i senere filmer av Margarethe von Trotta opplevet hun stor suksess. I 1986 spilte hun tittelrollen i "Rosa Luxemburg". For denne rollen fikk Sukowa gullpalmen i Cannes. Hennes største teaterrolle var «Hilde Wangel» i Henrik Ibsens "Byggmester Solness" i 1983 i Peter Zadeks regi. Teatermagasinet "Theater heute" valgte henne til «årets skuespiller» det året. Barbara Sukowa har en sønn med den polske skuespilleren Daniel Olbrychski og bor i Hamburg. Heinz Bennent. Heinz Bennent (født 18. juli 1921 i Stolberg ved Aachen, død 12. oktober 2011 i Lausanne) var en tysk skuespiller. Fra 1970-tallet bodde han i Sveits. Hans barn Anne Bennent og David Bennent er også skuespillere. Pietro Querini. Pietro Querini var en italiensk adelsmann og handelsmann fra Venezia. Han er kjent fra sin egen beretning om seilasen der han den 5. januar 1432 drev i land på den ubebodde øya Sandøya utenfor Røst i Lofoten. Det fullastede skip med 68 mann ombord seilte fra Kreta den 25. april året før. I stedet for å nå Flandern førte en kraftig storm dem ut av kurs, og mannskapet steg i de to livbåtene 17. desember. Den ene med 47 mann ombord drev så i land med 29 overlevende, hvorav bare 11 til slutt levde videre. Fiskere fant dem etter et par uker, og den lokale prest fungerte som tolk. Etter tre-fire måneder med pleie fra lokalbefolkningen reiste de sørover som gjester på en båt i jektefarten, med stopp i Trondheim, Vadstena i Sverige og London. Querini skildret i etterkant dette i en utgivelse fra 1559, og bidro til en meget fordelaktig fremstilling av de fastboende. Oversettelsen til tysk (1615) og andre språk stod i sterk kontrast til datidens rådende oppfatning av det nordiske folk som et lite gjestfritt og noe hårdt folkeferd: «"Fra tredje februar til den 14. Mai 1432 befant vi oss i paradisets første krets, til skam og skjensel for Italias riker".» Oppholdet ble også berettet uavhengig, av to andre overlevende, Cristoforo Fioravante og Nicolaus Michele, og samsvarte visstnok med Querinis, dog er begge manuskriptene gått tapt. «Querini-støtten» ble i 1932 reist på Sandøy til minne om tildragelsen. Mario Adorf. Mario Adorf (født 8. september 1930 i Zürich) er en sveitsisk skuespiller, best kjent for sin rolle i filmen "Blikktrommen" fra 1978. Adorf var sønn av en italiensk kirurg og en tysk sykepleierske. Han debuterte som filmskuespiller i 1954 i rollen som tysk soldat. Han ble senere en berømt skuespiller i Europa, og særlig de tyskspråklige landene. Han har også hatt roller i engelskspråklige filmer som "Major Dundee", "Ten Little Indians" og "Smilla's Sense of Snow", såvel som i den italienske filmen Le soldatesse. I 1963 ble han gift med Lis Verhoeven. De fikk en datter, Stella, før de ble skilt. I 1985 ble han gift med Monique Faye. Adorf er fremdeles aktiv i tysk film, fjernsyn og på teaterscener. Nyreligiøsitet. Nyreligiøsitet er en samlebetegnelse for et bredt spektrum av religiøse og åndelige strømninger som har dukket fram i Vesten de siste hundre år. Det er neppe noen klare grenser for hva som skal regnes med. Ikke alt er nødvendigvis nytt heller; mange former av nyreligiøsitet faller klart innenfor den den esoteriske tradisjon i Europa, andre er variasjoner over orientalske religiøse tradisjoner. Nyreligiøsitet kan uttrykke seg i organiserte grupper eller trossamfunn som tilbyr et fullstendig medlemskap, akkurat som andre organiserte religioner. Det vil imidlertid ofte dreie seg om mere løst organiserte grupper eller tankesystemer. Innen det nyreligiøse feltet finnes en lang rekke varianter innen slike temaer som mystisisme, meditasjon og filosofi. Et knippe nyere tankesystemer som vanligvis betegnes som nyreligiøsitet er new age. Noen nyreligiøse bevegelser har vært beskyldt for å lure folk til å bli medlemmer og for å utnytte medlemmene økonomisk. Andre har vært anklaget for hard disiplin og innblanding i medlemmenes privatliv. Blant de bevegelsene som ofte har vært utsatt for slik kritikk, er enhetskirken og scientologien. Religionsforskere kombinerer gjerne en kritisk holdning til enkelte utslag av nyreligiøsiteten med en grunnleggende sympati for de underliggende strømningene. Gry. Gry er et kvinnenavn, først kjent i 1897. Betyr daggry, morgengry, og har 27. januar som navnedag. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Gry i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet hadde sitt siste toppår i Norge rundt 1970, da 0,72 prosent av barna fikk navnet. MS «Hardangerfjord» (1959). M/S «Hardangerfjord» er et motorskip bygget i 1959. Skipet gikk i rutefart med gods og passasjerer for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Skipet ble noe bygget om vinteren 2006 i Rijeka, Kroatia og gitt navnet «Darli». Det er planlagt satt inn i cuiserute i Adriaterhavet i 2006. Peter Zadek. Peter Zadek (født 19. mai 1926 i Berlin, død 30. juli 2009) var en tysk regissør. Liv. Peter Zadek tilhørte en borgerlig liberal-jødisk familie i Berlin. I 1933 emigrerte familien til London og ved utbruddet av krigen til det roligere Oxford. Under sin utdannelse til lærer kom han i kontakt med et amatørteater, og fikk interesse for regi. Han studerte regi i London og debuterte med Oscar Wildes "Salome" 21 år gammel. Etter studiet arbeidet han ved en rekke teatre i den britiske provinsen. I 1958 fikk han en invitasjon til å arbeide ved Theater am Dom i Köln, og reiste for første gang tilbake til fødelandet. Der ble han kjent med den tyske regissøren og teaterlederen Kurt Hübner, som fikk ham med til Ulm og senere sammen med Zadek skapte furore i Bremen med den såkalte «Bremen-stilen», preget av ville insceneringer og fantasifulle scenebilder av Wilfried Minks. Siden tiden i Ulm samarbeidet Zadek med Minks. I Ulm vekket hans oppsetning av Shakespeares "Kjøpmannen i Venedig" oppsikt, ettersom det negative portrettet av jøden «Shylock» førte til anklager om antisemittisme. Zadek forsvarte seg med at også dårlige sider ved jøder måtte behandles. Hans arbeider i Bremen inkluderte oppsetningen av "Frühlings Erwachen" av Frank Wedekind og "Die Räuber" av Friedrich Schiller, som tok ånden og den revolusjonære atmosfæren i 1968 på pulsen. Sammen med Peter Zadek arbeidet også den unge Peter Stein som regissør i Bremen, og teatret ble dermed et av de viktigste på den tiden i Tyskland. Suksessen i Bremen gjorde at han ble utnevnt til sjef for Schauspielhaus Bochum fra 1972 til 1979. Her begynte han sitt fruktbare samarbeid med en rekke fremragende skuespillere, som førte til hans mest spektakulære oppsetninger. Det byråkratiske arbeidet forbundet med ledelsen av et teater ble imidlertid for mye, og han sa fra seg stillingen for å virke som selvstendig regissør. I 1985 ble han imidlertid sjef for Deutsches Schauspielhaus i Hamburg, hvor han virket til 1989. Siden 1990 virket han igjen som fri regissør, med oppdrag for alle store teaterscener i det tyskspråklige Europa. Hans oppsetninger skapte stor debatt, og hadde mange tilhengere såvel som kritikere. Zadek gikk i sine oppsetninger mot alle typer konvensjoner, både de som gjelder i samfunnet og de som gjelder for teater. Han var ofte eksperimentell og dermed overraskende. Han hadde regien for to kinofilmer, i 1969 for "Ich bin ein Elefant, Madame" og 1983 "Die wilden Fünfziger" etter romanen "Hurra, wir leben noch" av Johannes Mario Simmel. Zadek mottok tallrike priser og utmerkelser, og ble flere ganger valgt til «årets regissør». I 2002 mottok han Bundesverdienstkreuz. Hans livsledsager var forfatterinnen Elisabeth Plessen. Mononukleose. Mononukleose, også kalt infeksiøs mononukleose (Latin: "mononucleosis infectiosa"), kjertelfeber, monocyttangina eller kyssesyke, er en akutt virusinfeksjon forårsaket av Epstein-Barr-virus. Historie. Sykdommens første referanse finner vi helt tilbake i 1889, mens smittestoffet først ble påvist i 1967. Sykdommen er en infeksjonssykdom som forårsakes av Epstein-Barr-viruset (EBV). Sykdommen kan være vanskelig å påvise, men med blodprøver kan det sees øket antall monocytter som er en type hvite blodlegemer, og det kan taes antistoffanalyser. Ofte forløper sykdommen med symptomer som ved forkjølelse eller lett influensa. Barn og ungdom i alderen 12–26 år kan være mer utsatt for kraftigere symptomer, som hovne mandler, hovne lymfeknuter og forstørret milt. Kun sjeldent forekommer det respirasjonsvansker i forbindelse med hovne mandler. Dersom milt/lever er så mye forstørret at det kan være mulighet for milt- eller leverruptur bør pasienten innlegges. Andre vanlige symptomer er trøtthet, slapphet og feber. Inkubasjonstiden er 30–50 dager og man er smittebærer i ca. 18 måneder etter overstått sykdom. Viruset ligger i spyttet og det er dråpesmitte, det vil si at viruset smitter ved slim og spyttkontakt fra en smittebærer. Som oftest er det kyssing (derav oppnavnet "Kyssesyke"), lån av andres flasker og hosting som er årsakene til smitten. Det er vanligst å videreføre smitte før og etter sykdomsutbruddet fordi man ikke vet at man er smittebærer. Diagnostikk. Mononukleose påvirker leveren og fører til leverbetennelse i 90 % av tilfellene. Leverbetennelsen er mild, og leveren blir helt fin igjen. Også milten påvirkes av mononukleose, den blir større og mer skjør enn vanlig. Ved trykk eller slag mot magen er det fare for at leveren eller milten kan sprekke. Sykdomstegn. I begynnelsen er pasienten noe slappere og trettere enn vanlig, og har kanskje hodepine og litt feber. I løpet av en uke får noen sår hals, svelgevansker og dårlig ånde. Mandlene hovner opp og får et gråhvitt belegg. Noen få av pasientene kan få store smerter i mage og rundt milten. De fleste får store lymfekjertler forskjellige steder på kroppen (oftest på halsen, i armhulene eller i lyskene). Legen som undersøker deg kan eventuelt kjenne at leveren og milten er opphovnet. Hvor syk? Noen blir veldig syke, andre bare litt. Symptomene går i de fleste tilfellene over i løpet av 1 til 4 uker. Enkelte er trette og slappe lenge etter dette (opptil 2–3 måneder). Små barn kan ha mononukleose uten å få symptomer. Jo eldre man er om man smittes av mononukleose, jo hardere er ofte sykdommen. Å stille diagnosen. En blodprøve kan vise om det foreligger mononukleose. Det finnes enkelte spesielle laboratorietester (Monospot) som kan gi sikker informasjon om det foreligger mononukleose. På blodutstryk kan det sees at en type hvite blodlegemer, monocytter, foreligger i betydelig øket antall. Lever-transaminaser, som er enzymer som lekker ut i blodet fra syke leverceller, kan sees i noe økede mengder i blodprøvene. Pasienter som har økede leververdier og driver idrett eller hard trening, bør unngå fysisk trening til blodprøvene er normale. Behandling. Ettersom mononukleose skyldes et virus, finnes ingen legemidler som kan helbrede sykdommen. Det antaes at fysisk aktivitet kan forlenge rekonvalesentperioden. På grunn av svekket leverfunksjon bør man også avstå fra alkohol og ikke bruke paracetamol til leverprøvene er blitt normale. Nyere amerikansk forskning viser imidlertid at paracetamol kan brukes uten risiko. Ettersykdommer. Hos noen pasienter med myalgisk encefalopati / kronisk tretthetssyndrom, kan det sees økede antistoffer mot Epstein-Barr-virus. Det har vært antatt at viruset har utløst den sykdommen. 10 – 20 % opplever trøtthet og slapphet i flere måneder etter den akutte infeksjonen. De fleste er friske nok til å starte på skole eller arbeid i løpet av 1 – 4 uker. Sumbiarsteinur. Sumbiarsteinur ligger 5 km sør for Akraberg Sumbiarsteinur, også kjent som "Munkurin" (Munken) er Færøyenes sørligste punkt, og ligger på 61°21′,6 N i tilknytning til øya Suðuroy. Akraberg ligger på Suðuroy ligger 5 km nord. Swindon (distrikt). Swindon er et administrativt distrikt med status som enhetlig myndighet i området Thamesdown i Wiltshire, England. Det består av byen Swindon og det tidligere landdistriktet Highworth. Distriktet ble opprettet 1. april 1974, og 1. april 1998 fikk det sin nåværende status. West Devon. West Devon er et administrativt distrikt i Devon, England. Administrasjonssenteret er Tavistock. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at Okehampton, Okehampton landdistrikt og Tavistock landdistrikt ble slått sammen. Master i helseadministrasjon. Master i helseadministrasjon (MHA) er en akademisk grad som tildeles ved mange europeiske og amerikanske universiteter. Ofte gis graden til leger og annet helsepersonell som har videreutdannet seg innen helseledelse og helseøkonomi. Graden kvalifiserer for høyere lederstillinger i helsevesenet. Universitetet i Oslo tilbyr et som gir graden MHA. Disney Channel. Disney Channel er en amerikansk TV-kanal for barn som viser serier og filmer fra Disney-universet. Disney Channel startet sendingene 18. april 1983, mens kanalen ble lansert i Norge i 2003. Disney Channel har to søsterkanaler, Disney XD og en kanal som sender programmer rettet mot to- til fem-åringer kalt Disney Junior (tidligere Playhouse Disney). Tidligere fantes også Toon Disney.Dennne tv-kanalen er egnet for barn mellom 7-15år. Den skandinaviske varianten sender tre ulike lydspor for hvert av språkene (dansk, norsk og svensk), men med samme bilde. Alt er ikke dubbet og derfor blir f.eks. "Phil fra fremtiden" og "Cory i Det Hvite Hus" tekstet på de respektive språk. Teksting blir også brukt under Disney 365, Disney Channel Games og så videre. Disney Channels nåværende logo har vært i bruk siden 2002. I Norge hadde kanalen i 2004 en markedsandel i målgruppen 3-11 år på 1,9 prosent, en markedsandel som i 2005 vokste til 8,7 prosent. Mahabad. Mahabad eller Sablagh (persisk: مهاباد, kurdisk: مه‌هاباد (Mehabad)) er en by i Nordvest-Iran. Den har ca. 168 328 innbyggere, og ligger i en trang dal 1300 meter over havet, sør for innsjøen Urmia. Byen ligger i provinsen Vest-Aserbajdsjan. I Mahabad finnes det to tradisjonelle stammer, Mukri og Mangur. Mangur bor først og fremst i landsbyene vest for byen, men også i distrikter i byen men den største befolkningen i Mahabad er av Mukri-opphav. Sammen med kommunen (Shahrestan) og byen Piranshahr som ligger i vest, utgjør Mahabad den uoffisielle regionen Mokrian. Disse byene snakker en kurdisk dialekt som kalles "Mokriani". Mokriani er det vanlige kurdiske skriftspråket i denne delen i Iransk Kurdistan. I 1946 ble det utropt en kurdisk republikk med Mahabad som hovedstad. Flere tusen irakiske kurdere under ledelse av Mustafa Barzani sluttet seg til opprørerne. Denne "Mahabad-republikken" hadde et vitalt politisk og kulturelt liv, med teatre, aviser etc. på kurdisk, men ble raskt slått ned av iranske styrker. Republikkens president, Qazi Muhammad, og andre ledende skikkelser ble hengt. En by med samme navn finnes også i Kerman-provinsen. Selenocystein. Strukturelt lik cystein, unntatt at svovel er byttet ut med selen. Sidekjeden (R) er altså -Se-H. Finnes kun i en håndfull proteiner, som derfor ofte blir kalt selenoproteiner (som glutathion peroxidase). West Wiltshire. West Wiltshire er et administrativt distrikt i Wiltshire, England. Administrasjonssenteret er Trowbridge. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at fem bydistrikter og to landdistrikter ble slått sammen. Doge. Doge var tittelen til statsoverhodene i en rekke italienske republikker, hvorav de mest kjent er republikkene Venezia, Amalfi og Genova. Det var doger i Venezia fra 697 til 1797. Genova tok etter venetiansk modell tittelen i bruk fra 1339 og fram til 1805. Både i Venezia og Genova var det Napoleonskrigene som førte til avvikling av republikkene og dermed også dogen. Tittelen ble avledet av det latinske "Dux" (leder) som i Den romerske republikk betegnet den øverste militære leder i en grenseprovins. Venezia var under eksarkatet i Ravenna da doge-tittelen (fra det latinske «dux», leder for Bysants) først ble brukt på byens overhode. Ifølge offisiell historie og tradisjon var den første dogen i Venezia Paolo Lucio Anafesto som ble valgt i 697. Det er åpent hvorvidt de to første dogene i rekken faktisk eksisterte, eller om de kvalifiserer til tittelen og er ekte bysbarn. Begge er i det minste portrettert i "Sala del Maggior Consiglio" i doge-palasset (Ital. "Palazzo Ducale"). Dogen ble valgt for livet blant de rikeste og mektigste familiene, men ble aldri en arvelig tittel. Slik framsto disse republikkene som valgmonarkier. Frem til 1032 hadde dogen nesten absolutt makt over administrasjon, militære og kirke. Deretter ble makten sterkt begrenset. I Genova ble dogen etter 1528 valgt for to år. Jethro Tull. Jethro Tull er et britisk rockeband dannet i Blackpool i England i 1967. Musikken kan beskrives som progressiv rock. De har gitt ut flere klassiske album. Mest kjent er nok "Aqualung" og "Thick as a Brick". Albumene "Thick as a Brick" og "A Passion Play" fra henholdsvis 1972 og 1973 inneholder bare ett spor på hvert album. Grunnen til dette var at mange mente og trodde at "Aqualung" var et konseptalbum, noe Ian Anderson mente det ikke var, og da ville han lage, som han kalte det: «The Mother of All Concept Albums». Havbeite. Havbeite er utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder i naturlige omgivelser. Havbeite er ennå ikke blitt en næring i Norge, men ventes å kunne bli et tilskudd til tradisjonelt havbruk. Stortinget har gjennom "havbeitelova" bestemt at havbeite skal være en konsesjonsbelagt næring. Fiskeri- og kystdepartementet vil dele ut 40 konsesjoner for artene hummer og stort kamskjell. I konsesjonsområdene (lokalitetene) vil innehaveren ha enerett på fangst av angjeldende art. Vanlig ferdsel og fiske med line eller snøre vil være tillatt for alle, mens bruk av garn, landnot, ringnot, ruse, teine eller skjellskrape vil være forbudt med mindre det er en del av havbeitevirksomheten. Peter Behrens. Peter Behrens (født 14. april 1868 i Hamburg, død 27. februar 1940 i Berlin) var en tysk arkitekt og maler. Peter Behrens ble tilknyttet kolonien med jugendstilkunstnere i Darmstadt, Tyskland. Kolonien ble etablert på Mathildenhöhe av Storhertug Ernst Ludvig av Hessen. Behrens regnes som en av grunnleggerne av moderne industriarkitektur og -design. Han er særlig kjent for å ha deltatt i opprettelsen av Deutscher Werkbund og for sitt arbeide for AEG før første verdenskrig, blant annet tegningen av den kjente funksjonalistiske industribygningen AEG-Turbinenfabrik. Eksterne lenker. Behrens, Peter Behrens, Peter Behrens, Peter Behrens, Peter Grbavica (film). "Grbavica" (/gr'bavitsa/) er en prisbelønnet film av Jasmila Žbanić. Det er en samproduksjon mellom filmselskapene coop99 (Østerrike), Deblokada (Bosnia-Hercegovina), Jadran Film (Kroatia) og noirfilm (Tyskland), og har fått støtte fra arte og ZDF (Zweites Deutsches Fernsehen). Filmen vant overraskende Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin i 2006. Handling. «Esma» lever med sin 12 år gamle datter «Sara» i bydelen Grbavica i Sarajevo. Tilsynelatende har «Saras» far falt i krigen, og «Esma» arbeider på en nattklubb for å forsørge seg og datteren. For å slippe å betale full pris for «Saras» forestående klassetur, må moren bevise at faren var en krigshelt. Dette viser seg imidlertid å være vanskelig for «Esma» og det blir etterhvert tydelig at hun skjuler noe for datteren. Sammen med klassekameraten «Samir», som også mistet sin far i krigen, begynner «Sara» på egenhånd å lete etter sannheten om faren, og forsøker å få moren til å avsløre sine hemmeligheter. Til slutt oppdager hun den sjokkerende sannheten: «Esma» hørte til de tallrike ofrene for serbiske soldaters systematiske voldtekter av bosniske kvinner, og «Sara» er resultatet av en slik voldtekt. «Esma», som drives mellom de skrekkelige minnene om voldtekten og kjærligheten til datteren, har i alle år forsøkt å skjule dette for «Sara». Begge må nå lære å leve med sannheten. Bakgrunn. "Grbavica" behandler serbernes systematiske massevoldtekter under krigene i Jugoslavia. Disse krigsforbrytelsene er fremdeles et tabutema i Bosnia og Hercegovina. Regissør Jasmila Žbanić minnet i sin takketale ved filmfestivalen i Berlin 18. februar 2006 på at flere av de ansvarlige for serbernes krigsforbrytelser (deriblant Radovan Karadžić og Ratko Mladić) fremdeles er på frifot. Karl III av Spania. Karl III av Spania (20. januar 1716 – 14. desember 1788). Konge av Spania 1759–1788 (som "Carlos III de Borbon"), konge av De to Sicilier 1735-1759, og Hertug av Parma 1732–1735 (som "Carlo I"). Første sønn fra Filip Vs andre ekteskap med Elizabeth Farnese av Parma. Han var en av de såkalte opplyste despoter. Fragile-X. Fragilt X-syndrom er en tilstand der genetisk informasjon knyttet til X-kromosomet er forandret. Tilstanden kan gi en rekke symptomer, der de vanligste er en viss grad av lærevansker og psykisk utviklingshemming. Omkring en fjerdedel har intelligens innenfor normalområdet. Mutasjonen er en triplet repeat, som er en økt repetisjon av tre basepar. (CGG i dette tilfellet.) Normale individer har i gjennomsnitt 29 repetisjoner, bærere 50-200 og syke 200-1300. Fragilt X syndrom opptrer hos omtrent 1 av 5000 menn og 1 av 9000 kvinner. Fordi menn bare har ett X-kromosom, er de oftest kraftigere rammet enn kvinner. The Masterplan. "The Masterplan" er et samlealbum fra den britiske rockegruppa Oasis, utgitt i 1998. Albumet består av b-sider. Mot veggen. "Mot veggen" (original tittel "Gegen die Wand") er den fjerde spillefilmen av den tyrkisk-tyske regissøren Fatih Akın og vinner av Gullbjørnen for 2004. Filmen skildrer kjærlighetsforholdet mellom to tyskere av tyrkisk opprinnelse, som inngår et skinnekteskap for å komme hennes foreldres moralforestillinger i møte. Filmen er første del i Akıns planlagte trilogi «Liebe, Tod und Teufel» (kjærlighet, død og djevel), og ble fulgt opp med "På den andre siden" i 2007. Handling. Filmen begynner i Hamburg. «Cahit», en 40 år gammel alkoholisert tyrkisk innvandrer, kjører inn i en vegg. Mens han ligger på sykehus blir han kjent med «Sibel», som også har forsøkt å ta sitt liv. «Sibel» er en ung tyrkisk kvinne som gjør opprør mot sine tradisjonelle foreldre. Hun vil leve sitt eget liv, og sier «jeg vil leve, jeg vil danse, jeg vil knulle — og ikke bare med én type». For å oppnå denne uavhengigheten fra sin strenge far og dominante bror ønsker hun å inngå et skinnekteskap. Cahit, som har lagt sitt tyrkiske morsmål til side, reagerer sensitivt på alle spørsmål om sin bakgrunn og tjener til livets opphold ved å samle tomflasker. Han går etter noe tøven med på dette. I begynnelsen ser han udelaktig på mens Sibel etter bryllupet fører et bekymringsløst og løssluppent liv. Men etterhvert blir det klart for ham at han føler mer for Sibel, og at han elsker henne. Hans besettelse for henne går så langt at han i affekt dreper en av Sibels tidligere one-night-stand. I tiden etter blir Sibel, som nå selv har forelsket seg i Cahit, utstøtt av sin familie. Hun lover å vente på Cahit, og reiser til sin kusine i Istanbul. Der bryter hun fullstendig sammen og går under i sin sorg. Da Cahit etter å ha blitt løslatt fra fengselet vil oppsøke henne, har hun fått orden på livet igjen, en ny kjæreste og en datter. Etter to felles dager skilles Sibels og Cahits veier, da Sibel ikke kan eller vil følge Cahit til hans fødeby Mersin. Utmerkelser. Filmen mottok Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin i 2004 og tallrike andre utmerkelser, bl.a. Gentile Bellini. Gentile Bellini (født ca. 1429 i Venezia, død 23. februar 1507) var en venetiansk maler. Han var sønn av maleren Jacopo Bellini. Liv og verk. Hans tidlige verk var inspirert av Andrea Mantegnas stil. Hans arbeider inkluderer dekorasjon av "Scuola Grande di San Marco" (1470-tallet, sammen med broren Giovanni) og "«la Processione in Piazza»" («Prosesjonen på Markusplassen») (1496). I 1478 ga Venezias regjering ham i oppdrag å reise til Konstantinopel for å male Sultanen Mehmed II. Etter dette kan det merkes en innflytelse av det orientalske i flere av hans verker, så som "«La predica di san Marco ad Alessandria»" («Markus preker i Aleksandria»). Dette bildet ble ferdigstilt av hans bror Giovanni. Nepal Mazdoor Kizan Party. Nepal Mazdoor Kizan Party ((नेपाल मजदुर किसान पार्ती), vanlig forkortelse Nemakipa, NMKP, Nemakipa, også kjent som Nepal Workers' and Peasants' Party (NWPP) – Nepals Arbeider- og Bondeparti) er et mindre kommunistparti i Nepal som er med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. NMKP har fra slutten av 1970-tallet dominert det lokale styret i Bhaktapur, Nepals 4. største by (til og med folketellinga i 2001 den nest største). Partiet har fått ros av internasjonale eksperter for å ta seg spesielt godt av byens mange historiske minnesmerker fra middelalderen og hindre den kaotiske og ødeleggende utbygginga som bl.a. preger Kathmandu. Partileder og partiets dominerende personlighet har hele tida vært Narayan Man Bijukche, alias " kamerat Rohit". Rohit hadde fulgt med Nepals Kommunistiske Partis opprinnelige stifter Pushpa Lal Shresta da han grunnla sitt eget kommunistparti i 1968 (vanligvis kalt NKP (Pushpa Lal)), men kom i motsetning til Pushpa Lal da han støtta Indias intervensjon i Øst-Pakistan – det som snart etter blei Bangladesh i 1971. Som offisielt stiftelsesår for Rohits eget parti NMKP reknes 1976. På 1960- og 1970-tallet blei det opprinnelige NKP (stifta i 1949) splitta opp i mange forskjellige grupper. De fleste og viktigste var mer eller mindre pro-kinesiske. På denne tida var alle politiske partier formelt sett forbudt. Det offisielle politiske systemet kalte seg Panchayat-demokratiet, men var egentlig ei form for absolutistisk monarkistisk styre med et visst rom for såkalte "partiløse valg". NMKP, som opprinnelig kalte seg "Nepals Arbeider- og Bondeforbund", var et pro-maoistisk parti som i motsetning til de fleste andre venstrepartier valgte å arbeide innafor dette systemet. I Bhaktapur distrikt i Kathmandu-dalen dreiv partiet et effektivt juridisk støttearbeid for rettighetene til flertallsbefolkninga, som var bønder som tilhørte newar-nasjonaliteten og maharjan-kasten. På dette grunnlaget fikk NMKP et solid lokalt feste og klarte å ta over den lokale administrasjonen. Ved det formelt partiløse parlamentsvalget i mai 1981, der tre venstrekandidater blei valgt, var en av dem fra NMKP i Bhaktapur. Partiet beholdt mandatet ved det neste partiløse parlamentsvalget i 1986. I 1986 blei flere ledere av NMKP, bl.a. "kamerat Rohit" og borgermesteren i byen Bhaktapur, fengsla etter at en folkemasse lynsja et tidligere partimedlem som var anklaga for korrupsjon. (Ingen av dem var tilstede da det skjedde). De satt inne til politiske partier blei legalisert etter demokratirevolusjonen i 1990 (Jana Andolan). I "Jana Andolan " var NMKP med i Den Forente Venstrefronten (United Left Front – ULF) som var den største og mest moderate av de to alliansene av kommunisptartier som oppsto på denne tida. Men på høsten 1990 brøyt NMKP med ULF, og deltok ikke da de viktigste ULF-partiene i januar 1991 danna det store, moderate kommunistpartiet som er vanlig kjent som UML. I en kort periode på våren 1991 skal NMKP ha vært med i den mer radikale valgfronten Samyukta Janamorcha Nepal danna av NKP (Ekda Kendra) (partiet som i 1984 blei utgangspunktet for NKP (Maobadi)), men NMKP brøyt ut etter kort tid og stilte egne kandidater ved parlamentsvalget samme år. I 1991 fikk NMKP valgt 2 representanter (i Bhaktapur og Jumla). Ved valget i 1995 gikk det fram til 4 mandater (et ekstra mandat i Bhaktapur og et i Dailekh), mens det i valget i 1999 blei redusert til bare 1 mandat fra Bhaktapur ("kamerat Rohit"). Partiet sto sammen med andre mindre kommunistpartier om å gå mot unntakslovene og opptrappinga av borgerkrigen mot maoistene. Da kong Gyanendra etter 2001 stadig åpnere gikk inn for gjeninnføring av et monarkistisk diktatur, slutta NMKP seg sammen med de fleste andre parlamentariske partiene i kampen for å forsvare det parlamentariske demokratiet. Etter kongens statskupp 1. februar 2005 har partiet vært meget aktivt Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Da Sjupartialliansens største partier forhandla fram 12-punktsavtalen med Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) høsten 2005, kritiserte "Rohit" at avtalen åpna for ei rolle for FN eller andre utenlandske meklere. Han advarte mot at det kan skade Nepals nasjonale sjølstendighet. Foran Gyanendras lokalvalg 8 februar 2006 hadde Nepal Mazdoor Kizan Party en stor protestdemonstrasjon som gikk fra Bhaktapur til Kathmandu den 10. januar 2006. Det er anslått at over 20 000 deltok. (NMKP, som i Nepal betraktes som et moderat, parlamentarisk parti, bar bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao i toget.) Etter at demokratiopprøret seira i april 2006 fikk NMKP tilbud om å være med i Sjupartialliansens nye regjering, men takka nei. Ved konstitueringa av det nye overgangsparlamentet 15. januar 2007, fikk NNMK 3 nye representanter, tilsammen 4. Amalgam. Amalgam er en legering med kvikksølv. Amalgam som tannfyllingsmateriale. Amalgam for tannfyllinger er en legering av kvikksølv (ca. 50 vektprosent) og flere andre metaller; sølv, tinn og gjerne noe kopper og sink. Etter blanding stivnet massen i løpet av 1-2 timer. Amalgam var et rutinemateriale for fyllinger for tenner i jekselområdet fra tidlig på 1900-tallet. I Norge er det i praksis et forbud mot å lage nye amalgamfyllinger fra 1. januar 2008. Dette følger av restriksjoner på bruk av kviksølvholdige produkter, gitt av Miljøverndepartementet. Bruken av amalgam for tannfyllinger har gått jevnt nedover i mange år, både i Norge og flere andre land. Helsemyndigheten (daværende Sosial- og helsedirektoratet, nå Helsedirektoratet) anga i 2003 at amalgam ikke skulle være førstevalgs-materiale for tannfyllinger. Norske rapporter om amalgam og helse. Helsemessige aspekter ved amalgam til tannfyllinger har vært gjenstand for flere utredninger og rapporter fra helsemyndigheter og organisasjoner. Den første større norske utredningen var fra Statens helsetilsyn i 1998: “Bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge". Denne rapporten la grunnlaget for senere retningslinjer fra 2003 om restriktiv bruk av amalgam (IS 1086). Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde i 2006 en medisinsk metodevurdering av effekten av utskiftning av amalgamfyllinger. Det ble vist at det var dokumentasjon for at plager i munnen bedret seg ved amalgamutskiftning, men at bedring i generell helse ikke kunne dokumenteres. Helsedirektoratet ba om en ny vurdering på grunn av usikkerhet om kunnskapsgrunnlaget. En oppsummering av data for pasienter som er vurdert av Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer i perioden 1993-2005 viste at mange hadde udiagnostiserte tilstander som kunne behandles, og at de som hadde skiftet ut tannmateriale hadde reduksjon av plager i munnen. En rapport fra Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) behandlet opplevde sammenhenger mellom amalgam og helse. Resultatene viste bl.a. at mange har et annet syn på sammenhengene enn det som “skolemedisinen” har. I 2005 satte NRK Brennpunkt fokus på kvikksølvrelaterte yrkessreaksjoner blant tannhelsesekretærer (“Kvikksølvjentene”, “Kvikksølvbarna”). Blant annet på grunn av dette engasjerte Arbeids- og inkluderingsdepartementet NTNU og St. Olavs hospital for å undersøke sammenhengen mellom kvikksølveksponering i yrkessammenheng og helsetilstand. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har publisert en rapport som viste at urin-kvikksølv hos tannhelsepersonell var forhøyet i 1960-årene, men at snittverdiene har sunket til normalverdier etter det. I 2008 gjorde EU en vurdering av risiko ved amalgamfyllinger og alternative materialer, for både pasienter og helsepersonell. Rapporten legger ikke opp til så strenge restriksjoner på amalgam som det er i Norge i dag. Det publiseres jevnlig artikler om helseeffekter av amalgam på bakgrunn av ulike studier. Disse blir ofte omtalt i Den norske tannlegeforenings Tidende. I januar 2009 ga Helsedirektoratet ut retningslinjer for klinisk utredning av pasienter med mulige skader etter tannfylling. Bivirkninger. Ved tannbehandling benyttes det kroppsfremmede materialer (biomaterialer) som ofte er i langvarig kontakt med organismen. Tannmaterialer omfatter alt som kan erstatte tannsubstans. De fleste materialene inneholder stoffer som kan lekke ut fra materialene i varierende grad har potensial til å gi bivirkninger. Studier har vist at ulike kjemiske substanser blir frigitt fra tannmaterialer, og det er diskutert om og i hvilken grad de kan ha skadevirkninger. På den annen side betraktes forekomsten av bivirkninger fra tannmaterialer som lav, den er blitt anslått til å ligge mellom 1: 700 og 1: 2 600. Bekymring i befolkningen om mulige negative helseeffekter forårsaket av kvikksølv fra amalgamfyllinger er en av hovedårsakene til at norske helsemyndigheter har satt søkelys på mulige bivirkninger av tannmaterialer. Som en konsekvens av dette opprettet det daværende Helsedirektoratet Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer (Bivirkningsgruppen) i 1992. Aktiviteten, som ble lagt til UNIFOB AS ved Universitetet i Bergen, er landsomfattende og finansiert over statsbudsjettet. Hovedoppgavene er bivirkningsregistrering og utredning av pasienter der man mistenker bivirkninger fra tannmaterialer, i tillegg til informasjonsvirksomhet og forskning. To tredjedeler av pasientene som fikk skiftet ut tannmaterialer, i de fleste tilfeller amalgam, fikk i følge dem selv mindre helseplager. Dette går fram av en studie som er utført av "Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer" ved Universitetet i Bergen, og som er presentert i Tidsskrift for Den norske lægeforening og Den norske tannlegeforenings Tidende. Slaget ved Ilipa. Slaget ved Ilipa var et slag utkjempet mellom romerske styrker ledet av Scipio Africanus og karthagerne under Hasdrubal Gisgo og Mago Barca i 206 f.Kr. i den andre punerkrigen. Slaget var kanskje Scipios mest briljante seier i hele hans militære karriere, selv om den ikke virker like original som Hannibals taktikk ved Cannae. Scipios manøvrer før slaget og hans "omvendte Cannae"-formasjon var like fullt en kulminasjon i hans taktiske evner. Slaget brøt for alltid karthagernes makt i Spania og hindret dermed flere landinvasjoner inn i Italia og gjorde slutt på "Barca-dynastiets" rike base. Opptakt. Etter slaget ved Baecula og etter at Hasdrubal Barca forlot Hispania, landet karthagenske forsterkninger tidlig i 207 f.Kr. under Hanno som snart sluttet seg til Mago. De satte sammen en mektig armé ved utstrakt rekruttering av keltiberere. I mellomtiden rykket Hasdrubal Gisgo frem med sin armé fra Gades inn i Andalusia. Dermed stod Scipio overfor to fiendtlige styrker. En av dem ville uten tvil falle ham i ryggen dersom han forsøkte å angripe den andre. Scipio besluttet etter nøye planlegging å sende en avdeling under Silanus for å slå til mot Mago først. Silanus marsjerte raskt og klarte å overraske de karthagenske leirene. Resultatet var at Magos keltere ble spredt og Hanno ble tatt til fange. Dermed stod Hasdrubal alene mot Scipios styrker, men den karthagenske generalen klarte å unngå slag ved å splitte troppene sine mellom befestede byer. Kampanjen i 207 f.Kr. i Spania endte dermed uten videre hendelser. Manøvrer før slaget. Våren etter satte karthagerne i gang sitt siste store forsøk på å ta tilbake sine spanske områder. Hasdrubal sluttet seg til Mago ved Ilipa og satte sammen en styrke som blir anslått til mellom 54 000 og 70 000, betydelig større enn Scipios armé på 43 000 menn som var sammensatt av et stort antall spanske allierte som ikke var like erfarne som de romerske legionærene. Da romerne ankom, satte Mago i gang et dristig angrep på den romerske leiren med store deler av sitt kavaleri under ledelse av hans numidiske allierte Massinissa. Men Scipio forutså dette og hadde skjult sitt kavaleri bak en høyde. Disse angrep den karthagenske flanken og kastet fienden tilbake med store tap på Magos side. De to motstanderne brukte de neste dagene til å observere og teste hverandre. Scipio ventet alltid med å lede sine tropper ut til karthagerne hadde rykket ut fra sin leir. Den romerske formasjonen hadde alltid legionærene i sentrum og de spanske allierte på flankene, noe som fikk Hasdrubal og Mago til å tro at dette ville være romernes oppstilling i slaget. Slaget. Da Scipio trodde at systemet i hans troppeformasjoner var tydelig oppdaget hos de karthagenske kommandørene, gjorde Scipio sitt trekk. Først beordret han at soldatene skulle gis mat og bevæpnes før dagslyset kom. Så sendte han sitt kavaleri og sine lette tropper mot de karthagenske utpostene ved morgengry mens han rykket frem med sin hovedstyrke bak, hele veien frem til den karthagenske posisjonen. Denne dagen stod hans legionærer på flankene med spanjolene i sentrum. Karthagerne var overrasket over det plutselige angrepet til romerne og skyndte seg etter våpen og videre til sine posisjoner uten frokost. Hasdrubal trodde at Scipio ville sette sin styrke i den samme formasjonen som tidligere, og han satte derfor ut sine beste afrikanere i sentrum med spanske leiesoldater på flankene. Han kunne ikke forandre formasjonen etter at han oppdaget romernes nye formasjon da den angripende arméen var for nær. De neste timene holdt Scipio sitt infanteri bak de lette troppene. Dermed forsterket han effekten av mangel på frokost hos sin fiende. Da han endelig bestemte seg for å angripe, ble de lette troppene kalt tilbake for å posisjonere seg bak legionærene på flankene før hovedangrepet begynte. Hans flanker rykket raskere frem enn spanjolene i sentrum slik at Scipio fikk en konkav, eller "motsatt Cannae", slaglinje. Videre utvidet den romerske generalen sine flanker ved å beordre de lette troppene på flankene til legionærene og kavaleriet på flankene til de lette troppene fremover og omsluttet dermed de karthagenske linjene på begge sider. Mens han fremdeles holdt seg unna sentrum, angrep Scipios legionærer, lette tropper og kavaleri de halvtrente spanjolene på karthagernes flanker fra front, flanke og rygg respektivt. Det karthagenske sentrum var maktesløse og kunne ikke forsterke sine flanker med trusselen som de spanske styrkene utgjorde i front, men som fremdeles ikke hadde angrepet. Med den uunngåelige ødeleggelsen av dens flanker, ble det karthagenske sentrum enda mer demoralisert og forvirret av nedtrampingen som deres egne elefanter gjorde da de ustyrlige elefantene ble drevet fremover mot sitt eget sentrum av det romerske kavaleriet som angrep flankene. Trette og sultne begynte karthagerne å trekke seg tilbake, først i sluttet orden. Men da Scipio begynte å bruke sin fordel ved å beordre sitt spanske sentrum inn i slaget, begynte formasjonene å smuldre opp. En massakre som kunne ha vært en rival til den i Cannae ble bare unngått av et plutselig skybrudd som stanset alle operasjoner på slagmarken og gjorde at de resterende karthagerne kunne søke tilflukt i sin egen leir. Manøvrer etter slaget. Karthagerne var for øyeblikket trygge i sin leir, men de fikk ikke mulighet til å hvile. De måtte forsterke sine posisjoner for å kunne stå overfor det uunngåelige romerske angrepet dagen etter. Men ettersom flere og flere spanske leiesoldater deserterte i løpet av natten, forsøkte Hasdrubal å komme unna i mørket sammen med sine afrikanere. Men Scipio ville ikke gjenta sin ulykke i Baecula. Han beordret umiddelbart en forfølgelse. Hele den romerske arméen satte etter Hasdrubal med kavaleriet i front. Da romerne endelig tok igjen karthagerne, begynte slakten som etterlot Hasdrubal med 6000 menn som flyktet opp på en fjelltopp uten vannforsyning. Disse restene av den karthagenske armé overgav seg kort tid etterpå, men ikke før Hasdrubal og Mago hadde flyktet. Etterspill. Hasdrubal reiste etter slaget fra Spania for å besøke den mektige numidiske kong Syphax. I hans hoff ble han møtt av Scipio som også ønsket numidernes tjeneste. Mago flyktet til Balearene. Han seilte videre derfra til Liguria og forsøkte en invasjon av det nordlige Italia. Etter at han endelig hadde underlagt seg karthagenernes Hispania og fått hevn over de spanske høvdingene som hadde forrådt hans far Publius og onkel Gnaeus, returnerte Scipio til Roma. Han ble valgt til konsul i 205 f.Kr. enstemmig. Han fikk kontroll over Sicilia som prokonsul, og derfra realiserte han sin invasjon av det karthagenske hjemlandet. Referanser. Ilipa Spanische Hofreitschule. Maestoso Basowizza og Andreas Hausberger Spanische Hofreitschule («den spanske hoffrideskolen», på norsk gjerne kalt "Den spanske rideskolen") er en rideskole i Wien. Den ble etablert i 1572 og hadde ansvar for rideopplæringen ved hoffet. Etter at Østerrike ble republikk i 1918 ble skolen åpnet for andre. Den spanske rideskolen bruker lipizzaner-hester, og har fått sitt navn etter de spanske hestene. Hestene trenes etter prinsippene i klassisk ridekunst. Skolen er en av de viktigste og mest prestisjefulle institusjoner innen klassisk ridekunst. Laagen Yacht Club. Laagen Yacht Club er en privat forening som har utspring i en gruppe maritimt inspirerte personer i Kongsberg. De fleste av foreningens medlemmer har bosted i Numedalen med Numedalslågen som naturlig forbindelse til de mer maritime aktiviteter. Klubben har som formål å fremme maritim kompetanse blant medlemmene og være et sosialt møtepunkt for yacht interesserte. Historie. Foreningen ble stiftet den 22. mars 2004 av yachtentusiastene Egil Vassend, Stein T. Paulsen, Trond Hegrestad og Harald Sørensen. Foreningen har hatt en jevn medlemsøkning og har ved inngangen til 2006 ca. 20 medlemmer. Formål. Foreningens formål er å bidra til at livskvalitet og livsnytelse blant klubbens medlemmer øker ved å skape grobunn for utstrakt nettverksbygging, hvor sosiale samlinger med maritim profil inngår som en viktig ingrediens, herunder fremme generell maritime kompetanse. Samarium. Samarium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sm og atomnummer 62. Historie. På 1800-tallet var kjemiske undersøkelser av grunnstoff ofte forbundet med vanskeligheter. Spesielt gjaldt dette nært beslektede grunnstoff som ofte var vanskelig å separere med datidens metoder. Historien om samariums oppdagelse er et eksempel på dette. I 1880 forsket den franske kjemikeren Paul Émile Lecoq de Boisbaudran på et stoff som kaltes didymium. Andre kjemikere hadde trodd at didymium kunne være et nytt grunnstoff, men Boisbaudran mente at det besto av minst to uoppdagede grunnstoff. Nesten samtidig, og uavhengig av Boisbaudran drev en sveitsisk kjemiker, Jean Charles Galissard de Marignac, sine egne studier av didymium. Han greide å separere det i to forskjellige stoff som han kalte didymium og samarium. Han erklærte samarium som et nytt grunnstoff. Marignacs arbeid ble ansett for å være korrekt i nesten 20 år, inntil en annen fransk kjemiker, Eugène-Anatole Demarçay, oppdaget at samarium kunne splittes i to forskjellige stoff som han kalte samarium og europium. På grunn av disse komplikasjonene krediteres enten Boisbaudran, Marignac, Demarçay eller alle tre med oppdagelsen av grunnstoffet samarium. Samarium er oppkalt etter mineralet samarskitt som igjen er oppkalt etter den russiske gruveingeniøren Vasili Samarsky-Bykhovets. Egenskaper. Under normale temperatur- og trykkforhold opptrer dette lantanoidet som et sølvskinnende metall. Sammenlignet med andre lantanoider er samarium relativt lite reaktivt. I tørr romtemperert luft er det relativt stabilt, men i fuktig luft dannes det raskt et passiviserende gulaktig oksidsjikt. Blankt ukorrodert Samarium i kontakt med oksygen selvantenner ved temperaturer over 150 °C. Det reagerer kraftig med vann i en kjemisk reaksjon som produserer hydrogen og samariumhydroksid. Samarium antar en av tre krystallstrukturer avhengig av temperaturen; ved temperaturer under 734 °C tar det α-formen, mellom 734 °C og 922 °C β-formen, og over 922°C γ-formen. Samarium anses som lite til middels giftig, og kan virke irriterende på hud og slimhinner. Isotoper. Naturlig forekommende samarium består av syv forskjellige isotoper, hvorav fire er stabile: 144Sm (3,1%), 150Sm (7,4%), 152Sm (26,7%) og 154Sm (22,7%), og tre er ustabile: 147Sm (halveringstid 1,06 · 1011 år, 15,0%), 148Sm (halveringstid 7 · 1015 år, 11,3%) og 149Sm (halveringstid 2 · 1015 år, 13,8%). I tillegg finnes 23 kjente kunstig fremstilte ustabile isotoper hvor 146Sm har lengst halveringstid med 1,03 · 108 år. 151Sm har halveringstid på 90 år, og 145Sm har halveringstid på 340 dager. De andre isotopene har alle halveringstider under 1 døgn, og de fleste under 1 time. CAS-nummer: 7440-19-9 Forekomst. Samarium finnes ikke i ren form naturlig, men finnes i mange mineraler som monazitt, bastnäsitt og samarskitt. Det er det 5. vanligste av sjeldne jordmetaller og fire ganger vanligere enn tinn. Samariumholdige mineraler finnes i USA, Kina, Brasil, India, Australia og Sri Lanka. Det produseres årlig omkring 700 tonn samariumoksid på verdensbasis, og gjenværende forekomster er anslått til å være rundt 2 millioner tonn. Prisen på samarium var i 2005 omkring 360 USD per kg. Anvendelse. Før utviklingen av separasjonsteknologi med ionebytting på 50-tallet hadde ikke rent samarium noen kommersiell bruk. Samariumjodid (SmI2) brukes som katalysator for å uskadeliggjøre PCB-gifter (Polyklorerte bifenyler). Samarium brukes i legering med kobolt for å lage sterke permanentmagneter. Sammen med andre sjeldne jordmetaller brukes det i lysbuelamper. Samarium brukes også som nøytron-fanger i kjernereaktorer. Samariumoksid brukes i optisk glass for å absorbere infrarød stråling. Samarium brukes også som tilstning i kalsiumfluorid-krystaller i masere og lasere. Seaborgium. Seaborgium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Sg og atomnummer 106. Historie. En annen forskergruppe ledet av Ken Gregorich bekreftet fremstillingsmetoden i 1994. Forskerne bak oppdagelsen foreslo å oppkalle det nye grunnstoffet etter Glenn T. Seaborg, en av oppdagerne til flere av grunnstoffene i aktinoide-serien. Forslaget møtte motstand, og i den påfølgende debatten ga IUPAC stoffet det midlertidige navnet unnilhexium (kvasi-latinisering av tallene en-null-seks) med kjemisk symbol Unh. Uenigheten om navnevalg fortsatte for flere av de nyoppdagede grunnstoffene og ble ikke løst før i 1997 da et kompromiss ble inngått, og navnet "seaborgium" offisielt ble godkjent. Seaborgium har også vært kalt "eka-wolfram". Egenskaper. Seaborgium er et kunstig fremstilt transisjonsmetall. Svært lite er fremstilt, noe som gjør at de kjemiske og fysiske egenskapene for en stor del er ukjente. Basert på dets plass i periodesystemet antas det at det er et fast stoff med egenskaper som minner om wolframs. Isotoper. Seaborgium har ingen stabile isotoper. Hittil er 11 isotoper kjent, og de mest stabile er 271Sg med halveringstid 1,9 minutter, 269Sg med halveringstid 22 sekunder, og 266Sg med halveringstid 21 sekunder. De fleste av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer 54038-81-2. Forekomst. Seaborgium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier. Anvendelse. Det finnes pr. dags dato ingen bruksområder for seaborgium, bortsett fra forskningsformål. Bohrium. Bohrium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med atomnummer 107 og kjemisk symbol Bh. Historie. I IUPAC/IUPAP "Transfermium Working Group" (TWG) sin rapport fra 1992 ble den tyske forskergruppen offisielt anerkjent som stoffets oppdager. I likhet med de andre nyoppdagede grunnstoffene 101 – 109 ble det ikke oppnådd enighet om navnevalget før i 1997. Inntil da hadde stoffet det midlertidige navnet unnilseptium (kvasi-latinisering av tallene en-null-syv) med kjemisk symbol Uns. Stoffet er oppkalt etter den danske fysikeren Niels Bohr. Egenskaper. Bohrium er et radioaktivt transisjonsmetall. Stoffet er komplisert og kostbart å fremstille, og dette kombinert med den korte halveringstiden gjør at det er forsket lite på bohriums fysiske og kjemiske egenskaper. Det antas at det ved romtemperatur er et fast stoff, og at det har likhetstrekk med rhenium. Isotoper. Bohrium har ingen kjente stabile isotoper. Hittil er 9 isotoper kjent, og de mest stabile av de som har er 273Bh og 274Bh med halveringstid 90 minutter (beregnet), og 275Bh med halveringstid 40 minutter (beregnet). Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 minutt, og de fleste kortere enn 1 sekund. Minst én av isotopene, 261Bh kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer:54037-14-8 Forekomst. Bohrium forekommer ikke naturlig, men fremstilles i laboratorier. Anvendelse. Bohrium har ingen bruksområder pr. dags dato, bortsett fra i vitenskapelig forskning. Hassium. Hassium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Hs og atomnummer 108. Historie. Den tyske forskergruppen foreslo selv navnet «hassium» som er avledet av "Hassias", det latinske navnet for Hessen, delstaten der forskningsinstitutt GSI ligger. Grunnstoffet fikk i første omgang navnet "unniloctum" (kvasi-latinisering av tallene en-null-åtte) og kjemisk symbol Uno, inntil IUPAC i 1994 anbefalte at det ble kalt "hahnium" etter den tyske kjemikeren Otto Hahn. Senere, i 1997, ble navnet «hassium» anerkjent internasjonalt. Tidligere er grunnstoffet også blitt kalt "eka-osmium". Egenskaper. Hassium er et radioaktivt transisjonsmetall og er forventet å ha kjemiske likhetstrekk med osmium. Et internasjonalt forsker-team greide i 2001 å fremstille hassiumoksid, og rakk å undersøke noen av stoffets egenskaper før det ble nedbrutt. Som ventet viste det likhetstrekk med osmiumoksid, men med høyere smeltepunkt. Siden svært lite er fremstilt av stoffet, er de fleste kjemiske og fysiske egenskapene fortsatt ukjente. Isotoper. Av de 10 isotopene som hittil er kjent eller beregnet, er alle ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er beregnet til å være 276Hs med halveringstid 1 time, 274Hs med halveringstid 1 minutt, 271Hs og 272Hs med halveringstid 40 sekunder. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 sekunder, og de fleste kortere enn 1 sekund. Flere av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer 54037-57-9. Forekomst. Hassium forekommer ikke naturlig, men blir kunstig fremstilt i laboratorier. Anvendelse. Hassium har per i dag ingen anvendelse, bortsett fra forskningsformål. Terbium. Terbium er et grunnstoff med kjemisk symbol Tb og atomnummer 65. Historie. Terbium ble oppdaget i 1843 av den svenske kjemikeren Carl Gustav Mosander som fant stoffet som en urenhet i yttrium-oksid (Y2O3). Han døpte det nye grunnstoffet Terbium etter funnstedet Ytterby gruve i Sverige. Rent terbium ble først fremstilt i 1945 da nye separasjonsmetoder ved hjelp av ionebytting ble utviklet. Egenskaper. Terbium er et sølvhvitt, mykt og formbart metall som tilhører lantanoidene og sjeldne jordmetaller. Under normal temperatur- og trykkforhold opptrer det som et sølvskinnende metall som er bløtt nok til at man kan skjære i det med kniv. I forhold til de andre sjeldne jordmetallene er terbium relativt motstandsdyktig overfor korrosjon i kontakt med romtemperert luft, men ved temperaturer over 150 °C begynner det å brenne under dannelse av terbiumdioksid (TbO2). Terbium reagerer med vann med dannelse av gassformig hydrogen og terbiumhydroksid som resultat. Terbium kan ta to forskjellige allotropiske former: Ved temperaturer under 1289 °C tar det sin α-form med heksagonal krystallstruktur. Ved høyere temperaturer omorganiseres strukturen, og stoffet opptrer i sin β-form. Isotoper. Naturlig forekommende terbium består utelukkende av den stabile isotopen 159Tb. I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 158Tb med halveringstid 180 år, 157Tb med halveringstid 71 år, 160Tb med halveringstid 72,3 døgn, 156Tb med halveringstid 5,35 døgn, 155Tb med halveringstid 5,32 døgn, og 153Tb med halveringstid 2,34 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-27-9 Forekomst. Terbium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i mange mineraler som for eksempel ceritt, monazitt og bastnäsitt. Kommersiell utvinning foregår fra terbium-holdig leire i Kina og som biprodukt fra fremstilling av «samarium-europium-gadolinium konsentrat» (SEG-konsentrat) fra bastnäsitt. Anvendelse. Terbium brukes i legeringer og i produksjon av elektroniske komponenter. Terbiumoksid brukes som grønt lysstoff i bilderør og lysstoffrør. Terbium er sammen med dysprosium en komponent i legeringen Terfenol-D som utvider eller trekker seg sammen i magnetfelt. Natrium-terbiumborat brukes i lasere og gir en bølgelengde på 546 nm. Norsk hvalfangst. Hvalfangst har vært drevet langs kysten av "Norge" og i Nordøst-Atlanteren av norske fangstfolk i århundrer. På 1900-tallet deltok norske hvalrederier også i storstilt fangst på større hval i Sørishavet. Denne fangsten ble stoppet, da hvalbestandene stod på randen av utryddelse. Historikk. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet. Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene gav støtet til den moderne vågehvalfangsten. Hvalkomiteen (1924) og Hvalrådet (1929) ble opprettet for å koordinere norske interesser i internasjonal hvalfangst, spesielt i Antarktis. I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter. Ressurssituasjonen. I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene. I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr. Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt. De norske kvotene baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre, og var i 2012 på 1286 dyr. I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise. Fangstmetode. Hvalskuta er en vanlig fiskeskøyte rigget for hvalfangst, med et mannskap på 3–8 personer. Vågehvalfangst foregår som regel ved at båten enten legger seg til ro og venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvreres mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang. Det ble i sin tid reist kritikk mot avlivingsmetodene, og det er lagt ned et stort arbeid med å forbedre dem slik at dyret dør raskest mulig. Metodene i norsk vågehvalfangst er i dag fullt på høyde med de som brukes i annen storviltjakt. Det gjelder både hvor raskt døden inntreffer og andelen dyr som blir skadeskutt. Avlivingsmetodene står heller ikke tilbake for de som anvendes på husdyr i slakterier. Foreløpige resultater indikerer at rundt 80% av dyrene mister bevisstheten eller dør momentant. Vel 10% overlever det første skuddet og må avlives med omskudd eller med rifleskudd. Det arbeides fortsatt med å redusere denne andelen. Hvert år, før fangsten begynner, må alle skyttere gjennomgå et kurs der skyting og avliving er et sentralt tema. I tillegg er det obligatoriske skyteprøver med både harpunkanon og rifle. Protektoratet. Protektoratet er den vanligste betegnelsen på perioden 1653–1659 i Storbritannias historie og styreformen man hadde i denne perioden. Navnet kommer fra tittelen Oliver Cromwell og senere hans sønn Richard Cromwell brukte, "Lord Protector". Bakgrunn. Før Protektoratet ble opprettet hadde først England, og etterhvert også Skottland og Irland, blitt styrt direkte som et samvelde av Parlamentet siden 1649. Det såkalte "Rump Parliament" ble i april 1653 oppløst med makt av soldater ledet av Oliver Cromwell på grunn av det som ble oppfattet som ineffektivitet og på grunn av dets motvilje mot å oppløse seg selv. Erstatningen, "Barebones Parliament" som styrte fra april til desember 1653, ble utpekt av Cromwell og lederne for hæren, men var allikevel umulig å kontrollere. Oliver Cromwells protektorat. Tittelen "Lord Protector" ble formelt opprettet gjennom "Instrument of Government", en konstitusjon ble ble vedtatt av Council of State i desember 1653. Cromwell fikk tildelt embetet på livstid. Konstitusjonen delte makten mellom Lord Protector, Council of State og parlamentet, men i praksis ble det sterke utøvende makt som hadde vært fraværende siden monarkiets fall gjenopprettet. Resultatet var at Cromwells styre har blitt tolket av historikere som «et av de første eksperimenter med (de facto) militærdiktatur» (Abbott). I 1655 befestet Cromwell sin stilling ved å bruke en rojalistoppstand som påskudd for å oppløse de tradisjonelle lokale styresmaktene og erstatte "shires" med militærdistrikter ledet av offiserer fra hæren, en ordning som har blitt kjent som «generalmajorenes styre». Religiøst er Protektoratet preget av streng håndhevet puritansk lovgivning. Jøder og de fleste protestanter fikk en viss religiøs toleranse, men episkopale og katolikker hadde ingen frihet til å utøve sin tro. I 1657 ble "Instrument of Government" erstattet av "Humble Petition and Advice", som forsterket likhetene mellom Lord Protector og en monark. Cromwell ble fra da av tiltalt som «Deres høyhet». En formell gjeninnsettelse som Lord Protector minnet tildels om en kroningsseremoni, og han fikk retten til å velge sin etterfølger. Likheten med monarkiet ble ikke svekket av at han valgte sin eldste overlevende sønn, Richard, som tittelarving. Richard Cromwells protektorat. Oliver Cromwell døde i september 1658, og sønnen tok som planlagt over. Det viste seg raskt at han ikke hadde sin fars evne til å kontrollere hæren, og allerede i mai 1659 gikk han av. Oppløsning. Etter et kort «interregnum» ble monarkiet gjenopprettet i mai 1660, mest gjennom general George Moncks initiativ. Fiskerisonen ved Jan Mayen. Fiskerisonen ved Jan Mayen er en sone på 200 nautiske mil rundt Jan Mayen, og dekker et sjøområde på 293 049 km². Fiskerisonen ble oppretta i medhold av Lov om norsk økonomisk sone med virkning fra 29. mai 1980. I likhet med fiskevernsonen ved Svalbard er sonen rundt Jan Mayen ikke en full økonomisk sone, men en sone som er avgrensa til fiskeriformål. I motsetning til ved det norske fastlandet er det ikke fastsatt en særlig fiskerigrense rundt Jan Mayen. For utlendingers fiske og fangst i fiskerisonen gjelder det samme regelverket som i norsk økonomisk sone. Eurocontrol. Eurocontrol (Den europeiske organisasjon for luftfartssikkerhet) er en sivil-militær internasjonal organisasjon som arbeider for å fremme sikkerheten i europeisk luftfart, koordinere lufttrafikktjenesten i Europa og utvikle et integrert europeisk system for flykontrolltjeneste. 37 stater er medlem av Eurocontrol. Det syttende Fantomet. Det syttende Fantomet (født 1852, død 1889) var i tegneserien Fantomet den syttende personen som svor Hodeskalleeden. Han hadde en tvillingsøster, Julie Walker (født 1852, død ?)som ved flere anledninger vikarierte for sin bror i rollen som Fantomet. Det syttende Fantomet sverget Hodeskalleeden i 1869. Han møtte samme år piratdronningen Kate Sommerset og fikk barn med henne. Det syttende Fantomet giftet seg med kvekeren Mary Stillwell i 1871 og ble i den anledning det andre Fantom som ikke giftet seg ved Hodeskallegrotten. Paret fikk samme år en sønn, Kit, som senere skulle bli det attende Fantomet. Kilder og referanser. Fantomet 17 Smutthullet. Grenselinje mellom Norge og Russland i havet. Ratifisert 7. juni 2011og trådte i kraft en måned senere den 7. juli 2011. Smutthullet er betegnelsen på et 67 100 km² stort havområde i Barentshavet. Smutthullet er omgitt av Norges økonomiske sone, fiskevernsonen ved Svalbard og Russlands økonomiske sone. Området er således å betrakte som internasjonalt farvann eller «åpent hav». Det var journalist Gunnar Sætra som i sin tid ga dette havområdet navnet «Smutthullet». Utgangspunktet for folkeretten har vært prinsippet om det åpne havs frihet. Etter at området for det åpne hav ble vesentlig innskrenket ved kyststatenes etablering av 200 nautiske mils økonomiske soner, ble dette tradisjonelle utgangspunktet bekreftet på FNs tredje havrettskonferanse og dessuten nedfelt i FNs havrettskonvensjon av 1982. Etter konvensjonens artikkel 116 b) skal fiske på det åpne hav skje under hensyntagen til «kyststatenes rettigheter og plikter, såvel som deres interesser». Art. 63 nr. 2 pålegger kyststatene og andre stater som fisker i områder som grenser opp til kyststatenes økonomiske soner, å søke å bli enige om nødvendige tiltak for å bevare bestander som vandrer mellom de økonomiske sonene og det åpne hav. Kyststatene har et særlig folkerettslig ansvar for å sikre en forsvarlig forvaltning av vandrende bestander. Den norsk-arktiske torskebestanden i Barentshavet er en slik bestand. Bestanden vandrer over hele Barentshavet, og det norsk-russiske forvaltningsregimet omfatter torskens totale utbredelsesområde. Dette regimet etterleves i dag av alle stater som tradisjonelt har fisket i Barentshavet, og derfor har fiskerettigheter der. Havrettskonvensjonen gir ikke kyststatene adgang til å iverksette kontroll- og håndhevelsestiltak overfor andre staters fiskefartøyer på det åpne hav. Selv om torskebestanden er regulert, har Norge og Russland derfor ikke kunne gripe inn med fysiske midler. Norge har sammen med Russland arbeidet aktivt for å få slutt på fisket i Smutthullet. Dette har skjedd ved diplomatiske henvendelser til de berørte flaggstatene, dvs. til de statene der fartøyer som driver uregulert fiske er registrert. Julie Walker. Julie Walker Colbert, (født 1852, død ?), er en tegneseriefigur fra bladet "Fantomet". Hun var tvillingsøster til figuren det syttende Fantomet, kalt Kit for Christopher som alle fantomer. Biografi. Julie Walker fikk sammen med sin bror utdannelse i morens hjemland, Danmark fra 1862 til 1869. Da reiste hun til Bengal og sverget «Fantomets ed», siden broren var antatt død (han var innestengt i et fjell). På båtreisen til Bengal forelsker hun seg i "Løytnant Nicholas Bridges", sønnen til den britiske guvernøren i Morristown, "Sir Stamford Bridges". Nick fridde senere samme år og Julie sa ja, men Nick ble drept av et vådeskudd fra sin egen far. Julie og tvillingbroren var med i en historie hvor de ble reddet av sin far fra slavehandlere, også denne er datert til 1868. Hun steppet også senere flere ganger inn for sin bror og tok over hans rolle som "Fantomet" når han selv ikke kunne utføre sine plikter. En slik situasjon oppstod i 1870 da det syttende Fantomet ble stygt skadet i kamp mot elvepirater. I denne historien reddet hun en ung misjonær fra elvepiratene. Hun giftet seg senere med denne misjonæren Paul Colbert (født 18??, død 1886). "Sangari-heksen" spådde at Fantomet skulle dø og oppstå som en like gammel kvinne, Julie oppfylte spådommen og reddet samtidig sin bror. En annen gang hun tok over rollen som Fantomet var i 1873 da hun bekjempet heksen "Gargol" mens broren var bortreist. Julie studerte under kjemikeren Dr. Louis Pasteur i Paris og ble ble dr. med i 1886. I 1885 eller 1886 var hun med å redde den første rabiespasienten med en rekke injeksjoner. Julie returnerte til Bengal i 1886 som lege, og kjempet mot sykdom og overtro. Det er nevnt at Julie fikk fire barn, der navn og alder er ukjent, men dette er noe usikkert. Colbert døde av malaria. Julie fortsatte som lege ved misjonsstasjonen og levde sine siste år ved Hodeskallegrotten. Hun fikk se arven gå fra hennes bror til sin nevø, og videre til hans sønn. Julie ble begravet i Hodeskallegrotten av sin brors sønnesønn, det nittende Fantomet. Når dette var er ikke kjent. Kilder og referanser. Walker, Julie Reguleringsrådet. Reguleringsrådet er et rådgivende organ for Fiskeri- og kystdepartementet for fastsettelse av de årlige reguleringsforskriftene for fisket. Etter at Norge har ført forhandlinger med andre land, og det er klart hvilke kvantum Norge disponerer av de enkelte fiskeslag, skal det fastsettes bestemmelser om hvordan fisket på de norske kvotene skal gjennomføres. Fiskeridirektoratet fremmer da forslag overfor Reguleringsrådet om hvordan de norske kvotene skal fordeles på norske fiskere og hvordan fisket skal utøves. På bakgrunn av behandlingen i Reguleringsrådet fremmer Fiskeridirektoratet forslag til regulering av fisket overfor Fiskeri- og kystdepartementet, som fastsetter de ulike reguleringsforskriftene. Sammensetning. Reguleringsrådets medlemmer utnevnes av Fiskeri- og kystdepartementet. Fiskeri- og kystdepartementet har observatørstatus i Rådet. Romkappløpet. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen. Bakgrunnen var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet i realiteten etter at Sovjet skjøt opp Sputnik 1 4. oktober 1957. Det ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Bakgrunn. a>-raketter sendte 12 amerikanske Gemini-romskip opp på 1960-tallet. Tidlig militær påvirkning. Kineserne brukte raketter som våpen allerede i det 11. århundre. På 1880-tallet la romfartspionéren Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij den teoretiske basisen for flertrinnsraketter med flytende drivstoff, men det var ikke før i 1926 at amerikaneren Robert Hutchings Goddard designet den første brukbare raketten. Goddard jobbet i hemmelighet, fordi det vitenskapelige miljøet, publikum og media latterliggjorde arbeidet hans. Det måtte en krig til for å få arbeidet fram i lyset. Tyske bidrag. På midten av 1920-tallet begynte tyske forskere å eksperimentere med raketter med flytende drivstoff. Rakettene hadde relativt god høyde og rekkevidde, og i 1932 fattet Reichswehr (forløper til Wehrmacht) interesse. De ville bruke dem som artilleri med stor rekkevidde. Wernher von Braun var en av forskerne som var med på å lage våpen til Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Von Braun baserte seg mye på Robert Goddards forskning. Han forbedret rakettene, og i 1942 ble "A-4-raketten" det første prosjektil som nådde verdensrommet. I 1943 startet produksjonen av etterfølgeren, V2. Dette var en rakett med en radius på 300 km og et 1000 kg stort sprenglegeme. Tyskland skjøt tusenvis av raketter mot de allierte, men flere slavearbeidere døde under produksjonen enn i angrepene. I krigens sluttfase lette amerikanske, britiske og sovjetiske grupper etter tysk teknologi og personell fra det tyske våpenprogrammets hovedkvarter i Peenemünde. Amerikanerene var de som kom best ut av jakten, de tok mange forskere tilbake til statene under Operasjon Paperclip. Mange av forskerne (inkludert Von Braun) var medlemmer av Nazi-partiet, men dette ble dysset ned av seierherrene. Etterkrigstidens forskere brukte raketter og Von Brauns ekspertise til å utforske blant annet atmosfæren og kosmisk stråling. Den kalde krigen, romkappløpets røtter. I andre verdenskrigs kjølvann havnet USA og Sovjetunionen i en kald krig med mye spionasje og propaganda. Romutforskning og satellitteknologi kunne støtte krigen på begge fronter. Rekognoseringssatellitter kunne ta bilder av fienden, og nyvinninger innen romfart kunne brukes til propaganda for å demonstrere vitenskapelige framskritt og militært potensial. De samme rakettene som kunne treffe en spesifikk plass på månen, kunne også treffe en spesifikk by hos fienden med en atombombe. Mange av framskrittene kunne like godt brukes i militære våpen som interkontinentale ballistiske missiler. Romkappløpet ble brukt som et demonstrasjonsvindu for å vise økonomisk og teknologisk framgang under egen ideologi. De to supermaktene jobbet intenst for å lede an i forskningen, uten å vite hvem som ville få gjennombrudd først. De hadde begge lagt grunnlaget for kappløpet, og ventet bare på startskuddet. Sputnik. Den 4. oktober 1957 ble Sputnik 1 fra Sovjetunionen den første kunstige satellitt til å nå bane. Dette startet romkappløpet. Det kom som et sjokk på USA, som hadde trodd at de teknologisk lå langt foran Sovjet. I tillegg var satellitten et bevis for at Sovjet kunne nå det amerikanske fastlandet med raketter forsynt med atomstridshoder. I Sovjet ble det sett på som et viktig tegn på de vitenskapelige mulighetene som landet hadde. Sputnik og de følgende romprogrammene motiverte befolkningen, som nettopp hadde vært igjennom en svært destruktiv krig. Verden var kommet i en ny alder. Von Brauns motpart i Sovjet, sjefingeniør Sergej Koroljov, hadde designet R-7-raketten, som tok Sputnik til rommet, og senere N-1-raketten, som skulle ta russiske kosmonauter til rommet. Som motsvar til Sputnik økte USA innsatsen betydelig for å ta igjen det teknologiske gapet til Sovjet. Realfag ble blant annet høyere prioritert i det amerikanske skolesystemet. Den amerikanske befolkningen ble først skuffet og skremt av Sputnik, men ble engasjert i de senere amerikanske prosjektene. Barna fulgte oppskytningene på skolen, og modellraketter ble en populær hobby. President Kennedy hadde flere taler hvor han ba befolkningen om å støtte opp om romprogrammet. Skeptikerne til programmet mente at pengene heller burde bli brukt på kjent teknologi eller å bekjempe fattigdom. Etter flere mislykkede oppskytninger på Cape Canaveral, lykkes amerikanerne å skyte opp Explorer I, nesten fire måneder etter Sputnik. Både Sputnik og Explorer I ble brukt til vitenskapelige formål, de var begge bidrag til det internasjonale geofysiske året som var i 1957–58. Sputnik undersøkte tettheten høyt i atmosfæren, Explorer I førte til oppdagelsen av van Allen-beltene. Andre viktige satellitter. Den første satellitten som ble sendt i geostasjonær bane, Syscom-2, ble skutt opp den 26. juli 1963. Dette betydde at en parabolantenne ikke lenger trengte å følge satellitten til alle tider, noe som igjen førte til at TV-signaler kunne sendes via satellitt etter at parabolen hadde blitt konfigurert én gang. Dyr i verdensrommet. Teknisk sett ble bananfluer, skutt opp på V-2-raketter av amerikanerne i 1946, de første dyrene i rommet. Fluene ble brukt i vitenskapelige studier. Det første pattedyret i bane rundt jorden, hunden Laika, fløy i Sputnik 2 i 1957. Datidens teknologi var ikke tilstrekkelig til å redde Laika, hunden døde kort tid etter at den nådde rommet av stress og hypertermi (overoppheting). I 1960 gikk hundene Belka og Strelka i bane rundt jorden med suksess. Det amerikanske romprogrammet brukte sjimpanser. Minst to sjimpanser ble skutt opp før det ble gjort de første forsøkene med mennesker. Senere har det blitt brukt flere dyr i romrelatert forskning, men motstand i befolkningen gjorde at det ble slutt på dette i siste del av 1990-tallet. I september 1968 ble skilpadder på den sovjetiske ekspedisjonen Zond 5 de første dyrene til å fly rundt månen. Mennesker i rommet. Jurij Gagarin ble den første kosmonauten da han gikk i bane i Sovjets Vostok 1 12. april 1961 (en dag som stadig er nasjonal merkedag i Russland). 23 dager senere ble Alan Shepard den første amerikaneren i rommet med «Freedom 7». John Glenn ble 20. februar 1962 den første amerikaneren til å gå i bane rundt jorden. Sovjetiske Valentina Tereshkova ble 16. juni 1963 den første kvinne i rommet i Vostok 6. Det var egentlig planlagt flere oppdrag med Vostok, men da amerikanerne lanserte Apollo-programmet, krevde Nikita Khrusjtsjov at Sovjet skulle få flere enn én passasjer opp i rommet. Dette førte til Voskhod 1, et modifisert vostokfartøy som tok med seg Vladimir Komarov, Konstantin Feoktistov og Boris Yegorov til rommet 12. oktober 1964. Dette var også det første oppdraget der kosmonautene ikke hadde på seg romdrakter under hele ferden. Aleksei Leonov i Voskhod 2-ekspedisjonen ble 18. mars 1965 det første menneske på romvandring. Oppdraget ble nesten en katastrofe. Leonov klarte så vidt å komme tilbake til romskipet. Under tilbaketuren fungerte ikke rakettene optimalt, noe som førte til at Voskhod 2 bommet 1600 km på landingsområdet. Månen. Selv om begge stormaktene hadde gjort store oppdagelser, var det politiske klimaet så hett at romkappløpet hvertfall ville fortsette til mennesker hadde landet på månen. Ubemannede romsonder. Etter at Sovjet kom først ut i rommet, rettet amerikanerne fokuset mot å få en romsonde til månen. Dette gjorde de i Pioneer-programmet. Sovjet sendte på sin side Luna 1 4. januar 1959, og slo dermed amerikanerne også på dette målet. Amerikanerne hadde flere programmer i denne perioden, deriblant Surveyor-programmet, som skulle finne egnede landingsplasser for Apollo-programmet. Månelandingen. De lykkes med å få med befolkningen. 33 % støttet programmet i 1963, mens 58 % støttet programmet i 1965. Sovjet viste større usikkerhet rundt besøk til månen. Nikita Khrusjtsjov ville ikke bli slått av en fremmed makt, men heller ikke legge ut for den store a>, som den på bildet, ble det første pålitelige fartøyet til å komme ut i bane rundt jorden. utgiftsposten et slikt prosjekt var. I oktober 1963 sa Khrusjtsjov at "Sovjet hadde ingen nåværende planer om å sende kosmonauter til månen", men han presiserte samtidig at Sovjet ikke hadde gitt opp romkappløpet. Det gikk ett år før de gjorde forsøk på en månelanding. Kennedy foreslo samarbeidsprosjekter i romforskningen for å få bedre værsatellitter og en felles månelanding. Khrusjtsjov anså dette som et forsøk på å stjele sovjetisk teknologi, og avslo forslaget. Det sovjetiske romfartsbyråets sjefdesigner, Sergej Koroljov, startet oppgraderingen av Sojuz og N-1-raketten til bruk i en månelanding. Khrusjtsjov ga Koroljov ordre om at en gruppe skulle tilpasse den eksisterende Vostok-teknologien til en månelanding, mens en annen gruppe startet på en helt ny rakett og fartøy. Proton-raketten og Zond ble bygget for en bemannet tur i 1966. I 1964 ga det nye politiske lederskapet i Sovjet, med Leonid Brezjnev som generalsekretær, grønt lys til å sette i gang en prosess som skulle ende i månelanding. Koroljovs død og flere mislykkede oppskytninger med N-1-raketten i 1969 gjorde at programmet, som skulle få Aleksej Leonov først til månens overflate, ble utsatt og senere kansellert. Jordoppgang, 22. desember 1968 (NASA) Apollo 11 lander først. Selv om ubemannede romsonder hadde nådd månen før amerikanerne, ble Neil Armstrong det første mennesket som satte sin fot på månen. Dette skjedde den 21. juli 1969, etter å ha landet dagen før. Som kommandør for Apollo 11-oppdraget ble han assistert av piloten av kommandomodulen, Michael Collins, og piloten i månemodulen, Buzz Aldrin. Andre aspekter ved månelandingen. En forskjell i forhold til tidligere internasjonale «konkurranser», er at romkappløpet ikke har blitt påvirket av ønsket om territorial ekspansjon. Etter landingen sa USA fra seg retten til å eie noen del av månen. Noen konspirasjonsteorier sier at månelandingen aldri fant sted. Konspirasjonsteoriens utbredelse har til dels med at det ikke har blitt gjort noen senere ekspedisjoner til månen etter Apollo-programmet. Andre suksesser. a> ble den første planeten til å bli flydd forbi av en romsonde 14. desember 1962. Oppdrag til andre planeter. Sovjetunionen var de første som sendte romsonder til andre planeter, de sendte romsonder til både Mars og Venus i 1960. Mariner 2 fløy forbi i 1962 og sendte rapporter om overraskende høy temperatur og lufttetthet på Venus. Sovjets Venera 7 ble det første fartøyet til å lande på Venus i 1971. Venera 9 ble den første til å sende bilder fra planetens overflate i 1975. Dette var bare to av flere romsonder av Venera-typen som Sovjet sendte. Mariner 10, som fløy forbi Venus på vei til Merkur i 1974, er så langt den eneste sonden som har flydd forbi Merkur. Mariner 4, som ble skutt opp i 1965, fløy forbi Mars og tok en rekke uventede bilder av planeten. Det første fartøyet til å lande på planeten ble Mars 3, som ble skutt opp av Sovjet, men den klarte ikke å sende bildene den tok tilbake til jorden. Derfor kom det ikke noen bilder fra Mars overflate før det amerikanske Viking-programmet i 1976. Senere har Pioneer 10 flydd forbi Jupiter i 1979. Pioneer 11 fløy forbi Saturn i 1979, mens Voyager 2, som ble skutt opp i 1977, ble første romsonde til å fly rundt Uranus og Neptun. Oppskytninger og sammenkobling. Det første møtet i rommet skjedde 15. desember 1965, da Gemini 6A og Gemini 7 møttes i rommet. De var 30 cm fra hverandre på det nærmeste. Gemini 8 gjennomførte den første vellykkede sammenkoblingen med Agenas i rommet 16. mars 1966. Den første automatiske sammenkoblingen skjedde 30. oktober 1967 mellom sovjetiske Cosmos-186 og Cosmos-188. Den første oppskytningen fra sjøen skjedde 16. mars 1967 med amerikanske Scout B. Den første romstasjonen, Saljut 1, kom i drift 7. juni 1971. Militær konkurranse i rommet. Det pågikk i det skjulte, men begge nasjonene utviklet teknologi som kunne brukes militært i rommet. Allerede før Sputnik hadde vært i rommet, hadde de startet å utvikle rekognoseringssatellitter. Det sovjetiske Zenitfartøyet, som senere også ble benyttet i Vostok-programmet, startet som en spionsatellitt sammen med sitt amerikanske motstykke, Discoverer. Discoverer XIII sine bilder kom ned til jorden én dag før Sovjet fikk sine bilder i august 1960. Begge landene hadde større militære romprogrammer. USA fikk stort sett bare bygget modeller før programmene ble kansellert. Sovjet fikk ofte sine prosjekter bygd ferdig før de ble skrinlagt. Romkappløpets «slutt». a> sammenkoblet. Dette markerte slutten på romkappløpet Sputnik var den udiskutable starten på romkappløpet, men det er litt mer strid om når det egentlig sluttet. Størstedelen av konkurransen foregikk på 1960-tallet, som resulterte i månelandingen i 1969. Selv om det var 5 oppdrag til månen etter Apollo 11, rettet forskerne øynene sine mot andre områder. Skylab (romstasjon) skulle samle data i rommet, og romfergen skulle kunne brukes flere ganger. Amerikanerne hevdet etter å ha nådd månen at de hadde vunnet «kappløpet». De sovjetiske forskerne fortsatte sitt arbeid uten å bry seg nevneverdig om landingen. Begge landene hadde utviklet bemannede militære romprogrammer. Amerikanske X-20 Dyna-Soar var et romfly som skulle brukes til å uskadeliggjøre fiendtlige satellitter. Manned Orbiting Laboratory skulle brukes som en bemannet rekognoseringssatellitt. Begge programmene ble kansellerte før de ble ferdigstilte. Almaz var Sovjets plan for en bemannet militær romstasjon. Programmet ble senere slått sammen med Salyut-programmet. Romkappløpet ble roligere etter månelandingen. Noen karakteriserer dette som slutten på kappløpet, men de fleste historikere anser slutten å være sammenkoplingen mellom amerikanske Apollo og sovjetiske Soyuz-19. Begge landene fortsatte forskningen i rommet etter dette, men på forskjellige områder. Selv om landene samarbeidet på dette stadiet, var lederskapet i Sovjetunionen skeptisk til at det amerikanske luftforsvaret var innblandet i byggingen av romfergen, og som motsvar startet de Buran og Energija. Organisasjon, finansiering og økonomiske ringvirkninger. De store utgiftene og byråkratiet til å utforske verdensrommet førte til dannelsen av nasjonale romfartsbyråer. Begge landene utviklet programmer for å nå dette målet. 29. juli 1958 signerte president Dwight Eisenhower National Aeronautics and Space Act, en lov som dannet National Aeronautics and Space Administration (NASA). Da de kom i gang 1. oktober 1958, besto de av ca. 8000 ansatte i fire forskjellige laboratorier. Laboratoriene stammet fra NACA, som jobbet med forskning på fly og aerodynamikk. NACA hadde et budsjett på 5 millioner dollar, men under NASA økte budsjettet raskt til 5 milliarder dollar. Månelandingen til Apollo 11 hadde en estimert kostnad på mellom 20-25 milliarder dollar. Mangel på pålitelig statistikk fra Sovjet gjør det vanskelig å sammenlikne utgiftene Sovjet og USA hadde til romprogrammene, men i 1989 gikk sjefen for det sovjetiske forsvaret ut og sa at de brukte ca. 6,9 milliarder rubler (ca. 4 milliarder amerikanske dollar) det året3. Andre sovjetiske kilder hevder at budsjettet lå på rundt dette hele perioden, lavere estimater regner med at det ble brukt rundt 1,5 mrd rubler i året på programmet. Det er stor usikkerhet rundt disse tallene, og det må også tas med i beregningen at Sovjet ønsket å virke sterk og samtidig lure vestlige forskere. Interne problemer og mangel på fast organisasjon var et problem i den russiske romforskningen (Det russiske romfartsbyrået ble først dannet på 1990-tallet). I 1964 jobbet sovjetiske forskere med 30 forskjellige modeller. I 1974 ble det sovjetiske romprogrammet omorganisert, noe som resulterte i prosjektet Energia med Buran, som skulle være et motsvar til den amerikanske romfergen. Sovjets romprogram hadde mindre penger en NASA. Sovjets ineffektivitet og mangel på penger gjorde at de mistet ledelsen de hadde i starten. Noen mener at de høye utgiftene til romkappløpet og våpenkappløpet førte til den økonomiske krisen som til slutt endte i Sovjetunionens fall. Døde. Da Apollo forlot månen i 1971, la de igjen et minnesmerke over de som hadde omkommet fra begge land i prosessen for å nå månen. I USA var de første til å omkomme i direkte sammenheng med romfarten kommandør Virgil «Gus» Grissom, kaptein Edward White, og pilot Roger Chaffee. Disse døde i brann under bakketester på Apollo 1 27. januar 1967. Mannskapet på Sovjets Sojuz 1 og Sojuz 11 døde på tilbakeferden fra rommet. Andre astronauter døde under treningsoppdrag, fire amerikanere døde i kollisjoner med T-38 treningsfly. Sovjetiske Jurij Gagarin, den første mannen i rommet, døde under liknende omstendigheter i et MiG-15-jagerfly i 1968. Tidslinje (1942-1975). 1 Prosjektet Vanguard ble overført fra NRL (United States Naval Research Laboratory) til NASA rett før oppskytningen. 2 Sovjet hadde gjort tidligere forsøk 12. august 1962, men Vostok 3 og Vostok 4 var ikke nærmere enn 5 km fra hverandre og var i forskjellige baner i forhold til hverandre. Dette ble ikke nevnt i sovjetiske medier. Teknologiske nyvinninger og utdanning. Teknologien utviklet seg mye i denne perioden, og da spesielt innenfor fagområder som luftfart, elektronikk og kommunikasjon. Romprogrammenes ringvirkninger gikk langt utover raketter, og omfattet blant annet økonomi og biologi. Amerikansk frykt for at de lå bak Sovjet i kappløpet førte til en økt satsning på realfag i hele utdanningssystemet, samt endrede utdanningsmetoder. Teknologi fra romforskningen brukes i dag i alt fra kjøkkenet til sport. Frysetørret mat og duggfrie briller er resultater av romforskning. I dag er det over 1000 kunstige satellitter i rommet som er avhengige av det som ble lært under romkappløpet. Mye av dagens elektronikk har også fått hjelp av romkappløpet. Sovjetunionen var suverent best på raketter ved den kalde krigens slutt. USA var på sin side best på blant annet fjernstyring og elektronikk. Framtidige romkappløp? Utforskingen av rommet går ikke like raskt nå som under romkappløpet, men USAs første gjenbrukbare romferge (Columbia) ble skutt opp på 20. års jubileumet for Gagarins romferd 12. april 1981. 15. november 1988 ble Sovjetunionens romferge Buran skutt opp. Senere har USA, Sovjetunionen/Russland og andre land skutt opp flere romsonder, satellitter og store romteleskoper. Mulighetene for et nytt romkappløp kom på slutten av 1990-tallet, da den europeiske romfartsorganisasjonen kom på markedet for ubemannede oppskytninger med Ariane 4. ESA har store ambisjoner, og har gjennom Aurora-programmet planer for å sende mennesker til Mars innen 2030. USA har liknende planer. USAs president George W. Bush uttalte i 2004 at landet planlegger å bygge en ny romferge (CEW) for en tur til månen og deretter til Mars. I 2005 lå ESA i samarbeid med Russland om å bygge romfergen Kliper, med en planlagt ferdigstillelse i 2011. Dette er før den amerikanske romfergen, som fortsatt er på tegnebordet. Andre land er også interessert i romforskning. Selv om de ikke er i samme økonomiske klasse som ESA og NASA, har de kinesiske bemannede turene med Shenzhou 5 og Shenzhou 6 samt planene om en romstasjon, vist at andre land også har ambisjoner i rommet. En ganske annen type romkappløp er den mellom kommersielle romfirmaer som jobber med romturisme. Den første betalende «turisten» til rommet ble Dennis Tito, som besøkte den internasjonale romstasjonen ombord den russiske Sojuz TM-32. Ansari X Prize var en pris som skulle motivere kommersielle usubsidiserte selskaper og organisasjoner til å bygge en gjenbrukbar romferge. I 2004 lanserte investoren og eventyreren Richard Branson Virgin Galactic. Dette selskapet vil bruke teknologi fra vinneren av Ansari X Prize, SpaceShipOne, og vil etter planen starte kommersiell drift i 2008. Matte. En matte er et lite teppe, beregnet til bruk på gulvet. Matten er som oftest produsert i tekstil- eller bastmaterial. Matter kan også være produsert i et plastmaterial, hvilket er særskilt praktisk om man vil ha lettvaskede matter, eller om de er beregnet til beskyttelsesmatter. Dørmatter er beregnet på avtørking av fottøy før en går inn i et hus eller hjem. De er laget i solid materiale som tåler tråkk og hard avstryking. Uttrykket "dørmatte" brukt om mennesker, viser til personligheter som er ekstremt føyelige («tamme») og som nærmest finner seg i hva det skal være av fornærmelser av fysisk og psykisk art. Som en hedersbevisning kan man rulle ut en rød løper og la gjestene gå på denne. New Model Army (band). New Model Army startet som et punkband i 1980. Med enkle sinte tekster skapte de seg et navn i musikkbransen. Men bandet gikk fra punk, og tekster som "I believe in vengeance, I believe in gettin' bastard, gettin the bastard!!" Til å bli et band med et budskap, sylskarpe intelligente og melodiøse tekster skrevet av Justin Sullivan, og et eget lydbilde, som stragte seg langt utenfor punk genren. Bandet holder fortsatt koken, 25 år etter. New Model Army ble dannet i Yorkshire 1980. Bandets frontfigur, vokalist, gitarist og låtskriver Justin Sullivan startet hele, delvis sammen med Joolz Denby, som senere ble skribent. Bassisten Stuart Morrow og etter litt om og men, ble Rob Heaton trommis. Joolz fungerte delvis som manager i denne perioden. I 1983 ble singelen "bittersweet" sluppet ut. Denne skaffet dem platekontrakt med det lille plateselskapet "abstract". Deres første utgivelse der var singelen "great expectations". En sang som i likhet med mange av deres senere utgivelser er politisk ladet. Det første albumet "vengeance" ble sluppet i 1984. Dette albumet var i hovedsak et punkalbum, opprørsk og enkel i sin fremføring. Sangen "the Price", som ikke var noen singel gjorde det godt på indie listene, og plateselskaet EMI signet bandet. "No Rest" var debutsingelen for det nye plateselskapet, og albumet "no rest for the wicked" fulgte raskt. Stuart Morrow forlot bandet like før utgivelsen, og Jason harris ble hans etterfølger like etter. I mellomtiden hadde Sullivan og trommis Heaton laget EPen "better than them". Harris debuterte på albumet "ghost of cain", hvor det politiske budskapet kom tydeligere frem enn noengang tidligere. Sanger som "51 state" som kritiserte Englands svært USA-vennlige politikk. Og "the hunt" som handler om å banke opp langere ble svært populære. Sistnevnte sang ble senere covret av det brasilianske metalbandet "Sepultura". I 1987 kom EPen "white Coats". Bandets til da største hit. Med et nytt bandmedlem og instrument i stallen (keyboard),ble denne og det følgende albumet "thunder and consolidation" hevdet å være deres beste utgivelser til nå. Singelen "Green and Grey" gjorde det stort, og var det samme for New Model Army, som "loosing my religion" var for R.E.M. Bare i en mindre skala. Sangen som handler om å jakten på et bedre liv utenfor hjembygda tok på mange måter NMA fra punkmusikk, til et mer melodiøst og avansert nivå. På den påfølgende turneen sluttet bassisten Harris, til fordel for Peter Nelson. Nelson debuterte på albumet "Impurity" i 1990. Etter dette forlot NMA, EMI, og signet seg med Epic. Der slapp de bare albumet "the love of hopeless causes". Senere på 90tallet ble det stille rundt bandet. Drivkraften Justin Sullivan sluttet set sammen med Joolz og et par andre for å starte den noe varierende gruppa "red sky coven" som dreiet seg mer om poesi og prat enn om musikk. Justin gjenopplivet New model army i 1998. Fortsatt sammen med Nelson og Heaton, og med støttemedlemmene Bave Bloomberg på gitar, og Dean white på keyboard. Albumet "strange Brotherhood" med plateselskapet "Eagle". Etter en omfattende Europaturnee gikk de over til selskapet Attack, hvor de gav ut albumet "eight" i 2000, og nylig albumet "Carnival" i 2005. 25 år etter at bandet ble dannet. New Model Army. "Soldatens katekisme", New Model Armys «bibel» New Model Army var den fremste av parlamentarianernes styrker under Den engelske borgerkrigen. Den bestod av profesjonelle soldater ledet av erfarne generaler, mens de fleste andre enheter bestod av utskrevne eller hastig vervede soldater ledet av aristokrater uten militær opplæring. I tillegg til sine militære fremganger ble New Model Army også kjent for sin fanatiske puritanisme. Grunnleggelse. Hæren ble opprettet i 1645 på grunn av misnøye blant parlamentarianerne med hvordan borgerkrigen ble utkjempet. Selv om de samlet sett hadde en klart større styrke enn rojalistene totalt sett var de fleste av enhetene av samlet av lokale grupperinger og kunne ikke flyttes over større avstander uten store mengder desertører og kraftig svekkelse av kampmoralen. Videre var mange av offiserene presbyterianere, som ble mistenkt for å ønske fred med kong Karl I. 19. november 1644 annonserte de parlamentarianernes forsamling for de østlige grevskapene at de ikke lenger kunne finansiere sine styrker. Parlamentet gav komitéen som hadde ansvaret for krigføringen, Committee of Both Kingdoms, ordre om å gå gjennom hele militærvesenet. 9. desember samme år vedtok Underhuset "Self-senying Ordinance", som forbød medlemmer av begge kamre å ha offisersstillinger. 6. januar 1645 presenterte komitéen opplegget for New Model Army, og utnevnte sir Thomas Fairfax til generalkaptein og sir Philip Skippon som generalsersjantmajor for infanteriet. Oliver Cromwell fikk kommandoen over kavaleriet. Da "Self-denying Ordinance" trådte i kraft i april 1645 måtte han gi fra seg kommandoen, men Fairfax fikk ham inn igjen da en annen offiser ønsket å emigrere; allerede i juni var han tilbake etter å ha fått dispensasjon. Tidlig periode. New Model Army hadde 22 000 soldater, fordelt på elleve kavaleriregimenter (6600), tolv infanteriregimenter (14 400) og ett dragonregiment (1000). Armeene som stod under jarlen av Essex, sir William Waller og jarlen av Manchester ble oppløst og soldatene ble innlemmet i New Model Army. Kavaleriet nådde raskt full styrke, men man måtte rekruttere hele 7000 infanterister fra områder i sør og øst. Regimentene ble utstyrt med røde uniformer, og hver soldat fikk en "Soldatens katekisme" som forklarte regulativer og drillprosedyrer. Standardlønnen var åtte pence pr. dag for infanteriet og to shilling pr. dag for kavalieriet. Administrasjonen ble i sterkere grad sentralisert, og det ble gitt bedre garantier for forsyninger av mat, klær og utstyr. Kavalieristene måtte stille med egne hester, hvilket er hovedgrunnen til at de hadde tre ganger mer betalt enn infanteriet. Cromwell satset sterkt på å rekruttere puritanere, og oppfordret til at man sang salmer før slagene. Hæren ble raskt sett på som et arnested for puritanismen, og flere presbyterianske offiserer nektet å gjøre tjeneste der. Tidlig i hærens historie gav prins Rupert dem tilnavnet "Ironsides" («jernsidene»). Det blir ofte hevdet at dette skyldes deres rustninger, men soldatene var kun utstyr med beskyttelse i lær, og det viser egentlig til deres evne til å hugge seg gjennom motstandernes rekker; New Model Army ble raskt en formidabel styrke. Martin Turner. Martin Turner (født 1. oktober 1947 i Torquay, Devon) er en engelsk musiker. Han begynte sin karriere som medlem av et semiprofesjonellt band i Torquay. I 1969 grunnla han og Steve Upton bandet som ble til Wishbone Ash, og som hadde sin første spillejobb i november samme år i rådhuset til Dunstable. Martin hadde en særegen stil og spilte bass samt at han sang hovedvokalen. Han var flankert av Ted Turner og Andy Powell på gitarer og ble et meget populært rockeband hvor de opptråde på arrangementer over hele England. Turner var kjent som en «showman», mens Ted og Andy konsentrerte seg om det tekniske aspektet, med «doble gitarharmonier» som bandet ble så kjent for. Martin Turner forlot Wishbone Ash i 1980, men ble medlem igjen i 1988 for innspillingen av albumet "Nouveau Calls" og turneén som fulgte. I 1990 forlot han bandet igjen for å tilbringe tid med sin nye datter. Siden da har han produsert innspillinger hjemme i sitt eget studio i England. I 1994 produserte han et album med Roy Hollingsworth, hvor han i tillegg til å være lydtekniker spilte bass, keyboard, gitar, trommer og sang bakgrunnsvokaler på enkelte låter. I 1999 ga han ut albumet "Walking The Reeperbahn", som av noen fans blir betegnet som et Wishbone Ash album, med klare elementer fra sitt tidligere band. Konstantin V. Konstantin V «Kopronymos» (gresk for «Gjødsel») (f. 718 – 14. september 775) var en østromersk keiser fra 741 til 775. Konstantin var sønn og etterkommer til keiser Leo III og huskes spesielt for sin brutale gjennomføring av ikonoklasmen. Bakgrunn. Leo III som gjorde Konstantin til med-regent i 720 og da han døde i 741 ble Konstantin enehersker. For å skape allierte mot araberne trolovet Leo III i 732 sønnen med datteren til kongen ("Chagan") av Khazar-stammen, et tyrkisk folk som hadde konvertert til jødedommen. Datteren ble deretter gjort til en kristen og ble gjendøpt som Irene. I 750 ga hun Konstantin en sønn og arving, Leo IV. Utover dette politiske ekteskapet fremmet Leo III sin sønn på mange måter; han involverte ham i militære hærtok og Konstantin var til stede ved slaget ved Akroinos i 740. Han ble også involvert i det juridiske arbeidet. Etter sigende hadde han en lidenskap for hesteridning. Kamp om makten. Til tross for Konstantin var den utvalgte etterfølger måtte han snart slåss for sin rett til å regjere med sin svoger Artabasdus, kommandøren av hæravdelingen i Opsikion-distriktet. Ved å være gift med datteren til Leo III, Anna som han hadde to sønner med, hadde Artabasdus allerede nær tilknytning til keiserfamilien, foruten at han hadde et tak på hovedstaden, støtte fra patriarken Anastasios og ikke minst militær støtte. Artabasdus angrep hæren mens den var på krigstokt mot araberne i Anatolia. Artabasdus erklærte at Konstantin var blitt drept i et slag og tok makten i Konstantinopel. Konstantin klarte å flykte til Isauria, samlet sine allierte, hæravdelingene fra Anatolikon og Thrakesion, og beleiret hovedstaden i 742. I løpet av 743 hadde han gjenerobret byen, fanget Artabasdus og fikk øynene hans og til hans to sønner stukket ut. Reorganisering av hæren. Med makten i egne hender kunne Konstantin konsentrere seg med reorganiserte militæret, "themes", imperiets militærdistrikter, og dannet nye divisjoner kalt "tagmata". Han organiserte disse slik at de ville bli vanskelige å misbruke i konspirasjoner. I 746 invaderte han Syria og erobret byen i Germanikeia. I 747 beseiret den bysantinske flåten araberne og jagde dem fra Kypros. Han erobret landområder fra araberne i 751 som på denne tiden var involvert i innbyrdes krig. I 752 gikk han inn i Armenia og Mesopotamia, okkuperte Theodosioupolis og Melitene. Konstantin beseiret også bulgarerne ved Anchialus i 763. Ikonoklasme. Etter at Konstantin hadde sikret imperiet mot den muslimske trusselen vendte han seg mot innenrikspolitikken og gjenopptok farens ikonoklasme (forbudet mot religiøse bilder og ikoner). Hva som personlig motiverte ham er usikkert, men et pestutbrudd i årene 746-747 kan ha vært en faktor. Han fikk skrevet sin egen traktat, "Peuseis" ("Undersøkelsene"), og noen fragmenter fra denne har overlevd. I 753 kalte han sammen et kirkemøte, Hiereia-konsilet, med ikonoklastiske biskoper og geistlige, et av de minste kirkemøter noensinne, og hvor patriarken av Konstantinopel unnlot å møte og ingen annen patriark heller. De 338 biskopene som var til stede ga sin støtte til dets "Horos" ("Definisjon"), som har overlevd ved at det er bevart i det ikonofile konsilet i Nikaea i 787. Her proklamerte Konstantin at handlingen med å dyrke og ære ikoner var kjetteri. Det ble fastslått at det var umulig å skildre Kristus i kunsten, og videre at også avbildninger av helgener var kjetteri. Konstantin erklærte også at relikvier og bønn til helgene var kjettersk. Øyensynlig med personlig dedikasjon fikk Konstantin en pøbelgjeng i 765 til å lynsje og torturerte en munk og eremitt ved navn Stephen den yngre til døde. Konstantin synes å ha satt i gang en generell forfølgelse av munker, muligens som både et uttrykk for ikonoklastiske politikken og samtidig at han var motstander av munkevesenet som sådan. Påbudet var ikke populært hos befolkningen i alminnelighet. Et mislykket kuppforsøk mot Konstantin ble avslørt i 766 og hvor patriarken selv var implisert. Ettermæle. Det er vanskelig å bedømme Konstantin som hersker over det østromerske riket. Han fikk gjennomgående hatsk behandling av ikonofile tekster som ble skrevet etter hans døde. Fra omtalen i tekster i verker som "Theophanes’ krøniker", "Livet til Stephen den yngre", og "Antirrhetici" av patriarken Nikephoros blir han beskrevet som den typiske ondskapsfulle tyrann, brennmerket med nedlatende kallenavn, og husket spesielt for sin brutale behandling av munkene. Til tross for de partiske skriftene står Konstantin fram som en hersker med betydelig suksess. Han regjerte i lang tidsepoke, fikk betydelige seirer mot araberne og bulgarerne, og hadde nok markante lederegenskaper. Han flyttet syrere til Bysantium etter at han erobret Germanikeia, han fikk grekere til å flytte til Konstantinopel etter pestens herjinger, og lot slavere bosette seg innenfor imperiet. Han lot akvedukten i Valens bli reparert etter at den hadde vært ødelagt siden 626. Som hans far hadde arrangert ekteskapet med Irene skaffet han selv i 769 sin sønn Leo en kone fra Hellas og i 771 fødte hun en sønn, Konstantin, og han kunne se at dynastiet var sikret. Da hans egen Irene døde tok han til seg en ny hustru, Maria, og da hun også døde, giftet han seg med Eudokia som var meget fruktbar og fødte ham fem sønner. Konstantin døde den 14. september 775 mens han var på hærtokt mot bulgarerne. De som forsvarte ikonene betraktet hans død som en guddommelig straffedom. De spredte ryktet at han hadde gitt fra seg avføring i fontenen da han ble døpt og de begynte å kalle ham for «Kopronymus», kallenavn for «Gjødsel». Da den andre epoken med ikonoklasme brøt ut ble minnet om Konstantin sterkt forbedret, men da ikonene igjen ble restaurert i 843 ble Konstantins sarkofag brutt opp og hans etterlatenskaper brent og deretter kastet på sjøen. Ferencváros. Ferencváros, som betyr «Franks by» er en bydel (IX) i Budapest. Bydelen er også hjemsted for Ungarns mest kjente fotballag, Ferencvárosi Torna Club. Bydelens største severdigheter er det nye nasjonalteatret som ble bygget i 2002 og og Kunstpalasset. Norges Kystfiskarlag. Norges Kystfiskarlag er en fagorganisasjon for norske kystfiskere. Laget organiserer både eiere av fartøy og mannskap på disse. Kystfiskerlaget har hovedkontor på Ramberg i Lofoten. Organisasjonens hovedmålsetting er å «ivareta den tradisjonelle alminnelige kystfisker med passive redskaper». Norges kystfiskarlag samarbeider med kystfiskerorganisasjoner i andre land gjennom Den nordatlantiske kystfiskeralliansen (ACFNA) og World Forum of Fish Harvesters and Fish Workers (WFF) Historikk. Norges Kystfiskarlag ble etablert i desember 1987 under navnet "Kystfiskernes Forening". Bakgrunnen for etableringen var misnøye blant kystfiskerne over at den tradisjonelle kystflåten i stadig sterkere grad måtte gi tapt for den voksende havfiskeflåtens interesser. Dette gjaldt ikke minst internt i Norges Fiskarlag, der Fiskebåtredernes Forbund oppnådde en stadig sterkere posisjon. Målet var å danne en motvekt til denne utviklingen, og etablere en egen gruppeorganisasjon for kystflåten i Norges Fiskarlag. I 1990 brøt Kystfiskernes Forening med Norges Fiskarlag, etter at landsmøtet i Fiskarlaget hadde avslått søknaden om å bli tatt opp som en egen gruppeorganisasjon, og den nye organisasjonen tok navnet Norges Kystfiskarlag. Eksterne lenker. Kystfiskarlag Kystfiskarlag World Forum of Fish Harvesters and Fish Workers. World Forum of Fish Harvesters and Fish Workers – Foro Mundial de Pescadores y Trabajadores de la Pesca – er en internasjonal organisasjon for kystfiskere. Forumets sekretariat ligger i Ottawa i Canada. Forumet ledes av en koordinerende komite med deltakelse fra 38 ulike land på alle kontinenter. Forumet er et resultat av et møte i Québec by i 1995 mellom nasjonale organisasjoner for kystfiskere og fiskeriarbeidere. Den første generalforsamlinga i forumet fant sted i New Delhi i 1997, og en ny generalforsamling ble holdt i Lisboa i 2004. Organisasjonens formål er å arbeide for et bærekraftig fiske og fremme interessene til fiskere som fisker kystnært med enkle redskaper. Et hovedmål er å påvirke avgjørelser i WTO i favør av småskalafiske. Vickers Viscount. Vickers Viscount var et mellomdistanse-passasjerfly med turboprop-motorer som ble introdusert i 1953 av Vickers-Armstrong. Det var det første av sitt slag som turboprop passasjerfly og det skulle vise seg å bli en av de mest vellykkede første generasjons etterkrigsfly. Det ble bygget i 445 eksemplarer og var godt likt av passasjerene som et støysvakt og vibrasjonsfritt fly med større vinduer enn det man finner i mer moderne fly. Historie. Den opprinnelige konstruksjonen var et resultat av Brabazon-komiteens type IIB konstruksjon for et mindre mellomdistansefly med turboprop-motorer, med trykk-kabin for ruter med liten trafikk, med plass til 24 passasjerer og rekkeviddde opp til 2,800 km med en hastighet på 322 km/t. British European Airways (BEA) deltok i utformingen av prosjektet og bad om at flyet skulle være istand til å frakte 32 passasjerer, men ellers uendret i konstruksjonen. En type IIA skulle være en versjon med stempelmotorer og ble bygget under navnet Airspeed Ambassador. Resultatet Vickers Type 630 ble fullført ved Vickers Brooklands fabrikker i 1945, et fly med plass til 32 passasjerer utstyrt med 4 Rolls-Royce Dart motorer med en forbedret marsjfart på 443 km/t. Bygging av to prototyper ble satt i gang i mars 1946, Opprinnelig skulle flytypen hete «Viceroy», men man måtte skifte navn etter at India ble selvstendig stat i 1947. Prototypen, modell 630, fløy første gang 16. juli 1948. Den andre prototypen ble bygget med to Rolls-Royce Tay turbojet motorer istedet for de fire Dart-motorene. Den første prototypen fikk luftdyktighetsbevis 15. september 1949, og den 27. juli 1950 ble flyet tatt i bruk av BEA for å gjøre flyvere og bakkemannskap fortolige med det nye flyet. Det viste seg snart at konstruksjonen, for lavt passasjertall og for lav hastighet gjorde flytypen ulønnsom for ruteflyvning. Konstruksjonen gikk tilbake til tegnebordet og gjenoppsto som et større «Type 700» med plass til 48 (i enkelte kabinversjoner 53) passasjerer, og med en marsjfart på 496 km/t. Den nye prototypen fløy første gang 28. august 1950. British European Airways bestilte 20 V.701s, og straks etter fulgte andre flyselskaper opp med sine ordre. BEA fikk sitt første turboprop i januar 1953, og i april kom verdens første turboprop-fly i regulær trafikk. Tre år senere så vant Viscount transport-klassen i det 19,903 km lange løpet fra London til Christchurch, New Zealand. Flyet holdt en gjennomsnittsfart på 515 km/t. Den krysset målstreken ni timer før den nærmeste konkurrent, en Vickers Vicounts fra New Zealands National Airways Corporation. Model 700D fikk kraftigere motorer og Model 724 nytt brenselssystem og cockpit for to piloter, samt økt vekt. Den siste store forandring kom med Type 800 "Super Viscount", som ble forlenget 1.2 m med kapasitet for inntil 71 passasjerer. Det var planlagt en ytterligere utvidelse/forlengelse, men Vickers lanserte denne som en ny type (Vanguard). Flyet fortsatte i tjeneste hos BEA og British Airways frem til 1980-tallet, noen gikk inn i charter-trafikken til British Air Ferries (senere British World). De siste britiskeide fly ble solgt til Sørafrika hvor et lite antall fremdeles er i bruk. Varianter. Vickers Viscount Model 802 i British European Airways' farge på London (Heathrow) Airport, 1964 Så sent som i 2004 var fortsatt 3 Viscounts i bruk, alle i Afrika og 23 eksemplarer bevart i forskjellige museer. Spesifikasjoner (Model 800). thumb Viscounts i Norge. Det har vært regisrert 2 Vickers Viscount i Norges luftfartøyregister, begge eiet av Fred. Olsens flyselskap. Begge utleid til SAS i 1961. Malt i SAS-farger, men uten vikingnavn. De ble brukt på innenlandsrutene Oslo-Bodø og Oslo-Bergen. British European Airways brukte flyet på 1950- og 1960-tallet i sin rute til Stavanger og Oslo hvor den avløste Vickers VC.1 Viking og ble etterfulgt av Airspeed Ambassador. Flugfélag Íslands brukte Vickers Viscount mellom Reykjavik og Skandinavia hvor den etterfulgte selskapets DC-4 Skymaster. Et av selskapets Viscount styrtet under innflyvning til Oslo (Nesøya-ulykken). Qinghaisjøen. Qinghaisjøen (kinesisk: 青海湖, pinyin: "Qīnghǎi Hú", «den blå/grønne sjø») er en av verdens største saltsjøer. Den ligger i den kinesiske provinsen Qinghai, 3195 moh, og dekker 5694 km². Andre navn på sjøen er Koko-nor (mongolsk) og Tso-ngombo (tibetansk). I 1960-årene hadde 108 større eller mindre elver sitt utløp i Qinghaisjøen. Men i 2004 var 85 % av elvemunningene uttørket, også munningen til den største elven, Buh. Siden 1959 har vannstanden gått stadig tilbake. Derved er det oppstått mindre sjøer i isolerte kulper som tidligere var del av Qinghaisjøen. Jonas Thomassen. Jonas Thomassen (født 13. mai 1988) er en norsk musiker som ble kjent i Norge da han kom med til finalen i "Idol" i 2006. I semifinalen fremførte han sangen «Hurt» av Johnny Cash (sangen «Hurt» er opprinnelig laget av Nine Inch Nails), og mottok hele 42 % av stemmene for å komme med til finalen. Han endte til slutt på andreplass, etter å ha mottatt 45 % av de omtrent 740 000 stemmene som ble gitt i finalen. Vinneren ble Aleksander Denstad With. Thomassen er oppvokst på Rygge utenfor Moss, og begynte å spille gitar som 5-åring. Han startet etterhvert bandet Wha' sammen med noen kamerater, og spilte også alene under aliaset Bare John Band. Han gikk på Wang Toppidrettsgymnas i Moss, og spilte fotball på a-laget til Rygge IL. Han er samboer med Oda Evjen Gjøvåg som også var idoldeltaker i 2006. Dødens farvann. "Dødens farvann" (originaltittel: "The Island") er en amerikansk eventyrthriller fra 1980 regissert av Michael Ritchie. Hovedrollen spilles av Michael Caine, mens andre sentrale roller spilles av David Warner og Jeffrey Frank. Manus er basert på Peter Benchleys roman "The Island" fra 1979. Han var også ansvarlig for manus. Filmen fikk dårlig mottakelse av amerikanske kritikere og ble heller ingen publikumssuksess. Handling. Journalisten Blair Maynard (Michael Caine) drar sammen med sin sønn til Karibien for å undersøke en rekke mystiske angrep på lystbåter samt forsvinninger av ferierende personer. Det viser seg at forsvinningene er forårsaket av pirater som fremdeles lever under en fanatisk tro på sitt grusomme og primitive levesett. Etterhvert blir både far og sønn lurt i en felle og tatt til fange. Om filmen. Filmen ble innspilt på Antigua og Miami. Filmen ble dårlig mottatt av de amerikanske kritikerne, men har i ettertid oppnådd en viss kultfilm-status. VGs anmelder gav den terningkast fire og skrev følgende: «"Dødens Farvann er i utgangspunktet for usannsynlig, men slipper man fantasien løs, blir det spennende"». Anmelderen i Aftenposten gav den middelmådig omtale. Den innbrakte $15,7 millioner på amerikanske kinoer. Den havnet på 46-plass over de mest innbringende filmene i USA i 1980. Produksjonskostnadene var på $22 millioner. Filmen ble nominert til 2 Golden Raspberry Awards (verste regi og verste skuespiller). Jill Moursund. Jill Moursund (født 3. november 1971 i Bodø) er en norsk billedkunstner, illustratør og barnebokforfatter. Som avgangstudent ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo i 2000 ble hun kjent for å lage datamanipulerte bilder av Kronprins Haakon i lett erotiske motiver. Hun har siden jobbet særlig med bokomslag, barnebøker og illustrasjoner til magasiner og tidsskrifter. Illustrasjonene hennes er ofte i en computerbehandlet blandingsteknikk. Jill Moursund bor i Oslo og arbeider i illustratør-fellesskapet "Illustratørene". Hun er yngre søster av Gry Moursund. Eksterne lenker. Moursund, Jill Moursund, Jill Norges økonomiske sone. Norges økonomiske sone ble opprettet ved lov av 17. desember 1976 og med virkning fra 1. januar 1977. Den ble opprettet i medhold av FNs havrettskonvensjon, og etablerte et område på 200 nautiske mil fra grunnlinjen utenfor kysten av det norske fastland (NØS). Sonen grenser opp mot Danmarks, Tysklands og Storbritannias økonomiske soner, og her er midtlinjen delelinje. I 2010 kom det og istand en avtale med Russland om en delelinje mellom de to lands respektive økonomiske soner. Innenfor den økonomiske sonen har Norge eksklusiv rett til utvinning av naturressurser som fisk og petroleum. Fiskevernsoner. Disse ble opprettet med hjemmel i den samme loven. Formålet med soneloven var å skape den nødvendige hjemmel for å opprette sonen, og således gi grunnlag for en utvidet norsk fiskerijurisdiksjon. Dette var blitt nødvendig som følge av at fiskebestandene i farvannene ved norskekysten var blitt truet av en stadig større og mer effektiv utenlandsk fiskeflåte. Med loven ble det innført forbud mot utenlandsk fiske og fangst i sonen, med mindre unntak ble gjort i forskrifter gitt med hjemmel i loven. Det er inngått fiskeriavtaler som regulerer fiskeadgang og kvoter for Russland, EU, Færøyene, Grønland, og Island i Norges økonomiske sone mellom 12 og 200 nautiske mil fra grunnlinjene. Et visst antall fartøyer fra disse statene får utstedt en såkalt fisketillatelse (lisens) til å fiske i NØS. I praksis reguleres utenlandsk fiske som hovedregel i medhold av soneloven, mens utøvelsen av fiske med norske fartøy reguleres i medhold av saltvannsfiskeloven. Paul Simon. Paul Frederic Simon (født 13. oktober, 1941 i Newark, New Jersey) er en amerikansk gitarist, sanger og komponist. Simon ble først kjent som ene halvparten i Simon & Garfunkel, hvor han spilte sammen med Art Garfunkel. Hans karriere fikk en ny oppsving da han i 1986 og 1990 laget to plater i samarbeid med musikere fra Sør-Afrika. I 2001 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Hans sønn Harper Simon er også musiker. Waldensia. Waldensia, eller Valdenserdalene, er uformelle betegnelser på den del av Italia med høyest konsentrasjon av medlemmer av den protestantiske Valdenserkirken. Waldensia omfatter noen av i alpedalførene i provinsen Torino i regionen Piemonte. Valdenserkirken har sine sentrale institusjoner i Roma og i Torre Pellice (som ligger i Waldensia). Det gamle romanske språk oksitansk tales i Waldensia. Simon & Garfunkel. Simon & Garfunkel var en amerikansk pop-duo bestående av Paul Simon og Art Garfunkel. Simon & Garfunkel var blant de mest populære musikkartistene på 1960-tallet, og er kanskje best kjent for sanger som «The Sound of Silence», «Mrs. Robinson», «Bridge Over Troubled Water» og «The Boxer». Torre Pellice. Torre Pellice (tidligere Torre di Luserna) er en kommune med 4.573 innbyggere (pr. 2001) i den italienske provinsen Torino (provins) (TO) i regionen Piemonte. Byen er hovedsete for den italienske valdensiske kirke. Art Garfunkel. Arthur Ira Garfunkel (født 5. november 1941) er en amerikansk sanger og skuespiller. Han er best kjent for å være den ene halvparten av duoen Simon & Garfunkel. Simon & Garfunkel var blant de mest populære musikkartistene særlig på 1960-tallet, og er kanskje best kjent for sanger som «The Sound of Silence», «Mrs. Robinson», «Bridge Over Troubled Water» og «The Boxer». Etter personlige uenigheter og avvikende musikalsk interesse skilte duoen lag etter deres mest suksessfulle album "Bridge over Troubled Water" i 1970. Art Garfunkel forsøkte seg først med en filmkarriere tidlig på 1970-tallet med roller i to av Mike Nichols' filmer, "Catch-22" (1970) og "Kjødets lyst" ("Carnal Knowledge", 1971). Deretter forfulgte han en musikalsk solokarriere, og til tross for enkelte heldige øyeblikk og hans egen glitrende stemme manglet han Paul Simons særegne komposisjoner. Som følge av skuffende salg av hans album fra 1981, "Scissors Cut", lot han seg gjenforene med Simon for det doble konsertalbumet "The Concert in Central Park" og deretter en verdensturne, men igjen var det intern krangling som skilte dem fra hverandre. Slaget ved Metaurus. Slaget ved Metaurus var et slag i den andre punerkrigen mellom Roma og Karthago utkjempet i 207 f.Kr. nær Metaurus-elven i Italia. De karthagenske styrkene ble ledet av Hannibals bror Hasdrubal som skulle føre beleiringsutstyr og forsterkninger til Hannibal slik at han kunne beleire Roma. De romerske styrkene ble ledet av konsulene Marcus Livius Salinator og Gaius Claudius Nero. Claudius Nero hadde akkurat kjempet mot Hannibal ved Grumentum, noen hundre kilometer sør for Metaurus-elven og nådde Salinator med en rask marsj som ikke ble oppdaget av hverken Hannibal eller Hasdrubal slik at karthagerne plutselig fant seg tallmessig underlegne. Hasdrubal forsøkte å kopiere taktikkene hans bror hadde brukt i slaget ved Cannae og satte sine mest erfarne menn på sidene, med sine ferskeste soldater i sentrum. Men hans sentrum falt før de erfarne troppene kunne gjøre noe som helst. Romerne vant slaget og Hasdrubal døde sammen med sine soldater. Hannibal visste ikke at hans bror hadde kommet til Italia, før hodet til Hasdrubal ble kastet inn i leiren til Hannibal. Metaurus Kanin. Kanin ("Oryctolagus cuniculus") er en art som også er kjent som europeisk kanin og europeisk villkanin m.m. Arten, som er eneste art i slekten "Oryctolagus", tilhører harefamilien (Leporidae) og har blitt introdusert til mange nye steder i verden, unntatt i Asia og Antarktis. Arten deles inn i to underarter og cirka 100 ulike kaninraser og varianter. Kaniner er populære både som kjæledyr og matauk, herunder som jaktbytte for både rovpattedyr og jegere. Man skiller imidlertid gjerne mellom villkanin og tamkanin. Oppdrett for slakt er også vanlig, men verdens mest populære «kanin» er nok allikevel tegneseriefiguren Snurre Sprett. Beskrivelse. Haredyrene (herunder kaniner) er ikke gnagere, slik man lenge trodde, men tilhører en søstergruppe. Den viktigste forskjellen mellom kaniner og harer er at kaniner i større grad lever i ganger under jordoverflaten. Kaniner blir også generelt mindre enn harer. Kaninen har en karakteristisk krum kropp med korte framlemmer og lange, kraftfulle baklemmer som gir dyret en hoppende gangart. Hodet er lite og halsen kort. Arten er utrustet med lange, stående og meget bevegelige ører. Den relativt korte snuten er utrustet med lange værhår ytterst. Den har godt syn, god hørsel og meget god luktesans. Hannen veier typisk litt mer en hunnen. Skallen er dessuten litt bredere hos hannen. Ville kaniner er vanligvis gråbrune eller av og til også sorte (noe som skyldes melanisme), mens de mange ulike kaninrasene kan ha stor variasjon i både farger og fargekombinasjoner. Kaninen veier typisk omkring 1,3-2,5 kg og har en kroppslengde på cirka 34-45 cm, selv om enkelte individer kan bli både mindre og større. Halen er kort og utgjør typisk 4,5-7 cm. Variasjoner i størrelse og eksteriør utover dette er som regel kun aktuelt for såkalte "rasekaniner". Villkaninen liker å grave og lever gjerne store deler av livet i utgravde huler og tunneler under bakkenivået. Den regnes som et aktivt og nysgjerrig dyr. Historie. Det var den greske historikeren Polybius ("ca" 203–120 f.Kr.) som først beskrev dette dyret, i verket "Corsica". Han noterte at det fantes et harelignende dyr som levde i huleganger på øya. Disse kalte han "kunikloi". Det vitenskaplige navnets betydning, "Oryctolagus cuniculus", er "kanin(dyr) som lever i huleganger". Man tror imidlertid at kaninen ble ført til Spania av fønikerne. Domestisering. Mennesket har jaktet på kanin i mer enn 120 000 år. Tidligere trodde man at kaninen først ble domestisert på 1500-tallet, men nyere forskning hevder nå at dette skjedde alt omkring år 600 e.Kr. Pave Gregor I den store deklarerte at kanin ikke talte som kjøtt, og derfor kunne spises under faste, noe som skal ha sporet franske munker til å domestisere kaninen. Utbredelse. Den europeiske kaninen var trolig opprinnelig utbredt på Den iberiske halvøy, i Sør-Frankrike og helt i nord i Nordvest-Afrika, men arten er siden introdusert mange steder i verden (unntatt i Asia og Antarktis). Fossile funn fra sen pleistocen antyder imidlertid at arten kan ha vært utbredt fra Irland til Italia, Ungarn og østover til det vestre Sibir. Små, men livskraftige bestander ble også introdusert i Norge mot slutten av 1800-tallet. I mange år har det vært livskraftige bestander ved golfbanen i Kristiansand, på Gressholmen i Indre Oslofjord, på Søster i Onsøy og på øyer ved Bolærne i Vestfold. Arten er uønsket i Norge og står oppført på Norsk svarteliste. Underarter. Det er beskrevet en rekke underarter gjennom årene, men kun to nyter anerkjennelse hos IUCN. Dette er "O. c. algirus" og "O. c. cuniculus". "O. c. algirus" okkuperer Portugal, det sørlige Spania, Middelhavskysten og øyene, og områder helt nord i Nordvest-Afrika, mens "O. c. cuniculus" okkuperer områdene nord og øst for "O. c. algirus". Mellom disse sonene eksisterer det en sone der underartene overlapper hverandre. Moderne forskning med DNA har vist at underartene trolig splittet lag for mer enn 2 millioner år siden. "O. c. cuniculus" regnes som progenitor for tamkaninen og alle ville bestander som har blitt introdusert andre steder i verden. I dag er arten spredt til store deler av Europa (nordover til det sørlige Skandinavia) og til vestlige deler av Sør-Amerika. Den er spesielt dominerende i Australia, der den til tider har blitt regnet som et skadedyr. Viltlevende kaniner har siden den ble innført til Australia vært et svært viktig byttedyr for dingobestanden. Atferd. Kaniner er territoriale, men sosiale kolonidyr. Det vil si at de i vill forstand bor i grupper på 6-10 individer, og gruppene kan samles i en større koloni. Det kan således bo opp til 100 kaniner i en koloni, og størrelsen på kolonien kan bli oppmot 20 tennisbaner stor i omfang. Fordøyelsessystemet. Kaninens fordøyelsessystem produserer to typer avføring; den vanlige som består av runde kuler, og blindtarmsavføring som ligner myke drueklaser av bittesmå kuler. Blindtarmsvføringen er hva maten omdannes til etter å ha passert tarmen første gang, blir spist med det samme, og det er viktig av kaniner får i seg denne, da dens fordøyelsessystem er innrettet på at maten passerer fordøyelsessystemet to ganger for at den skal kunne utnyttes skikkelig, blant annet med hensyn til vitaminer. Om den andre avføringen, de større kulene kommer ut en og en, er myke og løs i konsistensen, er dette som regel en indikasjon på at kaninen enten får feil type mat, eller at en ny mat ikke har blitt introdusert gradvis nok til at den har kunnet venne seg til den. Reproduksjon. Kaninen går drektig i 30-37 dager (30 i snitt) og føder typisk 1-14 unger (seks i snitt). Ungene veier cirka 45 gram ved fødselen og avvennes når de blir omkring 22-31 dager gamle. Ungene regnes som selvstendige etter cirka fire uker. Både hanner og hunner blir produktive fra de er omkring åtte måneder gamle. Kaninen kan leve til den blir cirka ni år gammel, men gjennomsnittlig levealder i vill tilstand er omkring ett år. Annet. Kaniner spiser grov kost og omdanner denne effektivt til proteiner. Siden dagens store forbruk av storfe- og kyllingkjøtt ikke er bra for miljøet, anbefaler Sveriges jordbruksuniversitet at man heller spiser mer kaninkjøtt. Storfeavlen fører nemlig til store utslipp av den miljøskadelige gassen metan. Tetrahydrocannabinol. Tetrahydrocannabinol, også kjent som THC, Δ9-THC, Δ9-tetrahydrocannabinol, C21H30O2, (delta-9-tetrahydrocannabinol), Δ¹-tetrahydrocannabinol, eller dronabinol, er det viktigste psykoaktive virkemiddel funnet i cannabisplanten. THC ble første gang ekstrahert kjemisk av Raphael Mechoulam og Yechiel Gaoni fra «The Weizmann Institute» i Rehovot, Israel i 1964. I ren form er THC et glassaktig, fast stoff når det er kaldt, og en klissete væske når det blir varmet opp. THC fordamper til gass ved rundt 150°-200° Celcius. THC løses veldig dårlig i vann, men lett i alkohol eller fettbaserte løsningsmidler. Thc har dessuten også en større molokylær masse enn vann, noe som gjør at thc vil etter vert synke til bunnen om man blander det med vann (mol.mass: thc: 314.45 g/mol, vann: 18.01528(33) g/mol) THC har bedøvende/smertelindrende egenskaper selv ved lave doser og medisinsk Cannabis var frem til 1960-tallet tilgjengelig på apotek i Norge. Publius Cornelius Scipio. Publius Cornelius Scipio (død 211 f.Kr.) var en general og statsmann i den romerske republikk. Scipio tjente som konsul i 218 f.Kr., det første året i den andre punerkrigen, og seilte med en armé fra Pisa til Massilia for å hindre Hannibals fremrykning mot Italia. Han klarte ikke å finne sin fiende og skyndte seg tilbake over sjøen til Gallia Cisalpina etter å ha sendt sin hær videre til Hispania under kommandoen til sin eldre bror Gnaeus Cornelius Scipio Calvus med instruksjoner om å holde de karthagenske styrkene der i sjakk. Da han kom tilbake til Italia rykket han umiddelbart frem for å møte Hannibal. I en kavaleritrefning nær Ticinus, en sideelv av Po, ble han beseiret og alvorlig såret. I desember samme år var han igjen vitne til det fullstendige nederlaget til den romerske arméen ved Trebia. Hans medkonsul Titus Sempronius Longus hadde insistert på å kjempe mot Scipios råd. Til tross for de militære nederlagene hadde han fremdeles støtten til det romerske folk. Hans lederperiode ble utvidet og året etter var han i Hispania sammen med sin bror, vant seirer over karthagerne og styrket Romas posisjon på den iberiske halvøya. Han fortsatte den iberiske kampanjen frem til 211 da han ble drept i et nederlag ved Øvre Baetis. Detaljene i disse kampanjene er ikke nøyaktig kjent, men det ser ut til at det endelige nederlaget og døden til de to Scipioene skyldtes deserteringen til keltiberere som var blitt bestukket av Hasdrubal, Hannibals bror. Han var sønn til Lucius Cornelius Scipio og far til Scipio Africanus, som opprinnelig også het Publius Cornelius Scipio. Gnaeus Cornelius Scipio Calvus. Gnaeus Cornelius Scipio Calvus (død 211 f.Kr.) var en romersk general og statsmann. Hans far var Lucius Cornelius Scipio og hans bror var Publius Cornelius Scipio. Han tjente som konsul i 222 f.Kr.. Han kjempet i den andre punerkrigen på den iberiske halvøy (Hispania), men ble drept i slaget ved Øvre Baetis i 211 f.Kr. Jens Haugland. Jens Haugland, (født 16. april 1910 i Bjelland i Vest-Agder, død 2. mai 1991) var en norsk jurist og politiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var innvalgt stortingsrepresentant for Vest-Agder i fem perioder fra 1954 til 1973, han var justisminister fra 1955 til 1963 og kommunalminister fra 1963 til 1965. Karriere. Haugland ble utdannet jurist i 1936, han var advokat i Kristiansand fra 1943 og høyesterettsadvokat fra 1951. Han var legasjonssekretær i Stockholm i siste del av andre verdenskrig. Haugland tilhørte Arbeiderpartiets venstreside, og var tidlig ute med å ta opp til debatt overvåkingen på politisk grunnlag som fant sted på 1950-tallet. Størst oppsikt vakte Haugland med memoarboken "Dagbok frå Kongens Råd" (1986), hvor han offentliggjorde private dagboksnotater fra tiden som minister, og blant annet avslørte at rykter om kong Olav Vs privatliv var tatt opp på regjeringsnivå. Haugland ønsket å modernisere Grunnloven til et mer moderne norsk, men nådde ikke fram med sitt syn. Han var også talsmann for en mer rettferdig valgordning med utjevningsmandater, dette ble innført i 1989, 16 år etter at Haugland hadde forlatt Stortinget. Han var også talsmann for en sammenslåing av de to Agder-fylkene. Haugland var imot norsk medlemskap i EF. Han kjempet sammen med Arne Treholt og Jens Evensen mot militærjuntaen i Hellas. Steve Upton. Steve Upton (født 24. mai 1946 i Wrexham, Denbighshire) er en britisk musiker. Han er kjent som trommeslager for bandet Wishbone Ash, som han var med på å grunnlegge sammen med bassist og vokalist Martin Turner i 1969. De hadde sin første spillejobb i november samme år i rådhuset til Dunstable. Upton begynte å spille trommer for flere amatørbluesband i Sør-England som ikke klarte å ta steget opp. Det første bandet kalte seg «The Scimitars» og var populære i Torquay. Da dette bandet ble oppløst ble Steve Upton med et annet bluesband på en turné i Tyskland, som ble oppløst under turen. Steve returnerte da til England hvor han ble kontaktet av Martin Turner som søkte en trommeslager. Sammen grunnla de Wishbone Ash. Steve Uptons fungerte i tillegg til trommeslager også som manager for bandet og tok seg av den daglige driften. Hans musikkstil var influert av jazz og han var betegnet som kreativ med intrikate taktskifter og kraftfulle trommesoloer. Han gikk etterhvert fra denne stilen og fikk en hardere og mer presis stil som han beholdt til han sluttet i bandet i 1990. Upton ble i bandet i 21 år før han bestemte seg for å forlate musikkbransjen. Han administrerer nå slottet til musikkagenten Miles Copeland i Sør-Frankrike. Sergej Rakhmaninov. Sergej Vasiljevitsj Rakhmaninov (Russisk: Сергей Васильевич Рахманинов, født i Semjonovo, Novgorod guvernement, død 28. mars 1943 i Beverly Hills, California) var en russisk komponist, pianist og dirigent som flyttet til USA i 1920. Av fullførte verk, skrev han blant annet fire klaverkonserter, tre symfonier og tre operaer. Rakhmaninov var ikke bare en av de største pianistene i det tyvende århundre, men også den siste store representanten for den russiske romantiske tradisjon sammen med Tsjaikovskij og Rimskij-Korsakov. Bakgrunn, yngre år. Selv om Rakhmaninovs familie opprinnelig var velstående, ble de redusert til trange kår av farens sløsing. Belastningen resulterte i at foreldrene med tiden separerte seg. I 1885, etter i begynnelsen å ha studert ved konservatoriet i St. Petersburg, ble Rakhmaninov sendt for å studere piano med den strenge læreren Nikolaj Zverev, hvis disiplinering forlangte at guttens pianoøvelse begynte hver morgen klokken seks. Å bo hos Zverev gav også den unge Rakhmaninov muligheten til å møte så fremragende musikere som Anton Rubinstein, Anton Arenskij, og, av kanskje størst betydning, Tsjaikovskij, på sammenkomstene søndag ettermiddag. I 1888 ble Rakhmaninov undervist i komposisjon av Tanejev og Arenskij, og den økende interessen for komponering ledet til et brudd med den pianoorienterte Zverev. Før avgangseksamen, skrev han vellykkede verker som den varmt følelsesladde første pianokonsert, Trio elegiaque No. 1 og den russiskpregede, Tsjaikovskij-influerte énaktsoperaen Aleko – hans avgangseksamen – som han fikk den høyest mulige karaktér for. Krevende startfase, fulgt av tiltakende suksess. I 1892 skrev Rakhmaninov én av sine mest populære stykker, Preludium i ciss-moll. Fem år senere var premieren av hans ambisiøse første symfoni en katastrofe, muligens på grunn av Glazunovs utilstrekkelige fremførelse, noe som førte til at Rakhmaninov sluttet å komponere i en periode som varte tre år. Hans depresjon ble med tiden kurert under hypnosebehandling, og resultatet av Rakhmaninovs gjenoppdagede selvtillit var den umiddelbart fremgangsrike og svært populære andre pianokonserten. Fremdriften i oppbygningen til sluttens ekstatiske klimaks i dette verket, ble en modell for Rakhmaninovs etterfølgende stykkers avslutninger. De neste 15 årene var svært produktive, og fruktene av hans modenhet ledet til hans andre symfoni (1906-7), tredje pianokonsert i 1909, og "Klokkene", en korsymfoni basert på et dikt av Edgar Allan Poe. Utvandring til USA og pianistkarriere. Rakhmaninov forlot igjen komposisjon, da han og hans familie forlot Russland og utvandret til USA ved revolusjonen i 1917, og behovet for å tjene til livets opphold tvang ham til å begynne en karriere som internasjonal konsertpianist. Senere verk. Da Rakhmaninov vendte tilbake til komposisjon i 1926 med sin fjerde pianokonsert, fikk den dårlig mottagelse, noe som antydet at han hadde mistet teften. Men i 1930-årene gjenvant han tidligere heder med "Variasjoner over et tema av Corelli", hans siste verk for solo piano, "Rhapsodi over et tema av Paganini", for piano og orkester, og den tredje symfonien, fullført i 1936. Hans siste verk, fullført tre år før hans bortgang av kreft i mars 1943, var symfoniske danser, som ikke bare viser hans interesse for instrumental klang – illustrert av bruken av altsaksofon – men minner også om de russisk-ortodokse kirkesanger fra hans hjemland. Malmfuru. Malmfuru er en betegnelse på furu som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær finnes først og fremst i høyereliggende strøk. Selve «malmingen» skjer ved at harpiksen i treet stopper til porene i midten av treet slik at det dannes en mørk kjerne som forsterker furua. Malmfuru er naturlig impregnert og derfor meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt treverk har blitt benyttet til byggemateriale i Norge i uminnelige tider, blant annet til konstruksjon av stavkirkene våre, og malmfuru er fortsatt mye benyttet i Norge. Ekseption. Ekseption var et nederlandsk band som hadde sin storhetsperiode på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Bandets hitsingler var for det meste poprockarrangementer med jazzsoloer av kjente klassiske temaer. Ekseptions mest kjente medlem var Rick van der Linden, som var pianist og organist, og gjennom suksessårene fra 1969 til 1973 bandets komponist og leder. Ekseption ble dannet i 1958 som The Jokers, og spilte frem til 1968 jazz, rhythm and blues og popmusikk, for det meste covere. Etter å ha brukt navnet Incrowd i et drøyt år valgte bandet i 1967 å endre navnet til Ekseption. Etter sukses med to poprock-arrangementer av klassiske temaer valgte man i 1968 å satse på slike arrangementer, og dette innledet suksesperioden som varte til 1973, under ledelse av Rick van der Linden. I den perioden ga bandet ut seks LP-er, og ca. halvparten av materialet var slike arrangementer – resten var egne komposisjoner innen popmusikk, rock og semi-klassisk, ofte med jazzpreg. Etter at van der Linden forlot bandet ga Ekseption ut to LP-er i 1974 og 1975 som fortsatte i omtrent samme spor, men med en mer avslappet stil med sterkere fremtreden av jazz-elementene. Stil. Ekseption ble mest kjent for sine bearbeidelser av kjente temaer fra klassiske komponister, i pop- og rockpregede settinger med jazzsoloer, men ca. halvparten av produksjonen var egne komposisjoner. Instrumenteringen var spesiell i datidens nederlandske populærmusikk, da Ekseption til tross for pop- og rockelementene sjeldent brukte elektrisk gitar, men i stedet trompet og saksofon. Tastaturinstrumentene hadde en dominerende rolle. Stilen har endret seg gjennom årene. Mellom 1967 og 1969 var stilen preget av jazz, rhythm and blues og popmusikk. Inspirert av gruppa The Nice valgte bandet i 1968 å arrangere kjente klassiske temaer. Seks av de ti sporene på deres første LP (1969) var slike arrangementer, mens resten av plata bestod av jazz og rock. Denne stilen ble beholdt frem til 1973, med en synkende andel «klassiske» arrangementer. "Bingo" (1974) og "Mindmirror" (1975) var mindre dominert av tastaturinstrumenter, og hadde en løssere, mer jazzpreget stil. Fra albumet "Back to the Classics" (1977) har Ekseptions utgivelser vært sterkt preget av arrangementer av klassiske temaer, og i økende grad av at bandet arrangerte sine tidligere «klassiske» hits på nytt. Historikk. Ekseption ble startet som The Jokers i 1958 med blant andre trompetist Rein van den Broek og gitarist/saksofonist Huib van Kampen. Bandet skiftet navn til Incrowd i 1965. Et annet band hadde allerede det navnet, så man valgte da navnet Ekseption i 1967, etter sigende etter å ha pekt på et tilfeldig ord i en engelsk ordbok. Nye medlemmer i 1967 var saksofonist Rob Kruisman, som tok på seg lederjobben, og klassisk utdannet pianist Rick van der Linden, som også hadde spilt jazz. Etter forslag fra Rick van der Linden, og inspirert av The Nice, spilte bandet inn en rockversjon av Aram Khatsjaturians "Sverddans" (sabeldans). Ved Loosdrecht Jazz Festival i 1968 spilte Ekseptions «Sabre Dance», Hank Mobleys «Avila and Tequila» (kalt «Avilla at the Tequila») og Dizzy Gillespies «Taboo». De vant førsteprisen og en platekontrakt med Philips. Det var meningen å utgi «Sabre Dance» som singel, men da man hørte at bandet Love Sculpture allerede hadde en hit med «Sabre Dance», valgte man å spille in et arrangement av åpningstemaet og deler av førstesatsen av Beethovens femte symfoni, under tittelen «The 5th» – i noen land også kjent som «The Fifth». Singelen ble utgitt i mars 1969. «The 5th» slo ikke an i begynnelsen, men salget tok seg kraftig opp i august etter iherdig innsats av en kjent radioprogramleder, og da var Ekseptions hovedformel grunnfestet: kjente klassiske temaer arrangert som poprock med jazzelementer – jazz oftest som soloer som midtdelen i en ABA-form. I kjølvannet av singelen spilte bandet inn et album som for 60% besto av klassiske temaer i Ekseptions setting. Fra den tid og frem til 1973 var Ekseption dominert av Rick van der Lindens ledelse og musikalske retning, og av en rekke hits og godt solgte album i mange land, blant andre Nederland, Israel og de nordiske landene. Ekseptions suksess begynte å minke etter "Ekseption 5" (1972), og uroen i bandet økte, med endringer i besetningen som resultat. Etter "Trinity" (1973) fikk van der Linden beskjed om at han var uønsket som leder og medlem, og han forlot bandet og startet Trace. Deretter fortsatte bandet med forskjellige stilendringer og besetninger, også med Rick van der Linden og flere andre tidligere oppsagte medlemmer, men suksessen uteble. Ekseption hadde flere gjenforeninger opp til 1990-tallet, og spilte sammen med en hel ny besetning så sent som i 2003, men etter at van der Linden døde den 22. januar 2006 virker det trolig at en epoke er over. Adelsö. Adelsöns nordlige odde «Horn», sommaren 2007 Adelsö (eldre navn: "Alsnö") er et sogn som tilhører Ekerö kommune i Stockholms län. Det ligger i Färentuna herred og består av flere øyer som ligger mellom nordlige og sørlige Björkfjärden. Foruten hovedøya Adelsön består sognet av den bebodde øya Björkö, som var stedet for det betydningsfulle handelsplassen og kaupangen Birka i vikingtiden, Kurön, Tofta holmar og ytterligere noen mindre øyer. Björkö og området rundt Adelsö kyrka og Hovgården er forklart av UNESCO som verdensarv. Hovedøya Adelsön er rundt ti km lang og rundt to og fire km bred. Natur. Adelsös landskap består av småkuperte barskogsbevokste åser og morenehøyder vekslende med åkre og enger med vakre løvtrær, først og fremst eiketrær. Høyeste punktet på Adelsö er Kunsta berg med sine 53,2 m over havet. På Kunsta berg finnes nå et vakkert utkikkstårn, hvorfra man kan se milevidt ut over Mälaren. Adelsö ligger inntil Sørlige og Nordlige Björkfjärden. Dyrelivet er artsrikt og omfatter blant annet elg, rådyr, villsvin, rødrev og mink. Befolkning. Den bofaste befolkningen består av cirka 750 innbyggere og innbyggertallet har vært ganske stabilt gjennom århundret. Flertallet av de yrkesaktive pendler i dag til Stockholm, men jordbruk bedrives i stor utstrekning og et par aktive yrkesfiskere finnes fortsatt. Under sommermånedene økes antallet innbyggere med mange sommergjester, som gjør at hele øya våkner til liv. Næringsliv. På Adelsö finnes jordbruk, fiske, landhandel, pizzeria, kafé og handelshager. Kommunikasjoner. Kommunikasjonene til Adelsö er gode. Busser (linjene 311 og 312) går ut fra Brommaplan til fergeleiet, Sjöängen, på Munsö. Buss 312 følger med fergen og går også rundt på øya. Fergen går hver halvtime på dagtid (hvert 20. minutt under rushtiden) og så godt som hver time resten av døgnet. Titus Sempronius Longus. Titus Sempronius Longus (født ca 260 f.Kr.) var en romersk konsul under den andre punerkrigen. Han var konsul i 218 f.Kr. sammen med Publius Cornelius Scipio. Sempronius ble sendt til Afrika i 218 f.Kr. med 160 quinqueremer for å samle styrker og forsyninger, mens Scipio ble sendt til Hispania for å avskjære Hannibal. Sempronius slo til fra Lilybaeum på Sicilia og erobret Malta fra karthagerne. Kort tid etterpå ble Scipio såret og forfulgt av Hannibals styrker etter slaget ved Ticinus og det romerske senatet sendte bud på Sempronius. Han ankom i desember og ledet et angrep mot Scipios råd ved Trebia. Hans armé angrep inn i en felle og ble omsluttet av styrkene til Hannibals bror, Mago. Selv om det var et knusende romersk nederlag, kjempet Sempronius og en styrke på 10 000 infanterister seg gjennom de bakre karthagenske linjene i sikkerhet. Sempronius returnerte til Roma i januar 217 f.Kr. for å bivåne valgene til nye konsuler. Han ble etterfulgt av Gaius Flaminus Nepos og returnerte til sin armés vinterleir. Sempronius kjempet mot Hanno ved Grumentum. Hæren hans drepte 2000 karthagere og fanget ytterligere 280. Arméen presset Hanno ut av Lucania tilbake til Bruttium og sikret gjenerobringen av byene Vercellium, Vescellium og Sicilinum. I 194 f.Kr. ble hans sønn Tiberius Sempronius Longus konsul og bivånet migrasjonen til de romerske kolonistene til bosetninger i Salernum og Buxentum. Morene. En morene er usortert løsmateriale av stein, avsatt av en isbre. Materialet kan være avsatt under isbreen som bunnmorene, langs siden av breen som sidemorene, eller mellom to breer som midtmorene. En særlig karakteristisk landform utgjør endemorenene, ofte benevnt som ra, store mengder morenemasse ble gjerne avsatt der breen stoppet opp. Landskapene som har vært dekket av isbreer er for en stor del helt preget av store endemorener. Særlig fremtredende er dette f.eks. i Danmark og Nord-Tyskland. I Norden kan en sammenhengende endemorene identifiseres fra Finland gjennom Sverige og Norge og denne markerer isbreens utstrekning for litt mer enn 10000 år siden. Gjennom Østfold og Vestfold er morenematerialet av slikt omfang at disse dominerer store deler av landskapet. Begrepet "morene" brukes dels geomorfologisk om landformer av løsmasser avsatt av isbreer, dels om jordarten dannet av en isbre. Jordarten, også kalt "aur", kjennetegnes av en usortert blanding av ulike partikkelstørrelser, fra leirepartikler mindre enn 0,002 mm til blokker større enn 20 cm. De mindre partiklene som innhyller de større partiklene kalles for «matrise» og de større partiklene kalles for «blokk». Morene kan deles inn i blokkrik eller matriserik morene avhengig av dens sammensetning. Termen morene omfatter altså både jordarter (engelsk: "till") og landformer (engelsk: "moraine"). Ted Turner (musiker). David Allen Turner (født 2. august 1950 i Birmingham, England) er en engelsk musiker. Han er kjent som gitarist i bandet Wishbone Ash og som studiomusiker for artister som George Harrison, John Lennon, Billy Preston og Al Stewart. Turner startet å spille gitar i en alder av 17 år og da han var 19 spilte han i et lokalt band. I 1969 svarte han på en annonse i musikkmagasinet Melody Maker hvor det ble arrangert en audition etter en gitarspiller for et da navnløst band. Han og en annen gitarist, Andy Powell, svarte på den samme annonsen og Powell foreslo at bandet burde prøve begge gitaristene for å teste hvordan det ville høres ut. Dette skulle senere komme til å bli Wishbone Ash' varemerke og en ny unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier» som senere skulle påvirke andre band, som f.eks. Iron Maiden. I 1971 spurte John Lennon Ted om å spille gitar på låten «Crippled Inside» på hans nye album "Imagine". Våren 1974 forlot han Wishbone Ash og musikkbransjen for å reise jorden rundt og prøve å finne seg selv. I løpet av 1975 hadde han kommet til New Orleans for å starte et prosjekt i et forsøk på å øke den globale bevisstheten gjennom rockemusikk. Senere dette året flyttet han til Los Angeles for å spille inn, skrive og produsere for artister som George Harrison, Billy Preston, og Al Stewart. På begynnelsen av 1980-tallet var han medlem av flere mindre rockeband før han igjen begynte med innspilling for artister som Brian Auger og Rod Stewart. I 1987 ble han med Wishbone Ash for innspillingen av albumet «Nouveau Calls» samt senere utgivelser og turnéer. Han ble i bandet til 1994 da han forlot dem til fordel for egne prosjekter som han fortsatt jobber med. I løpet av hans karriere med Wishbone Ash ble han og hans distinkte gitarteknikk stemt frem av musikkmagasinet Rolling Stone som en av 20 store rockegitarister gjennom tidene. Gaius Flaminius. Gaius Flaminius Nepos var en konsul og statsmann i den romerske republikk i det 3. århundre f.Kr. Han var den mest populære lederen som utfordret autoriteten til det romerske senatet før Gracchus-brødrene et århundre senere. I tiden etter den første punerkrigen var Flaminius, en "novus homo", lederen for en reformbevegelse som forsøkte å reorganisere statlig jord i Italia. Som tribun for plebeierne i 232 f.Kr. satte han en folkeavstemning i gang som delte landet sør for Ariminum, som hadde blitt erobret fra gallerne ti år tidligere, og gav dem til fattige familier som hadde mistet sine gårder i løpet av krigen. Senatet motsatte seg dette og han konsulterte seg ikke med dem, i motsetning til grunnloven og tradisjonen. Flaminius var guvernør i Sicilia i 227. I mellomtiden førte reorganiseringen av landet til et fornyet angrep på romersk territorium fra gallerne som romerne til slutt beseiret i slaget ved Telamon i 224. Året etter ble Flaminius valgt til konsul for første gang. Sammen med Marcus Vlaudius Marcellus tvang han gallerne til å underlegge seg Roma og opprettet provinsen Gallia Cisalpina. Flaminius ble "magister equitum" under Fabius Maximus i 221 og valgt til censor året etter. I sin periode bygget han Via Flaminia fra Roma til Ariminium, etablerte kolonier ved Cremona og Placentia, reorganiserte centuriate-forsamlingen for å gi de fattige klassene mer stemmemakt og bygget Circus Flaminius på Marsmarken. Han var den eneste senatoren i 218 som støttet "Lex Claudia" som forbød senatorer fra å delta i oversjøisk handel. Under Hannibals invasjon av Italia i 217 ble han gjenvalgt til konsul sammen med Gnaeus Servilius. Flaminius satte sammen nye legioner og marsjerte nordover for å møte Hannibal, men ble tatt i bakholdsangrep ved innsjøen Trasimene. Hæren ble ødelagt og Flaminius drept. Hans støttespillere i senatet begynte å miste makten til mer aristokratiske fraksjoner, og romerne fryktet at Hannibal ville beleire byen. Senatet utnevnte Fabius Maximus til diktator. Alnön. Alnön, utenfor Sundsvall, er en 75 km² stor øy som ble dannet for 570 millioner år siden ved vulkansk aktivitet i området. Øya er 15 km lang og 6 km bred på bredeste stedet. Innbyggertallet vinterstid er ca 7 500, på sommeren det doble. Bebyggelsen er ganske godt utspredt over øya, men har sin største konsentrasjon omkring brofestet i Vi, der kjøpesentre og butikker finnes. En stor del av befolkningen arbeider i Sundsvall. På grunn av den vulkanske historien inneholder Alnöns berggrunn flere verdensunike mineraler, der det mest kjente er alnöitt. På nordlige delen av Alnön finnes flere interessante geologiske lokaliteter samt flere fortidslevninger som gravhauger. Alnöbron forbinder Alnön med fastlandet. På nordlige Alnön, 2,5 km nord for Alnöbron, står Alnö gamle kirke og Alnö kirke side ved side. I tilknytning til disse ligger også Hembygdsgården med Sågverksmuseet. Ved Stornäset ligger et av øyas tre naturreservater samt Stornäsets Vandrehjem. Her holder man også på å bygge Alnö Golfbane. Noen kilometer lenger nord, ved Hörningsholm, finner man Tors lokal, Sveriges første Folkets Hus på landsbygda. På sørlige Alnön finner man flere fine badeviker, Bänkåsviken, Tranviken, Slädaviken, Hartungviken og Grönviken. Sommeridyllen Spikarna, et fiskevær med sjøboder, fiskestugor og kafé, ligger på den sørlige delen av øya. Her har Spikarnas Fiskevær sin virksomhet med båtturer ut i skjærgården. De ordner også charter, sight-seeing, materialtransport og tar også gjester ut til Storholmen-Kanonön. Spikarö Kapell har gudstjenester og musikkvelder under sommeren. Galleri Glasverandan ordner musikkvelder. Restaurang Piren holder hus i et av Alnös 19 forhenværende sagbruk som ligger i Karlsvik. Restauranter finnes også i Tranviken og i Vindhem, som også har en av Alnös fire småbåthavner. Sågverksmonumentet, minnet over sagbrukstiden år 1860 til år 1963, er plassert på torget i Alnö sentrum. I sentrum finnes også bensinstasjon, bank, post, butikker, gatekjøkken og restauranter. Schymbergsgården er beliggende på Alnön, Denne gården er Hjördis Schymbergs barndomshjem og ble donert til stiftelsen i 1999 med målet om igjen å fylle denne med sang, musikk og kulturelt liv. Om navnet. Alnön er navnet på selve øya, mens genitivformen siden gammelt er Alnö og ikke "Alnöns". Således heter forsamlingen "Alnö forsamling", kirken heter "Alnö kirke", kommunedelen heter "Alnö kommunedel", og den gamle soknet het "Alnö sokn". Idrett. Fotballagget Alnö IF er fra Alnön. Balgö. Balgö utenfor Tångaberg i Varberg kommune, Hallands län i Sverige er med sine 250 hektar landområde den største av Hallands øyer. Til Balgö regnes et antall mindre øyer, blant andre selreservatene Stora og Lilla Både. Her finnes fortidslevninger, geologisk interessante områder og et rikt fugleliv. Øya er blitt brukt som beitemark for sauer og kyr. Andy Powell. Andrew Powell (født 19. februar 1950 i Stepney, London) er en engelsk musiker. Han er kjent som gitarist for bandet Wishbone Ash og er den eneste som er igjen av originalbesetningen. Han er også kjent som en av grunnleggerne bak en ny unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier» sammen med Ted Turner. Han har oså jobbet med flere kjente artister som George Harrison, Ringo Starr og bandet Renaissance blant flere. Andy begynte å spille gitar som han hadde lånt da han var elleve år og var inspirert av den instrumentale musikken til The Shadows og deres ledende gitarspiller Hank Marvin. Senere har Powell blitt kjent for sitt gitarspill med gitaren «Gibson Flying V». Han startet å spille i lokale band som hadde flere musikalske stilarter. I 1969 svarte han på en annonse i musikkmagasinet «Melody Maker» hvor det ble arrangert en audition etter en gitarspiller for et da navnløst band. Han og den andre gitaristen Ted Turner svarte på den samme annonsen hvor Powell så foreslo at bandet burde prøve begge gitaristene for å teste hvordan det ville høres ut. Dette skulle senere komme til å bli Wishbone Ash' varemerke og en ny unik teknikk i rocken kalt «doble gitarharmonier» som senere skulle påvirke andre band, som for eksempel Iron Maiden. Bandet utga sitt første album "Wishbone Ash" i 1970. Wishbone Ash' tredje album "Argus" fra 1972 ble av Melody Maker kåret til det beste britiske albumet dette året og Andy Powell havnet på flere lister over gode gitarister i mange aviser og magasiner. I tillegg til bandet har han laget instrumentale komposisjoner som har blitt brukt som kjenningsmelodier for radio og TV (inkludert programmet «Today Show» og for VM i fotball). I 1995 var Andy den eneste som var igjen av de opprinnelige besetningsmedlemmene og var fast bestemt på å være en kontinuitetsbærer og drive bandet fremover med støtte av en trofast tilhengerskare. Han er i dag opptatt med omfattende turnévirksomhet med bandet og har planer om flere utgivelser fra sin base i Connecticut, USA. Hasdrubal (død 221 f.Kr.). Hasdrubal (= «Baal hjelper») var svigersønnen til Hamilcar Barca, som fulgte den sistnevnte i hans kampanje mot det regjerende aristokratiet i Karthago mot slutten av den første punerkrigen, og hans erobring av Hispania. Etter Hamilcars død i 228 f.Kr., overtok Hasdrubal kommandoen, og utvidet og konsoliderte det nyerobrede området med effektiv diplomati. Han grunnla også den nye provinsens hovedstad Karthago Nova (Cartagena), og inngikk en avtale med romerne der Ebro skulle bli grensen mellom de to rikene. Hasdrubal ble drept av en keltisk snikmorder i 221 f.Kr. Bohuskysten. Bohuskysten (svensk: Bohuskusten) er den nordlige delen av den svenske vestkysten, fra Svinesund til Marstrand i Bohuslän. Bohuskysten er kjent for sin skjønnhet, salte bad, klipper og mange soltimer. Det går til og med an å finne korallrev her. Største by ute ved kysten er Uddevalla. På 1800-tallet begynte turismen i Bohuslän. Den rike bybefolkningen kom til de pittoreske fiskersamfunnene langs Bohuskysten for salte bad og tangbad. Seiling, fiske, Bohusleden, helleristninger og mye mer lokker turistene nå for tiden. Fabius Maximus. Quintus Fabius Maximus Verrucosus (ca 275–203 f.Kr.), kalt Cunctator ("forsinkeren"), var en romersk general og statsmann som ble født i Roma rundt 275 f.Kr. og døde i Roma i 203 f.Kr. Han var konsul fem ganger (233, 228, 214, 213 og 209 f.Kr.) og var to ganger diktator (221–219 f.Kr. og 217 f.Kr.). Hans kallenavn "Cunctator" henviser til hvordan han satte ut tropper under den andre punerkrigen. Fabius nedstammet fra en gammel patrisier-familie, Fabii, og var barnebarn av Quintus Maximus Gurges og oldebarn av Quintus Fabius Maximus Rullianus, begge kjente konsuler. Han deltok antagelig i den første punerkrig, selv om det ikke er kjent hvilken rolle han spilte. Etter krigens slutt rykket han raskt oppover i sin politiske karriere. Han tjente to ganger som konsul og censor og i 218 f.Kr. deltok han i utsendingen til Karthago. Det var Fabius som formelt erklærte krig mot byen etter at Hannibal erobret Sagonte. Det romerske senatet utnevnte ham til diktator i 217 f.Kr. etter katastofen ved Trasimene i juni. Dette var uvanlig, da det vanligvis var konsulene som valgte diktator. Fabius var fullt klar over den militære overmakten til karthagerne, og da Hannibal invaderte Italia, nektet han å møte ham i feltslag. Istedet holdt han troppene sine nær Hannibal, i håp om å trette ham ut i en lang utmattelseskrig. Fabius klarte å trakassere de karthagenske matsankerne og begrenset Hannibals evne til å ødelegge mens han tok vare på sine egne militære styrker. Romerne var ikke imponert over denne defensive strategien og i begynnelsen var hans kallenavn ment som en fornærmelse. Strategien ble delvis ødelagt på grunn av manglende enhet i kommandoen i den romerske hær. Magister equitum Minucius var en politisk fiende av Fabius. Det var først etter at Fabius reddet ham fra en angrep av Hannibal at Minucius plasserte seg under Fabius sin kommando. Minucius hadde blitt utnevnt til medkommandant av de romerske styrkene av Fabius sine kritikere i senatet. Minucius hevdet åpent at Fabius var feig fordi han ikke klarte å konfrontere de karthagenske styrkene. Nær dagens Larino i Molise (da kalt Larinum) hadde Hannibal tatt posisjon ved en landsby kalt Gerione. I dalen mellom Larino og Gerione hadde Minucius bestemt seg for å gjennomføre et frontalangrep på Hannibals tropper. Flere tusen mann var involvert på begge sider. Det virket som om romerne var i ferd med å vinne, men Hannibal hadde satt opp en felle. Snart ble de romerske troppene slaktet. Fabius, til tross for Minucius sin arroganse tidligere, skyndte seg til sin medkommandants assistanse og styrkene til Hannibal trakk seg umiddelbart tilbake. Etter slaget var det antatt at det ville bli konflikt mellom Minucius og Fabius. Men den yngre soldaten marsjerte sine menn til Fabius sin leir og han skal ha sagt at «min far gav meg livet. Idag reddet du livet mitt. Du er min andre far. Jeg anerkjenner dine overlegne evner som kommandant.» På slutten av diktatorskapet til Fabius ble kommandoen gitt tilbake til konsulene Gnaeus Sevilius Geminus og Marcus Atilius Regulus og i det påfølgende året (216) til konsulene Lucius Aemilius Paullus og Gaius Terentius Varro. Etter at Paullus og Varro ble beseiret ved Cannae det året, ble visdommen i taktikken til Fabius forstått og "Cunctator" ble en æresbevisning. Denne taktikken ble fulgt i resten av krigen, så lenge Hannibal forble i Italia. Fabius militære suksesser var små, bortsett fra gjenerobringen av Tarentum i 209 f.Kr.. Da M. Livius Macatus, guvernøren av Tarentum, noen år senere tok æren for gjenerobringen svarte Fabius: «Selvsagt. Hadde du ikke mistet den, kunne jeg ikke tatt den tilbake.» Han tjente som konsul to ganger til i 214 og 213 f.Kr. i tillegg til å være øverste augur og pontifex maximus, en kombinasjon som ikke ble gjentatt før Julius Cæsar. Men han motsatte seg den unge og ambisiøse Scipio Africanus som ønsket å bringe krigen til Afrika. Senere ble han en legendarisk figur og modellen for tøffe, modige romere. Ifølge Ennius, "unus homo nobis cunctando restituit rem", «har en mann, ved å forsinke, gjenopprettet staten for oss.» Mens Hannibal nevnes blant de største generaler gjennom tidene, har profesjonelle militære æret Fabius sitt navn på en hel strategisk doktrine kjent som «"Fabius' strategi"». Can't Stop the Music. "Can't Stop the Music" er en musikalsk filmkomedie lansert i 1980. Den er en tilnærmet biografisk fremstilling av discogruppa Village People, men den er ikke tro mot den sannferdige historien om gruppa. Halve filmens budsjett på $ 20 000 000 ble brukt på en verdensomspennende publisering, men filmen ble allikevel dårlig mottatt av kritikerne, og tjente bra på billettinntekter kun i Australia. Filmen er ansett for å være dårlig på grunn av dårlig skuespill, mangelfull regi og en del rare scener, som den der Steve Guttenberg står på rulleskøyter gjennom New Yorks gater. Handling. Jack Morell (Steve Guttenberg) er en komponist som ser seg om etter et band som kan spille sangene hans. Med hjelp fra sine venner Samantha Simpson (Valerie Perrine) og Ron White (Bruce Jenner), samler Jack en sekstett med macho menn som jobber seg mot toppen i New York City. Golden Raspberry Awards. Filmen ble nominert til hele 7 priser under den første Razzie-utdelingen. Den vant i kategoriene «verste film» og «verste manus». Filmen ble også nominert til «verste 'musikal' i våre 25 første år» til den 25. Razzie-utdelingen. Nobels Fredssenter. Nobels Fredssenter er en norsk stiftelse, opprettet ved vedtak i Stortinget i 2000 og åpnet i 2005. Nobels Fredssenter skal formidle informasjon om fredsprisvinnerne, Alfred Nobel, Nobels fredspris, aktuelle konflikter og internasjonal fredsinnsats gjennom dokumentasjon, utstillinger, forelesninger, konferanser og andre aktiviteter for barn og voksne. Styret i stiftelsen velges av Nobelkomiteen. Senteret er plassert på Rådhusplassen i Oslo, i hovedbygningen for den gamle Vestbanestasjonen. Styreleder er Geir Lundestad, mens direktør er Bente Erichsen. Åpningen. Nobels Fredssenter ble åpnet av Kong Harald 11. juni 2005 og både den norske og svenske kongefamilien var tilstede. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik holdt tale. Åpningen inngikk i det offisielle programmet for hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge. Seremonien ble regissert av Bentein Baardsson. Ugler i mosen (film). "Ugler i mosen" er en norsk film fra 1959. Filmen er basert på Finn Havrevolds barnebok "Marens lille ugle". "Ugler i mosen" var regissør og dokkefilmmaker Ivo Caprinos første helaftens film, en realfilm med innslag av animerte effekter. Handling. Det blir noen spennende døgn for familien Monsen når de skal undersøke onkel Pavels hus på Sørlandet, som de har arvet etter hans død. Trine og Maren kommer nemlig på sporet av onkel Pavels skatt. Mens de to leter etter den skjulte skatten, forsøker far fortvilet å ringe til kontoret. Og mens mor kjemper tappert for å holde humøret oppe, skjer det merkelige ting i det gamle huset. Owen Kline. Owen Kline (født i 14. oktober 1991 i New York City i New York) er en amerikansk filmskuespiller. Han er mest kjent for å ha innehatt hovedrollen i filmen "The Squid and the Whale" fra 2005. Han er sønn av skuespillerne Kevin Kline og Phoebe Cates, og bror til Greta Kline. Tore Pryser. Tore Pryser (født 9. januar 1945 i Oslo) er professor i historie ved Høgskolen i Lillehammer. Han har jobbet mest med sosialhistorie, lokalhistorie, arbeiderbevegelsens historie, mellomkrigstiden og andre verdenskrig. Pryser er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo. Han er professor i samtidshistorie ved Høgskolen i Lillehammer, og har vært ansatt der siden 1975. Han var den første av høgskolens ansatte som oppnådde professorkompetanse basert på sitt forskningsvirke ved daværende Oppland distriktshøgskole i 1993. Pryser har i flere år markert seg som kritisk til den rådende versjonen av Norges krigsinnsats under krigen og hevdet blant annet i 1998 at rammene for historieskrivningen om okkupasjonen har vært snevre. Uttalelsen kom etter at Riksarkivet stengt sine dører for historiker Lars Borgersrud, en avgjørelse som etter kort tid ble omgjort. I desember 2008 påsto han i Klassekampen at norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst til­slørende. Han utdypte videre med å hevde at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge. Han uttalte videre at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen: «"Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen. En smal krets av aktører har preget historieforståelsen"». Pryser hevder videre at Jens Chr. Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, og at Norges Hjemmefrontmuseum sprang ut av dette miljøet, og de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «"Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer"». Han mener videre at konsekvensene av dette er at mange emner har blitt lite utforsket. «"For eksempel vet vi lite om hvordan jødeaksjonene ble gjennomført i Norge. Det økonomiske samarbeidet med tyskerne under krigen er også lite utforsket"». Pryser har også befattet seg med norske kvinners deltagelse under andre verdenskrig og mener at deres rolle har blitt glemt. I 2007 utgav han boka "Kvinner i hemmelige tjenester", som både omhandler kvinner som stilte seg i tysk tjeneste, norsk tjeneste og kvinner som var dobbelagenter. I 2001 utgav han "Hitlers hemmelige agenter", som omhandlet en rekke nordmenn som arbeidet for tysk etterretning, men som slapp straff etter krigen. Boka ble regnet som banebrytende da norsk okkupasjonshistorien tidligere hadde vært tilbakeholden med å navngi nordmenn i tysk tjeneste. Priser. Pryser ble i 2008 tildelt FoU-prisen med begrunnelsen at han er en markant historieforsker i nasjonal og internasjonal sammenheng, med en stor og variert produksjon. «I tillegg har Pryser lagt ned en betydningsfull innsats for å bygge bro mellom forskningsinstitusjon og det omkringliggende samfunn». Stimuli (avis). "Stimuli" er en gratisavis som utgis i Kristiansand. Avisens hovedfokus er kultur, film- og musikkanmeldelser, intervjuer og aktualiteter. Første nummer av avisen kom ut i 2001. Det har ikke kommet noe nytt nummer av avisen siden sommeren 2005 og avisen er for tiden under omorganisering. I 2005 mistet avisen pengestøtte fra Kristiansand kommune etter at avisen trykket en satirisk pedofiliguide for Kristiansand. Kristelig Folkeparti var sterke pådrivere for å fjerne støtten til avisen. Avisen ble av Støttesenteret mot seksuelle overgrep politianmeldt for oppmuntring til overgrep mot barn. Anmeldelsen ble senere henlagt av politiet. Alle utgaver av avisen ble tilbakekalt og redaktøren beklaget artikkelen. Vitensenteret i Trondheim. Vitensenteret i Trondheim er et populærvitenskapelig opplevelsessenter som holder til i de gamle lokalene til Norges Bank i Trondheim. Historikk. Midtnordisk Vitensenter ble etablert som stiftelse i 1988. Fra 1991 hadde Vitensenteret utstilling i Vitenskapsmuseets lokaler. Leieavtalen med museet gikk ut 15. november 1996. Utstillingen ble deretter demontert og satt på lager til en nyåpning fant sted 3. juli 1997 i de gamle lokalene til Norges Bank i Kongens gate 1. Norges Bank-bygningen ble tegnet i 1830–1831 av arkitekt Ole Peter Riis Høegh etter forarbeider av arkitekt J. C. Ræder. Eier av bygget er Trondheim kommune, og Vitensenteret leier lokalene gratis. Visjon. «Vitensenteret i Trondheim skal bli det mest engasjerende og utfordrende populærvitenskaplige opplevelsessenteret for teknologi og naturturvitenskap i Norden.» Aktiviteter. Vitensenteret kan tilby mange aktiviteter i tillegg til selve utstillingen. Noen av disse inkluderer Planetariet, kjøkkenkjemi, bursdagsselskap, Eksperimentklubb, robotlab, oppfinnerverksted og populærforedrag. Donald W. Davies. Donald Watts Davies (født 7. juni 1924, død 28. mai 2000) var en walisisk vitenskapsmann innen informatikk som, sammen med Paul Baran og Leonard Kleinrock, var med på å finne opp pakkesvitsjing for datanettverk. Feltslag. Et feltslag er et slag hvor begge sider velger å kjempe på et valgt sted og tid og hvor begge sider kan trekke seg ut enten før slaget starter, eller kort tid etter de første kampene. Et feltslag er ikke et tilfeldig sammenstøt eller trefning, eller hvor en av sidene er tvunget til å kjempe på et tidspunkt de ikke har valgt som i en beleiring. Slaget ved Edgehill var det første feltslaget i den engelske borgerkrig og slaget ved Gettysburg startet tilfeldig som en trefning, men ettersom begge generaler valgte å forsterke sine posisjoner istedet for å trekke seg ut, forandret de en trefning til et feltslag. Murmeldyr. Murmeldyr ("Marmota") er en gruppe gnagere i ekornfamilien. Det er 11 ulike arter innenfor slekten, og de har en kraftig kropp med korte, kraftige ben, en kort buskete hale og korte ører. Deres størrelse kan sammenliknes omtrent med katter, fra 30 til 60 cm og med en vekt opp til 7 kilogram. Deres utbredelsesområde strekker seg fra Nord-Amerika over Alpene og til Asia over til Himalaya-området. Murmeldyr oppholder seg i ganger i jorden, som de graver selv. Murmeldyrene lever i flokker og er kjent for sin karakteristiske plystrende lyd. Woodchuck. I den engelske tungekrøllen "How much wood would a woodchuck chuck if a woodchuck could chuck wood" nevnes "Skogmurmeldyret", eller "Marmota monax", som holder til i Nord-Amerika. Arter. I tillegg er fire utdødde murmeldyr-arter beskrevet fra fossiler. Reliant Regal. Reliant Regal er en liten bil med tre hjul som blir tilvirket av Reliant Motor Company i Storbritannia. De tre hjulene, samt at den har lav vekt, gjør at den kan kjøres av en med kun motorsykkelsertifikat i Storbritannia. Reliant Regal innehar en ganske spesiell stilling i britisk kultur, og er et typisk tegn på britisk eksentritet. Det var mange typer Reliant Regal, fra Mark 1 i 1953, fulgt av Mk II, Mk III, Mk IV, Mk V, Mk VI og Regal 3/25 og 3/30. En av de mest kjente Reliantene i Norge er den blå Regal Supervanen som Mr. Bean stadig vekk kjører forbi og får til å tippe over. Polybios. Polybios ("ca" 203–120 f.Kr., gresk Πολύβιος) var en gresk historiker kjent for sitt verk kalt "Historier", som dekket perioden mellom 220 f.Kr. og 146 f.Kr. Personlige opplevelser. Som den tidligere mentoren til Scipio Aemilianus, det berømte barnebarnet til den berømte generalen Scipio Africanus, ble Polybios en venn og rådgiver av mannen som beseiret karthagerne i den tredje punerkrig. Scipio den yngre invaderte til slutt Karthago og tvang dem til å overgi seg betingelsesløst. Polybios var et medlem av den styrende klassen med førstehånds mulighet til å få dyp innsikt i militære og politiske affærer. Hans politiske karriere var hovedsakelig rettet mot uavhengigheten til det akhaiske forbund. Som hovedrepresentant for nøytralitetspolitikken under krigen til romerne mot Perseus av Makedonia, fikk han romernes mistanke rettet mot seg og var en av de 1000 adelsmennene som i 166 f.Kr. ble transportert til Roma som gisler og holdt der i 17 år. I Roma ble han sluppet inn i de mest distingerte hus på grunn av hans kulturelle bakgrunn. Særlig ofte var han hos Aemilius Paulus, erobreren i den første makedonske krig, som stolte på ham til å utdanne sine sønner, Fabius og den yngre Scipio. I 150 f.Kr. fikk han reise hjem, men allerede neste år reiste han med sin venn til Afrika og var til stede ved erobringen av Karthago som han beskriver. Etter ødeleggelsen av Korint samme år, reiste han tilbake til Hellas og brukte sine romerske forbindelser til å lette tilstanden der. Polybios ble betrodd oppgaven med å organisere det nye styret i de greske byene og i dette embetet skaffet han seg de høyeste anerkjennelser. De etterfølgende årene ser det ut til han har tilbrakt i Roma, opptatt med å fullføre sitt historiske verk, og i mellom tok han lange turer gjennom landene ved Middelhavet i sin historieinteresse, hovedsakelig for å skaffe seg førstehånds kunnskap om de historiske stedene. Det ser også ut til at han lette etter og intervjuet krigsveteraner for å klargjøre detaljer om hendelsene han skrev om. Han ble gitt tilgang til arkivmateriale for samme formål. Etter at Scipio døde, reiste han igjen tilbake til Hellas hvor han døde 82 år gammel da han falt av sin hest. Historikeren. Titus Livius brukte ham som referanse, og Polybios hadde glimrende kilder. Polybios fortalte om hendelser som kom innenfor hans egne erfaringer. Han er en av de første historikerne som forsøkte å presentere historie som en sekvens av årsaker og effekter basert på nøye undersøkelser av tradisjoner satt sammen med ivrig kritikk, delvis på grunn av det han hadde sett selv og på grunnlag av øyenvitner og deltakere i hendelsene. I en klassisk fortelling om menneskelig atferd, fanger Polybios alt: Nasjonalisme, rasisme, tvetydig politikk, forferdelige slag, brutalitet osv, sammen med lojalitet, mot, itelligens, grunner og god bruk av ressurser. Med hans øye for detaljer og karakteristiske fornuftige stil, gav Polybios et forent syn på historie fremfor en kronologi. Han er regnet av noen som etterfølgeren av Thukydid i objektivitet og kritisk tenkning, og er forfar av lærd, nøyaktig historisk forskning i dagens vitenskapelige tenkemåte. Etter hans syn satte han opp hendelsesforløpene med klare, analytiske og fornuftige begrunnelser, og blant de årsakene som påvirket resultatet, la han særlig vekt på de geografiske forholdene. Verket hans tilhører derfor de største verkene i antikk historieskrivning. Skribenten av "Oxford Companion to Classical Litterature" (1937) lovpriser ham for sin «ærlige trofasthet mot sannheten» og for sin systematiske leting etter hendelsenes årsaker. I det siste har Polybios sitt forfatterskap kommet under mer kritisk bedømmelse. I Peter Green sitt syn ("Alexander to Actium") er han ofte en partisan som har som mål å rettferdiggjøre sin og sin fars karriere. Han portretterer usaklig den acheanske politikeren Callicrates i et dårlig lys og leder leseren til å mistenke at Callicrates er ansvarlig for at han blir sendt til Roma som gissel. Mer fundamentalt, da han først var gissel i Roma, så klient for scipioene og til slutt som kollaboratør med romersk styre etter 146 f.Kr., er han ikke fri til å uttrykke sine sanne meninger. Green antyder at vi alltid må huske at han forklarte Roma til et gresk publikum og behovet for å overbevise sine landsmenn om nødvendigheten av å akseptere romersk styre som han mener er uunngåelig. Likevel forblir historiene til Polybios uunnværlige for Green og den beste kilden for epoken han dekker. Per-Erik Skramstad. Per-Erik Skramstad (født 10. august 1962 i Oslo) er en norsk forfatter. Børstepinnsvin. Tenreker eller børstepinnsvin er en familie (Tenrecidae) av pattedyr som tradisjonelt har blitt regnet med til gruppen insektetere, men nylig har flere evolusjonsbiologer utfordret denne klassifikasjonen og vil isteden regne dem med til den nye gruppen Afrosoricida. Man deler familien inn i ni slekter og 20 arter. Disse dyrene hører hjemme på Madagaskar med noen få arter på det afrikanske fastlandet. Dyrene har en ganske kraftig kropp og et stort hode. Noen av de mest kjente artene er oterspissmus. Flere av dyrene er usedvanlig forplantningsdyktige, og kan få over tjue unger i ett kull. De fleste av tenrekene er nattaktive og deres hovedføde er insekter og andre virvelløse dyr, men de kan også spise vekster og frukt. Den vanlige tenreken, som er ganske stor, tar til og med små reptiler og iblant pattedyr. A History of Violence. "A Histrory of Violence" er en film fra 2005 regissert av David Cronenberg, basert på tegneserieromanen med samme navn av John Wagner og Vince Locke "A History of Violence" var den siste spillefilmen som ble utgitt på VHS i USA. Innspilling. Filmen ble i sin helhet spilt inn i Canada. Byen der handlingen foregår er den fiktive byen Millbrook i Indiana. Denne fikk navnet sitt etter der hvor byscenene ble spilt inn, nemlig Millbrook i Ontario, Canada. Cronenbergs hjemby Toronto ble brukt til scenene som skulle foregå i Philadelphia. Handling. Tom Stall driver en liten restaurant i Millbrook i Indiana, der han bor med sin kone Edie, sin sønn Jack og sin lille datter. En dag blir han ufrivillig byens helt når han forsvarer seg selv og andre i et ransforsøk der han tar livet av begge ranerne. Når historien sprer seg ut til resten av landet, blir Tom oppsøkt av Philidelphia-mafiaen som hevder Tom i virkeligheten er Joey, som lurte dem for 20 år siden. Sønnen Jack blir kidnappet, og Tom må bytte seg selv mot sønnen. Når et av mafiamedlemmene prøver å ta livet av Tom, blir han reddet av Jack som dreper mafiamedlemmet. Tom avslører ovenfor Edie og Jack at mafiaen har rett, han er Joey som jobbet for mafiaen som morder. Familien blir sint og skuffet, men Edie forsvarer han likevel når den lokale sheriffen kommer for å spørre dem ut om mafiadrapet. Så får Tom/Joey beskjed fra sin bror Richie, som også er mafia, om å møte han i Philadelphia. Tom/Joey drar dit, og da Richie beordrer en av sine menn om å drepe han dreper Tom/Joey Richie og mennene hans. Tom/Joey returnerer så til sin familie. Forskjeller fra tegneserie til film. Filmen er tro mot handlingen i boken, selv om det finnes noen forskjeller Skjermflygere. Skjermflygere, også kalt "kaguanger" eller "kolugoer", er en orden av pattedyr. De kalles også noen ganger "flygende lemurer", men de er ikke lemurer. De er ganske store dyr med flyvehud mellom bena og er naturlig hjemmehørende i det sydøstlige Asia. Man regner med bare to arter av disse dyrene i dag. Skjermflygere er slanke dyr med lange ben. De har klør som gjør dem til dugelige klatrere. De har en omfattende skjerm av hud som forbinder alle bena og halen, og til og med fingrene. Den gjør dem i stand til å glidefly på en måte som overgår de fleste andre pattedyr som kan gjøre det samme. Nede på bakken beveger de seg dårlig, og er heller ikke særlig dyktige klatrere til tredyr å være. De lever av plantedeler og frukt og kan gjøre skade på kokosplantasjer, der de spiser knopper. Hunnindivider får en unge om gangen. Den er i høy grad uutviklet og lever den første tiden i skjul av morens hud. Øynene er godt utviklet, og det har vært foreslått at skjermflygerne stammer fra dyr som var tilpasset livet i den antarktiske skogen som fantes på det nå islagte kontinentet for flere millioner år siden, og som var mørklagt halve året. Mennesker jakter på skjermflygere for kjøttets og hudens skyld. Arsenale di Venezia. Tårnene som danner inngangsparti sjøveien Arsenale di Venezia er Venezias skipsverft og depot, og var viktig under Venezias tid som maritim stormakt. Arsenalet var stedet hvor masseproduksjon først fant sted. Selv om det ikke finnes sikre kilder er det antatt at det nåværende anlegget stammer fra 1104. Området kan ha vært i bruk allerede i det 8. århundre. Med sikkerhet vet man at det eksisterte i det 13. århundre, og Dante omtaler det i "inferno" i "la divina comedia". Navnet er sannsynligvis arabisk "Dar al Sina’a" (dokk). De statlige dokkene ble til å begynne med bare brukt til reparasjoner av skipene som private hadde bygget, men i 1320 byget man "Arsenal Nuovo" (det nye arsenalet). Det var langt større enn det opprinnelige arsenalet. Det gjorde det mulig å bygge både de militære skipene og de større handelsskipene i tillegg til vedlikeholdsarbeidet. Innen arsenalet ble det også produsert tauverk, og i området rundt vokste det opp boligområder for arbeiderne. Nyvinninger. Romerne hadde bygget skip med ytterhuden først, men venetianerne utviklet et system hvor de bygget rammeverket først. Dette var en nyvinning som bidro til masseproduksjon av skip ettersom det krevde mindre arbeidsinnsats og treverk. Da verftet var på sitt mest produktive tidlig på 1400-tallet hadde det mellom 6.000 og 16.000 arbeidere (man er ikke helt sikker på antallet), og kunne produsere 30 galeier på 10 dager. Da franskekongen besøkte arsenalet i 1574, ble en galei bygget og utrustet i løpet av de to timene måltidet tok(!) Det kunne videre utruste skip med masseprodusert utstyr på en måte som først ble gjentatt under den industrielle revolusjon. I sin "Divina Commedia" hentet Dante Alighieri inspirasjonen til helvete fra arsenalet. Også innen våpenutvikling var arsenalet ledende. Porta Magna. Arsenalet har en inngangsport dekorert med løver Arsenalets hovedinngang var "Porta Magna". Den ble bygget omkring 1460. Det var det første nyklassisistiske bygg i Venezia. Det er sannsynligvis bygget av Antonio Gambello etter design av Jacopo Bellini. To greske løver ble plassert ved portens sider i 1687. Den ene av disse er Pireusløven, som har runeinnskrifter på sidene. Napoleon. Betydelige deler av arsenalet ble ødelagt under Napoleons styre. De er senere gjenoppbygget for å gjøre arsenalet istand til å fungere som en marinebase. I våre dager er det i tillegg til å være marinebase også et forskningssenter, utstillingsområde under Venezia Biennalen samt er et sted hvor historiske skip bevares. Doron Almog. Doron Almog (hebraisk: דורון אלמוג) (født 1951 i Israel) er israelsk generalmajor. Han sluttet seg til Israels forsvar (IDF) i 1969 og var sjef for IDFs sørkommando fra 2000 til 2003. I 2005 ble det utstedt arrestordre på ham for krigsforbrytelser i Storbritannia. Siktelsen mot Almog bygget på at han i 2002 hadde gitt ordre om rasering av 59 palestinske hjem på Gazastripen. Da han fikk et varsel fra Israel om arrestordren var han ombord i et israelsk fly på vei til London, og han lot være å forlate flyet da det hadde landet i London for å unngå å bli arrestert av britisk politi og stilt for retten. Det var menneskerettighetsorganisasjonen PCHR som hadde arbeidet for å stille Almog til ansvar, og organisasjonens advokat Daniel Machover fortalte britiske aviser at Almog ville bli ettersøkt internasjonalt for krigsforbrytelser. Organisasjonen kritiserte britiske myndigheter for ikke å ha bordet flyet på Heathrow lufthavn. LightWave 3D. Light Wave 3D er et animasjons- og modelleringsprogram for tredimensjonal (3D) grafikk. Programmet er blitt brukt i en rekke filmer og TV-serier, blant annet serien "Babylon 5" som har gått på norske TV 2. Blant énmannsforetak og mindre bedrifter innen 3D-design og animasjon er programmet særlig populært på grunn av den lave prisen sammenlignet med andre programmer. Programmet er utviklet av selskapet New Tek som holder til i Texas i USA. Dette selskapet har også avdelinger i Frankrike og Storbritannia. Vazelina Bilopphøggers. Vazelina Bilopphøggers er et norsk rockabilly- og underholdningsband som begynte på Gjøvik i 1979. Starten, 1979–1981. Bandet Vazelina Bilopphøggers ble startet i romjula 1979 hjemme i leiligheten til Arnulf Paulsen i Vindingstadbakken på Gjøvik. Besetningen var da Eldar Vågan (gitar), Arnulf Paulsen (trommer), Bjørn Berg (vokal), Asgeir Hoel (bass) og «Mannskoret Vrakpant», som besto av Jan Einar Johnsen, Bjørn Bogetvedt og Hallvard Høynes. Bandet stilte opp i distriktsfinalen «NM i Rock» på Gjøvik kino med å spille Gene Vincent- og Buddy Holly-låter på tilnærmet autentiske instrumenter. Vazelina vant distriktsuttagningen i rocke-NM i 1980. I landsfinalen i Trondheim ble de uplassert, men fikk platekontrakt via Audun Tylden og Jan Paulsen i Norske Polygram. Dette resulterte i single-plata "«Gi meg fri i kveld»" og "«Bilopphøggerboogie»" som kom ut sommeren samme år. Begge melodiene gikk rett til topps på Norsktoppen. Da Vazelina gikk i studio for å spille inn sin første LP, sluttet Asgeir Hoel og Halvard Høynes, og Sven Ivar Torbjørn Nicolaysen kom inn som ny bassist. LPen fikk navnet "«24 timers service»", ble solgt i nesten 100 000 eksemplarer og mottok en diamant-utmerkelse for over 75 000 solgte eksemplarer. Da Bjørn Bogetvedt sluttet, ble duoen «Mannskoret Vrakpant» lagt ned og kun navnet «Vazelina Bilopphøggers» benyttet. I forkant av deres andre plate, "«Slitin i knea»", sluttet også vokalisten Bjørn E. Berg og bassist Torbjørn Nicolaysen (grunnet skolegang, begge i ingeniørutdannelse) til fordel for Viggo Sandvik og bassist Espen Rød. Sistnevnte ble bare noen måneder senere erstattet med Rune Endal. Storhetstiden, 1982–2000. I 1982 ga Vazelina ut LPen "«Blå lys»". Bandet reiste til utlandet for første gang, og spilte inn fire låter i Wineyard Studio i London. Vazelina reiste over med to svarte limousiner og var i London i en uke, men på turen hjem ble den ene bilen stjålet (den kom til rette igjen nesten 20 år senere). I 1983 kom albumet "«På tur»", der bandet bl.a. leide inn strykere fra Oslo-filharmonien. Vazelina spilte samme år sammen med blant andre Bo Diddley da han var på Norgesbesøk. Vazelina ble Spellemannnominert, og Vazelina fan-klubb hadde økt til 12 500 medlemmer. Høsten 1983 amerikaniserte Vazelina navnet sitt til «The Vazelina Carwreckers», og reiste til USA, for å spille inn en reklamefilm for Wasa knekkebrød i New York og å spille inn noen låter i Nashville. Nashville-innspillingen het "«Fem fyrer med ved»", og på platen fikk de tak i produsenten Harold Bradley som igjen hyret backing-gruppen The Jordanaires. Turen ble finansiert med spillejobber i Minneapolis, Fargo og Seattle. I 1985 ga Vazelina ut samleplata "«5 års jubileum»" med to bonusspor sammen med den skotske Rockabillygruppa Johnny & The Roccos. Senere samme året fikk Vazelina for første gang fast arbeid på Det Norske Teateret med å spille rollene som «Snekkersvekara» i Alf Prøysens Trost i taklampa. Da sesongen var slutt på teateret, spilte Vazelina inn albumet "«Musikk tel arbe'»" 1986. På release-turneen hadde de øvd inn et show med Hege Schøyen. Senere samme år hadde Vazelina sommershow i Tønsberg med Hege og Øystein Sunde. Showet het "«Lufta er for alle»", og endte på Chat Noir, der det gikk en hel sesong. De neste to årene gikk med til turnéring og innspilling av TV-show. Samtidig med showet på Chat Noir, spilte de inn LPen "«Gå for gull!»" 1987. Turnéen i etterkant av albumet markerte en høyere profesjonalitet i apparatet rundt bandet, med ferdigrigget scene og garderobe fordelt på to semitrailere. Vokalist Viggo ga ut solo-platen Fisking i Valdres i 1988 tittellåten ble en sommerhit i Norge det året. På grunn av revyspill og turnéer gikk det hele to år før Vazelina hadde neste album klart. "«Tempo»" ble gitt ut i 1989, og de vant samme år Gammleng-prisen i klassen "pop". Deretter kom showet "«Helt Høggern’t»" med May-Britt Andersen og Pia Borgli som gjester. Etter enda en turné og flere TV-show kom albumet "«Full behandling»" i 1990. Da Vazelina senere på året ville gå på en ny sesong med sommershow og Chat Noir-revy, sluttet Rune Endal som bassist. Bassisten Terje Methi har etter dette spilt på Vazelinas plater, album og forestillinger, uten å ha status som offisielt medlem av bandet. Etter to år med diverse turnéer, TV-show og ikke minst reklamejobber, kom albumet "«11 år uten kvinnfolk»" 1992. I 1993 spilte de inn det norske lydspor-albumet til den britisk-amerikanske animasjonsfilmen" Rock-A-Doodle". Samleplata "«Gammel Oppland»" ble sluppet til jul i 1994. Albumet var på 75 minutter med bonusspor hentet fra showet "«På høgg tid»" – et show Vazelina spilte sammen med Marianne Krogness og Nils Vogt på Dizzie Showteater og senere på Hotell Klubben i Tønsberg. Vinteren og våren 1996 var Vazelina engasjert hos TV-Norge som husorkester i TV-showet "«Comeback»" med Hallvard Flatland, der de spilte på direktesendinger foran publikum hver fredag. Arbeidet ga bandet muligheter til å øve inn og lage nye låter og shownummer for 1996- og 1997-sesongen. Albumet "«Hææærli' på toppen ta væla»" kom høsten 1996, og ble fulgt opp av en turné som også omfattet Røros, Finnmark, Vestlandet og Sørlandet. I 1997 satte Vazelina, for første gang som arrangører og produsenter, opp sommershowet "«Kællt i Tælt»" på Kapp på Østre Toten. Showet ble spilt i fire uker og fikk 16.000 tilskuere. Bandet fulgte opp suksessen med showet "«For Fulle Seil»", som ble sett av 25.000 over seks uker sommeren 1998 – en norsk rekord i antall solgte billetter til et sommershow noen gang. Høsten 1999 ble "«For Fulle Seil»" satt opp på Dizzie Showteater i Oslo. Showet tangerte sommershow-rekorden med 25 000 solgte billetter og var satt sammen av nye og noen eldre, omarbeidede nummer fra Vazelina-historien. Vazelina fikk også laget et spesialalbum "«20 års jubileum»" som de kun solgte sammen med nummererte og signerte program. Albumet hadde en del konsertinnspillinger fra Dizzie Showteater, og en del spesialinnspillinger av enkelte scenenummer, som f.eks. «Snekkersvekara» og «Raufoss-Elvis». Oppblomstring, 2000-2006. September 2000 startet Vazelina innspillingen av «Vazelina Hjulkalender» i samarbeid med produsenten Rubicon TV, på oppdrag for TV2. Vågan og Sandvik hadde sammen med Alf Tande-P. jobbet med manus til serien i tre år, og musikken til serien hadde allerede blitt spilt inn ved Fagerborg Studio i april/mai tidligere på året. TV-serien hadde daglig ca. 800 000 seere, og soundtracket Hjulkalender inneholdt bl.a. sangen «Hem att’ tel jul» som av P4 ble kåret til «den beste nye julesangen innspilt på mange år». Vinteren og våren 2001 ble det utgivelse og turnéring av albumet "«Hei Sveis!", og våren/sommeren 2002 gikk med til foreberedelser og oppføring av det seks uker lange showet "«Fri Flyt!»" på Kapp. Samme høst satte bandet opp juleshowet "«Endelig hem att’ tel jul!»" sammen med Maj Britt Andersen. Samarbeidet med Andersen fortsatte på Kapp sommeren 2003 i forestillingen "«Elging i solnedgang»". Vazelina så rundt denne tiden at virksomheten hadde blitt geografisk innsnevret gjennom å spille show på teaterscener i østlandsregionen. Vinteren 2004 startet de derfor en mer omfattende konsertturné, der de hentet fram et eldre repertoar og spilte på plasser de ikke hadde vært på et drøyt tiår. Sommeren og høsten brukte Vazelina til å forberede DVD’en «Rett og Slett!» i samarbeid med Odd Ragnar Lund. Innholdet var an blanding av musikkvideoer til nye og gamle låter, samt innslag av tidligere sceneshow. Julebordsesongen 2004 fullførte de med å spille «Hjulbord-show» i samfunnssalen på Oslo Arbeidersamfund. Vinteren 2005 startet bandet forberedelser til 25-årsjubileum, herunder samleplaten "Bedre hell' æll medisin" og en samproduksjon med NRK for et show ved Toten Brenneri på Lena, Østre Toten». Jubileumsshowet "Fortsatt på høgge' etter 25 år" ble sendt 10. september på NRK1. Under jubileumsfesten, der tidligere bandmedlemmer var nærværende, ble Vazelina tildelt gullplate for albumet "«Bedre hell' æll medisin!»", et tegn på Vazelinas beste listeplassering på VG-lista siden "«Slitin i knea»" i 1981. Albumet solgte totalt omlag 40 000 eksemplarer. Psykiater Berthold Grünfeld overrakte samme år bandet en hedersbevisning for et samlet platesalg på over én million eksemplarer. Vazelina avsluttet året med "Vazelina Bilopphøggers jubileumsshow", samt utgivelse av en egen julekalender og tegneserie i anledning TV2s reprisesending av "«Vazelina Hjulkalender»". Vokalistskifte og fremtiden, 2006-. Romjula 2004 gjorde Sandvik det klart for bandet at han ville slutte, hvorpå Vazelina holdt hemmelige auditions for å finne en erstatter. Da Sandvik 1. februar 2006 offisielt erklærte sin avgang, kunne han samtidig presentere Vazelina Bilopphøggers' nye vokalist Kjetil Foseid. Foseids første diskografiske opptreden med bandet var singelen "Rally rett i kroppen" – den offisielle låta til Rally Norway 2007. Albumet "Bensin på bålet" ble gitt ut senere samme år. Ove Snuruås. Ove Snuruås (født ca. 1953 i Løkken) er administrerende direktør for Bygger'n Norge og tidligere styreleder i Rosenborg Ballklub. Han ble engasjert i Rosenborg Ballklub via jobben i klubbens største sponsor Forretningsbanken på 1980-tallet, og dro i gang Rosenborg Sponsorforum sammen med Sverre Brandhaug i 1993, hvor han ble leder. Han var tidligere ansatt i Forretningsbanken i perioden 1975–96, og var i perioden etter det, og frem til 2001, rådmann i Meldal kommune. Córdoba-kalifatet. Inngangsparti til appelsintrelunden utenfor selve moskeen i Córdoba. Córdoba-emiratet, og senere Córdoba-kalifatet var den dominerende staten i al-Andalus (muslimsk Iberia) fra riket ble grunnlagt i 756 av Abd al-Rahman I til det gikk i oppløsning på begynnelsen av 1000-tallet. Abd al-Rahman var medlem av Umayyade-dynastiet som styrte Kalifatet fra 661 til dynastiet ble styrtet i 750 av Abbaside-dynastiet. Da abbasidene kom til makta flyktet Abd al-Rahman vestover og etablerte seg i al-Andalus med Córdoba som hovedstad. Riket nådde sitt høydepunkt under Abd al Rahman III som opphøyde seg til kalif i 929. Hans sønnesønn Hisham II var kun en marionett under generalen al-Mansur ibn Abi Amir og hans sønn Abd al-Malik al-Muzaffar. Etter al-Muzaffars død i 1008 kollapset kalifatet raskt, og al-Andalus fragmenterte i en rekke småstater, de såkalte taifaene. Nepal Sadbhavana Party. Nepal Sadbhavana Party (transkriberes også "Sadbhawana") (NSP) (नेपाल सदभावना पार्ती, Nepal Goodwill Party, Nepals Godviljesparti) er et mindre regionalt parti i Tarai, Nepal. Opprinnelse. I 1985 blei "Nepal Sadbhavan Council" (NSC) stifta av Gajendra Narayan Singh, en veteran fra Nepals Kongressparti fra frigjøringskampen i 1950-51, for å forsvare interessene til den såkalte "madhesi-befolkninga" som lever nær grensa til India. Madhesi kalles i Nepal folk i Tarai (se hovedartikkel om Tarai) som snakker nord-indiske språk, ofte hindi eller språk som er i nær i slekt med hindi. Utgangspunktet var at regjeringa vurderte tiltak mot indisk innvandring til de lavtliggende slettelanda på grensen til India, Tarai. Under det autoritære kongestyrert mellom 1960 og 1990 innskrenka regjeringa også bruk av andre språk i skolen utenom nepali, og stengte bl.a. skoler på hindi, som er et mye brukt språk i Tarai. NSC gikk inn for hindi som annetspråk i Nepal. Organisasjonen arbeidet innafor rammene til det såkalte partiløse 'Panchayat-demokratiet og erklærte seg for "demokratisk sosialisme". NSP stiftes 1990. Da partier på nytt blei lovlige etter det store demokrati-opprøret i 1990, omdøpte organisasjonen seg i samme år til Nepal Sadbhavana Party (NSP). På denne tida blei det stifta ei rekke janjati-partier som representerte nasjonale minoriteter, hver for seg eller samla. Men NSP blei det eneste som oppnådde parlamentarisk representasjon NSP fikk valgt inn flere representanter ved valga i 1991, 1994 og 1999 – siste gang fikk det 3,2% og 5 parlamentarikere. Partiet har deltatt i flere koalisjonsregjeringier i perioden. Det har vært rekna som et monarkistisk, konservativt parti, med støtte i høyere kaster med forankring i hinduismen. Et stort flertall av madhesiene har likevel stemt på de store nepalske partiene. Nye sosiologiske undersøkelser viser også at det er mange madhesier blant aktivistene i maoistpartiet NKP(M). Gajendra Narayan Singh døde 23. januar 2002. NSP-partiene på hver sin side i kampen for demokratiet. Etter kongens statskupp 1. februar 2005 deltok SNP (Anandi Devi) i kampen mot diktaturet gjennom Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Prasad Mandal gikk inn i Gyanendras kupp-regjering som nr. 2 direkte under kongen. Onsdag 30. mai 2006 valgte SNP(A) "Rajendra Mahato" til parlamentarisk leder, og vedtok at parlamentsrepresentant "Hridayesh Tripath" skulle gå inn i koalisjonsregjeringa til Sjupartialliansen. Ved konstitueringa av det nye overgangsparlamentet 15. januar 2007, fikk NSP(A) flere nye representanter, og tilsammen 5 medlemmer. NSP(Mandal)s representanter blei utelukka fra overgangsparlamentet på grunn av støtta til kong Gyanendras diktatur 2005 – 2006. Astronomisk navigasjon. Oktant (forløper for sekstanten) og loggbok fra fregatten Grand Turk Skjematisk fremstilling av en astronomisk observasjon Astronomisk navigasjon eller stjernenavigasjon, er en teknikk der en benytter solen, månen, planetene eller de 57 stjernene som er oppgitt i en astronomisk almanakk til å bestemme sin posisjon på havet, i ørkenen, på Grønlandsisen eller andre steder uten egnede landemerker til hjelp ved navigasjonen. Den klassiske metoden er da å benytte himmellegemene til å bestemme sin posisjon. Solen er den mest benyttede mens en trenet navigatør også kan benytte månen eller andre stjerner. Med en sekstant måles himmellegemets høyde over horisonten. Himmellegemene flytter seg over himmelen over døgnet og over året. Dette måles ved astronomiske observatorier som i Royal Observatory Greenwich. De observerte posisjonene oppgis i en astronomisk eller nautisk almanakk. Med høydemåling, almanakk og klokke kan posisjonen beregnes. En god observasjon (god horisont, god observasjonsplattform) gir en nøyaktighet på +/- en nautisk mil. I overskyet vær er det ikke mulig å ta observasjoner. Et skip er da avhengig av å føre nøyaktig bestikk over kurs og utseilt distanse. Dette gir et estimat for fartøyets posisjon. Over tid vil usikkerheten øke idet en vanskelig kan bedømme avdrift grunnet vind og havstrømmer. Ved en astronomisk observasjon kan bestikket korrigeres. På havet finner man en god horisont, på land er dette ikke mulig. Det er derfor utviklet flere teknikker for å fremskaffe en kunstig horisont; den enkleste i form av et kar med kvikksølv. Dette fungerer som et vannrett speil og brukes som referanse for horisonten. Det er også brukt roterende, gyrostabiliserte speil blant annet i sekstanter i fly. Navigasjon ved hjelp av stjerner og planeter gjøres i grålysningen da både himmellegemet og horisonten er synlig. I dag er det få som bruker denne form for navigasjon på grunn av elektroniske hjelpemiddel. GPS (Global Positioning System) har så godt som overtatt og er mye mer nøyaktig (+/- 20 meter eller bedre, altså om lag 100 ganger mer nøyaktig enn en sekstantobservasjon). Men alle som utdannes som navigatør for skip lærer astronomisk navigasjon. Det foregår også opplæring i forbindelse med fritidsbåtskippersertifikat, D5LA, mest for langturseilere som vil bruke astronomisk navigasjon som en back up ved lange turer over havet. Øivind Blunck. Øivind Blunck (født 28. desember 1950) er en norsk skuespiller og komiker. Blunck er kjent for en rekke humoristiske roller i fjernsyn og på scene, blant annet som tenåringen "Reidar", mopedoriginalen "Fridtjof", i revyer sammen Hege Schøyen og som politimannen "Valter Holm" i seks filmer om Olsenbanden. Han har også spilt assyriologen "Henrik Meisel" i ABC-teatrets forviklingskomedie "Den spanske flue", kroverten "Thénardier" i musikalen "Les Misérables" da den ble satt opp første gang i Norge i 1988, og hadde rollen som programansvarlig/TV-troll i filmen Showbiz eller hvordan bli kjendis på en-to tre! fra 1989. Blunck har spilt tre revyer sammen med Hege Schøyen: «Bare gode venner» i 1992–1994 og «Fast følge» i 1996. Øivind Blunck giftet seg i 1991 med Guri Schanke. I mai 2008 kom nyheten om at de ville flytte fra hverandre en stund. Utmerkelser. Hedersprisen under Komiprisen 2012 Tom Mathisen. Tom Mathisen (født 14. august 1952) er en norsk komiker, musiker og skuespiller. Mathisen ble først kjent som bassist i visegruppa Snu. I perioden 1976 til 1983 var han med i komediegruppen Prima Vera, sammen med Jahn Teigen og Herodes Falsk, før han og Falsk startet for seg selv og ga ut den første plata si under pseudonymene Viggo & Reidar på plata "En jul i containeren". Tom Mathisen hadde også rollen som fortelleren i TV-seriene om Brødrene Dal på NRK, og har blitt en velkjent komedieskuespiller i Norge i 1980- og i 1990-årene. Han deltok også i mange av radiosketsjene til Knut Lystad og Lars Mjøen gjennom 70- og 80-tallet. Blant annet i humorprogrammet Bedre sent enn alvor. Sammen med Herodes Falsk, og mange andre kjente skuespillere, var han med i filmen "Showbiz" (1989) Han har vært med på mer enn 40 plateinnspillinger, og har skrevet og spilt i ni TV-serier. Den tiende gikk på TV Norge høsten 2006. Mathisen spiller også jazz-gitar med bandet Mulens Portland Combo. Tom Mathisen turnerer med sine show sammen med Herodes Falsk. Tom Mathisen & Herodes Falsk. ' "Hun fikk ikke kjøpt nok" (1997) Imam. Imām (arabisk إمام, persisk: امام) er et arabisk ord med betydningen «leder» eller «anfører». Det brukes i en rekke forskjellige betydninger i muslimske og mellomøstlige sammenhenger. Etter hvert som det har blitt flere muslimer i Norge, har vi også fått imamer i tilknytning til moskeer de har etablert. Jul i Blåfjell. Jul i Blåfjell er en norsk adventskalender produsert av NRK Barne- og Ungdomsavdelingen og sendt første gang på NRK i 1999. Idé og manus var av Gudny Ingebjørg Hagen, musikken var av Geir Bøhren og Bent Åserud, regi for fjernsynet var ved Torunn Calmeyer Ringen, kostymene ved Gerd Johnsrud og scenografien ved Aili Strømsted. Serien ble kåret til beste TV-drama under Gullruten 2000 og fikk dessuten Spellemannprisen 1999 i klassen barneplater for et album med musikk fra serien. Serien ble filmet på Røros og 'Veien til Blåfjell' gikk opp den vernede Sleggveien. Hver episode varte omkring i 24 minutter og 30 sekunder. Serien er også dramatisert for teater av Svein Sturla Hungnes, med urpremiere på Oslo Nye Teater 15. november 2002. TV-serien fikk i 2002 oppfølgeren "Jul på Månetoppen". Serien har gått som TV-julekalender på NRK (NRK Super) i 1999, 2001, 2004, 2008 og 2011 Amalies jul. Amalies jul er en norsk julekalenderserie for barn produsert av NRK 1995. Serien ble sendt i 1995 og i reprise i 1997 og i 2000. Serien er på 24 episoder og følger Amalie Wang, spilt av Anne Marie Ottersen, i hennes juleforberedelser i et gammelt hus med rødnisser. Serien er forløperen til Jul på Månetoppen der rødnissene møter blånissene. Manuskriptet er skrevet av Gudny Hagen og regien er ved Torunn Calmeyer Ringen. Serien ble spilt inn i en gammel herskapsvilla i Madserud allé mellom Skøyen og Frogner i Oslo. Dette var også opptakssted for barne-tv-serien "Huset med det rare i". Musikken til sangene i serien ble skrevet av Philip A. Kruse. Serien ble også kjent for Nissemors gjennomgangsfrase «sånn er det med den saken». Denne replikken ble også brukt noen ganger av Nisseungen og Amalie. Bromsgrove (distrikt). Bromsgrove er et administrativt distrikt i Worcestershire, England. Det har navn etter administrasjonssenteret Bromsgrove. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktet og landdistriktet Bromsgrove ble slått sammen. The Julekalender. "The Julekalender" er en julekalender som ble produsert av TV 2. Regien var ved Hans-Erik Saks. Serien ble sendt for første gang i 1994. Repriser ble sendt i 1996, 2003 og i 2008. Historie. "The Julekalender" er opprinnelig en dansk serie. Våren 1991 bestemte TV-produsenten Hans-Erik Saks og popgruppen De Nattergale seg for å lage en julekalender som også passet for voksne. Det ble en historie om tre nisser som er nødt til å reise fra Nordpolen til en gammel nisse-hule i Vest-Jylland (Trøndelag i den norske versjonen). Det må de gjøre for å hente den eneste nøkkelen til spilledåsen som holder liv i sjefsnissen, Good Old Gammel Nok. «Mens de er i Vest-Jylland må de se opp for de onde «nåsåene», (som med tiden har tatt menneskeskikkelse). Desember 1994 ble en norsk utgave av serien vist i Norge på TV 2. Der ble den også en enorm hit. Serien er kjent for de morsomme ordtakene til både potetbonden og til nissene. Nissene snakker norwenglish, en blanding av norsk og engelsk. Språket er en ord for ordoversettelse fra trøndersk til engelsk, og ikke meningsoversettelse som man gjør til vanlig. Musikken som ble fremført av Travellin' Strawberries gikk rett til topps på alle norske hitlister desember 1994 med CD-en og kassetten "Songs From The Julekalender". Serien er med få unntak en ren kopi av originalutgaven fra Danmark, som første gang ble vist i 1991 på dansk TV 2, og som ble sendt i reprise i 1994, 2001, 2008 og i 2011. Manus og innspilling ble gjort av bandet og skuespillergruppen "De Nattergale" og serien ble produsert av Saks Film. I 1997 laget Trio Saletti en finsk versjon av den danske originalen, ved navn "The Joulukalenteri". Nåsåer. Nåsåene er en gruppe fiktive skapninger som forekommer i serien. Nåsåer har et anstrengt forhold til jul og hater nisser over alt på jord. En Nåså vil gjøre alt som står i sin makt for å ødelegge julen og ødelegge for nissene. Nåsåne ser vanligvis ut som helt vanlige mennesker, men viser sin sanne skikkelse når de drikker alkohol. Da får de spasmiske rykninger, briller og hoggtenner. I serien møter vi bare en nåså, Benny. Benny er moderne (grå dress), rasjonell (briller) og fremadstormende (stresskoffert). Han utnytter ekteparet Sand, han er løgnaktig og farlig (hoggtennene, dynamitten). Benny kan også sees som en karrikatur på en skatteinnkrever: Når han får tak i den store kloke boken, setter han straks opp satsen for moms. Videre studerer han med stor glede hvordan skattenivået skulle kunne økes opp mot 100%. .fo. .fo er Færøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering foregår direkte på andre nivå. Ethvert domenenavn forutsettes å korrespondere med et varemerke til registranten (Type A søknad). Det er imidlertid tillatt å registrere et domenenavn uten å eie et matchende varemerke (Type B søknad), men enhver som måtte eie et slikt varemerke kan protestere innen 20 dager etter registreringen av domenet og få det aktuelle domenet for seg selv. Kvenvik. Kvenvik (Covošluovta på samisk) er ei bygd innerst i Altafjorden, en mil fra Alta. Grunnkretsen Kvenvik har 194 innbyggere pr 2012. Historie. Etter det man kjenner til, ble Kvenvik for første gang omtalt av major Schnitler i 1744. Den gangen var stedet tilsynelatende folketom. Det har blitt spekulert i om navnet «Kvenvik» kommer av at det har bodd kvener i Kvenvik. Akkurat det kan ikke utelukkes, men spesielt sannsynlig er det ikke. Den første kjente kvenen som innvandret til Alta var Junthe Iversen og han innvandret til Alta omkring 1665. Han bodde for øvrig i Bossekop - ikke i Kvenvik, dette kan man nesten fastslå ved å se at han skattet sammen med samene i Bossekop, men det kan fortsatt ikke utelukkes helt. Hadde han holdt til i Kvenvik, så er det rart at ikke etterkommerne hans har arvet brukesrettigheter i Kvenvik. I stedet er det mer nærliggende å tro at navnet Kvenvik kan ha en sammenheng med fjordnavnet Kvænangen i vest. Den første nedtegnelsen av navnet «Kvænangen» var i 1567. Thor Frette har påvist at det finnes et samisk stedsnavn i området som kan gi en god forklaring på forstavelsen «Kven-». Dette stedsnavnet er «Guonne-gieddi» - det samiske navnet på Valan. Hvis man ser på hva det samiske navnet for Kvenvannet er (som ligger rett før for Kvenvik), så finner man ut at det er «Guonna-jàvri». Sistnevnte navn går stadig igjen i den eldste jordmålerprotokollen fra 1777. Dette betyr at Kvenvik ikke er en norsk oversettelse av samisk «Ladde-luokta» (norsk: Kvenland), men heller en forvanskning av «Guonna-luokta». Geografi. Fjellet Sáhkkobátni (Sakkobadne) (358 moh.) ved Kvenvik har et flyvrak fra krigen. Tyskerne hadde skyttergraver her under krigen. Kvenvikområdet deles gjerne inn i tre «soner». Kvenvikmoen som ligger ved E6 på mer eller mindre flatt terreng. Kvenvik, som du kommer til ved å følge fylkesvei 18. Kvenvik ligger nede i vika – rett ved sjøen. Og så Simanes, som er endepunktet på fylkesvei 18. Fylkesvei 18 er bare 2,5 kilometer lang. På Kvenvikmoen finner vi to forskjellige vann. Lillevannet og Langvannet. Langvannet er et populært mål for badenymfe mennesker, mens Lillevannet ofte blir besøkt om vinteren da det på grunn av ferskvannsfisk, er et populært mål for isfiske. Kommunikasjon. Kvenvik ligger ni kilometer vest for Alta. Det går ingen faste bussruter fra Kvenvik til Alta sentrum. Den eneste formen for kollektiv transport er Cominor som kjører forbi èn gang om dagen når bussen kommer fra Tromsø, samt når øksfjordbussen passer Kvenvik på vei tilbake fra Øksfjord. Alta Kraftlag bygde i 2010 ut fibernett i Kvenvik. E6, som går gjennom Kvenvik, er under bygging av Statens Vegvesen der det islandske selskapet Ìstak utfører byggeoppdraget. Byggeoppdraget omfatter blant annet tunnel gjennom Sakkobadne (Kåfjordtunnelen som vil bli 1208 meter lang) samt tunnel gjennom Tyskhaugen. Fritid. Av anlegg for fritidsaktiviteter finner vi en golfbane som er plassert på Kvenvikmoen. Golfbanen har ni hull, og drives av Alta Golfklubb. Om vinteren er det mulig å gå på ski i lysløypa på Kvenvimoen; lysløypa har tre forskjellige ruter, og de er merket med hver sin vanskelighetsgrad. På Kvenvikmoen finner man også crossanlegg for snøskutere. Flora og fauna. Kvenvik er bekledd med bjørke- og furutrær. Ved ferskvannene finner man også seljer. Det vokser blåbær-, blokkebær-, krøkebær- og tyttebær her, men man finner mest på Kvenvikmoen. Av nevneverdig dyreliv er det registrert rødrev, oter, havørn og gaupe i Kvenvik. Heimevernet. Heimevernet hadde tidligere base på Kvenvikmoen før basen ble flyttet til Porsangmoen. Dette var da heimevernsdistrikt nummer 17. Kofaktor. En kofaktor er en ikke-protein kjemisk substans bundet til et protein og nødvendig for proteinets biologiske aktivitet, noe som må være tilgjengelig i tillegg til enzym for å katalysere en gitt reaksjon. Mer eller mindre universelle substanser som vann faller ikke under begrepet. Kofaktoren utgjør ofte en del av det aktive setet. Noen kofaktorer er uorganiske, som metallatomene til sink, jern og kobber i enkelte former. Andre, som lipid, sukker og de fleste vitaminer, er organiske. Kofaktorer kan også klassifiseres avhengig av hvor tett bundet de binder til et enzym, hvor løst bundet kofaktorer kalles koenzymer, og tett bundet kofaktorer kalles prostetiske grupper. Et eksempel på en protetisk gruppe er heme-gruppen i hemoglobin. Et inaktivt enzym, uten kofaktor, kalles et apoenzym, og et komplett enzym med kofaktor kalles holoenzym. Noen kofaktorer får en kjemisk endring under reaksjonen de er del i, slik som oksidering eller reduksjon. Men, som katalysator, vil kofaktorer alltid returnere til originalforbindelsen når reaksjonen er over. De blir ikke forbrukt i reaksjonen, eller endret til andre forbindelser. Dresin. Dresin er et fremkomstmiddel som går på jernbaneskinner. Dresinen ble oppfunnet på 1840-tallet av tyskeren Karl Drais. Dresin ble blant annet brukt til å inspisere jernbanelinjen. De ble også brukt til persontransport i forbindelse med gruvedrift, eksempelvis på Kongsberg. På Kongsberg ble dresinen brukt frem til siste del av 1800-tallet. Etter hvert ble dresinen brukt som underholdning. Blant annet har en «jernbanelinje» med dresiner funnes som attraksjon for barn på Tusenfryd. Den settes i bevegelse ved å tråkke på to pedaler, eller med håndkraft. Turistattraksjon. Det drives utleie av dresiner på gamle nedlagte jernbanespor flere steder i Norge. Blant annet i Numedal, der det er dresinutleie på gamle Numedalsbanen. Grethe Kausland. Grethe Kausland (født Nilsen, 3. juli 1947 i Horten i Vestfold, død 16. november 2007) var en norsk sangerinne, skuespiller og revyartist. Kausland ble landskjent allerede som barn under artistnavnet «lille Grethe». Som åtteåring gjorde hun sin første plateinnspilling på bakgrunn av en radiooverført amatørkonkurranse. Sangen var «Teddyen min» (Melodi og tekst av Åsta Hjelm), som solgte i over 100 000 eksemplarer. Sangen «Cowboyhelten» («Einar, du er min aller beste venn!») (også melodi og tekst av Åsta Hjelm) er også blant hennes mest kjente. Innen hun fylte tolv hadde barnestjernen sunget inn tolv grammofonplater. Samarbeid med Dizzie Tunes. Kausland hadde i mange år et nært samarbeid med revygruppen Dizzie Tunes og spilte inn flere spillefilmer og TV-serier. Hun hadde hovedrollen i Ivo Caprinos første spillefilm «Ugler i mosen» fra 1959 og spilte også i enkelte av de danske familiefilmene om Far til fire. Sammen med Dizzie Tunes representerte hun også Norge flere ganger i Montreux, og vant blant annet både gullrosen og bronserosen. I 1964 reiste Kausland Norge rundt sammen med Jens Book-Jenssen, Kurt Foss, Reidar Bø, Torhild Lindahl, Ivar Medaas, Herman Berthelsen og trekkspilleren Olav Wernersen på revyturnén "Pop alt i hop". MGP. I 1972 representerte Kausland Norge i Eurovision Song Contest med sangen «Småting» sammen med Benny Borg. Samme år opptrådte hun sammen med Eva Rydberg i Lennart Hylands norsk-svenske «hōrna» "Morokul" som duoen Evagrethe. Hun fikk prisen for beste kvinnelige artist under Spellemannprisen 1978 for disco-albumet "A Taste of...". Kausland gjorde seg også bemerket i både Norge og Sverige med sine imitasjoner, blant annet av Sammy Davis jr.Diana Ross, Lill Lindfors, Dag Frøland, Tina Turner, Billie Holiday mfl. Suksesser. I 1993 opptrådte hun i Robin Archers og Rodney Fischers show, "A Star is Torn", hvor hun portretterte ni tragiske kvinneskjebner innen populærmusikken: Bessie Smith, Helen Morgan, Billie Holiday, Edith Piaf, Judy Garland, Marie Lloyd, Marilyn Monroe, Dinah Washington og Janis Joplin. Det var en helkveld énkvinnesopptreden, først 45 ganger på Rogaland Teater i Stavanger) (1993), deretter på Victoria Teater i Oslo (1995). «I blanke messingen» sammen med blant annet Sven Nordin og Tommy Steine, og musikalen «Billy». Hun ble tildelt hedersprisen under Komiprisen 2004. På TV Vestfold var hun programleder for "Grethe på tvers". Kreftsykdommen. Sommeren 2007 skulle Kausland sette opp kabareten «KAUSPAUS» sammen med Ole Paus. Men forestillingen måtte avlyses på grunn av kreftsykdommen. Død og jazzplate. Den 16. november 2007 døde hun av kreft, 60 år gammel. Hun etterlot seg to voksne barn og tre barnebarn. En rekke kulturpersonligheter deltok i begravelsen. Ole Paus sang salmen «O bli hos meg», Laila Dalseth sang «God bless the child», og Sven Nordin leste opp fra skriften «Størst av alt er kjærligheten». I november 2008, ett år etter hennes død, ble Kauslands eneste jazzplate "Jazz my way" utgitt. Denne platen ble utgitt som en hyllest til Kauslands store jazztalent. Kausland har mottatt en rekke utmerkelser for sin scenekunst i Norge. Foruten Spellemannprisen, har hun blant annet fått Telemarks Gledespreders pris, Leonardprisen og Justerprisen. Hun ble utnevnt som æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund i 2007, og har mottatt Vestfold fylkeskommunes kunstnerpris. Hun ble i 2004 hedret med Komiprisens hederspris. Grethe Kausland var gift med trekkspiller og tidligere fylkeskultursjef i Vestfold, Halvard Kausland. Capote. "Capote" er en biografisk film fra 2005 som følger forfatteren Truman Capote under arbeidet med boken "Med kaldt blod". Filmen er regissert av Bennett Miller, og har Philip Seymour Hoffman i hovedrollen som Capote. Handling. Truman Capote har blitt kjendis på grunn av sine bøker, særlig "Frokost hos Tiffanys", og kommer en dag over nyhetshistorien om mordet på en hel familie i Kansas. Han får lov av sin sjef i The New Yorker til å følge saken, og drar til Kansas med sin venn Harper Lee for å intervjue mennesker som kjente den drepte familien. Når drapsmennene blir pågrepet, får Capote, via sitt gode forhold til konen til den lokale sheriffen, lov til å ha kontakt med den ene pågrepne, Perry Smith. Capote følger saken i fem år, under straffesaken, anken og tilslutt straffen for paret som utførte mordet Oscar. Filmen vant en Oscar og var nominert i ytterligere fire klasser. Philip Seymour Hoffman vant prisen beste mannlige hovedrolle som «Truman Capote». Den var også nominert i klassene; som beste film, best regi og Catherine Keener var nominert i klassen beste kvinnelige birolle som «Harper Lee». Arne Dørumsgaard. Arne Dørumsgaard (født 7. desember 1921 i Fredrikstad, død 13. mars 2006 i Varese, Italia) var en norsk komponist, gjendikter og samler, bosatt i Marzio, Italia. Han er mest kjent som gjendikter av over 20 bind poesi fra Kina, Japan og Korea, og som samler av musikk. Dørumsgaard var statsstipendiat siden 1975. Hans virke som komponist utspant seg i perioden 1941-1951. Dørumsgaard flyttet fra Norge til Paris i 1950 i et «selvpålagt eksil», i protest mot norske myndigheters behandling av Kirsten Flagstad. I Paris studerte han sang, og arbeidet som akkompagnør, plateprodusent og sanger. Etter at han i 1968 bosatte seg i Marzio begynte han en omfattende samling av musikk. Det lydfestede materialet omfatter foruten noen sylinderopptak, ca. 40 000 78-plater, ca.30 000 LP-plater, ca. 10 000 spolebånd og ca. 2 000 lydkassetter og CD-plater. Samlingen er enestående i sin profil (interpretasjonshistorie) og blant de største private samlingene i verden. Dørumsgaard var blant initiativtakerne til opprettelsen av Norsk Lydarkiv i Oslo i 1965 og tilbød sin musikksamling til den norske stat i 1982, uten å møte en positiv respons. I 1984 overdro Dørumsgaard sin samling til Stavanger kommune under forutsetning av at samlingen skulle forbli og videreutvikles i Italia til hans død og at Stavanger opprettet forskningsstiftelsen Norsk Lydinstitutt Stavanger som skulle overta samlingen ved hans bortgang. Han begynte arbeidet med gjendiktninger i 1949, og utga i 1951 "Blomster fra de keiserlige haver: Kinesisk lyrikk i norsk gjendiktning". Arbeidet ble avsluttet i 1985, med det tyvende bindet. I 1970 utga han essayet "Om å gjendikte kinesisk poesi". Gjendiktningene har i noen grad vært karakterisert som ordrik og siselerende, men det er ingen tvil om innsiktsfullheten og kunnskapene. Fra 1975 var Dørumsgaard statsstipendiat. For sitt arbeid med gjendiktningene av Østens gamle poesi har Dørumsgaard mottatt tidsskriftet Ordets pris i 1971, Bastianprisen i 1979 og han ble utnevnt til æresdoktor i litteratur ved universitetet i Taipei, Kina i 1982. For sitt samlede virke innen musikk og litteratur ble han utnevnt til Ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden i 1994. I 1942 giftet han seg med pianistinnen Tora Øwre; de fikk to barn. I 1971 giftet han seg med lyrikeren og maleren Nella Valenza i Marzio i Nord Italia. Jin Sun-yu. Jin Sun-yu (født 17. desember 1988 i Seoul) er en sørkoreansk skøyteløper som deltok i de olympiske vinterleker 2006 i Torino. Jin Sun-yu ble olympisk mester i kortbaneløp på skøyter tre ganger under vinter-OL 2006 i Torino. Hun vant to individuelle gullmedaljer på 1000 meter og 1500 meter samt stafettgull på damenes 3 000 meter stafett. Hun har blitt verdensmester i kortbaneløp hele tretten ganger. Choi Eun-kyung. Choi Eun-kyung (født 26. desember 1984 i Seoul) er en sørkoreansk skøyteløper som deltok i de olympiske vinterleker 2002 i Salt Lake City og 2006 i Torino Hun vant sølvmedalje på 1500 m kortbaneløp og gullmedalje under 3000 m stafett under Vinter-OL 2006. Hun ble diskvalifisert i finalen på 1000 m. I tillegg vant hun sølvmedalje på 1500 m kortbaneløp under Vinter-OL 2002. Choi Eun-kyung har vunnet fjorten gullmedaljer i VM i kortbaneløp. Hamilcar Barca. Hamilcar Barca (ca 270–228 f.Kr.), eller Barcas (kanaanittisk "baraq" «lyn»), var en karthagensk general og statsmann, leder av barcid-familien og far til Hannibal. Han utmerket seg under den første punerkrig i 247 da han tok over hovedkommandoen i Sicilia på et tidspunkt da øya var nesten helt i hendene på romerne. Han landet plutselig nordvest på øya med en liten styrke leiesoldater og tok et sterk posisjon på fjellet Erote (Monte Pellegrino, nær Palermo). Han klarte ikke bare å stå imot alle angrep, men utførte angrep så langt borte som kysten av det sørlige Italia. Han overførte sin armé i 244 til en lignende posisjon på fjellsidene til Eryx (Monte San Giuliano). Derfra klarte han å gi støtte til den beleirede garnisonen i nabolandsbyen Drepanum (Trapani). Gjennom en fredsavtale i 241 kunne Hamilcars ubeseirede styrke reise fra Sicilia uten noen form for underkastelse. Da han returnerte til Afrika, brøt hans tropper, som han hadde holdt sammen kun gjennom sin personlige autoritet og ved løfte om god betaling, ut i åpent mytteri da deres belønning ble holdt tilbake av Hamilcars motstandere i det regjerende aristokratiet. Dette utløste konflikten som senere fikk navnet leiesoldatenes krig. Den alvorlige faren som Karthago stod ovenfor ble avverget av Hamilcar, som regjeringen gjeninnsatte i denne krisen. Gjennom makten han hadde blant leiesoldatene og de omkringliggende afrikanske folkeslagene, og gjennom overlegen strategi, knuste han raskt opprøret i 237. Etter denne suksessen hadde Hamilcar så stor innflytelse blant de populære og patriotiske partiene at hans motstandere ikke kunne hindre ham fra å få praktisk diktatorisk makt. Etter å ha rekruttert og trent en ny armé i noen numidiske forlegninger, ledet han på eget initiativ en ekspedisjon inn i Hispania i 236, hvor han håpet å¨bygge opp et nytt imperium for å kompensere for tapet av Sicilia og Sardinia. Her ville han også legge et grunnlag og bygge en base for en hevnkampanje mot romerne. I åtte år sikret han et betydelig territorium i Hispania gjennom maktbruk og diplomati, men hans for tidlige død i et slag i 228 forhindret ham fra å fullføre erobringen. Hamilcar var høyt hevet over karthagenere på hans alder i militære og diplomatiske evner og var sterkt patriotisk. Disse kvalitetene gav han videre til sin sønn Hannibal som han også hadde gitt sitt brennende hat for Roma og trente til å bli hans etterfølger i konflikten. Joachim Gotsche Giæver. Joachim Gotsche Giæver (Giaver) (født 15. august 1856 i Jøvik, Lyngen i Troms, død 29. mai 1925 i Chicago, USA), sønn av Jens Holmboe Giæver og Hanna Birgithe Holmboe, var en sivilingeniør med solid kunnskap i brobygging. Han emigrerte til USA i 1882, der han fant seg jobb i et jernbaneselskap. I 1883 dro han til Pittsburgh, Pennsylvania for å jobbe i brobyggeselskapet "Pacific Railroad Company at St. Paul Minn". I 1886 designet han rammeverket som Frihetsgudinnen i New York er festet i. Han designet også den vakre bygningen 35 East Wacker Drive, «Jewelers building», som den gang var Amerikas største bygning utenfor New York. Teatro La Fenice. Teatro La Fenice er et operahus i Venezia. Navnet er etter fuglen Føniks som gjenoppstod fra asken. Ettersom teateret har brent to ganger, og blitt gjenoppbygget, er det et svært passende Teateret er et av de mest kjente operahus i Europa, og har vært stedet for er rekke kjente operaer. Historie. I 1774 brant Teatro San Benedetto. Det hadde da vært Venezias ledende operahus i mer enn førti år. Det ble gjenoppbygget, men eier av huset (Venier-familien) og teaterselskapet kom ikke til enighet. Teaterselskapet bestemte seg da for å bygge sitt eget operahus på Huset ble bygget fra juni 1790 og sto ferdig i mai 1792. Navnet "La Fenice" ble valgt med tanke på at operaselskapet gjenoppsto etter brann og kontraktsmessige vanskeligheter. 16. mai 1792 ble operaen "I Giochi di Agrigento" av 1800 tallet. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble La Fenice anerkjent over hele Europa. Rossini hadde to større produksjoner, og Bellini hadde to operapremierer har. Donizetti, som hadde feiret triumfer på La Scala i Milano og Teatro San Carlo i Napoli, returnerte etter 17 års fravær til Venezia i 1836. I desember 1836 brant teateret, men allerede 26. desember 1837 kunne det igjen åpne dørene etter å ha Giuseppe Verdi fremførte sin opera "Ernani" her under karnevalet i 1844. De neste 13 årene hadde hans operaer "Attila", "Rigoletto", "La Traviata" og "Simon Boccanegra" sine premierer her. 1900 tallet. Under første verdenskrig holdt teateret stengt, men da det åpnet igjen tiltrakk det seg mange av verdens fremste sangere og dirigenter. i 1930 startet Venezia biennalen en samtidsmusikkfestival. Dette medførte at komponister som Stravinskij, Britten, Berio, Nono og Bussotti skrev for La Brann i 1996. 29. januar 1996 ble teateret på ny totalt ødelagt av brann. Det var mistanke om at den var påsatt, og i mars 2001 ble to elektrikere funnet skyldige i å ha startet brannen. Enrico Carella og hans fetter, Massimiliano Marchetti, startet øyensynlig brannen fordi de var forsinket med reparasjonsarbeider og firmaet ville tape penger. Carella som eide firmaet fikk syv års fengsel, mens Marchetti De gikk ikke like raskt å få gjenoppbygget huset som sist. Først i 2001 kom arbeidet igang for fullt. La Fenice er gjenreist i stil fra det 19. århundre basert på ideer til arkitekten Aldo Rossi. 14. desember 2003 fant gjenåpningskonserten sted. På programmet stod musikk av Beethoven, Wagner og Stravinskij. Den første operaproduksjon var "La Traviata" i november 2004. Kritikken til det nye huset er blandet. Enrico Cavalotti, som er musikkkritiker i den konservative avisen "Il Tempo" var fornøyd, mens hans kollega Dino Villatico i den venstreorienterte "La Repubblica" mente at salen manglet resonans og at farvene var alt for skarpe. Han sier det er «kitsch, en falsk imitasjon av fortiden». Han mener videre at ved ikke å ha bygget et helt nytt teater har byen forrådt sin historiske tradisjon for innovasjon. Imidlertid føler mange venetianere at et smertefullt sår i det berømte Premierer. På 26. desember ble disse operaene urfremført på La Fenice Eksterne lenker. Fenice, Teatro La Klepp (redskap). En vanlig klepp til bruk i småbåt En klepp er et håndredskap forma som en grov fiskekrok på et skaft. Kleppen brukes for å løfte fisken om bord og frigjøre den fra linekroken. Kleppen kan gi skader i fiskekjøttet som reduserer verdien av fisken. Hvis hugget rammer fiskekjøttet vil det oppstå blødninger og gi rødt kjøtt. Slike områder må skjæres vekk fra fileten. Denne typen skader oppstår ofte i ryggfileten, som er den mest verdifulle delen av fisken. Jukse. Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund. Dorg. En kunstners versjon av dorgfiske etter tunfisk. Fiskefartøy dorgfisker etter tunfisk i Atlanterhavet. Fiskefartøy dorgfisker etter tunfisk i Stillehavet. En dorg er et fiskeredskap som består av et snøre med søkke og fortom med en eller flere kroker. En kan bruke både naturlig og kunstig agn. Dorgen slepes etter båten i sakte fart. Båter som brukes til dorgfiske har derfor ofte motorer som er spesielt tilpasset denne formen for fiske. Dorging er en teknikk som benyttes i havfiske til å fange store arter som lever i åpne havområder, slik som tunfisk. I norske farvann er det særlig dorgefiske etter makrell som er aktuelt. Dorging er spesielt utbredt langs Skagerrakkysten. Historisk foregikk makrelldorging med dekkede fartøy i Nordsjøen. Dorging etter sjøørret har også lange traisjoner. Dorging i ferskvann er også vanlig. Otring etter ørret kan betegnes som en form for dorging. Trolling. Trolling er en variant av fisketeknikken dorging, der mange stenger benyttes samtidig. I Norge er Mjøsa og Tyrifjorden blant de mest kjente innsjøene hvor trolling er utbredt, mens det i Sverige er mest utbredt i Vänern og Vättern. Prusias I av Bithynia. Prusias I Klorus (ca 230–182 f.Kr.) var konge av Bithynia. Han var sønn av Ziaelas og dannet en ekteskapsallianse med Filip V av Makedonia. Prusias utkjempet en krig mot Bysantium (220 f.Kr.), beseiret så gallere som Nikomedes I hadde invitert over Bosporos (218). Han utvidet territoriet til Bithynia i en rekke kriger mot Attalus I av Pergamum og Heraklea Pontika ved Svartehavet. Filip V gav ham havnene Cius og Myrleia i 202 som han gav nye navn, Prusa og Apameia. Selv om han gav asyl til Hannibal, forble han nøytral under den romerske republikk sin krig med Antiokos III den store. Han ble etterfulgt av sin sønn Prusias II. Theodore Ayrault Dodge. Theodore Ayrault Dodge (28. mai 1842–1909) var en nordstatsoffiser i den amerikanske borgerkrig og militærhistoriker både for den krigen og for de store generalene i antikkens og europeisk historie. Han var født i Pittsfield, Massachusetts og fikk sin militære utdanning i Berlin og gikk på University College London og Universitetet i Heidelberg. Da han returnerte til USA i 1861, innrullerte han seg umiddelbart som menig i New Yorks frivillige infanteri. I løpet av krigen steg han til rangen som midlertidig oberst, mistet sin høyre fot i slaget ved Gettysburg. Han tjente ved det amerikanske krigsdepartementet fra 1864 og ble sendt i tjeneste i den regulære hæren i 1866. I 1870 trakk han seg tilbake som major. Etter at han pensjonerte seg bodde han i Boston før han flyttet til Paris hvor han døde. Han er gravlagt ved Arlington National Cemetery. Dodge giftet seg med Jane Marshall Neil i 1865 og Clara Isabel Bowden i 1893. Hans verk om borgerkrigen inkluderer "The Campaign of Chancellorsville" (1881) og "Bird's Eye View of the Civil War" (1883). Fra 1890 til 1907 gav han også ut tolv bind i sin "History of the Art of War: Alexander, Hannibal, Caesar, Gustavus Adolphus, Napoleon," som har blitt delt opp i individuelle biografier til dagens publikasjoner. Dodge, Theodore Ayrault Dodge, Theodore Ayrault Dodge, Theodore Ayrault Laurie Wisefield. Laurie Wisefield (født 27. august 1952 i London) er en britisk musiker. Han er kjent som gitarist i bandene Home, Wishbone Ash, Tina Turner og Joe Cocker. Wisefield var en av grunnleggerne bak bandet "Home", som var et oppvarmingsband for Led Zeppelin, og hvor han spilte gitar og sang sammen med Al Stuart. Andy Powell, gitaristen i Wishbone Ash, så bandet spille i New York og ble imponert av Lauries gitarspill. De spilte litt sammen og knyttet bånd. Da Andy Powell dro tilbake til England fikk han nyheten om at bandets gitarist Ted Turner pensjonerte seg og forlot bandet. Powell tok da kontakt med Wisefield og ville ha han som erstatter for Turner. Laurie ble tatt opp som fullverdig medlem i 1974 og debuterte med utgivelsen "There's the Rub". Wisefield ble med bandet i 12 år. I denne perioden fikk han til et godt samspill med Powell, skrev nytt materiale og tok med seg et hardere image og lydbilde til bandet. Etter at han forlot Wishbone Ash i 1985 på grunn av at han følte for nye utfordringer, var han med på turnéen til Tina Turner. I 1992, da Tina Turners manager Roger Davies, tok over managementet til Joe Cocker, ble Wisefield forespurt om å bli med i bandet til Cocker for å hjelpe dem i en musikalsk retning. Han turnerte med Cocker en god periode og jobbet også med Roger Chapman, hvor han var med som gitarist og låtskriver på albumet "Under No Obligation" og turnéer i både Tyskland og England. I nyere tid har Laurie opptråd i West End-produksjonen av Queen/Ben Elton-musikalen "We Will Rock You" ved Londons Dominion Theatre. Catshill. Catshill er en landsby i Worcestershire, England. Den ligger omkring 4 km nord for Bromsgrove, og har vært et verdslig sogn siden 1844. Hedared stavkirke. Hedared stavkirke (Svensk "Hedareds stavkyrka" og "Hedareds kapell") står på Hedared i kommunedelen (sogn) Sandhult i Borås kommune som ligger i Västra Götalands län i Sverige. Det er den eneste bevarte stavkirken utenfor Norge som opprinnelig er bygget der. Type og datering. Hedared stavkrike er en liten enskipet langkirke av Haltdalen-typen ("øst-skandinavisk enskipstype"), og tilhører som sådan de enkleste stavkirkene vi kjenner til. Den består av skipet og et smalt kor med rett avslutning forbundet til østveggen. På grunn av typen var det lenge vanlig å datere denne kirken til 1200-tallet, men ny forskning og bruk av årringdatering har stedfestet at tømmeret som er benyttet ble hogget først i 1501 (+2/-3 år). Kirken kan således først være bygget noe senere, fordi praksis med tørking av tømmeret tilsier minst 2-3 års tørketid. Dette stadfestes forsåvidt også av et såkalt biskopbrev fra 1506, der kirkens oppbygging nevnes. Eksteriør. Kirkens yttervegger består av konvekse eikeplanker (stavplanker, tiler) som holdes sammen av tradisjonelle vertikale stolper (hjørnestaver), svill og stavlegje. Under en renovasjon i 1781 ble kirken utstyrt med et nytt våpenhus og små rektangulære vinduer. Man antar at det ikke var vinduer i kirken før denne tid, men dette er noe uklart. Våpenhuset ble imidlertid fjernet igjen under en ny renovasjon i 1901, da den svenske riksantikvaren ønsket å føre kirken tilbake til sin opprinnelige stand. Også i perioden 1995–1997 ble kirken renovert. Interiør. Interiør fra Hedared stavkirke i Sverige Mange ting som peker i retning av at det kan ha stått (minst) ei tidligere kirke på stedet. Blant annet ble det under en renovasjon i perioden 1934–1935 funnet ei altertavle som var malt direkte på ytterveggen. Bildet forestiller jomfru Marias kroning og antas å være fra slutten av 1300-tallet. Man antar at maleriet ble spikret opp av materialer fra ei tidligere kirke under en renovasjon som skal ha funnet sted i 1735. Også inventaret i kirken kan understøtte teorien om at det har stått ei tidligere kirke her. Først og fremst det vakre Madonnabildet som antas å være fra 1200- eller 1300-tallet. Bildet pryder i dag det rekonstruerte sidealteret. Også et maleri av Frans av Assisi antas å stamme fra den samme perioden. I kirken finnes dessuten et fransk krusifiks som stammer fra 1100-tallet og en nattverdskalk fra 1200-tallet. Kirkens interiør er godt bevart. Noen har hevdet at taksperrene skal være fra 1100-tallet, men dette har ikke latt seg verifisere. Tvert om så sier den svenske riksantikvaren i et notat at disse har blitt byttet ut. Kirken har også innvendig (flat) himling, men det er ingen referanser til når denne ble anlagt. Korets vegger har figurmalerier som man tror stammer fra tiden da kirken ble bygget. Maleriene i skipet mener man stammer fra renovasjonen i 1735. Også den faste innredningen skal være i såkalt provensiell senbarokk stil. Tappenstrek. Tappenstrek (av ty. "Zapfenstreich") er et hornsignal, tradisjonelt brukt i militære forlegninger, som blir spilt på signalhorn eller trompet 15 minutter før forlegningen skal falle til ro, og lyset slukkes. Ordet kommer fra det tyske "Zapfenstreich", som betyr «å sette (slå) tappen i øl- eller vintønna», direkte oversatt altså «tappslag». Signalet betyr at man skal begi seg til forlegningen, eller forberede seg på å falle til ro. I henhold til tradisjonen vil man blåse det endelige rosignalet femten minutter etter tappenstrek. Det tilsvarende hornsignal betegnes i Storbritannia som "Tattoo", i USA som "Call to Quarters". Tappenstrek spilles hver kveld kl 2145 foran Det Kongelige Norske Slott av en av hornblåserne i Hans Majestet Kongens Garde. «Den store tappenstrek». Den store tappenstrek i Tyskland «Den store tappenstrek» ("Großer Zapfenstreich") er en religiøs prøyssisk militærtradisjon som brukes av det tyske forsvaret for å ære store personligheter. I sin nåværende form går seremonien tilbake til den store tappenstreken til ære for tsar Nikolai I av Russland i Berlin den 12. mai 1838. «Stor tappenstrek» holdes idag til ære for bl.a. generaler, forsvarsministre, kanslere og andre politikere. I forbindelse med 50-årsdagen for grunnleggelsen av Bundeswehr ble det holdt en stor tappenstrek foran Riksdagen med 4500 gjester og et stort sikkerhetsoppbud. Katarina av Alexandria. Katarina av Alexandria (f. ca 282 – ca 302) var jomfru, martyr, en av de fire "virgines capitales" og helgen med festdag den 25. november. Den rene. Den hellige Katarina (bokstavelig «Den Rene») er også kjent som "Sankt Cathrine av Alexandria", "Cathrine av hjulet", og "den hellige stormartyr Cathrine" (gresk ἡ Ἃγια Ἃικατειρίνα ἡ Μεγαλομάρτυς) er en person som det hevdes var en lærd på slutten av 200-tallet og i Eusebios omtale var en ung, uvanlig vakker kvinne av høy byrd i Alexandria i Egypt. Hun motsto keiser Maxentius’ forfølgelser og fikk all eiendom inndratt og ble drevet i landflyktighet. I en alder av 18 år oppsøkte hun keiser Maximianus II (andre sier Maxentius) i et forsøk på å overbevise ham om at det var galt å forfølge kristne. Ved at hun hadde greid å konvertere andre ble hun dømt til å døden. I fengselet sies det at hun omvendte keiserens hustru, hans feltherre Porfyrios og flere soldater. Knust på hjulet. a>.Legenden om Katarina forteller at hun ble dømt til å dø av radbrekking (en straff hvor lemmene ble knust på et hjul), men da hun rørte ved torturinstrumentet gikk det i stykker. Hun ble isteden halshugd. Hennes feiring skjer den 24. november i den russisk-ortodokse kirke ettersom keiserinne Katarina den store ikke ønsket å dele sin egen fest med helgenen. Hennes helgensymbol er spikerhjulet, også kjent som «Katarinahjulet», eller at sverd og hjul er hennes attributt, iblant også en seierspalme. I den kristne kunsthistorien spiller legenden om Katarina en stor rolle. Katarina-klosteret. I en utvidelse av legenden forteller at engler fraktet hennes legeme til Sinaifjellet hvor det på 700-tallet ble funnet restene av noen bein og erklært for å være hennes. Det ble dannet et kloster til hennes ære, Katarina-klosteret, som er kristenhetens eldste kloster. Kirken er bygd mellom 548-565. Klosteret har overlevd og er et berømt sted for tidlig kristen kunst, arkitektur og illustrerte manuskripter. I en annen utvikling av legenden fortelles det at hun hadde avslått mange tilbud om ekteskap og ble fraktet til himmelen og trolovet med Jesus Kristus av Jomfru Maria. Denne legenden er i overensstemmelse med et forhistorisk tema om «det hellige bryllup» som er kjent innenfor ekstatiske kulter i Midtøsten, men trekk finnes også i hedenske religioner som den norrøne. En kristen variant av Hypatia. Historikere betviler at Katarina noen gang har eksistert og mener at hun heller var en ideell og eksemplarisk figur enn historisk og faktisk. I 1961 fjernet Den katolske kirke hennes fest fra kalenderen ved å henvise til manglende historiske bevis for hennes eksistens. Katarina danner uansett et eksemplarisk kristent motstykke til den hedenske filosofen Hypatia av Alexandria i middelalderens bevissthet. Som Hypatia var hun sagt å være en høyt skolert kvinne, svært vakker og seksuell ren (som jomfru) og ble brutalt myrdet for at hun offentlig uttrykte sin tro 105 år før Hypatias skjendige død, skjønt de første opptegnelser som nevner Katarina, eller en variant av Katarina-myten, er av en langt senere dato. Tilbake i kirken. I 2002 ble Katarina igjen inkludert i romersk-katolske helgen-kalenderen som ble utgitt av «Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments». I utallige år har Katarina blitt feiret på Malta av to landsbyer, Zurrieq og Zejtun. Mellom 1961 og 2002 hvor Katarina ikke var inkludert i den offisielle katolske helgen-kalenderen, ble det gitt en innrømmelse fra Vatikanet at malteserne kunne feire henne likevel. Betydning. Katarina ses på som beskytter av unge kvinner og kvinnelige studenter, og ved å bli sett på som den helligste og mest strålende av Kristi jomfruer var det naturlig at hun, av alle helgener, skulle vokte over både nonner og alle kvinner i verden. Katarina regnes som en av de fjorten nødhjelpere, og ble besunget av poeter og i økende grad bedt til. Tallrike kapeller ble reist til henne og hennes statue fantes i nær alle kirker. Spesielt i Frankrike etter korstogene oppsto det en Katarina-kult, og i begynnelsen av 1400-tallet ble ryktet om at hun talt til Jeanne d'Arc spredt. Sammen med Den hellige Margaret var hun guddommelig utpekt som Jeannes rådgiver. Hun var den høye beskytter for Fakultet for filosofi ved Universitet i Paris. Katedralen i Goa er dedisert til Katarina, ettersom Goa ble erobret av portugiserne den 25. november 1510 (Katarinas festdag). Katarinas minnedag 25. november sto i den romerske kalenderen fra 1000-tallet og hennes navn står i "Martyrologium Romanum". Dagen er også avmerket på den norske Primstaven. Apokalypse nå! "Apokalypse nå!" (originaltittel: "Apocalypse Now") er en amerikansk drama- og krigsfilm fra 1979 av regissøren Francis Ford Coppola. I 2001 ble den relansert i en lengre utgave under navnet "Apocalypse Now Redux". Filmen henter sin handling fra Vietnamkrigen. Filmen vant Gullpalmen som beste film ved filmfestivalen i Cannes i 1979, faktisk før den var helt ferdigstilt. Den har også vunnet en rekke andre priser, og ble belønnet med to Oscar for beste fotografering og beste lyd ved utdelingen i 1980. Filmen har høstet bred anerkjennelse for sin skildring av krigens nådeløshet og sin diskusjon av ondskapens vesen. Den figurerer høyt på ulike rankinglister over tidenes beste filmer, og kanskje særlig tidenes beste krigsfilmer. Brukerne av nettstedet IMDb ("Internet Movie Database") rangerer filmen høyt blant tidenes beste filmer. Foruten hovedrolleinnehaverne Martin Sheen og Marlon Brando, har kjente skuespillere som Robert Duvall, Dennis Hopper og Laurence Fishburne (som var 14 år gammel da innspillingene begynte) sentrale roller i filmen. Harrison Ford har en mindre rolle. Filmen er også kjent for sin effektfulle bruk av musikk fra artister som The Doors og Jimi Hendrix. Innspillingen ble svært dyr og komplisert, og foregikk over lang tid under til dels dramatiske omstendigheter på Filippinene. En dokumentar om innspillingen, "Hearts of Darkness: A Filmmaker's Apocalypse" ble utgitt 1991. Manus og inspirasjonskilder. Historien, som utspiller seg i tilknytning til en båtreise opp et elveløp, bygger til dels på kortromanen "Mørkets hjerte" ("Heart of Darkness") av forfatteren Joseph Conrad, som ble publisert første gang i 1899, og som skildrer en lignende reise i Fristaten Kongo, der Kurtz er en elfenbenshandler av belgisk opprinnelse. Conrads roman bidro i sin tid sterkt til å reise en internasjonal opinion som til slutt tvang fram en ende på skrekkveldet kong Leopold II av Belgia hadde etablert i Fristaten Kongo, som var hans private eiendom. Ifølge litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen bygger filmen like mye på Herman Melvilles store roman "Moby-Dick" (1851) som på Conrads kortroman. Manus til filmen ble skrevet av Coppola selv, i samarbeid med John Milius og Michael Herr. Foruten "Mørkets hjerte" er filmen også inspirert av Werner Herzogs film Aguirre, gudenes vrede fra 1972 og Michael Herrs memoarbok "Dispatches", utgitt 1977, som forteller om Herrs erfaringer som krigskorrespondent i Vietnam for magasinet Esquire. Handling. Filmens handling er lagt til Vietnamkrigen en gang etter midten av 1960-tallet. Kaptein Willard (Martin Sheen) får i oppdrag å oppspore og drepe oberst Kurtz (Marlon Brando), som har desertert fra den amerikanske hæren og slått seg ned i dypt inne i jungelen i Kambodsja, hvor han har etablert seg som en slags «høvding» for en gruppe jungelfolk. Med dette som utgangspunkt, deltar Kurtz i krigen på egne premisser, på tvers av offisiell amerikansk politikk, og hans virksomhet er etter hvert blitt pinlig for amerikanske myndigheter, blant annet, får vi vite, fordi hans metoder er «usunne». Kurtz framstilles i filmen som en mann som kanskje er blitt gal, eller som kanskje har skjønt mer enn andre. Muligens begge deler. Filmen følger Willard på hans reise i lag med mannskapet på en patruljebåt gjennom Vietnamkrigen, opp elven og inn i jungelen, fram til hans endelige møte med Kurtz. På veien opplever Willard og hans mannskap scener og situasjoner som belyser krigen fra ulike ståsteder. Vekten legges på krigen som noe uforståelig og meningsløst, som alle allikevel deltar i uten å stille spørsmål. Utenom Kurtz, som har stilt en rekke spørsmål, som han dessuten selv har besvart på en måte som gjør at han må ryddes av veien. Filmen er delvis svært realistisk og delvis impresjonistisk og visjonær. Lyd og bilde blandes nå og da til hallusinasjonslignende inntrykk, som veksler med store iscenesettelser av krigsmaskineriet på den ene siden, og nærgående skildringer av krigens virkninger på soldatenes psyke på den andre. Følelsen av undergang, ("apokalypse"), blir sterkere etter hvert som historien rulles opp, og det understrekes i en rekke brutale scener hvor liten betydning det enkelte menneskeliv har i en krig. At Willard og hans mannskap har et irregulært oppdrag, og dermed ikke deltar i vanlige kamphandlinger selv, bidrar til å gi dem en rolle som forbipasserende observatører og vitner til krigen. "Redux". "Apocalypse Now Redux" ble lansert av Coppola i 2001, og i denne versjonen ble den allerede ca. to og en halv time lange filmen utvidet med ytterligere 49 minutter som hadde blitt klipt vekk før premieren i 1979. Først og fremst er det to lengre scener som er tatt inn og har betydning for filmens handling: En scene der Willard og hans mannskap møter igjen noen Playboy-modeller som underholdt soldatene, og en scene der Willard og hans mannskap dypt i jungelområdene treffer og tilbringer en del tid sammen med en fransk familie av gamle koloniherrer. Dette avsnittet tilfører filmen en ny tematikk gjennom å diskutere koloniveldet i Fransk Indokina og belyse mentaliteten det representerte. Elnesvågen. Elnesvågen er et tettsted og administrasjonssentrum i Fræna kommune i Møre og Romsdal med innbyggere per 1. januar. Elnesvågen er det nest største tettsted i Romsdal, nest etter byen Molde og foran byen Åndalsnes. De fleste i Elnesvågen bor i boligfeltet Hauglia. Bygda ligger i solsiden ned mot Frenfjorden og oppunder fjellene Heiane og Talstadhesten. Bedrifter, industri, handel. Elnesvågen har sine største hjørnesteinsbedrifter i Hustadmarmor, dumper-produsenten Moxy og Tine meierier. Jarlsbergosten er et kjent produkt som produseres hos sistnevnte. Disse tre kjennetegnes av en høy eksportandel. I sentrum finnes et utvalg av butikker, samlet rundt Torgsenteret og kjøpesenteret Bølgen. Skoler. Elnesvågen har barne-, ungdoms- og videregående skole. Disse heter Haukås skole, Fræna ungdomsskole og Fræna videregående skole. Idrett. Elnesvågen er sentrum for flere idrettslag. Elnesvågen stadion, en kombinert fotball- og friidrettstadion, ble bygd på slutten av 1990-tallet, og holder god standard. Frænahallen ble bygget på midten av 80-tallet og har vært godt brukt hele tiden. Kultur og foreninger. Nordsjøfestivalen er blitt en årlig begivenhet i august. Den arrangeres av Elnesvågen småbåtforening. Fræna folkebibliotek ligger i 1. etasje i Frænahallen. Tromsøflaket (havområde). Tromsøflaket ligger i den nordøstlige delen av Norskehavet. Mot Barentshavet avgrenses Tromsøflaket langs en linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. Tromsøflaket består av en rekke bassenger og høyder. Det pågår gassproduksjon fra Snøhvitfeltet. Oljeproduksjon er planlagt fra Goliatfeltet. Det er også gjort en rekke mindre funn som så langt ikke er kommersielt utnyttbare. Tromsøflaket (avis). "Tromsøflaket" (populært kalt «Flaket») er først og fremst en nettavis for Universitetet i Tromsø. Hovedfokuset til Tromsøflaket på nett er formidling av forskningen som foregår ved universitetet. Avisa utgis av universitetets kommunikasjonsavdeling. I tillegg blir en papirversjon av Tromsøflaket produsert med jevne mellomrom som en internavis for ansatte og studenter ved universitetet. Populærvitenskaplig stoff og forskningsformidling ble fra 2007 skilt ut fra "Flaket" og utgitt i magasinet "Labyrint" som sendes ut gratis til abonnenter eller kan lases ned i pdf. John Wetton. John Wetton (født 12. juni 1949 i Derbyshire, England) et en engelsk låtskriver, sanger, bassist og gitarist. Wetton har vært profesjonell musiker siden slutten av 1960-tallet og har vært medlem av kjente rockegrupper som Mogul Thrash, Family, King Crimson (hvor han jobbet med barndomsvennen Robert Fripp), Roxy Music, Uriah Heep, UK, Wishbone Ash og Asia. Wetton er mest kjent for sitt kraftfulle basspill og improvisajonsteknikker, men hans utgivelser siden 1980-tallet har vært mer kommersielt orientert. I nyere tid har han fokusert mer på vokal og låtskriving, hvor han favoriserer akustisk gitar og piano. Hans høydepunkter blant utgivelser er King Crimsons Larks' Tongues In Aspic (1972) og Asias album med samme navn fra 1982, som også er det mest solgte albumet hans. John Wetton jobber nå som soloartist etter at han forlot Asia for andre gang i 1992, men har i senere tid kommet med som medlem igjen. De fjorten nødhjelpere. De fjorten nødhjelpere er en gruppe helgener som i middelalderen hadde en særstilling når man var i nød og skulle anrope de hellige for å få hjelp. Tradisjonen startet i Rhinland, og spredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn. I Italia og Frankrike fikk de lite oppslutning, selv om flere av helgnene individuelt hadde en sterk kult også der. Første gang de nevnes er i et avlatsbrev fra 1284. I 1331 ble de fremstilt i kunst i dominikanerklosteret i Regensburg. Kulten var på sitt sterkeste på 1400-tallet. Den ble sterkt angrepet av reformatorene, og konsilet i Trent forsøkte å begrense den. Senere ble den til en viss grad tatt opp igjen i klostre i Bayern og Schwaben. En valfartskirke i Oberfranken nord for Bamberg fra midten av 1700-tallet, "Vierzehnheiligen", er viet til dem. Det finnes også en kirke med samme dedikasjon i Wien. Antallet fjorten kom muligens som en dobling av det hellige tall syv, og kan være innlånt fra islam, der man hadde syv nødhjelpere. Helgenene. Hvem de fjorten er varierte fra et sted til et annet. Man valgte helgener som man mente kunne hjelpe mot forskjellige sykdommer, og hver hadde en spesialitet. Alternative nødhjelpere. I Danmark regnet man ofte med en femtende nødhjelper, Dorothea. Banke. En banke er en forhøyning i havbunnen. Ordet brukes også om havområdet over en slik forhøyning, som for eksempel i forbindelse med fiskebanker. Forhøyningen kan også nå over vann, og dermed omgitt av vann, som for eksempel er tilfellet for enkelte sandbanker. Fiskebanke. En fiskebanke er et grunt havområde (en banke) med store fiskebestander. Utenfor kysten av Norge er det flere fiskebanker. Kyststrømmer beveger seg oppover langs norskekysten og disse danner ofte virvler over de grunne bankene. Dette gir høy produksjon av plankton og gode fiskebestander. Fisket på disse bankene har stor økonomisk betydning for Norge. Gilberto Gil. Gilberto Gil, "Gilberto Passos Gil Moreira" (født 26. juni 1942 i Salvador) er en brasiliansk musiker. Han startet sin karriere med å spille Bossa nova. Senere samarbeidet han med musikeren Caetano Veloso og gradvis fikk mange av deres sangtekster et mer samfunnskritisk innhold samtidig som de hentet inn elementer fra Afrikansk og Nord-Amerikanske musikkstiler. Hans politiske engasjement førte til at han og Veloso ble fengslet og måtte gå i eksil i London på slutten 1960-tallet. På 1980-tallet samarbeidet Gil med den jamaicanske musikeren Jimmy Cliff. Han ble utnevnt til kulturminister da Lula da Silva inntok presidentstolen i 2003. Gil satt som kulturminister frem til juli 2008, da han etter eget ønske gikk av for å konsentrere seg om musikk-karrieren sin. Sammen med Dietrich Fischer-Dieskau mottok Gil den svenske Polar Music Prize i 2005. Gil ble i 2003 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Første armé (USA). Første armé ("First Army") er en armé i den amerikanske hæren, med ansvar for opplæringsstøtte til avdelinger i arméreserven og Nasjonalgarden i alle delstater øst for Mississippi. Arméen ble opprettet 10. august 1918 i Frankrike mot slutten av første verdenskrig, med general John J. Pershing som øverstkommanderende. Eksterne lenker. Arme 01 Marajó. Satellittbilde av munningen av Amazonaselva, med øya Marajó. Marajó er en bebodd øy som ligger ved munningen av Amazonas i delstaten Pará i Brasil og ligger rett nord for byen Belém. Øya har et areal på 40 100 km² og er dermed den største øya som er omgitt av ferskvann på alle kanter. Selv om nordøstkysten av Marajó vender mot Atlanterhavet er vannstrømmen fra Amazonaselva så stor at øya har ferskvann også på den siden. Arkeologiske utgravninger har avdekket en rekke keramikkfunn som er anslått å være om lag 3000 år gamle. Funnene antas å stamme fra indianske kulturer som var gått under før området ble kolonisert. Keramikkfunnene er i dag utstilt på «Museu Goeldi» i Belém. U.S. Army Forces Command. U.S. Army Forces Command (FORSCOM) er en overkommando i den amerikanske hæren med ansvar for alle hærens reaksjonsstyrker i USA som kan sendes til geografiske militærkommandoer i hver verdensdel. FORSCOM har hovedkvarter ved Fort McPherson i Georgia. FORSCOM har kommando over alle aktive avdelinger i USA, og får kommando over avdelinger i arméreserven og Nasjonalgarden når disse mobiliseres før utsendelse. Doggerbank. Doggerbank (og tysk: "Doggerbank", dansk: "Dogger banke"), kalles ofte bare Dogger. Navnet kommer fra det gamle nederlandske ordet "dogge" som betyr fiskebåt. Doggerbank er en 17 600 km² stor og nesten 300 kilometer lang grunne og fiskebanke som ligger i Nordsjøen, omtrent 100 km øst for Nord-England. Den ligger på kontinentalsokkelen, og deles av Storbritannia, Danmark, Tyskland og Nederland. I forhold til andre fiskeområder ligger Doggerbank sør for Fladengrunn og vest for Tyskebukta. Banken er en morene som ble til under den siste istiden, og består stort sett av sand. Rundt den er det ca. 40 meter dypt, mens den selv ligger rundt 18 meter under havet. Doggerbank var under siste istid land der det bodde mennesker, og arkeologer har nå begynt å bruke navnet Doggerland om dette landområdet fra forhistorisk tid. Trålere har hentet opp mye torv herfra. Noen ganger følger også gjenstander fra steinalderen med opp. En regner det for svært sannsynlig at de første mennesker som innvandret til det som i dag er Norge kom nettopp fra Doggerland. Den er gyteplass for sild, rødspette og krøkle, og trekker dermed bortsett fra mennesker, ulike fugleslag og hvalsorter til seg. Bunntråling har gjort mye skade i biotopene her. Greenpeace utropte et 85 000 km² stort område til Doggerbankreservatet i 2004. Tre ganger har sjøslag funnet sted her, det første den 5. august 1781, under den fjerde engelsk-nederlandske krigen. Da var banken åsted for et slag mellom den engelske og Republikken de syv forente Nederlandene. Det andre fant sted under den russisk-japanske krigen da russiske krigsskip åpnet ild mot engelske fiskebåter 21. oktober 1904. De russiske skipene trodde fiskebåtene var japanske torpedobåter. Det siste slaget stod 24. januar 1915, under den første verdenskrig, mellom den tyske og engelske marine. Storbritannias største jordskjelv noensinne, fant sted under Doggerbank i 1931. Skjelvet måte 6,1 på Richters skala. Hyposenteret lå 23 km under banken og ble merket i alle landene rundt Nordsjøen. Fladen grunn. Fladen grunn (ofte kalt bare Fladen) er en grunne og fiskebanke som ligger i Nordsjøen, øst for Skottland. I forhold til andre fiskeområder ligger Fladengrunn sør for Vikingfeltet, nord for Doggerbank og vest for Fiskerfeltet. Sekstende flyvåpen. Sekstende flyvåpen ("Sixteenth Air Force") er et forband i det amerikanske flyvåpenet, med hovedkvarter på Ramstein flystasjon i Tyskland. Opprinnelig var Sekstende flyvåpen underlagt Strategic Air Command i USA, men siden 1992 har forbandet vært underlagt United States Air Forces in Europe (USAFE) og hatt ansvar for luftoperasjoner over Balkan. Frem til 2005 hadde forbandet hovedkvarter på Aviano Air Base i Italia. Fra 2006 utgjør Sekstende flyvåpen det operative hovedkvarteret i USAFE, og den eneste gjenværende flyvende avdelingen er 401st Air Expeditionary Wing, som flyr over Balkan. Alle andre avdelinger er blitt overført til HQ Air Command Europe. I Marine Expeditionary Force. I Marine Expeditionary Force er en av de tre maritime luft-land-operasjonsstyrkene (MAGTF) i det amerikanske marinekorpset, bestående av 1st Marine Division, 3rd Marine Aircraft Wing og 1st Marine Logistics Group. Styrken ble opprettet 8. november 1969 i Okinawa i Japan og flyttet til sitt nåværende hovedkvarter ved Camp Pendleton i California i 1971. I MEF har tre underliggende maritime luft-land-operasjonsgrupper: 11th MEU, 13th MEU og 15th MEU. II Marine Expeditionary Force. II Marine Expeditionary Force er en av de tre maritime luft-land-operasjonsstyrkene (MAGTF) i det amerikanske marinekorpset, bestående av drøyt 47 000 soldater fra 2nd Marine Division, 2nd Marine Aircraft Wing og 2nd Force Service Support Group. Styrken utgjør hovedkomponenten i og Marine Corps Forces, South (MARFORSOUTH) har hovedkvarter ved Camp Lejeune i North Carolina. II MEF har tre underliggende maritime luft-land-operasjonsgrupper: 22nd MEU, 24th MEU og 26th MEU. Fugløybanken. Fugløybanken er en grunne og fiskebanke som ligger nord for Karlsøy i Nord-Troms. U.S. Coast Guard Auxiliary. U.S. Coast Guard Auxiliary er en sivil frivillighetsorganisasjon som bistår den amerikanske kystvakten i sin virksomhet, med unntak av militære og politimessige oppgaver. En patruljebåt i U.S. Coast Guard Auxilary Hjelpekorpset ble opprettet i 1939 og består av rundt 30 000 medlemmer ("auxiliarists"), som bærer samme uniform som de militære kystvaktsoldatene, men med andre insignier. Mange av hjelpetroppene benytter sine egne båter og fly, eller bistår kystvakten med spesialkunnskaper innen radiokommunikasjon, informasjonsteknologi og lignende. Den grunnleggende enheten i hjelpekorpset er "flotiljen", som kan ha fra 10 til 100 medlemmer. Flere flotiljer utgjør en divisjon, og det er flere divisjoner i hvert kystvaktdistrikt. Medlemmene i hver flotilje og divisjon velger tillitsmenn, men alle hjelpetroppene har samme rang. Eksterne lenker. Auxiliary Nordbanken. Nordbanken er en grunne og fiskebanke som ligger i Barentshavet, nord for kysten av Finnmark. I forhold til andre fiskeområder ligger Nordbanken øst for Hjelmsøybanken, sør-øst for Nordkappbanken og nordvest for Kildinbanken. Kildinbanken. Kildinbanken er en grunne og fiskebanke som ligger i Barentshavet, øst for Fiskerhalvøya i Russland. I forhold til andre fiskeområder ligger Kildinbanken sørøst for Nordbanken. Nordkappbanken. Nordkappbanken er en grunne og fiskebanke som ligger i Barentshavet, nord for Nordkapp. I forhold til andre fiskeområder ligger Nordkappbanken nordøst for Hjelmsøybanken og nordvest for Nordbanken. Goran Karan. Goran Karan (født 2. april 1964 i Split) er en kroatisk sanger og musiker. Han begynte med musikk tidlig på 80-tallet, og var vokalist i gruppen «Big Blue», men i 1997 fortsatte han sin karriere som solo-artist. Musikken hans er basert på dalmatinsk folkemusikk. Goran Karan gav ut sitt første solo-album (Kao da te ne volim) in 1999. Albumet var en «bestselger» i Kroatia, og oppnådde «platina» for antall solgte album. Samme år vant han også den prestisjetunge musikkfestivalen «Melodije hrvatskog Jadrana» i Kroatia med sangen «Prozor kraj đardina». I 2000 representerte han Kroatia i Eurovision Song Contest-finalen i Stockholm, hvor han endte på en 9. plass med melodien, «Ostani» (Stay with me). Han har holdt flere konserter i blant annet Kroatia, Slovenia, Bosnia og Hercegovina, Serbia og Montenegro, Østerrike, Sveits, og sommeren 2000 gjennomførte han en suksessrik turné i USA. Goran planla også en turné i Australia og New Zealand i slutten av 2006. Slipp Jimmy fri. "Slipp Jimmy fri" (originaltittel: "Free Jimmy") er en norsk animasjonsfilm fra 2006 og vant det årets Amanda-pris i kategorien "Beste film" og ble nominert til Nordisk Råds filmpris samme år. Karakteren "Jimmy" dukker første gang opp i tegneserien "En kronologi" (side 142) i tegneseriealbumet "Uflaks" fra 2005. Handling. Roy Arnie drømmer om å drive sitt eget sirkus og erobre verden. Nøkkelen til at Roy Arnies drøm skal gå i oppfyllelse er Jimmy, en elefant som er hekta på narkotika. Alt Roy Arnie behøver å gjøre for å få drømmen til å bli virkelighet er å ta livet av Jimmy, men så rømmer elefanten til vidda. Roy Arnie tar med seg to trøtte typer og jager etter elefanten, men de er ikke alene. Dyrevernere, samemafiaen og et forfyllet jaktlag, under ledelse av Hold Brillan blir også med på elefantjakt. Elefanten, som er sterkt preget av narkotikaabstinenser, har på sin side slått seg sammen med en usedvanlig heltemodig elg. U.S. Coast Guard Reserve. United States Coast Guard Reserve er den militære reserven i den amerikanske kystvakten, bestående av rundt 8000 reservister (2008). Kystvaktreservistene trener vanligvis én helg hver måned, og kan utføre opptil 15 dager i aktiv tjeneste hvert år. Våpengrenen ble opprettet i 1939 som en sivil reservestyrke. I april 1941 trådte en lov i kraft som gjorde styrken militær. Reserven har som oppgave å kunne forsterke kystvakten med veltrent og høyt kvalifisert personell for aktiv tjeneste i tilfelle krig eller nasjonale nødstilstander, katastrofer eller ulykker. Under annen verdenskrig forsynte reserven kystvakten med hele 92 prosent av dens toppstyrke på 214 000 mann. Det ble også opprettet en kvinnelig reservestyrke på drøyt 10 000, ledet av kaptein Dorothy C. Stratton. I tillegg var det også 125 000 midlertidige kystvaktsreservister som på forskjellig vis bidro til krigsinnsatsen. Under Koreakrigen tjenestegjorde 8 300 reservister, og under Vietnamkrigen kom styrken i 1969 opp i 17 815. Etter Den kalde krigen sank antallet reservister, men de ble satt inn under begge Irak-krigene. Eksterne lenker. Reserve Istid 2. "Istid 2" er en animasjonsfilm fra 2006, og er oppfølgeren til "Istid" fra 2002. Filmen ble produsert av Blue Sky Animated for 20th Century Fox, og ble regissert av Carlos Saldanha, som også var medregissør i den originale "Istid". Filmen begynner med en varsom ekornrotte kalt Scrat som prøver å finne et gjemmested til sin eikenøtt. Akkurat som i den første filmen er det forhistoriske dyr som er i fokus av historien. De som returnerer i sin rolle fra den første filmen er Manfred, Sid, Diego og Scrat. Handling. Istiden er over og isen begynner å smelte, noe som vil ødelegge dalen der Diego, Manny og Sid bor. De tre vennene må slå seg sammen for å advare alle andre om situasjonen. Rotta Scrat kommer også tilbake for å passe på sine elskede nøtter og hans påfunn er også denne gangen katalysatoren i fortellingen. Litografi. Litografi, lito eller steintrykk er en grafisk teknikk for trykking av bilder. Trykkmetoden er såkalt plantrykk og bygger på at fett og vann avstøter hverandre. Opprinnelig ble bildene tegnet på litosteiner, men senere er også metallplater og spesiell film tatt i bruk. Litografi var fra 1800-tallet en utbredt teknikk for massekopiering av alle slags tegninger, men brukes i dag mest til trykking av grafiske kunstblad fra en håndlitografert stein. Betegnelsen litografi brukes både om trykkmetoden og avtrykket. Etymologi. Ordet litografi kommer fra gresk der "lithos" betyr «stein» og "graphein" «skrive». Begrepet betegner både teknikken og selve avtrykket, det vil si det ferdige bildet. Oppfinneren Alois Senefelder kalte imidlertid teknikken "Steindruckerkunst". På dansk har også betegnelsene "stentryk", "stentegner" (om litograf) og "stentegne" eller "stentrykke" (om å litografere) blitt brukt. Teknikk. Den litografiske teknikken baserer seg på at vann og fett avstøter hverandre. Først blir bildet tegnet eller malt på en porøs kalkstein, en såkalt litostein, med et fett litokritt eller med feit litotusj. Steinen blir deretter fuktet med vann. Når trykkfargen påføres, fester den seg bare til de fettholdige feltene på steinen, altså der fargen i den opprinnelige tegningen sitter, og ikke til de våte partiene. Fargen blir til slutt overført til papiret i en trykkpresse. For å lage fargelitografi blir det brukt flere steiner med hver sin farge. Istedenfor en litografisk stein kan en også bruke plater av aluminium som behandles med en gummi/syre-blanding, da kalles teknikken ofte algrafi, eller en spesiell litofilm. Litografi er plan- eller flattrykk. Det betyr at de trykkende og ikke-trykkende partiene ligger på samme nivå på trykkplata. Det litografiske trykket har en myk, litt ullen karakter og egner seg både for detaljer, fine overganger og jevne flater, presise linjer og sprø blyantstreker. Litografi i billedkunsten. Som kunstnerisk teknikk ble litografiet første gang benyttet av Francisco Goya i 1825 da han lagde fire store tyrefektermotiver. Siden fortsatte Théodore Géricault, Eugene Delacroix og Honoré Daumier. Seinere gjorde utøvere som Henri de Toulouse-Lautrec, Odilon Redon og Pierre Bonnard fargelitografiet populært i Frankrike, Emil Nolde, Oskar Kokoschka og Käthe Kollwitz i Tyskland og Østerrike. Jens Ferdinand Willumsen og Asger Jorn gjorde det samme i Danmark og James Whistler og flere andre i Storbritannia. Også Pablo Picasso eksperimenterte med teknikken. Han ble siden fulgt av Henri Matisse, Georges Braque, Marc Chagall, Fernand Léger, Joan Miró, Georges Rouault og en lang rekke andre store navn. I USA er særlig A. B. Davies, George Bellows, Joseph Pennell og Currier and Ives kjente for sine litografier. Litografi i Norge. I Norge ble det opprettet litografiske offisiner i Christiania av Louis (Friedrich Ludwig) Fehr allerede i 1821 og av H. T. Winther i 1826. I 1827 gjorde Georg Prahl det samme i Bergen. Som kunstnerisk uttrykksform er litografiet særlig blitt dyrket av av Edvard Munch (fra 1894), men også av Erik Werenskiold, Henrik Sørensen og mange andre av våre kjente kunstnere. Adrian Goldsworthy. Adrian Goldsworthy (født 1969) er en britisk historiker og militærforfatter. Etter å ha studert på St. John's College ved Universitet i Oxford, fullførte han en doktorgrad i antikkens militærhistorie i 1994. Goldsworthy har skrevet en rekke bøker om emnet. Joachim Björklund. Joachim Björklund (født 15. mars 1971) er tidligere en svensk fotballspiller. Björklund kom til SK Brann sammen med sin far Karl Gunnar Björklund i 1990. Svensken kom fra Östers og fikk med seg 55 seriekamper for Brann i perioden 1990–1993. Samtidig som han spilte i Brann spilte også hans fetter Patrik Hansson for klubben. Han har også spilt for andre storklubber som IFK Göteborg, Valencia CF og Rangers FC. Etter spillerkarrieren har han arbeidet som talentspeider i Skandinavia for den spanske klubben Valencia. Isère (elv). Isère er en 290 km lang elv i regionen Rhône-Alpes i Sør-Frankrike. Elven har sitt opphav i Alpene på grensen til Italia, nær skisportstedet Val-d’Isère. Den renner inn i Rhone i Pont-de-l'Isère, noen få km nord for Valence. Elvens øvre dal blir kalt Tarentaise. Katmandu. Katmandu (nepali काठमाडौं, काठमान्डु, newari यें) er hovedstaden i Nepal. Byen ligger i Katmandudalen mellom Himalaya i nord og Mahabharat-fjellene i sør på 1325 meter over havet. Byens opprinnelige navn og navn på det lokale språket newari er "Kantipur". Administrativt er byen en del av Katmandu distrikt, som ligger i "Bagmati sone" (der byen er sonehovedkvarter) i "Sentralregionen". Folketallet var i 2005 anslått til 790 612. Katmandu ble grunnlagt i 723 og var et selvstendig kongedømme frem til 1769 da herskerdynastiet Shah erobret byen og slo den sammen med de to andre bykongedømmene i Katmandu-dalen. Disse to byene var Patan, rett sør for Bagmati-elven, og Bhaktapur 12 km sørøst for Katmandu. Byen var i flere århundre isolert fra omverdenen, og ble ikke åpnet for utenlandsk bistand og immigrasjon før i 1950-årene. Dette har skapt et unikt område med en rekke bygninger som står på UNESCOs liste over verneverdige kulturminner. Durbar-plassen (slottsplassen) er sentrum i gamlebyen, et område av hovedstaden fullt av templer og hellige steder. Dette er trekkplaster nummer èn for alle turistene som kommer hit. Byen ligger på en svært jordskjelvutsatt plass, og byen har flere ganger vært nærmest jevnet med jorden. En regner med at det vil komme et nytt skjelv innen kort tid som vil få katastrofale følger. Bygningsmassen er lav, men den er ikke bygd for å stå i mot jordskjelv. Folk bor tett og vannkvaliteten er allerede elendig. Bombe utenfor den norske ambassade mai 2008. En bombe som gikk av utenfor den norske ambassaden i Katmandu den 16. mai 2008 og et brev settes i sammenheng med den aktive norske støtten til fredsforhandlingene i Nepal. Trykk på forespørsel. Trykk på forespørsel (engelsk Print On Demand, fork. POD) er en forlags- eller trykketeknologi. Det som først og fremst særmerker "Trykk på forespørsel", er at et eksemplar ikke blir lagd før etter at en bestilling er mottatt. Norske forlag som tilbyr "trykk på forespørsel" er Kolofon forlag og forlaget Pensumtjeneste. Det finnes mange kopibedrifter over hele Norge som leverer POD. "Trykk på forespørsel" med digitalteknologi brukes for å publisere bøker på bestilling til en fast pris per eksemplar, uavhengig av størrelse på bestilling. Digitalteknologi er ideelt egnet for utgivelse av små opplag av bøker og plakater (ofte ett enkelt eksemplar) etter behov. Selv om enhetskostnaden for hver enkelt bok som trykkes er høyere enn ved vanlig trykking, vil kostnadene likevel bli lavere for veldig lave opplag når de administrative utgifter tas i beregning. Andre fordeler ved "trykk på forespørsel" vil være: 1) lagring av mange eksemplarer unngås, 2) de tekniske forberedelsene tar gjerne kortere tid og koster mindre enn ved tradisjonell trykking og 3) det er liten risiko for tap pga usolgte produkter. Disse fordelene reduserer risikoen forbundet med utgivelser av bøker og plakater og kan bidra til å gi forbrukerne et større utvalg. Ulempen ved den lavere risiko er riktignok at kvalitetskontrollen tidvis er mindre grundig enn normalt. God Bless Fiji. Meda Dau Doka eller God Bless Fiji er nasjonalsangen på Fiji. Melodien er tilpasset fra en salme fra 1911 av Charles Austin Miles, som het Dwelling in Beulah Land. Teksten og musikken er komponert av Michael Francis Alexander Prescott og ble tatt i bruk da landet ble selvstendig i 1970. Den engelske og fijianske teksten er "ikke" en oversettelse av hverandre, og har lite til felles. Sultan. Sultan (arabisk: سلطان) er en muslimsk tittel, med mange historiske betydninger. Opprinnelig var det et arabisk ord med betydning: styrke, autoritet eller lederskap. Som tittel ble det senere brukt av visse islamske ledere som krevde full suverenitet uten å kreve kalif. Deretter utviklet det andre betydninger i visse sammenhenger. Den faktiske bruken av tittelen var mye mer utbredt før, og det finnes kun et fåtall sultanater igjen. Muslimsk monark under sharia. Tittelen bærer med seg stor religiøs autoritet og moralsk styrke, da regentens rolle var definert i Qur'an. Sultanen var dog ingen religiøs lærer eller lærd. I det Bysantinske riket og de tradisjonelle kretser rundt den øst ortodoks kristendom, var det en lignende sammenslåing av stat og kirke som ble kalt Cæsaropapisme. Den siste ikke-muslimske leder med sammenlignbar autoritet var Nikolai II av Russland, den siste Tsar av Russland. Den første som tok tittelen «sultan» var Mahmud av Ghazni (regjerte fra 998 – 1030 over tyrkerne). Senere ble tittelen brukt av regentene av Seljuk, Det osmanske imperiet, Ayyubid og Mamluk som regjerte i Egypt. Den spirituelle faktoren av tittelen kan bekreftes med det faktum at det var skygge kalipatet i Egypt som tilkjente Murad I (den tredje hersker av Det osmanske imperiet) tittelen sultan i 1383. Herskerne før ham i Det osmanske imperiet bar tittelen bey. I senere tider ble tittelen brukt av mindre herskere kun som «stilistisk», som for eksempel de tidlig lederne av nåværende kongelige ledere av Marokko. I dag er det bare sultanen av Oman, sultanen av Brunei, og noen titulære ledere i det sørlige Filippinene og Malaysia som bruker tittelen. Hans herredømme kalles sultanat. En vestlig feminin form, sultana eller sultanah blir brukt til å beskrive konene til sultanene. Øst-Afrika. Seyyid Said var opprinnelig sultan i Oman, men flyttet hovedstaden til Zanzibar i 1840 Maliki. Dette var en alternativ innfødt stil (tilsynelatende kommer ordet fra "malik" som betyr konge på arabisk) av sultanene av Kilwa Kisiwani i Tanganyika som i dag er del av Tanzania. Sultani. Dette var den innfødte herskeren sin tittel i Tanzania staten Uhehe. Prins og aristokratiske titler. I Det osmanske dynasti systemet hadde de mannlige etterkommerne av "Padishah" en lignende tilværelse som sultan, så denne normalt monarkiske tittelen ble brukt som en vestlig prinselignende tittel: "Daulatlu Najabatlu Shahzada Sultan (gitt navn) Hazretleri Effendi". For den direkte arvtager var tittelen: "Daulatlu Najabatlu Vali Ahad-i-Sultanat' (gitt navn) Effendi Hazlatlari". Direkte oversatt: Kronprinsen av sultanatet. I enkelte muslimske stater, Sultan tittelen var også en aristokratisk tittel. Militær rang. I mange postkalifstater var det en føydal type av militær hierarki som brukte prinsetitler som Khan, Malik, Amor som rangtitler. I det persiske imperiet var tittelen sultan nesten det samme som den vestlige kaptein, sosialt sett den femte i rang. Pokhara. Utsikt over Pokhara nordover fra Verdensfredsstupaen. Pokhara (nepali पोखर), beliggenhet 28.24 nord, 83.99 øst, er Nepals nest største by. Folketallet var i 2005 anslått til 186 410. Byen ligger i Kaski distrikt, "Gandaki sone", der den er disktriktshovedkvarter i Kaski og sonehovedkvarter i "Vestregionen". Pokhara-dalen, som har ei utstrekning på 124 km², ligger i en dal i 900 meters høyde, og har et subtropisk klima. Historisk var Pokhara hovedstad i staten Kaski, som på 1600-tallet var en av de sterkeste blant Chaubisi Raya, de 24 kongedømmer som fantes i denne delen av landet. Pokhara var et viktig sentrum på en av handlelsveiene mellom India og Tibet. Men da gamlebyen brant i 1949 gikk alle viktige historiske bygninger tapt. Hovedseverdigheten er den vakre Phewa Thal, "Pokhara-sjøen", og ellers den storslagne beliggenheten midt fjellheimen, som er dominert av den 6 977 meter høye dobbelttoppen Maccapucchare ("Fiskehalefjellet"). Pokhara er et viktig sentrum for turismen i Nepal, og et utgangspunkt for turer bl.a. til Annapurna. Den ligger 210 km vest for Katmandu langs riksveien Prithvi Rajmarg. Jennifer Tilly. Jennifer Tilly (født Jennifer E. Chan den 16. september 1958) er en amerikansk skuespiller og pokerspiller. Hun har hatt roller i flere store filmer såvel som i en del små, uavhengige filmer. Hun har en yngre søster, Meg, som også er en skuespiller, samt to andre søsken. Biografi. Tilly ble født Jennifer E. Chan (Tilly var hennes mors pikenavn). Hennes far var en amerikansk-kinesisk børsmegler, og hun vokste opp i British Columbia i Canada. Hun begynte som skuespiller som tenåring, og ble med i et teaterprogram på Stephens College i Missouri. Gjennombruddet innen filmen kom med rollen som syngende kelner i "Fabulous Baker Boys" (1989), en rolle som var spesielt skrevet for henne av Steve Kloves. Hun fikk en Oscar-nominasjon for rollen som en håpløst dårlig skuespillerinne i Woody Allens "Kuler over Broadway" (1994). Tilly er mest kjent i de senere år for å ha stemmen til morderdukken Tiffany i "Child's Play"-serien. I den siste filmen, "Seed of Chucky", har hun en dobbeltrolle, ikke bare som stemmen til Tiffany, men også som dobbeltgjengeren. Hun har også hatt rollen som kona til en myrdet italiensk mafiasønn i «Bella Mafia» med Dennis Farina. Tilly er en tilbakevendende gjest i TV-serien "Family Guy", der hun har stemmen til familien Griffins nabo Bonnie. Hun har også gjort stemmeskuespill i "Monsterbedriften". Tilly giftet seg med Sam Simon, kjent som produsent for "The Simpsons", i 1984, men de tok ut skilsmisse i 1991. Poker. Den 27. juni 2005 vant Tilly et armbånd og $158 625 i kvinnenes No-Limit Texas hold'em i World Series of Poker, og slo ut 600 andre spillere i prosessen. Hun fulgte opp denne bragden den 1. september 2005 da hun også vant den tredje turneringen i kvinnenes World Poker Tour på Bicycle Casino i Los Angeles. Hennes interesse for poker kommer av at hennes nåværende kjæreste, Phil Laak, er en profesjonell pokerspiller. Hans kallenavn er "«The Unabomber»", derav hennes "«The Unabombshell»". Fantomet i Australia. Tegneserien "Fantomet" har blitt utgitt sammenhengende i Australia siden serien begynte å gå i USA i 1936. Fra 1936 til 1961 ble den utgitt i kvinnebladet "Australian Woman's Mirror", og fra 1948 og fram til i dag har den blitt utgitt av FREW Publications; dette er verdens lengste kontinuerlige utgivelse av Fantomet. "Australian Woman's Mirror". "Australian Woman's Mirror" trykte første stripe av den første "Fantomet"-historien, «The Singh Brotherhood» 1. september 1936, to måneder før historien var ferdig utgitt i USA. Redaktørene endret på historien for å gjøre den mer «australsk»; New York ble gjort om til Sydney, og Fantomets kjæreste, Sala Palmer (en. "Diana Palmer") ble gjort om fra ei amerikansk til ei australsk jente. Amerikansk slang ble også gjort om til australsk slang for å komplettere den australske følelsen. Egne "Fantomet"-utgivelser. I 1938 var serien populær nok til at den fikk sin egen utgivelse fra "Australian Woman's Mirror", som varte i fem nummer fra 1938 til 1940. Dette var den andre selvstendige "Fantomet"-utgivelsen i verden – den første var "L'Uomo Mascherato" i Italia. Det første heftet fra "Australian Woman's Mirror" hadde hundre sider, mens de to neste, som kom i november 1938 og juni 1939, hadde 68 sider. De siste heftene "Mirror" utga med "Fantomet" kom i april og september 1940. Serien fortsatte å gå i selve "Mirror", og en gang mellom 1941 og 1950 gikk de over fra dagsstripa til søndagsstripa. I 1948 begynte FREW å utgi "Fantomet"-hefter, og det finnes eksempler på kryssreklame mellom de to utgivelsene. "Fantomet" gikk i "Australian Woman's Mirror" fram til tidsskriftet gikk inn i 1961. "Everybody's Magazine". Nesten med en gang "Australian Woman's Mirror" slutta å trykke "Fantomet"-historier, begynte "Everybody's Magazine" å trykke dem. "Everybody's Magazine" fortsatte med historien som kom etter den siste i "Australian Woman's Mirror", slik at rekkefølga ble riktig. "Fantomet" kom i "Everybody's Magazine", som i "Mirror", ca 16 måneder etter originalutgivelsen i USA. FREW. FREW Publications ble starta i 1948 av Ron Forsyth, Jim Richardson, Jack Eisen og Peter Watson (firmanavnet består av første bokstav fra hver grunnleggers etternavn). Eisen og Watson forlot imidlertid firmaet før første tegneserie ble gitt ut. "Fantomet" var den første tegneserien FREW ga ut, og første utgave av bladet kom 9. september 1948, med historien «Enter the Phantom» (no.: «Slavehandlerne»). De to første utgivelsene fra FREW var i landskapsformat, og ikke nummererte. Fra og med nummer tre kom utgivelsene i vanlig portrettformat. Da blad nummer sju kom ut, fikk forlaget informasjon om salgstallene, og serien hadde solgt godt, slik at FREW kunne utvide. De publiserte blant annet tre australskproduserte serier, "The Shadow", "Sir Falcon" og "Phantom Ranger". Mange amerikanske titler ble også utgitt – på midten av 30-tallet hadde FREW nærmere 30 forskjellige utgivelser. Tilleggsutgivelser. I tillegg til hovedbladet har FREW også gitt ut flere andre utgivelser som har inneholdt "Fantomet". I 1950 kom "Super Yank Comics", som inneholdt "Fantomet" og "Catman". Det var en månedlig utgivelse, og alle utgivelsene utenom nummer én, seks og sju inneholdt "Fantomet". Det var totalt 19 utgivelser av "Super Yank Comics". I 1955 og 1956 kom "The Phantom Adventures" ut. Det var en spin-off fra de vanlige tegneseriene, og hvert nummer inneholdt en ren prosaadapsjon av en Falk-historie. I hvert blad sto det en forklaring på denne typen utgivelse – bildene i tegneserieformatet kunne kun fortelle "hva" figurene gjorde, mens tekst kunne forklare "hvorfor" de gjorde som de gjorde. Denne typen utgivelse var imidlertid ikke populær, og bladet gikk inn etter bare tre utgivelser. I 1957 kom GIANTSIZE Phantom Comic ut, en ekstra utgivelse som hadde "Fantomet" som hovedhistorie, men med andre serier for å fylle inn (på samme måte som dagens "Fantomet" i Skandinavia). Det var oftest de australske seriene "Phantom Ranger", "The Shadow" og "Sir Falcon", men av og til også andre serier. Skandinaviske historier. FREW ga for første gang ut en skandinaviskprodusert historie i november 1981. På denne tida hadde de en mangel på historier, fordi de hadde brukt opp alle de utgitte dagsstripe- og søndagsstripehistoriene. Svenske Semic produserte egne "Fantomet"-historier på lisens fra rettighetshaver King Features, og disse publiserte også FREW. Noen få av de trofaste leserne protesterte mot de skandinaviske historiene, men markedsanalyser lovet godt, og FREW begynte sakte men sikkert å ta med flere skandinaviske historier. Jim Shepherd. I april 1987 fikk FREWs "The Phantom" en ny redaktør, Jim Shepherd, som gjorde flere forandringer. I begynnelsen konsentrerte han seg om å trykke gamle Falk-klassikere i originalutgivelse, altså i uredigert og usensurert tilstand. Tidligere hadde det vært slik at historiene ble redigert for å passe til bladets 32 sider, men nå ble heller bladets sidenummer endra for å passe til historien. En annen nyskapning som kom med Jim Shepherds overtagelse av redaktørrollen var "The Forum", en leserspalte i likhet med Fantometklubben i Norge og Sverige. Her kunne leserne skrive inn og si hva de mente om bladet og historiene. Det brevet i hvert nummer redaktøren syntes fortjente det mest, ble belønna med 25 australske dollar. I 1989 laga Semic en dobbelthistorie der Fantomet besøkte Australia for første gang. FREW ga ut de to historiene i ett og samme nummer, et nummer som solgte usedvanlig bra. Dette nummeret ble fulgt av en australskprodusert historie, "Rumble in the Jungle", skrevet av Jim Shepherd og tegna av Keith Chatto. Det kom to historier til av dette paret, før Chatto døde i 1992. Shepherd skrev også en historie som ble tegna av Glenn Ford. Jubileer. Den tusende utgava av FREWs "The Phantom" kom i 1991. Jubileumsnummeret, FREW #972 (29 blader var ikke med i nummereringa, samt at #330 aldri hadde blitt utgitt), hadde 292 sider. Ved slutten av samme år var FREW den eneste tegneserien i verden som hadde utgitt alle Falks historier. Samme år døde også Ron Forsyth, en av grunnleggerne av FREW, og den som hadde valgt ut "Fantomet" og mange av de andre utgivelsene som hadde gitt FREW suksess. I januar 1992 kom bladet som var nummerert #1000, og også dette ble en ekstra tjukk utgivelse, med 308 sider og et nyopptrykk av #2 som bilag. FREWs femtiårsjubileum ble feira med en ekstra lang utgivelse 9. september 1998. Utgivelsen var på 212 sider, med et bilag med en indeks over alle "Fantomet"-bladene FREW hadde utgitt gjennom tidene. Jubileet ble også feira med en middag for spesielle inviterte. Dagens FREW. FREW har i dag tre fast ansatte; Jim Shepherd er utgiver og daglig leder, hans kone Judith er redaktør, og Ruth Le Brun er sekretær. De tre har imidlertid veldig varierte oppgaver – Jim Shepherd og Ruth Le Brun oversetter blant annet de skandinaviske historiene fra svensk (ved hjelp av maskinoversetter og ordbøker). Judith setter sammen dagsstriper til passende bladformat. Det utgis 31 "Fantomet"-blader i året. I Skandinavia utgis det 26 regulære blader i året, hvorav rundt 20 inneholder nye historier. Dette gjør at FREW stadig sender repriser av gamle Falk-klassikere. Forsidene tegnes av tegnere på kommisjon; tidligere artister som har tegna forsider for FREW inkluderer Terry Welsby, Glenn Ford, Keith Chatto, Terry Lee, Meg Coates og Antonio Lemos, som fortsatt tegner forsider. Andre utgivelser. "Fantomet" har gått i australske aviser siden 11. august 1957, da "Central Western Daily" begynte å trykke dagsstripene. Søndagsstripene kom først i avisene i 1971. Mellom 1985 og 1987 utga forlaget Budget Books ut fire utgaver av "The Phantom Adventure Books" i landskapsformat. Ved valgene i 1988 og 1990 ga Australian Electoral Commission ut to gratistegneserier som fungerte som informasjonshefter for hvordan aboriginer kunne skrive seg inn og stemme. Et lignende hefte, «The Wisdom of the Phantom», ble utgitt i 1997 av Family Court of Australia, for å gi aboriginene informasjon om retten. Historien ble skrevet av et team fra Family Court of Australia, og tegna av Antonio Lemos, som også har tegna forsider for FREWs tegneserier. Patan. a> som Verdensarv. Patan (Devanagiri:पाटन) er en av de største byene i Nepal. Den ligger i distriktet Lalitpur i Katmandudalen. Navnet Lalitpur (sanskrit for "Den Vakre byen") benyttes ofte som synonymt med byen Patan. På lokalspråket newari heter byen "Yala". Patan er av mange betraktet som den eldste og mest vakre blant byene i Katmandu og er mest kjent for sin kulturelle arv og sin lange tradisjon innenfor kunst og kunsthåndverk. Område. Patan ligger på en høyde over Bagmati-elven like sør for Katmandu i Katmandu-dalen. I dag er de to byene nærmest vokst sammen, og det er 2-3 km fra Durbar-plassen sentralt i Katmandus gamleby til Durbar-plassen i Patans sentrum. Den ble bygget på et relativt tynt lag av leire og grus på den innerste delen av uttørret oldtidselv kalt Nagdaha. Byen Patan har mer enn 20 000 husstander og en befolkning på rundt 115 000 mennesker innenfor et område på 459 hektar. Før Prithvi Narayan Shah av Gorkha erobret dalen, var byen det tredje største av dalens kongedømmer. Byen strekker seg over 16 km² og er delt i 22 kommuner. Den hadde i 2005 183 316 beboere. En betydelig andel av befolkningen er engasjert i ulike former for handel, spesielt innenfor tradisjonelt håndverk og ulike former for småindustri i hytter og hus. De øvrige arbeider med landbruk. Byens lange og rike kunst og håndverkstradisjoner har mer enn noe annet sted i regionen frambrakt en rekke betydelige kunstnere. Berømte kunstnere og mesterhåndverkere som Arniko, Abhay Raj og Siddhi Raj har alle blitt født i her. Byen ble opprinnelig bygd i formen til buddhisten Dharma-Chakra ("Hjulet av rettferdighetens harme"). Det er sagt at Indias legendariske hersker, Ashoka, besøkte dalen sammen med sin datter Charumati i år 250 f.Kr. og fikk reist fem hauger, "Ashoka Stupas"; fire på hver side og en i midten av byen. Størrelsen og formen til disse "stupas" synes å peke tilbake til deres antikke fortid. Det finnes mer enn 1 200 buddhistiske monumenter i ulike former og størrelser spredt i og rundt byen. Til tross for sin nære beliggenhet til Katmandu, har byen beholdt noe av sin fredfylte sjarm som Katmandu dessverre har mistet. Selve bykjernen er urban, men bare noen minutter gange i valgfri retning fører til sjarmerende omgivelser, med frittgående husdyr i gatene og innblikk i hverdagslivet i fjelltraktene. En tur langs stille og trange gater med tradisjonelle bygninger gir ikke inntrykk at dette er en av landets største byer. Det mest betydningsfulle monumentet er Patan Durbar Square (Patans Slottsplass), som har kommet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven») og er et av syv monumenter i Katmandu-dalen på denne listen for Asia. Historie. Patan har trolig blitt grunnlagt på 200-tallet f.Kr. av Kirat-dynastiet og senere utviklet av Lichhavis på 500-tallet e.Kr. Byen ble ytterligere utviklet av Malla-ene i løpet av Middelalderen. Det er mange legender knyttet til navnet på byen. Den mest populære er legenden om guden Rato Machhindranath som ble fraktet til dalen fra Machhindranath i Assam av tre mennesker som representerte de tre kongedømmene i Katmandu-dalen. En av dem var kalt for Lalit, en bonde som bar guden Rato Machhindranath til dalen hele vegen fra Assam. Hensikten med å frakte guden var for overkomme en fryktelig tørke og det var en sterk tro på at guden ville gi regn igjen til Lalitpur. Det var på grunn av Lalits anstrengelser at guden kom og mange tror at byen har fått navn etter Lalit og at endelsen «pur» betyr «bosetning». Lalitpur sies å ha blitt grunnlagt av kong Veer Deva i 299 e.Kr., men forskerne er enige om at Patan allerede var etablert og utviklet som by siden antikken. Flere historiske opptegnelser inkluderer andre legender som også indikerer at Patan er den eldste av alle byene i Kathmandu-dalen. I henhold til en meget gammel Kirat-krønike var Patan grunnlagt av Kirit-herskere lenge før Lichhavi-herskerne ankom den politiske scene i dalen. I henhold til denne krøniken var Kirit-herskernes eldste kjent hovedstad Thankot. Hovedstaden ble muligens fjernet fra Thankot til Patan etter at Kirati-kongen Yalamber kom til maken en gang rundt andre århundret e.Kr. Det er blitt sagt at kong Yalamber navnga denne byen etter seg selv og siden da har den gamle byen var kjent som Yala. I 1597 ble Patan erobret av Kathmandus kong "Shiva Malla", som for en tid forente dalen i et kongedømme. Seinere ble Patan igjen et eget kongedømme, styrt av konger fra Malla-dynastiet fram til Gorkhas erobring. Kulturarv. Patan er, sammen med Katmandu, Bhaktapur og Kathmandu-dalen som helhet, et kjerneområde for den svært rike kulturarven til newar-folket, som bl.a. omfatter arkitektur, billedkunst, håndverk, musikk og dans, matkultur osv. Patan er stolt av sine tempelbygninger, men det er det håndlagde arbeidet som står i fokus i det flotte Durbar-kvartalet. Plazaen i front av det gamle kongelige palass, har noen av de fineste samlinger av Newar-arkitektur i hele Nepal. Her finner du en ekstraordinær variasjon av monumenter som skaper en perfekt balanse og harmoni. Kongepalasset er vakkert og rikelig dekorert, mens Jagannarayan Templet har noen fantastiske utskjæringer på taket. Her vil du se figurer som har samkvem i ganske så avanserte stillinger. Noen minutter gange nordover av kvartalet tar deg til Gull- templet, et buddhistisk munkekloster beskyttet av landskilpadder som rusler omkring i hagen. Her er også Kumbeshawar, angivelig det eldste templet i Patan, reist i 1392. Et stykke utenfor Patan ligger andre attraksjoner, slik som Nepals eneste zoo, men som i bunn og grunn er et dyrefengsel. Området Patan Durbar Square er et av de syv monumentområder i Katmandu-dalen. De syv monument-områdene er inkludert i Verdensarvens liste i 1979 som ett integrert sted. Alle disse monument-områdene er erklært verneverdig og beskyttet i henhold til Loven om bevarelse av monumenter av 1956. Bevarelsen av offentlige og private monumenter bestemmes av Departementet for arkeologi etter fastsatt bestemmelse i ICOMOS. Monumentene i Patan er markert med merkesteiner plassert på ulike steder i skisserte området. Det er også en plakat som priser Verdensarven. Alois Senefelder. Johann Alois Senefelder (døpt Aloys Johann Nepomuk Franz Senefelder) (født 6. november 1771 i Praha, død 26. februar 1834 i München) var en østerriksk skuespiller og dramatiker. Han er mest kjent for å ha funnet opp trykketeknikken litografi i München rundt 1798. Da Senefelder ikke lenger hadde råd til å få trykket skuespillene sine, begynte han selv å eksperimentere med trykking og en ny etseteknikk der han brukte fettholdig, syrebestandig blekk på finkornet sandstein fra Solnhofen i Bayern. Han oppdaget at han kunne trykke rett fra steinen og oppfant dermed den første plantrykk-teknikken i verden. Han kalte teknikken «kjemisk trykk» eller «steintrykk», men det franske navnet «litografi» ble etter hvert vanligere. Senefelder videreutviklet teknikken, tok patent på oppfinnelsen og utgav i 1818 "Vollstandiges Lehrbuch der Steindruckerei" («En fullstendig lærebok i steintrykking»). Trykketeknikken hans ble en viktig faktor i framveksten av moderne massekommunikasjon på 1800-tallet. Rare Bird. Rare Bird var et progressivt rockeband som ble dannet i oktober 1969. Selv om de var et engelsk band, hadde de mer suksess i andre land i Europa enn i hjemlandet sitt. Bandet ble oppløst i 1975. Uelands gate (Oslo). Uelands gate (53-85, 8-80) er en gate i Oslo. Den er 2,1 km lang, begynner som en forlengelse av Maridalsveien rett før Alexander Kiellands plass, krysser Waldemar Thranes gate og Griffenfeldts gate (ring 2) og slutter ved Tåsenveien der denne fortsetter nordover. Uelands gate regnes som grensen mellom østkanten og vestkanten i Oslo. Uelands gate forbinder strøkene Ila, Lovisenberg, Sagene og Tåsen. Gaten er grensegate mellom bydeler i hele sin lengde: Langs Alexander Kiellands plass mellom bydelene St. Hanshaugen (like nummer) og Grünerløkka, fra Waldemar Thranes gate til Stavangergata mellom bydelene St. Hanshaugen og Sagene (ulike nummer), og derfra til Tåsenveien mellom Sagene og Nordre Aker. Gaten har siden 1879 navn etter Ole Gabriel Gabrielsen Ueland (1799-1879), stortingsmann 1833-1869, kjent som ledende blant bøndene på Stortinget. Gaten er så bred fordi det var planlagt trikk i egen trasé midt i gaten. Dette ble ikke realisert. Fra 1949 til 1962 gikk det trolleybuss i Uelands gate. Busslinjene 34 (Tåsen - Ekeberg Hageby) og 54 (Kjelsås - Aker brygge) går i dag i gaten. For biltrafikk er Uelands gate en hovedgate nord-syd i indre by. Årsdøgntrafikken (gjennomsnittlig antall kjøretøyer per døgn gjennom året) der gaten krysser Griffenfeldts gate (ring 2) var 12 700 i 2004. I 1990 var årsdøgntrafikken 13 900. I morgen- og ettermiddagsrushet passerer drøyt 1000 syklister (2006) i Uelands gate ved ring 2. Eksterne lenker. Uelands gate sett nordover fra Alexander Kiellands plass Band. Band er et annet ord for orkester eller musikkgruppe. Det brukes vanligvis i populærmusikk for orkestre uten dirigent. Orkestre med dirigent kalles storband eller også "Big band". Et band har som regel færre medlemmer enn et orkester, og de har ofte en hovedperson. Hovedpersonen synger, og han/hun kan også spille ett instrument. De andre i bandet spiller hvert sitt instrument, men kan også spille flere. Kya fyr. Kya fyr er et kystfyr, som ligger på øya Kya, 15 kilometer ut i havet vest for bygda Seter i Osen kommune i Sør-Trøndelag. Fyret er det nordligste på Fosen. Fyrstasjonen ble opprettet i 1920 og automatisert og avfolket i 1958. Kya fyrstasjon er en av kystens mest værharde og utilgjengelige fyrstasjoner. Landingsforholdene er vanskelige selv i godt vær. Det rødmalte, sylinderiske støpejernstårnet er 22,5 meter høyt og står på en 7 meter høy sokkel, som gjør det godt synlig også i dårlig vær. Staten ved Kystverket eier fyrstasjonen. Graham Field. Graham Field er en engelsk musiker som har spilt i band som "Rare Bird" og "Fields". Field, Graham Field, Graham Andrew McCulloch (musiker). Andrew McCulloch (født 19. november 1945 i Bournemouth, England) er en britisk trommeslager som var aktiv på 1970-tallet. Han spilte hovedsakelig innen genren progressiv rock, for band som Fields, Greenslade, Manfred Mann, Anthony Phillips, Crazy World of Arthur Brown og King Crimson. Etter å ha spilt for Manfred Mann først på 1970-tallet ble han hentet til King Crimson som erstatter for Michael Giles. Han figurerte på kun ett King Crimson-album; det jazz-influerte "Lizard", utgitt i 1970. Han sluttet seg til Greenslade da bandet ble dannet i 1972, og forlot bandet i 1976. Han var deretter gjestemusiker på flere utgivelser, inkludert "Opus One" med London Philharmonic Orchestra, før han forlot musikkbransjen. Til tross for at han av The Guardian ble referert til som en av de dyktigste og innovative trommeslagere innen både jazz og rock, så forlot han musikken for å hengi seg til sin andre store lidenskap: seiling. Ragna Wettergreen. Ragna Marie Wettergreen (født Ragna Marie Olsen 19. september 1864 i Oslo, død 27. juni 1958 i Oslo) var en norsk skuespillerinne. Biografi. Hun debuterte på Christiania Theater i 1886. Fra 1899 til 1934 var hun en av hovedkreftene ved Nationaltheatret, unntatt sesongene 1905–09 da hun var primadonna ved Fahlstrøms Theater. Hun spilte i flere urfremføringer av Henrik Ibsen. Hennes kunst forente sikker intuisjon, stor sjarm, sterkt temperament og en nyansert teknikk. Blant hennes ypperste karakterroller var Gina Ekdal i Vildanden, fru Arvik i Når den ny vin blomstrer, Konge-Juliane i Hamsuns Livet ivold, Alice i Dödsdansen og Laura i Faderen av Strindberg. Hun var også en glansfull lystspillkunstner. Trakk seg tilbake fra scenen ca. 1940, men juni 1952 vendte hun tilbake i sin gamle glansrolle som bestemoren i Eventyret av G. A. de Caillavet og Robert de Flers. Hun var med på 105 oppsetninger i Nasjonalteateret i Oslo. I de siste forestillingene var hun nesten 88 år gammel. Alternativ navn Ragna Rynning. Aa (elv). Aa er en 80 km lang elv i Nord-Frankrike, som løper fra landsbyen Bourthes og ut i Nordsjøen ved Gravelines. Den renner gjennom to departementer; Pas-de-Calais og Nord. Saint-Omer. Saint-Omer er en by og en kommune i Artois i departementet Pas-de-Calais i Nord-Frankrike. I Saint-Omer begynner den kanaliserte delen av elven Aa. Mot slutten av den andre verdenskrig bygde Tyskland et stort anlegg her for å starte rakett-angrep på England, som en siste krampetrekning mot de allierte. Heldigvis ble V-2-rakettangrepene aldri realisert som planlagt. La Coupole, en enorm betongkuppel, er nå et museum. Aa Saint-Omer Golf Club er sete for den årlige golfturneringen Aa Saint-Omer Open, som er en del av Europatouren. Aa Saint-Omer Golf Club. Aa Saint-Omer Golf Club er en golfklubb i Pas-de-Calais i Frankrike. Klubben er vert for turneringen Aa Saint-Omer Open hvert år på Europatouren. Doral Golf Resort & Spa. Klubbhuset på Doral Golf Resort & Spa under Ford Championship at Doral i 2006. Doral Golf Resort & Spa er en golfklubb i Doral utenfor Miami i Florida i USA. I tillegg til sine fem golfbaner har klubben et prisbelønt hotell og spa som regnes blant verdens fremste hva gjelder golfklubber. Blue Monster. Hvert år arrangeres Ford Championship at Doral på Dorals vanskeligste bane, "Blue Monster". Den er 6515 meter lang, og er kjent for sine svært krevende og ondulerte greener og et stort antall vannhindre. Femidom. Et femidom er et prevensjonsmiddel beregnet for kvinner. I likhet med et kondom fungerer femidomet etter barrieremetoden, det vil si at det hindrer slimhinnekontakt og utveksling av kroppsvæsker og eventuelle smittestoffer mellom partnerene ved å utgjøre en mekanisk barriere. Derfor beskytter femidomet også mot seksuelt overførbare infeksjoner i tillegg til å beskytte mot uønsket svangerskap. Evnen til å beskytte mot svangerskap er omtrent like god som kondomets. Femidomet består av en tube med en fleksibel ring i hver ende; en mindre ring i den lukkede enden og en større ring i den åpne enden. Materialet er polyuretan, et plastmateriale, og femidomet inneholder altså ikke latex. Før samleie føres den minste ringen inn i skjeden slik at den blir liggende rundt livmortappen, mens den store ringen blir liggende utenfor skjedeinngangen. Femidomet fjernes så snart samleiet er over. Det var knyttet forventninger til at femidomet skulle kunne hjelpe kvinner til å oppnå bedre kontroll over egen seksualitet og reproduksjon. Imidlertid oppnådde femidomet aldri særlig stor popularitet i Norge, og er nå trukket fra markedet. Selv om det primært er beregnet for kvinner, nøt femidomet også en viss popularitet blant menn som har sex med menn, som et alternativ til kondom ved analt samleie. Arne Bugge Amundsen. Arne Bugge Amundsen (født 13. august 1955) er en norsk teolog og kulturhistoriker, bosatt i Fredrikstad. I 1996 ble han professor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo. Fra 2003 er han professor i kulturhistorie samme sted. Hovedvekten i Amundsens forskning ligger på nord-europeiske forhold i perioden 1500-1900, og med følgende temaer: Folkereligiøsitet og kirkehistorie, adels- og herregårdskultur, kirkehus og kirkegårder, ritualer og ritualforståelse, Pietisme og opplysningstid, visjonære og ekstatiske bevegelser, Vekkelsesbevegelser, folkebevegelser, museumshistorie og museumsteori og regionalkultur og identitetskonstruksjon. Steinsetting. Steinsetting, eller steinsetning, er en samlebetegnelse for forhistoriske monumenter bestående av reiste steiner som danner sirkulære, firkantede eller ovale kretser. Enkelte kan også være skipsformet. Steinsettingen kan de gjerne ha store kantsteiner i form av bautasteiner og de rektangulære settingene har gjerne store hjørnesteiner. De som er formet som et skip har gjerne en stor stein i endene, i baug og akter, og mindre i økende grad mellom disse. Eksempler på dette finnes på Gotland og i Elgesem i Vestfold. Steinsettingene finnes over hele Europa hvor de som regel dateres til steinalderen eller bronsealderen. I Norge kan dateres de vanligvis til eldre jernalder. De er svært vanlige i Sverige. De fleste av Sveriges steinsettinger finner man i Jönköpings län og Skaraborgs län, men de forekommer også på Öland, Gotland samt i Mälardalen. Arkeologiske undersøkelser har vist at monumentene ofte markerer graver. Steinsettinger kan være over 30 meter i diameter og skipssettingene kan være opp til 45 meter lange, eksempelvis Elgesem. En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «Dommerringer» eller «Tingsteiner» (svensk: "domarring"). Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor sju eller ni steiner er det vanligste. Navnene kommer fra den feilaktig oppfatning fra historisk tid at steinsettingene ble brukt som tingplasser ved at det var sete for dommerne i det lokale tinget; at de enkelte steinene var sete for den enkelte dommer. Det finnes ingen belegg for denne påstanden. Tvert imot, viser steinsetting på Hunn at det finnes tjue steinsettinger liggende tett i tett, og i og med det odde antallet steiner kunne en dom aldri bli «uavgjort», og således vil en slik tolkning falle på sin egen urimelighet. I dag anses imidlertid denne teorien som lite sannsynlig og at de helt enkelt er gravanlegg, ofte relativt dårlig utstyrt og med kremert beinmaterial. Sekundærgraver kan ha tilkommet i ettertid. Ivan Ribar. Ivan (v) og Tito (h) Ribar i 1943 Ivan Ribar (født 21. januar 1881, død 11. juni 1968) var en jugoslavisk politiker av kroatisk herkomst. Han hadde doktorgrad og var en nær venn av Josip Broz (Tito). Gibraltarstredet. a> nederst til venstre i forgrunnen. Innsnevringen mellom Atlanterhavet og Middelhavet er Gibraltarsundet. Gibraltarstredet er navnet på den smale delen av havstrekningen mellom Spania og Gibraltar i nord og Marokko og Ceuta i sør, og som utgjør sjøveien mellom Atlanterhavet i vest og Middelhavet i øst. Fjellene som avgrenser Gibraltarsundet var kjent som Herkulessøylene i antikken. Det finnes noen små øyer der som både Spania og Marokko gjør krav på, som for eksempel Isla Perejil. Stredet er 100 til 300 meter dypt og er rundt 15 km bredt på det smaleste. Gibraltarsundet ligger svært strategisk til. Skip som går mellom Atlanterhavet og Middelhavet passerer gjennom dette stredet under Gibraltarfjellet. I tillegg er dette den enkleste veien mellom Europa og Afrika for landeveisfarende. Under andre verdenskrig hadde britiske styrker kontroll over Gibraltarstredet fra basen sin. Tyske ubåter som kom seg inn i Middelhavet ble i praksis fanget der, siden de ikke kunne gå ut stredet i overflateposisjon på grunn av britisk overvåkning og siden de ikke kunne dykke ut sundet siden dypvannsstrømmene var for sterke. Spanske og marokkanske styresmakter har i de siste årene arbeidet med å finne ut om det er mulig å bygge en tunnel under stredet på lignende vis som Eurotunnelen mellom England og Frankrike. En ny treårsplan for kartlegging av en mulig jernbanetunnel ble kunngjort i 2003. I tillegg har en gruppe amerikanske og britiske ingeniører undersøkt muligheten for å bygge bro over stredet. En slik bro ville måtte være en kombinert fagverks-hengebro og ville være mye høyere (over 900 meter) og lengre (15 km) enn noen bro som finnes i dag. Sagunt. Sagunto (katalansk: Sagunt) er en antikk by i Spania, i dagens fruktbare distrikt Camp de Morvedre i provinsen Valencia øst i landet. Den ligger på et sted preget av høyder, 33 km nord for Valencia, nær Costa del Azahar ved Middelhavet. Steve Biko. Stephen Bantu Biko (født 18. desember 1946, død 12. september 1977) var en kjent anti-apartheid aktivist og borgerrettighetsforkjemper i Sør-Afrika på 1960- og 1970-tallet. Han er kjent både for å ha startet en ny antiapartheid-kamp etter at forrige generasjons antiapartheidskjempere var arrestere eller på andre måter kneblet, og han er kjent for den brutale måten han ble drept på av sine undertrykkere. Biko var av folkegruppen Xhosa. Politisk liv. Biko var aktiv i antiapartheidspolitikken siden skoledagene, men det var gjennom studentpolitikken at han for alvor ble kjent. Dette skjedde i all hovedsak på grunn av hans aktiviteter ved University of Natal Medical School (Black Section) hvor han begynte i 1966. Til å begynne med var han aktiv i den liberale studentorganisasjonen NUSAS, National Union of South African Students, en nasjonal multirase-basert studentorganisasjon som var mot apartheid og alle raseskiller. Problemet hans i denne organisasjonen var at de svarte studentene likevel i praksis forble underlegne de hvite studentene. De var i minoritet i organisasjonen og hadde problemer med å komme på møter og lignende på grunn av en streng offentlig segregeringspolitikk, og viktigst av alt, følte de at deres problemer og kamp mot apartheid ikke var hovedfokus i organisasjonen. I 1968 grunnla derfor Biko SASO South African Student’s Organization og ble organisasjonens første president. Organisasjonen var utelukkende for svarte, indiske og fargede studenter. I sin forklaring til NUSAS på hvorfor han hadde startet en ny orgasisasjon, skrev Biko: «Vi vet alle alle raseblandede grupper i Sær-Afrika utgjør forhold hvor hvite er overlegne. Så som en innledning må hvite mennesker komme til forståelsen av at de bare er mennesker, ikke overlegne. Det samme gjelder svarte. De må også komme til forståelsen at de er mennesker, ikke underlegne.» SASO ble senere Black Consciousness Movement (BCM) hvor Biko fortsatte sitt arbeid for at svarte og andre undertrykkede måtte frigjøres innenfra, gjennom å lære å bli selvbevisste. I 1973, da apartheid var på sitt verste, fikk Biko en såkalt «Banned»-dom, slik at han måtte holde seg i King Williams Town, en liten by langt unna all politikk, med forbud mot å snakke til flere enn to personer om gangen, og mot å holde taler eller skrive i media. For andre var det forbudt å sitere Biko, vise bilder av ham eller i det hele tatt å snakke om ham. Dette var slutten på Bikos offentlige karriere som anti-apartheidsaktivist, men det hindret ikke Biko og BCM i å organisere protester mot apartheid. I siste instans førte Bikos holdninger og retorikk til opprøret i Soweto i 1976, hvor svarte studenter og barn snudde landet på hodet og satte i gang en protestbevegelse som skulle fortsette helt til 1990 og Nelson Mandelas frigjøring. Drapet på Biko. 18. august 1977 ble Biko arrestert og kjørt til byen Port Elizabeth for avhør. Han hadde allerede vært inne til fem tilsvarende avhør de siste par månedene. Under et avhør 7.september ble han påført alvorlige hodeskader. En politilege undersøkte ham dagen etter mens han var lenket naken fast til sprinklene i et fengselsvindu, men valgte å ikke ta hensyn til skadene. 11. september 1977 gled han inn i semikoma og ble av politilegen anbefalt overført til sykehus. I stedet ble han lagt i bagasjerommet på en Landrover og kjørt tolv timer nesten 1200 kilometer til fengselsykehuset i Pretoria. Han døde raskt etter ankomst den 12. september. En uke etter Bikos død kom en uttalelse fra justisminister Jimmy Krüger hvor han påsto at Biko døde etter en sultestreik og understreket at han personlig ikke var lei seg for at Biko var død. ("«His death leaves me cold»") Etter mye internasjonalt press tok han tilbake denne foklaringen. Steve Bikos død ble raskt kjent rundt om i verden. Donald Woods, journalist og en nær venn av Biko, fikk fotografert Bikos hodeskader før han selv flyktet fra Sør-Afrika til England og der publiserte han klare beviser på hodeskaden. I 1978 ble det kjent at de fem politimennene man mener var ansvarlig for Steve Bikos død ikke ville bli anmeldt. Dommeren i saken kom frem til at hodeskadene var et uhell fra forhør. Ettermæle. Peter Gabriels sang «Biko» fra 1980 bidro til å gjøre Steve Bikos navn og skjebne kjent i den vestlige verden. Richard Attenboroughs film «Et rop om frihet» («"Cry Freedom"») fra 1987, med Denzel Washington som Biko, bidro ytterligere til å gjøre Bikos liv og virke offentlig utenfor Sør-Afrikas grenser. Ebro. Ebro (gresk: "Έβρος", latin: "Iberus", spansk: "Ebro", katalansk: "Ebre") er Spanias mest vannførende og lengste elv med sine 910 km. Den starter ved Fontibre (provinsen Cantabria), passerer ved Miranda de Ebro, Logroño, Zaragoza, Flix, Tortosa og Amposta og ender med et delta i Middelhavet i provinsen Tarragona. Navn. Det latinske navnet kan være i slekt med navnet Iberia og det før-romerske iberere (og keltiberere). Det kan være i slekt med det moderne baskiske ordet "ibar" («en slags dal»). Dalen til denne elven er stedet som handlingen i novellen "Hills Like White Elephants av Ernest Hemingway foregår. Området var åstedet for Slaget ved Ebro under Den spanske borgerkrigen. COMECON. COMECON, eller CMEA ("Council for Mutual Economic Aid"), ble dannet i 1949 og var en økonomisk samarbeidsorganisasjon for en rekke kommunistland med Sovjetunionen i spissen. Formålet med organisasjonen var å samordne medlemslandenes økonomi, teknologi, samt å fremme industrialiseringen og heve levestandarden i medlemslandene. Det ble satset spesielt på oljetransporten og jernbanen mellom de involverte landene. I tillegg ble Den internasjonale bank for økonomisk samarbeid opprettet i 1964. Organisasjonen hadde hovedsete i Moskva, og ble nedlagt i 1991. Historie. Comecon ble stiftet som sosialistisk motstykke til Marshallplanen og OECD. Dens tilblivelse må sees i sammenheng med den kalde krigen og de to maktblokkenes (NATO og Warszawapakten) globale konflikt. Dannelsen av Comecon ble bekjentgjort 25. januar 1949, Etter at det 18. januar samme år hadde blitt undertegnet en stiftelsesprotokoll i Moskva av seks østblokkstater. Stifterstatene var, ved siden av Sovjetunionen, Polen, Romania, Bulgaria, Ungarn og Tsjekkoslovakia. 23. februar 1949 ble Albania med og 29. september 1950 kom DDR med. Mongolia ble medlem 6. juli 1962, Cuba 1972 og Vietnam i 1978. Medlemsland. a> – grønn, og COMECON – rød. I tillegg hadde organisasjonen samarbeidsavtaler med Kina, Nord-Korea, Afghanistan, Angola, Finland, Irak, Jemen, Laos, Mexico, Mosambik og Nicaragua. J.M.W. Turner. Joseph Mallord William Turner (født 23. april 1775 (trolig; datoen er omstridt) i Covent Garden, London, England, Storbritannia, død 19. desember 1851 i sin bolig på Cheyne Walk i Chelsea, London, England, Storbritannia) var en britisk kunstner som var mest kjent for sine romantiske landskapsmalerier, hvor stilen kan sies å ha lagt grunnen for impresjonismen. Han malte både oljemalerier og akvareller, men det var det sistnevnte han var mest kjent for. De tidlige årene. Hans far William var parykkmaker, men ble senere barberer. Hans mor, Mary Marshall, som var husmor, ble psykisk ustabil under hans tidlige år, mulig grunnet Turners yngre søsters tidlige død i 1786. Moren døde i 1804, etter å ha vært innlagt på mentalsykehus. For trolig å avlaste familien ble den unge Turner sendt til sin mors bror i Brentford i 1785, hvilket da var en liten by vest for London ved Themsen. Det var her han første viste interesse for maleri. Et år senere ble han sendt til en skole i Margate i Kent øst for London. På denne tiden hadde han skapt mange malerier, som faren viste i sitt butikkvindu. a> malte bildet "Turner fernisserer" under en studiereise til London i 1837 Kunstnerskap. Turners første jobb var som assistent til en arkitekt. Når han var 14 år bestemt han seg for å bli kunstner og begynte å studere, han kom inn på Royal Academy of Art som femtenåring, der blant annet Sir Joshua Reynolds var ansatt. En av hans akvareller ble antatt til akademiets sommerutstilling, til tross for at han bare hadde studert der i et år. Han tegnet og anvendte vannfarger på papir, dette var noen år før han følte seg beredt til å male med oljefarger. Hans første ordentlige oljemaleri gjorde han i 1796, da han var 21 år gammel, og det var maleriet "Fishermen at sea". Allerede i 1803, i 27-årsalderen, var han en anerkjent kunstner. Populært er han kjent som «lysets kunstner». Til tross for at han er kjent for sine oljemalerier, regnes Turner også som en av grunnleggerne av det engelske landskapsmaleri i akvarell. Turner reiste omkring i Europa, først i Frankrike og Sveits, og studerte i Louvre i Paris samme år. Han besøkte også Venezia ved flere tilfeller. Familie. Han giftet seg aldri, men han hadde en elskerinne, som han fikk to døtre med. Med alderen ble Turner stadig mer eksentrisk. Han hadde få venner, utenom faren som arbeidet som hans assistent. Hans far døde i 1829, hvilket såret Turner dypt, og deretter ble han rammet av en depresjon. Han døde i sitt hjem på Cheyne Walk i Chelsea den 19. desember 1851 og ble begravet i følge eget ønske i St. Paul-katedralen. Hans siste utstilling på Royal Academy ble holdt i 1850. Turner etterlot seg en stor formue som han håpet skulle bli anvendt til hva han kalte «kunstnere på nedtur». Hans kunstsamling ble etterlatt til den britiske nasjonen og han ville at et særskilt galleri skulle bygges for dem. Dette ledet til rettstvist med hans etterlevende som handlet om hans testamentes gyldighet. Tyve år etter hans død ble kunstverkene levert til British Museum. En prestisjefylt årlig kunstpris, Turner Prize, ble stiftet i 1984, til ære for Turner. Herkulessøylene. Herkulessøylene — Gibraltar (foran) og nordlige Afrika (bakgrunnen) Herkulessøylene (gresk: Ηράκλειες Στήλες; latin: Columnae Herculis; spansk: Columnas de Hércules) var det navn som i antikken ble gitt til høydene på begge sidene av Gibraltarstredet og inngangen til Middelhavet. Den nordlige «søyle» er berget i Gibraltar i Europa, men en tilsvarende «søyle» på afrikansk side er ikke like framtredende, og det er gitt ulike forslag opp gjennom tidene, blant annet og Monte Hacho i Ceuta og Jebel Musa, vest for Ceuta, i Marokko. Navngiving. a>, som viser en representasjon av ("Columne Ercole"). I henhold til gresk mytologi, som ble adoptert av etruskere og romere, måtte Herkules utføre tolv store dåder, en av dem var å fange kjempen Geryons kyr langt vest og føre dem til kong Eurysthevs av Mykene. Dette storverket markerer den vestlige utstrekningen av hans reiser. Et tapt avsnitt av Pindar, men sitert av Strabo, er det tidligste sporbare referansen i denne konteksten: «søylene som Pindar kaller Gades' porter når han forsikrer at de er de ytterste grensene som ble nådd av Herkules.» Gades er fønikernes Gadir, dagens by Cádiz. Den ble anlagt en gang rundt 1100 f.Kr. på en øy foran Cadizbukta på den spanske Atlanterhavskysten og er en av verdens eldste havnebyer. I henhold til Platons redegjørelse lå det tapte rike Atlantis bortenfor Herkules' søyler, noe som plasser Atlantis i et ukjent sted meget langt borte. Renessansetradisjonen hevder at søylene hadde advarselen "Nec plus ultra" eller "Non plus ultra", «ingenting bortenfor», noe som tjente som en advarsel til sjøfolk og navigatører om ikke å reise lengre. I henhold til romerske kilder, måtte Herkules på sin reise til øya hvor Hesperidene holder til, det vil si et sted veldig langt vest, og måtte da komme seg forbi et fjell som en gang var Atlas (den mytologiske konge av Mauretania). Istedenfor for å bestige fjellet benyttet Herkules sin overmenneskelige styrke til å slå seg gjennom det. Ved å gjøre så knyttet han Atlanterhavet med Middelhavet og dannet Gibraltarstredet. Den ene delen av det delte fjellet er Gibraltar og den andre delen er enten Monte Hacho eller Jebel Musa. Disse to fjellene har siden vært kjent som Herkules' søyler, skjønt andre geografiske steder har også blitt assosiert med navnet. Diodorus Siculus, en gresk historiker på Kristi fødsel, hevder imidlertid at istedenfor å slå seg gjennom en landtange for å skape Gibraltarstredet, gjorde Herkules det allerede eksisterende stredet smalere for å forhindre at store monstre i Atlanterhavet skulle komme inn i Middelhavet. Søylene som portaler. Søylene opptrer på våpenskjoldet til Spania, opprinnelig fra den kjente "devise" (frase) til den tysk-romerske keiser Karl V, som var konge av Spania i årene som fulgte oppdagelsen av Amerika. Våpenskjoldet har mottoet "Plus Ultra" (latin for «mer bortenfor»), en oppmuntring for at han skulle overse antikkens advarsel, og risikere å seile bortenfor de kjente farvann. Det indikerer ønsket om å se Søylene (og Spania) som en inngang til resten av verden framfor å være kun en port til Middelhavet. Det var også en antydning til Spanias oversjøiske besittelser. En av de vanligste teorier om opprinnelsen til dollartegnet ($), som finnes både med én og to streker gjennom bokstaven S, er at det avledet fra det ovennevnte våpenskjold som opptrådte på den spanske dollar og som den amerikanske dollar er avledet. De to vertikale strekene på dollartegnet representer således Herkules' søyler. Fønikisk forbindelse. «Bortenfor Gades' porter», flere viktige kolonier i dagens Marokko ble grunnlagt av fønikerne etter hvert som den fønikiske handelsflåten seilte gjennom Herkules' søyler og begynte å etablere handelsporter langs kysten av Atlanterhavet fra Lixus (fønikisk Lks) i nord, ikke langt fra dagens havneby Larache, deretter Chella (romerske Sala) ved dagens marokkanske hovedstad Rabat, og til sist Essaouira, også kjent ved sitt portugisiske navn Mogador. Nær den østlige kysten av øya Gades/Gadeira (dagens Cádiz, rett overfor stredet) beskrev Strabo det tyriske tempelet til Herakles som lå lengst vest av dem alle. Herakles var den gud som grekerne assosierte den fønikiske og senere kartagiske (puniske) guden Melqart med via "interpretatio graeca". Strabo merket seg to søyler av bronse innenfor tempelet, begge åtte "nippur-elle" (antikk målenhet basert på lengden av en underarm) høye, og i stor utstrekning utropt til å være de sanne Heraklessøylene av de mange som hadde besøkt stedet og hadde ofret til Herakles der. Men Strabo har ikke tiltro til dette og mener det er en falsk påstand, blant annet ved at han bemerker at inskripsjonene på disse søylene ikke nevner noe om Herakles, og nevner kun de utgifter som fønikerne hadde med å få dem gjort og reist. De tilsvarende søylene til tempelet for Melqart i Tyr hadde også religiøs betydning. Dantes' "Inferno". Tittelsiden til Bacons "Instauratio Magna", 1620 I Dante Alighieris "Den guddommelige komedie" eller "Inferno" XXVI nevnes forfatteren sjøfareren Odyssevs i avgrunnen for de falske rådgivere og hans reise hinsides Herakles' søyler. Odyssevs rettferdiggjorde farene overfor sine sjøfolk ved at hans mål er å oppnå kunnskap om det ukjente. Etter fem måneder navigering på havet får Odyssevs syn på Skjærsildens fjell, men møtte en virvelvind fra denne som senket skipet hans og alle på den for å ha det overmot å komme nær Skjærsilden mens de ennå er levende ved deres styrke og vett alene. Francis Bacons "Novum Organum". Søylene opptrer framtredende på det graverte tittelbladet til den engelske statsmannen og forfatteren Francis Bacons "Instauratio Magna" («Store fornyelse»), 1620, forordet til hans "Novum Organum". Mottoet sammen med fundamentet viser teksten "Multi pertransibunt et augebitur scientia" («Mange vil gå gjennom og kunnskapen vil bli større»). Bishop Burton. Bishop Burton er en landsby i East Riding of Yorkshire, England. Den ligger ved A1079, omkring 5 km vest for Beverley. Bishop Burton College, som ligger ved landsbyen, er en landbruksskole på videregående og høyskolenivå. Burton Agnes. Burton Agnes er en landsby i East Riding of Yorkshire, England. Den ligger ved A614, midt mellom Driffield og Bridlington. Blant stedets severdigheter sinner man en herregård fra elisabetansk tid, Burton Agnes Hall og en normannisk herregård. Landsbyen har en årlig fugleskremselfestival. Hele stedet er da dekorert med kreative fugleskremsler. Carnaby. Carnaby er en liten landsby i East Riding of Yorkshire, England. Den ligger ved A614, omkring 3 km sørvest for Bridlington. Carnaby Aerodrome er en tidligere flyplass som under andre verdenskrig ble brukt som nødlandsplass for skadde fly. Den har derfor en ekstra stor rullebane, hele 2,7 km lang og 213 m bred. Den ble også utstyrt med et tidlig system for å spre tåke, kalt FIDO. Etter krigen ble stedet brukt til å lagre Thor IRBM-raketter. Flyplassen ble nedlagt i 1963, og området er nå en næringspark. En stor andel av arbeidsområdene i området er lokalisert der. Antiproton. Antiproton er antipartikkelen til protonet. Det har identisk masse som protonet, men motsatt ladning, det vil si −1e. Greensted Church. Greensted Church (egentlig navn The St. Andrew Church, Greensted-juxta-Ongar) ligger i landsbyen Greensted-juxta-Ongar i Essex, England, og blir av mange regnet som verdens eldste trekirke. Kirken, der skipet har vegger av palisadeverk, ble lenge regnet for å ha blitt bygget i ca. år 845, men forskning fra midten av 1990-tallet har vist at den nok ikke er så gammel allikevel. Kirken er fortsatt i bruk. Datering. Selv om Greensted Church ikke er like gammel som tidligere antatt blir den fortsatt regnet som verdens eldste tre-kirkebygg. Den tidligere dateringen av kirken bygget på en årringdatering av stavplankene i skipet, fra en undersøkelse (under arkeologiske utgravninger) foretatt i 1960. Moderne teknologi og ny viten har imidlertid senere reist tvil om slike tidlige årringdaringer. På midten av 1990-tallet ble det derfor gjort en ny og mer grundig årringsdatering av palisadeplankene i kirken, noe som ga et noe annet resultat. Undersøkelsene ble utført av forskere ved Sheffield University. Den nye årringdateringen bekrefter at stavplankene er gjort av eiketømmer som ble felt i 1053 (+10/-55 år). Kirken (eller den eldste delen av den) kan således ikke dateres mer nøyaktig enn til perioden 998–1063. Noen hevder at den skal ha blitt bygget i 1013, andre i 1060, men ingen av dateringene har latt seg verifisere. British Archaeology mener at den må være bygget i perioden like etter 1053. I den såkalte lille dommedagsboken (Little Domesday Book) skal det finnes en referanse til at Greensted-juxta-Ongar tilhørte godsherren "Hamo Dapifer". Han er en av de som nevnes i dette (detaljerte) dokumentet, men det er uvisst om kirken nevnes. Det er imidlertid både tenkelig og sannsynlig at det var enten han eller hans etterkommer opprinnelig bygde den. Bygning. Glassmaleri son fremstiller St Edmund. Kirken er sammensatt av konstruksjoner fra en rekke perioder. Man mener at selve skipet med palisadeveggen er relativt autentisk og derfor i alt vesentlig stammer fra 1000-tallet. Stavplankene som er benyttet i palisadeverket er laget av grovt tilhogget eiketømmer. Innsiden er flattelgjet og utsiden har konveks form. Stavplankene står på en bunnsvill som hviler på en lav ringmur av stein. Sidekantene er festet til hverandre med not og fjær og i toppen mot stavlegjen. Koret ble derimot rekonstruert i tudorstil med rød teglstein på Henrik VIIs tid. Samtidig ble halmtaket byttet ut på både skipet og koret. Også tre vinduer og en portal mot syd ble satt inn i skipet. Dessuten ble korbuen mellom skipet og koret utvidet. Mange mener at klokketårnet, som er konstruert av sort eik, og spiret opprinnelig ble bygd på begynnelsen av 1600-tallet, selv om noen også hevder at det er eldre. En av kirkeklokkene har imidlertid en inskripsjon med årstallet 1618. Tårnet skal dessuten ha gjennomgått en vesentlig restaurering i 1848. Annet. På sørsiden av kirka ligger det ei skjoldformet grav som mange mener stammer fra 1100-tallet. Sagnet sier at en bueskytter fra korstogene skal være begravd der. Under de arkeologiske utgravningene i 1960, der H. Christie og O. Olsen deltok, ble det funnet spor etter en tidligere kirke (bygning) på stedet. En notis i de gamle engelske krønikene forteller at St. Edmunds døde legme overnattet i kirken i 1013, men om dette var den samme kirken er altså et åpent spørsmål. Ada Polak. Ada Buch Polak (født "Andrea Buch" 19. september 1914 i Aker, død 25. oktober 2010 i London) var en norsk kunsthistoriker og fagbokforfatter. Polak vokste opp i et borgerhjem, tok artium i 1933, og ble magister i kunsthistorie i 1940. Avhandlingen "Norsk glass 1739-1753" sprang ut fra hennes arbeid med en utstilling på Kunstindustrimuseet i 1939. Hun var konservator ved Vestlandske kunstindustrimuseum fra 1942 til 1948, da hun giftet seg i London med advokat Alfred L. Polak og bosatte seg i England. Fra 1948 virket hun som frilans i samarbeid med norske kunsthistoriske fagmiljø, og ble et viktig kontaktledd mellom norske og britiske museer. I 1953 tok hun doktorgraden på avhandlingen "Gammelt norsk glass", basert på grundige arkivstudier av norsk glasshistorie i den førindustrielle epoke. Senere har hun utgitt flere bøker om glass, sølv, antikviteter og bedriftshistorie. Hun redigerte også en "spørrespalte" om antikviteter i ukebladet Kvinner og klær 1964-95, og bidro dessuten til bd 3 og 4 av "Norges kunsthistorie" (1981–82). Ada Polaks faglitterære forfatterskap var både preget av hennes evne til å popularisere sine emner og vitenskapelig nybrottsarbeid. For dette mottok hun i 1980 NAVFs "pris for populærevitenskapelig forskning". I 1981 ble hun statsstipendiat, og samme år utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. Ada Polak er oldebarn av Camilla Collett, søster av Ellisiv Steen, og derved også svigerinne av Sverre Steen. Greensted. Greensted (tidligere kjent som Greensted-juxta-Ongar) er en liten landsby i Essex, England. Den ligger ved A414, ikke langt fra Chipping Ongar. Historie. Det gamle navnet på landsbyen, Greensted-juxta-Ongar («Greensted inntil Ongar») brukes nå sjelden. Unntaket er i forbindelse med omtale av den berømte landsbykirken (se nedenfor). "Greensted" er av angelsaksisk opprinnelige, og betyr rett og slett «grønt sted». Navnet er også i bruk som etternavn i England, og regnes som en direkte parallell til det danske etternavnet Grønstad – stedet ligger helt i utkanten av Danelagen. Navnet er beskrivende, da landsbyen ligger i en stor, naturlig lysning i Epping Forest. Dette var et naturlig sted å legge en bosetning langs veien gjennom skogen. Ongarveien, som går rett forbi, er blant annet kjent som en pilegrimsrute til Canterbury, og er nevnt i "Canterbury-fortellingene". Det finnes flere lokale minner om pilegrimsfarten. Landsbyen er lite forandret siden saksisk tid, og Greensted regnes derfor som et historisk viktig sted. Det er også sterke bånd til St. Edmund, som var konge av East Anglia. Landsbykirken. Greensted Church, også kjent som "The St. Andrew Church, Greensted-juxta-On", blir av mange regnet som verdens eldste trekirke, selv om den ikke er like gammel som mange har trodd. Den stammer fra 1000-tallet og er det eneste eksempel på en saksisk trekirke som er bevart, og den er fortsatt i bruk. Chipping Ongar. Chipping Ongar (ofte kalt bare Ongar) er en by i Essex, England. Den var i middelalderen en viktig markedsby, som lå i sentrum av et "hundred". Det lå et normannisk slott der, og sognekirken er for en stor del bygget med gjenbrukte tegl fra romersk tid. Byen var ellers mest kjent for Ongar undergrunnsstasjon, som var den nordligste stasjonen på Londons undergrunnsbane inntil den ble nedlagt i 1994. Det er senere åpnet en vanlig toglinje dit, Epping Ongar Railway. Perl DBI. Perl DBI ("DataBase Interface") er det mest brukte grensesnittet mot databaser for programmeringsspråket Perl. I samarbeid med flere andre, skrev Tim Bunce spesifikasjonen på grensesnittet i 1994, og DBI blir i dag vedlikeholdt over Internett som en CPAN-modul i tråd med åpen kildekode-modellen. DBD-er ("DataBase Driver") fungerer som et abstraksjonslag som gjør det mulig for programmererne å benytte nesten plattform-uavhengig SQL-kode i sin programvare. DBI- og DBD-modulene gjør det mulig for Perl-utviklere å kommunisere mot mange forskjellige databaser på markedet på samme måte. Hver database som støttes har en egen DBD-driver, på samme måte som forskjellig maskinvare fra forskjellige leverandører kan brukes på tvers av de ulike plattformene. DBD-driverne kan lastes ned gratis fra Internett, og eksisterer i dag for de fleste databasesystemer, også for proprietære systemer som f.eks. Oracle, Microsoft SQL Server, IBM DB2 osv. CPAN. CPAN er et akronym for Comprehensive Perl Archive Network, og er et stort arkiv bestående av programvare skrevet i, eller for, programmeringsspråket Perl. Arkivet inneholder i dag tusenvis av moduler og finnes på, tillegg til at det speiles verden over. Buckhurst Hill. Buckhurst Hill er en landsby i Essex, England. Den er i praksis en forstad til London, og ligger nær grensen til Londonbydelen Redbridge. Jernbanen kom dit i 1856, og stedet tiltrakk seg mennesker i middelklassen som gav det et viktoriansk preg. Mange av innbyggerne er pendlere, og stedet betjenes av Londons undergrunnsbane fra Buckhurst Hill undergrunnsstasjon. Siden 1996 har stedet vært et eget verdslig sogn. Andreas Kofler. Andreas Kofler (født 17. mai 1984 i Innsbruck) er en østerriksk skihopper. Han tok sølv i den individuelle konkurransen i stor bakke og gull i lagkonkurransen i K-120 bakken i Vinter-OL 2006 i Torino. Kofler var med på det østerrikske laget som vant gull i laghopp i Ski-VM 2007 i Sapporo. De andre på laget var: Wolfgang Loitzl, Gregor Schlierenzauer og Thomas Morgenstern. Per 3. februar 2007 har han vunnet ett verdenscuprenn, det gjorde han i Willingen 2006. I den tysk-østerrkiske hoppuke i 2009/2010 vant Kofler sammenlagt. Han satte ny offisiell bakkerekord med 139,5 meter i den nye Holmenkollbakken under prøve-VM 14. mars 2010, og forbedret selv denne bakkerekorden til 141 meter under lagkonkurransen i Ski-VM 2011 den 5. mars 2011. Kofler tok sølv i normalbakkerennet i Midtstubakken under samme VM. Sporstoff. Sporstoff betegner de mineralstoffene som fins i kroppen i mengder tilsvarende jern; dvs. (4 gram) eller mindre. Jern (Fe) er først og fremst viktig for oksygentransporten, hvor det er en viktig bestanddel i hem-delen på hemoglobinet. Jern inngår dessuten i cytokromene, en gruppe enzymer som fins i alle celler, som deltar i omdannelsen av energi fra karbohydrat, fett og proteiner (ATP). For øvrig trenger og inneholder menneskekroppen normalt følgende sporstoffer: Jod, fluor, sink, kobber, krom, kobolt, molybden, mangan, silisium, nikkel, tinn, vanadium og arsen. En rekke stoffer er i tillegg nødvendig i mindre kvanta og kalles derfor mikro- eller ultrasporstoffer. Nødvendige mikrosporstoffer er f.eks bor, nikkel og silisium, mens en del andre grunnstoffer som germanium og titan er omdiskuterte. Programmerer. Programmerer eller utvikler betegner en person som utvikler programvare for datamaskiner, og i stor grad også for andre tekniske innretninger ved hjelp av et programmeringsspråk. Betegnelsen systemutvikler blir også brukt, men dét er i realiteten en person med et større ansvarsområde enn en programmerer. William Cunnington. William Cunnington (født 1754, død 31. desember 1810) var en engelsk arkeolog, kjent for sine utgravninger av gravhauger i Wiltshire i England. Han gjennomførte de første kjente utgravningene ved Stonehenge. Sammen med Richard Colt Hoare var Cunnington emnet for en utstilling ved Wiltshire Heritage Museum i 2003. Museet oppbevarer også dokumentasjonen som ble gjort av Cunnington i hans tid. MS «Unika». MS «Bremnes», ex. «Unika», i Bergen på 1990-tallet. Foto Harald Sætre. M/S «Bremnes» er et motorskip bygget i 1976 for P/R Unik, opprinnelig som M/S «Unika». Skipet var i flere innleid av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane for å gå i lasterute på Sognefjorden. Fra 1994 til 1999 gikk skipet i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) under navnet Bremnes. Kilder. Unika Mineralstoff. Mineralstoffer er livsnødvendige, selv om de bare utgjør en svært liten del av kroppen. Til sammen utgjør de bare en svært liten del av kroppen, ca. 4% av kroppsvekten. Kalsium (ca. 50 % av total mengde mineralstoff), fosfor (ca. 25 %), kalium, svovel, natrium, klor og magnesium er de mineralstoffene som finnes i størst mengde i kroppen. Deretter følger jern, men i relativt mye mindre mengde, og kalles derfor et sporstoff. Mineralstoffene har forskjellige funksjoner i kroppen. Kalsium, magnesium, fosfor og svovel er viktige komponenter i beinvevet og i andre støttevev. I tillegg er både kalsium og magnesium nødvendig for nervecellenes normale funksjon. Fosfor inngår i en rekke organiske forbindelser, f.eks. nukleinsyrer og fosfolipider. Jern er det oksygenbærende stoffet i de røde blodlegemenes hemoglobin. Natrium, kalium og klor betegnes både som mineralstoffer og elektrolytter, men har sin viktigste funksjon som ioner i kroppsvæskene. Kalsium (Ca). Kalsium er det mineralstoffet som finnes i størst mengde i kroppen (1200 gram i mann, 1000 gram i kvinne). Omtrent 99% av kalsiummengden foreligger, sammen med fosfat, som kalsiumsalt i skjelettet. Forholdet mellom kalsium og fosfor er 2:1. Den resterende 1% av kalsiummengden som ikke er i skjelettet eller tennene, er i en lett utbyttbar «pool» i blodplasmaen, den ekstracellulære væsken, i de intra­cellulære strukturene og i cellemembranene. Det er en likevekt mellom kalsium i skjelettet og i «pool». Det er et stoff som "kan" være farlig dersom man har betydelig forhøyede verdier i kroppen. Kalium (K). Kalium er grunnstoff nr. 19 i det periodiske system, og har en molmasse på 39,0983. Totalt i kroppen på et menneske på 70 kilo finnes det omtrent 3,5 mol K (40 til 59 mmol/kg), kun 1,5 til 2% av dette befinner seg ekstracellulært; likevel fungerer plasma-K+ som en god indikator på total mengde kalium i kroppen. Plasma/serum-kalium blir målt ved alle typer vann/elektrolytt- og syre/baseforstyrrelser. Merk at analyse av plasma/serum-kalium er meget sensitiv for stasebruk ved prøvetaking eller hemolyse av erytrocytter. Fosfor (P). Det mineralet det finnes nest mest av. Viktig for mineraliseringen av skjelettet (kalsium og fosfat er bundet sammen i hydroksyapatitt i beinvevet). 80 % fins i skjelettet og tennene. Resten som ikke er i hydroksyapatitt finnes intracellulært og noe ekstracellulært. Fosfor finnes blant annet som frie fosfationer, i karbohydratrester, i nukleinsyrer (DNA og RNA) og energirike forbindelser (ATP, fosfolipider). Det er dessuten et viktig anion (negativt ladet ion) i cellene og deltar i mange reaksjoner. Magnesium (Mg). 25 gram i kroppen til et voksent menneske. Over halvparten fins i skjelettet der det danner tungtløselige salter med fosfor og bikarbonat og inngår i hydroksyapatitt. Resten er hovedsakelig intracellulært, bl.a. i muskelceller, leverceller og røde blodlegemer. Mesteparten av det intracellulære magnesium fins i de energiproduserende mitokondriene. For øvrig det viktigste kationet (pos. ladet ion) etter kalium intracellulært. Magnesium er en nødvendig aktivator for en rekke enzymer, bl.a. flere av dem som katalyserer karbohydratskiftet. Magnesium er dessuten nødvendig for opprettholdelsen av det elektriske potensialet i nerve- og muskelceller og inngår i overføringer av energi til ATP. Svovel (S). Mange enzymsystemer er avhengige av frie sulfhydrylgrupper (SH-grupper) for å fungere. Svovel har også avgiftnings- og utskillingsfunksjoner. Heparin som er et antikoagulasjonsmiddel, inneholder også svovel. MS «Bremnes» (1978). MS «Bremnes», bygget i 1978. Foto Harald Sætre.jpg M/S «Bremnes» er et motorskip bygget i 1978 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Skipet ble solgt til Island i 1990 og frem til 2009 gikk det under «Sæfari». I 2009 ble skipet bygget om til forskningsfartøy og går under svensk flagg som «IceBeam» Kilder. Bremnes Christianskirkjan. Christianskirkjan er en kirke i Klaksvík på Færøyene. Den stod ferdig i 1963, og er oppført i tre. Altertavlen er fra Viborg domkirke i Danmark, og ble laget av Joakim Skovgaard i 1901. Døpefonten av granitt ble funnet i en kirkeruin nord på Sjælland, og er datert til å være 4 000 år gammel hedensk offerskål. Gitt til kirken av Nasjonalmuseet i København. MS «Bremnes» (1949). MS «Bremnes», nå MS «Bremnesing», er et motorskip bygget i 1949. Skipet gikk i rutefart for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD). Taifa. right Taifa er en betegnelse som brukes om de forskjellige småkongedømmene som hersket i al-Andalus (muslimsk Iberia) på 1000-tallet fra Córdoba-kalifatet kollapset til almoravidene erobret al-Andalus. Splittelse og kaos i denne perioden ga den muslimske posisjonen på halvøya en varig knekk og var en av hovedfaktorene til at den kristne gjenerobringen, reconquista, lykkes. Taifaene opprettholdt samme kulturelle nivå som Córdoba-kalifatet, men var militært svake. De var ofte nødt til å betale tributt til de kristne kongene eller betale dem til å angripe rivaler. Dataanimasjon. Dataanimasjon er animasjon som er laget ved hjelp av en datamaskin. Dataanimasjon bruker de samme prinsippene som tradisjonelle, analoge animasjonsfilmer der avfotograferte enkeltbilder vises etter hverandre som en film med en hastighet på ca. 24-30 bilder per sekund, noe som skaper en illusjon av at figurer og gjenstander beveger seg. Dataanimasjon benytter imidlertid dataprogrammer der en kan forme og styre bilder og bevegelser uten stillbilder fra et kamera. Filmteknikken og metoden brukes til små og store animasjoner i alt fra bevegelig datagrafikk, ikke minst 3D-grafikk i dataspill, til helaftens animasjonsfilmer og fantastiske, virkelighetstro spesialeffekter i filmer og dokumentarer. Betegnelsen "CGI", som er en forkortelse for det amerikanske "computer generated imagery" («datamaskinskapte bildeframstillinger»), brukes særlig om dataanimasjoner og dataskapte effekter i kort- og langfilmer. Historie. Datagrafikk har blitt utviklet og forbedret i løp av de siste femti årene. I begynnelse var det militæret og innen vitenskap det ble brukt for å visualisere proskjekter. Men kan ikke sammenlignes med dagens grafikk. Etter hvert som datateknologien utviklet seg, og blei mer tilgjengelig, billiger og brukervennlig. Datamaskinen, som vi kjenner i dag, ble mer vanlig i næringslivet. På midten av 1980-tallet startet et lite California firma, Pixar, å lage grensebrytende datagrafikk. Folk flest var vant med å se animasjon tegnet for hand et bilde om gangen. Men Pixar brukte data teknologien til å lage bildene. I steden for bare å se et flatt bilde, opp og ned (y-akse), venstre og høyre (x-akse), kunne de også legge til dybde i bilde (z-akse). Fra 1990-tallet har dataanimasjon og CGI-effekter stadig oftere inngått sammen med realfilm i vanlige spillefilmer. En av de tidlige filmene med denne teknikken var actioneventyret "Jurassic Park" fra 1993 der «levende» dinosaurer ser ut til å løpe gjennom landskapet sammen med virkelige skuespillere. En variant av CGI er motion capture-teknikken, på engelsk også kalt "motion tracking" eller forkortet "mocap", der bevegelsene hos en virkelig person blir registrert digitalt for deretter å bli overført til en dataskapt figur som dermed får livaktige bevegelser. Teknikken brukes både i dataspill og i filmer, for eksempel i filmene om Ringenes Herre der en levende skuespiller spilte bevegelsene til den dataskapte Gollum. Forskjellige måter å lage dataanimasjon på. 3D-animasjon lages i et dataprogram som er utviklet for å lage og bevege tredimensjonal datagrafikk. Gjenstanden som skal animeres, formes som en 3D-modell og fargelegges i et eget program. Deretter har man flere muligheter for å få gjenstanden til å bevege seg. For å animere et menneske lager man først et skjelett som får egenskaper etter hva det skal være i stand til å gjøre. Da kan kroppen bevege seg ved at animatøren beveger på bein og armer slik han eller hun vil, nesten som tradisjonell «stop motion» animasjon. En animatør greier å animere ca. fem sekunder film i uken. Når scenen er ferdig «rendres» den. Da blir den gjort om til bildene du ser på skjermen. Tradisjonell animasjon av 3D-objekter, for eksempel i dokkefilm, benytter seg oftest av stop motion-teknikk. 2D-animasjon foregår nesten som i tradisjonelle tegnefilmer der bildene dannes av todimensjonale, det vil si flate, originaltegninger. Animatøren tegner scenen på dataskjermen i steden for på papir. Deretter blir tegningene lagt etter hverandre og spilt av med ca. 24-30 bilder pr. sekund. Det finnes også mange programmer som gjør at du slipper å tegne hver tegning, ved at du lager scenene nesten som med et 3D-animasjonsprogram, for eksempel Adobe Flash. Filmer med dataanimasjon. Helaftens spillefilmer og kortfilmer med dataanimasjon kom for alvor på 1990-tallet, og teknikken er i dag like vanlig som tradisjonelle dokke- og tegnefilmer som blir laget med filmkamera. Bruken av ulike dataeffekter er også blitt vanlig i de fleste realfilmer, det vil si filmer med virkelige skuespillere, særlig i underholdende eventyr-, sciencefiction-, fantasy- og actionfilmer der dataanimasjonene kan dominere helt. Datalagd animasjon brukes dessuten i praktisk talt alle nye reklamefilmer, både for å animere tekst, men også figurer, effekter og annet. LASIK. LASIK, som er akronym for LAserassistert in Situ Keratomileusis, er et kirurgisk inngrep på øyets hornhinne for å korrigere synsfeil. Inngrepet utføres ved hjelp av en såkalt excimer laser. Ved hjelp av denne fjerner oftalmologen (øyenlegen) et ytterst tynt lag av vev fra hornhinnen, typisk noen titalls mikrometer tykt, slik at krummingen på hornhinnen endres. Målet med operasjonen er at pasienten skal oppnå godt syn uten å måtte bruke briller eller kontaktlinser. Denne metoden for synskorrigerende kirurgi ble lenge foretrukket fremfor andre metoder som PRK og LASEK, ettersom den medfører noe mindre ubehag for pasienten de første dagene etter operasjonen, og en raskere rekonvalesens. Imidlertid har forskjellige typer overflatebehandlinger, som cTEN, PRK og LASEK, de siste årene økt i popularitet, hovedsakelig pga en betydelig mindre risiko for komplikasjoner under og etter operasjonen sammenliknet med LASIK. Den nyeste varianten av overflatebehandling kalles cTEN ("customized, transepithelial, no touch laser treatment"), og er den eneste formen for laserbehandling som utføres uten at man behøver å berøre øyet med instrumenter. Universitetssykehusene i Norge benytter denne formen for laserbehandling. Resultatmessig er det lite som skiller behandlingsmetodene, men man kan påregne noe bedre presisjon og dermed også noe bedre synskvalitet etter behandling med de nyeste metodene. Denne forskjellen merkes best i situasjoner med lite lys. Hyde Park (New York). Hyde Park er en by som ligger i staten New York i USA. Byen hadde i 2000 20 851 innbyggere. Byen er kanskje mest kjent som hjembyen til Franklin D. Roosevelt, amerikansk president fra 1933 til 1945. Liv Dommersnes. Liv Dommersnes (født Liv Strømsted 28. september 1922 i Oslo) er en norsk skuespiller, diktoppleser og statsstipendiat. Dommersnes debuterte på Nationaltheatret i 1941. Hun var ansatt der til 1941-45, 1949-62 og 1985 til pensjonsalderen. For øvrig spilte hun ved Studioteatret 1945-49, Edderkoppen 1962-63 og Oslo Nye Teater 1964-65. I perioden 1965-85 arbeidet hun hovedsakelig som tolker av lyrikk. Dommersnes ble statsstipendiat i 1984, mottok Oslo bys kunstnerpris i 1985, Herman Wildenveys Poesipris i 1999 og Anders Jahres kulturpris i 2000. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2000. Dommersnes er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. I 2001 utga hun erindringsboken "Alt har sin tid". Dommersnes var gift med skuespilleren Jens Bolling, men ble skilt fra ham da hun innledet sitt langvarige forhold til forfatteren Johan Borgen. William Flinders Petrie. William Matthew Flinders Petrie (født 3. juni 1853, død 28. juli 1942) var en engelsk egyptolog og pionér innen systematisk metodikk innen arkeologi. Han var barnebarnet til kaptein Matthew Flinders som utforsket Australias kyst. Flinders Petrie ble født i Charlton, England og ble utdannet hjemme av sine foreldre. Hans far, som var landmåler, lærte ham verdien av grundige undersøkelser og la dermed grunnlaget for hans karriere. Etter å ha undersøkt britiske forhistoriske monument, som for eksempel Stonehenge, bega Petrie seg til Egypt i 1880 for å undersøke Kheopspyramiden i Giza. Hans interesse for Egypt vokste, og han fortsatte med å utføre utgravninger ved de viktigste arkeologiske steder i Egypt slik som Abydos og Amarna. I 1923 ble Petrie adlet for sin innsats for den britiske arkeologien og egyptologien. Han fikk etter dette rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Petrie døde i Jerusalem i 1939 og ble begravet på den protestantiske gravplassen på Sionfjellet. John Aubrey. John AubreyJohn Aubrey (født 12. mars 1626 ved Malmesbury ca. 15 km vest for Swindon i Wiltshire i sør-England, død i 7. juni 1697). Aubrey var en engelsk antikvar, historiker og forfatter til et antall korte biografier "Brief Lives". Han kom fra en velstående familie og begynte å studere ved "Trinity College" i Oxford i 1642. Hans studier ble imidlertid avbrutt av den engelske borgerkrigen. I 1646 begynte Aubrey å studere juss ved "Middle Temple", men han kom aldri inn på den juridiske banen. Seks år senere døde hans far og etterlot store landområder men også en del gjeld. Aubrey tilbrakte store deler av sin tid på landsbygden og i 1649 så han steinaldermonumuentene i Avebury og beskrev disse. Ved et besøk ved Stonehenge i 1666 iakttok han fem sirkelformede nedsenkninger i bakken og noterte dette i sin notatbok. Når man drøyt 150 år senere gjennomførte grundige undersøkelser av fornminnene fant man en ring av 56 hull og ga disse navnet "Aubrey-hull" til ære for Aubreys oppdagelser. Aubrey fortsatte å gjøre seg bekjent med forfattere, naturvitere, politikere og aristokrater i sin samtid og han hadde øye for detaljer. Selv om hans samling av kunnskap ikke var iherdig gjorde han antegninger om sine bekjentes oppførsel, svake sider og generelt sladder. I 1663 ble han medlem av Royal Society, den aktede sammensetningen av forskere innen det naturvitenskapen. Samtidig ble han utsatt for en rekke stevninger og i 1670 hadde han tapt alle sine eiendommer og blitt avhengig av sine venners velvilje. Mosskorpioner. Mosskorpioner eller pseudoskorpion (Pseudoscorpionida) som de også kalles, er en gruppe av edderkoppdyr. I Norge er det 15 arter innen denne ordenen, og det er ca. 3 000 i verden. Mosskorpionene er små, bare noen få millimeter lange og de er ofte knyttet til spesielle habitat (leveområder). De store og dominerende klosaksene er noe like klosaksene til skorpionene, derfor likner de litt på ekte skorpioner, men mangler giftbrodd og er mye mindre. Mosskorpioner er rovdyr, men er helt ufarlige. De er nyttige fordi de spiser en del skadedyr, som ulike små insekter og midd. Bare én art er vidt utbredt i Norge, i skog eller åpent terreng, blant gress, mose og løv, i marksjiktet. En annen art finnes i maurtuer. De øvrige artene finnes under bark eller i løsmateriale i hule trær og i gamle fuglereder. Bokskorpionen lever i hus, kanskje finner du den på et lunt sted i huset. Men, med vanlig renhold trives ikke mosskorpionen, så den finnes nok bare der det er noe sjeldent vasket. Utseende. Mosskorpionene er små (sjelden over 5 millimeter) dyr. De kan ved første øyekast minne om bittesmå kreps. Pedipalpene er utviklet til lange klør som ofte er lenger enn resten av dyret. De har giftkjertler i én eller begge av "fingrene", men disse dyrene er altfor små til å kunne bite mennesker. Chelicerene er små og ender i en klo som ser ut som en liten krabbeklo. De har silkekjertler og ulike hårtufser og børster som brukes når dyret spiser. Mosskorpionene har ett eller to enkle øyne på hver side av hodet, eller de kan være helt blinde. Hodet og mellomkroppen har et felles ryggskjold (carapax), men ofte er det tverrfurer som antyder en oppdeling. Bakkroppen er stor, på oversiden er det 11 par ryggplater. På undersiden er det ca. 8 par bukplater. De fire beinparene er festet til forkroppen, hoftene støter gjerne sammen i midten slik at det ikke blir noen brystplate (sternum). Åndedrettsorganene består av to par åndehull (spirakler) på undersiden som åpner inn til et enkelt trakéystem. De har ikke boklunger slik som mange andre edderkoppdyr. Levevis. Flue med en mosskorpion som blindpasasjer Mosskorpionene er rovdyr som jakter på midd, spretthaler og andre smådyr. De finnes særlig tallrikt i strølaget på bakken og inne i hule trær, også under løs bark. Noen arter lever i fjæra, andre følger mennesker og lever inne i hus, der de er å regne som nyttedyr siden de spiser støvlus og andre potensielle skadedyr. Mosskorpionene kan ikke fly og er avhengige av hjelp for å kunne spre seg over noe avstand. Dette kan de få ved at de griper fatt i beina til flygende insekter (særlig biller og fluer) og "haiker" med disse. Fenomenet kalles "phorese" og ser ut til å være nokså utbredt mellom mosskorpioner. Det er bevart et insekt i rav med en mosskorpion fast i beinet, så dette er noe de har gjort lenge. Sjeldent dyr å se. Det kan virke som om mosskorpioner er sjeldne, men det har mye å gjøre med det skjulte leveviset deres. Flere av artene kan være vanligere enn hva en til nå vet om disse små dyrenes utbredelse. Det handler trolig om å lete, og å lete på riktige plassene. De fleste av artene i denne ordenen er dårlig undersøkt i Norge, og det er sør i landet hvor det er varmest hvor de fleste artene finnes. Arten "Neobisium carcinoides" er svært vanlig i strølaget i skog og kan finnes i ganske høye tettheter – flere hundre per kvadratmeter er registrert. På den andre siden antas noen av artene, særlig de som lever utelukkende i hule trær, å være sjeldne og truede. Blackmore. Blackmore er en landsby i Essex, England. Den ligger på landsbygden i distriktet Brentwood. Henry Fitzroy, Henrik VIIIs utenomekteskapelige sønn med Elizabeth Blount, ble født i Blackmore. Kongen bygde en kirke der, som har et av de siste bevarte klokketårn i tre i England. Blackmore har blitt kåret til den best bevarte landsbyen i England i en årlig konkurranse. Salisbury. Salisbury (uttales 'Solsbree' eller 'Sauls-bree') er liten katedralby i Wiltshire, England. Stedet er administrasjonsby i Salisbury-distriktet. Det blir noen ganger kalt for New Sarum for å skape forskjell fra det opprinnelige bostedet i Salisbury, Old Sarum. Stedsbeskrivelse. Salisbury jernbanestasjon er innfartsåren til byen med linje fra London, og er en regional jernbanekryssning mellom West of England Main Line og Wessex Main Line. Det er også sammenløp av flere hovedveger. Byen ligger sørøst av Wiltshire, nær Salisbury Plain. Det er samløp mellom fem elver: Avon, Nabber, Ebble, Wylye (uttales 'Why-lee') og Bourne. Den endelige elven er Avon (gammel-walisisk for 'elv'), som flyter til sørkysten og ut i sjøen ved Christchurch i Dorset. Denne Avon-elven blir noen ganger referert til som Hampshire Avon for å skille den fra mange andre elver med samme navn i Storbritannia. Historie. Den store vestfronten av Salisbury-katedralen Rester etter den gamle katedralen Klosteret i katedralen er det største i sitt slag i Storbritannia Byens opprinnelse går tilbake til jernalderen, og romerne kalte den for «Sorviodunum». Det var et slag mellom vest-sakserne og britene her, og da ble stedet kalt for «Searoburh». Normannerne bygget en festning og kalte den for «Searesbyrig» eller «Seresberi». Ved 1086, i "Domesday Book" («Dommedagsboken»), ble det kalt for «Salesberie». Stedet hvor festningen lå er nå kjent som Old Sarum og er ikke lenger bebodd. «Bury»-elementet i navnet er en form av «borough» som er beslektet i ord og stedsnavn i de fleste germanske språk. For en videre forklaring, se borough. «Sarum» blir ofte blir feilaktig antatt å komme fra romersk eller normannisk som navn på den gamle byen og festningen, men «Sarum» kom i bruk da dokumenter ble skrevet på forkortet latin, og det var enklere å skrive «Sar» med en strek over «r» enn å skrive hele navnet «Saresberie». Denne sammentrekningen var også et felles symbol for det latinske ordendelsen «um». Det er for «Sar» med en strek over «r» kopiert som «SarUM». En av de første gangene man kjenner til bruken av «Sarum» er på segelet til Saint Nicholas Hospital, Salisbury, hvor det var i bruk i 1239. Biskop Wyville (1330–1375) var den første biskop som beskrev seg selv som «episcopus Sarum». ("En full beskrivelse av temaet står i «The Victoria History of Wiltshire», Vol. VI, pp. 93-94"). Den første katedralen ble bygget ved Old Sarum av biskop Osmond (senere helgenforklart) mellom 1075 og 1092. En større bygning ble deretter bygget på samme sted rundt 1120. Det dårlige forholdet mellom geistligheten og de militære styrkene ved Old Sarum ledet til at man besluttet å bygge katedralen et annet sted. Det nye stedet ble byen New Sarum, kjent som Salisbury. Stedet skal etter sigende ha blitt valgt ved skyte en brennende pil fra Old Sarum, skjønt dette er en opplagt legende når man tar distansen i betraktning. Det har også blitt sagt at pilen traff en dåhjort som løp videre før den falt om og døde på det stedet som katedralen nå står. Etter at valget var tatt ble byggingen av den nye katedralen begynt av biskop Richard Poore i 1220, det samme året man også betraktet at byen ble grunnlagt. Hoveddelen ble fullført på kun 38 år og er et mesterstykke på tidlig engelsk arkitektur. Steinene kom fra Old Sarum. Spiret, som er 123 meter (404 fot) høyt, ble bygget senere og er det høyeste spiret i Storbritannia. Katedralen ble bygget på en grusseng med uvanlig smal grunnvoll på en halv meter med trepåler. Katedralens bibliotek inneholder den beste utgaven av de fire gjenværende originale kopier fra 1812 av Magna Carta. I 1386 ble en stor mekanisk klokke installert i Salisbury-katedralen. Den er det eldste overlevende mekaniske klokke i Storbritannia og sannsynligvis også i verden. Romanen "Sarum: The Novel of England" (1988) av Edward Rutherfurd er en fiktiv gjenfortelling av Salisburys historie. Økonomi. Rikt musikkliv sommertid i Salisbury.Salisbury har et marked på tirsdager og lørdager og har holdt et regulært marked siden 1227. På 1400-tallet ble markedsområdet markert med steinkryss som skilte de ulike yrkene og varene. I dag er det bare området for fjærfe ("Poultry Cross") som er igjen, men i tillegg er støttepilar blitt bygget i 1852. I 1226 bevilget kong Henrik III biskopen av Salisbury et brev for å holde et marked som varte i 8 dager fra festen for Jomfru Marias himmelferd den 15. august. I de påfølgende århundrene har datoen for markedet blitt forskjøvet, men i dens moderne betydning blir et underholdningsmarked fortsatt holdt på det samme stedet i tre dager fra den tredje mandagen i oktober. Det er fortsatt en gammel lov som gjelder som slår fast at markedet kan flyttes hvis katedralen stenger. Salisbury er godt rustet med kunstnere og det er mange kunstgallerier i byens sentrum. På 1700-tallet gjorde John Constable en rekke feirete landskapsmalerier med motiver som blant annet viser katedralspiret og landskapet rundt. Salisburys årlige kunstfestival, "International Arts Festival", blir holdt på slutten av mai måned og til begynnelsen av juni og har et variert program med teater, levende musikk, dans, offentlige skulpturer, gateforestillinger og kunstutstillinger. Avebury. Deler av den ytre sirkelen Avebury er en enorm steinsetting i det engelske fylket Wiltshire, og omslutter landsbyen Avebury. Det er en av de fineste og største slike oldtidsminner i Europa, og antas være laget for om lag 5000 år siden. Steinringen i Avebury er stort sett samtidig med den i Stonehenge. Området eies og forvaltes av National Trust. Hippogriff. thumb Hippogriff er et legendarisk vesen, sannsynligvis en mellomting mellom en griff og en hoppe (hunkjønn hest) eller en flodhest (Engelsk for "hippo"). Hippogriffen har hodet, vingene og klørene til en ørn. Bakkroppen er ikke fra løve, men fra en hest. Ordtaket «å bedekke hopper med griffer» ble tidligere brukt for å forklare hvor umulig noe var. Siden griffen og hesten var erkefiender, visste man at det var umulig at det kunne bli noe avkom mellom de partene. Hippogriffen er derfor et symbol på muligheter og kjærlighet. Kolofon forlag. Kolofon forlag er et norsk forlag og trykkeri som utgir bøker etter trykk på forespørsel-konseptet ("print on demand"). Forlaget ble startet i 2000. I 2006 ble det utgitt 80 titler. Forlaget har datterselskapet "Koloritt forlag". Kolofon ledes av administrerende direktør Alf Bergli og holder til i Oslo. Målgrupper, bakgrunn og utgivelser. Målgruppen for Kolofon forlag er skribenter som ønsker å gi ut sin egen bok, «skrivebordsskuff-forfattere» og bøker som regnes som for smale til at de store forlagene vil gi dem ut. Kolofon tilbyr hjelp til publisering, distribusjon og markedsføring, og utgjør et alternativ til tidligere tiders «eget forlag». Forlaget kan også gi utgivelsene ISBN-nummer, levere plikteksemplarer, registrere boken i bokhandlernes database, og hjelpe til med pressehenvendelser. Fra manus leveres inn til ferdig bok foreligger tar det gjerne ikke mer enn to-tre uker. Tidligere daglig leder av Kolofon, Tom J. Halsør, har fortalt at grunntanken bak forlaget var: «kvifor kan ikkje eg også gje ut bok?» I begynnelsen ble det jobbet med eboka og med de store forlagene, men etter lang tids resultatløst arbeid ble dette oppgitt. Koloritt forlag. Koloritt er et datterselskap av Kolofon forlag. De to forlagene har imidlertid ulik profil, og der Kolofon retter seg mot skribenter som ønsker å gi ut bok på egen regning og risiko er Koloritt et mer tradisjonelt forlag som foretar en kvalitativ og markedsmessig vurdering av innsendte manuskripter. Forlaget utgir i hovedsak sakprosa innenfor de to hovedsatningsområdene samfunnsdebatt og kunst og kultur. Fangstanlegg. Fangstanlegg er en samlebetegnelse på spor etter en utbredt og svært gammel jaktmetode. I lavlandet består disse anleggene hovedsakelig av gravde groper og ledegjerder. Gropene kalles fangstgroper og finnes i hovedsak i skogsområder hvor de ble brukt til fangst av villrein og elg. Konstruksjoner for fangst av ulv og brunbjørn kalles fangstinnretninger. I snaufjellet består anleggene av tørrmurte steinkonstruksjoner som for eksempel bogastelle og ledegjerder. Det finnes også kasseformede, tørrmurte anlegg til fangst av villrein. Disse kalles "fangstgraver". Kasseformede steinkonstruksjoner ble også brukt til jakt på jerv. Korallrev. thumb Korallrev betegnes faglig som biohermer (gresk "bios", liv, + grsk "herma", rev eller barriere). Korallrev finnes fra Nordpolen til Sydpolen, fra havets overflate til adskillige tusen meters dyp. Korallrev i kalde havområder er ganske store og finnes ofte på dypere vann enn tropiske korallrev. Inntil videre er korallrev i temperert farvann ikke undersøkt inngående. Tropiske lavvannskorallrev er de eneste som er skapt av den spesifikke type koraller som inneholder store mengder furealger inne i kroppsvevet, det vil si hermatypiske, skleraktinske, zooxanthellate koraller. Tropiske revbyggende korallrev er utbredt i lavvannene (primært ned til 50 m dybde), næringsfattige kystområder i tropene, hvor gjennomsnittstemperaturen ikke faller under ca. 18˚C og ikke overstiger ca. 31˚C i lengre tid om gangen. Denne begrensning har stor betydning, når det for eksempel forekommer signifikante skift i de abiotiske forholdene, for eksempel når temperaturen stiger over 33˚C som ved den globale ødeleggende korallblegningen i 1998. Utbredelsen av tropiske korallrev på lavvann skal derfor sees på bakgrunn av disse blomsterdyrs fordeler og ulemper i samlivet med deres indre furealger, zooxanthellerne. Herved fås en utbredelse som stort sett følger tropene innenfor vendekretsene i kystnære områder primært på lave dybder, det vil si under 50 m, i enkelte tilfeller ned til mer enn 100 m dybde. Det finnes dessuten også mer dypereliggende tropiske korallrev, blant annet ved Florida. Disse dype korallrev er, akkurat som de dype kalde korallrev, ikke undersøkt like godt som tropiske lavvannskorallrev. Det finnes tre typer korallrev: barrierev, kystrev og atoller. De fleste korallrevene vokser i tropenes varme vann. Revene kan bare vokse der vannet er klart og rent, og der hvor det er tilfredsstillende bevegelse i vannet til at det blir god tilførsel av dyreplankton, som er det korallene lever av. Alle koralldyr består av en myk kropp, kalt polypp og de fleste koraller er bygd opp av ørsmå skapninger som ser ut som små sjøanemoner. Verdens største korallrev er Great Barrier Reef som ligger utenfor kysten av Queensland i Australia. Det ble oppdaget av James Cook, da han grunnstøtte på revet den 11. juni i 1770. Det enorme revet dekker et område på 345 400 km². Forurensning, global oppvarming, masseturisme og trålfiske fører til at korallrevene i verden minsker i utbredelse. Mange forskere er redde for at korallrevene kan dø ut på sikt. Louis Moe. Louis Maria Niels Peder Halling Moe (født 20. april 1857 i Tromøy ved Arendal, død 23. oktober 1945 i København) var en norsk-dansk maler, tegner, illustratør og forfatter. Han var en av Nordens viktigste bokillustratører i tida før og rundt første verdenskrig, med en stor produksjon av blant annet bilde- og eventyrbøker gjennom en periode på femti år. Liv og arbeid. I 1875 reiste Louis Moe til København der han året etter begynte på Kunstakademiet og fra 1882 til 1883 var elev av Lauritz Tuxen. Han bosatte seg fast i Danmark fra 1881 og ble dansk statsborger 1919. I 1896 bygde han imidlertid Juvlandsæter i Vrådal i Kviteseid kommune i Telemark der han ferierte om somrene. Der er det i dag galleri. Louis Moe bidro med fantasifulle illustrasjoner til klassiske verker som Saxo i 1898 og Eddadiktene i 1890, samt en mengde eventyrsamlinger og barnebøker, særlig om dyr. Han skrev og illustrerte "Langt, langt borte i skove!" i 1904 og "Den blaa fugl" i 1912, og illustrerte verker av blant annet Vilhelm Krag, Jacob B. Bull og Knut og Marie Hamsun. Han arbeidet også med grafikk, særlig radering fra 1900 og litografi fra 1905. Louis Moe holdt et svært høyt faglig nivå både tegnemessig og fortellerteknisk og var anerkjent i hele Norden innen bok-, tegne- og illustrasjonskunst, samt radering og litografi. Han var også godt kjent i USA. Hans bildehistorier uten tekst kan sees som forløpere for tegneseriene, og han har av enkelte blitt kalt Danmarks Walt Disney. Andre har sammenliknet barnebøkene og de vakre, kolorerte pennetegningene hans med engelske Beatrix Potters idylliske historier om dyr med klær. Bokutgivelser. Lista viser et utvalg bokutgivelser. Årstallene viser til førsteutgaver og nyutgivelser. Nasjonalbibliotekets digitale blakopier. Moe, Louis Moe, Louis Moe, Louis Moe, Louis Moe, Louis The Battle of Los Angeles. "The Battle of Los Angeles" er Rage Against the Machine sitt tredje studioalbum. Det ble gitt ut den 2. november 1999. Albumet debuterte på 1. plass på Billboardlisten. Time Magazine kalte det for det beste albumet i 1999, og i SPIN Magazines liste over de beste albumene mellom 1985 og 2005 var "The Battle of Los Angeles" på 53. plass av totalt 100 album. Sangen «Calm Like a Bomb» var også med i filmen "Matrix Reloaded" og «Guerrilla Radio» var med i spillet Tony Hawks Pro Skater 2. Mange av sangene på platen har tekster fra romanen Nineteen Eighty-Four av George Orwell. Sanger som «Testify», «Sleep Now in the Fire», «Voice of the Voiceless» er inspirert av boken. Fangstinnretning. Fangstinnretning er en samlebetegnelse for andre faste fangstanlegg enn fangstgrop og fangstgrav. Under denne kategorien finnes for eksempel bjørnebås, bjønnagildre, revebås og ulvestue. Den store hungersnøden 1315–1317. a> i tiden rundt Den store hungersnøden. Døden "(Mors") sitter over en løve hvis lange hale ender i et flammehav (Helvete). Sult ("Fames") peker på hennes sultne munn. Den store hungersnøden i 1315-1317 var den første i serien av store kriser som rammet Europa på 1300-tallet. Hungersnøden bidro, sammen med andre kriser, til at millioner av mennesker døde, og markerer slutten på en periode (1100-tallet og 1200-tallet) som hadde vært preget av befolkningsvekst og fremgang. Sulten startet med dårlig vær våren 1315, og avlingene slo feil gjentatte ganger frem til 1317. Europa kom seg ikke til hektene igjen før 1322. Det var en periode preget av høy kriminalitet, sykdommer og dødsfall i stor skala, barnemord og kannibalisme. Perioden fikk konsekvenser for kirken, staten, det europeiske samfunnet og katastrofer som skulle komme senere i løpet av det 14. århundre. Den store hungersnøden var sentrert til Nord-Europa, fra Russland i øst til Irland i vest, fra Alpene og Pyreneene i sør til Skandinavia i nord. Bakgrunn. Hungersnød i europeisk middelalderkontekst betydde at folk døde av sult i en massiv skala. Sult og hungersnød var et vanlig fenomen i Europa under middelalderen. For eksempel var det en rekke lokale hungersnøder i Frankrike på 1300-tallet: I 1304, 1305, 1310, 1315-1317 (Den store hungersnøden), 1330-1334, 1349-1351, 1358-1360, 1371, 1374-75 og 1390. I England, som var det mest velstående kongedømmet som ble rammet av Den store hungersnøden, var det sultkatastrofer blant annet i 1315-1317, 1321, 1351 og 1369. For folk flest var det vanligvis aldri nok mat, og livet var en relativt kort og brutal kamp for å overleve; få ble eldre enn 30-40 år. I følge offisielle kilder i den britiske kongefamilien var gjennomsnittsalderen for de mest velstående i samfunnet 35,28 år i 1276. Mellom 1301 og 1325, under Den store hungersnøden, var gjennomsnittsalderen 29,84, mens den under Svartedauden (1348–1375) var på 17,33. Det middelalderske samfunnet var agrarisk, og selv om Europa, mellom 1000 og 1300, hadde vært gjennom en omfattende utvikling innen handel, kultur, industri og byutvikling, var kontinentet fortsatt svært avhengig av gode avlinger. Ved begynnelsen av 1300-tallet var det omfattende produksjon av mat, men handelen hadde ennå ikke nådd det punktet der store mengder av det daglige brød kunne bli importert fra Afrika og Sør-Italia til Nord-Europa. Samtidig var det tegn på at befolkningen hadde nådd en øvre grense for det jorden kunne produsere.(Speculum: Vol 5, No 4, s. 345) De store byene, som hadde vokst frem under høymiddelalderen, hadde ennå ikke lært seg å lagre store matdepoter, og de var svært avhengig av det landsbyene produserte av mat. Av den grunn var de svært sårbare i år med dårlige avlinger, da produksjonen ikke nådde opp mot behovet. Under Den varme perioden i Middelalderen (perioden før 1350) hadde befolkningen i Europa eksplodert, og nådd høyder som enkelte steder ikke skulle overgås før på 1800-tallet (deler av Frankrike er i dag mindre befolket enn de var på begynnelsen 1300-tallet). Imidlertid hadde utbytteforholdet for hvete (antall korn en kunne spise per sådde korn) sunket siden 1280, noe som hadde ført til at matprisene økte. I godt vær kunne forholdet være 7:1, mens det under dårlige vekstår kunne falle til 2:1, dvs. at for hvert såkorn som ble plantet høstet man to korn, ett korn for å så neste år og ett korn for å spise. Som sammenligning har dagens landbruk et forhold tilsvarende 200:1. Under den varme perioden i Middelalderen var det en katastrofalt dårlig værperiode som sammenfalt med begynnelsen av den store hungersnøden. Mellom 1310 og 1330 ble Nord-Europa rammet av en av de verste og mest vedvarende værperiodene i hele Middelalderen, preget av strenge vintrer, og regnfulle og kalde somrer. Endrede værmønstere, middelalderens staters dårlige behandling av kriser, kombinert med en befolkningstopp, førte til at Europa var svært sårbart for kriser. Politisk inndeling av Europa 1328 Den store hungersnøden. Våren 1315 ble Europa rammet av uvanlig mye regn. Gjennom hele våren og sommeren fortsatte regnet, og temperaturen var lav. Under disse forholdene kunne ikke kornet modnes. Kornet ble derfor ført innendørs i urner og potter. Gress og høy til dyrene kunne dermed ikke bli lagret, noe som førte til at det ikke ble fôr til buskapet. Matprisene begynte å stige som følge av den dårlige avlingen. I England ble maten som ble solgt for 20 shilling på våren solgt for 40 shilling i juni. Salt, den eneste måten å konservere og lagre kjøtt på, var vanskelig å få tak i på grunn av at det ikke kunne dampes ut i det våte været. I Lorraine steg brødprisene med 320 prosent, noe bøndene ikke lenger kunne betale. Kornlagrer for langtidskriser ble begrenset til kun å gjelde for adelen. På grunn av den generelt store befolkningen, betydde avlinger så vidt under gjennomsnittet at noen måtte sulte, det var med andre ord en liten margin for katastrofe. Folk begynte å høste ville, spiselige røtter, planter, gress, nøtter og bark i skogen. Det er flere dokumenterte hendelser som viser omfanget av hungersnøden. Edvard II, konge av England, stoppet ved Saint Albans den 10. august 1315, der brød ikke var å finne, hverken for ham eller hans følge. Det var en meget sjelden situasjon at kongen av England, den mest velstående nasjonen i Europa, ikke kunne spise. Frankrike, under Ludvig X, prøvde å invadere Flandern, men området var en del av lavlandene i Nederlandene, og slettene var så gjennomvåte at hæren ble nødt til å trekke seg tilbake og brenne forsyningene der de var, fordi de ikke klarte å bære dem tilbake. Regnet fortsatte gjennom våren 1316 å pøse ned over en europeisk befolkning som var utmattet og uten ressurser til å forsørge seg selv. Alle sosiale klasser, så vel adelsmenn som tiggere, ble rammet, mest av alt bøndene, som tilsvarte 95 % av befolkningen. For i det hele tatt å skaffe seg noen form for håp, ble ofte trekkdyrene slaktet og såkornet spist. I noen tilfeller ble barna forlatt til å forsørge seg selv (jamnfør eventyret "Hans og Grete"), eldre mennesker avsto frivillig fra å spise i håp om at den yngre generasjon skulle overleve. Årbøkene fra denne tiden beretter om flere tilfeller av kannibalisme. Hungersnøden nådde sitt toppunkt i 1317, da det dårlige været bare fortsatte. Sommeren det året gikk endelig været inn i sitt normale mønster. Likevel var folk på denne tiden fortsatt svekket av sykdommer som lungebetennelse, bronkitt, tuberkulose, og andre lidelser. Mye av plantekornet hadde blitt spist, så tilgangen på mat kom ikke opp på et normalt nivå før i 1325, noe som førte til at befolkningsveksten igjen begynte å øke. Historikere er uenige seg imellom, men det er estimert at rundt 10-15 % av befolkningen i mange byer og landsbyer døde. Selv om Svartedauden 20-50 år senere drepte flere, var den store hungersnøden verre for mange. Mens Svartedauden feide gjennom et område på relativt kort tid, varte hungersnøden i årsvis og forlenget lidelsene til de berørte så mye at de til slutt måtte ty til kannibalisme og barnedrap. Konsekvenser. Hungersnøden er kalt Den store hungersnøden av flere grunner. Ikke bare på grunn av antall mennesker som bukket under, det store geografiske området den omfattet, eller varigheten, men også på grunn av konsekvensene som sultkatastrofen fikk. I første rekke fikk den konsekvenser for kirken. Ingen form for bønn så ut til å hjelpe mot følgene av hungersnøden. I et samfunn der religionen var den siste utveien for alle problemer, ble kirkens institusjonelle autoritet svekket idet folket erfarte at bønner ikke hjalp mot deres lidelser. Den andre konsekvensen var økningen av kriminal aktivitet. Middelalderens Europa i det 13. århundre var allerede en voldelig kultur, der voldtekt og drap var vanlig. Med hungersnøden måtte til og med ikke-kriminelle ty til kriminelle aktiviteter for å få mat til seg selv og sin familie. Etter hungersnøden gikk Europa en tøffere og mer voldelig framtid i møte. Effekten kunne bli sett rundt om i samfunnet, mest av alt var den synlig i krigføringen på 1300-tallet, under den blodige Hundreårskrigen, sammenlignet med de mer fredfulle hundreårene før (1100-tallet og 1200-tallet), da adelsmenn oftere døde i turneringer enn på slagmarken. En tredje konsekvens var middelalderens nasjoners dårlige behandling av krisen som oppstod. På samme måte som Gud ikke svarte på de uendelige bønnene, var de verdslige makthaverne like ineffektive, noe som førte til at deres makt og autoritet ble undergravd. Et fjerde punkt var at Den store hungersnøden markerte slutten på en periode med enestående befolkningsvekst som hadde startet rundt år 1050. Selv om flere historikere mener at befolkningsveksten allerede på denne tiden hadde sakket akterut, er det ingen tvil om at Den store hungersnøden satte en klar stopper på økningen. Til slutt fikk trolig Den store hungersnøden konsekvenser for fremtidige hendelser, som for eksempel Svartedauden, der en allerede svekket befolkning skulle bli rammet enda hardere. Strid om kannibalisme. Bevisføringen for kannibalisme under Den store hungersnøden inneholder tvetydigheter, og historikerne strides. Det finnes beretninger om kannibalisme i Livland og Estland, så vel som Irland og andre steder i Europa. Mange historikere mener at det er lite sannsynlig at det, i en tid der Renessansen var like om hjørnet og der Dante skrev et av litteraturhistoriens store verker, var folk i Europa som spiste hverandre. Kanskje sier det heller noe om moderne holdninger og verdier, der kannibalisme er tilskrevet «de andre», fremfor ens forfedre som gjorde hva som helst for å overleve(Teofilo Ruiz, "Medieval Europe: Crisis and Renewal", ISBN 1-56585-863-8). David Hahn. David Hahn (født 30. oktober 1976) forsøkte å bygge en breederreaktor (kjernereaktor) i 1994 i et skjul i bakgården i sitt hjem i en forstad til Detroit, Michigan, 17 år gammel. Et speidereksperiment. Hahn, som har fått kallenavnet «den radioaktive guttespeideren», var med i speiderbevegelsen Boy Scouts of America med "ørnegrad" og hadde tidligere oppnådd "bragdmerket" (merit badge) innen atomenergi etter å ha holdt på med kjemiske eksperimenter i kjelleren som også hadde ført til mindre eksplosjoner. I en utvidelse av sine eksperimenter samlet Hahn jevnt og trutt betydelige mengder radioaktivt materiale gjennom å samle opp små mengder fra (noen ganger stjålne) husholdningsprodukter, slik som americium fra røykvarslere, thorium fra gassglødelamper og tritium fra klokker og geværsikter. Han fikk også tak i radium fra selvlysende urskiver samt lithium fra batterier. Reaktoren var en uthulet blokk av bly. Hahn utga seg for å være en legitim voksen vitenskapsmann eller lærer og oppnådde på den måten mange fagfolks tillit, til tross for stavefeil og andre åpenbare feil i sine brev. Hahn langsiktige mål var å skape en breederreaktor ved bruk av lavnivå-isotoper til å omvandle prøver av thorium og uran til fisjonerbare isotoper. Stråling. Selv om hans hjemmelagde reaktor aldri oppnådde kritisk masse endte den med å utstråle toksiske nivåer av radioaktivitet omkring 1000 ganger den normale bakgrunnsstrålingen. Forskrekket startet Hahn å demontere eksperimentene sine, men et tilfeldig sammentreff førte til at politiet oppdaget aktivitetene hans. Det utløste en føderal strålingsberedskap som involverte FBI det nasjonale atomkraftorganet Nuclear Regulatory Commission (NRC). Det amerikanske miljverntilsynet Environmental Protection Agency (EPA) demonterte skjulet med alt dets innhold og begravde det som lavnivå radioaktivt avfall i Utah. Hahn nektet å la seg underkaste medisinske undersøkelser for å fastlegge graden av radioaktiv stråling han hadde vært utsatt for. Hahn ble uthengt i lokalsamfunnet etter episoden men oppnådde graden som ørnespeider. Etter avbrutt høyere utdanning (community college) begynte han i marinen hvor han ble utplassert på det kjernefysiske hangarskipet USS Enterprise som matros (hvor han ble holdt borte fra kjernereaktorene for sin egen sikkerhets skyld først og fremst, ettersom han hadde nådd et punkt der ytterlige ytsettelse for bestråling kunne medføre helseskade). Senere vervet han seg til marinekorpset. Medieomtale. Episoden førte til sporadisk medieomtale i denne perioden, men da skribenten Ken Silverstein publiserte en artikkel om hendelsen i Harper's Magazine i 1998 medførte det stor medieoppmerksomhet. Denne ble ytterligere utvidet i biografien 'The Radioactive Boy Scout: The Frightening True Story of a Whiz Kid and His Homemade Nuclear Reactor " som kom i 2004. En -TV-dokumentar, "The Nuclear Boyscout", ble vist på Channel 4 i Storbritannia i 2003. I dokumentaren framstår Hahn og gjengir enkelte av sine metoder. Campbeltown. Campbeltown er en by i Argyll and Bute district, Skottland, med 5 144 innbyggere (2001). Byen ligger ved Campbeltown Loch helt sør på Kintyre-halvøya. Campbeltown het i tidligere tider Dalruadhain, så Kinlochkerran. Byen fikk sitt nåværende navn på 1700-tallet. Campbeltowns viktigste næringer er fiske, whisky og gruvedrift, i de senere år også tekstilindustri og turisme. Skylab. Skylab var den første amerikanske romstasjonen. Den ble skutt opp i ett stykke den 14. mai 1973. Stasjonen var rundt tre ganger større enn Saljut og var egentlig et ombygget 3. trinn fra Saturn 5-raketten, som ble brukt til å skyte opp Apollo-romskipene til Månen. Den fikk besøk av totalt ni astronauter, som ble skutt opp med tre romskip, der en brukte kommandomodulen fra Apollo-programmet. Skylab styrtet ned over Australia og Indiahavet 11. juli 1979. Romferder knyttet til Skylab. Skylab sett fra Skylab 3-besetningen når de forlot stasjonen Another Phase. "Another Phase" er Maria Menas debutalbum og utkom i 2002. I et intervju har hun fortalt at albumet handler om hennes tid på skolen og om det å ikke passe inn. «Jeg passer ikke inn noen steder og jeg har begynt å omfavne det. Jeg liker det fordi jeg er rar (...) Jeg tror alle kunstnere har vanskeligheter med å tilpasse seg samfunnet...» "Another Phase", som solgte til platina i Norge, ble etterfulgt av en konsertturne, opptredener på TV, og tre Spellemannsnominasjoner. Auli. Auli (også kalt Aulifeltet) er et tettsted med innbyggere på begge sider av grensen mellom Nes og Sørum kommuner i Akershus. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar, og ligger øst for Glomma. Delen som ligger i Sørum kommune heter Rånåsfoss men i Statistisk sentralbyrås liste over norske tettsteder, er begge stedene ført under tettstedsnavnet Aulifeltet. Auli betjenes av rushtidsbussen 354 (Auli Ekspress - Helsfyr). Næring. Auli senter ligger nederst ved Aulifeltet, med Post i butikk, MIX storkiosk, bank og butikker. Auli stasjon ligger i kort avstand fra Auli senter. Auli består også av veldig mange gårder, blant annet Grøndal gård. Litt bortenfor feltet har vi Auli kapell og Pinsemenigheten Betel. Natur. Aulifeltet ligger i et skrånende landskap med flott utsikt over store deler av Nes. I skogen bak Aulifeltet ligger Svarstadtjernet, med bademuligheter og turområder. Skole. Auli har også barneskole, Auli skole, med rundt 270 elever fordelt på 7 trinn. Skolen består av 4 bygninger. «Firkanten» for 1. – 4. klasse, «Åttekanten» for 5. – 7. klasse, administrasjonsbygg for lærere og gymsal inkludert helsestasjon. Skolen har også skolefritidsordningen kalt «Sofus». Mellow. "Mellow" er et musikkalbum utgitt av artisten Maria Mena. Det er hennes andre studioalbum, og ble utgitt to år etter hennes debut med "Another Phase". U.S. Army Materiel Command. U.S. Army Materiel Command (AMC'") er en overkommando i den amerikanske hæren med ansvar for materiell og forsyninger. Virksomheten består i innkjøp, vedlikehold, forskning og materiellutvikling, logistikk og forsyning. AMC driver hærens forsknings-, utviklings- og ingeniørsentra, hærens forskningslaboratorium, og hærens depoter, arsenaler og ammunisjonsfabrikker, og vedlikeholder hærens utplasserte forsyninger, både på land og til sjøs. Kommandoen har også ansvar for alle forsvarsdepartementets kjemiske våpenlagre. AMC har omkring 50 000 ansatte og hovedkvarter på Fort Belvoir i Virginia. White Turns Blue. "White Turns Blue" er et musikkalbum av artisten Maria Mena, utgitt i 2004. Albumet inneholder spor fra Menas første to album, "Another Phase" og "Mellow", og ble spesielt laget for utgivelse i USA. Inveraray. Inveraray er en by i Argyll and Bute, Skottland. Byen ligger nesten innerst i Loch Fyne på Skottlands vestkyst, og har ca. 500 innbyggere (2005). Inveraray ble bygget på midten av 1700-tallet av den tredje Hertugen av Argyll, overhode i den mektige Campbell-klanen. Campbell-hertugene av Argylls hjem Inveraray Castle ligger rett utenfor byen. Den største severdigheten i tillegg til slottet er det nå nedlagte fengselet midt i byen. Inveraray Castle. Inveraray Castle er et slott utenfor Inveraray vest i Skottland. Det ble bygget i fransk château-stil i 1740-årene. Slottet er fortsatt hjem til hertugen av Argyll. Slottet har vakre interiører fra 1700-tallet, og er fullt av våpen, portretter og annen kunst. Inveraray Castle har vært skadet av brann to ganger, i 1877 og 1975. Flere kunstskatter gikk tapt i disse brannene. Slottet er åpent for besøkende. Nominativ. Nominativ er et grammatisk kasus. Det sentrale bruksområdet til nominativ er å skille subjektet fra objektet i setningen. I språk med små kasussystem (f.eks. bare nominativ og akkusativ) blir nominativ brukt til å markere subjektet og subjektspredikativet, og akkusativ blir brukt til de fleste andre syntaktiske funksjoner. Nominativ i norsk. I norsk har nominativ kasusdistinksjon blant annet i pronomen, der nominativformer er "jeg", "du", "vi", "de", i motsetning til akkusativformene "meg", "deg", "oss", "dem". Masseutryddelse. Diagram over arters utdøing, de fem spissene antyder de fem større masseutryddelsene Masseutryddelse er et begrep som refererer til tider der store deler av livet på jorden har blitt utryddet. De mest kjente ofrene for masseutryddelse var dinosaurene. Perioder. Det er påvist fem større masseutryddelser i tillegg til et ukjent antall mindre hendelser. Den mest kjente er den som skiller kritt og paleogen. 251 millioner år siden. Perm-trias-utdøingen er sannsynligvis den største masseutryddelsen noensinne. Svært mange dyrearter, kanskje 90 % av alle marine arter og 70 % av alle landarter deriblant trilobittene, ble utryddet. Ny forskning viser at denne hendelsen skjedde meget raskt og medførte en kortvarig, men kraftig nedgang i marint plankton. Masseutryddelsen skjedde på under 50 000 år, og trolig under 10 000 år. Blant de mulige forklaringene er nedslag av en stor asteroide, en kortvarig strålestorm fra en supernova eller en periode med svært høy vulkanisme i Sibir med dannelsen av De sibirske trappene. En kombinasjon er også mulig, den såkalte «Mordet på Orientekspressen-teorien». 199,6 millioner år siden. Omkring 50 % av alle arter ble utryddet, årsaken er ukjent. I Tsjad i Afrika er det funnet en serie med kratre som ser ut til å være 200 millioner år gamle; om de har sammenheng med masseutryddelsen er ukjent. 65 millioner år siden. En av de mest fryktelige katastrofene. En middels stor asteroide slo inn i Yucatanhalvøya, i det som nå er Mexico. I løpet av få minutter var hele det nordamerikanske kontinent oppslukt av en enorm ildstorm. Støv og aske skygget for solen i flere år, og ingen livsformer på jorden slapp umerket fra katastrofen. Mange arter, blant annet dinosaurene, forsvant for alltid. Krater er funnet. Grunnen til at ingen dinosaurer overlevde er at kroppene deres krevde sollys for å varmes opp, og når solen ble skygget for av støvskyene var det bare pattedyr og deler av det marine livet som overlevde. Viadukt. En viadukt i Salta, Argentina Viadukt (fra latin "via", «vei» og "ducere", «å føre») er en høy eller lavere lang bru av en vei eller en «jernbanevei» (jernbaneskinner). En viadukt går over en dal, vei eller jernbanelinje. Viadukter over større elver eller fjorder kalles broer/(bruer). Navnet viadukt brukes sjeldnere om slike konstruksjoner i Norge, mens det er vanlig sørover i Europa. Enkelte viadukter som ble bygd av romerriket står fortsatt. I tilknytning til utbyggingen av Europaveinettet, er der bygd flere viadukter, ofte med arkitektonisk utforming. Athelas. Athelas er en fiktiv helbredelsesurt fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard, og den er også kjent som Kongekløver eller Asëa Aranion. Den kom først til Midgard med Númenoreanere, men på slutten av det tredje tidevervet var kjennskapen til dens legende egenskaper glemt av alle unntatt "Nordens Dúnedain". I følge folkesagn i Gondor er den spesielt effektfull hvis bladene knuses av kongens hender. Den ble brukt av Aragorn, da han i all hemmelighet gikk inn i Minas Tirith før hans tilbakekomst som konge av Gondor for å lege de av de sårede som hadde fått noe av svartpusten i seg, og siden disse alle ble friske bedret denne handlingen hans rykte og mulighet for å kreve tilbake sin rettmessige plass som konge. Athelas ble også brukt av Huan og Lúthien for å helbrede den skadde Beren (tidlig i diktet "The Lay of Leithian"). Dette motsir det faktum at det i "Ringenes herre" sies at planten ble brakt til Midgard av Númenoreanerne, så dette ble enten endret i de senere formene av legendariet, eller så vokste athelas i Beleriand før det sank i havet og ble dermed brakt "tilbake" til Midgard av Númenoreanerne i det andre tidevervet. João Gilberto. João Gilberto Prado Pereira de Oliveira (født 10. juni 1931 i Juazeiro, Bahia) er en brasiliansk musiker. Han var gift med Astrud Gilberto. Sammen med Antonio Jobim regnes han som skaperen av musikkstilen bossa nova hvor «Garota da Ipanema» («Jenta fra Ipanema») antakelig er en av de mest kjente komposisjonene. Branngrav. Branngrav er en relativt vanlig funnkategori i nordisk arkeologi. Den døde ble kremert enten i et bål som siden ble tildekket, eller så ble asken og restene av den døde plassert – med eller uten urne – i en grav. Gravgaver ble som regel brent med kroppen men ble enkelte ganger lagt ned i graven etter kremeringen. Fusjonsreaktor. En fusjonsreaktor er en reaktor som skaper energi ved hjelp av kjernefysisk fusjon. Det eksisterer i dag ingen fusjonsreaktorer med netto energiutbytte, og reaktorer for kommersiell energiproduksjon ligger 30-50 år fram i tid etter dagens utvikling. En rekke fusjonsreaktorer for forskningsformål er i drift eller under planlegging. Mange av disse er av tokamak typen som ITER. Reaktorer med netto energiutbytte forventes omkring år 2025. Tarbert. Tarbert er en by i Argyll and Bute, Skottland, med 1347 innbyggere (1991). Byen ligger nord på Kintyre-halvøya, der den er på sitt smaleste. Turisme og fiske er hovednæringsveiene. På en høyde over havnen ligger Tarbert Castle som ble bygget av Robert Bruce mellom 1325 og 1329 Hilberts hotell. Hilberts Hotell er et paradoks om et hypotetisk hotell som matematikeren David Hilbert har brukt for å illustrere uendelighetsbegrepet. Eksempel 1. Anta et hotell har uendelig mange rom. En dag kommer det en gjest inn og sier at alle rommene er opptatte. Resepsjonisten tenker litt over problemet, og svarer med å be alle beboere flytte til et romnummer høyere. Dvs. osv. Dermed vil Rom 1 være tomt slik at en ny gjest kan flytte inn. Uformelt, betyr dette at formula_6. Eksempel 2. Anta fortsatt at et hotell har uendelig mange rom. En dag kommer det uendelig mange gjester til hotellet. Resepsjonisten gir de ankomne gjestene ledige rom ved å flytte alle beboere til det dobbelte av romnummeret deres. Dvs. osv. Dermed vil alle rom med oddetall være tomme slik at de ankomne gjestene kan flytte inn. Uformelt, betyr dette at formula_12 Kardinalitetsbegrepet. Eksemplene med Hilberts hotell gir sluttsatsen om at mengden av partall, mengden av oddetall mengden av naturlige tall, mengden av heltall og mengden av rasjonale tall har samme kardinalitet og er alle sammen derfor tellbart uendelige. Kari Skjønsbergs pris. Kari Skjønsbergs pris til fremme av forskning om barne- og ungdomslitteratur deles ut annenhvert år av Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo, i forbindelse med Kari Skjønsberg-dagene. Prisen består av et grafisk blad og et reisestipend på 10 000 kroner. Prisen er oppkalt etter Kari Skjønsberg, som fra 1968 til 1994 underviste i barnelitteratur ved Statens bibliotekhøgskole, senere Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo. Prisen ble opprettet på hennes 70-årsdag i januar 1996, og første gang utdelt i 1997. Liste over Danmarks statsministre. Dette er en liste over regjeringssjefer i Danmark siden 1848. Det konstitusjonelle monarki kom i 1849. Den danske monark er statsoverhode. Hver regjeringssjef har vært leder av en eller flere regjeringer. Stillingen som Danmarks regjeringssjef ble mellem 1848 og 1854 beskrevet som premierminister. Mellom 1854 og 1913 het det konseilspræsident. Siden da har Danmarks regjeringssjef båret tittelen statsminister. Danmarks nåværende statsminister er Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne. Hun ble statsminister 3. oktober 2011. ¹ Regjeringen innleverte sin avskjedssøknad til kongen 29. august 1943 og opphørte samtidig med å fungere. 30. august 1943 – 5. mai 1945 var derfor reelt sett et departementsjefstyre, hvor ministerienes departementssjefer administrerte sine respektive saksområder. Kongen mottok imidlertid først Regjeringens avskjedsbegjæring den 5. mai 1945, noe som innebar at Regjeringen teknisk sett ikke trådte tilbake før på denne dato, da Samlingsregjeringen under Vilhelm Buhl kunne utnevnes. Eksterne lenker. Statsministre Danmark Alfirin. Alfirin er en fiktiv blomstrende plante skapt av J.R.R. Tolkien i hans literære trilogi "Ringenes herre". Denne planten han klokke formede, gylne blomster, som er omgitt av store grønne blader. Alfirin vokser på Lebennins grønne enger, ikke langt fra Anduins deltaland. Alfrin planten er veldig spesiell for alvene, siden den symboliserer både Valinors gylne klokker, og kallet til Eldaene om å reise hjem over havet Belegaer, og mot vest. Alfirin betyr "udødelig". Legolas synger en gang om alfrin i Atter en konge (kap. 9: "Det siste krigsrådet") mens han beskrev veien til "det Grå følget" fra Erech til Pelargir gjennom Lebennins grønne enger. Liste over Danmarks innenriksministre. Liste over Danmarks innenriksministre. Innenriksministeriet ble nedlagt den 23. november 2007 og opprettet igjen 7. april 2009. Note: ¹ Regjeringen innleverte sin avskjedssøknad til kongen 29. august 1943 og opphørte samtidig med å fungere. 30. august 1943 – 5. mai 1945 var derfor departementsjefstyre, hvor regjeringenes departementssjefer administrerte sine respektive saksområder. Innenriksministre Pepperkake. Nystekte pepperkaker. Figurene blir skåret ut av deigen med egne pepperkakeformer før de steikes. Pepperkake er en type kjeks som lages i forbindelse med juletider. Vanlige ingredienser er hvetemel, sukker, margarin (eller smør), sirup (eller honning), natron (eller hjortetakksalt), og krydderne kanel, nellik, ingefær og kardemomme. Det er ikke noe fast krav at deigen skal inneholde pepper selv om det er dette krydderet som har gitt kjeksen navn. Deigen, som oftest får en mørk kulør (spesielt ved bruk av mørk sirup), kjevles i tynne leiver som ikke bør ha en utkjevlet tykkelse på mer enn etpar millimeter. Deigen deles så opp ved å presse små figurformer inn i den. Kjeksen stekes så på smurt plate i stekeovn til den er blitt sprø og en tanke brunere i fremtoningen. Kjeksen nytes som tilbehør til kaffe eller et glass brus eller melk. Pepperkakehus. En annen måte å bruke pepperkaker på er å bygge modellhus av pepperkakebiter som er spesielt tilpasset dette, slik som på bildet. Deigen må kjevles litt tykkere enn til tynne pepperkaker, gjerne 4-8 mm før steking. Med pynt og bindemiddel av andre spiselige søtsaker kan slike pepperkakehus være til pynt helt til de eventuelt blir knust og spist. I Bergen bygges også verdens største "pepperkakeby" hvert år i desember. Denne er plassert midt på Torgallmenningen. Den er laget av familier, og ofte og institusjoner som leverer miniatyrer av pepperkakehus og bygninger til "byen". Byen hadde tidligere lokaler i femte etasje på Galleriet. Curling-EM 2005. Curling-EM 2005 ble arrangert 9. desember 2004 – 17. desember 2005 i i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Camilla Holth. Camilla Holth (født 25. desember 1978 i Bærum) er en norsk curlingspiller. Har representert Norge i 15 senior mesterskap, inkludert olympiske leker i 2002 og 2006 Hun spiller til daglig i Snarøen Curling Club. Fannaråki. Fannaråki er et fjell i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Like ved toppunktet, som ligger 2068 moh., finner man Fannaråkhytta som er åpen sommerstid og da Norges høyest beliggende overnattingssted. En kan bestige fjellet fra Sognefjellsveien via Storfonni, fra Turtagrø og fra Skogadalsbøen via Jervvassdalen. Fannaråki er et populært turmål, både for fjellvandrere og for de som samler på topper over 2000 m. Å bestige toppen krever ingen spesielle forutsetninger unntatt normal fysisk form. Fra Turtagrø (cirka 8 km) tar turen 4–5 timer opp og 3–4 timer ned (gangtempo for normale mennesker i fjell). Toppen er en av de vestligste i Jotunheimen, og man kan se mange av toppene i Jotunheimen herfra på godværsdager. I sør har man utsikt til Skagastølstindane. Det er også mulig å se Jostedalsbreen og Lodalskåpa. Det arrangeres motbakkeløp og duathlon her om høsten, kalt Fanaråken Opp og Fanaråken Duathlon. Meteorologisk institutt drev et værobservatorium på toppen av Fannaråki i perioden 1932 til 1978. I august 2012 opprettet instituttet en automatisk værstasjon på toppen som måler blant annet temperatur og lufttrykk. Høykom. Høykom var et statlig program for bredbåndsbaserte tjenester. Høykom ga støtte til innovative bredbåndsprosjekter i offentlig sektor. Høykom-prosjekter skal gi kommunale og statlige virksomheter mulighet til å prøve ut og ta i bruk ny teknologi, og etablere nye arbeids- og samarbeidsmåter. Høykom la vekt på at gode bredbåndstjenester skal formidle innhold av høy kvalitet. Prosjekter finansiert av Høykom skulle derfor legge vekt på å utvikle innholdssiden av bredbåndstjenester. Siden programmet ble opprettet i 1999 og fram til nedleggelsen i 2008 støttet Høykom over 400 prosjekter med nærmere 400 millioner kroner. Totalt utløste dette et samlet prosjektomfang på over 1,2 milliarder kroner. Knut Borge. Knut Conrad Borge (født 2. september 1949 i Bærum) er en norsk programleder, konferansier, journalist og komiker. Han har økonomisk artium og hadde diverse engasjement i ukepressen (blant annet Alle Menn, 1972-80), hvorpå han gikk til VG (1980–85). I tillegg til fast arbeide, har Borge ellers foretrukket å freelance for NRK (1973–) samt bidratt i magasin som KOnK og Dagens Næringsliv (1988–95). Borge var i oppsetningen «Lekeland» ved Chat Noir (1992). Jazzjournalistikk. Den jazzinteresserte Borge var flere ganger deltaker i Gjett på Jazz, og derigjennom ble han europamester. Videre var han redaktør av Jazznytt tidlig på 1970-tallet, og tok initiativet til den kortlivede festivalen "Norske Jazzdager" (1973). Han var programleder for jazzprogrammet "Swing & Sweet" (1985–1998) sammen med Leif «Smokerings» Anderson i 13 år. Den senere tid har han arbeidet med Lars Nilsen om «Studio Sokrates», samt Knut Reiersrud om «Bluesasylet» (NRK). I 2004 ledet han Norsk jazzforums «Milestones in Jazz» som turnerte landet. Borge åpner ofte jazzfestivaler, og var i 1979-1989 fast konferansier på Moldejazz. Utgivelser. Borge har forestått flere utgivelser innen jazz på etiketten Bare Bra Musikk, i samarbeid med Leif Anderson Mallos. Mallos er en fiktiv blomsterbærende plante skapt av J.R.R. Tolkien i hans litterære trilogi "Ringenes herre". Planten har klokkeformede, gylne blomster, og var omgitt av store grønne blader. Mallos vokser på Lebennins grønne enger, ikke langt fra Anduins deltaland. Legolas synger en gang om mallos i Atter en konge (kap. 9: "Det siste krigsrådet") mens han beskrev veien til "det Grå følget" fra Erech til Pelargir gjennom Lebennins grønne enger. Mallosblomsten er veldig spesiell for alvene siden den symboliserer se gylne klokkene som kaller alvene hjemover over det store havet til Valinor. Navnet mallos er oversatt til "Gylden-hvit". GNU Grand Unified Boot loader. GNU Grand Unified Boot loader, kanskje mer kjent som GRUB er en operativsystemlaster for Linux. Denne blir utviklet av Free Software Foundation og er fri programvare lisensiert under GNU General Public License. LILO. LILO (Linux Loader) er en operativsystemslaster for Linux. LILO har lenge vært standard i de fleste distribusjoner, men i senere tid har GRUB tatt mer over tittelen. Marcus Claudius Marcellus. "For Augustus' nevø med samme navn, se her Marcus Claudius Marcellus (ca 268–208 f.Kr.) var en av Romas generaler under den andre punerkrig og erobrer av Syrakus. Han ble valgt til konsul i 222 med Gnaeus Cornelius Scipio Calvus (onkel til Scipio Africanus), og førte en krig mot de insubriske gallerne og vant "spolia opima", den største æren en romer kunne oppnå, ved å drepe deres høvding Viridomarus i tvekamp. Dette var tredje og siste gang at "spolia opima" ble delt ut. Under punerkrigene tjente han først mot Hamilcar Barca på Sicilia. Etter nederlaget ved Cannae i 216, tok han kommandoen over restene av hæren ved Cariusium, og selv om han ikke var i stand til å hindre Capua i å gå over til Hannibal, reddet han Nola og det sørlige Campania. Han var på Sicilia i 214 som konsul under opprøret til Syrakus. Han stormet Leontini og beleiret Syrakus, men Arkimedes' evner slo tilbake angrepene hans fra sjøen. Etter to års beleiring tvang han seg gradvis inn i byen og tok den foran sterke karthagenske forsterkninger. Ifølge Plutark dro Marcellus fordel av en dårlig voktet befestning som han hadde sett under diplomatiske forhandlinger og erobret byen. Ifølge Plutark ønsket han å spare syrakusernes liv, men han kunne ikke forhindre at byen ble plyndret av hans soldater. Et resultat av dette var drapet på Arkimedes. Andre kilder sier at Marcellus sparte livene til byens innbyggere, men tok med seg deres kunstskatter til Roma, det første tilfellet av en praksis som etterpå ble vanlig. Han ble igjen konsul i 210 og tok Salapia i Apulia som hadde gått over til Hannibal, ved hjelp av romere der og drepte den numidiske garnisonsprokonsulen i 209. Han angrep Hannibal nær Venusia og etter et desperat slag, trakk han seg tilbake til Salapia. Han ble anklaget for dårlig lederskap og måtte forlate arméen for å forsvare seg i Roma. I sin siste konsulperiode (208 ble han og hans kollega uventet angrepet nær Venus. Marcellus ble drept. Hans suksess har blitt overdrevet av Titus Livius, men navnet som ble gitt ham, «"Romas sverd"», var velfortjent. Gaius Claudius Nero. Gaius Claudius Nero var en romersk konsul som kjempet i slaget ved Metaurus (207 f.Kr.). Han var medlem av Claudius-familien. Han ble valgt til konsul i 207 sammen med Marcus Livius Salinator, og sammen med sin kollega ledet han armèen som beseiret karthagerne ved elven Metaurus og drepte dens kommandant, Hannibals bror Hasdrubal. Abborfisker. Abborfisker (Percoidei) er den største underordenen av piggfinnefisker. Den omfatter omkring 84 familier og flere tusen arter. De fleste artene er ganske like, og ligner, som navnet antyder, på abbor. De fleste abborfiskene lever i kystfarvann i varme strøk. Mange av de fargerike fiskene på tropiske korallrev hører til denne gruppen. Også i ferskvann finnes det mange abborfisker, men i polarområdene mangler de helt. Mange av artene er ettertraktet av yrkes- og sportsfiskere, og har stor økonomisk betydning. Det har lenge vært kjent at abborfiskene er en polyfyletisk gruppe; det vil si at noen abborfisker er mer i slekt med andre delgrupper av piggfinnefisker, enn med andre abborfisker. Gruppen opprettholdes likevel foreløpig av de fleste systematikere. Syphax. Syphax var konge av masaesylene i det vestlige Numidia. Opprinnelig var han alliert med romerne mot Karthago, men hans kone Sophonisbe overbeviste ham om å gå over til karthagerne under Scipio Africanus sin kampanje i Nord-Afrika. Syphax sluttet seg til Hasdrubal Gisgo. I slaget ved Bagbrades i den andre punerkrig, ble Syphax truet med desertering av sin armé da de romerske legionærene kommandert av Gaius Laelius og Masinissa rykket frem mot de numidiske slaglinjene. I et modig forsøk på å samle sine tropper, ifølge Titus Livius, red Syphax alene rett mot det romerske kavaleriet, men i dette desperate forsøket kastet hans hardt skadde hest ham av. Syphax ble umiddelbart tatt til fange av romerske soldater og ført til en ekstatisk Masinissa. Troppene til Syphax trakk seg tilbake til hovedstaden som senere falt da Masinissa krevde hans kongedømme som han hadde ventet på å ta i mange år. Syphax ble overlevert til Scipio og tatt som krigsfange. Han døde i Roma rundt år 203/202 f.Kr.. Den tunisiske byen Sfax skal være oppkalt etter ham. Stryper. Stryper er et kristent tradisjonell heavy metal/hardrock-band fra Orange County, California, USA. Den gamle stilen deres ble før kalt for white metal (heavy metal med kristne tekster), men tilsvarer hard rock/glam rock idag. Musikkalbumet "Reborn", som kom i 2005, kan defineres som hardrock. Navnet. Stryper står for "Salvation Through Redemption Yielding Peace, Encouragement and R'"ighteousness". Under Strypers logo står det et bibelvers, Jesaja 53:5. Der står det «... ved hans sår har vi fått legedom» (engelsk: «by His stripes we are healed»), de valgte navnet Stryper på grunn av dette verset. Bandets historie. Stryper ble grunnlagt i 1982 av brødene Michael (vokal) og Robert Sweet (trommer), og Oz Fox (gitar). På den tiden het de "Roxx Regime". Senere, i 1984, kom bassisten Timothy Gaines med i bandet. Samme året signerte Stryper kontrakt med Enigma Records, og gav ut deres første EP, "The Yellow and Black Attack". Stryper ble på 1980-tallet det klart største heavy metal bandet med kristne tekster. De opparbeidet seg et publikum også utenfor tradisjonelle kristne miljøer. Det store kommersielle gjennombruddet kom med "To Hell with the Devil " i 1986. Albumet solgte i overkant av 2 millioner eksemplarer verden over, og musikkvideoene av sporene på albumet fikk mye spilletid på MTV. Særlig balladen «Honestly» gjorde det sterkt på de amerikanske hitlistene. En periode var deres video den mest etterspurte videoen på MTV. Med plata "In God We Trust" fra 1988 fikk de et enda mer polert pop-metal sound, og solgte til platinaplate. En stilmessig forandring inntraff med plata "Against the Law" i 1990. De sorte og gule stripene var borte og logoen fremstod i ny drakt. Soundet var også blitt et par hakk røffere. Mange kristne reagerte på at tekstene var mindre direkte enn før, og noen gikk til det skritt å boikotte albumet. Likevel mener mange at nettopp dette albumet er blant deres beste, på grunn av bandets røffere sound. I 1991 gikk plateselskapet deres, Enigma, konkurs, og de skiftet til Hollywood Records. Samme år ga de ut "Can`t Stop the Rock", som er en samleplate. Januar 1992 forlot Michael Sweet bandet for å starte sin egen solokarriere. Stryper fortsatte likevel enda et år som en trio, og vokalen ble overtatt av gitaristen Oz. Det ble ikke gikk ut noen plate i denne tida, men de turnerte, blant annet med en konsert i Danmark i 1993. Fram til år 2000 hadde medlemmene ulike prosjekter de jobbet med (Sin Dizzy, Love Trash), men 21. mai 2000 stod de sammen på scenen igjen. Denne gang i forbindelse med "Stryper Expo I". Det skulle vise seg å være starten på noe nytt for bandet. I 2003 ga deres nye selskap, Big 3 Records, ut "Seven". Dette var en ny samleplate og de la ut på en USA-turné med 35 spillejobber. Samme år kom også deres første konsertalbum ut. I august 2005 kom CD-en, "Reborn", ut på markedet. Plata ble fulgt opp av spillejobber i USA, og noen spredte i Europa. De fikk også med seg Tracy Ferrie (som erstatta Tim Gaines) som ny bassist. Tracy var ikke ukjent med Strypers medlemmer, han hadde tidligere spilt bass for Michael Sweet på soloplatene hans. Høydepunktet for norske fans kom 7. juli 2006 på Skjærgårds Music & Mission Festival på Risøya, der Stryper opptrådte for 6 000 fans. Gjennom sin karriere har bandet solgt over 8 millioner plater. Diskografi. Stryper har utgitt en rekke album, singler og videoer som er lansert i mange land. Alger. Alger, også skrevet Algier og El Djazaïr (arabisk: "الجزائر" transliterasjon: "al-Jazāʼir"), er hovedstad og største by i Algerie, og har 3 311 976 millioner innbyggere (2007). Den nåværende byen ble grunnlagt i år 944 e.Kr. "Al-Jazair" betyr på arabisk «øyene» og viser til en gruppe småøyer utenfor byen, som er oppslukt av den moderne havnen. Verdensarv: Kasbah'en. Algers kasbah (på fransk "Casbah d'Alger", etter det arabiske "qasbah", قصبة, "citadel") er "gamlebyen" i Alger. Navnet "kasbah" brukes generelt om det murinnhegnede citadellet som finnes i mange nordafrikanske byer. I Algers "kasbah" finnes restene av et citadell, en gammel moské og et palass i ottomansk stil. Gamlebyens byplan med de opprinnelige kvartalene er også bevart. Thorondor. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Thorondor den største og mektigste av alle Manwës ørner. Thorondor (Sindarin) og Sorontar (Quenya) betyr "Ørnenes konge". Han var sent av Manwë, Konge av valaene, for å våke over Noldoene etter at de ankom Midgard. Han er av rasen av "kjempe ørner", og det sies at han hadde et vingespenn på tretti favner, eller 54.864 meter. Eldaene møtte han først da han hjalp Fingon med å redde Maedhros far fangenskap fra Thangorodrim. Etter det slo Thorondor og resten av ørnene seg ned på Crissaegrim. Da Gondolin ble bygd ble Thorondor den viktigste vakten for denne byen. Han reddet Fingolfins kropp fra å bli skjendet etter at Morgoth drepte han, noe som ga denne mørkets herre et lite slag i ansiktet. Han og to andre ørner reddet Beren og Lúthien da Angband ble bygd. Da Gondolin falt var det Thorondor som reddet de overlevende. Gjennom Vredens krig ledet Thorondor og Eärendil ørnene i slaget mot dragene, og sloss muligens mot Ancalagon den svarte. I Tolkiens skrifter er ikke Thorondor nevnt i det hele tatt etter Vredens krig, men det er mange som tror at han vendte tilbake til Valinor, selv om hans etterfølgere ble igjen. De mest prominente av disse er hans sønn, Gwaihir (Vind-herre), herre over ørnene på den tiden da krigen om ringen ble utkjempet. Thorondor hadde også en annen sønn, Landroval (Vid-vingede). Tom Eddie Brudvik. Tom Eddie Brudvik (født 26. mai 1960) er en norsk skuespiller. Han hatt mindre roller i filmen "Salige er de som tørster" (1997) og TV-seriene "Familiesagaen De syv søstre" og "Venner og fiender". Han er likevel mest kjent for rollen som «Svein Krogstad» i "Hotel Cæsar" på TV 2, en rolle som nærmest har fått en kultstatus. Han har også, under navnet Svein Krogstad, gitt ut singelen «Med på alt» i 2006. Ute av Cæsar fra juni 2010. Tom Eddie Brudvik bor i Maura i Nannestad kommune. Spetalen. Spetalen er et tettsted hovedsakelig i Råde og delvis i Fredrikstad kommuner i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og består av de tettbebygde områdene av Saltnes som strekker seg mot og inn i nabokommunen. Spetalen ligger 13 kilometer sørvest for Ryggebyen og 16 kilometer nordvest for Fredrikstad sentrum. Karlshus ligger ni kilometer nordøst for Spetalen. Bård Steine. Bård Kjetil Steine (født 26. juni 1976 i Drøbak) er en norsk skuespiller og musikalartist. Han er mest kjent som "Julian" i TV 2-serien "Hotel Cæsar". Steine er utdannet ved Romerike folkehøgskole og Norsk Musikkteater Akademi. Både før og etter utdannelsen har han medvirket i en rekke musikaler. Av de mest sentrale kan nevnes "Grease", "Jesus Christ Superstar" (2001 og 2002), "Annie Get Your Gun" (2002), "I blanke messingen" (2003) og "Fame" (2004). Han har også gitt stemme til flere Disney-produksjoner. Blant annet "Lady og Landstrykeren II – Fant på eventyr" (2001), hvor han er stemmen til Fant, samt "Skjønnheten og udyret" (1991), hvor han spilte diverse stemmer. Ainu (Tolkien). Ainuene (fra Valarin Ayanûz; entall Ainu) er en fiktiv rase fra J.R.R. Tolkiens litterære univers Eä. Før skapelsen av Eä skapte Ilúvatar ainuene, åndevesener som kan sammenliknes med engler. Det er gjennom "Ainulindalë" eller Ainuenes kvad at universet ble skapt, mend Arda (verden) i sentrum. I Ainuenes kvad var det Ainuene som sang et mektig tonemønster som Ilúvatar hadde lagt fram for dem. Etter skapelsen av Arda, valgte mange av ainuene å stige ned i dette riket. Eru hadde bestemt seg for ikke å blande seg inn i noe videre av dets skapelse og form, og derfor var det ainuene som fikk denne oppgaven. Den mektigste av alle Ainuene var Melkor, og han ønsket å kreve Arda som sitt rike, men som på dette ønsket dro Manwë og tolv andre av de mektigste ainuene dro også dit ned for å bekjempe han. Disse tretten mektigste ainuene (Melkor regnes ikke blant dem) ble kalt valaer. Sammen med dem kom også mange av de mindre mektige ainuene, kjent som Maiaer. Helt til slutt kom nok en vala, Tulkas, og med alle disse gode ainuene i Arda var Melkor midlertidig overmannet, og utformingen av verden kunne begynne. Friidrettslaget AKS-77. Friidrettslaget AKS-77 er en friidrettsklubb som holder til i Knarvik i Nordhordland, nord for Bergen. FIL AKS-77 er arrangør av Norges største mosjosløp, Knarvikmila. FIL AKS-77 er en svært aktiv gruppe for veteraner og ungdommer. Erik Aleksander Schjerven. Erik Aleksander Schjerven (født 16. oktober 1980) er en norsk skuespiller utdannet ved London Academy of Music and Dramatic Art (LAMDA). Han er kanskje mest kjent for sin rolle som Albert Lunde i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2, en rolle han spilte fra 1998 til 2000. Andre TV-serier han har spilt i er "Fox Grønland" på TV 2. Han hadde også rollen som Jon Hatland i storfilmen "Max Manus". Schjerven er bror av NRK-programlederen Petter Schjerven. Helge Hognestad. Helge Hognestad (født 19. mai 1940 på Time) er en norsk teolog og luthersk prest. Han ble omdiskutert på 1980-tallet på grunn meninger om troens innhold som flere mente avvek fra den norske kirkes lære. Han har teologisk embetseksamen ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo i 1964, praktisk-teologisk eksamen i 1965, vikarprest i Oslo bispedømme 1966, sjøforsvarsprest i Tromsø 1966-67 (verneplikt), ungdomsprest i NKUF i Oslo og Akershus krets 1967-71, stipend fra Kirkenes Verdensråd med studium i Sheffield i England 1971-72 og stipendiat ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo 1972-80. Han forsvarte sin dr.theol.-grad i 1978 med avhandlingen "Forkynnelse og legitimering". Han ble i 1980 ansatt som kapellan i Høvik menighet, mot Oslo-biskop Andreas Aarflots ønske. Han fikk derimot støtte fra det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hognestads teologi har i flere tiår hatt sterke tilhengere og motstandere, blant annet på grunn av dens åpne holdning til New Age. Han var omstridt som kapellan i Høvik kirke i Bærum på første halvdel av 1980-tallet. Etter mye bråk trakk han seg fra stillingen i 1984, og ble i 1985 gitt stilling som statsstipendiat. Han sa fra seg presterettighetene, men ble ordinert på nytt i 2000 av Hamar-biskop Rosemarie Köhn. Hognestad har alltid prøvet sin teologi og tro mot strømninger i tiden. På 70-tallet var han sterkt inspirert av marxismen, mens han på 80- og 90-tallet åpnet seg for New Age og østlig mystikk. I 1995 opplevde han en traumatisk og alvorlig hjertestans som nær kostet han livet da han var på meditasjonskurs. Han har i ettertid uttrykt at hendelsen forandret hans syn på livet hvorpå han innså at hensikten med sitt liv er å være prest, en som formidler budskapet. Han uttalte også at han innså hvor mye kirken betyr for vanlige menneskers religiøsitet og at han derfor bestemte seg får å søke om å få sine presterettigheter tilbake. Hognestad har siden 1997 trukket tilbake noen av sine mest kontroversielle uttalelser, og på den annen side supplert dem med nye. Han ble "re-ordinert" i 2000, og har siden vært vikarprest i Hamar bispedømme. Hognestad arbeider som seniorprest i Hamar bispedømme (2007). I hans menighet er syndsbekjennelsen kuttet ut, det samme er leddet i dåpsliturgien der det står om barna at de er «født med menneskeslektens synd og skyld, men i dåpen blir de Guds barn.». Hognestad mener forøvrig Den norske kirke ikke klarer å følge med på folks åndelige utvikling. I mars 2010 ble Hognestad tatt ut av ordinær prestetjeneste i Hamar bispedømme etter at han hadde tatt opp og stilt spørsmål ved sentrale punkter i den kristne tro og kirkens lære. I 2011 kom han med en selvbiografisk bok "Prest i lånt kappe". Sondre Krogtoft Larsen. Sondre Krogtoft Larsen (født 24. august 1976) er en norsk skuespiller med bakgrunn i Bærum Barneteater. Han er kjent fra TV-seriene "Hotel Cæsar" (hvor han spilte Albert Lunde), "Drømmefangeren og Slangebæreren", "Sørgekåpen" og "Nattsøsteren". Larsen har medvirket i flere teaterstykker, bl.a. "Spellemann på taket" og "Breaking the Waves" på Oslo Nye. Han har hatt flere filmroller, som Dick Henriksen i "Max Manus" og som Martin i filmen "Snarveien". I 2011 spiller han hovedrollen i komedien "UMEÅ4ever". I denne filmen spiller han Stian som sliter med kjærligheten. Det erymanthiske villsvin. Det erymanthiske villsvin er et skrekkelig uhyre fra gresk mytologi, og herjet på fjellet Erymanthos i Arkadia. Sammen med den keryneiske hind var det erymanthiske villsvinet viet gudinnen Artemis, som i noen fortellinger sendte det rasende villsvinet som straffedom over menneskene. Det fjerde av Herakles' tolv storverk var å fange det erymanthiske villsvinet og bringe det til Mykene. Herakles utførte denne heltedåden ved å jage dyret ut i dyp snø, slik at han kunne fange og binde svinet og bære det med seg. Da Herakles kom til Mykene med villsvinet og presenterte det for kong Eurysthevs, ble kongen så redd at han stupte ned i amforaen med vin fra det underjordiske. Beate Eriksen. Beate Marie Eriksen (født 19. oktober 1960) er en norsk regissør og skuespiller. Hun er datter av flyveresset Marius Eriksen, niese av Stein Eriksen og gift med Toralv Maurstad. Eriksen gikk ut av Statens Teaterskole 1985 og ble samme år ansatt ved Oslo Nye Teater. Hun hadde i perioden 1990-94 flere oppdrag for Riksteatret. Etter det har hun arbeidet som freelanceskuespiller for en rekke andre teatre og TV-kanaler. Hun har også hatt regioppdrag og vært iscenesetter av flere oppsetninger med profesjonelle skuespillere, amatører, barn og ungdom. Regioppgavene omfatter klassikere, Shakespeare, Ibsen, revy, ny norsk dramatikk, lyrikkprogram, stykker fremarbeidet gjennom improvisasjon og gruppeprosesser. Eriksen har medvirket som skuespiller i filmene "Plastposen" (1986) og "Over stork og stein" (1994), og i TV-seriene "Destinasjon Nordsjøen" og "Familiesagaen De syv søstre". Mest kjent som skuespiller er hun fra TV 2-serien "Hotel Cæsar", der hun spilte Ingrid Iversen. Hun har også har regissert i Hotel Cæsar. I tillegg stod hun for regien i TV-serien "Olsenbanden Jr's Første Kupp" fra 2001. Trivia. Beate Eriksen ble artikkel nummer 3 million på engelskspråklig Wikipedia den 17. august 2009. Abborfamilien. Abborfamilien (Percidae) er en gruppe av ferskvannsfisker som er utbredt på den nordlige halvkule. Gruppen har et todelt (disjunkt) utbredelsesområde. Det ene området omfatter Nord- og Mellomeuropa, Transkaukasia, Nord-Anatolia, Sentral-Asia og Sibir øst til Lena og Kolyma. Det andre området strekker seg over det østlige Nord-Amerika fra Canada til Mexico. Det todelte utbredelsesområdet skyldes at denne familien oppstod før Nord-Atlanteren ble dannet. Det har ikke vært noen kontakt over Beringstredet i de periodene det har vært tørrlagt. Oversikt over arter og slekter. Systematikken her følger P. Bănărescu (1990–95), "Zoogeography of Fresh Waters", men "Stizostedion" er endret til "Sander", "Crystallaria" er skilt ut i en egen slekt, og Vardar-streberen er regnet som egen art. stamme Etheostomatini. Disse fiskene finnes bare i Nord-Amerika, og kalles der «darters». Det er tilsammen over 140 arter i slektene "Percina", "Etheostoma", "Ammocrypta" og "Crystallaria". Den meksikanske arten "Etheostoma pottsii" er den eneste i familien som naturlig lever i ei elv som renner til Stillehavet. Alle artene har en langstrakt kropp og mangler svømmeblære. Dette er en tilpasning til å leve i sterk strøm; de samme tilpasningene finnes hos den europeiske slektene "Zingel" og "Romanichthys". STOL. STOL er et akronym for Short Take Off and Landing. Dette er et uttrykk som brukes innen luftfart til å beskrive fly med veldig små krav til rullebane. De har evnen til å lette, og ta av med et fly på kort distanse. Nærmere bestemt betyr det at flyet må lette over en 15 meter høy hindring på en strekning av 450 meter, og omvendt lande på 450 meter etter å ha fløyet over en hindring som er 15 meter høy. PC-6 Pilatus Porter var kjent for sine STOL-egenskaper, Almoravidene. Almoravidene var et berbisk dynasti som på sitt høydepunkt omkring år 1100 hersket over Maghreb og al-Andalus. Dynastiet startet som en muslimsk asketisk bevegelse rundt 1040, men utviklet seg snart i en militaristisk retning. I løpet av 1050-tallet ekspanderte almoravidene til de kontrollerte et område tilsvarende det moderne Marokko. Marrakech ble grunnlagt som rikets hovedstad i 1062. Nabostaten Tlemcen falt i 1080. I løpet av 1090-tallet ble også al-Andalus (dagens Spania) erobret. Her ble almoravidene ønsket som redningsmenn av befolkningen etter flere tiår med strid og splittelse under de såkalte taifa-kongedømmene. Allerede på 1130-tallet begynte riket å falle sammen etter en rekke nederlag mot de kristne. Almohadenes erobring av Marrakech i 1147 markerer sluttpunktet på almoravidenes herredømme. De stymfaliske fuglene. De stymfaliske fuglene eller "stymfalidene" er i gresk mytologi forferdelige fugleuhyrer på størrelse med traner. Fugleflokken hekket i sumpmarkene rundt sjøen Stymphalos i Arkadia. Fuglene hadde nebb og klør av kobber, som kunne trenge gjennom rustningene som krigere bar. Fjærene deres var av stål, og kunne skytes som piler mot ofrene deres. Et av Herakles' tolv storverk var å fordrive disse fuglene fra Arkadia. For at han skulle klare å løse denne oppgaven, gav Athene ham to store bronseklappere. Med disse klarte han å skremme fuglene opp fra reirplassene sine, og dermed kunne han lett skyte og drepe fuglene med de giftige pilene sine. Klapperene brukte han som skjold mot fjærpilene som fuglene skjøt mot ham. På denne måten klarte Herakles å drepe flesteparten av de stymfaliske fuglene. De som klarte å unnslippe, har aldri siden blitt sett. Maghreb. MaghrebMaghreb (eller "Maghrib") er betegnelsen på den delen av Nord-Afrika som ligger vest for Nilen og nord for Sahara. Maghreb regnes nå for å bestå av statene Vest-Sahara, Marokko, Algerie og Tunisia, av og til også Libya og Mauritania. Maghreb er en fransk betegnelse med opphav i det arabiske ordet «Al-Maghrib», «Nedgående sol» eller «Vesten». Innbyggerne omtales på fransk som maghrébins. Betegnelsen «Al-Maghrib» refererer seg til dette områdets vestlige beliggenhet i forhold til den øvrige arabiske verden i øst, som på arabisk omtales som «Machrek», «Den oppstigende sol». Karl Martell. a>.Karl Martell [Martell = "hammeren"] (født 23. august 686 i Herstal - i dag i Belgia, død 22. oktober 741 i Quierzy-sur-Oise - i dag i Frankrike) var "rikshovmester" og reell konge over de tre frankiske kongedømmene. Han er mest kjent for at han vant slaget ved Poitiers i 732, hvor han stoppet et muslimsk plyndringstokt ledet av guvernøren av al-Andalus. Med denne seieren satte han en stopper for videre muslimsk plyndring i Frankrike. Martell var født i Herstal i det som nå er Wallonia, Belgia, og var den uekte sønnen av Pipin av Herstal og hans konkubine Alpaida. Selv om han først og fremst huskes som lederen for den kristne hæren som vant ved Tours, er Karl Martell virkelig en gigantisk personlighet i tidlig middelalder. Han var en svært dyktig general i en tidsepoke som manglet andre store generaler, han er den første forfaderen til vestlig tungt kavaleri (ridderskap), grunnleggeren av det som skulle bli Frankerriket og satte i gang føydalsystemet som preget Europa i middelalderen. Konsolidering av makt. Pipin av Herstal døde i desember 714. Han hadde på oppfordring fra sin kone Plektrude, satt Teodobald, sitt barnebarn gjennom Plektrudes sønn Grimoald, som arving over hele riket. Adelen satte seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på åtte år. Plektrude var en energisk kvinne og tok umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende sønn, en uekte sønn, og satt ham i fengsel i Köln, byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i Austrasia, men ikke i Neustria. Borgerkrigen 715–718. Adelen i Neustria utropte en Ragenfrid i 715 til rikshovmester på vegne av, og tydeligvis med støtte av, Dagobert III, den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om merovingerdynastiet på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt. Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn. Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte Chilperik II som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket. Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i 716. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i Eifel. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald. Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær Malmédy idet den vendte tilbake til sin egen provins. I slaget ved Ambléve ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden. Våren 717 vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han Klotar IV til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte erkebiskopen av Reims, Rigobert, og erstattet ham med Milo. Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av Vest-Frisia (senere Nederland). Han sendte også sakserne tilbake over Weser og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn. Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte paven «hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten?» Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra langobardene og Østromerriket (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime «romerske» keiseren, og dermed som hesrker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte «han som hadde makten» og kronet dermed Pipin. Tiår senere, i 800, ble Pipins sønn, Karl den store, kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere «han som hadde makten»-prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til Apulia og Calabria) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i "Marca Hispanica" på den andre siden av Pyreneene som i dag utgjør Catalonia. Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle Romerriket som den legitime «romerske» keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av Vestromerriket var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det 6. århundre, selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med Konstantinopel. Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien: Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Voltaire latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var «hverken hellig, eller romersk, eller et rike». Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under ludolfingerne og salierne og i mindre grad Hohenstaufen. Det varte til 1806. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble «riket» stort sett født under styret til Karl Martell. I 718 svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar IV og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene. Kriger i utlandet 718–732. De følgende årene var full av stridigheter. Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seiere. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som Echternach), han undela seg Bayern og Alemannia og han beseiret de hedenske sakserne. Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia. Derfor la han i 718 deres land til breddene ved Weser, Lippe, Ruhr og Teutoburgerskogen øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden legionene til Varus i 9 som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt. I 719 tok Karl Vest-Frisia uten større motstand fra friserne som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, Aldegisel, aksepterte kristendommen i hans rike og Willibrord, biskop av Utrecht, frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige Bonifatius, tyskernes apostel. Da Chilperik II døde året etter (720), utnevnte Karl Dagobert IIIs sønn, Teoderik IV, som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse "rois fainéants" («gjør–ingenting–konge») var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en. Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som fikk beholde området Anjou. De ble enkelt beseiret (724), men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene i Karls styre. De neste seks årene ble brukt i sin helhet til å sikre frankernes autoritet over de avhengige germanske stammene. Mellom 720 og 723 kjempet Karl i Bayern, hvor agilolfinger–hertugene gradvis hadde utviklet seg til å bli uavhengige herskere, nylig i allianse med Liutprand langobarden. Han tvang alemannerne til å slutte seg til ham, og hertug Hugbert underla seg frankernes styre. I 725 og 728 gikk han igjen inn i Bayern og båndene til ham som herre virket sterke. I 730 marsjerte han mot Lautfrid, hertug av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han fremtvang alemansk kapitulasjon til fransk overherredømme og utnevnte ikke en etterfølger av Lantfrid. Dermed var Sør–Tyskland igjen del av det frankiske kongedømmet, slik Nord-Tyskland hadde blitt i løpet av de første årene av hans styre. Hans eget rike var sikret innen 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest. I 721 hadde emiren i Córdoba bygget en sterk hær fra Marokko, Jemen og Syria for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den store siden merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende muslimene beleiret byen Toulouse som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp. Han kom tilbake tre måneder senere rett før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken den 9. juni 721 i det som er nå kjent som slaget ved Toulouse. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver fra Odo. Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overaskelsesangrep på beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse. Karl hadde fulgt situasjonen i Iberia siden Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot umayyadene. Karl hadde brukt en ekstremt, for tidsepoken, kontroversiell metode med å beholde en stående hær, en han kunne trene som en kjerne av veteraner som han kunne legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig. Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene, for å stå i mot muslimenes tunge kavaleri som han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen infanteri som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han trengte å betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra "ecclesia" ved å donere land, tok det tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon... Før Poitiers. Det har blitt skrevet at Karl Martell kunne ha fortsatt sine kriger med sakserne, men han var fast bestemt på å forberede seg til det han trodde var en større fare. Istedet for å konsentrere seg om sine erobringer i øst, forberedte han seg for den store stormen som samlet seg i vest. Fullt klar over faren som muslimene utgjorde etter slaget ved Toulouse i 721, har det blitt forklart at han brukte årene før til å konsolidere sin makt, og samle og trene en hær av veteraner som skulle stå klar til å forsvare selve kristendommen (ved Tours). Det er også viktig å merke at muslimene ikke var klar over, på den tiden, av den virkelige styrken til frankerne, eller det faktum at de bygget en virkelig hær, ikke de typiske barbariske hordene som hadde preget Europa etter Romas fall. De regnet de germanske stammene, som frankerne var del av, som enkle barbarer og var ikke særlig bekymret for dem. De arabiske krønikene viser at de først var klar over frankerne som en voksende militærmakt først etter slaget ved Tours da kalifene uttrykte sjokk over hærens katastrofale nederlag. Videre hadde ikke muslimene brydd seg med den vanlige speidingen av potensielle fiender, for dersom de hadde gjort det, ville de garantert å lagt merke til Karl Martell som en styrke en måtte regne med ut fra hans bedrifter. Martells totale dominans i Europa fra 717 av, og hans fullstendige beseiring av alle makter som bestred hans herredømme, skulle ha advart maurerne om at ikke bare var en virkelig makt på vei opp fra asken etter Vestromerriket, men at en virkelig begavet general ledet den. Dermed, da de satte i gang sin store invasjon i 732, var de ikke forberedt på å konfrontere Martell og hans frankiske armé. Sett i etterkant var dette en katastrofal tabbe. Emir Abdul Rahman Al Ghafiqi var en dyktig general og burde ha gjort to ting han ikke skulle gjort. Han regnet med at frankerne ikke ville komme deres aquitanske fettere til unnsetning, og feilet dermed i å anslå deres styrke før invasjonen. Han klarte heller ikke å rekognosere bevegelsene til den frankiske armé og Karl Martell. Dersom han hadde gjort noen av disse tingene, ville han latt sitt lette kavaleri herje gjennom det sørlige Gallia og marsjert rett mot frankerne med full styrke. Dette ville ikke gitt Karl Martell muligheten til å velge tid og sted for hvor de to styrkene ville brake sammen, noe historikerne er enige om var avgjørende for hans seier. Opptakt og viktighet. Emiratet i Córdoba hadde tidligere invadert Gallia og hadde blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre feirede hendelsen var Odo den store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskytter av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret. I mellomtiden ankom en ny emir av Cordóba, Abdul Rahman Al Ghafiqi, som tok med seg en stor styrke arabiske og berberiske ryttere og satte i gang en langt større invasjon. Denne gangen var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelige for innbyggerne i Aquitaine. Odo, helten av Toulouse, ble alvorlig beseiret i den muslimske invasjonen i 732 i slaget ved Garonne, hvor de vestlige krønikeforfatterne sier «Gud alene vet antallet drepte», og flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den. Slaget ved Poitiers gav Karl "cognomenet" «Martell» for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren sir Edward Creasy, tror at dersom han hadde mislyktes ved Tours, ville islam ha overkjørt Gallia og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen makt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, til å stoppe muslimene fra å erobre fra Roma til Rhinen, og til og med England. Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historigrafi, men den ble umoderne i det 20. århundre. Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne meningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i historien til Europa og kristendommen. Slaget. Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og Poitiers (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé, under Karl Martell, bestod av hovedsakelig infanteri av veteraner, med et sted mellom 15 000 og 75 000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda trettere ved å angripe oppover. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover. Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de virkelig var overrasket over å finne en stor styrke som stod imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden, bedre utrustet for den og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var forberedt til å vente så lenge som det trengtes. Høsten var i ferd med å bli kaldere. På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60 000 og 400 000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er runde, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men istedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham. Det var antatt på den tiden at det var umulig for infanteri å stå imot kavaleri med rustning. Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med ringbrynjer som i tillegg var klart tallmessig overlegne over frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk berettelse fra slaget fra "Medieval Source Book": «Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.» Begge beretningene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, viss livvakt hadde omringet ham og ikke ble brutt, og slaget vippet fremdeles, da et triks som Karl hadde planlagt før slaget bar frukter han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang i de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen. Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen. Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte til og med ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en "fatwa" fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem. Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring i slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie. Etter Poitiers. I det etterfølgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot hertugdømmene Bayern og Alemannia i øst og Aquitaine og Provence i sør. Han tok seg av den pågående konflikten med friserne og sakserne i nordøst med noe suksess, men det var hans barnebarn Karl den store som erobret sakserne fullstendig og førte dem inn i det frankiske riket, hovedsakelig fordi Martell prioriterte å stå imot den muslimske ekspansjonen. Istedet for å konsentrere seg om erobring i øst, fortsatte han ekspansjonen av frankisk autoritet i vest, og nektet emiratet i Cordoba et fotfeste i Europa. Etter sin seier ved Poitiers, fortsatte Martell å drive muslimske hærer fra baser i Gallia i kampanjer i 736 og 737 etter at de igjen forsøkte å få et fotfeste i Europa bortenfor al-Andalus. Kriger 732–737. Mellom hans seier i 732 og 735, reorganiserte Karl kongedømmet Burgund. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Frisia igjen i 734 på grunn av handlingene til Radbod, frisernes hertug (719–734), sønn av hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste tjue årene. Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, Hunold, til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene. Denne arabiske sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne i 736 og tok Arles. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til sides, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake Monfrin og Avignon, og med hjelp fra Liutprand, langobardenes konge tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers som muslimene hadde holdt siden 725 falt til ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen. Militærhistorikere tror han kunne tatt den, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser for å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre for å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn ville vende tilbake for å frigjøre den for kristendommen. Han lyktes derimot med å renske Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som var i stand til å spre islam videre. Det som var spesielt med disse kampanjene, var Karls bruk av tungt kavaleri med stigbøyler til støtte for sin falanks. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i den epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans og beseire de kraftig gang etter gang. Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers. I "Barbarians, Marauders, and Infidels" av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved University of Western Ontario, regnet som ekspert i denne epoken, legger han frem en interessant moderne mening om Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans sønn i 736–737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og beskyttelse av klostrene som var sentrene for lærdom som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelig invasjonsarméer, sendt av kalifen ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet. I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736–737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner med å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet med å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt Narbonne i 736 og Arles. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet. Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del raskere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like godt som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, ettersom tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad–kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i slaget ved Zab. Interregnum. Perioden med interregnum, de siste fire årene i Karls liv, var mer fredelig enn mesteparten hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisasjonelle planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i Westfalen til å anerkjenne ham og betale skatt i 738 og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739. Karl satte i gang med å integrere de perifere områdene i imperiet sitt inn i den frankiske kirken. Han opprettet fire bispedømmer i Bayern (Salzburg, Regensburg, Freising og Passau) og gav dem Bonifatius som erkebiskop og metropolitt over hele Tyskland øst for Rhinen med hans sete i Mainz. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at uten denne beskyttelsen kunne han hverken administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet i hans gjerninger da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen. I 739 ba pave Gregor III Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl hatet å kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satte scenen for hans sønn og sønnesønn til å bokstavlig talt omrokkere Italia etter pavens behov og beskyttelse. Død. Karl Martell døde 22. oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er Aisne "département" i Picardy-regionen i Frankrike. Han ble gravlagt i Saint Denis-kirken i Paris. Hans territorier ble delt mellom hans voksne sønner et år tidligere. Karloman fikk Austrasia og Alemannia (med Bayern som vasall), Pipin den yngre fikk Neustria og Burgund (med Aquitaine som vasall). Grifo fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at han var tiltenkt en landstripe mellom Neustria og Austrasia. Arv. På begynnelsen av Karl Martells karriere hadde han mange interne motstandere og følte at han trengte å utnevne sin egen konge med krav på tronen, Klotar IV. På slutten derimot, har dynamikken i styret av Frankia endret seg, ingen merovingermarionett trengtes, hverken for forsvar eller legitimitet. Karl delte sitt rike mellom sine sønner uten motstand (selv om han ignorerte sin unge sønn Bernhard, sønn av Karl Martell). I mellomtiden styrket han den frankiske staten ved å kontinuerlig beseire gjennom overlegent lederskap arméene til fiendtlige fremmede nasjoner som omsluttet det på alle kanter, inkludert de hedenske sakserne som hans barnebarn Karl den store ville kue fullstendig, og maurerne som han stoppet på veien til kontinental dominans. Karl var av den sjeldneste ressursen i den mørke middelalder: en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant "par excellance", i stand til å sette i verk sine planer i slagets kaos mot sine fienders styrker og bevegelser. Utrolig nok var han i stand til å beseire dem gjentatte ganger, særlig når, som ved Poitiers, de var langt mer tallmessig overlegne i antall menn og våpen. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet i militærkommandanter: Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg mot dem nøye. Han brukte underlaget, tid, sted og den intense lojaliteten i sine styrker til å dempe hans fienders overlegne våpen og taktikker. Han tilpasset seg igjen og igjen til fienden på slagmarken, endret seg rolig for å kompensere for det uforutsette og det som ikke kan forutses. Han var også en dyktig administrator og hersker og organiserte det som skulle bli Europas regjering i middelalderen, et system av underriker, lojale mot baroner, grever, hertuger og øverst kongen, eller i hans tilfelle, major domus ("rikshovmester") og princeps et dux Francorum. Hans nære koordinasjon mellom kirke og stat innledet også det middelalderske mønsteret for slikt styre. Han skapte den første vestlige stående hæren siden Romas fall. Totalt sett forandret han Europa fra en horde med barbarer som kjempet mot hverandre, til en organisert stat. Begynnelsen på reconquista. Det tok enda to generasjoner før frankerne drev alle de arabiske garnisonene ut av Septimania og over Pyreneene, men Karl Martell stoppet invasjonen av frankisk jord og snudde bølgen av islamsk fremrykning. Foreningen av de frankiske kongedømmene under Martell, hans sønn Pipin den yngre og hans barnebarn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspandere over Pyreneene. Martell var i 732 på grensen til bannlysning, men ble istedet anerkjent av kirken som dens fremste beskytter. Pave Gregor II skrev til ham mer enn en gang og ba ham om beskyttelse og hjelp, og han forble til han døde fiksert på å stoppe muslimene. Martells sønn holdt sin fars løfte og vendte tilbake og tok Narbonne gjennom beleiring i 759, og hans barnebarn Karl den store etablerte faktisk "Marca Hispanica" på den andre siden av Pyreneene i deler av det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Denne sektoren av det som i dag er Spania ble da kalt «de mauriske markene» av karolingerne som så på den ikke bare som en måte å holde muslimene i Iberia i sjakk på, men også som begynnelsen på å ta hele landet tilbake igjen. Dette dannet en permanent buffersone mot islam som sammen med kongen av Asturias, Pelayo (718–737, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722), og hans etterkommere, var grunnlaget for Reconquista som endte med at alle muslimene ble kastet ut av Iberia. Militær arv. I sine visjoner om hva som ville bli nødvendig for ham for å motstå en større styrke og overlegen teknologi (de muslimske rytterne hadde stigbøyle som gjorde de første ridderne mulig), og siden han ikke våget å sende sine få ryttere mot det islamske kavaleriet, trente han sin hær til å kjempe i en formasjon brukt av de antikke grekerne for å stå imot det overlegne antallet og våpnene gjennom disiplin, mot og villighet til å dø for sin sak: en falanks. Det skal merkes at han trente sine menn året rundt ved hjelp av hovedsakelig midler fra kirken. Etter at han brukte denne infanteristyrken alene ved Poitiers, studerte han fiendens styrker og tilpasset seg dem ytterligere. Til å begynne med brukte han stigbøyler og sadler fra fiendens døde hester som ble samlet sammen på slagmarken, og rustning fra de døde rytterne. Etter 732 begynte han å integrere tungt kavaleri med stigbøyler og ringbrynjer i sin hær, og han trente sitt infanteri til å kjempe sammen med kavaleriet, en taktikk som han fikk god bruk for i kampanjene i 736 og 737, særlig i slaget ved Narbonne. Martells evne til å bruke det han hadde, integrere nye idéer og teknologi, gav ham et rykte som briljant general allerede i ung alder. Den var grunnen til at han var ubeseiret fra 716 til han døde, selv mot et vidt spekter av fiender, inkludert det muslimske kavaleriet som på den tiden var verdens beste og de barbariske sakserne på hans egne grenser. Han var i tillegg nesten alltid tallmessig underlegen. Hans innføring av tungt kavaleri i vestlige styrker skapte de første «ridderne» i vesten. Prosessen med å utvikle det berømte ridderskapet i Frankrike fortsatte i Pistres-ediktet til hans tippoldebarn Karl den skallede. Nederlagene Martell påførte muslimene var livsviktige i at splittelsen av den islamske verden etterlot kalifatet ute av stand til å gjennomføre et frontalangrep på Europa via sin befestning i Iberia etter 750. Hans evne til å møte denne utfordringen før muslimene gikk i oppløsning, er av største betydning, og det er derfor Dante skriver om ham i himmelen som en av «troens forsvarere». Etter 750 var det iberiske emiratet, Europas dør, i hendene på umayyadene, mens nesten hele det muslimske imperiet kom under abbasidenes kontroll, noe som gjorde en invasjon av Europa til en logistisk umulighet mens de to imperiene kjempet seg i mellom. Dette utsatte den islamske invasjonen av Europa til tyrkernes erobring av Balkan et halvt millennium senere. Det skal merkes at akkurat som hans barnebarn Karl den store ville bli berømt for sine raske og uventede bevegelser i sine kampanjer, var Karl legendarisk for å være hvor han ikke var ventet, og han gjorde aldri det hans fiender forventet han skulle gjøre. Det var denne evnen til å gjøre det uforutsette og bevege seg mye raskere enn hans motstandere trodde han kunne som karakteriserte Karl Martells militære karriere. Det er også interessant at vikingene ikke startet sine forferdelig plyndringsraid før etter at Martells barnebarn, Karl den store, døde. De hadde sjøfartskapasiteten til å begynne disse toktene minst tre generasjoner tidligere, men valgte å ikke utfordre Martell, Pipin eller Karl den store. Dette var antagelig heldig for Martell som til tross for sine enorme begavelse, antakelig ikke ville klart å slå tilbake vikingene i tillegg til muslimene. Håkon Nilsen. Håkon Nilsen (født 16. april 1913 i Stavanger, død 30. januar 1976) var en norsk krigsveteran under den andre verdenskrig, også kjent som «Torpedo-Nilsen». Han var besetningsmedlem ombord mineleggeren «Olav Trygvasson» i 1935 og under nøytralitetsvakten 31. august 1939 til 9. februar 1940 ombord torpedobåt «Storm», og fra 9. februar 1940 til 28. februar 1940 på depotskipene på Marineholmen ved Bergenhus festning. Fra 28. februar 1940 til 1. mai 1941 var han besetningsmedlem ombord jageren «Draug». Natt til 9. april 1940 lå jageren KNM Draug i Haugesund. Skipssjefen, kaptein Thore Horve (senere viseadmiral), ble ved 02:00-tiden varslet om at Oscarsborg festning var i kamp med fremmede krigsskip. Ca. klokken 04:00 ble det tyske handelsfartøyet «Main» observert for nordgående i Karmsundet. Draug gikk ut og førte transportskipet til Haugesund for visitering. Kaptein Horve fikk rede på at Bergen og Stavanger var besatt av tyske tropper og at tyske fly var sett over Haugesund. Ettersom det ikke var mulig for kaptein Horve å komme i kontakt med sin overordnede fordi Bergen allerede var besatt av tyske styrker – besluttet Horve å ta «Mainz» som prise og gå til britisk havn med skipet. Da den tyske kapteinen nektet å etterkomme ordre, ble det først avfyrt varselskudd og truet med torpedoer før den lystret ordre. «Main» hadde tilkalt forsterkninger og «Draug» ble angrepet av tyske bombefly som slapp en serie bomber mot «Draug» uten å treffe. Besetningen hadde bare en 12,7 millimeter Colt mitraljøse å forsvare seg mot flyene, og «Draug» ble derfor nødsaget å senke «Mainz». Jageren fortsatte deretter vestover med 67 tyske krigsfanger til Sullom Voe på Shetland. Etter å ha unngått angrep fra tyske sjøstridskrefter, ble «Draug» oppbragt av flotilje bestående av seks britiske jagere av Tribal-klassen da hun nærmet seg Shetlandsøyene. «Draug» ble deretter eskortert til flåtebasen i Scapa Flow, hvor den deretter gjorde tjeneste fra Portsmouth, og senere skulle inngå som ledd i forsvaret av Lowestoft, før jageren ble forflyttet til Grimsby. I Humber ble jageren angrepet av Heinkel He 111 bombefly. Draug var i direkte krigshandlinger og flere ganger ble forsøkt senket av fiendtlige fly og marinestyrker. Fra 19. januar 1942 var Håkon Nilsen ved skoleavdelingen i Port Edgard, og ble 13. mars 1942 og frem til 2. september 1943 beordret til tjeneste som torpedospesialist ombord undervannsbåt B-1. B-1 klarte etter kapitualsjonen å komme seg over til det frie Storbritannia og dannet her grunnlaget for det nye norske ubåtvesen. Selv om den norske ubåten var teknologisk avleggs og ikke bidro i krigsoperajoner ble den et kjærkomment bidrag til det engelske ubåtvåpenet. Den fungerte i store deler av krigen som treningsfartøy ut fra småbyen Campbeltown i Skottland. Moderne ubåter kunne dermed frigjøres fra rollen som treningsfartøy og i stedet bidra aktivt i den allierte krigføringen. Fra 3. september 1943 ble Håkon Nilsen beordret til tjeneste ombord torpedojageren H.Nor.Ms «Stord». Stord-navnet ble viden kjent da den norske destroyeren var aktivt deltakende i den heroiske senkingen av det fryktede tyske slagskipet «Scharnhorst» utenfor Nordkapp andre juledag 1943. Landgangen i Normandie var den største amfibiske aksjon noensinne Under Operasjon Overlord – Invasjonen i Normandie – var Håkon Nilsen med første flotilje som gikk inn i første linje mot Sword stranden utenfor Caen på invasjonsdagen 6. juni 1944. Oppdraget var bombardering av kanonstillinger langs strendene og andre steder. I 1945 landsatte Jageren «Stord» fartøyets landgangstropp på Bjørnøya, og troppen som var under ledelse av kvm. Håkon Nilsen fikk i oppdrag å arrestere, eventuelt nedkjempe, tyske avdelinger som måtte være på øya. Videre var oppdraget å heise det norske flagget og derved markere norsk overtagelse og reetablere klar norsk suverenitet over Bjørnøya. Saken hadde politiske implikasjoner, og det var om å gjøre for den norske Regjering raskest mulig etter fredsslutningen, å markere overfor Russland at Bjørnøya var norsk territorium. Etter kontraktsperioden med Forsvarets Overkommando, dimitterte Nilsen etter eget ønske den 8. desember 1945, og gjorde senere tjeneste ombord jageren KNM «Stavanger» og som nestkommanderende ombord ubåtjageren KNM «Hitra». Admiralstabsjef og viseadmiral Skule Storheill betegnet torpedokommandør Håkon Nilsen som en «usedvanlig kraftig og en stillfarende mann, men også en hardhaus ut over det vanlige, som hadde en meget sterk pliktfølelse overfor sin arbeidsgiver og sine kolleger. Han var også en mann som på fremragende måte utmerket seg ved personlig tapperhet både 26. desember 1943 og under Operasjon Overlord den 6. juni 1944». Fra januar 1946 til januar 1947 ble Håkon Nilsen pålagt spesiell vakt- og sikkerhetstjeneste overfor de som i 1945 ble arrestert etter å ha samarbeidet med fienden i Det norske nazistiske Statspolitiet, Sipo-SD med Gestapo og Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD (KdS). Nazistene ble blant annet internert i det som i dag er Solborg Folkehøgskole i Stavanger. Under det okkuperte Norge hadde ledelsen det tyske politivesen i praksis en slags hovedavdeling av Reichskommissariat, selv om den formelt var knyttet til Reichsführer SS und Chef der Deutschen Polizei (Himmler). Det norske nazistiske Statspolitiet ble kontrollert av BdS, mens BdO foresto omorganiseringen og styringen av norsk politivesen generelt, også Politidepartementet. Disse var ansvarlig for at mange nordmenn ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer, og de norske jødene skulle arresteres og deporteres. Totalt ble 767 norske jøder deportert til dødsleirene, bare 26 av dem kom hjem igjen. I 1947 ble Håkon Nilsen ansatt som brannformann ved Stavanger brannvesen. I tillegg til sin stilling ved brannvesenet, var han også ansatt som instruktør innen brannvern i Skipsfartens Arbeidsgiverforening. I 1969 ble han alvorlig skadet under en eksplosjonsartet brann. Til trass for skaden han ble påført, var Håkon Nilsen dykker, leder av første utrykningslag og røykdykkerleder helt til han ble førtidspensjonert i 1974. Han var medlem av Norges Orlogsforbund. Utmerkelser. I tillegg til flere britiske krigsmedaljer, er Håkon Nilsen tildelt følgende norske krigsmedaljer: Krigsmedaljen med stjerne Deltakermedaljen med rosett og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Fagfellevurdering. Fagfellevurdering (etter engelsk "peer review") er en metode for å kvalitetssikre publikasjoner eller rapporter. Metoden brukes mest i vitenskapelig publisering. I økende grad benyttes fagfellevurdering også for søknader om forskningsmidler, rapporter og lignende. Fagfellevurdering er ikke den eneste formen for kvalitetskontroll. Den kommer vanligvis i tillegg til forlagenes (eller oppdragsgivernes) interne kvalitetskontroll. Men mens den sistnevnte tar sikte på administrative (f.eks. opphavsrettslige, lovmessige, markedsføringsmessige) spørsmål, er formålet med fagfellevurdering å vurdere og heve det vitenskapelige nivået på publikasjonen. Fagfellevurdering gjennomføres ved at manuskriptet blir sendt til vanligvis minst to forskere som jobber i samme fagfelt, og som skal vurdere manuskriptet. Disse fagfellene skriver så tilbake til utgiveren, påpeker eventuelle feil og svakheter og kommer med en anbefaling om manuskriptet skal trykkes eller ikke. Forfatteren får så enten avslag, beskjed om å rette opp feil og forbedre manuskriptet, eller manuskriptet blir antatt. Fagfellene som har vurdert manuskriptet, forblir vanligvis anonyme overfor forfatteren (dvs. med mindre fagfellene selv eksplisitt gir avkall på anonymiteten sin). Å være referee/fagfellevurderer for de tyngste tidsskriftene er gjerne forbundet med stor prestisje. Fagfellevurdering er en viktig kvalitetssikrende faktor i den vitenskapelige publiseringen. Metodens styrke ligger i at fagpersoner er mest kompetente til å avgjøre betydningen og verdien av et manuskript eller å oppdage opplagte metodiske eller logiske feil. Denne kompetansen er ofte fraværende i selve forlaget (eller hos oppdragsgiveren). Fagfellevurdering er likevel ingen garanti for feilfrie eller høyverdige artikler. For det første vil ikke fagfellene nødvendigvis oppdage alle feil som evt. er gjort. For det andre er det veldig vanskelig å avsløre eventuell forsettlig juks fra forfatterens side, siden fagfellene vanligvis ikke får tilgang til originaldataene. Det fins også andre svakheter ved fagfellevurdering. Manuskripter fra forskere som allerede har et stort navn, blir f.eks. ofte lest mindre kritisk enn kanskje like viktige artikler fra mer ukjente forfattere. Det fins også en tendens til at fagfellene (sant nok mest ubevisst) påvirkes i sin vurdering av forfatterens kjønn eller nasjonalitet. Systemet med fagfellevurdering har også blitt kritisert fordi det i mange tilfeller fører til at det tar svært lang tid før vitenskapelige artikler trykkes, noen ganger flere år. Det har hendt at funnene i artikler har gått ut på dato før de har blitt publisert. En annen vanlig kritikk som særlig er aktuell i vitenskaper som humaniora og samfunnsvitenskap er at refereene favoriserer syn de selv er enige med, og lettere avviser artikler som hevder syn de er uenige i. Mid Suffolk. Mid Suffolk er et administrativt distrikt i Suffolk, England. Administrasjonssenteret er Needham Market. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Eye og Stowmarket samt landdistriktene Gipping, Hartismere og Thedwastre ble slått sammen. Needham Market. Needham Market er en by i Suffolk, England. Den vokste opp rundt ullindustrien i middelalderen. Fra 1663 til 1665 ble den rammet av flere pestepidemier, som førte til at den ble avskåret fra omverdenen, og det tok lang tid før den kom seg igjen. Blant severdigheter finner man sognekirken fra det 15. århundre og Limes Hotel som var en laugshall i middelalderen. Needham Lake er et tidligere leirtak hvor det har blitt anlagt en kunstig innsjø, med rik fauna og en rekke fritidstilbud. Jernbanelinjen East Anglia Main Line går gjennom byen, og det er via denne togforbindelse til Ipswich og Stowmarket. Hovedveien A45 (nå A14) gikk tidligere gjennom byen, men i 1970-årene ble den lagt i en ringvei utenom. Byen har dermed gode veiforbindelser, men slipper samtidig for mye trafikk gjennom hovedgatene. Byen Needham i Massachusetts er oppkalt etter Needham Market. Codex Sinaiticus. Codex Sinaiticus ("London, British Library, Add. 43725"; Gregory-Aland no. "formula_1" (Aleph) eller "01") er et komplett majuskelhåndskrift på pergament av Den greske bibel skrevet en gang mellom år 330 og år 350. Opprinnelig var boken komplett, men kun deler av Det gamle testamente (eller "Septuaginta") har overlevd sammen med et komplett utgave Det nye testamente, samt Barnabasbrevet og deler av Hermas' hyrde. Sammen med Codex Vaticanus er Codex Sinaiticus det mest verdifulle manuskript for tekstkritisk analyser av det både Det greske gamle testamentet og Det ny testamentet som eksisterer. Beskrivelse. Hele avskriften består av 342 ½ folier, skrevet i fire kolonner. Av disse tilhører 199 til Det gamle testamentet og 147 ½ til Det nye testamente, sammen med to andre bøker; Barnabasbrevet og deler av Hyrden Hermas. Det nye testamente har følgende orden: De fire evangelier, Paulus' brev, Apostlenes gjerninger, De katolske epistler og Åpenbaringen. Verkets første historie er uklar, men det er spekulert på at det er skrevet i Egypt og det er noen ganger blitt assosiert med de 50 avskrifter som ble bestilt av den romerske keiser Konstantin den store etter at han konverterte til kristendommen. En paleografisk studie ved Det britiske museum i 1938 avslørte at flere tekster hadde fått flere korreksjoner. De første korreksjoner ble gjort av flere skrivere før manuskriptet forlot scriptoriumet. På 500-tallet eller 600-tallet ble det gjort flere endringer. I henhold til en kolofon på slutten av Esras bok og Esters bok fastslår at kilden for disse endringene var «et meget gammel manuskript som hadde blitt korrigert ved hånden til den hellige martyren Pamphylus». Av dette er det konkludert at det hadde blitt gjort i Caesarea Palaestina på 500-tallet eller 600-tallet. Oppdagelse. Codex Sinaiticus ble gjenfunnet av Constantin von Tischendorf på hans tredje besøk i Katarina-klosteret, som ligger ved Sinaifjellet, i 1859. På de to første besøkene hadde han oppdaget deler av Det gamle testamente, og noe ble funnet i en avfallsdynge (se Codex Frederico-Augustanus). Det var tsar Alexander II av Russland som hadde gitt von Tischendorf oppdraget å lete etter manuskripter. Etter forhandlinger kunne von Tischendorf overta dokumentene, overrekke dem til tsaren som fullt ut forsto deres betydning og fikk dem utgitt i faksimile. Tsaren sendte 9000 rubler til klosteret som kompensasjon for klenodiet havnet i St. Petersburg. Det har vært delte meninger om von Tischendorfs rolle i overførelsen til St. Petersburg. Klosteret selv har oppgitt at manuskriptet ble stjålet, et syn som har blitt betvilt av lærde i Europa. Det har blitt påstått at von Tischendorf utnyttet munkenes naivitet og gode vilje. En kvittering antyder at manuskriptene også var lovt å bli returnert til klosteret etter en viss tid. Manuskriptet ble uansett oppbevart i flere tiår i Nasjonale russiske bibliotek, men i 1933 solgte Sovjetunionen det til British Library for £100,000. I mai 1975 gjorde munkene ved Katarina-klosteret en del utbedringsarbeid og da oppdaget de et til da ukjent rom under St. Georgs kapell. Her lå det flere deler av pergamenter, blant disse lå de tretten manglende sidene fra Codex Sinaiticus’ Det gamle testamentet. Nåværende lokalisering. Codex Sinaiticus er nå delt i fire ulike deler: 347 blader finnes i British Library i London; 12 blader og 14 fragmenter er i Katarina-klosteret; 43 blader er Leipzig universitetsbibliotek; og fragmenter fra 3 blader er i Saltykov-Shchedrin (nasjonalbilioteket) i St. Petersburg. I juni 2005 ble det dannet et fellesprosjekt for å lage en digital utgave av manuskriptet som involverte alle de fire bibliotekutgavene og i tillegg en serie med andre studier. Prosjektet vil inkludere bruken av hyperspektral metode for fotografere av manuskriptene for å kunne søke etter mulig skjult informasjon som slettet eller falmet tekst. Prosjektet blir koordinert av British Library. Endelig ferdiggjøring er ikke annonsert. Vigrabanden. Vigrabanden (VB) er supporterklubben til Vigra IL. Den ble startet i 2005 av Aron Aagnes, speaker i idrettslaget. VB talte 1. februar 2006 31 medlemmer. VB har som formål å støtte Vigra ILs A-lag i fotball, samt å skape entusiasme rundt laget og dermed rekruttere nye spillere og talent. Luse-Frants. Luse-Frants, egentlig Fridtjof Kristiansen (født 1. mai 1883 i Kristiania, død 30. mars 1958 i Oslo) var en av Oslos byoriginaler i 1930-, 1940- og 1950-årene. Oppvekst og bakgrunn. Luse-Frants var fra Grefsen, men foreldrene kom fra Ringerike. Han hadde gått Møllergata skole, og fikk tidens elementære utdannelse. Faren drev kull- og vedhandel i Munchs gate 7. Foreldrene døde tidlig, og i ungdommen drev Frants farens forretning på samme sted, og ingen kunne si at han ikke prøvde å gjøre arbeidet skikkelig. I ungdommen ble han ofte kalt «Fridtjof Kølamann». Etter noen brukbare år som vedhandler måtte han gå fra forretningen, og det omflakkende livet hans begynte. Livet som byoriginal. Frants levde siden av å gå rundt med kjerren sin og kjøpe metall, flasker og så videre. Angivelig var han naiv og lot seg ofte lure. Enkelte trodde at han var full av lus, derav tilnavnet Luse-Frants, mens andre mente at det ikke var tilfelle. Sannsynligvis hadde han en nervesykdom som gjorde at han stadig hufset og ristet på seg, som om han klødde. Frants var ute med kjerra si hver dag, iført en gammel fillete frakk, en gammel skyggelue, og med kjerra si trekkende etter seg. Noen ganger hadde han en fillete sekk på ryggen. Han sto ofte foran Gustavs gate 2 om morgenen og banket ut metallplater. Folk noterte seg at han virket sky, og blikket han møtte menneskene med var ofte fullt av mistenksomhet, særlig hvis folk ble nærgående. Men Frants var tvers igjennom ærlig, og det var aldri noe å si på ham. Han var også nøye med å betale for alt han fikk. Om noen slo frampå med at han skulle få skrapet han samlet, nektet han blankt, og hvis de ikke tok pengene, tok han heller ikke skrapet. Det viste seg at Frants var sparsom, og tross utseende var han mer holden enn de fleste var klar over. Slik sett ble han husket for å ha donert hele femti kroner til folk som hadde det verre enn han selv. Dette var mye penger på denne tida. Frants bodde hvor det falt seg. Lenge bodde han under en veranda i Oscarsgate 37. Han var religiøs, from, og ofte innom Frelsesarmeens lokaler, eller til messe i kirkene omkring i byen. Da satte han seg på bakerste benk, og tuslet stillferdig ut når messa var over – han sørget alltid for å gi kollekt. Det var i Trefoldighetskirken han mente han hørte hjemme, og her var det den senere biskop Wisløff kom i prat med ham. Frants ønsket å ta del i nattverden, men mente han var for dårlig kledt. Wisløff sørget dermed for å holde nattverd for Frants alene, en seanse den kommende biskopen aldri glemte. Siste leveår og død. De siste årene bodde han i en kjeller i Kristian Augusts gate, og senere i Universitetsgata. Det siste stedet han holdt til var på et loft i Pilestredet. Heller ikke her ville han ta imot almisser. På senvinteren 1958 ble han funnet i Kristian Augusts gate, avkreftet og syk, og ble bragt til Ullevål sykehus, der han døde stillferdig noen dager etter. "Vår kjære Fridtjof Kristiansen – Frants, fikk hjemlov i dag nær 75 år. Oslo 30. mars 1958. For Trefoldighets menighet N. Høimyr. – Begraves på Vestre Gravlund." Da Frants skulle jordfestes, var kapellet på Vestre Gravlund overfylt. Det var ikke plass til alle, og mange måtte stå utenfor. Det var ikke tall på alle blomstene som ble lagt ved kista hans. Hans død ble også nevnt i en lederartikkel i Aftenposten. Gravstenen til Luse-Frants står på Vestre Gravlund, med innskrift fra Bergprekenen: "Salige er de rene av hjertet." «Luse-Frants» er Lillebjørn Nilsens sang om Luse-Frants. Sangen ble gitt ut i albumet "Hilsen Nilsen" fra 1985. Lillebjørn var blant de mange som opplevde Frants i barndommen. Litteratur. Haakon B. Nielsen: "Byoriginaler", Cappelen 1966. Charlotte Hovring. Charlotte Hovring (født 3. september 1979 i Bærum) er en norsk curlingspiller. Hun spiller til daglig i Snarøen Curling Club. Linn Githmark. Linn Githmark (født 22. september 1982 i Oslo) er en norsk curlingspiller. Hun spiller til daglig for Bygdøy Curlingclub, og har tidligere spilt for Risenga Curlingklubb. Ble under VM-2010 tildelt Frances Brodie-prisen for fremragende sportsånd. Vest-Norge. Vest-Norge er en region i Norge, som snevrest forstått utgjøres av fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland utfra en tradisjonell inndeling av landet i fem landsdeler. I mange andre sammenhenger (som språklig og kulturgeografisk) regnes Vest-Telemark, Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen fra Nord-Fron til Dovrefjell som en del av Vest-Norge. Til gjengjeld regnes Nordmøre og delvis Romsdal til Midt-Norge. Sørlandet ligger mulig også innenfor Vest-Norge, fordi begrepet Sør-Norge ofte betegner hele Norge sør for Midt-Norge. Kaffehuset Friele. Frieles paviljong ved Bergensutstillingen i 1898 Kaffehuset Friele er et norsk kaffebrenneri. Kaffehuset Friele holder til på Midtun, sørøst for Bergen sentrum. Kaffehuset Friele er i dag Norges største kaffeprodusent, og har i mer enn 210 år foredlet kaffe til norske husholdninger. Styreformann Herman Friele er syvende generasjons kaffebrenner, etter at det hele startet i 1799 da skipskaptein Herman Friele I gikk i land i Bergen for å satse på handelsvirksomhet. Kaffehuset Friele kjøper råkaffe fra 9-10 forskjellige land, der Brasil, Colombia og Guatemala er de største leverandørene. Friele kjøper årlig 6 000 tonn kaffe fra Brasil, selskapet kjøper både direkte fra kaffefarmene, men også via kaffeeksportører og meglere. Frem til midten av 80-tallet solgte Kaffehuset Friele mesteparten av sin kaffe på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette hadde tradisjonelt vært det tidligere grossistfirmaets kjerneområder, men i dag selges Friele kaffe over hele landet. Kaffehuset Friele har i løpet av de siste årene blitt fornyet, og fabrikken på Midtun fremstår i dag som en av Europas mest moderne kaffebrennerier. Produkter. Av disse er Friele frokostkaffe det mest solgte produktet. Randy Meisner. Randy Meisner (født 8. mars 1948 i Scottbluffs i Nebraska i USA) er en amerikansk bassist og sanger. Han er mest kjent som bassist i The Eagles, hvor han spilte til han ble erstattet med Timothy B. Schmit. Meisner har også hatt god sukess både før og etter the Eagles som musiker. Han vært med å danne band som The Dynamics, Poco og har vært medlem av The Poor, Stone Canyon Band og flere andre. Meisner har også hatt en god karrie som soloartist. «Freia» (fregatt) (1828–1870). «Freia» var en seilfregatt bygget på Marinens Hovedverft i Horten og sjøsatt 25. august 1828. Skipet ble bygget for Den kongelige norske marine og var byggenummer én ved verftet. Skipet hadde en besetning på 344 mann og var 44,2 meter langt. OPpprinnelig førte det 2 kanoner på 60 pund, 24 kanoner på 24 pund og 18 kanoner på 18 pund. I 1863 ble skipet bygget om til losjiskip, og i 1870 ble det hugget opp. Konstruktør og hoveddriftskilde for fregattens konstruksjon var Norges første skipsbygningsinspektør, Carl Christian Lous (1782-1837). En nøyaktig, 8 meter lang modell av skipet er utstilt i Marinemuseet i Horten. Statens institutt for forbruksforskning. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) er det eneste forskningsinstitutt i Norge som utelukkende arbeider med forbruksforskning. Forbrukernes og husholdningenes hverdagsliv står sentralt i SIFOs arbeid. Instituttet er et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter underlagt Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), og finansieres gjennom en grunnbevilgning og prosjektinntekter. Armand-Hippolyte Fizeau. Armand-Hippolyte-Louis Fizeau (født 23. september 1819 i Paris, død 18. september 1896 i Venteuil ved Epernay) var en fransk fysiker. Han oppdaget det samme fenomenet i elektromagnetiske bølger som Doppler gjorde i lydbølger, nemlig Dopplereffekten. Dette skjedde i 1848, uavhengig av Doppler. I Frankrike kalles effekten av og til «effet Doppler-Fizeau». Fizeau gjorde snart det første forsøket på å utvide Dopplers analyse til lys. Imidlertid trenger ikke lysbølger noe medium for å bevege seg og en korrekt forståelse av Doppler-effekten for lys forutsetter bruk av Den spesielle relativitetstorien. Se relativistisk dopplereffekt. Fizeau, Armand Fizeau, Armand Fizeau, Armand FINN.no. FINN.no AS er en norsk markedsplass på nett, som formidler ulike typer annonser og tjenester. FINN muliggjør kjøp og salg mellom privatpersoner, og mellom privatpersoner og bedrifter. Selskapet ble etablert i mars 2000, og har i dag 320 ansatte. FINN AS er en del av mediekonsernet Schibsted ASA, og består i dag av markedene FINN eiendom AS, FINN jobb AS, FINN bil AS, FINN torget AS, FINN oppdrag AS og FINN reise AS. Nettstedet er det største norske nettsted i antall sidevisninger, og har rundt 3,5 millioner brukere i uka i følge TNS Gallup. Brukere telles som unike enheter (PC, lesebrett, mobil, osv) som besøker nettstedet. Nordmenn brukte i snitt 19,5 timer hver på FINN-surfing i 2011. Totalt ble det publisert i overkant av 4,1 millioner annonser på FINN i 2011. Sofa, snøfreser, bobil, campingvogn, småbruk og sommerjobb er noen populære søkeord. FINNs inntekter var 1 162 millioner kroner i 2011, og resultatet 511 millioner kroner. Tilsvarende tall var henholdsvis 972 millioner kroner og 399 millioner kroner i 2010. Selskapet har fire bedriftsverdier; sult, presisjon, takhøyde og humør, og har høy medarbeidertilfredshet ifølge Great Place to Work Institute. FINN ble i 2012 kåret til Norges beste arbeidsplass i kategorien store bedrifter av Great Place to Work Institute for andre år på rad. Historie. I 1996 opplevde regionavisene "Aftenposten", "Bergens Tidende", "Stavanger Aftenblad" og "Fædrelandsvennen" at internettaktører som Stepstone og Eiendomsnett overtok mye av rubrikkmarkedet. Dette gikk ut over avisenes omsetning. Regionsavisene dannet derfor en allianse, og etablerte en nettside for rubrikkannonser; vis@avisen. Dette var hovedsakelig et teknisk samarbeid som ble opprettet for å tilby eksisterende kunder en internettløsning. Med fokus på papirutgaven var det imidlertid vanskelig for regionsavisene å lykkes med vis@visen. De besluttet derfor å etablere et eget selskap for rubrikkannonser på nett; FINN.no AS. Selskapet har eksistert siden 1996, men ble et eget AS i 1999. Det var da det ble bestemt å satse på selskapet. Forretningsplanen og tjenesten slik man kjenner den i dag ble lansert 20. mars 2000. Årsaker til vekst. Timing, sterke eiere og fokus på brukervennlighet har bidratt til FINNs vekst. Selskapet har eksistert siden folk begynte å bruke nettet aktivt, da det var få lignende aktører på markedet. I begynnelsen. Før digitalkameraet ble allemannseie, ble avisannonser skannet inn og lagt ut på nett. Deretter kom løsningen hvor man la ut annonser selv, men sendte inn bilder i konvolutt til FINN, som skannet inn disse manuelt. Mange kom innom FINN for å få hjelp til å publisere annonsene sine. FINN ønsket at folk skulle greie det selv, og prioriterte opplæring fremfor å gjøre det for dem. Men en stund vurderte FINN å opprette et mottak hvor folk kunne komme og få hjelp. Dette er ikke en like aktuell problemstilling i dag. Men fortsatt er det noen som kommer innom, flest eldre, og i resepsjonen på hovedkontoret står det en «opplæringslaptop». I fokusgrupper som FINN gjorde på begynnelsen av 2000-tallet kom det også frem at mange syntes det var flaut å legge ut bilder av det de skulle selge på nettet, i frykt for hva naboen skulle si. Reklamefilmene med «FINN-mannen» bidro til å endre folks holdninger til kjøp og salg av brukte ting på nettet. Frem til 2006 var ikke dette så vanlig. Ved å vise at folk kunne tjene penger på det de hadde liggende i skuffer og skap, begynte interessen å øke. Mens det i 2006 ble publisert 548 332 privatannonser på FINN torget, var tallet 1 507 775 millioner privatannonser i 2010, en økning på 175 %. Eierstruktur. FINN AS eies i dag av Schibsted ASA (89,88 %) og Polaris Media (10,12 %). Selskapet ledes av administrerende direktør Christian Printzell Halvorsen, styreleder er Didrik Munch. Tjenester. Eiendom, bil og jobb var de første markedene på FINN. Disse ble etablert i 2000, etterfulgt av torget i 2003, reise i 2006 og oppdrag i 2011. FINN eiendom. Eiendomssidene formidler annonser for bolig til salgs, fritidsbolig til salgs, leieboliger, næringseiendom, tomter og boliger i utlandet. På boligsidene finnes det også tilleggstjenester som FINN Eiendomspulsen, hvor forbrukere kan finne statistikk om boligmarkedet, og FINN inspirasjon, hvor man kan få ideer til interiør og eksteriør. FINN eiendom tilbyr også en karttjeneste, som bolig-til-salgs-annonsene er knyttet opp mot. Eiendomssidene hadde 977.791 unike brukere i snitt per uke i 2010. FINN bil. Her finner du brukte og nye biler. På FINN er det også andre motorannonser, blant annet for båter, mopeder, scootere og campingvogner. FINN bil hadde 734.834 unike brukere i snitt per uke i 2010. FINN jobb. På jobbsidene kan du søke etter fulltids- deltids- og sommerjobber. Videre finnes det et eget område med lederstillinger. Man kan også legge ut CV-en sin, og på denne måten bli kontaktet av potensielle arbeidsgivere. 243.125 unike brukere var innom jobbsidene i snitt per uke i 2010. FINN torget. Her kan folk selge stort og smått; alt fra sofaer og vaskemaskiner til skiutstyr og brudekjoler. På FINN torget er det både brukte og nye gjenstander, først og fremst fra privatpersoner, men også fra bedrifter. Videre er det mulig å publisere annonser for saker man vil gi bort, eller noe man ønsker å kjøpe. FINN torget hadde 862 488 unike brukere i snitt per uke i 2010. Kjøp og salg av brukte ting på nettet blir stadig mer vanlig blant nordmenn, og FINN torget hadde en økning på 20 % i antall unike brukere fra 2009 til 2010. FINN reise. Fly, hoteller, pakkereiser og restplasser er noe av det du finner her. Feriehus og hytter til leie i Norge og utlandet er andre eksempler. I tillegg finnes det en weekendkalender hvor man kan søke etter flybilletter til storbyer som Barcelona, Paris og Roma. Forbrukerne kan også søke blant reiseforslag innen kategorier som cruise, safari og spa. 243.257 unike brukere var innom reisesidene i snitt per uke i 2010. FINN oppdrag. Dette er en ny anbudstjeneste. Det er FINNs største lansering siden reise i 2006. Folk kan legge ut oppdrag til håndverkere, over ting de vil ha gjort hjemme. Eksempler er oppussing av bad, rørleggeroppdrag og utskifting av vinduer. Forbrukerne kan også gi karakterer og skrive omtaler. Håndverkere viser frem sine tjenester i form av bedriftsprofiler. Fremtidige tjenester. FINN skal i fremtiden bli en markedsplass i enda større grad. I tillegg til rubrikkannonser, skal folk finne inspirasjon og få hjelp i beslutningsprosesser. Det fokuseres på videreutvikling innenfor områdene folk allerede kjenner, samt lansering av nye tjenester. Eksempler på slike tjenester er FINN Eiendomspulsen og FINN weekendkalender. Penger.no. Dette er en ny tjeneste som ble lansert av FINN i samarbeid med Dine Penger i 2011. Tjenesten tilrettelegger for at brukere skal kunne søke om boliglån hos flere banker samtidig. Nettstedet har også tilleggstjenester som rentebarometer og lånekalkulator, som kan brukes for å beregne hvor mye lån man kan betjene ut fra rentenivå og egenkapital. Tilleggstjenester. Dette er en blogg med teknologinyheter fra FINN – en kommunikasjonskanal mot forbrukere. De kan for eksempel bidra med ideer og innspill om trender. Her legges det blant annet ut ny funksjonalitet, som forbrukerne kan teste før den lanseres på siden. Målgruppene er hovedsakelig dedikerte FINN-brukere og teknologiinteresserte. Borettslag. Et borettslag er et samvirkeforetak som har til formål å gi andelseierne bruksrett til eget bolig i foretakets eiendom (borett), jf. borettslagsloven § 1-1. Borettslaget er et eget rettssubjekt på samme måte som et aksjeselskap og det har mange likhetstrekk med aksjeselskap. Tidligere kunne man også velge om man ville stifte et slikt selskap som et aksjeselskap eller et borettslag, men fra 1960 har borettslagsformen vært påbudt. Et eierseksjonssameie gir også sameierne bruksrett til en bolig (eller et lokale), men her eier den enkelte en idéell (tenkt) del av eiendommen. I borettslag er det laget som har eiendomsretten til den faste eiendom - andelseierne eier bare indirekte sin egen bolig ved at de eier en andel i borettslaget og har rett og plikt til å bruke den bolig som andelen er knyttet til. Tilknyttede og frittstående borettslag. Et "tilknyttet" borettslag er et borettslag der vedtektene sier at andelseierne samtidig skal være andelseiere i et bestemt boligbyggelag. Dette kalles gjerne det dobbelte medlemskap og det er bare disse borettslag som er tilknyttede lag og som borettslagsloven har en del særregler om. Alle andre borettslag er "frittstående" og de har ingen slik vedtektsfestet tilknytning. Men de kan ha et boligbyggelag som forretningsfører på vanlig kommersiell basis. Det følger av boligbyggelagsloven § 1-1 at et boligbyggelag har til formål å skaffe medlemmene bolig og det er nevnt som eksempel at dette kan skje gjennom borettslag. Dette er i praksis den viktigste måte boligbyggelaget oppfyller sitt formål på: Man stifter et tilknyttet borettslag der boligbyggelagets medlemmer får bolig. Forkjøpsrett. En annen måte for boligbyggelagene å skaffe medlemmene bolig, er å bruke forkjøpsrett i borettslag som er tilknyttet boligbyggelagene. Forkjøpsretten er ikke en lovfestet rettighet, den må følge av vedtektene til det enkelte borettslag. Boligbyggelagene har som oftest et vedtektsfestet veto mot endringer i vedtektene i sine tilknyttede borettslag. Slik sikrer de seg at boligbyggelagets medlemmer har forkjøpsrett i de tilknyttede borettslagene. Ved avhending av borettsandeler utløses forkjøpsrett for boligbyggelagets medlemmer. De som kan gjøre forkjøpsretten gjeldende er nevnt i borettslagets vedtekter etter innbyrdes prioritet. Den forkjøpsrettsberettigede trer inn i den avtalen som utløser forkjøpsretten, (men bl.a. arv eller tvangsalg kan også utløse forkjøpsrett) og overtar andelen til den pris og på de vilkår avhenderen og erververen ble enig om. Forkjøpsretten er en omsetningsbegrensning på borettsandeler i tilknyttede borettslag, men det ser ikke ut til at denne begrensningen medfører at borettslagsboliger med forkjøpsrett omsettes til lavere pris enn andre tilsvarende boliger. Borettslagsloven kapittel 4 V har nærmere regler om forkjøpsrett. Det fremgår bl.a. av loven at avhending av andeler mellom visse nærstående ikke utløser forkjøpsrett f.eks. der foreldrene selger sin andel til et av sine barn. Stiftelse av borettslag. Et borettslag stiftes ved at det opprettes et stiftelsesdokument som skal inneholde opplysninger om stifterne, antallet andeler, andelenes størrelse, når andelen skal innbetales og dessuten navnene på styrets medlemmer og lagets revisor. Stiftelsesdokumentet skal også inneholde borettslagets vedtekter og det er ikke store krav til hva de må inneholde, men det kan tas inn andre vedtekter enn de lovbestemte – f.eks. om forkjøpsrett. I praksis stiftes borettslag av den som skal oppføre boligene og selge disse til de fremtidige andelseiere – et boligbyggelag eller en annen utbygger (f.eks. en entreprenør). De som skal bo i borettslaget kjøper andelene og får da en lovbestemt rett og plikt til å bruke boligen. Andelseiers økonomiske ansvar er begrenset. Andelseierne har ikke noe direkte ansvar for den gjeld borettslaget har. Borettslagets kreditorer må forholde seg til laget og kan ikke gå på den enkelte andelseier. Andelseierne har heller ikke plikt til betale noe tilleggsinnskudd i laget ut over det som følger av loven om betaling av andelskapital, borettsinnskudd og felleskostnader. Andelseieren kan dessuten si opp boretten med en seks måneders frist. Etter det er andelseieren kvitt sine forpliktelser overfor borettslaget, men han taper samtidig retten til boligen. Felleskostnader. Indirekte har andelseierne et ansvar fordi de må betale sin del av de løpende utgifter til borettslaget. Disse utgiftene kalles i borettslagsloven for felleskostnader. Felleskostnadene består av borettslagets driftsutgifter (som kan være alt fra utgifter til vedlikehold og reparasjoner, til kommunale avgifter og strøm til fellesareal) samt renter og avdrag på borettslagets lån. Det er m.a.o. ingen forskjell på andelseiere og andre boligeiere på det området. Felleskostnadene i borettslaget skal fordeles mellom andelseierne ut fra forholdet mellom verdiene på boligen eller etter andre kriterier. Fordelingsnøkkelen skal fremgå av bygge- og finansieringsplanen som er endel av stiftelsesgrunnlaget til borettslaget. Det er vanlig å bruke boligenes areal som innbyrdes fordelingskriterium, eventuelt i kombinasjon med andre fordelingskriterier. F.eks. kan halvparten av felleskostnadene fordeles etter arealet på boligene og den andre halvparten fordeles likt mellom alle. I visse tilfeller kan det bli spørsmål om fordelingen av felleskostnadene bør endres, f.eks. fordi ombygging og påbygging har medført endringer i verdiforholdene mellom boligene. Loven tilsier imidlertid at ikke enhver endring medfører endring i fordelingsnøkkelen. Det må vesentlige endringer til før det blir snakk om å endre fordelingskriteriene. I særlige tilfeller hvor enkelte kostnader kan fordeles etter nytte eller forbruk, kan andelseierne kreve at disse holdes utenfor fordelingsnøkkelen. Det er imidlertid ikke slik at i alle tilfeller hvor de ulike andelseierne har ulik nytte av et tiltak kan dette kreves fordelt etter nytte eller forbruk. Utgangspunktet er at den opprinnelige fordelingsnøkkel ligger fast slik at andelseiere uten barn må betale for anlegg av lekeplass, og andelseiere uten bil må betale for vedlikehold av borettslagets garasjer. Det er bare "i særlige tilfeller" man kan kreve kostnadsfordeling etter nytte eller forbruk. Hvis f.eks. bare den ene av et borettslags to bygninger får installert heis, kan antakelig de som bor i bygningen uten heis slippe å betale for installasjons- og vedlikeholdskostnadene for heisen. De vil ikke ha noen nytte av heisen. Andel og rettregistrering av andel. Innskudd. Borettsandelen representerer den eierandel en person har som medeier i borettslaget og kan sammenlignes med en aksje i et aksjeselskap. Alle andelseierne i borettslaget har én stemme på generalforsamlingen selv om boligene og størrelsen på fellskostnadene kan variere. Slik sett er borettslaget en demokratisk sammenslutning. Andelene og hvem som eier dem skal registreres i Borettsregisteret som er en avdeling av Statens kartverk lokalisert til Kinsarvik i Ullensvang kommune. Korrekt andelsnummer består av borettslagets organisasjonsnummer fra Brønnøysundregistrene, samt andelsnummeret. Det er kun anledning til å eie én andel i ett og samme borettslag, med unntak for juridiske personer (f.eks. kommuner), som kan eie opptil 10% av andelene. Den som er registrert som andelseier kan overdra andelen sin og dette vil bli registrert på samme måte som overskjøting av fast eiendom. Andelseieren kan også pantsette andelen til sikkerhet for lån og andelseierens kreditorer kan ta utlegg i andelen på samme måte som i fast eiendom – også dette må registreres for at kreditor skal få rettsvern. Slik registrering skjer etter reglene i borettslagsloven kapittel 6 og kalles der for rettsregistrering. Reglene er stort sett de samme som ved tinglysing av rettigheter i fast eiendom. Borettslagets eiendom er tinglyst på vanlig måte fra før av og borettslaget kan pantsette hele eiendommen ved låneopptak. Andelseierne kan skyte inn penger i borettslaget. Dette kalles borettsinnskudd og er et lån fra andelseieren til borettslaget. Innskuddet skal sikres med pant i borettslagets faste eiendom. Innskuddet utgjør som regel bare en mindre del av borettslagets finansiering. Hoveddelen av midlene låner borettslaget hos eksterne långivere (banker). Dette eksterne lånet er lagets fellesgjeld som altså nedbetales via felleskostnadene. Fellesfinansiering. Ettersom det er borettslaget som eier boligene kan også borettslaget pantsette eiendommen og dermed skaffe seg lån. Dette gjør det enkelt å finansiere bygging og senere vedlikehold og restaurering av boligene. Den nye borettslagloven av 2003 som trådte i kraft i 2005 åpner for at ikke bare boligbyggelag, men alle og enhver kan kontorstifte borettslag. Det har sammen med finansieringsformen medført at bygging av borettslagsboliger har skutt fart de senere årene. Også eksisterende bygninger har blitt omdannet til borettslag. Andelseier må selv bruke boligen. Hovedregelen er at andelseierne selv skal bo i borettslaget. Når andelen skifter eier bortfaller også bruksretten, og når andelseieren ikke lenger bruker boligen selv må han normalt selge andelen, men det er gjort visse unntak. I tidsbegrensede perioder og i særlige tilfeller kan andelseieren overlate bruken av boligen til andre. Dette endrer ikke andelseierens økonomiske ansvar overfor borettslaget. Når andelseieren i utgangspunktet må bo i boligen medfører det at borettslagsboliger ikke uten videre kan benyttes som spekulasjons-og investeringsobjekt. Tidligere regler. Det har opp gjennom årene vært politisk strid om adgangen til å oppløse borettslag – særlig de som er tilknyttet et boligbyggelag. Opprinnelig hadde borettslagsloven av 1960 regler som gav et kvalifisert flertall adgang til selv å bestemme dette på to etterfølgende generalforsamlinger – hvorav den ene skulle være lagets ordinære generalforsamling. På grunn av prisregulering og ugunstige skatteordninger, var det fordelaktig å foreta slik oppløsning, samtidig som dette skadet boligsamvirket og undergravde forkjøpsretten for boligbyggelagenes medlemmer. I 1974 fikk vi derfor en lovendring hvoretter departementet måtte samtykke i oppløsning, og forutsetningen var at slikt samtykke bare skulle gis i særlige tilfeller. Noen år senere fikk vi en reprise på oppløsningsbølgen da eiendomsmegler Jørgen Stray hevdet at borettslagene stod fritt til å selge boligene til andelseierne, og loven ble på ny endret i februar 1979 for å fjerne enhver tvil. Men Stray-metoden hadde aldri vært lovlig, slo Høyesterett fast i 1982. Etter regjeringsskiftet høsten 1981 ble det fri oppløsningsrett for frittstående borettslag, mens godkjenningsordningen ble beholdt for de tilknyttede. Dagens regler. Dagens regler er i hovedsak felles for tilknyttede og frittstående lag og hensynet til forkjøpsrett for boligbyggelagsmedlemmer er ivareta på annen måte enn ved offentlig godkjenning. Nå kreves det to tredjedels flertall "av alle andelseiere" – ikke bare de som møter – på to etterfølgende generalforsamlinger hvorav den ene er den ordinære. I frittstående lag er dette tilstrekkelig. I lag der en tredjeperson (som oftest et boligbyggelag) har vetorett overfor vedtektsendringer, er oppløsningsvedtaket ikke gyldig medmindre det godkjennes av den som har vetoretten. Men videreføres vedtekten som vetoretten er knyttet til, kan godkjenning ikke nektes. Når det er truffet gyldig vedtak om oppløsing, skal det velges et avviklingsstyre som skal sørge for at lagets forpliktelser blir dekket og deretter fordele lagets verdier mellom andelseierne. Som regel er det meningen at andelseierne skal fortsette å eie boligene – enten som selveierboliger eller som eierseksjoner – og da vil avviklingsstyret foreta en slik naturaldeling. Norske Boligbyggelags Landsforbund. A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) er fellesorganisasjonen for 64 boligbyggelag som står tilsluttet NBBL. Boligbyggelagene hadde ved slutten av 2010 812 174 medlemmer, vel en fjerdedel har meldt seg inn det siste tiåret. Boligbyggelagene forvaltet ved utgangen av 2010 tilsammen 260 605 boliger organisert i 5 315 tilknyttede borettslag. I tillegg kommer forvaltning av 47 483 boliger i frittstående borettslag og 99 228 boliger i sameier. NBBL arbeider med saker som opptar både boligbyggelag, borettslag og beboere. NBBL ble etablert i 1946 som en del av gjenreisningen av Norge etter andre verdenskrig, med særlig ansvar for boligbygging. Øystein Johannesen er styreleder og Thor Eek administrerende direktør i NBBL. Risvollan borettslag. Risvollan borettslag er Norges største borettslag med 1 113 leiligheter, og ligger vel 5 km sør for Trondheim sentrum. Det utgjør det meste av området Risvollan. Borettslaget ble etablert i 1970 etter en arkitektkonkurranse utlyst av Trondheim kommune i 1967. Konkurransen ble vunnet av trondhjemsarkitektene Brantenberg og Hiorthøy som fikk jobben med å forestå prosjektering og utbygging av området. Området er tegnet etter inspirasjon fra italiensk byarkitektur, noe en tydelig ser på de mange små og hyggelige piazzaene. På grunn av størrelsen er det fem bussholdeplasser fordelt på de 500 målene som laget utgjør. Borettslaget har 12 fast ansatte som sørger for driften av 8 ulike boligområder i rekkehus/lavblokk, samt 55 leiligheter i en høyblokk integrert i et forretningssenter. Borettslaget sender informasjon til beboerne blant annet gjennom TV Risvollan. Ilan Pappe. Ilan Pappe (født 1954) er professor ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Exeter i Storbritannia. Han har BA fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem og Ph.D. fra Oxford-universitetet i England. Han er kjent som en av de nye historikerne i Israel, og er også en anti-sionistisk aktivist og talsperson for palestinernes rettigheter. Hans mest kjente bok er "A History of Modern Palestine: One Land, Two Peoples", der han forsøker å overvinne både den israelske og arabiske ortodoksien i forhold til Israels/Palestinas historie. Han har også skrevet bøkene "The Making of the Arab-Israeli Conflict, 1947-1951" og "The Israel/Palestine Question". I sin nyeste bok "The Ethnic Cleansing of Palestine" (2006) hevder han at Israels første leder, David Ben-Gurion, og hans sosialistiske kolleger allerede fra 1930-tallet besluttet at araberne i Palestina "må vekk, men vi trenger et passende øyeblikk for å få det til, som en krig", slik Ben-Gurion skrev i et brev til sin sønn i 1937. Pappe sier videre at, allerede før FNs delingsplan var vedtatt, gjorde Ben-Gurion det derfor klart at de jødiske militærstyrkene måtte være i stand til ikke bare å stå imot et mulig angrep fra de arabiske nabolandene, men også å erobre så mye av Palestina som mulig, og helst hele landet. I begynnelsen av mars 1948 ble dette konkretisert i en plan, den såkalte "Plan D", som omfattet erobring av et adskillig større område enn det FN hadde tildelt jødene, og der enhver motstand måtte slås ned, "de væpnede styrkene må utryddes, og befolkningen må fjernes". Ilan Pappe er tilhenger av akademisk boikott av Israel, og var i 1996 kandidat til Knesset for det israelske kommunistpartiet Maki. Den varme perioden i middelalderen. Den varme perioden i middelalderen varierer lite mellom forskjellige studier Den varme perioden i middelalderen (MWP) var en uvanlig varm periode under den europeiske middelalder, som varte fra det 10. århundre til det 14. århundre. Det er diskutert at en bedre betegnelse på perioden hadde vært middelalder klimatisk avvik. Denne perioden er ofte nevnt i diskusjoner rundt global oppvarming og drivhuseffekten. Atle Hansson. Atle Hansson (født 9. oktober 1971 i Os i Hordaland) er en norsk illustratør og avistegner. Han er utdannet innen billedkunst ved Ecole des Beaux-Arts du Valais i Sveits. Han er selvlært som illustratør, og har arbeidet som frilanser siden 2001. Hansson nytter varierte teknikker, både manuelle (akvarell, tusj, blyant, gouache, akryl) og digitale (vektor, digitalt maleri). Illustrasjonene er ofte fargesterke og uttrykksformen kan gjerne være enten humoristisk, konseptuell eller realistisk. Han er fast bidragsyter til flere aviser og tidsskrifter, og tegner illustrasjoner til bøker, brosjyrer, kataloger, presentasjonsmateriell m.m. Hansson står bak nettstedet der han gir hjelp og informasjon til frilansere, og har dessuten skrevet (Pourquoi Publishing, 2008). Eksterne lenker. Hansson, Atle Hansson, Atle Hansson, Atle Cerrado. Cerradoen er en tropisk savanne i Sør-Amerika, der mesteparten ligger i det indre av Brasil. Cerradoen har et areal på 1 916 900 km² og dekker deler av delstatene Goiás, Det føderale distrikt samt mesteparten av delstatene Mato Grosso, Mato Grosso do Sul og Tocantins. Videre dekker den de vestlige delene av Minas Gerais og Bahia de sørligste delene av Maranhão og Piauí samt mindre deler av São Paulo og Paraná. Den strekker seg også inn i de nordøstlige deler av Paraguay og de østlige deler av Bolivia. Cerradoen utgjør 22% av Brasils landareal og er på størrelse med Alaska. Cerradoen er karakterisert med et variert plante- og dyreliv. Blant annet lever den sjeldne hyasintaraen kun her. På de enorme grasslettene finner man også titusenvis av termittuer, selve grunnlaget til kjempemaurslukerens ("Myrmecophaga tridactyla") evolusjonære suksess. Denne biodiversiteten er imidlertid truet av moderne monokulturelt jordbruk og da spesielt av dyrking av soyabønner. Nobels fredsprisvinner i 1970, Norman Borlaug, har beskrevet cerradoen som et av de siste store områder på jorden som egner seg nydyrkning for jordbruk. Nasjonalparkene Chapada dos Veadeiros og Emas er derfor opprettet for å bevare deler av Cerradoen. Magnhildskartunnelen. Magnhildskartunnelen er en veitunnel på fylkesvei 614 i mellom Flora og Bremanger kommuner i Sogn og Fjordane. Tunnelen er 2897 meter lang og går gjennom Myklebustfjellet mellom Myklebustdalen og Grytadalen. Byggingen begynte i 1959 og tunnelen sto ferdig i 1965. Komiker. En komiker ((av *komikk) komisk skuespiller; komedieforfatter; morsom person) er en artist som prøver å få mennesker til å le ved hjelp av ulike virkemidler. Dette kan være vitser, historier med et morsomt poeng, eller innslag av visuell underholding som overdimensjonerte klær, humoristiske antrekk, og diverse leketøy. En komiker som henvender seg direkte til publikum kalles en stand-up-komiker. Det finnes en mengde komikere både i Norge og internasjonalt. Ferritin. Ferritin er et stort, rundt protein som det finnes mest av i leveren. Det er menneskekroppens viktigste "dynamiske" jernlager (med "dynamiske" menes kun "utenom det jernet som inngår i hemoglobin/myoglobin"). Proteinet er satt sammen av 24 like deler (mindre proteiner/polypeptider) som danner et hult "skall" som jernioner kan pumpes inn i. Inne i dette skallet krystaliseres jernionene ut sammen med fosfat- eller hydrokysidioner (OH-). Hvert slikt ferritin-skall kan lagre opptil 4500 jernioner. Serum ferritin nivåer måles ofte ved mistanke om en jernmangel-anemi. Det er på en måte et mål på hvor mye jern som er lagret i kroppen. Ved øket senkningsreaksjon vil serumferritinanalysen være kunstig forhøyet. Gry Jannicke Jarlum. Gry Jannicke «J-Diva» Jarlum (født 6. april 1962 i Oslo) er en svensk-norsk popmusiker og forfatter. Som musiker er hun best kjent for singelen «Svake mennesker» fra 1981 som lå på førsteplass på VG-lista i 16 uker. Singelen og Jannicke var i 2007 tema for en av episodene i NRK-serien Landeplage med Ravi som programleder. På 1990-tallet er hun trolig mest kjent for sine sin påståtte kjennskap til utenomjordisk liv, og boken "Du er jeg" som utkom i 1994 hevder hun selv ble skrevet med automatskrift. Ifølge henne selv fikk hun sin første bevisste UFO-opplevelse av tredje, fjerde og femte grad den 9. mars 1992. I 1994 lagde et større TV-selskap fra Japan en dokumentarfilm om Jannicke og hennes påståtte UFO-opplevelser. I 1996 lagde både TV3 og TVNorge tilsvarende dokumentarer. I 2002 ga hun ut tre CD-er som samlet fikk terningkast fire i Dagbladet, og var også hovedperson i en virkelighetsserie ledet av Christine Koht som het "Koht vs. J-Diva" som ble sendt på NRK2. Hun var med på "Robinsonekspedisjonen" på TV3 i 2004 og var ved valget i 2005 kandidat for Demokratene. J-Diva. Alle er utgitt 23. september 2002 på J-Diva Records AS. Socialdemokraterne. Socialdemokratiet, oftest kalt Socialdemokraterne (S), er et sosialdemokratisk politisk parti i Danmark. Partiet ble dannet høsten 1871, har vært representert i Folketinget siden 1884 og var landets største parti i perioden 1924–2001. Socialdemokraternes skandinaviske søsterpartier er Arbeiderpartiet i Norge og Socialdemokraterna i Sverige. Prioriterte saker for Socialdemokraterne ved folketingsvalget 2011 var stimulering av det private næringsliv, investeringer i infrastruktur, et sterkt offentlig helsevesen med mindre overbetaling for behandling og medisiner, flere skole-, studie- og praksisplasser samt reduksjon av offentlig byråkrati. På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «A». Socialdemokraterne har 44 mandater i Folketinget og 4 mandater i Europaparlamentet. Partiformann siden 2005 er Helle Thorning-Schmidt, som i 2011 dannet regjering. Politisk plattform. Partiets formålsparagraf lyder: «Socialdemokratiets formål er at virke for de demokratiske, socialistiske ideers udbredelse og anerkendelse i henhold til partiets programmer og at fremme økonomiske, kulturelle og politiske interesser i overensstemmelse med idégrundlaget.» Organisasjon. Socialdemokraterne har 57 000 medlemmer, og 45 av Danmarks ialt 98 borgermestere (ordførere). Partiet har også 3 av 6 formenn for danske Regionråd – i Region Nordjylland, Region Midtjylland og Region Hovedstaden. Partiets nåværende leder er Helle Thorning-Schmidt, mens Lars Midtiby er partisekretær. Socialdemokraternes ungdomsorganisasjon er Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU), ledet av Jacob Bjerregaard Jørgensen. Historie. Socialdemokratiet ble stiftet 1871 av Louis Pio, Harald Brix og Paul Geleff. Målet var å organisere den voksende arbeiderklassen i et sosialistisk parti. Det første prinsipprogram, "Gimle-programmet", ble vedtatt på kongressen i Frederiksberg 8.juni 1876. Det gikk derimot veldig sakte framover og partiet fikk ikke noe gjennombrudd før 1900-tallet. Dannelsen av dansk LO i 1898 ga sterkere organisering rundt partiet. Partiprogrammet fra 1913 er det siste marxistisk formulerte prinsipprogram, og ble stående helt til 1961. Spørsmålet om stemmerett for kvinner ble reist med ny styrke, og vant igjennom i 1915. partileder Thorvald Stauning gikk allerede i 1916 inn som statsråd i en samlingsregjering under krigen, men dette forble et unntak i disse årene med opposisjonstilværelse. Odensekongressen i 1923 ble en milepæl, partiet erklærte seg rede til å danne regjering under den rådende økonomiske krisen. Etter folketingsvalget i 1924 ble Socialdemokratiet det største parti i Danmark med 36,6 prosent av stemmene, og partiet dannet for første gang regjering med Thorvald Stauning som statsminister. Den ble avlsøt av en ny Venstreregjering i 1926, men etter store sosiale innstramminger kom sosialdemokratene igjen til makten i 1929 under ledelse av Thorvald Stauning, med historiekren P.Munch som utenriksminister. Regjeringens krisepolitikk under depresjonen i 1930-årene ga stor oppslutning, og partiet fikk 46,2 prosent av stemmene i 1935. Under Andre verdenskrig samarbeidet regjeringen med den tyske okkupasjonsmakten, og det ble avholdt folketingsvalg under krigen. Ved valget i 1943 fikk Socialdemokratiet 44,5 prosent av stemmene. Samarbeidet med okkupasjonsmakten var upopulært og førte til valgskred i 1945. Danmark fikk igjen borgerlig regjering. Men allerede 1947 dannet sosialdemokraten Hans Hedtoft regjering og førte Danmark inn i NATO. På 1950-tallet innførte sosialdemokratene allmenn folketrygd i 1956. Frem til 1982 satt Socialdemokratiet med få unntak ved regjeringsmakten. En sosial innstramming i 1967 ga framgang for Socialistisk Folkeparti, og borgerlig trepartiregjering 1967-71. De lengste avbrekk har vært dagens Venstre-regjering under Anders Fogh Rasmussen og Poul Schlüters regjering på 1980-tallet. Den forrige regjering Socialdemokratiet deltok i ble ledet av Poul Nyrup Rasmussen fra 25. januar 1993 til 27. november 2001. Han sto bak det nasjonale kompromiss om danske unntak fra Maastricht-traktaten som sikret flertall på 57% i EU-avstemningen 18.mai 1993. Socialdemokraterne står sterkt i arbeiderbydelene i og rundt København, samt i storbyene i Jylland og i de mindre religiøst utkantkommunene i Østjylland, vestlige Sjælland og øyene i Storebælt. I 2000 ble Ritt Bjærregaard valgt til overborgermester i København, mens Århus-ordfører Nicolai Wammen er nestformann i partiet. Valgresultatet i 2005, under den kortvarige partilederen, ble en skuffelse med 25,8% i Folketingsvalget og 34,3% i kommunalvalget. I 2007 skrev statsminuister Anders Fogh-Rasmussen ut nyvalg hvor Socialdemokratiet hadde store forventninger til å bedre resultatene under deres nye partileder Helle Thorning-Schmidt. Men i riksvalget gikk oppslutningen tilbake med 0,3%p til skuffende 25,5% av stemmene, som tangerte forrige resultat og ble ny bunnotering for partiet i etterkrigstiden. I 2007 og 2008 har Socialdemokraterne mistet oppslutning, og kjemper for å sette dagsorden i en ny politisk virkelighet hvor Karikaturstriden og arbeidskraftmangelen tvinger fram mer sammensatte syn på dansk innvandringspolitikk. I mars 2008 fikk Socialistisk Folkeparti mer enn 20-22 % oppslutning på meningsmålingene – på bekostning av Socialdemokraterne som nå lå på 18-22 % – etter at SF i "karikaturdebatten" for første gang brakte en venstreorientert kritikk av radikale islamister og satte Socialdemokratiet i skyggen av den politiske debatten. I folketingsvalget i 2011 gikk partiet ytterligere tilbake og fikk 24,9 % av stemmene og 44 mandater. Likevel ble partiets formann Helle Thorning-Schmidt ny statsminister da hun dannet koalisasjonsregjeringen regjeringen Helle Thorning-Schmidt der også Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre deltar. Venstre (Danmark). Venstre, Danmarks Liberale Parti, oftest bare Venstre (V), er et liberalt politisk parti i Danmark. Partiet i sin nåværende form ble dannet i 1910, men det kan føre sin historie tilbake til dannelsen av Det forenede Venstre i 1870. Den landsomfattende partiorganisasjonen ble imidlertid først dannet i 1929. Siden 2001 er det Danmarks største parti. Frem til 1990-årene ble Venstre regnet som et bondeparti i slekt med Senterpartiet i Norge, mens Radikale Venstre stod nærmere det norske Venstre. Blant annet var Venstre det lavkirkelige utkantpartiet med sterk støtte i distriktene på vestkysten, altså de minst urbane områdene av Danmark. Partiets forrige formann, Anders Fogh Rasmussen, forandret partiets politikk på flere måter. I dag vedkjenner Venstre seg en mer liberal politikk, men det definerer seg fremdeles som et sentrumsparti. Den nye stilen gav nye velgergrupper og langt større oppslutning enn tidligere. Venstre er nå det ledende partiet på borgerlig side i Danmark, og tiltrekker seg grupper som politisk står langt nærmere det norske Høyre. Prioriterte saker for Venstre er en ansvarlig økonomisk styring, velferdsreformer, pasienters rettigheter, styrkede resultater i folkeskolen, en konsekvent og forholdsvis restriktiv utlendingepolitikk samt gunstige rammevilkår for næringslivet. På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «V», men hadde «D» før 1971. Fra 2011 har Venstre 47 mandater i Folketinget og 3 mandater i Europaparlamentet. Partiet hadde statsministeren i koalisjonsregjeringer med Det Konservative Folkeparti 2001–2011. Partiformann siden 2009 er tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen. Politisk plattform. Partiets prinsipprogram innledes slik: «Mennesket trives bedst i frihed under ansvar. Frihed betyder fravær af tvang – men også, at mennesket er frit til at tage ansvar for sit eget liv og medansvar for andre mennesker og fællesskabet.» Partiets opprinnelige hovedmotstander var Højre, men i dag har Socialdemokratiet overtatt denne rollen. Venstre har i de senere år profilert liberalismen som ideologi, hvilket har gitt utslag i blant annet ønsket om omfattende reduksjon av offentlig sektor, økt markedsstyring og privatisering samt en positiv holdning til Den europeiske union. Organisasjon. Lars Løkke Rasmussen, partiformann siden 2009 og statsminister 2009–2011. Venstres landsomfattende organisasjon ble dannet i 1929, og før den tid eksisterte det ingen valgt, sentral ledelse. Etter 1929 har partiet vært oppbygd som et masseparti, og det hadde en toppnotering i medlemstall med 200 000 i 1950. Dagens organisasjonsstruktur ble innført den 1. januar 2007, og denne har færre ledd mellom velgerforeningene og den sentrale ledelsen, sammenlignet med den forrige. Venstre er organisert i flere nivåer, hvorav (per 1. juli 2010) 492 velgerforeninger med tilsammen 51 786 medlemmer danner grunnlaget for partiets virksomhet. Det kan være flere velgerforeninger i hver kommune, som i sin tur dekkes av kommuneforeninger. Fra kommuneforeningene velges kandidatstyrer og regionstyrer, som nominerer kandidater til kommunestyrer, regionråd og Folketinget. Partiets øverste myndighet er det årlige landsmøtet, hvor omlag 2 000 delegater deltar. Landsmøtet vedtar partiets program og velger partiets hovedstyre. Hovedstyret består av formannen, nestformannen, kassereren, formennene i kommuneforeningene, formenn i regionstyrene, representanter fra folketingsgruppen, ministre, Venstres gruppeleder i Europaparlamentet, representanter fra Venstres Ungdom, Liberalt Oplysnings Forbund og Venstres Redaktørforening, formannen i Venstres faste utvalg, Venstres medlemmer av Kommunernes Landsforening og Danske Regioners formannskap samt syv landsmøtevalgte medlemmer. Fra hovedstyret utgår et forretningsutvalg, en rekke faste utvalg og politiske nettverk. Venstres tilknyttede organisasjoner er Venstres Ungdom (VU), Danmarks Liberale Studerende (DLS), Liberalt Oplysnings Forbund (LOF) og Venstres Redaktørforening. Disse har gjerne representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet. Jakob Engel-Schmidt fra Birkerød, Anne Gæmelke fra Ribe og Sonny Berthold fra Egtved er formenn i henholdsvis Venstres Ungdom, Danmarks Liberale Studerende og Liberalt Oplysnings Forbund. Medlemsbladet "Liberalt Overblik" utkommer til partiets medlemmer fem ganger årlig. Venstrepartier før 1910. I Rigsdagen oppstod det på 1800-tallet en rekke forskjellige grupperinger som hadde en motstand mot Nationale Godsejere og De Nationalliberale til felles. Venstregruppene talte helst bøndenes sak i rikspolitikken, og de hadde sine røtter i Bondevennernes Selskab, som ble stiftet i 1846. Det Bjørnbakske Venstre, Det Folkelige Venstre og Det Nationale Venstre slo seg sammen til Det forenede Venstre i 1870, og dette regnes gjerne som starten på det moderne Venstre. Det første programmet kom i 1870, og i 1872 kom et nytt program. Venstres motstandere dannet Højre i 1881. Fra 1870 begynte også lokale velgerforeninger av Venstre å oppstå, og disse ble kalt eksempelvis «grunnlovsvernsforeninger», «folkeforeninger» og «frisinnede velgerforeninger». Venstre arbeidet for folketingsparlamentarisme, mens Højre forsvarte kongens rett til å utpeke sine ministre. Frem til Systemskiftet i 1901 stod derfor den såkalte forfatningskampen mellom Venstre og Højre, og bakgrunnen for denne kan sies å være ulike fortolkninger av Danmarks grunnlov av 1866. I 1877 ble Det forenede Venstre delt i Folketingets Venstre og Det Danske Venstre. Da Venstre i 1894 inngikk forlik med Højre om Københavns Befæstning, ble Venstrereformpartiet stiftet i protest mot «det rådne forlig» av blant andre Viggo Hørup, Edvard Brandes, Jens Christian Christensen og Carl Theodor Zahle. Av andre ledende Venstre-politikere fra denne tiden før 1900 kan nevnes Frede Bojsen, Christen Berg, Sofus Høgsbro og Ludvig Holstein-Ledreborg. Etter 1900 gjorde også Niels Neergaard seg gjeldende. Radikale Venstre bryter ut. I 1905 ble Radikale Venstre dannet som en følge av eksklusjoner fra Venstrereformpartiet, hvor man hadde hatt interne stridigheter om blant annet forsvarspolitikken. Venstre hadde etterhånden gått bort fra sin nedrustningslinje. Radikale Venstre var rendyrket antimilitaristisk og talte husmennenes sak i langt større grad enn Venstre, som med tiden ble storbøndenes parti, mens godseierne fortsatt i første rekke sognet til Højre. Til senere avskallinger av Venstre regnes Det Frie Folkeparti (senere Bondepartiet) i 1935, De Uafhængige i 1953, Liberalt Centrum i 1965, Kristeligt Folkeparti (senere Kristendemokraterne) i 1971 og Ny Alliance (senere Liberal Alliance) i 2007. I Folketinget har det også vært mange overløpere. Radikale Venstre og Venstre regnes fremdeles som søsterpartier av det norske Venstre gjennom medlemskap i europeiske og internasjonale liberale paraplyorganisasjoner. Venstres samling i 1910. Thomas Madsen-Mygdal, statsminister og Venstres første formann. Fra Systemskiftet i 1901 og frem til 1968 var Venstre det selvskrevne borgerlige statsministerpartiet. I 1910 ble to fraksjoner av Venstrereformpartiet forent med Moderate Venstre, som med tiden hadde blitt en avspeilinger av det samme partiet, og man tok navnet Venstre. Den sentrale ledelsen manglet fortsatt, men i 1929 ble landsorganisasjonen etablert. De første foreningene av ungdomsorganisasjonen Venstres Ungdom hadde oppstått i 1908, men her var landsorganisasjonen på plass allerede i 1912. Med Venstres samling i 1910 kom en ny Venstre-regjering under ledelse av Klaus Berntsen. Man holdt tilbake sosiale reformer fordi skattene, etter Venstres mening, hadde blitt urimelig høye. Et forlik med Radikale Venstre og Socialdemokratiet gav Venstre gjennomslag for en ny grunnlov, som ble vedtatt i 1915. Venstres naturlige leder fra samlingen var Jens Christian Christensen, men etter første verdenskrig gjorde næringspolitikken seg mer gjeldende, og især Thomas Madsen-Mygdal ble talsmann for den liberale landbrukspolitikken. Ved folketingsvalget i 1926 fikk Venstre sammen med Det Konservative Folkeparti flertall i Folketinget, og Madsen-Mygdal dannet en mindretallsregjering utgått fra Venstre. Politikken var basert på sosiale nedskjæringer, og regjeringen ble i stor grad lagt for hat av opposisjonen. Sosialpolitikken ført av regjeringen gav Venstre et langvarig stempel som et særinteresseparti uten samvittighet for samfunnets svakeste. De Konservative var misfornøyde med skyggetilværelsen som støtteparti og var også imot regjeringens forsvarspolitisk, og i 1929 bragte de regjeringen i mindretall ved å unnlate å stemme for en ny finanslov. Dette bruddet banet vei for elleve år ved regjeringsmakten for Socialdemokratiet og Radikale Venstre. I 1929 ble Madsen-Mygdal valgt til Venstres første formann. Andre verdenskrig og etterkrigstiden. Knud Kristensen ble valgt til ny formann i Venstre etter Madsen-Mygdal i 1941, og under andre verdenskrig var Venstre et av de store partiene i samlingsregjeringen. Det første valget etter krigen, i oktober 1945, gav fremgang for Venstre, og Knud Kristensen dannet en mindretallsregjering. Kristensen måtte gå av etter to år, da han fikk Folketinget mot seg i det sydslesvigske spørsmål. I etterkrigstiden klarte partiet å få et grep om velgerne i København-området, spesielt idet mange konservative velgere stemte Venstre på grunn av Sydslesvig-politikken. I 1949 gikk Kristensen av som partiformann, og etter et år under Edvard Sørensens ledelse valgte man Erik Eriksen til formann i 1950. Venstre og De Konservative arbeidet opp mot regjeringen for dansk NATO-medlemskap, noe det etterhvert også ble politisk flertall for. Eriksen var statsminister i en regjering utgått av Venstre og De Konservative 1950–1953, og i 1953 fikk man gjennomført en viktig grunnlovsendring. Neste gang partiet kom i regjeringsposisjon var i perioden 1968–1971, men da måtte Venstre finne seg i at Hilmar Baunsgaard fra Radikale Venstre ble statsminister. I 1963 fikk det offisielle partinavnet tilføyelsen «Danmarks Liberale Parti». 1960-årene ble preget av indre splid for Venstres vedkommende, og Eriksen tapte gjenvalg som partiformann mot Poul Hartling i 1965, etter at Eriksen hadde foreslått en sammenslåing av Venstre og De Konservative. Hartling førte en langt mer uavhengig linje overfor De Konservative i årene som fulgte. I 1972 støttet Venstre dansk EF-medlemskap. Med unntak av 1975, som markerte slutten for to år med Hartling som statsminister, gikk Venstre mange dårlige folketingsvalg i møte fra midten av 1960-årene. Nytt borgerlig samarbeid. Tidligere partiformann og statsminister Anders Fogh Rasmussen. I 1977 kom Henning Christophersen inn som partiformann, og Venstre og De Konservative dannet etterhvert en felles opposisjon mot Socialdemokratiets økonomiske politikk. I 1982 ble Poul Schlüter fra De Konservative statsminister, mens Uffe Ellemann-Jensen fra Venstre ble utenriksminister. Regjeringssamarbeidet fortsatte frem til 1993. Ellemann-Jensen ble formann i Venstre i 1984, men maktet ikke å snu den negative tendensen i Venstres valgoppslutning før i 1994. I 1998 var man meget optimistiske med tanke på en valgseier, men man tapte svært knepent, og Ellemann-Jensen trakk seg som formann og statsministerkandidat samme år til fordel for sin nestformann, Anders Fogh Rasmussen. Med Fogh Rasmussen tok Venstre det endelige steget til å bli et almenborgerlig parti. I 2001 ble Venstre landets største parti etter en valgkamp under slagordet «Tid til forandring», hvor sentrale saker var innstramming i innvandringspolitikken, skattelettelser, avskaffelse av ventelister til sykehusene, modernisering i offentlig sektor og økt valgfrihet. For første og hittil eneste gang fikk Venstre over én million stemmer. Siden dengang har Venstre sittet i regjering med De Konservative. I 2009 ble Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO, og Lars Løkke Rasmussen overtok som formann og statsminister, mens tidligere skatteminister Kristian Jensen er nestformann og parlamentarisk leder. Det er delte meninger om hvorvidt samarbeidet med De Konservative og Dansk Folkeparti har gjort Venstres politikk mer høyre- og mindre sentrumsorientert. Lars Løkke Rasmussen har gitt uttrykk for at en innlemmelse av Dansk Folkeparti i regjeringen er uaktuelt. I motsetning til hva eksempelvis De Konservatives formann, Lars Barfoed, mener, har Claus Hjort Frederiksen og representanter fra Dansk Folkeparti hevdet et «verdifellesskap» mellom Venstre og Dansk Folkeparti. Peter Skaarup har ment at Dansk Folkeparti har utøvd stor innflytelse på blant annet Venstres skatte- og innvandringspolitikk. Ifølge Rune Lykkeberg i "Dagbladet Information" inntok Anders Fogh Rasmussen er mer pragmatisk og mindre ideologisk holdning da han ble partiformann i 1998, iallfall i forhold til Uffe Ellemann-Jensen, og partiets liberalistiske fløy fikk desto mindre innflytelse. I den forbindelse har Venstre også blitt beskyldt for å innta en mer sosialdemokratisk retning, ifølge Hans Mortensen i "Weekendavisen". Ved folketingsvalget 2011 tapte Venstre regjeringsmakten, selv om partiet gjorde et bedre valg enn i 2007, ettersom støttepartiene, og spesielt De Konservative, opplevde stor tilbakegang. Radikale Venstre. Det Radikale Venstre (Danmarks social-liberale parti), oftest bare Radikale Venstre (RV) eller De Radikale (R), er et sosialliberalt politisk parti i Danmark. Partiet ble stiftet i 1905 av utbrytere fra Venstrereformpartiet, og inntok en nøkkelrolle i Folketinget på 1900-tallet. Radikale Venstre har et sosialliberalt, eller radikalt liberalt, program med krav om blant annet nedrustning, desentralisering og vidtgående sosiale reformer. Partiet holdning til EU var i begynnelsen splittet, men i dag er partiet et av Folketingets mest EU-positive. Partiets ungdomsorganisasjon er Radikal Ungdom. Fra 2011 har Radikale Venstre 17 mandater i Folketinget. Partiet deltar i regjeringssamarbeid med Socialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti. Klaus Frandsen er partiformann fra 2009, mens Marianne Jelved er parlamentarisk leder fra 2011. Ved siden av Jelved har Margrethe Vestager markert seg som et av partiets fremste ansikter utad. Politisk plattform. Partiet betegner seg som et sosialliberalt sentrumsparti, skjønt dette ikke er spesifisert i partiets vedtekter. Partiet tar avstand fra kapitalisme og sosialisme og søker det man mener er en hensiktsmessig balanse mellom individets frihet og ansvaret overfor fellesskapet. Radikale Venstre motsetter seg stor innflytelse fra organisasjoner og særinteresser i politikken. Desentralisering av makt trekkes fortsatt frem som et viktig prinsipp for partiet. Antimilitarismen er stort sett forlatt, og partiet støtter et forpliktende dansk medlemskap i NATO. Stiftelse og Zahles storhetstid. Partiet ble stiftet den 21. mai 1905 i Odense, hvor 538 delegerte fra en rekke Venstre-velgerforeninger over hele landet vedtok partiets navn, program og vedtekter. Det vedtatte programmet fikk deretter tilslutning av de folketingsmedlemmene som hadde blitt ekskludert av Venstrereformpartiet i januar 1905 på grunn av politiske uenigheter om blant annet forsvaret. Utgangspunktet for Radikale Venstre var en konsekvent antimilitarisme, almen stemmerett, forbedring av husmennene og de dårligst stilte byboernes kår og et bedre utdannelsessystem for alle. Det liberale grunnsynet og individets rettssikkerhet skulle bevares, men staten måtte påta seg et ansvar. Fra 13. til 14. mai ble Den radikale Ungdoms Forbund, senere Radikal Ungdoms Landsforbund (RUL), stiftet på et landsmøte i Randers. Dannelsen skjedde med basis i Københavns radikale Ungdomsklub, som ble stiftet i 1904. Radikal Ungdom besluttet at organisasjonen skulle arbeide i prinsipiell tilslutning til Odense-programmet, som Radikale Venstre hadde vedtatt i 1905. Med partiets rolle i sentrum av dansk politikk og en overveiende pragmatisk innstilling har det hatt en avgjørende rolle i dannelsene av regjeringer i Danmark. Allerede i 1909 dannet det regjering alene med Carl Theodor Zahle som statsminister med støtte fra Socialdemokratiet. Regjeringen gikk av året etter, men Zahle ledet også en regjering på samme grunnlag i årene 1913–1920. Zahle innhadde en nøkkelrolle i partiet i dets første tyve år, blant annet som parlamentarisk leder 1905–1909, 1910–1913 og 1920–1928. Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som Påskekrisen. Kong Christian X avskjediget statsminister Zahle imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert De Konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemmingen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning. Radikale Venstre støttet kun en innlemmelse av Flensburg i kongeriket dersom flensburgerne ønsket det selv. I årene 1929–1940 deltok Radikale Venstre i regjeringer ledet av Thorvald Stauning fra Socialdemokratiet. Scavenius og okkupasjonen. Brosjyre utgitt av Radikale Venstre foran folketingsvalget 1945. Antimilitaristen og statstjenestemannen Erik Scavenius var en ledende skikkelse i Radikale Venstre gjennom mellomkrigstiden, og var ikke engang medlem av partiet da han ble utnevnt til utenriksminister som 32-åring i 1909. Under første verdenskrig ble han helt sentral i arbeidet for å sikre den danske nøytraliteten. I 1937 fratrådte han sin stilling ved den danske delegasjonen til Folkeforbundet, men ble uventet dratt inn i datidens begivenheter igjen noen år senere. Under andre verdenskrig ble Scavenius satt til å lede en samarbeidsregjering under okkupasjonsmaktens overvåkning fra 1942, og selv om Scavenius formelt ble sittende frem til frigjøringen i 1945, var han i praksis statsminister bare frem til august 1943. Scavenius' rolle under okkupasjonen er fremdeles omdiskutert, og i mange år stod han som et symbol på den såkalte samarbeidspolitikken, som for mange har vært betraktet som en motsetning til motstandskampen. Historikere som Bo Lidegaard og Søren Mørch har derimot pekt på at Scavenius' politikk sparte den danske befolkningen i alminnelighet og de danske jødene i særdeleshet for store lidelser. Blant historikerne er det også bred enighet om at samarbeidspolitikken inntil august 1943, da Scavenius nettopp valgte å levere regjeringens avskjedsbegjæring, hadde stor folkelig støtte. Scavenius, som allerede i 1937 var innstilt på å tre ut av aktiv tjeneste, inntok heller ingen politisk rolle etter frigjøringen. Etter andre verdenskrig. Radikale Venstre deltok i regjeringer ledet av Socialdemokratiet 1957–1964 og i borgerlig ledede regjeringer 1968–1971 og 1988–1990. Hilmar Baunsgaard var statsminister 1968–1971, og er partiets hittil siste i vervet. Baunsgaard var særlig kjent for sin evne til å nå ut til velgerne med sitt budskap gjennom fjernsynet. Foruten kort tid etter dannelsen hadde partiet nettopp sin velgermessige storhetstid under Baunsgaards ledelse i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. På denne tiden hadde også partiet omkring 30 000 medlemmer. Både i oppslutning og medlemstall ble 1980-årene en nedtur, men fra 1990-årene har det igjen gått oppover. I 1994 ble Radikal Ungdom, i likhet med en rekke andre politiske ungdomsorganisasjoner, felt i den såkalte tippemiddelsaken, hvor det ble oppdaget at organisasjonene hadde hatt kunstige høye medlemstall og dermed fått et uberettiget høyt tilskudd. Radikal Ungdom ble formelt nedlagt for så å gjenoppstå. I 1993 kom partiet igjen med i en regjering ledet av Socialdemokratiet, og denne ble sittende frem til 2001, hvoretter Radikale Venstre ble sittende ti år i opposisjon. I forbindelse med folketingsvalget i 2005 lyktes det for Radikale Venstre å tiltrekke flere skuffede velgere fra den sosialdemokratiske venstrefløyen. Dette var dog et paradoks, ettersom partiet siden midten av 1990-årene har beveget seg ganske langt til høyre i fordelingspolitikken. Samfunnsforsker Johannes Andersen har forklart det med at velgerne enten ikke har vært opptatt av fordelingspolitikken, eller at innvandrings-, justis- og utdannelsespolitikk bare betyr mer for dem. I 2006 utløste et såkalt frihetsbrev fra Radikale Venstre, hvor partiet gav uttrykk for at man ville ha en radikalt ledet regjering og hverken støtte en regjering under Anders Fogh Rasmussen eller Helle Thorning-Schmidt. I løpet av 2006 tapte Radikale Venstre mye av sin oppslutning på meningsmålingene, og strategien om «Den andre vei» ble ansett som mislykket. Den påfølgende uroen i partiet førte til at Naser Khader og Anders Samuelsen forlot partiet og dannet Ny Alliance. Det ble startskuddet for et oppgjør med den linje partiet, og især Marianne Jelved, hadde stått for. Flere kommentatorer oppfordret Jelved til at gå av, og den 15. juni overtok Margrethe Vestager så det politiske lederskapet etter å ha stått i spissen for å redefinere partiets politiske kurs. Den 8. oktober 2008 forlot Simon Emil Ammitzbøll partiet etter uenigheter med Vestager. Ved folketingsvalget i 2011 nøt Radikale Venstre stor fremgang og ble Folketingets fjerde største parti med 17 mandater. Partiet dannet regjering sammen med Socialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti, støttet av Enhedslisten og med Helle Thorning-Schmidt som statsminister. Hotel d'Angleterre. Hotel d'Angleterre er et over 250 år gammelt femstjerners hotell på Kongens Nytorv 24 i København. Under Christian Vs regjeringstid bygget storkansler Frederik Ahlefeldt et stort palé på tomten hvor hotellet ligger i dag. Etter den siste store bybrannen i 1795 overtok traktør Gottfried Rau bygningen og innredet hotell under det navnet det fremdeles benytter. I en periode hadde «Den engelske Klub» tilholdssted i lokalene. I 1877 kjøpte byggeselskapet eiet av Tietgen det gamle paléet for 285 000 riksdaler. Huset ble bygget om og utvidet etter tegninger av arkitektene Vilhelm Dahlerup og Georg E.W. Møller i 1873–75. Frydenbø Holding. Frydenbø Holding AS er et familieiet aksjeselskap med kjernevirksomheter innen bil, eiendom og marine. Selskapet er morselskap for 15 driftsselskap i Frydenbøgruppen. Frydenbø Holding holder til i Bergen. Firmaet ble grunnlagt 17. oktober 1916. Skamlingsbanken. Skamlingsbanken er det høyeste punkt i Sønderjylland, 110 meter over havet i Vejstrup sogn mellom Kolding og Christiansfeld. Den er kjent for de to møter som ble holdt her for den danske sak i Slesvig før Treårskrigen. Banken er 2-3 kilometer lang og er skapt under istiden av leire som er blitt skurt opp fra Lillebælt av en isbre. Området er svært kupert og fra toppen, som også kalles "Højskamling", kan man se langt ut over området. Sentrum for dansk språk. Etter krisen om Slesvig-Holsten på 1800-tallet reiste det seg en vilje til å beholde og styrke danskheten og det danske språk i Sønderjylland. Det ble arrangert en rekke språkfester, den første i mai 1843, som siden utviklet seg til en serie folkefester og nasjonale møter. Det største, 24. juni 1945, ble holdt for å feire slutten på andre verdenskrig og hadde 100.000 deltagere. En rekke fremtredende personer har holdt taler på Skamlingsbanken, blant andre N.F.S. Grundtvig, Laurids Skau og Orla Lehmann. Minnestøtte. På Skamlingsbanken er det reist en 16 meter høy minnesøyle for 18 personer som har gjort noe særlig for den danske sak i Slesvig. Den er laget av 25 granittblokker og ble reist i 1863, men ble sprengt i luften av prøysserne den 22. mars 1864 på slutten av 2. slesvigske krig. Ved fredsslutningen skjedde det imidlertid en utveksling av områder mellom kongeriket og hertugdømmet. I den forbindelse ble åtte ikke-sønderjyske sogn i den nordlige del av Tyrstrup herred, herunder Vejstrup Sogn, overført til kongeriket. Dermed lå Skamlingsbanken etter fredsslutningen innenfor de danske grenser. Minnesøylen ble reist igjen i 1866, noe som var mulig, da folk i området hadde samlet og gjemt steinene. Frydenbø Bilsenter. Frydenbø Bilsenter AS er eneforhandler av bilmerkene Volvo, Jaguar, Land Rover og Renault i Hordaland og Sogn og Fjordane. Selskapet er et datterselskap av Frydenbø Holding AS. Selskapet er lokalisert med avdelinger på Minde, Åsane, Mongstad, Sandane og i Sogndal. I 2005 solgte og leverte Frydenbø Bilsenter over 2000 biler og omsatte for rundt 440 millioner kroner. Torbjørn Urfjell. Torbjørn Urfjell (født 3. november 1977) er en norsk politiker (SV). Urfjell har vært leder i Vest-Agder Sosialistisk Ungdom, leder av bystyregruppa til Kristiansand SV, leder for kulturstyret i Kristiansand og førstekandidat for Vest-Agder SV til stortingsvalget. Fra 2005 til 2007 var han politisk rådgiver i Utenriksdepartementet for utviklingsminister Erik Solheim. Han er for tiden (2012) kommunikasjonssjef i FN-sambandet. Corcovado. Corcovado (portugisisk for «pukkelrygg») er et 704 meter høyt granittfjell i den sørvestlige delen av Rio de Janeiro i Brasil. På toppen av fjellet står en 38 meter høy Kristusstatue, som ble valgt til ett av verdens syv nye underverk i en avstemning med over 100 millioner stemmer fra hele verden som ble avsluttet 7. juli 2007. Fjellet er et stort turistmål i byen. Cytokrom P450. Cytokrom P450-systemet, ofte bare omtalt som Cytokrom P450 eller CYP'", er en enzymfamilie bestående av membranproteiner lokalisert enten i det glatte endoplasmatiske retikulum eller i mitokondrienes innermembran hvor de metaboliserer tusenvis av endogene (lagd av organismen selv) eller exogene stoffer. Cytokrom P450 er hos alle dyr regnet som det viktigste enzymsystemet for metabolisme av kroppsfremmede substanser (som legemidler), og finnes oftest i mange vev (kanskje mest i leveren). Cytokrom P450 katalyserer ulike oksidasjoner, bl.a. (for mennesker) spiller det en viktig rolle i syntesen av eikosanoider. Hos mennesket finnes det omkring 100 isoenzymer med forskjellig substratspesifisitet. Alle inneholder en hem-gruppe. Blant isoenzymer kan nevnes CYP3A4, som er ansvarlig for metabolisme av mange legemidler og andre stoffer både i leveren og i tarm ("presystemisk" metabolisme), og CYP2A6, enzymet som har hovedansvaret for oksidasjon av nikotin. Bull. Bull er to norske slekter som i følge familietradisjonen stammer fra England, men som med sikkerhet kan påvises å ha kommet til Norge fra Danmark. Den ene, den nordenfjeldske eller trønderske, kom omkring 1580, og den andre, den søndenfjeldske eller tønsbergske, kom omkring 1670. Noe innbyrdes slektskap kan ikke påvises. Begge slekter har hatt en mengde representanter blant norske embetsmenn, og den tønsbergske familien har særlig spilt en fremtredende rolle i Norges næringsliv, som skipsredere, sjømenn og hvalfangere, mens trønderslekten har mange kjente navn innenfor legekunst, musikk og arkitektur. Slektsvåpen. Medlemmer av de to slektene Bull har brukt forskjellige personlige våpenskjold og slektsvåpen. I "trønderslekten Bull" er brukt våpen med avhugget og kvistet trestamme i skjoldet. Fra rundt 1660 er brukt et slektsvåpen som heraldisk kan beskrives (blasoneres) slik: I sølv to krysslagte, avhuggete og kvistete brune trestammer. Som hjelmtegn en gull lilje. I "tønsbergslekten Bull" er brukt flere noe forskjellige våpenskjold. Fra første del av 1800-tallet er mye brukt et oksehode i skjoldet. Fra 1815 førte brødrene Otto (død 1848) og Jacob Bull (død 1850) dette våpenet: Delt i blått og sølv med i 2. felt tre (2 over 1) røde oksehoder. Som hjelmtegn tre hvite strutsefjær. Edvard Bull d.e.. Edvard Bull (født 4. desember 1881 i Kristiania, død 1931) var en norsk historiker og utenriksminister i Christopher Hornsruds regjering 1928. Han ble student 1899, cand. mag. 1906, universitetsstipendiat 1910, dosent i historie 1913 og professor 1917. I 1912 tok han doktorgraden med en avhandling om «Folk og Kirke i Middelalderen, Studier til Norges Historie». Edvard Bull var sønn av Edvard Isak Hambro Bull, bror av litteraturprofessor Francis Bull, og far til historikeren Edvard Bull d.y (1914–1986). Bull som politiker. I 1927 ble Bull valgt til Arbeiderpartiets nestformann, etter at LO hadde presset på for å slå Arbeiderpartiet sammen med det sosialdemokratiske partiet. Bull ble da valgt inn for de radikale. I tiden mellom Den russiske revolusjon i 1917 og Nygaardsvold-regjeringen i 1935 var Arbeiderbevegelsen splittet i en gruppe som ønket revolusjon, og en gruppe som ønsket regjeringsmakt ("Ministersosialisme"). Arbeiderpartiet, som aldri før hadde sittet i regjering gikk ut som klar vinner av valget i 1928. For de borgerlige partiene var det helt utenkelig at Arbeiderpartiet skulle få danne regjering. Da Kong Haakon rådførte seg med stortingspresidentene, pekte Christopher Hornsrud som representerte DNA i presidentskapet, at det var naturlig at det partiet som hadde vunnet valget, skulle danne regjering. Til dette forslaget skal Edvard Bull ha uttalt: «Men er dere blitt spenna gærne da, gutter?» Dagen etter, den 27. januar 1928 bad kongen Christopher Hornsrud og Arbeiderpartiet om å danne regjering. Bull ble tildelt posten som utenriksminister. Siden det å danne regjering ble sett på som et skritt mot høyre, fikk den radikale og marxistiske Bull oppgaven med å formulere Hornsrud-regjeringens tiltredelseserklæring. I følge erklæringen fra 8. februar 1928 skulle regjeringen «la sig lede av hensynet til arbeiderklassen og hele det arbeidende folks interesser» og at regjeringen på vegne av Arbeiderpartiet skulle «lette og forberede overgangen til et sosialistisk samfund». Dette førte til at sentralbanksjef Nicolai Rygg fryktet ny bankkrise på grunn av kapitalflukt, og Venstres Mowinckel fremmet mistillitsforslag mot regjeringen basert på Bulls tale. Med en viss rett har det derfor blitt sagt at Hornsrud-regjeringen er den eneste regjeringen i Norge som har blitt felt på sin egen tiltredelseserklæring. Da Lyng-regjeringen gikk av i 1963 etter at det ikke var blitt flertall for den regjeringserklæring de la fram, var det fordi regjeringen fikk såkalt negativt flertall mot seg ved at det tilsammen ble flertall for to andre forslag enn det regjeringen la fram. Etter regjeringens fall, mistet flere i partiledelsen troen på at regjeringsmakt var riktig partilinje. Bull uttalte i 1930 at «Hvad hjelp er det i å erobre et flertall valgstemmer?» og landsmøtet vedtok å søke makt uten nødvendigvis å ha "folkeflertallet" bak seg. Bull hevdet da at det parlamentariske demokrati var en «gammel og overtroisk frase fra det 19. århundre» Edvard Bull d.y.. Edvard Bull d.y. (født i Oslo i 22. november 1914, død 15. desember 1986) var en norsk historiker. Bull var en pioner innen sosialhistorie og arbeiderhistorie, og han var en av de første historikere til å arbeide systematisk med innsamling av muntlige kilder. Bakgrunn. Edvard Bull var sønn av historikeren og arbeiderpartipolitikeren Edvard Bull d.e. Han ble cand.philol. i 1939 og dr.philos.. i 1958. Han var lektor i Oslo fra 1939 til 1948, konservator ved Norsk Folkemuseum fra 1950 til 1962, professor i historie ved Norges lærerhøyskole (senere Universitetet i Trondheim) fra 1963 til 1981 og rektor der fra 1966 til 1969. På 1930-tallet var han aktiv på venstrefløyen i Arbeidernes ungdomsfylking. Under krigen satt han fengslet. Han var medlem av Arbeiderpartiet til 1972, da han sluttet seg til SV. Hans slagord var at «historie skulle skrives nedenfra», det vil si at den historiske utviklingen skulle ses fra vanlige arbeidere og fattigfolk sin synsvinkel, ikke fra konger og statsministres synsvinkel. Edvard Bull samlet på 1950- og 60-tallet inn arbeiderminner. Dette var på en tid da nesten alle andre historikere oftest begrenset seg til skriftlige kilder. Bull ble derfor foregangsmann for bruk av muntlige kilder. Som konservator på Norsk Folkemuseum la han ned en stor innsats i å samle inn arbeiderminner, og dette materialet ble brukt i hans doktorgradsavhandling fra 1958. Som arbeiderhistoriker la han særlig vekt på betingelsene og forløpet for at arbeidere for at arbeidere begynte å danne fagforeninger og engasjere seg politisk. På 1980-tallet skrev Bull første bind av "«Arbeiderbevegelsens historie»", som omhandlet Thranebevegelsen og arbeidere på andre halvdel av 1800-tallet. Verket som kom ut i 6 bind. Bull skrev to av bindene i Cappelens Norgeshistorie i som omhandlet tiden fra 1920 til 1975. Bulls tese om politisk utvikling i etterkrigstiden var preget av det han så som et «toppfolkenes partnerskap», der elitene innafor stat, organisasjoner og næringsliv samarbeider og blir stadig mer like hverandre. Sosialøkonomisk fagspråk var en av fellesnevnerne for disse elitene. Som eksempel på denne utviklingen peker han på at til og med LO-ledelsen begynte å omtale sine egne medlemmer som «arbeidskraft». Bull var også av de første historikere til å forske på østafrikansk historie, sett fra afrikanernes perspektiv, ikke kun kolonisatorenes eller misjonærenes synsvinkel. Bulls sju teser om historiefagets mening. I et blad for historiestudentene i Trondheim presenterte Bull sin oppfatning av historiefagets mening. Disse tesene er et av Bulls klareste og mest konsise uttrykk for Bulls historiesyn. Bull betonte at historieforskningens mål skulle være formidling i skolen, ikke forskning for dens egen skyld. Akademiet videregående skole. Akademiet videregående skole er Norges største videregående friskolekjede. Skolene er åpne for elever med ungdomsrett og inntak gjøres ut i fra avgangskarakterer fra ungdomsskolen. Akademiet ble etablert som en privat fagskole i 1997. I 2004 ble det startet videregående friskole i Bergen, og høsten 2005 ble det startet tilsvarende skole på fem andre steder i Norge. De videregående skolene til Akademiet har i skoleåret 2012/2013 tilsammen 2 200 elever. Akademiet har også privatistskole, med karaktergaranti, for elever som ønsker å forbedre karakterer eller ta fag fra videregående skole som privatist. Akademiet Nettstudier tilbyr nettkurs for elever som ønsker å ta opp fag fra videregående skole. Akademiet Drammen er den skolen i Norge som skårer høyest på Utdanningsdirektoratets elevundersøkelse, både i 2011 og 2012, og kan således kalle seg «Norges beste videregående skole» basert på elevenes tilbakemeldinger om læringsmiljø. Francis Bull. Francis Bull (født 4. oktober 1887 i Kristiania, død 4. juli 1974) var en norsk litteraturhistoriker. Bull var kjent som professor i norsk litteraturhistorie fra 1920, for sine populærefordrag til medfangene under oppholdet på Grini fangeleir fra 1941-1944, som styreformann for Gyldendal Norsk Forlag i en årrekke, og for kunnskapsrike fjernsynskåseri gjennom 1960-tallet. Faglig sett var hans virksomhet sterkt preget av den historisk-biografiske metode, og oppleves i dag som utdatert. Bull arbeider særlig med forfattere fra "gullalderen", især Bjørnstjerne Bjørnson. Et hovedverk er bind to av Bulls, Paasches og Winsnes' "Norsk litteraturhistorie" som opprinnelig ble utgitt i 1929, men kom i ny utgave 1958. Han var redaktør av Norges nasjonallitteratur i 40 bind i 1968, og skrev et fascinerende innledningskåseri til verket, hvor han skildrer norsk litteratur distrikt for distrikt. Hjemmelshaver. Hjemmelshaver er den som står oppført i grunnboken som eier av en matrikkelenhet. Normalt skal den som en anført som hjemmelhaver være identifisert med personnummer eller organisasjonsnummer, men det finnes unntak når det gjelder organisasjonsnummer. En hjemmelshaver kan være både en grunneier, en fester eller en seksjonseier. En hjemmelshaver trenger ikke nødvendigvis å være den samme som den reelle eieren av matrikkelenheten. Det kan være at hjemmelshaveren er død, og det ikke er foretatt skifte, eller det kan ha funnet sted en overdragelse som ikke er tinglyst. I slike tilfeller må det formelle i forbindelsen med eierskiftet (for eksempel en skifteattest) ordnes, før en ny hjemmelsovergang kan tinglyses. Trygve Bull. Trygve Friis Bull (født 13. august 1905 i Kristiania, død 16. mars 1999) var en norsk historiker, filolog og sosialistisk politiker. Han deltok i Mot Dag-gruppen. Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap. Fra 1950-tallet var han aktiv i norsk språkdebatt, hvor han stod på samnorskens side, og var medlem av Språknemnda fra starten i 1952. Han møtte som fast stortingsrepresentant 1958–1964 og som vararepresentant 1964-1969 for Arbeiderpartiet. Han var en engasjert EF-motstander, og etter EF-avstemningen valgte han å gå ut av Arbeiderpartiet til fordel for Sosialistisk Valgforbund, senere Sosialistisk Venstreparti, hvor han var medlem av hovedstyret i perioden 1973–1975. Trygve Bull var bror til Brynjulf Bull. Han er hedret med ridderutmerkelse i Hans Majestet Pinnsvinets orden for sin innsats for Studentersamfunnet i Bergen. Tinglysing. Tinglysing er en offentlig registrering av en avtale mellom to parter om rettigheter og forpliktelser som angår fast eiendom, visse typer løsøre eller arve- og gavedisposisjoner, samt ektepakter. De viktigste avtalene som er gjenstand for tinglysing, er kjøpekontrakter og skjøter (dokumenter som overfører eiendomsrett til fast eiendom) og pantobligasjoner (gjeldsbevis som er sikret med pant i fast eiendom). Også offentlige myndigheter tinglyser enkelte vedtak som gjelder fast eiendom. Viktigst er utleggsforretninger (vedtak om pant til sikkerhet for gjeld til en offentlig myndighet). Alle rettsstiftelser som går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har til gjenstand en fast eiendom kan tinglyses, jf. tinglysingsloven § 12. Tinglysing av en avtale er aldri noe vilkår for at den skal være gyldig og bindende mellom partene. Hensikten er å gi avtalen rettsvern overfor utenforstående ("tredjemenn"), dvs. at en som f.eks. kjøper en eiendom må respektere de rettigheter som er tinglyst selv om han ikke kjente til dem, se nærmere nedenfor i avsnitt 7. Historie. Tinglysing i Norge har sin opprinnelse tilbake til vikingtiden, da viktige avtaler mellom to parter ble kunngjort muntlig på det lokale tinget. Hensikten med å lese opp avtalene på tingplassen var å ha vitner til å bekrefte avtalene. Etter hvert som samfunnsutviklingen fortsatte, kom behovet for å dokumentere avtalene skriftlig. Til å begynne med ble dette gjort ved at det ble engasjert skrivekyndige personer som kunne nedtegne de muntlige avtalene som ble inngått. Da det var viktig at nedtegnelsen av avtalene var riktig, måtte disse personene avlegge et løfte om upartiskhet og skriveførhet. På den måten oppsto begrepet «edsvoren skriver» om denne personen. Etter at det ble opprettet et register for fast eiendom (matrikkel), kunne avtaler knyttes til de enkelte eiendommene. Det ble behov for en offentlig oversikt over både eiendommer og avtaler, og det ble opprettet ulike «sorenskriverembeder» rundt om i landet, ledet av en sorenskriver. På slutten av 1500-tallet ble landet inndelt i faste sorenskriverdistrikter, som stort sett har holdt seg uendret fram til 2005. Først ved "tinglysingsloven" av 7. juni 1935 ble ordet «tinglysing» en offisiell betegnelse; tidligere betegnelse var «stemplet papir» eller «stemplet dokument». Sorenskriveren fungerte også som dommer i første rettsinstans (tingretten). Derfor har tradisjonelt tingretten og tinglysingsmyndigheten hatt felles lokalisering. Den 12. juni 2002 vedtok Stortinget at all tinglysing i fast eiendom skal foregå sentralt ved Statens kartverk på Hønefoss. Fra juli 2004 til oktober 2007 ble tinglysingen gradvis overført fra landets 87 tingretter til Statens kartverk. Et felles kundesenter ble opprettet i Kinsarvik i Ullensvang kommune 1. februar 2006. Sentraliseringen i 2002 ble vedtatt av Stortinget uten å bli vurdert i odelstingsproposisjonen eller foreslått av høringsinstansene. Det som var diskusjonstema under høringen, var om tinglysingen fortsatt skulle høre inn under domstolene, eller om fylkeskartkontorene i Statens kartverk skulle overta, dvs. om det skulle være ett tinglysingskontor i hvert fylke. I stor grad gikk diskusjonen på lokal kunnskap og tilhørighet, og "forvaltningstenkning" vs. "domstoltenkning". Fra 1. juli 2006 ble også tinglysing av rettsstiftelser i borettsandeler - i loven kalt rettsregistrering - sentralisert i Statens kartverk i Kinsarvik, og denne avdelingen kalles gjerne Borettsregisteret. Tidligere var det borettslagenes forretningsførere (som oftest et boligbyggelag) som holdt orden på hvem som eide andelene og hvilke panteheftelser som var stiftet i andelen etter reglene i panteloven kapittel 4. Opprinnelig var denne sentraliseringen ikke noen del av den nye "borettslagsloven" av 6. juni 2003, men loven ble endret på dette punkt før den trådte i kraft 1. juli 2006. Alle rettsregistreringer er nå overført fra forretningsførerne til Borettsregisteret og alle nye overføringer av, og pantsettelser i, borettsandeler skjer der. Virkemåte. Opprettelser og salg av eiendommer blir ført inn i grunnboka. Nye eiendommer opprettes normalt ved tinglysing av et målebrev. Overføring av hjemmelen til en ny eier eller fester skjer ved at selgeren utsteder et skjøte til kjøperen. Ved innlevering av et dokument for tinglysing blir det først foretatt en grovsortering. Dokumenter som åpenbart ikke kan tinglyses, blir avvist umiddelbart. Øvrige dokumenter blir mottatt og registrert med dato og et nummer. Denne registreringen blir foretatt i en egen bok som etterhvert er blitt kalt for dagboken. Her blir det også ført et ekstrakt av innholdet i dokumentet. Dagboknummeret blir påført tinglysingsgjenparten. Deretter blir dokumentene gjennomgått for eventuelle feil og mangler ("konferert"). Alle dokumenter som blir antatt til tinglysing blir ført inn i panteboken, der de blir gitt et panteboknummer. Dette nummeret blir igjen et referansenummer som føres inn i grunnboksbladet for angjeldende eiendom. Originaldokumentet blir stemplet og sendt tilbake til den som er angitt som mottaker. Fremgangsmåte. Et dokument som tinglyses skal finnes i to eksemplarer; et "originaldokument" med originale underskrifter, og en likelydende "tinglysingsgjenpart". Tinglysingsgjenparten kan være en fotokopi av originaldokumentet. Underskrifter. Originaldokumentet undertegnes av den som er hjemmelshaver til eiendommen det gjelder. Ved overføring av en rettighet (servitutt) kan det være tilstrekkelig at den som innehar rettigheten undertegner dokumentet. Personnummeret til underskriveren skal være angitt. Dersom det er et hjemmelsdokument, skal også to myndige og uavhengige vitner undertegne, og bekrefte at hjemmelshaveren har undertegnet dokumentet i deres nærvær. Boligadressen og alderen til vitnene skal være angitt. Vedlegg. Ved innlevering av enkelte dokumenter kreves det vedlegg. Det gjelder "konsesjonstillatelser", "egenerklæring om konsesjonsfrihet" og hustegninger i forbindelse med seksjonering. Fullmakter, prokuraer og firmaattester i forbindelse med underskrifter regnes som vedlegg. Klage. Dersom et dokument blir nektet tinglysing, skal den som har innlevert dokumentet – samt eventuelle andre personer dokumentet gjelder – underrettes om nektelsen og grunnen til den, samt om adgangen til anke og fristen for det. Fordi all tinglysing i Norge skjer på Hønefoss, er det alltid Borgarting lagmannsrett som behandler klager. Løsøreregisteret. Panteattester fra løsøreregisteret kan ikke tillegges samme negative troverdighet som panteattester vedrørende fast eiendom. Ektepakt. I Ektepaktregisteret er det mulig å tinglyse ektepakter. En ektepakt er en avtale mellom ektefeller som regulerer formuesforhold. Ved særeie utover det som automatisk følger av loven, må det opprettes en ektepakt. Denne kan tinglyses. Det samme gjaldt for registrerte partnere, frem til den nye ekteskapsloven. Gyldighet overfor tredjemann. Den primære hensikten med tinglysing i dag er å gjøre en avtale gyldig overfor tredjemann. Det sies gjerne at grunnboka har "positiv" og "negativ troverdighet". Potensielle kjøpere, kreditorer eller andre kan ikke påberope seg at de ikke kjente til opplysninger som finnes i grunnboka (positiv troverdighet), og på den annes side kan man ikke gjøre gjeldende rettigheter mot godtroende erververe som det ikke fantes opplysninger om i grunnboka (negativ troverdighet). Se nærmere om dette i artikkelen om dynamisk tingsrett. Gebyrer og avgifter. Ved all tinglysing skal det betales et tinglysingsgebyr. Gebyret varierer for ulike typer tinglysing, og endres normalt ved hvert årsskifte. Ved tinglysing av skjøte skal det i tillegg betales en dokumentavgift. Dokumentavgiften er for tiden 2,5 % av den verdien som er angitt på dokumentet. Grunnbok. Grunnbok er et realregister over tinglyste dokumenter vedrørende fast eiendom. Det er et grunnboksblad for hver enhet i matrikkelen. Betegnelsen grunnboksblad stammer fra den tid grunnboken ble ført manuelt, og da det faktisk var et blad for hvert matrikkelnummer. Grunnboken inneholder bare en ekstrakt av opplysningene som fremkommer i det tinglyste dokumentet. Selve dokumentet blir ført i panteboken. Grunnboken er tradisjonelt ført ved de enkelte sorenskriverkontorene i landet. Fra juni 2007 skal all tinglysing vedrørende fast eiendom foregå hos Statens kartverk på Hønefoss. Utskrift av grunnboken kan bestilles fra tinglysingsmyndigheten, og ved salg av eiendom gjennom eiendomsmegler skal det alltid foreligge en slik utskrift for den eiendom som er for salg. Pantebok. a> sorenskriverembede - Bilde fra Statsarkivet i Kristiansand. En pantebok er en solid innbunden eller boltet bok med gjenparter og avskrifter av tinglyste dokumenter vedrørende fast eiendom. Dokumentene er nummerert fortløpende, og ordnet kronologisk. Innbundne pantebøker ble opprettet fra siste halvdel av 1600-tallet. Pantebøkene blir oppbevart hos tinglysingsmyndigheten, men pantebøker eldre enn ca. 50 år er overført til de lokale statsarkivene, hvor de oppbevares under spesielle temperatur- og fuktighetsforhold. Dokumenter som er eldre enn ca. 1880-årene kan man regne med er skrevet med gotisk håndskrift. Historie. a> sorenskriverembede. (En avskrift av originaldokumentet)- Bilde fra Statsarkivet i Kristiansand. Fra slutten av 1600-tallet ble landet delt inn i faste sorenskriverembeder som skulle motta, registrere og arkivere dokumenter vedrørende fast eiendom. Fra 1662 ble landet inndelt i amter. Sorenskriverembedene fulgte inndelingen i amter, og denne inndelingen forble stort sett intakt helt frem til 2005, da det ved stortingsvedtak i 2002 ble vedtatt at all tinglysing vedrørende fast eiendom skal foregå ved Statens kartverks tinglysingskontor på Hønefoss. Ved innlevering av et dokument for tinglysing blir det først foretatt en grovsortering, idet dokumenter som åpenbart ikke kan tinglyses, blir avvist umiddelbart. Øvrige dokumenter blir mottatt og registrert med dato og et fortløpende årlig nummer for innlevering. Denne registreringen blir foretatt i en egen bok som etterhvert er blitt kalt for dagboken. Her blir også gitt et kort sammendrag av innholdet i dokumentet. Dagboknummeret blir påført tinglysingsgjenparten. Deretter blir dokumentene straks gjennomgått for eventuelle feil og mangler ("konferert"). Dokumentene som blir antatt til tinglysing blir så ført kronologisk inn i panteboken, hvor de blir gitt et sidenummer. Denne sidehenvisningen blir ført inn i grunnboken for vedkommende eiendom. Nyere pantebok med skrubolter og tinglysingsgjenpart - Bilde fra Statsarkivet i Kristiansand. Kravet til kvalitet på papiret som blir innlevert til tinglysing er i de senere år frafalt. A- og B-bok. Systemene har vært noe ulike ved de ulike sorenskriverembeder, men de fleste stedene er pantebøkene delt opp i en «A-bok» og en «B-bok». Scanning av pantebøkene. Arkivverket har startet arbeidet med scanning av tinglysingspapirer, inkludert pantebøkene. Arbeidet er gjort gratis tilgjengelig på internet (se eksterne lenker). Jacob Breda Bull. Jacob Breda Bull (født 28. mars 1853 i Rendalen, død 7. januar 1930) var en norsk forfatter Jacob Breda Bull er best kjent for novellen Vesleblakken, og for andre folkelivsskildringer fra Østerdalen i romaner og fortellinger. Han skrev også historiske romaner, samtidsromaner og lyrikk. J. B. Bull var sønn av sogneprest Matthias Bull (1815–76) og Henriette Magrethe Breda. Han ble student med haud i mai 1876, og var deretter et års tid lærer ved Nickelsens Pigeskole i Kristiania. I april 1878 grunnla han avisen «Dagen» og levde siden som journalist. Han ble gift første gang 29. desember 1876 med Gunvor Sophie Rytterager (1843–1882), andre gang 9. januar 1883 med Anna Maria Augusta Bergløf (født i Stockholm 1855). Han var far til dikteren Olaf Bull. Rendalens gamle prestegård, hvor han vokste opp, er nå Bull-museet, et biografisk og kulturhistorisk museum. Sukkenes bro. Sukkenes bro ("Ponte dei Sospiri") er en bro i Venezia mellom avhørsrom i Dogepalasset og det gamle fengslet på den andre siden av kanalen "Rio Canonica Palazzo". Broen ble bygget i 1597. Først i det 19. århundre fikk den navnet "Bridge of Sighs" av Lord Byron. Navnet antyder at fangene sukket idet de ble ført inn i fengslet og fikk sitt siste glimt av den venetianske lagunen gjennom gittervinduene. Idag er broen et yndet turistmål, og mange ser den fra gondol mens de passerer under den. Ladbyskipet. Ladbyskibet ligger i en gravhaug på en eng ved Ladby, ved kysten av Kerteminde Fjord på Fyn i Danmark. Skipet ble funnet i 1935 og er Danmarks eneste bevarte skipsbegravelse fra vikingtiden. Hele utstillingen rundt skipet er bygget slik at det ligger i den opprinnelige gravhaugen. Man vet ikke hvem som ble begravet i haugen. Haugen. Ladbyhaugen var opprinnelig noe høyere enn den er i dag, men pløying har jevnet den ut en hel del. Høsten 1934 støtte gårdbruker Erik Eriksen på store steiner i nordenden av haugen. Han tilkalte amatørarkeolog Poul Helweg Mikkelsen, som startet utgravningen. Da man fant de første klinknaglene overtok Nationalmuseet utgravningen. Undersøkelsen ble avsluttet i 1936. Nær Ladbyhaugen ligger museumsbygningen i en gammel strådekket bindingsverksbygning. På museet finnes en utstilling om funn fra vikingtiden i området. Øst og sydøst for Ladbyhaugen finnes alminnelige gravfelt med inntil videre 11 utgravde graver fra vikingtiden. Skipet. I midten av haugen lå skipet, med stavnen pekende mot sør. Selve skipets eketrekonstruksjon er nesten borte, men avtrykket i jorden av skipets form og klinkbyggingen er meget tydelig. De gjenværende ca. 2000 klinknagler av jern understreker formen. Kjølplanken i skipets bunn var T-formet og gjorde skipet i stand til å føre seil. Seilet, sannsynligvis et råseil, har vært ca. 60 m² stort, men det er ikke bevart. Skipet er ca. 22 m langt og bredden ved midten er ca. 3 m. I skipet fantes 17 spanter, dermed var det 16 årepar, og plass til 32 roere. Skipet var ca. 1 m høyt midskips og hadde en dypgang på ca. 50 cm. Forholdet 7:1 mellom lengde og bredde viser at Ladbyskipet var et hurtigt og svært manøvrerbart skip. Toppfarten for Ladbyskibet var ved roing ca. 4 – 5 knop, under seil kunne skipet oppnå en fart på ca. 9 knop. Som alle kjente vikingskip kunne Ladbyskipet krysse vinden. Restene av dragehodet i stavnen. Stavnen var en trappetrinnsstavn, hvor en stor treblokk var utskåret så den passet til bordplankenes klinkbygging. Forstavnen var formet som et drage- eller hestehode. Selve hodet er gått tapt, men dragens manke kan sees som en rekke tettsittende fine jernspiraler. Bakstavnen var formet som en krum dragehale, som også er gått tapt. I skipet sees stadig et stokkanker, som ligger i forstavnen. Ankeret veide opprinnelig ca. 20 kilo og var utstyrt med en kjedeforløper av jern. Funnene. I forstavnen fant man et forgylt bronsesamlestykke for lærreimer. Det var restene av hundeseletøy, og dyreornamenteringen i jellingstil på metallet var en viktig detalj i dateringen av begravelsen. Denne antas å være fra mellom år 900 og år 950. I babords skipsside fantes en treplate på ca. 45x60 cm, som var malt med geometriske mønstre. Farvene er falmet, men man kan ennå se restene av platen som en mørk flekk. I skipet lå også flere sett seletøy til hester, med bisler, stigbøyler, sporer og spenner. Det ble også funnet et gravkammer og muligens også en seng. Gravkammeret var bygget i tre mellom akterstavnen og masten, på plassen hvor skipet opprindeligt ble styrt fra. Hele skipet hadde deretter blitt overdekket av en trekonstruksjon. Graven har vært plyndret, men man har funnet rester av en fin bysantisk silketunika og rester av pels og fjær. Dette er muligens restene av sengetøy. Ved gravkammeret ble det funnet omkring 600 rester av forskjellige småting, som vitner om en fornem begravelse. Det er blant annet funnet en beltespenne, en sølvtallerken, et bronsefat, et spillebrett og et trespann. Utenfor relingen ble det funnet 45 pilspisser, med rester av pilskaftene. Man fant også en skjoldbule i skipet. Utover dette ble det ikke funnet noen våpen. Det antas at de fleste våpen har blitt fjernet i forbindelse med gravplyndringen. Den døde ble fulgt i graven av 11 hester, som i kroppsbygning minner om nyere tids Nordbakker, med et stangmål på rundt 1,25 meter. I tillegg til hestene fantes minst 4 hunder. Skjelettene av dyrene kan ennå sees i bunnen av skipet. Skipet har blitt slept opp på land og over skipet og gravkammeret er det lagt gresstorv, som dermed danner Ladbyhaugen. Senmiddelalderen. Senmiddelalderen er en betegnelse for en historisk epoke som strekker seg fra ca 1300 til 1500. Middelalderen blir delt inn i tidlig middelalder, høymiddelalderen og senmiddelalderen. Middelalderen ble etterfulgt av renessansen eller tidlig moderne tid. Oppsummering. Rundt år 1300 ble en århundrelang periode med europeisk blomstring, både kulturelt og befolkningsmessig, avbrutt av en rekke tilbakeslag. En serie med hungersnøder og pester, bla. Den store hungersnøden og Svartedauden, reduserte befolkningen, trolig til det halve. Dette kom delvis av klimaforandringer forårsaket av slutten på Den varme perioden i Middelalderen og begynnelsen på Den lille istid, og delvis av en Malthus-katastrofe forårsaket av overpopulasjon. I tillegg til befolkningsnedgang kom også sosial uro og krigføring. Frankrike og England gjennomgikk flere store bondeopprør og, ikke minst, hundreårskrigen. Den forente katolske kirken ble delt av «det vestlige skisma». På den andre siden var 1300-tallet også en tid med stor fremgang innen kunst og vitenskap. Gjenoppdagelsen av de antikke greske og romerske tekstene ledet til det samtiden kalte Renessansen – gjenfødelsen. Denne prosessen hadde allerede startet gjennom kontakten med araberne under korstogene, men hadde blitt bremset ned i forbindelse med Konstantinopels fall til tyrkerne, da flere bysantinske lærde måtte søke tilflukt i vest, spesielt i Italia. Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten hadde stor effekt på det europeiske samfunnet. Den forenklede spredningen av det skrevne ord demokratiserte læring og reduserte makten til den katolske kirken. Resultatet skulle omsider bli den protestantiske reformasjonen. Veksten til det Osmanske riket kulminerte med Konstantinopels fall i 1453 (tilfeldigvis det samme året som slutten på Hundreårskrigen), og forhindret all handel med østen. Men Christofer Columbus' oppdagelse av Amerika i 1492, og Vasco da Gamas reise til India (rundt Afrika) i 1498, åpnet nye handelsruter og forsterket økonomien og makten til europeiske nasjoner. Denne utviklingen sett under ett gjør det nærliggende å snakke om slutten på Middelalderen, og begynnelsen på den moderne tid. Det skal sies at delingen mellom middelalder og nytid alltid vil være et konstruert skille, siden antikk lærdom aldri var helt fjernt for det europeiske samfunnet. Det er derfor en viss kontinuitet mellom den klassiske og den moderne tid. Noen historikere, spesielt i Italia, foretrekker å ikke snakke om noen form for senmiddelalder, men heller se på 1300-tallets renessanse som en direkte overgang til den moderne tid. Storbritannia. Slaget ved Bannockburn i 1314 markerte slutten på Englands streben etter å få kontroll over Skottland, og skottene ble deretter en sterk stat under Stuartene. Fra 1337 ble Englands oppmerksomhet rettet over kanalen mot Frankrike, bedre kjent som hundreårskrigen. Henrik Vs seier i slaget ved Agincourt i 1415 banet veien for en kortvarig forening av de to kongedømmene, men hans sønn, Henrik VI, kuttet snart alle de tidligere båndene. Umiddelbart etter krigens slutt i 1453, begynte de dynastiske stridighetene i Rosekrigene (1455–1485). Krigen endte med Henrik VIIs tiltredelse, og et sterkt, sentralisert Tudor-monarki. Mens Englands oppmerksomhet ble rettet andre steder, klarte Irland å tilordne seg uavhengighet under engelsk hegemoni. Skandinavia. Etter den mislykkede union mellom Sverige og Norge som varte fra 1319 til 1365, ble den hel-Skandinaviske unionen, Kalmarunionen etablert i 1397. Sverige var motvillig medlem i den dansk-dominerte unionen, og brøt endelig ut i 1523, etter Stockholms blodbad i 1520. Men Norge forble et underordnet medlem helt til 1814. Den norske kolonien på Grønland døde ut under mystiske omstendigheter i løpet av 1400-tallet. Vest- og Sentral-Europa. a>maleri fra tiden mellom 1450 og 1500 Det franske Valoisdynastiet som etterfulgte Captetingerdynastiet i 1328, var fra starten av praktisk talt uten makt i sitt eget land, delvis på grunn av de engelske styrkene i hundreårskrigen, og delvis på grunn av det sterke hertugdømmet Burgund. Jeanne d'Arc forandret krigens kurs i fransk favør, og under Ludvig XI ble Burgund underlagt den franske tronen. I Tyskland ble Det tysk-romerske riket overført til habsburgerne i 1438, hvor makten forble til rikets oppløsning i 1806. Riket forble, etter habsburgerne, fragmentert, og mye makt og innflytelse ble holdt av finansielle institusjoner, som hanseatene og familien Fugger. Øst-Europa. Det bysantinske riket hadde en lang tid dominert de sørlige delene av Øst-Europa når det gjaldt politikk og kultur. Ved rikets fall i 1453, hadde det nesten kollapset i skatteskyld til det osmanske riket, som var sentrert rundt byen Konstantinopel og noen få enklaver i Hellas. Fra 1453 kom det østeuropeiske området fullstendig under tyrkisk kontroll, hvor det forble helt til slaget ved Wien i 1683. I nord var utviklingen stort sett sentrert rundt Litauen, som senere skulle bli den polsk-litauiske union. Lenger øst ble Den gyldne horde slått i slaget ved Kulikovo i 1380, som førte til at Storfyrstedømmet Moskva (forløperen til den russiske stat) ble opprettet, etter Kievrikets fall. Ivan III, den store, la fundamentet for en russisk nasjonalstat mot slutten av 1400-tallet. Klima og landbruk. Rundt 1300 sluttet den varme perioden i Middelalderen, og ble etterfulgt av den lille istid. Det kalde klimaet resulterte i et redusert landbruk, hungersnød, pest og krigføring. Det som satte størst preg på samfunnet var Den store hungersnøden mellom 1315 og 1317, Svartedauden og Hundreårskrigen. Etter som befolkningen i Europa hadde blitt halvert, ble det mer land for de som overlevde, og arbeidskraften ble dyrere. Forsøk fra landeiere på å redusere arbeidslønnen, som den engelske Arbeidsvedtekten av 1351, var dømt til å feile. Resultatet var slutten på livegenskapen over store deler av Vest-Europa. I Øst-Europa var det noen få store byer med et levedyktig borgerskap som fungerte som en motvekt mot de store godseierne, og disse borgerne klarte å tvinge allmuen inn i en enda mer undertrykkende pine. Svartedauden. Italia ble rammet av pesten i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde. Pesten kom til Norge sommeren 1349, via et skip med korn fra England til Bergen. Minst halvparten av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60% av befolkningen i Europa døde, dvs 50 av 80 millioner. På verdensbasis regner man med at 75 millioner mennesker omkom i epidemien. Ifølge enkelte norske historikere kom pesten til Oslo noen måneder før den kom til Bergen. Det skal ha vært et lite utbrudd høsten 1348, men dette ble stoppet av vinterkulden. Det siste kjente offer for Svartedauden i Norge var Stavangerbispen som døde 7. januar 1350. Militær utvikling. "Hovedartikkel: Krigføring i middelalderen" Gjennom slag som det ved Bannockburn (1415) og ved Grandson i 1476 ble det klart at den store militære æraen for føydal-kavaleriet var over, og det skulle bli erstattet med et godt utstyrt infanteri. Engelskmennene hadde en stor fordel overfor franskmennene i hundreårskrigen på grunn av de svært effektive engelske langbuene, opprinnelig en oppfinnelse fra Wales. I det lange løp bidro den militære utviklingen, sammen med økonomiske og politiske hensyn, til at leiesoldater var å foretrekke fremfor de føydalske troppene. Sveitsergarden var for eksempel svært ettertraktet. Oppfinnelsen av kruttet forandret krigføringen betydelig. Ikke gjennom håndvåpen, der de ikke skulle få betydning på en god stund, men som Beleiringsvåpen. Kanonene skulle vise seg å være svært effektive i å rive ned slottsmurer, noe som betydde at den føydale godsherrens makt ikke lenger var absolutt. Begge disse utviklingene bidro til at det føydale systemet brøt sammen, og åpnet veien for en sterk, sentralisert nasjonalstat. Det store skisma. Fra og med begynnelsen av det 14. århundre ble paven mer og mer underlagt den franske tronen, noe som kulminerte i overføringen til Avignon i 1309. Da paven bestemte seg for å returnere til Roma i 1377, ble forskjellige paver valgt i Avignon og Roma, resultatet ble det store skisma (1378 – 1417). Skismaet var like mye av politisk som av religiøs natur; mens England støttet paven i Roma, støttet britenes militære fiender, Frankrike og Skottland, Avignon-pavene. Ved konsilet i Konstanz (1414 – 1418) ble pavedømmet nok en gang forent og paven skulle residere i Roma. Selv om den vestlige kirken skulle forbli forent i enda hundre år, og paven skulle tilordne seg større materiell rikdom enn noen gang, hadde det store skisma gjort uopprettelig skade. De interne stridighetene i kirken hadde ført til anti-kirkelige holdninger blant folket og dets herskere, og splittelsen hadde åpnet dørene for reformbevegelser. John Wycliffe. Den katolske kirken hadde lenge kjempet mot kjetterske bevegelser. I senmiddelalderen begynte det å komme krav om at selve kirken måtte reformeres. De første kravene kom fra Universitetet i Oxford, nærmere bestemt, professoren John Wycliffe. Wycliffe mente at Bibelen ene og alene skulle stå for den religiøse autoriteten. Han kritiserte kalken, sølibat og avlat. Han gjennomførte også en engelsk oversettelse av Bibelen. Til tross for innflytelsesrike støttespillere blant det engelske aristokrati, ble Wycliffes supportere, Lollardene, undertrykt i England Jan Hus. Lærene til den tsjekkiske presten Jan Hus var stort sett basert på Wycliffe, og var av liten originalitet. Hans forfølgere derimot, Husittene, kom til å ha mye mer politisk påvirkning enn det Lollardene hadde hatt. Hus samlet en stor tilhengerskare i Bøhmen, og da han ble brent som kjetter i 1415, ble det opprør. Den etterfølgende Husittkrigen resulterte ikke i noen form for religiøs nasjonal uavhengighet for tsjekkerne, men både kirken og det tyske element innenfor det bøhmiske området ble svekket. Martin Luther. Martin Luther av Lucas Cranach Den protestantiske reformasjonen faller strengt tatt utenfor tidsperioden som er betegnet som middelalderen, men førte altså til at den forente vestlige kristenhet – som var karakteristisk for den middelalderske perioden – gikk i oppløsning. Martin Luther, en tysk munk, satte reformasjonen i bevegelse ved å utstede sine 95 teser den 31. oktober, 1517. Bakgrunnen var at pave Leo X hadde gjenopptatt avlathandelen for byggingen av den nye Peterskirken i 1514. Få år etter hadde Luther utvidet sin kritikk til en rekke av de mer sentrale punktene i den katolske lære. Luther ble avkrevet å trekke tilbake påstandene sine ved Riksdagen i Worms i 1521. Da han nektet, ble han lyst fredløs av keiser Karl V av det Tysk-romerske riket. Næring og handel. Flere forandringer skjedde innenfor europeisk næringsliv i denne perioden. Hanseatene holdt tilbake kontrollen av Østersjøen og Nordsjøen og Champagne-markedet ble mindre viktig i handel mellom nord og sør. I stedet ble handelsruten mellom Flandern og Italia å foretrekke. Videre begynte engelske ullselgere å eksportere klær fremfor ull, noe som rammet det nederlandske klesmarkedet. Det Osmanske rikets overtakelse av det Bysantiske riket, førte til at Levanthandelen ble mer problematisk. Som et resultat av dette ble nye handelsruter åpnet. Sjøveien til India rundt Afrika, og over Atlanterhavet til Amerika. I det økonomiske landskapet så europeiske nasjoner veksten av Aksjeselskap – selskap som kunne finansiere store næringer og fabrikater, og som ofte fikk spesielle privilegier og monopol fra staten. De største finansmennene, en rolle ofte holdt av jødene, finansierte ofte krigene til herskerne. Familier som Fugger i Tyskland, Medici i Italia og de la Poles i England, fikk stor politisk og økonomisk makt. Vitenskap og teknologi. Filosofen William av Ockham, og hans prinsipp kjent som Ockhams barberhøvel, førte til en reduksjon av fruktløse akademiske debatter, og banet veien for eksperimentell vitenskap. I følge Ockham skulle filosofi kun omhandle emner der det kunne oppnås full erkjennelse, et prinsipp som ofte er kjent som parsimoni. Forløperen til eksperimentell vitenskap i middelalderen kan allerede ses i gjenoppdagelsen av Aristoteles, og verkene til Roger Bacon. Den siste utfordringen for de lærde ble presentert av Nikolaus av Cusa, som siden ble kjent med Kopernikus', det heliosentriske verdensbilde. De fleste europeiske oppfinnelser fra 1300- og 1400-tallet var ikke originale. De var heller av arabisk eller kinesisk opprinnelse. Det revolusjonerende aspektet lå ikke i selve oppfinnelsene, men i anvendelsen. Selv om krutt lenge hadde vært kjent i Kina, var det europeerne som fullt ut utnyttet dets militære potensial, og muliggjorde den europeiske ekspansjonen på denne tiden. I denne forbindelsen var også utviklingen innenfor navigasjon et viktig element. Kompasset og astrolabium sammen med teknologi innenfor skipsfart, muliggjorde navigasjon på verdenshavene. Gutenbergs boktrykkerkunst muliggjorde ikke bare reformasjonen, men også en utbredelse av kunnskap som etter hvert ville føre til et mer sosialt likt samfunn. Kunst. Bildekunsten gjennomgikk en voldsom utvikling i senmiddelalderen. En forløper til renessansen kunne allerede ses tidlig i det 13. århundre, i verk av Giotto. Når det gjelder maleri snakker man om en nordlig renessanse, sentrert rundt lavlandene (nåværende Benelux), og den italienske renessansen med Firenze som sentrum. Mens nordlig kunst var mer konsentrert rundt teksturer og overflater, som kan ses i malerier av Jan van Eyck, var italienske malere opptatt av anatomi og geometri. Oppdagelsen av enkeltpunktperpektivet, assosiert til Brunelleschi, var et viktig steg mot optisk realistisk kunst. Den italienske renessansen nådde sitt høydepunkt i verkene til Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael. Arkitektur. Mens gotisk arkitektur mer eller mindre sto på moten i Nord-Europa, slo denne formen for arkitektur aldri an i Italia. Her var arkitektene inspirert av antikken og kronverkene for denne perioden var Brunelleschis domkirke i Firenze. Litteratur. Den viktigste utviklingen i middelalderens litteratur var overtakelsen av morsmål fremfor latin. Mest populært var romantikk og tematikken var ofte knyttet til legendene om Den hellige gral. Forfatteren som mest av alle markererte den nye tiden, var Dante Alighieri. Hans hovedverk, Den guddommelige komedie, skrevet på italiensk, beskriver et middelaldersk religiøst verdenssyn, men gjør det i klassisk stil. Andre pionerer for det italienske språk var Francesco Petrarca, hvis "Canzoniere" er regnet som det første lyriske dikt, og Giovanni Boccaccios "Dekameronen". Geoffrey Chaucer hjalp til med å etablere det engelske språket som et litterært språk, med sitt verk "Canterbury Tales". Som Boccaccio, var Chaucer opptatt av hverdagslivet, fremfor religiøse og mytologiske spørsmål. I Tyskland var det Martin Luthers oversettelse av Bibelen som skulle bidra til utbredelsen av det litterære tyske språket. Musikk. Kunstmusikk fra middelalderen er stort sett ensbetydende med kirkemusikk, fordi det var denne musikken som ble ansett som viktig nok til å noteres ned. Det fantes imidlertid også en rik kultur av verdslig musikk. Vårt moderne notasjons-system har sine røtter i kirkemusikken i middelalderen. Det ble etterhvert viktig å notere ned "kirkemusikkens standardrepertoar", den gregorianske sangen, og neumene, forløperen til moderne notasjon. 1300-tallet ble betegnet allerede i samtiden som "Ars nova" (Den nye kunst). Italia opplever en velstandsperiode, og utvikler et rikt kulturliv. I Italia betegnes epoken som "Trecento". Den klassiske musikken begynner til en viss grad å løsrive seg fra kirken. Quintus Fulvius Flaccus. Quintus Fulvius Flaccus, sønn av den første Marcus Fulvius Flaccus, var romersk konsul i 237 f.Kr. da han kjempet mot gallerne i det nordlige Italia. Han var censor i 231, konsul igjen i 224 da han nedkjempet boii. Han var praetor i 215 og 214, og magister equitum i 213. I 212 ble han igjen konsul og kjempet i den andre punerkrig. Han ble beseiret av Hannibal i det første slaget ved Capua, vant så en seier over Hanno den store, erobret leiren hans ved Beneventum og erobret så Capua i 211 mens han tjente som prokonsul. I sin fjerde periode som konsul (209) tok han tilbake Lucania og Bruttium. Han motsatte seg den afrikanske ekspedisjonen til Scipio Africanus i 205 og døde kort tid etterpå. Institutt. Et institutt (av latin: "institutum" eller "instituo" som betyr "å etablere" eller "grunnlegge") er en institusjon vanligvis tilhørende en større forsknings- eller utdanningsenhet. Den hierarkiske strukturen til et Universitet har ofte et institutt som den minste enheten som dekker et "grunntema". Det finnes gjerne flere institutt underlagt ett fakultet. Fakultetene utgjør sammen hele universitetet sammen med administrasjonen. Appius Claudius Pulcher. Appius Claudius Pulcher var romersk konsul i 212 f.Kr. Han deltok i den andre punerkrig og var guvernør i Sicilia i 214. Han var medkommandant på en ekspedisjon til øya i 213 sammen med Marcus Claudius Marcellus da karthagerne landet der. Claudius ble beseiret i det første slaget ved Capua mens han var konsul. Han var sønn til Publius Claudius Pulcher som var konsul i 249 f.Kr. Gondol (båttype). En gondol er en tradisjonell robåt fra Venezia. Gondoler har i århundrer vært det viktigste transportmiddel i Venezia. Den dag i dag er gondoler i bruk som ferger ("traghetti") over større kanaler. Gondolen drives fremover av gondolieren som står bakerst, ser fremover og skyver den ene åren. Gondolieren bruker åren som åre, ikke som stake, selv om den holdes nesten loddrett. Vannet i kanalene i Venezia er for dypt til at staking er mulig. Gondolene skal være svartmalt. Det er estimert at det var flere tusen gondoler i det 18. århundre. Idag finnes det noen hundre. De fleste brukes til turisttrafikk. Det er fortsatt noen som brukes som ferge, og noen som er til egen privat bruk. Utformingen av gondolene utviklet seg frem til slutten av det 19. århundre. På det tidspunktet overtok motorbåter trafikken. Gondolene er lange og slanke. De er asymmetriske for å gjøre det enklere å drive den fremover med bare en åre. Marcus Livius Salinator. Marcus Livius Salinator (254–ca 204 f.Kr.), medlem av Livius-familien, var en romersk konsul som kjempet både i den illyriske krig og den andre punerkrig. Han er mest kjent for slaget ved Metaurus. Livius ble valgt til konsul sammen med Lucius Aemilius Paullus kort tid før den andre illyriske krig i 219 f.Kr. Etter å ha ledet en vellykket kampanje mot Illyria ble han anklaget for onde gjerninger rundt et krigsbytte fra et oppdrag til Karthago, og da han returnerte til Roma ble han ført for retten og funnet skyldig. Etter at han ble fjernet som konsul, trakk han seg bort fra det offentlige liv. Han returnerte til Roma flere år senere og i 207 ble han valgt til konsul (angivelig mot hans ønske) med Gaius Claudius Nero. Livius ankom Narnia (Narni) og forsøkte å blokkere fremrykningen til den karthagenske armé som forsøkte en nordlig invasjon av den italienske halvøy. Han møtte karthagerne nær Fanum (Fano) våren 207 f.Kr. Livius var forsterket av sin kollega Nero og ledet arméen som beseiret karthagerne ved Metaurus, drepte deres kommandant, Hannibals bror Hasdrubal. Etter den romerske seieren, returnerte Livius til Roma hvor han og Nero ble gitt en triumf i 206 f.Kr.. Livius ble prokonsul og forsvarte Etruria (Toscana og Umbria) fra 206 til 205 og senere Gallia Cisalpina i 204 til slutten av krigen. Livius sin andre periode som konsul var preget av konstant krangling med Nero, hovedsakelig over en saltskatt (som gav ham kallenavnet "Salinator" som ble arvet av hans etterkommere, inkludert den romerske admiralen Gaius Livius Salinator). Perioden var også preget av hans vendetta mot de som var ansvarlige for rettssaken etter den illyriske kampanjen som fortsatte til han døde flere år etter. Kalsiumhomeostasen. Med kalsiumhomeostasen menes kroppens "kalsiumbalanse", dvs hvordan kroppens kalsiumnivå blir regulert. Kalsium (her alltid ment som Ca2+) danner hydroksyapatitt (Ca5(PO4)3(OH)), som sammen med kollagene fibre er hovedbestanddelene i den ekstracellulære matriksen (det utenfor cellene) i benvev. Kalsium er også nødvendig for normal muskelkontraksjon. Kalsiumkonsentrasjonen i (særlig) plasma (ekstracellulærvæsken) i kroppen er svært nøye regulert. Med kost tilføres i størrelsesorden 500-1000 mg kalsium pr. dag av hvilket 20-50% suges opp i tarmen. Nettoabsorpsjonen er altså av størrelsesorden 200 mg. Absorpsjonsgraden reguleres i forhold til fysiologisk behov og mengde i kosten (samt at enkelte andre stoffer i maten kan påvirke, som at fytinsyre binder opp og hemmer opptaket av kalsium, jern og sink). Når organismen er i kalsiumbalanse skilles kalsium ut gjennom nyrene med en mengde omtrent tilsvarende nettoabsorpsjonen. Konsentrasjonen av kalsium i serum er som sagt nøye regulert. Ved overskudd reduseres absorpsjonen i tarmen, mens avleiring av kalsiumsalter til beinvev (- vanligvis, i alle fall) og utskillelsen i nyrene øker. Ved underskudd økes absorpsjonsgraden i tarm, utskillelsen gjennom nyrene reduseres og mobilisering av kalsium fra benvev aktiveres (motsatt av forrige). Viktige hormoner i kalsiumhomeostasen er 1,25-dihydroxyvitamin D3 ("kalsitriol"), PTH (paratyreoideahormon/"parathormon") og CT (kalsitonin). De to førstnevnte vil øke kalsiumkonsentrasjonen i serum (er økt ved kalsiumunderskudd "- for å stimulere Ca2+ opptak++"), mens den sistnevnte er minst viktig og senker kalsiumkonsentrasjonen i serum. D-vitamin fra kost eller hud aktiveres i lever til 25-hydroksyvitamin D3 ("kalsidiol" – av enzymet vitamin D3 25-hydroksylase) som i nyre omdannes videre til kalsitriol (av 25-hydroksyvitamin D3 1-hydroksylase). 1,25-dihydroxyvitamin D3 øker opptak av kalsium fra tarmen (via økt syntese av transportproteiner), samt mobiliserer kalsium fra benvev (økt rekruttering/aktivitet av osteoklaster). PTH stimulerer bennedbrytning og frigjøring av kalsium, samt reopptak av kalsium fra nyrenes nefroner. PTH stimulerer også 1-hydroxylering i nyrene (omdannelsen av kalsidiol til kalsitriol). CT hemmer osteoklastaktiviteten i benvev og dermed mobilisering av kalsium til blodbanen. PTH-sekresjonen fra parathyroidea hemmes av kalsitriol og høyt serumkalsiumnivå. Vitamin D3 i hud blir dannet fra kolesterol (via 7-dehydrokolesterol) under påvirkning av sollys (UVB-stråling; 290-315 nm). Det blir "lagret" i underhudsfettet i en del timer. Husk at det (i Norge) ikke er så ofte at sola "står så høyt" at noe særlig UVB-stråling kommer igjennom atmosfæren. (88% av verdens befolkning bor i områder hvor sollyset er kan bidra til produksjon av tilstrekkelige mengder vitamin D.) Ferdigdannet vitamin D3 brytes også ned under påvirkning av UVB-lys, så etter å ha vært i sola i 20-30 minutter vil det oppstå en likevekt, der like mye nydannes som det nedbrytes. Hvis man er utsatt for UVB-stråling over relativ lang tid vil det kunne bli så store mengder av nedbrytningsprodukter at det er giftig. Ultrafiolett stråling er også skadelig på mange andre måter, og – uten ordentlig beskyttelse – selv i relativt små doser også... Selskap (jus). Selskap er i Norge i juridisk forstand en kommersiell organisasjon som i Selskapsloven defineres som «"økonomisk virksomhet som utøves for to eller flere deltakeres felles regning og risiko"» Ansvarsforholdet for eierne avgjøres ut fra hvilken selskapsform som er valgt. I personlige selskaper og ansvarlig selskap svarer eieren eller eierne for selskapets gjeld med alt man eier, dvs hele sin personlige formue. I et aksjeselskap svarer eieren(e) kun for den innskutte aksjekapitalen. Aksjeselskaper er regulert i "Aksjeloven". Eiere av selskaper kan være fysiske eller juridiske personer. For at noe skal anses som et selskap er det normalt også et krav at det driver en eller annen form for virksomhet. Vanligvis vil denne være av økonomisk art, men dette er ikke et absolutt vilkår. Man skiller normalt mellom selskaper og selveiende institusjoner (stiftelser). Definisjonen på et selskap vil ellers variere ut fra hva slags selskap det er snakk om. Selskapet selv er en juridisk person, noe som innebærer at det kan ha selvstendige rettigheter og forpliktelser uavhengig av sine eiere. Selskapet kan blant annet være part i kontrakter, og det kan reise og motta søksmål ved domstolene. I organisasjonsteori er organisasjon det som i selskapsretten kalles selskap. Synsnerven. Synsnerven, (Latin: "nervus opticus"), er en nerve som overfører synsinformasjon fra øyets netthinne til hjernen. Den regnes som en del av sentralnervesystemet. Nervetrådene fra hver av de om lag 130 millioner fotoreseptorene på netthinnen samles i et punkt kalt den blinde flekken eller papillen. I den blinde flekken finnes det ingen fotoreseptorer, derav navnet. Den blinde flekken i netthinnen finnes der synsnerven forlater øyet. Fra den blinde flekken går synsnerven via synsnervekrysningen til synssenteret i hjernen. Nerven inneholder ca. 1,2 millioner nervefibre. Skades synsnerven, gir det nedsatt syn. Synsnervebetennelse er en lidelse som kan være assosiert med multippel sklerose. Aslak Bolt. Aslak Harniktsson Bolt var erkebiskop i Nidaros fra 1428 til 1450. Han var født rundt 1380, eller noe før, og døde i 1450. Bolt var av adelig slekt. I 1407 valgte domkapitlet i Oslo ham til biskop, men han ble samme år etter påtrykk fra dronning Margrete flyttet til Bergen, hvor han var biskop i 20 år. Administrator og ordensmann. I 1428 ble han av et enstemmig domkapittel valgt til erkebiskop i Nidaros, og to år senere ble han formelt innviet i denne stillingen. Aslak var i sine første år som erkebiskop opptatt av å få kontroll med og oversikt over erkesetets økonomi. I 1432 ble det vi i dag kaller Aslak Bolts jordebok ført i pennen. Den er en nøye registrering av inntektene fra erkesetets jordegods og eiendommer, og over 3 000 gårder og steder er nevnt. Han gjeninnførte også en rekke mindre avgifter som var gått i glemmeboken. I perioden etter 1435 markerte han seg også som leder av kirkeprovinsen. Han kalte inn til provensialkonsil i 1435 i Bergen og året etter i Oslo. Disse konsilene fattet en rekke vedtak gjeldende for hele kirkeprovinsen, i første rekke knyttet til økonomiske forhold. I årene etter 1436 er det som politiker vi møter Aslak Bolt. Som leder av riksrådet hadde han stor innflytelse på rikspolitikken. Aslak Bolt var spesielt opptatt av å hindre utlendinger, og da særlig dansker, i å inneha norske embeter. Han ønsket også å styrke kirkens stilling ved å få kongen til å stadfeste sættargjerden av 1277, en avtale som blant annet ga erkebiskopen rett til å utnevne en egen hird. Denne stadfestelsen oppnådde han da han den 20. november 1449 kronet svensken Karl Knutsson Bonde. Han var for øvrig den første konge som ble kronet i Nidaros. Gleden varte dog ikke lenge. Året etter ble Karl fordrevet av den danske kong Christian I, men da var Aslak Bolt død. I 1458 ble sættargjerden imidlertid stadfestet på ny. Den blinde flekk. Den blinde flekken er et lite område i øyets netthinne, hvor synsnerven forlater øyet. Synsnerven er den som gir hjernen informasjon av det vi ser.I dette lille området er det ingen sanseceller, og et blindt felt oppstår. Hjernen fyller ut dette blinde feltet med informasjon, tildels fra det andre øyet, slik at vi normalt sett ikke er oppmerksomme på den blinde flekken. A cappella. A cappella (fra italiensk: «i kapellstil») er vokal musikk eller sang uten akkompagnement av instrumenter. Begrepet henspiller på middelalderens forbud mot bruk av musikkinstrumenter i kirkene. "A cappella" brukes også som benevnelse på en musikksjanger som kjennetegnes ved at man ikke bruker instrumenter. Det forekommer relativt ofte at sangere etterligner akkompagnerende instrumenter som for eksempel bassgitar, trommer og blåserinstrument. Repertoaret stammer gjerne fra mange forskjellige musikksjangre, som for eksempel Jazz, Gospel, Folkemusikk, Barbershop og Pop, så sjangeren defineres på grunnlag av sin besetning heller enn andre musikalske markører. Oppstrømning. Verdens oppstrømningsområder markert med rødt. Oppstrømning er en form for vertikal blanding av vannmasser som skjer under bestemte forutsetninger i havet, og som fører til at kaldt, tungt og næringsrikt bunnvann kommer opp og erstatter overflatevannet. Når en vind blåser over åpent hav, vil de øvre vannlaga trekkes i vindretningen, men på grunn av corioliseffekten med en avbøyning i forhold til vindretningen på 45° mot høyre på den nordlige halvkula og 45° mot venstre på den sørlige. Og da corioliskraften mellom vannlag vil vannet med økende dybde avbøyes mer mens strømningshastigheten reduseres – en Ekmanspiral dannes. Nettotransporten blir da 90° til høyre (eller venstre) for vinden hvilket vil si at hvis den rådende vindretningen et sted på den nordlige halvkula er slik at kysten ligger på venstre side sett i vindretningen, vil de øvre vannlaga trekkes ut fra kysten. Dermed erstattes det bortdrevne vannet med vann fra dypet – oppstrømning. Dette fenomenet ble først beskrevet av den svenske fysiker og oseanograf Vagn Walfrid Ekman i 1902, og kalles ekmantransport. Et beslekta fenomen finnes i verdenshavene langs ekvator. Her fører de østlige passatene overflatevann vekk fra ekvator mot nord og mot sør, og en oppstrømning oppstår ved ekvator på grunn av divergerende vannmasser. Også i Sørishavet foregår en storstilt oppstrømning. Her blåser en sterk og vedvarende vestavind rundt Antarktis, og driver overflatevann vekk fra iskanten, og vann trekkes opp fra stort havdyp. I mange oseanografiske modeller utgjør oppstrømningen i Sørishavet en viktig drivkraft for strømningsmønsteret i verdenshavene. Oppstrømning har stor betydning for primærproduksjonen av planteplankton. Bunnvannet er rikt på næringssalter som stammer fra bunnfelt dødt organisk materiale, mens overflatevann normalt er næringsfattig. Når det næringsrike vannet kommer opp i de øvre vannlag der lyset kan trenge ned, ligger forholdene til rette for oppvekst av planteplankton. Oppstrømningsområder har derfor en høg produksjonsevne målt i g karbon per m². Planktonet gir i sin tur grunnlag for en høg produktivitet oppover i havets næringskjede; derfor er oppstrømningsområder fiskerike, og gir grunnlag for viktige fiskerier. Hans Jacob Ustvedt. Hans Jacob Neumann Ustvedt (født 4. juli 1903, død 26. januar 1982) var en norsk lege og kringkastingssjef. Han var professor i indremedisin ved Universitetet i Oslo fra 1951 til 1962, i 1962 forlot han medisinen for å bli kringkastingssjef til 1972. Ustvedts særlige interesseområde som lege var tuberkulose. Doktoravhandlingen fra 1938 handlet om hvordan hjerneslag kan påvirke musikalitet. Ustvedt leverte en rekke vitenskapelige arbeider vedrørende indremedisinske og immunologiske emner, det var særlig av betydning for arbeidet med turberkulose. Han var sønn av Nils Yngvar Ustvedt og far til Yngvar Ustvedt og Siri Jensen. Angrist. Angrist (Sindarin: "Iron-cutter") var et våpen fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Det var en kniv som var laget av Telchar av Nogrod, og den ble båret av Curufin. Den ble tatt fra Curufin av Beren, som brukte den til å skjære en av silmarillene fra Morgoths jernkrone. Men da han prøvde å fjerne silmarillen brakk kniven i hånden hans og kuttet Morgoth. Pupill. a> området i midten som normalt ser svart ut utenfra. Pupillen er en åpning i midten av øyets regnbuehinne (iris). Den regulerer mengden av lys som treffer netthinnen. Pupillen er svart på farge fordi lyset taes opp av vev inne i øyet. Når lys treffer øyet, trekker pupillen seg sammen. Dette kalles pupillerefleksen. I sterkt lys har har pupillen en diameter på ca 1,5 mm og i halvmørke er størrelsen ca. 7,5 mm. Ulik pupillestørrelse kalles "anisokori". Mennesket har en rund pupille, andre arter kan ha en oval eller spalteformet pupille. Utvidelse av pupillen. Såkalte sympatiske nervefibre styrer muskelen "dilatator pupillae". Når denne lille muskelen i øyets regnbuehinne trekker seg sammen, vil pupillen utvides (dilateres). Når en person er opphisset vil gjerne pupillen utvides. Adrenalin utvider pupillen. Enkelte hallusinogene stoffer, slik som LSD, og det narkotiske stoffet Kokain kan også utvide pupillen. En øyelege kan utvide pupillene med øyedråper som inneholder det kjemiske stoffet atropin (også kalt belladonna). Sammentrekning av pupillen. Sammentrekning av pupillen styres av såkalte parasympatiske nervefibre, som går gjennom den tredje hjernenerve, "nervus oculomotorius". Disse fibrene går til en liten muskel i øyets regnbuehinne, som kalles "sphincter pupillae". Når denne ringmuskelen trekker seg sammen, blir pupillen liten. Pilokarpin er et medikament som trekker sammen pupillen. Morfin og heroin vil også gi liten pupille. Atropin, som utvider pupillen, virker egentlig ved å lamme ringmuskelen "sphincter pupillae". Lysfølsomme ganglieceller i netthinnen. Noen, ca. 1-2%, av gangliecellene i netthinnen er selv lysfølsomme ved pigmentstoffet melanopsin. Det er disse som gjør at pupillens størrelse raskt kan reagere på lysnivået i omgivelsene. Atropin. Atropin, er et legemiddel som framstilles av belladonnaplanten (Atropa Beladonna) og er en potensielt giftig medisinsk urt. Atropin kan brukes til behandling av en lang rekke lidelser: Det lammer visse nerve-ender og virker avslappende på innvollsmuskulatur, som er forbundet med dem. Det kan også brukes til å tørke ut lunge og strupe før det gis narkose. Det virker utvidende på pupillene og brukes derfor som øyedråper i forkant av øyeundersøkelser og ved behandling av regnbuehinnebetennelse. Det kan også virke lindrende ved astma og kikhoste og kan benyttes ved enkelte tilfeller av soppforgiftning. Atropin er også motgift ved nervegass. Atropinets vanligste bivirkninger er at det nedsetter spytt- og svetteproduksjonen og hemmer øyets tilpasning til syn på avstand. D- og L-isomerer av atropin. Snurrevad. Snurrevad er en slags not til bruk på forholdsvis grunt vann (inntil 100 m) i fiske etter bunnfisk som flyndre og torsk. Snurrevadet settes ut ved at en fra en båt kaster et anker med ei bøye, fester et vadtau til bøya, seiler vadtauet ut i en bue, kaster ut selve nota og seiler et tau i andre enden av nota tilbake til bøya. Båten fortøyes til ankeret og vadet hales inn. En lar ankeret ligge og tar neste kast slik at en ikke overlapper det området som en alt har fiska på. På den måten «snurrer» en kompasset rundt omkring ankeret, noe som forklarer navnet. Snurrevadet er en dansk oppfinnelse, og kalles derfor også «Danish Seine». Metoden sies å være utvikla av Limfjordsfiskeren Jens Væver i 1848, og var en videreutvikling av eldre, landdratte vad. I den første tida ble snurrevadet satt fra en robåt mens kutteren lå oppankra. Vadet ble halt inn med handkraft – et slitsomt arbeid. De første motorene som kom i bruk i fiskeriene ble brukt til å drive spill for innhaling av snurrevad. Når båtene fikk motor også for framdrift, ble vadet satt fra kutteren og halt inn med hydraulisk drevne tromler. Tradisjonelt snurrevadsfiske foregår med mindre fartøyer, men det er også utvikla varianter av snurrevadet for større båter, der fartøyet seiler under innhivning i stedet for å ligge oppankra. Til tross for at snurrevad er et aktivt redskap som virker etter silprinsippet, der nota innhenter fisk og alt annet som befinner seg innafor kastet, regnes snurrevad som et skånsomt fiskeri. Fisken oppholder seg kort tid i vadet og kan landes levende. Snurrevadfisket har også et lavere drivstofforbruk enn trålfiske. Færøysk krone. Færøysk krone er valutaen på Færøyene og utgis av Danmarks Nationalbank. Færøyske kroner er ikke en selvstendig valuta, men danske kroner trykt med færøyske motiver. Færøyene bruker danske mynter slik som Danmark og Grønland. Siden færøysk krone ikke er en selvstendig valuta, så har den ikke en ISO 4217-valutakode. ISO 4217-valutakoden for danske kroner er DKK. Danske kroner veksles til færøyske kroner og omvendt av Danmarks Nationalbank kostnadsfritt. Danske sedler er ikke tvunget betalingsmiddel på Færøyene, men vil i de fleste tilfeller bli akseptert. Eksterne lenker. Krone, færøysk Remo Caprino. Remo Caprino (født 22. april 1944) er en norsk filmregissør og filmprodusent. Han er far til Mario Caprino og sønn av den norsk-italienske animasjonspioneren Ivo Caprino og skuespiller Liv Bredal. Han er daglig leder i Caprino Studios. Caprinos største bidrag til norsk film er hans arbeid på dokkefilmen Flåklypa Grand Prix, hvor han var assistentregissør til sin far, innspillingsleder og manusforfatter. Mario Caprino. Mario Caprino (født 1979) er en norsk dataspilldesigner. Og han er også ledende programmerer for Computer Games Productions AS. Han er Remo Caprinos assistent og høyrehånd i Caprino Studios, og han er sønn av Remo Caprino og sønnesønn av Ivo Caprino. Gúthwinë. Gúthwinë (Gammel engelsk for "slag venn" (eng: "battle-friend")) var et sverd fra J.R.R. Tolkiens litterære legendarium, om Midgard. Dette sverdet ble båret av Éomer, marsk av Rohan. Den ble båret av han (og brukt flittig) i slaget om Helmsdjupet, og antakelig også i slaget på Pelennor-enga og i slaget ved Morannon. Ivonne Caprino. Ivonne Caprino (født 1954) er en norsk modellør og filmregissør. Hun er datter av Ivo Caprino og Liv Bredal. Hun modellerte lille Josefine som ikke klarte å sove. Hun lager filmer med supervideografen (225 grader) sammen med sin ektemann Chris Newhouse, som hun har vært gift med siden 1982, og deres sønn Nicholas. Hun har også modellert de fleste av eventyrfigurene og alle trollene i Hunderfossen Familiepark, ved siden av portrettmodellering av barn og voksne. Konsistoriet mars 2006. Konsistoriet i mars 2006 ble holdt 24. mars 2006, og var det første konsistorium hvor pave Benedikt XVI kreerte nye kardinaler. Ved annonseringen 22. februar samme år ble det navngitt femten nye kardinaler. 12 av dem er under 80 år gamle, som er aldersgrensen for å stemme ved et konklave. Dette betyr at Benedikt XVI holder seg under grensen på 120 stemmeberettigede kardinaler som tidligere har vært praksis, men som ble overskredet av Johannes Paul II. Under konsistoriet mottok de femten sine røde kardinalshatter i en seremoni på Petersplassen. Etter en liturgisk hilsen og pavens preken avla de en ed, og mottok så knelende foran paven sin biretta og sin kardinalstittel. Deretter fulgte fredshilsen, forbønn, Fadervår og en avsluttende velsignelse. Tre av kardinalene tilhører Den romerske kurie, mens ni andre leder bispedømmer. De femten kommer fra elleve forskjellige land. En av kardinalene som er over aldersgrensen for stemmerett i et konklave, pater Albert Vanhoye, er ikke biskop. Dermed har Benedikt XVI fulgt sine forgjengeres tradisjon for å utnevne en fremtredende teolog ved konsistoriet. Vanhoye kan velge om han vil ordineres til biskop eller ikke. De to andre er emeriterte biskoper. Hornhinnetransplantasjon. Hornhinnetransplantasjon er en kirurgisk prosedyre der en syk og ugjennomsiktig hornhinne byttes ut med et klart transplantat. Transplantatet innhentes fra en nylig avdød donor som ikke har tidligere øyesykdommer eller andre lidelser av betydning for transplantatkvaliteten. Donorhornhinnen behandles og lagres i en hornhinnebank. En øyelege utfører operasjonen ved hjelp av mikroskop. Transplantatet sys fast med en svært tynn tråd. Etter operasjonen må man bruke øyedråper for å hindre avstøtning og betennelse i noen måneder. Gunnar Sønstevold. Gunnar Sønstevold (født 26. november 1912 død 18. oktober 1991) var en norsk komponist, opprinnelig fra Elverum. Sønstevold studerte i Kristiania fra 1932, blant annet klaver hos Nils Larsen og Erling Westher, samt komponering hos Karl Andersen. Samtidig spilte han piano og trombone i landets ledende jazzkvartett Funny Boys 1932–1939. Han flyktet til Sverige i 1940 og traff komponisten Maj Lundén som han ektet 1941. Fra 1946 til 1969 komponerte han musikk til 40 spillefilmer og 3 helaftens dokumentarfilmer. Som teaterkomponist laget Sønstevold musikk til Bjørneboes "Semmelweis", Ibsens "Catalina", Vesaas "bleikeplassen", Fjernsynsteatret og Büchners "Woyzek". Da Sønstevold skrev musikken til Shakespeares "Stormen" på det Norske Teateret i 1957, eksperimenterte han som den første norske komponist med elektroniske virkemidler. __NOTOC__ Etter oppholdet i Wien ble hans musikk for en stor del preget av streng tolvtoneteknikk, men hans fargerike instrumentasjonskunst bidrar til at musikken aldri virker akademisk eller blodfattig. I årene 1967 til 1974 var Sønstevold ansatt som leder av musikkavdelingen i NRK-fjernsynet. Senere har han virket som inspirerende musikkpedagog og komponist bl.a. ved ekteparet Gunnar og Maj Sønstevolds musikkskole i Rakkestad, Østfold. Han har også undervist ved Institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Gunnar Sønstevolds store interesse for samspill mellom amatører, barn, voksne og profesjonelle har i de senere år resultert i to betydningsfulle verker, "Litani i Atlanta" for jazzband, symfoniorkester, resitatør og barnekor, kåret til Årets verk i 1972 og uroppført under festspillene i Harstad 1973, og "På leting", skrevet for en hel bygd av alle aldersgrupper og amatører av alle slag. Hans produksjon omfatter foruten film- og teatermusikk, også kammermusikk og verker for orkester. Gunnar Sønstevold døde i 1991 Liste over konsistorier fra 2005. Listen over konsistorier er en oversikt over formelle møter for kardinalskollegiet i Den katolske kirke, såkalte konsistorier, hvor det ble kreert kardinaler. Oversikten er inndelt etter pavene som innkalte og ledet konsistoriene. Benedikt XVI (2005–). Benedikt XIV annonserte 22. februar 2006 at det første konsistoriet hvor han utnevner kardinaler vil finne sted 24. mars samme år. Det andre konsistoriet fant sted 24. november 2007. Referanser. Konsistorier 2005 Anglachel. Thingol ga sverdet til forvaring til Beleg. Det sies at hver gang Beleg tok sverdet ut av sliren skal det ha sunget med glede. En gang da Beleg bandt løs den bevisstløse Túrin, som var blitt holdt fange, glapp sverdet fra hendene til Beleg og falt ned og kuttet Túrin i foten. Túrin våknet og, uvitende om hvem det var, drepte Beleg med Anglachel, et feilgrep han sørget over i lang tid. Túrin fikk så sverdet av Gwindor, og Túrin reiste til Nargothrond, Gwindors fødested. Anglachel ble der smidd sammen på ny av ekspert smedene i Nargothrond, og fikk da også et nytt navn av sin nye eier, Túrin. Det nye navnet var Gurthang, som betyr "Dødsjernet" (eng.: "Iron of Death"). Orkene og alvene kalte våpenet, og Túrin, for "Mormegil", det "svarte sverd". Da Túrin fant ut at Nienor (hans elsker) var hans søster og at hun hadde tatt livet av seg, falt han på sverdet sitt i fortvilelse. Anguirel. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Anguirel en av de to sverdene som mørkalven Eöl smidde av en jern meteoritt. Det andre av disse to, sverdet som het Anglachel, ga han til Thingol som betalig for at han fikk bo i Thingols skog, Nan Elmoth. Anguirel beholdt Eöl for seg selv. Det ble senere stjålet fra Eöl av hans sønn Maeglin, da han og hans mor Aredhel flyktet fra Nan Elmoth til Gondolin. Sverdet gikk antakeligvis tapt i Gondolins fall. Kåsa. Kåsa er ei lita bygd i Tolga kommune. Bygda ligger sørøst for kommunesenteret, "stasjonsbyen" Tolga, langs Holavassdraget, og ved mellom Tolga og Drevsjø. Den sogner til Holøydalen kapell. Øversjødalen. Øversjødalen er ei lita bygd i Tolga kommune, Hedmark. Bygda ligger sørøst for kommunesenteret, "stasjonsbyen" Tolga, i nordenden av Langsjøen (709 moh.) i Holavassdraget, og ved mellom Tolga og Drevsjø. Bygda sogner til Holøydal kapell. Den norske Turistforenings hytte Ellefsplass ligger i bygda, langs riksveien; og er et utgangspunkt for turer vestover mot Tynset gjennom Raudsjøheimen, eller østover mot Femunden. Aranrúth. Aranrúth ("Kongens vrede") var et sverd fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Sverdet tilhørte Thingol, Konge av Doriath og Høykonge av Sindaene. Sverdet gikk ikke tapt da Doriath falt, og ble senere et sverd som ble eid av Kongene av Númenor. Franc Rodé. Franc Rodé C.M. (født 23. september 1934 i Ljubljana, Slovenia) er kardinal og prefekt for Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han blir kreert kardinal av pave Benedikt XVI den 24. mars samme år. Rodé flyktet sammen med sine foreldre fra Rodica til Østerrike i 1945, og familien reiste senere til Buenos Aires i Argentina. Der trådte han inn hos vincentinerne, og ble presteviet 29. juni 1960. Han tok en doktorgrad i Paris, og i 1965 vendte han tilbake til Slovenia (dengang en del av Jugoslavia), hvor han var sogneprest først i Celje og deretter i Sentjakob ob Savi. Han underviste også ved det teologiske fakultet i Ljubljana. I 1981 ble han kalt til Vatikanet for å arbeide for Sekretariatet for de ikke-troende. Året etter ble han undersekretær for rådet, og i 1993 sekretær for Det pavelige råd for kulturen. Rodé ble utnevnt til erkebiskop av Ljubljana 5. mars 1997, og bispeviet 6. april samme år. Han var formann for den slovenske bispekonferanse 2003–2004. 11. februar 2004 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv av pave Johannes Paul II. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle kreeres til kardinal av pave Benedikt XVI, noe som så skjedde ved konsistoriet 24. mars samme år. Walter Scott. Sir Walter Scott (født 14. august 1771, død 21. september 1832) var en skotsk forfatter. Han regnes som grunnleggeren av den historiske roman, og hører i litteraturhistorien inn under romantikken. Bøkene hans ble svært populære. Den litterære stilen hans ble etterlignet av en rekke europeiske forfattere. Flere av Scotts romaner er filmatisert. Biografi. Walter Scott var opprinnelig utdannet advokat og begynte å virke som dette i 1792. Syv år senere ble han sheriff i Selkirkshire. Etter å ha vært med på å stifte tidsskriftet "Quarterly Review", giftet han seg og bosatte seg på godset "Abbotsford House". Fra da av konsentrerte han seg om skrivingen, hvilket kom til å resultere i totalt 29 romaner. De første ble utgitt anonymt. Bøkene hans vakte snart internasjonal oppsikt, og ble beundret av så vel publikum som litterære kritikere. Scott ble adlet i 1820. Tross suksessen med bøkene, var hans siste leveår preget av motgang. I 1826 ble han stilt ansvarlig for en enorm gjeld da et bokhandlerfirma han hadde vært involvert i, gikk konkurs. For å dekke inn beløpet satte han i gang med en intens skrivevirksomhet. Arbeidspresset ødela helsen og Scott døde utslitt i 1832. Forfatterskap. Helt fra ungdommen av næret Walter Scott en særlig interesse for sagn, sanger og myter som dreide seg om de gamle grensekampene mellom den engelske og skotske adel. Han var særlig opptatt av middelalderen. Sterkt inspirert av tysk romantikk og sin landsmann Percys balladesamling "Reliques" som kom i 1765, gav Scott mellom 1802 og 1803 ut sin egen samling skotske ballader; "Minstrelsy of The Scottish Border". Han vakte for alvor oppsikt i 1805 med et epos skrevet i fransk ridderdiktsform; "The Lay of the Last Minstrel". Typisk for Walter Scotts skrivestil er spenningshistorier spunnet rundt store tablåer, detaljerte beskrivelser, og forfatterens nære kjennskap til historiske fakta og detaljer. Scotts skildringer kjennetegnes av god språklig flyt, mange lyriske partier, et sammensatt persongalleri og en god del humor. Mange av historiene tar utgangspunkt i skotsk historie. Walter Scott var på mange måter den første forfatter som opplevde å få internasjonal berømmelse i løpet av sin livstid. Han hadde lesere i Storbritannia, Irland, Europa, Australia og Nord-Amerika. Grace Reksten Skaugen. Grace Montgomery Reksten Skaugen (født 1953) er en norsk fysiker og forretningskvinne, bosatt i Oslo. Hun har doktorgrad i laserfysikk fra Imperial College i London, og mastergrad i Business Administration (MBA) fra Handelshøyskolen BI. Skaugen har arbeidet som forsker ved Columbia University i New York, og har senere konsentrert seg om arbeid innen forretningslivet i Norge og utlandet. Hun er datter av skipsreder Hilmar Reksten. Skaugen er styremedlem i Statoil, Atlas Copco AB, Opera Software og Investor AB. Hun var direktør for «corporate finance» i Orkla Enskilda Securities fra 1994 til 2002. I tillegg var hun styreleder i Entra Eiendom fra 2004 til mai 2012. Center for Corporate Diversity kåret i 2004 Skaugen, sammen med Grete Faremo, til Norges mektigste kvinne i næringslivet. I 2007 ble hun kåret til årets styreleder Russell Crowe. Russell Ira Crowe (født 7. april 1964) er en skuespiller fra New Zealand som vant Oscar i 2001 for beste mannlige hovedrolle for filmen "Gladiatoren". Første år. Crowe ble født i Wellington, New Zealand med en avstamming av walisisk, skotsk, norsk og urbefolkningsgruppen Māori på New Zealand. Da han var fire år gammel flyttet familien til Australia hvor foreldrene fulgte en karriere innenfor catering på filmsettinger. Hans bestefar på morsiden, Stan Wemyss, var cinematograf og produserte den første filmen til newzealenderen Geoff Murpht, i henhold til Crowe selv. Produsenten av den australske TV-serien "Spyforce" var hans mors gudfar og Crowe ble ansatt for en kort dialog på en linje i en episode da han var fem eller seks år. Medskuespiller var TV-seriens stjerne, Jack Thompson, som mange år senere spilte Crowes far i filmen "The Sum of Us". Crowe begynte på skole for gutter, Sydney Boys High School, men da han var 14 flyttet familien tilbake til New Zealand, og han begynte da på Auckland Grammar School. Han hoppet av utdannelsen for å hjelpe familien finansielt. Da han var 21 år dro han tilbake til Australia for å studere på National Institute of Dramatic Art (NIDA). «Jeg arbeidet i et teatershow, og snakket med en fyr som var leder for den tekniske støtten ved NIDA», har Crowe fortalt. «Jeg spurte ham hva han mente om jeg tilbrakte tre år ved NIDA. Han sa at det ville være å kaste bort tiden. Han sa, «Du gjør allerede det som vil lære hvis du gikk der, og du har allerede gjort det i storparten av livet ditt. Det er ingenting du kan lære der, unntatt dårlige vaner.» Etter å ha deltatt i TV-serien "Neighbours" og "Living with the Law" fikk Crowe sjansen i sin første film, "The Crossing" (1990), en kjærlighetstriangel i en småby, regissert av George Ogilvie. Før filmingen begynte hyrte en filmstudentlærling av Ogilvie, Steve Wallace, for filmen "Blood Oath", også kjent som "Prisoners of the Sun", (1990) som fikk visning en måned tidligere selv om den ble filmet senere. Hollywood. Etter en innledende suksess i Australia begynte Crowe å spille i amerikanske filmer. Etter å ha vært nominert tre ganger fikk han Oscar for beste mannlige rolle i 2001 for "Gladiator". Crowe bar sin bestefar Stan Wemyss’ Member of the Order of the British Empire ved seremonien. Crowe ble voktet av FBI-agenter i de neste månedene, både når han filmet som på seremonier. Scotland Yard voktet ham mens han promoterte "Proof of Life" i London i februar 2001. Crowe har sagt at han «aldri til fulle forsto hva som egentlig foregikk». FBI har bekreftet Crowes uttalelser, noe som ukarakteristisk ettersom byrået vanligvis aldri gir kommentarer til media. Temperament. Crowe har et rykte for hissig gemytt og en tendens til å havne i fyllebråk. Dette ble parodiert i en episode av den animerte TV-serien "South Park" kalt "«The New Terrance and Phillip Movie Trailer»". Crowe vant BAFTA-pris som Beste skuespiller i 2002, for sitt portrett av John Forbes Nash i filmen "A Beautiful Mind". I løpet av presentasjonen for sin pris hadde han tenkt å lese noe poesi kalt "«Sanctity»" ("«Hellighet»") av Patrick Kavanagh, men ble kappet av for at BBC skulle kunne holde sendeskjemaet. Ved selskapelighetene etterpå angrep Crowe produsent Malcolm Gerrie. Crowe unnskyldte seg senere, men mange mente at hendelsen var grunnen til at Crowe ikke fikk Oscar for beste skuespiller det samme året. "A Beautiful Mind" vant fire priser av åtte nominasjoner. Tidlig om morgenen den 18. november 1999 ble Crowe involvert i knuffing på Saloon Bar i Coffs Harbour i Australia. Hendelsen ble filmet av et overvåkingskamera som tre menn senere forsøkte, dog uten hell, å bruke for å presse penger av ham. Tidlig om morgenen den 14. november 2002 var Crowe i London i forbindelse med gravferden til kompisen og medskuespiller i "Gladiator", Richard Harris, og han kom over en annen New Zealander, Eric Watson, på den trendy restauranten Zuma. I følge øyevitner brøt det ut slåssing på toalettet hvor Crowe ble funnet liggende på gulvet med Watson oppå seg. Crowe og Watson hadde i to år hatt et anstrengt forhold på grunn av en kvinne de begge var interesserte i. Tidlig om morgenen den 6. juni 2005 ble Crowe arrestert og tiltalt for å ha angrepet politiet («second degree assault») i New York City i forbindelse med en hendelse i Mercer Hotel, SoHo, New York. Her skal hanl ha kastet en ødelagt telefon på en hotellansatt. Crowe ble også tiltalt for ulovlig oppbevaring av et våpen («fourth-degree criminal possession»). Våpenet var telefonen. Crowe ga en offentlig uttalelse som forklarte at han led av jetlag, at han savnet familien i Australia, og ble sterkt frustrert vanskelighetene med å kunne ha en telefonsamtale med sin kone. Han ble løslatt på grunn av at han ikke hadde vært arrestert i USA på over et år. Likevel måtte han betale $160 i rettsaksutgifter. Han måtte også betale omtrent $100 000 for å hindre en sivil anmeldelse fra en skadet hotellansatt som trengte medisinsk behandling for en flenge på høyre kinn. Familie og interesser. Den 7. april 2003, på sin 38. fødselsdag giftet Crowe seg med den australske sangeren og skuespilleren Danielle Spencer. Deres sønn, Charles Spencer Crowe ble født den 21. desember det samme året. Crowe møtte Spencer mens han filmet "The Crossing" i 1990. I januar 2005 annonserte Crowe at de ville få sitt andre barn i juli. Crowe har tidligere vært sammen med den amerikanske skuespilleren Meg Ryan etter at de to møttes mens de filmet "Proof of Life" i 2000. To av Crowes søskenbarn, Martin og Jeff Crowe er kapteiner på New Zealands cricketlag. Crowe bor i Australia i Sydney i bydelen Woolloomooloo i New South Wales, men har også et landsted i nærheten av Coffs Harbour i New South Wales. South Sydney Rabbitohs. Russel Crowe har vært en stor fan av rugbylaget South Sydney Rabbitohs i mange år, vært til stede i mange hjemmekamper og støttet klubben mens laget var tvunget til å utebli fra ligaspill, og Crowe betalte en sum på $40 000 for en messingklokke som i sin tid ble brukt for å åpne den første rugby-ligaen i Australia i 1908, og som han ga til klubben. I 2005 sørget Crowe for at klubben ble den første klubben i Australias historie som ble sponset av en film da han forhandlet fram at hans film "Cinderella Man" skulle bli brukt som draktreklame i resten av sesongen. Gjennom mange år har Crowe vært venn med nåværende og tidligere spillere i klubben, og har for øyeblikket ansatt tidligere spiller Mark Caroll som livvakt og personlig trener. Han har også forsøkt å overtale medskuespillere og venner til å støtte klubben. Noen av dem som enten har støttet klubben eller blitt med på å se kamper med Crowe er Tom Cruise og Burt Reynolds. På slutten av 2005 har Crowe gitt et bud til styret og medlemmer av klubben, sammen med foretningsmannen Peter Holmes, for å overta 75% av klubben og hvor de øvrige 25% skulle tilfalle medlemmene. Styret har hatt en avstemming og sagt ja til å gå videre og tillate salg om klubbmedlemmene er enige. Musikkarriere. Russel Crowe er også en sanger og komponist. Han var førstesanger og gitarist i det australske pub-rock gruppa "30 Odd Foot Of Grunts" som ble dannet i 1992. Bandet har ikke vært en suksess hos verken fått kritikerne eller i den populære smak, men har hatt flere utgivelser, blant annet "Gaslight" (1998), "Bastard Life or Clarity" (2001) og "Other Ways of Speaking" (2003), foruten flere CD-utgivelser som nå ikke er tilgjengelige lenger. Crowes tidlige scenenavn var "Rus Le Roq" og han benyttet dette aliaset da han turnerte med den New Zealandske produksjonen av "Rocky Horror Show". I henhold til en beskjed fra Crowe på bandets nettside har gruppen blitt «oppløst/videreutviklet» og hans musikk vil ta en ny retning. Fra begynnelsen av 2005 har han fortsatt med et samarbeid med Alan Doyle fra det canadiske bandet "Great Big Sea". En ny singel, "Raewyn", ble sluppet den 19. april 2005. Tidligere medlemmer av hans gamle band har deltatt i det nye prosjektet. Et album kalt "My Hand, My Heart" har blitt gjort tilgjengelig som nedlastbare sanger for iTunes og inkluderer en hyllestsang til den avdøde skuespilleren Richard Harris som ble en nær venn av Crowe mens de spilte inn "Gladiator". I henhold til Crowe har det ikke noe" 30 Odd Foot Of Grunts" uten sin gamle musikerkompis Dean Cochran som ikke var tilstede ved innspillingen av "My Hand, My Heart". Cochran har deltatt i et felles show i Frankrike og deltok i innspillingen av en musikkvideo for sangen "Weight of a Man" da bandet ble kalt for "Russell Crowe and Friends". Crowe har også vært bak kameraet: i 2002 regisserte han musikkvideoen for sin kone Danielle Spencers singel "Tickle Me" fra hennes album "White Monkey". Peter Poreku Dery. Peter Poreku Dery (født 10. mai 1918 i Ko i Ghana, død 6. mars 2008 i Tamale i Ghana) var en av Den katolske kirkes kardinaler og erkebiskop av Tamale i Ghana. Dery ble presteviet i Wa i Ghana 11. februar 1951. 16. mars 1960 ble han utnevnt til første biskop av Wa, og ordinert av pave Johannes XXIII den 8. mai samme år. 18. november 1974 ble han biskop av Tamale, og da setet ble elevert til erkebispedømme den 30. mai 1977 ble han dets første erkebiskop. Han gikk av ved fylte 75 år i 1994. Den 22. februar 2006 ble han utnevnt til kardinal av pave Benedikt XVI. Kardinalskreeringen fant sted ved konsistoriet 24. mars samme år. Kardinal Dery døde den 6. mars 2008 i Tamale, to måneder før sin 90-årsdag. Otto Strasser. Otto Strasser (født 10 september 1897, død 27 august 1974) var en av de revolusjonære lederne på venstrefløyen i NSDAP. Han var bror av Gregor Strasser. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Otto Strasser var født i Windsheim i Tyskland. Han studerte jus, og var en stund tilhenger av sosialdemokratene, men meldte seg inn i NSDAP i 1925. Han var også med i frikorpset "Freikoprs Epp" under ledelse av Franz Ritter von Epp. Politisk løpebane og senere liv. I NSDAP var han med på å bygge opp en radikal, proletarisk fløy sammen med sin eldre bror, Gregor Strasser, og den unge Joseph Goebbels. Otto Strasser bekjente seg til de 25 punktene i NSDAPs opprinnelige partiprogram, og la vekt på det sosialistiske innholdet i disse. Han kom således på kollisjonskurs med Adolf Hitler. I 1926 ble Otto Strasser redaktør for Berliner Arbeiterzeitung. Han var også leder for Kampfverlag og propagandasjef i den nord-tyske delen av NSDAP. Disse stillingene dannet en sterk maktbase for hans anti-kapitalistiske propaganda. Oppgjøret med Hitler var uunngåelig, og 4. juli 1930 ble Otto Strasser ekskludert fra NSDAP. Han dannet da Unionen av revolusjonære nasjonalsosialister, bedre kjent som Die Schwarze Front. Selv om Strasser hevdet at Die Schwarze Front hadde over 10 000 medlemmer, var organisasjonens anti-hitlerske propaganda uten virkning. Otto Strasser og noen av hans tilhengere gikk i eksil i Praha hvor de gav ut avisen Die Deutsche Revolution. I den kritiserte de Hitlers nye diktatur, men fortsatte å propagandere for nasjonalsosialismen. Otto Strassers versjon av nasjonalsosialismen var like rasistisk og antisemittisk som Hitlers. Etter hvert som den annen verdenskrig utviklet seg, dro Otto Strasser videre til Sveits og senere til Canada. Han fortsatte å publisere bøker og artikler der han propaganderte for sin versjon av nasjonalsosialismen. Etter hvert bekjente han seg til det han kalte solidarisme, og som han definerte som en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme. Etter at Otto Strasser fikk tilbake sitt tyske statsborgerskap dro han til Vest-Tyskland på 1950-tallet, hvor han forsøkte å vinne tilhengere for sitt syn. Det lyktes i liten grad. På mange måter fremstod han som en mann som intet hadde lært, og han fortsatte å spre demagogiske, antisemittiske hatytringer i sine journalistiske publikasjoner. Strasser, Otto Strasser, Otto Strasser, Otto Ekely. Ekely er en tidligere boligeiendom i Jarlsborgveien 14 i Ullern bydel i Oslo. Stedet er kjent som kunstnerhjem for maleren Edvard Munch (1863–1944), som bodde der fra 1916 til sin død, og som en «kunstnerkoloni» bestående av boliger med atelierer. Munchs bolig, en sveitservilla fra 1870-åra, ble revet i 1960, men hagen inneholder i dag hus for kunstnere tegnet av arkitekt Jens Selmer og bygd av Oslo kommune gjennom OBOS i 1951. I Munchs tid. Eiendommen som Munch kjøpte i 1916 var på hele 45 mål, og hadde tidligere vært et gartneri. Den omfattet flere uthusbygninger i tillegg til hovedhuset i sveitserstil, oppført i 1897 for amtsgartner A. M Petterson. Munch ble boende på Ekely til han døde 23. januar 1944. Mange av hans bilder fra de siste tiårene har motiver fra Ekely. Hagen og lysthuset (som fortsatt eksisterer) kjennes fra flere av hans malerier, og interiørene er bakgrunn for mange selvportretter fra de siste leveårene. Munch brukte både de gamle uthusene og nye provisoriske bygninger som atelier i de første årene, inntil han fikk oppført sitt permanente "Vinteratelier" i 1929, tegnet av hans venn, arkitekt Henrik Bull. Dette er den eneste gjenværende av bygningene fra Munchs Ekely. I etterkrigsårene fram til 1949 ble atelieret brukt til utstilling av Akermuseets samlinger, inntil Oslo kommune sa opp leieforholdet. Etter at Munch døde i 1944, ble eiendommen kjøpt av Oslo kommune i 1946. Munch hadde testamentert sin store samling av malerier, tegninger, grafikk og trykkplater til kommunen, som brukte atelieret til konserveringsverksted og magasin, inntil samlingen ble overført til Munch-museet. Etter Munch. På eiendommen ble det planlagt å bygge en «kunstnerkoloni» for malere, tegnere og billedhuggere. OBOS foresto i 1950-årene oppføringen av 44 boliger tegnet av arkitekt Jens Selmer. De kan bare bebos av kunstnere, og kan ikke gå i arv. Blant nåværende og tidligere beboere kan nevnes Halvard Haugerud, Finn Fåborg, Anne Raknes, Nils Aas, Thorbjørn Egner, Franz Widerberg, Guy Krohg og Sossen Krohg. Mens byggingen pågikk besluttet Oslo kommune å rive våningshuset for å skaffe parkerkingsplasser for besøkende til utstillingene i Munchs atelier. Straks rekkehusene på Ekely sto ferdige, ble Edvard Munchs siste bolig revet i 1960 uten nevneverdig oppstyr, og bare noen få tok til orde for at huset kanskje burde ha vært bevart som et minnesmerke over Norges mest kjente kunstner. Vinteratelieret ble fram til 1986 brukt til skiftende utstillinger, senere ble det leid ut til forskjellige kunstnere. Det forvaltes av en stiftelse som i 2006 har gjenopptatt utstillingsvirksomheten. Atelieret, hagen og kunstnerboligene ble fredet i 1991. Aksjonærmodellen. Aksjonærmodellen er en metode som benyttes i Norge for beskatning av aksjeinntekter som tilfaller personlige aksjonærer. Aksjonærmodellen innebærer at aksjeinntekter til personer som overstiger et skjermingsfradrag, skattlegges som alminnelig inntekt. Skjermingsfradraget tilsvarer den risikofrie alternativavkastningen ved å investere i obligasjoner. Dette betyr at kun ekstraavkastningen ved å investere i aksjer blir skattlagt med 28 %. Aksjonærmodellen sikrer dermed at investeringer i aksjer i stor grad likestilles med plassering i sikre verdipapirer. Modellen var et ledd i skattereformen av 2006 og ble innført med virkning fra og med 1. januar 2006. Bakgrunn. Ved skattereformen av 1992 ble det innført progressiv beskatning av arbeidsinntekt og flat beskatning av kapital. Dette ga store forskjeller i marginalskattesatser på arbeidsinntekter og kapitalinntekter. For eiere som både hadde skutt inn kapital og arbeidet i egne virksomheter, ble delingsmodellen innført for å skille næringsinntektene i hhv. kapitalinntekt og arbeidsinntekt. Delingsmodellens regler ble etter hvert for liberale, og det var mulig for aktive eiere å tilpasse seg slik at reelle arbeidsinntekter ble skattlagt som kapitalinntekter. Skatteutvalget ble nedsatt for bl.a. å vurdere mulighetene for å redusere forskjellene mellom den høyeste samlede marginalskattesatsen på hhv. arbeidsinntekt- og kapitalinntekter. Utvalget skulle også vurdere muligheten for å oppheve delingsmodellen helt eller delvis. Utvalget foreslo å redusere den høyeste marginalskattesatsen på lønnsinntekt samtidig som det ble innført en utbytte- og gevinstbeskatning med skjerming. Delingsmodellen kunne dermed oppheves. Beskrivelse av aksjonærmodellen. Aksjeinntekter består av utbytter og av gevinster ved salg av aksjer. Aksjonærmodellen innebærer at aksjeinntekter til personer som overstiger et skjermingsfradrag, skattlegges som alminnelig inntekt. Skjermingsfradraget tilsvarer den risikofrie alternativavkastningen ved å investere i obligasjoner. Dette betyr at kun ekstraavkastningen ved å investere i aksjer blir skattlagt med 28 %. Aksjonærmodellen sikrer dermed at investeringer i aksjer i stor grad likestilles med plassering i sikre verdipapirer. Grunnlaget for å beregne skjermingsfradraget (skjermingsgrunnlaget) settes i utgangspunktet til aksjens kostpris (dvs. det en betalte for aksjen). Skjermingsfradraget beregnes som skjermingsgrunnlaget multiplisert med skjermingsrenten. Skjermingsrenten skal reflektere renten etter skatt på en sikker investering. Renten fastsettes derfor til gjennomsnittet av renten for statskasseveksler med 3 måneders løpetid, justert for skatt. Renten for skatteåret settes i januar i påfølgende år. Dersom inntektene fra aksjen er lavere enn skjermingsfradraget, kan en legge til ubenyttet skjermingsfradrag til skjermingsgrunnlaget for neste år. Dette vil følgelig øke skjermingsfradraget for senere år. I praksis betyr dette at ubenyttet skjermingsfradrag framføres med rente. Ubenyttet skjermingsfradrag følger den enkelte aksje og kan ikke trekkes fra inntekter fra andre aksjer. Av praktiske hensyn er det eieren av aksjen den 31.12. som får skjermingsfradraget beregnet for det året. Ved salg av aksjen får den som selger, trekke fra tidligere ubenyttet skjermingsfradrag fra eventuell gevinst. Ved tap trekkes hele tapet fra i alminnelig inntekt. Den nye eieren får beregnet nytt skjermingsfradrag tilsvarende den nye kostprisen multiplisert med skjermingsrenten. Eksempel. Et eksempel kan illustrere hvordan aksjonærmodellen fungerer. Anta at en aksje kjøpes til 200 kroner. Dette er aksjens kostpris og utgjør skjermingsgrunnlaget for år 1. Det deles ut et utbytte på 6 kroner per aksje. Anta videre at skjermingsrenten er 5 %. Skjermingsfradraget blir da 10 kroner per aksje. Dette er mer enn utdelt utbytte. Utbyttet er dermed skattefritt og det ubenyttede skjermingsfradraget er 4 kroner per aksje. Skjermingsgrunnlaget ved inngangen til år 2 er aksjens kostpris tillagt ubenyttet skjermingsfradrag, dvs. 204 kroner per aksje. Anta videre at skjermingsrenten er 5 %. Skjermingsfradraget blir da 10,20 kroner per aksje. Det deles ut et utbytte på 20 kroner per aksje. Dette er mer enn det akkumulerte skjermingafradraget på 14,20 kroner per aksje. Det skattepliktige overskuddet blir 5,80 kroner per aksje. Utbytteskatten blir i dette tilfelle på 1,624 kroner per aksje. Skjermingsgrunnlaget ved inngangen til år 3 er aksjens kostpris tillagt ubenyttet skjermingsfradrag. Det er ikke igjen ubenyttet skjermingsfradrag, slik at skjermingsgrunnlaget er lik aksjens kostpris, dvs. 200 kroner per aksje. Anta videre at skjermingsrenten er 5 %. Skjermingsfradraget blir da 10,00 kroner per aksje. Aksjen selges for 240 kroner per aksje. Skattepliktig aksjegevinst er aksjens salgspris fratrukket kostprisen og akkumulert skjermingsfradrag, dvs. 30,00 kroner per aksje. Utbytteskatten blir i dette tilfelle på 8,4 kroner per aksje. Selskapsaksjonærer. Aksjonærer som er selskaper skattlegges etter fritaksmetoden. Fritaksmetoden innebærer at selskapsaksjonærer som hovedregel er fritatt for skatt på aksjeinntekter. Ungdomskulen. Ungdomskulen er et band fra Bergen bestående av gitarist og vokalist Kristian Jan Erik Stockhaus, bassist Frode Flatland og trommeslager Øyvind Solheim. Trioen har skiftet navn en rekke ganger og har tidligere gått under navnene Standing Ovation, Thundersome og Goddamnit. Bandet har gitt ut tre EP-er på vinyl. I 2007 gav de ut albumet "Cry Baby", og i mars 2009 kom oppfølgeralbumet "Bisexual". De har også blitt anmeldt av musikkmagasinet Pitchfork. De beveger seg både innom punk, progressiv rock, jazz, delvis rap og det meste annet som kan ha tilknytning til rock. Bandet vant klassen RiksAlarm under Alarmprisen 2007. Prisen består av en turné i Norge med start under i Oslo. Skjermingsfradrag. Skjermingsfradrag er et bunnfradrag som utdeles hvert år etter aksjonærmodellen og skjermingsmodellen. Skjermingsrenten skal sikre finansieringsnøytralitet ved at den avkastningen skattyteren alternativt kunne oppnådd på en sikker, passiv kapitalplassering unntas fra ekstrabeskatning. Aksjeutbytte og -gevinster (aksjeinntekter) som overstiger avkastningen av en risikofri kapitalplassering, beskattes som alminnelig inntekt på fysiske aksjonærers hånd. Utbytte som ligger innenfor avkastningen av en risikofri alternativ investering, skjermes for skatt gjennom skjermingsfradraget. Skjermingen fastsettes ved å multiplisere aksjens kostpris med en risikofri markedsrente. Ubenyttet skjerming kan fremføres og fradras i utbytte på samme aksje senere år. Ubenyttet skjerming tillegges også neste års skjermingsgrunnlag. Ved realisasjon av aksjen kan ubenyttet skjerming fradras i eventuell gevinst. Slangsvold. Slangsvold er et sted i Råde kommune i Østfold. Slangsvold er ei ca. 7 kilometer lang og smal grend omgitt av åser på begge sider, blant annet Vetaåsen og Danserfjella. Industrien er jordbruk, skogbruk,vedproduksjon, pukkverk, betongblandeverk, buss-selskap og maskinentreprenører. Ca.85 innbyggere. Slangsvold starter ved Missingmyr og går nordover på fylkesvei 115, til Sjursbråtatjern. Missingmyr. Missingmyr er et tettsted i Råde kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Missingmyr ligger ved Vansjø omtrent fire kilometer øst for Karlshus og grenser til Sarpsborg. Julussdalen. Julussdalen er et mindre dalføre i Elverum og Åmot kommuner, Hedmark fylke. Julussdalen er om lag 30 km lang, har blandingsskog og noe myrområder. Det er spredt bebyggelse i dalføret, særlig i nedre del på Elverumssiden. Besøksgården Snippen gård ligger helt sør i Julussdalen. Eldre gårdsnavn er Skavhaugen, Julussmoen, Nymoen, Gammelmo, Neverlia og Storbekken, alle på Elverumssiden. Julussdalen har mange historiske anlegg med koier, møller og setrer. Julussdalen har navn etter elven Julussa, som har sitt utspring fra Bergesjøen 318 moh. og renner mot nord gjennom dalføret til Rena i Åmot kommune. Det er trolig at elvenavnet «Julussa» er utledet fra «den lydløse». Elva renner nemlig nokså stille og rolig og uten de store stryk. Julussa er kjent for stor tømmerfløtingshistorie, og Julussakonflikten i 1927 er av nasjonal betydning. Siste tømmerfløting der var i 1969. Gro Dannevig. Gro Dannevig (født Ferkingstad 31. mars 1977) er en norsk sjakkspiller. Hun representerer Sevland SK og har spilt sjakk siden 1980-tallet. Hun har deltatt i forskjellige sjakkstevner fra turninger til OL i sjakk. Generalinspektøren for Hæren. Generalinspektøren for Hæren (GIH) er en militær embedsmann utnevnt av Kongen i Statsråd som har ansvaret for å styre den norske Hæren. Stillingen ble opprettet som en del av Forsvarets overkommando i 1970, og erstattet stillingen som Sjef for Hæren. Direkte underlagt Generalinspektøren for Hæren er Brigaden i Nord-Norge (Brig N), Hærens Våpenskole (HVS), Forsvarets Kompetansesenter for Logistikk (FKL), Forsvarets Spesialkommando – Hærens Jegerkommando (FSK-HJK), Krigsskolen (KS), Operasjonsstøtteavdelingen (Opsstø), Hans Majestet Kongens Garde (HMKG) og Garnisonen i Sør-Varanger (GSV/Grensevakten). Generalinspektøren for Hærens nærmeste overordnede er Forsvarssjefen (FSJ). GIH stiller dessuten i audiens hos Hans Majestet Kongen flere ganger i året, for å gi oppdateringer om Hærens status. GIH er faglig ansvarlig for landmilitær virksomhet i Norge, og hans hovedoppdrag er å utdanne og opprettholde styrker som kan brukes av Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) i fred, krise og krig. DBµV. dBµV er et logaritmisk mål for spenning relativ til 1µV over en lastimpedans. Denne impedansen er ofte, men ikke nødvendigvis, på 50Ω. Enheten benyttes gjerne i forbindelse med beregninger på antenneanlegg. Glock 17. Glock 17 (også kalt G17 og Glock P-80) er en halvautomatisk pistol i kaliber 9 x 19 mm Luger produsert av det østerrikske selskapet Glock. Begynnelsen. Pistolen var produsentens første pistol, og utviklingen ble påbegynt i 1980 som en del av et program for ny tjenestepistol for den østerrikske hæren, da Walther P38 skulle skiftes ut. I 1982 ble en ny prototype ferdig. Den fikk navnet Glock 17, fordi den er Glocks søttende patent. Glock fikk kontrakt for 4000 pistoler etter å ha blitt utvalgt i konkurranse med 7 andre pistoler. De første ferdige pistolene ble utlevert i 1983. Den ble antatt i det militære under navnet "P80". I 1985 ble pistolen tatt i bruk i som standard tjenestepistol i den svenske hæren under navnet "Pistol 88", og i det norske forsvaret under navnet "P-80". Da den ble introdusert til det amerikanske markedet var det hard motstand mot at våpenet skulle bli tillatt importert. Rykter ble satt ut om at våpenet ikke kunne sees på røntgen på flyplasser, og at det var solgt et større parti til Libya, et land som har store problemer med terrorisme. Ryktene ble etterhvert avkreftet. Om disse ryktene ble skapt grunnet reell frykt eller for å beskytte amerikanske arbeidsplasser, er uvisst. I 1992 var mer enn 350 000 pistoler solgt til mer enn 45 land, hvorav 250 000 gikk til USA. Oppbygning. Pistolen er konstruert av kun 34 deler (33 på de tidlige modellene), noe som er unikt for en halvautomatisk pistol. Alle delene er 100% tilpasset, hvilket gjør at man kan skifte ut hvilken som helst del uten å at det må tilpasses av en børsemaker. Dette er ikke vanlig på pistoler, og gjør den særdeles godt egnet i kampsituasjoner, hvor soldaten eller annet personell uten børsemakerutdanning og spesialverktøy kan reparere pistolene ved enkelt å skifte ut deler. Privatpersoner kan også enkelt skifte deler uten å måtte ty til børsemaker, noe som er svært økonomisk gunstig. Ramme. Rammen er laget av polymer, noe som gjør pistolen fleksibel og gjør at den tar opp rekyl, som igjen gjør den enklere å kontrollere under ildgivning. Polymer er også bedre egnet mot temperaturpåvirking enn pistolrammer i stål og aluminium. Tester har også vist at polymer tåler mer ytre påvirkning enn stål, noe som gjør at hvis en pistol blir f.eks kjørt over av en bil så går rammen tilbake til sin opprinnelige form, mens en stålramme i de fleste tilfeller vil bli skjev, og mest sannsynlig ubrukelig. De fleste våpenprodusenter har i 2008 pistolmodeller bygget på polymerrammer, men GLOCK var den første som tok polymer i utstrakt bruk. I 1989 kom Glock med en ny ramme til G17 (2. generasjon). Denne rammen hadde bedre grep takket være serratering foran og bak, samt grovere overflate på sidene av grepet. I 1997 kom 3. generasjonsrammen med fingerriller. I 2010 kom 4. generasjonsrammen med forbedring av rekylfjøren, samt en forbedring av magasinutløseren. Den er blitt større, og kan skiftes mellom venstrehendt og høyrehendt utløser. Siste forbedring på fjerde generasjons Glock 17, er at grepet er gjort mindre, slik at det skal passe mindre hender. Ved kjøp av ny Glock 17 (4. generasjon) følger det med 2 grepsforlengere, slik at det skal passe flere brukere. Sleide. Sleiden er laget av ett stykke stål som blir CNC-maskinert, og som så får en Tenifer behandling. Behandlingen gjør at stålet blir bedre beskyttet mot rust enn rustfritt stål, samt at det blir ekstremt hardt (64 på Rockwell-skalaen). Løp. Løpet er hammersmidd og har polygonal rifling. Løpet får også Tenifer-behandling, noe som gjør det egnet til å tåle ekstremt utstrakt bruk; opptil 300 000 skudd er avfyrt i GLOCK-løp uten at det er blitt utslitt. Normalt tåler et Glock-løp omtrent 100 000 skudd uten problemer. Magasiner. Magasinene er også laget av polymer, og har kapasitet på 17 patroner. Det finnes også 32 patroners magasiner til pistolen, både originale og uoriginale. Magasinene til Glock 17 passer i de mindre 9 mm utgavene (Glock 19 og Glock 26). Bruk. Glock har etter hvert laget en serie pistoler i forskjellige kalibre og størrelser. Glock 17 er mye brukt av sivile og politistyrker rundt i verden, store antall verserer, og det sies at mer enn 75% av politistyrkene i USA bruker en eller annen modell av Glock. Det ble bygget en egen fabrikk i Smyrna, Georgia (USA) i 1990, tillegg til fabrikken i Østerrike. Denne fabrikken tar seg av sammensetning av deler, og testing for det amerikanske markedet. Glock 19 er en mellomstor versjon av Glock 17, og Glock 26 er den minste versjonen av Glock 17. Brustad-bua. a>, en typisk Brustad-bu. Reolene står såpass tett at det er vanskelig for kundene å passere hverandre. Brustad-bua er et uttrykk som oppstod da Ap-regjeringen ved daværende barne- og familieminister Sylvia Brustad i 1997 foreslo begrensninger på dagligvarebutikkers og bensinstasjoners åpningstider gjennom endringer i lov om åpningstider for utsalgssteder (åpningstidsloven), delvis provosert frem av at Rimi hadde åpnet en ny butikk ved Bislett som de kalte «storkiosk» og dermed mente burde kunne ha utvidede åpningstider i forhold til en vanlig matvarebutikk. Forslaget ble vedtatt av Stortinget 12. mai 1998. Lovforslaget ble så lagt frem for og godkjent av kongen i statsråd 26. juni 1998 og loven trådte deretter i kraft 1. januar 1999. Butikker som ønsket å holde åpent søndager, etter klokken 21 på hverdager og etter klokken 18 på lørdager fikk etter dette ikke være større enn 100 kvadratmeter, bensinstasjoner ikke større enn 150 kvadratmeter. Ikke overraskende fikk disse små butikkene kallenavnet «Brustad-bu», da spesielt butikker i kjeden Bunnpris, som satset stort på utbygging av slike butikker. 1. april 2003 ble deler av loven opphevet, da reguleringene på hverdager forsvant. Dette medførte at loven fra denne dato kun regulerte butikker og bensinstasjoners åpningstider på søn- og helligdager. Samtidig ble de resterende delene av loven flyttet over til lov om helligdager og helligdagsfred (helligdagsfredloven). Det har på Stortinget også etter dette blitt fremmet flere forslag om endringer i og også fullstendig avskaffelse av loven, men forslagene har blitt nedstemt. Sylvia Brustad har i ettertid uttalt at hun ikke var tilhenger av denne lovendringen. Bushflyvning. Bushflyvning er en betegnelse på flyvning med små transportfly til fjerne, gjerne ugjestmilde steder på kloden uten noen form for infrastruktur. Bushflying som vi kjenner det i dag oppstod i det nordlige Canada. Motzfeldt. Motzfeldt er en norsk slekt. Den kom til Norge fra Danmark med offiseren Peter Nicolay Motzfeldt (d. ca. 1735). Slektsvåpen. Blant annet i segl har slektens medlemmer ført dette slektsvåpenet i heraldisk beskrivelse (blasonering): I blått skjold en rød bjelke lagt over en brun stubbe med fire grønne blad. Som hjelmtegn på hjelmen er det en grønn stengel med fire sølv liljekonvaller mellom to sølv vinger. Eldre segl fra slekten har skjoldet skravert med prikker som betyr gull bunn. Våpenskjoldet er også ført med bare skjoldet som har en gull rangkrone på øvre skjoldkant. Alexander Bugge. Alexander Bugge (født 30. desember 1870 i Kristiania, død 24. desember 1929 i København) var professor i historie, senere statsstipendiat. Han var sønn av Sophus Bugge, ble student 1889, tok lærereksamen 1893 og doktorgraden 1899 på avhandlingen «Studier over de norske byers selvstyre og handel». 1903 ble han professor i historie ved Universitetet i Kristiania etter Gustav Storm, et embete han beholdt inntil 1912, da han trakk seg tilbake for å virke som fri skribent, med stilling som statsstipendiat fra 1914. I denne tiden bodde han i Fyresdal og Kviteseid. Han var en flittig skribent og populær foredragsholder. Han foretok lengre studiereiser særlig til de britiske øyer og Italia. Her tok han 1896–97 og 1906 en del avskrifter i Vatikanbiblioteket for "Diplomatarium Norvegicum", som han også redigerte enkelt bind av. Sentrale tema i hans forfatterskap og forskning var den eldste norske handels- og byutvikling, samt vikingtidens kulturforhold. Bugge ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1898, bare 28 år gammel. Severin Løvenskiold. Severin Løvenskiold (født 7. februar 1777 i Porsgrunn, død 13. september 1856 på Fossum jernverk) var en norsk statsmann, som var Norges statsminister i Stockholm 1828–1841 og Norges stattholder 1841–1856. Slekt. Han var sønn av kammerherre Severin von Løvenskiold (1743–1818) til Fossum jernverk og Benedicte Henriette f. Aall (1756–1813, tante til Jørgen, Niels og Jacob Aall). Han var bror til Niels Aall Løvenskiold og Frederik Løvenskiold («Fritz»). Severin Løvenskiold ble den 9. april 1802 gift med den danske Hedevig Sophie komtesse Knuth (1784–1819). De hadde flere barn, bl.a. Otto Joachim Løvenskiold, og de har en rekke etterkommere i dag. Liv. Sin første undervisning mottok han i hjemmet, før han 1786 ble sendt til Holsten, hvor han ble oppdratt først i Wandsbek, senere i Eutin. 1793–94 oppholdt han seg hos grev Stolberg-Wernigerode og gjorde utflukter til saksiske og schlesiske bergverker. Om høsten 1794 kom han til København, hvor han tok latinsk-juridisk embetseksamen i mai 1796, før han besøkte sin far. Severin Løvenskiold som ung mann. Tilbake i København ble han auskultant i rentekammeret 1799, assessor i kommercekollegiet 1801 og 1802 dessuten assessor i finanskassedirektionen. I mai 1803 vendte han etter farens ønske tilbake til Norge, hvor han kort etter overtok Fossum Jernverk ved Skien. Samme år ble han amtmann over Bratsberg Amt, og var i tillegg i årene 1805–11 konstituert amtmann over Laurvigs Grevskab. Sommeren 1807 tilbragte han med sin familie i det sydlige Tyskland. Under hjemreisen fikk han nyheten om Københavns bombardement, og mottok i Hamburg kronprins Frederiks befaling om å møte ham i Kiel. Ved sin ankomst der ble han spurt hvordan Norge kunne reddes og hjelpes. Løvenskiold mente at man måtte opprette en egen norsk regjering med full rådighet over både indre og ytre forhold. Kronprinsen ville imidlertid ikke gå inn på dette, og påla Løvenskiold å overbringe andre ordrer til Norge. Han slapp under store farer fra Fladstrand over til Norge. Under krigsårene utfoldet Løvenskiold en betydelig virksomhet i sitt amt, ved å arbeide for kystforsvaret og skaffe befolkningen den nødvendige forsyning av korn og levnedsmidler. I samarbeid med andre opprettet han en egen Provideringskommission for amtet. Ved subskripsjonen for det norske universitetet tegnet han seg for 5000 riksdaler. I 1812 foretok han en reise til Danmark, men ble beordret til å vende tilbake til sitt amt, på grunn av den truende politiske stillingen. Høsten 1813 søkte og fikk han avskjed fra sitt embete. Løvenskiold ble valgt som representant for Bratsberg Amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, hvor han tilhørte mindretallet. Christian Frederik betraktet ham som en av sine fiender. Etter foreningen med Sverige ble han kalt til Christiania og tilbudt plass i den nye regjeringen. Han avslo, men fikk i stedet som oppgave å forhandle i København om oppgjøret av statsgjelden. 1815–16 var han derfor i København, men uten å føre forhandlingene til ende. 1815 ble han utnevnt til statsråd, men levde ellers som privatmann på Fossum. Han førte et rolig liv inntil 1828, da han ble utnevnt til statsminister og sjef for den norske statsrådavdelingen i Stockholm. Som statsminister nøt han Carl Johans spesielle nåde og hørte til kongens nærmeste krets, men samarbeidet dårlig med regjeringens sjef i Christiania, Jonas Collett. 1833 ledsaget han kronprins Oscar på en reise til Bergen. På en utenlandsreise 1834 møtte han kong Fredrik Vilhelm III og Metternich. Da kongen oppløste Stortinget 1836, ble Løvenskiold utsatt for voldsomme angrep, fordi man trodde han hadde tilrådet kongen oppløsningen for å hindre de nye demokratiske kommunallovene. Innen oppløsningen rakk Odelstinget å anklage ham for en riksrett. Med en eller to stemmers overvekt idømte riksretten ham en bot på 1000 speciedaler. Løvenskiold søkte om avskjed, men kongen fikk ham til å fortsette. Etter grev Wedels død 1840 ble Løvenskiold utnevnt til hans ettermann som stattholder. Ved utbruddet av Krimkrigen ivret den svenske kongen for svensk-norsk deltakelse i krigen mot Russland og det var den 80 år gamle Løvenskiold som i en rekke skarpe brev gikk i rette med monarken hvor han argumenterte for en nøytral linje. I 1856 nedla han embetet og trakk seg tilbake til Fossum, hvor han døde samme år. Utmerkelser. Løvenskiold ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han var innehaver av Borgerdådsmedaljen og ble 21. august 1847 av kongen utnevnt til storkors av St. Olavs orden «for udmærket Statstjeneste». Han var også ridder av Serafimerordenen og bar storkors av Nordstjerneordenen. Rick Wakeman. Richard Christopher Wakeman (f. 18. mai 1949 i Perivale i Middlesex i England), er en musiker innen progressiv rock og spiller alle typer tangentinstrumenter. Han har utdannelse som klassisk pianist og er kjent for sin virtuositet. Han er også kjent som en mye benyttet studiomusiker, med kallenavnet «One-take-Wakeman». I unge år eksperimenterte han med elektronisk keyboard og synthesizerere og regnes som oppfinneren av «keyboard-rack'et», da han tidlig på 1970-tallet begynte å stable forskjellige tangentinstrumenter oppå hverandre for å lettere ha tilgang til de forskjellige instrumentene. De instrumentene han ser ut til å foretrekke er Minimoog, Mellotron og Hammondorgel, og disse tangentinstrumentene er blitt de klassiske «kjennetegnene» for progressiv rock. Strawbs og Yes. Wakeman fikk et stort navn da han i 1970 spilte med Strawbs, men fikk i 1971 tilbud om å ta over etter Tony Kaye i Yes. Wakeman var først medlem fra og med albumet "Fragile" i 1971 til og med albumet "Tales from Topographic Oceans" og den påfølgende turneen, og han sluttet i bandet i 1974 på sin 25-års dag. Senere ble han på sen-høsten 1976 på ny medlem i Yes, og ble der til 1979 da han etter «Golden Age (Paris-innspillingene)» forlot bandet for andre gang. Han ble så med i bandet Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH) i 1989, også kalt Yes East, i motsetning til Chris Squire (som hadde rettigheten til band-navnet Yes), Trevor Rabin, Alan White, Tony Kaye og Billy Sherwood som på folkemunne het Yes West. De to fraksjonene ble samlet til albumet 'Union' med påfølgende tur 1991 og 1992 med begge fraksjonene på scenen. Etter dette sluttet han nok en gang i Yes. Så var han medlem i 1996 under innspillingene av "Keys to Ascension" og "Keys to Ascension 2" og forsvant i 1997 ut av bandet igjen. I 2002 var han for femte gang blitt medlem i Yes, som nå turnerte verden rundt som en del av sitt 35-års jubileum. På grunn av sviktende helse måtte han i 2006 for kanskje siste gang slutte i Yes. Han medvirket på totalt åtte studioalbum med Yes, i tillegg til et studioalbum med ABWH. Soloartist. Han har hatt ei lang og merittert karriere, men har bare delvis hatt kommersiell suksess som soloartist. Han har spilt sammen med mange andre kjente musikere som Cat Stevens, John Williams, Brotherhood of Man, Elton John, Lou Reed, David Bowie og Black Sabbath. Utenfor musikken. Hans barn har også blitt musikere: Adam Wakeman, Oliver Wakeman, Oscar Wakeman, Jemma Wakeman, Ben Wakeman og Manda Wakeman. Rick Wakeman har vært direktør for fotballklubben Brentford F.C., men etter uvennskap med styret har han senere registrert seg som supporter av Manchester City F.C.. På 1970- og 1980-tallet slet han med alkoholisme, men siden 1985 har han holdt seg unna sterke drikkevarer. Han har de siste årene fått en del helseproblemer, og har blitt beordret av sin lege å kutte ned på turnévirksomhet. Han er også kjent som en humoristisk mann og litt av en «practical joker». I England har han blitt en TV-personlighet for sin deltagelse i diverse talkshow. Han regnes som en av rockens mest produktive artister. Plateutgivelser. "For diskografi med Yes, se Yes' diskografi" Orcrist. Orcrist er et sverd fra J.R.R. Tolkien fiktive verden Midgard. Dette sverdet ble båret av dverg-herren Thorin Eikenskjold fra "Hobbiten". Orcrist er Sindarin for "Ork kløver". Det ble laget av alvene fra Gondolin, som ikke bare ble gjort til et dyrebart våpen, men også et fryktet våpen, spesielt blant alvenes tradisjonelle fiender: orker og andre onde vesener fra Midgard. Som Stikk og Glamdring kunne også Orcrist "merke" om det var orker i nærheten og advare bæreren ved å sende ut et blått lys fra bladet. I "Hobbiten" blir Thorin dødelig såret i Femhærerslaget, og etter hans død blir Orcrist plassert oppå Thorins grav og i sangene fortelles det at "det alltid lyste i mørket dersom fiender nærmet seg" ("Hobbiten": Kap. 18, Reisen tilbake). Herugrim. Herugrim var et sverd fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Dette sverdet tilhørte Kong Théoden av Rohan. Han hadde betrodd sverdet til Gríma Ormtunge for at han skulle holde det trykt, men Ormtunge gjemte det bort og lot det ruste. Da Gandalv fikk Théoden tilbake til krefter etter Sarumanns trolldomsknep ble sverdet rengjort og gitt tilbake til kongen. Pasient- og brukerombud. Ordningen med Pasient- og brukerombod i hvert fylke er statlig og lovfestet i Lov om pasientrettigheter kapittel 8. Ombudene skal ta vare på pasientene og brukernes behov, interesser og rettssikkerhet overfor helse- og sosialtjenesten, og bidra til å bedre kvaliteten i tjenestene. Ombudet sitt arbeidsområde er offentlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester. Pasient- og brukarombudene er en rådgivende instans for pasienter og pårørende. Ombudene er selvstendige og uavhengige, men har ikke formell makt. Ordningen er adminstrativt knyttet til Helsedirektoratet. Ombudene har taushetsplikt og ordningen er gratis. De som henvender seg til ombudet kan kreve å vere anonyme. Både pasienter, pårørende og helsepersonell kan ta kontakt. Pasient- og brukerombudet kan gi informasjon om hvilke rettigheter en har som pasient og/eller bruker. Ombudene kan gi råd og veiledning og hjelpe med å formulere og videreformidle spørsmål og/eller klager. Ombudene kan også bidra som konfliktløser og hjelpe til i dialog med helsepersonell/sykehus, sykehjem, allmennlegetjeneste og andre som gir helsehjelp og sosiale tjenester. Ombudene sine erfaringer blir brukt til å gi tilbakemeldingar for å bidra til øket kvalitet i tjenestene. Pasient- og brukerombudet skal støtte pasienter og pårørende når de trenger råd, veiledning og informasjon om pasientrettigheter. Det skal være enkelt å kontakte ombudene. Det er avgjørende at pasienter er informert om sin helsetilstand og om planlagt behandling. Pasientene må få tilbud om kopi av henvisinger, epikrise og journal. Dette gir pasienten reell medvirkning og bidrar til at pasienten selv kan ivareta sine interesser på en bedre måte. Ombud finnes pr. 2012 i alle fylker. Edin Dervišhalidović. Edin Dervišhalidović (også kjent som Dino Merlin) (født 12. september 1962) er en kjent bosnisk musiker. Han er født og oppvokst i Sarajevo. Der tok han også sin utdannelse. Edin Dervišhalidović etablerte bandet "Merlin" i 1983 og var sanger og låtskriver. Med Merlin spilte han inn 5 studio album. Det ble solgt over 1 million av disse albumene. Etter "Peta strana svijeta" ble bandet oppløst, men Edin Dervišhalidović tok artistnavnet "Dino Merlin" og fortsatte som solist. Og det var her han hadde størst suksess. Som solo artist har han utgitt 4 studio album og ett live album. Disse solgte over 2 millioner eksemplarer. Bare "Burek" solgte over 600 000 eksemplarer i tidligere Jugoslavia den første uken. Dino Merlin har med musikken maktet å bringe sammen fans og stjerner fra alle kanter av det tidligere Jugoslavia. På konserten avholdt på stadion Kosevo var det gjesteartister som Nina Badrić (Kroatia) og Željko Joksimović (Serbia). Med Željko Joksimović framførte han superhiten "Supermen" som nettopp handler om forholdet blant mennesker fra tidligere Jugoslavia. Albumet "Sredinom" solgte også meget godt, og lå på første plass i Bosnia og Hercegovina, Serbia og Montenegro, Kroatia og Makedonia. Like etter krigen i Bosnia og Hercegovina laget han en versjon av Michael Jackson sangen "They don't care about us" med tittelen "Kad sve bude jučer" (Når alt dette er gårsdagen). Han skrev den første nasjonalsangen til Bosnia og Hercegovina "jedna si jedina". Men den ble byttet ut etter noen år med en instrumental sang fordi noen mente sangen relaterte seg bare til bosnjakkene selv om den ble skrevet på kroatisk og han nevnte ikke bosnjakkene, serberene eller kroatene i den. Dette til tross for at ingen nasjonaliteter blir nevnt i sangen. Han har samarbeidet med en rekke internasjonale stjerner bla Yusuf Islam (tidligere Cat Stevens). Han bor nå i Sarajevo med sin kone og to barn. Objective-C. Objective-C (ofte forkortet Obj-C) er et objektorientert programmeringsspråk som er realisert som en utvidelse av ANSI C. Det anvendes fremfor alt i programmeringsmiljøene Cocoa (Mac OS X) og GNUstep, som begge to er realiseringer av OpenStep-standarden. Beskrivelse. Objective C er en svært liten utvidelse av C. Det finnes bare et tillegg av syntaks og omtrent ti nye kodeord. Sånn sett er det veldig enkelt å lære om man kjenner til C. Meldinger. textLengde = [@"Hallo verden!" length]; // textobjektet "Hallo verden!" skal kjøre metoden "length" [resultat setFloatValue: [belop floatValue]*verd floatValue; Klasser. – (BOOL)lyser; // evnen: svar om lyser Tancredo Neves. Tancredo de Almeida Neves (Født 4. mars 1910 død 21. april 1985) var en politiker og finansmann fra Brasil. Neves vokste opp i delstaten Minas Gerais. September 1962–juli 1962 var Neves Brasils statsminister. Han ble i januar 1985 valgt av Brasils Nasjonalkongress til å bli landets første president etter avviklingen av militærdiktaturet. Dagen før han skulle starte presidentgjerningen ble han svært syk. Etter flere operasjoner fikk han sykehusinfeksjon og døde i april. Visepresident José Sarney fungerte som konstituert president og ble deretter innsatt som president i Brasil. Neves, Tancredo Neves, Tancredo Neves, Tancredo Ringil. I J.R.R. Tolkiens litterære verden Midgard er Ringil et sverd som tilhørte Fingolfin, Høykonge av Noldoene. Den bet med uvennlig kulde, og glitret med blå is. Fingolfin brukte sverdet i effektiv kamp mot Morgoth, og såret han hele syv ganger, men Fingolfin ble til slutt drept av Morgoth da han brakk Fingolfins nakke med foten sin. Inger Helene Nybråten. Inger Helene Nybråten (født 8. desember 1960 i Skrautvål) er en tidligere norsk skiløper. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd med VM-gull på stafetten i Oslo 1982. I OL 1984 gjentok hun bedriften. I 1989 tok hun VM-bronse på stafetten hun gjorde også det samme i 1991 og 1993. Hun tok OL-sølv på stafetten i 1992 og 1994. Hun vant VM-bronse på 15 km og sølv på stafetten i 1995. Corumbá. Corumbá er en by og kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Byen ligger ved våtmarksområdet Pantanal, om lag 425 km sørvest for delstatshovedstaden Campo Grande. Byen ble grunnlagt som en militær utpost i 1778 og har idag (2006) om lag 101 000 innbyggere. Jordbruk og turisme er viktige inntektskilder for byen. Byen er havneby langs elva Paraguay og et knutepunkt for jernbaneforbindelsen til Bolivia. Byen var også et strategisk knutepunkt i Trippelalliansekrigen. Arthur Nebe. Arthur Nebe (født 13. november 1894, død 1945?) var SS-Gruppenführer og leder for Kripo fra 1933 til 1945. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Arthur Nebe var sønn av en skolelærer. Han meldte seg frivillig som soldat i den første verdenskrig. Etter krigen fikk han jobb i kriminalpolitiet og klatret raskt i gradene. Nebe var en profesjonell politimann og forfatter av et autoritativt verk om kriminologi. Han ble medlem av NSDAP og SS i juli 1931. Noen måneder senere ble han også medlem av SA. Før nazistene tok makten, var Nebe deres mann i Berlins kriminalpoliti. Han hadde nære forbindelser med SS-gruppen ledet av Kurt Daluege, som i april 1933 anbefalte at Nebe skulle bli leder av Kripo. Nebe ble nå gitt i oppgave å reorganisere kriminalpolitiet i Det tredje riket. Som leder av Kripo og som høytstående Gestapo-offiser, spilte Nebe en viktig rolle i etableringen av det totalitære naziregimet. I september 1939 ble han leder for Amt V av RSHA. Holocaust. Nebe ble forfemmet til SS-Gruppenführer og gitt kommanoen av Einsatzgruppe B mellom juni og november 1941. Einsatzgruppe B var en utryddelsesenhet med hovedkvarter i Minsk i Hviterussland som også dekket Moskva-fronten. I løpet av tiden juni-november 1941 drepte Nebes gruppe rundt 46 000 jøder. Da Heinrich Himmler besøkte Nebe i Minsk i juli 1945, gav han Nebe ordre om å finne nye drapsmetoder. Etter krigen ble det i Nebes leilighet funnet en amatørfilm som viste drap i gasskammer ved hjelp av eksos. Det er blitt antydet at Nebe ikke var personlig ansvarlig for drapene utført av hans gruppe siden han allerede da var trukket inn i konspirasjonen mot Hitler via oberst Oster. Imidlertid er det vanskelig å tro på Nebes angivelige forakt for massemyrderiene siden man har brev fra ham datert 28 juni 1944 der han anbefaler bruk av «assosiale bastarder» (det vil si sigøynere) fra Auschwitz til medisinske eksperimenter som blant annet involverte drikking av havvann. Slutten på krigen. Nebe var involvert i kuppforsøket (Operasjon Valkyrie) mot Hitler i juli 1944. Selv om han ikke var under mistanke, valgte han å gå i dekning på sin øy i Wannsee og ble der forådt av en tidligere elskerinne. I henhold til offisielle arkiver, ble Nebe henrettet i Berlin 21. mars 1945. På den annen side er han rapportert sett i Torino, Italia i september 1956. Han skal også angivelig ha arbeidet sammen med SS-offiseren Otto Skorzeny i Irland vinteren 1960. En jødisk kommandogruppe klarte imidlertid ikke å lokalisere ham da de kom til stedet. Saft (band). Saft (eller SAFT) er et norsk band som spilte progressiv rock på 1970-tallet. SAFT eksisterer fremdeles, med sin første besetning, og spiller jevnlig sammen. Historikk. Forløperen til Saft var gruppen Neither Nor i Bergen fra 1966 (med Karsten Olsen på trommer (Nøkken/DMD) og Oddvar Rørtveit på bass). Saft var kjernen blant de musikerne som spilte under oppsetningen av rockemusikalen "Hår" på Den Nationale Scene i Bergen i 1970–1971. Saft hadde sin debutkonsert i Bergen i oktober 1970 og hadde sin største hit med «People in Motion» som vant Europatoppen 26. november 1971. De vant også Spellemannprisen 1973 som beste gruppe. Ved Spellemannprisen for 1973 stoppet Egil Monn-Iversen et planlagt samspill mellom prisvinnerne Sigbjørn Bernhoft Osa og Saft. Monn-Iversen mente at kvaliteten på livefremførelsen ikke holdt for TV-sendingen. Samarbeidet utviklet seg videre, og ble senere presentert under åpning av den første Ragnarockfestivalen i Holmenkollen i 1973. Samarbeidet resulterte også i LP-en "Stev, Sull, Rock og Rull" samme år. Samarbeidet OSA/SAFT ble godt mottatt av unge, men sjokkerte samtidig det etablerte folkemusikkmiljøet. Ideen om samarbeid kom fra Trygve Thue ut fra ide om at norsk folkemusikk og feleteknikk/stil var innblandet i utviklingen av den amerikanske folkemusikken. Sigbjørn Bernhoft Osa sa seg enig i dette, med utgangspunkt i sine mange turneer dit. Saft ga ut det meste av eget materiale på en dobbel-CD i 1996 og har etter dette spilt jevnlige konserter, blant annet på Storåsfestivalen i 2004. Medlemmer. Saft under en konsert til inntekt for flomofrene i 2005 Magne Lunde kom fra bandet Human Beings og Rune Walle fra Oriental Sunshine og Hole in the Wall. Rune Walle og Gunnar Bergstrøm gikk videre til Flying Norwegians. Den originale gruppens medlemmer Trygve Thue, Rolf Skogstrand, Magne Lunde og Tom H. Halvorsen fortsatte fra 1976 som studiomusikere på en rekke innspillinger. De samarbeidet også med mange artister fra Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg og Johannes Kleppevik til Ketil Hvoslef med flere. I 1987 var de musikere på Gustav Lorentzens CD, "Ludvigsens Hostesaft". Dourados. Dourados er en by og kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Byen har om lag 190 000 innbyggere (2005) og ligger 225 km. sørvest for delstatshovedstaden Campo Grande. Landbruk er en viktig innetekstkilde for byen. Premiata Forneria Marconi. Premiata Forneria Marconi (PFM) er et italiensk progressivt rockeband som var populære på 1970-tallet, med høye listeplasseringer både i Amerika og Storbritannia. Selv om det fantes mange lignende italienske band på samme tid (Banco del Mutuo Soccorso, Area, Perigeo, Le Orme), var Premiata Forneria Marconi det eneste italienske bandet innen deres sjanger som fikk suksess utenfor deres hjemland. Musikken deres viser til å være inspirert av Genesis og tidlig King Crimson, men de klarer likevel å oppnå stor grad av originalitet gjennom deres varme Middelhavs-'sound'. Prachanda. Pushpa Kumar Dahal (Prachanda) 2009 Prachanda (प्रचण्ड; også transkribert "Prachand") (født 11. desember 1954) er partinavnet til "Pushpa Kumar Dahal" (også transkribert "Kamal"), lederen for Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) (NKP(M)) – maoistpartiet som fra 1996 har leda det store opprøret i Nepal. Han ble statsminister i Nepal 15. august 2008), men trakk seg 4. mai 2009 etter president Ram Baran Yadavat hadde motsatt seg regjeringas avsettelse av hærsjefen, general Rookmangud Katawal. Navnet er på engelsk oversatt med "the fierce one". Det kan kanskje oversettes til norsk med "den ville" eller "den kampvillige"? Prachanda blei mellom 2000 og 2005 den mest kjente maoistiske kommunistlederen i Asia, ved sida av KPN(M)s andre sentrale leder Baburam Bhattarai og Filippinenes Kommunistiske Partis ("Partido Komunista ng Pilipinas", PKP) leder Jose Maria Sison. Barndom og ungdom. "Pushpa Kumar Dahal" blei født i "Dhikurpokhari" i distriktet Kaski, et svært fattig område i fjellene. (For mer informasjon om de geografiske navnene i denne artikkelen, se Nepals geografi.) Som mange kommunistledere av sin generasjon, er Prachanda født inn i bahunkasten, noe som bl.a. skyldtes at barn derfra hadde relativt større sjanse til å få skolegang og dermed komme i kontakt med radikal politikk. Men familien skal ikke ha hatt særlig god råd. Han sier sjøl at han er av fattigbonde-bakgrunn. Som barn hadde han navnet "Chhabi Lal" (eller "Chhabilal"). Familien utvandra til distriktet Chitwan, som ligger i Tarai i Sentralregionen, da Pushpa Kumar var 8 år. Det som fikk den til å flytte skal ha vært håp om å få jord, og at det fantes både mulighet for utdanning og et helsesenter i Chitwan-distriktet. I et intervju i 2001 sa han at han var en sorgløs skolegutt, som elska å synge, danse og spille fotball. - Men en dag så jeg en pengeutlåner fornærme faren min. Faren min falt ned for føttene hans. Men pengeutlåneren sparka ham. Det tente en ild inne i meg. Det var en politisk lærepenge jeg aldri glemte. Det forandra livet mitt. Pushpa Kumar var en av 8 søsken. Han beskrives som en god bror som bidro til å skaffe de andre utdannelse ved å pløye familiens jorder med to okser etter skoletid. Han skal ha gifta seg som tenåring. Som 16-åring begynte han å studere agronomi samtidig som han underviste på forskjellige skoler og hadde andre jobber for å fø familien sin og betale for studiene. Etter seks år tok han Bachelor of Science ved Universitetet for jordbruk og husdyrhold i Rampur, Chitwan. Det var i løpet av studietida på dette universitetet at han blei kommunist. Bakgrunn i Nepals kommunistiske bevegelse. Lite er kjent om Pushpa Kumar Dahals ungdomstid og første politiske aktiviteter. Han forteller at han blei kommunistisk aktivist i 1971, antakelig i NKP (Pushpa Lal). Han skal ha blitt fullt medlem av NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr fjerde landsmøte) (stifta i 1974) i 1977, og leder av partiets ungdomsforbund fra 1980. Fra dette året skal han også ha gått under jorda. I 1983 var det partisplittelse i NKP(CM). Prachanda fulgte med over i det nye utbryterpartiet NKP (Masal). I en ny partisplittelse i NKP(Masal) i 1985 brøyt han ut av dette partiet og var med på å stifte et parti som hadde et nesten identisk navn, NKP (Mashal). Mohan Pokharel Vaidya var partiets første generalsekretær. Men etter en serie aksjoner som blei regna som mislykka, tok Prachanda i 1989 over generalsekretærjobben. Under det store folkeopprøret som blei kjent som Jana Andolan 1990 var Prachandas parti den viktigste parten i ei venstrefront av kommunistpartier som søkte å drive opprøret lengst mulig, Den Forente Nasjonale Folkebevegelsen (Samyukta Rashtriya Janaandolan – United National People's Movement (UNPM)). I november 1990 slutta NKP(Mashal) seg sammen med flere andre partier i NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr enhetssenteret). Prachanda blei leder av partiet, mens Baburam Bhattarai blei leder for parlamentsfraksjonen, formelt en egen valgorganisasjon med navnet Nepals Forente Folkefront (Samyukta Janamorcha Nepal (SJM) – United People's Front Nepal (UPFN)). Prachanda fortsatte å leve illegalt også etter 1990, da politiske partier blei legale og hans eget legale parti UPFN fra 1991 var det 3. største i Nepals nasjonalforsamling. Maoistpartiet grunnlegges og forbereder opprør. I mai 1994 sprakk NKP(EK) i to partier, som i første omgang begge brukte samme navn. Den fløya som blei leda av Prachanda og Bhattarai omdøpte seg i februar 1995 formelt til Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). (Partiet pleier likevel å regne sin stiftelse tilbake til splittelsen i NKP(EK) i mai 1994.) Etter bruddet beslutta NKP(M) å slutte med å stille opp i parlamentariske valg, og begynte isteden å forberede seg på væpna oppstand. Etter lokalvalget i 1992 dominerte partiet lokalregjeringa i Rolpa, et helt veiløst, lite utvikla distrikt i åsene i Vest-Nepal der et flertall av befolkninga tilhører den diskriminerte magar-nasjonaliteten. NKP(M) konsentrerte nå sine forberedelser særlig om Rolpa og nabodistriktene Rukum, Jajarkot og Saylan, som også har stor magar-befolkning. Starten på borgerkrigen i 1996. 13. februar 1996 starta NKP(M) det partiet kaller "folkekrigen" med en serie angrep på politistasjoner. (Formelt blei krigen starta ved at partiets front Samyukta Janamorcha Nepal stilte en serie krav til statsminister Sher Bahadur Deuba, som statsministeren ikke svarte på.) Dermed begynte borgerkrigen som i de neste 10 åra utvida seg til hele Nepal, og førte til at NKP(M) i følge noen kilder fikk kontroll over rundt 80% av landets territorium (men bare et mindretall av befolkninga bor i disse områdene). I ledelsen av maoistopprøret var Prachanda sjef for partiet og de væpnete styrkene. Han undertekna ei rekke opprop og pressemeldinger, men spilte ellers helt fram til 2006 ei svært tilbaketrukket rolle i forhold til offentlighet og presse. Opp til det året fantes ikke et eneste offentlig fotografi av ham tatt etter studietida i ungdommen. B. Bhattarai var lederen for forhandlinger med regjeringssida under periodene med våpenhvile. Han deltok også i debatter i nepalsk og internasjonal presse. Fra 2001 var Bhattarai den offisielle lederen for de såkalte "Folkekomiteene", som i følge opprørerne skulle utvikles videre til å bli starten på den revolusjonære regjeringa. Formann Prachanda og Prachandaveien 2001. I 2001 blei Prachanda valgt til formann i partiet. Ettersom han alt var partileder (med den tradisjonelle tittelen som mange kommunistpartier bruker, generalsekretær) var dette først og fremst en symbolsk forfremmelse: Prachanda fikk den samme tittelen som Mao hadde hatt i Kina (det nepalske partiet brukte i sin engelskspråklige propaganda "Chairman Prachanda" etter mønster av den kulturrevolusjonære beskrivelsen av Mao Zedong som "Chairman Mao"). Det blei også vedtatt at partiets politikk bygde på "marxismen-leninismen-maoismen og Prachandas Vei" ("Prachanda Path" på engelsk). Dette understreka at partiets politikk spesielt bygde på Prachandas lære, og likestilte ham nærmest med Marx, Lenin og Mao som tolker av hva marxisme og kommunistisk politikk er i Nepal. Partikampen mellom Prachanda og Bhattarai. Høsten 2004 – våren 2005 brøyt det overraskende ut åpen partistrid mellom Prachanda og Baburam Bhattarai. Det blei kjent at Bhattarai hadde kritisert det han kalte autoritær lederstil (og bl.a. bruken av uttrykket Prachanda Path) og at det var uenigheter mellom de to om viktige strategiske spørsmål, bl.a. om forholdet til kongehuset i Nepal og til India. Bhattarai og flere av hans nærmeste allierte blei fjerna fra partiledelsen og for ei tid internert. Men våren 2005 dukka Bhattarai opp i India, og sommeren 2005 kunngjorde Prachanda, igjen svært overraskende, at partistriden var over og Bhattarai og hans medarbeidere var gjeninnsatt i partiledelsen. Høsten 2005 og våren 2006 har Prachanda og Bhattarai flere ganger stått fram sammen. Prachanda har også gitt intervjuer og for første gang latt seg fotografere av pressa. Det kan virke som om sluttresultatet av striden er at Prachanda på viktige områder slutta seg til Bhattarais syn, mens hans makt i partiledelsen var usvekka. Beteknelser som "Prachanda Path" blei nå mindre brukt i partipropagandaen. Enhetsfronten med Sjupartialliansen. Utover 2000-tallet har Prachanda flere ganger tilbudt de legale politiske partiene å opprette en enhetsfront for å forsvare demokratiet og styrte kong Gyanendra. Etter Gyanendras statskupp 1. februar 2005 nærma de legale politiske partiene, organisert i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, og maoistene seg hverandre. I september 2005 proklamerte Prachanda en ensidig 3. måneders våpenhvile for å komme partiene i møte. Våpenhvilen blei seinere forlenga til ut desember 2005. Det blei nå klart at partiene og maoistene hadde kommet til en underhånds forståelse, og at den var støtta av regjeringa i India. I november 2005 proklamerte Sjupartialliansen og NKP(M) en 12-punkts avtale, som var forhandla fram i Delhi, India, tydeligvis med den indiske regjeringas forståelse. Da Prachanda i januar 2006 erklærte at den ensidige våpenhvilen var oppheva fordi regjeringa fortsatte å angripe maoistenes styrker, fikk han støtte av Sjupartialliansen, som la skylda på kong Gyanendra. Sjupartialliansen og maoistpartiet gikk sammen om å boikotte kong Gyaendras lokalvalg (i 58 byer, mesteparten av landet var ikke med) 8. februar 2006. I februar 2006 sa Prachanda i et intervju at NKP(M) ønsker flerpartivalg og vil godta resultatet dersom andre partier blir sterkere enn maoistene. Han sa at dette er et prinsipp som maoistene har lært av feil i demokratiet i tidligere sosialistiske stater. Han sa også at NKP(M) vil godta monarkiet hvis et flertall ønsker det, og han tilbød partiene i Sjupartialliansen å være med i å lede og ha offiserer og kommissærer i opprørshæren. I mars forhandla NKP(M) og Sjupartialliansen fram ei ny avtale, som bl.a. gikk ut på at de skulle starte ei folkebevegelse mot diktaturet i april. Dette førte til et stort folkelig opprør som blei kjent som Jana Andolan 2006, som gjorde at kong Gyanendras diktatur falt etter 19 dager. Etter diktaturets fall opplyste Prachanda i begynnelsen av mai 2006 om at han personlig kom til å lede avslutninga av fredsforhandlingene med den nye regjeringa til Sjupartialliansen. Prachanda har også sagt at han og NKP(M)s nr. 2 Baburam Bhattarai ikke skal gå inn i ei regjering der partiet deltar. Pushpa Kumar Dahals privatliv og nære familie. Om Pushpa Kumar Dahals familie er det kjent at hans mor Bhawani Dahal er død. Pushpa Kumar var hjemme i landsbyen og besøkte henne like før hun døde av blodkreft i 1995. Da henta han også sin kone og sine barn. I intervuet fra 2001, sier han at han og hans bror var på "Bir" sjukehus i Kathmandu i en måned mens mora lå på dødsleiet. - Men noen tystet til politiet og jeg måtte forsvinne før de tok meg. Jeg tror det er det største offeret jeg noen gang gjorde. Hans far Muktiram Dahal skal ha sett sønnen en gang under illegaliteten i 1999. Muktiram bor like ved Chitwan nasjonalpark. (Muktiram har av og til blitt intervjua av nepalsk og utenlandsk presse, og har pleid å be sønnen om å legge ned våpnene.) Etter at NKP(Maobadi) blei legalt, møttes Muktiram (som da angivelig var 79 år) og sønnen for første gang i Handikhola, Makwanpur distrikt, 29 mai 2006. Han spiste middag med sønnen, svigerdattera og sønnesønnen Prakash Dahal. Han var på et massemøte der Prachanda talte, og sa etterpå at sønnen har kraftig stemme når han taler, men han skjønte ikke alt han sa. Prachanda sa i februar 2006 til BBC at hans kone "Sarita" (også kjent som "Sita"), hans sønn "Prakash Dahal" og hans tre døtre alle er med i den revolusjonære bevegelsen. Ellers hevda intervjuet i 2001 at Prachanda er avhengig av to glass bøffelmelk hver morgen, ukokt og uten sukker. Og at han er glad i godteri. Dessuten at han kunne reise mange mil for å se en film med den nepalske skuespillerinnen "Karishma Manandhar". På denne tida reiste han rundt fra sted til sted i Nepal med 16 livvakter. I de seineste åra er det blitt hevda at han har oppholdt seg mye over grensa til India. Og ifølge etterlysninga på INTERPOL er han 1,63 m høy... Eksterne lenker. Prachanda Prachanda Josef Bühler. Josef Bühler (født 1904, død 1948), var en tysk jurist og embetsmann i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Bakgrunn, utdanning og yrke. Josef Bühler var født i Waldsee (Württemberg) som sønn av en baker. Han hadde katolsk bakgrunn. Han studerte jus og oppnådde doktorgrad. Han meldte seg inn i NSDAP i 1933. Deltagelse i Wannsee-konferansen. Bühler var statsadvokat og kontorsjef hos «minister uten portefølje» Hans Frank, generalguvernør i Krakow. Fra mars 1940 var Bühler statssekretær samme sted, og fra juni 1941 var han fast stedfortreder for Hans Frank og ble således medansvarlig for alle forbrytelser mot den polske befolkning og for massemordet på jøder i Polen. På Wannsee-konferansen prøvde han å overbevise Reinhard Heydrich om å begynne med «den endelige løsning» i Generalguvernementet (Polen), da han her ikke så noen «transportproblemer». Videre ønsket Bühler «å løse jødeproblemet i dette området så raskt som mulig». I 1942 deltok Bühler i forberedelsene av tyske bosetninger ved Lublin, og i tvangstransporten av polakker til tvangsarbeid i Tyskland. I januar 1945 flyktet han fra Krakow. I april 1946 vitnet han for forsvaret for Hans Frank ved den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg, etterpå ble han utlevert til Polen. Han ble dømt til døden og henrettet i Krakow 22. august 1948. Rudolf Lange. Rudolf Lange (født 18. april 1910 i Weißwasser, (Preußen), død 23. februar 1945 i Posen (selvmord)) var en tysk jurist og SS-offiser som under krigen ledet flere massehenrettelser og som også deltok på Wannsee-konferansen. Bakgrunn, utdanning og yrke. Rufolf Lange var født i Weisswasser som sønn av en byggeinspektør ved jernbanen. Han studerte jus og oppnådde doktorgrad i 1936 ved universitetet i Jena. Han gikk inn i Gestapo i 1933. I 1937 ble han medlem av NSDAP og SS. I 1938 jobbet han for Gestapo i Wien, i 1939 var han leder av Gestapo i Weimar og Erfurt. I september 1940 var han stedfortreder for sjefen for Gestapo i Berlin. Fra desember 1941 var han kommandør for sikkerhetspolitiet og SD i Latvia. På denne tiden var han SS-Sturmbannführer. Han ble i 1942 SS-Obersturmbannführer. I 1945 ble han forfremmet til SS-Standartenführer. Fra januar 1945 var han sjef for sikkerhetspolitet og SD i Warthegau. Deltagelse på Wannsee-konferansen. Lange hørte i mange år til «mellomsjiktet» av Gestapo-funksjonærer, som garanterte for at terrorapparatet fungerte. På samme måte som innsatsgruppene fra sikkerhetspolitiet og SD ble dannet under Heydrichs kommando for å myrde jødene i Sovjetunionen, gjorde også Lange sin jobb. Som leder for gruppestaben i Einsatzgruppe A, som rykket inn i Baltikum bak Wehrmacht, ledet han frivillig Einsatzkommando 2, som fra desember 1941 myrdet ca. 60 000 latviske og deporterte jøder i Latvia. Lange kommanderte personlig myrderier i utkanten av Riga. På Wannsee-konferansen var han den «erfarne praktikeren» i massehenrettelser. Krigens slutt. Rudolf Lange begikk enten selvmord eller falt i kamp i februar 1945 i Posen. Han var en av de få SS-offiserene som hadde Krigsordenen av det Tyske Kors i gull. Marianne Dahlmo. Marianne Dahlmo, senere Breivoll, (født 1. mai 1965 i Bodø) er en tidligere norsk langrennsløper. Hun gikk for Bodø & Omegn IF og var en av de første utøverne på kvinnesiden som mestret skøyteteknikken. Hun fikk stafettsølv i OL 1988 i Calgary, og endte på 2. plass i verdenscupen sammenlagt i 1986 og fikk 3. plass i 1987, begge gangene slått av sin nemesis Marjo Matikainen. Marianne Dahlmo deltok i fire verdensmesterskap (Oberstdorf 1987, Lahtis 1989, Val di Fiemme 1991 og Falun 1993. Hennes beste plasseringer var to femteplasser (på 10 km klassisk i 1987 og 5 km klassisk i 1991). Hun debuterte i verdenscupen i Davos 18. desember 1984. Til sammen vant hun 4 verdenscuprenn. Etter et års fødselspermisjon prøvde hun seg på et comeback utenfor landslaget i 1992, men viljen og ressursene til å satse for fullt var der ikke i tilstrekkelig grad. Krigsordenen av det tyske kors. Krigsordenen av det tyske kors ("Kriegsorden des Deutschen Kreuzes") er en tysk militær orden fra Det tredje rike, som regel omtalt som «Det tyske kors» (Deutsches Kreuz). Bakgrunn. Korset ble innstiftet av Adolf Hitler 16. november 1941 og var en utmerkelse som ble gitt til soldater som hadde utmerket seg militært under andre verdenskrig. Den lå rangmessig mellom jernkorset av første klasse og jernkorsets ridderkors, men ble ikke regnet med i den offisielle serien av jernkors, da disse er en dekorasjon som eksisterte uavhengig av det nasjonalsosialistiske Tyskland, i motsetning til denne utmerkelsen. Korset ble båret sammen med disse og alltid på høyre side av brystet. Utforming. Stoffmerke som ble sydd på feltuniform Ordenen har en noe enkel utforming, og framstår mer som en stjerne enn som et kors, og dette var en årsak til at det noe respektløst ble omtalt som «Hitlers speilegg», eller som «partiemblemet for nærsynte». Det hadde en diameter på 6,5 cm. Klasser. Ordenen kom både i sølv- og gullversjon, hvor førstnevnte ble gitt til personell i støttefunksjoner, mens gullversjonen ble gitt til personell i kamp. For å oppnå Det tyske kors i gull, måtte man allerede ha fått det tyske jernkorset av 1. og 2. klasse. Innstillingen til det tyske kors i gull fordret i utgangspunktet fem enkeltinnsatser som hver kvalifiserte til tildeling av jernkorset av 1. klasse. Hvordan båret. Ordenens var utformet som en krasjan og ble som Det spanske kors båret på høyre jakkelomme. Dersom bæreren hadde begge korsene, ble Det tyske kors båret ovenfor Det spanske kors. På feltuniform kunne også en stoffmerke benyttes og disse ble også produsert i sølv- og gullversjoner. Dersom mottakeren mottok både sølv- og gullversjonen, skulle begge ble båret på uniformen, men sølvversjonen ble ikke delt ut i særlig stor grad. Etter krigen. Etter krigen ble alle ordener og alle med nasjonalsosialistiske symboler forbudt. I 1957 ble det utstedt nye versjoner av de tidligere utmerkelsene og Det tyske kors ble igjen autorisert for å ble båret i Vest-Tyskland. I denne nye versjonen var hakekorset erstattet med et jernkors for gullversjonen, mens Det tyske kors i sølv ble erstattet med Krigsfortjenestekorset med sverd. Versjonene fra andre verdenskrig øverst, og versjonene fra 1957 nederst Nordmenn. Frontkjemperen Fredrik Jensen var den eneste nordmannen som mottok denne utmerkelsen i gull., da han mottok denne 7. desember 1944 mens han tjenestegjorde som kompanisjef for 7./SS-Pz.Gren.Rgt 9 «GERMANIA». Dette gjorde at han ble den høyest dekorerte nordmannen på tysk side under andre verdenskrig. Birkebeinerrittet. Birkebeinerrittet, populært kalt Birken, er verdens største terrengsykkelritt målt etter antall deltagere. Rittet starter på Rena og har målgang ved Håkons Hall i Lillehammer. Det er 94 km langt og ritt-traséen går for det meste på grusvei, i tillegg noe asfalt og partier med sti/traktorvei. Birkebeinerrittet ble arrangert første gang i 1993. Alle deltakere må bære sekk som veier minst 3,5 kg fra start til mål. 3,5 kilo skal som et symbol tilsvare vekten av kongssønnen Håkon Håkonsson, som ble båret over fjellet av de to birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1205. Håkon Håkonsson ble konge og gjorde slutt på borgerkrigene, som herjet landet på den tiden. I 2005 ble UCI Mountainbike Marathon World Championship arrangert samme dag som Birkebeinerrittet. I 2010 ble UltraBirken bli arrangert for første gang, et 11 mil langt ritt med en mer teknisk og krevende løype enn Birkebeinerrittet. Organisasjon. Birkebeinerrittet arrangeres av selskapet Birkebeinerrittet AS, som eies av Lillehammer Cykleklub og Rena Idrettslag, 50% hver. Selskapet har syv årsverk (2010) og omsetning i 2008 på 26 millioner kroner. Selskapet arrangerer Birkebeinerrittet, FredagsBirken, UltraBirken sykkel (første gang arrangert 2010), UngdomsBirken sykkel og Barnas Birkebeinerritt. Det bistår 2200 frivillige på FredagsBirken og Birkebeinerrittet. Det første Birkebeinerrittet ble arrangert i 1993 og FredagsBirken ble første gang arrangert i 2008. Traséen. Traséen starter i Rena sentrum og har målgang etter 94,6 km ved Håkons Hall. I Lillehammer går traséen gjennom OL-løypene og Birkebeiner skistadion, før den avsluttes ned Balletbakken og rundt sletta i Lysgårdsbakkene. Mesteparten av løypa går på grusvei, men med litt asfalt, traktorvei og sti innimellom. Det er drikke- og matstasjoner ved Skramstadsætra, Bringebusætra, Kvarstad og Elgåsen. Grussykling og terrengsykling. Innen terrengsykkelmiljøet er Birkebeinerrittet kjent for å tilby forholdsvis lite krevende terreng. Som et svar på etterspørselen etter mer «ekte» terrengsykling arrangerte en gruppe entusiaster og veteraner innen norsk terrengsykkelsport i 2008 rittet Terrengsykkelrittet i Østmarka. For å etterkomme ønsket om et mer teknisk terrengritt opprettet arrangørene av Birkebeinerrittet i 2010 «UltraBirken», et mer terrengpreget ritt med begrensning på 500 deltagere. «Birkensykler» og «birkensyklister». I grusritt med lite element av terreng velger ryttere gjerne å benytte sykler som egner seg spesielt for dette. Den store andelen av grusunderlag har medført av ryttere i større grad velger sykler som bærer mer trekk av landeveissykler enn terrengsykler. Bransjen henvender seg også helt spesifikt til deltakere i Birkebeinerrittet med spesielle «Birken»-modeller. Disse «birkensyklene» kan ha dekk nærmest uten mønster, lette felgbremser som ellers i stor grad er utkonkurrert av de mye kraftigere og robuste skivebremsene, superlette karbonrammer, og udempede forgafler. «Birkensykkel» har i de senere år blitt synonymt med slike sykler som egner seg bedre for grussykling enn for terrengsykling. Enkelte har endog valgt å benytte hybridsykler, cyclocross-sykler, og landeveissykler. Rune Høydahl er en av mange som har syklet Birkebeineren med hybridsykkel, og Tom Larsen vant i 2008 spurtprisen ved Skramstad på en umodifisert landeveissykkel. «Birkensyklist» er benevnelse på en type rytter som deltar i birkebeinerittet og gjerne er fokusert på trening til dette rittet i forkant. Økende konfliktnivå mellom grussyklister og andre brukere av marka. På 2000-tallet så man en økende grad av konflikter i marka i forkant av de store grusrittene mellom vordende rittsyklister og andre markabrukere, turgåere og syklister som benytter marka året rundt. Konfliktnivået stiger gjerne i forkant av rittene, ettersom stressnivået før ritt stiger, og man legger trening i marka på de mest trafikkerte rutene. Aggresjon kan gjøre seg gjeldende ved økt fart, negative holdninger til andre brukere, en fremtoning som signaliserere at man «eier veien» eller at «hvert sekund teller» selv ved trening, eller lignende. Det har blant ikke-birkensyklende terrengsyklister og på norske terrengsykkelforum blitt etterspurt holdningskampanjer fra rittarrangørenes side for å få bukt med den økende tendensen til aggressive holdninger hos enkelte rittsyklister overfor andre brukere av marka. Branding som næringslivs-ritt. Det er kommet kritikk mot Birkebeinerarrangementene for dets branding av seg selv som et ritt for næringslivstopper og næringslivet. Organisasjonspsykolog Jan Christophersen advarte i Aftenposten i 2010 at næringslivets voldsomme fokus på Birken sender et dårlig signal. Ansvarlig redaktør i Sportmedia Erik Unaas, hevder at dreiningen av omtale av Birkebeiner-arrangementene og andre breddeidretts-opplevelser til finans- eller økonomisidene er uheldig, og at arrangementene burde finne veien tilbake til sportssidene i norske medier. Birkebeinerrittet 2011. Birkebeinerrittet 2011 ble fulltegnet på 53 sekunder. Birkebeinerrittet 2010. Birkebeinerrittet 2010 ble fulltegnet på 41 sekunder onsdag 4. november 2009. Rittets lengde var 94.6 km. 14.565 deltakere stilte til start. 1.100 av dem brøt underveis. Nytt av året var Ultrabirken, et mer terrengpreget ritt med mindre element av grussykling og landevei. Det gikk samtidig som Fredagsbirken og hadde en deltagerbegrensning på 500 ryttere. Det var regn under ritthelgen, hvilket gjorde kjøreforholdene i løypa vanskelig. Det ble registrert temperaturer ned mot 3 minusgrader. Birkebeinerrittet 2009. Det 17. birkebeinerrittet ble arrangert 28. august (Fredagsbirken) og 29. august (Hovedrittet). Det ble registrert 17 164 påmeldte, men de uofisielle tallene viste 15 140 fra starten på Rena. Av disse kom 14 460 i mål på Lillehammer. Årets ritt ble preget av dårlig vær og det gjorde kjøreforholdene i løypa svært vanskelig. Birkebeinerrittet 2009 ble fulltegnet etter 66 sekunder den 30. oktober 2008. FredagsBirken ble fulltegnet i januar 2009. Birkebeinerrittet 2008. Det 16. birkebeinerrittet ble arrangert over to dager. Hovedrittet 30. august og "Fredagsbirken" 29. august. Etter kapasitetsproblemene foran 2007-påmeldingen ble rutinen omgjort og effektivisert til 2008-utgaven, og det tok kun 90 sekunder før 8000 plasser var revet bort i den ordinære rittpåmeldingen som startet 30. oktober 2007 kl. 09.00. For å imøtekomme den økte interessen, ble det bestemt å utvide arrangementet med én dag. "Fredagsbirken" blir arrangert dagen før hovedrittet og har mindre preg av konkurranse og tidskrav. Birkebeinerrittet 2007. Det 15. birkebeinerrittet ble arrangert 25. august 2007. Da påmeldingen for rittet i 2007 startet 18. oktober 2006 var det fulltegnet i løpet av 90 minutter. Det var 16 552 påmeldte til rittet, noe som er 3000 flere enn året før. 14 419 av disse stilte til start lørdag morgen, og 13 902 kom i mål i Lillehammer. Dette er 2560 flere deltakere i mål enn i 2006. Rittet ble vunnet av Massimo De Bertolis fra Team of Full Dynamix på tiden 02:52:29. Geir Lien fra Nes SK fulgte på plassen bak med tiden 02:52:37. Kvinneklassen ble vunnet av Pia Sundstedt fra Gewiss Bianchi på tiden 03:24:43. Birkebeinerrittet 2006. Det 14. birkebeinerrittet ble arrangert 26. august 2006. Nesten 11 000 deltakere fra til sammen 29 land fullførte rittet i 2006, som ble arrangert under perfekte forhold. Det var også første gang startrekkefølgen i rittet var basert på rytternes tidligere resultater (seeding). Tidligere var startrekkefølgen basert på aldersklasser, samt trim- og eliteklasse. Seedet start var svært vellykket og førte til færre forbikjøringer og dermed færre skader blant rytterne. Birkebeinerrittet 2006 ble vunnet på tiden 02:43:08 av Lars Petter Nordhaug, som egentlig var landeveissyklist på Team Maxbo Bianchi, foran Håkon Austad fra terrengsykkelteamet Team Høydahl (02:43:46). Birkebeinerrittet 2005. Det 13. birkebeinerrittet ble arrangert 20. august 2005 med 10 294 deltakere på startstreken (av 12 802 påmeldte). Rittet ble på forhånd fulltegnet i løpet av tre dager. UCI Mountainbike Marathon (VM i terrengsykling) ble arrangert samme dagen, men i en litt lengre trasé (110 km for damene og 116 km for herrene). Gunn-Rita Dahle fra Norge tok VM-gull i kvinneklassen med tiden 04:05:18, mens herreklassen ble vunnet av Thomas Frischknecht fra Sveits på tiden 03:52:01. Grenserittet. a> tettsted, hvor det er få kilometer igjen til mål ved Fredriksten festning. Grenserittet er et terrengsykkelritt med start i Strömstad og målgang i Halden. Fra starten i Strömstad sentrum går løypa via Skee til grensepassering ved Håvedalen/Tyslingmoen innerst i Iddefjorden, og videre over Prestebakke til Fredriksten festning i Halden. Ritt-trasé. Løypa er teknisk lett, men stiller store krav til tempovekslinger for de som har ønske om å prestere gode tider. Enkelte små partier kan betegnes som middels teknisk krevende, dog uten å skremme den jevne mosjonssyklist. Arrangement. Grenserittet blir arrangert av Halden Skiklubb. Rittet, som er et årlig arrangement, ble arrangert første gang i 1998 med i overkant av 100 fullførende deltagere. I 2005 var antallet 2 000, og i 2012 7 500. Statistikk. Før man sammenligner vinnertidene er det viktig å være klar over at løypetrasén har blitt forbedret år for år, og at regnvær vil gi flere minutter tillegg i denne løypa. Ca' d'Oro. Ca' d'Oro sett fra Canal Grande Ca' d'Oro er ett av palassene ved Canal Grande i Venezia. Selv om det egentlig heter "Palazzo Santa Sofia" har det alltid vært kjent som "det gyldne hus" på grunn av sin gullbelagte og mangefargede fasade. Dette er fortsatt tilfelle selv om det idag ikke er noe igjen av denne dekoren. Palasset ble bygget mellom 1428 og 1430 for familien Contarini som skaffet Venezia åtte Doger mellom 1043 og 1676. Giovanni Bon og sønnen Bartolomeo Bon var arkitekter. De er også kjent for sitt arbeide på Dogepalasset, først og fremst Porta della Carta med sin monumentale skulptur av Salomos dom. Hovedfasaden til Ca' d'Oro ut mot Canal Grande er bygget i Bons venetianske gotiske stil. I nærheten finnes også Palazzo Barbaro og Palazzo Giustinian som er bygget i samme stil. Etterat den venetianske republikk falt i 1797 har palasset hatt flere eiere. Balettdanserinen Marie Taglioni, som eide palasset i det 19. århundre, fjernet den gotiske trappen som fantes i det indre gårdsrommet, samt de dekorerte balkongene som også fantes i dette gårdsrommet. Baron Giorgio Franchetti kjøpte bygget i 1894 og forærte det til den italienske stat i 1922. Det har nå blitt satt istand igjen, og den fjernede trappen er rekonstruert. Det er et galleri og er åpent for publikum. Litteratur. "Goy", Richard J., The House of Gold. Cambridge, 1992 Boligbyggelag. Et boligbyggelag er etter norsk rett et samvirkeforetak som har til formål å skaffe medlemmene (andelseierne) bolig – som regel gjennom et borettslag – og å forvalte slike boliger, jf. lov om bustadbyggjelag § 1-1. Når et boligprosjekt i regi av et boligbyggelag er ferdigstilt, organiseres dette vanligvis som et borettslag der medlemmene som tildeles boligene blir andelseiere. Slike borettslag kalles gjerne tilknyttede borettslag, og selv om borettslaget er et selvstendig selskap, er det også knyttet til boligbyggelaget på mange måter. Vanligvis er boligbyggelaget forretningsfører for de tilknyttede borettslag (tidligere kunne ikke borettslaget velge en annen forretningsfører) og det er også vanlig at medlemmene i boligbyggelaget har forkjøpsrett til ledige boliger i borettslagene. Mange boligbyggelag driver også forretningsførsel for frittstående borettslag, dvs. borettslag som ikke er opprettet av boligbyggelaget, og for boligsameier som er organisert etter eierseksjonsloven. Historikk. Organisasjonsformen med boligbyggelag og tilknyttede borettslag som vi gjerne kaller boligsamvirket eller boligkooperasjonen, er svaret på de problemer som oppstod da man i begynnelsen av forrige århundre organiserte boligbygging i samvirkelag. De fleste slike byggelag oppførte et eller noen få prosjekter og deretter drev de kun med forvaltning av disse boligene, mens nybyggingen opphørte. Dette skyldtes dels manglende interesse for videre bygging hos de som hadde fått bolig, men også at den økonomiske risiko ved boligbygging kunne true de eksisterende boliger. Løsningen ble å legge bygging og forvaltning til ett lag (boligbyggelaget) og la et annet lag (borettslaget) eie de ferdige boliger i hvert prosjekt. Med et slikt organisasjonsmønster ville en konkurs i boligbyggelaget ikke berøre de ferdige boliger i de tilknyttede borettslag. Men selv om borettslagene var selvstendige selskaper, var de likevel knyttet til boligbyggelagene på en slik måte at de godt kan karakteriseres som datterlag. Blant annet var forretningsføreravtalen uoppsigelig, det var vanlig med forkjøpsrett for medlemmer i boligbyggelaget og boligbyggelaget måtte også godkjenne vedtektsendringer i de tilknyttede borettslag. Det første boligbyggelaget som var organisert på denne måten var Oslo Bolig og Sparelag etter at det ble omorganisert i 1935. Senere er det stiftet en rekke lag basert på denne organisasjonsmodell. Etter krigen ble det stiftet boligbyggelag i hele landet og særlig i de største byene var lagene meget aktive i gjenreisningsarbeidet. 1. januar 2008 var det 111 boligbyggelag i Norge hvorav 86 var tilsluttet Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Antallet lag har vært synkende siden, først og fremst på grunn av fusjoner. Bare i 2010 ble det 11 færre boligbyggelag her i landet. NBBL hadde 64 boligbyggelag som medlemmer pr 1. januar 2011. De gjenværende lagene blir derfor stadig større, blant annet ved at medlemsmassen stadig øker med vel 20.000 medlemmer hvert år. Borettslovene. Før 1960 var ikke virksomheten i boligbyggelagene lovregulert. 1. juli 1960 trådte lov om boligbyggelag av 4. februar 1960 ikraft – samtidig med lov om borettslag av samme dato. De ble gjerne kalt "borettslovene". Lovene bygget i hovedsak på den organisasjonsmodell som var utviklet i praksis. Disse lovene ble 15. august 2005 avløst av lov om bustadbyggjelag og lov om burettslag – begge av 6. juni 2003. De nye lovene representerer bare en videreføring av de gamle, men de gir en noe mer utførlig regulering, og de har også løsnet noe på den tette forbindelsen mellom boligbyggelaget og datterlagene. Virksomheten i boligbyggelagene. Et boligbyggelag kan bare drive slik virksomhet som boligbyggelagsloven kapittel 7 tillater. De to kjerneområdene har alltid vært å skaffe medlemmene boliger, primært ved boligbygging i borettslag, og forvaltning av slike borettsboliger. Historisk sett har byggingen vært det viktigste. Men i de senere år har markedssituasjonen mange steder ført til at byggevirksomheten er beskjeden slik at det er forvaltningen av de tilknyttede borettslag som er hovedoppgaven. I tillegg til å bygge nye boliger, kan laget også skaffe medlemmene bolig ved å bygge eller erverve andre boligtyper, f.eks. eneboliger eller eierseksjoner, eller ved å leie ut boliger til medlemmene. Boligbyggelaget skaffer også mange medlemmer bolig ved å bruke forkjøpsrett som er vedtektsfestet i de fleste tilknyttede borettslag. Loven har også en bestemmelse om at laget kan drive «anna verksemd» til beste for medlemmene. Kelvar og Olvar. Ifølge legendariet skrevet av J.R.R. Tolkien om verdene Midgard, som man kan lese om i blant annet "Ringenes herre" og "Silmarillion", er Kelvar og Olvar to ord som ble brukt til å beskrive alle ting før alvene og menneskene kom til Midgard av valaen Yavanna. Kelvar ble brukt til å omtale dyr og andre levende vesener som beveget seg, mens Olvar ble brukt om planter og levende ting som ikke beveget seg. Lyn Gordon. "Lyn Gordon" (engelsk, og opprinnelig navn, "Flash Gordon") er hovedpersonen i en amerikansk tegneserie med samme navn, opprinnelig tegnet av Alex Raymond. Serien startet søndag 7. januar 1934. Den ble opprinnelig skapt for å konkurrere med "Buck Rogers". Alex Raymond skrev serien selv de første ukene, så overtok Don Moore som fortsatte å skrive serien til langt inn på 1950-tallet. Lyn Gordon utkom i mange år bare som søndagsside, 2/3 helside med «Jungle Jim», også tegnet av Raymond, på toppen. I 1941 startet en dagsstripe, tegnet av Raymonds assistent Austin Briggs. Denne serien gikk inn da Briggs i 1944 tok over søndagssiden etter Raymond, som var innkalt til militæret. I 1948 overtok Mac Raboy, som tegnet og etter hvert forfattet serien til sin død i 1967. I 1951 ble det startet en ny dagsstripe tegnet av Dan Barry, som også tok over søndagssiden etter Raboy. Etter Barry kom en rekke tegnere med Jim Keefe som den siste. I 2003 ble serien stanset. Som et kuriosum kan nevnes at George Lucas opprinnelig prøvde å få filmrettighetene til Lyn Gordon. Da han ikke klarte det, skapte han Star Wars, som har lånt mange trekk fra tegneserien. Handlingen i Lyn Gordon. Tegneserien følger Lyn Gordon på hans eventyr sammen med hans venn Dr. Hans Zarkov og kjæresten Dale Arden (kalt Gerd i tidlige norske oversettelser). Historien begynner med at jorden trues av en kollisjon med planeten Mongo. Dr. Zarkov forsøker å avverge katastrofen med å styrte sitt selvbygde romskip mot planeten – med seg selv, Lyn Gordon og Dale ombord. De havarerer og blir tatt til fange. Mongo er bebodd av mange forskjellige menneskelignende arter og kulturer, noen svært teknologisk avanserte. Over alle hersker den grusomme tyrannen Ming den nådeløse. De tre jordmenneskene blir snart venner med Prins Barin, den rettmessige arvingen til tronen Ming har tatt. Ming fordriver Prins Barin og hans tilhengere – inkludert Mings egen datter, Aura, Barins brud – til skogriket Arboria. Lyn Gordon, Dr. Zarkov og Dale slutter seg til Barins kamp for å styrte Ming. De klarer det omsider, noe som ikke har hindret Ming i å dukke opp påny i senere årganger av serien. Den politiske utviklingen i verden på 1930-tallet preget serien stadig sterkere; keiser Ming forvandler seg fra en slags middelaldersk føydalfyrste til en militærdiktator med hemmelig politi og konsentrasjonsleirer. Lyn Gordon i Norge. I Norge ble Lyn Gordon fra starten av trykt i Norsk Ukeblad. Han forsvant fra bladet i 1942, men kom tilbake da krigen var over. Senere gikk den i bl.a. Detektivmagasinet og Vi Menn. Dan Barrys dagsstripe har gått i en rekke aviser og også vært publisert i seriehefter og -bøker. På 1950-tallet utkom i Skandinavia sju bøker tett basert på søndagsseriens første årgang. De var signert Alex Raymond, men ting kan tyde på at de faktisk ble skrevet av en nordmann. Omslagene til de fem første var i hvert fall tegnet av nordmannen Erik Artell, etter Raymonds originaler. Lyn Gordon ble utgitt som eget tegneseriehefte i Norge i 1967 og igjen i 1980–82. Hemsedal stavkirke. Hemsedal stavkirke var en langkirke av Borgundtypen, der både skip og kor har hevet midtrom. Den lå ved gården Kyrkjebøen i Hemsedal kommune i Hallingdal, som ligger i Buskerud fylke. Kirken ble revet i 1882 etter at en ny kirke sto ferdig på en tomt vel 1 km unna stavkirken. En vanlig datering av stavkirken har vært til første halvdel av 1200-tallet. Historie. Det er mye som taler for at stavkirken i Hemsedal ble oppført i perioden 1207–1224. Den er av Borgundtypen og har nok opprinnelig minnet mye om den i sitt utseende. Rekonstruerte skisser, basert på oppmålinger og arkeologiske utgravninger, bekrefter også denne teorien. Under arkeologiske utgravninger av kirketuften i 1963 ble det nemlig funnet en signetring med seglet til biskop Henrik av Stavanger. På den tid tilhørte Hallingdal Stavanger bispedømme. Man har derfor antatt at biskopen kan ha vært den som opprinnelig innviet kirken, selv om dette naturligvis ikke lar seg bekrefte, og at han under visitasen må ha mistet ringen, som har falt ned mellom plankene i gulvet og havnet under kirken. Hemsedal stavkirke nevnes første gang i de pavelige nuntiers (sendebuds) regnskaps- og dagbøker som ble ført under oppkrevingen av tienden for Norden i perioden 1282–1324, da som «Ecclesia Aamsodal». Kirken nevnes også under navnet «Skodvinar Kirkja i Hemsudali» i 1327, og det er kanskje ikke så merkelig, når man vet at gården Kyrkjebøen tidligere het Skodvin og senere ble kalt «Skadengård» i skriftlige kilder. Etter reformasjonen ble mye av kirkens inventar trolig borte. Den første presten skal blant annet ha brent alle helgenbildene, noe folk i prestegjeldet likte dårlig. I 1603 skal presten Jens Larsen Roschild ha ryddet unna alt resterende som fantes fra tiden før reformasjonen. Av prestens regnskaper kan man også se at det den 19. februar i 1665 ble bestemt å bygge et nytt våpenhus og å fornye «svalen» på nordsiden med nye stolper. Man kan derfor trekke den slutning at kirken var i forfall. Regnskapene viser at det i 1680 ble satt opp et jernspir med fløy, og at det i 1684 ble innsatt et nytt vindu ved prekestolen. Fram til begynnelsen av 1700-tallet skjedde trolig lite mer med kirken, annet enn normalt forfall og noe vedlikehold. Av de seks prestene som har betjent kirken siden reformasjonen, var fem danskfødte. Den 26. mai 1714 inngikk presten Anders Bøyesen kontrakt med en lokal tømmermann om å rive det gamle koret og apsiden og sett opp et nytt og større kor. Det gamle koret var ca. 19 m² stort, mens det ny ble 38 m² og var laftet av tømmer. Samtidig ble det bygget et nytt sakristi for presten. Også takrytteren ble utbedret, trolig som følge av at de tunge klokkene var hengt opp der uten god nok forsterkning. Resultatet ble tidlig forfall. I 1715 forærte presten selv en ny altertavle til kirken. Den var 169 cm høy og 203 cm bred og hadde øverst Kristus på korset som motiv. Maleriet på tavlen målte 128 x 144 cm. I 1722 ble kirken solgt, slik som mange norske kirker ble for å styrke statens finanser etter den store nordiske krig. Den var da annekskirke under kirken i Nes i Hallingdal. Presten Anders Bøyesen og lensmann "Ola Olsson Markegård" (1672–1741) gikk sammen om kjøpet. Samtidig kjøpte de også hovedkirken i Nes og annekskirkene i Gol og Flå, som alle var stavkirker. Salget ble approbert av kong Fredrik IV den 6. februar 1723, og skjøtet på eiendommene, som også omfattet flere gårdsbruk, ble utstedt den 21. juni samme år. For dette betalte kjøperne tilsammen 1457 riksdaler og 12 skilling. Lensmann Markegård beholdt kirkene og det tilligende jordegodset i Gol og Hemsedal, mens presten overtok kirkene på Nes og Flå med tilhørende jordegods. Hemsedal stavkirke forble i samme families eie fram til den ble revet. Den skulle imidlertid først gjennomgå enda en stor ombygging i 1816. Da ble blant annet det resterende av svalgangene, de to våpenhusene og omgangens tilevegger med tak og portal fjernet, slik at det eneste som sto tilbake av den opprinnelige kirken var den indre reisningen. Ombyggingen ble gjort så billig som mulig, med utvidelse både i bredden (mot nord og sør) og lengden (vestover). Da den nye kirkeloven av 1851 stilte krav om at kirken skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen, begynte menigheten å planlegge en ny og større kirke. Det skulle imidlertid gå en menneskealder før planen ble realisert. Ved Kgl. resolusjon av 25. mai 1878 ble det bestemt at det skulle bygges ny kirke i Hemsedal. Den nye kirken ble innviet onsdag 7. juni 1882. Men søndag den 9. juli var kirken ennå ikke ferdig malt innvendig. På denne datoen ble det derfor for siste gang holdt gudstjeneste i den gamle stavkirken, før den ble revet utpå høstparten samme året. Materialene etter stavkirken ble lagt i lunner og solgt på auksjon. Stavene ble i midtrommet ble bl.a. brukt til åkerruller. Portalene. Portalene i kirken består av tre planker, de stående vangene og det tverrstilte midtstykket. "Vestportalen" er blitt regnet som den eneste kjente portalen i norske stavkirker som er beriket med motiver fra Det nye testamente. Portalen er blant annet beskrevet i boken «Norske stavkirker». Motivet på venstre vange er tolket som De Hellige tre Konger til hest, og på høyre vange kongenes tilbedelse av Jomfru Maria og Jesusbarnet – gjennom Hellig Olav, som sitter på tronen med rikseple i høyre hånd og øksen i sin venstre. Men en annen tolkning kan være mer sannsynlig, tatt i betraktning av at tre djevelhoder nederst på venstre vangen viser at de tre rytterne, som alle er bevæpnet, står under kontroll av kristendommens djevel. Sammenholdes dette med framstillingen på portalens høyre vange, må rytterne forstås som de tre hedenske krigerne som tok livet av kong Olav under slaget på Stiklestad, i samsvar den skildringen som Snorre Sturlason gir av kongens død i sagaen om Olav den hellige i Heimskringla. Scenen nederst på høyre vangen viser ikke de tre vismennene, men kong Olav liggende død på marken på en måte som markerer hans tre dødssår, mens de to som han hadde gjort forhåndsavtale med om å hente hans lik dersom han falt i slaget, står ved hans hode og føtter. Over denne scenen er kongen framstilt som helgen, og derover sees jomfru Maria med Jesus på fanget. Portalens tema er følgelig Sankt Olavs martyrium og påfølgende status som kristusliknende helgen, ikke fortellingen om de tre vismennenes tilbedelse. Stilistisk og håndverksmessig regnes vestportalen som et mesterverk. Portalen er 334 cm høy og 180 cm bred. Selve åpningen er kun 80 cm bred. "Sørportalen" er mer tradisjonell i sine motiver, som består av drage- og ormeornamentikk. Også skurden er av dårligere kvalitet. Det er også en stilmessig forskjell på venstre og høyre vange, noe som kan indikere at flere enn en treskjærer har laget den. I størrelse er den lik vestportalen. Utgravninger på kirketuften. I 1962 foretok Riksantikvaren en befaring av den gamle kirketuften for å utrede en arkeologisk utgravning. Stavkirkens grunnmur ble avdekket året etter under ledelse av arkitekt Håkon Christie. Hensikten var å få tuften undersøkt og konservert for ettertiden. Foruten rester av menneskebein, smidd spiker, knust vindusglass, tjæreklumper og trekull ble det gjort flere verdifulle funn. Funnene omfattet blant annet omkring 250 mynter, de fleste fra tiden før 1500 og noen fra Håkon Håkonssons tid (1217–1263), ei sprette av bronse, en pilspiss av dalapiltypen, knapper og deler av søljer. I tillegg fant man den verdifulle signetringen etter biskop Henrik av Stavanger. Selve seglet var ovalformet og spisset i begge ender. Det målte 51 x 82 mm. Toppen var bøyd bakover, slik at signetet kunne henges i et kjede eller en lærrem. Fasetten, som hadde inskripsjonen «Sigillum Henrici» på den ene siden, var ca. 5 mm bred. Inskripsjonen på den andre siden lot seg ikke tolke. Selve seglet forestiller en sittende biskop med stav og mitra, alt i en svært forenklet i form. Under utgravningene i 1963 ble det også avdekket spor etter en tidligere stolpekirke på tuften. Arkeologiske steder og revne stavkirker. Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn. Listen er veldig omfattende, se liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger. Solheim skole (Lørenskog). Solheim skole er en barneskole (1. til 7. trinn) som ligger i Lørenskog kommune i Akershus. Skolens eldste bygning er fra 1913 og er idag fredet. Det har vært gjennomført rehabilitering flere ganger, med nye påbygg i 1954, 1961 og 1971. I 2007 stod nye bygninger klare i den gamle skolegården. Skolen har per 2012 to paralleller med 365 elever fordelt på 14 klasser. Jedna si jedina. Jedna si, Jedina ("Du er den eneste"/ direkte oversatt: "den ene og eneste") av Dino Merlin, var den første nasjonalsangen til Bosnia og Hercegovina (1995). Men den ble byttet ut allerede i 1998 fordi enkelte følte at den utelukket serbere og kroater. Dette til tross for at teksten ikke nevner noen nasjonalitet. Det ble erstattet av Intermeco av Dušan Šestić og denne nasjonalsangen har ingen tekst. Åge Skinstad. Åge Skinstad (født 18. september 1964) er en tidligere norsk eliteløper i langrenn. Skinstad er utdannet lærer i merkantile fag. Skinstad er kjent som ekspertkommentator i langrenn for NRK. I 2006 forlot han jobben som landsansvarlig for Adidas Norge, for å bli sportssjef for langrenn i Norges Skiforbund, etter Bjørnar Håkensmoen. Åge Skinstad er opprinnelig fra Lensbygda i Østre Toten, men bor nå (2008) i Gjøvik, og er også trener og motivator for sin egen sønn, Petter Skinstad. Som aktiv huskes han nok best for å ha blitt diskvalifisert i Vasaloppet, en 5. plass i vasaloppet og for stafettsølvet fra norgesmesterskap i 1989 for Lensbygda Sportsklubb sammen med Jo Helgestad og Svein Smedshammer. Skinstad gikk da sisteetappen og tapte spurten mot en ung Bjørn Dæhlie. Han har også en verdenscup seier i stafett og en 13. plass som beste plassering individuelt i et verdenscuprenn Eksterne lenker. Skinstad, Åge Trundholmsvognen. Forsiden eller «dagsiden» av solvognen Baksiden eller «nattsiden» av solvognen. Trundholmsvognen er et dansk nasjonalklenodie – et enestående bronsealderfunn utformet i bronse og gull. Solvognen er en hulstøpt figur, bestående av en hest som trekker en stor vertikal skive som kan tolkes som et symbol for solen. Solskiven er belagt med gull på den ene siden, og har fine sirkelformede mønstre. Både hest og skive har hemper som det har vært trukket snorer gjennom. Hesten og skiven står på restene av seks hjul. På den måten utgjør figuren en «solvogn», og blir derfor ofte betegnet som "Solvognen". Figuren er datert til eldre bronsealder – ca. 1350 f.Kr. Solvognen ble funnet den 7. september, 1902 i Trundholm mose i Odsherred, Nord-Sjælland i forbindelse med den første pløyningen av området. Finneren, Frederik Willumsen, brakte hjem funnet, og lot sønnen leke med hesten, i den tro at figuren bare var et gammelt leketøy. Solvognen var imidlertid skadet allerede i bronsealderen, da den ble lagt ned – sannsynligvis som en offergave i mosen. I 1998 fant man på samme sted flere fragmenter av de seks hjulene på figuren med metalldetektor. Bakgrunn. Sammen med andre arkeologiske funn, forteller solvognen mye om bronsealderens religion. Solen var da noe av det mest sentrale i religionen. Man tenker seg at bronsealderens mennesker forestilte seg at solen ble transportert over himmelen om dagen. Om morgenen førte en fisk solen til et skip, som transporterte solen inntil middag. Her tok solhesten over og førte solen videre til ettermiddagsskipet. Om kvelden førte en slange solen til underverdenen, som lå under den flate jorden. Her nede var solen mørk mens den ble transportert på nattskip tilbake til morgenens utgangspunkt, hvor fisken igjen tok over. Således ble dagens syklus opprettholdt i evighet av solens hjelpere – fisken, hesten, slangen og skipene. Denne tolkningen av bronsealderens begrepsverdenen støttes av flere helleristninger, samt av dekorasjoner på barberkniver av bronse (1100 – 500 f.Kr.) Den forgylte siden av solskiven på solvognen sitter slik at vognen skal beveges fra venstre mot høyre om dagen, altså i solens retning. Den motsatte siden av vognen mangler den forgylte solskiven. Dette er den mørklagte solen om natten på vei tilbake fra høyre mot venstre til sitt startsted ved soloppgang. Med sine to forskjellige sider viser følgelig solvognen den bevegelsen solen gjør i løpet av et døgn. Både på helleristningene og på barberknivene trekker hesten solen i en linje. Hjulene på solvognen, som i og for seg også kunne tenkes å illustrere solen, hører derfor antakeligvis ikke til i den mytiske fortellingen om solen og dens gang i løpet av døgnet, men må betraktes som en prakisk foranstaltning som gjorde det mulig å kjøre solskiven og hesten fram og tilbake under rituelle seremonier for gjengi solens bevegelser. Kulturkanonen. Solvognen inngår i Danmarks kulturkanon under kategorien billedkunst. Havabborer. Havabborer (Moronidae) er en familie av piggfinnefisker. Navnet har tidligere vært brukt om familien Serranidae, men denne familien er blitt splittet opp, og den arten som på norsk kalles havabbor, er nå plassert i familien Moronidae. Andre «havabborer» er plassert i andre familier som Percichthyidae og vrakfisker. Familien består av to arter i slekten "Dicentrarchus", og fire arter i slekten "Morone". "Dicentrarchus" lever ved kystene av Europa og Nord-Afrika. "Morone" lever i fersk-, brakk- og saltvann i det østlige Nord-Amerika. Havabbor. Havabbor ("Dicentrarchus labrax") er en vakker fisk med en langstrakt kropp, og ligner litt på en gjørs. Den kan bli opp til 100 cm og 9 kg, men blir sjelden over 60 cm. Havabboren er en stimfisk som trives i grunt vann, gjerne brakkvann, og går ofte opp i elver. Om vinteren står den dypere i havet. Den er en ettertraktet sportsfisk, både fordi den kjemper hardt, og fordi den smaker godt. Arten forekommer regelmessig fra Marokko og Kanariøyene til Irland og den sørlige delen av Nordsjøen. Den er også vanlig i Middelhavet og Svartehavet. I varme somre går den lenger nordover, og dukker da opp ved kysten i Sør-Norge opp til Namdalen. Chilensk Havabbor. Patagonisk tannfisk ("Dissostichus eleginoides") blir solgt under betegnelsen Chilensk Havabbor, men har ingen vitenskapelig forbindelse med havabborer. Fiskemel. Fiskemel er et mel som produseres av fiskehoder, fiskerygger og annet avfall fra konsumfiskindustrien, eller fra fisk som ikke går til konsum (industrifisk). Fiskemel har et høyt innhold av proteiner og mineraler. Fiskemel brukes som proteinforsterkende tilsats i fôr til oppdrettsfisk og husdyr. I 2003 vedtok EØS-komiteen å forby fiskemel i fôr til drøvtyggere. Bakgrunnen var frykten for at fiskemel ved et uhell blir forurensa av kjøttbeinmel fra landdyr som kunne være smitta av kugalskap, fordi produksjonen av fiskemel og kjøttbeinmel mange steder går om hverandre. I Norge er produksjonslinjene reine, slik at denne type forurensning ikke kan skje, men regjeringa valgte likevel å følge forskriften. Norske produsenter. Austevoll Seafood og Copeinca er notert på Oslo børs. Mossekarusellen. Mossekarusellen er en løpskarusell i Moss. Den består av fire løp som arrangeres hvert år og ble arrangert første gang i 1977. Albyløpet. 1. løp i Mossekarusellen er Albyløpet. Løypa er 2,2 km for dameklassen, og 3,1 km for herreklassen. Begge klasser har start og mål ved hovedporten på Alby på Jeløya. Ekholtløpet. 2. løp er Ekholtløpet. Løypa er 3,9 km for dameklassen, og 7,1 km for herreklassen. Begge klasser har start og mål på Ekholt ungdomsskole. Kambomila. 3. løp i er Kambomila. Løypa er 5,6 km for dameklassen, og 10,5 km for herreklassen. Begge klasser har start og mål på Noreødegården. Årefjorden Rundt. 4. og siste løp i Mossekarusellen er Årefjorden Rundt. Løypa er 8,5 km for dameklassen, og 13,1 km for herreklassen. Begge klasser har start og mål på Ekholt ungdomsskole. Mobyson. Mobyson var en norsk mobiltelefontilbyder som leide kapasitet i NetComs mobilnett. Mobyson ble i 2006 kjøpt opp av svenske Onetwocom, og kundene ble senere overført til Onetwocoms datterselskap Talkmore. Talkmore ble i 2007 kjøpt opp av Telenor Jean de Brunhoff. Jean de Brunhoff (født 9. desember 1899, død 16. oktober 1937) var en fransk forfatter og illustratør. Han er først og fremst kjent for de populære barnebøkene om den vesle elefanten Babar. Bøkene om Babar. Jean de Brunhoff utgav sin første bok om elefantkongen Babar i 1931 under tittelen "L'Histoire de Babar le petit éléphant". Figuren var egentlig skapt av kona hans, Cecile de Brunhoff, som fortalte historier om elefanten til sønnene deres, Laurent og Mathieu. Utgivelsen markerte begynnelsen på den moderne storformatboka og ble svært viktig i utviklinga av bildebøker for barn. Jean de Brunhoff lagde siden ytterligere fem bøker om Babar, og de solgte tilsammen i flere millioner både i Europa og USA. Etter at Brunhoff plutselig døde i 1937, fortsatte sønnen Laurent de Brunhoff (født i 1925) fra 1946 å tegne og skrive om elefanten. De første sju bøkene ble trykt i nye opplag etter krigen, men i forkortet utgave på 30 sider i forhold til de opprinnelige 48. I 1960 kom den første filmen om figuren, og fra 1989 til 1993 og i 2000 ble det produsert en internasjonal tegnefilm-serie om Babar for barne-tv. De Brunhoff er gravlagt på den berømte kirkegården Père Lachaise i Paris. Sønnen Laurent de Brunhoff bor i dag i USA. Eksterne lenker. Brunhoff, Jean de Brunhoff, Jean de Brunhoff, Jean de Brunhoff, Jean de Japans forsvar. Japans selvforsvarsstyrker 自衛隊 (engelsk "Japan Self-Defense Forces" (JSDF)) er militærvesenet i Japan som ble opprettet etter landets nederlag i andre verdenskrig. Styrken har aldri mobilisert i reelle stridshandlinger, men har deltatt i noen internasjonale, fredsbevarende operasjoner. JSDF har om lag 246 400 soldater, fordelt på 156 000 i landselvforsvaret, 44 400 i det maritime selvforsvaret og 46 000 i luftselvforsvaret. I tillegg kommer 48 400 reservister. (Tall fra 1992.) JSDF er hjemlet i lov om selvforsvarsstyrker av 1954, som garanterer at styrken er underlagt sivil kontroll. Loven innebærer et unikt system: Alle soldatene er formelt sivile tjenestemenn, og de som bærer uniform er underlagt den sivile forsvarsetaten, som ligger under statsministerens kontor. Det finnes ingen lov om militære hemmeligheter, og lovbrudd som begås av JSDF-soldater – enten på eller utenfor militært område, i eller utenom tjeneste, eller av militær eller ikke-militær karakter – pådømmes etter vanlige strafferettslige regler i sivile domstoler. Peter Sís. Peter Sís (født 1949 i Brno i daværende Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk animatør, forfatter og illustratør. Han er særlig kjent for en rekke særegne bildebøker for barn. Han bor og arbeider i dag i New York i USA. Peter Sìs' tegninger er utført som fargelagte pennetegninger i en mellomeuropeisk håndverkertradisjon og illustrasjonsstil. Motivene er nitid detaljerte, ofte lett surrealistiske og mystiske, og inspirert av både dekorative plansjeverk og geometriske mønstre. Dvergsten. Dvergsten er en gård i Gran på Hadeland, sør for Brandbu sentrum. Navnet kommer ifølge Rygh av "Dvergasteinn". Det finnes nemlig en stor sten på gården, og i folketroen hadde dverger bolig i stener. Etter tradisjon på stedet skal steinen være kastet av trollet («dvergen») i Brandbukampen da han ble forstyrret av kirkeklokkene i Tingelstad gamle kirke. Han greide ikke kaste langt nok, og steinen ble liggende der gården ble reist. Steinen ligger fortsatt mellom hovedbygningen og kårbygningen på Dvergsten. Den er antageligvis brutt ut ved Mæna, som ligger omtrent fem kilometer lenger nord. Gården er en av de største i Gran kommune, og skal ha hatt sitt eget gårdskapell i middelalderen. Biskop Jens Nilssøn, som dro forbi her på slutten av 1500-tallet, forteller om en liten stavkirke viet St. Margareta, som på det tidspunktet var sterkt forfallen. Det er flere fortidsminner på gården, blant annet flere gravhauger. Halfdan Olaus Christophersen. Halfdan Olaus Christophersen (født 13. desember 1902 i Drammen, død 27. mai 1980 på Ringerike) var en norsk historiker og sakprosaforfatter. Han tok doktorgraden om John Locke og var med i hjemmefronten under krigen. Han er kjent for en lang rekke bøker om kulturhistorie og ferdselsveier i Nordmarka og fra det sentrale Østlandet forøvrig. Han ble statsstipendiat i 1965. Vågå kirke. Vågå kirke (Vågåkyrkja) omtales av og til som ei stavkirke, men er vel egentlig ikke det, selv om deler av bygningsmaterialene er stavkirkematerialer. Kirken ble bygget som "korskirke" i bindingsverkskonstruksjon på begynnelsen av 1600-tallet på prestegården, tidligere kalt "Ullinsyn" (Ullins hamnegang), i Vågå. Det gamle navnet på stedet viser at også i hedensk tid har kirkestedet vært i bruk for gudsdyrkelse. Historie. Opprinnelig var Vågå kirke ei stavkirke fra perioden 1150–1200, men endrede behov for bygdas befolkning førte til at kirken ble fullstendig ombygd omkring 1625–1627. Byggmester var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedmarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Hans «varemerke» var det oktagonale klokketårnet med fire småspir plassert i hvert hjørne av tårnfoten. Han utførte også de store ombygningsarbeidene på Ringebu stavkirke i 1630–1631. I 1634/1635, og i 1663/1664 utvidet og bygde han også om Lom stavkirke. Det kan også ha vært han som bygget om og utvidet Fåvang kirke omkring 1627–1629, selv om tårnkonstruksjonen ved denne kirken ikke passer til hans varemerke. Kirken ble gjenoppbygd av materialer fra den gamle stavkirken, og trolig andre nedrevne stavkirker fra dalen. Den gamle sørportalen og endel skurd fra den opprinnelige stavkirken er også benyttet i den nye kirken, blant annet endel utskårne veggplanker. Interiøret. "Korskillet" ble ble skåret og malt i 1758 og er trolig gjort av Østen Kjørren, som samme året også renoverte akantusskurden på altertavlen. Døpefonten er fra 1100-tallet og regnes som kirkens eldste inventar. Mønsteret på denne samsvarer med mønsteret man kjenner fra et kjede funnet i et vikingskip. Mønsteret på foten av døpefonten mener man kommer fra Irland, antagelig også kommet hit itl landet gjennom vikingene. I kirken finnes også et 130 cm stort gotisk krusifiks fra 1200-tallet. Altertavlen er fra 1674/1675 og ble laget av Johannes Lauritsen Skraastad. Tavlen fikk ny akantusskurd i 1758, gjort av Østen Kjørren. Prekestolen skal være gjort i forbindelse med eller like etter ombyggingen av kirken, men dateres gjerne til ca. 1630. Også den har akantusskurd. Bildene rundt om på prekestolen viser til bilder fra Jesu liv. Orgelet er det nyeste i kirken. Det kom til i 2002. Orgelet har 1200piper. Akantus er et eget begrep innen Gudbrandsdalens folkekunst. Renessansens bruk av akantusmotivet var som ganske spinkle ranker, der stengelen dominerer mer enn bladverket. Opphavet til dette treskurdmotivet er en enkel tistellignende ugrasplante ("Acanthus mollis") fra middelhavsområdet. Kirketuften. Selve kirkegården er i seg selv en severdighet, med en rekke gravsteder fra 1700-tallet. Her finner man også graven til den sagnomsuste Jo Gjende (1794–1884). Haug. Haug er et vanlig etternavn og gårdsnavn i Norge. Det er også et tysk familienavn. To kirkesogn har navnet Haug, nemlig Haug på Ringerike og Haug i Øvre Eiker. Det vestlige skisma. Historisk kart av det vestlige skisma Det vestlige skisma eller det pavelige skisma (også kjent som det store skisma i den vestlige kristenhet) var en deling innen den katolske kirken i 1378. Skillet var mer av politisk enn teologisk karakter. Skismaet ble oppløst etter 40 år av konsilet i Konstanz. Det er ofte kalt det store skisma, selv om det uttrykket vanligvis brukes om skismaet av 1054, mellom den østlige og vestlige kristenhet. Skismaet i den vestlige kirken kom av pave Gregor XIs brå retur fra Avignon til Roma i 1378, som også markerer slutten på Avignon-pavedømmet. Etter Gregor XIs dødsfall, gjorde romerne opprør for å sikre seg at en italiensk pave ble valgt. Kardinalene, som fryktet folkemengden, valgte den italienske Urban VI til pave i 1378. Urban hadde vært en respektert administrator i det pavelige sekretariatet i Avignon, men så snart han ble pave, ble han mistenksom, hovmodig, og fikk et voldelig temperament. Kardinalene som hadde valgt ham, kom snart til å angre sitt valg. Den 20. september samme året reiste majoriteten av kardinalene fra Roma til Fondi og valgte en rivaliserende pave der. Denne paven kalte seg Klemens VII og dannet nok en pavestol i Avignon. Det andre valget førte kirken inn i et opprør; det hadde blitt valgt motpaver og rivaler til pavedømmet før, men de fleste av dem hadde blitt valgt av en rivaliserende gruppe. Denne gangen var det annerledes, nå hadde de legitime lederne av kirken selv utpekt to rivaliserende paver. Europeiske sekulære ledere måtte velge hvilken pave de skulle støtte. Frankrike, Aragon, Castilla og Leon, Kypros, Burgund, Savoie, Napoli, og Skottland valgte å støtte Avignon. Danmark, England, Flandern, Det tysk-romerske riket, Ungarn, Nord-Italia, Irland, Norge, Polen, og Sverige fulgte Roma. Til og med folk som senere ble gjort til helgener ble trukket inn i krangelen; St Katarina av Siena støttet Urbans pavedømme, mens St Vincent Ferrer var i Klemens' leir. Skismaet vedvarte gjennom hele regjeringsperioden til de to valgte pavene, til tross for de nasjonale stridighetene skillet forårsaket. Etter Urbans død ble han erstattet av pave Bonifatius IX i 1389. I Avignon ble Klemens erstattet av Benedikt XIII i 1394. Da Bonifatius døde i 1404, foreslo de åtte kardinalene i Roma å avstå fra å velge en ny pave hvis Benedikt sa opp sin stilling. Benedikts medarbeidere svarte nei på hans vegne, dermed ble det valgt ny pave i Roma, Innocent VII. Et kirkekonsil ble holdt i Pisa i 1409 for å prøve å løse stridighetene. Resultatet ble at en tredje pave ble valgt, motpave Alexander V, raskt etterfulgt av motpave Johannes XXIII. Konsilet i Konstanz i 1417 avsatte Johannes XXIII og Avignon-paven Benedikt XIII, samtidig som det mottok den romerske paven Gregor XIIs avskjed (gikk av i 1415). Konsilet valgte deretter pave Martin V, som dermed endte skismaet. Linjen av romerske paver ble anerkjent som den legitime linjen. Etter konsilet i Konstanz ble det bestemt at ingen konsil skulle få makt til å avsette paver. Makten til å omgjøre et pavevalg skulle bare være hos paven selv. Pavene som stod utenfor den romerske linjen har opp gjennom historien blitt kjent som motpaver. Raino Malnes. Raino (Sverre) Malnes (født 29. april 1955) er en norsk statsviter. Han er professor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Han var NAVF-stipendiat i 1983–84, vitenskapelig assistent 1984–88, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, 1989–93. Malnes ble professor samme sted fra 1994. Hans spesialfelt er normativ politisk teori, vitenskapsteori og internasjonal politikk. I den offentlige debatt har Malnes særlig tatt opp samfunnsvitenskapens grunnlag. Hans forskning knytter seg i hovedsak til politisk etikk og samfunnsfagenes vitenskapsfilosofi. Han er fra Fredrikstad. Hauge. Hauge er et vanlig norsk etternavn og gårdsnavn. Navnet er dativsform av norrønt "haugr". Andre former er Haug, Haugen og Haugan. Personer. oppgir at 6251 personer i Norge bærer etternavnet Hauge (per desember 2009) Kilde. Hauge Næss. "Se også Nes, Ness og Næs." Ib Spang Olsen. Ib Spang Olsen (født 11. juni 1921, død 15. januar 2012) var en dansk tegner og forfatter. Han er særlig kjent for sine frodige og rufsete illustrasjoner til noveller, bokomslag og Halfdan Rasmussens barnebøker med rim og regler, men han har også utgitt egne bøker. Han tok lærereksamen i 1943 og studerte siden på Kunstakademiet i København 1945–49 og på Den Grafiske Skole 1947-49. Ib Spang Olsen var lærer på den internasjonale "Bernadotteskolen" i København 1952–1961, formann for "Kulturministeriets Arbejdsgruppe om Børn og Kultur" 1982–90, og medlem av Det Kongelige Akademi for de Skønne Kunsters styre «Akademirådet». I 2007 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Ib Spang Olsen er faren til skuespilleren Martin Spang Olsen og filmregissøren Lasse Spang Olsen. Priser. Ib Spang Olsen har mottatt flere priser, blant annet Belzec. Belzec (uttales "Beu-tsjets") var den første av tre tyske tilintetgjørelsesleirer opprettet i forbindelse med Aksjon Reinhardt – de andre var Treblinka og Sobibór. Belzec lå like ved jernbanestasjonen Belzec i Lublin-distriktet i tysk-okkuperet Polen. Byen Lublin var på denne tiden en del av tysk Generalguvernementet. Bygging. 13. oktober 1941 påla Heinrich Himmler SS-Brigadeführer Odilo Globocnik å starte to prosjekter, å fortyske området rundt byen Zamosc og bygge en tilintetgjørelsesleir i nærheten av Belzec. Plasseringen var ønskelig delvis av transporthensyn (nær jernbanelinjen og hovedveien mellom Lublin og Lvov), og delvis ettersom jødiske slavearbeidere alt hadde gravd en diger grøft som stridsvognfelle – denne kunne nå benyttes som massegrav. Leiren ble påbegynt rundt 1. november 1942, først med polske arbeidere; den ene, Bronislaw Czachor, ble intervjuet i BBC-artikkelen "Poland's unknown death camp" ("Polens ukjente tilintetgjørelsesleir"), datert 30. juli 1998. Belzecs ordfører, Ludwig Obalek, ble holdt ansvarlig for å skaffe lokal arbeidskraft til SS, og avga forklaring den 10. oktober 1945. Senere ble jøder hentet fra omliggende ghettoer. Arbeidet og senere også drapene ble ledet av 20 til 30 tyskere som til dels hadde deltatt i Hitlers T-4 eutanasiprogram («T-4» var forkortelsen for organisasjonens adresse, "Tiergartenstrasse 4" i Berlin). Vaktmannskapene var om lag hundre ukrainske og sovjetiske krigsfanger som hadde meldt seg frivillig til oppgaven. Personalet, bestående av tyskere og krigsfanger, utgjorde i underkant av 150 personer. I løpet av de ni månedene som Belzec var i drift, klarte disse å drepe rundt en halv million mennesker. Den lokale smeden Stanislaw Kozak konstruerte en smalsporsbane fra gasskamrene til massegraven, og forklarte i avhør 14. oktober 1945 at polakker bygget brakkene, ukrainere piggtrådgjerdet, frem til polakkene ble permittert 22. desember 1941. Lokomotivføreren Michael Kusmierszak avga forklaring den 16. oktober 1945 at han var blitt venner med de ukrainske vokterne, som hadde fortalt ham at jødene ble drept på stedet med avgasser fra en 250 hestekrefters motor som stod et kort stykke fra gasskamrene. Den første kommandanten var Christian Wirth, med bakgrunn fra kriminalpolitiet i Stuttgart og som drapsekspert fra T-4. I februar 1942 startet forsøksgassing i Belzec i et anlegg med blikkledde vegger, rør i gulvet og dører tettet med gummi. I de første forsøkene brukte man karbonmonoksid i trykkbeholder, men valgte å gå over til avgasser fra en vanlig dieselmotor. Første fase. Belzec var liten – bare 250 x 280 meter. Massegravene lå i det nordøstlige hjørnet og opptok etterhvert en femtedel av leirens samlede område. Den søndre enden støtte mot tett furuskog. Fra oppstart 17. mars 1942 hadde leiren tre gasskamre. Disse trehusene lignet på brakker og dusjer lik en ordinær arbeidsleir, slik at ofrene ikke skulle få mistanke om hva som egentlig foregikk. Ofrene ved de første forsøkene var jødiske bygningsarbeidere og jøder fra Lubycza Krolewska. Etter en prøveperiode begynte de systematiske massemordene i midten av mars samme år. I de første fire ukene ble 80 000 jøder myrdet i Belzec. 30 000 var fra ghettoen i Lublin, 15 000 fra Lvov og 35 000 fra ghettoer i Lublin-distriktet og i Øst-Galicja. De kom i godsvogner, ble fratatt penger og verdigjenstander, selv briller og proteser, og så sendt rett i gasskamrene. For Reichsbahn var transportene god forretning, og SS fikk derfor spesialpris: Ved transport av mer enn 400 jøder, gikk alle fra 4 år for halv pris, og barn under 4 år reiste gratis til sin død. Imidlertid beregnet man returbillett for vokterne, og for rengjøring av vognene og reparasjon av ødeleggelsene jødene forårsaket når de brøt seg ut under transport. Adolf Eichmanns avdeling i Berlin forskotterte betalingen fra midler beslaglagt hos jøder. Slik fikk jødetransportene prioritet foran Wehrmachts troppetransporter. Andre fase. Snart forstod man at de tre gasskamrene ikke strakk til for prosjektet. De ble revet og gav plass for en bygning, 17 x 15 meter stor, med en innvendig korridor, 16 meter lang og med merkelig lav takhøyde – under to meter, av hensyn til gassingen. På hver side av korridoren var det tre dører med tilhørende kikkhull; innenfor disse lå seks gasskamre, hver på 4 x 5 meter, uten vindu, men med en garasjedør innfelt på ytterveggen, todelt og på skinner. Et meterlangt rør stakk opp av gulvet. Bygget var innrettet med kapasitet til at 1 000 – 1 200 personer (tilsvarende en transport med 12-15 godsvogner) kunne gasses i én omgang. På taket av tjærepapp stod en Davidsstjerne og foran bygget et skilt med den ironiske påskriften "Hackenholt-stiftelsen", en henvisning til Unterscharführer Lorenz Hackenholt, som også kom fra T-4 og tjente som gasskammeroperatør. Dessuten ombygde han en Opel-Blitz postbil til et omreisende gasskammer. I denne bilen ble de jødiske kontordamene i Belzec gasset den siste dagen leiren var i drift. Hackenholt overlevde krigen, men er aldri blitt funnet, selv om historikeren Alan Heath hevder at han oppdaget hvor Hackenholt kan ha skjult seg på 1960-tallet. Hans assistent Moniek, en jødisk drosjesjåfør fra Krakow, startet motoren når Hackenholt selv var for full eller fraværende. Mellom juli og oktober 1942 ble rundt 130 000 jøder fra Krakow og omegn deportert til Belzec, ca 225 000 fra Lvov og omegn, dessuten tyske, østerrikske og tsjekkiske jøder som tidligere var deportert til polske ghettoer. Leiren bestod av to deler: "Leir I", som bestod av ukrainernes brakker, verksteder og brakker for jødiske slavearbeidere, samt mottaket med to avkledningsbrakker; dernest "leir II", som bestod av gasskamre og massegraver. De to leirene var forbundet med en smal korridor kalt "der Schlauch" (= slangen). Det var gjennom denne fangene ble jagd mot gasskamrene, så raskt og brutalt at de ikke skulle få tid til å organisere noen motstand - i tillegg til at andpustne mennesker dør raskere når de puster inn giftgass. I Belzec ble de døde tømt direkte ned i massegraver. Dette førte til at de svellet opp i sommervarmen, slik at jorden slo sprekker og slapp ut gass og stank. I andre leirer ble dette problemet løst ved bygging av krematorier. I Belzec var ikke en grav fylt før likene stakk en meter opp i luften. Arbeidsjødene måtte derfor ta seg frem over og gjennom de døde for å få jobben gjort; Rudolf Reder som overlevde krigen, forklarte siden at det verste i leiren var å vasse opp til anklene i kroppsvæsker fra likene. Når graven var full, ble det strødd kalk over og deretter et lag med sand. En del av den daglige leirrutinen var at en lege satte opp en liste over de i arbeidskommandoen som ikke klarte å holde tempoet. De ble så ført til en åpen grav og skutt. Av de som hadde arbeidet i leiren om våren, var ingen i live i august. Samtidig hadde fangene fått ordre om å stille opp et fotballag, som spilte mot sine plageånder hver søndag; SS-mennene tok det sporty når de tapte mot jødene. Rudolf Reder fortalte at arbeidsjødene ble tvunget til å synge før lunsj og før kveldskaffen, samtidig som de hørte skrikene fra sist innkomne transport. Selvmord var strengt forbudt, og SS utpekte vakter som skulle holde øye med jøder som kunne tenkes å henge seg. Å mislykkes i å hindre et selvmord medførte hard juling eller dødsstraff. En gang klarte en jødinne å smugle med seg et barberblad inn i leiren og hjalp slavearbeiderne å ta sine liv ved å skjære over strupen. Vaktene skjøt henne, mens Wirth raste over at hun ikke som straff var blitt henrettet på grusomste vis. Jødene som var i live etter selvmordsforsøket, sendte Wirth til medisinsk behandling, og moret seg kostelig over at hans omsorg forledet dem til å tro at de skulle få leve: «Og fjolsene trodde virkelig det!» Jøder eide verken sitt liv eller sin død: «Bare tyskere har rett til å drepe.» 15. november 1942 kom en transport på 4 000 nakne jøder fra Zamosc, deriblant det jødiske råd. Presidenten, Garfinkiel, hadde klart å flykte til Warszawa, og bodde etter krigen i Vest-Tyskland under navnet Garwin; men visepresidenten fulgte med transporten og ble holdt tilbake mens resten ble sendt i gasskammeret. Leirorkesteret måtte spille "Es geht alles vorüber, es geht alles vorbei" og "Drei Lilien, kommt ein Reiter gefahren, bringt die Lilien" i timevis, mens visepresidenten ble tvunget til å danse til og pisket over hodet uten stans, noe SS-garnisonen moret seg stort over. Til slutt dro Heinz Schmidt, en latvisk volksdeutsche, mannen med seg til den åpne graven, skjøt ham i hodet og sparket ham ned i graven oppå de gassede likene. Schmidt var den mest brutale av vokterne. Han begikk senere selvmord ved å skyte seg i Italia. Fra 1. august 1942 overtok SS-Obersturmführer Gottlieb Hering som kommandant i leiren, da Wirth ble kalt bort til andre oppgaver. Hering var født 2. juni 1887. Da Belzec skulle avvikles, overlot han ledelsen til Fritz Tauscher, men forsikret før sin avreise sonderkommandoen om at de var trygge, og skulle sendes til andre leire etter eget valg, noe som selvsagt var løgn. Våren 1943 ble han kommandant i Poniatowa-leiren. 4. november 1943 ble de jødiske fangene der likvidert som en del av «Aktion Erntefest» (= Høstfestaksjonen), og som skulle utrydde alle gjenlevende polske jøder. Hering døde 9. oktober 1945 av sykdom på Katharinen-sykehuset i Stetten im Remstal. Kurt Gerstein. SS-mannen Kurt Gerstein (som selv hadde vært fange i to måneder sommeren 1938, i konsentrasjonsleiren Welzheim utenfor Stuttgart) ankom Belzec 19. august 1942 med en forsendelse av Zyklon B-gass. Han ble så sjokkert at han straks grov ned boksene med giftgass, for deretter å hevde at de var blitt ødelagt under transport. Senere fortalte han om grusomhetene i Belzec til en rekke mennesker; på toget betrodde han seg gråtende til diplomaten Göran von Otter fra Sverige, og foreslo for denne at flyveblader om Belzec kunne slippes ut over Tyskland; han bestakk seg også til en audiens hos pavens utsending, kardinal Cesare Orsenigo, som dog ikke viste noen interesse for hans rystende beretning. Under sitt besøk i Belzec var Gerstein vitne til ankomsten av 6 700 jøder fra Lvov, fordelt på 45 togvogner. 1 450 var alt døde ved ankomst, resten ble sendt nakne rett i gasskamrene, der Hackenholt strevde med å få i gang dieselmotoren. Den ville ikke starte, og Wirth dukket opp, synlig nervøs over at en besøkende ble vitne til rutinesvikten. I gasskamrene ventet ofrene på døden, man hørte dem gråte og klage, «som i synagogen», uttalte Wilhelm Pfannenstiel, ifølge Gerstein med øynene klistret mot kikkhullet i døren. Pfannenstiel var professor ved universitetet i Marburg og knyttet til SS som konsulent i hygienespørsmål. Han og Gerstein var sendt til Polen fordi Globocnik trengte råd om hvordan man best skulle desinfisere de enorme lagrene som bygde seg opp av de myrdedes klær. Rasende over forsinkelsen slo Wirth Hackenholts ukrainske medhjelper titalls ganger i ansiktet med sin pisk – han hadde også pisket en jødisk kvinne i 40-årsalderen i ansiktet for å få henne inn i gasskammeret. Gerstein stod med stoppeklokke; 2 timer og 49 minutter forløp før dieselmotoren startet. Så lenge ventet folk på døden, seks på hver kvadratmeter, stående på hverandres føtter. Etter ytterligere 25 minutter så Gerstein at mange var døde; en lyspære lyste opp kammeret i noen sekunder. Etter 32 minutter var alle døde. Gerstein syntes de lignet blålige marmorstatuer, tilklint av blod og avføring – så tett sammenfloket at arbeidskommandoen måtte stikke kroker inn i munnen på de døde, som deretter ble dradd fra hverandre og slengt med flaksende lemmer ut på rampen. Det hastet – en ny last jøder stod i «slangen» og ventet på tur. Lik med gulltenner ble sendt til venstre, lik uten gulltenner til høyre. Tannleger hamret ut gullet. Andre arbeidere skilte de dødes ben og utvidet analmuskel og skjede for å se etter verdigjenstander. "I midten stod Wirth, i sitt rette element, og viste meg en boks full av tenner mens han sa: «Se selv vekten av alt gullet! Dette er bare fra i går og forgårs. Du kan ikke forestille deg hva vi finner hver dag – dollars, diamanter, gull. Du kan selv se!"» En ny last jøder ble tvunget inn i de tømte, men stinkende rommene. Hele tiden hørtes lystig musikk. Oppstilt foran bygningen stod leirens lille orkester; lederen for den jødiske arbeidskommandoen var en tidligere kaptein i den østerriksk-ungarske hær, belønnet med Jernkorset i første verdenskrig, nå fiolinist i en dødsleir, der luften var tykk av stank og fluer. Gerstein betrodde seg også til biskopen i Berlin, Otto Dibelius. Da Sveriges erkebiskop Erling Eidem kom til Berlin for å innsette ny sogneprest i den svenske Victoria-menigheten, fortalte Dibelius ham hva som skjedde i Belzec. Noen dager senere, 6. november 1942, holdt Eidem preken over Gustav II Adolfs minne i Lützen: «Vår feiring av Gustaf Adolf må ikke preges av nasjonal selvtilstrekkelighet og hovmod, som om vi svensker, vi nordboere eller vi germanere skulle være noe bedre enn andre av Jordens folk, stammer og raser.» Den svenske sendemannen Arvid Richert ble svært forskrekket, men Eidem stod inne for hvert ord. Hjemme i Sverige oppsøkte han statsministeren for å få ham til å bistå de norske jødene. Men Eidem slo aldri alarm; han brukte omskrivninger for det han visste. Jan Karski. Fangene kom fra Warszawa-ghettoen. Karski fikk høre at de vanligvis ble etterlatt i leiren i 3-4 dager i strekk uten mat eller vann før de ble drept. De fikk lov å ta med seg fem kilo med bagasje hver, men den ble de fratatt alt på toget, bortsett fra sengetøy og noen matrester. Under Karskis besøk var høsten kommet med regn og rå kulde. Brakkene kunne ikke romme mer enn 2-3 000 mennesker, og siden hver transport omfattet over 5 000, var til enhver tid flere tusen mennesker tvunget til å oppholde seg utendørs, natt som dag. Karski så en port bli åpnet av SS-menn. Utgangen var blokkert av to godsvogner. En SS-mann brølte nå til mengden at de skulle inn i toget for å fraktes til et arbeidssted. Da folk ble stående målløse, begynte han leende å skyte inn i mengden. I panikk flyktet de nå mot toget. Hver vogn kan maksimalt ta hundre passasjerer uten bagasje, om de står tett sammen. Tyskerne tvang opptil 130 jøder inn i hver vogn. Folk klatret over hodene og skuldrene på hverandre for å komme seg inn. Deretter slo politifolkene dørene igjen over de fremstikkende kroppsdelene og skjøv jernslåene på plass. Karski så at gulvene i toget var strødd med et tykt, hvitt pulver – ulesket kalk. Dette bobler og ryker om det kommer i kontakt med vann. Karski visste at toget nå ville tilbakelegge rundt 13 mil, deretter stanse på en øde slette og bli stående der i 2-4 døgn, til kalk, kvelning og skader hadde brakt hvert skrik til taushet. Under skarp bevoktning dukket det da opp en gjeng unge, sterke jøder, som ryddet vognene, brente likene, og tømte askehaugen i et hull. Dette ville ta 1-2 døgn. Wilhelm Cornides. Cornides var Wehrmacht-offiser og reiste 30. august 1942 gjennom Rzeszow på vei mot Chelm, da en jernbanepolitimann fortalte ham at det skulle settes opp en marmorplakett med gullbokstaver 1. september, fordi byen da ville være jødefri. Han forklarte at tog med jøder passerte nesten daglig, og at 6 000 jøder fra Jaroslaw nylig var drept på en dag. Neste dag ankom Cornides Rawa Ruska. Midt på dagen ankom et tog med voktere sittende på taket. 35 kvegvogner og en passasjervogn var fullstappet med mennesker; vinduene sperret med piggtråd på kryss og tvers. Jødene prøvde å skaffe seg vann ved å stikke flasker mellom sperringene, men SS-vakter omgav toget. Et tog ankom fra Jaroslaw; passasjerene strømmet over perrongen uten å bry seg. Bare noen jøder som lastet en vogn for hæren, vinket med luene til de innesperrede. En jernbanepolitimann forklarte at dette trolig var de siste fra Lvov: «Dette har pågått i tre uker uten stans. I Jaroslaw blir bare åtte tilbake, ingen vet hvorfor.» Cornides lurte på hvor langt jødene skulle. «Til Belzec.» «Og så?» «Gift.» «Gass?» Politimannen trakk på skuldrene: «I starten tror jeg de skjøt dem.» Cornides tok ettermiddagstoget til Chelm. Han fikk se enda et tog med tall skrevet med kritt utenpå hver vogn. Konen til en jernbanepolitimann reiste i samme kupé og fortalte at slike tog kom daglig, iblant også med tyske jøder. «I går lå det seks barnelik langs sporet.» Politimannen som ledsaget toget, bekreftet dette og tilføyde at atskillige tog med tsjekkiske jøder var kommet etter drapet på Heydrich. Kvinnen lovet å si fra når de nærmet seg Belzec. Et tog kom i motsatt retning, nå med vognene tømt. Først furuskog, så kom gjerdet og en stram lukt. «Men de stinker alt!» utbrøt kvinnen. Politimannen lo: «Tøv, det er bare gassen.» Like etter tok gjerdet slutt. Et dobbeltspor førte inn i leiren. En brakke stod åpen; Cornides så tydelig klesbylter stablet til helt opp under taket. Om kvelden i Rawa Ruska noterte Cornides en samtale med en ung ingeniør med partimerke. Han fortalte at noen jøder, også kvinner, jobbet for hæren. Deres arbeidskapasitet var 30 % av tyske arbeideres; noen fikk brød fra arbeidsgiveren, andre måtte selv finne mat. Han kunne ikke glemme at han en gang i Lvov så SS bruke kjepper og pisker til å drive jøder inn i et tog, og fortalte om dette med tårer i øynene. En sudetertysk arbeidsformann fortalte at en full SS-mann hadde sittet på kaféen og grått som et barn. Han var vokter i Belzec og hevdet at om det fortsatte slik i fjorten dager til, ville han ta livet av seg. Da deportasjonstog stanset i Rawa Ruska, ble det sendt beskjed til Reichsbahn i Belzec, slik at stasjonsmesteren Rudolf Göckel kunne skaffe folk til å følge vognene, 20 om gangen, inn i leiren. Etter avgang fra Rawa Ruska ville toget være fremme i Belzec i løpet av en halvtime. Göckel sjekket at hver vogn var tømt før han viftet med flagget og returnerte etter de neste 20 vognene. «Hver dag i 4 måneder så jeg den banditten,» fortalte Rudolf Reder som var fange i leiren. Göckel, som døde i 1965, beskrives av polske jernbanearbeidere som en sadist. Franciszek Wloch som var jernbanearbeider ved stasjonen i Rawa Ruska, fortalte om nakne jøder som klarte å flykte fra transportene: Selv fant Wloch jødinnen Maria Korman som var skadet etter å ha sprunget av toget under transport. De giftet seg etter krigen. Wloch fortalte at i de første deportasjonene hadde folk på seg klær, og brakte verdier som de byttet til seg vann for; de bare lo når jøder på stasjonen advarte dem om at det 22 km unna lå en dødsleir. De sa tyskerne hadde utskrevet dem til arbeidstjeneste. Etter noen måneder var transportene blitt strengt bevoktet, vinduene sperret med piggtråd, klorin helt over gulvene. Utpå vinteren ankom jødene nakne og utmagret. I tømte vogner på tilbakevei fant jernbanepersonalet huller jødene hadde laget for å flykte. 1. september fortalte en politimann til Cornides at en ukrainer nylig var der med en svær seddelbunke, klokker og gull: «De finner alt dette i klærne.» Han fortalte at jødene fikk vite at de skulle avluses; så kledde de av seg og entret et rom der de ble møtt av en hetebølge og en liten dose gass, som lokalbedøvelse: «Resten følger, og så blir de straks brent.» Da Cornides undret seg på hva som lå bak, forklarte politimannen at jødene visste for mye etter å ha jobbet for hæren, og fortalte det videre til russerne. Dessuten styrte de svartebørsen og presset opp prisene: «Når jødene er vekk, vil prisene gå ned igjen.» Politirapport fra Westermann. 14. september 1942 signerte reserveløytnant Westermann i Schutzpolizei en rapport om deportasjonen fra småbyen Kolomea til Belzec. Det bodde da ca 60 000 jøder i Kolomea; bare 200 overlevde krigen og er nå bosatt i ulike land. Jødene var i forkant beordret til å møte frem 7. september kl. halv 6 om morgenen for å registreres hos arbeidskontoret. 5 300 møtte frem, og Westermann fant ytterligere 600 etter å ha stengt av jødekvarteret og fått det gjennomsøkt. Rundt 300 ble henrettet fordi de var for syke eller svake til å klare en togtransport. I henhold til ordre om å spare ammunisjon, ble bare noen få skutt med pistol, 90 prosent med karabin eller rifle. 4 769 jøder ble presset inn på toget, som var fylt kl 19. Hver vogn måtte ta 100 personer, og hetebølgen forsinket prosessen. Kl. 21 var vognene spikret igjen og forseglet, og rullet ut fra stasjonen, bevoktet av en offiser og ni vaktmenn, noe som viste seg å være for knapt. I ly av nattemørket brøt mange jøder seg ut av toget, men Westermann bedyrer at de for en stor del ble likvidert av jernbanepolitiet. 10. september 1942 ble det sendt 8 205 jøder til Belzec, dels fra Kolomea og dels fra omliggende landsbyer. Disse måtte presses inn i de 30 vognene som stod til rådighet på tross av Westermanns innvendinger; været var svært varmt, og mange kom til fots langveisfra. Samtidig ankom togtransporter fra Horodenka og Sniatyn, med så utilstrekkelig vakthold at piggtråden som skulle stenge luftehullene, var nesten helt revet av. Så raskt som mulig fikk Westermann dette toget inn på et sidespor, og satte jødisk politi og jernbanepolitiet til å forsegle vognene forskriftsmessig. Dette hindret likevel ikke folk i å bryte seg ut av vognene da mørket falt på. Kl 20.50 rullet det ut fra stasjonen, bevoktet av ni menn under ledelse av korporal Jacklein. Etter anvisning av Westermann satt fem av disse forrest i toget og fem bakerst; dette viste seg utilstrekkelig når toget var så langt – Jacklein talte 51 vogner. Jødene begynte snart å bryte ut gjennom vegger og tak. Alt fem stasjoner før Stanislawow-stasjon måtte Jacklein ringe stasjonsmesteren der og be ham ha planker og spiker parat, slik at toget kunne repareres ved ankomst. Reparasjonene tok halvannen time, men alt ved neste stopp ble det oppdaget store huller, og at piggtråden over luftehullene igjen var revet vekk. Vognene måtte repareres ved hver eneste stopp. Kl. 11.15 ankom toget Lvov, der lokomotivet ble byttet ut med en eldre modell som knapt var i stand til å trekke toget; følgelig kunne jødene hoppe uskadet av i fart. På Kleparow-stasjon presset obersturmführer Schulze enda 1 000 jøder inn i vognene. Først kl. 13.30 fortsatte toget mot Belzec. Det var nå total panikk som følge av heten, tørsten, trengselen og likstanken. Alt kort tid etter Lvov gikk vokterne tomme for ammunisjon, og måtte nøye seg med å kaste stein etter de flyktende, eller stikke dem med bajonetter. Kl. 18.45 ankom toget Belzec, og kl. 19.30 overlot Jacklein transporten til leirledelsen. Om lag 2 000 var døde ved ankomst. Westermann avslutter sin rapport med en beroligelse: «Det kan antas at minst to tredjedeler av de flyktede jødene ble skutt eller på andre måter uskadeliggjort» - og at samarbeidet mellom ordens- og sikkerhetspolitiet hadde forløpt utmerket. Rudolf Reder mintes en transport med så mange døde ved ankomst – 2 000, så det er trolig denne han husket – at 100 nakne jøder fra neste transport ble tatt til side for å hjelpe til med opprydningen. De ble deretter skutt av Schmidt, latvieren, ved den åpne graven; han gikk tom for ammunisjon og drepte resten med en hakke. Vokterne. Paul Groth var en av de yngste, bare 20 år ved ankomst. Han var konstant beruset og forstyrret leirens rutiner i slik grad at han ble overført til Sobibór, der han fortsatte sin sadistiske oppførsel. Fire fanger måtte bære ham rundt i en lenestol, mens han slapp brennende papirbiter ned på hodene deres. Han kunne tvinge en tynn fange til å få i seg vodka og et kilo pølse i løpet av noen minutter; deretter tvang han opp munnen på fangen og urinerte i den, mens han brølte av latter når fangen brakk seg. Andre fanger ble tvunget til å spise sine egne ekskrementer, selv om de bad om å bli skutt i stedet. Andre igjen måtte hoppe ut fra taket med en oppslått paraply; bruddskadene førte uansett til at de ble ført bort til en åpen grav og skutt. Men så forelsket Groth seg i en tenåringsjente, Ruth, som kom med en transport fra Wien. Han sluttet da å slå fangene, men ledelsen reagerte på forholdet, og da Groth returnerte fra en permisjon, var piken skutt. Kort etter ble han sendt tilbake til Belzec. Groth forsvant etter krigen; myndighetene erklærte ham død i 1951 etter påtrykk fra enken. Werner Dubois var født 26. februar 1913 i Wuppertal og hadde vokst opp hos sin bestemor. Han gikk i lære hos en penselmaker og var gårdsarbeider før han som SS-mann tjenestegjorde som vakt og sjåfør både i konsentrasjonsleirer og T-4. Fra april 1942 til april 1943 var han i Belzec, der han tok imot transportene, kjørte lastebil og førte tilsyn med sonderkommandoen i gasskamrene. Fra juni 1943 tjenestegjorde han i Sobibór, der han under opprøret fikk knivstikk, slag med øks og et lungeskudd. Han kom seg imidlertid ved sykehuset i Chelm Lubelski, ble arrestert av amerikanske soldater i mai 1945, men satt fri i desember 1947 og tok arbeid som låsesmed. I Belzec-saken gikk han fri, enda han innrømmet å ha skutt seks arbeidsuføre jøder med en 9mm pistol og kastet dem i en grøft; men i Hagen i 1966 ble han dømt til tre års fengsel for drap på minst 15 000 jøder i Sobibór. Han døde i Münster i 1973. Reinhold Feix fortalte Reder at han var en gift tobarnsfar. Han snakket svært raskt, og var det noen som ikke fikk tak i hva han sa, slo han og skrek til dem. Feix satte en jødisk doktor i kjemi til å male kjøkkenet. Med noen minutters mellomrom måtte jøden klatre ned fra stigen slik at Feix kunne slå ham i ansiktet med pisken, deretter klatre opp igjen, blodig og forslått, og male videre i noen minutter. Feix spilte fiolin og tvang leirorkesteret til å spille "Høylender, er det ingenting du angrer?" til de falt om. Avvikling og stenging. Leiren ble avviklet i desember 1942, da så godt som alle jøder i Generalguvernementet var drept. Mellom desember 1942 og våren 1943 ble massegravene åpnet og likene brent av en sonderkommando på opptil 500 mennesker. De siste transportene ankom mens dette pågikk; røyk og stank var da plagsomt så langt borte som i Susiec 15 km unna. De få transportene som kom inn i desember, førte til at fangene sultet; Chaim Hirszman fortalte i mars 1946 at de hadde vært så sultne at noen hadde plukket kjøtt av beina på de døde og spist det. Det brøt ut tyfus, og både tyskere og ukrainere måtte innlegges. "Die Aschkolonne" (= askebrigaden) knuste oppgravde knokler. Ledelsen fikk låne en beinknuser fra Janowska-leiren, som ble kjørt av den ungarske jøden Szpilke. Det dreide seg om en sementblander med tunge jernkuler inni trommelen. Denne roterte slik at kulene knuste knoklene til støv som ble filtrert gjennom en sil i bunnen. Deretter ble leiren revet, selv om Wirths hus og SS-bygget, som opprinnelig var de polske jernbaners eiendom, ble stående. Det ble plantet furu og lupiner, og anlagt en bondegård for å skjule alle spor etter mordene. Nyttegjenstander ble fraktet til Majdanek. I dag er Belzec et område med høy skog, men krafser man i den merkelig fruktbare sandjorden, finner man straks benrester De 300 jødene som måtte utføre det siste opprydningsarbeidet, ble under oppsyn av Paul Groth sendt med tog til Sobibór i august 1943; der ble de ført ut av godsvognene ti og ti og skutt ved ankomst. Bare Chaim Hirszman overlevde da han klarte å bryte ut av toget på veien dit. Tragisk nok ble han 19. mars 1946 skutt og drept av polske antisemitter, trolig fra Armia Krajowa (= hjemmehæren), etter at han hadde avgitt forklaring til den jødiske historiske kommisjon i Lublin. Han og hans første kone kom til Belzec fra Janow Lubelski; hun ble sendt rett i gasskammeret, mens hans imponerende fysikk sikret ham en plass i sonderkommandoen. Han fortalte hvordan Schmidt, latvieren, stod ved inngangen til gasskammeret og slo hver kvinne med en klubbe når hun gikk inn Hirszmans enke fra annet ekteskap, Pola Hirszman, har fortalt om transporten han var vitne til, da småbarn opp til treårsalderen ankom uten følge. Arbeidsjødene ble satt til å grave et stort hull, barna kastet nedi og levende begravd. Hirszman kunne ikke glemme hvordan jorden hevet seg, inntil barna var kvalt. 14 år gamle Tomasz Blatt fra Izbica som overlevde Sobibór, ble satt til å sortere klærne fra den myrdede sonderkommandoen. Han fant beskrevne papirlapper der det stod: «Vi har arbeidet ett år i Belzec. Vi vet ikke hvor de kjører oss. De sier til Tyskland. Det er spisebord i vognene. Vi har fått brød for tre dager, hermetikk og vodka.» På en annen lapp stod: «Vi vet de dreper våre kamerater. Tredje vogn er åpnet, og vi hører skudd. Den som finner dette, må advare sine kamerater. Ikke stol på tyskernes glatte tunge og løgner. De vil lure dere som de lurte oss. Gjør opprør og hevn oss! Gjør mot tyskerne det vi ville, men ikke klarte. Fra en jøde som var mer enn 1 år i dødsleiren ved Belzec. Dette er våre siste øyeblikk. Hevn oss!» Overlevende. Svært få mennesker overlevde Belzec, noe som forklarer at så lite er kjent om den. I februar 1942 unnslapp en navnløs syttenåring som var blitt sendt dit med en transport fra Lubycza Krolewska som bygningsarbeider. Under de første transportene i mars 1942 unnslapp Mina Astman og Malka Talenfeld. De to jødiske kvinnene gjemte seg i en grøft, snek seg ut under piggtråden da natten kom, og tok seg hjem til Zolkiew der de fortalte hva de hadde sett. Chaim Hirszman er allerede nevnt. Mest kjent er Rudolf Reder, en 60 år gammel såpefabrikant som kom med en transport fra Lvov med sin kone 17. august 1942. Hun ble sendt i gasskammeret; selv klarte Reder å flykte i Lvov, dit han var sendt fra Belzec for å kjøpe metallplater. Vakten sovnet i bilen, og Reder snek seg ned på fortauet, der han ble stående litt og lot som han rettet på metallplatene. Legionow-gaten var full av folk, det var mørkt, og han dro luen ned i pannen og snek seg vekk, dit vertinnen hans bodde; hun holdt ham i skjul til krigen var over. Han utgav i 1946 boken "Belzec" i Polen, men emigrerte så til Canada. Under rettssaken kom han til Tyskland for å vitne; han var da 84 år gammel. Han hadde vært med å slepe døde til massegravene: «"Bakken var sandete. Et lik ble dradd av to mann. Vi slo lærremmer rundt vristen på de døde. Ofte satte likets hode seg fast i sanden. Barnekropper bar vi to om gangen av, en over hver skulder – dette fikk vi ordre om."» 11. april 1942 den 13 år gamle Lejb Wolsztejn og familien hans deportert fra Zamosc. Gutten klarte å ta seg tilbake, og fortalte det jødiske råd hvordan den 44 km lange togreisen hadde vart hele natten: Ved ankomst søndag morgen ble kvinner og menn atskilt og stilt opp i fire rekker. En SS-offiser fortalte dem at de skulle sendes videre østover og trengte et bad først. Derfor skulle de først kle av seg og gi fra seg verdigjenstander. I stedet hadde gutten gjemt seg i latrinen. Herfra så han dørene til en brakke åpne seg mot en rampe, og 50-60 unge jøder og noen SS-menn dro vekk nakne lik. Senere krøp han opp. En lokal bonde viste ham veien hjem til Zamosc. I juni 1942 kom en ung tannlege, Bachner, til Belzec med en transport fra Krakow. Ved ankomst så han sitt snitt til å gjemme seg under en haug med klær som ventet på sortering, og snek seg så til latrinen. Opp til nesen i avføring og fluer stod han der i to døgn før det lyktes ham å krype under piggtrådgjerdet ut av leiren. To uker senere var han tilbake i Krakows ghetto, hvor han fortalte det jødiske råd hva han hadde sett. Bachner overlevde neppe krigen, for en av anklagene mot kommandanten i Płaszów konsentrasjonsleir, Amon Göth, var at han skjøt ned familien Bachner. Tenåringen Helen Goldman kom med en transport fra Jawarów i august. Hun brøt seg ut og overlevde; intervjuet i "The Express" 3. april 2000. Fra samme by kom Jadzia Beer med en transport i september; hun klarte også å bryte seg ut, men skjørtet hennes hang fast i togvinduet, og hun ble skutt. Janett Margolies bodde i Tarnopols ghetto fra 1941 til hun ble deportert 31. august 1942. Hun forstod at en «aksjon» var på gang, og gjemte seg i naboens kjeller, men ble jagd ut av tyskere og jødisk politi. De tok fra fangene ringer, ur og penger med beskjed om at fangene ikke trengte det lenger. Stygt forslått ble Margolies ført til en mølle i Baron Hirsch-gaten. Tusen jøder var presset sammen her og fikk beskjed om å sette seg ned, noe det ikke var plass til; men tyskerne slo dem da i hodet med geværkolbene, slik at folk lot seg falle oppå hverandre. Vokterne avløste hyppig hverandre på grunn av den dårlige luften; folk satt på lik, i to døgn uten vann og mat. Jødisk politi reddet ut kjente og slepte inn andre, slik at antallet fanger stemte. I grupper på ti og ti ble fangene omsider ført til toget, ledet av SS-mannen Hermann Müller (dømt til livsvarig fengsel i Stuttgart i 1966). Fangene prøvde å gå raskt for å slippe å bli slått; på fortauet stod kristne og så på, likegyldige eller smilende. Menn og kvinner ble atskilt; en politimann rådet Margolies til å holde seg i samme vogn som de andre unge kvinnene. Den ene smuglet inn en fil, og de klarte å få åpnet et vindu høyt oppe på veggen. Så svingte de ut beina, hang etter en hånd, og slapp. Mange ble drept i fallet; noen av motgående tog eller skudd fra vaktene. Margolies hang fast i piggtråden da det ble hennes tur, og slo seg hardt. Hun reddet seg unna et motgående tog ved å rulle seg ned i en grøft, og stanset blødningene med frosset gress. Samme høst brøt en gruppe jøder ned veggen i vognen de var innesperret i, og hoppet av toget mens det kjørte mellom husene i landsbyen Belzec. SS og tysk politi fra Tomaszow Lubelski organiserte straks en jakt på dem, og mange ble drept foran øynene på lokalbefolkningen. Det er i dag uvisst om noen overlevde denne masseflukten. I oktober 1942 ble rabbi Israel Spira deportert fra leiren i Janowska. Konen ble drept, mens Spira selv ble plukket ut til å sortere klær. Noen dager senere var han med toget som brakte klær fra de myrdede til Janowska; han snek seg vekk fra sitt følge og blandet seg med andre jøder. Mila Szternzys ble deportert fra Zolkiewa 18. oktober 1942. Det var en kald høstdag med regn, og fem timer å gå til fots til oppsamlingsstedet foran kinoen i Izbica. Tyskere og ukrainere kommanderte gruppen fra Zolkiewa til en togvogn; deretter ombestemte de seg, og sendte folk hit og dit i timevis, mens de skjøt på dem. Utpå kvelden ble Mila, hennes foreldre, hennes søster Ruchla på 14 og broren Abram på 7, presset inn i en vogn. De hadde verken mat eller vann, og klorinen som var helt på gulvet, sved i øynene. Mennene klarte å rive vekk risten i vinduet. Etter Zawada stasjon sprang Mila ut. Hun forstuet begge bein i fallet, og en vakt skjøt henne i låret. Hun greide ikke å gå, men Marcin Szewc, en polakk som kom forbi med hest og kjerre, tok henne med hjem og stelte skadene hennes. Hun forklarte at hun var polsk og hadde flyktet da hun ble sendt på tvangsarbeid til Tyskland, men Szewc forstod at hun var jødisk og hjalp henne i dekning i en landsby nær Zolkiewa. I 2004 bodde hun i Brasil. Ruta Wermuth ble deportert fra Kolomea med sine foreldre; hun forklarer at folk begynte å skrike da de merket stanken av klorin fra vognene. Da vognen var stappfull, kløv en full ukranier inn, svingte pisken og skjøt rundt seg slik at folk presset seg enda hardere sammen, og han fikk inn enda flere. Wermuth stod mot veggen og var tidvis bevisstløs. Foreldrene dannet et skjold foran henne; en gang da hun kom til bevissthet, oppdaget hun at alle var nakne. På en eller annen måte hadde disse fullt påkledde, sammenstuvede menneskene i desperasjon klart å få av seg klærne i heten. Så våknet hun igjen av frisk luft. Moren hvisket at noen hadde lagd et hull i veggen, at det var natt og de nå kjørte gjennom en skog, og at de måtte prøve å hoppe ut. Wermuth ble skjøvet ut og holdt under armhulene; så ble hun sluppet. Hun overlevde krigen; men først 20. juni 1994 fikk hun vite at også broren Salek var i live, da han ringte henne fra England. 5 dager senere møttes de på Heathrow. En annen som unnslapp Belzec, var Bracha Ritterbrand, den 4 år gamle datteren til Sara Ritterbrand, som ble smuglet ut av leiren i en brødkurv av sin morbror. Han lot som han var «arisk», men ble senere skutt foran øynene på sin søster. Hun overlevde imidlertid krigen og ble siden forent med sin datter. Julia Pepiak som bodde på stedet, tok seg av Bracha så lenge krigen varte; Bracha emigrerte senere til Israel og fikk sin egen familie. Sara hadde kommet fra Lvov med sin datter i 1941 og var en av de 30 jødinnene som arbeidet i leirens vaskeri; hun var den siste som forlot Belzec. Hun var for syk til å vitne i Belzec-saken slik Reder gjorde, men sendte en skriftlig redegjørelse. Drapstall. Man har regnet med at 550 000 mennesker ble myrdet i Belzec. Tyskerne ødela alle transportdokumenter, men polske jernbaneansatte som stasjonsmesteren i Belzec, Alois Berezowski, registrerte alle togtransporter. Fra slutten av 1997 til begynnelsen av 1998 ble det gjennomført en arkeologisk undersøkelse av området, ledet av Andrzej Kola fra universitetet i Toruń og Mieczyslaw Gora, kurator ved Muséet for arkeologi og etnologi i Lodz. Det ble da funnet 33 massegraver og rundt 15 000 ukremerte lik: «"De største massegravene (...) inneholdt ubrente menneskerester (deler av hodeskaller med hår og hud på). Det nederste laget bestod av et tykt lag svart menneskefett. En grav inneholdt hele menneskeknokler så tett sammenstuvet at boret ikke kunne trenge gjennom."» Nyere funn av massegraver og utgravninger som et team fra universitetet i Toruń gjennomførte i 2002, tyder på at mer enn én million jøder kan ha blitt drept i Belzec. Et telegram sendt av Hermann Höfle, Aktion Reinhards øverstkommanderende, oppgir imidlertid at 434 508 jøder var drept i Belzec 31. desember 1942. På denne tiden var leiren nærmest avviklet slik at dette tallet kan anses som nokså endelig. Höfles tall ble også brukt i Korherr-rapporten fra 18. januar 1943. Under opptak av dokumentarfilmen "Belzec" som ble vist på konferansen "Les Juifs et la Pologne" i Paris 13. januar 2005, fortalte lokalbefolkningen ved Belzec hvordan de grov opp området på jakt etter gull fra jødenes tenner. De grov seg ned under den mudrete sølen av forråtnelse som tyskerne alt hadde siktet med skurtreskere konfiskert fra bøndene, til der det fremdeles fantes hele knokler, og tok med seg hjem hele hodeskaller, slik at naboene ikke kunne se om de hadde funnet noe av verdi. Rettsoppgjør. I august 1963 ble åtte av de overlevende vaktene fra leiren stilt for retten i München, anklaget for medvirkning til mord: Josef Oberhauser i 450 000 mord, Werner Dubois, Robert Jührs, Heinrich Unverhau, Ernst Zierke og Karl Alfred Schluch i 360 000 mord, Heinrich Gley i 170 000 mord og Erich Fuchs i 90 000 mord. Revisjonister kan her merke seg at ingen av de anklagede nektet for å ha vært innblandet i massemord; derimot skyldte de på at de bare hadde adlydt ordre. Retten viste forståelse for dette, enda Nürnberg-prosessene uttrykkelig hadde slått fast at dette ikke er gyldig grunn for deltakelse i krigsforbrytelser. Bare Oberhauser ble dømt - til fire et halvt års fengsel, hvilket skulle bli fem minutter pr mord. Han ble satt fri etter å ha sont halve straffen, og jobbet deretter bak disken i en ølstue. Han døde i 1979. I Claude Lanzmanns dokumentarfilm "Shoah" intervjuer Lanzmann Oberhauser i en ølstue i München. Nina Badrić. Nina Badrić (født 4. juli 1972 i Zagreb, Kroatia) er en velkjent artist i tidligere Jugoslavia. Hun startet allerede å synge for jentekoret "Zvjezdice" da hun var ni år. Med det koret fikk hun med seg mange reiser og spilte dessuten inn flere album. Koret sang hovedsakelig gospel og Badrić fikk masse erfaring som solist under sin tid med koret. Da hun var 20 år gammel ble hun med i den første "Crovision" (Melodi Grand Prix i Kroatia) og endte på en åttende plass med sangen "Ostavljem te". Like etter spilte hun inn albumet "Godine nestvarne". Albumet ble ingen salgshit, men hun startet et samarbeid med produsenten Zoran Škugor og dro til London for å spille inn albumet "Personality". Dette ble det mest solgte albumet i Kroatia i 1997 og 1998. Hun vant også to "Porin" priser (Kroatiske Spellemann) og "Rose of Večernji list" blant flere priser. Med sin versjon av "I'm so excited" fra det albumet, toppet hun listene fem måneder i Italia, Frankrike og Spania noe som gjorde henne til den første kvinnelige kroatiske artisten med internasjonal suksess. Hun har blant annet opptråd og samarbeidet med East 17 og Joselyn Brow. Hennes neste album "Unique" solgte meget bra over hele tidligere Jugoslavia. Den påfølgende turneen ble solgt ut og avsluttet i Sarajevo. Hun var den mest populære artisten i tidligere Jugoslavia det året. Etter dette har hun utgitt to studio album til. I 2004 vant hun totalt 5 Porin priser bla. årets album ("Ljubav"), årets sang ("Čarobno jutro") og beste kvinnelige artist og befestet sin posisjon som en av de mest populære artistene i det tidligere Jugoslavia. I Kroatia og resten av Europa blir hun utgitt på Aquarius Records i Serbia og Montenegro og deler av tidligere Jugoslavia er hun utgitt på City Records. Alnaelva. Alnaelva i Svartdalen, ovenfor Kværner. a> renner ut i forkant av dagens stasjon Alnaelva eller Alna er Oslos lengste elv. Den springer ut fra Alnsjøen i Lillomarka og har betydelig tilsig fra Breisjøen, Steinbruvann, Tokerudbekken og Østensjøvannet. Elva mottar dessuten avrenning fra Oslo kloakknett og ymse trafikkerte flater. Det er i dag minimalt med tilførsel av rent vann i elvas hoveddel og Alna ender opp i Bjørvika i indre Oslofjord som en av Oslos verste forurensningskilder. I 1922 ble nedre del av elva lagt i kulvert fra Kværnerområdet nede i Lodalsøkket. I 1927 ble Alnsjøen demt opp som drikkevannskilde, og med dette ble Alnas vannstand redusert. I 1948 ble kulverten forlenget østover slik at også fossefallene fra Svartdalen og ned i Kværnerdumpa i Lodalen, de såkalte Kværnerfossene, ble ført i avløp. Fram til midten av 1980-tallet ble stadig mer av elva lagt under jorda. I 2007 startet arbeidet med kommundedelplan for Alna miljøpark, noe som har resultert i vannparken Hølaløkka på nedre Grorud, der elva er regulert gjennom et spennende kanalsystem og en mindre dam med utsatt småfisk. Fra nedre Furuset til Alfaset renner Alna gjennom den opprustede Alnaparken, med broer over elva og stiler langs elva. Her er også en amfibiedam som ble rustet opp i 2001, og som er ivaretatt i opprustingen av parken forøvrig. I april 2011 ble turvei D10 Svartdalen åpnet. Turveien går langs fossen og igjennom urskogen og forbinder Bryn med Kværnerdalen. Oslos elver fra 1985. Gjennom sin status som Oslos viktigste byelv har Alna lenge vært under uttalt prioritering. I senere år er det arbeidet målrettet med åpning av Alna og stadig nye strekk renses og hentes fram i lyset. Planen er å få gjenåpnet og renset hele elveløpet innen rimelig tid slik at Alna kan renne fritt fra marka til fjorden. Navnet. Elvenavnet har endret seg både med hensyn til uttale og skrivemåte. Nedarvet muntlig uttaleform er i dag "Ærna" med tostavings tonelag. I skriftlige kilder finner vi former som blant andre "Alne" og "Elna". Flere tradisjonelle stedsnavn i kort avstand til Alnas opprinnelige elveløp bærer forstavelsen "Aln-". I Groruddalen finner vi Søndre og Nordre Alna gård samt Alnabru, også uttalt "Ærnabru". Stedsnavnet Alnafet om slettelandet på sørøstre side av Alnas tidligere elveløp under nordskrenten av Ekebergåsen kommer av norrønt "Alnarfit", der siste ledd betyr frodig gress-slette. Det finnes i gatenavnet Alnafetgata og Alnafetløkka. På 1800-tallet ble løkkenavnet misforstått og forvansket til "Ahnefeltløkken", idet man antok at løkka hadde navn etter en familie Ahnefelt. I 1866 fikk den nåværende Alnafetgata navnet «Ahnefeltgaden», og i 1874 ble «Ahnefeltløkken Kirkegård» anlagt, nå kalt "Gamlebyen gravlund". Etymologien vedrørende Alnanavnet er uklar. A-endelsen er ikke norrøn. I norrøn tid kan "Aln" ha vært navn på vassdraget. "Aln" kan forstås i lys av "Albue", dvs. «buktning», med referanse til elvas mange meandersvinger gjennom Alnadalen. Senere har "a"-endelsen kommet til slik at forma "Alna" ble et faktum. En annen teori er at navnet skriver seg fra "al", dvs. «vokse», «bli flomdiger». Forøvrig kan navnet problematiseres ved å trekke fram at Alnas hovedkilde både i skrift og tale ofte er blitt kalt «Alunsjøen». Denne varianten av innsjønavnet "Alnsjøen" må forklares som en kontaminasjon med bakgrunn i forekomstene av mineralet alun i nærheten av utløpet, eller kanskje heller med Alunverket som ble anlagt for å utnytte disse forekomstene. Alnsjøens navn kan ikke kan ha sammenheng med mineralet, ettersom det ikke finnes kjente alunforkomster i nærheten. Oslo byleksikon fastslår at sjøens rette og egentlige navn er «Alnsjøen». Vest i den nordvendte Ekebergskrenten, like ved Alnas utløp i fjorden, ble det brutt alunskifer til framstilling av alun allerede i middelalderen. I perioden 1738-1815 ble Ekeberg hardt beskattet for den svarte skiferen som kunne gi det verdifulle og anvendelige alunsaltet. Alunskiferbruddet i Ekebergskrenten regnes i dag som et teknisk og geologisk kulturminne. Det eldste kjente skriftlige belegg for det alternative navnet "Loelva", mye brukt gjennom senere hundreår, finnes i Norriges Beskrivelse av Peder Claussøn Friis, trykt i 1613. «Loelva» eller «Loen» hevdes å være konstruert av ham for å forklare bynavnet "Oslo" («Loens os»). Disse litterære navneformene fikk stor utbredelse både i skrift og tale, og de har gitt opphav til navnet Lodalen på nedre del av Alnadalen. Men det gamle navnet Alna overlevde på folkemunne høyere oppe i Groruddalen, der avstanden til Oslo var større. Etter at det ble alminnelig kjent at Alna er det egentlige og opprinnelige navnet, fortrenger det nå det konstruerte navnet «Loelva» Opprinnelig geografisk løp - Alnadalen. Etter utspringet fra Alnsjøen (237 moh.) svingte Alna seg nedover Groruddalen, Svartdalen og Lodalen. Dette kontinuerlige dalsøkket rundt elva fra blir omtalt som Alnadalen. Siste etappe gikk over Loenga, elvesletta under Ekebergåsen. Derfra rant elva ut i Oslofjorden. Alna mottok også vann direkte fra Breisjøen. I forbindelse med drikkevannsutbyggingen i 1930 ble vannet ledet gjennom en 700 meter lang tunnel til Alnsjøen. Eldre tid. Alnas utløp var arneplass for etablering av byen Oslo omkring år 1000. Her var det laglig å legge til med vikingenes skip som var flatbunnede og kunne gå et godt stykke opp i elveløpet. Elva var større på denne tiden: Utløpets bredde var rundt 70 meter og vannstanden var omkring 3 meter høyere enn i dag. Middelalderbyen Oslo utviklet seg i første omgang på strandsletta mellom Alna og Klosterelva (Hovinbekken). Ruinene av blant annet den gamle Kongsgården ligger i nærheten av Alnas utløp, delvis under NSBs gamle lokomotivverksted. Saxegården, som fortsatt eksisterer som eiendom, var blant gårdene som ble etablert langsmed Alna, og som hadde sjøbod i elva sammen med Bispegården og andre stormannsgårder. Mot slutten av 1200-tallet begynte utvidelsen av Oslo å gjøre seg gjeldende også på sørøstsida av Alna. Navnet Mølleteigen forteller at det tidlig ble anlagt møllebruk ved Alna. Biskopen trengte kraft for å male kornet han tok inn som avgift fra alt jordegodset kirka eide. Bare halvannen km fra bispegården var det store fossefall, i senere tid kjent som Kværnerfossene, som kunne gi vann på en kornmølle. Opprinnelig lå mølla ved Kværner under Volin gård. Kornmølla omtales i et gavebrev fra hertug Håkon av Oslo, Oplandene og Færøyene. Det dreier seg om den samme Håkon som i 1299 ble kong Håkon V Magnusson og som i den forbindelse flyttet Norges hovedstad fra Bergen til den voksende byen ved Alnaoset. Ved elvene var leira god, og det første teglverket med tilknytning til Alna ble anlagt nede på Øra av hertug Håkon rundt 1290, blant annet for å skaffe teglstein til utviding av Mariakirken med to 45 meter høye vesttårn. Fra 1500-tallet ble Alna kraftkilde for oppgangssager, og på 1700-tallet var hele 10 sagbruk etablert fra Kværner til Grorud. Industrialiseringa på 1800-tallet. Flere branner og flommer førte til at møllevirksomheten ved Kværner gård ble nedlagt i 1852. Nedleggelsen bidro til at Oluf Adelsten Onsum i 1853 grunnla det mekaniske verkstedet Kværner Brug på Kværners gamle tomt øst i Lodalen. Kværner Brug (eller Kværner ASA som bedriften het i seinere år) holdt stand i Lodalen til 1999. I Svartdalsparken nederst i Svartdalen – like sørøst for krysset Enebakkveien / Arnljot Gellines vei der Alna i dag føres ned i et stort avløp – står et minnesmerke over Kværner Brug. Minnesmerket er en vannkraftturbin. Den gamle industribyen er OBOS i full gang med å forvandle til boligby, Kværnerbyen. I 1862 anla Onsum Svendengen teglverk noe vest for Kværner Brug, det vil si ved dagens NSB-haller i Lodalen. På samme tid ble Nygård teglverk anlagt øst for Kværnerfossene – nærmere bestemt på Etterstad. Ved gangbrua tilknytta Bryn stasjon som ble åpnet i 1854, renner Østensjøbekken ut i Alna. Her går Alna i Brynsfossen. Under andre halvdel av 1800-tallet vokste det fram en rekke virksomheter i området rundt Bryn og Brynsfossen. Edanger bryggeri, seinere Akers Bryggeri, ble anlagt i 1880-årene. En mursteinsbygning med fabrikkpipe står fremdeles. I 1889 ble Johan Petersens lin og bommullsvarefabrikk etablert. Bedriften produserte blant annet senge- og dekketøy, blåtøysstoffer og skjortestoffer, og den mottok flere priser for sine produkter. Med utgangspunkt i Statens vegvesens nye bygg ved Brynsfossen renner Alna under den gamle fabrikken og viser elvas betydning som energikilde. Det ble også anlagt tre teglverk i området på denne tida. Ettersom industrien ved Alnas fossefall på Bryn vokste, spredte småhusbebyggelse seg fra Bryn stasjon og opp mot Skøyen (nord) og Høyenhall. Alnaelvas venner. Oslo Elveforum og Alnaelvas venner er en organisasjon etablert i 1999 på initiativ fra stortingsrepresentant Lars Rise og tidligere folkevalgt i Oslo, Tor Holtan-Hartwig. For Alna er medlemsorganisasjonen Alnaelvas venner dannet. Formålet er å få Oslos glemte elver og bekker fram i lyset igjen. Visjonen er at Alnaelva åpen og naturlig vil gli fra Alnsjøen og ut gjennom det nye kunstige vannspeilet gjenskapt i tilknytning til middelalderparken. Johannes Nilssøn Skaar. Johannes Nilssøn Skaar. Fotografi av Gustav Borgen i Norsk Folkemuseums samlinger Johannes Nilssøn Skaar (født i Vikør 15. november 1828, død 13. desember 1904 i Skien) var biskop i Tromsø Stift fra 1885−1892 og Nidaros bispedømme fra 1892-1904. Skaar var født på fjellgården Skår i Vikør i Hardanger. Han var sønn av gårdbrukeren Nils Gjermundsen Skaar og Else Flatebø. Som barn viste han uvanlige evner, etter konfirmasjonsforberedelsene ble han tildelt kongens premie for kunnskap og flid. Etter lærerseminar på Stord gikk han på Heltbergs studentfabrikk i Oslo. Samtidig med teologiske studier underviste han ved en pikeskole. Han tok teologisk embedseksamen i 1857 og ble samme år personellkapellan i Nord-Aurdal, og i 1862 res. kapellan i Skien hvor han etterhvert ble sogneprest i Gjerpen. Han ble senere utnevnt til biskop i Tromsø i 1885 og deretter i Trondheim i 1892. Liste over Den norske kirkes sogn. Sogn Liste over sogn i Borg bispedømme. Dette er en liste over sogn i Borg bispedømme. Østre Romerike prosti. Sogn i Borg bispedømme Liste over sogn i Oslo bispedømme. Dette er en liste over sogn i Oslo bispedømme. Feltprestkorpset. Sogn i Oslo bispedømme Liste over sogn i Hamar bispedømme. Dette er en liste over sogn i Hamar bispedømme. __NOTOC__ Valdres prosti. Sogn i Hamar bispedømme Suleiman I den store. Suleiman I den store (moderne tyrkisk: "Süleyman", arabisk:سليمان "Sulaymān", født 6. november 1494 i Trapezunt, falt i kamp 5. eller 6. september 1566 ved Szigetvár i Ungarn) var sultan over Det osmanske riket fra 1520 til sin død. Han er benevnt som Suleiman I, mens den svenske historikeren Carl Grimberg kaller ham for Suleiman II den store. Under hans lederskap startet det osmanske riket sin storhetstid og ble en verdensmakt. Suleiman ble regnet som en av de fremste herskerne i Europa i det 16. århundre, et fullverdig motstykke til Karl V, tysk-romersk keiser, Frans I av Frankrike, Henrik VIII av England og Sigismund II av Polen. Han ledet personlig de osmanske hærer i erobringen av Beograd, Rhodos og nesten hele Ungarn, beleiret Wien og la under seg store territorier i Nord-Afrika så langt vest som Marokko og nesten hele Midtøsten. For en kort tid fikk osmanerne herredømmet til sjøs i Middelhavet, Rødehavet og Persiagulfen. Riket fortsatte å ekspandere i et århundre etter hans død. Innenfor riket var Suleiman kjent som en rettferdig hersker og motstander av korrupsjon. Han beskyttet kunstnere og filosofer og ble regnet som en av de største islamske poeter i tillegg til at han var en dyktig gullsmed. I vesten er han kjent som den store og i den muslimske verden som "lovgiveren" (tyrkisk: "kanuni", arabisk: القانونى, "al-Qānūnī"), et kallenavn som stammet fra hans fullstendige rekonstruksjon av det osmanske rettssystemet. Under hans regjeringstid ble den kjente broen i Mostar Stari Most bygget. Tidlige år. Suleiman ble født i Trabzon i dagens Tyrkia. Syv år gammel ble han sendt for å studere vitenskap, historie, litteratur, teologi og militære teknikker ved skolene i slottet i Istanbul, og som ung mann opprettholdt han et nært vennskap med Damat Ibrahim Pasha, en slave som skulle bli en av hans mest betrodde rådgivere. Suleimans fikk sine første erfaringer med styre som guvernør av flere provinser, blant dem Bolu i det nordlige Anatolia og hans mors hjemsted Kaffa på Krim. Under styret til hans far, Selim I, ødela det osmanske riket det rivaliserende mamelukk-sultanatet, noe som førte til innlemmelsen av Syria, Palestina og Egypt og erobringen av hellige byer som Mekka og Medina i riket. Selim krevde tittelen "Khadim ul Haremeyn", «tjeneren av de to hellige templer» (den store moskéen i Mekka og profetens moské i Medina, de helligste steder i islam), og hevdet også å være kalifen, «vokteren av islam» som ble regnet som den øverste statsleder og religiøse leder i islam, både i sunni- og shia-retningene. Selim la også Persia under seg, hvis leder, Sjah Ismail I, også hevdet å være kalifen. Han erobret Egypt sammen med Al-Mutawakkil III, den siste kalifen i abbaside-dynastiet, noe som gjorde at Selim kunne skaffe seg emblemene til kalifen, et sverd og profeten Muhammeds kappe. Derfor var Suleiman, i en alder av 26 da Selim I døde, hersker over et betydelig mektigere rike og sultanat som han ville fortsette å ekspandere til han døde 46 år senere. Erobringen av Beograd. Etter at han etterfulgte sin far, innledet Suleiman en rekke militære erobringer. Først, 1521, slo han ned et opprør ledet av guvernøren i Damaskus som var utnevnt av osmanerne. I august 1521 hadde Suleiman fullført erobringen av byen Beograd og hadde erobret Serbia og rykket dypt inn i hjertet av Sentral-Europa. Gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. I 1517 hadde det islamske osmanske riket under Selim I tatt Palestina fra egyptiske mamelukker. Suleiman var så betatt av byen Jerusalem og dens forfall etter å ha blitt forsømt i århundrer under mamelukkenes styre, at han beordret byggingen av en storslagen festningsmur som fortsatt omslutter gamlebyen. Rhodos. Selim I hadde planlagt å angripe den kristne befestningen på Rhodos før han døde. I 1522 fullførte Suleiman sin fars mål da 400 skip brakte 200 000 menn til øya. Mot denne styrken hadde Malteserordenen rundt 7000 soldater og byens murer. Beleiringen varte i seks måneder og etter at den var slutt lot Suleiman de overlevende forlate øya og trekke seg tilbake til kongedømmet Sicilia. I bytte for dette lovet ridderne å la Suleimans område være i fred, et løfte de snart brøt. Ungarn. leftDen 29. august 1526 beseiret Suleiman Ludvig II av Ungarn i slaget ved Mohács. Osmanske styrker okkuperte nesten hele Ungarn. Ludvig II ble drept, og da Suleiman kom over den livløse kroppen av den femten år gamle kongen skal han ha sagt at «"jeg kom med våpen mot ham, men det var ikke mitt ønske at han skulle kuttes ned mens han knapt har smakt på det søte livet og kongemakten."» Under det osmanske angrepet brøt den politiske orden sammen, og en maktkamp fulgte da noen ungarske adelsmenn foreslo at Ferdinand av Habsburg, som var hersker av nabolandet Østerrike og knyttet til Ludvigs familie gjennom ekteskap, skulle bli konge av Ungarn, og viste til tidligere avtaler om at habsburgerne skulle ta over den ungarske tronen dersom Ludvig døde uten arvinger. Men andre adelsmenn vendte seg til adelsmannen Johannes Zápolya som hadde støtte hos Suleiman, og som forble uten anerkjennelse fra de kristne maktene i Europa. En tresidet konflikt fulgte da Ferdinand begynte arbeidet med å sikre seg kontroll over så mye av det ungarske kongedømmet som han kunne klare. Dette førte til en tredeling av landet innen 1541. Suleiman krevde nesten hele dagens Ungarn, kjent som Stor-Alföld, til det osmanske riket og innsatte Zápolyas familie som herskere over den uavhengige delen Transilvania, en vasallstat av imperiet. Ferdinand I krevde «kongelige Ungarn», inkludert dagens Slovakia, det vestlige Kroatia og territoriene rundt. Dette ble den midlertidige grensen mellom habsburgerne og osmanerne. Under Karl V, tysk-romersk keiser, og hans bror Ferdinand, erkehertug av Østerrike, tok habsburgerne tilbake Ungarn. Suleiman invaderte på nytt to ganger, men ble slått tilbake etter beleiringen av Wien i 1529 og 1532. I 1533 ble en avtale signert med Ferdinand som delte Ungarn mellom habsburgerne og Zapolya, men da Zapolya døde, var Ferdinand uten de ungarske områdene, noe som førte til en ny kamp for å annektere Ungarn og flere fredsavtaler som gjenopprettet status quo. Persia. Da konflikten raste ved Suleimans rikes europeiske grensetrakter, fortsatte fremgangene på en annen front mot det rivaliserende shiittiske safavide-riket som hersket over Persia (som også omfattet mye av dagens Irak). Suleiman førte tre felttog mot safavidene. I det første falt den historisk viktige byen Bagdad til Suleimans styrker i 1534. Det andre felttoget (1548–1549) resulterte i midlertidig fremgang i Tabriz og Aserbajdsjan og en langvarig tilstedeværelse i provinsen Van og i noen fort i Georgia. Under det tredje angrepet i 1555 klarte ikke Suleimans styrker å sjalte ut sjahens hær som trakk seg tilbake inn i fjellene i Luristan. De underskrev en avtale ved Amasya hvor sjahen anerkjente de eksisterende grensene og lovet å stoppe sine raid inn i osmanernes land. Nord-Afrika og Midtøsten. Store områder i Nord-Afrika vest til Marokko ble også innlemmet i osmanernes rike. Berberstatene Tripolitania, Tunisia, Algerie og Marokko ble autonome provinser i riket og spilte ledende roller i Suleimans konflikt med Karl V som mislyktes i et forsøk på å drive ut tyrkerne i 1541. Piratvirksomheten som ble bedrevet etter dette av berberpiratene i Nord-Afrika forble en del av krigene med Spania, og den osmanske ekspansjonen førte til herredømme til sjøs i en kort periode i Middelhavet. Den osmanske marinen kontrollerte også Rødehavet og holdt Persiagulfen til 1554 da deres skip ble beseiret av den portugisiske flåten. Portugiserne ville fortsette å utfordre Suleimans styrker om kontrollen over Aden. Tunis. I 1533 ble Khair ad Din, kjent for europeerne som "Barbarossa" (rødskjegg), gjort til øverste admiral i den osmanske marinen som aktivt kjempet mot den spanske marine. I 1535 vant den tysk-romerske keiseren Karl V (Karl I av Spania) en viktig seier mot osmanerne ved Tunis, men i 1536 allierte Frans I av Frankrike seg med Suleiman mot Karl. Karls flåte ble beseiret i 1538 i slaget ved Preveza av Khair ad Din som dermed sikret det østlige Middelhavet for tyrkerne de neste 33 årene. Frans ble overtalt til å underskrive en fredsavtale med Karl V samme år, men han allierte seg igjen med Suleiman i 1542. Året etter allierte Karl seg med Henrik VIII og tvang Frans til å signere våpenhvilen i Crepy-en-Laonnois. Karl inngikk en avtale med Suleiman for å skaffe seg noe kompensasjon for den kostbare krigen. Da Spania erklærte krig mot Frankrike i 1544, ba Frans om hjelp fra Suleiman. Han sendte så en flåte ledet av Khair ad Din som seiret over spanjolene og klarte å ta tilbake Napoli fra dem. Suleiman gav ham tittelen "baylar bey" (generalkommandant). Et resultat av alliansen var den harde sjøduellen mellom Dragut og Andrea Doria som endte med at det nordlige Middelhav forble under de europeiske lands herredømme, mens det sørlige Middelhavet var i islamske hender. Malta, et vendepunkt. Da Johannitterordenen ble reetablert som Malteserordenen i 1530 førte deres angrep mot muslimske sjøstyrker raskt til at de kom i konflikt med den osmanske marine, som samlet en veldig styrke for å fjerne ridderne fra Malta. I 1565 invaderte de og innledet den store beleiringen av Malta som begynte 18. mai og varte til 8. september (og som er skildret i Matteo Perez d'Aleccios fresker i Hall of St. Michael and St. George). Til å begynne med så slaget ut til å bli en gjentagelse av det på Rhodos hvor nesten alle byene ble ødelagt og rundt halvparten av ridderne ble drept i kamp, men en unnsetningsstyrke fra Spania snudde slaget og rundt 30 000 osmanske soldater ble drept. Etter dette vendte Suleiman blikket mot Ungarn igjen. Han falt under slaget ved Szigetvár i Szigetvár, Ungarn, 5. eller 6. september 1566. Lovgiver. Osmanerne kalte Suleiman "Kanuni" eller «lovgiveren». Inskripsjonen på Suleymanie-moskéen i Istanbul, som ble bygget for ham, omtaler ham som "Nashiru kawanin al-Sultaniyye" («sprederen av de sultanske lover»). Det siktes til Suleimans revidering og innføring av sultaniske «kanun»-lover brukt i situasjoner som ikke direkte dekkes under islamsk sharia: «I islamsk tradisjon, dersom en sak gikk utenfor retningslinjene som ligger i sharia, kunne dommen i saken tas fra lignende saker som dekkes av sharia... en metode i justistenkning...akseptert av de mest liberale sharia-retningene, hanifisme» som «dominerte osmansk lov.» Etter Suleiman fikk kanun-lovene deres endelige form, og lovene ble kjent som "kanun-i osmani", de «osmanske lovene». Rettferdighet og likhet. Suleiman var kjent for å være en rettferdig hersker som valgte sine underordnede etter meritter fremfor sosial status eller popularitet. Den østerrikske ambassadør, Ghiselain de Busbecq, skrev om ham: «Når han gjør sine utnevnelser, bryr sultanen seg ikke om velstand eller grad, han bedømmer heller ikke anbefalinger eller popularitet. Han vurderer hver sak på sine egne meritter og undersøker nøye karakteren, evnen og meningene til mannen som det er snakk om.» Kulturell betydning. Under Suleimans styre ble hundrevis av sultanbeskyttede kunstneriske samfunn (kalt "Ehl-i Hiref", «de begavedes samfunn») administrert ved rikets hovedsete i Topkapi-palasset i Istanbul. Etter en tid som lærlinger kunne kunstnere og håndverkere rykke opp i gradene innen sitt felt og ble betalt lønn i hver tredje måned. Lønningsregistre som er bevart viser bredden i Suleimans omsorg for kunstene: «De tidligste dokumentene, trukket opp i 1526, viser 40 samfunn med over 600 medlemmer. Innen det 17. århundre hadde antallet samfunn øket og deres medlemskap hadde steget til rundt 2000. I tillegg til kunstnerne som var ansatt i de imperielle samfunnene, hadde Istanbul, som alle betydelige senter i riket, forskjellige laug av kunstnere som tok seg av behob både i landet og i utlandet.» Dikteren. Den britiske historikeren E.J.W. Gibb skrev at «aldri, selv ikke i Tyrkia, ble det gitt større oppmuntring til poesi enn under styret til denne sultanen.» Noen av Suleimans vers, skrevet under pseudonymet "«Muhibbi»", er blitt tyrkiske ordspråk, inkludert de velkjente «alle sikter mot den samme mening, men mange er versjonene av fortellingen» og «i denne verden er en tilstand av god helse den beste tilstand». Han skrev på tyrkisk, persisk og arabisk. Islamsk kalligrafi. Diwani er en kalligrafi-variant av den arabiske skriften, en kursiv-stil utviklet av Housam Roumi som var mest populær under Suleimans styre. Det ble brukt i den osmanske divan til å skrive alle kongelige resolusjoner, utstedelser og overføringer, og var en av hemmelighetene i sultanens palass. Reglene for denne skriftformen var ikke kjent for alle, men begrenset til dets herrer og noen få utvalgte studenter. Religiøs toleranse. Noen kristne slaver i osmanernes imperium under Suleiman fikk viktige posisjoner. Ibrahim Pasha var storvesir i tretten år. Suleiman fortsatte politikken med religiøs toleranse overfor jøder som ble satt i gang av Bayezid II, som hadde tatt imot jøder som ble utvist fra Spania i 1492. I et brev til pave Paul IV i 1556, ba Suleiman om umiddelbar løslatelse av Anconas marranoer, som var truet av forfølgelser etter at de kom under pavelig autoritet. Suleiman erklærte dem osmanske borgere. Paven hadde ikke noe annet valg enn å frigjøre dem. Suleiman ansatte også en jødisk lege, rabbi Moshe Hamon. I byen Jerusalem førte styret til Suleiman og de etterfølgende osmanske sultanene til en periode med religiøs fred. Jøder, kristne og muslimer nøt den religiøse friheten som osmanerne gav dem og det var mulig å finne en synagoge, en kirke og en moské i samme gate. Byen forble åpen for alle religioner. Liste over sogn i Tunsberg bispedømme. Dette er en liste over sogn i Tunsberg bispedømme. Lier prosti. Sogn i Tunsberg bispedømme Vokterrådet. Vokternes råd (persisk: شورای نگهبان قانون اساسی, "Shora-ye Negaban-e Qanun-e Assassi") er den mest innflytelsesrike institusjonen i styringen av Iran. I 2009 er rådet kontrollert av konservative medlemmer. Rådet har to oppgaver. For det første skal det kontrollere at alle lover som vedtas av parlamentet er i samsvar med konstitusjonen og islamsk lære. Hvis Vokterrådet finner at det ikke er tilfelle har de myndighet til å legge ned veto mot loven det gjelder. Rådets andre oppgave er å vurdere kvalifikasjonene til alle kandidater som stiller til valg til parlamentet, til presidentembedet og til Ekspertforsamlingen. Rådet består av i alt tolv medlemmer. Seks av dem er teologer utpekt av den åndelige lederen i landet, mens de seks andre er rettslærde som nomineres av Høyesterett og så eventuelt godkjennes av et flertall i parlamentet. Rådet ledes i 2009 av Ayatollah Jannati. Medlemmer velges for seks år av gangen i et tofasesystem som gjør at halve Vokterrådet kan bli skiftet ut hvert tredje år. Ved presidentvalget i 2005 ble bare seks av mer enn tusen innmeldte kandidater godkjent av Vokterrådet. Ingen kvinnelige kandidater ble godkjent. Blant annet det har ført til at reformister i landet har forsøkt å gjøre Vokterrådet mindre mektig. Så langt har de ikke lykkes. Sertão. Sertão er betegnelsen på et landskapsområde i den nordøstlige regionen av Brasil. Området har et svært tørt klima, enkelte steder kan det gå flere år mellom hver gang det kommer regn. Sertãoen dekker deler av innlandsområdene i delstatene Bahia, Pernambuco, Paraíba, Rio Grande do Norte, Ceará og Piauí. Området er relativt tynt befolket. Setrãoen består av lave innlandsområder, hovedsakelig 200 til 500 meter over havet. Området krysses av tre store elver, Jaguaribe, Piranhas og São Francisco. De fleste andre elvene tørker ut når regnværsperiodene er over. Opprinnelig var sertãoen dekket av en tornete buskvegetasjon kalt caatinga, som er tilpasset det tørre klimaet. Jordbruk og kvegdrift har gjort at mye av denne naturtypen er forsvunnet. På grunn av det tøffe klimaet er sertãoen ofte blitt myteomspunnet i brasiliansk litteratur og musikk. Večernji list. Večernji list er en kroatisk avis fra Zagreb. Avisen startet i 1959 og er dermed en av de eldste og mest leste avisene i Kroatia. Den ble startet med en ide om å ha en avis som var politisk uavhengig og som skulle være viet til mer daglige ting som sport, moter osv. Dette gjorde dem til en populær avis, men etterhvert fikk de kritikk for å ikke være kritiske nok mot regjeringen og politikken og fikk tilnavnet "Bezgrešnjak" (uten synd) av andre journalister. I 2000 ble avisen solgt av en investorgruppe til Styria AG. Jordsjø. Jordsjø er en bok-serie skrevet av Ursula K. Le Guin. "Jordsjø er en verden av øyer og hav hvor magien er en del av menneskenes virkelighet. Magi er også det fremste verktøyet i kampen mellom det gode og det onde, en maktbalanse som stadig utfordres i den gamle verdenen befolket av mennesker, hekser, trollmenn og drager. På øya Gont bor unge Ged – han som skal vise seg å bli den største trollmannen Jordsjø har kjent." Karl Ove Knausgård har uttalt at Ged er hans litterære helt: "... ingen karakter har grepet meg sterkere enn det han [Ged] gjorde da jeg leste Trollmannen fra Jordsjø første gang som tolvåring." (intervju i Bokvennen nr 1, 2011) Konrad Gustav Knudsen. Konrad Gustav Knudsen (født 19. august 1890, død 16. juni 1959) var en norsk politiker, maler og journalist, mest kjent for å invitere Lev Trotskij til å søke asyl i Norge. Konrad Knudsen var født i Drammen, faren var maler, og Konrad tok samme yrke. Han avsluttet handelsskolen i 1904, og arbeidet som maler i Drammen inntil 1908, da han reiste til USA. Der arbeidet han som maler, tømmerhogger, bygningsarbeider, og ble etterhvert redaktør i en lokal norskspråklig avis. Han kom tilbake til Drammen i 1920, og var arbeidsleder for malere inntil 1923, da han fikk en stilling som redaktør i avisen «Fremtiden». Fra 1921 hadde han forskjellige verv innen Arbeiderpartiet, og ble innvalgt på Stortinget i 1937, der han var inntil 1957. I 1935 inviterte han Trotskij til Norge, og Trotskij bodde opprinnelig i huset som Knudsen leide på Veksal i Heradsbygda utenfor Hønefoss. Etter et innbrudd av NS hird sommeren 1936 grep regjeringen inn, og justisminister Trygve Lie bestemte at Trotskij skulle flytte. Under andre verdenskrig var Knudsen først i Sverige, deretter i Canada og USA, hvor han arbeidet for den norske stats informasjonstjeneste, og i riksrevisjonen. Han hadde stillingen som riksrevisor fra 1949 til 1957. Norderhov kirke. Norderhov kirke er en korskirke fra 1170 som ligger på Norderhov i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Frem til en ombygging i 1881 hadde kirken vesttårn, skip, kor og apside bevart, men kor og apside ble da revet. Den fikk da også korsarmer. Av middelalderkirken er tårnet, deler av skipet, tårnets vestportal og skipets vest og sørportal bevart. Kirken ble opprinnelig bygget som "langkirke" av lokal naturstein i ca. 1170 , men det var lenge vanlig å datere den til siste halvdel av 1100-tallet. Kirken, som i dag fremstår som "korskirke", står på Norderhov, like sør for Hønefoss, langs E16 og nærmest midt i Norges største frukthage (eplehage), som ligger i Ringerike kommune i Buskerud. Kirken er blant annet kjent for sin nære tilknytning til prestefruen Anna Colbjørnsdatter og Svenskeslaget på Norderhov i 1716. Bygget har 550 plasser. Adkomst til stedet er via Fv158 og Rv241/E16. Historie og geografi. Norderhov kirke har i historisk tid trolig vært den mest betydningsfulle kirken på Ringerike. Den blir nevnt første gang i en retterbot for Ringerike utstedt av hertug Håkon Magnussøn, senere kjent som Kong Håkon V, i 1298. Kirken er trolig anlagt på et tidligere hedensk hov, guden Njords hov, og har fått navn etter dette. Tidligere ble navnet Norderhov (norrønt "Niarðarhof") også skrevet som "Njardarhof" og "Norderhoug". At området der kirken ble anlagt har vært betydningsfullt, vitner den store gravplassen Stavhella på Tanbergmoen om. Den ligger en knapp kilometer nord for kirken og inneholder et tjuetalls gravhauger og en rekke flatmarksgraver, som trolig stammer fra tidsepokene bronsealder, jernalder og vikingtiden. Gravfeltet har aldri vært skikkelig utforsket. I et slags butt triangel mellom kirken og den forhistoriske gravplassen ligger også den tidligere storgården "Tanberg", nå delt i "Øvre- og Nedre Tanberg". Gården var lendmannsgård på 1200-tallet og blir blant annet nevnt av Snorre Sturlasson i Heimskringla, som "Tornberg". På denne gården har det også stått ei kirke, men det er uklart om det var ei lita stavkirke eller ei steinkirke. Kirken blir imidlertid nevnt i en kunngjøring av Håkon V i 1304, da som et kapell "Tanbergmennene" hadde bygget seg til. Kirka var trolig uansett ei privat kirke, og iflg. kongen var det «hæghendis huus» svært forfallent, samtidig som han erklærer at alt inventar skulle legges til Mariakirken i Oslo. Man skal her huske på at Tanberg-ætten var kommet i konflikt med kongehuset på denne tiden. I 1743 nevner også fogd Ivar Wiel kirken, eller rettere sagt restene av den. Han sier: «... Paa Gaarden findes Grunden af en grundmuret Bygning i en temmelig Circumferance og mange stykker av Tag- og Mursten...», hvilket skulle bety at han mente kirken måtte ha vært ei steinkirke. Omkring tre kilometer sør for kirken ligger også den gamle «kongsgården» "Stein", kjent som sete for Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre. Siden sete for Sigurd Syr, stefar til Hellig Olav og far til Harald Hardråde. Også på Stein har det stått ei mindre (privat) kirke, bygget over samme lest som Norderhov kirke, og ruinene etter denne står der fortsatt. Stein kirkeruin og Norderhov kirke dateres gjerne samtidig. De er også så like konstruksjonsmessig at mange eksperter mener de må være bygget av samme hånd (mester). I 1817 dukket det opp en runestein på gården "Hønen", like ved kirken. Steinen, som siden fikk navnet Hønensteinen, var trolig fra 1000-tallet, men den har dessverre siden forsvunnet. Den ble imidlertid avtegnet i 1823 av antikvar L. D. Klüwer før den forsvant noen år etter. Kunstneren Harald Vibe (1877–1965) skrev en artikkel om denne steinen, på side 30 i det lokalhistoriske tidsskriftet Heftet Ringerike i 1954. Bygningshistorie. Kirken ble opprinnelig bygget som langkirke av stein i ca. 1170. Byggingen kan ha sammenheng med opprettelsen av Hamar bispedømme i 1153, som kirkene på Ringerike da ble lagt til. Trolig ble den en såkalt tridjungkirke i et geografiske området som samsvarer med grensene til Haðafylki, altså en av tre hovedkirker i dette distriktet. Det må imidlertid tillegges at det ikke eksisterer samtidig dokumentasjon som kan bekrefte dette, men samtidig praksis fra andre fylker eller fylkeslignende områder bekrefter praksisen. Trolig var Nikolaikirken på Gran og Hoff kirke på Toten de to andre tridjungkirkene. I så måte ble det også bygget en sommerresidens for Hamarbispen på Storøen gård på Storøya i Tyrifjorden, der rester etter klosterkjellere fortsatt finnes. Under kirken er det også funnet rester etter minst ett tidligere byggverk, kanskje både ei tidligere kirke i tre og et gammelt hedensk bygg. Noen har ment at "vesttårnet" ble oppført på 1300-tallet, samtidig som "skipet" kan ha blitt noe forlenget mot vest. Andre mener det er opprinnelig, i det murerarbeidene i tårn og skip er nærmest identiske. Det er imidlertid lite sannsynlig at tårnet har hatt spir, siden det var mest vanlig med skråtak. Tårnhjelmen, som har et oktogonalt spir, ble trolig først gjort i 1581 eller, mer sannsynlig, i 1622, da den den øvre delen av tårnet enten ble ombygd eller nyoppført. Samtidig med endringene av tårnet i 1622 er det også framsatt en teori om at skipsfløien (også kalt "vindfløi"), nå kjent som "Norderhovfløien" (datert til ca. 1250), ble fjernet fra kirken og anbragt på prestegården, nå Ringerikes Museum, der originalen fortsatt oppbevares. I tårnet, som har fire par med rundbueglugger, henger det tre "kirkeklokker", hvorav den ene var spesielt gammel og har følgende inskripsjon på latin: "ME DEDIT ECCE NORDF SIGVARDUS AMORE QVI MANET HAMARIE PSUL VIRTUTIS HONORE". Oversatt til norsk skulle det bli omtrent slik: "Meg skjenket Sigurd til Norderhovs kirke av kjærlighet, han lever som biskop på Hamar, aktet som en bra mann". Sigurd var biskop på Hamar i årene 1381–1418, noe som kan passe med teorien om at vesttårnet eller deler av det ble bygget på 1300-tallet, og da kanskje i løpet 1380-tallet eller 1390-tallet. I 2006 sprakk denne klokken og den ble flyttet til et klokketårn ved Ringerike museum rett ved kirken. Den andre av klokkene ble omstøpt i 1777 av "E. Røning" i Christiania. Den tredje av klokkene, som også er den minste av de, ble laget av "M. C. Trochell" i København og ble omstøpt i 1767 og 1881. I "spiret" over vesttårnet henger det ei kule nær toppen. Der skulle i følge sagnet presten Daniel Ramus ha etterlatt et brev til sine etterkommere, som blant skulle inneholder opplysninger om da han kjøpte kirken av danskekongen, de byggearbeider som ble utført på kirken under ham, og mer generelle opplysninger om slekten hans. Denne kulen ble åpnet under en restaurering i 1834, og der fant man hva sagnet sa. Nytt tak på spiret ble lagt i årene 1722–1727 og var gjort av byggmester "Hans Olsen Haug". Samtidig nevner han også en inskripsjon han fant, på en bjelke over kirkeklokkene. Der sto det, med gammel skrivemåte: "Anno 1622. Christofer Mas-søn vor mester for dete toren". "Gravkammeret" under "sakristiet" ble innredet på første halvdel av 1700-tallet, for familien Jonas Ramus. Kirken ble renovert i 1771, 1796 og 1809–1810. Skipet ble utvidet mot øst og fikk nye større vinduer og nytt lavere tak, korsarmer og nytt kor med apsidal avslutning og to sakristier (et for presten og et for dåpsbarn) i 1881–1882. Samtidig ble tårnspiret tekket med kobberplater og kirken ble restaurert innvendig. Et nytt "gravkapell" ble oppført på kirkens nordside i 1910–1912. Kirken ble restaurert på nytt i 1926 og 1953–1956. Under sistnevnte restaurering ble noen av endringen fra 1881–1882 ført tilbake til sin opprinnelige form, blant annet vinduene og taket. Gravkapellet ble erstattet med et nytt i 1967. Konstruksjon. En oppmåling av det middelalderske grunnplanet viser at skipet opprinnelig hadde en størrelse på ca. 16 x 11,3 meter. Skipet har også opprinnelig hatt kor med apsidal avslutning, noe som ellers ikke var like vanlig før ca. 100 år senere, og vesttårn. Byggearbeidet bærer preg av å være gjort av meget dyktige håndverkere, i det konstruksjonsarbeidet i kirken skiller seg klart fra andre kirker med en tilsvarende tidlig datering. Det er mer nøye utført enn vanlig var på den tiden. Norderhov kirke er murt opp av blågrå kalkstein og rødbrun sandstein fra distriktet. Det er nærliggende å tro at den karakteristiske rødbrune sandsteinen kanskje er hentet fra steinbruddet på Ulvøya i Steinsfjorden. Da må den være hentet vinterstid og bragt over isen med hest og slede til byggeplassen. Også den blågrå kalksteinen er trolig hentet fra området rundt Steinsfjorden. Steinmaterialt har god kløv og er murt som liggere. Kalkstein danner fundamentet i kirken, som over sokkelen for det meste er murt opp av sandstein i alle rette flater. Murflatene har lave skift med gjennomgående skiftegang. I bueåpninger og hjørnekonstruksjoner er det benyttet kalkstein (med innslag av sandstein). Buesteinene i viduene har trolig opprinnelig vært fint tilhogt og har hatt lik høyde, men disse gikk tapt under ombyggingen i 1881–1882. En slik vindusform, med smyg både ute og inne, er ellers ikke kjent på Østlandet, annet enn fra middelalderkirkene i Råde og Rygge i Østfold, samt fra kirkeruinen på den gamle kongsgården Stein like ved. Trolig ble det også benyttet kalkstein i konstruksjonen av middelalderkorets apsidale avslutningen, men dette er tapt. Eksteriør. Utvendig er kirken hvitkalket og har sadeltak over både skipet, tverrskipet og koret, mens den apsidale avslutningen på koret har et kort halvtak som slutter rett av inn mot korveggen. Sakristiet på nordsiden av kirken har skråtak. Takene er belagt med rød dobbeltkrummet takstein. Vesttårnet har høyt spir og fire mindre sidespir plassert i hvert hjørne av tårnhjelmen. Både spiret og sidespirene er beslått med plater av kobber. Tårnet i seg selv er kvadratisk, og klokkerommet har fire par med buede gluggeåpninger, ett par i hver himmelretning. Vestportalen i tårnfoten har doble dører av jern i en murt bueåpning av kalkstein som fører inn til et våpenhuset og vestportalen i skipet. Fra våpenhuset er det også trapp opp mot kirkeklokkene i tårnet. Skipet har dessuten sørportal i vestenden, men denne er ikke i bruk. Det er også en portal mot vest i det søndre tverrskipet. I den opprinnelige delen av skipet er det en sydportal og to vinduer. Sydportalen ble avdekket under restaureringen i 1953–1956 og ser ut til å være opprinnelig. Det har også opprinnelig vært to vinduer i skipet, men de som står der i dag er ikke det. De opprinnelige vinduene forsvant under ombyggingen i 1881–1882, da de ble gjort større. Disse ble imidlertid fjernet igjen under under restaureringen i 1953–1956, og forsøkt ført tilbake til en mer opprinnelig form. Interiør og inventar. "Interiøret i kirken" er nøktert. Innvendig er den hvitmalt og har benker av tre i både langskip og tverrskip. Koret har tønnehvelvet tak, mens apsiden bak er kuppelhvelvet og danner en halvkuppel. På nordveggen i skipet henger bl.a. to oljeportretter av Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736) og ektemannen Jonas Ramus (1649–1718), som var historiker og ble tildelt embedet som sogneprest til Norderhov i 1690. "Prekestolen" i Norderhov kirke har himling (gjort i moderne tid) og er fra 1582. Den regnes som en av Norges eldste bevarte prekestoler. Den ble opprinnelig fjernet som «verdiløst skrap» under restaureringen og ombyggingen av kirken i 1881–1882, men den ble restaurert og satt på plass igjen under restaureringen av kirken i 1953–1956. Rundt på stolen står det flere inskripsjoner på latin, blant annet en i toppen og en langs midten. Den midtre lyder slik: "FACTUS. EST. HIC. SUGGESTUS. SUPERINT. D. M. IOHANNES. NCOLAI. PRÆP. D. NICOLAO. CERVINO. IOHANNE. PET. QVER. PAST. 1582." Dette kan oversettes slik: "Denne prekestolen er laget mens Jens Nielssøn var biskop, Claus Hjort var prost og Hans Pedersen var pastor. 1582." Nederst på prekestolen står også inskripsjonen "I LAGESØN", som trolig er en referanse til den som gjorde prekestolen, uten at noen vet hvem han var. Tilsvarende prekestoler finnes også i Tingelstad kirke på Gran og Skedsmo kirke på Lillestrøm. "Alteret" er fra 1956 og er murt av store kvadre. Alterplaten er av marmor og skal ha tilhørt det middelalderske alteret som ble fjernet i 1881. Platen har vært benyttet som dørhelle og var blitt avslått et hjørne. "Altertavlen" i barokkstil ble trolig gjort i 1682 av den kjente treskjæreren Johannes Larsen Skråstad (1648–1700) fra Vang i Hedmark. Øverst står Kristus som Salvator Mundi – Verdens Frelser, flankert av seks til av sine disipler. De fire midtre feltene viser henholdsvis ovenfra og nedover Himmelfareren, Jesus i Getsemane, Oppstandelsen og Korsfestelsen. I nisjene på hver side av de to midtre feltene står fire apostler i hvert sitt felt, der Moses og Aron skiller seg ut som de største. "Døpefonten" er et arbeide i klassisk stil, trolig fra tiden omkring 1800. Skipet har "vestgalleri" som er utstyrt med et "pipeorgel" (kirkeorgel). Det første orgelet ble opprinnelig gitt i gave av prestefruen Anna Colbjørnsdatter omkring 1727. Det skal ha hatt sju stemmer og var ganske sikkert preget av sin barokke samtid. Det ble erstattet av et nytt tysk orgel i 1830. Det hadde opprinnelig fem stemmer og havnet i Tyristrand kirke etter at det ble erstattet av et nytt orgel, bygget av "Anders Gulbrandsen Gomnæs" i 1853. Dette orgelet hadde opprinnelig åtte stemmer, men det ble tilført to nye stemmer under ombygningen av kirken i 1881–1882. Det ble også restaurert av "Olsen & Jørgensen Orgelfabrik" i Kristiania i 1913, da halvparten av stemmene skal ha blitt byttet ut. Dette ble i sin tur erstattet av et nytt orgel, bygget av J. H. Jørgensens orgelfabrikk, i 1956. I dette orgelet inngikk seks stemmer fra det gamle orgelet. I tillegg til overnevnte er det også bevart et stort krusifiks av tre, et røkelseskar og en dørring (ca. 18 cm i utvendig diameter), formet som to drager som biter mot festet og er sammenslyngede i halen, fra middelalderen. Disse gjenstandene oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo. Gravkammeret i krypten. På nordveggen i våpenhuset i tårnfoten henger det ei gravplate til minne om Ramus-slekten. I krypten under sakristiet ble det på begynnelsen av 1700-tallet anlagt et gravkammer for familien Ramus, trolig etter at sønnen Daniels døde 1727. Han var også ordinert som prest og overtok embedet som sogneprest til Norderhov etter sin far. I 1722 kjøpte Daniel Ramus (1684–1727) både Norderhov sognekirke og de tre annekskirkene i sognet (Haug, Lunder og Viker, med underliggende gårder, av kronen, som hadde kommet i alvorlig økonomisk nød etter den langvarige krigen mot svenskekongen Karl XII. For det betalte han 828 riksdaler og 77 skilling, mot lovnad om å holde kirkene i ordentlig stand. Når det så ble innredet et gravkammer i krypten under kirken, må man altså forstå at dette var for den som eide kirken. Etter sønnen Daniels død overtok nemlig enkefru Anna kirkene, og etter henne arvet datterdatteren det hele. Trolig ble sønnen Daniel og hans foreldre og søsken stedt til hvile i krypten, men i 1866 ble gravkammeret tømt for kister. Kun kistene etter det man mener er Anna Colbjørnsdatter og ektemannen Jonas Ramus fikk bli stående der, og der står de den fag i dag. Krypen var lenge åpen for publikum, men er nå stengt. I spesielle tilfeller kan folk få lov til å komme ned der og kikke på kistene, som etter restaureringen i 1881–1882 ble utstyrt med glasslokk. Under restaureringen i 1953–1956 ble imidlertid kistene også reparert og glasslokkene byttet ut med tette lokk, slik at man ikke lenger kan se de mumifiserte skikkelsene. I ettertid er det også reist tvil om disse skikkelsene faktisk er de personene man har trodd de var. Professor Per Holck tok i 2002 initiativet, til en gang for alle å få fastslått om det er ekteparet Ramus eller ikke som ligger i krypten. En prosjektgruppe fra distriktet søkte derfor i 2003 om tillatelse til å ta DNA-prøver fra nålevende etterkommere av Anna Colbjørnsdatter for sammenligning med DNA-prøver fra krypten i Norderhov. I sin konklusjon på de vitenskapelige undersøkelsene sier Holck at, siden Annas linjer synes å stoppe på midten av 1900-tallet, kan man ikke gi en hundre prosent sikker identitet, om det da ikke siden skulle dukke opp etterkommere man ikke kjenner til nå. Likevel mener Holck at det var så mange kjente trekk ved levningnene i krypen, at han mener å kunne si at de er Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus. For Jonas Ramus' vedkommende stemmer også tannundersøkelsen med hans alder da han døde. En såkalt "superimposisjon" (digitaliserte bilder gjort delvis gjennomsiktige og ført over hverandre for sammenligning) av portrettbildet av Anna og et fra hennes antatte legeme i krypen stemmer også meget godt overens. Kirkegården. Kirken har egen leggeplass (kirkegård) som er utvidet flere ganger, både østover og nordover. Rundt den gamle delen er det et steingjerde som har portaler mot vest og sør. Muren ble omfattende reparert i 1810, da det også ble opplyst at den var 118 favner og 1 alen lang (ca. 220 meter). Vestre og østre side utgjorde 31 favner og 1½ alen, mens nordre og søndre side var 27 favner og 2 alen lang. På begynnelsen av 1800-tallet hadde kirkegården tre innganger. En i vest, en i sør og en mot nord. Man antar at alle var overbygget og forsynt med porter. Nordre port kan sees på tegninger av "Johannes Flintoe", men ikke på "Fr. Borgens" maleri fra 1880. Man antar derfor at denne ble fjernet før den tid. I 1910–1912 ble det oppført en nytt gravkapell i mur nord for kirken, etter tegninger av arkitekt "H. Berle". Kapellet var oktogonalt. Dette ble erstattet av nytt og større rektangulært gravkapell i 1967, også i mur. Det nye kapellet ble oppført like øst for kirken, etter tegninger av arkitekt Finn Bryn. Det har et maleri på fondveggen gjort av "Bjarne Rise". Kapellet fikk også et orgel i gave av Follum Fabrikker. På kirkegården finnes det også en rekke gravminner fra tidligere tider. Det eldste minnet er en middelaldersk gravstein, antagelig fra en barnegrav, som nå står like innenfor vestportalen i våpenhuset i tårnfoten. Steinen er «husformet» og har markert sokkel langs veggene, der det er innrisset tre rundbuede portaler langs hver langside. På den ene kortveggen er det hugget ut en trekant i relief. Taket er sadltakformet og har fire rader med tydelig uthogde takspon. Gravsteinen er 64 cm lang, 26,5 cm bred og 24 cm høy. Typen er ellers kjent fra engelsk gravkunst. Annet. Ved kirken er det registrert tre runeinskripsjoner, hvorav to med såkate "yngre runer". Sistnevnte inskripsjon ble i sin tid oppdaget av Jonas Ramus på et gravminne, og han beskrev den som: «en lang flad Steen, paa Kanten staaer denne Skrift med RuneBogstaver: Her hviler Cal Halvars Son Vitiol». Stenen var imidlertid forsvunnet da fogd Ivar Wiel gjorde sin beskrivelse i 1743. Benevnelsen «Vidihol» er senere blitt tolket som «Viul», et sted langs med Randselva vest for Haugsbygd. Norderhov kirke er sognekirke i Norderhov og Ask kirkesogn og hovedkirke i Norderhov prestegjeld. Den var tidligere prostesete i Ringerike prosti, som ligger i Tunsberg bispedømme, men i tidligere tider også har ligget under både Hamar bispedømme og Oslo bispedømme. Etter kommunesammenslåingen i 1963/1964 ble imidlertid prosteembedet lagt til Hønefoss kirke. Rett over veien i vest ligger også den gamle ærverdige prestegården, der de eldste delene av hovedhuset kan dateres tilbake mot slutten av 1500-tallet. I prestegården, som i dag er distriksmuseum for Hole og Ringerike kommuner, kan man fortsatt besøke den sagnomsuste «Svenskestua», der Anna Colbjørnsdatter i følge tradisjonen lurte svenskene kvelden før slaget på Norderhov natten til 29. mars i 1716, og beskue kulehullene i veggen etter trefningen. Etter reformasjonen === . Etter reformasjonen var ofte slik at katolske prester fortsatte en tid som sogneprester. Trolig konverterte også flere av dem. Så langt det har latt seg verifisere var den første lutherske sognepresten i Norderhov magister Peder Clemmetssønn, som fungerte der fra 1560. Listen av sogneprester, fra Clemmetssønn og opp til i dag, står på en tavle i kirken. Željko Joksimović. Željko Joksimović (serbisk: "Жељко Јоксимовић") (født 20. april 1972 Valjevu, Serbia). En av de mest populære sangerne i Serbia og Montenegro. Dessuten er han meget populær i Bosnia og andre nærliggende land. Hans største internasjonale suksess kom da han i 2004 kom på andre plass under Eurovision Song Contest 17 poeng etter Ruslana fra Ukraina med sangen "Lane moje" ("Min kjære" / direkte oversatt: "Dådyret mitt".) Han begynte sin karriere tidlig. Allerede da han var tolv år vant han en konkurranse "First Accordion of Europe" i Paris. Fra hans første album ble han en veldig populær musiker over hele Balkan. Han skriver stort sett alt av sin egen musikk og har også laget musikk til flere teaterstykker. Det blir også sagt at han mestrer 11 forskjellige musikkinstrumenter. Han har vunnet flere nasjonale priser for sine komposisjoner. I 2005 skrev han låten "Jutro", men overlot fremføringen til Jelena Tomasevic under kvalifiseringen til Eurovision Song Contest. Sangen vant overlegent semifinalen i Serbia, men under finalen hvor både sanger fra Serbia "og" Montenegro ble fremført, ble sangen helt oversett av fire dommere fra Montenegro og dermed ble det gruppen "No Name" fra Montenegro som gikk videre. Saken var et hett tema lenge i Serbia og Montenegro og avgjørelsen var ganske kontroversiell. Han fortsetter å skrive låter og det siste albumet hans "Ima nešto u tom što me nećeš" ble vel mottatt av både kritikere og fans. Han skrev superhiten "Supermen" sammen med Dino Merlin, og fremførte den sammen med han på et fullsatt Koševo Stadion i Sarajevo. Han bor i Beograd med sine kone og datter. ESC 2008. Han var programleder for Eurovision Song Contest 2008 sammen med Jovana Jankovic. Galåen. Galåen er en bygd som ligger omtrent 7 km sørvest for Røros i Sør-Trøndelag. Bygda har omtrent 200 innbyggere. I Galåen fins blant annet privat barnehage og samfunnshus. Bygda var blant de første med bosetting i Rørosdistriktet, da et rikt næringsgrunnlag gjorde at menneskene tidlig fant nytte i området. På 1700-tallet etablerte kobberverkdirektør Peder Hiort en barokkpark i området. I dag er bygda et livskraftig samfunn med profilerte bedrifter som Galåvolden gård, Hiort-Engan studiogalleri, Galåen Transport. og Røros Media AS / Kulturavisa Breidablikk Liste over sogn i Agder og Telemark bispedømme. Dette er en liste over sogn i Agder og Telemark bispedømme. Vest-Telemark prosti. Sogn i Agder og Telemark bispedømme Tatarstan. Tatarstan er en republikk i den russiske føderasjonen beliggende på slettelandet om lag 800 km øst for Moskva, mellom elvene Volga og Kama, og fram til Uralfjellene i øst. Befolkning. Befolkning: 3 786 488 (Folketellingen i 2010), 3 779 265 (Folketellingen i 2002), 3 637 809 (Folketellingen i 1989). Liste over sogn i Bjørgvin bispedømme. Dette er en liste over sogn i Bjørgvin bispedømme. Vesthordland prosti. Sogn i Bjørgvin bispedømme Stanghelle. Stanghelle er et tettsted i Vaksdal kommune i Hordaland fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Dalevågen på østsiden av Veafjorden. E16 og Bergensbanen går igjennom tettstedet. Stanghelle er det minste av de tre tettstedene i Vaksdal kommune. Kjente stanghellinger er Trond Egil Soltvedt, tidligere fotballspiller, og Harald Stanghelle, politisk redaktør for Aftenposten. Harald Stanghelle var tidligere redaktør i den lokale avisen. Ingeborg Gude. Ingeborg Gude, også kalt Ingse Gude, Ingeborg Gude Caprino og Ingeborg Gude Folkestad, (født 31. august 1890 i Sachsen i Tyskland, død 1963) var en norsk tegner, illustratør, dukkemaker, forfatter og visesanger. Hun var datter av diplomaten Ove Gude (1853-1910) og barnebarn av maleren Hans Gude (1825-1903). Hun var dessuten filmskaperen Ivo Caprinos mor, Remo Caprinos bestemor, filmkollegaen Bjarne Sandemoses svigerinne og illustratøren Iben Sandemoses tante. Ingeborg Gude modellerte de fleste figurene som Ivo Caprino brukte i sine dokkefilmer fra 1940 og framover. Hun var gift to ganger, først med Ivo Caprinos far Mario (1881-1959) og senere med Bernhard Dorotheus Folkestad. Ingeborg Riise overtok etter Ingeborg Gude som modellør i Ivo Caprinos filmer, blant annet i "Flåklypa Grand Prix". Æresborger av Europa. Æresborger av Europa er en utmerkelse som tildeles av de europeiske stats- og regjeringssjefer for helt særlige fortjenester for å fremme europeisk samarbeid. Tittelen tildeles ikke regelmessig, og er bare tildelt to ganger: Til Jean Monnet (1976) og Helmut Kohl (1998). Grønlandshavet. Grønlandshavet er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Island, Jan Mayen, Svalbard og Grønland. I nord danner linja mellom nordspissen av Spitsbergen og nordspissen av Grønland grense mot Polhavet. Mot Norskehavet avgrenses Grønlandshavet av ei linje fra Sørkapp på Svalbard, over Jan Mayen til østspissen av Island. I sørvest danner linja fra nordvestspissen av Island til Kapp Nansen på Grønland (68°15'N) grense mot Atlanterhavet. I mange sammenhenger regnes Grønlandshavet som en del av Norskehavet. I nord danner Nansenryggen fra nordkysten av Svalbard til nordkysten av Grønland overgangen til Polhavet, mens Mohnryggen mellom Jan Mayen og sørspissen av Svalbard avgrenser Grønlandshavet mot Norskehavet. I de sentrale områdene har Grønlandshavet et dyp på ca. 3500 m. Utenfor kysten av Nordøst-Grønland har kontinentalsokkelen en bredde på opptil 200 km, mens kontinentalskråningen ned mot dyphavsbassenget befinner seg nær land utafor Spitsbergen. Islandshavet. Islandshavet er havområdet mellom Island, Jan Mayen og Grønland. Den undersjøiske Island–Grønland-ryggen danner avslutninga på Islandshavet mot Atlanterhavet, mens Norskehavet ligger mot øst og Grønlandshavet mot nord. I visse sammenhenger kan en se betegnelsen Norskehavet brukt om hele havområdet mellom Norge og Grønland. Islandshavet er dominert av Østgrønlandsstrømmen, som bringer kaldt vann med forholdsvis lav saltholdighet sørover langs østkysten av Grønland. Den nordlige og østlige delen av Islandshavet er dekt av drivis om vinteren og våren. Dale. Dale er et tettsted og administrasjonssenteret i Vaksdal kommune i Hordaland. Dale ligger innerst i Dalevågen, og har innbyggere per 1. januar. Både europavei 16 og Bergensbanen går gjennom tettstedet. (Se også Dale stasjon.) Dale (Dalekvam) er et industristed som ble bygget opp rundt Dale kraftverk og Dale Fabrikker. Denne fabrikken er nå delt opp i Dale of Norway, som produserer strikkegensere og andre ullprodukter, og Daletec, som produserer flammehemmende metervare til bruk i arbeidstøy. Dale Fabrikker ble grunnlagt av konsul Peter Jebsen i 1879. Da han så Bergsdalselven fant han en stor kraftkilde til en ny industribedrift, og kjøpte kraftrettighetene fra lokale bønder. Maskiner kom fra England, med båt til Dalevågen og ble videre fraktet med hest og vogn, – kardeverk, spinnemaskiner og 200 vevstoler, samt appretur og fargerimaskiner kom også samme veien. Ivica Kostelić. Ivica Kostelić (født 23. november 1979 i Zagreb) er en kroatisk alpinist. Han er bror til den tidligere toppalpinisten Janica Kostelić. Ivica er slalåm- og kombinasjonspesialist, og har deltatt i flere mesterskap og i verdenscupen i flere år. Han vant gullmedaljen i slalåm under VM 2003 i St. Moritz. I Garmisch-Partenkirchen 2011 tok han VM-bronse i Super-G. Han har tre olympiske sølvmedaljer. Under OL 2006 i Torino tok han sølvmedaljen i kombinasjonen, mens han fikk sølvmedaljer i både superkombinasjonen og slalåm under OL 2010 i Vancouver Hans beste sesong i verdenscupsammenheng kom i 2010/2011-sesongen da han vant verdenscupen sammenlagt og i tillegg kombinasjonscupen og slalåmcupen. Han kom også på tredjeplass i super-G-cupen. Ivica Kostelić er den mannen som har vunnet flest verdenscupseire på en måned med syv verdenscupseire og også den mannen som har fått flest verdenscuppoeng på en måned med 999 poeng, og alt det skjedde i januar måned i 2011. I 2011/2012 vant Ivica Kostelic kombinasjonscupen sammenlagt, mens en skade etter rennene i Sotsji gjorde slik at han bommet på en plass blant de tre beste i verdenscupen sammenlagt og seier i slalåmcupen. P•U•L•S•E. "P•U•L•S•E" er et konsertalbum fra den siste offisielle Pink Floyd-turneen i 1994–95. De turnerte med deres hittil siste studioalbum, "The Division Bell". Turneen strakk seg over perioden mars til oktober 1994 og kulminerte i Earls Court i London den siste måneden med hele 15 forestillinger. Konsertalbumet, utgitt på CD i 1995, inneholder opptak fra konserter i London, Roma, Hannover og Modena – alt mikset sammen til ett sammenhengende stykke. Den første utgaven av CD-en ble levert i et spesiallaget pappomslag med en rød, blinkende lysdiode på hyllesiden. Lyset sluttet å blinke etter omtrent 18 måneder, men det var, og er, mulig å sette inn et nytt batteri. Det er totalt sett gitt ut 2 stykk CD-versjoner, 2 kassett-versjoner og 2 LP-versjoner av albumet av EMI. "P•U•L•S•E" ble også filmet og gitt ut på VHS- og DVD-formatet. Volkswagen Golf. I forbindelse med turneen lanserte sponsoren Volkswagen en Golf Pink Floyd-utgave. Dette var en modifisert standardutgave av deres 1995-modell Golf, med et oppgradert lydavspillings-anlegg og spesiallakert med et Pink Floyd-emblem på baksiden. Island–Grønland-ryggen. Island-Grønland-ryggen er en undersjøisk rygg mellom Nordvest-Island og østkysten av Grønland. Ryggen har en sadelhøyde på 600 m, og skiller Atlanterhavet fra Islandshavet i nordøst. TTELA. TTELA er en avis i Trollhättan og Vänersborg i Sverige. Israels president. Israels president (hebraisk: נשיא המדינה‎, "Nesi HaMedina", ordrett: «Statens president») er Israels statsoverhode. Før 17. februar 1949 var tittelen "Formann av det provisoriske statsråd". Presidenten er stort sett en titulær gallionsfigur, mens den virkelige makten ligger hos Israels statsminister. Den nåværende og 9. presidenten er Shimon Peres, som besatte embedet den 15. juli 2007. Presidenten velges av Knesset for en syvårsperiode, og embedet er begrenset til én enkelt periode. Valg av president. Kontoret til Israels president (2007). Presidenten velges av et absolutt flertall i Knesset. Dersom ingen kandidat har absolutt flertall etter tre avstemninger, velges presidenten med et simpelt flertall. Presidentembedet varer i 7 år, og en president kan ikke gjenvelges for en ny periode. Før året 2000 var embedsperioden 5 år, og presidenten kunne inneha embedet i to perioder (10 år). Presidenten går av når embedstiden er avsluttet, ved å trekke seg før embedstidens utgang, eller dersom tre fjerdedeler av Knesset krever presidentens avgang. Israel har ingen visepresident. Dersom presidenten trekker seg før embedsperiodens slutt, eller avsettes av Knesset, blir Knessets ordførende leder utnevnt til fungerende president. Enhver person med Israelsk statsborgerskap kan stille som presidentkandidat. Presidentens oppgaver. Selv om presidentens makt er begrenset, har embedet en viktig moralsk samlende og seremoniell funksjon, som kan sammenlignes med monarkier i Europeiske parlamentariske demokratier. Liste over Israels presidenter. Israel har hatt 9 presidenter (og 4 fungerende presidenter) siden staten ble opprettet i 1948. Fotnoter. Israel Mohnryggen. Mohnryggen er en undersjøisk rygg som løper mellom Jan Mayen og sørspissen av Spitsbergen. Ryggen har en sadelhøyde på noe over 2000 m, og skiller dyphavsbassenget i Norskehavet fra Grønlandshavet i nord. Den er oppkalt etter den norske meteorologen Henrik Mohn. Louise Fréchette. Louise Fréchette (født 16. juli 1946 i Montréal) er en canadisk diplomat. Hun studerte historie ved Université de Montréal og europeisk integrasjon ved Europa-colleget, og trådte inn i den diplomatiske tjenensten i 1971. Hun var først stasjonert ved ambassaden i Athen før hun ble knyttet til Canadas FN-delegasjon i Genève i 1978. I 1985 ble hun utnevnt til Canadas ambassadør til Argentina. Hun fikk i oppdrag å forsøke å overtale Fidel Castro til å støtte Golfkrigen, men mislyktes. Hun imponerte likevel utenriksministeren, og ble utnevnt til FN-ambassadør i 1992. Hun ble i 1995 utnevnt til assisterende visefinansminister, og ble senere, som første kvinne, Canadas viseforsvarsminister. I årene 1997–2006 var hun visegeneralsekretær i FN, med ansvar for gjennomføring av en rekke reformer. Theodosius den store. Theodosius I den store (11. januar 347-17. januar 395) var romersk keiser fra 379, først kun i øst, men etter Valentinian IIs død i 392 ble han enehersker over hele riket. Han var den siste keiseren som hersket over hele Romerriket. Hans regjering falt sammen med folkevandringenes første fase og ble preget av fornyelse innad og begynnende sammenbrudd utad. Ved tronbestigelsen ble han kristen, og som lovgiver bygde han opp den nye kristne romerske stat, mens han ustanselig måtte kjempe mot germanske innfall og andre som gjorde krav på tronen. Theodosius er kjent som den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. I 380 ble søndagen obligatorisk helligdag, og i 392 ble den kristne lære stats- og enereligion. Samtidig innførte Theodosius dødsstraff for all hedensk religionsutøvelse. I 394 ble de olympiske leker forbudt som hedenske fester. Han var flere ganger i strid med sine medregenter av religiøse årsaker og måtte ved en leilighet ydmyke seg overfor kirkefaderen Ambrosius, som fikk ham til å gjøre bot etter en massakre – et tidlig eksempel på geistlighetens autoritet i forbindelse med en keiser. Ved hans død ble riket delt mellom hans to sønner, Arcadius og Honorius. Hans slekt kom til å ha makten i de to romerske rikene i omkring femti år. Delingen av Romerriket ved Theodosius' død Norges Blindeforbunds Ungdom. Norges Blindeforbunds Ungdom (NBfU) er en norsk frivillig organisasjon av synshemmede som jobber for full samfunnsmessig likestilling og sosial inkludering av unge synshemmede. NBfU har ca. 450 medlemmer i alderen 14–35 år spredt over hele landet. Noen er blinde, men et stort flertall er svaksynte. Norges Blindeforbunds Ungdom er ungdomsorganisasjonen til Norges Blindeforbund og er medlem av paraplyorganisasjonene Unge funksjonshemmede, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og Nordic Visually Impaired Youth (SUN). Vi samarbeider også av og til om enkeltprosjekter med unge synshemmede i andre europeiske land. NBfU har et sentralt ledd og syv regioner. Det sentrale leddet fokuserer på interessepolitiske saker for å bedre unge synshemmedes hverdag, skolerer regionale tillitsvalgte og avholder sentrale kurs med ulike temaer som gjør unge synshemmede bedre rustet til å møte de utfordringene de møter i hverdagen. Dette gjelder både utfordringer ungdom generelt møter, men også utfordringer som er særegne for synshemmede. Vi har blant annet avholdt kurs i sex og samliv, klær og stil, rettigheter i utdanning og arbeid og nonverbal kommunikasjon. Regionene arrangerer aktiviter som shoppingturer, kafé- eller restaurantbesøk, sykkeltur til Danmark, snøscooterkjøring, friluftsliv, helse og velvære. Regionene driver også av og til interessepolitikk ved for eksempel å arrangere aksjoner for å synliggjøre viktigheten av tilgjengelig kollektivtransport, tilgjengelige minibanker, adgang for førerhunder ol. NBfUs administrasjon har kontorer i Oslo. Vi har ansatt en organisasjonskoordinator i en 75% stilling som er ansvarlig for den daglige driften av organisasjonen som oppfølging og gjennomføring av vedtak fattet av NBfU-styret, medlemskontakt, planlegging og gjennomføring av kurs og konferanser, samt å bistå de regionale styrene med informasjon og veiledning. NBfU får mange eksterne henvendelser fra lærere, elever/studenter, organisasjoner, kompetansesentra og media som ønsker informasjon om ungdommer med synshemming og deres situasjon. Vi samarbeider også med en rekke avdelinger og fylkeslag i Norges Blindeforbund. NBfU publiserer sitt eget medlemsblad, Blindfo, elektronisk og på lyd ti ganger i året. Organisasjonen er delt inn i 6 regioner. Jo Leinen. Jo Leinen (født 6. april 1948 i Bisten) er en tysk advokat og politiker (SPD). Han har fra 1999 vært medlem av Europaparlamentet, hvor han er formann for komitéen for konstitusjonelle spørsmål. Utdannelse og yrke. Han studerte jus og tok sin første juridiske statseksamen i 1972. Deretter studerte han europeisk integrasjon ved Europa-colleget i Brugge frem til 1973. I 1976 tok han sin andre juridiske statseksamen, og virket fra 1977 til 1984 som advokat i Freiburg im Breisgau. Samtidig var han visepresident for det europeiske miljøkontoret i Brussel fra 1979 til 1984. Politisk virke. Leinen var Europasekretær i SPDs ungdomsorganisasjon fra 1977 til 1979. I samme periode var han også president for Jeunes Européens Fédéralistes. Han var medlem av SPDs miljøkommisjon (1977–85), styret i SPD i Saarland (1985–99) og SPDs Europakommisjon (1996–98). Fra 1985 til 1994 var han miljøvernminister i den tyske delstaten Saarland, og deretter medlem av landdagen i samme delstat frem til han ble innvalgt i Europaaparlamentet. Fra 1997 har han vært president for Unionen av europeiske føderalister. I 2003 ble han også valgt til visepresident i den internasjonale Europabevegelsen. Steve Vai. Steven (Steve) Siro Vai (født 6. juni 1960) er en amerikansk gitarist, låtskriver og plateprodusent. Vai hadde Joe Satriani som læremester i sin ungdom, og debuterte sammen med Frank Zappa som 18-åring. Senere har han hatt suksessrik karriere der han blant annet har vunnet en Grammy Award (ut av ni nominasjoner). Karriere. Vai er en av de ypperste representantene innen stilarten shredding. Andre gitarister innen shredding er Paul Gilbert, Yngwie Malmsteen, John Petrucci, Eddie Van Halen. Vai har vært studiomusiker for artister som Ozzy Osbourne, Frank Zappa, Alice Cooper, David Lee Roth, Whitesnake og mange andre. Vai og Satriani har også reist sammen på turneen G3, som består av de to som faste innslag sammen med en tredje gitarist. Blant dem som har vært med på turneen er Eric Johnson, Yngwie Malmsteen og John Petrucci. Keyboardisten Tommy Mars, fra Frank Zappa-bandet, ble med Steve Vai da han startet sin solokarrière, og deltar på flere av de første platene. Gitarer. Vai er kjent for å ha designet JEM-serien fra Ibanez. Kjennetegn er håndtaket i gitarkroppen (monkeygrip), «Vine of Life»-inlay i fingerbrettet, Floyd Rose og HSH mikrofonoppsett (humbucker – single coil – humbucker). Vai har også designet Ibanez Universe-serien og den akustiske gitaren kalt «Euphoria» under samme merke. Ibanez Universe-gitarene har 7 strenger. «Euphoria» er en akustisk gitar. Hans to hovedgitarer er «Evo» og «Flo». «Evo» er en Ibanez JEM 7VWH, mens «Flo» er en Ibanez Jem 777FP som er hvitlakkert slik at den er omtrent identisk til 7VWH-serien. «Flo» har også det innebygde sustainersystemet fra Fernandes. Når systemet aktiveres kan en tone holdes så lenge man ønsker ved hjelp av den spesialdesignede pickupen. Demonstrasjon av dette kan høres på bla. a. låten «Whispering a Prayer» (Alive in an Ultra World). «Flo» og «Evo» har vært gjennom en rekke modifikasjoner, «Evo» har fått utbyttet hals en rekke ganger, og «Flo» har blant annet hatt en Jem 555 hals, som man kan se på turneen hans i Romania. En teipbit er festet på neckhumbuckeren på Flo og Evo, for at strengen ikke skal sette seg fast under pickupen hvis Vai slår an litt hardt på den lyseste E strengen. Diskografi. Steve Vai i Madrid i 2004 Wyville Thomson-ryggen. Wyville Thomson-ryggen er en undersjøisk rygg som løper i nordvestlig retning fra kontinentalsokkelen nordvest for Skottland til Færøyene. Ryggen danner en terskel i Færøyrenna som forbinder Atlanterhavet med Norskehavet. Det meste av det atlanterhavsvannet (Golfstrømmen) som strømmer inn i Norskehavet passerer over Wyville Thomson-ryggen. Ryggens laveste punkt ligger på 600 m. Den vertikale mektigheten på den delen av Golfstrømmen som når Norskehavet vil dermed være mindre enn dette. Under Golfstrømmen går en motstrøm av bunnvann fra Norskehavet ut i Atlanterhavet. First Impressions of Earth. "First Impressions of Earth", som betyr «førsteintrykk av jorden», er det tredje albumet av det amerikanske rockebandet The Strokes. Albumet kom ut i 2006. Den første singelen, «Juicebox», ble en suksess og raget høyt på singellistene i De forente stater og Europa. Sporliste. Alle låter er skrevet av Julian Casablancas med mindre noe annet er oppgitt. Carl Grimberg. Carl Gustaf Grimberg (født 22. september 1876, død 11. juni 1941) var en svensk historiker som er kjent for sine historiebøker "Svenska folkets underbara öden" og sin "Världshistoria" som også ble utgitt i Norge og Danmark. Grimberg var dosent i historie og forlot en lovende universitetskarriere for helt å egne seg til folkeutdannelse. Hans store verk i ni bind, "Svenska folkets underbara öden", utkom i løpet av 11 år, fra 1913 til 1924, med supplementbind i ytterligere seks år, fra 1932 til 1938. Verket gjorde forfatteren ikke bare kjent i Sverige, men også meget populær og til sin tids Anders Fryxell eller Herman Lindqvist, men med det unntak at Grimberg faktisk var historiker. Navnet Grimberg er blitt synonymt med populærhistoriker. Grimberg så historien fra kongenes og statsledernes synsvinkel. Historien ble fremstilt som et drama der kongenes beslutninger og personlighet avgjorde utfallet av storpolitiske hendelser. Grimberg begrunnet denne fremstillingsformen ved innlevelse i «viktige personers» liv, ville en kunne «lære av historien». Den norske forlagsdirektøren på J. W. Cappelens Forlag AS, Henrik Groth, gjorde Grimberg kjent over hele Norden i løpet av 1950-tallet. Groth mente Cappelen trengte et historieverk og fant en traust, svensk utgivelse. Han tok denne, splittet den opp på 22 bind i format og størrelse med en tradisjonell roman, fylte disse opp med illustrasjoner som uavhengig av teksten kommenterte den, og fikk oppdaterte Grimbergs svakere punkter av rektor Haakon Holmboe og andre historikere. Historieverket i Groths innpakning skapte forlagshistorie ved at det solgte over all forventning og kom ut i flere opplag. Groths konsept ble eksportert tilbake til Sverige og tilsvarende utgivelser kom også ut i Danmark. Grimberg ble også oversatt til andre språk, blant annet finsk. Utgivelser i Norge. Den første norske utgaven av Grimbergs verdenshistorie hadde tittelen "Menneskenes Liv og Historie", og ble utgitt i årene 1955–1962. Utgivelsen bestod av 22 bind. Etter omtalen av Neandertalerne, gjengis verdenshistorien fra det gamle Egypt frem til andre verdenskrigs slutt. En revidert utgave («Annen reviderte og forøkede utgave») ble påbegynt i 1958, "«vesentlig på grunn av de fremskritt forskningen har gjort siden den gang Grimbergs bok ble skrevet»," men også fordi man ønsket å skrive verdenshistorien etter andre verdenskrig. Bind 16–20 ble for det meste revidert av historikeren Ragnar Svanström: "«Dette bindet inneholder de siste kapitler Carl Grimberg selv rakk å skrive før sin død.... Fil. dr. Ragnar Svanström har redigert bindet og har også skrevet det meste. Bare siste del... er skrevet av fil. lic. Bernhard Tarschys»." Bind 21 ble skrevet av Chr. A. R. Christensen og A. St. Langeland. Et historisk atlas (bind 22) ble utgitt av Oddvar Bjørklund, Haakon Holmboe og Anders Røhr i 1962. Tilleggsbind 1 ble skrevet av A.St. Langeland, og utgitt i 1969. Tilleggsbind 2 ble skrevet av A. St. Langeland og Haakon Holmboe, og utgitt i 1969; en ny utgave ved Harald Munthe-Kaas, ble utgitt i 1981. Tilleggsbind 3 ble skrevet av Jarle Simensen, og utgitt i 1970. Tilleggsbind 4 ble skrevet av Arild Hvidtfeldt og Niels Amstrup og utgitt i 1974. Tilleggsbind 5 ble skrevet av Arild Hvidtfeldt og utgitt i 1977. I årene 1958–1977 utga J. W. Cappelens forlag andre utgave i form av 22 bind + 5 tilleggsbind med samme tittel, layout og innbinding. Tredje utgave (1965–1967) var en revisjon av de 22 første bindene. Fjerde utgave bestod av en ny revisjon av de 22 første bindene (1975–1976); i tillegg ble "Verdenshistorien etter 1945", av den danske historikeren Erling Bjøl, tilføyd som bind 23–25 (1973–1974). Femte utgave (ISBN 82-02-04109-0), bestående av 25 bind og 5 tilleggsbind, ble utgitt i 1978. Den norske Bokklubben utga en utgave for sine medlemmer: Denne utgaven var på 33 bind og kom i bortimot 20 000 eksemplarer fordelt på to opplag. Et første opplag fra (1983) til (1987) og et andre opplag fra (1987) til (1990). Cappelen gav ut en jubileumsutgave av de opprinnelige 22 bind i 1990. Safvet-beg Bašagić. Dr. Safvet-beg Bašagić (6. mai 1870 – 9. april 1934), blir betraktet som «bosnisk renessansens far», og en av de største bosniske poeter. Han var grunnlegger av magasinet "Gajret" og det kulturelle samfunnet som bygde seg opp rundt det. Han var den valgt presidenten av "Sabor" i 1910. Bašagić er begravet i haremet i Gazi Husrev-beg moskéen i Sarajevo. Han er også kjent for hans leksikon som inneholdt over syv hundre biografier som han samlet over tid. Han er bestefar til Sanja Haveric og oldefar til Lejla og Nedim Haveric. Han tok sin utdannelse i Wien. Han underviste i orentalske språk ved Universitet i Zagreb og var en samarbeidspartner til Silvije Strahimir Kranjčević. Bašagić var kurator ved det Arkeologiske Museum i Sarajevo fra 1919 til 1927. Nasjonalparker i Bhutan. Bhutans 9 verneområder omfatter 26 % av landets areal. Områdene berører i alt 17 av landets 20 fylker. Disse tre siste er på planleggingsstadiet Eksterne lenker. Bhutan Project Orbiter. Project Orbiter var en tidlig konkurent til Project Vanguard som hadde som mål å lage den første kunstige satellitten. Prosjektet ble ledet av den amerikanske hæren og marinen. Prosjektet ble nedlagt i 1955 da en komité bestemte seg for å gå videre med Project Vanguard. Bæreraketten Jupiter-C startet egentlig i dette prosjektet. Mongar. Mongar dzongkhag ligger i Øst-Bhutan Mongar (eller "Monggar") er et av 20 dzongkhag ("fylker") i Bhutan. Fylkeshovedstaden Mongar har landets yngste dzong, fra 1930. Kleine-Levins syndrom. Kleine Levins syndrom er en sjelden sovesykdom. Den som er rammet vil med jevne mellomrom havne i dyp søvn og kan sove i ukevis. Den rammede bør få sove ferdig og bør kun vekkes for nødvendige gjøremål. I Norge er det fire kjente tilfeller av syndromet. Pemagatshel. Pemagatshel dzongkhag sør-øst i Bhutan Pemagatshel (tidligere "Pemagatsel" eller "Pema gatsel") er et av 20 dzongkhag ("fylker") i Bhutan. Fylket skal angivelig ha om lag 35 000 innbyggere. Misjonærer fra Den norske Santalmisjon har drevet lokalsykehus i dette fylket siden 1967. Ballsport. Ballsport er et samlebegrep for alle typer sporter som involverer bruken av en type ball. Ishockey anses ofte som en ballsport, selv om det der brukes en puck istedenfor en ball. Balltresporter. Balltresporter er sporter hvor ballen manipuleres ved å slå på den med et balltre. Populære sporter inkluderer baseball, cricket, rounders og softball. I Norge er også ballspillene slåball og dødball vanlig, spesielt blant barn. Tomålssporter. Målsporter er sporter hvor to lag skal få ballen inn i hvert sitt mål for å skåre poeng. Målet kan være en kurv som ballen kastes inn i (slik som i basketball og kurvball), en sone som ballen føres inn i (slik som i amerikansk fotball og rugby) eller et definert mål markert med stenger som ballen skal inn i (slik som i bandy, fotball, hockey, innebandy og håndball). Volleysporter. Volleysporter er sporter hvor to soner av banen er avskåret av et nett som ballen må slås over. Kjente volleysporter er badminton, tennis, jeu de paume, bordtennis og volleyball. Presisjonssporter. Presisjonssporter er sporter hvor ballen må treffe et bestemt mål, slik som i bocce og bowling. Hockey. Hockey er et samlebegrep for flere beslektede ballsporter som har det til felles at spillerne prøver å føre en ball eller puck inn i et mål ved hjelp av en kølle. Den mest populære varianten av hockey i Norge er ishockey. Andre varianter er landhockey og banehockey. Hockey har en del fellestrekk med bandy. Landhockey, ballspill med køller og massiv ball (ca. 160 g) på gress- el. kunststoffbane. Antakelig spilt i Østen allerede ca. 2000 år f. Kr. Populært i Storbritannia i 1870-årene, nå en av verdens mest utbredte idretter, bl.a. det mest populære lagspillet for kvinner. Nasjonalsport i India og Pakistan. Reglene minner om reglene for → bandy. Lagene består av 11 spillere, alle (også målvakten) spiller med køller (opptil 95 cm lange) som er flate på den ene siden og avrundet på den andre siden i bladet. Ballen skal slås i motstanderens mål (3,66×2,14 m) og det spilles 2×35 min. Int. forbund stiftet 1924, OL-gren fast fra 1928 (kvinner 1980). VM arr. fra 1971 (kvinner 1974). Organisert i Norge gjennom Norges Bandyforbund siden 1986. NM arr. fra 1989. Jason Becker. Jason Becker (født 22. juli 1969) er en amerikansk neoklassisk gitarist. Allerede 16 år gammel hadde han sitt gjennombrudd som en virtuos gitarist. Han spilte i bandet Cacophony sammen med tidligere Megadeth-gitarist Marty Friedman, noe som resulterte i to studioalbum. Da Becker var 20 år gammel, ble han invitert til å bli med i bandet til den tidligere Van Halen-vokalisten David Lee Roth. I forkant av en turné begynte han å føle seg svak i armer og ben. Han ble kort tid senere diagnostisert med nervesykdommen amyotrofisk lateralsklerose (ALS). Han måtte gi opp gitarlivet og er nå fullstendig lam. Jason Becker fikk beskjed om at han ville dø om 5 år, noe som ikke har funnet sted. Tilstanden har vært stabil siden 1997, noe som er svært sjeldent med ALS. Mentalt sett er han fullstendig klar, og komponerer fortsatt musikk. Lon Chaney sr.. Leonidas Frank «Lon» Chaney, Sr. (født 1. april 1883, død 26. april 1930) var en amerikansk stumfilmskuespiller. Første år. Lon Chaney ble døpt Leonidas Frank Chaney i Colorado Springs i Colorado av døve foreldre, Frank Chaney (av engelsk og fransk opprinnelse) og Emma Kennedy (av irsk opprinnelse), og på grunn av foreldrenes døvhet ble Lon tidlig dyktig i pantomime, noe han senere utnyttet som skuespiller fra 1902. I de påfølgende år reiste Chaney rundt med populære Vaudeville-show. Ekteskap. a> ("The Phantom of the Opera)" 1925. I 1905 møtte Lon og giftet seg med sangeren Cleva Creighton og året etter ble deres første og eneste sønn født, døpt Creighton Chaney, men kjent som Lon Chaney Jr. Familien Chaney fortsatte å turnere noen år til, men bosatte seg i 1910 i California. Ekteskapet begynte å halte og i april 1913 dro Cleva ned til sentrum av Los Angeles og til Majestic Theater hvor Lon drev «Kolb and Dill Show», og forsøkte å begå selvmord ved å svelge kvikksølv ("Bichloride of Mercury"). Forsøket feilet, men ødela hennes sangkarriere. Skandalen og den påfølgende skilsmisseoppgjøret tvang Chaney ut av teateret og inn i filmindustrien som han hadde hatt småjobber allerede fra 1912. Til filmen. Lon Chaney som «Mr. Wu» som dirigerer et kvinnelig orkester. Chaney blir hovedsakelig husket som en pioner innenfor skrekkfilm, blant annet stumfilmversjonen av "Pukkelryggen fra Notre Dame" og "Operafantomet". Hans egenskap til å forandre seg uten større sminke ga ham kallenavnet «Mannen med de tusen ansikter». Han opptrådte i flere filmer regissert av Tod Browning, spilte ofte ufyselige eller maltrakterte figurer (eller begge deler), inkludert karnevalsknivkasteren Alonzo Den Armløse i "Den ukjente" (1927) sammen med Joan Crawford. Chaney døde av komplikasjoner fra strupekreft og ble gravlagt i Forest Lawn Memorial Park Cemetery i Glendale i California. Lon Chaney har en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1994 ble han hedret med et amerikansk frimerke, tegnet av karikaturtegneren Al Hirschfeld. Namsos-ulykken. Namsos-ulykken var en flyulykke som rammet Widerøes Flyveselskap den 27. oktober 1993. Widerøes Twin Otter, de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter, LN-BNM i rute fra Værnes til Namsos var under innflyvning til Namsos flyplass kl. 20.30 da det traff tretopper og havarerte i et skogholt på Berg i Overhalla kommune. Journalist i lokalradioen «Klompen», Kjartan Trana, hoppet på en av brannbilene og dekket saken i fra ulykkesstedet. Flyet hadde et mannskap på fire og 17 passasjerer. To av mannskapet og fire av passasjerene omkom i ulykken. Hendelsesforløp. Under innflyvning til Namsos flyplass kom flyet for lavt i forhold til flyplassen, traff tretopper og havarerte. Som følge av at flyet traff tretoppene i et stort skogsfelt, mistet det mye fart, som førte til at mange overlevde ulykken. Ulykkesundersøkelse. Ulykken ble undersøkt av Havarikommisjonen for sivil luftfart. Rapporten som kom ut i 1996 påpeker en rekke bakenforliggende faktorer som kan ha hatt innflytelse for at ulykken skjedde. Rapporten har 26 tilrådninger. Serpentinitt. Serpentinitt er en metamorf bergart og består av serpentin, magnesitt, talk og kloritt. Spesielle egenskaper er at den er motstandsdyktig mot svake syrer i husholdning og industri. Denne bergarten har som bearbeidet (polert) overflate en kraftig mørk grønn farge og lysere, nesten hvite, spraglete mønstertegninger. Grønn farge kommer av serpentin. Kobber gir også en grønn farge. Færøyrenna. Færøyrenna er en stor dalforma forsenkning på havbunnen sør for Færøyene. Renna løper nordøst-sørvest, og skiller kontinentalsokkelen utafor Skottland – Shetland fra det grunnere havet omkring Færøyene. Bunnen ligger på omkring 800 m, men vest for Færøyene krysses den av en fjellterskel, Wyville Thomson-ryggen. Færøyrenna har en avgjørende betydning for utveksling av vannmasser mellom Atlanterhavet og Norskehavet. Den norske greina av Golfstrømmen passerer inn gjennom Færøyrenna. Samtidig går en dypstrøm fra Norskehavet ut i Atlanterhavet langs bunnen av renna. Marmorkirken. Marmorkirken (Frederiks kirke), er en kirke i Frederiks sogn i København med adresse Frederiksgade. Kirken ligger som et fokuspunkt i den delen av København som kalles Frederiksstaden. Da man på midten av 1700-tallet anla Frederiksstaden ville man bygge en monumental kirke ved enden av bydelens tverrakse, Amalienborgaksen. Kirken skulle markere oldenborgernes 300 år på tronen og Frederik den V la ned grunnstenen den 30. oktober 1749 som en del av jubileumsfeiringen. Det skulle imidlertid gå nesten 150 år før kirken kunne innvies den 19. august 1894. Arkitekten bak gjenreisningen var Ferdinand Meldahl som klarte å skape en kuppelbygning i romersk barokk med inspirasjon fra Peterskirken i Roma. Gjenoppbyggingen av Marmorkirken anses som Meldahls hovedverk. Det opprinnelige prosjektet. a> rager nesten like høyt opp, virker Jardins versjon mye større. Kirkeruinen ca. 1875, umiddelbart før byggestart Hoffbyggmester Nicolai Eigtved fikk i oppgave å tegne kirken og lede byggeprosjektet. Man kjenner til minst 5 tegninger fra hans hånd fra årene 1750–1754. Kirkebyggingskommisjonen var imidlertid ikke helt tilfreds med Eigtveds prosjekter som var i en gammeldags rokokkostil. Det ble derfor innhentet forslag fra blant annet de franske arkitektene Ange-Jacques Gabriel og Nicolas-Henri Jardin. Man kjenner også til prosjekter fra Laurids de Thurah og Georg David Anthon. Felles for de fleste av prosjektene var kirkens grunnplan; et rundt sentralt kirkerom med en stor tamburbåret kuppel, flankert av to mindre klokketårn og med tempelinnganger på øst–og vestsiden. Da Eigtved døde 7. juni 1754 ble Thurah satt inn som leder av byggingen. Men det skjedde ikke noe inntil Jardin ble hentet til Danmark og overtok ansvaret den 1. april 1756. Byggingen ble videreført etter Jardins egne tegninger som han publiserte i form av graveringer i henholdsvis 1765 og 1769 under navnet "Plans, coupes et élévations de l'église royale de Fréderic V". Det var Frederik den V som finansierte det kostbare prosjektet og da han døde i 1766 ble han etterfulgt på tronen av Christian VII. Han var ikke særlig interessert i å føre det videre. Byggingen fortsatte derfor for halv maskin inntil det stoppet helt i 1770 etter ordre fra kabinettminister Johann Friedrich Struensee. Man var på dette tidspunktet nådd opp til toppen av de nederste søylene i rotunden og inngangen på østsiden og litt lavere på vestsiden. Det skulle nå gå over hundre år før det igjen ble bygget på kirken. Ikke at det skortet på idéer til videreføring av bygningen i mellomtiden; det kjennes til planer fra stort sett alle av tidens kjente arkitekter, bl.a. C.F. Harsdorff og G.F. Hetsch, men ingen av dem ble realisert. Den eksisterende kirken. I 1874 kjøpte finansmannen C.F. Tietgen kirkeplassen med ruinen av staten. Staten hadde overtatt eierskapet fra kongehuset i 1849 med det formål å videreføre byggingen, noe som også ble satt som betingelse for kjøpet. Tietgen ønsket at kirken ikke bare skulle være et minne om kongehuset, men også et monument over N.F.S. Grundtvig og grundtvigianismen. Tietgens plan var å la arkitekt Christian Zwingmann lede byggingen og benytte Ferdinand Meldahl som konsulent. Men da Zwingmann måtte legge ned sin arkitektvirksomhet i midten av 1870–årene pga. sykdom, overtok Meldahl ledelsen. Han hadde også sine egne meninger om hvordan bygningen skulle ferdigstilles. Meldahl overlot den daglige ledelse av byggingen til sin nære medarbeider arkitekt Albert Jensen. Meldahls plan innebar at sidetårnene ble sløyfet og rotunden ble redusert i høyden. Planene ble for øvrig løpende justeret under byggingens gang. Tempelinngangen ble redusert til fire søyler i stedet for seks og helt sløyfet på St. Kongensgadesiden. Tamburen ble også lavere enn Jardins, men allikevel lyktes det Meldahl å komme nesten like så høyt i været takket være en oppadstrebende kuppelform og fremfor alt vesentlig høyere tårn og spir. Byggeplassen ble åpnet igjen på slutten av 1877. I forbindelse med kjøpet i 1874 hadde Tietgen fått en 10 års frist til å fullføre kirken, men det tok allikevel 20 år. Blant annet viste det seg at ruinen var betydelig mer forvitret enn man hadde antatt på forhånd og man måtte derfor rive ned mer enn man hadde regnet med. Dessuten ble Tietgens forretninger påvirket av den internasjonale økonomiske depresjonen i disse årene og dette gjorde det vanskelig å skaffe midler til byggingen. Imidlertid overvant man forhindringene og den 19. august 1894 kunne kirken innvies – 145 år etter at grunnstenen ble lagt ned. Kirken var på dette tidspunkt fremdeles Tietgens private eiendom og han overdro den på samme dag til staten. Kirkebygningen. Kirkens nederste del fremstår som en sirkulær ringmur med to firkantede tilbygg mot øst og vest hvor inngangspartiene er. Det er dessuten mindre dører på nord–og sydsiden. Hovedinngangen mot øst er forsynt med en søylebåret frontispis. Disse delene er kledd med grå marmor (Norsk Gjellebekkmarmor). Rotunden og tilbyggene toppes av en balustre som er utsmykket med vaser. Over rotunden reiser tamburen seg som er delt i 12 deler med rundbuede nisjer med mindre rektangulære vinduer. Materialene er Fakse kalksten og Ølandssten. Tamburen toppes også av en balustre med vaser. Tamburen bæres sammen med kuppelen av tolv innvendige søyler. Spennet er 31 m, noe som gjør den til Skandinavias største kirkekuppel. Kuppel og spir er kledd med kobber med forgylte detaljer. I tårnet er kirkens klokker. Spiret toppes av et kors med en strålekrans mellom armene. På den nedre delen finnes et filigranornament hvor C.F. Tietgens initialer er risset inn. Innvendig avgrenses det sirkulære kirkerommet av de tolv søylene som bærer tambur og kuppel. Mellom søylene og yttermuren er det en en smal gang. Over denne finnes en lav pulpituretasje. Gulvet er grå terrazzo med sorte markeringer av gangarealer. I det hevede korområdet inngår det brune felter i mønsteret. Loftshvelvingen starter rett over tamburens glassmosaikkvinduer, som er kirkerommets primære dagslyskilde, da lyset fra de fleste av vinduene i rotunden blokkeres av de tolv søylene. Loftkuppelen er oppdelt i 12 felter av gipsstukk og i hvert felt er det et maleri av en apostel og over det et englebarn. Maleriene er utført av C.N. Overgaard, apostlene etter utkast av Henrik Olrik. Olrik døde da halvparten var gjort ferdig, så Anton Dorph utførte de seks resterende etter Olriks utkast. Alter og prekestoler. a>s prekestol fra 1930-31 er utført i marmor og murt opp ved den nordvestlige søylen Altertavlen er utført i furu og stukk som er dekorert som marmor i forskjellige farver. Den er tegnet av Meldahl og utført av billedhugger Hans Christian Petersen og snekker H.N. Andersen, stafferingen av maler C.N. Overgaard. Tavlen rammer inn alteret og det nesten 3 m høye alterkorset som er bak, som er utført av arkitekten Harald Garde. På grunn av akustikken i kirken ble den innredet med to prekestoler i fremspring i korskranken på hver sin side av alteret. Dette fungerte imidlertid ikke tilfredsstillende og allerede året etter (1895) ble den sydlige sløyfet og den andre forsynt med en bakside og en lydhimmel tegnet av Meldahl. Delene var rikt utsmykket og ble utført av billedhugger Petersen og snekker Lars Jørgensen. Samtidig hengte man opp draperier i arkadene mellom søylene for å forbedre akustikken. I 1930-31 ble Meldahls prekestol demontert og kassert og en ny ble murt opp i marmor ved den nordvestlige søylen. Den er tegnet av Emanuel Monberg og svært enkel av utforming. Døpefonter. a> i grå–hvit marmor fra Sveits. Den opprinnelige døpefonten var en gave til Tietgen og man hadde valgt både kunstner – Stephan Sinding – og utforming uten Meldahls godkjennelse. Verket var utført i bronse og omfattet i tillegg til selve fonten en to meter høy mannlig dåpsengel. 1925 ble det reist en alternativ døpefont i korskrankens sydlige fremspring. Den er utført i grå–hvit marmor fra Sveits. Modellen er laget av Joakim Skovgaard etter forbilde av en «gammelkristelig font på Sicilia». Sindings bronsefont ble i mange år bevart i kirken rett nord for hovedinngangen, men ble senere flyttet til kirkens lille museum, som man passerer på vei til kuppelen. Orgler. a> etter tegninger av Rolf Graae Relieffene i ek som er datert til ca. år 1500 fremstiller nedtagelsen fra korset. Til høyre jomfru Maria sammen med evangelisten Johannes. Kirkens opprinnelige orgel ble bygget i 1894 av Knud Olsen, København, etter Meldahls tegninger. Orgelet hadde 29 stemmer. Fasaden er inspirert av forbilder i Venezia og Roma og smykket ut med utskjæringsarbeider av H.Chr. Petersen. Orgelpulpituret er innfelt i en av åpningene mellom pilarene mot nord. I 1963 ble et nytt orgel installert. Det er bygget av Marcussen & Søn etter tegninger av Rolf Graae. Det gamle orgelets fasade ble bevart, men piper fra elleve av stemmene ble gjenbrukt i det nye orgelet som har 51 stemmer. Det nye orgelet er plassert i åpningen mellom pilarene like syd for hovedinngangen. Relieffer fra middelalderen. Marmorkirken har to relieffer fra en tidligere altertavle datert til ca. år 1500. Relieffene er i ek, utgjør et samlet hele og måler henholdsvis 115 x 40 x 11 cm og 88 x 35 x 11 cm. Releiffet viser nedtagelsen fra korset og i delen til høyre ser man jomfru Maria sammen med evangelisten Johannes. Skulpturene som omkranser bygningen. På takterrassen står det 18 skulpturer utført i sink og i gatehøyde rundt kirken 14 bronseskulpturer av danske kirkefedre fra Ansgar til Grundtvig og Kierkegaard. Gravminner. Det er ingen kirkegård ved Marmorkirken, men det finnes en minnetavle i kirken over C.F. Tietgen og hustru. Den er utført av Niels Skovgaard rundt 1920. Nansenryggen. Nansenryggen er et markert øst-vestgående høydedrag på havbunnen mellom Grønland og Svalbard på omkring 81°N. Nansenryggen regnes å danne avslutninga av Grønlandshavet mot Polhavet. Sadelhøyden på Nansenryggen er omkring 1500 m, men den er gjennomskåret av ei smal renne som er mer enn 3000 m djup. Det foregår en utveksling av vannmasser mellom Norskehavet og Polhavet ved at dypvann strømmer over Nansenryggen fra Grønlandshavet til Polhavsbassenget. Fruktfluer. Fruktfluer (Drosophilidae) er en gruppe (familie) av fluene (Brachycera), som sammen med mygg (Nematocera), utgjør tovingene (Diptera). De er fra 1 mm. til ca. 6 mm. Det er funnet 38 arter i Norge. I verden er det ca. 3 000 arter. Flere av artene i denne gruppen har navn som "eddikflue" eller "bananflue". Slike navn har de nok fått som følge av at de kan være plagsomme for mennesker. De elsker bedervet frukt som har begynt å gjære. Kroppen er ofte lys brun gjerne med en mørkere bakkropp som hos noen arter har striper eller mørkere partier. Bananfluer er små avlange, bevingede fluer. Øynene er ofte lysende og ofte røde. Eggene legges på plasser med gjærsopp, bakterier eller andre mikroorganismer. Noen i kompost eller sopp. Bananfluer legger opp til flere hundre egg om dagen. Larvene hos enkelte arter lever som rovdyr på skumsikader eller akvatiske arter av tovinger. Noen gnager blad (plantespisere). Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Systematisk inndeling. Fruktfluer tilhører overfamilien Ephydroidea. De andre familiene i denne gruppen er Diastatidae; Camillidae, Vannfluer (Ephydridae), Stråfluer (Chloropidae), Tethinidae og Canacidae Nintendogs. Nintendogs er et kjæledyrsimulatorspill til Nintendo DS som går ut på å oppdra virtuelle hunder. Det finnes fire forskjellige versjoner av spillet: "Chihuahua & Friends", "Dachshund & Friends", "Labrador & Friends" og "Dalmatian & Friends". Forskjellen mellom disse versjonene er minimale. Det som i hovedsak skiller de fra hverandre, er at man begynner med forskjellige hunder i starten. Alle hunder er etter hvert mulig å få tak i, i alle versjonene. I 2011 kommer en oppfølger til "Nintendogs" på Nintendo 3DS kalt "Nintendogs + Cats". Spillet vil som navnet tilsier også inkludere katter. Gameplay. Spillet begynner med at spilleren kjøper en hund og gir den et navn, som må snakkes inn i mikrofonen slik at hunden læres opp til å gjenkjenne det. Deretter er det opp til spilleren å oppdra hunden. Det er mulig å kjøpe mat og leker til hunden, gå virtuelle turer med den, og lære den triks. For å få penger til å kjøpe ting, kan man delta i forskjellige konkurranser med hunden: frisbeehenting, agility trial og lydighetskonkurranse. Samtaleterapi. Samtaleterapi betegner et fagfelt innen psykoterapi der utøvere med samtaleterapeutisk ekspertise arbeider med pasienter / klienter innen de rammer som den fortrolige samtalen kan gi. Psykiatere, psykologer, psykoterapeuter, sosionomer, spesialutdannede samtaleterapeuter med flere tilbyr samtaleterapi. Spesialutdannede samtaleterapeuter uten legeutdannelse eller embetseksamen i psykologi kan tilby støttesamtaler og samtaleterapi både til klienter uten diagnose og diagnostiserte, medisinerte pasienter, dog uten å utgi seg for å kunne behandle diagnoser og i forståelse med henvisende lege. Typiske arbeidsfelt i samtaleterapi er angst, depresjon, overgrep og andre traumer, sosiale og personlige relasjoner, livskriser, psykosomatisk sykdom og annet. Metoder og teknikker brukt i samtaleterapi vil kunne variere fra en samtaleterapeut til en annen ut fra den enkeltes faglige bakgrunn og plattform. Gitt at mye av den moderne samtaleterapien har sitt grunnlag fra foregangsskikkelser innen humanistisk psykologi vil samtaleterapeuter kunne framheve blant annet meningsfullhet, ekthet, evne til å møte utfordringer og livssmerte, vilje, selvbilde, egne potensial, selvutvikling. Samtaleterapi kan gå over kortere eller lengre tid. For eksempel kan løsningsorientert samtaleterapi basert på kognitiv atferdsterapi egne seg for personer med behov for et mindre antall støttesamtaler i en forbigående utfordrende periode. Andre vil ha behov for et dyperegående terapeutisk forløp over lengre tid. Paranoia. Paranoia betegner en tankemessig og følelsesmessig tilstand preget av sterk mistenksomhet. En paranoid person tolker gjerne tilfeldige og for andre uvesentlige eller ikke virkelige hendelser som tegn på forfølgelse eller sammensvergelse. Dette kan ofte føre til feiltolkning av andres intensjoner. Ofte, men ikke alltid, vil paranoia ha et klart psykotisk innhold med åpenbare vrangforestillinger. Paranoia kan inngå i symptombildet ved schizofreni, vrangforestillingslidelse og paranoid personlighetsforstyrrelse. Paranoia er også vanlig ved misbruk av sentralstimulerende og hallusinogene psykoaktive stoffer, og kan forekomme ved noen nevrologiske og nevrokirurgiske tilstander. I dagligtale brukes paranoia oftest synonymt med forfølgelsesvanvidd. Ordet paranoia kommer fra gresk i betydningen «galskap» (fra "para", «bortenfor, hinsides» og "noos", «sinn»), og ble opprinnelig brukt i en bredere betydning enn i nyere tid. I sin opprinnelige klassifikasjon brukte Emil Kraepelin begrepet "ren paranoia" for å beskrive en tilstand med vrangforestillinger, men uten noen åpenbar svikt i intellektuelle evner, og uten noen av de andre kjennetegnene ved "demens praecox", tilstanden som senere har blitt omdøpt til schizofreni. Paranoid psykose. Den som lider av forfølgelsesvanvidd opplever i sin psykose at det finnes en ytre konspirasjon, og at det dermed foreligger en åpenbar trussel, og vedkommende forsøker å håndtere situasjonen utfra denne virkelighetsoppfatningen. Det innebærer at pasienten forsøker å forstå det som skjer gjennom å sette sammen mer eller mindre avanserte konspirasjonsteorier og forsvarsstrategier. Utbredte forestillinger hos den som lider av paranoid psykose er at man blir kontrollert av ulike former for ytre stråling og/eller energifelter, gjennom radiosendere, at man blir dopet ned og bortført av ulike organisasjoner, og at alt som skjer blir kontrollert utenfra med hjelp av radiobølger eller datateknikk. Den som er rammet av et sykelig forfølgelsesvanvidd gir ofte referanser til teknikkens nyeste gjennombrudd. Det kommer av at vedkommende leter etter det som forandres i omverdenen som kan forklare forfølgelsen, som den syke opplever som virkelig. Ettersom massemediene rapporterer om nye tekniske landvinninger, antar den syke ofte at disse forandringer i den ytre verden kan forklare lidelsen. Dette er en logisk komponent i psykosen, fordi den syke ikke kan få forståelse for den aktuelle situasjonen utfra sine tidligere friske erfaringer. I denne sammenheng er nå også Internett ofte en del av de paranoide forestillingene. Denne formen for paraniode psykoser debuterer vanligvis hos middelaldrene. Paranoide vrangforestillinger kan også inngå i symptomfloraen hos yngre mennesker med schizofreni og borderline-psykose. Sykdomsparanoia. Denne formen for paranoia er også kjent som en form for hypokondri. Den paranoide tror at han er syk eller infisert av ulike (fysiske) sykdommer, og søker derfor hjelp for disse innbilte sykdommene, iblant flere ganger i uken. Hypokondri kan dog ha flere årsaker, og derfor er schizofren paranoia ikke den vanligste årsaken til hypokondri. Patologisk sjalusi. Sjalusi, eller svartsyke, klassifiseres "noen ganger" som en form for paranoid sykdom, og uttrykker seg ved at den syke er helt overbevist om at partneren er eller vil være seksuelt utro. I ekstreme tilfeller tar sjalusien uttrykk i form av notorisk overbeskyttelse, overvåkning og forfølgelse av partneren. Forfølgelse foreligger virkelig, men det er den syke som forfølger, og som ikke oppfatter det som sykelig å for eksempel skysse kona til jobben om morgenen, og sitte og vente i bilen til det er på tide å kjøre henne hjem igjen på ettermiddagen. Diagnose. Siden mennesker har ulike livserfaringer, kan mennesker bli diagnostisert som paranoide selv om de er aldri så sunne. Dette er påvist av psykologen Ståle Einarsen, som har forsket på mobbeofre i arbeidslivet som ofte ikke blir trodd av psykiatrien når de forteller om det de har opplevd. Samtaleterapeut. En samtaleterapeut arbeider psykoterapeutisk innen de rammer som den fortrolige samtalen gir. Ut fra den enkelte samtaleterapeutens faglige bakgrunn, vil ulike metoder og teknikker kunne komme til anvendelse i det terapeutiske forløpet. Psykiatere, psykologer, psykoterapeuter, sosionomer, spesialutdannede samtaleterapeuter med flere tilbyr samtaleterapi. Spesialutdannede samtaleterapeuter uten legeutdannelse eller psykologisk embetseksamen kan tilby støttesamtaler og samtaleterapi både til klienter uten diagnose og diagnostiserte, medisinerte pasienter, dog uten å utgi seg for å kunne behandle diagnoser og i forståelse med henvisende lege. Don't ask, don't tell. «Don't ask, don't tell» er den dagligdagse betegnelsen på den nå fjernede amerikanske militære forskriften som gjennomfører "Public Law 103-160", kodifisert i 10 U.S.C. Sec. 654. Forskriften forbyr enhver som har seksuell kroppslig kontakt med en person av samme kjønn å tjenestegjøre i USAs væpnede styrker, og forbyr enhver homoseksuell eller biseksuell person å gi til kjenne sin seksuelle orientering, eller snakke om homoseksuelle forhold, mens han eller hun tjenestegjør i de væpnede styrker. Forskriften ble innført som et kompromiss i 1993 av president Bill Clinton, som hadde lovet å tillate alle borgere uansett orientering å tjenestegjøre åpent i militæret – et brudd med det gjeldende totalforbudet mot alle som ikke var heteroseksuelle. Selve forskriften ble utarbeidet av Colin Powell og har blitt opprettholdt av Clintons etterfølger, George W. Bush. Forskriften innebærer at så lenge homoseksuelle eller biseksuelle soldater skjuler alt som kan avsløre deres seksuelle orientering, vil militære sjefer heller ikke forsøke å etterforske deres seksualitet. Mange anser forskriften som en fiasko, og den har motstand både blant pro- og anti-homoseksuelle forkjempere. «"Don't ask, don't tell"» beskriver med andre ord tilfeller der en person må holde sin seksuelle orientering og relaterte egenskaper, inkludert sin familie, hemmelig, men der overlagt løgn ikke er ønskelig. Den norsk-amerikanske obersten Margarethe Cammermeyer måtte gå på grunn av sin legning, men fikk tilbake stillingen fordi forskriften ennå ikke var trådt i kraft da hun ble dimittert i 1992. El. 15. El 15 er en type elektrisk lokomotiv bygget i 6 eksemplarer for NSB i 1967 av svenske ASEA og Thunes mekaniske verksted i Oslo. Forbildet er det rumenske CFR 040 som ble levert av svenske NOHAB og ASEA i 1965. Våren 1967 kom de første El 15 til Narvik, der de ble benyttet parvis (2 lok) i malmtogene (ca 5000 tonn) på Malmbanen Kiruna–Narvik frem til høsten 2003. I NSB-tiden hadde lokene nr. 15.2191–2196. I 1995–96 overtok MTAS lokene fra NSB, da gruveselskapet LKAB selv begynte å kjøre malmtogene. Lokene ble omnummerert til nr. 91–96. I 2004 kjøpte det svenske togselskapet Hector Rail de 6 El 15 lokene og ga dem typebetegnelsen 161. I Norge brukes lokene nå blant annet i trafikk for Euroshuttle på strekningen Hallsberg–Halden–Hønefoss. Det er en sterk stigning på 25 ‰ ved Halden som krever slike (eller doble normale) lokomotiver. El 15 har seks likestrømsmotorer på tilsammen 5400 kW, veier 132 tonn og starttrekkraften er på 420 KN. Malmtog har spesielle kobbel og lokene har nå fått standardkobbel montert. Dobbel El 15 på Ofotbanen i 1970 Psykosyntese. Psykosyntese er en retning innenfor transpersonlig psykologi som ble formulert og utviklet av den italienske psykiateren Roberto Assagioli (1888–1974). Karakteristisk for psykosyntesen er fokus på ikke kun det ubevisstes lavere, men også dets midtre og høyere dimensjoner, utvikling av en rikt differensiert vilje og forening av eksistensielle motsetninger i stadig mer omfattende synteser. Assagioli utviklet tidlig en praktisk metodikk med teknikker for å arbeide med «delpersonligheter», dvs. tydeliggjøring av ens ulike personlige sider, for å komme nærmere og utvikle menneskets eksistensielle kjerne. Han brøt også ny mark ved å bruke indre fantasireiser eller guidede meditasjoner i utforskingen av det ubevisste. Framhevingen av viljens betydning og dens utvikling i kraft av sterk, dyktig, god og universell vilje, brøt sterkt med klassisk psykoanalyse og utgjorde grunnlaget for ett av Assagiolis hovedverk, "The Act of Will". Hans andre hovedverk på engelsk er "Psychosynthesis", samt den posthume "Transpersonal Development". Psykosyntese står for en udogmatisk åndelighet og understreker betydningen av egen øvelse og selvutvikling, ikke minst for terapeutens del. Psykosyntese regnes som en transpersonlig psykologi og har integrert grunnleggende trekk både fra psykoanalyse og eksistensiell og humanistisk psykologi. Svarte øyne. "Svarte Øyne" (originaltittlene er "Oci ciornie" og "Otsji tsjornje") er en italiensk og russisk film fra 1986. Filmens ytre handling er satt på 1900-tallet og sentrerer seg om en gift italiener som blir forelsket i en gift russisk kvinne. Hovedrollene spilles av Marcello Mastroianni, Oleg Tabakov, Yelena Safonova, Pina Cei and Vsevolod Larionov. Filmen ble produsert av Aleksandr Adabashyan, Suso Cecchi D'Amico og Nikita Mikhalkov, "inspirert av" noveller av Anton Chekhov. Filmen ble regissert av Mikhalkov. Mastroianni mottok prisen som beste skuespiller på Cannes Film Festivalen og ble nominert til Oscar for beste skiespiller. Di. 7. Di 7 634 er et lokomotiv som ble kjøpt av NSB fra SJ i 1993 og tatt i bruk av NSB i Narvik, da den eldre typen Di. 2 ble for svak for den tunge skiftetjenesten. Loket er av type T 44 fra GM-NoHAB og ble i 1996 overtatt av gruveselskapet LKAB for fortsatt skiftetjeneste i Narvik. Da ble da T44 igjen med MTAS-nummer 6. Motoren er en 12 sylindret 2-takter fra General Motors/EMD på 127 liter og yter 1670 hk ved 835 omdreininger. I NSB-tiden var loket rødt og gult. Da det ble kjøpt av MTAS fikk loket en lys blå farge og hvite striper. Antipsykotika. Antipsykotika er en gruppe medikamenter som primært benyttes i behandlingen av psykotiske lidelser, herunder schizofreni. Tidligere gikk stoffene under betegnelsen "nevroleptika". Historikk. Antipsykotika revolusjonerte psykiatrien da de ble tatt i bruk på 1950-tallet, og medførte at mange kronisk schizofrene pasienter fikk radikalt bedret funksjonsevne og kunne klare seg utenfor institusjon. Tilværelsen for mange av pasientene ved sinnsykeasylene ble dramatisk forbedret da de første medikamentene kom. Virkningsmekanisme. Effekten skyldes antakelig først og fremst stoffenes evne til å blokkere dopaminreseptorer i hjernen. Bivirkninger. Dessverre er medikamentgruppen beheftet med ubehagelige og tildels alvorlige bivirkninger, og har utilfredsstillende effekt hos en relativt stor andel av pasientene. Mest klassisk er påvirkning av det ekstrapyramidale systemet, som inngår i kontroll av den motoriske delen av sentralnervesystemet. Slike bivirkninger inkluderer Parkinsonisme med skjelving (tremor) og stivhet, akatisi (rastløshet, bevegelsestrang), dystoni (ufrivillige muskelsammentrekninger) og ved lang tids bruk tardiv dyskinesi (repetitive, ufrivillige og meningsløse bevegelsesmønstre). Dette gjelder særlig førstegenerasjons antipsykotika gitt i høye doser. Annengenerasjonsantipsykotika har i tillegg til dopaminantagonisme betydelig serotoninantagonistisk effekt, noe som bidrar til færre motoriske bivirkninger. Dopaminantagonismen bidrar at hemmingen av prolaktinproduksjon fra hypofysen faller bort, noe kan resultere i hyperprolaktinemi med vekst av brystkjertler og produksjon av melk, både hos kvinner og menn. Trøtthet (sedasjon) er vanlig, særlig for førstegenerasjonsantipsykotika. Dette utnyttes i akuttbehandling for å dempe pågående akutt psykose. Intellektuell og emosjonell hemming ses ofte ved høye doser, og særlig hos eldre, dette kan gi seg utslag i forvirring. For en del annengenerasjonsantipsykotika (særlig olanzapin og klozapin) er overvekt et betydelig problem, og ikke sjelden resulterer dette i utvikling av diabetes mellitus. Dopamin. Dopamin (DA), C6H3(OH)2-CH2-CH2-NH2, "4-(2-aminoetyl)benzen-1,2-diol", er en nevrotransmitter, nevrohormon og nevromodulator, med utbredelse først og fremst i sentralnervesystemet, der dopamin produseres i substantia nigra og det ventrale tegmentale området (VTA), som begge hører hjemme i hjernestammen. Herfra distribueres dopamin til en rekke områder i hjernen. Forskere diskuterer hvorvidt dopamin kan sies å ha én hovedfunksjon eller flere adskilte funksjoner. Det er uansett klart at dopamin er avgjørende viktig for bevegelse og motivasjon, og i tillegg spiller en rolle i bl.a. hukommelse, oppmerksomhet og læring. Arvid Carlsson fikk nobelprisen for å ha oppdaget og utforsket dopamins rolle i nervesystemet. Parkinsons sykdom. Parkinsons sykdom ble første gang beskrevet i 1817 av briten James Parkinson, men først i 1960-årene fant forskerne den viktigste defekten som forårsaker problemet; mangel på dopamin i hjernen. Bomullspinne. Bomullspinner (ofte kalt "Q-tips") er små plast- eller trepinner med bomull på hver ende. De har flere anvendelser som for eksempel innen personlig hygiene, i medisinen eller ved påføring av sminke. Den vanligste bruken er til rengjøring av øregangen, men det anbefales ikke at den stikkes inn i selve øret. Bomullspinnen ble oppfunnet på 1920-tallet av den polsk-amerikanske Leo Gerstenzang. Han ble inspirert av sin kone som brukte en tannpirker med bomull på tuppen for å rense øret til deres sønn. Hygiene. Å sette skoene av utenfor klasserommet er hygiene, da drar man ikke skitt utenfra inn i rommet Hygiene er vedlikeholdet av sunne vaner. I moderne terminologi er det vanligvis brukt om renhet. God hygiene fremmer god helse, komfort og motvirker sykdom. Ved god hygiene er det mindre sannsynlighet for å bli smittet, og om man er syk, kan man ved god personlig hygiene, minske risikoen for å smitte andre. Svartedauen spredte seg på grunn av dårlig hygene. Syndrom. Syndrom er et medisinsk uttrykk for en sammenstilling av symptomer og tegn som ofte opptrer sammen. Syndrombegrepet er deskriptivt, og bygger på empirisk opparbeidet kunnskap om samvariasjon av symptomer og tegn. Mange syndromers årsaksforhold er i ettertid blitt kjent, som for eksempel ved Downs syndrom. Ofte er imidlertid årsaksforholdene ukjent, som for eksempel ved schizofreni. Norge/Vänerbanan. Norge/Vänerbanan er en svensk jernbanestrekning. Den består av delstrekningene Göteborg–Brålanda–Kil langs vestsiden av Vänern og Brålanda–Kornsjø til riksgrensen mot Norge. Strekningen Göteborg–Öxnered–Åmål–Kil var opprinnelig del av Bergslagsbanan, strekningen Mellerud–Kornsjø med sidelinje til Sunnanå havn var privatbane med navn Dalslandsbanan. Begge banene ble åpnet i 1879. Dalslandsbanan ble overtatt av Bergslagsbanan noen år før SJ overtok de private banestrekningene i Sverige i 1948. I 1956 ble en søndre tilsving til BJ åpnet, slik at utenlandstogene til og fra Norge kunne kjøre direkte videre forbi utenom Mellerud mot Öxnered, og man slapp derfor den gamle nordre tilsving til Mellerud, hvor lokomotivet måtte flyttes til den andre enden av togsettet. I 1995-96 åpnet en ny, stor søndre tilsving som muliggjør raskere togforbindelse utenom Mellerud. I Trollhättan på BJ har store ombygninger funnet sted siden sist på 1990-tallet (ny hevebro) og i 2006 ble dobbeltsporet Trollhättan–Öxnered tatt i bruk, med ombygget stasjon i Öxnered. Et nytt høyhastighetsdobbeltspor mellom Göteborg og Öxnered skal bli ferdig i 2012, og i januar 2009 er 27 km klar av strekningen mellom Älvängen og Öxnered (som er 51 km). For strekningen Öxnered-Kornsjø har det vært ytterligere planer om forbedring, men svenske Banverket planlegger ikke å gjøre noe før år 2020, da norske Jernbaneverket ikke har planer på å gjøre noe med Østfoldbanen. Gjennomsnittshastighet år 2009 er for Göteborg–Öxnered 95 km/h (140 km/h år 2012), Öxnered–Kornsjø 115 km/h og Kornsjø–Oslo 75 km/h. Linjekart. Artikkelen om Dalslandsbanen har et detaljert linjekart over strekningen Kornsjø–Mellerud. Åpen stemming. Åpen stemming handler hovedsakelig om å stemme instrumentet i en akkordtreklang, slik at en bestemt harmoni blir liggende i bunnen for det en spiller. Metoden har vært tatt i bruk på en lang rekke strengeinstrumenter, særlig på flatfele, hardingfele, langeleik, dulcimer, banjo og ulike typer gitarer: elektriske, akustiske, dobro og steelguitar. Ekstase og rammeslag. Det opereres tradisjonelt med opp til 20 ulike stemminger eller «felestiller» (klassisk: scordatura) i norsk tradisjonsmusikk. Stemmingene omtales som bl.a. nedstilt, oppstilt, trollstilt, huldrestilt eller rangstilt. En spesiell kraft lå det i å spille med gorlaus bass, hvor den dype G-strengen blir stemt ned til F, eller i noen tilfeller helt ned til E. Også på middelalderharper er det, i følge sagalitteraturen, antydet at en stilte om eller slo an en spesiell streng som gjorde musikeren istand til å fremkalle ekstatisk dans. Fenomenet er i "Bósa saga ok Herrauðs" omtalt som rammeslag. Liksom det i folkelig overleverte sagn blir påstått at musikken fullstendig kunne ta makten over mesterspelemennene, og at utøveren ikke kunne slutte å spille før det lyktes noen å rive instrumentet ut av hendene på dem. Ryktet om at en hadde ofret et fenalår til nøkken eller fossegrimen for å bli mesterspillemann var gjerne noe som forfulgte de aller dyktigste. I eventyret om Veslefrikk med fela hevdes det derimot at kraften til å få folk til å danse lå i selve instrumentet og ikke i felespillerens overnaturlige evner: «Da skulle jeg ønske at jeg hadde en fele som var sånn at alle som hørte den spille måtte danse, enten de ville det eller ikke». Gitar. Den alminnelige stemmingen av gitar er E – A – D – G – H – E (lytt), som ikke gir noen naturlig akkord, eller, om en legger godviljen til, kan sies å utgjøre en Em7sus4. Omstemming er en effektiv måte å gi fingrene friere løp opp og ned gripbrettet, slik at en kan plukke toner på gitarhalsen samtidig som det ligger en harmoni eller akkord i bunnen. I tillegg til å foreta frie melodiløp kan det også oppnås mange spesielle klangfarger. Den mest vanlige omstemmingen er åpen D, som fra den mørkeste til den lyseste strengen lyder: D – A – D – F# – A – D (lytt), eller eventuelt Dsus4: D – A – D – G – A – D. Et eksempel på sistnevnte stemming er «Kashmir» med Led Zeppelin. Strengene tåler imidlertid ikke å stemmes mer opp enn en hel tone, og det vil likeledes lett begynne å klinge i båndene dersom en stemmer mer enn en hel tone ned. Ellers er det vel bare fantasien som setter grenser for hva slags omstemminger det er mulig å komme opp med, i sær om en legger mer enn bare harmonitreklangen inn. På «Friends» har Led Zeppelingitaristen Jimmy Page lagt en Am7-stemming til grunn: C – A – C – G – C – E. Den dypeste basstrengen kunne for klangens del gjerne ha forblitt i kammertonen E, men ved å stemme den dypeste strengen hele to heltoner ned til C oppnår Page å få et annet grepsmønster og et større spekter av basstoner å spille på. Gitaristen Ry Cooder lærte Keith Richards å spille med åpen G-stemming D – G – D – G – H – D. Det inspirerte ham til å komponere en av The Rolling Stones' største singelhits, «Honky Tonk Women». Jimmy McCulloch brukte derimot en åpen E-stemming E – H – E – G# – H – E på hitsingelen «Something in the Air» for Thunderclap Newman. Åpen stemming var opprinnelig tatt i bruk blant bluesgitarister, og er vel hyppigere anvendt på akustiske enn på elektriske gitarer. Roy Harper nyttiggjør seg svært ofte av omstemt gitar. Det samme gjør norske visesangere. Finn Kalvik spiller «Cecilie» og «Eventyr» på D-stemte gitarer, mens Lillebjørn Nilsen med samme metode og en heldig klangvirkning har arrangert skjemteballaden Den bakvendte visa. Quincy Owusu-Abeyie. Quincy James Owusu-Abeyie (født 15. april 1986 i Amsterdam i Nederland) vanligvis bare kalt «Quincy», er en ghanesisk fotballspiller som spiller for Panathinaikos, på lån fra Al-Sadd. Han har tidligere spilt for Arsenal og Spartak Moskva. Fra sistnevnte klubb var han også på utlån til Celta Vigo, Birmingham City, Cardiff City og Portsmouth. Han ble tatt ut til Fotball-VM 2010 i Sør-Afrika. Masherbrum. Masherbrum er en markert topp i fjellkjeden Karakoram nord-øst i Pakistan. Masherbrum er 7821 moh. og er dermed verdens 22. høyeste fjell, og det 11. høyeste i Pakistan. Fjellet fikk navnet K1 («Karakorams første fjell») etter britenes kartlegging av Karakoram i 1856, men har siden fått tilbake sitt opprinnelige navn. Betydningen av «Masherbrum» er usikker, men antas å stamme fra sammensetningen av ordene "masha" (adelskvinne, eller dronning) og "brum" (fjell) på balti-språket, altså «dronningen av fjell». Også andre betydninger er foreslått. Masherbrum er omringet av flere av de høyeste og mest spektakulære fjellene i verden, som K2, Gasherbrum-gruppen og Trango-massivet. Fjellet ble første gang besteget i 1960 av en amerikansk-pakistansk ekspedisjon. Fånes. Fånes er ei grend på nordsida av Frosta kommune i Nord-Trøndelag og ligger mot Trondheimsfjorden. Navnet Fånes kommer muligens av «faaen» som betyr «bleik», noe som kan vise til fargen på et berg. Etter 1600-tallet hører vi om to bruk, nedre og øvre Fånes. Nedre Fånes har gårdsnummer 19 og Øvre Fånes gårdsnummer 20. Fra disse brukene er det utskilt flere gårder og plasser gjennom tidene. Hele grenda er på ca. 0,8 km². Fylkesvei 64 går gjennom grenda og det er 6 km mot sør til kommunesentret. På flere steder langs fjorden er det funnet gravrøyser fra bronsealderen og videre ei steinøks av porfyr med rombisk form fra bronsealderen. I 2003 ble ei vikinghavn oppdaga som var fra år 1000 eller litt senere. Historie. Erkebiskop Aslak Bolt reiste om Fånes og overnatta her i "saalhuset" (herberge), før han dro videre til Ytterøy. Han fikk Fånes nedre av "fru Elsebe Ottesdatter Rømer" (1366 – 1448) fra Austrått. Elsebe (Elisabet) var trolig en slektning av Aslak, da begge var av Rømerslekta. Elsebe var oldemor til fru Inger til Austrått (1493 -1555). Gården ga han videre til erkesetet i Nidaros. Langt senere, i 1754, eide kaptein Wiljam Wessel Fånes nedre. Han var bror til Peter Wessel "Tordenskjold". Næringsliv. Tidligere var jordbruk og fiske hovednæringen. På Fånes var det ei brukbar havn med et rikt fiske i fjorden utafor, men nå er det ingen som har fiske som levevei lenger. Nå drives bare jordbruk og litt annen virksomhet som transport, salg av hyttetomter og et firma driver innen elektro. Trango. Trango-massivet er en spektakulær gruppe fjell beliggende ved Baltoro-breen i fjellkjeden Karakoram nord-øst i Pakistan. Massivet er omringet av flere av verdens høyeste fjell, som K2, Masherbrum og Gasherbrum-gruppen. Trango-massivet består av fire topper, atskilt av skarpe egger og bratte stup. De mest karakteristiske av disse er Trango Tower (også kalt «Nameless Tower»), en monumental, frittstående monolitt, og den høyeste toppen, Great Trango Tower (6286 moh.), hvis østvegg regnes som verdens høyeste vertikale stup. Klatrehistorikk. Trango-massivet byr på noe av den vanskeligste fjellklatringen i noen av verdens største fjellvegger. Great Trango ble første gang besteget fra vestsiden i 1977 av en amerikansk ekspedisjon. Østveggen på Great Trango ble første gang klatret av nordmennene Hans Christian Doseth og Finn Dæhli i august 1984. Med på denne ekspedisjonen var også Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim, som på grunn av matmangel måtte returnere ned veggen noen hundre meter under toppen. Doseth og Dæhli fortsatte til topps, og fullførte det som har blitt stående som en av Himalaya-klatringens største bedrifter. Under rappellene ned den enorme veggen ble de to klatrerne enten tatt av ras, eller de falt ut idet et rapellanker sviktet, og begge klatrerne falt i døden. I 1992 ble en ny rute gått i denne majestetiske veggen. «Grand Voyage» ble etablert av den amerikanske klatreren John Middendorf og sveitsiske Xaver Bongard. Denne ruta er av tilsvarende vanskelighetsgrad som «Norskeruta», og dette er fremdeles de to eneste rutene opp østveggen. Flere ruter er siden etablert opp Great Trangos sør- og vestvegger, samtlige av svært høy vanskelighetsgrad. En norsk ekspedisjon ledet av Robert Caspersen (med Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold) klatret en ny, vanskelig rute i den bratte nordveggen på Trango Pulpit (6050 moh.) i 1999. Dette regnes også som en av norsk klatrehistories største bragder. I løpet av mai og juni 2008 ble Norskeruta fra '84 repetert for første gang helt til topps av et nytt norsk taulag opp veggen. Den 2. juni sto Rolf Bae, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Stein-Ivar Gravdal på toppen av Great Trango, etter 27 dager i veggen. Viftereim. Her driver viftereima (lengst til høyre) en dynamo Viftereim er en reim som gir drivkraft til kjøleviften i en motor. Viftereima er en slitedel som må strammes eller byttes relativt ofte. Om en bil har en kraftig pipelyd fra motorrommet, har den mest sannsynlig slakk eller slitt viftereim. I eldre motorer. Tidligere har det vært vanlig med reimdreven vifte i bilmotorer. Dette gjelder både luftkjølte og vannkjølte bensinmotorer og dieselmotorer. I en vannkjølt motor er viftas oppgave å gi en luftstrøm som skal kjøle radiatoren. I et slikt oppsett drives vifta av en reim fra et drivhjul koblet direkte på motorens veivaksel til viftas drivhjul, slik at viftas turtall blir proporsjonalt med motorens turtall. Denne reima kalles viftereim, og driver ofte også dynamo og evt. vannpumpe. Vannavkjølte motorer. I nyere, vannkjølte motorer har det imidlertid blitt vanlig med en elektrisk drevet, termostatstyrt vifte i stedet for en direktedreven vifte. Et vanlig oppsett er da å ha en enkelt reim som driver vannpumpe og dynamo, evt. servopumpe, air conditioning og kompressor. Selv om reima ikke driver vifta i et slikt oppsett, er det relativt vanlig å kalle også denne reima for viftereim. Noen motorer har også flere enn én slik drivreim. Styrkeprøven. Styrkeprøven, også kalt Den Store Styrkeprøven Trondheim–Oslo, er et 540 km langt sykkelritt med start i Trondheim og mål i Oslo. Rittet ble første gang arrangert i 1967 med 121 deltagere. Initiativtaker var Erik Gjems-Onstad fra SK Rye. Fra 1899 hadde distansen vært gjennomført som rekordforsøk av enkelt-ryttere. Fra 1967 ble den arrangert hvert år, og i 1979 var det for første gang over 1000 deltagere med. Det foreløpige høydepunktet hva gjelder antall deltagere kom i perioden 1990–92. I disse årene var det over 5000 deltagere med fra Trondheim hvert år. Trasé. Styrkeprøven starter ved Nidarosdomen i Trondheim sentrum. Deretter går løypa ut på E6, og følger E6 inn i Oppland fylke, til løypas høyeste punkt på Hjerkinn (1000 moh etter 170 km). Løypa følger E6 videre til Dombås, Otta og videre til Kvam (270 km). Styrkeprøven 2007, Team Rye19 im Gudbrandsdalen Etter Kvam følger løypa E6 videre til Kvitfjell (300 km), og forlater E6 ved Øyer for å sykle «gamleveien» inn til, og gjennom Lillehammer (360 km). Løypa følger «gamleveien» via Moelv og Brumunddal til Olrud utenfor Hamar, hvor det pleier å være matstasjon. I Wien-krysset går løypa ut på E6 igjen. Ved avkjøringen til Ottestad tar løypa av E6 og følger 222 gjennom Stange og Tangen, deretter gamleveien langs Mjøsa inntil denne går sammen med E6. E6 følges over Minnesund, med umiddelbar avkjørsel etterpå, for å følge Rv177 gjennom Eidsvoll, og følger Rv2 til Kløfta (510 km]. Løypa går ut på E6 på Hvam og følger denne frem til Oslos grense, deretter følger den Østre Aker vei til mål ved Løren idrettsanlegg i Oslo (540 km). Army Ballistic Missile Agency. Army Ballistic Missile Agency ("Norsk: Hærens ballistiske missilbyrå") er en del av De forente staters armé som på 1950-tallet utviklet mellomdistanseraketten Jupiter-C og Jupiter IRBM. Saturn I ble også utviklet her. På denne tiden ble byrået ledet av Wernher von Braun. ABMA og Jupiter-C. Etter at ABMAs prosjekt ble vraket til bruk til en oppskytning av satellitter av forsvarskomitèn ble arbeidet med romraketter stoppet, og byrået fikk ordre om å sette fokuset på andre typer raketter. Von Braun valgte å fortsette arbeidet på det som til slutt be Jupiter-C IRBM. Dette var en tretrinns rakett, som "tilfeldigvis" kunne brukes til å skyte opp en satellitt. I september 1956 ble Jupiter-C skutt opp med en 14 kg tung kopi av en satellitt. Mange mener at ABMA kunne ha sendt en satellitt i bane på dette stadiet om myndighetene hadde tillatt dette. Ett år senere ble Sputnik I fra Sovjetunionen skutt opp. Stårheim. Stårheim er ei bygd i Eid kommune i Sogn og Fjordane. Geografi og befolkning. Stårheim ligger på nordsiden av Nordfjorden mellom Måløy og Nordfjordeid, akkurat der fjordarmen Eidsfjorden skiller lag med hovedfjorden. Rundt det gamle bygdesentrumet i Stårheimsvika finner vi kirke, skole og forsamlingshus, og ellers hovedsakelig gårdsbruk. Øst i bygda på ligger det et byggefelt med eneboliger. Kommunikasjoner. Riksvei 15 går gjennom bygda. Det er 14km østover til Nordfjordeid og 41km vestover til Måløy. Lokale bussruter og ekspressbusser passerer Stårheim langs denne veien. Stårheim har ellers fergeleie med fergeforbindelse til Isane i Bremanger på riksvei 614. Her er det 73 km vei sørover til Florø. Fylkesvei 661 går ellers 15 km mellom Ytre Rød på Stårheim til Haugen. Nærmeste flyplass er Sandane lufthavn, som ligger på Anda i Gloppen 29 km unna. Michael Palin. Michael Edward Palin (født 5. mai 1943 i Sheffield) er en engelsk komiker, skuespiller og programleder, mest kjent som en av medlemmene i den britiske komikergruppen Monty Python, i tillegg til hans reisedokumentarer. I 2000 ble han Commander av Order of the British Empire. Monty Python. Palin ble først kjent da han var med og skrev TV-serien "Do Not Adjust Your Set" på slutten av 1960-tallet. Dette var en serie for barn der han, Terry Jones og Terry Gilliam hadde noen surrealistiske sketsjer. De kan betegnes som en forløper til deres neste prosjekt, Monty Python's Flying Circus sammen med John Cleese, Graham Chapman og Eric Idle. I Flying Circus spilte Michael Palin ofte en uvitende, stakkarslig fyr, eller overivrig programleder. Han medvirket også på samtlige av Monty Python-filmene. Etter Monty Pythons mest produktive tid spilte han i en lang rekke komedier som Jabberwocky, Time Bandits, Brazil, En fisk ved navn Wanda og "Olme Beist". De første reisedokumentarene. Michael Palin har produsert en serie med reiseprogrammer for BBC. Disse har vært vist på norsk fjensyn av NRK og blitt sendt i beste sendetid, vanligvis på lørdager. Hans første reisedokumentar var innslag i BBCs serie i 1980 "«Great Railway Journeys of the World»", hvor han — på en humoristisk måte mintes sin barndoms hobby; «train spotting»—og reiste med toget England rundt. Senere fulgte en tilsvarende serie i 1994‚ der han toget Irland rundt. Siden 1989 har Palin presentert en serie jordomspennende reiseprogrammer for BBC som, foruten å ha blitt gjort tilgjengelig på DVD og VHS er blitt vist på en rekke fjernsynsstasjoner både i og utenfor Europa. Roberto Assagioli. Roberto Assagioli (født 27. februar 1888 i Venezia, død 23. august 1974 i Capolona) var en italiensk psykiater, som studerte psykoanalyse og presenterte Sigmund Freuds lære for det medisinske miljøet i Venezia i 1910. Han er en av tre som regnes for psykoanalysens pionerer i Italia. Samtidig, rundt 1910, begynte Assagioli å legge grunnlaget for psykosyntese. Han så at det var behov for noe mer utover analyse, behovet for å bli hel – å bli forent i syntese. Assagioli hevdet at det ubevisste omfattet mer enn bare underbevissthet; mennesket har også et midtre ubevisst område og en overbveissthet som rommer våre mest sublime potensial og er kilden til den unike menneskelige utvikling som utfolder seg for hver og en av oss. Assagioli formulerte sine oppdagelser i en tilnærmingsmåte som han kalte psykosyntese, en betegnelse som klart skiller den fra psykoanalyse – uten at Assagioli med dette mente å erstatte psykoanalyse, men heller å utfylle og integrere den. Hans teori «går ut på at i tillegg til det bevisste selv eller 'jeg' eksisterer det også et høyere Selv. Assagioli bygget en hel filosofi rundt teorien om hvordan den menneskelige personlighet kan bli et integrert selv. Assagiolis terapiform regnes som den viktigste retningen innenfor såkalt transpersonal psykologi, der mennesket betraktes som en del av en åndelig virkelighet.» Assagioli arbeidet til det siste og pleiet kontakt med en personer som psykiateren Carl Gustav Jung, den indiske forfatteren Rabindranath Tagore og den japanske zenlæreren D.T. Suzuki. Assagiolis hovedsete ble hans eget "Istituto di Psicosintesi" i Firenze der han bodde og arbeidet det meste av sitt liv. Ved hans bortgang var det opprettet et antall institusjoner rundt om Italia som underviser i psykosyntese. Svein Rosseland. Svein Rosseland (født 31. mars 1894 i Kvam i Hardanger, død 19. januar 1985 i Bærum) var norsk astrofysiker og professor ved Universitetet i Oslo. Rosseland var den yngste av ni søsken og vokste opp i enkle kår i bygda Vikøy ca 3 km sør for Norheimsund. Etter at folkeskolen var fullført, arbeidet han en tid på en gård, og på en hermetikkfabrikk i Haugesund, men med økonomisk hjelp fra velstående sambygdinger ble han i stand til å ta middelskolen på Voss og viste tidlig akademisk talent. Etter examen artium fra Haugesund begynte sine studier i Kristiania i 1917. En periode, fra 1919, var han i Bergen som meteorologen professor Vilhelm Bjerknes' medhjelper. I 1920 ble han en av Niels Bohrs aller første utenlandsstudenter. Rosselands høye faglige nivå vakte Bohrs interesse, og sikret ham en stilling ved UiO i 1928. Fra 1928 til 1935 var han også bestyrer ved Observatoriet. Rosseland vant snart internasjonal anerkjennelse for sin forskning på stjernefysikk og atomteori, og utga i tillegg til standardverket "Theoretical Astrophysics" (1936) flere populærvitenskapelige bøker. Rosseland sto sentralt da Universitet i Oslo fikk et eget institutt for teoretisk astrofysikk, som ble bygd ved hjelp av midler fra Rockefeller Foundation i 1934. Han var også initiativtaker til byggingen av sin tids kraftigste datamaskin, Oslo Analyzer, såvel som Solobservatoriet på Harestua utenfor Oslo. I 1957 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Asteroiden 1646 Rosseland og månekrateret Rosseland er oppkalt etter ham, og Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitet i Oslo bærer hans navn. En byste av ham er reist ved Steinsdalsfossen, like ved Steinsdalen, om lag to kilometer fra Norheimsund. Pontelandolfo. Pontelandolfo er en liten italiensk landsby og kommune på ca 28.91 km², med omtrent 2 457 innbyggere (2005), i provinsen Benevento i regionen Campania. Pontelandolfo ligger halvveis mellom Napoli og Campobasso. Historie. Folk har levd og dyrket landet hvor Pontelandolfo ligger i tusenvis av år. Landsbyens navn stammer fra Romerske tider og kommer fra den legendariske Pontis Landulphi (Landolfos bro). Broen gikk sannsynlig over elven L'Alenta. Landolfo døde i kamp mot Romerne da han forsvarte broen. Denne hendelsen gjenspeiles i byvåpenet. Landbruk. Mye av området rundt Pontelandolfo (14.91 km²) benyttes til jordbruk. Området regnes som et særskilt fruktbart område av Italia. De gamle grekerne anså dette området som utmerket for å dyrke oliven. I dag består jordbruket primært av oliven-plantasjer, men benyttes også til beite og diverse kornslag. Høyder. Pontelandolfo befinner seg i et fjellområde av Italia. Det omkringliggende landskapet varierer fra 400 til det høyeste fjellet Calvello på 1 017 meter. Det mest befolkede området ligger på ca 525 meter. Room on Fire. "Room on Fire" er det andre albumet av den amerikanske rockegruppa The Strokes. Albumet ble godt tatt imot da det kom ut på markedet i 2003, og dette resulterte i hele tre singelutgivelser: «12.51», «Reptilia» og «The End Has No End». Den Grammyvinnende produsenten Nigel Godrich (Radiohead, Travis, Beck) skulle egentlig produsere "Room on Fire", men The Strokes syntes at sangene ble manglet «sjel», så de brukte samme produsent fra forrige plate, Gordon Raphael. Selv om sangene fikk gode kritikkerer, solgte albumet betydelig mindre enn debuten "Is This It". I oktober 2006 hadde "Is This It" solgt 1 million kopier, mens "Room on Fire" hadde bare 597 000 i USA. Åpningssangen «What Ever Happened» var med i filmen Marie Antoinette. Sporliste. Alle låter er skrevet av Julian Casablancas, med mindre noe annet er oppgitt. Laura Prepon. Laura Prepon (født 7. mars 1980) er en amerikansk skuespiller. Hun er best kjent for rollen som Donna Pinciotti i tv-serien «That 70's Show». Laura er født og oppvokst i Watchung i New Jersey og var den yngste av fem søsken. I tillegg til å være skuespiller har Laura også en fortid som modell i Paris, Milano og Brasil. Laura Prepon er medlem av Scientologikirken. El. 8. El. 8 er betegnelsen for en type norskbygde elektriske lokomotiver. El. 8 ble bygget i 16 eksemplarer for Norges Statsbaner i perioden 1940–1949. Hovedleverandører var Skøyenbedriftene Thunes mekaniske verksted og NEBB. Forbildet var den tyske lokomotivtypen E 18, levert til Deutsche Reichsbahn på slutten av 1930-tallet. Det norskbygde El. 8 ble noe mindre i størrelse i forhold til det tyske E 18. Lokomotivet var raskt, men hadde ikke boggi, noe som medførte stiv og urolig gange i kurver. I begynnelsen gikk El. 8 på den nyelektrifiserte Østfoldbanen, men ble etterhvert overført til Vestbanenettet med utgangspunkt fra Oslo Vestbanestasjon. I mange år gikk lokomotivene fast på Sørlandsbanen med tilhørende linjer. I 1981 ble det første lokomotivet i serien utrangert, (nummer 2054 fra 1940), etter å ha gått 4,9 millioner kilometer. De øvrige lokomotivene ble suksessivt utrangert fram til 1988. Lokomotiv nummer 8.2060 er bevart, og står utstilt på Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Eksterne lenker. El 08 Liste over sogn i Stavanger bispedømme. Dette er en liste over sogn i Stavanger bispedømme. Karmøy prosti. Sogn i Stavanger bispedømme Liste over sogn i Møre bispedømme. Dette er en liste over sogn i Møre bispedømme. Indre Nordmøre prosti. Sogn i Møre bispedømme Liste over sogn i Nidaros bispedømme. (Dette er en liste over sogn i Nidaros bispedømme. Byåsen prosti. Sogn i Nidaros Østgotere. 250px Østgoterne, også kalt Ostrogoterne, var en av de to hovedstammene av goterne, den andre var vestgoterne. Begge disse stammene var blant de germanske folkene som forstyrret Romerriket under folkevandringstiden. Den østgotiske kongen Teoderik den store skapte et mektig kongerike i Italia, men riket falt raskt fra hverandre etter hans død. Østgoterne ble underlagt Østromerriket etter slaget ved Mons Lactarius i 553, og stammens navn forsvant. Førhistorisk tid. Goterne var en samlet nasjon slik de var nevnt i flere kilder helt opp til det 3. århundre da de tydeligvis delte seg i østgotere og vestgotere. Begge stammene delte mange aspekter, særlig anerkjente de en skytsguddom som romerne kalte Mars. Denne såkalte «delingen», eller mer korrekt, den nye bosettingen av vestlige stammer i den romerske provinsen Dacia, var et naturlig resultat av befolkningsveksten i området langs Svartehavet hvor disse østgoterne etablerte et stort og mektig kongedømme. Gepidene ble deres vasaller og rivaler. Hunnernes fremvekst rundt 370 førte østgoterne under deres herredømme. Den østgoterske herskeren Ermanariks selvmord i 378 nevnes av Ammianus. Ifølge Getica til Jordanes ble denne Ermanarik 110 år gammel. I de neste tiårene bodde østgoterne på Balkan sammen med hunnerne og ble en av de mange vasallene til hunnerne som kjempet i Europa i slaget ved Chalons i 451. Flere opprør mot hunnerne ble slått ned, men innføringen av hunnernes rytterkultur var en betydelig fordel. Noen kilder nevner at gotisk språk fremdeles ble snakket sporadisk i Krim helt til det 16. århundre. Etter hunnerne. Deres nedskrevne historie begynner med deres uavhengighet fra restene av hunnernes imperium etter at Atilla døde. De var alliert med de tidligere vasallene og rivalene gepidene og ledet av Teodemir, brøt de den hunnerske makten til Atillas sønner i slaget ved Nedao i 454. Østgoterne fikk nå et forhold til keiserriket og slo seg ned i Pannonia. I store deler av den siste halvdel av det 5. århundre, spilte østgoterne stort sett samme rolle som vestgoterne spilte århundret før. De gikk til og fra i alle relasjoner fra vennskap til fiendskap med det østlige romerske riket til de, akkurat som vestgoterne før dem, gikk fra øst til vest. Teoderik den store. Den største av alle de østgoterske herskerne, den fremtidige Teoderik den store av østgoternes kongedømme, ble født i eller rundt 454, kort tid etter slaget ved Nedao. Sin barndom tilbrakte han i Konstantinopel som gissel hvor han ble nøye utdannet. Den tidlige delen av hans liv var preget av forskjellige disputter, intriger og kriger innen det bysantinske riket hvor han hadde sin rival Teoderik Strabo, en fjern slektning av Teoderik og sønn av Triarius. Denne eldre men mindre Teoderik ser ut til å ha vært høvdingen, ikke kongen, av den grenen av østgoterne som slo seg ned innenfor riket tidligere. Teoderik den store var noen ganger venn og noen ganger fiende av riket. Da han var regnet som venn, hadde han forskjellige romerske titler og embete som patriser og konsul, men i alle tilfeller forble han den nasjonale østgoterske kongen. Det var med begge disse rollene han satte avgårde i 488, utsendt av den bysantinske keiser Zeno for å ta tilbake Italia fra Odoacer. Innen 493 ble Ravenna tatt. Odoacer ble drept av Theoderik personlig. Østgoternes makt var fullstendig etablert over Italia, Sicilia, Dalmatia og landene nord for Italia. I denne krigen begynte østgoterne og vestgoterne igjen å forenes, dersom vi aksepterer vitnet til en forfatter i at Teoderik ble hjulpet av vestgoterske leietropper. De to grenene i nasjonen ble snart ført mye tettere sammen, etter at han ble tvunget til å bli regent av vestgoternes kongedømme i Toulouse. Teoderiks makt var praktisk talt utvidet til en stor del av Gallia og over nesten hele den iberiske halvøy. En tid med forvirring fulgte Alarik IIs død, svigersønn av Teoderik, i slaget ved Vouillé. Østgoternes konge steppet inn som verge for sitt barnebarn Amalrik og tok vare på hele hans iberiske og fragmenter av hans galliske herredøme. Toulouse forsvant til frankerne, men goterne beholdt Narbonne og dets distrikt og Septimania, som var den siste delen av Gallia som ble holdt av goterne og beholdt navnet Gothia i lang tid. Mens Teoderik levde var vestgoternes kongedømme praktisk talt forent med hans eget rike. Han ser også ut til å ha krevd et slags protektorat over de germanske rikene generelt, og ser ut til å ha utøvd det, med unntak av frankerne. Østgoternes herredømme var nå like stort i utstrekning og enda fastere enn det kunne vært i tiden til Hermanarik, men det var nå av en helt annen karakter. Styret til Teoderik var ikke barbarisk, men en sivilisasjonsmakt. Hans tofoldige posisjon gjennomsyret alt. Han var både konge av goterne og etterfølger, men uten imperielle titler, av de vestromerske keiserne. De to nasjonene var forskjellige i skikker, språk og religion og levde side om side på italiensk jord. Begge ble styrt etter sine egne lover av prinsen som i sine to separate karakterer var overhodet av dem begge. Bildet av Teoderiks styre blir trukket opp for oss i de statlige papirene, i hans navn og hans etterfølgeres navn, gjennom den romerske ministeren Cassiodorus. Goterne ser ut til å ha bodd tett i det nordlige Italia, i sør dannet de lite mer enn garnisoner. I Teoderiks tankegang var goterne beskyttere av de fredelige romerne. Den gotiske kongen hadde kontroll over styret, mens den romerske konsulen hadde æren. Alle former for romersk administrasjon fortsatte og den romerske politikken og kulturen hadde stor innflytelse på goterne. Prinsens styret over forskjellige nasjoner i samme land var nødvendigvis despotisk og den gamle germanske frihet var tapt. Et slikt system trengte Teoderik for å fortsette, det brøt i stykker etter hans død. Forfall. Da Tedoderik døde i 526 ble østgoterne og vestgoterne igjen delt. De få gangene de handlet sammen etter denne tiden var sjeldne og tilfeldige som før. Amalrik overtok vestgoternes kongedømme i Iberia og Septimania. Provence ble laget til riket til den østgoterske kong Athalarik, barnebarnet av Teoderik gjennom hans datter Amalasuntha. Ingen av dem klarte å ordne opp i krangler blant den gotiske eliten. Theodahad, fetter av Amalasuntha og nevø av Teoderik gjennom sin søster, tok over og drepte dem, men tronraningen endte i mer blodsutgytelse. Tre andre herskere overtok i løpet av de neste fem årene. Svakheten til østgoternes posisjon i Italia viste seg nå. den bysantinske keiser Justinian I hadde alltid forsøkt å gjenskape så mye som mulig av det vestlige Romerriket og ville definitivt ikke la denne anledningen gå forbi. I 535 gav han Belisarius i oppdrag å angripe østgoterne. Belisarius erobret raskt Sicilia og krysset inn i Italia hvor han erobret Napoli og Roma i 536 før han marsjerte nordover, tok Mediolanum og den østgoterske hovedstaden Ravenna i 540. På dette tidspunktet tilbød Justinian goterne en generøs avtale, for generøs etter Belisarius sitt syn, retten til å holde et uavhengig kongedømme nordvest i Italia og kravet om at de kun skulle gi "halvparten" av deres skatter til imperiet. Belisarius overleverte meldingen til goterne, selv om han holdt seg for god til å anbefale den. Goterne følte at dette måtte være en felle. De stolte ikke på Justinian, men fordi Belisarius hadde oppført seg eksemplarisk i sin erobring stolte de mer på ham og gikk med på å ta avtalen bare dersom Belisarius anbefalte den. Dette gjorde avtalen svært vanskelig å inngå. En fraksjon med gotiske adelsmenn poengterte at deres egen kong Witiges, som akkurat hadde tapt, var en svekling og de ville trenge en ny. Erarik, lederen av gruppen, foreslo Belisarius og resten av kongedømmet gikk med på dette, derfor tilbød de ham kronen. Belisarius var soldat, ikke statsmann, og fremdeles lojal for Justinian. Han lot som om han skulle akseptere, red til Ravenna for å krones og arresterte umiddelbart lederne av goterne og trakk tilbake hele kongedømmet deres til Bysantium. Justinian var rasende. Perserne angrep i øst og han ønsket et stabilt nøytralt land som skilte hans vestlige grense fra frankerne som ikke var så vennligsinnede. Belisarius ble sendt for å møte perserne og etterlot derfor John, en bysantinsk offiser, til å styre Italia midlertidig. I 545 returnerte Belisarius til Italia hvor han oppdaget at situasjonen hadde forandret seg radikalt. Erarik var drept og den pro-romerske fraksjonen av den gotiske eliten var kastet. I 541 hadde østgoterne valgt den nye lederen Totila. Denne gotiske nasjonalisten og brilliante kommandanten hadde tatt tilbake hele det nordlige Italia og til og med drevet bysantinerne ut av Roma. Belisarius gikk på offensiven, lurte Totila til å gi opp Roma i prosessen, men tapte så igjen etter at en sjalu Justinian, redd for makten til Belisarius, nektet å gi ham forsyninger og forsterkninger. Belisarius var tvunget til å gå på defensiven og i 548 erstattet Justinian ham med evnukken og generalen Narses som han stolte mer på. Narses skuffet ikke Justinian. Totila ble drept i slaget ved Taginae i juli 552 og hans tilhengere Teia, Aligern, Scipuar og Gibal ble alle drept eller overgav seg i slaget ved Mons Lactarius i oktober 552 eller 553. Widin, det siste kjente medlemmet av den gotiske arméen gjorde opprør sendt på 550-tallet med minimal militær hjelp fra frankerne. Hans opprør var ufruktbart, opprøret endte med at Widin ble tatt til fange og ført til Konstantinopel for straff i 561 eller 562. Med det endelige nederlaget forsvant det østgoterske navnet. Nasjonen hadde praktisk talt forduftet med Teoderiks død. Sjansen for å danne en nasjonalstat i Italia med en forening av romerske og germanske elementer, slik som de som oppstod i Gallia, Iberia og deler av Italia under lombardisk styre, var dermed tapt. Resultatet var at goterne beholdt en annen plass i ibersk minne enn de gjorde i italiensk minne. I Italia var goterne for en kort tid erobrere og herskere, mens i Iberia leverte goterne et viktig element i dagens nasjon. Det elementet har hverken blitt glemt eller avskydd. Deler av den regionen nord i Iberia som ikke ble erobret, Asturias' land, hadde for en stund navnet Gothia, i likhet med gotiske områder i Gallia. Østgotersk kultur. Av gotersk litteratur på gotisk språk har vi bibelen til Ulfilas og noen religiøse skrifter og fragmenter. Av gotersk lovgivning har vi eddiktet til Teoderik fra år 500 og "Variae" av Cassiodorus kan tas for en samling av Teoderiks statspapirer og hans umiddelbare etterfølgere. Blant vestgoterne hadde nedskrevet lov allerede blitt lagt frem av Eurik. Alarik II la frem et "brevarium" av romersk lov for sine romerske undersåtter, men den store samlingen av vetsgoterske lover stammer fra sent i monarkiet og ble lagt frem av kong Reccaswinth rundt 654. Denne loven fikk noen velkjente kommentarer av Montesquieu og Gibbon og har blitt diskutert av Savigny ("Geschichte des romischen Rechts", ii. 65) og forskjellige andre forfattere. De er skrevet i "Monumenta Germaniae, leges", tome i. (1902). Av beretninger om goternes historie, ved siden av Jordanes som allerede har blitt sitert ofte, er der den gotiske historien til Isidore, erkebiskop av Sevilla, en historiekilde om de vestgoterske kongene ned til Suinthila (621–631). Men alle samtidige latinske og greske forfattere gir kontinuerlige bidrag. Ingen forfatter beskriver mer enn Salvian av Marseille i det 5. århundre. Han skrev "De Gubernatione Dei" som er full av deler som satte romernes grusomheter opp mot dydene til barbarene, særlig goterne. I alle slike fremstillinger må vi ta høyde for overdrivelser begge veier, men der må være et grunnlag i det som faktisk skjedde. Hoveddydene som de katolske presbyterne lovpriser hos de arianske goterne er deres renhet i forhold til deres egen tro, deres toleranse mot katolikkene under deres styre og deres generelle gode behandling av sine romerske undersåtter. Han går så langt at han håper at dette gode folket må reddes til tross dor deres kjetteri. Dette bildet må ha et visst grunnlag i sannheten, men det er ikke så overraskende at senere vestgotere i Iberia falt fra Salvians noe idealistiske bilde. Evald Hansen. Evald Hansen (født 22. september 1916, død 5. april 1943) var en norsk sjømann, telegrafist og sersjant i Kompani Linge. Hansen var fra Sortland, og arbeidet før andre verdenskrig som sjømann og telegrafist. I april 1941 sluttet han seg til Kompani Linge i Storbritannia. I april 1942 ble han sammen med Herluf Nygaard smuglet inn i det okkuperte Norge med fiskeskøyte til Godøy ved Ålesund. Den 24. april begynte han som radiotelegrafist for Milorg-gruppen Lark i Trondheim. I juli ble han med to andre Linge-karer kalt til Stockholm, men returnerte til Trondheim i oktober samme år. Den 16. desember 1942 ble Evald Hansen arrestert av Gestapo i sin leilighet mens han opererte radiosenderen, trolig etter at sendingen var blitt peilet. Herluf Nygaard, som da var leder for Lark, ble arrestert i det samme raidet. Både Hansen og Nygaard ble torturert på Misjonshotellet, Gestapos hovedkvarter i Trondheim. Herluf Nygaard klarte imidlertid å rømme under en fangetransport noen dager senere. Hansen ble holdt to måneder i enecelle på Misjonshotellet, og ble i denne perioden utsatt for stadig tortur. Han ble tvunget til å fortsette sendingene til hovedkvarteret i Storbritannia etter tysk diktat, men klare å signalisere at han sendte under tvang. Ingen av Hansens kontakter ble etterlyst av tyskerne, og det antas at han har utholdt torturen uten å røpe noen navn. Den 23. mars 1943 ble Hansen overført til Falstad fangeleir. Han var da sterkt redusert helsemessig. På Falstad ble han satt til å skjære is på et frosset vann. På grunn av utilstrekkelig påkledning og sin svekkede tilstand pådro han seg bronkitt og lungebetennelse. Da han etter flere dager ble sendt til sykehus var han for svak til å overleve sykdommen. Evald Hansen døde på Innherred Sykehus den 5. april 1943. Han ble post mortem tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren. Di. 2. Di 2 var en type diesellokomotiver ved NSB som ble bygget mellom 1954 og 1973 i et antall av 54 stykker. Dette var et tre-akslet dieselhydraulisk skiftelok, hvor kraftoverføringen på hjulene ble drevet av kobbelstangdrift via blindhjul. Beskrivelse og historie. Lokene fikk numrene 801-854. 801-803 og 806-808 ble levert av Maschinenbau Kiel (Mak) i to serier i henholdsvis 1954 og 1957. Thune produserte 804-805 i 1958 og 809-854 i perioden 1961-1973. Det spesielle med 804-805 fra Thune, var at de var de eneste «Thune-lokene» med MaK-motor, i tillegg hadde de en helt særegent avrunding av førerhustoppen. De åtte første maskinene hadde en Mak rekke-sekser motor på 575 hk, mens de resterende fikk en turboladet versjon på 600 hk fra Bergen Mekaniske Værksted, Bergen Diesel. Dette var en maritim motorkonstruksjon på hele 88,5 liter slagvolum. Maks turtall på ca 750 omdr./min. Lokene hadde en noe stiv konstruksjon, da akselavstanden var hele 4.4 meter. På enkelte baner måtte strekkbolter i kurvene på sporet strammes etter hver gang loket hadde vært på en besøk og det hadde heller ikke de beste kjøreegenskapene. Utrangeringen av lokomotivtypen begynte med lok 802 i 1979, mens det siste driftsloket, nr. 832, gikk i ordinær persontogskifting i Trondheim så sent som i 2005. Støyende. Lokene gikk for å være sterke og solide, men var høylydte og hadde av den grunn et dårlig arbeidsmiljø for føreren. Larmen av motoren kunne i driftstiden bli oppfattet som så stor og plagsom at det i enkelte tilfeller ble erstattet av elektriske skiftelok (El. 10) dersom det kom for massive klager fra folk som bodde langs jernbanen. Oljedamp og dieselallergi var et stadig problem på slutten av driftstiden, i enkelte tilfeller ble lokførerne syke av å kjøre typen. Ved utrangeringene opp gjennom årene satt mange av de originale sylinderforingene i motorene fremdeles i, og mange motorer ble tatt ut og solgt videre for nye tjenester. Lokomotivtypen ble benyttet overalt i Norge, blant annet var typen fast innslag i fremføringen av godstoget over forbindelsessporet Oslo Ø – Oslo V, Havnebanen, hvor messingklokken i loket tikket på vei over gatene. Typen gikk i de siste godstogene på Skreiabanen, og ble brukt i enkelte små lokaltog på Arendalsbanen og søndagstoget på Valdresbanen frem til midten av 1980-tallet. Da utrangeringen av Di.2 begynte i 1980-årene, anskaffet NSB 17 brukte skiftelok fra Tyskland hvorav 16 av disse kom i drift. Disse lokene fikk litra Di. 5, som også noen var eldre enn de Di. 2 de erstattet. Di. 2 nr. 827 og 839 ble omlakkert for bruk til Sesamtoget for barnetv-programmet Sesam Stasjon, 827 har fremdeles det originale sesam-designet, mens 839 har blitt omlakkert til nydesign, igjen. Di. 2 nr 805, 807 og 817, har blitt foreviget over rådhusplassen, i Olsenbanden-filmene. Avvikling. Di 2 nr. 842 på Oslo S Lok nr. 848 fremførte det siste persontoget til Fagernes på Valdresbanen sommeren 1989, og lok nr. 854 ble i 1997 sendt til Nederland og bygget om, blant annet med ny motor fra Caterpillar og nytt førerhus. Planene lå til rette for å modernisere flere lok, men det ble ansett som for kostbart. Lokene som er igjen idag, er 817 hos Bergens Tekniske Museum, 827 står utendørs på Hønefoss i NJKs eie og blir trolig hugget opp, 832 som reserve på Marienborg, 833 ble tatt ut som museumslok for Jernbanemuseet, 839 og 842 er solgt, 841 stod en periode sammen med 842 på Oslo S i beredskapstoget, men er blitt overtatt av Norsk Jernbaneklubb og blant annet brukt på Rjukanbanens 100 års jubilèum og tur over Solørbanen i 2009. 848 står lagret utendørs på Grovane i Setesdalsbanens eie, 851 står på verkstedet Marienborg, og 854 eller SKD225 236 som den heter nå står også i Oslo i CargoNets eie. Bjørgvin bispedømme. Bjørgvin bispedømme er et av landets fem opprinnelige bispedømmer. Bispesetet ble opprettet på Selje på 1000-tallet og flyttet til Bergen i 1170. Bispedømmet omfatter i dag Sogn og Fjordane og Hordaland fylker, etter at Sunnmøre ble en del av del nye Møre bispedømme i 1983. Bispedømmet omfatter også Sjømannskirkens 32 menigheter i utlandet, og biskopen har tilsyn med menighetene og de av de ansatte som er vigslet. Biskoper. Forhenværende statsråd Jakob Liv Rosted Sverdrup ble i 1898 utnevnt til biskop, men på grunn av sykdom kunne han ikke ta imot embetet. Han døde kort tid etter. Norddalsfjord. Norddalsfjord er en bygd i Flora kommune i Sogn og Fjordane fylke. Bygda, som av og til kalles bare Norddal, ligger ved Norddalsfjorden øst for Norddalsøya. Fylkesvei 544 går gjennom bygda. Stavanger bispedømme. Stavanger bispedømme er et bispedømme i Den norske kirke. Bispedømmet samsvarer med Rogaland fylke i utstrekning, og blir ledet av biskop Erling Pettersen. Bispesetet er Stavanger domkirke. Historikk. Stavanger bispedømme ble først opprettet i 1125 som et bispedømme i Den katolske kirke, da nåværende Rogaland, Agderfylkene, Valdres og Hallingdal ble utskilt fra Bjørgvin bispedømme. Dette året sto Stavanger domkirke klar, og denne ble senere utvidet på 1300-tallet. Bispesetet ble i 1682 flyttet fra Stavanger til Kristiansand, dels på grunn av nedgangstider i byen Stavanger, og delvis som del av et politisk ønske fra kongen i Danmark om å styrke den nye byen Kristiansand. Bispedømmet hadde samme utstrekning etter flyttingen, og forandret navn til Christianssand stift. Etter en lokal prosess som gikk helt til topps i Regjeringen ble bispedømmet delt 1. januar 1925. Christianssand stift fortsatte som Agder bispedømme, og Stavanger bispedømme ble utskilt som egen størrelse. Stavanger hadde da ikke hatt noe bispesete siden 1682. Bispedømmet omfatter nå Rogaland fylke. Etter at gamle Ølen kommune ble overført fra Hordaland til Rogaland fylke i 2002, ble også bispedømmegrensen mellom Bjørgvin bispedømme og Stavanger bispedømme justert på samme måte. Valdres hører i dag til Hamar bispedømme, mens Hallingdal hører til Tunsberg bispedømme. Husaby. Husaby er et sted i Skaun kommune hvor det ligger et gårdsanlegg med gamle kirkeruiner. Einar Tambarskjelve bodde her. Det er lite igjen av den opprinnelige gården, men man kan se omrisset av den gamle gårdskirka som ble bygd ca. år 1040. Ruinene står igjen og viser hvor kirka lå. Ved siden av er det reist en bauta til minne om Einar Tambarskjelve. I middelalderen var Husaby, på om lag 3000 mål, det største av det jordegodset som erkebispen hadde i Skaun. Rike gravfunn tyder på at gården har vært sete for storfolk og høvdinger helt siden vikingtida. Husaby er kanskje mest kjent fra Sigrid Undsets roman om «Kristin Lavransdatter». Romanfiguren «Kristin» bodde her sammen med sin husbond «Erlend». Hvert år arrangeres kulturarrangementet "Kristin på Husaby" i Skaun, med blant annet teaterforestillinger, litteraturseminar, turmarsj, utstillinger, kirkekonserter og økumenisk gudstjeneste. Vestre Borgesyssel prosti. Vestre Borgesyssel prosti er et prosti i Borg bispedømme. Det ble opprettet ved kongelig resolusjon 5. august 1816, ved at Moss, Onsøy, Rygge, Råde, Tune og Våler ble utskilt fra Nedre Borgesyssel prosti. Ved kongelig resolusjon av 25. juli 1971 gikk Sarpsborg, Tune og Varteig til Sarpsborg prosti, mens Vestre Borgesyssel til gjengjeld fikk Skiptvet, Spydeberg og Hobøl fra Østre Borgesyssel prosti. Gjesdal (bygd). a>. Gjesdal er ei bygd i Gjesdal kommune som ligger ca 4 km øst for administrasjonssenteret Ålgård, i enden av Limavatnet. Stedet blir i dagligtalen kalt "Bygda" som riktignok inkluderer andre småsteder i nærområdet. Hovednæringen er landbruk. Werder Bremen. SV Werder Bremen er en tysk sportsforening fra byen Bremen. Mest kjent som fotballklubb, men innbefatter også idrettene håndball, friidrett, bordtennis, gymnastikk, turn og sjakk. Navnet "Werder" beskriver en elvebank eller øy, som en omkranses av elven Weser, kalt Peterswerder. Her befinner Werders hjemmebane Weserstadion seg i dag. Norske Rune Bratseth spilte for klubben i perioden 1983–1994 og står merittert med 230 kamper og 12 mål. Han ble tysk mester i 1988 og 1993, vinner av den tyske DFB-Pokalen i 1991 og 1994 og vinner av Cupvinnercupen i 1992. Han regnes som en av klubbens største spillere gjennom tidene. Eksterne lenker. Bremen Løvenstad. Løvenstad er et tettsted i Rælingen kommune i Akershus. Stedet har om lag 2500 innbyggere, og har postnummer 2018. Løvenstad ligger om lag 20 kilometer fra Oslo sentrum i retning nordøst. Løvenstad grenser til Lørenskog kommune, og ligger like ved boligområdene Blystadlia og Kurland. Offentlige og private tjenester. På Løvenstad finnes nærbutikken Coop Prix (tidligere S-Marked) med post i butikk. Høyblokka huser frisørsalong, kafé og gatekjøkken. Tettstedet har en egen barneskole, Løvenstad barneskole. Etter 7. klasse går elevene herfra over til Sandbekken ungdomsskole, som ligger kort vei unna barneskolen. Like ved barneskolen ligger "Løvenstadtunet", et stort bo- og omsorgssenter, og to barnehager. Ruter As trafikkerer to busslinjer som passerer Løvenstad. Den mest brukte er rute 411. Denne bussen går frem og tilbake mellom Lillestrøm og Oslo, og ruten kan forenkles slik: Lillestrøm-Løvenstad-Blystadlia-Løvenstad-Strømmen-Lørenskog-Oslo. Rushtidsbussen 418 mellom Vika og Blystadlia passerer også Løvenstad og betjener holdeplassene Torgenholtet og Løvenstadveien. Løvenstad ligger rett ved Strømmen og Lillestrøm. Kultur og idrett. Løvenstad Fotballklubb holder til på Løvenstad. Denne klubben har arena på Sandbekken kunstgressbane, som består av en 7'er- og en 11'er-bane. Ved banene ligger Løvenstad FKs klubbhus. Andre idretter, som håndball (Rælingen Håndballklubb) og innebandy (Fjæringby Innebandy), har tilholdssted i Sandbekkhallen. I hallen er det også et 25x12,5 m stort svømmebasseng. Sandbekkhallen brukes også av Sandbekken ungdomsskole, og svømmehallen brukes også av Løvenstad barneskole. Trebygget "Sandbekkstua" ble senest bygget på 1700-tallet, kanskje enda tidligere, og er kanskje det eldste huset i hele Rælingen kommune. Huset ble i tidligere tider brukt som hvile- og ølsjenkested for forbifarende. I dag eier Rælingen Kommune huset, og Rælingen kunstforening disponerer det. På Løvenstad finner man også Nordens største Budhisttempel. Dette ligger like nedenfor Sandbekken ungdomsskole. Kjente innbyggere. Kjente nordmenn som bor eller har bodd på Løvenstad er Pål Anders Ullevålseter. Geir Frigård har vært spiller, og Tom Nordlie har vært trener i Løvenstad FK. Linn Ullmann datter av Liv Ullmann har gått på Løvenstad skole. Hamar domprosti. Hamar domprosti er et prosti i Hamar bispedømme. Det ble opprettet som Hamar stiftsprosti ved kongelig resolusjon av 27. februar 1864 med virkning fra 1. oktober samme år, da Hedemarken prosti ble delt, og bestod da av Vang prestegjeld. 1. mai 1908 ble de nyopprettede prestegjeldene Furnes og Hamar også en del av stiftsprostiet, som endret navn til «domprosti» i 1922. 1. januar 1972 ble Hedemarken prosti nedlagt og innlemmet i Hamar domprosti. I 2007 ble samtlige sokn i Ringsaker kommune innlemmet i det nyopprettede Ringsaker prosti med sete i Moelv og Ringsaker kirke som den sentrale kirke. Proster i Hamar domprosti. Sogneprestene i Vang var også proster. Rutelaget Bergen-Vest. Rutelaget Bergen-Vest AS (BV) var et kombinert buss- og ferjeselskap med hovedkontor i Hetlevikstraumen i Loddefjord. Før 1943 var navnet D/S Topdal, etter det første dampskipet laget kjøpte. Ruteområdet var gamle Laksevåg kommune, (med unntak av området som tidligere ble trafikkert av Laksevåg Kommunale Rutebiler (LKR) og som siden ble innlemmet i Bergen Sporvei AS) og mellom dette området og Bergen sentrum. Det opprinnelige ruteområdet var mye større, og omfattet store deler av Askøy og Sotra. Rutelaget eide bl.a. ferjene som trafikkerte sambandet Alvøen-Brattholmen, som ble nedlagt da Sotrabroen åpnet i 1971. Selskapets biler var grå med oransje og blå dekor. I 1992 ble Rutelaget Bergen-Vest AS fusjonert med Øygarden-Sotra Rutelag L/L og Askøy-Bergen Bil AS, til VestTrafikk AS. Øygarden-Sotra Rutelag. Øygarden-Sotra Rutelag L/L (ØSR) var et transportselskap med hovedkontor på Straume på Litlesotra. ØSR ble stiftet etter en fusjon mellom Sotra Billag L/L og Øygardsbåtane L/L i 1960. Selskapets kjerneområde var persontransport med buss i kommunene Sund, Fjell og Øygarden, og mellom disse og Bergen. I tillegg til dette hadde laget godstransport og båt- og ferjetransport i området. Bussene til Øygarden-Sotra var stort sett av halvturist-standard, og fargene var grønn med gule striper. Lagets logo var en vimpel med bokstavene ø og s. Øygarden-Sotra Rutelag L/L fusjonerte med Askøy-Bergen Bil A/S og Rutelaget Bergen-Vest A/S i 1992, og VestTrafikk AS var dermed et faktum. Hedemarken prosti. Hedemarken prosti var et prosti i Hamar bispedømme. Det ble nedlagt 1. januar 1972 og innlemmet i Hamar domprosti. I 2007 ble samtlige sokn i Ringsaker kommune tatt ut av domprostiet og lagt til det nyopprettede Ringsaker prosti. Rutelaget Askøy-Bergen. Rutelaget Askøy-Bergen AS (A-B) ble stiftet i 1950. Selskapets hovedvirksomhet frem til Askøybroen ble åpnet i 1992, var lokal ferje- og busstrafikk mellom Askøy og Bergen. I tillegg drev selskapet ferjevirksomhet mellom Bergen og Stavanger, og i 5 år i Boknafjorden i Rogaland. Denne siste ruten ble overtatt av Boknafjorden Ferjeselskap i 1992. I dette selskapet var BNR 50%-eier fram til 31.12.01. Rutelaget Askøy-Bergen eide skip Toten prosti. Toten prosti er et prosti i Hamar bispedømme. Gjøvik er prostesete. Stange prestegjeld. Stange prestegjeld er et prestegjeld i Hamar domprosti i Hamar bispedømme. Prestegjeldet består av to sogn: Stange og Tangen sogn. Tidligere omfattet det også Ottestad, som nå er et eget prestegjeld. Kirken i Stange sogn er Stange kirke. Tangen sogn ble utskilt ved kongelig resolusjon av 23. mars 1857. Kirken i sognet er Tangen kirke. Norddalsfjordbrua. Norddalsfjordbrua er ei fritt frambygg-bru på fylkesvei 614 i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Brua krysser Norddalsfjorden ved Straumsneset. Byggingen begynte 1. august 1985, og brua var ferdig 30. januar 1987. Sammen med resten av veiparsellen mellom Grov og Straumsneset ble Norddalsfjordbrua åpnet 30. mai 1987, som en avløsning for ferga mellom Bjørnset og Haukå. Brua er 401 meter lang, med lengste spenn 230,5 meter og 22 meter seilingshøyde. Brua heller oppover mot Grov-sida. Tay Ninh (provins). Tây Ninh er en av 60 provinser ("tỉnh") i Vietnam. Tây Ninh har innbyggere og er km². Provinshovedstaden er Tây Ninh. Provinsen ligger sør i landet og grenser i vest og nord mot Kambodsja, i øst mot 417;ng og 7899;c provinsene. I sør grenser provinsen mot Ho Chi Minh-byen og Long An. Tây Ninh provinsen er fødeplassen til Trịnh Minh Thế, en nasjonalist militær leder i slutten av Den første indokinesiske krig og i begynnelsen av Vietnamkrigen. Tây Ninh er hjemområdet til trosretningen Cao Đài. Drowning Pool. Drowning Pool er et Nu Metal band fra Dallas, Texas. Bandet ble dannet i 1996 og består av medlemmene Ryan McCombs på vokal, C.J. Pierce på gitar, Stevie Benton på bass og Mice Luce på trommer. Tidligere medlemmer er Dave Wiliams og Jason Jones, begge vokalister. Kristina Groves. Kristina Nicole Groves (født 4. desember 1976) er en kanadisk skøyteløper av norsk avstamning. Hun bor i Calgary og representerer skøyteklubben Ottawa Pacers. Groves begynte å gå på skøyter da hun var elleve år gammel, og er regnet som en av Canadas beste mellom- og langdistanseløpere. Før hun begynte å gå på skøyter, var hun en lovende langrennsløper. Moren hennes er fra Steinkjer. Groves beste plassering noen gang i et internasjonalt mesterskap var i Vinter-OL 2006 i Torino der hun tok sølvmedalje på 1500 meter, bare slått av Cindy Klassen, også hun fra Canada. Hun tok også sølv i lagtempo, der Canada ble slått av Tyskland i finalen. I 2007 tok hun gull i lagtempo sammen med Shannon Rempel og Christine Nesbitt under VM enkeltdistanser i Salt Lake City. I 2008 ble hun verdensmester på 3000 m, tok sølv på 1000 m og lagtempo, samt bronse på 1500 m og 5000 m. Hun tok også gull i lagtempo under VM enkeltdistanser i 2009, og bronse på både 3000 m og 5000 m. Falske venner. Falske venner er et uttrykk som brukes i forbindelse med fremmedspråksforståelse og oversetting, kanskje spesielt mellom nabospråk. Falske venner er to ord på to ulike språk, der de to ordene har tilnærmet lik ordlyd, men ikke samme betydning. Et eksempel er det svenske "glass" (fra fransk "glace"), som må oversettes til "is(krem)" på norsk. Eksempler fra engelsk kan være "trikk" og "trick" ('triks, knep'), og "eventually" ('omsider'), som ikke skal oversettes med "eventuelt" ('mulig, alternativt'). NRK-programmet Team Antonsen tok i en av sine sketsjer utgangspunkt i en falsk venn, da de ringte til teknologilederen i Danmarks Radio for å diskutere det faktum at metroen i København hadde fått «kuk i computeren». Brekka bygdetun. Brekka bygdetun er et eldre gårdsanlegg i kulturområdet Brekka Kistafoss i Tydal kommune. Bygdetunet har en sentral plass i bygdas kulturliv og benyttes ofte til kulturelle arrangementer. Det historiske friluftsteateret "Karolinernes hærtog i Tydal" oppføres her hvert andre år i permanente kulisser på våningshusets bakfasade. Brekka bygdetun er opprinnelig en husmannsplass fra første halvdel av 1700-tallet. Gården lå da under Østeraunet litt lengre ned mot elva. Sent i 1870-årene ble gårdsanlegget flytta dit hvor det står i dag. Gården ble etter hvert utvida med flere hus og bygdetunet består i dag av 11 bygninger deriblant våningshus, fjøs, låve, stall, bur, eldhus og smie med tørkeinnretning. Tundannelsen er et typisk, trøndersk firkanttun. Lokal og regional byggeskikk kommer også tydelig til uttrykk i de laftede tømmerbygningene som omgir tunet. I utkanten av anlegget ligger også et tilflyttet våningshus, Jenshaugstuggu, samt et bygg fra 1970-tallet fra Selbuhus som er Tydals første ferdighus. Martin Koch (skihopper). Martin Koch (født 22. januar 1982 i Villach) er en østerriksk skihopper. Han er sønn av skihopperen og kombinertløperen Fritz Koch og nevø av hopptreneren Heinz Koch. Koch under prøve-VM i Holmenkollen, mars 2010. Han var med på å vinne gull i laghopp under OL 2006 i Torino. Martin Koch vant sølv i den individuelle konkurransen under skiflygings-VM i Oberstdorf i 2008. I lagkonkurransen sørget han for østerriksk gullmedalje sammen med Gregor Schlierenzauer, Andreas Kofler og Thomas Morgenstern. Explorer I. Explorer I, (også kjent under Satellite 1958 Alpha) var USAs første satellitt og en del av USAs bidrag til det geofysiske året som var i 1957–58. Det ble bygget av Jet Propulsion Laboratory (JPL) på California Institute of Technology under ledelse av Dr. William H. Pickering. Instrumentene på satellitten ble bygget på State University of Iowa under ledelse av James Van Allen. Oppdragsbeskrivelse. Satellitten ble skutt opp fra Cape Canaveral (nå under navnet Kennedy Space Center i Florida 10:48 lokal tid 31. januar 1958 av bæreraketten Jupiter-C. Bæreraketten Jupiter-Cs opphav var fra den amerikanske hærens prosjekt orbiter i 1954. Etter oppskytningen av Soviets Sputnik I den 4. oktober 1957 ble ABMA (Army Ballistic Missile Agency) beordret til å fortsette jobben med å få skutt opp en satellitt med Jupiter-C som bærerakett. Raketten hadde blitt prøvd uten sprengstoff under testene med Jupiter IRBM (mellomdistanse rakett). ABMA og JPL jobbet tett sasmmen i 84 dager for å modifisere Jupiter-C og bygge Explorer I. Design. Explorer I var utstyrt med en geigerteller som målte kosmisk stråling. Den målte noen ganger den forventede strålingen på rundt 30 partikler/s, mens noen ganger viste den 0 partikler/s. En forskergruppe fra State University of Iowa (under ledelse av Van Allen) oppdaget at stråingen var 0 når de var nær polene, mens verdiene var normale på ekvator. Etter Explorer III ble det bestemt at den opprinnelige geigertelleren hadde blitt skadet av høy stråling fra ett belte med ladede partikler som var fast grunnet jordas magnetfelt. (se Van Allen-beltene) Oppdragets resultater. Oppdagelsen av Van Allen-beltene av Explorersatellittene var en av de største oppdagelsene i det internasjonale geofysiske året. Instrumentene i satellitten var plassert i rommet som var beregnet på ett fjerde trinn på raketten. Satellitten hadde i rommet en rotasjon rundt sin egen akse på 750 runder i minuttet. 2 senderen på 60 milliwatt og 10 milliwatt som sendte ut på henholdsvis 108.03 megahertz og 108.00 megaherz. Strømforsyningen var Nikkel-Kadmium batterier som var ca. 40% av nyttelasten. Batteriene ga strøm til den ene senderen i 31 døgn, mens laveffekt senderen hadde strøm i 105 døgn. Explorer I sluttet å sende data 23. mars 1958, men satellitten ble i bane i 12 år før den brant opp i atmosfæren over Stillehavet 31. mars 1970. I november 2004 hadde totalt var 83 satellitter i explorer programmet blitt skutt opp. En kopi av Explorer I ligger i dag på National Air and Space Museum i USA. Dillingøya. Oversiktskart over Vansjø. Dillingøya med rødt. Dillingøya er ei øy i Vansjø i Østfold. Dillingøya ligger i Moss kommune og er Vansjøs største øy. Arealet er på ca.. Ved normal vannstand ligger vannspeilet rundt Dillingøy ca. over havet. Navnet Dillingøy skriver seg fra plantenavnet dille/dilla eller dylle/dylla (Sonchus arvensis) eller åkerdylle, som er det norske navnet. Dillingøy ble bosatt allerede i eldre jernalderen (perioden fra 400 e. Kr. og fremover mot 500 e. Kr.) ved rydding av Dillingøy gård som ligger i nordenden av øya. I løpet av 1700- og 1800-åra ble det ryddet fem husmannsplasser under Dillingøy gård. I dag er to av disse borte (Hattvik og Nordøya). Øya har broforbindelse i nord mot Våler kommune og fast bosetting på fire gårdsbruk (Dillingøy gård, Ekelund, Sørpa og Nesengen). Tidligere lå Administrasjonen for sivile tjenestepliktige sitt administrative sete på Dillingøy, som nå er blitt et privateid kurs- og konferansesenter. Oksenøya. Oksenøya er ei øy i Vansjø i Østfold. Oksenøya ligger i Råde kommune. Oversiktskart over Vansjø. Oksenøya med rødt. Bliksøya. Bliksøya er ei øy i Vansjø i Østfold. Bliksøya ligger i Våler kommune. Oversiktskart over Vansjø. Bliksøya med rødt. Arturo Kinch. Arturo Kinch (født 15. april 1956) er en langrennsløper fra Costa Rica. Under Vinter-OL 1980 i Lake Placid deltok han som første costarikaner i et vinter-OL. To år senere deltok han i VM i Oslo, og ble en av verdensmesterskapets store profiler. Han stilte til start på femmila, ble forbigått av alle de andre løperne, og kom i mål etter over fire timer. Kinch deltok også i vinter-OL i 1984, 1988 og 2002. I 2006, to måneder før han fylte 50 år, deltok han i sitt femte OL i Torino. På 15-kilometeren gikk han i mål på tiden 1.06.50,3 – 28 minutter og 49 sekunder bak vinneren Andrus Veerpalu, men hele 25,6 sekunder "foran" 48-åringen Prawat Nagvajara fra Thailand. Langøya (i Vansjø). Langøya er ei øy i Vansjø i Østfold. Langøya ligger i Råde kommune. Oversiktskart over Vansjø. Langøya med rødt. Gressøya. Oversiktskart over Vansjø. Gressøya med rødt. Gressøya er ei øy i Vansjø i Våler kommune i Østfold. Navnet Gressøya kommer trolig ikke av gress, men av mannsnavnet "Gres (Gregers)". Det kan ha vært bosetning på øya allerede på 1500-tallet, men boplassen ble trolig ikke ryddet før på midten av 1600-tallet. Et gammelt sagn forteller at øya i tidligere tider skal ha tilhørt Værne Kloster i Rygge, og at det var en engelsk nonne ved navn Grace som skal ha gitt øya navn. Det er funnet en steinhakke på Gressøya som vitner om bosetning tilbake i steinalderen. «Amund» var husmann på Gressøya i 1667 til 1670, men øvrige opplysninger mangler. Erik Gresøya er den neste kjente bruker. Han nevnes første gang i 1695 og leide øya av Kongen. I 1726 ble Gresøya solgt på auksjon i Moss. Øya var øde og ubebodd i 1733, men i 1738 bodde det igjen folk her. Året 1860 ble øya delt i to bruk: Østre Gresøya B.nr.1 og Vestre Gresøya B.nr.2. De siste som bodde fast på Østre Gresøya var av Gudøyslekten. Våler kommune kjøpte B.nr.1 Østre Gresøya i 1917. Burumøya. Oversiktskart over Vansjø. Burumøya med rødt. Burumøya er ei øy i Vansjø i Østfold. Den ligger i Råde kommune, og er på ca 820 dekar medregnet tilliggende holmer. Fra gammelt av het øya "Løvøen", mens naboøya Tombøya het "Lille Løvøen". Det har vært et småbruk – Burumøyplassen – på nord-østsiden av Burumøya. Det er uvisst når bruket ble ryddet, men det ble registrert fastboende der under folketellingen i 1865. Burumøya har i dag (2006) ingen hus- eller hyttebebyggelse, og har heller ikke veiforbindelse til fastlandet. Øya er fremdeles i privat eie. Vansjø har mange øyer, holmer og skjær, og rundt Burumøya finner vi holmene Store- og Lille Ølgern i nord og Slottsholmen i vest. De nærmeste store øyene er Østenrødøyai vest og Tombøya i øst. Østenrødøya. Østenrødøya (eller Botnerøya) er ei øy i Vansjø i Østfold. Østenrødøya ligger i Våler kommune. Oversiktskart over Vansjø. Østenrødøya med rødt. Gudøya. Oversiktskart over Vansjø. Gudøya med rødt. Gudøya (eller Vestre Mosserosøya'") er ei øy i Vansjø. Gudøya ligger i Våler kommune i Østfold. Arealet er ca 4-500 dekar og høyeste punkt ligger 53 meter over havet, som vil si 28 meter over Vansjøs normalvannstand. Gudøya, som for det meste er dekket med løv- og barskog, er et av fire offentlige friområder i Våler kommune. Det er flere sandstrender på øya, tursti rundt hele øya, og det er tilrettelagt for fritidsbruk med krakker, renovasjon og toaletter flere steder. På en høyde inne på øya er det bygget et utkikkstårn. Derfra får man god utsikt utover Storefjorden. Johan Gude, kjøpmann i Moss, kjøpte øya i 1810, men solgte trolig i 1830-årene. Etter han har øya fått navnet Gudøya. Mikal Hansen kjøpte øya i 1838 etter Marie Mortensdtr. I 1845 hadde Mikal 1 hest, 2 kuer og 2 sauer på eiendommen. Han sådde både bygg og havre og satte poteter samme året. Han er stamfar til den senere Gudøyslekten. Tre generasjoner etter han bodde der til omkring 1927, da øya ble fraflyttet. Etterhvert har skogen tatt tilbake jordene og gårdstunet, men restene etter murene kan fremdeles sees. Øya har i dag ingen hus- eller hyttebebyggelse, og har heller ikke veiforbindelse til fastlandet. Vansjø har mange øyer, holmer og skjær, og Gudøya er omgitt av holmene Søndre Kreierten og Nordre Kreierten i vest, Mærraholmen i nord-øst og Lille Gudøy i sør. Nærmeste store øy i Vansjø er Østenrødøya som ligger øst for Gudøya. Explorer 2. Explorer-II var en gjentakelse av oppdraget til Explorer I, men grunnet en feil under oppskytningen med bæreraketten Jupiter-C, nådde aldri Explorer-II bane. Satellitten ble skutt opp fra Cape Canaveral (som i dag heter Kennedy Space Center) i Florida 5. mars 1958. Bæreraketten Jupiter-C sitt opphav var fra den amerikanske hærens prosjekt orbiter i 1954. Etter oppskytningen av Sovjets Sputnik I den 4. oktober 1957 ble ABMA (Army Ballistic Missile Agency) beordret til å fortsette jobben med å få skutt opp en satellitt med Jupiter-C som bærerakett. Raketten hadde blitt prøvd uten sprengstoff under testene med Jupiter IRBM (mellomdistanse rakett). ABMA og JPL jobbet tett sasmmen i 84 dager for å modifisere Jupiter-C og bygge Explorer I. Design. Explorer I var utstyrt med en geigerteller som målte kosmisk stråling. Etter Explorer III ble det bestemt at den opprinnelige geigertelleren hadde blitt skadet av høy stråling fra ett belte med ladede partikler som var fast grunnet jordas magnetfelt. (se van Allen-beltene) Oppdragets resultater. Explorer II nådde ikke bane grunnet feil med tenningen av dett fjerde trinnet i bæreraketten Jupiter-C. Hobølelva. Hobølelva har sitt utspring i Mjær i Enebakk, og munner ut i Vansjø i Østfold. Elva tar også en tur innom Bjørnerødvannet. Nedslagsfeltet strekker seg opp til området rundt Østmarkskapellet i Oslo, og omfatter Rundvannet, Smalvannet, Trollvannet og Sølvdobla, som drenerer til Sværsvann på grensen til Ski kommune. Hobølelva er den største av fire tilførselselver til Vansjø, og har en midlere vannføring ved utløpet i Vansjø på 5,4 m³/sek. Hobølelva er kjent for til tider å ha en middels oversvømming. Dette pga. ekstreme mengder med regnvær. Spesielt kjent er området fra Elvestadskrysset mot enden av Riisersletta. Her kan vannmengdene føre til så store problemer at jorder blir oversvømmet og bøndene i nærområdet ikke har mulighet for å komme seg over elva uten bruk av traktor. Svinna. Svinna (eller Svinndalselva) er ei elv som springer ut fra småtjern og bekker helt sørøst i Våler i Østfold, og renner vestover gjennom Svinndal til Sæbyvannet. Navnet Svinna brukes også om elva nedstrøms Sæbyvannet, men her bruker Kartverket navnet Unumselva. Elva renner vestover via Flesjøvannet, og ut i Vansjø ved Roos. Høydeforskjellen mellom Sæbyvannet (46 moh.) og Vansjø (25 moh.) er 21 meter. Tidligere ble et av vannfallene i Svinna utnyttet til å drive oppgangssaga «Frølandsaga». Svinna er en av fire tilførselselver til Vansjø, og har en midlere vannføring ved utløpet i Vansjø på 1,6 m³/sek. Mørkelva. Mørkelva har sitt utspring i Bergsjøtjern i Våler kommune i Østfold, og munner ut i Vansjø. Mørkelva er en av fire tilførselselver til Vansjø, og har en midlere vannføring ved utløpet i Vansjø på 0,9 m³/sek. Kirkelva. Kirkelva (eller Veidalselva) er ei elv som har sitt utspring i Bølertjern i Hobøl kommune i Østfold, og munner ut i Vansjø. Kirkelva er en av fire tilførselselver til Vansjø, og har en midlere vannføring ved utløpet i Vansjø på 0,6 m³/sek. Skytterfisker. Skytterfisker er en fiskefamilie (Toxotidae) som er kjent for å jakte på insekter og andre smådyr ved å skyte på dem med vann. Familien har bare syv arter, alle i slekten "Toxotes". De finnes fra India til Filippinene, Australia og Polynesia. Utseende. Disse fiskene har en høy kropp, som er flattrykt fra sidene. Ryggfinna sitter langt bak, og ryggen danner en rett linje fra ryggfinne til munn. Munnen kan skytes fram, og underkjeven stikker ut. Fiskene er som regel små, men "Toxotes chatareus" kan bli 40 cm. Adferd. Skytterfisker er bemerkelsesverdig treffsikre; voksne fisker treffer nesten alltid blink på første skudd. De kan fange insekter som sitter nesten to meter høyt. Dette skyldes delvis godt utviklet syn, men også evnen de har til å kompensere for refraksjonen som oppstår når lys går fra luft til vann. Dette gjør de ved å svømme rett under byttet der forvrengingen er minst. Når et bytte er oppdaget, stikker skytefisken snutespissen opp av vannet og sprøyter en vannstråle på offeret. Fisken gjør dette ved hjelp av en grop den har i ganen. Den presser tunga mot denne gropa, og lager en smal kanal. Så lukker den gjellelokkene, og presser en kraftig vannstråle gjennom kanalen. Vannstrålen som blir produsert på denne måten, kan bli to til tre meter lang, men fiskene klarer ikke å treffe byttet nøyaktig på lengre hold enn 1 til 1,5 m. Hvis det første skuddet ikke slår byttet i vannet, fortsetter skytefisken å prøve. Unge skytefisker begynner å skyte når de er omtrent 2,5 cm lange, men de er unøyaktige i begynnelsen, og må lære ved erfaring. Skytterfiskene foretrekker å hoppe opp av vannet, og fange insekter med munnen, dersom det er mulig. Økonomisk betydning. Det foregår fiske på flere av artene. Noen av de mindre artene er populære akvariefisker. Patogen. Patogen (fra gresk "pathos", «lidelse», og "genesis", «opphav») er et biologisk eller medisinsk begrep som brukes om det som forårsaker sykdommer, vanligvis bakterier og virus. Adjektivet "patogen" er synonymt med «sykdomsfremkallende». På samme måte brukes begrepet patogenese om hvordan en sykdom oppstår, utvikler seg og forløper. Patogener eller patogene organismer, er en betegnelse på sykdomsfremkallende mikroorganismer, særlig sykdomsutløsende bakterier til forskjell fra alle andre bakterier som ikke har med sykdom å gjøre. Bakterier og virus som ikke er sykdomsfremkallende kalles gjerne apatogene. Kvelde. Kvelde er et tettsted i Larvik kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på begge sider av Numedalslågen. Navnet Kvelde kommer av et lokalt ord som betyr elveslyng. Høyeste punkt er Musekollen. Kvelde kirke ble bygd i 1871. Stedet. Kvelde er også kjent for å være et av de stedene i landet med mest sol og størst laks fra laksefisket i Holmfoss. Populære turistmål er Rien Camping og Holmfoss. Kvelde har barne- og ungdomsskole, to barnehager, dagligvarebutikk, Esso-stasjon, solarium, Egins Kebab, kunstgress, jernvarebutikk, grendehus, to bedehus og selskapene Knaskerøtter AS Kvelde Mølle, og Bergene Holm. REFORGER. a> i en tysk landsby under REFORGER '82 REFORGER (fra REturn of FORces to GERmany, engelsk for "retur av styrker til Tyskland") var en årlig militærøvelse i regi av NATO under den kalde krigen. Hensikten var å sikre at USA kunne forsterke Vest-Tyskland raskt ved en krise. Øvelsene pågikk fra 1967 til 1993, bortsett fra i 1989. Ved en faktisk krise ville en operasjon ved samme navn iverksettes. Historie. Fra rundt 79 000 menn i 1950 vokste den amerikanske hærens tilstedeværelse i Europa til 257 000 midt i 1952. I 1967 offentliggjorde USA at de planla å trekke tilbake rundt 28 000 soldater fra Europa, noe som tilsvarte rundt to divisjoner. På samme tid iverksatte de en serie årlige øvelser som skulle vise Sovjetunionen at USA var både i stand til og kapable til å forsterke Europa hvis det kom til en militær krise. Den første øvelse REFORGER startet 6. januar 1969, og ble fra sovjetisk hold fordømt som «en alvorlig militær provokasjon.» Heidi (1978). "Heidi" er en vesttysk-sveitsisk-australsk fjernsynsserie fra 1978 basert på Johanna Spyris to "Heidi"-romaner. Handling. Heidi blir av sin tante bragt til bestefaren, som lever i en sveitsisk alpelandsby. Bestefaren er en enstøing som har kommet på kant med de andre landsbyboerne, og ikke er særlig begeistret for å måtte ta imot et barn. Men ettersom tanten har fått en stilling i Frankfurt har hun ikke noe valg. Gjennom sitt elskelige vesen vinner likevel Heidi den gamle mannens hjerte, og hjelper ham til slutt å komme på talefot med de andre i landsbyen. Senere i serien blir Heidi sendt til storbyen Frankfurt, for å være selskapspike for rikmannsdatteren Klara. Klara sitter i rullestol. Heidi er ikke begeistret for å måtte reise fra fjellene. Også i Frankfurt fortryller hun alle med sitt elskelige vesen, men lider av hjemlengsel, og får etterhvert reise tilbake til bestefaren. Da Klara også kommer til alpelandsbyen er lykken nesten fullstendig. Men Heidis venn Geissenpeter blir sjalu fordi Heidi er så opptatt av byjenta. Men etterhvert forsoner også han seg med henne. Til slutt skjer underet at Klara gjennom Heidis oppfordringer lærer å gå igjen. Serien. Serien ble produsert av Schweizer Fernsehen DRS (Zürich), WIR Werbung im Rundfunk (Frankfurt am Main) og API (Sydney). Opptakene ble gjort i Sveits og Frankfurt. Enkelte av scenene som foregår i Sveits ble også tatt opp i Zürich. Handlingen i serien er svært tro mot bøkene. Takket være serieformatet med 26 episoder hver på 25 minutter kunne historien fortelles svært utførlig. Det ble lagt stor vekt på å skildre livet realistisk på den tiden historien foregår. Serien ble sendt på Barne-TV på NRK i Norge. Den digitale festning. "Den digitale festning" (1998, no.utg. 2005) er en bok av Dan Brown, som også har skrevet "Iskaldt bedrag" (2001, no.utg. 2006), "Engler og demoner" (2000), "Da Vinci-koden" (2003, no.utg. 2004) og "Det tapte symbol" (2009). Handling. Susan Fletcher, en brilliant kryptolog og leder for National Security Agencys (NSA) kryptologiske avdeling, blir tilkalt av NSAs visedirektør, Trevor Strathmore, på grunn av noe han betegner som en krisesituasjon. Det viser seg at NSAs mesterverk av en maskin, TRANSLTR, er blitt overflødig etter at den har kommet over en uknekkelig kode som ikke en gang maskinens 3 millioner prosessorer klarer å dekryptere. Det viser seg at algoritmen til den uknekkelige koden var skrevet av den tidliger NSA-ansatte japaneren, Ensei Tankado, som en hevn for tidligere arr i konflikter med NSA. Samtidig blir Susans forlovede, professor i lingvistikk, David Becker sendt til Sevilla for å få tak i eiendelene til Ensei Tankado, som nettopp er død, uten å vite hvorfor. Innvevd i handlingen omtales en rekke teknologiske forhold om NSA, kryptologi, prosessorteknologi og datahacking. Flere av disse beskivelsene er beheftet med en rekke feil. Vandaler. Vandalene var et germansk folkeslag, som utgjorde en betydelig del av trusselen mot Romerriket under den såkalte folkevandringstiden. Vandalene vandret gjennom Gallia og Hispania før de dannet et betydelig kongedømme i Nordafrika med hovedstad i Saldae (dagens Béjaïa). Herfra dominerte de øyene i det vestlige Middelhavet. I 534 overga den siste vandalkongen seg til romerne, etter dette hadde vandalene lite betydning i historien. Navnet Andalucia (fra al-Andalus) er sannsynligvis en arabisk avledning av det etniske navnet Vandal. Opprinnelse. Vandalene ble først identifisert med Przeworsk-kulturen i det 19. århundre. Kontroversen rundt potensielle forbindelser mellom vandalene og andre mulige germanske stammer, lugier. Noen akademikere tror at enten var lugiene et tidligere navn for vandalene eller vandalene var del av den lugianske føderasjonen. Likheter i navn har antydet hjemlandet til vandalene i Norge (Hallingdal), Sverige (Vendel) eller Danmark (Vendsyssel). Vandalene er antatt å ha krysset Baltikum inn i det som i dag er Polen rundt det 2. århundre f.Kr. og slo seg ned i Schlesien fra rundt 120 f.Kr. Tacitus skrev ned deres nærvær mellom Oder og Wisła i "Germania" (98). Hans identifisering ble bekreftet av senere historikere. Ifølge Jordanes hadde de og rygene blitt fortrengt av goterne. Denne tradisjonen støtter identifiseringen av vandalene med Przeworsk-kulturen, siden goternes Wielbark-kultur ser ut til å ha erstattet en gren av denne kulturen. I middelalderen var det populært antatt at vandalene var forfedrene til polakkene. Denne antagelsen oppstod antagelig av to grunner: For det første ble venderne blandet med vandalene og for det andre bodde både venderne og vandalene i antikkens tid i området som senere ble bosatt av polakker. I 796 kan en i "Annales Alamanici" finne et utdrag som sier at «Pepin av Italia reiste til vandalenes region, hvor vandalene kom ut for å gjøre motstand mot ham.» I "Annales Sangallenses" ble det samme raidet (riktignok plassert i 795) oppsummert med en enkel melding, «vandalene ble ødelagt». Dette betyr at tidlige skribenter i middelalderen gav vandalenes navn til avarer. Historie. Vandalene var delt inn i to stammegrupper, silingi og hasdingi. Silingiene levde i et område som kalt "Magna Germania" i flere århundrer, nå Schlesien. I det 2. århundre flyttet hasdingiene, ledet av kongene Rhaus og Raptus, sørover og angrep først romerne i det nedre Donau-området, inngikk så fred og slo seg ned i det vestlige Dacia (Romania) og det romerske Ungarn. Ifølge Jordanes kom hasdingiene i konflikt med goterne rundt tiden til Konstantin den store. På den tiden levde vandalene i land som senere ble bebodd av gepiderne, hvor de var omringet «"i øst (av) goterne, i vest (av) marcomanni, i nord (av) hermanduri og i sør Hister (Donau)."» Vandalene ble angrepet av den gotiske kong Geberic og deres kong Visimar ble drept. Vandalene migrerte så til Pannonia hvor de levde de neste seksti årene. I 400 eller 401, muligens på grunn av hunnernes angrep, begynte vandalene sammen med deres allierte (de samatianske alanerne og germanske suebianerne), å bevege seg vestover under kong Godigisel. Noen av silingiene sluttet seg til dem senere. Rundt denne tiden hadde hasdingiene allerede blitt kristnet. På samme måte som goterne tidligere, adopterte vandalene arianismen, en trosretning som var i opposisjon til hovedstrømmen som var trinitariansk kristendom i Romerriket, som senere ble til den katolske kirke og den ortodokse kirke. Gallia. Vandalene reiste vestover langs Donau uten store problemer, men da de nådde Rhinen, møtte de motstand fra frankerne som befolket og kontrollerte de romerske regionene i det nordlige Gallia. 20 000 vandaler, inkludert Godigisel selv, døde i det påfølgende slaget, men klarte så med hjelp fra alanerne å beseire frankerne. Den 20. desember 406 krysset vandalene den islagte Rhinen for å invadere Gallia. Under Godigisels sønn Gunderic plyndret vandalene seg vestover og sørover gjennom Aquitaine. Iberia. Vandalene krysset Pyreneene i oktober 409 og fikk land fra romerne på den iberiske halvøy som foederati i Gallaecia (i nordvest) og Hispania Baetica (i sør). Alanerne fikk land i Lusitania (vest) og regionen rundt Karthago Nova. Suebiene kontrollerte også deler av Gallaecia. Vestgoterne som invaderte Iberia før de fikk landområder i Septimania i det sørlige Frankrike, knuste alanerne i 416 og drepte den vestlige alanske kongen, Attaces. Restene av hans folk tilbød senere vandalkongen Gunderik den alanske kronen. Senere vandalkonger i Nord-Afrika kalte seg "Rex Wandalorum et Alanorum" («konge av vandalene og alanerne»). Afrika. Gunderiks halvbror Geiserik viste seg å bli den store vandalkongen. Han begynte å bygge en vandalflåte, og etter at han ble konge, krysset han Gibraltarstredet i 429 og beveget seg østover mot Karthago. I 435 gav romerne dem noe territorium i Nord-Afrika, men likevel falt Karthago til vandalene i 439. Geiserik bygget så opp kongedømmet til vandalene og alanerne til en mektig stat med hovedstad i Saldae. Han erobret Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene. Forskjellen i trosgrunnlaget mellom de arianske vandalene og Romas katolikker eller donatister var en konstant kilde til spenning i deres afrikanske stat. De fleste vandalkongene, med unntak av Hilderik, forfulgte mer eller mindre katolikkene. Medlemmer av presteskapet ble utvist, klostre ble oppløst og et generelt press ble brukt på katolikker som ikke lot seg kue. Selv om katolisismen sjelden var offisielt forbudt, med unntak av de siste månedene av styret til Hunerik, var konvertering fra vandalenes tro til katolisismen forbudt, og livet var generelt vanskelig for det katolske presteskapet som ble nektet å ha biskoper. Plyndringen av Roma. Vandalene tok Roma i 455 og plyndret byen i to uker fra 2. juni. De forlot byen med utallige verdisaker, inkludert byttet fra tempelet i Jerusalem som ble ført til Roma av Titus. De tok også med seg keiserinnen Licinia Eudoxia og hennes døtre Eudocia og Placidia. De ødela en enorm bysantinsk flåte som ble sendt mot dem innen 468. Nedgang. Da Geiserik døde i 477, ble hans sønn Hunerik konge. Huneriks styre var preget av sin religiøse forfølgelse av manikeerne og katolikkene. Guntamund (484–496) forsøkte å skape intern fred med katolikkene. Den vandalske makten hadde vært nedadgående siden Geiserik døde, og Gunthamund mistet store deler av Sicilia til østgoterne og måtte stå i mot økt press fra maurerne. Hilderik (523–530) var den mest katolskvennlige av vandalkongene. Men han hadde lite interesse for krig og overlot det til et familiemedlem, Hoamer. Da Hoamer led nederlag mot maurerne, gjennomførte den arianske fraksjonen i kongefamilien et opprør og Gelimer (530–533) ble konge. Hilderik, Hoamer og deres slektninger ble kastet i fengsel. Den bysantinske keiser Justinian I erklærte krig mot vandalene. Handlingen ble ledet av Belisarius. Etter å ha hørt at den største delen av den vandalske flåten kjempet mot et opprør i Sardinia, bestemte han seg for å handle raskt og landet i Tunisia og marsjerte mot Karthago. Sent på sommeren 533 møtte kong Gelimer Belisarius 16 km sør for Karthago i slaget ved Ad Decimium. Vandalene var til å begynne med i ferd med å vinne slaget, men da Gelimers nevø Gibamund falt i slaget, flyktet vandalene. Belisarius tok raskt Karthago mens de overlevende vandalene kjempet videre. 15. desember 533 braket Gelimer og Belisarius sammen igjen i Ticameron, rundt 32 km fra Karthago. Igjen kjempet vandalene godt, men brøt sammen da Gelimers bror Tzazo falt i slaget. Belisarius rykket raskt frem til Hippo, den nest største byen i vandalenes kongedømme, og i 534 overgav Gelimer seg til den romerske erobreren og gjorde slutt på vandalenes kongedømme. Vandalisme. Verbet «vandalisere» ble en betegnelse for barbarisk plyndring og ødeleggelse. Uttrykket stammer fra den hurtige erobringen kong Geiseriks hær foretok av Roma i 455. Sannheten er trolig at de ikke skadet byen mer enn andre invaderende styrker. Uttrykket lever videre i vandalisme, som betyr «meningsløs ødeleggelse». Romerske kilder er ikke konsekvent fiendtlige til vandalene, som i perioder var romernes allierte; men etter Gordon-opptøyene i London i 1780, da tilhengere av fri katolsk trosutøvelse ble angrepet, kalte poeten William Cowper den mobben som brente ned lord Manfields bibliotek, for «vandaler». Få år senere, under Den franske revolusjon, oppfant en biskop ordet «vandalisme» som en beskrivelse av den franske, republikanske hærens rasering av offentlige monumenter og bygninger. Vandalenes språk. Lite vites om det vandaliske språk som var av den østgermanske lingvistiske grenen, nært beslektet med gotisk (kjent fra Ulfilas' bibeloversettelse). Begge er utdødd. Noen spor kan være igjen i andalusisk dialekt, den sørligste gruppen av de spanske dialektene som riktignok er mer preget av arabisk fra de siste maurerne (711 til 1492), de første og siste muslimske herskerne i Iberia. Michaela Dorfmeister. Michaela Dorfmeister (født 25. mars 1973 i Wien) er en østerriksk alpinist. Hun har blitt verdensmester to ganger og olympisk mester to ganger. I tillegg har hun vunnet verdenscupen sammenlagt en gang, og vunnet disiplincupene i både utfor, Super-G og storslalåm. Dorfmeister debuterte i verdenscupen i 1991, og i 1995 kunne hun feire sin første seier, i et utforrenn i St. Anton am Arlberg. Under OL 1998 i Nagano fikk hun sølv i Super-G, ett hundredels sekund etter vinneren Picabo Street, og i VM 1999 fikk hun sølv i utfor og bronse i Super-G. Under VM 2001 i St. Anton vant hun gull i utfor. Hun vant verdenscupen sammenlagt sesongen 2001/2002, og var blant de største favorittene foran OL 2002 i Salt Lake City. Hun levde imidlertid ikke opp til favorittstempelet, og gikk glipp av medaljer. Hun tok sin andre VM-tittel under VM 2003 i St. Moritz, der hun vant Super-G. Karrierens foreløpige høydepunkt kom under OL 2006. 15. februar tok hun gull i utfor i San Sicario, og fem dager senere gjentok hun suksessen i Super-G. Stipend. Stipend, eller stipendium, er betegnelsen på en pengesum en person kan motta, enten fra private eller myndigheter, for et bestemt formål. Vanligvis brukes ordet om penger man mottar for å ta en utdannelse, eller for å utføre forskning, men det trenger ikke å være begrenset til disse to feltene. Alanere. Alanernes område, markert med gult, rundt år 650 Alanerne var en iransk folkegruppe som opprinnelig levde i det nordlige Kaukasus og omkringliggende områder. I løpet av 300-tallet kom alanerne under økende press fra hunnerne og ble enten undertvunget eller utvandret vestover til Europa hvor de raskt kom i konflikt med Romerriket. Etter slaget ved Adrianopel i 378 allierte enkelte grupperinger seg med goterne og utførte plyndringstokt mot Pannonia og Moesia, andre tok del i Radagasius’ mislykte invasjon av Italia i 405. Hunnerne dukket etter hvert også opp i området rundet Donau, noe som bidro til å presse alanerne og andre folkeslag videre vestover. En større gruppe av disse emigrantene slo seg sammen med et germansk forbund av vandaler og sveber. Vinteren 400-401 utførte de plyndringtokt i Noricum og Raetia. Disse ble stanset av Stilicho, en vandalsk general i romersk tjeneste, som rekrutterte flere av dem for å kjempe mot Alarik. For å styrke forsvaret av Italia trakk styresmaktene i Vestromerriket store hærstyrker vekk fra grensen mot Germania. Dermed kunne alanerne, sveberne og vandalene uhindret krysse en islagt Rhinen 31. desember 406. De to neste årene plyndret de Gallia før de i 409 fortsatte til Hispania hvor de fortsatte med mye av den samme virksomheten. Så omkring 411 delte de halvøya mellom seg. Alanerne slo seg ned i Lusitania og Cartaginiensis. På vegne av sine romerske allierte angrep vestgoterne under kong Wallia alanerne og vandalene i 416. Innen 418 var alanerne smadret som en selvstendig gruppe. De overlevende kom antagelig under vandalsk styre og forsvinner fra kildene. Aetius skal også ha bosatt en alansk stamme i nordvestre Gallia i begynnelsen av 440-årene. Dette området var da sterkt plaget med opprørere og banditter, såkalte "bagaudae", og det antas at denne bosetningen enten var en metode eller belønning for å bli kvitt denne trusselen. Uansett kom alanerne snart i krangel med den opprinnelige befolkningen, og det endte opp med at de fordrev de lokale landeierne. Andre stammer utvandret til områdene som i dag er Polen og slo seg sammen med slaviske folkeslag. Noen alanere fortsatte å leve under hunnernes herredømme, på 700-tallet dukket det opp et alansk kongedømme i Nord-Kaukasus, Alania. Dette kongedømmet var under stadig varierende innflytelse fra Østromerriket og khazarene. Rundt 1395 ble landet invadert av mongolene og store deler av befolkningen ble massakrert. Ratko Mladić. Ratko Mladić (født 12. mars 1943 i Kalinovik, Bosnia) var generaloberst og øverstkommanderende for de bosnisk-serbiske styrkene under borgerkrigen 1992–95. Han er spesielt kjent for å ha ledet de bosnisk-serbiske styrkene i beleiringen av Sarajevo fra 1992 til 1995, og for Srebrenica-massakren i 1995. Etter disse handlingene ble han ettersøkt av både NATO og etterhvert av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (Jugoslavia-tribunalet), men levde fram til 2002 i Beograd under beskyttelse fra Serbia så lenge Slobodan Milošević var statsleder. Deretter gikk han under jorda og ble først arrestert etter nesten 16 år på flukt fra internasjonale myndigheter i 2011. Ved siden av Milosevic selv, Radovan Karadžić og Goran Hadžić, var Mladić blant de fire mest ettersøkte krigsforbryterne fra det tidligere Jugoslavia på 2000-tallet. Av disse er bare Hadžić fortsatt på frifot (2011). Tiltale. Mladić er tiltalt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for omfattende krigsforbrytelser, blant annet i Sarajevo fra april 1992 til oktober 1995, og i Srebrenica i 1995. Under Slobodan Milošević fikk Mladić anledning til å leve åpenlyst i Beograd, til tross for at han var krigsforbryterettersøkt. Sjefanklageren i Haag, Carla del Ponte, uttalte at statsminister Zoran Djindjic i 2003 lovet å utlevere Mladić til henne. Djindjic ble skutt på åpen gate i mars 2003 i Beograd. Serbia og USA tilbød fem millioner euro for informasjon som førte til at Mladić ble fanget og arrestert. I oktober 2010 intensiverte Serbia jakten ved å øke belønningen fra fem til ti millioner euro. Serbia har også spurt Interpol om hjelp til å finne rømlingen. Arrestasjon. Serbias president Boris Tadić kunngjorde 26. mai 2011 at Ratko Mladić var arrestert i Lazarevo i Banat i Vojvodina og holdes i forvaring av serbiske myndigheter. Arrestasjonen kan bli avgjørende for om Serbia blir med i Den europeiske union. Utlevering. Fredag 27. mai 2011 bestemte en domstol i Beograd at Ratko Mladić kunne utleveres til Jugoslavia-tribunalet i Haag. 68 år gamle Mladic var i en slik forfatning at han kunne fremstilles for domstolen. Mladic fikk 31. mai 2011 tillatelse til å besøke graven til sin datter Ana som begikk selvmord i 1994, 23 år gammel. Datteren led av depresjoner som angivelig ble forsterket av farens handlinger under borgerkrigen. Samme dag ble Ratko Mladić overlevert til domstolen i Haag. Før dette hadde en serbisk domstol forkastet en anke over beslutningen om utlevering. Domstolen. Christoph Flügge er oppnevnt som leder av den straffedomstolen som skal behandle saken mot Mladic. Flügge er tidligere statssekretær i Berlins justisdepartement. De øvrige to dommerne er nederlenderen Alphons Orie og sørafrikaneren Bakone Justice Moloto. Rettssak. Rettssaken mot startet ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag 16. mai 2012. Dagen etter kom det frem at forsvarsadvokatene ikke hadde fått innsyn i påtalemyndighetenes dokumenter, og saken måtte utsettes inntil videre. Michael Hadschieff. Michael Hadschieff (født 5. oktober 1963, Innsbruck) er en tidligere østerriksk skøyteløper. I Vinter-OL 1988, i Calgary deltok Hadschieff i alle fem distansene (500 m – 1000 m – 1500 m – 5000 m – 10 000 m), og fikk medaljer i to av dem. Med dette overtok han førsteplassen på Adelskalenderen fra Nikolaj Guljajev. Bare tre dager senere mistet han førsteplassen til Eric Flaim. Black and Blue. "Black and Blue" er et album av The Rolling Stones som ble utgitt i 1976. Albumet huskes kanskje best for at det var gruppens første etter at Mick Taylor gav seg som gitarist og ble erstattet av Ron Wood. Selv om albumet var en forholdsvis stor publikumssuksess, regnes det vanligvis som en del av The Rolling Stones' dårlige periode på 1970-tallet, som begynte med "Goats Head Soup" i 1973. Enkelte kritikere hevdet at gruppen var over toppen, men det skulle de motbevise allerede med sitt neste album, "Some Girls", som kom i 1978. Andre trekker gjerne frem albumet som et av gruppens mest undervurderte. Mye av grunnen til uenigheten, er at "Black and Blue" rent musikalsk er utypisk for The Rolling Stones, med elementer av funk («Hot Stuff») og reggae («Cherry Oh Baby») så vel som jazz («Melody»). Trass i kritikken, ble likevel "Black and Blue" en kommersiell suksess, og nådde henholdsvis andre- og førsteplass på hitlistene i Storbritannia og De forente stater. Singelen «Fool to Cry» nådde også høyt opp på listene verden over. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Black and Blue Tattoo You. "Tattoo You" er et album av The Rolling Stones som ble utgitt i 1981. Det regnes som det (foreløpig) siste av gruppens skikkelig gode album. Brorparten av låtene på "Tattoo You" er hentet fra innspillingen av tidligere album. «Tops» og «Waiting on a Friend» er hentet fra innspillingen av "Goats Head Soup" (1973), mens «Slave» og «Worried About You» ble spilt inn i 1975 før "Black and Blue" kom ut året etter. Albumets største hit, «Start Me Up», var opprinnelig en reggaelåt under innspillingen av "Some Girls" (1978). Versjonen som foreligger på "Tattoo You" ble spilt inn under innspillingen av "Emotional Rescue" (1980). Også «Hang Fire», «Little T&A», «Black Limousine» og «No Use in Crying» har sin opprinnelse i innspillingen av "Emotional Rescue". De eneste nye innspillingene på albumet, er «Heaven» og «Neighbours». Musikalsk sammenfaller "Tattoo You" i stor grad med de to foregående albumene, "Some Girls" (1978) og "Emotional Rescue" (1980). På LP-utgivelsen av albumet besto den ene siden av rockelåter, mens den andre siden besto av ballader. Selv om The Rolling Stones fortsatt regnes som verdens største rockeband, regnes "Tattoo You" fortsatt som deres siste skikkelig gode album. Det er også det siste av albumene deres som har nådd førsteplass på hitlistene i De forente stater. Det kan i tillegg nevnes at ingen Stones-låter har nådd andreplass eller høyere på de amerikanske hitlistene siden «Start Me Up». Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Tattoo You Langobardere. Langobarderne var et germansk folkeslag som var del i de germanske invasjonene av Romerriket under den såkalte folkevandringstiden. De kom opprinnelig fra Skandinavia. Langobardene etablerte på 560- og 570-tallet et kongerike i Italia, med kjerneområde i det nåværende Lombardia, som en vassallstat under den østromerske keiseren. Det langobardiske kongedømmet ble beseiret av Karl den store i 774. Opprinnelse. Deres egne tradisjoner (tatt vare på som "Origo Gentis Langobardorum") beskriver hvordan de tidligere ble kalt "winili" og hvordan de forlot Skandinavia under sine ledere Ybor og Agio og slo seg ned på kontinentet, i den nedre delen av Elben hvor de ble registrert av Tacitus så tidlig som i 98. Langobardene var en av stammene som utgjorde suebi, og i løpet av det 1. århundre levde de i det nordvestlige Tyskland. De braket innimellom sammen med romerne, men det ser ut til at de hovedsakelig var gjetere og landbrukere frem til den store migrasjonen i det 4. århundre av folk som kom fra øst og forandret situasjonen. På slutten av det 5. århundre slo langobardene seg ned i det området som i dag er Østerrike, i territoriet som tidligere ble okkupert av rugierne. På begynnelsen av det 6. århundre hadde de slått seg ned i Pannonia (nå det vestlige Ungarn og Tsjekkia) med tillatelse fra keiser Justinian som "foederati". Langobardene på denne tiden hadde allerede begynt å forandre sin stammeorganisering til en ledet av en gruppe hertuger og grever som ledet grupper av krigere av beslektede eller stammefolk. Erobringen av Italia. I 560 dukket en ny, energisk konge opp. Alboin beseiret nabofolket gepidene, gjorde dem til sine undersåtter og i 566 og giftet seg med datter til deres kong Cunimond, Rosmunda. Våren 568 ledet Alboin langobardene over De julianske alpene for å invadere det nordlige Italia, sammen med andre germanske stammer som levde sammen med dem (bayrere, gepider, saksere) samt bulgarere. Den første viktige byen som falt var "Forum Iulii" (Cividale del Friuli) nordøst i Italia i 568 eller 569. Der skapte Alboin det første langobardiske hertugdømmet – av totalt 35 – som han overlot til sin nevø Gisulf. Snart falt Vicenza, Verona og Brescia i germanske hender. Sommeren 569 erobret langobardene romernes sentrum i det nordlige Italia, Milano. Området var i ferd med å hente seg inn etter den forferdelige gotiske krig, og den lille bysantinske hæren som skulle forsvare det, kunne nesten ikke gjøre noen ting. Exarken som ble sendt til Italia av keiser Justinian II, Longinus, kunne bare forsvare kystbyer som kunne forsynes av den mektige bysantinske flåten. Pavia falt etter en beleiring på tre år i 572 og ble den første hovedstaden til det nye langobardiske kongedømmet i Italia. I de etterfølgende årene, trengte langobardene videre sørover, erobret Toscana og etablerte to hertugdømmer, Spoleto og Benevento under Zotto som snart ble delvis uavhengig og varte lenger enn det nordlige kongedømmet, det overlevde helt inn i det 12. århundret. Bysantinerne klarte å beholde kontrollen over områdene rundt Ravenna og Roma, bare forbundet av en tynn landkorridor som gikk gjennom Perugia. Langobardenes territorium var delt inn i 36 hertugdømmer. Lederen av hvert av disse slo seg ned i de største byene. Kongen kontrollerte dem og administrerte landet gjennom utsendinger kalt "gastaldi". Denne inndelingen, sammen med den uavhengige stillingen til hertugdømmene, gjorde at kongedømmet manglet enhet. Det var svakt selv ovenfor bysantinerne da de delvis tok seg sammen etter den innledende invasjonen. De var enda svakere da langobardene stod ovenfor den økende makten til frankerne. Som et svar på dette problemet forsøkte kongen å sentralisere makten over tid. Men i dette forsøket mistet de kontrollen over Spoleto og Benevento. Da de gikk inn i Italia, var og forble noen av langobardene fremdeles hedninger, mens noen var arisk kristne. Derfor hadde de ikke et særlig godt forhold til den katolske kirke. Ettersom de ble værende i Italia, tok de gradvis romerske titler, navn og tradisjoner, og de konverterte delvis til den ortodokse tro i det 7. århundre, men ikke uten en lang rekke religiøse og etniske stridigheter. Alboin ble myrdet i Verona i et komplott ledet av hans kone som etterpå fikk ly i Ravenna. Hans etterfølger, Cleph, ble også drept i en konspirasjon etter et hensynsløst styre på 18 måneder. Hans død innledet et mellomstyre på flere år hvor hertugene ikke valgte en ny konge og som blir regnet som en voldelig og kaotisk periode. I 584 valgte hertugene kong Clephs sønn, Authari, da de var truet av en frankisk invasjon. I 589 giftet Authari seg med Theodelinda, datter av hertugen av bayerne, Garibald I. Den katolske Theodelinda var venn av pave Pregorius I og ivret for kristningen av sitt folk. I mellomtiden arbeidet Authari med å gjenforene riket internt og forsøkte å reorganisere administrasjonen. Hertugene gav halvparten av sine inntekter i skatt til kongen og hans hoff i Pavia. I utenrikspolitikken klarte Authari å forhindre den farlige alliansen mellom bysantinerne og frankerne. Authari døde i Pavia i 590. Hans etterfølger var Agilulf, hertugen av Torino, som i 591 også giftet seg med Theodelinda. Han kjempet mot opprørshertugene i Nord-Italia, erobret Padova (601), Cremona og Mantua (603) og fikk exarken i Ravenna til å betale betydelig skatt. Theodelinda styrte alene til 651 og ble etterfulgt av Adaloald. Arioald som giftet seg med Theodelindas datter Gundeberga, avsatte Adaloald i spissen for arianerne som gjorde motstand mot den tidligere kongen. Rothari og hans etterfølgere. Hans etterfølger var Rothari, regnet av mange autoriteter som den mest energiske av alle langobardenes konger. Han utvidet sitt rike ved å erobre Liguria i 643 og den resterende delen av bysantinernes indre territorier i Veneto, inkludert den romerske byen "Opitergium". Rothari utgav også det berømte ediktet som bar hans navn som etablerte lovene og vanene til hans folk på latin. Ediktet var ikke rettet mot undersåttene til langobardene som kunne beholde sine lover. Rotharis sønn Rodoald etterfulgte ham i 652 da han fremdeles var veldig ung og ble drept av den katolske fraksjonen. Da kong Aripert døde i 661, ble styret delt mellom hans barn Perctarit som hadde hovedstaden i Milano, og Godepert som styrte fra Pavia. Perctarit ble kastet av Grimoald, sønn av Gisulf, hertugen i Friuli og hertug i Benevento siden 647. Perctarit flyktet til Avars og videre til frankerne. Grimoald klarte å ta tilbake kontrollen over hertugdømmene og slo tilbake det sene forsøket fra den bysantinske keiseren Konstantin II på å erobre det sørlige Italia. Han beseiret også frankerne. Da Grimoald døde i 671 kom Perctarit tilbake og arbeidet for toleranse mellom arianerne og katolikkene, men han kunne ikke beseire den arianske fraksjonen ledet av Arachi, hertugen av Trento, som kun underkastet seg sin sønn Cunipert. Slutten på langobardenes kongedømme i Italia. Religiøs uenighet forble en kilde for maktkamper de neste årene. Langobardenes styre tok seg bare opp igjen med Liutprand (konge fra 712), sønn av Ansprand og etterfølger av den brutale Aripert II. Han klarte å ta tilbake en viss kontroll over Spoleto og Benevento, og ved å dra fordel av uenighetene mellom paven og det bysantinske riket i bruken av bilder, annekterte han exarkatet i Ravenna og hertugdømmet Roma. Han hjalp også den frankiske marskalken Karl Martell i å slå tilbake araberne. Hans sønn Aistulf erobret Ravenna for langobardene for første gang, men ble etterpå beseiret av kongen til frankerne, Pipin den yngre, tilbakekalt av paven og måtte oppgi byen. Etter Aistulfs død forsøkte Ratchis igjen å bli konge av langobardenes rike, men ble avsatt samme år. Den siste langobarden som hersket som konge av langobardene var Desiderius, hertugen av Toscana som klarte å erobre Ravenna og gjorde slutt på bysantinernes tilstedeværelse i det sentrale Italia. Han bestemte seg for å ta opp kampen med paven som støttet hertugene i Spoleto og Benevento mot ham, og gikk inn i Roma i 772, han var den første langobardiske kongen som gjorde dette. Men da pave Adrian I ba om hjelp fra den mektige kongen Karl den store, ble Desiderius beseiret ved Susa og havnet under beleiring i Pavia, mens han sønn Adelchi måtte åpne portene i Verona for frankiske tropper. Desiserius overgav seg i 774, og Karl valgte også å ta tittelen «konge av langobardene». Før dette hadde germanske kongedømmer ofte erobret hverandre, men ingen hadde adoptert tittelen som konge av et annet folkeslag. Karl tok deler av det langobardiske territoriet og opprettet Kirkestaten. Regionen Lombardia i Italia som inkluderer byene Brescia, Bergamo og Milano, er en påminner om langobardenes tilstedeværelse. Langobardiske stater etter kongedømmet. Selv om kongedømmet som lå rundt Pavia i nord, falt til Karl, ble de langobardisk kontrollerte territoriet sør for Kirkestaten aldri underlagt Karl eller hans etterkommere. I 774 erklærte hertugen Arechis II av Benevento, viss hertugdømme bare hadde vært under marginal kongelig autoritet selv om visse konger hadde tvunget gjennom sin makt i sør, seg som "princeps", og var i realiteten uavhengig. Han forsøkte å kreve kongemakten, men fikk ikke støtte eller sjansen til å bli kronet i Pavia. Karl kom sørover med en armé, og hans sønn Ludvig den fromme sendte mange, for å tvinge hertugene i Benevento til å underkaste seg, men deres underkastelse og løfter ble aldri holdt og de var i praksis uavhengige. I 839 ble hertug Sicard myrdet av Radelchis som tok hertugdømmet. Sicards bror Siconulf ble erklært prins i Salerno og en ti år lang borgerkrig brøt ut. Krigen sluttet med at keiser Ludvig II delte området i to hertugdømmer på permanent basis. Der var etter dette to langobardiske stater i Mezzogiorno. Den uavhengige staten i Salerno inspirerte stattholderne i Capua til å bevege seg mot uavhengighet, og innen slutten av århundret, kalte de seg «prins». Der var nå tre langobardiske stater. Statene i Capua og Benevento ble forent gjennom erobring i 910 og ble bare separert i 982 da Pandulf jernhode døde. Benevento mistet snart sin uavhengighet til pavestaten og ble mindre viktig før den ble slukt av normannerne som først ble innkalt for å kjempe mot bysantinerne om kontrollen over Apulia og Calabria (under Melus av Bari og Arduin, blant andre), men som etterhvert ble rivaler om hegemoniet i sør. Salerno opplevde en gullalder under Guaimar III og Guaimar IV, men under Gisulf II skrumpet staten inn og falt i 1078 til Robert Guiscard som giftet seg med Gisulfs søster Sichelgaita. Staten Capua ble stadig utfordret under styret til den hatede Pandulf IV, "ulven av Abruzzi", og under hans sønner falt den, nesten uten motstand, til normanneren Richard Drengot (1058). Capua gjorde opprør mot normannernes styre i 1091, utviste Richards barnebarn Richard II og innsatte Lando IV. Capua ble igjen satt under normannisk styre etter beleiringen av Capua i 1098 og byen gikk nedover under en rekke ineffektive normanniske herskere. Den uavhengige statusen til disse langobardiske statene kom vanligvis til syne i deres herskeres evne til å skifte lojalitet slik det passet dem. Ofte var de etter loven undersåtter av paven eller en keiser (enten bysantinerne eller de tysk-romerske). Langobardene så på normannerne som barbarer og bysantinerne som undertrykkere og regnet sin egen sivilisasjon som overlegen og satte bakgrunnen for den fargerike Schola Medica Salernitana. De etterlot seg spor også gjennom store personligheter som Hildeprand (pave Gregor VII) og Napoleon Bonaparte, som hadde langobardiske navn og var etterkommere av dette kulturerte folket ved Middelhavet som hersket over Mezzogiorno i tre århundrer (774–1078). Kilder. Mye av vår kunnskap om den mytologiske og halvmytologiske tidlige historien til det langobardiske folk stammer fra Paulus Diaconus sin "Historia Langobardorum" skrevet sent i det 8. århundre som bygget på "Origo Gentis Langobardorum" fra det 7. århundre. Ifølge en langobardisk legende dokumentert av Paulus Diaconus, kommer navnet deres fra en spøk som Frigg gjennomførte mot sin mann Odin. Hun ba de langobardiske kvinnene binde håret sitt foran ansiktene sine, og da Odin så dem, spurte han om "langskjeggene". Frigg sa så at siden Odin hadde kalt dem "langskjegg", skulle langobarder (engelsk: "longbeards") være deres navn. Navnet har også blitt regnet som en omskrivning fra navnet til deres foretrukne våpen i krig: "lang barte". Men ingen av disse forklaringene regnes i dag av forskere som mulige. Oversettelsen til Paulus sin "Historia Langobardorum" som ble publisert i 1907 av W. D. Foulke nevner disse eller andre muligheter, men hans spekulasjoner rundt dette er nå antatt å være basert på svært tvilsomme etymologiske forbindelser. Skalarer. Skalarer er en gruppe ciklider som er populære akvariefisk. Alle de tre artene har en kroppsform som er usedvanlig flattrykt fra sidene, et trekk de imidlertid deler med den mindre hardføre discusen og i noe mindre grad "Heros"-ciklidene som de er i familie med. Denne kroppsformen gjør at de kan gjemme seg blant røtter og planter, ofte med vertikale kanter. I naturen har alle artene loddrette striper som fungerer som kamuflasje. De er rovfisk, og jakter på småfisk og større virvelløse dyr. Skalarer kan derfor være vanskelig å holde i akvarium sammen med mindre fisker. Skalarer vokser ganske fort og trenger stor plass, gjerne 200 liter eller mer. ("Pterophyllum leopoldi" er den minste arten, og har følgelig ikke like store plasskrav.) De har høy forbrenning, og vokser fortere hvis de blir fôret to ganger om dagen. Dette krever imidlertid at man har god filtrering på vannet, og at man skifter ofte. En god regel for vannbytter er å bytte 20-30 % av vannet en gang i uka. Altumskalare. Altumskalare ("Pterophyllum altum") er en fisk som lever i tropisk ferskvann. Den finnes i Rio Negro og Orinoco i Amazonasbekkenet. I likhet med discuser og de andre artene i skalareslekten ("Pterophyllum"), har den en kropp som er sterkt sammenpresset fra sidene. Grunnfargen er sølv, og på siden har den fire brede, mørke, loddrette striper. Den første stripen går gjennom øyet, den tredje fra spissen av ryggfinnen til gattfinnens spiss, og den fjerde over haleroten. Mellom hver av de mørke stripene går det en svakere stripe. Altumskalare er den største arten i skalareslekten. Den kan bli 18 cm lang TL og 20 cm høy. Akvaristikk. Altumskalare trenger en vanntemperatur på mellom 20 og 30 °C og bløtt vann. En pH på 6,0 – 8,0 anbefales ofte. I noen av de naturlige habitatene til arten ligger pH gjerne mellom 4,8 og 6,2 eller mellom 4,5 og 5,8. Altumskalare bør på grunn av høyden ikke holdes i akvarier som er grunnere enn 60 cm. Når det gjelder volum kan 200 liter regnes som et minimum, men de fleste altumskalarer går i akvarier som er større enn dette. De kan bli opptil ti år gamle. Ungfisk trives i stim, voksne i par. Prisene starter vanligvis på ca. 175 kroner. Denne cikliden forveksles ofte med sin slektning, vanlig skalare, som er mer utbredt i akvaristikken og enklere å holde. Altumskalare eller skalare? Viltfangede skalarer og skalarer som nedstammer fra Peru har generelt en høyere kroppsform enn avlsvariantene som er vanlig i zoo-butikkene. Slike eksemplarer kan for et utrent øye ligne på altumskalarer som ligger mye høyere i pris enn vanlige skalarer. Hvis man ikke er sikker på at man selv klarer å se forskjell på artene, bør man være forsiktig med å kjøpe altumskalarer, både fra private og fra dyrebutikken. Skalare. Skalare er den mest kjente arten i skalareslekten. Den er populær som akvariefisk på grunn av at den er relativt hardfør og på grunn av dens spesielle utseende. Den er relativt fredelig (til ciklide å være), men kan jakte på småfisk. Akvariet bør være minst 50 cm høyt. Normalt er skalaren rundt 4-5 cm lang når den kjøpes i akvarieforretningen, men den eter mye og vokser fort, og blir opptil 16 cm lang. Den krever derfor mye plass, god filtrering, og regelmessige vannbytter. Naturformen av en frisk skalare kan bli ca 10-12 år gammel i fangenskap. Avlsformene blir sjelden eldre enn 8-10 år. Adferd og forplantning. Skalaren lever oftest i mindre grupper, men kan klare seg alene i akvarium. Skalaren er en pardannende substratruger som leker fritt. Antallet egg kan være opp mot 1000 per lek, men det er mer vanlig med 100-300 stykker. Eggene legges samlet, oftest på en vertikal overflate. I naturen benyttes nesten alltid nedhengende trerøtter som substrat, mens akvarielevende skalarer ofte foretrekker større, harde blader, eller til og med direkte på akvarieglasset. Innvendige filtere og varmekolber er også populære. Egg og yngel passes av foreldrene. Som ungfisker er de stimdannende, og først som voksne danner de par og blir noe territorielle. Varianter. Det finnes mange ulike fremavlede varianter av skalaren. Noen fargevarianter er «marmor-», «sort», «spøkelses-» og «gullskalare». Man finner også varianter med forlengede finner. Naturformen er sølvgrå (og kalles derfor «silver»), med loddrette sorte bånd. Peru- og altumskalarer. Viltfangede skalarer har en rankere holdning og en mer symmetrisk kropp enn avlsvariantene. Skalarer som nedstammer fra Peru går også for å ha en noe høyere kroppsform enn skalarer fra Amazonas. Slike eksemplarer kan for et utrent øye ligne på altumskalarer, som ligger mye høyere i pris enn vanlige skalarer. Disse blir da også ofte solgt som altumskalarer. Hvis man ikke er sikker på at man selv klarer å se forskjell på artene, bør man være svært forsiktig med å kjøpe altumskalarer, både fra private og fra zoo-butikken. Olympiastadion (Berlin). Olympiastadion er et sportsstadion i ortsteilen Westend i bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf i Berlin, og rommer 74.228 tilskuere. Det har vært to stadioner på stedet, et som ble bygget til de avlyste olympiske leker i 1916 av Otto March, den neste ble bygget av sønnen Werner March til sommerlekene i 1936. Historie. Før de olympiske leker i 1936 ble dagens Olympiastadion med Olympischer Platz bygget. Under andre verdenskrig tok bygningen lite skade og de britiske okkupasjonsstyrkene brukte det som hovedkvarter fram til 1994. Fotball. Bortsett fra bruk til olympiske leker, har stadionet en sterk fotballtradisjon som hjemmebane for Hertha Berlin og arena for den tyske cupfinalen. 3 kamper ble spilt her under fotball VM i 1974. Stadionet ble totalrenovert i 2006 foran fotball-VM, da seks av kampene (inkludert finalen) ble spilt på Olympiastadion. Friidrett. VM i friidrett 2009 ble arrangert på Olympiastadion. Eplesnegler. Eplesnegler er en gruppe tropiske og subtropiske snegler. Mange av artene er utbredte i akvaristikken. "Pomacea bridgesii" er særlig populær da den i motsetning til de fleste andre artene kan holdes sammen med planter uten å ete dem opp. Flere arter regnes som skadedyr. Eplesnegler tilberedes også som mat, og regnes enkelte steder som en delikatesse. Anatomi. a>" som puster luft gjennom snorkelen Eplesnegler er meget godt tilpasset tropiske regioner som veksler mellom tørke- og regntid. De har en viss evne til å bevege seg over land, og de har et «lokk» ("operculum") som de kan lukke skallet med slik at de ikke tørker ut mens de gjemmer seg i gjørmen gjennom tørkeperioder. En av de typiske tilpasningene er det forgrenete åndedrettssystemet på høyre side av sneglens kropp. Det kan sammenlignes med gjellene på en fisk, og de bruker det til å puste under vann. I tillegg har de en lunge på venstre side som de puster luft med. I forbindelse med lungen har "Pomacea"- og "Pila"sneglene en snorkel som de bruker for å puste inn luft uten å forlate vannet, slik at de ikke skal bli spist av fugler. Denne gjelle/lunge-kombinasjonen øker aksjonsradiusen til sneglen når den leter etter mat. Det er en del av deres naturlige adferd å forlate vannet når det er for lite mat under overflaten. Eplesnegler finnes i forskjellige økosystemer: dammer, sumper og elver. Selv om de til tider forlater vannet, tilbringer de mesteparten av tiden sin under vann. Nervesystemet har elleve ganglier som hver har sine spesialiserte oppgaver. Forplantning. I motsetning til mange andre sneglearter, er ikke eplesnegler hermafroditter; det trengs en hann og en hunn for at de skal formere seg. Flere av eplesnegl-slektene ("Pomacea", "Pila" og "Asolene/Pomella") legger eggene sine over vannflaten i klaser. Denne bemerkelsesverdige strategien beskytter eggene mot å bli spist av fisk og andre akvatiske skapninger. Fuglerede. Et fuglerede er et rede som fuglene bygger i hekketiden for å legge egg og ruge eggene ut til kyllinger. Redet blir også brukt i perioden da ungene ikke kan klare seg på egen hånd og må mates av foreldrene. Redene kan være svært enkle, men også svært kompliserte og kunstferdige. Hos noen fuglearter er begge foreldrene sammen om å bygge redet, hos andre bygger hannen "(som en del av kurtisen)" flere reder som hunnen kan velge mellom. Ciklider. Ciklider eller cichlider er en stor og variert familie piggfinnefisker. De minste artene (for eksempel "Apistogramma") er ikke lengre enn 3 cm, mens de største ("Boulengerochromis" og "Cichla") kommer opp mot meteren. Noen arter er viktige matfisk, og mange andre er verdsatte som akvariefisk. Noen vanlige akvarieciklider er scalare og discus, ildbuk, Jack Dempsey, sneglehuslekere og oscar. Navnet på gruppen kommer fra det greske ordet "kichle" som er en slags fisk. For fiskerinæringen er det stort sett ciklider av slekten "Cichla" som har betydning. Utbredelse. Ciklidene er såkalte sekundære ferskvannsfisker. Det vil si at de stammer fra fisker som levde i havet, selv om alle nålevende arter kun finnes i ferskvann eller brakkvann. Gruppen må ha oppstått i Gondwanaland før kontinentet delte seg. Dette er forklaringen på at de aller fleste artene lever i Sør-Amerika og Afrika. Madagaskar har de endemiske slektene "Paretroplus" (ti arter), "Ptychochromis" (åtte arter) og "Oxylapia" (én art). Slekten "Etroplus", med tre arter, lever i Sør-India og Sri Lanka, og har nok levd der siden før superkontinentet sprakk. Australia hadde ingen ciklider før menneskene innførte dem. Dette kan skyldes at denne delen av Gondwana hadde et temperert klima, så de varmekjære ciklidene ikke kunne leve der, eller at Australia skilte lag med resten av superkontinentet før familien utviklet seg. I Sør-Amerika lever det minst 450 ciklidearter; av disse er 311 vitenskapelig beskrevet. Etter at Panamaeidet oppstod har søramerikanske ciklider vandret nordover, og de finnes nå helt opp til Sør-Texas (Rio Grande). Det lever også ciklider på Cuba og Hispaniola. Det sørligste forekomsten er i Río Negro i det nordlige Patagonia. Det er antatt at Sør- og Mellom-Amerika tilsammen har 571 arter. De fleste ciklideartene lever i Afrika. Over 900 arter er beskrevet fra verdensdelen, men det virkelige antallet kan være over 1300. I de store innsjøene i Riftdalen har det skjedd en hurtig oppsplitting i mange arter. Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen har hver hundrevis av endemiske arter. I Levanten finnes det fire arter som også lever i Afrika, og som sikkert har vandret inn derfra: galileaciklide, nilmunnruger, "Oreochromis aureus" og "Tilapia zillii". "Haplochromis flaviijosephi" er endemisk for Jordan-vassdraget, men har nære slektninger i Afrika. Slekten "Tristramella", med to arter, finnes kun i Jordan-vassdraget og i Damaskus-området. Den nærmeste slektningen til "Tristramella" er antakelig den gåtefulle "Iranocichla hormuzensis", som lever ved Hormuz-stredet i Iran, langt unna alle andre ciklider. Disse to slektene stammer fra afrikanske ciklider, og står kanskje nærmest "Sarotherodon". Forvillede populasjoner av ciklider finnes mange steder utenom det naturlige utbredelsesområdet. I Florida er arter i den søramerikanske slekten "Cichla" blitt populære sportfisker. De ble innført av fiskerimyndighetene i delstaten for å bekjempe andre innførte ciklider, som oscar og "Tilapia mariae". I Europa er vintrene stort sett for kalde til at ciklider kan overleve, men i Sør-Portugal lever "Australoheros facetus" (tidligere kjent som "Cichlasoma facetum"), som stammer fra Sør-Brasil og Nord-Argentina. Systematikk. Det er ingen tvil om at ciklidene er en monofyletisk gruppe, men det er ennå mange uløste problemer i systematikken. Følgende oppdeling er hentet fra S.O. Kullander (1998) "A Phylogeny and Classification of the South American Cichlidae". Rj.B 9,10. Rj.B. 9 og Rj.B. 10 var to elektriske lokomotiver på den nå nedlagte Rjukanbanen i Telemark, tilhørende Norsk Hydro. De ble bygget i 1958. Lokomotivene er grønnmalte og er fireakslede boggilokomotiver. Tyske Jung leverte den mekaniske delen og Secheron i Sveits det elektriske utstyret. Rundt 1960 var det mange lokomotivprodusenter i Europa og utvalget var derfor stort. Lokene var i drift på Rjukanbanen til nedleggelsen i 1991 og eksisterer i dag som museumslok. Lokomotivene gikk for øvrig under kallenavnet «gulosten» på grunn av at de ble levert i en gul utførelse. Di. 1. Di. 1 (eller Lok 1 601) var det første diesellokomotivet ved NSB, og ble anskaffet fra tyske Krupp i 1942. MAN stod for de to store sekssylindrede dieselmotorene. Sylinderborringen var på hele 300x380 millimeter, og ytelsen var på underkant av 2000 hk. På Bergensbanen var disse lokene tenkt benyttet i parkobling, men det ble bare bygget ett lok og dette hadde bare førerrom i en ende. Derfor måtte det snues på endestasjonene, som et damplokomotiv. Di. 1 ble ikke et vellykket lok, noe som gjelder mye jernbanemateriell produsert på denne tiden. Den store tyske rustningsindustrien tok det meste av edelt metall. I 1950-årene satte NSB nye Di. 2 og vellykkede Di. 3-lok i tjeneste, og lok 601 ble derfor tatt ut av tjeneste og hugget opp i 1959. Hønsefugler. Hønsefugler (Galliformes)er en gruppe som tilhører gruppen ande- og hønsefugler (Galloanserae). Hannen kalles "hane", hunnen kalles "høne" og ungene kalles "kyllinger". Eksempler på hønsefugler er fasaner, kalkuner, orrfugl, perlehøns, rapphøns, ryper og vaktler. Evolusjon. For omkring 77,1 (± 2,5) millioner år siden separerte Galloanserae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Galliformes (hønsefugler), den andre ledet til Anseriformes (andefugler).. Julia Margaret Cameron. a>, fotografert av Julia Margaret Cameron Julia Margaret Cameron (født 11. juni 1815, død 26. januar 1879) var en britisk fotograf. Hun var født i Calcutta, India. Hun tok utdannelse i Frankrike, og flyttet senere til Isle of Wight med mann og barn. Cameron er kjent for sine portrettfotografier, blant annet fotograferte hun mange av datidens kjente personer (som Charles Darwin). Selv om Cameron ikke var noen ukonvensjonell fotograf, fulgte hun likevel sine egne normer når hun fotograferte. Stilen hennes var preget av nærbilder av modellene, og fotografiene hennes var ofte softe og litt uskarpe. Cameron tok også illustrasjonsfotografier av historiske scener og litterære illustrasjoner. Hun pleide også å lage store tablåer som simulerte allegoriske malerier. La marca del hombre loco. "La marca del hombre loco" («Den gale mannens merke») er en spansk film fra 1968, regissert av Enrique L. Equiluz. I USA ble filmen lansert under navnet "Frankenstein's Bloody Terror", og oversatt til norsk betyr tittelen "Frankensteins blodige terror". Alfred Stieglitz. Alfred Stieglitz (født 1. januar 1864, død 13. juli 1946) var en kjent amerikansk fotograf, og anses for å være svært toneangivende for det moderne fotografiet. Han var født i New Jersey, og vokste opp i New York. Han studerte fotografi i Berlin, men etter et dødsfall i familien måtte han returnere til USA. Men allerede under hans tid i Europa hadde han begynt å gjøre seg bemerket. Etter at han flyttet tilbake til New York, var Stieglitz både medlem og leder i flere fotoklubber og redaktør i ulike fotografiske blader. Stieglitz hadde en spontanitet i sine fotografier som var sjeldent i datidens fotografi. Han mente at fotografi handlet om å observere verden. Et av hans mest kjente fotografier er «The Steerage» fra 1907, hvor man ser klasseforskjellene på dekket av et trans-atlantisk dampskip. Modernismen. Stieglitz åpnet også et galleri på Manhattan som han kalte «291». Her stilte han ut både maleri og fotografi. Han var en av de første i New York som stilte ut europeisk fotografi. Han introduserte også publikum i New York for europeiske malere, afrikansk kunst og amerikanske modernistiske malere som Georgia O`Keeffe. Med sine sterke meninger, fotografier, galleriet, redaktørstillinger og deltagelse i kameraklubber regnes Stieglitz som en guru innen datidens foto-miljø. Han var gift med malerinnen Georgia O`Keeffe. De bodde sammen noen måneder i året, men til vanlig bodde han i New York og hun i New Mexico. Stieglitz, Alfred Stieglitz, Alfred Undersøkelseskommisjonen av 1945. Undersøkelseskommisjonen av 1945 – en granskningskommisjon nedsatt av Stortinget i 1945 for å granske sivile og militære myndigheters handlinger i 1940. Ifølge mandatet skulle kommisjonen «undersøke Stortingets, Regjeringens, Høyesteretts, Administrasjonsrådets og sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9.4.1940».Kommisjonen ble ledet av høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, andre medlemmer var Arnold Holmboe, Ole Hallesby, Ernst Fredrik Eckhoff, N. Thune og historikerne Arne Bergsgård, Sverre Steen og Helge Sivertsen. 5 innstillinger med totalt 9 bilag ble offentliggjort høsten 1946. Kommisjonen kritiserte regjeringen, spesielt utenriksminister Halvdan Koht, presidentskapet og stortingsrepresentantene. Administrasjonsrådet ble godtatt, mens Høyesteretts opptreden fikk full anerkjennelse. Kommisjonens rapporter danner basis for forståelsen av hva som skjedde på norsk side ved den tyske invasjonen i 1940 Peter Andreas Brandt. a> tegner av hulemalerier. Maleri av Peter Andreas Brandt Peter Andreas Brandt (født 14. juni 1792 i Trondheim, død 20. september 1862 i Brasil) var en norsk tegner og maler. Han reiste til Brasil i 1834 der han arbeidet sammen med den danske naturhistorikeren Peter Wilhelm Lund i byen Lagoa Santa i delstaten Minas Gerais. Brandt illustrerte Lunds funn i forbindelse med utgravninger i dryppsteinshuler. Han vendte aldri tilbake til Norge. Før avreisen hadde Brandt grunnlagt det norske ukebladet "Skilling-Magazin". I Draculas fotspor. " I Draculas fotspor" er en spansk skrekkfilm fra 1970, regissert av José Luis Madrid Frankenstein Must Be Destroyed. "Frankenstein Must be Destroyed" er en britisk film fra 1969, regissert av Terence Fisher og er en film i en serie «Frankenstein»-filmer fra produksjonsselskapet Hammer Horror. Filmen er etterfølgeren til "Udyret Frankenstein" og igjen spilte Peter Cushing rollen som «Baron Frankenstein». Neste film i serien, "Frankenstein" kom allerede året etter. Georgia O'Keeffe. Georgia O'Keeffe (født 15. november 1887, død 6. mars 1986) var en amerikansk malerinne, anerkjent som en av 1900-tallets største amerikanske malere innen den modernistiske tradisjonen. Hun var elev av Arthur Wesley Dow og var gift med fotografen Alfred Stieglitz. O'Keeffe er kjent for sine abstrakte malerier av blomster, dyrebein og landskap. Av mange er hun betraktet som den første amerikanske kunstner som arbeidet uten innflytelse fra den europeiske malertradisjon, og slikt skapte et eget amerikansk billeduttrykk. DS «Hardangeren». __NOTOC__ D/S «Hardangeren», er et dampskip bygget i 1869 for rederiet Interessentskabet Hardangeren. Skipets første kaptein var Kaptein Helje Aga som også var initiativtakeren til etableringen av selskapet. Skipet var det første skipet i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) og var i HSDs eie fra 1880 til 1950. DS «Søndhordland». __NOTOC__ D/S «Søndhordland», er et dampskip bygget i 1872 for Det Søndhordlandske Dampskibsselskab. Skipets første kaptein var kaptein Simonsen som også var en av initiativtakerne til å etablere selskapet. Skipet var i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) fra 1880 til 1949. DS «Folgefonden». __NOTOC__ D/S «Folgefonden» var et dampskip bygget i 1875 for S Folgefonden. Skipet kostet den gangen kr. 140 000. Skipet var i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) fra 1883 til 1908 da det grunnstøtte og sank (se historie). Havforurensning. Verdenshavene dekker 70 % av jordas overflate, og inneholder 97 % av alt vann på kloden. Havene spiller en viktig rolle i karbonkretsløpet, og er et karbonsluk ved at døde organismer akkumuleres på havbunnen. Havene er den endelige resipienten av all forurensning ved at forurensa løsmasser over tid vil lekke stoffer ut i bekker og elver som i sin tur tømmer sin last av naturlige og fremmede stoffer ut i havet. Hvordan menneskelig aktivitet påvirker et bestemt havområde, avhenger av evnen til å fortynne, spre og assimilere de stoffene som det gitte havet mottar. Denne evnen er bestemt av sirkulasjonsmønsteret, vannets oppholdstid og geologiske forhold på havbunnen. På grunn av sin størrelse, sine store dyp og effektive sirkulasjon er verdenshavene ennå relativt lite påvirka av menneskelig aktivitet – sammenlikna med grunnere sokkelhav som Barentshavet og innestengte hav som Middelhavet. Hvordan innestengte hav påvirkes av forurensning er bestemt av om de har en effektiv utveksling av vannmasser med omliggende hav, slik som Nordsjøen, eller om denne utvekslinga er langsom, slik som i Svartehavet og Middelhavet. I Svartehavet har vannet en gjennomsnittlig oppholdstid på 140 år og i Middelhavet 80 år – sammenlikna med Nordsjøens 2 år. For hav med liten utveksling med omgivelsene er det av avgjørende betydning om fordampninga fra havoverflata er større eller mindre enn summen av nedbør og tilførsel av ferskvann via elver. Dersom fordampninga er størst, dannes et overflatelag som er saltere enn dypvannet. De saltere overflatelaga vil i perioder av året være tyngre enn laga under, og en omrøring av vannmassene som bringer oksygenrikt vann til bunnen vil kunne finne sted. Hvis nedbør og avrenning fra elver er størst, vil overflatelaga stort sett være lettere enn dypvannet, og det dannes en sjiktning som hindrer omrøring. Dyplaga vil være prega av konstant oksygenmangel. Middelhavet er et eksempel på den første typen, mens Svartehavet har svært oksygenfattige dyplag. Dette vil ha sterk innvirkning på økosystemene, og videre på hvordan disse økosystemene vil påvirkes av fremmede stoffer. Under gitte fysiske og oseanografiske betingelser vil miljøtilstanden for et havområde være bestemt av mengden forurensende stoff som havet mottar, i hvor stor grad stoffene er naturlig nedbrytbare, hvor langt tidsrom forurensninga har vart og hvor giftige stoffene er for flora og fauna. Lokalt vil elveos ofte være de mest utsatte områdene i havet. Her fører blandinga av ferskvann og saltvann i grunne områder til svært artsrike og høyproduktive økosystemer, samtidig som områdene på land ofte har høye befolkningskonsentrasjoner med tilsvarende store utslipp. Kort veg fra forurensningskilde til resipient fører til at områdene rundt elvemunningene må motta store mengder forurensninger i høye konsentrasjoner. Eutrofiering. I grunne hav med liten utveksling har eutrofiering vist seg å være et problem. Problemet har vist seg størst der nedbørfeltet har store jordbruksarealer som drives intensivt, som tilfellet er rundt Nordsjøen. Her bringer elvene store mengder nitrogen og fosfor ut i Nordsjøen. I saltvann har tilførsler av nitrogen størst betydning, idet fosfor ikke utgjør noen minimumsfaktor for planteveksten. I hav med lavt saltinnhold – som Østersjøen – kan fosforet være minimumsfaktor, slik at fosfortilførslene kan få stor betydning. I nedbørrike havområder der nedbøren inneholder nitrogenforbindelser (sur nedbør) – som for Nordsjøen – kan også næringstilførsler via nedbøren ha betydning. Eutrofiering fører til endringer i havets artssammensetning, da nitrogenkrevende arter får en oppblomstring på bekostning av andre arter. Noen av disse artene kan være giftige. I Nordsjøen og Skagerrak fikk en for eksempel i 1988 en kraftig oppblomstring av flagellaten "Chrysochromulina polylepis" som førte til massiv fiskedød langs norskekysten. En unormalt sterk algevekst i overflatelaga fører i sin tur til en unormalt høy grad av biologisk nedbryting av dødt materiale i bunnlaga og dertil hørende oksygenmangel. Oljeforurensning. Oljevirksomhet til havs kan føre til lokal forurensning av hav og havbunn rundt plattformene. Mengden utslipp henger sammen med de metodene som benyttes. Tankskipstrafikk har vist seg å være en kilde til alvorlig akutt forurensning. Et tankskipshavari betyr som oftest at et oljeflak vil drive inn mot strendene før olja brytes ned naturlig ute i åpent hav. De mest iøynefallende ofrene for akutt oljeforurensning er sjøfugler som får fjørdrakta tilgrisa med olje og derfor ikke kan overleve, men akutt oljeforurensning kan i tillegg ha dyptgripende innvirkning på økosystemene i strandsonen. Det har vist seg at skipstrafikk også ved normal drift er en faktor å regne med. De mest trafikkerte seilingsrutene er også de mest forurensa områdene av havet. Radioaktiv forurensning. Gjennom det meste av atomalderen har havet vært en dumpingplass for radioaktivt avfall. Materiale fra kjernereaktorer har vært dumpa på dypt vann langt til havs både i fast form og i flytende form, forsegla på fat. I Norge har frykten for langtidsvirkninger av slik materiale dumpa i Barentshavet av Sovjetunionen vært påtakelig. Det har hittil vist seg at frykten for storstilt radioaktiv forurensning fra slik brukt reaktormateriale kan ha vært noe overdrevet. Mulighetene for lekkasjer ser ut til å være mindre enn antatt. En annen kilde til radioaktive utslipp er driftsutslipp fra anlegg som gjenvinner brukt reaktormateriale, som Sellafield ved Irskesjøen. Tungmetaller. Tungmetaller som kopper, bly, kvikksølv og kadmium tilføres verdenshavene særlig fra industri og gruvedrift. Disse stoffene kan akkumuleres i næringskjeden og gjenfinnes i høge konsentrasjoner hos arter på toppen av næringskjeden. For øvrig sedimenteres de i bunnslam, og kan ved mudringsarbeider ved havneanlegg og seilingsleder igjen bli tilgjengelig for planter og dyr når slikt slam tømmes på havet. Klorerte hydrokarboner. Klorerte hydrokarboner stammer først og fremst fra plantevernmidler, og derfor helst et problem i hav der det drives intensivt jordbruk i nedbørfeltet. De klorerte hydrokarbonene brytes langsomt ned ved naturlige prosesser, og kan akkumuleres i næringskjeden. Forsøpling. Forsøpling med ikke-nedbrytbart materiale, særlig ulike plasttyper, er et problem langs kyster med store befolkningskonsentrasjoner. I tillegg er fiskeriene ansvarlig for forsøpling av havbunnen og de frie vannmassene med tauverk, tapte garn og annen fiskeredskap. Tapte garn kan bli stående og fiske i årevis – såkalt spøkelsesfiske. Mikriobiell forurensning. Når kloakk og kloakkslam tømmes urensa i havet, kan kystnære områder – i tillegg til eutrofiering – få tilført kolibakterier i slike konsentrasjoner at de kan framkalle sjukdom hos badende og andre. Introduksjon av fremmede arter. Med økende globalisering av økonomien og dertil hørende økt transport av varer og ferdsel mellom land og verdensdeler øker faren for at fremmede arter slippes ut i havet og skaper ringvirkninger i de naturlige økosystemene. Slike fremmede arter kan finne en økologisk nisje og formere seg opp på bekostning av stedegne arter. Særlig i tilfeller der det ikke finnes predatorer som kan beite på den fremmede arten, kan ringvirkningene bli store. Det er tilfelle med den tropiske algearten "Caulerpa taxifolia" i Middelhavet og ribbemaneten "Mnemiopsis leidyi" i Svartehavet. Det har særlig vært retta et søkelys mot tømming av ballastvann fra båter som seiler i langfart. En annen kilde til introduksjon av fremmede arter er rømning fra akvarier og oppdrettsanlegg. Norsk oppdrettsnæring utgjør et stor miljøproblem ved det store antall oppdrettslaks som hvert år rømmer fra merdene og parrer seg med vill laks. Futurisme. Umberto Boccioni, "Kaupunki kohoaa", 1910. Antonio Sant Elia - Urbanistik şəkil Futurismen er en retning innen kunsten i det 20. århundre. Et mulig startpunkt er essayet "Entwurf einer neuen Ästhetik der Tonkunst" ("Skisse av den musikkens nye estetikk") fra 1907 av den italienske komponisten Ferruccio Busoni. Futurismen gjorde seg først og fremst bemerket i Italia og Russland, deretter også i England. Futurismens ideer ble utforsket i alle kunstformer, så som malerkunst, skulptur, lyrikk, teater, musikk, arkitektur og til og med gastronomi. I 1909 skrev den italienske forfatteren Filippo Tommaso Marinetti et manifest som omhandlet den kunstneriske filosofien bak bevegelsen, "Det futuristiske manifest". Futurismen skulle være en fremtidsrettet kunst, hvor fart, teknologi og vold var sentrale temaer. Marinetti uttrykte sin avsky mot politiske og kunstneriske ideer fra fortiden, mot det man kalte «passéisme». Bilen, flyet og industribyen sto som de ypperste symboler på mennesket og teknologiens triumf over naturen. Kubistene bygget på kubismens ideer og ville derfra rasere all eldre kunst og litteratur og skape en ny kunst for maskinalderen og den moderne krigføringens tid. Italiensk futurisme. Bevegelsen ble etterhvert knyttet nært til ideene til den italienske fascismen, i håp om at dette skulle modernisere samfunnet, og mange av dens kunstnerene mistet livet under 1. verdenskrig. Noen sentrale navn er Giacomo Balla, Gino Severini, Umberto Boccioni og Amrogio Casati. Russisk futurisme. Den "russiske futurismen" ble fremmet av russiske diktere og malere som fulgte ideene fra Marinettis manifest. Bevegelsen ble født i desember 1912, da "Hylaea" – en gruppe kunstnere fra St. Petersburg – publiserte et manifest de kalte «Et slag i ansiktet på den offentlige smak». "Hylaea" var Velimir Khlebnikov, Aleksej Kruchenykh, Vladimir Majakovskij og David Burljuk, og ble kjernen i den russiske futurismen. Andre sentre ble til i St. Petersburg, Moskva ("Tsentrifuga", der blant andre Boris Pasternak var medlem), Kiev, Kharkov og Odessa. De russiske futuristene var primært beskjeftighet med litteraturen. De eksperimenterte med ordlyder, onematepoetika og typografi. Khlebnikov utformet et system, Zaum, som rev ordene løs fra innholdet og knyttet dem kun til lyden, som han mente bar med seg et innhold i seg selv. Norden. Det var få tilhengere i Norden, men hos svensken GAN kan vi spore sterke inntrykk. Også den norske maleren Alfred Hagn hadde mens han oppholdt seg i Paris 1910-13 blitt inspirert av futurismen. Men, selv om han ble hengt ut som futurist av norske kunstnameldere, mente han selv at han hovedsakelig var kubist. Frankenstein (1970). "Frankenstein" (originaltittel "The Horror of Frankenstein") er en britisk film fra 1970, regissert av Jimmy Sangster, fra produksjonsselskapet Hammer Horror. Ralph Bates spiller denne gangen rollen som «Dr. Frankenstein». Filmen inngår i en serie, og er etterfølgeren til "Frankenstein Must Be Destroyed" og ble etterfulgt av "Frankenstein og Helvetesmonsteret" tre år senere, som også ble den siste i serien fra Hammer Horror. Filmen er både en gjenskaping og en harselering av filmen "The Curse of Frankenstein" fra 1957. Bates spiller her en ny type «Frankenstein», som myrder familie og venner, forfører en rekke kvinner, og spiller unna med det. Historien. «Victor Frankenstein», en kald, arrogant og kvinneforførende geni, blir opprørt når hans fra forbyr ham å fortsette sine anatomiske eksperiment. Han saboterer sin fars gevær, og faren blir drept. Arven, den store familieformuen, bruker han til å medisinstudier i Wien, men tvinges til å reise hjem igjen når han gjør prostens datter gravid. Der setter han opp laboratoriet sitt og starter en serie med eksperimenter for å vekke døde til live igjen. Han samler kroppsdeler som han bygger sammen og bringer til live. DS «Lyderhorn». __NOTOC__ D/S «Lyderhorn» var et dampskip bygget i 1878 for Det Vestlandske Dampskibsselskab. Skipet var i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) fra 1883 til 1916 da det kolliderte og sank (se historie). DS «Vøringen» (1891). __NOTOC__ D/S «Vøringen» var et dampskip bygget i 1891 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Skipet kostet 207.000 kroner å bygge og var stort og romslig, ikke minst takket være påtrykk fra selskapets bydirektør som på den tiden var Christian Michelsen. Skipets første kaptein var kaptein Helje Aga. Frankenstein og helvetesmonsteret. "Frankenstein og helvetesmonsteret" er en britisk film fra 1973, regissert av Jimmy Sangster, fra produksjonsselskapet Hammer Horror. Filmen inngår i en serie, og er etterfølgeren til "Frankenstein". Filmen er den siste i serien fra Hammer Horror. Andres Serrano. Andres Serrano (født 15. august 1950 i New York) er en amerikansk kunstner og fotograf. Serranos arbeider har vakt sterke offentlige reaksjoner i USA, og han har blant annet blitt anklaget for blasfemi av medlemmer av den amerikanske kongressen. Serranos kanskje mest kjente verk, "Immersion (Piss Christ)", viser et krusifiks senket ned i kunstnerens urin. "Piss Christ", som verket populært blir kalt, er en del av en serie arbeider som benytter menneskelige kroppsvæsker som kunstnerisk og metaforisk materiale. En annen mye omtalt bildeserie er "The Morgue"; en gruppe «portretter» av brutalt omkomne og drepte mennesker fra ulike likhus. I april 2011 ble "Piss Christ" vandalisert av en gruppe voldelige katolske ekstremister. DS «Tyssedal» (1912). DS «Tyssedal» var i perioden 1912-1941 en godsrutebåt tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD). Den var tiltenkt føring av gods for tungindustrien i Hardanger, men endte likevel i ulike bilfergeruter på tredvetallet som enkelt innrettet «bilferge» med bilene på tverrs av lasteluken. Etter at HSD solgte skipet i 1941 skulle den få en lang karriere som fraktefartøy i kystfart under en rekke navn og for ulike eiere frem til den forliste ved innløpet til Straumsjøen i Vesterålen 1. november 1978. Peter Henry Emerson. Peter Henry Emerson (født 1856, død 1936) var en cubanskfødt amerikansk fotograf, og en av de første som kjempet for at fotografi skulle bli anerkjent som en kunstform. Eksterne lenker. Emerson, Peter Henry Emerson, Peter Henry Tomomi Okazaki. Tomomi Okazaki (japansk 岡崎朋美, født 7. september 1971 på Hokkaido) er en japansk skøyteløper. Hun tok bronsemedalje på 500 m i OL 1998 i Nagano. Åtte år senere kom hun på fjerdeplass på samme distanse under OL 2006 i Torino. Hun har også tre bronsemedaljer på 500 meter fra VM enkeltdistanser, fra 1996, 1998 og 1999. Alberto Korda. Alberto Díaz Gutiérrez (født 14. september 1928, død 25. mai 2001), bedre kjent som Alberto Korda, var en cubansk fotograf mest kjent for sitt fotografi av Che Guevara. Bildet er kjent verden over, og er i dag et av verdens mest berømte portretter. Korda fotograferte under den cubanske revolusjonen, og kom dermed nær både Che Guevara og Fidel Castro. I tillegg har han jobbet som motefotograf i Havana. DS «Kong Carl». __NOTOC__ D/S «Kong Carl», er et dampskip bygget i 1868 for Det Bergenske Dampskibsselskab. Nyinnredet og solgt til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) for Kr. 250 000 i 1913 og omdøpt «Hardangerfjord». Skipets første kaptein i HSD's tjeneste var Kaptein K. Johannesen. DS «Orkla» (1869). DS «Orkla» var et dampskip bygget i 1869 for Det Ørkedalske Dampskibsselskab. Solgt til Frosta Dampskibsselskab, Trondhjem i 1903 og gitt navnet «Tautra». I 1916 solgt til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) for Kr. 35 000 og omdøpt «Fjæra». Lon Chaney jr.. Lon Chaney jr. (født og døpt Creighton Tull Chaney 10. februar 1906 i Oklahoma City i Oklahoma, død 12. juli 1973 i San Clemente i California) var en amerikansk skuespiller, kjent for sine roller i monsterfilmer og som sønn av sin mer kjente far, stumfilmskuespilleren Lon Chaney, Sr.. Chaney begynte skuespillerkarrieren under dåpsnavnet, men ble første gang navngitt som Lon Chaney jr. i 1935 som assistent ved et lite innspillingsstudio. Chaney jobbet hardt for å komme ut av sin fars skygge. Han hadde mindre assistentjobber som utgangspunkt for sin egen karriere, men han studerte også sminke under sin far. Han fikk ingen roller før etter sin fars død, og hans første film var en ukreditert rolle i filmen "Girl Crazy" i 1932. Han oppnådde ingen berømmelse før filmen "Om mus og menn" i 1939 hvor han spilte «Lennie Small». I 1941 fikk den brunøyde Chaney tittelrollen som "Ulvemannen" ("The Wolf Man") for filmselskapet Universal Pictures Co. Inc., en rolle han ble forbundet med for resten av livet. Han opprettholdt en karriere i skrekkfilmer for filmselskapet i de neste årene, erstattet «Ulvemannen» med «Frankensteins monster» i filmer som "Frankenstein Meets The Wolfman", "House of Frankenstein", "House of Dracula" og "Abbott og Costello i redselskabinettet"; foruten å være «Franksteins monster» i "The Ghost of Frankenstein"; mumien «Kharis» i "The Mummy's Tomb", "The Mummy's Ghost" og "The Mummy's Curse"; og var «Dracula» i "Son of Dracula", vanligvis anerkjent som hans eneste andre betydelige karakter i en film fra Universal etter "Ulvemannen". Universal lot Chaney også spille i en serie av psykologiske mysterier forbundet med radioserier kalt "Inner Sactum". Det var flere forsøk på å gi ham hovedrollen i westernfilmer, slik som serien "Overland Mail", men den seks fot, 220 pund tunge skuespilleren endte opp i kun ordinære roller. Etter at han forlot Universal hadde han kun sporadiske roller, grunnet delvis av at han var forbundet med monsterroller og delvis grunnet hans alkoholisme, og i hans siste år på grunn av ettervirkningene av strupekreft. Det var nettopp på grunn av det siste at han spilte i sin siste film, "Dracula vs. Frankenstein" (1971), som en stum zombie ved navn «Groton» som var «Dr. Frankenstein»s assistent. Chaney ble svært populær med den nye generasjonen etter den andre verdenskrig etter at Universal utga sin katalog av skrekkfilmer for TV i 1956, og magasinet «Famous Monsters of Filmland» fokuserte stadig på hans filmer. Han ble hedret med et frimerke i 1997 hvor han ble avbildet i sin kjente rolle som monsteret «Ulvemannen». Chaneys personlighet har blitt beskrevet som en veksling mellom å være en aggressiv bølle og andre ganger som meget vennlig. Han giftet seg to ganger og har en sønnesønn, Ron Chaney, som deltar på filmfestivaler og villig diskuterer sin forfedres liv og filmkarrierer. DS «Santa Rita». __NOTOC__ D/S «Santa Rita», er et dampskip bygget i 1886 for M. J. O’Sullivan, Cork, UK. Brukt som yacht i England, fra 1894 som «Thaïs». Solgt til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) i 1922 for Kr. 30 000 og omdøpt DS «Ulvik» for bruk som turistskip på fjordene i Hardanger. DS «Ternen». DS «Ternen» var i perioden 1904-1957 en lokalrutebåt i rute Bergen-Austevoll-Fitjar, i alle år etter 1923 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. «Ternen», som på folkemunne ble kalt "Tedno", var en populær båt som rakk å bli noe av en institusjon i det værharde ruteområdet. I 1957 ble den solgt til Holmestrand, ombygd til motordrift og benyttet i lokalrutefart Holmestrand-Oslo frem til 1962. Båten ble vurdert ombygd til fraktefartøy på Vestlandet, men var for dårlig i skroget og gikk derfor til opphugging i 1963. DS «Aalvik». DS «Aalvik» var i perioden 1929-1962 en lokalrutebåt tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Den var konstruert spesielt for å kombinere turistfart med føring av tyngre gods for tungindustrien i Hardanger. Dette gav båten et noe uvanlig utseende i HSDs flåte. I 1962 ble den solgt og ombygd til motordrevet fraktefartøy. Den var siden i fart på kysten under flere navn før den gikk ut av fart på slutten av syttitallet. Etter noen år med uvirksomhet sank den på grunt vann vei kai på Nord-Statland. Der ligger vraket fortsatt. Informasjonskontoret for folkehøgskolen. Informasjonskontoret for folkehøgskolen er et fellesorgan og et informasjonskontor for de 47 frilynte folkehøgskolene i Norge. Organisasjonen har 5 ansatte og holder til i Oslo. Kontoret arbeider både med pedagogisk utviklingsarbeid og med informasjonsarbeid. IF samarbeider med fagforeningen Norsk Folkehøgskolelag, og det er NF som gir ut bladet "Folkehøgskolen". Informasjonskontor for kristen folkehøgskole. Informasjonskontor for kristen folkehøgskole er et fellesorgan for folkehøgskoler med et kristent formål. Det er i dag 30 slike skoler i Norge. IKFs formål er «Føremålet er å drive informasjon om folkehøgskolen generelt, om den kristne folkehøgskolen spesielt og om dei einskilde tilknytte skolane. Kontoret skal også støtte skolane i deira rekrutteringsarbeid.» IKF har felles sekretariat i Oslo med fagforeningen Noregs Kristelege Folkehøgskolelag (NKF), og har 8 ansatte. IKF og NKF er samlokalisert med Informasjonskontoret for folkehøgskolen (IF), fagforeningen Norsk folkehøgskolelag (NF) og Folkehøgskolerådet i Øvre Vollgate 13 i sentrum i Oslo. IKF var inntil 1998 drevet som en del av virksomheten ved NKFs kontor, men ble i 1998 skilt ut som en egen virksomhet. NKF gir ut bladet "Kristen folkehøgskole". Se også. Informasjonskontoret for folkehøgskolen Tennevoll. Tennevoll er et tettsted og administrasjonssenteret i Lavangen kommune i Troms. Tettstedet har 269 innbyggere per 1. januar og ligger innerst i fjorden Lavangen. Kommunens eneste skole ligger her. Peter Wilhelm Lund. Peter Wilhelm Lund (født 14. juni 1801 i København – død 25. mai 1880 i Lagoa Santa, Brasil) var en dansk zoolog og paleontolog. Lund var født inn i en velstående familie i København og studerte medisin ved Universitetet i København. I 1825 gjorde han sin første reise til Brasil der han brukte tre år på å samle inn planter nær Rio de Janeiro. I 1829 kom han tilbake til Europa hvor han tok en doktorgrad ed Universitetet i Kiel. Han reiste på nytt til Brasil i 1833 for å gjøre zoologiske undersøkelser. Han etablerte seg i byen Lagoa Santa i delstaten Minas Gerais hvor han ble frem til sin død. I denne perioden undersøkte han en rekke grotter der det fantes benrester etter forhistoriske dyr, blant annet kjempedovendyr og sabeltannet tiger. I 1834 oppdaget han benrester etter en prehistorisk hominid som senere er blitt omtalt som "Lagoa Santa-mannen." Den norske tegneren og maleren Peter Andreas Brandt jobbet sammen med Lund og illustrerte funnene som ble gjort i de ulike grottene. Soløyprosjektet. Soløyprosjektet var en utgravning som ble gjennomført på Soløy i 1980–1981. Soløy er en gård som ligger i Lavangen kommune, i den indre del av Lavangsfjorden. På grunn av vegutbedring mellom Lavangen og Salangen i 1981 skulle den aktuelle gårdshaugen som ble gravd ut fjernes og dokumentasjonen av de arkeologiske undersøkelsene er hva som står igjen etter et av de største fortidsminnene i Lavangen kommune. Utgravinga på Soløy. Gårdshaugen på Soløy ble registrert av student Anne Lise Nilsen i 1975. Hun var engasjert av Tromsø Museum for å kartlegge kulturminner i Lavangen kommune i forbindelse med utarbeidelse av Økonomisk kartverk. I forbindelse med vegutbedringen ønsket Vegvesenet å føre vegen rett gjennom gårdshaugen. Det ble gitt dispensasjon fra Tromsø Museum i forhold til Fredningsloven, og fastsatt at det måtte foretas arkeologisk undersøkelse i de delene av gårdshaugen som ville bli ødelagt. De arkeologiske undersøkelsene ble utført av Arkeologiseksjonen, Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, som nå heter Institutt for Arkeologi ved Det Samfunnsvitenskapelige fakultet, i samarbeid med Det Polske vitenskapsakademiet (Warszawa). Økonomiske begrensninger gjorde at en fullstendig utgravning ikke var mulig å gjennomføre. 1980 - de første undersøkelsene. I 1980 ble det gravd 13 mindre sjakter (hver på 1 m²) spredt ut over hele den planlagte vegtraseen. På grunnlag av resultatet fra disse små sjaktene, ble det valgt et noe større utgravningsfelt på 9 m² i den delen av gårdshaugen som så ut til å ha de dypeste og best bevarte bosettingslagene. Dette førte til at bare en liten del av gårdshaugen ble undersøkt. 1981 - møysommelig arbeide. Utgravingen som ble gjennomført i 1981 hadde ikke bare til mål å undersøke Lavangens fortid, men forskergruppen var også opptatt av å utvikle nye utgravningsmetoder. Bosettingslag på steder der mennesker har bodd over lang tid er særlig krevende å undersøke. Det tar tid og informasjonsmengden blir lett uhandterlig. All jord måtte siles gjennom finmaska såld for at ingen ting skulle gå tapt. Soløy var et av de første stedene i Skandinavia der en brukte datamaskin på stedet til hjelp ved dokumentasjonen. Soløy i gamle skrifter. Et av siktemålene med utgravingen var å finne omtrent når Soløy ble bosatt. Stedsnavnforskning kan gi en viss peikepinn om gårdens alder. I Trondenes-jordebøkene fra ca. 1370-årene nevnes gården "a Soolhæimum", som sies å ligge under Ibestad kirke. Det er liten tvil om at dette er en eldre navneform av Soløy. Trondeneskirka var det viktigste kristne senteret nord for Trondheim, og inntektene fra denne kirkens jordegods var en viktig del av det økonomiske grunnlaget for domkapitlet. For å holde regnskap med disse inntektene, ble det ført lister over eiendommene og hvor mye som skulle innbetales i årlig avgift fra leilendingen. Navnet Soløy. På samisk heter Soløy "Suollemak". Språkforskere mener at denne navneformen må ha oppstått fra den gammelnorske "Sólheimar", noe som altså bekrefter at det opprinnelige navnet på gården var en flertallsform av "Solheim". På språklig bakgrunn må Sólheimar-navnet ha vært etablert før Svartedauden i 1349. Endringen fra -heim til -øy er ikke lett å forklare. Det er ingen ting i naturen på Soløy som kan forklare øy-endelsen. Det er mulig at endelsen har oppstått i betydninga øde, altså at gården har ligget forlatt i et tidsrom. Et annet eksempel på dette er Øygarden ved Lødingen i Nordland, som rett frem betyr "ødegården". I løpet av en slik ødeperiode kan Sol-heim ha blitt forandret til Sol-øy, altså "Solødet". Neste gang gården nevnes i skriftlige kilder er i 1567, og den kalles da "Soløenn". Navneendringen må derfor ha skjedd mellom ca. 1370 og 1567. Senere kilder bruker forskjellige varianter av navnet ("Sollø" i 1610 og 1614, "Soløe" i 1661, "Soeløe" i 1723). Tusenårssted. Soløyprosjektet er Lavangen kommunes tusenårssted. Kilder. De overnevnte internettsider på UiT.no er brukt som kilder. Jon Julius Sandal. Jon Julius Sandal (født 13. januar 1969) er tidligere vokalist i de islandske pønkrockbandene Sogblettir (1986–1987), Dýrið Gengur Laust (1989–1991) og Niður (1992–1995), men la rocken på hyllen da han flyttet til Norge i 1995. I Norge har han bl.a. startet prosjektet Norrøne Tekster og Kvad som er den største samlingen norrøne tekster på internett. Jon Julius Sandal er politisk aktiv, sosialliberalist og medlem i Venstre. Han har engasjert seg i samfunnsdebatten, bl.a. i forhold til lokaldemokrati og kvaliteten i barnehagene. Sandal var Venstres førstekandidat til Bydelsutvalget i Bydel Grorud og kandidat for Oslo Venstre til Oslo Bystyre ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011. Han ble valgt inn for Venstre i Bydelsutvalget i Grorud for perioden 2011–2015. Det er første gang Venstre er representert i Grorud Bydelsutvalg. Eksterne lenker. Jon Julius Sandal Jon Julius Sandal Helge Væringsaasen. Helge Væringsaasen (født 8. oktober 1836, død 23. august 1917) var skogeier i Elverum. Væringsaasen tilhørte Venstre-bevegelsen på slutten av 1800-tallet og var aktiv i dannelsen av Norges Venstre.Han var elev ved det første kullet på Sagatun Folkehøyskole. Han arvet store skogeiendommer av sin far i Norge og Finland. Han tjente mye penger på dette og på videreforedling av tremasse. I 1888 stod han sammen med Søren Sørensen fra Løten bak etableringen av "Klevfos Cellulosefabrikk A/S". Væringsaasen var også medeier i det nærliggende "Aadals Brug" som arbeidet innenfor mekanisk industri og jernstøping og det var her mye av inventaret til Klevfos ble bygget. Både Helge Væringsaasen og Søren Sørensen var markante personligheter i sin tid. Væringsaasen hadde eierinteresser i "Folldal Gruver" og i "Hallabolaget" i Finland, mens Sørensen hadde hatt ansvaret for byggingen av Valdresbanen og Vossebanen. I 1892 stod et helt nytt anlegg klart, en papirmaskin som gjorde det mulig for fabrikken å videreforedle egen masse til papir, noe en tjente mer på enn bare rå tremasse. Den nye fabrikken fikk navnet "Klevfos Cellulose- & Papirfabrik A/S". Væringsaasen var venn med Per Sivle som han fikk reist en bauta etter på Nordhue mellom Løten og Elverum. Bjørnstjerne Bjørnson, brødrene Bergslien og Hans Uthuslien var noen av de kunstnerne som var Væringsaasens venner og som fikk støtte fra han. Væringsaasen var en samfunnsstøtte og bidro sammen med andre til etablering av en rekke skoler, særlig Elverum folkehøgskule og Elverum lærerhøgskole. Han samlet på bøker og hadde en boksamling på ca. 60 000 bind. Dette ble senere begynnelsen på Elverum Bibliotek. Han gav også flere hus og gjenstander til Glomdalsmuseet. Han etablerte Peer Væringsaasens Nationalfond i 1917 til minne om sin sønn, og fondet støtter sosiale og nasjonale formål og er i dag blant annet eier av Elverum folkehøgskule. Candidatus philologiæ. Candidatus philologiæ (menn) eller candidata philologiæ (kvinner) (forkortet cand.philol.) er en akademisk grad i historisk-filosofiske fag (humaniora), som oppnås på grunnlag av en hovedfagseksamen. Cand.philol. bygger på cand.mag.-graden eller tilsvarende, og kunne oppnås ved universiteter og statlige høyskoler i Norge inntil vårsemesteret 2007. I skolevesenet vil graden med praktisk pedagogisk påbygning kvalifisere til en stilling som lektor. Julia Mancuso. Julia Mancuso (født 9. mars 1984 i Reno i Nevada i USA) er en amerikansk alpinist. Hun debuterte i verdenscupen i november 1999, 15 år gammel. I 2002 ble hun tredobbelt juniorverdensmester i Tarvisio i Italia, da hun vant både utfor, storslalåm og kombinasjonen. Hun vant ytterligere to junior-VM-titler i 2003 og 2004, i henholdsvis Super-G og kombinasjonen. Under VM i alpint 2005 tok hun bronse i Super-G, og en uke senere kjørte hun også inn til bronse i storslalåm. Karrierens foreløpige høydepunkt kom under OL 2006, der hun overraskende tok gullmedaljen i storslalåm foran finske Tanja Poutiainen og svenske Anna Ottosson. Rennet var preget av tykk tåke og kraftig snøfall. Hun deltok også i OL 2010 og oppnådde da en andreplass i kombinasjonen og i utfor OL-medaljer. 2006 Torino – Gull i storslalåm VM-medaljer. 2007 Åre – Sølv i superkombinasjonen Nøkken (band). Nøkken er et norsk band som ble dannet i 1979 av vokalist Turid Pedersen og gitarist og låtskriver Bjørn Vassnes, begge med bakgrunn fra folkrock-gruppa Erter, Kjøtt og Flesk. MK «Austli» (1917). MK «Austli» var en motorkutter bygget i 1917. Den ble solgt til Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) i 1920 som selskapets første motorfartøy. «Austli» gikk i lokalrutefart i Sunnhordland frem til 1948 da den ble solgt og tatt i bruk som fraktefartøy. Den ble slettet fra norsk register i 1975. Beistet i Gévaudan. En kunstnerisk fremstilling av Beistet Beistet i Gévaudan (La Bête du Gévaudan) var et eller flere ulvelignende dyr som drepte ca 100 mennesker i den tidligere provinsen Gévaudan i Frankrike, fra sommeren 1764 til sommeren 1767. Denne hendelsen spredde skrekk i Gévaudan og lever fortsatt i fransk folkeminne, men ble aldri særlig kjent i utlandet. I 2001 laget Christophe Gans filmen "Ulvenes klan", med en personlig fortolkning av hva som kunne ha skjedd. __TOC__ Bakgrunn. Gévaudan er et fjellrikt og vanskelig fremkommelig område i fjellområdet Central-Massif i det sørlige Frankrike. Det ligger for det meste innen dagens departement Lozère; litt av nordenden strekker seg inn i Haute-Loire. På 1700-tallet var det et av de fattigste områdene i Frankrike. Århundret begynte med det protestantiske camisardopprøret mot den katolske statsreligionen, der begge sider begikk grusomheter. Så kom en epidemi som drepte en femtedel av befolkningen i regionhovedstaden Mende og halvparten av befolkningen i en annen stor by, Marvejols. Klimaet var ustabilt; resultatet var dårlige avlinger og flommer som ødela mye av veinettet. For å få mat måtte bøndene selge unna mange av sauene og kyrne sine, noe som på sikt økte armoden. Hovednæringen var landbruk, spesielt sauehold, noe som krevde utstrakt bruk av gjetere. Som i andre førindustrielle samfunn var det barn og kvinner som sto for gjetingen. De befant seg i en utsatt posisjon; antall ulver i Gévaudan økte kraftig frem mot 1764, og bare mellom mai 1761 og mars 1762 ble det skutt 700 av dem i området. Camisardopprøret mot stat og kirke hadde skapt mistro mot øvrigheten, noe som nok er en av forklaringene til at jakten på Beistet først lyktes etter tre år. Bøndene hadde blant annet forbud mot å eie skytevåpen, selv om det likevel var relativt vanlig. Den fiendtlige holdningen overfor myndighetene kan også ha ført til at drap begått av Beistet ikke ble rapportert inn, slik at antall angrep kan være høyere enn de offisielle tallene. Gévaudan var et område rikt på sagn og myter, både om varulver ("loup-garou") og monstre ("une Béte"). Dette kom til å påvirke lokalbefolkningens syn på det som skjedde. Enkelte ble mistenkt for å ale opp ulver for å rane veifarende ("meneurs de loups"); dette er forøvrig en forklaring som har blitt gjentatt også i moderne tid. En annen fremstilling av Beistet Beskrivelse av Beistet. Beskrivelsen av Beistet varierer. En typisk fremstilling er et ulvelignende vesen på størrelse med en ku, med et bredt bryst, en lang krøllete hale med en løveaktig dusk på enden og et greyhoundaktig hode med store, fremtredende huggtenner. Det er også verdt å legge merke til at det kunne hoppe svært langt, kanskje opptil ti meter. Drapene. Drapene skjedde i et stort område, seks til syv mil i hver retning, adskilt av de tverrgående fjellkjedene Margeride og Montmouchet. Kombinert med de dårlige veiene gjorde dette det vanskelig å følge Beistet etter hvert angrep. Det fikk også lett spillerom siden gjeterne ofte var barn som ikke kunne forsvare seg. Det første drapet man har kilder om, inntraff i den lille landsbyen Les Hubacks, der den 14-årige Jeanne Boulet ble drept 30. juni 1764. Det siste skjedde 18. juni 1767, da et lite barn ble drept. 62 av ofrene var kvinner, 38 menn. Over 30 av dem var barn som gjette. I januar 1765 hadde syv unge gjetere samlet flokkene sine i La Coutasseire, ledet av den tolvårige Jacques-André Portefaix. Av redsel for Beistet hadde de utstyrt seg med kniver og enkle spyd. Beistet kom plutselig overraskende på dem, og selv om barna forsvarte seg, klarte det å rive av deler av ansiktet på en av guttene. Oppildnet av Portefaix klarte gjeterne en stund å drive Beistet vekk, men så kom det tilbake og bet en av de andre i ansiktet og prøvde å dra ham vekk fra flokken. De tapre barna klarte til slutt å jage vekk Beistet, og ingen omkom denne gangen. Som takk for sitt mot ble Portefaix sendt til militærakademiet i Bapaume på statens regning. Den andre berømte episoden skjedde i Bessière i mars samme år. Den 30-årige Jeanne Marlet var ute i hagen sin med de tre yngste barna, da Beistet hoppet over gjerdet og gikk løs på dem. Moren prøvde så godt hun kunne å forsvare de små, og en heroisk kamp fant sted i ca en halv time. Beistet fikk tak i en av sønnene på seks år og dro ham ut av hagen med et kraftig bitt rundt hodet. Heldigvis kom to av de eldre sønnene til, og ved hjelp av en hund klarte de å drive Beistet vekk. Gutten som Beistet hadde dratt av gårde med, fikk bitt av nesen og overleppen sammen med det ene kinnet og døde tre dager senere. Kong Ludvig XV ble så grepet av historien om den tapre moren at han ga henne 300 livres som belønning. Det er verdt å legge merke til at Beistet brukte uvanlige drapsmetoder. Det ignorerte ofte de områdene på kroppen som rovpattedyr gjerne går etter (ben eller strupe for henholdsvis å overmanne og drepe byttet), og konsentrerte seg isteden om hodet som det knuste før det begynte å spise. Det hadde også en spesiell smak for mennesker, og angrep ofte gjeterne istedenfor husdyrene som var lettere å få tak i. Noen observasjoner hevder å ha sett Beistet sammen med en mann. Biskopen kommer med et hyrdebrev. Gabriel-Florent de Choiseul-Beaupré hadde vært biskop av Mende siden 1723. Dette bispedømmet omfattet også Gévaudan. I sin lange karriere hadde han gitt viktige bidrag til å sette igang utbygging av veiene i området, for å lette eksporten av den lokale landbruksproduksjonen (først og fremst ull). Choiseul-Beaupré var tilhenger av jansenismen, en kristen retning som la vekt på det menneskelige forderv og predestinasjon. På den siste dagen i 1764 kom han med et hyrdebrev om Beistet, sterkt preget av jansenistisk tenkning: Beistet var sendt av Gud på grunn av lokalbefolkningens synder, det hadde aldri kommet hvis den hadde levd rettferdig. Han minnet om historier fra Det gamle testamentet der Gud sendte plager og villdyr, og spurte foreldre som hadde mistet barn til Beistet om de ikke fortjente det som en straff. Beistet ville bli drept når Guds nåde vendte tilbake. Hyrdebrevet hadde en ødeleggende effekt på enkeltes moral, noe som førte til at de tok unødvendige risker eller lot være å forsvare seg mot Beistet. Men mange valgte å ta opp kampen. Dusør for Beistet. Det ble utlovet en dusør på over livres for den som klarte å uskadeliggjøre Beistet. Kongen bidro med og biskopen. Hele beløpet svarte til verdien av 100 hester. Forklaringsmodeller. En annen mulighet er at noen hadde alet opp en eller flere ulver eller ulvehybrider som drapsvåpen mot mennesker, eller på annen måte anskaffet seg dem (se forøvrig Gysingevargen). På denne tiden ble det fortsatt brukt hunder i krig, trent opp til å drepe mennesker på en rask og effektiv måte. Hvis en eller flere personer hadde grunn til å hate deler av lokalbefolkningen i Gévaudan, ville besittelse av slike krigshunder gi dem et grusomt våpen. Dette var et samfunn fylt av indre motsetninger: Katolikker mot protestantiske sekter, jansenister mot jesuitter, adel mot bønder, familier mot familier – i et slikt miljø er veien fra hat til handling kort. Tilhengere av denne teorien har pekt på Jean Chastel og sønnene som mulige kandidater, siden faren fikk tak i ulven når andre ikke klarte det, siden familien alte opp hunder og det ble påstått at sønnen Antoine hadde hatt et dyr som lignet svært på det faren skjøt og siden familien hadde et generelt frynsete rykte i trakten. Et menneske? Det har også blitt fremmet en teori om at det kan dreie seg om et menneske som led av hypertrikose, det vil si abnorm hårvekst. Denne lidelsen har blitt brukt som forklaring på varulvfenomenet av flere folkloristikere. Mennesker med avvikende utseende ble tidligere svært ofte utstøtt fra samfunnet, og dette kan ha ført til ønsker om å hevne seg ved å drepe de som levde innenfor samfunnets rammer. Det finnes ingen beviser som peker mot denne teorien; alle som bivånte angrepene har beskrevet angriperen som et firebent dyr. Kanskje en helt naturlig forklaring? Jay M. Smith hevder i sin bok at det ikke var noe uvanlig ved det som skjedde. Han påpeker at det i Frankrike på denne tiden var mange angrep på mennesker fra en, flere eller flokker av ulver. Han påpeker også at området for angrepene var fullt av overtro og myter, og at dette bidro til hvordan de ble beskrevet. a> lot seg fascinere av legenden Forsøk på en kronologisk oversikt over angrepene. Denne listen er laget ved å systematisere hendelser beskrevet i bokteksten til Thompson (referert under). Det kan ha vært ytterligere angrep og drap som han ikke omtaler. Når man leser denne tapslisten kan man tenke seg hvor fulle av skrekk de unge jentene og guttene var som måtte ut og gjete. MK «Haugland I». MK «Haugland I» var i perioden 1929-1940 en lokalrutebåt tilhørende Thomas Boge, Bogavik i Fusa, men i realiteten finansiert av Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap for å konkurrere ut en sjenerende konkurent i selskapets ruteområde. «Haugland I» var blant fartøyene som under dramatiske omstendigheter fraktet flyktninger over Nordsjøen under krigen. Da den kom tilbake til Norge etter krigen ble den ikke funnet regningsvarende å sette i stand som rutebåt igjen og ble i stedet solgt og ombygd til fraktefartøy. Den forsvant fra skipsregisteret i 1980. MK «Kinsarvik». MK «Kinsarvik» var en motorkutter bygget i 1930 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap som bilførende lokalrutebåt. Den ble typisk benyttet i de første utgavene av fergesamband i indre Hordaland frem til disse typisk ble overtatt av spesialbygde bilferger på femtitallet. «Kinsarvik» fikk i likhet med mange andre utrangerte lokalrutebåter et etterliv som fraktefartøy på kysten, og i «Kinsarvik»s tilfelle trengtes ingen omfattende ombygning. Som fraktefartøyet «Langøysund» var den i fart frem til den ble kondemnert etter en grunnstøting i 1973. MS «Eidfjord». MS «Eidfjord» var i perioden 1935-1973 en lokalrutebåt tilhørende Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Liste over sogn i Sør-Hålogaland bispedømme. Dette er en liste over sogn i Sør-Hålogaland bispedømme. Vesterålen prosti. Sogn i Sør-Hålogaland bispedømme Julia Roberts. Julia Fiona Roberts (født 28. oktober 1967) er en amerikansk filmskuespillerinne. Hun ble først kjent etter å ha spilt i den romantiske komedien "Pretty Woman" sammen med Richard Gere. Siden den gang har hun spilt i flere kjente filmer, mottatt en rekke priser, og blitt blant de best betalte skuespillerne i Hollywood. Bakgrunn. Roberts ble født Atlanta i Georgia. Når foreldrene skilte seg i 1972 flyttet hun med moren til Smyrna, en forstad til Atlanta. Faren hennes, Walter Grady Roberts, jobbet som en støvsugerselger og skuespiller. Moren, Betty Lou Bredemus, derimot jobbet som en sekretær i en kirke i tillegg til at hun var skuespiller. Da Julia var 5 år ble foreldrene skilt. Moren giftet seg igjen med en annen mann, mens faren døde av kreft fire år senere. Som ung ville Julia bli veterinær. Men etter at hun var ferdig på Smyrnas Campbell High School dro hun til søsteren sin i New York for å utvikle seg som skuespiller. I New York begynte hun som modell for Clicks modelling samtidig som hun tok skuespillertimer. Personlig liv. Som en av Hollywoods mest kjente skuespillere har Roberts' privatliv ofte prydet sladremagasinene. I 1991 ble det kjent at hun hadde et forhold til Kiefer Sutherland. De hadde planlagt å gifte seg, men bare et par dager før bryllupet slo de opp, og Roberts dro til Europa sammen med Jason Patrick. Etter forholdet med Jason Patrick traff hun countrysangeren Lyle Lovett som hun giftet seg med. I 1995 skiltes de, mye på grunn av at de begge var sterkt preget av å ha en karriere de satset hardt på. Andre personer hun har datet og bodd midlertidig sammen med er "Venner for livet"-stjernen Matthew L. Perry, Daniel Day-Lewis, Liam Neeson og Benjamin Bratt. Roberts møtte sin nåværende mann, Danny Moder, på et filmsett. Han var da allerede gift, men ble senere skilt. Roberts og Moder giftet seg 4. juli 2002 i Taos, New Mexico. Den 28. november 2004 fikk de tvillingparet Hazel Patricia og Phinnaeus Walter. Roberts har en toppleilighet på Manhattan. Hun veksler på å bo i New York, Malibu og Taos i New Mexico. Det sies at hun selv går på det lokale frukt-og grønnsaksmarkedet på Union Square i New York. Magasinet "People" har hele åtte ganger kåret henne som én av verdens 50 vakreste kvinner. Selv om Julia Roberts i 2005 ikke spilte i noen filmer tjente hun allikevel ca. 130 000 000 kroner, noe som gjør henne til Hollywoods best betalte kvinnelige skuespiller. Liste over sogn i Nord-Hålogaland bispedømme. Dette er en liste over sogn i Nord-Hålogaland bispedømme. Indre Troms prosti. Sogn i Nord-Hålogaland bispedømme HMS «LCG (L) 681» (1945). __NOTOC__ HMS «LCG (L) 681» er et fartøy bygget i 1945 for The Royal Navy som landgangsfartøy. Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) kjøpte skipet i 1947 med tanke på om bygge det om til ferge. Det ble solgt videre to år etter og anvendt som lekter. Kilder. LCG (L) 681 1945 «USS PCE 830». __NOTOC__ «USS PCE 830» er et motorskip bygget i 1943 for US Navy, USA som som eskortefartøy. Skipet ble innkjøpt av Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) i 1947, bygget om for passasjer og godstrafikk og døpt «Sunnhordland». Skipet er fortsatt i cruisefart i Finland under navnet «Kristina Brahe». Hun gjør korte turer på 2-5 dager i Østersjøen og på Saimen. Eberhart Jensen. Eberhart Jensen (født 22. juli 1922 i Røyken i Buskerud, død 16. januar 2003 i Bærum) var professor i astronomi ved Universitetet i Oslo fra 1965 til 1992. Eberhart Jensen begynte å studere realfag ved Universitetet i Oslo i 1942, men studiene ble avbrutt da universitet ble stengt i 1943, og Eberhart Jensen var blant studentene som ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Eberhart Jensen ble cand.real. med hovedfag astronomi i 1949 (hans veileder var Svein Rosseland) og var deretter doktorgradsstudent ved University of Chicago med Subramanyan Chandrasekhar som veileder. Han fikk graden Ph.D. der i 1953. Han var universitetslektor ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo fra 1959, dosent fra 1961 og ble utnevnt til professor i astronomi 1965. Hans vitenskapelige arbeider var innen plasmafysikk og obeservasjonell og teoretisk solfysikk. MS «Lønningdal II». __NOTOC__ M/S «Lønningdal II» er et motorskip bygget i 1932 for Engel H. Lønningdal P/R, Os/Bergen. Skipet var i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) som «Bjoa» fra 1951 til 1967. Kilder. Lønningdal II 1932 MS «Ulvik». __NOTOC__ M/S «Ulvik» er et motorskip bygget i 1952 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Kilder. Ulvik 1952 MS «Halsnøy» (1957). __NOTOC__ M/S «Halsnøy» er et motorskip bygget i 1957 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. «Halsnøy» gikk på Kvinnheradruten i HSD frem til 1981. Skipet går nå på Roskildefjorden som resturantskip under navnet «Sagafjord». Håkon Wium Lie. Håkon Wium Lie (født 1965) er en norsk informatiker og vevpionér. Han har stillingen som teknologidirektør i Opera Software. Lie er utdannet ved Høgskolen i Østfold, West Georgia College, og Massachusetts Institute of Technology (MIT Media Lab). Han har også doktorgrad i informatikk fra Institutt for Informatikk (UiO), der han forsvarte avhandlingen «Cascading Style Sheets» i 2006. Da han jobbet på Televerkets forskningsinstitutt på Kjeller oppdaget Wium Lie (det da) lite kjente dokumentformatet HTML. Wium Lie syntes HTML var et genialt format for tekstkoding men manglet muligheter for avansert typografi og grafisk utforming. Lie jobbet med Tim Berners-Lee og Robert Cailliau ved CERN i 1994. Her utarbeidet han teknologien for hvordan en ved hjelp av regelsett (såkalte stilark) kunne detaljstyre vevsiders typografi og design. Dette arbeidet resulterte i standarden Cascading Style Sheets (CSS), som i dag støttes av alle vanlige nettlesere og benyttes av nær sagt alle større nettsteder i verden. I perioden 1995–1998 arbeidet han for W3C hos INRIA. Her videreutviklet han sammen med Bert Bos CSS-standarden og sørget for at den ble vedtatt som anbefaling fra W3C. Lie har også jobbet ved MIT Media Lab og Televerket. Lie har i to tiår vært en forkjemper for åpne standarder og åpent innhold og har vært sterk kritiker av teknologiselskap som han mener ødelegger mulighetene til å utnytte internetts muligheter ved å bryte standarder (særlig Microsoft). "«Alle skal ha lese- og skrivetilgang på nettet, uten favorisering av noen»" Han er talsmann for åpent innhold på internett, og har krevd at tekst- og datafiler som er skattefinansiert skal være gratis tilgjengelig for skattebetalere. Særlig har argumentert for at Statens kartverk og Henrik Ibsens skrifter frigir sine datasett for offentligheten. Lie er aktivt engasjert i byutviklingsspørsmål i Oslo, og har tatt initiativet til Aksjon StoppBlokk og Aksjon Stans!no. Han har også vært styreleder i Selskabet for Oslo Byes Vel. Rolf Brahde. (Carl) Rolf Brahde (født 15. mars 1918 i Tvedestrand, død 25. mai 2009) var en norsk astronom ved Universitetet i Oslo. Brahde hadde ansvar for utbyggingen av solobservatoriet på Harestua utenfor Oslo, og var ansvarlig for instrumentering (Brahde hadde tittelen observator), databehandling og astronomiske beregninger. Han hadde ansvar for å beregne Almanakk for Norge frem til 1991. I en årrekke var Brahde den fremste popularisatoren av astronomi i Norge, og han skrev en lang rekke artikler og bøker. Gunnar Knudsens første regjering. Gunnar Knudsens første regjering ble utnevnt i statsråd 18. mars 1908 samtidig med at Jørgen Løvlands regjering ble innvilliget avskjed. Regjeringsskiftet fant sted 19. mars. Regjeringen var en mindretallsregjering utgått fra Venstre med støtte fra De forenede norske Arbeidersamfund. Den søkte avskjed 27. januar 1910. Dette ble innvilget i statsråd 1. februar. Regjeringsskiftet fant sted 2. februar, da Wollert Konows regjering (Frisinnede Venstre og Høyre) tiltrådte. Statssekretær (jamfør regjeringsråd) Nils Otto Hesselberg var konstituert statsråd flere ganger høsten 1909. Eksterne lenker. Knudsen 1 Anton Praetorius. __NOTOC__ Anton Praetorius (født 1560 i Lippstadt, Tyskland, død 6. desember 1613) var en tysk prest, reformert teolog, forfatter og motstander av hekseforfølgelse og tortur. I 1595 forfattet han den eldste beskrivelse av "1. Große Fass im Heidelberger Schloss" på latin. I 1596 ble Praetorius fyrstelig hoffpredikant i Birstein ved Frankfurt am Main. Året etter ble han utnevnt til medlem av heksedomstolen og under en prosess mot en kvinne protesterte han mot torturen og klarte å få prosessen avsluttet og kvinnen satt fri. Dette er det eneste kjente tilfelle man kjenner til hvor en geistlig krevde at torturen måtte stoppe midt i prosessen og lyktes med det. Praetorius mistet sitt embete som hoffpredikant og ble i 1598 prest i Laudenbach. I 1598 publiserte han boken "Von Zauberey und Zauberern Gründlicher Bericht" under pseudonymet Johannes Scultetus, sønnens navn. I 1602 brukte han sitt eget navn som forfatter i forbindelse med utgivelse av andre opplag av "Gründlicher Bericht". Da det tredje opplaget ble utgitt i 1613 var det inkludert et personlig forord. I 1629 publiserte ukjente personer et fjerde opplag av "Bericht über Zauberey und Zauber". Eksterne lenker. Praetorius, Anton Praetorius, Anton Kvantedatamaskin. En kvantedatamaskin bruker kvantemekaniske fenomener, slik som superposisjon og kvantesammenfiltring, til å utføre beregninger. En kvantedatamaskin er fundamentalt forskjellig fra en klassisk datamaskin. Den minste enheten i en kvantedatamaskin kalles en qubit. For å fungere må en kvatedatamaskinen være ekstremt kald, med temperatur ned mot det absolutte nullpunkt. Disse maskinene vil dermed ikke erstatte klassiske datamaskiner, men vil brukes i tillegg for noen få algoritmer som er tunge å løse klassisk, f.eks. faktorisering av tall og simulering av kvantemekaniske systemer. Nikolaj Frobenius. Nikolaj Frobenius (født 29. september 1965 i Oslo) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1986 med prosatekstsamlingen "Virvl", og har siden debuten skrevet en rekke romaner. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han med den historiske romanen "Latours katalog" (1996) som ble en suksess hos lesere og kritikere, blant annet i Frankrike og Italia. Romanen tar utgangspunkt i forholdet mellom markis de Sade og hans tjener Latour. Romanen er en psykologisk og kulturhistorisk undersøkelse av smertens vesen, men også en drivende spenningsroman. Frobenius har et særegent forfatterskap hvor han fritt blander ulike stiler. Han har skrevet i mange sjangre og formater og kombinerer intelektuell nysgjerrighet med stor litterær formbevissthet. Hans mest kjente romaner inkluderer i tillegg til "Latours katalog" også framtidsromanen "Den sjenerte pornografen" og den historiske skrekkromanen "Jeg skal vise dere frykten". Den «løgnaktige» selvbiografiske romanen "Teori og praksis" tar utgangspunkt i Frobenius egen oppvekst i drabantbyen Rykkinn, og ble en kritikersuksess i Norge. Hans romaner er oversatt til 20 språk. Frobenius er filmutdannet ved London Institute, Fra 2005-2008 arbeidet han som filmkonsulent for Norsk filmfond. Han har i flere år arbeidet som dramaturg og utvikler på en rekke norske spillefilmprosjekter. Som manuskriptforfatter har han gjort seg bemerket som en av de ledende filmforfatterne i sin generasjon. Han skrev manuskriptet til den norske thriller-klassikeren "Insomnia" (1997). Thrilleren ble nyinnspilt i Hollywood i 2002, med skuespillere som Robert De Niro og Robin Williams, regien var av Christopher Nolan. Frobenius har i tillegg skrevet manus til flere norske spillefilmer, blant annet "Øyenstikker" (2001) og "Sønner av Norge", basert på hans roman "Teori og praksis". "Sønner av Norge" har vunnet flere internasjonale priser. Frobenius har tidligere vært redaktør for litteraturtidsskriftet "Vinduet". Han har også gjort seg bemerket som en aktiv samfunnsdebattant. Marc Girardelli. Marc Girardelli (født 18. juli 1963 i Lustenau, Vorarlberg) er en tidligere alpinist. Han har vunnet verdenscuprenn i samtlige disipliner. Han representerte både Østerrike og Luxemburg i løpet av karrieren. Under OL 1992 i Albertville tok han sølv i både storslalåm og Super-G. Han har i tillegg elleve medaljer fra VM i alpint (fire gull, fire sølv og tre bronse) i perioden fra 1985 til 1996. Hele fem ganger vant han verdenscupen sammenlagt (1985, 1986, 1989, 1991 og 1993), og han står med 46 seire i enkeltrenn. Tomasz Hajto. Tomasz Hajto (født 16. oktober 1972 i Maków Podhalański) er en polsk landslagsspiller i fotball som nå spiller i Football League Championship for Derby County. Hajto er forsvarsspiller, og han har spilt 62 landskamper og scoret 6 mål for. Biografi. Tomasz Hajto spilte i Polen fram til 2000 da han skrev kontrakt med den tyske klubben Schalke 04. Her var han i fire år før han foran 2004/05 sesongen gikk til en annen tysk klubb, Nürnberg. Den 28. juli 2005 gikk han gratis til den engelske klubben Southampton. Han debuterte for klubben fra Sørøst-England den 6. august 2005 i en kamp mot Wolverhampton. Etter at George Burley ble ny manager i Southampton i desember 2005 ble det mindre spilletid på Hajto, og han gikk gratis til Derby County den 27. januar 2006. Sin første kamp for denne klubben var 28. januar 2006 mot Colchester United i den engelske FA-Cupen. Oh Yeah! Oh Yeah! er et plateselskap som ble dannet av bandet Det Elektriske Kjøkken, som et varemerke de kunne gi ut platene sine under. Navnet ble tatt etter en viss Ole J. (og en del tidlige utgivelser har da også «Oh Yeah!» på den ene etiketten og «O Je!» på den andre). Andre band og artister i rockemiljøet rundt Hard Rock Kafé i Trondheim tidlig på 1980-tallet benyttet seg av varemerket som etter hvert vokste til et plateselskap, drevet av Steinar Vikan, etter å ha bedt om DEKs samtykke. Selskapet ga i starten ut musikk fra byens punk- og alternativ-miljø. "Oh Yeah!" er fremdeles et plateselskapnavn og -design som er noenlunde kjent og som band kan bruke. "Oh Yeah!" fikk nytt liv i 1992 da DumDum Boys begynte å gi ut sine plater under dette merket. Kun fysiske utgivelser er tatt med i utgivelsesoversikten under. Vágur. Vágur (, dansk: "Våg") er et tettsted på Færøyene, beliggende inne i Vágsfjørður på Suðuroy. Vágur er administrasjonssenter i Vágs kommuna. 30. november 2011 hadde Vágur 1 379 innbyggere, mot 1 759 i 1985. Dette gjør Vágur til det nest største tettstedet på Suðuroy etter Tvøroyri. Vágur er første gang nevnt i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet, men kan være eldre. Vekst i Vágur har gjort at nabobygda Nes nå (statistisk) regnes som en del av Vágur. Vágur har en idrettshall ved stedets fotballbane, en svømmehall ved skolen, samt en klinikk med leger, sykepleiere og tannleger. Vágur har også et hotell, postkontor, banker og forskjellige butikker. Det første vannkraftverket på Færøyene ble oppført ved Vágur i 1921. Dette er i dag i tillegg til et dieselkraftverk på sørsiden av fjorden. I Vágur finner man dessuten et minnesmerke over Nólsoyar Páll. Toftir. Toftir (dansk: "Tofte") er et tettsted på Færøyene. Det ligger ved Skálafjørður på Eysturoy, og er administrasjonssentrum i Nes kommuna. Toftir har en stor fiskerihavn og et fiskemottak, begge oppført i 1969. Stedet er en del av en bebyggelse som strekker seg 10 km langs Skálafjørður. 1. januar 2009 hadde Toftir 823 innbyggere, mot 674 i 1985. Samfunn. Toftir har en historie som går tilbake til landnåmstiden, men er første gang nevnt skriftlig i 1584. Stedets navn før Svartedauden i 1349 skal ha vært Hella, som betyr «helling». Ifølge lokale sagn overlevde kun én kvinne Svartedauden, og bygda ble liggende i ruiner, derav navnet Toftir som betyr «tufter». Toftirs nåværende kirke, Fríðrikskirkjan, ble bygd i 1994. Toftirs lokale fotballag er B68 Toftir, som spiller sine hjemmekamper på Svangaskarð stadion. Anlegget ligger i fjellene ovenfor tettstedet, og ble åpnet i 1980. Færøyenes herrelandslag i fotball spilte sine hjemmekamper her inntil Tórsvøllur stadion ble åpnet i Tórshavn i 2000. Tombøya. Oversiktskart over Vansjø. Tombøya med rødt. Tombøya er ei øy i Vansjø i Østfold. Den ligger i Våler kommune og er på 267 dekar. I 1594 fikk øya navnet "Lille Løvøen", mens naboøya Burumøya het "Løvøen". Gjennom hele 1600-tallet, 1700-tallet og fram til 1845 hørte øya til Tomb herregård, derav navnet "Tombøya". På begynnelsen av 1800-tallet var det fast bosetning på Tombøya. Nøyaktig når øya ble fraflyttet er uvisst, men det antas at det dyrkede arealet på 12 dekar ble overtatt av oppsitteren på Burumøya. Tombøya har i dag (2006) ingen hus- eller hyttebebyggelse, og har heller ikke veiforbindelse til fastlandet. Øya er fremdeles i privat eie. Vansjø har mange øyer, holmer og skjær, og de nærmeste naboøyene er Gressøya i nord og Burumøya i vest. Loksodrom. En loksodrom (av gresk "loxos", «skeiv», og "dromos", «løp») er i matematikken ei linje som trekkes på en sfæroid flate slik at den skjærer alle meridianer med samme vinkel. Den har form som en spiral som gjennom et uendelig antall vridninger nærmer seg polene uten noen gang å treffe dem. Potugiseren Pedro Nunes var den første som undersøkte loksodromens egenskaper, men det var først etter at differensialregninga ble utvikla, at loksodromen ble underkasta en mer utførlig behandling av Jacques Bernoulli og Maclaurin. Innafor navigasjon spiller loksodromen en viktig rolle. Hvis et skip seiler etter en fast kurs, vil skipet beskrive en loksodrom på jordoverflata. Med såkalte loksodromiske tabeller kan da skipets posisjon til enhver tid bestemmes, når en kjenner den tilbakelagte distansen. På kart som er konstruert med merkatorprojeksjon er alle loksodromer rette linjer. Loksodromen vil vel å merke ikke være den korteste avstanden mellom to punkter på jordoverflata. Særlig over lange avstander vil loksodromen avvike mye fra storsirkelen, som er den korteste vegen. Gøtugjógv. Nye Gøta kirke i Gøtugjógv Gøtugjógv er et tettsted på Færøyene, beliggende på nordsiden av Eysturoy. tettestedet har ca. 44 innbyggere (31. desember 2002). Plassering. Nye Gøta kirke ligger i tettstedet. Kirken er utsmykket av Tróndur Patursson. Amerada Hess. Amerada Hess () er et oljeselskap med hovedkontor i New York, USA, og ble grunnlagt i 1919. Selskapet leter, utvinner, transporterer og raffinerer olje og har 1362 bensinstasjoner, hovedsakelig på USAs østkyst. Selskapet er rangert som verdens 263. største selskap (Fortune 500, 2011). Osloer Straße. Osloer Straße (Oslo-gaten) er en gate i ortsteil Gesundbrunnen, bydel Mitte i Berlin. Den går fra Louise-Schroeder-Platz over kryssene med Drontheimer Straße (Trondheim-gaten) og Prinzenallee til krysset med Grüntaler Straße i den østlige delen av bydelen. Der går den over i Bornholmer Straße. På midten går den over kanalen Panke med Osloer-Straßen-Brücke. Gaten er del av den ytre gateringen som ble utarbeidet med byplanen fra 1862 (Hobrecht-planen). Den ble oppkalt etter den norske hovedstaden i 1862 og het opprinnelig Christianiastraße. Etter at Christiania hadde skiftet navn til Oslo i 1924, fikk gaten sitt nåværende navn i 1938. Osloer Straße undergrunnsstasjon er endestasjon for metrolinjen U9. Georgios Psychoundakis. Georgios Psychoundakis (gresk: Γεώργιος Ψυχουντάκης; født 3. november 1920 Asi Gonia, Kreta, død 29. januar 2006) var en gresk soldat og forfatter. Krigsinnsats. Georgios Psychoundakis arbeidet som ordonnans (løper) for den britiske etterretningstjenesten SOE på Kreta etter den tyske invasjonen i mai 1941 og til tyskerne ble fordrevet i oktober 1944. Etter den britiske erobringen ble han arrestert av myndighetene som desertør og satt 16 måneder i fengsel. I denne tiden skrev han ned sine erindringer fra krigen. Hans tidligere overordnede Patrick Leigh Fermor engasjerte seg til fordel for ham og fikk ham løslatt fra av fengslet. Han fikk se manuskriptet og fikk det utgitt under tittelen «The Cretan Runner». Boken er oversatt til en rekke europeiske språk. Under krigen løp Georgios Psychoundakis med meldinger mellom britene og deres allierte på Kreta. Han ble tilbudt lønn av britene for sitt arbeid, hvilket han avslo med den begrunnelse at han arbeidet for sitt land og ikke for penger. Av hans største bedrifter er løpet fra Kastelli Kissamos på nordkysten av Kreta til Paleokhora på sydkysten. Langs landeveien er dette en strekning på 70 km. Men han han måtte løpe gjennom et terreng fullt av forrevne klipper og dype raviner. Den faktiske distansen blir da to til tre ganger lengre. Etter krigen skrev han boken «Ørneredet» som omhandler liv og skikker hos befolkningen i fjelldistriktet ved Asi Gonia. Boken er ikke oversatt til andre europeiske språk. Etter krigen. Senere oversatte han Homers verker «Iliaden» og «Odysseen» fra gammelgresk til kretensisk dialekt. På bakgrunn av bare to-tre års tilfeldig skolegang i den lokale landsbyskolen er dette også en bemerkelseverdig prestasjon. Georgios Psychoundakis ble i 1945, mens han satt i fengsel, tildelt British Empire Medal og bevilget £200 for sin krigsinnsats. I tillegg til å få ham ut av fengslet, oppdaget Leigh Fermor hans manuskript, oversatte det og fikk det utgitt under tittelen "The Cretan Runner" i 1955. Boken er oversatt til en rekke europeiske språk. Da Psykhoundakis ble løslatt fra fengselet ble han tvunget til å kjempe i to år i den greske borgerkrigen. Deretter måtte han ta arbeid som trekullbrenner i fjellene og leilighetsarbeid som veiarbeider for å underholde familien som var uten inntekter etter krigen. I løpet av denne tiden skrev han boken "Ørneredet" som omhandler livet og skikkene til fjellfolket i distriktet ved Asi Gonia. Boken er så langt ikke oversatt til andre språk. Psychoundakis bidro også vesentlig til kretensisk kultur. Han var et reservoar av Kretas muntlige dikttradisjon og skrev også dikt selv. Hans antagelig aller største bragd var oversettelsen av Homers verker, "Iliaden" (560 sider) og "Odysseen" (474 sider) fra gammelgresk til kretensisk dialekt. For dette ble han hedret av Akademiet i Athen. På bakgrunn av to – tre års tilfeldig skolegang på landsbyens skole, er dette særlig bemerkelseverdig. I sine senere år arbeidet han som vaktmester sammen med en annen tidligere gresk soldat, Manolis Paterakis, på den tyske krigskirkegården på Høyde 107 ovenfor Maleme, til han gikk av med pensjon. Han døde hos sin familie i sitt hjem i Khania ovenfor Soudabukten den 29. januar 2006, 85 år gammel. Sakristi. Et sakristi, fra middelalderlatin "sacristia", «som har med de hellige ting å gjøre», er et rom i en kirke som ligger i tilknytning til koret. Dette rommet er brukt til å oppbevare alterbøker, messeklær og hellige kar og er omklednings- og oppholdsrom for presten. Rommet kan også brukes til kirkelige handlinger som ikke er offentlige. Rommet ble i eldre tid også kalt skrudhus. I den romersk-katolske kirke kalles klokkeren eller kirketjeneren "sakristan", det vil si «den som fører oppsyn med sakristiet». Chevron. Chevron, egentlig Chevron Company, tidligere ChevronTexaco, er et av verdens største olje- og energiselskaper. Selskapet har hovedkontor i San Ramon i California i USA. Chevron har aktiviteter i 90 land og 53 00 ansatte. Chevron ble opprinnelig etablert i 1879. Kaare Norum. Kaare Reidar Norum (født 24. desember 1932) er en norsk lege og ernæringsekspert. Han er professor emeritus ved Institutt for ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo, og var rektor ved Universitetet i Oslo fra 1999 til 2001. Norum ble utdannet cand. med. ved Universitetet i Oslo i 1958 og ble dr. med. ved samme universitet i 1966 med avhandlingen "Enzymic acylation of carnitine". I 1973 ble han utnevnt av Kongen i statsråd til professor i medisin (ernæringsvitenskap) ved Det medisinske fakultet. Norum har publisert over 300 arbeider. Hans forskning konsentrerer seg særlig om fettstoffer, kolesterol, vitamin A og ernæringspolitikk. Han ble tildelt Anders Jahres medisinske pris for fremragende yngre forskere i 1972 og var formann for komiteen for Anders Jahres medisinske priser fra 1988 til 1995. I 1995 ble han tildelt UiOs pris for forskningsformidling. Han har laget en rekke fjernsynsproduksjoner om mat og ernæring sammen med Ingrid Espelid Hovig. Han har hatt en mengde verv i norske og internasjonale organisasjoner og ernæringsfora. Han har bl.a. vært ekspert i ernæring for Verdens helseorganisasjon, og formann i Statens ernæringsråd. Norum var medlem av Det akademiske kollegium som studentrepresentant i 1958. Senere har han vært bestyrer for Institutt for ernæringsforskning, prodekanus (1983–1985) og dekanus (1986–1988) ved det medisinske fakultet. Som dekanus var også medlem av Det akademiske kollegium. Han var rektor ved universitetet fra 1999 til 2001. Kaare Norum var i 2005 stortingskandidat for Venstre i Oslo. Han har vært gift med Dagmar Bakk siden 1955. HB «Teisten» (1961). __NOTOC__ HB «Teisten» er en hydrofoilbåt bygget i 1961 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Båten var bygget i aluminium og var den første hydrofoilbåten i HSD. Våpenhus. Et våpenhus er et forrom til menighetsinngangen i en kirke. Dette navnet har det fått da mennene i eldre tider måtte sette fra seg våpnene i våpenhuset før de gikk inn i kirken. Kitzbühel. Kitzbühel er en by i det østlige Nord-Tirol i Østerrike. Kitzbühel er forvaltningssetet for distriktet ved samme navn. Kitzbühel er et av Østerrikes mest kjente vintersportssteder. Det ligger mellom Hahnenkamm (1712 moh) og Kitzbühler Horn (1996 moh). Hahnenkamm er arrangementssted for de årlige verdenscuprennene i alpint, Hahnenkammrennene. Om sommeren er Kitzbühel vertsby for en ATP-tennisturnering på grus, Generali Open. Berømte innbyggere inkluderer alpinistene Christl Haas, Ernst Hinterseer og Toni Sailer samt fotballspilleren Franz Beckenbauer. MS «Midthordland» (1947). MS «Midthordland» var i perioden 1947-1962 en lokalrutebåt av sjøbusstype tilhørende Det Midthordlandske Dampskibsselskab på Os i Hordaland. I 1962 fusjonerte Midthordlandske inn i Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap. Malt opp i HSD-farger fortsatte «Midthordland» så i lokalrutefart i ruteområde frem til 1971 da den ble solgt til utlandet. Etter mange år i bruk for ulike eier i Sverige, England og Norge kom båten i 1994 tilbake til Vestlandet som veteranbåt. Med sitt gamle navn og oppmalt i Midthordlandskes farger er «Midthordland» nå i bruk til ulike turer og arrangementer i sommerhalvåret. Den engelske pasienten (film). "Den engelske pasienten" er filmatiseringen av romanen med samme navn av den kanadiske/srilankiske forfatteren Michael Ondaatje. Handling. Et britisk fly blir skutt ned av tyskere og lander i sanddynene til Sahara-ørkenen. Den svært forbrente piloten blir tilslutt brakt til et lite sykehus. Den unge sykepleieren «Hana» tar vare på ham, og vi får se pasientens livshistorie etterhvert som han blir behandlet, som får «flashbacks» eller tilbakeblikk om sitt liv fra før ulykken. Baldakin. En baldakin (italiensk "baldacchino") er et pryd- og/eller beskyttelsestak av tøy, tre, stein eller annet materiale som er båret av søyler eller som er festet til en bakvegg. Ordet kommer fra middelalderlatin og er avledet av "Baldak" som var navnet på Bagdad. Opprinnelig betegnet det silkestoff produsert i Bagdad. Baldakinen kan være plassert over en prekestol, et alter, en seng, en statue eller over en inngang. En baldakin båret av fire søyler over et alter kalles et ciborium. Baldakiner kan også være flyttbare og brukes som verdighetstegn i prosesjoner over en æresperson eller æresgjenstand. HB «Sundfoil I». __NOTOC__ H/B «Sundfoil I» er en hydrofoilbåt bygget i 1963 for AB Sundfart, Malmö. Båten ble kjøp inn av Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) i 1968 og omdøpt «Tjelden». Senere fikk den navnet «Tranen». Kilder. Sundfoil I 1963 Monster. Monster, eller monstrum, er en betegnelse for fabeldyr og uhyrer som ofte dukker opp i mytologi, legender og skrekk-fiksjon. Ordet kommer fra det middelalderske vulgære latinske verbet "monstrare" (i fortid "monstrum"), som kan oversettes til enten «å stille ut» eller «å peke ut». Arkivolt. Arkivolt fra katedralen i Amiens En arkivolt, av "italiensk" archivolto, "foran bue", er et buet arkitekturledd båret av søyler eller pilastre. Arkivolten har ofte profiler og brukes som innramning av arkader, portaler eller lignedne. Arkivolter ble først introdusert i Romersk arkitektur. Under gotikken fikk de er rik utforming og ofte tilpasset skulptur, eller arkivoltfigurer. HB «Teisten» (1970). __NOTOC__ H/B «Teisten» er en hydrofoilbåt bygget i 1970 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. MS «Tedno» (1973). __NOTOC__ M/S «Tedno» er et motorskip og katamaran bygget i 1973 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Den ble omdøpt til «Hardangerfjord» i 1996. Den gikk da i rute mellom Norheimsund og Bergen med enkelte andre stoppesteder. Etter at denne ruta ble nedlagt ble «Hardangerfjord» solgt til Island. MS «Sunnhordland» (1975). __NOTOC__ M/S «Sunnhordland» er et motorskip og katamaran bygget i 1975 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Kilder. Sunnhordland 1975 MS «Haugesund» (1973). __NOTOC__ M/S «Haugesund» er et motorskip bygget i 1973 for Haugesund Dampskibsselskab. Skipet inngikk i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) som «Tjelden» fra 1980 til 1989. MS «Midhordland» (1981). __NOTOC__ M/S «Midhordland» er et motorskip bygget i 1981 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Kilder. Midhordland 1981 Pomacea diffusa. "Pomacea diffusa" er en eplesnegl-art som er populær i akvaristikken fordi den i motsetning til de fleste andre eplesnegler ikke har en kraftig nok radula til å ete levende planter. Den er nært beslektet med den sjeldnere "Pomacea bridgesii" som er kjent fra Rio Grande og noen få andre steder, og ikke utbredt i akvaristikken. "Pomacea diffusa" ble tidligere regnet som en underart av denne, og gikk under navnet "Pomacea bridgesii diffusa", mens "Pomacea bridgesii" var kjent som "Pomacea bridgesii bridgesii". Gen-analyser har imidlertid vist at det er snakk om to forskjellige arter. "Pomacea diffusa" finnes i hele Amazonas. "Pomacea diffusa" er med sitt 40-50 mm brede og 45-64 mm høye skall, mye mindre enn "Pomacea bridgesii" som har 65 mm eller høyere skall. "Pomacea diffusa" har også mørkere farge på skallet. Morfologi. Skallet til disse sneglene har fem eller seks vindinger, vinkelen mellom vindingene er nesten 90°. Åpningen er stor og oval. Spissen på skallet er høy og skarp. Fargen varierer fra gult, grønt til brunt, med eller uten mørke spiralbånd. Det finnes mange fargevariasjoner. Akvaristikk. På grunn av fremavlede mutasjoner har også hvite og blå varianter dukket opp de siste årene. Man får blant annet tak i blå, brunstripede, gule, hvite, rødstripede og svarte, varianter som alle er avlet frem i fangenskap. Den gule varianten er velkjent i akvariehandelen. Denne ble avlet fram i Florida, og har deretter spredt seg innen akvaristikken. "Pomacea diffusa" foretrekker en temperatur mellom 24 og 32 °C, en hardhet på 10-25 dGH og en pH på 7,0 til 9,0. Den lever opptil fire år, avhengig av bl.a. vanntemperatur. Daniel Nannskog. Daniel Paul Gustav Nannskog (født 22. mai 1974) er en svensk tidligere fotballspiller, mest kjent for tiden i Stabæk. Han spilte vanligvis spiss. Han er nå ekspertkommentator for TV2. Han ble hentet fra kinesiske Sichuan Guancheng til Stabæk foran 2005-sesongen. Dette året scoret han 27 mål på 29 seriekamper, ble toppscorer i 1. divisjon og bidro dermed stort til at Stabæk vant divisjonen og rykket opp til Tippeligaen. Han ble også toppscorer i Tippeligaen i 2006 med 19 mål. Den 29. september 2008 scoret han sitt 99. og 100. mål for Stabæk i kampen mot Molde FK i en kamp som til slutt endte 4-0 på Nadderud. Etter 2010-sesongen la han opp og gikk inn i en trenerrolle i klubben. Tidligere, før Sechuan Quanxing, har han spilt for Djurgården og Landskrona BoIS i Sverige. Nannskog er 180 centimeter høy og veier 76 kilogram. Alan Wright. Alan Wright (født 28. september 1971 i Ashton-under-Lyme) er en engelsk fotballspiller som nå er på utlån til Derby County fra Sheffield United. Wright er forsvarsspiller, og han har spilt for seks engelske fotballklubber. Biografi. Wright startet sin fotballkarriere i Blackpool i 1989, og han spilte for den klubben fram til 25. oktober 1991. Da kjøpte Blackburn han for £ 400 000. Hans tredje klubb ble Aston Villa som kjøpte han for £1 000 000 i 1995. Wright spilte over 250 kamper i Premier League for klubben fra Birmingham før han gikk gratis til Middlesbrough foran 2003/04 sesongen. Etter lite spilletid for klubben fra Nordøst-England ble han først lånt ut til Sheffield United før han i januar 2004 gikk gratis til denne klubben. Den 23. februar 2006 skrev han under på et låneopphold i Derby County, og han debuterte for Derby mot Plymouth den 25. februar 2006. Raidió Teilifís Éireann. Raidió Teilifís Éireann ("RTÉ") er et irsk statlig eid kringkastingsorganisasjon som i all hovedsak er finansiert gjennom kringkastingsavgift. Selskapet holder til i Dublin, og har over 2 millioner lisensbetalere. Fjord1 Fylkesbaatane. Fjord1 Fylkesbaatane (tidligere rederiet "Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane") er et transportselskap i Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, og Møre og Romsdal Selskapet er en del av Fjord1-konsernet og driver ferge-, passasjerbåt- og godsbåttrafikk i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. BMW 1500. BMW 1500 (internbetegnelse E115) var den første bilen i BMW´s "Neue Klasse". Bilen ble konstruert som en 4-dørs sedan og var designet av Pietro Frua. En ny 4-sylindret firetaktsmotor med betegnelsen M10 ble konstruert av ingenør og bilsportfører Alex von Falkenhausen. Motoren var på 1 499 ccm og utviklet 80 HK. Akslerasjonen fra 0-100 t var i undekant av 15 sekunder, og toppfarten var på 150 t, noe som var sportslig for en familie sedan etter datidens sammenligning. Utviklingen ble svært kostbar og uten finansiering fra brødrene Harald og Herbert Quandt hadde ikke dette vært mulig. Bilen ble svært godt mottatt på Frankfurt Auto Show i september 1961, og ordretilgangen var stor. Produksjonen kom allikevel ikke i gang før nesten ett år etter, i oktober 1962. Førte året ble bare 2000 biler ble produsert. Totalt ble det produsert 23 554 biler av typen BMW 1500. Selv om BMW lanserte BMW 1600 i 1964 opprettholdt BMW produksjonen av BMW 1500 frem til 1966 Fjord1. Fjord1 er ett av landets største transportkonsern med hovedvirksomhet innenfor ferjedrift, passasjer- og ekspressbåtdrift, bussdrift, reiseliv, godstransport på land, og catering. I tillegg driver konsernet omfattende virksomhet innen andre forretningsområder, herunder reisebyrå, verksteddrift, finans og eiendomsforvaltning. Konsernet har ca. 2150 ansatte og omsatte i 2010 for 3,0 mrd. kroner. I 2010 opererte selskapene i konsernet 68 ferjer, 13 hurtigbåter og andre båter og mer enn 500 busser og godsbiler. Fjord1 er eid av Sogn og Fjordane fylkeskommune (59%) og Havila (41%). Fjord1 Nordvestlandske AS, morselskapet i Fjord1, ble stiftet 9. mai 2001 og har hovedkontor i Florø. Aktiviteten til Fjord1 er organisert i fire forretningsområder; sjø, buss, gods land og service, og blir drevet gjennom sju datterselskap med underliggende selskap, i tillegg til eierinteresser i en rekke andre selskap. Selskapene. Fjord1 har i dag aktiviteter i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Konsernsjef er Leif Øverland. Gassferjer. Fjord1 bestilte fem gassferjer etter at selskapet vant det store ferjeanbudet for operasjon av nye gassferjer som trafikkerer strekningen på E39 mellom Stavanger og Bergen. To av ferjene ble satt inn i trafikk 1. januar 2007, da Fjord1 overtok strekningene etter Tide Sjø og Boknafjorden Ferjeselskap. Lengden på hver ferje er 129 meter og kapasiteten er 212 biler. To av ferjene går mellom Mortavika og Arsvågen mens tre går mellom Halhjem og Sandvikvåg. Den første gassferjen Fjord1 skaffet seg var ferjen MF «Glutra» i 2000. Den gikk i starten i trafikk på sambandet Sølsnes-Åfarnes i Romsdal, men er nå i drift på fergesambandet Flakk–Rørvik. I 2006 valgte Fjord1 å bestille tre gassferjer til Molde–Vestnes-sambandet. Det er første gang at Fjord1 har bestilt tre ferjer på samme tid. Disse ble levert i 2009 og 2010. I 2011 satte Fjord1 inn gassferjen MF «Boknafjord» på sambandet Arsvågen-Mortavika i Rogaland. MF «Boknafjord» er verdens største gassferje. Borussia Dortmund. Borussia Dortmund (offisielt "Ballspielverein Borussia 1909 e.V.", Borussia = latin for Preussen) er den mest kjente fotballklubben i Dortmund. I 2012 vant klubben både tysk seriemesterskap (for åttende gang) og cupen (for tredje gang). Den største internasjonale meritten er seiren Champions League så sent som i 1997. Klubben er kjent for en enorm trofast tilhengerskare, og har et tilskuersnitt på ca 78.000 som kun Barcelona og Manchester United har på tilsvarende nivå. Borussia Dortmund har også en offisiell norsk supporterklubb, Eksterne lenker. Dortmund Lasse Berre. Lasse Berre (født 26. mars 1968 i Trondheim) er en norsk fotograf. Berre er utdannet ved "Brooks Institite of Photography" i Santa Barbara, California, USA. Berre arbeidet som motefotograf i USA med base i Los Angeles i seks år innen han bosatte seg i hjembyen Trondheim, hvor han driver studio Lasse Berre nede på Ila. Berre er mest kjent for sitt arbeid som mote- og reklamefotograf, og han har hatt flere utstillinger av sin fotokunst. I de seneste tyve årene har han arbeidet for såvel norske som utenlandske oppdragsgivere og reist på oppdrag over nesten hele jorden. I de seneste årene har Berre jobbet mer med egne bok- samt utstillingprosjekter. Hans private arbeider har blitt utstilt i flere sammenhenger og han har vært engasjert i en rekke kunstprosjekter i samarbeid med forskjellige veldedige organisasjoner. I 2008 hadde Berre vært virksom som fotograf i snart 25 år. Berre var gift med den norske fotomodellen Mona Grudt i perioden 1995–1999. Det norske forbundet av 1948. Det norske forbundet av 1948 (forkortet DNF-48) ble stiftet i 1953 som en organisasjon som arbeidet for interessene til homofile. Organisasjonen ble nedlagt i 1992 da den gikk sammen med en rekke andre organisasjoner for homofile og dannet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Det danske Forbundet af 1948 var i 1948 den første nordiske organisasjonen for homoseksuelle og den første formannen var Axel Lundahl Madsen (senere Axel Axgil). I 1949 ble det opprettet kontakt mellom Axel Axgil og to norske kontaktpersoner. 20. mai 1950 ble det holdt et konstituerende møte i Oslo for den første norske foreningen for homofile. (Samme år ble også det svenske RFSL opprettet som en underavdeling av det danske DNF-48.) Navnet var «Forbundet av 1948 – Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948», med Rolf Løvaas som formann. I 1953 ble nye vedtekter vedtatt, den norske avdelingen ble til en selvstendig organisasjon og fikk navnet «Det norske forbundet av 1948» (DNF-48). I 1976 ble DNF 48 splittet, og en fraksjon opprettet Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Disse ble igjen samlet da LLH ble opprettet 29. november 1992. 1950-tallet. I 1951 fikk forbundet trykket brosjyren «Hva vi vil» som lanserte begrepet «homofili» på norsk, og som argumenterte mot gjeldende norsk lov og mot gjeldende oppfatninger som var en sykdom, en perversitet, en tillært egenskap etc. Bruken av begrepet "homofili" istedenfor «homoseksualitet» var et ledd i en strategi for å omdefinere fenomenet fra noe som var knyttet til seksualitet i snever forstand til noe som omhandlet romantisk kjærlighet, en strategi som kjennetegnet de fleste av de såkalte «homofile bevegelsene» i etterkrigstiden. DNF-48 arbeidet alt på 1950-tallet for å oppheve straffeloven § 213 som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn i tilfelle der «allmene hensyn» tilsa tiltale. Selv om paragrafen sjelden ble brukt hadde den en stigmatiserende effekt. De tok kontakt med høyesterettsadvokat Hjort som la saken frem for Stortinget. Øivind Eckhoff ga i 1957 ut boken "Vi søm føler annerledes, Homoseksualiteten og samfunnet" under pseudonymet Finn Grodal. Boka var Norges første sakprosaverk om homofili. Øivind Eckhoff var samboer med Arne Heli fra 1949-1966. Begge var med i DNF-48 fra starten av. Heli medvirket i dokumentarfilmen Den hemmelige klubben, der flere eldre menn forteller om homolivet på 50- og 60-tallet. 1960-tallet. Først fra midten av 1960-tallet ble vilkårene for forbundets arbeid lettere. I 1965 var forbundet representert i et radioprogram i NRK om homofili, og Studentersamfundet i Oslo holdt en debatt om temaet der en homofil person var representert. Personene opptrådte den gang under pseudonym. Arne Heli har i seinere år fortalt at han var personen som deltok i debatten i Studentersamfundet under pseudonymet Ivar Selholm. I slutten av tiåret førte også organisasjonen en mer åpen og offensiv politikk med Karen-Christine «Kim» Friele i spissen. Friele var leder i perioden 1966-1971, og ansatt som generalsekretær fram til 1989. 1970-tallet. På begynnelsen av 1970-tallet ble det startet en massiv lobbyvirksomhet rettet mot stortingsrepresentantene, noe som førte til opphevelse av § 213 i straffeloven i 1972. En annen seier for organisasjonen på 1970-tallet var opphevingen av homoseksualitet som sykdomsdiagnose av Norsk Psykiatrisk Forening i 1977. Sosialdepartementet fulgte opp med å fjerne diagnosen først i 1982. Samme tiår kom en ny generasjon inn i organisasjonen, og det å stå åpent frem som homofil og lesbisk ble en viktig del av aktivismen. Samtidig førte epoken med seg en splitting av organisasjonen, gjennom stiftelsen av Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). Dette var blant annet et resultat av at yngre personer med tilknytting til AKP(m-l) ble ekskludert fra DNF-48 etter forsøk på å gjøre organisasjonen til en del av ml-bevegelsen. 1980-tallet. Kjell Erik Øie var leder av Det norske forbundet av 1948 i perioden 1987-1991. Organisasjonen deltok aktivt i arbeidet for å forebygge spredning av HIV-smitte og var pådriver for innføringen av registrert partnerskap. MS «Karmsund». __NOTOC__ M/S «Karmsund» er et lasteskip bygget i 1979 for Dampskibsselskabet Veritas, Haugesund. MS «Hardangerfjord» (1982). MS «Hardangerfjord» var en godsrutebåt bygget i 1982 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Kilder. Hardangerfjord 1982 Forlond. Forlond er en havn fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Den ligger på den nordre siden av Lhûne gulfen i den nordvestre delen av Midgard. Den ble bygget av alvene etter at Beleriands fall. Navnet "Forlond" er Sindarin for "Nord havn". MS «Vøringen» (1983). __NOTOC__ M/S «Vøringen» er et motorskip bygget i 1983 for Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap. Kilder. Vøringen 1983 MS «Røyksund». __NOTOC__ M/S «Røyksund» er et lasteskip bygget i 1979 for Dampskibsselskabet Veritas, Haugesund. MS «Øygar». __NOTOC__ MS «Øygar» er en westamaran bygget i 1975 for Øygarden-Sotra Rutelag L/L, Bergen. Skipet var i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) som «Teisten» fra 1988 til 1995. Johan Willem Beyen. Johan Willem Beyen (født 2. mai 1897, død 29. april 1976) var en nederlandsk bankmann og utenriksminister. I 1954 gav han navn til Beyen-planen, som gikk ut på å etablere en tollunion mellom «de seks» (Frankrike, Tyskland og Benelux-landene). Dette forslaget gav støtet til etableringen av Det europeiske økonomiske fellesskap og Roma-traktaten i 1957. Det akademiske året 1981-82 ved Collège d'Europe var oppkalt etter ham. MS «Concorde II». __NOTOC__ M/S «Concorde II» er et motorskip bygget i 1990 for P/R Concorde (Jan Tor Haaland), Stavanger. Skipet gikk i flåten til Hardanger Sunnhordlandske Dampskibsselskap (HSD) som «Tranen» fra 1991 til 1995. I dag er den i flåten til Stavangerske/Fjordservice/Rødne som M/S «Lyse Ekspress». MS «Sleipner» (1989). __NOTOC__ MS «Sleipner» er et motorskip bygget i 1989 for P/R Flaggruten ANS / v. Det Stavangerske Dampskibsselskab, Stavanger. Skipet ble døpt og overlevert 11. mai 1989 samtidig med søsterskipet MS «Draupner». Gudmor for Sleipner var Agnes Rettedal, kona til fylkesordfører i Rogaland, Arne Rettedal. Jan Gitlesen var administrerende kaptein på båten og fulgte byggingen av den sammen med maskinsjef Jakob Særsten. «Sleipner» var i tjeneste til 1996, da den ble skiftet ut med Vingtor, som tok 276 passasjerer, 33 mer enn de gamle båtene, som ofte var for små i helgene. Den hadde to fine og komfortable salonger som var godt skjermet for maskinstøy. Det første året hadde båten en del barnesykdommer med propellsystemet, men deretter var den svært driftssikker. Mannskapet var på seks personer, kaptein, styrmann, maskinsjef, kombinert matros og motormann, stewardesse og dekksgutt. Det var tre skift. MS «Draupner» (1989). MS «Draupner» er et motorskip bygget i 1989 for P/R Flaggruten ANS (Det Stavangerske Dampskibsselskab), Stavanger. MS «Gullving». __NOTOC__ M/S «Gullving» er et motorskip bygget i 1984 for P/R Tina (Jørgen Bosvik), Stavanger. Kilder. Gullving 1984 Åmot prestegjeld. Åmot prestegjeld er et prestegjeld i Sør-Østerdal prosti i Hamar bispedømme. I dag omfatter det Åmot kommune, men bestod tidligere også av Stor-Elvdal og Rendalen. I 1741 ble Rendalen prestegjeld utskilt, i 1873 Stor-Elvdal prestegjeld. I 1880 ble Osen annekssogn i Trysil prestegjeld delt i Nordre og Søndre Osen sogn, og det førstnevnte overført til Åmot. Prestegjeldet består i dag av tre sogn: Åmot, Nordre Osen og Deset. Åmot sogn. Kirken i Åmot sogn er Åmot kirke på Rena. Sognet har navn etter gården Åmot (gln. "Ámót", «åmøte», etter Renas sammenløp med Glomma) Deset sogn. Kirken i Deset sogn er Deset kirke. Sognet har navn etter gården Deset. Nordre Osen sogn. Kirken i Nordre Osen sogn er Nordre Osen kirke. Owen Willans Richardson. Sir Owen Willans Richardson (født 26. april 1879 i Dewsbury, Yorkshire, død 15. februar 1959 i Alton, Hampshire) var en britisk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1928 «for hans arbeid med det termioniske fenomenet, og spesielt for oppdagelsen av loven som er oppkalt etter ham». Han ble adlet i 1939. Åmot kirke (Åmot). Åmot kirke er en korskirke fra 1901 i Rena sentrum i Åmot kommune i Hedmark. Kirken er i Åmot sogn i Åmot prestegjeld. Den er tegnet av Henrik Bull, bygget av laftet tømmer i dragestil, og ble vigslet i 1902. Louis de Broglie. Louis de Broglie (Louis-Victor-Pierre-Raymond, 7. duc de Broglie, født 15. august 1892 i Dieppe i Frankrike, død 19. mars 1987) var en fransk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1929 for oppdagelsen av elektronets bølgenatur. I løpet av 1800-tallet hadde det vokst fram en forståelse for at lys var elektromagnetiske bølger, mens elektroner var av partikkelnatur. Etter at Einstein i 1905 framsatte sin teori om den fotoelektriske effekt, ble det klart at lys har både bølge- og partikkel-egenskaper. De Broglie foreslo derfor, etter intens eksperimentering i 1920-årene, at også elektronet har en slik dualitet. Dette viste seg å medføre riktighet, og å gjelde alle elementærpartikler. Andunge. En Andunge er en 22-fots langkjølet båt, konstruert i 1944 av ingeniør Thorvald Gjerdrum og bordet opp på tradisjonelt vis i furu på eikespant. En særegenhet ved Andunge er at den er en spissgatter. De fleste andre konstruksjoner på den tid fikk kutterhekk så som Knarr og Kutter. Jan Mathisen «Mattis på Børsholmen» tok båten med seg inn i plastalderen i 1970. Siste Andunge i tre, N40, tjente som plugg til plastbåten. Det er i dag flere i plast enn i tre, men båten har aldri fått noen stor utbredelse ut over Asker Seilforening i Asker. Det er i dag 10 skolebåter i Asker Seilforening som foreningens medlemmer kan bruke fritt, så fremt at de har rormannssertifikat. Båten har en stor og særegen cockpit. Det er et eget rom bak rorkulten. Dette «svigermorsetet» egner seg særlig godt for en instruktør som her har god oversikt uten å være i veien. Båten har 3 seil, spinnaker, fokk og storseil og totalt seilareal på ca 27 m². Hovedmiljøene for båttypen finner man i dag i Asker Seilforening, Børsholmen, og på den svenske vestkysten. I Seilforeningen Julaften af Indre Havn, Horten er det etterhvert blitt mange Andunger og et ganske stort miljø for disse. Vang prestegjeld (Hedmark). Vang prestegjeld er et prestegjeld i Hamar domprosti i Hamar bispedømme. Det består av Vang sogn, og omfatter gamle Vang kommune. Sognets kirke er Vang kirke. Under sognet ligger Øvre Vang kapell. Prestegjeldet omfattet opprinnelig også Furnes og Hamar sogn, men disse ble skilt ut som egne prestegjeld ved kongelig resolusjon av 28. mars 1908 med virkning fra 1. mai samme år. Oslo Kristne Senter. OKS Romerikskirken er en norsk, kristen frimenighet, grunnlagt i Oslo av pastor Åge Åleskjær i 1985. Utøvende pastorer i Romerikskirken er Kathrine og Thomas Åleskjær. Med seg i pastorteamet har de også Roberto Opheim, Lise Marie og Øyvind Ramslien, samt Irene og Trond Egil Lunde. Daglig leder er Kjartan Håvik. OKS Romerikskirken er en frittstående menighet, med flere filialer. Blant disse er OKS Citykirken (Oslo), OKS Groruddalskirken, OKS Haldenkirken, OKS Venneslakirken og OKS Haugesundskirken. Selv om OKS Romerikskirken ikke er tilknyttet noe kirkesamfunn har menigheten sterke bånd til Hillsong-menighetene som drives av Brian Houston. OKS Romerikskirkens pastor Thomas Åleskjær har sin pastorutdannelse fra Hillsong i Australia. Visjon. OKS Romerikskirkens visjon har Apostlenes gjerninger 2,42-47 og 19,9-10 som mønster; "Å være en sterk, bibelsk menighet som lever i kontinuerlig vekst og vekkelse. Menigheten skal være en plattform for å forkynne troens ord, slik at en urkristen vekkelse kan skake hele Norge, Europa og spre seg i hele verden." Visjonen er også å forkynne troen ord slik at en urkristen vekkelse skaker hele Norge, Europa og sprer seg gjennom hele verden. Virksomheten. Virksomheten drives fra menighetens senter på Kjeller utenfor Oslo. I tillegg til vanlig menighetsarbeid driver Oslo Kristne Senter sin egen grunnskole (privatskole), bibelskole, bokhandel, nødhjelps- og rehabiliteringsarbeid. De er også engasjert i arbeid blant rusmisbrukere og misjon. Menigheten har flere ukentlige møter. En del av menighetens medlemmer samles i smågrupper i hjemmene. Disse er etablert etter bosted eller på grunnlag av ulike interessefellesskap. Menigheten teller i overkant av 3 000 medlemmer og er Norges største frimenighet og kommer i kategorien megakirke, med et gjennomsnittlig, ukentlig menighetsbesøk på 3 000 besøkende. Seminar og konferanser. Hver sommer samler menigheten deltagere fra Norge og Skandinavia til konferansen "Sommerfesten", med egen "Barne-Camp" og "Ten-Camp". Både denne og den årlige lederkonferansen har forkynnere fra ulike verdensdeler. Lederkonferansen hos Oslo Kristne Senter er åpen for alle. Åge Åleskjær holder hver høst et eget seminar, der han viderefører sin egen forkynnelse med Guds nåde som hovedtema. Noen kjente forkynnere som har gjestet Oslo Kristne Senter er Peter Pretorius, Joseph Prince, Brian og Bobbie Houston. Enkelte søndagsmøter og møter fra konferanser sendes live på web-TV eller gjøres tilgjengelig som Mp3-filer. Kritikk. Menighetens pastor Åge Åleskjær møtte en del motstand fra konservative kristne kretser i Norge på grunn av sitt budskap om at Jesus avskaffet Moseloven med dens bud og regler. I det legger han til grunn en bibeltolking som er tettere på tradisjonell luthersk kristendom enn det som er vanlig i såkalte trosmenigheter. Søkelyset har også vært rettet mot menighetens styringsmodell med pastoren som øverste leder. Han fungerer på livstid, innenfor rammen av § 24 i Lov om Trossamfunn og ymst anna. Følgende forbehold gjelder: Dersom pastoren misbruker sin stilling, ved å leve i synd, eller på annen måte forsømmer sin tjeneste, skal menighetens medlemmer på generalforsamling kunne avgjøre hans videre stilling som menighetens leder. Toasting. Toasting er en form for musikalsk stemmebruk der stemmen først og fremst fungerer som et rytmeinstrument. Toasting er særlig vanlig innenfor reggae, ska, dub og dancehall. Venkata Raman. Chandrasekhara Venkata Raman (Tamil: சந்திரேசகர ெவங்கடராமன்) (født 7. november 1888, død 21. november 1970) var en indisk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1930 «for sitt arbeid med lysets spredning, og for effekten oppkalt etter ham». Raman ble professor i fysikk ved Universitetet i Calcutta i 1917. I 1929 ble han adlet ved utnevnelse til Knight Bachelor og fikk tiltaleformen Sir. I 1934 ble Raman leder for det indiske vitenskapsakademiet, og i 1947 leder for Raman Research Institute i Bangalore. CV Raman var onkel av Subrahmanyan Chandrasekhar, som også vant en nobelpris i fysikk. Eksterne lenker. Fødsler i 1888 Walter Mayer. Walter Mayer (født 17. mars 1957) er en tidligere østerriksk langrennsløper og -trener. Han vant Vasaloppet i 1980 og kom på andre plass i 1992. Som trener ble han utestengt fra fremtidige olympiske leker etter at han under OL 2002 i Salt Lake City ble beskyldt for brudd på dopingreglementet. Under OL 2006 i Torino rømte han under en uanmeldt razzia av italienske myndigheter. Dagen etter ble han innlagt på et psykiatrisk sykehus i Østerrike etter at han hadde kjørt inn i en politisperring. Hoppestokk. Hoppestokk er et fjærbasert framkomstmiddel og leketøy for både barn og voksne. Den skal ha blitt oppfunnet i 1919. En moderne hoppestokk i kraftig utførelse i bruk. Beskrivelse. En hoppestokk består av hovedstolpe, håndtak, fotfeste og fjær. Hoppestokken fungerer tilsvarende det å hoppe på en vanlig fjær. Historie. De første hoppestokkene var laget av tre og bare de rikeste hadde råd til dem, men nå er de billigere og er laget av mye sterkere materialer. Hvitsten. Hvitsten er et lite, hvitmalt tettsted i Vestby kommune. Det ligger ved Oslofjorden, omtrent midt mellom Drøbak og Son. Stedet har to populære badestrender, Hvitsten strand og Emmerstadbukta, begge et par kilometer sør for sentrum. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Hvitsten hadde bystatus (ladested uten status som bykommune) fram til 1964, da Vestby kommune ble opprettet. Rundt århundreskiftet var Hvitsten og Emmerstad populært blant Christianiabohemen. I dag er det en blanding av fastboende og fritidsboliger på stedet. Sjøbodene i Hvitsten var kommunens kulturminne i forbindelse med Kulturminnestafetten i 1997. Ramme Gaard ligger rett utenfor Hvitsten. Fred. Olsen har sine sommerkontorer og privatbolig i Hvitsten. James Chadwick. Sir James Chadwick (født 20. oktober 1891, Bollington, Cheshire, død 24. juli 1974 i Cambridge) var en britisk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1935 «for oppdagelsen av nøytronet». Han deltok også i Manhattanprosjektet, hvor han bidro til utviklingen av atombomben som senere ble sluppet over Hiroshima under andre verdenskrig. __NOTOC__ Tonnes. a> i Tonnes.Tonnes er en bygd i Lurøy kommune i Nordland, som ligger omtrent 100 km fra nærmeste by, Mo i Rana. Stedet er omringet av øysamfunn og fiskevær. I Tonnes finnes flere severdigheter som Tonnesgrotten og Tonnes Havn. Stedet ligger på en halvøy som strekker seg ut i havet. Ikke langt fra Tonnes går polarsirkelen. Den er markert med en globe på øya Vikingen (i Rødøy kommune), ca 5 minutters båttur fra Tonnes. Victor Franz Hess. Victor Franz Hess (Victor Francis Hess) (født 24. juni 1883, død 17. desember 1964) var en østerriksk–amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1936 «for oppdagelsen av kosmisk stråling». Han delte prisen med Carl David Anderson, som fikk den «for oppdagelsen av positron». Han arbeidet ved universitetene i Graz og Innsbruck. Hans kone var jødisk, og i 1938 flyttet han derfor til USA med sin familie for å unngå nazistisk forfølgelse, og ble utnevnt til professor ved Fordham-universitetet samme år. Han ble senere amerikansk statsborger. Dronning Elizabeth-øyene. Dronning Elizabeth-øyene (engelsk: Queen Elizabeth Islands) er ei gruppe øyer lengst nord i Canada, mellom 74° og 83°N. Øygruppa er skilt fra Grønland ved Naresstredet, og fra de sønnenforliggende kanadiske øyene Baffinøya og Victoriaøya ved Lancastersundet og Melvillesundet. Administrativt hører øygruppa til Nunavut-territoriet. Øygruppa består av mange svært store øyer, hvorav Ellesmereøya er den største. Andre store øyer er Devonøya, Melvilleøya, Axel Heibergs land, Bathurstøya, Ellef Ringnes' øy og Amund Ringnes' øy. Klimaet er arktisk, vegetasjonen er tundra, og flere av øyene har store isbreer. Clinton Davisson. Clinton Joseph Davisson (født 22. oktober 1881 i Bloomington, Illinois, død 1. februar 1958 i Charlottesville, Virginia) var en amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1937 sammen med George Paget Thomson «for deres eksperimentelle oppdagelse av elektronavbøyning i krystaller». Hemofili. Hemofili, eller blødersykdom som det også kalles, er en kronisk, arvelig og medfødt sykdom, som skyldes en defekt i blodlevringsmekanismen som kan føre til blødninger i henholdsvis muskler og ledd. Det er 13 forskjellige faktorer i blodet som er med på å skape en blodlevring for å stoppe en blødning. Mangler en av disse, vil blødersykdom oppstå. De vanligste tilfellene i Norge er type A (blodfaktor VIII) og type B (blodfaktor IX) som påvirker kroppen på samme måte. Behandling. Blødersykdom behandles ved intravenøs tilførsel av blodfaktoren som mangler, ved behov (blødning) eller forebyggende tre ganger i uken for å hindre blødninger i å oppstå. Faktoren produseres enten genteknologisk eller fra plasma av blodgivere. Arv. Siden jenter har to X-kromosomer er det uvanlig at jenter lider av hemofili. Gutter, som har et X- og et Y-kromosom, trenger bare en mutasjon i X-kromosomet. Blodlevringsfunksjonen bestemmes i X-kromosomet, slik at jenter som har et ekstra, ikke får blødersykdom, mens gutter som bare har et X-kromosom, da blir blødere. Det er også mulig at blodlevringsdefekt oppstår uten arv, da ved en mutasjon i arvematerialet. Blødere i militæret. Blødere får ikke tjenestegjøre i ordinære militære avdelinger siden konsekvensene av mindre skader kan være fatale. George Paget Thomson. Sir George Paget Thomson (født 3. mai 1892, død 10. september 1975) var en engelsk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1937 sammen med Clinton Joseph Davisson «for deres eksperimentelle oppdagelse av elektronavbøyning i krystaller». Han var sønn av fysikeren og nobelprisvinneren J. J. Thomson. Ernest Lawrence. Ernest Orlando Lawrence (født 8. august 1901, død 27. august 1958) var en amerikansk fysiker med norske aner. I 1929 utviklet han syklotronen (en type partikkelakselerator). For denne oppfinnelsen ble han tildelt Nobelprisen i fysikk i 1939. Grunnstoff nummer 103, Lawrencium, er oppkalt etter ham. Severnaja Zemlja. Severnaja Zemlja (russisk: "Северная Земля", «Nordlandet») er ei øygruppe i Polhavet nord for Sibir, mellom Karahavet og Laptevhavet. Øygruppen er skilt fra fastlandet med Vilkitskogostredet. Øygruppa består av tre større og flere mindre øyer; de største er "Oktjabrskoj Revoljutsii" på 14 204 km², "Bolsjevik" på 11 206 km² og "Komsomolets" på 8 812 km². Administrativt hører øygruppa til Krasnojarsk-territoriet. Øygruppa ble ikke oppdaga før i 1913, og var da den siste uoppdaga øygruppa på jorda. Den ble først tatt for å være ei øy, og fikk navnet "Nikolai IIs land". Ved «Graf Zeppelins» overflyging i 1931 ble det fastslått at den besto av to øyer, men under en ekspedisjon i 1931 til 1933 fant en at øyene var mer oppdelt. Joseph Beuys. Offset poster for dialogue at the New School during Joseph Beuys` ' first visit to the United States 1974 - Courtesy Ronald Feldman Fine Arts, New York Joseph Heinrich Beuys (født 12. mai 1921 i Krefeld, død 23. januar 1986 i Düsseldorf) var en tysk konseptuell kunstner. Han er kanskje best kjent for sin performancekunst, men han jobbet også med skulptur, happening, fluxus, videokunst og installasjoner. Han blir regnet som en av de viktigste tysk kunstnerne i siste halvdel av 1900-tallet. Den tilbakevendende bruken av filt og fett som materialer i Beuys sine arbeider kan forstås på bakgrunn av påståtte opplevelser under andre verdenskrig. Han var pilot i det tyske Luftwaffe, og i 1944 ble han skutt ned over Krimhalvøya. Han ble lettere skadd, og fikk behandling ved et feltsykehus. Senere omskapte Beuys denne historien, og han fortalte forskjellige versjoner hvor han ble reddet av nomadiske tartarer som holdt han varm ved å dekke han i fett og pakke ham inn i filt. Selv om historiene ikke er helt riktige og sannsynlig stammer fra hans hallusinasjoner i sykesengen, så skulle de vise seg å være svært viktige for hans kunstneriske virke. I krigens siste dager ble han tatt som krigsfange av britiske tropper. Etter en kort periode ble han repatriert og returnerte til sine foreldre. I 1947 begynte han å studere ved Kunstakademiet i Düsseldorf. Gjennom mesteparten av 1950-tallet konsentrerte han seg mest om tegning. I 1961 ble Beuys professor i skulptur ved kunstakademiet, men fikk sparken i 1972 etter at han insisterte på at hans forelesninger skulle være åpne for alle som ville ta del. Studentene hans protesterte på oppsigelsen, og han fikk beholde atelieret sitt der. I 1962 kom Beuys i kontakt med Fluxus-bevegelsen, noe som påvirket ham i retning av en mer performance-orientert kunst. En av hans mest berømte perfomancer er "I Like America and America Likes Me" (1974), også kjent som "Coyote". Beuys lot seg pakke inn i filt og ble transportert på båre til flyplassen i Düsseldorf. Deretter ble han ført ombord i et fly og fraktet til René Block Gallery i New York hvor han bodde sammen med en coyote i fem dager. Her presenterte han seg som sjaman som kommuniserte med dyr som indianerne hadde gitt en slags gudestatus. Etter sine opplevelser under andre verdenskrig ble han pasifist. Upartåede hovdyr. Upartåede hovdyr (Perissodactyla) eller bare hovdyr er en gruppe hovdyr som kjennetegnes ved at de har et oddetall tær (en eller tre), i motsetning til klovdyr (partåede hovdyr). Hver tå slutter i en kort, bred negl, en hov. Med unntak av avlede dverghestraser ligger kroppens lengde mellom 180 og 420 cm og vekten mellom 150 og 3500 kg. De fleste artene er grå- eller brunaktige på farge, men sebraer har flere svarte striper. Unge tapirer har også striper. Artene varierer mye i utseende. Zoologen Richard Owen oppdaget på 1800-tallet at disse dyrene er beslektet. Selv om de ulike artene har store forskjeller i kroppsbygningen, finnes det likheter i oppbygningen av ekstremitetene og tennene. Søstergruppen til upartåede hovdyr er Ferae, en klade som består av de to ordnene rovpattedyr og skjelldyr. Klovdyr. Klovdyr, klauvdyr eller partåede hovdyr (Artiodactyla) er en gruppe pattedyr som kjennetegnes ved at de har et partall tær, eller klauver. I klassisk systematikk utgjør klovdyrene en orden, men nyere forskning tyder på at klovdyrene også er forfedre til hvaler. Dyra i denne gruppa samler derfor nå hest i gruppen hvaler og klovdyr (Cetartiodactyla). Klovdyrene utgjør en stor gruppe pattedyr med omkring 220 arter, og mange av de tyngre pattedyrartene er klovdyr. Mange av husdyrene våre er klovdyr, og flere av de ville artene har stor økonomisk betydning. Systematisk historie. Klovdyrene er godt kjent fra fossilfunn, så i tillegg til disse kommer en serie utdødde familier. O'Leary and J. Gatesy (2008) plasserer dessuten Cetacea (hvaler) i Artiodactyla, som i tilfellet blir nærmest identisk med Cetartiodactyla. I løpet av 1990-tallet ble det klart at hvaler er nært beslektet med klovdyrene. Nøyaktig hvordan slektskapsforholdet mellom de hvalene og klovdyrene ser ut er foreløpig usikkert. Fossilfunn og genetikk peker i flere retninger, og drøvtyggerne eller flodhester kan være nærmere beslektet med hvaler enn noen av dem er med de øvrige klovdyrene. Mange forskere foretrekker derfor i dag å slå sammen hvaler og klovdyr til én gruppe: Cetartiodactyla, men begge gruppene er så innarbeidede at klovdyr fortsatt brukes som en orden, selv om den trolig er en parafyletisk gruppe. Davisstredet. Kart som viser Davisstredet mellom Baffinøya i vest og Grønland i øst. Davisstredet (engelsk: Davis Strait) er havet mellom Grønland og den canadiske Baffinøya. Stredet er 400 km bredt, og forbinder Labradorsjøen i sør med Baffinbukta lenger nord. Grenselinja mot Labradorsjøen er satt ved 60° N og mot Baffinbukta ved 70° N. Tetrarkiet. Tetrarkiet er den mest vanlige betegnelsen på tiden i Romerrikets historie mellom krisen i det tredje århundret og Konstantin den stores samling av keiserriket (284-324). Navnet «tetrarki» er gresk for "fire personers styre" (τετραρχία: av τετρα "tetra"; fire og αρχι "arki"; leder), og blir benyttet om det regjeringssytemet Diokletian innførte som et ledd i hans omfattende reformer av Romerriket. Selv om tetrarkisystemet kun varte i tretten år (293-306) blir begrepet ofte også brukt om borgerkrigsperioden som etterfulgte regjeringens sammenfall. Inndelingen av keiserriket. Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å spurte rundt riket for å møte de mange problemene riket sto ovenfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkelt keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes inkursjoner over Rhinen og oppreisingen i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig (pars Orientalis) og en vestlig (pars Occidentalis) del, hvor grensen gikk like øst for Italia. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent. Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i Nikomedia, og ga Vestromerriket til Maximian, med hovedstad i Milano. Romas beliggenhet var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma. Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket, det fantes inget system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser gikk av med døden, noe som ofte førte til borgerkriger. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, å ønsket heller å innføre ett system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger, i tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Derfor ble det vanligvis tre eller endog flere rivaler som alle kjempet om retten til å bli keiser. For å løse dette problemet innførte Diokletian et nytt system, hvor en eldre keiser (Augustus fl. Augusti) skulle herske i øst og en i vest, hver med en yngre keiser (Caesar fl. Caesari) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye caesari, og på den måten skulle arvesprørsmålet være løst. Systemet ble innført i 293, Diokletian og Maximian utnevnte sine caesari, respektivt Galerius og Konstantius Klorus, og formelt adopterte dem som sine arvinger. Hver av disse to caesari ble gitt autoritet over ett prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk Illyricum, med hovedsete i Sirmium, mens Konstantius fikk Gallia, med hovedsete i Trier. Det første tetrarkiet (293-305). I 305 ble Diokletian syk og kunngjorde at han trakk seg fra keiserstillingen. Maximian måtte gjøre det samme. De to underkeiserne overtok da stillingene som keisere og utnevnte nye underkeisere. Tetrarkiets fall. I 306 døde Konstantius plutselig, og det oppsto raskt kaos rundt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge ham. Galerius opphøyet straks Severus til Augustus, i tråd med retningslinjene Diokletian hadde nedsatt. Men Konstantius' legioner i Britannia valgte å anse hans sønn Konstantin som keiserens rettmessige arving, og utropte Konstantin til Augustus. Samtidig hadde Severus problemer å holde fred i sitt eget prefektur, Maxentius, sønn av Maximian, gjorde opprør og krevde en andel i sin fars arv. Maxentius ble støttet av pretorianergarden i Roma, som var redde for at byen skulle bli degradert til samme status som andre byer i keiserriket. Maxentius valgte i begynnelsen å ikke ta keisernavnet, sannsynligvis for å prøve å vinne godkjennelse fra Galerius. Forsøket virket ikke og Galerius beordret Severus til å innta Roma. De fleste av Severus' soldater var veteraner som hadde kjempet under Maximian, og de anså Maxentius som den rettmessige arving etter deres gamle leder. Resultatet var at en stor del av Severus' hær valgte å skifte side, i stor grad på grunn av bestikkelser fra Maxentius, og Severus flyktet til Ravenna. Like etter kapitulerte Severus til Maxentius, og Maxentius lovte at Severus skulle få beholde livet. Samtidig hadde Maximian kommet tilbake til Roma og gjeninnsatt seg selv som keiser, for å støtte sin sønn. Sommeren 307 marsjerte Galerius med en større hær mot Roma, Maxentius gjorde som han hadde gjort mot Severus og bestakk en stor del av Galerius' soldater til å desertere. Galerius ble tvunget til å trekke seg tilbake. Under invasjonen fra østen ble Severus henrettet, sannsynligvis etter ordre fra Maxentius. Samtidig var Maximian i Gallia for å unngå brudd med Konstantin, en forhandling som endte med at Konstantin giftet seg med Maximians datter Fausta, og Maximian utnevnte konstantin til Augustus. Men Konstantin forholdt seg likevel nøytral under Galerius' invasjonsforsøk. I 308 forsøkte Maximian å gjøre opprør mot sin sønn, men deres soldater viste seg å være loyale til den yngre keiseren, og Maximian ble tvunget til å flykte til Gallia, under Konstantins beskyttelse. Høsten 308 kalte Galerius Diokletian og Maximian til Carnuntum, for å hva som burde bli gjort for å unngå tetrarkiets oppløsning. Svaret var å utnevne Licinius til Augustus i vesten, med Konstantin som Caesar. Maximian sa seg villig til å abdisere på ny, og Maxentius ble erklært tronrøver. Men hverken Konstantin eller Maximinus, som begge hadde vært Caseari fra 305, sa seg villige til å godta at Licinius skulle bli utnevnt til Augustus. Etter hvert ble Galerius tvunget til å godta å utnevne Konstantin og Maximinus til Augusti. I 308 hadde Domitius Alexander blitt utnevnt til keiser i Karthago, og tatt kontroll over de afrikanske provinsene. De afrikanske provinsene var hovedgrunnlaget for Romas kornbeholdning, og Maxentius kunne ikke godta å miste de. I 310 sendte han en hær til Afrika på bekostning av at Licinius overtok Istria, men Licinius kunne ikke fortsatte invasjonen av Italia på grunn av Galerius' sykdom. Maxentius gjenvant raskt kontrollen over Afrika, og Alexander ble henrettet. I 311 døde Galerius og det oppsto konflikt mellom Maximinus og Licinius om hvem som skulle overta etter ham. Maximinian gjorde i 310 et nytt forsøk på å gjenvinne keiserverdigheten, men han ble raskt beseiret av Konstantin, og ble tvunget til å begå selvmord. Maxentius angrep senere Konstantin for å hevne sin fars død, men ble drept i slaget ved Pons Mulvius i 312, og Konstantin kunne underlegge seg hele Italia. Året etter klarte Licinius å beseire Maximinus ved slaget ved Tzirallum, og Maximinus begikk selvmord. Konstantin og Licinius hadde ingått en allianse, og Licinius hadde giftet seg med Konstantins halvsøster, men det varte ikke lenge før freden igjen ble brutt. I 314 blusset krigen opp igjen etter et mislykket forsøk av Licinius på å bli kvitt Konstantin. Konstantin vant seier etter seier i den to år lange borgerkrigen som fulgte. Ved fredsavtalen i 317 kontrollerte Licinius kun Trakia, Syria, Asia Minor og Aegyptus. I 324 brøt Konstantin fredsavtalen, og invaderte Trakia. Licinius ble beseiret i slaget ved Adrianopel og tvunget til å flykte til Bityhnia. Konstantin fulgte etter og beseiret ham igjen i slaget ved Krysopolis. Licinius overga seg og ble satt i husarrest (og ble henrettet av Konstantin året etter). Konstantin den store kontrollerte med dette hele Romerriket. Aba. ABA og Aba kan sikte til Laptevhavet. Laptevhavet (russisk: мо́ре Ла́птевых) er havområdet nord for utløpet av Lena i Sibir, mellom Tajmyrhalvøya og Nysibirøyene. Mot sjølve Nordishavet i nord danner linja mellom nordspissen av Severnaja Semlja og nordspissen av Nysibirøyene grense. Laptevhavet er et grunt sokkelhav med dyp på under 200 m, og regnes som et randhav til Nordishavet. Det har et areal på ca. 0,6 millioner km². Laptevhavet har drivis året igjennom, men er seilbart i august og september. Havet er oppkalt etter de russiske oppdagerne Dmiti og Khariton Laptev. American Basketball Association. American Basketball Association (ABA) var en amerikansk basketballliga som ble stiftet i 1967 og til slutt slo seg sammen med NBA i 1976. De første par årene levde ABA godt på enkelte små forskjeller i regelverket og derav i spillestil. For eksempel ble tree-poengs-linja introdusert i ABA, noe som førte til flere lange skudd og et åpnere og dermed raskere spill. Selv om fansen falt for ligaen, førte økonomiske problemer etter hvert til at ligaen gikk dukken. Fire lag, New York Nets, Denver Nuggets, Indiana Pacers, og San Antonio Spurs ble tatt opp i NBA, mens to andre ble nedlagt. Ligaens kjennetegn var en rød, hvit og blå-stripete ball. De største stjernene som var innom (og senere hadde gode karrierer i NBA) var Julius Erving, Moses Malone og George Gervin. Fylkesvei 128. Fylkesvei 128 (Fv128) går mellom Knapstad i Hobøl og Momarken i Eidsberg. Veiens lengde er 8,1 km. Fylkesveien var tidligere europavei 18 inntil motorveien mellom Krosby og Sekkelsten ble åpnet den 28. oktober 2005. Ved åpning av ny motorveiparsell mellom Sekkelsten og Momarken 31. august 2007 ble Rv128 forlenget til Mysen langs gamle E18. Nok en forlengelse skjedde 23. november 2010 da motorveiparsell mellom Knapstad og Krosby åpnet. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Østsibirhavet. Østsibirhavet (russisk: Восто́чно-Сиби́рское мо́ре) er havområdet utafor kysten av Østsibir, mellom Nysibirøyene og Vrangeløya. Øst-Sibir-havet regnes som et randhav til Polhavet. Øst-Sibir-havet er et grunt sokkelhav med største dyp 155 m. 70 % av havet er grunnere enn 50 m. Kystene er lave, med noe mer fjell i øst. Gjennomsnittlig lufttemperatur er omkring 0°C om sommeren og ned mot -30°C om vinteren. Største havn er Pevek. Havet har drivis året igjennom, men er seilbart om sommeren. Allerede på 1600-tallet kryssa russiske sjøfarere havet. I 1648 seilte Semjon Dezjnjov og Fedot Aleksejev kysten fra munningen av Kolyma til Beringstredet. "Se også: Nordøstpassasjen og Nordlige sjørute." Tetrarki. Tetrarki (fra gresk: τετραρχία "fire personers styre", av τετρα "tetra"; fire og αρχι "arki"; leder) er en betegnelse på et regjeringsstyre hvor fire regenter styrer samtidig. Den mest kjente bruken av ordet er det romerske tetrarkiet innført av keiser Diokletian. Ordningen gikk ut på at to keisere ("Augusti") skulle være de fremste mens de hadde hver sin utpekte "junior" ("Caesari") som etterfølgere og underkeisere. Denne ordningen skulle sikre rikets samhold når det var vanskelig for én keiser å kontrollere hele riket. Ordningen gikk nokså godt under Diokletian og Konstantin den store, men førte ellers bare til rivalisering mellom kandidatene og ble derfor ganske raskt oppgitt. Betegnelsen tetrarki har også blitt brukt i andre sammenhenger. For eksempel ble Palestina også omtalt som et tetrarki etter at Herodes den store var død, og riket ble delt mellom flere av hans sønner. De ble omtalt som tetrarker. "Tetrark" var også betegnelsen på en rekke i gresk og romersk hærvesen. Kameler. Kameler ("Camelus", Camelini) er en slekt i kameldyrfamilien, som ellers består av lamaer og vikunjaer. Kameler består av de to nålevende artene, baktriakamel ("C. bactrianus", "C. ferus") og dromedar ("C. dromedarius"). Dette er meget store dyr som særpreges ved å ha utpreget pukkel på ryggen. Baktriakamelen har to pukler, mens dromedaren kun har én synlig pukkel. Beskrivelse. Kameler er store, slanke dyr med lange, slanke lemmer og en lang og slank hals. Kameldyr i den Gamle verden skiller seg fra dem i den Nye verden, gjennom å være betydelig større og ha ryggpukler. Kamelpukkelen lagrer energireserver i form av fett. Når fettet senere forbrennes bindes mer enn 1 gram vann per gram med fett, gjennom såkalt kjemisk reduksjon av fettet med hjelp av syre. Denne muligheten til å omdanne fett til vann bidrar til at kameler kan klare seg lenge uten tilgang på vann. Til slekten er det også ført bevis for minst tre utdødde arter gjennom fossile funn, "C. gigas", "C. hesternus" og "C. sivalensis". Utbredelse og evolusjon. Kameler lever naturlig i tilknytning til ørken og goldt steppelandskap i Afrika og Asia. Dromedaren har også blitt eksportert til andre steder i verden. Begge artene er for lengst domestiserte. Ville dromedarer finnes ikke lenger, annet enn som forvillede individer i Australia, dit den opprinnelig ble eksportert. Vill baktriakamel finnes derimot fortsatt i et begrenset antall. En DNA-studie fra 2008 indikerer imidlertid at vill baktriakamel (villkamel) og domestisert baktriakamel er separate arter. Evolusjonært skilte disse trolig lag for omkring 700 000 år siden. Tidligere fantes det også ville kameler i Europa, men disse er utdødd. Tsjuktsjerhavet. Tsjuktsjerhavet (russisk: Чуко́тское мо́ре) er havområdet mellom Sibir og Alaska, nord for Beringstredet. Mot vest danner Vrangeløya grense mot Østsibirhavet. Grensa mot selve Nordishavet regnes fra nordspissen av Vrangeløya til Kapp Barrow i Alaska. Polarsirkelen regnes som grense mot Beringstredet i sør. Tsjuktsjerhavet er et grunt sokkelhav, og regnes som et randhav til Nordishavet. Mer enn halve arealet på 0,6 millioner km² er grunnere enn 50 m. Havet er seilbart ca. fire måneder. Største havn er Uelen. Tsjuktsjerhavet har navn etter tsjuktsjerne, som bor ved kysten på sibirsk side. Kameldyr. Kameldyr (Camelidae) er en familie med partåede klovdyr som består av tre slekter (kameler, lamaer og vikunjaer) med to arter i hver. Familien tilhører underordenen Tylopoda, hvor kun denne ene familien har overlevd inn i vår tid. Beskrivelse. Kameldyra er langbente, store til enormt store drøvtyggende pattedyr som evolusjonært har tilpasset seg livet i golde strøk, som ørken, stepper og enorme høyder i grisgrendt alpinlandskap. Artene er tågjengere som ikke trår på klauven, men på en stor, elastisk og myk tredepute som nesten dekker hele undersiden av tåen. Dyra har kun to tær (den 3. og 4.) på hver fot (sidetær mangler). Den ytre tå-falanksen er liten og ikke fullt omsluttet av klauven. Alle artene har ekstra lang hals og er naturlige passgjengere. Dyras hale er relativt kort i forhold til kroppen. To arter har uttalte ryggpukler. Utbredelse. Kameldyrene er i dag naturlig utbredt i Sør-Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika. I tillegg er noen arter eksportert til andre steder i verden. I Australia lever det i dag forvillede dromedarer, etter arten ble importert dit på 1800-tallet. Da det etter hvert ikke lenger var behov for transportegenskapene til kamelene som ble importert, ble dyra sluppet fri og fikk fritt formere seg i et landskap og under klimaforhold arten trivdes med. Resultatet er omkring 1 million forvillede dromedarer i et land der arten ikke finnes naturlig. Tidligere fantes det også kameler naturlig i Europa. Opprinnelse. Tylopoda oppsto under eocen, for omkring 46,2 millioner år siden, og kjennetegnes blant annet ved at dyra har reduserte fortenner i overkjeven og reduserte forkinntenner (premolarer). "Protylopus" er ei prehistorisk slekt som okkuperte Nord-Amerika under denne epoken, noe som støtter en opprinnelse på dette kontinentet. De to stammene Camelini og Lamini skilte lag for omkring 11 millioner år siden. Migreringen til Sør-Amerika og vestover via Beringstredet til Asia fant sted for omkring 3 millioner år siden, samtidig med at kameldyra døde ut i Nord-Amerika. De to slektene "Lama" og "Vicugna" oppsto fra "Hemiauchenia" for cirka 2 millioner år siden. Hvorfor tylopodene forsvant fra Nord-Amerika er imidlertid fortsatt uklart. De prehistoriske familiene Xiphodontidae, Oromerycidae, Protoceratidae og Cainotheriidae, samt oreodontene (drøvtyggende svin) Agriochoeridae og Merycoidodontidae, tilhørte også Tylopoda, men disse familiene er utdødd. Klassifisering. Omkring 35-40 millioner år med evolusjonær utvikling skiller tylopodene fra drøvtyggerne. Selv om kameldyra også tygger drøv, så er de altså ikke drøvtyggere i taksonomisk forstand. Kameldyr har en mer primitiv fordøyelseskanal. Tylopodene har tre mager (bladmagen mangler), mens drøvtyggerne har fire. Knoklene i hånd- og fotroten er dessuten mindre sammenvokst enn hos drøvtyggerne. Kameldyrene har dessuten ellipseformede røde blodceller (som eneste pattedyr). Opprinnelsen til alpakkaen og lamaen er fortsatt kontroversiell, på grunn av hybridisering, utryddelser under den spanske erobringen av Sør-Amerika og problemer med arkeologiske tolkninger. Alpakkaen ble tidligere klassifisert sammen med lamaene (jfr. det tidligere vitenskaplige navnet "Lama pacos"), men moderne forskning med DNA viser nå at arten nedstammer fra vikunja. I øyeblikket hersker det en viss forvirring omkring hvorvidt den domestiserte ("Camelus bactrianus") og ville ("Camelus ferus") baktriakamelen er to distinkte arter eller ikke. DNA-studier fra 2008 indikerer at det er to separate arter. Stamtre. Kladogrammet viser kameldyras evolusjonære linje og slektskapet til andre grupper med dyr, men det er fortsatt endel uenighet blant forskerne omkring disse linjene. Kladogrammet er derfor å forstå som en av flere teorier om gruppens utvikling. Haukåtunnelen. Haukåtunnelen er en veitunnel på fylkesvei 614 i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Tunnelen er 140 meter lang og går gjennom Haukånipa mellom Grytadalen og Haukå i Norddalsfjorden. Myklebust i Bremanger. Myklebust er en liten grend i Midtgulen, Bremanger. Navnet kommer av at Myklebust var en felles betegnelse på den største gården i et område. Botnane. Botnane er en plass i Bremanger. Botnane ligger i Botnepollen, en fjordarm av Frøysjøen. Stedet har et rykte for å være ganske værhardt. Nysibirøyene. Nysibirøyene (russisk: Новосиби́рские острова eller "Novosibirskije Ostrova") er ei øygruppe nord for Sibir, mellom utløpet av elvene Lena og Kolyma. De egentlige Nysibirøyene, eller Ostrova Anzhu, består av øyene Sør for disse og nærmere fastlandet ligger Lyakhovskij-øyene, som består av De små De Long-øyene på til sammen 228 km² ligger nordøst for Nysibirøyene. De fleste øyene er lave og er dekt av løsmasser. Berggrunen består av kalkstein og leirskifer. Største høyde er 374 moh., på Kotelnyj. Klimaet er strengt arktisk, og bakken er snødekt ni måneder av året. Juli har en gjennomsnittstemperatur på 11°C i innlandet og 4°C ved kysten, mens januartemperaturen ligger på rundt -30°C. Årsnedbøren ligger på 130 mm. Grunnen har permafrost, og overflata har tallrike små innsjøer. Smørhamn. Smørhamn er en havn på Smørhamnsøy i Ytre Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Smørhamn har bro- og veiforbindelse til øyene Frøya og Bremangerlandet. Alle rutebåtavgangene fra Ytre Bremanger sydover, går fra Smørhamn. Det er også fergesamband østover til Kjelkenes på fastlandet. Smørhamn fyrstasjon på Fiskholmen. Fyret ble tent den 17. oktober 1871. I 1897 ble fyrlyset forsterket ved installasjon av nytt fyrapparat. Landingen ble utbedret i 1908, blant annet med ei svingkran. Da fyrvokteren gikk av med pensjon i 1936, ble fyrstasjonen lagt ned og erstattet med ei gassfyrlykt som fikk utvidet antall fargede sektorer med fem. Huset ble solgt og revet (det ble bygd opp igjen på Stranda), og eiendommen gikk tilbake til grunneieren. Lyktehuset ble stående igjen i mange år, men ble fullstendig ødelagt av lynnedslag. Grunnmurene til bygningene står fremdeles. Berge i Sogndal. Berge er et sted i Sogndal kommune rett over Fjærlandsfjorden. Berge ligger langs Riksvei 5 mellom Frudalstunnelen og Bergstunnelen. Det er en rasteplass på Berge som er blitt en populær plass for turister å se ut over fjorden. Lamaer. Lamaer ("Lama") er en slekt som består av kameldyr uten pukkel. Slekten eksisterer som to nålevende arter, lama og guanako. Lamaen har vært domestisert som husdyr i omkring 6 000 år, mens guanakoen for det meste lever i viltlevende flokker. Begge artene er flokkdyr som lever naturlig i alpine strøk. Europavei 65. Europavei 65 går mellom Malmö i Sverige og Khania på Kreta i Hellas. Veiens lengde er 3950 km. Trasé fastlagt av UNECE: Malmö – Ystad... Šwinoujście – Wolin – Goleniów – Szczecin – Šwiebodzin – Jelenia-Góra – Harrachov – Zelezný Brod – Turnov – Mladá Boleslav – Praha – Jihlava – Brno – Břeclav – Bratislava – Rajka – Mosonmagyaróvaŕ – Csorna – Szombathely – Körmend – Zalaegerszeg – Nagykanizsa – Letenye – Zagreb – Karlovac – Rijeka – Split – Metković – Dubrovnik – Petrovac – Podgorica – Bijelo Polje – Skopje – Kicevo – Ohrid – Bitolj – Niki – Vevi – Kozani – Larisa – Domokos – Lamia – Brallos – Itea – Antirrion... Rion – Egion – Korinthos – Tripoli – Kalamata... Kissamos – Khania. Det er ingen fergeforbindelse mellom Kalamata og Kissamos. Alternativ: og ferge fra Gytheio til Kastellion. Hahnenkamm. Hahnenkamm" er et fjell ved Kitzbühel i Østerrike, 1712 moh. Hahnenkamm er en del av alpinområdet omkring Kitzbühel, og er åsted for de årlige Hahnenkammrennene. Den mest kjente alpinløypa er «die Streif», som regnes som en av verdens farligste og mest fryktede løypetraséer. Parakitter. Parakitter eller ekte papegøyer (Psittacidae) er en gruppe fugler med mange arter. Sammen med kakaduer utgjør de gruppen papegøyefugler. Et fellestrekk for papegøyene er det store og kraftige nebbet. De kalles ofte «krumnebb» på grunn av den krumme formen på oversiden av nebbet. Papegøyene lever av vegetabilsk føde som bær, frukt, nøtter og frø. De fleste artene er sosiale dyr som lever i flokker og danner livslange parforhold. Noen arter kan bli opp mot en meter lange, mens andre kun blir en knapp desimeter. Papegøyene er zygodaktyler, noe som betyr at tærne peker både framover og bakover. De har fire tær på hver fot, der to peker framover og to bakover. Dette gjør disse fuglene til svært gode klatrere. Venstre fot brukes til å gripe og håndtere føden med. Øynene sitter på hver sin side av hodet og gir papegøyene et omnidireksjonalt syn, der hele synsfeltet er skarpt. Noen av artene er flike til å herme lyder fra andre arter, for eksempel mennesker. Papegøyene har derfor blitt populære som kjæledyr. Gråpapegøyen ("Psittacus erithacus") er i så måte eksepsjonell. Den er kanskje bedre kjent i Norge under tilnavnet grå jakopapegøye. Fylogeni. Den systematiske inndelingen av papegøyefugler har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tiden og har blitt endret mange ganger. Forskere har ofte benyttet ulik systematisk inndeling og det har også vært diskusjon om selve artsbegrepet. Systematikken må derfor regnes som midlertidig. Det er mest vanlig å dele papegøyefugler inn i to undergrupper; kakaduer (Cacatuidae) og parakitter (Psittacidae). Noen velger imidlertid å dele de inn i tre, som i fylogenien nedenfor. I denne er papegøyefuglene på New Zealand skilt ut i en egen gruppe kalt New Zealand papegøyer (Strigopidae). New Zealand papegøyer inneholder videre de to undergruppene Nestorini (Kaka og Kea) og Strigopini (Kakapo). Også omkring denne inndelingen hersker det imidlertid uenighet, i det noen mener at kakapoen (også kalt uglepapegøye og nattpapegøye) er den eneste arten som hører hjemme der. Skopje. Skopje (makedonsk: "Скопје", bulgarsk: Скопие og albansk: "Shkup" eller "Shkupi") er hovedstaden og den største byen i Makedonia. Byen er det politiske, kulturelle, økonomiske og akademiske senter i landet. Byen er flerkulturert og har forskjellige folkeslag. Mesteparten er makedonere og albanere, deretter kommer sigøynere og serbere. Dagens Skopje er en moderne storby med flere interessante historiske monumenter. Byen ligger på bredden av Vardar-elven og mellom fjellene Vodno og Skopska Crna Gora. Byen er 8 km bred og 32 km lang og har 668 518 innbyggere (folketelling 2006). Historie. Byen utviklet seg raskt etter andre verdenskrig, men fremgangen ble avbrutt av et kraftig jordskjelv som rammet byen i 1963. Den 26. juli 1963 kl. 05.17 ble byen jevnet med jorden av et kraftig jordskjelv målt til 6,1 grader på Richterskalaen. 2 487 mennesker omkom (1 070 mennesker ble funnet i ruinene og 1 417 mennesker ble meldt savnet) og mer enn 4 000 ble skadd. Over 90 % av byens bygninger lå i ruiner, og mer enn 20 000 mennesker ble hjemløse. Skopje (dengang het det "Scupi") var i gamle dager hovedstaden i kongeriket Dardania. Senere ble byen erobret av serberne (1282), deretter av tyrkerne (1392) og den ble en sentral by i Det osmanske riket (på makedonsk kalt det ottomanske riket). Senere ble den igjen en del av Serbia under Balkankrigene (1912–1913) og deretter ble den del av "Kongeriket av Serbere, Kroater og Slovener" (1918). Dette siste skiftet senere navn til Jugoslavia (1929). I 1991 ble den jugoslaviske republikken Makedonia en selvstendig nasjon. Næringsveier. Skopje er et handelssentrum for tobakk, ull, frukt og grønnsaker som dyrkes i områdene rundt byen. I det gamle Jugoslavia var Skopje en viktig produsent av jernprodukter inntil jernverket ble stengt. Skopje Universitet ble åpnet i 1949. Alpin kombinasjon. Alpin kombinasjon er en gren i alpin skiidrett. Øvelsen kombinerer den kraft- og utholdenhetskrevende øvelsen utfor med den teknisk krevende disiplinen slalåm, to svært forskjellige konkurranseformer. Øvelsen består av et utforrenn (en omgang) og et slalåmrenn (to slalåmomganger). I verdenscupen er kombinasjonsøvelsen vanligvis ikke en separat øvelse, men en summering av et utfor- og et slalåmrenn som er arrangert på samme sted, men på forskjellige dager. Antallet kombinasjonskonkurranser i verdenscupen varierer. For herrene er kombinasjonsøvelsen fast bestanddel under Lauberhornrennene i Wengen og Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Under verdensmesterskap og olympiske leker er kombinasjonen blitt arrangert som selvstendig øvelse siden 1985, uavhengig av de egentlige utfor- og slalåmrennene. Utfor- og slalåmrennet blir arrangert i løpet av én dag, med noe forkortede løyper. Superkombinasjon. Superkombinasjonen består av et (sterkt forkortet) utforrenn (én omgang) og én slalåmomgang, som arrangeres samme dag med kort tidsavstand. Superkombinasjonen ble arrangert for første gang 14. januar 2005 i Wengen. Justin Warsylewicz. Justin Warsylewicz (født 19. oktober 1985 i Regina, Saskatchewan) er en kanadisk skøyteløper. I februar 2004, 18 år gammel, ble han canadisk allroundmester, etter at han tidligere samme år vant junior-VM. Han deltok under OL 2006 i Torino, der han var med på ta sølv for Canada i lagtempo. Vinge (insekt). a> har ett par vinger for å flyve med og ett par dekkvinger. Vingene ("alae") finnes på mellom og bakbrystet, ett par på hvert segment, tilsammen har insekter dermed fire vinger. Men selv om dette gjelder de aller fleste artene, finnes det insekter som bare har ett par vinger eller tilbakedannede (ikke utviklet) vinger. Vingene kan være med eller uten hår eller skjell, være gjennomskinnelige eller læraktige og tykke. Navnet på de fleste insektordener ender på ".. ptera" (fra gresk: "pteron"), og betyr "vinge". Vinger finnes bare hos de fullt utviklede insektene. Larver og nymfer mangler fullt utviklede vinger. Funksjonelle vinger er først ferdig utviklet (og synlige) etter at insektet har nådd sitt voksne stadium ("imago"). Flygedyktige vinger dannes i løpet av larve- og nymfestadiene. Hos larver dannes de under huden som usynlige anlegg, som under puppestadiet vokser til fullt utviklede vinger og får sin endelige form. Hos nymfer dannes de gradvis for hvert hudskifte og vokser synlig utvendig på kroppen, slik at vingene under nymfens siste hudskifte er ferdig utviklet. Et spesielt fenomen finner sted hos døgnfluer, som har et "subimagostadium", der det finnes flygedyktige vinger også i «nest siste» stadium, et mellomstadium mellom nymfe og voksen. Overflate av vinge hos en flue. Utseende. Størrelsen variere mye. Noen har fire like store vinger, som hos øyenstikkere, andre har for eller bakvinger som er forskjellige. Vanligst er det at forvingene er størst. Det normale er at under flyging arbeider vingene som en stor vinge (et organ), men hos øyenstikkere arbeider vingene mer eller mindre i utakt. Funksjonelle vinger. Gjennomskinnelige vinger ("hyaline") finnes hos de aller fleste. Noen vingeoverflater er gjennomskinnelige og irisiderende som gjør at lyset brytes i alle regnbuens farger. Vingene kan være med eller uten små fine hår ("pubscense"), og ofte er det fine små hår, særlig i bakranden av vingen. De kan være noe røykfarget. Noen har mørke tegninger, prikker eller mønster. Sommerfugler har skjell som kan være fargerike, vårfluer har kraftige hår. Dekkvinger. Dekkvinger ("elytra") er tykke ugjennomskinnelige forvinger. De består av samme materiale som hudskjelletet kutikula. Navnet kommer av at de kun dekker (beskytter) bakvingene som ofte er funksjonsdyktige flygevinger. Hos biller kan dette være en nyttig funksjon, å beskytte flygevingene, ettersom de kryper rundt på mange ulike steder. Ulempen er at disse vingene ikke er brukbare til å fly med. Under flyging holdes disse dekkvingene skrått opp og ut fra kroppen. Vanligvis har mange biller forholdsvis store bakvinger som brettes sammen under dekkvingene i hvile. Gullbassene (Scarabidae) har små åpninger på siden av kroppen, i underkant av dekkvingene, slik at de kan fly med lukkede dekkvinger. Halvdekkvinger ("hemielytra") finner vi hos tegene. Disse er delvis tykke dekkvinger, men har en gjennomskinnelig membran lengst ut. Ribbenettet. En sjematisk tegnet vinge. De seks hovedårene, med forgreininger. Hver gren har en bokstavkode (R1 = radialårens første grein, den lengst fram på vingen.1bs = første basacelle 2bs = andre basalcelle1dc = første discal celle2dc = andre diskalcelleh = humeral tverribbenRS = er radialgreinens første forgreiningr = den første (lengst fram) tverribbe mellom to radialforgreininger (R1 og R2)s = den andre tverribbe mellom to radialforgreininger (R1-2 og R4-5)m = tverribbe mellom to medialforgreiningerm-cu = er tverribben mellom medialribben og cubitusribben Reduksjon av ribbenettet betyr at årer eller ribber er sammenvokst. Ribbenettet kan være redusert som hos gallveps, til bare noe få årer. Eller nesten overdådig som hos øyenstikkere eller nettvinger. Det nesten merkelige er at det er de primitive insektene som har det mest sinnrike ribbenettet, og de mer spesialiserte insektene har et redusert ribbenett. Det er seks viktige årer (hovedribber), som er utgangspunkt for alle insektvingers ribbenett. (Se figur) Men hver ribbe kan ha en eller flere forgreininger, slik at det kan være langt flere enn seks ribber som når helt ut til vingekanten. Costaribben ("costa"), ligger foran (i framkanten) av vingen og forkortes "C"., den har ingen greiner. Subcostaribben ("subcosta") ligger tett bak og forkortes "Sc"., kan ha 2 greiner. Radialribben ("radial"), forkortes "R"., kan ha opptil 6 greiner. Ligger like bak og har nesten alltid grener, slik at (f.eks) radialribben til sist kan ha fem årer som når vingekanten. Disse gis nummer og en bokstavkode, slik at radialgrenen lengst fram heter R1, og den bakerste, R5. Mediaribben ("media"), forkortes "M"., kan ha opptil 5 greiner. Cubitusribben ("cubitus"), forkortes "Cu"., kan ha 2 eller 3 greiner. Analribben ("analus") som er lengst bak og forkortes "A"., det kan være 2 eller 3 analribber. Mellom disse ribbene finnes det etter et mer eller mindre gitt mønster av tverribber, som danner lukkede celler. Vanligvis finnes det et par basalceller, en diskalcelle, en analcelle og så videre. Disse cellene har navn etter den ribbe de har i "forkanten" av seg. Vena spuria. Vena spuria, «den falske åren» som finnes i vingen hos alle blomsterfluer Vena spuria er en karakteristisk «falsk åre» i vingene hos familiegruppen blomsterfluer. Den «falske åren» finnes omtrent midt i vingen, denne åren henger ikke sammen med resten av vingeårenettet. Vingene hos blomsterfluer er som oftest glassklare, men kan ha noen eller flere mørke flekker. Folder og utvidelser. Noen har en eller flere små folder eller tungeformede utvidelser bak på bakvingen, nær kroppen. Høyere fluer har flere slike utvidelser, som kan være store og synlige. Enkelte har en liten fingerlignende fold bak på forvingen, nær kroppen. Slike folder hos flere, blant annet hos broddveps og noen sommerfugler. Denne kan være formet slik at den er med på å koble vingene sammen når de brukes til flygning. Sammenkobling. Flere insekter har sammenkoblinger mellom fram og bakvingen, et vingekoblingsapparat ("frenulum"). Det er små kroker, lengre børster eller hemper på på bakvingens "Costaribbe", og som fester seg i en lås ("retinaculum") på framvingen, når insektet flyr. Andre har utvekster eller slik vingefasong at fram og bakvingen hekter seg sammen. Grunnen er at vingene da blir som en stor vinge. Vingemerke. Vingemerke ("pterostigma") finnes hos noen arter på framvingen, i forkanten, og er en markert flekk, omtrent der subcostaribben forenes med costaribben. Merket eller flekken kan være en utvidelse av selve ribben eller en svakt eller tydelig og mørk farget flekk på selve vingemembranen. Ikke alle insekter har et vingemerke. "Nodus" finnes hos øyenstikkere og er en liten markert vingeåre i framkanten av vingen. Axillarpelott. Axillarpelott er en klubbeformet utvekst ved roten (basis) av bakvingen. Ofte er den behåret med korte bøyde hår. Axillarpelott finnes blant annet hos hannene av maurløvearten "Myrmeleon bore." Ikke alle har fire vinger. Noen insekter er vingeløse, har reduserte vinger eller har bare ett par flygedyktige vinger. Lus og Lopper mangler vinger selv om de hører til de vingede insektene, de er «sekundært vingeløse». Det fins også en del «primært vingeløse» insekter, urinsekter (Apterygota, som betyr «vingeløse»), det er Proturer, Spretthaler og Tohaler. Tovingene, har som navnet sier bare ett par vinger, eller to vinger, det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer ("haltere"). Hos Viftevingene er det omvendt, hannene har svingkøllene framme og flygevingene bakerst. Hunner hos viftevinger er vingeløse. Kjønnsdimorfisme innebærer at de to kjønnene har forskjellig vingeutvikiling, at hunner mangler vinger, mens hannene har vinger. Vingeslag. Målinger er gjort av vingslagene til insekter Ettersom insekter har ulike antall vingeslag i sekundet vil lyden også være ulik. En mygg vil ha en høy summing, bier og humler brummer mer, nattfly og biller enda noe lavere brumming. Dagsommerfugler er lydløse da de bare har omtrent ti vingslag i sekundet. Axel Heibergs land. Kart over Axel Heibergs land. Satellittbilde av Axel Heibergs land Axel Heibergs land (engelsk: Axel Heiberg Island) er en av Dronning Elizabeth-øyene i Nunavut-territoriet, Canada. Den ligger vest for Ellesmereøya på 80° N. De høyere partiene på øya er bredekt. Øya har et areal på 43 178 km² og er den syvende største øya i Canada. Det er ingen fastboende på øya, men en forskningsstasjon er tidvis bemannet. Øya er kjent for sine fossile skoger fra eocen-perioden. Den har tidligere vært bebodd av inuitter, men var ubebodd da Otto Sverdrup utforsket området omkring 1900 og oppkalte øya etter den norske bryggerieieren Axel Heiberg, som hadde støttet ekspedisjonen økonomisk. Norge forsøkte i 1930-åra å gjøre krav på øya. I 1960 opprettet forskere fra McGill-universitetet en forskningsstasjon innerst i Expedition Fiord (tidligere Sørfjorden). Stasjonen hadde på 1960-tallet en bemanning på 20, men brukes i dag bare for kortvarige feltarbeider. Devonøya. Devonøya (engelsk: Devon Island) er den nest største av Dronning Elizabeth-øyene i arktisk Canada, og er med sine 55 000 km² verdens største ubebodde øy. På grunn av sitt strenge arktiske klima har øya en svært artsfattig flora og fauna. Den har en liten stamme av moskusfe; ellers finnes noen få arter av mindre pattedyr og fugler. Sommertemperaturene overstiger sjelden 10°C, og vekstsesongens lengde er 40-55 dager. Om vinteren kan temperaturen gå ned til -50°C. Berggrunnen består av prekambriske gneiser og paleozoiske leirskifre. En interessant geologisk struktur er Haughton-krateret, som ble danna ved et meteorittnedslag for 23 millioner år siden. Meteoritten har hatt en anslått størrelse på 2 km i diameter, og krateret – som i dag er en innsjø – måler 20 km i diameter. Historie. Øya har i perioder vært bebodd av inuitter, men har siden 1936 ikke hatt fast bosetting. Kandiske myndigheter etablerte i 1924 Dundas Harbour (74°31'N 82°30'W) som en utpost for å kontrollere utenlandsk hvalfangst og annen aktivitet. I 1933 ble stasjonen utleid til Hudson's Bay Company. Den var periodevis bemanna til 1951. Siden 2004 har NASA gjort geologiske, hydrologiske, botaniske og mikrobiologiske studier på øya som et ledd i sin forskning på planeten Mars. Ellef Ringnes' øy. Ellef Ringnes' øy (engelsk: Ellef Ringnes Island) er en av Sverdrupøyene i arktisk Canada. Den har et flateinnhold på 11,295 km², og er en av verdens største ubebodde øyer. På vestkysten av øya ligger værstasjonen Isachsen. Den norske oppdageren Otto Sverdrup utforska øya omkring 1900 og ga den navn etter Ellef Ringnes, den ene av bryggerieierne som hadde støttet ekspedisjonen økonomisk. Naboøya ble oppkalt etter broren Amund Ringnes. Norge gjorde krav på øya fra 1902, men frafalt kravet i 1930. Ellef Ringnes' øy er det foreløpig siste landområdet som har hatt den magnetiske nordpol. I 1994 fastslo canadiske vitenskapsmenn at den magnetiske polen lå på øya. Den har siden flytta seg ut i Polhavet, og ligger i dag ca. 400 km nord-nordvest for øya. Sverdrupøyene. Sverdrupøyene er en gruppe øyer på innsiden av og en del av den canadiske øygruppen Dronning Elizabeth-øyene lengst nord i Canada. De største øyene er Axel Heibergs land, Ellef Ringnes' øy og Amund Ringnes' øy. Øyene er ubebodde, bortsett fra en værstasjon på Ellef Ringnes' øy. Administrativt hører øygruppa til Nunavut-territoriet. Øyene har fått navn etter den norske oppdageren Otto Sverdrup, som kartla området med polarskuta Fram mellom 1898 og 1902. Øyene var tidligere kjent og periodevis besøkt av inuitter. Norge gjorde offisielt krav på Sverdrupøyene i 1928, men 5. november 1930 anerkjente Norge Canadas rett til Sverdrupøyene. Bare 14 dager senere anerkjente Storbritannia Norges rett til Jan Mayen. Øyene ble oppdaget og kartlagt av Otto Sverdrup 1898 - 1902 på den andre store ekspedisjonen med polarskuta "Fram". På vegne av Norge gjorde Sverdrup krav på de tre øyene Ellef Ringnes' øy, Amund Ringnes' øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya. Norske myndigheter viste til å begynne med liten interesse for de tre ugjestmilde øyene og ville først og fremst bruke kravet som en brekkstang i forhandlingene om andre polarområder. At Norge ikke sto hardere på kravet skuffet Otto Sverdrup stort. I april 1929 ga norske myndigheter Sverdrup beskjed om at han kunne starte forhandlinger med Canada om en personlig kompensasjon for å frafalle kravet om øyene. 5. november 1930 anerkjente Norge Canadas rett til Sverdrupøyene. Bare 14 dager senere anerkjente Storbritannia Norges rett til Jan Mayen. - Dette var absolutt ikke tilfeldig, men integrert i den samme avtalen, sier Tobias Thorleifsson. Det canadiske parlamentet betalte til slutt 67.000 dollar for Sverdrups dagbøker og kart. Pengene var også betaling for arbeidet Sverdrup hadde utført i forbindelse med ekspedisjonen. Dagbøkene ble senrere tilbakeført til Sverdrups familie, men kartet er sporløst forsvunnet. Otto Stern. Otto Stern (født 17. februar 1888 i Sohrau, Kongeriket Preussen, død 17. august 1969 i Berkeley, California, USA) var en tysk fysiker og nobelprisvinner. Ti år etter at han flyktet fra hjemlandet til USA, ble han tildelt Nobelprisen i fysikk «for hans bidrag til utviklingen av den molekylære strålingsmetoden og hans oppdagelse av det magnetiske momentet til protonet» Stern fullførte sine studer ved Universitetet i Breslau i 1912 med en doktorgrad i fysikalsk kjemi. Han fulgte så Albert Einstein til Karlsuniversitetet i Praha og senere til ETH Zürich. Stern mottok sin habilitasjon ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt i 1915 og i 1921. Han ble senere professor ved Universitetet i Rostock, som han forlot i 1923 for å jobbe med det nylig grunnlagte "Institut für Physikalische Chemie" ved Universitetet i Hamburg. Etter at han gikk av fra stillingen ved Universitetet i Hamburg i 1933 på grunn av nazistenes maktovertakelse, ble han professor i fysikk ved Carnegie Institute of Technology, og senere professor emeritus ved University of California, Berkeley. Lagoa Santa (Minas Gerais). Lagoa Santa er en by og kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Byen ligger 37 km. fra delstatshovedstaden Belo Horizonte og har om lag 45 000 innbyggere (2004). Lagoa Santa ble grunnlagt i 1733. På midten av 1800-tallet hadde den danske naturforskeren og paleontologen Peter Wilhelm Lund og den norske tegneren og maleren Peter Andreas Brandt base i byen. Isidor Isaac Rabi. Isidor Isaac Rabi (født 29. juli 1898 i Rymanów, Galicia i Østerrike-Ungarn, nå Polen, død 11. januar 1988 i New York) var en amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1944 «for hans resonansmetode for å ta opp de magnetiske egenskapene til atomkjerner». Amund Ringnes' øy. Satellittbilde av Amund Ringnes' øy. Amund Ringnes' øy (engelsk: Amund Ringnes Island) er en av Sverdrupøyene i arktisk Canada. Øya har et flateinnhold på 5,255 km² og er ubebodd. Øya ble kartlagt under Otto Sverdrups Fram-ekspedisjon mellom 1898 og 1902, og fikk navn etter Amund Ringnes, den norske bryggerieieren som hadde støtta ekspedisjonen økonomisk. Naboøya Ellef Ringnes' øy fikk navn etter broren Ellef Ringnes. Norge gjorde krav på disse øyene fra 1902, men frafalt kravet i 1930. Right To Play. Right To Play er en utøverdrevet, internasjonal, humanitær organisasjon som bruker lek og idrett som en arena for utvikling av barn og unge i verdens mest vanskeligstilte områder. Organisasjonen ble etablert 29. november 2000 i forlengelsen av Olympic Aid og ledes internasjonalt den tidligere skøyteløperen, norske Johann Olav Koss. Right To Play har prosjekter i 22 land i Afrika, Asia og Midtøsten. Hovedkontoret ligger i Canada og nasjonskontor finnes i Norge, Sveits, Nederland, England, Italia, Canada og USA med totalt over 100 medarbeidere. I feltet arbeider over hundre prosjektmedarbeidere og flere tusen frivillige. Inntektsbringende arrangement. Gjerpens eliteserielag for damehåndball ble høsten 2005 utfordret av en del mannlige studenter i Bø til kamp til inntekt for Right To Play. Gjerpen tok som mål å vinne med 25 mål, og hvis de klarte det skulle studentene løpe gjennom Skien sentrum bare iført tanga. Gjerpen nådde målet sitt. Under Vinter-OL 2006 ga den amerikanske skøyteløperen Joey Cheek premiepengene til Right To Play. Til sammen ble dette USD 40 000, og han utfordret sine sponsorer til å sponse Right To Play, slik at til sammen har RTP fått ca USD 250 000$ (ca 1,6 millioner NOK) etter Cheek sin OL-innsats. Mange organisasjoner hjelper Right To Play med gaver og økonomisk støtte. Da Norges Håndballforbund valgte Umbro som ny utstyrsleverandør ble alt det gamle utstyret gitt bort til Right To Play. Wolfgang Pauli. Wolfgang Ernst Pauli (født 25. april 1900 i Wien, død 15. desember 1958 i Zürich) var en østerriksk fysiker berømt for sitt arbeid på teorien om spinn og spesielt oppdagelsen av eksklusjonsprinsippet som er fundamentet for all kjemi. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1945 «for oppdagelsen av eksklusjonsprinsippet, også kalt Paulis eksklusjonsprinsipp» Biografi. Pali ble født i Wien, og foreldrene het Wolfgang Joseph Pauli og Berta Camilla Schütz. Sitt mellomnavn fikk han av sin gudfar, fysikeren Ernst Mach. Pauli var elev ved Döblinger-Gymnasium i Wien og gikk ut derfra med beste skussmål i 1918. Bare to måneder etter uteksaminering publiserte han sitt første vitenskapelige arbeid, om Einsteins teori om generell relativitet. Han fulgte forelesninger ved Ludwig-Maximilians-Universität i München og arbeidet under Arnold Sommerfeld, og der mottok han sin doktorgrad i juli 1921 for en tese om ionisert molekylært hydrogens kvanteteori. Sommerfeld ba Pauli gjøre en drøfting av relativitet for "Encyklopaedie der mathematischen Wissenschaften", et tysk leksikon. To måneder etter at han mottok sin doktorgrad fullførte Pauli artikkelen, som ble på 237 sider. Den ble lovprist av Einstein; utformet som en monograf er den den dag i dag en standardreferanse om emnet. Han tilbrakte et år ved Georg-August-Universität i Göttingen som Max Borns assistent, og det påfølgende år ved det som skulle bli Niels Bohr Institutet for teoretisk fysikk ved Københavns Universitet. Deretter var han fra 1923 til 1928 foreleser ved Universität Hamburg. I denne perioden var Pauli det i sentrum for utviklingen av den moderne kvantemekaniske teori. Han formulerte konkret utelukkelsesprinsippet og teorien om nonrelativistisk spinn. (Se under for en liste over hans vitenskapelige bidrag.) I mai 1929 forlot Pauli den katolske kirke, og i desember giftet han seg med Käthe Margarethe Deppner. Det var et ulykkelig ekteskap som endte med skilsmisse i 1930 etter mindre enn et år. I begynnelsen av året 1931, kort tid etter skilsmissen og hans umiddelbart påfølgende postulering av nøytrinoet, hadde Pauli et nervøst sammenbrudd. Han oppsøkte psykiateren og psykoterapeuten Carl Jung som i likhet med Pauli bodde nær Zürich. Jung begynte umiddelbart å fortolke hans dypt arketypiske drømmer, og Pauli ble en av dybdepsykologens beste studenter. Snart begynte han å komme med vitenskapelig kritikk av de erkjennelsesteoretiske aspektene ved Jungs teori og bidro på denne måten til en viss oppklaring av sistnevntes tanker, særlig omkring konseptet synkronisitet. En betydelig del av disse diskusjonene er dokumentert i Pauli/Jung-brevene, nå utgitt som «Atom and Archetype» (se under). Jungs analyse av over 400 av Paulis drømmer er beskrevet utførlig i boka «Psykologi og alkymi». I 1928 ble han tilsatt som professor i teoretisk fysikk ved Eidgenössische Technische Hochschule i Zürich. Han hadde gjesteprofessorat ved University of Michigan i 1931 og ved Institute for Advanced Study i Princeton i 1935. Han mottok den nederlandske Lorentzmedaljen i 1931. I 1934 giftet han seg med Franca Bertram. Dette ekteskapet skulle vare resten av livet. De to fikk ingen barn sammen. Den tyske annekteringen av Østerrike i 1938 gjorde ham til tysk statsborger, noe som ble et problem ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Pauli flyttet til USA i 1940 der han var professor i teoretisk fysikk ved Princeton. Etter avslutningen av krigen ble han i 1946 en naturalisert statsborger av de Forente Stater før han returnerte til Zürich der han stort sett forble resten av livet. I 1945 mottok han også Nobelprisen i fysikk for sitt «konsise bidrag gjennom sin oppdagelse av en ny naturlov i 1925, eksklusjonsprinsippet eller Pauliprinsippet.» Han hadde blitt nominert til prisen av Einstein. I 1958 ble Pauli tildelt Max Planck-medaljen. Samme år fikk han kreft i bukspyttkjertelen. Da hans siste assistent, Charles Enz, besøkte ham på Rotkreuz hospital i Zürich, spurte Pauli ham: «Kan du ser romnummeret?» Det var rom nummer 137. Gjennom hele sitt liv hadde Pauli vært fascinert av spørsmålet om hvorfor finstrukturkonstanten, en dimensjonsløs grunnleggende konstant, har en verdi som er tilnærmet lik 1/137. Pauli døde i det rommet den 15. desember 1958. Vitenskapelig karriere. I 1924 foreslo Pauli en ny frihetsgrad for kvanter for å løse selvmotsigelser mellom observerte molekylære spektra og teorien om kvantemekanikk som var under utvikling. Han formulerte Paulis utelukkelsesprinsipp, hans kanskje viktigste arbeid, som fastslo at to elektroner ikke kan eksistere i den samme kvantetilstand. Forestillingen om spinn hadde sitt opphav hos Ralph Kronig. Uhlenbeck og Goudsmit identifiserte ett år senere denne frihetsgraden som elektron-spinn. I 1926, kort etter at Heisenberg publiserte matriseteorien for moderne kvantemekanikk, brukte Pauli den til å avlede det observerte spektrum for hydrogenatomet. Dette resultatet var viktig for å underbygge troverdigheten til Heisenbergs teori. I 1927 introduserte han Paulimatriser som et fundament for spinnoperatører, og løste på det viset den ikkerelativistiske teorien for spinn. Dette arbeidet påvirket Dirac i hans oppdagelse av Diracligningen for det relativistiske elektronet. I 1930 observerte Pauli en desintegrerende radioaktiv atomkjerne. I et brev datert 4. desember adressert til «kjære radioaktive damer og herrer» (Lise Meitner og andre) foreslo han eksistensen til en hittil uobservert nøytral partikkel med en liten masse (ikke større enn 1 % av massen til et proton) for å kunne forklare det kontinuerlige spektret til betadesintegrering. I 1934 innlemmet Fermi partikkelen, som han kalte nøytrino, i sin teori om radioaktiv desintegrering. Nøytrinoet ble først observert eksperimentelt i 1959. I 1940 beviste han spinn-statistikk-teoremet, et avgjørende resultat av kvantefeltteori som fastslår at partikler med halvtallsspinn er fermioner mens partikler med heltallsspinn er bosoner. Personlighet og omdømme. Paulieffekten har navnet sitt fra en bisarr evne til å ødelegge eksperimentelt utstyr utelukkende ved å være i nærheten. Pauli selv var klar over sitt rykte og frydet seg hver gang Paulieffekten manifesterte seg. I forhold til fysikk var Pauli berømt for å være en perfeksjonist. Dette strakte seg ikke bare til hans egne arbeider, men også til hans kollegers, Som en følge av det ble han i fysikkretser kjent som «fysikkens samvittighet», kritikeren som hans kolleger var nødt til å stå til ansvar overfor. Han kunne være bitende i sin avvisning av en hvilken som helst teori han ikke fant komplett, og ga den gjerne betegnelsen "ganz falsch", helt uriktig. Han er berømt for en gang å ha uttalt om et slikt arbeid: «Det er ikke en gang feil.» Moderne populærkultur. I en episode av den animerte fjernsynsserien Futurama var det en henvisning til Pauli i en framvisning av ulike øltyper fra det 30. århundre, inkludert «St. Pauli eksklusjonsprinsippøl» (en referanse til ølmerket «St. Pauli Girl Beer». Flypostavisen Nytt fra Norge. Flypostavisen Nytt fra Norge var en ukeavis beregnet på nordmenn i utlandet. Siden den ikke kom ut like hyppig som andre aviser, gav den et resymé av siste hendelser. Utgiver var et selskap der blant annet Utenriksdepartementet var aksjonær. Avisen kom ut med et prøvenummer i juni 1954. Første ordinære utgave kom 12. januar 1955 med Odd Hjorth-Sørensen som første redaktør, en stilling han hadde frem til 1958. Avisen ble nedlagt i 1995. Fra 1996 til 2000 hadde den en elektronisk utgave. Siste redaktør var Helge Loland. I 2011 tok en kanadisk nettside navnet "Nytt Fra Norge" og bruker den til å viderebringe nyheter fra mange norske aviser. Steinar Imsen. Steinar Imsen (født 3. april 1944) er en norsk historiker, og professor ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. Hans arbeidsfelt er senmiddelalderen og tidlig moderne tid (1536- ca. 1800). Han er spesialist på norske dronningers historie, Nidaros erkebispedømmes historie og politisk utvikling i senmiddelalderen. Han ble utdannet cand. philol. med historie hovedfag fra Universitetet i Oslo i 1970 og ble dr. philos. ved Universitetet i Trondheim i 1981. Han ble ansatt som universitetslektor i 1974, førsteamanuensis i 1976 og har vært professor der siden 1992. Imsen var før det ansatt ved Norsk lokalhistorisk institutt fra 1970 til 1974. Imsen har også vært redaktør for Norsk historisk leksikon. Han har skrevet den mest brukte innføringsboken i europeisk middelalderhistorie ved norske universitet. Historiesyn. Steinar Imsen har framhevet norske bønder, under dansketiden, sin evne til å organisere seg og hvordan det kom til uttrykk i offentlige lokalstyret. I følge Imsen var det et samband mellom det lederskapet de der utøvde og de politiske aksjonene overfor myndighetene. I 1991 ga han ut boken om norske dronninger "Fra Ragnhild Eriksdatter til Sonja". Her tematiserte Imsen hvordan dronningene kunne spille en politisk rolle ettersom det ikke var noe klart skille mellom det offentlige og det private. Boka har også ført til at Imsen ofte brukes som kilde i pressen i forbindelse med artikler om kongelige. Imsen var fra 2000 til 2003 redaktør for det store verket om Nidaros Erkebispedømmes historie, "Ecclesia Nidrosiensis", skrevet sammen med 18 andre forfattere. I dette verket påpeker Imsen at kirken var veletablert før kongedømmet ble konsolidert, og kirkens organisasjon i Norge varte også lenger enn det norske såkalt nasjonale kongedømmet i middelalderen. Bokas hovedtema er den sentrumsrolle som Nidaros erkebispesete hadde politisk, kulturelt og økonomisk. I følge Imsen hadde norsk middelalderforskning hatt «nasjonalstatens» vekst og fall i sentrum for interessen, noe som har ført til at kirkehistorien kun har vært interessant for historikerne i den utstrekning den har kunnet kaste lys over konge og stat. «Vi ser også tydelig at kirken mot slutten av middelalderen overtar for kongedømmet som bærer av ideen om Norge som «nasjonalstat». Olav Engelbrektsson var den siste erkebiskopen, men som formann i riksrådet var han også den siste samlende figuren for Norge som selvstendig rike. Derfor måtte han flykte fra landet i 1537». Referanser. Imsen, Steinar Imsen, Steinar Imsen Imsen Imsen, Steinar Annus horribilis. Annus horribilis er en latinsk uttrykk som betyr «et fryktelig år». Det er et ordspill av "annus mirabilis", som betyr «et vidunderlig år». Kofi Annan. FNs generalsekretær Kofi Annan brukte uttrykket i en tale 21. desember 2004 og sa: "«There's no doubt that this has been a particularly difficult year, and I am relieved that this "annus horribilis" is coming to an end.»" Kommentatorer mente at han tenkte på problemene med korrupsjon i Irak i programmet Olje for mat. At året skulle bli ytterligere forverret ved tsunamien i Asia, kunne han ikke vite da han sa det. Utenlandssendingen. Utenlandssendingen var det populære navnet på NRKs radioprogram beregnet på sjøfolk og nordmenn i utlandet. Programmet startet i 1948 med sendinger over Fredrikstad kringkaster, senere Kvitsøy kringkaster. Leder fra starten og gjennom mange år var Gunnar Nygård. Senior ved avdelingen da den ble nedlagt 31. desember 2002 var Einar Lie. Percy Williams Bridgman. Percy Williams Bridgman (født 21. april 1882, død 20. august 1961) var en amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1946 «for oppfinnelsen av et apparat for å produsere ekstremt høyt trykk, og for de funn han gjorde innen høytrykkfysikk ved hjelp av dette». Edward Victor Appleton. Sir Edward Victor Appleton (født 6. september 1892 i West Yorkshire, England, død 21. april 1965 i Edinburgh, Skottland) var en engelsk fysiker og Nobelprisvinner. 12. mai 1927 ble han innvalgt som medlem av Royal Society. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1947 for sitt arbeid innen ionosfærisk fysikk. Fra 1949 til sin død i 1965 var han rektor og visekansler ved University of Edinburgh. I 1947 ble Appleton tildelt Haakon VIIs Frihetskors «for fremragende fortjenester av Norges sak under krigen». I 1974 ble "Radio and Space Research Station" omdøpt til "The Appleton Laboratory" til ære for mannen som hadde gjort så mye for å etablere Storbritannia som en ledende kraft innen ionosfæriske forskning. Han hadde også vært involvert ved stasjonen, først som forsker og deretter som sekretær for Instituttet for industriell og teknisk forskning. Patrick Maynard Stuart Blackett. Patrick Maynard Stuart Blackett, Baron Blackett (født 18. november 1897, død 13. juli 1974) var en britisk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1948 «for hans utvikling av Wilsonkammermetoden, og hans etterfølgende oppdagelser innen kjernefysisk og kosmisk stråling». __NOTOC__ Tyskebukta. Tyskebukta (tysk: "Deutsche Bucht", nederlandsk: "Duitse Bocht", frisisk: "Dútske Bocht", dansk: "Tyske Bugt") er havbukta mellom Danmark, Tyskland og Nederland som utgjør den sørøstre delen av Nordsjøen. Doggerbank regnes som den nordlige avgrensninga av Tyskebukta. Bukta er grunn, med svakt skrånende bunn nordover. Største dyp er 56 m, sørvest av Helgoland. En rekke store elver munner ut i Tyskebukta; fra nord mot sør: Eider, Elben, Weser og Ems. En av verdens mest trafikkerte seilingsleder går gjennom den sørlige delen av Tyskebukta. Samtidig er mye av kysten og de kystnære områdene gitt beskyttelse gjennom ulike vernetiltak, for eksempel fuglefredningsområdet Östliche Deutsche Bucht og Vadehavet, som for en stor del er nasjonalpark. Hideki Yukawa. Hideki Yukawa (湯川 秀樹) (født 23. januar 1907, død 8. september 1981) var en japansk fysiker. I 1949 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk «for hans spådom om eksistensen av mesoner på grunnlag av teoretisk arbeid med kjernefysiske krefter», og ble med det den første japaner med en nobelpris. Yukawa ble i 1967 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Cecil Powell. Cecil Frank Powell (født 5. desember 1903 i Tonbridge, Kent, død 9. august 1969 i Valsassina, Italia) var en britisk fysiker og Nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1950 «for hans utvikling av den fotografiske metoden for å studere kjernefysiske prosesser og hans oppdagelser av mesoner ved bruk av denne metoden». Denne metoden ledet til at han var med på å oppdage pionet i 1947 NBA Most Valuable Player. NBA Most Valuable Player (forkortet MVP) er en utmerkelse til sesongens beste spiller i National Basketball Association, og er den mest prestisjetunge prisen for en enkeltspiller i NBA. Den ble innført i sesongen 1955-56 og ble oppkalt etter Maurice Podoloff, ligaens første president. Helt fram til 1980 var det spillerne selv som avgjorde hvem som skulle få trofeet; året etter gikk man over til å foreta avstemningen blant et bredt panel av rundt 120 sportsjournalister. Avstemningen foregår hvert år april mellom grunnspillet og sluttspillet. Flest MVP-utmerkelser har Kareem Abdul-Jabbar med seks og Bill Russell og Michael Jordan med fem hver. Danmarks historie. Danmarks historie er fortellingen om en rekke begivenheter som fører fram til dagens Danmark. Emnet er uuttømmelig ved at det stadig oppdages nye kilder i form av monumenter, arkeologiske utgravninger og funn, skrevne kilder og annet, foruten at man også ser nye fortolkningsmuligheter i allerede kjente kilder. Historien må stadig gjenoppdages. På denne bakgrunn er det avgjørende å skjelne mellom det vesentlige og det uvesentlige. Landets historie begynte i slutten av siste istid og i de siste år har det området man i dag kjenner som Danmark, vært bebodd av mennesker. Først fra rundt 500 e.Kr. opptrådte folket danerne i skriftlige kilder (Jordanes og Procopius). Fra tiden rundt kristningen av danene ca. år 960 eksisterte det en kongemakt i Skandinavia, som nærmest behersket det nåværende danske området. Danmarks historie har vært påvirket av landets geografiske plassering ved sjøveien mellom Nordsjøen og Østersjøen: Danmark lå mellom Sverige og Tyskland og kjempet med dem om overherredømmet i Østersjøen. Med Sverige kjempet Danmark lenge om herredømmet over Skåne og Norge, med Hansaforbundet, tyske fyrster og hertuger i lang tid om hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk len). Danmark har i de siste tusen år ofte vært i konflikt med Sverige og de tyske og gottorpske fyrstene rundt deres landområder. Disse konfliktene endte med avståelsen av Skåne og Norge til Sverige og med avståelsen av Slesvig og Holsten til tyske stater. Ved avståelsen av Norge i 1814 beholdt Danmark de norske provinsene Færøyene, Grønland og Island. Nordslesvig kom tilbake etter en folkeavstemming ved gjenforeningen i 1920, mens Island erklærte seg fri fra personalunionen med Danmark i 1944. Forhistorie. Danmark er i utgangspunktet gammel kalkhavbunn som ble dekket av morenemasser i flere kilometers tykkelse fra skandinaviske fjell etter siste istid. Landet har hevet seg kraftig etter det. Kalkfjellet stikker opp noen steder, og bidrar ellers til at dansk grunnvann er hardt. Over dette har det dannet seg jord etter kompostering av planterester fra de siste ca 12 000 årene. Vinderosjon og jordbruk har forflyttet matjorden slik at det er tynne jordlag i hedeområdene og tykkere i forsenkninger i terrenget. Samlet sett er jordlaget tynt, og betingelsene for jordbruk har alltid vært på kanten av det marginale i større områder. Mot Nordsjøen har landet vært preget av at hav og vind dels har bygd opp og dels revet ned terrenget. Flygesand med lav næringsverdi har lagt seg innover i landet, mens det lille som ble dannet av matjord fra planterester og annet føk ennå lengre avgårde. Etterhvert ble skog mere utbredt og jord og sand ble holdt på plass. Jordsmonnet forble tynt, og lyngheilandskap (hede) finnes fortsatt på utsatte steder. Østover i landet var det lunere og jordbruket kunne blomstre. Danmarks historie begynner da de første jegere og samlere kom til Danmark i eldre steinalder. Blant historikere er det mest vanlig å la historien starte på det tidspunkt hvor der finnes skrevne kilder. Det lange tidrommet forut for de skrevne vitnesbyrd kalles "forhistorien". Steinalder. Allerede for mer enn 100 000 år siden levde det mennesker i det nåværende Danmark, men de ble fortrengt under påfølgende istider. Først da isen trakk seg tilbake for rundt 12 800 år siden ble det livsgrunnlag for en permanent befolkning i landet. Disse menneskene levde som jegere, fiskere og samlere. Tilsynelatende har mulighetene for å skaffe seg føde gjort det vanlig å veksle mellom sommerboplasser inne i landet og vinterkolonier ute ved kysten. Egentlig landbruk kjennes først fra rundt 3000 f.Kr., da befolkningen levde av svijordbruk (svedjebruk) ved små rydninger i skogen inntil jorda ble utarmet. Ettersom befolkningen ikke var særlig tallrik, kunne man bare forlate et område og flytte til en ny rydning i påvente av at jorden sin fruktbarhet opprettet på det gamle stedet. Det betydde at naturlig skog fikk tid til å bli gjenetablert ved naturlig spredning. Belastningen på naturressursene ble derfor ganske ubetydelig. Maglemosekulturen, som det er funnet spor av i arkeologiske utgravinger, er fra denne perioden. Bronsealderen. a>, ca. 1400 f.Kr. Solvognen ble funnet på Nordsjælland i 1902.Fra bronsealderen kjennes de første tegn på en sosial lagdeling av samfunnet samtidig som innførelsen av bronse. Bronsealderen kjenner vi som en kultur som er preget av rike gravgaver i tallrike gravhauger. Det er tydelig at det var de rikeste i samfunnet som ble begravd i kunstige gravhauger på de mest synlige steder i landskapet. Den større befolkningstettheten medførte et økt press på naturressursene. Det milde klimaet og de store arealer med ryddet skog betydde likevel at man kunne brødfø alle. Blant bronsealderfunn er det kunstferdige gjenstander med religiøse motiver, eksempelvis Solvognen, og musikkinstrumenter som lurer. Tilsynelatende ble noen mennesker drept og nedsenket i innlandsvann eller myrer som straff for noe, eller ved religiøs ofring. De velbevarte lik som kalles for moselik (på dansk også «mosefund») er i dag verdifulle kilder til kunnskap om dagliglivet i bronsealderens Danmark. Bronse var et kostbart metall, men rundt 500 f. Kr. ble samfunnet endret da folk lærte å utvinde og anvende jern. Keltisk jernalder. I løpet av de såkalte «keltiske» og «førromerske» jernalderperiodene ble klimaet betydelig mer kjølig og fuktig. Det ble da vanskeligere å brødfø den samme beflkningen med de daværende landbruksmetoder. Utarmingen av de lette jordområder i Vest-Danmark forvandlet åkerlandet til heder. Det førte til oppbrudd og folkevandringer, noe som igjen medførte kulturutvekslinger. Jordbruket endret seg ved at man benyttet den moldrike jorda til dyrking og de mer sandholdige områdene til husdyrhold, noe som ga bedre utbytte. Det førte til "overdrev" (spesifikk dansk biotop, tilsvarende norsk utmarksbeite) til gressing og "løvenger" (med vintergrønne vekster) til vinterfôr. Dermed gjenoppsto de vedvarende lysåpne naturtyper for første gang siden istiden. Perioden kalles «keltisk» fordi gravgaver og andre etterlatenskaper er tydelig påvirket av de store keltiske kulturer i Mellom-Europa (Hallstatt-kulturen og La Tène-kulturen). Det ses blant annet på de mange spiralornamenter og de stilisert, slyngete figurer på redskaper og våpen. Romersk jernalder. Selv om de romerske provinsene lå langt mot sør, eksisterte det handelsveger som førte varer til Danmark, og de rikeste i landet kunne bruke kostbare, romerske produkter som servise, gryter, lamper og våpen. Fra nedgravde skatter vet man at romerske mynter var høyt verdsatt, stundom brukt som smykker, og senere etterlignet man pregede mynter selv. Rav var et av de produktene som landet selv eksporterte. Det skjer en massiv endring i midten av perioden, rundt 200 e. Kr., omtrent samtidig med at de eldste runeinnskrifter blir hogd i stein. Veveteknikken blir mindre utbredt, og leirtøy skifter fra å være rilt utsmykket og brent i ovn til å bli grovt hjemmelagd og brent på bål. Samtidig blir nye dyr introdusert i husholdningen; blant annet huskatter og høns. Man tar i bruk dreiekvernen, og byggeskikkene endres slik at de takbærende veggstolpene ble plassert i selve veggen og ikke som tidligere utenfor. Endringene skjer sannsynligvis på grunn av kulturpåvirkning fra sør. Man antar at også daner har tjenestgjort som soldater i den romerske hær sammen med andre germanere. Den dyrkbare jorda ble fortsatt utpint, og det skapte igjen et befolkningsoverskudd som utløste nye folkevandringer. Sammen med andre germanske stammer søkte også danske grupper sørover mot rikdommene i de romerske provinsene i Gallia. Germansk jernalder og danene. I tiden før år 400 oppsto de eldste landsbynavnene i Danmark, de som ender på –ing(e), –um, –lev og –løse, og fra da av må jorda ha vært dyrket i "tovangsbruk" eller "trevangsbruk", det vil på norsk si vekselbruk, som innebærer en hvileperiode for jorden mellom dyrkning av nyttevekster. Landskapet endret seg igjen slik at utnyttelsen av naturen skapte nye, åpne naturtyper: åkerland og enger. Et aggressivt press østfra av hunerne utløste nye flytninger av mennesker. Hele folkegrupper dro på vandring, ofte med Romerriket som mål, både for å søke den antatte tryggheten innenfor og for Romerrikets rikdommer. Også i de germanske kjerneområdene i det sørlige Norden (Danmark og Sør-Sverige) og Nord-Tyskland skjedde det befolkningsforskyvninger. Det er flere bevis på at folk i nord fra Norge og nordøst fra Sverige dro på plyndringstokter eller erobringstokter mot danske områder, se Illerupfunnet. Fra skriftlige kilder fra noe senere kan man få inntrykk av at danene (latin: "dani"; gresk: "danoi") opprinnelig bodde i et område i Sør-Sverige, antagelig i Skåne og omliggende områder, og derfra kom inn i Sjælland og muligens videre til det sørlige Jylland. Danmark fikk sitt navn av germanske folkeslag som kalte landet for "Dane-mark" (= «Danenes grensemark»). Landet har neppe vært samlet i lengre tid av gangen, og man regner med at det var minst to kongedømmer: danenes rike med kongssete i Lejre, og jydenes rike med kongssete i Jelling. Vikingtiden. I perioden mellom 793 og 1047 ble også folk fra Danmark kjent som vikinger, som ofte oppfattes som en fellesbetegnelse for folk fra hele Norden. Begrepet var opprinnelig belastende og betydde folk på herjingstokt. Flertallet av dansker deltok ikke på vikingtokt, men ble hjemme og arbeidet som bønder, fiskere, håndverkere og handelsfolk. Gevinsten ved de nye dyrkingsmetoder som var blitt utviklet i keltisk jernalder hadde skapt grunnlaget for et befolkningsoverskudd. Samtidig hadde nordboerne utviklet lange skip med kjøl og seil til fullkommenhet. De raske og sjødyktige langskipene var en teknologisk nyvinning som ga mulighet til ekspansjon over Nordsjøen, først til herjing og plyndring, og deretter også til bosetning. Mens svensker dro i østerled (over Østersjøen og opp elvene i Russland), nordmennene i vesterled til Skottland, Irland og videre vestover mot Island og Grønland, dro danskene især over til Nord-England, Frisland og Normandie. Med tiden kom danskene til å erobre hele England og danne et felles rike som varte i en menneskealder. Helt syd i Danmark lå kaupangen Hedeby som knutepunktet for handelen mellom nord og sør, mellom Norden og det øvrige Europa. Hedeby var muligens den største byen i Norden i vikingtiden og blir ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene tilbake til midten av 700-tallet, hvilket stemmer med at stedet er nevnt i krøniker fra 803. Dannelsen av Danmark. Gorms Jellingstein, forsiden.I årene 704-710 ble Ribe grunnlagt. Anleggsarbeidet var så stort lagt opp at man antar at en konge må ha stått bak. Senere ble også Kannehave kanal på Samsø anlagt i 728. Dette anlegget kan ikke sees å være utført av hensyn til beboerne på Samsø, så det må ha vært anlagt av en konge over både Jylland, Sjælland og Fyn ut fra dennes spesielle behov. Den norrøne litteraturen, spesielt fornaldersagaene, nevner flere legendariske konger ved navn som Harald Hildetann, Sigurd Ring og Harald Klakk, og disse blir tillagt et stort rike som omfattet Danmark, Norge, Sverige og stundom også England. Dette blir i dag betraktet som litterære konstruksjoner og overdrivelser. Danmark alene ble samlet til ett rike på midten av 900-tallet av Gorm den gamle, som det finnes solide vitnesbyrd etter fra hans sønn Harald Blåtann i form av Runesteinene på Jelling, hvor Harald også skrøt av å ha "gjort danerne kristne" ca. 960. Omtrent samtidig ble høvdingedømmene i Norge samlet til ett rike under Harald Hårfagre, og det samme skjedde også i Sverige. Kristendommen. Omkring 965 skapte Gorm den gamles sønn Harald Blåtann den første varige samling av kongedømmet Danmark. På denne tid ble han oppsøkt av den tyske misjonæren Poppo, som bar jernbyrd for å vise kraften i den kristne troen. I følge legenden overbeviste dette kong Harald om at han måtte omvende seg. Mer sannsynlig er det at kongen innså at et hedensk Danmark kunne utløse korstog mot landet fra den tyske keiser Otto II. Det enkleste var å konvertere. Samtidig var der praktiske fordeler ved at prestene kunne bidra til å skape grunnlaget for en sentraladministrasjon som forente kongedømmet. Det kan også ha vært at kongen ønsket å se på seg selv som en hersker av europisk type. Danskenes press mot de angelsaksiske kongedømmer i England ble etter hvert så massivt at angelsakserne til slutt valgte dansken Knut den mektige som konge av England, og han styrte i en knapp menneskealder. Hans sønn Hardeknut oppnådde også å bli Englands konge, men etter hans tidlige død ble England og Danmark delt for alltid. Etter Knut den mektiges død i 1035 oppsto det også strid om den danske tronen. Norge, som en tid hadde vært underlagt Danmark, ristet seg løs, og norske styrker herjet danske områder. Mynt preget av Svein Estridsson.I det tomrommet som oppsto etter Hardeknuts død, klarte den norske kongen Magnus den gode (1042–1047) å bli danskenes konge. Kong Magnus og hans hær vant en avgjørende seier i slaget ved Lyrskov Hede i Jylland mot vendere som i en årrekke hadde truet Danmark fra sør. Da Magnus døde, ble hans onkel Harald Hardråde enekonge i Norge og krevde Danmark som arv etter nevøen. Kravet ble imøtegått av dansken Svein Estridsson. Denne var ikke direkte av kongsætt siden han bare var en nevø av Knut den mektige på morssiden, hvilket noe uvanlig førte til at han navngis som sønn av sin mor Estrid. Harald vant alle slagene mot den opprørske Svein, men ble aldri kvitt ham, og i frustrasjon ødela han Hedeby. Til slutt ga Harald opp Danmark til fordel for å invadere det langt rikere England, men Slaget ved Stamford Bridge i 1066 kom overraskende på ham, og han døde i kampen. Noen dager senere ble den angelsaksiske kongen Harald Godwinson drept i slaget ved Hastings, og England ble erobret av normanneren Vilhelm Bastarden. Bortsett fra noen feilslåtte forsøk ga Svein Estridsson opp å hevde danske krav mot England og satset på indre fred i Danmark. Vikingtiden var således over i Danmark. Fra borgerkrig til vekst. Danmark i middelalderen.I 1103 opprettet Romerkirken et erkebispesete for hele Skandinavia i Lund i Skåne. Kort tid etter løsrev kirkene i Norge og Sverige seg fra den danske kirke og opprettet egne erkebispedømmer i 1152 og 1163. Men erkebiskopen i Lund ble tilkjent overhøyhet over sin svenske kollega i Uppsala. Årene fra midten av 1100-tallet var harde for Danmark. Etter en 30 år lang fredsperiode under Kong Niels (1104-1134) kom det som følge av drapet på Erik Ejegods sønn, Knud Lavard en 25 års borgerkrigslignende tilstand forårsaket av stridigheter mellom stridende slekter, som alle strevet etter kongemakten. Disse tilstandene ble først avslutett med Valdemar den stores tronbestigelse i 1157, da han maktet å bringe ro og skape en ny ordning i statsadministrasjonen. Begge deler skjedde i samarbeid med den mektige biskop Absalon. I den tidlige middelalder var Danmarks hovedstad ikke plassert på noe bestemt sted. Hovedstaden var på det sted hvor danehoffet ble holdt, og i lang tid var det i Nyborg. I løpet av Valdemars regjeringstid førte Skånes økonomiske betydning og behovet for kontroll med sjøvegen gjennom Øresund til at Absalon lot oppføre en borg ved strandstedet Hafn i årene 1167–1171. Det skulle vise seg å bli kjernen i byen København, som etterhvert ble landets hovedstad. I en tid da Norge fortsatt var herjet av ødeleggende borgerkriger, bygde Valdemar og Absalon opp Danmark til en stormakt i området rundt Østersjøen. Det førte til konflikt med de tyske byene under ledelse av den mektige byen Lübeck. Grevene av Holstein og den tyske ordens riddere var også bekymret over denne utviklingen, hvor Danmark satte sitt preg på handelen og landområdene langs Østersjøen. I henhold til myten skal det ha vært under et korstog i Estland at Danmark fikk sitt flagg. «Dannebrog» skal ha dalt ned fra himmelen under et slag ved Lyndanisse den 15. juni 1219. Miraklet med Dannebrog fant egentlig sted i 1208, og det skal være skjedd ved den estiske byen Tallinn, den gang Lyndanisse. På denne tiden var det et godt samarbeid mellom konge og kirke. Det ble bygget tusener av landsbykirker i første halvdel av 1100-tallet. Framgangen i rikets økonomi kom av økte inntekter fra bøter, toll for sjøtrafikken gjennom Øresund, og avgifter fra sildemarkedet, eksempelvis Skanørmarkedet, men også på grunn av en omlegging av jordbruket. Landsbyene dannet dyrkningsfellesskaper slik av man kunne utnytte fordelene ved vekselbruk, den nye hjulplogen og de lange, høyryggede åkrene. Totalt sett skapte det et overskudd, som bare delvis kom bøndene til gode. Det meste gikk videre til adel, kirke og konge. Takket være den stigende velstanden kunne kirken manifestere sin makt langt tydeligere ved hjelp av de opp imot 2000 stenkirkene som avløste trekirkene i løpet av det 12. århundre. I 1103 lyktes det for Erik Ejegod å få pavens tillatelse til å opprette et erkebispesete i Lund, og dermed ble den danske kirken frigjort av erkebispesetet i Hamburg. Valgkongetiden. Kart over Svartedauens spredning ved det første utbrudd i Europa.Det gikk igjen dårlig med Danmark på 1200-tallet da kongemakten brøt sammen. De danske kongene fikk etter hvert problemer med å hevde sin myndighet overfor adel og kirke. Det skjedde etter en lang periode med et anspent forhold mellom kongemakten og pavemakten i Roma, noe som også var tilfellet i Norge under kong Sverre Sigurdsson. I takt med kongemaktens svekkelse ble også sølvinnholdet i de danske myntene mindre – i perioden 1241–1375 kalles de for borgerkrigsmynter. På slutten av 1200-tallet var kongemakten så svekket at adelen i 1282 kunne presse kong Erik Klipping til å underskrive en erklæring som kan betraktes som Danmarks første grunnlov. Den bestemte at kongen regelmessig skulle rådføre seg med stormennene og at bøndenes rett skulle sikres. Et svekket Danmark var til Hansaforbundets fordel. Kongen ble nødt til sette skatteoppkrevingen i store deler av landet i pant til grevene i Holstein, og i praksis fikk disse makten over hele Danmark på 1320-tallet. Kongeriket Danmark var i ferd med å gå i oppløsning. Skåne ble underlagt den svenske og norske kongen. Vendepunktet kom da Valdemar Atterdag i 1340 arvet den formelle rett til riket. Med Niels Ebbesens attentat mot grev Gerhard III av Holstein det samme året ble forutsetningene endret. Valdemar var en dyktig politiker og lyktes i å fri landet gjennom giftemål, snedighet og krig. Svartedauden, som danske kaller for «Den sorte død», rammet Danmark hardt i årene 1349–1350. Selv om pesten rammet Danmark like hardt som Norge, ble ikke konsekvensene like store som i Norge, selv om det førte til store lidelser og tilbakegang for det danske folket. For Valdemar var det en situasjon som han visste å utnytte. Under forsøkene på å gjenskape Østersjøimperiet kom Valdemar i åpen konflikt med Hansaforbundet. Hans hær invaderte og erobret Gotland, hvor den viktige handelsbyen Visby var medlem av forbundet. En allianse mellom Hansaen, Sverige og opprørske adelige i Jylland tvang Valdemar i eksil på 1370-tallet. Hansaen overtok deretter kontrollen over festningsverkene langs kysten av Øresund og trengte ikke lenger å betale toll. Valdemar Atterdag døde i 1375. Han hadde seks barn, men kun et av dem overlevde ham, datteren Margrete. Margrete og Kalmarunionen. Margrete I.Valdemar Atterdags datter Margrete I ble gift med den norske kongen Håkon VI Magnusson. Håkon var arving til både den norske og den svenske krone. Meningen var at Håkon og Margretes eneste sønn Olav Håkonsson skulle regjere over alle de tre nordiske rikene. Han ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olavs regjering innledet 434 år med en dansk-norsk union. Ettersom Olav bare var et barn, og i tillegg døde etter kort tid, valgte riksrådet i Danmark Margrete som «fullmektig frue og husbond, Danmarks rikes formynder». Tilsvarende titler fikk hun også i Norge og Sverige. Dette ble innledningen til Kalmarunionen, oppkalt etter byen av samme navn i Sverige, hvor unionsdokumentet ble underskrevet i 1397. Unionen omfattet også de daværende norske skattland Orknøyene, Shetlandsøyene, Færøyene, Island og Grønland, og den svenske provins Finland. som var svensk. Margretes etterfølger var Erik av Pommern. Han hadde ikke hennes format og blir gitt skylden for at unionen gikk i oppløsning ved at Sverige rev seg løs. Norge forble i unionen og ble etter hvert formelt og praktisk underlagt Danmark. Sundtollen for fremmede skip som passerte Øresund ved Kronborg ble opprettet i 1429 av Erik av Pommern. Den ga Danmark store inntekter, men var også grunnlaget for internasjonale konflikter. Forhandlinger om reduksjon av tollen eller midlertidig opphør inngikk som et element i flere fredsforhandlinger helt opp til 1600-tallet. Den strategiske plasseringen av København som landets hovedstad og flåtens base ga kontroll med all trafikk inn og ut av Østersjøen. a> som viser to scener fra hendelsene, spesielt halshuggingen og parteringen av biskopene. Det fantes stadig et ønske om å beholde unionen, og da Kristoffer av Bayern kom på tronen i 1440 klarte han etter hvert å bli valgt til konge av alle de tre rikene. Innen den svenske adelen vokste imidlertid misnøyen med unionen, og den ble etter hvert en formalitet uten større praktisk betydning. Da Christian II, også kalt Christian Tyrann, kom til makten i 1513, fikk man en konge som hadde lest sin Machiavelli. Etter et erobringstokt gjennom Sverige i 1520 klarte han å få unionsmotstanderne samlet i Stockholm under løfte om fritt leide. Han stengte deretter portene og lot lederne henrette, sammen med mange uskyldige som ble dratt med i dragsuget. Massakren i november 1520 har gått inn i historien som «Stockholms blodbad», men handlingen førte også til at unionen gikk i oppløsning. Etter at Sverige resolutt gikk ut av unionen i 1521 brøt det ut borgerkrig i Danmark, ofte kalt for «Grevens feide», og midt i den politiske uroen kom den religiøse reformasjonen. Da Danmark igjen falt til ro var det danske riksråd svekket, og det norske ble like godt avskaffet i 1536 ved håndfestningen eller avtalen mellom kongen og det danske riksrådet, uten norsk medvirkning. Håndfestningens erklæring om at Norge var innlemmet i Danmark skulle tjene den mektige danske adelens interesser ved å åpne for len i Norge. Men i praksis fortsatte kongemakten å betrakte Norge som et separat kongerike, ettersom det var et arverike. Med arverett til Norge sto en kandidat mye sterkere når adelen skulle velge Danmarks nye konge. Reelt ble de to rikene forent i en tett personalunion, Danmark-Norge. Norge formelt beholdt egne lover, kansler, mynt og hær, men ble ellers i alle forhold regjert fra København. Reformasjonen. I senmiddelalderen oppsto det en utbredt folkelig misnøye med den katolske kirke, og fyrstene så at det ikke var til deres fordel å støtte denne. Reformasjonen hadde sitt utgangspunkt i Tyskland hvor særlig Martin Luther var en vesentlig drivkraft. Bevegelsen fikk hurtig stor innflytelse i Danmark, selv om humanister som Poul Helgesen lenge forsøkte å opprettholde en reformbevegelse "innenfor" den katolske kirkes rammer. I de første årene av 1530-tallet ble befolkningen oppmuntret av kongens passivitet til å angripe kloster og kirker. Da Fredrik I døde i 1533 tok et synode (kirkeråd) av biskoper kontrollen over kirkeprovinsen Danmark og nektet å tillate valget av Christian III. Begrunnelsen var at han var for luthersk. Væpnet motstand fra adelen og Lübecks borgmester tvang biskopene til å gi seg og akseptere Christian III som konge. Kort tid etter i 1536 ble reformasjonen innført i Danmark og Norge. I Norge var det ingen folkelig oppstand mot den etablerte kirke. For Norge var det en dansk reformasjon som ble påtvunget ovenfra og ned i de sosiale lag. I dragsuget ble gammel kirkekunst uerstattelig ødelagt. I Norge ble blant annet St. Olavs skrin i Nidarosdomen, ødelagt, mens sølvet ble smeltet om og ført til København. En viktig grunn til at reformasjonen seiret i Nord-Europa var kongenes ønske om frigjøre seg fra pavestolen, men også at det var store inntekter i å konfiskere kirkenes og klostrenes eiendommer og skatter. Danmark ble raskt en del av den overbeviste lutheranisme. I løpet av 1600-tallet gjennomlevde landet en tid med streng luthersk ortodoksi. Alle tegn på katolsk tro ble forfulgt, og det samme skjedde med de kalvinistiske menighetene. Det ble sett på som en seier for reformasjonen da den første oversettelsen av Bibelen, den såkalte "Christian IIIs Danske Bibel", utkom i 1550. Denne bibelen er blitt betegnet som et språklig mesterverk. Den ble normsettende for det danske skriftspråket, som én gang for alle ble preget av den østdanske dialekt som bibeloversettelsen er skrevet på. Bibelen ble imidlertid aldri oversatt til norsk, og bruken av dansk som bibel- og kirkespråk bidro sterkt til at det norske skriftspråket forsvant, og til dansk påvirkning på talespråket. Politiske forhold. Danmarks økonomi bedret seg i løpet av 1500-tallet og landet ble rikt, mest fordi Danmark hadde makten på begge sider av Øresund og opprettholdt tollen over sjøtrafikken. Korneksporten fra Polen til Nederlandene og resten av Europa vokste betydelig i samme tidsrom. Den danske økonomien hadde også fordeler av fireårskrigen (eller Den spansk-nederlandske krigen) i Nederlandene etterhvert som høyt utdannede flyktninger kom til Danmark. En direkte virkning var moderniseringen av håndverk og jordbruk og tettere handelsforbindelser med Nederlandene. Danmark var et sterkt land på denne tiden. Storpolitikken i Europa dreide seg i stor grad om forholdet mellom protestanter og katolikker. Siden Danmark var overbevist protestantisk, var det åpenbart at landet måtte bli dratt inn i denne striden. Under tredveårskrigen gikk det så dårlig med protestantene på 1620-tallet at de appellerte til Christian IV (populært: «Christian Kvart») om hjelp til å «redde den protestantiske sak». Den danske innblandingen ble en fiasko, men verre og mer ydmykende ble det da den svenske deltagelsen ble en stor suksess. Christian IV huskes likevel av danskene som en av landets aller beste konger. Han fikk en meget lang regjeringstid (1588–1648) og ble betraktet som arkitekten blant de danske kongene på grunn av alle de byggeprosjektene han iverksatte. Han grunnla, eller la om, blant annet bystrukturen til flere norske og svenske byer der navnet begynner med Christian, inkludert Christiania og Kristiansand. Blant de felles dansk-norske kongene var han den eneste som interesserte seg for Norge og som besøkte landet gjentatte ganger. Christian IV vant over Sverige i Kalmarkrigen i 1612, men i hans eldre dager led Danmark-Norge det første store nederlaget i en serie kriger med nabolandet. Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte Norge avstå Jemtland, mens Danmark mistet Halland. Etter hans død havnet Danmark-Norge i en enda mer katastrofal krig mot Sverige. Den danske flåten hadde overmakten til sjøs, slik at den svenske hæren i stedet invaderte Danmark fra sør. En usedvanlig kald vinter gjorde det mulig for de svenske troppene å krysse Storebælt og angripe København direkte. Bare ved at borgerne holdt ut, kombinert med nødforsyninger fra Nederlandene og (etter sigende) kongens personlige mot, unngikk Danmark byens fall og dermed at hele landet ble erobret. Ved freden i Roskilde i 1658 måtte Danmark avstå de gjenværende rike landsdelen øst for Øresund, Skåne og Blekinge, og for en kortvarig periode også Bornholm. Norge måtte avstå Båhuslen og Trondheim len, men det siste ble gjenerobret to år senere. Fredsavtalen forhindret imidlertid ikke den svenske kongen i ennnå et forsøk på å innta København. Eneveldet. a> ble reist i 1797. Som et resultat av at adelshæren sviktet totalt under krigen, kunne Fredrik III frata adelen noen av dens privilegier og innføre eneveldet i Danmark-Norge. Det skjedde med støtte fra det rike borgerskapet i København og i de større provinsbyene. Det markerte innledningen til et maktskifte fra arvelig adel til borgerskapets pengemakt. Riksrådet ble nedlagt, og det tideligere valgkongedømmet ble avskaffet til fordel for et arvelig monarki. En egentlig representativ styreform så landet først igjen et par hundre år senere. Regjeringen ble omorganisert etter en hierarkisk modell med kongen i spissen og med lønnede embetsmenn i alle betydelige poster. Som statsadministrasjonen ble også lovgivningen modernisert. Kong Christian Vs "Danske Lov" ble underskrevet den 15. april 1683, og i 1687 fulgte den tilsvarende Norske Lov. Dessuten ble mål og vekt standardisert, og med Christian Vs matrikkel (landregister) i 1688 ble det innført et nytt grunnlag for beskatning. Danmark-Norge deltok ikke aktivt i den europeiske storpolitikken, men kongemakten ga ikke uten videre opp å gjenvinne herredømmet over de tapte landsdelene. I 1675 gikk en dansk hær i land i Skåne for å gjenerobre landet, og samtidig gjorde den norske hær invasjon i Båhuslen. Den skånske krig ble kostbar, men førte ikke til den ønskede revansj, og landsdelene forble svenske ved fredsavslutningen i 1679. Senere fikk Sveriges overmakt i regionen rundt Østersjøen de tre nabolandene Russland, Polen og Danmark-Norge til å danne en hemmelig allianse på høsten 1699, og dette utløste den store nordiske krig. Allerede i 1700 slo den svenske krigerkongen Karl XII Danmark-Norge ut av krigen. Selv om svenskene endte med å lide et avgjørende nederlag i slaget ved Poltava og falt under forsøket på å erobere Norge i 1718, greide Danmark-Norge heller ikke denne gang å få sine tapte besittelser tilbake, og måtte innse at de tidligere danske provinser var tapt for alltid. Befolkningstallet steg jevnt gjennom årene: fra 600 000 i 1660 til 700 000 i 1720 og 978 000 i 1807, i tillegg til en tredobling av Danmark-Norges statsinntekter fra 1660 til 1730. Det slo feil da man etter merkantilistisk modell forsøkte å skaffe landet nye inntekter gjennom omlegging til tidlige industriformer. Den lille industrien som var, var konsentrert omkring København, og den eksisterte stort sett for å forsyne hæren og flåten. Landets adel besto bare av rundt 2 000 personer, men eide omtrent halvparten av all jord og kontrollerte lokaladministrasjonen. I 1733 ble stavnsbåndet innført for å holde arbeidskraften fast på landet. Det betydde at bønder og landarbeidere bare kunne forlate det området de var født i hvis de hadde godseierens tillatelse. I teorien skulle stavnsbåndet bare skape en lokal milits, men i realiteten ga det adelen adgang til billig arbeidskraft. Først i 1788 maktet borgerskapet i København å få stavnsbåndet opphevet. Opplysningstiden. Gjennom mesteparten av 1700-tallet var Danmarks økonomi sunn. Det hadde for det meste sin årsak i eksporten av landbruksprodukter til hele Europa. Danske handelsskip seilte til alle havner i europeiske handelsbyer og over Atlanterhavet til de nye kolonier i Karibia og til de nordatlantiske øyene. Danmark-Norges første koloni ble grunnlagt ved Trankebar på sydkysten av India i 1620. I Karibia opprettet Danmark-Norge en koloni på Sankt Thomas (nå Saint Thomas) i 1671, på Sankt Jan (nå Saint John) i 1718, og på Sankt Croix i 1733, kjøpt fra Frankrike. Det ble også opprettet en rekke festninger for handel i Vest-Afrika, som Christiansborg på Gullkysten, nå i Ghana, for å sikre tilførsel av afrikanere til slavehandelen. På slutten 1700-tallet framkalte de nye fysiokratiske tanker en bevegelse for landbruksreformer. Stavnsbåndet ble opphevet og det ble innledet et skifte av landsbyenes fellesåkrer. Parallelt skjedde det en avløsning av bøndenes festekontrakter med selveie. Dette skapte et nytt landskap i Danmark, det såkalte «landmålerlandskapet» som var lettgjenkjennelig på de rette linjer i åkrer og veger i motsetningen til middelalderens jordbruksområder som fulgte landskapets konturer. Ideer og synspunkter fra den franske opplysningstid fikk gjennomslag hos borgerskapet i Danmark-Norge. Det førte til et press for økt personlig frihet. Sensuren ble mindre på slutten av 1700-tallet. Utviklingen var ikke enkel å gjennomføre, og i perioder var det politiske liv preget av framskritt, for så å bli avløst av at den eneveldige kongemakten igjen hevdet sin kontroll over samfunnet. I disse årene vokste en nasjonal bevissthet fram, slik det skjedde i resten av Europa. Mange begynte å mistro de mange «tyskere», det vil si holsteinere, i administrasjonen. Motsetningsforholdet mellom tysktalende og dansktalende fortsatte inn i den følgende perioden. Samtidig vokste det fram en norsk nasjonalbevissthet med brodd mot Danmark, og det ble reist krav om egne norske institusjoner. Den moderne tid. Den moderne tid innledes med Napoleonskrigene, tapet av flåten og Københavns bombardement. Politisk sett fant det sted en omdanning fra den multinasjonale dansk-norske fellesstat til en ren dansk nasjonalstat med avståelsen av Norge i 1814 og tapet av Sønderjylland i 1864. De dansktalende deler av Slesvig ble gjenforent med Danmark i 1920. Etter okkupasjonstiden og den kalde krigens opphør har Danmark detlatt mer aktivt i internasjonale organisasjoner og søkt å drive en sterkere utenrikspolitikk. Produksjonen i byene ble ved periodens begynnelse primært drevet av håndverkere, selv om det fantes enkelte industrilignende virksomheter. Senere i perioden skjedde en kraftig industrialisering hvor jernbanene, telegrafen, telefonen, dampskipene og siden elektrisiteten utgjorde en avgjørende støtte for den mekanisering som fulgte. I den siste delen av 1900-tallet har dansk industri måtte oppgi å konkurrere i primærproduksjonen og sett skipsverftene og maskinindustrien forsvinne og flagge ut. Levevilkårene for den jevne befolkning har endret seg fra en betydelig fattigdom via langsomme forbedringer av boligstandard, helsevesen og alderdomsomsorg til et generelt velferdssystem. I de aller siste årtier har tendensen gått mot innskrenkninger i offentlig støtte til dansker i nød og mot større selvfinansiering på alle områder. Napoleonskrigene. Danmark-Norges blomstrende økonomi ble ødelagt på grunn av tap og utgifter forbundet med deltagelsen i Napoleonskrigene. Landet hadde alliert seg med Frankrike, og det utløste flere angrep fra Sverige og Storbritannia. Den britiske flåten angrep København i 1801 og igjen i 1807, da byen ble bombardert, og Danmark-Norge mistet det meste av sin flåte, den nest største i Europa. Resten av krigen ble utkjempet med små kanonbåter og kanonstillinger langs kystene. Ved fredsslutningen i Kiel ble personalunionen mellom Norge og Danmark oppløst, og Norge ble avstått til kongen av Sverige, men med uttrykkelig unntak for Færøyene, Island og Grønland. I den forbindelse skal Poul Martin Møller delevis ironisk ha sagt «Danmark er et lite, fattig land». På den måten ble Sverige belønnet for å ha valgt de alliertes side i krigen. Norge erklærte seg imidlertid selvstendig og klarte til tross for et nederlaget i en kortvarig krig å beholde sin selvstendighet og sin demokratiske grunnlov innenfor en løs personalunion med Sverige. Danmark gikk fallitt (Danmarks statsbankerott), og den jevne befolkning led hardt under krigens følger. Samtidig begynte den kulturperiode som kalles romantikken eller gullalderen. Midt i økonomisk ruin skapte personligheter som H. C. Andersen, Kierkegaard, Thorvaldsen og Grundtvig sine verker, mens brødrene Hans Christian og Anders Sandøe Ørsted fremla banebrytende resultater innenfor natur- og rettsvitenskapene. De slesvigske kriger. De nasjonale og liberale strømninger vokste seg etterhvert kraftige i Danmark. Borgerskapet ble stadig mer tallrikt og forlangte del i regjeringsmakten. Under inntrykk av revolusjonene i Europa 1848 ga Frederik VII etter og satte i gang arbeidet med å lage en ny forfatning. Danmarks Riges Grundlov ble underskrevet av kongen 5. juni 1849. Eneveldet ble opphevet, og det ble innført konstitusjonelt monarki med maktdeling. Den lovgivende makt lå hos en riksdag med to kamre: Folketinget, som alle voksne og mannlige danske borgere hadde stemmerett og valgbarhet til, og Landstinget, hvor kun eiere av jord eller kapital hadde stemmerett og valgbarhet. Den utøvende makt lå hos kongen og regjeringen i fellesskap. Den dømmende makts uavhengighet ble garantert ved at dommerne ble sikret mot avskjedigelse. Det danske riket besto av fire deler: Kongeriket Danmark, hertugdømmene Slesvig og Holstein, og de nordatlantiske øyer (Færøyene og Island). I løpet av 1700-tallet og især 1800-tallet betraktet man kongeriket og hertugdømmene som ett land, den såkalte «helstaten», mens de nordatlantiske og opprinnelige norske besittelsene ble betraktet som kolonier og behandlet deretter. Det tysktalende flertall i hertugdømmene var misfornøyd med tankegangen om helstaten, og de nasjonal-liberale strømningene munnet ut i et krav om uavhengighet i forhold til Danmark. I Danmark ga den samme ideologi kraft til et krav om innlemmelse av hertugdømmet Slesvig. Det utløste i 1848 den første slesvigske krig, som endte med status quo etter at Storbritannia hadde meglet. Etter krigen fortsatte den politiske debatten i Danmark, og de nasjonal-liberale nådde fram med et krav om å innlemme Slesvig i kongeriket, mens man gjerne oppga Holstein. Ved grunnlovsreformen i 1864 ble helstaten gjennomført ved at Slesvig formelt ble innlemmet i riket. I Slesvig bodde tysktalende og dansktalende side om side, men siden middelalderen hadde adelen i hertugdømmene et dokumentert krav på «dat se blieven tosamende up ewich ungedeelt» (= "at de skulle forbli udelte sammen"), og dette ble brukt som grunnlag for at Preussen og Østerrike kunne komme den tysktalende befolkningen til hjelp i deres opprør mot helstaten, den andre slesvigske krig. I kontrast til situasjonen tidligere, kom det ikke i stand en mekling. Danmark tapte krigen og måtte avstå hertugdømmet til en felles prøyssisk-østerriksk administrasjon. Etter krigen mellom Preussen og Østerrike i 1866 kom områdene under et rent prøyssisk styre. Etter en folkeavstemning i 1920 i Sønderjylland kom Nordslesvig tilbake til Danmark, mens Sydslesvig forble i Tyskland. Nasjonalstat og forfatningskamp. Tapet i syd var et hardt slag for den danske nasjonalfølelsen, og det krevde ettertanke og omstilling for å finne fram til en ny selvfølelse. Siden tredveårskrigen hadde Danmark tapt store områder til Sverige og Tyskland, og etter hvert hadde landet blitt en ren dansktalende nasjonalstat. I erkjennelsen av landets lille størrelse vokste tanken om at framtiden måtte ligge i nøytralitet og i indre utvikling basert på landbruk og utdannelse. Økonomien var fortsatt tungt basert på eksport av landbruksprodukter. Opp mot midten av 1800-tallet var det især korn man solgte, men i løpet av andre halvdel gikk man i økende grad over til å produsere animaliske varer som smør og svinekjøtt. Landbruket organiserte foredlingen av råvarene gjennom andelsbevegelsen, og de nye meierier, slakterier, sparekasser og bruksforeninger bidro til en rask overgang fra selvforsyning til pengeøkonomi. Landbrukets utvikling var til fordel for virksomheten i byene, og i løpet av 1870-tallet begynte industrialiseringen i Danmark for alvor. Dette førte igjen til økende migrasjon av arbeidere fra landsbygda og til byene. I siste halvdel av 1800-tallet vant bøndene også økt innflytelse i Folketinget. Forfatningen krevde ikke direkte at regjeringen skulle ha et flertall bak seg (parlamentarisme), og i lang tid støttet kongen en allianse av storborgerskapet og godseierne som nektet å oppgi makten. Men ved systemskiftet i 1901 lyktes en koalisjon av bønder, arbeidere og akademikere i å overta regjeringsmakten. Deretter har alle danske regjeringer sittet «så lenge det ikke er konstateret et flertall imot» dem. Industrialisering og infrastruktur. På begynnelsen av 1900-tallet akselererte industrialiseringen i Danmark. Innføringen av dampdrevne maskiner ga mulighet for en mekanisering av alt tungt og ensformig arbeid. Forbrenningsmotorer ble etter hvert brukt til all transport, og biler og fly overtok mye av trafikken som før hadde gått til sjøs eller med tog. Den tunge trafikken fikk en infrastruktur som besto av ruter med dampskip mellom landsdelene. Dette økte utvekslingen av varer og personer, også i forhold til utlandet. Anleggelsen av Esbjerg havn ble avgjørende for økt eksport av smør og bacon til Storbritannia. Den største fordelen av dampskipdriften var fullføringen av et tett jernbanenett. Jernbane var hurtigere og mer pålitelig enn den langsomme transporten på vegene. Med jernbane og dampskip ble Danmark ett sammenhengende marked for arbeidskraft, varer og tjenesteytelser. De mange broer, viadukter og rekkene med telegraf- og telefonstolper kom til å prege landskapet. Landbruksområdene ble preget av gressmarker inngjerdet av piggtråd, og økt dyrking av havre og bygg som fôr til et stadig økende husdyrhold. I byene medførte innvandringen av arbeidskraft en voldsom bygging av boliger. Helsestrukturen lå derimot tilbake. Barnedødeligheten var stor, tuberkulosen utbredt, og det var mange epidemier. Ved hjelp av bedre vannforsyning og kloakkanlegg, bygging av sykehus og badeanstalter, økning av antallet leger og utdannede jordmødre, og opprettelsen av sykekasser, fikk befolkningen i Danmark etter hvert en bedre helsetilstand. Den første verdenskrig. I løpet av de første tiårene av 1900-tallet dannet de nye partiene det radikale venstre og venstre regjering. I 1915 fikk kvinnene stemmerett, og i 1917 ble de vestindiske øyene solgt til USA. Det kom reformer i arbeidsmarkedet og av de sosiale forhold som pekte fram mot velferdsstaten. Danmark klarte å beholde nøytraliteten og holde landet utenfor kamphandlingene under den første verdenskrig, men danske søderjyder deltok på tysk side i hele krigen og led uforholdsmessig store tap (tilsvarende det polske mindretallets tap). Mange dansker tjente formuer på å forsyne de krigførende land med matprodukter, men hele handelsmønsteret ble forrykket på grunn av krigen, og de sosiale og økonomiske uroligheter som oppsto som en følge av den. Verdenskrisen på 1930-tallet. Ved valget i 1924 ble sosialdemokratene Danmarks største parti under ledelse av Thorvald Stauning. Han innledet et samarbeid med de borgerlige partiene. Det var under Staunings ledelse at man kom fram de sosiale og økonomiske reformer som bidro til å trekke landet ut av 1930-tallets økonomiske krise samtidig som grunnlaget for velferdsstaten ble skapt. Andre verdenskrig. Til tross for at Danmark var nøytralt ved innledningen av andre verdenskrig, og på tross av den ikke-angrepspakt som Danmark hadde inngått med det nazistiske Tyskland, ble Danmark angrepet og besatt av tyske tropper den 9. april 1940 under den såkalte Weserübung-Süd operasjonen. Island ble besatt av britiske styrker. Okkupasjonen var uvanlig da Folketinget fikk tillatelse til å fortsette lovgivningsarbeidet, og samlingsregjeringen ble sittende. I motsetning til i Norge, forble Danmarks konge i landet. I hovedsak overlot den tyske okkupasjonsmakten mest mulig av den daglige administrasjonen til de danske myndighetene. Hær, flåte og politi var under våpen også i funksjon, men etter hvert ble det mer og mer vanskelig å opprettholde en tålelig hverdag for det danske samfunnet. Den 23. august 1943 trakk regjeringen seg tilbake. Den 19. september samme år arresterte tyske tropper det danske politiet, og all makt var da på tyske hender. Det sivile styret ble likevel opprettholdt av det såkalte departementsjefsstyret helt fram til frigjøringen den 5. mai 1945. De to siste krigsårene vokste det fram en motstandsbevegelse som hindret den tyske krigføringen nok til at Danmark ved krigens avslutning ble betraktet som en alliert. Det ble også til fordel for Danmark at landet maktet å redde mesteparten av de danske jødene over til Sverige, slik at de unngikk å bli deportert og drept i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Som følge av en folkeavstemning ble Island formelt erklært som en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland på den tid, var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark. Etterkrigstiden. Da Danmark ble befridd den 5. mai 1945, var den storpolitiske ordningen av Europa allerede fastlagt av de allierte ved Jalta-avtalen. I alle vestlige land sto kommunistene sterkt, og frykten for en sovjetisk maktovertagelse økte på grunn av det som skjedde i Polen og Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia). Etter mislykkede forhandlinger innså de skandinaviske landene at det ikke var mulig å danne en fellesnordisk forsvarsforbund. Isteden søkte Norge og Danmark om opptak i NATO, som ble dannet den 4. april 1949, mens Finland erklærte seg nøytral og Sverige opprettholdt sin tidligere nøytralitet. Danmark var også blant de stater som var med å stifte FN og stilte store forventninger til organisasjonen. I 1953 ble grunnloven endret, og det medførte blant annet at Grønlands status som koloni opphørte, at Landstinget ble nedlagt, at det ble krav om folkeavstemning før avgivelse av nasjonal suverenitet, og at det ble innført kvinnelig arverett til den danske trone, noe som førte til at Fredrik IX's eldste datter Margrethe arvet tronen på bekostning av prins Knud av Danmark. I løpet av 1950-tallet kom økonomien langsomt på fote igjen, og regjeringene arbeidet videre med å trygge velferdssamfunnet. Samtidig økte inflasjonen og utenlandske lån. Avfolkingen fra landsbygda fortsatte, noe som førte til at industrien hadde betydelig arbeidskraftreserve mens landbruket ble tvunget til en hastig og omfattende mekanisering. Folk flest fikk råd til materielle goder som telefon, kjøleskap, bil, tv og sjarterreiser til syden. De moderne tidene satte sitt preg på landskapet. Markene ble pløyd med traktorer og høstet med treskere. Mange kystnære områder ble stykket ut til sommerhus. Fra 1956 og framover ble motorvegnettet utbygget på øyene og i Jylland. Flere kjøpte seg biler, og lastbilene overtok mer av godstransporten. På begynnelsen av 1960-tallet begynte man å bygge enorme betongboligblokker da boligmangelen ble påtrengende, delvis på grunn av innvandring. I 1967 friga Danmark litterær pornografi som det første land i verden, og i 1969 ble også billedpornografi frigitt. Dette skjedde for å motvirke den økende tendens til voldtekt og pedofili, noe som viste seg vellykket. I 1973 ble Danmark medlem av det "Europeiske fellesmarked - EF" - (EU). Året etter brøt det ut krig mellom Israel og dets arabiske naboer, og derfor stanset de oljeproduserende lands organisasjon, OPEC, produksjonen av råolje. Den følgende usikkerhet og inflasjon gjorde verdensmarkedet ustabilt, og en økonomisk nedgangsperiode fulgte, noe som førte til at Danmark måtte ta opp store lån i utlandet. Landbruket hadde ikke lenger noe befolkningsoverskudd. Bortsett fra muligheten til å skaffe arbeidskraft fra utlandet, hadde man bare én reserve igjen, og det var kvinnene. Samtidig ønsket familiene del i de materielle goder, og kvinnene selv hadde behov for økt økonomisk frihet. Mange søkte derfor hel- eller halvdagsarbeid. Den motsatte bevegelse, at menn måtte ta sin del av husarbeidet, gikk det tyngre med. Det ga næring til en ny kvinnebevegelse som i Danmark ble kalt for rødstrømpene. Moderne historie. I slutten av 1980-tallet ble Sovjetunionen økonomisk svekket. Da den nye president Mikhail Gorbatsjov innledet en reformpolitikk, avsto han fra å bruke militær makt. Flukten fra DDR økte via Ungarns dårlig bevoktede grense. I Polen hadde arbeiderbevegelsen Solidaritet dannet regjering. Den 9. november 1989 ble det åpnet for trafikk gjennom Berlinmuren. Begivenheten fikk stor symbolsk betydning, og i løpet av de følgende årene falt Sovjetunionen sammen og ble erstattet av Den russiske føderasjon. I mellomtiden hadde både de baltiske landene og Øst-Europa søkt om opptak til både NATO og EU. Danskene var stort sett delt i alle store politiske spørsmål om suverenitetsavståelser, som ble avgjort med folkeavstemninger. Både når resultatet ble et ja og når det ble et nei, var mindretallet bemerkelsesverdig høyt. Under Kosovokrigen i 1999 deltok danske jagerfly i bombardementet av serbiske militære mål. Dronning Margrethe fra et besøk på Færøyene i 2005.I løpet av 1980-tallet og 1990-tallet endret Danmarks inntektsgrunnlag seg. I landbruket gikk sammenslåinger, mekaniseringer og industrialisering hånd i hånd med en strategi som tok sikte på produksjon av store mengder billige vareenheter som svinekjøtt, kyllinger, meieriprodukter etc. Industrien gjennomgikk forandringer som betydde økt satsning på servicebransjene i forhold til energi, elektronikk og medisinske produkter. I boligene kom PCer og mobiltelefoner. Kjøkkener og badeværelser ble fornyet. Samtidig ønsket danskene å dra på billigferier og beskjeftige seg med sunnhet og velvære. I motsatt ende økte de sosiale problemene med fedme, stress og alkoholisme. Dette økte utgiftene til legehjelp, sykehusbehandling og andre sosiale utgifter. I årene etter år 2000 ble det tydelig at Danmark og Vesten forøvrig hadde fått et nytt fiendebilde; fundamentalistisk islam og en diffust sammensatt terrorbevegelse. Det førte til en mer restriktiv innvandringspolitikk som ikke var uten konflikter. Konflikten ble trappet kraftig opp i forbindelsen med de famøse Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten. Danmarks utenrikspolitikk ble dreid til en mer aktiv, med økt anvendelse av det danske forsvaret. I 2005 deltok danske tropper i militære operasjoner på Balkan, i Afghanistan og i Irak. Typhoo. Typhoo er et temerke fra Storbritannia. Det kom på markedet i 1903 av William Sumner fra Birmingham, England. NBA-finalen. NBA-finalen foregår i NBA-sluttspillet mellom vinneren av de to adskilte avdelingene, Eastern Conferece og Western Conferece. Boston Celtics har flest siere med 17, inkludert åtte på rad på 1950- og 60-tallet, fulgt av Los Angeles Lakers (tidligere Minneapolis Lakers) med 16. PSV Eindhoven. Philips' Sport Vereniging Eindhoven, eller bare PSV Eindhoven, er en nederlandsk sportsklubb fra byen Eindhoven som ligger i provinsen Noord-Brabant sør i Nederland. Klubben er mest kjent som fotballklubb, og er en av «de tre store» profesjonelle fotballklubbene i Nederland sammen med Ajax fra Amsterdam og Feyenoord fra Rotterdam. PSV vant Europacupen, i dag bedre kjent som Champions League, i 1988, og har de siste årene normalt deltatt. Kallenavnet «rood-witten» på nederlandsk betyr «de rød-hvite» refererer til draktene, mens «boeren» betyr bønder, og refererer til innbyggernes sosiale opphav. Historie. På oppdrag fra Gerard og Anton Philips ble en idrettsforening for bedriftens arbeidstagere stiftet 31. august 1913, for å feire Nederlands 100-årige uavhengighet fra Frankrike. I denne foreningen skulle ulike idretter utøves. Allerede da var klubbens farger rødt og hvitt. PSVs første fotballspillere arbeidet alle som en for Philips, og det første avsparket ble foretatt av Frits Philips, sønn av bedriftens direktør. Først etter 1928 åpnes det slik at mennesker som ikke arbeider for Philips kan bli medlemmer av PSV. Klubben har spilt seriespill fra 1914, og ble i 1929 nederlandske mestere for første gang. I 1950 vant PSV for første gang KNVB-cupen. Klubben hadde sin første virkelig store periode i midten av 1970-årene. Med fotballspillere som for eksempel Willy van der Kuijlen og brødrene Willy og René van de Kerkhof på banen vant PSV flere nasjonale premier. I 1978 vant klubben UEFA Cupen ved å slå den franske klubben Bastia. PSVs hittil beste periode fant sted mellom 1986 og 1992. 25. mai 1988 vant laget Mesterligaen da de slo Benfica i finalen, og ble i denne perioden også nederlandsk mester seks ganger. Belgieren Eric Gerets var i denne tiden en nøkkelspiller for PSV. I 2004/2005 kom PSV til semifinalen i Champions League, men tapte på bortemål for AC Milan selv om PSV vant kampen 3–1. AC Milan hadde vunnet den forrige kampen. I denne sesongen vant klubben det nederlandske seriemesterskapet for attende gang, og KNVB-cupen (nederlandsk cup) for åttende gang. Hjemmebanen, Philips Stadion, med en kapasitet på 36 627 tilskuere, ble benyttet da Nederland og Belgia arrangerte EM i fotball i år 2000. Klubbens treninger finner sted i sportskomplekset De Herdgang. Klubben regnes som en av de store talentutvikler-klubbene i Europa, som oppdager og utvikler unge talenter som senere kjøpes opp av de store europeiske klubbene. Klubben blir for mange spillere et springbrett til profesjonell fotball, også for spillere fra andre verdensdeler enn Europa, spesielt Asia. Mange nordmenn husker PSV best fra 1997 da de sensasjonelt ble utslått av UEFA-cupen av den norske fotballklubben Brann. Lars Arvid Nilsen. Lars Arvid Nilsen (født 15. mars 1965) er en norsk jurist og tidligere norsk kulestøter, og norsk rekordholder. Han representerte Porsgrunnsklubben Urædd. Under friidretts-VM 1991 i Tokyo vant han sølv. Han kom der opprinnelig på tredjeplass, men sølvmedalist Georg Andersen ble diskvalifisert er en positiv dopingprøve i forkant av mesterskapet. Nilsen satte den norske rekorden i kulestøt på 21,22 meter, da han vant det amerikanske studentmesterskapet i Indianapolis 6. juni 1986. Nilsen ble tatt for doping i 1987 og senere i 1992, noe som til slutt førte til at han ble utestengt fra all idrett for all tid. I 2004 ble Nilsen benådet av Idrettsstyret i NIF med hensyn til deltakelse i organisert trening og konkurranseaktivitet i andre idretter enn kulestøt. Benådningen omfatter ikke konkurranser som kvalifiserer til nasjonale eller internasjonale mesterskap. Smørsopp. Smørsopp ("Suillus luteus") er en sopp som forekommer i furuskoger i hele Norge. Den er en utmerket matsopp. Smørsoppen har brun hatt, gule rør og hvit stilk med ring. Viking (andre betydninger). __NOTOC__ Ottestad prestegjeld. Ottestad prestegjeld er et prestegjeld i Hamar domprosti i Hamar bispedømme. Det består av Ottestad sogn. Sognet var opprinnelig en del av Stange prestegjeld, men ble utskilt som eget prestegjeld ved kongelig resolusjon av 16. januar 1987. Kirke i sognet er Ottestad kirke. Hebefili. Hebefili referer til en seksuell preferanse og tiltrekning til enkeltpersoner som er mindreårige og i de første årene av puberteten, vanligvis aldrene 11 til 14 år. Piker kommer vanligvis i puberteten i 10 eller 11 år, mens guttene i alderen 12 eller 13 år. Dette er et lite utbredt begrep, og mange hebefile blir feilaktig omtalt under det mer utbredte begrepet "pedofile" som beskriver tiltrekning til mennesker som er pre-pubertale, altså ca. før de er 11-12 år, men som gjerne blir brukt for alle som tiltrekkes av mennesker under den seksuelle lavalder. Urt. Statens legemiddelverk klassifiserer alle urter som legemidler, med unntak av de som blir klassifisert som handelsvare i den såkalte «urtelisten» i Forskrift om legemiddelklassifisering. Noen urter er reseptpliktige. Romedal prestegjeld. Romedal prestegjeld er et prestegjeld i Hamar domprosti i Hamar bispedømme. Det består av de to sognene Romedal og Vallset. Kirken i Romedal sogn er Romedal kirke. Kirken i Vallset sogn er Vallset kirke. Løten prestegjeld. Løten prestegjeld er et prestegjeld i Hamar domprosti i Hamar bispedømme. Det består av Løten sogn. Kirken i sognet er Løten kirke. Dolly Dimple's. Dolly Dimple's er en norsk pizzakjede som ble startet av Andreas Hatjoullis i 1986. Den første Dolly Dimples ble åpnet 10. april 1985 i Sandnes. Det var Tore Gjesteland og Tore Fredriksen som åpnet den første restauranten. De kjøpte et sted som fram til da het Pizzapub 28. Etter en tid kjøpte Andreas Hatjoullis andelene til Fredriksen og Gjesteland. Han kan dermed karakteriseres som gründeren av kjeden, selv om konseptet var utviklet av andre. Navnet Dolly Dimple’s stammer fra den amerikanske sirkusartisten Celesta Geyer, som på 1930- og 40-tallet opptrådte under navnet "Dolly Dimple – the world’s most beautiful fat girl". Kjeden består i dag av ca 83 restauranter (2010), både egeneide og franchisebaserte. Selskapets hovedkontor ligger på sjølyst. Kjeden eies av Norgesgruppen. Administrerende direktør er Arna Smistad. Kjeden omsatte for rundt 550 millioner (eks mva) kroner i 2008. Menyen består av klassisk, glutenfri og italiensk pizza, småretter og salater. På nettsiden til Dolly Dimple's står det (oktober. 2010) at «Synnøve Finden er nye leverandør av Dollys osteblanding med revet gulost fra Alvdal og revet mozzarella fra Namsos. Volds- og konfliktforebyggende tjeneste. Volds- og konfliktforebyggende tjeneste (eller VOKT), er en sammenslåing av "Kameratstøtten" og "ByPass", dette er siviltjenestens viktigste satsingsområde og er i praksis en sentral for utplassering av sivilarbeidere på steder der unge samles: gjerne skoler, ungdomsklubber og kultursentere, men også andre problematiske områder som de sentrumsnære delene av Akerselva i Oslo. VOKT-arbeidere skal forebygge vold og kriminalitet og deres hovedmålsetning er å være konfliktdempende, og de skal skape et positivt miljø. Fordi rekrutteringen av VOKT-arbeidere skjer blant sivilarbeidere, er det kun menn i denne tjenestem. VOKT-arbeiderens tilstedeværelse skal være hovedoppgaven i tjenesten. VOKT-arbeideren skal avdekke og forebygge mobbing, vold og konflikter i ungdomsmiljøet. I tillegg skal han arbeide aktivt med holdningsskapende arbeid, der han går foran som en rollemodell som kan sette tydelige grenser mot mobbing, vold, konflikter, kriminalitet, rasisme og rus. En VOKT-arbeider kan også rekvireres til å foreta enklere tilsyn eller være til stede i akuttsituasjoner som er kompliserte og trenger hurtig inngripen. Tiltaket ble i 2003 evaluert av Møreforskning Molde AS, med underveis- og sluttevaluering. Oppdragsgiverne (skoler, fritidsarenaer et cetera), VOKT-arbeiderne og målgruppen (ungdommer) var med i undersøkelsen. Evalueringen konkluderte med at det var høy grad av måloppnåelse. Dette regnes derfor som et adekvat og rimelig tiltak for å hindre og forebygge vold, konflikter og mobbing i ungdomsmiljøene. Det var positive erfaringer både blant oppdragsgivere og vernepliktige, og de vernepliktige ungdommene opplevde erfaringen personlig utviklende. VOKT blir også tidvis omtalt som "Volds- og konfliktforebyggende tiltak blant unge", men dette er mer en oppsummerende beskrivelse enn et navn. Det virker som benevnelsen avhenger av hvilket perspektiv man har til tjenesten/tiltaket. Sivilarbeidere og siviladministrasjonen refererer til "VOKT" som tjeneste mens skoler, klubber og politi gjerne omtaler det som et tiltak. Nes prestegjeld (Hamar). Nes prestegjeld var et prestegjeld i Hamar domprosti i Hamar bispedømme. Det bestod av Nes sogn. Hovedkirken i sognet er Nes kirke. På Helgøya står Helgøya kapell, og på Stavsjø Stavsjø kirke. Bruce Lee. Bruce Jun Fan Lee (født 27. november 1940 i San Francisco i California i USA, død 20. juli 1973 i Hongkong) var en kinesisk-amerikansk kampsportutøver og skuespiller som er regnet som den mest innflytelsesrike kampsportutøveren i det 20. århundret. Lees filmer, spesielt hans opptreden i den Hollywood-produserte "Enter the Dragon" (1973), førte til økt kvalitet og popularitet blant tradisjonelle Hongkong-produserte kampsportfilmer. Lee brukte filmer for å bevise og demonstrere sine teorier innen kampsporten Jeet Kune Do, et arbeid som senere banet vei for skuespillere som bl.a. Jackie Chan, Chuck Norris og Jet Li. Lee ble et ikon for mange, spesielt blant kinesere, da han portretterte Kinas nasjonale stolthet og kinesisk nasjonalisme på en positiv måte i sine filmer. Mange ser på Lee som en foregangsperson når det gjelder å skaffe seg en sterk og effektiv kropp, i tillegg til å utvikle en fullstendig forståelse for kampsporter og hånd-til-hånd kampferdigheter. Lees doktriner blir i dag sett på som det første steget over til en moderne stil av blandede kampsporter. Hans tidlige – og myteomspunne død – har også bidratt til økt fokus på Lee og hans arbeide. Tidlig liv. Bruce Lee var en amerikanskfødt kineser som ble født i San Francisco. Hans far, Lee Hoi-Chuen (李海泉), var kinesisk, og hans mor, Grace Lee (何金棠), var kinesisk-tysk. Navn. Lees kantonesiske navn, "Lee Jun Fan" (李振藩; mandarin pinyin: "Lǐ Zhènfán"), betyr direkte oversatt «livliggjøre San Francisco» (三藩市). Ved fødselen ble han gitt det engelske navnet «Bruce» av dr. Mary Glover. Fru Lee hadde i utgangspunktet ikke planlagt et engelsk navn, men vurderte det som hensiktsmessig og sa seg enig med dr. Glover. Navnet «Bruce» ble imidlertid ikke tatt i bruk innad i familien før han begynte ved La Salle College, en barneskole i Hongkong, til han var 12 år gammel. I tillegg hadde moren hans i utgangspunktet gitt ham et fødselsnavn, "Li Yuen Kam" (李炫金; mandarin pinyin: "Lǐ Xuànjīn"), da hans far var ute og turnerte med operaen. Etter flere måneder, og etter at faren hadde kommet hjem, ble navnet forkastet pga. en navnekonflikt med Lees bestefar. Han skiftet da navn til "Jun Fan". Ikke nok med det, Lee fikk også et navn med feminine trekk, "Sai Fung" (細鳳, direkte oversatt «liten Fugl Føniks»), som ble brukt gjennom barndommen hans i tråd med kinesisk tradisjon for å holde onde ånder vekk fra barnet. I filmene brukte Lee navnet "Lee Siu Lung" på kantonesisk, og "Li Xiao Long" på mandarin (李小龍; kantonesisk pengyam: "Ley5 Siw2 Long4"; mandarin pinyin: "Lǐ Xiǎolóng"), som direkte oversatt betyr «Lee lille drage». Disse navnene ble første gang brukt av regissøren 袁步雲 i den kantonesiske filmen 細路祥 (1950), som Lee hadde en rolle i, og det er ikke usannsynlig at «lille drage» ble valgt pga. barndomsnavnet «lille Fugl Føniks»; iht. kinesisk tradisjon kommer drager og fønikser i par, og representerer henholdsvis mann og kvinne. Utdanning og kampsport. Bruce Lee var utdannet både akademisk og innen flere kampsporter. Hans opplæring innen Kung fu ble starten på hans entusiasme og forståelse for kampsporter, som senere ledet til Jeet Kune Do. Lee studerte senere bl.a. Judo, Jujutsu og boksing. Lee fikk tidlig opplæring i Kung Fu i Hongkong. På grunn av at faren var en berømt operaskuespiller, hadde Lee muligheten til å opptre i flere Hongkong-filmer som ung. Han studerte Wing Chun-stilen innen kampsport allerede fra han var liten av, og lærte både engelsk, kantonesisk og mandarin. Etter å ha sett sin far utøve Tai Chi Chuan, begynte Lee å praktisere Wing Chun under Sifu Yip Man. Han forkastet senere Wing Chun til fordel for sin egen kampfilosofi (Jeet Kune Do). Som 14-åring begynte Bruce Lee på høyskolen La Salle College, og det var mens han gikk på denne skolen at han i 1959 kom i slåsskamp med en sønn av et fryktet triade-medlem. Lees far ble bekymret for sønnen, og bestemte seg i samråd med moren for å sende ham til USA, hvor han kunne bo hos en venn av faren. Alt han hadde var 100 dollar og en bok. Etter å bodd en stund i San Francisco, flyttet han til Seattle, hvor han begynte å jobbe for Ruby Chow, også en venn av hans far. i 1959 fullførte Lee utdanningen i Seattle, og mottok diplomet sitt fra Edison tekniske skole. Han meldte seg på ved universitetet i Washington med hovedfag i filosofi. Det var ved dette universitet han traff sin kommende kone, Linda Emery, som han giftet seg med i 1964. Bruce og Linda fikk to barn; én datter, Shannon, og sønnen og skuespilleren Brandon Lee, som ble drept under filminnspilling i 1993. Tidlig karriere som skuespiller. Like før Lee klarte å fullføre hovedfaget i filosofi, dro han til San Francisco, og videre til Hollywood. Under en demonstrasjon på Long Beach i California i 1964, møtte Lee karatemesteren Chuck Norris. Norris ble senere en av Lees motstandere i filmen "Way of the Dragon" (også kjent som "Return of the Dragon"). Lee spilte karakteren «Kato» i TV-serien "The Green Hornet", som gikk på TV fra 1966 til 1967, og åpnet senere sin egen Jeet Kune Do-skole. Lee ville i tiden etter "The Green Hornet" bruke filmene sine for å demonstrere teoriene han hadde omkring kampsport. Dette illustreres i flere av hans filmer, hvor han i enkelte kampscener tar i bruk tradisjonelle kampformer i begynnelsen, men går over til Jeet Kune Do etter hvert, for til slutt å vinne kampen. Da han ikke var i stand til å finne seg andre roller enn stereotypiske asiatiske roller, returnerte Lee til Hongkong med familien sin i 1971. Der spilte han i en rekke kampsportfilmer, og tjente 30 000 amerikanske dollar for sine første to filmer, og det var her i Hongkong han la grunnlaget for sin berømmelse. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. De olympiske ringene. De olympiske ringene ble tegnet i 1913 av de moderne lekers grunnlegger, den franske baron Pierre de Coubertin. Ringene ble det offisielle emblemet for de olympiske leker, og ble først brukt i forbindelse med sommer-OL 1920 i Antwerpen. Symbolikk. Symbolet består av fem sammenvevde ringer i fargene blå, gul, sort, grønn og rød, lagt på en hvit bakgrunn. Coubertin presenterte det nye emblemet i augustutgaven av "Revue Olympique" i 1913. Her beskrev han at ringene skulle symbolisere de fem verdensdelene ("Nord- og Sør-Amerika blir sett som ett kontinent)". Den blå ringen representerer Europa, gul er Asia, sort er Afrika, grønn er for Oseania, og rød for Amerika. Noen mener at den hvite bakgrunnen representerer polområdene Antarktis og Arktis, men dette vites ikke sikkert. Ringene beskrev de områdene av verden som nå hadde tatt til seg olympismen, og aksepterte den sunne og vennlige kappestriden som Coubertin brant for. Det har versert andre forklaringer på ringenes symbolikk. En versjon er at de representerer de fem første moderne olympiske leker – det antall offisielle leker som var avholdt til da. Det sies at Coubertin tenkte å føye en ny ring til etter hvert arrangement. Hans mening var at ringene skulle symbolisere samhold mellom arrangørene, fred og «den olympiske ånd». Flagget. Emblemet ble offisielt tatt opp som de olympiske lekers symbol i 1914, og var tenkt brukt på et offisielt OL-flagg under sommer-OL 1916, men etter avlysningen av lekene på grunn av den første verdenskrig ble flagget for første gang heist over stadion i Antwerpen i forbindelse med sommer-OL 1920. Se også. Ringene Aas. Aas er et vanlig norsk etternavn. Rotunde. En rotunde, av "latin" "rotundus" rund avrundet, er en bygning, en sal eller et rom som har en sirkelformet grunnplan. Noen sentralkirker er rotunder. El. 14. El 14 er et elektrisk lokomotiv som nå brukes av CargoNet for å trekke godstog i Norge. El 14 har også gått i persontrafikk hos NSB, men per i dag blir alle lokomotivene brukt av CargoNet. Det første lokomotivet kom i trafikk i 1968, og resten ble levert i 1969, 1970, 1971, 1972 og 1973. Denne lokomotivtypen er det eneste norske elektriske lokomotiv, ved siden av El. 15, som har 3 aksler per hjulsett (boggi), dette fordi lokomotivene var såpass tunge og kraftige at de måtte ha seks aksler. Det kan bemerkes at flere diesellokomotiver har hatt seks aksler, både Di. 3, Di. 4 og CD 66 er seksakslinger med akselanordning Co'Co'. 22. februar 1975 koliderte El.14.2197 og El 14.2183 i det som er den største togulykken (Tretten-ulykken) i Norge 23. desember 2005 kjørte El 14.2175 med godstog inn i et steinras ved Kvilekvål mellom Bulken og Evanger. Loket ble så skadet at det ble hugget på stedet, og var dermed den første utrangerte El. 14-maskinen. Vrakrestene ligger nå på skiftetomten til Mantena Grorud i Oslo. El. 14 er en sveitsisk konstruksjon lisensbygget i Norge. Det er bygget totalt 31 stykker, (tre er utrangert) (2164-2190.2197-2200) Apatosaurus. "Apatosaurus" (betyr "apatisk øgle", av gresk apato = apatisk og saurus = øgle), tidligere kjent som "Brontosaurus", var en dinosaur av typen sauropod. Den levde i Nord-Amerika på slutten av den geologiske perioden jura, for omtrent 150–140 millioner år siden. Den kunne bli 25 meter lang, var 4,5 meter høy, veide mellom 30 og 40 tonn, og var kraftigere bygd enn sin samtidige slektning "Diplodocus". Stavhella. Stavhella er et lite begrenset og fredet område som ligger på Tanbergmoen i Norderhov, i Ringerike kommune i Buskerud. Området er først og fremst kjent som en gravplass fra vikingtiden og tidligere tider. I så måte finnes det et tjuetalls gravhauger der, samt en rekke flatmarksgraver (kanskje flere hundre) som trolig daterer seg til jernalderen og/eller bronsealderen. Området har aldri blitt skikkelig arkeologisk utredet. Området har nær geografisk tilknytning til Norderhov kirke fra ca. 1170, en kirke som trolig er anlagt på et gammelt paganistisk hov, og den gamle storgården Tanberg, kjent fra Snorre Sturlassons Heimskringla som gården "Thornberg", der det på 1200-tallet blant annet skal ha bodd en lendmann. Kanontårn. Et kanontårn er som regel en dreibar kabin utstyrt med våpen. Vanligvis finnes disse på et skip eller et pansret kampkjøretøy utstyrt med en eller flere kanoner eller andre våpen. Skip. Et av de tidligste fartøyene med kanontårn var USS «Monitor», som var i tjeneste under den amerikanske borgerkrigen. Kanontårn ble deretter vanlig inntil rundt slutten av andre verdenskrig, hvor skipenes hovedbevæpning ble missiler. På skip navnes tårnene på forskjellige måter: Britene bruker bokstaver, og første tårnet fra baugen er da A-tårnet, neste B-tårnet og så videre. Tårn bak på skipet fikk bokstaver fra slutten av alfabetet. Den tyske marinen bruker bokstaver bakfra og forut, og gjerne det fonetiske alfabetet, som Anton, Bruno, Caesar, Dora og så videre. Fly. På 1930-tallet hadde også fly fått tårn for å beskytte seg mot fiendtlige fly. Disse inneholdt som regel mitraljøser. Britene forsøkte også jagerfly med tårn, for eksempel Boulton Paul Defiant. Dette fungerte greit når flyet angrep bombefly, men var til hinder for manøvreringen ellers. I jetalderen forsvant tårnene stort sett fra fly. Stridsvogner. De første stridsvogner hadde ikke kanontårn, men kanoner montert i skroget. Det ble raskt innsett at kanontårn var viktige for vognas stridsevne. Før andre verdenskrig ble det også eksperimentert med vogner med flere tårn, for eksempel den sovjetiske T-35. Dette viste seg upraktisk. I moderne stridsvogner er tårnet oftest bemannet med 2 eller 3 soldater (vognkommandør, skytter og som regel lader), og kan roteres 360°. Det er bevæpnet med en kanon (som regel 105–125 mm) og har sikter og andre observasjonsmekanismer, samt ytre panser for å beskytte mannskapet. Adi Granth. "Adi Granth", som også kjennes ved sin «ærestittel» Sri Guru Granth Sahib (punjabi ਗੁਰੂ ਗ੍ਰੰਥ ਸਾਹਿਬ), er sikhismens hellige skrift. Boken ble samlet i 1604 av Guru Ardjan Dev, den femte sikh-guruen. Siden 1708, da boken ble erklært å være sikhenes evige, «ellevte guru», har sikher sett på boken som legemliggjøringen av de tidligere guruene. Boken er en sentral del av sikhenes religionsutøvelse; den leses under religiøse samlinger, den inneholder tekster som brukes daglig, og tekster som brukes ved de fleste livsfasemarkeringene: bryllups-, navne- og innvielsesseremonier. Det finnes også en tradisjon for å slå opp på en tilfeldig side, for å søke guruens råd. Bokens hovedbudskap er at frelse er mulig å oppnå gjennom meditasjon over det guddommelige navnet, kalt "nam simaran". Navnet. Navnet «Adi Granth» betyr "første bok", eller "første hellige bok". Navnet skal skille den fra Dasam Granth, «den tiende guruens bok». Navnet «Guru Granth Sáhib» betyr "Boken med mesterens hellige lære"; ledd for ledd «Guru» (sanskrit for "lærer", særlig religiøs lærer); «Granth» (på hindi og sanskrit "bok", eller "hellig bok"); «Sáhib» ("eier" eller "herre", viser at boken er lederen som sikher må følge). For-leddet «Sri» er en ærestiltale eller høflighetsform. Det samme er suffikset «Ji» i den alternative navneformen «Guru Granth Sáhib Ji» Boken er skrevet med gurmukhi-alfabetet, som skal ha blitt utviklet av den andre guruen: Guru Angad; dette alfabetet brukes i dag i punjabi. Innholdet. Bokens tekster er uten unntak sanger, hymner og bønner. Lesning fra boken er et hovedelement i sikhenes religiøse møter. Den første trykte utgaven av Adi Granth ble laget i 1864. Siden tidlig på 1900-tallet har standardutgaven av Guru Granth Sahib vært på 1430 sider, og alle tekstene befinner seg på sin faste side i boken, i alle fullstendige oversettelser og utgaver. Adi Granth består av tre deler: en kort innledende del med tekster som brukes daglig; en hoveddel ("Ragaene") som er organisert i 31 kapitler etter de ulike versemålene som brukes; og en tredje del med blandede tekster. Samlingen inneholder 5.894 religiøse og filosofiske sanger, hver med sin definerte melodi. Sangene er skrevet av forskjellige mennesker til forskjellige tider. Den største delen ble skrevet av seks av dei ti sikh-guruene: Guru Nának (947 vers), Guru Angad (62 vers), Guru Amar Das (907 vers), Guru Ram Das (679 vers), Guru Ardjan (2.218 vers) og Guru Tegh Bahadur (116 vers). Men boka inneholder også 938 sanger skrevet av hinduer and muslimer, særlig sufister, og noen få sanger som er skrevet av andre sikher; i alt er det 15 slike «andre forfattere»; de viktigste er Kabir, Sheikh Farid, Namdev og Ravidas. Tekstene i boken kalles "bani" – guddommelige ytringer. De som er skrevet av guruene heter "gurbáni" – guruenes "bani", og sangene som er skrevet av andre heter "bhagatbáni" – bhagatenes (dikterhelgenenes) "bani", og "bhattbáni". Den første delen, på bare 13 sider, består av tre små samlinger av hymner: "Mul Mantra", "Japji" og en sang av Guru Angad er slike tekster som fromme sikher framsier hver morgen. De ni hymnene i "Sodar"-samlingen er kveldsbønner ved solnedgang. Den tredje samlingen kalles "Sohila" eller "Kirtan Sohila", består av fem sanger, og brukes ved leggetid og i begravelser. Disse sangene finnes også i Adi Granths andre del, hoveddelen; og de antas å være framhevet i den første delen fordi de allerede i 1604 hadde en innarbeidet hverdagsliturgisk bruk. Den andre delen, som utgjør 1340 sider, kalles "Ragaene". «Raga» er en sanskrit-ord for melodi. Ragaene er inndelt i 31 kapitler, etter hvilken raga som brukes. Deretter deles hver av de 31 kapitlene inn i seks delkapitler, dels etter antall strofer i hver sang, og dels etter opphavsmann. Den tredje delen, som utgjør 75 sider, omfatter blandede tekster. Denne siste delen inneholder også tekster av forfattere fra andre religioner, flest av sufien Sheikh Farid og dikterhelgenen Kabir fra sant-tradisjonen. Rituell bruk. En sikh-lærd leser et "Hukam", et tilfeldig vers fra en tilfeldig side; dette oppfattes som et råd fra guruen. Om morgenen bør en sikh resitere "Japji" den første lange teksten i Adi Granth. Ved solnedgang og om kvelden synges andre faste sanger. Under sikhenes navngivningsseremonier blir Adi Granth åpnet på en vilkårlig side, og det første ordet på venstre side blir så avgjørende for den første bokstaven i barnets navn. Boken har også faste tekster til bryllup: sangen "Lavan". Ved dødsleie leses sangen "Sukhmani Sahib", og ved kremeringer synges kveldsbønnen "Sohila". Hele "Adi Granth" kan leses høyt ved særskilte anledninger. Dette tar 48 timer uten pauser. Slike særskilte anledninger kan være dødsfall, ekteskap, nye hus eller nye bedriftsetableringer. Behandles pent. Sikher behandler alltid den hellige boken med stor respekt. I gurdwaraen (menighetshuset) blir den plassert på en "Palki" (et dekorert sete), som står på en "Takkat" (en hevet plass) på en fremtredende plass i rommet. Den er tildekket med "Ramalla" (et rikt dekorert tekstil). Over boken og podiet henger en "Chandni" (baldakin). Hemse stavkirke. Hemse stavkirke er en gjenfunnet stavkirke fra Hemse på Gotland. Før den nåværende Hemse kirke ble bygd, fantes det på samme sted en stavkirke som ble oppført under den første kristne tiden på 1000-tallet. Kirkens kraftige og rikt utsmykkede eikeplanker var brukt som tregolv i dagens Hemse kirke. Denne stavkirken er den eneste noenlunde komplette kirken fra kristningstiden i Sverige. Den er nå lagret på Statens historiska museum i Stockholm. Dagens kirkebygning. Kirken som står i Hemse idag er en steinkirke fra begynnelsen av 1200-tallet. Den er en erstatning for trekirken som ble for liten. Den har kor med apsidal avslutning, et høyt skip og tårn i vest. Denne kirken har kalkmalerier fra flere perioder. Forhistorien. Hemse kyrka ble i 1896 restaurert etter forslag fra arkitekt "Erik Lallerstedt" og byggmester "Nils Pettersson". Noe av det første de gjorde var å skifte ut gulvet i kirkens skip. Da oppdaget de at undersiden av de brede eikeplankene var rundtelgjet. Denne merkelige oppdagelsen gjorde at byggmester Pettersson meldte fra til Riksantikvarieämbetet, som sendte dr Emil Ekhoff for å klarlegge hva grunnen kunne være. «Samma dag jag erhöll meddelandet, nedreste jag till Gotland och befann mig följande förmiddag vid Hemse kyrka. En del av virket låg ännu på sin plats i golvet, det övriga var utfört på kyrkogården. – Någon tvivel om, att detsamma ursprungligen utgjort en byggnad, kunde, som sagt, ej finnas och all sannolikhet talade för, att denna varit efter stavkonstruktionens principer, att den varit en kyrka – således en stavkyrka – säkerligen föregängaren till den nuvarande stenkyrkan och utan tvivel det första kristna templet på platsen, allt antaganden vilka ett närmare studium av förhållandena skulle komma att besanna. Fyndet var således av allra största intresse och genom prisvärt tillmötesgående från Hemse församlings sida blev Vitterhets Akademien i tillfälle att inköpa allt det gamla virket, som avgick redan den 11 påföljande september till Statens Historiska Museum.» Alle de bevarte plankene ble gransket for å finne ut hvordan den opprinnelige kirken så ut, og resultatet av arbeidet publiserte Ekhoff i 1914-16 i boken "Svenska stavkyrkor". Det enorme puslespillet ble rekonstruert i Nationalmuseets bygning på Blasieholmen, men hele kirken ble alt for stor. Kun vestfasaden med portalen fikk plass, og først i 1941 fikk hele bygningen plass i Historiska museets nye lokaler vid Narvavägen. Materialer. Funnet bestod i hovedsak av grove materialer av eik På enden av svillene er det utskjæringer og tapper for sammenføyning med motstående svill, og langs oversiden en 5-6 cm dyp not. Svillene er ikke tjærebredd, noe som tyder på at de har vært beskyttet bak «lepper» i forlengelsen av forkanten på nedre ende på tilene. Det er kun funnet to stavlegjer av eik, ca 9 meter lange og 35 x 17 cm i tverrsnitt. Langs oversidene er det tatt ut 9 anlegg for taksperrer, og de to ytterste er noe større enn de midterste. Langs undersiden er det en langsgående not for veggtilene. Yttersidene har ornamenter; fem sirkler som er danner et kors. Det er spor av tjære på utsidene. Det er funnet et furustykke som har samme sirkelmønster som kapitelet. Langs den ene kanten er en fals, som i begge ender avsluttes i en bred nedskjæring. Denne planken er i likhet med kapitelet uten spor av tjære. Veggtilene ble ganske sterkt ødelagt da de ble lagt ned som gulv. Ingen av plankene er uskadet; dels er de kappet, dels er de flattelgjet. Dette kommer av krummingen de hadde som gjorde det vanskelig å bruke dem slik de var. Tilene er brede og tykke, med plan innside og avrundet utside. Øverst har tilene en noen centimeter bred tapp i hele tilens bredde. I øvre ende er forsiden av tilene telgjet med avsmalnende tverrsnitt fra full tykkelse opp til skjæringslinjen med forsiden av tappen. På sidene har tilene en 4-5 cm dyp og 3-4 cm bred not for innfelling av løse fjærer til å forbinde og tette mellom dem. For å få tilene til å passe som golvplanker er noten hogd vekk på noen av tilene. Alle veggtilene har ornamenter på utsiden, bestående av konsentriske sirkler som danner grupper på seks nær toppen av tilen. Den samme ornamentikken finnes også på stavlegjene. Samme ornamentikk er også å finne på bord i tårnet til Alskogs kirke, også på Gotland. Disse er antatt å ha vært veggtiler i en tidligere stavbygd konstruksjon. I tillegg er denne formen for ornamentikk vanlig på møbler fra middelalderen. De fleste av veggtilene har spor av tjære. Ekhoff mener at mengden tjære på de enkelte tilene kan si hvor på bygget de var i bruk, på nordsiden eller på sydsiden. På nordsiden har tjæren lagt seg over og nesten skjult ornamentikken, mens den på sørsiden er helt borte. Ekhoff mener at dette, og andre slitasjeskader, indikerer at kirken har stått i lang tid. Portalen. Portalen er dessverre sterkt ødelagt etter at den ble nedlagt som gulvplank. Det som har overlevd er to ornamenterte sideplanker, og en liten bit av bordet som dannet overstykket. Det er tydelig at motivet har fellestrekk med dyremotiv som vi finner på runesteiner. Deler av motivet har også påfallende likhetstrekk med portaler fra andre stavkirker slik som Torpo stavkirke. Plankene i portalen er føyd inn i veggem på samme måte som de andre tilene, med not langs siden og løs fjær. Den største, venstre portalplanken har på innsiden spor etter gangjern. Slik den rekonstruerte kirken fremstår, virker portalen feilkonstruert. Ornamentikken rett over døråpningen på venstre side burde ha fortsatt i en vesentlig mer flattrykt bue og ikke ha vært rekonstruert som en klassisk rundbue. Det ble funnet et tilsvarende utskåret trestykke som ikke har noen tydelig funksjon. Det er antatt at dette har tilhørt utsmykningen på kirkens tak, selv om det mangler holdepunkter for en slik antakelse. Grunnplan. Flere av svillene var bevart i full lengde, slik at det er mulig å rekonstruere bygningens lengde og bredde. En av stokkene mangler; svillen som har tilhørt veggen mellom skipet og koret. I tillegg mangler halvparten av svillen i korets søndre vegg. Kirkens totale lengde er 11,1 meter, skipet er 7,7 meter langt og 4,6 meter bredt, og koret er 3,4 meter langt og 3,1 meter bredt. Svillene er ikke felt sammen i hjørnene som i et laftehus eller i de fleste norske stavkirker, men med tapper og slisser som er sikret med nagler. Svillene viser ikke bare bygningens mål, men angir også hvor inngangen var. Midt på tverrveggens svill mangler noten i en lengde som måler 85 cm, og det er antatt at portalen stod der. Det finnes ingen andre merker etter mulige dører. Det er heller ikke funnet spor etter noen ytterdør til koret, men den kan ha vært i det manglende stykket av svillen til korets sørvegg. Veggene. Stavkirkens vegger kan fra det bevarte materialet rekonstrueres tilnærmet fullt ut, med unntak av sammenføyningen i hjørnene. Alle veggtilene har not på begge sider, og en tynnere løs fjær har føyd dem sammen. Noen rester satt igjen i veggtilene da de ble funnet, og en hel løs fjær ble også funnet. En viktig detalj er at svillen var utstyrt med not. Det er antatt at tilene har hatt en tilsvarende fjær nedfelt i noten, og en «leppe» som har vært forlenget ned foran svillens forkant, men disse ble skåret bort da tilene ble omgjort til gulvplanker. Det er ikke funnet naglehull i tilene, ettersom en konstruksjon uten fornagling er tilstrekkelig når materialene er tunge. Konstruksjonen beskytter svillen mot vær og vind slik at kun tilene trenger tjæring. Relativt lite er kjent om hjørnekonstruksjonen. Det eneste som synes klart, er at staver slik de er kjent i norske stavkirker ikke ble brukt. Ekhoff vurderte flere alternativer, men landet på en løsning med Greensted Church som forbilde. Her er hjørnestavene kraftige stolper som er avhogd i vinkel, slik at spissen vender inn og yttersiden er avrundet. Hjørnestavene hviler i svillens not på samme måte som de andre tilene. Om de var spisset oppe er uvisst. Veggtilenes opprinnelige lengde, og dermed skipets høyde, har Ekhoff beregnet til 4,20 meter, og stavlegjenes lengde til 4,45 meter. Tilene rakk ikke opp i gavlen, men ble avsluttet mot en stavlegje. Det ble ikke funnet materialer fra gavlene som kan forklare hvordan de så ut. Man kan likevel anta at slektskapet med norske stavkirker gjør at konstruksjonen hadde likhetstrekk. Muligens var gavlene kledd med tynnere materialer. På tross av det rike funnmaterialet er rikt står mange spørsmål ubesvart. Fantes det åpninger for å slippe inn lys? Hvordan var taket konstruert? Ekhoff sier etter sammenligninger med norske stavkirker at høyt plasserte runde åpninger var det mest sannsynlige, men i det bevarte materialet finnes det ikke spor etter lysåpninger, og glassvinduer var knapt kjent i Norden på denne tiden. Vokslys var den viktigste lyskilden i kirkerommet. Korets forbindelse med skipet. I mange av de norske stavkirkene er det to staver i overgangen mellom kor og skip. Disse står på skipets østre svill, i korets hjørner i nordvest og sydvest. I Hemse stavkirke er koret i stedet forbundet med skipet ved hjelp av to tiler med ekstra not. En av disse er bevart og viser tydelig hvordan sammenføyningen var gjort. Denne tilen har på den runde utsiden en tredje not i hele tilens høyde, som passer med en annen veggtile. Det er tydelig at dette er konstruksjonen for koret, da det ikke finnes andre tilbygg som apside, sakristi eller våpenhus. Ekhoff mener at den bevarte tilen har stått i korets sydvestre hjørne. Korets ytterhjørner er antatt å ha hatt samme konstruksjon som skipet. Korveggenes høyde er beregnet til 3,60 meter, 85 cm lavere enn skipet. Dette kan sammenlignes med høydeforskjellen på omtrent 90 cm i Hedared stavkirke. Tak. Ekhoffs rekonstruksjon viser sperrebind av samme middelaldertype som i Garde steinkirke på Gotland, hvor de er datert til omtrent 1140. Rekonstruksjonen er usikker, siden det opprinnelige taket ikke er bevart, og bare noen få opplysninger kan leses ut av materialet. Hver av stavlegjene fra langveggene har utsparinger for ni takbjelker, syv over kirkerommet og to bredere på de fremsklytende endene utenfor tverrveggene. Ved utsparingen er det også spor som indikerer at bjelkene har hatt ytre hoder som har holdet konstruksjonen sammen i tverretningen. De norske stavkirkene har sperrebind som er rikt dekorert, men ingen er så gamle som Hemse stavkirke. Dette gjør direkte sammenligning vanskelig. I stedet virker det riktig å gjøre som Ekhoff og anta som forbilde en middelaldersk takstol som den fra Garde kirke. Han har i sin rekonstruksjon av yttertaket antatt at det var langsgående planker, og påpeker at slike ble brukt på de eldste norske stavkirkene. I Garde finnes mye av dette undertaket under et dekke av tjæret spon. Ekhoff mener at den samme metoden kan ha vært brukt på Hemse. Det finnes et gjenværende terningkapitel av furu, utført i ett med en kort stav. På de to uskadde sidene av kapitelet er det sirkelornamenter av samme type som på veggtilene. Kjernen i stokken er gjennomboret med et ca 4,5 cm stort gjennomløpende hull. Etter dimensjonene å dømme virker det sannsynlig at staven var like høy som langhusets vegger. Ekhoff antar at den kan ha vært med på å bære takstolen, men at den er satt opp senere. Takbjelkene virker noe underdimensjonert og trengte kanskje understøttelse. Staven kan likevel være reist sammen med resten av byggverket. I noen av de norske stavkirkene er staver med tilsvarende kapitel innarbeidet i konstruksjonen. Slike frittstående staver finnes først og fremst i stavkirker med forhøyet midtrom. Kirker av midtmasttypen, som Uvdal stavkirke, har en midtmast som bærer en takrytter. I midtmastkirker er takrytteren et ekte tårn. Kanskje kan kapitelet antyde at Hemse stavkirke har hatt et slikt lite tårn. Tanbergmoen. Tanbergmoen er et lite geografisk område i Ringerike kommune i Buskerud. Moen ligger i tidligere Norderhov kommune, på høydedraget nord for Norderhov kirke og den gamle storgården "Tanberg", som blant annet er kjent fra Snorre Sturlassons Heimskringla som "Thornberg", og strekker seg nordover mot de søndre delene av Hønefoss, og østover mot Haugsbygd og Åsa. Det sørvestre hjørnet av Tanbergmoen er kjent som Stavhella, der det finnes en stor gravplass fra tidligere tider som ennå ikke er skikkelig arkeologisk utforsket. Gravplassen inneholder blant annet et tjuetalls gravhauger og et ukjent antall (kanskje flere hundre) flatmarksgraver, som trolig ble anlagt der i perioden bronsealderen–vikingtiden. På Tanbergmoen står også den berømte Galgefurua (også kjent som "Signalfurua"), like ved den gamle militære ekserserplassen "Jensebråten". Furua, som fungerte som rettersted i tidligere tider, er omkring sju meter høy og svært forkrøplet å se til, og man kan fortsatt se en smidd jernring i greinverket fra tiden da furua fortsatt var i bruk. Tsjuvasjia. Tsjuvasjia (russisk: Чувашская Республика; tsjuvasjisk: Чăваш Республики) er en republikk i Russland og hjemlandet til det tsjuvasjiske folk. Det er en av de 88 enhetene i den russiske føderasjonen. Hovedstaden er Tsjeboksary, en by ved Volga med om lag en halv million innbyggerer. Geografi. Tsjuvasjia ligger sentralt i den europeiske delen av Russland, midt mellom byene Nizjnij Novgorod og Kazan. Republikken er ikke stor, men er en at de tettest befolkede regionene i den russiske føderasjonen med en befolkning på 1,35 millioner. Den grenser i nord og vest mot elva Volga, mot republikken Mari El i nord og Nizjnij Novgorod oblast i vest. I sør grenser republikken mot Mordovia og Uljanovsk oblast, og Tatarstan i øst. Hovedstaden Tsjeboksary ved bredden av Volga, om lag 650 km øst for Moskva. Tsjuvasjias sentrale beliggenhet gir bedrifter i republikken tilgang til noen av de mest industrialiserte regionene i landet. Mesteparten av republikken er landlig, med et industrielt senter rundt de store byene i nord ved bredden av Volga. Skoger, for det meste i sør langs bredden av Suraelven, dekker om lag 30% av arealet. Folk. Størsteparten (om lag 906 000) av innbyggerne er tsjuvasjere. Tsjuvasjia har 1 727 større og mindre landsbyer der det nesten bare bor tsjuvasjere. I de største byene bur det også mange "russere", "tatarer", "mordvinere", "ukrainere" og "mariere". Språk. I byene er russisk det mest brukte språket, på landsbygda er tsjuvansk mer utbredd. John Cockcroft. Sir John Douglas Cockcroft (født 27. mai 1897 i Todmorden, død 18. september 1967 i Cambridge) var en britisk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1951 sammen med Ernest Walton «for deres pionerarbeid med omdanning av atomkjerner med kunstig akselererte atompartikler». Ernest Walton. Ernest Thomas Sinton Walton (født 6. oktober 1903, død 25. juni 1995) var en irsk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1951 sammen med John Cockcroft for arbeidet med forandringen av atomkjernen gjennom kunstig akselererte atomer (også kalt atomspaltning). Nes kirke (Ringerike). Nes kirke på Nes i Ådal i Ringerike kommune er en oktogonal sentralkirkei laftet tømmer fra 1860. Kirka har plass for 250 personer og er tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Den tilhører i Ringerike prosti. Bygningshistorie. Ved Kgl. resolusjon av 2. februar 1857 ble det besluttet å opprette Ådal prestegjeld, og planene med byggingen av kirken kunne ta til. Samtidig med at gjeldet ble opprettet ble det gitt tillatelse til å anlegge en kirkegård og oppføre ei kirke på gården Nes. Innvielsen fant sted den 22. august i 1860 og ble forrettet av av sognepresten til Gran, "S. B. Bugge". Innvielsestalen finnes fortsatt i prestegjeldets arkiver. Tilstede under innvielsen var også "Nikolai Friis", sogneprest til Viker kirke, "Johan Lyder Brun" fra Norderhov kirke, og "P. F. Brock". Nes ble opprinnelig anneks til Viker kike, som ble sognekirke i prestegjeldet når dette ble opprettet. Siden har denne funksjonen blitt overført til Hval kirke på Hallingby, som også er ei oktogonal sentralkirke som ble tegnet av samme arkitekt. Det var opprinnelig meningen at Nes kirke skulle ha åtte gudstjenester i året, men i 1860 ble dette forandret til en gudstjeneste hver tredje søndag, med forbehold om at det på første dag i de tre store høytidene skulle være messe i Viker kirke. Konstruksjon og eksteriør. Det opprinnelige skipet har en oktogonal grunnplan og ble reist av laftet tømmer. Taket over skipet er også oktogonalt og teltformet. Takkonstruksjonen bærer en takrytter som har et kvadratisk underbygg og en slank og høy oktogonal hjelm. Takrytteren understøttes av fire stolper fra skipets gulv. Underbygget (klokkestua) på takrytteren har doble glugger med lemmer i hver himmelretning. Hjelmen og klokkestutaket ble tekket med kopperplater i 1968. Kirken ble utvidet i 1928, da den fikk nytt våpenhus mot vest og nytt kor med sakristi mot øst, begge med sadltak. Dette ble tegnet av arkitekt R. Nielsen. I 1972 fikk også kirken nytt tak, samtidig med at kirkegårdsmurene ble reparert. "Hanna Stugård" forærte også kirken ei flaggstang og et flagg. Interiør og inventar. De fire innvendige stolpene som bærer takkonstruksjonen er oktogonale og sammenbindes i toppen av eselryggformede spissbuer med tilnærmet gotisk utseende. De åpne feltene over buene har utskjæringer. Prekestolen står ved korets sørvestre hjørne og døpefonten er plassert på nordsiden under korbuen. Kirkes første orgel ble skaffet tilveie i 1896, delvis med private midler. Det står på vestgalleriet i skipet. Orgelet kostet kr. 1.800,00. I 1915 fikk kirken et flott alterbide, malt av "Lars Jordet". Det framstiller Jesu dåp og har en innfatning tegnet av H. Backer. Tavlen var en gave fra "Berte Holte" og "Johannes Næs". I 1926 blir det installert elektrisk lysanlegg, bekostet av menigheten. Annet. Nes kirke ligger i Nes kirkesogn i Ådal prestegjeld, som tilhører Ringerike prosti i Tunsberg bispedømme. Hannes Alfvén. Hannes Olof Gösta Alfvén (født 30. mai 1908 i Norrköping, død 2. april 1995 i Djursholm) var en svensk fysiker. Han blei tildelt Nobelprisen i fysikk i 1970 for arbeider innen magnetohydrodynamikk. Han var opprinnelig elektroingeniør og arbeidde innen kraftforsyning. Seinere gikk han over til forskning, og han har bidratt sterkt på flere felt innen plasmafysikken: nordlysets oppførsel, van Allen-beltene, magnetiske stormer, jordas magnetosfære og plasmadynamikk i Melkevegen. Alfvén fikk sin doktorgrad ved Uppsala universitet i 1934. Avhandlinga het «Investigations of the Ultra-short Electromagnetic Waves» (Undersøkelser om ultrakorte elektromagnetiske bølger). Etter å ha undervist både i Uppsala og Stockholm, fikk han i 1940 fast vitenskapelig stilling i elektromagnetisk teori og elektriske målinger ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. I 1945 blei han utnevnt til professor i elektronikk. Tittelen blei endra til professor i plasmafysikk i 1963. I 1954-55 var Alfvén Fulbright-stipendiat ved University of Maryland, College Park. I 1967 flytta han – etter å tilbakt en periode i Sovjetunionen – til USA der han arbeidde ved University of California, San Diego og University of Southern California. Han fortsatte imidlertid å inneha professoratet i Sverige fram til han pensjonerte seg i 1991. Han lyktes på en enkel måte å beskrive hvordan ionisert gass, "plasma", oppfører seg. Han mente at det var upraktisk å benytte Störmers baneteori til å beregne partikkelbaner, særlig i det energiområdet der nordlyset ligger. Dette førte til at han utviklet "«guiding-center»"-tilnærmelsen som et verktøy for laddete partiklers bevegelse i et elektromagnetisk felt. Alfvén oppdaget videre den første isentrope invarianten av bevegelse hos laddete partikler. Han var svært inspirerende for sine medarbeidere. Han kunne lynraskt trekke slutninger ut fra nye eksperimentelle data, og med usvikelig intuisjon fastslo han hvilke problem som stod for tur til å angripes. Derigjennom etablerte han magnetohydrodynamikken både som et eget fagfelt og som en ny ressurs for fysikken generelt. Det er vanskelig i dag å forestille arbeider innen plasmafysikken som ikke benytter verktøy Alfvén utviklet. Det var for disse «"grundläggande insatser och upptäckter inom magnetohydrodynamiken med fruktbärande tillämpningar inom olika områden av plasmafysiken"» at han ble tildelt nobelprisen i fysikk i 1970. Alfvén engasjerte seg også i andre fagfelt, som energiforsyning, kosmologi og samfunnsdebatt om dette. Han hadde egne ideer om kosmologi som han utviklet sammen med Oskar Klein, og som i USA, som han tilbrakte sine siste forskerår i, førte til at Klein-Alfvéns kosmologi i hovedsak forbindes med Alfvéns nyord "ambiplasma". I fellesskap utviklet de ideer som var alternative modeller til både Big Bang og steady state-teorien med antimaterie mot koinomaterie i en «metagalakse». Alfvén argumenterte sterkt mot bruk av kjernekraft, og dette regnes som en sentral årsak til at Thorbjörn Fälldin, Centerpartiets statsministerkandidat ved valget i 1976, inntok samme standpunkt. Alfvénlaboratoriet ved Kungliga Tekniska högskolan ble grunnlagt i 1990, og er oppkalt etter Hannes Alfvén. Det samme er asteroiden 1778 Alfvén. Han var far til forfatteren Inger Alfvén, nevø av komponisten Hugo Alfvén og fetter av skuespilleren Margita Alfvén. Spælsau. Spælsauen (eng. "Old Norwegian Short Tail Landrace") er en sauerase, som mange mener er den opprinnelige sauerasen i Norge. Sauen er godt tilpasset vårt klima og var i bruk allerede i jernalderen. Den er utbredt over hele landet og hele 22% av dyra tilslutta sauekontrollen er spælsau. På Island er rasen så å si enerådende. Spælsauen er liten og spedbygd, men den er hardfør og fruktbar. Søyene melker godt og tar godt vare på lammene. Ulla består av fin botnull og lengre, grov dekkull. Historie. Spælsauen er en sauerase som er avlet fram med grunnlag i det gamle norske saueslaget. De sauene som opprinnelig var i nord-europa var en forholdsvis liten type med kort hale, farget to-lags ull med grov ytterull og horn. Stort sett som de sauene vi idag kaller villsau eller gammelnorsk. Disse sauene var tilpasset forholdene som stort sett hadde vært uforandret over flere tusen år. På 1700-tallet kom den industrielle revolusjonen og forandret samfunnet, først i Storbritannia senere over hele verden. Med industrisamfunnet fulgte nye muligheter og behov, spinnemaskinene var de første maskinene og skapte et stort behov for ull. Den gamle korthalesauen hadde en ull som ikke var særlig egnet til å framstille ullgarn og rundt 1850 begynte engelskmennene å fram saueraser som ga bedre ull. Disse nye rasene erstattet delvis de gamle rasene og ble i utstrakt avlet inn i de gamle for å forbedre dem. Resultatet var at den renrasete gammelsauen var i ferd med å forsvinne. Norske saueslag som Dala, Steigar og Fuglestadsau er eksempel på blandingssau som har blitt fiksert og avlet fram som egne raser i sterke sauemiljø. Etter århundreskiftet var det bare reklingene igjen av den gamle norske sauen. Kun i avstengte fjellbygder, på noen av øyene i Sunnhordland og i Finnmark fantest det reine flokker. For å berge restene kjøpte staten i 1912 inn sau fra flokker i Hylstad og Valle i Setesdal og fra øya Hyfteren i Sunnhordland. Sauene fra Hyfteren var utgangarsau som ikke hadde blitt foret inne på minst 200 år, mens Setesdalssauen ble holdt inne om vinteren. Sauene ble fordelt på to avlsstasjoner, en ved kysten på Hidle i Ryfylke og en på Løyland i Valle, begge stasjonene fikk 30 dyr hver. Det er usikkert hvor forskjellig kyst- og innlandsspælen var, men Setesdalssauene var jevnt over hvite, mens Kystspelen hadde farger som vi forbinder med dagens «villsau». En annen forskjell er at alle værene og de fleste søyene fra Hyfteren hadde store horn mens setesdalssauen for det meste var kollet. På avlsstasjonene gjorde planmessig avl og bedre foring at vektene økte mye. De norske sauene var i utgangspunktet små med søyevekter mellom 20 og 30 kg, derfor ble det krysset inn færøyske værer i 1920 og senere islandske værer for å øke størrelsen. Sporadisk kryssing med Finn, Leicester, Svartfjes og Godtland skjedde også, men disse har hatt liten innflytelse. Egenskaper. Idealvekt for søyer er ca. 65–70 kg. Den er opprinnelig kompakt og lettbygd og trenger lite kraftfôr. Kjøttet har relativt lite fett. Spælsauen melker godt, går godt i flokk og klarer seg bra ute. Men den er mer utsatt for sykdommen alveld enn andre saueraser. Sauer pådrar seg sykdommen ved å spise myrplanten rome. Totrådet spælsaugarn farget med planter. Utnytting. Den gir melk og kjøtt av god kvalitet. Ullen på spælsauen er spesiell. Den har to lag: Et langhåret, glansfylt og bølgende lag med dekkull som beskytter mot vind og vær, og et underliggende lag (botnfeld) som holder sauen varm. De lange dekkhårene brukes blant annet til vevtråd som er hardt spunnet med to tråder i stedet for tre, og gir en fin glans i tråden. Dette garnet ble brukt i våre gamle billedtepper fra renessansen og barokken. Vikingenes seil var av spælsaugarn. Ullen ble også i gammel tid brukt til klær fordi den var lett og tar opp lite fuktighet i seg. FIBA. Det internasjonale basketballforbundet (fransk: "Fédération Internationale de Basketball", forkortet FIBA) er den organisasjonen som bestemmer de internasjonale reglene i basketball (reglene enkelte steder, først og fremst i NBA, avviker noe fra de internasjonale), avholder verdensmesterskap, utnevner dommere og så videre. 213 land er medlemmer. FIBA ble grunnlagt i Genève i 1932, to år etter at basketball ble offisielt anerkjent som olympisk gren. Åtte land var med fra begynnelsen: Argentina, Tsjekkoslovakia, Hellas, Italia, Latvia, Portugal, Romania og Sveits. I 1936 ble James A. Naismith, sportens grunnlegger, utnevnt til æresmedlem. Siden 1950 (menn) og 1953 (kvinner) har FIBA organisert verdensmesterskap, fra 1970 avholdt i de partallsårene det ikke er OL. I 1989 ble det åpnet for å slippe profesjonelle spillere, det vil først og fremst si spillere fra NBA, til i OL. Siden organisasjonen ikke lenger bare var for amatører, byttet den navn fra "Fédération Internationale de Basketball Amateur" til "Fédération Internationale de Basketball", men forkortelsen FIBA ble beholdt. Artefakt. En artefakt er en gjenstand skapt av et menneske. Begrepet er vanlig i arkeologisk sammenheng der man studerer kulturminner. Amesbury Archer. Amesbury Archer er betegnelsen på levningene av en mann fra eldre bronsealder (ca. 2300 f.Kr.), som ble funnet ved Amesbury, en liten landsby ca. 5 km fra Stonehenge i Wiltshire, England. I mannens grav ble det funnet pilspisser av stein samt håndleddsbeskyttere for å beskytte armen fra buestrengen. På dette grunnlaget har funnet blitt tolket som levningene av en bueskytter. For øvrig er graven en av de rikere gravene man har funnet i området, med blant annet kobberkniver og ørepynt i gull. Dette metallet har sannsynligvis blitt importert og er noe av det eldste som er funnet i Storbritannia. Man fant også redskaper for å slakte dyr og for å lage pilespisser. Alundaøksen. Alundaøksen er en våpenøks fra Norrlövsta i Alunda, Sverige. Øksen er av grønn stein og er utformet som et elghode i naturalistisk stil. Den er datert til yngre steinalder, og har sannsynligvis hatt en symbolsk funksjon. The Big Boss. "The Big Boss" (originaltittel: "Tang shan da xiong"; 唐山大兄, am. tittel "Fists of Fury", må ikke forveksles med "Fist of Fury") en en Hongkong-kinesisk action-karate-film fra 1971. Filmen var Bruce Lees første store film, og den filmen som gjorde ham til superkjendis i Kina. Produsent for filmen var Raymond Chow, som også produserte flere andre filmer med Bruce Lee i hovedrollen. Handling. Bruce Lee spiller en ung mann som kommer til Bangkok for å arbeide på en isfabrikk, men oppdager snart det uhyggelige faktum at bak den respektable fasaden ligger noe ganske annet. Det viser seg at fabrikkens hovedinntekt er smugling av narkotika, og da Chen oppdager dette blir han uunngåelig trukket lenger og lenger inn i ondskapens nett. Og det varer ikke lenge før han må kjempe både for sitt eget liv og sine slektingers liv. Tagline: Ingen ondskap kan overleve Bruce Lees raseri! I Norge. Filmen gikk ikke på norske kinoer, men ble i 1982 utgitt på video av C.P. Entertainmens video. Versjonen var noe klippet, men ble til tross for det forbudt på video rundt 1987. En ny versjon ble lansert på slutten av 1980-tallet. Filmen hadde aldersgrense 18 år da den ble utgitt på video første gang i Norge. La Tène-kulturen. a>. Nå på Himmerland Museum, Gundestrup. a>s kjerneområde (oransje) og den keltiske kulturens utbredelse ca. 400 f.Kr. La Tène-kulturen er en kultur som spores til jernalderen i Nord-Europa. Kulturen har fått navn etter funnplassen i La Tène rett nord for Neuchatelsjøen i Sveits. Plassen ble gravd ut etter funn gjort av Hansli Kopp i 1857. Her ble det under en tørkeperiode hvor vannivået i innsjøen sank, observert rester av store trekonstruksjoner. Tidlige utgravninger ga rike funn og ble snart fulgt av flere utgravninger i området. Datering av La Tène. Kulturens tidsperioder ble raskt delt inn i ulike perioder på bakgrunn av de funn som ble gjort. Den eldste perioden omfatter tiden omkring år 600 f.Kr., mellomperioden utgjør tiden 450-100 f.Kr. og den yngste perioden århundret f.Kr. Kulturen forsvant og sporene opphørte nesten helt med oppblomstringen av Romerriket. Hvor La Tène-kulturen kommer fra har ofte blitt debattert. Den omfattet området fra Marne i østre Frankrike og den nordre siden av Alpene til Donaus øvre løp. La Tènes metallhåndverk karakteriseres av innviklede spiraler og vevmønstre på vakkert utførte bronsekar, hjelmer og skjold, seletøy og luksussmykker, spesielt halsringer som kalles torcs og fibula-spenner. Den kjennetegnes videre av elegante stiliserte dyre- og vekstmotiv med element som påminner om skytisk håndverk fra blant annet Ukraina, beslektet med Hallstattkulturens geometriske mønster. Også i andre områder dukker La Tène-materiale opp, blant annet i Irland og Storbritannia, Spania, Bourgogne og Østerrike. La Tène-kulturen. Kulturens vide kontaktnett avsløres av gravritualer og de rike gravgavene. En grav i Vix, Frankrike, fra 500-talet f.Kr. inneholdt den største bronsegryten som noensinne er funnet. Den hadde et volum på ca. 1100 liter og var sannsynligvis laget i Hellas. Gravene inneholdt ofte en grift med offergaver. Denne kunne til og med inkludere menneskeofringer. Avhugne hoder dukker i flere tilfeller opp i avbildninger. Jakob Weidemann. Jakob Weidemann (født 14. juni, 1923 i Steinkjer, død 19. desember, 2001) var en norsk kunstner. Weidemann regnes som en av de viktigste kunstnerne innen norsk modernisme på 1950-tallet, og han var en foregangsperson for det abstrakte maleriet i Norge i tiårene etter andre verdenskrig. Weidemanns verk «Storfuglen letter» (1959) er kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Han vokste opp på Steinkjer og 11 år gammel flyttet han til Oslo for å bo hos moren, som da var gift. Han er utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole (1939), Ole B. Eides malerskole (Bergen 1940-) og Kunstakademiet i Oslo (1941–). Jacob Weidemanns første utstilling – på Blomqvist, Oslo i 1946 – ble et kunstnerisk gjennombrudd. Karakteristisk er hans abstrakte, ekspresjonistiske malerier med naturen som inspirasjonskilde. Etter en del eksperimentering med forskjellige stilarter på 40 og 50-tallet slo Weidemann endelig rot i noe som kan kalles en "ekspressiv, lyrisk-abstrakt kunst" med naturen som inspirasjonskilde og utgangspunkt. Flere av hans senere arbeider kalles "Inntrykk fra naturen". Andre kjente titler er "Interiør", "Veien til Jerusalem", "Storfuglen letter", "Tåke i Getsemane" og "Hommage à El Greco". Han har utført monumentalarbeider i Steinkjer kirke (1965) og i Store Maihaugsal på Lillehammer (1967). Weidemanns kunstnerhjem Ringsveen ved Lillehammer er overdratt til en stiftelse, som har til formål å stille eiendommen til disposisjon som bolig for yngre kunstnere. Skimboarding. Skimboard. Skimboarding er å betrakte som en form for surfing, men skiller seg likevel klart ut. Skimboarding er definert som en strandaktivitet og istedet for å surfe fra vannet og inn til stranden gjør en det motsatte; man "skimmer" nemlig fra stranden og ut i vannet. Brettet. "Skimboardet" man benytter er mye mindre og tynnere enn dem man bruker når man surfer. Det er ikke mange centimeterene tykt og et gjennomsnittlig skimboard rekker omtrent til mellom navelen og brystet. Det har heller ikke noen form for finne. Tuppen på brettet er bøyd oppover slik at overgangen fra sand til vann skal gå så smertefritt som mulig. Formen på skimboard kan vareiere stort og de trenger ikke nødvendigvis se ut som forminskede surfebrett. Det finnes to forskjellige typer skimboard, det ene lages av tre og benyttes i hovedsak til å "skimme" på våt sand. Den andre typen er laget av skum og benyttes når en ønsker å ri bølger. for å få tilrekkelig feste kan en enten smøre inn brettets overflate med surfevoks eller gå til anskaffelse av såkallte "traction-pads" som koster noen hundre kroner. Da blir det vesentlig lettere å holde seg på brettet. Et skimboard varierer veldig i pris. Et treskimboard er relativt rimelig og kan kjøpes for i underkant av 50$ mens et skimboard laget av skum koster fra 15000 og helt opp til 400$. Verdensmesterskapet i basketball. Verdensmesterskapet i basketball ble avholdt første gang i 1950 for menn og 1953 for kvinner. Fra 1970 blir det avholdt i de partallsår hvor sommer-OL ikke arrangeres. Sju land har vunnet VM-tittelen hittil: USA (4 gull), Sovjetunionen (3), Jugoslavia (3), Brasil (2), Serbia (2), Argentina (1) og Spania (1). Verdensmesterskapet i basketball (kvinner). VM i basket for kvinner ble avholdt første gang i 1953. Kun fire land har vunnet VM-tittelen hittil: USA (8 gull), Sovjetunionen (6), Brasil (1) og Australia (1). Teosofisk samfunn. Teosofisk Samfunn er en internasjonal religiøs og filosofisk bevegelse som ble opprettet i New York i 1875. Teosofisk Samfunn presenterer et system av kunnskaper om mennesket og universet, teosofi, som ble utformet av samfunnets grunnlegger Helena Petrovna Blavatsky. Teosofien hevder at alle religioner presenterer ulike sider av de samme grunnleggende kunnskapene. Teosofisk Samfunn har spilt en viktig rolle i fornyelsen av den esoteriske tradisjon, og i formidling av hinduisme og buddhisme til Vesten. Teosofisk Samfunn hadde også betydelig innflytelse på framveksten av indisk nasjonalisme. Organisasjonen regnes som en forløper for mange av dagens «nyreligiøse» bevegelser. De første årene. Helena P. Blavatsky, Henry Olcott og William Quan Judge opprettet Det teosofiske samfunn i New York høsten 1875. H. P. Blavatsky ble det nye selskapets sekretær, mens Olcott ble president. Teosofisk Samfunn hadde ikke noen umiddelbar suksess, men situasjonen forandret seg da Madame Blavatskys bok "Isis Unveiled" med undertittelen "En hovednøkkel til gammel og ny vitenskap og teologi" kom på markedet i 1877. TS flytter til India. I 1885 flyttet Olcott og Blavatsky Teosfisk Samfunn til Bombay i India. Madame Blavatsky hevdet å stå i telepatisk kontakt med høyt utviklede mennesker kalt mestere eller mahatmaer, De viktigste av disse var Koot Hoomi Lal Singh og Morya. Avisredaktøren A. P. Sinnett ba fru Blavatsky sette ham i forbindelse med disse mestrene. I løpet av de neste fire årene fikk Sinnett og hans venn A. O. Hume en mengde brev på mystisk vis. Innholdet i disse brevene dannet grunnlaget for Sinnetts to bøker "Esoteric Buddhism" og "The Occult World". Brevene er seinere blitt offentliggjort under navnet "The Mahatma Letters to A. P. Sinnett", og utgjør en hjørnestein i den teosofiske litteraturen. Originalene er blitt deponert i British Museum i London. Brev fra Koot Hoomi og Morya til andre mottakere er også utgitt i flere bind under navnet Letters from the Masters of the Wisdom. Teosofisk Samfunn flyttet i 1882 fra Bombay til Adyar i nærheten av Madras (nå Chennai). Under et opphold på Ceylon hadde Olcott og Blavatsky erklært seg som buddhister. Olcott engasjerte seg i den voksende buddhistiske renessansen. Han førte representanter for de to buddhistiske hovedretningene sammen, grunnla buddhistiske folkeskoler som supplement til de kristne misjonsskolene og utarbeidet en «Buddhistisk katekisme» (som stadig er i bruk). Skandale og nye skrifter. I september 1882 kunne avisa "Madras Christian College Magazine" offentliggjøre det første i en serie brev Emma Coulomb, en tidligere ansatt ved det teosofiske hovedkvarteret, hevdet å ha mottatt fra Madame Blavatsky, med instruksjoner til henne og hennes mann om gjennomføring av falske fenomener. Hr. og fru Coulomb hevdet blant annet at Alexis Coulomb, på beskjed fra fru Blavatsky, hadde forsynt det mystiske alteret i hovedkvarteret der mange av budskapene fra Koot Hoomi og Morya dukket opp, med falsk bakvegg, samt at Emma Coulomb hadde produsert dokker som forestilte mestrene og plassert dem på ulike steder etter den teosofiske lederens instrukser. Det nystartede Society for Psychic Research i London sendte Richard Hodgson til Adyar for å etterforske anklagene mot madame Blavatsky. Hans rapport munnet ut i en entydig avvisning av Blavatskys fenomener. Alle brevene og alle fenomenene var falske hevdet han, madame Blavatsky var egentlig en russisk spion, og arbeidet med teosofien var bare et skalkeskjul for dette. Rapporten førte til omfattende utmeldinger av Teosofisk Samfunn. Society for Psychic Research har seinere offentliggjort flere artikler som trekker Hodgsonrapportens konklusjoner i tvil. Madame Blavatsky flyttet til Europa der hun arbeidet med ei ny bok som skulle bli hennes hovedverk. "Den hemmelige lære" kom ut i 1888, i to bind, på tilsammen over 1500 tettskrevne sider. Den ble utgitt i London av det nystartede Theosophical Publishing House. Tittelbladet bar også adressene til Teosofisk Samfunn i Adyar og New York, og viste dermed det teosofiske samfunnets globale karakter. Boka er formet som kommentarer til et ellers ukjent manuskript, "Dzyans Bok", som mahatmaene Koot Hoomi og Morya fra Tibet skal ha overført til henne ved telepatisk midler. Nyere religionsforskning viser samsvar mellom madame Blavatskys lære og aspekter av de tibetanske esoteriske skriftene "Kalachakra Tantra". Splittelser blant teosofene. Madame Blavatsky døde i London den 8. mai 1891. Teosofisk samfunn mistet dermed sin mest kjente lederskikkelse, men oberst Olcott som hadde hovedansvaret for den organisatoriske oppbygginga, fortsatte som president. H. P. Blavatskys utpekte arvtaker, Annie Besant, steig opp som den nye klare stjernen på teosofiens himmel. I første halvdel av det tjuende århundre var det hun og hennes nære medarbeider C. W. Leadbeater som framfor noen satte sitt preg på teosofiens utvikling. Ledelsen av den esoteriske seksjon delt i to. W. Q. Judge ble overhode for den Esoteriske Skolen i Amerika mens Besant var overhodet for Asia og Europa. Presidentstifteren (som Olcott nå ble kalt) syslet med planer om å trekke seg fra det teosofiske arbeidet, og vie seg til buddhismen. Judge hevdet å være utpekt av mestrene til å overta oppgaven som president. Tilhengere av Annie Besant hevdet på sin side at Judge hadde forfalsket mahatmabudskaper. Olcott og flertallet av medlemmene i Europa og Asia sluttet seg til denne versjonen, mens de fleste medlemmene av den amerikanske seksjonen – som på dette tidspunktet var den overlegent største – stilte seg bak Judge. Ved den amerikanske seksjonens årsmøte i 1895 vedtok et stort flertall å bryte sambandet med Adyar, og opprettet "The Theosophical Society in America", med Judge som president på livstid. Den nye organisasjonen hevdet å være den eneste rette videreføringa av TS. Organisasjonen mistet dessverre snart sin sterkeste leder, da Judge gikk bort allerede i 1896. Hans etterfølger ble Katherine Tingley. Hun hevdet å være pålagt av mestrene å opprette en skole for antikkens tapte mysterier, og la kort etter ut på en verdensturne for å fremme dette prosjektet. Etter å ha avsluttet sin verdensturne, der hun blant annet grunnla en barneskole påLidingö i Sverige, døpte Fru Tingley sin organisasjon om til "Det Universelle Brorskap – Teosofisk Samfunn", og startet et eksperiment i kollektiv livsstil i Point Loma nær Los Angeles, med opptil 500 bosatte. Katherine Tingleys ledelse var ikke udelt populær, og flere splittelser i den amerikanske seksjonen fulgte. Som følge av dette forelå det snart en rekke uavhengige teosofiske organisasjoner i USA, som alle hevdet å ha det rette budskapet. Katherine Tingley brukte en god del tid og krefter på å bekjempe adyar-teosofene, og sørget gjerne for å få delt ut fiendtlige flygeblader der Annie Besant eller C. W. Leadbeater skulle holde foredrag. Leadbeater og Besant. Charles W. Leadbeater hevdet at han under veiledning av Mahatma Koot Hoomi hadde utviklet clairvoyante evner. Seinere gikk Annie Besant gjennom den samme treninga, het det. De to utførte en del clairvoyante undersøkelser sammen, men ettersom Annie Besant hadde mange jern i ilden, og stadig var på reisefot, ble det etterhvert til at hun godtok Leadbeaters autoritet i stadig større grad. Annie Besant satte i gang en mengde nye tiltak innenfor og tildels utenfor rammene av teosofisk samfunn. Mange av disse tiltaka vakte stor strid, samtidig som de trakk en mengde nye medlemmer til Teosofisk Samfunn, som mangedoblet sitt medlemstall. Det nådde i 1928 over 45 000. Det ble blant annet opprettet skoler for kasteløse og for jenter. Videre tok fru Besant initiativet til et nytt utdanningssystem i India, og la grunnlaget for Central Hindu College i Benares, det første og den dag i dag et av de mest respekterte universitetene i landet. Hovedkvarteret i Adyar ble utvidet ved oppkjøp av naboeiendommer, og på området ble det bygd nye hus, som blant annet inneholdt skoler, templer for alle religioner, gjestehus og kontorer, samt trykkeri, bibliotek osv. Biblioteket i Adyar, som Olcott hadde lagt grunnlaget for, bygde seg opp en omfattende samling av buddhistiske og hinduiske håndskrifter, og har i dag en enestående og berømt samling av palmebladmanuskripter på tamil, pali og kinesiske språk. Såvel Besant som Leadbeater lot seg innvie i en fransk frimurerorden, "Le Droit Humain", som nå ble kjent som "Det internasjonale fellesfrimureriet". Leadbeater lot seg også utnevne til biskop i Den liberale katolske kirke og bearbeidet ritualene i teosofisk ånd. I 1909 hevdet Leadbeater at en ung indisk gutt, Jiddu Krishnamurti, var den nye Verdenslæreren, Herren Maitreya. Hele TS ble satt inn i arbeidet for å forberede hans misjon. Rudolf Steiner, lederen for den tyske seksjonen av TS, aksepterte ikke Krishnamurti som verdenslærer. Han meldte seg sammen med de fleste tyske medlemmene ut av TS og dannet Antroposofisk Selskap. I 1929 frasa Krishnamurti seg rollen som verdenslærer og brøt all kontakt med Teosofisk Samfunn. Han reiste siden verden rundt som uavhengig åndelig lærer. Teosofisk Samfunns innflytelse. Medlemstallet i TS har etter 1929 stadig gått nedover, og organisasjonen har i dag knapt halvparten av det globale medlemstallet den hadde i 1928; i Norge ikke mer enn ca. 50 medlemmer, mot 250 i 1928. Om Teosofisk Samfunn ikke er noen stor organisasjon i dag, har den likevel betydelig innflytelse på moderne religiøsitet. En lang rekke bevegelser og filosofier er i større eller mindre grad bygget på Madame Blavatskys teoretiske grunnlag, blant annet Rudolf Steiners "Antroposofi", Alice Baileys Arcane School, Aleister Crowleys " Thelema" og det meste av det som kalles "New Age". Teosofisk Samfunn fikk også stor betydning for indisk nasjonalisme og har bidratt til en kulturell renessanse i flere andre asiatiske land. Doral. Doral, FloridaDoral er en by i Miami-Dade County i den amerikanske delstaten Florida, vest for Miami internasjonale lufthavn. Byen har navn fra den berømte golfklubben Doral Golf Resort & Spa, som ligger innenfor kommunegrensene, grunnlagt av ekteparet Doris og Alfred Kaskel. Navnet Doral er en sammentrekning av «Doris» og «Alfred». Doral fikk bystatus 24. juni 2003 og har 29 685 innbyggere (2004). Jákup Dahl. Jacob Dahl (født 5. juni 1878 i Vágur, død 5. juni 1944 i Tórshavn), kalt Jákup Dahl, var en færøysk prest, lærer, bibeloversetter og politiker (SF). Han var prost på Færøyene fra 1918, og kjempet en lang kamp for bruk av færøysk i skole og kirke sammen med sin venn og kollega Andrias Christian Evensen. Dahl skrev i 1908 den første skoleboken til undervisning i færøysk språk, "Føroysk mállæra til skúlabrúks". Samtidig fremmet han språket med færøysk preken, liturgi og salmesang. Politisk sett var han en forkjemper for nasjonal- og selvstyrebevegelsen, og stemte med Sjálvstýrisflokkurin da han satt på Lagtinget i kraft av prostembetet 1918–1923. Tidlig liv. Han ble født i Vágur på Suðuroy i 1878, som sønn av kjøpmannen Petur Hans Dahl og hans kone, Elsebeth Súsanna (født Vilhelm). Begge foreldrene var opprinnelig fra bygda, og døpte sønnen Jacob Dahl. Dahls senere standpunkter med hensyn til språk gjorde at han benyttet den færøyske navneformen Jákup Dahl. Han inspirerte etter sigende klassekameraten Janus Djurhuus til å bli dikter da han en dag leste Jóannes Paturssons dikt «Nú er tann stundin komin» høyt i klassen. Bare 15 år gammel ble han sendt til Føroya Læraraskúli i Tórshavn i 1893, hvor han senere avla eksamen i 1896. Dahl fikk gode skussmål, og fikk derfor vikarstilling ved realskolen og lærerskolen samme år. Han ønsket dog å videreutdanne seg, og han dro derfor til Danmark i 1897. Han tok examen artium i 1899, og påbegynte samme år teologistudier ved Københavns Universitet. Dahl ble cand.theol. i 1905, og jobbet som lærer ved Karise Højskole 1907–1908. Lærer og prest. I 1908 vente han tilbake til Tórshavn, hvor han var ansatt som realskolelærer frem til 1912. Han ble vidkjent i 1909, da han nektet å undervise på dansk, og han ble derfor en sentral figur i den færøyske språkstriden (1908–1938) med stor autoritet som prest. Han måtte til slutt fratre stillingen, og ble ansatt som sogneprest for Streymoy fra 1912. Fra 1918 til han døde i 1944 var han prost for Færøyene, og var i egenskap av dette medlem av Lagtinget. Dahl stemte med Sjálvstýrisflokkurin. Han var valgt inn inntil 1923, da som representant for Sjálvstýrisflokkurin. Den største påvirkningen på språket og folket på Færøyene fikk Dahl gjennom bibeloversettingen. I 1921 var Davidssalmene ferdige; Det nye testamentet ble ferdig i 1937, mens Det gamle testamentet bare var påbegynt da han døde. Det var Kristian Osvald Viderø som fullendte livsverket til Dahl i 1961. Hver gang en oversettelse av Dahl ble offentliggjort, ble oversettelsen hurtig godkjent av folkekirken. Parallelt med Dahl/Viderøs arbeid ble det også laget en bibeloversettelse til færøysk av baptisten Victor Danielsen. Danielsen oversatte imidlertid fra nordiske språk, mens Dahl arbeidet fra originaltekstene på hebraisk og gresk. William Heinesen om Jákup Dahl. Dette sitatet må sees i sammenheng med at Heinesen var en liten gutt på den tiden Dahl var lærer og tvunget til å undervise på dansk i stedet for morsmålet færøysk. Kanskje var det erfaringer som den som er skildret her som la sitt preg på Dahls språkpolitiske kamp. Jacob Dahl. Jacob Dahl (født 12. november 1837 i Vágur, død 11. april 1915) var en færøysk kjøpmann og politiker (SB). Han var sønn av Julianna Sofía Poulsdatter fra Kirkjubøur og Jóan Jacob Jacobsen fra Lopra. Dahl satt på Lagtinget for Suðuroy 1877–1881 og 1906–1912. Han var med på stifte Sambandsflokkurin i 1906. Dahl satt i kommunestyret for Suðuroy 1873–1885 og 1897–1898, og var borgermester 1901–1907. Estlands riksvåpen. Estlands riksvåpen består av tre heraldiske blå leoparder med røde tunger på gullfarget bakgrunn, omgitt av eikegrener. Sentralmotivet er hentet fra Danmarks riksvåpen, etter dansk overherredømme i 14. århundre. Parlamentet i den uavhengige estiske republikken vedtok riksvåpenet 19. juni 1925. Da Estland igjen ble uavhengig 1990, ble riksvåpenet gjeninnført ved lov av 6. april 1993. Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Republikken riksvåpen ble byttet ut da Estland var okkupert av Sovjetunionen fra 1940. Det viser en oppadstigende sol, framhevet ved solstråler, de kommunistiske symbolene hammer og sigd og rød stjerne omgitt av kornaks og en kvist fra et nåletre. Aksene og kvisten er omgitt av et bånd med tre tekster: «Eesti NSV» for "Eesti Nõukogude Sotsialistlik Vabariik", "Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk"; «Пролетарии всех стран, соединяйтесь!» for "Proletarer i alle land, foren dere" på russisk; «Kõigi maade proletaarlased, ühinege!», samme motto på estisk. Teosofi. Teosofi (fra gresk "theos", «gud» og "sofia", «kunnskap») er en religiøs filosofi. Ordet "teosofi" betyr «guddommelig visdom» eller «kunnskap om det guddommelige». Flere mystiske og esoteriske filosofier betegnes som teosofi, heriblant skriftene til Jacob Boehme og Emanuel Swedenborg, men i moderne tid brukes ordet først og fremst om den okkulte filosofien som fra 1875 til 1891 ble presentert av Madame Helena Petrovna Blavatsky gjennom hennes skrifter, først og fremst "Isis Unveiled" og "The Secret Doctrine", samt gjennom organisasjonen Teosofisk Samfunn (en. "Theosophical Society"). Teosofisk Samfunn har gjennomgått lang rekke med splittelser, og ulike versjoner av teosofien presenteres i dag av mange ulike grupper. Blant de mest innflytelsesrike av disse er Teosofisk Samfunn (Adyar), Antroposofisk selskap grunnlagt av Rudolf Steiner samtLucis Trust og The Arcane School som begge er basert på skriftene til Alice Bailey. Sann religion og vitenskap er ikke motsetninger, men utfyller og beriker hverandre. Alle religioner har opprinnelse i en felles kilde som er kjent for jordklodens åndelige ledelse. Kunnskapen om verdens opprinnelse, formål og utvikling, som deles av slike innviede er i sine mange aspekter for farlig til å åpenbares direkte for mennesker flest. Fragmenter av læren formidles likevel ifra tid til annen gjennom budbringere, hevdet H. P. Blavatsky. Kosmologi. Ifølge den teosofiske læren utgjør den fysiske verdenen den mest materielle manifestasjon av den ånd som er kilden til all eksistens. Helheten av åndens manifestasjon kan deles inn i sju bevissthetstrinn, eller eksistensplan. Den teosofiske kosmologien forklarer evolusjonen som et dynamisk samspill mellom ånd, sjel og legeme. Ifølge Blavatskys kosmologi er universet gått ut fra Det Absolutte ved en evig rytmisk syklus, der syvtallet (som behersker fysisk utvikling) og tretallet (som behersker bevissthetsutviklingen) markerer de grunnleggende taktene, med utgangspunktet i Den Ene, som er definert som midtpunktet i den kosmiske sirkelen som kalles urmaterien (mulaprakriti). Det er i denne urmaterien Den Ene speiler sitt skapende potensial gjennom en komplisert prosess av differeringer. I esoterisk forstand er solsystem levende vesener, forstått som bevissthetssentre i det større kosmiske liv, og det høyeste iboende livet i et solsystem kalles Sol Logos. Også hver av planetene er uttrykk for et levende vesen, og disse planetære bevissthetene utvikler seg gjennom flere inkarnasjoner innenfor et solsystem. Hver planet manifesteres i en kjede på sju, hvorav bare én er fysisk. Også jorden selv eksisterer og bidrar med substans på de ulike nivåene mennesket består av, det fysisk-eteriske, astrale og mentale substansnivå, osv. Planetene utvikler seg gjennom syv runder, og den jordkloden vi nå befinner oss på er den fjerde kloden i sin runde; og den eneste av disse syv som har fysisk eksistens. Planetene er knyttet sammen syv og syv i kjeder, som til sammen utgjør et livsvesen, en Lha. Vår klode er det fysiske legemet for en slik Lha-kjede. Liksom menneskeheten har passert bunnen av sin utviklingsrunde, har også kloden vår passert sitt mest materielle punkt og er på vei tilbake til sitt spirituelle opphav. Menneskets indre natur. Menneskets ånd er en del av den universelle ånd. Menneskets permanenete åndelig kjerne, monaden, utvikler seg gjennom et stort antall inkarnasjoner fra de laveste formene for bevissthet tilbake til sitt åndelige opphav. Mennesket eksisterer på syv bevissthetsplan, som alle tilsvarer nivåer i den planetære bevisstheten. Disse syv nivåene kan på forskjellig måte bli gruppert inn i tre utviklingsområder avhengig av individets utviklingstilstand. Disse tre områdene kalles det åndelige, det sjelelige og det fysiske. For noen betegner det åndelige liv en utvikling av tankelivet (intellektet), og det sjelelige liv en utvikling av følelseslivet; for andre mer fremskredene mennesker betegner åndelig utvikling evnen til å sentrere seg i den rene abstrakte jeg-bevisstheten, og den sjelelige utviklingen som en mer psykologisk koordinering av både tanker og følelser. Denne sistnevnte vinkling ble særlig fremmet av Blavatsky i boken, "Isis Unveiled", hvor jeget er kalt ånd. I den senere boken, "The Secret Doctrine", ble jeget kalt sjel, og ånd (forstått som utviklingsområde) betegnet da de høyere psykiske nivåene, som ovenifra og ned kalles "atma", "buddhi" og "manas". Disse betegner bevissthetsnivåer hvor jeget skal lære å våkne opp i og videreuttrykke i tankeverden, følelsesverden, og på det fysiske plan via det eteriske legemet. Jegets progressive bevissthetsutvikling oppover i skalaen på syv trinn, er en av forklaringene på hvorfor Blavatsky ofte ramset opp de indre prinsippene i mennesket på forskjellig måter. "Atma", det åndelige prinsippet, ren ånd, er verken ”mitt eller ditt” i personlig forstand, men kan tenkes på som en stråle av det universelle liv. Atma har sitt speilvendte utrykk i eterlegemet, det vitale legemet som bygger opp eller bryter ned den fysiske kroppen. "Buddhi", åndens rene bevissthet, er den direkte oppfattelsen av virkeligheten (intuisjon i høyeste forstand) og karakteriseres ved en dual egenskap, kjærlighet og visdom, den ene virker opp mot atma, den andre virker ned mot manas. Dette prinsippet har sitt lavere uttrykk i astrallegemet, menneskets følelsesliv, som spenner ifra dyriske drifter til mystiske, religiøse opplevelser. "Manas", det høyere mentallegemet, en bevissthetstilstand som reflekterer atma som åndelige eller abstrakte ideer på en direkte og tidløs måte via buddhi uten å måtte resonnere, slik mennesket må gjøre med sitt lavere sinn. Seinere teosofer, som C. W. Leadbeater og Alice Bailey kunne hevde at "atma", "buddhi" og "manas" i mennesket tilsvarer den makrokosmiske Faderen, Sønnen og Helligånden, men Blavatsky anstrengte seg ikke for å tilpasse sin lære til kristne forståelsesformer. Jeget, eller egoet, er resultat av en forening av buddhi og manas, hvis fusjon lukker atma inn i et legeme, kausallegemet, og produserer da det åndelige, individuelle jeget. Årsaken til dette knyttes opp til historien om Lucifers og englenes fall, hvor "krigen i himmelen" forstås som vedvarende tilpasning av den kosmiske ubalansen som produserte verdensaltet i første omgang. I sitt lavere aspekt består menneskets psyke av tankeliv, følelsesliv og instinktive drifter, og det er ved disse prinsippene, som til sammen betegnes personligheten, at jeget blir speilet som et lavere jeg. Det skjer på samme måte som jeget er dannet ved foreningen av buddhi og manas, men nå på en omvendt måte, hvor tenkeevnen og begjærprinsippet blir forent som kama-mamas, begjærsinnet. Denne lavere foreningen skaper det bevissthetsfokus som kalles menneskets lavere selv, det falske jeget, herren i det lavere mennesket. Det lavere tankeliv, løsrevet ifra den indre verdensordningen, tar sted i det mentale legemet. Følelseslivet er sanseprosesser i astrallegemet, og det er i astrallegemet hvor våre sanseinntrykk av eterisk art blir til bevisst inntrykk av en tilsynelatende objektiv virkelighet, og som skaper det falske skillet på det objektive og subjektive slik mennesket vanligvis forstår det. Alt som er fysisk for mennesket har derfor en uatskillelig eterisk realitet, og derfor kan det sies at det fysiske legemet holdes sammen av de vitale kreftene (prana) i eterlegemet, som enkelte kan se som et glassaktig legeme i og like utenfor den fysiske kropp, ofte med et blått skjær. Mennesker som ser eterlegemet i detalj, kan gi klare anvisninger om det fysiske helbred, noe som kan utnyttes innen ulike former for alternativ medisin. Det tette fysiske legemet blir ikke regnet som et prinsipp, da fysisk oppfattelse, som Blavatsky sier, er en illusjon basert på de begrensede sansemulighetene et menneske har ved dets lavere aspekter. Det eteriske legemets energier danner visse kraftsentre som kalles "chakraer". Gjennom bestemte øvelser og meditasjoner kan energistrømmene dirigeres og foredles gjennom disse chakraene, som da aktiviseres som bevissthetsorganer. Dette arbeidet har til alle tider vært viktig del av disiplinen i de esoteriske skolene, og legger grunnlaget for de esoteriske innvielsene. I motsetning til det eteriske legemet har det astrale legemet en mer selvstendig eksistens, og under søvnen fjerner det seg ifra det fysiske legemet, og kan bringe med seg tilbake til den eteriske hjernebevisstheten mye av de inntrykk vi da kaller drømmer. Mennesket kan lære å virke bevisst i astrallegemet uavhengig av den fysiske kroppen ved såkalte ut-av-kroppen-opplevelser. Mennesket lavere prinsipper, som har fellesbetegnelsen, personligheten, er forgjengelige, og må bli dannet på nytt for hvert liv. Det lavere mennesket er derfor ikke bevisst dets tidligere inkarnasjoner så lenge mennesket ikke lærer å få bevisst kontakt med dets indre jeg, egoet på dets eget bevissthetsplan i kausallegemet, dette jeget som er felles for alle livene. Menneskets eksistens skildres poetisk som et perlekjede, hvor hvert av våre jordiske liv er som en perle, mens tråden er dets indre jeg. Den dypere teosofiske læren synes å indikere at alle av disse livene er en samtidig begivenhet for det indre jeget, som på sitt nivå er mer opptatt med å koordinere alle inkarnasjonene med hverandre framfor å oppleve disse lineært og isolert i tiden, slik det lavere selvet må gjøre. Det indre jeget søker frigjøring ifra kausallegemet ved å lære å forene de tre høyere prinsippene med de tre lavere prinsippene i dets helhetsuttrykk, som blant annet innebærer alle dets inkarnasjoner. Et liv kan bidra til å frigjøre alle liv, og til slutt står jeget uten karma, frigjort av sitt årsaks- eller kausallegeme, og da vender jeget tilbake til sin fader, atma, i kraft av å ha innfridd dets del av den universelle ubalansen, karmaloven. Når det fysiske legemet dør kan det eteriske og det astrale legemet eksistere en tid i kontakt med de situasjoner mennesket har levd i. Det indre jeget frigjøres som regel hurtig ifra eterlegemet etter døden, men kan bruke mer tid på astrallegemet, især om astrallegmet er dominert av sterke følelsesmessige bånd som er knyttet til jordtilværelsens vaner, noe som blant annet kan føre til at det viser seg som et gjenferd, et "spøkelse". Som regel er de såkalte spøkelsene kun tomme skall, altså uten det tenkende egoet, som i teosofien betegner det virkelige mennesket. De gjentatte inkarnasjonene reguleres av det universelle prinsippet om karma, som i sitt høyeste aspekt har med hvordan det guddommelige liv søker frigjørelse gjennom skapelsen. Til syvende og sist samarbeider alt liv i universet om denne frigjørelsen, som i den teosofiske morallæren er nøkkelen til all sann lykke. Raser og rotraser. I samsvar med det grunnleggende syvdelte mønsteret, utvikler menneskeheten seg gjennom syv "rotraser", som hver er delt inn i syv underraser, og vår menneskehet er den femte underrase av femte rotrase på planeten, men disse rasene bør ikke forveksles med raser i vår daglige forstand av ordet. I teosofien synes begrepet rase å ha en mer psykisk realitet enn fysiske slektskapsforhold, da selv den første rotrase ikke hadde noe fysisk eksistens. Den ble plassert av Chohanene på jorda for 1. 600. 000. 000 år siden. Menneskene i første rotrase var eteriske energistrukturer uten tenkeevne. De hadde heller ikke noe kjønn, men formerte seg ved en prosess som liknet knoppskyting eller celledeling. Under den tredje rotrase ble mennesket, for 18 millioner år siden, endelig inndelt i to kjønn. Samtidig skjedde et sparng i psykisk utvikling. Den tredje rotrase hadde svart hud og bodde på et kontinent som nå er forsvunnet; det kalles Lemuria og lå der Stillehavet er, men innbefattet også Afrika og Australia. Rester av den lemuriske sivilisasjonen kan finnes i Andesfjellene (eks. Tiahuanaco) og på Påskeøya. Mange av disse byggverkene viser tydelig at de er konstruert av og for mye større skapninger enn dagens mennesker. Den fjerde rotrase bygde de store sivilisasjonene på Atlantis. Etterkommere av fjerde rotrases underraser finner vi i samer, malaier, indianere, kinesere og japanere. Femte rotrase dukket først opp for 100 000 år siden. Den kalles den ariske, og dens første underrase trengte inn i Nord-India for 60 000 år siden. Annen underrase er de arabiske folk, mens den tredje er den iranske. Den fjerde er den keltiske og den femte er den teutonske. Sjette underrase er nettopp nå i ferd med å oppstå i California, Australia og enkelte andre steder. Ifølge teosofisk lære skal den nye underrasen videreføre de foredlede egenskapene fra alle de tidligere underrasene. Sjette rotrase skal oppstå om ca 7000 år, etter at Lemuria igjen har steget opp av havet. Sjuende rotrase skal bo på et framtidig kontinent, som ennå ikke er skapt. Ingen ting tyder på at Blavatsky har knyttet disse teoriene sammen med antisemittiske eller andre rasediskriminerende holdninger. Blant Blavatskys tilhengere har det likevel vært noen som har tatt hennes lære til inntekt for rasistiske ideologier. Marshmallow. Marshmallow er en søtsak som, i sin moderne form, består av sukker eller maissirup, pisket eggehvite, gelatin som er myknet i vann, gummi arabicum og smakstilsetninger, vispet sammen til en svampaktig konsistens. Den tradisjonelle oppskriften benyttet en ekstrakt fra den slimete roten til stokkrosen ("Althaea"), en buskaktig krydderplante, istedenfor gelatin; planteslimet virket dempende på hoste. Kommersielle marshmallows er en oppfinnelse fra slutten av 1800-tallet. Siden Alex Doumaks patenterte ekstruderingsprosess fra 1948 blir marshmallows ekstrudert som myke sylindre, delt i korte stykker og rullet i en blanding av strøsukker og melis. En populær tradisjon er å grille marshmallows på spidd over leirbål. Dette skaper et karamellisert ytre skall med et flytende, smeltet lag innenfor. Hungersnød. Hungersnød betegner et fenomen, hvor en stor andel av befolkning i et område er underernært og sultedød forekommer i stigende grad. Hungersnød har tidligere vært et allment fenomen, men på tross av de moderne teknologiske og økonomiske ressurser forekommer hungersnød stadig i mange deler av verden, først og fremst i den tredje verden. Hungersnød kan deles inn i "naturlig hungersnød" og "menneskeskapt hungersnød". Naturlig hungersnød henger sammen med dårlige avlinger, insektsplager, naturkatastrofer og lignende, mens den menneskeskapte hungersnød kan være et resultat av krig eller folkemord. I praksis kan det være vanskelig å skille mellom naturlig og menneskeskapt hungersnød, da økologiske katastrofer kan være et resultat av menneskelige handlinger. Mange områder som tidligere var plaget av hungersnød har blitt beskyttet mot dette ved hjelp av teknologisk og ikke minst sosial utvikling. Det første land i Europa som utryddet hungersnød var Nederland og som ikke har hatt hungersnød i fredstid siden begynnelsen av 1600-tallet etter den store økonomiske framgangen i landet. Armatya Sen, vinner av minneprisen i økonomi, har konstaterte at intet fungerende demokrati noensinne har lidd av hungersnød. Verdens matvaresituasjon. a> da byen var beleiret i 1941. Hungersnød rammer i dag land omkring Sahara i Afrika hardest, men ved utarming av jordbruket, sløsing med grunnvann, kriger, konflikter og økonomiske kriser, er hungersnød fortsatt et verdensproblem med millioner av ofre. Hungersnøden forårsaker utbredt feilernæring og fattigdom; Hungersnøden i Etiopia 1984–1985 hadde en skremmende dødsstatistikk, selv om asiatiske hungersnøder på 1900-tallet også har gitt stygge dødsstatistikker. Moderne afrikanske hungersnøder er karakterisert ved sykdom og feilernæring med høy barnedødelighet. Nødhjelp som vaksinering, forbedret medisinsk infrastruktur, generelle matrasjoner og ekstra mat til syke barn, har hjulpet på de akutte problemene under hungersnød, mens de økonomiske konsekvensene ikke er overvunnet. Humanitære kriser skyldes også borgerkriger, flyktningestrømmer og episoder med ekstrem vold og statssammenbrudd, og forårsaket hungersforhold blant de rammede befolkningsgruppene. Tross gjentatte uttalelser fra verdens ledere for å bekjempe hunger, forblir hungersnød en kronisk trussel i store deler av Afrika og Asia. I juli 2005 Famine Early Warning Systems Network betegnet Niger med krisestatus, i tillegg til Tsjad, Etiopia, Sør-Sudan, Somalia og Zimbabwe. I januar 2006 advarte FNs Food and Agriculture Organization om at 11 millioner mennesker i Somalia, Kenya, Djibouti og Etiopia var i fare for sult på grunn av en kombinasjon av intens tørke og militære konflikter. I 2006 er de mest alvorlige humanitære krisene i Afrika i Sudan's region Darfur. Noen tror at Green Revolution representerte et svar på problemene på 1970- og 1980-tallet. Den grønne revolusjonene begynte på 1900-tallet med hybrider fra høy-produktivt åkerland. Mellom 1950 og 1984, ble det globale jordbruket revolusjonert, verdens kornproduksjon økte med 250 %. Noen kritiserer prosessen og hevdet at disse nye produktive åkrene krever mer kjemisk gjødsel og pesticider, som kan skade miljøet. Men det representerte også en mulighet for utviklingsnasjoner som led av hungersnød. Disse produktive åkrene gjør det teknisk mulig å produsere mer mat for verdenssamfunnet. Tanken er at metodikken kan utvikles til å gi bedre mattilgang og dermed også føre til en velernært og utviklet befolkning. Noen sier at problemene med hungersnød og underernæring er resultat av etiske dilemmaer ved bruk av de teknologier vi har, i tillegg til kulturelle- og klasseforskjeller. Videre er det indikasjoner på at regional matproduksjon har tapt i flere områder, på grunn av visse strategier i forbindelse med intensivt landbruk som grunnvann, overvanning og overforbruk av pesticider og andre landbrukskjemikalier. Frances Moore Lappé, senere med-grunnlegger av Institute for Food and Development policy (Food First) hevdet i "Diet for a Small Planet" (1971) at vegetarianerdietter kan gi mat for større befolkninger, med de samme ressurser, sammenlignet med et kosthold basert på både vegetabilske og animalske kilder. I undersøkelser av hvordan hungersnød kan unngås har politiske økonomer observert at moderne hungersnød noen ganger er resultat av mislykket økonomisk politikk, direkte politisk ønske om å utarme eller marginalisere visse deler av befolkningen, eller krigshandlinger. Amartya Sen mener at de liberale institusjoner som finnes i India, med frie valg og en fri presse, har spilt en viktig rolle i å forhindre hungersnød i landet siden uavhengigheten. Alex de Waal har utviklet denne teorien til å fokusere på den politiske kontrakten mellom styrende og styrte, politikere og folket, som forhindrer hungersnød. Slike politiske kontrakter er sjeldne i Afrika og det er fare for at internasjonale hjelpeorganisasjoner vil underminere slike kontrakter ved å fjerne ansvaret for å forhindre hungersnød fra nasjonale regjeringer. Jevgenij Pljusjtsjenko. Jevgenij Viktorovitsj Pljusjtsjenko (russisk: Евгений Викторович Плющенко; født 3. november 1982 i Solnetsjnyj i Khabarovsk kraj i Sovjetunionen) er en russisk kunstløper. Han er seks ganger blitt russisk mester, fem ganger europeisk mester, tre ganger verdensmester, og under OL i Torino 2006 vant han gull i kortprogrammet med 90,66 poeng, over ti poeng foran amerikaneren Johnny Weir (80,00). Under Eurovision Song Contest 2008 deltok Pljusjtsjenko, sammen med fiolinisten Edvin Marton, som en del av sceneshowet til russiske Dima Bilan som vant med sangen "Believe". Færøyingesaga. "Færøyingesaga" eller "Sigmund Brestessons saga" (norrønt: "Færeyinga saga", færøysk "Føroyinga søga") er en islendingesaga eller "ættesaga" om «de merkeligste hendelser på Færøyene fra øyenes første bebyggelse til omkr. 1050». Sagaen er den eldste skriftelige kilden til Færøyenes historie og «bygger antagelig på færøyske sagn med historisk kjerne». Sagaen ble skrevet omkring 1220 på Island. Beretningen omfatter tidsrommet fra det norske landnåmet på Færøyene i 825 ved Grímur Kamban fram til Færøyene kom under Norges krone etter innføringen av kristendommen i 999 ved Sigmundur Brestisson. og Tróndur í Gøtus død i 1035. Sagaen følger Sigmundur Brestissons liv og reiser fra oppveksten på Stóra Dímun, hvor han blir vitne til at faren blir drept. Sigmundur reiser som barn til Norge og fostres der, på Dovre, han blir venn med Håkon jarl og drar i viking i Østersjøen. Han vender tilbake til Færøyene etter Olav Tryggvassons ønske, og kristner øyene med en blanding av makt og gode ord. Sagaen er ikke bevart separat og fullstendig, men i bruddstykker, delvis i Flateyarbók og delvis i Den større saga om Olav Tryggvason (Bergsbók). På 1800-tallet ble Færøyingesagaen sammenstilt av islandske sagaer ved oldtidsforskeren Carl Christian Rafn. Den kom ut i 1832 i København for første gang (på norrønt, med færøsk og dansk oversettelse i samme bok). V.U. Hammershaimb oversatte den på nytt til færøysk etter sine nye rettskrivningsregler i 1884. Den utgaven er fremdeles en skolebok på Færøyene. Karamellisering. Karamellisering er oksidering av sukker, en prosess som brukes i stor utstrekning innen matlaging for den resulterende nøtteaktige smaken og brune fargen. Karamellisering er en form for ikke-ensymatisk bruningsreaksjon fordi den ikke behøver enzymer. Når prosessen inntreffer blir volatile kjemikalier frigitt, som gir den karakteristiske karamellaktige smaken. Ved å tilsette vann, får man karamellsaus. Denne brukes både privat og industrielt som fargestoff. Kjente bruksområder: brune sauser og brunt brennevin. Haukeland stasjon. Haukeland stasjon på Haukeland i Arna var det høyeste punktet på Gamle Vossabanen 81,6 moh, ca. 25 meter høyere over havet enn Voss stasjon. Uri Desert Runner. Desert Runner er et terrenggående kjøretøyer fra namibiske Uri. Produksjonen foregår i den lille byen Witvlei, og har holdt på siden 2001. Kjøretøyet ble opprinnelig brukt i rally, men konstruktøren Ewert Smith fant ut at det kunne være et marked innenfor jordbruk, politi, militære og gruvedrift. Kjøretøyet er bygget opp av mekaniske komponenter fra Toyota. Motoralternativer er Toyotas 2 liter eller 3 liter firesylindrede turbodiesel eller 2,2 eller 2,4 liter firesylindrede bensinmotor. Girkassen er femtrinns manuell. FLO vedlikehold. FLO vedlikehold (FLO/V) er en divisjon i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). FLO/V har ansvar for modifikasjoner og oppgraderinger av Forsvarets våpenutstyr og materiell. Vedlikeholdet omfatter alt fra ubåter til jagerfly via avansert teknologi. FLO vedlikehold leverer også tjenester til private aktører. Avdelingen har cirka 1 250 ansatte og er representert i ulike deler av landet. Hulk Hogan. Terrence «Terry» Gene Bollea (født 11. august 1953 i Augusta i Georgia), bedre kjent som Hulk Hogan eller Hollywood Hogan, er en amerikansk skuespiller og fribryter. Han er signert til wrestlingforbundet Total Nonstop Action Wrestling. Han er en av de mest profilerte innen fribrytingens historie. Han har også spilt i en del filmer som for eksempel fribryteren «Thunderlips» i "Rocky III". World Wrestling Federation. Hulk Hogan debuterte i WWF (WWE senere) 13. november 1979 som «The Incredible» Hulk Hogan. Hogan hadde en feud med Andre the Giant som førte til en kamp på Showdown at Shea på Shea Stadium 9. august 1980 foran 36 295 fans. Sylvester Stallone tilbød Hogan en rolle i filmen "Rocky III". Hogan ba sjefen sin (Vincent J. McMahon) om tillatelse til å spille rollen, men han sa nei. Hogan sa ja til rollen uansett, og ble deretter sparket av McMahon. World Championship Wrestling. Hogan gikk til WCW i 1994 og vant WCW World Heavyweight Championship tittelen i sin debutkamp mot Ric Flair den 14. juli det samme året. I 1996 opprettet Hogan New World Order (nWo) sammen med The Outsiders (Kevin Nash og Scott Hall) og skiftet artistnavnet sitt til Hollywood Hogan. Hogan slo The Giant på Hog Wild den 10. august og ble WCW World Heavyweight Champion. På Starrcade i desember 1997 tapte Hogan beltet i en kamp mot Sting. På en episode av "Monday Nitro" vant Hogan WCW World Heavyweight Championship tittelen fra Kevin Nash ved bare å slå pekefingeren i brystet hans. Denne manøveren ble kalt «The Fingerpoke of Doom» og den gjenopprettet nWo Wolfpac og nWo Hollywood. Privatliv. Han har sin egen tv-serie som går på MTV som heter Hogan Knows Best. 13. desember 1983 giftet han seg med Linda Claridge og de fikk en datter (Brooke, 5. mai 1988) og en sønn (Nick, 27. juli 1990) sammen. 20. november 2007 tok kona Linda ut skilsmisse. Look-a-like. I forbindelse med Robinson Ekspedisjonen på TV3 i 2004, ble mange lurt til å tro at den danske deltakeren og wrestleren var Hulk Hogans egentlige identitet. Selv om likheten er slående, stemmer selvfølgelig ikke dette. Titler. Hulk Hogan i sitt klassiske wrestlingantrekk. Garnes stasjon. Garnes stasjon i Arna var en stasjon på Gamle Vossabanen. I dag er den endestasjon i nord for veteranjernbanen, (damptog), mellom Garnes og Midtun. Etter en brann i 1918 tegnet arkitekt Gerhard Fischer et nytt stasjonsbygg preget av lokale stiltradisjoner, spesielt av rokokko og den såkalte bergensklassismen. Det nye bygget sto ferdig i 1919. Garnes stasjon, med stasjonsbygning, uthus, lokstall og vognremisse, ble fredet som et nasjonalt kulturminne i 2002. Område rundt kulturminne er også fredet. Dette omfatter det opprinnelige stasjonsområde og inkluderer stasjonshagen, perronger, spor, ramper og tekniske installasjoner. Dyphavsabborer. Dyphavsabborer (Epigonidae) er en familie av abborfisker. De er nær i slekt med kardinalfiskene, og er ofte blitt regnet til denne familien. Én art er en tilfeldig gjest i norske farvann. Det blir drevet fiske etter dypvannslekten "Epigonus" i blant annet Chile og New Zealand. Dette fisket er antakelig ikke bærekraftig, ettersom disse fiskene formerer seg sakte, og kan bli svært gamle. Enkelte individer har vist seg å være over 100 år. Dyphavsabbor. Dyphavsabbor ("Epigonus telescopus") lever på 75 – 1200 m dyp i Atlanterhavet fra Island sør til Kanariøyene. Den finnes også i det sørlige Atlanterhavet, Det indiske hav og det sørvestre Stillehavet. Det eneste norske funnet er fra 1938, da et eksemplar ble tatt i en reketrål i Trondheimsfjorden. Et annet norsk navn er teleskopfisk. Dette navnet kommer av de store øynene på denne dypvannsfisken. Arve Lønnum. Arve Johannes Lønnum (født 2. oktober 1911 i Egge, død 18. desember 1988) var en norsk politiker, overlege ved Sentralsykehuset i Akershus og professor i nevrologi ved Universitetet i Oslo. Han ble med i miljøet rundt Anders Lange, og var en av lederskikkelsene i Anders Langes parti, blant annet som formann fra 1975 til 1978 (navneskifte til "Fremskrittspartiet" i 1977). Lønnums sønn Arve Lønnum jr. har også markert seg som Frp-politiker. Hallstattkulturen. Hallstattkulturen er en av de viktigste periodene i europeisk bronsealder. Perioden har fått sitt navn etter de rike funnene fra Hallstatt i Østerrike. Bosetningen i Hallstatt bedrev gruvdrift i saltforekomstene i området, fra 800-tallet til 400-tallet f.Kr. Utsmykningen og dekorasjonsstilen i gravgodset er karakteristisk og finnes spredt over store deler av Europa. Et østlig område med Kroatia, Slovenia, vestre Ungarn, Østerrike, Mähren og Slovakia skilles vanligvis fra det vestlige området som omfatter nordre Italia, Sveits, østre Frankrike, søndre Tyskland og Böhmen. Arkeologer har identifisesrt ulike stiler som ble utviklet i løpet av perioden. Den eldre perioden "Hallstatt C" karakteriseres av sverd av bronse og følges av perioden "Hallstatt D" da kun dolker eller kniver ble lagt ned i gravene. Også keramikken og smykkene er forskjellige mellom periodene. Hallstattkulturen ble antakeligvis spredt gjennom forflytning av folk og gjennom sosiale kontakter og nådde på denne måten helt ned til den iberiske halvøy, til Storbritannia og Irland. Deler av denne utvekslingen har antakeligvis skjedd i eller mellom keltiske folkegrupper. Det finnes bevis for handel med Hellas gjennom svartmalt leirgods fra Attika i høystatusgraver under den senere delen av Hallstattperioden – antakeligvis importert via Marseille. Andre importerte luksusvaror er elfenben og antakeligvis vin. I det sentrale området og nærmere slutten av perioden gjenfinnes svært rike graver i store gravhauger nær restene av festninger og boplasser på høyder. Der finnes det ofte funn av seletøy for hester. Stridsvogner forekommer i graver i Býčí skála, Vix og Hochdorf, og til og med i Yorkshire, England. I Frögg (Kärnten) har man funnet en modell av en slik stridsvogn lagd i bly. Forsvarsanleggningene omringer ofte boplasser, og innenfor finnes ofte rester av smiesvirksomhet, både i bronse, sølv og gull. Typiske slike plasser er Heuneburg med sine ni svært store hauger, Mont Lassois i østre Frankrike der den rike graven i Vix finnes, og en bygdeborg i Molpir i Tsjekkia. Utsmykkningene i Hallstattstilen inkluderer rikt smiverk i bronse og gull, og stelar i stein som den velkjente "krigeren fra Hirschlanden". Hallstattkulturen etterfølges fremfor alt av La Tène-kulturen, men i nord av Jastorfkulturen. Kardinalfisker. Kardinalfiskene (Apogonidae) er en familie av piggfinnefisker. De fleste artene er marine, men noen lever i brakkvann. Slekten "Glossamia" lever i ferskvann på Ny-Guinea og i Australia. Disse fiskene er små, som regel mindre enn 10 cm lange. De er populære i saltvannsakvarier. Akvarister kaller ofte ferskvannsfisken kardinaltetra ("Paracheirodon axelrodi") for kardinalfisk. Denne fisken er en karpelaks, og ikke en kardinalfisk. Dyphavsabborene er tidligere blitt regnet til denne familien. Dennis Weaver. William Dennis «Danny» Weaver (født 4. juni 1924, død 24. februar 2006) var en amerikansk TV-skuespiller, best kjent for sine roller som «Chester Goode» i "Kruttrøyk" (am. tittel "Gunsmoke"), og som «Marshal Sam McCloud» i TV-serien "McCloud". McCloud lot ikke sjansene gå fra seg til å bruke hesten sin under utrykning i New Yorks gater. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Matrika Prasad Koirala. Matrika Prasad Koirala (født 1. januar 1912 i Benares, India, død 11. september 1997 i Kathmandu) var den første av tre brødre i Koirala-familien som alle blei statsministre i Nepal. M. P. Koirala var Nepals første statsminister på over 100 år som ikke kom fra Rana-familien, og den første som tilhørte et moderne politisk parti, Nepals Kongressparti. Han er ellers kjent for å være halvbror, konkurrent og fiende av sin mer berømte bror Bishweshwar Prasad Koirala. Hans enda yngre halvbror Girija Prasad Koirala blei også statsminister, og er fortsatt Kongresspartiets leder i 2006 M. P.s far Krishna Prasad Koirala var en forretningsmann i Biratnagar blei en kjent opposisjonell mot Rana-autokratiet. Han måtte dra i eksil til India med hele familien etter at han falt i unåde hos statsminister "Chandra Shamsher Rana". I India opplevde familien noen vanskelige år før den slo seg gjennom. K. P. Koirala vendte seinere hjem til Nepal, men døde i fengsel under statsminister "Judha Shamsher Rana". M. P. studerte i India. Som ung student skal han ha vært svært radikal og stått nær sin yngre bror B. P. I 1930 blei de to arrestert av britene for å ha kontakter med indiske terrorister, og løslatt etter 3 måneder. Han arbeidet også for det Indiske Kongresspartiet, før han vendte hjem og jobba som funksjonær under Rana-diktaturet. Men etter den andre verdenskrigen, da B. P. Koirala sto i spissen for oppbygginga av Nepals Kongressparti, representerte M. P. en klart mer konservativ politikk. Han fikk en ledende stilling i Kongresspartiet som et resultat av ei sammenslåing med "Nepals Demokratiske Kongress" i 1950. Dette partiet var svært godt finansiert av noen opposisjonelle, rike medlemmer av Rana-familien, og kom til å danne grunnlaget for ei sterkere høyrefløy i Kongresspartiet. Etter at Kongresspartiet gjennom opprøret i 1950 – 1951 hadde styrta Rana-autokratiet og ført Shah-dynastiet tilbake til makta, ønska de fleste i partiet at parti- og opprørslederen B. P. Koirala skulle bli statsminister. Men han var et for radikalt alternativ for både kong Tribuvan, de mer konservative kreftene som nå samla seg rundt kongen, og for India, som hadde vært med på å støtte opprøret mot Rana-dynastiet. Derfor satte kongen den 6. november 1951 inn M. P. Koirala som statsminister. Utnevnelsen av ham innleda en mangeårig maktkamp mellom kongehuset og Kongresspartiet, og en maktkamp innafor Kongresspartiet mellom de to Koirala-brødrene. B. P Koirala og flertallet innafor Kongresspartiet ønska et valg på parlament, som de rekna med ville gi Kongresspartiet klart flertall. Kongehuset rekna også med det, og fortsatte derfor med å utsette valg i år etter år. I denne antidemokratiske politikken fikk det støtte av M. P. Koirala og andre høyreorienterte og monarkistiske politikere. B. P. Koirala utnytta sin makt over Kongresspartiets organisasjon til å få M. P. Koirala og de andre Kongress-medlemmene i regjeringa ekskludert fra partiet 25 juli 1952. Følgen blei at regjeringa falt, og kong Tribuvan tok den direkte ledelsen over regjeringa. I april 1953 stifta M. P. Koirala sitt eget, moderat monarkistiske parti, "Det Nasjonale Folkeråd" (Rastriya Janata Parishad – National People's Council). Kongen utnevnte ham etter dette på ny til statsminister den 15. juni 1953 utnevnte kongen på ny M. P. Koirala som statsminister. Denne regjeringa satt til økende sosiale problemer fikk den til å gå i oppløsning og falle 14. april 1955. I 1956 gikk M. P. inn i Kongresspartiet igjen. En sivil ulydighetskampanje tvang kong "Mahendra" til å godta valg i 1959. Kongresspartiet vant reint flertall, og kongen blei nå endelig nødt til å utnevne B. P. Koirala til statsminister. Regjeringa gikk til angrep på kongehusets og de store jordeiernes privilegier, og blei møtt med sabotasje fra monarkister og konservative. Ei gruppe i partiet der M. P. Koirala var med informerte kongen om alt som skjedde i partiledelsen og regjeringa. Kong Mahendras kupp 15. desember 1960 avslutta det demokratiske eksperimentet på 1950-tallet, og innleda 30 år med åpent monarkistisk despoti. B. P. Koirala blei arrestert og satt i fengsel til 1966. Familien frykta at han skulle bli likvidert. Ei fløy av Kongresspartiet i eksil forsøkte å starte væpna opprør mot diktaturet. M. P. Koirala hørte til den fløya i Kongresspartiet som støtta kongens statskupp. Til gjengjeld utnevnte kongen ham til ambassadør i USA. På 1980-tallet stilte han som rojalistisk kandidat til parlamentet under det såkalte Panchayat-demokratiet, men blei ikke valgt. Etter den demokratiske revolusjonen i 1990 forsøkte M. P. Koirala å relansere sitt eget parti under navnet "Ratriya Prajatantrik Party", men fikk ingen politisk betydning. M. P. Koirala var også poet, men han oppnådde ikke samme store ry som forfatter som sin yngre bror B. P. Koirala. Hans sønn "Kamal Koirala" har tillitsverv i ledelsen for det moderate kommunistpartiet UML. Girija Prasad Koirala. Girija Prasad Koirala (गिरिजा प्रसाद कोईराला, "Girijā Prasāda Koīrālā") også kjent som GP og uformelt, blans hans tilhengere, som "Girijababu", født i 1925 i Tadi, Saharsha distrikt, Bihar, India, død 20. mars 2010 i Kathmandu) var en statsminister i Nepal, leder av Nepals Kongressparti og den yngste av tre brødre i Koirala-familien som alle blei statsministre. Han er den demokratisk valgte statsministeren som har sittet lengst. Partiorganisator for B. P. Koirala. B. P. Koirala var sønn av Krishna Prasad Koirala, en forretningsmann fra Biratnagar som blei fengsla i Nepal for sin støtte til den indiske sjølstendighetsbevegelsen, og døde i fengsel i 1943. Girija Prasad vokste opp med et nært forhold til sin eldre og mer berømte bror, Bishweshwar Prasad Koirala (kjent som BP), og arbeidet så lenge han levde også mest i skyggen av ham. I hele B. P. Koiralas levetid kom GP til å fungere som en av hans nærmeste håndtlangere, som bl.a. jobba med å sette ut BPs ønsker i livet på den indre organisatoriske fronten i Kongresspartiet. Da B. P. stifta Nepals Kongressparti, var en av GPs første partioppgaver å delta i ledelsen av ei stor streik blant jute-arbeidere i Kiorala-familiens hjemby Biratnagar i 1947. Han fulgte med sin bror i eksil til India da B. P. kom ut av fengsel i 1968 etter kong "Mahendras" statskupp i 1960. I India arbeidet han bl.a. med å skaffe våpen som skulle brukes i BP Koiralas plan om å starte et nytt væpna opprør mot diktaturet. Han var også en av planleggerne bak ei flykapring, og trolig også et feilslått attentat mot kong "Birendra". Da BP vendte hjem til Nepal i 1977 blei GP hans viktigste redskap for å lede partiapparatet i landet. Dette la også grunnlaget for hans maktposisjon i partiet, som seinere gjorde det mulig for ham å ta over ledelsen. Da BP Koirala lå på dødsleiet, ga han partiledelsen til et triumvirat av gamle partiveteraner som hadde vært med fra slutten av 1940-tallet: "Ganesh Man Singh", "Krishna Prasad Bhattarai" (som blei partiets president) og broren G. P. Koirala, som blei organisasjonssekretær. Partileder og statsminister. Kongresspartiet var den ene av de to store vinnerne i den demokratiske revolusjonen i 1990 som gjeninnførte parlamentarisk demokrati i Nepal. (Den andre store vinneren var den moderate fløya i den kommunistiske bevegelsen, under opprøret organisert i Den Forente Venstrefronten.) K. P. Bhattarai blei Kongresspartiets statsminister i regjeringa som skulle forberede valg. Den Forente Venstrefronten var innstilt på å stille sammen med Kongresspartiet, og dette skal også ha vært Bhattarais ønske. Men G. P. Koirala besøkte Washington seinhøstes 1990, og fikk klar beskjed fra president Bush (senior) om at samarbeid med kommunistene var uforenelig med støtte fra USA. Han satte derfor gjennom at Kongressen i januar 2001 avslo valgsamarbeidet. Det førte til at de to største moderate kommunistpartiene straks forente seg i det nye "Nepals Konnunistiske Parti(forente marxist-leninister)" (vanligvis kalt UML), som har vært Kongressens store konkurrent og utfordrer i parlamentarisk politikk i Nepal i alle år seinere. Kongresspartiet vant valget i 1991, men UML gjorde det uventa godt. Statsminister Bhattarai blei overraskende slått ut av parlamentet av UMLs sekretær "Madan Bhandari", som opp til da hadde vært ganske ukjent. Det åpna for at G. P. Koirala nå også kunne ta over statsministerposten for Kongressen. Han krangla med partiets ærespresident "G. M. Singh", som nå forlot politikken, og pressa tilhengerne av Bhattarai ut av ledende posisjoner. Dermed sikra han seg at triumviratet som hadde leda partiet etter BPs død blei erstatta av ham sjøl. Koirala leder kongressen mot høyre. G. P. Koirala var statsminister for første gang fra 26. mai 1991 til 30. november 1994. Perioden skulle bli vanskelig og gi et forvarsel om framtidige problemer både for det parlamentariske systemet i Nepal og for splittelsene som skulle følge G. P. Koiralas lederskap i Kongresspartiet. Koirala tok over i en periode med store forventninger. Særlig gjaldt det fattigfolk utover landsbygda, nasjonale og religiøse minoriteter, medlemmer av lavkaster og kvinner, og folk som håpa på rask demokratisering og modernisering. Hans eldre bror B. P. Koirala hadde mesteparten av sitt liv blit oppfatta som en radikal opposisjonell. Han hadde leda Kongresspartiet i radikal sosislistisk retning, og hans korte statsministerperiode i 959 til 1960 bl.a. for hans forsøk på å få gjennom jordreform. I forhold til det kom G. P. Koirala til å bli oppfatta som en leder som vrei Kongresspartiet kraftig til høyre. Mange tidligere tilhengere av det autoritære, monarkistiske "Panchayat-systemet" fra før 1990 gikk nå inn i Kongressen. Med støtte av regjering og spesielt innenriksministeren Khum Bahadur Khadka gikk de til angrep på fattigfolk og venstreorienterte som hadde reist seg mot dem i 1990, ikke minst i de vestlige delene av landet der maoistopprøret brøyt ut i 1996. Amik Sherchan har sagt at uten Koirala som statsminister 1991 til 1994 hadde det kanskje ikke blitt noe opprør i det hele tatt. Det Internasjonale Pengefondet og andre utenlandske interesser pressa også på for å få gjennom sparebudsjetter og markedstilpasning. De store reformene som mange hadde håpa på dukka ikke opp, jordreform var det ingen tekn til. Når det gjaldt representasjon for lavere kaster, sank den faktisk i parlamentet etter at demokratiet blei innført. Kongresspartiet hadde også vært medpå å skrive en ny grunnlov som gjentok diktaturets formuleringer om at Nepal er en hinduistisk stat, noe både religiøse minoriteter og sekularister og demokrater var svært skuffa over. Samtidig hadde Kongresspartiet nå fått konkurrenter til venstre for seg UML og de andre, mindre kommunistpartiene tok over rolla som radikal opposisjon. En tidlig konflikt med statsfunksjonærene forsura Koiralas forhold til de statsansatte og bidro til at UML befesta seg som det sterkeste partiet blant dem. Demonstrasjoner i Kathmandu, ofte leda av de radikaleste kommunistpartiene, førte flere ganger til at politiet skøyt og drepte mange demonstranter, og førte til sinne mot regjeringa. Indre strid feller Koiralas regjering. Men det som endelig skulle felle Koiralas første regjering, var strid innafor Kongresspartiet. "K. P. Bhattarais" tilhengere var ikke innstilt på å godta at Koirala styrte partiet aleine. Da "Madan Bhandari" (som hadde slått ut Bhattarai av parlamentet i 1991) døde i ei ulykke i 1993, så de omvalget i hans krets tidlig i 1994 som en ny sjanse til å få Bhattarai inn i parlamentet og tilbake i ledelsen. Men Bhattarai blei igjen slått av UMLs kandidat, som denne gangen Bhandaris enke. Bhattarais tilhengere mente at Koirala hadde sabotert valgkampen for å hindre at rivalen blei valgt inn. Følgen var at mange tilhengere av Bhattarai unnlot å stemme for trontalen i mai 1994. Koirala oppfatta dette som at han hadde flertallet mot seg, og utlyste nyvalg. Kongresspartiet tapte valget. UML blei parlamentets største parti, de høyreorienterte monarkistene gikk også fram, og Koirala var for ei tid ikke lenger den eneveldige partilederen. Kampen mot S. B. Deuba. Etter et intermesso med ei mindretallsregjering fra UML fikk Kongresspartiet statsministeren igjen i 1995. Men denne gangen var det Sher Bahadur Deuba, en ny rival som var en generasjon yngre enn Koirala, som fikk posten. Åra som kom skulle bli ei heksegryte av intriger og kamp mellom parlamentets største partier, som alle skulle komme til å sprekke, og innafor Kongresspartiet sjøl. G. P. Koiralas hensynsløse kamp for makta i partiet mot Deuba og K.P. Bhattarai bidro sterkt til å hold gryta kokende. Etter at indre opposisjon i partiet bidro til at Deubas regjering brøyt sammen i mars 1997 tok Koirala over som parlamentarisk leder igjen. Men det var først i september han klarte å få Kongresspartiet inn i regjering igjen, etter en avtale med lederen av den ene delen av det høyremonarkistiske partiet, Surya Bahadur Thapa. I mars 1998 tok Koirala over for Thapa etter en avtale de to hadde gjort på forhånd. Dermed var han statsminister for annen gang. Men Koirala nytta statsministerposten til straks å kaste Thapas parti ut av regjeringa, og isteden lage en rein mindretallsregjering. Resultatet var at Thapa blei rasende og gikk i opposisjon. Nepals Kommunistiske Parti (m-l), et nytt parti som nettpp hadde splitta seg ut av UML og tatt med seg omtrent halve parlamentsgruppa, var også mot regjeringa. Koiralas regjering overlevde ved at den fikk støtte fra UML og det andre høyremonarkistiske partiet, leda av Lokendra Bahadur Chand. Koirala ga ordre til store politiangrep mot de maoistiske opprørerne. Det kosta mange menneskeliv, også blant fattige bønder som ikke deltok i opprøret. Koirala måtte betale erstatning til etterlatte og trekke tilbake lovforslag om ekstraordinære fullmakter til politiet. I september 1998 tok han NKP(m-l) inn i regjeringa, men de gikk ut igjen i desember, etter krangel om taburetter og politikken overfor maoistene. Dermed utløste Koirala nyvalg, og tok UML inn i regjeringa fram til valget. På under et år hadde han nå alliert seg med, og brutt med, alle de 4 andre største partiene i parlamentet. Splittelsen i UML gjorde at Kongressen fikk reint flertall i valget i 1999. Men for å unngå partisplittelse før valget, måtte GP love at K. P. Bhattarai skulle ta over som statsminister etter valget. Koirala hadde flertallet i parlamentsgruppa. Han bygde opp en kritikk av Bhattarai bl.a. ved å stå fram som hauk i borgerkrigen og anklage statsministeren for å ikke klare å slå ned maoistene. I mai 2000 måtte Bhattarai gå, og GP blei statsminister for 3. gang. Statsministerperioden 2000 til 2001. G. P. Koiralas 3. statsministerperiode blei ekstremt vanskelig og endte i politisk nederlag. I 2000 blei han anklaga for korrupsjon. Dette førte til at opposisjonen boikotta vårsesjonen 2001, og regjeringa fikk utretta svært lite. Samtidig gikk maoistene sterkt fram. De dreiv politiet helt ut av store områder på landsbygda, og begynte å opprette lokal administrasjon. De dårlig trente og utrusta politistyrkene viste seg ute av stand til å stå imot de stadig større maoistangrepa. Regjeringas mottiltak, som bl.a. var å prøve å utvikle en paramilitær politistyrke, viste seg virkningsløse. Både Koirala, politiledelsen og andre pressa på for å få hæren til å delta i kampen mot opprørerne. Men i følge grunnlova fra 1990 hadde kongen fått viktige særrettigheter (bl.a. takket være G. P. Koirala), bl.a. den øverste kommandoen over hæren. Kong Birendra nekta å la hæren bli satt inn i borgerkrigen. På den ene sida ønska regjeringssjefen å trappe opp krigen, på den andre sida forsøkte han å få til fredsforhandlinger med opprørerne. Det var kontakter mellom Kongresspartiet og NKP(Maobadi) høsten 2000, og begge parter hadde sagt seg prinsipielt villige til å forhandle. Men maoistene anså Koirala som sin verste fiende, og ønska ikke å forhandle med ham. Prachanda sammenlikna våren 2001 Koirala med Hitler. På forsommeren 2001 var Koirala derfor nærmest lamma på alle fronter. 1. juni 2001 blei landet sjokkert av massakren i Kathmandus slott. Kong Birendra, kronprinsen og arveprinsen var blant de 10 i kongefamilien som blei skutt. I følge den offisielle forklaringa var den skyldige kronprins Dipendra, men de fleste i Nepal trodde at den nye kongen, Gyanendra på en eller annen måte sto bak. Dette førte til protestdemonstrasjoner der mange blei drept. Koirala blei totalt overraska av massakren. Kongehuset informerte heller ikke ham og regjeringa i dagene som fulgte, men behandla spørsmåla om etterforskning og arvefølge uten å konsultere med ham. Sammen med kraftige maoistangrep mot politiet underminerte det statsminister Koiralas stilling så sterkt at han måtte trekke seg i juli, til fordel for sin rival i Kongresspartiet Deuba. Partisplittelsen 2002. Sher Bahadur Deuba mente at han lett ville klare å forhandle fram fred med maoistene. De svarte også straks positivt på hans ensidige våpenhvile, og høsten 2001 starta den første runden med forhandlinger mellom regjeringa og opprørerne. Men forhandlingene førte ikke fram, og i november brøyt borgerkrigen ut igjen. Nå var også hæren med i kampene, som blei langt blodigere enn før. På det neste halvåret kosta krigen flere liv enn i de 5 1/2 åra fra februar 1996 til juli 2001. Deuba, som følte seg sveket av maoistene, slo nå helt om. Med kong Gyanendras støtte innførte han unntakstilstand, forbøy pro-maoistiske og andre organisasjoner og aviser, og ga hæren frie hender til å bryte lov og menneskerett i kampen mot opprøret. På våren 2002 nytta Koirala sin stilling som leder for Kongresspartiet til å få vedtatt at partiet ikke tillot forlenging av unntakstilstanden. Deuba svarte med å oppløse parlamentet (som var valgt i 1999) den 22. mai. Koiralas og Deubas fløyer i partiet ekskluderte hverandre gjensidig, og da retten vedtok at Koiralas fløy hadde rett til partinavnet, stifta Deuba-tilhengerne det nye partiet Nepali Congress (Democratic). Parlamentsgruppa blei delt omtrent på midten. Dermed var ikke Nepals Kongressparti det største partiet i parlamentet fra 1999 lenger, men var passert av UML. «Koirala-klanen» befester grepet om partiet. Mesteparten av Koiralas tradisjonelle motstandere forlot Kongressen sammen med Deuba. G. P. Koirala nytta sjansen til å styrke grepet om ledende partiorganer ved å sette inn en mengde familiemedlemmer. «Koirala-klanen» var upopulær i partiet. G.P. sjøl blei kritisert for å være en geriatrisk politiker som klamra seg til makta, flere av familiemedlemmene blei anklaga for udugelighet og korrupsjon. Det vokste også fram en radikal opposisjon mot krigen, bl.a. i ungdoms- og studentbevegelsen. Disse motsetningene har prega Nepals Kongressparti til nå. Mellom kongen og maoistene oktober 2002 til våren 2005. I oktober 2002 gjorde kong Gyanendra sitt første statskupp. Han avsatte Deuba, og begynte å følge sin fars og bestefars taktikk med å utnevne svake statsministre uten parlamentarisk og politisk støtte. Som leder for Nepals Kongressparti danna G. P. Koirala en front av parlamentariske partier mot dette, og for gjenninføring av demokratiske retter og parlamentarisme. I fronten deltok i første omgang UML, Tarai-partiet NSP og de små parlamentariske venstrepartiene. Deubas NC(D), deltok ikke. Kongressen og NC(D) var nå hovedfiender blant de parlamentariske partiene. Etter at de to viktigste monarkistlederne hadde vært statsministre, utpekte Gyanendra sommeren 2004 Deuba til statsminister enda en gang. UML brøyt nå ut av Kongressens front og gikk inn i Deubas regjering, bl.a. sammen med en fløy av monarkistene. NKP(Maobadi) begynte å fri til de parlamentariske partiene for å få til en felles front med dem mot kongen. Under våpenhvilen og forhandlingene i 2003 var det minst et møte mellom Koirala og Prachanda. Men Koirala avviste disse invittene. Gyanendras statskupp i 2005 og Sjupartialliansen. Etter Gyanendras andre statskupp i februar 2005, da han gjorde det klart at han planla et nytt kongelig diktatur med bare royalistiske partier, blei Sjupartialliansen for demokrati i Nepal danna. Alliansen hadde med de samme 5 partiene som i Kongressens gamle allianse fra 2002 – 2003, med NC(D) og ei samling små kommunistpartier i tillegg. I praksis var den styrt av Nepals Kongressparti og UML, og G.P. Koirala var den reelle lederen. Regjeringa i India hadde på forhånd advart Gyanendra mot statskuppet. Nå tok den initiativ til en internasjonal blokade mot ham, som også fikk USA til å slutte å levere våpen til hæren. India tok også kontakt med NKP(Maobadi), noe som blei klart da nestlederen Baburam Bhattarai sensasjonelt dukka opp i Delhi. Kongresspartiet har historisk vært det partiet som sto nærmest India i Nepal. Mange kommentatorer mente derfor at Indias regjering spilte ei viktig rolle når Sjupartialliansen våren 2005 også forbedra sitt forhold til maoistene. På forsommeren tok Kongressen og UML imot maoistenes invitasjon til å organisere store møter i maoistkontrollerte områder. 12-punktsavtalen november 2005 - avtalen om opprøret i 2006. Tidlig på høsten var det klart at en avtale i praksis var på plass. Formelt blei forhandlingene sluttført av representanter for Kongressen, UML og NKP(M) i Delhi i november, der maoistene og Sjupartialliansen offentliggjorde den såkalte "12-punktsavtalen". Dette viste også at Indias regjering stilte seg bak avtalen mellom de parlamentariske partiene og maoistene. Fra nå av var det klart at Sjupartialliansen hadde svingt over til å støtte maoistene i borgerkrigen. Etter ei vellykka boikott av kong Gyanendras lokalvalg (bare i byene, og bare med royalistiske partier) i februar 2006, møttes partiene igjen til forhandlinger i India i mars, der de gjorde avtalen om det felles opprøret i april. Forhandlingene blei fra Kongresspartiets side leda av G.P. Koiralas nære medarbeidere og familiemedlemmer. Flere av de mindre partiene prodesterte mot Kongressens og UMLs dominans. G. P. Koiralas gamle konkurrent Deuba forsøkte å stoppe avtalen i mars. Koirala blir statsminister april 2006. Etter 20 dagers stadig voksende protester i april 2006, ga Gyanendra opp diktaturet. Han gjeninnsatte parlamentet var valgt i 1999, og hadde vært oppløst siden mai 2002. Sjupartialliansen for demokrati i Nepal nominerte GP Koirala som sin statsministerkandidat. 28. april blei han utnevnt av kongen og gjenvalgt av parlamentet som statsminister for fjerde gang. Maoistene var skarpt kritiske til at Sjupartialliansen godtok kongens kapitulasjon, og at Koirala tok imot statsministervervet fra kongen. Koirala, som var 81 år og lungesjuk etter et langt liv som røyker, var nå så sjuk at det på forhånd blei ytra tvil om han kunne være tilstede ved gjenvalget. I første omgang blei han erklært som statsminister uten at han sjøl var tilstede. I løpet av mai utvida Koirala skritt for skritt regjeringa, der Kongresspartiet var sterkeste part, til tross for at UML nå var større i parlamentet. Picasa. Picasa er et gratis fotoalbumprogram fra Google som hjelper brukeren med å finne, redigere og dele bilder på PC-en. Opprinnelig ble programmet laget av Picasa Inc, som holdt til i Pasadena i California, men i juli 2004 kjøpte Google Picasa fra Idealab, og fra da av ble programmet gitt ut gratis. Programmet har vunnet en rekke tester i kategorien «bildearkiv» og er i følge PC World Norge «så bra at det hadde vært verdt prisen selv om det ikke var gratis». Program. Det unike med Picasa er muligheten til å legge på effekter og redigere bilder ved bare ett klikk. Rød-øye fjerning, endring av fargenyanser og oppretting av bilder er noen av funksjonene. Det er også mulig å lage bildefremvisninger og bilde-tidslinjer. Picasa overskriver ikke bildene når endringer blir lagret. De endringene som gjøres lagres i en fil, og når Picasa åpnes igjen, vil programmet sjekke for endringer, og legge disse til bildet. Åpnes det aktuelle bildet i et annet program, vil ikke endringene vises. For dette må bildet eksporteres til et annet format. Picasa Web Albums. 14. juni 2006 ble den nye tjenesten "Picasa Web Albums" annonsert. Ved hjelp av Picasa kan du nå legge bilder ut på nett, lik tjenesten Flickr. Hver bruker får 1024 MB til lagring av bilder. Våroppblomstring. Våroppblomstringen refererer til den raske oppveksten av planteplankton som skjer om våren i tempererte og kalde hav. Om vinteren skjer en blanding av vannmassene, ved at det avkjølte overflatevannet synker ned og bringer næringsrikt vann fra dypere lag opp til overflata. Så lenge omrøringa pågår kan ikke planteveksten komme i stand – dels på grunn av lite sollys, men mest fordi plantene føres nedover i vannmassene. Først når sola om våren har varma de øvre laga slik at vannmassene stabiliserer seg, kan våroppblomstringa begynne. Situasjonen med stabile vannmasser, sterk solinnstråling og rikelig med nitrater og silikater i overflatelaga gir en plutselig og sterk oppformering av planktonet. Våroppblomstringa pågår over en relativt kort periode – til næringsstoffene er oppbrukt. Øvre blandingslag. Øvre blandingslag (engelsk: Upper mixed layer – UML) betegner en sesongbestemt sjiktning av vannmassene i tempererte og kalde havområder. Når mengden innstrålt solenergi øker utover våren, dannes i løpet av dagen et grunt overflatelag som er varmere og lettere enn vannet lenger ned. Om natta fører avkjøling av overflata til at overflatevannet synker og blandes med vannet under. Varmen som er absorbert i løpet av dagen fordeles da nedover til et visst dyp, hvor en temperaturgradient (termoklin)hindrer omrøring videre nedover. Når denne prosessen gjentas over en periode, forsterkes gradienten og gjør omrøring stadig vanskeligere. Utover våren vil derfor det øvre blandingslaget bli stadig grunnere og sjiktningen av vannmassene mer stabil. Vind kan bidra til en mekanisk omrøring av de øvre vannmassene, slik at det øvre blandingslaget får større mektighet enn i stille vær. Pester Lloyd. Pester Lloyd er en tyskspråklig ukeavis som utkommer i Budapest i Ungarn. Avisen ble grunnlagt i 1854 av jødiske kjøpmenn, og utkom frem til 1945 som dagsavis. Frem til 1918 var den den ledende tyskspråklige avisen i Ungarn. Under den sovjetiske okkupasjonen utkom den ikke lenger, men etter slutten på den kalde krigen ble den i 1994 gjenopprettet som ukeavis, Fra 1999 har bilaget "Budapester Rundschau" (lokalavis for Budapest) fulgt med avisen, og siden 2004 også "Wiener Lloyd", som behandler østerrikske temaer. Avisen utkommer i et opplag på inntil 30 000. Blant avisens tidligere skribenter kan nevnes Theodor Herzl, Max Nordau, Thomas Mann, Stefan Zweig, Joseph Roth, Alfred Polgar, Franz Molnár, Dezső Kosztolányi, Franz Molnár, Egon Erwin Kisch, Bertha von Suttner, Franz Werfel og Felix Salten. Fra 1994 har bl.a. György Konrád, István Eörsi, László Földényi og Péter Esterházy skrevet for avisen. Rome. Rome ("Narthecium ossifragum") er en plante i romefamilien (Nartheciaceae). I Norge vokser planten opp til 1 000 m over havet, i myrlendte områder langs kysten nord til Troms. Planten er giftig for sauer. Planten inneholder saponin, som kan gi lammene leverskader og føre til sykdommen alveld. Hos storfe og elg kan romeplanten mer sjelden gi akutt nyresvikt. Kolikk. Kolikk (fra gresk "kolon", tykktarm) er en betegnelse innen medisin på spasme/sammentrekninger i ethvert hult eller rørformet organ, med samtidig smerte. Populært brukes betegnelsen kolikk synonymt med spedbarnskolikk, men dette er en snever forståelse av begrepet. Frontsøster. Frontsøster var en betegnelse som ble brukt under første verdenskrig og andre verdenskrig om sykepleiere som tjenestegjorde på den tyske Østfronten. Det dreide seg da gjerne om sykepleiere tilknyttet Tysk Røde Kors. Norge. Under okkupasjonen av Norge fikk Norsk Sykepleierforbund i 1941 kommissarisk ledelse, med NS-folk i ledelsen. Gjennom forbundets tidsskrift "Sykepleien" drev nasjonalsosialistene en propaganda for å verve norske sykepleiere, helsearbeidere og kvinner til sanitetstjeneste som frontsøstre. Av de ca 1 000 som meldte seg til tjeneste for Tysk Røde Kors, nådde under 500 fram til fronten. Ved krigens slutt var 300 norske frontsøstre i arbeid. I det norske landssvikoppgjøret ble mange av frontsøstrene dømt for sin tjeneste på tysk side, til protester fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Røde Kors pekte på at folkeretten gir dem rett og plikt til å yte humanitær bistand til alle parter i en krig og at forhindring av Røde Kors' humanitære arbeid, slik som forfølgelse av Røde Kors-personell, er en krigsforbrytelse. Høyesterett uttalte at «den ting å gjøre tjeneste for fienden like bak fronten er et meget alvorlig forhold» Retten sammenlignet dette med å være frontkjemper og den strengeste straffen for å ha vært frontsøster var på tre års tvangsarbeid, riktignok i kombinasjon med andre alvorlige forhold. Videre måtte de tilbakebetale den lønnen de hadde fått. Politikeren Hanna Kvanmo (1926–2005), som var parlamentarisk leder for Sosialistisk Venstreparti fra 1977 til 1989, skrev i 1990 boka "Dommen" om sine opplevelser som frontsøster og dommen etterpå. På grunnlag av debatten boka skapte, kom Norges Røde Kors med en formell beklagelse for behandlingen frontsøstrene hadde fått etter krigen. Naser Khader. Naser Khader (arabisk:ناصر خاضر) (født 1. juli 1963 i Damaskus i Syria) er en dansk politiker, forfatter og samfunnsdebattant. Naser Khader ble utdannet ved Københavns universitet med graden cand.polit. i 1993. Han ble medlem av Radikale Venstre i 1984, og har sittet i Folketinget siden 2001. Han forlot Radikale Venstre den 7. mai 2007 for att danne sitt eget parti, Ny Alliance, sammen met Anders Samuelsen og Gitte Seeberg. Han har blant annet jobbet som arabisk tolk og skrevet flere artikler og bøker, blant annet "Ære og Skam" (1996), "khader.dk" (2000) og "Nasers Brevkasse. Interview ved Elisabeth Svane" (2001). Naser Khader er kjent som en talsmann for demokrati og islam og stiftet bevegelsen "Moderate Muslims" (seinere "Democratic Muslims") da striden om Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten begynte. Kevin Garnett. Kevin Maurice Garnett (født 19. mai 1976) er en amerikansk basketballspiller. Garnett har spilt for Minnesota Timberwolves helt siden han gikk ut av high school og begynte i NBA i 1995. Han er en av de mest allsidige spillerne i ligaen, både høy (211 cm) og hurtig, en av de aller beste returtagerne i NBA, en god forsvarsspiller på både små og store motstandere, og en overraskende god passer til å være så høy. Kevin Garnett ble valgt til NBAs beste spiller i 2004. I 2000 var han med på USAs basketlandslag da de vant OL. Han vant sin første NBA-tittel i 2008 med Boston Celtics. OL-medaljer. Garnett hadde ingen mesterskapstittler før han ble byttet til Boston Celtics i 2007–2008-sesongen. Sammen med Paul Pierce, Ray Allen og de andre lagkameratene vant han mesterskapet den samme sesongen. Deepika Thathaal. Deepika Thathaal (kunstnernavn: Deepika og Deeyah) (født 7. august 1977 i Oslo) er en norsk sanger og artist med punjabi og pashtun foreldre. Tidlig liv. Deepika Thathaal ble født i Oslo og vokste opp på Lambertseter. Senere flyttet familien til Grønland og videre til Tåsen hvor Deeyah gikk på ungdomsskole og gymnas. Faren til Deepika Thataal har en stor familie i Norge, en slekt som opprinnelig kommer fra provinsen Punjab i Pakistan. Bestefaren til Thataal er av de første innvandrerne som kom til Norge fra Pakistan. Både mors- og farsfamilien til Deeyah er sunnimuslimer. På slutten av 1970-tallet startet faren opp en organisasjon som het "Raga Music Society" for å introdusere pakistanske artister og musikkformer for nordmenn. Opprinnelig var etternavnet (egentlig patronymet) til Deeyahs far "Hussain" men han tok navnet Thathaal som er inspirert av den stammen han og hans forfedre tilhører. Moren til Deeyah har ingen familie i Norge. Hun er afghansk og tilhører Durrani-stammen. Deler av hennes familie er også iransk. Morsmålet til moren er pashto. Musikkarriere. Faren til Deeyah er en musikkelsker som sørget for at det alltid var klassisk pakistansk musikk i huset under Deeyahs oppvekst, og hun begynte å synge da hun var 7 år gammel. Studier av klassisk pakistansk musikk fulgte. Ustad Fateh Ali Khan betrakter Deeyah som en av sine favorittelever. Hun ble senere også tatt opp som musikkelev av Ustad Sultan Khan. Deeyahs første TV-opptreden fant sted da hun var 8 år gammel i programmet Halvsju. I 1992 sang hun på åpningen av TV 2 foran et publikum som blant annet besto av Åse Kleveland og Gro Harlem Brundtland. I debutalbumet (lansert som som 15-åring) "I All Slags Lys" blander hun norsk jazz og pakistansk musikk. Dette albumet ble utgitt av Kirkelig Kulturverksted og er et samarbeid med Knut Reiersrud, Reidar Skår, Paolo Vinaccia, Audun Erlien, Ustad Sultan Khan og Ustad Shaukat Hussain Khan fra Pakistan. Helt fra begynnelsen av har Deeyah vært en grensesprengende musiker. Hun debuterte med sin første fulle konsert som 15-åring på VossaJazz-festivalen. I september 1995 gjorde hun sitt andre album på BMG/Arista. Flere av musikkvideoene hennes, blant annet "What Will it Be?" fra 2006, har skapt sterke reaksjoner fra konservative muslimer i Norge. På grunn av angivelige trusler flyttet hun i 2005 til Atlanta i USA der hun blir lansert internasjonalt under artistnavnet "Deeyah". I 2004 ble Deepika/Deeyah utropt som en «muslimsk Madonna» av engelske aviser og media. Thathaal er storesøsteren til danseren Adil Khan som ble kjent gjennom TVNorges underholdningsprogram "Dansefeber" våren 2006. Deeyah samarbeider med jazzlegenden Bob James. Dette samarbeidet skal munne ut i en EP. Felix Bloch. Felix Bloch (født 23. oktober 1905 i Zürich, død 10. september 1983, samme sted) var en sveitsisk-født fysiker som ble amerikansk statsborger i 1939. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1952 sammen med Edward Mills Purcell for deres utvikling av nye metoder for kjernemagnetiske presisjonsmålinger og de oppdagelser med denne metoden. I 1979 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Edward Mills Purcell. Edward Mills Purcell (født 30. august 1912 i Taylorville, Illinois, død 7. mars 1997 i Cambridge, Massachusetts) var en amerikansk fysiker og Nobelprisvinner. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1952 sammen med Felix Bloch for deres utvikling av nye metoder for kjernemagnetiske presisjonsmålinger og de oppdagelser med denne metoden. Brokkoli. Brokkoli, eller aspargeskål som den også blir kalt, er en kålplante som kommer fra Italia. Brokkoli blir dyrket i Norge, men om vinteren er vi avhengige av import fra utlandet. Til tross for tilnavnet, er den ikke beslektet med asparges – den er en av mange underarter av kål, og nærmeste slektning er blomkål. Brokkoli er rik på jern, A- og B-vitamin, og har dobbelt så mye C-vitamin som appelsin i tillegg til at den er full av antioksidanter. Brokkoli bør lagres kaldt, 0–2 grader celsius, og pakkes i plast. Brokkoli egner seg godt til nedfrysing, men bør da forvelles først. Brokkoli er blitt en viktig del av den norske matkulturen. Frits Zernike. Frederik (Frits) Zernike (født 16. juli 1888, død 10. mars 1966) var en nederlandsk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1953 for utviklingen og oppdagelsen av fasekontrast, en optisk teknikk som gjør det mulig å studere svært fine strukturer i levende celler gjennom mikroskop. Zernike gjorde oppdagelsen i 1930, men først i 1941 ble fasekontrastmikroskopet satt i produksjon i tyskland. Teknikken har hatt og har fremdeles stor betydning innen medisinsk forskning, og anvendes også blant annet til rutineundersøkelser av bakterier, protozoer og vev. Elevråd. Et elevråd er et felles demokratisk organ valgt av elevene for elevene på en skole. Hver skole er i følge opplæringsloven, pliktig til å opprette et elevråd. Elevrådet skal jobbe for å skape et sosialt fellesskap, utvikle arbeids- og læringsmiljøer og sikre at elevenes rettigheter ivaretas. Elevråd ble lovfestet og pliktig for hver skole i 1964. Elevorganisasjoner. I Norge har det historisk sett vært flere elevorganisasjoner. Den første var Norges Gymnasiastsamband, som ble stiftet i 1959. Senere kom Yrkesfagelevenes- og Lærlingenes Interesseorganisasjon og Norsk Elevorganisasjon. Norges Gymnasiastsamband og Norsk Elevorganisasjon ble slått sammen til Elevorganisasjonen i 1999. Elevorganisasjonen er i dag den eneste aktive interesseorganisasjonen for elever og lærlinger. Walther Bothe. Walther Wilhelm Georg Bothe (født 8. januar 1891, død 8. februar 1957) var en tysk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1954 sammen med Max Born for arbeidet med og oppdagelser rundt koinsidensmetoden. Bjørkelangen videregående skole. Bjørkelangen videregående skole ligger på Bjørkelangen i Aurskog-Høland, og tilbyr utdanningsprogrammene "studiespesialisering", "service og samferdsel", "design og håndverk", "helse- og sosialfag", "teknikk og industriell produksjon", "elektrofag" og "idrettsfag". Bjørkelangen videregående skole var nasjonal demonstrasjonsskole i perioden 2002-2004. Bærebjelkene i begrunnelsen for utnevnelsen av Bjørkelangen videregående skole var skolevurdering, tilrettelegging og elevmedvirkning. Sistnevnte er skolen mest kjent for. Elevrådet ved skolen har alltid hatt et godt rykte på seg i Akershus, men også på landsbasis. Høsten 2009 startet en betydelig utbygging av skolens bygningsmasse. I desember 2010 ble utbyggingen ferdigstilt med blant annet et nytt bygg som inneholder et auditorium med plass til 120 personer, samt klasserom, grupperom og kontorer. Samtidig ble naturfagrommene i A-bygg og teori- og møterom i B-bygg totalrenovert. Janusfabrikken. Janusfabrikken driver tekstilproduksjon i Arna i Bergen. Fabrikken startet 25. mars 1895 under navnet Espelandfos Spinderi & Tricotagefabrik på Espeland i Arna. Varemerket Janus ble registrert i 1909. På det meste hadde fabrikken 600 ansatte i 1966. Tekstilbedriften Oleana leier lokaler av Janusfabrikken i den samme bygningen, frem til 2012. Historie. Espelandfos Spinderi & Tricotagefabrik ble etablert 25. mars 1895 av Anton Stephan Stephansen. Fabrikken ble lagt til utmarken mellom gårdene Lone og Espeland, der Espelandsfossen krysser den gamle Vossebanen. Foss og 7 mål utmark ble kjøpt for 1600 kroner. Selgeren var Nils K. Espeland. Stephansen sikret seg også oppdemningsrett i Osavatnet i Bjørndalen. Demningsarbeidet ble satt i gang samtidig med grunnarbeidet på fabrikken. Maskiner til karding, spinning og strikking ble kjøpt i Tyskland. Til strikkemester ble Anders Lone ansatt. Han hadde tidligere vært strikkemester og formann ved trikotasjefabrikken i Salhus. Kraftdrevne symaskiner for besetning av tøy kunne ikke anskaffes i starten, slik at i den første tiden måtte besetningssyerskene holde seg med egen symaskin som ble drevet av håndkraft. Fabrikken hadde ved starten en arbeidsstyrke på omkring 20 personer. Det ble oppført en arbeiderbolig, for det fantes ikke losjimuligheter på stedet. Bedriften produserte i hovedsak undertøy. Ullgensere og raggsokker ble etter hvert også en viktig del av produksjonen. Varene ble solgt både her i landet og i Sverige. Kommunikasjonsmessig var Espeland en bakevje. Selv om jernbanelinjen lå 30 meter fra fabrikkveggen, måtte alt gods fraktes til eller fra Haukeland med håndkjerre eller hest og vogn, en avstand på 3,5 km. Etter harde forhandlinger med jernbanestyret, ble Stephansen innvilget at lokaltoget skulle stanse morgen og kveld; etter at han hadde påtatt seg å anlegge sidespor, bygge pakkbod og holde ekspeditør for egen regning. Bedriften ble etter en tid omgjort til aksjeselskapet A.S Stephansen A/S. Stephansenfamilien hadde kontroll over firmaet inntil 1992, da de solgte seg ut. De nye eierne etablerte selskapet Janus Holding AS og i 1994 Janusfabrikken AS. Pyknoklin. En pyknoklin (gresk: "pyknos", «tett») er ei grenseflate mellom to vannlag som har ulik tetthet. Forskjellen i tetthet skyldes enten ulik saltholdighet eller ulik temperatur. Termoklin. En termoklin er ei grenseflate mellom to vannlag med ulik temperatur. Haloklin. En haloklin (gresk: "halos", «salt») er ei grenseflate i havet mellom lag med ulik saltholdighet. Fordi saltinnhold og temperatur påvirker tettheten til sjøvann, kan det spille en rolle i den loddrette lagdelingen i havet. Når saltinnholdet øker med vil tettheten i vannet øke med om lag På breddegrader nær ekvator vil fordamping føre til at overflatevannet er saltere enn vann lenger nede, og haloklinen destabiliserer lagdelingen. Lenger nord eller sør (områder som Nordishavet, Beringhavet og Sørishavet) er overflatevannet kaldere enn vannet i dypet. Her stabiliserer haloklinen situasjonen ved å isolere overflatevannet fra vannet lenger nede. Den spiller dermed en rolle for at havis kan dannes og begrenser utslippet av karbondioksyd til atmosfæren. Haloklin finnes også i fjorder og i deltaer hvor ferskvann renner ut i havoverflaten. En haloklin kan lett skapes i et drikkeglass. Når ferskvann sakte tømmes over en mengde saltvann, hvor man bruker en skje som holdes vannrett på vann-nivå for å hindre blanding, etableres et dusete lag som raskt kan sees. Arnaud Monkam. Arnaud Monkam Nguekam (født 10. februar 1986, Douala), best kjent som Arnaud Monkam, er en kamerunsk fotballspiller som spiller for Cotonsport FC de Garoua i Kamerun. Han ble kåret til årets unge spiller i den kamerunske toppserien i 2005. Under prøvespill høsten 2005, imponerte han Brann-ledelsen så mye, at Brann valgte å kjøpe unggutten. Monkam kom fra den kamerunske klubben Kadji Sports Academy. I løpet av 2006-sesongen fikk Monkam én kamp for Brann i serien, da han ble byttet inn syv minutter før slutt i siste serierunde. Sesongen 2007 var han på utlån til Løv-Ham. Etter sesongen ble han fristilt fra kontrakten med Brann ett år før tiden, Monkam uttalte etter dette at han ikke ønsket å fortsette i Løv-Ham. I løpet av vinteren 2008 var Monkam aktuell for Bodø-Glimt, men like før sesongstart ble det klart at han gikk gratis til Løv-Ham igjen. Etter 2008-sesongen fikk ikke Monkam fornyet kontrakten med Løv-Ham. Fra 2009-sesongen returnerte han til kamerunsk fotball og Cotonsport FC de Garoua. Leprabasill. Leprabasillen er bakterien som forårsaker spedalskhet. Den er en syrefast, gram-positiv stavbakterie med en voksaktiv overflate som er unik for mycobakterier. Den ligner på "Mycobacterium tuberculosis" i form og størrelse. Leprabasillen ble oppdaget i 1873 av den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen. Det er ikke mulig å dyrke baktierien i kunstig medium, men den kan dyrkes i levende verter, blant dem mus og beltedyr (armadilloer). Bakterien oppdages med jevne mellomrom i Norge etter å ha blitt innført fra rammede områder. Overflatelag. Overflatelaget er det laget i vatnet eller lufta som er mest påvirka av omgivelsene med hensyn til temperatur, fuktighet og kjemisk sammensetning. I atmosfæren vil det nederste luftlaget danne et overflatelag der temperaturen svinger mer gjennom døgnet og året enn i høyere luftlag, og den absolutte luftfuktigheten varierer, avhengig av om underlaget er land eller hav. I hav og innsjøer varierer temperaturen på overflatelaget mer gjennom døgnet og året enn i dypere lag, og det er mer oksygenrikt. Dersom lufta over er i bevegelse, vil også overflatelaget settes i bevegelse – kortvarig som bølger og mer vedvarende som strømmer. En kan også omtale vannet umiddelbart over hav- eller sjøbunnen som et (bentisk) overflatelag. dette laget vil skille seg fra laga over ved et høyere innhold av oppløst eller suspendert materiale fra bunnen. Den nordirske forsamling. a>, sete for Den nordirske forsamling Den nordirske forsamling ("Northern Ireland Assembly") er den lovgivende myndigheten som ble etablert for Nord-Irland etter belfastavtalen. Forsamlingen trådte sammen første gang i 1998 med delegert makt fra Det britiske parlamentet, men har siden blitt suspendert flere ganger. Den avventer for tiden nominasjon av en eksekutivkomité. Herceg-Bosnia. Herceg-Bosnia ("Hrvatska Republika Herceg-Bosna") Den kroatiske republikken Herceg-Bosnia var en ikke anerkjent enhet i Bosnia og Hercegovina som eksisterte mellom 1991 og 1994 som et resultat av et forsøk fra kroatene på å løsrive seg fra Bosnia under krigen. Hovedstaden var Vest-Mostar. Herceg-Bosnia opphørte i 1994 da Washington-avtalen ble underskrevet og de ble med i Den bosnisk-kroatiske føderasjonen. Det største politiske partiet i Kroatia "Hrvatska Demokratska Zajednica" HDZ (Kroatiske demokratiske union) organiserte og kontrollerte en avdeling av partiet "Hrvatska demokratska zajednica Bosne i Hercegovine" HDZ BiH (Kroatiske demokratiske union av Bosnia og Hercegovina). I slutten av 1991 tok de mer ekstrem nasjonalistiske kreftene under ledelse av Mate Boban og Dario Kordić, disse fikk støtte av Franjo Tuđman og Gojko Šušak. 18. november 1991 erklærte Mate Boban og Dario Kordić eksistensen av det Kroatiske samfunnet av Herceg-Bosnia som en separat «politisk, kulturell, økonomisk og territorial enhet» innenfor Bosnias grenser. Som en følge av valget i Bosnia i 1990 og som et av de tre nasjonalistiske partiene som hadde vunnet valget hadde HDZ mye innflytelse i de kommunene som ble gjort krav på av Herceg-Bosnia. Lederne av HDZ var også med på fredssamtalene i Genève som delte Bosnia i tre etniske republikker. Verken Bosnia eller det internasjonale samfunnet anerkjente Herceg-Bosnia som en egen stat. Ved to anledninger dømte høyesteretten i Bosnia Herceg-Bosnia som ulovlig, først 14. september 1992 så 20. januar 1994. Fra opprettelsen av Herceg-Bosnia i 1991, og spesielt fra mai 1992, engasjerte ledelsen seg i etnisk rensning i de kommunene de mente tilhørte Herceg-Bosnia, spesielt gikk de hardt ut mot bosnjaker. De tok kontroll over mange kommunale ledelser og fjernet de lokale ledere som var bosnjaker eller tok fra all makt. De tok også full kontroll over media og skrev masse propaganda og fremmet kroatiske ideer. Kroatiske symboler og valuta (kuna) ble innført. I skolen ble det innført kroatisk pensum og kroatisk var det offisielle språket. Mange bosnjaker og serbere ble fjernet fra lederstillinger også i det sivile og humanitær hjelpe ble stoppet eller blokkert, spesielt bosnjaker led av dette. Mange av de områdene som er dominert av kroater, som også var del av Herceg-Bosnia, bruker fortsatt flagget og andre symboler åpenlyst. Store deler av Herceg-Bosnias ledelse (Jadranko Prlić, Bruno Stojić, Slobodan Praljak, Milivoj Petković, Valentin Ćorić og Berislav Pušić) står tiltalt i krigsforbryterdomstolen i Haag. Alle er til stedet. Suspensjon (kjemi). En suspensjon er en oppblanding av et finfordelt, men uoppløselig fast stoff i ei væske. I en suspensjon vil stoffet etter ei tid synke til bunns – sedimentere – dersom stoffet har større tetthet enn væsken. Stoffet kan også skilles fra væsken ved filtrering. En del av massetransporten til elver foregår i suspensjon. Mange produkter fra næringsmiddelindustri, kjemisk industri og kosmetisk industri leveres som suspensjoner. Kurdistans flagg. Flagget for Den selvstyrte regionen Kurdistan i Irak Kurdistans flagg er i fargene rødt over hvitt over grønt. Flagget for Den selvstyrte regionen Kurdistan i Irak, slik myndighetene der har regulert det, har i tillegg en gul sol i midten. Det kurdiske flagget blir brukt av kurdere i flere land, både de som kjemper for et sjølstendig Kurdistan og de som ikke gjør det. Flagget var lenge forbudt i Tyrkia. I Syria og Iran, som begge har store kurdiske folkegrupper, er flagget fortsatt forbudt. I Irak har det kurdiske flagget erstattet det irakiske nasjonalflagget i den selvstyrte kurdiske regionen i nord-Irak. Etter at Iraks flagg ble modifisert i januar 2008 brukes nå også det nasjonale irakiske flagget av de kurdiske selvstyremyndighetene. Det kurdiske flagget var offisielt flagg i den kurdiskeMahabad-republikken i 1946. Det skal ha blitt skapt på 1920-tallet av gruppen Xoybûn. Polykarp Kusch. Polykarp Kusch (født 26. januar 1911 i Blankenburg, Sachsen-Anhalt, Tyskland, død 20. mars 1993 i Dallas, Texas, USA) var en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1955 for sine presisjonsmålinger av elektronets magnetiske moment. Han delte prisen med Willis Eugene Lamb som fikk prisen for hans oppdagelser vedrørende finstrukturen i hydrogenets spektrum. Han fikk en Bachelor of science i fysikk ved Case Western Reserve University i 1931. I 1933 fikk han en mastergrad ved University of Illinois og i 1936 en filosofisk doktorgrad ved samme sted. Han tilbrakte store deler av karrieren som professor ved Columbia University i New York, og fungerte som universitets prost i mange år før han flyttet over til det nyopprettede University of Texas, Dallas. I sin tid ved Columbia var han doktorgradsveileder for Gordon Gould, oppfinneren av laseren Willis Eugene Lamb. Willis Eugene Lamb (født 12. juli 1913 i Los Angeles, California, død 15. mai 2008 i Tucson, Arizona) var en amerikansk fysiker som vant Nobelprisen i fysikk i 1955 «for hans oppdagelser vedrørende finstrukturen i hydrogenets spektrum». Lamb var professor ved University of Arizona College of Optical Sciences. Han mottok en Bachelor of Science i kjemi fra University of California, Berkeley i 1934 og i 1938 mottok han en filosofisk doktorgrad i fysikk for hans teoretiske arbeid med spredning av nøytroner med krystaller, under veiledning av Robert Oppenheimer. Han underviste flere ganger ved universiteter som Yale, Columbia, Stanford og University of Arizona. Olav Viksmo Slettan. Olav Viksmo-Slettan (født 27. april 1965 i Tolga) er en norsk radio- og fjernsynsreporter i NRK. Han begynte sin radiokarriere i Radio Vest. Han har blant annet vært programleder for NRK TVs serier «Reparatørene» og «Sommer-Lørdag», samt programleder og reporter i radioprogrammene «Reiseradioen» og «Nitimen». Han er også NRKs kommentator i den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest I 2010, 2011 og 2012. Sammen med Børge Ousland ble han i 2000 den første i verden til å direktesende en Nordpol-ekspedisjon. Viksmo Slettan er også en ivrig supporter av Kjelsås Fotball, og har på et tidligere tidspunkt sittet i klubbens styre. Viksmo Slettan har skrevet flere bøker. Hans siste er "Norske blinkskudd" (2008), som handler om flauser av norske kjendiser. Vinterblandingslag. Vinterblandingslaget (engelsk: winter mixing layer – WML) er det laget i tempererte og kalde hav som omrøres i løpet av vinteren. Denne omrøringa er avgjørende for å bringe næringsstoffer opp til overflata og oksygen til dypere lag. Når overflatelaget avkjøles om høsten og vinteren, synker det ned på grunn av sin økte tetthet og blandes med vannmassene under, slik at det dannes et relativt mektig sjikt som er homogent med hensyn til temperatur og saltholdighet. I hav på våre breddegrader kan vinterblandingslaget variere fra under 200 m til flere hundre meter. Under dette dypet ligger en vanligvis skarp gradient mot et permanent dyplag som enten er vesentlig saltere eller vesentlig kaldere og derfor ikke omrøres. Denne grenseflata kalles "den permanente pyknoklinen". I den grunne Nordsjøen når vinterblandingslaget helt til bunns, bortsett fra i den mye dypere Norskerenna. Bare i ekstra kalde vintre kan overflatevann nå ned i bunnen på Norskerenna og fornye vannmassene der. Også andre faktorer har betydning for dannelsen av vinterblandingslaget. Mye vind øker beveglesen i vannmassene og øker derfor tykkelsen på vinterblandingslaget. Saltholdigheten har også mye å si, ettersom saltere vann er tyngre. I de delene av Norskehavet som mottar salt atlanterhavsvann går vinterblandingslaget mye dypere (500 m) enn i områdene nærmest norskekysten (100 m), som får ferskere vann via Den norske kyststrømmen. Spesielt dyp vinteromrøring skjer i hav der det legger seg is om vinteren. Bare en liten del av saltet fryser inn i isen, slik at vannet umiddelbart under isen blir svært salt og dessuten kaldt. I Arktis og Antarktis kan vinterblandingslaget bli flere tusen meter dypt. Fordi konsentrasjonen av næringssalter øker med dypet, har tykkelsen på vinterblandingslaget betydning for hvor mye næringsstoffer som skal være tilgjengelig for planktonvekst påfølgende vekstsesong. Utover våren gjør soloppvarminga at det dannes en temperaturgradient i vinterblandingslaget, slik at det gradvis oppstår et øvre blandingslag der planktonet får sin våroppblomstring. Guløyepingvin. Guløyepingvin ("Megadyptes antipodes") er en sjøfugl som tilhører pingvinfamilien. Den er eneste nålevende art i slekten "Megadyptes", og endemisk for New Zealand. Maoriene kaller den hoiho ("støyende skrike" eller "støyskrike") og regner fuglen som hellig ("taonga"). Guløyepingvinen regnes som "verdens sjeldneste pingvinart". Beskrivelse. a> er grønt og nært tilknyttet sjøen Guløyepingvinen er oppkalt etter den blekgule (strågule) øyenfargen og ligner mye på topp pingvinene i slekten "Eudyptes". Det vitenskaplige navnet betyr "stor dykker fra sørlige land". Som andre pingviner er oversiden mørk og undersiden hvit. Oversiden er imidlertid snarere skifergrå enn sort. Den har også et skifergrått hode med en «bøyle» av gule fjær som skiller toppen av hodet fra bakhodet og nakken. Framover kinnene og mot nebbet, og i pannen og strupen skifter fargen fra skifergrå til gulbrun. Nebbet er rødlig. Hannen og hunnen er svært like, men hannene har et litt større hode og noe større føtter. Guløyepingvinen blir omkring 75 cm (62–79 cm) høy og veier normalt 4,31–6,69 kg. Vekten varierer med årstidene og hekkesesongen. Guløyepingviner kan bli omkring 20 år gamle. Underarter er ikke beskrevet, men det er kjent at det eksisterer distinkte forskjeller mellom fuglene på hovedøya og de andre øyene. Utbredelse, habitat og bestand. Guløyepingvinen er endemisk for den sub-antarktiske klimasonen sør på New Zealand. Arten hekker sørøst på Sørøya (Bankshalvøya og Otagohalvøya), på Stewart Island og øyene rundt, samt på Aucklandøyene og Campbelløyene. Den har trolig trukket nordover fra et mer sørlig tilholdssted (kanskje Aucklandøyene) i løpet av de siste århundrene. Forskerne tror at arten koloniserte større deler av New Zealand da waitahapingvinen ("Megadyptes waitaha") døde ut der for noen århundrer siden, trolig jaktet til utryddelse av polynesiske nybyggere. Arten er likeverdig marin og terrestrisk og hekker parvis solitært. Dens naturlige habitat er sjøen og tett skog og krattskog, som skjuler parene for hverandre og gir arten beskyttelse for sola og fugler som kan tenkes å angripe egg og kyllinger ovenfra. På land bygger den reder fra strandsonen og opp mot 250 meters høyde, helt opp mot 1 km fra sjøen. Det knytter seg stor usikkerhet til estimatene av totalbestanden. I 1988/1989 talte den 5 930–6 970 individer. I 1997 ble bestanden estimert til 3 560–4 180 hekkende par og 2 370–2 790 par som ikke hekket. Hekkeatferd. Guløyepingvinen er monogam, og sammen med skogpingvinen ("Eudyptes pachyrhynchus") den eneste pingvinarten som hekker parvis solitært eller i små, løse grupper der redene bygges utenfor øyesyn for andre hekkende par. Som oftest i et relativt grøntbevokst habitat. Begge foreldrene bidrar likt til ruging og ungepass. Guløyepingviner bygger alltid redet slik at det har dekning mot noe fast i ryggen, for eksempel av en newzealandsk lin ("Phormium tenax"), stein, trestamme eller lignende. Omgivelsene må gi redet beskyttelse mot sol og uvær. Avstanden mellom redene er vanligvis omkring 30–250 meter, minimum 4–6 meter. Reirtettheten varierer imidlertid med habitatet. Det er kjent at isolerte par kan vandre mer enn 1 km inn på land for å bygge rede. Hunnen er normalt 2–3 år gammel når hun hekker første gang, mens hannen typisk er 2–5 år. Hunnen legger 1–2 egg i september–oktober. Eggene legges med 3–5 dagers mellomrom. Inkubasjonstiden varer i 35–54 dager (i snitt 43 dager). Klekkingen starter som regel i begynnelsen av november og kyllingene blir flygedyktige tidlig i februar året etter. Foreldrene gjenvinner så kondisjonen (og legger på seg typisk 2–3 kg) og starter mytingen i februar–april. Mytingen varer i 3–4 uker, og guløyepingvinen myter hele fjærdrakten på en gang. I myteperioden taper fuglene seg gjerne 3–4 kg. Normalt dannes ikke ungfuglgrupper, men på grunn av lavere reirtetthet på Campbelløyene hender det at det oppstår mindre grupper som består av 3–7 ungfugler på disse øyene. Ernæringsatferd. Guløyepingvinen ernærer seg i sjøen, typisk omkring 7–13 km fra land, og pingvinene svømmer i snitt 17 km for å komme til fangstområdene. Det er imidlertid tildels store forskjeller mellom de ulike populasjonene. Ikke bare med hensyn til avstander, men også hvor fuglene velger å jakte. Fuglene forlater hekkeplassene i grålysningen og returnerer tidlig på kvelden for å mate kyllingene. Utenom oppdrettsperioden kan fuglene tilbringe to–tre dager på sjøen av gangen. Et typisk dykk går til 20–60 m dybde, men det er kjent at arten kan dykke til minst 160 meter. Den kan også være neddykket i minst fire minutter. Arten spiser fisk (normalt i mer enn 90% av tilfellene) og tiarmet blekksprut (i varierende grad) som den jakter på under dykking i sjøen. Det har blitt dokumentert at i sesonger der blekksprut utgjør en større del av dietten, så synker suksessraten i hekketiden. De viktigste artene fuglen jakter på er rødtorsk ("Physiculus bachus"), blåtorsk ("Parapercis colias"), opalfisk ("Hemerocoetes monopterygius"), New Zealand brisling ("Sprattus muelleri"), blårygget New Zealand brisling ("Sprattus antipodum"), ahuru ("Auchenoceros punctatus"), sølvsidefisker (Atheriniformes) og tiarmet New Zealand blekksprut ("Nototodarus sloanii"). Sistnevnte er også kjent som pilblekksprut. Predasjon. Guløyepingvinen er utsatt for predasjon fra landbaserte rovpattedyr, i sin tid innført av mennesket, som røyskatt, fritte, tamkatt og tamhund. Rotter og pungrotter tar dessuten både egg og kyllinger når anledningen byr seg. I tillegg er arten utsatt for predasjon når den ferdes på sjøen, blant annet av haier, barracudaer og New Zealand-sjøløve. Adeliepingvin. Adeliepingvin ("Pygoscelis adeliae") er en mellomstor flygeudyktig dykkende sjøfugl som hører til pingvinene. Dens nærmeste slektninger er ringpingvin ("Pygoscelis antarcticus") og bøylepingvin ("Pygoscelis papua"), som sammen med den utgjør slekten "Pygoscelis" (børstehalepingviner). Arten (og området der den ble oppdaget) er oppkalt etter den franske oppdageren Jules Dumont d'Urvilles kone - Adélie. Beskrivelse. a>, noe dette bildet klart demonstrerer. Som andre pingviner er også adeliepingvinen flygeudyktig. Vingene er omdannet til luffelignende, stive svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Et særtrekk for fugler i slekten "Pygoscelis" er en karakteristisk børstelignende stjert. Arten har sort fjærdrakt med blåskjær i tuppene på oversiden og hodet, og er hvit på undersiden. Et sikkert kjennetegn er den hvite hudringen arten har rundt øynene. Ungfugler er blåere på oversiden og kinnene og strupen er mer hvit enn hos voksne individer. Føttene, som har svømmehund mellom tærne og er blekgule i fargen, bruker fuglen som padleårer på vannoverflaten og som ror når den dykker. Baklemmene sitter langt bak på kroppen og gir fuglen en oppreist stilling når den står og går på land. Arten er mellomstor og blir omkring 71 cm høy og veier typisk 4–6 kg (4,4 kg i snitt). Hannen er noe større enn hunnen. Adeliepingvinen lever normalt til den blir cirka 14 år gammel. Habitat og utbredelse. Adeliepingvinen tilhører de aller sørligste fugleartene og er utbredt i sonen 77-54°S. Det er en pelagisk dykkende pingvinart som trives i drivis og åpninger i pakkisen, langs hele kysten i Antarktis, inkludert på selve Antarktika og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og øyene utenfor. Tidvis (utenom hekkesesongen) kan den også være en sjelden gjest i de sørligste områdene av Sør-Amerika, Australia og New Zealand. Det finnes omkring 5 millioner adeliepingviner i Antarktis, hvorav cirka 38 prosent befinner seg i Rosshavsregionen. Disse er fordelt i 38 kolonier. Bestanden i Rosshavet og globalt sett er økende. På Antarktishalvøya har imidlertid bestanden en synkende tendens. IUCNs rødlisteoppføring av arten er nylig oppdatert fra "livskraftig" til "nær truet", fordi det er forventet en mulig hurtig reduksjon i bestanden over de neste tre generasjonene, på grunn av global oppvarming. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til om, og eventuelt i hvilken grad, klimaendringene vil påvirke bestanden. Hekkeatferd. Adeliepingvinen hekker i enorme kolonier (på opp mot 250 000 par) på isfri steingrunn langs kysten, ofte på store, åpne flater som kan ligge langt fra åpent hav. Arten er en av kun to pingvinarter som hekker på selve Antarktika. Den andre er keiserpingvinen, som hekker der om vinteren. Adeliepingvinen hekker der i sommerhalvåret. Adeliepingvinen besøker gjerne hekkeplassen, for første gang etter at de ble voksne, da de er omkring 2–4 år gamle. Dette besøket har bare til hensikt å legge krav på en hekkeplass, siden arten først hekker da den er 3–6 år gammel. Hunnene i snitt da er 5 år gamle, hannene 6 år gamle. Adeliepingvinen bygger et provisorisk reir av stein. Redet ligger alltid slik til at smeltevann fra snø og is ikke kommer til det, som regel på en forhøyning (av stein eller lignende) i en skråning. Hunnen legger to egg (som hvert veier cirka 100–125 gram), som begge foreldrene ruger på i 32–34 døgn. Foreldrene bytter på rugingen i skift av 1–3 dager. Når kyllingene klekker blir de voktet av foreldrene i cirka 22 dager. I denne perioden mates kyllingene daglig. Deretter danner de små ungfuglgrupper for beskyttelse, mens foreldrene mater dem med jevne mellomrom. Mytingen skjer etter cirka 52–61 dager. Deretter drar ungene på sjøen og må klare seg selv. Det er kjent at omkring 10 prosent av kyllingene har en annen far en den hannen som bidrar. Trekkatferd. Forskere har nylig kartlagt artens migreringsmønster. Når hekkesesongen er over trekker arten nordover og med sola til vinterbeitene. Adeliepingvinenes trekk var aldri tidligere kartlagt. Undersøkelsen vist at adeliepingvinen trenger lys for å kunne navigere og jakte, selv om lysbehovet var lite. Man antar at pingvinene følger drivisen og havstrømmene for å spare energi. Trekk for to kolonier ble fulgt; den ene en liten koloni på cirka 2 500 par fra Rossøya, den andre en større koloni på cirka 150 000 par fra Cape Crozier. Trekket utgjorde i gjennomsnitt en distanse på 13 000 km. Trekk opp mot 17 600 km ble registrert for kolonien fra Rossøya. Dette var betydelig større distanser enn tidligere antatt. Tidligere trodde man at fuglene fulgt iskanten, men det viste seg at de stoppet opp omkring 500 km fra denne og åpent hav. Ernæringsatferd. Arten jakter i hovedsak i flokk etter krill (mest "Euphausia chrystallorophias", men også "Euphausia superba"), men den fanger også mindre fisk (spesielt "Pleuragramma antarcticum"). Typiske dykk når til mindre enn 20 meter, men arten kan i spesielle tilfeller dykke mye dypere. Dykk til 180 meter og som varer i mer enn 5 minutter har blitt registrert. Under dykking kan toppfarten nå 15 km/t. Adeliepingvinen har som de fleste andre pingviner evnen til å sprette i vannflaten når den svømmer fort. Predasjon. Arten er spesielt utsatt for predasjon fra sørjo ("Stercorarius maccormicki"), leopardsel ("Hydrurga leptonyx") og spekkhogger ("Orcinus orca"), men også andre arter kan utgjøre en trussel. Geoff Ogilvy. Geoff Ogilvy (født 11. juni 1977) er en australsk profesjonell golfspiller. Han er født i Adelaide i delstaten Sør-Australia og begynte å spille golf da han som syvåring fikk en forkortet golfkølle av sin far. 16 år gammel hadde han 0 i handicap. Ogilvy ble profesjonell i 1998 og fikk medlemskort på Europatouren etter å ha vunnet det årets kvalifiseringsskole. Han spilte på Europatouren i 1999 og 2000, som nummer 65 på pengelisten første året og nummer 48 sesongen etter. Ogilvy flyttet deretter over til PGA-touren i USA, og kom blant de 100 beste på pengelisten i alle de fem første årene. Hans første profesjonelle seier kom i 2005 i Chrysler Classic of Tucson. I februar 2006 slo han Davis Love III i finalen i WGC–Accenture Match Play Championship. I juni samme år tok Ogilvy tok sin første "major"-tittel, i US Open på Winged Foot. Eksterne lenker. Ogilvy, Geoff Ogilvy, Geoff Ringpingvin. Ringpingvin ("Pygoscelis antarcticus") er en mellomstor sjøfugl som hører til pingvinfamilien. Arten, som er relativt liten til pingvin å være, er nært beslektet med adeliepingvin ("Pygoscelis adeliae") og bøylepingvin ("Pygoscelis papua"). Alle tilhører samme slekt. Beskrivelse. Ringpingvinen er som pingviner flest, sort (nærmest blåsort) på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er todelt svart (på toppen) og hvitt. Øynene er rødlige og sitter på den hvite delen av hodet. Arten er navngitt etter den karakteristiske smale, svarte streken som løper fra kanten av de svarte fjærene på hodet og nedover det hvite kinnet og videre under den hvite haken. Streken gir inntrykk av å være en del av en ring. Den har også gitt arten tilnavnet "hakereimpingvin". Ringpingvinen kalles imidlertid også av og til for "steinknuserpingvin", på grunn av artens høyfrekvente skrik. Som hos andre pingviner er vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som brukes til å skape framdrift når fuglen dykker. Lemmene sitter langt bak på kroppen og er blekoransje. De svømmehud kledde føttene skaper framdrift når fuglen padler i overflaten og brukes som ror når den dykker. Hannen og hunen er svært like (monomorfiske) og vanskelige å skille mellom. Ringpingvinen blir omkring 68–72 cm høy og veier i snitt 3,8 kg (3–6 kg). Vekten varierer med årstidene. Under hekketiden er den som regel på sitt laveste. Utbredelse og habitat. Ringpingvinen har en sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule. Den finnes blant annet på Bouvetøya, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Antarktika, Sør-Orknøyene, Sør-Shetlandsøyene, Ballenyøyene og Peter 1.s øy. Den store utbredelsen gjør at arten ikke regnes som truet. Totalbestanden talte omkring 8 millioner individer i 1992, og bestanden var økende. Økningen kan ha sammenheng med økte bestander av krill, som er en svært viktig bestanddel i ringpingvinens diett. I dag hevder flere at bestanden teller minst 7,5 millioner reproduktive par. Ringpingvinene trives i kjølige farvann med lett pakkis. Atferd. Ringpingviner kommuniserer gjennom et komplekst, rituallignende kroppsspråk og en mengde ulike lyder. Kroppsspråket omfatter gestikulerende hode- og vingebevegelser, bukking, pynting og pussing med mer. Stirring, peking og fysiske angrep kan oppstå dersom det blir territoriale uoverensstemmelser mellom to fugler. Under paringsleken kommuniserer hannen gjennom å løfte opp hodet og pumpe opp brystkassen og støte ut grelle skrik, som snart engasjerer de andre fuglene i en «konsert». Forskerne tror at denne atferden kan være med på å synkronisere hekkingen. Arten jakter hovedsaklig på antarktisk krill, men den spiser også fisk og blekksprut. Den jakter på byttet under dykking. Dykkene foregår ned mot 70 meter, selv om dykk til mindre enn 45 meter er det mest vanlige. Ringpingvinen hekker i store kolonier på irregulær isfri fjellgrunn (klipper og bratte, steinete skråninger er vanlig) langs kysten. Eggleggingen start tidligst i november. I noen tilfeller kan koloniene telle over 100 000 par. Hunnen legger to egg, som begge foreldrene ruger. Eggene klekkes etter 37 dager, og ungene blir værende i reiret i 20-30 dager. Foreldrene bytter på om å passe på ungene og å jakte på mat. Ulikt andre pingviner gir ikke ringpingvinene preferanse til den ene kyllingen når tilgangen på mat er liten, men fortsetter å mate begge. Når kyllingene er 50-60 dager gamle, myter de og er klare for å legge ut på sjøen. Washington-avtalen. Washington-avtalen ble forhandlet frem i mars og mai 1994 mellom bosniakroatene og regjeringen av Bosnia og Hercegovina og ble signert i Wien og Washington av den bosniske statsministeren Haris Silajdžić, den kroatiske utenriksministeren Mate Granić og representanten for bosniakroatene Krešimir Zubak. Washington-avtalen resulterte i den bosnjak-kroatiske føderasjon, en av de to delstatene (entitetene) i Bosnia-Hercegovina. Skogpingvin. Skogpingvin ("Eudyptes pachyrhynchus") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Eudyptes" (topp pingviner) og tilhører pingvinfamilien. Skogpingvinen ligner hornpingvinen ("Eudyptes sclateri"), men er fysisk endel mindre en den. Etymologi. Skogpingvinen er navngitt slik, fordi den ofte bygger rede slik at det beskyttes av trær, busker eller steiner. Den er også kjent som "Fiordlandpingvin" og, blant maoriene, "tawaki". Det vitenskaplige navnet betyr "god dykker med tykt nebb". Beskrivelse. Skogpingvinen er sort på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er sort og nebbet brun-oransje. Fra nebbroten på overnebbet løper det øyenbrynlignede gule fjær over øynene og bakover i et halvmånemønster, som ender opp i hengende fjærdusker i bakkant av hodet. Som hos andre pingviner er vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Arten blir cirka 3,5-4,5 kg tung og cirka 60 cm høy. Utbredelse og habitat. Skogpingvinen er endemisk for New Zealand. Den hekker bare langs Fiordlandskysten på Sørøya og på Stewart Island og noen småøyer rundt denne. Utenom hekkesesongen hender det imidlertid at fuglene besøker både Argentina og Australia. Totalbestanden ble i 1997 anslått til cirka 2 500–3 000 par. Atferd. Skogpingviner hekker i løst sammensatte kolonier og redene bygges i skjul for andre par. Redene bygges gjerne i ly av trær og buskas, under stokker eller i små huler av stein eller lignende. Skogpingvinen holder til på havet om vinteren. Der lever den solitært i flere måneder. I juli søker pingvinene mot land, der de oppholder seg under hekkesesongen. Hannene ankommer cirka to uker før hunnene. Hekkingen starter straks etter at hunnen har ankommet. Arten er nattaktiv i denne perioden. Om dagen gjemmer denne sky arten seg for andre og blir ved redet, som ligger i skjul. Hunnen legger to blekgrønne egg som ruges i 4–6 uker. Det er uvanlig at begge eggene klekker, men om de gjør det, så klarer allikevel foreldrene sjelden å oppfostre mer enn en av kyllingene. Den minste dør som regel. I de første to til tre ukene etter klekking vil hannen vokte over kyllingen ved redet, mens hunnen jakter og mater den daglig. Etter ytterligere to uker vil begge foreldrene dra ut for å jakte etter mat, mens kyllingen må klare se alene eller i små ungfuglgrupper. Når avkommet er omkring 75 dager gammelt vil kyllingen myte og dra på sjøen. Snarespingvin. Snarespingvin ("Eudyptes robustus") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Eudyptes" (topp pingviner) og tilhører pingvinfamilien. Arten er navngitt etter hekkeplassen. Beskrivelse. Snarespingvinen har et kraftig rødbrunt nebb Som pingviner flest er også snarespingvinen sort på oversiden og hvit på undersiden. Den har et rødbrunt, tykt nebb og en karakteristisk (for slekten) gul stripe med fjær som løper fra bakkant av nebbet og over øyet til nakken, der fjærene ender i en utstående børste. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Snarespingvinen blir omkring 56–73 cm høy og veier cirka 3–4 kg. Hannene blir noe større enn hunnene og har kraftigere nebb. Arten er en så nær slektning av skogpingvinen ("E. pachyrhynchus") at noen forskere regner snarespingvinen som en underart av denne. Flertallet holder imidlertid snarespingvinen for å være en egen art, slik den oppføres her. Utbredelse og habitat. Snarespingvinene hekker kun på de ubebodde Snaresøyene, cirka 200 km sør for Sørøya på New Zealand. Utenom hekkeperioden kan fuglene også en sjelden gang i mellom besøke det sørlige Australia, Tasmania, Falklandsøyene og det sørlige Argentina. Totalbestanden er stabil og har blitt anslått til cirka 31 000 par. Habitatet består gjerne av skog med leire- eller steingrunn i slette skråninger. Etter hvert som vegetasjonen forsvinner (på grunn av hekkingen) flytter fuglene redene til nye plasser. Atferd. Arten bygger redene relativt tett (cirka to reder per m²) i kolonier. Koloniene varierer i størrelse, fra små grupper på 10 par til over 1 200 par (typisk 50–500 par). Hannene ankommer hekkeplassene først, gjerne i august. Hunnene ankommer like etter. Redene bygger i fordypninger på bakken, som ligger i ly under et tre eller busk. Redene fôres fjerne med gress og småkvister. Hunnen legger to egg med 4–5 dagers mellomrom. Det andre egget er større enn det første. Foreldrene bytter på med rugingen de første ti dagene, hvoretter hannen drar på sjøen for å spise mens hunnen ruger på eggene de neste 12 dagene. Deretter bytter de plass. Når kyllingene klekkes fungerer hannen som verge i de første tre ukene, mens mora mater dem daglig. Omkring 11 uker gamle er kyllingene klare til å forlate redet for godt. Det er imidlertid sjelden at mer enn en av ungene overlever de første tre ukene etter klekking. Man antar at krill, fisk og blekksprut utgjør det meste av dietten. Som andre pingviner er dette en art som fanger byttet under dykking. Under hekkesesongen jakter arten på føde innenfor en radius av 50km nord for øygruppa. Man vet lite om arten atferd utenom hekkesesongen. Hornpingvin. Hornpingvin ("Eudyptes sclateri") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Eudyptes" (topp pingviner) og tilhører pingvinfamilien. Hornpingvinen ligner skogpingvin ("Eudyptes pachyrhynchus"), men er fysisk endel større enn denne. Beskrivelse. Hornpingvinen er sort på oversiden og hvit på undersiden. Hodet er sort og nebbet, som er skilt fra fjærene med ei tynn stripe av blåhvit hud, orasjegult. Arten er navngitt etter de karakteristiske toppfjærene, som vokser i en oppovervendt bue fra roten av nebbet og opp i pannen på fuglen, der de distinkte lange, gule fjærene danner to hornlignede børster (opptil 6 cm lange) av silkemyke fjær over hvert øye. Som hos andre pingviner, er vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Føttene er blekrosa og har svømmehud. Hornpingvinen blir omkring 4–6 kg tung og cirka 60–65 cm høy. Det er liten forskjell mellom kjønnene, men hannen blir marginalt større. Han har også noe lenger nebb og vinger enn hunnen. Utbredelse. Hornpingvinen er endemisk for New Zealand og hekker primært på Bountyøyene og Antipodeøyene, som ligger henholdsvis 700 og 870 km sørøst for Sørøya. I begrenset omfang hekker også noen par på Aucklandøyene og Campbelløyene. Utenom hekkesesongen kan arten tidvis også finnes på Antarktika og Falklandsøyene, samt i Argentina og Australia. Totalbestanden er estimert til cirka 130 000–140 000 voksne individer, basert på en hekkebestand på cirka 26 000 par på Bountyøyene og cirka 41 000 par på Antipodeøyene. Arten står oppført på IUCNs rødliste som "sterkt truet" (EN), fordi bestanden i senere år har blitt sterkt redusert. Man vet lite om årsakene, men de tilskrives marine faktorer. Atferd. Hornpingvinen hekker i store, tette kolonier som teller flere tusen par. Fuglene ankommer koloniene i september og starter eggleggingen i oktober/november. Redene bygges i grunne fordypninger på bakken, som steinsettes og av og til fôres med gress. Inkubasjonstiden varer i cirka 35 dager, og ungfuglene forlater redet når de er omkring 70 dager gamle. Man vet lite om disse fuglene i tidsrommet utenom hekkesesongen. Galapagospingvin. Galapagospingvin ("Spheniscus mendiculus") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten båndpingviner ("Spheniscus"). Slekten, som er en av seks slekter i pingvinfamilien, inkluderer også kappingvin, humboldtpingvin og magellanpingvin. Galapagospingvinen er endemisk for Galápagosøyene i Stillehavet, som den også er oppkalt etter. Det er verdens nordligst levende pingvinart, og den eneste som også finnes nord for ekvator. Beskrivelse. Galapagospingvinen blir omkring 53 cm høy og veier typisk 1,6–2,5 kg. Som pingviner flest er den sort på oversiden og hvit på undersiden. Den ligner mye på magellanpingvinen, men er mindre og har smalere sorte markeringer i buken. Den kjennetegnes dessuten av et hvitt bånd som danner et hesteskolignende mønster på kinnene. Nebbet er sort på oversiden og på ytterdelen av undernebbet, mens resten av undernebbet er elfenbenshvitt. Nebbet er dessuten lenger og slankere enn hos andre pingviner. Kinnene er hvite. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som fuglen bruker til å skape framdrift med når den dykker. Utbredelse og habitat. Galapagospingvinen er endemisk for Galápagosøyene, dit man tror den kom med Perustrømmen (tidligere kalt Humboldtstrømmen). Dette er en om lag 1 000 km lang østlig grensestrøm (en type havstrøm) som renner nordvestover langs kysten av Sør-Amerika, fra Chile til Peru, og bringer med seg kalde vannmasser og næring fra Antarktis opp langs kysten og vestover i havet langs ekvator. Et hovedproblem for arten er varmen ved ekvator, derfor tilbringer fuglene mye tid om dagen i det kjølige vannet som bringes inn mot vestkysten av øyene med Cromwellstrømmen. Når fuglene går på land om dagen søker den skygge og holder de vingene ut fra kroppen for å kjøle seg ned i varmen. De kjølige nettene tilbringes på land. Bestand. Totalbestanden på noen få tusen par ble drastisk redusert til under 500 individer etter et år (El Niño) med hekkesvikt. Senere har bestanden tatt seg noe opp. I 2005 og 2007 regnet man med med at det var omkring 1 200 voksne individer der. El Niño påvirker imidlertid bestanden ved hver anledning. Atferd. Galapagospingvinen spiser mest småfisk, som havstrømmene bringer med seg til øygruppen. Endringer i havstrømmene kan derfor gi katastrofale følger for arten. Som andre pingviner fanger den fisken under dykking. Arten er monogam og parforholdet varer livet ut. Fugler i god kondisjon kan i gode år produsere tre kull med kyllinger. Redet bygges i naturlige huler og ganger i lavaen. Hunnen legger normalt 1–2 egg, som begge foreldrene ruger på i 38–40 dager. Etter ytterligere 60–65 har ungene fått voksen fjærdrakt og er klare til å gå i sjøen. Sørlig klippehopperpingvin. Sørlig klippehopperpingvin ("Eudyptes chrysocome") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Eudyptes" (topp pingviner) og tilhører pingvinfamilien. Klassifisering og utbredelse. I 2006 ble "E. c. moseleyi", som tidligere ble ansett som en av tre underarter, skilt ut som en egen art, under navnet "E. moseleyi" (nordlig klippehopperpingvin). Separering i to arter har siden blitt bekreftet av både WoRMS og BirdLife International Sørlig klippehopperpingvin overlever i dag i kraft av de to underartene "E. c. chrysocome" og "E. c. fiholi". Førstnevnte underart hekker på Falklandsøyene og noen sørlige øyer utenfor kysten av Argentina og Chile. Den andre underarten hekker på flere subantarktiske øyer utenfor New Zealand og det sørlige Afrika. Beskrivelse. Sørlig klippehopperpingvin er sort på oversiden og hvit på undersiden. Fra roten av overnebbet løper den en strek av gule fjær, som ender opp i en fjærdusk som står i vinkel i bakkant av tinningen. Hodet er sort, øynene rødlige og nebbet rødbrunt. Undersiden av vingene, som er omdannet til luffelignende svømmeredskaper, er sorte innerst og ytterst og hvite på midten. Oversiden av vingene er sort. Føttene, som har svømmehud, er grårosa og har sorte klør. Som hos andre pingviner sitter lemmene langt bak på kroppen, noe som gir fuglen en oppreist stilling når den står og går. Sørlig klippehopperpingvin skiller seg visuelt fra nordlig klippehopperpingvin, gjennom å ha en noe smalere stripe med (gule) randhår og kortere (mindre) fjærdusk. Arten blir omkring 52 cm høy og 3 kg tung. Habitat og atferd. Arten hekker på klipper og fjellgrunn i bratt terreng, som regel nær tilgang på ferskvann. For å komme til de beste plassene spretter pingvinene fra stein til stein, og det er kjent at klippehopperpingvinene kan gjøre sprang på opp mot 150 cm. Sørlig klippehopperpingviner er en sosial sjøfugl som lever i store kolonier, som kan telle over 100 000 par. Parene er monogame og returnerer vanligvis til den samme hekkeplassen hvert år. Eggleggingen starter i november. Hunnen legger vanligvis to egg av ulik størrelse. Som regel overlever bare kyllingen fra det største egget, det andre hunnen legger. Inkubasjonstiden er cirka 33 dager, og begge foreldrene bytter på om å ruge eggene. Etter klekkingen vil hannen vokte på avkommet de første 25 dagene, mens hunnen jakter og mater ungen(e) daglig. Deretter forlater kyllingene redet og danner små ungfuglflokker, mens foreldrene jakter på føde og mater dem. Dietten består av krill, småfisk og blekksprut som jakter under dykking.. Det er kjent at arten kan dykke til 100 m eller mer når den jakter på mat. Magellanpingvin. Magellanpingvin ("Spheniscus magellanicus") er en flygeudyktig sjøfugl i slekten "Spheniscus" (båndpingviner) og tilhører pingvinfamilien. Beskrivelse. Magellanpingvinen er oppkalt etter Magellanstredet, der disse fuglene først ble oppdager og fortsatt lever. Stredet er oppkalt etter Ferdinand Magellan, som oppdaget det i 1520. Magellanpingvinen er en middels stor pingvinart. Den er sort på oversiden og hvit på undersiden, men den gir er mørkere inntrykk enn hva kappingvin og humboldtpingvin gjør. Arten karakteriseres av et sort bånd som løper som en omvendt U i det hvite fra over brystet og nedover sidene, på undersiden av vingene. Hodet er sort med en bånd av hvitt som går tvers over halen og i bue opp i bakkant av hodet og over øynene, der det ender opp i roten av overnebbet. Arten blir cirka 61–76 cm høy og veier typisk omkring 2,7–6,5 kg. Hannen blir noe større enn hunnen. Vekten varierer med årstiden for begge kjønnene. Utbredelse, habitat og bestand. Magellanpingvinen hekker langs kysten av Argentina, Brasil, Chile, Falklandsøyene og Uruguay. Tidvis er den også å finne som gjest i Antarktika, de sørlige øyene utenfor Australia og New Zealand og på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Arten trives langs kysten, både der der er gress, buskas og klipper. Totalbestanden har blitt estimert til å bestå av cirka 1,3 millioner par, hvorav 950 000 langs kysten av Argentina, minst 200 000 langs kysten av Chile, og minst 100 000 langs kysten av Falklandsøyene. Totalbestanden har en negativ tendens og arten står oppført som "nær truet" på IUCNs rødliste. Atferd. Magellanpingviner hekker i kolonier. Fuglene ankommer hekkeplassene i september og, dersom de alt har dannet par, starter byggingen av et rede. Fugler som ikke er i par starter frieratferden, som er ganske lydsterk. Hanne skryter høylydt for å annonsere etter en hunn. Når hunnen er funnet går hannen i ring rundt henne, og etter hvert slår fuglene vingene vennlig mot hverandre og hannens vinger vibreres mot hunnen, som et tegn på partnerskap. Deretter starter byggingen av et rede. Arten bygger enkle reder av det fuglene klarer å skrape sammen av byggematerialer. Redene bygges gjerne i ly av noe vegetasjon eller der det er mulig å grave ut en gang i grunnen. Hulgangene kan være opp mot en meter lange og ender opp i et lite, rundt kammer. Hunnen legger to egg som begge bytter på om å ruge. Mens den en ruger jakter den andre på mat i sjøen. Magellanpingvinen er kjent for å ferdes langt for å komme til jaktområdene. I så måte har enkeltindivider blitt oberservert opp mot 600 km fra hekkeplassen. Mot slutten av inkubasjonstiden, som gjerne varer i 39&ndash42 dager, blir rugeskiftene kortere. Etter at kyllingene har klekket vil foreldrene vokte og mate dem i 24&ndash29 dager. Deretter forlater foreldrene ungene og returnerer bare for å mate dem med en til tre dagers mellomrom. Etter 40&ndash70 får ungfuglene voksen fjærdrakt og starter forberedelsene til å dra på sjøen, der både foreldrene og ungfuglene følger ansjosens nordlige migreringsmønster fra mai til august. Fuglene vil imidlertid også spise annen fisk, krill og blekksprut. Det er kjent at arten kan dykke til mer enn 75 meter. Amniocentese. Amniocentese, kalt fostervannsprøve, er en undersøkelse der en lang nål stikkes gjennom mavehuden og livmorveggen under ultralydveiledning. Det blir tatt ut litt fostervann som også inneholder enkelte celler fra fosteret. Prøven blir gjerne utført på gravide kvinner med relativt høy alder i forhold til graviditet, gjerne over ca 36 år. Man gransker fostervæsken og cellenes kromosomer for å kunne oppdage sykdomer som for eksempel: kromosomfeil, spesielt Downs syndrom og ryggmargsbrokk eller arvelige sykdommer. Ved kartlegging av kromosomene blir kjønnet bestemt. Denne prøven tas helst i 15. og 16. uke. Siden 2005 har det vært mulig å få utført dobbeltest i Norge som et alternativ til fostervannsprøve. Selv om en fostervannsprøve gir et mer korrekt svar, er fordelen ved dobbeltesten at den kan tas tidligere og at den ikke medfører noen risiko for fosteret. Dobbelttesten kan utføres fra uke 8 og fram til før uke 14. Ved funn av alvorlig sykdom er det aktuelt å søke om provosert abort/ svangerskapsavbrudd. Eselpingvin. Eselpingvin er et tilnavn som henviser til minst to forskjellige pingviner. Nazareth. Nazareth er et rockeband fra Skottland, som ble dannet i Dunfermline i Skottland i 1968. Bandet hadde sin glansperiode på 1970-tallet, men spiller fortsatt den dag i dag. Historie. Nazareth i Norge 3. desember 1976 Bandet ble startet da tre av medlemmene bandet The Shadettes, vokalist Dan McCafferty, bassist Pete Agnew og trommeslager Darrel Sweet, fikk med seg den spanskfødte gitaristen Manny Charlton. De fire tok navnet fra første linje i The Band sangen «The Weight»: «I pulled into Nazareth/Was feelin' half past dead...». I 1970 flyttet alle medlemmene til London og året etter kom den selvtitulerte debutplaten "Nazareth". Verken denne eller oppfølgeren "Exercises" fra 1972 ga bandet den helt store oppmerksomhet. Det var først da deres tredje plate "Razamanaz" ble utgitt i 1973 at salget og populariteten begynte å ta av. Platen var produsert av Roger Glover fra Deep Purple og bandet fikk to topp 10 plasseringer på de britiske hitlistene med «Broken Down Angel» og «Bad Bad Boy». Roger Glover produserte også de to neste albumene, "Loud 'N' Proud" og "Rampant", begge utgitt i 1974. Sistnevnte lå fire uker på tredje plass på VG-lista. I 1975 ble "Hair of the Dog" sluppet. Platen var produsert av bandets egen Manny Charlton og solgte til platina i USA og lå tre uker på femte plass på VG-lista. Balladen «Love Hurts», komponert av Boudleaux Bryant og tidligere spilt inn av The Everly Brothers, toppet en rekke singlelister, og lå blant annet 14 uker som nummer 1 på VG-lista i Norge. Sangen skulle i utgangspunktet ikke være med på albumet, og var heller ikke å finne på den europeiske utgivelsen av albumet. På den amerikanske utgaven erstattet «Love Hurts» bandets tolkning av Randy Newman sangen «Guilty». «Love Hurts» er fortsatt en av bandets aller mest kjente sanger, og har vært med å bidra til at bandet har fått et balladestempel. Bandet fortsatte med å gi ut plater jevnligt utover 70- og 80-tallet. I 1979 utvidet de bandet og fikk med Zal Cleminson som ekstra gitarist. Han var med på to plater "No Mean City" og "Malice in Wonderland" før han forlot bandet i 1980. Cleminson ble etterhvert erstattet av to medlemmer: gitaristen Billy Rankin og den amerikanske keyboardisten John Locke. Som seksmannsband ga Nazareth ut livealbumet "Snaz" i 1981 og studioalbumet "2XS" i 1982. Locke sluttet i bandet i 1983 mens Rankin var med på enda et album før han forlot bandet for denne gang. 1984 var Nazareth igjen en kvartett bestående av originalmedlemmene. Fram til 1990 gav de ut tre album før gitarist Manny Charlton valgte å forlate bandet. De tre gjenværende medlemmene tok en liten pause, før de igjen fikk med seg Billy Rankin, denne gang som eneste gitarist. Utover 1990-tallet kom albumene sjeldnere, og bandet oppnådde ikke de helt store salgstallene. Rankin ble i 1994 erstattet av Jimmy Murrinson, og Ron Lehey var med på keyboard i perioden 1995–2002. I 1999 døde trommeslager Darrel Sweet da bandet var på turné i USA. Turneen ble avlyst og Pete Agnews sønn, Lee Agnew, tok over som trommeslager. Med kun to gjenværende originalmedlemmer igjen i besetningen, turnerer bandet fortsatt hyppig rundt i Europa og Nord-Amerika. I 2007, ti år etter siste studioalbum, gikk Nazareth atter en gang i studio og spilte inn "The Newz" som ble gitt ut i 2008 i forbindelse med at bandet feiret 40 års-jubileum. I 2011 slippes et nytt album "Big Dogz". Hvitkinnpingvin. Hvitkinnpingvin ("Eudyptes schlegeli") er en flygeudyktig sjøfugl som tilhører pingvinfamilien og lever på den sørlige halvkule. Arten tilhører slekten "Eudyptes" (også kalt topp pingviner), som består av arter med strittende toppfjær på hodet, ofte med sterke farger. Den er så nært beslektet med gulltoppingvin ("Eudyptes chrysolophus") at disse tidligere ble regnet som underarter av samme art. Beskrivelse. Hvitkinnpingvinen ligner svært mye på gulltoppingvinen, men skiller seg fra denne gjennom å ha distinkte hvite kinn. Den har dessuten mer hvitt ellers på kroppen også. De hvite kinnene er opphavet til det norske navnet på arten. Tilnavnet "røylpingvin" (av en. "royal", ofte mistolket som "kongelig") viser imidlertid til de karakteristiske toppfjærene og har sitt opphav i seilskutetiden, da uttrykket "røyl" ble brukt om toppseilet. Arten er som pingviner flest, sort på oversiden og hvit på undersiden. Toppen av hodet er sort og har strittende, bakoverliggende toppfjær i skinnende gult i pannen og fremst i tinningene. Voksne individer har mer utviklede toppfjær enn ungfuglene. Øynene er røde og nebbet oransje. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper, som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking. Lemmene er blekrosa og føttene har svømmehud. Når fuglene flyter i overflaten brukes de svømmehudkledde føttene som padleårer. Under dykking fungerer de som ror. Arten blir cirka 65–75 cm høy og veier typisk omkring 5 kg (3–6 kg). Det er den fysisk største arten i slekten "Eudyptes". Utbredelse og bestand. Hvitkinnpingvinen hekker kun på de australske øynene Macquarieøya og Bishop og Clerkøyene i Sørishavet, men arten frekventerer tidvis også Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og kysten av Argentina. I 1984–1985 ble bestanden av hekkende par anslått til cirka 850 000 på Macquarieøya og cirka 1 000 par på Bishop og Clerkøyene. Totalbestanden har siden blitt estimert til omkring 1,7 millioner voksne individer. Selv om totalbestanden er relativt stor regnes arten som "sårbar", fordi den bare hekker i et svært begrenset område og derfor er svært utsatt for endringer i forholdene på disse øyene. Observasjoner av nyere dato indikerer imidlertid at bestanden kanskje ikke kvalifiserer til en status som "sårbar" på IUCNs rødliste. Det er også indikasjoner på at bestanden kan være økende. Atferd. Hvitkinnpingvinen hekker i enorme kolonier på flat barmark med fjellgrunn, steingrunn eller sandgrunn. Under hekkeperioden livnærer den seg av krill, fisk (spesielt lysprikkfisker), blekksprut og ulike krepsdyr som den fanger under dykking. Arten er dyktige svømmere som kan oppnå en toppfart på nærmere 30 t. Man vet imidlertid lite om artens bevegelser og ernæringsmønster utenom hekkeperioden. Hvitkinnpingvinen er en monogam art som bare hekker på Macquarieøya og Bishop og Clerkøyene i Sørishavet. Hekkeperioden varer fra september til mars. Hannene ankommer øyene i september og bygger reder av gress og småstein. Hunnene ankommer tidlig i oktober og begynner eggleggingen mot slutten av måneden. Hunnen legger to egg. Det første egget veier typisk cirka 93 gram, og det andre egget, som legges 4–5 dager etter det første, typisk cirka 150 gram. Som regel velges bare det andre egget for ruging, siden arten sjelden klarer å få fram begge eggene. Inkubasjonstiden varer i cirka 37 dager. Når kyllingene klekkes blir de beskyttet i cirka 10–20 dager av hannen, mens hunnen jakter og mater ungen daglig. Omkring 70 dager gamle er ungfuglene klare til å forlate redet og klare seg selv. Hvitvingepingvin. Hvitvingepingvin ("Eudyptula minor albosignata") er en av i alt seks underarter som er beskrevet under dvergpingvin ("Eudyptula minor"). Underarten er endemisk for, og hekker kun på, Bankshalvøya og Motunauøya, i regionen Canterbury på Sørøya i New Zealand. Beskrivelse. Som hos alle pingviner er vingene omdannet til luffelignende svømmeredskaper. Disse er, i tillegg til å være hvite på undersiden, mer hvite på oversiden enn det som er normalt for arten. Derav navnet "hvitvingepingvin". Hvitvingepingviner blir omkring 30 cm høy og veier cirka 1,5 kg. Bestand. Tidligere regnet man med at det bare fantes omkring 550 par på Bankshalvøya. En større telling i 2000/2001 konkluderte imidlertid med at bestanden der var nesten fire ganger så stor som tidligere antatt. Totalbestanden ble estimert til cirka 3 750 par, basert på telling av aktive reder. Redene fordelte seg slik; 2 112 par/reder på Bankshalvøya og cirka 1 650 par/reder på Motunauøya. Stavanger domkirke. Stavanger domkirke er fra første halvdel av 1100-tallet og det eldste stående domkirkebygg i Norge. Den er også den av landets middelalderdomkirker som i størst grad har beholdt sitt middelalderske uttrykk, og dessuten den eneste av landets domkirker som har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet. Domkirken i Stavanger ble bispesete i kjølvannet av at Stavanger bispedømme ble opprettet omkring 1125. Fra reformasjonen og et par år framover ble bispedømmet styrt fra Bergen. Fra 1539 ble Domkirken sete for såkalte superintendenter (biskoper) i den lutherske kirke. I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand, men i 1925, da bispedømmet ble splittet i Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme, ble Stavanger domkirke igjen bispesete. Katedralen ligger sentralt i Stavanger, mellom Breiavatnet i sør og sørvest, Torget med Vågen i nord, Domkirkeplassen i øst, og Kongsgård i vest. Byen Stavanger grodde fram i området rundt Domkirken, og kirken regnes som «kjernen» i Stavanger sentrum. Byggingen av kirken. Under krypten er det funnet eldre brannlag fra 800- og 1000-tallet, og skjeletter fra 1000-tallet. Dersom ikke skjelettene er flyttet fra eldre graver, har det trolig vært en annen kirke her eller like i nærheten før dagens domkirke ble reist. En regner tradisjonelt 1125 som «byggeåret» for Domkirken, året en antar at bispesetet ble etablert og grunnlaget for byen Stavanger ble lagt. Etableringsåret for bispesetet er imidlertid usikkert. Det som er sikkert, er at Stavanger var bispesete i 1135, da bisp Reinald ble hengt. Morkinskinna forteller om en Stavangerbiskop i forbindelse med et opptrinn tidfestet til rundt 1128. Kilden regnes som usikker. Med tanke på byggingen av Domkirken, peker flere forhold i retning av at den ble påbegynt før Stavanger ble bispesete. Det er ikke usannsynlig at grunnsteinen ble lagt rundt år 1100 – under kong Magnus Berrføtts tid. Absalon Pederssøn Beyer skrev omkring 1570 om Domkirken «hvilken som bygt 1012, som ciphren, der er udgraven i muren, tilkjennegiver, under Magnus Barfot». En annen avskrift har årstallet 1013. Siden Magnus Berrføtt var konge mellom 1093-1103 har en tenkt seg at årstallet var en skrivefeil for 1102 (eventuelt 1103). Rundt 1770 skrev imidlertid Hans Smidt, tidligere klokker i Domkirken, at årstallet sto i tårnet i den gotiske delen. Da denne ble reist mot slutten av 1200-tallet har en tenkt seg at steinen var gjenbruk av en stein fra vesttårnet i kirkens eldste del. Av kritiske anmerkninger har det vært framført at steinen kan være gjenbruk fra en annen bygning, og at tallet ikke nødvendigvis er et årstall. Fredrik Macody Lund skrev i 1919 at katedralen i Stavanger er den eneste av de fem norske katedralene som har en soknekirkes og ikke en katedrals karakter. Han mente at den hadde vært en større soknekirke – en fylkeskirke – før den senere ble opphøyet til bispesete. «Skipets arkitektur med alle de eldste normanniske formene i profileringen som i ornamentering, peker tilbake til tiden før år 1100». Gerhard Fischers vurderinger av Domkirken i 1964 er i stor grad knyttet til Oluf Kolsruds konklusjon om at bispesetet var fra omkring 1125. Fischer viser samtidig til at det er elementer i kirken som peker mot slutten av 1000-tallet. Mest presis er Fischer i det engelske sammendraget under omtalen av Domkirkens skip: «The former suggest a period from about, or even prior to, 1100, and it may be questioned, whether an English master mason would have used "antiquated" details, if building operations were really started about 1125. It is a tempting theory, that before the bishopric was established, work was in progress on an earlier church.» Christopher Hohler sammenliknet detaljer i Domkirken med andre kirker, og med det som grunnlag mente han at Domkirken ble påbegynt omkring 1105. Han mente også at det sto en eldre kirke på stedet, og at den nye kirken ble bygget rundt denne. Den eldste kirken sto i den sør-vestre delen av skipet og ble ikke revet før den nye kirken begynte å bli ferdig. Teorien begrunnes med de mange skjevhetene i kirken – han mente skjevhetene skyldtes dårlig sikt på grunn av den gamle kirken. Ved å sammenlikne størrelsen med andre samtidige norske kirker mente han at den var bygget som en kirke til en biskop, samtidig vektlegger han at kirken må ha vært påbegynt før kirkens inntekter økte kraftig gjennom tienden, og kirken fikk korbrødre. Tienden ble innført like etter 1111 da Sigurd Jorsalfare kom hjem fra sin berømte reise til det hellige land. Morten Stige skrev i 1979 at Domkirken ut fra stilhistoriske kriterier ble påbegynt mellom 1095 og 1115, og avsluttet på midten av 1100-tallet. Utfra de ulike vurderingene er det rimelig å anta at byggingen ble påbegynt rundt år 1100, og at kirken i sin eldste form sto ferdig rundt 1150. Domkirkens vernehelgener. Katedralen er viet til Sankt Svithun, den angelsaksiske biskopen som levde og virket på 800-tallet. I følge Anton Wilhelm Brøgger er Domkirken også viet til den hellige treenigheten siden den er en katedral, men det finnes ikke dokumenter som stadfester dette. Domkirken hadde opprinnelig et armbein (en «armlegg») fra Sankt Svithun som skal ha kommet fra Sankt Svithuns skrin i Winchester. Armbeinet ble lagt i et nytt Sankt Svithuns skrin i Stavanger Domkirke. Det er kjent at Sankt Svithuns helgenskrin i Winchester har blitt åpnet 1086 og i 1150. Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som knytter Sankt Svithun til Stavanger før i 1204. Hvilket tidspunkt armbeinet ble brakt til Stavanger, kan en derfor bare gjette seg til. De fleste har ment at kirken fikk armbeinet samtidig med at kirken ble innviet – noe som har vært antatt å være omkring 1125. Christopher Hohler mener at relikvien må ha kommet før 1066. Elbjørg Haug mener det var under perioden den danske Knut den mektige var konge i England (1016–35). Knut Helle mener at relikvien kan ha kommet så sent som i 1150. Relikvien kan også ha tilhørt den kirken som sto på stedet før domkirken ble bygget. Kirken hadde tilsammen 36 relikvier i 1517 i følge en liste satt opp av biskop Hoskuld Hoskuldsson, siste biskop i Stavanger før reformasjonen. I tillegg til armbeinet fra Sankt Svithun var det blant annet relikvier fra Jesus (en linklut med hans blod), Jomfru Maria, Sankt Paulus, Sankt Andreas, evangelisten Markus, Sankt Olav, Sankta Sunniva, Sankta Barbara, Sankt Edmund, Sankt Valentin, Sankt Stefanus, Sankt Klement, Sankta Juliana, Sankta Agata, Sankta Sigrida og Sankt Thomas av Canterbury. Om en legger de ulike kildene ved siden av hverandre finner en tilsammen 17 altre og stuker («stuke» brukes om et lite hus eller avlukke inne i kirken, jamfør kapell). Det har neppe vært mer enn 12–13 samtidig. Alterene og stukene var i hovedsak viet til helgener: Høyalteret var trolig viet til Sankt Svithun; forøvrig finnes blant annet Mariastuken, Helligåndalteret, Krosstuken, Pålsstuken, Olavsstuken, Sjelestuken, Jonsstuken kanskje et Sankt Laurensiusalter og kanskje et Sankt Mikaelsalter. Hvor disse var i kirken er uvisst. Kirkens enkelte deler. Kirken fotografert fra sørvest i månedsskiftet juni-juli 1866 Våpenhuset. Våpenhuset er det første rommet en kommer til når en entrer hovedinngangen i vest. Før brannen i 1272 var våpenhuset tårn, nærmere bestemt kirkens vesttårn. Ved graving under golvet har en funnet fundamentene til det gamle tårnet som skal ha vært kvadratisk. Det har vært diskutert hvorvidt tårnet kan ha vært bygd før skipet, kanskje som et vakttårn, men det er uvisst. Etter brannen ble tårnet tatt ned og erstattet med et lavt vestparti. I 1920–1921 var det en lengre diskusjon i lokalavisene om vesttårnet skulle bygges opp igjen, men prosjektet ble forlatt. Gerhard Fischer mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England. Senere fikk man inngangsportal og inngangsparti i gotisk stil, trolig i samband med gjenoppbyggingen etter brannen i 1272. I våpenhuset finner en i dag to gravstøtter fra 1300-tallet: den ene for ombudsmannen Håkon fra Reve, død 1304, den andre for biskop Botolf Asbjørnson, død 1380. På veggen henger et epitafi av Anders Lauritzen Smith. Epitafiet viser Matias Tausan med sine to ektefeller. Over inngangspartiet finner en klokkespillet fra 1925 – landets eldste klokkespill. Det hadde opprinnelig 22 klokker. I 1997 ble spillet restaurert og utvidet med 27 nye klokker slik at det i dag består av 49 klokker. Overgangen mellom våpenhuset og skipet har i middelalderen vært mindre og kan ha vært på størrelse med en dør. Ved ombyggingen etter brannen i 1272 ble inngangspartiet ombygd og det ble større. Skipet. Skipet er bygget opp i tre deler («treskipet»), med et hovedrom i midten og to siderom atskilt med massive sirkulære romanske søyler. Skipets mål er 25,8*18m. Søylene er knyttet sammen i buer, og det er seks slike buer på hver side. Det meste av taket inklusiv takhellene blåste ned og ble ødelagt i en storm i 1826. Nytt tak ble lagt på. På 1860-tallet ble det daværende takdekke skiftet ut med skifer. De gamle taksteinene ble i 1920 brukt på kapellet på Eiganes gravlund. Skipet hadde jordgolv med steinheller fram til 1860-tallet. Det ble da gravd to fot ned i bakken, lagt bjelkelag og golvplanker. Det eldste plankegolvet varte bare noen få år da en hadde glemt å ventilere rommet under golvet. Dagens golv er fra 1999. På toppen av kapitelene i vest er det utsmykking. I skipet og sideskipene er det lysekroner og lampetter laget av Emanuel Vigeland. De gamle ble lånt ut til andre kirker og kapeller, og noen ble lagt i krypten. I middelalderen var det ståplasser for alle besøkende i kirken. Fra 1500-tallet hadde en i den fremste delen av kirken faste trebenker med en port inn (kirkestoler). I 1844 ble de tidligere utskårne kirkestolene erstattet med nye malte kirkestoler. Om en midtgang på om lag fire meter satt kvinnene på den nordre siden og mennene på den søndre. En kunne kjøpe seg plasser mot en årlig avgift til kirken. Disse plassene var også salgsvare, og det kunne oppstå uenighet om hvem som eide seter i kirken. Det var også noen små halvsirkelformede og noen rektangulære gallerier langs begge sideveggene i midtskipet. De stakk ut mellom søylene og hadde inngang fra sideskipene. De som ikke hadde råd til sitteplasser hadde ståplasser bakerst i kirken. Ordningen ble avviklet ved restaureringen på slutten av 1860-tallet. Sideskipene. På den sørlige langskipsportalen i domkirken er det sikksakkborder og stilisert korsblomstmønster av enkel geometrisk karakter. Dette er et vanlig dekorinnslag knyttet til middelalderens steinkirker på Vestlandet og i Trøndelag, og en antar at den skyldes påvirkning fra ornamentikk knyttet til normannisk steinkirkearkitektur. Tre sider av kapitelet på en halvsøyle i det søndre sideskipet er dekket av et middelalderrelieff som noen ganger omtales som Livstrekapitélet, «Syndebukkrelieffet» eller «Ragnarokrelieffet» etter ulike forsøk på tolkninger av motivet. Det skiller seg fra den anglo-normanniske stilen, og er hugget i en lombardisk stil. Se egen artikkel om Stavanger Domkirkes kapiteler. På 1860-tallet ble vinduene i sideskipene skiftet ut med rundbuevinduer for å få dem i stil med resten av skipet. Fram til 1860-tallet var det også i sideskipet avlåste kirkestoler som støtte ut mot ytterveggene, og som var eid av privatpersoner. De ble brukt under gudstjenester. I sideskipet er det i dag fire epitafier i de endene av sideskipene som er laget av Anders Lauritzen Smith: ekteparet Markus Kristensen Humble og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet Severin Pedersen Godtzen og Elisabet Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter, og Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Mette Matsdatter Tausan. Alle epitafiene har portretter og rike utskjæringer i farger, med bibelske motiver og med våpenskjoldene til ekteparene. Iallfall våpnene Trane (Thrane) og Godtzen er slektsvåpen brukt gjennom flere generasjoner, mens de andre synes å være personlige våpenskjold. Våpnene på epitafiene har vanlig heraldisk utstyr med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Et eldre epitafium av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold, er flyttet til Stavanger Museum. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 er blitt borte. De lange taklampene i sideskipene er utført av arkitekt Jonas Hidle (f. 1912) fra Stavanger. Prekestolen i Stavanger domkirke i overgangen mellom skipet og koret. Prekestol og galleri. Domkirken hadde en prekestol bygget i 1554 av Nils Olavson tømmermann. Neste prekestol ble gitt av Elisabet Pedersdatter (død 1578) og mannen Henrik Brockenhus. Dagens prekestol er laget i 1658 av Anders Lauritsen Smith. I utsmykkingen som viser en rekke bibelske motiver, inngår initialene og våpenskjoldene til lensherren Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Lykke og Pernille Qvitzow. Han har derfor ganske sikkert betalt for prekestolen. Det eldste orgelet var fra 1622, og den første organisten var Ludolphus Wilken. Han omtales fra 1623. Orgelet sto tidligere på galleriet («pulpituret») ved overgangen mellom skipet og koret. Galleriet ble revet ned på 1860-tallet. Koret. Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4 m. Etter brannen i 1272, ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5 m. Bredden innvendig er 8 m. Det ble også bygget i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst. Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303, og har trolig hentet sine forbilder fra nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren. Med en gang en kommer inn i koret er det på nordsiden en liten trapp med en dør til et trangt åttekantet tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Denne har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene. Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Ved restaureringen på loftet i 1866, ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet, men uten at det ble fortalt hvor loftet lå. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Brøgger skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger. Ved inngangen til sakristiet finnes skulpturer av kong Magnus Lagabøte, kong Eirik (II) Magnusson samt hertug og senere konge Håkon (V) Magnusson. Alle skulpturene hadde opprinnelig skjegg, ble to av dem ble hogget glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet. En finner ikke alterlysestakene fra 1660-tallet, de ble solgt på 1860-tallet. Det var også tidligere en høy altertavle med utskårne figurer som dekker en stor del av vinduet. I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker. Deretter fikk en installert en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frue kirke i København. I 1866 ble den flyttet til Petrikirken. Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst Tårnene. Koret har to tårn i øst. Nederst i hvert tårn er det et større rom. Rommet i det nordlige tårnet betegnes som sakristiet og det i sør for skrudhuset. Hvert av rommene er på 14,5 m². Sakristiet har trolig vært brukt som kapitelshus før reformasjonen. Rasmus Tveteraas skrev at det i skrudhuset var en serie bilder med biskopene fra Reinald til Hoskuld Hoskuldsson, og så en ny rekke bilder fra superintendent Jon Guttormsen til bisp Jacob Jensen Jersin. Tveteraas oppgir ikke kilde for denne opplysningen. I dag finner en malerier av biskopene fra 1925 og framover i skrudhuset. Over begge sakristiene er det tårnrom. Det ble bevilget penger til de spisse takene over tårnene i 1743. Tårnrommene er ikke lenger i bruk. Krypten. Krypten er rommet under koret. Det har samme utstrekning som det opprinnelige romanske koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. I dag er krypten gravd ut, innredet som møterom, og brukes nå i menighetssammenheng. I 1929 ble golvflaten beskrevet å være omtrent som i et alminnelig våningshus. Det var lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. Nå var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I det rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter. a>s versjon av Fredrik IIs Bibel, liggende på utstilling i Stavanger domkirke. Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på Kirkegården og på Fattigkirkegården under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og en måtte ventilere stanken ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958 ble fire gravsteiner satt opp i Rektorhagen langs muren mot Bispekapellet. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060. Senere har Paula Utigard Sandvik gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i krypten i 1867 ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer var mest i bruk i vikingtid og tidligere. John Huston. John Marcellus Huston (født 5. august 1906 i Nevada i Missouri, død 28. august 1987 i) var en irsk-amerikansk filmregissør og skuespiller. John Huston vant i 1948 Oscar for beste regi og beste filmatisering med filmen "Sierra Madres Skatt, (Treasure of the Sierra Madre)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame John er sønn av skuespiller Walter Huston og selv far til skuespillerne Anjelica Huston og Danny Huston. John Huston (1961). John Huston (født 1. juni 1961) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren og på Champions Tour. Han ble profesjonell i 1983 og har vunnet syv ganger på PGA-touren. I juni 2011 var han gammel nok (50 år) til å debutere på Champions Tour, og allerede i sin tredje turnering vant han sin første seier. Front (oseanografi). Front betegner i oseanografien en grenseflate mellom vannmasser med ulike karakteristika. Prinsipielt kan en pyknoklin også sies å være en front, men begrepet brukes kun om vertikale eller skrå grenseflater. Vanligvis er det ulik temperatur og saltholdighet som skiller vannmassene på hver side av fronten. I norske farvann er det en front mellom Den norske kyststrømmen og atlanterhavsvannet som kommer med Golfstrømmen. En annen front befinner seg ute i Norskehavet mellom Jan Mayen og Svalbard, nemlig "den arktiske fronten" mellom det kalde, arktiske vannet i Grønlandshavet og det varmere vannet i Norskehavet. Fronter kan være mer og mindre stasjonære. Årlige svingninger i vær- og vindforhold og skiftende styrke på havstrømmer kan påvirke frontenes posisjon. Det er også vanlig at det oppstår virvler og meandere langs fronten. Det har lett for å oppstå turbulens og blanding av de øvre vannlaga i nærheten av fronten; derfor er fronter produktive områder med stor planktonproduksjon. Håkon Christie. a> er utført av Håkon Christie. Christie ønsket å formidle, «tegninger er laget for å brukes», og har gitt Wikipedia tillatelse til å bruke disse. Håkon Andreas Christie (født 30. august 1922 i Nannestad, død 14. desember 2010 i Oslo) var en norsk arkitekt. Christie ble født på "Holter prestegård" i Nannestad i Akershus. Hans mor, "Elisabeth Theodora Stabell" var redaktør av firebindsverket "Prestegårdsliv" (1966–69) og faren Hartvig Caspar Christie var prost og stortingsmann for Høyre. Christie var utdannet arkitekt ved arkitektlinjen ved NTH i Trondheim. I 1949 ble han uteksaminert med en diplomoppgave om restaurering. Liv og arbeid. Fra han var 20 år arbeidet Håkon Christie med kulturminnevern. Først under Gerhard Fischer bl.a. ved Nidarosdomen, Håkonshallen i Bergen og Bergenhus festning. Her lærte han mye om mur og stein. I 1949 giftet han seg med Sigrid og sammen arbeidet de for bevaring og vern av kulturarven ikke minst med bokverket "Norges kirker". Christie har gjort et banebrytende arbeid innen norsk stavkirkeforskning og skrevet en rekke verk om emnet. Ikke minst er hans tegninger av stavkirkene av stor verdi. Håkon Christie ble i 1976 innvalgt i Det norske Videnskaps-Akademi. I 1995 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1999 fikk han Urnesmedaljen, og senere ble han æresmedlem i Fortidsminneforeningen. I 2005 ble han tildelt Groschmedaljen og hedret med æresmedaljen Europa Nostra. Baroklinitet. Baroklinitet er i meteorologien og oseanografien et mål på lagdelinga i atmosfæren eller i havet. Mer generelt i fluiddynamikken handler baroklinitet om lagdeling av fluider. I en baroklin atmosfære eller i barokline vannmasser er det en vinkel mellom tetthetsflatene (isosterflatene) og trykkflatene (isobarflatene), slik at sirkulasjon lett oppstår. Det motsatte er "barotropiske" luft- eller vannmasser, der det er sammenfall mellom tetthet og trykk. Slike luft- og vannmasser vil være lagdelte og stabile. Erlend Skomsvoll. Erlend Fredrik Skomsvoll (født 12. mai 1969 i Bærum) er norsk jazzmusiker (piano og tuba), komponist og arrangør. Biografi. Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1996–1998), der han medvirket i Come Shine (1998–2003). I 2000 ble han ansatt i Norsk Kulturråds aspirantstilling ved Midt-norsk jazzsenter, og har derved fungert som sentral utøver, dirigent og arrangør for Trondheim Jazzorkester som siden 2000 har arrangert musikk til konserter med Pat Metheny, New York Voices og Chick Corea. Skomsvoll har forøvrig samarbeidet med blant annet Konsen Big Band, Marit Sandvik, Wibutee, Nils Petter Molvær, Kirsti Huke, Morten Abel og Kaizers Orchestra. Med Mark Adderley utviklet han bestillingsverk til Oslo Filharmoniske Orkester (2004). Og, i 2005 samarbeidet han med Madrugada og Bodø Sinfonietta i en oppsetning til Nordland Musikkfestuke, samt med Trondheim Musikkteater i oppsetningen «Spor». Skomsvoll mottok i 2003 De unges Lindemanpris, kåret av Christian Eggen, vinneren av selve Lindemanprisen det året. Han komponerer alt til sitt eget «Skomsvoll Orkester» (etablert 1996). Dette ble i 2004 videreført i «Skomsork», bestående av Eirik Hegdal (altsax), Thomas T. Dahl (gitar), Ole Marius Sandberg (bass) og Thomas Strønen (trommer og elektronikk). Bandet ble nominert til Spellemannprisen for "Skomsork". I 2008 ledet han kvartetten "Skoms" med Ola Kvernberg (fiolin), Ole Morten Vågan (bass) og Børge Fjordheim (slagverk) til utgivelse av CD og DVD. Kampfront. En kampfront eller simpelthen front er den fremste linje av en armé, til forskjell fra flanke. Dette kan være en lokal eller taktisk front, eller et større, strategisk krigsområde. Front (organisasjon). En front er en organisasjon som opprettes og kontrolleres av en annen organisasjon, enten for å holde moderorganisasjonens navn utenfor offentligheten, eller for å bedrive en annen virksomhet enn den tilsynelatende gjør på vegne av moderorganisasjonen. Frontorganisasjoner etableres gjerne av etterretningsorganisasjoner, kommersielle selskaper, kriminelle organisasjoner, forbudte organisasjoner, eller andre organisasjoner som foretrekker å være anonyme. I tillegg har frontorganisasjoner vært mye brukt av kommunistiske partier og regimer for å tiltrekke seg støtte fra personer som ikke nødvendigvis er kommunister. Frontorganisasjonen vil ofte utydeliggjøre sitt formål eller fokusere på enkeltsaker, og fungerer som et rekrutteringsmiddel. Salvador de Madariaga. Salvador de Madariaga y Rojo (født 23. juli 1886 i La Coruña, Spania, død 14. desember 1978 i Locarno, Sveits) var en spansk diplomat, politiker, forfatter og pasifist. Han var far til Nieves de Madariaga og bestefar til Javier Solana. Han studerte ingeniørvitenskap i Paris og tok deretter en mastergrad ved universitetet i Oxford. Han arbeidet først som ingeniør for de spanske jernbaner, men sluttet som ingeniør for å arbeide som journalist i London, hvor han skrev for "The Times". Samtidig begynte han å publisere sine første essays. I 1921 ble han medlem av sekretariatet i Folkeforbundet, og ble sjef for nedrustningsavdelingen i 1922. I 1928 ble han professor i spansk ved Oxford-universitetet for tre år. I løpet av denne tiden skrev han tre bøker innen nasjonspsykologi kalt "Englishman", "Frenchman" og "Spaniard". I 1931 ble han utnevnt til Spanias ambassadør til USA og delegat til Folkeforbundet, en posisjon han beholdt i fem år. Mellom 1931 og 1934 var han ambassadør til Frankrike. I 1933 ble han innvalgt i Spanias parlament, og utnevnt til utdannelsesminister og senere justisminister. Den politisk liberale Madariaga reiste 1936 i eksil til England da den spanske borgerkrigen brøt ut. Fra sitt eksil var han en markant motstander av Francisco Francos diktatur. I 1949 var han en av grunnleggerne av Europa-colleget i Belgia. Madariaga publiserte bøker om Don Quijote, Christofer Columbus og Latin-Amerikas historie. Han skrev på både fransk, tysk, spansk og engelsk. I 1973 fikk han Karlsprisen for sine bidrag til den europeiske idé og europeisk fred. Etter Francos død reiste han tilbake til Spania i 1976. Madariaga European Foundation ble oppkalt etter ham. Esoterikk. Den esoteriske tradisjon er en gruppe tradisjoner med visse fellestrekk, som kan forstås som en understrømning i europeisk åndsliv, med røtter tilbake til antikkens gnostisisme og hermetisme. Den utgjør en tredje strømning ved siden av gresk rasjonalitet og bibelsk teologi. I våre dager manifesterer denne tradisjonen seg i en lang rekke filosofier, organisasjoner og bevegelser med betegnelser som teosofi, martinisme, antroposofi, frimureri, gnostisisme, hermetisme og okkultisme, så vel som i det mer diffuse og populistiske feltet som kalles new age eller nyreligiøsitet. Selve ordet esoterisk er sammensatt av "eso", som betyr innenfor, og "ter", som impliserer et motsetningsforhold. Begrepet stammer fra det greske "esoterikos" som betyr innadvendt, eller "eisoteros" som henspiller på noe indre, noe som er skjult for massene. Dette gir assosiasjoner til en indre krets (motsatt eksoterisk), og i den esoteriske tradisjon har det ofte vært lagt vekt på innvielse. Kunnskapsinnholdet har blitt gradvis avdekket for aspirantene, i mange tilfeller gjennom et system av grader. Elementer i esoteriske livssyn. Faivre presenterer dessuten ytterligere to kriterier som ofte er tilstede, men som han ikke anser som definerende. Det er en aktiv synkretistisk tendens (overlevering og sammenhenger gjennom tid) og et system for formidling av doktrinene (mester/elev). Troen på korrespondanser finner vi fullt utviklet allerede i antikkens gnostiske skrifter, og det finnes innenfor feltet som helhet et mangfold av systematiseringer der f.eks. farger, toner og himmellegemer kombineres med ulike planter i medisinske og psevdomedisinske systemer. Overbevisningen om at naturen er levende er på mange måter den grunnleggende erkjennelsen i de esoteriske verdensbildene. En slik forståelse er en forutsetning for systemene av korrespondanser, og også en grunnleggende forutsetning for en lang rekke varianter av helbredelse og spådomskunst. Dechiffrering av verdens hieroglyfer, innebærer evnen til å se hvordan en dypere virkelighet kommer til syne i hverdagen. Dette er et vesentlig element i forståelsen av ulike typer spådomskunst og tyding av varsler, og kan komme til syne i helt trivielle sammenhenger, som når en idrettsutøver finner en mynt før en konkurranse, og blir styrket i troen på et godt resultat. Den personlige forvandling som forutsettes å finne sted gjennom arbeidet for å nå dypere erkjennelse av de sammenhengene de esoteriske tradisjonene formidler og forklarer, har også ulike aspekter, dels den forvandling av bevisstheten som skjer gjennom oppnåelse av økt innsikt, men i mange tilfeller forespeiler de esoteriske kunnskapssystemene også en dypere forvandling; utvikling av en udødelig sjel, utvikling av psykiske krefter eller tilmed oppnåelse av en guddommelig identitet. Den synkretistisk tendens er en vilje til å tre ut av lukkede systemer og finne systemer eller fragmenter av kunnskap innen andre tradisjoner for så å inkludere disse i en ny esoterisk kunnskapsversjon. Formidlingen forutsettes å skje gjennom personlig innvielse, ofte fra munn til øre, men også innen lukkede selskaper av ulike slag. Vurdering av i hvilken grad slike lukkede fora har hatt og har en objektiv, etic, eksistens må derfor også falle inn under studiet av esoterismen som tradisjon. Moderne esoterikk. Interessant nok har den moderne esoteriske tradisjon og den moderne religionsvitenskapen til en viss grad sammenfallende røtter. De kan begge sies å springe ut av den europeiske fascinasjon for orientalske religioner i det nittende århundre. Det kan også spores en klar innvirkning på såvel Eliphas Levis skrifter som på madame Blavatskys synkretistiske hovedverk "Den avslørte Isis" og "Den Hemmelige Lære" fra de akademiske presentasjonene av indisk, persisk, gresk og egyptisk mytologi og skriftkultur, gjennom verkene til Thomas Taylor, Max Müller og andre. Representanter for de esoteriske grupperingene hevder gjerne å stå i en kontinuerlig, hemmelig tradisjon fra urgammel tid. Eksistensen av en slik sammenhengende formidling kan i utgangspunktet hverken bekreftes eller avkreftes. Det er bare mulig å konstatere at grupper og individer på gitte tidspunkter har uttrykt sin tro på kunnskapssystemer som faller innenfor definisjonen av esoterisme. Mange av de aktuelle bevegelsene opererer selv med et omfattende anegalleri, og et detaljert nettverk av historiske forløpere. Mens tidlige religionsforskere som Max Müller i utgangspunktet avviste disse historiografiene blankt har nyere forskning gått inn på en mere krevende detaljert gransking av sannhetsinnholdet i påstandene angående de enkelte bevegelser og grupper. Come Shine. Come Shine (etablert i Trondheim i 1998) er en norsk jazzgruppe med bakgrunn fra Jazzlinja (NTNU), bestående av Sondre Meisfjord (bass), Håkon Mjåset Johansen (slagverk), Erlend Skomsvoll (piano) og Live Maria Roggen (vokal). Bandet debuterte på Vossajazz 1999 og har siden gjort seg nasjonalt bemerket for fantasifulle og nyskapende tolkinger av jazzstandarder. De fikk Spellemannprisen 2002 i klassen jazz for "Do Do That Voodoo", og har siden 2004 hatt pause. Srebrenica-massakren. a>) av 465 identifiserte ofre av Srebrenica-massakren Srebrenica-massakren, også kjent som folkemordet i Srebrenica, var drapene på minst 8 000 bosnjaker (bosniske muslimer) som skjedde 11 juli 1995 i området i og rundt Srebrenica i Bosnia og Hercegovina av bosniskserbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić. Ofrene var barn og voksne (inkludert eldre), av begge kjønn. Srebrenica-massakren er blitt betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Mladić og flere andre bosnisk serbiske offiserer har blitt tiltalt for krigsforbrytelser, bl.a. folkemord ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY). ICTY har konkludert med at massakren var et folkemord. FN hadde tidligere erklært Srebrenica for en «sikker sone» og skulle beskyttes av soldater fra FN, men massedrapene ble ikke forhindret. Den føderale kommisjonen for savnede personer har en liste over savnede eller drepte, som teller 8 373 personer. Konflikten i Øst-Bosnia. Den 15. oktober 1991 erklærte Bosnia uavhengighet fra Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Republikken Bosnia og Hercegovina ble anerkjent av EU 6. april 1992 og av USA dagen etter. Men denne internasjonale anerkjennelsen var ikke nok til å stoppe den gryende konflikten, og en voldsom kamp for kontroll over territorier begynte blant de tre største gruppene i Bosnia: bosnjaker, kroater og serbere. Det internasjonale samfunnet gjorde diverse diplomatiske forsøk på å skape fred, men resultatene var veldig begrenset. I den østlige delen av Bosnia, nær grensen til Serbia, var kampene spesielt harde mellom bosnjaker og serbere. Det fundamentale og politiske mål for serberne var å beholde Bosnia innenfor Jugoslavia. Serbere på begge sider av grensen mellom de to landene ville bo i samme stat med andre serbere, og den eneste staten som kunne garantere dem det var det tidligere Jugoslavia. Serberne mente at sentrale Podrinje (Srebrenica-regionen) var spesielt viktig for dem strategisk sett. De var av den oppfatning at uten sentrale Podrinje, ville det ikke bli noe «Republika Srpska» da det ikke ville være noen territorial integritet av serbisk-etniske områder. Serberne ville bli nødt til å akseptere en bosnisk enklave innenfor deres egne områder. Territoriet ville splittes i to, hele området ville oppløses og det ville blitt separert fra andre serbiske områder som var bebodd av nesten 100 % serbere. Bosnjaker var en majoritet i Srebrenica, men serbiske paramilitære fra området og andre områder i Øst-Bosnia fikk kontroll over byen en periode tidlig i 1992. I mai 1992 tok en gruppe bosniske styrker under kommando av Naser Orić Srebrenica tilbake. Under de neste måneder presset Orić og hans menn seg videre ut, og i september nådde de Žepa hvor det befant seg andre bosniske styrker. I januar 1993 inneholdt enklaven også Cerska vest for Srebrenica. På dette tidspunktet var enklaven Srebrenica på sitt største med 900 km², men det var aldri en forbindelse med hovedområdet av bosniske styrker vest i Bosnia, og Srebrenica forble en sårbar øy i midt i serbisk-kontrollert territorium. I januar 1993 angrep bosniske styrker den serbiske landsbyen Kravica. I løpet av de neste månedene svarte bosniaserberne med en rekke motangrep, og de tok til slutt landsbyene Konjević Polje og Cerska og kuttet dermed forbindelsen mellom Srebrenica og Žepa og reduserte Srebrenica-enklaven til 150 km². Bosnjaker som bodde i områdene rundt flyktet til Srebrenica og byens innbyggertall økte til mellom 50 000 og 60 000. Under denne militære offensiven gikk det rykter om grusomheter påført både sivile bosnjaker og serbere. Kommandøren av UNPROFOR, den franske general Philippe Morillon besøkte Srebrenica i mars 1993. Da var byen overbefolket og forholdene bar preg av beleiringen. Det var nesten ikke drikkevann igjen da de serbiske styrkene hadde ødelagt byens vannforsyninger. Befolkningen fikk strøm fra midlertidige aggregater. Tilgangen på mat, medisiner og andre livsnødigheter var ekstremt knapp. Før kommandør Philippe Morillon dro, annonserte han til den panikkslagne befolkningen at byen var trygg og under beskyttelse av FN og at han aldri ville forlate dem. Mellom mars og april 1993 ble 8 000 til 9 000 bosnjaker evakuert fra Srebrenica etter initiativ fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Den sentrale bosniske regjeringen i Sarajevo motsatte seg dette fordi de mente dette kun bidro til den etniske rensingen. De bosniskserbiske myndighetene fortsatte forsøkene på å erobre enklaven på grunn av dens beliggenhet nær grensen til Serbia og fordi den befant seg i et område som var serbisk-kontrollert. Dette førte til at den var strategisk viktig, og at den var sårbar for angrep. 13. april 1993 varslet de serbiske styrkene UNHCR at de ville angripe byen innen to dager hvis ikke alle bosnjaker overga seg og sa seg enige i å bli evakuert. April 1993: FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone». 16. april 1993 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 819 og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner». Sikkerhetsrådet erklærte også at enklavene Žepa og Goražde skulle beskyttes av FN. 18. april ankom de første FN-styrkene (UNPROFOR) Srebrenica. De serbiske troppene som omringet Srebrenica ble oppfattet som disiplinerte og godt bevæpnet. "Vojska Republika Srpska" (VRS) (Hæren av Rep. Serbia) var organisert etter et geografisk mønster og Srebrenica var ansvarsområdet til Drina-korpset. Mellom 1 000 og 2 000 soldater fra de tre Drina-brigadene ble stasjonert rundt enklaven. Disse bosniskserbiske styrkene var godt utstyrt med stridsvogner, skuddsikre kjøretøy, artilleri og bombekastere. Den bosniske regjeringshæren som var igjen i enklaven, 28. divisjon, var verken godt utstyrt eller organisert. Regjeringenshæren hadde en rigid kommandostruktur, og sambandsmidler var nesten helt fraværende. Mange av soldatene hadde bare gamle jaktrifler eller ikke våpen i det hele tatt, og få av dem hadde ordentlige uniformer. ICTY har riktignok fått fremlagt bevis på at den bosniske hæren ikke var så svak som mange har fremstilt dem, hæren utførte rekognosering og sabotasjeoppdrag mot de serbiske styrkene i området. Begge parter hadde fra begynnelsen brutt avtalen om «sikker sone» i Srebrenica. Krigsforbryterdomstolen(heretter omtalt som Tribunalet) har hørt bevis på en forsettelig serbisk strategi som gikk ut på å begrense adgangen for internasjonale hjelpekonvoier inn til enklaven. Oberstløytnant Thomas Karremans (kommandøren av den nederlandske bataljonen) bevitnet at de serbiske styrkene hindret personell fra den nederlandske bataljonen i å returnere til enklaven, og at de serbiske styrkene også stoppet transport av utstyr og ammunisjon til bataljonen. Livsnødvendige ting, som mat og medisiner begynte det å bli lite av. Noen bosnjaker klaget på angrep fra de serbiske styrkene. Når det gjelder den bosniske hær har General Halilović bevitnet at han umiddelbart etter signeringen av avtalen om «sikker sone» beordret den bosniske hæren i Srebrenica til å trekke ut alle væpnede styrker og militært utstyr av den nylig etablerte demilitariserte sonen. Tribunalet hørte troverdige vitnemål om at bosnjakene nektet å godta avtalen om demilitarisering. Bosniske helikopter fløy over soner hvor det ikke var tillatt, og soldater åpnet ild mot serbiske linjer og beveget seg gjennom det «sikre området». Den 28. divisjonen fortsatte å bevæpne seg og deler av de humanitære hjelpesendingene som ankom Srebrenica ble tatt av den bosniske hæren. For serberne virket det som bosnjakene utnyttet den «sikre sonen» som en nyttig base til å innlede offensiver mot VRS, og at UNPROFOR sviktet da de ikke satte inn tiltak mot dette. General Halilović innrømmet at de hadde forbrutt seg mot flyforbudssonen og at han personlig hadde beordret åtte helikoptre med ammunisjon til Srebrenica og 28. divisjon. Moralsk sett følte han at han ikke gjorde noe galt, da den bosniske hæren allerede var altfor dårlig utstyrt. Tidlig 1995: Situasjonen i Srebrenica forverres. Tidlig i 1995 kom stadig færre av konvoiene med hjelpesendinger igjennom til Srebrenica. Dutchbat-soldatene som hadde ankommet enklaven i januar 1995 så at situasjonen raskt forverret seg i månedene etter deres ankomst. De allerede magre ressursene til sivilbefolkningen bleknet enda mer og til og med FN-soldatene begynte å mangle proviant, medisiner, drivstoff og ammunisjon. Etter hvert hadde soldatene så lite drivstoff at de ble tvunget til å patruljere enklaven til fots. Dutchbat-soldater som dro på permisjon ble ikke tillatt inn i enklaven igjen og antall soldater ble redusert fra 600 til 400. I mars og april bemerket soldatene at de bosniskserbiske soldatene begynte styrkeoppbygging nær to av observasjonspostene, «OP Romeo» og «OP Quebec». Våren 1995: Serberne planlegger angrepet på Srebrenica. Ved midten av 1995 var den humanitære situasjonen for bosnjakisk sivile og militært personell nøyaktig som beskrevet i dette direktivet, altså katastrofale. Tidlig i juli 1995 kom en serie av rapporter fra den 28. divisjonen som bønnfalte om at konvoier måtte igjen slippe igjennom, hvis ikke ville resultatet være dødsfall som følge av sult blant de sivile. 31. mai 1995 tok bosniskserbiske styrker over «OP Echo» som lå i det sørøstlige hjørnet av enklaven. I et motangrep inntok bosnjaker den serbiske landsbyen Visnjica, tidlig på morgenen 26. juni 1995. Det var intet stort angrep, men noen hus ble brent og et mindre antall sivile ble drept. Like etter dette, 2. juli, ble ordrene for overtagelsen av Srebrenica signert av daværende kommandør av Drinakorpset, Generalmajor Milenko Živanoć. Operasjonen fikk kodenavnet «Krivaja 95». Kart over de militære operasjoner rett før massakren. 6.-11. juli: Overtagelsen av Srebrenica. VRS-offensiven begynte 6. juli 1995. I de følgende dagene falt fem UNPROFOR OPer i det sørlige området av enklaven. Noen av de nederlandske soldatene kom seg tilbake til Srebrenica, men personell fra de fleste OPene ble tatt til fange av VRS. Samtidig ble de bosniske styrkene beskutt og trakk seg tilbake til byen. Som følge av dette trakk også de rundt 4 000 bosnjakiske innbyggerne i området seg inn til Srebrenica. Mange av disse bodde i midlertidige boliger for flyktninger satt opp av svenske hjelpeorganisasjoner. Dutchbat-soldater rapporterte at VRS «renset» alle boliger de kom over i den sørlige delen av enklaven. Innen kvelden 9. juli hadde VRS presset seg 4 km inn i enklaven og stoppet kun 1 km utenfor Srebrenica by. Senere den kvelden gav president Karadžić ordre om å erobre byen. Han var overrasket over den svake motstanden de bosniske styrkene hadde ytet og mangelen på internasjonale reaksjoner. På morgenen 10. juli 1995 var situasjonen i Srebrenica by anspent. Innbyggere, noen bevæpnet, flokket seg ut i gatene. Generalløytnant Karremans sendte hastemeldinger til NATO og bad om flystøtte for å beskytte byen, men fikk ingen assistanse før ca. kl. 14.30 11. juli 1995 da NATO bombet noen VRS-stridsvogner som beveget seg mot byen. NATO fly forsøkte også å bombe VRS-artilleri utenfor byen, men måtte avbryte på grunn av dårlig sikt. NATO gikk bort fra planene om videre bombing da serberne truet med å drepe FN-soldatene som var i fangenskap hos VRS og trusler om å bombe FN Potočari leiren med bombekastere hvor mellom 20 000 og 30 000 mennesker oppholdt seg. Senere på kvelden den 11. juli gikk General Mladić, General Krstić og General Živanović sammen med andre VRS-offiserer på en triumfferd gjennom de tomme gatene i Srebrenica. Opptrinnet ble filmet av den serbiske journalisten Žoran Petrović. Folkemengden i Potočari. Da de forstod at Srebrenica var under bosniskserbisk kontroll flyktet tusenvis av bosnjakiske innbyggere til den nærliggende landsbyen Potočari for å søke tilflukt i FN-leiren der. Innen kvelden 11. juli 1995 var det ca. 25 000 bosnjakiske flyktninger som var samlet i Potočari. Mange tusen hadde presset seg innenfor selv FN-leiren, mens resten var spredt utenfor i fabrikker og på åpne sletter. Til tross for at den store majoriteten var eldre, kvinner og barn og handikappede, har 63 vitner estimert at det var ca. 300 menn i FN-leiren og 600–900 utenfor leiren. Den humanitære krisen i Potočari: 11.-13. juli 1995. 12. juli ble General Mladić filmet mens han delte ut godteri til små barn i folkemengden. Bortsett fra dette ene filmklippet finnes det ingen bevis for at de bosniskserbiske styrkene gjorde noe for å lette situasjonen for flyktningene. 12.-13. juli: Forbrytelser begått i Potočari. Utover dagen 12. juli 1995 økte panikkfølelsen hos flere innbyggerne i Potočari. Flyktningene i leiren kunne se at serbiske soldater tente på hus og høystakker i nærheten. Gjennom hele kvelden den 12. juli blandet serbiske soldater seg i folkemengden. Et øyevitne husker å ha hørt serbiske soldater som forbannet befolkningen og ba dem å dra fordi dette var serbisk land; de ville bli slaktet. Drap ble begått. Sent om morgenen 12. juli så et vitne en haug med 20–30 lik bak transportbygningen i Potočari, ved siden av en traktorlignende maskin. En annet vitne refererte en hendelse kl. 12.00 den 12. juli: i følge dette vitnet drepte en serbisk soldat et barn med kniv midt inne i folkemengden. Samme person hevdet også at han var vitne til at serbiske soldater henrettet mer enn hundre bosnjakiske menn i området bak sinkfabrikken og at de lastet kroppene opp i en lastebil. Men informasjon som Tribunalet har bestrider påstander om antall mord og metodikken bak mordene, Tribunalet mener at hendelsene var mer sporadiske enn det vitnene hevder. Utover kvelden ble terroren verre. Skrik, skuddsalver og andre fryktlige lyder kunne høres gjennom natten og det var få som fikk sove. Soldater plukket enkelte ut av folkemengden og tok dem av sted, noen kom tilbake, andre ikke. Flere vitner har beskrevet hvordan tre brødre ble tatt ut i natten; en var kun et barn, de to andre tenåringer. Da deres mor lette etter dem, fant hun dem med strupen kuttet. Bosnjaker i nærheten var vitner til voldtekten, men kunne ikke foreta seg noe da VRS-soldater var i nærheten. Andre hørte kvinner som skrek og så kvinner som ble ført bort. Noen var så redde at de begikk selvmord ved å henge seg. Gjennom hele natten gikk ryktene om at drap og voldtekter blant folkemengden og terroren i leiren eskalerte. Møtene på Hotel Fontana i Bratunac. Etter hvert som situasjonen eskalerte i Potočari innkalte General Mladić UNPROFOR ledere til det første av tre møter på Hotel Fontana i Bratunac. Til stede på dette møtet var flere fra VRS og Oberst Karremans fra UNPROFOR. Møtet varte i en time og essensen var at Karremans søkte bekreftelse på at UNPROFOR og de rundt 10 000 sivile skulle få fritt leide ut av området. General Mladić forsikret at UNPROFOR og de sivile ikke var mål for hans militære operasjon, og at UNPROFOR skulle arrangere busser som skulle frakte dem ut. Under dette første møtet spurte også General Mladić om å møte representanter for de bosniske styrkene samt en for de sivile bosnjakene. Verken Mladić eller Karremans visste hvor de bosniske styrkene oppholdt seg og fant det derfor vanskelig å finne en representant. Møtet avsluttet med en avtale om å møtes igjen kl. 23.00. Under det andre møtet deltok læreren Nesib Mandžić som representant for den sivile befolkningen. Han var så å si plukket ut på måfå i mengden. Igjen var det flere representanter fra VRS der. Under møtet kunne de høre en gris bli slaktet rett utenfor vinduet. Alle påtalemyndighetens vitner mente dette ble gjort med hensikt for å skape frykt. Mladić plasserte et ødelagt skilt fra rådhuset i Srebrenica på bordet, noe som Mandžić mente var et signal om at Srebrenica var tatt og at muslimene aldri ville kunne komme tilbake. Planene om å transportere bosnjakene ut av området var hovedpoenget for møtet. Karremans fortalte nå Mladić at det var totalt 15 000 til 20 000 sivile; for det meste kvinner, barn og eldre i og utenfor leiren. Mladić forlangte at alle bosniske styrker i området måtte overgi seg, hvis ikke ville hele den bosnjakiske befolkningen stå i fare. Mladić forklarte at han ville ha et klart standpunkt fra den sivile befolkningen om den ville «overleve, bli, eller forsvinne». Før han snudde seg til Mandžić og sa: «forstår du meg Nesib, fremtiden for ditt folk ligger i dine hender, ikke bare for dette området». Etter Mladić ble forklart at Mandžić ikke hadde noen som helst kontakt med de bosniske styrkene og heller ingen muligheter til å få dem til å etterfølge kravet svarte Mladić: «det er deres problem, få folk hit som kan forsikre meg om overgivelse av våpen og redde ditt folk fra utryddelse». Med dette avsluttet han møtet og de avtalte å møtes igjen neste morgen. Videre sa han at han ville sørge for kjøretøy, men at noen andre måtte stå for drivstoffet, og foreslo UNPROFOR. General Mladić erklærte også at alle menn mellom 17 og 70 år ville bli sjekket for deltakelse i eventuelle krigsforbrytelser. Transporten av bosnjakiske kvinner, barn og eldre fra Potočari. Den 12. og 13. juli ble noen kvinner, barn og eldre fraktet ut av Potočari med busser under kontroll av VRS. Da de første bussene ankom stormet folk til for å gå ombord. De ønsket kun å komme seg bort fra området, uten engang å vite hvor de skulle. Noen soldater slo og skjelte ut dem som gikk om bord i bussene. Vitner fortalte at bussene var overfulle og ekstremt varme. På veien ble de hånet av landsbybeboere med den serbiske tre-fingerhilsenen (tommel, pekefinger og langfinger), og det ble kastet stein på bussene. De ble sluppet av flere kilometer fra Kladanje og tvunget til å gå gjennom «ingenmannsland» mellom VRS og bosniske styrker. Dutchbat–soldater forsøkte å eskortere bussene og lyktes med den første. Deretter ble alle bilene stoppet og VRS–styrker tok ut Dutchbat–soldatene. Kvelden den 13. juli patruljerte FN–soldater i Srebrenica og rapporterte at det ikke var bosnjaker i live igjen i Srebrenica. Atskillelsen av bosnjakiske menn i Potočari. Fra morgenen 12. juli begynte serbiske soldater å skille ut menn fra folkemengden og holdt dem i separate lokaler. Videre, da bosnjakene begynte å gå om bord i bussene som skulle evakuere dem, skilte serbiske soldater systematisk ut menn i militær alder som forsøkte å gå om bord. Av og til ble yngre og eldre også stoppet. Disse ble tatt til en bygning i Potočari kalt «Det hvite hus». Da bussene med kvinner, barn og eldre kjørte nordvest mot bosnisk territorium, ble de stoppet på veien og igjen ble det søkt etter menn. Så tidlig som på kvelden 12. juli 1995 fikk major Franken fra Dutchbat beskjed om at ingen menn ankom med bussene i Kladanj. 13. juli var enkelte Dutchbat-soldater vitner til definitive bevis på at serbiske soldater henrettet bosnjakiske menn. For eksempel, så korporal Vaasen to soldater føre en mann bak «Det hvite hus». Han hørte så to skudd og de to soldatene kom tilbake alene. En annen Dutchbat–offiser så serbiske soldater henrette en ubevæpnet mann med et enkelt skudd mot hodet. Han hørte også 20–40 skudd gjennom hele kvelden. Da Dutchbat-soldater fortalte korporal Joseph Kingori, en FN militær observatør i Srebrenica området, at menn ble ført bak «Det hvite hus» og ikke kom tilbake gikk korporal Kingori for å undersøke. Han hørte skudd da han nærmet seg, men ble stoppet av serbiske soldater før han fant ut hva som foregikk. Rekken av bosnjakiske menn. Etter hvert som situasjonen i Potočari eskalerte mot krise kvelden 11. juli 1995, gikk ryktet om at alle bosnjakiske menn skulle samles i skogen og danne en rekke med soldatene fra den 28. divisjonen og forsøke å bryte igjennom til bosnisk territorium i nord. Rundt kl. 22.00 11. juli 1995 bestemte «divisjonskommandoen», sammen med kommunale ledere i Srebrenica, at de skulle forsøke dette. De yngste mennene var redde for at de ville bli drept hvis de ble tatt til fange av serberne og følte at de hadde en bedre sjanse hvis de forsøkte å flykte til Tuzla gjennom skogen. Mennene samlet seg nær landsbyene Jaglici og Šušnjari og begynte å trekke nordover. Vitner anslår at det var mellom 10 000 og 15 000 menn i rekkene. Omtrent en tredjedel av mennene var bosniske soldater fra de 28. divisjonen, men ikke alle soldatene var bevæpnet. Rundt midnatt 11. juli begynte mennene å bevege seg langs aksen mellom Konjević Polje og Bratunac. 12. juli skjøt serberne artilleriild på mennene som forsøkte å krysse en asfaltvei og rekken ble splittet i to. Tung beskytning og bombekasterild fortsatte mot restene av rekken resten av dagen og gjennom natten. Menn fra den bakerste delen av rekken som overlevde denne ildprøven, beskrev den som en «menneskejakt». VRS brukte mange metoder for å fange mennene. Noen steder ble de tatt i bakholdsangrep, og andre steder ropte bosniskserbiske soldater ut i skogen at alle burde overgi seg og at Genève-konvensjonene ville bli fulgt. Det ble også beskutt med anti–fly-våpen og andre våpen, stjålet FN–utstyr ble også brukt for å villede mennene. Mennene som hadde blitt skilt fra kvinner, barn og eldre i Potočari (ca. 1 000) ble transportert til Bratunac, og senere ble de samlet med mennene som ble fanget fra rekken. Få av de bosnjakiske fangene fra overtagelse av Srebrenica overlevde. De aller fleste av dem ble henrettet. Noen ble drept individuelt eller i små grupper av de soldatene som fanget dem, mens andre ble drept der de var holdt i midlertidig fangenskap. Det fleste ble dog henrettet i nøye planlagte massehenrettelser som startet 13. juli 1995 i regionen litt sør for Srebrenica. Massehenrettelsene fulgte en veletablert plan. Mennene ble først brakt til tomme skoler eller lager. Etter å ha blitt holdt fanget der noen timer, ble de lastet om bord i busser eller lastebiler og tatt til et annet område for å bli henrettet. Vanligvis var disse plassene øde. Fangene var ubevæpnet og i mange tilfeller ble det satt bind for øynene. Hendene ble bundet bak ryggen, og skoene ble tatt fra dem for å minimalisere motstanden og hindre at de kunne flykte. Da de var på plass, ble mennene tatt av lastebilene og bussene i små grupper, satt på rekke og skutt. De som overlevde den første skuddsalven ble skutt individuelt, men som regel ikke før de hadde lidd en stund. En plan om å henrette bosnjakene av Srebrenica. Et samlet tiltak ble gjort for å fange så mange bosnjakiske menn i militær alder som mulig. Faktisk så ble veldig mange gutter og eldre menn som først ble forlatt i Srebrenica også inkludert i denne gruppen. Disse ble inkludert uansett om de valgte å flykte eller bli med i rekken av bosnjakiske menn. Kommisjonen bestod av en internasjonal representant, en muslim og fem bosniaserbere. I forbindelse med utgivelse av rapporten uttalte presidenten i Republika Srpska, Dragan Cavic, at dette var en svart side i den serbiske historien og beklaget massakren ovenfor de etterlatte familiene og de overlevende. Før dette hadde ingen serbisk politiker uttalt noe lignende. Det som også er oppsiktsvekkende er at Dragan Cavic kommer fra samme politiske parti som Radovan Karadžić. Morgenen 13. juli 1995: Henrettelsene ved Jadarelven. En mindre henrettelse fant sted på formiddagen ved Jadarelven 13. juli 1995. Sytten menn ble transportert en kort distanse til en plass ved bredden av Jadarelven. Mennene ble stilt opp og skutt. En mann klarte å unnslippe etter han ble skutt i hoften. Han hoppet i elven og ble tatt med strømmen. Kvelden 13. juli 1995: Henrettelsene ved Cerskadalen. Soldater stod vakt rundt bygningen og skjøt alle som forsøkte å rømme. Analyser av hår, blod og kruttslam samlet i Kravica ble brukt som beviser på drapene. Det ble funnet spor av kuler, eksplosiver, menneskeblod, bein og hudrester på veggene og gulvet i varehuset. Disse drapene ble forbundet med massegravene Glogova 2 og Zeleni Jadar 5. Radislav Krstic ble tiltalt for forbrytelsene, men har hele tiden hevdet sin uskyld. Han fikk en straff på 46 år, og var den første som ble dømt for folkemord ved Tribunalet. Han har anket. 13.–14. juli 1995: Tišca. Bussene med kvinner, barn og eldre på vei fra Potočari til Kladanj ble stoppet ved Tišca, gjennomsøkt og alle bosnjakiske menn som ble funnet om bord ble fjernet fra bussene. Bevisene avslører en velorganisert operasjon i Tišca. Lastebilen ankom dette stedet og soldatene kom på baksiden av lastebilen og begynte å skyte fangene. 14. juli 1995: Grbavci-skolen og Orahovac-henrettelsene. Den ettermiddagen ble mennene ledet ut i små grupper for å bli henrettet etter å ha blitt holdt i gymsalen i flere timer. Hver fange fikk bind for øynene og ett glass vann da de forlot gymsalen. Fangene ble fraktet i lastebiler til henrettelsesplassen mindre enn en kilometer unna. De ble stilt opp på linje og skutt i ryggen, de som overlevde de første skuddene ble skutt med enkeltskudd etterpå. To tilstøtende enger ble brukt; når den var full av lik flyttet soldatene seg til den andre. Mens henrettelsene pågikk har vitner fortalt at det ble det gravd graver med store maskiner. Et vitne som overlevde ved å late som han var død, har beskrevet at General Mladić ankom i en rød bil og fulgte noen av henrettelsene. De rettslige bevisene støtter viktige aspekter av overlevendes vitnemål. Flyfoto av området viser at bakken i Orahovac ble forstyrret mellom 5. og 27. juli 1995 og igjen mellom 7. og 27. september 1995. To hovedmassegraver ble funnet i området og fikk navnene «Lazete-1» og «Lazete-2» av etterforskerne. «Lazete-1» ble gravd opp av Tribunalet mellom 13. juli og 3. august 2000. Alle av de 130 individene i graven, hvor kjønn kunne avgjøres, var menn. 138 av de som ble funnet i graven hadde hatt bind for øynene. Identifikasjon for 23 individer som ble meldt savnet som følge av erobringen av Srebrenica ble funnet i graven. Graven «Lazete-2» ble delvis gravd opp mellom 19. august og 9. september 1996 og ble ferdiggjort i 2000. Samtlige av de 243 ofrene i «Lazete-2» var menn og en stor majoritet av dem døde som følge av skuddskader. 147 med bind for øynene ble funnet, et offer hadde også bena bundet sammen. Juridiske analyser av jordbunn, bind, ligaturer, hylser og flyfoto av området beviste at lik fra «Lazete-1» og «Lazete-2» ble gravd opp igjen og begravd igjen i gravene som heter: «Hodžići Road» 3, 4 og 5. Flyfoto viser at disse gravene ble gravd mellom 7. september og 2. oktober 1995, og alle ble gravd opp for undersøkelser i 1998. 14.–16. juli 1995: Pilica-skolen og Branjevo-henrettelsene. 14. juli 1995 ble flere fanger fra Bratunac fraktet nordover til en skole i landsbyen Pilica, rett nord for Zvornik. Som ved de andre forvarningsbygningene var det verken mat eller vann, og flere av mennene døde i gymsalen som følge av heten og dehydrering. De ble holdt i Pilicaskolen i to netter. 16. juli 1995 ble mennene (som ved de andre henrettelsene) lastet opp på busser med hendene bakbundet. De ble deretter kjørt til militærområdet Branjo, stilt opp på rekker av ti og henrettet. Erdemović sa at alle bortsett fra en hadde sivile klær, og bortsett fra en viste ingen tegn til motstand før de ble skutt. Noen ganger var bødlene spesielt grusomme. Da noen av soldatene kjente igjen bekjente fra Srebrenica, ble de slått og ydmyket før de ble skutt. Erdemović måtte overtale sine medsoldater til å stoppe å bruke maskinpistoler for å drepe. Det såret ofrene dødelig, men forårsaket ikke en umiddelbar død og gjorde at de led lenge før de døde. Erdemović bevitnet at etter han og hans medsoldater fra den 10. sabotasjeavdelingen var ferdig med henrettelsene ved Branjevo, ca. kl. 15.00 16. juli 1995, fikk de beskjed om at en gruppe på 500 bosnjaker forsøkte å rømme ikke langt fra dem. Erdemović og hans medsoldater nektet å utføre flere drap. De ble så beordret til å delta på et møte med oberstløytnanten på en kafé i Pilica. Erdemović og hans medsoldater dro til kaféen som beordret, og mens de ventet hørte de skudd og granater som ble detonert. Det fortsatte i ca. 15-20 minutter hvorpå en soldat fra Bratunac kom inn i kaféen og informerte alle som var der at «alt var over». Mellom 1 000 og 1 200 menn ble drept i løpet av denne dagen i dette området. Flyfoto tatt 17. juli 1995 av et område rundt Branjevo viser et stort antall lik som ligger på en slette nær leiren så vel som gravmaskiner som samler kroppene. Progresjonen med å finne ofre i Srebrenica-regionen, ofte i massegraver, grave dem opp og til sist identifisere dem gikk relativt langsomt. I 2002 var 5 000 lik gravd opp, men bare 200 var identifisert. Men i 2005 var 6 000 lik gravd opp og 2 000 var identifisert. Thorvald Stoltenberg. Han har også blitt kritisert i Norge av professor Arne Johan Vetlesen for å se på konflikten med 1960- og 70-åras briller. Militæret. Oberst Haukland har hele tiden påstått at han umiddelbart avbrøt ferien og returnerte til Tuzla da nyheten om at serberne inntok Srebrenica kom. Haukland har uttalt til VG at han ankom Tuzla 10. juli. I den samme nederlandske rapporten som Stoltenberg fikk kritikk får også Haukland kritikk. Den slår fast at alle problemene og forvirringen blant hans stab fikk direkte konsekvenser for utfallet i Srebrenica. Men samtidig blir det også slått fast at den nederlandske forsvarsledelsen gikk utenom FN og gav ordre direkte til Thomas Karremans. Soning i Norge. Norge har siden starten vært en av pådriverne til Tribunalet. Etter flere avsløringer i media i 2004, blant annet i VG, ble det kjent at flere av de som ble dømt av Tribunalet har blitt sendt til soning i Norge. Ettervirkninger. I dag er byen og området nesten bare bebodd av bosniaserbere. Før var området bebodd av omtrent 27 000 bosnjaker, nå er det bare ca 4 000 igjen. Fire av de fem moskeene som var i byen er blitt ødelagt. Byen er nå en del av Republika Srpska, som er den bosniskserbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Demografien i Republika Srpska er omdiskutert, men i 2005 ble det anslått at av 1 411 000 mennesker utgjorde bosniaserberne 88,4 %, bosnjaker 10,7 % og kroater 0,9 %. Den siste offisielle folketellingen i Srebrenica var i 1991 og av 37 213 innbyggere utgjorde bosnjaker 72,9 %, serbere 25.2 %, jugoslaver 1%, kroater 0,1 % og andre 0,8%. Ratko Mladić og Radovan Karadžić har begge blitt tiltalt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og for brudd på krigens regler av Tribunalet. Radovan Karadžić ble arrestert 21. juli 2008, Ratko Mladić ble kunngjort arrestert 26.mai 2011. I 2001 ble Radislav Krstić, en serbisk kommandør som ledet angrepet på Srebrenica sammen med Mladić, dømt til 42 års fengsel for sin medvirkning. Drazen Erdemovic og Dragan Obrenovic har også blitt dømt for forbrytelser begått i forbindelse med hendelsen. To saker blir for øyeblikket ankebehandlet, og ytterligere syv saker forberedes. Zdravko Tolmir er også ettersøkt for sin deltagelse i hendelsen, men er på frifot. Etter en offisiell nederlandsk rapport valgte daværende statsminister Wim Kok å gå av som følge av den krasse kritikken i rapporten. Siste utviklinger. 18. januar 2005 ble Vidoje Blagojević og Dragan Jokić, begge bosniskserbiske offiserer ble dømt for deres medvirking i Srebrenica. 2. juni 2005 ble det fremlagt videobevis. Dette forekom i rettssaken mot Slobodan Milošević, og ble gjort for å bevise medvirkningen til serbisk spesialpoliti i massakren. Videoen viser en ortodoks prest som velsigner flere soldater. Senere binder de samme soldatene hendene til sivile som er klart fysisk mishandlet. De ble senere identifisert som fire mindreårige, så unge som 16 år, og to menn i tidlig tyveårene. Videoen viser så henrettelsen av fire av sivilistene og viser dem liggende døde på bakken. På dette tidspunktet sier kameramannen at han er skuffet over at batteriet snart er tomt. Soldatene gir så ordre til de to siste om å flytte kroppene til en nærliggende låve, hvorpå de selv blir henrettet. En av soldatene som ble gjenkjent på videoen var Slobodan Medić som ble arrestert få dager etter videoen ble vist. Videoen skapte et voldsomt engasjement i Serbia da den ble vist. I dagene etter ble det foretatt flere arrestasjoner av tidligere soldater som ble identifisert på videoen. Hendelsen ble grundig dekket av avisen Danas og tv-stasjonen B92. Og det ble også rapportert av bosnisk media at minst en av mødrene til guttene på videoen så sin sønn bli henrettet på TV. 4. oktober 2005 meldte en gruppe i den bosniskserbiske regjeringen som jobber med massakren at det var 25 083 personer involvert i planleggingen og utførelsen av massakren. 17 074 av disse er identifisert med navn. Offer i en massegrav i Potocari funnet juli 2007 30. juni 2006 ble Naser Oric dømt til 2 års fengsel. Han ble løslatt umiddelbart da han har sittet i varetekt siden april 2003. Under 11 års markeringen ble ytterligere 500 identifiserte døde gravlagt i Potocari. Blant mange internasjonale representanter var bla. Carla del Ponte til stede. I november 2006 ble nok en massegrav funnet i byen Snagovo, ca 50 km fra Srbrenica. I graven var det mer enn 100 lik. Serbia ble 26. februar frikjent for anklagen om folkmord. Dette var første gang en stat ble bragt til retten for folkemord, men de ble altså frikjent. Samtidig gjorde FN-domstolen oppmerksom på at Serbia ikke gjorde nok for å stanse massakren. Det ble fastslått at hendelsene var folkemord, men at Serbia ikke kunne holdes ansvarlig for de handlingene bosniaserberne gjennomførte. Samtidig som rettssaken i ICTY mot Zdravko Tolimir startet, ble det også lansert et søksmål av det nederlandske advokatfirmaet Van Diepen Van der Kroef mot Nederland og FN der de anklages for ikke å ha gjort nok for å beskytte den muslimske befolkningen under massakren. Av krigsforbryterdomstolen i Bosnia, ble dom avsagt i mai 2010 (31 års fengsel for Radomir Vukovic og Zoran Tomic for delaktighet i folkemord). Benektelser av massakren, revisjon og skepsis. Til tross for at den bosniskserbiske regjeringen offisielt har anerkjent det estimerte antall døde under massakren er det fortsatt en del som betviler dette. Flere nasjoner og internasjonale organisasjoner kaller hendelsen for en massakre, mens en stor del av disse igjen kaller dette for folkemord. Den nåværende regjeringen i Republika Srpska har offisielt fordømt hendelsen og den serbiske regjeringen har fra starten også offisielt fordømt hendelsen. Til tross for dette har hendelsen vært gjenstand for gjentatte diskusjoner. Mange serbere tvilte på vesten, ettersom juridiske bevis tok lang tid å fremskaffe. Det tok tid å finne massegravene og det tok igjen lang tid å bevise at personene i disse massegravene faktisk var bosnjaker. Det har også vært diskusjoner rundt FNs høye representant til Bosnia-Hercegovina Paddy Ashdown sine handlinger i forbindelse med at han skiftet ut en kommisjon som betvilte de tidlige rapportene om Srebrenica. Det er få som nekter for at hendelsen fant sted, men antall døde og metodene brukt og måten drapene ble gjennomført på, blir noen ganger debattert. Tall fra 5 000 helt ned til 2 000 blir påstått som de faktiske tallene på døde bosnjaker. Også systematikken og planleggingen av massakren betviles. De fleste historikere avviser imidlertid forsøkene på å benekte eller så tvil om omfanget av massakren. Dokumentaren "Byen som kunne ofres" av av Ola Flyum, som ble vist i NRK Brennpunkt 26. april 2011, avslørte ifølge NRK «en nokså ukjent historie om den blodigste hendelsen i Europa etter andre verdenskrig». Flyum vurderte det slik at det som hendte i Srebrenica «framstår dette som en ekstremt kaotisk situasjon, ikke som en planlagt etnisk rensing». Filmen ble innklaget for Pressens Faglige Utvalg (PFU) som fant at den bryter punkt 3.2 om kildebruk i Vær Varsom-plakaten. PFU konkluderte at «Etter utvalgets mening underslår, overser eller utelater filmen noen basale kjensgjerninger som hører med i enhver fortelling om krigen i Bosnia. Særlig finner utvalget det presseetisk uakseptabelt at programmet ikke nevner dommene ved krigsforbryterdomstolene i Haag, ICJ og ICTY.» Folkemord-fornektelse og revisjonisme. "Disse lenkene kan inneholde fornektelse av massedrapene og/eller revisjonisme". Alfred C. Redfield. Alfred Clarence Redfield (født 15. november 1890 i Philadelphia, død 17. mars 1983 i Woods Hole, Massachusetts) var en amerikansk oseanograf. Han er særlig kjent for å ha funnet Redfieldforholdet, som beskriver forholdstallet mellom ulike næringsstoffer i havvannet. Eksterne lenker. Redfield, Alfred Redfield, Alfred Redfield, Alfred Feyenoord Rotterdam. Feyenoord Rotterdam er en fotballklubb fra Rotterdam i Nederland. Klubben er navngitt etter bydelen Feijenoord syd i Rotterdam, og brukte det som navn frem til 1973 da navnet ble internasjonalisert. Klubben ble stiftet 19. juli 1908. De har vunnet ligaen 14 ganger og cupen 11 ganger, de vant også UEFA cupen 2001/2002 sesongen. Elizabeth George. Susan Elizabeth George (født 26. februar 1949 i Ohio, USA) er en amerikansk krimforfatter. Hun er universitetsutdannet og arbeidet som lærer i engelsk både på high school og college fram til 1988, da hun debuterte med krimromanen "A Great Deliverance" ("Mørkets gjerninger"). Denne romanen var starten på en lang rekke romaner med etterforskeren «Thomas Lynley» og hans assistent «Barbara Havers» i hovedrollene. Alle romanene foregår i England, og det oppfattes av mange som svært spesielt med tanke på at George selv er amerikansk. Elizabeth Georges romaner har gitt henne en rekke internasjonale priser. De har dessuten blitt oversatt til en rekke språk og blir utgitt i de fleste av verdens land. Elleve av romanene har blitt filmatisert av BBC. Redfieldforholdet. Redfieldforholdet (engelsk:Redfield ratio) beskriver forholdet mellom grunnstoffene karbon, nitrogen, fosfor og oksygen i havvann. Begrepet har navn etter den amerikanske oseanografen Alfred C. Redfield, som første gang beskrev forholdet i en artikkel i 1963. Han postulerte at dette forholdet avspeiler hvordan stoffene inkorporeres i og seinere frigjøres fra det organiske materialet i havet. Redfieldforholdet har vist seg svært viktig i modeller for karbonsyklusen i havet, basert på den antakelsen at forholdet mellom grunnstoffene i organisk materiale er konstant. Redfield fant at atommasseforholdet mellom C, N, P og O2 er 106:16:1:-138. Seinere har andre forskere funnet at forholdet avviker noe fra det som Redfield fant. Andersen og Sarmiento mener at forholdet er 117:16:1:-180. Dette støttes også av norske forsøk. Francisco Rey har ved studier i Grønlandshavet funnet verdier på 122:16:1:-180. Rød snø (TV-serie). Rød snø (på svensk "Röd snö") er en norsk-svensk spenningsserie i seks deler som ble produsert og sendt på NRK og på SVT 2 høsten 1985. Hovedrollene ble spilt av Kjersti Holmen og Tomas von Brömssen. Serien ble skrevet av Tony Williamson og regissert av Bo Hermansson, mens Egil Monn-Iversen stod for musikken. I Norge hadde serien premiere på NRK den 9. november 1985 og ble sendt på lørdagskveldene, mens i Sverige hadde den premiere den 15. november på SVT 2. Mange nordmenn kunne ta inn svensk TV, og derfor insisterte NRK på at serien skulle ha premiere i Norge først. Handling. I november 1942 drar norske Anne Eriksen fra Göteborg til Dalsland for å besøke gode venner. Hun sjekker inn på Linds Pensionat i Nössemark, hvor hun tas godt imot av Ruth Lind, hennes sønn Evert og gjestene på pensjonatet. Fred og idyll råder, men nærheten til det okkuperte Norge gjør stillheten skjør. Mottakelse. "Rød snø" ble svært godt mottatt av norske seere, og var blant NRKs aller mest sette og best likte TV-programmer for hele 1985. I kjølvannet av suksessen ble det produsert enda en norsk-svensk spenningsserie med Kjersti Holmen og Tomas von Brömssen i hovedrollene, kalt "Marerittet" (1989), men denne serien ble ikke like godt mottatt. I 1996 ble "Rød snø" vist i reprise på NRK, og også denne gangen hadde serien svært gode seertall. Seertoppen ble nådd med den femte episoden, som med 978 000 seere ble NRKs mest sette TV-program den uken. DVD-utgivelsen. Den 15. mars 2006 lanserte NRK serien på DVD i en 2-disk utgave. Selv om serien ble vist i seks deler på både norsk og svensk fjernsyn, blir serien presentert i tre deler på denne DVD-utgivelsen. Med som ekstra-materiale på DVDen er intervjuer med Tomas von Brömssen og Kjersti Holmen, samt et innslag om grenseloser under krigen, hentet fra programmet "Lørdagskveld". DVDarkivets anmelder gav serien 6 av 10 stjerner, og mente at den ikke lenger var like skummel og spennende som på 1980-tallet. Anmelderen satt likevel igjen med en positiv opplevelse, og skrev at «selv om den store spenningen er uteblitt, er dette en morsom liten mimrestund for alle oss som var barn/tenåringer på midten av 80-tallet». Mer begeistret var side2s anmelder, som ga terningkast 4, og beskrev serien som «uten tvil den beste norske påskekrimserien som har blitt laget. I alle fall for oss nostalgikere». På den kritiske siden mente anmelderen at historiens fremdrift tidvis var litt for treg, men så likevel på dette som en bagatell og konkluderte med at: «For meg var dette et hjertelig gjensyn som jeg gjerne vil anbefale andre også». Harry Storer (1898–1967). Harry Storer jr. (født 2. februar 1898 i Liverpool, død 1. september 1967 i Derby) var en engelsk landslagsspiller i fotball. Han var manager for tre engelske fotballklubber, og han spilte også cricket for Derbyshire County Cricket Club. Han var sønn av Liverpool-målvakt Harry Storer sr. Harry Storer spilte 2 landskamper, og scoret 1 mål for. Biografi. Storer startet sin profesjonelle fotballkarriere i Grimsby Town i 1919. To år senere ble han kjøpt av Derby County for £4 500. I 1924 debuterte han på det engelske landslaget i en kamp mot Frankrike, og han laget også et av Englands mål i denne kampen. I 1929 gikk han til Burnley. Etter den aktive fotballkarrieren ble Storer fotballmanager. Hans første klubb var Coventry City, og der var han sjef fram til 1945. Deretter ble det tre år i Birmingham City før han returnerte til managerjobben i Coventry. I 1955 overtok han som manager for Derby County, og denne jobben hadde han ut 1961/62-sesongen. Storer var også en habil cricketspiller for Derbyshire County Cricket Club fra 1920 til 1936. Justøy. Justøy er ei øy og et sokn i Vestre Moland prestegjeld og Lillesand kommune i Aust-Agder. Navnet kommer fra norrønt "Jóstr". Justøy har bruforbindelse og spredd bebyggelse. På øya ligger den gamle uthavna Brekkestø, et av minnene om seilskutetida på Skagerrakkysten. Justøy er Aust-Agders nest største øy. Øya er i stor grad preget av sommerturisme, men også en del fastboende. Det finnes montessoriskole, kapell, kirkegård og campingplass på øya, samt sommeråpen butikk i Brekkestø. På Nyberg, like ved Brekkestø, er det ruiner fra 2. verdenskrig. "Festung Björkestraße", et tysk forsvarsanlegg med bunkere befinner seg der; det ble bygd av norske krigsfanger. Televimsen. "Televimsen" var en tidligere norsk TV-serie som ble sendt fra 1964 til 1968. Serien ble skapt av filmprodusenten Ivo Caprino og forfatteren Arild Feldborg. Televimsens stemme var det Frank Robert som sto bak. Et av de mest omdiskuterte programmene ble sendt 1. juli 1964, da Sovjets statsoverhode Nikita Khrusjtsjov var på besøk i Norge; den daværende kringkastingssjefen i NRK, Hans Jacob Ustvedt, fant ut at "Televimsen" måtte sensureres. DS. ds. forkortelse for «dennes», dvs. i inneværende måned. Kampåa. Kampåa en en elv i Nes kommune i Akershus fylke. Elven renner ut fra Utsjøen, gjennom Fenstad og ut i Ua før den renner ut i Glomma ved Unes. Elvas økologiske tilstand er god i den øvre delen. I den nedre delen er tilstanden moderat som følge av utslipp av næringssalter fra blant annet landbruk. Brendan. For informasjonen om navnets betydning og historie, se Brenton. Hardangerbrua. Hardangerbrua er en bro som nå er under bygning. Når den står ferdig i juni 2013 skal den erstatte dagens ferjesamband mellom Bruravik og Brimnes (Bruravik-Brimnes) i kommunene Ulvik og Eidfjord. Broen vil bli ca. 1 380 meter lang (med et hovedspenn på 1 310 meter), og blir med dét en av verdens lengste hengebroer. Spennet vil bli lengre enn Golden Gate Bridge i San Francisco i USA, og også Norges lengste hengebro når den står ferdig. Brotårnene får en høyde på 202,5 meter, mens seilingshøyden er anslått til 55 meter. Den nye armen av Vallaviktunnelen frem til broen vil få en munning som er 23 meter høy, kanskje den største tunnelportalen noengang. Broens politikk og bygging. Totalt vil broen koste i overkant av 1,8 milliarder 2005-kroner, noe som skal finansieres gjennom både bompenger, fylkeskommunale tilskudd, innsparte ferjetilskudd og ordinære statlige midler. Bruprosjektet ble lagt ut for anbud i juli 2008 med frist i november samme år. Tirsdag 27. januar 2009 ble kontraktene for Hardangerbrua undertegnet i Vallavik. Danske MT Højgaard har undertegnet kontrakt for stål- og montasjearbeid på Hardangerbrua til 761 millioner kroner. AF Gruppen har undertegnet kontrakt for tilførselsveier på begge sider av fjorden til 310 millioner kroner, mens Veidekke har undertegnet kontrakten for betongarbeidet til brutårnene til 331 millioner kroner. Arbeidet med anlegget startet 26. februar 2009 og det skal åpnes for trafikk i løpet av 2013. Byggingen av Hardangerbrua ble i 1996 nedstemt av Stortinget, men i løpet av årene frem til den nye avstemningen endret opposisjonen standpunkt i saken, og broen ble vedtatt 28. februar 2006 med 79 mot 24 stemmer. Det var enstemmig flertall for broen i Stortinget, men Fremskrittspartiet stemte imot det vedtatte broforslag. Frp hadde et eget forslag om full statlig finansiering, men dette forslaget fikk kun Fremskrittspartiets egne stemmer. William Shockley. William Bradford Shockley (født 13. februar 1910, død 12. august 1989) var en amerikansk fysiker. I 1956 mottok han Nobelprisen i fysikk, sammen med John Bardeen og Walter Houser Brattain, for å ha oppfunnet transistoren. Blomkål. Blomkål er en varietet av "Brassica oleracea" i familien Brassicaceae. Blomkål er nært beslektet med brokkoli. Blomkål inneholder flere viktige vitaminer og mineraler. Det er blomsten på blomkålet som brukes til mat, men bladene kan brukes til å lage kraften til blomkålsuppe. Blomkål spises vanligvis kokt, men kan også spises rå eller syltes. Blomkål har blitt dyrket på Vestlandet siden 1600-tallet. Dyrking. Hvis temperaturen går for høyt, vil plantene ikke produsere blomkålhoder, hvis en for lav temperatur er nådd, vil plantene, lage små blomkålhoder. Foretrukket jord for blomkål er godt drenert, fuktig og har betydelig organisk materiale med en pH på 6 til 7. Blomkål starter vanligvis innendørs seks-åtte uker før det skal ut i hagen og normalt er den klar for høsting etter to måneder i jorden. Walter Houser Brattain. Walter Houser Brattain (født 10. februar 1902 i Amoy i Kina, død 13. oktober 1987 i Seattle, Washington) var en amerikansk fysiker. Sammen med John Bardeen oppfant han transistoren, og de to ble sammen med prosjektlederen William Shockley tildelt Nobelprisen i fysikk i 1956 for dette arbeidet. Se også. Liste over oppfinnere Alfred Kastler. Alfred Kastler (født 3. mai 1902 i Guebwiller, Alsace, død 7. januar 1984 i Bandol) var en tysk-født fransk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1966 «for oppdagelsen og utviklingen av optiske metoder for å studere Hertzian-resonanser i atomer». Etter å ha fullført studiene i 1926 begynte han å undervise i fysikk ved Lycée i Mulhouse før han senere underviste ved Universitetet i Bordeaux hvor han var universitetsprofessor frem til 1941. Georges Bruhat ba ham komme tilbake til École Normale Supérieure hvor han til slutt fikk en plass i styret i 1952. Kastler tilbrakte det meste av sin forskningskarriere ved Ecole Normale Supérieure i Paris hvor han sammen med sin student Jean Brossel startet en liten forskningsgruppe på spektroskopi etter andre verdenskrig. Kiselalger. Kiselalger eller diatomeer ("Bacillariophyceae") er en klasse av mikroskopiske alger som lever i hav og innsjøer eller i fuktige miljøer på land. Kiselalgene er en av hovedkomponentene i planteplanktonet i norske havområder og i andre hav. Noen arter lever fastsittende på bunnen eller epifyttisk på vannplanter, trestammer og moser. Ca. 6000 arter er beskrevet. Generelt. Kiselalgene opptrer i få former, både strekanter, bakformete og lureformete. Det mest karakteristiske ved kiselalgene er hovedveggen, som består av en indre pektinmembran og et ytre kiselskall. Skallet er i to deler, en mindre underdel og en større overdel som slutter om den undre som lokket på en boks. Skallet er gjennomsatt av porer, og gjennom disse kan noen arter sede ut plasmatråder og blir dermed i stand til å bevege seg. Det er vanlig at kiselalgene er kjeda sammen i kolonier. Kiselalgene formerer seg tvekjønna ved langsgående deling. Delinga foregår innafor skallet i morcella, og det nye individet får det minste skallet som ny overdel. På denne måten fører celledelinga til stadig mindre individer. Når cellestørrelsen kommer ned på 30-40% av maksimumsstørrelse, overtar en kjønna formering som gjenoppretter full størrelse. Kiselalgene er kjent som fossiler tilbake til mesozoikum. Skallet av marine arter finnes noen steder som mektige avleiringer av diatomitt eller kiselgur. Viktige arter. Blant de viktigste kiselalgene i norske hav er slektene Langs kysten og i fjordene er "Skeletonema costatum" en viktig art under våroppblomstringa. Seinere på sommeren kommer arter av slekten "Rhizosolenia". Globulus. Globulus Pharyngeus, tidligere kalt "Globulus Hystericus", vil si innsnevring av spiserøret, på baksiden av strupehodet. Tilstanden oppleves som en klump i halsen. Årsaken til globulus er noe uklar. Som det tidligere navnet tyder på, har denne tilstanden blitt koblet til psyken, spesielt hysteri, men dette er en antagelse som bare delvis holder mål. Det er klare indikasjoner på at den ofte utløses av irritasjon i svelget eller luftveiene. Tilstanden er ikke farlig i seg selv, men kan være utløst av både fysiske og psykiske årsaker, det vil derfor være naturlig at man tar en ny vurdering av behandlingsmuligheter hvis man klarer å påvise årsaker til globulus-fenomenet. Ski-VM 2007. Ski-VM 2007 ble arrangert i Sapporo, Japan i perioden 22. februar–4. mars 2007. Det var det 47. ski-VM som ble arrangert. Hamburger SV. Hamburger SV er en fotballklubb fra den nordtyske byen Hamburg. Klubben er en av landets eldste og har spilt i den øverste divsjonen, senere kalt Bundesliga, siden slutten av første verdenskrig. Oppstarten. Klubbens røtter går helt tilbake til 29. september 1887, da idrettsforeningene "Der Hohenfelder Sportclub" og "Wandsbek-Marienthaler Sportclub" gikk sammen og stiftet "Sports Club Germania". Klubben endret navn til "Hamburger Sport-Verein" i 1919, da "Sports Club Germania" slo seg sammen med de to andre by-lagene "Hamburger FC" og "FC Falke". Fargene rødt og hvit ble valgt som klubbens farger, som et kompromiss mellom de tre klubbene. HSV kan gjennom "SC Germania" hevde at de er Tysklands eldste fotballklubb, noe mange andre klubber er uenige i, i og med at klubben egentlig ble stiftet som en turnklubb, og at det ikke ble spilt fotball i klubben før 1891, da et halvt dusin engelskmenn kom til klubben og introduserte sporten for tyskerne. Klubben ble fort konkurransedyktig og vant sin første tittel allerede i 1923, da de slo "Union Oberschöneweide" i den nasjonale finalen og ble tysk mester. HSV var den klart dominerende klubben i den lokale serien, "Oberliga Nord". Bundesligaens inntog. I 1963 ble Tysklands første profesjonelle serie, Bundesliga startet og HSV var et av de 16 lagene som ble invitert til å delta den første sesongen. Hamburger SV kan skilte med å være det eneste laget som aldri har rykket ned fra den øverste divisjonen siden starten i 1963, noe de delte med "Eintracht Frankfurt" og "1. FC Kaiserslautern" frem til 1996, samt "1. FC Köln" til 1998. HSV har faktisk aldri rykket ned fra noen divisjon. Klubbens storhetstid var helt klart på midten av 70-tallet, da de var et dominerende lag i Europa, og stakk av med flere gjeve internasjonale titler. De vant bl.a. den tyske cupen i 1976 og cupvinnercupen året etter. De tok sitt første seriemesterskap i 1979 og året etter, i 1980, var de kun to poeng bak Bayern München i kampen om seriemesterskapet. De vant serien igjen både i 1982 og 1983, i tillegg til at de slo Juventus (1-0) i finalen i europacupen for serievinnere sistnevnte år. HSV tok sitt hittil siste cupmesterskap i 1987. Meritter. Hamburgs tre seriemesterskap gir dem rett til å bære en gullstjerne over logoen på sine drakter, som kalles «Verdiente Meistervereine». Stadion. Klubben spiller sine hjemmekamper på HSH Nordbank Arena (kapasitet~55 000-45 000 sitteplasser/10 000 ståplasser), som ble offisielt åpnet i år 2000 under navnet Volksparkstadion. Arenaen er klassifisert av UEFA som en femstjerners arena, noe som kvalifiserer til å avholde både UEFA Cup- og Champions League-finaler. Flere gruppespillskamper i tillegg til en av kvartfinalene ble spilt her under VM 2006 i Tyskland. Eksterne lenker. Hamburg SV Ansel Adams. "The Tetons - Snake River" (1942) av Ansel Adams Ansel Easton Adams (født 20. februar 1902, død 22. april 1984) var en amerikansk fotograf. Han er kjent for sine svart-hvitt fotografier, særlig fra nasjonalparken Yosemite i California. Samlingen av verker er på over 40 000 negativer. Adams skrev også flere bøker om fotografi, blant annet en trilogi om foto-teknikk – "«The Camera»", "«The Negative»" og "«The Print»". Han oppfant også sonesystemet, en teknikk som lar fotografer oversette naturlig lys til spesifikke valører på negativ eller papir. I 1980 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. Høsten 2008 viste Bergen kunstmuseum en utstilling med over 70 av hans bilder. Bildene som var tatt mellom 1921 og 1968 og var nesten alle tatt med storformatkamera på stativ, som var hans foretrukne arbeidsmetode. Arbeider. "Evening, McDonald Lake, Glacier National Park" (1942) av Ansel Adams "Adams Church, Taos, Pueblo" (1942) av Ansel Adams Gildesseteren. Gildesseteren er et restaurert seteranlegg i Åfjord i Sør-Trøndelag. Det ligger på 212 meters høyde på fjellet mellom Stordalen og Sørdalen og består av et størhus og et fjøs. Om sommeren arrangeres seterdag med salg av rømmegrøt. Setra har blitt brukt av garden Gilda i Stordalen. Adkomst skjer via kommunal vei fra Uggdalen i retning Karlsaunet. Etter rundt 1,5 km tar det av en bomveg, den går østover langs Uggdalsvatnet. Gildesseteren ligger omtrent 400 m fra parkeringsplassen ved enden av veien. Jack Barker. John William Barker (født 27. februar 1907 i Denaby, død 20. januar 1982 i Derby) er en tidligere engelsk landslagsspiller i fotball. Han var også manager for tre fotballklubber, og trener i en klubb. Jack Barker, som han vanligvis ble kalt, spilte 11 landskamper for. Biografi. Jack Barker kom til Derby County i 1928 etter å ha spilt for to klubber i Denaby, South Yorkshire tidligere. Han fikk sin engelske landslagsdebut i 1934 i en kamp mot Wales i Cardiff. Han spilte i Derby fram til 1938. I mai 1946 ble han manager for Bradford City, men han var i den klubben bare fram til januar 1947. Hans neste stoppested ble den irske klubben Dundalk som han også var manager for. I november 1948 ble han trener i Oldham Athletic, men også dette ble et kortvarig engasjement som ble avsluttet i januar 1949. Hans siste jobb som manager var i Derby County. Her ble han ansatt i november 1953, og han hadde jobben ut 1954/55 sesongen. Grunnen til at han ikke fikk fortsette i jobben var at Derby for første gang i historien rykket ned til det tredje øverste nivået i 1955. Stoksund kirke. Stoksund kirke ligger på en høyde ved Revsnes i Åfjord. Den første kirken i Stoksund lå på Kjerkholmen, der ble det funnet rester av en gravplass fra middelalderen. Den nåværende kirken ble bygd i 1825 som tømret korskirke. Kirken fikk et digitalt Allen-orgel i 2005, dette orgelet har 29 stemmer, samt flere spesialregister (klokkespill og solostemmer). Fredmoen. Fredmoen Laksestue er et laksefiskemuseum ved Stordalselva mellom Årnes og Støvelfossen. Engelske sportsfiskere holdt til på Fredmoen fra ca. 1900 til 1980-tallet. Stedet er bevart i «lakselordenes» ånd med interiøret er fra starten på 1900-tallet, og inneholder blant annet minner fra engelskmennenes tid. Museet brukes også som selskapslokaler for mindre grupper. Leder for Fredmoens venner er Geir Berdahl (2011). Navnet Fredmoen er en fornorsking av navnet Lord Walshingham gav stedet: "I was able to get to Norway in the true fishing season, as I still do, a house and salmon river of my own, which I have christened the Place of Peace." Historie. Fredmoen var opprinnelig en husmannsplass under prestegården, etablert på 1840-tallet. Plassen ble i 1899 solgt til engelskmannen Edwin Martin, som bygde hovedhuset, som stod ferdig i 1905. I 1910 ble eiendommen solgt til den engelske sportsfiskeren John de Grey, som i 1919 arvet sin halvbror Thomas de Greys barontittel og ble kjent som Lord Walsingham. Han gjestet Åfjord om sommeren fram til 1927, med unntak av årene under første verdenskrig. Lord Walsingham skrev artikler om Åfjord, utgitt i boka «Fish» i 1926. Under andre verdenskrig bodde unge Åfjordsfamilier her. Den siste krigsvinteren var huset «flyktningbolig», idet en familie som var evakuert fra Finnmark bodde her. Etter krigen kom engelske familier tilbake til sitt ferieparadis ved Stordalselva, inntil de i 1989 solgte stedet til foreningen Fredmoens Venner, som restaurerte anlegget og nå driver stedet som laksefiskemuseum hvor de holder ulike arrangementer, samt driver utleievirksomhet. Dioritt. Dioritt (porfyritt) er en magmatisk bergart, en dypbergart som består hovedsakelig av plagioklas men også noe kvarts og biotitt. Hvit granitt. Hvit granitt, polert overflateDen hvite granitten er ikke en granitt, men en dioritt, eller mer korrekt en kvartsdioritt. Den inneholder mye kvarts (SiO2), svært mye for å være en dioritt. Hvitfargen kommer av at dioritten nesten ikke inneholder biotitt. Den går under handelsnavnet "hvit granitt" eller "lys granitt" men også "trondhjemitt", og finnes ved Støren og Tolga. I Sogn er det også et brudd som tar ut denne bergarten. Dragseid. Dragseid fornminnefelt er Norges største samling av bautasteiner og gravhauger og er Åfjords tusenårssted, funnene stammer fra rundt 400 e.Kr.. Navnet kommer av at stedet vart et gammelt dragseid, dvs. et sted der båtene ble trukket over land, her mellom Skråfjorden og Åfjorden. Kalium-argondatering. Kalium-argondatering er en metode for absolutt datering. Kalium-40 er et radioaktivt kaliumisotop som brytes ned til gassen argon-40. Dateringen foregår ved at materialet varmes opp, slik at gassen slippes fri og kan måles. Halveringstiden er ca. 1,3 milliarder år, noe som gjør metoden velegnet til å datere funn fra svært tidlige perioder. I motsetning til C14-metoden, kan den også brukes til å datere uorganiske materialer som for eksempel stein og mineraler. Sørdalskverna. Sørdalskverna, også Sørdalskvenna er en restaurert bygdekvern. Den ligger ved Sørdalen skole og viser hvordan mel tidligere ble produsert. Ved spesielle anledninger er kverna i bruk, det selges da "kvennagraut" som er kokt på mel fra sørdalskverna. Syenitt. Syenitt er en magmatisk bergart (vulkansk), en dypbergart, også kalt intrusiv størkningsbergart, dannet under høyt trykk og høg temperatur. Den består hovedsakelig av alkalifeltspat, men inneholder også plagioklas, noe augitt og litt (mindre enn 5 %) kvarts (SiO2). Syenitten er, i norsk steinindustri, den bergarten som har størst økonomisk betydning av de magmatiske dypbergartene. Denne bergarten har som bearbeidet overflate (polert), et vakkert lysspill. Dette oppnås dersom overflaten er i fargeplanet. Dette ligger på skrå, ca. 75° vinkel. Det er av økonomisk viktig betydning at blokkene i bruddet følger dette fargeplanet. Men denne skrå vinkelen er med på å gjøre uttak av blokker vanskelig. Syenitt inneholder lite kvarts og har dårlige kløvegenskaper. Steinbruddene regner med et svinn på over 90 %, på grunn av bergartens dårlige kløvegenskaper. På grunn av disse to forhold er dette en eksklusiv bergart, kostbar, men vakker. Mørk syenitt brukes ofte til gravstøtter. Granitt. Syenitten kalles ofte "granitt", men det er ikke helt riktig, da den inneholder svært lite kvarts, mindre enn 4 %, granitt inneholder mer enn 20 % kvarts. Granitt har gode kløvegenskaper, mens det lave kvartsinnholdet gir syenitten dårlige kløvegenskaper. Den er vanskelig å hugge. Derfor brukes den mest som benkeplater, gulvflis, veggplater, med saget og polert overflate. Labrador. Syenitt kalles også for "labrador", men heller ikke dette er helt korrekt. Navnet labrador kommer av "labradorisering", som er en lysbrytning i bergarten. Denne lysbrytningen oppstår i lameller av to typer plagioklas. Dette skjer ikke i syenitten, der disse lamellene består av alkaliefeltspat og plagioklas. Disse sammensmeltede lamellene er små og først synlig i elektronmikroskop. Norske syenitter. Mørk syenitt, med polert overflate, fra Larvik. Lys syenitt, med polert overflate, fra Larvik. Klorofyll. Klorofyll (av gresk "chloros", «grønn» og "phyllon", «blad») er et pigment som finnes i planter, alger og blågrønnbakterier. Klorofyllet absorberer det blå og (til en viss grad) det røde lyset i det elektromagnetiske spekteret, mens grønt blir reflektert – herav den grønne fargen. Tidligere ble klorofyll på norsk ofte kalt «bladgrønt». Klorofyllet spiller en nøkkelrolle i fotosyntesen, som ved hjelp av solenergi omdanner uorganiske forbindelser til organisk stoff. Det finnes fem ulike typer klorofyll, som absorberer i noe ulike deler av spekteret. I tillegg har plantene hjelpepigmenter som karotenoid og xantofyll som utvider absorpsjonen til en større del av spekteret. Forholdet mellom klorofyll og hjelpepigmenter kan tydelig ses om høsten, når klorofyllet i bladene brytes ned, og hjelpepigmentene bryter lyset i ulike sjatteringer av gult og rødt. Absorbsjonsspekter for Klorofyll "α" (grønt) og "b" (rødt) Organismene tilpasser seg skiftende tilgang på sollys på ulike måter. For det første er det store forskjeller mellom arter når det gjelder klorofyllkonsentrasjon, betinget av livsmiljø. Et mål for klorofyllkonsentrasjon er "Chl/C-forholdet", som angir hvor mye vekten av klorofyll α utgjør i forhold til vekten av alt karbon i organismen. Mange arter kan dessuten øke mengden klorofyll i tider på året da lystilgangen er dårlig. En og samme art kan for eksempel øke Chl/C-forholdet fra 0,01 til 0,03 under dårlige lysforhold. En annen måte organismer kan tilpasse seg, er å endre forholdet mellom ulike typer klorofyll for å utnytte det skiftende sollyset bedre. Det ser for eksempel hos fytoplankton, som har en annen klorofyllsammensetning om vinteren når vannet er blått og klart enn om våren når vannet er grønt. Mange arter kan også beskytte seg mot intenst sollys ved å øke konsentrasjonen av karotenoider og xantofyll. Slike tilpasninger kalles "kromatisk tilpasning". Når klorofyll brukes som grønt fargestoff i mat, har det E-nummer E140. Kjemisk struktur. Det finnes flere typer klorofyll, som forekommer i de ulike gruppene av organismer i skiftende grad. Alle fotosyntetiserende organismer har "klorofyll α". Klorofyll er et klorinpigment, med samme struktur som porfyrin. Sentralt i porfyrinringen sitter et magnesiumion. Ólavsøka. Færøysk frimerke med motiv fra Ólavsøka Ólavsøkan er en forening av politikk og kristendom. Færøyingene er det eneste nordiske folk som valgte "St. Olavsmesse" som nasjonal helligdag og ikke kun religiøst, men også politisk. Olav den hellige var norsk konge den gang Færøyene var en del av Norge. Færøyingene kaller sin nasjonalhøytid for Ólavsøka, som er den færøyske formen for det latinske "vigilia sancti Olavi" ("vigilia" = "vøka" på færøysk og betyr "vakt"). Helgenkongen Olav har alltid hatt en sentral plass i færøysk religiøs og politisk tradisjon og kultur. Ólavsøkudagur (29. juli) åpnes Færøyenes tusenårige gamle parlament Lagtinget i hovedstaden Tórshavn. Lagtingets medlemmer, medlemmer av Færøyenes landsstyre, biskop, alle prestene og de høyeste embedmenn går i prosesjon fra Lagtingshuset til Tórshavn domkirke. Etter en gudstjeneste (Olsokmesse) går de tilbake til Lagtingshuset hvor lagmannen holder sin åpningstale. Børge Ousland. Børge Ousland på Zero-konferansen 2010 Børge Michael Jangaard Ousland (født 31. mai 1962 i Oslo) er en norsk polfarer, fotograf, forfatter og foredragsholder, som er spesielt kjent for sine ekspedisjoner til polarområdene. Ousland er utdannet dykker og jobbet i perioden 1984–1993 som metningsdykker i Nordsjøen. I perioden 1989–1991 var han tilknyttet Marinejegerkommandoen. Han er sønn av illustratøren Ingrid Jangaard Ousland og bror av tegneren Bjørn Ousland. Grønland. I 1986 gikk Ousland på ski over Grønland sammen med Agnar Berg og Jan Morten Ertsaas. På 37 dager gikk de fra Agmassalik på østkysten til Umanak på vestkysten, en distanse på 800 km i luftlinje. Nordpolen 1990. 8. mars–4. mai 1990 gikk Ousland sammen med Geir Randby og Erling Kagge over polisen fra Ellesmere Island i Canada til Nordpolen, uten hunder og uten å motta forsyninger underveis. I luftlinje er også denne turen 800 km. Ousland og Kagge gjennomførte og brukte 58 dager på turen. Ingen hadde tidligere gjort en slik tur. Geir Randby skadet ryggen underveis og ble hentet ut med fly. Dette førte til anklager om at ekspedisjonen hadde mottatt støtte utenfra underveis. Kagge og Ousland ble hentet ut med fly etter at de hadde nådd polpunktet. Nordpolen 1994. 2. mars–22. april 1994 gikk Ousland alene til Nordpolen uten etterforsyning. Han startet fra Kapp Arktichesky i Nord-Sibir. Etter denne turen har Ousland jobbet på heltid med ekspedisjoner og oppgaver knyttet til disse. Nordpolen 2006. 20. januar–23. mars 2006 gikk Ousland sammen med Mike Horn fra Kapp Arktichesky, det nordligste punktet i Russland, til Nordpolen. De er de første som noensinne har tatt turen på ski i vintermørket. Frans Josef Land 2007. 1. mai startet Ousland sammen med Thomas Ulrich på Nordpolen og etter halvannen måned nådde de den nordøstligste øyen i Frans Josef Land arkipelagoet. Herfra fulgte de Nansen og Johansens rute gjennom øygruppen til Kapp Flora. 13. august ble de hentet på Kapp Flora av seilbåten Athene som seilte dem over til Norge. I Bodø satte Ousland seg på sykkelen og syklet gjennom Norge og 18. september nådde han hjemstedet i Oslo. Antarktis. Ousland hadde i 1995 som mål å bli den første som alene og uten støtte krysset Antarktis fra kyst til kyst via Sydpolen. Som følge av en frostskade måtte han gi opp etter at sydpolpunktet var passert, men ble med dette den første som hadde gått alene og uten etterforsyninger til begge poler. I 1996–1997 gjennomførte Ousland krysningen, alene og uten etterforsyninger. Han startet 15. november på Berkner Island i Weddellhavet, med målgang i McMurdo ved Rosshavet 17. januar. Da hadde han tilbakelagt en distanse på 2 845 kilometer. Arktis. I 2001 gikk Ousland alene over Arktis, fra Sibir til Canada via polpunktet, en tur han brukte 82 dager på. Den Patagonske innlandsis. I 2003 krysset Ousland og fjellklatreren Thomas Ulrich den sydlige Patagonske innlandsis i Chile. Dette er verdens tredje største isbre etter Antarktis og Grønland. Også denne ekspedisjonen ble gjennomført uten etterforsyninger. Nordpassasjene. I 2010 ble Ousland, Thorleif Thorleifsson, Stanislav Kostyashkin, og Vincent Colliard ombord i «Northern Passage» de første som har seilt rundt den nordlige halvkule i en og samme sesong. De la ut fra Frammuseet i Oslo den 23. juni, og passerte nordøstpassasjen i løpet av august. Den 23. september nådde besetningen Lancastersundet, som markerer det østligste punktet på nordvestpassasjen. I den 31 fot store glassfiberkatamaranen hadde de dermed gjennomført begge passasjene i løpet av en og samme sesong som den andre båten noensinne. Båten passerte denne linjen 12 timer etter den russiske seilbåten Peter 1 fra St. Petersburg med kaptein Gavrilov og hans mannskap. En ferd som trolig ville tatt opptil fem til seks år på Roald Amundsens tid. Gabbro. Gabbro er en magmatisk bergart, en dypbergart, også kalt intrusiv størkningsbergart, dannet under høyt trykk og høg temperatur. Den består av jern, plagioklas, mørkt pyroksen, amfibol og olivin. Gabbro er en basisk bergart. Den kalles også «svart granitt», noen ganger, men dette er et geologisk ukorrekt navn. Den mørke fargen kommer av et høyt jerninnhold sammen med det mørke pyroksenet. Gabbro er hvit og svartspettet, og ofte med noe brunt eller grønt. Den er massiv og ganske grovt kornet. Noen ganger har gabbro en "lagdeling", gjerne med koronastruktur. Gabbro kan være svakt metamorf, da vil den ha tydeligere lyse og mørke bånd, eller bli mer grønn av farge. Dette fordi plagioklasen endres til klinozoisitt, albitt og kalsitt. Klinopyroksen endres til kloritt. Gabbro brukes til bygningsstein, gulv, trapper, fasader og lignende. Sjeldnere som gravminner. Gabbro er vanlig mange steder i Norge, men finnes sjeldent i store forekomster. Flere steder har det vært, eller er, bruddvirksomhet. Anorthositt. Er en "variant" av gabbro. Det er en plagioklas bergart, dannet fra en gabbrosmelte, i en egenartet dannelsesprossess. Ved Egersund har det vært bruddvirksomhet på denne bergarten. Den kan noen ganger ha "labradorisering", som er en lysbrytning i bergarten. Denne lysbrytningen oppstår i lammer av to typer plagioklas. Disse sammensmeltede lamellene er små og først synlig i elektronmikroskop. Peridotitt. Denne "varianten" av gabbro er meget rik på olivin og pyroksen. Roar Wold. Roar Wold (født 16. mai 1926 i Strinda, død i 2001) var en norsk maler, kjent for sin strengt beherskede, abstrakte kunst. Han var elev ved Statens Kunstakademi i perioden 1948–1951. I 1967 var han førsteamanuensis ved Institutt for form og farge ved Norges tekniske høgskole. I perioden 1976–1981 var han styreformann ved Kunstakademiet i Trondheim. Kilder. Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE Leksikon, 3. utgave, 2. opplag 1998 Europavei 55. Europavei 55 går mellom Helsingborg i Sverige og Kalamáta i Hellas. Veiens lengde er rundt 2930 km. Trasé fastlagt av UNECE: Helsingborg... Helsingør – København – Køge – Vordingborg – Farø – Nykøbing Falster – Gedser... Rostock – Berlin – Lübbenau – Dresden – Teplice – Praha – Tábor – České Budĕjovice − Dolní Dvořištĕ – Linz – Salzburg – Villach – Tarvisio – Udine – Palmanova – Mestre (Venezia) – Ravenna – Cesena – Rimini – Fano – Ancona – Pescara – Canosa – Bari – Brindisi... Igoumenitsa – Preveza – Messolongi – Rion – Patrai – Pyrgos – Kalamata. Den nåværende europavei 4 skulle egentlig også ha vært en del av E55. E4 har fått beholde nummeret som gjaldt inntil 1992. Dette unntaket ble innrømmet Sverige fordi kostnadene med en omskiltning på denne særdeles lange veidelen ville blitt altfor store. For europavei 6 ble det gjort et liknende unntak. Telenovela. Telenovela ("fjernsynsroman") er den spanske betegnelsen på det som kalles såpeopera i Norge. Telenovelas produseres i stort antall i Latin-Amerika, med Mexico som den største produsenten, fulgt av Venezuela og i noe mindre grad Colombia. Enkelte andre kommer også fra Argentina, Chile og Peru. Televisa, det største TV-selskapet i Mexico, er den største enkeltprodusenten av spanskspråklige telenovelas. Brasil produserer et stort antall telenovelas på portugisisk. Telenovela vs. såpe. Det er noen viktige forskjeller mellom typiske amerikanske såpeoperaer og telenovelas. En telenovela varer som regel én time, avbrutt av reklamepauser, mens den typiske amerikanske såpeoperaen kun varer en halvtime, inkludert reklame. Mens én amerikansk såpe kan vare i tjue år, avsluttes en telenovela etter maksimalt ett års ukentlig drama. Hele handlingsforløpet i en telenovela er fastlagt fra begynnelsen av, og de samme skuespillerne er med hele veien. I en amerikansk eller engelsk såpe skrives handlingen etterhvert, og skuespillere skrives ut og inn. Ulike telenovelas. Telenovelas fra 1970- og 1980-tallet var preget av svært tradisjonelle såpeverdier. Et typisk drama handler om den uskyldige, fattige, vakre jenta som treffer en rik og vakker ung mann. Imidlertid setter mora, eks-kjæresten osv. seg i mot, og renker smis. Det hele får en lykkelig slutt i siste episode foran alteret, mens de slemme får sin straff. De snille, gode figurene er preget av god katolsk moral, mens de slemme er ambisiøse, hensynsløse og umoralske. Rammen rundt dramaene var gjerne flotte haciendaer, luksusleiligheter og fasjonable landssteder i Acapulco, og klær, smykker og annet hadde et overdådig preg. Genren er imidlertid i stadig fornyelse, og samfunnskritikk, sosiale problemer, homofili osv. tas opp som emner i de siste årenes telenovelas. Miljøene er også mer varierte, og ofte ser man mer latinamerikansk hverdag. Det finnes også telenovelas for barn og for ungdom. Noen av ungdomsseriene har musikalske innslag. Europeiske observatører vil legge merke til at skuespillet er «overtydelig», for eksempel vil en figur se inn i kamera når han tenker og si tankene sine høyt. Fakter og replikkvekslinger vil også virke melodramatiske. De usedvanlig vakre skuespillerne har mer europeiske trekk enn gjennomsnittsbefolkningen i land som Mexico, Venezuela og Colombia. Ettersom telenovela-seriene blir mer tallrike og tematisk varierte, øker imidlertid innslaget av mestiser, urfolk og afrikanskættede. Internasjonalt melodrama. Norske TV-seere kjenner telenovelas kun fra referanser i amerikanske situasjonskomedier osv. Noen norske TV-seere kjenner også til den norskættede meksikanske skuespillerinnen Nailea Norvind som medvirket blant annet i såpeserien "Quinceañera". Imidlertid er telenovelas en stor eksportartikkel for Mexico, Venezuela og Colombia. I mange land i Afrika, Øst-Europa og Asia, spesielt Filippinene, er telenovelas svært populære. I USA går telenovelas på de spanskspråklige kanalene, og sees der også av et økende engelskspråklig publikum. En stjerne eller tre er født. Mange latinamerikanske stjerner startet sin karriere i telenovelas, blant annet Ricky Martin, Salma Hayek, Thalía, Gael García Bernal og Diego Luna. De store meksikanske telenovela-produsentene Televisa og Azteca har hver seg en stall av store telenovela-stjerne som får betalt enten de jobber eller ikke. Formålet med dette systemet er å hindre at populære stjerner forsvinner til konkurrenten. Siden Mexico byr på de største mulighetene for såpestjerner, kommer mange stjerner fra andre latinamerikanske land til Mexico for å jobbe. De må enten legge av seg dialekten fra andre land, eller tilpasses manus slik at det faller naturlig at de snakker kubansk, venezuelansk eller andre spanske dialekter. Telenovela-ironi. Den amerikanske tv-serien «Ugly Betty», regissert av Salma Hayek, er basert på den colombianske telenovela-serien «Yo Soy Betty, la Fea», som også ble spilt inn i meksikansk versjon. Interessant nok er et fast element i serien at de spansktalende hovedpersonene ser på telenovelas på tv. De korte utsnittene som de ser på, er melodramatiske til det parodiske. Dermed blir «Ugly Betty» en telenovela som gjør narr av telenovela-genren. Samtidig er «Ugly Betty» et uttrykk for at genren er på vei til å etablere seg i USA i engelsk språkdrakt. Serien er også solgt til Skandinavia, Storbritannia og Irland. Kuriosa. Den chilenske skuespillerinnen Gloria Münchmayer, som spilte den sjalu og egoistiske «Estrella» i serien «La madrastra» ble fysisk angrepet av mennesker som forvekslet henne med figuren hun spilte. Senere spilte hun «Adriana», en gal kvinne som lekte med dukker i et basseng i serien «Los Títeres», noe som ga opphav til det chilenske uttrykket «peinar la muñeca», å gre håret på dukken, som betyr å miste forstanden. Da den chilenske såpa «Amores de mercado», Kjærlighet på markedet, endte med at hovedpersonen døde, ble det sendt kranser til hovedmarkedet i Santiago. Under krigen i Bosnia var det stans i ildgivningen da den venezuelanske serien «Kassandra» ble sendt. Vigeland. Vigeland er et tettsted og administrasjonssenteret i Lindesnes kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedet bestod i sin tid av gårdene Øvre og Nedre Vigeland. Valle kirke, som ble bygget i 1792, ligger på Vigeland. En statue av presten Peder Claussøn Friis laget av Gustav Vigeland står utenfor Valle prestegård. På Vigeland finner man en av kommunens tre barneskoler, Nyplass skole, samt kommunens eneste ungdomsskole, Lindesnes ungdomsskole. Elever i den videregående skole må reise til Mandal. Gustav og broren Emanuel Vigeland, bodde begge på Vigeland en periode, nærmere bestemt på gården Mjunebrokka. Arbeider av brødrene finnes på Lindesnes Bygdemuseum. Anortositt. Anortositt er en grovkornet (fanerittisk), lys blålig grå til brunlig magmatisk bergart. Bergarten er klart dominert av plagioklas (75-95% plagioklas er vanlig), i 1-10 cm store krystaller, med sammensetning vanligvis mellom An70 og An40. Den kan noen ganger ha "labradorisering", dvs. en lysbrytning i bergarten. Denne lysbrytningen oppstår på grunn av avblanding av lameller av to typer plagioklas, disse er små og først synlig i optisk mikroskop. Både antipertitter og Böggildlameller (An48 – An56) er vanlige, de siste skaper fargespill i plagioklas, noe som er med på å gjøre anortositt attraktivt som fasade- og prydstein. Andre karakteristiske mineraler er ortopyroksen, og olivin. Bergartene kan klassifiseres som anortositter, leukonoritter, leukogabbroer, og leukotroktolitter ut fra varierende innhold av pyroksen og olivin. Massif-type anortositter er vanligvis svært grovkornede, homogene og massive bergarter, der plagioklas kan ha en tendens til å danne en planar laminasjon. Lagning er ikke utpreget, men svak isomodal lagning kan forekomme, og man kan finne modalgradering. Disse lagningene er imidlertid lite utholdende. Orthokumulater, dvs. kumulat av ett eller flere kumulatmineral i tillegg til krystallisasjonsproduktet av interstitiell smelte, er vanlige. Opprinnelsen og dannelsesmekanismene for massiv-type anortositter er et kontroversielt tema. Teoriene om foreldremagma kan deles inn i to grupper, enten har anortosittene krystallisert fra monzonorittisk/jotunittisk smelte dannet i nedre skorpe, eller fra mantelderivert basaltsmelte som har fraksjonert ut olivin og pyroksen på dypt nivå i skorpen, muligens kontaminert med skorpemateriale. Gudvangen Stein AS i Aurland Kommune produserer 250 000 tonn anortositt av høy kvalitet i året. Brytingen foregår i ei underjordsgruve i Jordalsnuten og produktene selges hovedsakelig som et industrimineral til mineralullfabrikker i Europa. Det er kombinasjonen høyt innhold av aluminiumsoksyd og lavt innhold av skadelige bestanddeler som gjør anortositten fra indre sogn ettertraktet til tross for lang vei til markedene. Ved Egersund i Rogaland er det bruddvirksomhet på denne bergarten, produktene selges som lyst asfalttilslag. Tom Wolfe. Tom Wolfe (født Thomas Kennerly Wolfe jr. 2. mars 1931 i Richmond, Virginia, USA) er en amerikansk forfatter og journalist. Han er utdannet ved Washington and Lee University og Yale University, hvorfra han har en doktorgrad i amerikanske studier. Wolfe regnes som en av grunnleggerne av New Journalism-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet. The Daily Show. "The Daily Show" (i Norge kalt "Jon Stewart") er et amerikansk komiprogram som går på Comedy Central i USA. I Norge sendes det på NRK og Canal+. Programmet ble første gang sendt 22. juli 1996. Programmet sendes fire dager i uka, fra mandag til torsdag, og varer en halvtime (reklamepauser inkludert). I dag er Jon Stewart programleder. Han tok over for Craig Kilborn i 1999. Programmet parodierer de amerikanske nyhetsprogrammene, og oppbygningen er vanligvis slik at i den første delen har en nyhetsopplesning hvor man gjør narr av både mediene og folk i medienes søkelys. I den andre delen har vanligvis en av programmets korrespondenter et innslag, mens det kommer en gjest til den tredje og siste delen av programmet. Av kjente korrespondenter som tidligere har jobbet med "The Daily Show" kan nevnes Steve Carell, som hadde hovedrollen i "The 40-Year Old Virgin", og Stephen Colbert, som har fått sitt eget TV-program på Comedy Central, "The Colbert Report". Under manusforfatterstreiken i USA i 2007 ble programmet tatt av lufta. I januar 2008 kom det på igjen, selv om streiken ikke var løst. Programmet ble da kalt "A Daily Show with Jon Stewart". Eksterne lenker. Daily Show, The Daily Show, The Peridotitt. Peridotitt er en ultramafisk magmatisk bergart med et svært høyt innhold av olivin. Andre vanlige hovedmineral er pyroksen og hornblende. Thornton Wilder. Thornton Niven Wilder (født i 1897 Madison, Wisconsin, USA, død 7. desember 1975 i Hamden i Connecticut) var en amerikansk forfatter. Wilder var diplomatsønn og bodde store deler av sin barndom i Kina. Hans eldre bror, Amos, og deres tre yngre søstre, Charlotte, Isabel og Janet, var også forfattere med en viss suksess. Wilder hadde også en tvillingbror, men han døde under fødselen. Wilder begynte å skrive skuespill mens han gikk på The Thacher School i Ojai, California, hvor han ikke fant seg til rette og ble mobbet av sine medelever som over-intellektuell. Ifølge hans medelever ble han etterlatt til seg selv og gjemte seg i biblioteket, samtidig som han lærte å distansere seg fra nedverdigelsene og forskjellene. Etter å ha tjenestegjort i kystvakten under første verdenskrig, begynte han på Oberlin College før han begynte på Yale University. Seks år etter han var uteksaminert fra Yale, i 1925, utkom hans første roman, "The Cabala". I 1927 kom boken som ga han kommersiell suksess, "The Bridge of San Luis Rey" og ga han hans første Pulitzer (i 1928). Denne kom på norsk under tittelen "Broen San Luis Rey" i 1929. I årene 1930 til 1937 underviste han på University of Chicago. I 1938 og 1943 vant han igjen Pulitzer-prisen, denne gangen for drama for sine skuespill "Our Town" i 1938 og "The Skin of Our Teeth" i 1942. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i luftvåpenet og mottok flere utmerkelser. Etter krigen underviste han i flere år på University of Hawaii og i lyrikk ved Harvard. Til tross for at han fortrinnsvis så på seg selv om en lærer og sekundært som forfatter, fortsatte han å skrive hele livet sitt. Wilder ble i 1956 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. I 1957 mottok han Friedenspreis des Deutschen Buchhandels (de tyske bokhandlernes fredspris) og Presidentens frihetsmedalje (Presidential Medal of Freedom) i 1963. I 1967 vant han National Book Award (den nasjonale bokprisen) for romanen "The Eighth Day". Han døde mens han sov, i Hamden i Connecticut, hvor han hadde bodd sammen med sin søster Isabel i mange år. Wilder har også skrevet komedien "The Merchant of Yonkers" fra 1938, som kom i ny utgave under tittelen "The Matchmaker" i 1954, og som dannet grunnlaget for den verdenskjente operetten "Hello, Dolly!" Bram van Velde. Bram van Velde (født Abraham Gerardus van Velde i 1895 i Zoeterwoude, Nederland, død i 1981 i Grimaud, Frankrike) var en nederlandsk maler og tegner og er blitt en av Nederlands mest kjente moderne kunstnere. Hans verk er fremvist i mange av det mest prestisjetunge museene i verden. Bram van Velde var bror av Geer van Velde. I 1922 sluttet van Velde seg til malerkolonien i Worpswede i Tyskland. I 1924 dro til han Paris og bodde der, mens han fra 1965 var bosatt i Genève. I starten av sin karriere malte han særlig fauvistisk inspirerte landskaper og blomstermalerier i kraftige, ekspressive farger. I verkene hans fra slutten av 1920-årene kan man se at han er påvirket av kubismens formspråk, mens fra rundt 1930 utviklet verkene hans seg mer mot det abstrakte. Etter den andre verdenskrig ble han en abstrakt ekspresjonist og fremviste et meget personlig uttrykk. Kilder. van Velde, Bram van Velde, Bram van Velde, Bram Krisen i det tredje århundret. Krisen i det tredje århundret er navnet vanligvis brukt om tiden mellom 235 og 284 som så Romerriket nær fullstendig oppløsning, grunnet tre samtidige invasjoner, interne borgerkriger og økonomisk nedgang. Det var kun gjennom en serie av dyktige soldatkeisere og Diokletians reformer, ved å dele riket i to, at keiserrikets levedyktighet ble gjenopprettet. Denne krisen markerte slutten på den første fasen i Romerrikets historie, det såkalte principiatet, og innledet den andre, dominatet. Gjennom denne perioden ble keiserriket ledet av grovt regnet 20 til 25 enkelte keisere, eksakte tall er omdiskuterte siden det var mange som hevdet keiserverdigheten samtidig. De fleste var høytstående generaler som tok opp den keiserlige makt over hele eller deler av riket, for senere å miste den ved nederlag på slagmarken, mord, eller død. Gjennomsnittlig regjeringstid var på kun to til tre år. Historie. Problemene startet i 235, da keiser Alexander Severus ble drept av sine soldater etter at romerske legioner var blitt beseiret i et felttog mot Sasanidenes Persia. Etter som general etter general kranglet om kontrollen av keiserriket ble grensepostene forskjemt, noe som barbarene fort merket. Karpatere, gotere, vandaler og alamannere gjorde flertallige inntog til romerskkontrollert territorium, i tillegg angrep de aggressive sasanidene fra øst. I 258 brøt provinsene Gallia, Britannia og Hispania med Roma og dannet det galliske riket. To år senere skjedde det samme i øst, Syira, Palestina og Egypt dannet det palmyrenske riket som ble støttet av sasanidene. En storstilt gotisk invasjon ble slått tilbake ved Naissus i 268. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt, en rekke energiske soldatkeisere tok nå makten. Keiser Claudius II Gothicus’ seire de neste to årene drev alamannerne tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270 ble han etterfulgt av Aurelian som fortsatte gjenreisingen av riket. Aurelian brakte riket gjennom den verste tiden av krisen (270-275) ved å angripe i rekkefølge; vandalene, vestgoterne, palymerene, perserne og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av 274 var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene igjen sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender. Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjoner, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse probleme ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til, og i østen varte riket i hele tusen år. Morten Wetland. Morten Wetland (født 12. mai 1951) er en norsk politiker (Arbeiderpartiet) og diplomat. Han er fra august 2008 Norges ambassadør til FN i New York. Han var tidligere statssekretær på Statsministerens kontor og har vært statssekretær i både Thorbjørn Jaglands og Gro Harlem Brundtlands regjeringer. Wetland har vært Norges ambassadør i Tyskland. Han hadde ansvaret for den juridiske siden under EØS-forhandlingene. Wetland er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo (1976). Kongen utnevnte i 1998 Wetland til kommandør av St. Olavs orden «for embetsfortjeneste». Jalisco. Jalisco er en delstat i Mexico. Landarealet utgjør 79 085 km². Befolkningen er på ca. 6,5 millioner innbyggere, og er dermed Mexicos fjerde folkerikeste stat. Staten befinner seg i den vestre delen av det sentrale høylandet, og grenser til delstatene Nayarit i nordvest, Zacatecas, Aguascalientes og San Luis Potosí i nord, Guanajuato i øst og Colima og Michoacán i sør. Mot vest har Jalisco kyst mot Stillehavet. Delstatshovedstaden Guadalajara er landets nest største by. Jalisco er oppinnelsesstedet til blant annet de typiske meksikanske sombreroene, mariachimusikken og brennevinet tequila. Navnet. Jalisco er avledet av nahuatl-ordene "xalli", som betyr «sand», og "ixco" som betyr «sted, område». Altså skulle det bety «sandstedet» eller «sandområdet». Geografi. Langs Stillehavskysten ligger det en smal kystslette med tørr monsunskog og et tropisk klima. Kystfjellene i Sierra Madre Occidental stiger så bratt opp fra kysten, og innenfor ligger høysletta. Store deler av området er fruktbart jordbruksland, med store elver som Río Lerma og innsjøer som Lago Chapalá. Mot nord er det markert tørrere, med et steppeaktig landskap. Delstatshovedstaden Guadalajara huser med forsteder over halvparten av innbyggerne i Jalisco. Historie. Før europeernes ankomst i området på 1520-tallet befant Jalisco seg i utkanten av det sentrale jordbruks- og kulturområdet Mesoamerika, på grensen mot jegerkulturene i det tørre nord. Deler av innlandet var dominert av purépecha-kulturen i Michoacán, kystregionene inngikk i føderasjonen av småstater kalt Chimalhuácan. De første spanjolene viste seg i 1523, men i 1529 kom den blodtørstige erobreren Nuño de Guzmán til vestre Mexico og drepte, plyndret og torturerte urfolket i sin tørst etter rikdommer. Han erklærte også området for å være en egen koloni, Nueva Galicia, som fikk en fristilt stilling i forhold til Mexico by. I 1538 ble han imidlertid hjemkalt til Spania på grunn av sine grusomheter. I 1542 ble Guadalajara grunnlagt på sitt nåværende sted, noe som førte til en umiddelbar oppblomstring av området, og byen var en av de største i Mexico allerede da. Landsbygda blomstret på grunn av jordbruk og kveghandel, og kirken oppmuntret til håndverk og småindustri for å sysselsette fattige. Under uavhengighetskrigene 1810-21 var Jalisco en av de mest omkjempede områdene. Frigjøringshelten Miguel Hidalgo erklærte Guadalajara som foreløpig hovedstad i 1810, men tapte et slag nær byen i 1811. På øya Isla Mezcala i Chapalá-sjøen holdt patrioter ut mellom 1812 og 1816. På 1920-tallet fant Cristero-opprøret, rettet mot antikirkelige lover, sted i Jalisco og delstatene rundt. Økonomi. Guadalajara er en viktig industriby, med svært variert forbruksvareindustri. Deler av Jalisco ligger i det fruktbare beltet Bajío som strekker seg fra kyst til kyst i Mexico, og her drives et omfattende jordbruk. På kysten ligger badestedet Puerto Vallarta, med en stor turistindustri basert på nordamerikanske gjester. Kultur. Mange av de mest meksikanske kulturuttrykkene stammer fra Jalisco, blant annet mariachi-musikken, de bredbremmede sombreroene, mange folkedanser og tequila-brennevinet. Interessant i Jalisco. Guadalajara er en av Mexicos største og mest interessante byer, med store plasser og avenyer, en av Mexicos største katedraler, kirker og praktbygg, samt et aktivt og levende kulturliv og et elegant natteliv. I utkanten ligger interessante byer som Tlaquepaque og Tonalá, kjent for forfinet pottemakerkunst, og Tequila, kjent for brennevinet av samme navn. Chapalá-sjøen er et yndet utfluktssted, men utlendinger vil nok sette mer pris på de flotte strendene langs kysten. Puerto Vallarta er et typisk badested med mange tilbud, men det finnes også mindre og mer uberørte steder som San Patricio-Melaque og Barra Navidad. John Ugelstad. John Ugelstad (født 31. mars 1921, død 3. april 1997) var en norsk sivilingeniør i kjemi som regnes som den fremste pioneren innen polymer- og kolloidkjemi. Denne teknologien har fått stor betydning for industriell og medisinsk utvikling i Norge og andre land. Ugelstad har mottatt en rekke internasjonale priser, blant annet Kommandør av St. Olavs Orden, samt at han tok en rekke patenter. «Ugelstad-kuler», som er monodisperse plastkuler, betegnes som en «genistrek» som stadig finner nye anvendelser innenfor flere fagfelt. Ugelstad utdannet seg til kjemiingeniør ved Norges tekniske høgskole (NTH), hvor han ble uteksaminert i 1948 og tok en doktorgrad ved universitetet i Leiden, Nederland i 1955. I 1956 ble han dosent i industriell kjemi ved NTH, og professor i 1967, og her ble han resten av sitt yrkesaktive liv. Han jobbet i norsk og utenlandsk industri og la grunnlaget for selskapet Dynal, som har vokst til å bli et stort internasjonalt firma. Kollega Per Rangnes har skrevet biografien "John Ugelstad – the Man Behind the Beads", som ble utgitt etter hans død i 1997, og handler om hans faglige karriere. Delen som om handler personen Ugelstad er skrevet av Gerd Isern, journalist i Adresseavisen. Ugelstad var gift med Viola Sommervold Ugelstad. Wienerbrød. En "spandauer", eller wienerbrød med eplefyll og glasur Wienerbrød er en form for hvitt, søtt bakverk laget av gjærhevet tertedeig, også kjent som butterdeig, skilt i flere lag av fett. Retten lages mest i Skandinavia, ikke i Wien, og blir på engelsk kalt "Danish pastry", «dansk bakverk». Wienerbrød lages ved å kjevle ut en deig laget av mel, melk og egg med sukker og kanskje kardemomme i. Deretter smører en ut bakefett, som smør eller margarin, på deigen. Lagene blir lagt oppå hverandre og kjevlet videre. Typisk legger man tre lag oppå hverandre tre ganger, slik at det tilsammen blir 27 fettlag. Ofte kjøler en deigen ned for å gjøre den lettere å håndtere. Resultatet blir et smøraktig, lagdelt bakverk. Bakverket kan ha ulikt fyll og glasur. En vanlig variant er vaniljekrem i midten og melis rundt. Andre brukte smaker er sjokolade, syltetøy og nøtter. Åfjordbåt. Åfjordbåt er en gammel robåttype som er fra Åfjord på Fosenhalvøya. Denne typen båt er den eneste, godt kjente Trøndelagsbåten i våre dager, men tidligere fantes i det minste også en såkalt Innherredsbåt, som visstnok var mer lik Nordmørsbåten enn det Åfjordsbåten er. Det sies også at båter i Åfjord i gamle dager også bygdes mer som Nordmørsbåten, men at båtbyggerne så gikk over til å bygge slik vi nå kjenner til (i forbindelse med overgang til sagde bord på slutten av 1700-tallet) Materialøkonomien ble visstnok mye bedre med dette, idet materialbehovet etter sigende gikk ned til under det halve. Åfjordbåten er i nær slekt med Nordlandsbåter; en Åfjordbåt ligner svært på den gamle krumstevningstypen av Nordlandsbåter. Magmatisk bergart. a> strømmer opp til jordoverflaten, avkjøles og blir til magmatiske bergarter. De sedimentære bergartene i jordplaten løses opp og smeltes sammen med magmaen. Bergarter «dør» og «fødes». Magmatisk bergart, kalles også eruptiv bergart, størkningsbergart eller vulkansk bergart, og er en bergart som er dannet ved at magma har trengt seg fram fra jordens indre, blitt avkjølt, slik at det flytende magmaet er størknet til fast form (fjell). Det er tre typer av magmatiske bergarter: dypbergarter, dagbergarter og gangbergarter. Dypbergarter. Hos dypbergartene har magmaet størknet nede i dypet (jordens indre) under høy temperatur og stort trykk. Avkjøling har skjedd langsomt over lang tid, derfor ligger krystallene i samme mønster (krystallstruktur) og de har omtrent samme størrelse. Krystallstrukturen er også velutviklet av samme grunn, og kløven er som regel god i alle retninger. Dagbergarter. Hos dagbergartene har magmaet størknet oppe på jordens overflate. Temperaturen sank hurtig og trykket var lavt i forhold til det trykk dypbergartene ble utsatt for. Avkjøling har skjedd hurtig over svært kort tid. Bergarten har ikke hatt tid på seg til å utvikle særlige krystaller, derfor ligger krystallene sjeldent i et organisert mønster (krystallstruktur), de har ofte ulik størrelse og er ofte små. Kløven er ikke lik i alle retninger. Bergarten er et umiddelbart resultat av en vulkansk aktivitet. Under erupsjon av lava avgis gass og væske, og ofte reagerer lavaen med de bergartene som den presser seg igjennom før den spruter opp i luften eller vannet over. Derfor har dagbergarter lokale navn eller navn som gjenspeiler struktur eller sammensetning til bergarten. Gangbergarter. Hos gangbergartene har magmaen størknet i gangene der magmaen har blitt presset opp til jordoverflaten. Det vil si at når den vulkanske aktiviteten har stoppet opp, er en gangbergart den bergarten som dannes av den resterende magmaen i vulkanens rør opp til jordoverflaten. Temperaturen synker nokså hurtig og trykket er relativt lavt i forhold til trykket dypbergartene blir utsatt for. Avkjøling har skjedd forholdsvis hurtig. Bergarten har ikke hatt tid på seg til å utvikle store krystaller, derfor ligger krystallene sjeldent i et organisert mønster (krystallstruktur), de har ofte ulik størrelse og er ofte små. Bergarten kan kalles et umiddelbart resultat av en vulkansk aktivitet. Michoacán. Michoacán, offisielt Michoacán de Ocampo, er en delstat i Mexico. Befolkningen ligger på drøye 4 millioner, og arealet utgjør 59 643 km². Delstatshovedstaden og den største byen er Morelia. Geografi. Staten befinner seg nordvest for Mexico by, og grenser til delstatene México og Guerrero i sør, til Guanajuato og Querétaro i nord og Colima og Jalisco i nordvest. Mot vest har Michoacán kyst mot Stillehavet. Store deler av innlandet befinner seg i høylandet, eksempelvis ligger delstatshovedstaden Morelia i ca. 1900 meters høyde. Store fruktbare områder veksler med tempererte skogområder, samt tørr tropeskog ved kysten. Deler av området er også tørt og steppelignende. Historie. Tarasco-nasjonen, som hadde sitt sentrum i Tzintzuntzan, var en av de få nasjonene som klarte å motstå å bli erobret av aztekerne. Imidlertid, fra 1523 ble området erobret av spanjolene under ledelse av Niño de Guzman, en av de mest grusomme og blodtørstige av conquistadorene, som blant annet brente tarasco-kongen levende i sin jakt på gull. Ryktene om hans fremferd nådde til slutt det spanske hoffet, og han ble hjemkalt. I stedet sendte spanjolene i 1532 Don Vasco de Quiroga til området som guvernør. Han fremmet human behandling av befolkningen, misjonsvirksomhet, utdanning, jordbruksutvikling og håndverk. Han er i dag kanonisert som helgen. Det rike jordbruket gjorde Michoacán til en sentral provins i det spanske Mexico. På 1920-tallet var Michoacán et av arnestedene for Cristero-opprøret, et katolsk fundert opprør mot de revolusjonære myndighetene i Mexico by. President Lázaro Cárdenas, født i Michoacán, gjorde imidlertid mye for å utvikle delstaten i sin presidentperiode 1934–1940. Befolkning. I Mexico mener man at folk i Michoacán er forholdsvis lyshudete. Et unntak danner delstatens største gruppe av urfolk, nemlig purépecha-folket (også kjent som tarasco-folket) i området rundt Pátzcuarosjøen. Deres språk er ikke i slekt med noe annet språk i verden, og snakkes av ca. 120 000 mennesker. Deres maskedans imiterer hvite mennesker, som purépechaene mente oppførte seg som gamle menn. På allehelgensdag er øya Janitzio i Pátzcuarosjøen stedet for en gripende feiring av de døde. Kjøkkenet i Michoacán byr på spesialiteter som carnitas, svinekjøtt serverert som tacos. Interessant i Michoacán. Sentralt i staten ligger Pátzcuarosjøen, et kjent turistmål. Øst i delstaten ligger vinterområdene for monarksommerfuglen, som årvisst trekker fra vestre Canada. Gamlebyen i delstatshovedstaden Morelia står på UNESCOs verdensarvliste, og vakker koloniarkitektur finnes også i byen Pátzcuaro. I Tzintzuntzan finnes restene etter Yacatas-templene, purépecha-kulturens hovedstad før spanjolene ankom. Langs kysten er det flere badesteder. Van. van er en betegnelse i nederlandske navn for hvor personen stammer fra. "van" er en preposisjon og ordet betyr på nederlandsk "fra, av". "van" kan også skrives sammen med hovednavnet, spesielt i anglifisert versjon, som for eksempel i "Vanderbilt". "van" må ikke sammenliknes med det tyske "von" som ofte betegner hvilken adelsslekt personen er fra. Åremål. Åremål er betegnelsen for en tidsbegrenset kontrakt. Kontrakter av denne typen inngås som oftest i forbindelse med leieforhold eller ansettelser, såkalte "åremålsstillinger." Karpelakser. Karpelaksene finnes i Amerika, fra sørvest-Texas og Mexico, Sentral-Amerika og Sør-Amerika. De varierer i lengde, og de minste ligger på ca 13 mm. Denne gruppen tjener til en viss grad som samlesekk, mange arter har blitt fjernet fra gruppen og dannet egne grupper, noe som sannsynligvis vil fortsette. De kjente tetraene og pirayaene tilhører karpelaksene. Jens Ulltveit-Moe. Jens Ulltveit-Moe (født 16. juli 1942 i Drammen) er en norsk investor. Han er grunnlegger og konsernsjef i industriselskapet Umoe. Ulltveit-Moe er utdannet siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen, og tok senere mastergrad i internasjonal politikk ved Columbia University i USA. Deretter jobbet han som konsulent i McKinsey i New York og London, før han ble administrerende direktør i Asterix Shipping i London. Videre ble han headhuntet til Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund i 1980. I 1984 startet han investeringsselskapet Ulltveit-Moe-gruppen, som siden ble omdøpt til Umoe AS. Bedriften er idag et industriselskap med mange ulike aktiviteter. Harding Safety (nå Umoe Schat Harding) ble kjøpt i 1986. I 1991 tok han kontroll over Haugesund Mekaniske Verksted som ble utviklet til Umoe Olje og Gass og solgt i 2000. I 2002 startet han Umoe IKT og Umoe Catering med Peppes Pizza, TGIF Fridays, Burger King, en rekke flyplassrestauranter og lokale kafeer. Sønnico ble kjøpt i 2003. I 2008 solgte han tankflåten i Knutsen OAS for å satse på fornybar energi. Umoe Bioenergy dyrker nå 300 000 mål med sukkerrør i Brasil for produksjon av 230 000 tonn bioetanol årlig. Umoe Solar utvikler et anlegg for 5 000 ton polysilisium i Miramichi, Canada. I mai 2010 ble prosjektet utsatt på ubestemt tid. Ulltveit-Moe er engasjert i offentlig samfunnsdebatt, og var president i Norges Rederiforbund 1990-1992 og i NHO i perioden 2000 til 2004. Han skriver debattartikler i Aftenposten hver fjerde uke, hvor han blant annet har tatt til orde for større innsats i klimapolitikken. Han er gift og har en datter med Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Fra før har han en datter fra ekteskap med Hanne Elisabeth Kierulf. Tidligere var han gift med Tracy Girard. Metamorf bergart. leirstein og kalkstein. Disse er dannet ved kontaktmetamorfose. Fra Hurum i Buskerud. Metamorf bergart eller omdannede bergarter blir dannet når en eller flere bergarter blir utsatt for høyt trykk, temperatur og/eller kjemisk påvirkning. Bergartene smeltes og blir da omstrukturert (omdannet) og mineralene vil bli helt eller delvis omkrystallisert. Den har hatt en metamorfose. Metamorfe bergarter har ofte et stripete (foliasjon) eller bølget mønster og er sjelden helt homogen i struktur eller mønster. Undergrupper. Bergartene i denne gruppen deles inn i to undergrupper, kontakt- og regional metamorfose. Felles for de begge er at dette er bergarter som på et tidspunkt har forandret seg. Både magmatiske og sedimentære bergarter kan omdannes til en metafor bergart. Kontaktmetamorfose. Dette skjer når magma trenger opp på jordskorpen og krystalliseres. Da blir varmen fra denne prosessen avgitt til bergartene rundt, og resultatet er at disse blir «stekt» (omkrystalisert). Det er varmen som blir avgitt som er den viktige omdannelsesfaktoren for denne typen metamorfe bergarter. Det er sjelden at det oppstår nye strukturer i bergartene. Marmor er et eksempel på vanlig kalkstein som omkrystaliserer ved kontaktmetamorfose. Regional metamorfose. Som regel skyldes denne formen for metamorfose at store områder med sedimentbergarter blir presset ned i grunnen, der trykket og temperaturen er høyere. Den kan være snakk om 5 – 15 km dybde, og temperaturen kan ligge fra 200 – 800 grader C. Overstiger temperaturen 800 grader C vil bergarten smelte til magma. Rekrystalliseringen av mineralene skjer mens det er i fast form. Og det er hovedsakelig vann som sirkulerer mellom mineralkornene som transporterer grunnstoffene fra de oppløste mineralene til de nye. Hvor mye omdannelse som finner sted, er avhengig av hvilket trykk og temperatur bergarten blir utsatt for. Sedimentære bergarter som er dannet under overflatebetingelser forandrer seg kraftig. Mens grovkornede bergarter som har størknet ved høy temperatur, forandrer seg lite. Trykket er mye sterkere ved regional metamofose enn ved kontaktmetamorfose. Derfor er forskjellene i de to såpass store. Leirskifer som blir omdannet under regional metamorfose vil vokse under et lett trykk, for eksempel under en fjellkjede. Mineralene vil som resultat av trykket bli liggende parallelt, og det fører til at det blir mange vannrette lag i denne bergarten. Den vil da lett løse seg opp i disse lagene. Vi sier da at bergarten er blitt skifrig. Nepal Kamyunishta Parti. Nepal Kamyunishta Parti (NKP, offisielt engelsk navn "Communist Party of Nepal" (CPN) – Nepals Kommunistiske Parti) blei offisielt grunnlagt 15. september 1949 i Calcutta i India. Partiet gikk i oppløsning på midten av 1960-tallet. En siste rest av det gikk inn i det store, parlamentariske kommunistpartiet UML på midten av 1990-tallet. NKP blei etter sin oppløsning opphav til mer enn 40 kommunistiske partier, grupper og allianser, blant dem de fleste av partiene som har vært representert i parlamentet etter 1990, 4 av de 7 partiene som er med i den regjerende Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, og to av landets 3 største partier på 2000-tallet: Det moderate UML og det revolusjonære NKP(Maobadi). Partistiftelsen i 1949. NKP blei organisert av ei lita gruppe unge aktivister i eksil. Dette var like før det reaksjonære diktaturet til Rana-dynastiet falt, og politiske partier var forbudt i Nepal. Første generalsekretær (partileder) var Pushpa Lal Shresta, som fortsatt regnes som grunnlegger av partiet av de fleste kommunistiske partier i landet. Han oversatte Det Kommunistiske Manifest av Karl Marx og Friedrich Engels til nepali, og ga det ut 15.september, samme dag som NKP blei proklamert. Det er likevel ei viss forvirring rundt den nøyaktige stiftelsesdatoen. Pushpa Lal og tre andre hadde stifta NKPs sentrale organisasjonskomite 22. april 1949 i Calcutta. Forskjellige kilder har oppgitt både 22. og 29. april som stiftelsesdagen. NKP under kampen for demokrati på 1950-tallet. Seinhøstes 1950 leda Nepals Kongressparti et væpna opprør mot Rana-diktaturet. NKP tok avstand fra opprøret, men enkelte som kjempa i opprørsstyrkene blei seinere ledere i partiet. NKP spilte ei viss rolle i de store demonstrasjonene og oppstandene under borgerkrigen. Etter at Rana-diktaturet falt i februar 1951 blei NKP legalt. Samme år overtok Man Mohan Adhikari som generalsekretær. Dette innleda mange år med økende splittelser og indre partikamper. Sommeren 1951 danna NKP en enhetsfront mot indisk innflytelse sammen med det gamle anti-Rana-partiet "Praja Parishad". Broren til Pushpa Lal Shresta, "Ganga Lal Shresta", var en av Praja Parishads "4 martyrer" som blei henretta av Rana-regimet i februar 1941. Forholdet til Kongressen skulle bli et sentralt spørsmål for NKP. Kongresspartiet var på hele 1950-tallet i en lang drakamp med kongehuset om innføring av konstitusjonelt demokrati og valg av ei grunnlovgivende forsamling. I NKP var det en tendens til å se Kongresspartiet mest som en representant for den mektige stormakta i sør, India. Her fant en del i ledelsen i NKP også flere berøringspunkter med en del konservative og monarkistiske politikere, som kritiserte Kongressen for å være pro-indisk. Noen så også kongen som mer skeptisk til India enn Kongressen. NKP og Praja Parishad fortsatte å agitere mot Kongressens regjering i 1951. I 1952 var partiet sympatisk til et opprør blant tidligere frigjøringsstyrker, som befridde flere fengsla opprørsledere som hadde nekta å legge ned våpnene etter frigjøringskrigen i 1950-51. Opprørerne kritiserte regjeringa og Kongresspartiet og var skeptiske til India. Etter dette blei NKP forbudt, angivelig også etter ønske fra India, der det hadde vært store kommunistisk leda bondeopprør ikke lenge før. I åra da NKP var forbudt, jobba partiet mye med å organisere fattigbønder til kamp for jord. I september 1953 var det kommunevalg. NKP stilte kandidater som formelt sto fram som uavhengige, og fikk valgt 6. Resultatet blei regna som godt. Partiets første landsmøte blei holdt i illegalitet i Patan og blei offisielt avslutta 30. januar 1954. "Adhikari" blei valgt til generalsekretær. I 1955 kom Adhikari med en uttalelse om at partiet godkjente kongen som Nepals legale overhode. (Dette var antakelig en del av en avtale om at NKP skulle bli legalisert igjen.) Pushpa Lal Shresta kritiserte uttalelsen skarpt som et brudd på partiets grunnleggende prinsipper. I 1956 heva regjeringa forbudet mot NKP. (Legaliseringa kan også ha vært et taktisk trekk fra kong Mahendra for å skape større problemer for Nepals Kongressparti, som han så som en større og farligere fiende enn kommunistpartiet.) Legaliseringa gjorde motsetningene innafor partiet skapere. Partiet hadde styrka seg organisatorisk under illegaliteten og gjort det bra i lokalvalg. Ei venstrefløy mente at partiledelsen gikk for langt for å tilfredsstille krav fra kongen, og at legaliteten ikke nødvendigvis var noe å trakte etter. Ikke lenge etter dro Adhikari til Kina for flere års medisinsk behandling. Keshar Jung Rayamajhi tok over som partisekretær. NKPs andre landsmøte blei offisielt avslutta 8. mai 1957 i Kathmandu. Dette var det første landsmøtet som kunne gjennomføres legalt og offentlig. På landsmøtet argumenterte ei fløy leda av "Rayamajhi" for ei tilnærming til kongen, ut fra et håp om at han ville gå med på å opprette et konstitusjonelt monarki. Raymami blei valgt til partisekretær. En ulydighetskampanje fra Kongresspartiet tvang kong Mahendra til å gå med på valg av nasjonalforsamling våren 1959. Men han gikk ikke med på Kongresspartiets og NKPs krav om å oppfylle kongehusets løfte fra 1951 om at dette parlamentet skulle være en konstitusjonell forsamling. Isteden la han fram ei ny grunnlov ei uke før valget, som sikra at kongehuset beholdt avgjørende makt over regjeringa, parlamentet, hæren osv. På initiativ Rayamajhi deltok NKP i valget. Pushpa Lal var mot valgdeltakelse. NKP fikk 7,4% av stemmene og 4 mandater, noe som blei ansett som et nederlag. Nepals Kongressparti vant valget, og kongen ble nødt til å innsette B. P. Koirala som statsminister. To linjer etter kong Mahendras statskupp i 1960. I desember 1960 gjorde kong Mahendra statskupp, avskaffa nasjonalforsamlinga, og forbøy alle politiske partier. Flere ledende partimedlemmer, som "Mohan Bikram Singh", "Man Mohan Adhikari" og "Shambu Ram" blei fengsla og slapp først mange år seinere. Andre dro i eksil. Men NKPs generalsekretær Rayamajhi støtta kongens kupp og oppløsninga av parlamentet. Til gjengjeld blei han belønna med en plass i kongens rådgivende gruppe, "Raj Sabha". Dette skjerpa motsetningene i partiet. Holdninga til kongen og det kongelige diktaturet, som seinere fikk det offisielle navnet Panchayat-demokratiet, blei et hovedspørsmål. Singhs linje vant i møtet, men han var aleine om å støtte det i sentralkomiteen. Spørsmålet om forholdet til Nepals Kongressparti og til India blei også viktige i denne nye perioden. Motsetningene mellom "Sovjetunionens kommunistiske parti" (SUKP) og "Kinas Kommunistiske Parti" (KKP) blei internasjonalt kjent etter 1960. Denne motsetninga fikk også stor betydning i India, der "Communist Party of India" sprakk i to, og en majoritetsfløy som tok navnet "Communist Party of India (Marxist)" (vanlig forkortelse CPM) støtta KKP. Dette påvirka kommunistene i Nepal kraftig. I Nepal helte et flertall av partimedlemmer og mange av de gamle lederne, blant dem "Pushpa Lal Shresta", i retning KKP og Mao Zedong. Men en del sentrale partiledere støtta SUKP og Nikita Krustsjov. NKPs 3. landsmøte ender med partisplittelse. Partiets tredje landsmøte blei holdt i eksil i Varanasi, India i april 1962. Før og under landsmøtet var motsetningene harde. Den pro-sovjetiske partiledelsen, leda av "Keshar Jung Rayamajhi", ønska i utgangspunktet ikke å holde noe landsmøte. Landsmøtet vedtok et program for nasjonaldemokratisk revolusjon lagt fram av "Tulsi Lal Amatya", og valgte ham til generalsekretær. For å bevare enheten skulle Tulsi Lal Amatya og Pushpa Lal Shresta dele ansvaret for å lede partiet. Rayamajhi blei ekskludert. Men hans fløy godtok ikke resultatet av partiet, og organiserte sitt eget pro-sovjetiske kommunistparti, som i historiebøkene er kjent som NKP (Rayamajhi). Sjøl om dette partiet bare fikk med seg et mindretall av medlemmene, kunne det regne med velvilje fra kongen, mens partiflertallet blei utsatt for hard forfølgelse. NKP smuldrer opp og forsvinner. Flertallet i partiet begynte også å sprekke i flere deler. Mens splittelsene blomstra klarte ikke ledelsen å hindre at partiapparatet visna og gikk i oppløsning. Partiforbudet og undertrykkelsen gjorde at partiledelsen ikke klarte å opprettholde effektiv kontakt med partiavdelinger overalt i landet. Det skjedde derfor også ei regional oppsplitting: Lokale kommunistgrupper regna seg kanskje som organisasjoner i partiet, men de hadde ikke i praksis noen kontakt med partiledelsen. Fra om lag 1965 virker det som om NKP ikke lenger hadde noen fungerende landsomfattende organisasjon. I 1968 fikk Pushpa Lal Shresta med seg et flertall av partimedlemmene da han organiserte et nytt kommunistparti, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Hans parti var nå for ei tid det største kommunistpartiet i landet. Tulsi Lal Amatya fortsatte formelt å lede restene av det gamle partiapparatet. Men hans parti var nå ei mindre gruppe blant mange andre, som blei kjent som NKP (Amatya). Dette småpartiet, som ikke spilte noen sentral rolle, gikk til slutt inn i UML på 1990-tallet. Det er derfor naturlig å avslutte historia om det opprinnelige NKP med partiets 3. landsmøte og nedgangstida i åra etterpå. Det opprinnelige, forente NKP forsvant i perioden mellom 1962 og 1968. 30 år med splittelse. I perioden fra 1962 og utover 1970- og 1980-tallet blei Nepals kommunistiske bevegelse prega av mange store og små splittelser. På et tidspunkt skal det ha vært hele 18 forskjellige kommunistpartier, og minst 7 av en viss størrelse (helt små og/eller lokale kommunistgrupper ikke medregna). De viktigste og største var mer eller mindre revolusjonære og prokinesiske. Rundt 1990 snudde tendensen. Fra da av har stadig flere partier slått seg sammen, og noen få, større partier har oppstått Politiske ledere fra det gamle NKP. Mange ledere fra det opprinnelige NKP var fortsatt aktive under den store reorganiseringa av den kommunistiske bevegelsen på begynnelsen av 1990-tallet. De fleste av dem havna i UML, noen havna i mindre partier. Sahana Pradhan, medlem av NKP fra den første tida og enke etter Pushpa Lal Shresta, var leder for den store fronten av moderate kommunistpartier under demokratiopprøret ("Jan Andolan") i 1990 som blei kalt ULF, og den første presidenten i det nye, store parlamentariske kommunistpartiet UML fra det blei stifta i januar 1991. Man Mohan Adhikari var statsminister i Nepal for UML fra 1994 til 1996. Mohan Bikram Singh leda et mindre kommunistparti, NKP(Masal), med en valgfront som fikk valgt inn 5 representanter ved det siste parlamentsvalget i 1999. i 2002 slo hans parti seg sammen med NKP(enhetssenteret) til NKP(enhetssenteret-Masal). Gjennom valgfronten "Nepals Folkefront" er dette det 4. største partiet i "Sjupartialliansen for demokrati i Nepal". "Nirmal Lama", NKP-medlem fra 1951, leda sammen med Prachanda og Baburam Bhattarai fra 1990 partiet NKP (Ekda Kendra) (NKP(enhetssenteret)), med en valgfront som fikk valgt inn 9 representanter og blei 3. største parti i parlamentet etter valget i 1991. I 1994 sprakk NKP(Ekta Kendra) i to, og fløya til Prachandra/Bhattarai blei partiet som starta opprøret i 1996, NKP (Maobadi) Partier som stammer fra NKP i 2006. Partier som stammer fra NKP har spilt ei hovedrolle i Nepal etter 1990. Tilsammen 4 av de 7 partene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal har utvikla seg fra splittelser i det gamle NKP. Ved starten av Nepals overgangsparlament 2007 den 15. januar, var 15 partier representert. 9 av disse partiene, med 180 av 330 representanter, var kommunistpartier som regna seg som en fortsettelse av det gamle NKP. Mange har hevda at akkurat "deres" parti er den direkte fortsettelsen av det gamle partiet. Da Mohan Bikram Singh og Nirmal Lama i 1973 stifta det som blei 70-tallets største og viktigste kommunistparti, NKP (Chautho Mahadhiveshan) skulle parentesen – som betyr "4. landsmøte" på nepali markere at nettopp deres parti var fortsettelsen etter NKPs 3. landsmøte. Med en litt annen tellemåte regna UML sitt første ordinære landsmøte i Kathmandu i 1992 som partiets 5. landsmøte, fra og med NKPs 1. landsmøte i 1954. NKP(Maobadi) hevder på sin side at det er de og opprøret de leda fra 1996 til 2006 som er den virkelige fortsettelsen av det gamle NKPs revolusjonære linje. Motsetninger fra NKP i kommunistbevegelsen etter 2000. Uenigheter om spørsmål som dette var åpenbart viktige da UML og maoistene konsoliderte seg og gikk hver sin vei tidlig på 1990-tallet. Men de er også synlige f.eks. i det maoistiske kommunistpartiet i dag. I striden mellom partilederen Prachanda og Baburam Bhattarai i 2004 og 2005 var bl.a. forholdet til kongehuset og til India sentrale spørsmål. NKPs krav om folkevalgt grunnlovsforsamling og republikk. Til slutt kan nevnes at det gamle NKP gjennom hele 1950-tallet hadde som et sentralt krav at løftet fra revolusjonen i 1951 måtte innfris: Den politiske makta i Nepal måtte ikke ligge hos kongen, men overføres til folket gjennom ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling, som de også ville skulle erklære Nepal for en republikk. Dette var også et krav Nepals Kongressparti stort sett sto på fram til 1990. Etter 1990 sto det nye NKP (Maobadi) i mange år som det eneste viktige partiet som førte dette kravet videre. Da de starta borgerkrigen i februar 1966 var ei "folkevalgt grunnlovsgivende forsamling" et av de mest sentrale krava. Fra massakren i Kathmandus slott i 2001 blei også "republikk" et sentralt krav. Dette sto i motsetning til de store parlamentariske partiene Nepals Kongressparti, UML og RPP, som helt fra 1990 og fram til etter kong Gyanendras statskupp i 2005 støtta et monarki der kongen også hadde konstitusjonelle fullmakter uavhengig av parlamentet. I avtalen mellom Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og NKP(Maobadi) fra november 2005 er ei grunnlovsgivende folkevalgt forsamling med. Det betyr at alle de største partiene i Nepal, som fikk over 80% av stemmene ved siste valg i 1999, nå slutter opp om dette gamle NKP-kravet. Også innafor de gamle parlamentariske partiene er det nå flertall blant medlemmer og tilhengere for republikk. Dette la grunnlaget for at demokratiopprøret Jana Andolan 2006, med støtte av både Sjupartialliansen og NKP(M), kunne styrte Gyanendras diktatur. Hvis det også lykkes denne alliansen å gjennomføre valg på ei grunnlovsgivende forsamling i 2007, kan dette over 50 år gamle programpunktet til NKP kanskje bli virkelighet snart. Teoderik den store. Teoderik den store (født 454, død 30. august 526), kjent hos romerne som Flavius Theodoricus, var en østgotisk konge, som regjerte fra 474 til sin død. Han var også konge av Italia fra 493 og "de facto" konge over vestgoterne, som regent for sitt barnebarn Amalarik fra 511. Teoderik ble sendt til Konstantinopel av sin far Teodemir, som gissel for å sikre at østgoterne holdt en avtale Teodemir hadde inngått med keiser Leo I. Teoderik knyttede vennskapsbånd med keiserene (Leo og hans etterfølger Zenon) og ble utnevnt til konsul. Senere, i 488, ba keiser Zenon Teoderik om å ta hånd om situasjonen i Italia, hvor Odovakar hadde begynt å oppføre seg truende mot romerske interesser i området. Teoderik invaderte Italia, i 493 inntok han Ravenna og Odovakar ble henrettet. Teoderik plasserte seg selv på den italienske tronen, i teorien som vasall under keiseren, men var i praksis en uavhengig monark. Gjennom den største delen av sin regjeringstid var Teoderik i strid med frankerkongen Klodvig I, men uten at noen av partene klarte å få overtaket. Trond Berg Eriksen. Trond Berg Eriksen (født 3. oktober 1945 i Øvre Eiker) er en norsk idéhistoriker. Han er er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har senere utgitt en rekke populærvitenskapelige bøker, og har vært en sentral talsmann for og utøver av idéhistoriefaget i Norge. Han særlig vært formidler av antikkens greske filosofi, italiensk kultur og idéhistorie. Han har utgitt monografier om blant annet Augustin, Dante, Machiavelli og Nietzsche. Eriksen tok i 1970 magistergraden på en avhandling om Friedrich Nietzsche og i 1975 doktorgraden med en avhandling om Den nikomakiske etikk av Aristoteles Trond Berg Eriksen er en aktiv faglitterær forfatter både innen sitt eget fag og i mer generelle samfunnsspørsmål. Han er også redaktør av tidsskrift og bokverk. Blant hans viktigste bokutgivelser kan nevnes "Den usynlige død og andre essays" (1986), "Budbringerens overtak. perspektiver på skriftkulturen" (1987), "Nietzsche og det moderne" (1989), "Briste eller bære: posthistoriske anfektelser" (1990), "Freuds retorikk" (1991), "Nordmenns nistepakke: en kritikk av den norske kanon" (1995), "Reisen gjennom helvete: Dantes Inferno" (1993), "Undringens labyrinter" (1995), "Helse i hver dråpe" (1995), "Sør for Alpene, nord for Po: reisenotater fra tolv italienske byer" (1997), "Tidens historie" (1999) og "Machiavelli: Reven i hønsegården" (2006), "Roma – «verdensteater og kulturreservat»" (2009). Han har mottatt en rekke priser, blant annet Brageprisen. Eriksen var redaktør av tidsskriftet "Samtiden" fra 1989 til 1993. Berg Eriksen oppgir de svenske kulturformidlerne Alf Ahlberg og Hans Larsson blant sine forbilder. Men han liker også P. G. Wodehouse og John Irving, og har også hatt «stor beundring for Johan Borgens bøker - kanskje særlig de han skriver som Mumle Gåsegg». Han har i flere år vært reiseguide for norske turister i Nord-Italia. I 2001 ble han utnevnt til offiser av Republikken Italias fortjenstorden. Han mottok Prisen for god forskningsformidling ved Universitetet i Oslo i 2007. Sedimentær bergart. Sedimentære bergarter eller avsetningsbergarter består av konsoliderte sedimenter. Den kan være en lagdelt bergart, som har svært gode kløvegenskaper mellom hvert lag, som skifer. Den kan inneholde boller (runde stykker) av bergarter, innstøpt i en sement (forsteinet leire) som konglomerater. Eller ha en homogen struktur som sandstein og kalkstein. Dannelse. Dannet ved avsetning eller avleiring av mineraler og gamle bergartsfragmenter. Sedimentære bergarter er vanligst dannet av materiale fra eldre forvitrede bergarter (grus, sand og leire). Disse er forvitret på grunn av frost (frostspregning), mekaniske påkjenninger, ras og isbreer. Disse har blitt avsatt etter å ha blitt ført med vind eller vann. Vanligst er de ført med vannmasser (elv) ut i et basseng (vann, havet) og blitt avsatt der, lag på lag. Nærmest elveutløpet avsettes de største og tyngste fragmentene, mens de små og lette fragmentene føres med vannmassene lengre ut i bassenget før de synker til bunnen og avsettes. Avsetning fra et elveløp, skjer i intervaller eller sykluser. Fordi mengden av vann i elven og mengden av bergartsmaterialene i vannet varierer med årstidene, vil det avsatte laget bli variert og lagdelt, med grovere og finere masse. Sedimentene (avsetningene) er herdet, sementert eller «forsteinet». Høyt trykk og temperatur har bidratt til dannelsen av denne gruppen bergart. Men de er ikke omdannet (metamorfose), slik som hos de metamorfe bergartene, der bergarten er krystallisert. Sedimentære bergarter er døde og mangler krystaller. Oppsummering av dannelse: Forvitring → Erosjon → Transport → Sedimentasjon → Litifisering Sedimentære bergarter deles inn i fire grupper etter hvordan de er dannet, eller rettere, hvorhen og hvordan de er avsatt. Klastiske. Produktet av forvitring, transport og deposisjon. Kjemiske. Dannet ved utfelling av komponenter fra vann. Biogene (organiske). Dannet fra organisk materiale, i hovedsak planterester eller dyr. Amfibolitt. Amfibolitt er en middelskornet, mørk, metamorf bergart bestående av hornblende og plagioklas med mindre mengder epidot, biotitt og kvarts. Amfibolitt dannes ved middels sterk regional metamorfose av ekstrusive (vulkanske) og intrusive basiske bergarter, slik som basalt og diabas. I Norge har vi forekomster av amfibolitt flere steder, blant annet i vertikalt delte ganger med grunnfjell fra prekambrium ytterst på Hurumlandet i Buskerud. Reinfried Herbst. Reinfried Herbst (født 11. oktober 1978 i Salzburg) er en østerriksk alpinist. Etter at Herbst hadde kvalifisert seg for deltakelse i verdenscupen 2005, ble han satt ut av det østerrikske landslaget på grunn av manglende resultater. Like før den påfølgende sesongen startet, kjørte han seg inn på laget igjen, og oppnådde raskt gode plasseringer. Herbsts hittil fremste resultat er sølvmedaljen i slalåm under OL 2006 i Sestriere. På seierspallen stod han sammen med landsmennene Benjamin Raich (gull) og Rainer Schönfelder (bronse). I Vinter-OL 2010 deltok Herbst i slalåm og oppnådde en tiendeplass. Reinfried Herbst vant slalåmcupen sammenlagt i sesongen 2009/2010. Verdenscupseire. Han ble østerriksk mester i slalåm i 2008, og vant den nasjonale storslalåmtittelen i 2003. Kvartsdioritt. Kvartsdioritt (porfyritt) er en magmatisk bergart, en dypbergart. Den er en dioritt med særlig høyt innhold av kvarts, foruten feltspat (hovedsakelig anortitt) og litt biotitt. Bergarten er valgt til fylkesstein for Sør-Trøndelag under navnet «Trondhjemitt», også brukt er «Trondheimitt». Dannelse. Den kalidonske fjellkjede oppstod i slutten av ordovicium og i begynnelsen av silur. Den gikk fra Skottland, via Hardangerfjorden, Jotunheimen, i en rund sirkel gjennom Sverige til Lofoten for å slutte ved Svalbard. Denne fjellkjeden er idag nedslitt, slik at dypbergartene har kommet fram i dagen. Kvartsdioritt er en slik bergart. I Alpene, Himalaya og i Andesfjellene finnes lignende bergarter. Hvit granitt. Hvit granitt, polert overflateDen hvite granitten er ikke en granitt, fordi den ikke inneholder kalifeltspat, den er en dioritt, eller mer korrekt en kvartsdioritt. Den inneholder mye kvarts (SiO2), svært mye for å være en dioritt. Hvitfargen kommer av at dioritten nesten ikke inneholder biotitt. Den går under handelsnavnet "hvit granitt", "lys granitt" men også "trondhjemitt" eller "Tonalitt", og finnes ved Støren og Tolga. I Sogn er det også et brudd som tar ut denne bergarten. Halabja. Monumentet over ofrene for gassangrepet i 1988, fotografert i 2005. Halabja er en kurdisk by i det nordøstlige Irak et par kilometer fra grensen til Iran. Byen har rundt 40 000 innbyggere. Byen ble verdenskjent i mars 1988 da irakiske styrker angrep byen med stridsgass etter at den var erobret av geriljastyrker (peshmergas) fra PUK (Kurdistans Patriotiske Union). Rundt 5 000 mennesker antas å ha omkommet i angrepet og mange sliter fortsatt med store fysiske og psykiske ettervirkninger fra angrepet. Tusener flyktet til nabolandet Tyrkia. Halabja er et senter for kurdisk islamisme og partiet Islamic Union of Kurdistan har betydelig oppslutning her. Utbrytere fra dette partiet dannet i år 2000 den væpnede gruppa Ansar al-Islam, ledet av Mulla Krekar, som under iransk artilleristøtte okkuperte noen landsbyer ved den iranske grensa. Enklaven til Ansar al-Islam ble erobret av PUK med amerikansk flystøtte under invasjonen av Irak i 2003. 23. desember 2005 ble forretningsmannen Frans van Anraat dømt til 15 års fengsel av en nederlandsk rett, for å ha solgt kjemikalier til framstilling av kjemiske våpen til Saddam Husseins regime. Retten slo fast at gassangrepet inngikk i en systematisk folkemordspolitikk overfor kurderne. Det var første gang gassangrepet på Halabja er blitt rettslig kategorisert som folkemord. På 18-årsdagen for gassangrepet, 18 mars 2006, brøt det ut voldsomme opptøyer i Halabja rettet mot det regjerende partiet PUK. Anslagsvis 7 000 demonstranter klaget over manglende oppfølging av ofrene for gassangrepet og manglende investeringer i infrastruktur i den ødelagte byen. Demonstrantene raserte museet som er oppført til minne om Halabja-ofrene og satte det i brann. Det kurdiske politiet åpnet til sist ild mot demonstrantene. En 17 år gammel gutt ble drept og et titalls personer såret. Morten Bing. Morten Bing (født 14. januar 1950) er en norsk musiker og kulturhistoriker. Morten Bing spiller en rekke instrumenter, blant annet gitar, tenorgitar, 5-strengs banjo, mandolin, oktav-mandola, bouzouki, English guitar og Appalachian dulcimer. Han tok i 1973 initiativet til folkrockgruppa Folque, og var med på samtlige av gruppas plateinnspillinger. Bing er utdannet etnolog og arbeider ved Norsk Folkemuseum hvor han siden 2000 har vært leder for Forsknings- og utstillingsseksjonen. Hans hovedoppgave i etnologi «Aldri forglemmer jeg dagene der, – ut på Presteskjær!» (1990), tok for seg ferielivet på et godtemplarungdomssommerhjem. Han har senere skrevet boka "Østkanthjemmene og Østkantutstillingen" (2001) om arbeiderklassens boskikker i mellomkrigstidens Oslo og om boligreformatoren Nanna Broch. Han har vært prosjektleder for en rekke utstillinger ved Norsk Folkemuseum, blant annet «Back to the 80s» (2009) og «50-tallet – drøm eller virkelighet» (2010). Fra 2001 til gården var ferdig innredet i 2009 var han prosjektleder for OBOS-gården – Wessels gate 15, og er også medforfatter (sammen med Birte Sandvik og Torgeir Kjos) av boka "En historiebok i tre etasjer" (Cappelen Damm 2011). Wessels gate 15. Leiegården fra Wessels gate 15 under gjenreisning på Norsk Folkemuseum i 2001. Wessels gate 15 («OBOS-gården») er en leiegård av mur på tre etasjer, opprinnelig oppført på Meyerløkka i Oslo i 1865. Gården ble revet i 1999, sto ferdig gjenoppført i «Gamlebyen» på Norsk Folkemuseum i 2001, og var ferdig innredet 2009. Prosjektet ble finansiert av OBOS. Gården inneholder åtte leiligheter og en hybel, alt i alt ni «hjem». Flere utstillinger viser hvordan folk i Oslo kunne bo fra slutten av 1800-tallet og fram til begynnelsen av 2000-tallet. Strøket. Meyerløkka på utsnitt av kart over Kristiania 1902. Wessels gate 15 ligger på nordøstre hjørne i krysset med Langes gate. Wessels gate 15 var den første leiegården som ble oppført på Meyerløkka. Den omfattet store arealer mellom Pilestredet og Ullevålsveien, fra Keysers gate i sør til Dalsbergstien i nord. Opprinnelsen til eiendommen var løkka "Steensberg", som lå øverst på det senere Rikshospitalets område. Kjøpmann Adam Steen kjøpte på slutten av 1700-tallet flere mindre eiendommer og oppførte et stort løkkehus eller landsted i én etasje, kjernen i bygningen som i 1952 ble flyttet til Bygdøy (Løchenveien 18 b) da Rikshospitalet ble utvidet. Etter at Adam Steen døde i 1807 overtok kjømann og rittmester Jacob Meyer, også kjent for sin interesse for travsport. Han utvidet eiendommen betraktelig, bygget på løkkehuset til to etasjer og oppførte en stor stallbygning til travhestene sine. Da Jacob Meyer døde i 1856, ble eiendommen delt mellom hans to barn. Datteren Gitta Keyser overtok det gamle Steensberg, mens sønnen Thorvald Meyer fikk søndre del, senere kalt Meyerløkka. Thorvald Meyer videreførte farens store forretninger og ble en av de ledende næringslivsfolk i Christiania. Han bodde i sitt bypalé på Karl Johans gate 37 og hadde landsted på «Heia», Drammensveien 110. Meyerløkka så han som et objekt for «eiendomsutvikling». Han gikk i kompaniskap med svogeren Thomas Heftye, og de fikk utarbeidet en plan for utbygging av løkka. Reguleringsplanen ble laget i 1859 av arkitekt Georg Andreas Bull, sekretær for reguleringskommisjonen og senere stadskonduktør. Med utgangspunkt i den allerede regulerte vestre del av St. Olavs gate, eller «Ny Slotsgade», som arkitekt Linstow planla i 1841 i forbindelse med byggingen av Slottet. Gaten ble forlenget opp til den nye katolske St. Olavs kirke som hovedakse i den nye bydelen. Knutepunktet i området ble St. Olavs plass, en fem-armet stjerneplass etter parisisk forbilde, med en fontene som midtpunkt. Tomteeierne Meyer og Heftye tenkte seg et område med høy sosial status. Skjøtene fikk klausuler som forbød arbeiderboliger eller støyende og illeluktende virksomhet. St. Olavs gate og særlig St. Olavs plass fikk da også fornem bebyggelse. Men de mest kjøpesterke boligsøkerne valgte å bosette seg andre steder, som i Homansbyen og rundt Slottet, mens det meste av Meyerløkka fikk et klart middelklassepreg. Strøket ble et grenseområde mellom østkant og vestkant i Oslo. Salget av byggetomter begynte i 1860 etter omfattende sprengnings- og planeringsarbeider i det kuperte terrenget. Wessels gate 8 var den første tomten som ble solgt. Kjøperen, Olaus Johnsen, reiste et bolighus som tilbygg til låven som allerede sto der. Denne løkkebebyggelsne ble siden liggende helt til 1940-årene og skilte seg sterkt ut fra leiegårdene som skulle komme til å dominere strøket. Det neste tomtesalget i 1865 gjaldt Wessels gate 15, og kjøperen var også her Olaus Johnsen. Han kjøpte i tur og orden minst 8 eiendommer i strøket mellom 1860 og 1870. Det samme gjentok seg på hver eiendom – Johnsen fikk oppført en leiegård og solgte den videre til en permanent gårdeier få år senere. Alle var typiske «byggmestergårder» i 3 etasjer. Dette mønsteret ble fulgt for utbyggingen ellers på Meyerløkka – spekulanter kjøpte tomter og oppførte leiegårder, som så ble solgt videre til profesjonelle gårdeiere. Det var mange gjengangere blant utbyggerne, og noen hadde ansvaret for opptil ti gårder. Den første byggeperioden på Meyerløkka tok slutt omkring 1875. Da var det meste bebygget med leiegårder i tre eller fire etasjer. I mellomtiden overtok Rikshospitalet den gamle løkka «Bakkehuset» og innledet en utbygging som kom til å avgrense boligområdet på øvre del av Meyerløkka mot nord og øst. Den siste byggeperioden i 1890-årene fylte et tomrom i bebyggelsen etter anlegget av Bidenkaps gate. Ved århundreskiftet fikk Oslo Katedralskole sitt nybygg på Ullevålsveien 31 på hjørnet av Frimanns gate, og det ble Meyerløkkas grensepæl mot nord. Gården. a> var det i hver etasje en mindre leilighet med inngang fra portrommet. Eiendommen Wessels gate 15 ble solgt senhøstes 1865 fra grunneierne Meyer og Heftye for 1055 speciedaler og 72 skilling til «handelsborger» Olaus Johnsen. Han var en av byens mest foretaksomme eiendomsspekulanter i en periode med stor byggevirksomhet. Ved folketellingen i 1875 bodde han i leiegården St. Olavs plass 2, som han selv eide og hadde oppført, og i rubrikken for "yrke" er han oppført som «Gaardeier (bygger og kjøber og sælger)». Allerede før han fikk skjøte på eiendommen sendte Olaus Johnsen inn byggemelding til Bygningskommisjonen for «en 3etages grundmuret Vaaningshus... Bygningen indeholder i ver Etage Familiebequemligheder med 3 Kjøkken». Søknaden var undertegnet J.V., sannsynligvis en innvandret byggmester, som det fantes mange av under byggeboomen i datidens Christiania. Tegningene som fulgte med var signert med de samme initialene. Approbasjonen ble gitt seks dager etter at byggemeldingen var mottatt hos kommunen. I byggesaken i Oslo byarkiv finnes bare fasadetegning og plan av 1. etasje. Plantegningen svarer temmelig nær til bygningen som ble oppført, mens fasaden må ha blitt omarbeidet før huset sto ferdig. Planen er karakteristisk for datidens leiegårder. Hver etasje har tre leiligheter. Innkjørselen til bakgården ligger i fløyen mot Langes gate, og fra portrommet er det oppgang til små leiligheter i denne fløyen. De største leilighetene ligger på hjørnet og har fem værelser mot gatene. En mellomstor leilighet ligger ytterst i fløyen mot Wessels gate. Leilighetene mot Wessels gate har trappeoppgang med inngang direkte fra gaten og i tillegg egen kjøkkentrapp fra gårdsrommet, noe som viser at de var tiltenkt kjøpere som ønsket å markere en høyere sosial status. Prisen for slik luksus var ekstremt dårlige lysforhold i kjøkkenet til de store hjørneleilighetene, ettersom kjøkkentrappen lå i et utbygg mot bakgården. Bad og vannklosett inne i leilighetene hørte ikke med til datidens standardutstyr. Doene, med ett avlukke til hver leilighet, lå i et eget uthus i bakgården. Men "pikeværelser" hadde alle leilighetene, også de minste. Disse ble ikke alltid utnyttet til formålet; mange leieboere tok heller inn losjerende. I fløyen mot Wessels gate fikk hver leilighet tre dører inn fra trappeavsatsen for å gi gårdeier eller leieboer mulighet til videre oppdeling og utleie av hybler. Planløsning og utstyr vitner om at Olaus Johnsen satset på markedssegmenter med store og velutstyrte leiligheter for det høyere borgerskap, og mindre og enklere for mindre bemidlede. I kjelleren fantes som i alle leiegårder felles bryggerhus og individuelle boder. Under taket var det tørkeloft og loftsboder. Det kom butikker i to leiligheter på gateplan. De var neppe opprinnelige og var ikke med på fasadetegningen fra 1865. Ifølge adressebøkene kom kolonialforretningen på hjørnet allerede før 1880, og fra 1890 var det skomakerforretning på motsatt side av inngangen. Butikkene ble innredet i vanlige stuer og fikk butikkdører og større utstillingsvinduer. Siden ble gården stående uforandret helt til 1950, bortsett fra stadige reparasjoner etter soppangrep på grunn av fuktighet fra bryggerhuset i kjelleren. Omkring 1950 ble gården modernisert og utbedret. For å få bedre inntjening ble to leiligheter innredet på loftet. Alle leilighetene fikk WC inne; i de større leilighetene i den tidligere kjøkkentrappen. I 1960 kom det også bad i hjørneleilighetene i de gamle pikeværelsene etter at «pikene» var blitt borte for godt. Flere av de mindre leilighetene fikk etterhvert også bad. Utover i 1960- og 70-årene tapte strøket i anseelse og ble sett som et «saneringsområde». Wessels gate 15 forfalt betydelig og ble overtatt av en eiendomsspekulant som i 1984 planla en omfattende rehabilitering. Det førte til at beboerne aksjonerte for å overta gården og gjennomføre en fornyelse i egen regi. Ingen av disse planene kom til utførelse. OBOS kjøpte senere gården med tanke på rivning og nybygging. I 1994 utarbeidet byantikvaren i Oslo et reguleringsforslag for bevaring av strøket som "spesialområde" etter plan- og bygningsloven. Leiegården på museum. «Ein norsk heim i ei ny tid» (1905), Norsk folkemuseum «Vaskekonen Gunda Eriksen hjem» (1950), Norsk folkemuseum «Et pakistansk hjem» (2002), Norsk folkemuseum Leiegårder i mur fra tidsrommet 1850-1900 i 3, 4 eller opptil 5 etasjer preger stadig bybildet i eldre deler av Oslo. I denne perioden økte folketallet fra 50 000 til nær 250 000, og leiegården var bygningstypen som absorberte det meste av befolkningsveksten. Norsk Folkemuseum hadde lenge ønsket en typisk leiegård til friluftsmuseet som avslutning på «Langgaden» i «Gamlebyen» og som en mulighet til å formidle boligkultur fra nyere tid. Allerede i 1989 inngikk leiegården i museets utviklingsplan, og i generalplanen fra 1993 ble en idealtypisk leiegård tegnet inn. Illustrasjonen var omtrent identisk med Wessels gate 15, bortsett fra at portrommet var tegnet på motsatt side av hjørnet. Økonomien i et slikt prosjekt virket imidlertid urealistisk, siden byggekostnadene alene ville bli langt større enn for et tilsvarende moderne nybygg. Det ville også bli vanskelig å finne en gård som var ubebodd, rivningsklar og velbevart nok til å være interessant, men uten vernestatus. I 1998 fikk museet uventet tilbud fra OBOS om å overta leiegården på Wessels gate 15, hvor bevaring på stedet var oppgitt på grunn av dårlige grunnforhold og store setninger. Den viste seg å være ideell for formålet – representativ for typen, fraflyttet og med det meste av opprinnelige detaljer i behold. OBOS stilte midler til rådighet for innledende dokumentasjon og demontering og sørget for at kontraktfestet rivning ble utsatt. I 1999 fikk museet tilsagn om ytterligere ti millioner kroner, nok til å gå løs på den største flyttesjau i sin historie. Flytting og gjenreisning ble gjennomført på rekordtid og så langt det var mulig "prosessuelt autentisk" ved gjenbruk av alle flyttbare deler, supplert med nye bygningsdeler utført med materialer og metoder som de opprinnelige. Vinduer, dører, trapper, rekkverk, listverk og synlig panel kunne for det meste repareres for gjenbruk. Veggene ble murt med ny stein, men med kalkpuss og detaljering som opprinnelig. Byggingen kom i gang i mars 2000 og råbygget sto ferdig i 2001. Det neste tiåret ble brukt til å innrede leiligheter som skulle vise typiske boliger fra hele gårdens levetid, fra ulike sosiale lag og med husstander av ulik sammensetning, supplert med utstillinger som belyser gårdens egen historie på bakgrunn av by- og bolighistorie. Noen leiligheter er rekonstruksjoner av boliger som faktisk har eksistert i denne eller andre gårder, mens andre er "konstruerte" boligmiljøer som "kunne" ha vært å finne i gården. "Bo i byen", "Hjemmets teknologi" og "Maler'n". Kulturminne. Wessels gate 15 er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Irradians. Irradians, eller innstrålingstetthet, er et begrep som brukes om styrken på elektromagnetisk stråling på ei overflate. Irradians måles i W/m² (watt pr. kvadratmeter). Irradians betegnes E i internasjonal nomenklatur, siden begrepet først ble definert på fransk – "Éclairement". Irradians kan også uttrykkes i kvanteenheter; vanligvis bruker en da mol m-2s-1 (mol fotoner pr. kvadratmeter pr. sekund) som enhet. Hvis en lyskilde sender ut lys i alle retninger og det ikke foregår absorpsjon, vil irradiansen avta med kvadratet av avstanden fra kilden, siden det arealet som lyset spres over øker med kvadratet av avstanden. Didier Défago. Didier Défago (født 2. oktober 1977 i Morgins) er en sveitsisk alpinist. I 1996 vant Didier Défago junior-VM i Super-G og fikk bronse i storslalåm. I mars samme år debuterte han i verdenscupen i mars 1996 i Hafjell.Karrierens første verdenscupseier kom 20. desember 2002 i et Super-G-renn i Val Gardena. Over seks år senere, i januar 2009, tok han sin andre seier, i utforløypa i Wengen. Under VM 2007 i Åre kom Défago på fjerde plass i kombinasjonen. Dermed la sveitsiske utøvere beslag på tre av de fire fremste plasseringene (Daniel Albrecht tok gullet, mens Marc Berthod fikk bronse). I OL 2010 i Whistler gikk Defago til topps i utfor, sju hundredeler foran Aksel Lund Svindal. Broren Daniel Défago er også med på det sveitsiske alpinlandslaget. Renate Götschl. Renate Götschl (født 6. august 1975 i Judenburg, Steiermark) er en tidligere østerriksk alpinist. Hun vant verdenscupen sammenlagt i 2000. Hun har tatt to VM-gull. Under åpningen av OL 2006 i Torino var hun flaggbærer for den østerrikske troppen. Hun vant totalt 46 renn i verdenscupen. Fykocyanin. Fykocyanin (gresk: "phycos" – «tang»; "kyanos" – «lasurstein») er et hjelpepigment i fotosyntesen for visse bakterier. Det tilhørende fykobilinfamilien av hjelpepigmenter. Fykocyanin absorberer stråling mellom 500 og 650 nm (grønt og gult) og reflekterer blått og rødt. Fykocyanin forekommer framfor alt i blågrønnbakterier. Ungsosialisme. Ungsosialisme var betegnelsen på en svensk-norsk politisk retning som blandet marxisme, anarkisme og syndikalisme på starten av 1900-tallet. Retningen kom opprinnelig fra Sverige, og hadde stor oppslutning i venstreorienterte kretser fram til 1920. Ungsosialismen i Sverige. Sveriges Socialdemokratiska Arbetareparti (SAP) ble grunnlagt 1889, og åtte år senere startet det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, som kalte seg ungsosialister. Ganske raskt ble ungdomsforbundet radikalisert i revolusjonær retning. I 1908 startet Carl Schröder og Henrik «Hinke» Bergegren, etter at de var blitt ekskludert fra SAP i 1906, et nytt parti som ble hetende Ungsocialistiska Partiet. Gjennom ungsosialistene og avisene Brand og Lysekils-Kuriren ble syndikalistiske idéer kjent i Sverige. De første årene var ikke ungsosialistene fastlåste i noen enhetlig ideologisk retning, men var en blanding av ulike revolusjonære sosialistiske retninger: marxisme, anarkisme og syndikalisme. Brand ─ som startet i 1898, og fremdeles kommer ut ─ skal være inspirert av Henrik Ibsens skuespill «Brand». Bladet hadde også artikler om Ibsen. De svenske ungsosialistene var begeistret for ham. Hans verker ble flittig lest i de kretser, og det skal ha eksistert den reneste Ibsen-kult. Impulser fra Sverige. På grunn av et anstrengt svensk arbeidsmarked, spesielt for ufaglærte arbeidere, reiste mange svenske arbeidere til Norge. Disse utgjorde etter hvert en god del av arbeiderne innen stein-, anleggs- og byggeindustrien i Norge. Etter splittelsen av det svenske sosialdemokratiske ungdomsforbundet i 1906 var ungsosialistene nærmest lyst fredløse, og det var ikke uvanlig at de unge rebellene strøk over grensen til Norge for å unngå lovens lange arm. Den norske arbeiderungdommen fikk dermed frihetlige impulser fra Sverige. Ungsosialistisk og antimilitaristisk propaganda var ikke populært hos de svenske myndighetene. Det var den ikke hos de norske myndighetene heller. Sommeren 1909 led fagorganisasjonen i Sverige et alvorlig nederlag i en streik som omfattet 300 000 arbeidere. Forbindelsen mellom svenske og norske arbeidere var den gang meget nær – særlig flakket rallarene meget fritt frem og tilbake over grensen. De mest radikale av dem som hadde ført streiken ble svartelistet hos arbeidskjøperne, og de fikk dermed vanskelig for å skaffe seg arbeid. Politisk og faglig forfølgelse, og et relativt gunstig norsk arbeidsmarked, brakte mange frihetlige svensker over «Kjølen» for kortere eller lengre tid, og de brakte med seg sitt radikale kamphumør. Disse gjorde seg etter hvert gjeldende i norsk arbeiderbevegelse,og de norske anleggsarbeiderne tok etter mye av det svenskene brakte med seg, slik som de bredbremmede hattene og de flagrende slipsene, språkbruken, navneskikker og politisk oppfatning. Sosialdemokratisk ungdom radikaliseres. 1900 ble Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag (Kristianialaget) stiftet. Flere lag ble stiftet, og i 1903 ble Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) stiftet på initiativ av Jacob Vidnes. Fra begynnelsen var forbundet preget av basisdemokrati og desentralisering. Hovedstyret oppfattet seg mer som koordinator enn som sterkt lederorgan. Årlige landsmøter ga lokallagsrepresentantene god kontroll med ledelsen, som var preget av hyppige utskiftninger. I og utenfor Kristianialaget, og senere ungdomsforbundet, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristoffer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet, men Hans Jæger og frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. Oversettelsene av Peter Kropotkins viktigste verker hadde innvirkning på ungdommen. Den russiske revolusjon i 1905 gjorde utenomparlamentarisk massekamp i form av generalstreik kjent i ungdomsbevegelsen. Disse impulsene ble forsterket av «Hinke» Bergegrens ungsosialistiske og anarkistiske propaganda i 1905 og -06. Da han ble ekskludert fra SAP, fikk han et sympatitelegram fra det norske ungdomsforbund, og kort tid etter blev hans foredrag i Norge hilst med stor begeistring. Bergegren var i perioder redaktør av Brand, som var inspirerende lesestoff for mange norske beundrere. Den ungsosialistiske perioden. Perioden fra 1906 til 1909 kan karakteriseres som den «ungsosialistiske» periode i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund historie. Høsten 1906 ble det opprettet en tale- og diskusjonsgruppe i Kristianialaget, som holdt til i et kummerlig kott under en trapp i Kristiania Arbeidersamfund. Presten Alfred Eriksen ledet til å begynne med gruppen i «talekunst». Eriksen ga først en innføring i de rent formaltekniske sider ved et foredrag. Så måtte de unge sosialistene sette seg inn i et selvvalgt politisk emne for tilslutt å fremføre sin nyervervede innsikt i foredrags form. Denne gruppen skal ha vært den egentlig begynnelsen til den senere ungsosialismen. – I gruppen debatterte man nemlig alle de stridsspørsmål, som senere blev båret frem gjennom ungsosialismens seier i ungdomslagene og på kongressene. Det tok ikke lang tid før Eriksen gikk ut av gruppen, da den var blitt for radikal for ham. Gruppen øvet seg i diskusjonsferdighet, og den diskuterte emner som militarismen, generalstreiken, avholdssaken, religionsspørsmålet og åttetimersdagen. Ungsosialistene var ingen enhetlig gruppe. Bak den ungsosialistiske etiketten skjulte det seg en anarkistisk retning, en retning som hellet i retning av anarkosyndikalismen og en tendens som var klart påvirket av Karl Marx. Den tyske anarko-syndikalisten Arnold Rollers brosjyre «Den sociale generalstreik» vendte seg skarpt mot marxismen som teori og mot sosialdemokratiet, og stilte opp den kommunistiske anarkismen som mål i motsetning til marxismens statssosialisme. Etter at ungsosialistene fikk ledelsen i Kristiania-laget sommeren 1906 ga laget ut en oversettelse av denne brosjyren. Dette medførte en debatt både innenfor og utenfor sosialdemokratiet og dets organer. Generalstreikidéen fikk ny næring innen ungdomsbevegelsen i Kristiania for hvert nummer av Brand, og hver ny tilreisende svensk ungsosialist som kom over grensen. Høsten 1906 var den aktive delen av NSU på vei mot en norsk variant av den svenske ungsosialismen og den i Tyskland oppståtte anarkososialismen. Anarkososialismen vokste frem innen det tyske sosialdemokratiske parti og fagforeningene. Leder for denne retningen var Dr. Friedberg som holdt et foredrag over temaet i 1904. Vinteren 1906/07 kom Eugène Olaussen (1887–1962) og Sverre Krogh (1883–1957) med i lagsarbeidet i Kristiania. I disse to fikk ungsosialismen snart to talsmenn som både i kraft av sin glødende tro og sine formelle evner tok ledelsen i forbundets arbeid. Olaussen og Krogh regnes av enkelte som de to som innførte marxismen i Norge, selv om Marx var kjent blant sosialdemokrater også tidligere. Det første massemøte i ungsosialismens tegn var et demonstrasjonstog 17. mai 1907, med 2-300 deltagere. Fellesstyret for lagene i Kristiania sto som arrangør. Det ble båret transparenter med inskripsjonene «Ned med militarismen» – og med sikte på nasjonalstemningen denne dagen – «Leve den internationale socialisme». Benjamin Eckblad talte for generalstreiken mot parlamentarismen. Den politiske strømretning innen Kristianialaget beveget seg mer og mer i ungsosialistisk retning. Vel vitende om den splittelsen det hadde ført til i svensk ungdomsbevegelse, valgte likevel de ledende i Kristianialaget med fullt overlegg de nærmest ungsosialistiske standpunktene. Man gikk inn for nektelse av militærtjeneste. Man ville «med alle til raadighet staaende midler at bekjæmpe den religiøse vildfarelse i alle dens former og avskaffe al statskirkelig indflydelse og presteligt formynderskap. Endvidere at faa fjernet religionen som skolefag samt arbeide for kirkens adskillelse fra staten». I tillegg vedtok man å anerkjenne generalstreiken uten å fordømme parlamentarismen. Det siste var tydeligvis et kompromiss. Ungsosialistene bryter ut. Misnøyen med Det norske Arbeiderpartis forsiktige parlamentariske og faglige politikk toppet seg i 1909. Det var da et klart flertall i NSU som støttet den «anarkosocialistiske» tendensen.Ungsosialismen hadde utviklet seg i mer og mer rent anarkistisk og syndikalistisk retning, og på landsmøtet i Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund i Skien, pinsen 1909, gikk ungsosialistene ut og dannet sin egen forening, Norges Ungsocialistiske Forbund. "«Efter bruddet i Skien med ungsocialisterne og stiftelsen av det nye ungdomsforbund, har ungdomsforbundet helt og holdent stillet sig paa socialdemokratisk grundlag og erklæret, at det ønsker et intimt samarbeid med den faglige og politiske bevægelse.I betragning herav er det nødvendig, at lagene, bevægelsens tillidsmænd og talere handler herefter og skarpt pointerer forskjellen mellem ungdomsbevægelsen og ungsocialisterne.Centralstyret henstiller derfor til forbundets medlemmer at være centralstyret behjælpelig med at trække skillet mellem forbundet og ungsocialisterne saa skarpt og tydelig at nogen forveksling og sammenblanding ikke er mulig. Specielt retter centralstyret en indtrængende anmodning til forbundets talere at mindst mulig optræde som foredragsholdere i ungsocialistiske over socialistiske emner og maa paa det bestemteste fraraade enhver officiel deltagelse paa offentlige ungsocialistmøter. Centralstyret henleder ogsaa agitatorernes opmerksomhet paa, at ungdomsforbundet ser som sin opgave at samle arbeiderungdommen og henstiller derfor til disse i sin agitation for og i forbundet at ta det tilbørlige hensyn hertil og undlate alt, som kan virke skræmmende og støtende.Denne henstiling og opfordring har centralstyret fundet paa krævet at gjøre, da ungdomsforbundet og dets mænd endnu i vide kredse sammenblandes med ungsocialisterne og forbundets talere ikke altid har tat tilbørlig hensyn til de vanskeligheder, som ungdomsforbundet baade utad og indad har at kjæmpe med.Centralstyret forventer, at bevægelsens kræfter vil ta det tilbørlige hensyn hertil og for fremtiden i samklang med centralstyret arbeide for ungdomsbevægelsens fremme.»" Så sent som i 1918 klagdes det i ungsosialistenes organ Revolt over at det fremdeles fantes ungsosialister "«der er inkonsekvente nok til at tilhøre det socialdemokratiske ungdomsforbund. Er det ikke snart paatide at deres skiller lag med disse patenterte herrer?»" Ungsosialistene var aktive med i etableringen av Lokale Samorganisasjoner innen Norsk Syndikalistisk Føderasjon. Også i Fagopposisjonen av 1911 gjorde ungsosialistene seg gjeldende. Litteratur. Karl Fernström: Ungsocialismen. En krönika (Federativs Förlag, Stockholm 1950) Arvid Hansen, Eugène Olaussen og Aksel Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier (Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds Forlag, Kristiania 1923) Terje Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie (Pax, Oslo 2003) Fotoinhibering. Fotoinhibering er en lysindusert reduksjon i fotosyntesekapasiteten i planter, alger eller blågrønnbakterier. Fotosystem II (PSII) er mer sensitivt overfor lys enn resten av fotosynteseapparatet, og forskere brukere derfor ofte begrepet fotoinhibering om lysinduserte skader på fotosystem II. I levende organismer (in vivo forsøk), blir de skadde reaksjonssenterne i fotosystem II kontinuerlig repareret. Dette skjer ved at D1-proteinet i reaksjonssenteret brytes ned og nytt D1-protein syntetiseres. Det er tilgjengelig en rekke reviewartikler som omhandler fotoinhibering. Dansketiden. «Dansketiden» er en populær betegnelse brukt i Norge om den tiden Norge var i union med Danmark. Selv om Kalmarunionen forente de tre rikene Norge, Danmark og Sverige allerede i 1397, betegner man vanligvis perioden fra 1536, da Norge mistet sin formelle suverenitet frem til unionsoppløsningen i 1814 som den egentlige «dansketiden». Etter at Sverige brøt med Kalmarunionen i 1448, ble det bestemt at de to gjenværende rikene skulle fungere som selvstendige stater med hvert sitt riksråd, men med felles konge (Christian I). Dette fungerte imidlertid dårlig, ved at det norske riksrådet følte seg styrt fra Danmark. Ved et riksmøte i København i 1536 ble det derfor besluttet at Norge skulle opphøre som eget rike, og være underlagt den danske krone som et annet dansk landskap. Dette vedtaket var et brudd på unionstraktaten og derfor av tvilsom gyldighet. Det fikk heller ingen praktisk betydning. Unionskongene ignorerte det i praksis gjennom å fortsette å titulere seg konger «av Danmark og Norge». Norge fortsatte også med eget lovverk og egen stattholder. Ved Kielfreden 14. januar 1814 skulle Danmark overgi Norge til Sverige, og ved Mossekonvensjonen 14. august 1814 gikk Norge i personalunion med Sverige. Dansketiden blir også kalt 400-årsnatten. Henrik Wergeland beskrev i sin tale i 1834 at denne tidsepoken ikke var norsk historie verdig. "Vort og Norge og fortidens Norge synes som to avbrutte halvringe, der passer paa det nøieste sammen, mellomalderen kun som en uegte lodning, som vi bryter væk for at hele de egte led" "Selv om Staten var forsvunden, tvivlede dog ingen om at Nationen levde" Dette er en periode som markerer starten på nasjonalromantikken I hele perioden var Dannebrog også det offisielle norske flagget. En medvirkende viktig faktor i den voksende norske selvstendighetstrangen var nok det sterke danske skatte- og avgiftstrykket på den norske befolkningen. Her ble det utvist adskillig oppfinnshomhet fra de danske makthavernes side, nærmest trekt ut i det bisarre som Skoskatten av 1711, en særskatt basert på antall skopar i hver husstand. Det var også flere andre særskatter, som Kobberskatt og Sølvskatt. Man hadde også den såkalte Krigsskatten, som skulle være med å finansiere de kriger som de danske konger involverte seg i. Videre var det særskatter for å finansiere de større festningsanlegg danskene anla i Norge, f.eks. Akershusskatten. Man hadde også den såkalte Odelsskatten, etc. Alle disse særskattene kom på toppen av den vanlige skatten, som for gårdene baserte seg på den enkelte gårdens størrelse. Samtidig hadde norske embetsmenn i danskenes tjeneste, f.eks. prester, omfattende skattefritak. Av andre byrder de danske regenter påla den norske befolkningen, kan nevnes at alle gårder over en viss størrelse til emhver tid var pliktig å kunne mønstre én soldat med full utrustning til de danske krigene. Man hadde ellers et rettsvesen, hvor en av de vanlige straffesanksjonene, som også kunne idømmes for mer bagatellmessige forhold som simpelt tyveri, var kollektiv avstraffelse av hele familien. Det innebar at familiegårder ved rettslig kjennelse ble fradømt familien til den straffedømte og overført til det som ble kalt for krongods, d.v.s. til å bli eid av de danske makthaverne. Dette kom da i tillegg til den individuelle straffen. Etterhvert ble mange norske familier, gjennom den danske kollektive avstraffelsesformen, leilendinger på egne gårder, d.v.s. at de måtte betale bygselsavgifter for å få lov til å fortsette å bo på gården. Ser man på Jordebøkene, også kalt matrikler, f.eks. av 1617 og 1723, som viser hvem som eier gårdene, er det et stort antall gårder som eies av Kgl. Maytent, d.v.s. det danske kongehuset. Rundt 1730 var danskekongen i akutt pengemangel, og det bla da avholdt de store krongodsauksjonene. En del ætter, som først hadde opplevd at familien ble fradørmt sin gård p.g.a. noe ett enkelt familiemedlem hadde gjort, for så å måtte leien gården tilbake, opplevde da til sist å bli kastet ut fra gården dersom de ikke var i stand til å kjøpe den tilbake. Cliff Richard. Cliff Richard fotografert i 1973 Cliff Richard eg. "Harry Rodger Webb" (født 14. oktober 1940 i Lucknow, Uttar Pradesh, India) er en engelsk sanger og gitarist. Cliff Richard er en av Storbritannias mest populære sangere. I løpet av ett tiår (1958–1969) hadde han over 40 store hits i sitt hjemland. Også i Norge toppet han singellistene flere ganger. Cliff Richard ble født i India. Da landet ble selvstendig i 1947 flyttet Cliff sammen med sine foreldre og tre søstre (Donella, Jacqueline og Joan) til Storbritannia. I India hadde familien levd under ganske luksuriøse forhold; i Storbritannia bodde de i fattige London-forsteder og foreldrene arbeidet skift for å kunne forsørge familien. Cliff Richard var med å starte gruppen Shadows i midten av 1950-tallet. I begynnelsen kalte gruppen seg the Drifters. Navnbyttet skjedde for å unngå forvirring med amerikanske gruppen med samme navn. Cliff fikk platekontrakt 1958 hos EMI, men uten Shadows. Gruppen spilte dog veldig ofte sammen med ham helt fram til oppløsningen i 1968, ikke minst når han opptrådte live. Samme år som han fikk kontrakten slo han igjennom med låten «Move It». I 1966 sto Cliff Richard fram som en kristen. Han fortsatte sin karriere, men med en betydelig roligere og polert sound enn hans tidlige rock and roll-låter. Han deltok også på store, kristne samlinger, for eksempel i regi av Billy Graham. Han deltok i Eurovision Song Contest to ganger – 1968 med «Congratulation» og 1973 med «Power To All Our Friends». Han vant aldri, men «Congratulations» ble en stor hit som fremdeles er mye spilt. I 1973 spilte Richard hovedrollen i «komihumormusikalen» Kofferten, et samarbeid mellom Sveriges Radio, BBC, YLE og NRK. I 1976 fikk han sitt endelige gjennombrudd i USA med låten «Devil Woman». Tre år senere toppet han lister i flere land igjen, med «We Don't Talk Anymore», som ble en av hans største låter. Utover 80-tallet hadde han flere salgsfremganger. Han fikk en grammy for beste pop-plate i Storbritannia i 1988, og året etter solgte han Wembly-arenaen to ganger i et gigantisk jubileumsshow. 1999 fikk han sin siste listetopp med «The Millennium Prayer». Han er fremdeles aktiv med plateinnspillinger og turnéer, senest i 2009 på 50-års gjenforeningsturnéen med The Shadows. Oslo fikk besøk av turnéen 23. november dette året. Cliff Richard har de siste 45 årene vært svært tydelig på sitt kristne ståsted. Han har lagt seg velge inn som en av visepresidentene i det britiske bibelselskapet. Ved årtusenskiftet ble det debatt rundt en innspilling han gjorde av Fadervår på melodien Auld lang syne. Plateselskapet hans ville ikke gi ut innspillingen, som de mente var spekulativ, noe som førte til brudd mellom artisten og plateselskapet som han hadde vært knyttet til i 40 år. Sangen The Millenium Prayr ble en stor suksess. Richard ble i 1995 utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. Han fikk da rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Han er også offiser av Order of the British Empire. Kurt Gödel. Kurt Gödel (født 28. april 1906, død 14. januar 1978) var en logiker, matematiker og filosof. Han regnes som en av de mest innflytelsesrike logikerne gjennom tidene. Mest kjent er han for Gödels ufullstendighetsteoremer, som grovt og enkelt sagt sier at et lukket system ikke kan bevises ut fra seg selv. Gödels nasjonalitet er en komplisert affære. Han ble født i Brünn i Mähren, Østerrike-Ungarn (nå Brno i Tsjekkia) Han ble automatisk tsjekkoslovakisk statsborger som 12-åring da Østerrike-Ungarn falt fra hverandre. Ni år senere byttet han til østerriksk statsborgerskap. Da Hitler annekterte Østerrike, ble han plutselig tysk. Og etter andre verdenskrig, som 42-åring, ble han amerikansk statsborger. Gödel døde av underernæring i 1978 etter hans kone Adele hadde vært innlagt på sykehus i seks måneder: hennes mat var den eneste han spiste i frykt for å bli forgiftet av andre. Han unngikk til og med mat han hadde laget selv, og engstet seg for kjøleskap og radiatorer. Det er av allmenn oppfatning at han hadde visse paranoide trekk. Janez Zavrl. Janez Zavrl (født 25. desember 1982, Ljubljana) er en slovensk fotballspiller som for tiden spiller for Interblock. Zavrl kom til Bergen for prøvespill i Sportsklubben Brann i månedsskiftet januar/februar 2006 sammen med landsmannen og spiss Tomislav Misura. Etter mye overgangsrot kunne endelig Janez Zavrl signere en tre-års kontrakt med Sportsklubben Brann i mars 2006. 18. august 2006 ble det klart at Brann ikke ønsket å benytte seg av opsjonen de hadde på Janez Zavrl. Janez hadde kontrakt med Brann ut sesongen 2006, der sportsklubben hadde en opsjon på forlengelse som de måtte benytte seg av før 1. september 2006. Overgangsrot. Brann hadde fulgt Zavrl over lengre tid og Janez trente ikke en gang under prøvespillet. Dette fordi hans klubb i hjemlandet, Domžale, nektet Zavrl å trene med Brann. Grunnen var at Brann ikke hadde henvendt seg til klubben, men til spilleren direkte. Også dels fordi presidenten i Domžale hadde nektet for å ha gitt Zavrl lov til å reise. Presidenten truet også med å anmelde Brann til Det europeiske fotballforbundet (UEFA) dersom Brann lot Zavrl være med på trening. Senere kom det signaler om at Brann kunne hente spilleren til Bergen likevel. Det viste seg at Zavrl hadde et punkt i kontrakten som sa at når en klubb la en viss sum penger på bordet, skulle han være fri til å gå. Janez skal også ha hatt en klausul i sin kontrakt med Domžale som sa at «klubber fra Israel, Østerrike, Belgia, Kypros og Skandinavia kan hente ham for en veldig lav, men ikke offentlig, sum». Paradoksalt var det presidenten i Domžale som selv la dette inn i kontrakten til Janez da han kom til klubben. To russiske klubber skal også ha vært interessert i Zavrl, og en av dem, Torpedo Moskva la inn et bud på over åtte millioner norske kroner. Zavrl ønsket seg heller til Brann og Bergen, og summen Brann betalte for Zavrl antas å ligge under én million kroner. Zavrl kommer fra en kjent fotballfamilie i Slovenia. Hans far har vært trener i Olympiakos, og hans onkel er president i det slovenske fotballforbundet. Janez har to A-landskamper og over 20 U21-landskamper for. I Brann beskrives han som en komplett midtstopper, men 23-åringen har også spilt sentral midtbane. Wolfprisen. Wolfprisen (engelsk: "Wolf Prize") er en pris som siden 1978 tildeles forskere og kunstnere av Wolf Foundation i Israel. Den tildeles mennesker som har "fortjenester for menneskehetens beste og vennskapelige forbindelser mellom folkene". Prisen ble etablert av Ricardo Wolf (1887–1981), en tyskfødt oppfinner, som også var Cubas ambassadør i Israel. Wolfprisen blir delt ut i seks disipliner, hver med amerikanske dollar i premiepenger. I fysikk og kjemi regnes den som en av de mest anerkjente prisene i verden etter Nobelprisen. Wolfprisvinnere i kunst. Prisen deles ut etter tur innen arkitektur, musikk, malerkunst og billedhuggerkunst. Ringerikes Museum. Ringerikes Museum er distriktsmuseum for Ringeriksregionen, som omfatter nåværende Ringerike kommune og Hole kommune i Buskerud fylke. Museet ligger på Norderhov gamle prestegård i tidligere Norderhov kommune, like sør for Hønefoss og tvers over den gamle hovedveien som gikk forbi Norderhov kirke. Museet har tilhold i den gamle prestegården på stedet, og er blant annet kjent for "Moeminnet", minnesamlingen etter dikterpresten Jørgen Moe, "Svenskestua", der Anna Colbjørnsdatter i følge sagnet lurte svenskene under slaget på Norderhov i 1716, og "Ikonsamlingen", som er en av de mest betydningsfulle i Norge utenfor Nasjonalgalleriet og rommer ikoner tilbake til 1400-tallet. Ikonene, som er av russisk og sørøst-europeisk opprinnelse, ble i sin tid donert museet av kunstneren Hans Ødegaard (1876–1943) fra Sokna. Sammen med museet finner man også Buskerud fylkesfotoarkiv og Hjemmestyrkemuseet som viser Milorgs virksomhet i distriktet under andre verdenskrig. Fylkesfotoarkivet har sine kontorer i 2. etasje, der man også finner utstillingen til Hjemmestyrkemuseet. Stiftelsen Ringerikes Museum eier bygningene og samlingene, mens Stiftelsen Hringariki står for driften av museet. Kompensasjonsdyp. Kompensasjonsdypet eller kompensasjonsnivået er et begrep i marinbiologi og ferskvannsbiologi, og beskriver det vanndypet der lyset er så svakt at planteplanktonet ikke har noen netto fotosyntese. Det vil si at mengden karbon tapt ved celleånding er like stor som den mengden som bindes ved fotosyntesen. Kompensasjonsdypet skiller mellom vannets eufotiske og afotiske sone. Forsøk har vist at kompensasjonsdypet ligger på et nivå der mellom 0,1 og 1% av sollyset er i behold. Eufotisk. Den eufotiske sonen (gresk: "ev", «god» og "phos", «lys») brukes i marinbiologien om de øvre vannlag i havet som har nok lys til at fytoplankton kan ha fotosyntese – til forskjell fra "den afotiske sonen", der lyset ikke trenger ned. Eufotisk sone tilsvarer det som i limnologien kalles trofogen sone. Den eufotiske sonen kan variere fra 10 m i fjorder med mye suspendert materiale til over 100 m i åpent hav med klart vann. Heftet Ringerike. Heftet Ringerike er et lokalhistorisk tidsskrift hjemmehørende i Ringeriksregionen, som omfatter kommunene Hole og Ringerike i Buskerud. Det ble stiftet i 1921 og har som formål å «fremme interesse for, samle og formidle folkeminne og lokalhistorie med tilknytning til Ringerike.» Heftet utgis hvert år i midten av november. I årene 1922–1925 var heftet kjent under navnet "Jul på Ringerike", men fra 1926 har navnet vært "Ringerike". Opplaget har i de senere årene ligget på omkring 4000 hefter. Heftet eies med 1/3 hver av Ringerike Ungdomslag (RUL), Stiftelsen Ringerikes Museum (SRM) og Ringerike Historielag (RH) i fellesskap. Redaktør fra 2010 er Torbjørn Paule. Afotisk. Den afotiske sonen (gresk: "a", «ikke» og "phos", «lys») brukes i marinbiologien om den delen av de frie vannmassene og havbunnen der sollyset ikke slipper ned, og der det ikke kan foregå fotosyntese – til forskjell fra den eufotiske sonen over. I limnologien brukes begrepet trofolyttisk sone. I fjorder med mye suspendert materiale begynner den afotiske sonen på 10-15 meters dyp, mens den i åpent hav med klart vann kan begynne på 100-200 meters dyp. Notatblokk-PC. En Notatblokk-PC (en: "Tablet PC") eller Tavle-PC er en datamaskin i notatblokkstørrelse med hovedegenskapene til en fullverdig PC. De er som regel basert på Intels i386-arkitektur, og bruker samme operativsystemer som vanlige PC-er, dog ofte noe modifisert for trykkskjerm (se under). Typiske notatblokk-PC-er har en pennbasert seriell enhet fra Wacom som dekker skjermflaten og registrerer skrift ved en anodebasert mekanisme. Tastaturet er enten som på en vanlig bærbar datamaskin, bak skjermen, eller ikke-eksisterende (kun på skjermen). Microsoft Tablet PC. Microsoft er initiativtaker til notatblokk-PC-ene. De har utviklet operativsystemene Windows XP TabletPC Edition og Windows XP TabletPC 2005 Edition. Microsoft har også den beste programvarestøtten for notatblokk-PC-er. Noen viktige er Microsoft OneNote og MindJet MindManager. Per dags dato finnes det kun støtte for gjenkjenning av engelsk håndskrift. Linux Notatblokk-PC. Linux har innebygd støtte for Wacom Serial Pen Tablet i kjernen, og man kan installere de fleste Linux-distribusjonene som er tilgjengelige på en notatblokk-PC. Det største problemet for etterinstallasjon på en notatblokk-PC er gjenkjenning av håndskrift, men også her finnes det programvare; de viktigste er XStroke, Dasher og GOK. Bruk i Mozilla. Det finnes også et tillegg for å få Tablet Input Panel opp i nettleserne Firefox og Mozilla. Tillegg heter GeckoTIP, og finnes. Kjæreste mamma. "Kjæreste mamma" er en dramafilm fra 1981 med Faye Dunaway og Diana Scarwid i hovedrollene og Frank Perry som regissør. Filmen er basert på boken "Mommie Dearest" (1978) av Christina Crawford. Handling. Filmen handler om Christina Crawford og hennes adoptivmor, Joan Crawford. Schellenberg. Schellenberg er med sine 3,5 km² Liechtensteins minste kommune i areal. Den ligger i den nordlige delen av landet. Kommunen ligger 626 moh. og har 947 innbyggere (2003). Den er vanskelig tilgjengelig på grunn av dårlige transportmuligheter. Området har vært befolket siden 3000 f.Kr.. Det utgjorde et herskap som i 1699 ble kjøpt av fyrsteslekten Liechtenstein. Primærproduksjon. Primærproduksjon er i økologien den mengden organisk materiale som et plantesamfunn (primærprodusentene) produserer ved fotosyntese (og kjemosyntese) gjennom et år. En skiller mellom brutto primærproduksjon og netto primærproduksjon, der det som tapes ved produsentenes egen celleånding er trukket fra. Netto primærproduksjon er med andre ord det som er tilgjengelig for konsumenter og nedbrytere i økosystemet. Brutto primærproduksjon er et rent teoretisk begrep, mens nettoproduksjonen kan måles direkte. Det er vanlig å måle primærproduksjonen i g C pr. m² pr. år. I vann brukes også g C pr. m³. Anaxagoras. Anaxagoras (gresk: Ἀναξαγόρας; født 499 f.Kr., død 428 f.Kr.) var en filosof i det antikke Hellas. Han ble født i Klazomenai, men tilbragte mesteparten av livet i Athen. Han var født i Klazomenai (ved det nåværende Izmir) i Lilleasia, og kom ca. 40 år gammel til Athen. Her levde han de neste 30 årene i nær forbindelse med de betydeligste menn, særlig Perikles. Han ble anklaget for ugudelighet, men flyktet til Lampsakos, hvor han døde. Anaxagoras fremsatte sin lære i et skrift, «Om naturen», hvorav bare små bruddstykker er bevart. Han forklarer verden som en blanding av en mengde opprinnelig uordnede spirer som av ånden ("nous") er satt i bevegelse og ordnet. I likhet med Empedokles godtok han Parmenides' tese om at verden egentlig er uforanderlig. Forandring forklares ved at materielle partikler blander seg med hverandre og skiller lag. Platon forteller at Anaxagoras ble anklaget av Perikles' politiske motstandere for å ha hevdet at solen var en rødglødende sten og at månen var laget av jord. Anaxagoras utøvde stor innflytelse på samtid og ettertid, f.eks. på Evripides. Seneca den yngre. Lucius Annaeus Seneca (Seneca den yngre) (født ca 4 f.Kr. i Córdoba i Spania, død 65) var en romersk dramatiker, og i et verk humorist, filosof og politiker, sønn av Seneca den eldre og hans eldre bror var Gallio. Seneca var en kort tid lærer for keiser Nero. Senere mistenkte keiseren ham for konspirasjoner og tvang ham til å ta sitt eget liv da han ble gjort delaktig i Pisos konspirasjon i å myrde keiseren, men det er mulig at Seneca var uskyldig. Verker. Verker tilskrevet Seneca omfatter et dusin filosofiske essayer, et hundre tjuefire brev som handler om moralske emner, ni tragedier, en satire og et essay om meteorologiske emner. Et av de tragedier som er blitt tilskrevet ham, "Octavia", har dog blitt forsøksvis tilskrevet en annen forfatter og hans forfatterskap til "Herkules på Oeta" har blitt betvilt. Seneca benyttet en poengtert retorisk stil. Hans skrifter var innenfor de tradisjonelle temaene til stoisk filosofi; universet er styrt for det beste av et rasjonell forsyn; tilfredshet er oppnådd best gjennom et enkelt, uforstyrret liv i henhold til naturen og plikten overfor staten; menneskelig lidelse må bli akseptert og har en nyttig effekt på sjelen; studier og lærdom er viktig. Han framhevet praktiske skritt som leseren kunne benytte for å møte livets problemer med. I særdeleshet betraktet han det som viktig å konfrontere sin egen dødelighet. Diskusjonen om hvordan å tilnærme seg døden dominerer mange av hans brev. Senecas tragedier. En del litteraturvitere har tenkt at Senecas tragedier ble skrevet for å bli opplest, ikke framført, men andre har betvilt dette og mener de ble skrevet for framførelser, og det er mulig at faktisk framførelse skjedde i Senecas eget liv, men dette kan ikke bli fastslått på grunnlag av eksisterende kunnskap om dikteren. Senecas tragedier har derimot blitt satt opp med suksess i moderne tid. Datering av tragediene er meget problematisk i mangelen av antikke referanser. En relativ kronologi har blitt foreslått på grunnlag av metriske grunner, men forskere er delt i spørsmålet. Det er ufattelig at de ble skrevet i løpet av det samme året. De kan ikke alle være basert på greske tragedier, de har fem akter og skiller seg på mange vis fra de attiske dramaer, og selv om det påvist innflytelse fra greske Euripides på en del av verkene, er det også funnet innflytelse fra romerske diktere som Virgil og Ovidius. Senecas stykker ble i omfattende grad lest middelalderens og renessansens europeiske universiteter og påvirket i sterk grad tragisk drama på denne tiden, slik som det elisabethanske England (William Shakespeare og andre dramatikere), Frankrike (Pierre Corneille og Racine) og i Nederland (Joost van den Vondel). Han er vurdert som kilden og inspirasjonen til hva som er kjent som «Hevntragedien» som begynte med Thomas Kyds "Den spanske tragedie" og fortsatte godt inn i jakobinsk periode i England. Biomasse. Biomasse er en betegnelse som brukes om vekten av alle levende organismer på et gitt areal eller (i vann) et gitt volum. Biomasse måles ofte i g C/m² eller (i vann) i mg C/m³. Bakterier utgjør den største andelen av biomasse, kanskje så mye som 2/3 av planetens samlede biomasse. I terrestriske økosystemer er planter den dominerende delen, med så mye som 90 % av biomassen i forhold til øvrige grupper, som dyr og sopp. Av dyr er bare et par prosent av biomassen virveldyr, de resterende er virvelløse dyr, særlig midd og rundorm. Jesu fristelse. Jesu fristelse viser til en hendelse som er beskrevet i Evangeliene. Historien forteller at etter at Jesus Kristus ble døpt av Johannes døperen ble han av Den hellige ånd drevet ut i ødemarken, hvor han oppholdt seg i førti dager. Den mest detaljerte versjonen finnes "Evangeliet etter Lukas", fjerde kapittel. I ødemarken ble han tre ganger fristet av Djevelen. Han spiste ikke under oppholdet, og den første fristelsen bestod i at Djevelen oppfordret ham til å vise at han var Guds sønn ved å gjøre om en stein til et brød. Jesus svarte «Mennesket lever ikke av brød alene». Deretter førte Djevelen ham til et høyt fjell, og tilbød ham makt over hele verden. Jesus svarte «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene». Den siste fristelsen bestod i at Djevelen tok Jesus med til Jerusalem og stilte ham opp på tempelmuren, muligens ifølge rabbinsk forventning. Han oppfordret Jesus til å kaste seg ut og la engler redde seg. Jesus svarte «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve». Etter at alle de tre fristelsene var blitt avvist lot Djevelen Jesus være i fred en stund. Historien om fristelsen brukes som grunnlag for å kalle Jesus for «den nye Adam», som motstod Djevelens tilnærminger der den første Adam falt. Den er også grunnlaget for at fastetiden varer i nettopp førti dager. NORTaC-C2IS. NORTaC-C2IS er et datamaskinbasert kommando- og kontrollsystem i bruk i det norske Forsvaret. Det er levert av Kongsberg Defence & Aerospace, og har vært i bruk siden 2002. En enklere variant for bruk i kjøretøyer heter NORTaC-mobile.". Fotosyntetisk aktiv stråling. Fotosyntetisk aktiv stråling (engelsk: "Photosynthetic Active Radiation" – PAR) er den delen av det elektromagnetiske spekteret som planter og andre fotosyntetiserende organismer kan nyttiggjøre seg i fotosyntesen. Ved måling av PAR måles lysintensiteten i bølgelengdeområdet 400 til 700 nm, selv om noen bakterier har pigmenter som kan absorbere lys med bølgelengde lengre enn 700 nm (nær-infrarødt). PAR måles med en kvantemåler og måleenheten er mmol (μmol) fotoner pr. m² pr. sekund. Mustafa Barzani. Mustafa Barzani (født 14. mars 1903, død 1. mars 1979) var en kurdisk nasjonalistleder i Irak og president for Kurdistans Demokratiske Parti (KDP). Mulla Mustafa, som han blir kalt, ledet den kurdiske kampen i Sørkurdistan fra 1930 til 1975 med betydelig militært talent. I løpet av denne perioden deltok han i å utvikle kurdisk selvbevissthet fra klanrivalisering til nasjonalisme Han søkte allianser med en lang rekke land og ble sveket av dem alle. 11 år av sitt liv tilbrakte han i eksil i Sovjetsamveldet, men det var på et sjukehus i USA han døde omgitt av den siste av sine tre koner og et utvalg av sine ti barn. Opprettelsen av Irak. Staten Irak ble satt sammen av landområder erobret fra det osmanske rike under første verdenskrig. Den kurdiske provinsen Mosul Vilayat ble også innnlemmet. Da de arabiske myndighetene i Bagdad sendte embetsmenn til de kurdiske områdene, ga sjeik Ahmad i Barzan sin bror Mustafa i oppdrag å organisere væpnet motstand. Gjennom dyktig taktikk klarte Mustafa Barzani å påføre de irakiske regjeringsstyrkene store tap, til tross for at de hadde omfattende støtte fra det britiske luftvåpenet RAF. I London uttalte hærsjefen at Kurdistan var et glimrende øvingsområde der pilotene kunne øve seg på teppebombing. De britiske styrkene tok også gass i bruk i sine angrep i Kurdistan. I lengden kunne ikke barzanstyrkene motstå den kombinerte styrken til Kong Faisal og britene. Brødrene Ahmad, Mustafa og Muhammed flyktet sammen med en gruppe tilhengere over grensen til Tyrkia. Der ble Ahmad arrestert og de øvrige nøye overvåket, inntil de alle i mai 1933 ble gitt amnesti og fikk vende tilbake til Irak, men ikke til Barzan. Mulla Mustafa ble forvist til Suleimania. I 1943 reiste Mulla Mustafa tilbake til Barzan, og organiserte ny kamp mot regimet i Bagdad. I Suleimania hadde Barzaniene alliert seg med det kurdiske nasjonalistpartiet Hiwa som først og fremst hadde støtte hos middelklassen i de kurdiske byene. Gjennom denne alliansen var Barzanienes motstand mot fremmed styre i ferd med å utvikle seg til en kurdisk nasjonal bevegelse. Mustafa viste nok en gang sitt talent som militær leder. Under hans ledelse slo kurderne tilbake en rekke angrep fra irakiske styrker, og erobret betydelige mengder våpen, ammunisjon, muldyr og andre forsyninger. Området under kurdisk kontroll ble raskt utvidet, og sommeren 1945 hersket Barzani-militsen over en stor del av Sør-kurdistan, mens deres allierte i Hawa agiterte i de kurdiske byene. Men med avslutningen av annen verdenskrig kunne den irakiske regjeringa prioritere kampen mot kurderne. En offensiv fra Mosul, med støtte fra det britiske flyvåpenet, presset Mustafa Barzani sammen med 1000 militssoldater og deres familier over grensa til Iran. Mahabadrepublikken. På et massemøte på torget i den iranske byen Mahabad, 2l. januar 1946, ble Republikken Kurdistan erklært for opprettet av Qazi Muhammed, som ledet Kurdistans Demokratiske Parti og som ble den nye republikkens president. Mustafa Barzani ble utnevnt til general og øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Det er fra dette tidspunktet at betegnelsen peshmerga (den som står overfor døden) ble tatt i bruk på kurdiske militssoldater. Representanter for ulike kurdiske organisasjoner i Irak dannet sammen med Barzaniene et irakisk KDP, og Mulla Mustafa ble valgt til organisasjonens president. Det var et spent forhold mellom det nye KDP og det gamle KDP-Iran som allerede hadde en avdeling i Suleimania. En stund organiserte derfor disse partiene side om side på irakisk side av grensa. Barzani organiserte et effektivt forsvar for Mahabad-republikken, men ifølge Jaltaavtalen skulle Sovjet trekke seg ut av Iran. Derfor ble de sovjetiske styrkene trukket tilbake fra de to utbryterrepublikkene Aserbajdsjan og Kurdistan. Qazi Muhammed så det som nytteløst å kjempe mot den iranske regjeringshæren. Barzani innledet forhandlinger med kommandanten for de iranske styrkene, general Hamayoni, og ba om at han og hans folk måtte få oppholde seg i Iran fram til våren kom. På dette tidspunkt vil han og hans tilhengere forlate Iran frivillig, lovet han. Dette ble avslått, og Barzani måtte trekke sine folk tilbake til Irak under angrep fra iranerne. Flukten til Sovjet. Den 30. mars ble Qazi Muhammed og tre andre av lederne for republikken Kurdistan hengt på torget i Mahabad, som for anledningen var omringet av iranske soldater. I dagene som fulgte ble hundrevis av antatte opprørere massakrert i den overvunne republikken. 13. april overga Sjeik Ahmed Barzani seg til irakiske regjeringsstyrker sammen med de fleste mennene og samtlige kvinner og barn som hadde overlevd oppholdet i Iran. Sjeik Ahmed og flere andre ledere ble fengslet, mens de øvrige ble deportert til Kerbala i Sør-Irak. Mulla Mustafa og 500 peshmergas valgte å legge på vandring mot Sovjetunionen. De gikk fra Irak gjennom tyrkiske fjell og videre gjennom Iran, under stadige kamper med irakiske, tyrkiske og iranske styrker inntil de den 17. juni 1947 krysset elva Araz og overga seg til de sovjetiske grensestyrkene i Aserbajdsjan. Revolusjonen i 1958. Den 14. juli 1958 ble det hasjemittiske kongedømmet i Irak veltet av en gruppe militære som kalte seg "de frie offiserer". Lederne for de frie offiserer var Abd al-Karim Qassim og Abd al-Salam Arif. De satte straks i gang omfattende endringer i det irakiske samfunnet. Over hele landet var det stor begeistring og voldsomme forhåpninger til det nye regimet. Også kurderne støttet revolusjonen, og en ny grunnlov som ble offentliggjort i slutten av juli slo fast at "kurdere og arabere er partnere i denne nasjonen". Mustafa Barzani og hans peshmergas ble bedt om å vende tilbake fra Sovjetunionen, og ble mottatt som helter av arabere så vel som kurdere. KDP, og mange andre organisasjoner som hadde vært forbudt under hasjemittene, ble legalisert og kunne drive sin virksomhet i full offentlighet. Det var likevel mange som motsatte seg regimeskiftet, og Qassim bevæpnet både kommunistpartiet ICP og Barzanis peshmergas for å få hjelp til å slå ned opprørsforsøk flere steder i landet. Barzaniene brukte anledningen til å gjøre opp med klaner som hadde støttet det gamle regimets kampanjer i Kurdistan. I 1961 hadde Mustafa Barzani militær kontroll i det meste av irakisk Kurdistan. Han krevde nå autonomi for de kurdiske områdene. Qassim som fryktet tilsvarende krav fra sjiittisk side, avviste kravene, og begynte å mobilisere andre kurdiske klaner mot barzaniene. Barzani var nok en gang i krig med regjeringa i Bagdad, opprinnelig på egen hånd, men fra sommeren 1962 med støtte fra KDP. Qassim førte også en skattepolitikk som førte flere kurdiske grupper over på Barzanis side. I januar 1963 undertegnet Barzani en våpenhvileavtale, men den var ikke blitt forelagt KDP. Skepsisen til klanledernes makt var på forhånd stor blant de marxistisk orienterte KDP-lederne, og Barzanis eneveldige opptreden fikk den opp i dagen. KDPs Politbyrå med Ibrahim Ahmad og Jalal Talabani i spissen tok avstand fra våpenhvileavtalen og vedtok en resolusjon med skarp kritikk av Mustafa Barzanis framferd. Barzani organiserte sin egen KDP-kongress der han fikk enstemmig støtte. Det kom til kamper mellom Barzanis KDP-fraksjon og Politbyrået, som ble tvunget til å flykte over grensa til Iran. Derfra kom de snart tilbake og organiserte sine egne peshmergas, som først og fremst etablerte seg i sørdelen av irakisk Kurdistan og i de kurdiske byene, mens Barzanifraksjonen kontrollerte situasjonen i fjellområdene mot Tyrkia. Den gamle kontakten mellom kurderne og Sovjetunionen opphørte nå. Bolsjevikene hadde innledet et omfattende samarbeide med det revolusjonære regimet i Bagdad, som skulle nå et høydepunkt under Baathregimet etter 1968. Det irakiske kommunistpartiet tok avstand fra kurdiske selvstyrebestrebelser, noe som førte til opprettelse av et eget kurdisk kommunistparti. Til gjengjeld opprettet Barzani kontakt med Iran og Israel. Peshmergaene fikk adgang til mere avanserte våpen enn de tidligere hadde måttet klare seg med. I september 1967 besøkte Mulla Mustafa Israel, der han møtte forsvarsminister Moshe Dayan, og fikk løfte om fortsatt støtte. Baath-regimet og Alger-avtalen. 17 juli 1968, nesten på dagen 10 år etter revolusjonen i 1958, tok Baathpartiet makta i Bagdad for annen gang. Baathpartiet søkte støtte mot Barzani hos politbyrå-fraksjonen. Politbyråets milits fikk nå utrustning fra Bagdad og ble oppfordret til å angripe barzaniene. Barzaniene var likevel overlegent sterkest, og det var med Mustafa Barzani Baathpartiet under sine mektige generalsekretær Saddam Hussein valgte å inngå en avtale i 16 punkter i mars 1970. De seksten punktene slår fast kurdernes rett til å styre seg selv med sitt eget språk og å utvikle sine egne institusjoner med kurdiske embetsmenn, innen rammen av en irakisk føderativ stat. I ettertid har mange spurt seg om Saddam Hussein og Baath-lederne virkelig hadde tenkt å gjennomføre denne avtalen. Faktum er iallfall at avtalen aldri ble gjennomført, og det kom snart til nye krigshandlinger. Mulla Mustafa hadde god nytte av de nye våpnene sine. USA og Israel så gjerne at Barzani sysselsatte den irakiske hæren, slik at irakerne ikke skulle blande seg inn i den pågående krigen mellom Israel og nabolandene. I 1974 la Saddam Hussein, som nå hadde samlet all makt i Irak på sine hender, fram et forslag til lov om kurdisk autonomi. Forslaget kom nok de kurdiske krav i møte på mange punkter, men det forutsatte at myndighetene i Bagdad kunne overprøve ethvert vedtak kurdiske myndigheter måtte gjøre. Saddam ga Barzani en frist på to uker til å godta loven, og da Mulla Mustafa sa nei takk brøt det på ny ut voldsomme kamper. Barzani gjorde det lenge skarpt. Under hans ledelse klarte peshmergas å holde den irakisk hæren stangen, og nok en gang kom store deler av Sørkurdistan under kontroll av de kurdiske styrkene. Men det hele tok brått slutt da Sjahen av Iran og Saddam Hussein møttes i Algerie i begynnelsen av1975. Med god hjelp fra USA inngikk de to en avtale som skulle gjøre slutt på den langvarige striden om grenseelva Shatt al-Arab i sør. Saddam ga etter for de iranske hovedkravene om grenseelva på én betingelse: grensa mellom de to landene måtte stenges for kurderne, og all støtte til opprørne avsluttes umiddelbart. På dette punktet var faktisk avtalen til begges fordel, for Irak hadde støttet kurdiske grupper i Iran, på samme måte som Sjahen støttet kurderne på den andre siden av grensa. I løpet av få uker brøt den kurdiske motstanden sammen. Titusener av kurdere, soldater så vel som sivile, flyktet over grensene og den irakiske hæren hadde i slutten av mars etablert full kontroll over de opprørske områdene. Mulla Mustafa og hans nærmeste familie fant etterhvert veien til USA, til nettopp det landet som hadde sviktet ham så grovt. Den mest berømte kurderen i det tjuende århundre døde på et sjukehus i Washington og ble gravlagt i Iran. I 1993 ble hans levninger flyttet tilBarzan, der det nå planlegges et Barzanisenter til hans minne. Slaget på Norderhov. Slaget på Norderhov var egentlig en trefning, en krigshandling som fant sted på Norderhov i Ringerike under den Store nordiske krig. Slaget sto mellom dansk-norske dragoner og svenske karolinere, natten til 29. mars i 1716. Utfallet var imidlertid svært viktig for svenskenes nederlag to år senere. Bakgrunnen. Bakgrunnen for hendelsen på Norderhov var svenskekongen Karl XII av Sveriges invasjon av Norge i 1716. I januar 1716 var det så kaldt at Øresund hadde frosset til, og svenskekongen ville derfor benytte anledningen til å gå over isen mot København, slik hans bestefar, Karl X Gustaf av Sverige, hadde forsøkt med hell noen tiår tidligere (fra den motsatte siden riktignok). Kongen samlet troppene i Landskrona, men planen måtte oppgis, fordi en storm brøt opp isen. For å gjenvinne sin popularitet etter nederlaget mot Peter den Store om Russland i slaget ved Poltava, da han måte flykte til Tyrkia, besluttet Karl XII i stedet å gå mot Norge. Angrepet på Norge. I Norge var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow (1654–1729) øverstkommanderende over de dansk-norske styrkene. Lützow var kjent som en forsiktig strateg, og da ryktene om et forestående angrep på Norge økte utover i februar 1716, mobiliserte han tre troppekorps. Ett på Vinger under oberst Ove Wind (1665–1722), og ett på Høland under oberst Ulrich Christian Kruse (1666–1727). Selv tok han kommandoen over troppene mellom Fredrikstad og Halden, mens et reservekorps under ledelse av generalmajor Jens Sehested (1649–1730) tok stilling ved Christiania. Svenskekongens plan var å rykke inn mot Christiania fra Holmedal i Värmland og der bli forent med en avdeling under ledelse av den svenske generalen Carl Gustaf Mörner (1658–1721). Natten til 9. mars 1716 gikk kongen inn i Norge med nærmere 8 000 mann, men han møtte uventet hard motstand da Lützow hadde forutsett svenskenes taktikk og hadde allerede utplassert en styrke ved Høland. Etter å ha nedkjempet den dansk-norske styrken kunne imidlertid svenskekongen fortsette mot Christiania og Akershus festning, men et kraftig snøvær forsinket ham, og det ga nordmennene anledning til å reorganisere seg etter sjokket. Det ble satt ut forsterkninger både ved Akershus festning og ved Gjelleråsen. Etter hvert forsto svenskekongen at det var håpløst å ta seg fram via Gjelleråsen. Rundt den 19. mars befant han seg ved Hølen hvor troppene hans ble samlet. Svenskene valgte å gå mot Cristiania via isen på Øyeren, ned mot Enebakk og videre over isen på Bunnefjorden, for gjennom denne manøveren å kunne angripe Christiania fra Drammen. Nordmennene skjønte imidlertid hva som var i ferd med å skje, og regjeringen bestemte raskt at den dansk-norske hæren skulle trekke seg tilbake og ta stilling ved Gjellebekk i Lier. På morgenkvisten den 21. mars 1716 fikk man på Akershus festning øye på svenskene på isen mellom Sjursøya og fastlandet, men angrepet ble slått tilbake med kanonene på festningen. Svenskene måtte ta seg inn over til Bygdøy for å redde livet, men derfra lå veien åpen inn mot byen. Svenskekongen rykket inn uten motstand, men han forsto raskt at styrken han hadde var for liten til å erobre Akershus festning, samtidig som han nødig ville fronte den dansk-norske hovedstyrken ved Gjellebekk. Derfor besluttet kongen at en del av styrken skulle forsøke en omgående bevegelse, over Krokskogen, Ringerike og Lier, for derved å falle Gjellebekk-hæren i ryggen og kunne angripe fra to kanter. Dette må nordmennene ha fått høre, for den 25. mars sendte «Slotsloven» ut ordre til fogdene på Ringerike, Hallingdal og Valdres om å utstyre bøndene med våpen og innta stilling på Krokskogen for å ta opp kampen med svenskene. Oberst Axel Löwen. Den svenske styrken som skulle foreta bakholdsangrepet ble ledet av oberst Axel Löwen og besto av 500-1 000 mann (kildene varierer). Styrken rykket fram over Bjøråsen til Hakadal og Hadeland, men på ferden måtte de kjempe mot bøndene som hadde væpnet seg og forsvarte gård og grunn. Det sies at svenskene for voldsomt fram og plyndret og spredte herjinger og død rundt seg. Sent om kvelden den 28. mars kom de fram til Norderhov, der de tok tilhold på og ved Norderhov gamle prestegård. Lützow (i Lier) hadde imidlertid fått beskjed om Löwens troppebevegelser, via bud fra proprietæren på Hakadals Verk, Søren Løchstør, som alt hadde stiftet kjennskap med svenskenes krigshandlinger. Oberst Johan Wilhelm Øtken, major Iver Herman Kaas og 400 dragoner fra Det 2. søndenfjeldske Regiment ble beordret til Ringerike for å avskjære svenskene. En fortropp, underledelse av kaptein Knud Gyldenstjerne Sehested, bestående av hans kompani og noen fra kaptein Jacob Mathesons kompani, under ledelse av premierløytnant Peder Tønder Collin ble sendt avgårde først, mens Øtken fulgte etter med resten av regimentet en time senere. Anna Colbjørnsdatter. Den dansk-norske fortroppen kom til gården Stein (Hole) alt før svenskene nådde fram til prestegården. Der skal de ha mottatt melding fra prestegården om hvor svenskene befant seg. Collin og to lokalkjente veivisere, Tor Hovland og Pål Putten, skal ha tatt seg opp til Ringåsen like ved hvor de fikk oversikt over den svenske bakholdsstyrken og bestemte seg for å angripe før svenskene ante uråd. «"...da Fienden havde indqvarteret sig her i Gaarden, hvilket ikke gik af for mig uden stor baade Forskrækkelse og Forliis, som vel er bekjendt, men dog udi alt dette gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil Vores kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, og attaqverede dem her paa Gaarden imellem Husene, slog Fienden paa Flugten, tog deres Obriste Løwen med flere svenske Officierer fangen, og mange bleve døde paa Stedet, formedelst hvilken lykkelig Action baade Kongsberg og hele Districtet blev frelst fra en truende Fare og Ulykke..."» Brevet var egentlig en ansøkning til kongen om å få disponere arven etter de avdøde sønnene Daniel og Christian. Sammen med rapporten i kallsboken er disse det eneste faktiske bevis på de omtalte hendelsene på Norderhov. Resten er basert på sagn og lokale fortellinger om hva som skjedde. Hendelsen i seg selv ble først publisert i bokverket «Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug» av P. A. Munch i 1838. Trefningen på Norderhov. De svenske troppene hadde tatt tilhold ute, på og rundt prestegården, der de hadde gjort opp bål. Selv hadde oberst Løwen og hans nærmeste befal losjert seg inn på selve prestegården, der sagnet sier de ble traktert av prestefruen. I 3-tiden om morgenen den 29. mars satte de dansk-norske styrkene inn et overraskende motangrep på den sovende svenske bakholdsstyken på prestegården. Flere skal ha blitt hugget ned øyeblikkelig, og Løwen ble tatt til fange. Hvor mange liv som egentlig gikk tapt i trefningen er usikkert, men begge sider hadde tap. Forskjellige kilder antyder svenskenes tap til mellom 30 og 250 mann, mens 120-170 mann skal ha blitt tatt til fange. Mange skal imidlertid også ha klart å flykte, deriblant en svensk kaptein og 25-75 mann som skal ha gått seg bort og havnet i Vikersund hvor de overga seg. Falte soldater fra begge nasjoner ble begravet i en fellesgrav på kirkegården ved Norderhov Kirke. Fellesgrav for svenske og norske soldater som falt i kampene ved Norderhov 29 mars 1716 Fangene fra trefningen ble først ført til Stein, og derfra til Bragernes hvor de så ble sendt videre til Christiansholm festning ved Kristiansand, for å innlosjeres permanent. Oberst Løwen ble først løslatt i 1719. Siden led svenskekongen nye nederlag, blant annet ved Dynekilen, Halden og Moss. Selv møtte Karl XII døden i en trefning ved Fredriksten festning i Halden den 11. desember 1718. «"Imod klokken 3 (2?) på Natten ankom de til Norderhovs prestegård i all Stillhet [...] i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget med [...] Ingen unnslapp fordi Hester og Folk var i den ytterste Forvirring av Skudd, Rop, jammerlige Hyl og store Skrik. Den ene kjente ikke den andre og de som hadde litt Krefter søkte marken og Skogene for å fly til Skogs."» Anna Colbjørnsdatter fikk siden heltinnestatus, og hennes innsats ble minnet i Bjørnsons fedrelandssang, i linjen "Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn". Kilder. Norderhov Norderhov Morgenrot. "Morgenrot" («Morgenrøde») er en tysk ubåtfilm av Vernon Sewell og Gustav Ucicky fra 1933 som foregår under første verdenskrig. Den ble filmet i Kiel. Priser. Amerikanske National Board of Review tildelte den prisen som beste utenlandske film i 1933. Was nützt die Liebe in Gedanken. "Was nützt die Liebe in Gedanken" er en tysk dramafilm av Achim von Borries fra 2003. Hovedrollene spilles av August Diehl, Daniel Brühl, Anna Maria Mühe, Jana Pallaske og Thure Lindhardt. Filmen er basert på faktiske begivenheter, den såkalte "Steglitzer Schülertragödie", og finner sted på slutten av 1920-tallet. Hovedrollene har vanskeligheter med sin første store kjærlighet og beslutter å begå selvmord dersom de ikke finner den kjærligheten de mener de fortjener. Mens de alltid søker etter den høyeste kjærligheten, går Paul (Daniel Brühl) og Günther (August Diehl) glipp av de virkelig viktige tingene i livet. Deres forstyrrede forestillinger ødelegger alt og en farlig idé begynner å vokse i Günthers hode: «Hvis vi ikke blir elsket, tar vi dem vi elsker med oss». Lockheed Martin F-35 Lightning II. Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt "Joint Strike Fighter" etter navnet på programmet) er et multirolle, femtegenerasjons "stealth" kampfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland, deriblant Norge. Flyet finnes i tre varianter: En variant for vanlig takeoff og landing, en STOVL-variant og en variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene er planlagt levert i 2011 og 2012. JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er pr høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 stk, USA vil ha ca 2 443 av disse. Man håper imidlertid på å selge til flere land etterhvert, slik som det skjedde med F-16 programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 bli produsert. Flyet er enseters, en-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å utvikle to separate motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitney F135 motoren for å kutte kostnader. I begynnelsen av november 2011 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 1400 ganger. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er Mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011. Varianter. F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles. Partnerland og utviklingskostnad. Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar) I tillegg er Israel og Singapore med som "Security Cooperative Participants". Utskiftninger. Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35. Planlagte innkjøp. F-35 med potensielle kjøperes nasjonalflagg "Se eget punkt vedrørende Norges antall" Danmark er eneste utviklerlandet, der ikke har besluttet sig ennå. Singapore, Sør-Korea, Hellas, Spania, Finland og Belgia er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag. Norske forhold. F-35 er valgt til å erstatte Norges F-16-fly, da med den konvensjonelle F-35A-varianten. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe inn 48 fly, men dette tallet er nå 56 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge. 52 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse. Den andre kandidaten var Saab 39 Gripen. Dassault Rafale ble tatt av listen over aktuelle kandidater sommeren 2006 og konsortiet bak Eurofighter Typhoon trakk seg fra forhandlingene i desember 2007. Bakgrunnen for at Eurofighter trakk seg fra forhandlingene var påstander om favorisering av USAs kandidat F-35. Pris. Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag. Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner. Den amerikanske Goverment Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly. Se også. F-35 Lightning II Joint Strike Fighter. Joint Strike Fighter (JSF) er navnet på et forsvarsprosjekt for å utvikle en erstatning for flyene F-16 Fighting Falcon, A-18 Hornet, A-10 Thunderbolt II og AV-8B Harrier II. Konkurransen sto mellom Lockheed Martin, McDonnell Douglas og Boeing. Etter at Lockheed Martin F-35 Lightning II ble valgt, har navnet "Joint Strike Fighter" vært synonymt med dette flyet. Prosjektopprettelsen. JSF ble dannet gjennom en sammenslåing av prosjektene "Common Affordable Lightweight Fighter" (CALF) og "Joint Advanced Strike Technology" (JAST). Det sammenslåtte prosjektet fortsatte under JAST-navnet frem til "Engineering Manufacturing and Development"-fasen, da prosjektet tok navnet "Joint Strike Fighter". CALF var et ARPA-program for å utvikle et STOVL-kampfly for det amerikanske marineinfanteriet og en erstatning for F-16. På slutten av 1980-tallet avsto det amerikanske flyvåpenet fra å kjøpe F-16 Agile Falcon, i all vesentlighet en forstørret F-16, og fortsatte å vurdere andre modeller. I 1992 ble marineinfanteriet og flyvåpenet enige om å sammen utvikle et fly med betegnelsen "Common Affordable Lightweight Fighter", også kjent som "Advanced Short Takeoff and Vertical Landing" (ASTOVL). Prosjektet "Joint Advanced Strike Technology" ble opprettet i 1993, som en implementering av en av anbefalingene fra Forsvarsdepartementet om å inkludere marinen i utviklingen av nytt jagerfly. (Departementets gjennomgang førte også til at F-22 og F ble fortsatt, mens "Multi-Role Fighter" (MRF) og A/F-X ble kansellert, og innkjøp av F-16 og F/A-18C/D ble avkortet.) Programkontoret for JAST ble opprettet 27. januar 1994 for å utvikle fly, våpensystemer og sensorteknologi, med det formål å erstatte flere forskjellige amerikanske og britiske flytyper med én familie av fly (hovedsakelig F-16 i antall fly). I november 1995 undertegnet Storbritannia en samarbeidsavtale og ble en formell partner i prosjektet, med avtale om å betale 200 millioner dollar eller 10 prosent av kostnadene til konseptdemonstrasjonsfasen. Konkurransen. To kontrakter om å utvikle prototyper ble tildelt 16. november 1996, en hver til Lockheed Martin og Boeing. Hvert selskap skulle produsere to fly for å demonstrere "conventional takeoff and landing" (CTOL), "carrier takeoff and landing" (CV-versjon) og "short takeoff and vertical landing" (STOVL). McDonnell Douglas' anbud ble ikke akseptert, blant annet på grunn av kompleksiteten. Lockheed Martin og Boeing ble hvert tildelt 750 millioner dollar for å utvikle konseptdemonstranter og definere et "Preferred Weapon System Concept" (PWSC). Formålet ved denne finansieringsgrensen var å unngå at en eller begge leverandørene gikk konkurs i forsøket på å bli tildelt en så viktig kontrakt. I 1996 lanserte også det britiske forsvarsministeriet prosjektet "Future Carrier Borne Aircraft". Dette prosjektet skulle erstatte Sea Harrier (og senere Harrier GR7), og JSF ble valgt i januar 2001. De to flyprodusentene utviklet Lockheed Martin X-35 og Boeing X-32. Under konseptdefinisjonen ble to av Lockheed Martins fly testet: X-35A (som senere ble konvertert til X-35B) og X-35C. Etter manges mening var den mest overbevisende demonstrasjonen av X-35s evner de siste kvalifiseringsflyvningene der et X-35B STOVL-fly tok av på mindre enn 150 meter, brøt lydmuren og landet vertikalt – en prestasjon som Boeings versjon ikke klarte. Resultat. Kontrakten for systemutvikling og demonstrasjon (SSD) ble tildelt 26. oktober 2001 til Lockheed Martin, hvis X-35 slo Boeings X-32. En av hovedbegrunnelsene for dette valget ser ut til å ha vært metoden for å oppnå STOVL-flyvning, idet Forsvarsdepartementet mente at et løftesystem med høyere ytelse var verdt den ekstra risikoen. Når Boeing X-32 er nær bakken, lider flytypen av problemet med at varm luft fra eksosen sirkulerer tilbake til hovedmotoren, noe som gjør at drivkraften blir svakere og motoren kan overopphete. Det amerikanske forsvarsdepartementet og det britiske forsvarsministeriet uttalte at X-35 gjennomgående utkonkurrerte X-32 på ytelse, selv om begge innfridde eller oversteg kravene som var satt. Utviklingen av JSF finansieres av USA, Storbritannia, Italia, Nederland, Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark. Lockheed Martins X-35 ble utgangspunktet for F-35 Lightning II, som nå er under utvikling. Dresden (film). "Dresden" er en tysk-britisk krigsfilm fra 2006, som handler om britenes bombing av den saksiske landshovedstaden Dresden i februar 1945. Handling. Den tyske sykesøsteren «Anna» forelsker seg i den britiske bomberpiloten «Robert Newman», selv om hun egentlig bør elske den tyske oberst «Alexander Weninger». Hun skjuler den skadede dødsfienden i sykehusets kjeller, hvor daglig stadig flere skadede soldater blir innbragt. Mens befolkningen i Dresden ser nederlaget komme, mobiliserer Sachsens regjeringssjef Martin Mutschmann alle krefter for et motangrep, uvitende om at om få dager vil katastrofen ramme Dresden. Bakgrunn. 61 år etter luftangrepet på Dresden har regissøren Roland Suso Richter forsøkt å lage en verdig og respektfull film. ToolTalk. ToolTalk er et kommunikasjonssystem som ble utviklet av Sun Microsystems (SunSoft) for å kunne la programmer kommunisere med hverandre mens de kjører. Programmer som støtter ToolTalk kan konstruere høynivå-beskjeder og håndtere disse til systemets ToolTalk-server som avgjør hvem som er riktige mottager og (etter å ha mottatt tillatelse) videresende beskjeden. Selv om ToolTalk opprinnelige var kun tilgjengelig for SunOS og Solaris har systemet senere blitt utviklet for en rekke kommersielle UNIX-varianter. I enkleste forstand kjenner ToolTalk kun til beskjeder og parametere. Eksempelvis blir beskjedene «close window» ("steng vindu") og «close application» ("steng program") betraktet som helt forskjellige, selv om de begge har kommandoen «close». I kontrast er Apple Computers AppleScript langt mer objektorientert og hvor disse kommandoene faktisk er enkel kommando «close» som kan bli gitt to ulike objekter. I kontrast må programmer med ToolTalk-støtte krever derfor en «fortolker» som kan forstå og dekode enhver beskjed. Det er uklart hvor utbredt ToolTalk har blitt. Det blir nevnt svært sjelden på Internett, men det kan være en indikasjon på alder enn på utstrakt bruk. Suns egen dokumentasjon er dog svært begrenset. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) (egentlig Det internasjonale tribunalet for straffeforfølgelse av personer ansvarlige for alvorlige brudd på internasjonal humanitær lov begått på territoriet til det tidligere Jugoslavia siden 1991) er et tribunal underlagt De forente nasjoner som har som ansvar å etterforske krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia og forfølge jugoslaviske krigsforbrytere. Tribunalet er en ad hoc-domstol og har sete i Haag. Det ble opprettet gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon 827 den 25. mai 1993, etter et opprinnelig forslag fra den tyske utenriksministeren Klaus Kinkel. Det har jurisdiksjon over visse typer forbrytelser begått i det tidligere Jugoslavia siden 1991; grove brudd på Genèvekonvensjonen av 1949, brudd på krigens folkerett, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Det kan bare forfølge enkeltpersoner, ikke organisasjoner eller stater. Maksstraffen det kan dømme folk til er livsvarig fengsel. Forskjellige land har gått med på å fullbyrde straffene som tribunalet idømmer. Tribunalet planlegger å bli ferdige med alle rettssaker innen utløpet av 2008 og alle ankesaker innen 2010. Tribunalet har et årlig budsjett på 310 millioner dollar, som tilsvarer 1,6 milliarder kroner. Tribunalet har 1 200 ansatte. Per 28. juli 2008 har domstolen satt 161 personer under tiltale, 56 er domfelt samt ti har blitt frifunnet. Per 28. juli 2008 foregår 27 rettssaker, mens ankeforhandlinger foregår for atten som er dømt før. Sjefsanklageren er den belgiske juristen Serge Brammertz, som tok over etter Carla del Ponte 1. januar 2008. Ungdommens kritikerpris. Ungdommens kritikerpris er en litteraturpris som deles ut i samarbeid mellom Foreningen !les, Norsk kritikerlag, Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen, Den norske Forleggerforening og Utdanningsforbundet. Den skal være ungdommens svar på Kritikerprisen. Nominasjonen gjøres av Norsk kritikerlag, og elever ved ni videregående skoler skal kåre sin favoritt. Elevene har forskjellig bakgrunn – noen tar allmennfag, noen elektrofag, noen idrettsfag, osv. Ingen av klassene velges på bakgrunn av spesielt gode eller dårlige leseferdigheter. Nominasjonen gir ikke fortrinn for bøker som regnes som spesielt populære blant ungdom. Ungdommens kritikerpris er inspirert av den franske Goncourt des lycéens – en prestisjetung ungdomsvariant av Frankrikes største litteraturpris, Goncourt. Prisen deles ut første torsdag i mars på Litteraturhuset i Oslo, samme dag som Kritikerprisen deles ut. Prisen ble delt ut første gang 1. mars 2006. Daniel Cornelius Danielssen. Daniel Cornelius Danielssen (født 4. juli 1815, død 13. juli 1894) var en norsk lege og stortingsmann fra Bergen, kjent som en av sin tids fremste eksperter på spedalskhet. __NOTOC__ Hans far var fattig urmaker, så han måtte jobbe på et apotek fra 1828 inntil han fikk hoftesykdom og ble halt i 1832. Etter examen artium 1835 var han med Matthias Numsen Blytt på botaniske ekskursjoner, før han startet medisinstudier. Etter en laveregrads medisinsk eksamen 1838 ble han eskadronskirurg for det ridende jegerkorps på Gardermoen, distriktslege i Stavanger, men returnerte 1839 til Bergen. Han var korpslege for det Nordfjordske brigadierkorps 1840-46 og ble fra nyttår 1841 tilsatt som lege ved St. Jørgen hospital for spedalske. En studietur til Paris, Berlin og Wien foretok han 1843-44. Han publiserte forskning og utga læreverk med Wilhelm Boeck i 1847. Sin andre studietur gikk 1847-48 til sykehus i Paris, Sveits, Lombardia og Sardinia. Under Danielssens jernhånd ble de spedalske flyttet til Lungegårdens sykehus 1849 og til et nybygget Pleiestiftelsen for spedalske nr.1 i 1857. Men, det var hans svigersønn Gerhard Armauer Hansen som oppdaget bakterien som forårsaker spedalskhet, og gjorde Bergen til et ledende senter for forskning vedrørende denne bakterien i andre halvdel av 1800-tallet. Danielssen var styremedlem og i styre og stell ellers for Bergens Museum fra 1852, da han ble innvalgt i styret. Allerede på 1840-tallet hadde han blitt kjent med zoologene Michael Sars og Johan Kooren (som også var militærlege). Danielssen ble museets preses i 1864 etter tollkasserer Werner Hosewinckel Christie og forble det til sin død i 1894. Foruten å ha vært på zoologisk ekspedisjon til Finnmark i 1857, var han også med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 hvorfra han skrev flere avhandlinger. Han led av en livsvarig lungetuberkulose, som også hans kone Berthe Marie Olsen (1818-75) døde av, såvel som deres fire barn, Henrik i 1868, Fredrikke i 1869, Alfhilde og Fanny i 1873 (Fanny ble i januar 1873 gift med Gerhard Armauer Hansen, det året han oppdaget Leprabasillen). Hans formue gikk til Bergens Museum og hans bildesamling til Bergens billedgalleri. Peter Osgood. Peter Leslie Osgood (født 20. februar 1947, død 1. mars 2006) var en engelsk fotballspiller på 1960- og 1970-tallet. Hans navn forbindes først og fremst med Chelsea, hvor han spilte fra 1965 til 1974, og scoret 103 mål på 279 ligakamper. I 1970 var han svært toneangivende da Chelsea gikk til topps i FA-cupen. Osgood scoret mål i samtlige runder av cupen dette året. Sesongen etter var han med på å vinne den europeiske Cupvinnercupen. Han var også med i den engelske VM-troppen i 1970, og spilte til sammen fire landskamper for. I 1974 ble Osgood solgt til Southampton. Målene kom ikke like hyppig i Southampton-drakten som de hadde gjort da Osgood spilte for Chelsea, men han hadde likevel en brukbar målrate, og vant i 1976 sin andre FA-cuptittel da Manchester United noe overraskende ble slått i finalen. Etter fire sesonger i Southampton (hvor han også hadde et kort låneopphold i Norwich), spilte Osgood én sesong for den amerikanske klubben Philadelphia Fury, før han avsluttet karrieren med halvannen sesong i moderklubben Chelsea. I hans andre Chelsea-opphold var han mye plaget av skader, og fikk lite spilletid. Han la opp som spiller i 1980. Phil Collins. Philip David Charles «Phil» Collins (født 30. januar 1951 i Chiswick, London) er en engelsk rockemusiker. Han begynte tidlig som underholder og modell. I 1970 ble han medlem av progressiv rock-bandet "Genesis" som trommeslager. I 1975, da gruppens sanger Peter Gabriel forlot Genesis, søkte gruppen først etter en ny sanger. De fant ingen passende, og Collins foreslo like godt at han kunne prøve seg som vokalist. Siden har han bevist at han klarte den rollen godt, både på plate og på turnéer. 9. mars 2011 skrev Collins på sin hjemmeside at han slutter som artist for å bli fulltids far for sine to små sønner. Karriere. På 1970-tallet spilte Collins sammen med fusionsjazz-bandet Brand X og på 1980-tallet samarbeidet han med George Harrison, Paul McCartney, Eric Clapton, Mike Oldfield og mange andre, både som studiomusiker og som produsent i tillegg til jobben som trommeslager og vokalist i Genesis. I denne perioden opptrådte han også som soloartist med stor suksess. Han er også skuespiller og i 1988 hadde han hovedrollen i filmen "Buster". I 1976 var Genesis i Oslo på snarvisitt. Under oppholdet møtte Collins på den norske viseduoen Tobben & Ero. Dette førte til innspillingen av «Skammens terskel», hvor Collins spilte trommer. Låta ble utgitt på «Gi meg et hus» samme år. I 1985 var han den eneste artisten som deltok på begge Live Aid-konsertene (i London og Philadelphia). Tidlig på dagen spilte han et kort solo-sett og spilte trommer for Sting på Wembley Stadium, før han satte seg i en Concorde og landet i USA. Så ble han fraktet i helikopter fra flyplassen til JFK stadion i Philadelphia. Der spilte han nok et solo-sett før han spilte trommer sammen med Led Zeppelin og Eric Clapton. Phil Collins har fått seg et stort navn som låtskriver, og da Walt Disney i 1999 gjorde animasjonsfilmen "Tarzan" fikk han oppdraget å lage filmmusikken. "You’ll Be in My Heart" fra filmen fikk en Oscar for beste sang. Da Disney lagde filmen "Min bror bjørnen" fikk Collins igjen oppdraget med å lage filmmusikken. Collins skriver ikke noter i vanlig forstand, men han har et eget system for å skrive ned musikken. Hans hørsel sies å ha blitt dårlig på det ene øret, og i 2003 kunngjorde han at han ville begynne på sine avskjedsturneer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Sommeren 2007 sto han igjen på scenen med sitt gamle band Genesis, som turnerte i Europa og Amerika med sin "Turn It On Again Tour". I 1997 ble han tildelt MusiCares Person of the Year, og han ble i 2005 utnevnt til offiser av Order of the British Empire for sitt bidrag innen musikk og for sitt engasjement for å bekjempe fattigdom i verden. Collins er også utnevnt til løytnant av Den kongelige Victoriaordenen. Siktedyp. Siktedyp brukes i oseanografi og limnologi som et mål for den fysiske og biologiske tilstanden i vannet. For eksempel kan siktedyp brukes for å måle algevekst. Et standardisert mål for siktedyp er Secchi-dyp, oppkalt etter vitenskapsmannen og jesuittpresten Angelo Secchi (1818–1878). Det måles ved å senke ei hvit skive med diameter 30 cm (Secchi-skive) ned i vannet for å fastslå ved hvilket dyp skiva ikke kan ses. Treblinka. Treblinka var en tysk tilintetgjørelsesleir i Polen, ca. 97 km nordøst for Warszawa, som var operativ fra sommeren 1941 til høsten 1943. Leiren utgjorde en viktig del av det tilintetgjørelsesleirsystemet som iverksatte det nazistiske forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Det er anslått at mellom 800 000 til 900 000 jøder ble myrdet i leiren. Dette gjør at leiren i drapstall kun overgåes av tilintetgjørelsesleiren Auschwitz II-Birkenau og antagelig også av tilintegjørelsesleiren Belzec. Etableringen av Treblinka. Et minnesmerke bygget over stedet Treblinka lå. Hver sten representerer en jødisk landsby eller by, hvis befolkning ble tilintetgjort i leiren. Treblinka var en av tre leire som ble bygget for den såkalte Aksjon Reinhardt. De to andre var Belzec og Sobibor. Disse tre leirene var bygget ut fra erfaringer gjort i leiren Chelmno (tysk navn: Kulmhof). Aksjon Reinhardt var styrt og kontrollert av Heinrich Himmler og ledet av Odilo Globocnik i Polen. I motsetning til andre leire, rapporterte Aksjon Reinhardt-leirene direkte til Hitlers Rikskanselli i Berlin. Aksjon Reinhardt brukte erfaringer fra det nazistiske T-4 eutanasiprogram for utvelgelse av sted, konstruksjon og trent personell. Leirens første kommandant, Irmfried Eberl, hadde opprinnelig vært knyttet til T-4. Da han ble avsatt på grunn av inkompetanse i september 1942 ble han etterfulgt av Franz Stangl, som styrte leiren frem til august 1943. Kurt Franz ble Treblinkas siste kommandant. Før Aksjon Reinhardt hadde over en million jøder blitt drept av Einsatzgruppen, mobile SS-enheter hvis formål var å myrde jøder i territorier okkupert av den tyske hær. Det ble imidlertid snart klart at de ikke var i stand til å alene myrde de millioner jøder nazistene hadde anbrakt i polske ghettoer. Treblinka ble, sammen med de andre leirene knyttet til Aksjon Reinhardt, spesielt bygget for en rask eliminering av ghetto-jødene. Treblinka ble operativ 24. juli 1942 da transporten av jøder begynte. I henhold til SS-Brigadeführer Jürgen Stroops rapport, ble totalt 310 000 jøder sendt i godstog fra Warszawa-ghettoen i løpet av perioden 22. juli til 3. oktober 1942. a>, hvorfra det ble sendt over 310 000 jøder til Treblinka på bare 3 måneder.Leiren Treblinka lå 100 km nordøst for Warszawa, 4,5 km fra Malkinia-Koskow-veien og 2,5 km fra Treblinka jernbanestasjon. Leiren var organisert i to underleire; Treblinka I og Treblinka II. Treblinka I var delt i to deler. Den første delen var den administrative delen, som inkluderte brakker for SS-troppene, de ukrainske vaktene, leirkommandantens brakke, et bakeri, et lager og brakker for de 1000 fangene som ble brukt til å drive leiren. Den andre delen av Treblinka I var mottaksområdet hvor jernbanen fra Treblinka stasjon gikk inn i leiren. To brakker nær skinnene ble brukt til å lagre eiendelene til fangene; en av dem var kamuflert til se ut som en jernbanestasjon. Det var to andre bygninger ca. 100 meter fra skinnene. Alle bygningene ble brukt til å oppbevare fangers eiendeler. En av dem ble også brukt som avkledningsrom for kvinner som på samme sted fikk barbert av seg håret. Det var et regnskapskontor som tok seg av penger og juveler beslaglagt fra fanger. Dessuten fantes det en sykeavdeling der hvor de gamle, syke og allerede døde ble bragt. Dette var en liten brakke malt hvit med et rødt kors på. Der ble fanger ført til kanten av en grøft hvor det kontinuerlig ble brent lik. De måtte der kle seg nakne før de ble skutt i hodet og så dyttet ned i grøften. Treblinka II lå på en liten bakkekam. Fra leir én gikk det en vei opp dit. Denne veien (kalt Himmelstrasse – veien til himmelen – av SS) var inngjerdet med piggtråd. Den ledet direkte til bygningene med gasskammer. Bak bygningen var det et stort dike – 1 meter bredt og 20 meter langt – der det ble brent bål. Skinner ble plassert over diket og de gassede likene ble så plassert på skinnene for kremasjon. På området fantes det også en brakke for de 500 fangene som arbeidet i leir II. I begynnelsen av leirens historie ble lik begravet i massegraver eller samlet i hauger i leir II fordi arbeiderne ikke hadde tid til å begrave dem. Stanken fra de råtnende kroppene kunne kjennes opp til 10 kilometer unna. Jødene som ankom i godstog hadde derfor en mulighet til å gjette hva som ventet dem, og tusenvis begikk selvmord i vognene. I september 1942 ble det bygget nye gasskamre med kapasitet til å tilintetgjøre 3000 mennesker på 2 timer. Organiseringen av leiren. Symbolske betongblokker markerer hvor de tidligere jernbanelinjene lå i Treblinka Arbeidet i leiren ble utført av såkalte Sonderkommandoer, spesialavdelinger satt sammen av jødiske fanger. «Sonderkommando blå» hadde ansvaret for å losse togene, bære vekk bagasjen og rengjøre vognene. «Sonderkommando rød» hadde arbeidet med å få passasjerene til å kle av seg og deretter bringe klærne til lagerområdet. Der var andre fanger – de såkalte «Geltjuden» (pengejødene) – satt til å ta seg av penger, gull, aksjer og juveler. Før de nyankommne ble gasset, ble de undersøkt av Sonderkommandoen for å se om de hadde ytterligere verdier på seg. Sonderkommandoen undersøkte også munnene til de døde for å lete etter gulltenner. Oppgaven med å bære de døde fra gasskammeret til likbålene ble utført av de såkalte «Totenjuden». De hadde også til oppgave å gå gjennom asken og tilintetgjøre gjenkjennelige kroppsdeler. Andre jødiske fanger hadde i oppgave å holde leiren kamuflert fra luften. Alle medlemmene av Sonderkommandoene ble hver dag mishandlet og slått av vaktene i leiren og ofte drept. Nye arbeidere ble valgt ut fra de daglig ankomne transportene og presset inn i Sonderkommandoene. Det fantes en "blåmerkeregel" i leiren; hvis en fange hadde blitt slått synlig i ansiktet, ville han bli skutt dagen etterpå. Mange fanger, drevet til desperasjon av sin families fryktelige død og ute av stand til å leve videre, begikk selvmord i sovebrakkene. Normalt ble de 1500 mann sterke arbeidsenhetene fullstendig utskiftet hver tredje til femte dag. Drapsprosessen. I Treblinka ble de ankomne togpassasjerene brutalt drevet ut av toget. De ble så delt i to grupper; en med menn og en med kvinner og barn, alle ble deretter beordret til å kle seg nakne. Deretter ble gruppene likvidert hver for seg. Teknikken gikk ut på å stresse fangene ved å slå dem så ingen ville ha sjanse til å protestere. Vaktene ville først slå mennene og tvinge dem til å løpe oppoverbakke hele veien til gasskammeret. Mennene ble så stengt inne og kvalt med eksos fra to sovjetiske stridsvognmotorer. Det tok 30 til 40 minutter å gasse gruppen. Deretter ble dørene åpnet og de såkalte Totenjuden tok jødene ut og rengjorde kammeret. Deretter ble gruppen med kvinner og barn jaget inn i gasskammeret. For å unngå den panikken og desperasjonen som SS opplevde blant fangene den første tiden, kamuflerte de etter hvert leirens funksjon så godt som mulig. Brakken ved jernbanestasjonen så ut som en ekte jernbanestasjon; med tabeller, en realistisk klokke og bilder av fremmede land. Alt dette gjorde det lettere for SS å utføre en rask og effektiv tilintetgjørelse av menneskeliv. Motstand. I august 1943 gjorde fangene i Sonderkommandoene opprør. De hadde fått tak i håndvåpen og satte fyr på alle bygningene. I forvirringen ble mange tyskere drept, men enda flere fanger. Ut av 1500 fanger overlevde bare 12 revolten. Leiren ble avviklet etter dette, noe som også skyldtes at de fleste jøder i Polen nå var drept. Bygningene ble revet, alle spor slettet og hele området beplantet. De siste jødene i leiren, som måtte arbeide for vaktmannskapene, ble skutt og brent i november 1943. Michal Kalembasiak og Karol Ogrodowczyk besøkte Treblinka 12. september 1945 og tok trolig de første fotografiene av stedet etter krigen. Området var gravd opp og fullt av hull, noen flere meter dype, med knokler spredd rundt. Tusener måtte ha gravd for å skape et slikt månelandskap. Folk opptatt med å sikte asken etter de døde, brydde seg ikke med å svare når de ble spurt hva de drev med. Kalembasiak og Ogrodowczyk rapporterte til den jødiske historiekommisjonen i Warszawa at folk som om dagen beriket seg på gull gravd opp fra dødsmarkene, om natten plyndret naboer for det de måtte ha funnet. I en hytte få meter fra huset der de to overnattet i Treblinka, ble en kvinne torturert med åpen ild for å røpe hvor hun gjemte gull og andre verdier. Forfatterinnen Rachela Auerbach, som besøkte leiren i november 1945, kalte et kapittel i sin bok om Treblinka "Det polske Colorado": «Ranere med spader er overalt. De graver, leter, drar frem knokler og kroppsdeler. Kanskje noe fremdeles kan finnes, kanskje en gulltann?» Trilobitter. Trilobitter er en utdødd gruppe marine leddyr som levde i palaeozoicum (for 540–250 millioner år siden). De var en av de første dyregruppene med hardt ytre skall laget av kalsitt. Trilobittene levde i havet, og er blant de vanligste fossilene vi finner i de eldste fossilførende bergartene i Norge (spesielt i kambro-silurlagene i Oslofeltet). Trilobittene kunne være fra noen få millimeter til 1 meter lange. Mange av artene var sediment-etere (de spiste slam og utvant de organiske stoffene derfra), men mange var også rovdyr som jaktet på andre dyr. Kalkpanseret deles opp i tre deler. Et hodeskjold, et mangeleddet kroppsskjold og et haleskjold. Trilobittene hadde et par lange antenner, fasettøyne og forgrenede føtter. I Norge har man funnet over 300 arter. Hallusinasjon. Hallusinasjoner er sanseopplevelser som ikke samsvarer med eksterne sanseinntrykk, og som derfor normalt ikke deles av andre. Hørselshallusinasjoner og synshallusinasjoner er vanligst, men alle sansemodaliteter kan berøres. Hallusinasjoner er vanlige ved psykotiske lidelser, men kan også opptre under påvirkning av enkelte psykoaktive stoffer. Til en viss grad kan milde hallusinasjoner også forekomme som et normalfenomen. For eksempel kan man uten grunn synes å høre sitt eget navn, eller synes å høre telefonen ringe. Synshallusinasjoner kan komme av mangel på søvn. Hallusinasjoner kan behandles med antipsykotika. Anke. I norsk prosessrett er anke betegnelsen på det rettsmiddel som benyttes for å få overprøvet en dom, kjennelse eller beslutning i en høyere rettsinstans. Begrepet brukes både i sivile saker og i straffesaker. Før tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008, skilte man mellom anke og kjæremål – det siste var betegnelsen som ble brukt når kjennelser og beslutninger ble angrepet, mens uttrykket anke bare ble benyttet når det var dommer og andre realitetsavgjørelser som ble angrepet. Anke i sivile saker. Fristen for å anke er normalt én måned. Fristen regnes fra den dag avgjørelsen er forkynt for parten eller hans prosessfullmektig (advokat). Den som anker en avgjørelse kalles "ankende part", mens motparten blir betegnet "ankemotpart". Det er ingenting iveien for at begge parter anker og tidligere brukte man gjerne betegnelsen "motanke" om den siste anken, men dette uttrykket brukes ikke i tvisteloven. Hvis den ene part anker, får den annen part også anledning til å anke selv om han ellers ikke har ankerett (f.eks. fordi ankefristen er utløpt). Begrunnelsen er at når ankeinstansen først skal behandle saken på nytt, bør begge parter få prøvet de innvendinger de har mot den første avgjørelse. En slik anke kalles avledet anke og den faller bort hvis den første anken (hovedanken) bortfaller. I sivile saker skal anken stiles til den domstol som skal behandle den (ankeinstansen), men skal normalt fremsettes for den domstol som har avsagt den. Denne domstol forkynner anken for motparten som kan inngi et anketilsvar (eller avledet anke) før saken oversendes ankeinstansen. Anker over avgjørelser i tingretten går til lagmannsretten, mens avgjørelser fra lagmannsretten kan ankes til Høyesterett. I noen tilfeller kan Høyesteretts ankeutvalg tillate at en anke over en tingrettsavgjørelse fremmes direkte for Høyesterett. Det skjer helst i prinsipielle saker der det bare er rettsanvendelsen som er omtvistet, som f.eks. i saken om rederibeskatningen og grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover. Høyesterett er siste instans etter Grunnlovens: «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Når en avgjørelse ikke lenger kan ankes, er den rettskraftig og den eneste fremgangsmåten som da kan benyttes for å få den endret er ved gjenåpning som tidligere het gjenopptakelse. Vilkårene for dette er imidlertid svært strenge. Anke i straffesaker. I straffesaker må en anke fra den siktede (eller tiltalte) eller påtalemyndigheten fremsettes for retten innen to uker. En anke fra siktede kan dessuten fremsettes for påtalemyndigheten eller fengselsmyndighetene hvis vedkommende er fengslet. Ankeinstansene i straffesaker er de samme som i sivile saker. Men et krav om gjenopptakelse skal ikke fremmes for en domstol, men Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Både for sivile saker og straffesaker er imidlertid vilkårene for at gjenopptakelse skal føre frem meget strenge. I motsetning til hva mange synes å tro er det ikke mulig å anke avgjørelser fra Høyesterett inn for den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD). Dette ville være i strid med Grunnloven § 90, som lyder: «Høiesterets Domme kunne i intet Tilfælde paaankes». Saker som er avgjort i Høyesterett kan imidlertid klages inn for EMD, som kan ta stilling til om avgjørelsen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dersom dette er tilfelle kan resultatet bli at staten blir dømt til å betale erstatning, men Høyesteretts dom blir stående inntil en eventuell gjenopptakelse. Embetsmannsstaten. Embetsmannsstaten (embedsmannsstaten) er en betegnelse brukt om organiseringen av den norske regjering fra Grunnloven ble skrevet i 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884, og i en bredere forstand som en beskrivelse av det norske samfunnet i den samme perioden. Begrepet «embedsmannsstaten» ble skapt av historikeren Jens Arup Seip i 1963, og stammer fra hans essay «Fra embedsmannsstat til ettpartistat». Bakgrunn. «Embedsmannsstaten» er den betegnelsen historikeren Jens Arup Seip brukte om det politiske system i Norge fra 1814 til 1884. Mens de fleste europeiske land i denne tiden ble styrt av adel og kongemakt, var Norge styrt av en utdannelseselite av jurister, prester og offiserer som hadde dansk språk (med norsk uttale, dannet dagligtale), ofte dansk- eller tyskklingende slektsnavn og latin-artium som fellesnevner. Embetsstanden var liten, med familie utgjorde den rundt 1% av den totale befolkningen. Sverre Steen har hevdet at "«før 1814 styrte embetsmennene i Kongens navn, etter 1814 i Stortingets navn»". Med dette mente han at den utenlandske kongemakten hadde liten reell innflytelse på styret, beslutningene ble tatt på lavere nivå av statsansatte embetsmenn. Embetsmennene var ledende i Stortinget, og som statsråder og sjefer for departementene forente de embetsmannens rolle med politikerens. Etableringsfasen 1814-1836/40. Mangelen på konkurrerende eliter og de sterke rettighetene embetsmennene hadde garantert seg selv i Grunnloven, førte til at embetsmennene inntok en ledende rolle i samfunnet. Bøndene valgte i denne tiden embetsmenn (prester, sorenskrivere etc), ikke bønder, til å representere dem i Stortinget. Formannskapslovene. I 1837 og 1838 ble Formannskapslovene vedtatt av Stortinget. Loven sier at det i ethvert prestegjeld på landet skal være et formannskap. Dette gjorde det mulig for bøndene å bestemme litt selv over hvordan lokalsamfunnet skulle styres. Med formannskapslovene fikk bøndene også verdifull innsikt i, og erfaring med, hvordan man påvirket politikk og samfunn, og man fikk øket interesse for politikk. I 1838 var 44% av ordførerne av bondestand, i 1856 var andelen steget til 65%. Gullalderen 1840-1870. Staten ble ledet av aktive planliberalister som Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard. Staten begynte å utbygge kommunikasjoner, næringslivet opplevde høykonjunktur og landbruket begynte moderniseringen («Det store hamskiftet»). Embedsmannsstatens fall 1870-1884. Stortinget begynte i 1869 å møtes hvert år (ikke hvert 3.) noe som gav større innflytelse til embetsmennenes opposisjon: bønder og lærere, sakførere og funksjonærer. Statsrådssaken. Statsrådssaken var grunnlaget for opprettelsen av parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Striden dreide seg om en grunnlovsendring som gav regjeringen møterett i Stortinget og ble løst ved riksrett. Etter riksretten i 1884 blir regjeringen en politisk valgt Stortingskomité, i stedet for å være et upolitisk topporgan i embetshierarkiet. Embetsmennene danner partiet Høire, mens embetsmenennenes opposisjon danner alliansen Venstre. Perioden etter 1884 omtaler Seip som Venstrestaten. Forretningsministerium. Forretningsministerium brukes som betegnelse på den funksjon en regjering utøver i perioden fra den søker avskjed til ny regjering er utnevnt av Kongen. Denne perioden kan vedvare noen dager alt etter forholdene. Praksis er at avgående regjering ikke foretar seg disposisjoner eller fatter vedtak som er omstridt. Denne formen betyr i praksis at den kun tar nødvendige og udramatiske avgjørelser. I USA er det derimot normalt at avgående president fatter en rekke omstridte beslutninger i de siste timer i embedet. Det er praksis for at man der benåder kriminelle med kontakter og innflytelse. Forskrift. En forskrift er en rettslig bindende regulering som må ha hjemmel i lov. Forskrifter gis som regel av Kongen i statsråd, et departement eller et kommunestyre eller fylkesting, alt etter hva den aktuelle lovhjemmelen bestemmer. Forskrifter må ha hjemmel i gyldig lov, og kan i likhet med lover ikke gis tilbakevirkende kraft. Forskriften må holde seg innenfor lovhjemmelen, og må ikke være i strid med andre lover; i så fall vil den ikke kunne gjøres gjeldende. I tillegg må forskriften kunngjøres for å ha rettslig virkning. Å overtre forskrifter kan være straffbart. Dette forutsetter at enten den aktuelle hjemmelsloven eller forskriften selv foreskriver dette. Vanligvis vil hjemmelsloven inneholde straffetrusselen, men hvis dette ikke er tilfelle finnes det en bestemmelse i straffeloven § 339 som gir forskriftsmyndigheten hjemmel til å foreskrive straff (bot) ved å henvise til denne. Bestemmelsen har vært kritisert, og vil trolig ikke bli videreført i den nye straffeloven, som er under utarbeiding. Benådning. Benådning kan etter Grunnlovens § 20 ("Kongen har Ret til i Statsraadet at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden.") gis av Kongen. Sakene forberedes av Justisdepartementet og fremmes i Statsråd. Departmenetet har fått delegert fullmakt til å avslå benådning, men anledningen til å gi benådning tilligger Kongen, dvs Kongen i Statsråd etter konstitusjonell statsrett. Benådningsinstituttet fikk fornyet oppmerksomhet høsten 2005 da det ble hevdet at kriminelle hadde kjøpt legeerklæringer for å få benådning. Visekorporal. Visekorporal er en militær grad som tildeles vernepliktig og vervet personell i den norske hæren. Visekorporalsdistinksjonen er én vinkel sammen med hærens emblem for vernepliktig personell; for vervet personell er det én vinkel sammen med et grenader-emblem. Historie. Visekorporal som militær grad ble avskaffet i 1992 og var før dette rangert mellom menig og korporal. Graden ble gjeninnført i 2011, og erstatter korporalrangen for vernepliktig personell. Termisk energi. Termisk energi er i termodynamikken definert som summen av målbar og latent varme. Sammen med kjemisk energi, kjerneenergi og intern feltenergi utgjør dette systemets indre energi. Termisk energi måles, som enhver energistørrelse, i SI-enheten joule J. Varme omtales også i dagligtalen som termisk energi; dette er strengt tatt ikke riktig, da varme er energi overført mellom systemer og dermed ikke en del av systemets indre energi. Nauplius. Nauplius er et larvestadium som forekommer hos mange krepsdyr. Den består av et hode med ett øye og en haledolk ("telson"), mens thorax og abdomen ikke er utviklet. Den har tre par utløpere som den kan svømme med. Losby Golfklubb. Losby golfklubb på Losby i Lørenskog er en av Norges største golfbaner. Banen ble grunnlagt i 1994, stod ferdig i 1996, og er designet av Peter Nordwall. Det er to baner: Østmork med 18 hull og Vestmork med 9 hull, der begge er av typen skogs-/parkbane. Headpro er David Lloyd. Klubben er kjent for god juniorsatsing og har mange gode spillere i de forskjellige tourene, blant dem Peter Kaensche, Europa-Tour spiller Lill-Kristin Sæther, Kim Kristoffersen og junior verdensmester (lag) Espen Kofstad. Fasiliteter. Losby Golfklbb tilbyr omfattende treningsfasiliteter med bl.a. driving range og flere putting/treningsgreener. Østmork. Østmork er en 18 hulls parkbane/skogsbane på mellom 6442 meter fra hvit, og 4873 meter fra rød. Scorekort med lengder fra hvert utslagssted, par, og hcp finner du i slutten av artikkelen Vestmork. Vesttmork er en 9 hulls parkbane/skogsbane på mellom 4342 meter fra gul, og 3556 meter fra rød. Scorekort med lengder fra hvert utslagssted, par, og hcp finner du i slutten av artikkelen Relativ datering. Relativ datering er en metode for å datere arkeologiske strukturer eller funn basert på hvordan de befinner seg tidsmessig eller formmessig i forhold til andre. Dette i motsetning til absolutt datering, der selve materialet dateres. Relativ datering kan foretas ved stratigrafisk datering, typologi eller klimatisk datering. Ved hjelp av relativ datering kan man i en del tilfeller komme frem til en absolutt datering. Et eksempel på dette finner man i gresk keramikk, der man har visse kjente dateringer, og ved hjelp av typologien kan i de fleste tilfeller fastlegge hvor langt unna dette en gitt vase befinner seg og dermed datere den innen en rimelig feilmargin. Når det ikke er mulig å nå frem til en absolutt datering har allikevel typologien en viktig funksjon, ettersom den bidrar til forståelsen av et funnsteds kronologi. Vrangforestilling. Vrangforestillinger eller virkelighetsbrist er oppfatninger som ikke samsvarer med virkeligheten, er åpenbart urimelige, og som normalt ikke deles av andre. For at en feilaktig oppfatning skal bedømmes som en vrangforestilling, må den representere en nokså fast overbevisning som ikke lar seg korrigere med letthet. Vrangforestillinger er "stemningskongruente" hvis de samsvarer med en patologisk stemningstilstand, som for eksempel ubegrunnede skyldforestillinger ved alvorlig depresjon eller storhetsforestillinger ved mani. "Bisarre" vrangforestillinger betegner oppfatninger som er fullstendig umulige, og som ikke har noen gjenklang i kulturen som individet lever i. For eksempel vil en forestilling om at man er forfulgt av hemmelige Mossad-agenter være svært usannsynlig, men forsåvidt ikke umulig. Det samme gjelder en oppfatning om at man er Jesus – ut fra en kulturell kontekst er ikke dette umulig, i og med at det er en utbredt tro at Jesus en dag skal returnere. Forestillinger som at man egentlig er to personer, at en del av kroppen er død, eller at man fjernstyres av en annen person, derimot, er ikke bare åpenbare umuligheter, men også kulturelt sett fullstendig fremmed. Slike bisarre forestillinger finnes først og fremst ved schizofreni. Dongeri. Nærbilde av jeansbuksenes karakteristiske «slitte» blåfarge og gylne sømmer. Dongeri eller denim er et sterkt, indigoblått bomullstøy som brukes mest i slitesterke fritids- og arbeidsklær, særlig bukser. Ordet dongeri betegner også klær som lagd av dette stoffet, særlig olabukser eller jeans. Navn. Ordet dongeri kommer fra engelsk "dungaree" som er lånt fra hindi etter stedet i India der stoffet ble vevd. Stoffet kalles også "denim" etter den franske betegnelsen "serge de Nîmes", det vil si «stoffer fra (byen) Nîmes». Historie. Dongeri er opprinnelig fra India der det ble brukt til seil og til klær for de fattige. I Vesten ble det utbredt blant annet via kleshandleren Levi Strauss som solgte bukser av dongeri til gruvearbeidere under gullrushet i California i 1849. Dette la grunnlaget for det kjente olabuksemerket "Levi's". Dongeritøy. Dongeri kan i dag brukes i praktisk talt alle slags plagg; jakker, skjorter og skjørt er vanlig, men også kjoler, barnetøy og vesker lages. Originalfargen er beige, men i dag farges dongeritøy mest i blått, og andre farger forekommer også. Seloter. Seloter (fra gresk "iver, nidkjærhet", "sjalu") brukes i dag allment for en fanatiker, og da særlig i trossaker, men også i politikk. Beskrivelsen betyr en som er sjalu på vegne av Gud. Selotene var en nasjonal, jødisk opposisjonsgruppe som startet et religiøst parti, men som siden ble den første terroristorganisasjonen. De ville bevare det gamle jødiske mot hellensk og romersk påvirkning. Partiet ble stiftet omkring tiden for Jesu fødsel og grunnleggeren av organisasjonen anses å være en person som ble kalt Judas Galiléeren, som rundt år 7 mante til opprør mot den romerske okkupasjonen. I år 66 var selotene en av de store pådriverne til det store jødiske opprøret, kjent som Jødekrigen, mot romerriket da Jerusalem for en tid ble befridd. Men det oppsto interne stridigheter, og en allianse mellom fariséerne og saddukéerne drev selotene fra Jerusalem samme år. De rømte da til ørkenfestningen Masada. Etter at Jerusalem falt i år 70 og de jødiske templene ble plyndret, ble også Masada beleiret. I 73 begikk selotene kollektivt selvmord da de romerske soldatene stormet festningen. Selotenes fanatisme bidro ifølge den jødiske historikeren Josefus til å splitte jødene da Jerusalem falt i år 70. Selotenes kollektive selvmord er i dag en del av den israelske nasjonalromantikken. Blant annet sverger fallskjermsjegerne i Israels krigsmakt sin troskapsed på Masadaklippen, og "bar mitzva" feires ofte der. Aksjon Reinhardt. Aksjon Reinhardt "(Aktion Reinhard, Einsatz Reinhard, Aktion Reinhardt" eller "Einsatz Reinhart" på tysk) var kodenavnet som ble gitt til den nazistiske planen om å myrde polske jøder i Generalguvernementet i Polen i perioden oktober 1941 til november 1943, og markerte begynnelsen av den mest dødelige fasen av holocaust; bruken av tilintetgjørelsesleire. Korrekt stavemåte er "Reinhardt", men på skriv fra Hermann Höfles kontor i Lublin er det konsekvent feilstavet "Reinhart", muligvis fordi Höfle hadde vansker med rettskrivning. Muligvis var det Fritz Reinhardt (1895 - 1969) som gav navn til aksjonen. Han ble medlem i NSDAP på midten av 20-tallet, og var fra 1930 medlem av Riksdagen. I 1933 ble han SA-Gruppenführer og medlem av staben til Rudolf Hess. Fra 6. april 1933 var han statssekretær i Riksministeriet for finans under Lutz Schwerin von Krosigk. Reinhardts forgjenger i stillingen, Arthur Zarden, hadde vært jøde. Han iverksatte «Reinhardt-programmet» for å nedsette arbeidsledigheten, blant annet ved opprettelsen av "Zollgrenzschutz" (= Tollgrensevakter). Han stod som utgiver av "Deutsche Steuerzeitung" (= Tysk Skattetidende). Verdt å merke seg her er at Fritz Reinhardt signerte alle reguleringer av og vedtak om tiltak mot jøder - i 1942 gjaldt det vedtak om gull stjålet fra drepte jøder. «Reinhardts fond» var tyske bankkontoer for midler stjålet fra konsentrasjonsleirfanger og benyttet til ulike byggeformål, deriblant bygging av flere konsentrasjonsleirer. Siden «Reinhardt-programmet» var et innarbeidet begrep, kan veien ha vært kort til å snakke om «Aksjon Reinhardt». Det er senere blitt hevdet at aksjonen var oppkalt etter Reinhard Heydrich fordi han ble drept av partisaner, men for det første het han "Reinhard" uten "t", og for det annet fant drapet på ham sted flere måneder etter at aksjonen var en realitet. Aksjonen. I løpet av aksjonen ble så mange som 2 millioner mennesker myrdet i Belzec, Sobibor, Treblinka og Majdanek. Nesten alle de drepte var jøder. I mars 1942 var 20% av jødene myrdet og 80% i live i ghettoer og leire. Ett år senere var 80% myrdet og 20% i live. Hovedkvarteret for aksjonen lå i Niecala-gaten 14 i Lublin; på tysk het den Finkstrasse 14. De 96 SS-mennene som iverksatte Aksjon Reinhardt i Polen, ble valgt ut blant de fire hundre ansatte i Aksjon T4 (som iverksatte drap på utviklingshemmede). Man har lurt på hvilke egenskaper hos disse 96 som lå til grunn for utvelgelsen. Påfallende mange kom ikke fra "Altreich" (= Gamleriket, det opprinnelige Tyskland). Man kan lure på om valget falt på folk fra utkantområder som Østerrike og Sudetenland nettopp fordi disse var utrygge på sin stilling under nyordningen, og var lettere å presse og true til oppgaver de egentlig ikke ønsket. Det er tankevekkende at mens arkivene på Wehrmacht-staben er bevart, i likhet med storparten av arkivene over SS-personalet, ble papirene på de 96 Aksjon Reinhardt-ansatte, liksom arkivene til fører-kanselliet og Aksjon T4, aldri funnet. Inntekter til Det tyske rike. Et foreløpig regnskapsoverslag over Aksjon Reinhardt for perioden 1. april 1942 - 15. desember 1943 viste at Tysklands statsbudsjett hadde fått en ekstra inntekt på 178.745.960 Reichsmark fra beslaglagte penger og andre verdier. 4. november 1943 oversendte Otto Globocnik, som da var overført til Trieste, en endelig rapport om aksjonen til Heinrich Himmler. Han skrev at Generalguvernementet hadde vært en spesiell smittekilde som han hadde forsøkt å stanse; han rettferdiggjorde seg ved å tilråde Himmler å vie oppmerksomhet til «eliminering av denne faren». Videre bad han om belønning i form av jernkors til noen av stabsmedlemmene sine, for deres «særlige bedrifter i denne vanskelige oppgaven». Til dette svarte Himmler 30. november 1943: «Jeg uttrykker min takk og min anerkjennelse for de store og enestående bedrifter dere utførte for hele det tyske folk under realiseringen av Aksjon Reinhardt.» Reichsbahn. Aksjon Reinhardt samarbeidet tett med Reichsbahn - de tyske jernbaner, som lot tog bestilt til jødetransporter få forrang foran Wehrmachts troppetransporter. Jødedeportasjonene var god forretning, og Reichsbahn tilbød derfor SS spesialpris ved transporter på mer enn 400 jøder: Da gikk alle fra 4 år og oppover til halv pris, mens barn under 4 år ble transportert gratis til sin død. Adolf Eichmanns kontor i Berlin forskotterte betalingen, som deretter ble dekket av midler som var frastjålet jøder. Den eneste deportasjonen Reichsbahn ikke fikk betalt for, var den som fraktet jøder fra Saloniki. Reichsbahn godtok nemlig bare betaling i Reichsmark, mens de tyske okkupantene i Hellas bare kunne tilby drakmer de hadde tatt fra de deporterte - og dengang kunne ikke greske penger veksles inn i annen valuta. Da Himmler merket at jødedeportasjonene stod i fare for å stoppe opp på grunn av katastrofen ved Stalingrad, tilskrev han 20. januar 1943 Theodor Ganzenmüller i ledelsen for Rikets transporttjenester, om flere tog. På tross av den desperate militære situasjonen Østfronten befant seg i, ble tog stilt til rådighet som bestilt. Dieter Wisliceny, som sammen med Adolf Eichmann arbeidet med deportasjonene, erklærte at forsendelsen av jøder fra Hellas til Auschwitz «ble prioritert høyt nok til å ha forrang fremfor annen godstrafikk». Selv da tyskerne måtte evakuere fra Hellas i juli 1944, og troppene var i en fortvilt situasjon, gikk jødetransportene derfra etter oppsatt rute. Stratigrafisk datering. Stratigrafisk datering er en metode for relativ datering av geologiske eller arkeologiske strukturer eller funn. Metoden baserer seg på prinsippet om at der lag ligger over hverandre i en stratigrafisk sekvens, vil lagene som ligger under være eldre (tidligere) enn de som ligger over. Ligger det flere lag over hverandre vil disse derfor danne en kronologisk sekvens fra de tidligste (i bunnen) til de seineste (på toppen). Funn som blir gjort i et forseglet lag i denne sekvensen kan derfor ikke være yngre (seinere) enn selve laget. På denne måten er det mulig å bygge opp en relativ kronologi over de forskjellige lagene. Dette er et viktig konsept fordi hvis et funn kan dateres ved hjelp av absolutt datering, vil man ikke bare datere selve funnet, men også laget det ligger i. Earl's Court undergrunnsstasjon. Earl's Court undergrunnsstasjon er en stasjon på Londons undergrunnsbane, beliggende i området Earls Court i bydelen Kensington and Chelsea. Stasjonen betjener linjene District og Piccadilly. Området er kjent for sine mange varemesser og utstillingshaller, og stasjonen er derfor til tider veldig hektisk. Alle District-linjens ruter kjører gjennom stasjonen på fire forskjellige plattformer. Dette har gjort Earl's Court kjent blant mange londonere for å være en av undergrunnsnettets største flaskehalser. Piccadilly-linjen trafikkerer to spor (øst/vest) på dypt nivå under stasjonen. Srebrenica. Srebrenica (på serbisk kyrillisk "Сребреница") er en by og kommune i den østre delen av Bosnia-Hercegovina. Den lille fjellbyen ligger ca 80 km nordøst for Sarajevo, nær grensen til Serbia. Hovednæringen i byen er saltutvinning, i tillegg til et nærliggende spa/kursted. Før 1992 var det også en metallfabrikk i byen og bly-, sink- og gullgruver i nærheten. Ordet srebrenica betyr sølvgruve. Ved folketellingen i 1931 hadde distriktet en liten serbisk-ortodoks befolkningsovervekt på "50.5%". I 1991 bodde det 37 213 mennesker i kommunen Srebrenica (i selve byen bodde det 5 754 personer). Av dem var 27 118 bosnjaker (72.9%), 9 381 serbere (25.2%), 372 jugoslaver (1%), 40 kroater (0.1%), og 302 som oppgav annen bakgrunn (0.8%). Av selve byen Srebrenicas nesten 6 000 innbyggere var 64% bosnjaker, 29% serbere, 5,3% jugoslaver, 0,7% kroater og 1% av annen bakgrunn. I 1993 hadde tallet vokst til ca. 70 000. Dette skjedde etter at byen opplevde en stor tilstrømming av flyktninger. Srebrenica var av FN erklært som «sikker sone», men byen ble likevel offer for en bosnisk-serbisk offensiv i juli 1995, kjent som Srebrenicamassakren. Ca. 40 000 mennesker flyktet og flere tusen muslimske menn var savnet etter at serberne hadde erobret byen. Utfra vitneutsagn er det beregnet at ca 8 000 ble massakrert. Massegraver med flere hundre lik er funnet, men det mangler spor etter flertallet av de savnede. I 2003 ble en minnekirkegård innviet av USAs tidligere president Bill Clinton. Srebrenicamassakren er Europas verste etter den andre verdenskrig. Didrik Slagheck. Didrik Slagheck (født i Tyskland, død 24. januar 1522), var en dansk erkebiskop. Han kom i Christian IIs tjeneste i 1519 og i 1520 var han en av forgrunnsfigurene under blodbadet i Stockholm. Slagheck var den uekte sønnen til en westfalisk prest og skal ha blitt ansatt i pavens kanselli tidlig. Han kom til Norge i 1510, trolig i selskap med en avlatskremmer, og fikk snart en høy stjerne hos Christian II og hans rådgiverske, Sigbrit Willoms. Dette gjorde at han allerede i 1513 tenkte på å bli erkebiskop i Lund, og fikk til og med pave Leo X' løfte om dette. Slagheck forlot trolig deretter Norden og kom tilbake igjen i 1517. I 1520 fulgte Slagheck Christian II til Stockholm og har antageligvis forledet kongen til den grufulle handlingen som i ettertid har fått navnet Stockholms blodbad, eller i det minste støttet ham i hans hevnplaner gjennom falske bevitnelser. Slagheck deltok personlig i blodbadet og ble straks etter belønnet ved å bli utnevnt til biskop i Skara. Han var siden en av de tre utvalgte som Christian II etterlot i Sverige. I november 1521 ble Slagheck gjennom kongens påvirkning erkebiskop i Lund, men allerede to måneder senere ble han brent på bål i København, som forsoningsoffer for de myrdede svenske biskopene. Eksterne lenker. Slagheck, Didrik Typologi (arkeologi). Typologi er, innenfor arkeologien en metode for relativ datering av arkeologiske funn. Metoden går ut på å ordne funn i rekkefølge basert på materiale, form eller andre attributter. Denne måten å datere gjenstander på er basert på prinsippet om at gjenstander i fra en gitt periode på et gitt sted har gjenkjennelige og bestemte attributter; at de er typiske for kulturen eller samfunnet som produserte dem. Et annet viktig prinsipp er at stilarter forandrer seg gradvis over tid. Dette vil si at gjenstander som er produsert samtidig vil være like, mens gjenstander som er produsert med mange århundrers mellomrom vil være ulike. Slik kan man sortere funn etter hvor like de er, og på denne måten bygge opp en relativ kronologi for et område. Metoden er beskrevet som evolusjonistisk, og er faktisk basert på Charles Darwins teorier om artenes opprinnelse. En pionér innenfor dens utvikling var den svenske 1800-talls arkeologen Oscar Montelius, som lagde lokale typologier over bronsealdergjenstander fra flere regioner i Europa. Den typologiske sekvensen var viktig i utviklingen av teoriene i den kulturhistoriske arkeologien. Seriasjon. En videreutvikling av den typologiske sekvensen er seriasjon, hvor større samlinger av funn settes inn i kronologier eller serier. Innenfor seriasjon finnes det igjen to metoder. I "kontekstuell seriasjon" er det tidsrommet stilen var i bruk som styrer serien. En pionér innenfor denne typen seriasjon var den britiske arkeologen William Flinders Petrie som på 1800-tallet brukte metoden for å sortere og datere graver i Diospolis Parva i Egypt. En annen variant er "frekvensiell seriasjon". Her dokumenteres og sorteres det proporsjonale antallet, altså frekvensen, av en stilart. Det antas at en stilart gradvis blir mer populær over tid, til dens popularitet når en topp for så å gradvis forsvinne. En annen antakelse er at en stilart som er populær på en lokalitet vil være like populær på en annen. På denne måten kan funnsammensetninger settes i sekvenser slik at de som er like alltid er sammen. Sterilitet. Sterilitet betyr ufruktbarhet og forekommer både hos mennesker, dyr og planter, og er fraværet av evnen til å bære frem barn/frukt. Det omvendte av sterilitet er fertilitet. Sterilitet hos mennesket. Et par blir definert som infertile dersom kvinnen ikke har blitt gravid etter tolv måneder med ubeskyttet samleie, eller etter seks måneder dersom kvinnen er over 35 år, eller kvinnen ikke klarer å bære fosteret frem til fødselen. Sterilitet hos mennesket kan ha en rekke årsaker, som medfødte feil eller sykdommer. Mannen. Hos mannen kan sterilitet skyldes medfødte feil ved kjønnsorganenes bygning eller deres funksjon. Sykdommer, spesielt gonoré og kusma som har angrepet testiklene, samt genitaltuberkulose, men også andre sykdommer og skader av kjønnsorganene, kan føre til sterilitet. Psykiske faktorer kan være av betydning, og impotens kan også være årsaken. Sædvæsken vil derfor ikke inneholde nok bevegelige, befruktningsdyktige spermier. Sædvæskens sammensetning for øvrig kan også være uheldig sammensatt. Kvinnen. Hos kvinner kan sterilitet skyldes medfødte feil eller sykdommer, spesielt i egglederne, slik at egget ikke kan passere etter eggløsning. Betennelse i egglederne etter abortinngrep eller gonoré og hormonforstyrrelser kan også gi sterilitet. Sterilitet hos blomster. Hos blomster forekommer sterilitet når det ikke dannes befruktningsdyktige kjønnsceller. Pollenbærerne (støvbærerne) kan være sterile slik at det ikke dannes pollen, eller frøemnene kan slå feil. Hos noen kurvblomstrende, for eksempel georginer, er randblomstene sterile. Kilder. Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, 3. utgave, 2. opplag, 1998 Halliburton. Halliburton () er et amerikansk oljeserviceselskap stiftet i 1919 i Dallas, Texas av Erle Halliburton. Selskapet er en av verdens største aktører i denne industrien ved siden av Schlumberger, Weatherford International, Tesco Corporation og Baker Hughes. Halliburton hadde i 2009 over ansatte i over 70 land. Selskapets hovedkontorer ligger i Houston og Dubai Halliburton viktigste virksomhetssegment er Energy Services Group (ESG), som leverer teknologi og tjenester til olje- og naturgassindustrien. Frem til 2007 var også entreprenørvirksomhet en av selskapets bærebjelker gjennom datterselskapet KBR. KBR ble solgt ut 5. april 2007 etter å ha vært en del av Halliburton i 44 år. Halliburton er også kjent for sine mange kontroverser; for selskapets nære bånd til tidligere visepresident Dick Cheney, krigsprofitering i forbindelse med invasjonen av Irak i 2003, en korrupsjonsskandale i Nigeria i 2010, og et uttall miljø- og arbeidsmiljøskandaler. En forbrukerundersøkelse i 2011 rangerte Halliburton som det femte lavest ansette selskapet i USA. Avebury (Wiltshire). Avebury er en landsby med rundt 500 innbyggere rundt 12km sør for Swindon i sørvest-England. I landsbyen finnes "the Avebury Stone Circles" – fra yngre steinalder, ca. 3000 f.Kr. Dette monumentet består av store oppreiste steinblokker. Monumentet er større enn det mer kjente Stonehenge og er stort sett samtidig med dette. Steinringene okkuperer et område som er ca. 11,5 ha stort. Avebury er godt kjent bland såkalte "croppies", eller kornsirkeljegere som vi sier på norsk. Det har i mange år oppstått opptil flere kornsirkler i området rundt landsbyen, og det stilles spørsmål til sammenhengen mellom dette gamle monumentet og kornsirklene. Hvem kom til området først? Sonderkommando. Sonderkommando, tysk for "Spesialkommando/spesialavdeling". En sonderkommando var en betegnelse tysk SS-personell brukte på jødiske fanger som ble tvunget til å arbeide for tyskerne i de forskjellige tilintegjørelsesleire under den annen verdenskrig. De som var med i en sonderkommando ble tvunget til å blant annet flytte lik fra gasskammere til krematoriene. De som var i en sonderkommando ble tatt mye bedre vare på enn noen av de andre jødiske fangene og fikk rikelig med både mat og drikkevarer. Etter ca 3 – 4 måneder ble medlemmene i en sonderkommando drept og erstattet med nye medlemmer. Se holocaust. Chad Michael Murray. Chad Michael Murray (født 24. august 1981 i Buffalo i New York) er en amerikansk modell og skuespiller. Han har blant annet medvirket i TV-serien "One Tree Hill", hvor han spiller Lucas Eugene Scott. Han er også med i serien "Gilmore Girls", hvor han spiller Tristan som går på Chilton sammen med Rory. I tillegg har han spilt i filmer som "Freaky Friday" med Lindsay Lohan og Jamie Lee Curtis, "A Cinderella Story" med Hilary Duff, "House of Wax" med Elisha Cuthbert og Paris Hilton og "Home of the Brave" med Samuel L. Jackson og Jessica Biel. Han har også signert for en rolle i den biografiske filmen "Renee" med Kat Dennings, hvor han skal spille forfatteren Jamie Tworkowski. Personlige liv. Chad vokste opp i en stor familie med tre brødre, en halv-bror og en søster. Chad Michael Murray giftet seg 16. april 2005 med skuespilleren Sophia Bush, som også spiller i "One Tree Hill". Men fem måneder senere ble de separert mulig på grunn av hans utroskap. 4. april 2006 ble han forlovet med Kenzie Dalton, som var statist i TV-serien "One Tree Hill". Manntall. Manntall er en systematisk oversikt over hvilke innbyggere som har stemmerett til valg. Manntallet er offentlig, og er lagt ut til offentlig gjennomsyn i periodene før valg både til Stortinget, fylkestinget og kommunestyret. Dersom man ikke står i manntallet, kan man ikke stemme ved valget. Basilica di Sant'Apollinare in Classe. Basilica di Sant'Apollinare in Classe er en basilika ca. 5 km fra Ravenna i Italia som er et enestående eksempel på bysantinsk arkitektur. Basilikaen er ett av åtte steder i Ravenna som UNESCO inkluderte på listen over verdensarven. Det var biskop Ursicino som fikk bygget basilikaen. Han fikk penger av Giuliano Argentario. Den ble innviet 8. mai 549 av erkebiskop Massimiano og tilegnet den første biskop i Ravenna og Classe ("Sant'Apollinare"). Relikviene etter Apollinare ble i 856 overført til Basilica di Sant'Apollinare Nuovo (Sankt Apollinares nye basilika) som ligger inne i Ravenna. Innvendig har basilikaen 24 søyler av gresk marmor. Over søylene er det fresker av noen av erkebiskopene i Ravenna. En mosaikk av sankt Apollinare som står i en grønn eng med tolv lam i preger apsisen. Dette kan tolkes som kristus og de tolv apostlene. Over Apollinare er det et stort kors. På sidene av korset finner vi profeten Elias og Moses. Det har sannsynligvis vært flere mosaikker som venetianerne fjernet. Basilikaen ligger i det som en gang var en romersk havneby, Classe. Idag er det flere kilometer til Adriaterhavet, og det er landlig der basilikaen ligger. Eksterne lenker. Basilica di Sant'Apollinare in Classe Apollinare in Classe, Basilica di Sant' Ravenna Basilica di Sant'Apollinare in Classe Irmfried Eberl. Irmfried Eberl (født 8. september 1910, død i februar 1948) var en tysk SS-Obersturmführer og lege. Eberl tok sin doktorgrad i medisin ved Innsbruck universitet i 1934. Han var en sterk talsmann for nazistenes T-4 eutanasiprogram og tilbrakte to år med å implementere programmet i Brandenburg og Bernburg, før han ble overlatt kommandoen av tilintetgjørelsesleiren Treblinka i juli 1942. Han ble imidlertid avsatt bare to måneder senere på grunn av inkompetanse og erstattet av Franz Stangl. I 1944 ble han tilknyttet Wehrmacht og forble det resten av krigen. Etter krigen ble Eberl enkemann for annen gang og fortsatte å praktisere medisin i Blaubeuren inntil han ble arrestert i januar 1948. Han hengte seg måneden etter for å unngå en rettssak. Eberl var sammen med Carl Clauberg emne for filmen "Healing by Killing" (1998). MS «Svanøy» (1925). «Svanøy». M/S ”Svanøy” var det første av en serie på fem motorskip som utgjorde den største tilveksten til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane sin flåte i mellomkrigstiden. 4. juni 1925 ble den nye ”Svanøy” overlevert fra Hauges Jernskibsbyggeri i Haugesund. Båten hadde sertifikat for 120 passasjerer og kunne laste 45 tonn. Båten var ekstra isforsterket i hele vannlinjen og hadde seks vanntette skott. ”Svanøy” hadde styrehus på akterskipet, på toppen av et dekkshus. Dekkshuset inneholdt førsteklasse røykesalong utstyrt med plysjmøbler, billettkontor, postkontor/lugar og bysse. Andreklassesalongen lå under dekk fremme i båten, i forkant av lasterommet. ”Svanøy” hadde et mannskap på 7-8 mann. Føreren hadde en liten lugar bak styrehuset. Lugarene til maskinsjefen, maskinassistenten og styrmannen lå under dekk i akterkant av maskinrommet. Matrosene hadde sin lugar på babord side fremme, og dekksgutten og kokken delte lugar fremst i skarpen. ”Svanøy” var utstyrt med en Bolinder semidieselmotor som ytte 120 hestekrefter. "Svanøy” startet sin tid i Fylkesbaatane med å gå inn i turistrute i Sogn sommeren 1925. I september samme året gikk båten over i lasterute mellom Bergen og Høyanger. Fylkesbaatane hadde fått i stand en avtale med Norsk Aluminium Company om frakting av råstoff til og fabrikata fra det nye aluminiumsverket i Høyanger. Vinteren 1954/55 ble ”Svanøy” modernisert ved Stormøhlen Mekaniske Verksted i Bergen og ”helt ombygd som sjøbuss”, som en avis skrev. Da utvidet de den øvre salongen fra side til side ved å kle inne akterskipet. Båten fikk videre vindfang utenfor styrehuset, nye toaletter, en mer moderne skorstein, hydraulisk bomsvinger og ny hjelpemotor. Tonnasjen økte til 89 brutto registertonn. «Synøva». Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane solgte ”Svanøy” i januar 1972, etter at båten hadde ligget i opplag en tid. Fire familier i Ålesund kjøpte båten og døpte den om til ”Synøva”. De brukte båten til helge- og ferieturer langs vestlandskysten. «Synova». Da familiene i Ålesund bestemte seg for å selge "Synøva", ble neste eier av tidligere ”Svanøy” en engelskmann, Henry Melville Calder. Han hadde en drøm om å starte et nytt samfunn i Marlborough Sounds på nordkysten av Sørøya på New Zealand. Dit ville han ta med seg tjue mennesker med ulik yrkesbakgrunn, og til å ta med dem og nødvendig utstyr kjøpte han altså ”Synøva”. I september 1974 satte båten kurs for England med eieren, fem andre voksne og to barn om bord. De fikk en dramatisk overfart, med vind opptil storm. Livbåten ble knust og tatt av sjøen, vinduene i styrehuset ble også knust, og motoren stoppet flere ganger fordi brennstoffiltrene gikk tette. Etter fem og et halvt døgn kom ”Synøva” til Peterhead i Skottland. Da var det satt i gang en leteaksjon etter båten. Motoren stoppet rett innenfor den ytterste moloen i Peterhead, og båten hadde bare 50 liter bunkersolje igjen av de 1.950 literne de hadde fylt i Ålesund. 14. juni 1975 la båten ut fra Hartlepool i England med New Zealand som mål og med sju personer om bord, mellom dem Calder med kone og to sønner. Synøva hadde nå byttet navn til ”Synova”. De kom seg til Gibraltar uten dramatikk. Men der ble reder og maskinsjef uenige, og Calder-familien ble alene igjen om bord. Senere kom de så langt som til øya Réunion i Det Indiske havet med et annet skip, før de snudde og drog tilbake til Gibraltar. Der arrangerte de helgeturer med ”Synova” til Marokko for britiske soldater. Eieren av Sheppards Marina i Gibraltar, Hector Sheppard, kjøpte i 1977 ”Synova” etter at mesteparten av løsøret om bord var tatt ut. Han brukte båten til fritidsbåt noen år før han solgte fartøyet til eierselskapet til marinaen. Siden ble ”Synova” hovedsakelig benyttet til losjiskip for arbeiderne ved marinaen. Båten ble i 1999 oppdaget av ferierende nordmenn som gjenkjente båten. Odd Magne Djønne gjorde et stort arbeid med å kontakte daværende og tidligere eiere og mannskap for å rekonstruere skipets historie. Arbeidet resulterte i en lengre artikkel om Svanøy i Norsk Skipsfartshistorisk Selskaps tidsskrift Skipet. Gjennom undersøkelsene kom Djønne i kontakt med daværende eier Hector Sheppard, Sheppard var entusiastisk over interessen fra Norge for det gamle skipet som for ham hadde begrenset nytteverdi og som opptok verdifull plass i hans marina i Gibraltar. Hector Sheppard gav uttrykk for at han gjerne så at noen tok vare på og restaurerte "Synova" og ville gi båten gratis til seriøse interessenter i Norge. Dette ble formidlet i artikkelen om "Svanøy" i Skipet. Dermed var arbeidet med å bringe "Gamle Svanøy" hjem i gang! «Gamle Svanøy». ”Gamle Svanøy” ligger nå på land i Haugesund og venter på restaurering. Haugaland Veteranbåtlag ble stiftet 31.10.2005 for å ta seg av restaureringsarbeidet. Informasjon om hvordan dette arbeidet går, vil være tilgjengelig på hjemmesidene til Haugaland veteranbåtlag. Salme 23. Salme 23 ("Salme 22" i Septuaginta) er en av salmene i Salmenes bok i Bibelen. Den er også kjent som Hyrdesalmen på grunn av åpningsordene «Herren er min hyrde», og den beskriver Herrens (heretter Jahve) omsorg gjennom metaforene "hyrde" (vers 1-4) og "vert" (vers 5-6). Salmen er den mest siterte og den mest kjente av alle de 150 salmene i Salmenes bok, og et av de mest kjente kapitlene i Bibelen. Bakgrunn og tilblivelse. Ifølge de senere gammeltestamentlige tradisjoner var kong David musiker. Det står i at han spilte harpe for kong Saul. Ifølge overskriftene i den den masoretiske tekst er 73 av Salmene skrevet av ham, og ifølge den greske oversettelsen Septuaginta 84. I en av skriftrullene fra Qumran (ca 100 f. Kr): 11QPsa står det at David skrev i alt 4050 salmer til ulike anledninger. Etter tradisjonen vokste David opp som gjetergutt (1 Sam 16:11; 17:20.34) så det var naturlig å tilskrive ham denne salmen. Man kan godt si at David slik han presenteres i Samuelsbøkene er lett å kjenne seg igjen i for mange mennesker fordi han innehar mange ulike roller og fremstår som en sammensatt karakter, slik at mange ulike salmer kan relateres til hans biografi. Men ifølge mesteparten av den nyere forskning er disse forfatterangivelsene sekundære tillegg som er føyd til for å gjøre en tekst som bare var en bønn om til også å kunne fungere som lesetekst. Fortellingene om David danner en ramme rundt salmene, slik at leseren kan forestille seg David i de situasjonene salmene skildrer. 13 av Salmeoverskriftene henviser også til bestemte situasjoner i Davids liv, men det gjelder ikke Salme 23. En del forskere har funnet språklige likheter mellom Salme 23, Jeremia og Klagesangene. Siden tempelet «Herrens hus» () nevnes i vers 6, noe som utelukker Davids tid (2 Sam 7:2) og eksiltiden (586-538 - 2 Kong 25:9-17), har man de siste tiårene derfor normalt regnet denne salmens tilblivelse til ettereksilsk persisk tid (mellom år 538 f.Kr. og 330 f.Kr.) Salmeteksten. I motsetning til de fleste andre salmer i Salmenes bok er det få filologiske vanskeligheter med Salme 23. Den norske oversettelse er stort sett en direkte gjengivelse av den hebraiske teksten, men ordknappheten i originalen er ikke ivaretatt. Tekstens form. Det hebraisk metrikk-system har vært omdiskutert siden antikken. De viktigste forsøk på å ordne Salme 23 i et metrisk system finnes i Hermann Gunkels salmekommentar og i en artikkel av David Noel Freedmans. Ifølge Gunkel består Salme 23 av 10 strofer av 3+2 hvor den 5. er skadet. Freedman fant et komplisert system av 5 × 24 stavelser etter sin egen skrivemåte eller 5 × 26 ved å følge Den masoretiske tekst. Diskusjonene rundt hebraisk metrikk har stort sett strandet fordi ingen av de systemene som er blitt foreslått passer på materialet uten meget omfattende omarbeiding, så få forfattere behandler dette særlig utførlig. Teksten beskrives som en tillitssalme eller en vernesalme Den ble i sin opprinnelige versjon trolig benyttet på mange av de samme måtene som den benyttes i vår tid, som tillitsutsagn og uttrykk for ønske om at Gud skal hjelpe i truende og vanskelige situasjoner. Uttrykk som «det dype mørkets dal» og «fiender» kan forstås som metonymiske eller metaforiske utsagn som kan bety forskjellige ting alt etter livssituasjonen til dem som benytter salmen. I en studie av salmens oppbygning har Mark S. Smith funnet paronomasier (lydlikhet) i teksten mellom v1/4, v2 /5 og v3/6, og at teksten gir inntrykk av å begynne med en vandring for deretter å ende i «Herrens hus» – i. e. tempelet. Disse paronomasiene understreker ifølge Smith enheten mellom vandringen og tempelet i salmens forestillingsfelt. Videre ser han at det er flere språklige paralleller mellom Salme 23 og Salme 27 som er en utpreget pilegrimssalme. Fra dette slutter Smith at Salme 23 har blitt til i forbindelse med pilegrimsreiser, og at den opprinnelig er blitt brukt av grupper som har vært ute på farefulle reiser mot Jerusalem. Selv om Smiths analyse synes plausibel, kan også flere andre livssituasjoner være sannsynlige som forklaring av opprinnelsen til Salme 23. Hyrden. a> som søker trøst i Bibelen, antakelig i Hyrdesalmen De aller fleste i den nære orient hadde kjennskap til gjeteryrket, og mange hadde lengre erfaring med yrket. Samtidig var i gammelorientalsk kulturkrets begrepet «hyrde» () ofte benyttet som metafor til å betegne konger og hærførere. I Homérs Iliaden blir ni konger omtalt som «… hyrde for sitt folk», deriblant Agamemnon og Nestor. Enda flere får indirekte denne tittelen. Også i egyptiske, babylonske og assyriske kilder finner man hyrdetittelen som en kongetittel. Samtidig som hyrdebegrepet ofte benyttes om konger, finnes det også svært mange myter og legender fra nærorientalsk arkeologi som beskriver hvordan guder og engler møter gjetere. Man kan ut fra det omfattende tekstmaterialet slutte at at ordet «hyrde» i den tiden Salme 23 ble skrevet ikke bare henspilte til sauegjetere, men også i stor grad til personer med kongeverdighet og strategiske ferdigheter. Det er derfor ikke overraskende at både Abel, Adams sønn (1 Mos 4:2), Abraham (1 Mos 13:5-8), Jakob (1 Mos 30:32-42), Moses (2 Mos 3:1) og David (1 Sam 16:11) beskrives som gjetere. Selve gjetertittelen var en dobbelttittel som også kunne ha konnotasjoner til herskerposisjoner. Profeten Amos spiller bl. a. på sin fortid som gjeter At tittelen «hyrde» er blitt brukt om guder er mer uvanlig. I to tekster fra Ugarit (Ras Shamra) blir ifølge flere forskere guden Ba'al beskrevet som hyrde. Men den aktuelle leirtavlen er skadet, så tolkningen er usikker. Fra byen Ebla er det også funnet en tavle med personnavnet: "«ré-ï-malik»" «Malik er min hyrde». Når man ser hvor utbrakt bruken av ærestitler var i nærorienten, er det likevel oppsiktsvekkende at hyrdetittelen så sjelden ble benyttet i omtale av guder. Dette gjør Salme 23 spesiell. Flere forskere har bemerket at hyrdemetaforen ikke utelukkende har positive assosiasjoner fra det virkelige liv. En ting er når hyrden fører flokken til et godt beite eller når han beskytter flokken mot ville dyr, men i slaktesesongen gir ikke alltid hyrden samme beskyttelse. Denne delen av assosiasjonsfeltet blir også benyttet i gammeltestamentlige tekster som f. eks. D. Hyrden i Salme 23 som invertert allusjon til Klagesangene 3:1-6 Forskeren Pierre van Hecke har vist at teksten i Salme 23 har et større antall språklige paralleller til Klagesangene 3:1-6. Klagesangene 3:1-6 handler om hvordan Jahve forfølger og straffer Israel med sin stokk (samme ord som i Salme 23 oversettes som kjepp –). Han hevder derfor at Salme 23 må ha blitt til som en invertert allusjon i forhold til Klagesangene 3:1-6. I motsetning til Jahve som straffer Israel i Klagesangene 3:1-6 beskriver Salme 23 en tekst hvor Jahve forsørger salmisten. Dette passer også til bruken av verbet «forfølge» (– se kommentarer til teksten over) i Salme 23:6. Slike inverterte allusjoner er vanlig i Hebraisk poesi. Følgelig er det hos den opprinnelige lærde leser en bevissthet om at den gud som forsørger og beskytter i Salme 23 også er den gud som tidligere har vært streng og rettferdig mot folket. Verten. Den andre av de bærende metaforene i Salme 23 er beskrivelsen av Jahve som «vert». Også denne metaforen var ladet med erfaringsinnhold for de fleste israelitter, for de fleste opplever å være gjest. Forskeren Phillip E. Stern publiserte i 1995 en sammenligning mellom Salme 23 og det ugarittiske diktet CTA 3.2 «Anats blodbad» der han påpeker at gudinnen i dette diktet fra ca 1200 f.Kr. også dekker bord for sine soldater for så deretter å drepe fiendene på en ytterst brutal måte. Sterns tolkning av det ugarittiske diktet krever en del språklige bearbeidelser siden tavlen der det står er skadet, men denne forestillingen om guden som subjekt i krigshandlinger er meget omfattende belagt i gammelorientalske tradisjoner, både gammeltestamentlige, klassiske og arkeologiske kilder. Assosiasjonsbakgrunnen til Salme 23 synes derfor ikke å være kjennetegnet av ro, men heller av Jahves beskyttelse mot det som er farlig. Et annet moment ved vertsmetaforen er vekten på overflod, eller Jahve som forsørger: «dekker bord», «salver mitt hode med olje», «mitt beger flyter over», «godhet og miskunn skal følge meg». Jahve i Salme 23 er ikke bare den som beskytter og lager et fristed, men også den som forsørger salmisten. I flere tekster i Det gamle testamente har Jahve rollen som forsørger. De mest kjente er kanskje beretningen om Edens hage (1 Mos 1:29f) og beretningen om utferden fra Egypt da Jahve gav folket Manna, vaktler og vann fra en klippe (2 Mos 16:4; 17:6). Også i Eliasyklusen (fra 1 Kong 17) finner man dette forsørgermotivet, der Elia får servert mat av ravner (17:6), der han får en melkrukken og en oljeflasken til Enken i Sarepta til aldri å gå tom (17:16) og der Elias bønn fører til regn (18:45). Dette forsørgermotivet er forøvrig kjent i mange av de gammelorientalske religioner, især de såkalte fruktbarhetsreligioner hvor gudene får barn med menneskene og at de dør og våkner med årstidene. De senere lag i Det gamle testamente stiller seg avvisende til andre religioner generelt, og til slike religioner spesielt. Beskrivelsen av Ba’alprestene i 1 Kong 18 er skrevet med tydelig negativ polemisk tone. Likevel kan man godt si at Jahve i deler av tradisjonen har tatt opp i seg de mest vesentlige trekkene ved fruktbarhetsreligionene samtidig som tradisjonene i Det gamle testamente også avviser sentrale trekk i denne religionsformen. Eksterne lenker. 023 Vågakallen. Vågakallen (942 moh.) er et fjell i Vågan kommune i Lofoten. Fjellet ligger vest for Kabelvåg og Henningsvær på Austvågøya. På fjellsiden som ligger mot Kabelvåg er det muligheter for å klatre opp. I boken "Magic Islands of Lofoten" av Ed Webster kan man finne forskjellige ruter man kan klatre. På siden som ligger mot Henningsvær er er det en fin sti som gir mulighet for å gå opp til fots. Jürgen Stroop. a> og som ble utgitt som bok. Jürgen Stroop (født 26. september 1895 i Detmold, død 6. mars 1952 i Warszawa), var en tysk SS-Gruppenführer og Generalleutnant der Waffen-SS und Polizei. Han huskes særlig for å ha slått ned opprøret i den jødiske gettoen i Warszawa i 1943, i egenskap av å være SS-und-Polizeiführer der. Opprinnelig hadde han navnet Josef Stroop, men fikk etter søknad i 1941 bytte fornavn til Jürgen, som var navnet på hans avdøde sønn. Det lå også ideologiske grunner bak Stroops ønske om å ta det mer «germanske» navnet Jürgen. Under første verdenskrig gikk Stroop inn i den tyske hæren, hvor han ved krigsslutt hadde nådd grad av visestabssersjant. Han gikk i 1932 inn i både SS og NSDAP. Karrieren hans skjøt fart etter at Hitler, Göring og Himmler ble oppmerksom på ham: I 1933 ble han utnevnt til sjef for Lippes hjelpepoliti; året etter ble han forfremmet fra SS-Oberscharführer til SS-Hauptsturmführer. Deretter arbeidet han for SS-administrasjonen i Münster og Hamburg. I 1938 kom forfremmelsen til SS-Standartenführer (tilsvarende oberst). Han tjenestegjorde som øverstkommanderende for SS-avsnittet i Gnesen (Gniezno). Etter krigen ble han arrestert for krigsforbrytelser og stilt for retten av amerikanerne. Stroop ble dømt til døden i 1947, men da alt var klart for henrettelsen, valgte amerikanerne samme år å utlevere ham til Polen. Det lå vanligvis en omstendelig byråkratisk prosess bak slike utleveringer av tyske krigsforbrytere til østblokkland som Polen, men amerikanerne tvilte ikke på at Stroops særdeles grove forbrytelser i Warszawa berettiget utlevering til polakkene. Stroop ble først klar over utleveringsvedtaket da amerikanerne overleverte ham fysisk til polakkene ved flyplassen. Sjokket og redselen hans over å falle i polakkenes hender var stort, men Stroop skulle snart oppdage at polakkene hovedsakelig behandlet ham korrekt. Han ble i 1951 stilt for retten og nok en gang dømt til døden. 6. Mars 1952 kl. 19.00 ble han hengt i Mokotów-fengselet i Warszawa. Den arresterte polske motstandsmannen Kazimierz Moczarski hadde i 1949 blitt plassert i samme celle som Jürgen Stroop og hans tyske cellekamerat Karl Heinrich Gustaw Schilke. I året som fulgte førte han mange og lange samtaler med Stroop. Nedtegnelsene til Moczarski resulterte i boken "Rozmowy z katem" i 1978 (samme år utgitt på tysk som "Gespräche mit dem Henker"). Jürgen Stroop var en av 1767 tyskere som ble utlevert til Polen for krigsforbrytelser. Opptil 167 av dem ble henrettet. Stroop, Jürgen Stroop, Jürgen Stroop, Jürgen Hoppekreps. Hoppekreps (Copepoda) er en klasse med små dyr som lever i havet og i ferskvann. Noen arter lever på land i myrer og sumper eller i strølaget i fuktige skoger. Noen arter er parasitter, og fester seg til fisk, muslinger eller koraller. Lakselus ("Lepeophtheirus salmonis") og skottelus ("Caligus elongatus") er to eksempler på fiskeparasitter. Hoppekrepsene danner en tallrik klasse av krepsdyr, med ca. 7500 arter i ti ordener. En stor andel av dyreplanktonet i norske hav og andre havområder er hoppekreps; de er viktige beitedyr for fisk, hval og andre krepsdyr som krill. Ved siden av krill er hoppekrepsene den dyregruppa som har den største samla biomassen på jorda. Hoppekrepsene er kjøttetere eller altetere som kan beite på planteplankton, mindre dyreplankton eller dødt organisk materiale alt etter mattilgangen. Utvikling. Hoppekreps er særkjønna. Eggene bæres enten i en eller to eggposer under magen på hunnen, eller de gytes direkte i vannet. Eggene klekkes til naupliuslarver. Som andre krepsdyr vokser hoppekrepsene ved å skifte skall. Larvene utvikler seg gjennom seks stadier, nauplius I-VI. Etter naupliusstadium VI utvikler de seg videre til full voksen størrelse gjennom fem nye stadier. Voksen størrelse for de ulike artene ligger mellom 0,5 og 10 mm. Lengden på utviklingsstadiene og generasjonslengden er ulik for ulike slekter og arter. For samme art kan generasjonslengden variere med vanntemperaturen; varmere vann gir raskere utvikling og kortere livslengde. Små former kan ha flere generasjoner i løpet av året, mens den vanligste arten i norske farvann, raudåte ("Calanus finmarchicus"), har én generasjon pr. år. Dens større slektning, "Calanus hyperboreus", har en generasjonslengde på to-tre år i arktiske farvann. Systematikk. Hoppekreps deles i ti ordener (se taksoboks). Av disse er calanoider, cyclopoider og harpacticoider de viktigste i norsk marin fauna. The Rolling Stones’ diskografi. Vinylplata Rolling Stones - "Metamorphosis". Dette er en oversikt over The Rolling Stones' plateutgivelser. Konsertalbum. Rolling Stones' plateutgivelser Donald Judd. Verk av Donald Judd i Haag Donald Judd (født 3. juni 1928, død 12. februar 1994) var en minimalistisk amerikansk kunstner. Han ble født i Missouri, og studerte filosofi ved Columbia University. I studietiden tok han flere kveldskurs i kunst. I 1957 hadde han sin første solo utstilling i New York. Her stilte han ut ekspresjonistiske malerier. Men det tok ikke lang tid før Judd var på vei vekk fra maleriet som uttrykksform, og isteden valgte å konsentrere seg om skulpturelle installasjoner. Han søkte renhet rundt et konstruert objekt og i rommet som omgav det, og ønsket å oppnå en demokratisk presentrasjon uten noe form for komposisjonelt hierarki. Judd benyttet ofte metaller, sement og farget plexi-glass i sine verk. I 1968 hadde Whitney Museum of American Art en stor retrospektiv utstilling med Donald Judd, uten at noen av hans tidlige malerier var inkludert. Utover 70- og 80-tallet lagde Judd mange radikale verk som tok avstand fra de klassiske europeiske idealene for skulptur. Judd mente at kunst ikke skulle representere noe; kunst skulle stå for seg selv og bare eksistere. Judd var opptatt av kunstens forhold til arkitektur og til det naturlige landskapet. Pilormer. Pilormer (Chaetognatha) (gresk: "chaite", «langt hår» og "gnathos", «kjeve») er ei rekke av små, ormeliknende dyr. Pilormene består av ca. 100 kjente arter som alle lever i saltvann. Lengden varierer fra 2 mm til om lag 10 cm. De har ikke organer for bevegelse, og regnes derfor som plankton. Pilormene er kjøttetere og beiter på annet dyreplankton – særlig hoppekreps og fiskelarver. De sporer byttet ved at de oppfatter vibrasjoner i vannet. De er sjøl bytte for større planktonetere. Viktige arter i norske farvann er "Eukrohnia hamata" og arter av slekten "Sagitta". Hvor pilormene hører hjemme i dyrenes stamtre, er fremdeles uavklart. Man har lenge trodd at de er deuterostomier, men nyere studier peker heller mot slektskapsbånd med rundormer. Gerhard Richter. Gerhard Richter (født 9. februar 1932) i Dresden i den tyske delstaten Sachsen, er en tysk maler, skulptør og fotograf. Livsløp. Gerhard Richter studerte ved Kunstakademiet i Dresden og Kunstakademiet i Düsseldorf. Han har undervist ved flere kunstskoler, og var fra 1971 til 1993 professor ved akademiet i Düsseldorf. Richter flyttet fra Düsseldorf til Köln på begynnelsen av 80-tallet. Gerhard Richter har hatt flere store utstillinger både i Europa og USA. Arbeider. Richter er kjent for sine "foto-malerier", særlig landskapsbilder, og sine abstrakte malerier. Hans arbeider har en spenning mellom den avbildede virkeligheten og aktualiteten i malerier; prosessen og materialet. I sine foto-malerier begynner han med et fotografi - enten et han selv har tatt eller et han har funnet - som han projiserer på et lerret, og tegner etter det. Han benytter så de samme fargene som i fotografiet, og maler over det. Et av hans kjennetegn er en slørete overflate, som gir bildet et fotografisk uttrykk og samtidig fungerer som et bevis på malerens handlinger. Sjanger. Sammen med Sigmar Polke og Konrad Lueg arbeidet han innenfor sjangeren den kapitalistiske realisme som i begynnelsen av 1960-årene vokste frem i Düsseldorf. Gerhard Richter ble tildelt Wolfprisen i 1995. Golden Gate. Golden Gate Bridge sett fra nordvest med San Francisco i bakgrunnen Golden Gate er navnet på munningen av San Francisco-bukten i Stillehavet. Golden Gate-broen, som ble bygget i 1937, forbinder San Francisco med Marin County. Liste over Portugals statsministere. Portugals statsminister leder landets myndigheter. Vedkommende koordinerer ministrenes handlinger, representerer regjeringen utad. Statsministeren svarer overfor den portugisiske lovgivende forsamling og holder presidenten underrettet i politiske spørsmål. Det er ingen begrensning i funksjonstid som statsminister. Statsministeren utnevnes av republikkens president etter valg og etter en audiens med hver leder av partiene som er representert i nasjonalforsamlingen. Det er vanlig at den som leder nasjonalforsamlingens største parti blir statsminister. Før revolusjonen i 1974 var statsministerens rolle annerledes. Statsministerens formelle tittel har også skiftet gjennom tidene. Se også. Portugal Funky Butt. Funky Butt er et norsk jazzband, inspirert av New Orleans-jazzen. De sier om sin egen musikk: «It´s a funky brass band with piano added, offering groovy, New Orleans music with a nordic perspective. It´s a melting pot of traditional jazz, Caribbean influences, tango, hard bop and contemporary grooves. It embraces lyrical beauty and fresh phrasing. It involves strong soloing and respectful collective playing. And it never compromises on the seriousness nor on the fun of the music.» Melkekjertel. Melkekjertler er kjertler som produserer melk i pattedyr av hunnkjønn som nettopp har fått unger. Melken avgis enten direkte over huden, der den slikkes opp av ungene (som hos kloakkdyr), eller samles i melkeganger og avgis ved at ungene suger på patter (som hos de resterende pattedyr, dvs. placentale pattedyr og pungdyr). Melkekjertler oppstod i stamarten til pattedyrene fra spesialiserte svettekjertler. Det menneskelige brystet inneholder rundt 20 melkekjertler. Kvalsunddalkonferansen. Kvalsunddalkonferansen (KDK) avholdes den første helgen i februar hvert år. KDK har fast tilholdssted i Kvalsunddalen i Kvalsund kommune i Finnmark, og det er alltid diverse drøftinger som står på programmet. I forhold til petroleumsindustrien spiller KDK en betydelig rolle når det gjelder å legge de grunnleggende premissene i forbindelse med tildeling av større oppdrag, ikke minst i lokaliseringsspørsmål. Drøftingene handler om nordområderelaterte strategier, og konkretiseringer gjøres som oftest i etterfølgende prosesser. I 2007 var det plassering av driftsorganisasjonen for Goliatfeltet som var hovedtema. Også spørsmålet om flyplass på Grøtnes var på agendaen. Også i 2008 var Goliat et av temaene, da handlet det om ilandføring eller offshoreløsning. Beslutningen som ble tatt ble presentert av Eni Norge i november 2008, altså en offshoreløsning. I 2009 var det først og fremst konsoliderende temaer som ble tatt opp. I 2010 er KDK flyttet til siste helgen i februar, da er det først og fremst langsiktig strategi som skal vedtas, med dertil hørende drøftinger. I 2011 har man vurdert å legge konferansen til Repparfjorddalen for å skape bedre forståelse for samhandel mellom distriktene. KDK står også som teknisk arrangør av NRS' minneløp, som etter tradisjon alltid arrangeres på konferansens andre dag. Også på dag én er det et fast kulturinnslag, da er det «folkedans» som står på programmet. Lars Petter Einarsson. Lars Petter Ravn Einarsson (født 21. desember 1962 i Stavanger) er nyhetsredaktør i Rogalands Avis. Han kom i 2008 fra stillingen som ansvarlig redaktør og daglig leder i Sandnesposten, der han begynte 1. august 2005. Før det var han ansvarlig redaktør i Finnmark Dagblad fra 1. januar 2002. Han har også tidligere jobbet i Rogalands Avis. Einarsson er også fast deltaker på Kvalsunddalkonferansen. Reisverk. Et reisverk er en type bærekonstruksjon som fikk en viss utbredelse som byggemåte for trehus i Norge i perioden fra ca 1850 til ca 1940. Reisverket besto som regel av en bærende rammekonstruksjon av stolper og sviller. Stolpene var som regel rettskåren plank av 7" X 3" og festet sammem med ca 25 mm dømlinger med innbyrdes avstand på 1,5 m. Det ble også benyttet plank med not og fjær. Noen ganger ble det satt inn løse planker som utfylling i hulrommet mellom svillene og stolpene.. Plankene ble endepløyd og satt ned i spor i svilla.Det samme ble brukt i topp. Innvendig ble ofte reisverket foret ut ca 1" for å ta ujevnheter og kledd med 2 lag krysslagt rupanel. Utvendig ble det også benyttet et lag rupanel, så kraftpapp før utforing og utvendig panel. Som oftest var svillene 4"-5". Der man brukte åpninger ble det satt skråbånd for avstiving. Det er altså nesten ikke hulrom som kan etterisoleres i slike hus. De første kjente eksemplene på reisverkskonstruksjoner i Norge er fra siste halvdel av 1700-tallet. Reisverket var en byggemetode for bolighus som til en viss grad fortrengte lafteverket. I tidlige kilder ble det å bygge reisverk kalt «å reise tømmeret på ende». Fordelen ved å gå over fra lafting til reisverk var at veggen kunne bordkles umiddelbart, ettersom den ikke krympet i høyderetningen slik som en vegg av liggende tømmer. Trevirke krymper betydelig i tverr-retningen, men praktisk talt ikke i lengderetningen. En nylaftet vegg kan derfor krympe inntil 10 cm på en vanlig etasjehøyde etterhvert som trevirket tørker, mens en reisverksvegg vil få en helt ubetydelig krymping. Ulempen var til gjengjeld at fugene mellom de stående plankene utvidet seg når plankene tørket, og det kunne gi utette og trekkfulle vegger. Lafteveggen blir derimot tettere med tiden når stokkene etterhvert presses sammen på grunn av egentyngden og taktyngden. Siden det var vanskelig å få reisverksvegger tilstrekkelig tette mot trekk, fikk byggemåten liten utbredelse før bygningspapp kom i handelen etter midten av 1800-årene. Da ble det vanlig å kle reisverket med papp både innvendig og utvendig før montering av bordkledning. Etterhvert som teknikken med å bygge i reisverk utviklet seg, reduserte man dimensjonene på plankene som fylte hulrommene og sparte dermed materialer. Lafteverk. Lafteverk eller "laft" er en type bærekonstruksjon som fra vikingtiden og fram til midten av 1800-tallet var den dominerende måten å bygge trehus på i Norge. Lafteverket består av tømmerstokker som legges horisontalt og stables oppå hverandre. Stokkene krysslegges så de ligger i samme nivå i to parallelle vegger, mens stokkene i de to mellomliggende veggene ligger en halv stokkhøyde høyere. Lafteteknikken. I hjørnene ("laftene", "knutene" eller "novene") blir stokkene skåret sammen med underhogg og overhogg som låser dem til hverandre. Ett lag stokker huset rundt kalles et "omfar" eller et "kvarv". Det første omfaret ("grima" eller "syllkvarvet") består av "syllene" eller "svillene". I en god laftevegg skal alle syllene ha samme høyde, og derfor må grunnmurkronen ligge en halv stokkhøyde lavere under de to parallelle syllene som legges ut først. Å bruke halv stokkhøyde på disse syllene regnes som mindreverdig. Om grunnmuren er jevnhøy hele veien rundt, er det bedre å gi de to kryssende stokkene overhøyde. Tømmer og stokktverrsnitt. Til lafting i Norden ble nesten utelukkende brukt furu eller gran, som har lange og rettvokste stammer. Grana var løsest i veden og ble brukt der varighet ikke var hovedkravet. Best var vinterhogd malmfuru, som hadde vokst langsomt under karrige vekstvilkår. Den var tett i veden, og ved å kviste den på rot og flekke av noen barkremser helst flere år før den skulle hogges, sikret man seg at harpiksinnholdet ble ekstra høyt. I tillegg fikk man ei tyrirot som det kunne brennes tjære av. Men tjære ble mest brukt til impregnering av båter, i nyere tid sjelden på laftehus. På noen hus ble det smurt tjære på laftene, som var mest utsatt for råte. Tømrere unngikk helst trær med tendens til å vri seg, fordi slikt tømmer medførte fare for at fugen mellom stokkene og i laftehoggene ville åpne seg. Den tradisjonelle måten å bearbeide laftetømmer for å unngå store sprekker er å kløyve laftestokken fra undersiden inn mot margen. Da unngår man at stokken får tilfeldige sprekker på sidene. Undersiden er skjult og ligger beskyttet i forhold til rennende vann. Denne metoden gjør arbeidet mer tidkrevende og ble brukt på kvalitetshus der tømmerveggen skulle være synlig. En moderne tømrer vil hevde at laftetømmer helst bør få tørke langsomt gjennom flere år før det bearbeides. Da vil det få små sprekker jevnt fordelt rundt hele stammen, mens hurtig tørking gir færre, men store og skjemmende sprekker. Særlig tømmer som sages eller telgjes vil være utsatt for uønsket sprekkdannelse, fordi sprekkene finner korteste vei fra margen til overflaten av trevirket. Å bearbeide tømmeret før det er ferdig tørket, fører derfor til at stokken får de største sprekkene langs midten, der de synes best. Vegger kan laftes opp av rundtømmer eller av tømmer som er kløvet, telgjet eller saget til et annet tverrsnitt. Vanlig i middelalderen var både rundtømmer og ovaltelgjet tømmer. Men syllene ble gjerne hogd av ekstra høye stokker og telgjet til et trapesformet tverrsnitt. I nyere tid har det vært vanlig å flattelgje de synlige sidene av stokken, slik at tverrsnittet blir en tilnærmet åttekant. På Vestlandet var det vanlig å lafte med tynnere tømmer, og "plankelaft" med sagskårne planker ble også mye brukt ellers i landet fra ca. 1850. Moderne laftetømmer leveres gjerne saget på to parallelle sider til samme dimensjon, fire til åtte tommer er vanlig. Mot slutten av 1800-årene kunne moderne sagbruksteknikk tilby "maskinlaft" av pløyd tømmer med ens tverrsnitt i hele lengden, ferdig tildannet med not i underkant og fjær i overkant. Det brukes mest i ferdighus. Laftet. Findalslaft - Alfstadloftet i Rollag oppført ca 1193Laftehogget kan utføres på mange forskjellige måter, fra en enkle V-formede hogg til kompliserte sammenføyninger som sikrer både stabilitet og trekkfrihet. Vanlig i middelalderen var det å la overhogget gå helt inn til midten av stokken, slik at "halsen" ble liggende i nedre halvdel, eller omvendt. ("Findalslaft", av norrønt "fyrnðar" = "fortids-"). I nyere tid ble det vanlig å hogge slik at halsen kom midt i stokkens høyde. Det ble oftest gjort slik at en knast (barke eller kverke) i underhogget ble nøyaktig tilpasset et tilsvarende nedhogg (not) i overhogget på stokken under. ("Barkenov" eller "kverkenov"). Formen er kjent fra middelalderen ("raulandslaft"). Tverrsnittet av halsen kan få mange ulike former – trekantet, skrå eller rett firkantet, sekskantet, trapesformet eller sammensatt. Laftehogg med loddrette sider regnes for å være mindre gode, fordi de kan åpne seg hvis tømmeret krymper. Noen laft hogges slik at de runde stokksidene skjærer hverandre helt presist, uten synlig hoggespor utenfor laftet. Men de fleste laftehogg, særlig i nyere tid, tar utgangspunkt i at det først hogges "kinninger" på begge sider av stokken, på øvre eller nedre halvdel, eller begge. Kinningene er skrå flater som skjærer hverandre langs et loddrett plan midt i laftehogget (eller aksen for den kryssende stokken). Med kinninger får partiet av stokken der laftet skal hogges et sekskantet tverrsnitt, noe som gjør det lettere å måle og merke for hogget. Kinningene blir stående synlige ved siden av laftet, og noen ganger blir de i dekorativ hensikt ført videre langs stokken. Den utstikkende stokkenden utenfor laftet kalles "laftehodet". På laftehus fra middelalderen fikk laftehodet nesten alltid samme form som stokktverrsnittet – runde laftehoder til rundtømmer, ovale til ovaltelgjet tømmer. Senere ble det større frihet til å forme laftehodene, men tømrerne fulgte moter som kunne variere lokalt og over tid. Formen på laftehodet er derfor et hjelpemiddel til å datere gamle hus. På 1600- og 1700-tallet kunne hus med rundtømmer få både runde hoder, eller avsmalnende ovale, firkantede eller sekskantede hoder. Lokalt fikk noen typer navn som «katthugunov», «hesthugunov», «okshugunov» eller «hjartnov». På 1800-tallet ble laftetømmer oftest skåret eller telgjet med flate sider, slik at tverrsnittet ble tilnærmet åttekantet. Laftehodene fikk som regel samme åttekantform. Praksis for godt laftehåndverk tilsier at hodene ikke skal berøre hverandre, og ikke ha medfar på undersiden, slik som stokken mellom laftene. Det skal være litt avstand mellom hodene, og undersiden skal være flattelgjet eller avrundet. Laftehodet er en utsatt del av huset og får lett skader. Laft med innhogg helt inn til midten av stokken er særlig utsatt for å sprekke og for at biter av hodet løsner. Etter at det på slutten av 1700-tallet ble vanlig å bordkle lafteveggene, kom "sinklaft" og "kamlaft" i bruk. Der blir stokkene, ofte med tilnærmet rektangulært tverrsnitt, felt sammen med tømmerforbindelser som er utviklet i bindingsverksteknikken, uten utstikkende laftehoder. Sinklaftet gjorde det mulig å lage bordkledde hus med presise, rettvinklede hjørner. Opplafting. Stokkene legges «andføttes» i samme vegg, toppende over rotende, slik at ulike stokkhøyder blir utjevnet. For å hindre at stokkene siger ut eller forskyver seg sideveis i veggen, blir de forbundet med kraftige trenagler ("dymlinger") i minst 3 meters avstand. I eldre tid var de laget som firkantede klosser, og hull for dymlingene ble hogd ut med smaløks. Nå brukes runde trenagler som bores halvt inn i begge stokker. I gavltrekantene ("røstene") på hus med sperretak var dymlingene det eneste som holdt stokkene i stilling. Dymlinger er også nødvendige på begge sider av en skjøt i tømmeret for å hindre at stokkene glir fra hverandre. På begge sider av alle dør- og vindusåpninger blir det satt inn avstivende beitskier for å holde veggen i lodd. "Stokkbeitskier" ble særlig brukt i eldre tid. De hadde en not langs kanten som holdt på plass stokkenes spisse ender. Vanligere var og er det å felle beitskiene inn i slisser som er skåret inn i enden av stokkene. Over beitskiene må det være rom som lar veggen sige fritt når tømmeret krymper. Tømmer kan skjøtes i laftehogget for en tverrvegg, eller om nødvendig også mellom laftene. I eldre tid bruktes ofte skråskjøt med eller uten hake. I moderne lafting brukes helst skjøting med sliss og tapp. Man bør unngå å skjøte to stokker som ligger direkte på hverandre. På begge sider av skjøten bør det legges inn dymlinger. Tetting mellom stokkene. Stokker i samme vegg blir sammenføyd ved å hogge et V-formet spor ("medfar" eller "mosefar") langs undersiden av overliggende stokk. Presis tilpasning til den runde oversiden ("hyven") av underliggende stokk gjøres ved "meddragning". Til det bruker tømreren et redskap med to klør, meddraget. Stokken som skal meddras blir løftet opp ca. 1-2 cm på klosser eller kiler så den ligger parallelt med stokken under. Nå blir meddraget dratt langs ryggen av understokken, slik at øvre klo risser konturen av den inn i undersiden av overstokken. Når den er meddratt på begge sider, vendes stokken på høykant, og medfaret telgjes nøyaktig ut mellom de to rissene etter meddraget. Medfaret skal ikke føres lenger enn til laftehogget; det regnes for dårlig tømrerhåndverk å lage medfar på laftehodene. Når stokken vendes og legges på plass, skal de skarpe kantene på medfaret ideelt sett møte nakken på understokken i hele lengden, helt presist og uten gliper. Tyngden av ferdig vegg og tak vil presse fugen enda tettere sammen og gi en helt tett vegg. Medfaret og laftehoggene blir fylt med isolasjonsmateriale for å hindre varmetap og tette mot trekk hvis meddraget ikke er helt presist. Til isolering ble det tradisjonelt brukt "husmose" eller "etasjemose" (Hylocomium splendens), en vanlig moseart over hele landet. Mosen ble lagt ut på understokken og i laftehoggene i våt tilstand ("møsjing"). Etter tradisjonen noen steder skulle den først kokes for å drepe insekter. Overstokken komprimerer mosen, og det overskytende som stikker utenfor medfaret blir skåret bort med kniv. Husmose (og enkelt andre mosearter) er særlig godt egnet til isolasjon fordi den utvider seg litt og beholder spensten når den tørker. Den er dessuten hygroskopisk, så den har evnen til å absorbere fukt som ellers kan forårsake skader på trevirket. I nyere tid er det også brukt dyttestry, laftevatt eller strimler av saueull eller mineralull til å tette medfaret. Noen tømrere advarer mot mineralull, som etter sigende suger til seg fuktighet. I løer og andre uthus som skal være luftige, laftes veggene av rundtømmer uten medfar, slik at det åpninger mellom stokkene. Utenfor Norden forekommer lafting hvor stokkene ikke meddras, men hvor tettingen mellom dem gjøres med leirklining eller dytting. Laftehistorie. De første kjente eksemplene på laftekonstruksjoner i Norge er fra vikingtiden. Det finnes bevarte laftehus fra 1100-årene. Minst 200 laftehus fra middelalderen før 1537 er påvist i Norge, og disse er automatisk fredet som kulturminner. Byggemåten regnes for å være innført til Skandinavia i vikingtiden fra barskogområdene i Øst-Europa, hvor de er påvist at den fantes allerede i forhistorisk tid. I Norge avløste den i løpet av middelalderen de eldre langhusene med stolpebårne tak og ble nesten enerådende til vegger i hus for folk og fe. Kvaliteten ble raskt utviklet til et høyt nivå både teknisk og estetisk. Fra ca. 1700 ble det vanlig å bordkle tømmerveggene utvendig, først i byene, senere i bynære bygder. Bordkledning gjorde at kvalitetskravene til selve lafteveggen ble senket og utførelsen forenklet. Bare i fjellbygdene ble tradisjonen med synlige laftevegger holdt i hevd helt inn på 1900-tallet. Arkitektene fattet ny interesse for lafteteknikken på slutten av 1800-tallet, og den ble gjenopptatt som et nesten uunnværlig innslag i hus i dragestil. Lafting ble fortrengt av reisverk etter midten av 1800-årene og av bindingsverk på 1900-tallet. Byggemåten beholdt likevel et marked innenfor hyttebygging gjennom 1900-tallet. I de siste tiårene er byggemåten blitt mer populær, først og fremst til hytter, men også til helårsboliger. Laftekurs har bidratt til å spre kunnskap om et håndverksfag som var i ferd med å bli glemt. Flytting av laftehus. En fordel ved laftehus er at veggene er lette å demontere, siden stokkene blir stablet på hverandre uten annet enn tyngdekraften til å binde dem sammen. Dette er bakgrunnen for at flytting av hus var en velkjent del av laftebyggtradisjonen. De kunne flyttes internt på en gård, selges til andre, eller følge med på et flyttelass. I noen bygder på Vestlandet (Osterøy) ble det laftet huskropper som ble lagret i påvente av etterspørselen som ventelig ville oppstå etter de stadig forekommende bybrannene i Bergen. Ved demontering for flytting ble stokkene merket, gjerne med stigende romertall fra syllstokken og opp, og eventuelt med et ekstra tegn for å markere hvilken vegg de tilhørte. Tradisjonen med å flytte laftehus kan ha vært en viktig forutsetning for at ideen om friluftsmuseer først oppsto i Norden. Laftehusets karakter av elementbyggeri gjorde også at stokkene kunne demonteres og brukes om igjen i andre sammenhenger. Dette sees tydelig på stokker som er flyttet fra ett hus til et annet, hvor laftehogg, veggmerker eller andre spor etter tidligere bruk står igjen uten noen ellers fornuftig sammenheng med nåværende bruk. Kommunestyrevalg i Frøya kommune. Kommunestyrevalg i Frøya kommune i perioden 1964 til dags dato. Kommunestyrevalget 2011. Etter intern strid i Arbeiderpartiet i forbindelse med nominasjonsprosessen, endte partiet opp med et svært godt valg og en framgang på over 10 prosent og tre nye kommunestyrerepresentanter. De to tidligere samarbeidende partiene Sp og SV tapte begge oppslutning, men bare SV måtte avgi mandat. Kristelig folkeparti gjorde et dårlig valg, og det tidligere ordførerpartiet på Frøya, falt ut av kommunestyret. Venstre gikk mest tilbake og når Frp stod på stedet hvil ble partiet også det største opposisjonspartiet. Ap valgte å gå til Høyre med et forslag om samarbeid. H sa ja mot å få varaordførervervet. Dermed sikret de to partiene seg et flertall i kommunestyret. I siste periode manglet dette, og ordførervalget ble i 2007 avgjort ved simpelt flertall. Kommunestyrevalget 2007. Både ordførerpartiet Venstre (V) og Fremskrittspartiet (Frp) økte oppslutningen ved dette valget, men en opprivende strid i det borgerlige flertallet som vant valget i 2003 gjorde at de borgerlige ikke stilte til valg med en felles ordførerkandidat, snarere med to, henholdsvis sittende ordfører Arvid Hammernes (V) og Halgeir Bremnes (Frp). Denne splittelsen åpnet veien for at Arbeiderpartiet kom tilbake som ordførerparti, en posisjon partiet mistet for fire år siden til den borgerlige koalisjonen. Aps nye ordførerkandidat Hans Stølan fikk dermed flest stemmer på det konstituerende kommunestyremøtet og ble valgt med flest stemmer, men ikke med et flertall i kommunestyret bak seg. Ap samarbeider med Sosialistisk venstreparti (SV) og Kristelig Folkeparti (Krf). De borgerlige partiene hadde delt seg i to; Venstre (V) på den ene siden og Fremskrittspartiet (Frp), Senterpartiet (Sp) og Høyre (H) på den andre. Kommunestyrevalget 2003. Kommunevalget 2003 førte til store endringer i sammensetningen av kommunestyret. Etter 16 år med Arbeiderpartiets (Ap) ordfører Jan Otto Fredagsvik valgte velgerne å gi den loale politiske makten til en koalisjon bestående av Venstre (V), Høyre (H), Fremskrittspartiet (Frp), Kristelig Folkeparti (KrF) og Senterpartiet (Sp). V ble valgets soleklare vinner med en enorm framgang, selv etter lokale forhold der partiet alltid har stått sterkt. Både Frp og Sp opplevde framgang. Den store taperen ble Ap som mistet en av fire velgere i denne tradisjonelt sterke Ap-kommunen. Sosialistisk Venstreparti (SV) doblet kommunestyregruppen tross en svak tilbakegang. Ap fikk rent flertall alene ved kommunestyrevalgene i 1991 og 1995, men måtte i 1999 ha støtte fra SV, men de to partiene har samarbeid gjennom alle de fire periodene fra 1987 til 2003. Fredagsvik kom til makten i 1987 gjennom et valgteknisk samarbeid med nettopp V som da brøt med den borgerlige blokken. I 2005 satt V som det største borgerlige partiet på Frøya og resultatet ble et samarbeid der V fikk ordfører (Arvid Hammernes), og den nest største borgerlige partiet Høyre, fikk varaordføreren (Marit Norborg). I løpet av perioden har SV og V sine grupper mistet en representant hver, som begge har fortsatt som uavhengige medlemmer av kommunestyret. Referanser. Frøya Kommunestyrevalg i Hitra kommune. Kommunestyrevalg i Hitra kommune er gjennomført siden kommunestyrevalget i 1963, da de fire Hitra-kommunene, Sandstad, Hitra, Fillan og Kvenvær gjeldende fra 1. januar 1964 ble slått sammen til den nye Hitra kommune, i tråd med innstillingen fra Schei-komiteen. Kommunestyrevalget 2011. For første gang siden kommunesammenslutningen i 1964 beholdt Ap ordførervervet etter et valg, etter at partiet gjorde sitt historisk sett beste valg i kommunen, med nær 40 prosent av stemmene. Flertallskonstellasjonen Ap+Sp+SV oppnådde ikke flertall ettersom Sp og SV halverte sin representasjon i kommunestyret og Ap gikk bare fram med ett mandat. Flertallskonstellasjonen ble sikret i det nye Pensjonistpartiet, etablert tidligere i 2011 etter en intern strid i forbindelse med nominasjonen til Frps liste. Resulatet ble at Frp mistet to av tre velgere, trolig gikk de fleste til Pensjonistpartiet som i sitt første valg fikk 17,6 prosents oppslutning og en framgang i mandater tilsvarende Frps tilbakegang. Frp hadde utpekt Hitra som fokuskommune og hadde klare ordførerambisjoner før valget. Kommunestyrevalget 2007. Om kommunevalget 2003 førte til store endringer i Hitra-politikken, betød valget i 2007 enda større endringer. Sittende ordfører Egil Hestnes stilte ikke til gjenvalg etter å ha sittet som Hitraordfører siden 1987 med unntak av en periode, noe som åpnet ordførerfeltet for ny konkurranse. Hestnes sitt eget parti, Høyre, led et sviende nederlag og ble mer enn halvert. Trolig var dette en kombinasjon av at Hestnes gikk av, at Høyre ikke klarte å fremme en samlende ordførerkandidat, og at høyrevelgerne heller foretrakk Arbeiderpartiets ordførerkandidat heller enn Fremskrittspartiets Per Ervik. Lokale meningsmålinger tydet lenge på at Ervik skulle overta ordførerkjedet. Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Ole Haugen nyter stor respekt som lokalpolitiker og næringsutvikler langt ut over sitt eget partis rekker og fikk betalt for dette ved årets kommunestyrevalg ved at Arbeiderpartiet oppnådde sitt beste valgresultat siden kommunesammenslåingen i 1964 med en framgang på nesten 13 prosent. Partiet fikk sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet flertall i kommunestyret og etablerte en lokal rød-grønn allianse der Senterpartiet fikk varaordføreren. Kommunestyrevalget 2003. Kommunevalget 2003 førte til store endringer i sammensetningen av kommunestyret. Arbeiderpartiet (Ap) beholdt oppslutningen, mens Sosialistisk Venstreparti (SV) som ikke stilte liste i 1999 fikk inn tre representanter. Fremskrittspartiet (Frp) doblet oppslutningen, mens alle de borgerlige partiene tapte ett mandat hver; Kristelig Folkeparti (KrF) ble halvert, Senterpartiet (Sp) mistet en av tre velgere og representanter, Venstre (V) forsvant helt ut, mens det tradisjonelt største partiet på Hitra, Høyre (H), måtte se seg forbigått av både Ap og Frp (som fikk 14 flere stemmer enn Ap). Etter valget i 1999 fikk Ap overraskende ordføreren etter et valgteknisk samarbeid med Sp og Frp. Etter valget i 2003 byttet Frp og Sp side og dannet en flertallskonstellasjon sammen med H og Krf. Dermed kom ordfører siden 1987 Egil Hestnes (H) tilbake etter fire år som opposisjonsleder, med Frps Per Ervik som varaordfører. Referanser. Hitra Storkreps. Storkreps (Malacostraca – gresk: «mykt skall») er en stor og tallrik klasse av krepsdyr. Til storkrepsene hører de artene som folk flest gjenkjenner som krepsdyr – krabber, hummere, reker og krill. Denne klassen har to tredeler av alle krepsdyrarter. Storkrepsene utvikla seg i kambrium for 750 mill. år sia. Systematikk. Martin og Davis foreslår følgende inndeling i ordener (utdødde ordener markert med †). Klasse Malacostraca Latreille, 1802 428 f.Kr.. Fødsler. Platon, gresk filosof (d. 348 f.Kr.) E-pengeforetak. E-pengeforetak er et foretak som hverken er en bank eller annen institusjon som yter kreditt, men som har bevilling til å utstede betalingsmidler i form av elektroniske penger. E-pengeforetak er regulert i norsk Lov om E-pengeforetak av 13. desember 2002 nr. 74 som implementerer «Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2000/46/EF af 18. september 2000 om adgang til at optage og udøve virksomhed som udsteder af elektroniske penge og tilsyn med en sådan virksomhed». MOD10. MOD10 er forkortelse for Modulus 10 algoritmen, også kalt Luhn-algoritmen etter oppfinneren Hans Peter Luhn. Modulus 10 algoritmen benyttes bl.a. som beregningsmetode for et kontrollsiffer i KID-numre på bankenes innbetalingsblanketter. Et tenkt KID-nummer er 2345676. Det siste sifferet i KID-nummeret er et kontrollsiffer. I eksempelet over er dette sifferet 6. KID-nummeret uten kontrollsiffer er 234567. Beregning av kontrollsiffer med Modulus 10 algoritmen. Hvert siffer i eksempelet over multipliseres med vekttallene 2, 1, 2, 1 osv., regnet fra høyre mot venstre. Tverrsummen er 5 + 6 + 1 + 4 + 6 + 2 = 24. Merk: I Modulus10 adderer man ikke produktene, men de enkelte siffer i produktene. Produktet 14 gir altså bidraget 1 + 4 til tverrsummen. Entallsifferet i tverrsummen (i dette tilfellet 4 [resultatet av (24 % 10)]) trekkes fra 10 og resultatet blir kontrollsifferet (i dette tilfellet 6). Dersom entallssifferet i tverrsummen blir 0, blir kontrollsifferet 0. Komplett og gyldig KID-nummer i dette eksempelet er derfor 2345676. Behov for kontrollsiffer - Bakgrunn. Kontrollsifferet skal avdekke om det er gjort inntastingsfeil eller feil ved OCR-lesing. Denne algoritmen er best på å avdekke gale enkeltsifre, da ett enkelt siffer feil alltid vil gi et annet kontrollsiffer. Dersom flere sifre er feil, vil sjansene øke for at kontrollsifferet regnes ut til det samme og at feilen ikke oppdages. Om en tilfeldig tallrekke kontrolleres, er sjansen 10% for at siste siffer stemmer med kontrollsiffer-algoritmen. Denne algoritmen er også designet til å avdekke en ting til: Dersom to siffer har byttet plass, vil kontrollsifferet bli et annet. Derfor brukes vekttallene 21212121.. osv. Denne typen feil er det noe økt sjanse for ved inntasting av lange KID-nummer. Når det gjelder KID-nummer, kontrolleres også antall siffer det skal være, slik at et ekstra siffer eller et siffer for lite også gir feil KID. Dersom et feil KID-nummer skulle slippe gjennom, er det to muligheter for mottakeren: Enten er KID-nummeret et annet gyldig nummer som er utstedt på en annen faktura, slik at betalingen knyttes til feil kunde, noe som kan være vanskelig å oppdage, og kan resultere i feil tilbakebetalinger. Den andre muligheten er at KID-nummeret ikke er tatt i bruk eller er en ugyldig KID. Dette vil mottakeren kunne avdekke, og vil kunne kontrollere nærmere hvem som har betalt manuelt. Jo kortere KID-nummer som benyttes (relativt til antall gyldige fakturaer), jo mer sannsynlig er det at feil som slipper gjennom resulterer i et annet benyttet nummer. Lange KID-nummer som inneholder både kundenummer og fakturanummer regnes som meget sikre, siden feil i den ene eller den andre delen nesten alltid vil kunne oppdages. At feil i begge delene tilfeldigvis matcher en annens kundenummer/fakturanummer-kombinasjon er svært usannsynlig. Python. kid_mod10 = lambda a: "%s%s" % (a, 10-(sum([int(n) for n in list(".join([str(int(val)*[2,1][idx%2]) for idx,val in enumerate(list(str(a))[::-1])]))])%10)) Elektroniske penger. Elektroniske penger er betalingsmidler som kan utstedes av banker, andre kredittinstitusjoner og e-pengeforetak. Ifølge den relevante lovgivningen for e-pengeforetak menes det med elektroniske penger en pengeverdi representert ved en fordring på utstederen som er lagret på et elektronisk medium, er utstedt etter mottak av midler, og er anerkjent som betalingsmiddel av andre foretak enn utstederen. Tanglopper. Tanglopper eller amfipoder (Amphipoda), på mange dialekter kalt marfluer, er en tallrik gruppe storkreps. De fleste lever i saltvann (marine), men de er også vanlige i ferskvann eller i terrestriske miljøer (på landjorden). Noen få arter lever i symbiose med maneter. Typisk størrelse er fra 2 til 60 mm, mens det fins dypvannskjemper som kan bli opptil 30 cm. Tangloppene er flattrykte fra siden, slik som lopper (derav navnet). De kan også gjøre små hopp. De skilles fra tanglus som er flatetrykte, det vil si flate ovenfra og ned. Det vitenskaplige navnet «Amfipoda» (av gresk "amfi" – flere (forskjellige) og "pedes" – bein) viser til at beina er inndelt i svømmebein og gangbein slik som hos reker, og noen arter har også bein med klør. De marine amfipodene kan deles i to grupper, de "pelagiske" (frittsvømmende) og de "bentiske" (lever på bunnen). De pelagiske amfipodene er viktige som næring for sjøfugl, fisk ogsjøpattedyr, og er en viktig komponent i dyreplanktonet. Den mest vanlige gruppa i planktonet er hyperiinene. Håkon og Kark (Korsvikaspillet). "Håkon og Kark" er et historisk sagaspill som blir framført i Korsvika på Lade i Trondheim. Det første "Korsvikaspillet" var et poetisk tablå som ble laget til Lade kirkes 800-årsjubileum i 1989 og gjentatt to år seinere. I 1995 skrev Idar Lind nytt manus. Fra 2010 blir "Håkon og Kark" framført hvert år. Musikken er komponert av Frode Fjellheim. Stykket bygger på historien om Håkon Ladejarl og trellen Tormod Kark slik den blir framstilt av Snorre Sturlason. I tillegg til historiske personer som Tora på Rimol, Olav Tryggvason og skalden Einar Skåleglam, presenterer stykket oss også for oppdiktete personer som trellen Anna. I 2012 ble hovedrollene spilt av Mads Bones (Håkon), Tore B. Granås (Kark), Siri Schnell Juvik (Tora), Julie Moe Sandø (Anna) og Øyvind Brandtzæg (Olav Tryggvason). Instruktør var Nora Evensen. Bladfotkreps. Bladfotkreps eller bladfotinger (Branchiopoda) er en klasse av rekeliknende krepsdyr som hovedsakelig lever i ferskvann. Noen grupper er tilpassa et liv i saltvann, og utgjør der en viktig bestanddel av dyreplanktonet, for eksempel flere slekter av vannloppene. Eksterne lenker. - FAQ info om bladfotkreps også kalt Triops. Vannlopper. Vannlopper eller dafnier (Cladocera) er en orden av småkrepsklassen bladfotkreps. Vannloppene deles for tida inn i 4 underordener, 11 familier, 80 slekter og omkring 400 arter. Vannloppene har en kompakt kropp som er inneslutta i et todelt skall. En kjent gruppe av vannlopper er "Daphnia", som holder til i ferskvann. Det fins også vannlopper som hører hjemme i sjøen, som gruppene "Podon" og "Evadne". Slagerparaden. Slagerparaden var et populært norsk radio- og TV-program. TV-versjonen ble sendt fra 1960 til 1961 og var en del av Nordvisjonen. Radioversjonen gikk fra 1952. Eksempelvis hadde tv-programmet innslag med de yndige små mus hvor sangerne Kurt Foss og Reidar Bø hadde hovedrollene, og gruppen The Monn Keys var gjengangere i programserien. Kringkastingsorkesteret med dirigent Øivind Bergh var også med. Hver episode tok for seg en periode på 5, 10 eller 20 år. Publikum ble satt inn i den riktige tidsstemningen ved hjelp av stills, dekorasjoner og filmklipp fra akkurat denne perioden. Programleder var Erik Diesen. Popularitet. Slagerparaden har blitt beskrevet som norsk TV-underholdnings ildprøve, som den bestod med glans. Den startet høsten 1960 som en del av en felles nordisk underholdningsserie, der hvert land sendt sitt månedlige bidrag. Den norske slo best an i hele Norden. Hoyvík. Hoyvík (, dansk: "Højvig") er et tettsted på Streymoy på Færøyene som har vokst sammen med Tórshavn, slik at Hoyvík nå utgjør den nordøstlige delen av hovedstaden. Føroya Studentaskúli og HF-skeið ligger i Hoyvík, nærmere bestemt i forsenkningen ved navn Hoydal. 1. januar 2009 hadde Hoyvík 3 467 innbyggere. Frihandels- og samarbeidsavtalen mellom Island og Færøyene fra 2005 ble signert i Hoyvík, og er kjent som Hoyvíkavtalen. Argir. Argir (, dansk: "Arge") er et tettsted på Færøyene. Argir var tidligere en egen bygd, men har nå vokst sammen med hovedstaden Tórshavn. Argir lå først i Tórshavnar uttanbíggja kommuna fra 1930 til 1978, og deretter i Argja kommuna. Kommunen ble innlemmet i Tórshavnar kommuna i 1997. 1. januar 2009 hadde Argir 1 908 innbyggere, mot 1 260 i 1985. Fra 1500-tallet lå det et sykehus for spedalske i Argir. Det huset også en del fattiglemmer. Da spedalskheten var utryddet omkring 1750 ble sykehuset brukt som fattiggård. Vanlig bebyggelse på Argir kom på 1600-tallet. Kirken på Argir er bygd i 1974. I de senere år er det bygd flere og flere hus på Argir og bydelen, brer seg nå langt opp i fjellet. Den øverste og ytterste delen av Argir ligger nå så langt borte fra Tórshavn at man må ha bil for å bo der, men til gjengjeld har man en svært god utsikt over havet og hovedstaden. Navnet Argir kommer av norrønt "ærgi", «sommerbeite». På grunnlag av dette har lingvister foreslått å omdøpe stedet til Ærgir. Árnafjørður. Árnafjørður (, dansk: "Arnefjord") er en liten bygd på Færøyene, omgitt av høye fjell og den dype fjorden med samme navn (også kjent som Árnfjarðarvík) på øya Borðoy. Bygda ligger i Klaksvíkar kommuna. Árnafjørður ble antas å ha blitt grunnlagt i landnåmstiden. 1. januar 2009 hadde Árnafjørður 51 innbyggere, mot 73 i 1985. I 1875 drev et forlatt norsk skip i land ved Árnafjørður. Det var lastet med så mye tømmer at da man solgte det på auksjon så kunne man kjøpe tømmer nok til å bygge et hus for 25 kr. Tømmer har alltid vært dyrt på Færøyene ettersom det ikke vokser trær naturlig på øyene, og det dermed må importeres. Depil. Depil (, dansk: "Deble") er et sted på Færøyene, beliggende på øya Borðoy i Hvannasunds kommuna. Depil ligger mellom Norðdepil og Norðtoftir. Den lille bygda er i dag fraflyttet om man ser bort fra hovedgården, hvor det bor 1 person per 1. januar 2009. Historie. Depil er nevnt for første gang i 1584, men kan være eldre. Den moderne færøyske betydningen av ordet "depil" er «sentrum», «punkt» eller «møtested», slik som "depill" på islandsk. Stedsnavnet har imidlertid oldnordisk opphav, "depill", som betyr noe i nærheten av «vassdrag». Lignende betydning finnes i stedsnavn på Shetland, slik som Loch of Winyadepla. I nærheten av hovedgården finnes det rester av et lite bedehus og et hus hvor alvorlig syke, muligens pestrammede, i middelalderen kunne tilbringe sin siste tid. På begynnelsen av 1800-tallet var bygda Depil i svært stor grad fraflyttet. Bøndene hadde forlatt stedet, personer utenbygds fra eide all jord der, og halvparten av den dyrkede innmarken hadde blitt villmark igjen. Ved folketellingen i 1801 var det bare tre eldre personer igjen der, og stedet var sannsynlig fullstendig avfolket i noen år frem til 1815. Høsten 1815 kom Óli Árantsson og konen Anna Óladóttir til Depil fra Norðtoftir, og livet kom tilbake til bygda. Historien forteller at Guttorm Guttormsson bygde den eldste delen av hovedgården i Depil. Den laveste delen er yngre, og den øvre delen ble bygd av rekved av Tummas í Depli i 1823. I 2006 flyttet den siste beboeren fra hovedgården og inn i et nabohus, da gården skal restaureres og brukes som et friluftsmuseum. Depil var motiv for to frimerker graverte av Czesław Słania og utgitt av Postverk Føroya i 1987. Thorstein Petersen. Petersen taler ved nedleggelsen av grunnsteinen til Sjóvinnubankins nye bygning i 1950-årene. Thorstein Petersen (født 21. august 1899 i Tórshavn, død 4. mai 1960) var en færøysk bankdirektør, sakfører og politiker (FF). Han var en av Færøyenes fremste politikere og næringslivsledere frem til han ble dømt for økonomiske misligheter. Han ble senere i stor grad frifunnet, men hans politiske og forretningsmessige karrière var likevel i praksis over, og han døde en tidlig død som følge av et fall ombord på en ferge. Politisk var han kjent for å være spesielt radikal i spørsmålet om færøysk selvstyre, hvor han var kompromissløs og benyttet seg av en sterk ordbruk. Han har også blitt karakterisert som en ypperlig folketaler. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Tórshavn i 1899, som sønn av Valborg (født Bærentsen) og embetsmannen Thomas J. Petersen. Thorstein Petersen gikk folkeskolen i Tórshavn, og dro deretter til Danmark og tok examen artium ved Sorø Akademi i 1917. Han var kontorist ved Færø Amtskontor 1920–1923, og ble uteksaminert som cand.jur. fra Københavns Universitet i 1928. Petersen praktiserte som sakfører i Tórshavn, i det som i dag er Advokatfelagið við Strond, 1928–1932. Medarbeiere her i Petersens tid var Janus Djurhuus og Leif Waagstein. Petersen var direktør i forsikringsselskapet Trygd og i Sjóvinnubankin 1932–1951. Det var også Petersen som initierte opprettelsen av Sjóvinnubankin gjennom formannsvervet i Føroya Skipara- og Navigatørfelag. Han var styremedlem i Trygd fra 1932, nestformann i styret for Livak fra 1935, samt styreformann i hvalfangstselskapet Sperm fra 1945. Han måtte gå av som direktør i Sjóvinnubankin under den økonomiske krisen på øyene i 1951. Bankens regnskap hadde blitt manipulert på ulike vis for å komme utenom bestemmelsene i bankloven om at en enkelt kreditors ansvar overfor banken ikke måtte overstige en viss prosent av bankens reserver. Av underretten Føroya Rættur ble han i juli 1954 idømt 4 måneders fengsel og tapt sakførerbevilling for brudd på bank-, aksjeselskaps- og straffeloven. I oktober 1955 ble straffen fordoblet av Østre Landsret, slik at Petersen fikk 8 måneders fengsel og at fradømmelsen av sakførerbevillingen ble opprettholdt. Ved begge domfellelsene slo man forøvrig fast at hverken Petersen eller noen av de andre dømte i saken hadde prøvd å skaffe seg selv økonomisk vinning. I Høyesterett ble han i juni 1957 frifunnet på de alvorligste punktene, frifunnet for mandatssvik, gitt tilbake sakførerbevilligen, og fengselsstraffen ble redusert til 40 dager. I oktober 1957 pådro Petersen seg kraniebrudd og mindre hjerneskader ved et fall ombord på fergen «Tjaldur». Han var til behandling i Oslo i flere måneder, men kom seg aldri igjen, og døde i Tórshavn i 1960, 60 år gammel. Politisk arbeid. I samarbeid med en gruppe forretningsfolk etablerte han det politiske partiet Vinnuflokkurin ("Næringspartiet") i 1935. Grupperingen bak partiet var den samme som kretsen rundt Sjóvinnubankin, og partiets formann og nestformann ble henholdsvis Thorstein Petersen og Christian Holm Jacobsen. Petersen var bankens direktør, mens Jacobsen var dens styreformann. Partiet ble stiftet i opposisjon til Javnaðarflokkurin, og ble dermed Færøyenes andre primært økonomisk orienterte parti. Petersen representerte aldri partiet som folkevalgt. Vinnuflokkurin gikk inn i Fólkaflokkurin ("Folkepartiet") i 1939, hvor Petersen ble nestformann mens Jóannes Patursson var formann. Petersen var innvalgt på Lagtinget fra Suðurstreymoy 1940–1954, og parlamentarisk leder 1946–1952. Han overtok dessuten formannsvervet i partiet etter Paturssons død i 1946, og beholdt så dette frem til 1951. Petersen var lagtingsformann 1943–1945, 1945–1946 og juli–desember 1950. Han var dessuten innvalgt på Folketinget 1943–1950. Ved folketingsvalget 1943 ble han den suverene valgvinner under slagordet «Fyri Føroyum skulu Føroyingar ráða» ("Over Færøyene skal færøyingene råde"). Fra 1947 møtte han ikke på møtene i protest. Under andre verdenskrig hadde Petersen et svært anstrengt forhold til amtmann Carl Aage Hilbert, dette hovedsakelig fordi at Petersen ønsket fullt færøysk selvstyre via Lagtinget uten amtmannens innblanding. Storbritannia, som Færøyene lot seg frivillig okkupere av, ønsket ikke å ta stilling til spørsmålet. Ved folkeavstemningen på Færøyene 1946 gikk Petersen inn for færøysk selvstyre i en personalunion med Danmark, og som lagtingsformann erklærte han Færøyene som en selvstendig stat 18. september 1946. Dette falt imidlertid ikke i god jord hos de danske myndighetene, og Lagtinget ble deretter oppløst og det ble utskrevet nyvalg. Som resultat av folkeavstemningen ble allikevel Hjemmestyreloven, som Petersen var en sterk motstander av, innført i 1948. Petersen kalte åpenlyst nyordningen en «skam» i Folketinget. Han var minister uten portefølje i Kristian Djurhuus' første regjering, hvor han hovedsakelig jobbet med økonomiske spørsmål, fra 15. desember 1950 til 15. september 1951. Han trakk seg parallelt med opprullingen av Sjóvinnubankin-saken, og trakk seg deretter fullstendig fra aktiv politikk. I mai 1957 ble han uventet valgt til Folketinget på nytt som Fólkaflokkurins kandidat, med støtte fra Tjóðveldisflokkurin. Innvalget ble fremstilt som en ren provokasjon overfor Danmark. Han uttalte at han, i motsetning til perioden 1947–1950, ville være til stede på møtene, men at han ikke ville delta i behandlingen av indre danske spørsmål. I juli samme år ble han fratatt sin parlamentariske immunitet og deretter også mandatet i Folketinget grunnet domfellelsen i Høyesterett. Utmerkelser. Han var ridder av St. Olavs Orden for sitt arbeid som norsk konsul på Færøyene fra 1934 og generalkonsul fra 1942. Tsung-Dao Lee. Tsung-Dao Lee (kinesisk: 李政道 pinyin: "Lǐ Zhèngdào", født 24. november 1926 i Shanghai i Kina) er en kinesisk-amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk som 30-åring i 1957 sammen med Chen Ning Yang «for deres gjennombrytende undersøkelse av den såkalte paritetlovene som hadde ledet til viktig oppdagelser om elementærpartikler». Lee er den yngste nobelprisvinneren etter andre verdenskrig og den tredje yngste i historien etter William Lawrence Bragg (som vant prisen i en alder av 25, sammen med sin far William Henry Bragg) og Werner Heisenberg (som vant prisen i 1932, også i en alder av 30). Lee og Yang ble de første kinesiske nobelprisvinnerne. Som amerikansk statsborger fra 1962 ble Lee også den yngste amerikaner som noen gang har vunnet Nobelprisen. Christoffer Gabel. Christoffer von Gabel (født 6. januar 1617 i Glückstadt, Schleswig-Holstein – død 13. oktober 1673 på Færøyene) var en dansk embetsmann som i en periode hadde monopol på all handel til og fra Færøyene. Han var far til Frederik Gabel, visestattholder i Norge. Chen Ning Yang. Chen Ning Franklin Yang (kinesisk: 楊振寧 pinyin: "Yáng Zhènníng", født 1. oktober 1922 i Hefei i provinsen Anhui i Kina) er en kinesisk-amerikansk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1957 sammen med Tsung-Dao Lee for deres teorier om at den svake vekselvirkningen ikke hadde paritetssymmetri (speilsymmetri). Chien-Shiung Wu bekreftet teorien eksperimentelt. James Naismith. James Naismith (født 6. november 1861 i Almonte, Ontario, død 28. november 1939 i Lawrence, Kansas) var en canadisk lege og pedagog mest kjent som oppfinneren av basketball. 7. desember 1891 spurte Luther Gulick, direktøren av YMCA (KFUK-KFUM) i Springfield, Massachusetts Naismith om det var noen mulghet for å ha litt mer avveksling i gymtimene om vinteren. 21. desember leverte Naismith sitt forslag, de første reglene til en helt ny sport: basketball. Disse reglene ble offentliggjort 15. januar 1892. Han utformet 13 originale basketballregler i desember 1891, og publiserte disse i januar 1892 i Springfield College sin avis; "The Triangle". Originaldokumentet ble i desember 2010 solgt for 4,3 millioner dollar. Lennartsfors. Lennartsfors er et tettsted i Årjäng kommune i Sverige. Det bor ca. 200 mennesker i Lennartsfors. Her fantes det tidligere et jernverk ved vassdraget som forbinder innsjøen Foxen med Lelång. I 1910 hadde Lennartsfors tremassefabrikk og mølle, sag med snekker- og reparasjonsverksted, samt en smie. Den tidligere skiløperen Thomas Wassberg kommer fra Lennartsfors. Ü. Ü eller ü er en bokstav som finnes i en rekke utvidede latinske alfabeter. Den består av en u med en germansk "e" over. Bokstaven kan transkriberes som "ue". Ü finnes i tysk, estisk, ungarsk, tyrkisk, azerisk, turkmensk og tatarsk. I språk som har tatt i bruk ord av tysk opprinnelse, som nederlandsk og skandinavisk, forekommer bokstaven også, selv om den ikke hører til de språkenes primæralfabeter. Ü brukes også i latinske transkriberingssystemer for kinesisk, deriblant Wade-Giles, det tysk-baserte Lessing-Othmer, og Folkerepublikken Kinas offisielle pinyin, selv om prikkene ikke skrives der kun ü kan opptre i en stavelse. I fransk opptrer bokstaven ü sjelden, her viser trema at u-en skal uttales separat, og ikke inngår i en digraf med den forestående vokalen. For eksempel i det bibelske navnet Emmaus, som skrives Emmaüs. U 05 Nehalennia. a>.Til høyre for henne er en hund, og i hendene er en kurv med epler. Nehalennia var en gudinne som ble tilbedt i romertiden, i og rundt elven Scheldes delta og i området langs Rhinen. Hun var både en gudinne som beskyttet sjøfarere (fiskere og sjømenn) og en fruktbarhetsgudinne i keltisk-germansk mytologi. Ved Domburg i Nederland og ved Köln i Tyskland er det funnet stenaltere, votivstener og rester etter templer bygget til ære for henne. Stenalterne og votivstenene som ble funnet i Nederland, kan sees i museer i Middelburg og Leiden. Stenene ble antagelig ofret av sjøfarende handelsmenn for å sikre (eller takke for) en trygg sjøreise. 14. april 1970 fikk fiskeren K.J. Bout deler av et Nehalennia-alter i garnet da han fisket ved Colijnsplaat. Senere fant han rundt 200 votivstener og rester av et romersk byggverk. Det er ikke første gang slike funn er gjort i Nederland, allerede i 1647 ble rester etter et Nehalennia-tempel funnet ved Domburg. Det meste man vet om henne, har man lært av funnene som er gjort etter 1970. Det antas tilbedelsen av Nehalennia var på sitt høyeste i det 2. og 3. århundre f.Kr. Den gangen var det minst to, kanskje tre templer til ære for henne i området som i dag er provinsen Zeeland, sør-vest i Nederland. Området spilte en viktig rolle i romernes handelstrafikk mellom England og landområdene langs elven Rhinen. Nehalennia ble vanligvis avbildet sittende, med en kurv full av epler (symbol for fruktbarhet) og en (hund) (symbol for trofasthet). I dagligtalen ble hun antagelig kalt Neeltje Jans. I august 2005 ble en replika av et Nehalennia-tempel åpnet ved Colijnsplaat på Noord-Beveland, like ved stedet der den tapte byen Ganuenta lå. Videre er en arbeidsøy som ble anlagt i forbindelse med byggingen av Oosterscheldekering (en del av Deltaprosjektet) oppkalt etter henne. Veme kirke. Veme kirke er en enskipet langkirke fra 1893 i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Kirken er oppført i rød teglstein og har 200 plasser. Kirka står på Veme i Ytre Soknedalen, ei lita bygd langs riksvei 7 mellom Hønefoss og Sokna i Ringerike kommune. Den sto ferdig 6. desember 1893 og er tegnet av arkitekt Ingvar Hjorth (som blant annet tegnet Norges Banks nye hovedbygg i 1900). Byggmester var "Anton Olsen" fra Tønsberg. Adkomst til stedet er via Fv174 og Rv7. Bygningshistorie. Planer om å bygge ei kirke i Ytre Soknedalen har eksistert siden slutten av 1840-tallet. Tidligere residerende kapellan (1850–1870), Peter Fredrik Brock la i 1855 fram et forslag om å bygge ei kirke på "Veien" i Heradsbygda, noen kilometer vest for Hønefoss, men forslaget ble nedstemt. Da "Michael Johan Færden" ble sogneprest i Norderhov prestegjeld i 1890, tok han imidlertid opp igjen saken og fremmet et forslag om å bygge ei kirke på Veme. Herredsstyret i tidligere Norderhov kommune bestemte den 18. november 1891 seg for å søke om å få sette opp ei kirke på gården Nedre Veme, på grunn avstått fritt fra "Karen Oppen". Kirken ble ved Kgl. resolusjon vedtatt bygget den 14. juni 1893. De opprinnelige planene omhandlet ei kirke av tre, men dette ble endret. Byggmester Anton Olsen fra Tønsberg ble engasjert til å utføre jobben med å bygge kirken, som sto ferdig sent samme året. Innvendig ble kirken dekorert av "Christen Brun". Innvielsen ble foretatt av fungerende biskop, sogneprest "Peter Blix Rynning", som ble assistert av sogneprest Færden og residerende kapellan "Johan Christian Heuch Alsing". Fullt ferdig kostet kirken 17 000 kroner, som var noe mer enn det opprinnelige kostnadsoverslaget. I kirkens vesttårn henger det to kirkeklokker. Den største av dem ble kjøpt fra en av kirkene i Drammen og var støpt av "Lars Rustad" i 1887. Den minste klokken ble støpt hos" Olsen & Søn" i Nauen ved Tønsberg. I forbindelse med kirkens 75-års jubileum i 1968 gjennomgikk den en omfattende restaurering, under ledelse av arkitekt "Bjarne Hvoslef". Blant annet ble vindusglasset byttet ut med isolerende Goetheglass. Det ble også installert elektrisk oppvarming og veggene ble etterisolert. Interiør. Bygdas kvinneforeninger sto i bresjen for å skaffe kirken inventar. De ga blant annet to flotte lysekroner, lampetter, døpefont, vinmugge, gulvløper og alterstaker i gave. Av sogneprest Færden (senere prost) fikk også kirken alterkalk, oblateske og disk i sølv. Altertavlen kostet 500 kroner og var en gave fra "Jens O. Drolshammer", "Gudbrand Olsen", "Elise Drolshammer" og "Fonkalsrud kvinneforening". Altertavlens maleri forestiller Jesu oppstandelse og er en kopi av alterbildet i Bragernes kirke, som ble malt av Adolph Tidemand. Kopien i Veme kirke ble malt av Christen Brun. I 1937 ble interiøret malt etter forslag fra "Domenico Erdmann". Den ble malt på nytt innvendig under restaureringen i 1968, samtidig som prekestolen ble flyttet fra koret til nordveggen i skipet og kirken fikk nytt gulv og nye benker innvendig. Annet. Kirken har egen kirkegård med leggplass på nordsiden av skipet. Den er utvidet både vestover og østover. På utsiden av kirken er det dessuten parkeringsplass, som også er utvidet i nyere tid. Kirkene på Ringerike tilhører Ringerike prosti i Tunsberg bispedømme. Sokneprest er Ida Elisabeth Greve, som også er sokneprest i Lunder kirke. Akkusativ. Akkusativ er et grammatisk kasus. Det sentrale bruksområdet til akkusativ er å skille objektet fra subjektet i setningen. I språk med små kasussystemer (for eksempel med bare nominativ og akkusativ) blir nominativ brukt til å markere subjektet og subjektspredikativet, og akkusativ blir brukt til de fleste andre syntaktiske funksjoner. Akkusativ i norsk. I norsk har bare pronomener kasusbøying for akkusativ, "jeg, du, han, hun, vi, de" er nominativformer, mens "meg, deg, han/ham, henne, oss, dem" er akkusativsformer. Mange språkbrukere har kasusdistinksjon bare i første og andre person. "Anton ser Espen" kontra "Espen ser Anton". "Jeg ser deg"/"Deg ser jeg" kontra "Du ser meg"/"Meg ser du" Også «"Han ser ham"» og «"Ham ser han"» har samme mening. Sørsamisk. Sørsamisk skiller mellom nominativ (uten suffiks), akkusativ ("-m") og genitiv ("-n"). Akkusativ er kasus for det direkte objektet, og for objektspredikativet. Nordsamisk. I nordsamisk har genitiv og akkusativ falt sammen til ett kasus, som ikke har et eget suffiks, men som har svakt stadium, sammenlignet med nominativ. Dette kasuset blir brukt i posisjonene som genitiv og akkusativ hadde. Det er ett unntak til dette: Når objektet i setningen er et tallord, står det i en form som ikke er identisk med genitiv, men som derimot er identisk med nominativ. Det åpner seg dermed to tolkninger: Enten er det mulig å si at nordsamisk har et kasussystem uten akkusativ, og der det direkte objektet står i nominativ hvis det er tallord, ellers i genitiv, eller så er det mulig å si at nordsamisk har et kasussystem med akkusativ, og at akkusativ bare tilfeldigvis er identisk med genitiv, bortsett fra med tallord, da det tilfeldigvis er identisk med nominativ. Det er det siste synet som dominerer i samisk språkforsking. Christian Petzold. Christian Petzold (født 14. september 1960) er en tysk regissør og manusforfatter. Spanias historie. Spanias historie er i særlig grad preget av tre forhold: At Spania fra 711 til 1492 var en del av den muslimske verden; at landet som sjøfartsnasjon i de følgende århundrene var en europeisk stormakt og verdensomfattende imperiebygger; og at landet inntil 1975 var en fascistisk diktaturstat under general Franco som følge av den spanske borgerkrigen 1936-39. Historien omfatter fra de tidligste tider hele halvøya Iberias historie (og går dermed noe over i Portugals historie), da det ikke er før i middelalderen at man kan snakke om Spania som en selvstendig og uavhengig enhet slik man kjenner landet i dag. Forhistorisk tid. Arkeologiske funn antyder at Iberia var en av delene av Europa som ble tidligst bebodd av mennesker. Ved Atapuerca har man funnet spor av menneskebosetninger som dateres til ca. én million år før i dag. Man har funnet flere forskjellige sorter tidlige mennesker i området, blant annet Homo heidelbergensis og Homo erectus. Det var i Spania man i 1848 fant det første eksemplaret av Homo neanderthalensis. Neandertalerbosetninger i Spania har blitt datert til ca. 30 000 år siden, noe som gjorde at arkeologer måtte utvide det antatte tidsrommet for neandertalernes eksistens. a> kom til Spania for 35 000 år siden, og man har funnet hulemalerier flere steder i landet. Det moderne mennesket kom til Iberia for ca. 35 000 år siden. Fra steinalderen eksisterer det flere huler med hulemalerier, blant annet i Katalonia. Det mest kjente stedet med hulemalerier er Altamira i Cantabria. Hulemaleriene her dateres til mellom 16 000 og 9 000 år f.Kr. Indoeuropeisk innvandring. Fra og med bronsealderen i det første årtusen f.Kr. begynte indoeuropeiske folkeslag å trenge inn i Iberia. På 700-tallet f.Kr. vandret keltiske stammer inn i Iberia og begynte å fortrenge baskerne og ibererne som bodde der fra før. Samtidig begynte gresk og fønikisk kolonisering av den iberiske middelhavskysten. Denne koloniseringen resulterte i byer som Tartessos og delte Iberia i to distinkte kulturelle deler: den gresk-fønikiske middelhavskysten og den keltiske atlanterhavskysten. Den greske og fønikiske koloniseringen fikk etterhvert konkurranse av karthagensk kolonisering. Etter Karthagos nederlag i den første punerkrigen 264–241 f.Kr. gikk provinsen Sicilia tapt til romerne, noe som førte til en opptrapping av koloniseringen av Iberia. Det karthagenske nærværet i Iberia førte blant annet med seg grunnleggingen av byen Karthago Nova, dagens Cartagena. Romersk Hispania. Karthagos nederlag i den andre punerkrig førte til at romerne tok styringen på den iberiske halvøy i 201 f.Kr. Den lokale motstanden mot romernes styre var stor; det var ikke før under keiser Augustus' regjeringstid (27 f.Kr. – 14 e.Kr.) at den romerske kontrollen ble total. Iberia ble delt inn i de to provinsene Hispania Citerior and Hispania Ulterior under det romerske styret. Romerne sørget for å inkludere den iberiske overklassen i administrasjonen av provinsene, noe som bidro til å minske motstanden mot romerne. På tross av dette kom det til enkelte organiserte opprør, men disse ble alle slått ned av de romerske legionene. Den romerske epoken ble en oppgangstid for Den iberiske halvøy. Flere byer, som Zaragoza, Mérida og Valencia ble etablert, og allerede eksisterende byer, som Porto, vokste i takt med den økende handelen. Hispania fungerte sammen med Sicilia som Romas kornkammer, dessuten ble det importert blant annet olivenolje, gull, vin og ull derfra. Kulturen i Iberia ble sterkt latinisert under romersk styre. Deler av den opprinnelige befolkningen i Iberia ble også assimilert inn i den latinske delen av befolkningen, og i løpet av det første århundre e.Kr. fikk disse fulle romerske borgerrettigheter. De romerske keiserne Trajan, Hadrian og Marcus Aurelius var alle født i Hispania. Kristendommen kom til Hispania relativt tidlig, og i løpet av det andre århundre ble den utbredt i byene. I forbindelse med at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, mot slutten av det fjerde århundret, ble den utbredt i hele Iberia, og utkonkurrerte de lokale gudene. Iberia under folkevandringstiden. Under folkevandringstiden ble de romerske grensene hardt presset, og på starten av 400-tallet kom vandalene og flere andre germanske stammer til Iberia. Den romerske keiseren Honorius måtte bruke vestgotisk hjelp for å gjenvinne kontrollen over Hispania, og som takk for hjelpen fikk vestgoterne et område i Aquitaine i Gallia. Vestgoterne krysset snart Pyreneene og ekspanderte inn i Iberia. Det tok ikke lang tid før vestgoterne ble den dominerende gruppen, og de andre folkegruppene ble presset ut av halvøyen i løpet av det tredje århundre. Under ledelse av kong Eurik ble de forskjellige vestgotiske fraksjonene samlet i et sterkt rike, og i 475 måtte romerne godta full uavhengighet for det nye vestgotiske riket. På starten av 500-tallet førte konflikter med frankerne til at hovedstaden Toulouse og områdene nord for Pyreneene måtte oppgis. I perioden 511–526 ble vest- og Østgoterne samlet under Teoderik den store, men etter hans død ble riket splittet. Etter en periode med Barcelona som maktsentrum i Det vestgotiske riket ble Toledo ny hovedstad. Det vestgotiske inntoget i Iberia førte til et tilbakeslag for kristendommen, men da kong Reccared I lot seg døpe i 587, fulgte størstedelen av adelen kongens eksempel. Dette førte til at den katolske kirke etterhvert fikk mer makt i Iberia, noe som kulminerte med synoden i Toledo i 633 der de katolske biskopene sørget for å overta retten til å velge en ny konge etter den gamle kongens død. Vestgoterne beholdt i større grad de romerske lovene og det romerske maktapparatet enn de andre germanske stammene som overtok de forskjellige delene av Vestromerriket. Den vestgotiske overklassen beholdt sin egen kultur og språk, noe som gjør at det finnes få spor av vestgotiske innslag i dagens spanske språk. Al-Andalus og Córdoba-kalifatet. På starten av 700-tallet hadde det muslimske kalifatet ekspandert inn i Nord-Afrika og kontrollerte hele den afrikanske Middelhavskysten. I 711 dro generalen Tariq ibn-Ziyad over Gibraltarstredet for å gripe inn i den vestgotiske borgerkrigen. Kong Roderik og vestgoterne ble slått i et slag den 20. juli, og Tariq inntok raskt Córdoba og Toledo. Året etter kom en ny styrke under Musa ibn Nasayr over til Iberia, og i løpet av de neste årene ble størstedelen av halvøyen erobret. Ekspansjonen nordover fortsatte, helt frem til Karl Martell og frankerne seiret i slaget ved Poitiers i 732. Iberia ble styrt fra kalifatet og Bagdad frem til 740, da en serie uroligheter førte til at Yusuf al-Fihri overtok makten. Yusuf fikk ikke sitte med makten lenge, i 750 tok Abd ar-Rahman I kontrollen. I 756 erklærte han seg som emir av Córdoba og grunnla Córdoba-kalifatet. Dette riket nådde sitt høydepunkt under Abd-ar-Rahman III, som erklærte seg selv som kalif i 929. I denne perioden opplevde Spania stor økonomisk, teknologisk og kulturell vekst, som en følge av båndene til den arabiske verden. Jødiske og arabiske lærde i Spania og miljøet rundt disse fikk stor betydning for spredningen av klassisk gresk vitenskap til Europa. På 1000-tallet var det flere muslimske pogromer mot jøder. Av de mest kjente var pogromene i Cordoba i 1011 og i Granada i 1066. Massakren i Granada var det første store pogromet på europeisk jord, da en muslimsk mobb korsfestet den jødiske vesiren Joseph ibn Naghrela og massakrerte ca. 4.000 jøder. Reconquista. Granada kapitulerer. Maleri av F. Padilla Den kristne gjenerobringen av Iberia startet med den vestgotiske kongen Pelayo, som etablerte kongedømmet Asturia i nordvest på midten av 700-tallet. Etter en serie borgerkriger i første halvdel av det ellevte århundre kollapset Córdoba-kalifatet i 1031. Kalifatet ble etterfulgt av flere taifaer, svake småstater som ikke kunne stå imot press fra de kristne statene i nord. Frankerne hadde allerede under Karl den store etablert en såkalt grensemark (kalt Marca Hispanica) nord i Iberia, flere stater som skulle fungere som en buffersone mot muslimene. Disse statene utviklet seg senere til statene Navarra, León, Castilla og Aragón. De kristne statene presset stadig muslimenes nordgrense sydover. Gjenerobringen ble imidlertid hemmet av stadige kriger også mellom de kristne, kriger der man ikke hadde motforestillinger mot å alliere seg med muslimene. I høymiddelalderen førte korstogene med seg pavelig støtte til gjenerobringen. Ridderordener fra hele Europa dro til Iberia for å delta i kampene, og i slaget ved Las Navas de Tolosa i 1212 slo en kristen koalisjon en muslimsk hær og påførte muslimene et tap på 100 000 mann. Dette satte fart på gjenerobringen, og i 1250 ble hele Portugal gjenerobret. Det siste muslimske området i Iberia var Granada, som ble erobret i starten av 1492. Dette ble slutten på det muslimske nærværet i Spania. Erobringen ble fulgt av forfølgelser av muslimer og jøder, der hundretusenvis ble fordrevet. Seierherrene i denne krigen var Castilla og Aragón, to stater som var blitt forent da kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla giftet seg i 1469. Unionen av disse to statene utviklet seg til den moderne staten Spania. Spania blir en verdensmakt. Et kart som viser det spanske imperiet i forskjellige tider over en periode på over 400 år. Christofer Columbus' ekspedisjon med India som mål i 1492 ble startskuddet i den spanske dominansen i den nye verden. Tordesillastraktaten av 1494 gav størstedelen av Amerika til spanjolene, dette ble fulgt opp av conquistadorenes erobring av store deler av Sør- og Mellom-Amerika. Mektige riker som Inkariket og Aztekerriket ble overtatt av spanjolene og senere kolonisert. Dette førte til en enorm strøm av gull og sølv hjem til Spania. Det amerikanske gullet ble en viktig faktor i Spanias dominans i Europa på 1500- og 1600-tallet. I 1516 ble habsburgeren kjent som Karl V (Karl I. av Spania) konge i Spania. Samtidig var han keiser av det tysk-romerske rike, i tillegg til å være hertug av de burgundske områdene. Dette medførte at Karl var Europas sterke mann og at Spania var en del av verdens mektigste imperium. Karl abdiserte i 1556, og den spanske og nederlandske delen av riket tilfalt sønnen Filip II. Europa var på denne tiden rammet av religiøse strider, men i Spania holdt man seg trofast til den romersk-katolske lære. Problemene var større i Nederlandene, der man var svært misfornøyde med det spanske styret. Hard skattlegging og spansk intoleranse mot de nederlandske kalvinistene gjorde at åttiårskrigen brøt ut i 1568. Denne krigen krevde store ressurser fra spanjolene, og inkluderte blant annet Den spanske armadas forsøk på en invasjon av England. Stridighetene i Nederlandene skulle vise seg å vare helt frem til 1648, da De forente Nederlandene ble anerkjent av Spania. I 1580 kom Spania i union med Portugal. Dette bidro til at ressurser fra det portugisiske koloniimperiet kom Spania til gode, men utover på 1600-tallet ble de økonomiske problemene store. En høy inflasjon og en svak innenlandsøkonomi kombinert med forfølgelser og utvisninger av de ofte ressurssterke jødene og maurerne førte til flere økonomiske krakk i denne perioden. Filip IIs sønn Filip III overtok styringen av landet ved farens død i 1598. I 1618 ble Spania involvert i Tredveårskrigen, noe som bidro til å ødelegge Spanias stormaktsstatus. I 1621 ble Filip IV konge, og han fortsatte farens aggressive utenrikspolitikk. Dette førte til opprør i Portugal og Katalonia i 1640 og de portugisiske områdene gikk tapt. Denne perioden blir også kalt «den spanske gullalder» på grunn av de mange kulturelle høydepunktene fra siste halvdel av 1500- og utover på 1600-tallet. Kulturpersonligheter som El Greco, Miguel de Cervantes og Diego Velázquez levde og virket under habsburgernes regjeringstid. Spania under opplysningstiden. a>, Real Academia de Bellas Artes de San Fernando, Madrid Ved den siste habsburgkongen Karl IIs død i 1700 startet den spanske arvefølgekrigen. Karl hadde utpekt den franske kongen Ludvig XIVs barnebarn Philippe som sin etterfølger, noe hverken de andre europeiske stormaktene eller habsburgerne kunne godta. Denne krigen varte frem til 1713 og endte med at Philippe ble konge av Spania som Filip V. Filip mistet imidlertid arveretten til den franske tronen som en del av fredsavtalen, noe som forhindret en fremtidig union mellom landene. Omfattende reformer av statsapparatet ble igangsatt av Filip. Spania hadde hatt en desentralisert politisk struktur med regionale parlamenter, dette ble nå omgjort og hele riket ble organisert etter kastiljansk modell. Filip hentet også inn dyktige franske og italienske ministre som erstatning for den korrupte spanske adelen. Filip hadde store utenrikspolitiske ambisjoner og deltok i mange kostbare kriger. I Den polske tronfølgekrig greide Filip å gjenerobre tapte italienske besittelser og gav dem til sønnen Karl (senere Karl III av Spania). I 1743 trakk Filip seg tilbake fra styret av Spania og overlot ansvaret til ministeren, Zenón de Somodevilla y Bengoechea, marki av Ensenada. Somodevilla viste seg å være en dyktig statsmann, som gjennomførte en rekke reformer. Filip ble etterfulgt av sønnen Ferdinand VI i 1746. Ferdinand var en svak hersker som overlot mesteparten av styret til familie og byråkrater. Utenrikspolitisk førte Ferdinand en nøytral linje, og Spania holdt seg derfor utenfor syvårskrigen. Dette endret seg etter Ferdinands død i 1759, da halvbroren Karl III kom på tronen. Karl III førte Spania inn i syvårskrigen i 1761, men etter en serie med nederlag mot Storbritannia måtte Spania avstå blant annet Florida. Karl III fortsatte Ferdinand VIs arbeid med å redusere kirkens makt i Spania. Ferdinand VI hadde sørget for at Spania selv fikk rett til å utpeke sine biskoper, men i 1767 sørget Karl III for å utvise alle jesuitter fra landet. Den spanske inkvisisjonens arbeid ble også kraftig trappet ned. Karl III var også tilhenger av frihandel. Han gikk bort fra proteksjonismen som hadde preget spansk handelspolitikk i flere århundrer, og liberaliserte kornhandelen i 1765. Dette slo imidlertid uheldig ut og førte til skyhøye kornpriser i Spania med påfølgende opptøyer i 1766. I 1777 ble greven av Floridablanca ny sjefsminister. Floridablanca fulgte opp kongens frihandelspolitikk med å tillate de spanske koloniene å handle direkte med andre land. Handelsavtaler ble underskrevet med Marokko og Det osmanske rike, og en sentralbank ble etablert. Spansk suksess i den amerikanske uavhengighetskrigen førte til at Spania gjenvant store deler av territoriene som gikk tapt i syvårskrigen. I 1788 døde Karl III, og tronen gikk videre til den nest eldste sønnen Karl IV. Karl IV var notorisk uinteressert i politikk, og overlot styret til dronningen, Maria Louisa. Revolusjonen i Frankrike i 1789 gjorde at mange så med skepsis på Floridablanca og hans liberale holdninger, noe som førte til at han ble avsatt og fengslet i 1792. Dronningen plasserte da sin elsker Manuel Godoy i stillingen som sjefsminister. Godoy og dronningen gikk så inn for å omgjøre reformene til Floridablanca. Napoleonskrigene. Etter henrettelsen av Ludvig XVI i 1792 invaderte Spania Frankrike. Dette ble en solid fiasko, og franske tropper erobret Navarra. Godoy gav da opp krigen og undertegnet en fredsavtale med franskmennene i 1795. Godoy snudde nå helt om og gav opp alliansen med Storbritannia og Østerrike. I 1796 inngikk han en avtale med franskmennene, og som motytelse fikk han frie hender til å øke den spanske innflytelsen i Italia. Bruddet med britene resulterte imidlertid i at den britiske flåten innledet en blokade av Spania, noe som førte til at det spanske fastlandet ble avskåret fra koloniene. Alliansen med franskmennene førte også med seg en grensekrig med Portugal, da den portugisiske regjeringen nektet å avslutte handelen med britene til tross for et fransk ultimatum. Da Napoleon planla en invasjon av England i 1805 var den spanske flåten viktig, fordi den skulle gå sammen med den franske i Atlanterhavet. På vei dit ble imidlertid den franske middelhavsflåten og den spanske flåten overrasket av britene under Lord Nelson og i det påfølgende slaget ved Trafalgar gikk den spanske flåten tapt. Denne katastrofen gjorde at spanjolene begynte å tvile på nytten av en allianse med Napoleon. a>, Madrid. Opprøret i 1808 ble hardhendt slått ned av de franske okkupantene Etter at Napoleon hadde overvunnet Preussen i 1807 økte Godoys lyst til å gjenoppta alliansen, og året etter invaderte Frankrike og Spania i fellesskap Portugal. Portugal ble enkelt erobret, men folket i Spania var gått lei av den stadige krigføringen. En mobb arresterte Godoy og like etterpå gikk kongen av. Sønnen Ferdinand VII overtok, men ble snart tvunget av Napoleon til å abdisere. Napoleon plasserte i stedet sin egen bror Joseph Bonaparte på tronen. Innsettelsen av Joseph Bonaparte førte snart til et opprør, noe som ble slått hardt ned på av de franske troppene som okkuperte landet. Restene av den spanske hæren slo seg sammen med hertugen av Wellington og portugiserne i et forsøk på å drive franskmennene ut og gjeninnsette Ferdinand. Dette førte til en langvarig geriljakrig, der det ble opprettet en provisorisk «fri» spansk regjering i Sevilla. Etter en fransk offensiv måtte denne regjeringen flykte til Cadiz, der den hadde sete resten av krigen. I 1812 utarbeidet juntaen en grunnlov. Denne var relativt liberal og erklærte Spania som et konstitusjonelt monarki. Samtidig ble inkvisisjonen avskaffet, almen stemmerett for menn ble innført og ytringsfrihet ble garantert. Grunnloven garanterte imidlertid ikke religionsfrihet, frafall fra den katolske tro ble betraktet som kjetteri og gjort straffbart. Wellington erobret Spania for godt i 1813, og ved Napoleons fall året etter ble Ferdinand sluppet fri. Ved tilbakekomsten til Spania var det store spørsmålet om kongen skulle anerkjenne den nye grunnloven, og til manges store skuffelse valgte han å ignorere den og heller gjeninnføre eneveldet. Spania på midten av 1800-tallet. a> slo hardt ned på progressive krefter da han tok tilbake makten i 1823 Joseph Bonapartes sentralistiske politikk hadde ført til at koloniene i Amerika mistet selvstyret. Dette, kombinert med den økonomiske uavhengigheten som fulgte av den britiske blokaden under Napoleonskrigene, førte til at flere og flere kolonier begynte å løsrive seg. I 1810 erklærte juntaene i Buenos Aires og Caracas seg som uavhengige fra den bonapartiske regjeringen, noe som førte til at Ferdinand måtte gripe til våpenmakt for å ta tilbake kontrollen over koloniene da han kom tilbake på tronen i 1814. Spansk fremgang i begynnelsen ble fulgt av nederlag da de revolusjonære under ledelse av Simon Bolivar slo spanjolene i en serie slag i andre halvdel av decenniet. Opprøret førte til at Argentina, Chile, Venezuela og Colombia ble uavhengige. I 1820 samlet kongen en hær i Cadiz med det formål å gjenerobre Syd-Amerika. En gruppe offiserer ledet av Rafael del Riego gjorde mytteri og førte hæren inn i Andalusia, med krav om reformer. Kravene fikk støtte i militæravdelinger i hele landet, noe som førte til at kongen måtte gi etter og utpeke en ny og liberal regjering. Denne regjeringens avskaffelse av regionenes indre selvstyre og dens antiklerikale politikk gav den mange fiender, med påfølgende indre uro i landet. Den nye radikale regjeringen kom til makten i 1823, noe som gjorde at de andre europeiske stormaktene følte at de liberale idéene i Spania hadde gått for langt. Den franske kongen, Ludvig XVIII, gikk våren 1823 til angrep på Spania. Den spanske motstanden var begrenset, så de franske tropper kunne med letthet erobre Madrid og gjeninnsette Ferdinand. Det ble etterhvert et problem for Ferdinand at han ikke hadde noen mannlige arvinger. I 1830 utstedte han et dekret som gjorde at Ferdinands datter Isabella kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror Carlos, noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro. a>. Isabella ble tvunget til å forlate Spania i 1868 Etter militær fremgang for Carlos og carlistene sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant. Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella, forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general Baldomero Espartero utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i 1843 da han måtte flykte fra landet. Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i 1849. Den politiske uroen fortsatte, og i 1854 brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politisk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på Leopoldo O'Donnell, som beholdt makten i nesten fem år. To opprør i 1866 og 1868 ledet av Juan Prim førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. På tross av at sterke krefter ønsket en republikk ble Prim utnevnt til regent mens letingen etter en akseptabel konge foregikk. Det viste seg å være vanskelig å finne en passende kandidat. En av de mange kandidatene var den tyske prinsen Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen. Leopolds kandidatur var den utløsende årsak til den fransk-tyske krig i 1870. Tronen gikk til den italienske prinsen Amadeus av Savoien. Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar 1873 gav han opp og forlot landet. Den første spanske republikk. a> for erklæringen av den første spanske republikk. Fra det satiriske bladet «La Flaca», 1873 Dagen etter at Amadeus forlot landet og abdiserte erklærte det spanske parlamentet landet som republikk. De republikanske lederne hadde egentlig planlagt en føderasjon, men intern uenighet i parlamentet gjorde at spørsmålet om statens oppbygning ble utsatt. Til slutt vant den føderasjonsvennlige fløyen gjennom. Republikken ble kortlivet og fungerte bare i elleve måneder. Det var flere grunner til dette. Uro i de væpnede styrker, uro i Katalonia, press fra kirken, intern krangel mellom republikkens ledere og flere kuppforsøk bidro til å velte republikken. I løpet av de elleve månedene med republikk hadde Spania hele fire forskjellige presidenter. Den 4. januar 1873 gikk republikken under i kaos. General Manuel Pavía avsatte da regjeringen og oppløste parlamentet. Pavía ønsket en ny, bred samlingsregjering, men da få partier var interesserte i å samarbeide med ham, fikk den nye regjeringen ingen legitimitet. Francisco Serrano ble utpekt til president, samtidig som borgerkrigslignende tilstander utviklet seg. Mot slutten av 1874 ble Isabellas sønn Alfonso utpekt til ny konge av Spania av general Martínez Campos. Resten av hæren unnlot å gripe inn da Campos gikk inn i Valencia i Alfonsos navn, noe som ble den endelige avslutningen på republikken. I 1875 ble Alfonso formelt erklært som Spanias konge. Restaurasjonen. Etter et århundre med kaos og kriger fikk man nå endelig et mer stabilt politisk system. En ny grunnlov av 1876 gjorde landet til et konstitusjonelt monarki, med et tokammersystem. Kongen fikk rett til å utnevne senatorer, vetorett når det gjaldt lover og stillingen som øverstkommanderende for hæren. I denne perioden hadde man i praksis bare to politiske partier i Spania, de konservative og de liberale. Andre partier ble holdt utenfor ved hjelp av massivt valgjuks. De relativt stabile politiske forholdene gjorde at økonomien kunne vokse, den ekstremt proteksjonistiske politikken bidro også til dette. Den systematiske manipulasjonen av valgene førte imidlertid til at nasjonalistiske bevegelser vokste frem i Katalonia og i de baskiske områdene, samt til dannelsen av fagforeninger. Et kubansk opprør i 1868 hadde gjort slutt på slaveriet i de spanske koloniene. I 1898 kom det til krig mellom Spania og De forente stater, en krig Spania tapte. Dette førte til at de siste spanske koloniene – Filippinene, Puerto Rico og Cuba – gikk tapt. Den spanske fiaskoen førte til omfattende misnøye med regjeringen og krav om en ny kurs. Under Alfonso XIIIs styre så Spania flere opprør. Utenrikspolitiske eventyr i Marokko førte til en oppstand i Barcelona i 1909, noe som skulle bli kjent som den tragiske uken. Tapet av Marokko i 1921 førte sammen med en økonomisk krise til at Alfonso XIII valgte å støtte et diktatur under general Miguel Primo de Rivera. Dette betydde slutten for det konstitusjonelle monarkiet i Spania. Etter bankkrisen og folkelige protester mot Riveras styre trakk Alfonso sin støtte til Rivera og tvang ham til å gå av i 1930. Særlig bybefolkningen var imidlertid svært misfornøyde med kongens befatning med diktaturet og innførte republikansk styre ved valget i 1931. Alfonso forlot landet uten formelt å abdisere, og han oppga ikke tronen før like før sin død i 1941 da han formelt abdiserte til fordel for sin sønn Juan Carlos. Den andre spanske republikken. «Den annen republikk» er navnet på perioden fra 1931 til 1939. Den nye spanske konstitusjonen var svært progressiv, garanterte full stemmerett til kvinner, rett til skilsmisse, full separasjon av stat og kirke og ytringsfrihet. Adelen mistet også sin spesielle status. Catalonia og Baskerland fikk en autonom status. Den reformvennlige regjeringen provoserte kirken og de militære, og i 1932 forsøkte General José Sanjurjo seg på et mislykket statskupp mot den venstreorienterte regjeringen til Manuel Azaña. På tampen av 1933 vant den høyreorienterte José María Gil-Robles valget, noe som førte til en bølge med streiker fra sosialistene året etter. Urolighetene førte også til flere oppstander, som ble brutalt slått ned av general Francisco Franco. I 1936 vant en allianse av venstrepartier valget. Senere på året økte den politiske volden mellom ekstremister på begge sider, samtidig som oppslutningen til fascistpartiet Falangen økte kraftig. Dette partiet var inspirert av Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland. Den spanske borgerkrigen. På grunn av urolighetene i 1936 hadde regjeringen fryktet et militærkupp, og hadde derfor sendt flere høyere offiserer i eksil. Francisco Franco var blitt sendt til Kanariøyene, men dro den 17. juli til Spansk Marokko for å ta kontroll der. Samtidig startet andre militære ledere opprør i andre deler av landet. Kuppet var ment å være raskt og effektivt, men regjeringen greide å beholde kontrollen i store deler av landet, inkludert de største byene. Kuppet utviklet seg deretter til å bli en regulær borgerkrig. Den venstreorienterte regjeringen fikk støtte av moderate, demokratiske krefter, i tillegg til stor internasjonal sympati. Spesielt kommunister og sosialister fra hele verden dro til Spania som frivillige for å kjempe på regjeringens side. Mot regjeringen sto nasjonalistene, som stort sett bestod av militære, monarkister, katolikker og fascister. Kamphandlingene under borgerkrigen skulle bli et dystert forvarsel for hva som var i vente i andre verdenskrig noen år etterpå. Brutaliteten var stor på begge sider, og de sivile tapstallene var høye. Starten av krigen førte med seg massakrer på politiske opponenter som var uheldige nok til å befinne seg på feil side av frontlinjen, blant annet ble dikteren Federico García Lorca henrettet på dette viset. En av de mest kjente episodene under borgerkrigen er den tyske Legion Condors terrorbombing av byen Guernica, noe som inspirerte Pablo Picasso til å male sitt berømte maleri. Situasjonen i Spania i 1937. De vestlige delene var kontrollert av nasjonalistene (i blått), mens de mer folkerike østlige delene var kontrollert av regjeringen (i rødt) Kampene under borgerkrigen var jevne med offensiver fra begge sider, men nasjonalistene hadde hovedinitiativet. Støttet av forsyninger og materiell fra Tyskland og Italia kunne den nasjonalistiske lederen Franco sakte, men sikkert erobre regjeringskontrollert territorium. Ting gikk imidlertid sakte, og Madrid måtte beleires i tre år før Franco overtok byen. Tidlig i 1939 ble nasjonalistene for sterke, og regjeringen måtte kapitulere den 1. april. Etter slutten på krigen gikk det en bølge av terror gjennom landet, da nasjonalistene henrettet titusenvis av politiske opponenter. Francos Spania. General Franco samlet all makt i egne hender etter borgerkrigen og var Spanias diktator frem til sin død i 1975. Franco var en politisk reaksjonær som innførte et nasjonalsyndikalistisk system, basert på støtte fra fascister og den katolske kirke. Spania sto utenfor andre verdenskrig, men trass i formell nøytralitet ble de regnet som delallierte med Aksemaktene de første krigsårene. Etter at Hitlers krigslykke snudde gikk imidlertid Spania over til en streng nøytralitet. Da krigen var over ble Spania isolert internasjonalt og fikk ikke bli med i De forente nasjoner. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen gjorde imidlertid at USA la bort prinsippene for å få flere europeiske allierte og gav Spania økonomisk hjelp i bytte mot amerikanske baser. Utover på femtitallet fikk også flere andre vesteuropeiske land et mer normalisert forhold til Franco og Spania. Francoregimet fjernet den regionale autonomien fra den annen republikk og ønsket å gjøre Spania til en monolittisk nasjonalstat. Dette gikk spesielt ut over Catalonia og Baskerland. Det katalanske språket ble forbudt, samtidig som katalansk kultur ble undertrykt. Lignende kampanjer mot baskisk språk og kultur satte fart i baskernes kamp for selvstendighet. Den baskiske terrororganisasjonen ETA ble stiftet i 1959, med et uavhengig Baskerland som mål. Sekstitallet var en sammenhengende økonomisk oppgangstid for Spania, etter flere liberalistiske økonomiske reformer. På tross av veksten var likevel Spania et fattig land etter europeiske standarder, og oljekrisen i 1973 gjorde slutt på oppgangen. Året etter ble Franco alvorlig syk, og Juan Carlos tok over styringen av landet. Spania etter Franco. Etter Francos død 20. november 1975 gikk Spania i løpet av noen år over til å bli et konstitusjonelt monarki. Juan Carlos ble konge, samtidig som samfunnet kvittet seg med den autoritære arven etter Franco. Samfunnet gikk også over fra å være svært konservativt til å bli mer liberalt. Den nye kongen åpnet for demokratiske reformer. I juni 1976 ble Adolfo Suárez utpekt til sjef for en regjering bestående av sentrum-høyrekoalisjonen Unión de Centro Democrático. Samme år ble en reformpakke vedtatt og godkjent i folkeavstemning i desember. Politiske partier ble tillatt og politiske fanger fikk amnesti. I juni 1977 ble det første frie parlamentsvalget avviklet. Statsminister Suárez og hans UCD vant valget og ble sittende med regjeringsmakten. Reformprosessen fortsatte, med sikte på å utforme en ny, demokratisk grunnlov. Denne ble undertegnet av kongen 27. desember 1978. Samtidig pågikk det forhandlinger mellom representanter for sentralmakten og regionene, med sikte på å sikre regionene selvstyre. Dette ble nedfelt både i grunnloven og i separate autonomistatutter, som ga historiske regioner som Baskerland, Katalonia og Galicia selvstyre og samtidig etablerte nye regioner i det øvrige Spania. Den voldelige kampanjen fra den baskiske frigjøringsbevegelsen ETA fikk fornyet styrke i overgangen til demokrati og toppet seg i 1980. Tidlig året etter, 23. februar 1981, opplevde Spania forsøk på statskupp fra reaksjonære krefter innen militærapparatet og sivilgarden, men dette ble slått ned, blant annet takket være kongens inngripen. UCD beholdt regjeringsmakten fram til 1981. I 1982 vant det sosialdemokratiske PSOE valget, og Felipe González ble landets nye statsminister, en post han satt med til 1996. Landet ble kraftig modernisert i denne perioden. I 1982 ble Spania medlem av NATO. Fire år senere ble landet medlem av det europeiske fellesskap. I 1992 ble Sommer-OL arrangert i Barcelona. Nittitallet ble en nedtur for Spania, med store økonomiske problemer. I 1996 hadde landet en arbeidsledighet på hele 22,6%, klart høyest i EU. Spansk samfunnsliv ble også skjemmet av flere store korrupsjonsskandaler, både innenfor det offentlige, i finansnæringen og fagbevegelsen. Ved valget i 1996 vant det høyreorienterte partiet Partido Popular (PP), som ble ledet av Jose María Aznar. Ved valget i mars 2004 ble José Luis Rodríguez Zapatero fra PSOE valgt til Spanias nye statsminister. ETA fortsatte sin væpnede kamp for baskisk selvstendighet også etter Francos død, på tross av det indre selvstyret Baskerland fikk etter Spanias nye grunnlov. Nittitallet ble en aktiv periode med flere kidnappinger og attentater på samfunnstopper. Voldsstrategien slo imidlertid tilbake på ETA, etter en serie aksjoner med blant annet drapet på politikeren Miguel Ángel Blanco vendte opinionen seg i stadig større grad mot ETA, og ETAs politiske fløy Herri Batasuna ble etterhvert forbudt av spansk høyesterett. José María Aznar ble statsminister i 1996, noe han var frem til 2004. Like før valget i 2004 ble Madrid utsatt for et terrorangrep. 191 personer ble drept og 2 050 andre ble skadet. Terrorangrepet bidro til at Aznar tapte valget, og sosialdemokraten José Luis Rodríguez Zapatero overtok som ny statsminister. Aznar hadde kjørt en USA-vennlig politikk og støttet Krigen mot terror, men Zapatero var mer kjølig til dette og trakk de spanske troppene ut av krigen i Irak like etter valgseieren. Margareta av Antiokia. Margareta (født i Antiokia i Syria, i dag Tyrkia, død samme sted 305) er en helgen. Hun er også kjent som "Margareta av Antiokia" og av og til omtalt som "St. Margrethe" i norsk kunsthistorie. Hun var jomfru og martyr. Hun mistet tidlig sin mor. Faren var hedningepresten Aedesius som så med liten velvilje på en kristentro hun, uten hans vitende, hadde opparbeidet seg hos en fostermor. Hun avviste bryllupsforslaget fra Olybrius og ble på grunn av dette torturert (fakkel og kam). Flere mirakler er omtalt som å bli slukt av satan i drage-skikkelse før hun til slutt ble halshogget. En kirke ble bygget over hennes grav, og hun nevnes først av Rabanus Maurus rundt år 800. Korsfarerne bragte hennes navn vestover, og relikviene ble flyttet rundt i Italia i 908 og 1145. Hun er også nevnt i Den gyldne legende. Hun feires av Den katolske kirke, og er en av De fjorten nødhjelpere. Hun er en av de som viste seg for Jeanne d'Arc i hennes visjoner. I Den anglikanske kirke feires hun den 20. juli; i England ble hennes kult formelt avskaffet i 1969, men er fremdeles latent intakt og over 250 kirker er viet henne. I Norge er blant annet Alstahaug kirke viet St. Margareta, og hun er også opphavet til den kirkelige minnedagen Marit Vassause. I Torpo stavkirke finnes en baldakin med fremstillinger fra hennes liv. I Maridalen ved Oslo står ruinene av en kirke bygget omkring midten av 1200-tallet som ble restaurert i 1934 og er dermed Oslos andre best bevarte middelalderkirke etter Gamle Aker kirke. St. Margaretha, de gifte kvinners skytshelgen, har gitt kirken dens navn, Margaretakirken. Den ortodokse kirke kaller henne Marina og feirer 17. juli. Hun er også assosiert med St. Pelagia som er lingvistisk det samme som Marina, og skal ha vært kalt Margarito. En ikke-verifisert legende har henne som en transformasjon av den klassiske Afrodite. Ullerål kirke. Ullerål kirke er en moderne arbeidskirke som ligger i bydelen Ullerål i Hønefoss i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Første byggetrinn ble vigslet og tatt i bruk 25. mars 1984, mens 2. byggetrinn ble vigslet 28. november 2004. Kirken har rektangulær form. Kirken hadde den første tiden tilhold i underetasjen i 1. byggetrinn og hadde rom for 130 personer. Første etasje ble bygget som barnehage, og tatt i bruk fra januar 1984. Det nye bygget er ei moderne langkirke oppført i rød teglstein og trevirke. Kirken kan nå romme ca 360 personer, men konstruksjonen gjør at den kan deles av etter behov. Kirken ligger sentralt plassert i et boligfelt (lokalt kjent som "Haldenjordet") på nordsiden av Hønefoss. I umiddelbar nærhet finnes også kommunale serviceboliger for eldre og uføre. Området ellers er preget av eneboliger og en del blokkbebyggelse. Kirkebygget. Ullerål kirke bærer preg av tradisjonell kirkearkitektur i en moderne «innpakning». Kirken er oppført i rød teglstein og har sadeltak. Taket og de utvendige takdetaljene er dekket med Altaskifer og kobberplater. Oppføringen av byggetrinn 2 hadde en kostnadsramme på 27,1 millioner kroner, hvorav 2,1 millioner var samlet inn av menigheten på forhånd. Innvendig har kirken høy himling uten tradisjonelle takstoler. Over alterpartiet i kirkens østre del er det store vindusflater helt øverst i taket. Likeledes er det store vindusflater i vestgavlen av bygget. Byggets oppvarming består i det alt vesentlige av fjernvarme. Også innvendig består kirkens vegger av rød teglstein, mens taket har en kombinasjon av hvitmalte flater og trehvitt listverk. Gulvet i kirkerommet er flislagt med lys grå flis, og i taket henger fire lysekroner. I kirkebygget er det også fasiliteter for andre formål, blant annet er det ungdomslokaler og en stor festsal i underetasjen. Kirkerommet er godt tilrettelagt for musikk, spesielt hva akustikk angår med en etterklang på 1,6-1,7 sekunder. Orgelet er et digitalt orgel med 48 stemmer og er levert fra Johannus orgelfabrikk i Nederland. Ellers har kirken flere kontorer og møterom og er godt utstyrt med nødvendige sanitæranlegg. Kirken er rikt dekorert innvendig, blant annet med arbeider av den kjente billedkunstneren Ståle Kyllingstad. Utsmykkingen av fondveggen er utført i børstet, rustfritt stål, og er et arbeid av "Halvor Bodin". I stedet for å gjengi en tradisjonell fortelling fra Bibelhistorien, skal det gi assosiasjoner til planteblader, røtter, tre, spirer, vekst og vann, altså alt som spirer og gror. Det blå er ment å symbolisere vann som er sentralt for både det som gror, og for dåpen. Over alt dette står det sterkeste av alle symboler, korset. Korset er en del av byggets konstruksjon og er som et vindu med blått glass. Alle messehaglene er laget av "Saave Skaar". Annet. Kirken ligger i Ullerål menighet i Ringerike prosti og tilhører Tunsberg bispedømme. Marit Vassause. Marit Vassause, Margretemesse eller Mari(t)messe er en kirkelig minnedag, viet Margareta fra Antiokia som har 20. juli som sin merkedag. I norsk folketradisjon markerte denne dagen at slåtten var i gang og at angsten for regn øker. Primstavmerket er vanligvis eit hjul eller et sverd, og det var altså ved sverd den hellige Margareta i sin tid omkom. I folkeleg tradisjon vart hjulet omtydd til ei vassause. Andre symbol som har vært brukt er direkte relatert til helgenen, som drage og bok. Annet. Den svenske religionshistorikeren Andreas Nordberg har i sin bok "Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden" kommet med noen betraktninger omkring datoer for ulike norrøne tradisjoner som gjør at vi kanskje må revidere vårt syn på noen av dem. Han har blant annet påvist en 28-dagers syklus mellom bloting (hedesnke offerfester) og vintersolverv, vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn. Vi har til nå regnet at våre forfedre feiret midtsommerdag eller midtsommerblot den 14. juli, men Nordbergs forskning viser oss at dette kan ha vært feil og at det egentlig er "Vassause" som er midtsommerdagen i henhold til vår norrøne tradisjon. Dette støttes av det faktum at det på denne dagen (altså 20. juli) spås om været utover høsten. Liknende spådommer om vær skjer også ved de tre andre store blotene; vinternettene, midtvinterblotet og sommermål. I såfall kan benevnelsen "Marit Vassause" være en sammenblanding av to ulike begivenheter (en hedensk og en kristen), og datoen egentlig referere til midtsommerblot. Victor Danielsen. thumbVictor Danielsen (født 28. mars 1894 i Søldarfjørður, Eysturoy, død 2. februar 1961 i Fuglafjørður) var en færøysk misjonær og bibeloversetter. Danielsens bibeloversettelse ble utgitt 19. mars 1949 etter ca 20 års arbeid, og var den første noensinne på færøysk. Han tok lærerutdannelse i Torshavn i 1914, og arbeidet som lærer i Søldarfjørður et års tid før han viet seg til et kall som indremisjonær i den færøyske "Brødremenigheten". I 1930 ble han av menigheten utfordret til å lage en færøysk bibeloversettelse. Hans oversettelse ble en "indirekte oversettelse", basert på andre nordiske bibeloversettelser. Det nye testemente forelå i 1937, og hele Bibelen i 1949. Danielsen skrev 27 salmer, gjendiktet mer enn 800 salmer og sanger, og skrev to oppbyggelsesromaner. Før hanen galer. "Før hanen galer" er Jens Bjørneboes debutroman fra 1952. Den ble opprinnelig skrevet som et skuespill, men ingen ville sette opp stykket. Handling. "Før hanen galer" er en todelt roman. Første del omhandler Bjørneboe selv som er i en utbombet tysk by like etter krigen. Der treffer han blant annet den estiske krigsforbryteren Max som vervet seg til SS som 17-åring og utdannet seg i en tysk konsentrasjonsleir. Han reiser også til Sveits der han treffer Gerda og Claus Reynhardt. Andre del av romanen er sannsynligvis den teksten han jobber med under første del. Den tar utgangspunkt i dokumenter som ble gjort tilgjengelige etter krigen om de medisinske eksperimentene på fanger i tyske leire. Hovedpersonen er dr. Reynhardt, som ser seg blind på de mulighetene det å eksperimentere på levende mennesker gir ham. Han er ikke opptatt av nazi-ideologi eller raseteorier, men likefullt er han i stand til å gjennomføre de grusomste eksperimenter på levende uskyldige mennesker. Han ser på sin barndomsvenn med forakt, og det er lett å la seg narre til å tro at han er verre. Standartenführer Paul Heidebrand er en ivrig nazist, og innrømmer at alt det fryktelige han gjør i leiren er kun for sin egen del. Han er fullstendig klar over, og åpen om, at han gjør det for makt og penger. Dr. Reynhardt og Standartenführer Heidenbrand har en felles venn: Jøden Samuel. Ved en skjebnens ironi har han havnet i samme leir som Heidenbrand styrer over, og Reynhardt eksperimenterer i. En natt forsvinner både Samuel og Heidenbrand. De har rømt over til Sveits. Heidenbrand kommer tilbake for å hente Samuels verdipapirer, og blir tatt og satt i leiren, denne gangen som fange. Reynhardt blir også arrestert for å ha smuglet med seg dokumenter om det som har skjedd i leiren. Når krigen går mot slutten rømmer tyskerne fra leiren, og fangene får etter hvert kontroll. Dr. Reynhardt blir slått ihjel av de andre fangene, men Standartenfürer Heidenbrand slipper unna. Han tar så identiteten til en nordmann han delte celle med og som døde, og bidrar med nødhjelp i den samme tyske byen Bjørneboe, eller jeg-personen, befinner seg i første delen av boka. Det er i sammenligningen mellom Heidenbrand og Reynhardt mange av Bjørneboes meninger om mennesker kommer frem. Dr. Reynhardt driver et dobbeltspill, han blokkerer alle følelser når det kommer til vitenskapen, og nekter å ta ansvar for sine handlinger der. Hjemme er han derimot en hengiven familiefar. Hans barndomsvenn, Heidenbrand gjør ikke noe slikt. Han er fullt bevisst ondskapen i sine handlinger, og han gjør det fordi han ønsker makt og penger. Begge har et reelt valg, en mulighet, til å bryte med det de gjør. Reynhardt kjører på fordi han ikke innser at det han gjør er umenneskelig. Heidenbrand ofrer seg selv og redder sin jødiske venn. Etter krigen gjør han bot ved å drive nødhjelp. Han presiserer at mennesker selv kan velge sitt liv. Sud Aviation Caravelle. Caravelle er en flytype med kort til middels rekkevidde. Flytypen ble produsert av den franske fabrikken Sud Aviation, og ble satt i produksjon i 1958. Mange testflyvninger ble gjort fordi den var et av de første jetflyene for passasjerer. I dag betraktes den som det første jetpassasjerflyet med virkelig suksess. Denne flytypen ble brukt av blant annet SAS, Sterling Airlines, Air France, United Airlines og Iberia. Til sammen ble 282 fly produsert fra 1958–72. I 2002 var det kun 8 fly som fremdeles var i drift. Frem til 2004 var det regstrert 65 ulykker og havarier med Caravelle. Noen Caravelle-fly er oppbevart i muséer verden over. «Finn Viking» fra SAS står utstilt i Norsk Teknisk Museum. Et annet står utstilt i Danmarks Tekniske Museum i Helsingør. Douglas DC-5. Douglas DC-5'", er den minst kjente av de berømte Douglas passasjerfly i DC-serien (Douglas Commercial). DC-5 var et høyvinget, 2-motors fly med plass til 16 passasjerer. Flyet var ment for kortere ruter enn DC-3 eller DC-4. Da flytypen var klar for levering i 1940, kansellerte mange flyselskaper sine ordres på grunn av Andre verdenskrig. og Douglas-fabrikkene var allerede omstilt til produksjon av militære fly. På grunn av dette ble det bare ferdigstilt fem sivile DC-5, en prototype og fire kommersielle fly Ironisk nok ble prototypen ble tatt i bruk av konkurrenten, William E. Boeing, Boeing-selskapets grunnlegger og president, som sitt private fly, da Boeings fabrikker allerede var fullt engasjert med bygging av militære fly. Senere ble denne prototypen konvertert til militært bruk. De andre fire ble solgt til KLM og brukt av selskapets avdeling i den indonesiske kolonien; to av dem senere tatt i bruk i Australia, og i 1948 ble den siste gjenværende DC-5 smuglet til Israel for mulig militær bruk. Typen som ble brukt av US Army fikk betegnelsen C-110 og en militær variant for US Navy som ble bygget i syv eksemplarer fikk betegnelsen R3D. Etterbrenner. En etterbrenner er en tilleggskomponent som er montert på enkelte jetmotorer, primært på militære fly, for å skape en midlertidig ekstra skyvekraft. Etterbrennere brukes også i vedovner for å gjøre dem mer energieffektive og redusere luftforurensningene og faren for pipebrann. Etterbrennere i fly. Hensikten til etterbrenneren i en jetmotor er å skape en midlertidig ekstra skyvekraft. Det kan være i situasjoner som ved avgang eller i kamp. Dette fungerer ved at det blir tilført ekstra drivstoff i jetmotorens luftutstrømning fra turbinen. Dette drivstoffet antennes av de varme eksosgassene og tilfører betydelig ekstra skyvekraft i jetmotoren. Rommet bak den siste utblåsningsturbinen vil fungere som en rakettmotor ved at det ekstra tilførte drivstoffet forbrenner og gir ekstra trykk, temperatur og høyere hastighet på utblåsningsgassen. Utblåsingsrøret for jetmotoren bør være endel lenger dersom etterbrenner skal brukes, og utformingen av utblåsningsrøret må ha endel fellestrekk med rakettmotorene. Bruk av etterbrenner innebærer stort forbruk av drivstoff og mer støy. Det er derfor sjelden aktuelt unntatt ved avgang fra korte rullebaner slik som hangarskip, og under kamp. Etterbrenner på et amerikansk jetfly Etterbrennere i vedovner. I vedovner brukes etterbrennere for å øke virkningsgraden og redusere luftforurensningene og faren for pipebrann. Disse kan også ettermonteres i eldre ovner. Norges Døveforbund. Norges Døveforbund, forkortet NDF, ble stiftet 18. mai 1918 i Rødbygget i Trondheim. Organisasjonen arbeider for å bedre døves og tunghørtes situasjon på alle områder i samfunnet. Målet for organisasjonens virksomhet er å oppnå bedring av den enkeltes livsstandard og levekår, og full samfunnsmessig likestilling. NDF har 2247 medlemmer (pr 31.12.2008), to fylkeslag, 25 lokalforeninger, 5 foreldrelag/foreninger og eget barne- og ungdomsutvalg i tillegg til sekretariatet i Oslo der det er ansatt 7 medarbeidere. Virksomhet. Forbundets viktigste sak i dag er å få anerkjent norsk tegnspråk som et offisielt språk i Norge. AS Roma. Associazione Sportiva Roma er en italiensk fotballklubb fra hovedstaden Roma. Logoen symboliserer Romulus og Remus som drikker melk fra hunnulven, et sagn som omhandler Romas grunnleggelse, og blir av mange sett på som byens hovedsymbol. Klubbens farger er rødt og gull (gul-oransje), hvor rødt symboliserer keiserlig verdighet og gull symboliserer den kristne Gud. Oppstarten. A.S. Roma ble stiftet i juli 1927 av Italo Foschi. Da hadde byen Roma allerede tre fotballag i den italienske serien: Alba Audace, Fortitudo og Lazio. Allikevel ønsket fascist-regimet som da styrte å danne et nytt lag, et lag som arbeiderklassen i byen kunne identifisere seg med. Dette laget skulle være en sammenslåing av de sistnevnte. Lazio, det største laget i byen, som også var sportslig på høyde med de store lagene fra nord, hadde sin store tilhengerskare blant byens sosiale elite, og ønsket ikke engang å diskutere forespørselen om samarbeid. Alba Audace og Fortitudo, i tillegg til småklubbene Pro Roma og Roman, ønsket imidlertid en sammenslåing, og A.S. Roma ble stiftet. Klubben ble oppkalt etter byen, og draktens farger i rødt og gult, ble videreført fra klubben Romans farger. Lagets første hjemmebane ble Motovelodromo Appio. 1950-1970. Etter at laget rykket ned til Serie B i 1951, kom de kraftig tilbake og rykket opp igjen til Serie A året etter. Etter denne nedturen holdt laget seg oppe på den øverste halvdelen av tabellen utover på 1950-tallet og på begynnelsen av 1960-tallet. Men mellom 1963 og 1979 kom laget inn i en frustrerende periode med middelmådige resultater. Lagets beste prestasjon i denne perioden var en tredjeplass i 1974/75-sesongen, og laget var i til tider på kanten til nedrykk. 1970-1980. Dette tiåret skulle vise seg å bli Romas mest suksessrike noensinne. Med nye talenter som Bruno Conti, Agostino Di Bartolomei, Cerezo og Falcao, gikk Roma godt rustet inn i 1980-årene i kampen om et nytt seriemesterskap. De var meget nær allerede i 1981, men først i 1983 klarte de det, og tok sitt andre seriemestersakp gjennom tidene, noe som førte til ville feiringer i hovedstaden. Året etter spilte de seg til finale i Serievinnercupen, men tapte for Liverpool på straffespark. 1980-. Fra 1980 og utover har laget mer eller mindre holdt seg på tabellens øvre halvdel, noen ganger avbrutt av sesonger helt oppe i toppen. Roma hadde tidligere rekorden i antall seire på rad i Serie A, med elleve seire i 2005/06-sesongen. Denne rekorden ble i 2006/07-sesongen slått av Inter, med 17 seire. Meritter. Roma deltok for første gang i en serie i 1929/30-sesongen, og vant sin første «scudetto» (seriemesterskap) sesongen 1941/42. Klubben har kun rykket ned én gang – i 1950/51-sesongen – men da rykket den opp igjen til Serie A året etter. Klubben har vunnet Coppa Italia (den italienske cupen) ni ganger, og har sammenlagt tre «scudetti» (seriemesterskap). De har vunnet Supercoppa to ganger, og UEFA-cupen en gang, da de slo Birmingham City i finalen. De har en gang kommet til finalen i Serievinnercupen (forløperen til dagens Mesterliga), men tapte for Liverpool på straffesparkkonkurranse. Eksterne lenker. Roma Roma Death Cab For Cutie. Death Cab for Cutie er et amerikansk indieband fra Bellingham, Washington startet i 1997. Bandet har tatt navnet sitt fra en satirisk sang spilt av Bonzo Dog Doo-Dah Band på deres album "Gorilla" (1967). Sangen ble også spilt i en striptease i The Beatles-filmen "Magical Mystery Tour". Overblikk. Death Cab for Cutie ble startet som et soloprosjekt av Ben Gibbard da han var gitarist i bandet Pinwheel (han har også spilt inn solo som All-Time Quarterback). Som Death Cab for Cutie ga Gibbard ut en kassett kalt "You Can Play These Songs with Chords". Utgivelsen var overraskende suksessfull, og Gibbard bestemte seg for å utvide bandet. Han rekrutterte Christopher Walla som gitarist, Nicholas Harmer på bass, og Nathan Good på trommer. Disse ga ut LP-en "Something About Airplanes" sommeren 1998. Albumet fikk gode kritikker, og i 2000 ble oppfølgeren "We Have the Facts and We're Voting Yes" utgitt. Nathan Good sluttet i bandet under innspillingen av "We Have the Facts." Spillingen hans på "The Employment Pages" og "Company Calls Epilogue" ble beholdt, men Gibbard spilte trommer på alle de andre sangene. Den nye trommisen Michael Schorr spilte først på "The Forbidden Love E.P.", som ble utgitt høsten 2000. Året etter ble en ny LP utgitt, "The Photo Album". Begrensede opplag av dette albumet inneholdt tre bonusspor. Disse ble senere utgitt separat som "The Stability E.P.". I 2003 byttet bandet trommis på nytt, og Jason McGerr (fra Eureka Farm) gikk inn i stedet for Schorr. McGerr spilte trommer på den neste utgivelsen, "Transatlanticism", som kom ut i oktober 2003. "Transatlanticism" fikk svært gode kritikker, og ble raskt bandets bestselgende album med 225 000 solgte kopier etter ett år. I tillegg ble sanger fra albumet spilt i TV-serier som "The O.C." og "Six Feet Under", og i filmen "The Wedding Crashers" (2005). Våren 2004 spilte bandet inn et livealbum kalt "The John Byrd E.P.", oppkalt etter lydteknikeren deres. The E.P. ble utgitt i mars 2005. I november 2004 signerte Death Cab for Cutie en "langvarig verdensomspennende avtale" med Atlantic Records. De forlot dermed labelet Barsuk Records. Den første singelen fra bandets Atlantic records-utgivelse "Plans" har tittelen "Soul Meets Body". Albumet ble i sin helhet utgitt i august 2005. "Plans" ble godt mottatt av både kritikere og fans, og ble nominert til Grammy Award for «Best Alternative Album of 2005». Bandet ga også ut en turné-DVD kalt "Drive Well, Sleep Carefully" i 2005. Deres sjette studioalbum "Narrow Stairs" ble gitt ut i 2008. Albumet ble nominert til Grammy Award for «Best Alternative Album of 2008» og låten "I Will Possess Your Heart" som «Best rock song». I 2011 ble det syvende album deres "Codes and Keys" utgitt. Samtidig lanserte de et live-album "Live at the Mt.Baker Theatre". Gibbard er også medlem av The Postal Service, et «sideprosjekt» han laget sammen med Jimmy Tamborello (Dntel) og Jenny Lewis (Rilo Kiley) i 2003. Drottningholm slott. Drottningholm slott er et kongelig lystslott i Drottningholm på Lovön i Mälaren i Sverige. Det ble bygget på 1500-tallet, og har siden gitt husrom til en rekke av Sveriges konger og dronninger. Siden 1981 er Drottningholm kongefamiliens offisielle bosted. Familien holder til i slottets sørlige fløy. Deler av slottet er åpent for publikum, herunder teateret, parken og Kina slott. Drottningholm ble Sveriges første bidrag til UNESCOs verdensarvliste, da det ble tatt opp i 1991. Det var særlig de to bygningene – Kina slott og Drottningholmsteateret – på området komiteen la vekt på. Drottningholms slott ble oppført av enkedronning Hedvig Eleonora mot slutten av 1600-tallet av slottsarkitekt Nicodemus Tessin den eldre. Innredningen ble gjennomført i perioden 1665 til 1703 i barokk. Også hagen er anlagt i barokk etter fransk forbilde. Senere ble parken bygget ut og Gustav III anla en engelsk park i 1777. Drottningholms slottsteater er et av Europas best bevarte barokkteater. Det ble oppført i perioden 1764-1766, men det var først da Gustav III overtok slottet i 1777 at storhetstiden begynte. Etter hans død ble teatervirksomheten lagt ned og glemt. Først i 1922 gjenoppsto teateret og det avanserte teatermaskineriet er fortsatt intakt og det er en unik samling av teaterdekor. Kina slott ble oppført slik det i dag står i 1769. 13 år tidligere hadde det vært oppført en trepaviljong. Kina slott er i fransk rokokko, men er tilført kinesiske og andre asiatiske innslag som da var moderne. Også interiøret er i rokokko. Slottet ble restaurert utvendig i perioden 1943-1955 og innvendig i perioden 1959-1968. En omfattende utvendig restaurering ble igjen påbegynt i 1990. Bert Jansch. Jansch på scenen i 2006 Herbert Jansch (født 3. november 1943 død 5. oktober 2011), kjent som Bert Jansch'", er en skotsk folkemusiker og en av grunnleggerne av bandet Pentangle. Han er født i Glasgow, og spesielt tidlig i karrieren ble han karakterisert som en britisk Bob Dylan. Dette er imidlertid villedende, da Janschs arbeide alltid har vært instrumentbasert, mens Dylans musikk primært er basert på tekstene. På 60-tallet var han sterkt inspirert av gitaristen Davey Graham og folkesangere som Anne Briggs. Arbeidet hans har inspirert artister som Johnny Marr, Bernard Butler, Led Zeppelin og Neil Young. Newark Liberty internasjonale lufthavn. Newark Liberty International Airport (IATA: EWR, ICAO: KEWR) er en flyplass i New Jersey, USA. Flyplassen har 91 gates og 3 rullebaner, der den lengste er på 3353 m. (04L/22R). Flyplassen betjener årlig ca 29 223 171 passasjerer fordelt på ca 405 846 flybevegelser. Dette gjør den til den femte mest trafikkerte flyplassen i USA. Newark er en av fire flyplasser administrert av Port Authority of New York and New Jersey. De andre tre er John F. Kennedy International Airport (JFK), LaGuardia Airport og Teterboro Airport. Lovön. Lovön er en øy i Mälaren i Ekerö kommune i Sverige. Den svenske kongefamiliens offisielle bosted, Drottningholm slott, ligger på øya. Fokker F-27. Fokker F-27 (Friendship) er et høyvinget to-motors passasjerfly som første gang fløy den 24. november 1955, og var i produksjonen mellom 1956 og 1986. Da var det bygget ialt 786 eksemplarer. F-27 i Norge. I Norge opererte Braathens S.A.F.E. Fokker F-27 fra 1958 til 1977. Det første flyet ble levert 22. desember 1958, det andre i april 1959 og det tredje i mai 1961. I april og juni 1962 fulgte ytterligere to fly av typen. I 1966 hadde Braathens 7 Fokker F-27 i sin flåte. I 1970 hadde F-28 tatt delvis over, men Braathens opererte fremdeles 3 maskiner. De ble faset ut i 1977. En del av flyene gikk inn i det Braathens eide selskapet Busy Bee som startet sin virksomhet i 1966. Busy Bee gikk konkurs i desember 1992 og opererte da 14 fly av typen F-50 og F-27. ReactOS. ReactOS er et prosjekt som har som mål å utvikle et fritt operativsystem som er binært kompatibelt med programvare og drivere for Windows NT versjon 5.1, dvs. Windows XP. ReactOS distribueres under GNU General Public License. Prosjektet er per 2012 i en alfa-fase i utviklingen, men har allerede rukket å nå flere viktige mål. Utviklerne selv mener imidlertid at systemet ennå ikke egner seg i praktisk innsats for vanlige brukere. ReactOS er oversatt til norsk og internettsiden er tilgjengelig på norsk språk. Oppstartslasteren FreeLoader brukes til å starte ReactOS. Det finnes tilgjengelig på live- og installasjons-CD, og det kan bruke VMware, Bochs og Virtual PC. Kildekoden er tilgjengelig på ReactOS sine hjemmesider. Reactos er, akkurat som Windows, programmert i programmeringsspråkene C og C++. Windows har i tillegg noe .NET-kode. FreeWin95 til ReactOS. Ved 1996 var en gruppe av gratis og åpen kildekode programvare utviklene startet et prosjekt som heter "FreeWin95", for å implementere et Klone av Windows 95. Prosjektet startet i diskusjon av utsendet til systemet. Historie. I 1996 ble ReactOS startet som et operativsystem-prosjekt som skulle klone Windows 95, men være gratis og åpen kildekode-basert. 0.2. Alpha-versjonen 0.2.0 av ReactOS, ble utgitt i mars 2004. Noen spill som Unreal Tournament og Deus Ex virket med OpenGL. Versjon 0.2.2 ble utgitt 28. april 2004 Versjon 0.2.5 ble utgitt 5. januar 2005 0.3. ReactOS "0.3.0 Release Candidate 1" ble utgitt 15. juni 2006. ReactOS 0.3.1, ble utgitt 11. mars 2007 ReactOS 0.3.3, ble utgitt 12. september 2007 ReactOS 0.3.4, ble utgitt 22. januar 2008 Versjon 0.3.5 ble utgitt 30. juni 2008 Versjon 0.3.6 ble utgitt 6. august, 2008 og 0.3.7 ble utgitt 4. november 2008. ReactOS 0.3.8 ble utgitt 4. februar 2008 og 0.3.9 ble utgitt 26. april 2009. 0.4. Versjon 0.4 forventes å være 50% kompatibelt med Windows NT Kernel. 0.5. Versjon 0.5 vil bli markert som Beta Beslektede prosjekter. ReactOS benytter kildekode fra prosjektet Wine og bidrar samtidig tilbake med endringer. Denne utvekslingen av kildekode begrenser seg stort sett til bibliotekfiler (DLLer). Begge prosjektene jobber med krysskompatibilitet, slik at gjenstående DLL-er kan benyttes i ReactOS. I tillegg benyttes kildekode fra FreeDOS. Samba TNG implementerer flere tjenester, slik som LSASS, SAM, NETLOGON og SPOOLSS, som er forutsetninger for at ReactOS skal kunne fungere sammen med Windows i et nettverk. Drottningholm. Drottningholm er et tettsted på øya Lovön i Ekerö kommune i Sverige. Stedet har 429 innbyggere, og har broforbindelse til Stockholm. Kongefamiliens bosted, Drottningholm slott, ligger i Drottningholm. Haga slott. Haga slott er et slott i Hagaparken i Solna kommune i Stockholm, Sverige. Det ble oppført 1802–1805 for kong Gustav IV Adolf av Sverige av arkitekten Christoffer Gjörwell. Slottet er utformet i italiensk villastil. Sveriges nåværende konge, kong Karl XVI Gustav, samt alle hans fire søstre er født og oppvokst på Haga slott. Familien bodde på slottet inntil 1947, da de fem barnas far, arveprins Gustav Adolf, omkom i en flyulykke. Siden 1966 benyttes Haga slott som gjestebolig for prominente gjester ved for eksempel statsbesøk. Hagaparken. Hagaparken er en engelskinspirert park på området Haga i Solna kommune i Stockholm, ved Brunnsviken. Parken ble bygget for kong Gustav III av Sverige i årene 1780–1797 av flere ulike arkitekter. I parken finner man, foruten den tidligere kongelige boligen Haga slott, også paviljonger, tempel og kiosk. Oran. Oran er en by i Algerie med ca. 700 000 innbyggere. Byen var underlagt Vichy-regimet under andre verdenskrig, men ble frigjort av de allierte i Operasjon Torch i 1942. Gustav Adolf av Sverige, hertug av Västerbotten. Gustaf AdolfPrins av SverigeHertug av Västerbotten Prins Gustav Adolf av Sverige, hertug av Västerbotten, også kjent som arveprins Gustav Adolf (Gustaf Adolf Oscar Fredrik Arthur Edmund Bernadotte) (født 22. april 1906, død 26. januar 1947) var en svensk prins. Han var eldste sønn av kong Gustav VI Adolf av Sverige og kronprinsesse Margaretha, og hadde etterfulgt sin far som konge av Sverige om han ikke hadde avgått ved døden. Biografi. Prins Gustav Adolf omkom i en flystyrt på ettermiddagen den 26. januar 1947 ved Kastrup i Danmark. Prinsen var på vei hjem til Stockholm etter et besøk hos daværende prinsesse Juliana og prins Bernhard av Nederland. Flyet hadde 16 passasjerer og et mannskap på seks, som alle omkom. Blant de omkomne var også den amerikanske sangeren og skuespilleren Grace Moore. I ettertid ble det påstått at flyet var utsatt for sabotasje som hevn for prinsens angivelige nazisympati. Han døde dermed før hans far Gustav Adolf ble konge. Hans sønn Carl Gustav ble arving da Gustav Adolf besteg tronen. Relasjoner til Tyskland og påståtte nazisympatier. Ifølge visse forfattere hadde Gustav Adolf en vennlig innstilling til Tyskland, også under Adolf Hitler. Journalisten Per Svensson, som har skrevet en bok om Gustav Adolf og hans relasjon til Tyskland, har beskrevet ham som «med all säkerhet protysk i den meningen att han kände sympati för det gamla kejsarriket.». Dette var, mener Svensson, fordi han var «formad i en miljö där det var naturligt att vara protysk». Også forfatteren Anna-Lena Lodenius, som har skrevet flere bøker om svensk nazisme, mener at «det är uppenbart att han [G.A.] och Sibylla var vänligt inställda till Tyskland under Hitler.». Fra det svenske hoff har man derimot sagt att man ikke kjenner til at prins Gustav Adolf noensinne «uttalat nazistsympatier». Det forekommer også bilder, tatt den 4. januar 1939, der man ser prinsen donere penger ved en innsamlingskampanje i Berlin til den årlige Vinterhjelpen («Winterhilfswerk»). Vinterhjelpen var en sosial organisasjon som skulle avlaste statlig sosialhjelp til arbeidsledige, og senere også ofre for krigsskader og andre rammet av fattigdom. Black Mountain College. Black Mountain College nær Asheville, North Carolina var kjent som den ledende progressive skolen i USA. Black Mountain College ble grunnlagt i 1933, og selv etter at den ble nedlagt i 1957 har den fortsatt å påvirke alternative skoler og ideer om utdanning. Black Mountain var en eksperimentell skole, og i lærerstaben fantes flere av USAs ledende kunstnere, poeter og forfattere. Kavitasjon. Kavitasjonsbobler dannet rundt en hurtigroterende propell Kavitasjon kjennetegnes med dannelsen av gassbobler som deretter imploderer i en væske. Fenomenet opptrer dersom trykket i en væske synker til under damptrykket, dette fører til en faseovergang, slik at små gassbobler formeres. Når trykket igjen stiger, til over væskens damptrykk, vil gassboblene implodere. Dersom en gassboblene imploderer ved en overflate oppstår det lokalt svært høyt trykk. De høye lokale trykkene kan videre føre til skade på overflaten. Kavitasjon er normalt uønsket ettersom det fører til erosjon av overflater, men også på grunn av vibrasjonen og støyen som opptrer. Det har også en uheldig effekt av å redusere effektiviteten til pumper og kompressorer. Dersom kavitasjon tillates å fortsette vil det kunne føre til at rør brister, ventiler ikke kan miste sin funksjon, eller at roterende maskiner ødelegges. Kavitasjonsskader. Kavitasjonskader er et sort problem i mange sammenhenger hvor væsker transporteres, tilføres eller utnyttes for å produsere energi. Rør. Skader i rør opptrer gjerne i tilfeller hvor det er stor akselerasjon i væskestrømmen, eksempel på dette vill være tilfeller hvor den indre rørdiameteren minker. Kavitasjon kan også opptre i tilfeller hvor rørledningen har en brå avbøyninger eller skarpe konturer. Tilfeller hvor væske suges opp kan også føre til at kavitasjon inntrer. Kavitasjon kan også opptre i lange rør hvor friksjonen fra rørenes overflate kan bringe trykket i væsken til under damptrykket. Ventiler og måleinstrumenter. Ventiler kan oppleve kavitasjon. Ettersom ventiler gjerne har en annen indre diameter en rørsystemet rundt kan det oppstår akselerasjon eller trykkfall. Dette er særlig aktuelt for kontroll ventiler, hvor det kan bli akselerasjon og trykkfall, hor væsken faller under damptrykket. Når væsken igjen øker ved utløpet av ventilen vil trykket igjen øke og kavitasjon oppstår i ventilen eller i området nedstrøms av ventilen. De samme årsaken kan skaper kavitasjon i måleinstrumenter plassert inni rør. Eksempel på dette kan være venturi rør, hvor væsken strømmer gjennom en kort innsnevring i et rør. Pumper og kompressorer. Kavitasjon i pumper og kompressorer opptrer gjerne ved, men er ikke begrenset til, innløpet eller ved rotoren. Dette er gjerne på grunn av et lavt trykk ved innløpet til pumpen, ved for rask akselerasjon eller høy trykkøkning i væsken. Foruten den direkte skaden som oppstår fra kavitasjon, vil fenomenet også kunne føre til en reduksjon av pumpen eller kompressorens effektivitet. Turbiner. Kavitasjon kan også opptre i turbiner. Væske i en turbin utnyttes ved å skape ett trykk tap. Dersom tapet blir for stort kan det medføre at kavitasjon opptrer. Unngå kavitasjon. Kavitasjon kan unngås ved å holde væske trykket over damptrykket normalt ved å redusere trykktap. Tap kan forhindres på flere måter, slik som å holde væskens hastighet lav, redusere friksjon i rør, og ved å unngå å suge vesker høyt opp. For tilfeller hvor det er ønsket å skape store trykk- eller hastighetsøkninger i en væske, slik som ved bruk av en pumpe, kan det om nødvendig bli installert en ekstra pumpe oppstrøms, å redusere trykk differansen på den neste pumpen. Det er også mulighet for å unngå kavitasjon ved å kjøle ned en væske. Ved lavere temperaturer får væsker et lavere damptrykk. Lavere damptrykk vil føre til at vi kan ha et større trykktap før kavitasjon inntrer. Det kan også unngås ved å montere flere propellblader, noe moderne ubåter har for å unngå støy ved kavitasjon. Trevor Bolder. Trevor Bolder (født 9. juni 1950, i Kingston upon Hull) er en engelsk musiker. Han er mest kjent som bassist gjennom gruppene Uriah Heep og Wishbone Ash. Bolder startet sin musikalske karriere ved å spille bass i tenårene og hadde opptredener på lokale R&B-scener på midten av 1960-tallet. Han ble først kjent da han ble medlem av The Rats, med blant andre Mick Ronson på gitar. Bolders store gjennombrudd var i 1971 da han erstattet Tony Visconti i David Bowies band, som senere ble kjent som «Spiders from Mars». Sammen med Mick Ronson, Woody Woodmansy og David Bowie så utviklet «Spiders from Mars» seg til å blir et av de mest markante britiske bandene på 70-tallet. Bolders bass- og trompetspill kan høres på Bowiealbumene "Hunky Dory" (1971), "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars" (1972), "Aladdin Sane" (1973) og "Pin Ups" (1973), I 1976 ble Bolder en del av Uriah Heep og erstattet John Wetton, som har spilt bass i grupper som King Crimson, Roxy Music, Family og Asia. Hans karriere med bandet ble kort, men han rakk å bidra på albumene "Firefly", "Innocent Victim", "Fallen Angel" og "Conquest" før han til slutt forsvant sammen med flere andre medlemmer i 1981. Etter dette sammenbruddet arbeidet han med Heep-keyboardist Ken Hensley på hans soloalbum "Free Spirit" før han ble headhuntet av Wishbone Ash, et band som tidligere hadde relasjoner til hjembyen Hull. I 1982 erstattet han igjen John Wetton, og ble Wishbones bassgitarist på deres album "Twin Barrels Burning" og senere turnéer. I 1985 gikk han igjen til Uriah Heep, hvor han har vært med på å forme deres nåværende musikalske lydbilde. I 2006 hadde Trevor Bolder og Woody Woodmansy en ny turnè sammen hvor de kaller seg «Astronauts». Haug kirke (Ringerike). Haug kirke er en langkirke fra 1200 i bygda Haug i Ringerike kommune i Buskerud. Kirken bygd i stein er fra middelalderen, trolig fra tiden omkring 1200, og ligger i Haugsbygd (tidligere Vangsfjerdingen) på Ringerike i Buskerud. Kirkestedet omtales i skriftlige kilder fra 1361 og i biskop Eysteins jordebok fra 1395. I sistnevnte kilde refereres det imidlertid til ei trekirke, så man antar at det før denne kirken må ha stått ei tidligere stavkirke der, eller i umiddelbar nærhet. Adkomst til stedet er via Fv167 og Fv168. Bygningshistorie. Haug kirke er anlagt på grunn som tidligere tilhørte gården "Haug", som også har gitt navn til kirken. Lite er kjent fra kirkes tidlige år, men i 1743 nevner fogd Ivar Wiel at kirken skal ha fått et nytt loft i 1631. I 1712 blir kirken utvidet, i det skipet skal ha blitt forlenget til den doble størrelsen. I den forbindelse forteller fogd Wiel at almuen måtte hente jord fra noen store hauger rett ved kirken, for å kunne anlegge en kirkegård der. Kirken var nemlig bygget på skjellfjell. Haugene som det refereres til er de store gravhaugene på gården Løkens grunn, bare noen meter nord for vesttårnet. I 1739 anmerker fogden også at kirken mangler sakristi, men han sier ingen ting om hvorvidt dette ble bygget eller ikke. I 1780 blir kirken restaurert, men det er ingen notater som forteller hva som ble gjort. I 1878 blir imidlertid Haug kirke betydelig utvidet, i det skipet på nytt blir forlenget. Under denne restaureringen fikk blant annet kirken nye kirkeklokker i vesttårnet. Et større antall kister ble også tatt opp fra gulvet under skipet og flyttet til en fellesgrav på kirkegården. Kirken får også ei ny altertvale, med et maleri som forestiller Jesu dåp, malt av Axel Ender og forært kirken av "Turid Strand". Gjenåpningen etter restaureringen fant sted den 19. januar 1879. Litt senere får kirken også et nytt orgel. I 1905 ble det utført en større reparasjon av tregulvene i kirken, samtidig som det blir gjor endel utbedringer i tårnfoten. I prost Olof Jenssens tid, noe senere, ble sidegalleriene i skipet gjort kortere og prekestolen flyttet inn på nordveggen i skipet. I 1962–1963 gjennomgikk kirken er større restaurering, under ledelse av arkitekt "Bjarne Hvoslef". Både utvendige og innvendige veggflater ble fornyet. Skiferhellene på taket ble byttet ut med ny dobbeltkrummet rød takstein. Kirkespiret ble tekket med kobberplater. Den såkalte «sanghusdøren» og vinduene på begge sider av galleriet ble murt igjen, og sidegalleriene og ei gammel pipe fjernet. Innvendig ble også hvelv og benker malt. Det ble også satt inn noen mindre vinduer i våpenhuset, samtidig som vinduet over vestportalen ble fjernet. Under denne restaureringen ble også altertvavlen lutet, samtidig som de to trefigurene av Aron og Moses ble flyttet til hver sin side av alteret. Gjenåpningen etter restaureringen fant sted den 27. oktober 1963, forrettet av biskop Dagfinn Hauge. Annet. Haug kirke tilhører Haug prestegjeld i Ringerike prosti, som ligger under Tunsberg bispedømme. Kirken har egen kirkegård og eget gravkapell på østsiden av kirken. Den eldste delen av kirkegården ligger rundt kirken, mens senere utvidelser har skjedd mot nord og nordvest. Et stort krusifiks fra middelalderen blir oppbevart i Oldsaksamlingen. Samnium. Samnium (oskisk: Safinim) var en region sør i Apenninene i Italia som var samnittenes hjem, en av de sabelliske stammer som kontrollerte området fra rundt 600 f.Kr. til rundt 290 f.Kr.. Samnium grenset til Latium i nord, Lucania i sør, Campania i vest og Apulia i øst. Den største byen i regionen var Malventum som senere ble gitt navnet Beneventum av romerne. I mesteparten av deres historie var samnittene uten tilgang til sjøen, men en kort periode kontrollerte de deler av begge kyster på den italienske halvøya. Samnittene bestod av minst fire stammer: "Pentri", "Caraceni", "Caudini" og "Hiprini" (oskisk for "ulv"). Senere sluttet "Frentani" seg til dem. De tidligste skrevne kilder om folket er en avtale med romerne fra 354 f.Kr. som fastsatte deres grenser ved Liris-elven. Kort tid etterpå brøt Samnitterkrigene ut. De vant et viktig slag mot den romerske hær i 321 f.Kr. og deres imperium nådde sitt høydepunkt i 316 etter erobringer fra romerne. I 290 brøt endelig samnittenes makt. I 82 slaktet den romerske diktatoren Lucius Cornelius Sulla mange av dem og tvang resten til å spre seg. Så stor var ødeleggelsene at det ble skrevet ned at «byene i Samnium har blitt landsbyer, og mange har forsvunnet helt.» Carl Christian av Hohenzollern. Prins Carl Christian av Hohenzollern (Carl Christian Friedrich Johannes Meinrad Maria Hubertus Edmund) (født 5. april 1962 i München, Tyskland) er sønn av prinsesse Birgitta av Sverige og prins Johann Georg av Hohenzollern. Prins Carl Christian giftet seg i München 8. juli 1999 med Nicole Neschitsch. De har ett barn, prins Nicolas av Hohenzollern, som ble født 22. november 1999. Nicolas av Hohenzollern. Prins Nicolas av Hohenzollern (Nicolas Johann Georg Maria) (født 22. november 1999 i München, Tyskland) er sønn av prins Carl Christian av Hohenzollern og Nicole Neschitsch. Han er barnebarn av prinsesse Birgitta av Sverige. Nicole Neschitsch. Prinsesse Nicole av Hohenzollern, tidligere Nicole Helene Neschitsch (født 22. januar 1968 i München, Tyskland) er gift med prins Carl Christian av Hohenzollern og mor til prins Nicolas av Hohenzollern. Désirée av Hohenzollern. Prinsesse Désirée av Hohenzollern (Désirée Margareta Victoria Louise Sybilla Katharina Maria) (født 27. november 1963 i München, Tyskland) er datter av prinsesse Birgitta av Sverige og prins Johann Georg av Hohenzollern. Prinsesse Désirée giftet seg på nytt 27. november 2004 med Eckbert von Bohlen und Halbach. Staten (dialog). a>s Platon fra freskoen "Den atenske skolen" (1509). Staten (gresk: πολιτεία, "politeia"; latin: "res publica") er Platons lengste og mest innflytelsesrike dialog. I verket disputerer Sokrates og hans samtalepartnere innenfor en rekke filosofiske områder, bl a etikk, metafysikk (ontologi), epistemologi og politisk filosofi. Første bok dateres av mange til et tidligere tidspunkt enn resten av verket. Sannsynligvis forelå verket som en helthet mellom 377 og 386 f Kr. Strauss' og Blooms "esoteriske" tolkningsmodell. Den tyskfødte amerikanske politiske teoretiker Leo Strauss ser en firedelt struktur i dialogen: Han ser på hele dialogen som et skuespill spilt ut mellom bestemte karakterer, hver med sine særegne meninger og nivåer av virkelighetsforståelse. 'Rettferdighetens By' er intet annet enn en allegori til bruk som tankeeksperiment for Platons elever. En komparativ kommentar. "Staten" er den mest omfattende av Platons tidlige og midtre dialoger. Tre årer av argumenter flettes sammen til et artistisk hele: Den etiske og politiske, den estetiske og mystiske, og den metafysiske. Andre store dialoger som hører til denne perioden vier større oppmerksomhet til en av disse tre tankeretninger: "Faidon" til det metafysiske tema; "Protagoras" og "Gorgias" til det etiske og politiske; "Symposion" og "Faidros" til det estetiske. Dette er imidlertid en forenklet modell da Platons dialoger aldri begrenser seg til et enkelt filosofisk område eller tema. Aggregat. Et aggregat er en kombinasjon av to eller flere maskiner og/eller apparater som skal utføre en bestemt oppgave. Et eksempel på et aggregat er en produksjonsenhet for elektrisk energi. Den omfatter en turbin, propell eller forbrenningsmotor og en generator. Avrenning. Avrenning. Nedbør som renner ut i vassdragene og derfra ut i havet. Hydrologisk avdeling i NVE har utarbeidet avrenningskart som viser årlige middelverdier for avrenning for hele Norge i perioden 1961 til 1990. Kartet viser hvor stor del av nedbøren som renner ut i vassdragene. Resten vil fordampe fra landoverflaten. Avløpstunnel. Avløpstunnel. er en tunnel som fører vannet fra et kraftverk og ut i et vassdrag eller en sjø. Det motsatte er driftstunnel. Førkja. Førkja i en variant med tverrstrek Blant bumerkene er det en figur som flere steder i landet er blitt kalt for førkja. Figuren består av en trekant med en spiss nedover; de to strekene nedover er trukket ut og ender i to korte loddrette streker. Antagelig skyldes navnet at figuren har en viss likhet med et kvinnelig kjønnsorgan sammen med to bøyde ben. Førkja finnes i mange varianter der mindre streker er lagt til eller trukket fra. Dette er vanlig for grunntypene av bumerkefigurene. Navnet førkja skal også ha vært brukt på en figur som vanligvis blir kalt jomfrua, som er en trekant med en spiss som peker opp, og som på toppen har et lite likearmet kors. Johannes Lauritsen Skraastad. Johannes Lauritsen Skraastad (født 1648 på Vang i Hedmark, død 1700) var en kjent og meget benyttet treskjærer på slutten av 1600-tallet. I nyere kilder blir han også referert til med etternavnet skrevet "Skråstad". Noen steder også med farsnavnet skrevet "Larsen". Johannes Skraastad er best kjent for sine utskjæringer av altertavler og prekestoler, som fortsatt er å finne i en rekke kirker på Østlandet. Et eksempel er den vakre altertavlen fra 1682 i Norderhov kirke på Ringerike. I Ringsaker kirke på Hedmarken har han skåret et triumfkrusifiks som henger over korbuen og som dateres til 1683. Merkurstav. Merkurstav, også kalt caduceus på latin, hermesstav og kērukeion på gresk, er en stav eller et septer som blant annet er kjent fra billedkunsten i antikken. Merkurstav kan være Strekfigur med sirkel. Strekfiguren fra antikken skal være ment som en sterkt stilisert merkurstav. Den består av en stav som øverst har en sirkel, og øverst på denne sirkelen igjen er det en halvsirkel. En slik figur kan vi se på mynter og andre gjenstander i antikkens Hellas og Midtøsten. Hønensteinen. Hønensteinen var en runestein som ble funnet i 1817 på gården "Hønen" i Norderhov på Ringerike, like ved Norderhov kirke fra middelalderen. Steinen var trolig fra 1000-tallet, men den forsvant dessverre en gang mellom 1825 og 1838. Før steinen forsvant ble den i 1823 avtegnet av antikvar Lorentz Diderik Klüwer. Etter Klüwers avtegning har Sophus Bugge tolket innskriften som et minneskrift over en eller flere peroner som er omkommet på en sjøreise i nordområdene. Bugge antyder at det har skjedd «bort imot Vinland». Dessverre er Klüwers avtegning, som lå oppbevart ved Bergen Museum, kommet bort en gang tidlig på 1900-tallet. Billedkunstneren Harald Vibe (1877–1965) skrev en artikkel om denne steinen, på side 30 i det lokalhistoriske tidsskriftet Heftet Ringerike i 1954. Innskriften har gjentagne ganger blitt trukket fram i forbindelse med problematikken omkring kontakten med Vinland, men den anses generelt som sterkt omdiskutert. Sport i Bodø. a>s hjemmebane og den største stadioen i Bodø Bodø har en rekke drettsklubber og foreninger innenfor breddeidretten i tillegg til elitelag i fotball og håndball. Den mest kjente er nok Glimt som spiller i eliteserien i fotball for herrer, i tillegg spiller Bodø Håndballklubb i eliteserien for menn. Det finnes i tillegg en rekke breddeidrettslag med tradisjonelle idretter som fotball, håndball, ski og mer spesialiserte idrettslag innenfor kampsport og travsport. Den eldste klubben i byen er Bodø og Omengens idrettsklubb som ble stiftet på slutten av 1800-tallet. Glimt har fostret blant annet Bergfamilien med Harald Johan «Dutte» Berg, Ørjan Berg og Runar Berg, i tillegg har blant annet Arne Hansen, Terje Mørkved, Harald Brattbakk, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, Bengt Sæternes og Trond Fredrik Ludvigsen spilt for klubben. På damesiden i fotball har I.K. Grand Bodø markert seg i 1. divisjon med flere landslagsuttatte spillere på både A-landslag og aldersbestemte landslag. Grands beste prestasjon gjennom tidene er en tredjeplass i toppserien i 1986. Innen håndball har Bodø hatt både herrelag og damelag i øverste divisjon. Bodø Håndballklubb har deltatt på herresiden med bronse i toppserien som beste prestasjon, klubben spiller nå på høyeste nivå, etter å ha rykket opp fra 1. divisjon. Tidligere har I.K. Junkeren deltatt i eliteserien i håndball for kvinner, men måtte gi seg grunnet dårlig økonomi. Junkerens beste prestasjon var fjerdeplass i toppserien og en kvartfinale i Europa-cupen. Klubben har for tiden ikke seniorlag. Ellers har Bodø en rekke klubber for aldersbestemte lag og mindre idrettsgrener. Jomfrua. «Jomfrua» er et populært navn på en grafisk figur som består av streker og finnes i mange bumerker. Figuren er en trekant (triangel) med en spiss opp og på denne spissen er det et lite, likearmet kors. "Jomfrua" er også et navn på et stort tungt redskap til å hardstampe jord, overflatebelegg til vei og lignende. Redskapet har en tung, nærmest trekantet nedre del, og en tynnere øvre del med et håndtak på tvers, slik at redskapet ligner litt på den grafiske figuren jomfrua. Hvorvidt den grafiske figuren "jomfrua" ble brukt som kvinnesymbol, er heller tvilsomt. Trolig er det bare et navn som henspiller på trekanten som et kvinnelig kjønnsorgan og korset på jomfru Maria. Den grafiske figuren "jomfrua" er brukt i segl fra flere steder i Norge og utlandet. Den forekommer i mange bumerker brukt av bønder, håndverkere, handelsmenn og andre. Figuren finnes i en rekke varianter: korset kan være like stort som trekanten, det kan være festet på trekantens underside, korsets loddrette strek kan være trukket ned og gjennom trekanten osv. Navnet «førkja» skal også ha vært brukt på figuren jomfrua, men det virker som førkja oftere har vært brukt på en annen grafisk figur: en trekant med en spiss og to sidestreker ned, sidestrekene trukket ut av trekanten og de ender i små loddrette streker. Timeglass (bumerke). "Timeglass" er brukt som navn på en grafisk figur som består av streker formet som to trekanter med spissene mot hverandre. Denne figuren er svært vanlig i bumerker fra de fleste tidsperioder. Lignende figurer er kjent fra helleristninger og mønstre rundt om i verden. Figuren finnes i gamle skriftsystemer og den har vært brukt som runetegn for bokstaven "D". Runetegn for D som er en «liggende» timeglassfigur De to trekantene med spissene mot hverandre i bumerker, er neppe ment som gjenstanden timeglass, selv om den grafiske figuren ligner og selv om timeglass var vanlige i kirker og kirkekunst. Vi må derfor være forsiktige med å gi figuren en symbolikk når den står i bumerker, selv om den ellers kan være brukt for å minne oss om levetiden som renner ut og om alle tings forgjengelighet. Den grafiske figuren timeglass finnes også risset inn som graffiti i flere norske stavkirker. "Blindheim" tolker timeglasset som et symbol på Jesus og en variantform av labarum eller kristogrammet. "Skånberg" slutter seg til dette og mener at timeglass i bumerker er å anse som et opprinnelig kristent symbol. Vi har varianter av bumerkefiguren timeglass flere ganger på 1300-tallet i norske personsegl. Senere finner vi den i bumerker over hele landet og med svært mange varianter. Bumerkefiguren timeglass kan bl.a. stå på skrå, være «liggende», ha avrundete trekantformer som ligner arabertallet "8", den kan midt på ha en tilleggstrek loddrett eller vannrett, eller en strek kan være trukket lengre ut enn de andre. I bumerker kan både to sirkler og to hjerter være stilt opp på samme måte som trekantene. Svært mange bumerker har en trekant med to av sidene trukket ut i streker, slik at de også inneholder krysset som grunnform. Denne figuren kaller den danske bumerkeforskeren Allan Tønnesen for et «halvt timeglass». I Norge kunne vi også kalle figuren for en variant av den såkalte «førkja», dvs en figur med et halvt timeglass der strekene ned ender i haker som peker opp. Figuren halvt timeglass har vi også i mengder av varianter. Timeglass og halvt timeglass med varianter, synes å være de mest brukte bumerkefigurene i seglene som er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Forenings bok fra 2010. Blue Öyster Cult. Blue Öyster Cult er et hard rock-band fra Long Island, New York, USA som oppnådde stor suksess i hjemlandet 1976 med albumet "Agents of Fortune" og låten «(Don't Fear) The Reaper». De nådde imidlertid ikke de kommersielle høydene som enkelte av sine samtidige, men høstet stor anerkjennelse blant kritikere. Bandet har gitt ut 13 studioalbum og fire offisielle konsertalbum. De fremste inspirasjonskildene til bandet er grupper som Black Sabbath, The Yardbirds, The Doors, Steppenwolf og til en viss grad The Byrds. Musikere og låtskrivere. Blue Öyster Cult har i alle sine inkarnasjoner vært en kvintett. Musikken ble stort sett skrevet av bandets egne musikere, med Donald «Buck Dharma» Roeser og Albert Bouchard som de mest produktive, i hvert fall i glansperioden. Deres mentor Sandy Pearlman har bidratt med mange tekster, i tillegg til blant andre kjente science fiction-forfattere som Michael Moorcock og Eric Van Lustbader, samt den kjente rock/punk-poeten Patti Smith. Eric Bloom regnes som førstevokalist, men flere av de andre bidrar som vokalister, ofte på sine egne låter. Forhistorie og de første platene. Blue Öyster Cult ble dannet i 1967 under navnet Soft White Underbelly. To år senere skiftet de navn til Stalk-Forrest Group og spilte inn en plate for plateselskapet Elektra, som imidlertid ikke ble utgitt. Nok en innspilling ble gjort 1970 under navnet Oaxaca, men heller ikke den ble utgitt. Stilen på disse innspillingene var psykedelisk rock. Begge innspillingene ble utgitt av Rhino Handmade Records i 2001. Lykken snudde seg da de 1971 fikk kontrakt med det store plateselskapet Columbia (CBS i verden utenfor USA). Plateselskapet ønsket seg et amerikansk svar på Black Sabbath, og gruppen la om stilen til heavy metal, ispedd en god dose blues, og de psykedeliske røttene var godt synlige på det selvtitulerte debutalbumet fra 1972. Det var i forkant av denne utgivelsen at bandet fikk sitt nåværende navn. Bandet gjorde seg fra første stund bemerket med bisarre tekster. Gjennom karrieren har tekstene handlet om bl.a. overnaturlige fenomener, merkelige personer, UFOer, vampyrer, science fiction, astronomi og reiser i rommet, MC-kultur, marerittaktige drømmer og rendyrket galskap. Deres utradisjonelle og vidtrekkende lyriske temaer ga dem tilnavnet «den tenkende manns heavy metal-band». Plate nummer to, "Tyranny and Mutation" som kom 1973, hadde et liknende lydbilde som debuten, men med mer raffinert hardrock/heavy metal. De fortsatte nedtoningen av psykedelia- og blues-elementene på "Secret Treaties" (1974) som av mange regnes som gruppens sterkeste album. På coveret til denne plata er en blyanttegning av bandet foran et Messerschmitt-fly fra andre verdenskrig, og plata har en låt («ME 262») som refererer til de siste kamper mellom tyskerne og engelskmennene i 1945, hvor jeg-personen er en tysk bombeflypilot. Bandet ble feilaktig stemplet som nazisympatisører i kjølvannet av dette. Blue Öyster Cult hadde allerede på denne tiden opparbeidet seg et godt ry som konsert-band, blant annet gjennom turnéer med Alice Cooper, og første konsertplate kom ut i 1975 med tittelen "On Your Feet or on Your Knees". Bandets kreativitet i hva som er blitt kalt «black & white»-perioden (referanse til omslagene på de 3 første platene) er illustrert ved at låter som «Stairway to the Stars», «Cities on Flame with Rock and Roll», «The Red and the Black», «Harvester of Eyes», «Astronomy» med flere har vært faste innslag i konsertrepertoaret gjennom hele karrieren. Det kommersielle gjennombruddet. "Agents of Fortune" ble utgitt i 1976. Denne platen skulle vise seg å bli bandets kommersielle gjennombrudd, godt hjulpet av låten «(Don't Fear) The Reaper». Den solgte til platina i USA og gjorde det også bra i Europa. Stilmessig viser platen mye større diversitet enn de tidligere utgivelsene. Fra rolige ballader («The Reaper»), via kommersiell radiorock («This Ain't the Summer of Love») til hardrock («Tattoo Vampire» og «Extra Terrestrial Intelligence»). På denne tiden gjorde bandet seg bemerket ved sine påkostede lasershow. Etterfølgeren "Spectres" (1977) med blant annet låten «Godzilla» var i stor grad skåret over samme lest og solgte også godt, om enn ikke like godt som "Agents of Fortune". I 1978 kom konsertplaten "Some Enchanted Evening" ut, et år hvor bandet hadde nesten 300 spillejobber. Denne platen nådde platina-status i USA i 1988. Motgang og kommersielt comeback. "Mirrors" fra 1979, skulle vise bandet fra en enda mer kommersiell side. Platen var den første som ikke ble produsert av teamet Sandy Pearlman og Murray Krugman, men av Tom Werman (også kjent for å ha produsert blant andre Ted Nugent og Cheap Trick). Låtene på platen er for det meste å regne som poprock, kun «Dr. Music», «The Vigil» og «I Am the Storm» har de hardrock-tendensene som man forbinder med Blue Öyster Cult. Denne nye retningen ble ikke særlig godt mottatt av fansen, og Werman fikk noe av skylden. Bandet bestemte seg for å returnere tilbake til hardrocken i 1980 med "Cultösaurus Erectus", og produsent denne gangen var Martin Birch, kjent for jobber for blant andre Deep Purple, Black Sabbath og senere Iron Maiden. Platen gjorde det godt i Storbritannia, men ble nærmest en kommersiell flopp i USA, til tross for gode kritikker. De valgte imidlertid å fornye samarbeidet med Birch på neste plate, "Fire of Unknown Origin" (1981). Bandet hadde skrevet de fleste låtene for lydsporet til filmen "Heavy Metal", men kun «Veteran of the Psychic Wars», basert på en science fiction-roman av Michael Moorcock, ble til slutt brukt. Blant andre låter fra albumet kan nevnes «Burnin' for You», som nådde Top 40 i USA, og den kontroversielle «Joan Crawford». Med "Fire of Unknown Origin" begynte salgstallene igjen å peke oppover, men samarbeidet internt fungerte ikke. Albert Bouchard ble bedt om å pakke sine saker på sensommeren, etter at han hadde kommet for sent til to spillejobber i England. Han ble erstattet av Rick Downey, opprinnelig roadie og lystekniker for bandet. Han spilte på de fleste av låtene på konsertplaten "E.T.L. (Extra Terrestrial Live)" fra 1982. Samme år ga Buck Dharma ut et soloalbum med tittelen "Flat Out". Nedgangstider og kontroversielle utgivelser. Albert Bouchard var en av de viktigste låtskriverne i bandet, og hans fravær ble tydelig. "The Revölution By Night" fra 1983 var på mange måter en god plate, men noe av den gamle magien manglet. Platen solgte mye dårligere enn forgjengeren, til tross for at singelen «Shooting Shark» gjorde det brukbart. Bruce Fairbairn var produsent, og ga bandet et noe «futuristisk» lydbilde. Det var imidlertid to år senere at bandets problemer virkelig kom for en dag. Allen Lanier var ikke fornøyd med låtmaterialet på "Club Ninja", og bestemte seg for å forlate bandet. Det samme gjorde Rick Downey. De ble erstattet av henholdsvis Tommy Zvoncheck og Jimmy Wilcox. Etter utgivelsen av platen i starten av 1986 (slutten av 1985 i Europa) forlot også Joe Bouchard den synkende skuta. Bandet ble oppløst på vårparten i 1986. Noen av problemene med "Club Ninja" lå i at bandet ikke bare manglet inspirasjon, men også i at de brukte altfor mange eksterne låtskrivere, slik at det ble liten sammenheng i materialet. Sandy Pearlman, som hadde vendt tilbake som produsent på "Club Ninja", var også sterkt involvert i bandets neste prosjekt. Han var hjernen bak konseptet til "Imaginos" (1988). Denne platen var opprinnelig ment å være et soloalbum av Albert Bouchard, og han startet innspillingen av det etter at han hadde fått sparken i Blue Öyster Cult. Plateselskapet var imidlertid ikke fornøyde med vokalen hans, og det endte opp med at platen ble utgitt under navnet Blue Öyster Cult, med mange eksterne bidragsytere, blant andre Kenny Aaronson, Joe Satriani, Jack Rigg, Joey Cerisano. "Imaginos" fikk en blandet mottagelse. Noen hyllet den som en av bandets aller beste plater, mens andre mente at den var overprodusert. Den la i alle fall ingen demper på konfliktene mellom Bloom og Dharma på den ene siden, og Albert Bouchard på den andre. I 1987 hadde Blue Öyster Cult blitt gjenforent, men ikke med originalbesetningen, som man skulle tro ut fra coveret på "Imaginos". Bloom, Dharma og Lanier hadde fått med seg Jon Rogers (bass, sang) og Ron Riddle (trommer). Endeløse turnéer og platecomeback. "Imaginos" skulle vise seg å bli den siste studioplaten fra Blue Öyster Cult på 10 år. I mellomtiden var bandet svært aktivt på turnéfronten, fortsatt med Eric Bloom, Buck Dharma og Allen Lanier som kjernen i bandet. I 1992 spilte de inn lydsporet til en tredjerangs skrekkfilm ("Bad Channels"), og i 1994 ga de ut nyinnspillinger av noen av sine mest kjente låter i form av "Cult Classic". Besetningen skiftet stadig, men stabilitet kom med innlemmelsen av Danny Miranda på bass og Bobby Rondinelli på trommer. Bandets comeback-plate, "Heaven Forbid", kom ut i 1998, og ble rimelig godt mottatt. Noen kommersiell suksess var den imidlertid ikke, for bandet hadde ikke lenger noe stort plateselskap i ryggen. Det tyske selskapet SPV tok seg av distribusjonen i Europa, mens CMC ga ut platen i USA. I 2001 ble "Curse of the Hidden Mirror" utgitt, også den med god mottagelse. I 2002 spilte bandet inn en konsertplate, "A Long Day's Night", som også ble utgitt på DVD. Miranda og Rondinelli forlot bandet i 2004 og ble erstattet med Richie Castellano og Jules Radino. Allen Lanier gjorde sin siste opptreden med bandet i 2006. Castellano byttet til keyboards, mens Rudy Sarzo som tidligere spilte i bl.a. Whitesnake ble bassist i 2008. Kasim Sulton erstattet Sarzo i 2012. I anledning 40-årsjubiléet for utgivelsen av debuten blir det i oktober 2012 gitt ut en boks med remastrede versjoner av alle platene som ble utgitt av Columbia, i tillegg til rariteter og radioinnspillinger - i alt 17 CD-er. Bandet spiller også to konserter i sin hjemby New York i anledning denne lanseringen. Referanser. 1. Callaghan, Alex. «Joe Bouchard Interview», Hot Rails to Hull, 3. februar 2002. Besøkt 3. oktober 2012. Gravminne. Et gravminne er en minnegjenstand i stein eller jern som settes opp ved en grav. På den er det vanligvis skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår. I nyere tid er det vanlig å ta med full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Det har vært vanlig å sette religiøse symboler på gravminnet. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet. Middelalderen. De tidligste gravminnene lå nede, i gresset, på kirkegården. Liggende gravminner var vanlig til 1700 årene. Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner. Men først i middelalderen ble det anlagt kirkegårder rundt kirkene og det ble vanligere med gravminner. Særlig den rike adelen fikk anlagt fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet. De tidligste gravminnene var av stein og de lå nede, i gresset, på kirkegården. Men gravminnene kunne også være inne i kirken, da nedfelt i gulvet. Egentlig var disse første gravminnene kistelokk. Steinen hadde innrisset en inskripsjon og var gjerne hugget ut (nedsenket) med motiv. Motiv i relieff (framhevet) kom først noe senere i senmiddelalderen. Liggende gravminner var vanlig til 1700-årene. Innflytelse fra Europa. Utsmykningen ble etterhvert mer og mer avansert med barokke motiver. Symboler som ble brukt var dødningehoder med korslagte bein og timeglass, som skulle minne om livets forgjengelighet, eller det kunne være kranser, palmegrener eller krone, som alle symboliserer seieren over døden. Kleberstein er lett å bearbeide og ble brukt på kunstferdig vis i Gudbrandsdalen, der symbolbruken på 1700- og 1800-tallsgravminner er særlig rik. Men også andre steder ble det laget fine gravminner.Tre (treskrud) og smijern var andre brukte materialer. I 1700-årene kom inspirasjonen fra Europa. Gresk og romersk klassisisme. Gravminnene ble satt opp på høykant, søyler og obelisker ble vanligere. Motivene preges også av tidsånden. Med empirens påvirkning fra antikken kom ikkekristne symboler som oljelamper, fakler, valmuekapsler, sommerfugler og laurbærkranser. I 1800-årene blir det vanligere med støpejern. Mange jernstøperier leverte gravminner. Noe masseproduksjon startet, men endel av gravminnene var laget enkeltvis og de var svært forseggjorte. Kors av støpejern var vanlig, men også store støpejernsplater. Disse platene hadde ofte en omfattende inskripsjon. Etterhvert ble det vanlig å gjerde inn gravstedene med jerngitter. Industriell produksjon. Støpjernskors ble vanlige i 1800-årene. Senere tok steinen igjen over som gravminne. Først i 1900-årene ble gravminnene vanlig blant folk flest. Stein tok over og ble etter hvert dominerende som gravminne. Noe bruk av betongmonument var det, men steinen ble mest brukt. Støpejernsgjerdet ble byttet med rammeverk av stein. Denne typen kirkegårder fantes særlig i byene og flere steder finnes de ennå. Men i 1950- og 1960-årene ble det vanligere med gress mellom gravene, slike kirkegårder kalles gjerne plenkirkegårder. Masseproduksjon og industriell framstilling av gravminner hadde sin begynnelse i andre halvdel av 1800-tallet. I 1904, På Eide på Nordmøre, begynte en steinindustri, som fikk en eventyrlig utvikling. Men gravminneproduksjonen kom først for alvor i 1918. De første industrielt framstilte gravminnene hadde ikke alltid en god formgivning. Larvikitt fra Oslofeltet er en viktig eksportartikkel til gravsteiner over hele verden. Gravferdsloven. Etter andre verdenskrig kom kirkegårdsvedtektene og gravferdsloven. Gravminner skulle ha begrensede mål i høyde og bredde. Det ble vanlig at kjøperen valgte gravminner i maksimale størrelser. Ettersom det også stort sett bare ble produsert gravminner i en steintype (bergart), ofte en mørk syenitt, ble kirkegårdene svært ensformige eller monotone, med nøyaktige rekker av like store gravminner. I nyere tid. I 1970- og 1980-årene kommer det et større utvalg i steintyper. Produsentene ble mer bevist på utformingen av gravminnene og det ble etterhvert en større variasjon på kirkegårdene. Det var vanlig å sage steinen og de fleste gravminner på markedet hadde rette kanter. Nye maskiner gjorde det etterhvert mulig å runde hjørner eller å lage gravminner med buet kant. Grovt hugget stein i naturoverflate var heller ikke uvanlig. Ikke bare ble det en variasjon av steintyper og utformingen av steinen, men også ornamentikken og skriftvalg ble mye mer variert. Korset som symbol på gravminnet var svært vanlig, men blir gradvis erstattet av andre symboler. Ofte var det et kors i kombinasjon med en blomsterranke, kornaks, bladranke, sommerfugler, fugler, sol, og lignende. Andre symboler som tro, håp og kjærlighet, himmelporten, skip og fyrtårn var ikke uvanlig. I 1980-årene var kirkegårdene preget av lave, brede gravminner. og gravminner "uten" symboler med spesielle kristen tolkning blir også vanligere. Det utvikles stadig nye maskiner for produksjon av gravminner. Wiresaging av steinen åpner for nye muligheter og spennende formgivning. Slike maskiner er CNC-styrt og kan sage ut en «hvilken som helst» form. Ornamentikk og navn. Håndtegnet og utskåret navn på sandblåserfolie. Inskripsjoner og ornamentikken ble vanligvis hugget inn med hammer og meisel. I 1950- og 1960-årene tok sandblåseren over. Navn og ornamentikk ble påtegnet og skåret ut i en gummifolie som var limt på gravminnet. Gummien beskyttet steinen under sandblåsingen. Dette var et stort framskritt. Skrifthuggerhåndverket med å hugge skrift på stein, med hammer og meisel, blir det færre og færre som behersker. Dataalderen gjorde i 1980-årene sitt inntog også i produksjonene av gravminner. Skrift og ornamentikk blir "skrevet ut" direkte på sandblåserfolie. Skrifthuggerhåndverket blir helt endret fra påtegning av skrift og ornamentikk for hånd, til redigering på data, direkte utskrift (skjæring på sandblåserfolie). I 1990-årene ble bronseskrift og bronseornament mye vanligere å se. Bronse og stein er naturens egne materialer. Bronse på gravminner har lange tradisjoner. Fastmonterte bronsefugler, lykter og vaser likeså. Formgivningen av gravminnene får større og større betydning, variasjonen på markedet er stort. Etterskrift, minneord. Gravminner har ofte et kort minneord. De vanligste brukte i Norge er "Takk for alt", "Minnes i kjærlighet", "Hvil i fred", "Høyt elsket - Sårt savnet", men det finnes mange flere. Andre steder og tider. I mange kulturer var der ingen personspesifikke gravminner. I andre var det bare spesielt viktige personer som fikk det. Bygningen Taj Mahal i India og de egyptiske kongegravene (pyramider og fjelltempler) er eksempler på gravminner som både har vært varige og tillagt verdi som kulturminner i særklasse (UNESCOs verdensarvliste). Katakombene i Roma inneholder både enkle og kunstnerisk høyverdige gravminner. Noen av disse er i dag utstilt på museer rundt om i verden. Enkelte kirkegårder har en høy prosent av kulturpersoner, der gravminnene er kunstnerisk utformet - ofte for å avspeile den enkeltes personlighet. Disse ligger ofte i eller nær større byer/kultursentre. For slike personer vil en ofte kunne finne statuer eller annen skulptur som minnemarkering andre sentrale steder. (Eksempler fra Norge: Niels Henrik Abelmonumentet, Kristian kvart flere steder, Ibsen på sokkel i Grimstad, Oslo og Bergen, Edvard Grieg - grav på Trollhaugen, flere statuer og byster). Mange slekter har familiegravsteder, gjerne med utforming som antyder både at her finnes en kultur og rikdom/makt. Donald Roeser. Donald Roeser under en live-opptreden i Chicago den 30. juli 2006 Donald «Buck Dharma» Roeser (født 12. november 1947, Long Island, New York) er en amerikansk gitarist, vokalist og låtskriver. Han er medlem av Blue Öyster Cult, og har bl.a. bidratt med noen av deres største hits, som «(Don't Fear) The Reaper», «Godzilla» og «Burnin' for You». I 1982 ga han ut soloalbumet "Flat Out". Han opererer under artistnavnet Buck Dharma. Skeleton. Skeleton er en vinteridrett der utøverne forsøker å kjøre raskest mulig ned en bane på en kjelke, mens de ligger på magen, med hodet først. Dette skiller seg fra aking, der føreren ligger på ryggen med føttene fremst. Topphastigheten i skeleton ligger på omtrent 140 t, noe langsommere enn i aking. Idretten oppstod i St. Moritz i Sveits, der det ble bygd en bane i 1884. Da Vinter-OL ble arrangert der i 1928 og 1948, stod skeleton på programmet. Skeleton ble tatt opp på det olympiske programmet fra og med Vinter-OL 2002 i Salt Lake City. I Norge er idretten organisert under Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, i særforbundet Norges Ake-, Bob- og Skeletonforbund. Stand-up-komedie. a> som prøver å få publikum til å le. Stand-up-komedie (eller ståoppkomikk) kommer fra det engelske begrepet "stand-up comedy", og er en form for scenekomikk med enkle virkemidler hvor komikeren møter publikum alene og kun utstyrt med en mikrofon. Det eneste hjelpemiddelet er komikerens kunnskap og vidd. Ståoppkomikerens scene er ofte pubmiljøer, og hun eller han må ha motet og rappkjeften til å møte et til dels småberuset publikum. Formen er ofte personlig og utleverende. Ofte er komikken rettet mot aktuelle personer enten fra politikken eller fra kjendislivet. Vitsene som blir fremført, er ofte under beltestedet. Publikums medvirkning i form av mishags- og bifallskommentarer er ofte en nødvendighet for ståoppkomikere av høy klasse. En ordinær eller dårlig ståoppkomiker står opp og fremfører pinlige vitser. En dyktig ståoppkomiker drar publikum etter nesen inn i nye, til dels overraskende tankerekker. Historie. I den grad ståoppkomikere har en historie, ettersom det kan argumenteres at enhver som reiser seg opp og holder en vittig tale er en komiker-som-står-opp, sies det at dens røtter strekker seg tilbake til 1700- og 1800-tallet, til britiske music hall-tradisjoner. Den amerikanske forfatteren Mark Twain (1835–1910) har blitt kalt en mester i faget. På midten av 1950-tallet fikk sjangeren en renessanse i USA gjennom komikere som Lenny Bruce, Mort Sahl og andre. Fra slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet kom bølgen til Norden, kanskje først til Sverige med komikertevlinger som TV-programmet «Släng dig i brunnen» (1991–) sies å ha vært en avgjørende faktor for å ha frambrakt en generasjon svenske komikere. Utover 1990-tallet kom det også en rekke norske ståoppkomikere med kommersiell appell. Mange av disse kunne også dra suksessen over i TV-mediet med egne humorprogrammer. De fleste norske ståoppkomikere er organisert i firmaet Stand Up Norge. Entry Point North. Entry Point North er den felles nordiske skolen for utdanning innen flysikringstjeneste som ligger på Sturup lufthavn utenfor Malmö. Skolen er et samarbeid mellom norske Avinor, danske Naviair og det svenske Luftfartsverket og ble åpnet offisielt i mars 2006. Skolen skal utdanne flygeledere, lufttrafikktjenestefullmektiger og AFIS-personell. Odd Omland. Odd Omland (født 29. januar 1956) er ordfører i Kvinesdal kommune fra 2003. Han representerer Arbeiderpartiet. I kommunevalget i 2007 ble han gjenvalgt med over 67% av stemmene i det direkte ordførervalget, i kommunen hvor han har vært kommunestyre-representant siden 1980. Ved stortingsvalget 2009 var Omland Arbeiderpartiets andrekandidat fra Vest-Agder, og han ble dermed partiets første vararepresentant. Ray Weston. Ray Weston (født 20. januar 1954 i Glasgow, Skottland) er en britisk musiker. Han er mest kjent som trommeslager i det engelske rockebandet Wishbone Ash. Weston fikk sitt første trommesett da han var 16 år og ble kort tid etter med i et pubband som spilte coverlåter. Deretter spilte han med flere ukjente lokale band i Glasgow før han til slutt flyttet til London på begynnelsen av 1980-tallet. Her fant han flere jobber som studiomusiker og arbeid som reservetrommeslager på konserter for flere kjente band og artister. Han kom i kontakt med Wishbone Ash' bassisten Martin Turner ved flere deltagelser på hans soloprosjekter. I løpet av 1980-årene etablerte Ray Weston seg som en respektabel studiomusiker i Londons musikalske arena og hadde studioarbeid med artister som Bill Wyman, Del Shannon og Cliff Richard. I 1986 spilte han også trommer med Ultravox på bandets siste turné. I 1990 fikk Weston en telefon fra Martin Turner som lurte på om han var interessert å spille trommer på noen av låtene på Wishbone Ash-albumet "Strange Affair". Han takket ja og deltok på seks av ti låter, samt ble med bandet på en omfattende turné som også resulterte i liveutgivelsen "The Ash Live in Chicago". Ray ble i gruppen til desember 1993. Etter at han forlot Wishbone Ash ble han medlem av bandet World of Leather som ga ut to album på midten av 1990-tallet og fortsatte å arbeide som studiomusiker for andre artister. Han opptrådte også i husbandet for flere populære britiske TV-programmer, hvor han blant annet støttet Tom Jones. Ray arbeidet også i denne perioden noe med Fleetwood Mac-gitaristen Peter Green. I 1998 ble Ray nok engang invitert til å bli med i Wishbone Ash, denne gang av Andy Powell. Han takket ja og har beholdt posisjonen som trommeslager for bandet siden. Buddy Rich, Ian Paice, John Bonham, Ringo Starr og Stevie Wonder er noen av Ray Westons musikalske forbilder. Al Shean. Al Shean (f. 12. mai 1868 i Tyskland – 12. august 1949) var scenenavnet til den amerikanske komikeren Albert Schönberg. Schönbergs far var tryllekunstner. Hans søster Minnie Schönberg giftet seg med Simon «Frenchie» Marx og deres barn ble siden kjent som de berømte Brødrene Marx. Etter å ha skapt et navn for seg selv i vaudeville slo Shean seg sammen med Edward Gallagher og dannet duoen "Gallagher & Shean". Selv om duoen hadde en viss suksess hadde de to mindre hell med å samarbeide og være venner, men jobbet sammen i løpet av 1910-tallet og 1920-tallet i vaudeville og på Broadway. De er mest kjent for deres kjenningsmelodi «Mister Gallagher and Mister Shean» som ble en slager i 1922. Sangen var skrevet for dem av Bryan Foy, sønn av Eddie Foy. De hadde deres første opptreden sammen på turnen «The Rose Maid» i 1912, men kranglet og gikk fra hverandre to år etter. De kom sammen igjen i 1920 etter overtalelser fra Sheans søster Minnie Marx, og holdt da sammen til 1925. Sheans sønn, også kalt for Al Shean, arbeidet i showene «The Rocky» og «Bullwinkle». Shean, Al Shean, Al Shean, Al Shean, Al George S. Kaufman. George Simon Kaufman (født 16. november 1889, død 2. juni 1961) var en amerikansk skuespillforfatter, regissør, produsent, komiker og en teaterkritiker, og anerkjent for sin samarbeid med andre skribenter og hans bidrag til amerikansk komedie på 1900-tallet, kanskje spesielt hans samarbeid med Brødrene Marx. Født i Pittsburgh, Pennsylvania i jødisk familie, Kaufman skrev sine svært få skuespill alene. Hans mest suksessfulle skuespill som eneforfatter var "The Butter and Egg Man", 1925. I samarbeid med andre skrev han "Merton of the Movies", "Dulcy", "Beggar on Horseback" med Marc Connelly; "June Moon" med Ring Lardner; "The Royal Family", "Dinner at Eight" og "Stage Doll" med Edna Ferber; og sammen med John P. Marquand skrev skuespillutgaven av Marquands roman "The Late George Apley" og sammen med Howard Teichmann skrev han "The Solid Gold Cadillac". Hans mest suksessfulle samarbeid var sammen med Moss Hart spm han skrev flere skuespill sammen med, inkludert "Once in a Lifetime", "You Can't Take It With You", som vant Pulitzer-prisen i 1936, og "The Man Who Came to Dinner", hvor hovedrollen omhandlet kritikeren og humoristen Alexander Woollcott. Til tross for at han påsto at han visste ingenting om musikk og at han etter sigende hatet å høre musikk i teateret samarbeidet Kaufman med på flere musikaler. Hans mest suksessfulle inkluderte "The Cocoanuts", skrevet sammen Irving Berlin for Brødrene Marx, og sammen med Morrie Ryskind, Bert Kalmar og Harry Ruby, "Animal Crackers", også skrevet for Brødrene Marx; og "Of Thee I Sing", som fikk Pulitzer-prisen i 1931, og "Let’Em Eat Cake", sammen med Ryskind, Ira Gershwin, og George Gershwin. Selv Kaufman hånte filmindustrien i sine skuespill og prosastykker jobbet han stundom for Hollywood, mest betydningsfull i filmen "A Night at the Opera" for Brødrene Marx. Kaufman var også en betydelig produsent og var ansvarlig for den første oppsetningen av "The Front Page" av Charles MacArthur og Ben Hecht; "Of Mice and Men" av John Steinbeck og Frank Loesser-musikalen "Guys and Dolls", som han vant Tony-prisen "Beste regissør for 1951". Foruten å sette opp stykker av andre forfattere var han også ansvarlig oppsettingen av egne stykker. Til tross for at han var godt gift var Kaufman kjent for sine tvilsomme kvinnebekjentskaper og fant seg selv i midten av en skandale i 1936 da han midt i farskapssak ble truet av den tidligere ektemannen til skuespilleren Mary Astor. Denne truet med å publisere en av Astors dagbøker som etter sigende inneholdt svært detaljerte detaljer av hennes forhold til Kaufman. Dagboken ble til slutt ødelagt før den ble lest opp i rettssalen, skjønt detaljer for det påståtte innholdet ble utgitt av magasinet «Confidential» og en del andre skandale- og sladreblader. George S. Kaufman døde i New York City i 1961 i en alder av 71 år. Morrie Ryskind. Morrie Ryskind (født "Morris Ryskind" 20. oktober 1895 i New York City, død 24. august 1985 i Washington) var en jødisk-amerikansk lyriker, regissør, forfatter og dramatiker som skrev for Hollywood og Broadway. Han samarbeidet med den berømte George S. Kaufman med flere stykker for Broadway og skrev eller bidro til flere manuskriptene til filmene til Brødrene Marx. Morrie Ryskind var en velkjent sosialist og måtte møte fram for den beryktede Komiteen for uamerikansk virksomhet på 1950-tallet. I sine senere år snudde han om politisk og ble en forkjemper for konservatisme og til og med medlem av den sterkt høyrevridde organisasjonen John Birch Society. Hans sønn, Allan H. Ryskind, var i lengre tid redaktør av det konservative ukemagasinet «Human Events». Human Rights Service. Human Rights Service (HRS) er en norsk stiftelse som beskriver seg som «en partipolitisk uavhengig tenketank med fokus på menneskerettigheter og demokrati i et fleretnisk og flerkulturelt samfunn, spesielt i forhold til barn, unge og kvinner». Den er lokalisert i Oslo. Daglig leder er Rita Karlsen. Informasjonsleder er journalisten og samfunnsdebattanten Hege Storhaug. Stiftelsen har ingen forbindelse med den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. HRS mottar rundt 2 millioner kroner årlig i offentlig støtte. Under Bondevik 2-regjeringen fikk stiftelsen støtte over statsbudsjettet etter krav fra Fremskrittspartiet som da var støtteparti for Bondeviks mindretallsregjering. Oslo Kommune har også gitt økonomisk støtte til organisasjonen på bakgrunn av en avtale mellom Høyre og FrP. Carl I. Hagen har forsvart FrPs avgjørelser med at "HRS er en veldig viktig stemme på den innvandringskritiske siden" Boudewijn Zenden. Boudewijn Zenden (født 15. august 1976) i Maastricht er en nederlandsk fotballspiller, som for tiden spiller i Sunderland. Zenden ble hentet til Liverpool fra Middlesbrough av Rafa Benitez sommeren 2005. Zenden gikk gratis på Bosman-overgang, og gikk også gratis videre til Marseille. Han signerte en toårs-avtale med det franske laget. Trevor Morley. Trevor Morley (født 20. mars 1961 i Nottingham) er en engelsk tidligere fotballspiller. Han spilte for blant andre Manchester City og West Ham. Trevor hadde en lang og forholdsvis god karriere i sitt hjemland, før han kom til Brann som «leiesoldat» i tre sommerperioder. Morley var aktiv spiller i Brann i sommerperiodene 1992, 1993 og 1995. Etter siste gjesteopphold i Brann ønsket klubben å knytte Morley til seg på permanent basis, ettersom han ved kontraktutløpet ville gå gratis fra West Ham, men sommervikaren valgte heller å gripe et mer lukrativt tilbud fra Reading. Da Morley igjen ønsket seg tilbake til Brann i 1998, var ikke sportsklubben interessert, og Trevor forsøkte seg istedet i Sogndal. Han er fotballekspert på TV 2 Zebra. Herøy kirke (Nordland). Herøy kirke er en stenkirke på øya Sør-Herøy i kommunen Herøy i Nordland, på Helgeland. Den er fra 1100-tallet og den største av de såkalte «triangelkirkene» i området med romansk utforming; de andre er Dønnes kirke og Alstahaug kirke. Til forskjell fra disse, har Herøy kirke apsis (halvrundet hvelvet tak), og ikke løkkuppel. Funn fra jernalder antyder at kirkens område har vært tidligere gudehov. I eldre tid var her leidang tilknyttet, der båter og bønder ble samlet til forsvarsmessig aktivitet. En tid var Herøy maktsentrum i Hålogaland og kirken kan da ha vært den viktigste i Nordlandene. Et krusifiks fra 1300-tallet er ved Historisk museum i Bergen. Den største lysekronen ble i 1655 gitt av Margrethe Pedersdatter og Jesper Hansen, og en mindre i 1715 av Rasmus Angell. Presten Petter Dass var født i kommunen, og virket i Herøy kirke i sine unge år. Han skjenket da endel kirkesølv, alterkalk, disk og brødeske. Altertavlen og prekestol fra 1764 er malt av Gottfried Ezekiel. Skip, våpenhus og tårn ble endret ved påbygging i 1880. Døpefont i tre tilkom i 1914, utført av Andreas Nilsskog, med motiver fra Jesu liv og Norrøn mytologi. En restaurering ble gjennomført i 1960, med nytt orgel bygget av Brødrene Torkilsens Orgelbyggeri (15 stemmer, to manualer med elektrisk traktur). Under restaureringen ble også en større myntbeholding avdekket, fra kong Sverres tid, i tillegg til Maren Falchs grav (mor til Petter Dass). Det nå restaurerte steinalter med fem innhogde kors var frem til da, dørhelle. Kirkejubileet i 1999 feiret de tre middelalderkirkene på Helgeland. Simen Vangen. Simen Iversen Vangen (født 24. februar 1976) er en norsk musiker fra Sortland i Vesterålen. Simen Vangen spilte trommer i rockegruppa Madrugada i perioden 2002–04, men er egentlig en mer typisk jazz-trommeslager. Han har musikkutdannelse fra Conservatorium van Amsterdam i Nederland. Simen Vangen var i 2007 medlem av det akustiske popbandet Sigrun and the Kitchen Band. Han flyttet høsten 2008 til Kabelvåg, hvor han jobber som produsent og freelancemusiker. Omsetning. Omsetning er salgsinntekter av varer og tjenester, og det skal beregnes og betales merverdiavgift ifølge Merverdiavgiftsloven fra 2010. «"Levering av varer og tjenester mot vederlag".» Drammensveien (Oslo). Drammensveien (33-289, 42-120, 126-290) er en gate fra Oslo sentrum til Vækerøkrysset. Den begynte opprinnelig ved Stortinget, men på 1800-tallet fikk strekningen fra Wessels plass (ved Stortinget) til Frederiks gate navnet Stortingsgata, fra 1. mai 2006 fikk strekningen fra Frederiks gate til Solli plass navnet Henrik Ibsens gate. Samtidig fikk den opprinnelige Henrik Ibsens gate navnet Hammersborggata. Det kongelige slott endret samtidig adresse fra Drammensveien 1 til Henrik Ibsens gate 1. Gaten passerer Frogner, Skillebekk, Skarpsno, Skøyen, Bestum, Vækerø og Lilleaker før den passerer bygrensen ved Lysakerelva og fortsetter i Bærum. Strekningen mellom Halvdan Svartes gate og Sjølystveien er del av Ring 2; det er her bomstasjon i retning sentrum. Fra Sjølyst til bygrensen er veien del av E18. Merverdiavgiftsloven. Merverdiloven eller Lov om merverdiavgift (19. juni 2009 nr. 58) trådte i kraft 1. januar 2010. Den erstattet lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift som gjaldt fra 1. januar 1970 ut 2009. Den nye loven inneholder svært få materielle endringer sett i forhold til den gamle, og er i hovedsak begrunnet i behovet for redaksjonell opprydning og strukturering. Plikten til å beregne utgående MVA ved salg av produkter Kapittel 3 omhandler unntak for ulike virksomheter som driver med omsetning av helse- og sosialtjenester, undervisningstjenester, forskjellige kulturarrangementer og offentlig mundighetutøvelse (f. eks politi og rettsvesen), finansielle tjenester (f. eks banktjenester), og salg av fast eiendom (bolig). Disse sektorene har ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift og ikke plikt til å beregne utgående avgift. Årsaken til dette er at disse tjenestene i stor grad er offentlig støttet virksomhet og bærer lite preg av å være tradisjonell næringsvirksomhet. Slik virksomhet eller aktivitet faller dermed pr. definisjon utenfor merverdiavgiftsloven. Kapittel 6 omhandler fritak for meverdiavgift blant annet for aviser, tidsskrifter, bøker og andre trykte publikasjoner. Slike virksomheter ligger innenfor loven, men de har fritak for inngående avgift og er fritatt fra å beregne utgående merverdiavift. Laurentius av Roma. Laurentius (av latin "Laurentius", "beærede"; født i Toledo rundt 230, død i Roma, den 10. august, 258) er en helgen, også kjent som St. Lavrans (av latin "Laurentius", "beærede"). Svenskene Han var skattmester og en av syv diakoner i Roma. Den vanligste legenden sier at han, etter at pave Sixtus II ble henrettet, fordelte han kirkens skatter til de fattige. Dette var da imot keiser Valerian Is befaling. For dette ble Lavrans ifølge legenden langsomt stekt. Mange av dagens historikere mener imidlertid det er mer sannsynlig at han ble halshugget. Han ble gravlagt på kirkegården Campus Veranus, dog er hans hode i Vatikanet. Siden 354 har han vært feiret den 10. august. I kunsten avbildes han med en stekerist (dødsmåten) eller pengepung (det som fremprovoserte avrettingen). Han er de fattiges, bibliotekarers, ølbryggeres, forbrentes og brannvesenets helgen. I Norge er Nidarholm kloster, Utstein kloster og Lørenskog kirke viet St. Lavrans. I Dråby kirke på Sjælland, ses han som delende ut gaver fra kirken til de fattige. Stenen der hans legeme ble anbrakt, i San Lorenzo fuori le mura Kongsberg Spacetec. Kongsberg Spacetec AS er en markedsleder innen bakkestasjoner for mottak/bearbeiding av data fra satellitter. Bedriften ble etablert i 1984 og ble innlemmet i Kongsberg Gruppen i 1994. Virksomheten har kontorer i Tromsø og ledes av administrerende direktør Bjørn Arne Kanck. Freeware. Freeware er programvare som kan benyttes uten at det skal betales noen avgift til produsenten. Juridiske forhold som eiendomsrett og opphavsrett tilligger normalt produsenten. Kildekoden er normalt ikke tilgjengelig for brukeren, og modifikasjoner av programmet tillates normalt ikke. Derimot er det vanligvis lov å distribuere programmet videre. Disse forholdene grenser opp mot fri programvare, som er et annet relatert begrep. Forskjellen er at "freeware" relaterer seg til kostnad mens "fri programvare" relaterer seg til lisensregler. "Freeware" kan være knyttet mot en rekke lisensforutsetninger. Det finnes også mellomformer mellom disse kategoriene. Adware. Adware (av Advertising software) er en økonomisk modell som skal sikre produsent av et dataprogram inntekter. Bruker inngår ved installasjon av programmet en avtale med produsent som gir denne rett til å publisere reklame – som regel begrenset til den tid programmet er i bruk. Begrepet grenser inn mot shareware og freeware. Adware omtales ofte i samme åndedrag og blir ofte blandet sammen med spyware. Grunnen er delvis at enkelte av de samme mekanismene er tilstede og delvis medias manglende faglige forståelse og ønske om å skape nyheter. Adware-program skal ha en lisensavtale som brukeren skal godta for å kunne bruke programmet. Denne avtalen vil inneholde vilkår som gir leverandøren rett til å distribuere reklame til brukeren. Denne distribusjonen vil i mange tilfeller være rettet, ved at programmet rapporterer tilbake hvilke sider på Internett en bruker besøker. Informasjonen er vanligvis anonym, men knyttet til for eksempel lisensnummeret på programvaren. Dette er normalt det elementet av spyware som adware inneholder. Det finnes egne skannere for å finne og fjerne adware. Disse er gjerne utviklet på bakgrunn av brukeres bekymring for "spyware". Dette har generert rettssaker mellom produsenter av adware og skanner-utviklerne. I tillegg vil ofte disse skannerne medføre at adware-programmene ikke lenger fungerer. Øreåsen. Øreåsen er et sted i Rygge kommune i Østfold, og inngår i tettstedet Moss. Øreåsen var opprinnelig et skogområde som hørte inn under Øre gård. Tomtene ble parsellert ut på 1970-tallet. De fleste tomtene er festet og eies av Rygge Tomtefesteselskap AS. Øreåsen ble hovedsakelig utbygd med blokk- og rekkehusbebyggelse (samt en del eneboliger nord i området), og opplevde en stor innflytting av mennesker med en fremmedkulturell bakgrunn. Øreåsen har to skoler, Solli skole og Øreåsen skole. Fra høsten 2006 ble skolene slått sammen til én skole med felles administrasjon. Det vil si at de samme byggene vil bli brukt, men administrasjonen vil bli halvert. Det er også en fritidsklubb på Øreåsen kalt Bomba, hvor ungdommer fra hele Moss samles på fredag kveld. Øreåsen er kjent for sitt innebandylag. Herrelaget spiller i første divisjon, og yngres avdeling har stort potensial. Øreåsen har også en rekke fotballag i yngre klasser. Miljøet på Øreåsen er skildret i boken "Destroyer" av Lars Ramslie. Cherokee. Cherokeene er en nordamerikansk indianerstamme. Stammen var en del av de fem siviliserte stammer, og bodde da spanjolene kom til Amerika i det som i dag er det sørøstlige USA. Cherokee er den eneste nordamerikanske stammen som har sitt eget skriftspråk. USAs regjering anerkjenner i dag tre separate grupper cherokee, "The Cherokee Nation" med hovedsete i Talequah i Oklahoma, "United Keetoowah Band of Cherokee Indians", også med hovedstad i Talequah, og "Eastern Band of Cherokee Indian" med hovedsete i Cherokee i Nord-Carolina. Under disse finnes mindre grupper som er anerkjent av statlige myndigheter i Georgia og Alabama, men ikke av de føderale myndighetene. I tillegg finnes mindre, ikke anerkjente grupper i Arkansas, Tennessee, Missouri og California. Cherokeene. I 1674 var det ca 50 000 cherokeer. Det var trolig flere tidligere, men epidemier og sykdommer «medbrakt» av Soto-ekspedisjonen uttryddet nesten 75 % av alle indianere, så cherokeene har mest sannsynlig blitt rammet av disse. Også i årene etter 1675 ble stammen rammet av epidemier, spesielt vannkopper, som tok livet av enda flere, slik at det på 1830-tallet kun var rundt 25 000 cherokeer igjen. Trail of Tears, borgerkrig i stammen, kriger mot andre stammer og ikke minst den amerikanske borgerkrigen, tok også sin del, så på slutten av 1800-tallet var det rundt 20 000 cherokeer igjen. I dag er det rundt 300 000 cherokeer, men av disse er kun ca 15 000–20 000 fullblods cherokee. Rundt 200 000 av de registerte cherokeene bor i Oklahoma, mens rundt 10 000 bor i reservatet i Nord-Carolina. Resten bor i andre amerikanske stater i større eller mindre grupper. Stammens navn og språk. I USA kalles stammen "cherokee", men navnet de oftest bruker om seg selv er "a-ni-yv-wi-ya", som betyr «De ekte menneskene» eller «Det første folket». Tidligere ble også navnet "Keetoowah" eller "Kituwah" brukt som betegnelse på stammen og dens hovedstad. I dag brukes dette navnet kun om en av de tre anerkjente gruppene. Det er ikke full enighet om opprinnelsen til det engelske navnet «Cherokee». En forklaring går ut på at da spanjolene kom på 1540-tallet som de hvite som møtte cherokeene, oppfattet spanjolene navnet deres som "chalaki", en feilhøring av "tsalagi". De trodde "tsalagi" var navnet på stammen, men det var egentlig navnet på språket deres. For eksempel oversettes betegnelsen «tsi-tsa-la-gi» «jeg er cherokee», men betyr egentlig «jeg snakker cherokee». «Chalaki» skulle så ha utviklet seg til «Cherokee». Ingen av de nåværende dialekter av språket cherokee har bokstaven «r», men en nå utdødd sørlig dialekt hadde denne lyden, så det er mulig at navnet stammer fra "tsaragi". En annen forklaring er at det kommer fra et ord på choctawenes språk, «chiluk-ki», som betyr «hulefolket» på grunn av de mange hulene som finnes i Appalachene, der cherokeene hadde sine hjem. En nyere forklaring er at det kom fra et ord på creek-indianernes språk, «cheloke», som simpelthen betyr «de som snakker et annet språk». Denne forklaringen virker sannsynlig, fordi cherokee-språket lå temmelig langt fra de andre språkene som snakkes i det sørøstlige Nord-Amerika. Cherokeenes språk var det eneste sørøstlige språket i den irokesiske språkfamilien, selv om det ligger temmelig langt fra de språk som i dag snakkes av irokesiske folk i statene New York og Delaware. De andre språkene som ble talt hos cherokeenes naboer, for eksempel hos de fire andre «siviliserte stammene», catawba og andre, tilhører alle muskogee-familien. Klaner. Cherokeestammen var delt opp i sju klaner. Klanene hadde opprinnelig en religiøs funksjon, ettersom hver representerte de åndelige kreftene som cherokeene mente eksisterte i naturen. Dessuten representerte klanene de seremoniene som skulle utvikle et menneske fra det var født til det gikk inn i den åndelige verden ved døden. Etter hvert som cherokeene ble kristnet (de fleste allerede på 1700-tallet), forsvant klanenes betydning. Medlemskapet i en klan ble nedarvet fra moren, og klanenes egentlige overhoder var «bestemødrenes råd», en forsamling av eldre, erfarne kvinner. Det var også naturlig for cherokeene å sette kvinner høyt, og stammen var den første som valgte en kvinnelig overhøvding selv om dette først skjedde i 1987. Alle medlemmene av en klan ble betraktet som søsken, og ekteskap innen klanen var derfor forbudt. Når en kvinne giftet seg med en mann, forlot han sin klan og flyttet inn i kvinnens. Bruken av pusterøret demonstreres i Oconluftee Indian Village. Legg merke til at grepet om det tre meter lange pusterøret er helt inne ved ansiktet. Forhistorisk tid. Ifølge en av cherokeenes legender stammet folket opprinnelig fra en eller flere øyer i Atlanterhavet øst for Sør-Amerika. De ble angrepet av mange stammer, men Gud hjalp dem, og de seiret. Da Gud skapte cherokeene hadde han gitt deres «vise menn» mange mystiske krefter som de skulle bruke til å hjelpe folket som bodde i store byer med mange høye bygninger. Imidlertid var det noen av de vise menn som begynte å bruke sine krefter til andre formål enn det Gud hadde tenkt. Gud beordret dermed folket til å ta sin hellige ild, og reise vekk fra øyene sine. Noen dro til Asia, noen til India, noen Sør-Amerika og noen til Nord-Amerika. De vise mennene ble igjen på øyene, men da folket var vekk, ødela Gud de store byene ved å la jorda synka, så både byene og øyene nå ligger under havet. Legenden minner om flere sør- og mellomamerikanske indianeres legender, samt den europeiske legenden om Atlantis. Antropologer har konstatert at cherokeenes kurvfletting og lærtøy ligner mer på det som blir framstilt av nåværende sør- og mellomamerikanske stammer enn av øvrige nordamerikanske stammer. Det man i dag kan konstatere gjennom arkeologiske funn og lingvistikk tyder på at cherokeene i forhistorisk tid bodde i et område som i dag omfatter den sørlige delen av Texas og nordlige Mexico. Derfra flytta de allerede i forhistorisk tid nord til området rundt De store sjøer, hvor de kom i kontakt med irokesiske stammer, som blant annet påvirket cherokeenes språk, så det i dag er medlem av den irokesiske språkstammen, selv om det ikke var slik opprinnelig. Dette tyder på et opphold og en påvirkning gjennom flere tusen år. Legender fra blant annet Delaware-indianere forteller at etter kriger med andre irokesiske stammer, ble cherokeene drevet sørover ved begynnelsen av historisk tid (det vil si noenlunde samtidig med at de første hvite kom til Amerika). Moderne forskere er dog forholdsvis enige i at dette ikke kan stemme. Da de hvite kom til Amerika talte cherokeene 50 000 mennesker, langt flere enn noen av de andre irokesiske stammene, så da kan ikke cherokeene ha blitt fordrevet med makt. Samtidig ligger det cherokeiske språket så langt fra de andre irokesiske språkene at man mener atskillelsen må ha skjedd langt tidligere, og de fleste er enige om at cherokeenes vandring mot sør må ha funnet sted rundt 1 000 år før vår tidsregning. a> at de Soto møtte cherokeene. Da de første hvite, nærmere bestemt Hernando de Sotos ekspedisjon, påtraff cherokeene, levde de i den sørlige delen av Appalachene. Cherokeene kontrollerte et område på ca. 350 000 km², som strakte seg over de nåværende statene Kentucky, Vest-Virginia, Virginia, Nord-Carolina, Sør-Carolina, Georgia, Alabama og Tennessee. Fra ca 1630 til den amerikanske revolusjon. Selv om de Soto møtte cherokeene allerede i 1541, levde stammen i mange år uten nevneverdig kontakt med de hvite. Først etter Virginias kolonisering fikk stammen igjen kontakt med hvite, denne gang engelskmenn som i 1629 reiste til Appalachene for å handle med de indianerne de møtte der. I 1684 inngikk cherokeene en avtale med handelsmenn fra Carolina (som ennå ikke var delt opp i nord og sør) om at cherokeene kun skulle handle med dem. Varene var hovedsakelig skinn, samt indianere fra andre stammer som cherokeene solgte som slaver til engelskmennene. Cherokeene knyttet seg tett til engelskmennene, og sto på Englands side i landets kriger mot Frankrike og Spania på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Cherokeene førte ofte krig mot sine indianernaboer, for eksempel catawba-stammen som bodde øst for dem, creek-stammen som bodde sør for dem, choctaw-stammen som bodde sørvest for dem, og chickasaw-stammen som bodde vest for dem. I tillegg førte de krig mot shawnee-stammen og de irokesiske stammene som bodde nord i området. Mange ganger ble flere eller alle disse krigene ført samtidig. Stammene danna også fra tid til annen allianser innbyrdes. For eksempel danna cherokeene en periode en allianse med catawba-stammen for å føre felles krig mot alibuma-stammen i Mississippi, og ved en annen anledning allierte de seg med chickasaw-stammen for å føre felles krig mot shawnee-stammen. Ved andre anledninger førte man kortere eller lengre kriger mot både catawbaer og chickasawene. Den lengste krigen var mot chickasawene, og varte i 11 år. Creekene var cherokeenes arvefiender, og her var det nesten konstant krig, og selv i fredstider var det alvorlige stridigheter med denne stammen. På begynnelsen av 1700-tallet var cherokeene i krig mot irokeserne, som var alliert med England, og algonquinene, som var allierte med Frankrike. Samtidig var de i krig med creek-stammen, og en styrke cherokeer deltok på de engelske kolonistenes side i en krig mot tuscaroraene i Sør-Carolina. I 1738 og 1753 ble stammen igjen rammet av vannkopperepidemier, og det utryddet nesten halvparten av stammen. Prestene ("Ah-ni-ku-ta-ni"), som ellers kurerte sykdommer, kunne ikke stille opp, og deres «universalmetode» (bortsett fra urtemedisin), som besto i å kaste syke i iskaldt vann, var en uheldig metode når pasientene hadde høy feber. Derfor mistet cherokeene etter hvert tilliten til presteskapet, og mange ble kristne. Underveis sluttet de i 1743 fred med catawbaene, som de hadde ført krig med i et par år. Også i den nordlige delen av territoriet ble det sluttet fred. Det skjedde i 1745, da cherokeene sluttet fred med wyandottene i Ohio. Denne stammen hadde de kommet i krig med fordi de sto på fransk side i krigen mot England. I begynnelsen av 1750-tallet gikk cherokeene igjen til krig mot creekene. Krigen handlet om land i Georgia, og i 1755 sluttet krigen ved at cherokeene erobret det omstridte området. I 1759 deltok 100 cherokeer i en engelsk ekspedisjon mot shawneene i Ohio, men på vei over ei elv mistet ekspedisjonen de fleste av sine forsyninger, og de engelske kolonistene beholdt resten selv. Dette fikk cherokeene til å stjele noen hester fra kolonistene, og disse hevnet seg ved å drepe og skalpere tjue cherokeer. Det fikk cherokeene til å gå til angrep på kolonistene i Virginia, men guvernøren i Sør-Carolina oppfattet det som et angrep på alle hvite, så han samlet en styrke på ca 1000 mann og angrep de sørlige cherokeenes landsbyer. Cherokeene, som ble tatt på sengen av dette angrepet, sluttet fred med engelskmennene, og overleverte to krigere, som ble henrettet for mord. I tillegg ble 32 høvdinger tatt til fange, deriblant den respekterte Oconastota. En annen høvding, Attacullaculla, fikk forhandlet seg til frigivelsen av Oconastosa og to andre, men de 29 andre ble tatt som gisler og ført til Sør-Carolina, og dette førte til at cherokeene igjen gikk til krig mot kolonistene. Den varte fra 1760 til 1762, og atskillige kolonister og indianere ble drept. I forbindelse med et angrep på "Fort Prince George" i Sør-Carolina i 1760 ble de 29 gislene drept. I 1761 satte den britiske øverstkommanderende for Nord-Amerika, Jeffrey Amherst, hele den engelske hæren inn mot cherokeene, noe som førte til at 15 cherokeebyer ble ødelagt og deres vinterforråd ødelagt. Samme år overfalt cherokeene "Fort Loudun" i Tennessee og massakrerte alle beboerne. I 1762 skreiv de under en fredstraktat med Nord- og Sør-Carolina, og sluttet fred med kolonistene i Virginia året etter. Cherokeene overholdt traktaten, men ble rammet av nok en vannkoppeepidemi, som kosta flere hundre cherokeer livet. Samtidig med krigen mot kolonistene, førte de en langvarig krig mot chickasaw-stammen fra 1758 til 1769. Cherokeene tapte krigen, og førte ikke noen kriger inntil den amerikanske frihetskrigen. Traktater med England. I 1721 skrev cherokeene under den første traktaten som gjorde at de mistet land. Tidligere traktater hadde kun gått ut på at man ikke skulle angripe hverandre, men i denne traktaten ble det fastsatt en grense mellom cherokeene og de britiske kolonistene. Denne grensen lå et stykke inne på det området som hittil hadde tilhørt cherokeene. I årene etter denne traktaten, vendte cherokeene seg mer mot de franske kolonistene i sør, noe som fikk England til å frykte at cherokeene ville «skifte side», og sendte dem en forhandler i 1725. Formålet var å forhandle om handelsrettigheter og sikre at cherokeene forble på engelskmennenes side. Senere kom Sir Alexander Cuming til stammen og foreslo at de skulle velge en «keiser». På det tidspunktet hadde ikke stammen en overhøvding, da hver enkelt stamme styrte seg selv, og lokale stammeråd og høvdinger var ikke interesserte i å bli underlagt en overhøvding. Cumings utpekte derfor selv en ukjent og forholdsvis ubetydelig høvding, Moytoy, som stammens «keiser». Dette skjedde i 1730, og Moytoy fungerte som «keiser» fram til sin død. Imidlertid godtok ikke alle cherokeer ham som sådan, ikke minst fordi Cumings overtalte ham til å på stammens vegne anerkjenne den engelske kongens overhøyhet over stammen. De fleste stammemedlemmene mente at de ikke sto under noen, og i hvert fall ikke en konge på den andre siden av jorda. Cumings tok med seg sju unge cherokeekrigere til London, hvor han presenterte dem for kongen som betydelige høvdinger – noe ingen av dem var. En av de sju var imidlertid Attacullaculla, som senere ble kjent som cherokeenes «hvite» høvding (det var Attacullaculla som 30 år senere forhandlet om de 29 gislenes frigivelse). «Hvite» høvdinger var høvdinger som ledet stammen i fredstid, mens «røde» høvdinger var høvdinger som ledet dem i krigstider. I 1743 skrev cherokeene under på en avtale, hvor de lovte å bare handle med britiske kolonister framover. Ved Moytoys død ble hans sønn utropt som «keiser», men på det tidspunktet hadde cherokeene innsett behovet for en overhøvding, og kort etter Moytoys død valgte de en annen «hvit» høvding, Big Hop. Han satt imidlertid ikke lenge før han ble erstattet av Attacullaculla. Omkring 1770 var det den røde høvdingen Oconostota som fikk størst innflytelse i stammen, og i 1775 ble han valgt til stammens overhøvding. Det var Oconostota som prøvde å få cherokeene til å skifte side til franskmennene, delvis fordi han anså engelskmennene som årsaken til vannkoppeepidemiene som hadde rammet cherokeene. Det ble underskrevet flere traktater, blant annet i 1754 og 1758, som bekreftet vennskapet mellom cherokeene og de engelske kolonistene. Ved traktaten i 1754 måtte de imidlertid igjen avstå land til England, som skulle bruke noen områder til å bygge fort. Denne traktaten ble underskrevet av Attacullaculla, som fem år senere måtte ta tilbake sin vennlighet. Traktatene fikk imidlertid ikke de hvite nybyggerne til å holde seg ute av cherokeenes områder. Tverimot kom det flere og flere. Befolkningen i de engelske koloniene nærmest eksploderte, og alle disse menneskene ville ha et sted å bo – og det var indianernes områder som var mest interessante i den sammenhengen. I 1770 og 1773 måtte cherokeene underskrive traktater hvor de tilsammen ga avkall på 8 000 km² jord i Georgia, offisielt for å betale en gjeld som stammen hadde til de hvite i området. Cherokeene ønsket å beskytte sitt landområde, og i stedet for å miste verdifullt land, valgte de å avstå land som de allerede hadde problemer med å kontrollere, blant annet på grunn av fiendtlige stammer. I 1774 og 1775 skrev de under på traktater med "Transylvania Land Company", hvor de mot betaling avsto det meste av sitt område i det østlige og sentrale Kentucky. Det var det såkalte «Henderson Purchase», som var klart imot den britiske lovgivningen, men som likevel ble gjennomført. I området bodde også shawneene som cherokeene hadde kjempet med om området i årevis, men de ble ikke spurt. I 1768 hadde irokeserne på samme måte solgt den sørlige delen av sitt territorium, som de sloss med shawneene om, til et engelsk handelskompani. Shawneene måtte altså nå se at både den nordlige delen og den sørlige delen av deres territorium var solgt av fiendtlige stammer uten at de var blitt hørt, så de hadde ingen steder å bo. De valgte derfor å bli der de var, og i de neste 40 årene kjempet de mot de hvite om området, noe både irokeserne og cherokeene var helt bevisste på at ville skje. En historie forteller at etter salget i 1775, skulle en av cherokeenes høvdinger sagt til Daniel Boone, «Vi har solgt dere mye god jord, men jeg er redd for at dere vil få problemer om dere slår dere ned på den.» En cherokeekvinne forklarer hvordan man framstilte kanoer omkring 1750. Fra Oconoluftee Indian Village i Cherokee, Nord-Carolina. I 1776 brøt den amerikanske frihetskrigen ut, og en rekke stammer, først og fremst i den nordlige delen av koloniene, oppfordret cherokeene til å inngå en allianse med dem og bekjempe amerikanerne. Cherokeene valgte imidlertid i første omgang å forbli nøytrale, men valgte senere å støtte England, fordi de mente at det var kolonistene som var den største trusselen. I begynnelsen av krigen foretok cherokeene således et overfall på en rekke hvite farmere som hadde slått seg ned ved Watauge River i det nordvestlige Nord-Carolina. Ved dette overfallet ble blant andre David Crocket den eldre (farfaren til pelsjegeren og politikeren Davy Crocket), hans hustru, samt tre av de hjemmeværende barna, drept av cherokeene. To sønner ble kidnappet, og en datter ble skalpert, men overlevde. Den ene av de to sønnene, James, ble frigitt 18 år senere, men den andre ble aldri funnet. Fra revolusjonen til «tårenes sti». Etter den amerikanske revolusjonen mente innbyggerne i den nye nasjonen at de ikke behøvde å overholde traktater som England hadde inngått med cherokeene (og andre stammer). Spesielt med cherokeene, fordi de altså hadde støttet England under revolusjonen. Nybyggerne reiste inn i cherokeenes område, og i 1785 skrev man under den første traktaten med USA – "Hopewell-traktaten". I denne traktaten ble det blant annet bestemt at alle krigsfanger på begge sider skulle frigis, og det ble avtalt hvilke grenser som skulle gjelde for cherokeenes territorium. Det dreide seg om et område som omfattet landet øst for Tennessee-elva i vest til midt i Nord-Carolina i øst, og det vestlige Kentucky i nord til det nordlige Georgia i sør. Cherokeenes område omfattet også områder i Alabama, Virginia og Sør-Carolina. Hvite som slo seg ned på området hadde cherokeene selv rett til å straffe og bortvise. Imidlertid fikk noen få hvite som allerede hadde slått seg ned på området mellom French Broad River og Holston River i Nord-Carolina lov til å bli boende, og det samme gjaldt noen få hvite som hadde slått seg ned nord for Nolichucky River i Tennessee, blant annet Davy Crocketts foreldre. Traktaten holdt ikke lenge. Nybyggerne strømmet fortsatt inn på cherokeenes område, spesielt i den nordlige delen. Når cherokeene forsøkte å straffe dem i henhold til traktaten, fengslet man istedet indianerne, og i 1791 måtte stammen skrive under en ny traktat. Denne gangen måtte den avstå alt gjenværende land i Kentucky. Som betaling skulle stammen få de fengslede stammemedlemmene tilbake, og USA skulle årlig betale $ 1000 i erstatning til stammen. Amerikanske nybyggere skulle ha fri passasje på en vei gjennom området, og de skulle ha rett til å ferdes fritt på Tennesse-elva. Cherokeenes område skulle merkes tydelig opp, og indianerne kunne stadig fordrive de som slo seg ned på området. Indianerne som begikk forbrytelser mot hvite skulle utleveres til amerikanerne, og straffes av de hvite etter amerikansk lovgivning. Holston-traktaten, som den ble kalt, inneholdt også bestemmelser om at cherokeene skulle slutte å være jegere, og i stedet bli jordbrukere. I 1794 skrev man under enda en traktat. Den fastslo nok en gang bestemmelsene i både Hopewell- og Holston-traktatene, og erstatningen ble økt til $ 5000. Imidlertid skulle $ 50 trekkes fra for hver hest som indianerne stjal fra de hvite nybyggerne. I 1798 var bestemmelsene i traktaten fra 1791 ennå ikke gjennomført. Cherokeene hadde blant annet aldri fått sin erstatning, «på grunn av misforståelser», og området var ikke blitt merket opp som avtalt i traktaten. Dette hadde medført at enda flere nybyggere hadde slått seg ned på stammens territorium. Man skrev derfor under enda en traktat, som enda en gang bekreftet grensene fra 1791 (traktatens artikkel 3), men som imidlertid (i artikkel 4), fastslo at cherokeene som takk for amerikanernes beskyttelse, skulle avstå et stort område i Tennessee, hvor hvite farmere urettmessig hadde slått seg ned. Samtidig skulle de hvite sikres fri passasje på enda en vei gjennom indianernes område. Til gjengjeld ville indianerne nå få sin erstatning. Dette var imidlertid $ 5000 en gang for alle, i stedet for en årlig betaling av samme størrelse. Utover dette ville de årlig motta varer for $ 1000. En indianeragent skulle ha lov til å slå seg på cherokeenes territorium, og til gjengjeld ville USA «fortsette garantien av resten av cherokeenes land for evig, som lovt i tidligere traktater.» «Evigheten» varte ikke lenge, for allerede i 1805 måtte stammen igjen skrive under en traktat; denne gangen avsto man alt land øst for Duck River, og alt land nord for Tennessee-elva. Det omfattet det meste av cherokeenes område i Tennessee, bortsett fra et mindre område i den østlige delen av staten. Erstatningen skulle være $ 2000 i året i 4 år, og et engangsbeløp på ytterligere $ 2000 når traktaten ble ratifisert. Stammens overhøvding, Black Fox, som skrev under traktaten på cherokeenes vegne, skulle få $ 100 årlig resten av sitt liv. Dessuten skulle USA føre opp ei mølle og forære cherokeene en bomull-rensemaskin. Major Ridge, en av cherokeehøvdingene som kjempet med Andrew Jackson. I 1812–1814 deltok cherokeene i krigen mot creekene på amerikanernes side. Under slaget ved Horseshoe Bend i Tennessee kjempet 1000 cherokeer under ledelse av høvdinger som Major Ridge, Gulkalaski, Stand Watie og John Ross under Andrew Jacksons kommando. Blant annet reddet en cherokeeindianer – etter hva som ble fortalt i ettertiden, Gulkalaski selv – Andrew Jacksons liv, da han var i ferd med å bli hogd ned bakfra av en creek. Til tross for dette var det Andrew Jackson som representerte USA ved signeringen av en ny traktat i 1816, hvor cherokeene måtte avstå den sørvestlige delen av sitt gjenværende område. Erstatningen var et engangsbeløp på $ 5000 og en årlig avgift på $ 6000. Med denne traktaten var cherokeenes område mer enn halvert siden den amerikanske frihetskrigen sluttet mindre enn 30 år tidligere. I 1817 ble nok en traktat underskrevet. Cherokeene avsto det siste landet de hadde i Tennessee til gjengjeld for et område i Arkansas. Noen få, hovedsakelig eldre, indianere flyttet frivillig til dette området, hvor de fikk lov til å leve forholdsvis uforstyrret fram til 1828, da de ble tvunget til å flytte til Indianerterritoriet i Oklahoma. Halvparten av cherokeene ble imidlertid igjen på sitt opprinnelige område. I 1819 skrev man under en traktat der stammen måtte avstå land i den nordvestlige delen av Nord-Carolina rundt Watauge River. Denne avståelsen fikk senere betydning for opprettelsen av Eastern Band of Cherokees. I 1821 offentliggjorde den kjente og respekterte cherokeehøvdingen Sequoyah et skriftspråk han hadde utarbeidet gjennom flere år, og cherokeene var dermed den første stammen på det nordamerikanske kontinentet som fikk sitt eget skriftspråk. I 1824 fikk cherokee-nasjonen sin egen høyesterett etter vestlig mønster, og i 1825 fikk stammen en samlet hovedstad i New Echota, Georgia. I 1826 kom "Cherokee Phoenix" ut for første gang, den første avisen skrevet både på engelsk og cherokee. I 1827 fikk stammen sin egen grunnlov i likhet med USAs grunnlov, og året etter ble John Ross valgt som overhøvding i et demokratisk valg. I 1828 ble Andrew Jackson valgt til USAs 7. president, og samme år måtte cherokeene skrive under en ny traktat. Denne gangen måtte man avstå det landet man hadde fått i Arkansas, mot å få nytt land lenger vest, i det som i dag er Oklahoma. Traktaten ble utarbeidet for å «unngå at cherokeene skulle fornærmes av de nybyggerne som uunngåelig ville komme til Arkansas da området ble delstat». Til gjengjeld ville USA enda en gang garantere at det nye området skulle forbli deres for evig («… a permanent home, which shall, under the most solemn guarantee of the United States, be, and remain, theirs forever – a home that shall never, in all future time, be embarrassed by having extended around it lines, or placed over it, jurisdiction of a Territory or State»). Erstatningen var denne gang $ 50 000, fordi landet indianerne fikk i Oklahoma var mye dårligere enn det de avsto i Aransas. Dessuten skulle de få $ 2000 årlig i 3 år (for besværet med å samle inn kveget sitt), og $ 8 700 en gang for alle for andre vanskeligheter forbundet med flyttingen. I tillegg kom kompensasjon til en rekke navngitte enkeltpersoner, og $ 2000 årlig i 10 år til utdanning av stammens barn. På slutten av 1820-årene ble det funnet gull i fjellene i det nordlige Georgia, og delstaten vedtok en lov om at ingen cherokee fikk grave gull i Georgia. I 1830 opphevet Georgia alle cherokee-nasjonens stammelover og krevde overhøyhet over hele den delen av cherokeenes område som lå i Georgia, på tross av alle traktater. Cherokeene gikk til domstolene, og saken endte i USAs høyesterett, hvor høyesterettspresident John Marshall avsa en kjennelse til indianernes fordel. President Jackson ønsket imidlertid ikke å sette makt bak kjennelsen. En historie forteller at presidenten skal ha sagt at «hvis høyesterettspresidenten vil ha sin kjennelse gjennomtvunget med makt, kan han gjøre det selv». Historien er neppe sann, og når Jackson ikke ønsket å sette makt bak avgjørelse, var det snarere fordi han mente at de lå utenfor presidentes plikter, og var opp til Georgia alene. Først dersom delstaten aktivt nekta å adlyde avgjørelsen kunne presidenten gripe inn. Det gjorde Georgia ikke; de valgte simpelthen å ignorere avgjørelsen, og cherokeenes skjebne i Georgia var dermed beseglet. Delstaten avholdt et lotteri blant nybyggerne, og premiene var jordstykker på cherokeenes område. De eneste som ikke fikk delta i lotteriet var cherokeene selv. Samme år vedtok kongressen den såkalte Indian Removal Act, selv om mange kjente personer, og mange medlemmer av senatet – deriblant Davy Crocket og Daniel Webster – talte imot, noe som på lengre sikt kosta Crocket hans politiske karriere («"I would sooner be honestly damned than hypocritically immortalized."» sa Crocket under debatten). Loven ga presidenten rett til å «forhandle» med alle stammer som bodde øst for Mississippielven om deres flytting til nytt land i Indianerterritoriet i Oklahoma. Noen av de nordøstlige stammene aksepterte flyttingen, mens andre kjempet imot, blant annet cherokeenes gamle fiender, shawneene, og delawarerne, men disse og andre stammer ble tvunget til å flytte til Indianerterritoriet allerede rundt 1830, selv om noen av dem prøvde å komme hjem igjen i 1832. Ingen av de fem siviliserte stammene ville flytte frivillig. Etterhvert ble de forskjellige stammene likevel nødt til å godta flyttingen. Choctawene allerede i 1830. Også chicasawene kunne se at det ikke var noen annen utvei, så de skrev under en traktat i 1832, men da de hadde vært seine med å gjøre dette, fikk de tildelt land sammen med sine fiender, choctawene, og måtte betale til dem for å bo på det tildelte landet. Seminolene i Florida ble truet til å skrive under en forflytningstraktat i 1832–33, men størstedelen av stammen erklærte traktaten ugyldig, og nektet å flytte, noe som førte til andre seminolekrig. Creek-stammen ville ikke flytte, men skrev i stedet under en traktat i 1832 som ga de hvite adgang til store deler av creek-området i Alabama, men i 1836 ble de likevel tvangsflyttet, uten å ha skrevet under en kontrakt der de godtok flyttinga. John Ross, cherokeens første overhøvding etter at de hadde fått egen grunnlov. For cherokeenes vedkommende forsøkte man å lure dem til å akseptere en traktat. I 1833 fikk regjeringen overtalt en liten gruppe på rundt 500 indianere, kalt «Treaty Party», under ledelse av høvding Major Ridge, til å skrive under en traktat om flytting til Oklahoma. Dermed mente USA at den papirmessige bakgrunnen for flyttingen var i orden, men Major Ridge og de andre ledere av denne gruppen ble slett ikke anerkjent som leder av cherokee-nasjonen, og 15 000 cherokeer med overhøvding John Ross i spissen skrev under et protestskrift. Ross dro selv til Washington D.C. for å overbringe protesten, samt forsøke å få Cherokee Nation til å bli en egen, selvstendig delstat. Dette ble imidlertid avvist, og da Ross søkte audiens hos president, avviste denne å ta imot ham. Da Ross kom tilbake til Tennessee overtalte han høvding Gulkalaski til å søke om audiens hos Jackson, fordi han hadde reddet presidentens liv ved Horseshoe Bend. I motsetning til Ross fikk Gulkalaski bevilget audiens, og reiste til Washington, men da han hadde forklart sitt ærend for presidenten, svarte denne: «"Sir, Your audience has ended! There is nothing I can do for You."» Cherokeene prøvde igjen å få saken tatt opp i høyesterett, men denne gang ignorerte høyesteretten deres kraft, og i 1836 ratifiserte kongressen traktaten (med én stemmes flertall) – fortsatt uten å ha hørt ut cherokeens egentlige ledere. Indianerne fikk 2 år til å flytte frivillig, ellers ville de bli tvangsflytta, men i 1837 var det kun 2 000 som hadde flyttet til Oklahoma. Michael Moorcock. Michael John Moorcock (født 18. desember 1939 i Mitcham, Surrey, England) er en britisk forfatter. Hans bøker er innen sjangerne science fiction og fantasy. Han har også samarbeidet med rockgruppene Hawkwind og Blue Öyster Cult, og utgitt et tegneseriemagasin. Kjente bøker er bl.a. "Behold The Man" (norsk oversettelse: "Se dette menneske") og bøkene om Elric av Melniboné. Floriano Peixoto. Floriano Vieira Peixoto (født 30. april 1839 i landsbyen Ipioca 18 km fra Maceió i Alagoas, død 29. juli 1895 i byen Barra Mansa i Rio de Janeiro) var en brasiliansk militær og politiker. Som militær deltok han i Trippelalliansekrigen. Han ble Brasils første vise-president og overtok som president da Manuel Deodoro da Fonseca trakk seg som president i november 1891. Peixoto satt som president frem til november 1894. Plassen Praça Floriano Peixoto (ofte kalt Cinelândia) i sentrum av Rio de Janeiro er oppkalt etter Peixoto. Peixoto, Floriano Peixoto, Floriano Peixoto, Floriano Underworld 3. "Underworld 3" er den tredje filmen i filmserien "Underworld". Før lanseringen av den opprinnelige filmen fra 2003 uttalte regissør Len Wiseman at en oppfølger var under arbeid. Etter at den første filmen ble en suksess uttalte Wiseman at han også hadde planer om en tredje film, sannsynligvis en oppfølger. The Hollywood Reporter skrev i en artikkel i oktober 2007 at "Underworld: Rise of the Lycans" skal skrives av Danny McBride, og skal være regidebuten til spesialeffektdesigner Patrick Tatopolous, kjent for å ha designet alle skapningene i de to foregående "Underworld"-filmene. Len Wiseman skal produsere filmen, men skal hverken skrive manus eller regissere. Kate Beckinsale skal ikke gjenta sin rolle som Selene.Filmen skal være en forløper til de to andre, og handlingen skal være fra de mørke årene der kampen mellom vampyrene og deres slaver, varulvene, begynte. Filmen skal spilles inn i Auckland i New Zealand og i Roxboro i North Carolina. Martinus Thomsen. Martinus Thomsen, kalt "Martinus", født 11. august 1890 i byen Sindal i Hjørring kommune, Nordjyllands amt og død 8. mars 1981, var en dansk forfatter og mystiker. Blant hans større verk hører "Det Tredje Testamentet" og "Livets Bok". Martinus' liv og arbeid. Martinus ble født i trange kår og fikk kun grunnskoleundervisning. Han var en ubelest mann og arbeidet som meieriarbeider. I en alder av 31 år gjennomgikk Martinus en sterk mental lysopplevelse som hadde karakter av en åpenbaring, men som ifølge ham selv var under hans våkne bevissthet og intellektuelle kontroll. Denne opplevelsen medførte for Martinus en permanent forandring av hans personlighet. Gjennom resten av sitt liv virket Martinus aktivt som forfatter, symboltegner og foredragsholder. Da han døde 90 år gammel etterlot han seg et forfatterskap som mot slutten av hans liv hadde fått navnet "Det Tredje Testamentet". Dette består av et førtitall bøker, inklusive hovedverket "Livets Bog" i sju bind på rundt 3000 sider. Martinus' bøker er ikke oversatt til norsk, men mye er oversatt til svensk. Som tittelen "Det Tredje Testamentet" antyder, mener Martinus at hans bøker utgjør en fortsettelse på "Bibelen", beregnet på mennesker som sympatiserer med Jesu kjærlighetsbudskap, men som ikke kan bli inspirert av trosreligion og dogmer. Martinus kosmologi. Martinus' kosmologi er en lære om verdensaltet som helhet. Denne helhet er for Martinus det samme som Gud og utgjør således alt i såvel mikro- og makrokosmos som vårt eget mesokosmosiske og organiske deler av Guds kropp. Hvert levende vesen (mineraler, planter, dyr, mennesker) befinner seg i evig utvikling mot stadig høyere former av bevissthet. Denne utvikling foregår vekselvis i en åndelig eller psykisk tilstand, vekselvis bundet i en fysisk organisme. Den åndelige verden er for Martinus det samme som Guds tanker eller verdensaltets stråleformede materie. Den fysiske verden er kroppens, rommets og tidens verden, hvis motstand og besværligheter individet skal lære seg å overvinne – derav gjenfødelsen. Her får individet gjennomgå ubehagelige og behagelige erfaringer som alle beriker dets bevissthet og gradvis støper om dets vesen til stadig mer fullkomne former. Til slutt blir det et kjærlighetsvesen som forstår sin eksistens, handler til gavn for helheten og lever i harmoni med verdensaltet. Verdensaltets liv er således, ifølge Martinus, i seg selv bare "ett" og evig eksisterende, men i sin manifestasjon et uendelig spektrum av tilfeldige livsformer. Alt er kjærlighetsfull skapelse og dette er eksistensens essens og forutsetning. Det blir stadig holdt kurs og foredrag rundt Martinus' arbeid i Norden, men etter hans egne instruksjoner fins ingen seremonier og ingen sekt eller forening med medlemskap. Martinus kosmologi er ment som en teoretisk veiledning for "Det tredje testamentet". Martinusinstituttet ble grunnlagt i København i 1932 blant annet for å bevare originalverket uendret og gjøre Martinus' litteratur tilgjengelig. Eksterne lenker. Martinus Martinus United States attorney. United States attorney (kortform: U.S. attorney) er en embetstittel i USAs føderale justisforvaltning. Det er 93 slike embeter rundt i landet og dets territorier, et for hvert juridiske distrikt, med unntak av Guam og Northern Mariana Islands som sammen dekkes av ett embete. Hver U.S. attorney er den føderale regjeringens øverste juridiske representant i distriktet. Embetet har ansvar for å håndheve føderale lover og forsvare den føderale staten i sivile søksmål. Embetene inngår i Justisdepartementet, men hver U.S. attorney utnevnes på åremål direkte av USAs president med Senatets samtykke. Embetene har varierende størrelse, men består gjerne av opptil 350 jurister og et tilsvarende antall administrativt personell. Embetet som dekker District of Columbia har som tilleggsoppgave å føre lokale straffesaker for Superior Court of the District of Columbia og District of Columbia Court of Appeals. Joachim Irgens. a>t henger her ikke fra hjelmens isse. Joachim Irgens von Westervick (født 19. mai 1611 i Itzehoe, Holstein, død 29. august i København 1675) var en tysk-dansk embedsmann og eier av store jordeiendommer i Norge, Danmark og Nederland. Han var døpt Jochum Jürgens, sønn av kjøpmannen Heinrich Jürgens og Catharina Früchtniss, og ble i 1656 gift med Amsterdam-borgermesterens datter, Cornelia Bickers. Som sin bror Johannes studerte han medisin, men etter endel reising rundt i verden, ble han i 1634 kammerherre for Christian IV og Frederik III. Hans navn er skrevet "Jochum Irgens" og "von Westerwig" i bl.a. Thiset og Wittrup (1904) side 311. Bergverk. I 1646 reiste Irgens med Kongen til Trondheim og Røros, og ble da omtalt som en «mand der fant særdeles smag i bergverker». Etter at Kongens svigersønn, stattholder Hannibal Sehested falt i unåde hos Christian IV, ble Irgens ved kongelig resolusjon i Rendsborg 19. oktober 1646 også overdratt Rørosverkets privilegium. Broren Johannes og brorsønnen Henning Irgens tok etterhvert del i ledelsen av verket. Også på Lesja engasjerte han seg, etter oppdagelsen av jernforekomster i 1656. Sammen med Jørgen Filipsson, fikk han konsesjon til å starte Lesja jernverk i 1660. Irgens fikk da store rettigheter til dette området, men måtte trekke seg ut etter en rettssak i 1674. Samme året gikk han inn i den danske og norske adel med navnet Irgens von Westervick. Kjøpet av «Nordlandene». Irgens bidro med vesentlige leveranser til kong Fredrik IIIs krigføring på 1650-tallet. Dette ble til slutt betalt ved at kongen, i et skjøte av 12. januar 1666, overdro alt krongods i Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes, Senja og Troms. Dette ble det største enkeltsalget, og det største salg av jord som noensinne har skjedd i Norden. Salget utgjorde halvparten av all matrikulert jord, og verdien ble anslått til 100 000 riksdaler, som var tilsvarende en tønne gull. Irgens fikk derved alle leieinntekter fra eiendommene, samt alle vanlige statsinntekter fra Nordlandene, herunder tiende, finneskatten og leidang. Annet gods. Det tilsvarende skjedde i Danmark, der kongen solgte Irgens Vestervig Kloster ved Vestervig Kirke, nordens største landsbykirke. Klosteret ble raskt jevnet og ombygd til et stort gods. Den 4. oktober 1674 ble han adlet av Christian V med navnet Irgens von Westervick. I Nederland eide han Irgensgodset ved Hilversum. Han bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og på de Ost-Indiske øyer, og var sjelden i Norge. Irgens var ved sin død konkurs. Eiendommene på Helgeland ble solgt til kjøpmann Lorentz Mortensen Angell fra Trondheim. Resten var mye pantsatt, mens hans kone fikk for enkelte gods (blant annet Tromsøgodset) gjenkjøpt eiendommene noe senere. Hun sto som godseier frem til hennes død i 1708. Enkelte eiendommer ble da overdratt til hennes bror, baron Jacob de Petersen fra Amsterdam. Irgens og konen ble begravet i Vestervig kirke. Driftstunnel. Driftstunnel. Tunnel for tilførsel av vann fra vannkraftverkets inntaksmagasin eller inntaksbasseng til kraftstasjon. Se også avløpstunnel. Åttiårskrigen. Åttiårskrigen var en konflikt som fant sted i Nederlandene, det vil si det nåværende Nederland, Belgia og Luxembourg, fra 1568 til 1648. Konflikten var basert på nederlendernes ønske om uavhengighet fra den habsburgiske kongen av Spania. Opprørene og den etterfølgende selvstendighetskampen er også blitt kalt Den nederlandske frihetskrigen. Bakgrunn. Nederlandene var kommet i habsburgernes eie i 1479 etter at Maximilian I arvet deler av Hertugdømmet Burgund. Nederlandene var en viktig habsburgisk provins de neste årene, blant annet ble Karl V av det tysk-romerske rike født og vokste opp der. Etter at Karl abdiserte i 1556 gikk den spanske kronen over til sønnen Filip II av Spania. Filip var hovedsakelig interessert i den spanske delen av riket, og nedprioriterte Nederlandene. Samtidig gikk mange nederlendere over til kalvinismen. Dette var svært upopulært hos den katolske kongen, og den 16. februar 1568 han fikk med seg paven på at alle nederlendere var kjettere og dermed skulle drepes. Den sterke økonomiske veksten i Nederlandene på 1500-tallet gjorde at kongen skattla provinsene høyt. Blant annet ble flåten brukt i slaget ved Lepanto finansiert fra Nederlandene. Skattetrykket gjorde at deler av den nederlandske adelen protesterte, noe som førte til uro i 1566–67. Urolighetene tok ikke slutt før spanjolene gikk med på å endre skattepolitikken. Opprøret bryter ut. a>, lederen for det nederlandske opprøret På 1560-tallet ble en spansk hær under ledelse av Hertugen av Alba sendt til Nederlandene for å kvele det gryende opprøret. Motstanden mot Alba førte til at Vilhelm I av Oranien, stattholderen i Holland, Zeeland og Utrecht, samlet en hær og prøvde å drive Alba ut av Nederlandene. Våren 1568 kjempet nederlenderne og spanjolene i slaget ved Heiligerlee, et slag som endte med seier til opprørerne. I 1572 måtte Alba marsjere sydover på grunn av trusselen om et fransk angrep. Dette gjorde at en opprørsflåte kunne ta kontrollen over byen Vlissingen i Zeeland. Etter at trusselen fra Frankrike var over på høsten kunne Alba trekke nordover og igjen ta kontrollen over mesteparten av Nederlandene, men en langvarig beleiring av Haarlem (desember 1572 – juli 1573) gjorde at Alba sto uten de nødvendige midlene til å gjenerobre Zeeland. I 1575 ble det gjennomført mislykkede fredssamtaler i Breda. Året etter gikk den spanske kongen konkurs, og misfornøyde spanske soldater plyndret Antwerpen på grunn av manglende lønnsutbetalinger. Samme år ble Don Juan de Austria utnevnt til ny spansk guvernør i Nederlandene. Utnevnelsen av Don Juan gjorde at opprørerne samlet seg og undertegnet en avtale i Gent i november. Her avtalte de å legge interne stridigheter til side og samle seg i kampen mot spanjolene. Militært sett gikk det imidlertid ikke så godt for opprørerne disse årene. Den 80 000 mann sterke spanske hæren under ledelse av Don Luis de Requeséns dominerte slagmarkene. I 1574 ble Ludvig av Nassau drept og hæren hans ødelagt ved Mokerheide, og Don Juan vant en stor seier ved Gembloux i 1578. Unionen i Utrecht og De forente Nederlandene. Kart over de spanske Nederlandene i 1579 De sørlige nederlandske provinsene var i hovedsak katolske, og støttet ikke opprøret i nord. I januar 1579 undertegnet de derfor Unionen i Atrecht, der de anerkjente den spanske kongen og den nye guvernøren, Hertugen av Parma. Samtidig ble det gjort klart at katolisismen var områdets rette tro. Som et svar på dette ble Unionen i Utrecht undertegnet to uker senere. Her ble Holland, Zeeland, Utrecht, Gelderland og Groningen samlet. To år senere gikk også Brussel, Antwerpen og Gent inn i unionen. I 1581 ble det vedtatt at unionen ikke lenger skulle anerkjenne den spanske kongen, og unionen ble omdannet til republikken De forente Nederlandene. Hertugen av Parma fortsetter krigen. Hertugen av Parma viste seg å være en dyktig kommandant, og han satte i gang med å erobre byer i sør som ikke ville underkaste seg Spania. Han erobret Maastricht i 1579, Tournai i 1581, Oudenaarde i 1582, Dunkerque i 1583 og Brugge og Gent i 1584. Den 17. august 1585 ble Antwerpen erobret etter en beleiring på fjorten måneder. Nå rykket hertugen over Rhinen og Maas, og eroberet Zutphen og Deventer. I 1585 blandet England seg inn i krigen, og sendte en hær ledet av Jarlen av Leicester for å støtte opprørerne. Denne hæren viste seg å være lett motstand for de erfrane spanjolene, og engelskmennene fikk ikke utrettet stort. Englands inntreden i krigen fikk likevel Parma til å stoppe offensiven, da han i 1588 fikk ordre om å gjøre seg klar til en invasjon av England. I 1590 måtte den spanske hæren i Flandern marsjere sydover for å intervenere i Frankrike. Over 40 000 soldater ble overført til styrken som deltok i Frankrike, noe som gjorde at nederlenderne fikk muligheten til å sette i gang en offensiv. Denne offensiven ble ledet av Maurits av Nassau, prins av Orange, og ble en stor suksess. Breda ble gjenerobret i et overaskelsesangrep i 1590, noe som ble fulgt opp av en større offensiv i Brabant. I løpet av offensivens første år falt Deventer, Hulst og Nijmegen til opprørerne, og i 1592 gjenerobret Maurits store områder i nord–øst. I 1600 vant Maurits en stor seier i slaget ved Nieuwpoort. Maurits greide imidlertid ikke å følge opp seiersrekken, og en spansk hær under ledelse av Ambrogio Spinola erobret Oostende i 1604 etter en lang beleiring. Spinola marsjerte nå nordover inn i De forente provinsene, men en ny spansk konkurs i 1607 gjorde at offensiven måtte stoppe. I 1609 ble en våpenhvileavtale undertegnet. Denne skulle vise seg å vare i tolv år. Avbruddet i krigen ble brukt av nederlenderne til å bygge opp flåten. Krigens sluttfase. Etter Maurits' død i 1625 ble krigen fortsatt av broren Frederik Hendrik av Oranien. Tre år før hadde Spinola og spanjolene igjen erobret Breda, men under Frederik Hendrik gikk krigslykken i favør av opprørerne. I 1629 erobret opprørerne byen 's-Hertogenbosch, den største byen i Noord-Brabant. I 1632 erobret opprørerne Venlo, Roermond og Maastricht. De neste årene forsøkte Frederik Hendrik å erobre byer lengre syd, men han mislyktes med å erobre Antwerpen og Brussel. Han møtte også på motstand fra lokalbefolkningen, som tydeligvis mislikte sine kalvinistiske landsmenn mer enn sine spanske herrer. I løpet av de neste årene var det relativt rolig, da det etter hvert var blitt klart at spanjolene ikke kunne gjenerobre de nordlige provinsene, samtidig som De forente provinsene ikke kunne erobre de sydlige Nederlandene. Et siste større spansk forsøk på å knuse opprøret kom i 1639, da admiral Antonio de Oquendo og en armada med 20 000 mann ble sendt mot Flandern. Denne armadaen ble knust av admiral Maarten Harpertszoon Tromp i slaget ved Duins, noe som markerte den definitive slutten på Spania som Europas dominerende sjømilitære makt. Fred. I forbindelse med freden i Westfalen og avslutningen på tredveårskrigen i 1648 ble De forente Nederlandene anerkjent av Spania, noe som var slutten på åttiårskrigen. EJ. Ej. Ordet brukes i hovedsak av sundmøringer. siden det er stor "E", så betyr det at ordet begynner en setning. f.eks: Ej jeng på do. ej. betyr det samme sim "Ej", men er med små bokstaver. dermed begynner ikke ordet en setning. Best of the Beast. "Best of the Beast" er det britisk heavy metal-bandet Iron Maidens første samlealbum da den ble utgitt 24. september 1996 i tre utgaver; én 34-spors vinyl, én 27-spors dobbel-CD, og én 16-spors enkelt-CD. Vinylutgaven er det veldig få av, og anses i dag som et samleobjekt. Låtene som er inkludert er hovedsakelig bandets mest populære låter fra 1980–95, men inneholder også en ny låt, «Virus», og to låter, «Iron Maiden» og «Strange World», fra bandets første utgivelse, "Soundhouse Tapes" (1979). Hadhafang. I Peter Jacksons filmtrilogi "Ringenes herre", basert på J.R.R. Tolkiens bok med det samme navnet, er Hadhafang et sverd som blir brukt av Arwen. Sverdet og dets historie er ikke en del av den opprinnelige historien til Tolkien, men ble funnet opp til filmene. I bøkene blir Arwen aldri sett i kamp, men i filmene har hun fått en kampscene og det var derfor også nødvendig å gi henne et våpen, og å utstyre dette våpenet med en bakgrunns historie som de fleste andre våpnene i den originale historien også hadde. Ifølge filmtrilogiens offisielle publiserte materialer var Hadhafang (navnet er Sindarin for "tresngsels kløver") sverdet som en gang tilhørte alveprinsessen Idril, som giftet seg med den dødelige Tuor, og siden fikk sønnen Eärendil, far til Elrond, som i sin tid gav sverdet til datteren Arwen. Før Arwen ble født brukte Elrond Hadhafang på slutten av det andre tidevervet i Midgard i slaget der den siste alliansen mellom alver og menn slo Sauron første gang på Dommedagsbergets hellinger. Senere brukte hans datter, Arwen, Hadhafang da hun hjalp den sårede Frodo å unnslippe Ringskrømtene. Inskripsjonene på bladet var i Cirth (runer) på alvespråket Sindarin og de sier: "Aen estar Hadhafang i chathol hen, thand arod dan i thang an i arwen." Dette er oversatt som "Dette sverdet heter Hadhafang, et edelt forsvar mot fiendens trengsel for en edel dame". Arwen betyr faktisk edel (eller kongelig) kvinne på Sindarin. Som alle de andre rekvisitter som blir brukt til "Ringenes herre" filmtrilogien er Hadhafang laget av Weta Workshop. Martin Birch. Martin Birch er en britisk musikkprodusent, og har produsert album for bl.a. Deep Purple, Rainbow, Black Sabbath, Iron Maiden, Whitesnake og Blue Öyster Cult. Han jobbet også som produsent på Fleetwood Macs og The Faces' første utgivelser. Han sluttet som produsent rundt 1993, etter å ha produsert Iron Maidens album "Fear of the Dark", pluss å ha hjulpet til med produksjonen på albumet ' av Black Sabbath. Petronella Barker. Petronella O. Barker (født 29. oktober 1965 i England, oppvokst i Fredrikstad) er en norsk skuespiller. __TOC__ Barker filmdebuterte i 1985 i den utskjelte kalkun-filmen "Dragens fange". Hun scenedebuterte i 1988 på Teatret Vårt, hvor hun bla. medvirket i "Naku"-prosjektet. Hun spilte videre Ofelia i "Hamlet", Grusjka i Dostojevskijs "Brødrene Karamazow" og Edvarda i Hamsuns "Pan". Hun ble i 1990 ansatt ved Oslo Nye Teater, hvor han blant annet har spilt i Sverre Udnæs "Dukken" og Karl Sundbys "Sorte fugler", samt hatt rollene som Perdita og Helena i Shakespeares "Vintereventyret" og "En midtsommernattsdrøm". Hun TV-debuterte på NRK Fjernsynsteatret i 1989 i Ola Bauers "Sabeltigerens sønn" i regi av Carl Jørgen Kiønig. Ble i 1996 ansatt ved Nationalteatret hvor hun debuterte som Yana i "Gaucho". Har etter det hatt roller som Cathleen i Eugene O'Neills kjente stykke "Lang dags ferd mot natt" og Natalja i Tsjekhovs "Tre søstre". Hadde i 2006 suksess som Hedda i Ibsens "Hedda Gabler". Har videre vært fortelleren i oppsetningen av "Markens Grøde" fra 2007. Hun har også hatt noen opptredener på Torshovteatret, blant annet som konen i "Mann uten hensikt". Var i 2007 aktuell i "Neger og hunder i kamp" av Bernard-Marie Koltès. Stykket gikk også i 2008. På film har hun blant annet gjort seg bemerket i Lasse Glomms dystre fremtidsfabel "Sweetwater" (1988), "Havet stiger" (1990), actionthrilleren "Farlig farvann" (1995), "Thranes metode" (1998) og "Hawaii, Oslo" (2004). På TV har hun gjort seg bemerket i "Fire høytider" (2000) og miniserien "Kodenavn Hunter" (2007). Annet. Hun har stemmen til April Ryan i det norske versjonen av pc- og x-box-spillet Drømmefall - Den Lengste Reisen (Dreamfall – The Longest Journey), som ble utgitt i 2006. Personlige forhold. Barker har siden 2006 vært samboer med den tidligere Bellona-ansatte Viktor Jakobsen. Hun har ett barn (Billie f. 1999) fra et tidligere forhold. Ed Hunter. Ed Hunter er et førstepersonsskytespill utgitt våren 1999, og som er basert på – og akkompagnert av – Iron Maiden og bandets musikk. Selve spillet er utviklet av Synthetic Dimensions. Målet i spillet er å redde Iron Maidens maskot, Eddie, fra fengsel, mens man «reiser» gjennom landskap som gjenspeiler de forskjellige albumene bandet har gitt ut. Spillet blir levert på tre CD-plater; den første inneholder 14 låter, den andre inneholder 6 låter og installasjonsprogrammet for spillet, mens den tredje inneholder selve spillet. Lydsporet består av de 20 mest populære låtene av bandet, som ble stemt frem av Iron Maiden-tilhengere på bandets. Nivåer. LEVEL 2: The Shady Pines Asylum LEVEL 3: The Pits of Hell Spionprogramvare. Spionvare (spionprogramvare, engelsk: Spyware) er programvare i form av ondsinnet kode (malware) som installeres (ofte skjult) på en datamaskin for å overvåke brukerens interaksjon med datamaskinen, uten at det foreligger informert samtykke til dette fra brukerens side. Oppførsel. Synlige spor på at maskinen er infisert av spionvare er at nettleserens standard startside er endret, at brukeren havner på en annen side enn forespurt, og at det tilsynelatende tilfeldig dukker opp en rekke «pop-up»-vinduer med reklame på skjermen. I mange tilfeller er det imidlertid ingen synlige spor på at spionvare er installert. Spionvare er forholdsvis utbredt. I februar 2001 trykket det anerkjente fagtidsskriftet "Communications of the ACM" et utdrag fra en rapport fra "Privacy Foundation" knyttet til Universitetet i Denver, der forskerne hadde analysert 16 ulike gratis tilleggsprogrammer («plug-ins») til den populære nettleseren Microsoft Internet Explorer. De oppdaget at samtlige «ringte hjem» og ga fra seg informasjon om bruken eller brukeren. I noen tilfelle ble brukerne riktignok informert om at programmet ville gjøre dette gjennom en såkalt klikklisens. Men selv når informasjon om overvåkning ble gitt, var den ofte formulert så uklart eller i så tekniske termer at det er tvilsomt om det kan tales om et "informert" samtykke. Programmene registrerte og rapporterte i de fleste tilfellene nettadresser (URLer) som brukeren besøkte, og hvordan brukeren forholdt seg til produkter og tilbud fra konkurrenter. Ett av programmene registrerte og rapporterte også transaksjonsdata. De mest utbredte variantene av spionvare registrerer bare data på et begrenset område. Dette gjelder alle de spionvare-programmene "Privacy Foundation" undersøkte. Men det finnes også eksempler på langt farligere typer spionvare. En særlig farlig variant av spionvare er såkalte keyloggere, som er i stand til å fange opp brukerens skjermbilder og tastetrykk og rapportere om disse over nettet. Adware, informasjonskapsler og spionvare. Adware og cookies (informasjonskapsler) nevnes i noen sammenhenger som eksempler på spionvare. Dette bør nyanseres noe. Adware referer til programmer som presenterer reklame for brukeren som en del av sin funksjonalitet. Reklamefinansiert programvare, som "Eudora", kan la brukeren velge mellom å betale for registrering, eller å få tilgang til programmet gratis som motytelse mot å bli presentert for reklame. Så lenge dette er et valg som gjøres klart for brukeren i samband med installasjonen, og brukeren gir sitt informerte samtykke til dette, regnes ikke slik reklamefinansiert programvare som spionvare eller ondsinnet programvare. Men det finnes også eksempler på adware som blir installert uten brukerens informerte samtykke, og som gjerne kombinerer visning av reklame med funksjoner der informasjon om brukerens surfevaner samles opp slik at reklamen kan tilpasses brukeren. I mange tilfeller vil også disse opplysningene bli overført til en sentral server der de registreres og/eller selges til tredjeperson. Slik adware regnes både som som spionvare og som ondsinnet programvare. Informasjonskapsler (engelsk: "cookies") er en mekanisme som webservere benytter for å ta vare på tilstand over tid. Såkalte tredjeparts-informasjonskapsler gjør det mulig å spore hvilke sider en bruker besøker og deretter tilrettelegge reklamen utfra dette. Antispionvare-programmer vil som regel gjøre mange funn av slike informasjonskapsler (gjerne kalt for «tracking cookies») dersom maskinen har besøkt websider med bannerannonser. Mange leverandører av antispionvare-programmer gjør et stort nummer ut av slike funn. Tilstedeværelsen av slike informasjonskapsler på en maskin innebærer imidlertid ikke at det finnes programvare på maskinen med spionvare-funksjonalitet, kun at det finnes data lagret på maskinen som gjør det mulig for selskapet som har plassert informasjonskapslene der å registrere hvilke annonser som allerede er vist – som regel uten at dette knyttes opp til noe annet enn en anonym bruker. Det er derfor ikke vanlig å betrakte slike informasjonskapsler som et vesentlig problem i forhold personvernet. Hvilke system angripes. Erfaringene frem til 2005 viser at det så langt har vært Microsoft-operativsystemene og Internet Explorer som har vært de vanligste målene for spyware. Utbredelse og Active X-teknologien kan være årsaken til dette. Det finnes likefullt spyware tilpasset både Linux og Mac Os X. Hvordan kommer spyware på en PC. Noen spyware-typer utgir seg for å være legitim programvare, for eksempel en medie-avspiller. Avtalen som følger denne inneholder det mange vil hevde er «godt gjemt» informasjon om tilleggsfunksjonalitet som for eksempel utsetter brukerne for uønsket, og kanskje målrettet reklame. Enkelte spyware-leverandører "hjelper" brukeren med installasjonen ved å beskrive hvordan hun skal komme rundt den sikkerhetsadvarselen som kanskje ligger i systemet og skal hindre brukeren i å installere spyware. Mønsteret minner om metoden trojanske hester benytter: Brukeren installerer en mekanisme hun anser som nyttig og spywaren følger med. Det finnes til og med eksempler på antispyware-program (som i dette tilfellet fungerer som en trojansk hest) som leveres med spyware. Det finnes eksempler på spyware-leverandører som utnytter sikkerhetshull i nettleseren slik at spywaren blir automatisk installert når brukeren besøker en nettside som er under spyware-leverandørens kontroll. I enkelte tilfelle har også spyware blitt levert av et virus. Antispionvare. Det finnes en rekke mindre aktører med produkter som har spesialisert seg på å bekjempe spionvare ved å skanne for og slette spionvare og tredjeparts-informasjonskapsler. Eksempler på slike aktører er Ad-Aware SE, Spybot, Spyware doctor, Spy Sweeper og Counterspy. I det siste har de tradisjonelle antivirus-leverandørene kommet med egnete verktøy for håndtering av spionvare. Microsoft har også engasjert seg og kjøpt GIANT Anti-Spyware software, som er døpt om til Windows Defender. Programmet er en del av Windows Vista og er tilgjengelig som et gratis program for nedlasting til enkelte tidligere versjoner av Windows. Metoder. I likhet med antivirus-programmer fungerer antispionvare-programmene dels ved å blokkere forsøk på å installere spionvare (sanntids-deteksjon), dels ved å søke over på datamaskinens harddisk etter forekomster av spionvare for deretter å slette denne. Begge metodene er basert på at spionvare-programmer kjennes igjen ved at hvert slikt program har en "signatur" som antispionvare-programmene har i sin database. Disse programmene er derfor avhengig av databasen over signaturer blir holdt ved like og blir hyppig oppdatert. Spionvare overskriver gjerne sentrale bibliotek på maskinen med sine egne spionvare-versjoner. Derfor er det i mange tilfeller vanskelig å fjerne spionvare uten å ødelegge for øvrige program på maskinen. Fjerning av spionvare kan i noen tilfeller medføre at applikasjoner ikke lenger fungerer. I verste fall kan dette resultere i at maskinen må reinstalleres. Sanntidsdeteksjon av spionvare kan slå ut på såkalte "falske positive". I så fall vil sanntidsdeteksjonen hindre legitim programvare fra å bli installert. Sveriges historie. Hågahaugen vest for Uppsala, cirka 1000 f.Kr.–800 f.Kr. Sveriges historie er en beskrivelse av Sverige gjennom tidene. Hva som menes med Sveriges historie har dog skiftet gjennom tidene. Tradisjonelt har man sett på rikets eller statens historie og dets forhold til andre stater og Sveriges folk. I dag ser man mer på de hendelser som har skjedd innenfor det nåværende Sveriges grenser og svenske relasjoner med utlandet. Dessuten benytter forskjellige mennesker ulike definisjoner på Sverige som stat, noe som blant annet påvirker oppfatningene om tidspunktet for når Sverige ble til ("se Sveariket"). Finland var inntil 1809 en del av Sverige, nærmest en parallell til Svealand, Götaland og Norrland. Landet kunne da i vest-østlig retning sies symbolsk å strekke seg mellom festningene Göteborg og Sveaborg og med hovedstaden Stockholm «i midten». Forhistorisk tid (før 800 e. Kr.). Fiskekrok av bein fra steinaldern, funnet i Skåne.Under jordens klimaforandringer har Skandinavia flere ganger vært dekket av innlandsis. Den siste istiden kalles for Weichsel og begynte for 110 000 år siden og sluttet for rundt 10 000 år siden. Bare det vestlige Jylland og øygruppen Lofoten i det nordlige Norge var isfrie. Isens tilvekst, tygde og avsmeltning har formet landet. Det finnes ingen spor etter en eventuell befolkning fra før istiden igjen i dagens Sverige. Klipper ble slipt runde og slettet ned da den framvoksende isen skjøv stein og grus foran seg. Landet var lenge tynget ned av ismassene, men hevet seg langsomt etter istiden og hever seg fortsatt den dag i dag. Landhevingen skjer raskest i nord og langsommere i sør. Det som i dag er Østersjøen har avvekslende vært salt hav og innsjø med ferskvann. De store innsjøene Ladoga, Onega, Vänern, Vättern, Mälaren og Hjälmaren er smeltvannsamlinger som har sine paralleller i de store sjøene i Nord-Amerika. Rullesteinåser, Morene|morener og flyttblokker er synlige spor fra isens smelting. Etterhvert som det kilometertykke isdekket smeltet, flyttet folk inn fra sør og øst. De tidligste spor vi i dag kjenner til er 12 000–13 000 år gamle. De første menneskene i det nåværende Sverige levde av jakt og fiske. Tiden fram til rundt 4000 f.Kr. kalles i blant for jegersteinalder. Arkeologiske funn er gjort i områder som i dag ligger 75 til 120 meter over havet, og som utgjorde strandområdene på landhevningens daværende stadier. Høydeområder som Södertörn og Kolmården utgjorde da en skjærgård med rikt fiske og seljakt. Overgangen fra paleolitikum defineres som tiden da de store tundradyra som mammut, kjempehjort og ullhårige neshorn forsvant. Det mesolitiske mennesket måtte da livnære seg av småviltjakt og sanking av frukt og røtter. Bondesteinalderen (cirka 4000–1800 f.Kr.). a> er en av de mest kjente av de rundt hundretalls steinhauger som finnes i Sverige Perioden da jordbruket begynte kalles for "bondesteinalderen", "yngre steinalder" eller "neolitikum". Tidligere har forskere antatt at denne perioden var preget av innvandrere som brakte med seg ny kunnskap, men i dag mener mange forskere at forklaringen på endringene var først og fremst kulturpåvirkning. Den første neolitiske kulturen kalles traktbegerkulturen (engelsk "Funnel Beaker Culture") og har fått sitt navn etter periodens karakteristiske kar av keramikk med utvinklet munning. Det er funnet store mengder fragmenter av denne keramikken i Sverige. I denne tiden ble de første megalittiske monumentene i form av store steinhus dekket med jord. I Sverige finnes disse stort sett langs kysten. Noe senere ble det bygget ganggraver (sv. "gånggrifter") og hellekister (sv. "hällkistor") i innlandet, eksempelvis Ekornavallen utenfor Falköping. Rundt 3300 f.Kr. finner man også den gropkeramiske kulturen for første gang, en fangstkultur i områder nær kysten. Denne kulturen var sannsynligvis en videreføring av traktbegerkulturen. Det er mulig at klimaet ble varmere, slik at det ble lettere å drive en fangstkultur. En tredje neolittisk kultur kom til Sverige omkring 2700 f.Kr. Den kalles for "båtøks-" eller "stridsøkskulturen". Denne kulturen har fått sitt navn fra de karakteristiske båtøksene av stein som er kopier av de første stridsøksene av metall som ble brukt i øst, og som fulgte med stridsøkskulturen. I 350 år eksisterte den gropkeramiske kulturen og stridsøkskulturen parallelt. Omkring 2350 f.Kr. utviklet en sen-neolittisk kultur seg. På omtrent denne tiden ble klimaet enda varmere. I Egypt og i Midtøsten førte klimaet til at Det gamle rike i Egypt falt sammen og opphørte. I Sentral-Asia og i Norden førte det varme klimaet (som varte til bronsealderens slutt) til bedre forutsetninger for jordbruket, noe som igjen førte til en befolkningsøkning. Ved denne tiden begynte grensene mellom de ulike steinalderkulturene i Norden å bli utvisket, noe som førte til en mer enhetlig senneolittisk kultur. Bronsealderen (1800–550 f.Kr.). Bronsealderen er den første perioden med tydelige tegn på internasjonale forbindelser via handel. Dette kan blant annet ha muliggjort at hesten ble domestisert omkring 2000 f.Kr. Handelsforbindelsene ble antagelig opprettholdt av høvdinger, noe man kan se på distribusjonen av nye våpen av bronse. Selv om folk som levde i denne perioden sannsynligvis ikke hadde større kunnskap om andre enn de nærmeste nabofolkene, kom kulturimpulsene med utvekslingen av varer. Mens Sverige ennå befant seg i den sene steinalderen, var andre deler av Europa og Midtøsten kommet inn i det som kan kalles for "koppersteinalderen". Allerede omkring 3200 f.Kr. hadde man begynt å eksperimentere med å legere kopper. I begynnelsen brukte man arsenikk, noe som gjorde bronsen sprø, men etter hvert begynte man å bruke tinn, noe som antagelig først skjedde i Anatolia. Tinn er svært sjeldent og derfor meget verdifullt. Da kunne betydelig bedre bronse fremstilles. Omkring 2000 f.Kr. begynte man i liten skala å fremstille bronse i Sverige (i motsetning til Norge) med importert metall. Man mener tradisjonelt at bronsehåndteringen i Sverige omkring 1800 f.Kr. hadde et såvidt stort omfang at perioden med rette kan betegnes som bronsealder. Eldre bronsealder (1800–1100 f.Kr.). a> som viser helleristning av blant annet en vogn trukket av hest.Ved begynnelsen av den nordiske bronsealderen hadde en ny kultur nådd fram til Østersjøens sydøstlige kyst, høygravskulturen. Foruten den importerte gravskikken med store gravhauger kom også vogner og stridsvogner trukket av hester. Noe senere nådde andre indoeuropeiske kulturer fram til India i sydøst og til Takla Makan i nordøst, hvor de berømte Takla Makan-mumiene kommer fra. Også i Øst-Asia begynte man på denne tiden å bruke bronse ved Den gule flod i Kina og i Ban Chiang i Thailand. Handelen sammen med de bronsevåpene gjorde høvdingene mektigere, noe de store gravhaugene vitner om, eksempelvis Kongegraven i Kivik. Handelen besto formodentlig først og fremst av import av metaller og salt, mens man eksporterte rav. Selv i Sverige synes det som om hesten og vognen hadde stor betydning, men skipet var viktigere. Skip blir gjengitt i helleristninger over hele Norden. Handelen krevde også valuta, og antagelig ble gull benyttet, ettersom det er gjort rike funn av gull fra denne perioden. Enda viktigere enn handelen var antagelig det varme klimaet, som gjorde det mulig med en relativt høy befolkningstetthet selv i Sverige. Yngre bronsealder (1100–550 f.Kr.). På 1100-tallet f.Kr. skjedde det noe drastisk omkring Middelhavet. Utviklingen begynte med at den hettittiske kulturen kollapset, snart fulgt av tilsvarende kollapser for den mykenske og de gamle egyptiske kulturene. Årsaken er usikker, men en mindre klimaforverring, vulkanutbrudd, jordskjelv og brutte handelsforbindelser med drastisk stigende tinnpriser kan være mulige forklaringer. En mulighet er at jernet, som allerede var kjent, men som hadde dårligere egenskaper enn bronse, begynte å bli brukt for billig å utruste lokal stridsvogner og at dette endret maktforholdene. Selv senere i den romerske armeen fikk offiserer bronsevåpen mens fotfolket fikk jernvåpen. Bruken av jern og delvis brutte handelsforbindelser fikk også konsekvenser i resten av Europa. I sentrale Europa gikk høygravkulturen brått over til urnegraver, som muligens var av mindre aristokratisk kultur. Urnegravene kom også til Sverige, men nye store gravhauger som Hågahaugen og Lugnarohaugen ble anlagt samtidig og den nordiske bronsealderkultur like den asiatiske besto. Etter en ny klimaendring mellom 850–760 f.Kr. og siden ytterligere en brå klimaendring omkring 650 f.Kr. gikk bronsealderen mot slutten. I Norden erstattet jernet suksessivt bronsen i løpet av 500-tallet f.Kr., og i kommende århundrene finnes det verken funn av gull eller store gravhauger. Det nordiske bronsealdersamfunnet. Samfunnsutviklingen i Norden kom etter hvert til å skille seg ut fra utviklingen på kontinentet. Det finnes mange objekter som viser kulturpåvirkning fra sør, og folk importerte trolig også kulturelle forestillinger som ble tilpasset til lokale forhold. Folk drev jordbruk, og hesten ble brukt som ridedyr og trekkdyr. Man manglet et skriftspråk, men laget helleristninger som gir en forestilling om bronsealderens fartøyer og sjøfart. Under den eldre bronsealderen ble de døde begravd i kister av stein eller i hule trestammer. Senere begynte man å brenne de døde, og snart ble kremering det normale. Gravhaugene ble vanligvis dekket av en jordhaug eller en steinrøys. Jernalder. Med jernet endret samfunnsstrukturen seg. Urnegravene erstattet helt gravhaugene, noe som tyder på at høvdingene hadde mindre makt. Sverige i førromersk jernalder var preget av et kjølig klima, like kaldt som i dag. Klimaet gjorde det vanskelig for befolkningen å livnære seg, og dette forårsaket stadige folkevandringer. En del forskere kaller perioden «Fimbulvinter» med et begrep fra norrøn mytologi. Fra jernalderen nevnes Sverige for første gang i skriftlige kilder, både de eldste islandske sagaene og andre opptegnelser i Europa. Førromersk jernalder (550 f.Kr.–Kr.f.). Av ukjente grunner synes det som om folkene i Sverige levde nokså isolert i begynnelsen av denne perioden. Men gravfunn fra de siste århundrene av den førromerske jernalderen begynner igjen å inneholde gull, noe som tyder på økende kontakt og handel med kontinentet. På slutten av denne tiden, ved Kristi fødsel, begynner de samiske kulturene nord i det nåværende Sverige å danne seg. Allerede omkring år 600 f.Kr. oppsto Jastorfkulturen i det nordlige Tyskland. Den har store likheter med den skandinaviske kulturen. Om denne kulturblandingen skjedde gjennom innvandring eller ved kulturell utveksling, er ikke klart, men begge de førromerske kulturene har trekk fra den tidligere nordiske bronsealderkulturen og til en viss grad også den kontinentale Hallstattkulturen. Man antar den skandinaviske kulturen har vært opphavet til de nordgermanske kulturene, fra Jastorfkulturen til den vestgermanske. Sør for disse fantes ved denne tiden den keltiske La Tène-kulturen. Tidlig 1800-tall (1809–66). Marskalk Bernadotte ble valgt til svensk tronfølger som Karl Johan i 1810. Målet for hans utenrikspolitikk ble straks å vinne Norge etter tapet av Finland. I februar 1811 ba han Napoleon om støtte til kravet om Norge som erstatning for Finland. Dette ble avvist av Napoleon, og utover høsten øket spenningen mellom Frankrike og Sverige, fordi Sverige var uvillig til å gjennomføre fastlandssperringen. I stedet vendte Karl Johan seg mot tsar Aleksander og Russland. I begynnelsen av 1812 besatte Napoleons tropper Svensk Pommern. Like etter henvendte Karl Johan seg i hemmelighet til Storbritannia med forslag om fredsforhandlinger. Samtidig sendte han en utsending til Russland. 5. april ble det sluttet en avtale med Russland: De to landene garanterte hverandres besittelser, og Sverige skulle få Norge. Samme måned begynte fredsforhandlinger med den britiske diplomaten Edward Thornton. Disse ledet til freden i Örebro 18. juli 1812 mellom Sverige og Storbritannia, og mellom Storbritannia og Russland I mellomtiden hadde Napoleon invadert Russland. Tsar Aleksander og Karl Johan møttes derfor i Åbo 27. august for å drøfte krigsplanene. Resultatet var et tillegg til traktaten av 5. april: Et angrep på Danmark skulle finne sted samme høst, og Storbritannia skulle oppfordres til å slutte seg til traktaten. Napoleons fremgang hindret imidlertid krigsplanen. I desember 1812 brøt Karl Johan den diplomatiske forbindelsen med Frankrike, og 3. mars 1813 inngikk han en allianse med britene: Sverige skulle stille 30 000 mann på kontinentet mot Napoleon, mot subsidier på 1 million pund årlig. Storbritannia på sin side tiltrådte den svensk-russiske traktaten og skulle bidra til å gjennomføre unionen mellom Norge og Sverige. Svenske styrker rykket igjen inn i Svensk Pommern. Karl Johan møtte tsaren og kongen av Preussen i Trachenberg 9. juli til drøftelser om krigen; han ble utnevnt til sjef for nord-arméen med 158 000 mann. Han deltok i slaget ved Leipzig og fikk beskjed om å gå mot Nederland. Karl Johan ville imidlertid heller gå mot nord for å true Danmark. 28. november krysset han Elben og invaderte Holstein. Danmark-Norge sluttet våpenhvile i Rendsburg 15. desember, og 24. desember begynte forhandlinger med den danske diplomaten Edmund Bourke i Kiel. Resultatet var Kielfreden av 14. januar 1814: Kongen av Danmark-Norge skulle avstå Norge til kongen av Sverige. Norsk Billedvev. Norsk Billedvev A/S var et norsk selskap som eksisterte fra 1959 til 1967, og som ble etablert som følge av et samarbeid mellom Den Norske Husflidsforening og Kunstindustrimuseet i Oslo med Else Halling som daglig leder. Virksomheten ble nedlagt i 1967 og atelieret overført til Stiftelsen Norsk Billedvev. Selve virksomheten ble overført til Husfliden, ledet av Synnøve Thorne. Blant veverskene i Norsk Billedvev var Randi Bierman, Maria Koppen, Berit Sigmundsøn, Synnøve Thorne og Tove Østby. Oppgaver. Norsk Billedvevs virksomhet var i stor grad innrettet på monumentaloppgaver basert på tradisjonell norsk grunn. Blant de mange oppgavene som atelieret utførte, var Else Poulssons teppe i bystyresalen «St. Hallvard» i Oslo, kopier av alle de gamle teppene i Kunstindustrimuseet i Oslo, Kåre Jonsborgs tepper «Skipsfarten», «Sagbruket», «Batalje på Lilletorget», «Kjølhalingsplassen», (Oslo rådhus), «Håkon den Vs bryllup på Akershus slott»” (Golå høyfjellshotell), «Fremmed havn», «Musikk i det fri», «Historien», «Geografien» (Haugesund rådhus), «Midtsommerdans» (Den norske Creditbank, Oslo), «Jeg tok min Nystemte», «Overflødighetshornet», (Hotell Norge, Bergen). Utforsking. Else Halling utforsket i samarbeid med Synnøve Lunde, hvilke plantefarger som var benyttet i de gamle, norske billedteppene. Sammen med Kåre Jonsborg fant de frem til en palett av plantefarger som egnet seg til fargene i billedvev. Jonsborg tilpasset i samarbeid med Else Halling sine farger i sine kartonger til denne paletten. Nes i Ådal. Nes i Ådal er et tettsted i dalføret Ådal i Ringerike kommune. Nes er naturlig sentrum for Øvre Ådal, som er ett av tre definerte distrikter i dalføret. Tettstedet ligger på begge sider av elva Begna, rett nord for elvas utløp i Sperillen, langs E16 som er stamveien gjennom Valdres til Vestlandet. På nordsiden av brua er det veidele mot riksvei 243 til Hedalen, fra hvor det er mulig å ta seg videre til Nesbyen via privat bomvei. Det går også bomvei over åsen til Nordråk ved Randsfjorden. Navnet "Nes" stammer fra den gamle urgården Nes, som i middelalderen lå under Hamar bispestol. Etter reformasjonen i 1536 kom gården inn under kronen, som siden overlot den til lagmannen i Oslo i 1601. Gården er siden delt. Mellom 1868 og 1933 var også Nes anløpshavn for båttrafikken på Sperillen, der S Bægna trafikkerte ruten fra Hen i Ytre Ådal til Sørum i Begnadalen. Det første året var Nes endestasjon, men fra 1869 gikk båten opp Begna til Sørum. D/S Bægna ble tatt ut av trafikk i 1929 og erstattet med en motorbåt fram til 1933, da rutetrafikken ble nedlagt. Nes ligger i Ådal prestegjeld og har egen sognekirke, Nes kirke fra 1860. Nes har også en fådelt barneskole, Nes skole. Barneskolen sokner til Hallingby skole på Hallingby i Ytre Ådal for ungdomsskoletrinnet og til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Fra Nes er også veien til Vassfaret kort. Fra sør i Hedalen kan man også ta seg over Vidalen og ned til Strømsoddbygda, øverst i Soknedalen, med bil, via bomvei. Dette er den gamle kongeveien mellom Ringerike og Valdres. Næringsliv. Det er flere serveringsbedrifter på stedet. Valdresporten er et motell og spisested rett nord for sentrum. I sentrum ligger spisestedet Marché. I tillegg har stedet bensinstasjon og matbutikk og servicebedrifter. Goddess in the Doorway. "Goddess in the Doorway" er et album av Mick Jagger som ble utgitt i 2001. "Goddess in the Doorway" er Jaggers fjerde – og mange vil hevde hans beste – album som soloartist. Her samarbeidet han blant annet med personer som Bono fra U2, Lenny Kravitz, Pete Townshend, Rob Thomas fra Matchbox Twenty, Joe Perry fra Aerosmith samt Wyclef Jean. Albumet fikk svært god kritikk; blant annet fikk det fem stjerner av fem mulige av Rolling Stone. Også i Norge la imidlertid kritikerne merke til albumet, der både VG og Musikkguiden Groove ga albumet svært gode kritikker. Sistnevnte kalte albumet et av de beste rockealbumene i 2001. Likevel ble "Goddess in the Doorway" aldri noen kommersiell suksess. Singelen «God Gave Me Everything» nådde imidlertid høyt på hitlistene i enkelte land, blant annet en førsteplass i Canada. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger, med mindre noe annet er oppgitt. Hallingby. Hallingby er et tettsted i Ringerike kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger langs Europavei 16 mot Valdres og Vestlandet. Hallingby var kommunesenteret i tidligere Ådal kommune, som ved kommunesammenslutningen i 1963/1964 inngikk i Ringerike kommune. Hallingby var også en av fem stasjoner på den nå nedlagte Sperillbanen. Stedet tilhører Ådal prestegjeld og har egen kirke, Hval kirke en åttekantet kirke fra 1862, som er hovedkirke i sognet. Ringmoen, Kjemperingen, er trolig gravsted fra folkevandringstiden. I Hallingby ligger det også en nylig utbygget skole. Stedet har post, bank og verksted. Det kan kjøpes fiskekort til Ådalselva. Håkon Mjåset Johansen. Håkon Mjåset Johansen (født 1. august 1975 i Trondheim) er en norsk jazzmusiker (trommer), kjent fra flere utgivelser. Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU), der han og medstudenter etablerte Urban Connection (1996–) og Come Shine (1999–2003). Han er også med i Trondheim Jazzorkester, Bugge Wesseltofts «New Conceptions of Jazz», Ole Morten Vågans Motif, Siri Gjæres Cricket Club, og Ola Kvernberg Trio. Videre har han medvirket på utgivelser med Jon Larsen, Atle Nymo/Frode Nymo Quartet og Jan Garbarek. I Håvard Wiik trio har han figurert med Ole Morten Vågan. Han spilte med Jon Gordon på Oslo Jazzfestival 2006, i kvartett med Roger Arntzen og Asbjørn Lerheim. Eksterne lenker. Johansen, Håkon Mjåset Johansen, Håkon Mjåset Åsbygda. Åsbygda er ei bygd i Ringerike kommune i Buskerud. Den strekker seg langs den gamle ferdselsåren over Klekken i Haugsbygd mot Jevnaker i Oppland. Åsbygda kan sies også å omfatte områdene ned mot Viul, som ligger nede langs med Randselva, og områdene nord for Bølgen til fylkesgrensen ved Jevnaker. Åsbygda sokner til Haug kirke i Haug prestegjeld. Barneskolen, Åsbygda skole, ble nedlagt fra skoleslutt i juni 2007. Skolebygget ville fungere som barnehage fra september samme år. Elevene er overflyttet til Vang skole i Haugsbygd. Ungdomsskoletrinnet sokner til Haugsbygd ungdomsskole. Åsbyda hadde tidligere flere kolonialbutikker, men nå er alle nedlagt. Bygda fikk hard medfart under andre verdenskrig, da det var harde kamper der. Flere hus ble brent ned til grunnen og mange liv gikk tapt. Mange rømte inn over Nordmarka. Ole Nielsen. Bysten av Ole Nielsen ved Storahuset, Ålgård, som ble avduket 12. februar 1927, 100 år etter at han ble født. Ole Nielsen (født 12. februar 1827, død 23. april 1915) kom fra haugianermiljø i Hjelmeland i Ryfylke der han vokste opp på husmannsplassen Presthagen. Han ble døpt den 18. februar i Hjelmeland. Hans foreldre het Niels Rasmusen og Mari steenslaget. Begge foreldrene hans var husmannsbarn. Han arbeidet i barndommen som gjetergutt og ble konfirmert 14 år gammel. Han kom i farverilære i Stavanger hos den kjente haugianeren John Haugvaldstad da han var 15 år gammel. i 1850 flyttet han til Sandnes, startet farveri og ble raskt en respektert borger av byen, blant annet som bystyremedlem. Han fant inspirasjon hos svenske handelsmenn som fortalte om farvere som på siden av sitt yrke eide og drev bondespinnerier. Bøndene kom til dem med sin ull, og farveren spant ulla på sine maskiner. Nielsen dro til Sverige for å studere denne ullvareindustrien nøyere og startet i 1869 et lite spinneri på Sandnes som brukte hestekraft for å holde maskinene i gang. Fem mann arbeidet på dette bondespinneriet som hadde en svensk spinner som ekspert. Drivkraften var et problem og våren 1870 kjøpte Nielsen en foss på Ålgård av Svend Olsen Aalgaard for 600 kroner. Den indre hovedveien fra Sandnes til Ålgård ble utbedret 1866–69, noe som ikke lenger gjorde transporten uoverkommelig. Veien var en viktig forutsetninge for å flytte virksomheten til Jærens beste ulldistrikt. Maskinene ble flyttet til Ålgård sammen med arbeiderne og den svenske eksperten. Denne virksomheten fikk navnet Aalgaards Uldspinderi. Ull var selvsagt helt sentralt i flyttingen ved siden av kraftkilden. Det var i området fra før av et miljø for foredling av ullvarer som gav viktige ekstrainntekter for landbruket i Gjesdal. Fabrikken som ble reist i 1870, var først tenkt som et bondespinneri, en enkel og billig løsning hvor de ansatte bodde på loftet. Ole Nielsen kjøpte snart nye maskiner etter at han på nytt var i Sverige, den viktigste av disse maskinene var spinnestolen. Fabrikken var i drift i løpet av 1870 og i 1873 kjøpte han en foss på Edland. Anlegget på Ålgård vokste raskt, hus ble bygget og brukte maskiner fra Sverige ble kjøpt inn. Lokale bønder så på Nielsens aktivitet med interesse, og flere av dem gikk sammen om å skaffe kapital til å starte en egen virksomhet. Nielsen fryktet konkurranse og overtalte bøndene om å slå sammen sine virksomheter. På denne måten fikk spinneriet frisk kapital, samtidig som Nielsen satt med halvparten av aksjene og i realiteten styrte virksomheten. Denne friske kapitalen førte til at fabrikken etterhvert gikk bort fra leiespinning til å kjøpe ulla fra bøndene. Fram mot århundreskiftet ble flere bygninger med tilknytning til fabrikken ført opp og nye maskiner kom til. Nå startet han også å veve garnet. Virksomheten ble utvidet ved at Nielsen startet en fabrikk på Figgjo i 1893. Denne gikk inn i akseselskapet Aalgaard Uldvarefabrikker. Ole Nielsen flyttet til Ålgård fra Sandnes i 1878. Fabrikken på Ålgård sysselsatte 246 personer i 1898. Rundt en tredjedel av de ansatte var gjesdalbuer, resten var tilflyttere. Nielsen trekte seg fra ledelsen av bedriften i 1894. Nielsen bygde på haugianske og patriarkalske tradisjoner, men var ingen typisk haugianer. Sven Eliassen fortalte om Nielsen i 1936 at han «var grei, men ikke nådig om du falt i unåde hos ham. Da vi la den første turbinen stod han over oss og skjenkte dram.» På 100–årsdagen for hans fødsel ble bysten av ham utenfor Storahuset på Ålgård avdekket. Nielsen fikk kongens fortjenstmedalje i 1887 og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1903. Of Montreal. of Montreal er et amerikansk band stiftet og basert i Athens, Georgia. Frontfigur, vokalist, gitarist og låtskriver Kevin Barnes dannet bandet etter et mislykket forhold med en kvinne fra Montreal. Det var blant den andre bølgen av band som oppsto som en del av Elephant Six-kollektivet, og som andre E6-band defineres of Montreal vanligvis som indiepop, eventuelt som indierock. Bandet er influert av 1960-tallets popmusikk, samt av vaudeville og psykedelisk musikk. of Montreals to siste album har vært elektronisk preget i mye større grad enn tidligere. Begynnelse. Kevin Barnes var high school-student i Florida da han tidlig i 1996 signerte en kontrakt hos None Records. Han forteller at han hadde møtt en ferierende jente fra Montreal der, og at de lenge hadde et litterært kjærlighetsforhold. Da han dro til Montreal for å besøke henne, fungerte det derimot ikke. Barnes beskriver den mislykkede kjærligheten som en stor inspirasjonskilde til sin musikk, og det var grunnen til at han tok navnet "of Montreal". Til innspillingen av låtene sine trengte han dog hjelp fra andre musikere, og i en rimelig resultatløs jakt på bandmedlemmer, bodde han for kortere perioder i mange forskjellige amerikanske byer. Gjennom Bar/None fikk derimot Barnes bekjentskap med Julian Koster, medlem av band som The Music Tapes og Neutral Milk Hotel. På Kosters oppfordring besluttet Barnes å flytte til Athens i Georgia for å delta i byens blomstrende musikkmiljø, som var spesielt sentrert rundt det innovative Elephant Six-kollektivet. "Cherry Peel" og "The Bird Who Ate the Rabbit's Flower". a>Kevin Barnes lyktes i å danne et band i Athens, og den daværende tremannsbesetninger bestående av Derek Almstead (trommer, vokal) og Bryan Poole (bass, vokal), i tillegg til Barnes (gitar, vokal), spilte inn debutalbumet "Cherry Peel" i januar og februar 1997. Albumet ble veldig godt mottatt av kritikerne etter lanseringen 15. juli 1997, og de fjorten kjærlighetslåtene ble gjentatte ganger hyllet som «ærlige» og «uskyldige», hvilket i stor grad samsvarer med Barnes' musikalske målsetning. De samme bandmedlemmene spilte inn EP-en "The Bird Who Ate The Rabbit's Flower" i april og mai 1997, og den ble lansert av Kindercore Records samme år. Det siste av de fem sporene var en coverlåt av The Whos «Disguises». I januar 1999 relanserte Kindercore EP-en under navnet "The Bird Who Continues to Eat the Rabbit's Flower". Den nye utgivelsen var remikset og digitalt behandlet, og den omfattet tre nye spor, blant annet en coverlåt av Yoko Onos «I Felt Like Smashing My Face in a Clear Glass Window» (som Barnes kalte «I Felt Like Smashing My Head Through a Clear Glass Window»). "Cherry Peel" ble også relansert i 1999. Selv om sporlisten tilsvarte den opprinnelige, var flere av sangene nyinnspillinger gjort av en senere femmannsbesetning av bandet. De gjeldende låtene differerte fra originalene på mange måter; lydkvaliteten var betydelig forbedret, og flere av sangene fikk bakgrunnskoring og ny instrumentasjon. "The Bedside Drama: A Petite Tragedy". "The Bird Who Ate the Rabbit's Flower"s etterfølgende album, ', var i all hovedsak et soloprosjekt av Barnes, selv om både Julian Koster og Bryan Poole hadde ukrediterte bidrag. Kevin Barnes beskriver det som «et slags konseptalbum», der han behandler sin opplevelse i Montreal mer inngående. Historien som fortelles løper kronologisk over de 16 sporene; fra åpningslåten «One of a Very Few Kind», som forteller om protagonistens nye bekjentskap, til «The Couple's First Kiss», til «You Feel You Must Go, Don't Go!», til avslutningen «It's Easy to Sleep When You're Dead». Albumet var fullført allerede kort tid etter lanseringen av "Cherry Peel", skjønt utgivelsen lot vente på seg til Kindercore Records lanserte albumet i 1998. "The Gay Parade". Bandets neste album, "The Gay Parade", ble lansert 16. februar 1999 på Bar/None Records. Det differerer fra tidligere album ved at låtene ikke tar utgangspunkt i elementer fra Barnes' eget liv. I stedet presenterer albumet et utvalg fiktive figurer, representert på omslagets forside, som inngår i forskjellige historier. På dette albumet introduseres også bruken av et bredt spektrum instrumenter, deriblant pianoet, som knapt hadde vært involvert tidligere. «Nickee Coco and the Invisible Tree» inneholder en avsluttende koring der tilnærmet alle Elephant Six-personer basert i Athens deltar. "Coquelicot Asleep in the Poppies: A Variety of Whimsical Verse". of Montreal fulgte opp med nok et konseptalbum. ' er stilmessig nokså nærliggende "The Gay Parade". Likevel markerte utgivelsen et langt steg bort fra bandets tidligere nokså tilgjengelige form for musikk. Pitchforks anmelder skrev at albumet skiller seg ut ved "«en grad av kompleksitet og detalj som of Montreal aldri tidligere har oppnådd som band»". Det hittil ganske brede spektrumet av representerte instrumenter ble med denne utgivelsen ytterligere utvidet. Innflytelser. of Montreal blander ofte grunnleggende elementer fra pop (bl.a. fengende melodier og bakgrunnskoring) med sin noe eksperimentelle musikkart, hvilket er typisk for flere Elephant Six-band. Bandets stil synes bl.a. influert av tradisjonell indiepop og psykedelisk musikk, mens mange fremstiller den som en «gjenopplivelse av 60-tallets popmusikk». Barnes beskriver også sekstitallspopen som bandets «røtter», samtidig som han trekker frem 70-tallets krautrock og synthpopbevegelsen på 80-tallet. Angående band- og artistspesifikke musikalske innflytelser, så uttrykker Barnes seg ofte veldig forskjellig. Den brasilianske poptrioen Os Mutantes, aktiv på slutten av 60-tallet og utover 70-tallet, betegner han derimot som den viktigste ved flere anledninger. Album som "The Gay Parade" og "Coquelicot Asleep in the Poppies" har også slående likheter med vaudeville og varieté. Haugsbygd. Haugsbygd, Haugsbygda eller Haug, med tettstedsnavnet Vang, tidligere kalt Vangsbygd og Vangsfjerdingen, er ei bygd og et tettsted i Ringerike kommune i Buskerud, øst for kommunesentrumet Hønefoss. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Områdebeskrivelse. Bygda er kjent for sitt bølgende landskap og den ligger relativt høyt i landskapet. I utstrekning kan den sies å strekke seg fra grensen mot Norderhov i sør og nordover mot Knestang og Bølgentoppen på grensen mot Åsbygda i nord. I sørvest fra Vesterntoppen og i nordvest fra Viul mot foten av Ringkollen i øst. Administrativt lå området i tidligere Norderhov kommune før den store kommunesammenslutningen i 1963/1964, men det hører nå hjemme i storkommunen Ringerike. Sentrum i bygda kalles gjerne Haug. Der ligger blant annet Haug kirke, som er hovedkirke i Haug prestegjeld, Vang barneskole og Haugsbygd ungdomsskole. Det er også en dagligvarebutikk, et legesenter og en frisør der. Tidligere var det også både bank og postkontor der, men siden bank- og postvesen startet med rasjonalisering har disse inngått. Haugsbygd i dag består for det meste av landbrukseiendommer og moderne eneboligbebyggelse. Området har i de senere årene vært et av de mest attraktive byggeområdene i Ringerike kommune, som gjentatte ganger har åpnet for nye byggefelt i Haugsbygd. I tidligere tider må også bygda ha vært betydningsfull. Det vitner både Sætrangfunnet og Gjermundbufunnene om. Tilkomstveier til Haug. Det er tilkomstveier til Haug via fylkesvei 163 fra Hønefoss til Klekken, enten via Fløytingen nord for Sætrang eller Øvre Klekkenvei sør for Klekken Hotell. Man kan også nå Haug via riksvei 35 mot Jevnaker, via Viulveien fra Hvalsmoen og Hvalsveien. Fra Jevnaker eller Norderhov kan man også komme dit via riksvei 241 over Åsbygda og Klekken, via Harehaugveien fra Smeden sør for Bølgen. Historie. Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 fikk Haugsbygd hard medfart. Det kom her den 15. april til harde kamper mellom tyskerne og avdelinger fra Vestoppland Infanteriregiment nr. 6. De norske styrkene lyktes i å stanse den tyske frammarsjen inntil tyskerne neste dag satte inn panservogner. De benyttet også sivile som skjold. Da var bygda nedbrent, med 133 totalskadde og omtrent like mange skadde bygninger. Begge sider hadde betydelige tap. Etter at den norske motstanden var brutt, henrettet tyskerne også sivile som rene hevnaksjoner. Rudolf Steinerskolen i Oslo. Rudolf Steinerskolen i Oslo (RSiO) er en steinerskole i Oslo, og ligger i dag i Flyveien 2, på Hovseter/Holmen. Den er en integrert 13-årig privatskole som omfatter barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Skolen har ca. 550 elever. Skolen er som pedagogisk alternativ selvdrevet som allmennyttig stiftelse. Historikk. Rudolf Steinerskolen i Oslo er Norges eldste steinerskole, men også en av de eldste blant drøyt tusen steinerskoler på verdensbasis. I november 1921, to år etter grunnleggelsen av den opprinnelige Waldorf-skolen i Stuttgart, holdt Rudolf Steiner to pedagogiske foredrag i Nobelinstituttet i Christiania, og en arbeidsgruppe begynte å arbeide med planer om å etablere en skole. 1. september 1926, året etter Steiners død, ble Rudolf Steinerskolen i Oslo grunnlagt med 12 elever fordelt på tre klassetrinn. En av de involverte var Bokken Lasson, som var en av de første lærerne. Skolen holdt opprinnelig til i Oscars gate på Frogner. Elevtallet hadde i 1932 økt til 102, men etter økonomiske problemer måtte driften innstilles i 1936. Vult Simon og Gulle Brun fortsatte imidlertid å drive en liten steinerskole i sitt hjem på Makrellbekken. Høsten 1945 gjenoppstod steinerskolen i Oslo i en brakke i Frognerparken. I 1949 flyttet skolen til Smestad, og i 1962 flyttet den til Hovseter. I 1978 begynte skolen med gymnasklasser. På 1950-tallet jobbet Jens Bjørneboe som lærer ved skolen, og skoleromanen "Jonas" har viktige deler av handlingen fra steinerskolen i Oslo. Også Øistein Parmann jobbet i mange år som lærer ved skolen, det samme gjorde Karl Brodersen, Dan Lindholm, Jo Munthe-Kaas Sandvik og andre kulturpersonligheter. Frem til 1961 fikk skolen ingen offentlig støtte, og driften ble i sin helhet finansiert ved skolepenger og gaver. Med privatskoleloven av 1970 ble skolen offentlig godkjent som pedagogisk alternativ og berettiget til fast støtte (i dag på 85 % av driftsomkostningene). Foreldre betaler i utgangspunktet skolepenger for skoleplassene, men skolen har en sosial profil og det er mulig å få friplass. På grunn av stor søkning er det i regelen lange ventelister, slik at mange blir innskrevet ved skolen allerede ved fødselen eller i hvertfall flere år før skolestart. I likhet med andre steinerskoler har skolen en kollegial struktur, og har ingen rektor. Skolens øverste pedagogiske myndighet er lærerkollegiet, som møtes til ukentlige kollegiemøter. Lærerkollegiet delegerer myndighet til en forvaltningsleder og en pedagogisk leder, som velges av kollegiet og normalt sitter noen få år. Skolens styre består av representanter for både lærerkollegiet og foreldrene. Organisasjonen Rudolf Steinerskolens Venner (RSV) ble grunnlagt i 1962 for å realisere skolebygningene på Hovseter og støtte skolen. Skolen legger stor vekt på de skjønne kunster og har lang tradisjon for et mangesidig kulturelt liv med teateroppsetninger, dans, opera, klassisk musikk og andre kunstformer. Skolen har en stor teatersal som brukes til arrangementer i skolehverdagen og andre kunstneriske arrangementer. Rudolf Steinerskolen i Oslo er ikke den eneste steinerskolen som ligger i Oslo; det finnes også en steinerskole på Nordstrand og en videregående skole i sentrum, og i tillegg steinerskoler i bl.a. Asker og Bærum. Kjente personer som har gått på Steinerskolen i Oslo. a> gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo Rzeszów. Rzeszów () er en by med distriktsnivåstatus i sørøstlige Polen, og er hovedstad i det subkarpatiske voivodskap. Den er regionens industrielle, akademiske og kulturelle sentrum. Brent jords taktikk. Brent jords taktikk er en militær taktikk som går ut på å ødelegge alt som kan brukes av fienden mens en selv rykker frem eller trekker seg ut av et område. Uttrykket stammer fra praksisen å brenne avlingene for å hindre fienden matkilder, selv om den ikke begrenser seg til matlagre, men også kan omfatte ødeleggelse av husly, transportmidler, kommunikasjonsmidler og industrielle ressurser som ofte har en like stor eller større nytteverdi i moderne krigføring ettersom moderne hærer vanligvis tar med seg sine egne matforsyninger. Praksisen kan utføres av en hær i fiendtlig territorium, eller av en hær på eget territorium. Taktikken kan også innebære å sette opp dødsfeller eller minelegge husly, transportmidler osv. Attribusjon. Attribusjon er et sosialpsykologisk begrep som betegner det å årsaksforklare hendelser. Vi tillegger gjerne det vi opplever og blir utsatt for, en (bakenforliggende) mening. Brukes særlig om de måter vi forklarer andre menneskers atferd. Attribusjon er da selve det å tilskrive andres atferd mening og årsak, eller intensjon og motiv. Sett at du går på et fortau en regnfull dag. En bilist kommer kjørende, og i det den passerer deg raser den rett gjennom en vannpytt så spruten står, og du blir spylt ned av vann. Hvordan reagerer du da? Du tillegger hendelsen en mening om hva som var årsaken til at det skjedde, om hva som var bilistens motivasjon, og kanskje du tillegger bilisten en hensikt. Det morsomme er at dette ikke bare er bestemt av hendelsen selv, men også av din personlighet. Noen vil tenke at jaja, sånt skjer, det var et uhell. Andre vil tenke at «Åh så du den billisten han svingte inn bare for å sprute mest mulig!». Atter andre vil tenke at «Åh, jeg er så uheldig, det slår ikke feil. Det hender meg alltid og uansett hvor jeg oppholder meg så.» Attribusjonsprosesser er befengt med "feil" og "slagsider" i strengt objektiv forstand. Eksempelvis er "den fundamentale attribusjonsfeilen" når vi har en tendens til å forklare andres atferd med deres personlighet eller andre disposisjoner, mens våre egne handlinger forklarer vi selv med faktorer i miljøet – situasjonelle faktorer. Ernst Sørensen. Ernst Sørensen (født 1903 i Tønsberg, død i 1972) var journalist, redaktør, oversetter, forfatter og pedagog. I sine yngre år var han med i Mot Dag og ble påvirket av ideene til Alf Larsen. Han var frem til 1949 lærer ved Steinerskolen i Bergen, før han overtok redaktørjobben i de antroposofisk fokuserte Spektrum (tidsskrift) (1949–1955) og Horisont (tidsskrift) (1955–67). Han ble i 1959 valgt til formann i Riksmålsforbundet. Ernst Sørensen laget i sin tid mottoet: "Kun det nest beste er godt nok!" for Aftenposten. Sørensen døde i 1972 etter lengre sykdom. Klekken. Klekken eller Klækken (av norrønt "kløkkr" = myk, bløt (jord)) er både en gammel storgård og ei grend i Haugsbygd i Ringerike kommune. Grenden ligger i området der fylkesvei 163 fra Hønefoss kommer inn på riksvei 241 mellom Norderhov og Jevnaker, før stigningen opp mot Smeden og Bølgentoppen. Like nord for Klekken ligger også Haug kirke fra 1200-tallet, samt Vang skole og Haugsbygd ungdomsskole. Grenden har fått navn etter den gamle storgården Klækken, som opprinnelig var en såkalt "vin"gård og trolig stammer fra de første århundrene etter år 0. Gården, som trolig ble delt i søndre og nordre Klækken før reformasjonen i 1536, er første gang nevnt i gamle diplomer i 1346 (DN. IV 242). Den nevnes som to gårder i både 1578, 1604 og 1657. Søndre Klækken ble delt i Øvre og Nedre Klækken på 1770-tallet. Her var det skysstasjon, men i 1857 var den redusert til såkalt ikke-fast "tilsigelses"-stasjon uten faste hester, hvor man måtte vente inntil tre timer på hestebytte. Stedet er i dag først og fremst kjent for sitt hotell- og konferansesenter, Klækken Hotell (tidligere "Klækken Turisthotell"), som er synonym med "Øvre Klækken". Hotellet var opprinnelig en gammel skysstasjon. "Nedre Klækken" er i dag for det meste utskilt til boligformål. Også Borger Bad ligger på Klekken, kjent som et rehabiliteringssted med lange tradisjoner. I tidligere tider fantes det også kolonialforretninger og en liten møbelfabrikk i området. I dag finnes det et større gartneri og en elektroinstallatør der. Hanno den store. Hanno den store var en rik karthagensk aristokrat i det 3. århundre f.Kr. Hannos velstand var basert på landområder han eide i Nord-Afrika, og under den første punerkrigen ledet han fraksjonen i Karthago som var i mot å fortsette krigen mot Roma. Han foretrakk å fortsette å erobre territorium i Afrika fremfor å føre en sjøkrig mot Roma som ikke ville gi ham noen fordeler. I disse forsøkene møtte han motstand i den karthagenske generalen Hamilcar Barca. Hanno demobiliserte den karthagenske marinen i 244 f.Kr. og gav romerne tid til å gjenoppbygge sin marine og til slutt beseire Karthago i 241 f.Kr. Etter krigen nektet Hanno å betale leiesoldatene som hadde blitt lovet penger og belønninger av Hamilcar. Leiesoldatene gjorde oppprør og Hanno tok kontroll over den karthagenske arméen i et forsøk på å beseire dem. Hans forsøk slo feil og han gav kontrollen over hæren tilbake til Hamilcar. Til slutt samarbeidet de om å slå ned opprøret i 238 f.Kr. Hans kallenavn «den store» fikk han antagelig for sine erobringer blant Karthagos afrikanske fiender, og han fortsatte å være motstander av krig med Roma, som nødvendigvis måtte inkludere marinemanøvrer. Under den andre punerkrigen ledet han den proromerske fraksjonen i Karthago og forhindret at det ble sendt forsyninger til Hamilcars sønn, Hannibal, etter hans seier i slaget ved Cannae. Etter Karthagos nederlag i slaget ved Zama i 202 f.Kr. var han blant ambassadørene som ble sendt for å fremforhandle en fredsavtale med romerne. Effektbryter. Effektbryter er en strømbryter som er bygget for å bryte strømmen i normal drift, men er også dimensjonert til å bryte veldig høye kortslutningsstrømmer ved feil på kabler. Etter hver kortslutning må dog en effektbryter gå gjennom en revisjon for å sikre at bryteren ikke er ødelagt av kortslutningsstrømmen (svidde kontakter o.l). Dette er imidlertid vanskelig å følge i praksis, og blir istedenfor utført i forbindelse med vanlige revisjoner. Det finnes flere typer effektbrytere ute i forskjellige høyspenningsanlegg. For de høyeste spenningene er det dog bare to typer som stort sett er brukt, og det er SF6-fylte brytere og lufttrykksbrytere. På lavereliggende spenninger (22/11kV) er det ofte også brukt vakuumbrytere. Fra gammelt av kan man også komme bort i oljefattige effektbrytere og oljefylte effektbrytere. En effektbryter vil som regel også sitte sammen med et vern, som overvåker strømmen "ut" fra effektbrytere, og dersom en feil oppstår, så vil vernet koble ut effektbryteren for å gjøre anlegget strømløst der hvor feilen er og sikre liv og verdier. Felles for alle effektbrytere er at de har to kontaktpunkter inne i bryteren hvor strømmen skal gå. Disse finnes selvfølgelig i to posisjoner, inne og ute. Formålet for alle effektbrytere er at man skal kunne bryte strømmen raskt og effektivt, uten fare for lysbue og kortslutninger. Derfor, når bryteren kobles så går dette på noen millisekunder, samtidig som en slukkemetode starter, enten ved at luft blåser ut, gassen kveler, eller oljen hindrer at det starter en lysbue. En lysbue som ikke blir slukket, vil bli som et lyn mellom de to kontaktpunktene i bryteren og strømmen vil da bli kuttet fra andre effektbrytere og man vil kanskje da ha ett strømbrudd som påvirker 3.person. Det er også effektbrytere i lavspent. Standard automatsikringer vi har i sikringsskap er per definisjon en effektbryter. Siden det ikke er snakk om så store krefter i lavspentnettet, er det ikke nødvendig med gassfylte slukekammer. I stedet er rommet rundt bryterknivene bygd opp på en måte som sprer lysbuen og derved slukker den. I høyspenningsanlegg har man også forskjellige skillekniver, disse kan aldri kobles med belastning på, for da vil det oppstå lysbue, og her er det ikke noen slukkemetoder så lysbuen vil fortsette til den kortslutter og store deler av anlegget blir koblet ut fra andre effektbrytere. Men de kan kobles med spenning på. Det finnes likevel spesielle skillebrytere som kan kobles med last, såkalte lastskillebrytere. I et normalt høyspenningsanlegg på en stasjon i sentral og regionalnettet så vil det sitte to skillekniver i posisjon før effektbryteren, de kalles ofte A og B kniver, og står mot hver sin samleskinne (som da kalles samleskinne A, eller samleskinne B), og det vil sitte en kniv etter effektbryteren, som regel kalt L-kniv, men her kan det kalles mer, og det betegner gjerne hva som befinner seg etter kniven. Etter at en effektbryter har gitt frakopling (til utposisjon) så vil det være trygt å koble på knivene, siden det ikke går noen last gjennom dem. Da kan knivene legges ut, og låses i åpen stilling på betjeningsanlegg (eller sperre for innkobling på annen måte). Deretter kan anleggsdelen spenningstestes og dersom det er spenningsløst, så kortslutter og jorder man anlegget på alle steder det kan komme spenning fra, og så kan arbeidet igangsettes av en Leder for sikkerhet. Alle koblinger styres av en operatør ved en driftsentral eller en kompetent person som innehar funksjonen Leder for Kobling. Leder for Kobling utpeker Leder for Sikkerhet på anlegget etter at anlegget er inspisert, sperret og markert, og dermed trygt å jobbe på. Dersom strømmen ikke kobles ut, så kan arbeidslaget som kommer i nærheten få strømgjennomgang da strømmen vil kunne penetrere gjennom luften, da den elektriske holdfastheten ikke er større enn at 420kV (420.000 volt) kan gå ca. 1 mm pr kV, dvs 420 mm på 420 kV ledning. Derfor skal man ikke klatre i høyspentmaster som er spenningsførende, da man vil kunne oppleve strømgjennomgang FØR man berører ledningene. Elvekraftverk. a> er et typisk elvekraftverk med kontiunerlig gjennomstrømming og lav fallhøyde. Elvekraftverk (engelsk: "Run-of-river hydro power station") er en kraftstasjon i elv hvor den kontinuerlige gjennomstrømmingen utnyttes direkte til kraftproduksjon, og vannføringen bare i ubetydelig grad kan reguleres ved hjelp av et vannmagasin i tilslutning til kraftstasjonen. Større elvekraftverk har normalt lav fallhøyde, og nesten alltid er dam og kraftstasjon bygd i én enhet. Slike kraftverk kalles også lavtrykkskraftverk. Dette er etalternativ til magasinkraftverk og (mer spesifikt) pumpekraftverk. Mindre elvekraftverk har oftere større fallhøyde og kun et mindre inntaksmagasin i elven. Elvekraftverk er som oftest utstyrt med Kaplanturbiner. Fordeler. Elvekraftverk har normalt ikke større magasiner, og man unngår dermed oppdemming av landområder og regulering av innsjøer. Kraftverket påvirker i liten grad vannføring og vanntemperatur i vassdraget. Ulemper. Kraftverket er i stor grad avhengig av elvens naturlige vannføring. Det betyr høy produksjon i perioder med mye vann og liten produksjon om vinteren og i tørkeperioder. Kraften må produseres når det er vann i elven, i motsetning til kraftverk med egne magasin som kan utsette produksjonen til behovet er størst eller prisene høyest. Elvekraftverk med dam vil danne hindringer for båttrafikk, tømmerfløting og fisk. Oppdemning vil også påvirke vanngjennomstrømning og avlering av sediment. Fallhøyde. Fallhøyde er den loddrette avstanden (høydeforskjellen) mellom vannivået i inntak og avløp for et vannkraftverk. De kraftverkene med høyest fallhøyde vi finner i Norge, har en fallhøyde på mer enn 1000 meter. Orion. Orion var i gresk mytologi en halvgud som levde som jeger. Han sies enten å ha vært sønn av Poseidon, eller å ha oppstått av en oksehud etter at Poseidon og Hermes hadde urinert der den lå nedgravd. Orion var veldig sterk, og det sies at han gikk og bar på en stor klubbe av rent jern. I antikken knyttes Orion til området Boiotia, men ellers kan forestillinger om en slik halvguddommelig jeger spores helt tilbake til gamle greske jegersamfunn. Det fortelles flere beretninger om ham og hvordan han til sist omkom. Ifølge en av disse var han hensynsløs mot dyr og ble til sist stukket i hjel av en kjempeskorpion. Ifølge andre fortellinger ble han drept av Artemis, enda en annen historie forteller at ble han drept av Apollon etter at han hadde forført hans kjæreste. Stjernebildet Orion er oppkalt etter ham. Ifølge den romerske dikteren Ovid var det Zeus som plasserte ham og hunden Seirios (Sirius, «hundestjernen») på himmelen. En historie om Orion. En vårdag var Orion ute og jaktet i skogen. Da hoppet det en liten fugl fram på stien og ba Orion om at han ikke skulle ta eggene fra redet hans, men Orion tråkket i stedet på redet med eggene i så de ble knust, bare for å vise hvordan det gikk med dem som la seg i hans vei. Da fløy fuglen til Ostara, vårens gudinne, og ba om å bli forvandlet til et dyr som kunne løpe fra og lure Orion. Hun forvandlet fuglen til haren Lepus. Lepus møtte en dag Pleiadene. Han advarte dem mot Orion og hundene hans, Procyon og Seirios, som nærmet seg. Pleiadene, som danset rundt sin hellige okse Taurus, rakk så vidt å løse båndene på oksen før Orion kom og satte etter den. Da begynte haren Lepus å løpe rundt og imellom beina til Orion, og så begynte hundene hans å løpe etter haren, helt til Orion snublet i en av dem. Han falt i bakken med et høyt smell, og haren og hundene løp av gårde innover i skogen. Orion ble en så stor plage for alle dyrene i skogen at Gaia, jordens mor, sendte Skorpionen, som kløp Orion i en tå, så han døde av giften. Vercingetorix. Vercingetorix (uttale "vɛrʦɪŋˈgeːtorɪks") (ca 82 f.Kr. – 46 f.Kr.) var høvding for den galliske stammen arvernerne og var den som forente gallerne i et omfattende opprør mot Romerriket i de siste fasene av Julius Cæsars galliske kriger. Opprøret mislyktes, men Vercingetorix har siden vært et symbol på fransk nasjonalisme. Vercingetorix kom til makten i 52 f.Kr. da han samlet sammen en hær og ble proklamert som konge ved Gergovia. Snart klarte han å etablere en allianse med de andre stammene og tok kontrollene over deres kombinerte hærstyrker, og ledet dem i Gallias mest betydningsfulle opprør mot den romerske krigsmaskinen. Vercingetorix overga seg til romerne etter å ha blitt beseiret i slaget ved Alesia i 52 f.Kr. Deretter ble han holdt fengslet i fem år. I år 46 f.Kr. ble han sendt i ydmykende parade gjennom Roma som en del av Cæsars triumf før han ble henrettet. Vercingetorix er hovedsakelig kjent via Cæsars bok "Commentarii de Bello Gallico" ("Kommentarer til Gallerkrigen"). Navn. Etymologien av navnet Vercingetorix er fortsatt diskutert. Den mest generelt aksepterte analysen tolker det som gallisk "ver-" («over, overordnet» – en etymologisk beslektet med latinske "super" og greske "hyper"), "cingeto-" («kriger», beslektet i rotordet i betydningen «gå, vandre», muligens i betydning «infanteri»), og "rix" («konge»; sammenlign med latinske "rex", sanskrit "rāja-"), hvilket gir betydningen «store krigerkonge», eller «konge av store krigere». Plutark gjengir i sin biografi over Cæsar hans navn som "Vergentorix". Vercingetorix' opprør. a> og dets naboer 58 f.Kr. Etter å ha blitt utpekt som guvernør av den romerske provinsen Gallia Narbonensis (dagens Provence) i 58 f.Kr., gikk Julius Cæsar videre med å erobre de galliske stammene bortenfor dette området i løpet av de neste får årene, og opprettholdt kontroll gjennom en påpasselig politikk av splitt-og-hersk. Han benyttet seg av splittelsen i de galliske elitene, favoriserte enkelte adelsmenn over andre med politisk støtte og romersk luksus som blant annet vin. Celtillus, far til Vercingetorix, hadde blitt drept av sine egne landsmenn for å forsøke å bli hersker over hele Gallia. Forsøk på opprør, slik som det ved Ambiorix i 54 f.Kr., fikk kun lokal støtte, men Vercingetorix greide å samle og forene de galliske stammene mot romerne og tilpasse seg en mer effektiv form for krigføring. Opprøret som Vercingetorix kom til å lede begynte tidlig i 52 f.Kr. mens Cæsar samlet tropper i Gallia Cisalpina. I den tro at Cæsar ville bli distrahert av opptøyene i Roma som følge av Publius Clodius Pulchers død, gjorde karnuterne under Cotuatus og Conetodunus sitt første trekk ved å drepe romerne som var bosatte i deres område. Gullmynt preget av Vercingetorix, Cabinet des Médailles Vercingetorix, en ung adelsmann fra arverniske byen Gergovia oppmanet sine folk til å bli med i opprøret, men både han selv og hans tilhengere ble forvist av adelen i byen, inkludert Vercingetorix' onkel Gobanitio. Den lokale adelen mente at å motsette seg Cæsar var en altfor stor risiko. Vercingetorix samlet sammen en hær blant de fattige, erobret Gergovia og lot seg hylle som konge. Vercingetorix lot også prege mynter. Blant annet i Auvegne er det funnet en gullmynt fra 52 f.Kr. som bærer Vercingetorix' navn og et idealisert profilbilde av den unge krigshøvdingen. 27 av disse myntene eksisterer i dag. Vercingetorix inngikk allianser med andre stammer, og ble enstemmig gitt hovedkommandoen over samtlige hærer, hevdet sin autoritet gjennom tøff disiplin og med å ta gisler for å sikre sin vilje og andre velvilje. Han innførte strategien med å trekke seg tilbake til naturlige befestninger og gjennomførte et tidlig eksempel på brent jords taktikk ved å brenne ned byer for å forhindre at romerske legioner skaffet seg forsyninger. Han hadde detaljerte planer for å avskjære romernes kommunikasjonslinjer mellom Italia og Gallia ved samtidige angrep mot Gallia Narbonensis, på haeduerne (Cæsars allierte), og den militære ruten langs Saône, men Cæsar var raskere enn Vercingetorix regnet med og angrepene ble avverget. Vercingetorix og hans hær vant en del mindre, innledende trefninger mot romerske enheter ledet av Cæsar og hans løytnant Titus Labienus. Imidlertid var det et tilsynelatende vendepunkt da romerne angrep hovedstaden til biturigerne, Avaricum (Bourges). Innbyggerne var ikke villige til å gjennomføre Vercingetorix' ordre om brent jord og ofre byen. Til tross for heroisk motstand ble byen erobret, og hele befolkningen på 120 000 mennesker ble drept. En moderne historiker har anslått dette tallet til langt lavere, til rundt 40 000 mennesker. Denne katastrofen var en lærepenge og Vercingetorix' autoritet ble tilsynelatende styrket i motstanden mot romerne. Det neste store slaget var ved Gergovia hvor Vercingetorix beseiret Cæsar og påførte romerne store tap. Imidlertid kostet seieren også mange tap på gallernes side, inkludert mange adelsmenn. Grunnet disse tapene trakk han seg tilbake og forflyttet seg til et annet befestet område, Alesia. Vercingetorix sendte sitt kavaleri av sted for å samle menn og forsterkninger fra alle de galliske stammene. Han stengte seg inne i Alesia med forsyninger for en måned mens han ventet på forsterkninger. I beleiringen av Alesia i september 52 f.Kr. bygde Cæsar en festning rundt byen. I påvente på angrep fra andre gallere bygde Cæsar ytterligere en festning på utsiden, nærmest som en smultring i form. Da forsterkningene kom var det i utilstrekkelig antall; beregningene går på fra 80 000 til 250 000 krigere, og selv det minste antallet er antagelig for høyt. Hva som var verre var Vercingetorix, gallernes taktiske leder, var avskåret fra å lede angrepene på romerne, og uten samordnet taktikk ble de fleste angrepene slått tilbake. Et av angrepene avslørte dog et svakt punkt i de romerske befestningsverkene, og med kombinert angrep fra innsiden og fra utsiden greide gallerne nesten å bryte igjennom. Kun da Cæsar personlig ledet de siste reservene i angrep greide han til sist å slå angrepet tilbake. Dette var det avgjørende slaget i underkaste seg Gallia. De resterende galliske styrkene flyktet og for Vercingetorix betydde det endelige nederlag. I henhold til Plutark overga Vercingetorix seg på dramatisk vis. Han red sin vakre hest ut av Alesia og rundt Cæsars leir før han steg av foran Cæsar, kastet fra seg sin våpen, og rev av seg sin rustning, og satte seg ned foran Cæsars føtter hver han ble sittende ubevegelig inntil han ble fraktet vekk. Cæsar har selv gitt en førstehånds motsigelse av denne redegjørelsen og beskrev Vercingetorix' overgivelse langt mer moderat. I de påfølgende månedene kunne Cæsar slå ned de siste restene av motstand fra gallerne. Etter at Gallia var blitt erobret, okkuperte romerne Pannonia i 12 f.Kr. Vercingetorix' ble holdt fengslet i Tullianum i Roma i fem år før han ble dratt fram og vist fram offentlig i Cæsars triumftog gjennom Romas gater i 46 f.Kr. Deretter ble han henrettet, antagelig ved strangulasjon (kvelning) i fengselet, slik antikkens skikk var. Ettermæle. a>). Personen nederst på bildet gir et inntrykk av størrelsen. Mange andre minnesmerker og statuer ble reist over Vercingetorix i Frankrike i løpet av 1800-tallet, inkludert en rytterstatue av Bartholdi på Place de Jaude i Clermont-Ferrand. I 2001 ble det produsert en fransk film om Vercingétorix kalt "Vercingétorix: la légende du druide roi" («Vercingetorix, legenden om druidekongen»), utgitt som "Druids" på engelsk. Den ble regissert av Jacques Dorfmann og skrevet av Dorfmann og Norman Spinrad og hadde Christopher Lambert i hovedrollen. Den ble verken en suksess hos kritikerne eller hos publikum, men gjorde det langt bedre i Europa enn i USA. Spinrad gikk videre med å skrive en roman om det samme temaet, "The Druid King", utgitt i 2003. NSB type 69. NSB type 69 er de vanligste motorvognsettene som brukes på lokalstrekningene Kongsberg-Eidsvoll, Drammen-Dal, (Drammen) Asker-Lillestrøm, (Skøyen) Oslo S-Gjøvik, Skøyen-Ski, Skøyen-Mysen, Skøyen-Årnes i dag. Spikkestad-Moss er i hovedsak trafikkert av NSB type 72, men enkelte avganger går med type 69. De går også i lokaltogstrekningene på Vestlandet og Arendal. De ble bygget av Strømmens Værksted. Et renoveringsprogram ble startet opp på settene i 2005, og blir fortløpende omlakkert til nye NSB-farger. Type 69 betjener lokaltogstrekninger sammen med NSB type 72. Planlegging og levering av type 69A. Motorvognsettene av type 65 og 67 som for det meste gikk i lokaltrafikken rundt Oslo, var ut på 1960-tallet blitt modne for utskiftning: Det var også et ønske om å øke kjørehastigheten slik at man kunne rekke å kjøre fram og tilbake mellom Oslo og endestasjonene Ski, Lillestrøm og Asker på én time. 65/67-settene brukte 35 minutter på strekningen én vei, og man måtte ned i 25 minutter for å få til 60-minutters omløpstid. Det ble sendtd ut anbud på nye motorvognsett 5. august 1966, men det var nesten selvinnlysende at det var Strømmens Verksted som fikk anbudet på den mekaniske delen, for "Statens anbudsforskrifter, beskyttelse av norsk produksjon" gjaldt. Hvem som skulle produsere den elektriske utrustningen var derimot mer uklar. Norsk Elektrisk & Brown Boveri (NE&BB) på Skøyen og svenske ASEA (representert ved Per Kure) var aktuelle, særlig siden det var ASEA som stod bak tyristorstyringen i de svenske X1-settene. Det ble en kombinasjon ved at ASEA leverte boggiene tilpasset NE&BBs elektriske utrustning. Bestillingen ble formelt gjort av NSBs Hovedstyre 12. april 1967. Planen var at 5 sett skulle leveres i 1969 og 5 sett i 1970. Det oppstod forsinkelser, med det resultatet at disse ti første settene ble levert mellom 29. mai 1970 og 25. januar 1971. Man hadde opsjon på flere sett, og fem til ble levert mellom 7. mai 1971 og 27. august 1971. Disse 15 første settene fikk betegnelsen 69A. Motorvogna fikk litra BM og styrevogna BS. Versjoner. Togsettene består av enten to eller tre vogner, der vogn 1 eller 3 er påkrevet, mens vogn 2, mellomvogna, er et tillegg som altså ikke fantes for de 15 første vognene av type 69A. Vogn 1 er en motorvogn. Her er ett førerrom og alt av elektriske komponenter som fire motorer (én for hver hjulaksel), kompressor, strømavtaker, trafo osv. (lok-delen). Motorvogna har litra BM69 og nummereres fra 69001 og oppover. Angivelsen 69.001 osv kan også ses. Vogn 2 er en mellomvogn med sitteplasser. Mellomvogna har litra B69 og nummereres i 698xx-serien (evt. 69.8xx). Vogn 3 er en styrevogn som for det meste ligner motorvogna, men har ikke elektrisk utrustning utover det som tilhører førerplassen. Styrevogna har litra BS69 og nummereres fra 69601 og oppover (alt. 69.601-). Ledningsopplegg for styring av toget er gjennomgående for alle vognene og føres ut til en mangepolet kontakt i sentralkobbelet. Dermed kan flere togsett kobles sammen og styres fra førerrommet på første vogn. Enkeltvogner i et sett betegnes med deres vognnummer slik beskrevet over. Angivelse av et helt sett under ett gjøres med å erstatte det tredje sifferet (som angir vogntypen) med bindestrek. Eksempel: 69055 + 69855 + 69655 = 69-55. Settnummeret følger motorvognas nummer i de få tilfellene der det ikke er match mellom de to siste sifrene på alle vognene i settet. Type 69 ble opprinnelig bygget i syv undertyper: A, B, C og fire varianter av D. I tillegg har undertype E og G oppstått som følge av ombygginger. 69A. 69A sett 01-15 (BM 69001-015 + BS 69601-015 (benevnt 69.01-15 og 69.61-75 fra starten)) var den første serien på 15 vogner, bygget fra 1970 til 1971. 12 av settene er fortsatt i tjeneste. Sett 04, 09 og 14 er utrangert; dvs. noen av styrevogene er koblet sammen med motorvogner av andre undertyper. BS 69602 er koblet til BM 69047, BS 69609 er koblet til BM 69028, og BS 69614 er koblet til 69018) 69B. 69B sett 16-36 er den andre serien som er bygget i 1974-75. Fra 69B ble typen utstyrt med elektrisk motstandsbremse. De fleste av de 17 69B-sett som ble bygget består av to vogner, men sett 69-24 og 69-25 har fått en mellomvogn. Noen av settene i B-serien ble ombygget med et stort lasterom i motorvogna, noe som gjør dem egnet for litt lengre reiser, for eksempel Bergen-Myrdal der ski og sykler er ofte med. Det er bare 69024 igjen med lasterom. B-serien var beregnet for mellomdistanse og har bare én dør på hver side av mellom/styrevognen, i stedet for to. Dette gir ekstra sitteplasser, men øker tiden for av- og påstigning. Utrangerte sett: 17, 19-23. Styrevogn 69619 er blitt mellomvogn til 69025, styrevogn 69618 er blitt mellomvogn til 69024, og styrevogn 69620 er koblet til 69002. 69C. 69C sett 36-49 ble bygget i 1975-76. De består av tre vogner. De 14 togsettene brukes som lokaltog i likhet med 69D serien. Alle sett er i trafikk. Alle er ombygget til type C2 med unntak av 69-41 som pr. mai 2011 ennå er i prøvedesign med egen innredning. Omlakkerte, nytt interiør, klima i kupeer, ny WC, brannvarslingsanlegg + noen andre tekniske fornyelser. 69D. 69D består av fire serier: 50-74 (levert 1983-84), 75-80 (1990), 81-83 (1993), 84-88 (1993). De skiller seg fra tidligere serier ved en mer kantet front, vanlige buffere og et generelt oppgradert interiør i forhold til endret mote. 39 av disse settene ble bygget og 37 er fortsatt i tjeneste i 2010. Utrangerte sett: 69-54, 69-68. Mellomvogn 69854 er i sett 69-80, styrevogn 69654 er mellomvogn til 69036, og mellomvogn 69868 er blitt mellomvogn til 69037, og styrevogn 69668 er hugget. 69E. 69E er sett 50 og 51 som ble ombygget i 1994 fra 69D serie 1 til bruk på noe lengre strekninger. For eksempel er de vanlige fem sitteplassene mot hverandre erstattet med fire sitteplasser mot hverandre. De har blitt brukt på Gjøvikbanen og Jærbanen, men brukes nå mellom Bergen og Voss. 69G. 69G er settene 56, 60-63, 65-67 og 70 som er ombygget fra 69D. De er utstyrt med flere fasiliteter, slik som salgsautomat for mat og drikke og mer komfortable seter, inkludert en egen komfortdel. De ni togsettene i G-serien ble ombygd i Danmark og brukes nå på Gjøvikbanen av datterselskapet NSB Gjøvikbanen. (Låner nå fortiden også 69057 fra NSB. Mulig den etter hvert blir overtatt og ombygget). 69-sett med navn. Noen av settene fikk navn. Disse er senere fjernet i forbindelse med omlakkering. Arbeidsgiverforening. Arbeidsgiverforening er en sammenslutning av arbeidsgivere som har til formål å ivareta deres interesser overfor arbeiderne, og ble dannet som en reaksjon på arbeidernes sammenslutning til fagforeninger. Hensikten var å hindre at fagforeningene tiltvang seg forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår overfor en og en arbeidsgiver. Arbeidsgiverforeningene fører tarifforhandlinger for medlemsbedriften. Arbeidsgiverforeningene opptrer også som talsmann for arbeidsgivernes syn overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår arbeidslivet. I utlandet har det vært vanlig at arbeidsgiverinteresser og yrkesinteresser osv. ivaretas av samme organisasjon. Dette var tidligere ikke vanlig i Norge, men mot slutten av 1980-årene ble det gjennomført en rekke sammenslutninger mellom de rene arbeidsgiverforenigene og næringsorganisasjonene. Næringslivets Hovedorganisasjon. Den ledende arbeidsgiverforeningen, Norsk Arbeidsgiverforening som ble stiftet i 1900, ble slått sammen med blant annet Norges Industriforbund og Norsk Håndverkerforbund til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Tilsvarende sammenslutninger ble også gjennomført innen NHOs medlemsorganisasjoner, samt innen handelens organisasjoner. NHO er nå Norges største interesseorganisasjon for private bedrifter og statlige bedrifter som arbeider under konkurransevilkår. Arbeidsgiverforeningen Spekter. Arbeidsgiverforeningen Spekter ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. Kommunenes Sentralforbund. KS, kommunesektorens organisasjon, er en interesse-, arbeidsgiver- og medlemsorganisasjon for kommunesektoren. Virke. Virke (tidligere HSH) representerer 15 500 virksomheter med over 200 000 ansatte innen norsk næringsliv. Finansnæringens Arbeidsgiverforening. Finansnæringens Arbeidsgiverforening (FA) ble stiftet i 1999, da Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening og Bankenes Arbeidsgiverforening (B.A.F.) ble slått sammen, to organisasjoner som hadde eksistert i over 50 år hver. Foreningen er en uavhengig arbeidsgiverforening for bedrifter som arbeider innen finansnæringen. NLF Arbeidsgiverforening. Norges Lastebileier-Forbund er både en nærings- og arbeidsgiver-organisasjon for lastebileiere. Arbeidsgiverforeningens medlemmer består av NLF-bedrifter som har opprettet tariffavtale/overenskomst. I tillegg til å utvikle og forhandle tariffavtaler yter NLF Arbeidsgiverforening bistand i tvistesaker og arbeidsgiverspørsmål for øvrig. Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening. Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening (AAF) er en frittstående sammenslutning av LO og tilsluttede fagforbund, samt deres regionskontorer og avdelingskontoer, for samarbeid om tarifforhandlinger og arbeidsrettslige spørsmål. Medlemmer er forretningsforetak og andre organisasjoner og institusjoner i arbeiderbevegelsen og lokale fagforeninger med ansatte personale. Arkitektbedriftene i Norge. Arkitektbedriftene i Norge er en frittstående arbeidsgiverforening som organiserer de profesjonelle arkitektvirksomheter i Norge. For tiden fremforhandler foreningen tariffavtaler med 3 arbeidstakerorganisasjoner. Landbrukets Arbeidsgiverforening. Landbrukets Arbeidsgiverforening (LA) er en selvstendig arbeidsgiverforening som organiserer landbruksrelaterte virksomheter, og skal iverate medlemmenes interessert i saker som angår lønns- og arbeidsvilkår og andre arbeidsforhold. Studentsamskipnadenes arbeidsgiverforening. Studentsamskipnadenes arbeidsgiverforening (SSAF) ble stiftet i august 1985, og er en frittstående forening, er en sammenslutning av bedrifter innen samskipnadsområdet i Norge. Medlemsbedritene er alle samskipnadsbedrifter, bedrifter som er opprettet av eller i tilknytning til samskipnadsbedrifter eller andre bedrifter med tilsvarende formål. I desember 1985 undertegnet SSAF Hovedavtale med Norsk Tjenestemannslag (NTL), som er det fagforbund som organiserer flest ansatte innen SSAF-området. Plantefarger. Totrådet spælsaugarn farget med planter. Plantefarger er farger utvunnet av planter. Historie. Vi har skriftlige overleveringer fra oldtidens leger Discorides, Galen m. fl. Karl den Store fikk utarbeidet et reglement for hagebruk som inneholdt lister over de urter og trær som skulle dyrkes i de keiserlige hager. Dette reglement fikk stor betydning for store deler av Nord-Europa. Blant de planter som nevnes var vaid ("Isatis tinctoria "), som allerede på 800-tallet ble brukt til å farge garn. Det kan ha vært irene som lærte nordmennene å farge garn med lavarter. ”Korkemose” eller ”Kvitkork” kan føres tilbake til det irske ordet «corcur» som igjen skriver seg fra det latinske ordet ”purpur”. Denne lavarten var i middelalderen en egen eksportartikkel. Det er lavsyrene som finnes i de fleste lavarter som danner fargestoffer. De fleste av dem er brune. Opplysningstidens forfattere samlet botanisk viten som ledd i en topografisk beskrivelse av hver sin landsdel. Samtidig begynner håndverksmessig utdannete «bondefargere» å ta i mot arbeid fra landet, men har sine verksteder i byene. På denne tiden kom også de nye beisemidlene "alun" (kaliumaluminiumsulfat), koppervitriol og jernvitriol i bruk og ga muligheter for nye fargenyanser. Garn til finere arbeider kan meget godt ha blitt sendt til Flandern eller Nord-Tyskland hvor ullfargeindustrien var kommet svært langt. Fra 1800 ble det mulig å kjøpe importerte fargestoffer som de nye anilinfarger. Farging med planter var likevel fremdeles stort sett enerådende. Teknikk. Fargemetodene som har vært benyttet fra svært gammel tid og har antagelig vært nokså like over hele Skandinavia, Østersjølandene og Nord-Russland. Før innfarging må ullen tilføres bindemiddel, beising, eller la planten gjennomgå en gjæringsprosess. Til beising kunne man bruke andre plantearter som jamne ("Lycopodium complanatum") eller bark av gråor ("Alnus incano"). Man holdt seg helst til planter som med en gang ga den ønskede farge. Men med bindemidler og etterfarging av blått på gult eller rødt på blått, kunne man komme frem til nye toner av grønt og olett. Garnet kan beises på forhånd eller samtidig med selve innfargingen som skjer ved at garnet legges sammen med plantene i varmt vann, 60 – 90 grader, alt etter hvilke planter som benyttes, For å få lik farge på garnet måtte alt farges i samme omgang. For å få klare og rene toner, måtte man være omhyggelig med vask av garnet før fargingen og skylling med lut og andre sterke løsninger etterpå. Himlad. Himlad er et kaldt land i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Landet lå mellom elvene Aros og Celon i den nordvestre del av Beleriand. Landet ble holdt av Celegorm og Curufin helt til Dagor Bragollach. Arbeidstjeneste. Arbeidstjeneste er en frivillig eller tvungen tjeneste for ungdom i samfunnsmessig øyemed. I mellomkrigstiden ble det i en del europeiske land innført sivil arbeidstjeneste. Hensikten med arbeidstjenesten var delt. Den var dels ment for å få utført arbeid som det i krisetiden var vanskelig å få utført av den vanlige arbeidskraften og med de økonomiske midler man hadde til disposisjon, dels for å motvirke arbeidsløsheten og skape større sosial solidaritet mellom de unge. Tanken var at siden staten kunne pålegge folk å møte til militærtjeneste, kunne den også pålegge dem annet arbeid når det var nødvendig for landet. Tyskland. I det nazistiske Tyskland ble den obligatoriske arbeidstjenesten Reichsarbeitsdienst ("Riksarbeidstjenesten") innført i 1935, og hovedhensikten var i første rekke å skape et effektivt middel til ideologisk påvirkning av ungdom, og å la arbeidstjenesten tjene som forberedende militærtjeneste. Dette manifesterte seg i avdelingene, som var helt militært organisert. Den tyske arbeidstjeneste var obligatorisk for menn og kvinner, og tjenestetiden var ett år. Dog hadde flere land innført arbeidstjeneste tidligere, blant annet Sveits og Bulgaria. Under andre verdenskrig ble det gjort forsøk på å innføre arbeidstjeneste i varierende grad tuftet på den tyske modellen i flere tyskokkuperte land. Arbeidsfylkingen. Allerede fra 1933 fantes «Arbeidsfylkingen» i Norge. Første leder og formann var sosialminister Jacob N. Vik. Det ble dannet flere avdelinger rundt i Norge. Arbeidsfylkingen ble offisielt oppløst i 1936. Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste. Administrasjonsrådet satt i gang den frivillig arbeidstjenesten «Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste» sommeren 1940 for å hjelpe til i skog-, jordbruk og anleggsvirksomhet. 25. september 1940 ble tjenesten overtatt av Nasjonal Samling og lagt under Departementet for arbeidstjeneste og idrett, og fikk navnet «Norges Arbeidstjeneste» (AT). Tjenesten ble fra 1941 gjort obligatorisk for menn i vernepliktig alder. Frivillig Norsk Arbeidstjeneste. Frivillig Norsk Arbeidstjeneste ble dannet i i 1937, med Tor Strand som formann og Walter Fürst som viseformann. I 1939 byttet Frivillig Norsk Arbeidstjeneste navn til «Norsk Riksdugnad» for å unngå forveksling med NS Arbeidstjeneste. Nasjonal Arbeidsinnsats. Nasjonal Arbeidsinnsats ble opprettet ved «Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats» av 22. februar 1943. Loven åpnet for innføring av full planøkonomi i Norge, og ga adgang til tvangsutskrivning av «all arbeidskraft som ikke er fullt utnyttet eller som brukes til arbeid som ikke er nødvendig». Praktisk skyting. Praktisk skyting er en skytesport som prøver å forene presisjon, kraft og hurtighet. I Norge organiseres sporten gjennom klubber tilsluttet Norges Forbund for Praktisk Skyting (NFPS). Sporten kommer opprinnelig fra USA. Bakgrunn. Opprinnelsen til "Praktisk skyting" var et ønske om å utvikle ferdighetene i å benytte pistol som et forsvarsvåpen. Dette skjedde i California på 1950-tallet, men gradvis har skyteformen utviklet seg til å bli en ren sportsgren, uten noen særlig forankring i det opprinnelige formålet. Praktisk skyting er blitt en stor internasjonal idrett som vektlegger sikker våpenbehandling svært høyt. Gjennom krav til våpen som kan brukes, og måten konkurransene blir gjennomført på forsøker man å forene presisjon, kraft og hurtighet. Slagordet til det internasjonale forbundet "International Practical Shooting Confederation" (IPSC) er da og også DVC – «"Diligentia", "Vis", "Celeritas"» (presisjon, kraft, hurtighet). Skytingen utføres med både pistol, revolver og rifle, og skytterne blir delt i forskjellige klasser etter ferdighet og våpentype som blir brukt. Regler. Skivene som brukes er nærmest åttekantet, 45 x 57 cm store. Den innerste delen, den såkalte «A-sonen», som gir mest poeng er 15 cm bred. Med pistol foregår det meste av skytingen på korte avstander, men skivene kan også stå såpass langt unna som 45 m. Det brukes kun grovkalibrede våpen, dvs. kaliber 9 mm eller større, og skytingen foregår samtidig som man skal bevege seg, skyte under eller over hindringer og i andre uvante stillinger. Alt dette skal gjøres på kortest mulig tid, dermed blir det vanskeligere enn det kan høres ut til. Poengene blir delt på tiden, det betyr at dersom to skyttere har likt antall poeng på skivene, men den ene er dobbelt så rask som den andre, får han/hun også dobbelt så god poengsum på øvelsen. En øvelse består av flere skiver som vanligvis må skytes fra flere posisjoner. Skivene kan være bevegelige og de kan være delvis dekket av skiver som ikke skal treffes og gir minuspoeng hvis man treffer dem. En konkurranse består av et visst antall ulike øvelser, og poengsum og plassering på hver øvelse blir lagt sammen for å kåre sammenlagtvinneren. En stor øvelse med mange skiver vil dermed telle mer enn en liten øvelse med få skiver når sammenlagtresultatet skal kalkuleres. Vanligvis vil man gå gjennom øvelsen og foreta en besiktigelse for å kunne legge opp en taktikk for å gjennomføre øvelsen, men på noen stevner kan det også være øvelser som er ukjente for skytteren slik at alt må tas på sparket. For å ivareta sikkerheten blir skytteren fulgt av en funksjonær hele tiden mens han/hun skyter som passer på at ingen regler brytes og samtidig tar tiden på skytteren. Det arrangeres konkurranser på alle nivåer; interne klubbstevner, åpne konkurranser, norgesmesterskap og verdensmesterskap. Verdensmesterskapene har vært arrangert siden 1975, de siste årene med 3 år mellom hvert. I Zalsburg i Østerrike i 1976 vant nordmannen Jan Foss den første og eneste VM-tittel vunnet av en nordmann. VM kalles for «World Shoot», og er nummerert med romertall. Forrige VM var World Shoot VXI i Hellas i 2011, mens neste VM er Wolrd Shoot VXII i Florida i 2014. Lange flate ballær. "Lange flate ballær" er en norsk filmkomedie fra 2006, regissert av Bjørn Fast Nagell. Handling. "Lange flate ballær" handler om seks menn som jobber sammen på verkstedet EdGarasjen. Verkstedet står i fare for å gå konkurs, og de seks er redde for å miste jobbene sine. I ren vanvare velger de en løsning som ligger deres hjerte nær, å bruke resten av verkstedets kassabeholdning til å reise på guttetur – til fotball-VM i Tyskland. Og de tar ikke med seg damene. Filmen har fått mye omtale i media på grunn av det store antallet kjendiser som medvirker i cameoroller i filmen. Noen av de som dukker opp er: Jose Mourinho, Ari Behn, Elin Tvedt, Dorthe Skappel, Åsne Seierstad, Martin Bull Gudmundsen, Lars Olav Karlsen, Thomas Strzelecki, Valgerd Svarstad Haugland, Carola Häggkvist, Wig Wam, Åge Hareide og Stig Inge Bjørnebye. Uttrykkets opprinnelse. «Blå og hvite kællær ut på banen tællær. Lange, flate ballær døm i nettet skallær.» Sarpingene vant for øvrig cup-oppgjøret, men om det berømte slagordet spilte noen rolle, er ikke godt å si. Noen hevder uttrykket var innarbeidet i fotballmiljøet i Sarpsborg allerede før dette nye slagordet ble skrevet, men den påstanden er det ingen som foreløpig har kunnet bekrefte eller avkrefte. Svein og rotta. "Svein og rotta" er en norsk barnefilm fra 2006. Filmen er basert på de tre første bøkene i Marit Nicolaysens bokserie om "Svein og Rotta". "Svein og rotta"-bøkene har solgt over 400 000 eksemplarer. Handling. Sveins bestevenn er hetterotta Halvorsen, mens alle andre synes at rotter er det ekleste som finnes. Svein og kompisen Dan er ganske alene helt til den nye jenta i klassen foreslår at de skal ta med seg rottene sine i den store kjæledyrkonkurransen. Problemene kommer da Halvorsen stikker av, og avisene skriver at både sykehuset og skolen må stenge på grunn av en invasjon av rotter. Svein må passe på at ikke mamma og pappa finner ut at det er Svein og Halvorsen som er skyld i alt oppstyret, for da kan han ende opp med å miste både Halvorsen og muligheten til å vinne konkurransen. Dusty Hill. Joseph Michael «Dusty» Hill (født 19. mai 1949 i Dallas i Texas) er bassist og vokalist i bandet ZZ Top. Primus (band). Primus er et amerikansk band hvis mest kjente besetning har vært Les Claypool (bassgitar), Larry LaLonde (gitar) og Tim Alexander (trommer). Claypool dannet et band tidlig på 80-tallet sammen med gitaristen Todd Huth og trommeslageren Jay Lane. Siden sluttet de og han begynte å spille sammen med de nåværende bandmedlemmene. Primus albumdebuterte i 1989. Bandet spiller eksperimentell musikk sentrert rundt Les Claypools unike spillestil. Claypool har omtalt bandets musikk som «psykedelisk polka», men sett fra et mer universelt standpunkt er det heller en blanding av funk og metal, samt at flere andre musikkstiler også innkorporeres. Ironiske tekster er også en fremtredende del av bandets uttrykk. GoldenEye. "GoldenEye" er en britisk actionfilm fra 1995, som handler om den britiske agenten James Bond. Filmen starter med at agent 007 og agent 006, eller Alec Trevelyan, (hovedskurken i filmen, spilt av Sean Bean), er på et sabotasjeoppdrag på en kjemisk fabrikk utenfor Arkhangelsk, Sovjetunion. Under en skuddveksling blir 006 tatt til fange, og skutt av oberst Ourumov. Agent 007 kommer seg hel ut av fabrikken, og ser at den går i lufta. Senere i filmen drar Bond til Monaco, og der møter han Xenia Onatopp, som viser seg å jobbe for Janus. Etter å ha stjålet et helikopter, stikker hun og general Ourumov av, og lander ved en radarbase for russiske romvåpner i Servanaja, Sibir. Ourumov tar kontroll over den såkalte " Goldeneye" satellitten, og Xenia dreper alle som er der, med unntak av to teknikere, Natalya Fedorova Simonova og Boris Grischenko. Hun kommer seg til Sankt Petersburg der hun blir tatt til fange sammen med Bond. Bond har sporet opp Janus, og det viser seg at det er Alec Trevelyan. Huset til Ian Flemming på Jamaica heter «Goldeneye». Europavei 22. Europavei 22 går mellom Holyhead i Storbritannia og Isjim i Russland. Veiens lengde er rundt 5320 km. Trasé fastlagt av UNECE: Holyhead – Chester – Warrington – Manchester – Leeds – Doncaster – Immingham... Amsterdam – Groningen – Bremen – Hamburg – Lübeck – Rostock – Stralsund – Sassnitz... Trelleborg – Malmö – Kalmar – Norrköping... Ventspils – Riga – Rezekne – Velikie Luki – Moskva – Vladimir – Nizjnij Novgorod – Jekaterinburg – Isjim. Veien har ingen sjøforbindelse mellom Immingham/Grimsby og Amsterdam, og mellom Norrköping og Ventspils. Hungaroring. Hungaroring er en motorsportbane i byen Mogyoród, rundt 20 km nordøst for Budapest i Ungarn. Banen er arena for Formel 1-løpet Ungarns Grand Prix. Historie. Banen sto ferdig til Ungarns Grand Prix 1986, som var det første Formel 1-løpet bak Jernteppet. Bernie Ecclestone ønsket egentlig et løp i Sovjetunionen, men da dette ikke lot seg gjøre ble han anbefalt Budapest av en ungarsk venn. De ønsket å få bygget en gatebane i en park i Budapest, men regjeringen var imot dette og bestemte seg i stedet for å bygge en ny bane nær en hovedvei like utenfor byen. Byggingen startet 1. oktober 1985, og banen ble ferdigstilt på åtte måneder, kortere tid enn noen annen Formel 1-bane. Beskrivelse. Ungarns Grand Prix blir holdt midt på sommeren, når været i denne regionen vanligvis er varmt og tørt. Det første regnværsløpet var ikke før i 2006. Banen blir ofte støvete på grunn av lite bruk ellers i året og på grunn av det sandaktige jordsmonnet rundt banen. Ettersom banen ligger i en dal kan man som tilskuer se rundt 80 prosent av banen fra et hvilket som helst punkt. Banens karakter, med mange og trange svinger og korte rettstrekninger, gjør at forbikjøring er svært vanskelig når banen er tørr. Det har blitt gjort flere endringer på banen for å få flere muligheter til forbikjøring, senest i 2003, men disse har ikke vært vellykket. Foruten Formel 1 har det også blitt arrangert DTM- og FIA GT-løp på Hungaroring. Fra 2011 blir det også kjørt løp i WTCC på banen. Filmweb. Filmweb er en norsk internettportal dedikert til film og TV-serier. Portalen presenterer filmer som går på norske kinoer med omtaler, bilder og trailere, og man kan også handle kinobilletter på nettsiden. I tillegg til kinofilmer har Filmweb en videoside med nyheter på hjemmekinoformat og lister over de best solgte filmene, og en seksjon for online-film hvor man kan se filmer over nettet. Filmweb har også det norske svaret på "Box Office"-statistikk gjennom Kinotoppen. Administrerende direktør er Harald Løbak Sæther. Filip V av Makedonia. Filip V var konge av Oldtidens Makedonia fra 221 til 179 f.Kr. Han tilhørte antigonid-dynastiet. Filip var sønn til Demetrios II og Kryseis og var ni år da faren døde i 239/229 f.Kr.. Hans fetter, Antigonos Doson, administrerte kongedømmet som regent til han døde 221/220 f.Kr. da Filip var 18 år gammel. Filip overtok så tronen og regjerte til 179 f.Kr. Hans styre var preget av en forgjeves kamp for å beholde det gamle, makedonske overherredømmet på Balkan, noe som ble håpløst etter at Roma intervenerte under den første makedonske krig og slaget ved Kynoskefalae (197) under den andre makedonske krig. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Perseus som hersket som den siste konge av Makedonia. ACTIVE. ACTIVE, tidligere European Good Templar Youth Federation (EGTYF), er en paraplyorganisasjon som samler europeiske ungdomsorganisasjoner med avholdsstandpunkt. Den er assosiert med, men den er ikke den europiske grenen av International Organization of Good Templars (IOGT). Juvente og IOGT Junior er de norske medlemmene. Målet til Active er fred og toleranse i verden. De regner alkohol og andre rusgifter som en av hovedgrunnene for vold og konflikter mellom mennesker og derfor går alle medlemmer av EGTYF frem for å reklamere en rusfri livsstil med sitt eget avhold – for å vise at å ha det gøy og å få venner er mulig uten alkohol og andre rusmidler. Active er bare en paraplyorganisasjon og gjør derfor ikke så mye arbeid selv – Active gir rom for selvrealisering, for å skape nye kontakter, for å dele prosjekter, utdannelse og er til støtte for det hver enkelt medlemsorganisajson ønsker – fred og menneskeverd. Active arrangerer også en årlig sommerleir. Sommerleiren i 2005 ble holdt i Altthymen, Tyskland, i 2008 ble den holdt i Göteborg, Sverige. I 2009 ble den holdt i Albania. I 2010 arrangeres den i Fredrikstad i Norge, hvor det også skal være ACTIVE-kongress og verdenskongress til IOGT. I 2006 skiftet EGTYF navn til ACTIVE, som setter verdiene edruskap, vennskap og fred høyest. Andrea Lavesson fra Sverige er president i organisasjonen. DS «Harda» (1950). D/S «Harda» er et skip levert i 1869 som S «Hardangeren». Skipet fikk navnet «Harda» i 1950. Se artikkelen S «Hardangeren» for mer informasjon. Harda 1950 DS «Skarholmen» (1949). D/S «Skarholmen» er et skip levert i 1872 som S «Søndhordland». Skipet fikk navnet «Skarholmen» i 1949. Se artikkelen S «Søndhordland» for mer informasjon. Skarholmen 1949 DS «Hammerø» (1912). D/S «Hammerø» er et skip levert i 1865 som S «Vikingen». Skipet fikk navnet «Hammerø» i 1912. Se artikkelen S «Vikingen» for mer informasjon. Hammerø 1912 DS «Tarzan» (1949). D/S «Tarzan» er et skip levert i 1865 som S «Vikingen». Skipet fikk navnet «Tarzan» i 1949. Se artikkelen S «Vikingen» for mer informasjon. Tarzan 1949 DS «Vøringen» (1957). D/S «Vøringen» er et skip levert i 1900 som S «Vikingen». Skipet fikk navnet «Vøringen» i 1957. Se artikkelen S «Vikingen» for mer informasjon. Vøringen 1957 Vøringen 1957 DS «Ullensvang II» (1952). D/S «Ullensvang II» er et skip levert i 1907 som S «Ullensvang». Skipet fikk navnet «Ullensvang II» i 1952. Se artikkelen S «Ullensvang» for mer informasjon. Ullensvang II 1952 Ullensvang II 1952 MS «Stord» (1949). M/S «Stord» er et skip levert i 1913 som S «Stord». Skipet fikk navnet «Stord» i 1949. Se artikkelen S «Stord» for mer informasjon. Stord 1949 MS «O. T. Moe» (1969). M/S «O. T. Moe» er et skip levert i 1913 som S «Stord». Skipet fikk navnet «O. T. Moe» i 1969. Se artikkelen S «Stord» for mer informasjon. DS «Hardangerfjord» (1913). D/S «Hardangerfjord» er et skip levert i 1868 som S «Kong Carl». Skipet fikk navnet «Hardangerfjord» i 1913. Se artikkelen S «Kong Carl» for mer informasjon. Hardangerfjord 1913 Hardangerfjord 1913 DS «Tautra» (1903). Tautra 1903 DS «Fjæra» (1916). Fjæra 1916 DS «Ulvik» (1922). D/S «Ulvik» er et skip levert i 1886 som S «Santa Rita». Skipet fikk navnet «Ulvik» i 1922. Se artikkelen S «Santa Rita» for mer informasjon. Ecatepec. Ecatepec de Morelos, mest kjent som Ecatepec, er en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico. Ecatepec har status som by, men er også med i Mexico bys storbyområde, ZMVM. Administrasjonssentrum er San Cristóbal Ecatepec de Morelos. Kommunen hadde 1 656 107 innbyggere ved folketellinga i 2010, og er dermed blant Mexicos mest folkerike kommuner. Kommunens areal er på 186,9 km², og den ligger 2 250 meter over havet. Ecatepec er verdens yngste katolske bispesete og katedral. Etymologi. Det offisielle navnet på kommunen er Ecatepec de Morelos. Ordet "Ecatepec" stammer fra urfolkspråket nahuatl og betyr «Vindfjellet». Dette er en omskrivning av den aztekiske guden Quetzalcoatl. Tillegget "de Morelos" er til ære for den meksikanske frihetshelten José María Morelos, som ble henrettet her. Til vanlig omtales den bare som Ecatepec. Geografi. Ecatepec de Morelos befinner seg nord for Mexico by, som den deler grense med. Ecatepec de Morelos tilhører storbyområdet ZMCM, og en stor del av befolkningen pendler hver dag til Mexico by for arbeid eller skole. Klima. Tross sin beliggenhet sør for Krepsens vendekrets nyter Ecatepec de Morelos et behagelig, halvtørt fjellklima, med regntid om sommeren. Middeltemperaturen ligger mellom 14 °C og 18 °C. Interessante steder. Ecatepec de Morelos har en bykjerne av bygninger i kolonistil, for eksempel kirken San Cristóbal. På stedet der José María Morelos ble henrettet i 1815 finnes det i dag et minnemuseum. Katedralen er fra 1995. MS «Sunnhordland» (1949). M/S «Sunnhordland» er et skip levert i 1943 som USS «PCE 830». Skipet fikk navnet «Sunnhordland» i 1949. Se artikkelen USS «PCE 830» for mer informasjon. Sunnhordland 1949 MS «Kristina Brahe» (1974). M/S «Kristina Brahe» er et skip levert i 1943 som USS «PCE 830». Skipet fikk navnet «Kristina Brahe» i 1974. Se artikkelen USS «PCE 830» for mer informasjon. MS «Bjoa» (1951). M/S «Bjoa» er et skip levert i 1932 som S «Lønningdal II». Skipet fikk navnet «Bjoa» i 1951. Se artikkelen S «Lønningdal II» for mer informasjon. Bjoa 1951 MF «Vøringen» (1959). M/F «Vøringen» er et skip levert i 1953 som F «Hardangerfjord». Skipet fikk navnet «Vøringen» i 1959. Se artikkelen F «Hardangerfjord» for mer informasjon. Vøringen 1959 Vøringen 1959 MF «Vestgar» (1979). M/F «Vestgar» er et skip levert i 1956 som F «Rosendal». Skipet fikk navnet «Vestgar» i 1979. Se artikkelen F «Rosendal» for mer informasjon. MS «Strilborg» (1981). M/S «Strilborg» er et skip levert i 1957 som S «Halsnøy». Skipet fikk navnet «Strilborg» i 1981. Se artikkelen S «Halsnøy» for mer informasjon. MS «Deepsea Inspector» (1983). M/S «Deepsea Inspector» er et skip levert i 1957 som S «Halsnøy». Skipet fikk navnet «Deepsea Inspector» i 1983. Se artikkelen S «Halsnøy» for mer informasjon. MS «Party» (1987). M/S «Party» er et skip levert i 1957 som S «Halsnøy». Skipet fikk navnet «Party» i 1987. Se artikkelen S «Halsnøy» for mer informasjon. MS «Sagafjord» (1988). "Et annet skip har hatt navnet" «Sagafjord». "Klikk her for NAL-skipet" S «Sagafjord» (1965). M/S «Sagafjord» er et skip levert i 1957 som S «Halsnøy». Skipet fikk navnet «Sagafjord» i 1988. Se artikkelen S «Halsnøy» for mer informasjon. MS «Brand» (1989). M/S «Brand» er et skip levert i 1959 som S «Hardangerfjord». Skipet fikk navnet «Brand» i 1989. Se artikkelen S «Hardangerfjord» for mer informasjon. MS «Darli» (2004). M/S «Darli» er et skip levert i 1959 som S «Hardangerfjord». Skipet fikk navnet «Darli» i 2004. Se artikkelen S «Hardangerfjord» for mer informasjon. MS «Showboat» (1986). M/S «Showboat» er et skip levert i 1959 som F «Osafjord». Skipet fikk navnet «Showboat» i 1986. Se artikkelen F «Osafjord» for mer informasjon. MF «Nårasund» (1974). M/F «Nårasund» er et skip levert i 1962 som F «Fusa». Skipet fikk navnet «Nårasund» i 1974. Se artikkelen F «Fusa» for mer informasjon. Nårasund 1974 MF «Bjørneland» (1987). Bjørneland 1987 MS «Tjelden» (1968). M/S «Tjelden» er en hydrofoilbåt levert i 1963 som S «Sundfoil I». Den fikk navnet «Tjelden» i 1968. Se artikkelen S «Sundfoil I» for mer informasjon. Tjelden 1968 MS «Tranen» (1980). M/S «Tranen» er et skip levert i 1963 som S «Sundfoil I». Skipet fikk navnet «Tranen» i 1980. Se artikkelen S «Sundfoil I» for mer informasjon. Tranen 1980 MS «Hardangerfjord» (1996). M/S «Hardangerfjord» er et skip levert i 1973 som S «Tedno». Skipet fikk navnet «Hardangerfjord» i 1996. Se artikkelen S «Tedno» for mer informasjon. Hardangerfjord 1996 MS «Isafold» (2004). M/S «Isafold» er et skip levert i 1973 som S «Tedno». Skipet fikk navnet «Isafold» i 2004. Se artikkelen S «Tedno» for mer informasjon. Nacogdoches. Nacogdoches er en by som ligger i fylket Nacogdoches County i Texas, USA. I år 2000 hadde byen en befolkning på 29 914 beboere. Nacogdoches har et totalt areal på 65,5 km² hvorav 0,2 km² er vann. Byens sentrum ligger rett nord for vegskillet mellom de dalene, LaNana og Banita. Historie. Nacogdoches er den eldste byen i Texas. Det har blitt funnet spor etter bosetning på det samme stedet som strekker seg 10 000 år tilbake. Det var området til en Caddo-bosetning som startet rundt 700 år f.Kr. og en av de første europeiske bosetninger i regionen skjedde her. Byen har vært under flere flagg enn staten Texas, det er påstått opptil 9 ulik flagg. I tillegg til de Seks flagg av Texas, har byen vært under disse flaggene: Magee-Gutierrez republikken, Den lange republikken og Fredonia republikken. Dagens by. I dag er Nacogdoches anerkjent som en progressiv by og hvor Stephen F. Austin State University er lokalisert. Institusjonen har omtrent 11 000 studenter. Nacogdoches var i mediebildet i februar 2003 for det stedet i østlige Texas som mottok mye av restene fra ulykken med Space Shuttle Columbia som brant opp på vegen ned mot Jorden. Befolkning. Beborerne består av 65,98 % hvite, 25,06 afrikanske-amerikanere, 9,34 % opprinnelige amerikanere, 1,13 % asiatisk, 0,11 % fra Stillehavsøyene, 5,84 % fra andre reser og 1,55 % fra to eller flere raser. 10,82 % av befolkningen er spanske eller latinske. 20,2 % av befolkningen er under 18 år, 30,9 % er mellom 18 og 24 år, 22,3 % er fra 25 til 44 år, 15,4 % er fra 45 til 64 år, og 11,1 % er 65 år eller eldre. Gjennomsnittsalderen er 24 år. For hver 100 av hunkjønn er det 87,7 av hankjønn. For hver 100 av hunkjønn på 18 år eller eldre er 84,2 av hankjønn. Åtteregelen. Åtteregelen, oktettregelen er en enkel tommelfingerregel innen kjemien som sier at atomer har en tendens til å knytte seg til hverandre slik at de hver har åtte elektroner i sine ytterste elektronskall. Dette gir dem samme elektronkonfigurasjon som edelgassene. Regelen fungerer for hovedgruppen elementer, deriblant karbon, nitrogen, oksygen, og halogener, men også for metaller som natrium og magnesium. Molekyler og ioner viser seg ofte å være mest stabile når de ytterste skallene på de respektive atomene har åtte elektroner. Et atom kan oppnå åtte elektroner i ytterste skall ved å gi fra seg, ta opp eller dele elektroner med ett eller flere atomer. Kovalent binding. For å oppnå åtte elektroner i det ytterste elektronskallet, kan to atomer i en kovalent binding gå inn i en forbindelse og «dele» på elektroner. Ionebinding. Et atom som har for mange elektroner i ytterskallet sitt kan i en ioneforbindelse «gi fra seg» elektroner til et annet atom som trenger tilsvarende antall. Det dannes da et salt. Et eksempel er at natrium gir fra seg ett elektron til klor, og danner saltet natriumklorid. Robert Hutchings Goddard. Robert Hutchings Goddard (født 5. oktober 1882, død 10. august 1945) var en amerikansk pioner innenfor moderne raketteknologi. Arbeidet hans var revolusjonerende, men det ble latterliggjort i sin tid. Han opplevde lite anerkjennelse mens han levde, men har siden blitt kjent som en av de største romfartspionerene i moderne tid. Tidlig liv. Goddard ble født i Worcester County (Massachusetts), og ble interessert i romfart da han som 16-åring leste Herbert George Wells' science fiction-klassiker "Klodenes kamp". Han ble fast bestemt på å studere raketter etter at han 19. oktober 1899 klatret opp i et tre og tenkte "«how wonderful it would be to make some device which had even the possibility of ascending to Mars, and how it would look on a small scale, if sent up from the meadow at my feet»". Han feiret denne dagen i resten av sitt liv grunnet dette. Utdanning og tidlig arbeid. Etter å ha oppnådd en bachelorgrad ved Worcester Polytechnic Institute i 1908, fortsatte han studiene ved Clark University, hvor han tok mastergrad i 1910 og doktorgrad i 1911. I 1914 jobbet han med å lage rakettmotorer med støtte fra Smithsonian Institution. Allerede i 1919 skrev han om mulighetene om en tur til Månen. I tiårene omkring 1900 var radioteknikk et felt hvor det kom flere banebrytende nyvinninger. I 1911, mens han arbeidet ved Clark University i Worcester, Mass., utforsket Goddard virkningen av radiobølger på elektriske isolatorer. For å skaffe radiobølger med mer effekt oppfant han et lufttomt rør som fungerte som et katodestrålerør. Dette var første gang et lufttomt rør ble brukt til forsterking. Dette var derfor begynnelsen til en ny tidsalder med aktive elektroniske komponenter med radiorør, TV- og radarskjermer, og deretter transistorer og integrerte kretser. 16. mars 1926 ble verdens første rakett med flytende drivstoff skutt opp under Goddards ledelse i Auburn i Massachusetts. Raketten, som fikk navnet «Neil», var på størrelse med en menneskearm. Den gikk 12,5 meter opp i luften med en flytid på 2,5 sekunder, før den havnet i en kålåker. Dette var et viktig bevis for at raketter med flytende drivstoff var mulig. Forskningen rettet seg ikke bare mot romraketter, han demonstrerte en prototype av en Bazooka på et skytefelt 2 dager før første verdenskrig sluttet. En annen forsker fortsatte arbeidet som resulterte i våpenet som ble brukt i andre verdenskrig. Kritikk fra media. a> med verdens første rakett med flytende drivstoff. Goddard var skeptisk til andre forskere og media etter kritikk fra dem som mente det ikke var mulig å dra til månen med en rakett. Etter et forsøk i 1929 hadde en lokalavis en overskrift om at måneraketten hans bommet med 384 402,5 km (Månen er 384 403 km fra Jorden). 12. januar 1920 hadde The New York Times en kritisk artikkel om en pressemelding Goddard hadde sendt. I pressemeldingen mente han at flertrinnsraketter ville kunne nå Månen. Neste dag kom en usignert lederartikkel hvor avisen satte spørsmålstegn ved om raketten ville fungere og om instrumentene noen gang ville komme tilbake, og at dette brøt mot naturlovene. Etter oppskytningen av Apollo 11 nesten 50 år senere skrev The Times en korrigering i avisen. Roswell i New Mexico. Senere flyttet Goddard til Roswell i New Mexico (før byen ble kjent for UFO-er), hvor han jobbet alene i mange år. Han viste sitt arbeide for den amerikanske hæren, men de viste liten interesse. Tyskland viste større interesse for arbeidet hans, og Wernher von Braun baserte seg i stor grad på hans arbeid under byggingen av V2-raketten under andre verdenskrig. Før utbruddet av krigen tok tyske forskere noen ganger direkte kontakt med Goddard med tekniske spørsmål om rakettene. Under andre verdenskrig ble Goddard utsatt for spionasje fra den tyske etterretningstjenesten Abwehr. Robert Goddard ble hedret med ett frimerke i USA Etter avslaget fra hæren om å utvikle raketter gikk Goddard over til marinen hvor han i utviklet eksperimentelle fly, mot slutten av krigen fikk han se V-2 raketten hvor han gjenkjente flere av delene. Goddard utviklet aldri noen nye typer raketter. Da amerikanske etterretningsoffiserer like etter krigen forhørte tyske rakettforskere, fant de ut at Robert Goddard var foregangsmannen for tysk rakettutvikling, selv om han var relativt ukjent i USA på den tiden. Dette har en parallell til da japansk etterretning hadde fått fatt i notater fra en engelsk radartekniker som skrev om Yagi-antenner. Japansk etterretning oppdaget ikke at Yagi var et japansk etternavn i denne sammenhengen. Under forhør fortalte radarteknikeren at antennen var oppfunnet av en japansk professor. Goddard døde 10. august 1945 i sitt hjem i Baltimore, Maryland, dagen etter en atombombe utslettet store deler av Nagasaki, Japan. Se også. Liste over oppfinnere Goddard, Robert Hutchings Goddard, Robert Hutchings Goddard, Robert Hutchings MS «Kagga» (1991). M/S «Kagga» er et skip levert i 1983 som S «Vøringen». Skipet fikk navnet «Kagga» i 1991. Se artikkelen S «Vøringen» for mer informasjon. MS «Teisten» (1988). MS «Teisten» er et skip levert i 1986 som MS «Øygar». Skipet fikk navnet «Teisten» i 1988. Se artikkelen MS «Øygar» for mer informasjon. MS «Starcruise» (1996). MS «Starcruise» er et skip levert i 1975 som MS «Øygar». Skipet fikk navnet «Starcruise» i 1996. Se artikkelen MS «Øygar» for mer informasjon. MF «Rosendal» (1988). M/F «Rosendal» er et skip levert i 1969 som F «Skutvik». Skipet fikk navnet «Rosendal» i 1988. Se artikkelen F «Skutvik» for mer informasjon. Rosendal 1988 Rosendal 1988 MS «Tranen» (1991). M/S «Tranen» er et skip levert i 1988 som S «Concorde II». Skipet fikk navnet «Tranen» i 1991. Se artikkelen S «Concorde II» for mer informasjon. Tranen 1991 MS «Lyse Express» (1995). M/S «Lyse Express» er et skip levert i 1988 som S «Concorde II». Skipet fikk navnet «Lyse Express» i 1995. Se artikkelen S «Concorde II» for mer informasjon. MS «Tyrving» (1993). M/S «Tyrving» er et skip levert i 1989 som S «Draupner». Skipet fikk navnet «Tyrving» i 1993. Se artikkelen S «Draupner» for mer informasjon. Tyrving 1993 MS «Bremnes» (1994). M/S «Bremnes» er et skip levert i 1976 som S «Unika». Skipet fikk navnet «Bremnes» i 1994. Se artikkelen S «Unika» for mer informasjon. Bremnes 1994 MF «Bjørnefjord» (2001). MF «Bjørnefjord», tidligere MF «Stavanger», er en bilferge bygget i 1990 for Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD). Fergen er eid av Tide Sjø og går sammen med MF «Ullensvang» og MF «Stord» i strekningen mellom Stavanger – Tau. Skipet. MF «Stavanger» var byggnummer 11 ved S i Gurskebotn. Skroget ble bygd ved Liaaen Nordfjord AS, Nordfjordeid. Ved overlevering var tonnasjen 2 871 bruttoregistertonn, 861 nettoregistertonn, og lasteevnen var 786 dødvekttonn. Hovedmaskinen er en åttesylindret totakts dieselmotor bygd av Wärtsilä-Wichmann AS på Rubbestadneset. Oppgitt ytelse er 3 000 bhk. Blåskjell. Blåskjell ("Mytilus edulis") er en muslingart i blåskjellfamilien. Skallene på utsiden er blå til brunsorte, mens de innvendig er lyseblå og hvite. Blåskjellet kan bli opptil 8–9 cm langt. Blåskjellet består av to skjell som ved hjelp av to lukkemuskler åpnes og lukkes. Kun strandkrabben og sjøstjerner har krefter nok til å tvinge skallene fra hverandre og ete blåmuslingen. Vi finner blåskjell fra Middelhavet i sør, til Barentshavet i nord. Skjellene er svært utbredt langs norskekysten. De lever i klynger og fester seg til steiner, fjell og annet underlag ved hjelp av en byssustråd. Det kan være opptil 12 000 individer på en m². Formering. Blåskjellene er særkjønnet, og om våren, når temperaturen i sjøen er mellom 10–12 °C, slipper hannen sin melke ut i vannet. Dette merker hunnene, som svarer med å sprute ut eggene sine. Et hunn-blåskjell kan slippe ut mellom 5–12 millioner egg. Larvene er frittsvømmende, og er mat for en rekke fisk og fugler. Bruk. Blåskjell blir brukt både til mat og til agn. De siste årene har det vært debatt om hvorvidt man bør spise blåskjell ettersom de mange steder er forgiftet. Dyrking. I Norge foregår det dyrking av blåskjell spesielt i fjorder på Vestlandet og til en viss grad på Sørlandet. Dyrkingen av blåskjell er likevel fortsatt under etablering som en næringsvirksomhet. Det fantes ca. 600 oppdrettssteder i 2003 rundt om i landet. I 1997 ble det produsert 500 tonn blåskjell, mens produksjonen steg til 2500 tonn i 2002. Den totale markedet i Europa er ca. 100 000 tonn. Det tar ca. 3 år før blåskjellene kan brukes til kommersiell utnyttelse. Gus Mager. Hawkshaw the Detective ved Gus Mager, 1913Gus Mager (1878–1956) var en amerikansk tegneserietegner og en pioner innenfor mediet. Mager var sønn av tyske immigranter, Charles Augustus «Gus» Mager, ble som barn inspirert av tyske tegneserier som ble sendt til hans foreldre av deres tyske slektninger. Da han var tyve år gammel hadde han allerede solgt en rekke sportsserier på en rute til flere aviser og to år etter ved århundreskiftet var han tilknyttet William Randolph Hearsts organisasjon King Features Syndicate. Mager, som tegnet humoristiske dyrefigurer, fikk snart sine serier trykket på daglig basis under tittelen «In Jungle Land» (stundom også «In Jungle Society»). I 1904 kom den første av hans "Monk"-striper: 'Knocko the Monk' med en apekattlignende figur. Etter hvert som seriens popularitet steg utvidet han figurgalleriet med nye figurer som fikk navn etter en dominerende trekk: 'Rhymo the Monk', 'Henpecko the Monk', 'Colfeeto the Monk', 'Tightwaddo the Monk' og 'Groucho the Monk' som etter sigende Groucho Marx tok sitt scenenavn fra. Den tegneseriefiguren som var aller mest populær var 'Sherlocko the Monk' og som hadde en assistent ved det ikke usannsynlige navnet Watso og begge debuterte i løpet av desember 1910. Det er vanskelig å overse at denne duoen var inspirert som en parodi på Arthur Conan Doyles berømte engelske detektivpar Sherlock Holmes og Dr. Watson. Faktisk oppdaget Conan Doyle selv likheten og truet med å saksøke tegneren for bruken av navnet. Trusselen var nok til at Mager skiftet avis og gikk over til en Hearst-konkurrent og kom opp med en ny figur med navn som var trygt å bruke. Dramatikeren Tom Taylors teaterstykke fra 1866, "The Ticket-of-Leave Man", hadde en detektiv ved navn 'Hawkshaw' – og dette navnet var frigitt til allmennheten ("public domain"). Magers 'Hawkshaw the Detective' fikk sin debut i avisen The New York World den 23. februar 1913. Hawkshaw lignet mindre på en apekatt enn hans forgående serie, men ellers var likehetene slående og hadde i tillegg en assistent, 'The Colonel', med samme ytre endring. Hawkshaws erkefiende, 'Professoren', hadde derimot ikke trekk som ga assosiasjoner til Conon Doyles 'Professor Moriarty'. De tre figurene gikk i avisene i flere år og kom også ut i bokform i 1917, før Mager ga opp serien i 1922. Utover 1920-tallet var Mager assistent til Rudolph Dirks på hans serie 'Captain and the Kids’. Han jobbet også videre med sine gamle seirer inntil han gikk av med pensjon på slutten av 1940-tallet. Siden han var bundet til ett avissyndikat måtte han bruke pseudonym på serier som gikk i andre aviser, og han benyttet da aliaset "Watso". Andre serier han sto bak var 'And then Papa came' (1904), 'Hawkshaw the Detective' (1913–1947), 'Obliging Otto' (1913), og 'Millionbucks' (1913). Volkswagen Lupo. Volkswagen Lupo ble introdusert i 1998 og skulle fylle Volkswagen sitt behov for en supermini. Lupo kom med bensinmotorer fra 1.0L og til Lupo GTI med 1,6 16v, og dieselmotorer fra 1,4TDI til 1,7SDI. Til tross for sin lille størrelse er Lupo er en sikker bil. Den har 4 stjerner i NCAP kollisonstest, kommer med standard kollisjonspute til fører og passasjer, sammen med ABS og servo. Etter 2005 ble Lupo erstattet med Volkswagen Fox. Volkswagen Jetta. Volkswagen Jetta er sedanversjonen av Volkswagen Golf som ble lansert i 1979. Bilen viste seg å passe godt for det amerikanske markedet og der har den hett Jetta hele tiden. Versjon III og IV hadde i Europa andre navn, henholdsvis Vento og Bora. Volkswagen Bora. Volkswagen Bora er en bilmodell fra tyske Volkswagen. Modellen ble lansert høsten 1998, og var etterfølgeren til Volkswagen Vento. I 2006 gikk modellen ut av produksjon, og ble etterfulgt av Volkswagen Jetta, et navn som også har blitt benyttet tidligere (Bora het også Jetta i USA). Modellen er sedanutgaven av Volkswagen Golf IV. Bilen ble levert med tre ulike utstyrsnivåer, "Trendline", "Comfortline" og "Highline". Modellen har fått sitt navn fra en kraftig vind som blåser over Adriaterhavet. Stasjonsvognutgaven Bora Variant ble ikke offisielt importert til Norge. Volkswagen Caddy. Volkswagen Caddy er en varebil fra Volkswagen. 1. generasjon var basert på Golf 1 og ble produsert i Sarajevo i Jugoslavia fra 1983 til 1992. Produksjonen ble innstilt på grunn av krigshandlingene i Jugoslavia. I USA kom bilen på markedet i 1979 som Volkswagen Rabbit Pick Up. Disse ble produsert i Westmoreland i Pennsylvania. I Sør-Afrika ble bilen bygget til 2006. 2. generasjon kom som pick-up og lukket kassebil. Pick-upen, som var basert på Skoda Felcia Pick Up, ble produsert i Tsjekkia hos Skoda. Norske kunder måtte nøye seg med Skodas variant, siden VW-varianten ikke ble importert til Norge. Kassebilen var basert på SEAT Inca, som igjen bygger på plattformen til SEAT Ibiza og VW Polo/Golf. Bilen ble bygget hos SEAT i Spania. Bilen kom som 2-seters varebil og som 5-seters personbil. Bilen blir fortsatt produsert i Mexico. 3. generasjon kom kun som lukket kassebil og er basert på plattformen til Volkswagen Golf5/Touran. Bilen kommer i to lengder og kan for første gang også leveres med firehjulstrekk. Bilen leveres som 2-seters varebil og som 5-/7-seters personbil. Bilen blir produsert i Poznań i Polen. Filgrave. Filgrave er en landsby i distriktet Buckinghamshire i England. Siden 1995 har stedet blitt administrert som en del av Milton Keynes. Navnet er av angelsaksisk opprinnelige, og betyr «Fyglas lund». I 1241 opptrer det i en liste under navnet "Filegrave". I 1639 ble sognet slått sammen med Tyringham til Tyringham and Filgrave, som fortsatt eksisterer som et verdslig sogn. Central Milton Keynes. Central Milton Keynes er den sentrale bydelen i Milton Keynes i Buckinghamshire, England. Det grenser mot Great Linford, Campbell Park, Loughton og Bradwell. Området har vært et verdslig sogn siden 2001. Befolkningstallet er nokså lite, ettersom det meste av området er satt av til næringsvirksomhet. Når man i byen snakker om Central Milton Keynes mener man særlig det sentrale, overbygde handleområdet og Midsummer Place, de offentlige kontorene og biblioteket ved siden av handlesenteret, teaterdistriktet, underholdningskomplekset Xscape og forretningsområdet ned til jernbanestasjonen og det nasjonale hockeystadion. Stein gård. Stein gård er en urgård og en storgård i Hole kommune i Buskerud fylke. Den omfatter ca. 1 000 dekar innmark og ca. 4 000 dekar skog. Gården tilhørte Mariakirken i Oslo på 1300-tallet. Ifølge kongesagaene ble det her reist en haug over Halvdan Svarte; Halvdanshaugen. På gården finnes også ruiner av en Olavskirke fra 1100-tallet, Stein kirkeruin. Kirken utgjorde i tidligere tider et eget kirkesogn og sorterte under Hole kirke. Det var også tilsatt egen prest ved kirken. Gårdsbygningen fra 1830-tallet er fredet. Navn og beligenhet. Stein er en svært gammel gård i norsk sammenheng, men det er lite trolig at vi noen gang får rede på nøyaktig hvor gammel den er. Navn og beliggenhet kan imidlertid indikere at den opprinnelig ble dannet i hundreårene før Kristi fødsel. I så måte antar man at de første gårdene i dette området ble bosatt for omkring 2 000–3 000 år siden. Gården har trolig fått navnet etter stedet der den ligger, på et lite berg i nær tilknytning til den fruktbare jorden rundt gården og Steinsfjorden, som nok er oppkalt etter gården og ikke omvendt, som er en arm av Tyrifjorden. Distriktet rundt gården er også lokalt kjent som Steinsfjerdingen, og den store sletten som strekker seg nord og vest for gården som Steinssletta. Like sørvest for gårdstunet ligger en nord-sørgående bergrygg som rager omkring 50 m over Steinsfjorden og er kjent som Hestehagaberget lokalt. På det høyeste punktet av denne bergryggen finnes rester etter en bygdeborg. Borgmuren er utrast og overgrodd med vegetasjon. Den ble fredet 19. juli 1968. Slike bygdeborger, som vanligvis dateres til ca. 200–600 e. Kr., var naturligvis viktige for samfunnet rundt, og noen har indikert at borgen kan ha sammenheng med gårdsnavnet. Takstol. Takstol er en understøttelse for sperrene i en takkonstruksjon. Egentlige takstoler forekommer både enkeltvis og dobbelt, alltid i husets lengderetning. De kan også etter tysk forbilde være skråstilt parallelt med takflaten, «liegendem Stuhl» (liggende stol). Takstoler er fagverk av grovt dimensjonert skurtømmer, sammensatt av bjelker, stolper og skråstivere. Sperrebind. Betegnelsen 'takstol' har også, særlig i nyere tid, vært brukt om et selvbærende sperrebind eller takbind, som i sin enkleste form består av to sperrer bundet sammen av en horisontal bjelke (bindbjelke, ankerbjelke). Et sperrebind har som hovedfunksjon å overføre kreftene fra takflaten til ytterveggene. De kan opptre tettstilt (på Østlandet kalt «fotingsrøst»), en byggemåte som trolig er innlånt fra tyske hus av murverk eller bindingsverk, som først ble vanlige i byer hvor innflytelsen fra Tyskland var sterk, særlig Bergen og Christiania. I sperrebind av tysk type er sperrene tappet ned i bjelken. For å hindre at tappen sprenger ut trevirket i bjelken utenfor tapphullet, må det være en viss avstand til bjelkeenden. Den ytre, horisontale «sperretåen» krever påforing med en «skalk» i overgangen, slik at taktekkkingen (taktegl på lekter festet direkte til sperrene) kan få fall hele veien ut til kanten – men noe slakere enn på takflaten ovenfor. Denne løsningen er opphavet til svaitaket, opprinnelig teknisk betinget, men senere videreført som mote til tak konstruert på andre måter. Sperrebind opptrer også med større avstand som understøttelse (sperrebukk) for et åstak med lange spenn mellom de bærende tverrveggene. Slike sperrebind kan også være mer sammensatte; ofte ved at det settes inn enda en horisontal hanebjelke høyere oppe som trykkledd for å hindre nedbøyning av lange sperrer. I tillegg kan de ha parallelle eller slakere undersperrer (saksesperrer) og vertikale ledd. De fleste norske stavkirkene hadde karakteristiske takbind med saksesperrer og hanebjelker som bar langsgående åser. Senere kirketak kan ha mer kompliserte takbind. Blant de mest kompliserte er "hammerbeam"-konstruksjonen fra engelsk middelalder. Ulike sperrebind. Sperrebindene som er opplistet betegnes som "takstoler", selv om de ikke er takstoler etter den opprinnelige definisjonen av begrepet. Hallstatt. Hallstatt er en kommune i Salzkammergut ca. 50 km fra Salzburg i Østerrike. Stedet er kjent for rike arkeologiske funn som har gitt navn til Hallstattkulturen – en kulturform fra perioden mellom bronsealder og jernalder, samt jernalderens eldste periode. Megalittisk monument. Megalittgrav i Mane Braz i Bretagne Megalittiske monument er steinsettinger fra steinalderen og den eldre vest-europeiske bronsealderen, vanligvis oppført av en eller flere store steinblokker, såkalte megalitter. De fleste megalittiske monumenter er graver, som for eksempel dysser, ganggraver eller hellekister. En megalitt er en stor stein som har blitt brukt til å bygge en struktur eller et monument enten alene eller sammen med andre steiner. Megalittisk betyr gjort av slike steiner, men benytter seg av et system av sammenlenking uten bindemiddel som mørtel eller sement. Ordet megalitt kommer fra gammelgresk μέγας "megas" som betyr "stor", og λίθος "lithos" som betyr "stein". Mange megalitter har antagelig hatt til hensikt å bidra til å bestemme viktige astrologiske hendelser som datoer for solverv og jevndøgn (se arkeologisk astronomi). Skålmerker på megalitter har antagelig representert stjerner og således benyttet for å vise stjernehimmelens orientering ved hjelp av megalittmonumentet. Utbredelsen av megalitter. Kilegrav fra bronsealderen i området Burren på Irland.Nabta Playa-megalittene.Begrepet kan bli brukt for å beskrive bygninger reist av folk fra mange steder i verden som levde under ulike epoker. Tidlig på 1900-tallet mente noen forskere at alle megalitter tilhørte en global megalittkultur, den såkalte hyperspredningsteorien (engelsk "hyper diffusionism") som ble fremmet av blant andre Grafton Elliot Smith og William James Perry. Denne tanken har ikke mange tilhengere i dag. Man kan likevel tenke seg at det innenfor et mindre område som for eksempel Europa har eksistert en felles kulturutveksling som har strukket seg fra Malta i sør til England i vest og Sverige i nord. Afrika. Nabta Playa var en gang en stor innsjø i den nubiske ørken, lokalisert rundt 800 km sør for dagens Kairo. På 4000-tallet hadde folket i Nabta Playa bygget verdens første kjente astronomiske anordning, rundt 1000 år før det tilsvarende Stonehenge i England. Forskning har vist at det er en forhistorisk kalender som nøyaktig markerer sommersolverv. Funnene indikerer at regionen var befolket sesongbetont, antagelig kun om sommeren da den lokale innsjøen var fylt med vann for beitende kyr. Vestlige Europa. a>.I vestlige Europa og rundt Middelhavet ble megalitter vanligvis reist stående i løpet av den neolittiske perioden eller i den sene steinalderen og i bronsealderen (4500 – 1500 f.Kr.). Kanskje er den mest berømte megalittiske strukturen Stonehenge i England, det finnes også mange andre som er kjente. Den franske arkeologen Comte de Caylus var den første til beskrive Carnac-steinene som er mest kjent for sine lange rekker av forhistoriske bautasteiner. Anlegget er det største av sitt slag i verden. Legrand d'Aussy introduserte begrepene menhir (= bauta) og dolmen (= dysse), begge tatt fra det bretonske språket, inn i den arkeologiske terminologien. Han tolket megalittene som galliske gravkamre eller gravstøtter. Megalittiske minner finnes over det meste av Frankrike. De største er utstyrt med hvert sitt nasjonale monumentsenter ("Centre des Monuments Nationaux"). Tre av disse finnes i Bretagne: Barnenez, Carnac og Locmariaquer, henholdsvis ved den største gravrøysa, det største bautafeltet og den største bautaen. I Storbritannia gjorde fortidsminneforskerene og antikvarene John Aubrey og William Stukeley tidlige undersøkelser på megalitter. I 1805 utga Jacques Cambry en bok med den lange tittelen "Monuments celtiques, ou recherches sur le culte des Pierres, précédées d'une notice sur les Celtes et sur les Druides, et suivies d'Etymologie celtiques", hvor han foreslo en keltisk steinkult. Denne fullstendig grunnløse forbindelsen mellom druider og megalitter har siden forblitt standhaftig i folk flests oppfatning. I Belgia er det et megalittsted ved Wéris, en liten by utenfor Ardennes. I Nederland kan man finne megalittstrukturer i nordøst i den nåværende provinsen Drenthe. Knowth er en ganggrav (dansk «jættestue», svensk «gånggrift») i det neolittiske komplekset Brú na Bóinne på Irland. Det har mer enn en tredjedel av det totale antallet av eksempler på megalittisk kunst i hele Vest-Europa med over 200 dekorerte steiner som er funnet via utgravninger.Menec-ordningen av bautasteiner i Carnac, Frankrike. Megalittgraver. Mange megalittmonumenter var gravhauger som ofte ble brukt på nytt av ulike generasjoner. Kammervarder er en vanlig type av kollektive graver. Noen av disse er ganggraver som oftest er bygd av et steingjerde som vegger og med megalitter med et rundt gravkammer dekket av en rund haug og med en rett passasje eller korridor ut fra haugens midtre. Gallerigraver har et langt megalittkammer med parallelle sider i langstrakt haug og med en utgang i enden. Sivilisasjon. Sivilisasjon kommer fra det latinske ordet "civitas", som referer til det å være borger i en by. Med en sivilisasjon menes som regel et samfunn med høyt teknologisk og filosofisk nivå, vurdert etter en hovedsakelig vestlig målestokk. I antropologi og arkeologi brukes sivilisasjon om et nivå i menneskehetens utviklingshistorie, forbundet med intensiv matproduksjon, folketetthet og arbeidsdeling. I denne forstand oppsto de første sivilisasjoner i Vest-Asia ca. 8000 f.Kr. I 1530 gav Erasmus av Rotterdam ut boken "De civilitate morum puerilium", en håndbok om å oppdra gutter. Det påstås å være i denne boktittelen at vi første gang møter ordet «sivilisasjon» i tilnærmet den betydningen det har i dag. Man kjenner ialt 130 utgaver av boken, som ble det mest leste skriftet av Erasmus, og kom i 30 opplag i løpet av de seks årene han hadde igjen å leve. Fibula (anatomi). Fibula, latinsk betegnelse for leggbeinet, det tynneste benstykket i leggen. Fibula er et tynt ben som ikke bærer vekt, men det er noen muskler i leggen som er festet i fibula. Det går en bindevevsmemran midt inne i leggen mellom fibula og tibia. Den øverste enden av fibula er en kul på utsiden av kneet like nedenfor kneleddspalten. Der er fibula festet med et lite ledd til det tykke leggbenet, tibia. Den nederste enden av fibula er knoken på utsiden av ankelleddet, kalt laterale malleol. Fibula ligger under huden og et lite lag muskelvev mellom disse "kulene/endepunktene". Hvis foten skades ved at leggen trykkes innover og foten presses utover, kan nederste ende av fibula knekke, eller forbindelsen mellom fibula og tibia nederst kan ryke. Fotrotsbenet talus ser ut øverst som en liggende sylinder og utgjør nedre flate av ankelleddet. De to knokene (malleolene) på utsiden og innsiden av ankelleddet dekker "endene av sylinderen". De må ikke gro slik at det blir mer plass mellom dem, siden det kan bidra til at ankelleddet blir ustabilt. Fibula (spenne). Fibula er en type draktsmykker fra førhistorisk tid. Betegnelsen skriver seg fra latin, "figo", det vil si noe som fester eller føyer noe sammen. De tidligste fibulaene er da også ganske enkle nåler og hekter, som utvikler seg til låsbare nåler etter samme prinsipp som ved vår tids sikkerhetsnåler. Som ved disse er den klassiske fibulaen satt sammen av en fast bøyle med nåleholder (også benevnt fot), og en fjærende nål som kan holdes fast i nåleholderen. I gresk draktskikk hører fibulaene sammen med kvinnedrakten peplos, en løsthengende kjole holdt oppe med stropper over hver skulder. Disse stroppene ble holdt sammen med hver sin fibula. Peplos ble beholdt som kvinnedrakt gjennom lange tider, og prinsippet ble overtatt av romerne som laget sine egne versjoner av fibulaene. Herfra gikk de videre over til germanerne, slik at varianter av fibulaer finnes over størstedelen av Europa over lange perioder av forhistorien. Gjennom disse tidene har moten svinget, og utformingen av fibulaene har variert svært opp gjennom de arkeologiske periodene. På det viset er fibulaen en av de arkeologiske gjenstandsgruppene som har egnet seg best for typologisk datering. I Skandinavia finnes de første ganske enkle fibulaene så langt tilbake som i eldre bronsealder, dvs. omtrent 1000 f.Kr. Fra førromersk jernalder har vi fibulaer av både bronse og jern, med fjærende nål. Romertiden kan oppvise et meget rikt og mangfoldig materiale med flere hovedtyper. I folkevandringstiden ble den korsformede fibulaen vanlig, både for menn og kvinner; dette er en direkte etterlikning av senromerske former. Fibulaene kunne ha ornamenter på bøyle og fot, men etter hvert ble det i tillegg lagt plater med dekor oppå bøylen, og vi får bl.a. rosettfibulaene. Senere kom de overdimensjonerte relieffspennene, de største og mest prangende i denne funnkategorien. Yngre jernalders fibulaer finnes i flere varianter som de treflikede og tosidige spennene. De vanligste er imidlertid de skålformede spennene, også kjent som ovale spenner, som er selve kjennemerket på vikingtidens kvinnedrakt i Norden. Her sitter bøyle og nål under et ovalt halvrundt skall, som regel av bronse, men de fineste er av sølv. Mesolitikum. Mesolitikum er tidsrommet mellom paleolittisk tid og neolittisk tid. Innenfor dette tidsrommet lever menneskene innenfor en jeger-sankerøkonomi, men etter hvert mot slutten av perioden peker mange trekk ved økonomien mot trekk man også kjenner fra neolittisk tid, såsom nedbrenning av skog, overgang fra nomadisk til sedentær bosetning osv. I Norden faller alle jeger-sankerkulturene innenfor mesolittisk tid, også de norske Komsa-, Fosna- og Nøstvetkulturene. I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skilleleinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og Yngre Dryas er den ytre klimatiske. Begreper som "mesolitikum" om overgangsperioden mellom steinalderen "(paleolitikum)" og jordbruksalderen "(neolitikum)", samt annen «fininndeling» av tidsepokene "(PPNA, PPNB)", er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen. Oscar Montelius. Oscar Montelius (født 9. september 1843 – død 4. november 1921) var en svensk arkeolog. Mest kjent for sine arbeider med kronologiske spørsmål fra bronse- og jernalderen. Priser og utmerkelser (utvalg). Montelius, Oscar Montelius, Oscar Montelius, Oscar Fordelingstransformator. Fordelingstransformator er en elektrisk transformator som transformerer ned til forbruksspenning (230V). Den elektriske stømmen kommer via en høyspentlinje fra kraftstasjonen og det nå landsomfattende fordelingsnettet. Historisk var da levert spenning 25 000 volt. Denne ble mottatt av sekundærstasjoner som endret til 2 500 volt. Lokalt har man da fordelingsstasjonene som betjente et nabolag inntil en viss forbruksstørrelse som ble målt i kilowatt. I Norge idag er 22kV og 11 kV det mest normale i fordelingsnettet, før det transformeres ned til lavspenning. Strømmen til vanlig forbruk kunne ikke være høyspent. I Norge har vi mest 230 volts IT-nett (3 faser + jord) mens resten av Europa har utelukkende 400 volts TN-Nett (3 faser + PEN leder). Enkelte deler i verden har også et 110 volts system. Dette systemet er egentlig et TN-Nett med fasespenning på 230V (der europeisk TN har 400V). Grunnen til at 400 volts systemet er mest utbredt er at det gir mest effekt og lavest strømforbruk (samme effekt, men siden det er høyere spenning, vil strømmen være lavere). Industrien og boliger kan få levert andre spenninger ved behov, så lenge det er en egnet fordelingsstasjon i rekkevidde. Faktisk så er TN-Nett den foretrukne nettypen når nye fordelingsstasjoner bygges. Det tilbyr bedre fleksibillitet. En enkel transformator i et 400V TN-nett kan for eksempel forsyne både en datamaskin med 230V og en stor industrimaskin med 400V. Fordelingsnett. thumb Fordelingsnettet er det nettet som overfører og fordeler den elektriske energien fra kraftverket og ut til sluttbrukeren. Effekttapet reduseres dersom energien overføres ved en høyere spenning. Sentralnett til Danmark og Nederland. En kabel mellom Feda i Vest-Agder og Nederland, NordNed-kabelen, med en kapasitet på 700 megawatt kom i drift sommeren 2008. Dessuten går det tre kabler til Danmark, kjent som Skagerrak-kablene, med en samlet kapasitet på ca 1000 MW. En fjerde kabel til Danmark er under planlegging og vil ha en overføringskapasitet på 700 MW. Kabelen er forventet ferdig i utgangen av 2014. De to første Skagerrak-kablene ble installert i 1976-1977 og den tredje i 1993. Fordelingsnettet i Norge. I Norge styres fordelingsnettet fra følgende hovedkontor: Region Sør-Norge – Sauda, Region Midt-Norge – Gaupne og Region Nord-Norge – Narvik. Det norske fordelingsnettet er delt inn i tre nivåer: sentralnett, regionalnett og lokalnett. Sentralnettet. Sentralnettet er hovedpulsåren til strømforsyningen. Sentralnettet går over hele landet og har en spenning på 132kV til 420kV. 80 % av sentralnettet eies av Statnett. Regionalnettet. a>impregnerte stolper og forsinket ståltravers. Linja er opphengt i isolatorkjeder med glass-skåler. Regionalnettet eller hovedfordelingsnettet fordeler energien i store områder, for eksempel i fylkene. I overgangen fra sentralnettet transformeres spenningen ned til mellom 22kV og 132kV. 66kV og 132kV er ofte benyttet. Regionalnettet er enten eid av Statnett eller et lokalt nettselskap. I regionalnettet finnes det "fordelingsstasjoner" som forsyner et lokalt "fordelingsnett" eller "distribusjonsnett". Distribusjonsnettet. Lokalt fordeles energien til forbrukere over et høyspent distribusjonsnett hvor spenningsnivået vanligvis er 22kV eller 11kV. Før vi kan bruke strømmen i hjemmet vårt, må spenninga transformeres ned til et passende spenningsnivå for det lavspente distribusjonsnettet: 400V i TN-nett, eller 230V i IT- og TT-nett. Dette gjøres av nettstasjoner eller trafokiosker som er plassert overalt der beboere eller bedrifter holder til. Flomtap. Flomtap er en fagterm innen kraftproduksjon som betegner vann som i en flomsituasjon ikke kan nyttes til kraftproduksjon på grunn av for liten magasinkapasitet eller for liten maskininstallasjon i et vannkraftverk. Vestavind (avis). "Vestavind" er en lokalavis som utkommer én gang i uka i Sveio i Hordaland. Avisas dekningsområde er Sveio kommune. Lokalavisa blir skrevet på nynorsk. "Vestavind" ble første gang utgitt i 1986 og var bare et A3-ark som ble gitt ut gratis, sponset av annonser. Senere har sidetallet økt og avisa har normalt 20-24 sider. Ansvarlig redaktør er Irene Jacobsen. I oktober 2010 takket Mona Terjesen ja til et vikariat som fungerende redaktør i lokalavisen. I januar 2012 overtok Irene Flatnes redaktørjobben. Hun blir i stillingen ut 2012 – til ansvarlig redaktør Irene Jacobsen er tilbake etter forlenget permisjon. Mona Terjesen er i dag ansatt som skrivende journalist i Vestavind. Det samme er Kari Haukås. Aud Tofte er abonnemensansvarlig og Trine Abrahamsen er markedssjef (i vikariat for Anita Williams). Bernhard Hegglund er styreleder i Vestavind AS. Opplag. Bekreftede netto opplagstall fra Norsk Opplagskontroll og Landslaget for Lokalaviser. Karriere. De fleste har startet sin karriere i Vestavind. Blant annet Vidar Enerstvedt, Ellen Tveit og Irene Jacobsen. De fleste som starter i Vestavind har bakgrunn som journalist eller tidligere elev ved media-linjen. Dekningsområde. Dekningsområdet til avisen er Sveio. Vestavind har utviklet seg større og har dekning over hele Norge.Tysvær og Haugesund er en av plassene som har flest opplag i landet. Lokalavisen har rekord i opplag på kort tid. Jernvitriol. Jernvitriol, også kalt jernsulfat, er en kjemisk forbindelse: jern(II)sulfat med krystallvann, FeSO4×7H2O Jernvitriol er et lyst grønt, ikke giftig pulver som lett oppløses i vann. Bruk. Jernvitriol er mye brukt som beisemiddel i farging av garn med planter og gjør at gule farger blir grågrønne, røde blir brune, brune blir gråbrune, svartbrune. Jernvitriol kan også benyttes til overflatebehandling av treverk. Treverket får noen måneder etter påføringen en brunlig til sølvgrå fargetone. Nytt panel må stå å tørke i 5-6 uker før påføring. Behandlingen gir ingen bedre beskyttelse enn om treverket står ubehandlet, men en oppnår en raskere gråfarge på treverket. Jernvitriol hindrer ikke fuktigheten å komme inn i treverket. Beising med jernvitriol er derfor mindre egnet i slagregnsområder. Jernvitriol kan kjøpes hos de fleste større fargehandlere. Konflikt. Konflikt kommer fra det latinske ordet "conflictio" som betyr sammenstøt. Definisjoner. Utdrag fra ped 1: Konflikt er ikke det samme som uenighet. Konflikt er noe som pågår over tid og hvor partene prøver å hindre hverandre i å få oppfylt sine behov. En strid eller sammenstøt. Partene har ulike verdier og prøver å gjøre dem gjeldende for hverandre. Grunner til konflikter. Carlander nevner fire forskjellige konflikter. Verdikonflikt, behovskonflikt, vurderingskonflikt og rolle-/maktkonflikt. Konfliktene kan være positive eller negative, skjulte eller synlige, små og store, viktige og uviktige. Mennesket har uensartete roller og ulike interesser gjennom livet. Slike motsetninger er naturlige, nødvendige, effektive, sunne og konstruktive. Det er nesten umulig å utvikle seg uten motsetninger og diskusjoner. Derfor er det lett å frembringe nye tanker og utfordringer. Uenighet og motsetninger kan fort, men ikke nødvendigvis, lede til konflikter. Konflikter oppstår når motsetningene blir synlige og en blir såret eller redd som et resultat av stridene. Konflikter er en naturlig del av hverdagslivet og handler om saker og om mennesker. Ulike oppfatninger av virkeligheten og rollene, mangel på respekt, eller ulike mål og interesser er noen få av mange grunner til konflikter. Uoverensstemmelse og uenighet i seg selv er ikke nok til å skape en konflikt. Derfor er det viktig å holde motsetningene på et saklig nivå. Mulige resultat av konflikt. Konflikter holder seg vanligvis på et lavt nivå uten drepte eller sårede. Slike uoverensstemmelser kan vedvare over mange år. Likevel er konflikter og voldelige sammenstøt et iøynefallende trekk i nyhetsbildet. Fysisk vold er oftest en følge av konflikt, men det kan også være en gjengjeldelse for vold eller trusler om vold. Mange internasjonale konflikter er resultat av voldsspiraler der årsaken er uklar. Krig kan videre ha religiøse, sosiale eller økonomiske motiver som utløses av en ubetydelig konflikt. «Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister med fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet ikke settes i fare.» Konfliktløsning. Galtung hevder videre at det kun er forhandlinger og dialog som kan føre til en fredelig løsning. Henvisning til regler, domsavsigelser eller vinn/tap-situasjoner vil derimot føre til en ikke-fredelig løsning. Sentralnett. Sentralnettet er det landsomfattende elektriske ledningsnettet som gjør det mulig å overføre elektrisk energi mellom landsdelene i Norge, samt til og fra nabolandene. Hovednettet er på høyeste spenningsnivå, stort sett 132-420 kV. Høyspenning. Internasjonal advarsel om fare for elektrisk støt, allment kjent som «høyspenningssymbolet» Høyspenning betyr at spenningen i et elektrisk anlegg er høy. International Electrotechnical Commission (IEC) og Norsk elektroteknisk komité definerer høyspenning som nominell spenning høyere enn 1000 V vekselspenning eller 1500 V likespenning. Alle regler for elektriske anlegg i Norge (bla NEK 400) baserer seg på denne definisjonen. Land som ikke er medlem av IEC, blant annet USA, bruker andre definisjoner. Fordeler. Høyspenning brukes for å kunne overføre elektrisk energi over store avstander med mindre tap i forhold til tykkelsen på lederne. Helårsmagasin. Helårsmagasin er et vannmagasin som har en fylle- og tappesyklus på ett år. Vanntilsiget i et magasin varierer normalt med årstidene, størst tilsig er det under vår- og høstflom og mindre tilsig om sommeren og vinteren. Et helårsmagasin er stort nok til at det kan samle opp vannmengdene fra flomperiodene og dermed levere en jevn tilførsel av vann til kraftverket som ligger nedenfor. Rettferdig Blant Nasjonene. Termen Rettferdig Blant Nasjonene, (på hebraisk: חסידי אומות העולם, uttales «Khasidei Umot HaOlam») har etter den annen verdenskrig blitt brukt til å beskrive ikke-jøder som opptrådte heroisk under holocaust for å redde jøder fra det nazistiske folkemordet. Albatrosser. De har fugleverdenens største vingespenn (vandrealbatross med opptil 3,5 meter). Vingene er usedvanlig lange og smale. Albatrossene utnytter vinden optimalt og kan under gunstige vindbetingelser seile i timevis uten vingeslag. De oppsøker bare land for å hekke. Mens de henter mat for ungen sin kan de i løpet av få dager runde hele kloden. Nesten alle albatrossarter lever på den sørlige jordhalvkule. Tre arter hekker i det nordlige Stillehavet, galápagosalbatrossen hekker på Galápagos. Albatrosser kommer til Europa kun som tilfeldige gjester. De individene som havner nord for ekvator kommer seg ofte ikke tilbake igjen. En del av disse slår følge med og bosetter seg sammen med havsuler, og disse kaller man for sulekonge. Albatrossene lever hovedsakelig av blekksprut fanget på havoverflaten. De blir kjønnsmodne først i alderen mellom 8 og 12 år, og de største artene hekker bare hvert andre år. Albatrossen hekker vanligvis i store kolonier på øde oseaniske øyer, og legger da ett egg, men holder seg pelagisk utenom hekkeperioden. De holder seg til en partner hele livet. De kan bli over 60 år gamle. Et stort flertall av albatrossartene er idag truet av utryddelse, kanskje så mange som 19, fordi flere titalls tusen av de hvert år havner i garn og tråler. Systematikk. Til dels sammenfattes samtlige albatrosser i «slekten» "Diomedea". Det er nå mer vanlig å fordele dem over fire «slekter». Antall arter varierer også i ulike systemer. Mange populasjoner som tidligere ble betraktet som underarter, behandles nå ofte som arter. Den vitenskapelige berettigelsen for dette er imidlertid ikke allment akseptert. Disse omstridte artene (som ikke har fått norske navn), er markert med spørsmålstegn i listen under, og er oppført under den arten som de (tidligere) ble regnet til. Askeladden. thumbAskeladden, også kjent som Espen Askeladd og Oskeladden (nynorsk), er en fiktiv person som opptrer i de norske folkeeventyrene, og er eventyrenes idealskikkelse og helt, den yngste unggutten og lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt. Navnet skal være skapt av eventyrsamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som en eufemisme eller forskjønnende omskrivning av det folkelige «Oskefisen». I noen av Asbjørnsen og Moes eventyr kan skikkelsen ha andre navn, som Tyrihans, eller bare «gutten». Ordet "askeladd" kan i overført betydning også bety «en person som gjør en uventet og eventyrlig karriere». Personlighet og rolle. Eventyrene om Askeladden forteller gjerne historien om hvordan brødrene, Per og Pål, mislykkes i sine bedrifter, hvorpå Askeladden lykkes. Han fremstilles tilsynelatende litt dum og naiv, men som går på alle utfordringer uten motforestillinger. Han seirer alltid til slutt, og vinner ofte kongsdatteren og halve kongeriket. I tradisjonell forståelse er Askeladden ofte oppfattet som bærer av «gode norske verdier», og framholdt som en idealskikkelse. Disse verdiene kan være eventyrlyst, mot, hjelpsomhet og idealisme. Dette bildet av Askeladden har blitt forsterket gjennom Ivo Caprinos dukkefilmer av norske folkeeventyr. I realiteten er Askeladden like ofte en som lykkes ved tilfeldig eller ufortjent hjelp fra andre. Askeladden er sannsynligvis den yngste av tre brødre Per, Pål og Espen Askeladd. De to eldre brødrene er framfuse og selvsikre, og har tradisjonelt dominert Espen, ved at de er eldre og vet best og kan mest – i kjent søskenflokkstil. Espen er den som de to eldre brødrene ikke tror kan klare å få til noe som helst. Han sitter hjemme ved grua, og raker i den og gjør lite fornuftig eller gagns arbeid – han sitter og «fis i oska» (fiser eller blåser i asken på kanten av grua) – det vil si at han er en som ikke tar seg til noe som helst, og er en lat oskefis. Eller kanskje han er den yngste, han som av alle blir sett på som udugelig og bortskjemt, han som det heller ikke blir stilt krav til. Men også den som mor tradisjonelt holder hånden over og beskytter, som får lov til å sitte og ta seg til ingenting annet enn å drømme og grave i asken – og så videre. Men så viser det seg at Espen Askeladd "kan" noe allikevel. Han er smartere, mer taktisk og mer lyttende og oppmerksom på andre og deres ve og vel og behov for hjelp. På denne måten kommer han til målet, i motsetning til de egoistiske og enkle brødrene, som bare turer frem uten tanke for andre, og som dummer seg ut, eller ender i ulykken. Den norske musikkpedagogen Tony Valberg har i en av eventyrene stilt spørsmålet om hvorvidt Askeladden like gjerne var en psykisk utviklingshemmet som en klassisk helt. Dette perspektivet kan sannsynliggjøre Askeladdens plass i grua, foreldrenes motvilje mot å la ham reise ut og prøve seg, og gir også eventyrene om ham et forsterket preg av å latterliggjøre overmaktens representanter prest, fut og konge. Og til sist kan man tolke Espen Askeladd som et symbol for den norske fangstmann kontra den europeiske jordbruker. I Norge er alltid fisk å finne i havet, dyr i skogen, mineraler i fjellet og olje under havbunnen. Askeladd leter og finner, mens andre lands helter bygger sitt landbruk, og senere sin industri gjennom århundrer med hardt arbeid, ryddet sten for sten. Askeladden som kappåt med trollet. «Askeladden som kappåt med trollet» er et eventyr som ble nedskrevet av Jørgen Moe på Ringerike og trykket første gang i "Norske Folkeeventyr" i 1843. Eventyret handler om Per og Pål blir skremt bort fra skogen, hvor de holder på med vedhogst, av trollet. Askeladden ber om å få med seg en stor nistepakke, og drar ut i skogen for å hugge ved. Han treffer på trollet, og svarer trollets trusler med å klemme mysen ut av en hvitost mens han roper til trollet «Tier du ikke still skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!». Trollet blir skremt, og hjelper Askeladden med å hugge ved. I kveldinga blir Askeladden invitert hjem til trollet, og Askeladden utfordrer han i kappeting. Askeladden tar sekken sin på magen, og heller mer grøt i sekken enn han putter i munnen. Når den er full, skjærer han opp «magen» og oppfordrer trollet til å gjøre det samme når han blir mett. Trollet dør, og Askeladden bringer hjem gull og sølv til familien sin. Eventyret danner grunnlaget for Ivo Caprinos dukkefilm "Gutten som kappåt med trollet" fra 1967. Askeladden og de gode hjelperne. «Askeladden og de gode hjelperne» er et undereventyr som ble utformet av Peter Christen Asbjørnsen på grunnlag av oppskrifter fra Gudbrandsdalen. Det ble trykket første gang i "Juletræet" for 1851 under tittelen «Askeladden, som skulde bygge Skib, der gik baade Land og Vand». Hjelpere er en av hovedtrekkene i oppbygningen av et eventyr, og disse hjelperne tilhører ofte de svake i samfunnet. I dette eventyret utlover kongen kongsdatteren og halve kongeriket til den som kan lage en båt som kan gå like fort til vanns som til lands. Per og Pål forsøker seg først, og på veien møter de en mann som spør hva de er på vei for å gjøre og hva de har i sekkene sine. De lyver, og det de hugger blir bare til trau og i sekken finner de møkk. Når Askeladden prøver seg, møter han den samme mannen og får hjelp av ham når han forteller hva slags ærend han er ute i. Mannen bygger skipet mens Askeladden sover, og når han er ferdig får han beskjed om å ta med seg alle han møter på sin reise med skipet. Og Askeladden får med seg en rekke skapninger, som alle besitter overnaturlige evner. I den "klassiske" versjonen av eventyret er antallet sju, mens Caprinos dokkefilmversjon "Askeladden og de gode hjelperne" fra 1961 redusererer dem til fem. Vel fremme på kongsgården liker ikke kongen synet av Askeladden og gir ham nye oppgaver. Askeladden ber om å få ta med seg en hjelper til hver og en av oppgavene, og disse hjelper ham med å få gjennomført oppgavene. Og til slutt får Askeladden kongsdattera og kongeriket med. Dolmen by. Dolmen by er kanskje Hitras best kjente severdighet med flere hundre små hus, hytter, kirker, naust og eget havneområde. Dolmen by ble opprinnelig etablert av Johan Hopsø i 1957 som et hobbyprosjekt, men det hele utviklet seg langt ut over det. 14. juli 2007 markerte byen sitt 50 års jubileum. Hopsø bygget noen av husene etter modell fra øyregionen, og om andre hus diktet han fargerike historier om beboerne inspirert av stort og smått som hadde hendt i distriktet. Etterhvert som hobbyprosjektet ble kjent, fikk det som da begynte å bli kalt «Dolmen by» stadig oftere besøk av skuelystne. Ettersom Hopsø og hans hustru bodde avsides, måtte besøkende hentes med båt av byens grunnlegger personlig. Johan Hopsø var i mange år en inspirert guide ved byvandringer i Dolmen by, og hans historiefortelling var nok for mange en like stor attraksjon som lilleputthusene hans. Byen stod ute om sommeren, men ble satt under tak i vinterhalvåret for å beskytte bygningene. Petter Johansen overtok byen fra Hopsø og utviklet den videre til bli en samling av mange hundre små hus, hytter, kirker, naust og båter, med tilhold vest på Dolmøya. Byen har vært på flyttefot flere ganger og vært innom både Jonsvatnet ved Trondheim og i Lillehammer. I 2001 ble byen kjøpt tilbake til Hitra og flyttet til en permanent plassering ved Dolmsundet Hotell på Hitra i det som ble kalt for "Dolmsundet Opplevelsepark" der byen deler plass med andre attraksjoner, som et gjenreist langhus fra jernalderen, foruten et eget havbruksanlegg, krabbefabrikk og vindmøller. Skiftende eierforhold og økonomiske problemer har i flere perioder gjort byen utilgjengelig for publikum, siste gang etter en konkurs i 2005. Fra juni 2006 står imidlertid byportene igjen åpne. Dolmen By har i dag vel 700 bygninger av forskjellig slag, blant annet med og eget havneanlegg. Flere av Hopsøs opprinnelige hus står fremdeles i byen. Mange av husene er direkte kopier av hus som står og har stått i Hitra- og Frøyaregionen. Vassdal-ulykken. Vassdal-ulykken er den verste ulykken det norske forsvaret har opplevd i fredstid. Den skjedde den 5. mars 1986 da et kompani med ingeniørsoldater skulle etablere en beltevogntrasé fra Bjerkvik til Salangsdalen via Vassdalen, Bukkedalen og Rauddalen som ledd i en flankeoperasjon under NATO-øvelsen "Anchor Express". Omtrent kl 13.00 løsnet et flakskred fra fjellet Storeballak og tok med seg 31 soldater og tre beltevogner. En del soldater kom seg løs fra snømassene for egen hånd, men 16 soldater omkom. Ulykken førte til at resten av øvelsen ble avlyst og det ble rettet massiv kritikk mot Forsvaret og øvelsesledelsen for beslutningene. Det ble i ettertid, som et resultat av ulykken, opprettet nye sikkerhetsprosedyrer i Forsvaret. Før øvelsen. Været nord i Nordland og på grensen mot Troms var ekstremt dårlig uken før militærøvelsen og de to første meldingene om stor snøskredfare i området hadde kommet allerede 25. og 28. februar. To skredeksperter fra Forsvaret hadde undersøkt Vassdalen og kommet frem til tilsvarende konklusjon. Også øvelseslederen, generalmajor Martin Vadset, var på befaring over området med helikopter og observerte noen mindre snøskred. To dager før ulykken gikk det også et stort snøskred et annet sted i Vassdalen og bare timer før ulykken gikk det to mindre skred i det samme området. Brigadesjef, oberst Arne Pran, ga til tross for dette, ordre om at øvelsen skulle gjennomføres hvis ikke øvelsesledelsen ga annen ordre. Øvelsen ble igangsatt og rundt 20 000 norske og allierte soldater deltok i vinterøvelsen i Troms og Nordland. Hendelsesforløp. Som en del av øvelsen skulle bataljonene gjennomføre en flankeoperasjon gjennom Vassdalen, Bukkedalen og Rauddalen. Målet med denne operasjonen var å komme bak motstanderne og avskjære E6 i Salangsdalen. For å få dette gjort, måtte det legges en beltevogntrasé gjennom dalførene. Dette oppdraget tildeles Ingeniørkompaniet fra Ingeniørbataljonen ved Holmen leir i indre Troms. Troppsjefen for ingeniørtropp 2 hadde forut for hendelsen forlangt forsikringer om at oppdraget var trygt, og mannskapet regnet med at oppdraget ville bli avblåst på grunnlag av rasfaren og alle skredene i området. Men oppdraget stod, og kl seks om morgenen 5. mars startet mannskaper fra tre lag i 2. tropp, Ingeniørkompaniet, fremrykkingen fra øst innover Vassdalen. Fremrykkingen gikk tregt fordi snøen var dyp og løs, og soldatene måtte delvis spa seg fram. Det var gråvær, snøfokk, dårlig sikt og rundt 10 minusgrader i området. Troppsjefen og mannskapet som satt i første vogn observerte to mindre skred på motsatt side av dalen og rapporterte via radiokommunikasjon inn til 3. bataljon, som troppen var underlagt. Beltevognene fulgte en oppmerket trasé innover dalen og kom til en flate nederst ved elven Storforsen. Derfra kjørte de opp en bratt stigning på rundt 100 meter, men beltevognene fikk problemer med å ta seg fram så mannskapet måtte ut av vognene og hjelpe til. Noen soldater spadde, mens andre hogget trær og la dem foran beltevognene for bedre grep. Troppsjefen forlot troppen og dro tilbake til kommandoposten for å hente skredsikringsutstyr. Troppen hadde klart å tilbakelegge omtrent to tredjedeler av stigningen da det kl 13.05 løsnet et flakskred på omtrent 100 meters bredde fra fjellet Storeballak. Skredet gikk nedover fjellsiden og tok med seg ingeniørtroppen. 31 soldater og tre BV 202-beltevogner ble tatt av skredet. Noen av soldatene klarte å komme seg løs ved egen hjelp, og startet å grave frem sine medsoldater. Beltevognene med radioutstyret var fullstendig smadret, så en skadet sersjant og lagfører tok ansvaret med å gå tilbake langs traséen i håp om å møte troppsjefen og tilkalle hjelp. Etter en halvtime kom han frem til noen knappetelt som var kommandoposten til et kompani fra tredje bataljon, og fikk meldt fra om skredet via samband. Omfattende redningsarbeid. 12 militære helikoptre, et sivilt ambulansehelikopter og fire lavinehunder ble satt inn i leteaksjonen, men stiv kuling gjorde at de minste helikoptrene måtte trekkes ut. Selve letemannskapet bestod av om lag 100 mann fra Forsvaret, Norges Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp og Sivilforsvaret. Ti soldater ble fraktet til forsvarets lette feltsykehus i nærheten, mens 9 mann, hvorav 8 døde, ble fraktet til sykehuset i Narvik. Fem mann, hvorav 3 døde, ble fraktet til sykehuset i Harstad. Etterspill. Dagen etter – den 6. mars – ble resten av NATO-øvelsen avlyst. Samtidig kom den massive kritikken mot Forsvaret og øvelsesledelsen for beslutningen om å sende kompaniet inn i det svært skredfarlige området. Det kom også frem opplysninger om at soldatene flere ganger skal ha bedt om å få snu og at lokalbefolkningen advarte Forsvaret mot å gå inn i området på grunn av skredfaren. Det gikk også lenge rykter om at britiske jagerfly hadde utløst skredet, men dette ble etter hvert avvist. Ingen av de ansvarlige offiserene ble tiltalt etter skredulykken, men Forsvaret måtte likevel tåle hard kritikk av den offisielle granskingskommisjonen som ble nedsatt kort tid etter. Ifølge kommisjonen tok ikke de ansvarlige hensyn til de mange og alvorlige advarslene som forelå om snøskredfaren i området. Sjefen for brigaden i Nord-Norge, oberst II Arne Pran, sto sønderbrutt fram etter ulykken og påtok seg ansvaret. Mange mener Forsvaret kan takke Pran for at kritikken som ble reist i ettertid ikke ble sterkere. Pran avsluttet sin militære karriere to år etter ulykken og gikk over til det private næringsliv som personaldirektør i Christiania Bank og Kreditkasse. Ulykken i Vassdalen satte en ny standard for hvordan Forsvaret i Norge ser på sikkerhet, og Hæren har brukt erfaringene fra ulykken til å fokusere på sikkerhet. Blant annet har rutinene ved øvingsplanlegging blitt skjerpet. Det har også blitt opprettet skredgrupper som skal undersøke snøforhold og skredfare, samt at det trenes på ulykkeshåndtering før og under øvelser. Ulykken har i ettertid også blitt brukt som studieoppgave i forbindelse med lederskapsopplæring ved Forsvarets skoler. Det har også vært tunge innslag av skredsikringslag på hver eneste større vinterøvelse siden. Sommeren 1986 ble det i Holmen leir (like ved Maukstadmoen leir i Skjold garnison) i Målselv reist en minnebauta. I tillegg ble det ved rasstedet i nærheten av Storforsen i Vassdalen satt opp en minneplate over de 16 ingeniørsoldatene som mistet livet. Big Fish. "Big Fish" er en amerikansk film fra 2003, regissert av skaperen av blant annet "Edward Saksehånd" og "Sleepy Hollow", Tim Burton. Filmen handler om William Bloom (Billy Crudup) som har et anstrengt forhold til sin far, Edward Bloom (Albert Finney), som er kjent for å være meget fantasifull i sine fortellinger om sine opplevelser i livet. Historien. Edward Bloom er blitt alvorlig syk og sønnen reiser hjem til han og sin mor. Will er lei av farens behov for alltid å være midtpunktet og hans fortellinger. "Big Fish" er farens historie om den store fisken i innsjøen som ingen noen har klart å fange. Franz Stangl. Franz Stangl (født 26. mars 1908 i Altmünster i Østerrike, død 28. juni 1971 i Düsseldorf i Tyskland) var en SS-offiser og kommandant i de tyske tilintetgjørelsesleirene Sobibor og Treblinka. Franz Stangl var sønn av en nattevakt. Etter å ha arbeidet som vever, ble Stangl medlem i det da ulovlige østerrikske nazipartiet. Kort før sin død hevdet han at han ikke hadde blitt medlem før etter Anschluss. Hans kone trodde ikke på dette, noe som forårsaket den første krisen i ekteskapet deres. Etter Anschluss steg Stangl raskt i gradene. I 1940 ble han leder for T-4 eutanasiprogrammet ved Schloss Hartheim, der psykisk og fysisk handikappede ble myrdet. I 1942 ble han overført til Polen som ansatt i Aksjon Reinhardt, der han arbeidet under SS-general Odilo Globocnik som hadde ansvar for tilintetgjørelsesleirene Chelmno, Belzec, Treblinka og Sobibor. Stangl ble kommandant i Sobibor fra mars 1942 til september 1942. Han var siden kommandant i Treblinka fra september 1942 til august 1943. I januar 1944 bad Globocnik Himmler om å belønne Stangl med Jernkorset, da han hadde vært «den dyktigste leirkommandanten i Polen». Som nykommer i Polen ble Stangl først sendt til Belzec for å motta instruksjoner fra Christian Wirth. Stangl beskrev leiren slik: «Jeg dro dit med bil. Først kom man til jernbanestasjonen på venstre side av veien. Leiren var på samme siden, men opp en bakke. Lukten...å Gud, lukten. Den var overalt. Wirth var ikke på kontoret. De sa han var oppe i leiren.» Dit gikk Stangl. Den ene massegraven var overfylt, og forråtnelsen skjedde så raskt at de døde ble skjøvet over kanten og rullet nedoverbakke. Her underrettet Wirth ham om hva hans arbeid i Sobibor skulle bestå i. Stangl hevder at han sa at noe slikt maktet han ikke. Han dro likevel til Sobibor og bistod med byggearbeidene der. Også Wirth kom dit, men overså angivelig Stangl og konsentrerte seg om å få gasskamrene bygget ferdig. Ifølge Stangl dukket Wirth plutselig opp og forlangte å få teste ut gasskamrene på de 25 jødiske bygningsarbeiderne. Med pisk drev han dem inn i bygningen, fikk dem gasset og raste over at dørene ikke sluttet tett. Så dro han. Stangl var nå kommandant. Stanislaw Smajzner kom til Sobibor som fjortenåring og overlevde. Etter krigen fortalte ham om Stangl: «Jeg så ham aldri skade noen. Det spesielle med ham var hans arroganse. Og hans åpenlyse glede over arbeidet og posisjonen han hadde. Ingen av de andre – selv om de på ulike vis var så mye verre enn ham – viste dette i samme grad. Han hadde dette evige smilet... Nei, jeg tror ikke det var et nervøst smil. Han var rett og slett lykkelig.» På slutten av krigen ble Franz Stangl internert av amerikanerne, som ikke visste noe om hans bakgrunn som kommandant i konsentrasjonsleirene. Etter 2½ år ble han overlevert til østerrikerne som satte ham i varetekt i Linz mens de utredet hans medvirkning i T4-programmet. I 1948 begynte Hartheim-prosessen. Da Stangl fikk vite av sin kone at en tidligere sjåfør ved Hartheim var blitt dømt til fire års fengsel, flyktet han den 30. mai fra det mer eller mindre åpne varetektsfengselet. Sammen med sin kollega fra Sobibor, Gustav Franz Wagner og noen andre kamerater, tok han seg til fots via Graz, Merano og Firenze til Roma. Der fikk han hjelp av biskop Alois Hudal, rektor ved det østerrikske kollegium "Santa Maria dell'Anima", til å nå Syria med et Røde Kors-pass. Stangls familie (kone og tre døtre) kom etter, og de bodde i Syria i tre år, før de flyttet til Brasil i 1951. Der arbeidet han med flere ting, før han fant seg arbeid på en Volkswagenfabrikk i São Paulo. Han brukte fortsatt sitt eget navn. I årevis hadde østerrikske myndigheter kjent til Stangls ansvar for massemord på menn, kvinner og barn, men Østerrike utstedte ikke noen arrestordre på ham før 1961. Det skulle gå ytterligere seks år før Stangl ble funnet i Brasil av nazijegeren Simon Wiesenthal og arrestert i 1967. Etter utleveringen til Vest-Tyskland ble han tiltalt for drapene på rundt 900 000 mennesker. Han innrømmet disse drapene, men hevdet: "«Min samvittighet er ren. Jeg gjorde bare min plikt»". Han ble funnet skyldig 22. oktober 1970 og dømt til livsvarig fengsel. Han døde av hjertesvikt i Düsseldorf fengsel 28. juni 1971. Mens han ventet på rettssaken, ble Franz Stangl intervjuet av journalisten og biografen Gitta Sereny. Disse intervjuene er grunnlaget for hennes bok "Into that Darkness", som kom ut i 1974. Overfor henne hevdet han at han hadde ønsket å forlate jobben ved T4-programmet, men at han da ble truet med «det som var skjedd med Ludwig Werner». Werner var ganske riktig sendt i konsentrasjonsleir, men ikke fordi han bad seg fritatt for å delta i drapene, men derimot som straff for «finansielle transaksjoner med en jøde». Gitta Sereny har forklart at hun hadde ventet og lett i årevis før hun fant en av de hovedansvarlige for utførelsen av Holocaust som var i stand til, og ønsket, å snakke om sine handlinger. Tromsøgodset. Tromsøgodset var et jordegods med hovedsete på Karnes ved Lyngseidet, Lyngen i Troms. Det omfattet en rekke eiendommer i Hillesøy, Skjervøy og Lyngen som opprinnelig var en del av kongens krongods, men ble solgt til Joachim Irgens i 1666. Irgens gikk konkurs, og etter dødsboet ble noen av eiendommene i 1677 overtatt av lagmannen Gjert Lange, som forøvrig også var godsforvalter for Irgensgodset. På dette tidspunkt omfattet det 120 gårder og rundt 90 finnerydninger, som i overtakelsen ble verdsatt til rundt 5000 riksdaler. Irgens' enke Cornelia Bickers kjøpte tilbake disse i 1705, og satt som eier inntil hennes død i 1708. Hennes bror, Jacob de Petersen fra Amsterdam, overtok i 1713, og navnet «Tromsøgodset» ble tatt i bruk omtrent da. Hans sønner solgte i 1751 til kjøpmann Johan Chr. Hvid fra Trondheim. Hans far Michael Hvid var godsbestyrer i perioden 1716–1757. Johan Hysing overtok godset i 1764 for 6000 daler, og hans sønn Ahlert Hysing overtok i 1771 for 6600 daler. Hans svoger Andreas Røst kjøpte det i 1772 for 7000 riksdaler, og i 1777 og 1781 ble det solgt videre til Georg Wasmuth. En tredeling ble gjort 10. juni 1783, da godset utgjorde 139 voger, 2 bismerpund og 12 mark og kjøpesummen satt til 8600 riksdaler. Rundt 1850 begynte oppdelingen og salg til leilendingene som bebodde jorden. Kennington undergrunnsstasjon. Kennington undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Det er første felles stasjon sør for Northern-linjens to grenlinjer gjennom det sentrale London. Neste stasjon nordover er Waterloo på West End-grenen og Elephant & Castle på City-grenen. Vanligvis snur annethvert tog fra West End-grenen på Kennington. En illustrasjon av stasjonskomplekset kan studeres her:. Felemakerslekten Helland. Felemakerslekten Helland fra Bø i Telemark fostret 14 felemakere over en periode på nesten 200 år. De laget hovedsakelig hardingfeler og hadde avgjørende innflytelse på hardangerfelens utvikling. Slekten delte seg i tre grener: Helland, Steintjønndalen og Haugen. Felemakerslektens historie. Olav Gunnarson Helland slo seg ned i Notodden,Telemark i 1896 og åpnet felemakerverksted. Hans feler er regnet blant de fineste innen tradisjonen. Knut Gunnarsson Helland og Gunnar Gunnarsson Helland emigrerte til Amerika i 1901 og slo seg ned i Chippewa Falls i Wisconsin hvor de også ble navngjetne skihoppere. De åpnet i fellesskap felemakerverkstedet, “Helland Brothers”. Knut døde i 1920 og hans bror Gunnar fortsatte virksomheten til den ble nedlagt i 1927 på grunn av sviktende marked. John Gunnarson Helland slo seg ned i Skien, Telemark, og drev felemakerverksted og musikkforretning til sin død i 1977. De øvrige fortsatte sin virksomhet i Bø til den siste, Knut Knutsson Steintjønndalen døde i 1969). Se også. Helland Brothers Eksterne lenker. Helland Jon Erikson Helland. Jon Erikson Helland (født Jon Erikson Hellos) i 1790, død i 1862 var en norsk felemaker fra Bø i Telemark, og regnes som grunnleggeren av felemaker-tradisjonen i Bø i Telemark. Han var født i Bø på plassen Hellos, under gården Eika. Hans morfar var Gunleik Gåra, en vidkjent mestersanger. Jons brorsønn var mesterspillemannen Hans Flatland den eldre. Jon giftet seg med Ingeborg Eilevsdatter Helland og flyttet til Helland og tok navn etter plassen. Det er blitt hevdet at med Jon Erikson Hellos kom de kunstneriske drag inn i Hellandslekten. Helland lærte seg kunsten å bygge fioliner under militærtjeneste i Danmark, og av Olav Gullbekk og Karl Rue. Hans feler fulgte stort sett det vanlige mønsteret i tidens feler. Han laget også fioliner etter italiensk mønster. Erik Jonsson Helland. Erik Jonsson Helland (født i 1816, død i 1868) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark, som etterhvert i sin karriere spesialiserte seg mer og mer på bygging av hardingfeler og oppnådde ry som den fremste i faget. Helland var eldste sønn av Jon Erikson Helland. På midten av 1850-tallet oppnådde han nasjonal anerkjennelse og ble tildelt et statsstipend som satte ham i stand til å reise til København og arbeidet hos Enger & Søn. Da hadde han allerede nådd et kunstnerisk nivå som gjorde at oppholdet ble av begrenset verdi for ham. I farens verksted begynte han rundt 1830 å eksperimentere med nye felemodeller for å få fram en kraftigere tone, uten at det gikk ut over mykheten I klangen. Dette førte til et bredere instrument, med fyldigere linjer og lavere hvelving i topp og bunn, slik det er vanlig i dag. Ingen annen norsk felebygger har hatt en slik dyptgripende innflytelse på utviklingen av hardingfelen som Erik Jonsson Helland. Vistdalitt. Vistdalitt-gabbro, eller vistdalitt, er en variant av bergarten gabbro fra forekomsten i Vistdalen i Nesset, Møre og Romsdal. "Vistdalitt-gabbro" er det norske "handelsnavnet" på bergarten. I steinindustrien kalles den ofte bare for "vistdalitt". "Vistdalitt-gabbro" blir forholdsvis mørk når den blir polert og med grønne krystaller som gir steinen sitt særpreg. Den er grovkornet, dypgrønn og svart. Gabbro er vanlig mange steder i Norge, men finnes sjelden i store forekomster. Den benyttes i dag til alle formål på grunn av sitt særpreg og sin styrke, men sjeldnere brukt som gravminner. Bekledningsstein, benkeplater, ovnsplater og fliser er de vanligste produktene. Den har blitt brukt mye i offentlige bygg som bekledningsstein på gulv, trapper, fasader og lignende. Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden har "vistalitt-gabbro" i gulvene. Skulpturen "Trollstigenmonumentet" øverst i Trollstigen er laget av kunstneren Hagbart Solløs. Steinbrudd. I 1928, i Vistdal, fant "Gunnar Opdal" en større forekomst av amfibolitt ved Opdal. Geologer ble engasjert for analyse av forekomsten. Den viste seg å være drivverdig, og uttak av stein fra et steinbrudd startet i 1931. Amfibolitten fikk handelsnavnet "vistdalitt" og ble karakterisert som en gabbroforekomst. Dette er nok det mest kjente steinbruddet der norsk gabbro tas ut som steinblokker. Vistdalitten har en egenvekt på ca. 3216 kg pr. m³. Selskapet "Romsdal Steinindustri AS" ble stiftet i 2004 og er registrert som aksjeselskap under bransjen "hogging og bearbeiding av monument- og bygningsstein". Egoisme. Egoisme er en grunnleggende egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. Egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet). Av kjente filosofer som forfekter egoisme, kan nevnes Max Stirner, Ayn Rand og Aristoteles. Alle disse har imidlertid egne navn på sine etiske teorier; mens Rand snakker om rasjonell egoisme, bruker Aristoteles begrepet "eudaimonisme". I dagligtalen brukes gjerne egoisme som ensbetydende med hensynsløs og irrasjonell atferd, men de fleste egoistiske filosofer anser dette som en karikatur av egoisme. I dagligtalen vil eksempelvis en narkoman kunne hevdes å være egoist, fordi hans handlinger går ut over andre. Egoistiske filosofer vil til dette innvende at det ikke er i den narkomanes interesse å bruke narkotika, og at han følgelig ikke er egoist. Altruisme. Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. De fleste av verdens religioner har et altruistisk synspunkt som moralsk verdi. Altruisme går ut på at man skal tjene andre til fortrengsel for seg selv. Dette er det etiske syn som er mest utbredt, praktisk talt alle tenkere etter filosofiens glansperiode i antikkens Hellas har forsvart holdninger som i større eller mindre grad kan sies å være altruistiske; det er kun noen få som har erklært at de ikke er altruister. Mange filosofer hevder at fullstendig altruisme ikke forekommer. Innen biologien finnes dyr som har altruistisk atferd, men vanligvis vises dette kun overfor egne barn eller nære slektninger. For eksempel er utviser bier altruistisk oppførsel når de stikker for å beskytte bikuben. Ordet altruisme ble først brukt av den franske filosofen Auguste Comte, men den grunnleggende idéen i altruismen er meget gammel. Definisjonen til SNL: «Moralsk innstilling som setter hensynet til andres vel foran den handlendes egennytte». Larvikitt. Larvikitt, en monzonittisk dyperuptiv bergart som er kjent for sitt vakre fargespill. Bergindustri. Bryting av larvikitt ved Klåstad, Larvik. Larvikitt er Norges viktigste naturstein som utvinnes i stor skala. I steinbruddene tas det ut to hovedvarianter, lys larvikitt og mørk larvikitt. Det kan være betydelige variasjoner i utseende på steinen mellom lokalitetene. Bruddene ligger hovedsakelig i Larvik i Vestfold og litt inn i Porsgrunn i Telemark. Larvikitt er bare funnet i Oslofeltet, hovedsakelig ved Larvik og områdene rundt. Den blir brukt til fasader, gravmonumenter, benkpater, fliser og lignende over hele verden. Bergarten har fått sitt navn etter byen Larvik. Som handelsvare blir den ofte markedsført under navn som lys labrador, mørk labrador, Blue pearl, Emerald pearl og lignende, og er blitt en viktig eksportartikkel. I 2005 ble det eksportert larvikitt for 660 millioner kroner. Larvikitt ble i februar 2008 kåret til Norges nasjonalbergart. Utbredelse. Larvikitt er vanlig forekommende i sørlige del av det som kalles Oslofeltet. Dette er en monzonittisk dyperuptiv som utgjør en hovedgruppe av Oslofeltets bergarter. Petrologi. Larvikitt hører til de magmatiske bergartene (eruptive). Den er en dypbergart, også kalt intrusiv størkningsbergart, som er blitt dannet under høyt trykk og høy temperatur dypt nede i jordskorpen. Den består hovedsakelig av alkalifeltspat og plagioklas. Mindre mengder biotitt, augitt, nefelin, magnetitt, ilmenitt, olivin og kvarts kan være tilstede. Larvikitt har et blålig fargespill som skyldes lysbrytning i mikroskopiske lameller av plagioklas i alkalifeltspat (Schiller effekt). Bergarten får dermed en spesiell glans som gjør den attraktiv som pryd og bygningsstein. Dette fargespillet har av mange blitt forvekslet med fargespillet fra plagioklasvarianten labradoritt. Fargespillet i labradoritt ligner på fargespillet i larvikitten, men her skyldes det variasjon av natriuminnholdet i krystallene. Larvikitt som bygningsmateriale. Universitetsbiblioteket i Oslo har en fasade dekket med mørk larvikitt fra Klåstad. a>. Hele fasaden er dekket med larvikitt. Larvikitt har blitt brutt som bygningsstein i kirker og andre byggverk siden middelalderen. Likevel startet den kommersielle driften ikke før på 1880-tallet. Det første bruddet ble startet av Ferdinand Narvesen i 1884. På den tiden kalte geologene den for labrador. Det var før W. C. Brøgger i 1890 beskrev bergarten som en augitt-syenitt og ga den navnet larvikitt etter byen Larvik som lå like ved. Senere har det vist seg at larvikitten i lokalitetene for det meste kan klassifiseres som alkali-monzonitter. Tross dette blir Larvikitt den dag i dag solgt under navn som labrador, syenitt og granitt. Trolig fordi disse navnene klinger litt bedre. Norges nasjonalbergart. Larvikitt ble i februar 2008 kåret til Norges nasjonalbergart. Den var en av ti blant 50 bergarter som var blitt plukket ut av en fagjury, som gikk videre til folkeavstemning. Da avstemningen var over den 18. januar, hadde larvikitt fått 40% av stemmene og lå an til å bli en klar vinner. Siden larvikitt er så «typisk norsk» som den er, kunne fagjuryen lett slutte seg om denne bergarten. Kåringen ble presentert i anledning av Norges Geologiske Undersøkelses 150-årsjubileum 6. februar 2008. Thulitt som tidligere er blitt «kåret» som «Norges nasjonalstein», er ikke diskreditert av kåringen av Norges nasjonalbergart. Eilev Jonsson Steintjønndalen. Eilev Jonsson Steintjønndalen (født 1821, død 1876) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark, og var av den store slekten av felemakere, Helland. Eilev var bror til Erik Jonsson Helland og lærte kunsten bygge feler hjemme hos sin far og sin eldre bror. Omkring 1850 giftet han seg og flyttet til plassen Steintjønndalen under gården Nordigard Folkestad, et par kilometer unna – der hvor Bø Sommarland befinner seg i dag. Han tok familienavn etter plassen, slik det var vanlig å gjøre, og startet sitt eget verksted for bygging av feler. Dette drev han helt fram til sin død i 1876. Mange er av den oppfatning at hans feler var finere laget og bedre feler enn broren, Erik Jonsson Hellands. Men hans feler var aldri så etterspurte. Kan hende årsaken til dette var at navnet Steintjønndalen ikke var blitt like kjent som Helland-navnet. Enhjørning. a>et befinner seg i Palazzo Farnese, Roma. Enhjørning (egentlig "enhorning") er et fabelvesen brukt i litteratur, kunst, som allegorisk og grafisk figur, som symbol og i våpenskjold. Utseende. Den vanlige oppfatningen er at en enhjørning skal se ut som et hestelignende dyr som har et horn i pannen. Enhjørninghannene har også gjerne blitt fremstilt med geiteskjegg og løvehale og klover i steden for hestens hover. Bakgrunn. Forestillingen om at det finnes enhjørninger har en usikker opprinnelse, men en vanlig antakelse er at den stammer fra gresk mytologi. Iallfall fra og med den europeiske middelalderen, er enhjørningen populær som symbol, idag f.eks. fortsatt i det engelske kongevåpenet. I nyere tid har enhjørningen fått en plass i fantasilitteraturen. Også i andre kulturkretser enn den europeiske, kjennes symbolske og mytiske firbeinte dyr med bare ett horn i pannen. Avbildninger, symbolikk og heraldikk fra middelalderen og senere. a>», 1969, tegnet av Karen Neumann Enhjørning fremstilles i kunst, emblemer og våpenskjold som en liten hest, med geitehover og i pannen et langt, vridd horn. Et sagn fra middelalderen sier at en enhjørning bare kan temmes av en jomfru, derfor er den ofte avbildet ved at den dier eller sover ved en jomfrus bryst. Det finnes mange kunstneriske framstillinger av en enhjørning og en jomfru, bl.a. den berømte serien av veggtepper fra sent 1400-tall, med tittelen "La Dame à la licorne", i Musée de Cluny, Paris. Enhjørning har også vært brukt som et symbol for renhet. En myte fra middelalderen sier at enhjørningshorn eller pulver lagd av dette, kan brukes for å nøytralisere gift. I allegoriske framstillinger bl.a. på vevde tepper fra Frankrike i middelalderen, finnes enhjørningen som dypper hornet i et tjern for å rense vannet, mens andre dyr står rundt og venter. Visstnok til ut på 1700-tallet ble enhjørningshorn solgt for svært høye summer. Det var horn fra narhval og fantes f.eks. i den dansk-norske unionskongens eie. Enhjørning er helt fra middelalderen brukt i mange våpenskjold i land med europeisk heraldikk. Blant annet finnes en opprett eller stående enhjørning som skjoldfigur i slektsvåpen for de norske slektene Horn, Lysholm, Neumann, Rode, Spørck, Kruckow og Wexelsen (Wexels). Som oftest er det da en sølv (hvit) enhjørning, men den forekommer også med andre heraldiske farger (tinkturer). Omtale og avbildninger finnes bl.a. i Cappelens bok "Norske slektsvåpen". En enhjørning og en leopard (dvs løve med ansiktet vendt mot tilskueren) er de to skjoldholderne i Storbritannias riksvåpen. En oppvoksende enhjørning er hjelmtegnet i våpenskjoldet til bl.a. den kjente skotske slekten "Cunningham" som har slektslinjer i Skandinavia og i mange andre land. Nyere fantasilitteratur. Enhjørningen omtales der til dels som å ha bakbena til en antilope og halen til en løve. Enhjørningen blir betegnet som et utrolig vakkert dyr som lever i flokk i Europas skoger. Å drepe en enhjørning er noe av de grusomste du kan gjøre. Ved å drikke blodet kan du gjøre deg udødelig, men til en grufull pris. Fra det øyeblikket du berør blodet med leppene, lever du et halvliv og et forbannet liv (sitert fra "Harry Potter og de vise stein"). Enhjørninger er som unge lyse grå, den kritt-hvite fargen får de ikke før de er fullvoksne. Fullvoksne enhjørninger er ikke veldig begeistret for gutter og menn; de har problemer med å stole på dem, men med unge gutter går det greit for enhjørningene. Enhjørninger er bl.a et av fabeldyrene i Harry Potter-bøkene. Eudaimonisme. Eudaimonisme er en etisk doktrine utviklet av den greske filosofen Aristoteles. Ordet "eudaimonisme" har sitt opphav det greske ordet «daimon», som betyr «indre potensial». Eudaimonismen som etikk innebærer at et individ bør leve på en slik måte at det realiserer seg selv og på den måten lever et lykkelig liv. Denne etikken kalles gjerne "lykkeetikk". Den amerikanske filosofen Ayn Rands etiske teorier er sterkt påvirket av eudaimonismens idealer. Labradorsten. Labradorsten eller labrador er en gammel betegnelse på bergarter med høyt innhold av labradoritt. Labradoritt som er feltspat i plagioklasserien, gikk også tidligere under navnet labrador. I dag klassifiseres labradorsten stort sett som en variant av bergarten anortositt. Man trodde tidligere at Larvikitt også var en labradorsten. Det viste seg senere at den egentlig bestod av alkalifeltspat med små lameller av plagioklas, og det var dette som skapte fargespillet som minnet om fargespillet i labradoritt. Larvikitt klassifiseres i dag som en bergartsvariant av monzonitt, likevel er navnet labrador så innarbeidet at den ofte selges som det. Labradorisering. Uttrykket labradorisering kommer fra labradoritt, som er en feltspat i plagioklasserien består av 50-30% albitt og 50-70% anortitt der denne egenskapen er fremtredende. Fargespillet kommer av vekslende variasjoner med innholdet av kalsium og natrium. Fargespillet i larvikitten blir i enkelte tilfeller betegnet som labradoriserende, mens den mer korrekte betegnelsen er Schiller effekt. Denne Schiller effekten skyldes mikroskopiske lameller av plagioklas i alkalifeltspat som gjør at lyset brytes i et blått fargespill. Bergarter som selges som labradorsten. Her er en liten oversikt over noen bergarter som selges som labradorsten. Larvikitt er ikke klassifisert som labradorsten, men den får bli med likevel. Lys labrador. Lys Labrador, egentlig larvikitt med polert overflate, Larvik. Mørk labrador. Mørk Labrador, egentlig larvikitt med polert overflate, Larvik. Labrador Antique. Labrador Antique er et handelsnavn for en variant av bergarten anortositt, med et høyt innhold av labradoritt. Den tas ut i Sirevaåg, Rogaland av bedriften Granit 1893. Blue Antique. Blue Antique er en annen labradorsten (anortositt), som tas ut ved Hellvik i Rogaland av bedriften Larvik Granite AS. Hafez al-Assad. Hafez al-Assad (arabisk: حافظ الأسد; Ḥāfiẓ al-Asad) (født 6. oktober 1930 i Qardaha, Syria, død 10. juni 2000) var president i Syria fra 1971 frem til sin død i 2000. Assads styre stabiliserte og konsoliderte makten i Syria etter tiår med politisk ustabilitet og flere kupp. I 2000 ble han etterfulgt av sin sønn Bashar al-Assad. Unge år. Assad tilhørte den muslimske minoriteten alawitter, som utgjør ca 11,5% av befolkningen i Syria. Han vokste opp i landsbyen Qardaha, nær Latakia. Assad var den første i sin familie som tok høyere utdannelse. 16 år gammel ble han medlem i Baath-partiet, i 1946. Siden hans familie ikke hadde økonomi til å gi ham universitetsutdannelse, gikk han inn i det syriske militærakademiet hvor han gjennomførte høyere utdannelse. Han var talentfull og fikk derfor anledning til han trene i det sovjetiske militæret. Han steg i gradene og ble en viktig figur. Statskupp. I 1966 gjennomførte Baath-partiet et statskupp og fjernet med det alle andre partier fra regjeringen. Assad ble utnevnt til forsvarsminister og fikk med det stor innflytelse over regjeringens politikk. Etter en intern maktkamp i det styrende Baath-partiet i 1960-årene, vant den militære vingen over den sivile. Assad grep makten gjennom et kupp i november 1970. President. Assad stabiliserte i sin styringsperiode Syria med hard hånd, bygde ut militæret og gjennomførte omfattende reformer. Særlig brutalitet ble brukt for å knuse opprøret til det Muslimske brorskapet. Mest beryktet er Hama-massakren i 1982 hvor flere tusen mennesker ble drept da Assad sendte militære styrker mot den sunni-dominerte byen Hama, hvor mange av opprørerne hadde samlet seg og erklært byen som "frigjort". Byen ble utsatt for tre uker med intensive kamper, og de overlevende ble utsatt for tortur og massehenrettelser. Overlevende medlemmer av det Muslimske brorskap flyktet fra landet, og siden har regjeringen i Damaskus aldri blitt truet av muslimske ekstremister. I 1991 ble han som eneste kandidat valgt til sin fjerde sjuårstermin som president. Assad tilhørte gruppen av de mest innflytelsesrike lederne i Midtøsten og har tradisjonelt vært en av de mest uforsonlige motstanderne av Israel. I 1994 signaliserte han vilje til å vurdere en overenskomst med Israel. Assad snudde sin religiøse minoritetsbakgrunn til en fordel. Tradisjonelt sett har alawitter ikke hatt nasjonal politisk makt i Syria, og mange sunnimuslimer beskylder alawitter for å være vantroende. Assad hadde derfor ikke en maktbase tilsvarende hans politiske konkurrenter. Samtidig hadde flertallet lettere for å akseptere Assad som representerte en religiøs minoritet, enn å akseptere representanter fra de større religiøse gruppene som tradisjonelt har konkurrert om politisk makt. Assads styreform favoriserte ikke én av de religiøse hovedgruppene fremfor andre, men skapte en relativt sekulær syrisk stat. Regimet har imidlertid vært preget av at alawitter lojale til Assad har vært overrepresentert i maktposisjoner. Assad var ved sin død den hittil lengste sittende presidenten i Syria, og han ble etterfulgt etterfølger av sin egen sønn, Bashar al-Assad. Assad døde av et hjerteinfarkt han fikk mens han snakket i telefonen med den libanesiske presidenten Emile Lahoud. Det var opprinnelig hans eldste sønn, Basil al-Assad som var utpekt til å etterfølge ham som president, men han omkom i en bilulykke i 1994. Hans andre sønn, Bashar, gjennomgikk etter dette en intensiv militær og politisk trening for å være forberedt på presidentrollen. Hafez-al Assad er gravlagt sammen med Basil i et mausoleum i hjembyen Qardaha. Eksterne kilder. Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon, 3. utgave, 2. opplag, 1998 Gunleik Jonsson Helland. Gunleik «Gullik» Jonsson Helland (født i 1828, død i 1863) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark, og var sønn av den første felemakeren på Helland. Gunleik (navnet ble skrevet på begge måter om hverandre) Helland arbeidet i flere år i farens verksted. Senere reiste han til Horten og ble maskinist i marinen. Han omkom i Nord-Atlanteren i 1863 da handelskipet «S Rjukan» fra Bugges rederi i Bergen gikk ned sør av Island. Casus belli. Casus belli (latin, krigsanledning) er en hendelse som anses å gi grunnlag for å føre krig mot en stat. Hva som blir ansett som et "casus belli" har variert opp igjennom historien. I dag ansees et væpnet angrep på en stat eller en beslutning i FNs sikkerhetsråd om en militær aksjon som et "casus belli". Et av historiens mest kjente casus belli var mordet på erkehertug Franz Ferdinand i 1914, som ledet til første verdenskrig. Jon Eilevsson Steintjønndalen. Jon Eilevsson Steintjønndalen (født i 1845, død i 1902) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark. Steinjønndalen lærte faget av faren, Eilev Jonsson Steintjønndalen, og ble en dyktig felemaker. Men han sluttet tidlig da han reiste fra bygden. Der finns ennå en hel del fine feler etter ham. Den store felespilleren Halvor Jøren bragte en av Steintjønndalens feler, som han kalte «Troll», med seg til USA hvor den senere kom bort. Jon Eriksson Helland. Jon Eriksson Helland (født 1849, død 1869) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark. Han var felemaker Erik Jonsson Hellands eldste sønn og døde bare 20 år gammel. Han ble ansett for å ha store evner, og faren hadde store forventninger til ham ettersom han tok ham med på reiser både til Kristiania og Horten. Fordi han døde i ung alder har vi ikke så mange feler etter ham. Men det er trolig at han ville blitt en enda større felemaker enn sin far. Die Brücke. Die Brücke (tysk: broen) var en tysk kunstnergruppe som ble grunnlagt i Dresden i 1905 av en gruppe arkitekturstudenter. Medlemmene var Ernst Ludwig Kirchner, Fritz Bleyl, Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluff, Emil Nolde, Max Pechstein og Otto Mueller. Die Brücke var en ekspresjonistisk kunstnergruppe, og deres mål var å lage en bro mellom tradisjonelt tysk nyromantisk maleri og moderne ekspresjonistisk maleri. De var den ene av to tyske grupper av malere som var viktig for ekspresjonismen, den andre var Der Blaue Reiter som ble grunnlagt i München i 1911. Verkene som medlemmene i Die Brücke lagde var preget av et lineært og rytmisk formspråk, og en forenkling av form og farger. De brukte sterke farger og var påvirket av primitivismen. Die Brücke ble formelt oppløst i 1913. De fleste arbeidene deres som var i tysk eie ble erklært som entartete kunst i 1935, beslaglagt og i mange tilfeller ødelagt av nazistene. Den tyske stat har i de senere år kjøpt inn verker fra samlere i forskjellige land, og har fått bygget et eget museum for samlingen: Brücke-Museum i utkanten av Berlin. Knut Eilevsson Steintjønndalen. Knut Eilevsson Steintjønndalen (født 1850, død 1902) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark. Steintjønndalen var sønn av felemaker Eilev Jonsson Steintjønndalen og fortsatte tradisjonen i Steintjønndalen da hans bror reiste fra bygden. Han giftet seg og kjøpte gården Langkås i Folkestadgrenda, hvor han fortsatte verkstedet sitt. Han eksperimenterte med felene for å få til en kraftigere tone ved å øke tykkelsen på lokket og bunnen. Dette gjorde felene hans svært etterspurte. Men han fikk vel så stort ry for de vakre dekorasjonene på instrumentene. Lakken eller rosemønsteret er neppe overgått hverken før eller senere. Han felte perlemor inn i gripebrett og strengeholder. Perlemor fikk han fra Bøelva som var rik på elveperlemusling. På slutten av 1800-tallet ble han regnet for den ledende felemakeren i landet. Han døde tidlig, bare 57 år gammel. Knut Eriksson Helland. Knut Eriksson Helland (født i 1851, død i 1880) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark. Helland var yngste sønn av felemaker Erik Jonsson Helland. Han begynte tidlig å arbeide i farens verksted og viste stor dyktighet, særlig med stol og gripebrett. Bare ni år gammel laget han stol til en av de felene Ole Bull hadde bestilt. Etter farens død fortsatte han å arbeide i sin fars verksted. Til å begynne med arbeidet han alene. Men han slo seg senere sammen med sin svoger Gunnar Olavsson Haugen og lærte ham opp i kunsten. Helland døde tidlig, som flere i slekten hans, bare 29 år gammel. Capua. Capua (dagens "Santa Maria Capua Vetere") var den viktigste antikke byen i Campania, og en av de viktigste byene i antikkens Italia. Den lå 25 km nord for Neapolis, i det nordøstlige hjørnet av Campania-sletten. Byen var også utgangspunktet for det store slaveopprøret, i 73-70 f.Kr., Hvor Spartacus var en av lederskikkelsene. Den antikke byen ble ødelagt av Sarasenere i 841. Der Blaue Reiter. Der Blaue Reiter (tysk: den blå rytter) var en tysk ekspresjonistisk kunstnergruppe. Den ble grunnlagt i München i 1911. Kunstnere som Wassily Kandinsky, Franz Marc og August Macke var med på å grunnlegge Der Blaue Reiter. Der Blaue Reiter ble grunnlagt som et tilsvar på at en annen kunstnergruppe som Kandinsky var medlem av, Neue Künstlervereinigung, hadde refusert Kandinskys maleri "Last Judgement" fra en utstilling. Gruppen var sentrert rundt Kandinsky og Marc, og hadde ikke et klart uttrykt manifest. Der Blaue Reiter var en av to tyske kunstnergrupper som var viktige for ekspresjonismen, den andre var Die Brücke som ble grunnlagt i Dresden i 1905. I årene etter 1910 holdt gruppen flere store utstillinger i Tyskland. De utgav også Der Blaue Reiter-Almanach som inneholdt essay av Kandinsky og Marc, samt samtidskunst og primitiv kunst. Primitivismen var en viktig kilde til inspirasjon for medlemmene av Der Blaue Reiter. De hentet også inspirasjon fra barns kunst, og var opptatte av abstrakt form. De søkte også å uttrykke spirituelle sannheter gjennom sin kunst. "Der Blaue Reiter" ble oppløst i 1914. Didrik Cappelen (1836–1914). Didrik Cappelen (født i 1836, død i 1914) var norsk godseier, forretningsmann og politiker (H) fra Skien. Han var på Stortinget i 1883-1885. Familie. Didrik Cappelen var sønn av Hans Blom Cappelen (1803–1846) og Benedicte Cappelen, Gjemsø kloster, samt sønnesønn til eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen (1761–1828). Didrik Cappelen var gift med Benedicte («Benny») Marie Wessel (død 1904), datter til borgermester "Hans W. C.H. Wessel" og "Berenthine Beate Plesner" (etterkommer til Knud Plesner). Didrik og Benedicte var foreldre til Didrik «Diddi» Cappelen (død 1941) som var far til bl.a. Didrik («Dixe») Cappelen (1900–1970), Skien, og Hans Cappelen («Hasse») (1903–1979), Oslo. Didrik og Benedicte var også foreldre til "Ulrikke («Ulla») C." som var gift med fetteren, høyesterettsadvokat "Ulrik Cappelen Flood", Oslo. Deres andre barn var datteren "Marie («Maja») C." gift med brukseier, konsul "Thorvald Schiøtt", Skien, sønnen "Hans C." som først var lensmann i Solum og senere bosatt i Bergen, og de to ugifte søstrene "Berentine («Titti») og Benedicte («Benna») C." Næringsvirksomhet. Didrik Cappelen eide og drev inntil ca. 1895, det gamle godset Gjemsø kloster, sammen med broren, senere banksjef Hans Cappelen (1842-1924). Godset og forretningsvirksomheten besto av herregård i Skien, sagbruk, skipsrederi, trelasthandel, jord og skog i Solum og Øvre Telemark. Brødrene Didrik og Hans hadde gradvis overtatt alt dette fra moren Benedicte Cappelen med firmanavnet «Hans Cappelens Enke». Brødrene foretok i 1880-1890-årene flere store og mislykkede investeringer i industrivirksomhet i Skien og Grenland. De måtte derfor gradvis selge eiendommene, bl.a. skogene i Tinn til Staten, inntil de avsluttet hele virksomheten med en privat akkord. Herregården Gjemsø kloster brant i 1885. Didrik med kone og barn bodde deretter først i «Lagaardgården» på Klosterøya, så i Tinn i Telemark og senere på gården Løberg i Gjerpen. Politikk og samfunnsliv. Didrik er skildret slik av "J. Borchsenius" i "Skien før Branden 1886": "Didrik Cappelen var byens grand seigneur, en livlig ånd med mange interesser, full av initiativ. Hans interesser spente over snart sagt alt mulig, fra tømmerfløtning, skibsrederi («Tichborne», «Orton» og «Castro») og skog til telefonanlegg, opdagelsesreiser og politikk. Han fulgte med i alt som foregikk i tiden, og hadde et varmt hjertelag for sine medmennesker. Det var mange trengende av slekt eller venner som kunde takke ham for uventet tilsendt slaktemat eller ved, det gledet ham å gi, og det uten noen slags nedlatenhet, for han var en meget folkelig anlagt mann." Didrik deltok aktivt i Skiens politiske og kulturelle liv, bl.a. med innlegg i politiske møter, aviser og tidsskrifter. Han var med i og ledet flere offentlige komiteer bl.a. for jernbane og den store landsutstillingen i Skien. For dette ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Olav Gunnarsson Helland. Olav Gunnarsson Helland (født 1875, død 1939) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark som av mange er ansett for å være det forrige århundrets største felemaker. Helland var eldste av Gunnar Olavsson Hellands fem sønner, hvorav fire ble felemakere. Han viste store anlegg allerede i tidlig alder, og arbeidet i mange år sammen med faren i verkstedet hans. I 1896 slo han seg ned i Notodden og fortsatte Hellandtradisjonen med å vinne priser og medaljer for felene sine. Første makedonske krig. Den første makedonske krig (215–205 f.Kr.) ble utkjempet av Roma, alliert med aetoliske forbund etter 211 og Attalos I av Pergamon, mot Filip V av Makedonia, samtidig med den andre punerkrig mot Karthago. Der var ingen avgjørende trefninger, og krigen endte i stillstand. Under krigen forsøkte Makedonia å få kontroll over deler av Illyria og Hellas, men uten suksess. Det er vanligvis antatt at disse trefningene med Filip i øst forhindret makedonerne fra å hjelpe den karthagenske generalen Hannibal i krigen mot Roma. «Freden i Phoenice», en avtale inngått i Phoenice, i 205 f.Kr. endte formelt krigen. Demetrios oppfordrer til krig mot Roma. Siden Roma var opptatt med krig mot Karthago, gav dette Filip V av Makedonia en mulighet til å utvide sin makt vestover. Ifølge den antikke greske historikeren Polybios, var innflytelsen til Demetrios av Faros en viktig faktor bak Filips beslutning om å gjøre et forsøk på å dra fordel av denne muligheten. Demetrios hadde etter første illyriske krig i 229 f.Kr. vært hersker over mesteparten av kysten i Illyria. Men i 219 ble han beseiret av romerne og flyktet til Filips hoff under den andre illyriske krig. Filip bygger en flåte. Filip brukte vinteren 217–216 f.Kr. til å bygge en flåte på 100 krigsskip, noe, ifølge Polybios, «knapt noen makedonsk konge hadde gjort før,» og trente menn til å ro dem. Makedonerne manglet trolig ressursene som var nødvendige for å bygge og opprettholde den type flåte som måtte til for å stille opp mot romernes. Polybios sier at Filip ikke hadde «håp om å kjempe mot romerne til sjøs,» men han refererte kanskje til manglende erfaring og trening. Filip valgte å bygge "lembi". Dette var små raske galeier brukt av illyrerne. De hadde en enkel rekke med årer og kunne bære 50 soldater i tillegg til roerne. Med disse håpet Filip at han kunne unngå den romerske flåten, siden den var opptatt med Hannibal og basert i Lilybaeum vest i Sicilia. Filip hadde i mellomtiden ekspandert sine territorier vestover langs Apsus- og Genusus-elvedalene, helt opp til grensene til Illyria. Det virker som om Filips plan var først å ta den illyriske kysten, erobre området mellom kysten og Makedonia og bruke den nye landforbindelsen som en rute for forsterkninger for en rask krysning av stredet over til Italia. I begynnelsen av sommeren forlot Filip og flåten hans Makedonia, seilte gjennom Euripus-stredet, mellom Euboea-øyene og Boeotia på fastlandet, rundet Kapp Malea før han kastet anker utenfor øyene Cephalenia og Leucas. Der ventet han på nye informasjoner om den romerske flåtes posisjon. Da han fikk beskjed om at den fremdeles befant seg i Lilybaeum, seilte han nordover til Apollonia i Illyria. Men da den makedonske flåten nærmet seg øya Sazon, fikk Filip en rapport om at noen romerske quinqueremer var blitt sett med kurs for Apollonia. Overbevist om at hele den romerske flåten seilte for å angripe ham, beordret Filip en umiddelbar retur til Cephalenia. Polybios snakker om «panikk» og «uorden» for å beskrive flåtens hastige tilbaketrekning og sier at romerne faktisk bare hadde sendt en skvadron på ti skip. Gjennom sin hastige retrett hadde Filip gått glipp av sin beste sjanse til å oppnå sine mål i Illyria. Han returnerte til Makedonia, «riktignok uten tap, men med betydelig vanære». Alliansen med Karthago. Etter at han hørte om Romas katastrofale nederlag for Hannibal ved Cannae i 216, sendte Filip utsendinger til Hannibals leir i Italia for å forhandle om en allianse. Der inngikk de en avtale sommeren 215. Teksten er gjengitt av Polybios. I den erklærer de i generelle ordelag gjensidig støtte og forsvar og at de ville være fiende av hverandres fiender (med unntak av nåværende allierte). Spesifikt lover de støtte mot Roma og at Hannibal skal ha rett til å fremforhandle fred med Roma, men at fred skulle inkludere Filip og at Roma skulle tvinges til å gi opp kontrollen over Corcyra, Apollonia, Epidamnus, Faros, Dimale, Parthini og Atitania og «gi tilbake til Demetrios av Faros alle hans venner som nå er i Roma herredømme.» Avtalen slik den står hos Polybios nevner ingenting om en invasjon av Italia av Filip, spetaklet ved Sazon hadde kanskje surnet Filips tanker om en invasjon av Italia, noe som Hannibal kanskje ikke ønsket uansett. På vei tilbake til Makedonia ble Filips utsendinger sammen med utsendinger fra Hannibal tatt til fange av Publius Valerius Flaccus, kommandanten av den romerske flåte som patruljerte Calabria-kysten. Et brev fra Hannibal til Filip og betingelsene i deres avtale ble oppdaget. Filips allianse med Karthago førte til umiddelbar misnøye i Roma, hardt presset som de allerede var. Ytterligere 25 krigsskip ble straks utrustet og sendt for å slutte seg til Flaccus sin flåte på 25 krigsskip som allerede var stasjonert i Tarentum. De hadde ordre om å beskytte den italienske Adriaterhavskysten og finne ut av Filips intensjoner og, dersom det var mulig, krysse inn i Makedonia og holde Filip opptatt der. Krig bryter ut i Illyria. Sent sommeren 214 forsøkte Filip igjen en invasjon av Illyria fra sjøen med en flåte på 120 lembi. Han erobret Oricum som var lett befestet og seilte opp Aous-elven (dagens Vjosë) hvor han beleiret Apollonia. Imens hadde romerne flyttet flåten fra Tarentum til Brundisium for å fortsette følge Filips bevegelser og en legion ble sendt som støtte. Kommando over hele styrken hadde den romerske propraetoren Marcus Valerius Laevinus. Da han fikk nyheter fra Oricum om hendelsene i Illyria, krysset Laevinus over med sin flåte og hær. Han landet ved Oricum og klarte å ta tilbake byen nesten uten kamp. I beretningene til Titus Livius sendte Laevinius, da han hørte at Apollonia var under beleiring, 2000 mann under kommando av Quintus Naevius Crista til munningen av elven. Crista unngikk Filips hær og klarte å ta seg inn i byen nattestid uten å bli observert. Den påfølgende natten angrep han og overrasket Filips styrker og omringet deres leir. Filip flyktet til sine skip i elven og tok veien over fjellene tilbake til Makedonia etter at han hadde satt fyr på flåten sin. Han etterlot seg mange tusen mann døde eller i fangenskap sammen med hele hans hærs eiendeler bak seg. Laevinius og flåten hans overvintret i Oricum. To ganger hadde forsøkene på en invasjon av Illyria fra sjøen slått feil, og nå var Filips muligheter for å bevege seg i Adriaterhavet sterkt begrenset av Laevinius sin flåte. Filip brukte de neste to årene, 213–212 f.Kr., på å rykke frem i Illyria over land. Han holdt seg borte fra kysten og tok innlandsbyene Atintania og Dimale og underla seg stammene dassaretae og parthini og til slutt de sørlige ardiaei. Han klarte til slutt å skaffe seg tilgang til Adriaterhavet ved å erobre Lissus og dens tilsynelatende uinntagelige sitadell, etterpå overgav de omkringliggende territoriene seg. Kanskje gjenfødte erobringen av Lissus håpene i Filip om en italiensk invasjon. Men tapet av flåten betydde at Filip ville være avhengig av Karthago for å komme seg til og fra Italia, noe som gjorde utsiktene ved en invasjon mye mindre attraktive. Roma inngår allianser i Hellas. Ønsket om å forhindre Filip fra å bistå Karthago i Italia og andre steder førte til at Roma lette etter allierte i Hellas. Laevinius hadde begynt å utforske muligheten for en allianse med det aetoliske forbund så tidlig som i 212. Aetolierne var krigstrette og hadde inngått fred med Filip ved Naupactos i 217. Men fem år senere hadde pendelen svingt i den andre retningen, krigsfraksjonen var i støtet og aetolierne var igjen klare til å ta opp våpen mot sine tradisjonelle fiender i Makedonia. I 211 var en aetolisk forsamling samlet for å diskutere med Roma. Laevinius poengterte at den nylige erobringen av Syrakus og Capua i krigen mot Karthago var bevis for Romas fremgang, og tilbød å alliere seg med dem mot makedonerne. En avtale ble signert. Aetolierne skulle utføre operasjoner på land, romerne til sjøs. Roma ville beholde alle slaver og annet bytte som de tok, og aetolierne skulle få kontroll over territorium de erobret. En annen del av avtalen åpnet for å inkludere visse allierte i forbundet: Elis, Sparta, Messenia og Attalos I av Pergamon i tillegg til to romerske klienter, illyrerne Pleuratus og Scerdilaidas. Kampanjen i Hellas. Senere den sommeren tok Laevinius den viktigste byen i Zacynthos, med unntak av sitadellet i byen, og den acarniske byen Oeniadae og øya Nasos som han gav til aetolierne. Han trakk så flåten tilbake til Corcyra for vinteren. Da han hørte om romernes allianse med aetolierne var Filips første reaksjon å sikre sine nordlige grenser. Han gjennomførte raid i Illyria ved Oricum og Apollonia og tok grensebyen Sintia i Dardania eller muligens Paionia. Han marsjerte raskt sørover gjennom Pelagonia, Lyncestis og Bottiaea og videre til Tempe hvor han plasserte en garnison på 4000 mann. Han vendte nordover igjen inn i Thrakia og angrep maediene og deres viktigste by Iamphorynna før han returnerte til Makedonia. Ikke før hadde Filip ankommet der, før han fikk et viktig rop om hjelp fra sine allierte, acarnanierne. Scopas, den aetoliske "strategosen", hadde mobilisert den aetoliske hæren og forberedte seg på å invadere Acarnania. Desperate og i mindretall, men bestemte på å gjøre motstand, sendte arcananiene sine kvinner, barn og eldre vekk for å søke tilflukt i Epiros, mens resten marsjerte til grensen etter å ha sverget en ed on å kjempe til døden. Da aetolierne hørte om acarnanienes bestemte holdning, nølte de. Da de hørte at Filip var på vei, oppgav de sine invasjonsplaner. Etterpå trakk Filip seg tilbake til Pella for å overvintre der. Våren 210 seilte Laevinus igjen ut fra Corcyra med flåten sin, og sammen med aetolierne erobret han den fokiske Anticyra. Roma tok innbyggerne til slaver, og Aetolia tok byen i eie. Selv om det var noe frykt for Roma og bekymring for hennes metoder, fortsatte koalisjonen mot Filip å vokse. Som avtalen tillot gikk Pergamon, Elis og Messenia, fulgt av Sparta, med på å slutte seg til alliansen mot Makedonia. Den romerske flåten kontrollerte havet sammen med flåten fra Pergamon, og Makedonia og hennes allierte var truet på land av resten av koalisjonen. Den romerske strategien med å binde Filip opp i en krig med grekerne i Hellas lyktes så godt at da Laevinus reiste til Roma for å bli konsul, kunne han rapportere om at legionen som var satt inn mot Filip trygt kunne trekkes tilbake. Men eleanerne, messenianerne og spartanerne forble passive gjennom hele 210, og Filip fortsatte å rykke frem. Han tok Echinos med betydelig bruk av beleiringsmaskiner og slo tilbake et forsøk av den aetoliske strategosen Dorimakos på å komme byen til unnsetning. Han slo også den romerske flåten tilbake. Den var nå kommandert av prokonsulen Publius Sulpicius Galba. Filip beveget seg vestover og tok antagelig Phalara, havnebyen til Lamia i Maliac-gulfen. Sulpicius og Dorimakos tok Aegina, en øy i den Saroniske gulf som aetolierne solgte til Attalos, kongen i Pergamon, for tretti talenter og som han brukte som sin operasjonsbase mot Makedonia i Egeerhavet. Filip fikk anmodninger om hjelp våren 209 fra sin allierte, det acheanske forbund i Peloponnes som ble angrepet av Sparta og aetolierne. Han fikk også vite at Attalos var blitt valgt til en av de to øverste kommandantene av det aetoliske forbund. Rykter kunne fortelle at Attalos ville krysse fra Lilleasia over Egeerhavet. Filip marsjerte sørover inn i Hellas. Ved Lamia ble han møtt av aetoliske styrker, støttet av romerske og pergamonske støttetropper under Attalos sin kollega som "strategos", den aetoliske Phyrrhias. Filip vant to slag ved Lamia og påførte Phyrrhias sine styrker store tap. Aetolierne og deres allierte ble tvunget til å trekke seg tilbake bak bymurene, der de ble lite lystne på å delta i flere slag. Feilslåtte fredsforsøk. Fra Lamia dro Filip til Phalara. Der møtte han representanter fra de nøytrale statene Egypt, Rhodos, Athen og Khios som forsøkte å få slutt på krigen. De var handelsstater, og krigen skadet antagelig handelen. Titus Livius sier at de var bekymret «ikke først og fremst for aetolierne, som var mer krigerske enn resten av grekerne, men for Hellas sin frihet som ville bli alvorlig truet dersom Filip og hans kongedømme deltok aktivt i gresk politikk.» Med dem var Amynandor av Athamania som representerte aetolierne. En våpenstillstand på tretti dager og en fredskonferanse i Achaea ble avtalt. Filip marsjerte til Khalkis i Euboea hvor han plasserte en garnison for å hindre Attalos i å lande der og fortsatte så til Aegium for konferansen. Den ble avbrutt av en rapport om at Attalos hadde ankommet ved Aegina, og at den romerske flåten lå ved Naupactos. De aetoliske representantene ble oppmuntret av disse nyhetene og krevde umiddelbart at Filip skulle returnere Pylos til messenianerne, Atintania til Roma og Ardiaei til Scerdilaidas og Pleuratus. «Skuffet» avsluttet Filip forhandlingene og fortalte forsamlingen at de «kunne være hans vitne om at mens han søkte et fredsgrunnlag, var den andre siden fast bestemt på å finne unnskyldninger for krig.» ("Livius") Krigen gjenopptas. Fra Naupactos seilte Sulplicius østover til Korint og Sicyon og gjennomførte raid der. Filip kom over romerne mens de var i land og klarte å drive dem tilbake til skipene. Romerne returnerte da til Naupactos. Filip sluttet seg så til Kykliadas, den achaenske generalen, nær Dyme for å gjennomføre et samlet angrep på byen Elis, hovedbasen til aetolierne i operasjonene mot Achaea. Men Sulplicius hadde seilt inn til Cyllene og forsterket Elis med 4000 romere. Filip ledet angrepet og ble kastet av hesten. Filip kjempet til fots og ble mål for en intens kamp. Han unnslapp til slutt på en annen hest. Neste dag tok Filip befestningen Phyricus og tok 4000 fanger og 20 000 dyr. Nyheter om korte illyriske invasjoner i nord gjorde at Filip oppgav Aetolia og returnerte til Demetrias i Thessalia. Imens seilte Suplicius rundt og inn i Egeerhavet og sluttet seg til Attalos i Aegina for vinteren. I 208 klarte ikke en samlet styrke av 25 pergamenske og 25 romerske skip å ta Lemnos, men okkuperte og plyndret landsbygda på øya Peparethos (Skopelos), begge i makedonsk eie. Omringet av fiender ble Filip tvunget til å gå over til en defensiv politikk. Han fordelte sine kommandanter og styrker og satte opp et system av varder på forskjellige høye punkter i landskapet for å kunne kommunisere øyeblikkelig om fiendtlige bevegelser. Attalos og Sulplicius deltok så på et møte i Heraklea i rådet til aetolierne som inkluderte representanter fra Egypt og Rhodos som fortsatte å forsøke å avtale fred. Filip hadde marsjert raskt sørover i et forsøk på å bryte opp konferansen og fange de fiendtlige lederne, men ankom for sent. Etter at de forlot Heraklea, plyndret Attalos og Sulplicius begge Oreus på den nordlige kysten av Euboea og Opus, hovedbyen i det østlige Locris. Byttet fra Oreus ble reservert for Sulplicius som returnerte der, mens Attalos ble værende for å samle byttet fra Opus. Men mens styrkene var delt fikk Filip beskjed om dette med signalbål og gikk til angrep og tok Opus. Attalos ble overrumplet og klarte såvidt å unnslippe til skipene. Krigens slutt. Selv om Filip regnet flukten til Attalos som et bittert nederlag, viste det seg å være vendepunktet i krigen. Attalos ble tvunget til å returnere til Pergamon etter at han ved Opus fikk vite at Prusias I, kongen av Bithynia og i slekt med Filip gjennom ekteskap, rykket frem mot Pergamon. Sulplicius returnerte til Aegina. Fri fra presset til de samlede romerske og pergamenske flåtene, klarte Filip å gjenoppta offensiven mot aetolierne. Han erobret Thronium, deretter byene Tithronium og Drymaea nord for Cephisus, og dermed kontrollerte han hele det epicnemidiske Locris. Han tok også tilbake kontrollen over Oreus. De nøytrale handelsmaktene forsøkte hele tiden å få i stand fred. I Elatea møtte Filip de samme fredsforhandlerne fra Egypt og Rhodos som hadde vært med på møtet i Herklea, og han møtte dem igjen våren 207, men uten resultat. Representanter fra Egypt, Rhodos, Byzantium, Chios, Mytilene og kanskje Athen møtte også aetolierne den samme våren. Krigen gikk Filips vei, men aetolierne, selv om de nå var forlatt av både Pergamon og Roma, var ikke klare til å inngå fred på Filips betingelser. Etter enda en sesong med kamper, var de endelig klare. I 206 f.Kr. ba aetolierne, uten Romas kjennskap, om separat fred på Filips betingelser. Den følgende våren sendte romerne Puplius Sempronius Tuditanus med 25 skip og 11 000 menn til Dyrrachium i Illyria, hvor han fikk parthiniene til å gjøre opprør og la Dimale under beleiring. Men da Filip ankom, brøt Sempronius beleiringen og trakk seg tilbake innenfor Apollonias murer. Sempronius forsøkte uten suksess med å få aetolierne til å bryte sin fred med Filip. Uten allierte i Hellas, men etter å ha lyktes i å hindre Filip i å bistå Hannibal, var romerne klare til å inngå fred. En fredsavtale ble trukket opp i Phoenice i 205 f.Kr., den såkalte «Phoenice-freden» som formelt gjorde slutt på den første makedonske krig. De Stijl. De Stijl var en kunstbevegelse på 1920-tallet. Medlemmene av De Stijl ønsket å uttrykke et nytt utopisk ideal av spirituell harmoni og orden. De rendyrket abstraksjon og universalitet gjennom en reduksjon til form og farge. De forenklet visuelle komposisjoner ned til vertikale og horisontale retninger, og brukte bare primærfarger som rødt, blått og gult sammen med sort og hvitt. De Stijl var ikke opptatte av det individualistiske, og etterstrebet objektivitet. Viktige medlemmer av De Stijl var Piet Mondrian, Theo van Doesburg og Gerrit Rietveld. De Stijl påvirket både maleri, Bauhaus og den internasjonale stilen i arkitektur, samt mote og interiørdesign. Knut Gunnarsson Helland. Knut Gunnarsson Helland. Tatt etter 1901 i USA Knut Gunnarsson Helland (født i 1880, død i 1920), var en norsk felemaker fra Bø i Telemark, som i ung alder slo seg ned i USA og startet Helland Brothers sammen med sin bror. Helland var sønn av Gunnar Olavsson Helland. Han arbeidet en tid sammen med broren Olav i Notodden. I 1901, i en alder av 21 år dro han til USA og startet verksted, Helland Brothers sammen med broren Gunnar Gunnarsson Helland i 1905 i Chippewa Falls i Wisconsin. Knut Gunnarsson Helland døde plutselig, antagelig av tyfus, i 1920 og broren Gunnar fortsatte driften av verkstedet alene til det ble nedlagt i 1927. Eithel Sirion. Eithel Sirion er en kilde i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Kilden lå øst for fjellkjeden Ered Wethrin. Den løp ut i den store elva Sirion i den nordre del av Beleriand. Fingolfin bygget et stort fort ved dette stedet, og fortet ble derfor kalt Barad Eithel. Knut Knutsson Steintjønndalen. Knut Knutsson Steintjønndalen (født 1887, død 1969) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark. Før han døde ba Knut Eilevsson Steintjønndalen sin da 15 år gamle sønn å holde tradisjonen levende. Han laget da sin første fele og for den fikk han betalt 10 kr (1902). I 1963, 61 år senere fikk han ca 1500 kr for en god fele. Det tok ham en god måned å fullføre en fele. Han arbeidet hver eneste arbeidsdag fra tidlig morgen til sene kvelden. Han laget i alt mellom 800 og 900 feler. Gunnar Gunnarsson Helland. Fele Bygget av Gunnar Gunnarsson Helland. Bilde fra brosjyre for Helland Brothers Gunnar Gunnarsson Helland (født i 1889, død i 1976 var en norsk felemaker fra Bø i Telemark som i ung alder slo seg ned i USA og startet Helland Brothers sammen med sin bror. Helland arbeidet på verkstedet til sin far Olav Gunnarsson Helland inntil han i 1901 emigrerte til Chippewa Falls, Wisconsin i USA. Der etablerte han Helland Brothers sammen med sin bror Knut Gunnarsson Helland. Han fortsatte å drive Helland Brothers kun frem til 1927. Der var lite etterspørsel etter hardingfeler på den tiden. I 1927 reiste Gunnar til Minneapolis og arbeidet i to år for Jacob Lundh, som var en kjent felemaker der. To år senere, i 1929 reiste han til Fargo i Nord-Dakota hvor han drev en butikk inntil han startet Helland Music Company i fjerde etasje i en bygning på Broadway. Forretningen ble drevet helt fram til 1962 da den ble oppkjøpt av Lloyd Hammond. Han fortsatte å arbeide for Lloyd Hammond til han var over 80 år. Gunnar endret de senere felene han bygget. Han finèrforsterkninger på innsiden av f-hullene for å oppnå bedre styrke, kortere f-hull, lavere profil, og en form som lå nærmere Guarneri del Gesù (Robert «Bud» Larsen). Den siste hardingfelen Helland bygget var i 1937. Der var ikke stor etterspørsel etter hardingfeler i USA. I hele sitt liv bygget han i alt 300 stykker. Han oppnådde aldri mer enn 150 USD for en fele, mens idag oppnår man fra 10 000 til 15 000 USD og enda mer for de samme felene. Drangsnyken. Drangsnyken, på engelsk Carrock, er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard en stor steinknaus i den øverste delen av den store elva Anduin, nord for det Gamle vadestedet. I kapittel 7 i boka "Hobbiten" sier Gandalv at trappene som går fra bunnen av steinen og helt opp til den flate toppen var laget av Beorn og at "Drangsnyken" var det han kalte den for. Det engelske navnet på denne knausen, Carrock, var muligens en språklig spøk fra Tolkiens side, fordi "car" er Anglo-Saxisk og betyr "rock" (altså stein). Denne spøken er gjenskapt av oversetteren, Nils Ivar Agøy, som har satt sammen det norske navnet av "drang" – "framstikkende knaus/berg" og "nyk" – "bergtopp". John Gunnarsson Helland. John G Helland spiller hardingfele i et privat selskap i Skien 1970 Jon Gunnarsson Helland (født i 1897, død 1977) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark, som ble Helland-slektens siste felemaker. Helland var den fjerde av sønnene til felemaker Gunnar Olavsson Helland hvor fire av fem ble felemakere. Han var i en periode hjemme i farens verksted, deretter en periode hos broren Olav Gunnarsson Helland på Notodden. I denne tiden gjorde han sine beste feler. Fra 1917 til 1927 foretok han reiser til Sverige og Tyskland. Han drev senere musikkhandel og fiolinverksted i Skien, hvor han laget begge typer. Elostirion. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgrad er Elostirion det høyeste av de tre tårnene som sto på Tårnåsene. Elostirion, og de to andre tårnene som ikke er navngitte, ble antakeligvis bygget av Gil-galad, Høykonge av alvene i Midgard, for å ære Elendil som kom til Midgard i sorg og store tap. Etter det kom Elendil ofte til tårnene, for han hadde satt en av de syv palantírene i Elostirion, den av Arnors palantírer som så langt over havet. Elostirion sto i flere årtusen etter Gil-galads og Elendils død, og det var Círdan og alvene fra Lindon som tok vare på det; men palantíren som hadde vært i tårnet ble tatt med til Aman da Elrond og hans følge dro dit på slutten av det tredje tidevervet. Neolittisk tid. Neolittisk tid eller "neolitikum", er en historisk betegnelse på bondesteinalderen eller yngre steinalder. Under den yngre steinalderen ble jordbruk og fast bosetning en del av menneskets liv. Befolkningsantallet økte og nye redskaper ble utviklet. Den omstruktureringen som skjedde på denne tiden hvor mennesket gikk gradvis over fra jeger- og samlersamfunnet til et samfunn hvor mennesket først og fremst forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold kalles også for «den neolittiske revolusjonen» (Gordon Childe). Perioden avsluttes med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen. I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skilleleinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og Yngre Dryas er den ytre klimatiske. Begreper som "mesolitikum" om overgangsperioden mellom steinalderen "(paleolitikum)" og jordbruksalderen "(neolitikum)", samt annen «fininndeling» av tidsepokene "(PPNA, PPNB)", er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen. Den neolittiske revolusjon. En rekke neolittiske gjenstander, blant annet armbånd, økeshoder, meisler og redskaper for pussing. Før bondesteinalderen levde mennesket i en nomadetilværelse som samlere og jegere. Overgangen til bondesteinalderen er en av de mest betydningsfulle og omveltende forandringer i menneskehetens historie. Den australske arkeologen Vere Gordon Childe kalte på 1920-tallet denne overgangen for «den neolittiske revolusjonen». Det mest betydningsfulle endringen er at mennesket begynner å dyrke og foredle marken for nyttevekster. Med foredlingen av marken fulgte naturlig en mer bofast tilværelse, senere også domestisering (temming) av buskap. Dette skjedde flere steder i verden, tilsynelatende uavhengig av hverandre, og begynte for omtrent 12–10 000 år siden og spredte seg deretter til resten av menneskeheten. a> i Skottland, Europas mest komplette neolittiske landsby.Hvete.Neolittisk kultur begynte i Midtøsten eller i Levanten omkring 8 500 f.Kr. hvor man har funnet arkeologiske spor i Abu Hureyra i dagens Syria og Jeriko i dagens Israel. Den utviklet seg direkte fra den mesolittiske kulturen (epipaleolittiske) i regionen. Et annet navn for denne regionen er "Den fruktbare halvmåne". Folkene i regionen var de første som greide å gjøre seg nytte av ville kornslag, noe som igjen utviklet seg til bondesamfunn. Klimatiske endringer var også en medvirkende faktor til at dette folket satset på jordbruk. I løpet av 8500–8000 f. Kr. hadde bondesamfunn spredd seg over hele Midtøsten og videre derfra til Anatolia (dagens Tyrkia), Nord-Afrika og det nordlige Mesopotamia. Tidlig neolittisk jordbruk var begrenset til noen få kornsorter, både ville som domestiserte, blant annet rug, enkorn hvete, hirse, bokhvete og spelt foruten å holde sauer og geiter som husdyr. I løpet av 7000 f. Kr. inkluderte husdyrholdet også kyr og griser og menneskene var enten i fast eller delvis fast bosetning, og de tok i bruk steintøy og keramikk. Ikke alle disse kulturelle elementene kom i samme orden: de tidligste bondesamfunnene i Midtøsten brukte ikke keramikk og i vestlige Europa er det uklart hvilke planter som ble domestisert i de tidligste bosetningene. I andre deler av verden som Afrika, Sør-Asia og Sørøst-Asia førte uavhengig domestisering til egne regionale neolittiske kulturer som var annerledes enn de i Europa. Modellen over er satt opp etter Jan Brøgger sr. Dateringen kan ikke leses nøyaktig, men har et slingringsmonn på 200–500 år. Ikke alle jordbrukssamfunn utviklet sivilisasjoner. Verken på Ny-Guinea eller i østlige Nord-Amerika førte jordbrukssamfunnet til statsdannelse. Om utviklingen førte til statsdannelse sør for Sahara blir fortsatt diskutert. Perioder. Området «Den fruktbare halvmåne».I Sørvest-Asia (Midtøsten) begynte kulturer som har blitt identifisert som neolittiske en tid etter 9000 f.Kr. Tidlig utvikling skjedde i det fruktbare halvmåne-området, det vil si "Den før-keramiske neolittiske første epoke" og "Den før-keramiske neolittiske andre epoke", og derfra spredde den seg både østover og vestover. Neolittiske kulturer er også identifisert i sørøstlige Anatolia og i nordlige Mesopotamia en gang rundt 8000 f.Kr. Neolittisk 1: Den før-keramiske første epoke. Den første epoken begynte i Midtøsten med Jeriko og Jerf el Ahmar, og i Anatolia med Cayönü Tepesi og Nevali Cori – mellom 8500 og 8000 f.Kr. Datoen kan ikke bli fastslått med fullstendig sikkerhet ettersom karbondateringen som er blitt gjort av British Museum (England) og laboratorier i Philadelphia (USA) har en del avvikende resultater. I de før-neolittiske kulturene kunne kornslag bli høstet og kanskje ble det også sådd. Rug, hvete og bygg ble høstet vill og malt til mel. I Midtøsten var jakt på gaselle viktig i en rekke funnsteder. Det som kan kalles for ekte jordbruk begynte derimot først i den neolittiske epoken. Hvete og andre kornslag ble da kultivert og domestisert, og husdyr ble gjetet og domestisert gjennom avl. Bosetningen ble mer permanent med sirkelrunde hus med et rom, eller rektangulære, større hus i Anatolia. Disse husene ble for første gang bygd av murstein tilvirket av leire. Husbonden hadde et hus mens hans hustruer og barn bodde i nærliggende hus. Bosetningen kunne bli beskyttet mot flom av en mur bygget av stein og kanskje også et steintårn (som i Jeriko). Murene beskyttet mot flom og holdt dessuten dyrene samlet, kanskje hadde de også en forsvarskarakter. I denne perioden ble korn og andre matvarer lagret kommunalt i felles kornbinger i sentrum av bosettingene. Neolittisk 2: Den før-keramiske andre epoke. Den andre epoken begynner en gang mellom 7500 og 7000 f.Kr., også i Midtøsten. Typiske byer fra denne perioden er Catal Höyük og Ain Ghazal. Heller ikke her kan karbondateringen gi oss et nøyaktig resultat ved at det er, som nevnt overfor, ulike resultater i de to laboratoriene. I denne perioden snakker vi om uomtvistelig jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold med innslag av geit, etterhvert også sau. I bosetningene bygget man nå nesten utelukkende rektangulære mursteinshus hvor familiene levde sammen i ett eller flere rom. Nå ble korn og andre matvarer ikke lengre lagret i kommunale fellesanlegg, men privat i hver enkelt bolighus. Arkeologiske utgravninger av graver har antydet en forfedrekult der folk konserverte de dødes hodeskaller ved å dekke dem med leire for å gi kunstige ansiktstrekk. Skjell ble plassert i øyenhulene, som i Jeriko (Israel) og Ain Ghazal (Jordan). De øvrige likrestene ble begravd under og mellom husene, eller utenfor bosettingen. Neolittisk 3: Den keramiske epoke. Antropomorfisk neolittisk kunstgjenstand.Den keramiske epoken under neolittiske tiden begynte en gang i tiden mellom 6000 og 5500 f.Kr. i den fruktbare halvmånen. Ved denne tiden hadde særpregede kulturer utviklet seg i Tyrkia, Syria, det nordlige Mesopotamia og det sørlige Mesopotamia med keramikk og leirvarer av ulike typer. En overgangsepoke som kalles for den "chalcolittiske" begynte rundt 4500 f.Kr. etterfulgt av bronsealderen rundt 3500 f.Kr. som erstattet den neolittiske kulturen. I det sørlige Mesopotamia gjør lite nedbør det nødvendig å utvikle irrigasjon (kunstig vanning). Det samme skjer i det før-dynastiske Egypt, her ble det utviklet etter 8000 f.Kr. To kulturer utvikler, en i en region i den øvre delen av Nilen og en i den nedre delen. I det sørøstlige Europa oppstår jordbrukskulturer for første gang rundt 7000 f.Kr. og i det midtre Europa rundt 5500 f.Kr. Ved en kombinasjon av kulturell spredning og migrasjon av folk sprer den neolittiske kulturen seg mot vest og nordvest og når det nordvestlige Europa en gang rundt 4500 f.Kr.. Den eldste neolittiske stedene i Sør-Asia er Mehrgarh i Balochistan og på det iranske platået mellom Iran, Pakistan og Afghanistan. I Øst-Asia er det tidligste stedet i Pengtoushan-kulturen i Kina ved 7500 f.Kr. til 6100 f.Kr. og Peiligang-kulturen i Kina en gang rundt 7000 f.Kr. til 5000 f.Kr. I Mesoamerika oppstår tilsvarende endringer en gang rundt 4500 f.Kr. Neolittisk religion. Neolittisk sivilisasjon (8000-3000 f.Kr) kjennetegnes av faste bosetninger, jordbruk og husdyrhold. Ni neolittiske sivilisasjoner er kjent: I det nordvestlige Europa, i det sørøstlige Europa, i Lilleasia, Malaya, Japan, Nord-Kina, Nord-Afrika, Nildalen og Mellom-Amerika. Disse kulturene hadde fokus på religiøse sentre som Lepenski Vir i Donau-området (7000-6500 f.Kr) og Catal Höyük i Anatolia (6300-5400 f.Kr). Man var opptatt av det hellige i naturen, årstidenes gang og modergudinner. Dertil forfedrekult, fruktbarhetsriter, begravelsesseremonier, husguder, megalittiske monumenter, helleristninger og keramikk. Det var et tett forhold mellom menneskene, den verden de forsøkte å finne seg til rette i, og de overnaturlige maktene de mente fantes hos begge. Dette livssynet ligger nært opp til det man fant hos Nord-Amerikas indianere. Neolittisk tid i Norden. a> i Sverige.I Norden utgjør tiden fra en gang rundt 4000 f.Kr. til 1800 f.Kr. for neolitikum. Deretter følger bronsealderen. Under den neolittiske tiden begynte man i Norden å så og høste korn, og jordbruket bredte seg gradvis ved siden av jakt, fiske og innsamling av vekster, egg, fjær og annet. Traktbegerkulturen, den gropkeramiske kulturen, stridsøkskulturen og den sene neolittiske kulturen er viktige begrep for forståelsen av steinalderen i Norden, selv om disse begrepene fortsatt diskuteres den dag i dag. Den neolittiske tiden er også den tid hvor de første megalittiske monumentene opptrer i Norden i form av megalittgraver, først og fremst i Sverige og Danmark, og svært sporadisk i Norge. De eldste megalittanleggene finnes langs kysten av Sverige, og noe senere bygges det også ganggraver og hellekister i innlandet. Sosial organisering. Hierarkiske strukturer er assosiert med bronsealderen, men det er få vitenskapelige funn som tyder på at samfunnsmessig lagdeling ble utviklet allerede i den neolittiske tiden. Familier og husholdninger var fortsatt i stor grad økonomisk uavhengige. Utgravninger i Sentral-Europa har derimot avslørt at den tidlige neolittiske båndkeramiske kulturen bygde store konstruksjoner av sirkulære grøfter mellom 4800 f.Kr. og 4600 f.Kr. Disse strukturene, og senere tilsvarende neolittiske byggverk som gravhauger og sirkulære innhegninger i reisverk eller stein, krevde betydelig tid og arbeidskraft. Det tyder på innflytelsesrike individer var i stand til organisere og rettlede menneskelig arbeidskraft. Det er også gode bevis på befestede bosetninger langs Rhinen foruten konflikter mellom neolittiske grupper på de britiske øyer. Kontroll av arbeid og konflikter mellom grupper er karakteristisk for stamme-grupper, ledet av en karismatisk enkeltperson, det være en «stor mann», proto-høvding eller en matriark. Denne sosiale og politiske posisjonen ble senere utviklet til høvdingdømmene i den tidlige europeiske bronsealderen. I Amerika var det flere folkeslag som irokesere, pueblo-folket, og mayakulturen som var alle steinaldersamfunn som hadde utviklet komplekse sosiale og politiske systemer. Neolittisk teknologi. Et restaurert interiør av typisk hus i Çatal Höyük.Neolittiske folk var dyktige bønder som utviklet en rekke redskaper nødvendig for å stelle, høste og avle som sigder og kvernsteiner, og for matproduksjonen ble det utviklet ulike keramiske varer. De utviklet også en rekke andre typer steinredskaper og ornamenter som pilspisser, perler, og små statuer som forestilte menneskelignende figurer. I Midtøsten, Anatolia, Syria, nordlige Mesopotamia og i Sentral-Asia ble det framstilt murstein av leire for å bygge hus og landsbyer. I Çatal Höyük i dagens Tyrkia ble husene dekket med murpuss og malt med detaljerte bilder av mennesker og dyr. I Europa ble langhus bygget opp av kvistflettverk og leire og jord. Forseggjorte gravhauger for de døde ble også bygget. Disse gravhaugene er spesielt mange av i Irland hvor det fortsatt eksisterer flere tusen den dag i dag. De neolittiske folkene på de britiske øyene bygde lange gravhauger og kammergraver, flintminer og andre monumenter. Det var også viktig å kunne bevare matvarer for trangere tider eller for å kunne handle med dem, og det ble utviklet lufttette krukker og utvunnet salt som bevaringsmiddel. Forklaringsmodeller. En forklaringsmodell for den neolittiske kulturen er at det for omtrent 12 000 år siden ble mangel på vann i kuldeperioden Yngre Dryas. Nomadiske folkeslag ble tvunget til å utvikle nye metoder for å skaffe seg mat. Klimaendringer gjorde at menneskeheten ble tvunget til å arbeide hardere og forflytte seg over stadig større områder for å skaffe seg mat. I løpet av flere tusen år tilpasset de nomadiske folkeslagene seg til de endrete omgivelsene. Jegere og samlere begynte å bli værende der de hadde nok tilgang på vann og begynte der å høste ville frø og høste eller foredle de plantevekster som de kunne nyttegjøre i nærheten av boplassen. Abu Hureyra gir bakgrunn for denne forklaringsmodellen, hvor systematisk konsum av rug oppstod nettopp ved inngangen til Yngre Dryas omkring 9.600 f.Kr. I jegersamfunnet var mannen dominerende mens sankingen ble besørget av kvinnene. Antagelig var det kvinnene som satte i gang den neolittiske revolusjonen. Det var antagelig de som oppdaget at de kunne få de viktigste vekstene som de sanket inn til å trives bedre ved å sørge for vannforskyning og rydde for andre uspiselige vekster. Kvinnene i bosetningen var antagelig i slekt, men om kvinnenes viktige rolle i denne perioden førte til at arv gikk i kvinneledd er uvisst. Konsekvenser. Når foredlingen var kommet i gang ble de ville vekstenes genetiske egenskaper endret. Det betydde at de fikk høyere næringsinnhold. De første plantevekstene som ble domestiserte på dette viset var ulike typer hvete. Vekster som hadde uønskete egenskaper som ubehagelig smak eller små frø klarte seg dårligere i den nye situasjonen hvor menneskene i høy grad påvirket vekstenes forutsetninger. Når de første bøndene hadde behersket teknikken for å få god grøde fikk de et overskudd som måtte lagres. Det nomadiske livet hadde tidligere gjort at det var vanskelig å lagre mat. Kombinasjonen av bofast livsstil og høsting betydde at man kunne planlegge året med forutsetninger for det neste. Det ble derfor mulig å spesialisere seg i enkelte yrkesgrupper. Istedenfor at det enkelte menneske måtte beherske litt av alt kunne det nå spesialisere og dyktiggjøre seg i bestemte gjøremål. Det førte igjen til ytterligere utvikling i avansert teknikk. Jordbruket krevde bofast livsstil og ga tilgang til mer mat per enhet. Det betydde at menneskene kunne leve i større grupper enn tidligere. Den neolittiske kulturen var også mer arbeidsintensiv og betydde trolig at hver familie måtte få flere barn, noe som også bidro til befolkningsveksten. De større og tettere samfunnene stimulerte i sin tur til utvikling av nye maktstrukturer. Matoverskuddet betydde at en høvding kunne bli forsørget av den øvrige befolkningen. Senere ga domestiserte dyr tilgang til nye tekstilmaterialer og transportmetoder. Husdyrhold førte til bedret levevilkår, men utsatte også mennesket for nye sykdommer. Hesten var blant dyr som ga flest sykdommer.En negativ konsekvens av den neolittiske kulturens bosetningsmønster var at kosten ble mer ensidig og en rekke nye sykdommer, blant annet karies, opptrer for første gang hos mennesker. Den tette nærheten til dyr har også gitt en rekke smittsomme sykdommer til menneskeheten som den tidligere var ukjent med. Listen over sykdommer som mennesket har fått fra husdyr, medregnet også uønskede rotter og mus, er ifølge den amerikanske epidemiforskeren William Hardy McNeill Til tross for sikrere og stort sett forutsigbar mattilgang, høyere fødselsrate, innovasjon og samfunnsorganisering, var ulempen med jordbrukssamfunnet smittsomme sykdommer og mangelsykdommer. Paradokset er at tiden og arbeidsinnsatsen for å skaffe seg mat økte. Selv om matproduksjonen økte, sank til dels matens kvalitet i forhold til jegersamfunnets og derfor også den enkeltes livskvalitet. Studier av primitive samfunn i våre dager, blant annet ved sosialantropologen Marshall Sahlins, har vist at jeger- og samlersamfunn slet mindre for føden enn jordbrukssamfunn, selv jordbrukssamfunn langt opp i moderne tid. Liste over verdens mest befolkede byer. Største byer i verden er en liste som viser de største byene i verden, men befolkningen er innenfor bygrensene. Se også. Verdens mest befolkede byer Gunnar Olavsson Helland. Gunnar Olavson Helland (født Gunnar Olavson Haugen i 1852, død i 1938) var en norsk felemaker fra Bø i Telemark. Haugen kom fra en kjent treskjærerslekt. Han giftet seg med tvillingsøsteren til Knut Eriksson Helland, Gunnhild Eriksdatter Helland i 1871 og flyttet til Helland. Knut var på sin side igjen gift med Gunnars søster. Like etter de flyttet til Helland begynte han i lære i verkstedet hos sin svoger. Da Knut Helland døde i 1880 tok han over både verkstedet og driften av jorda og tok, som skikken var, navn etter plassen. Han hadde plassen i 26 år til han solgte den og kjøpte gården nedenfor kirken i Bø og kalte den Helland, nå Hellandtunet Forsknings- og Næringssenter. Helland ble en stor felemaker og vant medaljer og priser for sine feler både i inn- og utland. Eksterne lenker. Helland, Gunnar Olavson Helland, Gunnar Olavson Helland, Gunnar Olavson Ansgar. Ansgar, Anskar eller Oscar (født 8. september? 801, død 3. februar 865) var erkebiskop av Hamburg-Bremen, men er mest kjent for misjonærvirket sitt, med tilnavnet "Nordens apostel". Ansgar er skytshelgen for Skandinavia, den danske kirke og for Hamburg erkebispedømme. St. Ansgar kirke og katolske menighet i Kristiansand er oppkalt etter Ansgar av Bremen. Den dekker Vest-Agder fylke med egen sogneprest p. Frode Eikenes. Liv. Ansgar ble født i Amiens og ble munk i benediktinerordenen. Han hadde hatt mye kontakt med Harald Klak, den døpte og senere fordrevne kongen av Danmark, og var den første kristne misjonæren i landet, uten å oppleve mye hell. I 829 ble han utpekt som misjonær til svenskene. Ansgar og munken Witmar kom til Birka samme året og skapte en liten menighet. Ansgar blir regnet som grunnleggeren av Svenska kyrkan. Han døde i Bremen i 865, og etterfølgeren Rimbert skrev livshistorien hans i "Vita Ansgari". Ansgar er minna med en statue i Hamburg og et steinkors på Björkö, der en mener Birka lå. Helgen. Ansgar er nevnt i "Martyrologium Romanum" og har minnedag 3. februar. Som helgen blir han gjerne framstilt som biskop med stav, bok og mitra. I tillegg har han gjerne en frakk eller kappe av pels for å vise at han hadde vært i det kalde nord. Han kan også holde på en modell av Hamburg domkirke. 8-kretsers bevissthetsmodell. 8-kretsers bevissthetsmodell er en heuristisk modell av bevissthet satt fram av Timothy Leary. Modellen er videre utdypet sammen med Robert Anton Wilson og beskrevet uttømmende i bøker som "Quantum Psychology" og "Prometheus Rising". Modellen kan kanskje sies å ha visse likhetstrekk med Abraham Maslows behovshierarki. Leary trodde at sinnet best kan forestilles som en samling av åtte «kretser», eller «gir» eller «mini-hjerner». Hvert nivå tilsvarer et høyere evolusjonsnivå enn det foregående. De fire første som Leary antar er beliggende i venstre hjernehalvdel, konsentrerer seg om organismens overlevelse på jorda. De fire andre, som Leary antyder befinner seg i høyre hjernehalvdel, blir benyttet i menneskets framtidige evolusjon, og er ikke aktivert hos flertallet av mennesker. Leary hevder at denne modellen har forklart, blant andre emner, den sosiale konflikten på 1960-tallet der det etablerte samfunn, i følge Leary de med 4 aktive bevissthetskretser som han kalte stammemoralister, braket sammen med motkulturen, sagt å være de med 5. krets aktiv og karakterisert ved individualisme og hedonisme. Learys modell fikk ingen omfattende aksept hos forskere, blant annet fordi den først og fremst er innrettet mot menneskelige trekk ettersom det ikke forelå noe presist anatomisk grunnlag for modellen og fordi teorien unnlater å gjøre rede for andre neurale strukturer i grunnleggende nivåer av bevissthet, som i våkenhet. Learys ideer har som nevnt i stor grad påvirket Rober Anton Wilson, og hans bok "Prometheus Rising" er et dyptgående, detaljrikt og uttømmende arbeid med å dokumentere Learys 8-kretsers bevissthetsmodell. Learys egen bok om emnet heter "Exo-Psychology" og har blitt gjenutgitt med ekstra materiale i senere år under tittelen "Info-Psychology". Blibliografi. Leary, Timothy: "The Politics of Ecstasy", Ronin Publishing (1998) Richard Attenborough. Sir Richard Samuel Attenborough, Baron Attenborough of Richmond upon Thames in the London Borough (født 29. august 1923 i Cambridge, Cambridgeshire, England, Storbritannia) er en britisk skuespiller, produsent og filmregissør. Attenborough er utdannet ved Royal Academy of Dramatic Art og hadde sin scenedebut i 1941. Sin første filmrolle hadde han i filmen "Sagaen om et skip" (orig. "In Which We Serve") i 1942 og regisserte sin første film "Å, for en herlig krig" (orig. "Oh, What a Lovely War") i 1969. I 1982 mottok han Oscar for beste regi for filmen "Gandhi". Attenborough er utdannet ved Wyggeston Grammar School for Boys i Leicester og ved Royal Academy of Dramatic Art (RADA). Han er bror til naturfilmskaperen og zoologen David Attenborough. Tumladen. Tumladen er et geografisk sted i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Tumladen var navnet på den bortgjemte dalen i fjellene Echoriath ("De omkransende fjell") hvor alvene bygde sin bortgjemte by Gondolin i det første tidevervet. I Tolkiens bok "Silmarillion" blir det fortalt om hvordan Turgon, en konge av Noldoene, finner dalen Tumladen med hjelp av valaen Ulmo, "Vannets herre". Arbeidstillatelse. Arbeidstillatelse er en tillatelse som kreves av utenlandske statsborgere for at disse skal kunne ta eller drive ervervsvirksomhet i Norge, uavhengig om arbeidstakeren skal motta godtgjørelse eller ikke. Det finnes unntak fra kravet, og dette gjelder nordiske statsborgere (danske, svenske, finske og islandske statsborgere) eller statsborgere fra et land som omfattes av EØS-avtalen. For statsborgere av Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn gjelder ikke denne regelen, de må fortsatt søke om arbeidstillatelse. Utenlandske statsborgere som bor i Norge og har bosettingstillatelse har generell adgang til å arbeide og drive ervervsvirksomhet. For utenlandske statsborgere som ønsker å søke arbeid eller etablere en virksomhet i landet, må det søkes om arbeidstillatelse før vedkommende kommer til Norge, og søkeren kan ikke reise inn i landet før denne tillatelsen er gitt. Tillatelsen gis av Utlendingsdirektoratet, første gang for inntil et år, og kan senere fornyes eller gis på ubestemt tid hvis det finnes å være varig behov for utlendingens arbeidskraft, eller det foreligger andre særlige omstendigheter. Det kan settes som vilkår at tillatelsen bare skal gjelde for et bestemt yrke, et bestemt arbeid eller i et bestemt disktrikt. For utsendte arbeidstakere, dvs. arbeidstakere som er ansatt i selskaper som tar entreprise- eller utleieoppdrag i Norge gjelder ikke kravet om arbeidstillatelse. Amstel. Amstel (forkortelse for "Aeme stelle", gammel-flamsk for «område omgitt av vann») er elven i Nederland som Amsterdam har navnet sitt fra. Den kanalisterte elven er 14 km lang og ligger i det vestlige Nederland. Elven renner gjennom Amstel-land og Amsterdam, og faller ut i Het IJ ved begynnelsen av Nordsjøkanalen. Etter byggingen av en dam ved elvemunningen, ble fiskelandsbyen Amstelredam grunnlagt og ble gitt bystatus rundt år 1300. "Elven Amstel ved Natt"olje på linnenFrans Koppelaar Sarnvad. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Sarnvad et vadested over elva Baranduin (Brennvina). Sarnvad ligger helt på den sørlige kanten av Hobsyssels grenser, eller så vidt utenfor. En vei som begynner ved Miklaból krysser elva ved Sarnvad, og møter senere Grønnveien lenger sør. Det er ved denne veien at Ringskrømtet Khamûl kommer inn i Hobsyssel for å lete etter den ene ringen. Barnevernspedagog. Barnevernspedagog er en bachelorutdanning som kvalifiserer til arbeid med barn og unge generelt, og utsatte barn og unge og deres familiesituasjon og nærmiljø spesielt. Barnevernspedagogers ferdigheter dreier seg om å tilrettelegge for optimale oppvekstvilkår, gjennom omsorg og oppdragelse i vid betydning, og behandling i spesielle sammenhenger. Kunnskapene og ferdighetene knyttet til barn og unges oppvekstvilkår gir barnevernspedagoger en viktig rolle i tjenestene for utsatte barn og unge og i påvirkning av barne- og familiepolitikken. Barnevern. Barnevernspedagoger er den største og mest etterspurte profesjonen i både kommunalt, statlig og privat barnevern. Barnevernspedagoger jobber på mange områder og i ulike stillinger. Noen sentrale eksempler er; som miljøterapeuter i institusjoner for spedbarn, barn og ungdom, som saksbehandlere i barneverntjenesten barnevern, oppsøkende tjenester og tilsyn, forebyggende tjenester, ettervernstiltak, tjenester for barn- og ungdoms psykiske helse, i skolen og barnehager, på høgskoler og som forskere. Barnevernspedagoger kan videreutvikle sin barnevernfaglige kompetanse ved å ta et bredt utvalg av etter- og videreutdanninger, eller mastergrad og dr. gradsløp. Mastergrad i barnevern bygger på barnevernspedagogens grunnkompetanse og er den mest naturlige påbygningen for et videre akademisk løp. Andre sentrale utdanningsløp er eksempelvis master i sosialt arbeid, master i familiearbeid og master i barn- og unges psykiske helse. Etter- og videreutdanning. Barnevernpedagoger kan videreutvikle sin barnevernfaglige kompetanse ved å ta et bredt utvalg av etter- og videreutdanninger og mastergrad og dr. gradsløp. Mastergrad i barnevern bygger på barnevernpedagogens grunnkompetanse og er den mest naturlige påbygningen for et videre akademisk løp. Andre sentrale utdanningsløp er eksempelvis master i familiebehandling, master i helse- og sosialfaglig arbeid med barn og unge, master i psykososialt arbeid med barn og unge, master i sosialt arbeid, master i familieterapi osv. Norge er eneste land i verden med en egen utdanning på høgskole-/universitetsnivå primært rettet mot arbeid med utsatte barn og unge og oppgaveløsning i barnevernet. Det ligger et verdipolitisk standpunkt til grunn for etableringen av utdanningen av barnevernspedagoger. Mange land ser med beundring på at Norge har en utdanning som er unik med sitt tunge fokus på utsatte barn, samspill mellom barn og omsorgspersoner og barnet som eget rettsubjekt. Satsningen er et godt eksempel for andre nasjoner som utvikler en velferdsstat. Historikk. Utdanningen ble utviklet som resultat av myndighetenes anerkjennelse av behovet for fagfolk med en spesialisert kompetanse og fokus på utsatte barn, barns behov og perspektiv. Utdanningen startet som et halvårlig barnevernkurs i 1949, og ble et 1-årig kurs i 1951. I 1962 ble den toårige utdanningen opprettet, og i 1968 kom yrkestittelen barnevernspedagog. På bare 13 år økte utdanningens nivå og lengde flere ganger (1949–1962). I 1980 fikk vi den første treårige grunnutdanningen i Volda, og i 1982 kom de andre utdanningene etter. Samme år fikk vi den første nasjonale rammeplanen. I 2001 ble det innført den gradsstruktur vi kjenner i dag, hvor en barnevernspedagog kvalifiseres som barnevernspedagog gjennom en bachelor på 180 studiepoeng. Det er nå gått 30 år siden utdanningen ble 3-årig. De siste 40 årene er det utdannet nærmere 9000 barnevernspedagoger i Norge. Barnevernspedagoger utdannes ved 11 høgskoler og universiteter rundt i landet. Enkelte av utdanningene tilbyr studiet på deltid. Yrkesorganisasjon og fagforening. Fellesorganisasjonen FO er barnevernpedagogenes profesjonsforbund og fagforening. FO organiserer også sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere. FO har delt profesjonene inn i egne seksjoner for hver profesjon, for at barnevernpedagogikk som profesjon kan utvikles på egne premisser innen forbundets profesjonsfelleskap. I FO ledes barnevernpedagogene av en seksjonsrådsleder og et seksjonsråd. Bergverk. Bergverk er en industri for utvinning og foredling av malmer, mineraler og bergarter. Arbeidet med å løsne steinen fra fjellet kalles bergbrytning. Løse bergarter brytes med gravemaskiner og bløte bergarter som kull med kuttmaskiner. De fleste malmer må bores og sprenges (mineres). Gruvedrift er uttak av mineraler og malmer i dagbrudd eller i underjordiske gruver. Ved oppredning foregår utskilling av nyttbare mineraler fra gråberget. Sjeiding er utplukking for hånd fra stykkmalm etter utseende og vekt. Vanligvis foregår nedknusing og maling og deretter separasjon av de forskjellige mineralfraksjoner på grunnlag av forskjellig densitet, magnetisme eller overflatekjemiske egenskaper. Bergverk i Norge. Tradisjonelt har de metalliske malmene veid tyngst i norsk bergindustri. Fra 1980--årene er industrimineraler, naturstein, pukk, sand og grus langt viktigere økonomisk. Bokettersyn. Bokettersyn er myndighetenes gransking av en skattyters regnskapsbøker. Bokettersynet er som oftest skatteetatens gjennomgåelse av bokføringen som et ledd i prøve av selvangivelse eller klage over ligningen, eller ved mistanke om ulovligheter. Det er Ligningsloven som gir hjemmel for å pålegge skattyteren å fremlegge de nødvendige papirer som er av betydning for vedkommendes likning. Dette er papirer som regnskapsbøker, bilag, kontrakter, korrespondanse, styre- og revisjonsprotokoller. Ved befaring av skattyters lokaler har vedkommende som regel krav på å bli varslet på forhånd og skattyteren eller den som har ansvaret for bokføringen (bokholder, revisor) må være til stede og har plikt til å gi opplysninger. Bokettersyn kan også foretas av konkurransemyndighetene og politiet. Dersom myndighetene mener at formålet med bokettersynet kan bli satt i fare, kan retten til forhåndsvarsel bortfalle. I 1983 ble det fastsatt en forskrift hvor det er gitt nærmere regler for gjennomføringen av bokettersyn, hvor de deltakende bl.a. plikter å vise legitimasjon til skattyteren samt at det skal utarbeides en rapport for undersøkelsen i ettertid. Percichthyidae. Percichthyidae er en familie av abborfisker. I første halvdel av det tyvende århundre ble disse fiskene regnet til familien Serranidae, som fungerte som et oppsamlingstaxon for ulike abborfisker. I 1966 opprettet Gosline familien Percichthyidae, men den er uklart avgrenset, og hvilke arter som regnes hit varierer mellom ulike oversikter. Havabborer og vrakfisker har for eksempel blitt regnet til familien. Hvis Percichthyidae skal bli en naturlig gruppe, bør den sannsynligvis snevres inn til bare å omfatte ferskvannsformene fra Australia og Sør-Amerika. Disse fiskene må ha levd på den sørlige superkontinentet Gondwana før det delte seg. Mange planter har en lignende utbredelse, for eksempel sørbøk og "Eucryphia". Disse fiskene er en viktig del av ferskvannsfaunaen i Australia. Dette isolerte kontinentet mangler både karpefisker og karpelakser, og det er også få andre ferskvannsfisker. Her lever slektene "Bostockia", "Edelia", "Gadopsis", "Guyu", "Maccullochella", "Macquaria", "Nannatherina" og "Nannoperca". I Chile og Argentina lever slekten "Percichthys" med fem arter. I Chile finnes også en annen slekt, "Percilia", som nå regnes til en egen familie. I Øst-Asia fra Amur og Korea, gjennom Kina og sør til Vietnam lever slekten "Siniperca". I Korea, Japan og Kina finnes også slekten "Coreoperca". En fylogenetisk studie fra 2010 basert på molekylærgenetikk viser at disse to slektene bør regnes til en egen familie, Sinipercidae, som er søstergruppen til solabborer. I havet utenfor Øst-Asia lever slekten "Lateolabrax". Den er nærmest beslektet med Howellidae og dyphavsabborer, og plasseres nå i en egen familie. I Atlanterhavet, Stillehavet og Det indiske hav lever slektene "Howella" og "Bathysphyraenops" mesopelagisk. Disse marine artene regnes nå til familien Howellidae. Nenuial. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Nenuial eller Skymingsjøen en av Midgards sjøer. Det alviske navnet på sjøen er "Nenuial" er Sindarin for "Skumringens sjø", noe som antyder at det er best å se den på den tiden av dagen. Sjøen er omtrent 160,93 kilometer nord for Hobsyssel i den nordre delen av Eriador. Den er antatt omtrent 80,47 km fra nord til sør, og 32,19 km fra øst til vest. Den ligger tett ved åsrekken Emyn Uial, som ligger vest og sør for sjøen. På den søndre bredden av sjøen lå byen Annúminas, som var den første hovedstaden til kongeriket Arnor. Elva Baranduin eller Brennvina flyter ut fra denne sjøen mot øst før den bøyer av mot sør. Skymingsjøen spiller ingen rolle i noen av historiene fra Midgard, men den blir nevnt fra tid til annen. Beinmarg. Beinmarg er myeloid vev, celle- og blodårerikt bindevev i knoklenes marghule. Marghulen er full av beinmargceller og umodne stamceller. Stamcellene gir opphavet til de røde og hvite blodlegemene og blodplatene. Rød beinmarg danner røde blodlegemer, blodplater, og hvite blodlegemer. Beinmarg. Immunforsvarets celler finnes i en rekke ulike varianter med hensyn til modningsnivå. Modning og spesialisering er to prosesser som ofte går parallelt i utvikling av infeksjonsforsvarets celler. Cellene spesialiseres samtidig som de modnes og blir eldre. Slik er det også med cellene som dannes i beinmargen. Den røde beinmargen finnes i de store rørknoklene (eg: lårbein og overarmsbein) i kroppen vår. Den inneholder et enormt antall celler på forskjellige modningstrinn og kan sammenlignes med et foster som hele tiden vokser på grunn av celler som deler seg. Utgangspunktet for denne intense celledelingen er en bestemt type umodne celler kalt stamceller. Alle cellene i blodet, enten de er røde blodlegemer, granulocytter, monocytter eller lymfocytter, dannes fra de samme stamcellene i beinmargen. Vi sier at disse stamcellene er pluripotente. Det betyr at de gir opphav til flere forskjellige, men allikevel et begrenset antall beslektede, celletyper. Vi har allikevel relativt få stamceller i beinmargen, og de utgjør sannsynligvis mindre enn èn promille av alle cellene som er tilstede her. Beinmargen produserer forsvarsceller i stort tempo halt fra tidlig i fostertilværelsen. Dersom kroppen av en eller annen grunn skulle få et økt behov for en bestemt celletype, kan beinmargen svare på kroppens signaler og selektivt øke produksjonen av nettopp den. Dette er i stor grad et resultat av påvirkning fra løselige, hormonliknende forbindelser som dirigerer dannelsen av blodceller i den retning behovet er størst. En celles opphold i beinmargen er av begrenset varighet. Her utvikles cellene slik at de etter hvert når et modningsnivå som gjør dem i stand til å gjennomføre de oppgavene de er tiltenkt i kroppen vår. Først på dette tidspunkt slippes de ut i blod- og lymfeåresystemet. Beinmargsgiverregisteret. Det Norske Benmargsgiverregisteret ble etablert i 1990 og er et register over frivillige beinmargsdonorer, rekruttert gjennom blodbankene. Donorene blir vevstypet gjennom en blodprøve og lagt inn i Benmargsregisteret, som er finansiert av Den Norske Kreftforening. Ved transplantasjon høstes beinmarg fra en giver med samme vevstype som pasienten, og pasienten gis friske stamceller fra giveren. Høgsfjorden. Høgsfjorden er en fjord i Rogaland. Fjorden går gjennom Sandnes, Forsand og Gjesdal kommune og ender i Dirdal. Fjorden har sidefjordene Frafjord (ender i stedet Frafjord) og Lysefjorden (ender i Lysebotn). Høgsfjord er også navnet på et tidligere formannskapsdistrikt som besto av Høle og Forsand. 1. januar 1871 ble Forsand til eget formannskapsdistrikt kommune og Høgsfjord skiftet navn til Høle formannskapsdistrikt. Etter delingen ble enda skole og annet delt mellom bygdene. Dirdal ligger i kryssningspunktet med fjorden inn til Frafjord. Lenger vest finner man på den nordlige siden Helle som tidligere var et naturlig mål for handelsturer på fjorden. I Espedalen, som Helle ligger i, er det nå uttak av sand. Denne blir fraktet ned til Helle hvor den blir lastet videre på båter. Etter Helle finner vi Husafjellet som skilder Rossavik fra Helle. Videre på den nordlige siden kommer fjellet Uburen før man er ute til kommunesenteret Forsand. På Forsand er også fjorden brukt til å frakte sand ut. Hurtigbåter og ferjer er også i drift på fjorden i kryssningspunktet mellom Høgsfjorden og Lysefjorden. Høgsfjordsambandet blir driftet av Stavangerske og går to ganger i timen mellom Oanes på nordsiden og Lauvik på sørsiden. Hurtigbåter daglige ruter går fra Stavanger til Lysebotn (via Forsand og Lauvik). Etter kryssningspunktet med Lysefjorden ligger Høle på sørsiden. Tidligere var det Høgsfjorden som koblet bygdene sammen. Mye handel og en del ekteskap ble utveksel fram og tilbake over fjorden. Ole Bornemann Bull. Ole Bornemann Bull (1810–1880), fiolinist Ole Bornemann Bull (1842–1916), lege Piet Mondrian. Piet Mondrian (nederlandsk Pieter Cornelis Mondriaan) (født 7. mars 1872, død 1. februar 1944) var en nederlandsk kunstner. Mondrian var en av foregangsfigurene i utviklingen av abstraksjon i maleriet, og han var et viktig medlem i kunstbevegelsen De Stijl. Han kalte stilen sin "neoplasticism". Han mente stilen var basert på harmoni mellom de rette linjene og rene fargene som ligger under den synlige verden. Verkene kalte han "komposisjoner", og de bestod av rektangulære former av rødt, gult, blått eller svart, skilt fra hverandre av tynne, svarte linjer. Han var påvirket av kubismen. Oppvekst og skolegang. Mondriaan var født inn i en slekt fra den Haag med røtter tilbake til det syttende århundret. I generasjonene før ham, var der parykkmakere (yrket var preget av forming og modellering). Hans far «tegnet alltid», fortalte sønnen i et intervju. Faren var også en habil skribent, som konsekvent takket nei til tilbud om å bli redaktør på heltid. Det var lærer han ville være i Amersfoort i en menighetsskole. Menigheten der var calvinist-pietistisk, og unge Piet fikk sin del av det strenge og disiplinerte lynnet derfra. Menigheten var imidlertid ikke tilfreds med ham, og han flyttet med familien til Winterswijk, uten at dette fikk senior til å miste troen på å være lærer. Han lot seg imidlertid overtale til å lage illustrasjoner og vignetter til historiske dokumenter og skrifter. Han ga også den unge Piet tegnetimer, mens en onkel, Fritz Mondriaan underviste ham i maling fra han var 14 år. Stilen onkelen kunne, var sterkt preget av Rembrandt van Rijns. I 1892 kom han inn på "Rijksakademie voor Beeldende Kunst" i Amsterdam. Han var der til 1895. Skolen ble opplevd som en fortsettelse av klassisismen. Dette opplevdes etterhvert som en tvangstrøye for en som ville prøve ut de nye stilartene som var dukket opp i kunsten. På leting etter hva malekunsten er. Han søkte om stipend til Italia, omkring århundreskiftet, uten å få det. Bildene hans på denne tiden var preget av de nye stilartene i tiden. Han prøvde ut det meste, både stilmessig og tematisk - ofte før hovedutøveren selv laget lignende ting. Først i 1906 fikk han sitt første stipend - og i 1909 stilte han ut på Stedelijk Museum i Amsterdam. Samme året døde hans mor. Han stilte også bilder til en utstilling arrangert av kunstnerorganisasjonen "Moderne Kunstkring" i 1911. Blant de andre kunstnernavnene fantes også Picasso og Braque. Forskjellen mellom onkel og nevø ble etterhvert svært merkbar (og bl. a. bemerket av en kunstskribent i 1911). Paris og ufrivillig hjemme. I desember 1911 flyttet Mondrian til Paris. Nå forandret han også sitt navn, ved å fjerne en "a" fra Mondriaan. Dette for å markere at han hadde forlatt Nederland hvor han følte at kunstnermiljøet var en bakevje på denne tiden. Etter at han ankom Paris, kan man tydelig se påvirkningen fra kubismen, og fra Picasso og Braque. Hans malerier ble dominert mer og mer av geometriske former og den perspektivforståelsen man ofte finner i kubistiske malerier. Men det er tydelig at selv om Mondrian var tydelig påvirket av kubismen, er det også åpenbart at han ikke så kubismen som det endelige mål. Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914 var Mondrian på besøk hjemme i Nederland. På grunn av krigen ble han tvunget til å oppholde seg der under hele krigsperioden. Han oppholdt seg stort sett i en kunstnerkoloni i Laren. Her møtte han kunstnerne Theo van Doesburg og Bart van der Leck. Van der Leck brukte bare primærfarger i sine verk, noe som påvirket Mondrian. Gjennom kunsthistorikeren "H.P. Bremmer" fikk han en fast kunstnerinntekt, trolig finansiert av kunstsamler og mesén fru Kröller-Müller. Inntekten varte til sommeren 1919,da han dro tilbake til Paris. En grunn til at støtten tørket ut, var at hans kunst etterhvert ble for abstrakt for mesenen. To av bildene han laget 1918 og 1919 var kvadratiske, beregnet på å henges diagonalt og besto av mørke streker på lys, nesten ensfarget bunn. De hevdes å være hans første totalt abstrakte verk. Disse var så radikale, at kunstverdenen forøvrig ikke laget lignende ting før omkring 1950-årene. Han selv startet ikke opp med lignende ting før flere år senere. Samtidig var de inspirert av van Doesburgs blyinnfattede vinduer fra 1917, som nå er i Den Haag. Disse besto av rektangulære glassbiter i hvitt, blått, rødt og gult, montert i kvadratisk ramme, med et diagonalt montert indre rammeverk. Alle glassbitene er montert loddrett/vannrett, med blyinnfatning og ramme i svart. Paris etter krigen, alene.. Da han flyttet til Paris igjen i 1919, fant han snart ut at Braque og Picasso hadde endret stil igjen. De arbeidet seg mot det nesten-figurative, mens Mondrian helt klart arbeidet seg mot abstraksjonene. (Hans blomsterbilder, som han laget en del av på bestilling, kan betraktes mere som «livsnødvendige» i konkret betydning.) Han var nå blitt verdens mest abstrakte maler, men hadde ingen å måle seg mot eller som kunne forstå ham. Stoppen i pengestøtten fra Nederland bare understreket at landet og kulturen var provinsiell i forhold til hans mål. I 1920 ønsket han mest av alt å reise til sydfrankrike og arbeide som vinarbeider. Men først skulle han ha en avskjedsutstilling (brev til van Doesburg). Denne planen ble ikke realisert, og han fant etterhvert støtte, blant annet ved at "Peggy Guggenheim" ble hans agent i USA, og fikk solgt en del arbeider til private samlere. Mondrian utviklet etterhvert en egen stil, bildene kalte han bare «Tableau no.-» eller «Komposisjon med fargene: - -», for at tilskueren ikke skulle assosiere til konkrete ting. Som illustrasjonen viser består disse av et linjenett, tilsatt primærfarger. Ofte var der bare et nettverk, andre ganger en eller to farger. Mange av betraktningene hans lot seg bruke i andre sammenhenger. Gerrit Rietveld konstruerte en lenestol, van Doesburg konstruerte rom med alle detaljer fastlagt, mens Bart van der Leck dekorerte og designet flere større prosjekter. Mondrian var bare i begrenset utstrekning med på dette, men aksepterte at to av hans arbeider ble med i en romutsmykning av El Lissitzky for Hannover Provinzialmuseum i 1928(senere ødelagt). Han motsatte seg først at atelieret ble avbildet, siden var det ham selv i atelieret, inntil han godtok også det. Hvert av hans atelierer var alltid hvitmalt, med fargede pappskiver som han hengte opp og endret på i forhold til det arbeidet han for tiden malte på. Slik sett, var det et lite sprang fra dette til å designe rom for andre, noe han gjorde i 1925-26. Han ble 60 år i 1932, og mottok hyllest fra kunstnervenner og andre. Jubileumsutstillingen ble holdt i Stedelijk Museum i Amsterdam. Hjemlandet hadde etterhvert vent seg til denne måten å male på. Nazismens framvekst i Tyskland førte til at han havnet på listen over entartete kunstnere etter 1937. Dette gjorde sitt til at han flyttet til London i 1938, og videre til USA etter at bombene begynte å lande farlig nær ham i 1940. Skribenten Mondrian. Sammen med van Doesburg, startet Mondrian De Stijl bevegelsen, som ga ut et månedsskrift med samme tittel fra oktober 1917. Tankene derfra utformet han videre i boken "Le Néo-Plasticisme" som ble utgitt i Paris 1920, og "Neue Gestaltung" utgitt i Tyskland som "Bauhausbuch nr. 5" (Nyopptrykk, Mainz 1974). Fram til 1931 var han dels skribent, dels romdesigner og dels maler. Han deltok på utstillinger i kunstnerkretsene "Cercle et Carré" (Sirkel og kvadrat) og Abstraction-Création. Salg av verker var til samlere fra de fleste kanter av verden. Samtidig forsøkte han forgjeves å få et forlag til å gi ut boken: "The New Art – The New Life"(Denne kom først ut i samlede verker utgitt i London 1987). USA. Da Mondrian døde i New York i 1944, var han i gang med to store bilder som han kalte " Victory Boogie-Woogie " og "Broadway Boogie-Woogie". Disse viser fortsatt et rutenett, men uten svarte linjer. Begge er ufullførte. Arven etter Mondrian. I Europa, har Kröller-Müllermuseet (her vises utviklingen over tid med nesten 30 arbeider) og Haags Gemeentemuseum i Nederland de største samlingene av hans arbeider. Flere andre kunstmuseer har enkeltbilder. De største kunstmuseene i USA disponerer noen bilder, som delvis tilhører større private samlinger. «Broadway» er i The Museum of Modern Art (MOMA) i New York, mens «Victory» er i privat eie. Didrich von Cappelen. Didrich von Cappelen (født 21. juni 1761 i Skien, død 3. april 1828 på Mæla gård i Gjerpen) var en norsk grosserer, trelasthandler, gods- og brukseier, skipsreder m.m. i Skien. Han var representant fra Skien til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Vanligvis brukte han navneformen "Didrich von Cappelen" eller "Diderich von Cappelen", men bl.a. på Grunnloven i 1814 brukte han ikke «von». På hans gravplate i Skien er han betegnet som «Diderik von Cappelen». Virksomhet. Didrich von Cappelen var blitt opplært i farens store virksomhet og fikk i 1787 sitt eget borgerskap i Skien som kjøpmann og trelasthandler. Allerede mens faren levde hadde han drevet egen handelsvirksomhet og kjøpt flere skip. I en periode etter farens død i 1794, eide han og broren Ulrich Fredrich von Cappelen sammen opp til 15 skip og 38 sager. Dette samarbeidet tok imidlertid slutt ca 1803, da broren flyttet til Porsgrunn. Didrich drev videre alene og utvidet stadig virksomheten; bl.a. eide han i 1814 syv og senere ti fartøyer. Han drev dette fra sin bygård i Skien – gården lå på samme sted som den senere «Baggergården» ved «Mudringen». Bygården brant i 1813 og han flyttet da med familien til Mæla gård i Gjerpen som han hadde brukt som sommerbolig. Gården hadde han fått på dødsboskiftet etter faren. Didrich von Cappelen eide bl.a. seks hus, sjøbod, losseplass, to kornmøller, 32 sager, brennevinsbrenneri, reperbane m. m. i Skien, diverse bruk og eiendommer i Porsgrunn, skoger og gårdene Kolstad og Sanna i nåværende Nome kommune, gårdene Dorholt og Grini i Bø med skoger, sager, teglverk og møllebruk m.m. Didrich von Cappelen kjøpte dels i 1800 og dels i 1823, godseiendommen Gjemsø kloster av Cort Adelers etterkommere. Til godset hørte herregården på Klosterøya, jord og skog i daværende Solum, Solum kirke med tilhørende eiendommer, Bratsberg gård og andre eiendommer i Gjerpen, samt betydelige skogeiendommer i øvre Telemark, bl.a. i Tinn, Gransherad og Lisleherad. I kortere tid eide Didrich også Borgestad gård i Gjerpen, Frydendal gård ved Risør og andre eiendommer. Didrich von Cappelens mange virksomheter kom velberget gjennom flere økonomiske kriser på begynnelsen av 1800-tallet, da flere av hans slektninger og forretningsforbindelser (bl.a. Niels Aall, Bent Blehr og Jacob Aall på Borgestad) fikk store problemer. Didrich von Cappelen var Skiens største skatteyter i lang tid og helt fram til han døde i 1828. På Eidsvoll 1814. Didrich von Cappelen ble valgt den 4. mars 1814 i Skiens kirke som byens representant til riksforsamlingen. Han reiste den 6. april 1814 fra Skien sammen med amtmann Severin Løvenskiold som var representant for Bratsberg amt. De overnattet på veien til Eidsvoll hos Didrichs bror Peder von Cappelen på Austad gård ved Drammen. Der møtte de justisråd Peder Jørgen Cloumann og bonden Talleiv Olsen Huvestad som også var representanter for Bratsberg amt. De dro videre til Peder Anker på Bogstad gård og Christiania. De dro fra Christiania og ankom Eidsvoll den 9. april 1814 om aftenen Under den første felles middagen for alle representantene på Eidsvoll, fungerte Peder Anker som visevert i den ene stuen og Didrich von Cappelen i den andre. Løvenskiold karakteriserte i sin dagbok denne middagen som «desværre Forsamlingens første og sidste fortroelige og muntre Samling» På Eidsvoll tilhørte Didrich von Cappelen grupperingene rundt Herman Wedel Jarlsberg, Peder Anker og Severin Løvenskiold. Didrich kjente disse gjennom forretningsvirksomhet og slektskapsbånd. Han ble medlem av finanskomiteen og ved voteringene tok han standpunkt mot «selvstendighetspartiet». Didrich var med i en gruppe som ble kalt for «vestpartiet», sammen med 17 representanter for byene og bygdene fra Bratsberg amt til Mandals amt. Han gjorde seg imidlertid ikke spesielt bemerket gjennom innlegg i forsamlingens debatter og ordskifter. Didrich stemte den 16. april 1814 mot forslaget til forfatningsgrunnsetningene, og han stemte mot eidsvollsgarantien for statsgjelden. Da Christian Frederik ble valgt til konge den 19. mai, presiserte Didrich at han gikk med på dette fordi han bøyde seg for flertallet. Mer positiv var en uttalelse til kongen som Didrich var med og undertegnet den 22. juli 1814. Der er det bl.a. gitt uttrykk for «den største Glæde over Deres Majestæts Thron-Bestigelse». Under forhandlingene på Eidsvoll skrev Didrich von Cappelen flere brev hjem til Skien der brevene gikk på rundgang i byen. Han sendte også den 9. mai 1814 hjem avskrifter av grunnlovsutkastene. Brevene var som nokså tørre referater, men med enkelte personlige uttalelser, bl.a. ros av Severin Løvenskiold («med den ham egne Styrke og Veltalenhed») og kritikk mot Jonas Rein («en Tale der kun aandede Galde og Bitterhed»). Brevene ble redigert av prokurator Pavels Hielm før de ble sendt rundt i husene i Skien. På grunnloven 17. mai 1814 underskrev han med "Did. Cappelen", og brukte et segl med slektsvåpenet som figurmotiv i et ovalt skjold. Personlig. Didrich von Cappelen var i 1779-80 på Kingswood School utenfor Bristol i England. Der hørte han den berømte presten John Wesley som hadde vært misjonær i Amerika, og som i 1784 grunnla den første metodistmenigheten. Det er fra den tiden bevart noen av Didrichs brev som er i svært religiøse ordelag. Han ble så religiøst grepet at han tenkte på å bli misjonær, ifølge et brev han langt senere skrev til nevøen Jørgen Wright Cappelen da denne forberedte seg på å bli misjonær (noe heller ikke han ble). Didrich von Cappelen ga utstrakt økonomisk hjelp til både slektninger og fattige i Skien. Han fikk opprettet en håndarbeidsskole for fattige piker i Skien, og ga store bidrag til opprettelse av borgerskole i 1812 og latinskole i 1822. Han var veiinspektør i byen og bekostet både veiarbeider og brolegging. Dessuten var han borgerrepresentant i Skien og forstander for byens skole- og fattigkommisjoner. Mæla gård gjorde han til et mønsterbruk for jordbruket i distriktet, «som en ekte sønn av fysiokratismen». Til bøndene i Tinn ga han et bygdemagasin for korn m.v., og til opprettelsen av det første norske universitetet i 1811 ga han 10 000 riksdaler. Didrich von Cappelen ble i 1822 tildelt borgerdådsmedaljen i sølv, etter å ha blitt innstilt av amtmannen med mange rosende ord, bl.a. «aldrig henvender man sig forgjæves til Cappelen, hvor det almene Vel eller en enkelt nyttig Indretning kræver Opoffrelse af Forskud, Tilskud eller Umage» En del av Didrich von Cappelens privat- og forretningsarkiv er i behold og overført til Riksarkivet. Det finnes flere samtidige portretter av ham: både malerier og silhuetter. Familie. Didrich von Cappelen var sønn til Diderich von Cappelen (1734–1794) i ekteskap med Petronelle Juell, og bror til grosserer Peder Juel von Cappelen i Drammen, grosserer Ulrich Fredrich von Cappelen, Porsgrunn, Cathrine Tank født von Cappelen, Rød herregård, og Realf von Cappelen, Borgestad gård. Didrich von Cappelen var gift første gang med "Maria Plesner" (1768–1800) og andre gang med "Marie Severine Blom" (1778–1832). Maria født Plesner var søster til Johanne Plesner gift med skipperen Henrich Ibsen, og Didrich var fadder ved dåpen den 13. oktober 1797 til nevøen, kjøpmann Knud Ibsen som var dikteren Henrik Ibsens far. Didrich von Cappelen ble svoger til skipperen Ole Paus, da denne ble gift med Johanne Plesner. Marie Severine født Blom var søster til Christine Johanne Blom (1782–1868) gift med statsråd Niels Aall (1769–1854), Ulefos Hovedgaard. Søstrenes bror Christopher Hansen Blom (1800–1879) ble i 1823 gift med Didrich von Cappelens datter i første ekteskap, Marie Elisabeth. Diderik von Cappelen var far til bl.a. jernverkseier Severin Diderik Cappelen og maleren August Cappelen (1827–52), samt farfar til kammerherre Diderik Cappelen. Hans Blom Cappelen var far til bl.a. brukseier Didrik Cappelen og banksjef Hans Cappelen som er farfar til bl.a. statsråd Andreas Cappelen. Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen har mange etterkommere i vår tid, bl.a. med slektsnavn Cappelen, Andreassen, Anker, Arnesen, Berggrav, Bjørnland, Blich, Blom, Borchsenius, Borgfjord, Eriksen, Finne, Herlofson, Jansen, Krefting, Løvenskiold, Lund, Nicolaysen, Nissen, Norby, Skaugen, Skråmestø, Smitt-Amundsen og Aall. Liste over norske forfattere. Dette er en liste over norske skjønnlitterære forfattere ordnet etter fødselsår. Listen er basert på Kunstnerregisteret. Referanser. Norske forfattere Forfattere Jørgen Wright Cappelen. Jørgen Wright Cappelen (født 1805 i Porsgrunn, død 1878 i Christiania) var forlagsbokhandler og grunnla J. W. Cappelens Forlag. Jørgen var sønn av Ulrich Fredrich von Cappelen (1770–1820) og Benedicte H. Aall (1772–1812). Jørgen var bror til Ulrik Frederik Cappelen, Nicolai Benjamin Cappelen og Benedicte Cappelen. Jørgen var gift med skuespiller "Fredrikke Helene Schwirtz" (1819–1870) og de har mange etterkommere, deriblant deres sønn Jørgen Wright Cappelen II, dennes sønn Jørgen Wright Cappelen III (1891–1982) med sønnene Jørgen Wright Cappelen IV og dramatikeren Peder W. Cappelen. I sin ungdom var Jørgen spesielt religiøs. Han planla å bli misjonær og utdannet seg til det i Basel, Sveits, men måtte oppgi disse planene på grunn av sykdom. Jørgen var tidlig interessert i religiøs litteratur og bøker som folkeopplysning. I 1829 etablerte han sin bokhandel og forlag i Christiania; bokhandelen ble nedlagt i 1973, men forlaget består fremdeles. Det ble i 1987 solgt av hans etterkommere til det svenske Bonnier-konsernet. Slektsmedlemmer eier fortsatt Cappelens Antikvariat. Jørgen Wright Cappelen var Den norske Bokhandlerforenings første formann fra 1851 til 1870. Lebennin. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Lebennin en region sør i kongerike Gondor. Navnet Lebennin betyr rett og slett "fem elver". Det er kjent som "Fagre Lebennin av de fem elver", på grunn av Lebennins fem elver. Lebennin var et av de trofaste lenene til Gondor. Den største byen heter Pelargir. Lebennin var for det meste bebodd av menn av blandet blod, siden mange av Lebennins mennesker var etterkommere av de glemte "Fjellmennene" som ble drevet bort fra Kvitklettene av mennene fra Númenor. I løpet av krigen om ringen er det veldig få menn som blir sent dor å hjelpe Minas Tirith da den blir angrepet av Umbars Korsarer. Lebennin ble reddet av Aragorn og de dødes hær. Christian Wirth. Christian Wirth (født 24. november 1885 i Oberbalzheim i Baden-Württemberg, død 26. mai 1944 ved dagens Hrpelje i Slovenia) var en SS-offiser som under den annen verdenskrig var involvert i den nazistiske utryddelsen av jødene i det okkuperte Polen. Han var en av nærmeste medarbeiderne til Odilo Globcnik, som var den øverste leder for Aksjon Reinhardt. Christian Wirth hadde ansvaret for å bruke erfaringene fra T-4 Eutanasiprogrammet, der mennesker var blitt drept med dødelige injeksjoner eller gass. I tilintetgjørelsesleirene ble erfaringene fra T-4 brukt og dette ledet til massedrapene med gasskamre. I september 1941 hadde aktiviteten i T-4 avtatt svært, og Wirth ble overført til Kulm (i dag: Chelmno) for å starte gassingen av fangene der. I slutten av mars 1942 ble det daglig gasset jøder i Kulm. Til dette formålet ble det brukt ombygde biler. Wirth var også involvert i en annen leir, Belzec, der han hadde ansvaret for den tekniske siden. Kurt Gerstein fra SS besøkte Belzec og var skrekkslagen vitne til gassingen av en togtransport jøder, mens Wirth viste ham en boks med gulltenner som var trukket ut av munnen på de døde, og skrøt av verdiene han daglig fikk tak i. SS-Scharführer Erich Fuchs ble av Wirth beordret til å installere dusjhoder i brakkene for å lure jødene til å tro at det virkelig dreide seg om dusjkabinetter. Da Fuchs spurte ham hvordan han skulle få dette til, siden det ikke fantes noe røropplegg å feste dusjhodene til, pisket Wirth ham i avsindig raseri og beordret to andre Scharführere, Erwin Fichtner og Johann Niemann, til å skyte Fuchs; men de klarte å snakke Wirth fra det. Selvmord var strengt forbudt for fangene. En jødinne klart å smugle et barberblad med seg inn i Belzec, og hjalp en del av arbeidsjødene der med å ta sine liv ved å skjære over strupen på dem. Hun ble straks skutt av vokterne. Wirth ergret seg stort over dette, for etter hans mening skulle hun vært henrettet på grusomste vis. I stedet sørget han for medisinsk behandling av de jødene som hadde overlevd selvmordsforsøkene. Hans omsorg forledet dem til å tro at de skulle få leve, noe Wirth fant umåtelig komisk: «Og de fjolsene trodde virkelig det!» Etterhvert som flere leire ble planlagt, utnevnte Odilo Globocnik ham til inspektør for leirene. For å sette opp en tredje leir, Sobibor, valgte Wirth ut to av sine underordnede fra T-4, Franz Stangl og eks-sykepleieren Michael Herman. Under byggingen av Sobibor besøkte Wirth det uferdige anlegget og utførte en rask gassing av 25 jødiske slavearbeidere. Wirth likte å bære pisk og brukte den gjerne på både jødiske fanger og voktere. Han var på mange måter sinnbildet på en sadist. Da en enda større leir, Treblinka, ble satt opp, hadde Wirth en direkte rolle i reorganiseringen da den første kommandanten, Irmfried Eberl, ble erstattet av Franz Stangl. I Treblinka beordret Wirth SS-mannen Erwin Kainer til å sørge for at slavearbeiderne fjernet en likhaug som lå utenfor gasskamrene. Kainer fortvilte ved synet av et fem meter dypt lag med lik under en dyp saus av blod, larver og avføring, og valgte å skyte seg i stedet. Senere var Wirth involvert i Aktion Erntefest (= Aksjon Innhøstningsfest), drapet på de gjenværende jødiske slavearbeiderne i november 1943. I Belzec bodde Wirth i et hus som også tjente som kjøkken for SS. Senere flyttet han til den forlatte flyplassen i Lublin, der de myrdede jødenes eiendeler ble sortert. Bak huset der han bodde, stod en fabrikk for fremstilling av tjærepapp. SS-mannen Erich Bauer bevitnet at han hadde sett Wirth tvinge de jødiske slavearbeiderne der til å håndtere tjæren med sine bare hender, slik at vevet ble brent vekk til de bare knoklene var synlige. Wirth ble senere overflyttet til Trieste, der han opprettet et lite gasskammer i en forlatt rismølle ved San Sabba. Han mottok Jernkorset i april 1944, men måneden etter ble han drept av partisaner da han kjørte i åpen bil i nærheten av Fiume. Han ligger gravlagt på den tyske militærkirkegården ved Costermano. Anna Colbjørnsdatter. Anna Colbjørnsdatter Arneberg (født ca. 1667 i Sørum på Romerike, død 1736 på Norderhov i Ringerike) var en norsk prestefrue og historisk person knyttet til slaget på Norderhov, en krigshandling som skjedde under den store nordiske krig ved Norderhov kirke, mellom norsk–danske dragoner og svenske karolinere, natten til 29. mars i 1716. Colbjørnsdatter har i ettertid fått æren for å ha lurt svenskene ved å sjenke blant andre oberst Axel Löwen full på brennevin. Dette gav den langt mindre mannsterke norsk–danske styrken muligheten til å påføre svenskene et sviende nederlag. Av den grunn omtales hun som en av Norges nasjonalheltinner, selv om det er stor uvisshet knyttet til hennes rolle i slaget på Norderhov. I en artikkel i Dagbladet i 1996 påpeker idehistorikeren Christopher Hals Gylseth at Anna Colbjørnsdatter er en av svært få kvinnelige helteskikkelser i norsk historie. Det sies at Anna alt i ung alder ble forberedt på et liv som prestefrue. Hun kom fra en storgård i Sørum på Romerike, der den mannlige delen av slekten hadde lange tradisjoner som medlemmer i presteskap og øvrighet. Det var derfor kanskje ikke så merkelig at hun alt som femtenåring i 1682 ble gift med magister Jonas Ramus (1649–1718), som på 1680-tallet var personellkapellan under under Annas far, sogneprest Colbjørn Torstenssøn (–1720), i gamle Sørum kirke. I 1690 ble imidlertid ektemannen utnevnt til sogneprest i Norderhov kirke, hvoretter familien flytter til Norderhov på Ringerike, der de bosetter seg i gamle Norderhov prestegård. De hadde da barna Ole (1683–1714), Daniel (1684–1727), Johanna (1685–1717), Christian (1686–1714) og Anna Sophie (1687–1722), som alle var født på Sørum og dør før henne. Sønnen Daniel rekker imidlertid å bli prest selv, og han overtar som sogneprest til Norderhov da ektemannen dør i 1718. Han dør imidlertid ugift alt i 1727, slik at Anna også arver han. Datteren Anna Sophie blir imidlertid gift og får et barn, Anna Larsdatter (1717–1791), som siden arver det hele etter sin bestemor Anna Colbjørnsdatter. Bjørkelangen (tettsted). Gågata på Bjørkelangen, sett fra øst. Bjørkelangen er et tettsted og administrasjonssenteret i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved nordenden av innsjøen Bjørkelangen, langs Lierelva. Bjørkelangen ble det administrative senteret i kommunen i 1966. Før dette var Bjørkelangen en liten stasjonsbygd. Bjørkelangen var endestasjon på Urskogbanen ved åpningen i 1896 og stasjon på Urskog-Hølandsbanen etter forlengelsen til Skulerud i 1898. Urskog-Hølandsbanens bestyrerbolig «Bergan» lå på Bjørkelangen og er godt bevart også i dag. På østsiden av Lierelva ligger Kjelle videregående skole, tidligere yrkesskole med spesialopplæring. På østsiden ligger også Eidsverket, etablert som jernverk i 1761-1765, senere glassverk. Fra ca. 1970 har Bjørkelangen opplevd stor utvikling med etablering av videregående skoler, flere betydelige boligområder og sentrumsfunksjoner. Bjørkelangen har et yrende kulturliv, skolekorps, musikkfestival og egen teatergruppe, Bjørkelangen Teaterlag. Det er en rekke idylliske og fiskerike innsjøer, vann og tjern omkring Bjørkelangen. Blant annet Bjørkelangensjøen, Maltjern, Stigrundtjern, Liertjern, Eidsdammen, Stemtjern, Røytjern, Dyntjern, Tasketjern og drikkevannskilden Langsjøen. Vest for Bjørkelangen ligger høydepunktet Høgåsen på 313 moh. Steinerskoler. a>», av enkelte kalt «spirituell funksjonalisme». a>. Skolen har over 300 elever fra første til tolvte klasse. Steinerskolen på Skjold i Bergen Steinerskoler, eller Waldorf-skoler, som skolen blir kalt de fleste steder i verden, med unntak av Norge og Danmark, er skoler som bygger på steinerpedagogikk, en utdannelsesfilosofi grunnlagt av den østerrikske filosofen Rudolf Steiner (1861–1925). Steinerpedagogikken, som er en internasjonalt utbredt reformpedagogikk, bygger på Rudolf Steiners antroposofi, og legger særlig vekt på humanistiske dannelsesidealer. Kunst og musikk er også integrert i undervisningen. I 2007 eksisterte det på verdensbasis 958 steinerskoler, av disse lå 665 i Europa. Det finnes steinerskoler på alle kontinenter, men de fleste ligger i vestlige land. I Norge er det 34 steinerskoler, deriblant en rekke skoler og tilknyttede institusjoner i Oslo-området. De enkelte skolene er organisert som selvstendige, allmenyttige stiftelser. Skolenes daglige drift styres av et kollegium som består av alle lærerne ved skolen. Selve skolene er stiftelser som følger normale stiftelsesstatutter med ansvarlig styre og så videre. I Norge samarbeider skolene gjennom Forbundet Steinerskolene i Norge. Pedagogikk. Selv om den pedagogiske tenkningen innen steinerskolebevegelsen bygger på filosofien antroposofi er ikke skolene livssynsskoler, og antroposofi er heller ikke noe tema i undervisningen. Steinerskolene er i Norge godkjent som faglig-pedagogiske alternative skoler. Ifølge steinerpedagogikken mener man at hvert individ har sitt utviklingspotensiale, og gjennom skolens arbeid søker man å gi hver elev muligheter til personlig vekst og utfoldelse. Steinerskolens mål er å gi barna en mulighet til å finne sin egen vei og mestre sine personlige utfordringer. Steinerskolen legger bl.a. vekt på kunst, musikk og læring av minst to fremmedspråk. Det legges vekt på at læreren skal formidle stoffet direkte, og bruken av lærebøker er mer begrenset enn i offentlige skoler. Undervisningsformene i steinerskolen er ellers forholdsvis tradisjonelle, og lite preget av de siste årenes norske reformpedagogikk. Organisering. Skolene er kollegialt styrt, det vil si at beslutningene tas av lærerkollegiet, som kan delegere roller som forvaltningsleder (daglig leder) og pedagogisk leder. Slike roller går gjerne på omgang i lærerkollegiet og innehas sjelden av samme person lenger enn noen få år. Også foreldrene spiller en viktig rolle i driften av skolene, også når det gjelder å skaffe midler til skolens aktiviteter gjennom årlige høstmarked og julemarked. Det er utarbeidet en egen håndbok for klassekontakter som ligger på Foreldreforbundets nettsted. Eurytmi. Eurytmi er en bevegelseskunst og et bevegelsesfag i steinerskolen, direkte oversatt fra gresk, betyr ordet "skjønn bevegelse". Eurytmien ble utviklet i årene 1912-1924 av Rudolf Steiner sammen med det, på den tiden, revolusjonerende pedagogiske konsept med bl.a. to fremmedspråk og eurytmi fra 1. klasse som obligatoriske fag. Rudolf Steiner mente at dette var synlig tale og sang. Årsoppgave. I løpet av det 2. videregående trinn, som regel i februar, må elevene påbegynne et arbeid med en oppgave de vil levere inn ett år senere. Oppgaven leveres med andre ord inn i 3. videregående trinn. Oppgaven er det nærmeste Steinerskolen kommer til en eksamen, og anses derfor ofte som et substitutt for dette. Årsoppgaven er et stort selvstendig arbeid der elevene må lære seg å jobbe selvstendig, og blir ofte høyt verdsatt og prioritert som en stor del av det videregående løpet. Ved innlevering lages en utstilling, og det holdes også et kort foredrag for alle interesserte, inkludert sensorer. Årsoppgaven må ha et teoretisk og et kunstnerisk/praktisk aspekt, og være på mellom 30 og 60 sider, praktisk del ikke inkludert. Kan over 100 arbeidstimer dokumenteres kan oppgaven snevres ned til 20 sider. Elevene får hjelp av en selvvalgt, ekstern veileder, og en veileder fra skolens lærerstab. Oppgaven vurderes av en ekstern sensor og en eller flere interne sensorer. Mens ekstern sensor har størst fagkunnskap, vil de interne sensorer lese alle oppgavene og sørge for at de blir vurdert omtrent likt. Oppgaven gis tallkarakter. Er eleven misfornøyd med sensuren på oppgaven, kan hun/han sende inn en skriftlig klage innen en frist. Klagen skal, i motsetning til klagemål angående for eksempel periodehefter, ikke begrunnes. Sendes en klage inn til skolen, vil oppgaven gis en helt ny sensor. Karakteren som settes denne gang vil være endelig, og kan ikke påklages. Undersøkelse fra Karlstads universitet om forskjeller fra offentlige skoler. Et omfattende forskningsprosjekt ved Karlstads universitet, ledet av professor i pedagogikk Bo Dahlin, tok sikte på å undersøke forskjellene mellom steinerskoler og offentlige skoler. Denne viste at elever ved steinerskolene har større toleranse for svake grupper i samfunnet og mindre toleranse for rasisme. Videre kjennetegnes steinerskoleelever ved større ansvar i sosiale og moralske spørsmål og større vektlegging av at valg skal komme fra egen tenkning. Steinerskoleelever har også mindre toleranse for mobbing og er mer opptatt av miljøspørsmål. En større andel av steinerskoleelevene enn tilsvarende i offentlig skole tar høyere utdannelse. Foruten Dahlin deltok blant andre Agnes Nobel, psykolog og dosent i pedagogikk, og Ingrid Liljeroth, psykolog, i forskningsprosjektet. Friskoleloven regulerer norske friskoler, det vil si skoler som ikke er drevet av det offentlige. I Norge er Steinerskoleforbundet med i Friskolenes kontaktforum sammen med Norsk Montessoriforbund, Norske Fag og Friskolers Forbund (NFFL) og Kristne Friskolers Forbund (KFF). Silkebok. En "silkebok" er Steinerskolens offisielle skrivebok som fylles ved hjelp av muntlige presentasjoner fra læreren. En silkebok er et enkelt hefte bundet sammen ved hjelp av et fargerikt omslag, fylt med silkeark for å bevare og skille farge fra side til side. Steinerpedagogikken lar eleven arbeide med silkeboken i såkalte Hovedfag, skoledagens første periode. Silkeboken blir også hjemmelekse. Steinerskolen fungerer annerledes enn normale, statsstøttede skoler. Silkeboken blir gradvis bearbeidet i en periode som kan variere fra 2 til 4 uker. Arbeid over lengre tid kan forekomme. Ashton Kutcher. Christopher Ashton Kutcher (født 7. februar 1978 i Cedar Rapids i Iowa) er en amerikansk skuespiller, produsent, manusforfatter og sanger. Bakgrunn. Kutchers foreldre var Diane og Larry. Forfedrene hans kom fra Irland og Polen. Han vokste opp sammen med søsteren Tausha og tvillingbroren Michael på en gård. Som tenåring havnet Ashton stadig i trøbbel. Han ble blant annet utvist fra skolen for å drikke som mindreårig. Noen år senere ble han sammen med en kamerat arrestert for å ha brutt seg inn på skolen og stjålet penger. I 1997 sluttet han på skolen med eksamen i biokjemi. Han ville satse på en modellkarriere, noe som endte med at han modellerte for undertøy. Skuespillerkarriere. Etter blandet suksess i modellbransjen fant Kutcher ut at han ville flytte til Hollywood. Moren spurte om han ikke heller ville fortsette på college. Men bare en måned senere ble han oppdaget på en bar i Iowa City i Iowa, og fikk siden en rolle i TV-serien "That '70s show" som ble en suksess. Gjennom "That '70s show" oppnådde Kutcher en del publisitet og fikk en del mindre roller i filmen, men fikk ikke det store gjennombruddet på film han håpet på. Han prøvde å få rollen som Danny Walker i "Pearl Harbour" (2001), men fikk den ikke. Han fikk derimot roller i filmene: "Dude, Where's My Car?" (2000), "Just Married" (2003), "Guess Who" (2005) og "The Guardian" (2006) og "Killers" i 2010. I 2011 overtok han rollen til Charlie Sheen i situasjonskomedien Two And a Half Men. Produsentkarriere. I 2003 begynte Kutcher med sitt eget show, der han både var produsent og hadde hovedrollen, kalt Punk'D som ble sendt på MTV. Plottet i showet gikk ut på å lure kjendiser ved hjelp av skjulte kameraer. Selv om det i utgangspunktet var uskyldig moro, truet både Alex Rodriguez (baseball-stjerne) og Michael Vartan (skuespiller) med søksmål etter at de ble lurt. Det endte med at MTV ikke sendte de to episodene. Kutcher er i tillegg medprodusent i TV-serien "Beauty and the Geek" (Prinsessen og Professoren på norsk) som sendes på norske TV3 fra mars 2006. Privatliv. Kutcher har vært sammen med en rekke kjendiser, inkludert January Jones (fra 1998 til 2001), Ashley Scott (fra 2001 til 2002), Monet Mazur (2002) og "Just Married" medskuespiller, Brittany Murphy, som han var sammen med fra 2002 til 2003. Etter at han slo opp med Murphy i 2003, begynte Kutcher å date skuespillerinnen Demi Moore. De giftet seg 24. september 2005 i en storslått seremoni i Los Angeles, California. Både Kutcher og Moore er medlem av den jødiske trosretningen Kabbalah. Det har blitt rapportert at Kutcher har feiret jødiske tradisjoner, samt at Kutcher og Moore har reist til Israel på pilegrimsreise sammen. Kutcher eier en italiensk restaurant kalt "Dolce" og en japansk-inspirert restaurant kalt "Geisha House", som han introduserte i den første episoden av "Punk'd" i sesong 4. Apollo 1. Apollo 1 var et amerikansk romfartøy som ble ødelagt av brann i 1967. Mannskapet i Apollo 1 bestod av Virgil I. Grissom, Edward H. White og Roger B. Chaffee og var valgt ut til Apollo-programmet. 27. januar 1967 begynte det å brenne i kommandoseksjonen på toppen av en Saturn IB bærerakett. Alle de tre astronautene omkom. NASA konkluderte med at brannen startet ved en elektrisk kortslutning som antente brennbare materialer og deretter spredte seg raskt på grunn av det høye oksygeninnholdet i kommandoseksjonen. De tre astronautene fikk ikke opp luka på kommandoseksjonen da presset innenfra var for høyt. Etter brannen ble det gjort flere endringer i måten seksjonen ble bygget på med mindre brennbare materialer og en enklere luke og oksygennivået i luften ble redusert. Eros. Statue av Eros med speil. Fra antikkens Hellas, 100-tallet f.Kr. Eros er en av kjærlighetsgudene i antikken. Det er mye usikkert om Eros, om hans opphav, hans virke og hvem han i det hele tatt er. I Platondialogene "Symposion" og "Faidros" blir Eros behandlet. I begge dialogene er det Sokrates' taler om Eros som framstår med størst overbevisningskraft. Eros er født samtidig med Afrodite, da Uranos (himmelen) og Gaia (jorden) ble skilt fra hverandre av Kronos. Før verdens begynnelse, i omfavnelsen til Uranos og Gaia var all den kraft som foldet seg ut i tiden, konsentrert. Denne kraften var Eros, og derfor mener noen at Eros var den første guden. Andre mener at Eros er den yngste guden og at han var Afrodites sønn. Forvirringen kommer av at Eros og Afrodite er en og samme guddom: Afrodite oppsto som frigjøringen og legemliggjørelsen av den Eros som til da hadde vært bundet av Uranos og Gaia. Eros ble siden et navn på Afrodites virkning og etterhvert oppfattet som en selvstendig person. Mens Afrodite stå for den ytre skjønnhet, og noen ganger overfladiske, sto Eros for den indre intellektuelle skjønnhet. Det var den siste skjønnhet som var den mest populære i antikken. Ett eksempel på dette var Sokrates, som er kjent for sitt stygge ytre, men sto høyt hos de antikke menneskene med sitt intellekt. Goetheanum. Goetheanum er en monumental ekspresjonistisk bygning, oppkalt etter Goethe, i Dornach i kantonen Solothurn i nærheten av Basel i Sveits, som ble formgitt av Rudolf Steiner. Den er sete for Anthroposophische Gesellschaft og Den frie høyskolen for åndsvitenskaper, og fungerer dermed som sentrum for den verdensomspennende antroposofiske bevegelsen, som blant annet omfatter steinerskolebevegelsen, bærekraftig bankvirksomhet, retninger innen områder som arkitektur, landbruk og medisin, og innen mange former for kunst og kultur. Etter at den opprinnelige bygningen, påbegynt i 1913, ble ødelagt i en brann nyttårsaften 1922, ble i 1924 grunnstenen for dagens bygning lagt. Det nye Goetheanum ble ferdigstilt i 1928. Bygningen er et av de fremste verker innen den ekspresjonistiske, antroposofisk-inspirerte («goetheanistiske») arkitekturen, og også et av de tidlige modernistiske verker, og av stor arkitekturhistorisk interesse. Bygningen huser blant annet to teaterscener, med plass til henholdsvis 1000 og 500 tilskuere, foredragslokaler, galleri, bibliotek, bokhandel samt kontorer for Anthroposophische Gesellschaft. I tillegg omfatter Goetheanum-komplekset flere tilliggende bygninger som huser forskning og utdannelse. Det arrangeres jevnlig konferanser om temaer av allmenn interesse, samt mer spesialiserte konferanser beregnet på lærere, leger, terapeuter og andre profesjoner. Goetheanum er åpent for besøkende hele uken. Euroleague. Euroleague er en basketballiga som består av 24 av de beste klubbene i Europa. Euroleague ble startet av ULEB for sesongen 2000-01 og var det første året en direkte konkurrent til FIBAs Suproleague. Allerede året etter gikk Suproleague inn og Euroleague ble anerkjent som toppligaen. Semifinalene og finalen spilles i løpet av en helg på et på forhånd avgjort sted, et såkalt "Final Four"-format. I 2005 ble finalen holdt i Moskva. De fire lagene involvert var CSKA Moskva (Russland), Maccabi Tel-Aviv (Israel), Saski Baskonia (TAU Cerámica, Spania) og Panathinaikos (Hellas). Maccabi slo TAU 90-78 i finalen og forsvarte dermed gullet fra forrige sesong. Choctaw. Maleri av Choctawhøvdingen Peter Pitchlynn. Choctaw er en indianerstamme som opprinnelig levde som jordbrukere i 115 bysamfunn på et område i de nåværende delstatene Mississippi og Alabama i USA. De ble tvangsflyttet til Oklahoma i 1830-årene, og i dag finnes det kun noen få tusen av dem i reservater i Mississippi. Choctaw er også navnet på språket som dette folket snakker. Det tilhører språkfamilien muskogee. Sergej Kirov. Sergej Mironovitsj Kirov (– 1. desember 1934) var en sovjetisk kommunistisk politiker. Han gikk inn i det russiske arbeiderpartiet i 1904, det er ikke klart om han tok avgjort parti for bolsjevikene mot mensjevikene før etter revolusjonen. I årene fram til den russiske revolusjonen var han i flere perioder arrestert for sitt politiske virke. Etter revolusjonen deltok han i den russiske borgerkrigen. I 1921 ble han leder for kommunistpartiet i Aserbajdsjan, i 1926 ble han leder for partiets avdeling i Leningrad blant annet for å få orden på partiavdelingen der, og i 1930 ble han medlem av politbyrået. I denne perioden markerte Kirov seg som en sterk tilhenger av Stalin.Mange hevder at Kirov begynte å markere uenighet med Stalins til tider brutale metoder utover på trettitallet, men dette er ikke dokumentert. Kirov ble myrdet i 1934, og omstendighetene rundt mordet, som var den direkte foranledningen til Moskvaprosessene, har vært gjenstand for mye spekulasjon. Stalin mente det dreide seg om en trotskistisk konspirasjon. Kritikere av Stalin og Sovjetunionen mente motsatt at det var Stalin som sto bak fordi Kirov representerte en trussel mot makten hans, en teori som også er blitt støttet av Khrusjtsjov og Gorbatsjov. Denne teorien er imidlertid ikke blitt bekreftet etter åpningen av de sovjetiske arkivene, og den tidligere sovjetiske etterretningsagenten Pavel Sudoplatov mener det rett og slett dreide seg om et sjalusidrap som Stalin så sitt snitt til å utnytte til sin fordel. Kirov, Sergej Kirov, Sergej Indianerterritoriet. Indianerterritoriet var et landområde som USA reserverte til bruk for indianere. Områdets grenser ble vedtatt ved en lov i 1834, men selve området hadde eksistert i flere år, og hadde sine røtter i en gammel engelsk lov fra 1763 som forbød hvite nybyggere å slå seg ned vest for Appalachene. I 1834 var Indianerterritoriet likevel forlengst redusert til å omfatte land vest for Mississippi-elven. Opprinnelig dekket begrepet «"indianerterritorier"» alle de områder som USA's regjering hadde forbeholdt de opprinnelige amerikanske stammene. Disse områdene var uorganiserte i motsetning til de territoriene, f.eks. Missouri-territoriet, som var beregnet til hvite nybyggere. Etterhvert kom begrepet Indianerterritoriet likevel til å dekke et område vest for Mississippi-elven, hovedsakelig i den nåværende staten Oklahoma, hvor det var hensikten at alle indianerstammer som bodde øst for Mississippi-elven skulle flyttes til. Også en rekke av de stammene som var bosatt lenger mot vest, skulle flyttes til Indianerterritoriet. Da kongressen i 1830 vedtok Indian Removal Act, bemyndiget den presidenten, på det tidspunkt Andrew Jackson, til å forhandle om at alle indianere øst for Mississippi, først og fremst de fem siviliserte stammer, skulle flytte til Indianerterritoriet. Også Shawneene, Cheyennene, Apachene og Comanchene foruten flere andre stammer ble tvunget til å flytte til Indianerterritoriet, hvor det for øvrig allerede bodde flere stammer, f.eks. Osagene. Indianerterritoriets grenser mot Oklahomaterritoriet på 1890-tallet. Etterhvert ble løftet om at hvite nybyggere ikke måtte slå seg ned i Indianerterritoriet brutt og i 1880- og 1890-årene kom mange hvite til området, ikke minst i forbindelse med Oklahoma Land Race i 1893, hvor cherokeenes område ble åpnet for hvite nybyggere. Disse nybyggerne blir kalt Sooners. I 1907 ble Oklahoma en stat i USA, og dermed var det i praksis slutt med Indianerterritoriet. Mikhail Tomskij. Mikhail Pavlovitsj Tomskij (født Efremov; russisk: Михаил Павлович Томский [Ефре́мов]; født i Kolpino, død 22. august 1936 i Bolsjevo) var en sovjetisk politiker og fagforeningsleder. Tomskij kom tidlig ut i arbeidslivet, og ble raskt engasjert i opprettelsen av fagforeninger, noe som bidro både til avskjed og svartelisting. Dette radikaliserte ham, og han sluttet seg i 1903 til det russiske arbeiderpartiet og bolsjevikene. I kjølvannet av 1905-revolusjonen ble han arrestert og deportert til Sibir. Etter å ha rømt til St. Petersburg ble han leder av gravørenes fagforening og skrev artikler for Proletary og Vperyod. Han grunnla også tidsskriftet Rabocheye Znamya. Etter flere arrestasjoner for sin politiske aktivitet deltok han i den russiske revolusjonen, i 1920 ble han valgt til formann for Den Røde Faglige Internasjonale (Profintern) og i 1922 ble han valgt inn i kommunistpartiets politbyrå. I årene som fulgte var han en nær alliert av Nikolaj Bukharin og den såkalte høyreopposisjonen. Da denne mistet Stalins støtte rundt 1928 mistet også Tomskij sin posisjon. I 1929 ble han fratatt alle sine faglige verv, men ulikt sine allierte Bukharin og Aleksej Rykov forble han medlem av politbyrået. I 1934 ble han leder for Sovjetunionens statsforlag. Mikhail Tomskij tok livet sitt 23. august 1936 etter å ha fått informasjon som tydet på at han ville bli arrestert av de hemmelige tjenestene. Tomskij, Mikhail Tomskij, Mikhail Leo McCarey. Thomas Leo McCarey (født 3. oktober 1898, død 5. juli 1969) var en amerikansk Oscar-vinnende filmregissør, manusforfatter og filmprodusent. I løpet av sitt liv var han involvert i nærmere 200 filmer, mange av dem komedier. Den franske regissøren Jean Renoir uttalte en gang at det ikke fantes noen filmregissør i Hollywood som forsto folk bedre enn Leo McCarey. Biografi. McCarey begynte sin filmkarriere som assisterende filmregissør til Tod Browning i 1920, men hans ferdigheter kom først fram i Hal Roachs filmselskap, Hal Roach Studio, på slutten av 1920-tallet. Han ble ansatt av Roach i 1923 da han skrev vitser for "Our Gang"-serien og for andre filmstjerner. Deretter produserte og regisserte han kortfilmer, inkludert en serie med oppfinnsomme og løsslupne to-rullere med Charley Chase. Det var hos Roach at McCarey satte sammen Stan Laurel og Oliver Hardy til «Laurel & Hardy» (norsk «Helan og Halvan») for første gang, og dermed skapte en av de mest varige komikerduoene gjennom alle tider. Hans eneste offisielle kreditering som regissør var "We Faw Down" (1928), "Liberty" (1929) og "Wrong Again" (1929), men han skrev også mange filmmanus. I løpet av 1929 ble han visepresident for produksjonen for hele filmselskapet. Da lydfilmen revolusjonerte filmindustrien gikk McCarey over til å regissere helaftens spillefilmer med mange av de største komiske talentene i samtiden, inkludert Eddie Cantor i "The Kid From Spain", 1932; Brødrene Marx i "Duck Soup", 1933; W.C. Fields i "Six of a Kind", 1934; Mae West i "Det er ingen synd", 1934; og Harold Lloyd i "The Milky Way", 1936. Han vant sin første Oscar for beste regi for "The Awful Truth" fra 1937, med Cary Grant og Irene Dunne. Utover hans forkjærlighet for komedie var McCarey en hengiven katolikk og dypt engasjert i sosiale saker. I løpet av 1940-tallet endret hans filmarbeid seg i en mer alvorlig retning. McCarey var opptatt av de kamper som ennå ikke var kjempet for menneskelig verdighet etter at den andre verdenskrigen var vunnet. I 1944 gjorde han ferdig "Going My Way", en fortelling om en ungdommelig og foretaksom prest, Chuck O'Malley, spilt av Bing Crosby. Han ble belønnet med sin andre Oscar for beste regi for innsatsen. McCareys andel av overskuddet fra denne kassesuksessen ga han den høyeste rapporterte inntekten i USA for året 1944. Oppfølgeren, "The Bells of St. Mary’s" (1945), som ble produsert av McCareys eget filmproduksjonsselskap, var tilsvarende suksessfull. Etter Koreakrigen reagerte tilskuerne derimot negativt til en del av hans filmer, eksempelvis den anti-kommunistiske filmen "My Son, John" (1952) som tiltrakk seg få publikummere. Fem år senere var han derimot tilbake på toppen som medforfatter, produsent, og regssør av "An Affair to Remember", en klassisk romantisk komedie med Cary Grant og Deborah Kerr. Han fulgte opp denne suksessen med "Rally 'Round the Flag, Boys!" (1958), en komedie med Paul Newman og Joanne Woodward. Noen år senere regisserte han sin siste film, den dårlig mottatte "Satan Never Sleeps" (1962). McCarey døde den 5. juli 1969 av emfysem, og ble gravlagt i på kirkegården Holy Cross Cemetery i Culver City i California. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Brody Dalle. Brody Dalle (født Bree Joanna Alice Robinson, 1. januar 1979 i Melbourne, Australia) er vokalist og gitarist i rock-bandet Spinnerette og tidligere vokalist/gitarist i punk rock bandet The Distillers. Brody vokste opp i Australia sammen med moren sin. Som tenåring ble hun utvist fra flere skoler og til slutt sendt til en katolsk skole. Hun dannet etter hvert et band, "Sourpuss", som blant annet spilte på Australia's Somersault Festival. Der traff hun Tim Armstrong fra punkbandet Rancid, og de giftet seg rett etter at hun hadde fylt 18 år. Hun flyttet til Los Angeles, California, hvor The Distillers ble dannet. Brody skilte seg fra Armstrong i 2003, og skiftet da etternavn til Dalle, akkurat som hennes favorittskuepiller Béatrice Dalle, best kjent fra Betty Blue. Hun er nå forlovet med frontfigur i Queens of the Stone Age, Josh Homme, og sammen de har datteren Camile Homme (født 17. januar 2006). Diskografi. Dalle, Brody Dalle, Brody Massakren ved Wounded Knee. Massakren ved Wounded Knee, Lakota: "Čhaŋkpé Ópi Wakpála", også kalt «"Slaget" ved Wounded Knee», var det siste væpnede sammenstøtet mellom den innfødte Lakotanasjonen (Sioux, Dakota) og USA. Det skjedde 29. desember 1890 ved Wounded Knee i Pine Ridge-reservatet i Territoriet Dakota. Den amerikanske hæren brukte fire hotchkiss maskinkanoner som skjøt kraftige granater femti ganger i minuttet, mens lakotakrigerne knapt hadde våpen. Da kanonaden stilnet, lå 153 (menn kvinner og barn) av 350 indianere døde igjen i snøen, 51 var skadet (fire menn, 47 kvinner og barn) hvorav noen døde senere. Bakgrunn. Allerede den 15. desember var høvdingen for Lakotanasjonen, "Sitting Bull", blitt drept av reservatets innfødte politi under et mislykket forsøk på å ta ham i arrest. Halvbroren hans, "Big Foot", ble valgt til ny leder. Som et resultat av en generell følelse av håpløshet i reservatet etter Sitting Bulls død, valgte Big Foot å føre folket sitt fra reservatet de var tildelt for å søke seg til sine slektninger under høvding "Red Cloud" i et annet reservat lenger sør. «Flukten» fra reservatet satte de hvite amerikanerne i alarmberedskap, og major Samuel Whitside ble sendt ut med det 7. kavaleriregiment for å stoppe dem. 7. kavaleriregiment var den samme avdelingen som tidligere hadde blitt ledet av den berømte eller beryktede oberstløytnant George Armstrong Custer, som falt i slaget ved Little Bighorn i 1876). Da Big Foot og hans lakota-gruppe på 350 menn, kvinner og barn ankom sitt mål, kjente Red Cloud allerede til de hvites reaksjoner, og ba dem straks dra tilbake for ikke å sette Red Cloud og hans folk i en knipe. Big Foot var allerede på vei tilbake da han ble «avskåret» av det 7. kavaleri. Han var selv i en elendig tilstand, og gruppen med flyktninger var en fillete og forkommen flokk, så de overgav seg uten motstand. Leiren ved Wounded Knee Creek. Oberst James W. Forsyth ledet 7. kavaleriregiment Wounded Knee-høyden, hvor Hotchkisskanonene sto og senere stedet for fellesgraven Whitside overførte Big Foot til en armé-ambulanse på grunn av alvorlig lungebetennelse, og eskorterte de innfødte amerikanerne til en foreløpig leir ved Wounded Knee Creek, før de skulle eskorteres videre tilbake til reservatet de hadde «flyktet» fra. Hæren ga lakotaene telt og litt mat, og talte dem. Det var 120 menn og 230 kvinner og barn. Neste morgen så lakotaene at flere kavalerisoldater med hotchkisskanoner hadde kommet i løpet av natten. Kanonene ble satt opp på en lav ås rett over leiren. Oberst John W. Forsyth var blant de nyankomne fra 7. kavaleriregiment og overtok kommandoen over alle de amerikanske styrkene, som på dette tidspunktet utgjorde 500 mann. Forsyth informerte om at lakotaene skulle tas til en militærleir i Omaha i Nebraska. De amerikanske soldatene fikk ordre om å avvæpne lakotaene, som nå ble sett på som fanger. Major Whitside hadde ikke gjort noe forsøk på å avvæpne dem da de overgav seg dagen før, da han ikke så på dem som noen trussel. Men om morgenen ble lakotaene kalt inn til møte i leiren, der de fikk beskjed om å levere inn alle skytevåpen. Da soldatene ikke var fornøyd med mengden våpen de fikk i den frivillige overleveringen, begynte de å gjennomsøke teltene, og fjernet alt som kunne brukes som våpen, blant annet ekstra teltstenger og småøkser til vedhogging, som var livsnødvendig for lakotaene. Så begynte soldatene å undersøke krigerne personlig. I denne prosessen ble lakotaene mer og mer irriterte og uregjerlige, i følge hærens egne rapporter. Massakren. En av de siste mennene soldatene prøvde å avvæpne var "Black Coyote", som lakotaene i etterkant fortalte var døv og hemmet på annet vis, og gjorde motstand da de hvite soldatene prøvde å ta fra ham en gammel rifle han ikke tidligere hadde gitt fra seg og som han hadde betalt mye for. Et skudd ble avfyrt. Dette virket som et klarsignal for soldater oppe på åsen, som straks begynte å avfyre hotchkisskanonene. Det ble kaos, soldatene nede i leiren ble fanget i kryssilden, og lakotaene løp til alle kanter, mennene for å finne igjen de avleverte våpnene sine for å forsøke å forsvare seg, mens kvinnene og barna prøvde å komme unna den dødelige ildgivingen. Da skytingen var over, lå 153 lakotaer og 25 amerikanske soldater døde tilbake. Big Foot, som syk og utmattet hadde forsøkt å komme unna, var blant de døde. Det er trolig at omtrent alle de døde soldatene ble drept i såkalt «friendly fire», altså av sine egne, som følge av at det ble skutt på kloss hold i en kaotisk situasjon. Men det ble ikke gjort noen undersøkelse av dette etterpå. I tillegg til de 25 døde, ble 39 soldater såret, hvorav seks døde senere. Etter massakren. Sårede soldater og innfødte amerikanere ble fraktet i vogner til Pine Ridge. Om lag 50 lakotaer kom dit, men ble holdt utendørs i kulden i lang tid i påvente av husly. Ca. 150 lakotaer kan en ikke gjøre greie for. De fleste kildene viser til at de lyktes med å flykte, og et ukjent antall av dem døde av skader og kulden ute på den vinterlige prærien, uten muligheter til å finne ly. Det er ingen rapporter om at noen av dem fant tilbake til reservatet sitt, det eneste sted de hadde å søke seg til. De militære engasjerte flere sivile til å begravet de døde lakotaene som lå igjen i leiren i Wounded Knee. På grunn av en snøstorm tok det tre dager før de ankom. De døde lå nedfrosset i bakken, og de sivile graverne samlet de døde og la dem i en fellesgrav på den samme bakketoppen hvor artilleriet hadde stått. Tilsammen ble 84 menn, 44 kvinner og 18 barn drept på området, mens minst syv lakotaer ble dødelig såret. Reaksjoner. a> mente massakren var utført med hensikt Oberst Forsyths overordnede, general Nelson A. Miles suspenderte ham og tok fra ham kommandoen over 7. kavaleriregiment. Miles satte ned en undersøkelseskommisjon, som kom med kritikk mot Forsyth for hans disposisjoner, men fritok ham for ansvar. Kommisjonen var imidlertid ikke en formell krigsrett. Forsyth ble derfor gjeninnsatt i sin kommando over 7. kavaleriregiment,på tross av vitnemål som hevdet at soldatene hadde forsøkt å skade ikke-stridende. Miles, som senere ble hærsjef og militærguvernør for Puerto Rico, fortsatte sin kritikk av Forsyth, og hevdet at han hadde hatt som mål å utrydde lakotaene. Miles fremmet konklusjonen om at massakren var utført med hensikt, og påpekte at den ikke var en tragedie som følge av uheldige omstendigheter. Han ønsket slik å stoppe Forsyths karriere, men Forsyth ble imidlertid senere forfremmet til generalmajor. «"Avisen min har før erklært at vår eneste trygghet er avhengig av den totale utryddelsen av indianerne. Vi har gjort dem ille i hundrevis av år, så vi må for å verne sivilisasjonen vår, følge opp med en dårlig ting til, og utrydde disse utemmede og utemmelige vesenene fra jordens overflate. I dette ligger sikkerheten for nybyggerne våre, og for soldatene, som er under inkompetent kommando. Hvis ikke vi gjør dette, kan vi vente at kommende år blir like fulle av trøbbel med rødhudene som årene før.»" Ettertidens syn. Det var ingen endring i synet på «slaget ved Wounded Knee» før på 1970-tallet, da var tonen blitt mer kritisk. I dag mener mange at hendelsen var en av de verste massakrene i USAs historie. Hendelsen er blitt minnet i en folkesang av Buffy Sainte-Marie, og boken "Bury My Heart At Wounded Knee" av historikeren Dee Brown. Både Sainte-Marie og Brown er selv av innfødt amerikansk opphav. Historisk sett er massakren ved Wounded Knee regnet som sluttpunktet for perioden med «indianerkrigene», serien av konflikter mellom hvite soldater på den ene siden og urfolket på den andre, siden 1600-tallet, konflikter som endte med total US-amerikansk dominans i det såkalte grenselandet («The Frontier»). I 1890 ble det også erklært at «The Frontier» ikke fantes lenger. Mer enn 80 år etter massakren, fra 27. februar 1973, var Wounded Knee også åsted for en konflikt som varte i 71 dager mellom føderale myndigheter og medlemmer av "American Indian Movement". Stedet ble ble bevisst valgt som konfrontasjons-sted pga. stedets symbolske verdi, og opprøret ble startskuddet for en framvoksende selvbevissthet blant «The Amerindians», som urbefolkningen også kaller seg, med krav om anerkjennelse og respekt. Denne utviklingen spredde seg også til andre urbefolkninger, slik som samene, som også fikk en oppvåkning gjennom Alta-konflikten på slutten av 1970-tallet. I 2007 ga HBO Films ut en filmadapsjon av boken "Bury My Heart At Wounded Knee" med samme navn. Filmen ble nominert til hele 17 Emmy-priser, og ble tildelt seks priser. Nasjonalt minnesmerke. Stedet har vært en nasjonalt minnesmerke fra 1965. Først skrevet inn i National Historic Landmark, og deretter inn i National Register of Historic Places året etter. Caldecotte (Milton Keynes). Caldecotte er et område i Milton Keynes i England. Stedet har navn etter en gammel landsby som lå der. Det er et boligområde, med den kunstige innsjøen Caldecotte Lake som tar av vann fra elven Ouzel for å forhindre oversvømmelser. Det finnes også et annet sted med samme navn i distriktet, der stavet Caldecote. Stedsnavnet er gammelengelsk for «cold cottage», som viser til et hvilested for veifarende. Den gamle veien mellom Northampton og London (innenfor Milton Keynes heter den nå "Brickhill Street") går like i nærheten, og krysser ikke langt fra Caldecotte Watling Street. Great Linford. Great Linford er en historisk landsby som nå ligger innenfor byen Milton Keynes i England. Den ligger i ytterkanten av byen, mot Newport Pagnell. Frem til 1967 var den en selvstendig landsby i Buckinghamshire, men den er nå et verdslig sogn innenfor byen. Stedet heter Great Linford for å skille det fra den lille landsbyen Little Linford, som ligger i samme distrikt men utenfor bygrensen. Navnet "Linford" ble antagelig til fordi det lå et krysningssted (eng. "ford") i elven Great Ouse der, hvor det vokste lind. I "Domesday Book" opptrer stedet under navnet "Linforde". En herregård fra det 17. århundre har i dag et kunstsenter i sidebygningene og et platestudio i hovedbygningen. Det er også bevart flere fattighus fra det 17. århundre, som ble grunnlagt av sir William Pritchard. Sir William bodde der en periode, og er mest kjent for at han var president for St Bartholomew's Hospital i London. En annen kjent innbygger var dr. Richard Napier, som var sognets rektor og en kjent lege, astrolog og sjelesørger. Sognekirken er viet til Apostelen Andreas, og ble bygget i 1215. Toltekere. Søyler som forestiller toltekiske krigere i Tula Toltekerne var et eldgammelt indiansk folk, som dominerte mye av det sentrale Mexico mellom det 10. og 12. århundre e.Kr. Deres språk, nahuatl, ble også talt av aztekerne. Som et militaristisk folk, kan de ha plyndret byen Teotihuacan (ca. 750). Toltekerne sammensmeltet de mange småstatene i det sentrale Mexico, til et rike regjert fra deres hovedstad, Tulum (også kjent som Tolán), nå Tula de Allende. De var dyktige tempelbyggere. Deres innflytelse spredte seg over mye av Mesoamerika i den postklassiske epoken. Toltekisk innflytelse på maya-sivilisasjonen i Yucatan er betydelig og særlig tydelig i byen Chichen Itzá. Toltekerne (eller, som noen sier, en fiktiv utgave av dem) er blitt gjort berømte i de siste årtier av forfatteren Carlos Castaneda. Carnac. Carnac er en by og et område i Bretagne i Frankrike. Stedet er mest kjent for sine lange rekker av forhistoriske bautasteiner (fransk og engelsk:"menhir" fra bretonsk: "lang stein"). Anlegget er det største av sitt slag i verden. Det er datert til ca. 4700 f.Kr. og anses som det eldste byggverket i Europa. Det finnes også en rekke forhistoriske gravhauger i området. Steinsettingen består av tusenvis av megalitter som ennå står der, til tross for at den har blitt forsømt og deler har blitt revet ned av lokale bønder som gjennom tidene har forsynt seg til byggefundamenter og annet. (Ett av de større feltene ble drevet som «steinbrudd» inntil anleggene ble fredet.) Fire alleer strekker seg nesten 8 kilometer gjennom forskjellig terreng. Det hevdes at det opprinnelige anlegget besto av nærmere 11 000 steiner, hvorav i overkant av 3000 fortsatt er på sin opprinnelige plass. En del steiner som var seget ut og falt er nå reist opp igjen etter at grunnen under er blitt gjennomsøkt med moderne arkeologiske metoder. a>n er bygd av stein fra nærområdet Sauene på bildet er «ansatt» for å holde vegetasjonen mest mulig lik den opprinnelige, mens publikum må holde seg på utsiden av gjerdene for ikke å skade mere enn det som allerede er gjort Den største konsentrasjonen av steiner ligger ved tettstedet Le Ménec ca. 10 km nord for Carnac, hvor en husklynge er omgitt av en ellipseformet krets av steiner som står skulder ved skulder. Denne ringen består av 70 bautaer, med en gjennomsnittshøyde på ca. 1,2 meter, og har et tverrmål på ca. 100 meter. Østover fra steinkretsen ved Le Ménec står 1099 steiner i 11 rekker. Steinene er ordnet etter størrelse, fra 3,7 til 0,9 meter. Rekkene er ikke rette men kurver mot nordøst. De avsluttes i nok en steinkrets ca. 0,8 km unna. Steinene er av finkornet granitt og finnes ikke tilgjengelig i nærområdet. Mange av steinene er derfor trolig blitt dradd milevis før de er kommet på plass. En har funnet få spor etter redskapsbruk på steinene, bortsett fra helleristninger, som det fortsatt finnes en del av. Noen av steinene er imidlertid så glatte, at de trolig har vert jevnet ut på overflaten. Foruten steinsettinger av lineær type (fransk: "alignements"), finnes dolmener (bretonsk ord: "steinbord") (gravkamre eller dysser) som ligger frigravd fra eventuell dekning av stein eller jord, samt avdekkede og tildekkede gravrøyser (fr: "tumulus"). Den største av disse er Tumulus Saint-Michel, som er ca. 125 meter lang og dekket med jord nok til at der er bygget en kirke på toppen. Haugen inneholder flere gravkamre. Funn fra utgravninger er utstilt i det lokale museet, samt i museet i Vannes. Teorier og spekulasjoner. Anlegget har gjennom tidene trukket til seg nysgjerrige og interesserte mennesker. Teoriene om hvordan steinsettingene har oppstått og hvorfor, har variert. En tidlig geolog (1750) hevdet at steinene var resultat av jordens rystelser, flommer og stormer. En ingeniør fra 1770 hevdet at steinene er markeringer for leirslagning, trolig av militært (eller slektsbundet/rangmessig) opphav. Han viser til at området på den tid ble kalt «Cæsars leir». På folkemunne var steinene forvandlede onde romerske soldater etter at St. Cornely hadde kastet en forbannelse over dem. Mange har i årenes løp helt mere til astronomi og/eller astrologi for en forklaring. Astronomene har helt til at steinene har gitt muligheter for å fastlegge solverv og ellers foreta andre solobservasjoner, mens en herre per 1906 konkluderte med at steinene var en hyllest til heltene i Trojanerkrigen, mens Menec-rekkene skildret en kjempefallos! Teoriene er per 1970 supplert med innføring av et megalittisk lengdemål (Megalittisk yard). Dagens Carnac. Carnac er ellers en kyst- og strandby med flere hoteller som tilbyr forskjellige thalassokurer og spabehandlinger. Overnattings- og spisesteder finnes ellers i alle prisklasser. Der kjøres også turisttog rundt det meste av området med flest synlige menhirer. Byens kirke rommer en del fine kunstverker. Irving Thalberg. Irving Grant Thalberg (født 30. mai 1899, død 14. september 1936) var en amerikansk filmregissør og filmprodusent i filmens pionertid. Han ble kalt for «Boy Wonder» ("Ungdomstalentet") i sin ungdom og hans spesielle talent for å velge de rette filmmanus, de rette skuespillerne, samle det beste mannskapet og produsere en kassesuksess ut ifra disse faktorene. Thalberg var født i Brooklyn i New York City av foreldre som var tysk-jødiske immigranter. Han hadde et svakt hjerte og var plaget med lidelser hele livet. Etter at han var ferdig med skolen ble han ansatt av filmselskapet Universal Pictures’ New York-kontor hvor han arbeidet som personlig sekretær for den legendariske grunnleggeren av filmselskapet, Carl Laemmle. Irving Thalberg var intelligent og pågående og i en alder av 21 år var han i en overordnet stilling med ansvar for filmproduksjon i Universal City, filmselskapets produksjonsanlegg i California. Ganske snart begynte han å krangle med Erich von Stroheim over lengden på filmen "Foolish Wives" (1922) og han kontrollerte hvert eneste aspekt av filmen "The Hunchback of Notre Dame" (1923). I 1924 forlot han Universal til fordel for Louis B. Mayer Productions som kort tid etter ble slått sammen til storselskapet Metro-Goldwyn-Mayer (MGM). Thalberg er også kjent for å ha skapt skjemaet hvor en Hollywood-produksjon ble spillet i ulike enheter og hvor den kreative kontrollen over en film ble administrativt delt mellom produsent, regissør og andre. "The Big Parade" (1925), regissert av King Vidor var Thalbergs første triumf hos MGM. Inntil 1932, da han fikk et alvorlig hjerteslag, overvåket han personlig hver eneste viktige produksjon i selskapet, og kombinerte omhyggelig forproduksjonen med førpremierer som målte publikums respons. På den tiden da Thalberg gikk over til Metro Pictures var han sammen med skuespilleren Norma Shearer som han giftet seg med i 1927. Han ønsket at hun skulle bli hjemme, men hun insisterte at hun ville få bedre filmroller og ble etter hvert MGMs største stjerne på 1930-tallet. De fikk to barn, Irving Jr. (født 1930) og Kartherine (født 1935). Da Thalberg ble syk lot Louis B. Mayer, som hele tiden hadde mislikt Thalbergs makt og suksess, ham erstatte med David O. Selznick og Walter Wanger. Da Thalberg kom tilbake til arbeidet i 1933 var det i en redusert stilling som leder for ett av filmselskapets filmenheter. Likevel hjalp han til med å utvikle noen MGMs mest prestisjepreget produksjoner, inkludert "Grand Hotel" (1932), "Mutiny on the Bounty" (1935), "China Seas" (1935), "A Night at the Opera" (1935), med Brødrene Marx, "San Francisco" (1936), og "Romeo and Juliet" (1936). Thalberg døde av lungebetennelse i Santa Monica i California, i en alder av 37 år mens han holdt på med forberedelsene til to filmer; "A Day at the Races" (1937) med Brødrene Marx og "Marie Antoinette" (1938) med sin kone i hovedrollen. Han ble gravlagt på gravstedet Forest Lawn Cemetery i Glendale. To år senere ble det nye mektige og kostbare administrasjonsbygget som ble reist på tomten til det gamle MGM studioene i Culver City (nå Sony Pictures Studios) navngitt etter ham. Thalbergs siste film, "The Good Earth" (1937) er den eneste gangen hans navn er listet i selve filmen. Det lyder: «Til minnet om Irving Grant Thalberg har vi dedikert denne filmen». Mens han fortsatt levde nektet han at hans navn skulle vises på noen av hans filmer, og har blitt sitert på å ha sagt «Kredit du gir deg selv er ikke verd å ha!» En ærespris er navngitt etter Thalberg, «The Irving G. Thalberg Memorial Award». Forfatteren F. Scott Fitzgerald baserte en av sine romanfigurer, "Monroe Stahr" i "The Last Tycoon" på Thalberg. I filmversjonen fra 1976 blir han spilt av Robert De Niro. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Biografier. Thalberg, Irving Thalberg, Irving Thalberg, Irving Thalberg, Irving Thalberg, Irving Sømmelighet i islam. Sømmelighet er en verdi i Islam som omfatter at alle typer sex mellom mann og kvinne skal kun skje innenfor ekteskapet. I dette inngår også muslimske kvinners bruk av slør, burka og hijab, og også at de mye av sin tid må oppholde seg i hjemmet. Denne verdien oppfattes, spesielt av ikke-muslimer, som kvinneundertrykkende. Seksuell kontakt og nytelse kan skje gjennom alle de fem sansene (lukte, kjenne, høre, se, smake), og målet er å hindre alle mulige kontakt og nytelser gjennom alle fem sansene mellom menn og kvinner utenfor ekteskapet. Det finnes for eksempel en regel som kan forklares slik: «kvinner og menn får ikke snakke til hverandre. De har ikke lov til å hilse på hverandre heller. Hvis de skal gi beskjeder til hverandre, da må de be en eldre kvinne eller mann gi beskjeden for dem. Hvis det går ikke, da må de bruke en "seriøs" stemme når de gir viktige beskjeder til hverandre.» Og denne regelen kan forklares med for å hindre noe som helst seksuell kontakt og nytelse gjennom "hørselen". Kvinner skal imidlertid være uberørte inntil de er gift. Det samme gjelder også for for menn. Regler. Disse verdiene har en ifølge Islam en verdi "i seg selv". Det er vanskelig å forklare hvorfor kvinner og menn skal være «seksuelt rene», med konkrete begrunnelser, det finnes lignende normer i andre kulturer. I Norge er det for eksempel ikke akseptert å rusle rundt i byen naken, eller å ha sex med med en annens ektefelle. Slike begrensninger er strengere under islam. Hernando de Soto (økonom). Hernando de Soto (født 1941) er en peruansk økonom. Han er president i "Instituto Libertad y Democracia" i Peru, og er en av verdens mest profilerte utviklingsøkonomer. __NOTOC__ I sin bok "The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else", som ble utgitt i 2000, hevder han at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer ut av fattigdommen, uansett overføringer fra vesten, er den grunnleggende mangelen på et eiendomsregister. I fattige land kan verken enkeltpersoner eller småbedrifter bygge opp kapital ved å tilføre eiendommen ekstra verdier, fordi disse verdiene ikke kan omsettes i et fritt marked, og fordi eierne ikke kan ta opp lån for å finansiere en verdiøkning. Han trekker for eksempel fram forholdene i Egypt. I Egypt har man beregnet at verdien av de fattiges uregistrerte eiendommer ligger på om lag 241 milliarder dollar. Det er 55 ganger alle utenlandske investeringer i Egypt de siste 150 år, inkludert Suezkanalen. Men denne kapitalen er i realiteten død. Den kan vanskelig anvendes til investeringer, så lenge den ikke er formalisert og registrert gjennom et enhetlig system. Avhengigheten av ekstern kapital blir tilsvarende større. Slik kapitaltilførsel blir dyr, og kontrolleres av et lite mindretall. Hernando de Soto holdt foredrag i Norge i 2004 etter invitasjon fra Statens kartverk. Hernando de Soto har blitt hedret av bl.a. Bill Clinton, Kofi Annan og Javier Pérez de Cuéllar. Kimbrere. Kimbrerne var en germansk stamme som opprinnelig bodde nord for Elben. Etter en stomflod utvandret de i omkring 20 år. På deres vei møtte de teutonerne, de to folkeslagene slo seg sammen og vandret mot sør og vest til Donau og den omkringliggende elvedalen. På deres vandring støtte de på de på romerne. En annen gruppe av kimbrere skulle etter sigende være utvandret langs Østersjøen og slått seg ned øst for hva som senere ville bli Preussen. I 113 f.Kr. invaderte kimbrerne og teutonerne en av Romerrikets klienter og allierte, allobrogene, som befolket området vest for Alpene, i en konflikt kjent som kimbrerkrigen. Der slo de en romersk hær som var sendt som en hjelp til Romerrikets allierte. Men kimbrerne fortsatte sin vandring og ville prøve å invadere Spania, som på daværende tidspunkt var en romersk provins. Under vandringen møtte de fremtidige allierte blant de keltiske og germanske folkeslag. De møtte også romerske legioner, som endte med å være taperne i sammenstøtene. En av de største nederlagene, som romerne led var i 105 f.Kr., i slaget ved Arausio, hvor konsulen Ceapio og hans medkonsul Mallius Maximus mistet omkring 112 000 mann. Omkring 102 f.Kr. slo de kimbrerne som hadde vært i Spania seg sammen med resten av sitt folk og invaderte Italia. Men konsulen Gaius Marius, som var den ledende, slo kimbrerne i et slag ved Vercellae. I følge opplysninger fra denne tiden skulle over 200 000 kimbrere blitt drept i slaget, og etter slaget skulle flere hundre kvinner ha drept sine barn for å unngå slaveri. Men romerne fikk fanget flere tusen og solgte kvinner, barn og krigerne til slavehandlerne. Omkring tusen av omkring 300 000 unnslapp slaveri og drap, da de slo seg ned i et område nær ved og blandet seg med lokalbefolkningen. Det er ikke klart nøyaktig hvor kimbrerne stammet fra. Noen antar at de kom fra Himmerland. Megalitt. Stående megalittiske bautasteiner i kolonner i Carnac.Megalitt er betegnelsen på en stor stein, helst i et forhistorisk monument. Europas største megalitt, "Alvesteinen", finnes i nærheten av Carnac. En megalitt er en stor stein som har blitt brukt til å bygge en struktur eller et monument enten alene eller sammen med andre steiner. Megalittisk betyr gjort av slike steiner, men benytter seg av et system av sammenlenking uten bindemiddel som mørtel eller sement. Ordet megalitt kommer fra gammelgresk μέγας "megas" som betyr "stor", og λίθος "lithos" som betyr "stor stein". Dysse. Dysse er en dansk betegnelse på megalitt- eller storsteinsgraver fra yngre steinalders traktbegerkultur. En dysse består av et gravkammer, omgitt av en rekke store randsteiner. Hvis haugen eller steinkretsen er rund kalles det en runddysse, og er den rektangulær benevnes den langdysse. Runddyssens ene gravkammer ligger nesten alltid midt i anlegget (10–15 m i diameter), mens langdyssen, som kan være over 100 m lang, ofte har flere sideliggende kamre. Gulvet i dyssekammeret kan være dekket med skjørbrent flint. Etter hvert endret gravene form og til en viss grad funksjon. De utviklet seg til fellesgraver for en familie eller en slekt, såkalte jettestuer. Dolmener. Dolmen (fra bretonsk:"Steinbord" er dysser med store steinheller som tak. Disse har trolig vert dekket av stein og jord, som så er blitt fjernet og tatt til annen bruk, enten av skattejegere eller lokalbefolkningen. De største steinene, som veide flere tonn, er så blitt stående igjen. Sydover i Europa finnes mange slike, med hovedkonsentrasjonen i Bretagne og Storbritannia. Tumuluser er den franske benevnelsen på gravhauger. Noen av disse er i Carnacområdet bevart som jordhauger, mens andre er avdekket ned til utfyllingssteinene for å kunne vise hvordan de var laget (Locmariaqers "Er Grah" (eller "Er Vingle")). Norge. I Norge er megalittgraver svært sjeldne. Det er lokalisert en dysse ved gården Skjeltorp i Skjeberg, Sarpsborg kommune, som ble ødelagt ved nydyrking. Gabriel Gustafson foretok i 1918 en nødtørftig utgraving, og steinene ble lagt til side. I 1944 ble dyssen gjenoppført et par hundre meter fra den opprinnelige plassen. Her fikk forøvrig Einar Østmo gjort en ny undersøkelse i 1980–81. Han fant typisk traktbegerkeramikk og graven ble radiologisk datert til 3500-3090/3010-2700 f.Kr. Østmo påviste videre to tilsvarende dysser ganske nær hverandre ved Holtenes i nærheten av Rødtangen, Hurum kommune. Disse ble datert litt eldre enn Skjeltorpdyssen, til 3630-3350 f.Kr. Ganggrav. Ganggrav ved Tustrupdysserne fra 3200 f. Kr. Denne ganggraven er Østjyllands største. Skisse av en ganggrav, fra Nordisk familjebok. En ganggrav (dansk "jættestue", svensk "gånggrift") er et gravkammer av stein som er dekket av en jordhaug. Enmanns-kamrene kalles dysser. Ganggraven ble brukt som storfamiliegrav av jorddyrkende folkeslag i Vest-Europa i yngre steinalder, og tilhører traktbegerkulturen. Man har funnet opp til ca. 400 skjelett i en ganggrav på Langeland. Ganggravene avløser dyssene, og skiftet skjer ca. 3200 år f.Kr. Slapstick. Slapstick er en filmkomedie eller farse med overdrevent brutal vold eller enkel action som komiske innslag. Begrepet kan også brukes om denne formen for humor. Filmeksempler. Eksempler på slapstickfilmer er blant annet Charlie Chaplins tidlige stumfilmer der rollefigurene ofte kastet bløtkake på hverandre, ble slått i hodet med steikepanner, deltok i voldsomme slagsmål eller kræsjet med biler i full fart. Også Brødrene Marx brukte slapstick og crazykomikk i sine farser på 1930-tallet. Seinere ble dette dramaturgiske grepet videreført i komiske tegnefilmer som Tom og Jerry der bildene ofte ble ledsaget av sterke lydeffekter. Slapstickhumor er i dag erstattet av såkalt «gladvold», det vil si unaturlig voldsomme scener i blant annet italienske og spanske western-parodier og amerikanske familie- og actionkomedier som "Alene hjemme" og andre. Opprinnelse. Opprinnelig var "slapstick" navnet på den staven eller «slåpinnen» som den italienske farsefiguren Harlekin pleide å slå med. Både rollen og staven ble overtatt i den engelske Punch-skikkelsen i Punch and Judy-skuespillene. Slåpinnen har røtter i den enda eldre narrestaven, et parodisk septer tradisjonelt båret av narrer. Dirk Nowitzki. Dirk Werner Nowitzki (født 19. juni 1978 i Würzburg, Tyskland) er en profersjonell basketballspiller for laget Dallas Mavericks i den amerikanske NBA-ligaen. Nowitzki regnes som en av tidenes beste europeiske basketballspillere. Han er kjent for å være effektiv fra trepoengslinjen samt nær kurven, og selv om forsvaret aldri har vært hans store styrke, er det liten tvil om at Nowitzki alt i alt er en av verdens beste spillere for tiden. Landslaget. Med det tyske landslaget vant han bronsemedalje i VM i 2002 og sølv i EM i 2005. I begge disse mesterskapene, som i EM i 2001, ble han valgt til turneringens beste spiller. NBA. På tross av sin høyde på 213 cm, er Nowitzki en av NBAs beste trepoengskyttere. I 2006 vant han trepoengskonkurransen under den såkalte "All Star"-helga. NBA-karrieren begynte i Milwaukee Bucks i 1998, men like etter ble han samme året byttet til Dallas Mavericks, der Nowitzki har spilt siden. Gevir. Gevir eller takker er hele hornkronen hos hjortedyr. Hos de fleste hjortedyrene er det kun hanndyrene som har gevir (sekundær kjønnskarakter). Et unntak er hos reinsdyr. Vannrådyr er det eneste hjortedyret uten gevir. Gevir består av to beindannelser som som regel er forgrenet. Hjortedyrene feller geviret om våren, og et nytt, større gevir vokser ut. Når et nytt gevir vokser ut er det dekket av et såkalt "bastlag". Dette er et hårete, blodfylt hudlag. Når geviret er ferdig utvokst fjerner dyet laget ved å "feie" geviret, det vil si å gni geviret mot trestammer eller busker. Dette kan vi ofte se i skog og mark der barken på trærne har blitt slitt løs og henger i lange strimler. Bastlaget inneholder næring og spises gjerne opp av dyret etter at det har falt av. Den amerikanske elgen har verdens største gevir. Det kan veie 45 kg og bli 2 meter bredt. Gevir er ikke det samme som vanlig horn. Horn som vi finner hos kyr, sitter på hele livet og vokser med dyret. De vises stein. De vises stein (latin: philosophi lapis) er en mytisk gjenstand som skulle kunne forvandle uedle metaller til gull og/eller fremstille «livseliksiren» som vil gjøre mennesker yngre, og dermed utsette døden. Den har vært en slags «hellig gral» i Vestens alkymi. Ifølge åndelig (spirituell) alkymi ville den som klarte å fremstille denne steinen bli et opplyst menneske, og fullende mesterverket. Blant oldtidens filosofer er den kjent som «Diamantsjelen». I alkymi – forandring av metaller. Han konkluderte med at alle metaller bygget på disse fire prinsippene. To av dem indre og to av dem ytre. Videre konkluderte han at man kunne forandre et metall til et annet ved å bytte om på dets grunnleggende prinsipper. Denne transmutasjonen ville antagelig bli «arrangert» av et annet stoff, kalt "al-iksir" på arabisk (derav Vestens ord: eliksir) Man trodde da at dette stoffet var et slags tørt pulver, laget av en mytisk stein – De vises stein. Steinen skulle ha vært sammensatt av noe kalt carmot. Geblers teori og konseptet om de vises stein kan ha blitt inspirert av faktumet at edle metaller som gull og sølv kan skjule seg i legeringer og malm. Derav kunne de edle metallene bli fremstilt om de fikk den riktige kjemiske behandlingen. Gebler selv er trodd å være oppfinneren av aqua regia, kongevann, en blanding av saltsyre og salpetersyre, et av de få stoffene som kan oppløse gull. Stoffet er ennå brukt for gjenvinning og rensing av gull. De vises stein i populærkulturen. «De vises stein» har gjennom årene vært nevnt i litteratur, film og tegneserier. Trilitt. Trilitt (gresk: "treis", «tre», og "lithos", «stein») er en betegnelse på to vertikale bautaer som understøtter en tredje, vannrett bauta. De som beveger verden. "De som beveger verden" (originaltittel "Atlas Shrugged") er en skjønnlitterær bok skrevet av den russisk-amerikanske filosofen og forfatteren Ayn Rand. Den ble utgitt i 1957, og oversatt til norsk i 2000. "De som beveger verden" regnes som Ayn Rands magnum opus, og er på hele 1200 sider. Med sine ca 645 000 ord er den en av de lengste romaner som er utgitt på noe europeisk språk. I boken kommer forfatterens filosofiske ideer – om vidt forskjellige tema som metafysikk, epistemologi, etikk, politikk og sex – til uttrykk gjennom en fiktiv historie om Dagny Taggart som leder et jernbaneselskap sammen med sin bror James. Som en kuriositet kan det nevnes at boken inneholder en karakter som, trass i et svensklydende navn, er norsk. Dette gjelder piraten og filosofen Ragnar Danneskjöld, som er en av hovedpersonene i boken. Tittelen på boken – "Atlas Shrugged" – har sin opprinnelse i historien om Atlas som bærer verden på sine skuldre. I boken kommer dette poenget klart frem ved at de som bruker sine evner til å skape noe fremstilles som de som bærer verden på sine skuldre, men likevel fordømmes som umoralske, egoistiske pengeutsugere. Forfatterens kritikk av den bestående samfunnsorden er åpenbar, og hun gjør i boken et kraftig forsvar for de verdier hennes filosofi – objektivismen – hevdes å stå for, deriblant fornuft, egoisme og kapitalisme. "De som beveger verden" er en bestselger innenfor amerikansk litteratur, og selger fortsatt i tusenvis av eksemplarer i året. Innenfor akademiske kretser har boken derimot blitt stort sett oversett, og boken blir kritisert for å ha liten litterær verdi. En film basert på bokens første del kommer på kino i USA i april 2011. Douglas (Man). Douglas om kvelden. I forgrunnen en motorsykkel fra TT Races. Douglas og dens lange viktorianske promenade mot sjøkanten. Douglas (mansk: Doolish) er hovedstaden på den britiske kronbesittelsen Man i Irskesjøen. Byen har 26 218 innbyggere basert på en måling fra 2006. Dette utgjør nært opptil en tredjedel av øyas totale innbyggertall, og det gjør byen til øyas klart største. Øyas lagmannsrett og regjering har sitt hovedsete i byen. Byen tjener som sentrum for forretninger, finans, transport, shopping og underholdning. Geografi. Fergen Manannan i havnen i Douglas. Douglas ligger øst på øya Man i nærheten av sammenløpet av to elver, Dhoo og Glass. Ved Douglas flyter elvene sammen ved kaianleggene og går ut i Douglasbukta. En nennsom skrånende dal går inn i landet, og det ligger åser til nordvest og sørøst. Byen er omgitt av flere mindre byer og landsbyer, særlig Onchan, Mans nest største by, i nord som danner et felles byområde med Douglas, og Union Mills i vest. Demografi. Man hadde i 2006 en befolkning på 26 218 mennesker, en økning fra 25 347 i 2001. Byen har 32,75 prosent av øyas totale befolkning på 80 085. I 2009 var den totale befolkningen på Man beregnet til 76 512 mennesker. Sped begynnelse. Krigsminnemerket over falne fra Man i den første og andre verdenskrig. Detalj av navnene over de falne. Oppdagelsen av et bronsevåpen i det sentrale Douglas, og den store norrøne skatteforrådet i utkanten av byen, begge avdekket på 1890-tallet, har gitt antydninger om stedets tidlige betydning. Forskerne er samstemte at navnet på byen, Douglas, er avledet fra tidlig keltisk «Duboglassio» i betydningen «svart elv». Douglas blir referert til to ganger i klosterårboken "Krøniken om kongene av Mann og Øyene", første gang i 1192 da munkene ved klosteret St Mary's Abbey ved Rushen ble overført dit for et opphold som varte i fire år, deretter på nytt i 1313 da Robert Bruce, Skottlands konge overnattet ved «klosteret i Duglas» på veg til å erobre Castle Rushen. Dette klosteret kan være referanser til det senere nonneklosteret som lå lenger oppstrøms fra havnen. Den første detaljerte dokumentasjonen viser at i 1511 var det kun 13 faste familier i bosetningen som lå sammenklynget nord for havnen, det meste av eiendommene der var klassifisert som «chambers» (‘ungkarsleiligheter’, eller ledige, enkeltrom uten varme) som ble leid ut til ikke fastboende, inkludert geistlige, embetsmenn og landeiere fra andre steder på øya. Dette antyder opprinnelsen til byens kjerne var en ikkeurbanisert havn. En nyere antagelse knytter lagerbygningene til sildefiske i Irskesjøen og et handelssted for import og eksport av blant annet fisk. I fraværet av arkeologiske data er det isteden mulig at byens opprinnelse kan ble avslørt ved analyse av de opprinnelige gatenettet og mønsteret i grunnrisset. Handel og smugling. Statue av en eldre mann som sitter på en benk; i en annen humoristisk statue i gatebildet i Douglas. I 1681 beskrev Thomas Denton Douglas som «det beste feriestedet» på Man og i 1705 viser et bilde at en tidlig by har framstått, noe som antyder at dens havn, marked og boområder, foruten militære forsvarsanlegg, vokste i betydning. De påfølgende 60 årene blomstret handelshusene med store lagerhus, kaiområdet og en molo som ble bygd for å støtte den blomstrende «løpende handelen» (= smuglingen): en av stimulansene for byens vekst. Andre former for handel vokste også og etter den innkjøpslovern av 1756 ("Revestment Act") begynte Douglas høste fordelene av transatlantiske handelen etter oppdagelsen av den verden, og i samarbeid på lokalt nivå med Liverpool. De lovlige handelsmenn som fikk stor framgang i denne tiden var blant annet familiene Murrey, Moore, og Bacon. Byens senere fremgang ble fremmet av lave levekostnader og gunstige juridiske status som engelske tilgodehavende og sjøoffiser på halv lønn. Byens utviklingen og vekst hadde en stor årsak i den naturlige havn (i dag "Inner Harbour", den indre havnen), som siden ble i stor grad utvidet og forbedret. I løpet av 1700-tallet vokste byens befolkning betydelig fra rundt 800 mennesker i 1710 til bortimot 2 500 i 1784. I løpet av 1800-tallet begynte byens demografi å følge de samme tendenser som i England på grunn av den industrielle revolusjon. Slum og usanitære forhold. Det voksende antallet med mennesker og turister som ønsket å feriere i området, fra tidlig på 1800-tallet, skapte en ny vekstindustri, og fra rundt 1870 og framover ble byen omformet til et ledende feriested. Sidestilt med denne fremgangen var de økende usanitære forholdene, og boligbygging av skrøpelig kvalitet, noe som igjen reflekterte en tendens som ble sett over hele Storbritannia. Det åpne kloakksystemet, møddinger (huslige søppelhauger) og lukten fra havnen ved fjære bidro alle til byens skittenhet. Olje- og gasslamper kom først på slutten av 1820- og 1830-tallet, det første sykehuset ble bygget i 1850, og havnen i Douglas ble et av de mest ikoniske bilder i 1832 da "Tower of Refuge" («Tårnøya» eller «Tilfluktstårnet») ble bygget ute havnebukta for å gi beskyttelse og proviant til seilere som måtte søke tilflukt og vente på hjelp. Douglas ble i løpet av den første halvdelen av 1800-tallet karakterisert av befolkningens fattigdom og det høye antallet av epidemier, særlig kolera. Byråd. Da de sosiale og økonomiske forholdene på Man ble anerkjent i 1869 og Douglas ble hovedstad for Man, en ære som tidligere hadde vært holdt av Castletown, en mindre sør på øya. Statusen førte til ytterligere vekst for Douglas og dens politiske landskap endres seg også dramatisk på 1800-tallet, til tross for den konservatisme som en del av byborgerne viste: eksempelvis i 1844 ble ideen om et bystyre avvist i et møte da man mente at det var bedre å beholde systemet med "Town High Bailiffs" (en form for «høylensmann» av byen, kan sammenlignes med fogd). Da byloven ble godkjent ved Tynwald i 1852 avviste folket i Douglas igjen forslaget om byråd, men da en lov som ble godkjent senere i tiåret som ikke omfattet reservasjoner, ble den akseptert og i 1860 valgte Douglas sitt første bystyre, som var dominert av middelklassen i sin sammensetning. Bystyret var i stand til løse byens problemer med større effektivitet, og ved 1869 var byens kloakksystem i stor grad løst. Terminalen ved moloen i Douglas' havn. Gatebilde i Douglous fra 2009, Lord Street. Bystyret gikk også inn for å endre byens anakronistiske arkitektur i Douglas som hadde oppstått i tiden da Mans befolkning levde av fiske og handel, men som ikke lenger var passende eller hensiktsmessig for turister. Andelen av Mans befolkning som bosatte seg i Douglas økte også, noe som i 1891 tilsvarte 35 prosent av totalen. Den viktorianske og senere moderniseringen av byen ble oppnådd på bekostning av den tidligere labyrintiske formgivingen av det tidligere vegnettet. Disse ble fjernet i det nye vegnettet samtidig som slummen ble utrensket i tiden mellom 1870 og 1920. Byens infrastruktur ble radikalt endret for å møte turismen, og i 1879 ble promenaden ("Loch Promenade") langs vannkanten konstruert. I 1870 var det 60 000 besøkende som årlig kom til Douglas, og ved 1884 hadde dette vokst til 182 000. I 1887 var det 310 916 besøkende som kom for dronning Viktorias gulljubileum, "Golden Jubilee". Byen er i dag lokalisering for øyas finansielle investeringsfond som grunnet fordelaktige skattevilkår har tiltrukket seg mange utenlandsk spekulanter. Tynwald, parlamentet på Man, møter i Douglas, unntatt på Tynwald-dagen da det i stedet møter utendørs på tradisjonelt vis på Tynwaldhaugen i St John's, en liten landsby i nærheten av vestkysten av øya. I løpet av første og andre verdenskrig ble det i Douglas og andre deler av Man opprettet interneringsleirer for «fremmede fiender». En seksjon av promenaden ble avsperret og mange av gjestehusene ble tatt i bruk av konsentrasjonsleiren. I de senere år har byen igjen blitt forbedret, særlig i enden mot den indre havnen, hvor blant annet en ny politistasjon er blitt bygget. Douglas er kjent som fødestedet for brødrene Gibbs, bedre kjent som popgruppen Bee Gees. I 2011 vil Douglas være vert for Det britiske Samveldets ungdomsleker i rugby, boksing, friidrett, sykling, gymnastikk, svømming og badminton. Utdannelse og skolesystem. Den indre havnen (den gamle havnen) i Douglas. Jernbanestasjonen i Douglas som gir forbindelse med damptog til Castletown og videre. Referanser til skolesystem i Douglas begynte på slutten av 1600-tallet da en skolemester er nevnt, kombinert med Douglas’ kirke, og referanser til en «ganske liten skole» i 1675. William Walker (1679 – 1729) ble utnevnt til skolemester i 1700, og undervisning ble antagelig gitt i det gamle kapellet i det senere Heywood Place Senere opphøyd til rektor av Ballaugh og mottaker av et æresdoktorgrad er Walker i dag huset i hans mors sørgesang over sine sønner: «Illiam Walker as Robin Tear» En mer formalisert undervisning begynte da biskop Thomas Wilson etablerte en mellomskole i Douglas. Rådmann William Dixon (født i Douglas, men hadde bodd i Dublin siden 1680-tallet) gikk med på å gi sine foreldres hus og eiendommen i New Bond Street som skolebygning i 1714. Biskopen skaffet stiftelse på 500 pund i irsk valuta, hvor halvparten ble fundert av familien Murrey Selv etter dette løftet fortsatte skolemesteren i Douglas’ mellomskole å bli drevet i en kombinasjon med kirken, i dag det nye Chapel of St Matthew. Detaljer om den opprinnelige mellomskolen er sparsommelige, men det synes som om at William Murrey var dypt involvert, blant benyttet han det romslige lagerrommet under skolen i henhold til en betaling av 150 pund. En annen kjent skolemester av mellomskolen var prost Philip Moore (1705 – 1783) som selv var født i byen. Hans far Robert Moore hadde vært en av de som hadde forpliktet seg til å finansieringen av kirken St Matthews som ble bygget mot kaianlegget i dagens indre havn. Moore ble utpekt til skolemester i 1735 og ble anerkjent som god klassisk lærd som hadde «en iboende kjærlighet til undervisning». Saint Ninian's High School er en videregående skole i motsatte ende av Douglas som egentlig består av to skoler, Øvre og Nedre. Den høyere er lokalisert ved siden kirken Saint Ninian's Church, derav dens navn, mens den lavere ligger noen km unna og er kjent som Park Road School. Begge skolene er svært gamle, noe som forklarer hvorfor Park Road var opprinnelig en skole for kun piker (og ordet «Girls» står fortsatt over inngangen), mens Saint Ninian's var opprinnelig en skole for kun gutter. Severdigheter. En sporvogn trukket av hest passerer en overgang for fotgjengere i Douglas. Sport. National Sports Centre (NSC), det nasjonale sportssenteret, er et stort sportssenter for ulike typer idrett som ligger i Pulrose Road. NSC er eid av departementet for turisme og fritid i Mans regjering og blir administrert av Manx Sport & Recreation. En annen stadium, King George V Bowl, ligger ved Pulrose Road og er eid av Douglas bykommune (Borough). Utsyn over Douglasbukta, hvor det visuelle landemerket omfatter tårnet (Turell) på Castle Mona (midt i bildet) Et panoramautsyn av Douglasbukta med utsyn mot sjøen. Doleritt. Doleritt (avledet av "doleros" som betyr bedragersk, det vil si vanskelig å identifisere) er en gangbergart. Den er stort sett det samme som diabas, med forvitringsskorpe av limonitt og bauxitt. Triskelion. a>s flagg, et av de mest kjente eksempler på bruk av triskelion Triskelion (også triskel eller triskele; fra gresk τρισκελής: «med tre ben») er en grafisk figur som består av tre symmetriske bøyde ben, eller av stiliserte former som tre spiraler («trippelspiral», engelsk: "triple spiral"). Triskel kan dessuten bestå av bøyde buestreker, rette haker eller vinkelformede streker og lignende. Triskel brukes som dekorasjon, mønster, symbol og kjennetegn blant annet som moderne firmalogo, i flagg og våpenskjold. Figuren med tre spiraler, buede eller rette streker, er gammel og kjennes fra mange kulturkretser. Triskel med spiraler finnes bl.a. i nordiske helleristninger. Den er også brukt som et kristent symbol på den hellige treenighet, spesielt i keltiske kulturer hvor symbolet går tilbake til førkristen tid. Triskel dannet av tre buede streker, ses bl.a. på greske og sicilianske mynter. En lignende figur har tre buede streker, men de er festet rundt på en sirkel som midtfigur. Denne figuren inngår idag i nasjonalflagget til Ingusjetia. Det kan også være andre typer midtfigurer i triskelen med tre ben, bl.a. en trekant eller med et menneskehode som i Sicilias flagg. Figuren med tre ben er gjengitt på bl.a. greske mynter og vaser. Den mest kjente bruken er i flagget til Man, i Füssens byvåpen og som symboler for Sicilia og Bretagne. Vi finner figuren med tre ben i mange våpenskjold, blant annet i Sicilias landskapsvåpen og middelalderens kongevåpen for Man. Det er hevdet at triskelen i to norske personsegl fra 1300-tallet, skal symbolisere slektskap med kongene på Man, og at den norske slekten Skanke med bare ett ben i skjoldet, skal nedstamme fra disse. Triskel som består av tre hakeformede streker finnes i bumerker, men ikke særlig ofte, i motsetning til de lignende figurene med to krysslagte haker, trikvetra og hakekors. Triskel som består av tre streker kan være ment som en variantform av såvel hakekorset som det Y-formede gaffelkorset. Former med tre ben skal visstnok i noen kretser ha vært regnet som "ktoniske" symboler, det vil si symboler for underjordiske krefter, mens varianter med spiraler har vært tolket som solsymboler. New age. a>. Den nye tiden innebærer at «alle gamle ideologier og religioner i den nåværende Fiskenes tidsalder vil ha utspilt sin rolle». New Age (fra engelsk; "ny tidsalder") er en religiøs strømning som har utviklet seg i den vestlige verden fra 1970 og fremover. New age er en desentralisert struktur uten en samlende organisasjon, enhetlig ideologi eller faste doktriner; og i vid forstand omfatter New Age «et stort antall bevegelser og organisasjoner med bakgrunn i forskjellige former for terapi, yoga, astrologi, okkultisme, sjamanisme og bevissthetsutvidende teknikker. Samtidig peker begrepet gjerne på en generell livsholdning, et helhetlig verdensbilde eller en terapiform, der disse elementene inngår i ulike kombinasjoner». Kjennetegn, verdensbilde og uttrykk. New Age har blitt kalt et «'koldtbord' av religiøse forestillinger», som henter impulser fra «nærmest alle slags åndelige og religiøse tradisjoner som gnostisisme, buddhisme, sjamanisme, sufisme, kabbalisme, hinduisme, kristen mystikk og urfolksreligioner». Ideologer innenfor bevegelsen er skeptiske til å karakterisere New Age som en religion («Man kan ikke bli en 'new ager' på samme måte som man kan bli kristen, muslim eller buddist»), og det er en tendens til å oppfatte religioner som noe som tilhørte «den gamle tid». Fraværet av dogmer og struktur er også utypisk for religioner; bevegelsen har likevel flere trekk som er karakteristiske for religioner: et gudsbegrep, et frelsesbegrep og en verdensbilde med en transcedent dimensjon. Det har vist seg vanskelig å etablere en felles teoretisk ramme over dette mangfoldet. Et hovedskille i forskningen på feltet går mellom forskere som James R. Lewis, som mener at New Age reflekterer en direkte import av østlig tankegods, og forskere som Wouter J. Hanegraaff, som betoner sekularisering av elementer fra vestlig esoterisk tradisjon. I tråd med Colin Campbells teori om det kultiske miljø oppstår og forsvinner organisasjoner og grupper i rask takt. Forfattere og kursarrangører låner friskt teorier og metoder fra hverandre. Individene beveger seg fra organisasjon til organisasjon, fra lærer til lærer, på jakt etter innsikt og opplysning. For svært mange framstår de ulike trosretningene eller organisasjonene mere som midlertidige stoppesteder enn som mål. New Age inngår i et større bilde av nyreligiøsitet, men skiller seg fra nyreligiøse bevegelser som Hare Krishna og Scientologikirken ved å være en løs og desentralisert bevegelse. Det dominerende verdensbildet innen New Age er preget av holisme; troen på at alt henger sammen: det uendelige kosmos, den sansbare naturen og menneskenes ånd og sjel. Hele planeten kan sees som et åndelig vesen. Innen New Agebevegelsen finnes et vidt spektrum av religiøs tro og praksis, herunder et bredt utvalg av framgangmåter for å oppnå kontakt med høyere intelligenser, leve riktig og forbedre sin fysiske og psykiske helse. I newage-tidsskrifter som "Visjon" (tidligere "Alternativt Nettverk") og "Ildsjelen" skrives det om personlig utvikling, healing og alternativ medisin, tyding av tarot-kort, astrologi, studier av UFO-observasjoner, kornsirkler og mye annet. Bevegelsen omfatter også «tanker om reinkarnasjon, Gaia-hypotesen, transpersonal psykologi, krystaller, visualisering, kanalisering, wicca, nysjamanisme, reikihealing, energimassasje, chakrabalansering, zenmeditasjon, akupunktur, tantrisk yoga, auratolkning, irisdiagnostikk, skytsengler og gudinnereligion. For å nevne noen». Det er innen newage-miljøene lagt fram en betydelig mengde skrifter som skal være budskap fra slike kilder som skjulte mestere, intergalaktiske intelligenser, engler eller avdøde mennesker. Mange deler av newage-bevegelsen hevder at vi alle har muligheten til å kanalisere slike budskap, og presenterer ulike metoder for å utvikle slike evner. New Age har flere fellestrekk med hippiebevegelsen, blant annet en motkulturell avvisning av det moderne samfunnets materialisme og mekanistiske verdensbilde. «På den ene siden er New Age kritisk til den etablerte vitenskapens snevre rammer, på den andre siden bruker bevegelsen vitenskapen til å legitimere eget åndelig budskap og verdenssyn, gjennom begreper som energier, vibrasjoner, dimensjoner og bølger». Praksisen innenfor krystallhealing viser bruken av vitenskapelig terminologi: ulike typer steiner inneholder «helende kosmisk energi» som har «egenskaper og funksjoner [som] beskrives med begreper som 'frekvenser', 'frekvensnivå' og vibrasjoner'.» Vannmannens tidsalder. Tanken om en ny tid er selvsagt til stede i enhver bevegelse som arbeider for grunnleggende samfunnsmessige endringer, men i new age-bevegelsen har dette begrepet fått en spesiell betydning knyttet til forestillingen om at vi er på vei inn i en ny astrologisk periode, Vannmannens tidsalder eller «The Age of Aquarius». Dette begrepet viser til den astrologiske forestillingen om Det Store Året. Det er et astronomisk faktum at solas plass ved vårjevndøgn i løpet av vel 24 000 år forflytter seg gjennom de tolv stjernetegn som utgjør Dyrekretsen. I sin moderne form er begrepet lansert gjennom teosofien, og særlig gjennom Alice Baileys esoteriske astrologi. Mens sola de siste 2 000 år har stått i Fiskenes tegn ved vårjevndøgn, er den nå på vei inn i stjernetegnet Vannmannen eller Vannbæreren. Ifølge Alice Bailey skal menneskeheten i vannbærerens tidsalder gjennomgå en kollektiv innvielse som vil føre til at vår bevisste kontakt med de kosmiske intelligenskreftene fornyes. Tapet av denne kontakten er et vedvarende tema i esoteriske skrifter, det kan spores iallfall tilbake til gnostikerne ved vår tidsalders begynnelse. Siden menneskeheten fra et esoterisk synspunkt er viktige elementer av jordklodens bevissthet, vil også jordkloden nå et nytt bevissthetsnivå, og det vil utvikle seg en global bevissthet. Historie. En betydningsfull forløper for new agebevegelsen er tidligere esoteriske bevissthetsutvidende tradisjoner som astrologi, spiritisme og teosofi, og G.I. Gurdjieffs tanker. Av betydning for fremveksten av new age-bevegelsen i 1960-årene var Findhornsamfunnet i Skottland, drevet av Eileen og Peter Caddy, hvor David Spangler var en viktig deltager; og Esalen Institute i California, hvor man i kursvirksomheten «blandet terapi og spirituell praksis»; tankene fra Esalen ble popularisert og dyrket ved selvutviklingssentre. Bøker av amerikaneren David Spangler ("Revelation, The Birth of a New Age", 1976) og engelskmannen George Trevelyan ("A Vision of the Aquarian Age", 1977) bidro til å definere New Age, mens skuespilleren Shirley MacLaines selvbiografiske "Out on a Limb" (1983; norsk "Ut på en gyngende gren" samme år) bidro til utbredelsen av tankene. Fritjof Capra forener moderne kvantefysikk med østlig mystikk i sin bok "Fysikkens Tao" (1975). Gjennom bestselgende bøker av James Redfield ("Den niende innsikt", 1993) og Paulo Coelho ("Alkymisten", 1988) «har forestillinger med klart utspring i New Age sivet ut i en bredere populærkulturell sammenheng». Forestillingene om en ny tidsalder var mest framtredende i newage-bevegelsen første periode. Mest framtredende i seinere år er et mangfold av metoder for selvutvikling og styrking av personlig velvære. En forfatter som Deepak Chopra gir «tradisjonelle New Age-forestillingene en konkret materiell utforming, der målet med selvutvikling er suksess, åndelig som materielt.» Selvutvikling og helbredelse. Newage-bevegelsen omfatter et stort antall terapeutiske metoder, psykiske så vel som fysiske. De fleste av disse ser på kropp og sjel som en helhet. Slike terapier kan ofte ha et direkte utgangspunkt i esoteriske eller okkulte vestlige tradisjoner, men de kan like gjerne springe ut av østlig tradisjon eller blande elementer av ulike tradisjoner. Blant disse teknikkene finnes akupunktur, kiropraktikk, homøopati, blomstermedisin, kinesiologi, ernæringsterapi, urtemedisin, krystallterapi og mange andre. Som fellesbetegnelse for disse formene for legemlig og sjelelig terapi framsto etterhvert begrepet healing, som strengt tatt ikke betyr annet enn helbredelse. Det grunnleggende verdensbildet bak disse metodene blir gjerne karakterisert som holistisk eller helhetlig, og vi kan derfor finne betegnelser som holistisk healing eller helhetlig helbredelse. Knyttet til disse formene for alternativ behandling finner vi gjerne et sterkt fokus på personlig utvikling. Dette kommer klart til uttrykk i new age-utforminger av tradisjonelle okkulte kunster som astrologi, tarotlesing og rituell magi. Enkelte observatører har brukt denne tendensen som bevis på en generell narsissistisk tendens i newage-bevegelsen som helhet. New age i Norge. I Norge har new age-tenkning blant annet kommet til uttrykk gjennom tidsskriftene "Visjon" og Ildsjelen. Dreyer forlag og Hilt & Hansteen forlag har utgitt en overveiende del av den eksplisitte new age-litteraturen; og Hilt & Hansteen har også distribuert den gjennom sin bokklubb, Bokklubben Energica. Erik Dammanns bok "Bak tid og rom" (1987) brakte flere av tankene ut til en bredere allmennhet. Paktens ark. Paktens ark (på hebraisk: "aron habrit") er beskrevet i "Den hebraiske Bibelen" som et gullskrin som var 2,5 alen langt, 1,5 alen bredt og 1,5 alen høyt (1 alen ≈ 50 cm). Den var kledd i rent gull både innvendig og utvendig. På toppen var det to kjeruber som så mot hverandre. To staver var festet til skrinet, slik at det kunne bæres. Paktens ark var en viktig gjenstand som sto i Tabernakelet og siden i Tempelet. Arken og dets gjemmested er beskrevet i Klagesangene som "Israels skjønnhet". Innhold. Skrinet skal ha vært bygget på ordre fra Moses, og skulle inneholde de to steintavlene som han fikk på fjellet Sinai hvor de ti bud var skrevet, Arons stav, og manna. Dette skjedde under ørkenvandringen mens de var på vei fra Egypt til «det lovede land». (2.mos 25,10 ff.) Siden nevnes det at det ikke var noe annet i arken enn steintavlene. Gud hadde skrevet de ti bud på steintavlene, og de var derfor av uvurderlig verdi for israelittene. Hellig. Arken kunne i følge skriftene ikke bæres av noen andre enn de levittene (tempeltjenerne) som hadde det som oppgave. Arken var den helligste gjenstanden i tabernakelet, og den var også det helligste i Salomos tempel. Den var plassert i «det aller helligste» (rommet), og det var kun ypperstepresten som hadde adgang. Han gikk inn i det aller helligste en gang i året for å ofre for folkets synd. Ifølge Bibelen ble arken en gang tatt av filisterne den gang Samuel var dommer over Israel. Israelittene tok senere arken tilbake, og den kom deretter til Kirjat-Jearim hvor den ble i flere år. I Davids regjeringstid ble den ført opp til Jerusalem på en vogn. Så holdt den på å falle av vognen, og en person tok tak i arken for å rette den opp slik at den ikke skulle falle ned. Han døde på stedet. Arken ble oppbevart i et telt utenfor slottet resten av Davids regjeringstid før den ble satt inn i Salomos tempel da det ble bygd. I tempelet ble arken anbrakt mellom to store gullkjeruber. Sporløst borte. I bibelen er paktens ark sist referert til i forbindelse med babylonernes inntog i Jerusalem i 587 f.kr. Da Nehemja og Esra sørget for at tempelet ble gjenreist, var ikke lenger paktens ark i det aller helligste. Mange teorier. Paktens ark er en gjenstand mange har forsøkt å finne opp gjennom århundrene. Den mest utbredde teorien er at paktens ark ikke ble tatt ut av Jerusalem da tempelet ble ødelagt i år 587 f.kr. Teorien er at paktens ark fremdeles er under tempelhøyden i Jerusalem, men forskere som har lett der, har ikke funnet den. Den etiopisk-ortodokse kirke hevder å være i besittelse av arken. Den oppbevares angivelig i et kapell ved Vår Frue Maria av Zion-katedralen i Aksum erkebispedømme. En annen teori er at tempelridderne skal ha samlet alle de hellige skattene og gjemt den et sted som bare stormesteren og skattemesteren skal ha visst om. Den kontroversielle amatørarkeologen Ron Wyatt påsto at han hadde sett både arken og steintavlene i en hule under Kristi korsfestelsessted Golgata. Dette kan imidlertid ikke bekreftes av andre. Europamesterskapet i basketball. Europamesterskapet i basketball (ofte kalt Eurobasket) finner sted hvert oddetallsår. Annethvert EM er samtidig kvalifisering for VM. Århundrets Bibliotek. «Århundrets Bibliotek» var en litterær kanon-kåring som ble foretatt i Norge i 1991, i regi av Den norske Bokklubben. Århundrets Bibliotek skulle omfatte en liste over "de 100 beste og mest sentrale bøker" i det 20. århundre. Utvalget ble foretatt av en komite på hundre norske litteratur-«eksperter» under ledelse av Brikt Jensen. Komiteens sammensetning ble avgjort av Norsk Bibliotekforening, foreningen «Deichmans Venner» og Den norske Bokklubben. Bøkene på listen ble senere utgitt av Bokklubben i en abonnements-serie. Darryl Jones. Darryl Jones, født 11. desember 1961, er en rock- og jazz-musiker best kjent som bassist i The Rolling Stones. Jones er ikke offisielt medlem i The Rolling Stones, men har med unntak av albumet "Bridges to Babylon" (1997) spilt med dem siden Bill Wyman gav seg i 1993. Han har også spilt sammen med kjente navn som Herbie Hancock, Sting, Peter Gabriel og Joan Armatrading. Jones, Darryl Det amerikanske filminstituttet. Det amerikanske filminstituttet ("The American Film Institute – AFI") er en uavhengig, nonprofitt organisasjon som ble dannet av "Det nasjonale legatet for kunstartene" ("The National Endowment for the Arts") og ble etablert i 1967 da president Lyndon B. Johnson signerte "Den nasjonale stiftelsen for kunstartene" ("The National Foundation on the Arts") og "Loven om humaniora" ("The Humanities Act"). George Stevens, Jr. var organisasjonens første øverste sjef og direktør. I 1980 ble Jean Picker Firstenberg direktør, en posisjon han fortsatt har. Det amerikanske filminstituttet fokuserer på trening via førstehåndserfaring med etablerte figurer fra organisasjonen, foruten å bevare gammel film som står i fare for å gå i oppløsning og forsvinne for allmennheten. Til tross for sitt navn fokuserer ikke organisasjonen alene på film, men også på TV og video. I 1973 etablerte AFI en "Pris for livslangt bidrag" ("Life Achievement Award"). I 1998, på hundreårsjubileumet for amerikansk film, startet AFI sin serie av film gjennom hundre år, feiret og promoterte interesse for filmhistorie. AFI åpnet nylig AFI Silver Theatre i Silver Spring, Maryland i nærheten av Washington, D.C. Steinbrudd. Steinbrudd er å bryte ut eller å ta ut stein fra fjellet. Steinbruddsvirksomhet er det arbeid som må til for å ta ut en bergressurs fra der den ligger i fast fjell til den er klar for salg. Det kan være løsmasse eller steinblokker. Fjellmasser har fra tidens morgen vært utsatt for naturkrefter, som sammentrekninger i størkningsperioden. Belastninger som trykk og temperaturendringer. Vulkansk aktivitet og nedsynkninger ved foldinger i jordskorpen (mantelen), istider og breforflytninger som har gitt mekaniske påvirkninger. Disse påvirkningene har stor betydning og avgjør om natursteinsforekomsten kan drives økonomisk forsvarlig. Bergarter har ulik struktur og spalteegenskaper, noe som medfører at det må tas ulike hensyn, derfor foregår bruddvirksomhet på mange måter, alt etter hvilken bergart som tas ut. Iver Rasmussen Eide. Iver Rasmussen Eide (født på Stene Averøy 10. april 1874, død på Eide 2. januar 1951) grunnla steinindustrien på Eide på Nordmøre. Det var i 1904 at steinindustrien i ble grunnlagt på Eide på Nordmøre. I begynnelsen ble det bearbeidet marmor til bruer for vei og jernbane. Et pionerprosjekt var byggingen av Raumabanen og særlig konstruksjon og oppsetting av Kylling bru ved Verma. Men også forskjellige bygg rundt om i landet. Etter bybrannen i Ålesund ble det levert mye stein til gjenoppbygningen av jugendbyen. Omtrent i 1918 begynte produksjonen av gravmonumenter. Dette ble etter hvert en storindustri. Små steinindustrivirksomheter ble etablert mange steder i bygda. Det ble sagt at det i «alle» naust og låver på Eide ble det hugget stein. Iver Rasmussen Eide ble i 1936 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin store innsats. Flere store bedrifter for bearbeiding av stein drives av etterkommere av Iver R. Eide. I dag er steinindustrien den største næringen i kommunen. Eide kommune har omtrent halvparten av markedet for all bearbeidet stein i Norge (2005). Flere steder er det også kalk- og marmorbrudd i fjellet. Basketball under sommer-OL. Basketball har vært på det olympiske programmet siden Berlin 1936 for menn og 1976 for kvinner. United Artists. Fra etableringen av United Artists i 1919, skuespillerne D.W. Griffith, Mary Pickford, Charlie Chaplin og Douglas Fairbanks United Artists (også kjent som United Artists Corporation, United Artists Pictures, og United Artists Films) er et filmselskap og et datterselskap av Metro-Goldwyn-Mayer, som selv er underlagt Sony Pictures/Comcast, et fellesselskap. United Artists er for øyeblikket markedsført som et filmselskap for «kunstfilm». United Artists deler også rettighetene (sammen med Danjaq L.L.C.) for den internasjonale filmsuksessen James Bond. De første årene. United Artist var et felles foretagende som ble dannet den 5. februar 1919 av fire av ledende skuespillerne i Hollywoods første tid: Charles Chaplin, Douglas Fairbanks, Mary Pickford, og D. W. Griffith. Ideen bak foretagende oppsto hos Fairbanks, Chaplin, Pickford, og cowboystjernen William S. Hart et år tidligere da de reiste rundt i USA og solgte «Frihetsaksjer» til støtte for krigføringen under den første verdenskrig. Allerede tøffe veteraner fra Hollywood begynte de fire filmstjernene å snakke om å grunnlegge deres eget filmselskap for både å sikre kontroll over deres eget arbeid og verk, men også deres formuer. Da Griffith kom til kunne den reelle planleggingen begynne, men da hadde Hart bøyd av før noe var blitt formalisert. Da Richard A. Rowland, sjefen for Metro Pictures hørte om planene uttalte han med forakt at «de innlagte har begynt å overta sinnssykehuset». De fire partnerne, med rådgivning fra den tidligere finansministeren William G. McAdoo, svigersønn av daværende president Woodrow Wilson, dannet deres eget distribusjonsselskap med Hiram Abrams som dets første direktør. De opprinnelige vilkårene for Pickford, Fairbanks, Griffith og Chaplin var å produsere fem filmer hvert år, men etter hvert som selskapet kom i virksomhet i 1920–1921 var spillefilmer blitt mer kostbare å produsere og spillelengden hadde etablert seg på rundt 90 minutter, tilsvarende 18 ruller. Det ble snart åpenbart at ingen, uansett hvor populær, kunne produsere og spille hovedrollen i fem filmer hvert år. I 1924, hvor Hart og Griffith hadde hoppet av, sto selskapet overfor en krise. Enten måtte det bringe inn andre for å bære det kostbare distribusjonssystemet eller innrømme nederlag. Veteranprodusenten Joseph Schenck ble ansatt som president. Han hadde produsert filmer i et tiår allerede, men han tok med seg løfter om filmer med skuespillere som hans hustru, Norma Talmadge, hans svigerinne Constance Talmadge og hans svoger, Buster Keaton. Kontrakter ble signert med et antall uavhengige produsenter, spesielt Samuel Goldwyn, Alexander Korda og Howard Hughes. Schenck dannet også et adskilt partnerskap med Pickford og Chaplin for å kjøpe og bygge kinoer under selskapets navn. Dog, selv om selskapet ble utvidet hadde det problemer. Da lydfilmen avsluttet karrierene til Pickford og Fairbanks var Chaplin rik nok til at han kunne gjøre som han ville og arbeidet bare i perioder. Schenck gikk av i 1933 for å danne et nytt selskap med Darryl F. Zanuck kalt Twentieth Century Pictures som snart tilbød fem filmer i året under United Artists' program. Pickford produserte selv noen filmer og ved flere anledninger ble Goldwyn, Korda, Walt Disney, Walter Wanger og David O. Selznick gjort til produsentpartnere, hvilket betød at de var med å dele overskuddet, men selskapets eierskap lå fortsatt hos de opprinnelige eierne. Etter hvert som årene gikk og dynamikken i filmbransjen endret seg forsvant disse produksjonspartnerne: Goldwyn og Disney til RKO, Wanger til Universal Pictures, og Selznick til alderspensjon. I løpet av slutten av 1940-tallet hadde United Artists i realiteten opphørt å eksistere som både produsent som distributør av filmer. 1950- og 1960-tallet. I 1951 oppsøkte to advokater som var blitt filmprodusenter, Arthur Krim og Robert Benjamin, Pickford og Chaplin med en vill ide: kunne de få overta United Artists i fem år? Om de etter fem år kunne vise til profitt skulle de ha en forrett til å kjøpe selskapet. Ettersom United Artists var kun delvis eksisterende kunne ikke Pickford se at hun hadde noe å tape og sa seg enig, men Chaplin var ikke begeistret førstningen, men han ombestemte seg da de amerikanske høyrekreftene i USA endret livsvilkårene hans dramatisk i 1952. Steinindustrien på Eide, Nordmøre. Steinindustribedriftene ligger tett på Eide. a> var et av pionerprosjektene for steinindustrien på Eide. Steinindustrien på Eide, Nordmøre, ble grunnlagt for over 100 år siden, i 1904, av Iver Rasmussen Eide (1874 – 1951). De fleste bedriftene bearbeider stein, til gravminner, bygningsstein eller andre produkter i stein. Flere steder er det også kalk og marmor brudd i fjellet. Eide har en av Norges største kalksteingruver, de leverer kalk i meget finknust form til celluloseindustrien (papir). Historie. I begynnelsen ble det bearbeidet krystallinsk marmor fra Eide på Nordmøre, til bruer for vei og jernbane. Men marmoren ble også brukt til forskjellige bygninger rundt om i landet. Etter bybrannen i Ålesund ble det levert mye stein til gjenoppbygningen av jugendbyen. Ålesund kirke er bygd med stein fra Eide. Et pionerprosjekt for steinindustrien var byggingen av Raumabanen og særlig konstruksjon og oppsetting av Kylling bru ved Verma. Omtrent i 1918 begynte produksjonen av gravmonumenter. Dette ble etter hvert en storindustri. I «alle» naust og låver på Eide ble det hugget stein. Å arbeide med stein er et tungt arbeid. De første årene, var det få hjelpemidler for å flytte steinblokker. Utvikling av nytt og bedre verktøy, var noe alle var opptatt av. Alle større firma hadde smie og her utprøvde de også nye ideer. Det fortelles at småguttene på Eide alltid ble spurt om siste nytt når de kom innom en bedrift. På den måten gikk ryktene om de siste nyvinningene. Fra de første årene fram til i dag har det vært mange små og store «revolusjoner» når det gjelder arbeid på og håndtering av steinblokker. Som da trykkluft, blokksagen, sandblåsing og wiresagen kom. Vakumløfteren, bæreklemmer og trucker kunne lett løfte tunge steinblokker. I et så tett miljø, med så mange bedrifter samlet i samme bygd, var konkurransen hard. Det gjaldt å følge med i utviklingen, det siste i nye maskiner ble innkjøpt. Opp gjennom årene kom maskiner som kunne frese og polere store overflater. Men også maskiner som kunne avrunde og polere kanter, som på benkeplater. I 2005 hadde Eide kommune omtrent halvparten av markedet for all bearbeidet stein i Norge. Steinindustrien er den største næringen i Eide kommune. Flere store bedrifter for bearbeiding av stein drives av etterkommere av Iver R. Eide. Endringer, som nedleggelser, konkurser, oppkjøp og fusjoner har det vært mange av. Fra årtusenskiftet har industrien også måtte konkurrere med billig importert stein, særlig fra Asia. Marmoren fra Eide. Marmoren fra Eide, sies å være 570 millioner år gammel. Den er en middels til grovkornet, svært rein og hvit kalkspat-marmor. Marmorsonen er omgitt av eklogitt, en bergart dannet ved enormt trykk og temperatur på stort dyp under jordskorpa. Denne har igjen skarpe grenser mot gneis, som er den dominerende bergarten i Møre og Romsdal. I grensen mellom marmor og de andre bergartene finnes reaksjonssoner med såkalte skarnbergarter. Kontakten mellom marmoren og sideberget er som regel skarp, men linser av mørke silikatbergarter kan forekomme inne i marmoren, gjerne som foldete bånd. Ved disse spennende geologiske kontaktene får gjerne marmoren en gul-orange til rød farge, fargen er gjerne dypest inn mot den mørke silikatbergarten. Denne fargekombinisasjonen er spesielt utpreget i "Naas-forekomsten". Den krystallinske marmoren fra Eide fikk etterhvert et dårlig kvalitetsstempel, og den gikk ut av produksjonen både som bygningstein og gravminner. Men den egnet seg utmerket til gulvflis, bordplater, trapper og andre mindre steinprodukt. Ullevål Hageby. Ullevål Hageby er et boligstrøk i bydel Nordre Aker i Oslo, oppkalt etter – og ligger på deler av – Store Ullevål gård. Boligene i Ullevål Hageby utgjør borettslaget Oslo Havebyselskap. Det bor 2337 personer i strøket (1.1.2009). Avgrensning. Ullevål Hageby er avgrenset av Sognsvannsbanen i nord, gaten Langlia i nordøst/øst, Ullevål universitetssykehus område i sørøst og sør, og gatene først Sognsveien deretter Vestgrensa i vest. Vestgrensa følger den gamle gårdsgrenselinjen mellom Store Ullevål gård og Øvre Blindern gård, mens Langlia følger de gamle gårdsgrensene mellom Store Ullevål og mot Tåsen og Berg. Navnene går mye igjen i nabostrøkene: Hagebyen har Sogn i nord (på andre siden av Sognsvannbanen), Berg i nordøst, Tåsen i øst, Ullevål universitetssykehus i sør, og Blindern i vest. Hagebytanken. Hagebyen ble anlagt 1915–1922, og består av 116 bygninger med 654 boliger. Det gjør den til den største hageforstad i landet. Ullevål Hageby ble planlagt som «hus for smaakaarsfolk» -- arbeiderne skulle ut av kasernene og inn i sunne boliger med bedre plass og egen hageflekk. Men det ble i hovedsak middelklassen som sikret seg en bit av hagebyidyllen, og kvadratmeterprisene ligger i dag i Oslos øverste prisskikt. Grunnen tilhørte opprinnelig Store Ullevål gård, som kommunen hadde kjøpt i 1909. Bebyggelsen består av murbygninger: Villaer, todelte hus, firefamiliehus og lengder med flere leiligheter. En engelskinspirert hagebymodell danner grunnlaget for anlegget. Modellen kommer fra Ebenezer Howard som presenterte den først i boken "Tomorrow" i 1898 og i en bearbeidet utgave av boken "Garden Cities of Tomorrow" i 1902. Ideen var å anlegge mindre selvforsynte enheter utenfor storbyene. Arkitekt Oscar Hoff er ansvarlig for helhetsutformingen av hagebyen, med bidrag fra arkitekt Adolf Jensen, samt arkitekt og mangeårig byplansjef Harald Hals. Den siste har gitt navn til Harald Hals' park i den nordlige enden av hagebyen. Beboernes krigsinnsats. Under okkupasjonstiden 1940-45 kom Ullevål Hageby til å spille en spesiell rolle ved at flere aktive motstandsmenn kom fra dette området. Det gjaldt også lederen for den hemmelige militære etterretningsorganisasjonen XU, Arvid Storsveen. Mennene fra området som ga sitt i liv i kampen mot nazismen har fått sitt monument i minneparken vis-à-vis Ullevål skole. Det er utført i bronse av Joseph Grimeland, og ble avduket 1948. Se også. Ullevål hageby-linjen Steinindustri. Steinindustrien bearbeider bergarter til ulike produkter. En "stein" er en løs blokk, eller et stykke av en bergart. "Fjellet" er massivt, fastsittende og består av bergarter. Gabioner. Gabioner, dvs steinfylte nettingkister som kan stables inntil- og oppå hverandre brukes til å bygge støttemurer både på land og i vann. Typisk størrelse på en gabion er lengde x bredde x høyde = 2 x 1 x 1 meter. Nettingkistene lages av dobbeltvistet sekskantnett av ståltråd. For å forlenge levetiden blir ståltråden rustbeskyttet, enten ved galvanisering eller et beskyttende overflatebelegg. Typisk steinstørrelse er 10-15cm. Det har blitt brukt gabioner i mer enn hundre år. I Bologna i Italia finnes det gabioner fra 1890-tallet som fortsatt er intakte. I Norge brukes gabioner først og fremst til å bygge tørrmurer i forbindelse med veibygging. Men gabionene har flere bruksområder, og i utlandet er det også bygd gravitasjonsdammer av gabioner. Siden 2005 har etterspørselen etter gabioner økt kraftig pga. bygging med bruk av ganioner er billigere og enklere. Man fyller kurvene med ønsket type stein som i sin helhet blir til en flott mur eller fasade. Man slipper å bruke gravemaskin hvor man tidligere puslet stein sammen til en mur. Gabioner er en moderne form for byggekunst som har skapt begeistring blant norske arkitekter. Det er få aktører på det norske markedet som kan tilby gabioner, det er den verdenskjente konsernet Betafence som produserer gabioner. Gabionene leveres i flere ulike serier og former ut i fra det enkelte formål. Eksempelvis ble det bygget estetiske gabion sylindere og diverse figurer ved jernbanelinje i Tyskland. Bruk av gabioner i dambygging har størst interesse når det skal bygges en fyllingsdam i et område hvor det ikke er tilstrekkelig antall stor stein. Steinene i en demning blir utsatt for vanntrykk og vannstrøm. Det kreves en viss størrelse på steinene for at de skal ligge stabilt. I områder der det ikke finnes store nok steiner å bygge dammen av kan man bruke gabioner isteden. Gabionene er langt fra vanntette slik at en gabiondam må tettes. Det kan gjøres ved å legge et tett belegg av geotekstiler, betong eller morenemasser på oppstrøms side. Spenning. Spenning er et ord som har flere betydninger. Charlie Haden. Charles Edward Haden (født 6. august 1937 i Shenandoah, Iowa) er en amerikansk jazzbassist. På 1950- og 60-tallet ble han kjent som bassist hos Ornette Coleman. Han var dessuten medlem av Keith Jarretts trio og Jarretts såkalte «American Quartet». I 1969 grunnla han Liberation Music Orchestra, som eksperimenterte med å forbinde frijazz med politisk utsagnskraft. Musikalsk partner var her fremfor alle Carla Bley. The Charlie Haden Quartet West ble dannet i 1987 sammen med Ernie Watts, Alan Broadbent og Larance Marable. Denne gruppen er kjent for en mer romantisk stil, de forsøker ofte å integrere sjangre som egentlig ikke er jazz. Han har en sønn og tre døtre, de er alle musikere. Esbjörn Svensson. Esbjörn Svensson (født 16. april 1964 i Västerås, død 14. juni 2008) var pianist i det svenske jazzbandet "Esbjörn Svensson Trio" (eller også "e.s.t."). Svensson hadde pianoundervisning i tre år. Sitt første band startet han allerede som skoleelev. Han kom senere på et musikkgymnas og studerte etterpå fire år i Stockholm. Sammen med Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer start han Esbjörn Svensson Trio som idag har blitt verdenskjent som jazzformasjon. De er kjent for sitt brede stilspektrum som er i stand til å nå et stort antall tilhørere. I 1995 og i 1996 ble han valgt til årets jazzmusiker i Sverige, og i mai 2006 figurerte trioen som første europeiske band på framsida av det anerkjente amerikanske jazzmagasinet Downbeat. Han omkom 14. juni 2008 i en dykkeulykke rett utenfor Ingarö i Stockholms skjærgård. Eurytmi. Eurytmi (satt sammen av to greske ord; ”eu” som betyr skjønn eller harmonisk og ”rytmos” som betyr bevegelse) er en bevegelseskunst skapt av kretsen rundt Rudolf Steiner, spesielt hans kone Marie von Sievers, i Sveits og Tyskland i årene 1908–1925. Den forsøker å uttrykke tale og musikk gjennom bevegelser, og ble av Steiner betegnet som synlig tale og synlig sang. I det ytre kan eurytmi minne noe om klassisk ballett. Synlig tale og synlig sang. Eurytmisk formspråk utarbeidet av Rudolf Steiner for Lory Maier-Smits. Eurytmien handler om det noen mennesker oppfatter som krefter som lever i språket og i musikken. Den er et uttrykk for de bevegelser i språket og musikken som finner sted i menneskets livslegeme som det kalles innenfor antroposofien, og ikke i det fysiske. Da eurytmien ble utarbeidet tidlig på 1900-tallet, var dette noe helt nytt. Aldri tidligere hadde mennesket kunne gi uttrykk for språkets grunnkvaliteter gjennom bevegelse: vokaler, konsonanter og det rytmiske, eller sjelsstemninger som gjennomsyrer et dikt. Og det sangbare i musikken hvor dens egne elementer kommer til uttrykk i bevegelsen: takt, rytme, melodi og intervaller. Eurytmi kan innlæres på to måter: Man kan lære av bevegelsen; ved å gjøre denne gang på gang, helt til bevegelsen gir en følelse av hva den er et uttrykk for. Eller man kan føle seg fram til bevegelsen. Eurytmistens oppgave er å synliggjøre disse bevegelsesformene, ikke skape dem selv. På scenen er det alltid verket til en dikter eller komponist som ligger til grunn for tolkningen. Bekledning, scenens utforming og belysning er en del av eurytmiens uttrykk. Drakten er ofte en ensfarget, fotsid enkel kjole og har et overheng med et flortynt gjennomsiktig slikeslør. Sløret er løst festet til drakten slik at det kan sveve fritt og etterlate synlige luftformer etter de bevegelser eurytmisten gjør. Draktens og slørets farge bestemmes ut fra den hovedstemning som finnes i diktet eller musikkstykket som skal eurytmiseres. Scenes belysning skal også følge denne stemningen. De som utøver eurytmien i Norge fant et rikt arbeidsmateriale i Folkeeventyrene og de store forfattere som Ibsen, Garborg, Wergeland og Olav Aukrust. Eurytmien ble dermed også en pleie av det norske språket. Eurytmi i praksis. Eurytmi praktiseres innen tre områder: som selvstendig kunstart og som del av sceneoppsetninger, for sin terapeutiske verdi og for sin pedagogiske verdi. Som scenekunst. Eurytmien utviklet seg først som en scenisk kunst og den første eurytmioppførelse fant sted i 1913. I årene som fulgte ga de første eurytmistene en rekke forestillinger, først knyttet til antroposofiske arrangementer, senere også som turnévirksomhet på Europas scener. I forbindelse med Rudolf og Marie Steiners besøk i Norge 1921 ble det gjennomført to eurytmiforestillinger. Den første på Nationaltheateret fikk en svært kritisk anmeldelse i Dagbladet og ble gjenstand for en opphetet debatt. Det ble også holdt en forestilling i Casinoteateret. Marie Steiner utarbeidet en sceneversjon av Goethes Faust I og II i 1938. I Faust forekommer det en mengde merkelige vesener som vanligvis blir utelatt når Faust settes opp i vanlig teaterregi. Men når disse fremstilles eurytmisk på scene blir de virkelige på en forbausende måte. I begynnelsen av 1980-årene ble Else Klings eurytmiensemble i Stuttgart invitert til festspillene i Bergen. De hadde også en opptreden i Operaen i Oslo. BOREASensemblet er et norsk eurytmiensemble som holder til på Hedmarken og drar på turné i Norge og Norden. Eurytmi i skolen. Eurytmien har en sentral plass i Steinerpedagogikken som skolefag, og det undervises i eurytmi ialle årsklasser i Steinerskolen. Fagets formål er bl.a. å utvikle elevenes romorientering, koordinasjon og en god fysisk holdning, egenskaper som er nyttige både i scenesammenheng og utenfor. Eurytmi praktiseres i regelen til (klassisk) musikk, og på steinerskoler er det derfor vanligvis ansatt en rekke pianister. Rommene som er satt av til eurytmiøvelser kalles eurytmisaler og er utstyrt med flygel, mange skoler har også egne teatersaler som også brukes til eurytmiøvelser og -oppsetninger. Helseeurytmi. Helseeurytmi er i dag en sentral terapiform ved en rekke Steinerskoler verden over, ved helsepedagogiske hjem og skoler og ved sykehus og terapeutika som baserer seg på antroposofisk menneskekunnskap og medisin. Utdannelse. Den norske eurytmihøyskole ble grunnlagt i Moss i 1983 og ligger i dag på Berle på Frogner i Oslo. Skolen tilbyr en fireårig bachelorutdannelse som eurytmist. Utdannelsen gir 240 studiepoeng (ECTS). Eurytmister kan blant annet arbeide som eurytmilærere i steinerskoler, steinerbarnehaver, i næringslivet eller ved selvstendig virksomhet, som eurytmister i sceneensembler, eller som helseeurytmister ved forskjellige institusjoner. Utdannelsen kan også brukes til annen scenevirksomhet, særlig innen teater og dans. Halvparten av studentene fra land utenfor Norden. Grunnlaget for arbeidet i lydeurytmien er det norske språk og den norske diktekunst, men det arbeides også med engelsk og tysk poesi. Det finnes eurytmihøyskoler i en rekke land. Pionerer i Norge. Eva Lunde (født 1914) var det første store pioner i Norge på de fleste av eurytmiens områder; som kunstner, lærer og terapeut. Hun var ferdig med sin eurytmiutdannelse ved Goetheanum i Sveits i 1936 og startet som eurytmilærer ved Steinerskolen i Oslo i 1946. Hun var en av grunnleggerne ved eurytmiutdannelsen som startet opp i Moss i 1983. Margrethe Solstad (født 1951) er utdannet eurytmist fra Goetheanum i Sveits. På 1980-tallet var hun med i Goetheanumensemblet som turnerte rundt i verden. I 1986 ble hun hentet hjem til Norge for å ta over ansvaret for Den norske Eurytmihøyskolen. Fra 2007 er hun tilbake i Sveits som leder av ”Seksjonen for språkkunst, musikk og eurytmi” i Goetheanum. Eurytmiskulptur. På gjestehavna i Sandnes står "Eurytmi" – en 7,56 m høy skulptur av Hugo Frank Wathne. Om verket sier han: «Jeg har alltid vært opptatt av samspillet mellom dansen, musikken og ordet; å gi kreftene i dette samspillet en skulpturell form og helhet». Skulpturen fra 1990 er en gave fra A/S Betong Sandnes. Steinindustri (bearbeiding). Steinindustrien bearbeider stein til ulike produkter. I en bearbeidingsbedrift sages, hugges, slipes eller poleres steinen. Produktene er mange: Gravminner, kantstein, fasadestein, flis, gulv- eller veggplater, benkeplater, trapper, murblokker, og mye annet. En "stein" er en løs steinblokk fra fjellet, eller et stykke av en bergart. Produksjonsprosessen. I en bearbeidingsbedrift følger råvaren en produksjonsprosess, en løype gjennom fabrikken, med flere stoppesteder. Noen bedrifter er spesialisert på en type produksjon, andre kan ta ulike oppdrag. Her er, noe skjematisk, produksjonsprosessene i en steinindustribedrift som kan produsere både bygningsstein og gravminner. Råblokklager. Råblokklageret består av steinblokker av ulike bergarter, slik de kommer fra steinbruddet. Kantene er ikke alltid like slette, ofte er det spor av kilhull. Blokkene er merket med produsent, vekt og fargeplan, der det er av betydning. Grovdeling av råblokken. Råblokken må deles opp til passe tykke plater. Tidligere brukte de å kile blokkene, men i dag er det vanlig å bruke sag. Kiling brukes dersom en steinblokk er for stor for blokksagen, men det skjer sjelden. Bearbeiding og saging med diamantverktøy er vanlig i steinindustrien. Blokksagen er en sirkelsag, og for å få full effekt på sagingen er det viktig å tilpasse hastigheten i sagbladets periferi til hardheten på bergarten og hvor mye sagen mater (eter seg inn i steinen). Bergartene har ulik hardhet, men vanligvis eter sagen seg inn i steinen med omtrent 1 cm for hvert kutt. Det meste av det som sages er emner til gravminner (12 cm tykke) og peisplater, eller til benkeplater for kjøkken og bad (3 cm tykke). Finere oppdeling av emnene. De store platene deles til passe emner for gravminner, bygningsstein og annet. Klipping. Steinen legges inn under en kraftig hydraulisk drevet saks. Med et enormt trykk klipper saksen over steinen. Når trykket er stort nok, sprekker (klippes) steinen. Klipping brukes til fasadestein og kantstein for gatedekker. Klipping gir en rått satt overflate (hugget). Kantsaging. En kantsag er en sirkelsag med et blad med diameter på mellom 25 og 75 cm. Den brukes til å sage av kantene og dimensjonere de store platene fra blokksagen. Sagkuttet blir lineært. Vann er kjølevæske. Det er to typer av kantsager; den ene har en bevegelig vogn som steinplaten ligger på, den andre har en fast vogn, mens det er selve sagen som beveger seg. Fresing. Brukes for å ta ned en overflate, til å runde av en kant eller forme et ikke rektangulært gravminne. Verktøyet kan ha mange utforminger, ulike profiler som, fals, fas, hulkil og rundstaff. Verktøyet er påsveiset segmenter med innstøpte diamanter. Vann er kjølevæske. Wiresag. Wiresaging av gravminner har tatt over mye av fresingen. Wiresaging også av kantene blir mer og mer vanlig, særlig for gravminner. Tidligere hadde gravminner oftest rektangulær form; i dag kan en wiresag sage ut nesten enhver fasong. Den er CNC-styrt. Steinen eller emnet festes til en benk. Det er to hovedtyper av wiresager. Den ene har en bevegelig vogn som steinen ligger på, mens selve sagen står stille. Den andre har en fast vogn, mens det er selve sagen som beveger seg. Wiren er satt sammen av lameller av vulkanisert gummi eller plast-materiale, men den kan også ha lameller av metall med innstøpte diamanter. Wiren må settes på sagen med en vridning (snurr), slik at den roterer under saging og blir jevnt slitt på alle sider. Vann er kjølevæske. Overflatebehandling. En saget stein har en glatt, matt overflate som kan ha sagmerker. Denne overflaten bør behandles, da den ikke egner seg særlig som synlig overflate på et ferdig produkt. Sandblåsing. Å sandblåse overfaten lett gjør den matt og litt ru. Dette brukes som overflate på blant annet sokler, og ofte på kanter og baksider av gravminnene. Sandblåseren blåser luft med sand. Sandkornene treffer steinen med stor fart, og noe av steinen ødelegges for hvert treff. Sanden er små harde korn av kvartssand, som gir en effektiv blåsesand. Sandblåsing brukes ikke minst til navn og ornamentikk på gravminner. Til "skrifthugging", som er et finere arbeid, brukes en middels hard sand. Steinen dekkes av en blåsetape. Inskripsjonen skjæres inn i tapen og partiene som skal sandblåses fjernes. Blåsetapen eller gummifilmen tåler sandblåsing en stund fordi den er laget av elastisk materiale. Det betyr at når sandkornene treffer, blir de sendt tilbake slik som en gummiball blir når den treffer en hard overflate. Når sandkornene treffer gravminnet får dette derimot en skade, på samme måte som når man kaster en stein mot en annen hard overflate. Sliping. Sliping kan utføres med håndholdt verktøy eller i helautomatiske slipeautomater. Først slipes det med grove slipeklosser, deretter byttes det til finere klosser. Vann er kjølevæske, den skyller samtidig bort slipestøvet. Det er flere finhetsgrader. En slipt overflate kalles ofte for "mattslipt", som er en halvblank overflate. Polering. Polering gir en blank og glansfull overflate. Til dette brukes filt og polerkrem sammen med vann. Flamming. Til gravminner eller bygningsstein er det noen ganger ønskelig med en naturoverflate. Dette kan gjøres på flere måter. Flamming er vanlig. Overflaten oppvarmes kraftig med en gassbrenner. Bergarten vil da forvitr, og et tynt lag skaller av. Overflaten blir ru og kalles "naturoverflate" eller "flammet". Ikke alle bergarter egner se til å flammes. Best er det å flamme bergarter med mye kvarts, slik som granitt. Syenitter egner seg ikke så godt til flamming fordi de nesten ikke inneholder kvarts (mindre enn 5%). Den svarte granitten er også lite egnet til å flammes fordi den for hurtig opptar varmen fra gassbrenneren. Da har den lett for å sprekke på grunn av de store termiske spenningene som flamming medfører. Finhugging, prikking, prikkhamring. Til finhugging og prikkhamring brukes meisel og hammer på overflaten for å gi den et fint jevn mønster med spor etter verktøyet. I dag brukes maskiner til å prikke større arealer. Skrifthugging. Skrifthugging er påføring av navn og ornamentikk på gravminner, firmalogo og tekst på steintavler, eller tekst på minneplaketter. Det er vanlig å legge farge på inskripsjonen. Det brukes ekte bladgull (22 karat) eller vanligvis hvit eller svart lakkfarge. Inskripsjon uten innlegg (naturlig stein) skal graveres dypere ned i steinen og kalles da for "dyptblåst". Hugging av navn og ornament på gravminner. Tidligere ble dette hugget inn med hammer og meisel. En dyktig skrifthugger kunne klare et par gravminner hver dag. Først måtte plassen settes av og beregnes. Deretter ble bokstavene tellet og fordelt med passe avstand mellom bokstavene, før bokstaver og tall ble risset inn (omkretsen) og hugget fra ytterkanten og inn mot midten. Bokstaver og tall skulle hugges med et v-formet snitt, noen millimeter inn i overflaten. Ornamentikken ble ofte bare svakt hugget inn. Skrifthuggere, håndverkere som behersker kunsten å hugge skrift på stein, blir det færre av. I 1950- og 1960-årene tok sandblåsing over. Sandblåsing. I dag bruker sandblåseren data og dataskåret tape til dette arbeidet. En dyktig skrifthugger kan klare mellom fem og sju gravminner hver dag. Det som skal hugges inn, skrives inn i et dataprogram og formateres med skrifttype, linjeavstand, bredde og høyde til det passer på gravminnet. Dette overføres til en blåsetape i en skjæremaskin. Blåsetapen av gummi er vanligvis ca. 1 mm tykk. Maskinen skjærer ut bokstaver og tall på tapen, som deretter limes på gravminnet, på riktig plass. Bokstaver og tall nappes ut. Resterende partier av gravminnet dekkes med blåsetape som beskyttelse. Ornamenter skjæres vanligvis ut på samme måte. Sandblåseren blåser luft med sand. Dette er små harde korn av (kvartssand). Vanligvis brukes en middels hard sand til skrifthugging, som er et finere arbeid. Det er viktig at man ikke blåser for lenge på samme sted, men jevnt over hele inskripsjonen. Dypblåsing. En dypblåst skrift er sandblåst dypere ned i steinen, så langt at bokstavene "spisser" i en skarp avslutning. Det blir en rund avslutning med kortvarig blåsing. Ved for langvarig blåsing blir resultatet at avslutningen ikke blir fin. Innlegg. Når blåsingen er ferdig, legges eventuelle farger i inskripsjonen, og blåsetapen rives av. Lakk eller bladgull er vanlig på gravminner. Bladgullet er av 22 karat. Svart, hvit, lysgrå eller sølv (aluminium) er vanlige farge på lakken. Montering av figurer i andre materialer. Figurer, ornamenter eller relieffer i andre materialer enn selve steinen har lang tradisjon på gravminner. Kors av marmor, smijern eller støpejern ble tidligere ofte plassert på en sokkel av stein. Et portrett av avdøde kunne inngå i monumentet, enten som en frittstående byste i huggen stein eller støpt i bronse, eller i form av et relieff i de samme materialene, innsatt i steinen. Religiøse symboler som engler eller duer av marmor, gips eller keramiske materialer har også vært i bruk lenge. En nyere skikk er bruken av fastmonterte figurer uten religiøs betydning, nå ofte støpt i bronse, som småfugler, lykter eller vaser. Også skrift og mindre ornamenter lages nå ofte i bronse og festes til gravminnet med epoxylim. Hver bokstav eller hvert tall har flere små tapper på baksiden. Disse må passe inn i hull som på forhånd er boret inn i gravminnet. Konturblåsing. Konturblåsing er formblåsing, vanligvis av et ornament. Først blåses et omriss, dypt inn i steinen, helst over 5 mm. Med en fin dyse på sandblåseren og en passe kraftig stråle med luft og sand formes og rundes omrissetes kanter. Profilarbeid. Kanter på benkeplater, kantlister og mye annet må ofte slipes eller poleres. Hjørner og kanter kan ha ulike profiler som, fals, fas, hulkil, rundstaff. Kjerneboring. Kjerneboring er boring av hull med stor diameter. Kjernen, en steinsylinder, står igjen. Boret er en hul sylinder, eller en sirkel-formet sag, som sager ut hullet. Kjerneboret (sagbladet) har lameller med innstøpte diamanter. Vann er kjølevæske. Jostein. Jostein (historisk også skrevet Jøsten) kommer av det norrøne "Jósteinn", som er sammensatt av "Jo-" (hest) og "-stein" (stein). Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Jostein i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. USAs herrelandslag i basketball. USAs herrelandslag i basketball har dominert den olympiske basketturneringen helt siden starten i 1936. Laget var ubeseiret fram til 1972 da de i en legendarisk og fremdeles omstridt kamp tapte for Sovjetunionen i sluttsekundene. I 1992 deltok for første gang spillere fra NBA; resultatet var at dette drømmelaget, "Dream Team" som det ble kjent som, var totalt overlegne i alle kamper. Men i 1998 lyktes de overraskende nok bare å ta bronse i VM, og siden har rett nok USA vært regnet som favoritter til hvert mesterskap, men de har ikke på noen måte klart å beholde den auraen av utilnærmelighet som det første Dream Team hadde. Dream Team. Under OL 1992 stilte USAs basketlandslag for første gang i et OL med spillere fra NBA. Laget fikk navnet "Dream Team", og regnes som kanskje det beste basketballaget noen gang. I løpet av turneringen stilte enkelte motstandere seg opp sammen med de amerikanske spillerne før kampen for å bli tatt bilde av sammen med sine idoler. I finalen slo de Kroatia med hele 32 poeng. Meritter. Ved sommer-OL 2012 satte de ny OL-rekord i antall poeng scoret i én kamp, da de slo Nigeria 156-73. Brasil hadde den forrige rekorden, med 138 poeng mot Egypt, satt i 1988. Animal Crackers. "Animal Crackers" er en filmkomedie fra 1930 og en av de best likte og mest siterte filmene til Brødrene Marx. Mannskap. Filmen har med alle de fire brødrene, Groucho Marx, Chico Marx, Harpo Marx, og Zeppo Marx, foruten også Lillian Roth og Margaret Dumont. Den ble regissert av Victor Heerman fra en adapsjon av et suksessfull Broadway-skuespill ved George S. Kaufman og Morrie Ryskind, som også hadde Brødrene Marx og Margaret Dumont i hovedrollene. Rollen til butleren Hives ble spilt av Robert Greig, en karakterskuespiller som kom til å opptre i over hundre filmer, i mange av dem som nettopp butler, og han var også med i en annen Brødrene Marx-film; "Horse Feathers". Innhold. Som i de fleste filmene med brødrene Marx, er handlingen syltynn, og egentlig ment å være en overgang mellom de mange gags som kommer inni den. Kort fortalt handler den om at Mrs. Rittenhouse er den ledende sosietetsfruen, og hun har greid å arrangere et selskap som både har den berømte oppdageren Jeffery T. Spaulding (T-en står visstnok for «Edgar»), som har vært på oppdagelsesreise i Afrika, og det berømte bildet «Etter jakten» av maleren Beaugarde, under beskyttelse av kunstsamleren Roscoe W. Chandler (Louis Sorin). Hennes rivaler i sosietetsverdenen, Mrs. Whitehead og miss Carpenter, ser på Rittenhouses fest som et personlig nederlag for deres egne fester, som blekner i sammenlikning. De bestemmer seg derfor for å stjele det originale bildet og er statte det med en svært dårlig etterlikning laget av Carpenter. Samtidig får datteren til mrs. Rittenhouse, Arabella, ideen om å stjele originalen og sette opp kopien hennes kjæreste, maleren Johnny Parker, har gjort. Denne er langt mer lik originalen. De to planene, uvitende om hverandre, settes i gang. Arabella får de to muiskerne Emmanuel Ravelli (Chico) og Professoren (Harpo) til å bytte bildet, mens mrs. Whitehead får deres gamle, og mrs. Rittenhouses nåværende, butler Hives til å gjøre jobben. Da bildet skal avdukes, viser det seg at det er den dårlige kopien til Carpenter som blir vist frem, og en liten skandale oppstår - til Carpenters og Whiteheads forlystelse. Resten av filmen handler om gjenfinningen av bildet, ispedd en rekke fornærmelser mellom Spaulding og Ravelli, og fra de to og i retning samtlige andre karakterer. De tre bildene (også den dårlige kopien blir stjålet) bytter eier så mange ganger at det er vanskelig å holde orden på hvem som eier den. I siste scene dukker samtlige bilder opp, og det viser seg at Chandler anerkjenner Parkers talent og ansetter ham for å male portrettet sitt. Imidlertid er handlingen underordnet scenene i dette tilfellet. Sanger. Filmen har Grouchos kjenningssanger: «Hello, I Must Be Going» og «Hooray for Captain Spaulding». Vitser. Den siste vitsen spiller på den doble hentydningen i utviklet i betydning «fremkalle film» og «jenter ennå ikke blitt kvinner». Denne vitsen slapp unna sensuren, men en setning fra «Hooray for Captain Spaulding» forsvant når Spaulding ved siden av Mrs. Rittenhouse synger «I think I'll try and make her» ("Jeg tror jeg vil ha henne") i betydningen "forføre henne". Gjenutgivelse. 44 år etter filmens første visning ble den i 1974 igjen vist på kinoene i USA etter å ha blitt bundet opp med en opphavsrett-tvist i tiår. Dette ble en såpass stor nyhet ved at et nytt og yngre publikum oppdaget Brødrene Marx. Ved en forhåndsvisning ved en kino i New York hvor Groucho var til stede ble det så stort oppstyr at han trengte politieskorte. Dornach. Dornach er en kommune og administrasjonssenter for provisen Dorneck i kantonen Solothurn i Sveits. Landsbyen kjennes siden 1223, og ble da nevnt som "Tornacho". Navnet betyr «ved Turnus sitt gods». Goetheanum. Klosteret i Dornach ligger rett ved togstasjonen Dornach-Arlesheim. Heimatmuseum holder til i den gamle St. Mauritius kirken fra 1300-tallet. Sykkelruten fra Basel går gjennom Dornach. Trikkerute 10 på vei til Dornach. En liten bekk skiller Arlesheim fra Dornach, og oppe på høyden ligger Goetheanum som er Det allmenne antroposofiske selskaps arbeidssentrum i verden. Det var den sveitsiske antroposof Emil Grossheintz som stilte området til rådighet etter at bygget (Johannesbau, som det da var kalt) ikke kunne reises i München pga vanskeligheter med myndighetene. Det første Goetheanum ble bygget mellom 1913 og 1920 og var i tre. Dette brant ned nyttårsaften 1922. Dagens Goetheanum ble bygget mellom 1924 og 1928. Rudolf Steiner var grunnleggeren av antroposofien og arkitekten bak både det første og andre Goetheanum, og han regnes blant blant pionerene når det gjelder organisk og ekspresjonistisk arkitektur. Et stort område rundt høyden er preget av bygninger med «antroposofiske» former. Blant de mest interessante er Heizhaus (1914), Glashaus (1914), Haus Duldeck (1915), Eurythmiehäuser (1920), Haus de Jaager (1921) og Trafostation (1921). Det drives biologisk-dynamisk landbruk på eiendommen, og like bak Goetheanum ligger gartneriet og et snekkerverksted. I mange av husene er det i dag utdanningsinstitusjoner eller forskningsinstitutt innenfor antroposofisk åndsvitenskap. Goetheanum er oppkalt etter dikteren og forskeren Goethe. Bygget rommer en stor teatersal med plass til 1 000 tilskuere. Det arrangeres cirka 700 forestillinger, konferanser, kurser og andre aktiviteter årlig ved Goetheanum med til sammen ca 140 000 besøkende. Blant annet spilles Goethes Faust og Rudolf Steiners mysteriespill. Daglige omvisninger. Kafé og restaurant på området. Slottsruinen Dorneck. Slottet Dorneck er fra 1050, og her foregikk det siste slaget mot Østerrike i 1499. I et slag mot franskmennene i 1798 ble slottet ødelagt. Til tross for at slottet i dag er en ruin, fremstår siluetten av det fortsatt tydelig oppunder åsranden. Der oppe ligger også Restaurant Schlosshof (500 moh) med panoramautsyn over Dornach. Dornach Kloster. Inntil togstasjoner ligger Dornach Kloster som tidligere tilhørte Kapuzinerkloster og var et religiøst senter i det nordvestre Sveits i mer enn 300 år. I dag rommer klosteret også hotell og restaurant med uteservering i klosterhagen. På klostermuren finnes et 22 meter langt relieff av billedhugger Jakob Probst som viser «Schlacht bei Dornach» 22. juli 1499. Historisk Museum i kirken. Den nye Mauritius kirken er fra 1939, mens lenger oppe i det gamle landsbysentrumet Oberdornach ligger den gamle St. Mauritius kirken fra 1300-tallet. Kirken huser i dag Heimatmuseum (historisk museum). Like inntil ligger det historiske hotellet, Hotel Engel, den gamle skolen, et antikvariat, post og spisested. Sykkelrute 23 passerer gjennom sentrum, 13 km fra Basel. Transport og trikkerute 10. Til Dornach kommer man med tog fra Basel, S-Bahn 3, til Dornach-Arlesheim stasjon (297,35 moh). Stasjonen er fra 1875. Eller du kan ta trikken fra Basel. Trikkerute 10 (Basel-Land Transport AG (BLT)) er Europas lengste internasjonale trikkerute og går fra Dornach via Basel og innom Frankrike på vei til Rodersdorf. Trikkelinjen er nesten 26 km lang. A Night in Casablanca. A Night in Casablanca ("En natt i Casablanca") fra 1946 var den tolvte filmen til Brødrene Marx. Filmen har tre av Brødrene Marx i hovedrollen: Groucho Marx, Chico Marx, og Harpo Marx. Den ble regissert av Archie Mayo og skrevet av Joseph Fields og Roland Kibbee. Handlingen er satt til Casablanca i Afrika etter Den andre verdenskrig. To bestyrere av hotellet har blitt myrdet og Ronald Kornblow (Groucho) blir ansatt som den nye bestyreren. Skurken i filmen er is Count Pfferman, dvs Heinrich Stubel, spilt av «Sig Ruman» (den samme skuespilleren som Siegfried Rumann fra filmen "A Night at the Opera"). Etter at verdifulle objekter som har blitt stjålet av nazistene blir skjult i hotellet vil tyskerne ha kontroll over det. Filmen har sangen «Who's Sorry Now?» med musikk av Ted Snyder og tekst av Bert Kalmar og Harry Ruby. Den blir sunget på fransk av Lisette Verea i rollen som Beatrice Rheiner, og senere sunget på engelsk. Akkurat som i filmen "A Day At The Races" benytter Harpo selskapsleken ordgåte for å fortelle Chico om sammensvergelsen for å fjerne (drepe) Groucho. En populær myte rundt denne filmen er at Brødrene Marx ble truet med å bli saksøkt av Warner Brothers for bruken av ordet «Casablanca» i tittelen, ved at det var en overtredelse av opphavsretten til den berømte filmen "Casablanca" fra 1942. Groucho besvarte spørsmålet i et brev hvor han påpekte at han og hans slektninger hadde brukt ordet «Brothers» (brødrene) lenge før Warner Brothers ble etablert. Og at han hadde truet med saksøke selskapet tilbake av samme årsak. Sannheten er at den opprinnelige manuset til filmen var tenkt å være en direkte parodi på "Casablanca" med figurer som hadde likelydende navn som i filmen fra 1942. Warner Brothers gikk ikke til rettssak, eller truet med det, men sendte en formell undersøkelse for å klargjøre handlingen og tittelen. Brødrene Marx utnyttet saken for å skape blest om sin egen film ved å offentliggjøre at det var en tåpelig rettssak på gang. Groucho sendte flere åpne brev til Warner Brothers for å få pressedekning. Til slutt ble saken avsluttet uten juridiske komplikasjoner, og filmen endte som en generell komedie heller enn at den var en komisk avspeiling av "Casablanca" som sådan. Trivia. Den berømte setningen «Play it again, Sam», ofte tillagt til karakteren Rick i "Casablanca", ble faktisk opprinnelig sagt i denne filmen. Romersk greve. Romersk greve er en alminnelig betegnelse på den grevelige adelstittelen som tidligere ble tildelt av paven i egenskap av verdslig hersker. Adelstittelen ble hovedsakelig gitt til utlendinger, både geistlige og verdslige personer som gjorde seg fortjent i kirkestatens tjeneste, og kunne både være arvelig (i regelen mannlig-primogenitur) eller gitt på livstid. To personer med tilknytning til Norge ble utnevnt til romerske grever. Overhodet til Den katolske kirke i Norge i perioden 1887-1922, senere erkebiskop Johannes Olav Fallize, var opprinnelig fra Luxembourg, ble adlet i 1912. I 1923 ble godseier og pavelig kabinettskammerherre Christopher Tostrup Paus utnevnt til romersk greve. Tittelen er bl.a. også gitt til noen svenske familier. Paven fortsatte å tildele adelstitler også etter 1870, da Italia okkuperte hele Pavestaten bortsett fra Vatikanet. I henhold til Lateranoverenskomsten av 1929 bekreftet og anerkjente den italienske regjeringen pavens rett til å tildele titler, og titlene tildelt av paven ble anerkjent som likeverdige med italienske titler. Den romerske grevetittelen ble dermed formelt også anerkjent som italiensk grevetittel. I 1946 ble Kongeriket Italia omdannet til republikk, og i 1948 avskaffet landet adelens offisielle stilling. Dermed ble også romerske grever betraktet som «utenlandsk» adel. Pave Pius XII fortsatte å tildele noen få adelstitler, pave Johannes XXIII bekreftet noen, men siden har ingen adelstitler blitt tildelt av Den hellige stol. Tom Sterri. Tom Sterri (født 14. august 1960) er en norsk programleder, skuespiller, revyforfatter, instruktør, teatersjef og TV-produsent. Sterri var programleder for "Lekende lett" og "Skjult kamera" på TVNorge. I 2008 var han juryformann i Grease. Han var også regissør for oppsetningen på Oslo Spektrum samme år. Den hadde premiere 20. november 2008 Battlefield. Battlefield er en svensk/amerikansk videospillserie som utvikles av Digital Illusions CE og utgis av Electronic Arts. Alle spillene er førstepersonsskytespill som foregår i krigssituasjoner fra forskjellige deler av det siste århundret, og alle er mest populære for sin spillbarhet over Internett. "Battlefield Vietnam". "Battlefield Vietnam" ble utgitt våren 2004, og handlingen finner sted under Vietnamkrigen. "Battlefield 2: Modern Combat". ' ble utgitt høsten 2005, og var det første Battlefield-spillet som kom ut til konsoller, nemlig Playstation 2 og Xbox. En Xbox 360-versjon er under utvikling. Spillet spilles i moderne krigs alder. I spillet starter man som en soldat og går etterhvert opp i gradene, den høyeste graden man kommer opp i er oberst. Dette er et spill som har veldig bra grafikk, og gir en deg en følelse om å være i en ekte krig. "Battlefield 2142". "Battlefield 2142" ble utgitt høsten 2006, og handlingen finner sted i året 2142, altså i fremtiden. Dette er det andre utgitte fremtidsspillet i "Battlefield"-serien. "Battlefield: Bad Company". ' er det første videospillet i Battlefield Bad Company-serien og var det første spillet i Battlefieldserien som er rent designet til Xbox 360 og Playstation 3. Spillet har en større fokus på enspiller-modus, der vi følger B-company i en humoristisk krigstolkning. Det har også flerspiller over internett, med opptil 24 spillere. Det er det første spillet i Battlefieldserien som bruker "Frostbite Engine"spillmotoren. "Battlefield Heroes". "Battlefield Heroes" er et tegneserieaktig spill i Battlefield-serien. Det er et gratis spill, eller et såkalt "Play4Free" spill. Det var ment å bli utgitt sommeren 2008, men det ble utsatt til siste fjerdedel av 2008. Det er nå ukjent når det blir utgitt. Battlefield 1943. Battlefield 1943 er et spill i battlefield-serien som ble utgitt sommeren 2009. Handlingen er satt under andre verdenskrig, og fokuserer på kampen i stillehavet via flerspillerkamp med opp til 24 spillere. Spillet er kun tilgjengelig via digital distribusjon. Spillet kan spilles på Xbox 360 og Playstation 3, PC versjonen har blitt utsatt flere ganger og er nå blitt avlyst. Battlefield: Bad Company 2. ' er det nyligste videospillet i Battlefield-serien. Dette spillet er en oppfølger til Battlefield: Bad Company som kun ble utgitt på konsoll, Bad Company 2 kom derimot på PC, Xbox 360 og Playstation 3. Spillet kom i butikkene 4. mars 2010 i Norge. Battlefield Bad Company 2 Vietnam er en tilleggspakke til Battlefield Bad Company 2. Denne tilleggspakken kom i slutten av 2010 til Playstation 3, xbox 360 og pc. Handlingen er fra Vietnamkrigen, som Battlefield 1943 fokuserer Vietnam på flerspiller med opptil 24 spillere. Battlefield 3. Battlefield 3 kom ut i oktober 2011. Det ble utviklet av DICE og utgitt av EA (SEGA i Japan). Det er en direkte oppfølger til Battlefield 2 fra 2005, og er den tolvte utgaven i Battlefield serien. Det er det første spillet i serien som ikke støtter versjoner av Windows før Windows Vista siden det bare støtter DirectX 10 og 11. Vannmagasin. Vannet i et vassdrag kan samles i et vannmagasin, også kalt reguleringsmagasin, som enten er en naturlig innsjø eller et kunstig basseng. I Norge blir blant annet 13 av de 18 største innsjøene brukt som reguleringsmagasiner. Kunstige magasiner etableres ved å demme opp deler av et vassdrag ved hjelp av en demning. Fordelen med et magasin er at man kan samle vann i perioder hvor tilsiget av vann er større enn forbruket. Når forbruket er stort nyttiggjør man seg det oppsamlede vannet ved å tappe magasinet. På den måten kan man til enhver tid produsere den mengden elektrisk kraft det er behov for. Fyllingsgraden forteller hvor mye vann det er igjen i magasinet. For kraftverk der tilsiget varierer mye bygges det enten helårsmagasin eller flerårsmagasin. For de minste kraftverkene er ofte magasinet et lite basseng for kun å etablere et vannspeil i kraftverksinntaket. Litauens herrelandslag i basketball. Litauens herrelandslag i basketball er et av Europas ledende basketlandslag. Litauen hadde en første storhetstid under 1930-tallet da landslaget vant EM to ganger, 1935 och 1937. Etter andre verdenskrig ble Litauen en del av Sovjetunionen. Mange av Sovjetunionens beste basketballspillere kom fra Litauen. Etter at landet ble selvstendig i 1991 har basketlandslaget nådd nye fremganger. De tok bronse i OL i 1992, 1996 og 2000. I 2000 var de på nippet til å beseire det til da tilsynelatende uslåelige USA. I 2004 beseiret de for første gang USA i gruppespillet, men tapte for dem i bronsefinalen og måtte nøye seg med fjerdeplass. Sovjetunionens herrelandslag i basketball. Sovjetunionens herrelandslag i basketball er landslaget i basketball som representerte Sovjetunionen i internasjonale konkurranser fra 1947 til 1991. De dominerte europeisk basketball på den tiden. Spillerne kom for det meste fra Litauen og Latvia i tillegg til Russland. Ytre Rolløya Fiskarsamvirke. Ytre Rolløya Fiskarsamvirke (YRF) er et trålselskap som ble stiftet 2. februar 1946. Kjervall Rolness var lagets første formann. I 1947 kjøpte YRF stortråleren «James Barrie» fra Hull i England for 510 000 kroner. Tråleren ble ombygd ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad og fikk navnet «D/T Nord Rollnes». Sommeren 1953 kjøpte laget enda en dampdrevet sidetråler fra England, «Bostoon Typhoon». Denne fikk navnet «D/T Rollanes». Magasinkapasitet. Med magasinkapasitet menes den totale mengde vann målt i m³ som det er plass til i et reguleringsmagasin mellom høyeste regulerte vannstand (HRV) og laveste regulerte vannstand (LRV). Magasinprosent. Med magasinprosent (engelsk: Storage capacity percentage) menes forholdet mellom magasinkapasitet og gjennomsnittlig årlig tilsig i et vassdrag, regnet i prosent. Vassdrag uten magasin vil da ha en magasinprosent på 0 %. Vassdrag som har høyere magasinkapasitet enn årlig tilsig vil ha en magasinprosent som er større enn 100 %, disse kalles overreguleringsmagasin, tørrårsmagasin eller flerårsmagasin. Et eksempel på dette er Stor-Glomfjord, som har en magasinprosent på 210 %. Daniel Ramus. Daniel Ramus (født i 1684 i Sørum på Romerike, død i 1727 på Norderhov i Ringerike) var sønn av Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736) og Jonas Ramus (1649–1718). Daniel Ramus overtok som sogneprest til Norderhov kirke i 1717, da far hans ble syk. Før den tid hadde han blant annet vært feltprest. Han døde på Norderhov i 1727, ugift og barnløs. Mora arvet ham. Verdensmesterskapet i basketball 2006. Verdensmesterskapet i Basketball 2006 ble avholdt i Japan fra 19. august til 3. september. Deltagernasjoner. Japan kvalifiserte seg som vertsnasjon, mens Italia, Puerto Rico, Serbia & Montenegro, og Tyrkia fikk friplasser av FIBA. De andre nasjonene kvalifiserte seg gjennom verdensdelene egne kvalifiseringsturneringer: seks land fra Europa, fire fra Nord- og Sør-Amerika, tre fra Afrika, tre fra Asia og to fra Oseania. Resultater. Pau Gasol, Spania, ble kåret til turneringens beste spiller. Eksterne lenker. Basketball Hellas' herrelandslag i basketball. Hellas' herrelandslag i basketball har alltid vært et av de sentrale lagene i europeisk basketball, selv om de sjelden har lyktes helt i mesterskap. i 1994 og 1998 tapte de bronsefinalen i VM. Trygve J. B. Hoff. Trygve Jacob Broch Hoff (født, død) var en norsk økonom og redaktør for «Farmand». Hoff kjøpte Farmand i 1935, og drev det frem til å bli et av Norges ledende organ for samfunnsdebatt. Hans redaksjonelle linje var klar. Han kjempet for det frie næringsliv, og var en motstander av reguleringspolitikken som vokste frem på 1930-tallet. I programartikkelen fra 1935 skrev han: "”Vi ser ikke kun på denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten”". Hoff advarte tidlig mot såvel nazisme som kommunisme. Farmand ble også, som det første tidsskriftet, stanset av okkupasjonsmyndighetene umiddelbart etter overfallet 9. april 1940. I 1938 forsvarte Hoff doktorgradsavhandlingen sin ved Universitetet i Oslo. Temaet for avhandlingen var kalkulasjonsproblemet i en sosialistisk planøkonomi. Spørsmålet han gjorde rede for, var om det var mulig å sikre effektiv ressursbruk når informasjonen som er gitt gjennom desentralisert prisfastsettelse, ikke produserer parametre for effektivitetsvurdering. Hoffs konklusjon var entydig. Sosialistiske økonomier vil i det lange løp utnytte ressursene de har til rådighet på en ineffektiv måte. Det vil ikke være mulig å skape alternative måter å bringe til veie informasjonen som markedspriser gir. Til tross for mye positiv omtale og publisitet fikk boken liten innflytelse blant norske fagøkonomer. Ifølge Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæther skyldtes dette antagelig at professor Ragnar Frisch var sterkt uenig med Hoff både når det gjaldt politikk og metode. Grunnen kan også ha vært at Hoff ikke var noen faglig pioner. Han var ingen godt teknisk skolert økonom, og holdt seg konsekvent til en litterær form i sitt forfatterskap. Ifølge Lars Peder Nordbakken bar boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn i første rekke preg av å være en oversiktlig litteraturanalyse. I 1941 var det en brevveksling mellom Hoff og Frisch hvor de kom inn på både doktoravhandlingens tekniske spørsmål og de politiske konsekvensene, blant de sistnevnte hvorvidt åndsfriheten kan sikres i et samfunn som regulerer nærlingslivet. Frisch ga uttrykk for at etter hans mening burde målet være "et regulert næringsliv og et fritt åndsliv". Hoff mente at dette var en umulighet. Dersom man ville regulere næringslivet, måtte man regulere åndslivet også. Mens han arbeidet med dokto­ravhandlingen, hadde Hoff kontakt med Friedrich von Hayek og Ludwig von Mises. Kontakten og vennskapet med Hayek førte til at da sistnevnte tok initiativet til å danne Mont Pelerin Society i 1948 ble Hoff bedt om å være med som en av stifterne. Senere ble også hans sønn Ole Jacob Hoff medlem av Mont Pelerin Society. Kontakten med medlemmene av Mont Pelerin Society kom til å prege Trygve Hoff betydelig. Mont Pelerin ble betegnet som et "åndehull" der det var mulig for likesinnede liberalistiske intellektuelle å diskutere, utveksle og utvikle ideer. Hoffs største arbeidsinnsats ble likevel tidsskriftet, der han ukentlig leverte aktuelle innslag, dels i form av ledere og kommentarer og dels som småbetraktninger. Han var også tidlig ute som abonnent på det britiske bladet «Punch», og fikk adgang til deres beste vitsetegninger ved å bevise at han eide hele første årgang, noe han selv fortalte. Nummerkonto. En nummerkonto er en bankkonto der informasjon om eierens identitet oppbevares adskilt fra annen kontoinformasjon. Kontoinnehavers identitet er som regel kun kjent for noen få betrodde ansatte i finansinstitusjonen som forvalter kontoen. Etter at kontoinnehaveren har legitimert seg i forbindelse med opprettelsen av en nummerkonto, kan det foretas transaksjoner der kontoinnehaver identifiserer seg kun ved å bruke et på forhånd avtalt nummer eller pseudonym. Som regel sendes det ikke med opplysninger om kontoinnehaver ved overføringer fra en nummerkonto til andre finansinstitusjoner. I noen land, slik som Tyskland, eksisterer det generelle forbud mot å opprette nummerkonti, i andre land er opprettelsen avhengig av særskilte tillatelser fra myndighetene (f.eks. i Singapore). Gebyrer knyttet til nummerkonti er som regel høyere enn for vanlige konti. Nummerkonti vil ofte gjøre det vanskelig å kreve tilbake eventuell kildeskatt på renteinntekter (f.eks. i Sveits trekkes det som hovedregel 35% kildeskatt av renteinntekter på bankkonti; dessuten har bl.a. Liechtenstein og Østerrike innført en slik kildeskatt for personer bosatt i EU etter press fra EU). Loughton (Milton Keynes). Loughton er en landsby som har blitt innlemmet i byen Milton Keynes i England. Den ligger vest for sentrum, ved Watling Street. Den opprinnelige landsbyen eksisterer fortsatt, og er nå omkranset av moderne boligområder. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Luhhas eiendom» ("estate"). I "Domesday Book" (1086) er stedet omtalt som "Lochintone". Loughton Lodge er et lite område som ligger utenfor selve Loughton, men som regnes som en del av området. Vest for Loughton Lodge ligger Lodge Lake, en av de mange kunstige innsjøene i området som tar av overskuddsvann for å hindre oversvømmelse. Det nasjonale badmintonsenteret ligger i Loughton Lodge. A Real Live One. "A Real Live One" er et konsertalbum av det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Albumet ble utgitt i mars 1993. Til tross for at det er et konsertalbum, er det ikke én hel konsert; albumet ble spilt inn på 9 forskjellige steder rundt omkring i Europa i løpet av bandets "Fear of the Dark"-turné. Da albumet ble utgitt på nytt i 1998, kom det i forma av et dobbeltalbum sammen med "A Real Dead One", slik at utgivelsen ble hetende "A Real Live Dead One". «Fear of the Dark», fra albumet med samme navn, ble utgitt som singel. Sporliste. Alle låtene ble spilt inn i løpet av høsten 1992 FAFS. FAFS – "Føderasjonen av anarkister og frihetlige sosialister" – er betegnelsen på en en norsk organisasjon dannet i 1972 og oppløst i 1975. Organisasjonen utga løssalgsavisen «Folkebladet» med opplag mellom 2000 og 3000 og 6-7 utgaver i året. Medlemstallet kom trolig opp i over 200 på det meste, med tyngdepunkt i Oslo og Trondheim, men med grupper fra Kristiansand til Finnmark. Felles for gruppene var praktisering av kollektiv ledelse. Ikke lite av den indre aktiviteten gikk med til å diskutere om ting foregikk demokratisk. Det var viktig å være eksempel for det øvrige samfunn, som ikke ble sett på som demokratisk, ut over valgene hvert annet år. Særlig var det viktig å vise at man ikke trengte ledere, i alle fall ikke permanent. Ledere kunne velges i forbindelse med representasjon eller funksjoner, men skulle alltid kunne kalles tilbake av dem som hadde valgt dem. I FAFS var det også sterkt fokus på jenters deltagelse. I Oslo var det en egen kvinnegruppe som vektla bevisstgjøring av kvinnelighetens sider, både fysisk og psykisk. Dette ble oppfattet som feminisme, og sterkt kritisert av såvel den konkurrerende maoistdominerte Kvinnefronten som av noen mannlige medlemmer av FAFS. FAFS drev hovedsakelig indre studier av den radikale arbeiderbevegelsens historie, og forsøkte å opparbeide posisjonene til venstrekommunistiske og anarko-syndikalistiske organisasjoner i klar opposisjon til den verdensforståelse særlig den maoistiske bevegelsen med AKP og støttende organisasjoner utbredte, men også reformismen representert ved SV og Arbeiderpartiet. FAFS' forsøkte å rekruttere medlemmer gjennom slike studier. De fleste av medlemmene var studenter innen humaniora eller andre med tilsvarende bakgrunn. FAFS medlemmer oppfattet sin virksomhet som politisk, men deltok bevisst ikke innen de etablerte politiske kanaler, verken på kommunalt- eller riksplan. Ble FAFS'ere innvalgt i fagforeninger, politiske frontorganisasjoner eller andre organisasjoner, ble det forventet en konsekvent protestholdning. De fleste organisasjoner ble ansett som knyttet til «systemet», og dermed redskaper for økonomiske eller ideologiske interesser som stod i motsetning til folkeflertallets. Organisasjoner som ikke kunne sies å representere slike interesser, som for eksempel Folkereisning Mot Krig, Fremtiden I Våre Hender, mange medlemmer av Sosialistisk Folkeparti m.fl. ble regnet som idealistiske tiltak eller personer. Dermed var de harmløse, men også uten interesse. FAFs'eren, altså den revolusjonære, hadde som oppgave å avsløre disse forholdene, ikke å opptre såkalt konstruktivt, med tanke på å oppnå små fremskritt. Dette siste var også nærmest umulig, fordi FAFS aldri utarbeidet noen politisk strategi, som inneholdt delmålsettinger. Ingen mindre målsettinger enn et sosialistisk samfunn, styrt på direkte demokratisk vis ble formulert. Derfor opptrådte FAFS aldri taktisk, og ville ikke samarbeide med noen, dersom de ikke stod til venstre for venstresiden, forstått som SV og AKP. Denne bevisste avstandstagen til involvering i det politisk/organisatoriske system i Norge, og motstanden mot å bli part i interessekonflikter, bidro til at FAFS ikke utviklet seg politisk, til tross for at medlemmene representerte et høyt kunnskapsnivå. Dette var nok dypest sett grunnen til at mange av medlemmene gikk over i passivitet etter noen år. Den direkte åsaken til FAFS oppløsning var uenighet mellom en syndikalistisk fløy med base i Trondheim, Kragerø og Fredrikstad og en arbeiderrådsretning med base i Oslo. Syndikalistene var tildels tidligere studenter som nå var arbeidere, og ønsket en «ren» arbeiderorganisasjon og en strategi som tok utgangspunkt i lokalt faglig arbeid. Arbeiderrådsretningen mente også at arbeidslivet måtte være den sentrale arena for politisk arbeid, men hevdet fagforeningene hadde utviklet seg til «innenforkapitalistiske» organisasjoner, og fremmet en strategi der ikke-faglige organisasjoner stod sentralt i revolusjonær organisering. Aldous Huxley. Aldous Leonard Huxley (født 26. juli 1894 i Surrey, død 22. november 1963 i Los Angeles) var en engelsk forfatter, som i ettertid er best kjent for den dystopiske framtidssatiren "Vidunderlige nye verden" ("Brave New World") fra 1932. Han flyttet til USA i 1937, for å unnslippe den ventede krigen i Europa, og bodde i Los Angeles til sin død i 1963. Han skrev i de fleste sjangre: romaner, noveller, dikt, reiseskildringer, essay, sakprosa og filmmanuskript. I mellomkrigstiden skrev han «kyniske fabler om hvordan moderne psykologi og naturvitenskap hadde brutt ned tradisjonelle verdier og ført til rotløshet og retningsløshet blant de intellektuelle». Fra slutten av 30-tallet skriver han med «større etisk alvor og [preget] av hans interesse for mystisisme og parapsykologi. Hans senere romaner avspeiler en mystisk gudsopplevelse». Huxley var engasjert på flere felt, både innen etiske, politiske og esoteriske emner. På 1950-tallet deltok han – i «sin trang til å sprenge erkjennelsens grenser» – i eksperimenter med meskalinrus. Huxley mente at «meskalin ville hjelpe ham å oppleve det samme som Blake og andre kunstnere og visjonære.». Huxley beskriver rusopplevelsen i sitt essay "Erkjennelsens porter" ("The Doors of Perception", 1954) som «var med på å innlede en æra av eksperimentering med narkotiske stoffer». Bandet The Doors har sitt navn etter Huxleys essay. Han var sønnesønn av biologen Thomas Huxley og bror av UNESCO-lederen Julian Huxley. Norderhov og Ask menighet. Norderhov og Ask menighet ligger i Ringerike prosti og omfatter Norderhov kirke på Norderhov og Ask kapell på Ask i tidligere "Strandefjerdingen". Til "Norderhov menighet" sogner alle som ikke sogner til et annet sogn i tidligere Norderhov kommune. Det omfatter foruten området rundt Norderhov kirke også Åsaområdet, Eikeliområdet, Tolpinrudområdet, Veienmoenområdet og Heradsbygdaområdet i Ringerike kommune. Til "Ask menighet" sogner de som bor på strekningen sørvest for "Tolpinrud" i Hønefoss og nordøst for Tyristrand, og mellom "Sandaker" i nordvest og "Busund bru" i sørøst. Norderhov kirke er hovedkirke i sognet, som omfatter egne menigheter ved hver kirke, men deler prest. Jevgenij Preobrazjenskij. Jevgenij Aleksejevitsj Preobrazjenskij, russisk Евгений Алексеевич Преображенский, (1886–1937) var en sovjetisk kommunistisk politiker. Han sluttet seg i 1903 til det russiske arbeiderpartiet og bolsjevikene. I tiden frem mot den russiske revolusjon drev han partiarbeid først i Ural, senere i Irkutsk. Politisk sto han på partiets venstre fløy, og var motstander av freden i Brest-Litovsk, som han mente innebar «å redde Sovjetregiments liv ved hjelp av selvmord». Som leder av partiets distriktsstyre i Ural fra 1918 deltok han direkte i drapet på Tsar Nikolai II. I 1919 ble han engasjert i partiets studie- og propagandaarbeid, og skrev sammen med Nikolaj Bukharin den innflytelsesrike boka "Kommunismens ABC", året etter ble han tatt opp i politbyrået, før han i 1921 ble utpekt til finansminister. Motstanden hans mot NEP skulle imidlertid sørge for at han mistet det meste av posisjonene sine. Preobrazjenskij var kanskje Arbeideropposisjonens fremste ideolog og teoretiker. For denne var fagforeningenes direkte ledelse av industrien et viktig krav. Han mente videre at bøndene, for at industrien skulle komme opp på et tilfredsstillende nivå, måtte finne seg i å bli særskilt hardt utbyttet. Preobrazjenskij var også den som på denne tiden mest eksplisitt tok til orde for tvangskollektivisering. I denne perioden, midt på 1920-tallet, formulerte han teorien om «primitiv sosialistisk akkumulasjon», som sa at den sosialistiske (kollektive) organiseringen av jordbruket og industrien ville vise seg overlegen den kapitalistiske fra et ressurspersektiv. Preobrazjenskij postulerte at bøndene over noe tid ville velge kollektivbruket frivillig fordi dette ville gi dem større utbytte enn kapitalistisk (selveiende) jordbruk. I forbindelse med Lenins sykdom og død, stilte han seg i opposisjon til Stalin, Kamenev og Zinovjev, senere også sin gamle meningsfelle Bukharin. Preobrasjenskij ble ekskludert fra partiet i 1927, men fortsatte å jobbe for planleggingskommisjonen i Ural. Sammen med Karl Radek og Ivar Smilga erklærte han i 1929 at han nå hadde brutt med Trotskij, og han slapp dermed inn i partiet igjen. Han jobbet så noen år under industridepartementet før han i 1933 ble arrestert og ekskludert igjen, en eksklusjon som ble opprettholdt i 1936, da han ble arrestert på nytt. Omstendighetene rundt Preobrasjenskijs død er uklare. Ulikt mange av sine tidligere allierte ble han ikke tiltalt eller dømt i Moskvaprosessene, men døde i fengsel i 1937. I følge Sovjeteksperten E.H. Carr ble han ikke henrettet, men døde, som så mange andre i sovjetisk fangenskap, av andre årsaker. Etter at Sovjetarkivene ble åpnet har det imidlertid kommet dokumenter som tyder på at han ble henrettet. Preobrazjenskij ble rehabilitert i 1988. Preobrazjenskij, Jevgenij Preobrazjenskij, Jevgenij Veme menighet. Veme kirkesogn ligger i Ringerike prosti og omfatter Veme kirke. Geografisk ligger sognet i Soknedalen på Ringerike, med kirkested på Veme, halvveis mellom Hønefoss og Sokna langs Rv7 mot Hallingdal. Sognet går fra grensen mot Norderhov og Ask menighet i Heradsbygda i sørøst og Sandaker sør, videre nordvestover mot Fonkalsrud og Gardhammer, der skillet går til Lunder menighet. Lunder menighet. Lunder menighet er et sogn i Ringerike prosti og omfatter Lunder kirke (sognekirke) og Strømsoddbygda kapell. Geografisk ligger sognet i Soknedalen på Ringerike, med kirkested på Sokna, halvveis mellom Hønefoss og Noresund i Krødsherad kommune, langs Rv7 mot Hallingdal. Sognet går fra grensen mot Veme menighet lenger sørøst i dalen, og omfatter områdene fra Gardhammar til grensen mot Krødsherad, samt Rallerudområdene og Strømsoddbygda inn mot grensen til Flå kommune. Middleton (Milton Keynes). Middleton (tidligere kalt Milton Keynes Village) er et område i Milton Keynes i England. Det var tidligere en egen landsby, men ble innlemmet i byen og er et verdslig sogn. Stedet het opprinnelige "Middleton", som senere ble forvansket til "Milton". I 1166 fikk en normannisk familie, Cahaines, kontroll over dette og andre områder i England, og deres navn ble innlemmet i flere stedsnavn, som Asheton Keynes, Somerford Keynes og Horsted Keynes. Middleton ble til "Middleton de Keynes". Da man i 1960-årene grunnla den nye byen lå den lille landsbyen nær sentrum, og man gav navnet til hele byen. Bydelen het en periode Milton Keynes Village, men dette ble endret til Middleton på grunn av forvirringen det skapte. Det verdslige sognet har dog fortsatt navnet Milton Keynes. Byens nye sentrum er et verdslig sogn med navnet Central Milton Keynes. Georgij Malenkov. Georgij Maksimilianovitsj Malenkov (Георгий Максимилианович Маленков, født i Orenburg, død 14. januar 1988 i Moskva) var en fremtredende sovjetisk politiker det første tiåret etter andre verdenskrig. Han sluttet seg til Den Røde Hær i 1919 og Sovjetunionens kommunistiske parti året etter. Malenkov steg raskt i gradene i partiet som en del av den såkalte nomenklaturaen, og var, sammen med blant andre Nikita Khrusjtsjov aktiv i forbindelse med utryddelsene på 1930-tallet. I 1946 ble Malenkov tatt opp i politbyrået, og i 1952 ble han medlem av Stalins sekretariat, et tegn på at han var blitt en av Stalins nærmeste allierte. Etter Stalins død overtok Malenkov vervet som Sovjetunionens statsminister, og var i to år landets formelle leder. Han var også for en kort periode partiets generalsekretær, men ble tvunget til å gå av til fordel for Khrusjtsjov. Selv om de hadde hatt sine uenigheter, var Malenkov i 1953 blant dem som gikk mot henrettelsen av Lavrenti Berija. Han var også kritisk til atompolitikken og den ensidige satsingen på tungindustri som Khrusjtsjov var blant de varmeste forsvarerne av. Dette førte til at han i 1955 ble tvunget til å gå av som statsminister, og to år senere mistet han også plassen sin i politbyråets etterfølger, presidiet. Etter at han sammen med Vjatsjeslav Molotov og Lazar Kaganovitsj forsøkte å få gjennomslag for en annen politikk uten å lykkes ble han ekskludert av partiet i 1961 og sendt i indre eksil. Frem til sin død virket han som leder for et vannkraftverk i Kasakhstan. Tyristrand menighet. Tyristrand menighet ligger i Ringerike prosti og omfatter Tyristrand kirke. Sognet tilhørte Hole prestegjeld fram til 1984, men kom inn under Norderhov kirke da Hole rev seg løs fra storkommunen Ringerike etter sammenslåingen i 1963/1964 og på nytt ble egen kommune. Geografisk ligger sognet mot sørvest i Ringerike kommune, med kirkested på Tyristrand, halvveis mellom Hønefoss og Vikersund i Modum kommune, langs Rv35 mot Drammen. Sognet går fra grensen mot Norderhov og Ask menighet i nordøst, og omfatter områdene langs Tyrifjordens nordvestbredd til grensen mot Modum. Call of Duty 2. "Call of Duty 2" (også kalt "CoD 2") er et førstepersonsskytespill i "Call of Duty"-serien utviklet av Infinity Ward til PC og Xbox 360, utgitt høsten 2005. Spillet er en oppfølger til Call of Duty, og var det spillet som solgte mest blant dem som ble utgitt samtidig med Xbox 360. En Macintosh-versjon er ventet i mai 2006. Oppbygning. "Call of Duty 2" foregår som sin forgjenger under andre verdenskrig. Spilleren kan være både en amerikansk, britisk,Og sovjetisk soldat, og kan i enspillerdelen ta del i historiske slag. "Call of Duty 2" er også svært populært å spille over Internett, men Xbox 360-versjonen har hatt flere problemer med dette aspektet. Utviklerne jobber for tiden med løsninger for dette. New Bradwell. New Bradwell er en landsby som har blitt innlemmet i byen Milton Keynes i England. Den ble, i likhet med Wolverton, grunnlagt i viktoriansk tid for som et boligområde for arbeiderne ved jernbanefabrikken i Wolverton. Landsbyen er avgrenset av Great Ouse, Grand Union-kanalen og West Coast Main Line. Under andre verdenskrig forekom en hendelse som er kjent som "Bradwellblitzen". Dette var den mest dramatiske hendelsen i det nordlige Buckinghamshire under krigen, og bestod av at én bombe ble sluppet en natt. Det er mulig at den var ment å treffe jernbanefabrikken, men det er mer sannsynlig at det dreier seg om en gjenværende bombe som ble sluppet på et tilfeldig sted fra et fly på vei tilbake fra Birmingham eller Coventry. Det opprinnelige Bradwell var et benediktinerkloster som i middelalderen eide hele området. Monkey Business. "Monkey Business" er en amerikansk komedie fra 1931, den tredje filmen fra Brødrene Marx og den første de gjorde som ikke var basert på et teaterstykke som tidligere hadde vært satt opp på Broadway. Hovedrollene har dekket av alle de fire brødrene: Groucho Marx, Chico Marx, Harpo Marx, og Zeppo Marx. Filmen ble regissert av Norman Z. McLeod med manus av S. J. Perelman og Will B. Johnstone. Historien skjer på et passasjerskip som krysser Atlanterhavet og brødrene er blindpassasjerer. Chico spiller sangen «When I Take My Sugar to Tea» skrevet av Sammy Fain, Irving Kahal og Pierre Norman i sin sedvanlige unike pianostil. Harpo spiller «I'm Daffy Over You», akkompagnert av alle. Den mest berømte sekvensen fra denne filmen involverer alle de fire brødrene når de forsøker å forlate skipet ved hjelp av et stjålet pass tatt fra den berømte franske sangeren Maurice Chevalier. Alle brødrene etterligner Chevalier, komplett med stråhatt, og synger «You've Brought a New Kind of Love to Me» («If a nightingale could sing like you...») etter tur. Harpo bruker en skjult fonograf som spiller en grammofon med en innspilling av Chevalier. Mark Rothko. In the tower av Mark Rothko Mark Rothko (født, død 25. februar 1970) født Marcus Rothkowitz i Daugavpils, Latvia (den gang en del av Russland) var en amerikansk jødisk maler. I 1913 emigrerte Rothko sammen med foreldrene til USA, hvor de slo seg ned i Portland i Oregon. I 1923 flyttet Rothko til New York, hvor han begynte studier ved New School of Design, og samtidig tok kurs ved Art Students League of New York. Rothko ble en del av en gruppe malere som gikk under navnet New York School (med blant andre Barnett Newman, Jackson Pollock og Willem de Kooning), som oppstod på 1940-tallet som en samlet stemme i det amerikanske kunstmiljøet. Abstrakt ekspresjonisme var en annen betegnelse på disse kunstnerne, selv om Rothko ikke så på seg selv som en abstrakt maler. Utover 40-tallet ble hans verk i økende grad symbolske. Rothkos malerier er bygget opp av store rektanguklære fargeflater i sterke, ikke sjelden mørke farger, og beskrives gjerne som meditasjonsbilder. Etter en lengre depresjon begikk Rothko selvmord i 1970. Haug menighet. Haug menighet ligger i Ringerike prosti og omfatter Haug kirke i Haugsbygd, med Ringkollen kapell på Ringkollen. Geografisk grenser sognet til Hønefoss menighet i og Ullerål menighet i sørvest og vest, og til Ådal menighet i nord, Jevnaker i Oppland i nordøst og Norderhov og Ask menighet i sør. At the Circus. At the Circus ("Brødrene Marx på sirkus") er amerikansk komedie fra 1939 med Brødrene Marx hvor de berger et sirkus fra å gå konkurs. Den huskes spesielt for Groucho Marx’ utførelse av sangen «Lydia the Tattooed Lady». I tillegg til brødrene spiller også Margaret Dumont, Eve Arden, og Kenny Baker i filmen. Buster Keaton arbeidet i filmen med gagsene (de fysiske vitsene). Hans karriere var da på veg nedover og han var tvunget til å ta forfallende arbeid. Hans komplekse og ofte tidkrevende gags ble ikke alltid tatt vel imot av brødrene, og det var en kilde til friksjon og irritasjon. Ullerål menighet. Ullerål menighet ligger i Ringerike prosti og omfatter Ullerål kirke på nordsiden av Hønefoss. Geografisk grenser området til Haug menighet i øst, Ådal menighet i nord, Norderhov og Ask menighet vest og Hønefoss menighet i sør. Kirk Triplett. Kirk Triplett (født 29. mars 1962) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han er født i Washington og studerte til sivilingeniør ved Universitetet i Nevada før han ble profesjonell i 1985. Som profesjonell har Triplett vunnet tre turneringer på PGA-touren, samt Alberta Open 1988 i Canada. Norges Handelshøyskoles studentforening. Norges Handelshøyskoles studentforening (NHHS) ble stiftet 16. september 1936, og er studentforeningen ved Norges Handelshøyskole. Historie. Få dager etter opprettelsen av NHH i september 1936 samlet studentene seg for etableringen av NHHs Studentutvalg. Første oppgave var å lede den andre studentsamlingen 16. september, der Norges Handelshøyskoles Studentforening ble konstituert og foreningsstyre valgt. Leif K. Haugan ble valgt til å lede Studentutvalget, mens Odd Viig ble den første leder av hele foreningen. De første årene jobbet foreningen for saker som bedre lesesalsforhold, studentvelferd og fagpolitikk, men ettersom studentmassen stadig vokste og høyskolen flyttet til sine nåværende lokaler i Breiviken utenfor Bergen, økte aktiviteten. Æresbevisninger. Under juleballet i 1940 ble studentforeningens to æresbevisninger innstiftet: Æresmedlemskap i NHHS og De Niidkiære Kremmeres Orden. Førstnevnte for dem som hadde gjort en særlig innsats for høyskolen eller NHHS, den andre forbeholdt kun medlemmer av studentforeningen. Statsråd Lehmkuhl og NHHs første rektor Ingvar Wedervang ble de første æresmedlemmene. På 70-tallet forsvant begge utmerkningenen. De ble relansert på 2000-tallet. NHHS i dag. Alle som er fast student ved Norges Handelshøyskole er medlem av Norges Handelshøyskoles Studentforening. NHHS har 25 underutvalg og en mengde interessegrupper som studentene kan delta aktivt i eller merke godene fra, deriblant Skipsfarts- og Transportgruppen, Amnesty, it, avis, grafisk senter, tv, foto, ulike kor og orkester, dansegruppe og idrettslag innen blant annet ultimate, volleyball, fotball, håndball, lacrosse, motbakkeløping, dansegruppen eXtravadance og gründerorganisasjonen Start NHH. Nye studenter møter NHHS første dag, via Førstekullsuken som arrangeres av Kjernestyret og Fadderkomiteen. I en uke blir de nye studentene introdusert for studentlivet. Gjennom høsten avholdes spektakulære og tradisjonsrike arrangementer som Standsaften, U-fagsaften, Internaften og Valgsshow, mens studentene på våren blir kjent med store arrangement i NHHS sin regi som UKEN og NHH Symposiet, begge som avholdes annenhvert år. Studentforeningen står for markedsføringen av studentene mot næringslivet i inn- og utland. Næringslivsutvalget er bindeleddet mellom studentene ved NHH og næringslivet. Styre og stell. Den daglige driften av NHHS ledes av et "Kjernestyre" som består av åtte studenter som velges hver høst, og som har til oppgave å koordinere arbeidet, legge til rette for aktivitetet i foreningen og å koordinere den eksterne kontakten. Alle faste studenter har tale- og stemmerett ved NHHS sitt øverste organ Foreningsmøtet (FM) som arrangeres to ganger i semesteret. Det er valg hvert semester i NHHS, med intens valgkamp der medlemmene kan stemme – og stille til valg. Eksperimentell bekreftelse. Eksperimentell bekreftelse betyr at man prøver ut en formel eller teori man på forhånd har formet, for så å se om resultatet er riktig. Ordet eksperiment betyr «prøve ut», og når man utfører et eksperiment driver man da og prøver ut nye ting. Når man da skal bekrefte noe med denne metoden innebærer det altså at man «prøver det ut» og regner ut svaret fra resultatet. Siden et eksperiment så å si aldri fungerer perfekt, må man alltid regne med en viss feilmargin. Bostonmassakren. Bostonmassakren skjedde på en snørik mandag natt i Boston, 5. mars 1770 og hendelsen var en av grunnene til den amerikanske uavhengighetskrigen. Uroen som var skapt av det militære nærværet i Boston økte etter at soldater skjøt inn i en protesterende gruppe med sivile. John Adams sa etterpå at den natten massakren i Boston skjedde, den natten ble grunnlaget for det selvstendige Amerika lagt. Hendelsen begynte med at Edward Garrick, en ung parykkmakerassistent, oppsøkte tolleren Hugh White om kvelden den 5. mars i King Street med en anmodning om å få et utestående beløp til sin mester. Da assistenten ble ganske påståelig i sitt krav kom en britisk vakt, menig White og slo han for sin uforskammethet. Den rasende Garrick løp sin vei, men kom snart igjen med en gruppe kolonister som angrep White med snøballer, is og søppel. Oppstyret fikk ut vaktsjefen, kaptein Thomas Preston, som kom til Whites assistanse med en korporal og åtte soldater fra det 29. regimente. Folkemengden økte i størrelse og fortsatte å kaste stein, stokker og isbiter på de britiske soldatene. Gravstøtte til minne om ofrene Midt i tumultene ga kaptein Preston ordre om å ikke skyte. En soldat, menig Hugh Montgomery, ble slått ned med en klubbe; det førte til at han ved en «feiltakelse» avfyrte geværet i luften. Han tilsto senere at han med hensikt hadde skutt rett inn i mengden. Dette førte til at de andre soldatene fikk panikk, og de begynte å skyte inn i mengden. Tre amerikanere, Samuel Gray, James Caldwell, og en mulatt, Crispus Attucks, døde momentant og to andre avled senere. Samuel Maverick døde neste dag og Patrick Carr om lag en uke etter. Seks andre sivile ble såret. Hendelsen ble avbildet av en gravør fra Boston ved navn Paul Revere som bodde nær stedet. Revere avbildet feilaktig hendelsen som nærkamp og uten snø på bakken, med Crispus Attucks som en hvit mann og med den britiske kapteinen bak sine tropper. Skiltet over tollhuset ble endret til «Butcher's Hall» (slaktehuset). Christian Remick som fargela graveringen fremstilte feilaktig hendelsen som om den skjedde på dagen, han la til en klar blå himmel; i virkeligheten var en kvart måne synlig. Soldatene som var involvert ble dømt ved en sivil domstol med en jury sammensatt av nybyggere og med John Adams og Josiah Quincy II som forsvarsadvokater. Seks av soldatene ble frifunnet, mens to andre; de eneste som en fant hadde reladet sine musketter ble funnet skyldig i drap, som ble straffet brennemerking av tommelfingrene. Vaktsjefen, kaptein Thomas Preston, ble frifunnet da juryen ikke kunne avgjøre om han hadde beordret troppene til å skyte. Juryens avgjørelse indikerer at de trodde soldatene hadde blitt provosert og at deres bruk av makt ikke var urimelig. Samuel Adams ga hendelsen navnet «Bostonmassakren» og brukte det i propagandahensikt. Han argumenterte med at betydningen ikke lå i det lave antallet døde; men av at alminnelige amerikanere engasjerte seg i en viktig revolusjonær hendelse. Etter begravelsen av de fem mennene, den største folkesamling til da i koloniene, samlet Bostons innbyggere seg ved «Old North Church» for å forlange at de britiske soldatene skulle fjernes fra byen. Se også. Bostonmassakren La Trinidad. Map of Benguet showing the location of La Trinidad La Trinidad er en landkommune ("municipality") og provinssetet i den filippinske provinsen Benguet. I 2000 hadde La Trinidad 68 000 innbyggere fordelt på snaut 14 000 husholdninger. Barangays. La Trinidad er delt inn i 16 barangay-er. Mans flagg. Flagg for viseguvernøren av Man Mans flagg har en triskelion på rød bakgrunn, et merke som har lang tradisjon som våpen og flagg på øya. Triskelionen er trebent og utstyrt med rustning. De tre benene er sammenstilt ved hoftene. Som våpen for Man er merket kjent tilbake til 1200-tallet. Det røde flagget med de tre bena ble anerkjent som flagg 1. januar 1933, men er også kjent i bruk før den tid. Gjennom triskelion-figuren har Mans flagg likhetstrekk med den autonome italienske regionen Sicilias flagg. Handelsflagg. I 1971 fikk Man igjen eget handelsflagg, etter at det forrige handelsflagget ble avskaffet i 1935. Mans handelsflagg er en britisk "red ensign" med triskelionmerket i den frie enden av flaggduken. Viseguvernørens flagg. Viseguvernøren er kronens representant på Man og fører eget flagg etter samme modell som guvernører i britiske besittelser. Det vil si det britiske unionsflagget med koloniens våpenskjold omgitt av en krans i midten. Karl Drais. Karl Friedrich Christian Ludwig Freiherr Drais von Sauerbronn, eller bare Karl Drais (født 19. april 1785 i Karlsruhe, død 10. desember 1851 samme sted), er en tysk oppfinner som er kjent for å ha funnet opp flere typer sykler, samt den pedaldrevne dresinen. Han oppfant også den første skrivemaskinen med 25 bokstaver, en stenografimaskin med 16 taster og hulstrimmel. Drais fant også opp kjøttkvernen. Se også. Liste over oppfinnere U.S. Army Criminal Investigation Command. U.S. Army Criminal Investigation Command (CID) er en kommando i den amerikanske hæren med ansvar for etterforskning av lovbrudd der hæren er involvert. CID har hovedkvarter ved Fort Belvoir i Virginia. CID etterforsker lovbrudd der hæren, eller ansatte i hæren, er eller kan være innblandet i lovbrudd, fra bedrageri og annen økonomisk kriminalitet til drap, voldtekt og krigsforbrytelser. Kommandoen består av både militære og sivile etterforskere, kalt spesialagenter, samt kriminalteknikere, dataspesialister, polygrafeksperter og kriminaletterretningsanalytikere. CID ble opprettet 17. september 1971 og er direkte underlagt hærens stabssjef og arméministeren. Max Schreck. Maxmillian Schreck, ofte bare kalt Max Schreck, (født 11. juni 1879 i Berlin, død 26. november 1936 i München) var en tysk skuespiller. Max Schreck turnerte på scener over hele Tyskland og spilte i flere filmer. Han er mest kjent som den uhyggelige og mystiske Grev Orlock i F. W. Murnaus vampyrklassiker "Nosferatu" fra 1922. Sammen med Béla Lugosi og Christopher Lee blir Schreck ansett som en av filmhistoriens klassiske Dracula-tolkere. Max Schreck var gift med skuespilleren Fanny Normann. Eksterne lenker. Schreck, Max Schreck, Max Schreck, Max The Big Store. The Big Store ("Den store butikken") er en amerikansk komedie-film fra 1941 med Brødrene Marx. Tre av brødrene spilte i denne filmen: Groucho Marx, Chico Marx og Harpo Marx, men også Margaret Dumont, Tony Martin og Virginia Grey. Den «tunge» var Mr. Grover, spilt av Douglass Dumbrille, den samme skuespilleren som var den «tunge» i brødrenes film "A Day at the Races". Handlingen besto i at Groucho, Chico og Harpo arbeider for å redde Phelps butikk. Groucho spiller detektiven og livvakten Wolf J. Flywheel. Filmen hadde de vanlige musikalske numrene som filmselskapet MGM pleide; slik som «Sing While You Sell» og «Tenement Symphony» sunget av Tony Martin. En av de mer minneverdige scenene er butikken avdeling for senger. En italiensk familie kommer med tolv barn og seks av dem forsvinner (i noen køyesenger) og Groucho overbeviser faren, spilt av Henry Armetta, at han umulig kan ha tolv barn for det har han ikk råd til. VfB Stuttgart. VfB Stuttgart er et tysk fotballag som spiller i tysk Bundesliga. Laget ble grunnlagt i 1893. Spillerstall. Stuttgart Stuttgart Forsvarets ingeniørhøgskole. Forsvarets ingeniørhøgskole (FIH) ligger på Lillehammer. FIH utdanner befal med bachelorgrad som ingeniør i telematikk og befal med kompetanse som systemoperatører på Forsvarets informasjonssystemer. Historikk. Skolen, som i dag er en del Forsvarets kompetansesenter for kommando og kontrollinformasjonssystemer (FK KKIS), utdanner ingeniører/befal for alle grener av Forsvaret: hær, sjø, luft og fellesavdelinger. Når det blir tatt opp et nytt kull, en ving, til skolen, blir denne vingen plassert under en av grenene. I praksis vil dette si at elevene må gå i grenens uniform, men det har ingen innvirkning på opplæring eller hvor de havner etter utdanning. Elevene som begynner skolegang høsten 2012, er under Luftforsvaret. Informasjon om utdanningen. Bachelorutdannelsen består av 3 års skolegang med 3 påfølgende pliktår hvor man jobber i Forsvaret. Plikttjensten avtjenes ut i fra Forsvarets behov. Dvs at ressurskontoret ved Jørstadmoen velger ut de stillingene elevene kan velge fra. Denne listen selekteres fra de innmeldte behov fra avdelingene rundt omkring i Forsvaret. Elevene har absolutt ingen innflytelse på selekteringen av denne listen. Er det få stillinger og fler studenter som ønsker tjenestestedet avgjøres dette ved rangering. Dette vil si at den studenten med best resultat ila studiet velger først. Slik kan man påvirke valg av tjenestested ut ifra prestasjoner i løpet av tiden ved skolen. Det har også vært flere andre måter å fordele stillinger på, blant annet at kullet velger hvem som får stillingen eller at skolen avgjør dette. Tidligere var det 3.5 år skole, men nå gjennomføres hovedprosjektet det første halvåret i plikttjenesten. Opptakskravet er at man i tillegg til vanlige befalskolekrav har generell studiekompetanse med fordypning i matte (R2) og fysikk (FY1). Eventuelt kan man ha tilsvarende Skolen samarbeider med Høgskolen i Gjøvik. Bachelor fag. Inneholder telematikksystemer, informasjonsteknikk, signalbehandling, informasjonssikkerhet, operativsystemer, datamaskinarkitektur, systemutvikling, radioelektronikk og programmering. I tillegg inneholder bachelorutdanningen samfunnsfag, med fokus på interkulturell kunnskap, militært lederskap, engelsk og virksomhetsstyring. Øvelser. FIH gjennomfører en rekke øvelser som skal sørge for at studentene etter endt utdanning ved skolen, skal mestre alle årstider og kunne tjene Forsvaret på en best mulig måte uansett værforhold og situasjon. Enkelte av øvelsene deltar studentene ved FIH på flere ganger, hvor de endre rolle år for år. I første klasse vil elevene bli ført av andreklassinger, mens tredjeklassingene er med og administrerer hele øvelsen. Islam i Norge. Islam er den nest største religionen i Norge. I 2008 bodde det iflg. SSB ca. 163 000 med muslimsk bakgrunn i Norge. Dette utgjorde ca. 3.3% av totalbefolkningen. Pr. 2010 var der 98 953 medlemmer i registrerte muslimske trossamfunn. De fleste muslimer i Norge har innvandrerbakgrunn, dvs at de selv eller begge foreldrene er født utenfor Norge. Landene flest har bakgrunn fra er Pakistan, Irak, Somalia, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det islamske miljøet i Norge er sterkt fragmentert, men mange moskéer er organisert i paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge. Historikk. I islandske annaler står det at det kom sendebud fra den muslimske sultanen i Tunis til Norge på 1260-tallet, etter at kong Håkon Håkonsson tidligere hadde sendt sine sendebud til sultanen med rike gaver. Det er ikke urimelig å tro at det har kommet muslimer til Norge før dette også. Men et nevneverdig antall fastboende muslimer i Norge har det ikke vært før siste halvdel av 1900-tallet. I forhold til i andre europeiske land startet innvandring fra muslimske land seint i Norge, og nådde ikke merkbart antall før slutten av 1960-tallet. Men misjonær for Ahmadiyya menigheten hadde allerede kommet på 1950-tallet. I 1975 ble det innført innvandringsstopp, men reglene for familiegjenforening var relativt liberale i noen år etter dette. Tallet på muslimer i Norge ble første gang registrert i offisiell statistikk i 1980, da antallet ble oppgitt til 1 006. Denne statistikken er basert på medlemskap i en registrert menighet, og det er meget sannsynlig at det lave antallet skyldtes at få muslimer var medlem av en moské. Religionshistorikeren Kari Vogt anslår at 10% av norske muslimer var medlemmer av en moské i 1980, mens denne andelen var økt til 70% i 1998. Det å skulle være medlem av en moské var et fremmed konsept for innvandrere fra muslimske land, men i Norge er det nødvendig for moskéene å operere med medlemslister fordi statstilskudd til religiøse menigheter er basert på medlemstall. Medlemstall. På slutten av 1990-tallet passerte islam medlemstallene i den katolske kirke og pinsevennene og ble dermed den største minoritetsreligionen i Norge. I 2004 var medlemmene i muslimske trossamfunn fordelt på 82 registrerte og 10 uregistrerte menigheter. 60 000 av muslimene (om lag 75%) og 40 av menighetene var å finne i Oslo og Akershus. Bakgrunn. En ukjent, men trolig høy, andel av disse innvandrergruppene er muslimer. Dette viser at den største gruppa norske muslimer har bakgrunn fra Pakistan, men ingen enkelt nasjonalitet utgjør så mye som en fjerdedel av den totale mengda. Oslo. I 2008 var 11% av befolkningen av Oslo innvandrere eller barn av to innvandrere fra land med muslimsk flertall. I tillegg kommer et ukjent antall muslimer som ikke er med i den registrerte innvandrerbefolkningen. 7% av Oslos borgere var registrerte medlemmer i et muslimsk trossamfunn. Moskeer. Den første moskeen i Norge var the Islamic Cultural Centre, som ble åpnet i Oslo i 1974. Initiativtakerne var pakistanere som fikk hjelp fra det tilsvarende danske Islamic Cultural Centre som allerede hadde åpnet i København. Den nye moskeen fulgte deobandi-retningen av sunni-islam. De som fulgte barelwi-retningen, og utgjorde flertallet av pakistanere i Norge, følte snart behovet for sin egen moské, og åpnet Central Jama'at-e Ahl-e Sunnat i 1976. Dette er i dag den største moskéen i Norge, med over 5 000 medlemmer. Etter hvert som den muslimske befolkningen økte, økte også tallet på moskéer raskt. Mens det samlede tallet på muslimer var lavt, var det naturlig at mange ulike grupperinger kom sammen i én moské. Men etter hvert som ulike innvandrergrupper økte i antall oppsto ønsket om egne moskéer for grupper av ulik nasjonalitet, språk og trosretning. Ahmadiyya muslimske menighetens misjonær hadde allerede kommet til landet sent på 1950-tallet, men menighetens økonomiske situasjon tillot ikke å skaffe seg noen lokaler før på slutten av 1970-tallet da villaen på Frogner ble tatt i bruk som moské. Den første sjia-muslimske menigheten, Anjuman-e hussaini, ble grunnlagt alt i 1975, og tidlig på 80-tallet oppsto egne marokkanske og tyrkiske moskéer. Verdens nordligste moské i en kjeller i Tromsø Moskéene har vært viktige, ikke bare som steder for bønn, men også som møtested for medlemmene av minoritetsgrupper. Flere moskeer driver også ulike former for sosialt arbeid, blant annet har enkelte av dem organisert hjemsending av avdøde medlemmer til fødelandet for gravlegging. Moskeene er stort sett plassert i vanlige bygårder og er ikke lett synlige i gatebildet. Inntil 2005 hadde det bare blitt bygd én moské spesielt for formålet, moskeen til World Islamic Mission i Åkebergveien i Oslo, fra 1995. I 2000 ble denne moskeen også den første som begynte med "adhan", bønnerop. Moskeen fikk først tillatelse fra Gamle Oslo bydel til å holde "adhan" én gang i uka. Dette vedtaket ble anket av Fremskrittspartiet til fylkesmannen i Oslo og Akershus, men hans konklusjon var at det slett ikke var nødvendig med tillatelse for bønnerop, og moskeen sto dermed fritt til å utøve "adhan" etter eget ønske. De valgte i første omgang likevel å avgrense seg til én gang i uka. Moské i Bergen, etablert i et bolighus Islamsk Råd Norge. Det fins en paraplyorganisasjon for muslimske menigheter i Norge, Islamsk Råd Norge (IRN), som ble opprettet i 1993. Utviklingen av muslimske trossamfunn i Norge hadde i 1980-årene gått i retning av fragmentering, da flere nye moskéer ble opprettet for nye muslimske grupperinger, uten at det fantes noen samlende organisasjon som kunne representere muslimene overfor det norske samfunnet. Det som utløste et nærmere samarbeid mellom menighetene var en invitasjon fra Mellomkirkelig Råd. Rådet ville gjerne etablere permanent kontakt mellom kristne og muslimske organisasjoner. Fra muslimsk side ble forslaget godt mottatt, men det fantes på den tiden ingen enkelt organisasjon som kunne representere muslimene i et slikt forum. Den største moskéen, Central Jama'at-e Ahl-e sunnat tok initiativet og startet prosessen som førte til stiftinga av Islamsk Råd Norge 22. oktober 1993, fra starten med fem moskéer som medlemmer. Umiddelbart etterpå ble. I mars 2006 har IRN 20 medlemsorganisasjoner, inkludert en paraplyorganisasjon for Rogaland som i sin tur omfatter sju moskéer. I 1999 ble det anslått at om lag halvparten av muslimene i Norge var med i moskéer som var med i IRN. Albanske, bosniske, pakistanske barelwi og deobandi, arabiske, tyrkiske, somaliske og gambiske moskéer er med i IRN. Siden 1996 har IRN òg vært med i Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn, som omfatter alle de store religionene i Norge. Andre organisasjoner. Andre muslimske organisasjoner som går på tvers av enkelte menigheter finnes òg. I 1991 ble Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN) stifta, etter initiativ fra den norske konvertitten Nina Torgersen, og i 1995 kom Muslimsk Studentsamfunn ved Universitetet i Oslo. Organisasjonen Islamnet som organiserer konservative muslimer, hovedsaklig studenter, skal ha ca. 1 200 medlemmer (2010). Ahmadiyya-muslimsk studentforening ble stiftet i 2004, og er en forening for studenter som tilhører Ahmadiyya Muslim Jamaat. Den islamske stiftelsen Urtehagen ble opprettet i 1991 av Trond Ali Linstad, og drev først barnehage og ungdomsklubb. I 1993 søkte Linstad for første gang om å få opprette en muslimsk friskole. Arbeiderparti-regjeringa avslo søknaden i 1995 fordi det ville være "ugunstig for barnas integrasjon". Med regjeringsskiftet til sentrumsregjeringa i 1997 søkte Linstad igjen, og i 1999 ble søknaden godkjent. I august 2001 åpna Urtehagen friskole med 75 elever. Men interne konflikter på skolen førte til at den ble nedlagt våren 2004. Ahmadiyya-muslimsk studentforening ble stiftet i 2004, og er en forening for studenter som tilhører Ahmadiyya Muslim Jamaat. Margaret av Connaught. Kronprinsesse Margaretha, fotografi fra ca. 1910. Margaretha av Sverige, født prinsesse Margaret av Connaught (Margaret Victoria Charlotte Augusta Norah) (født 15. januar 1882, død 1. mai 1920) var gift med kong Gustav VI Adolf av Sverige, og var kronprinsesse av Sverige fra 1907 til sin død. Britiske prinsesse Margaret, med kallenavnet «Daisy», var datter av prins Arthur av Storbritannia, hertug av Connaught og prinsesse Luise Marguerite av Preussen. Prins Arthur var sønn av dronning Victoria av Storbritannia. 15. juni 1905 giftet hun seg med den daværende prins Gustav Adolf av Sverige, hertug av Skåne. Prinsesse Margaret ble "prinsesse av Sverige" og "hertuginne av Skåne", og tok i bruk den svenske varianten av navnet sitt, "Margaretha". I 1907 ble ekteparet kronprins og kronprinsesse av Sverige. Kronprinsesse Margaretha arbeidet aktivt under den første verdenskrigen. Hun startet opp en syforening til støtte for Røde Kors, organiserte en stearinlysinnsamling når parafinforsyningene tok slutt, og hjalp til med å få sendt private brev slik at slektninger som var blitt geografisk spredt fant hverandre igjen. 1. mai 1920 døde hun uventet av en øreinfeksjon. Hun var da gravid med sitt sjette barn. Kronprinsesse Margaretha ble bare 38 år gammel. Vrakfisker. Vrakfisker (Polyprionidae'") er en familie av store abborfisker som lever i havet. Disse fiskene kan bli opptil 1,5 til 2 m lange. Én art, vrakfisk ("Polyprion americanus"), dukker av og til opp i Norge. Vrakfisk. Denne store fisken finnes langs østkysten av Atlanterhavet fra Norge til Sør-Afrika, og i Middelhavet. Langs vestkysten av Atlanterhavet lever den fra Newfoundland til North Carolina, og utenfor La Plata. Dessuten finnes det sørvest i Det indiske hav, og ved New Zealand. Mens denne fisken er liten følger den drivgods og tangklaser i små stimer. Større fisker står alene, ofte i skipsvrak eller huler. Vrakfisken blir opptil 2 m lang og 100 kg, men fiskene som blir tatt i Norge er som regel rundt 5 kg. I vårt land blir denne arten for det meste fanget om høsten og vinteren langs vestkysten fra Lindesnes til Nordkapp. a>, («Giant sea bass»), men er nå nesten utryddet. FNs liste over ikke-selvstyrte områder. FNs liste over ikke-selvstyrte områder er ei liste over områder som ikke styrer seg selv, utarbeidet av FNs komite for avkolonialisering. Kun områder med permanent bebyggelse er på lista. FN legger vekt på at lista handler om områder som havnet under andre land i kolonitiden. Dermed er Vest-Sahara ikke bare inkludert fordi det er okkupert av Marokko, men fordi det er en tidligere spansk koloni. Ruhnu flyplass. Ruhnu flyplass er en flyplass på øya Ruhnu i Estland. Flyplassen ligger sør på øya, like ved stedet Ringsu. Flyplassens ICAO-kode er EERU. Den har ingen IATA-kode. Flyplassen har en gressdekket rullebane med lengde 500 meter og bredde 60 meter. Baneretningene er 14 og 32. Rullebanen har ikke landingslys. Ruhnu flyplass opereres av Air Livonia, med ruter til Pärnu og Kuressaare. Flyplassen er eid av AS Kuressaare Lennujaam (Kuressaare Lufthavn). The House that Shadows Built. "The House that Shadows Built" er en amerikansk film fra 1931 fra Paramount Pictures i anledning av feiringen av deres 20 års-jubileum. Den timeslange filmen inkluderer en kort historie om Paramount, intervjuer med ulike skuespillere, og klipp fra kommende filmprosjekter (noen av dem ble faktisk aldri noe av). Filmen er mest minneverdig for en episode på seks minutters med Brødrene Marx. Hensikten deres var å gjøre reklame for deres kommende film "Monkey Business". Kortfilmen som aldri ble vist i noen annen filmutgivelse de gjorde, er bearbeidelsen av den første scenen i deres første suksessfulle Broadway-show, "I’ll say She Is" (som Groucho i parentes bemerket har sagt var deres morsomste arbeid i brødrenes karriere). Med unntak for noen endringer av navn og noen ekstra gags var scenen omtrent akkurat slik som den var beskrevet i manuskriptet. Denne scenen er også tilgjengelig i en DVD-utgivelse av en dokumentar om Brødrene Marx kalt "Inside the Marx Brothers". Buster Keaton. Buster Keaton (født Joseph Frank Keaton Jr. 4. oktober 1895 i Piqua i Kansas, død 1. februar 1966 i Los Angeles i California) var en populær amerikansk stumfilmskuespiller, komiker og filmregissør. Tidlige liv. Buster var født i Piqua i Kansas som barn av vaudevillestjernene Joe og Myra Keaton og het egentlig Joseph Frank Keaton Jr., men han fikk navnet Buster på grunn av hans tidlige medvirkende i hans foreldres opptredener, hvor han ble kastet rundt. Han hevdet selv at han allerede på denne tiden oppdaget at publikum lo høyere når han reagerte med «pokerfjes» til enhver situasjon. Filmmannen. Da han var 21 måtte Busters far oppgi vaudevillen på grunn av alkoholmisbruk, og den unge Buster måtte finne en annen levevei. I 1917 ble han ansatt av filmkomikeren Roscoe Arbuckle, og disse medvirket sammen i 15 kortfilmer, før Keaton i 1920 startet sitt eget selskap: Buster Keaton Productions, hvoretter han fra da av skrev, regisserte og spilte i sine egne filmer. Under de første årene lagde han kortfilmer, såkalte «to-aktere», før han i 1923 gikk over til helaftens spillefilmer. Det skapte klassikere som "Generalen" og "Skip ohoi". Han fikk kallenavnet "steinansikt" på grunn av hans urokkelige pokeransikt, som på tross av sin urokkelighet allikevel er svært uttrykksfullt og talende. Hans film er preget av slapstick-komikk iblandet lett tragiske elementer av en ung mann som ofte må gå igjennom mye for å få piken som han elsker. Keatons lidenskap for mekanikk fornekter seg ikke i filmene, hvor lokomotiv, skip og lignende ofte spiller en stor rolle. Keaton blir i dag hyllet for sine ofte risikable stunts. Keatons storhetstid regnes for å være årene 1920-28. I 1928 signerte han kontrakt med gigantselskapet Metro-Goldwyn-Mayer, og ble i og med dette frarøvet mye kunstnerisk frihet. Samtidig med dette inntrådte talefilmen. Keaton lagde flere kommersielt sett suksessrike filmer utover 1930-tallet, men ingen av dem kunne kreativt sett måle seg med stumfilene hans. Keaton skal ha vært svært ulykkelig over behandlingen han mottok hos MGM i denne perioden, og utviklet alkoholproblemer. Etter at kontrakten hos MGM utgikk i 1933, gikk han over til å for det meste medvirke i bi-roller. Ettermæle. Fra og med 1950-tallet opplevde Keaton imidlertid en gjenoppreisning. Skuespilleren James Mason, som bodde i hans gamle villa i Hollywood, fant i 1952 mange kopier av gamle Keaton-filmer som man mente var forsvunnet, og det foranlediget filmhistorikeren Raymond Rohauer til å arbeide seriøst med Keatons verker. Han opptrådte kort med Charlie Chaplin i "Rampelys" i 1952, og ble et husholdningsnavn takket være jevnlige opptredener i reklamefilmer. I 1959 mottok han en æresOscar for sitt bidrag til filmhistorien. Filmene hans ble bragt fram igjen og vistes stadig på ulike filmfestivaler. Keaton døde i Los Angeles i California, av lungekreft. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Al Di Meola. Al Di Meola i 2006 Al Laurence Dimeola kjent som Al Di Meola (født 22. juli 1954 i Jersey City, New Jersey, USA) er en amerikansk fusion-/jazzrock-/jazzgitarist. I tillegg til en mengde egne plater og prosjekter er han mest kjent for sitt samarbeide med gitaristene John McLaughlin og Paco de Lucia i eksplosive, akustiske settinger, samt for sin tid i Chick Coreas "Return To Forever". Innovativ, lynrask og banebrytende innen elektro-akustisk jazz, men med røtter også innen latino, flamenco og world-music. På topp i gjentatte kåringer over «best gitarist» i Guitar Player Magazine, Down Beat og andre ledende musikktidsskrifter. Albert Bouchard. Albert Bouchard (født 24. mai 1947 i Watertown, New York) er en amerikansk trommeslager, vokalist, gitarist og låtskriver. Han var en av grunnleggerne av Blue Öyster Cult, men forlot bandet i 1981. Han har bidratt med noen av deres mest kjente låter, som «Cities on Flame with Rock and Roll», «Astronomy» (sammen med broren Joe) og «Career of Evil». I 1994 dannet han bandet Brain Surgeons sammen med sin kone Deborah Frost. De har gitt ut sju studio-album på sitt eget plateselskap Cellsum. Bandet ble oppløst i 2006. I 2008 dannet ham Blue Coupe sammen med Joe Bouchard og Dennis Dunaway. Sistnevnte er kjent fra bandet til Alice Cooper. De ga ut platen «Tornado on the Tracks» i 2010. Air Livonia. Air Livonia er et lite flyselskap med base i Pärnu i Estland. Flyselskapet driver rutetrafikk mellom Pärnu og Ruhnu, Kihnu og Kuressaare, og også chartertrafikk. Air Livonia bruker små tomotors Antonov An-28-fly som kan lande på de korte flystripene på Ruhnu og Kihnu. Flyene har plass til 18 passasjerer. Flyselskapet har også eldre fly av typen Antonov An-2. Flyselskapet ble startet i 1994 under navnet Baltic Aeroservice. Nettstedet Baltic Stand By meldte 3. februar 2006 at Air Livonia vil stoppe ruteflygningene til Ruhnu og Kihnu i april 2006. Joe Bouchard. Joe Bouchard (født 9. november 1948, Watertown, New York) er en amerikansk bassist, vokalist, gitarist og låtskriver. Han var en av grunnleggerne av Blue Öyster Cult, men forlot bandet i 1986. Han har bl.a. bidratt med låter som «Hot Rails to Hell», «Astronomy» (sammen med broren Albert) og «Nosferatu». I 1997 og 2006 ga han ut plater med sitt band The X Brothers, og i 2001 debutplaten til prosjektet Bouchard, Dunaway And Smith. I 2008 dannet han bandet Blue Coupe sammen med Dennis Dunaway og Albert Bouchard, og de ga ut debutplaten «Tornado on the Tracks» i 2010. Bandnavnet henspiller på musikernes fortid i Blue Öyster Cult (Bouchard-brødrene) og bandet til Alice Cooper (Dennis Dunaway). Joe Bouchard har også gitt ut to soloplater, titulert «Jukebox in My Head» (2009) og «Tales from the Island» (2012), og har ellers jobbet som plateprodusent for andre artister. Han har mastergrad i musikkteori, og har gitt ut lærebøker i gitarspill. Tråd (informatikk). Tråder i programmeringssammenheng er betegnelsen på flere deler av det samme programmet som kjører samtidig. Flere tråder kan i moderne datasystemer kjøres parallelt. Tråder er skilt fra vanlige prosesser ved at en vanlig prosess er uavhengig, har masse tilstandsinformasjon, separate minneadresser og interne prosess-kommunikasjonsmekanismer. Tråder deler imidlertid informasjonen fra én enkel prosess, samt minne og andre ressurser, direkte; de kan betraktes som asynkrone prosedyrer i et program. Kontekstbytting mellom flere tråder går i de fleste tilfeller fortere enn bytting mellom prosesser. Systemer som Windows NT-familien sies å ha «billige» tråder og «dyre» prosesser. I andre operativsystemer er det ikke så stor forskjell. Hovedfordelen med flere tråder er at oppgaver med forskjellig krav til ressurser kan utføres i forskjellige tråder. Slik oppnås for eksempel at skjermen blir oppdatert mens platelageret, som trenger lite systemresurser, arbeider. En fordel i større systemer kan være at et program kan kjøres raskere på datasystemer med flere prosessorer, prosessorer med flere kjerner eller over en samling maskiner. Anholt flyplass. Anholt flyplass er en flyplass på øya Anholt i Danmark. Flyplassens ICAO-kode er EKAT. Den har ingen IATA-kode. Anholt flyplass har en gressdekket rullebane med lengde 650 meter og bredde 20 meter. Baneretningene er 03 og 21. Rullebanen ligger 7 moh. Flyplassen er sertifisert for bruk i dagslys. Flyplassen er eid av Copenhagen Air Taxi A/S. Den er åpen hele året, men for utenlandstrafikk er den kun åpen for fly fra Finland, Norge og Sverige. Copenhagen Air Taxi har daglige ruteflygninger til Anholt fra Roskilde. I juni 2002 krasjet et fly med 8 personer under avgang fra Anholt. 1 person ble lettere skadd, ingen omkom. Irsk dans. Irsk dans er folkedans som består av solodans og gruppedans. Begge formene er kjenntegnet gjennom en rett holdning, armene ved siden og raske fotbevegelser. Irsk dans utføres i både myke sko og steppesko. Gruppedansene består av to type dans: "set dance" og "céili". Set dance er en sosial form som vanligvis består av åtte dansere (fire par). Céili kan bestå av fire til seksten dansere (to til åtte par). En céili har en rekke formasjoner og vanskelighetsgraden er varierende. De tradisjonelle céilidansene er skrevet ned og kan ikke forandres. Irsk solodans har i mange år hovedsakelig vært en konkurranseform. Etter danseforestillingene «Riverdance» og «Lord of the Dance» har interessen for solodans i oppvisningssammenheng økt. Danserne i disse og lignende show har alle bakgrunn i konkurransedans. I Norge er det kun en sertifisert trener (Kjersti Rentsch, Celtic Inspiration) som er tilknyttet det irske danseforbundet, CLRG. (http://www.clrg.ie) I Oslo er det idag to dansegrupper som opptrer med irskdans; Taranis Oslo Irske Oppvisningsgruppe (http://www.taranis.no), og Sound Irish Dance Company. Sist nevnte er tilknyttet Sound Irish Dance Factory, som underviser irsk dans fra begynner til avansert nivå for barn og ungdom/voksen (http://www.irishdance.no) Basiller. Basiller (fra latin "Bacillus", «liten stav») er en gruppe stavbakterier. Basiller har evnen til å danne sporer som tåler ekstreme forhold blant annet når det gjelder temperatur og stråling. Tidligere var «basill» betegnelsen på alle stavformede bakterier, Love Happy. Love Happy var en amerikansk komedie fra 1949 og den 13. filmen og i realiteten den siste fra Brødrene Marx. Filmen har tre av brødrene på rollelisten: Groucho Marx, Chico Marx, og Harpo Marx, pluss Raymond Burr, Eric Blore, og noe kuriøst – en forbispaserende Marilyn Monroe. Den ble regissert av David Miller og skrevet av Frank Tashlin og Mac Benoff, basert på en historie Harpo Marx. Filmen ble produsert av en tidligere stumfilmstjerne, Mary Pickford, skjønt produksjonen løp tørr for penger midtveis, men kom opp med en unik form for produktplassering for å skaffe inntekter: en jakt oppå et hustak rundt store reklameplakater. Harpo driver på med sine vanlige narrestreker når han stjeler en hermetikkboks med sardiner og tilfeldigvis pakker ned Romanoff-diamantene. Filmen har musikk og sangtekster av Ann Ronnell. Sem kommune. Sem kommune var en tidligere selvstendig kommune i Vestfold. 1. januar 1988 ble Sem slått sammen med Tønsberg til dagens Tønsberg kommune. Sem hadde ved sammenslåinga et areal på 102 km² og en befolkning på 21 948 innbyggere. Tønsberg hadde da 8 896 innbyggere. Historikk. Navnet "Sem" kommer av det norrøne gårdsnavnet "Sæheim" eller "Sæeimr" som betyr «sjøgården». Dette var navnet på Sem hovedgård, en kongsgård og lensherreresidens i middelalderen på det stedet hvor Jarlsberg hovedgård i dag ligger, vel 3 km øst for tettstedet Sem. I Sem kommune lå blant annet den gamle steinkirken Sem kirke fra 1100-tallet like ved Jarlsberg hovedgård og Oseberghaugen der Osebergskipet ble gravd fram i 1904. Sem kommune ble opprettet som Sem formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1877 ble en del av Sem med 61 innbyggere overført til Tønsberg. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med tolv innbyggere overført til Sem. 1. januar 1965 ble en del av Sem (Stang, 126 innbyggere), Borre og Åsgårdstrand slått sammen til Borre kommune. 1. januar 1967 ble en del av Stokke med fem innbyggere overført til Sem. Samtidig ble en del av Sem med to innbyggere overført til Stokke. Sem kommune hadde rådhus i bykommunen Tønsberg, og var dermed en av ytterst få norske kommuner som hadde rådhus i en annen kommune enn sin egen. Panikk i hotellet (film 1938). "Room Service" er en amerikansk komedie fra 1938 med Brødrene Marx hvor de spiller teaterprodusenter som setter opp stykket "Hail and Farewell". Filmen husket spesielt for å være den eneste filmen med Brødrene Marx som ikke ble skrevet spesielt for dem, men var isteden basert på et teaterstykke av Allen Boretz og John Murray. I realiteten passet ikke manuset for dem og filmen er anerkjent som deres svakeste. Filmkritiker Leslie Halliwell oppsummerte de mest kritiske kommentarene da han sa at «Brødrene Marx ble holdt tilbake ved å spille figurer som kun delvis minnet om menneskelig figurer». Andre roller i filmen hadde navn som Lucille Ball, Ann Miller, og Frank Albertson. Copenhagen Air Taxi. Copenhagen Air Taxi A/S er et dansk flyselskap med base i Roskilde. Flyselskapet driver ruteflygning, charterflygning (taxi-fly) og også en flyskole. Selskapet foretar også flyfotografering og flyr med reklamebannere. Selskapet selger og leier også ut fly. Flyselskapet eier flyplassen på Anholt. Copenhagen Air Taxi har ruteflygning mellom Roskilde, Anholt og Læsø. Selskapet flyr flere ulike rundturer med Roskilde som utgangspunkt. Selskapets flyskole er Skolen for Sivil Pilot Uddannelse. Skolen tilbyr trafikkflyger- og privatflygerutdannelse. Flyselskapet ble etablert i 1961. Til ruteflygning bruker selskapet fly av typene Partenavia P 68 og Britten Norman Islander BN-2B. Til skoleflygning og annet brukes også fly av typene TB 9 Tampico, TB 10 Tobago, TB 20 Trinidad, Cessna 172 og Piper Seneca II CA 34. The Incredible Jewel Robbery. The Incredible Jewel Robbery ("Det utenkelige juveltyveriet") var en 30-minutters amerikansk TV-spesial som ble vist av det amerikanske TV-selskapet CBS den 8. mars 1959. Det var den siste fjernsynsopptreden av de tre Brødrene Marx. Handlingen besto i at Harpo Marx and Chico Marx går sammen for å gjøre et juveltyveri, og Groucho Marx gjør en cameo-opptreden mot slutten av filmen. CBS forklarte det som «Om du ser showet vil det se et familiært fjes utstyrt med en mustasje og et lystent blikk. På grunn av vilkårene i hans kontrakt kan ikke hans navn nevnes, men det er iallfall ikke Jerry Colonna.» Jerry Colonna var en amerikansk komiker som ofte opptrådte sammen med Bob Hope og var kjent for sin store mustasje. Krokanrull. Krokanrull er et norsk varenavn på en sjokolade som blir laget av Freia. Produktet ble lansert i 1978 og består av en liten stabel med runde sjokoladebiter som inneholder både krokan, som navnet tilsier, og i tillegg små biter av cornflakes. Emballasjen til «Krokanrull» kan gjenkjennes ved de røde og gule formene. Eik (Tønsberg). Eik er et sted i Tønsberg kommune i Vestfold tre kilometer nord for Tønsberg sentrum, og en del av tettstedet Tønsberg. Eik lå i Sem kommune fram til 1988 da Sem og Tønsberg slo seg sammen til én kommune. Duck Soup. "Duck Soup" er en amerikansk komedie fra 1933 med de fire Brødrene Marx i hovedrollene: Groucho Marx, Harpo Marx, Chico Marx, og Zeppo Marx. Filmen var skrevet av Bert Kalmar, Harry Ruby, Arthur Sheekman, og Nat Perrin, og regissert av Leo McCarey. Foruten brødrene spilte også Margaret Dumont, Raquel Torres, og Louis Calhern. Handling. Filmen foregår nesten i sin helhet i det lille landet Freedonia. Landet er så godt som bankerott, og da regjeringen ber den rike enkefru Teasdale om et nytt lån på 20 millioner etter å ha kastet bort det forrige lånet, krever Teasdale at statsministeren avgår med øyeblikkelig virkning. Hun mener at landet krever en mer handlekraftig mann, «en mann som Rufus T. Firefly» (Groucho Marx). Firefly blir utnevnt til statsminister i en gallamiddag der han opptrår særdeles arrogant overfor og samtidig flørter med Teasdale. Han kommer fort i klammeri med ambassadøren for nabolandet, Sylvania, herr Trentino (Louis Calhern). I løpet av kvelden kommer det fram at Firefly har stor makt, og at han har planer om å forby det meste, gjerne mens han selv gjør det. Mot slutten av scenen skal Firefly kjøres bort, og hentes i den kongelige bil, det vil si en motorsykkel med sidevogn. Firefly beordrer sjåføren (Harpo Marx) til å kjøre, og han kjører i motorsykkelen mens sidevognen blir stående. Trentino har planer om å finne en årsak til å styrte Firefly, men det lyktes dårlig. Han ansetter de to spionene Chicolini (Chico Marx) og Pinky (Harpo). De skal infiltrere regjeringen, noe de lykkes overraskende bra med; Chiccolini blir krigsminister. Fireflys sekretær, Bob Roland (Zeppo Marx), oppdager at det er noe muffens med Trentino. Han anbefaler Firefly å fornærme ham, da Trentino er fintfølende, og sannsynligvis vil slå Fifefly, og dermed vil bli utvist. Firefly prøver dette da han inviterer seg selv til Teasdales hageselskap, oppdager Trentino mens han prøver å forføre Teasdale, fornærmer ham, blir fornærmet selv og slår Trentino. Trentino erklærer Freedonia krig. I oppbyggingen til det store angrepet til Freedonia oppdager Trentino at krigsplanene til Freedonia er i Teasdales hus. Han sender dermed Chicolini og Pinky dit for å få tak i dem, noe de greier usedvanlig dårlig. Chicolini blir også tatt etter speilscenen (se under). Chicolini skal akkurat til å dømmes for høyforræderi da Trentino, gjennom mekling fra Teasdale, kommer for å gjøre det godt igjen. Mens Firefly venter på at Trentino skal komme til ham, overbeviser han seg selv om at Trentino kommer til å nekte å ta ham i hånden, og før Trentino rekker å gjøre noe, slår Firefly til ham igjen og erklærer at han nekter å bli fornærmet på denne måten. Dermed blir det erklært krig igjen, noe som gjør at rettsalen glir over i et sang- og dansenummer. Krigen går svært dårlig for Freedonia, og statsminister Firefly, Bob Roland, Teasdale og Chiccolini og Pinky, som har byttet side til Freedonia, er alene i huset til Teasdale da sylvanske tropper kommer inn gjennom døren. Nummer tre er ambassadør Trentino selv, som blir fanget i en hjemmelaget gapestokk og kastet frukt på til han overgir seg. Kjente scener. Duck Soup har flere kjente scener som har gått over til å bli kjente rutiner i komedieverdenen. Den mest kjente scenen er speilscenen, som er blitt kopiert svært ofte. en kjent replikk, «This means war!» har blitt kopiert svært ofte, særlig av Snurre Sprett, som har stjålet mye fra Groucho Marx. I en annen berømt scene driver Brødrene Marx gjøn med Hays Code ("et sett med moralsk retningslinjer for filmer") ved å vise en kvinnes soverom og deretter å vise en kvinnes sko på gulvet og deretter en manns sko på gulvet og deretter en hestesko. Grunnen er at Harpo sover i sengen sammen med en hest. En annen scene driver gjøn med nasjonalisme ved å sammenligne det med et minstrel show. Speilscenen. Speilscenen er filmens mest kjente scene, og en klassiker innen komedietradisjonen. Hendelsen foregår da Pinky, forkledd som Firefly, leter etter Freedonias hemmelige planer, skrur på en radio og løper rett inn i et speil som knuser. Firefly kommer ned og lurer på hva som har skjedd, og mistenker «speilet». Enda rommet bak speilet ikke er identisk, og enda Pinky er noe lavere enn Firefly, er ikke Firefly overbevist, så han prøver å lure speilbildet. Dette resulterer i en rekke minneverdige scener, som blant annet inkluderer at de to bytter plass, og at speilbildet Pinky mister hatten, som Firefly høflig plukker opp. Det mest imponerende med scenen er timingen mellom de to. Alle bevegelsene til Firefly blir kopiert av Pinky helt fram til Chicolini (også utkledd som Firefly) kommer og ødelegger scenen. Speilscenen er ikke en original med brødrene Marx, men det er deres versjon som er markant mest kjent. Denne scenen har blitt dublisert og etterlignet i mange andre filmer og sjangrer. Harpo selv gjorde en reprise av denne scenen, kledd i sitt vanlige kostyme og med Lucille Ball utkledd som ham i en TV-episode av "I Love Lucy". I denne episoden bryter Harpo opp scenen ved å miste hatten. Lucy mister også sin hatt, men Harpos hatt er festet til en gummistrikk og den spretter tilbake til ham. Lucy og Harpo klemmer rundt hverandre mens TV-publikumet applauderer. Hattescenen. Mens Chicolini og Pinky prøver å spionere på Firefly under et skalkesjul av å være peanøttselger, bryter de ut i en av sine mange slåsskamper. De blander inn en lemonadeselger, som allerede er noe irritert over at de har tatt seg inn på hans område. Etter at Chicolini i stor grad har fortalt alle planene og hemmelighetene sine til lemonadeselgeren i et forsøk på å forklare Scenen bryter ut i et hattebyttescene, der lemonadeselgeren bare vil ha sin hatt, men de andre to bytter hatter i et kjapt tempo han til slutt bare blir med på. Etter å ha fått nok av de to, går lemonadeselgeren løs på Chico, men Chico sparker lemonadeselgeren så han mister hatten, som Pinky plasserer på den lille flammen som holder peanøttene varme så den brenner opp. I en senere scene kommer lemonadeselgeren tilbake med en stråhatt, forsyner seg av peanøtter uten å betale, og Pinky ender opp med å slå nøttene vekk fra ham. Nok en gang får Pinky tak i hatten, som han nok en gang brenner opp. Denne gangen velter lemonadeselgeren hele peanøttvognen overende. Pinky tar igjen ved å vasse oppi lemonaden til lemonadeselgeren. Filmens mottakelse. Filmen er ofte regnet som en fiasko, noe som er en overdrivelse. Det var den sjette mest sette filmen det året, men den var ikke en like stor suksess som den foregående filmen, Horse Feathers. Det ble brødrenes siste film hos Paramount. Filmens begrensede suksess var ikke den eneste grunnen, men den spilte en rolle. Over tid har filmens omdømme bedret seg. Den antatte nødvendige kjærlighetshistorien som ble inkludert i andre filmer med Brødrene Marx kan ofte bli sett på som en forstyrrelse, og de første filmene er mer sett på som mer rendyrkede komedier. "Duck Soup" blir i våre dager sett på som en klassisk politisk farse. Filmen er på 85. plass til Det amerikanske filminstituttets liste over de hundre års beste filmer noensinne og på femte plass på listen for «Hundre år, hundre morsomheter», og har blitt utvalgt for de filmer som er verd å bevare for ettertiden. Filmen er også på Internet Movie Databases liste over de 250 beste filmene. Sanger. Ingen av de to varemerkene, Harpos harpe og Chicos piano, er benyttet i denne filmen, skjønt Harpo forsøker kort å late som han spiller harpe på strengene til et piano. Det er svært sjelden at ingen av de to musikalske opttredene foregår, da de er i samtlige andre filmer. André Malraux. André Malraux (født 3. november 1901 i Paris, død 23. november 1976) var en fransk forfatter, eventyrer og statsmann. Han var en politisk engasjert figur og hans eventyrrike liv er genspeilet i hans romaner. I Kambodsja ble han arrestert i 1923 for å stjele antikviteter bl.a. fra Angkor Wat. Han var en frivillig i Den spanske borgerkrig. Under annen verdenskrig var han medlem av den franske motstandsbevegelse og ble gaullist. Malraux var minister for en rekke franske regjeringsministerier fra 1945 av, og var kulturminister særlig lenge, i 1959–69. For sin innsats under den andre verdenskrig ble Malraux hedret med "Frigjøringsordenen". I 1996 ble hans aske flyttet til Panthéon. Sem (bibelsk person). a>", illustrasjon ved James Tissot, 1904. Sem (hebraisk: שֵׁם "Sjem" eller "Shem"; gresk: Σημ, "Sēm"; betydning: «navn», eller «ry, velstand») er i "Det gamle testamentet" i Bibelen, tilsvarende også i islamsk litteratur, navnet på en av Noahs sønner, i henhold til tradisjonen den eldste, skjønt andre henviser til den nest eldste. I Første Moseboks kapittel 10:21 står det om hans relative alder og ætt i relasjon til den yngre broren Jafet. Tvetydighet i teksten har ført til ulike oversettelser. Nettbibelen er oversatt som: «Sem, Jafets eldste bror, fikk også barn. Han ble stamfar til alle Eber-sønnene». En bokstavtro oversettelse fra Kong James' bibel gir følgende: «Til Sem også, far til alle barna til Eber, bror av Jafet den eldre, selv til ham ble det født barn». En bokstavtro oversettelse fra den nye amerikanske Bibelen forteller at: «Også til Sem, far til alle barna til Eber, og den eldste broren av Jafet, ble barn født». "Første Mosebok" 11:10 nedtegner at Sem var fortsatt 100 år gammel da hans sønn Arpaksjad ble født, to år etter syndefloden, noe som gjør at han var bortimot 99 år da oversvømmelsen begynte, og at han levde for ytterligere 500 år etter dette, noe som betyr at han ved sin død var rundt 600 år. Hans sønner var Elam, Assur, Arpaksjad, Lud og Aram. Han fikk også døtre, sier Bibelen, men de nevnes ikke ved navn. Arpaksjad ble stamfar til Abraham. Sem omtales som stamfaren til flere folkeslag, som derfor ble kalt semitter, til dem hører Israelfolket. Den jødiske historikeren Josefus, blant mange andre, har fortalt tradisjonen at disse fem sønnene av Sem var stamfedre til nasjonene Elam, Assyria, Kaldea, Lydia, og Syria. Norgesuniversitetet. Norgesuniversitetet er et statlig forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. Norgesuniversitetet fremmer IKT-støttet og fleksibel utdanning, og samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet __NOTOC__ Norgesuniversitetet gjør forskning og utredning om fagfeltet sitt og formidler denne kunnskapen gjennom nettsider, prosjekter, publikasjoner, konferanser og seminarer. Norgesuniversitetet er ikke akkreditert som universitet av NOKUT, men har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen universitet. Digital tilstand - Norgesuniversitetets monitor. Norgesuniversitetet evaluerer bruken av IKT i høyere utdanning, blant annet gjennom en egen monitor kalt Digital tilstand. I følge monitoren er det store forskjeller i hvilke digitale verktøy og medier som brukes, og hyppigheten i bruken. Derfor får studentene i høyere utdanning ulik erfaring og kompetanse i slik bruk i løpet av studietiden. DelRett. DelRett er en nettbasert veiledningstjeneste om opphavsrett og undervisning, utarbeidet av Norgesuniversitetet og driftet sammen med Senter for IKT i utdanningen. Formålet med siden er å bidra til at spørsmål om opphavsrett ikke hindrer utvikling, bruk og deling av digitale læringsressurser. Del Rett er utviklet for å tilby lett tilgjengelig informasjon om opphavsrett i undervisningen. DelRett har en spørsmål og svar-tjeneste, besvart av ekstern juridisk rådgiver. Organisering og historie. Norgesuniversitetet har eget styre oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, som består av representanter fra offentlig og privat utdanningssektor samt organisasjonene i arbeidslivet. Sekretariatet holder til i Tromsø. Norgesuniversitetet ble etablert 1. januar 2004 ved en sammenslåing av Sentralorganet for fleksibel læring i høgre utdanning (SOFF) og Norgesuniversitetet (NU), som den gangen var en samarbeidsorganisasjonen mellom partene i arbeidslivet og organisasjonene i høyere utdanning. Sem (Tønsberg). Sem er et tettsted i Tønsberg kommune i Vestfold som strekker seg delvis inn i nabokommunen Stokke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger fem kilometer vest for Tønsberg by. Sem kirke ligger like i nærheten ved Sem hovedgård. Historikk. Navnet "Sem", som uttales "semm" (tidligere "sæmm"), kommer av det norrøne gårdsnavnet "Sæheim" eller "Sæeimr" som betyr «sjøgården». Dette var navnet på Sem hovedgård, en kongsgård og lensherreresidens i middelalderen på det stedet hvor Jarlsberg hovedgård i dag ligger, vel 3 km øst for tettstedet Sem. Sem ble anlagt som en liten stasjonsby da Vestfoldbanen kom i 1881, og Sem kalles lokalt «Semsbyen». Tettstedet vokste fram i ei jorbruksbygd til tida omkring første verdenskrig da stedet i tillegg til jernbane og telegraf hadde fått alle de funksjonene som kjennetegner norske stasjonsbyer. Sem stasjon er i dag nedlagt, men har fortsatt anløp av tog. E18 gikk tidligere rett gjennom Sem sentrum, men går nå utenom bebyggelsen. Sem lå fram til 1988 i Sem kommune da Sem og Tønsberg slo seg sammen til dagens Tønsberg kommune. Sem har hatt, og har, forskjellig småindustri, blant annet plast- og tubefabrikk, steinhoggeri og bakeribedriften Sæther. Tettstedet har ellers diverse butikker og servicefunksjoner. Isterfossen. Isterfossen er en foss i sydenden av sjøen Isteren i Engerdal kommune, der Isteren går over i Galtsjøen og senere i Femundselva. Stedet har gode fiskemuligheter, og det er flere campingtilbud i nærheten. Stedet ligger langs riksvei 26 mellom Trysil og Tolga, og er endepunkt for riksvei 217 fra Åkrestrømmen i Rendalen. Mikkel Bjørge. Mikkel Bjørge (født 21. april 1986) er en norsk alpinist. Hans største prestasjon er gullmedaljen i slalåm fra junior-VM 2006 i Québec. I og med denne seieren var han kvalifisert for deltakelse i verdenscupfinalen i svenske Åre, der han fikk sin debut på verdenscupnivå. Han kjørte ut i første omgang. Helland Brothers. Knut og Gunnar utenfor verkstedet sitt i Chippewa Falls Helland Brothers var et felemakerverksted i Chippewa Falls, Wisconsin, USA som ble etablert av brødrene Knut Gunnarsson Helland og Gunnar Gunnarsson Helland i 1905 og nedlagt i 1927. Helland-brødrene var fra Bø i Telemark, og emigrerte til Amerika i 1901. De produserte både hardingfeler og flatfeler av høy kvalitet. Gunnar Gunnarson Helland drev verkstedet alene frem til 1927, da det ble nedlagt på grunn av sviktende marked. Se også. Prisliste fra brosjyre for Helland Brothers Suleimania. Suleimania bySuleimania (kurdisk: "سلێمانی, Silêmanî", turkmensk: Süleymaniye,arabisk: السليمانية as-sulaymnyä) er en irakisk by, som ligger på 35.55°N, 45.45°E i det nordøstlige Irak. Byen er hovedstad i provinsen Suleimaniyah i den kurdiske autonome regionen. Byen domineres av kurdere, men det finnes også mange turkmenere og arabere. Suleimania ble grunnlagt i 1784 av Ibrahim Pasha Baban, som ga byen navn etter sin far, Sulaiman Pasha. Ved grunnleggelsen var byen hovedstad i et kurdisk fyrstedømme under osmansk overhøyhet. Den er i dag en moderne storby med nærmere 2 millioner innbyggere. Suleimania er et viktig kulturelt senter for kurdere i Irak og Iran som snakker sorani, den sørlige varianten av kurdisk. Sorani har her blitt utviklet som skriftspråk fra tidlig på 1800-tallet. Mange kurdiske forfattere og kunstnere har holdt til i byen. Bahá'u'lláh, grunnleggeren av det religiøse Bahá'í-samfunnet, bodde her i årene 1854 -56. Studenter ved Universitetet i Suleimania november 2005 Suleimania har flere TV- og radiostasjoner og mange aviser. Det første kurdiske universitetet ble grunnlagt i Suleimaniyah i 1970. Suleimania er et viktig økonomisk senter i irakisk Kurdistan, med sterke økonomiske bånd til det nærliggende iransk Kurdistan. I 1991 foregikk det harde kamper i Suleimania mellom kurdiske peshmergas og irakisk sikkerhetspoliti, som endte med at hele den irakiske garnisonen ble drept. Sikkerhetsstyrkene hovedkvarter som hadde vært brukt til omfattende tortur, er idag gjort om dels til museum og dels til park med restauranter og andre fritidstilbud. Byen har siden vært under kurdisk administrasjon. I perioden fra 1995 til 2006, da Sørkurdistan var delt i to parallelle administrative enheter, var Suleimania hovedstad for PUKs administrasjon. Suleimania er idag sentrum for en hektisk økonomisk aktivitet, med stor anleggsvirksomhet. Det er også en blomstrende turistindustri, som tiltrekker seg gjester såvel fra andre deler av Irak og Midtøsten, som følge av byens vakre natur og den politiske stabiliteten som preger Sør-kurdistan. The Kovenant. The Kovenant er et norsk electronic/industrial metal-band som ble dannet på Hamar i 1992, da under navnet Covenant. I begynnelsen laget bandet melodisk black metal, før de gikk over til dagens sjanger. Bandet ble tvunget til å bytte navn pga at et svensk EMB-band hadde kopiretten på dette navnet. "Animatronic" var deres første utgivelse under navnet The Kovenant. Bandet har vunnet Spellemannprisen i klassen hardrock to ganger. Første gang for albumet "Nexus Polaris" under Spellemannprisen 1998 mens de fortsatt gikk under navnet Covenant. For albumet "Animatronic" fikk de Spellemannprisen 1999. Tommy Docherty. Thomas Henderson Docherty (født 24. april 1928 i Glasgow, Skottland) er en tidligere skotsk landslagsspiller i fotball. «The Doc», som han også blir kalt, var en kort periode manager for. I tillegg har han vært manager for en portugisisk, to australske og mange engelske fotballklubber. Mest kjent er han for tiden som manager i Manchester United på 1970-tallet, der han ble omtalt som en kontroversiell og karismatisk manager. Tidlig karriere. Docherty startet sin fotballkarriere i amatørklubben Shettleston Juniors. Da hadde han tidligere spilt juniorfotball i St. Pauls Boys Guild. Før han ble fotballproff var han baker, og under krigen tjenestegjorde han i «Highland Light Infantery». Han var bare 18 år gammel, men fikk spille fotball i utlandet med infanteriet. Han hadde aldri vært utenlands tidligere, men sier i en av sine bøker at denne tiden lærte ham disiplin og organisering. «Det var en flott tid». Han spilte blant annet sammen med storscoreren Arthur Rowley og bestefaren til David Beckham, Gordon West. Etter bare seks uker på rekruttleir i Staffordshire ble Docherty sendt for å tjenestegjøre i Palestina. På grunn av det politiske spillet om uavhengighet for jødene i område var dette en voldelig plass. Han var på vakt på Kong David Hotel i Jerusalem da bygningen ble bombet. 91 mennesker omkom, og mange av dem var Dochertys medsoldater fra den britiske hæren. Docherty befant seg på den siden av hotellet som ikke ble lagt i grus, og hjalp derfor med å redde ut overlevende. Han sier i ettertid at dette var en fryktelig opplevelse. Etter to år i tjeneste var han blitt sersjant og var innrullert til offiserskole. Denne avbrøt han etter krigen da han ble tilbudt kontrakt av Celtic, en klubb han hadde vært supporter av som barn. Han slet imidlertid med å etablere seg i startoppstillingen deres, noe som førte til at han i november 1949 gikk til den engelske klubben Preston North End. Her hadde han stor sportslig suksess, og han debuterte også på det skotske landslaget mens han var spilte for Preston. Klubben vant blant annet 2. divisjon i 1951, og han spilte FA-cupfinalen mot West Bromwich Albion i 1954 foran et fullsatt Wembley (100 000 tilskuere), i en kamp laget hans tapte 2-3. Debuten på landslaget kom i en kamp mot i november 1951. Etter VM i 1958 gikk han til Arsenal. Overgangen gikk i orden 23. august 1958 for £20 000. Hans ligadebut for Arsenal kom mot Burnley bare 3 dager senere. 9. februar. I 1959 var han ute deler av sesongen med skadeproblemer etter at han brakk ankelen. 1961 ble han overført til Chelsea, der han skulle fungere som spillende trener. Han fikk imidlertid ikke spille mer enn 4 kamper for denne klubben. Den ungarske legenden Ferenc Puskas sa følgende om fotballspilleren Docherty: «En fantastisk forsvarsspiller, og en av de vanskeligste motstanderne jeg noensinne møtte». Tiden som manager. I oktober 1962 ble han ny manager for Chelsea etter å ha overtatt sjefsjobben fra Ted Drake. Klubben hadde akkurat rykket ned til 2. divisjon, men han hadde stor suksess som manager for Londonklubben, blant annet vant han Ligacupen i 1965. I tillegg til denne triumfen rykket klubben opp til toppdivisjonen i 1963, og de nådde cupfinalen i 1967 i hans tid som manager. Til tross for at han disponerte spillere som Peter Osgood, Bobby Tambling og Ron Harris («Chopper Harris»), sa han opp jobben som manager i Chelsea i oktober 1967. «Situasjonen i klubben forandret eg etter Joe Mears døde. Han var den beste styreformannen jeg noensinne har arbeidet for. Hvis Joe Mears hadde vært i live, ville det vært meg og ikke José Mourinho som var manager for Chelsea. Dette var den lykkligste tiden jeg hadde som manager», sier Docherty i boken "My Story". Deretter ble det korte opphold i Rotherham og Queens Park Rangers før han i desember 1968 ble den ny manager for Birminghamklubben Aston Villa. I januar 1970, da Aston Villa lå sist i den engelske 2. divisjonen, fikk han sparken. Hans neste jobb ble for den portugisiske klubben FC Porto, men også dette ble et kort engasjement som varte i fire måneder. Tilbake i England igjen ble han ansatt som assisterende manager for Hull City der Terry Neill jobbet som manager. Sommeren 1972 ble han manager for Skottlands landslag, men da managerjobben i Manchester United ble ledig (etter Frank O'Farrell) i desember 1972 sa han opp jobben. Kontroversiell i Manchester United. Docherty hadde vært tilskuer på Selhurst Park 16. desember 1972 da Frank O'Farrell ledet sin siste kamp for Manchester United. I ettertid spekulerte derfor media i at United hadde gått bak ryggen på O'Farrell. Dette ble tilbakevist fordi Docherty, som manager for Skottland, hadde blitt invitert av Crystal Palaces manager Bert Head for å se på en av spillerne hans. I pausen ble han kontaktet av en United-leder og spurt om han var interessert i å overta jobben som manager i klubben. Da hadde United-styret allerede bestemt seg for å sparke O'Farrell, selv om det ikke var fattet et formelt vedtak om dette. Vedtaket ble gjort bare tre dager senere. Det skotske fotballforbundet la ingen hindringer i veien, og dermed kunne styreformann Louis Edwards ansette Docherty. I løpet av bare noen uker handlet han inn fem spillere (fire skotter og én ire); Mick Martin, George Graham, Alex Forsyth, Tony Dunne og kultfiguren Jim Holton. Det mest betydningsfulle kjøpet skulle likevel bli Lou Macari fra Celtic. Han spilte nærmere 400 kamper for klubben i årene fremover. Han ble værende i fem år i Manchester United, og opplevde to FA-cupfinaler. I 1976 tapte laget overraskende mot Southampton, mens det året etter ble seier over Liverpool. I tillegg ble det nedrykk til 2. divisjon etter 1973/74 sesongen, for første og eneste gang siden krigen. 1974/75 sesongen ble en stor opptur for klubben da de vant 2. divisjon, og kom tilbake til eliten på ett eneste år. Docherty hadde innført 4-4-2 system med sensasjonelt bra vingspill av makkerne Gordon Hill og Steve Coppell. eks år før han selv kom til United, solgte daværende Chelsea-manager Tommy Docherty sin reservekeeper Alex Stepney til United. Stepney ble en av Uniteds største keepere noensinne, og var sammen med Martin Buchan og Gerry Daly den defensive kraften under Docherty. Som United-manager mottok Tommy Docherty en årslønn på 15 000 pund i året – dobbelt så mye som han hadde hatt som landslagssjef for Skottland. En gang ble Docherty bøtelagt med 100 pund for såkalte «uærbødige bemerkninger» til en dommer. Han ble ikke mer knust over straffen enn at han etterpå uttalte at «det var verdt hver eneste penny». Manchester Uniteds supportere husker Dochertys regime på Old Trafford med glede på grunn av en offensiv spillestil. «Defensiv fotball er kjedelig. Tilskuerne ønsker scoringer, og det prøver vi å gi dem», uttalte Docherty. Hans personlighet beskrives som uberegnelig; «jovial og hjelpsom i det ene øyeblikket, arrogant og brautende i det neste». På denne måten var synet på om Docherty var en passende manager for Manchester United splittet. O'Farrell hadde tenkt langsiktig og defensivt. Docherty var en handlingens mann og ønsket forandringer raskt. Da et forhold med kona til klubbens fysioterapeut ble offentlig kjent fikk Docherty sparken i Manchester United 4. juli 1977. Dette skjedde bare noen måneder etter seieren i FA-cupen. Klubben begrunnet oppsigelsen noe vagt med utsagnet «kontraktsbrudd». Docherty uttalte følgende i ettertid: «Jeg skaffet dem FA-cupen, og de svarte med å gi meg sparken for å ha forelsket meg i en kvinne». 30 år etterpå er Docherty fremdeles gift med denne kvinnen (Mary Brown). Mange klubber på kort tid. Hans neste managerjobb ble Derby County, men før de kom med et tilbud vurderte han seriøst å si ja til den norske klubben Lillestrøm som ønsket han som trener. Han ble to år i Derby før han nok en gang gikk til Queens Park Rangers. I oktober 1980 fikk han sparken i Queens Park Rangers, og han dro i 1981 til Australia for lede Sydney Olympic. Så fulgte et kort opphold i den klubben han hadde hatt størst suksess i som spiller, Preston North End, før han returnerte til Australia. Her jobbet han først som manager South Melbourne, deretter nok en gang som manager for Sydney Olympic. Hans siste jobb som manager var i amatørklubben Altrincham fra Stor-Manchester. Tiden etter managerjobbene. Siden slutten på 80-tallet har Docherty blant annet jobbet i radio og som konfransier. I 1995 ga han ut videoen «Tommy Docherty – An Evening Of Comedy With – Live On Stage». Litteratur. Headline Book Publishing (2006), ISBN 978-0-7553-1554-3. Britespot Publishing Ltd (2002), ISBN 978-1-904103-05-9. Sidgwick & Jackson Ltd (1991), ISBN 978-0-283-06105-9. Sidgwick & Jackson Ltd (1993), ISBN 978-0-283-06200-1. Kornett. Kornett er et messingblåseinstrument som ligner mye på trompeten, men er egentlig nærmere i slekt med hornet. Alle messingblåseinstrumenter har det til felles at de er en videreutvikling av signaltrompeten. Signaltrompeten besto av munnstykke og sjallstykke med et langt rør imellom. Man fant etterhvert ut at for å gjøre det mindre, kunne man bare bøye det sammen i forskjellige retninger. Senere ble det gjort endringer som skilte instrumentene fra hverandre, slik som ventiler, slider og klaffer. Slik kom altså hornet til, og ved å forminske det og å bytte ut eventuelle klaffer med ventiler fikk man kornetten. Kornetten blir brukt spesielt i brassband og messingensembler/-orkestre, men blir også brukt i andre besetninger og diverse musikkgenre som blant annet jazz. De mest kjente kornettistene i historien er nok Jean-Baptiste Arban, Herbert Clarke, Bix Beiderbecke og Jules Levy. Kjente trompetister som Louis Armstrong, Wynton Marsalis og Ole Edvard Antonsen er også å høre på kornett i spesielle stykker der dette kreves. Kornetten er et av de mest brukte instrumentene i korps og musikklag. Fischer-Tropsch-prosessen. Fischer-Tropsch-prosessen er en kjemisk reaksjon som omdanner karbonmonoksid og hydrogen til flytende hydrokarboner ved hjelp av en katalysator. Gjennom denne prosessen kan en lage diesel fra andre råstoffer enn råolje, slik som naturgass, kull og biologisk avfall. Prosessen. Prosessen tar utgangspunkt i hydrokarboner (kull, trevirke etc.). Stoffet gassifiseres ved hjelp av sterk varme i en oksygenfattig atmosfære. Da dannes det hydrogen og karbonmonoksid. Historikk. Prosessen ble utviklet av de tyske forskerne Franz Fischer og Hans Tropsch på 1920-tallet. Tyskland har lite råolje, men mye kull, så prosessen ble utviklet for å lage flytende drivstoff av kullet. I 1944 (under andre verdenskrig) produserte Tyskland 124.000 fat syntetisk diesel hver dag. Metoden ble også benyttet i Sør-Afrika i Apartheidtiden, da landet ble boikottet. I dag brukes prosessen for å utnytte naturgass og kull til produksjon av petroleumsprodukter, spesielt diesel, som erstatning for produksjon fra konvensjonelle oljereservoarer. Dette er lønnsomt ved en oljepris på 20-25 dollar per fat og høyere. Et eksempel er Royal Dutch Shells «Pearl» anlegg i Qatar som vil produsere 140 000 fat syntetisk diesel per dag. Anvendelse. FT-pilot i Güssing, Burgenland, Østerrike Bare en håndfull selskaper har kommersialisert FT teknologien. Shell i Bintulu, Malaysia, bruker naturgass som råvare og produserer primært lav-svovel diesel drivstoff og mat-kvalitet voks. Sasol i Sør-Afrika bruker kull og naturgass som råvare og produserer ulike syntetiske petroleumprodukter. Sasol produserer mesteparten av landets diesel drivstoff. Flere planlagte anlegg av ulike typer. Et lite USA-basert selskap, Rentech, vurderer å bygge om nitrogen-gjødselanlegg fra å bruke naturgass som råvare til å bruke kull eller koks og produsere flytende hydrokarboner som biprodukt. Også Choren Industries har bygget et FT-anlegg i Tyskland. FT-prosessen er en etablert teknologi og allerede anvendt i stor skala, selv om dens popularitet er begrenset ved høy kapitalkost, høy operasjonell- og vedlikeholdkost og usikker og volatil pris på råolje. Naturgass som råvare er kun praktisk anvendbart for "stranded gas", altså forekomster av naturgass som ligger for langt unna markedet til å kunne bli produsert, transportert og solgt gjennom konvensjonelle gassrørledninger eller LNG teknologi; ellers ville direkte salg av naturgass til konsumenter ha vært langt mer lønnsomt. There are several companies developing prosessen to enable practical exploitation of so-called stranded gas reserves. It is expected by geologer at supplies of naturgass will peak oil 5-15 år etter olje, although such predictions are difficult to make and often highly uncertain. Verden har store kullreserver som i økende grad vil kunne bli benyttet som drivstoffkilde ved eventuell oljemangel. I oktober 2006 annonserte den finske papir- og celluloseprodusenten UPM planer om å produsere biodiesel ved Fischer-Tropsch-prosessen parallelt med sin tradisjonelle virksomhet ved bruk av biomasse. I august 2007 annonserte Louisiana State University at de hadde mottatt støtte fra Energidepartementet i USA og ConocoPhillips for utvikling av ny nanoteknologi for katalyse av syntesegass fra kull til etanol. Sentralorganet for fleksibel læring i høgre utdanning. "Flere betydninger": Solstad Offshore (SOFF) Sentralorganet for fleksibel læring i høgre utdanning (SOFF) var et forvaltningsorgan under Utdannings- og forskningsdepartementet i perioden 1990–2003. Fra 2004 er virksomheten videreført som del av Norgesuniversitetet. Historie. SOFF ble opprettet i 1990, som et prosjekt for å følge opp Stortingsmelding nr. 43 (1988 – 89) «Mer kunnskap til flere». I 1994 ble det et permanent forvaltningsorgan med oppgave å stimulere tilbyderne av høgre utdanning til å utvikle mer fleksible og brukertilpassede utdanningsopplegg, gjennom tildeling av prosjektmidler, evaluering og informasjon. SOFF var rådgivende for departementet i saker innenfor sitt arbeidsområde og forvaltet en årlig bevilgning fastsatt av Stortinget. SOFFs styre ble oppnevnt av departementet med fire medlemmer fra universiteter og høgskoler, en fra de frittstående fjernundervisningsinstitusjonene og to medlemmer oppnevnt etter forslag fra arbeidslivets organisasjoner. SOFFs sekretariat besto av fem personer med en halv sekretærstilling i tillegg, og var lokalisert ved Universitetet i Tromsø. Jan Atle Toska var direktør for SOFF i hele perioden. SOFFs ble 1. januar 2004 slått sammen med utdannings- og arbeidslivsorganisasjonens felles organisasjon Norgesuniversitetet, til et nytt statlig forvaltningsorgan med navn Norgesuniversitetet. Dagens situasjon. Alle oppgavene til SOFF er videreført i Norgesuniversitetet. Kompetansereformen. Kompetansereformen, også omtalt som "Etter- og videreutdanningsreformen", er basert på Stortingsmelding nr. 42 (1997–98) «Kompetansereformen» og enighet mellom Norges regjering og partene i arbeidslivet i forbindelse med inntektsoppgjørene i 1999 og 2000. Kompetansereformen har som formål å bidra til å endre både arbeidslivet og utdanningen, for å gi voksne bedre muligheter for opplæring og kompetanseheving. Snehvit og de syv dvergene. "Snehvit og de syv dvergene" er en amerikansk animasjonsfilm fra 1937. Den er basert på brødrene Grimms versjon av det tyske folkeeventyret om Snøhvit, og er kjent for å være verdens første helaftens tegnefilm. "Snehvit" hadde verdenspremiere den 21. desember 1937, hvor den satte en ny standard for fremtiden, men hadde ikke offisiell premiere i USA før 8. februar 1938. Det ryktes at den argentinske animatøren Quirino Cristiani, lagde tre animerte langfilmer før "Snehvit og de syv dvergene", hvorav "El Apóstol" fra 1917 er den eldste. Samtlige av disse, som alle var cut-out-animasjon (en form for stop motion), regnes imidlertid som tapt for alltid, og det foreligger ingen dokumentasjon på at deres lengde virkelig kvalifiserer til å betegnes som langfilmer. Imidlertid finnes det noen få eldre helaftens animasjonsfilmer som fremdeles eksisterer, som "Die Abenteuer des Prinzen Achmed" fra 1926, skjønt også her er det snakk stop motion, ikke tegnefilmer. "Snehvit og de syv dvergene" ble nominert til Oscar for beste originalmusikk og Walt Disney ble tildelt en æresoscar, samt syv ministatuetter for «sin innovasjon innen det store nye underholdningfeltet». Filmen har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, ved 6912 Hollywood Boulevard. Handling. Seks av de syv dvergene på vei hjem fra gruven Snehvit er en ung vakker pike med «hud hvit som sne, lepper røde som blod og hår sort som ebenholt». Hennes stemor er rikets dronning som selv vil være den vakreste i landet. Hver dag spør hun sitt magiske speil: «Speil, speil på veggen der – hvem er vakrest i landet her?», og så lenge speilet gir svaret «Du, min dronning, er vakrest i landet her» er hun fornøyd. Men en dag svarer speilet at det er Snehvit som er vakrest i landet, noe som gjør dronningen rasende. Hun beordrer en jeger å ta med Snehvit ut i skogen for å ta livet av henne. Som bevis vil hun ha tilbake Snehvits hjerte i et skrin. Jegeren tar med Snehvit ut i skogen, men når han skal drepe henne klarer han ikke å gjøre det og ber i stedet Snehvit løpe inn i skogen. Snehvit gjør dette og møter en gruppe dyr som viser henne til en liten stue der hun kan bo. Det viser seg senere at stuen tilhører syv dverger og de vil til å begynne med ikke ha henne der. Når hun forteller hva som kommer til å skje med henne om de kaster henne ut viser de sin barmhjertighet og lar henne få bli. Hun betaler tilbake ved å rydde, lage mat og fortelle historier om prinsen hun elsker. Dronningen spør igjen speilet på veggen om hvem som er vakrest i landet, hvorpå speilet svarer at Snehvit er vakrest. Dronningen påpeker at Snehvit er død og at hun har fått Snehvits hjerte som bevis. Speilet forteller da dronningen at hun har fått hjertet til et dyr og at Snehvit fortsatt lever i de syv dvergenes hus. Dronningen bestemmer seg for å ta saken i egne hender og forvandler seg til en gammel tiggerkvinne. Hun forgifter et eple og gir seg av sted til de syv dvergenes hus. Stemmeskuespillere. Unn Vibeke Hol innehar den norske stemmen til Snehvit. Anders Hatlo, Knut Risan som Lystig, Nils Vogt, Tor Stokke som Brille og Jegeren, Sverre Holm, Rolf Sand Eli Anne Linnestad som Dronningen Ikke alle animatørene ble, i likhet med originalstemmene, kreditert i åpningssekvensen. Eksempelvis er ingen av de assisterende animatørene medregnet. «Disneys dårskap». Walt Disney hadde på slutten av 20- og 30-tallet lykkes i å etablere seg som en av Hollywoods store filmskapere. Hans Mikke Mus-kortfilmer og Silly Symphonies-filmer hadde hatt stor suksess. Han hadde til og med begynt å eksperimentere med tegnet fargefilm, noe som skulle vise seg å være en både kreativ og lukrativ idé, da en av hans første tegnede kortfilmer i farger, "De tre små grisene", spilte inn mer enn 250 000 dollar på to år. Takket være dette kunne Walt ta ut en bankkreditt på én million dollar, som han skulle finansiere sitt nye prosjekt: en helaftens tegnefilm basert på brødrene Grimms versjon av Snøhvit. Bilde fra traileren til "Snehvit", som utbasunerer Walt Disneys genialitet. Walt hadde helt siden 15-årsalderen villet lage en film av eventyret "Snøhvit". Han hadde da sett en stumfilmversjon med Marguerite Clark i hovedrollen som hadde gjort et stort inntrykk på ham. Filmen ble prosjektert på en skjerm med fire sider og han satt slik at han kunne se to skjermer samtidig. Tanken på å lage en helaftens film var ikke bare hentet ut fra et kunstnerperspektiv, den store depresjonen hadde påvirket lysten til å gå på kino. Dette resulterte i at mange kinoeiere var tvunget til å gi bort gratisbilletter eller vise doble langfilmer. Dette påvirket igjen budsjettet til kortfilmer negativt. Det gikk rykter om at The Walt Disney Company holdt på å gå konkurs, da det var allment kjent at filmstudioets økonomi gikk opp og ned. Da Walt kalte hele personalstaben til et møte, var mange overbevist om at studioet skulle legges ned. Men møtet viste seg å væra Walts tilkjennegivelse av at produksjonen av "Snehvit" skulle starte. Deretter fremførte Disney selv hele historien, inkludert alle roller og scener og ved slutten spredte applausen seg mellom de ansatte. Dagen etter ga filmstudioet ut en pressemelding om at Disney skulle produsere en helaftens tegnefilm av eventyret "Snøhvit". Mange aviser mente at Disneys nye prosjekt var en fornyelse innen filmbransjen, mens filmstudioene i Hollywood ikke var like entusiastiske. De var overbevist om at prosjektet skulle innebære kroken på døra for Walts karriere og døpte derfor prosjektet til «Disneys dårskap». Walt lot seg ikke skremme av dette, men fokuserte i stedet fullt og helt på sitt nye prosjekt og ansatte til og med flere tegnere. Alle de nyansatte ble intervjuet personlig av Walt, hvor noen av disse var Marc Davis, Ward Kimball, Frank Thomas og Ollie Johnston som senere skulle inngå i gruppen Walt kalte for «de ni gamle menn», ettersom de var de mest lojale og bar ansvaret for mange scener i Disney-studioets filmer. Inntil "Snehvit"-prosjektet startet hadde Walt hatt seks heltidsansatte tegnere, men med dette prosjektet ble arbeidsstokken økt til 50 animatører, 50 assisterende animatører, ett orkester med 24 medlemmer samt manusforfattere, fargeleggere, kameramenn, teknikere, sekretærer og løpegutter. Produksjon. Fremdriftsplanen og manuset til "Snehvit" var klart i 1935 og animatørene så frem til å lage en helaftens tegnefilm. Walts bror Roy mente derimot at det skulle ta for lang tid å lage filmen og at summen de var tvungne til å investere i prosjektet var altfor høy. De var nå nødt for å utbetale flere lønninger etter å ha ansatt flere nye tegnere og Walt hadde dessuten innført et bonussystem der bonusen ble bestemt ut ifra hvor mye tid tegneren hadde tilbrakt i studio hver uke. Bonussystemet var ment for å se til at de beste tegnerne ikke skulle hoppe av prosjektet innen filmen var ferdig. Roy bekymret seg over at deres utgifter skulle bli ekstremt store, men Walt mente at de kunne skjære ned på produksjonen av kortfilmer for å få råd. Dette gjorde Roy enda mer urolig ettersom kortfilmene var filmselskapets største inntektskilde. Mot slutten ble Walt nødt for å pantsette huset sitt for å få tilstrekkelig med kapital til produksjonen som pågikk i tre år og landet på 1,5 millioner dollar, en gigantisk sum for en film på 1930-tallet. Walt Disney presenter de syv dvergene Walt lot animatørene sine studere mennesker og modeller, for å at de skulle lære seg hvordan menneskers bevegelser ser ut, slik at filmen skulle bli så realistisk som mulig. De fikk også lære seg hvordan kroppsspråk og bevegelser kan uttrykke en personlighet (dette ble brukt til dvergene, da de har omtrent samme kroppsbygning, men helt forskjellige særegenheter). Tegnerne fikk dessuten lære seg å tegne regn, lyn og torden, vann og vannspeilinger. Det vanskeligste skulle vise seg å være å bestemme Snehvits utseende. Mange av animatørene hadde egne tanker og ideer om hvordan hun så ut. Til og med prinsens utseende var vanskelig å komme frem til. Da filmteamet kjente at han ikke passet så bra sammen med resten av figurene, ble hans del i filmen nedkortet. Han hadde til å begynne med en mye større rolle enn den vi ser i dag (deler av handlingen som opprinnelig ble tiltenkt prinsen i "Snehvit" ble i stedet brukt i filmen "Tornerose" over tjue år senere). «Minsten» skulle fra begynnelsen ha snakket akkurat som alle de andre dvergene, men da ingen passende stemme kunne finnes, fikk han bli stum. Arbeidet med filmen. I løpet av de tre årene som filmen var i produksjon ble det laget over to millioner tegninger, men kun 250 000 brukes i filmen. 750 personer jobbet med den og 80 musikere hjalp til med å bidra til musikken. Fargeleggingen var veldig nøyaktig, alle farger skulle være akkurat rette nyanse. Det kunne derfor ta flere måneder å få frem eksakt den fargen man ville bruke, og den ferdige filmen hadde mer en 1500 fargenyanser. For at Snehvits kinn skulle bli røde og perfekte ble det brukt rouge. Mottakelse. "Snehvit" ble ferdig i desember i 1937, og en forhåndsvisning ble avholdt på kinoen Pomona i nærheten av Disneys studio. Visningen viste seg dog å bli et uromoment for de som arbeidet med filmen, ettersom publikum brøt ut i latter og applaus og det så ut som om de virkelig likte det de fikk se. Men likevel forlot en tredjedel av publikum kinosalen før filmen var slutt. De som gikk viste seg senere å være collegestudenter som var tvunget til å være tilbake på sine studenthjem innen en viss tid. "Snehvit" hadde verdenspremiere på Carthay Circle Theater for en innbudt Hollywood-elite 21. desember 1937. Walt Disney hadde valgt Carthay Circle av sentimentale årsaker; det var den kinoen som hadde vist premiere på alle hans filmer siden Mikke Mus' første opptreden. Mange av dem som kom til premieren var skeptiske til Disneys film, men da den siste scenen var slutt ble Disney og filmen hyllet med en stående applaus. Kort tid senere dukket Walt og dvergene opp på fremsiden av "Time Magazine". Filmen hadde premiere for allmennheten 4. februar 1938 og innbrakte over 8,5 millioner dollar over hele verden, og det bare under den første premieren (filmen har hatt nypremiere atskillig ganger senere). "Snehvit" ble den filmen som har innbrakt mest penger noensinne globalt på ett år, innen "Tatt av vinden" fra 1939 slo denne rekorden. Om inntektene fra "Snehvit" i dag skulle justeres etter inflasjon, er filmen den tiende mest innbringende filmen noensinne. Priser. Under Oscar-utdelingen i 1938 ble Leigh Harline nominert for «beste originalmusikk», men måtte se seg slått av Charles Previn som vant prisen for filmmusiken til "100 mann og 1 pike". Trass i at musikken til "Snehvit" ble skrevet av Harline, Frank Churchill og Paul J. Smith, ble bare Harline nominert da han sto som ansvarlig for musikkavdelingen. Mellom 1935 og 1938 anså Oscar-akademiet at filmmusikk var hele musikkavdelingens prestasjon og derfor ble ikke enkeltpersoner nominert. I 1938 ble Walt Disney tildelt «Grand Biennale Art»-trofeet under Filmfestivalen i Venezia og samme året mottok han en spesialpris fra New Yorks filmkritikere. På Oscar-utdelingen i 1939 presenterte Shirley Temple en hedersoscar til Disney, som besto av en fullstørrelses Oscar-statuett og syv mindre statuer. Motivasjonen for at Disney fikk prisen var at «Snehvit hadde vært en viktig filminnovasjon som sjarmerte millioner og at Disney gjennom den hadde vært pionér i et nytt stort underholdningsområde.» I 1984 ble filmen tildelt Jackie Coogan-prisen og tre år senere, under filmens 50-årsjubileum, fikk Walt Disney posthumt en spesialpris fra «Motion Picture Screen Cartoonists Awards». I 1989 ble filmen utvalgt som en av de første inn i USAs National Film Registry (Det nasjonale filmregisteret) slik at filmen kunne bevares for kommende generasjoner. "Snehvit og de syv dvergene" har også en egen stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 6912 Hollywood Boulevard. I de senere år har filmen blitt nominert til og tildelt priser for DVD-utgaven som ble lansert i 2001. Eksterne lenker. Snehvit Steamboat Willie. "Steamboat Willie", utgitt 18. november 1928, er en tegnefilm med Mikke Mus i hovedrollen. Selv om det ikke var den første tegnefilmen med Mikke som ble "produsert", var det den første tegnefilmen med ham som ble "utgitt". På grunn av dette blir filmen regnet som den første Mikke Mus-tegnefilmen. Le Monde diplomatique. "Le Monde diplomatique" ("Diplomatiets verden", også kalt "Le Diplo" i Frankrike) er en internasjonal månedsavis som har et globalt og intellektuelt engasjement og inneholder kommentarer om og analyser av politiske og kulturelle fenomener. Avisen har markert seg som kritisk til nyliberalismen og dens virkninger i verden. Den franske utgaven har utkommet fra mai 1954, og har i dag et opplag på 350 000. Den norske utgaven av avisen har fra januar 2008 vært eid av konsernet Mediehuset (tidligere "Mediehuset Vårt Land"). I tillegg utkommer avisen i 25 utgaver på andre språk, deriblant på norsk. Totalt har alle utgavene et opplag på 1,4 millioner. Nordiske "Le Monde diplomatique". Den norske (nordiske) utgaven ble startet i april 2003 av Truls Lie, som også er dens redaktør og utgiver, og inneholder bla. politisk samtidsanalyse, kunst, medier og kritikk. Utgaven er hovedsakelig på norsk, men inneholder også artikler på dansk. Avisen inneholder både artikler oversatt fra den franske utgaven og omkring en tredjedel norske eller norsk-initierte artikler. Dessuten inneholder den oversatte artikler fra "The Observer", "The Guardian", "Die Zeit" og nettverket "Eurozine". I Norge selges avisen i løssalg og abonnement, og vedlegges "Dagsavisen" månedlig. "Le Monde diplomatique" og Attac. En leder av daværende sjefredaktør Ignacio Ramonet i 1997 førte til opprettelsen av organisasjonen Attac, som opprinnelig først og fremst arbeidet for innføring av den såkalte Tobin-skatten. Kontrovers rundt 11. september. Den nordiske utgaven av "Le Monde diplomatique" for juli 2006 vekket verdensomspennende interesse og kontrovers da den kjørte et tresiders hovedoppslag om 11. september-angrepet og stilte spørsmålet om offisiell amerikansk medvirkning. Nåværende eierskap – verdiendring? 1. januar 2008 overtok Ad Fontes Medier (tidligere Mentor Medier) eierskapet av den norske utgaven, samtidig som medieforlaget også tok over "Ny Tid". Morselskap for Ad Fontes Medier er Mentor Medier (tidligere Mediehuset), som har utgangspunkt som eier av Vårt Land. Trykking. Le Monde diplomatique blir nå (2011) trykt av Nr1 Trykk. Kompetanseutviklingsprogrammet. Kompetanseutviklingsprogrammet (KUP) var en støtteordning for utvikling av markedet for etter- og videreutdanning i Norge. Programmet ble etablert i 2000 som en del av Kompetansereformen etter at regjeringen Bondevik i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1999 signaliserte at den ville bevilge 400 millioner kroner over en 2-3 års periode til delfinansiering av et slikt program. I siste tildelingsrunde i 2005 ble det gitt noe midler til utvikling av modeller for finansiering av livsopphold under etter- og videreutdanning. Fra 2006 er programmet strøket fra statsbudsjettet, men det gjenstår om lag 10 millioner kroner fra 2005, som vil bli brukt til avsluttende virksomhet som spredningstiltak eller evaluering. Programmet administreres av Vox – nasjonalt senter for læring i arbeidslivet. Holmsbu. Holmsbu er et tettsted i Hurum kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sydvestsiden av Hurumlandet ved Drammensfjorden. Stedet fikk status som ladested i 1847. Mange kunstnere har hatt tilhold i Holmsbu. Et resultat av dette er Holmsbu billedgalleri hvor flere av Holmsbu-malerne er representert, særlig Henrik Sørensen. I Holmsbu finnes det butikk og flere serveringssteder. Et havnekontor og en nyoppstartet restaurant/bar finner man i Schulerudgården. Lenger ut mot Rødtangen ligger et spa. Holmsbu betjenes av Ruters busslinje 251 (Holmsbu – Oslo Bussterminal). Oseberg Skilag. Oseberg Skilag er en langrennsklubb i Tønsberg, Vestfold, som ble stiftet i 1979. Klubben har de siste årene oppnådd gode resultater både nasjonalt og internasjonalt, først og fremst ved langrennsløperne Anders Aukland, Jørgen Aukland og Espen Bjervig. Klubben har tatt to bronsemedaljer i NM stafett – i 1999 (Anders Aukland, Fredrik Aukland og Espen Bjervig) og 2001 (Anders Aukland, Jørgen Aukland og Espen Bjervig). Femundselva. Femundselva er ei elv i kommunene Engerdal og Rendalen. Elva renner sørover fra Galtsjøen og ender i hølen Øygrunnet (520 moh) og Sennsjøen. Fra Sennsjøen renner Trysilelva videre sørover til Sverige nær Lutnes. Schönborn (stat). Schönborn var en tysk småstat i det nåværende nordlige Bayern, styrt av Schönborn-familien. Den lå syd for fyrstbispedømmet Bamberg og sydøst for fyrstbispedømmet Würzburg. Schönborn oppstod som herskap på 1300-tallet. Herskapet ble opphøyet til baroni i 1663 og til grevskap i 1701. I 1717 ble det delt i to: Schönborn-Heutzenstamm og Schönborn-Wiesentheid. Universitets- og høgskolerådet. Universitets- og høgskolerådet, forkortet UHR, er et samarbeidsorgan for institusjonsakkrediterte høgskoler, vitenskapelige høgskoler og universiteter i Norge. Universitets- og høgskolerådet (UHR) ble etablert 8. mai 2000 som en sammenslutning av Det norske universitetsråd og Det norske høgskoleråd. Det norske Universitetsråd ble opprettet i 1958 og UHR skal derfor feire 50-års jubileum i 2008. Som samarbeidsorgan for norske universiteter og høgskoler arbeider UHR med forsknings- og utdanningspolitikk og koordinering og arbeidsdeling innenfor universitets- og høgskolesektoren og i forhold til andre nasjonale og internasjonale aktører. Samarbeidet i Universitets- og høgskolerådet griper ikke inn i institusjonenes myndighetsområde slik dette er fastlagt i lov og reglement. Vedtak i styringsorganer og utvalg binder derfor ikke medlemsinstitusjonene. I 2005 ble to private høyere utdanningsinstitusjoner medlem av UHR. Vedtektene i UHR ble endret slik at dette ble mulig. Kravet er at institusjonene skal være akkrediterte høyere utdanningsinstitusjoner av NOKUT. UHR ledes av et representantskap og et styre som tilsetter UHRs generalsekretær. UHR har egne utvalg for forsknings-, utdannings- og administrasjonsspørsmål. Styret oppnevner representanter til disse og utarbeider egne mandat for utvalgenes arbeid. Fra 1. august 2007 er rektor Jarle Aarbakke fra Universitetet i Tromsø leder, med rektor Sissel Østberg fra Høgskolen i Oslo som nestleder. Generalsekretær Ola Stave leder sekretariatet i Oslo. Truls Lie. Truls Olaf Lie (født 19. november 1957) er en norsk avismann og IT-gründer. Han har blant annet vært eier av og ansvarlig redaktør for "Morgenbladet", og ansvarlig redaktør og utgiver for den nordiske utgaven av månedsavisen "Le Monde diplomatique". Biografi. Lie utdannet seg innen økonomi og IKT ved Agder distriktshøyskole fra 1979 til 1982. På 1980-tallet etablerte han to programvarefirmaer, Micro Software AS og Vega Software AS, før han studerte filosofi ved Universitetet i Oslo og Berkeley-universitetet i California. I 1993 kjøpte Lie "Morgenbladet" fra forretningsmannen Hroar Hansen. Lie var samtidig ansvarlig redaktør frem til 2003. Avisens format ble endret fra tabloid format til fullformat, og avisens profil fikk et økt intellektuell preg. I 2003 ble Morgenbladet kjøpt av Dagsavisen. I 2003 startet Lie den nordiske utgaven av "Le Monde diplomatique", hvor han var ansvarlig redaktør frem til avisen ble kjøpt opp av Mediehuset i 2007. Lie fortsatte som filmkritiker for avisen. Den rosa panteren (2006). "Den rosa panteren" er en filmkomedie fra 2006 med Steve Martin i hovedrollen. Han arbeider som detektiv, og må løse mysteriet med hvem som tok livet av en berømt fotballtrener, og finne ut hvem som stjal den berømte rosa panter-diamanten. Filmen er innholdsmessig en forløper til den opprinnelige rosa panter-filmen fra 1963 med Peter Sellers i hovedrollen. Handling. Etter at det vinner over det i en semifinale i et mesterskap blir treneren for det franske laget myrdet av en pil skutt mot nakken hans. Ringen «Den rosa panter» blir også stjålet. Politisjef Dreyfus (Kevin Kline) bestemmer seg for å tilegne den mest inkompetente politidetektiven sin, inspektør Jacques Clouseau (Steve Martin), oppgaven, slik at Dreyfus kan ta over etterforskningen etter at detektiven ikke har oppnådd noe som helst, for slik å se ut som en helt, og vinne en æresmedalje. Dreyfus ansetter også Gilbert Ponton (Jean Reno) til å rapportere om Clouseaus bevegelser slik at han kan holde et øye med ham. Clouseau tar saken umiddelbart, og selv om han ikke er særlig skikket, greier han å komme litt videre i saken. Bizu, en person som hater den drepte treneren, blir i mellomtiden skutt i hodet. Clouseaus etterforskning tar ham etterhvert til New York, dit han følger etter Xania (Beyoncé Knowles), en person han tror har mer informasjon om drapet. På kino. Filmen kom på 1. plass på de amerikanske kinolistene i sin første uke, og tjente over $21,7 millioner den uken. Philip Seymour Hoffman. Philip Seymour Hoffman (født 23. juli 1967 i Fairport i New York) er en amerikansk karakterskuespiller som i 2006 fikk Oscar for "Beste Mannlige Hovedrolle" i filmen "Capote". Privatliv. Philips far var protestant og hans mor var katolikk, men han ble ikke strengt oppdratt i noen av religionene. Han lever sammen med kostymedesigneren Mimi O’Donnell, som han i 2003 fikk sønnen Cooper Alexander sammen med. Filmkarriere. Hoffman tok en BFA (Bachelor of Fine Arts) i drama etter å ha fullført sin utdannelse ved New York-universitet Tisch School of the Arts. Hans første steg innenfor filmen kom i 1991 da han hadde en mindre birolle i "Duften av kvinne" ("Scent of a Woman"). I tiden 1998–1999 bidro han til større filmer som "Flawless", "Magnolia" og "The Talented Mr. Ripley" som innebar et større gjennombrudd. I dokumentarfilmen "The Last Party", som handler om presidentvalget i år 2000 spilte han seg selv. Han fikk også gode kritikker for sin hovedrolle i filmen "Owning Mahowny". Utover sin filmkarriere har Hoffman fått anerkjennelse for sine teatertolkninger. Han er blitt nominert to ganger for stykker på Broadway; Tony Award som beste skuespiller år 2000 for Sam Shepards "True West" og som beste skuespiller år 2003 for Eugene O’Neills "Long Day’s Journey into Night". I 2006 vant Hoffman en Golden Globe som beste skuespiller innenfor drama, for sin rolle som forfatteren Truman Capote i filmen "Capote". Rollen ga ham dessuten en Oscar og dessuten priser som beste skuespiller av bortimot 10 filmkritikerforeninger, inkludert the National Board of Review, Toronto Film Critics, og Los Angeles Film Critics. Hoffman erstattet Kenneth Branagh som Tom Cruises erkefiende i storfilmen '. Hoffman ble igjen Oscar-nominert, for beste mannlige birolle, i 2007 for "Charlie Wilson's War", og i 2008 for sin innsats i "Doubt". Midtmaradalsbreen. Midtmaradalsbreen er en isbre i Årdal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Breen ligger øverst i Midtmaradalen, mellom Midtmaradalstindane og Storen, i fjellområdet Hurrungane i den vestlige delen av Jotunheimen. Fra Midtmaradalsbreen renner elva Midtmaradøla. Den rosa panteren (filmserie). Den rosa panteren er navnet på en serie amerikanske filmkomedier med den inkompetente franske politidetektiven Jacques Clouseau som hovedrolle. Serien ble skapt av Blake Edwards, som vant hedersprisen under den 76. Oscar-utdelingen. Peter Sellers spilte hovedrollen i de to første filmene. Etter at Alan Arkin tolket rollen i tredjefilmen, tok Sellers over igjen. Sellers andre periode som Clouseau sluttet da han døde under innspillingen av På sporet av den rosa panteren. Filmen ble likevel ferdig innspilt. Til da hadde det kommet ut syv filmer til sammen. I den åttende filmen var det Roger Moore som spilte Clouseau, men i dette tilfelle var den bare en birolle. Clouseau-skikkelsen kom for fullt tilbake i 1993, hvor Roberto Benigni spilte ham. I filmen fra 2006 er det Steve Martin som har tatt over rollen. I motsetning til det mange tror er «den rosa panteren» ikke figuren Clouseau, men en stor og verdifull diamant fra den første filmen. Frasen ble brukt igjen i den fjerde filmen, samt i filmen fra 2006. Den første filmen i serien hadde en animert åpningssekvens satt til musikken av Henry Mancini der tegnefilmfiguren "den rosa panteren" opptrådte for første gang. Denne figuren kom senere til å få sin egen tegnefilmserie (samt at den hadde en åpningssekvens i samtlige av filmene i serien unntatt "A Shot in the Dark"), og han ble kjent som "den rosa panteren". Inspektør Jacques Clouseau. Jacques Clouseau er en noe inkompetent dust som selv innbiller seg at han er en detektiv, om ikke et geni. Vanligvis løser han de sakene han blir satt på ved hjelp av ren flaks og klossethet. Et eksempel er i "Den rosa panteren slår til igjen", der snikmordere fra hele verden blir sendt for å ta livet av ham; Clouseau bøyer seg ned for å knytte skolissen, og morderne tar dermed livet av hverandre i steden for Clouseau. Peter Sellers, Alan Arkin, Roger Moore, Roberto Benigni og Steve Martin har alle hatt rollen som Clouseau. Politisjef Dreyfus. Clouseaus overordnede, inspektør Dreyfus, ble introdusert i "A Shot in the Dark". Han blir etterhvert drevet til vanvidd av sitt raseri over Clouseaus dumhet. En av filmene ("The Return of the Pink Panther") ender med at han blir satt i en tvangstrøye og sendt til en celle der han skriver «Drep Clouseau» på veggen ved føttene sine. Dreyfus blir spilt av Herbert Lom i de første filmene, og av Kevin Kline i filmen fra 2006. Cato. Cato er Clouseaus tjener, og en ekspert på kampsporter. Det er uklart om han syns Clouseau er en flink detektiv eller om han bare oppmuntrer ham. Det er en tilbakevendende vits at han må angripe Clouseau mens han minst venter det slik at Clouseaus kampevner holdes ved like. Tegnefilm. "Den rosa panteren" som animerte kortfilmer var opprinnelig regissert av Friz Freleng, og ble først laget til åpningssekvensen av de første filmene. De ble imidlertid raskt egne småepisoder, der en kort liten mann med bart, en animert versjon av Clouseau, var skurken. Kuriosa. Nordmannen Harald Zwart regisserte "The Pink Panther 2". Hønefoss menighet. Hønefoss menighet ligger i Ringerike prosti og omfatter den tidligere bykommunen Hønefoss. Til sognet hører Hønefoss kirke, som er sognekirke og siden 1990 også har vært prostesete. Prosten i Ringerike prosti er imidlertid ikke lenger automatisk sogneprest i Hønefoss kirke. Geografisk grenser området til Haug menighet i nord og øst, og til Norderhov og Ask menighet i sør og vest. Hole menighet. Hole menighet ligger i i Ringerike prosti og omfatter hele Hole kommune i Buskerud. Til sognet hører Hole kirke, som er hovedkirke i sognet, Bønsnes kirke, som er ei lovekirke (gavekirke), og Sollihøgda kapell. Geografisk grenser området til Norderhov og Ask menighet i nord. Emajõgi. Emajõgi er ei elv som renner mellom innsjøene Võrtsjärv og Peipsi i Estland. Elva renner gjennom Estlands nest største by Tartu og har en lengde på 101 km, men totalt 260 km om man regner med hele nettet av de lengste sideelvenes og løpet gjennom den store innsjøen Võrtsjärv midt i landet. Emajõgi er den eneste virkelig seilbare elva i Estland. Den ene sideelva, Pedja, er med sine 122 km faktisk lengre enn selve elva Emajõgi. Den er ei sakteflytende elv, med en høydeforskjell på bare 3,7 meter mellom innløpet og utløpet. Navnet Emajõgi betyr "Mors elv" på estisk. Like etter Tartu får den tilsig av sideelva Porijõgi. Det går en rekke turistbåter på elva, som er populær for rekreasjon. Maleren Ado Vabbe (1892-1961) malte en rekke elve- og landskapsmalerier her. Ved Haaslavasjøen like etter Tartu, i Haaslava kommune, malte impresjonisten Endel Kõks (1912-1983) i 1943 et av sine siste bilder før han rømte til Tyskland og Sverige, da Sovjetunionen invaderte Estland. Andre malere som har virket her er Juhan Püttsepp og Eerik Haamer. Haaslava har et oppdrettsanlegg for karpe på 48 hektar, og dette er landets største leverandør av ferskvannsfisk. Anlegget ble etablert i Sovjetperioden, sent på 1960-tallet. De siste kilometrene fra Kastre(ni) og østover mot Peipussjøen er breddene ubebodd, her er det store myr- og sumpområder som strekker seg ut i det store deltaet. I deltaet ligger den gamle fiskelandsbyen Praagi som bare kan nås med båt. Åpent universitet. Åpent universitet brukes ofte som betegnelse på et universitet som tar opp studenter uavhengig av formelle kvalifikasjoner og som gir fleksibel undervisning slik at studentene kan kombinere studiene med arbeid eller forpliktelser i hjemmet. Eric Bloom. Eric Bloom under en live-opptreden i Chicago den 30. juli 2006 Eric Bloom (født 1. desember 1944, Brooklyn, New York) er en amerikansk vokalist, gitarist og låtskriver. Han er frontfigur i og en av grunnleggerne av Blue Öyster Cult. Han skrev de fantasy-inspirerte låtene «The Great Sun Jester», «Black Blade» og «Veteran Of The Psychic Wars» for bandet i samarbeid med forfatteren Michael Moorcock. Ellers har han bl.a. bidratt med «Subhuman» og «Goin' Through The Motions». Universitetssykehuset Nord-Norge. Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) er en del av Helse Nord RHF. Sykehuset har rundt 6000 medarbeidere fordelt på mange klinikker og avdelinger fra Longyearbyen i nord til Narvik i sør, 4500 av disse jobber i avdelingen på Tromsøya. Dette gjør helseforetaket til landsdelens største arbeidsplass. Sykehusdirektør er Tor Ingebrigtsen. Pasientbehandling, opplæring, forskning og diagnostisk utredning foregår i elleve klinikker mens driftssentre. UNN har sin virksomhet spredd på ulike steder med sykehus i Tromsø, Harstad, Narvik og Longyearbyen. Foretaket har psykiatriske klinikker i Tromsø, med integrert rusbehandling og flere distriktspsykiatriske sentre i Ofoten, Sør-Troms, Midt-Troms og Tromsø. UNN betjener den regionale akuttmedisinske kommunikasjonssentral (AMK) og drifter en rekke ambulansestasjoner i Nordland og Troms. UNN bemanner også luftambulansen med helsepersonell. I tillegg til å være universitetssykehus for den nordnorske befolkning, har UNN noen nasjonale og regionale funksjoner. UNNs sykehus og avdelinger. Sykehus: Tromsø, Harstad, Narvik og Longyearbyen (Svalbard) Finnsnes, Nordreisa og Bardu Narvik, Harstad, Sjøvegan, Silsand, Tromsø, Storsteinnes og Storslett Allen Lanier. Allen Lanier under en live-opptreden den 30. juli 2006. Allen er i midten. Eric Bloom til venstre og Buck Dharma til høyre Allen Glover Lanier (født 25. juni 1946) er en amerikansk keyboardist, gitarist og låtskriver. Han er en av grunnleggerne av Blue Öyster Cult. Han forlot bandet i 1985, men returnerte i 1987. Den mest kjente låten han bidro med var «In Thee» fra albumet "Mirrors". Ellers skrev han blant annet «True Confessions» (hvor han også synger) og «Searchin' For Celine». Han forlot bandet igjen i 2006 av helsemessige årsaker. F. Bruns Bokhandel. F. Bruns Bokhandel er en norsk bokhandel og forlag i Trondheim, etablert 1873. Det ble etablert av Andreas M. Brun og Anton Heiberg. Fra 1876 var Brun eneeier. Navnet kommer fra Fridthjov Brun, sønn av Andreas Brun. Firmaet har mottatt prisen «Årets Bedrift» i Trondheimsregionen, og har lenge vært blant byens sterkeste merkenavn. Bokhandelen hadde flere filialer i byen og i nabokommunene. Da Gyldendal bygget opp sin egen bokhandelkjede Ark kjøpte de i 2000 bokhandeldelen av selskapet fra fjerde generasjon Brun. Hovedbutikken på «Brunhjørnet» øverst i Nordre gate heter nå Ark Bruns. Familien Brun eier fremdeles eiendommen på Brunhjørnet. Som forlegger har firmaet stått for en rekke viktige utgivelser innen kultur og lokalhistorie, deriblant Litteratur. Bruns Bjørn Arne Kanck. Bjørn Arne Kanck (født 13. juli 1957) er (pr november 2008) administrerende direktør for Kongsberg Spacetec AS i Tromsø. Sem prestegjeld. Sem prestegjeld var et prestegjeld i Tønsberg domprosti i Tunsberg bispedømme. Prestegjeldet lå nord og øst i Tønsberg kommune og bestod av de to sognene Sem og Slagen. Det ble faset ut i forbindelse med omstruktureringer i Den norske kirke på 2000-tallet. Navnet "Sem" kommer av det norrøne gårdsnavnet "Sæheim" eller "Sæeimr" som betyr «sjøgården». Dette var navnet på Sem hovedgård, en kongsgård og lensherreresidens i middelalderen på det stedet hvor Jarlsberg hovedgård i dag ligger, vel 3 km øst for tettstedet Sem. I Sem prestegjeld var det tre kirker Jarle Bernhoft. Jarle Norman Bernhoft-Sjødin, også kjent under artistnavnet Bernhoft, (født 21. juni 1976) er en norsk sanger, multiinstrumentalist, komponist og tekstforfatter. Han ble for alvor kjent som soloartist etter albumet "Solidarity Breaks" i 2011 og ble kåret til Årets spellemann og beste mannlige artist under Spellemannprisen 2011. Band. Bernhoft har tidligere vært vokalist og låtskriver i bandet Span frem til dette ble oppløst høsten 2005. Tidligere har Bernhoft også spilt i gruppa Explicit Lyrics sammen med kollega Fridtjof Nilsen fra Span. Bernhoft har medvirket på innspillinger og konserter med artister som Kristin Asbjørnsen, Lester, Siri Gjære, Hanne Hukkelberg, Dadafon, Friko, Karl Seglem og Bigbang. Han er også kjent fra Køhn/Johansen Sextet. Under pseudonymet Rod Hot var Bernhoft også med i bandet Green Granadas. Solokarriere. Bernhofts solokarriere startet den 1. september 2008, da han ga ut den første soloplaten «Ceramik City Chronicles». I januar 2010 ga Bernhoft ut et dobbelt livealbum kalt "1:Man 2:Band", der en halvpart er opptak av en solokonsert holdt på Kampen Bistro, og den andre halvdelen inneholder konsertopptak fra Rockefeller og Molde Jazzfestival med band. Året etter, i januar 2011 slapp han sitt andre studioalbum "Solidarity Breaks" Den startet på andreplass på albumlista i februar og pr. 7. august har den ligget 9 uker på førsteplass. I september 2011 var Bernhoft gjest på det velkjente amerikanske talkshowprogrammet "The Ellen DeGeneres Show" og fremførte sangen «C'mon Talk». Bernhoft ble kåret til Årets spellemann under Spellemannprisen 2011 og vant i tillegg klassen mannlige artist for "Solidarity Breaks". Under 2012 ble han tildelt Statoil-stipendet på én million kroner. Stipendet har som formål å gi norske artister større mulighet til å markedsføre og markere seg internasjonalt. Privat. Bernhoft kommer fra Nittedal, men er i dag bosatt i Oslo. Han er gift med Lisa Bernhoft-Sjødin og sammen har de sønnen Samuel (født 2009). Big Momma's House 2. "Big Momma's House 2" er en filmkomedie fra 2006 med Martin Lawrence i hovedrollen. Den er oppfølgeren til "Big momma". Handling. Martin Lawrence spiller rollen som en FBI-agent som må gå under jorden. Han kler seg ut som en overvektig kvinne som kaller seg selv "Big Momma", og arbeider som dagmamma for tre barn: En tenåringsjente, en yngre jente som elsker å danse, og en 3 år gammel gutt som ikke snakker ennå, men som elsker å stupe ned på gulvet fra køyesenger og skap. Big Momma må følge en plan på veggen som viser aktiviteten til hvert barn til hver enkelt time på dagen. Hun gir stort sett blaffen i oppgavene sine, og får sparken, noe som fører til at hun må arbeide steinhardt for å få beholde jobben likevel. Nils A. Ytreberg. Nils Andreas Ytreberg (født 27. januar 1896 i Tromsøysund, død 23. juli 1987 i Tromsø) var en norsk forfatter og historiker. Han tok lærereksamen (1917) og ble cand. philol. (1927), før han tok arbeid som lektor i Tromsø og Nissens Pikeskole i Oslo (1936–1946). Senere arbeidet han som forfatter og historiker. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1958. Knut Einar Schrøder. Knut Einar Schrøder (født 7. november 1941 i Harstad i Troms) er tidligere administrerende direktør ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø. Han fratrådte stillingen i 2007, og ble etterfulgt av Tor Ingebrigtsen. Knut Einar Schrøder tok medisinsk embetseksamen i 1968 i Zürich, og ble godkjent spesialist i øre-nese-hals-sykdommer i 1977. Han kom til Tromsø i 1971 etter å ha praktisert som lege flere steder i Nord-Norge. Han arbeidet som assistentlege og senere overlege ved Universitetssykehuset Nord-Norge, og han ble sykehusdirektør i 1984. Schrøder arbeidet som sykehusdirektør særlig med oppbyggingen av Universitetssykehuset Nord-Norge til en fullverdig universitetsklinikk og utviklingen av nye spesialiteter ved sykehuset så som fullverdig hjertekirurgisk og medisinsk tilbud i landsdelen, kreftbehandling med stråleterapi, nevrokirurgisk avdeling og satsing på telemedisin som virkemiddel for å flytte spesialisthelsetjenester ut til pasientene. Schrøder ble utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 2007. Han kom på en tredjeplass i avisa Tromsøs kåring av Årets tromsøværing samme år. John Markus Lervik. John Markus Lervik (født 17. august 1969 i Øksendal på Nordmøre) var en av grunnleggerne i det norske søketeknologiselskapet Fast Search & Transfer, som i 2008 ble kjøpt opp av Microsoft. Lervik er utdannet sivilingeniør, med senere doktorgrad, fra Institutt for elektronikk og telekommunikasjon ved NTNU i Trondheim. Lervik ble dr. ing. i teleteknikk i 1996. Avhandlingen hadde tittelen «Subband Image Communication over Digital Transparent and Analog Waveform Channels» og ble kåret til beste doktorgrad ved NTNU det året. Lervik fikk også Essos forskningspris i 1998 for fremragende doktorgradsarbeide. I Fast Search & Transfer var Lervik hovedansvarlig for teknologien fra 1997, til han tok over den daglige ledelsen i 2001. I januar 2009 sluttet Lervik i Microsoft/FAST, etter beskyldninger om regnskapsfusk. Daværende Fast-sjef John Markus Lervik tok med en avtale verd 250 millioner kroner med australske Telstra da han la fram tallene for siste kvartal i 2006 den 7. februar 2007. Da hadde avtalen vært kansellert i over tre uker. Wilhelm K. Støren. Wilhelm Krefting Støren (født 1921, død 30. september 1997) var en norsk forfatter og historiker. Han arbeidet lenge som overbibliotekar ved universitetsbiblioteket, NTNU. Størens utgivelser er i det vesentligste sakprosa og historie fra Trondheim og omegn. Pirates of the Caribbean. Pirates of the Caribbean er en filmserie som i 2011 består av fire eventyrfilmer basert på legendende om karibiske pirater. Nils P. Vigeland. Nils Pedersen Vigeland (født 23. desember1900) var en norsk forfatter av sakprosa som bidro til historikken rundt Lindesnes kommune. Han var sønn av landhandler Peder og Mathea Nilsen Vigeland. En «Portrettbyste av Nils P. Vigeland» (bronse) ble i 1976 gitt av Olav Njerve, til Lindesnes kommune – kunstner Arne N. Vigeland. Tartu lufthavn. Tartu lufthavn er en flyplass i Estland. Flyplassen ligger ca 9 km fra byen Tartu. Flyplassen har en rullebane på 1379 meters lengde og 35 meters bredde med dekke av asfalt og betong. Baneretningene er 08 og 26. Det eksisterer planer for å utvide rullebanen til ca 2000 meter i løpet av de neste årene. Tartu lufthavn åpnet i 1946. I 1981 fikk flyplassen ny terminal, og da ble også rullebanen og taksebanen oppgradert. Siden 2005 har flyplassen vært eid av Tallinn Airport Ltd (Tallinn lufthavn). I 2004 reiste 1268 passasjerer via Tartu lufthavn. Det er i dag ingen rutetrafikk på flyplassen. Costa Ricas sentralbank. Costa Ricas sentralbank (spansk: Banco Central de Costa Rica – BCCR) er sentralbanken på Costa Rica. Denne må ikke forveksles med Costa Ricas nasjonalbank (Banco Nacional de Costa Rica), som er landets største statseide, kommersielle bank. Historie. På grunn av oppsving i økonomien og økt bankaktivitet i landet meldte behovet seg for en sentralbank. Denne skulle være overordnet det daværende Emitteringsdepartementet, under Costa Ricas Nasjonalbank, som fram til 1945 hadde fungert som nasjonalbank. Denne ble etablert på slutten av 1936, etter en reorganisering av den gamle "Banco Internacional". Denne private banken ble nasjonalisert i 1948, men behovet var sterkt tilstede for å etablere en sentralbank, både for å kontrollere bankvesenet og å handle på vegne av regjeringen. 28. januar 1950 ble "Intensjonslov 1130" vedtatt, denne etablerte Costa Ricas sentralbank, som skulle fungere som et sentralt økonomisk organ for landets økonomi. Intensjonsloven ble senere vedtatt som "Lov 1130". I en overgangsfase var sentralbanken underlagt to sett med lover; både Lov 1130 og den loven som hadde styrt Emitteringsdepartementet. Dette ble det ryddet opp i i 1953 da de vedtok ny sentralbanklov, Lov 1552, senere erstattet av Lov 7558 i 1995. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef ("President") pr desember 2011 er Rodrigo Bolaños Zamora. Han overtok denne stillingen i juni 2010 etter Francisco de Paula Gutiérrez. Zamora har også tidligere vært sentralbanksjef; fra 1995 til 1998. Manilaid. Manilaid (av lokalbefolkningen kalt Manija, svensk: Mannö eller Magnusholm, tysk: Manja) er en øy i Estland. Øya ligger sørvest for Pärnu, 1 km fra fastlandet. Manilaid har et areal på 1,87 km² og en befolkning på 43. Øya er en del av Pärnu fylke og Tõstamaa kommune. Manilaid var ubebodd fram til 1933. I 1930-årene var naboøya Kihnu overbefolket, og mange av innbyggerne flyttet til Manilaid. På det meste bodde over 150 mennesker på Manilaid, og samfunnet på øya blomstret. Under Sovjet-tiden sank imidlertid folketallet på øya. Manilaid har fergeforbindelse med Kihnu og Munalaiu på fastlandet. Om vinteren er Rigabukta frosset og kan krysses til fots eller med bil. Sørvest på Manilaid er et fyr, bygd i 1933. Maradalsbreen. Maradalsbreen er en isbre i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Breen ligger øverst i Maradalen, sør for Styggedalstindane, i fjellområdet Hurrungane i den vestlige delen av Jotunheimen. Fra Maradalsbreen renner elva Maradøla. Võrtsjärv. Võrtsjärv er Estlands nest største innsjø, etter Peipsi. Võrtsjärv har et areal på 269,3 km² og ligger 33,7 moh. Elva Emajõgi forbinder Võrtsjärv og Peipsi. Võrtsjärv er en grunn innsjø, med største dybde 6 meter og gjennomsnittsdybde 2,8 meter. Historisk lå sognene Tarvastu og Rannu hnhv vest og øst for innsjøen. I dag er den tilsvarende delt mellom Viljandi fylke med kommunen Tarvastu på vestbredden, og Tartu fylke med kommunen Rannu på østbredden. Lorentz Mortensen Angell. Lorentz Mortensen Angell (født Lorentz Mortensen i Angeln, Slesvig-Holsten 9. mars 1626, død i Trondheim 30. juli 1697), var en dansk-norsk embetsmann og godseier. Etter å ha vært handelsmann i Flensburg reiste han og brødrene i eget skip til Trondheim rundt 1650, der han antok navnet Angell. Han etablerte raskt en omfattende handelsvirksomhet, spesielt innen fiskeri. Angell var også rådmann i Trondheim i fjorten år. Senere overtok han også i 1675 en rekke eiendommer på Helgeland (487 gårder) gjennom sitt pant i konkursboet til Joachim Irgens. Smølagodset kjøpte han senere for 1000 riksdaler. I 1685 overtok han fra Irgens' kone hovedeierskapet i Røros Kobberverk. Tross problemer med sjørøvere, storbrannen i Trondheim (1681) og periodevis svikt i fisket, var Angell ved sin død en av landets rikeste menn. Sønnen Albert Lorentzen Angell (1660–1705) var den av hans sytten barn som overtok det som ofte blir kalt «Angellgodset». Familie. I 1653 giftet Lorentz Angell seg med den Hamburg-ættede Margrethe Hansdatter Puls (1631–1670). De fikk minst syv barn (seks sønner og én datter), blant annet Peter Lorentzen Angell, fogd til Helgeland, og Albert Lorentzen Angell. Etter hennes død giftet han seg med Abel Jespersdatter Rickert (1651–1683), og blant deres fem barn finner vi Rebekka Lorentzen Angell (1681–1735), som giftet seg med presten Anders Dass, dikterprest Petter Dass' sønn. Kort tid etter at han ble enkemann for andre gang giftet han seg i 1684 med Margrethe Pedersdatter Falck (1664–1712) av Tjøttagodset på Helgeland. Lorentz Mortensen Angell regnes som stamfar for den norske «Angellslekten». Ringkollen kapell. Ringkollen kapell ("Ringkollen sportskapell") er et lite sportskapell med rektangulært skip og sadltak, oppført i bindingsverk. Kapellet står på Ringkollen i Ringerike, på grensen til Nordmarka og midt i et yndet friluftsområde. Det står der den gamle "Ringkollstua" sto, og det ble innviet den 9. oktober 1982. Kapellet eies av en stiftelse. Kirkebygget. Helt siden 1960-tallet har det foreligget planer om et lite kapell på Ringkollen, men først etter at den gamle Ringkollstua brant i 1970 kom det fart i planene. Tegninger ble gjort av arkitekt Ivar Grev og kirken sto ferdig i 1982. Kapellet er utvendig bekledt med tømmermannskleding og hver av langveggene har sju rektangulære vinduer. Både sør- og nordgavlene har åpent bislag med sadltak over og inngangsdør i begge ender. Midtre del av nordveggen åpner seg mot alterdelen, som har skrå sidevegger og rett bakvegg. På hver side av åpningen er nordveggen oppført i teglstein. Innvending har kapellet åpen himling som er panelt, og trapp til kjeller og galleri. Fra forgangen bak alteret er det også dør til kjøkkenet i vest og et lite rom i øst. Kapellet er innredet med benker, stoler og bord, og er holdt i trehvitt. Det har elektrisk lys og oppvarming. Vinduene har små blyinnfattede glass med toning. Til høyre for koret står det også et piano, og på galleriet, som har fremspring og brytning, står det harmonium. Alteret er «bordformet». Alterbildet er et oljemaleri på lerret, malt av Bjarne Rise i 1981. Annet. Ringkollen kapell er annekskirke til Haug kirke og ligger i Haug prestegjeld. Den brukes både til gudstjenester og som kafé. Som kafé trekkes det et forheng foran koret. Abebe Bikila. a> utenfor Roma, innviet den 19. mars 2010 Abebe Bikila (født 7. august 1932, død 25. oktober 1973) var en etiopisk langdistanseløper, to ganger olympisk mester i maraton. Abebe Bikila ble etiopisk nasjonalhelt etter at han vant maraton under OL 1960 i Roma. Bikila løp hele distansen barbeint, og satte ny verdensrekord med tiden 2 timer, 15 minutter og 16,2 sekunder. Under OL 1964 i Tokyo var ikke Bikila like godt forberedt. Seks uker før løpet hadde han fjernet blindtarmen, noe som tvang ham til å redusere treningsmengden. Likevel greide Bikila å forsvare den olympiske tittelen, denne gang med sko. Igjen satte han ny verdensrekord (2.12.11,2) Han imponerte publikum på stadion ved å utføre hopp og andre øvelse like etter målgang, mens de fleste av konkurrentene falt sammen like ettera at de krysset mållinjen. Bikila deltok også under OL 1968 i Mexico by, men brøt etter 17 kilometer. Løpet ble vunnet av landsmannen Mamo Wolde. Han brakk ryggen og ble lam etter et bilvelt med sin Folkevogn i 1969, en gave fra keiseren. I 1971 var han invitert gjest til Ridderrennet og satt i hundeslede. Han døde av hjerneslag i Addis Abeba, 41 år gammel. Nasjonalstadionet i Addis Abeba har fått navn etter Abebe Bikila. Italienerne bygde broen "Ponte Bikila" i 2010. Peipus. Peipus (estisk: "Peipsi-Pihkva järv", russisk: "Чудско-Псковское озеро") er en stor innsjø på grensa mellom Estland og Russland. Med et areal på er den Europas fjerde største ferskvannssjø, etter Ladoga, Onega og Vänern. Av det samlede arealet er (44 %) estisk territorium, mens resten tilhører Russland. Innsjøen er det som er igjen av en større sjø som lå i dette området under istiden. Peipus er en grunn innsjø, med største dybde på 15 meter og gjennomsnittsdybde på 7 meter. Hovedtilløpene er elva Velikaja, som munner ut lengst sør i sjøen, like nordvest for Pskov og Emajõgi, som renner inn i Peipus fra Võrtsjärv i vest. Sjøen har også tilløp fra rundt 30 mindre elver, hvorav de viktigste er Võhandu og Piusa (Pimzja) som renner inn fra sørvest, og Zjetsja som kommer fra øst. Peipus har utløp mot nord gjennom elva Narva, som munner ut i Finskebukta. Øyene i innsjøen er ganske små, de viktigste er Piirissaar, Kolpin og Kamenka. Ettersom sjøen er såpass grunn kan den oppvarmes til temperaturer til rundt 22 °C om sommeren. Peipussjøen er derfor svært populær som badesjø. Badeturismen er for det meste i nord, der strendene har brede sanddyner bak vakre skogsbelter – ikke minst mellom de estiske småstedene Kauksi og Vasknarva. Her er det endel enkelt utrustede campingplasser. Men utenfor den lett tilgjengelige nordbredden utnyttes sjøen svært lite i turismeøyemed. Om vinteren fryser innsjøen vanligvis over. Den maksimale istykkelsen er som regel i mars, på 50 til 60 cm. Snøsmeltingen om våren kan heve vannspeilet med innpå én meter, noe som innebærer en forbigående arealutvidelse på 780 km² med oversvømmelser av den for det meste tynt befolkede strandsonen. Fisket i sjøen er rikt. De viktigste fiskeslagene er abbor, brasme, gjørs, mort og sik. Fiskeriet på sjøen oppbringer gjennomsnittlig pr år en fangst på 10 000 tonn fisk. Men sjøen er forurenset etter utslipp av miljøgifter, særlig fra landbruket under Sovjet-tiden. Byer og kommunikasjoner. De største byene ved sjøen er Mustvee og Kallaste vest på estisk side av Den store sjø, og Gdov i sør, på russisk side. Den sistnevnte ligger imidlertid ikke helt nede ved sjøen, men ved elva Gdovka to kilometer før dens utløp i innsjøen. Like sør for Mustvee ligger landsbyen Tiheda, som er Europas lengste rekkelandsby. Den strekker seg 7 km langs en hovedvei helt nede langs sjøen – mellom Mustvee og Kasepää. Tiheda ble grunnlagt av russiske Gamle troende, på flukt fra tsarens forfølgelse av denne arkaisk-ortodokse sekten, på slutten av 1600-tallet. Langs vestkysten går Estlands riksvei 3. Slaget på isen. Historisk er innsjøen best kjent for Slaget på isen. Ute på den tilfrosne innsjøen beseiret den 5. april 1242 en russisk hær under Novgorods fyrst Aleksander Nevskij de tyske og danske korsriddere fra Den tyske orden og Sverdbroderordenen og deres estiske allierte. Korsridderne hadde gjort et ferskt fremstøt mot Russland, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6 000 russerne. Slaget sto øst på "Den store sjø". Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm "Aleksander Nevskij" fra 1938, men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne. De tyske ridderne bærer i filmen hjelmer som minner om datidens tyske militærhjelmer, og Stalins filmregissører hadde også dekorert ridderne med hakekors. Ettersom filmen var ferdig postprodusert rett før Molotov-Ribbentrop-traktaten ble inngått i august 1939, ble den ikke vist med det samme – ikke før i 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen." Peipus i kunsten. En rekke russiske og estiske kunstmalere har arbeidet ved Peipussjøen. Blant de mer kjente er estiske Johannes Uiga (1918–1998), Luulik Kokamägi, Roman Nyman (1881–1951), Alfred Kongo (1906–1990), Varmo Pirk (1913-1980), Jaan Vahtra (1882–1947) og Lembit Saarts (1924–). De viktigste temaene har, foruten det rene landskapsmaleri, vært de gammelmodige, russiske fiskersamfunnene langs vestkysten av Peipus, opprinnelig etablert av gammeltroende fra siste tiår av 1600-tallet. Diogenes Laertios. Diogenes Laertios (gresk: Διογένης Λαέρτιος, latinisert "Diogenes Laërtius") var en gresk filosofihistoriker, som levde rundt år 200 e.Kr. Man antar at han har fått sitt etternavn fra byen Laerte i Kilikia i Lilleasia, eller fra den romerske familien Laërtii. Han er forfatteren bak et senantikt filosofihistorisk verk bestående av 10 bøker, som er den viktigste sekundærkilden som er på området. En av de mest brukte navnene på verket er "Liv, lære og utsagn av kjente filosofer". Liv. Nesten ingenting er kjent fra hans liv. Han må ha levd en gang etter legen og filosofen Sextus Empiricus (ca 200 e.Kr.), som han nevner i sin tekster, og før Stephanus av Bysants (ca 500 e.Kr.), som siterer ham. Det er sannsynlig at han var virksom på den første halvdelen av 200-tallet under regimet til Alexander Severus (222–235) og dennes etterfølgere. Skrifter. Diogenes Laertios’ egne meninger er vanligvis uvisse. Av noen ble han sett på som en kristen, men det synes mer antagelig at han enten var en skeptiker eller, mer sannsynlig, en epikureer. Det verk som har gjort ham kjent er "Peri biōn dogmatōn kai apophthegmatōn tōn en philosophia eudokimēsantōn", fritt oversatt som "Liv, lære og utsagn av kjente filosofer". Det var skrevet på gresk og bekjenner seg til å gi en opptegnelse over livene og utsagnene til greske filosofer. Selv om på sitt beste er en ukritisk og lite filosofisk samling ligger dens verdi i at den har gitt ettertiden et innsyn i de private livene til de greske filosofer, på samme måte som fikk Montaigne til å utbryte at han ønsket at det isteden for én Diogenes Laertios hadde vært mange. Han behandler sitt emne i to deler som han beskriver som de joniske og italienske skoler; inndelingen er noe tvilsom og synes å ha blitt tatt fra en tapt doxografi (lovprisning) av Sotion. Biografiene til den siste begynner med Anaximander og slutter med Kleitomachos, Theofrastos, Krysippos fra Soli, mens den siste begynner med Pythagoras og avslutter med Epikur. Den sokratiske skolen, med dens ulike grupper, er klassifisert som jonisk, mens eleaterne og skeptikerne blir plassert under den italienske skole. Det meste av den siste boken er viet Epikur og inneholder tre svært interessante brev adressert til Herodot, Pythokles og Menoikeus. Hans fremste autoriteter er Diodes av Magnesias "Korte notiser om filosofer" og Favorinos’ "Diverse historie og minner". Fra utsagn til Burlaeus (Walter Burley, en munk på 1300-tallet) i dennes verk "De vita et moribus philosophorum" kan det synes som om teksten til Diogenes må ha vært mer omfattende enn hva som eksisterer i dag. I tillegg til sitt ovennevnte verk var han også forfatter til av en bok på vers om berømte menn. Hovedverket "Liv, lære og utsagn av kjente filosofer" finnes oversatt til engelsk i Loeb-biblioteket (to bind) som "Diogenes Laertius, Lives of Eminent Philosophers", med en engelsk oversettelse av R. D. Hicks, M. A., fellow ved Trinity College, Cambridge. I to bind, Harvard University Press og William Heinemann Ltd, Cambridge Massachusetts og London. (Gresk og engelsk pararelltekst). E-tekst, se nedenfor. Diogenes. Diogenes er et gresk navn som betyr «født av Zevs». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Diogenes og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Mekanisk blyant. En mekanisk blyant eller blyantpenn er en blyant som ikke trenger å spisses ettersom den har en innebygget mekanisme som skyver grafitt gjennom spissen. De fleste modellene har et viskelær i motsatt ende. Den mekaniske blyanten ble først patentert i Storbritannia i 1822 av Sampson Mordan og John Isaac Hawkins. Mellom 1820 og 1873 ble det registrert mer enn 160 patenter som alle var forskjellige varianter av forbedringer av mekaniske blyanter. Den første mekaniske blyanten som hadde en fjær-basert mekanisme for lading ble patentert i 1877 og en mekanisme for skru-mating ble utviklet i 1895. 0,9 mm bly ble introdusert i 1938 og senere kom varianter med 0,7 mm, 0,5 mm og 0,3 mm bly. Den mekaniske blyanten ble en suksess i Japan med noen forbedringer gjort av Tokuji Hayakawa, en metallarbeider som var nettopp ferdig med tiden som lærling. Den ble introdusert som "Alltid-spiss blyant". Det tok tid før blyanten ble en suksess, ettersom folk trengte tid til å venne seg til metallhylsen, som var essensiell for at blyanten skulle holde lenge. Den ble solgt i et stort antall etter at et firma i Osaka en gang la inn en stor ordre. Senere fikk Tokuji Hayakawas firma navnet sitt fra den mekaniske blyanten: Sharp (engelsk for «spiss»). De fleste mekaniske blyanter kan fylles opp med mer grafitt, men enkelte billige varianter, spesielt de med en skru-basert design er for engangsbruk. Mekaniske blyanter regnes som mer miljøvennlige enn konvensjonelle blyanter ettersom treverk ikke er nødvendig i produksjonen av dem og fordi det ikke lages borkastet spon. En mekanisk blyant i metall Det norske Nationalblad. Det norske Nationalblad var en norsk opposisjonsavis i Christiania, utgitt 1815–1822. Avisen utkom første gang 17. juli 1815, med Hans Abel Hielm, da 23 år gammel, som ansvarlig utgiver. Sjelen i bladet var imidlertid hans bror, advokat og politiker Jonas Anton Hielm. Avisen var det ledende norske opposisjonsblad før den ble lagt ned i 1822, etter å ha mistet portomoderasjonen som følge av en sak om majestetsfornærmelse. De sju vise. De sju vise, på gresk: οἱ ἑπτὰ σοφοί (hoi hepta sophoi), betegner i den greske antikken en gruppe av legendariske greske personligheter, som levde mellom det 7. og 6. århundre før Kristi fødsel. Fra andre kilder har vi også: Periandros fra Korinth, hersker i sin hjemby, Anacharsis fra Skythe, en adlig og et eksempel på en vis barbar, Epimenides, Kreteren, forfatter av en gudelære og en undergjører, Pythagoras fra Samos, Akusilaos fra Argos, Orpheus, Peisistratos fra Athen, Pherekydes fra øya Syros, Hermioneos, Lasos fra Hermione, Pamphilos og Anaxagoras fra Klazomenä. Den lille Trondhjemske Tilskuer. Den lille Trondhjemske Tilskuer var en opposisjonsavis utgitt i Trondheim i et par år etter 1815. Redaktør var Mathias Conrad Peterson. Det første nummer kom 8. februar 1815, og i april 1816 hadde avisen 300 abonnenter. Bjørgvin (avis). "Bjørgvin" var en avis utgitt i Bergen av Jens Munthe Geelmuyden i tiden etter 1815. Det første nummer utkom 14. oktober 1815. Mimer. Mimer var et opposisjonsblad utgitt i Kristiansand. Det første nummer utkom i mars 1816. I april samme år hadde bladet 80 abonnenter, men det forsvant etter kort tid. De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger. De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger var en tid Bergens eneste avis og utkom fra 1769 til 1889, da den ble slått sammen med Bergens Aftenblad. Budstikken. Budstikken var Selskabet for Norges Vels blad fra 1809. Det kom ut fra 1807 til 1814. Redaktørene var Envold de Falsen og deretter professor i historie Ludvig Stoud Platou. Claus Pavels. Claus Pavels (født 1769 på Kjørrefjord ved Vanse, død 1822) var en norsk prest og dagbokforfatter. Han ble biskop i Bergen 1817. Hans dagbøker fra tiden 1812–22 er viktige kilder til tiden omkring 1814. Slekt. Claus Pavels var sønn av Claus Pavels (død 1769), residerende kapellan i Vanse, og Karen Tostrup (1740–1813). Selv ble han i 1799 gift med Maren Fasland (1781–1865), datter av en kjøpmann i Arendal. De fikk tre døtre. Barndom og ungdom. Faren var død fire måneder før sønnens fødsel, etter bare et halvt års ekteskap. Moren flyttet derfor til sin far, fogd Anders Tostrup, på gården Østhassel på Lista, hvor gutten vokste opp omgitt av sin mor, sin morfar, sin grandonkel og sin grandtante. Det fantes ingen andre barn av samme stand i nærheten, og med bøndenes barn hadde han ikke lov å omgås. Han leste det han kom over, særlig teologisk litteratur. I 9-årsalderen fikk han en egen huslærer som lærte ham latin, gresk og hebraisk. I 1780 fikk han en stefar, da moren giftet seg på ny med offiseren Jacob Ulrik Hoelfeldt, som etter hvert avanserte til generalmajor. Etter konfirmasjonen i 1782 ble Pavels sendt på Christiansands Latinskole, hvor han ble elev av Søren Monrad, med tilnavnet «Søren Latiner». I tre år var Pavels elev i Kristiansand, under til dels kummerlige forhold. En gang var han nær ved å dø av kopper. Undervisningen ved latinskolen var også så som så, med unntak av latinen, Monrads hovedfag. I 1785 ble han imidlertid sendt av sted til Københavns universitet med et ypperlig vitnesbyrd fra Monrad. Første opphold i Danmark. Etter et års tid ved universitetet vendte Pavels tilbake til hjemmet sommeren 1786 på grunn av pengemangel. Våren 1787 ble han undervist av presten i Lund, den berømte Abraham Pihl. Samme sommer vendte han tilbake til København og tok anneneksamen med "laudabilis". Etter anneneksamen levde han enda et år hjemme på Lista, før han sommeren 1788 igjen slo seg ned i København for å studere teologi. Det var først nå han egentlig begynte å interessere seg for litterære og estetiske spørsmål. Særlig sto han under innflytelse av Rahbek. Han vanket i litterære selskaper og fikk noen dikt på trykk i "Minerva". Samtidig fullførte han raskt sine teologiske studier og tok attestas med "laudabilis" høsten 1789. I 1790 ble Pavels alumnus ved Elers' Kollegium. I den følgende tiden virket han som manuduktør, om enn uten særlig suksess, han fortsatte å skrive vers, og han spilte amatørteater. Dessuten trådte han frem med prekener i Københavns kirker, og ble «en af Kjøbenhavns mest yndede Prædikanter». I 1792 virket han som huslærer, mens han søkte ledige prestestillinger. I 1793 ble han endelig utnevnt til residerende kapellan i Brevik og Eidanger i Norge. Residerende kapellan i Brevik. Som residerende kapellan i Brevik og Eidanger, med bosted i Brevik, var Pavels underordnet sognepresten i Solum, men var ellers temmelig uavhengig. I tillegg til Brevik og Eidanger vekslet han med sognepresten om å preke i annekset Slemdal (Siljan). Etter hvert kom han med i Porsgrunns selskapsliv, hvor han blant andre ble kjent med brødrene Niels, Jacob og Jørgen Aall, samt Nicolai Møller. Han var imidlertid misfornøyd med småbylivet i Brevik, «det ubehageligste Sted, jeg siden min Ankomst til Norge havde lært at kjende», og lenget tilbake til vennene i København. I 1796 søkte han og fikk Hørsholms sognekall utenfor København. Andre opphold i Danmark. Heller ikke som sogneprest i Hørsholm kunne Pavels finne seg til rette, ettersom han fant at prestens virke ble litet aktet av sognebarna. Han knyttet imidlertid vennskap med sin nabo, den landsforviste svensken Clas Fredrik Horn, en av Gustav IIIs mordere. Han besøkte dessuten hyppig København og sine gamle venner blant hovedstadens litterære sirkler. På denne tiden var han ikke fremmed for de revolusjonære og demokratiske tanker som også var nådd Danmark etter den franske revolusjon; for eksempel mottok han i 1796 den landsforviste Malthe Conrad Bruun på prestegården. Kirken i Nikolaj menighet i København brente i 1795. I dag står bare tårnet tilbake. I 1799 ble Pavels utnevnt til annenkapellan ved Nikolaj menighet i København, og kunne dermed vende tilbake til hovedstaden, slik han hadde ønsket. Tiden i København omtaler han som «mit Livs lykkeligste Periode». Som annenkapellan hadde han imidlertid små inntekter, inntil han i 1802 rykket opp til førstekapellan. Etter at Nikolaj kirke var nedbrent i 1795 var det dessuten usikkert om menigheten ville komme til å bestå. I 1805 opphørte Nikolaj menighet å eksistere, og Pavels ble utnevnt til slottsprest på Akershus. Claus Pavels’ forfatterskap. I ettertid er Claus Pavels mest kjent som dagbokforfatter, men i samtiden var han kjent som en skattet leilighetsdikter og som forfatter av prekensamlinger. Pavels opplyser selv at han begynte å føre dagbok i 1791, og fortsatte den inntil han reiste fra København i 1793. I 1805 lot han imidlertid nesten alt det skrevne tilintetgjøre. Senere begynte han å skrive på sin "Autobiographi" (selvbiografi). Claus Pavels Riis lot Pavels’ dagbøker utgi i årene 1863–64, og i 1866 utga han Pavels’ "Autobiographi". Sammen med selvbiografien utga han også et dagboksfragment fra 1792 og utdrag fra Pavels’ stambok. Utgaven var forsynt med fotnoter skrevet av historikeren Ludvig Daae. Selvbiografien skildrer tiden fra Pavels’ fødsel frem til hans utnevnelse til slottsprest på Akershus i 1805, og har et ufullendt tillegg om tiden mellom 1805 og 1817. Milan Babić. Milan Babić (født 26. februar 1956 i landsbyen Kukar ved Vrlika, død 5. mars 2006 i Haag) var en serbisk tannlege fra Split-provinsen i Jugoslavia (Kroatia), og fra 1991 til februar 1992 «statsminister» i Den serbiske republikken Krajina – en overveiende serbisk-befolket region som løsrev seg fra Kroatia etter at Kroatia frigjorde seg fra Jugoslavia i 1991. Han hadde flyttet til Knin i 1989, og meldte seg året etter ut av de kroatiske ungkommunistene og inn i det serbisk-nasjonale partiet SDS. Babic var fra 1991 til 1992 leder av eksekutivrådet («regjeringen») i den selverklærte Republikken Serbisk Krajina, inntil «president» Milan Martić den 26. februar 1992 byttet han ut med den mer Beograd-lojale Goran Hadžić, men fortsatte som «utenriksminister» og i andre sentrale posisjoner. Stridstemaet som forårsaket maktskiftet var at Babić hadde oppfordret Krajina-serberne til å avvise fredsplanen til Cyrus Vance og fortsette kampen mot kroaterne, mens Slobodan Milosević vinteren 1991-92 trengte de jugoslaviske hærstyrkene til den forestående krigen i Bosnia. Dermed ble Hadzić innsatt som «statsminister», og i mangel av jugoslavisk-serbiske forsterkninger gikk Milosević høsten 1993 med på å sende paramilitære styrker under ledelse av Arkan. Babić ble tiltalt for krigsforbrytelser av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og ble i 2004 den første tiltalte til å innrømme skyld og inngå en avtale med aktoratet, hvoretter han ble dømt til 13 års fengsel. Han ble i 2006 funnet død i sin celle i Haag, angivelig død ved selvmord. Kosmopolitt. Kosmopolitt (gresk "kosmos", «verdensaltet» og "polites", «borger»), også omtalt som verdensborger (en direkte oversettelse av det greske begrepet), er en person som betrakter hele verden som sitt fedreland eller hjemsted. Begrepet kosmopolitt eller verdensborger har en rekke ulike meninger, og brukes ofte som betegnelse på en person som tar avstand fra tradisjonelle geopolitiske skillelinjer knyttet til bestemte stater. Et tidlig eksempel på denne holdningen finner man hos Sokrates, som sa: «Jeg er ikke athener, eller greker, men borger av verden». Den engelskfødte filosofen Thomas Paine uttalte at «Mitt hjemland er verden, alle mennesker er mine brødre og min religion er å gjøre godt». Den amerikanske skuespilleren Garry Davis har vært en kjent aktivist for ideen om verdensborger etter han i 1948 oppsøkte den amerikanske ambassaden i Paris og frasa seg sitt amerikanske statsborgerskap. Han grunnla siden organisasjonen som står bak verdenspass og har blant annet skrevet boken "My Country Is the World" («Mitt land er verden»). I religionen bahá'í står ideen om verdensborgere sentralt. Biologi. Innen biologi brukes betegnelsen kosmopolitt til å beskrive en art eller gruppe som finnes over hele kloden (bortsett fra Antarktis som har meget få innfødte arter). Kaiser Chiefs. Kaiser Chiefs er et britisk rock/indiepop band, fra Leeds. Da bandet ble startet tidlig i 1997 var navnet Runston Parva, men ble senere endret til bare Parva. I 2003 endret de navnet til Kaiser Chiefs, og heter det idag. Navnet Kaiser Chiefs oppkalte de etter en sørafrikansk fotballklubb som nettopp het Kaiser Chiefs. Grunnen til dette var at kaptein på Leeds, Lucas Radebe, tidligere spilte for Kaizer Chiefs Football Club. Medlemmene er fanatiske supportere av Leeds, og er også offisielle sponsorer av Leeds-spiller Tore Andre Flo Saaremaa. kart over Saaremaa og andre øyer i Estland Saaremaa (dansk og norsk: Øsel, svensk og tysk: "Ösel") er Estlands største øy. Øya ligger i Østersjøen, sør for øya Hiiumaa. Saaremaa har et areal på 2 673 km². Administrasjonssentrum på øya er byen Kuressaare med 16 000 innbyggere. Øya har ca 39 000 innbyggere. Saaremaa er hovedøya i Saare fylke ("Saaremaa" eller "Saare maakond"). Saare fylke omfatter også Muhu, Vilsandi, Abruka, Ruhnu og flere andre, mindre øyer. Navnet Saarema betyr «Øyland». Historie. Kuressaare slott og tilliggende område Arkeologiske funn viser at Saaremaa har vært bebodd i minst 5 000 år. I de gamle skandinaviske sagaene ble øya kalt "Eysysla", som betyr det samme som øyas estiske navn. I 1206 ledet kong Valdemar II et angrep på Øsel og gjorde, med støtte fra paven, krav på Estland. Det nordlige Estland forble dansk frem til 1343, hvor et estisk opprør omsider førte området over til Den tyske orden. Kong Frederik 2. av Danmark-Norge kjøpte øya i 1560 til broren sin Magnus, mot at han avsto sin slesvig-holstenske hertugtittel. I 1645 overtok Sverige øya fra Danmark etter Freden i Brömsebro. I 1721 ble Saaremaa sammen med resten av det svenske Estland avstått til det russiske imperiet ved Freden i Nystad. Tyskland okkuperte Saaremaa og de andre estiske øyene i oktober 1917 og fram til 1. verdenskrigs slutt. Etter Oktoberrevolusjonen og det russiske imperiets fall ble Estland selvstendig, men ved Molotov–Ribbentrop-pakten i juni 1940 ble Estland okkupert av Sovjetunionen. I 1941 okkuperte Tyskland igjen de estiske øyene, og ble der til Den røde armé kastet dem ut i november 1944. Deportasjon av tyskere og russere og utflytting av etniske svensker under 2. verdenskrig gjorde at folketallet på Saaremaa sank med over 30 %, fra 56 000 i 1939 til 38 000 i 1945. Folketallet har holdt seg relativt stabilt siden. I Sovjetperioden var det betydelige militære anlegg på Saaremaa, og Sovjetunionen hadde endog utstasjonært atomvåpen på øya fra 1970 til 1980. En av de største innsjøene ble oppkalt etter soldaten Vladimir Dajev som ble drept i kamp på øya i 1944. Den 20. august 1991 ble Estland igjen selvstendig, da Sovjetunionen brøt sammen. De russiske basene ble nedlagt i 1994. Natur. Det største av Kaali meteorittkrater Saaremaa er ei ganske flat øy, med høyeste punkt bare 54 moh. Saaremaa har et relativt mildt klima og variert jordsmonn, og øya har derfor et rikt planteliv. Ca 40 % av øya er dekket av skog. Blant dyrelivet på Saaremaa er sel-bestanden viktig. Mange trekkfugler raster på øya under trekkene vår og høst. Men Saaremaa og de andre øyene har et noe fattigere dyreliv enn fastlandet i Estland. En spesiell attraksjon på øya er Kaali-kraterne, ei gruppe på 9 meteor-krater som ble til for anslagsvis 2 800 – 7 500 år siden. Nedslaget av en 80-tonns meteor kan ha hatt en kraft tilsvarende eksplosjonen over Hiroshima, og må i så fall ha blitt følt over store deler av regionen, omtrent som et tilsvarende nedslag i Sibir i 1908. Det største av kraterne er 110 meter i diameter og er fylt med et vann på 50-60 meters diameter. I bronsealderen ble det bygget en 2,7 meter tykk mur rundt den største innsjøen, noe som kan ha innebåret at den hadde religiøs betydning. Vannet er kjent som Kaalisjøen (Kaali järv). Først i 1935 ble det fastslått at dette var meteorittkratre, og de ble kjent gjennom kunstnerne Siegmund Stern (1812–1889) og Varmo Pirks (1913–1980) malerier av sjøene her. Kommunikasjoner. Fra Virtsu på fastlandet går det ferge til Kuivastu på øya Muhu, som er knyttet sammen med Saarema med veifylling. Det går også ferge mellom Triigi på Saarema og Sõru på øya Hiiumaa. Det går rutebusser til Saaremaa fra Tallinn, Pärnu og Tartu på fastlandet. Kuressaare har en flyplass med flyforbindelse til Tallinn, Ruhnu og Stockholm. Planer for en fast veiforbindelse til Saarema med enten tunnel eller bru er under utarbeidelse. Prosjektet vil koste minst 175 millioner euro og tidligst være ferdig i 2014. Koordinasjon. Balanse. Avhengig av sanseorganser som likevektsansen, synssansen og trykk- og berøringssansen. Reaksjonsevne. Evnen til å fange opp en stimulus og omsette den til en så rask og hensiktsmessig bevegelse som mulig. Eks: startskudd på 100 meter. Syn- og hørselsansens spiller en stor rolle. Rom-orientering. Evnen til å kontrollere bevegelsesretningen i rommet. Dette er meget viktig i f.eks stuping, turn og freestyle hopp. Koordinering mellom øye - hånd eller øye - fot. Samspill mellom synet og styring av håndas eller fotens bevegelser. Tilpasset kraftinnsats og spenningsnivå. Signaler om veksling mellom belastning og avspenning. Antipartikkel. Til enhver type partikkel finnes det en type antipartikkel med identisk masse og spinn, men med alle andre kvantetall motsatt. Noen få partikler, som for eksempel fotonet, er sin egen antipartikkel. Hvis en partikkel møter sin antipartikkel, vil de tilintetgjør hverandre, og deres masse formula_1 vil gjøres om til ren energi formula_2 gitt ved formelen formula_3, hvor formula_4 er lyshastigheten i vakuum. Historie. Eksistensen av antimaterie ble forutsagt av den britiske fysikeren Paul Dirac i 1928. I 1932 ble den første antipartikkelen, positronet, påvist eksperimentelt av Carl D. Anderson mens han undersøkte kosmisk stråling. Leonard Cottrell. Leonard Cottrell (født 21. mai 1913, død 6. oktober 1974) var en britisk forfatter og arkeolog. Han var kommentator, skribent og produsent for BBC frem til 1960 da han trakk seg tilbake for å konsentrere seg om skrivingen sin. Åsmund Grankjellson. Åsmund Grankjellson (født omtrent 1000, død omtrent 1050) var en norsk sysselmann i Hålogaland, kjent fra Snorre Sturlasson. Han var sønn av storbonden Grankjell på Dønna (d. 1028). Da kong Olav Haraldsson i 1024 besøkte landsdelen ble han hirdmann såvel som sysselmann for den nordre halvdel av Hålogaland. Den sørlige del var det Hårek fra Tjøtta som syslet med, og der nevnes en strid mellom Hårek og Åsmund i 1027 om eiendomsretten til øyene (muligens Åsvær), som endte med at Åsmunds far Grankjell og hele gården på Dønna eradikeres. Den endelige hevn får Åsmund i 1036 da han, med kong Magnus den godes øks, dreper Hårek som var på visitt i Trondheim. Selv om kong Magnus etter dette ga Åsmund også den sørlige del av Hålogaland, fortsatte stridighetene med Håreks sønner. Grankjellson, Åsmund Hieronymus av Syrakus. Hieronymus var konge av Syrakus i en kort periode under den andre punerkrig etter at hans far, tyrannen Hiero II, døde. Hiero var en av romernes sterke støttespillere, mens Hieronymus ville støtte Hannibal etter slaget ved Cannae. Kort tid etter at han ble konge i 215 f.Kr. og brøt freden med romerne, ble han drept i et attentat. Kuressaare. Kuressaare (tidligere tysk og svensk: "Arensburg", dansk: "Arensborg") er en by og kommune på øya Saaremaa i Estland. Byen er administrasjonssentrum for Saare fylke. Kuressaare har ca 16 000 innbyggere. Byen ligger på sørkysten av Saaremaa, ved Rigabukta. Historie. Kuressaare utviklet seg rundt en biskopsborg, Kuressaare slott som først er nevnt i 1381. Landsbyen er først nevnt i 1424. I 1559 solgte biskop Johannes Münchausen Kuressaare og andre besittelser til kong Frederik II, og i 1563 fikk Kuressaare sin bystatus. I 1645 overtok Sverige byen og resten av øya etter Freden i Brömsebro. Under den store nordiske krigen i 1710 brente russiske tropper byen ned. Ved Freden i Nystad i 1721 ble byen og resten av det svenske Estland avstått til Russland. Da Estland ble selvstendig i 1918 byttet byen navn fra Arensburg til Kuressaare. Mellom 1952 og 1988 het byen Kingissepa, oppkalt etter bolsjeviken Viktor Kingissepp, som var født i Kuressaare. I 1990 var Kuressaare den første byen i Estland som fikk tilbake sitt selvstyre som by. Kommunikasjoner. Saaremaaa er nokså tett dekket av veier, men bare et mindretall av veiene er asfalterte. Det er bussforbindelse mellom Kuressaare og Tallinn, Pärnu og Tartu. Ved Kuressaare finnes en flyplass som har flyforbindelse til Tallinn, Ruhnu og Stockholm. Mago Barca. Mago Barca (243–203 f.Kr.), medlem av barcid-familien, sønn av Hamilcar Barca og yngre bror av den karthagenske generalen Hannibal, spilte en betydelig rolle i den andre punerkrigen mot den romerske republikk. Mago kjempet sammen med Hannibal tidlig i kampanjene i Italia og spilte en sentral rolle i betydelige slag. Han ledet en avdeling som romerne i et bakholdsangrep i slaget ved Trebia og brøt ned deres kampformasjoner. Kort tid etterpå reiste han sammen med Hasdrubal, en annen bror, til Hispania for å lede de karthagenske styrkene der. Han led nederlag ved Ilipa i 206 f.Kr. og trakk seg tilbake til Cadiz. Han ledet så en kampanje for å invadere Italia (denne gang over sjøen) i 205 f.Kr. med 15 000 menn. De seilte fra Menorca til Liguria. Han klarte å ta Genova og kontrollerte det nordlige Italia i tre år. Han ble såret i et slag i Gallia Cisalpina og ble kalt tilbake til Karthago sammen med Hannibal for å bistå byens forsvar. Før han ankom, døde han til sjøs. Witiges. Witiges (død 540) var konge over det østgotiske kongedømmet Italia fra 536 til 540. Han myrdet sin forgjenger Teodahad og stjal tronen, samtidig som Østromerrikets general Belisarius hadde begynt sin invasjon av Italia. Witiges ble tatt til fange av Belisarius og brakt til Konstantinopel, hvor han senere døde i fangenskap. Raud den rame. Raud den rame ("Rauðr inn rammi") var en vikinghøvding som bodde ved Saltstraumen i nærheten av dagens Bodø i Hålogaland. Han er kjent fra Snorres kongesagaer i sagaen om Olav Tryggvason. I følge Snorre Sturlasson bodde Raud på øyer som het Gylling og Hæring. Til sammen ble øyene kalt for Godøyene, og strømmen mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Raud var en fryktinngytende seidmann og innbitt hedning. Han nektet derfor å la seg døpe av kongen. Olav drepte Raud ved å tvinge en orm ned halsen på han. Etter at kongen hadde mislykket i å kristne Raud og i stedet gravla ham, «tok han svære rikdommer i gull og sølv der og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter.» Det langskipet som Raud eide konfiskerte kongen ettersom det var mye flottere enn det han hadde selv. Framme var det et dragehode og bakenden var formet som en krum hale, og kongen døpte det derfor til Ormen. Dette skipet ble seinere modell for det berømte Ormen lange. Rio Ferdinand. Rio Gavin Ferdinand (født 7. november 1978) er en engelsk fotballspiller som spiller for Manchester United. Han startet fotballkarrieren sin i West Ham, der han vokste opp, men ble i 2000 solgt til Leeds. I 2002 dro han videre til Manchester United for 345 millioner kroner. Rio Ferdinand er bror til Anton Ferdinand, og fetter til tidligere fotballspiller Les Ferdinand. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 18. mai 2011" Zabaglione. Zabaglione er en tykk saus, som spises som dessert. Den kan spises varm eller kald, og serveres ofte sammen med ferske fiken. Historie. Den italienske adelsmannen Giovan Paolo Baglioni, med tilnavnet "Zvan Bajoun", sto dagen før et viktig slag uten mat til sine soldater. Han sendte ut soldater for å lete etter mat, og de kom tilbake med litt egg, en skvett vin, villhonning og urter. Bajoun ga ordre om at de skulle vispe det godt sammen og koke det. Soldatene hans spiste og kunne gå mette til sengs. Dagen etter kjempet de med stor glød og energi, og de vant slaget. Da soldatene ble spurt hvor de hentet denne styrken fra, svarte de "Zvanbajoun" –et ord som gjennom tiden har utviklet seg til zambajoun, zabajoun, zabajone, zabaglione, og sabayonne (Frankrike). Det er, i enkelte områder, vanlig å gi denne «drikken» til nygifte om morgenen etter bryllupsnatten – for å gi dem kreftene tilbake. Oppskriften har forandret seg noe gjennom tidene. Der man før brukte sukker bruker man nå honning, og man bruker marsala (en mørk hetvin som lages i den vestlige delen av Sicilia, nær byen Marsala) istedenfor urter. Den serveres med frisk frukt eller bær som passer sammen – for eksempel mango, fersken og bringebær. Liv Marit Moland. Liv Marit Moland (født 15. januar 1948 i Hisøy, Aust-Agder, død 23. oktober 2008) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1997. Hun var vararepresentant i perioden 2001–2005. Moland var medlem av kommunestyret i Hisøy i periodene 1979–1990, og var ordfører i perioden 1990–1991. Hun var medlem av formannskapet i Arendal i perioden 1991–1994, varaordfører 1994–1995, medlem av formannskapet 1995–1997, og av bystyret 1997–1999. «Ormen Lange». «Ormen Lange» var ifølge Snorre det store langskipet til Olav Tryggvason, som var bygget etter "Ormen" ved "lahamran" (Ladehammeren i Trondheim) som Olav hadde tatt som bytte fra Raud den ramme fra Hålogaland etter at kongen hadde torturert ham i hjel. Det er uenighet om hvor stor "Ormen Lange" var, men den var sannsynligvis et sted mellom 45 og 55 meter lang. Den var 34-52 rom stor og hvis man tenker seg at det var et par årer pr. rom og 1 mann pr. åre, får man et svimlende antall på 68-104 roere. Med ekstramannskap kan det ha vært så mange som 130 mann ombord. Ut ifra målene på «Havhingsten fra Glendalough» og andre vikingskip var det mellom 2 og 8 m bredt og hadde et seil på ca. 200 m². Tar man imidlertid navnet til etterretning, "Ormen Lange", var skipet smalt og langt, og ikke bredt. Ormen Lange fremstilles ofte med et forgyllet ormehode fremme og en forgyllet ormehale. Osmanere. Ottomanere eller Osmanere er en betegnelse på en tyrkisk folkegruppe, de utgjorde den dominerende overklassen i det osmanske riket. Osmanerne kom først i kontakt med vesten som flyktninger fra det mongolske riket til Seldjsukenes områder i Anatolia. De slo seg ned i den vestlige delen av Anatolia og etablerte etter hvert en stat under Ertugrul. I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukkene, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299. Osman blir regnet som grunnleggeren for det osmanske riket, og det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg "Osmanli" («osmanere»). Dalmatia. Den romerske provinsen Dalmatia, år 120 e.Kr. Dalmatia er et landskap i sørvestre Kroatia. I landskapet finnes et stort antall øyer samt turistbyene Split og Dubrovnik. Dalmatia ble underlagt den romerske republikken i 168 f.Kr. som en del av provinsen Illyricum og kaltes da Illyricum superior. I år 10 e.Kr. ble provinsen Illyricum oppløst, og området ble inndelt i to nye provinser; Dalmatia i sør, og Pannonia i nord. Ved Romerrikets deling i 395 e.Kr. kom Dalmatia til å tilhøre det Vestromerske rike. Goideliske språk. Den keltiske språkgruppen er inndelt i to grener, de såkalte «p-» og «q-språk». Forskjellene mellom dem ses lettest i ordene for «sønn» og «fem» (5). På det goideliske (q-språk), skotsk gælisk, heter «sønn» "mac" (tidligere "maq"), og «fem» heter "coíg". På det brythoniske (p-språk), bretonsk heter «sønn» "map", mens «fem» heter "pemp". Man anser q-formen for den mest bevarende i forhold til det opprinnelige felleskeltiske urspråk (formen stemmer med italiske språk som latin), mens p-formen har gjennomgått en mer omfattende utvikling. Elektronisk musikk. Elektronisk musikk er en fellesbetegnelse for musikk som er komponert eller bearbeidet ved hjelp av elektronisk utstyr og som «fremføres» gjennom høyttalere. Den elektroniske musikken har røtter tilbake til eksperimenterende kunstmusikk der komponistene ønsket å generere «nye» lyder som akustiske instrumenter ikke kunne lage. Det ble laget en god del elektronsike instrumenter (elektrofoner), men disse ble etter annen verdenskrig erstattet med båndopptakerteknikken. Enkelte komponister tok utgangspunkt i elektronisk genererte lyder og andre tok utgangspunkt i opptak av naturlige lyder og bearbeidet disse i sine komposisjoner (konkret musikk). Karlheinz Stockhausen. Akkurat som Pierre Schaeffer regnes som en foregangsperson for musique concrète, så regnes Karlheinz Stockhausen som en av de ledende figurene innenfor elektronische musik. I motsetning til musique concrète så var ikke elektronische musik resultatet av en manns arbeid, men heller et resultat av interesse og samarbeid i både de musikalske og de teknologiske miljøene i Köln. Stockhausen jobbet i Pierre Schaeffers studio en kort periode i 1952. Deretter jobbet han i WDR Kölns studio for elektronisk musikk. Dette studioet sto klart i 1953, og var en del av radiostasjonen Norwestdeutscher Rundfunk (NWDR). Studioet hadde vært planlagt siden 1950, og radiostasjonen hadde spilt enkelte komposisjoner i 1951, men det tok nesten fire år fra planleggingsstadiet og til studioet sto ferdig. Werner Meyer-Eppler, Robert Beyer og Herbert Eimert var de største pådriverne for dette studioet, og fikk snart nevnte Stockhausen og Gottfried Michael Koenig på lag. Grunnformen for elektronisk musikk. I elektronische musik, som var idéstyrt, ønsket man å planlegge musikkforløpet på forhånd for å ha en struktur å jobbe ut ifra. Dette innebar at man på forhånd visste hva man var ute etter og hadde en større grad av kontroll over musikken. Mens elektronische musik fokuserte på å konstruere musikk ved å ta utgangspunkt i syntetiske lydkilder, lå fokuset i dens motsats, musique concrète, på å manipulere allerede eksisterende lyd (naturlig eller akustisk lyd). Både innen elektronische musik og musique concrète er den metriske takten vi kjenner fra tradisjonell musikk helt fraværende. Electronica. "Electronica" (også kjent som "elektronika" i Norge) er ikke en egen sjanger, men en forkortelse for elektronisk musikk, og forveksles ofte med downtempo og breakbeat. Ordet "electronica" ble først brukt av den nordamerikanske pressen for å beskrive de nye artistene som fikk oppmerksomhet på det kommersielle markedet på andre halvdel av 1990-tallet. Blant disse er Fatboy Slim, Chemical Brothers, The Prodigy og Daft Punk. Denne typen musikk ble ofte referert til som techno i første halvdel av 1990-tallet. Den personen som virkelig spredde trenden av å bruke ordet electronica var Madonna og hennes medarbeider på "Ray of light"-albumet, William Orbit. Hovedsjangrene som går under elektronisk musikk er house, trance, breakbeat, hip hop, techno, jungle, hardcore og downtempo (alle har sine undersjangrer). Utvikling. Musikken har utviklet seg i mange retninger og teknologiske nyvinninger ble raskt tatt i bruk, fra lydbåndopptakere til synthesizere og med datamaskinenes nesten ubegrensede digitale muligheter. Digital teknologi brukes i dag i større eller mindre grad ved nær sagt all musikkinnspilling og som bakgrunnslyder til film og fjernsyn. Vestlig populærmusikk der elektroniske effekter er et hovedelement startet allerede i 1960-årene med Pink Floyd og Tangerine Dream. Kraftwerk begynte også med elektronisk popmusikk fra tidlig 1970-tall. Og på 70-tallet vokste også hiphop-musikken frem som en populær elektronisk musikkform. Mange setter feilaktig likhetstegn mellom elektronisk musikk og techno eller teknomusikk. Dette er ikke riktig. Techno er en av undersjangerne innen elektronisk musikk, og en av dem som har minst kommersiell appell. Det som omtales som «techno» vil derfor ofte i realiteten være andre sjangre, for eksempel trance. Norske artister. Flere norske komponister har benyttet elektronikk i sine komposisjoner, feks. Arne Nordheim (som ofte benytter elektronikk i samspill med «live» utøvere), Gunnar Sønstevold, Bjørn Fongaard (som var opptatt av mikrotonalitet), Kåre Kolberg, Sigurd Berge, Rolf Wallin og Natasha Barrett (som bl.a. komponerer i mange kanaler med ambisonics-programmering). I den senere tid har Norge også fått fram flernasjonalt anerkjente artister slik som Röyksopp, Biosphere, Tommy Tee og Nils Noa. Andre artister. John Foxx, Edgar Froese, Klaus Schulze, Jean Ven Robert Hal, Manuel Göttsching, Steve Roach, Conrad Schnitzler. Brain Surgeons. Brain Surgeons er et hardrock-band med base i New York, USA. De ledes av ekteparet Albert Bouchard og Deborah Frost, han med fortid i det kjente hardrock-bandet Blue Öyster Cult, hun forhenværende musikkjournalist og trommeslager i jentebandet Flaming Youth. Musikere og låtskrivere. Låtene er hovedsakelig skrevet av ekteparet selv, med bidrag fra de andre bandmedlemmene opp gjennom årene, og eksterne bidragsytere som Joe Bouchard og Helen Wheels. De har også gjort cover-versjoner av Blue Öyster Cult-låter Albert Bouchard har vært medforfatter på, samt låter av Hawkwind og MC5. Oppstart, de første platene. Brain Surgeons ble dannet i 1994 som et prosjekt som opprinnelig kun hadde Albert Bouchard og Deborah Frost som faste medlemmer. De ga ut sin første plate samme år, med tittelen "Eponymous", på sitt eget plateselskap Cellsum. Senere på året ble Billy Hilfiger (gitar), Peter Bohovesky (gitar, sang) og David Hirschberg (bassgitar) offisielt medlemmer. Med denne besetningen ga bandet ut sin andre plate "Trepanation" i 1995. Den og oppfølgeren "Box Of Hammers" (1996) var ambisiøse og varierte plater i skjæringspunktet mellom Blue Öyster Cult-inspirert hardrock og punk/garasjerock á la MC5 og The Stooges. På "Malpractise" (1997) spilte de alternative versjoner av BÖC-låter som «Astronomy», «Death Valley Nights» og «Baby Ice Dog», samt to Hawkwind-låter («Needle Gun» og «Hassan I Sahba»). Litt oppsikt vakte det i BÖC-kretser at man fikk høre en versjon av «The Girl That Love Made Blind», en låt som opprinnelig skulle vært på konseptplaten "Imaginos". I 1999 kom dobbel-CD-en "Piece Of Work" ut. Dessverre skulle dette bli siste innspilling med Billy Hilfiger, som døde av hjernesvulst 15. september 2001, og Peter Bohovesky. Sistnevnte forlot bandet i 2000 og trådte ut av musikkbransjen. Hyllesten til Helen Wheels. Helen Robbins, som fikk tilnavnet Helen Wheels, var en amerikansk undergrunnspoet, punk- og hardrock-sangerinne, låtskriver og bodybuilder som bidro med mange tekster til Blue Öyster Cult allerede i 1970-årene, og en god venn av Albert Bouchard og Deborah Frost. Hun døde av komplikasjoner i forbindelse med kirurgi 17. januar 2000. Det ble holdt en minnekonsert til ære for henne 4. desember 2001 på initiativ fra The Brain Surgeons. Denne konserten er blitt utgitt både på CD ("To Helen With Love") og DVD. Blant deltakerne finner vi tre medlemmer av Blue Öyster Cults klassiske besetning, nemlig Albert Bouchard, Joe Bouchard og Buck Dharma, samt Handsome Dick Manitoba (ex-Dictators), Tish And Snookie, Crispin Cioe m.fl. En ny start. Etter Billy Hilfigers død og Peter Bohoveskys avskjed var The Brain Surgeons strippet ned til en trio da de spilte inn sitt sjette studioalbum "Beach Party". Det kom ut i 2003, og inneholdt også instrumentale bidrag fra Joe Bouchard. I 2004 kom forhenværende Dictators- og Manowar-gitarist Ross the Boss med i bandet. Med ham har en ny æra begynt, noe som har vist seg i form av et kritikerrost album fra 2006, "Denial Of Death". De opererer under navnet Brain Surgeons NYC i disse dager. Christian Cornelius Paus. "Christian" Cornelius Paus (født 18. oktober 1800, død 8. april 1879) var en norsk jurist, embedsmann og politiker. Han var byfogd i Skien 1847–1874 og var innvalgt på Stortinget i tre perioder mellom 1848 og 1861. Han ble innvalgt som 2. representant fra Lister og Mandals amt i 1848, som 1. representant fra Skien i 1857 og igjen som 1. representant fra Skien i 1859. Han var konstituert amtmann i Bratsberg i tre perioder (1862–1863, 1864 og 1868–1869). C. C. Paus var sønn av skipsreder og proprietær Ole Paus og Johanne Plesner. Han tilhørte en slektskrets bestående av bl.a. slektene Paus, Plesner og Blom, som tilhørte datidens handelspatrisiat i Skien. Hans morfar var Knud Plesner. Christian Cornelius Paus var onkel til Henrik Ibsen. Han var oppkalt med navnet Cornelius etter sin farfar, skoginspektør i Øvre Telemark Cornelius Paus (1726–1799), som hadde navnet fra sin farfar, sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723), som hadde navnet fra morfaren, Cornelius Jansen Trinnepol (1611–1678), som var trelasthandler, sagbrukseier og rådmann i Skien. Hans faddere ved dåpen var hans faster Hedevig Altenburg (født Paus, gift med Johan Andreas Altenburg), Marie Cappelen (født Blom, gift med Didrich von Cappelen), hans inngiftede onkler, trelasthandler Hans Jensen Blom (gift med Martha Paus) og kjøpmann Johan Blom (gift med Elisabeth Plesner), samt Ellen Margrethe Blom. Paus ble cand. jur. i 1825. Allerede fra 1822 var han ansatt i Marinedepartementet, hvor han var fullmektig 1826–36. Han var fogd i Lister fra 1836 til han ble utnevnt til byfogd i Skien i 1847. I tillegg til sitt embede som byfogd var Paus også politimester, byskriver og magistrat. På Stortinget var han medlem av gasje- og pensjonskomitéen 1857 og 1859-60, fengselslovkomitéen 1857, finanskomitéen 1858 og Lagtinget 1857-60. Christian Cornelius Paus var eier av storgården Rising i Gjerpen, der han ble født og der han døde. Hans halvbror Knud Ibsen vokste også opp der etter at deres felles mor Johanne Plesner ble gift for andre gang med Ole Paus. I tillegg til å være halvbror av Knud Ibsen var han fetter av Marichen Altenburg. Han var videre bror av bl.a. Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus. Byfogd Paus gate i Skien er oppkalt etter ham. «[Nicolai Benjamin Cappelens] eftermand som byfoged var Christian Cornelius Paus (søn av Ole Paus paa Rising i Gjerpen), som hadde været foged paa Lister fra 1836, thingmand [stortingsrepresentant] derfra i 48 (altsaa valgt før han tiltraadte i Skien) og nu hjemvendt til sin fødeegn [stortingsrepresentant var på det tidspunktet ikke noen fulltidsbeskjeftigelse]. Han var byfoged i Skien til 1874 og døde paa Rising 1879. Det ser ut som han har været en rolig og sikker embedsmand, der holdt sig utenfor dagens strid (Schwach bruker i et brev til Borchsenius det spøkende uttryk om ham at han var ikke nogen „ottendedels pause”, hvormed vel skal betegnes en vis solid langsomhet). Likesom Cappelen gjemte han paa gamle aviser, men medens Cappelens (heldigvis for størstedelen indbundne) samling er bevaret, blev Paus's efter hans død opbrændt som „braata”.» Han var ridder av St. Olavs Orden. Han ble gift 12. mai 1845 med Edvarda Margrethe Qvale (1807-1880) fra Vega i Nordland, datter av sogneprest Andreas Qvale (1779-1820). Hun var enke og hadde i sitt første ekteskap vært gift med cand.med. Lauritz Johannes Irgens (1807-1837), sønn av eidsvollsmannen Lars Johannes Irgens og bror av marineminister Nils Christian Irgens. Christian og Edvarda hadde en datter, Edvarda Margrethe Paus (1847-1903), som var gift (fra 1870) med major og brigadelege Jørgen Magnus Grønn (1843-1914). De hadde ingen barn. Forhold til Henrik Ibsen. Et brev fra Henrik Ibsen til onkelen etter at faren døde i 1877 er svært sentralt i forståelsen av Ibsen; der skriver han om sitt vanskelige forhold til foreldrene, hjembyen og Norge. Bretonsk. Bretonsk (eller brezhoneg, som språket heter på bretonsk) er et keltisk språk, som tales av et mindretall i Bretagne – som ligger i Nordvest-Frankrike mellom Den engelske kanal og Biskaya. Cirka 260 000 forstår og snakker språket (telling 1999), men det fortrenges langsomt av fransk og dør etter hvert ut, selv om det er befolkningens opprinnelige språk. Dette skyldes to forhold: At bretonerne selv velger å lære barna fransk ettersom dette er helt nødvendig i jobbsammenheng, men først og fremst skyldes det at fransk skal være bruksspråk i alle offisielle sammenhenger. Språket var opprinnelig identisk med det keltiske språket som ble talt i England. Det kom til det «Lille Britannia» (Bretagne) fra «Stor-Britannia» med keltiske utvandrere, som var blitt fordrevet av angelsakserne i det 6. og 7. århundre. Vikingene har også satt sitt preg på språket; ett trivielt eksempel på dette er at ordet «ja» betyr det samme på bretonsk som det gjør på norsk. «La langue de la République est le français» («Republikkens språk er fransk.») Denne endringen kom i stand etter at Frankrike i 1993 nektet å signere en europeisk traktat som tok sikte på å ivareta europeiske minoritetsspråk («Europeisk pakt for regions- eller minoritetsspråk»). Frem til 1951 forbød franske myndigheter all undervisning på bretonsk, en politikk som må ses i sammenheng med landets dype ønske om å løfte opp fransk som det fremste verdensspråket. Etter en viss kulturell oppblomstring i kjølvannet av radikale bretoneres politiske frigjøringskamp på nittensyttitallet, opplever språket i våre dager en renessanse blant unge bretonere. Nye, digitale medier har forsterket denne tendensen. Bretonsk inndeles i 4 dialekter, hvor tre, Kerneweg, Leoneg, Tregereg (også kalt «KLT»), har mange fellestrekk, mens den fjerde, Gwenedeg, avviker betydelig. Av dem er det kun den siste (Gwenedeg, eller Vannes-dialekten), som "muligens" rommer elementer av det opprinnelige, galliske språket. I 1908 fikk KLT-dialektene felles rettskrivning, og i 1941 ble også Vannes-dialekten innlemmet i denne felles ortografien som den dag i dag er gjeldende for hele det bretonske språket. Denis Law. Denis Law (født 24. februar 1940 i Aberdeen) er en skotsk tidligere fotballspiller. Law spilte først for Huddersfield Town og Manchester City, før han i 1961 ble solgt til den italienske klubben Torino, sammen med Hibernian FCs Joe Baker. Han er imidlertid best kjent for sin tid i Manchester United, der han spilte fra 1962 til 1973. Det var også mens han spilte her at han ble kåret til årets spiller i Europa. Dette skjedde i 1964. Da Manchester United vant finalen i Serievinnercupen som første engelske lag i 1968, var imidlertid Law skadet. Law er en av bare to spillere som har blitt kalt «The King» på Old Trafford Den andre er Eric Cantona. Overgangsrekorder. Da han forlot Huddersfield Town til fordel for Manchester City i 1960, kostet han £55 000, noe som da var rekord for overganger mellom to britiske fotballklubber. Bare ett år senere gikk han til Torino for £110 000, og satte med det ny rekord for en overgang mellom en engelsk og en italiensk klubb. Han fant seg imidlertid ikke til rette i Italia, og gikk derfor til Manchester United i 1962 for £115 000, også dette ny britisk rekord. Kuressaare lufthavn. Kuressaare lufthavn (IATA: URE, ICAO: EEKE) er en flyplass i Estland. Flyplassen ligger ca 3 km fra byen Kuressaare på øya Saaremaa. Flyplassen har to rullebaner med dekke av asfalt og betong. Den ene rullebanen har baneretninger 17 og 35 og lengde 1518 meter. Den andre har baneretninger 05 og 23 og lengde 799 meter. Begge rullebanene har en bredde på 30 meter. Den lengste rullebanen har landingslys. Historie. Den første rullebanen ble bygget i siste halvdel av 1930-årene. Flyplassen ble offisielt åpnet 6. mars 1945. Flytrafikken økte de neste årene, og mellom 1949 og 1953 var det mellom 10 og 14 flygninger daglig mellom Kuressaare og Tallinn. I denne perioden fløy rundt 400 passasjerer til eller fra Kuressaare hver dag. Flyplassen fikk elektrisitet først i 1958. Dagens terminalbygning på flyplassen ble bygget i 1962. Rullebanen ble forlenget i 1976, og da ble også en ekstra rullebane bygget. Terminalbygningen ble modernisert i 2000. Flyplassen er eid av AS Kuressaare Lennujaam (Kuressaare Lufthavn). Selskapet eier også flyplassen på Ruhnu. I 2004 reiste 15 669 passasjerer via Kuressaare lufthavn. Isa. Isa (عيسىĪsā), ofte sett som Isa, sønn av Maria (`Īsā ibn Maryam) er det arabiske navnet for Jesus, som er en av islams profeter. Ifølge Koranen var han en av Guds mest elskede profeter sendt spesielt for å veilede Israels barn (Beni Israel). Kristne arabere refererer til Jesus som Yasu' al-Masih eller Isa al-Masih (يسوع المسيح Yasū`a al-Masīħ). I Koranen er fortellinger om Jesu liv og lære vanlige. Koranen forteller om hans mirakuløse fødsel, hans lære, miraklene han utførte ved Guds tillatelse og hans liv som en respektert profet av Gud. Koranen sier gjentatte ganger at Jesus bare var en menneskelig profet sendt av Gud og ikke en del av Gud selv. Muslimer tror at Isa ble sendt ned som en profet og for å være Messias. I likhet med jødedommen anser Islam synd for å være en handling og ikke en tilstand og erkjenner derfor ikke ideen om arvesynden nedarvet til Adams etterkommere, så den islamske betydningen av Messias er forskjellig fra det kristne synet om en frelser. Islam aksepterer ikke at et menneske kan ofres til Gud for å forløse synden, og fordi de ser på Jesus som bare et menneske anser de derfor ikke Jesus som et offer for synd. Den islamske forståelsen av tilgivelse er at det gies på grunnlag av guddommelig nåde og anger. I følge islam kan intet offer legge noe til guddommelig nåde eller erstatte nødvendigheten av anger. Koranverset nedenfor bruker uttrykkelig tittelen Messias om Isa. Verset sier at Allah (Gud) sendte beskjed til Maria om det, og det kaller ham også Guds Ord. Imidlertid er muslimer dypt uenige med kristnes tro på at Jesus selv var guddommelig som en del av treenigheten (Guds Sønn) og anser det som blasfemisk benektelse av tawhid (monoteisme). (Se nedenfor for relevante Koranvers.) Muslimer ser Jesu prestedømme som en videreføring av et enkelt guddommelig budskap og trossystem som har blitt åpenbart over tid av Gud til menneskeheten. De anser ikke bare at Jesus, men også tidligere profeter som Abraham, Noa, Josef, Moses og David har vært muslimer, og ser Isa som en stor forgjenger til den siste profeten, Muhammed. Jesus mottok et evangelium fra Gud som (på arabisk) heter injil, tilsvarende det nye testamente. Imidlertid anser muslimer at det nye testamente i sin nåværende overlevering har blitt forandret og korrumpert og ikke nøyaktig gjengir originalen. Noen muslimer aksepterer evangeliet etter Barnabas som det mest nøyaktige testamentet om Jesus. Isas fødsel. Muslimer lærer at Maria var jomfru da hun fødte Jesus. Da englene forkynte for Maria Allahs løfte om at hun skulle få en sønn ble hun overrasket, ettersom hun var jomfru. «Hvordan kan dette ha seg?» tenkte hun, men hun ble minnet om at det er lett for Allah å skape det han måtte ønske. Faktisk var unnfangelsen av Jesus resultat av en kreativ forordning Gud hadde lagd: Guds skapelse av Jesus skjedde på samme vis som med Adam. Skapelsen av Adam var like storslagen som den av Jesus var. Og (husk) henne som voktet sin renhet: Vi åndet inn i henne av Vår ånd, og Vi gjorde henne og hennes sønn et tegn for alle folkeslag. (Koranen 21:91) Sum dere! sa englene, O Maria! Gud gir deg glade tidender om et Ord fra Ham. Hans navn vil være Jesus, Marias sønn, æret i denne verden og i den som kommer etter denne, og i (selskap med) dem som er nærmest Gud. Han skal snakke til folk i barndomstid og i moden alder. Hun sa: Min Herre! Hvordan kan jeg ha et barn når ingen dødelig har rørt ved meg? Han sa: Så (skal det være). Allah skaper hva Han vil. Hvis Han forordner en ting, sier Han bare til det: Vær! Og det er. (Koranen 3:47) Muhu. Muhu, også kalt "Muhumaa", er Estlands tredje største øy, etter Saaremaa og Hiiumaa. Muhu ligger nordøst for Saaremaa i Østersjøen, mellom Saaremaa og fastlandet. Mot Saarema ligger stredet Välke väin, mens stredet mot fastlandet heter Suur väin. Øya har et areal på 198 km². Sammen med noen mindre øyer utgjør øya Muhu kommune i Saare fylke. Kommunen hadde 1 844 innbyggere i 2004, men bare 1 753 innbyggere i 2007. Siden den tid har derimot folketallet økt noe. Øyas og kommunens administrasjonssentrum er Liiva, som ligger midt på øya og har 209 innbyggere. Liiva betyr "Sand". Muhu er knyttet til Saarema med veifylling. Det er bilferge mellom Kuivastu på Muhu og Virtsu på fastlandet. På øya er det mye skog, og møbelindustrien er viktigste levevei ved siden av jordbruk og fiske. Det er også et lite båtverksted i Nõmmküla. I fiskelandsbyen Koguva på vestkysten, som skriver seg tilbake til 1532, er arkitekturen enestående i Estland, her står landsbyene tett som langs et langtun med brysthøye steingjerder rundt. Det var i eldre tider endel glassverk på denne øya. På Muhu finnes de eneste vindmøllene i Estland som fremdeles er i drift. Katharina-kirken i Liiva er fra senmiddelalderen, i gotisk stil. Kunstneren Maks Julius Roosma er kjent for sine tegninger fra området, samt for sin glasskunst og sine utgravinger av gamle glassverk både her og på øya Hiiumaa i nord. I etterkrigstiden malte Olga Terri (1916–2011) en rekke landskapsmalerier her og på øya Vormsi. Historie. Muhu steg opp av havet for 8000 år siden, og ble befolket omkring 2500 f.Kr., noe flere graver og bygdeborger i Linnuse og Päelda vitner om. Det er funnet et bronsealder-spydhode fra 14-15. århundre f.Kr., et av de eldste i Estland. I året 1227 stod det et viktig slag mellom lokalbefolkningen og Sverdridderordenen. Slaget er beskrevet av den samtidige historikeren Henrik av Livland, og anses som viktig i utviklingen i retning av fremmed styre over Estland. Det har vært framsatt at slaget varte i syv dager, og omfattet så mye som 20 000 leiesoldater fra fastlandet. Kort etter slaget ble Katharina-kirken bygget på et hedensk offersted. Den er ei tidliggotisk korskirke i stein, som er blant de eldste i Estland. Freskene i kirka er inspirert av bysantinsk stil, men har også graver med hedenske symboler. Mens livegenskapet hersket i hele Øst-Europa, finnes det beskrivelser fra 1532 om frie bønder i landsbyen Koguva på Muhu. Dog er det et gods sør på øya, i landsbyen Pädaste (Pädaste gods), idag et hotell. På 1800-tallet gikk 70 % av befolkningen på Muhu over til den russisk-ortodokse kirke, mot at de fikk utdelt land. Det ble på den tiden bygget to ortodokse kirker: i Hellamaa og Rinsi. Muhu var i nyere tid kjent for sine håndverkertradisjoner, som blant annet er synlige på godset i Pädaste. Tidlig på 1900-tallet hadde øya hele 6.000 innbyggere. Kjente personer fra Muhu omfatter forfatterne Grünthal-Ridala, Juhan Smuul, Aadu Hint og Madis Küla-Nurmik; kunstnerne Vive Tolli, Arseni og Ants Mölder; samt vitenskapsmennene Alexander Schmidt, Jüri Kann, Toomas Saat og Raivo Vokk. I tillegg virket glass- og billedkunstneren Maks Julius Roosma og maleren Olga Terri på øya. Natur og miljø. Muhu oppstod for 440 millioner år siden da klipper av kalkstein steg opp av havet her. Landskapet har derfor en god del fast fjell, den høyeste klippen, "Ekumägi", er 21 meter høy. Landskapet er elelrs typisk preget av istiden med flate partier og rullestein som brukes i gjerder eller husbygging, særlig i landsbyen Koguva i vest. Muhu er i nyere tid kjent for sine husflidsmønstre, sangtradisjoner, og møbel- og båtbygging. Naturen er lite berørt med store bevarte områder. Det er kjent 23 arter av sjeldne orkideer og skogorkideer. Øya har også en del myr og einerkratt, samt noe skog med bjørk i sør. Det er også rev, elg og hjort i skogene. Øya er en viktig hekke- og trekkplass for fugl, herunder ender, gjess, svaner og havørn. Store deler av øya er beskyttet under EU-programmet Natura 2000. Fru Pedersen. Fru Pedersen var et rockeband fra Trondheim som sang på norsk. Musikken kan karakteriseres som tung og progressiv. Tekstene heller ofte mot det morbide, og på flere album er det opplesning av dikt mellom låtene. Riverdance. Riverdance er en danseforestilling med irsk dans. Riverdance var først et syv minutters pauseinnslag under Eurovision Song Contest (Melodi Grand Prix) 30. april 1994. Innen november 1994 hadde Riverdance utviklet seg til en teatralsk danseforestilling med hovedvekt av irsk dans, men med innslag av spansk flamenco, russisk folkedans og ballett. Koreografien er hovedsakelig laget av Michael Flatley, men Jean Butler og Colin Dunne står også bak en del av innslagene. Alle tre har vært hoveddansere i forestillingen. Michael Flatley gikk etter sin periode i Riverdance hen og lagde danseshowet Lord of the Dance. Musikken til Riverdance er komponert av Bill Whealan og produsenten bak Riverdance heter Moya Doherty. Mange bruker ordet "riverdance" i en utvidet sammenheng, og da menes irsk dans. I Oslo er det i dag to dansegrupper som opptrer med irsk dans; Taranis Oslo Irske Oppvisningsgruppe (http://www.taranis.no), og Sound Irish Dance Company. Sist nevnte er tilknyttet Sound Irish Dance Factory, som underviser irsk dans fra begynner til avansert nivå for barn og ungdom/voksen (http://www.irishdance.no) Herreavdelingen. Bjelke og Friis fra Herreavdelingen på Nordiske Mediedager i Bergen, 2011. Herreavdelingen er et radioprogram som går på NRK P1 tirsdager 22.03-00.00 og i reprise i Nattradioen natt til torsdag 02.03-04.00. Programmet, som hadde sin første sending 29. januar 1996, gikk opprinnelig på formiddagen alle hverdager på P3 etter å ha overtatt sendetiden til Irma 1000. I denne perioden, frem til programmet ble midlertidig nedlagt etter høstsesongen 1997, hadde programmet også en rekke faste gjester, deriblant Anne-Kat. Hærland, Jonas Rønning og cricketreporter Arve Fuglum. Programmet var i denne perioden et utpreget humorprogram, sterkt preget av de ulike programlederne. Herreavdelingen gjenoppsto høsten 1998, nå på P1 og i sin nåværende sendetid, men ble igjen vedtatt nedlagt etter ett år. Dette førte til lytterprotester, og P1 gikk tilbake på dette vedtaket. Høsten 1999 og våren 2000 hadde Herreavdelingen også en times formiddagssending på torsdager, men stilen i programmet førte til protester, og fra høsten 2000 gikk programmet kun tirsdag kveld, noe det har gjort siden, med unntak av sommerferien, hvor det lørdag ettermiddag er blitt sendt "Herreavdelingens feriekoloni, Kjøleelementer fra arkivet". Før jul har Herreavdelingen i flere år også hatt "Herreavdelingens juleverksted" som har gått daglig. Herreavdelingen er et program som i dag tar for seg hverdagens små og store problemer med et skråblikk, samtidig som programlederne legger vekt på en bestemt musikkprofil. Blant annet er The Beatles høyt verdsatt av programlederne, og det har i årenes løp utviklet seg en tradisjon som går ut på at den andre halvdelen av programmet etter nyhetene alltid starter med en Beatles-sang. Siden programmet er direktesendt kommer flere av problemstillingene på SMS og e-post fra lytterne, som programlederne refererer til som "familien". Ved siden av dette har programmet faste innslag som varierer fra sesong til sesong, våren 2007 er disse Tormod Løklings tristesser samt ukentlige besøk i studio fra Ragnhild Silkebækken eller Ingrid Bjørnov. Herreavdelingen er en del av radioredaksjonen i NRK Underholdningsavdelingen. Redaksjonen består av mange av Norges mest populære radioprogrammer, som Reiseradioen, Nitimen, Popquiz, Helgeland og Kveldsmat. Aud Blattmann. Aud Blattmann (født 26. september 1937 i Kristiansand, Vest-Agder) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1985 og satt til 2001. Hun var vararepresentant i perioden 1981–1985 Vilsandi. Vilsandi er ei øy i Estland. Øya ligger vest for Saaremaa i Østersjøen, og tilhører Kihelkonna kommune. Vilsandi har et areal på ca 9 km². Den er Estlands vestligste bebodde øy, med et innbyggertall på rundt 30. Øya er en del av Kihelkonna kommune i Saare fylke. Vilsandi oppsto for bare ca 350 år siden, da flere mindre øyer vokste sammen på grunn av landhevningen etter siste istid. Hvis havet fortsetter å synke, vil Vilsandi til slutt også vokse sammen med Saaremaa. Vilsandi ble bebodd først på 1700-tallet, da bønder fra Saaremaa flyttet ut på øya. På det meste bodde nesten 200 mennesker på Vilsandi. Nordvest på øya finnes Vilsandi fyr fra 1809. I 1910 ble et av Østersjøens første fuglevernområder opprettet på og rundt Vilsandi. Verneområdet ble i 1993 gjort om til nasjonalpark. Økosystemet i området er svært sårbart på grunn av at mange trekkfugler hekker og raster der. Jakt på fugl er forbudt i nasjonalparken. Nasjonalparken er et populært område for turister, ikke bare for estlendere, men også for finner, som besøker Estland i stadig større antall. Vilsandi kan nås med båt fra Papisaare på Saaremaa. Det er også mulig å kjøre med jeep eller vade til øya ved lavvann. Denis Irwin. Denis Irwin, født 31. oktober 1965, er en irsk tidligere fotballspiller best kjent for å ha spilt for Manchester United i en årrekke. Klubbkarriere. Irwin begynte karrieren i Leeds United, og gikk senere til Oldham. Først i 1990 meldte han overgang til Manchester United. De £625 000 klubben betalte for ham, må i ettertid kunne sies å være svært billig, da Irwin i sin tid i klubben var delaktig i at den vant sju ligamesterskap, tre FA-cupmesterskap (han gikk imidlertid glipp av finalen i 1999 på grunn av en kontroversiell utvisning i semifinalen), ett ligacupmesterskap og en seier i Mesterligaen. Irwin spilte på både høyre og venstre side av forsvaret, og var også en habil dødballeksekutør. I løpet av sin tid i United satte han inn flere frispark og straffespark, deriblant et trillingmål i en treningskamp mot Brann sommeren 1998. I United fikk han 368 ligakamper og 22 mål (529/33 totalt) før han forlot klubben i 2002 til fordel for Wolverhampton. Han la opp i 2004, 38 år gammel. Internasjonal karriere. På fikk Irwin 56 kamper og skåret 4 mål. Han deltok også i VM 1994. Anneliese Dørum. Anneliese Dørum, født Parow (født 3. oktober 1939 i Trondheim, død 4. november 2000) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1985. Hun var vararepresentant i periodene 1977–1985 og møtte fra 1. oktober til 14. oktober 1981 for Einar Førde. Terje Johansen. Terje Johansen (født 31. august 1941 i Trondheim) er en norsk politiker i Venstre og siviløkonom. Han representerte Akershus på Stortinget i 1997 til 2001. I perioden 1988 til 1996 var han sentralstyremedlem i Venstre, og partiets politiske nestleder 1992 til 1996. I sitt politiske virke har han vært spesielt engasjert i næringspolitiske spørsmål. Johansen er fra 2006 medlem av representantskapet i Norges Bank. Terje Johansen er bosatt i Drøbak. Han er gift siden 1967 med Berit Johansen, og de har barna Thomas (født 1967) og Christina (født 1969). Utdanning og yrkeskarriere. Johansen gikk naturfaglinjen ved Trondheim Katedralskole og tok artium i 1960. Han tok dessuten studentfagkurs ved Trondheim Økonomiske Gymnas i 1964. Johansen ble uteksaminert som siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen i 1967. Fra 1960 til 1961 jobbet han som lærer ved Overhalla Interkommunale Realskole. Han avtjente verneplikt i kavaleriet 1961 til 1962. I 1962 hadde han arbeid som skiftarbeider ved Lade Fabriker. Samme år begynte han som salgssjåfør for firmaet LB OPheim AS, en jobb han hadde fram til året etter. I 1965 begynte Terje Johansen som lærling hos Bank of America i San Francisco. Samme og påfølgende år hadde han også jobb som timelærer ved Bergen Yrkesskoles linje for handel og kontorfag. Fra 1968 til 1971 jobbet han som produktsekretær-salgssekretær ved Denofa-Lilleborg AS. Deretter, i 1971, gikk han over til stillingen som markedssjef hos Stabburet AS. Han var i denne jobben fram til 1974. Da ble han leder for nye prosjekter/direksjonssekretær, og var det til 1978. I 1975 var han i tillegg industrirådgiver for NORAD i Kenya. Etter de sju årene hos Stabburet tiltrådte Johansen i 1978 stillingen som markedsdirektør hos Gyldendal Norsk Forlag. I fem år, fram til 1983 bekledde han denne stillingen inntil han ble tilsatt som administrerende direktør hos Ernst G. Mortensens Forlag, en stilling han hadde i fire år, fram til 1987. Fra 1987 og fram til i dag har Terje Johansen arbeidet som rådgiver i Norsk Næringsutvikling AS. Fra 1988 til 1996 var han direktør i Orkla Media AS. Muhammad II. Mehmet II erobreren (født 30. mars 1432 – død 3. mai 1481) var en osmansk sultan i tre måneder i 1444 og igjen fra 1451 til sin død. Han var den første ottomanske sultan som brukte tittelen caesar (romersk keiser), og med det gjorde han krav på å være herre over alle kristne fyrster. Han tok denne tittelen etter at han erobret Konstantinopel i 1453 og overtok Østromerrikets keiserlige regalia. Han erobret også Trapezunt som var etterfølgeren til det Bysantinske Riket Simpson (Milton Keynes). Simpson er en landsby som er innlemmet i byen Milton Keynes i England. Den ligger i den sørlige delen av byen, rett nord for Fenny Stratford. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Sigewines gård». I "Domesday Book" (1086) er den nevnt som "Siwiniestone". Det hevdes at etternavnet Simpson har sitt opphav i landsbyen. På midten av det 19. århundre ble stedet av forfatteren James Joseph Sheahan beskrevet som «en av de mest stakkerslige av de mange miserable landsbyene i grevskapet» ("History and Topography of Buckinghamshire", 1862). På vinteren, da Sheahan kom dit, var veien til Simpson sperret av en 200 meter bred og en meter dyp oversvømt elv. Dette ble tatt hånd om i 1860-årene, da veien mellom Northampton og London ble hevet over en meter på stedet slik at den ikke lenger ble oversvømt hver vinter. Erik Dalheim. Erik Dalheim (født 4. oktober 1940 i Drammen) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1981 og satt i totalt fem valgperioder, frem til 2001. Dalheim var ordfører i Drammen fra 1975 til 1979. Før han begynte som heltidspolitiker, arbeidet han som dreier og reparatør i kabelindustrien. Etter tiden på Stortinget, arbeidet han som konsulent. Kronologi. Kronologi (fra gresk: χρόνος "khrόnos", «tid» og λόγος "logos", «fornuft» eller «lære») vil si "tidsrekkefølge". Kronologi er også den vitenskapelige læren om tidsregning. Joseph Scaliger (1540–1609) regnes for banebrytende i sitt arbeid når det gjelder moderne kronologi. Hans verk "De emendatione temporum" (1583) tok for seg mange spørsmål i forbindelse med oldtidskronolgi. Man regner med "relativ kronologi", hvor hendelser eller begivenheter settes i forhold til hverandre, og "absolutt kronologi", hvor man fastsetter begivenhetene med klare datoer eller tidsregninger. Utgangspunktet for en absolutt kronologi er alltid en objektivt kontrollerbar begivenhet, for eksempel en solformørkelse, en supernova eller en komet. I bøker og romaner er det vanlig at hendelsene skjer i kronologisk rekkefølge. Det vil si at starten på historien begynner tidsmessig før avslutningen, og at hendelsene blir beskrevet i den rekkefølge de skjedde. Ved oppramsing av historiske hendelser er det også vanlig at disse blir listet opp i kronologisk rekkefølge, for å gjøre forståelsen lettere for leseren. Ved tinglysing av pant er det f.eks. viktig at heftelsene føres inn i panteboken i kronologisk rekkefølge, fordi en panteheftelse tinglyst 1 time før en annen i samme eiendom, vil ha prioritet før den andre. En annen måte å gi en leser oversikt over hendelser på er at de blir ført i alfabetisk rekkefølge. Fylkesvei 163 (Buskerud). Fylkesvei 163 i Buskerud (Klekkenveien) går mellom Hønengata i Hønefoss og Klekken i Haugsbygd i Ringerike. Veiens lengde er 4,0 km. Eksterne lenker. 163 Horse Feathers. Horse Feathers er en amerikansk komedie fra 1932 og den fjerde filmen med Brødrene Marx. Alle de fire brødrene deltok: Groucho Marx, Chico Marx, Harpo Marx, og Zeppo Marx, foruten også Thelma Todd som College-Enken. Filmen var skrevet av Bert Kalmar, Harry Ruby, S. J. Perelman, og Will B. Johnstone. Kalmar og Ruby skrev også noe av musikken for filmen. Etter sigende har flere av gagsene sin opprinnelse fra brødrenes sceneshow fra slutten av 1920-tallet, kalt "Fun in Hi Skule". Handling. Åpningsnummeret består av Groucho og en gruppe av collegeprofessorer som synger og danser i sine svarte, akademiske kapper og i sine flatt og firkantet hodeplagg med svart dusker. Sangen slår fast Grouchos sarkastiske syn på skolen. Professoren for anatomi er spilt av Robert Greig, en karakterskuespiller som har opptrådt i mer enn hundre filmer, mange av dem i rollen som butler. Han opptrådte også med Brødrene Marx i "Animal Crackers". Filmen har sangen "Everyone Says I Love You", skrevet av Bert Kalmar og Harry Ruby, som senere ble tittelsangen for Woody Allens film "Everyone Says I Love You" fra 1996. Alle de fire brødrene deltar i sangen: Zeppo synger den, harpo plystrer den, Chico synger mens han spiller piano, Harpo spiller den på harpe, og Groucho synger den mens han stemmer en gitar. Sangen er en serenade for Collage-Enken, unntatt når Harpo (hundefangeren) plystrer den for sin hest. I et morsomt øyeblikk sager Harpo og Chico seg ut av et innestengt rom hvor de ble holdt fanget mens deres klær er stjålet, unntatt undertøyet og Chicos obligatoriske hatt. Hvordan de klarte å få sagen gjennom gulvet eller fått tak i sagen i første omgang er overlatt til den enkeltes forestillingsevne. Morsomheten med å gripe fatt i et hendig verktøy «utenfor lerretet» ble senere et fast innslag i tegnefilmene med Snurre Sprett. Laura Cathrine Munch. Laura Cathrine Munch (født Laura Cathrine Bjølstad i 1837 i Fredrikstad, død 29. desember 1868 i Kristiania) var Edvard Munchs mor. Hun var datter av Andreas Larsen Bjølstad og Inger Marie Hansdatter Holm. Hennes far var skipper og handelsmann i Fredrikstad. Lauras mor døde av tuberkulose da Laura var 7 år, hennes lillesøster 5 år, og lillebroren Hans 1 år gammel. Hennes foreldre hadde også en eldre datter, og hun døde kort tid etter morens død. Ett år etter disse dødsfallene giftet Andreas Bjølstad seg med Marie Berggrav. Hun fødte 16 barn. I 1861 arbeidet den 44 år gamle korpslege Christian Munch en tid som vikar for doktor Christian Munthe i Elverum. Her ble han kjent med den 23 år gamle Laura, som var husjomfru hos Munthes, og 15. oktober samme år giftet de to seg. Kort etter bryllupet flyttet de nygifte inn på gården By i Løten. Her ble deres første barn, Johanne Sophie, født i september 1862. Senere flyttet familien til gården Engelaug, der de fikk leie tre rom i annen etasje i hovedbygningen. Her ble Edvard født året etter. Ikke lenge etter flyttet familien til Kristiania, der Edvard vokste opp. Ekteparet Munch fikk tilsammen fem barn før Laura døde av tuberkulose. Rullebanelys. Rullebanelys (engelsk "runway edge lights") er benevnelsen på lyssystemer som tilhører en rullebane. Lysene brukes i mørke eller i situasjoner med dårlig sikt. Lysene står langs kanten av rullebanen og på tvers i enden og i begynnelsen av banen. Hvis en bane brukes til instrumentinnflygning er lysene hvite. Når det er 600 meter igjen av banen blir lysene gule og de siste 300 meterne er røde. Dette for å varsle pilotene om at de nærmer seg slutten av banen. Lysene er retningsbestemt slik at et lys kan sees hvitt fra ene siden og rødt fra motsatt side. Tversfeltene i enden er grønne i begynnelsen (terskelen) og røde i enden. Mimmi Bæivi. Mimmi Bæivi (født 10. juni 1950 i Sørøysund, Finnmark) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1993. Bæivi var medlem av Sørøysund kommunestyre fra 1979 til 1983, varaordfører i 1986, ordfører fra 1987 til 1991. Hun var varaordfører i Hammerfest fra 1991 til 1995. Audun Frode Ringkjøb. Audun Frode Ringkjøb (f. 15. januar 1947) er en norsk organist, korleder, komponist og ensemblemusiker (tuba). Ringkjøb er utdannet i Oslo og Bergen, og tok eksamen som organist i 1971. Han virket som organist ved Veme kirke, Ringerike, i tidsrommet 1962–1966, Bogstadveiens kapell, Oslo 1966–1968, Haakonsvern kirke ved Bergen 1968–1970. Var i tiden 1970-1976 organist og musikklærer i Røyken, Buskerud. Fra 1976 organist/kantor ved Norderhov, Ask og Tyristrand kirker, Ringerike. Ringkjøb har komponert en rekke korsanger, orgelstykker og instrumentalverker, spesielt for trompet og orgel. Ringkjøb har også publisert en rekke artikler i lokalhistorisk sammenheng. Instrumentinnflygning. Instrumentinnflygning er innflygning med luftfartøy som føres i henhold til instrumentflygereglene (forkortet IFR, fra engelsk: " Instrument Flight R'"ules"). En instrumentinnflygning vil si at luftfartøyet flys med instrumentene i cockpit som referanse, og baserer seg på oppmålte prosedyrer eller klareringer (retninger og høyder) fra lufttrafikktjenesten (Flygeleder, ATC) for navigasjon. Det finnes også et dertil dedikert elektronisk landingssystem, kalt Instrument Landing System (forkortet ILS). Systemet gjør det mulig å lande et fly i stummende mørke, tåke, skyer, regn og generelt situasjoner med dårlig sikt. ILS sørger for informasjon til å holde flyet på rett kurs og glidebane inn mot rullebanen. I noen fly må flygeren selv føre flyet korrekt i henhold til ILS-anvisningene, mens andre fly utstyrt med autopilot, kan følge ILS-anvisningene automatisk. Sistnenvte tilfelle betyr i praksis at flyet «flyr seg selv» helt ned til rullebanen. Teoretisk kan et fly lande helt på egen hånd ved hjelp av et slikt system, men normalt overtar flygeren selv i det han/hun får visuell kontakt med rullebanen og lander flyet manuelt. Alle instrumentinnflygninger har fastsatte minima som fastsetter når en eventuell avbrutt innflygning skal påbegynnes, på engelsk kalt "decision height" (på norsk noe sånt som "avgjørelseshøyde" eller "bestemmelseshøyde"). Disse minima varierer fra flyplass til flyplass, alt etter hvilket innflygningshjelpemiddel som brukes. Dersom en flyger for eksempel ligger alt for mye ute av kurs mot rullebanen, kan det være farlig å fortsette en nedstigning. I så fall avbrytes innflyvningen, og flyet må fly en runde til, for å komme inn for landing igjen. En kan også oppleve å få kommandoen «go around» dersom det er flygelederen som ser at noe kan være i veien for en sikker landing. I så fall avbrytes innflyvningen snarest, og man flyr opp i en viss høyde, og venter på nærmere beskjed fra bakken. Brukes for eksempel ILS Cat IIIc, kan luftfartøyet lande med 0 meters sikt vertikalt og 0 meters sikt horisontalt. I Norge er det kun Oslo lufthavn, Gardermoen som har slikt utstyr, og da bare til den ene rullebanen (i begge retninger og godkjent til CATIIIb). I praksis vil da flyet lande seg selv – uten at flygeren trenger å gjøre noe som helst. Dette fordrer dog selvsagt at flyet også er utstyrt med nøyaktig nok ILS-utstyr. Fight Club. "Fight Club" er Chuck Palahaniuks debutroman, utgitt i USA i 1996 av Hyperion Books. Fight Club kom ut i Norge i 2003, på engelsk. I 2007 kom Fight Club ut på norsk på forlaget Damm, oversatt av Halvor Kristiansen. David Fincher filmatiserte Fight Club, og i 1999 kom filmversjonen med samme tittel som romanen. Edward Norton spiller hovedrollen som fortellerstemme, mens Brad Pitt spiller Tyler Durden. Handlingsreferat. Romanen Fight Club handler om en mann hvis navn er ukjent som hater jobben sin i et bilselskap, og sin livsstil generelt. Han utvikler søvnproblemer og blir rådet av en lege til å gå til en støttegruppe for menn med testikkelkreft, «for å se hva smerte virkelig er». Det fungerer som terapi og kurerer søvnproblemene, og han blir avhenging av disse gruppene. Han møter Marla, en dame som også går på støttegruppene og gjennomskuer han som «turist» og han begynner å få søvnproblemer igjen. Livet hans forandres drastisk da han møter Tyler Durden, en karismatisk psykopat, og etter leiligheten hans blir ødelagt i en eksplosjon, flytter han inn med Tyler. Etter å ha slåss på en parkeringsplass, stifter de «Fight Club», en slags støttegruppe der terapien er slåsskamper. Tyler redder Marla fra et selvmordsforsøk og de to innleder et forhold som forvirrer hovedpersonen. Fight Club fortsetter å vokse, begynner Tyler å misjonere sine anti-konsumisme ideer og rekrutterer medlemmer til å utøve angrep mot det «kapitalistiske Amerika». Tyler samler sammen de mest hengivende medlemmene i Fight Club og starter «Project Mayhem» hvis oppgave er å utslette den moderne sivilisasjonen. Hovedpersonen er først en aktiv medlem i «Project Mayhem», men etterhvert som ødeleggelsen eskaleres og det resulterer i døden til Bob, en venn han møtte i støttegruppene, finner han ut at det er på tide å stoppe galskapen. I sin jakt på å stoppe Tyler og hans sammensvorene, oppdager hovedpersonen at han er Tyler. Han er en person som hadde blitt diktet opp av hovedpersonen i et resultat av hatet for jobben sin og hans livsstil. Tyler ble skapt som en virkelighetsflukt og hadde planer om å ta over hovedpersonens personlighet ved å gjøre ham mer lik seg selv. Søvnproblemene hovedpersonen hadde, var egentlig Tyler som oppstod. Tyler hadde vært aktiv når hovedpersonen «sov» og manipulerte hovedpersonen til å starte Fight Club, lærte seg hvordan man lager eksplosiver og sprengte sin egen leilighet. Tyler har planer om å sprenge Parker Morris bygningen (den fiktive «høyeste bygningen i verden»). Han har planer om å dø som en martyr, og ta hovedpersonens liv og. I sitt forsøk på å stoppe Tyler, forklarer Hovedpersonen til Marla at han ikke er Tyler Durden. (hun har hele tiden trodd at han var Tyler). Etterhvert konfronterer hovedpersonen Tyler på toppen av bygningen der han blir fanget og truet med pistol. Marla kommer til bygningen og Tyler forsvinner, «fordi han var hans fantasi, ikke hennes». Etter Tyler har forsvunnet, venter hovedpersonen på at bygningen skal sprenge og han skal dø. Bomben sprenger ikke grunnet en feil i kjemikalene, og da tar han en beslutning som er hans, uten innflytelse av Tyler: han tar Tylers pistol og skyter seg selv i munnen. Han våkner på et sykehus og tror han har kommet til himmelen. Boken slutter med at noen medlemmer fra «Project Mayhem» som jobber på avdelingen hovedpersonen ligger på, og forteller han at de har planer om å fortsette, og venter på Tylers tilbakekomst. Randi Karlstrøm. Randi Karlstrøm (født 25. juni 1960 i Tinn, Telemark) er en norsk politiker (KrF). Hun er utdannet sivilagronom fra Landbrukshøyskolen på Ås fra [1986]. Hun var fra 1992-1995 generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I 1996 fikk hun likestillingsprisen i Finnmark fylke. Hun satt på Stortinget fra Finnmark i 1997–2001. I 1999 startet hun en kaffebar i hjembygda som hun fortsatt driver. Fra 2004 har hun vært deltidsansatt i Finnmark krets av Norges KFUK-KFUM Hun er fra 2006 medlem av Nord-Hålogaland Bispedømmeråd. Sikkim. Sikkim er en indisk delstat i Himalaya. Det er den minst folkerike staten i India og den nest minste. Sikkim var en uavhengig stat styrt av Chogyal-monarkiet som støttet seg på bhutiaaristokratiet fra 1642 til 1975, da en folkeavstemning ga flertall for å innlemme Sikkim som Indias 22. stat. Sikkim er en ren innlandsstat og grenser til Nepal i vest, Tibet i nord og øst og Bhutan i sørøst. I sør ligger den indiske staten Vest-Bengal. Det offisielle språket i Sikkim er nepali og de mest utbredte religionene er hinduisme og vajrayana-buddhisme. Gangtok er hovedstaden og den største byen. Sikkim ligger ved foten av Himalaya, og den vesle staten har stor variasjon i landskapsformer og klimasoner — fra tropisk klima i sør til tundra i nord. Verdens tredje høyeste fjell, Kanchenjunga; ligger i Sikkim, nær grensa til Nepal. På grunn av sitt ry for urørt fjellnatur og politisk stabilitet er Sikkim en av de mest besøkte statene i India. Innlemmelsen av Sikkim i India ble oppfattet som indisk ekspansjonisme i flere av nabolandene og førte til protestdemonstrasjoner i Nepal. Kina nektet lenge å godkjenne Indias suverenitet i Sikkim, og har først nylig endret sin holdning som et ledd i de siste åras diplomatiske sjarmoffensiv mot New Delhi. Yumthangdalen i det nordlege Sikkim. Isdalen. Isdalen er dalen som går fra Svartedikets sør-østre langside og opp til «baksiden» av Ulriken i Bergen. Navnet blir til dels også brukt om forlengelsen av dalen ut mot byen, hvor Svartediket ligger, og som en del av byens drikkevann hentes fra. Dette er mye brukte turområder. Gårdsdriften inne i disse dalene ble avsluttet etter som Svartediket ble tatt i bruk til drikkevann. Saken og mysteriet rundt Isdalskvinnen stammer herfra. Manitou. Manitou (algonkinsk: "Gitche Manitou", «Store Ånd») er algonquinindianernes navn på den høyeste guden; skaperen av alt, livgiveren. Innholdet i fortellingene om skaperguden har likhetstrekk og variasjoner i de ulike indianerstammenes utforming av indiansk mytologi, og skaperguden har mange ulike navn. Navnet Manitou er altså fra algonkinindianerne i de nordøstlige områdene rundt De store sjøer. Fjodor Tjuttsjev. Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (Фёдор Иванович Тютчев; født, død i Tsarskoje Selo) var en fremstående russisk dikter og diplomat. Tjuttsjev bodde i München og Torino; kjente Heine og Schelling. Han deltok ikke i det litterære liv og kalte seg heller ikke for forfatter, men likevel finnes det bortimot fire hundre dikt igjen etter ham, og de blir sitert veldig ofte i Russland. De første diktene er skrevet i det 18. århundres poetiske tradisjon. I 1830-årene er det romantiske tradisjoner, særlig den tyske, som påvirket hans diktning. Det er filosofsk (meditativ) lyrikk med følgende sentrale emner: tanker om universet, menneskets skjebne og naturen. I 1840-årene skriver han noen politiske artikler om forholdet mellom Russland og den vestlige sivilisasjonen. I 1850-årene skriver han en rekke inntense kjærlighetsviser der kjærligheten blir fortolket som en tragedie. Senere ble disse diktene samlet i den såkalte "denis’jevsyklus" – en diktsyklus tilegnet dikterens kjæreste E. A. Denis’jeva. I 1860- og 1870-årene skriver Tjuttsjev for det meste politiske dikt. Det mest berømte av Tjuttsjevs dikt er "Silentium!", en trist oppfordring til taushet: man kan aldri forstå et annet menneske. Verselinjen "Uttrykt tale er løgn" er en av de mest siterte av Tjuttsjevs aforismer, sammen med "Med visdom fattes Russland ei" og "Man kan aldri forutsi ordets virkning". Kurdistans Arbeiderparti. PKKs grunnlegger Abdullah ÖcalanKurdistans Arbeiderparti – Partîya Karkeren Kurdîstan (PKK) er en militær organisasjon blant kurdere i Tyrkia. Den ble opprettet i 27. november 1978. Lederen for organisasjonen var/er Abdullah Öcalan som i dag sitter fengslet på øya Imrali utenfor Istanbul. PKK har først og fremst operert i Tyrkia, men hadde lenge baser i Libanon og Syria. PKK har også operert i utlandet. Organisasjonen har i dag en stor base i Qandilfjellene i det kurdiske autonome området i Irak. PKK har fungert med ulike navn, deriblant "Kadek" og "Kongra-Gel". PKKs ideologi bygger på revolusjonær sosialisme og kurdisk nasjonalisme. PKKs endelige mål har helt siden starten vært å skape en uavhengig, sosialistisk kurdisk stat som skal hete Kurdistan. Dette landet skal være en geografisk region som omfatter deler av det sørøstlige Tyrkia, nordøstlige Irak, nordøstlige Syria og det nordvestlige Iran. Dette er steder der den kurdiske befolkningen er i flertall eller utgjør en betydelig minoritet. Dette målet er nå moderert til et krav om kulturelle og politiske rettigheter for den kurdiske befolkningen i Tyrkia. Siden 1978 har PKK vært engasjert i væpnede konflikter med den tyrkiske staten for å nå sine mål og angrepet sivile i og utenfor Tyrkia, også i Skandinavia, for å oppnå sine mål. PKK blir ansett som en terrororganisasjon av en rekke stater og organisasjoner blant annet USA, NATO og EU, men en EU-domstol slo i 2008 fast at PKK ikke kunne stå i denne lista, men pr i dag er PKK, Kongra-GEL og KADEK fortsatt regnet som terrorister av EU.. Australia, Canada, Irak og Iran er blant flere land som offisielt har erklært PKK for en terrororganisasjon. Tyrkia, som nektet å anerkjenne eksistensen av en kurdisk minoritet etter statskuppet i 1980 og frem til Turgut Özal (som også er av kurdisk opprinnelse) kom til makta i begynnelsen av 90-tallet, anser PKK som en etnisk separatistorganisasjon som bruker terrorisme og trussel om vold mot både sivile og militære mål for å nå sine politiske mål. Oppstart. I 1970-årene ble organisasjonens kjernegruppe grunnlagt. De besto hovedsakelig av studenter som var ledet av Abdullah Öcalan (kalt Apo) i Ankara. Gruppen satte fokuset sitt på den store kurdiske befolkningen i Sørøst-Tyrkia. 27. november 1978 forandret gruppen navnet sitt til Kurdistans Arbeiderparti. Den aller første treningsleiren til PKK ble etablert i 1982 i Syria. Denne hovedleiren ble flyttet til Nord-Irak i 1998. I 1984 ble organisasjonen omgruppert til en mer paramilitær organisasjon som hadde flere treningsleire rundt omkring i Syria. De lanserte flere paramilitære angrep samtidig som de fortsatte med bombeaksjoner mot statlige installasjoner. De hadde både militære og sivile mål. Mål. PKKs politikk og ambisjoner gikk opprinnelig ut på å løsrive de rundt 15 millioner kurderne fra Tyrkia samt danne en egen uavhengig stat. Partiet har også hatt ambisjoner om å bli det ledende partiet i alle områder med kurdisk befolkning, og har til tider ligget i krig med andre kurdiske partier, som KDP og PUK i Nord-Irak. De senere årene har de moderert kravene til kun å gjelde regionalt selvstyre og anerkjennelse av kurdernes nasjonale rettigheter, men ideen om et selvstendig Kurdistan har neppe forsvunnet. I Tyrkia ble kurderne lenge nektet kulturelle og politiske rettigheter, herunder retten til å bruke sitt eget språk i offentlige sammenhenger. Det var forbud å snakke kurdisk og å bruke ordet kurder etter statkuppet i 1980, ledet av Kenan Evren, og frem til 1991. Kenan Evren, senere dømt av tyrkiske domstoler bl.a. pga statskuppet, har i et intervju karakterisert forbudet som en stor feil. Under press fra blant annet EU, har denne politikken blitt mildnet fra 90-tallet og spesielt etter at AKP kom til makten. Forbudet mot kurdiske språk ble opphørt i 1991 under Turgut Özal, og kassetter og CD-er med kurdisk musikk og lokale aviser på kurdisk har lenge vært tillatt. Det er også startet radiosendinger på kurdisk. Den statseide TV-kanalen TRT har opprettet en kanal, TRT-6, som sender på kurdisk 24 timer i døgnet. Større seertall har antakelig de mange kurdiskspråklige TV-kanalene som er tilgjengelig via satellitt. Kanalen ROJ TV, som er nært knyttet til PKK har sin redaksjon i Europa, og er stadig blitt forsøkt stanset av Tyrkiske myndigheter. Roj TV ble dømt av også det danske rettsvesenet i 2012 pga terrorvirksomhet og bankkontoen har blitt fryst. Det foregår ingen undervisning på kurdisk i grunnskolen. Forøvrig er det tillatt å gi undervisning i kurdisk privat, og det statlige Universitetet i Mardin tilbyr master i kurdisk mens det statlige Universitetet i Batman har opprettet en egen kurdisk avdeling. Kurdiske navn er tillatt så lenge de skrives med bokstaver som finnes i det tyrkisk-latinske alfabaetet, noe som ikke strider mot menneskerettighetene i følge Den europeiske menneskerettsdomstolen. Aktivitet i utlandet. PKK driver militær og politisk virksomhet i flere land der kurderne er en betydelig minoritet, det vil si først og fremst øst i Tyrkia der 20-30% av befolkningen har kurdisk bakgrunn. I Irak har PKK ca. og kvinner under våpen under en uoffisiell avtale med myndighetene, som bl. a. innebærer at PKK ikke skal blande seg i den politiske situasjonen i det kurdiske selvstyreområdet. Partiet PJAK/PEJAK som kjemper for kurdiske rettigheter i Iran, blir ansett som en avdeling av PKK og har sin militære hovedkommando i PKKs baseområde i Nord-Irak. PKK har gjennomført en lang rekke væpnede aksjoner mot tyrkiske sivile, militære styrker og politi, hovedsakelig i østlige deler av Tyrkia,men også i de store byene i vest. PKK har også brukt makt mot rivaliserende grupper og mot medlemmer som vil melde seg ut. PKK har aktivitet i mange land, også i Norge. PKK har flere ganger truet turistene med at de også ville bli angrepet dersom de kom til Tyrkia og har også tidligere bortført europeiske turister. Europeiske turister har også blitt drept av PKKs aksjoner i tyrkia og andre land, verst i 2006 hvor 10 engelske turister ble drept PKK arbeider i Europa gjennom en rekke kulturelle organisasjoner. Organisasjonen forsøker å kontrollere tyrkiske kurdere, og innkreve penger hos dem. Organisasjonens virksomhet finansieres i stor grad av disse mer eller mindre frivillige bidragene fra kurdere i Europa, spesielt i Sverige og Tyskland. PKK driver også pengeinnsamling i Norge. PKK driver også med smugling av narkotiske stoffer og finansieres også i veldig stor grad av disse. Aksjoner i Skandinavia. PKK har lenge vært aktiv i Skandinavia. Spesielt på 1980-tallet var organisasjonen koblet til flere drap i Sverige på tidligere PKK-medlemmer og andre kurdere. Dette gjelder bl.a. drapene på Enver Ata og Cetin Güngör i Sverige og Mustafa Tangüner i Danmark PKK var også blant flere mistenkte angående mordet på den svenske statsministeren Olof Palme i 1986, som var statsminister i Sverige fra 1969-1972 og 1982-1986. Han hadde noen år tidligere erklært PKK som en terroristorganisasjon og erklært kommunearrest for PKK-medlemmer pga flere PKK-koblede drap i bl.a. Stockholm og Uppsala. I Norge vakte det stor oppsikt i 2004 da norske medier kunne meddele at i følge Etterretningsseksjonen i Oslo Politidistrikt var det flere kurdiske kebab-sjappaer i Norge som støttet PKK og andre terrororganisasjoner finansielt med penger fra den kriminelle virksomheten i Norge. Politiet oppga at de knyttet 25 navngitte personer til 6 ulike nettverk som støttet terrorisme, hvor flere av dem var tidligere dømt for narkotikaforbrytelser. Foruten disse er det flere kurdiske TV-kanaler i Skandinavia med sympati for PKK. En av dem, ROJ TV, ble dømt i Danmark pga terrorvirksomhet. Retten mente at kanalen var finansiert og kontrollert av terrororganisasjonen PKK og dømte de til å betale en bot 5,2 millioner danske kroner. Etter det har Eutelsat og Intelsat avbrutt samarbeidet med ROJ TV og kanalen kan nå følges kun via Internett. Det Danske Bank har dessuten fryset kontoen deres. Omtrent samtidig med dette har PKK-vennlige Sterk TV begynt på sine sendinger i Norge. Aksjonen mot Öcalan. PKK-organisasjonen fikk et alvorlig tilbakeslag da lederen Abdullah Öcalan ble kidnappet og bortført fra den greske ambassaden i Kenya. Aksjonen ble utført av tyrkiske agenter med støtte fra CIA og Mossad. PKK-lederen hadde tidligere blitt arrestert i Roma, men myndighetene i Italia nektet å utlevere ham til Tyrkia, som først måtte garantere at Öcalan ikke skulle bli henrettet. Öcalan sitter i dag fengslet på øya Imrali utenfor Istanbul. Abdullah Öcalan blir fortsatt regnet som organisasjonens overhode, men har uttalt seg skeptisk til partiets nåværende ledelse. PKKS krig mot Tyrkia. PKK har siden 1984 drevet væpnet kamp mot den tyrkiske staten. Organisasjonen har hatt baser i Syria og Libanon, i seinere år også i Nord-Irak. I 2007 ble det antatt at organisasjonen hadde flere leire som er strukket ut gjennom fjellene på grensen mellom Tyrkia og Irak. I 1999 begynte organisasjonen å bruke improviserte sprenglegemer i stedet for å gå til direkte konfrontasjon. De områdene som gruppen opererer i er for det meste fjellrike og landlige områder eller tette urbane områder. Fjellterrenget er en fordel for PKKs geriljahær. De kan skjule seg i et stort nettverk av huler som gjør flyangrep lite effektive. Tyrkias krig mot PKK. Leyla ZanaDen tyrkiske staten har slått hardt ned på alle uttrykk for PKK-støtte. Demonstrasjoner og ytringer for separasjon eller støtte til PKK kan medføre fengsling, og Tyrkia har spesielt på 1980- og 1990-årene blit sterkt kritisert pga forekomst av tortur av fanger. Fortsatt rapporteres det om tortur av PKK-aktivister. Partier som uttrykker støtte for PKK blir raskt forbudt. Parlamentarikere har ved flere anledninger blitt fengslet. Mest kjent er Leyla Zana som i 1994 ble dømt til 15 års fengsel for å ha talt på kurdisk i det tyrkiske parlamentet. PKK-vennlige grupperinger er i dag organisert under det politiske partiet BDP, og er representert på den tyrkiske nasjonalforsamlingen. BDP har til sammen 29 representanter av totalt 549 mulige i nasjonalsamlingen, og stemmeandelen til PKK-vennlige partier har de siste 20-årene ligget jevn mellom 3-6 % på landsbasis. Flere kurdere er forøvrig representert på nasjonalsamlingen gjennom regjeringspartiet AKP og i de andre opposisjonspartiene. Konflikten mellom PKK og Tyrkia har siden 1984 kostet rundt liv, de fleste kurdere. På 1980- og 90-tallet var Tyrkia blant de landene som fikk mest kritikk av EU og Amnesty International for måten de behandlet politiske fanger. Tortur er fortsatt utbredt. Fra 1992 til 2000 ble om lag kurdiske landsbyer brent ned og/eller bombet etter den brente jords taktikk, og tre millioner kurdere ble som følge av dette fordrevet til byene i det kurdiske området, til storbyer lenger vest i Tyrkia eller til Europa. Stadig flere land har stemplet PKK som terrororganisasjon, og i løpet av 2009-2010 ble det gjennomført flere politiaksjoner mot PKK-medlemmer i europeiske land, deriblant Belgia, Frankrike og Tyskland. Også den kurdiske presidenten for de kurdiske myndighetene i Nord-Irak, Massoud Barzani har sagt til PKK at de må legge ned våpnene og at han ikke vil tillate PKK å ha baser i Nord-Irak, selv om det er mye spekulasjoner om Barzani og myndighetene i land som Israel, Russland og Tyrkias allierte, USA, støtter PKK i det skjulte. Kvinne. a>en som den handlende og kvinnen som den passive, slik kvinnesynet fortsatt i mange samfunn er. a>ets forventninger og krav til kvinnerollen den gangen. En kvinne er et kjønnsmodent eller voksent menneske av hunnkjønn. Betegnelsen kan også brukes om alle personer av hunnkjønn for å skille dem fra personer av hannkjønn. Mann. Utviklingen av kroppshår hos gutter og menn. En mann er et kjønnsmodent menneske av hankjønn. Mann kan på norsk, og mange andre språk, også brukes om personer og enkeltindivider generelt. Det kan for eksempel være i faste uttrykk, ofte gamle, som "alle mann på dekk!", "gå mann av huse" og "førstemann", og ikke minst i pronomenet "man", det vil si folk flest, ofte brukt synonymt med "en" eller "du". Ordet mann betegner dessuten gjerne et menneske, helst av hankjønn, som har spesielle positive egenskaper. Det kan uttrykkes gjennom snakkemåter som "å være mann for noe" eller "ta noe som en mann". Mann kan i tillegg bety "mannlig ektefelle" eller "ektemann", det vil si en mannsperson som er gift med en kvinne eller en annen mann. Etymologi. "Mann" er den gammelnorske akkusativformen av "maðr", som betød «mann» eller «menneske». Ordet herre stammer fra et gammelsaksisk ord som betyr «fornem». Maria Montessori. Maria Montessori (født 31. august 1870, død 6. mai 1952) var Italias første kvinnelige lege. Hun utførte vitenskapelig arbeid innen flere felt: psykiatri, pedagogikk og antropologi. Biografi. Foreldrene hennes ønsket at hun skulle utdanne seg til lærer, men Montessori ville ikke akseptere en tradisjonell kvinnerolle. Hun begynte i stedet å studere matematikk og teknikk, før hun fikk interesse for biologi og medisin. Hun tok medisineksamen i 1894. Sin første ansettelse som lege fikk hun ved universitetets psykiatriske klinikk, og der kom hun for første gang i kontakt med utviklingshemmede barn. Hun ble overbevist om at disse barna kunne lære mye bare de fikk tilrettelagt undervisning. Da Montessori ikke lenge etter ble leder for en statlig undervisningsanstalt for psykisk utviklingshemmede, fikk hun en ny mulighet til å prøve ut ideene sine. Hun fant ut at barna kunne lære seg mye som i utgangspunktet virket umulig. «Jeg har lykkes i lære et flertall av de utviklingshemmede barna fra mentalsykehuset å lese og skrive så bra, at jeg lot dem delta i opptaksprøvene til en skole for normalt utviklede barn, og de klarte prøven … Mens alle beundret fremskrittene deres, lette jeg etter årsaken til at de vanlige skolers lykkelige, friske barn kunne bli holdt på et så lavt nivå at de i intelligenstestene kunne sidestilles med mine tilbakestående elever.» (Maria Montessori, "Montessorimetoden" 1909) I 1898 fødte hun sønnen Mario Montessori Sr. utenfor ekteskap og plasserte ham hos en familie på den Italienske landsbygda. Da hun noen år senere, etter studier i blant annet psykologi, overtok ledelsen for et daghjem i Romas slumkvarter, testet hun sine teorier på normalt begavede barn. Det var her hun fikk ideer og oppdaget viktige og ukjente fakta om barns adferd. Montessori-skoler. Montessori åpnet en rekke skoler hvor metodene hennes ble anvendt. Hun reiste rundt for å utdanne lærere og for å grunnlegge atter nye skoler. Ryktene om undervisningsmetoden spredte seg raskt og den ble populær i flere europeiske land, særlig Nederland og Storbritannia. I 1939 ble hun invitert av Teosofisk Samfunn til India. Dette skjedde mens fascistene hadde makten i Italia, og Maria Montessori benyttet anledningen og rømte fra landet og flyttet til India sammen med sønnen Mario Montessori Sr. Der bodde hun helt til 1947. Dette er grunnen til at det er India som er det landet med flest Montessori skoler i verden. Der jobbet hun sine siste år med å utdanne lærere som i hennes ånd skulle utvikle metodene hennes videre – og det var tydeligvis en suksess. Hennes interesse for undervisning for fred førte til at hun tre ganger ble nominert til Nobels fredspris. Etter Maria Montessoris død har interessen for metodene hennes fortsatt å spre seg, og i dag finnes det en rekke skoler og barnehager basert på hennes prinsipper i mange land i verden. Hennes tanker er grunnlaget for Montessoriskolene (inkl. Montessoribarnehager). Leo II (keiser). Flavius Leo II (født 467 – død 17. november 474) var keiser over Østromerriket fra 18. januar til 17. november 474. Han var sønn av Ariadne, keiser Leo Is datter, og var dermed Leo Is nærmeste mannlige arving. Så da bestefaren døde ble den seks år gamle Leo utnevnt til hans etterfølger, med sin far Zenon som regent. Men Leo døde av sykdom allerede samme året, og Zenon overtok deretter posisjonen som keiser. Torbjørn Brundtland. Torbjørn Brundtland (født 10. mai 1975) er en musiker fra Tromsø. Han spiller i duoen Röyksopp sammen med Svein Berge. De to vant Spellemannprisen 2009 i klassen årets populærkomponist for musikken til albumet "Junior" mens bandet vant klassen elektronika under samme utdeling. Ekko. a>en av ekkoet, gjenklangen eller tilbakekastingen av lyden, øverst i kløfta. Ekko er et lydfenomen som oppstår når en lyd reflekteres og blir hørt på nytt. Normalt krever det en forsinkelse på minst 0,1 sekunder for at øret skal oppfatte fenomenet som et ekko, noe som en innebærer en reflekterende avstand på minst 17-18 meter. Lydens hastighet i luft varierer med trykk og temperatur, men er rundt 340 m/s ved 15 °C og normalt trykk ved havnivået. Et ekko blir sterkere om den reflekterende flaten er konkav. Ekko som gjenklang, tilbakekasting eller tidsforskyvelse av lyd kan typisk opptre i en brønn, et stort rom eller fra en fjellside. Et ekte ekko er en enkelt refleksjon. Dersom lytteren blir truffet av mange ekko som glir over i hverandre, blir det kalt reverberasjon. Begge deler bidrar til at torden har en tendens til å rumle, og til tordenens lydbilde er forskjellig i for eksempel fjellet og i en storby med høyhus. Raskere ekko kan også oppfattes om lyden stusser gjentatte ganger mellom to flater på kortere avstand enn 17 meter, såkalt fladderekko eller klapperekko, noe som kan omfattes som ubehagelig. Det samme fenomenet kan oppleves ved mindre avstand, for eksempel de fleste steder innendørs, merkes refleksjonen av lyd som etterklang. Denne kan være svært sjenerende («dårlig akustikk»), ikke minst for blinde. Et tiltak for å redusere støy i eksempelvis barnehager er å bruke støydempende (lydabsorberende) materialer som reduserer etterklangen. Ekko blir brukt i blant andre sonar, ekkokardiografi og ICMP. Mytologi. Ekko som begrep er avledet fra Ekho, (gresk ēkhē, Ηχώ, «lyd») en nymfe i gresk mytologi som ble straffet av Hera ved at stemmen ble tatt fra henne og hun kunne deretter bare tåpelig gjenta det siste andre sa. Poesi. I poetisk norsk er ekko også blitt kalt "dvergmål" og "atterljom" («gjenklang»). MGC. MGC er en britisk sportsbil produsert mellom 1967 og 1969 av MG. Modellen fikk hard medfart fra dagen den ble introdusert for publikum – pressen var lei av utsettelser og MGC hadde en del svakheter gjorde at pressen fikk vann på mølla. Tyngden på den 6-sylindrede motoren i kombinasjon med datidens dekk og hjuloppheng gjorde at bilen fikk rykte på seg for å ha dårligere kjøreegenskaper enn forgjengeren MGB. Samtidig ble det påpekt at utformingen av karosseriet ikke var merkbart forskjellig fra MGB, og at bilen derfor ikke var en verdig arvtager til Austin Healey 3000. Produksjonen av MGC ble stanset etter 2 år etter at omtrent 9000 biler var produsert. Omtrent 4500 av disse var roadstermodeller med kalesj, mens omtrent 4500 var "Grand Tourer" (GT) – modeller med kupé. Med moderne hjuloppheng og støtdemping, samt med bredere og mykere dekk, har MGC vist seg å være en mer manøvrerbar bil enn tidligere antatt. Blomsterfluer. Blomsterfluer eller svevefluer er en familie av fluene. Familien har det vitenskapelige navnet Syrphidae. De er en artsrik familie med over 6000 kjente arter, der mange av artene etterligner bier og veps, noe som gir dem en viss beskyttelse mot fugler. Utseende. Kroppen hos de fleste artene er middelsstor til stor fluer, 5–20 mm lange. Mange arter er tett hårete, og ligner ganske mye på en humle. Mens andre arter er hårløse, og flere av disse ligner på veps. Kroppsformen varierer fra lang og slank som i slekten "Baccha", til svært kraftige arter som i slekten "Merodon". Vena spuria, «den falske åren» som finnes i vingen hos alle blomsterfluer Vingene er som oftest glassklare, men kan ha en eller flere mørke flekker. Karakteristisk for blomsterfluene er at de har en «falsk åre» ("vena spuria") omtrent midt i vingen, denne åren henger ikke sammen med resten av vingeårenettet. De fleste artene er meget gode flyvere, og kan henge stille i luften. Hodet er nokså stort og rundt. Hos hannene dekker fasettøynene vanligvis hele oversiden av hodet, hos hunnene er det vanligvis en stripe (panne), på toppen av hodet, mellom fasettøynene. Mange arter har en fremtredende «nese» under antennefestet. Antennene er vanligvis korte av vanlig fluetype men noen slekter som "Microdon" og "Chrysotoxum" har forlengede antenner. Munndelene er av vanlig fluetype, beregnet på å suge til seg væske. Levevis. Blomsterfluene er en stor familie med mangfoldig levevis. Mange arter imiterer humler, bier og veps, såkalt vernelikhet eller mimikry. Larvene hos blomsterfluer kan han ulikt utseende, denne er ganske flat og bred. Larvene kan finnes i en mengde forskjellige miljøer. En stor gruppe av blomsterfluer har larver som lever som rovdyr, av bladlus. Disse er viktige nyttedyr for fruktdyrkere og hageeiere fordi de reduserer bestanden av bladlus. Den artsrike slekten "Cheilosia" har planteetende larver som gjerne minerer inne i plantenes blader og stengler. Larven til narsissfluen ("Merodon equestris") lever i løken hos påskelilje og kan gjøre noe skade på disse. Mens noen arter har larver som utvikler seg i råtnende ved, noen av disse er knyttet til urskog og er i dag truede arter. Slekten "Microdon" har larver som lever som parasitter i maurtuer. Disse larvene har tykt hudskjelett og er harde og flate, for å motstå maurenes angrep. Flere arter har larver som lever i vann. Larvene i slekten "Eristalis" har et langt ånderør (pusterør) på bakkroppen, som de strekker ut til overflaten. Disse larvene, som gjerne finnes i litt forurenset vann, blir kalt rottehalelarver. Langdistanseflyvere. Blomsterfluene flyr meget godt, og noen arter kan forflytte seg over lange avstander. Arter som "Scaeva pyrastri", "Eupeodes corollae" og "Episyrphus balteatus" er kjent for å ha regelmessige trekk mellom Sør- og Nord-Europa. Disse artene kan neppe overvintre i Norge, allikevel kan de være ganske vanlige og tallrike på ettersommeren. Fluene bruker flere generasjoner på trekket. Noen slekter og noen norske arter. Listen omfatter alle slekter i Europa, samt noen få i tillegg. I Norge er det funnet 318 arter. De norske navnene på artsgrupper sammenfaller ikke alltid med slektene, slik at et norsk artsgruppenavn kan omfatte arter i flere nærtbeslektede slekter. Listen over slektene er skrevet alfabetisk innen hver underfamilie, og angir dermed ikke slektskapsforholdene innen underfamilien. a>") er en av de største "Cheilosia"-artene Eggedosis. Eggedosis er en matrett laget av sukker og egg, pisket til en luftig krem. Det er vanlig å bruke vaniljesukker, kakaopulver eller bær som smakstilsetning i eggedosisen. En norsk tradisjon er å servere eggedosis på den norske nasjonaldagen 17. mai. I fromasjer, isparfait og kaker er eggedosis en viktig ingrediens. Eggedosis er ulovlig å selge i mange land på grunn av fare for salmonella og andre smittefarer i rå egg. Tilintetgjøring (kvantemekanikk). Tilintetgjøring eller annihilering (engelsk: "annihilation") beskriver i kvantemekanikken det som skjer når en elementærpartikkel kolliderer med et eksemplar av sin antipartikkel. De vil da utslette hverandre og omdannes til energi i form av fotoner av type gammastråling. Energien formula_1 kommer fra partiklenes masse formula_2 og bevegelsesmengde formula_3 gitt ved formelen formula_4, hvor formula_5 er lyshastigheten i vakuum. For å gi en ide om størrelsesorden av denne sammenhengen kan en si at 2 kg materie som annihilerer mot 2 kg antimaterie vil generere en energi som svarer omtrentlig til Norges årlige vannkraftproduksjon. Ettersom en hydrogenbombe av deuterium «bare» forbruker rundt 6 ‰ av sin aktive masse ved fusjonen, kan en si at en annihilering er ca. 160 ganger kraftigere. Produksjonen av antimaterie ved CERN er ikke større enn at det ville ta flere milliarder år å produsere ett gram. Mercedes-Benz Arena. Mercedes-Benz Arena er et stadion i Stuttgart i Tyskland. Før 1993 var navnet Neckarstadion. Stadionet byttet da navn til Gottlieb-Daimler-Stadion for å hedre byens store sønn Gottlieb Daimler, som startet Mercedes-konsernet. I 2008 byttet stadionet navn til Mercedes-Benz Arena. Det nye Mercedes-museet ligger på nabotomten til anlegget. Stadionet ble bygget i 1933 etter et design av den tyske arkitekten Paul Bonatz. Det er hjemmebanen til VfB Stuttgart, som spiller i Bundesligaen. Stadionet ble også brukt i en rekke kamper under VM i fotball 2006, blant annet bronsefinalen. Bilde fra bronsefinalen i fotball-vm 2006, mellom Tyskland og Portugal (3–1). ExtraLives. ExtraLives AB er en svensk dataspillprodusent. Selskapet ble grunnlagt i september 2000. Firmaet står bak online-spillet Hattrick, som er verdens mest omfangsrike virtuelle fotballverden. Julius Middelthun. Julius Olavus Middelthun (født 3. juli 1820 i Kongsberg, død 5. mai 1886 i Kristiania) var en norsk billedhugger. Han regnes som Norges fremste skulptør før Gustav Vigeland. Hans produksjon var relativt beskjeden da han var svært selvkritisk. Middelthuns far var stempelskjærer ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg. Med unntak av de første barneårene som han beskrev som svært lykkelige, hadde Julius Olavus Middelthun en vanskelig oppvekst og ungdomstid. Som barn opplevde han at begge foreldrene døde med kort mellomrom. Han mistet dessuten kontakten med søsknene da alle ble satt bort til ulike fosterhjem. Etter konfirmasjonen forlot han Kongsberg og dro først til Christiania. En uventet arv fra sin fosterfars søster sikret ham i de påfølgende årene imidlertid en viss økonomisk frihet. Fra 1840-1851 oppholdt han seg i København for å lære billedhuggerfaget, fulgt av ni år i Roma der han laget erkeengelen som idag står i Trefoldighetskirken. Han utferdiget også statue av Anton Martin Schweigaard, plassert foran Universitetsbygningen i Kristiania (1883), samt byste av samme i Schweigaardsparken i Kragerø. Fra 1869 ble hans helse svekket, og han fungerte fra da og frem til sin død, som lærer ved Tegneskolen i Kristiania. Av hans elever kan nevnes Erik Werenskiold (1883), Anders Svor, Jo Visdal (1883–87), Louis Moe og Theodor Kittelsen (1874), samt Edvard Munch (1881) og Thorolf Holmboe. Middelthun er biografert av Henning Gran, "Billedhuggeren Julius Middelthun og hans samtid. En studie i norsk sen-klassisistisk skulptur", Aschehoug (1946). Hattrick. "Hattrick" er et online fotballmanagerspill, produsert av ExtraLives AB i Sverige. Spillet ble lansert i 1997, da med et knippe svenske brukere. I januar 2007 var det godt over 900 000 aktive brukere i 108 land, drøyt 15 000 av disse i Norge. Man kan velge mellom 36 språk, deriblant norsk. Spillet er gratis med unntak av enkelte tilleggspakker som f.eks. gir ekstratjenester og statistikker for å hjelpe spilleren. Disse gir ikke fordeler i selve spillet. Hver spiller får utdelt et lag i sitt hjemland. Hvert land har et seriesystem med pyramidestruktur, og det er åtte lag i hver serie. Det spilles dobbel serie med én seriekamp pr uke. Det er opp til hver manager å trene spillerne, drive spillerkjøp og -salg på det internasjonale overgangsmarkedet, investere i ungdomssatsing, ansette stab, bygge ut stadion, samt sette opp lag og strategi for alle serie-, cup- og treningskamper. Hvert land har dessuten et landslag og et U20-landslag. Landslagenes managere velges blant alle landets spillere på demokratisk vis. Det har blitt arrangert sju verdensmesterskap mellom disse landslagene. Sverige har vunnet seks ganger og Norge har to seiere. Hver sesong arrangeres Hattrick Masters. Dette er en cup på tvers av nasjonene, hvor vinneren av den nasjonale eliteserien og cupen i hvert land møtes til dyst. Denne varer over 6 uker, med totalt 12 runder. Beste norske prestasjon i Hattrick Masters er Beefeater FC og Nordbys tap i semifinalen i henholdsvis januar 2007 og august 2008. 6. juni 2005 ble Hattrick Allstars en realitet. Klubben som oppstod på internett via MSN og et diskusjonsforum i spillet Hattrick. Få dager senere skulle spillerne spille sin første kamp for klubben, samtidig møtte de hverandre for første gang. Laget med en gjeng virtuelle managere har senere vært på innslag i NRK og flere lokalradioer. De startet i bedriftsserien i Fredrikstad men skal debutere i norsk 7.divisjon våren 2007. Norge har vært svært gode de siste årene. Vett og uvett. "Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland" er en bok av Einar K. Aas og Peter W. Zapffe. Den gjengir 49 humoristiske fortellinger som overlærer Ole Heide Aas (f. 22. juni 1863, d.?) nedtegnet og erindret fra sine bygdebesøk i Trondenes, der han virket. Arbeidet med å samle historiene, startet i 1924, da sønnen Einar K. Aas og Peter W. Zapffe studerte ved Universitetet i Oslo og den pensjonerte faren var bosatt i Tønsberg. Utover de opprinnelige fortellingene har også Zapffe laget egne fortellinger fra egen fantasi, som da utgjør bokens andre del. Illustrasjonene var graveringer av Kaare Espolin Johnson, og representerte dennes første bestillingsverk. Følgende viktige utgaver kan nevnes. Boken er utsolgt fra forlaget og en gruppe på facebook er samlet for å kreve nytt opplag. Boken har oppnådd en popularitet på linje med humorlitteratur fra Arthur Arntzen og Asbjørn Dybwad. Filologen Nils M. Knutsen har betegnet boken som en av de viktigste bidragsytere til forståelsen av nord-norsk kultur, på linje med Petter Dass' Nordlands Trompet.Boken kalles også "nordnorsk humor-bibel". The Cure. The Cure er et britisk band som blir sett på som de ledende pionérene for den britiske alternative rocken og post-punken på 1980-tallet. Gruppa ble grunnlagt i Crawley, England, i 1976 under navnet "Malice". Den skiftet senere navn til "Easy Cure", og til slutt til "The Cure", som bestod av Robert Smith, Laurence Tolhurt og Michael Dempsey. Gruppa ga ut sin første single, "Killing an Arab", i desember 1978, mens debutalbumet, "Three Imaginary Boys", kom i mai 1979. Gruppas nye album, "4:13 Dream", kom ut 13. september 2008, og er det 13. studioalbumet i rekken. Robert Smith er den eneste igjen av gruppas originale medlemmer. Singler. Singler som ikke er nevnt her er utgitt i andre land enn opphavslandet England. Jugoslavia-krigene. Jugoslavia-krigene var en serie med voldelige konflikter i det tidligere Jugoslavia mellom 1991 og 2001. De omfattet to perioder med påfølgende kriger som påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kosovo og Vojvodina er del av Serbia med autonome rettigheter. Kosovos status er fortsatt gjenstand for forhandlinger etter slutten på konflikten i 1999. Krigene var preget av bitre etniske konflikter mellom folkegruppene i det tidligere Jugoslavia. Konfliktene hadde diverse politiske, kulturelle og etniske undertoner, ikke minst frykten for serbisk dominans. Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene har blitt anklaget for krigsforbrytelser. Slovenia-krigen. Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen var den korteste og minst konfliktfylte av krigene. Det var kun en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991. 23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemming om uavhengighet fra Jugoslavia hvor 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var klar over at den sentrale Beogradregjeringen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter krigen erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvarsdoktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar ("teritorialna obramba" eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste deres rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA-hovedkvarteret i Beograd. Den slovenske regjeringen motstod disse endringene og var vellykkede med å beholde majoriteten av det militære utstyret. Slovenia erklærte også en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommandostruktur, kjent som "Manevrski Strukturi Narodne Zaščite" eller MSNZ (Manøvreringsstruktur for nasjonal beskyttelse). Slovenerne var klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lang tid. Under forsvarsminister Janez Janša adopterte de en strategi basert på asymmetrisk krigføring. TO-enheter ville utføre geriljaangrep, ved å bruke anti-tankvåpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. «Hit-and-run» og forsinkelsestaktikker ble foretrukket, og man skulle unngå direkte kamper, for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye. På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbet sterkt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle en fredfull splittelse fra Jugoslavia, men ble forbigått av vestlige land som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til, og ikke flere små stater. Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA-ledelsen var sterkt splittet, og ble ikke enige om hvordan de skulle gå frem. General Blagoje Adžić, JNA-stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny pro-sentralisert regjering. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en «show of force» hvor man skulle overbevise Slovenia at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje. Senere fulgte en rekke små konflikter og trefninger. Konflikten startet offisielt på morgenen 26. juni da enheter fra JNAs 13. korps begynte å bevege seg fra deres base i Rijeka, Kroatia mot Slovenias grenser mot Italia. Det var demonstrasjoner mot JNA, men ingen skudd ble avfyrt den første dagen. JNA-troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly regiment fra Karlovac, Kroatia beveget seg over grensen Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst forlot JNA enheter Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest. På ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA helikopter over Ljubljana, etter flere advarsler, og drepte alle som var ombord. Ironisk nok var piloten slovensk. I de påfølgende dagene lanserte det slovenske TO en rekke operasjoner mot JNA som ble vellykket. Utbruddet av krigen galvaniserte diplomatiske tiltak av EU for å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjeringsrepresentanter i Zagreb natten mellom 28. og 29. juni. Der ble det avtalt en våpenhvileavtale, men dette ble ikke gjennomført i praksis. På morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære suksesser. JNA-troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO-styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA-stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO-stridsvognskompani. JNA stilte et ultimatum til Slovenia kl 0900 30. juli og krevde en umiddelbar opphøring av alle fiendtligheter. Som en respons ble en resolusjon adoptert for å finne en fredelig løsning på krisen som ikke risikerte slovensk uavhengighet. I de påfølgende dagene bygde konflikten seg opp mot klimaks 2. juli, da de tyngste kampene fant sted. En JNA-stridsvognskolonne i Krakovskiskogen ble tungt beskutt av TO-enheter, og tvang den til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO hadde flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og fanget flere JNA-soldater. En lang kamp mellom JNA og TO styrker fant sted på kvelden ved Dravograd, og flere JNA leire over hele Slovenia falt til slovenske styrker. Kl 2100 erklærte den slovenske regjeringen en våpenhvile, men den ble avslått av JNA som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden. En viktig faktor i denne konflikten var den gryende krigen i Kroatia. Slovenia bestod stort sett av etniske slovenere og lite etniske serbere. Kroatia bestod av en betydelig større andel etniske serbere og derfor viktigere for den sentrale Jugoslaviaregjeringen basert i Beograd. Et bevis på dette var da en stor JNA-pansret konvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia. Den kom aldri frem; ifølge den offisielle forklaringen var dette på grunn av mekaniske feil. Men observatører har indikert at den virkelige grunnen til troppbevegelsen var å posisjonere de for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia. På kvelden 3. juli aksepterte JNA våpenhvilen og dro tilbake til leirene. De var ikke mange som ble drept i denne konflikten. Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde samt 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som forvillet seg inn i kamper. Kroatia-krigen. Som nevnt erklærte Kroatia selvstendighet samtidig som Slovenia 25. juni 1991. Bakgrunnen for dette var det første frie valget. Det ble holdt i 1990, den første valgomgangen 22. april den andre omgangen 6. mai. Året før valget ble flere politiske partier etablert, blant dem Den kroatiske demokratiske union (HDZ – "Hrvatska Demokratska Zajednica") som var ledet av nasjonalisten Franjo Tuđman. Det nye kroatiske parlamentet holdt sin første sesjon 30. mai 1990 og da informerte president Tuđman om sine planer vedrørende en ny grunnlov og store politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Bekreftelsen av den nye kroatiske grunnloven kom 22. desember. I denne grunnloven ble serbere degradert til en minoritet. Tidligere hadde de hatt lik status som kroatene og denne degraderingen skapte stor uro og opprør blant serberne. August 1990 ble det holdt en folkeavstemming i Krajina om den serbiske «suvereniteten og autonomien» i Kroatia. Dette var en følge av endringen som ble gjort i den kroatiske grunnloven. Kraijna-serberne søkte i begynnelsen ikke uavhengighet fra Kroatia, men ønsket å være en autonom stat på de etniske og historiske territorier de alltid hadde bodd på, innenfor Kroatias grenser. Dette erklærte Kraijnas serbiske nasjonale råd 30. september 1990. April 1991 snudde de derimot og ønsket uavhengighet fra Kroatia. Den kroatiske regjeringen ble meget bekymret over situasjonen i Krajina. Innenriksministeriumet begynte å væpne flere og flere av politienhetene fordi den jugoslaviske føderale grunnloven forbød Kroatia å ha en egen hær. JNA var lite interessert i å hjelpe da de ønsket å opprettholde status quo med makt. Ved flere anledninger virket det som om JNA var på opprørernes side, fordi den involverte seg kun da kroatiske politienheter forsøkte framstøt mot opprørske serbere. 19. mai holdt Kroatia en folkeavstemming om løsrivelse fra Jugoslavia. Lokale serbiske myndigheter i Krajina oppfordret til en boikott av avstemmingen, og det ble stemt for med 94,1% av stemmene. Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991, men EU fikk dem til å fryse denne avgjørelsen i tre måneder med Brioni-avtalen. En måned etter uavhengighetserklæringen holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. De var overlegne med tanke på militært utstyr, og taktikken gikk for det meste ut på å bombe områder med granatartilleri, inkludert sivile mål. Etter hvert som krigen utviklet seg ble byene Dubrovnik, Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek, Vinkovci og Vukovar alle angrepet av serbiske styrker. Vanntårnet i Vukovar ødelagt av serbiske styrker August 1991 ble grensebyen Vukovar angrepet. Dette ble kjent som «Vukovar-slaget». Serbiske tropper omringet til slutt hele byen, men den 204. Vukovarbrigaden som forsvarte byen, forskanset seg inne i byen og holdt lenge stand. Byen ble til slutt erobret av serbiske styrker 18. november og kroatene ble fordrevet fra byen eller drept. Den sivile befolkningen flyktet fra de krigsherjede områdene, kroatene flyktet da vekk fra den bosniske og serbiske grensen, mens serberne beveget seg mot dem. Noen estimater anslår at 220 000 kroater og 300 000 serbere var internt feilplassert under krigen i Kroatia. Tallene varier ofte, men mange hundretusener av mennesker ble fordrevet av militæret i det som ble kjent som etnisk rensning. I ettertid har de serbiske kommandørene Mile Mrkšić, Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for krigsforbrytelser begått i forbindelse med Vukovar-slaget. Det internasjonale samfunnets rolle i krigen ble en gjenstand for mye kontrovers. Den generelle FN-policyen med å innføre våpenhandelsboikott for alle de tidligere republikkene i Jugoslavia var ikke nøytral, da det førte til at de utbrytende republikkene ble plassert i en underlegen posisjon siden de ikke hadde noen som helst kontroll over tidligere jugoslaviske våpen og militært utstyr. Partene i krigen forflyttet seg for det meste til forskansede posisjoner da UNPROFOR ankom for å overse og sørge for at avtalen ble overholdt. JNA forflyttet seg snart fra Kroatia inn til Bosnia der krigen var i ferd med å starte. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. Mellom 1992 og 1993 slo ca 225 000 (estimert) flyktinger seg ned i Kroatia. Disse kom fra Serbia og Kroatia. Mange bosnjaker flyktet til Kroatia og intet annet land tok i mot flere flyktende bosnjaker enn Kroatia. Kroatiske frivillige og soldater deltok i Bosnia-krigen. Noen av Tuđmans nærmeste medarbeidere, Gojko Šušak og Ivić Pašalić, var fra Hercegovina og støttet kroatene i Bosnia-Hercegovina finansielt og på andre måter. Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og kjørte over RS Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. På bare fire dager flyktet ca 150 000 – 200 000 serbere, for det meste til Serbia og Bosnia, i følge Tribunalet. Kroatiske kilder oppgir mellom 50 000 – 90 000 flyktninger, mens serberne påstår det var over 250 000. BBC har anslått at det er ca 200 000. Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble fulgt opp av Tribunalet som tiltalte Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer for krigsforbrytelser. Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblandinger. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som Bosnia. Etter Dayton-avtalen overtok NATO styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre realiseringen av vilkårene satt i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996. Årene etter ble brukt til oppbygging og forbedring av økonomien. Bosnia-krigen. Konflikten i Bosnia var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca 1,8 millioner mennesker har flyktet fra sine hjem som følge av krigen. Krigen varte i over tre år, fra 6. april 1992 til 14. desember 1995. Krigen var kompleks, og et resultat av mange årsaker. Politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og fallet av kommunismen i tidligere Jugoslavia, oppbruddet av Jugoslavia som startet med Kroatia og Slovenia og de påfølgende krigene var også en viktig faktor. En av de mest kjente hendelser fra krigen er Srebrenica-massakren. En av årsakene til at krigen ble så kompleks og forvirrende var at Bosnia-Hercegovina var den eneste jugoslaviske republikken som ikke hadde en klar majoritet av en enkel etnisitet, og hovedstaden Sarajevo var også blandet. Ekteskap mellom gruppene var ikke uvanlig, men hovedsakelig var ekteskap innenfor sin egen etniske gruppe mest vanlig. Dermed beholdt man gruppene til en viss grad adskilt. Problemene begynte tidlig på 1990-tallet da de første valgene i republikkene ble holdt. I Bosnia ble resultatet tre dominerende etnisk-baserte partier som dannet en løs koalisjon for å fordrive det jugoslaviske kommunist partiet. Som leder av det største partiet ble Alija Izetbegović president av Bosnia. Izetbegović var en kontroversiell person og ikke vel ansett av serbere. I motsetning til Slovenia og Kroatia var den etniske sammensetningen i Bosnia heterogen og det var vanskelig, om ikke umulig, å foreslå en form for likeverdig oppdeling av staten for å skape tre etniske stater. Bosnia-Hercegovina holdt en folkeavstemming 29. februar og 1. mars 1992 om uavhengighet, som de fleste serbere boikottet. 99 % av de 66 % som møtte opp stemte for uavhengighet og bosnjakene og kroatene erklærte uavhengighet 5. april 1992. Serberne reagerte med å opprette sin egen stat, Republika Srpska, midnatt 7. april. Under press fra Tyskland spesielt, anerkjente EU Bosnia-Hercegovina 7. april, USA fulgte like etter. Landet ble tatt opp i FN 22. mai. 30. september 1991 angrep og ødela JNA den lille kroatiske landsbyen Ravno i Hercegovina som en del av deres beleiring av Dubrovnik, Kroatia. 19. september plasserte JNA ekstra tropper rundt byen Mostar, noe som de lokale myndighetene offentlig protesterte mot. JNA ble plassert rundt hele Bosnia-Hercegovinas grenser og forsøkte å ta kontroll over alle store strategiske beliggenheter så snart uavhengigheten var erklært i april 1992. Kroatene organiserte en militær formasjon som de kalte Kroatiske Forsvars Råd ("Hrvatsko Vijeće Obrane", HVO), bosnjakene ble for det meste organisert i Bosnia-Hercegovinas hær ("Armija Bosne i Hercegovine", ABiH) mens serberne var i Republika Srpska-hæren ("Vojska Republike Srpske", VRS). På enkelte steder var mindre paramilitære enheter aktive, som serbiske Hvite Ørner ("Beli Orlov") bosniske Patriotisk Liga ("Patriotska Liga") og Grønne Beret ("Zelene Beretke") eller kroatiske Forsvars Styrker ("Hrvatske Obrambene Snage"). Bygning i Sarajevo som brenner etter å ha blitt bombet av bosnisk-serbiske styrker.Krigen mellom de tre parter viste seg mest sannsynlig å være den mest kaotiske og blodige krigen i Europa siden andre verdenskrig. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder hadde bosnjaker og kroater allianser. Det er også kjent at serbere og bosnjaker hadde allianser i Cazin og i noen områder nær Mostar en liten periode. Derfor bestod krigen i Bosnia av tre parter som byttet allianser opptil flere ganger. Mange våpenhvileavtaler ble undertegnet, for så å bli brutt når en av partene følte at det var til deres fordel. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakne mer enige og stod sammen mot serberne som ønsket fortsatt union med Jugoslavia. FN prøvde gjentatte ganger å stoppe krigen, men lyktes ikke, og den mye omtalte Vance-Owen-fredsplanen hadde liten innvirkning. I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble rollen ytterligere utvidet for å beskytte humanitær hjelp og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det. Så fulgte tragiske hendelser som beleiringen av Sarajevo, beleiringen av Mostar og bombingen av den kjente bruen, og Srebrenica-massakren. Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen, opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde sett siden osman tiden på 1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca 500 000 innbyggere, mens bare 250 000 var igjen etter krigen. Siden har Sarajevo hatt enorme forbedringer. Innen 2004 var de fleste bygninger restaurert, med noen gjenstående byggprosjekter. Sarajevo har nå en befolkning på 401 000. Kosovo-konflikten. Kosovokrigen startet som borgerkrig og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Kosovo er en provins sør i Serbia som var en del av Jugoslavia. I 1989 fratok diktatoren Milošević Kosovo det selvstyret som området hadde hatt siden 1974. Albanerne, etter flere år med undertrykkelse, startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerene og terrorisme av serberene. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. En omfattende bombekrig fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos Frigjøringshær (UCK), å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitet i Pristina å demostrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker svarte med en offensiv mot UCK-geriljaen, og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom volden ikke ble stoppet. Utover i 1998 ble sivile albanere tvunget til å flykte over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest. Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at Kosovo kunne holde referendum om selvstendighet etter tre år. Ultimatumet forutsatte også at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover. Etter at NATO startet bombingen av Jugoslavia ble de fleste kosovoalbanerne tvunget til å flykte til nabolandene. De fleste flyktet til Albania eller Makedonia. I løpet av de årene krigen varte ble det i følge tidsskriftet "The Lancet" drept albanere. Fortsatt er albanere og 500 serbere savnet. Bispedømmeråd. Bispedømmeråd ble innført ved lov av 16. juni 1933 som et organ i alle bispedømmene i Den norske kirke. Bestemmelser om bispedømmeråd finnes nå i kirkeloven av 7. juni 1996 (§ 23). Sammensetning. Rådet har følgende medlemmer i hvert bispedømme: Biskopen, en prest valgt av prestene, en lek tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte, og fire andre leke valgt av menighetsrådsmedlemmene. I de tre nordligste bispedømmene skal det i tillegg være en samisk representant; sørsamisk i Nidaros bispedømme, lulesamisk i Sør-Hålogaland bispedømme og nordsamisk i Nord-Hålogaland bispedømme. Bispedømmerådenes medlemmer utgjør til sammen majoriteten av Kirkemøtet i Den norske kirke. Oppgaver. Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet på alt som kan vekke og nære det kristelige liv i menighetene. Som regionalt samordningsorgan skal rådet fremme samarbeid mellom de enkelte menighetsrådene og andre lokale arbeidsgrupper innen bispedømmet, men det kan ikke instruere menighetsmøter, menighetsråd eller kirkelige fellesråd. Bispedømmerådet tilsetter menighetsprester, fordeler statlige tilskudd til stillinger innen undervisning og diakoni, og utvikler planer for kirkens virksomhet innenfor bispedømmet m.m. Departementet har delegert mange og viktige forvaltningsoppgaver til bispedømmerådene. Slovenia-krigen. Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen (Slovensk: "Slovenska osamosvojitvena vojna", «Uavhengighetskrigen» eller "desetdnevna vojna", «tidagerskrigen») var en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991. Bakgrunn. Etter Titos død i 1980 kom etniske, religiøse og økonomiske spenninger til overflaten innenfor Jugoslavias grenser. I 1987 ble den serbiske nasjonalisten Slobodan Milošević president av Serbia, den største av de seks republikkene og også den med høyest befolkning. De mer velstående republikkene Slovenia og Kroatia hadde sett seg lei på å subsidiere resten av landet, og var på vei mot desentralisering og demokrati, mens Serbia fortsatt holdt fast ved sentralisering og kommunisme med kun ett politisk parti, ledet av Milošević. I 1990 ble det første frie valget holdt i Slovenia og det ble vunnet av Kristen Demokratisk Parti. Eskalering til krig. 23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemning om uavhengighet fra Jugoslavia hvor 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var høyst klar over at den sentrale Beograd-regjeringen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter krigen erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvarsdoktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar ("teritorialna obramba" eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste sin rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA-hovedkvarteret i Beograd. Den slovenske regjeringen motstod disse endringene og lyktes med å beholde det meste av det militære utstyret. Slovenia erklærte også en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommandostruktur, kjent som "Manevrski Strukturi Narodne Zaščite" eller MSNZ (Manøvreringsstruktur for nasjonal beskyttelse). Da JNA forsøkte å ta over kontrollen over Slovenias TO, ble den helt enkelt erstattet av MSNZ. Mellom mai og oktober 1990 ble ca. 21 000 politi og militærpersonell i all hemmelighet mobilisert inn i MSNZs kommandostruktur. Den slovenske regjeringen hadde også detaljerte planer om en militær kampanje mot JNA, noe som resulterte i en operasjonell og taktisk plan over syv måneder før krigen faktisk startet. Slovenerne var fullstendig klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lang tid. Under forsvarsminister Janez Janša adopterte de en strategi baserte på asymmetrisk krigføring. TO-enheter ville utføre geriljaangrep ved å bruke antitankvåpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. Tankkolonner skulle angripes med å den fremste og bakerste stridsvognen i passende terreng, f.eks. en smal fjellvei hvor det er begrenset hvor godt man kan manøvrere en stridsvogn. For å gjennomføre dette ble de utstyrt med lette missilsystemer som SA-7 Grail (Strela) luftvernmissil og det tyskproduserte Armbrust-antitanksystemet. «Hit-and-run» og forsinkelsestaktikker ble foretrukket, og man skulle unngå direkte kamper, for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye. På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet, og jobbet sterkt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle frem en fredfull splittelse fra Jugoslavia, men ble forbigått av vestlige land som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til og ikke flere små stater. Konflikten. Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet, reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA-ledelsen var splittet med tanke på hva de skulle foreta seg. General Blagoje Adžić, JNAs stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny pro-sentralisert regjering. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en «show of force» hvor man skulle overbevise Slovenia om at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje. 26. juni 1991. Om morgenen 26. juni begynte enheter av JNAs 13. korps å forflytte seg fra sin base i Rijeka, Kroatia mot Slovenias grenser med Italia. Denne bevegelsen ble umiddelbart møtt med en sterk slovensk reaksjon hvor lokale slovenere organiserte barrikader og demonstrerte mot JNA. Det var foreløpig ingen kamper, og det var åpenbart at begge parter hadde en uoffisiell policy om ikke å avfyre skudd. 27. juni 1991. JNA-troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly-regiment fra Karlovac, Kroatia beveget seg over grensen ved Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst forlot JNA-enheter Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest. Den slovenske regjeringen hadde mottatt advarsler om at JNA ville bruke helikoptre for å frakte spesialstyrker til strategiske beliggenheter. De svarte med å advare JNAs 5. militærkommandodistrikt i Zagreb mot å fly helikopter; hvis det fortsatte, ville de bli skutt ned. Advarselen ble oversett av JNA, som fortsatt trodde at Slovenia heller ville overgi seg enn å kjempe. Dette var en stor feilkalkulering. Om ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA-helikoptre over Ljubljana og drepte alle som var ombord. Ironisk nok var piloten slovensk. Slovenias TO inntok også posisjon rundt JNAs baser ved flere beliggenheter, beleiret dem og lanserte en serie av angrep på JNA-styrker over hele Slovenia. Ved Brnik angrep en TO-enhet JNA-tropper som holdt flyplassen, og ved Trzin utviklet det seg skuddvekslinger hvor fire JNA-soldater og en TO-soldat ble drept; resten av JNA-troppen ble tvunget til å overgi seg. Slovenske TO angrep JNA-stridsvognkolonner ved Pesnica, Ormoz og Koseze nær Ilirska Bistrica. 28. juni 1991. Videre kamper foregikk gjennom hele dagen. JNA-stridsvognkolonnen som ble angrepet ved Pesnica dagen før, ble blokkert av barrikader av slovenske lastebiler ved Strihovec, noen kilometer fra grensen med Østerrike, hvor det igjen ble angrepet av TO og politi personell. Den jugoslaviske flyvåpenet angrep to ganger for å støtte JNA-styrkene ved Strihovec, og drepte fire lastebilsjåfører. I Medvedjek i det sentral Slovenia ble nok en kolonne blokkert av lastebiler og angrepet; her ble seks lastebilsjåfører drept i flyangrep. Grensepasseringen ved Homec ble okkupert av slovenske styrker og tok 91 JNA-soldater til fange. JNA-leiren ved Bukovje, nær Dravograd, ble angrepet av TO-enheter, og JNAs våpendepot ved Borovnica ble tatt av slovenske TO, og med det forbedret Slovenia sine våpen kraftig. Det jugoslaviske flyvåpenet lanserte flere angrep over hele landet, spesielt ved Brnik flyplass, hvor to østerrikske journalister ble drept. 29. juni 1991. Utbruddet av krigen galvaniserte diplomatiske tiltak fra EU for å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjeringsrepresentanter i Zagreb natten mellom 28. og 29 juni. Der ble det avtalt en våpenhvileavtale, men dette ble ikke gjennomført i praksis. Om morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære suksesser. JNA-troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO-styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA-stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO-stridsvognkompani. JNA stilte et ultimatum til Slovenia klokken 09.00 30. juli og krevde umiddelbart opphør av alle fiendtligheter. Som en respons ble en resolusjon adoptert for å finne en fredelig løsning på krisen som ikke risikerte slovensk uavhengighet. 30. juni 1991. Uroligheter fortsatte flere steder gjennom dagen. Slovenske styrker erobret den strategiske Karavankentunnelen under Alpene ved grensen til Østerrike og fanget ni JNA-stridsvogner nær Nova Gorica. 1. juli 1991. Det var flere uroligheter, hvor slovenske styrker erobret en JNA-leir ved Nova Vas, sør for Ljubljana. JNA-stridsvognkolonnen ved Medvedjek beveget seg inn i Krakovskiskogen, men ble stoppet av nok en blokade. På kvelden stilte JNA nok et ultimatum. 2. juli 1991. De tyngste kampene i krigen så langt fant sted 2. juli. En JNA-stridsvognkolonne i Krakovskiskogen ble tungt beskutt av TO-enheter, og tvang den til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO hadde flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og fanget flere JNA-soldater. En lang kamp mellom JNA- og TO-styrker fant sted om kvelden ved Dravograd, og flere JNA-leire over hele Slovenia falt til slovenske styrker. Klokken 21.00 erklærte den slovenske regjeringen våpenhvile, men den ble avslått av JNA, som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden. 3. juli 1991. En stor JNA-panserkonvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia. Den kom aldri fram; ifølge den offisielle forklaringen var dette på grunn av mekaniske feil. Men observatører har indikert at den virkelige grunnen til denne troppebevegelsen var å posisjonere dem for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia. Kamper fortsatte i Slovenia. En JNA-styrke på vei mot Gornja Radgona-grensepasseringen ble stoppet nær Radenci. JNA-styrker ved Kog-grensepasseringen ble også angrepet av TO-enheter. Om kvelden aksepterte JNA våpenhvilen og dro tilbake til leirene. 4. - 6. juli 1991. Med våpenhvilen nå effektiv, gikk de to partene fri. Slovenske styrker tok kontroll over alle landets grenseoverganger, og JNA-enheter fikk lov til å returnere til sine leire i fred og krysse grensen til Kroatia. 7. juli og ettertiden. Tidagerskrigen var formelt over med avtalen Brioni-akkorden, signert på de kroatiske Brioniøyene. Avtalen var mest av alt fordelaktig for Slovenia, et tre måneders moratorium på slovensk uavhengighet ble avtalt – som reelt i praktiske betydninger hadde liten innvirkning – og det slovenske politiet og hæren ble anerkjent som suverene på sitt territorium. Det ble avtalt at alle jugoslaviske militære enheter skulle forlate Slovenia, hvor den jugoslaviske regjeringen satte en tidsfrist til slutten av oktober for å gjennomføre dette. Den slovenske regjeringen insisterte på at tilbaketrekkingen ikke skulle inkludere JNAs tunge artilleri og militære utstyr, som senere ble brukt lokalt eller solgt til andre jugoslaviske republikker. Tilbaketrekkingen begynte etter ti dager og var ferdig innen 26. oktober. Omkomne. På grunn av den korte tiden krigen faktisk varte, var tallet på omkomne lavt. Ifølge slovenske estimater var det 44 omkomne og 182 sårede på JNAs side og 18 omkomne og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som forvillet seg inn i kamper. 4 692 JNA soldater og 252 føderale politioffiserer ble tatt til fange av Slovenia. Ifølge JNA ble 31 stridsvogner, 22 pansrede personellkjøretøy, 6 helikopter, 6 787 infanterivåpen, 87 artillerivåpen og 124 luftforsvarvåpen skadet, ødelagt eller konfiskert. Materielle skader var lette på grunn av spredte og korte kamper. Strategiske aspekter ved krigen. Handlingene til de slovenske styrkene var stort sett diktert av den militære strategien som var lagt noen måneder i forveien, og ble tett integrert med en like detaljert mediebehandlingsplan. Et internasjonal mediesenter ble etablert før utbruddet av konflikten, og Jelko Kacin ble utnevnt til informasjonsminister og Slovenias ansikt utad. Den slovenske regjeringen presenterte konflikten som Davids kamp mot Goliat, mellom et gryende demokrati og en autoritær kommunistisk stat, og bildene av kolonnene av jugoslaviske stridsvogner minnet sterkt om massakren ved Den himmelske freds plass i Beijing bare to måneder tidligere. Med dette fikk de stor internasjonal sympati, og mye medieomtale til fordel for Slovenia. Den slovenske strategien var avhengig av en rekke risikofylte gamblinger. Slovenia kunne ikke motstått JNA over lang tid hvis den fulle styrken hadde blitt brakt inn, men isteden gamblet de på JNA-ledelsens motvilje mot å risikere store sivile tap. På den diplomatiske arenaen gamblet den slovenske regjeringen på internasjonalt press mot Jugoslavia. Igjen fikk de rett. De var også klar over at den serbiske regjeringen, ledet av Slobodan Milošević, ikke var spesielt bekymret for Slovenias uavhengighet, da det ikke var mange serbiske innbyggere i området. Selv før krigen var over, posisjonerte JNA-tropper seg for krigen i Kroatia. Konsekvensene av krigen. Tidagerskrigen hadde viktige konsekvenser for alle de involverte. For Slovenia markerte krigen et definitivt brudd med Jugoslavia. Det ble offisielt anerkjent av hele Europa 15. januar 1992 og av USA 22. mai, sammen med de andre jugoslaviske statene. Med Kroatia som en buffer mellom Slovenia og Serbia ble de i stand til å beholde sin uavhengighet, og ble raskt den mest velstående av de tidligere jugoslaviske republikkene. Slovenia ble medlem av EU 1. mai 2004. Krigen sørget også for store endringer på den jugoslaviske siden. JNA mistet fort alt av sitt slovenske og kroatiske personell, og bestod nesten kun av serbiske og montenegrinske soldater. JNAs svake innsats i Slovenia og senere i Kroatia gjorde at ledelsen fikk dårlig omdømme, Kadijević resignerte som forsvarsminister i januar 1992 og Adžić pensjonerte seg av medisinske grunner like etterpå. Ideen om å beholde et samlet Jugoslavia måtte avsluttes etter Slovenias uavhengighet, og gikk over i Miloševićs konsept om alle serbere i én stat. Kroatia ble ikke direkte involvert i krigen, til tross for at territoriet ble brukt av JNA som base. Rollen til den kroatiske regjeringen ble kontroversiell; mange slovenere mente at Kroatia, som også søkte uavhengighet, i det minste skulle ha forsøkte å forhindre JNA. Kroatia erklærte nøytralitet i den slovenske konflikten, og det skuffet mange slovenere, som nesten anså det som et svik. Det etterlot en viss mistillit, noe som gjorde forholdet mellom dem anstrengt flere år. Samveldelekene. Samveldelekene, "The Commonwealth Games", er et multisportsarrangement for deltagere fra landene i Samveldet av nasjoner. Lekene ble arrangert for første gang i 1930 under navnet De britiske imperielekene ("British Empire Games"). Samveldelekene har mange likhetstrekk med De olympiske leker; de holdes hvert fjerde år og har en lignende åpningsseremoni. I tillegg til mange olympiske idrettsgrener, konkurreres det i idretter som har lange tradisjoner i Samveldet. Den første utgaven, da kjent under navnet "The British Empire Games", ble arrangert i 1930 i Hamilton i Ontario, Canada. Navnet ble endret til "The British Empire and Commonwealth Games" i 1954, og til "The British Commonwealth Games" i 1970 før man til slutt bestemte seg for "The Commonwealth Games" (Samveldelekene) fra lekene i 1974. Arrangører og deltagere i lekene Opprinnelse. Et sportsevenement for å samle landene i Samveldet av nasjoner ble først foreslått av Astley Cooper i 1891 i en artikkel i "The Times" der han tok til orde for en "Pan-britisk-pan-anglikansk konkurranse og festival hvert fjerde år for å fremme forståelse og goodwill innen det britiske imperiet". I 1911 ble "Imperiets festival" arrangert i London for å feire kroningen av Kong George V. Som en del av festivalen ble et inter-imperiemesterskap arrangert mellom lag fra Australia, Canada, Sør-Afrika og Storbritannia i forskjellige sporter som boksing, bryting, svømming og friidrett. I 1928 ble Melville Marks Robinson fra Canada bedt om å organisere de første Samveldelekene (British Empire Games), som ble arrangert i Hamilton i Ontario i Canada to år senere. Sporter og deltagere. I tillegg til mange sporter som står på det olympiske programmet, inkluderer Samveldelekene også typiske britiske sporter som lawn bowls, rugby sevens og netball. Konkurranseprogrammet ellers kan variere noe fra år til år, men friidrett og svømming er obligatorisk. Det er for tiden 53 medlemmer i Samveldet av nasjoner, og 71 nasjonslag med i lekene. England, Skottland, Nord-Irland og Wales sender separate lag til lekene, til forskjell fra OL der Storbritannia stiller samlet. Mindre protektoriater sender også egne lag, som f.eks Guernsey, Jersey og Isle of Man og mange andre mindre britiske territorier. Australias territorium Norfolk Island sender egen tropp, slik som Cookøyene og Niue, to territorier tilhørende New Zealand. Kun seks nasjoner har deltatt i samtlige Samveldeleker: Australia, Canada, England, New Zealand, Skottland and Wales. Australia har vært beste nasjon i ti leker, England i sju og Canada i en. Under lekene i 1930 deltok kvinner kun i svømming og stup, men fra 1934 kunne de også delta i enkelte friidretts-øvelser. Odelsrett. Odelsrett er den rett som den nærmest ættede person til eieren av en gård har til å overta eiendomsretten til gården. Gården må ha en viss størrelse, og ha vært i familiens eie sammenhengende de siste 20 årene. Dersom den best odelsberettigede er barn av eieren, har han også åsetesrett, og han kan da overta eiendommen på dødsboskifte til åsetestakst. Dersom beste odelsberettigede ikke er barn av eieren, skal han overta den til odelstakst. Eiendom som tilfredsstiller kravene blir kalt odlingsjord. Den som eier odlingsjord når odelshevdstiden går ut, blir kalt for odler. Eiendom som det hviler odel på, blir kalt for odelsjord. Odelsretten er en særnorsk rett som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Danmark hadde en lignende rett som man startet avvikling av på slutten av 1600-tallet og endelig avskaffet i 1926. Elementer av odelsrett, integrert i arvelovgivningen, eksisterer fortsatt (per 2006) på Island og Færøyene og i Østerrike, Sveits og Tyskland. Odelsretten er befestet i Grunnlovens § 107: "«Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves.»" Reglene om odelsrett finnes i «LOV 1974-06-28 nr 58: Lov om odelsretten og åsetesretten». Loven er endret på en rekke punkter i 2009. Enkelte av reglene er til dels innfløkte og gjenstand for tolkning. Vilkår for odelsrett. Eiendommen må ha vært i familiens eie sammenhengende i minst 20 år. Videre må eiendommen ha mer enn 25 dekar fulldyrka og/eller overflatedyrka jord eller mer enn 500 dekar produktivt skogareal. Videre er det et vilkår for odelsrett at enten ens foreldre, besteforeldre eller søsken av foreldre har eid eiendommen med odelsrett. Odelsrekkefølge. Odelsretten følger i første omgang arverekkefølgen i rett nedadstigende linje etter alder. Det vil si at eldste barn etter eieren har førsteretten, deretter hans barn og barnebarn. Eierens nest eldste barn kommer deretter, så hans barn og deretter eierens barn nr. 3 o.s.v. Adopterte barn trer inn i arverekkefølgen fra adopsjonstidspunktet. Odelsrett som et barn som blir adoptert har i sin egen slekt, faller bort ved adopsjonen. Dersom ingen av arvelaterens barn eller hans etterfølgere vil benytte odelsretten, eller dersom arvelateren ikke har barn, er det arvelaterens søsken og deres etterfølgere som har odelsrett. Odelsløsing. Dersom en som eier en odelseiendom har solgt eiendommen til en person som ikke har odelrett eller som ikke har best odelsrett kan en person med (bedre) odelsrett, kreve «odelsløsning» til odelstakst. Odelsløsning må kreves innen seks måneder fra hjemmelsovergangen på eiendommen er tinglyst. For odelsløsning gjelder reglene i odelsloven kap. XIV. Den som vil løse en eiendom på odel, må ta ut stevning mot eieren ved tingretten i den rettskrets der eiendommen ligger. Det skal ikke være megling i forliksrådet (§ 60). Bo- og driveplikt. Den som overtar en eiendom på odel, har bo- og driveplikt på eiendommen. Denne plikten kom i forbindelse med loven som trådte i kraft fra 1. januar 1975. Mislighold av bo- og driveplikt. Dersom bo- og driveplikt ikke overholdes, kan andre odelsrettshavere kreve eiendommen løst på odel etter reglene om odelsløsning. Har eieren fått eiendommen ved odelsløsning, kan også saksøkte i løsningssaken kreve eiendommen tilbake, når vilkåret om bo- og driveplikt ikke blir oppfylt. Boplikten ansees overholdt dersom eieren iflg. folkeregisteret er bosatt i kommunen. Historie. Odelretten har lang tradisjon i Norge. I skaldekvad fra vikingtiden er denne retten nevnt. I Christian IV's lovbok fra 1604 handler hele bok V (12 kapitler) om odelsrett. Denne lovregel gjaldt fram til «Lov om odelsretten og åsetesretten» av 26. juni 1821. Denne loven ble igjen erstattet av lov av 28. juni 1974, der kvinner og menn som var født etter 1. januar 1965 ble likestilt som odelsberettigede, og der odelsretten ble begrenset til å gjelde til og med barn av søsken (nevøer og nieser). Ved denne lovendringen ble det også innført krav om boplikt ved eiendomsoverdragelsen. Kravet om boplikt førte til at det i løpet av november og desember 1974 var det mere enn åtte ganger så mange hjemmelsoverganger for gårdsbruk som vanlig. Ved lovendring av 4. mai 2001 ble det satt nye grenser for arealstørrelse for odlingsjord. Da ble også fristen for å kreve odelsløsning satt ned fra to til et år. Begge disse bestemmelser ble ytterligere endret i 2009. Kritikk av odelsretten. Odelsretten har medvirket til å holde eiendommer på landet i samme families eie, men har også medvirket til mange familiefeider gjennom tidene. Regelen om boplikt, som ble innført i 1975, har også ført til alvorlige problemer for mange. I de siste årene har det vært sterke røster for å oppheve odelsretten. Blant annet gjorde tidligere landbruksminister Lars Sponheim det klart at han ville vurdere en opphevelse av odelsloven. En oppheving av odelsretten vil kreve en endring av grunnloven, og således kreve 2/3 flertall i Stortinget for å bli vedtatt. Vannfarge. Vannfarge kan bety både vannløselig maling og farge på vannet eller sjøen. Vannløselig maling. Vannfarger er en populær maleteknikk fordi den er så enkel og reinslig. Vannfarge eller vannfarger betegner vanligvis en maleteknikken der en bruker vannløselig farge farge for å lage bilder. Fargepulveret eller pigmentet finnes i et vannløselig bindemiddel, ofte basert på gummi arabicum. Vannfarger fins i praktisk talt alle fargenyanser og både som våt maling (på tube), som blekk (flytende) og som blokker (tørre biter) eller i fargeblyanter. Sepia er en mørkebrun vannfarge som utvinnes av blekksprutblekk. Både i kunsten og industrien blir vannfarger ofte betraktet som en motsetning til olje- og akrylbasert maling. Farge på vannet. Vannfarge kan også bety «fargen på vannet» ute i naturen. Det er særlig mengden og typen av mikroalger som bestemmer sjøens gjennomskinnelighet og farge. Lite alger gir blått hav. Når algetettheten blir høy nok, kan sjøen bli både hvit, grønn, brun og rød etter hvilke alger som blomstrer opp. Kroatia-krigen. Kroatia-krigen (kroatisk: "Domovinski rat", borgerkrigen) var en følge av opprettelsen av det kroatiske parlamentet i 1990 og uavhengighetserklæringen 25. juni 1991. Bakgrunn. Det første frie valget i Kroatia ble holdt i 1990, den første valgomgangen 22. april den andre omgangen 6. mai. Året før valget ble flere politiske partier etablert, blant dem Den kroatiske demokratiske union (HDZ – "Hrvatska Demokratska Zajednica") som var ledet av nasjonalisten Franjo Tuđman. Gryende følelser for uavhengighet og en generell antiserbisk holdning blant kroater gav HDZ en stor popularitet og gjorde at de vant valget. På annen plass kom Ivica Račans reformerte kommunister. HDZ dannet da en ny kroatisk regjering. En viktig faktor for HDZs seier var den kroatiske diaspora. Mange fremtidige HDZ-politikere, inkludert Tuđman, foretok reiser omkring i Europa på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet for å samle støtte fra emigranter. Kontakten med den kroatiske diaspora, som ble sett på som separatister og fascistiske organisasjoner av nasjonalistiske serbere, og noen av HDZs medlemmers kontroversielle uttalelser førte til en utbredt serbisk mistillit til det nye partiet. Det nye kroatiske parlamentet holdt sin første sesjon 30. mai 1990, og da informerte president Tuđman om sine planer vedrørende en ny grunnlov og store politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Bekreftelsen av den nye kroatiske grunnloven kom 22. desember. I denne grunnloven ble serbere degradert til en minoritet. Tidligere hadde de hatt lik status som kroatene og denne degraderingen skapte stor uro og opprør blant serberne. August 1990 ble det holdt en folkeavstemning i Krajina om den serbiske «suvereniteten og autonomien» i Kroatia. Dette var en følge av endringen som ble gjort i den kroatiske grunnloven. Like før avstemmingen sendte den kroatiske regjeringen politistyrker for å avvæpne de serbiske politistasjonene og stoppe folkeavstemningen. Opprørske serbere svarte med å blokkere flere veier inn til turistattraksjonen Dalmatia. Den kroatiske regjeringen svarte igjen med å sende politistyrker for å løse problemene, men helikoptrene som fraktet styrkene ble tvunget til bakken av jagerfly fra JNA (den Jugoslaviske folkehæren). Kraijna-serberne søkte i begynnelsen ikke uavhengighet fra Kroatia, men ønsket å være en autonom stat på de etniske og historiske territorier de alltid hadde bodd på, innenfor Kroatias grenser. Dette erklærte Kraijnas serbiske nasjonale råd 30. september 1990. I april 1991 snudde de derimot og ønsket uavhengighet fra Kroatia. Det etniske hatet vokste og flere hendelser gav propagandamaskineriene muligheten til å helle bensin på bålet. Konflikten eskalerte fort til væpnede trefninger i de mest opprørske områdene. Sent i 1991 samlet alle de kroatiske demokratiske partiene seg for å danne en regjering. Dette gjorde de for å stå i mot JNA og serbiske paramilitære enheter. Krigen. Den kroatiske regjeringen ble meget bekymret over situasjonen i Krajina. Innenriksministeriumet begynte å væpne flere og flere av politienhetene fordi den jugoslaviske føderale grunnloven forbød Kroatia å ha en egen hær. JNA var lite interessert i å hjelpe da de ønsket å opprettholde status quo med makt. Ved flere anledninger virket det som om JNA var på opprørernes side, fordi den involverte seg kun da kroatiske politienheter forsøkte framstøt mot opprørske serbere. Den nye nasjonen begynte etter hvert å bygge sin egen hær, da de ikke fikk noe støtte fra JNA eller den lokale TO. 9. april 1991 beordret president Tuđman at spesialpolitienhetene skulle omdøpes til "Zbor Narodne Garde" («Folkets Garde») noe som markerte opprinnelsen av et separat kroatisk forsvar. 19. mai holdt Kroatia en folkeavstemning om løsrivelse fra Jugoslavia. Lokale serbiske myndigheter i Krajina oppfordret til en boikott av avstemmingen, og det ble stemt for med 94,1% av stemmene. Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991, men EU fikk dem til å fryse denne avgjørelsen i tre måneder med Brioni-avtalen. Kart over den strategiske planen til JNA i 1991. De avanserte ikke så langt som de ønsket pga. kroatisk motstand. En måned etter uavhengighetserklæringen holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. De var overlegne med tanke på militært utstyr, og taktikken gikk for det meste ut på å bombe områder med granatartilleri, inkludert sivile mål. Etter hvert som krigen utviklet seg ble byene Dubrovnik, Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek, Vinkovci og Vukovar alle angrepet av serbiske styrker. Det internasjonale samfunnet starten en våpenhandelsboikott som førte til at kroater startet å smugle våpen over grensen, inkludert store mengder våpen som følge av en hemmelig avtale med Ungarn. August 1991 ble grensebyen Vukovar angrepet. Dette ble kjent som «Vukovar-slaget». Serbiske tropper omringet til slutt hele byen, men den 204. Vukovarbrigaden som forsvarte byen, forskanset seg inne i byen og holdt stand. De fryktet hva som ville skje med de mange etniske kroatene som hadde søkt ly i byen. Byen ble til slutt erobret av serbiske styrker 18. november og kroatene ble fordrevet fra byen eller drept. Den sivile befolkningen flyktet fra de krigsherjede områdene, kroatene flyktet da vekk fra den bosniske og serbiske grensen, mens serberne beveget seg mot dem. Noen estimater anslår at 220 000 kroater og 300 000 serbere var internt feilplassert under krigen i Kroatia. Tallene varier ofte, men mange hundretusener av mennesker ble fordrevet av militæret i det som ble kjent som etnisk rensning. President Tuđman holdt en tale 5. oktober 1991 hvor han ba hele befolkningen mobilisere og forsvare seg mot det han kalte «Stor-Serbia imperialismen» som ble fulgt av JNA og serbiske paramilitære enheter. 7. oktober eksploderte deler av regjeringens hovedkvarter i Zagreb, mens Tuđman, Stjepan Mesić og Ante Marković befant seg inne i bygget. Kroatene beskyldte JNA for å forårsaket eksplosjonen med et flyangrep, men JNA benektet dette og anklaget kroatene selv for å ha iscenesatt eksplosjonen. Noen ambassader/konsulater hadde ikke folk på arbeid den dagen, antagelig fordi de hadde informasjon om et nært forestående angrep. Den neste dagen kuttet det kroatiske parlamentet alle sine bånd med Jugoslavia. 8. oktober blir nå kalt uavhengighetsdagen i Kroatia. Vanntårnet i Vukovar ødelagt av serbiske styrker I mellomtiden nådde krigen sitt høydepunkt. I følge offiserene ved den 204. Vukovar Brigaden, ødela de 350 – 400 pansrede kjøretøy, 50 fly, drepte 14 000 soldater og skadet 30 000. Tallene fra serbisk side er betydelige mindre. Hvis man skal tro de kroatiske tallene, påførte de kroatiske styrkene i Vukovar 50% av skadene og antall drepte for JNA totalt sett for hele krigen, under den 100 dager lange kampen om Vukovar. Som kjent ble Vukovar totalt ødelagt og erobret av serbiske styrker november 1991. Det ble påstått at dette ble gjort for å forsøke å forhindre videre ødeleggelse av byer som Dubrovnik. I ettertid har de serbiske kommandørene Mile Mrkšić, Miroslav Radić og Veselin Šljivančanin blitt tiltalt ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia for krigsforbrytelser begått i forbindelse med Vukovar-slaget. Innen midten av desember 1991 anerkjente Litauen, Latvia, Ukraina, Island og Vatikanet Kroatias og Slovenias selvstendighet. Kroatia og Slovenia anerkjente også hverandre. 19. desember 1991, i perioden da kampene var som hardest, erklærte den Serbiske Autonome Regionen i Krajina og vestlige Slavonia seg som offentlig som Republikken av Serbiske Krajina (Republika Srpska Krajina). Også mellom 19. desember og 23. desember anerkjente flere europeiske land Kroatia og Slovenia, bla Tyskland, Sverige og Italia. EU anerkjente unisont Kroatia og Slovenia 15. januar 1992. Offisiell anerkjennelse av utbryterrepublikkene, og samtidig anerkjennelse av at SFR Jugoslavia var i ferd med å bryte sammen, var et kontroversielt og viktig politisk tema på den tiden. De omkringliggende vesteuropeiske landene var sympatiske til Kroatias og Slovenias sak, men østlige land som Russland og Hellas, som var gamle serbiske allierte, motsatte seg anerkjennelsen. De mer konservative kreftene i Vesten, anført av Storbritannia og delvis også USA, var motvillige til en anerkjennelse. Utenriksminister i USA Lawrence Eagleburger og hans etterfølger, Warren Christopher, kritiserte begge to handlingene til europeiske land (som f.eks. Tyskland) som var en pådriver i Europa til støtte for Kroatia og Slovenia. De mente anerkjennelse kun førte til eskalering av krigen. Det internasjonale samfunnets rolle i krigen ble en gjenstand for mye kontrovers. Den generelle FN policyen med å innføre våpenhandelsboikott for alle de tidligere republikkene i Jugoslavia var ikke nøytral, da det førte til at de utbrytende republikkene ble plassert i en underlegen posisjon siden de ikke hadde noen som helst kontroll over tidligere jugoslaviske våpen og militært utstyr. Dette var i det store og det hele kontrollert av serberne. Dette ble sett på som uholdbart av de vestlige styresmaktene, men ikke før det allerede var for sent. I januar 1992 arrangerte FN sin siste våpenhvile, den 20. totalt siden krigen startet. Våpenhviler ble underskrevet ganske hyppig, forhandlet frem av utenlandske diplomater, men like ofte brutt. De ble brukt taktisk av alle parter i krigen. Kroatene tapte mye terreng, men tjente tid som de brukte til å bygge opp hæren fra de syv brigadene de hadde ved den første våpenhvilen, til de 64 de hadde ved signeringen av den siste. Partene i krigen forflyttet seg for det meste til forskansede posisjoner da UNPROFOR ankom for å overse og sørge for at avtalen ble overholdt. JNA forflyttet seg snart fra Kroatia inn til Bosnia der krigen var i ferd med å starte. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. De fleste av disse militære operasjonene var vellykket for Kroatia. Men den mislykkede Operasjon Medak lomme i 1993 gjorde at Kroatia ødela mye av sitt internasjonale rykte. De kroatiske offiserene Janko Bobetko, Rahim Ademi og Mirko Norac er noen av de tiltalt ved Tribunalet for påståtte krigsforbrytelser begått under denne operasjonen. Ingen dom er enda avsagt i sakene. UNPROFOR forsøkte for det meste å opprettholde fredsavtalen fra 1992 – 1995, men de sørget også for at grensene forble slik de var, og forhindret dermed mange flyktninger fra å returnere til sine hjem. Mellom 1992 og 1993 slo ca 225 000 (estimert) flyktinger seg ned i Kroatia. Disse kom fra Serbia og Kroatia. Mange bosnjaker flyktet til Kroatia og intet annet land tok i mot flere flyktende bosnjaks enn Kroatia. Kroatiske frivillige og soldater deltok i Bosnia-krigen. Noen av Tuđmans nærmeste medarbeidere, Gojko Šušak og Ivić Pašalić, var fra Hercegovina og støttet kroatene i Bosnia-Hercegovina finansielt og på andre måter. Da kroatene og bosnjakne i Bosnia-Hercegovina plutselig begynte å kjempe mot hverandre, og ikke bare mot serberne i 1993, deltok Frano Tuđman aktivt i fredsforhandlingene mellom partene. Dette resulterte i Washington-avtalen i 1994 som gjorde slutt på staten Herceg-Bosnia og reduserte frontene i krigen. Sent i 1994 involverte den kroatiske hæren seg flere ganger i krigen i Bosnia. 1. november satte de i gang operasjon Cincar nær Kupres, og 29. november startet operasjon Vinter 94 nær Dinara og Livno. Dette for å svekke serbernes beleiring av Bihać-regionen. Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og kjørte over RS Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. På bare fire dager flyktet ca 150 000 – 200 000 serbere, for det meste til Serbia og Bosnia, i følge Tribunalet. Kroatiske kilder oppgir mellom 50 000 – 90 000 flyktninger, mens serberne påstår det var over 250 000. BBC har anslått at det er ca 200 000. og. Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble fulgt opp av Tribunalet som tiltalte Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer for krigsforbrytelser. Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblandinger. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som Bosnia. Etterkrigstiden. Etter Dayton-avtalen overtok NATO styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre realiseringen av vilkårene satt i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996. Årene etter ble brukt til oppbygging og forbedring av økonomien. Krajina forhandlet seg fredelig fram til gjenintegrasjon prosess med Kroatia. FN satte opp en plan hvor de sto for administrasjonen av regionen «Østlige Slavonia, Baranja og Vestlige Sirmium». Avtalen ble kjent som Erdut-avtalen. Området ble formelt reintegrert med Kroatia 15. januar 1998. Åsetesrett. Åsetesrett er den rett som den nærmest ættede person til eieren i rett nedadstigende linje (barn, barnebarn) har til å overta en gård på landet på spesielt gunstige vilkår. Åsetesretten er befestet i Grunnlovens § 107: "«Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves.»" Åsetesretten skal bevirke at etterkommende generasjonener skal kunne overta gårdsbruk til en pris som gjør det mulig å drive gården regningssvarende. Mens en odelstakst på en eiendom mere skal gjenspeile omsetningsverdien på eiendommen ved fritt salg, skal en åsetestakst ta hensyn til at eiendommen skal drives regningssvarende og utelukkende som et gårdsbruk. Reglene om åsetesrett finnes i «Lov om odelsretten og åsetesretten» av 28. juni 1974, kapitel XII En oppheving av åsetesretten krever ifølge Grunnloven 2/3 flertall i Stortinget for å bli vedtatt. Bosnia-krigen. Bosnia-krigen var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem som følge av krigen. Krigen varte i litt over tre år, fra 6. april 1992 til 14. desember 1995. Krigen var kompleks og et resultat av mange årsaker. Politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kriser som følge av slutten på den kalde krigen og fallet av kommunismen i tidligere Jugoslavia, oppbruddet av Jugoslavia som startet med Kroatia og Slovenia og de påfølgende krigene var også en viktig faktor. En av de mest kjente hendelser fra krigen er Srebrenica-massakren. Krigen var offisielt over med signeringen av Daytonavtalen i Paris 14. desember 1995. Bakgrunn. Kartet viser den etnisk fordelingen i Bosnia-Hercegovina i 1991. Blått representerer bosniaserberene, grønt bosnjaker og rødt bosniakroatene. Krigen i Bosnia-Hercegovina er relatert til oppløsningen av Jugoslavia. Kriser oppstod i hele det tidligere Jugoslavia da det kommunistiske styret ble svekket, som igjen var en følge av de store forandringer etter den kalde krigens slutt. I Jugoslavia mistet det kommunistiske partiet mye av sin opprinnelige ideologi og gikk mer over til nasjonalistiske ideologier i begynnelsen av 1989. Dette var mest merkbart i Serbia og Kroatia. Det var lite av dette i Bosnia-Hercegovina, mens det var nesten ikke-eksisterende i Slovenia og Makedonia. Denne endringen ble mest synlig da Slobodan Milošević trådte inn i politikken i Serbia. Milošević benyttet seg av den gryende nasjonalismen og posisjonerte seg selv som den moralske leder av serbere i Kosovo. Slobodan Miloševićs åpenbare politiske mål var å få fullstendig kontroll over hele Jugoslavia. For å nå dette målet administrerte han flere prosesser som førte til at hans kabinett fikk kontroll over Vojvodina og Montenegro. Da han i tillegg avsatte regjeringen i Kosovo hadde han kontroll over nesten halvparten av Jugoslavia, og med de ekstra stemmene påvirket han lett flere føderale avgjørelser. Dette ble synlig da han brukte sin makt for å forhindre mange endringer i grunnloven som var foreslått av den slovenske regjeringen for å gjenopprette maktbalansen innen føderasjonen. Kongressen sluttet med at de slovenske og kroatiske delegasjonene forlot møtet. Jugoslavia ble splittet i tre, hvor bosnjakene så til Alija Izetbegović, serberne til Slobodan Milošević og kroatene til Franjo Tuđman. Bosnia-Hercegovina var den eneste av de jugoslaviske republikkene der ingen etnisk gruppe hadde noen klar majoritet; også hovedstaden Sarajevo hadde en heterogen etnisk befolkning. De etniske samfunnene i Sarajevo tolererte hverandre og dagliglivet fungerte. Ekteskap mellom gruppene var ikke uvanlig, men hovedsakelig var ekteskap innenfor sin egen etniske gruppe mest vanlig. Dermed beholdt man gruppene til en viss grad adskilt. Problemene begynte tidlig på 1990-tallet da de første valgene i republikkene ble holdt. I Bosnia ble resultatet tre dominerende etnisk-baserte partier som dannet en løs koalisjon for å fordrive det jugoslaviske kommunistpartiet. Som leder av det største partiet ble Alija Izetbegović president av Bosnia. Izetbegović ble kontroversielt fengslet i 1983 for utgivelsen av «Islamsk deklarasjon», og da han ble sluppet fri i 1990 dannet han det politiske partiet SDA som ønsket å beholde Bosnia som en multietnisk stat. Han gikk mer eller mindre bort fra sine tidligere meninger om islamsk dominering og ideologi. Serberne brukte hans bok som et verktøy for å fremstille ham som en nasjonalist. Slovenia erklærte uavhengighet i 1991 og en tidagerskrig med JNA fulgte. Da Kroatia-krigen startet like etterpå støttet JNA serbere i Krajina som ville separeres fra Kroatia. I Bosnia var den etniske sammensetningen heterogen og det var vanskelig, om ikke umulig, å foreslå en form for likeverdig oppdeling av staten for å skape tre etniske stater. Bosnia-Hercegovina holdt en folkeavstemning 29. februar og 1. mars 1992 om uavhengighet. De fleste bosnjaker og bosniakroater stemte for, mens stort sett alle serbere var imot uavhengighet og boikottet avstemmingen fordi de mente den var i strid med grunnloven. 99 % av de 66 % som møtte opp stemte for uavhengighet, og bosnjakene og kroatene erklærte uavhengighet 5. april 1992. Serberne reagerte med å opprette sin egen stat Republika Srpska midnatt 7. april. Under press fra spesielt Tyskland, anerkjente EU Bosnia-Hercegovina 7. april, USA fulgte like etter. Landet ble tatt opp i FN 22. mai. Krigen starter. Regjeringsbygning i Sarajevo som brenner etter å ha blitt bombet av bosnisk-serbiske styrker. Krigens første offer er et diskusjonstema mellom bosnjaker og serbere, og mest sannsynlig vil det aldri bli enighet. Serberne påstår det første offeret var Nikola Gardović, brudgommens far i et serbisk bryllup på den første dagen av folkeavstemningen om uavhengighet 29. februar 1992 i Sarajevos gamleby Baščaršija. Han ble drept av ukjente gjerningsmenn. Bosnjaker påstår at det første offeret var Suada Dilberović, som ble skutt av ukjente gjerningsmenn under en fredsmarsj 5. april 1992. Verdt å merke seg er at ingen av disse hendelsene var starten på krigsrelaterte aktiviteter i Bosnia-Hercegovina. 30. september 1991 angrep og ødela JNA den lille kroatiske landsbyen Ravno i Hercegovina som en del av deres beleiring av Dubrovnik i Kroatia. 19. september plasserte JNA ekstra tropper rundt byen Mostar, noe de lokale myndighetene offentlig protesterte mot. Av frykt for at Serbia forberedte en okkupasjon av hele Bosnia-Hercegovina etablerte kroatene i Hercegovina «Kroatiske Samfunnet av Herceg-Bosnia» (Hrvatska Zajednica Herceg-Bosna) som skulle sikre og beskytte deres interesser. JNA-styrker ble plassert langs hele Bosnia-Hercegovinas grenser og i et forsøk på å sikre seg kontroll over alle store strategiske posisjoner så snart uavhengigheten var erklært i april 1992. Kroatene organiserte en militær formasjon som de kalte Kroatiske Forsvars Råd ("Hrvatsko Vijeće Obrane", HVO); bosnjakne ble for det meste organisert i Bosnia-Hercegovinas hær ("Armija Bosne i Hercegovine", ABiH); mens serberne var i Republika Srpska hæren ("Vojska Republike Srpske", VRS). På enkelte steder var mindre paramilitære enheter aktive, som serbiske Hvite Ørner ("Beli Orlov"), bosniske Patriotisk Liga ("Patriotska Liga") og Grønne Beret ("Zelene Beretke") eller kroatiske Forsvars Styrker ("Hrvatske Obrambene Snage"). Krigen mellom de tre parter viste seg mest sannsynlig å være den mest kaotiske og blodige krigen i Europa siden andre verdenskrig. Krigen i Bosnia var aldri en krig med tre åpenbare fronter. Det forekom allianser mellom kroater og serbere i enkelte områder, mens andre steder inngikk bosnjaker og kroater allianser. Det er også kjent at serbere og bosnjaker hadde allianser i Cazin og i noen områder nær Mostar en kortere periode. Derfor bestod krigen i Bosnia av tre parter som byttet allianser opptil flere ganger. Mange våpenhvileavtaler ble undertegnet for så å bli brutt når en av partene følte at det var til deres fordel. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakene gjennomgående mer enige og stod sammen mot serberne, som ønsket fortsatt union med Jugoslavia. FN prøvde gjentatte ganger å stoppe krigen, men lyktes ikke, og den mye omtalte Vance-Owen fredsplanen hadde liten innvirkning. UNPROFOR. I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble rollen ytterligere utvidet for å beskytte humanitær hjelp og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det. Beleiringen av Sarajevo. Ett enslig fly på rullebanen i Sarajevo. Flyplassen var en frontlinje i krigen Beleiringen av Sarajevo var den lengste i moderne krigshistorie. Den varte fra 5. april 1992 til 29. februar 1996. Den ble kjempet mellom styrker lojale til den bosniske regjeringen, JNA og flere serbiske paramilitære enheter. Det er estimert at 12 000 mennesker døde og ca 50 000 ble skadd under beleiringen. Gjennomsnittlig var det 329 nedslag fra bombekastere i Sarajevo per dag. Flest var det 22. juli 1993 med 3 777 nedslag. Dette førte til store ødeleggelser på infrastrukturen. Dagen som er mest akseptert som starten på krigen er 5. april. Den dagen var det mange fredsmarsjer. Da folkemengden beveget seg mot parlamentsbygningen ble de beskutt. To personer ble drept, Suada Dilberović og Olga Sučić. Broen de ble drept på ble oppkalt etter dem til deres ære. Dette var også starten på beleiringen. I tiden før krigen mobiliserte JNA i åsene rundt byen. Artilleri og annet militært utstyr som viste seg å bli viktige elementer i beleiringen ble utplassert på denne tiden. Den bosniske regjeringen krevde at dette utstyret skulle fjernes tidlig i april 1992. Milošević gikk med på å fjerne styrker som ikke var av bosnisk nasjonalitet, noe som var et ubetydelig antall. De bosnisk-serbiske styrkene ble overflyttet til Repulika Srpskas hær, som hadde erklært uavhengighet fra Bosnia bare noen få dager etter Bosnia selv erklærte uavhengighet. Norsk FN-soldat stasjonert på flyplassen i Sarajevo 2. mai 1992 ble en total blokade av byen offisielt etablert av bosnisk-serbiske styrker. Hovedveier inn til byen ble blokkert; og sendinger med mat og medisiner stoppet. Vann og elektrisitet ble kuttet. Til tross for mye bedre utstyr var de bosnisk-serbiske styrkene rundt byen i stort mindretall mot de bosniske forsvarerne inne i byen. Så isteden for å erobre byen, bombet de kontinuerlig fra fjellene for å svekke forsvaret. For å balansere beleiringen ble flyplassen i Sarajevo åpen for FN-fly sent i juli 1992. Sarajevos overlevelse ble sterkt avhengig av FN. Den andre halvdelen av 1992 og den første av 1993 var høydepunktet i beleiringen og kampene. Flere grusomheter ble begått; kampene var tunge i det som mange kalte den verste militære beleiringen siden Stalingrad. Serbiske styrker bombet kontinuerlig byen fra sine stillinger rundt byen. Samtidig ble noen serbere med i beleiringsstyrkene. Flesteparten av de militære fortene og våpenlagrene innenfor byen sto under serbisk kontroll. Snikskyttere var plassert over hele byen og skilt som «"Pazite, Snajper!"» (Vokt deg for snikskyttere) ble vanlige. Noen gater ble spesielt farlige og kalt «Sniper Alley». Noen bydeler ble tatt helt over av serberne, spesielt i Novo Sarajevo, etter hvert som de beveget seg innover i byen. Byens forsvarere var vesentlig dårligere utstyrt enn den angripende part. Flere angrep mot serbiske våpenlagre og til dels egenproduserte våpen forbedret våpensituasjonen, og noen bosniske kriminelle som hadde vervet seg i hæren smuglet også inn våpen forbi de serbiske linjene før krigens start. Mange sivile ble også mål under denne beleiringen. Innen september 1993 ble det konkluderte at nær sagt alle bygninger i Sarajevo hvar påført større eller mindre skader og 35 000 bygninger var totalt ødelagt. Blant disse bygningene var sykehus, media- og kommunikasjonssentre, industribygninger, regjeringsbygg, militære og FN-bygninger. Det nasjonale bibliotek brant ned til grunnen og mange tusen uerstattelige tekster forsvant. Bombingen tok mange liv, og rapporter om de omfattende sivile tapene dominerte dekningen av beleiringen i vestlige medier. 1. juni 1993 ble 15 mennesker drept og 80 skadet under en fotballkamp. 12. juli 1993 ble 12 mennesker drept mens de ventet på vann. Markalemassakren var den største: 68 sivile døde og 200 skadde. Serberne anklaget bosnjaker for å ha utført angrepene for å skylde på serberne og overbevise vesten om å involvere seg militært på deres vegne. Flere etterforskninger har blitt gjennomført, men de bestrider hverandre. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia har ikke funnet ut hva som skjedde, og ingen er dømt for massakren. Som en respons til Markale-massakren gav FN et ultimatum til JNA om å trekke tyngre våpen unna til en viss linje innen en viss tid. Hvis ikke ville FN og NATO svare med luftangrep. Helt på slutten av den gitte tiden trakk JNA unna. Bombingen av Sarajevo ble drastisk redusert etter dette. Sarajevo-tunnelen ble ferdig i midten av 1993, noe som gjorde at forsyninger kunne komme inn til byen igjen. I 1995 begynte internasjonale styrker å angripe JNA etter at de angrep et av FNs våpensamlingspunkt. Dette førte til at NATO-fly angrep og bombet JNA-styrkene. Kampene fortsatte, og serberne tapte mer og mer terreng. Vann og elektrisitet kom tilbake til byen også. En våpenhvile ble signert i oktober 1995, men den bosniske regjeringen erklærte ikke beleiringen over før 29. februar 1996. Ettervirkninger. Sarajevo ble ødelagt i løpet av disse fire årene. Beleiringen av Sarajevo var uten tvil den verste og mest katastrofale perioden i byens historie siden første verdenskrig. Før beleiringen opplevde byen enorm vekst og utvikling. Vinter-OL i 1984 brakte med seg mye berømmelse og glans, noe byen ikke hadde sett siden osmantiden på 1800-tallet. Krigen tok alt dette bort igjen. Før krigen hadde byen ca 500 000 innbyggere, mens bare var igjen etter krigen. Byen var et eksempel på hvordan forskjellige etnisiteter kunne leve sammen, men med beleiringen endret befolkningen seg drastisk. Mange tusen bosniaserbere forlot byen for å bo i Republika Srpska, og andelen serbere gikk fra 30 % til litt over 10 % i 2002. Republika Srpska etablerte Istočno Sarajevo ("Øst Sarajevo"), hvor en god del av befolkningen som bodde i Sarajevo før krigen bor nå. De serbere som ble igjen i byen under beleiringen fikk dårlig behandling av de som flyktet under krigen. Siden har Sarajevo hatt enorme forbedringer. Innen 2004 var de fleste bygninger restaurert, med noen gjenstående byggprosjekter. Sarajevo har nå en befolkning på 401 000. Mostar. Mostar var gjenstand for to beleiringer under krigen. JNA bombet først byen 3. april 1992, og i den påfølgende uken etablerte de kontroll over byen. 8. april etablerte kroatene sin militære avdeling "Hrvatsko Vijeće Obrane", HVO, og gikk til motangrep mot JNA. JNAs bomber ødela mange sivile bygninger, bl.a. Fransiskanerordens kloster, den katolske katedralen i byen, og biskopens slott med et bibliotek med over 50 000 bøker, så vel som Karadžoz-bey-moskeen, Roznamed-ij-Ibrahim-efendija-moskeen og tolv andre moskeer. 12. juni klarte HVO å samle nok våpen og personell til å presse JNA ut av byen, sammen med flere bosnjaker. Byen hadde gjennomgått tung beskytning fra bosniaserberne i åsene rundt byen. I 1993 startet bosniakroatene et angrep for å erobre hele byen. Byen skulle bli hovedstaden i Herceg-Bosnia. Utfallet var en blodig og bitter kamp med bosnjakene. 9. mai startet offensiven og med den en etnisk rensing av bosnjaker ved Neretva-elven på østsiden av byen. Da de hadde oppnådd kontroll over vestsiden av byen, startet de å bombe østsiden med stor kraft. Mange kulturelle og religiøse objekter ble ødelagt med vilje, inkludert mange moskeer og andre bygninger fra osmanperioden. Broen Stari Most som ble bygget på 1500-tallet av Mimar Hayruddin etter ordre fra Sultan Suleiman I, ble ødelagt med overlegg 9. november av bosniakroatene med bombekastere. De ødela også den serbiske ortodokse klostret i Žitomislići. Det er ukjent hvor mange sivile liv som gikk tapt. Under denne beleiringen etablerte kroatene konsentrasjonsleirer for bosnjakfanger. En våpenhvile ble underskrevet 25. februar 1994. Byen var fortsatt splittet mellom de to partene. Byen ble gjenoppbygget av UNESCO og de har den på sin verdensarvliste. Oppbyggingen ble støttet økonomisk av USA, Tyrkia, Italia og Kroatia. Srebrenica-massakren. Srebrenica-massakren var drapene på (anslagsvis) 7 000–8 000 bosnjaker i juli 1995 i området i og rundt Srebrenica i Bosnia og Hercegovina. Bak massakren sto bosniskserbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić. Srebrenica-massakren blir betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Mladić og flere andre bosniskserbiske offiserer er blitt tiltalt for krigsforbrytelser, bl.a. for folkemordet på bosniske muslimer ved det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Tribunalet har konkludert med at massakren var et folkemord. 16. april 1993 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 819 og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner». Til tross for dette ble altså nesten 8 000 bosnjaker drept, mye fordi FN-soldatene var i stort mindretall. Oversikt over krigen. I all hovedsak var det bosnjaker og kroater mot serbere som ville beholde Bosnia i Jugoslavia som kriget mot hverandre. Til tross for at serberne var i mindretall hadde de overlegent bedre våpen og utstyr og etablerte kontroll over de serbisk bebodde områdene. Etter den mislykkede Vance-Owen-planen, som hovedsakelig gikk ut på å dele Bosnia i tre deler, utbrøt det væpnede konflikter mellom bosnjaker og kroater over de 30 % av landet de holdt sammen. Dette førte til enda mer forvirring og etniske enklaver over hele landet. På dette tidspunktet holdt serberne ca 70 % av landet, mens 20 % var holdt av kroatene og 10 % av bosnjakene (som utgjorde 44 % av befolkningen før krigen). Mostar var også omringet av kroatiske styrker fra tre sider i ni måneder og mye av byens historiske arv ble ødelagt av overlagt bombing av kroatene, inkludert den berømte broen. Daytonavtalen ble signert i Ohio USA 21. november 1995 og igjen i Paris 14. desember av Slobodan Milošević (på vegne av bosniaserberne i Radovan Karadžićs fravær), Franjo Tuđman (Kroatia) og Alija Izetbegović (Bosnia). Da Milošević døde i Haag, Nederland 11. mars 2006, var han den siste gjenlevende av de tre. Kronologisk oversikt. En oversikt over viktige hendelser før og under krigen. 1994. Frontlinjene slik det stod da Washington-avtalen ble underskrevet. Utenlandske soldater. Det er et kjent fenomen at krig tiltrekker seg leiesoldater og frivillige soldater. Det var både leiesoldater og frivillige soldater i Bosnia-krigen på begge sider. Serbia. Serbia fikk støtte fra Russland i form av rådgivere og veteransoldater fra Afghanistan krigen så tidlig som i slutten av 1992. De jobbet hovedsakelig for VRS. Den bosniske regjeringen anklaget Serbia for å ha mottatt omkring 4 000 soldater fra Russland, Ukraina, Romania og Hellas. Rumenske soldater skal ha kjempet med bosniaserberne i nærheten av Sarajevo i 1992. Greske og russiske leiesoldater var også involvert i angrepet på Srebrenica. En gresk frivillig tropp basert i Vlasenica ble etablert mars 1995 og var fullt ut integrert i Drina korpset. Kun omkring 100 menn kjempet med denne enheten, og i september 1995 mottok de medaljen "Hvit Ørn" fra Karadzic. Antallet leiesoldater var aldri betydelig og, pga. økonomien til de stridende partene, aldri bra betalt. Derfor var det hovedsakelig frivillige som var aktive. Deres militære aktivitet varierte fra direkte strid til etterretningstjeneste. Mange soldater hevdet at de har tjent med den franske Fremmedlegionen og engelske SAS, men kunne sjeldent bevise sine påstander. Bosnia. Deltakelsen av mujahediner i Bosnia-krigen er et omstridt tema. Mujahediner er ofte omspunnet av mye myter og er kjent for å være ekstremt voldelige mot sine fiender. Det er kjent at de deltok i krigen, men deres antall og omfang forblir usikkert; det finnes ingen endelige, offisielle anslag. Alija Izetbegović hadde flere kontakter i Midtøsten og andre muslimske land. Under krigen mottok Bosnia flere former for støtte fra den islamske verden, deriblant gjennom mujahediner. Vi vet lite om hvor effektive mujahedinene var. Derimot kan det fastslås at de opptrådte med grusomhet mot sine ikke-muslimske motparter. Ifølge serbiske kilder var det mer enn 1 300 soldater fra Kurdistan, Algerie og andre arabiske stater som kjempet i Bosnia. Dette antallet er rapportert å være overdrevet. Muhjahedingruppen ble sett på som veldig aktiv under krigen, og var med helt fra starten av. Dette var ikke-jugoslaviske islamistiske fundamentalister fra Tyrkia, Iran, Pakistan, Sudan, Afghanistan, Jordan, Libanon, Algerie og Saudi-Arabia. Jihad, Fis, Hamas og Hizbollah ble også sett i forbindelse med Bosnia-krigen, om enn uten konkrete bevis. Den amerikanske offiseren John Sray, som i 1994 var etterretningsoffiser i Bosnia, har anslått at ca. 4 000 ikke-europeiske muslimske krigere, støttet av iranske spesialstyrker, kjempet i Bosnia sammen med bosnjakene, mens CIA på sin side anslo det til å være kun ca 400. FN konkluderte med at det var 500 soldater i 1994 og økte dette til 600 soldater i 1995. Amerikanerne anslo 1 200 til 1 400 soldater i 1995. Til tross for at Alija Izetbegović hadde stor tro på mujahedinene, var de ikke populære blant majoriteten av bosnjakene, som er moderate muslimer. Mujadedinene ble snarere et uromoment og en politisk risiko. Etter hvert mistet bosnierne kontrollen over mujadedinene, både politisk og militært. Det er ubekreftete meldinger om at de ble støttet og styrt fra deres hjemland. Mujadedinene var del av de 4., 7., og 8. Muslimski brigader stasjonert rundt Zenica i sentral-Bosnia. Disse tok del i paramilitære aktiviteter med bla. "Crni Labudi" (Svarte svaner). De gikk over i ABiH 3. og 7. korps, og fortsatte som separate grupper. Det er anslått at det var ca 25 slike grupper. Disse gruppene fikk forsyninger av ABiH, men opererte på egen hånd uten å motta ordre fra sentralt hold. De fleste offiserer i ABiH så på deres militære bidrag som begrenset, ifølge en rapport fra UNPROFOR. Likevel ble disse gruppene fulgt nøye av UNPROFOR. Som et ledd i Daytonavtalen måtte alle mujahediner forlate landet innen 13. januar 1996. I oktober rapporterte UNPROFOR at det stadig var omtrent 700 i Bosnia. De gjenværende mujahedinene ble et hinder for stabiliseringen av regionen, og spesielt kroatene fremhevet dem som et risikomoment. Det var enkelte trefninger rundt Tuzla, og en mujahedin ble drept av britisk UNPROFOR i oktober 1996. Etter dette ble det lagt et stort internasjonalt press på Izetbegović for å bli kvitt de siste mujadedinene. Iran fortsatte å støtte Izetbegović og overførte $500 000 til hans valgkampanje i høsten 1996. Mot slutten av 1996 brøt Bosnia alt samarbeid med Iran. Omkomne. Sørgende på gravplassen Lion's i Sarajevo i 1992 Like etter krigen ble det anslått av den bosniske regjeringen at 200 000 mennesker døde under krigen. Det er dette tallet som brukes mest i det vestlige media. FN har tidligere estimert 278 000 døde og savnede personer i Bosnia, samt 1 325 000 flyktninger. Etterforskningen til Tribunalet i 2004 konkluderte med 102 000 døde personer (55 261 sivile og 47 360 soldater). Norges deltakelse. Norge bidro med 4 400 soldater til UNPROFOR. De bidro med et feltsykehus (NORMEDCOY), en logistikkbataljon (NORLOGBAT), transportkontrolltropp (NORMOVCON) et mekanisert geværkompani, sanitets- teknisk- og stabsenheter i NORDBATT i Makedonia fra 1993 og og en helikopteravdeling (NORAIR) i tillegg til observatører (UNMO). I tillegg har fire krigsforbrytere fra Bosnia-krigen sonet eller soner fortsatt sin straff i Norge. Se Srebrenica-massakren for mer informasjon. Innvirkning på kultur. Krigen i Bosnia har hatt en stor innvirkning når det gjelder bøker, filmer og musikk, ikke minst blant innbyggerne på Balkan. Alle kan ikke nevnes, men her er noen utvalgte. Strømsoddbygda kapell. Strømsoddbygda kapell er en langkirke fra 1953/1957 som ligger i Strømsoddbygda, ca. 15 km nord for tettstedet Sokna i Soknedalen, i Ringerike kommune i Buskerud. Kapellet er også kjent som «Templet i skogen», et navn det fikk av ringeriksdikteren Elling M. Solheim. Det er ei langkirke i laftet tømmer reist i 1953, men innviet først den 6. oktober i 1957. Historie. Kor, alter, prekestol og døpefont De første planene om et kirkebygg i Strømsoddbygda stammer fra 1903 og ble framsatt av daværende residerende kapellan Jacob v.d. Lippe Frost. Han fikk også laget tegninger, men det ble ingen ting av prosjektet hans. Senere ble det lansert flere løsninger for et kapell, blant annet å oppføre et tilbygg til daværende Strømsodd skole, men også disse planene ble skrinlagt. I budsjettet i Lunder kirkesogn for 1939 ble oppført 200 kroner til arbeidene med «kapell i Strømsoddbygda». I 1942 ble planene om et kirkebygg tatt opp igjen, da en kommunal byggekomite ble oppnevnt. Skogeierne ga tømmer til bygget og et tomt ble avstått fra gården "Aure" like ved. Etter hvert ble arkitekt O. Eindride Slaatto engasjert for å tegne bygget, som byggmester Anders Aure og hans medhjelpere satte opp i løpet av 1953. Økonomisk rot ved prestekontoret førte imidlertid til at det tok ytterligere noen år før kirken ble tatt i bruk. Kirkebygget. Kapellet er laftet av grantømmer og står på en grunnmur av bruddstein. Det er rektangulært i formen og har et forholdsvis lavt sadltak tekket med røde takpanner (tiler) gjort av bygdens innbyggere (som også signerte tilene). Østdelen av kirkerommet er skilt ut som et smalere kor, gjennom å lage et sakristi på den ene siden og et rom for dåpsbarn på den andre siden. Over koret står det en kvadratisk klokketårn, som stikker noe ut fra østveggen i skipet. Over taket er tårnet tekket med spon, og det har et lavt pyramideformet tak tekket med metallplater. Kirkeklokken ble støpt i 1953 av "O. Olsen & Søn" i Nauen ved Tønsberg. Langveggene består av fem like felt med laft, der de tre midtre feltene på hver vegg er forsynt med kvadratiske vinduer med 3 x 3 ruter innfattet med bly. Vestportalen sitter i vestgavlen og har doble fyllingsdører som er flankert av to dekorerte felt (tiler) som er ca. 50 cm. bredde og har samme høyde som dørbladene. Interiør og inventar. Veggene i skipet og korets nord- og sørvegg er oljet. Østveggen i koret har gipsplater som er inndelt i et rutemønster, dekorert med stjerner og sirkelskiver vekselvis. Sør i vestveggen (skipet) er det også ei garderobe. Alteret, prekestolen og døpefonten ble laget av samme furustamme. Den nedre delen av den enorme stammen ble dessuten brukt til å lage foten til to bord med skiferplate, som står plassert på hver sin side av inngangen til kirkegården. "Alteret" er laget av en halv trestamme og er flatt på oversiden og rund på undersiden. Det står på en konisk fot. "Døpefonten" er laget av samme trestamme som alteret og er utskjært i et rombemønster. Den er festet til en dør (nordre del) som kan lukkes foran koret, siden kirken også kan brukes til annet enn tradisjonelle kirkelige begivenheter. "Prekestolen" er dannet av samme trestamme alteret og døpefonten og er også utskjært i et rombemønster. Den er også festet en av de to dørene (søndre del) foran koret. Til å begynne med lånte kirken orgel fra Norderhov og Ask kirkesogn. I 1970 ble det imidlertid anskaffet et eget orgel fra "Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk". Det har ni stemmer, kostet opprinnelig 8 000 kroner, og er plassert i det nordvestre hjørnet av skipet. Annet. Kirkene på Ringerike tilhører Ringerike prosti i Tunsberg bispedømme. Strømsoddbygda kapell er annekskirke til Lunder kirke i Soknedalen, og ligger i Lunder menighet. Kirken har egen leggplass, men denne ble ikke tatt i bruk før i 1994. Nils Johnson. Nils Johnson (født 19. juni 1956 i Tønsberg) er en norsk skuespiller og teatersjef som for det meste har operert i teaterverdenen. Johnson ble utdannet ved Statens Teaterhøgskole fra 1977 til 1980 og har vært engasjert ved Nordland Teater (1980–81), Trøndelag Teater (1989–01) og Hålogaland Teater fra 1982-89, og igjen som teatersjef fra januar 2001 til desember 2008 (ansatt på åremål). Han etterfølges av Iren Reppen. På Hålogaland hadde han blant annet roller som Jean i Strindbergs "Frøken Julie" (1987), samt hovedrollen i Athol Fugards "Øya" i 1985 (filmatisert for Fjernsynsteatret i 1986), og i Richard Nelson i "Ti bud for forfattere" (1987). Han både regisserte og spilte i barneforestillingen "Kykelikasse" (1987–88). På Trøndelag teater har han blant annet vært å se i Jim Cartwrights sosialistiske "Gata" og Brynjar Aas "Tørst". Hans første og hittil eneste filmrolle var i "Orions belte" i 1985. Johnson har også vært oppleser for flere utgivelser på Lydbokforlaget, inkludert Vett og uvett, samt bøker av Knut Hamsun. Han er bror til skuespiller Guri Johnson. Frankenstadion. Frankenstadion er hjemmebane for fotballklubben 1. FC Nürnberg. Stadionet ligger 5 kilometer sørøst for byen Nürnberg. Stadionet ble også brukt i en rekke kamper under VM i fotball 2006. Lasswellformularet. Harold Lasswell kom i 1948 med sin berømte huskeregel for kommunikasjon, som egentlig er en muntlig fremstilling av den enkleste prosessorienterte kommunikasjonsmodellen vi har: «Hvem sier hva gjennom hvilken kanal/medium til hvem med hvilken virkning (effekt)» "(«who says what in which channel to whom with which effect»)". Når Laswell lanserer sin huskeregel, er det egentlig som til en anti-tese til matematikeren Claude Elwood Shannons ide om avsender, medium og mottaker. Dette er en også en kjent modell som ble offentliggjort først høsten 1947. Teorien får stor oppmerksomhet innen kommunikasjonsteoretiske fag, særlig fordi en realfaglig modell ble anvnedt og adaptert av humaniora. Og det er her Laswell kommer inn og flytter fokuset fra de mer tekniske aspektene ved kommunikasjon til de mer sosiale og psykologiske sidene. «Hvem sier hva gjennom hvilken kanal/medium til hvem med hvilken virkning (effekt)». Hiiumaa. kart over Hiumaa og andre øyer i Estland Hiiumaa (dansk og norsk: "Dagø", svensk og tysk: "Dagö") er Estlands nest største øy. Øya ligger i Østersjøen, nord for øya Saaremaa. Hiiumaa har et areal på 989 km² og ca 10 000 innbyggere. Administrasjonssentrum på øya er Kärdla. Sammen med øya Kassari og noen mindre øyer utgjør Hiiumaa Hiiu fylke ("Hiiumaa" eller "Hiiu maakond"). Historie. Arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker på Hiiumaa minst siden det 4. århundre f.Kr. Øya "Dageida" er først nevnt i skrevne dokumenter i 1228, på en tid da øya sammen med resten av Estland var besatt av tyske korsfarere. I 1254 ble øya delt mellom bispedømmet Øsel-Wiek og den liviske delen av den teutonske orden. I 1557 kom Dagø under dansk kontroll, og mellom 1563 og 1710 tilhørte øya Sverige. Mellom 1710 og første verdenskrig var Estland en del av det russiske imperiet. Under første verdenskrig var Hiiumaa okkupert av Tyskland. Etter krigen ble øya del av det uavhengige Estland. Øya ble annektert av Sovjetunionen i 1940, og okkupert av Tyskland igjen i 1941. Fra 1944 var øya og resten av Estland en del av Sovjetunionen fram til Estland ble selvstendig igjen 20. august 1991, etter at Sovjetunionen brøt sammen. Svensk befolkning. Hiiumaa var lenge et viktig sentrum for den svenske befolkningen i Estland. På slutten av 1700-tallet bodde det ca 2000 svensker på Hiiumaa. I 1781 ble omtrent halvparten av svenskene på øya deportert til Ukraina. De få som overlevde den lange vandringen fra Moskva til Ukraina grunnla Gammalsvenskby (i dag "Zmijevka"). De gjenværende svenskene på Hiiumaa bodde hovedsakelig i Kärdla-området, hvor det fremdeles finnes enkelte som regner seg som svensker. De fleste svenskene på Hiiumaa ble imidlertid assimilert inn i den estisktalende majoritetsbefolkningen, eller de flyttet til øya Vormsi etter at godset Hohenholm ble oppløst på 1800-tallet. Fremdeles er imidlertid de estiske dialektene på Hiiumaa påvirket av svensk i større grad enn de estiske dialektene på fastlandet. Geografi. Hiiumaa er den skogrikeste regionen i Estland. Ca 60 % av øya er dekket av skog. Det meste av skogen er furu og gran, men det er også en del einer-kratt på øya. Hiiumaa er ei nokså flat øy, med høyeste punkt Tornimägi på 68 moh. Kommunikasjoner. Det er fergeforbindelse mellom Heltermaa øst på Hiiumaa og Rohuküla på fastlandet. Ferga tar ca 90 minutter. Det er også fergeforbindelse mellom Sõru på Hiiumaa og Triigi på Saaremaa. Den ferga tar ca 60 minutter. Det finnes ca 1000 km vei på Hiiumaa, hvorav ca 35 % har fast dekke. Ved Kärdla finnes en flyplass med flyforbindelse til Tallinn. Julie. Julie er et jentenavn som stammer fra den romerske slekten Julius der kvinnene i alle grener av familien ble kalt "Julia". Familiens mest kjente person var Gaius Julius Cæsar. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Julie i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Sang. Džuli, Jugoslavias bidrag i Eurovision Song Contest 1983 Nils M. Knutsen. Nils Magne Knutsen (født 12. februar 1943 i Kvæfjord) er en norsk filolog og forfatter. Han ble i 1974 stipendiat i nordisk litteratur, i 1977 førsteamanuensis, og i 2012 professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø. Han har særlig markert seg som spesialist på Knut Hamsuns forfatterskap, samt skjønnlitteratur av Nord-norske forfattere. Knutsen var med på å starte Hamsundagene på Hamarøy i 1982, og var styreleder i Hamsun-Selskapet (1988–2000). Han har skrevet flere bøker om nord-norsk kultur- og litteraturhistorie. Supergrass. Supergrass ble startet i Oxford, England i 1993 av Gaz Coombes, Danny Goffey og Mickey Quinn. Musikksjangeren er en blanding av brit pop, post-grunge og inspirasjon fra band som "The White Stripes" og "The Beatles". Supergrass første singel het "Caught by the Fuzz" og ble gitt ut i 1994 under plateselskapet Backbeat. I mai, året etter ble singelen "Mansize Rooster" gitt ut. Samme år, samme måned ble debutalbumet "I Should Coco" gitt ut. Bandet fikk gode kritikker for albumet, og populariteten deres vokste blant annet på kjempehiten "Alright". Senere har de gitt ut 6 studioalbum, pluss et samlealbum. Det nyeste albumet til Supergrass, som kom i 2008, fikk navnet "Diamond Hoo Ha" og kom med singelen "Diamond Hoo Ha Man" som ble satt stor pris på. Etter dette har også singlene "Bad Blood" og "Rebel In You" blitt sluppet ut. Kärdla. Kärdla (på svensk Kärrdal, på tysk Kertell) er den eneste byen på den estiske øya Hiiumaa (på svensk Dagö) og administrasjonssentrum for Hiiu fylke. I 2004 hadde Kärdla en befolkning på 3736. Byen ligger på nordøstkysten av Hiiumaa, ved Tarestebukta ("Tareste laht"). Kärdla er først nevnt i skriftlige kilder i 1564 som svensk bosetning. Stedet fikk bystatus i 1938. Kärdla ble stygt skadet av tysk bombing under andre verdenskrig. Havna som da ble ødelagt er ennå ikke gjenoppbygd. Kärdla har en flyplass med flyforbindelse til Tallinn. BRICS. BRICS er en samlebetegnelse på Brasil, Russland, India, China (Kina) og Sør-Afrika. Landene ble tidligere omtalt som BRIC før Sør-Afrika kom med i 2011 og deltok for den årlige konferansen for første gang 14. april 2011 som ble avholdt i Sanya på øya Hainan i det sørlige Kina. BRIC ble første gang benyttet i en artikkel publisert av investeringsbanken Goldman Sachs i 2001. De fire opprinnelige landene innledet etterhvert et samarbeid med utgangspunkt i denne kategoriseringen, og hadde sitt første årlige møte 16. juni 2009 i Yekaterinburg i Russland. På det tilsvarende møtet i 2010, som ble avholdt i Brasilia, var Sør-Afrika invitert som gjest, og ble deretter invitert med som fullt medlem. I artikkelen fra 2001 slås det fast at økonomien i disse fire landene vokser raskt. På bakgrunn av dette fremsettes en hypotese om at iløpet av 50 år vil økonomien for BRIC-landene bli like stor som USAs økonomi, som i dag er verdens største. Etter hvert som betegnelsen har blitt mer kjent, har den blitt en mer generell betegnelse når man omtaler disse fem landene samlet. Toppmøter. BRICS-landene holder siden 2009 toppmøte årlig. Kaliumnitrat. Kaliumnitrat (KNO3, også kjent som salpeter) er et salt som kan brukes som oksidasjonsmiddel i noen typer sprengstoff og pyrotekniske blandinger. Kaliumnitrat brukes også som fullgjødsel. Bruk. Kaliumnitrat brukes bl. a. i en blanding med svovel og kull til produksjon av svartkrutt, som inneholder 75% kaliumnitrat, 15% trekull og 10% svovel. Siden det er et oksidasjonsmiddel (frigjør oksygen ved oppvarming), understøtter det forbrenningen av de brennbare stoffene i blandingen. Dette gjør at blandingen kan brenne i et lufttett rom – som for eksempel en patron. Videre kan kaliumnitrat blandes med sukker og vann til et saktebrennende brennstoff til modell-raketter, for hobbybruk. Såkalt «rocket glue» eller «rocket sugar» gir en liten løfteevne, og forbrennes med ca 2-7 sekunder per centimeter brenselmasse. Kaliumnitrat kan også brukes som konserveringsmiddel (E252) ved at det hindrer utviklingen av botulismebakterier. I tillegg til at det har en konserverende virkning bidrar det også til å bevare fargen på maten. I Norge har myndighetene vært restriktive med å godkjenne bruken av nitrater og nitritter i mat fordi det har en tendens til å reagere med aminer i kjøtt og dermed danne potensielt kreftfremkallende nitrosaminer. Det er en direkte sammenheng mellom den mengde nitrat som tilsettes og den mengde nitrosaminer som dannes. Kaliumnitrat brukes også i framstilling av salpetersyre HNO3, ved å blande 96% konsentrert svovelsyre H2SO4 med kaliumnitrat, og så destillere denne blandingen slik at det dannes kaliumsulfat i destillasjonskolben og salpetersyre i mottager kolben. Det er også brukt i sprengstoffet sprenggelatin, oppfunnet av Alfred Nobel, der det er blandet med papirmasse og nitroglyserin. Oksiderende syre. En oksiderende syre er en syre som har et negativt ion med oksiderende egenskaper, det vil si at det lett tar opp elektroner, slik at den selv blir redusert. Cornelius Vanderbilt. Cornelius Vanderbilt (født i 1794, død i 1877), også kjent som Commodore Vanderbilt, var en skipsreder og entreprenør som bygget opp en stor formue på dampskiptrafikk i USA og mellom USA og Europa. Vanderbilt begynte som styrmann på en av Thomas Gibbons dampbåter, i en tid da Robert Fulton hadde fått tildelt monopol på all dampbåttrafikk i 30 år av staten New York. Gibbon og Vanderbilt utfordret monopolet og startet i 1817 dampbåttrafikk med lavere priser enn monopolratene. Tilbudet ble meget populært og i 1824 slo høyesterett fast at det skulle være fri konkurranse på området. Fulton klarte ikke omstillingen til den nye konkurransesituasjonen, og gikk konkurs. Gibbons og Vanderbilt fortsatte med store overskudd, og Vanderbilt startet etter hvert sitt eget firma. Vanderbilt etablerte i 1830-årene dampbåtruter over hele det nordøstre USA med stor suksess, gjennom lavere priser og rask fremkomst. Dette gjorde at han kunne utvide stadig mer. Han presset prisene nedover og tjente store penger. Utover på 1800-tallet startet også dampskipstrafikken mellom USA og Europa, og Vanderbilt etablerte seg med rimeligere billetter og raskere overfart enn konkurrentene. Skipet «Vanderbilt» satte fartsrekord fra New York City til Liverpool, et skip det hadde kostet 600 000 USD å bygge. Dette var da det største dampskipet som var bygget i verden. Vanderbilt var også den første til å bygge skip i jern istedenfor tre. Ved sin bortgang hadde han bygget opp en formue på 100 millioner USD, og var USAs rikeste mann. Vanderbilt, Cornelius Vanderbilt, Cornelius Vanderbilt, Cornelius Vanderbilt, Cornelius Kärdla lufthavn. Kärdla lufthavn er en flyplass i Estland. Flyplassen ligger 7 km øst for byen Kärdla på øya Hiiumaa. Flyplassens IATA-kode er KDL. ICAO-koden er EEKA. Flyplassen har en asfaltert rullebane med lengde 1520 meter og bredde 30 meter. Baneretningene er 14 og 32. Rullebanen ble utbedret i 1998. Kärdla lufthavn åpnet i 1963. I årene framover var det relativt stor aktivitet ved flyplassen, med rutefly til Tallinn, Haapsalu, Vormsi, Kuressaare, Riga, Pärnu, Viljandi og Tartu, og charterflygninger til Murmansk, Vilnius og Kaunas. I 1987 reiste 24 235 passasjerer via Kärdla lufthavn. Etter at Estland ble selvstendig i 1991 sank imidlertid flytrafikken kraftig, og i 1995 var passasjertallet på flyplassen nede i 727. Siden da har imidlertid trafikken tatt seg opp litt. I 2004 reiste 8840 passasjerer via flyplassen. Operatør på Kärdla lufthavn er i dag Avies. De har rutefly mellom Kärdla og Tallinn med et 17 seters propellfly. Flyplassen arrangerer «flydager» med blant annet veteranfly hvert år, første helga i august. 23. november 2001 styrtet et fly med 17 mennesker ombord på vei fra Tallinn til Kärdla, ved Palade på Hiiumaa. To personer omkom i styrten. Presidenten (TV-serie). "Presidenten" (orig. "The West Wing") er en prisbelønnet amerikansk fjernsynsserie skapt av Aaron Sorkin og produsert av John Wells i perioden 1999–2006. Serien er lagt til vestfløyen i Det hvite hus, som rommer den amerikanske presidentens kontor og hans nærmeste stab, og omhandler administrasjonen til den fiktive demokratiske presidenten «Josiah Bartlet» (Martin Sheen). "Presidenten" ble produsert av Warner Bros. og er avsluttet etter sin syvende og siste sesong. Første sesong ble sendt i USA på NBC i 1999. I Norge har serien vært vist på NRK, Hallmark Channel og TV3 Norge. Serien har vunnet tre Golden Globe og hele 27 Emmy-priser (som er rekord). AT&T. AT&T Inc. er det største telekommunikasjonsselskapet i USA. Selskapet har hovedkontor i San Antonio i Texas. Det moderne AT&T ble dannet i 2005 da SBC Communications kjøpte sitt tidligere moderselskap, AT&T Corp., som var grunnlagt i 1885. Som ledd i fusjonen tok SBC det mer berømte navnet AT&T (opprinnelig en forkortelse for "American Telephone and Telegraph"). Henrich Ibsen. Henrich (Henrik) Ibsen (født 1765, død 1797) var en skipper og reder i Skien. Hans foreldre var skipperen Henrich Ibsen, Skien, gift med Wenche Dishington (død 1780) som etter dennes død ble gift med Jacob von der Lippe (død 1804), sogneprest ved Solum kirke gjennom 33 år, slik at Henrich Ibsen (1765–1797) vokste opp på prestegården. Henrich Ibsen forliste med skipet «Caritas» (rederen var Didrich (von) Cappelen, Skien) utenfor Hesnes ved Grimstad i 1797. Han var gift med Johanne Plesner, datter til Knud Plesner, og far til Knud Ibsen. Etter hans død giftet enken seg for andre gang med Ole Paus. Henrich Ibsen (1765–1797) var dikteren Henrik Ibsens farfar. Referanser. Ibsen, Henrich Ibsen, Henrich Éamon de Valera. Eamon de Valera (født Edward George de Valera 14. oktober 1882, død 29. august 1975) var president i Irland fra 1959 til 1973. De Valera var mest kjent som en av lederne for Irlands kamp for uavhengighet fra "Det forente kongeriket Storbritannia og Irland" tidlig på 1900-tallet. Han var taoiseach (statsminister) i landet tre ganger, var hovedforfatter av Republikken Irlands grunnlov og avsluttet sin politiske karriere som president, og anses som en av de mest innflytelsesrike personene i Irland på 1900-tallet. Tidlig liv. De Valera ble født på New York Nursery and Child's Hospital i New York City. Moren, Catherine Coll de Valera Wheelwright, var irsk og faren Juan Vivion de Valera var en spansk-cubansk skulptør. Ifølge de Valera selv hadde de giftet seg i New York i 1881. Flere av de Valeras biografer har lett etter attester som gir opplysninger om hans fødsel og om foreldrene, men ingen har vært i stand til å finne noe. Det er dermed generelt antatt blant historikere at han var født utenfor ekteskap. På slutten av det 19. århundre kunne dette ha store konsekvenser, spesielt for en dypt religiøs katolikk som de Valera. Han vurderte flere ganger å gå i kirkelig tjeneste, noe han under datidens kirkerett ikke kunne gjort dersom han var uektefødt. I 1885, året faren ifølge de Valera døde, ble han tatt med til Irland av sin onkel Ned. Hans mor giftet seg kort tid senere, men i stedet for å bli hentet tilbake til henne vokste han opp hos sin bestemor, Elizabeth Coll og hennes sønn Patrick og datter Hannie i Limerick. Han fikk sin utdannelse på Bruree National School i Limerick, og Charleville Christian Brothers School skole i Cork. Seksten år gammel fikk han et stipend til Blackrock College i Dublin. De Valera var en flittig student, og fikk flere stipender. I 1903, bare 21 år gammel, ble han professor i matematikk ved Rockwell College i Tipperary. Året etter fullførte han en grad i matematikk ved Royal University of Ireland, og han begynte så å undervise ved Belvedere College i Dublin. Hans søknad om et professorat ved National University of Ireland ble avslått, men han fikk en deltidsstilling med National University of Ireland, Maynooth. Tidlig politisk aktivitet. I 1908 kom han inn i det øverste rådet i Conradh na Gaeilge, en organisasjon som jobbet for utbredelse av irsk språk og kultur. Han møtte der Sinéad Flanagan, en fire år eldre lærer. De falt for hverandre, og giftet seg den 8. januar 1910 i St. Pauls kirke i Arran Quay i Dublin. Den 25. november 1913 meldte han seg inn i Irish Volunteers. Han steg raskt i gradene, og ble kaptein for et kompani i Donnybrook, og deretter kommandant for 3. bataljon av Dublinbrigaden. Thomas MacDonagh innlemmet ham i Irish Republican Brotherhood (IRB), som på denne tiden trakk i trådene for å få istand et opprør. Påskeopprøret. Den 24. april 1916 brøt påskeopprøret ut. De Valera hadde kommandoen ved Boland's Mills ved Grand Canal Street, hvor han skulle beskytte de sørøstlige adkomstveiene til sentrum. Etter en ukes kamper mottok han ordre fra Pádraig Pearse om å overgi seg med sine menn. Han ble stilt for krigsrett og dømt til døden, men dommen ble raskt omgjort til straffarbeid på livstid. Det har ofte blitt hevdet at det som reddet ham var hans amerikanske statsborgerskap, noe som ikke er helt korrekt. Det var to grunner til at han ikke ble henrettet: For det første satt han i et annet fengsel enn de andre lederne, noe som førte til at henrettelsen ble utsatt; hadde han vært i Kilmainham fengsel sammen med Pearse, James Connolly og andre ledere ville han høyst sannsynlig blitt henrettet. Den andre grunnen var en bivirkning av hans amerikanske statsborgerskap: Britene ville avklare situasjonen før henrettelsen, i forhold til om han faktisk var amerikansk borger og hvordan amerikanerne i så fall ville reagere. Dette var et viktig spørsmål, fordi britene forsøkte å få med USA i første verdenskrig, og ikke hadde råd til å skape motvilje i den amerikanske opinionen. Disse to forsinkende faktorene førte til at innen alt var klart hadde man stoppet henrettelsene på grunn av den sterke negative reaksjonen de førte til. Det har vært strid blant de Valera tilhengere og motstandere om hvor mye han utrettet under opprøret. Hans tilhengere hevder at han viste gode lederegenskaper, og at han var en dyktig planlegger, mens motstanderne hevder at han hadde et nervøst sammenbrudd som førte til at han gav motstridende ordrer, nektet å sove og dermed ble for utmattet til å fungere og at han på et tidspunkt glemte løsenordet slik at han nær ble skutt av en av sine egne menn. Han ble fengslet i England, i motsetning til de fleste andre som ble arrestert i opprøret, og sonet i Dartmoor, Maidstone og Lewes. I juni 1917 ble han løslatt under et generelt amnesti. I parlamentsvalget i desember 1918 ble han valgt inn i det britiske parlamentet for Sinn Féin i valgkretsen East Clare. Som de andre Sinn Féin-representantene boikottet han det britiske parlamentet, og deltok i stedet i opprettelsen av Dáil Éireann. Han skulle representere denne valgkretsen helt til 1959. President for Dáil Éireann. Sinn Féin vant 73 av de 104 irske setene i det britiske parlamentet i 1918. 21. januar 1919 samlet de fleste av representantene seg i Mansion House i Dublin og opprettet Dáil Éireann. De utpekte også en regjering for Den irske republikk, med Cathal Brugha som president for Dáil Éireann, eller "Príomh Aire". De Valera hadde blitt arrestert igjen i mai 1918, og kunne derfor ikke være med på dette møtet. I februar 1919 rømte han fra Lincoln fengsel, med hjelp fra Michael Collins, og på aprilsesjonen i Dáil erstattet han Brugha som president. Dáilgrunnloven av 1919 klargjorde at presidenten var å regne som premierminister, ikke som statsoverhode. For å forsøke å få internasjonal anerkjennelse av Den irske republikk ble Seán T. O'Kelly sendt til Paris for å tale republikkens sak ovenfor stormaktene på Pariskonferansen. I mai 1919 var det klart at han ikke lyktes med dette, og de Valera besluttet å reise til USA for å søke anerkjennelse for republikken og for å skaffe et lån til en slunken kasse. Han klarte å skaffe seks millioner dollar, en sum som langt overgikk det Dáil hadde våget å håpe på. Han fikk også bred støtte i befolkningen, men klarte ikke å få noen offisiell anerkjennelse. Han hadde også problemer med en del irsk-amerikanske ledere, som mente han var for dominerende og dermed tråkket inn på deres enemerker. I løpet av de årene republikken eksisterte var det bare det kommunistiske Russland som anerkjente den. I Irland hadde uavhengighetskrigen brutt ut samme dag som Dáil hadde sitt første møte, og mens de Valera var i USA utviklet krigen seg til å bli mer omfattende. I hans fravær ble republikken ledet av Michael Collins, som var finansminister. President for republikken. I januar 1921 deltok de Valera på sitt første møte i Dáil etter å ha kommet tilbake. Han la der frem et forslag om at IRA, som var republikkens hær, skulle slutte med bakholdsangrep, ettersom disse gjorde det mulig for britene å fremstille dem som terrorister. I stedet skulle de begynne med konvensjonell krigføring. Dette ble umiddelbart nedstemt, og de Valera ble i stedet presset til å komme med en uttalelse som støttet IRA og fastslo at organisasjonen var under Dáils kontroll. Hans forslag ble for hans kritikere bevis på at han ikke hadde oversikt over realitetene i krigføringen; IRA med sitt dårlige utstyre og lite trening ville ikke hatt mulighet til å vinne over British Army med topp utstyr og enorm tallmessig overlegenhet i konvensjonell krig. Sammen med Cathal Brugha og Austin Stack la han press på Michael Collins for å få ham til å reise til USA og fortsette de Valeras arbeid der. De tre mente at Collins hadde gått ut over sin myndighet, idet han var den reelle leder for IRA selv om han egentlig var finansminister og sjef for IRAs etterretningsenhet. Collins motsatte seg dette, og forble i Irland. Under valget i 1921 seiret Sinn Féin igjen, og det andre Dáil ble samlet. Den 11. juli 1921 erklærte britene våpenhvile, som skulle vare til krigen ble endelig avsluttet senere samme år. De Valera reiste til London for å treffe premierminister David Lloyd George, men de to klarte ikke å komme til noen avtale. I stedet ble det besluttet at man skulle forhandle om en traktat. I august 1921 fikk de Valera endret grunnloven av 1919, slik at han ble president for Den irske republikk, og ikke bare premierminister. Argumentasjonen var at man gjennom dette fikk et irsk statsoverhode på samme nivå som Georg V av Storbritannia. Ettersom kongen ikke skulle delta i traktatforhandlingene, erklærte han at han selv heller ikke ville delta. Dermed sendte Dáil en delegasjon med alle fullmakter, med Arthur Griffith som leder, til London. Det ble under forhandlingene enighet om at man, slik "Government of Ireland Act 1920" fastslo, skulle dele øya i to, Den irske fristaten (som erstattet nevnte lovs enhet Sør-Irland, og Nord-Irland. Sistnevnte område skulle riktignok selv få velge om man ville forenes med Fristaten eller om man ville fortsette å være en del av Det forente kongerike, men svaret på dette var gitt i og med unionistenes klare flertall. Det ble også bestemt at en grensekommisjon skulle vurdere grensen mellom Fristaten og Nord-Irland. Traktatstriden. Delegatene fra republikken hadde blitt utstyrt med alle fullmakter, hvilket betød at de ikke trengte å konferere med Dáil før de undertegnet en traktat. Men de Valera hadde gitt dem en hemmelig ordre om å komme tilbake til Irland før de undertegnet. Dette skjedde ikke, og de Valera ble rasende da han fikk vite at traktaten var undertegnet den 6. desember 1921 uten at han hadde blitt orientert på forhånd om innholdet. Hans kritikere hevder at årsaken til at han ikke selv var med i delegasjonen var at han visste at traktaten ville bli kontroversiell, og at han på denne måten kunne unngå å få skylden for den. Det som ble mest kontroversielt var at republikken ikke fikk leve videre som en anerkjent, selvstendig stat, men at den ble erstattet av status som "dominion" under det britiske imperiet. Dette medførte at den britiske monarken også ville være konge av Irland, og at det måtte avlegges troskapsed til monarken. Denne ble skrevet av Michael Collins på en så skånsom måte som mulig, slik at man bare sverget troskap til kongen av Irland uten noen referanse til kongen av Storbritannia. Eden ble derfor i seg selv ikke et stort poeng i striden, men den ble hyppig brukt i argumentasjonen mot traktaten. Sett i lyset av den senere konflikten om og i Nord-Irland er det verdt å merke seg at delingen av Irland ikke var et viktig spørsmål for irske politikere på dette tidspunkt. Man mente at grensekommisjonens arbeid ville ende med at store deler av området ble overført til Fristaten, slik at Nord-Irland ikke ville klare seg økonomisk, og at en gjenforening var å vente innen få år. Slik skulle det ikke gå, ettersom grensekommisjonen kom til at det bare var små områder som skulle overføres til Fristaten, samt at et større område skulle overføres til Nord-Irland. Kommisjonens rapport ble av forskjellige hensyn lagt til side. Traktaten ble ratifisert av Dáil med knapp margin, 64 stemmer for og 57 mot. Minoriteten forlot som følge av dette Dáil. De Valera gikk av, og Griffith ble valgt som ny president. Han gikk tilbake til den gamle tittelen president av Dáil Éireann. I mars 1922 holdt de Valera en tale i Carrick on Suir, der han sa at dersom traktaten ble gjennomført kunne det bli nødvendig å «vasse gjennom irsk blod» for å oppnå frihet. I Thurles gjentok han dette noen dager senere, og la til at IRA «kan måtte vasse gjennom, kanskje, blodet til noen medlemmer av regjeringen, for å oppnå irsk frihet». Hans motstandere har tolket dette som en oppfordring til borgerkrig, mens tilhengerne tolker det som et uttrykk for dyp fortvilelse over at irske nasjonalister hadde blitt splittet. De Valeras kritikk mot traktaten dreide seg særlig om to ting: For det første var han kritisk til troskapseden, og for det andre var han bekymret over at Irland ikke kunne ha en egen utenrikspolitikk. Det siste punktet omfattet også spørsmålet om traktathavnene, flere irske havner som ville være under Royal Navys kontroll av hensyn til Storbritannias sikkerhet. Som erstatning for status som "dominion" foreslo han en «ekstern tilknytning» mellom en irsk republikk og Storbritannia. Dette var noe han også hadde foreslått i april 1921, før forhandlingene begynte. Collins var villig til å akseptere dette, og de to fløyene av Sinn Féin, traktattilhengere og -motstandere, forente seg før valget i 1922 med planer om å danne en koalisjonsregjering. Bare to dager før valget falt dette sammen, ettersom britene la ned veto fordi det stred mot en allerede undertegnet traktat. Dermed var man tilbake på veien mot borgerkrig. Borgerkrigen. Den 28. juni 1922 brøt den irske borgerkrig ut. Den varte til mai 1923, og endte med seier for traktattilhengerne. Begge sider ønsket å unngå borgerkrig, men da IRA-medlemmer tok kontroll over Four Courts i Dublin ble Michael Collins etter en tids venting presset til å sette inn Fristatens hær mot dem. De Valera støttet IRA, og meldte seg som frivillig soldat. Den 8. september 1922 møtte han Richard Mulcahy i Dublin til hemmelige forhandlinger, men de klarte ikke å komme til enighet. Nominelt var de Valera lederen for traktatmotstanderne, men han hadde liten innflytelse under krigen. Han ser ikke ut til å ha deltatt i kamphandlinger, og IRA ble styrt av det militære lederskapet under Liam Lynch. Den 25. oktober 1922 opprettet de Valera og Dáilmedlemmene som fulgte ham en republikansk regjering. Denne provisoriske regjeringen hadde ingen reell myndighet, og var en svak skygge av regjeringen i Dublin som stadig utviklet seg og ble et virkelig alternativ til de britiske myndighetene. Den 6. desember 1922 ble Fristaten formelt opprettet ettersom traktaten da trådte i kraft. I mars 1923 deltok de Valera på et møte i IRAs hærledelse, hvor man skulle bestemme veien videre. Det er kjent at han var tilhenger av en våpenhvile, men han hadde ikke stemmerett. IRA kom til at man skulle fortsette krigføringen. Men den 30. mai 1923 erklærte den nye øverstkommanderende i IRA, Frank Aiken (som hadde tatt over etter at Lynch ble drept) våpenhvile og beordret IRA-medlemmene til å begynne å dumpe sine våpen. De Valera støttet dette i en berømt tale, hvor han kalte IRA-soldatene «baktroppens legion» og sa at «republikken kan ikke lenger med hell forsvares med deres våpen». Mange av republikanerne ble arrestert av Fristatens myndigheter. De Valera ble arrestert i Clare, og var internert inntil 1924. Han var den siste fange som satt i Kilmainham fengsel. Tilbake i folden. Etter at IRA dumpet sine våpen vendte de Valera tilbake til vanlige politiske metoder. I 1924 ble han arrestert for å «reise ulovlig inn i Nord-Irland», og holdt i varetekt i en måned i Crumlin Road fengsel i Belfast. Etter å ha sluppet ut var han med på en avstemning i Sinn Féin om å akseptere Den irske fristatens grunnlov, som endte med knapp seier mot motstanderne. De Valera var villig til å akseptere den, og gikk derfor av som partileder. I mars 1926 dannet han et nytt parti, Fianna Fáil, som ble et av de dominerende partier i resten av det 20. århundre. Partiet vant raskt frem i valg, men representantene nektet å avlegge troskapseden. De startet i stedet en rettslig høring om nødvendigheten av å avlegge eden. Mordet på visepresidenten for det utøvende råd, tilsvarende vise-premierminister, Kevin O'Higgins, førte til en tilspissing av situasjonen, og W.T. Cosgrave fikk gjennom en lov som krevde at alle kandidater til Dáil før valget måtte avlegge ed om at de hvis valgt også ville avlegge troskapseden. Dermed var Fianna Fáil presset opp i et hjørne, og de valgte å avlegge eden ut fra at den kunne regnes som et «tomt formular». I 1931 støttet de Valera, i et populistisk trekk, grevskapsrådet i Mayo da de sa opp en protestantisk bibliotekar på grunn av hans tro, med den begrunnelse at «et grevskap som er 98% katolsk bør han en katolsk sjefsbibliotekar». President for det utøvende råd. I valget i 1932 fikk Fianna Fáil 72 seter i Dáil, og ble dermed det største partiet, dog uten å ha majoritet. De Valera ble utnevnt til president for det utøvende råd, tilsvarende premierminister, av generalguvernør James McNeill den 9. mars. Han begynte med en gang å arbeide med å oppfylle sitt valgkampløfte om å avskaffe troskapseden og å holde igjen årlige jordleiebetalinger til Storbritannia. Britene reagerte med sanksjoner mot irsk eksport, og den økonomiske krigen som fulgte førte til mye problemer. Etter råd fra de Valera ble McNeill avsatt som generalguvernør av Georg V den 1. november 1932, og en veteran fra 1916, Domhnall Ua Buachalla, ble utnevnt til "seneashal" i hans sted. Dermed hadde et av symbolene på kongemakten blitt praktisk talt fjernet. For å styrke sin stilling utlyste de Valera nyvalg allerede i januar 1933. Fianna Fáil vant 77 seter, hvilket gav partiet majoritet i Dáil. Partiet vant under de Valeras lederskap også valgene i 1937, 1938, 1943 og 1944. Ved å virke som utenriksminister ved siden av stillingen som rådspresident tok de Valera også kontroll over Fristatens utenrikspolitikk. Han deltok på møter i Folkeforbundet, og var president for forbundets råd ved møtet i Genève i 1932. I en tale som gjorde inntrykk på deltagerne appellerte han til genuin lojalitet mot forbundspakten fra medlemslandene. I 1934 støttet han Sovjetunionens inntreden i forbundet, og i september 1938 ble han valgt til den nittende president for forbundsforsamlingen. Den nye grunnloven. I 1930-årene kuttet de Valera systematisk ned på Fristatens grunnlov, som hadde blitt skrevet av en komité under nominell ledelse av Michael Collins. Det var tre faktorer som gav ham mulighet til å gjøre dette. For det første var det opprinnelig slik at endringer i Fristatens grunnlov trengte bekreftelse i folkeavstemning fra 1930, åtte år etter at den var vedtatt, men Cosgrave hadde endret dette til 16 år slik at den inntil 1938 kunne endres gjennom et vanlig lovvedtak i Oireachtas. For det andre, selv om generalguvernøren i teorien kunne reservere seg mot eller nekte å gi kongelig godkjennelse av lover, lå makten til å råde ham til dette fra 1927 ikke lenger hos den britiske regjeringen, men hos den irske (som formelt var den irske kongens regjering). Og for det tredje skulle grunnloven i teorien være i overensstemmelse med den anglo-irske traktat, men de Valera hadde klart å fjerne det lovmessige kravet om dette kort etter at han kom til makten. Dermed var alle sikringer som skulle verne traktaten og grunnloven som sprang ut fra den fjernet, og de Valera stod fritt til å endre den. Han gikk hardt til verks i dette arbeidet. Troskapseden ble fjernet, og det samme skjedde med appellretten til den juridiske komitéen i geheimerådet. Da Senatet protesterte mot endringene ble også det avskaffet. Og i desember 1936 brukte de Valera Edvard VIIIs plutselige abdikasjon til å få igjennom to grunnlovsendringer. Den første fjernet alle referanser til kongen og generalguvernøren, mens den andre innførte kongen på nytt, denne gang som en diplomatisk representant for Fristaten. I 1931 vedtok det britiske parlamentet Westminsterstatuttene, som gav alle "dominions" i det britiske imperiet like rettigheter til å vedta egne lover. Selv om det fortsatt var konstitusjonelle bånd mellom "dominions" og Det forente kongerike regnes dette gjerne som tidspunktet hvor de gamle koloniene ble suverene stater. I juli 1936 skrev de Valera, som kongens irske premierminister, til kong Edvard VIII og informerte ham om at han planla å innføre en ny grunnlov, hvor en sentral del var opprettelsen av embetet han planla å kalle "president for Den irske fristaten ("Uachtarán Sharostát Éireann"). Tittelen ble da den kom inn i den nye grunnloven endret til "president av Irland" ("Uachtarán na hÉireann"). Grunnloven inneholdt en rekke elementer som var nøkkelsymboler for irsk løsrivning fra Storbritannia; blant annet ble landets navn endret til "Éire". I 1948 ble Irland erklært som republikk av John A. Costello, på et tidspunkt hvor de Valera var i opposisjon. Den 18. april 1949 trådte landet ut av Samveldet. Éire ble dermed til Republikken Irland, når de siste konstitusjonelle bånd var kuttet. Andre verdenskrig. Tyskland hadde betydelig interesse for Irland i de første årene av andre verdenskrig, en periode som i Irland kalles "The Emergency". De undersøkte blant annet om IRA kunne brukes til destabilisering av Storbritannia, og om det var noen strategiske eller taktiske fordeler å hente ved å invadere Irland. Det ble også forhandlet med den irske regjeringen, uten særlig hell. De Valera la vekt på å beholde nøytraliteten gjennom krigen. Den britiske etterretningstjenesten MI5 var naturlig nok interessert i hva han holdt på med, og overvåket ham så nøye som mulig. En kontroversiell side ved den irske nøytraliteten kom frem ved de Valeras kondolansebesøk til Eduard Hempel i anledning Adolf Hitlers død. Dette ble sterkt kritisert av mange, men De Valera mente at kondoleringen var en nødvendig konsekvens av Irlands nøytralitet. De Valera viste til at han hadde sendt sine kondolanser til USA da Franklin D. Roosevelt døde kort tid tidligere. De Valeras regjerings behandling av jødiske flyktninger er også kontroversiell. Den irske justisministeren Michael McDowell beskrev senere politikken som «antipatisk, fiendtlig og ufølsom». Mervyn O'Driscoll ved University College Cork rapporterte om offisielle og uoffisielle barrierer som hindret jøder i å finne en frihavn i Irland. Dette var en holdning som var typisk for flere vestlige land. Medlemmer av det 6. Dáil Ole Paus (Skien). Ole Paus (født 23. mars 1776, død 23. juli 1855) var skipskaptein, skipsreder og proprietær, og tilhørte det såkalte handelspatrisiatet i Skien fra slutten av 1700-tallet. Fra 1799 eide han storgården Rising i Gjerpen. Mange av hans etterkommere, bl.a. visesangeren Ole Paus, er oppkalt etter ham. Han var både stefar til Knud Ibsen og onkel til Marichen Altenburg, Henrik Ibsens foreldre. Biografi. Han ble gift 27. november 1798 med Johanne Plesner, datter av Knud Plesner. Johanne hadde vært gift i første ekteskap med skipperen Henrich Ibsen, som døde i skipsforlis i 1797. Ibsen og Plesners sønn Knud Ibsen vokste opp på Paus' gård Rising i Gjerpen. Selv om Paus tok gutten til seg beholdt han etternavnet Ibsen. Han var sammen med Nicolai Plesner forlover ved Knud Ibsens bryllup med Marichen Altenburg, som var hans niese. Knud Ibsen var far til Henrik Ibsen. Ole Paus var svoger til bl.a. Didrich von Cappelen som i første ekteskap var gift med Maria Plesner (1768–1800). Han var sønn av skoginspektør i Øvre Telemark, et kongelig embede på den tiden, Cornelius Paus (1726–1799) og Christine Falck. Han hadde to eldre søstre, Martha Paus (1761–1786), gift med skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom, og Hedevig Christine Paus, gift med skipsreder m.m. Johan Andreas Altenburg, som var mormor og morfar til Henrik Ibsen. Hans besteforeldre var prokurist Paul Paus (1697–1768) og Martha Christophersdatter Blom, datter av skogeier Christopher Blom (1651–1735). Paul Paus var sønn av sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paulsson Paus (1662–1723), som førte et våpen med villmann med klubbe, som igjen var sønnesønn av prost i Øvre Telemark Peder Povelsson Paus (1590-1653; se nærmere under Paus). Henrik Johan Paus vokste delvis opp hos sin tante og onkel Hedevig og Johan Andreas Altenburg, og Knud Ibsen og hans senere ektefelle Marichen Altenburg vokste også opp sammen og «ble nærmest betraktet som søster og bror selv». Et av hans oldebarn, godseier og kammerherre Christopher Tostrup Paus (f. 1862), ble utnevnt til greve av Pius XI. Tippoldebarnet Herman Paus var gift med grevinne Tatjana Tolstoy (barnebarn av Leo Tolstoj); deres etterkommere eier Herresta og andre svenske herregårder. Han var bl.a. farfar til jerngrosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus, som etablerte stålgrossistfirmaet Ole Paus i 1872. Han var tippoldefar til generalmajor Ole Otto Paus og tipp-tipp-oldefar til visesangeren Ole Paus. I fjernsynsserien "En udødelig mann" fra 2006 ble Ole Paus spilt av Per Theodor Haugen. Referanser. Paus, Ole Paus, Ole Paus, Ole Paus, Ole Chuck Palahniuk. Chuck Palahniuk på promoteringsturne i 2004 Charles Michael «Chuck» Palahniuk (IPA) (født 21. februar 1962) er en amerikansk forfatter og freelance journalist bosatt i Portland, Oregon. Han er mest kjent for den prisbelønnede romanen "Fight Club", som også har blitt filmatisert av David Fincher. Chuck Palahniuk er en av nåtidens mest populære amerikanske forfattere. Biografi. Charles Michael Palahniuk ble født i Pasco, Washington, USA, og er sønn av Carol og Fred Palahniuk. Chuck vokste derimot opp i Burbank, Washington, sammen med familien sin i et mobilt hjem. Etter at foreldrene hans skilte seg, tilbrakte han sammen med sine tre søsken mye av tiden hos sine besteforeldre i en gård i østre deler av Washington. Palahniuk utdannet seg ved University of Oregons School of Journalism, og tok eksamen i 1986. Samtidig som han studerte, jobbet han for National Public Radios KLCC i Eugene, Oregon. Tilbake i Portland begynte han å jobbe for den lokale avisen som jorunalist, men sluttet seg etterhvert til Freightliner som mekaniker, et yrke han holdt seg til, inntil han lyktes som forfatter. Palahniuk begynte å skrive skjønnlitteratur da han nådde midten av tredveårene. Faktisk så sier han selv, at han først begynte å skrive seriøst da han deltok på en del forfatter-workshops, som han egentlig møtte opp på for å skaffe seg nye venner. Skjønnlitteratur. Utgitt i Amerika, noen av romanene er også utgitt i Norge. Johanne Plesner. Johanne Cathrine Plesner, gift Johanne Ibsen og senere Johanne Paus (1770–1847) var farmor til dikteren Henrik Ibsen. Hun var først gift med skipperen Henrik Ibsen (1765–1797), men etter at hun ble enke da Ibsen omkom i et forlis, giftet hun seg på nytt med skipsreder og proprietær Ole Paus. Johanne Plesner ble født inn i en slektskrets, det såkalte patrisiatet, som på 1700-tallet dominerte havnebyen Skien. Hun datter av Knud Plesner (1731–1789) og Maria Kall (1741–1786). Hennes søster Maria Plesner var gift med eidsvollsmannen Didrich von Cappelen. Johanne Cathrine var mor til Knud Ibsen (fra første ekteskap). Med sin andre mann fikk hun 5 sønner og 4 døtre, blant dem byfogd og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus, skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus, fogd og advokat Henrik Johan Paus, Marie Martine og Christine Pernille Paus. Blant etterkommerne hennes finner man Henrik Ibsen, visesanger Ole Paus, og godseier og pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus. I fjernsynsserien "En udødelig mann" fra 2006 ble hun spilt av Lise Fjeldstad. Johan Andreas Altenburg. Johan Andreas Altenburg (1763–1824) var en norsk skipskaptein, skipsreder og handelsmann, og tilhørte handelspatrisiatet i Skien fra slutten av 1700-tallet og frem til sin død i 1824. Han var gift med Hedvig Christine Paus; de var foreldre til Marichen Altenburg, som var Henrik Ibsens mor. Altenburg «hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus [Århus gård nord for Skien] og to skip som gikk i trelastfart.» Etter hans død overlot enken store deler av formuen til svigersønnen Knud Ibsen, som muliggjorde hans forretningsdrift. Johan Andreas Altenburg var født på Lille Ulefos og var sønn av sagbruksforvalter Diderik Altenburg (1719–1766) og Marichen Johansdatter Barth (1737–1769). Foreldrene ble gift 20. mars 1760 på Ulefoss, men begge døde tidlig. Moren ble gift i 1767 i andre ekteskap med (Fredrich) Engebreth Christopher Blom Bertelsen Bomhoff. Etter morens død ble Johan Andreas og søsknene boende med stefaren. Hans eldste søster Kristine Cathrine Ploug flyttet inn hos ham etter at hennes mann døde i 1799. Allofon. I fonologi er en allofon en uttalevariant av et fonem. allofon. (av allo- og gr. 'lyd'), variant av en språklyd som har betydningsskillende funksjon (fonem). En allofon har ikke betydningsskillende funksjon. Fonemet r kan i norsk uttales både stemt og ustemt foran f.eks. en k (verk). Vi har her to allofoner av fonemet r, og ordet betyr det samme uansett hvilken vi bruker. Lascaux. Lascaux er et gods ved Montignac i Dordogne i Frankrike der fire gutter i 1940 fant en hule som viser hulemalerier som er 15 –17 000 år gamle. Lascaux er en kolle formet av kalkstein fra den yngre kritt-tiden, og hulen skiller seg ut fra andre grotter i området ved at den er dyp og «tørr». Takket være et lag med leire har ikke vann klart å trenge inn gjennom den porøse bergarten, noe som har vernet veggmaleriene i tiden fram til de ble oppdaget. Noen er bare risset inn, andre er malt med rød oker, svart eller lilla. Oppdagelsen. 12. september 1940 var Marcel Ravidat, Jacques Marsal, Georges Agnel og Simon Coencas på tur i skogen ved Lascaux, da hunden deres oppdaget noe rart ved roten av et veltet eiketre. Guttene skjønte at det var en hule, og med en lampe kunne de utforske de første maleriene. Senere ble en lærer koblet inn, og han tok kontakt med abbed Hénri Breuil som var Frankrikes ledende forsker innen forhistorie. Han kunne erklære funnet som ekte, og karakteriserte senere det såkalte «okserommet» som «den eldre steinalders sixtinske kapell». Tolking av hulemaleriene. Abbed Breuil mente at malerier i huler som Lascaux i stor grad var uttrykk for jaktmagi; ved å avbilde dyret trodde man at man fikk makt over det. Dette var en utbredt oppfatning som stemte overens med det en alt kjente til av magi i «primitive» samfunn. Streker ble tolket som piler eller spyd som jegerne forsøkte å felle dyrene med, men kritikerne av denne oppfatningen viste til at de færreste dyrefigurene så skadet ut. I Lascaux ble det funnet mange reinsdyrknokler, men ingen reinsdyr er avbildet på veggene. På 1950- og 1960-tallet fremmet Annette Laming-Emperaire og André Leroi-Gourhan strukturalistiske tolkinger av hulemaleriene. Denne tilnærmingen hentet mye inspirasjon fra antropologen Claude Lévi-Strauss, og hans analyse av myter som organiserte omkring binære opposisjoner. Dette innebar at en så på hulemaleriene som planlagte komposisjoner, der de ulike figurene er plasserte ut fra verdensoppfatningar som vi i dag ikke kan kjenne. Vi kan likevel finne et mønster for hvordan maleriene har blitt komponert. Ifølge disse tolkingene sto ofte hester og ibuxer (antiloper) overfor bisoner og okser i de ulike hulene. De siste representerte det feminine, mens de første representerte det maskuline i komposisjonen. De strukturalistiske tolkingene har siden blitt kritisert for å være basert på vilkårlige inndelinger i forhold til hvilke figurer som står i motsetning til hverandre, og hvilke ikke. Senere forskning har likevel til en viss grad bygget på strukturalistenes arbeid. Å besøke hulen. Hulen ble åpnet for besøk etter 2. verdenskrig, men ble stengt igjen i 1963 fordi bildene hadde begynt å ta skade. Det viste seg at karbondioksyden fra over tusen besøkende hver dag fikk bildene til å forsvinne. Dampen fra de besøkendes pust førte også til algevekst inne i hulen, noe som også truet bildene. Fremdeles må grotten kontrolleres daglig for å overvåke malerienes tilstand. I 1983 ble det åpnet en replika eller kopi av grotten kalt Lascaux II. Kunstnere brukte ti år på å lage denne kopien så lik den originale som mulig. De forsøkte også å etterligne både teknikken og malingen som de opprinnelige kunstnerne kunne ha brukt. Hedevig Christine Paus. Den opprinnelige Hedvig. Henrik Ibsens mormor Hedvig Christine Paus Hedevig Christine Paus (født 29. oktober 1763 på Kongsberg, død 1848) var dikteren Henrik Ibsens mormor, og tilhørte det såkalte handelspatrisiatet i Skien på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Hun var datter av holzførster (skoginspektør) i Øvre Telemark Cornelius Paus (d. 1799) og Christine Falck. Hun var søster av skipsreder og proprietær Ole Paus og av Martha Paus (1761-1786), gift med skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom. I 1794 ble hun gift med skipskaptein Johan Andreas Altenburg. På begynnelsen av 1800-tallet var Altenburg-familien en av de rikeste handelsfamiliene i havnebyen Skien. Johan Andreas Altenburg «hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart.» Ektemannen døde i 1824 og året etter giftet datteren Marichen Altenburg seg med Knud Ibsen. Hedevig lot da verdiene gå over til datteren, og i tråd med tidens lover ble de svigersønnens eiendom. Formuen gjorde det mulig for Knud Ibsen å etablere seg som en av Skiens mest velstående kjøpmenn på slutten av 1820-tallet og begynnelsen av 1830-tallet. Knud Ibsen hadde blitt oppfostret hos hennes bror Ole Paus, som moren Johanne Plesner var gift med i annet ekteskap. En av Ole Paus' og Johanne Plesners sønner, Henrik Johan Paus (dvs. halvbror av Knud Ibsen), ble selv oppfostret av Hedvig og Johan Andreas Altenburg. Familiene Paus, Altenburg, Plesner og Ibsen var derfor svært tett og komplisert sammenvevd, og ekteskapet mellom Marichen og Knud har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement». Robert Ferguson skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; Ibsen behandlet temaet ekteskap mellom nære familiemedlemmer i en rekke skuespill, bl.a. "Gengangere" og "Rosmersholm". Henrik Ibsen oppkalte mange litterære skikkelser etter familiemedlemmer. Pikenavnet Hedvig forekommer i "Vildanden". Ask kapell. Ask kapell er en liten langkirke fra 1936 i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Kirken er bygget er i laftet tømmer og ligger på Ask i tidligere "Strandefjerdingen" på Ringerike, ved utløpet av Sogna i nordenden av Nordfjorden (del av Tyrifjorden) og langs riksvei 35 mot Hokksund ca. 6 km sørvest for Hønefoss. Byggingen tok til i 1936, og kirken sto ferdig til innvielsen den 26. februar i 1937. Adkomst til stedet er via Rv35 og Fv173. Historie. Det hadde lenge vært planer om å reise et kirkebygg i Strandefjerdingen, men først i 1926 kom det fart i planene. Det ble søkt om om midler, men departementet ga avslag på søknaden. I 1935 mente imidlertid innsamlingskomiteen at de hadde nok midler selv, og søkte på nytt. Grunnsteinen til kirken ble nedlagt 11. juni 1936, men først den 18. desember samme året fikk de tilsagn om byggetillatelse. Tomten til kirken ble avstått av "Waldemar Wrangel", med rett til utvidelser, og byggingen igangsatt. Arkitekt var "L. W. Wilhelmsen". Byggmester var "Christian Pettersen", men det var snekkermester "Hans A. Sætrang" som ledet arbeidet med å reise kirken. Treskjærerarbeidene ble gjort av den kjente billedkunstneren Ståle Kyllingstad. Kirkebygget. Kirken er rektanglær i formen og reist av laftet av tømmer, som delvis kommer fra den gamle gymnastikksalen ved Stranden skole. Delvis innbygt i vestgavlen har den et kvadratisk vesttårn med et lavt pyramidetak og en middels høy, slank tårnhjelm med spir. Tårnhjelmen og tårntaket er kobberkledt. Skipet har sadltak tekket med rød tegl. Utvendig er kiken panelt med tømmermannspanel som er beiset i en mørk brunfarg. Hver av langveggene har fem vinduer som er delt inn i 3 x 3 mindre ruter. Vestportalen går igjennom tårnfoten og inn i kirken. Tårnet har tre glugger på hver side i høyderetningen, samt ei glugge øverst mot vest. I tårnet går det også trapp opp til galleriet i kirken og klokkestua, som har to klokker. I 1945 ble det innredet et bårerom under kirken, samt et utbygg med nedgang til bårerommet fra østveggen. Interiør og inventar. Østre del av kirkerommet er avdelt som et smalere kor, gjennom at det er laget et sakristi i det sørøstre hjørnet og et dåpsrom for dåpsbarn i de nordøstre hjørnet. Fra østveggen går det også ei dør ut til kirkegården. Birommene har inn til koret og ut til kirkegården i øst. Innvendig er kirken kledd med beiset staffpanel og har skrå himling, men unntak av midtdelen av skipet, som har flat himling. Koret ble noe forandret i 1962. Prekestolen står på sørsiden av koret, men oppgang fra skipets østvegg. Døpefonten står på korets framtrukne gulv på nordsiden. Kirkens vestgalleri har et orgel gjort av "J. H. Jørgensen". Alteret står mot østveggen i koret og altertavle, et maleri av Jesus i Getsemane, ble gjort av "Fosnes" i 1936. Treskjærerdekorasjonene i korskillet og på altertavlen ble gjort av Ståle Kyllingstad. Annet. Ask kapell er annekskirke til Norderhov kirke og ligger i Norderhov og Ask menighet i Ringerike prosti i Tunsberg bispedømme. Marichen Altenburg. Det eneste portrettet som eksisterer av Marichen Altenburg er en silhuett fra slutten av 1810-tallet Marichen Cornelia Martine Altenburg (født 24. november 1799 i Skien, død 3. juni 1869 i Skien) var mor til dikteren Henrik Ibsen, og regnet som en viktig inspirator for hennes sønns mange «iherdige portretter av lidende kvinner» og for Ibsens interesse og sympati for kvinners situasjon. Henrik Ibsen har gitt henne et litterært minnesmerke ikke minst i form av portrettet av henne som «Mor Åse» i "Peer Gynt", som Ibsen bekreftet var basert på moren, og som Inga fra Varteig i "Kongsemnerne". Hun var datter av Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. 1. desember 1825 ble hun gift i Skien med Knud Ibsen. Forlovere var skipskaptein og reder Ole Paus og grosserer Nicolai Plesner. Hennes mann var som spedbarn blitt tatt opp i huset hos Marichens onkel Ole Paus (tipp-tipp-oldefar til visesangeren Ole Paus), som Knud Ibsens mor Johanne Plesner var gift med i annet ekteskap. Ekteskapet mellom Marichen og Knud var «et perfekt familiearrangement; Marichens mor og Knuds stefar var søster og bror, og bruden og brudgommen, som hadde vokst opp sammen, ble nærmest betraktet som søster og bror selv. Marichen Altenburg var et godt parti; datter av en av de rikeste kjøpmennene i Skien». Begge foreldrene tilhørte de mest fremtredende patrisierfamiliene i byen. Hennes far hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, og eide bl.a. et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Etter hans død overlot enken store deler av disse verdiene til Marichen, og i tråd med datidens lover ble disse verdiene da hennes manns eiendom. Knud Ibsen etablerte seg i 1825 som selvstendig trelasthandler, og godt hjulpet av Marichens farsarv hadde han en stadig mer omfattende forretningsdrift som gjorde ham til byens sekstende største skatteyter i 1833. Den unge Marichen Altenburg elsket malerkunst og teater. «Hun bekymret sine moralske foreldre ved å få med seg hver eneste forestilling med omreisende danske teatertrupper og ved å fortsette å leke med dukkene fra barndommen som voksen. Enda mer uakseptabelt var hennes ønske om selv å stå på scenen. Hun elsket å synge gamle Telemarksviser, akkompagnert av seg selv på piano, noe hun gjorde så godt at folk mistenkte henne for å ha en hemmelig tilknytning til teaterfolkene». Personer som kjente henne beskrev henne som «full av liv», «lystig» og «utadvendt». Marichen Altenburg var en liten, spebygd kvinne med mørkt hår og dyptliggende, melankolske øyne, skriver Robert Ferguson. Det eneste eksisterende bildet av henne, en silhuett, «tyder på at hun var vakker». To akvareller hun malte selv er bevart. Etter mannens økonomiske fallitt ble hun «stille og forknytt og ville helst gjemme seg vekk». Ektemannen ble herskesyk, begynte å drikke og lot ofte bitterheten gå ut over familien. «Marichen prøvde desperat å få endene til å møtes, og fant trøst i barna, sin pietistiske religion og staffeliet». Joan Templeton skriver at «Ibsens sympati for kvinner kom fra hans forståelse av deres maktesløshet, og hans utdannelse begynte i hjemmet. Fra alderen syv til femten, da han forlot Skien for godt, så Ibsen faren skremme og plage moren, som ble stadig mer reservert, tilbaketrukket og melankolsk». Henrik Ibsen brukte henne, «med fornødne overdrivelser», som modell for Mor Åse i "Peer Gynt", og Inga fra Varteig, kongens mor i "Kongsemnerne", og «bekrefter i begge portrettene Hedvigs beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne». I "Kongsemnerne" bærer Inga jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt. Robert Ferguson skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; dette temaet behandlet Ibsen i en rekke skuespill, bl.a. "Gengangere" og "Rosmersholm". Etterkommere. Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835). Hun var farmor til statsminister Sigurd Ibsen og mormor til stortingsrepresentant og Skiens-ordfører Carl Stousland. Hun var oldemor til filmregissør Tancred Ibsen og til forfatter Irene Ibsen Bille. Guttorm Schjelderup. Guttorm Schjelderup (født 15. januar 1961 i Harstad) er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Forskningen hans har særlig omhandlet spørsmål knyttet til internasjonal skattekonkurranse. Han var leder for Rederiskatteutvalget, som overleverte sin innstilling (NOU 2006:4) til Finansdepartementet 7. mars 2006, og Kapitalfluktutvalget, som overleverte sin innstilling (NOU 2009:15) til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim 18. juni 2009. Tirsdag 6. juli 2010 skrev Dagens Næringsliv at Schjelderup skal bli leder for det rådigvende organet i den amerikanske tankesmien "Global Financial Integrity". Knud Ibsen. Knud Plesner Ibsen (født 3. oktober 1797 i Skien, død 24. oktober 1877 i Skien) var far til dikteren Henrik Ibsen. Knud Ibsen anses av litteraturforskere som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884). Som «Jon Gynt» skildres han uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk». Knud Ibsen var sønn av skipsfører Henrich Ibsen og Johanne Plesner, og kom fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Han var oppkalt etter sin morfar Knud Plesner. Faren døde på sjøen i 1797, og moren giftet seg ett år senere på nytt med skipsreder og senere proprietær Ole Paus. Knud Ibsen «vokste opp på stefarens gård Østre Rising i Gjerpen i større velstand enn Ibsen-slekten var vant til». Han fikk fem halvbrødre og fire halvsøstre, bl.a. jurist og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus, skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus og jurist Henrik Johan Paus. Han ble gift 1. desember 1825 i Skien med Marichen Altenburg, datter av Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. Ekteskapet var «et perfekt familiearrangement»; Marichens mor og Knuds stefar var søster og bror, og bruden og brudgommen hadde vokst opp sammen og ble nærmest betraktet som søster og bror selv. Marichens far «var en av Skiens rikeste menn og hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Ved hans død tilfalt eiendommene enken, som lot dem gå videre til Marichen da hun var blitt gift. I følge tidens lover ble de automatisk hennes manns eiendom.» I 1825 etablerte Knud Ibsen selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler. I 1833 var han blitt byens sekstende største skatteyter. Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835). Familien Ibsen bodde i Stockmannsgården i Skien, en ruvende bygning ved torvet eid av Christian Paus Stockmann. I 1830 overtok Knud Ibsen Altenburggården (Skistredet nr. 20) og flere andre eiendommer, bl.a. brenneriet på Lundetangen, etter sin svigermor Hedvig. Ibsen-familien flyttet inn i Altenburggården i 1832. Dette var Ibsenfamiliens velmaktsdager. Henrik Ibsen skrev senere at faren «yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus». Knud Ibsen kjøpte gården Venstøp noen kilometer utenfor Skien i 1833 og familien brukte det som sommerbolig. Men allerede året etter måtte Knud Ibsen pantsette alt han eide. I 1835 ble både Altenburggården og det meste av innboet solgt på auksjon, og familien flyttet ut til Venstøp på helårsbasis. Årsaken til Ibsens økonomiske fallitt har aldri blitt fullt klarlagt. Det har blitt antydet at Ibsen led «katastrofale tap» som medeier i et trelastskip som gikk ned uten at lasten var forsikret. Ibsen gjorde store investeringer i brenneriet, men var «uheldig med leverandører og arbeider, og ble overrumplet av en stor økning i brennevinstollen som han ikke klarte å betale» i følge Robert Ferguson. Sønnen Johan Andreas, som emigrerte til USA, uttrykte i et brev hjem sin overraskelse over de egalitære forholdene der og merket seg at handelsfolk i USA ikke unnså seg for å delta i det praktiske arbeidet, «hvilket hjemme blev anseet for Skam». Ferguson skriver: «Hva som ligger under er tydelig nok, nemlig at Knud Ibsen ikke var en mann som ville skitne til hendene sine, selv om situasjonen var kritisk». Etterhvert begynte hans rike slektninger å trekke seg unna. Den sosiale degraderingen gjorde ham herskesyk og han begynte å drikke, og var noe som sterkt preget sønnen Henrik. Ibsenfamilien flyttet tilbake til Skien noen år etter, da de fikk bo i et hus, Snipetorp, som tilhørte Knud Ibsens halvbror Christopher Blom Paus. Der bodde de til 1865. Henrik Ibsen bodde trolig bare noen måneder på Snipetorp før han flyttet til Grimstad for å gå i apotekerlære. Knud Ibsen møtte aldri sin sønn igjen etter at Henrik Ibsen flyttet fra Norge og slo igjennom som verdensberømt dramatiker. I et brev til onkelen Christian Cornelius Paus i 1877 prøver Henrik Ibsen å «rettferdiggjøre sin følelsesmessige og økonomiske neglisjering» av den gamle mannen, skriver Ferguson. I fjernsynsserien "En udødelig mann" fra 2006 ble Knud Ibsen spilt av Sven Nordin. Ulikt de fleste av hans slektninger eksisterer det ingen portretter eller fotografier av Knud Ibsen. Artikulasjonssted. I fonetikk er en språklyds artikulasjonssted det stedet i munnen det lages en innsnevring når lyden uttales. Innsnevringen skapes av en aktiv artikulator (oftest en del av tungen) og en passiv artikulator (oftest en del av toppen munnen). Sammen med artikulasjonsmåten og fonasjonen gir dette språklyden dens særegne uttale. Artikulasjonsstedet er altså kombinasjonen av den aktive og den passive artikulatoren som brukes for å produsere lyden. Et artikulasjonssted defineres ved både den aktive og den passive artikulatoren. For eksempel kan den aktive underleppen berøre enten den passive overleppen (bilabial, som) eller tennene i overkjeven (labiodental, som). Det er fem basale aktive artikulatorer: leppene (labium), den fremre del av tungen (corona), den bakre tungen med epiglottis (radix), og larynx. Disse kan virke uavhengige av hverandre, eller sammen; det siste kalles «koartikulasjon». De passive artikulatorene er derimot et sammenhengende område uten skarpe skillelinjer. De er leppene (labium), tennene (dentes), den fremre og bakre gommen (alveoli og postalveoli), den harde og den myke ganen (palatum og velum), drøvelen (uvula) og svelget (farynx). Videre deles den fremre delen av tungen inn i tungespissen (apex), tungebladet (lamina) og undersiden (sub-apex). Disse artikulatorene har heller ikke skarpe grenser. Artikulasjonsmåte. I fonetikk beskriver artikulasjonsmåten hvordan tungen, leppene, tennene og andre taleorganer samhandler når de lager språklyder. Jan Otto Myrseth. Jan Otto Myrseth (født 1957 i Sykkylven på Sunnmøre) er en norsk prost. Han ble i statsråd fredag 5. februar 2010 utnevnt til domprost i Bergen. Myrseth ble ordinert sommeren 1989. Etter å ha vært vikarprest i Tunsberg bispedømme, ble han 1991 utnevnt til sogneprest i Norderhov prestegjeld. Den 17. desember 2004 ble han utnevnt til ny prost i Ringerike prosti, der han overtok etter Per Tore Meberg som sluttet sommeren 2003. Han ble innsatt i embetet søndag 24. april 2005. Svartediket. Svartediket er en kunstig innsjø i Bergen kommune i Hordaland. Innsjøen er en del av Bergens drikkevannsforsyning, og var kilden til Norges første moderne vannverk i 1855. Vannet ble ledet under trykk til byens husstander via støpejernsrør, og befolkningen i Bergen kunne få innlagt vann. Svartediket ligger i dalføret mellom Ulriken og Fløyen. Isdalen, Hardbakkadalen og Våkendalen ender ned mot Svartediket. Svartediket het i tidligere tider Ålrekstadvannet. Svartediket vannbehandlingsanlegg. 21. august 2007 ble Nye Svartediket vannbehandlingsanlegg åpnet, for å bedre drikkevannskvaliteten. Med unntak av administrasjonsbygget, ligger hele anlegget inne i Ulriken. Totalt ble det tatt ut kubikkmeter masse fra Ulriken for å gjøre plass til anlegget, noe som tilsvarer omtrent lastebillass. Planleggingen av anlegget startet i 1999, mens selve byggingen startet i april 2004. Drikkevannet hentes inn på 28 meters dyp i Svartediket. Inne i vannbehandlingsanlegget blir vannet filtrert, og bestrålt med UV-lys for å drepe helseskadelige mikroorganismer. Etter behandling lagres det drikkeklare vannet i et 15 000 m³ stort rentvannsbasseng, som forsyner Bergen sentrum med drikkevann. Rentvannsbassenget er dessuten koblet sammen med Haukelandsbassenget og Lægdene vannbasseng. Haukelandsbassenget, som har en kapasitet på 30 000 m³, er videre knyttet sammen med Fløyfjellsbassenget. Dermed kan drikkevann pumpes frem og tilbake mellom Jordalsvatnet vannbehandlingsanlegg, Svartediket og Espeland vannbehandlingsanlegg ved Gullfjellet etter behov. Maria Pavlovna d.e.. Maria Pavlovna (født 14. mai 1854, død 6. september 1920) var en tysk prinsesse som var gift med storhertug Vladimir, bror til tsar Aleksander III. Maria Pavlovna var datter av Fredrik Franz II av Mecklenburg-Schwerin og Augusta av Reuss-Köstritz. Jonas Anton Hielm. Jonas Anton Hielm (født 30. desember 1782 i Kristiansand, død 30. mars 1848 i Christiania) var en norsk jurist og politiker. Han var sønn av regimentskvartermester og auditør Børge Hielm (død 1810) og Hulleborg f. Abel, ble student med utmerkelse 1797 og juridisk kandidat 1800. I 1803 ble han auditør ved Det Norske Livregiment til Fods, 1807 deltok han i forsvaret under Københavns beleiring, 1811 fikk han tittelen overauditør, 1812 ble han høyesterettsadvokat. Ved begivenhetene 1814 dro han tilbake til Norge, hvor han samme år ble høyesterettsadvokat, 1815 konstituert dosent i lovkyndighet og 1820 regjeringsadvokat. 1815–21 fungerte han som statsrevisor. På grunn av to majestetsfornærmende artikler han skrev i Nationalbladet, anla regjeringen prosess mot utgiveren, hans bror Hans Abel Hielm. Den første saken, kalt «Komplimentsaken», forløp slik: For å redde broren fikk Hielm en fange ved Akershus festning til å utgi seg som forfatter av artiklene, men det lyktes ikke å stanse sakens gang, og broren ble dømt til fengsel. For hans eget vedkommende førte saken til at han ble suspendert som regjerings- og høyesterettsadvokat. I den andre saken, «Profetisaken», ble broren dømt til landsforvisning i under- og overretten. Da dommen var innstevnet for høyesterett, oppga Hielm broren som den egentlige forfatteren. I høyesterett ble så broren frifunnet for videre tiltale i 1823, men tiltalen mot Hielm sto fast. Ved høyesterettsdom av 13. september 1825 ble Hielm dømt til å betale en bot av 5000 spd. Dermed var saken endelig avgjort, og suspensjonen som regjerings- og høyesterettsadvokat ble hevet. Regjeringen fastholdt imidlertid at han hadde opptrådt uverdig, og avskjediget ham som regjeringsadvokat. Da Hielm reiste klager mot dette, avgjorde stortinget i 1827 at han til gjengjeld skulle få 504 spd. i årlig pensjon. I 1847 fikk han avskjed som høyesterettsadvokat på grunn av sykdom. Hans enke, Sophie Magdalene f. Bøegh, levde til 1863. Abel (slekt). Abel er en norsk slekt, opprinnelig fra Abild i Sønderjylland. To brødre, Mathias (ca. 1620–1774) og Jacob, kom derfra til Trondheim og ble stamfedre for den norske slekten. En dansk gren av slekten kaller seg Abell. Abel-navnet er beskyttet iht. den norske navneloven. I sølv skjold et epletre med en slange om stammen og under det Adam som mottar eplet fra Eva som med venstre hånd tar et eple fra treet, alt naturfarget. Hjelmtegnet er to sølv vinger. Wergeland. Wergeland er en norsk slekt, opprinnelig fra Brekke i Sogn. Slektsgården heter opprinnelig Verkland, men navnet ble endret da "Nils Verkland" (Nicolai Wergeland) tok akademisk utdannelse. I Henrik Wergelands dåpspapirer skrives navnet ennå med enkelt-V. Wergeland-navnet festet seg til slekta omkring 1814. Segl. a>, med segl og tråd, fra 1793 a>. Det står 王府定國理民之寶 på kinesisk, som betyr «Segl som sertifiserer Hans kongelige høyhets myndighet til å etablereet rike og herske over dets folk». Segl (tidligere ofte kalt sigill) er et avtrykk i voks eller lakk på et dokument eller en konvolutt. Avtrykket er laget med et signet. Voksen kunne være gulfarget, grønn eller med andre farger. Segllakken var som regel rødfarvet, men kunne også være svart eller andre farger i sjeldne tilfeller. Metode. Voksen eller lakken ble først varmet opp slik at den ble flytende og klebrig, og dryppet til en klump på dokumentpapiret. Signetet ble så presset ned i massen før denne var stivnet, og avtrykket fra signetet ble da synlig i massen. Hvis et dokument besto av flere løse sider, ble sidene hullet og buntet sammen med en segl-tråd, og seglet ble festet til både tråden og papiret, slik at arkene ikke kunne adskilles uten å bryte seglet eller tråden. Segl-tråden var i middelalderen gjerne to-farvet (gul og rød), men senere var det vanlig med ensfarget tråd. Historie og bruk. Tidligere var et signet og et segl en høyst personlig ting som ble brukt sammen med eller i stedet for en persons underskrift. Segl ble derfor satt på viktige dokumenter, så som vitneprov og erklæringer, søknader, brev, skjøter og kontrakter. I Norge har vi ikke bare segl fra embetsmenn og handelsstand, men også håndverkere, skippere og bønder brukte segl. Adskillige av de norske seglene som fortsatt er bevart, er fra bønder som gjorde tjeneste som lagrettemenn. I dag har ikke segl den samme funksjonen som før og brukes nå mest til pynt. Hovedinnholdet i seglene, det vil si det sentrale motivet, er vanligvis et av de følgende: Et bumerke, et monogram, en allegori, et annet symbol eller et heraldisk våpenskjold. Seglene kan også komme til nytte i slekts- og stedsgranskning. Det hender at motivene kan fortelle litt om signeteierens verdensbilde, ideer, påvirkninger og lignende. Ser vi på flere segl under ett, kan det vise seg at de ligner hverandre. Da kan de kanskje fortelle noe om slektsforhold, naboskap, yrke og lignende. Dessuten kan seglenes formgivning vise signetgravørens faglige dyktighet, samt hvilken kvalitet som signeteieren ville ha i sitt personlige segl. Vi ser også de skiftende moter og stilretninger i utformingen av seglene. Segl er også kjent fra antikken i Europa, Midtøsten og Egypt, blant annet omtalt mange steder i Bibelen. Disse seglene skiller seg på flere måter fra de europeiske seglene som ble brukt fra tidlig middelalder og framover. Tyristrand kirke. Tyristrand kirke er en laftet langkirke fra 1857 som står ved riksvei 35 i sentrum av Tyristrand, vest i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Kirken sto ferdig og ble innviet den 30. september 1857 og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Rv35. Bygningshistorie. I tiden før Tyristrand fikk egen kirke måtte folk helt til Hole for å gå i kirke, siden de på den tiden tilhørte Hole prestegjeld. Etter hvert som befolkningstallet økte utover på 1800-tallet ble derfor ønsket om ei egen kirke stadig sterkere. I 1841 ble det derfor fremmet et forslag om å flytte Bønsnes kirke fra middelalderen til Tyristrand, men dette ble det ikke noe av. Utover på 1850-tallet kom det imidlertid mer fart i saken, og i 1855 ble arkitekt Christian Heinrich Grosch engasjert for å tegne kirken, som ble approbert av kongen den 7. desember samme året. Kirken ble oppført av "Peder N. Stiksrud" og "Ole N. Opsahl". Kirkebygget. Kirken er bygget som langkirke av laftet tømmer og har saltak. Utvendig er veggene panelte og hvitmalte. Koret er smalere enn skipet og har et sakristi på hver side. Inntil vestgavlen i koret står det også et våpenhus i to etasjer som bærer en takrytter med høy hjelm. I 1971 ble det også anlagt to rom på hver side av våpenhuset. Disse har skråtak. Langveggene i skipet består av fem felt, der de tre midtre feltene har et høyt vindu hver. Feltene på hver siden har tre høytsittende småvinduer hver. Alle vinduene er smårutet og har trekantavslutning i toppen. Opprinnelig sto kirken på en grunnmur av naturstein, men denne ble skiftet ut med en betongmur i 1962. Interiør og inventar. Kirken er panelt innvendig. Innvendig stolpereisning deler av skipet i midtskip og sideskip. Koret har samme høyde og bredde som midtskipet, og i åpningen mellom kor og skip er det en profilert rundbue med gotisk preg. Gulvet i koret ligger tre trinn over gulvet i skipet. Galleriet bæres av fire frittstående søyler og har brystning med fyllinger. "Altertavlen" har utskjæringer og inngir et gotisk preg. Den er laget av snekker "Thrue" fra Drammen, visstnok etter ønske av Adolph Tidemand, som i 1875 malte det fantastiske oljemaleriet på lerret som pryder altertavlen. Bildet forestiller «Kristus i skyene» og måler (lysåpningen) i bredde 193 cm og i høye 345 cm. "Døpefonten" er sjusidet og formet som en kalk. Prekestolen her seks fag og er inndelt med profilerte ledd. Den ble senket i 1949. "Orgelet" ble opprinnelig overtatt fra Norderhov kirke, som fikk nytt «Gomnæsorgel» i 1853. Det gamle kom opprinnelig fra Tyskland til Norderhov i 1830 og hadde fem stemmer. Dette ble delvis ombygget av "A. G. Gomnæs" i 1875 og fikk da tretten stemmer. Et nytt orgel ble bygget av J. H. Jørgensen i 1925. Det fikk ny spillepult i 1966. Annet. Tyristrand kirke tilhører Tyristrand menighet i Ringerike prosti i Tunsberg bispedømme. Korpsnett Norge. Korpsnett Norge er liten utbryterorganisasjon fra Norges Musikkorps Forbund (NMF). Den ble stiftet 17. august 2001 som følge av en intern strid i Norges Musikkorps Forbund om forbundets utmelding av Norsk musikkråd. Bakgrunnen for striden var at NMF mente at Norsk musikkråd tok en for stor del av de statlige voksenopplæringsmidlene til dekning av sine administrasjonsutgifter, og derfor ønsket å skifte studieforbund. En liten minoritet av forbundets medlemmer ønsket at korpsbevegelsen fortsatt skulle ha tilknytning til Norsk musikkråd, og valgte derfor å bryte ut. Korpsnett Norge kom i 2010 i dialog med NMF. Styret i Korpsnett har ikke besluttet å melde KNN inn i NMF. Vi forsøker et samarbeid, men et samarbeid må forutsette at det går å samarbeide som likeverdige partnere. Gateavisa. "Gateavisas gamle logo."Gateavisa" er en norsk opposisjonell avis eller tidsskrift med rot i motkulturen og anarkistbevegelsen. Den kom ut første gang i juni 1970 som to stensilerte ark under navnet «Oslo Gateavis». Siden har den vokst til en stundom profesjonell avis for dem som føler seg til venstre eller utenfor det meste, og uten forbindelse til etablerte politiske miljøer. Stilen er ofte frisk, nyskapende og provoserende, andre ganger rotete og infantil. Bladet gjør narr av alle slags autoritære og puritanske tendenser, og har en blanding av humor, anarkisme, alternativkultur, uhøytidelig omtale av narkotika med mer. Fristedet Hjelmsgate 3. I 1968 var det en gruppe kunstnere som leide et gammelt, rødt hus i Hjelmsgate 3, en sidevei til Bogstadveien i Oslo, hvor Halléns garveri hadde holdt til. Da disse ga opp ble huset stående tomt, men flere marginale virksomheter fylte tomrommet, blant annet et makrobiotisk spisested, den assorterte byhandelen «Dalis bart» og et par andre butikker, samt forsøksgymnasiastene Iben Hjort og Øystein Holter som kalte seg Futurum Forlag og ga ut avisa «PH». Etter hvert ble det inngått leiekontrakt med Oslo kommune, men huset ble på 1970-tallet utsatt for trusler om riving. Etter iherdig innsats ble huset fredet i 1979 av Oslo bystyre. I 1981 ble huset overlevert til «Stiftelsen Arbeidskollektivet» som den dag i dag eier huset. Fortsatt huser stedet blant annet Gateavisa, NORMAL, SON, sykkelverkstedet Jan Pedal, bokkaféen «Jaap van Huysmands minde» og det vegetariske «Spisestedet». Andre grupper og aktiviteter har også kommet og gått i huset, som f.eks Trikkesnikerenes Landsforbund. Gateavisa blir født. Avisa "PH" ble av Arbeidskollektivet omdøpt til «Kimen», men kom bare ut med ett eneste nummer under dette navnet, og de langvarige diskusjonene om innholdet for neste utgave munnet aldri ut i noen utgivelse. Vinteren 1970 tok derfor Iben Hjort initiativet til å stensilere opp noen sider med aktuell informasjon om tomme hus som kunne okkuperes. Han fikk hjelp av Jan Bojer, og de satte tittelen «Oslo Gateavis» øverst på den første sida. Dermed var Gateavisa født. I løpet av vinteren og våren 1970 kom det flere utgivelser, og Arbeidskollektivet aksepterte avisa som sitt organ. Etter å ha slått tilbake framstøt fra marxistleninistene i SUF(m-l), som forsøkte å overta stedet, søkte de fleste av Arbeidskollektivets medlemmer kontakt med den framvoksende anarkistbevegelsen som spredte avisa over hele landet, og navnet ble derfor endret til bare «Gateavisa». Samarbeidet med anarkistene varte heller ikke lenge. Utpå høsten ble anarkistavisa Folkebladet startet, men det var ofte de samme menneskene som solgte begge avisene. Gateavisas innhold. På sitt meste kom bladet ut månedlig, og med et opplag på over 15 000. Toppen ble nådd i mai 78 med 20 000 trykte aviser. En av Gateavisas mest kjente bedrifter var da de under valgkampen i 1981 bedrev «garbagologi» og stjal søppelet til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch for deretter å offentliggjøre resultatene over 10 sider. De lagde også falske reklamesider med blant annet Coca Cola, med bilde av nynazisten Erik Blücher ("GA 5/6 1977"), og Volkswagen, med bilde fra Hitlers nedleggelse av grunnsteinen for bilfabrikken i Wolfsburg, ("GA 2 1977"). Volkswagen i Norge truet med rettssak da de mente at det ut fra markedstester ville være mulig å anslå forholdsvis nøyaktig hvor mye Gateavisas satiriske «annonse» ville influere på salget av Folkevognen. De 3 000 eksemplarene av bladet som Narvesen skulle distribuere ble svartsladdet. Det var ikke den eneste gangen Narvesen stoppet sin distribusjon av Gateavisa eller solgte den med svartsladding. Gateavisa nr. 4 1977 parodierte forsiden av AKP(m-l)s avis "Klassekampen", under navnet «Gatekampen. Avisa til Proletariatets Enhetsparti (gate-kjemparane)». Ved en rekke valg har Gateavisa lansert fiktive valgplakater for de politiske partiene – gjerne plakater som bedre enn partienes egne viste hva politikerne egentlig sto for. Gateavisa var på et tidspunkt på 1980-tallet blitt en uberegnelig faktor og fikk således også et eget oppslag i Pax Leksikon. Den unorske omtalen av illegale rusmidler, særlig hasj, har vært et tilbakevendende tema, og avfødte også en egen telefontjeneste, «Narkofonen». Andre temaer som jevnlig har vært behandlet i Gateavisas spalter er husokkupasjoner, gatekamper, politivold, kriminalomsorg, økologisk landbruk og boligbygging, piratradioer, alternativ musikk, magi og rus, seksualpolitikk, nakenbading, skolepolitikk, anarkistisk teori og praksis – samt en rekke andre felter i randsonen av den tradisjonelle offentligheten. Typisk nok var Gateavisa den første norske publikasjonen som omtalte punken fra innsiden. Et annet gjennomgående felt i Gateavisas historie har vært annerledes tegneseriene. Ikke bare har avisa helt fra de tidligste tider trykket amerikanske undergrunnstegneserier og formidlet import av slike «comix», den har også vært det viktigste publiseringssted for nye norske tegneserier, med navn som Christopher Nielsen, Waldemar Hepstein, Ingvar Ambjørnsen, Knut Nærum, Haakon W. Isachsen og Bob Horn blant bidragsyterne. Gateavisa har også trykket plakater av Kjartan Slettemark. Medarbeidere. Foruten Iben Hjort og Jan Bojer, under psuvdonymet «Anarkoreven», var Kari Berg og Lillian Sønsteby blant de tidlige redaksjonsmedlemmene i Gateavisa. Seinere dukket jusstudenten Audun Engh opp. Han har vært et stabilt element i lange perioder av bladets liv, har vært karakterisert som avisas «grå eminense», og brukte med stor selvironi aliaset «Josef S» som skribent. Fra Farsund bidro etterhvert Stein Jarving som til og fra og helt fram til sin død i 2005 har bidratt med lange artikler blant annet om økologi og sjølberging. I 1979 begynte en diskusjon rundt arbeidsfrihet i Gateavisa. Inspirert fra Danmark oppsto "Sammenslutningen av Bevisst Arbeidssky Elementer (Norge) – SABAE(N)". Siviløkonom Christian Vennerød var sentral som ideolog og ga etterhvert ut boken "«Arbeid mindre – lev mer! Hvordan jeg sluttet å la meg plage og begynte å sky jobben»" i 1982 på Universitetsforlaget. Senere startet han og Carsten O. Five bladet Dine Penger. Vennerød har hele tiden fortsatt å kalle seg anarkist, og har hevdet at Dine Penger var Gateavisas økonomi-bilag. En annen av Gateavisas sentrale medarbeidere var Syphilia Morgenstierne, et alias for Mari Toft. I 1979 skrev hun en bok om reggaemusikk for Gyldendal. Pseudonymet ble nå kjent i den store offentlighet og ikke bare i en engere krets. Dermed våknet familien Morgenstierne, som gikk til rettssak fordi de mente at hun misbrukte navnet deres, ikke så mye for etternavnet som ved sammenstillingen med fornavnet. Det ble full frifinnelse siden navnet var et pseudonym. Syphilia grunnla i 1995 tidsskriftet Prosa for skribentorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og fungerte som redaktør helt til hun i 1999 kom i konflikt med en påtroppende leder i NFFO etter et satirisk oppslag om forlagsmogulene i Aschehoug og Gyldendal. I 1999 ga Pax forlag ut Syphilias bok "«Elsk deg rik. Anarkistiske løsninger på verdensproblemene»". I dag har Syphilia sitt eget forlag – Forlaget Fritt og Vilt. Thomas Hylland Eriksen var en tid redaksjonssekretær, og fikk sin intellektuelle oppvåkning i avisen, selv om han etter en stund ønsket å lage en annen avis enn Gateavisa og fikk den omdøpt til «Glasnost» i noen utgaver før Gateavisa fant tilbake til seg selv. Hylland Eriksen gikk senere videre og ble bl.a. redaktør av Samtiden. Andre sentrale Gateavister gjennom årene er Ragnar Braastad Myklebust, Arnstein Bjørkly, Øyvind Viestad, Bjørn R. Berge, Nina Dessau, Lasse Tømte, Marit Eriksen, Eli Seglen, Jan Rustad, Petter Lindstad, Gro Reite, Jon Sveinbjørn Jonsson, Inge Matland, Jon Erland Madsen, Inger Østenstad, Kjetil Wiedsvang, Jon Rognlien og Leonard Borgzinner. Høsten 2005 begynte en ny aktiv periode i Gatevisas omskiftende liv. Gateavisa inviterte nye folk til å kuppe redaksjonen, og en rekke unge medarbeidere kom til og blåste nytt liv i avisen, blant annet Pål Flakk og Bjarne Benjaminsen. Anita Nyholt arbeidet for Gateavisa fra 2003 med utviklingen og oppstarten av Norges første Åpen kanal, først som styremedlem i foreningen "Åpen kanal" og deretter "Foreningen Frikanalen". Den åpne tv-kanalen «Frikanalen» ble tilgjengelig på det digitale bakkenettet høsten 2008, og ble etter testsendinger offisielt åpnet 8. januar 2009. Kanalen har konsesjon til 2021. Målet med den åpne kanalen er å styrke det deltakende demokratiet gjennom å gi flere mulighet til å ytre seg gjennom TV-mediet. Gateavisas rolle var å sikre de små foreningenes og enkeltpersonenes rett og mulighet til å sende. Gateavisa hadde oppstartsmøte for egne tv-sendinger i november 2008, og i januar 2009 ble første episode av GA-TV sendt på Frikanalen. GA-TV har foreløbig sendt en sesong med seks episoder og er sannsynligvis verdens rimeligste tv-serie, med produksjonskostnader på bare 1600 kroner! At GA-TV ble virkelighet på så kort tid, skyldes iherdig innsats fra de som allerede deltok i avisredaksjonen, at nye gateavister dukket opp, og ikke minst det at profesjonelle steppet inn på idealistisk vis med hjelp. Opplag. Gateavisas mest solgte utgave var et nummer i 1978, som nådde 20 000 i opplag. I perioden 1978 – 1983 kom avisen månedlig, i et opplag på 16 000. I dag (2011) kommer avisen sporadisk, noen ganger i året. Opplaget ligger på om lag 4 000 eks, hvorav ca. 1 500 abonnenter. Studentteateret Immaturus. Studentteateret Immaturus er bergensstudentenes teatergruppe. Organisasjonen ble stiftet i 1990 under navnet "Studentteateret i Bergen", men skiftet i 1995 navn. Immaturus er en driftsorganisasjon ved studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter. Den har over 100 aktive medlemmer. Teateret har satt opp en rekke kjente stykker, blant annet Franz Kafkas "Prosessen" og Samuel Becketts "Mens vi venter på Godot". Teateret har også vært scene for flere urfremføringer, blant annet Ingvill Skjold Thorkildsens "Myren" (2005) og norgespremiérer (bl.a Steve Martins 'Picasso på Lapin Agile' og Peter Barnes's 'Latter!') I anledning Ibsen-året satte Immaturus i 2006 opp "Samfundets støtter". Ekstern lenke. Studentforeninger Immaturus. Immaturus (latin, «umodent») er en tidligere strykkarakter ved norske universiteter. Den ble gitt for resultater dårligere enn 4,0 i det tallbaserte karaktersystemet. Det ble imidlertid ikke satt en tallkarakter for strykresultater. Tretjære. Tretjære eller tjurru, er en svart eller brunsvart tyktflytende væske, som kjemisk består det en blanding av organiske syrer og estere. Tjære utvinnes ved tørrdestillasjon av trevirke, som oftest fra furu. Under denne prosessen går den først over i gassform, og blir til væske ved nedkjølning. Tradisjonelt ble tjæra framstilt i ei tjæremile, ved at tyrived ble stabla opp,dekket over med leire eller annet materiale som hindret tilgang til luft, overdekt med torv og ved som ble påtent. Bålet ble holdt vedlike til tjæra sluttet å renne etter ett til to døgn. Forsvarets Musikkorps Vestlandet. Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV), kjent som "Divisjonsmusikken" på folkemunne, er ett av Forsvarets fem profesjonelle musikkorps organisert under Forsvarets musikk. Korpset har historie tilbake til 1792. Korpset har base på Koengen i Bergen, og har 28 militært ansatte musikere (fenrik-, løytnant- eller kapteinsgrad) og fem administrativt ansatte. Korpssjef er kommandørkaptein Lars Flostrand, mens Trond Korsgård er kunstnerisk leder. Korpset holder et meget høyt kunstnerisk nivå og behersker de fleste genre, klassisk og samtidsmusikk, så vel som jazz og populærmusikk. Korpset har gitt ut flere plater, de siste årene med fokus på sjangeren samtidsmusikk, og har de siste årene turnert i Tyskland, Storbritannia, Estland, Østerrike, Belgia og Nederland. I 2009 skiftet FMKV fra Hærens uniformer og spiller nå i Sjøforsvarets mørkeblå uniformer. Venneforening. Korpset har egen venneforening, stiftet i 1998, med omtrent 500 medlemmer. Gausa. Gausa er ei elv i kommunene Gausdal og Lillehammer i Oppland. Gausa drenerer fjellpartiene sørøst for Vinstre og øst for Espedalen. Vassdraget er delt i to hovedgreiner, Gausa og Jøra. Gausa begynner ved bygda Svingvoll, der Kidlielva og Skeiselva møtes. På Forset møtes Jøra og Augga og ved Segalstad bru renner Jøra ut i Gausa. Gausa renner ut i Gudbrandsdalslågen mellom Jørstadmoen og Fåberg, 6 km nord for Lillehammer. Gausa er vernet i henhold til Verneplan II for vassdrag. Einar Olav Skogholt. Einar Olav Skogholt (født 18. desember 1947 i Nord-Odal, Hedmark) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1989. Han var vararepresentant fra 1977 til 1985. Skogholt var ordfører i Nord-Odal fra 1972 til 1977. Segalstad bru. Segalstad bru er et tettsted og administrasjonssenteret i Gausdal kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar og ligger ved veiskillet mellom Østre Gausdal og Vestre Gausdal. Stedet har fått navnet sitt fra brua som binder de to delene av kommunene sammen. Gausdal Bruk sett fra sørøst. En rekke bedrifter og butikker er lokalisert på Segalstad bru, hvorav den viktigste er trevarebedriften Gausdal Bruk. På Segalstad bru finner man dessuten Fjerdum skole, Gausdal videregående skole, kommuneadministrasjonen og idrettsanlegg. Ved Segalstad bru er også det første av de to Q-meieriene i Norge. Dette er tidligere Gausdal Ysteri, en av landets største brunost-produsenter. Segalstad Bru er kjent i norsk historie for kampene i aprildagene 1940, hvor flere menn falt. Tjære. Tjære er en flytende sort væske som blir produsert ved pyrolyse eller raffinering av organisk materiale. Oftest blir tjære produsert av kull, men kan også produseres av treverk eller torvmose. Steinkulltjære brukes i noen typer beis. Statist. En statist er en skuespiller som ikke har noen annen oppgave enn å opptre i bakgrunnen på en film, i et TV-program eller i en teaterforestilling. Statistroller krever sjelden kunnskaper om eller erfaring med skuespill. Store filmer ansetter gjerne hundrevis av statister. Osmussaar. Osmussaar (svensk: "Odensholm") er ei øy i Estland. Øya ligger 7,5 km utenfor fastlandet, og tilhører Noarootsi kommune og Lääne fylke. Osmussaar har et areal på 4,69 km². Osmussaar er oppkalt etter den norrøne guden Odin, som etter sagnet skal ligge begravd på øya. Osmussaare fyr skriver seg tilbake til 1765, men ble renovert flere ganger med dagens tårn fra 1954. Før andre verdenskrig bodde 130 mennesker på øya, de fleste av dem etniske svensker. Da Sovjetunionen inntok øya og bygde marinebase der i 1940, ble alle innbyggerne tvangsflyttet til Vormsi. Øya var det siste området i Estland som ble overgitt til tyskerne da de okkuperte landet under andre verdenskrig. Under den tyske okkupasjonen flyttet svenskene tilbake, men de måtte igjen forlate øya da den tyske okkupasjonen tok slutt. Teak. Teak er en gruppe trær i jernurtfamilien. Treverket inneholder olje som gjør det motstandsdyktig mot vær og vind. Som materiale er det velegnet til bruk utendørs, bl.a. i fritidsbåter og utemøbler. Bruken er omstridt grunnet hogst av regnskog og politiske omstendigheter, og Regnskogfondet anbefaler forbrukere å unngå produkter av teak. Teak er lett å dyrke og flere store teakplantasjer eksisterer. Ung teak er mykere treverk enn gammel teak. Utbredelse er bl.a. Indonesia og Burma i Asia Cornelis Cort. Eksempel på arbeide av Cornelis Cort Cornelis Cort (født 1536 død 17. mars 1578) var en nederlandsk gravør som var født i Hoorn i Nederland og studerte gravering under Hieronymus Cockx fra Antwerpen. Døde i Roma i 1578. Kongsberg Penguins. Kongsberg Penguins var et norsk basketballag. De ble dannet i 2000, samtidig som den nye, norske ligaen, BLNO, tok form. Lagets opprinnelige navn var "Bergkameratene", men nå er Bergkameratene breddedelen, mens Penguins er topplaget/Bk Basket Elite. Bk bredde og Kongsberg Penguins er skilt ut i to forskjellige klubber. Kongsberg Penguins spilte hjemmekampene sine i Kongsberghallen, ofte foran 400–500 tilskuere. På det meste har det vært 1200-1300 mennesker til stede. Navnet Penguins har laget tatt fra Kongsberg Våpenfabrikks marine missil Penguin-rakett. Laget har etter et par vanskelige år regruppert seg, og har mange unge, lokale spillere og med unntak av to amerikanere et helt norsk lag. Grethe G. Fossum. Grethe Gulbrandsen Fossum (født 1. november 1945 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1997. Hun var vararepresentant fra 1989 til 1997 og 2001 til 2005. Hun møtte fast som vararepresentant for Kjell Borgen fra 1. til 16. oktober 1989, og fra 3. november 1990 til 30. september 1997 for Kjell Borgen, Sigbjørn Johnsen og Sylvia Brustad. Hun møtte også for Brustad fra 1. til 19. oktober 2001. Fossum var varaordfører i Grue fra 1987 til 1991. Hun var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre fra 1992 til 2002. Fra 1. januar 1988 til 1. januar 1989 var hun personlig sekretær i Sosialdepartementet. Grethe G. Fossum er mor til Mette Fossum Beyer. Drammen Golfklubb. Drammen Golfklubb ble stiftet i 1989. Klubbens hjemmebane er Skoger golfbane, som ligger syd for Skoger gamle kirke. Banen er en 18-hulls park- og skogsbane. Den regnes som en krevende bane, kjent for fairwayer og greener med høy kvalitet. Klubben innviet et nytt klubbhus sommeren 2004. Røykengranitt. Røykengranitt er et "handelsnavn" på granitt fra Røyken, Hurum ved Oslo. Røykengranitt tilhører det som kalles Drammensgranitt, og utgjør en del av Oslofeltets bergarter. Den er middels til ganske grovt kornet, hovedsakelig lyst brunrød, gråhvit, ofte med hvite eller grønne krystaller. Og består i hovedsak av alkaliefeltspat, biotitt, plagioklas og ganske mye kvarts. Den brukes mest til bygningsstein, som vegger, trapper, gulvplater, kanter og lignende, men også til gravminner. Granitt er en dypbergart, der magmaet har størknet nede i dypet (jordens indre) under høy temperatur og stort trykk. Avkjøling har skjedd langsomt over lang tid, derfor ligger krystallene i samme mønster (krystallstruktur) og de har omtrent samme størrelse. Krystallstrukturen er også velutviklet av samme grunn, og kløven er god i alle retninger. En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper, og lar seg ganske lett dele i tre retninger, den er "anisotrop". Den inneholder mye kvarts (SiO2), og er derfor en hard bergart som har gode kløvegenskaper. Den rødbrune røykengranitten er derimot hardere å kløyve på busten enn annen granitt. Knut Borch. Knut Haakon Borch (født 29. januar 1980 i Seattle, USA) er en tidligere norsk fotballspiller som var målvakt for Tromsø Idrettslag. Borch spilte i TIL hele karrieren, fra 1986 til han la opp i 2008. Han spilte da 94 tippeligakamper. Borch slet store deler av karrieren med skader, og måtte de siste sesongene konkurrere med spillere som Kenny Stamatopoulos og Sead Ramović om målvaktsplassen. Knut Borch spilte i 2005 sin eneste, og han var i samtaler med Arsenal FC. Tattenhoe. Tattenhoe er en landsby i Milton Keynes i England. Det ligger i den sørvestlige utkanten av byen, nær ruinene av Snelshall Priory. Området inkluderer Howe Park Wood, som er et av de få stedene hvor urskog er bevart i England. Det var opprinnelig en landsby der, men den ble forlatt i det 16. århundre. Det lå en herregård med voldgrav der, samt en sognekirke som antagelig ble bygget i det 12. århundre. Stedsnavnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Tattas landstykke». Da nybyggingen startet i moderne tid lå bare tre gårder og den gamle sognekirken der, men stedet ble anerkjent som en "village" fremfor som "hamlet" fordi kirken fortsatt hadde status som sognekirke. Forset. Forset er et tettsted ved nedre løp av elva Jøra i Gausdal kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent seks kilometer sørvest for kommunesenteret Segalstad bru, hvor elva Jøra renner ut i Gausa. Her finnes blant annet Veste Gausdal kirke, barneskolen Forset skole og Forset barnehage. Augga. Augga er ei elv i kommunene Gausdal og Lillehammer i Oppland. Augga renner gjennom Auggedalen og munner ut i elva Jøra ved Forset. Arnatveit. Arnatveit er et befolkningstett område i bydelen Arna i Bergen. Her har det skjedd en større boligutbygging og fortetting siden midt på 1960-tallet, hovedsakelig med tilflytting fra Bergensområdet. På Arnatveit gård i Oppetveiten ligger er en av landets få bevarte, profane tømmerhus fra middelalderen. Tidligere lå en av norges største møbelfabrikker, – Arna Bruk. Denne fabrikken var også blant Norges største produsenter av busser. Arna Bruk drev produksjon av Arna Busser i 50 år fra 1947 til 1997. I dag drives utleie av disse næringslokalene og utearealet er videreført som bussoppstillingsplass for Tide. På Arnatveit er det også et steinindustrifirma som produserer gravstein og hagestein. Arnatveit holdeplass var tidligere et stoppested på Gamle Vossebanen. På Arnatveit lå en verneverdig låve som var tegnet og bygget i amerikansk stil rundt 1900-tallet. Låven brant ned til grunnen i april 2007. Liste over Irlands presidenter. Liste over Irlands presidenter omfatter valgte statsoverhoder i Irland. Presidentkommisjonen. Irlands president har ingen visepresident. Om posten blir vakant skal en etterfølger ifølge grunnloven velges innen seksti dager. Under interimsperioden utføres embetets plikter av et visepresidentskap, presidentkommissionen ("the Presidential Commission"), som består av lederne for høysterett og ordstyrerne i de to kammerne i Oireachtas: Ceann Comhairle som er ordstyrer i underhuset Dáil Éireann samt ordstyreren i overhuset eller senatet Seanad Éireann. Presidentkommisjonen har vært funksjon i 1937–38, 1974, 1976 og 1997. Irland Høgskolen i Vestfold. Høgskolen i Vestfold (HiVe'") er en høgskole i Vestfold. Den er en av 24 statlige høgskoler i Norge og har i dag vel omkring 4200 studenter og 450 tilsatte. Historikk. HiVe ble etablert 1. august 1994 som et resultat av at tre statlige høgskoler i Horten og Tønsberg ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. De tre høgskolene som fusjonerte var Eik lærerhøgskole, Høgskolesenteret i Vestfold ("tidligere Tønsberg Maritime Høgskole og Horten ingeniørhøgskole") og Vestfold sykepleierhøgskole. De fire høyskolene hadde allerede fra 1989 samarbeidet om å tilby et studium i økonomi og administrasjon. Høgskolen i Vestfold var lokalisert i Borre utenfor Horten og på Eik utenfor Tønsberg fram til studiestart 2010, da all virksomhet ble samlokalisert på Bakkenteigen i Borre. Høgskolen i Vestfold slås sammen med Høgskolen i Buskerud fra 1. januar 2014 til én institusjon under navnet Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Studietilbud. Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen maritime fag, sykepleie, ingeniør, samfunnsfaglig og pedagogisk utdanning. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradprogrammer, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. På masternivå tilbyr høyskolen mastergrader i På doktorgradsnivå tilbyr høyskolen PhD grader i Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Organisering. I forbindelse msd samlokaliseringen av høgskolen ble det bygget et aktivitetsbygg med idrettsfasiliteter, konferanseom, idrettslaboratorier og treningsstudio, og et forsknings- innovasjons- og næringssenter som inneholder laboratoriefasiliteter, blant annet for mikro- og nanoteknologimiljøene ved HiVe og bedrifter i regionen. Henrettelse ved ihjelkoking. Koking til døde er en gammel henrettelsesmetode. Den første dokumenterte bruk av metoden er fra Kina og kan dateres til 203 f.Kr. – det dreide seg om en spion. Også i Japan finner man tidlig belegg for metoden. Metoden nevnes også i skildringer om kristenforfølgelser i Romerriket, blant annet under keiser Decius' forfølgelse i 250/51. I 1531 ble ihjelkoking en lovlig henrettelsesmetode under Henrik VIII av Englands tid, beregnet for giftmordere. Straffen ble lovfestet etter at man følte behov for en passende straff for kokken Richard Roose, som ved matforgiftning skulle ha forvoldet to kvinners død. Han ble henrettet den 15. april 1532. Før ham rakk man å henrette på samme vis en tjener som skulle ha forgiftet sin "landlady". En annen var tjenestepiken Margaret Davy som ble henrettet for samme slags forbrytelse den 28. mars 1542. Etter Henrik VIIIs død ble loven om henrettelse ved koking opphevet i 1547. Den dømte ble enten kastet i en allerede kokende gryte, eller bundet fast i en kald gryte, som gradvis ble opphetet til kokepunktet. Dette var en langsom og meget smertefull måte å dø på. Denne henrettelsesmåten var ikke spesielt mye brukt. I 2001 saligkåret pave Johannes Paul II en bysantinsk-katolsk abbed i den ukrainske del av Sovjetunionen, Jakym Senkivskyj, som ble arrestert den 26. juni 1941 av de kommunistiske myndighetene og den 29. juni ifølge vitnemål fra andre fanger drept ved å bli kokt til døde i en stor gryte i fengselet i Drohobitsj. I nyere tid er Idi Amin (Uganda) og regimet i Usbekistan under Islam Karimov blitt beskyldt for å ha kokt politiske motstandere til døde. Skifer. Skifer er en metamorf eller sedimentær bergart, dannet ved at sand, leire og grus som har blitt avsatt (sedimentert) på bunnen av en større vann eller i havet. Etterhvert som tykkelsen på dette sedimentlaget økte, økte også trykk og temperatur nede i massene. Sand, leire og grus ble etter hvert forsteinet og omdannet til skifer. Denne omdanningen (metamorfosen) fra løst materiale (sand, leire og grus) til en fast bergart, består i en sementering (= sammensmeltning) av de ulike sedimentlagene. Bergarten er derfor sterkt lagdelt og har en god liggekløv. Skiferstruktur i Oslofeltet på nordre Langåra, Asker. Graden av sementeringen og innhold av glimmer avgjør hvor god lagdelingen er. Er sementeringen svak, kan skiferen lett deles der en måtte ønske det. Steinalderen. I yngre steinalder, fra ca 3700 f.Kr, finner vi skifer brukt til slipte redskaper fra Varangerfjorden i nord til Rogaland i sør, en strekning på 2 000 km i fugleflukt. Skikken holdt seg i ca to tusen år. En gåte er det hvorfor bruk av skifer til redskaper tok slutt, tilsynelatende samtidig, over så store avstander. Redskaper av skifer er noe av det mest funksjonelle og vakre som ble frembrakt i nordisk steinalder, og opphøret av skifer i redskapsproduksjon kan neppe forklares med annet enn et dyptgripende kulturskifte. Norske skiferbrudd. Skifer brytes mange steder i Norge. Hvert sted har særpreget skifer. Esa-Pekka Salonen. Esa-Pekka Salonen (født 30. juni 1958 i Helsingfors) er en finsk dirigent. Salonen har studert ved Sibeliusakademiet i Helsingfors, i Italia og i Darmstadt i Tyskland. Han debuterte som dirigent med Finlands Radios Symfoniorkester i 1979. Sitt internasjonale gjennombrudd som dirigent fikk han i 1983 da han oppførte Mahlers tredje symfoni med Philharmonia Orchestra i London, der han nå er sjefsdirigent I perioden 1985–95 var han dirigent for Sveriges radios symfoniorkester. Fra 1992 er han sjefsdirigent for Los Angeles Philharmonic og bosatt i California. Salonen var gjestedirigent for Oslo Filharmoniske Orkester 1984–89. Camden Town undergrunnsstasjon. Camden Town undergrunnsstasjon er en stasjon i Londons undergrunnsbane. Stasjonen betjener alle rutene på Northern-linjen, og er en av de mest trafikkerte stasjonene på undergrunnsnettet. I helgene er pågangen spesielt stor på grunn av de mange populære markedene i området. Stasjonen er derfor stengt for avreise hver søndag ettermiddag, og kun åpen for ankomst og togbytte. Bockstensmannen. a> med Bockstensmannens funnplass markert med et kors a>. Tegningen er utført av Harry Kivijärvi fra Finland og er hugget i en minnestein i Varberg. Bockstensmannen er et svensk fortidsfunn som består av skjelettet av en mann fra middelalderen med hår og klær. Det er et av de best bevarte funn i Europa fra denne tiden og er utstilt på Varbergs museum. Funnet var det første kjente moseliket som har fått påler slått gjennom kroppen. Mannen hadde blitt drept og festet med påler i myra, sannsynligvis for å hindre ham fra å «gå igjen». Kroppen ble funnet av elveårige Thure G. Johansson ved Sankthanstider i 1936 i Bockstens myr, ved foreldrenes gård med samme navn. Myra ligger i Rolfstorp, Varberg kommune i Hallands län på den svenske vestjysten, cirka 25 km øst for Varberg. Den ligger i gangavstand fra Åkulla Friluftsgård ved veien mellom Åkulla og Svartrå. Veien var engang varbergbygdas «hovedvei» mot nordøst og del av Via Regia. Det har vært vanskelig å finne ut når Bockstensmanenn har levd, og det er foreslått flere tidsangivelser. Klærne, først og fremst struthetta, antyder tidsperioden fra 1250 til 1520, mens litt usikre karbon14-målinger begrenser dateringen til 1300-tallet. Pakriøyene. Flyfoto av Pakrihalvøya og de to øyene. Väike-Pakri til høyre, Suur-Pakri til venstre. Suur-Pakri (svensk: "Stora Rågö") og Väike-Pakri ("Lilla Rågö") er to øyer i Estland. Øyene ligger vest for havnebyen Paldiski og Pakrihalvøya. Suur-Pakri og Väike-Pakri tilhører Paldiski kommune og Harju fylke. Øyene har et areal på henholdsvis 11,6 km² og 12,9 km². Den "lille" øya er faktisk størst i areal, navnene skyldes at Suur-Pakri var viktigere militært og økonomisk, med bedre forutsetninger for landbruk. Begge øyene har kalksteinsklipper, seks meter høye på Suur-Pakri og inntil 13 meter høye på Väike-Pakri, som er sterkt utsatt for erosjon. Da Estland ble innlemmet i Sovjetunionen i 1940, ble øyenes befolkning tvangsflyttet, og øyene og Pakri-halvøya ble utbygd til militærbase. Etter krigen bodde ca 20 personer på Väike-Pakri, men de siste flyttet fra øya i 1965. I dag har de to øyene 1 fast beboer, men enkelte turister, jegere og sauegjetere finner veien ut til øyene sommerstid. De to øyene er forbundet med hverandre med ei dårlig steinfylling som ble anlagt av sovjetiske, militære mannskaper. Det sovjetiske luftforsvaret brukte øyene som treningsmål for bombefly, og treningsbombingen fortsatte helt til 1992. De to øyene ble tilbakeført til Estland så sent som 16. mai 1994, nesten 3 år etter at Estland igjen ble selvstendig. Oppryddingen av militære etterlatenskaper startet høsten 1993. I 1995 ble over 2500 eksplosiver av ulike typer uskadeliggjort på øyene. Selv i dag kan det ligge rester av eksplosiver på øyene, så det er nødvendig å være forsiktig om en skal bevege seg på øyene. Også annen forurensning finnes på de to øyene. Mye ikke-eksplosivt søppel ligger igjen etter den militære aktiviteten, og vannet på øyene er forurenset. Det er også fare for harepest, siden det er mye mus, rotter og insekter på øyene, og disse kan være infiserte. Derfor anbefales det sterkt at folk som besøker øyene tar med seg drikkevann. Militæret ødela imidlertid ikke alt på øyene. Til tross for bombingen og forurensningen er det mye vakker natur på øyene. Øyene har vakre kalksteinsklipper, og mange store steiner som det sovjetiske militæret ikke ødela. Militæret skal visstnok ha brukt steinene til navigasjonshjelp. Deler av øyene ble vernet som naturvernområde i 1998. Det eksisterer planer om å anlege kjernekraftverk på Suur-Pakri, men planene vekker lokal motstand. Paldiski-maleren Amandus Adamson (1855–1929) malte motiver fra øyene. Etiopias nasjonalbank. Etiopias nasjonalbank er sentralbanken i Etiopia. Historie. Etiopias nasjonalbank ble etablert i 1963, og var i drift fra januar 1964. Før denne sentralbankloven (Lov 206 av 1963) hadde banken både oppgaver som sentralbank og som en kommersiell bank. Loven ga banken en selvstendig administrativ og juridisk stilling, og rendyrket dens stilling som sentralbank. Oppgaver og målsettinger. Hovedmålsettingen til sentralbanken er å opprettholde lav og stabil inflasjon og rentenivå, å fostre en sunn økonomi, og å utføre sin funksjon i tråd med ønsket om økonomisk vekst i Etiopia. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr januar 2012 er "Hans Excellense" Ato Teklewold Atnafu. Som sentralbanksjef regnes han også som en del av regjeringen. Nordlige halvkule. Den nordlige halvkule er den delen av jordens overflate som er nord for ekvator. Den omfatter hele Nord-Amerika, Europa og Asia, to tredjedeler av Afrika og ca. en tiendedel av Sør-Amerika. Vinteren inntreffer rundt desember til februar og sommeren rundt juni til august. Paleokhora. Paleokhοra (Παλαιοχώρα, Παλαιόχωρα eller Παλιόχωρα) er en liten by på sydkysten av den greske øya Kretas vestlige del. Den er hovedstaden i Pelekanos komunedistrikt. Byen har en befolkning på omtrent 2000. Hovednæringsveien er turisme. Under kampene på Kreta var byen skueplass for kampene mellom motorsykkeltropper fra den 95. tyske oppklaringsbataljon og det Åttende Greske regiment med deltagende grupper fra det Kretensiske gendarmeriet. Jens Kjartan Styve. Jens Kjartan Styve (født 11. juli 1972) er en norsk forfatter, tegneserieskaper og illustratør. Styve debuterte som forfatter i 2007 med romanen Eg, Ove Kvamme på Cappelen Damm Forlag. Tidligere har han produsert en rekke tegneserier, den første var på trykk i Kraftig Kost i 1989. Seriene hans har senere vært trykket i egne hefter og bøker samt ulike fanziner og tegneserieblader. Han var med å starte tegneserieforlaget Jippi i 1997. Styve har jobbet som illustratør og grafisk formgiver i en årrekke og illustrert både magasiner og bøker. Eksterne lenker. Styve, Jens Kjartan Styve, Jens Kjartan Styve, Jens Kjartan Eduard Buchner. Eduard Buchner (født 20. mai 1860 i München, død 13. august 1917 på samme sted) var en tysk kjemiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1907 for sitt arbeid med fermentering. Buchner ble professor i kjemi ved landbrukshøgskolen i Berlin i 1898. Han publiserte en rekke arbeider innen ren organisk kjemi og gjæringskjemi, men ble mest kjent for sine publiserte studier av alkoholholdige gjæringer i 1897. Han klarte der å bevise at det ikke er avhengig av gjærsoppens livsprosesser, som tidligere antatt, men er forårsaket av et enzym produsert av denne soppen som Buchner benevnte "zymas". Det er mulig å fremstille en fullstendig cellefri saft fra gjær, med det formål å fremkalle kraftig alkoholgjæring, gjennom knusing og pressing under høyt trykk. Eduard Buchner var bror til Hans Buchner. Kirsti Sparboe. a>. Norge fikk 1 poeng og kom på en delt 13. plass med Portugal da Kirsti Sparboe sang «Karusell». Kirsti Sparboe (født 7. desember 1946 i Tromsø) er en norsk sangerinne og skuespillerinne. Hun ble oppdaget av Dagbladets Nord-Norge-journalist Arthur Arntzen da hun som 17-åring sang med bandet "The Caravans" på et karneval i Tromsø, utkledd som kineser. Arntzen inviterte henne til å synge i et presseshow i Tromsø som ble kringkastet og hørt både av Arne Bendiksen – som samme kveld tilbød henne platekontrakt – og av NRKs ungdomsredaktør, Ada Haug, som ville ha henne som gjest i NRKs TV-serie for ungdom, Tennpluggen, der hun sang «Bye, Bye Blackbird» og «All Of Me». Platedebuten fant sted på plateselskapet Triola i 1964 med singlen «Frankie Boy»/«Ballerina». Oppfølgeren «Nå og for alltid» (Triola) lå syv uker på VG-listen. Kirsti Sparboe har deltatt i mange revyer, musikaler og TV-komedier, og vært tilknyttet en rekke teatre. Hun hadde en større rolle i filmen "Stompa forelsker seg". Filmen hadde premiere omtrent samtidig som lanseringen av hennes gjennom tidene best solgte plate, «Hjem»/«Tro på meg» (1966) (Triola), som solgte i over 50 000 eksemplarer på kort tid. __TOC__ Sparboe har også hatt stor suksess som artist i utlandet,og vant flere priser i ulike sangfestivaler, blant annet Midem-festivalen i Cannes i Frankrike i 1967 og brasilianske verdensmusikkfestival i Rio de Janeiro i 1968, der hun gikk helt til topps og fikk gullmedalje for melodien «I feel so strong». Hun har også hatt en rekke plateinnspillinger på platelistene i land som Vest-Tyskland og Sverige. Kirsti Sparboe er den sangeren som har vunnet Melodi Grand Prix-finalen i Norge flest ganger som soloartist (4 ganger), og den norske sangeren som har deltatt i flest internasjonale finaler av Eurovision Song Contest (ESC) som soloartist (3 ganger). Teater- og revysuksesser. Kirsti Sparboe debuterte som revyskuespiller på Chat Noir i Oslo 1970 i den nyskapende revyen "Hjertelig tilstede" sammen med Harald Heide-Steen og Rolv Wesenlund. Senere ble det turne Norge rundt, og plateinnspillingen av denne revyen ble også en stor suksess. I 1972 deltok hun i én av de største Chat Noir-suksessene, Einar Schankes jubileumsrevy "Kjære lille Norge", som både ble filmatisert og musikken gitt ut på plate. Siden har hun spilt i over et titalls populære høst- og sommerrevyer på ulike scener i både Oslo og byer som Tønsberg, Sandefjord og Fredrikstad. (Blant disse er kjente revyer som "Eg ser deg utfor klubben", "Solstreif" og "Norge i våre hjerter") Kirsti Sparboe fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i 1973 i rockemusicalen "To muntre herrer fra Verona" på Oslo Nye Teater, basert på William Shakespeares tekst. Her spilte hun mot blant andre Toralv Maurstad og Per Theodor Haugen. Siden har hun hatt hovedroller i en rekke store teateroppsetninger – de fleste i byene Oslo, Trondheim og Tromsø, samt mange turneer med Riksteatret. I 1975 hadde hun hovedrollen i musikalversjonen av Alf Prøysens "Trost i taklampa" på Trøndelag Teater med Trond Lie som regissør, og 1979 spilte hun sammen med blant andre Harald Heide-Steen og Trond Lie i komedien "Jeg elsker min kone" på Chat Noir. I 1984/85 høstet Sparboe gode kritikker som selveste "Pippi Langstrømpe" på Chateau Neuf i Oslo og i 1988 hadde hun stor suksess på Hålogaland Teater med hovedroller både i "Ole Brumm" og Peter Shaffers "Komedie i mørke", som hun senere spilte på Victoria Teater i Oslo. Sin første rene talerolle hadde Kirsti Sparboe i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill "Når den ny vin blomstrer" på Oslo Nye Teater. I 1994/95 spilte hun sammen med Elsa Lystad i "Et fandens fruentimmer". Først på Victoria Teater i Oslo, og deretter på på Norges-turne med Riksteatret. Tittelrollen i Willy Russels "Shirley Valentine", oversatt til nordnorsk av Arvid Hanssen og Arthur Arntzen, er en annen av Kirsti Sparboes store teatersuksesser – som hun i flere perioder (siden 1997) har turnert med i hele Nordland, Troms og Finnmark i regi av Nordland Teater og Hålogaland Teater. I 1998 hadde hun en av hovedrollene i Ole Paus sin nyskrevne musikal "Den store barnedåpen" (basert på Oskar Braatens skuespill med samme navn) ved Teater Ibsen i Skien. I 1999 debuterte hun som operettesanger da hun, sammen med Ingebjørg Kosmo, spilte i "Czardasfyrstinnen" under Nordland Musikkfestuke i Bodø. Sammen med Sverre Kjelsberg hadde Kirsti Sparboe hovedrollen i den kritikerroste musikalen "Brecht-kabaret" på Hålogaland Teater i år 2000. Samme år spilte hun også i Berthold Brechts "Bryllupsfesten" sammen med blant andre Ketil Høegh (i rollen som brudgommen) på Hålogaland Teater. Film- og fjernsynsuksesser. Kirsti Sparboe har hatt flere egne store TV-show, dokumentar- og portrettprogram på NRK, blant annet i 1967 (fra Tromsø), i 1973, 1977, 1979, 1996 og 2006 (der venninnen Grethe Kausland var gjest – og hadde en av sine siste TV-opptredner). I 1968 hadde hun TV-showet Tre i parken sammen med Arne Bendiksen og Oddvar Sanne. I 1969 deltok hun, sammen med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen, i humorserien "Og takk for det", som er en av NRKs størte TV-suksesser noensinne. Sparboe har også vært programleder for en rekke populære TV-serier og underholdningsprogram på både NRK og TV2 – både alene og sammen med blant andre Erik Bye, Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Jon Skolmen. "Kom, så tegner vi en sang" er en legendarisk barne TV-serie på NRK som Kirsti Sparboe ledet i årene 1983/84. Denne serien vant også flere internasjonale TV-priser. I 1991 ledet hun NRKs store 17.mai-show fra KulturHuset i hjembyen Tromsø, med blant andre Henny Moan og Jon Michelet på gjestelisten. Sparboe har også vært med i noen episoder av TV-serien om Marve Fleksnes. Hun har deltatt i flere norske spillefilmer – sammen med blant andre Rolv Wesenlund i "Ute av drift" i 1992. Sparboe debuterte som filmskuespiller allerede i 1965 i kinofilmen Stompa forelsker seg der hun spilte mot blant andre Grynet Molvig og Rolf Just Nilsen. For innsatsen i kinofilmen Kjære lille Norge (1973), regissert av Knut Bohwim, fikk hun strålende kritikker av blant andre Dagbladets filmanmelder Arne Hestenes. Det er også laget TV-versjoner av flere av teateroppsetningene der Kirsti Sparboe spiller hovedroller. Blant andre; "Musikken var av Bjarne Amdahl" (Oslo Nye Teater), "Hallo – Adjø" (basert på melodier av The Beatles) (Oslo Nye Teater), "Vi går i Hjorten" (Trødelag Teater) og den elleville farsen "Boieng – Boieng" (Victoria Teater i Oslo), der hun spilte mot blant andre Linn Stokke, Ingerid Vardund og Hans Ola Sørlie, som hadde rollen som piloten. Ulike hederspriser og topplasseringer. Kirsti Sparboe har vunnet den norske finalen av Melodi Grand Prix (MGP) hele fire ganger, i 1965 med «Karusell», i 1967 med «Dukkemann», og i 1969 med «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Med disse sangene kom hun på henholdsvis 13., 14. og 16. plass i de internasjonale finalene. Den fjerde vinnersangen, «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» fra 1968, ble trukket tilbake før den internasjonale finalen. I 1970 deltok Sparboe i den vest-tyske Grand Prix-finalen med melodien «Pierre Der Clochard», som kom på fjerdeplass i finalen. I 1967 mottok Sparboe "Midem-prisen" i Cannes som den mestselgendeplateartist i Europa (sett i forhold til innbyggertallet i artistens hjemland). I 1968 fikk Kisti Sparboe gullmedalje på Verdensmuikkfestivalen i Rio de Janeiro i Brasil (verdens største musikkfestival) for fremførelsen av melodien «I feel so strong». I 1969 ble Kirsti Sparboe tildelt ungdomsbladet Det Nye sin "Sølvmikrofonen" (som, etter avstemming blant bladets lesere, ble tildelt årets mest populære norske popartist). Den første vinneren av Sølvmikrofonen var Wenche Myhre i 1967. Kirsti Sparboe vant Spellemannprisen i 1972 som beste kvinnelige artist. Hun ble også nominert til Spellemannprisen i 1974, 1976 og 1977. I 1982 ble Sparboe tildelt "Gammleng-prisen" i klassen pop. 1 1998 ble Kirsti Sparboe av ordføreren tildelt en hederspris fra Tromsø kommune for sin unike karriere og profilering av hjembyen Tromsø over fire tiår. Prisen ble utdelt da hun besøkte KulturHuset i hjembyen med forestillingen "Shirley Valentine" (med Kirsten Sørlie som regissør og forfatterne Arthur Arntzen og Arvid Hanssen som oversettere av den to timer lange teatermonologen til frodig nordnorsk språkdrakt). I 1999 ble Kirsti Sparboe tildelt "Mack-prisen" – et kulturstipend som utdeles av "Mack-ølets venner" til personer eller organisasjoner som har bidratt positivt til fremme av nordnorsk humor og kultur. Blant andre vinnere av "Mack-prisen" er; Ola Bremnes, Karl Erik Harr, Tove Karoline Knutsen, Jack Berntsen, Arthur Arntzen og Mari Boine. Platesuksesser over seks tiår. Sparboe er en av Norges mest allsidigeartister og har gjennom seks årtier spilt inn flere hundre melodier på plater. Mange av disse er etter hvert blitt kjente. Ved siden av «Hjem langt mot nord» (1966) og «Oj, oj, oj» (1969) finnes også «Napoleon med sin hær» (1965), «Nordlandsnetter» (1966), «Det blir ingen sommer» (1966), «Livet er herlig» (1967), «Vi gratulerer» (1968), «På en gammel benk» (1971), «Lillebror» (1972), «Velkommen til verden» (1972), «En sommer er over» (1972), «På verdens tak» i duett med Benny Borg (1973), «Er det merkelig at jeg blir litt sentimental» (1974), «Den store dagen» (1974), «Yo yo» i duett med Kjersti Døvigen (1974), «Solen på Kreta» i duett med Benny Borg(1976), «Midnattsol» (1983), «Ikke stå og frys» (1983), «Kjære kom tilbake» i duett med Gianni Ciriani (1983), «Jeg blir hos deg» i duett med Arne Bendiksen (1995), og «Nordlandsnetter» (nyinnspilling) (2007). Kirsti Sparboe i dag. Kirsti Sparboe er fortsatt, snart 50 år etter platedebuten, en svært etterspurtartist som turnerer over hele landet. I september 2011 deltok hun på en stor jubileumskonsert på Valhall stadion i Tromsø, der hun hadde egen konsert for over 10 000 menneskersammen med det nordnorske bandet "Violet Road." På samme gigantkonsert deltok blant andre nordnorske toppartister som Röyksopp, Pristine, Anneli Drecker, Mari Boine og Pussycats. Pianistene Magne Amdahl, Kari Stokke og Per Husby har de siste årene akkompangnert Kirsti Sparboe på mange av hennes turneer Norge rundt. Kirsti Sparboe har også i flere perioder samarbeidet med Kjell Karlsen og hans orkester – med både plateinnspillinger og konserter. For 45 år siden (i 1968) sang hun med Kjell Karlsens Orkester på slottsballet under kronprinsbryllupet til Sonja og Harald. I 2007 var hun tilbake på Slottet, der hun sammen med blant andre Hege Schøyen, Hanne Krogh og Guri Schanke hyllet Kong Harald V under slottsballet på Kongens 70-års dag. I november 2011 var Kirsti Sparboe på ny vokalist med Kjell Karlsens orkester, sammen med blant andre Kåre Conradi, Bjørn Johan Muri og Heidi Ruud Ellingsen. Anledningen var Kjell Karlsens 80 års jubileumsgalla i Oslo Konserthus. Journalist og forfatter Bjørnar Halnum har skrevet biografien om Kirsti Sparboe. Boka "Kirsti Sparboe" kom ut på Atheneum Forlag høsten 1984. Kirsti Sparboe har vært gift tre ganger, blant annet med sangeren og komponisten Benny Borg. Hun er i dag bosatt på en gård i landsbyen Tolånga i Skåne i Sverige sammen med ektemannen Terje Dahl, som er en av Skandinavias mest Niesene til Kirsti Sparboe, Sigrun Loe Sparboe og Pernille Sparboe, er i dag begge låtskrivere, vokalister og plateartister. Sigrun spiller i popbandet "Sigrun and the Kitchen Band". Kirsti Sparboes 14 bidrag i Melodi Grand Prix / Eurovision Song Contest. I 1979 var Kirsti Sparboe dommer/juryleder i den norske Melodi Grand Prix-finalen, der Anita Skorgan gikk helt til topps, og med Anne Lise Gjøstøl og Inger Lise Rypdal på de neste plassene. I 2008 var en hyllest til Kirsti Sparboe, (der hun også selv sang med over hundre skolebarn), pauseinnslag i delfinalen i Stavanger. (Hun deltok også i MGP-finalen i Oslo samme år, sammen med Anne Karine Strøm og andre MGP-helter som var hyllet i de ulike delfinalene i 2008.). Klaus Pettersen. Klaus Pettersen (født 25. april 1981) er en norsk eks-fotballspiller som måtte legge opp karrieren på grunn av hjertefeil. Pettersen jobber nå som toppspillerutvikler og utviklingsleder i Alta IF. Han er i tillegg eier av firmaet Fotballprogresjon Norge sammen med eks-fotballspiller Danny Sannes. Tidligere var Pettersen spilleutvikler i Vålerenga Fotball på heltid, og etter det trener for G-14.1 laget i Lyn Fotball. Han ga i 2008 ut øvelsesboka "Rett fra levra" i samarbeid med VIF-trenerne Per-Inge Jacobsen og Raymond Mikkelsen. Boka har solgt over 2000 eksemplarer. I 2005 var Klaus Pettersen assistenttrener for Tufte IL i TV-serien Heia Tufte hvor Erik Thorstvedt figurerte som hovedtrener. Serien fikk stor oppmerksomhet og ble senere samme år nevnt av Kong Harald V i hans tale under den årlige middagen for Stortinget på Slottet. Andre sesong av serien ble sendt på TVNorge høsten 2006. Are Næss. Are Næss (født 14. november 1942 i Bergen) er en norsk politiker (KrF). Han var stortingsrepresentant fra Hordaland i tiden 1993–2001. Næss er professor ved Institutt for indremedisin ved Haukeland Universitetssykehus. Han er spesialist i indremedisin og infeksjonssykdommer. Sandy Pearlman. Samuel C. «Sandy» Pearlman (født 8. august 1943) er en amerikansk musikkjournalist, produsent, låtskriver og manager. Han var en av initiativtakerne til dannelsen av hardrock-bandet Blue Öyster Cult, og ble regnet for å være bandets «sjette medlem». I tillegg til å bidra med mange tekster (f.eks. "Imaginos"-konseptet), var han i mange år manager og produsent for bandet. Som produsent er han ellers kjent for å ha jobbet med The Clash, The Dictators og Pavlovs Dog. Han var også manager for Black Sabbath rundt 1980. Han var en av pionerene innen musikkjournalistikken (han jobbet for magasinet "Crawdaddy"), og har fått æren for å være en av de første som brukte begrepet heavy metal om musikksjangeren. Han har i den siste tiden reist mye rundt og holdt foredrag om de utfordringer musikkbransjen står overfor med hensyn til hensiktsmessig distribusjon over internett. Bror Frederik von Blixen-Finecke. Bror Frederik von Blixen-Finecke (født 25. juli 1886 i Näsbyholm i Skåne i Sverige, død 4. mars 1946 i Lund i Sverige) var en dansk-svensk baron, tvillingbror av Hans von Blixen-Finecke. Bror Blixen var en av de best betalte storviltjegerne i Britisk Øst-Afrika og var et litterært forbilde for Ernest Hemingway. Han var gift tre ganger, først med den danske forfatteren Karen Blixen i perioden 1914–25, så med Jacqueline Harriet Alexander («Cookie») i 1928, og senest med Eva Amalia Maria Lindström i 1935. Bror Blixen forlot Afrika i 1938 og vendte tilbake til Sverige, hvor han døde som 59-åring i 1946 på grunn av en bilulykke. Walcheren. Stranden og sanddynene ved Domburg Walcheren er en tidligere øy, nå halvøy, som ligger vest i den nederlandske provinsen Zeeland, i elven Scheldes delta. Takket være demningene i Deltaprosjektet (ned. "Deltawerken") er den nå landfast, og kan dermed regnes som en halvøy. "Zeeuwse linje", jernbanestrekningen mellom Roosendaal og Vlissingen er sammen med riksvei "A58" en viktig forbindelse med resten av Nederland. På Walcheren ligger kommunene Middelburg, Veere og Vlissingen. Vlissingen, Zeelands største havn, ligger på sørsiden av halvøyen. Middelburg, både Walcherens største by og provinshovedstad, ligger mer sentralt, 9 km nord for Vlissingen. Langs Nordsjøkysten ligger sanddyner, mens resten av kysten består av diker. Ved siden av jordbruk (dyrking av hvete, grønnsaker, sukkerbeter for produksjon av sukker og frukt) er fedrift (melk) en hovednæring. Under den andre verdenskrig var Walcheren okkupert av tyskerne og harde kamper fant sted her. For å drive de tyske troppene til overgivelse ble dikene bombet av de allierte i oktober 1944, slik at store deler av Walcheren ble oversvømmet. Geografi. Walcheren er en i hovedsak landlig halvøy som grenser til Nordsjøen i vest, Veerse Meer i nordøst og Westerschelde i sørøst. Med hensyn til andre øyer grenser den i øst mot Zuid-Beveland (kommunene Borsele og Goes) og i nordøst mot Noord-Beveland (på den andre siden av Veerse Meer). Byene Vlissingen og Middelburg er de to største kjernene på halvøyen og sammen utgjør de et "stadsgewest" (regionalt samarbeide, ofte mellom byer/tettsteder som har vokst slik at de går over i hverandre). Nord for Middelburg ligger den historiske byen Veere ved den tidligere fjorden Veerse Gat, som nå er innsjøen Veerse Meer. Vest for Middelburg og Vlissingen ligger Koudekerke, Walcherens største landsby. I Veere kommune ligger flere badesteder, Domburg er mest kjent, men også Westkapelle, Zoutelande, Oostkapelle, Dishoek og Vrouwenpolder. Dette området trekker mange tyske turister. Romertiden. I romertiden var Walcheren bebodd, med Domburg som det viktigste handelsstedet. Det antas at Domburg på den tiden het "Walacria", noe som dermed forklarer opprinnelsen til halvøyens navn. Senere (i 1647 og i det 20. århundre har man funnet votivstener, altere og rester etter et tempel viet gudinnen Nehalennia i dette området. Sjøfolk og handelsreisende ofret til Nehalennia for å sikre seg en god reise over Nordsjøen til England. I det 3. og 4. århundre ble Walcheren oversvømmet, og halvøyen var nærmest ubebodd. Middelalderen. Rådhuset i Middelburg, bygget 1458 Fra det 11. århundre tar "innpolderingen" (ned.) til, man bygger diker og tørker ut landet ved hjelp av pumper som drives av vindmøller. Slik blir stadig mindre områder rammet av oversvømmelser, og den fruktbare leir-grunnen taes i bruk til landbruk. I løpet av to århundrer øker velferden i området, og fra det 13. århundre vokser byer og landsbyer frem. De viktigste næringsveiene er handel, fiske og landbruk. Walcheren kan lett nåes sjøveien og dette er gunstig for handel blant annet med utlandet. 16. og 17. århundre. Disse århundrene brakte både medgang og motgang til Walcheren. Under åttiårskrigen fant krigshandlinger sted her, og vannet oversvømte Walcheren, som for eksempel under Allerheiligenvloed i 1570. Velstand kom i det 17. århundre med VOC som drev handel med Asia. I flere provinser hadde VOC et eget kontor ("kamer" (ned.)), i Zeeland var dette plassert i Middelburg. 18. og 19. århundre. I løpet av det 18. århundre stopper VOCs suksess, blant annet på grunn av konkurranse fra England og Frankrike ved siden av at fordelene ikke lenger veide opp mot kostnadene for garnisoner og krigsskip som trengtes til beskyttelse av koloni-imperiet. Dette fører for Walcherens del til at den delen av økonomien stagnerer, heldigvis er landbruket et unntak i denne sammenhengen. Under Napoleonskrigene lander en hærstyrke bestående av 39 000 britiske soldater på Walcheren under det som kalles "The Walcheren Expedition" 30. juli 1809. De vil støtte østerrikerne i deres krig mot Napoléon Bonaparte ved å angripe den delen av den franske flåten som ligger for anker ved Vlissingen. Aksjonen var katastrofal for britene, Napoléon hadde allerede overvunnet østerrikerne under slaget ved Wagram – de ville slutte fred – og den franske flåten hadde flyttet seg til Antwerpen. Britene mistet dessuten mer enn 4 000 soldater i "Walcheren feber", som ble ansett for å være en kombinasjon av malaria og tyfus. I desember 1809 ble de britiske troppene trukket tilbake. Den annen verdenskrig. Slaget ved Schelde i 1944 I 1940 kjempet nederlandske og tyske tropper om Walcheren, og under slaget ved Schelde i 1944 fant igjen kamper sted her. Etter at de allierte hadde gått i land i Normandie i juni 1944, rykket de opp mot Nederland. I løpet av september ble de sørlige provinsene befridd. Oppmarsjen stoppet midlertidig da de alliertes "Operasjon Market Garden" mislykte. Selv om Zeeland var befridd, holdt tyske tropper fremdeles Walcheren og dermed var også innseilingen til havnebyen Antwerpen under deres kontroll. Dette bremset de alliertes fremgang, de trengte en havn som både var større og lå nærmere kampområdene enn hva havnene i Normandie gjorde. For å kunne innta Walcheren ble det bestemt at dikene som beskyttet den mot Nordsjøen skulle bombarderes, slik at den ville komme til å stå under vann. Den 2. oktober droppet fly pamfletter med varsel til den nederlandske befolkningen om hva som ventet dem, og 3. oktober ble dikene ved Westkapelle bombet og brutt. Selv om de allierte hadde varslet denne aksjonen på forhånd, døde 180 mennesker i Westkapelle mens 600 av 650 bolighus ble ødelagt. Dikene ved Vlissingen og Veere ble også bombet, og 17. oktober slapp allierte bombefly igjen bomber over diket ved Westkapelle. Denne gangen for å gjøre åpningen i diket bredere og dypere. De allierte rykket opp mot Walcheren via Zuid-Beveland, 24. oktober inntok "kanadiernes 2. infanteridivisjon" Kreekrakdemningen øst på øyen etter harde kamper, og neste dag befridde de tettstedet Rilland Bath. Den skotske "52. Lowland Divison" gikk i land på sørsiden av Zuid-Beveland og 30. oktober 1944 var Zuid-Beveland befridd. Tyskerne hadde et sterkt forsvar på Walcheren, noe som gjorde det vanskelig for de allierte troppene å gå i land. Opprinnelig var det meningen å krysse kanalen som skiller Zuid-Beveland og Walcheren, men kanadiernes 5. brigade merket at deres båter ikke kunne brukes, den eneste mulige ruten var via en 40 meter bred landforbindelse mellom øyene. Kanadiernes "Black Watch" gjorde et fremstøt der på kvelden 30. oktober, men ble stoppet. Etter dette gjorde "Calgary Highlanders" et fremstøt der de sendte to kompanier over etter hverandre, det andre angrepet ga de allierte et brohode på Walcheren. Etter kamper måtte de trekke seg tilbake, under dette fremstøtet døde 64 soldater. De ble avløst av "Le Regiment de Maisonneuve" etterfulgt av "Glasgow Highlanders" fra den britiske hær. 1. november 1944 landet den britiske "4 Special Service Brigade" på vestsiden av Walcheren, deres oppdrag var å "ta seg av" de tyske kystbatteriene som dominerte elven Schelde og dermed hovedleiden inn til havnen i Antwerpen. Denne operasjonen hadde fått navnet "infatuate", og 8. november 1944 var all tysk motstand på Walcheren overvunnet. Først i 1946 var Walcheren igjen tørrlagt etter disse bombardementene. Norsk deltagelse i befrielsen av Walcheren. På Boulevard Van Schagen i Domburg avduket Norges ambassadør i Nederland 4. mai 2005 et minnesmerke i granitt over de 71 norske kommandosoldatene fra No. 5 Troop 10 Interallied Commando som deltok i befrielsen av byen. Tilstede var også fem norske veteraner. De watersnood van 1953. Natten mellom 31. januar og 1. februar 1953 ble Zeeland truffet av en springflo, med påfølgende oversvømmelse, som kom til å bli hetende "de watersnood van 1953". Dette er en av de største katastrofene som har truffet Walcheren, og provinsen, i moderne tid. For å forhindre at dette skulle gjenta seg ble byggingen av det såkalte Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken) startet i 1960. Prosjektet var positivt for provinsen, ikke bare ble den beskyttet mot oversvømmelser, men veinettet ble knyttet tettere opp mot resten av de nederlandske veiene fordi det ble anlagt veier over demningene. Deltaprosjektet. Takket være dette prosjektet ble Walcherens Nordsjøkyst mye kortere, noe som betyr en kraftig reduksjon av faren for oversvømmelser på halvøyen. En av demningene i Deltaprosjektet, Veerse Gatdemningen som ble bygget i 1961, forbinder Walcheren med Noord-Beveland. Fjorden "Veerse Gat" ble omdøpt til Veerse Meer, og er i dag et område der vannsport og turisme er blant hovednæringene. Veeres havn ble avstengt fra Nordsjøen da Veerse Gatdemningen ble bygget, noe som førte til at fiskerflåten måtte søke andre havner. Transport. Kanalen gjennom Walcheren, sett fra broen mellom Oost- og West-Souburg Riksvei A58 er viktigste veiforbindelse mellom Eindhoven i provinsen Noord-Brabant og Vlissingen. Jernbanestrekningen Zeeuwse linje fra Bergen op Zoom har sitt andre endepunkt i Vlissingen. Vlissingen og Breskens forbindes av en passasjerferge, mens motorisert trafikk til Zeeuws-Vlaanderen går via Westerscheldetunnelen. Det er planer for å gjøre om fylkesvei N57 til en ringvei rundt Middelburg, slik at trafikken ikke lengre må gå gjennom byens sentrum. Man håper dermed å bekjempe de regelmessige trafikk-korkene. På østsiden av Middelburg skal den krysse "Kanalen gjennom Walcheren" over en akvedukt, og i 2010 skal N57 være 13,4 km lengre enn i dag med en ny del som forbinder Nieuw- en Sint Joosland med Veerse gatdemningen. Veien vil da hovedsakelig ha to filer i hver retning. Vannveien er det mulig å reise fra Westerschelde til Veerse Meer via "kanalen gjennom Walcheren". Naissaar. Naissaar (svensk: "Nargö") er ei øy i Estland. Øya ligger i Finskebukta, ca 10 km nord for Tallinn. Øya har et areal på 18,6 km². Høyeste punkt er Kunilamägi på 27 moh. I 1995 ble Naissaar gjort til naturreservat. Øya er nå ubebodd, men tilgjengelig for turister. Den lange militære aktiviteten på øya har imidlertid ført til at store områder av øya er forurenset av oljeutslipp og tungmetaller. Enkelte av de gamle, svenske trehusene på øya har blitt restaurert, og en del av den gamle jernbanelinja har også blitt satt istand. Det første fyret på Naissaar ble bygd i 1788 – Naissaare fyr. Dagens fyr på øya er fra 1960 og har en høyde på 47 meter. Kjente personer fra Naissaar er optikeren Bernhard Schmidt, og hans nevø – kunstmaleren Erik Schmidt (1925–). Sistnevnte flyktet til Sverige i 1943, men bosatte seg i Palma de Mallorca i voksen alder og malte blant annet et portrett av den spanske kongefamilien. Historie. Naissaar er første gang nevnt på 1000-tallet i en krønike. Navnet betyr "Kvinneøya". Naissaar ble først bebodd på 1400-tallet eller tidligere. På grunn av sin uvanlig strategiske beliggenhet har øya vært åsted for en rekke sjømilitære slag, hvor befolkningen ofte ble evakuert. Dette skjedde både under den Store nordiske krig (1700–21), første og andre verdenskrig. Midt på 1700-tallet hadde øya blitt nykolonisert av svenske utvandrere, og i 1858 bodde 188 mennesker på øya. De største festningsanleggene på Naissaar stammer fra det russiske herredømmet over øya før 1. verdenskrig. Da ble det også bygget ei smalsporet jernbanelinje mellom nord- og sørspissen av øya. Under 1. verdenskrig tok russiske matroser som gjorde mytteri, kontrollen over Naissaar, og opprettet en kortvarig sovjetrepublikk på øya i desember 1917. Den lille staten eksisterte til 26. februar 1918, da den tyske hæren ankom og matrosene flyktet fra øya og videre til Kronstadt. Republikken hadde blitt drevet av 80-90 russiske matroser og noen offiserer, som utskrev skatter fra befolkningen i den korte tiden staten varte. Fram til 1. verdenskrig var befolkningen på Naissaar hovedsakelig svenskspråklig, men øyas nærhet til den estiske hovedstaden gjorde at andelen svenskspråklige minket i takt med innflytting av estlendere. Likevel utgjorde svenskene en tredel av befolkningen på Naissaar i mellomkrigstida, da Estland var selvstendig. I 1934 bodde 450 mennesker på øya. Våren 1940 ble beboerne på øya evakuert da Sovjetunionen okkuperte øya og resten av Estland. Etter 2. verdenskrig bygde Sovjetunionen opp den største minefabrikken i Østersjøområdet på Naissaar, og fram til Estland igjen ble uavhengig i 1991 var øya (i likhet med de fleste andre øyer i Estland) strengt kontrollert område. Naissaar var utilgjengelig for sivile fram til 1990. 10. august 2005 styrtet et finsk helikopter øst for Naissaar. Helikopteret var på vei fra Tallinn til Helsingfors. Alle de 14 ombord omkom i ulykken. Leserens respons-kritikk. Leserens respons-kritikk er primært en tysk og amerikansk litteraturteori som ble frambrakt som motvekt til ny-kritikk ("New Criticism") fra 1940-tallet til 1960-tallet i den vestlige verden. Ny-kritikken hadde hovedvekten på at kun hva som var innenfor teksten angår tekstens mening. For de mest ortodokse ny-kritikerne var det ikke tillat å ta hensyn til forfatterens autoritet eller intensjoner, heller ikke leserens psykologi, i analysen av det litterære verk. Tilhengere av «leserens respons-kritikk» var en gruppe som hadde til felles at de søkte å forstå litteratur med leserens rolle i skapelsen av en mening i et litterært verk. Begrepet omfatter teoretikere som deler lite utover å plassere oppmerksomheten på leseren. Siden teoretikere som har utviklet leserens respons-kritikken ikke bevisst har forsøkt å skape en skole av tanker eller teoretisk rammeverk, er det vanskelig å si når og med hvem bevegelsen begynte. Siden leserens respons-kritikk også er en reaksjon og nærmest en negasjon til ny-kritikken har den heller ikke nådd overflaten som en totalt system. Teorien om leserens respons-kritikk anerkjenner leseren som en aktiv agent som formidler «ekte eksistens» til verket ved å lese det og kompliterer dens mening ved å søke etter koder og strategier. Den er opptatt med leserens egne bidrag til en tekst. Den står i total opposisjon til tekstorienterte teorier om formalisme og ny-kritikk hvor leseren rolle i å tolke teksten ikke blir tatt med i betraktningen. Leserens respons-kritikk Drivstoff. Drivstoff er en samlebetegnelse på energibærende brennstoffer i flytende form eller som gass, det vil si stoffer som skaper energi i en forbrenningsprosess, og som derfor kan brukes til å "drive" maskiner. Denne energien utnyttes normalt i en forbrenningsmotor, eller ved at man bruker elektriske motorers brenselceller for å omdanne den til elektrisitet. Også radioaktive materialer kan brukes som brensel. De utvikler varme ved radioaktiv fisjon eller fusjon. Dersom man betrakter mennesker og dyr som «maskiner», kan vi si at «drivstoffet» vårt finnes i næringsstoffene i maten vi spiser. Oksyhydrogen. Det er også en del påstander om at man kan bruke vann som tilleggsdrivstoff på de fleste bilmotorer for å få ned forbruket. Ved å spalte vann blir det dannet en meget effektiv brennbar blanding av oksygen og hydrogen. Potensiell energi. Potensiell energi brukes i fysikken om lagret energi som kan transformeres til arbeid. Potensiell energi er en form for mekanisk energi, som står i kontrast til termisk energi. Potensiell energi i mekanikken. potensiell energi i en sammenpresset fjær Innen mekanikken er den potensielle energien den energien som er lagret ved å arbeide mot en kraft som f.eks. tyngdekraften ("gravitisjonell potensiell energi"), en fjær i et urverk ("elastisk potensiell energi") eller elektromagnetisk felt ("elektrostatisk potensiell energi"). Disse formene for potensiell energi er også kjent som "stillingsenergi", eller. Verdien for stillingsenergien er alltid gitt i forhold til et valgt nullnivå. "g" er tyngdeakselerasjonen (9,8 m/s² på jorden ved havoverflaten) "h" er hvor høyt legemet befinner seg, målt i loddrett linje Andre former for potensiell energi. Kjemisk energi og kjerneenergi to andre former for potensiell energi. Free to Choose. "Free to Choose" (1980) (norsk: "Fri til å velge") er en bok og ti-delt TV-serie av økonomene og ekteparet Milton og Rose Friedman som fremmer prinsipper om fri markedskapitalisme. Oversikt. "Free to Choose: A Personal Statement" framholder at det frie markedet fungerer best for alle medlemmer av et samfunn, gir eksempler på hvordan det frie markedet skaper velstand, og framholder at det kan løse problemer der andre tilnærminger har mislyktes. Boken ble publisert i januar 1980, inneholder 297 sider og har 10 kapitler. Milton Friedman vant Nobel minnepris i økonomi i 1976. I motsetning til vanlig praksis ble boken skrevet etter at TV-serien var produsert (selv om linjen "Grunnlag for den kritikerroste TV-triumfen" er skrevet på forsiden) ved å bruke transkripsjonene av programmet som referanse. Boken lå på bestselgerlisten i USA i 5 uker. Serien ble sendt på den amerikanske fjernsynskanalen PBS fra januar 1980. Det generelle formatet var at dr. Friedman besøkte steder fra hvor han fortalte om en rekke suksess- og fiaskohistorier gjennom tidene som han tilskriver kapitalismen eller mangel derav (f.eks Hong Kong får ros for sine frie markeder, mens India får kritikk for sentralisert planlegging). Etter den primære visningen engasjerte dr. Friedman seg i diskusjon med en rekke utvalgte debattanter trukket fra fagforeninger, akademia og næringsliv, slik som Donald Rumsfeld (da av GD Searle & Company) og Frances Fox Piven av City University of New York. Samtalepartnere ville tilby innvendinger mot forslag fremsatt av Friedman, som i sin tur svarte. Etter den siste episoden satt Friedman ned for et intervju med Lawrence Spivak. Serien ble sendt i en oppdatert versjon med fem episoder i 1990 med Linda Chavez som moderator. Arnold Schwarzenegger, Ronald Reagan, Steve Allen og andre gir personlige introduksjoner til hver episode i serien. Denne gangen, etter dokumentardelen, sitter Friedman ned med en enkelt motstander for å diskutere problemstillingene i episoden. Standpunkter. "Free to Choose" er et forsvar for hvorfor politisk og økonomisk frihet ikke kan adskilles og er etter Friedman sin oppfatning det eneste moralske systemet som finnes. Det blir i boken nøye beskrevet hvordan gode intensjoner nesten bestandig blir ødelagt når det statlige blander seg inn. Friedman støttet fri, uregulert laissez-fairekapitalisme og kritiserte statlig intervensjonistisk politikk og dens kostnader i personlig frihet og økonomisk effektivitet i USA og utlandet. Forfatterne argumenterer mot statlig beskatning på drivstoff og tobakk og statlig regulering av det offentlige skolesystemet. Friedman hevder at Federal Reserve forverret den store depresjonen ved å neglisjere nedgangen i pengemengden årene forut. På temaet velferd hevder Friedman at praksisen i dagens velferdsordninger skaper «myndlinger av staten» i motsetning til «selvhjulpne individer» og foreslår en negativ inntektsskatt som et mindre skadelig alternativ. Friedman argumenterer også for å avskaffe Food and Drug Administration, strammere kontroll av pengemengden sentralbanken lager, og oppheve lover som favoriserer fagforeninger. Fire måter å bruke penger. Den fjerde beskriver statlig pengebruk og Friedman argumenterer at privat sektor gir bedre kvalitet til en lavere pris enn staten er i stand til. Han trekker spesielt frem private velferdsfond som var vanlig i lokalsamfunn i USA før staten overtok. Friedman argumenterer at jo mer folk får beholde av pengene sine og bruke selv fremfor at staten skattlegger og bruker pengene på folks vegne, jo bedre vil samfunnet få nytte av pengene. Videokapitler (1980-versjonen). Hver episode er en time lang og består av to deler. Første halvtimen en er dokumentar av Milton Friedman hvor han presenterer sitt synspunkt og forskning angående episodens tittel. Den andre halvtimen er en påfølgende debatt mellom Friedman og tre eller fire gjestedebattanter med forskjellige synspunkter rett etter at de har sett Friedmans dokumentar. Robert McKenzie er debattmoderator. Hvordan forbli fri. Istedenfor en debatt har siste episode en diskusjon mellom Milton Friedman og Lawrence E. Spivak hvor Spivak spør Friedman spørsmål. Hilderik. Hilderik (født ca. 460 – død 533) var konge over vandalenes kongedømme i Karthago fra 523 til 530. Hilderik er kjent som en mild og fredelig konge som var mer innstilt til forhandlinger enn krigføring. Hans religiøse toleranse (ovenfor katolikker) og hans fredelige manerer førte til at hans undersåtter begynte å se ned på ham som svak og uverdig. Prinsen Gelimer dro nytte av denne situasjonen, tok kontroll over hæren og gjorde opprør mot kongen. Hilderik overga seg uten kamp og ble satt i fengsel, mens Gelimer overtok kongeverdigheten. Men Hilderik hadde knyttet vennskapsbånd med den østromerske keiser Justinian den store og keiseren kunne ikke tolerere Gelimers tronrøving. Etter noen få forsøk på en fredelig løsning gikk Justinian til krig mot vandalene, under påskudd av å ville gjeninsette Hilderik som vandalenes konge. Men før den romerske general Belisarius rakk å befri ham ble Hilderik henrettet av Gelimer. Teodora I. Teodora (født ca 500 – død 548) var østromersk keiserinne, gift med Justinian I den store. Hun blir, sammen med sin ektemann, regnet som en helgen i den østlige ortodokse kirke, de har festdag 14. november. Bakgrunn. Theodora kom fra de lavere samfunnsklasser bysantinske samfunnet. Hennes far var dyrepasser for bjørner på et sirkus. Det meste av informasjonen om hennes tidige liv kommer fra Prokopios' "Hemmelig historie". Prokopius var historiker fra byen Cæsarea. Kritikere av Prokopius mener at hans verk tyder på at han var meget bitre og desillusjonerte i sitt syn på begge herskere og de avviser hans verk som fråtserier og simple tekster, men de har ikke kunnet finne belegg som motsier hans faktaopplysninger. For eksempel viser kilder at Teodora opptrådte som komiker i burleske teatre og at hun hadde talent for komedie. Hun var kjent for sine dyrenumre. Hun hadde mange beundrere og benyttet enhver mulighet til å klatre på samfunnsstigen, det gikk både opp og ned med henne. Prokopius skrev at hun var en kurtisane som i en periode var elskerinnen til en provinsadministrator og at hun fikk sitt eneste barn - en sønn - med han. Enkelte forskere mener at hun før hun traff Justinian var tilhenger av monofysittismen og at hun hele livet støttet denne trosretningen, mens andre hevder at hun forbindes med dem ettersom Justinian lot henne stå for gjenforeningen mellom dem og kalkedonistene, som hun og hennes ektefelle tilhørte. Keiserinne. Theodora var engasjert som skuespiller ved Hippodromen utenfor Konstantinopel da hun ble kjent med Justinian. Da Justinian overtok tronen fire år senere gjorde han henne til medregent. Det synes som om de har styrt som jevnbyrdige kolleger, noe som har vært en klok beslutning. Teodora var en kvinne med en sterk vilje og viste stor evne til å styre. Ved opprøret i Nikea i 532 førte hennes lederskap og råd om et kraftig militært gjensvar til at opprøret ble slått ned, noe som trolig reddet riket. En del forskere mener at Teodora var det bysantinske rikets første kjente forkjemper for abort. Hun overbeviste Justitian og fikk han til å endre de lovene som bestemte at adelsmenn ikke fikk gifte seg med kvinner av lavere samfunnsklasser - slike som henne selv. Hun sto også opp og talte for gifte kvinners rett til å begå ekteskapsbrudd og for de prostitueres sak. Hun hjalp videre til med å bygge broer over kløftene som var oppstått mellom forskjellige kristne sekter. Andre forskere ser Teodora mer som en helgen og betrakter hennes gjerninger som en likestillingskamp for å gi kvinner samme rettigheter i loven som menn. Hun opprettet hjem for prostituerte, fastslo lover som forbød påtvunget prostitusjon, ga kvinner større rettigheter i skilsmisseoppgjør, lot kvinner få retten til å eie og arve eiendom og fikk gjennomført dødsstraff for voldtekt. Alle disse elementene til sammen bidro til at kvinners rettslige status i riket ble forsterket. Død. Teodora døde av kreft (sannsynligvis brystkreft) innen hun fylte 50 år og omtrent tyve år før Justitian døde. Hun ble begravet i Den hellige apostelkirken i Konstantinopel (som nå er ødelagt). Både Teodora og Justitian er avbildet som vakre mosaikker i San Vitalekirken i Ravenna i Italia. Teodora. Teodora er et kvinnenavn med gresk avstamning; θεός (theos), "Gud" og δώρον (doron) "gave". Det er femininform av navnet Teodor. Gelimer. Gelimer (født 480, død 553) var den siste kongen over vandalene, han regjerte fra 530 til 534. Gelimer styrtet Hilderik på grunn av den gamle kongens toleranse ovenfor katolisismen. Den vandalske overklassen var tilhengere av arianismen og mislikte sterkt av Hilderik tok seg frihet til å utnevne en katolsk biskop i Karthago. Den østromerske keiseren Justinian den store protesterte mot Gelimers tronrøving, og krevde Hilderik gjeninnsatt. Etter at Gelimer nektet krevde Justinian at Hilderik i hvert fall skulle løslates og sendes til Konstantinopel, men heller ikke dette godtok Gelimer. Gelimers hardnakkede standpunkt førte til at Justinian i 533 sendte en invasjonsstyrke til Afrika. Det gikk ikke lenge før den romerske general Belisarius beseiret vandalene i slaget ved Ad Decimum og slaget ved Tricameron. Gelimer så at krigen var tapt, og tidlig i 534 overga han seg til Belisarius. Men Gelimer hadde allerede henrettet Hilderik, så Justinians plan om å gjeninnsette sin venn måtte forkastes. I stedet ble området direkte underlagt keiseren. Justinian ga Gelimer et område i Galatia, hvor han levde resten av livet. Etiopisk birr. Birr er myntenheten i Etiopia. Birr har valutakode ETB og er inndelt i 100 "santeems/santims" på amharisk eller andre etiopiske språk, skrivemåten varierer noe. På engelsk brukes "cent". Fram til 1976 var "dollar" den engelske oversettingen av birr, men i dag brukes ordet birr også på engelsk. Jersøy. "Jarlsø ligger omtrent midt på dette kartet." Jersøy, Jersø eller opprinnelig Jarlsø, er en øy på ca. 200 mål utenfor Husvik i Tønsberg kommune i Vestfold. Historie. Øya har med sin beliggenhet som ankerplass for båter og skip i Oslofjorden ved innløpet til Tønsberg by, en rik historie. Øya nevnes allerede i Snorres Ynglingesaga i forbindelse med Vestfoldkongen Øystein Halvdansons død rundt 770. Den lå da under Sem kongsgård, den seinere Jarlsberg hovedgård. Der druknet i 1483 riksrådene Jon Smør og Einar Fluga. Jersøy ble gjestgiversted fra 1664, og det ble siden drevet steinbrudd på øya. I 1915 startet Jarlsø Verft, seinere Jarlsø Fabrikker, sin omfattende virksomhet. Øya ble samtidig overført fra Nøtterøy til Sem kommune. Øya ble etterhvert nesten helt fylt med industri, men all produksjon er i dag nedlagt. Av navnet Jersøy kan man trekke forbindelser til Jersey i den engelske kanal, noen mener at nettopp Jersey er oppkalt etter Jersøy på husvik. I dag. Det er flere planer for bruk av den tidligere industriøya til boliger og næringsvirksomhet. Øya er regulert for inntil 400 boliger, og lett næring. Utbyggingen startet i 2008. Den søndre delen av øya, med skog, fyrlykt og rester etter tyske stillinger fra annen verdenskrig vil bli beholdt som område for landbruk, natur og fritid. 1. FC Nürnberg. 1. FC Nürnberg er en tysk fotballklubb som spiller i Bundesliga. Klubben kommer fra byen Nürnberg, og spiller sine hjemmekamper på Frankenstadion. De norske spillerne Jørn Andersen, Tommy Svindal Larsen, Anders Giske, Bjørn Gulden og Håvard Nordtveit har alle i lengre perioder spilt for klubben. Eksterne lenker. Nürnberg Hamre kirke. Hamre kirke er en langkirke med korte korsarmer fra 1622 i Osterøy kommune, Hordaland fylke. Kirken kan likevel være helt tilbake fra 1585 iflg. en innskrift på den gamle hoveddøren. Historie. På denne plassen som er det eldste kirkestedet på Osterøy, hadde det tidligere stått en stavkirke fra cirka år 1024, da det i det året ble bestemt på Mostratinget at Hamre kirke skulle være hovedkirke for hele Nordhordland. Stavkirken ble revet da den nåværende kirken ble bygget. Kirken ble delvis ombygget i 1859 og restaurert på 1940-tallet. Inventar. Innvendig er det døpefonten i kleberstein som er det eldste inventaret. Den er ifra omtrent år 1250. Det nest eldste i kirken er hoveddelen av et middelaldersk alterskap. Dette er lagd i Lübeck omkring år 1480. Andre kirkebygg på Osterøy. Hamre kirke Kaare Espolin Johnson. Kaare Espolin Johnson (født i Surnadal den 7. mars 1907, død på Ljan i Oslo den 16. august 1994) var en norsk billedkunstner og illustratør. Flyttet med familien til Vadsø (1909), Bodø (1919), via Horten til Oslo (1927), der han studerte ved Kunsthøgskolen og Statens kunstakademi under Axel Revold og Halfdan Strøm. Han utviklet tidlig en spesiell skrapeteknikk i nesten utelukkende svart-hvitt, som passet godt til hans svaksynthet. Han debuterte på Høstutstillingen (1932), var illustratør til Arbeidermagasinet og flere bøker, med «Vett og Uvett» (1942) som den første. Hans motiver tok der utgangspunkt i den nord-norske fiskerbonden, og ble videreført med motiver fra bygdelivet sørpå, der fremkom i hans illustrasjoner til «Ringelihorn» av Regine Normann (1967), «Fimbulvinter» av Sigbjørn Hølmebakk (1969) og Johan Bojers «Den Siste Viking» (1972). Espolin Johnson utførte også utsmykningen av hurtigruteskipet MS «Harald Jarl» (1960) med flere motiver fra Petter Dass' Helgeland. Disse maleriene ble flyttet over på det nye hurtigruteskipet MS «Trollfjord» da MS «Harald Jarl» ble solgt. Videre har han utført utsmykningen av politikammeret i Kirkenes (1964), fylkessykehuset i Ålesund (1973) og telegrafstasjonen i Sandnessjøen (1975). Han ble beæret med Nordland fylkes kulturpris i 1990. Hans biografi ble utferdiget av Arne Durban (1979), og Espolin Johnson skrev med Arthur Arntzen «Og langsomt kom lyset» (Samlaget, 1994) som omtaler Nord-norge og kunsten, med 22 av hans egne verker i fokus. «Galleri Espolin» ble i 1992 etablert i Kabelvåg, i Vågan kommune, som i 1983 mottok 40-50 av hans bilder; samlingen utgjør i 2006 nærmere 170 bilder. Han er representert i Nasjonalgalleriet med 39 bilder. Samsung. Samsung-standen på GSMA Barcelona 2008. Samsung (juridisk navn "Samsung Group") er en av de største forretningsgruppene i Sør-Korea. Det startet som et eksportselskap i 1938, men utvidet seg raskt til andre områder. Samsung Group har godt over 400 000 ansatte over hele verden, og produserer biler, elektronikk, kjemikalier, fly, båter, handelsvarer, driver hoteller, fornøyelsesparker, bygger skyskrapere, produserer tekstiler, mat osv i separate selskaper, bygd opp etter den asiatiske finanskrisen. Suwon i Sør-Korea blir av og til kalt «Samsungbyen» i dagligtale. "Samsung Electronics", grunnlagt i 1969, er det største medlemmet av Samsunggruppen, og en av de største elektronikkfirmaene i verden. Det ble grunnlagt i Daegu i Sør-Korea, og finnes i dag i over 58 land, og har over 208 000 ansatte. Omsetningen i 2003 var på over 101,7 milliarder amerikanske dollar. Samsung Electronics er i dag ansett som et av verdens top 10 selskaper, og er et av bare 4 selskaper i Asia (inkludert Japan) som omsetter for over 100 milliarder amerikanske dollar. I 2010 solgte Samsung 280 millioner mobiltelefoner, og i 2011 ble salgstallet øket til over 300 millioner telefoner. Samsung (som betyr «tre stjerner» eller «tristar» på koreansk) ble grunnlagt av Lee Byung-chull. Historie. Gjennom 1990-tallet reiste Samsung seg som et internasjonalt selskap. Ikke bare startet det flere selskaper utenlands, men det førte også an veien innen elektroniske komponenter. Samsungs konstruksjonsgren mottok kontrakten til å bygge et av de to Petronas tårnene i Malaysia i september 1993, og Burj Khalifa i 2004, et tårn som ble det høyeste noen sinne bygget av mennesket. Samsung overlevde den asiatiske finanskrisen i 1997-98 relativt uskadet i forhold til andre store koreanske firma, men Samsung Motor Co ble imidlertid solgt til Renault med store tap. Samsung Electronics ble offisielt et eget datterselskap under Samsunggruppen, og ble gruppens ledende firma. Samsungs styrke som merke ble bedre og bedre over de siste årene, til tross for en miljøskandale og politiske intriger. Japan, Silicon Valley og Taiwan så på Samsung som en sterk konkurrent, spesielt da Samsung Electronics økte produksjonen dramatisk for å bli verdens største produsent av DRAM, kjøleskap, flashminne og DVDspillere, og søkte mot å doble salget for å bli verdens største produsent av tilsammen 20 produkter innen 2010. I dag er Samsung Electronics en av verdens største produsenter av plasmaskjermer og neste-generasjons mobiltelefoner. Samsung har også fått markedsandeler i Japan, hjemlandet til Sony og Panasonic. På grunn av sitt engasjement innen mange felt er Samsung involvert i det som ser ut som flere rettslige kontroverser som ser ut til aldri å ta slutt, slik som den rundt patentbrudd med selskaper som Fujitsu, som påstår å ha laget plasmateknologien først. Samsung har også mottatt kritikk i Korea for sin politikk mot de ansatte, beskrevet av enkelte som motarbeidende, selv om enkelte krav er sterkt debattert. Samsung Electronics tok over 20.plassen etter Sony som et av verdens mest verdifulle varemerker. Velferdsalliansen. Velferdsalliansen ble stiftet den 6. mars 1998. Velferdsalliansen er et samarbeidsnettverk av organisasjoner, foreninger og grupper i Norge som arbeider for økonomisk, sosialt og rettslig vanskeligstilte. Alliansen er livssynsmessig, partipolitisk og ideologisk uavhengig. Velferdsalliansen har laget «Rettighetssiden» hvor man finner oversiktsartikler om de fleste norske trygder og stønader. Velferdsalliansen har vært aktive med på utviklingen av brukermedvirkning i forbindelse med Ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV). Velferdsalliansen er medlem av EAPN – European Anti Poverty Network, og arbeider aktivt sammen med de andre nordiske landene i en «Nordisk Velferdsplattform». Velferdsalliansen tok i 2003 initiativ til «Sosialpolitisk Forum». Det er et prosjekt i forbindelse med fattigdomsbekjempelse i Norge. Forumet er et møtested mellom brukerorganisasjonene, eksperter og politikere for informasjon og debatt innen det sosialfaglige og sosialpolitiske feltet i Norge. Dingo APV. Dingo APV er en familie, hjulgående kjøretøyer fra tyske Krauss-Maffei Wegmann. De er basert på drivverket til den terrenggående lastebilen Mercedes-Benz Unimog. De er tiltenkt roller som oppklaringskjøretøy, kommandovogn, ambulanse, feltvogn og annet. Historie. Den tyske hæren har bestilt 145 Dingo 1 og 2 for å bruke i sine reaksjonsstyrker, primært i Kosovo, Makedonia og Afghanistan. Belgia har bestilt 352 Dingo 3. Både Dingo 1 og 2 har vært i utstrakt bruk i Afghanistan og på Balkan, og har i flere tilfeller beskyttet personell mot improviserte sprenglegemer. Forsvaret bestilte 20 kjøretøyer til 9 millioner kroner stykket i oktober 2010, og forbereder per i dag et kjøp av fire ekstra. Foreløpig er ti kjøretøyer på plass i Afghanistan, mens ett kjøretøy står i Norge til bruk i opplæring. Andre kjøretøyer som Oshkosh M-ATV, International MaxxPro og Fuchs ble også vurdert. M-ATV ble foretrukket, men kunne ikke leveres før 2012. Teknisk. Kabinen, motorrommet, lasterommet og drivstofftanken er beskyttet av pansringen. Beskyttelsen er i følge fabrikanten tilstrekkelig for håndvåpen og fragmenter fra artilleriammunisjon opp til 155 mm kaliber. Gulvet er laget for å motstå stridsvognminer og antipersonellminer. Dingo kan løftes av transportflyene C-130 Hercules og Transall C-160 og transporthelikopterene CH-47 Chinook og CH-53 Sea Stallion. Topphastigheten er 100 km/t og rekkevidden er 1000 km. Motoren er en dieselmotor på 218 hk. Varianter. Dingo 1 (Unimog U 1150 L chassis) Krauss-Maffei Wegmann. Krauss-Maffei Wegmann (KMW) er en tysk forsvarsleverandør som primært produserer hjul- og beltegående kjøretøyer samt ingeniørutrustning. De er kjent for produkter som stridsvognene Leopard 1 og Leopard 2 og hjulkjøretøyet Dingo APV. Selskapet ble stiftet i 1999 av Krauss-Maffei fra München og Wegmann fra Kassel. Sem hovedgård (Tønsberg). Sem hovedgård, også kalt Sem kongsgård, var en gammel kongsgård og lensherreresidens der Jarlsberg hovedgård ligger nå, det vil si 3 km nordvest for Tønsberg i Vestfold. Stedet ble også kalt Sæheim og seinere Konge-Sem. Historie. Ifølge Snorres Ynglingesaga var Sem hovedgård «hovudbøle», det vil si hovedsete, for Vestfoldkongen Øystein Halvdansson som døde rundt år 770. Sæheim ble derfor tidlig et administrasjonssentrum, og Harald Hårfagre valgte å innsette sønnen Bjørn Farmann som herre over kongsgården. Bjørn skal ha blitt drept på gården i 927, og under østfløya på dagens hus finnes det hvelvinger fra middelalderen der broren Eirik Blodøks skal ha utført drapet. Ifølge tradisjonen ble Bjørn gravlagt i Farmannshaugen, som er en stor gravhaug på gården, men utgravinger har vist at den er mye eldre. Ved Sem kongsgård ble fylkeskirken, dagens Sem kirke, reist tidlig på 1100-tallet. Før bygginga av Tunsbergshus under Håkon Håkonsson var Sem det stedet der kongene på sine reiser omkring i landet har tatt opphold. Gården ble seinere residens for de kongelige befalingsmennene over Tønsberg len, som fortsatte å drive eiendommen ved hjelp av leilendinger. Den første lensherre en kjenner på Sem kongsgård, var dansken Erik Ugerup (Urup) som fikk kongsgården og Tønsberg len mot avgift fra 1524. I 1547 mistet Ugerup lenet, som blev overtatt av Bent Bille. Han bodde på Sem når han var i Norge, men oppholdt seg ellers mest på sitt gods i Sjælland. Da kongen i København opprettet Norges andre, og siste, grevskap, Griffenfeldt grevskap, i 1673, overtok Peder Schumacher Griffenfeld Sem hovedgård, som inntil da hadde tilhørt kongemakta. Husa og hagen skal ha vært i svært dårlig forfatning. Greven gav gården navnet Griffenfeldgård som tre år seinere ble omdøpt til Jarlsberg hovedgård. I 1682 brant bygningen på Jarlsberg og nye bygninger av stein ble etter hvert bygd av den nye eieren, den tyske feltmarskalken Gustav Wilhelm Wedel. Navn. Navnet "Sem" kommer av det norrøne gårdsnavnet "Sæheim" eller "Sæeimr" som betyr «sjøgården». Navnet ble opprinnelig uttalt "sæmm". Ordet "sæheim" har gitt navn til flere steder i Norge. Fjorten suger. "Fjorton suger" er en svensk film fra 2004. Filmen ble spilt inn i løpet av tre uker i Skåne sommeren 2003. Handling. Fjortenårige «Emma» er i sine egne øyne en veldig kul jente. Nå har hun begynt å omgås med sin storebrors kompiser, som er eldre enn henne. Hun kommer veldig skjevt ut. Hun møter også skateren «Aron». Om filmen. Filmen starter med at hovedpersonen, fjortenårige Emma, drar på en fest, som den eldre broren hennes, Markus, ikke ønsker at hun skal delta på. På festen blir hun alt for full, og sovende i en seng blir hun voldtatt av en av brorens kamerater. Filmen fokuserer på de indre, følelsesmessige konsekvensene dette får for de to hovedpersonene Emma og Markus. Emma finner ikke ut av hvordan hun skal takle overgrepet. Hun har lyst til å fortelle det til foreldrene sine og til myndighetene, men hun ombestemmer seg begge ganger. Først når hun får bekreftelse fra Aron, en gutt som hun liker godt, på at hun er verdt kjærligheten hans, klarer hun å konfrontere overgriperen på sin måte. Hun knuser en flaske i hodet hans. Etterpå føler hun seg fri både til å bli kjæreste med Aron og til å gråte sammen med broren. Markus merker at det er noe galt med søsteren. Hun er plutselig blitt veldig innesluttet. Ingen av vennene hans vil fortelle ham hva som har skjedd. Ryktene han får høre er lite konkrete, og det frustrerer ham. Han går til angrep på en av ryktesprederne, og forsøker på en annen fest å provosere fram sannheten. Da Emma knuser en flaske i hodet på overgriperen, vennen Patrick, skjønner Markus sammenhengen. Han går til politiet og anmelderen ham. Krauss-Maffei. Krauss-Maffei var en tysk forsvarsleverandør stiftet i 1931. I 1999 ble selskapet en del av Krauss-Maffei Wegmann. Justinske dynasti. Det justinske dynasti var det tredje herskerhuset som styrte det østromerske riket, etter det leoninske. Dynastiet er oppkalt etter dets grunnlegger Justinus I. I begynnelsen viste dynastiet seg som reformatorer av keiserriket, Justinus og hans etterfølger Justinian den store gjorde mange omfattende forandringer i administrasjonen. Blant annet ble aristokratiets makt sterkt redusert ved at dyktigere og talentfulle menn og kvinner fra lavere klasser fikk plass og posisjoner ved keiserens hoff. Justinian introduserte en kortvarig storhetstid for riket ved å gjenerobre store deler av Romerrikets tapte territorier i vesten. Etter Justinian mistet riket sakte grepet om de nyvunnede territoriene, og under dynastiets siste keisere var riket stadig under angrep fra eksterne fiender. Konsulent. Konsulent eller rådgiver er en tjenesteyter som i en profesjonell ramme tilbyr sin ekspertise innenfor et visst fagfelt (for eksempel IT, økonomi, teknologi, kommunikasjon, bygg, anlegg og jus), vanligvis i et begrenset tidsrom. Konsulenter jobber ofte i konsulentbyråer eller konsulentfirmaer som kan tilby flere konsulenter med forskjellige kunnskaper og med krav til konsulentenes kompetanse. Fordi en konsulent som oftest bare tilbys jobb i begrensede tidsrom, er vederlaget (honoraret) som oftest en del høyere enn lønnen til fast ansatte. En konsulent kan også være en ekspert på et visst område som jobber fast i en bedrift. I dag finnes ordet konsulent også brukt om innleid ekstrahjelp uten den kompetansen vi tradisjonelt forbinder med begrepet. Konsulent er også en generell saksbehandlerstillingstittel i statsforvaltningen i Norge, med stillingskodene 1064 og 1065 i Hovedtariffavtalen i staten, samt 1408 og 1363 for henholdsvis første- og seniorkonsulent. Handelsfolk og selgere kan også ha funksjon som konsulenter avhengig av hva slag tjenester eller produkter de selger og kundekategorier de arbeider med. Asbjørn Dybwad. Asbjørn Dybwad (født 1924 i Tromsø, død 1973) var en norsk forsikringsagent, forfatter, maler og radiokåsør. Han arbeidet en tid som forsikringsagent, og fikk derigjennom et innblikk i nord-norske fortellinger som han erindret og bygde videre på, i sine bøker og kåseri. Dybwad har av Arthur Arntzen vært karakterisert som «storlygar» i positiv forstand. På 1960-tallet var han fast i radioprogrammet «Søndagsposten». Han var med på etableringen av Nordnorsk Forfatterlag og utga følgende bøker Hedres av i 2007, hvor han skal profileres gjennom at de ulike aktørene på festivalen skal tolke hans humor som et av sine innslag. Tinglysingsgebyr. Tinglysingsgebyr er et gebyr som skal betales til staten for tinglysing av dokumenter. Tinglysinggebyret for dokumenter vedrørende fast eiendom blir fastsatt på grunnlag av rettsgebyret (R), som normalt blir endret en gang i året. Det er ulikt gebyr for tinglysing av ulike typer dokumenter. Gebyret er ment å dekke statens faktiske utgifter ved tinglysingen. Tinglysing i løsøreregisteret er ikke knyttet til rettsgebyret. Her er tinglysingsgebyret fra 1. januar 2006 kr. 1 450,-. Dana Reeve. Dana Reeve (født Dana Charles Morosini 17. mars 1961 i Teaneck i New Jersey, USA, død 6. mars 2006) var en amerikansk skuespillerinne og sangerinne. I april 1992 giftet Dana seg med skuespilleren Christopher Reeve, mest kjent for rollen som Supermann. Den 7. juni samme år fikk ekteparet sitt eneste felles barn, sønnen William. Ektemannen ble lam fra nakken og ned etter en rideulykke i 1995, og året etter startet ekteparet Christopher Reeve Foundation, en stiftelse som finansierer forskning på lammelser og jobber for å bedre livene til funksjonshemmede. Etter ektemannens død i 2004 fortsatte Reeve arbeidet. Som skuespillerinne har Reeve spilt i teaterstykker og hatt gjesteroller i flere TV-serier, blant andre "Law & Order", "Oz" og '. Dana Reeve døde 44 år gammel i New York av lungekreft. Kristian Ottosen-prisen. Kristian Ottosen-prisen (etablert i 1991) er en utmerkelse, opprettet av Studentsamskipnaden i Oslo, der Kristian Ottosen lenge var direktør. Prisen ble etablert i forbindelse med Kristian Ottosens 70-års dag, og dens formål er å hedre personer eller grupper av personer som har bidratt til å bedre norske studenteners velferd. Per 2011 er prisen på 75 000 norske kroner. Prisen deles ut årlig i forbindelse med åpningen av studieåret i august. Kristian Ottosen. Kristian Ottosen (født 15. januar 1921 i Solund, død 1. juni 2006) var en norsk sakprosaforfatter, motstandsmann og senere leder for Studentsamskipnaden i Oslo. Han flyttet som ung til Bergen, tok examen artium (1940) og var der under krigen med i Theta-gruppen. I 1942 ble han arrestert og satt som Nacht und Nebel-fange i Sachsenhausen, Natzweiler-Struthof, Dachau, Ottobrunn, Vaihingen og Neuengamme. Etter krigen studerte han i Bergen og ble leder for Studentsamskipnaden i Bergen der. Fra 1950 til 1979 var han leder ved Studentsamskipnaden i Oslo som i 1991 etablerte Kristian Ottosen-prisen. Han var sentral i «Ottosen-komiteen» som stod bak utredningen til fordel for etablering av Distriktshøgskolene (1969). Ottosen var også pådriver for etableringen av Statens lånekasse. Han satt som styreleder i NRK 1972-1979 og Nationaltheatret 1981-1989. Som pensjonist skrev han rekke grundige dokumentasjoner omkring norske krigsfanger og fangeleirene. For dette mottok han prisen «Fritt Ords honnør» (2002). I 1994 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Studentsamskipnadens servicebygg ved Universitetet i Oslo, Kristian Ottosens hus, er oppkalt etter ham. 27. oktober 2010 hedret Studentsamskipnaden i Bergen hans innsats ved å kalle opp festplassen ved bybanestoppet på Fantoft etter ham. Anker. Et anker er et redskap til å fastgjøre et (flytende) fartøy, en bøye eller lignende til sjøbunnen. Typer. Det er to hovedtyper anker: midlertidig og permanent. Et permanent anker kalles gjerne mooring, og flyttes sjelden; det er ikke uvanlig at fartøyet selv ikke kan heise det ombord. Et midlertidig anker transporteres vanligvis av fartøyet selv, og heises ombord når fartøyet skal seile. Anker til offshorevirksomhet. Som anker brukes flukeanker, plateanker, sugeanker og pæleanker. Flukeanker er mest vanlig på flyttbare plattformer fordi det er hurtig gjort å installere og fjerne de. For produksjonsplattformer er sugeanker det mest brukte, da produksjonsplattformene normalt er større enn de flyttbare platformene og derfor får større belastninger på ankerlinene, samt at dregging av anker kan få større konsekvenser på en produksjonsplattform. Dersom det brukes flukeanker skal de etter Sjøfartsdirektoratets forskrifter fra 1987 krevde at ankerne skulle prøvebelastes til den lasten en vil få med hundreårsbølger for å sikre at ankeret er skikkelig festet til havbunnen og ikke senere vil dregge. I den nye ankringsforskriften fra 2008 er kravet modifisert til at en om en ikke trenger å trekke opp til hundreårslast, om en kan vise at dregging ikke vil overbeslaste andre liner, føre til skade på infrastruktur eller korallrev. Det forutsettes videre at det gjøre ROV-undersøkelser for å sjekke at ankeret er satt riktig på havbunnen. Politiadvokat. Politiadvokat er en funksjon og tittel innen påtalemyndigheten som har Riksadvokaten og statsadvokatene som sine faglige overordnede. Praktisk og administrativt er politiadvokatene ansatt i politiet og utøver påtaleavgjørelsene på vegne av politimesterembedet. Politijuristene (politiadvokatene og politifullmektigene) tilhører ledelsesnivået i politiet og er overordnet de fleste politiutdannede. Det er spesielt for Norge og Danmark at påtalemyndigheten er integrert i politidistriktene. Politi og påtalemyndighet er adskilte myndigheter i de fleste andre vestlige land. Bakgrunnen for å integrere påtalemyndigheten i politiet, er i det vesentlige praktisk begrunnet: Det er lettere å lede etterforskning, når det er større geografisk nærhet mellom påtalemyndighet og etterforsker. Dette er en organisering som er under stadig debatt og denne debatten har tre hovedsynspunkter. Disse er enten et skille mellom politi og påtalemyndighet, videreføring av dagens ordning eller en ytterligere integrering med innlemming av statsadvokatene i politiet slik det bla. er gjort i Økokrim I kraft av sin stilling har politiadvokater, samt politifullmektiger, alminnelig politimyndighet. Dette følger av politiloven § 20. Etter å ha vært politifullmektig i minimum ett år kan man etter søknad få utvidet påtalekompetanse og bli politiadvokat m/utvidet påtalemyndighet. Det er dog ikke uvanlig at politifullmektiger får dette først etter et par års tjeneste som politifullmektig. På bakgrunn av den omfattende prosedyreerfaringen politiadvokater opparbeider seg i sitt daglige virke samt at de også ofte prosederer til dels kompliserte og tidkrevende saker anses slike stillinger for å være et meget god springbrett dersom en kunne tenke seg en senere karriere som advokat. Drivanker. Et drivanker (eller nødanker) er en enhet som slepes etter skip, redningsflåter eller andre sjøfartøy i vanskelige værsituasjoner. Ankeret reduserer farten på fartøy i hardt vær, ved at det ikke får en merkbar hastighetsøkning på vei ned fra dønninger/bølger, og dermed bremser farten inn mot neste bølge. Dette gir økt sikkerhet, samtidig som drivankeret sørger for bedre kontroll over fartøyet ved å holde stevnen eller akterenden opp mot vindretningen. Drivankeret er konstruert slik at det gir stor motstand når det blir trukket gjennom vannet. Ankeret kan være tradisjonelt oppbygget og finnes i noen tilfeller som fast inventar ombord på et fartøy. I nødsituasjoner kan det lages en nødløsning av tilfeldige materialer som finnes på skipet. Rettsgebyr. Rettsgebyr er en betalingsenhet for tjenester i offentlig virksomhet. Rettsgebyret blir som regel endret 1. januar hvert år. Forkortet betegnelse på et rettsgebyr er 1R. Fra 1. januar 2006 er rettsgebyret fastsatt til kr. 860, et beløp som er forblitt uendret inn i 2012. Rettsgebyr blir for eksempel brukt som grunnlag ved beregning av gebyrer i forbindelse med tinglysing av fast eiendom, samt som grunnlag for hvor mye det koster å anlegge sak for domstolene og å anke/påkjære rettens avgjørelse. Hjemmel for innkreving av rettsgebyr, og fremgangsmåten ved betaling fremgår av LOV 1982-12-17 nr 86: Lov om rettsgebyr. Enkelte forvaltningssanksjoner er relatert til rettsgebyrets størrelse. Straffesak. Straffesaker er offentlige saker mot enkeltindivider eller foretak som mistenkes for å ha begått en straffbar handling. For å avklare de faktiske omstendighetene omkring handlingen, beslutter påtalemyndigheten at politiet skal etterforske saken. De aller fleste straffbare handlinger er beskrevet i straffeloven. Men vi har også en rekke straffbare handlinger som er beskrevet i spesiallover for ulike livsområder. Mest praktisk er nok vegtrafikkloven, som blant annet beskriver kjøring i påvirket tilstand. Når saken er tilstrekkelig etterforsket, må påtalemyndigheten ta stilling til om straffeforfølgningen skal fortsette, eller om saken må henlegges. Om straffeforfølgningen fortsetter, er det ulike alternativer: Påtalemyndigheten kan utstede et forelegg, ta ut tiltale for domstolene, eller alternativt overføre saken til konfliktrådet eller gi påtaleunnlatelse. Påtalemyndigheten opptrer som anklagere for domstolen i straffesaker. Rollen som anklager er objektiv, i motsetning til rollen som forsvarer. Reglene for etterforskning, anklagede og fornærmedes rettigheter under straffeforfølgning er beskrevet i straffeprosessloven. Jami Gertz. Jami Beth Gertz (født 28. oktober 1965 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er kanskje best kjent for tidlige roller i filmer som "The Lost Boys" og "Snø i Beverly Hills". Hun hadde også en birolle i storfilmen "Twister" fra 1996, samt at hun har spilt i TV-serier som "Fem i familien", "Ally McBeal" og "Seinfeld". Gertz hadde sin filmdebut i 1981 i filmen "Endless Love", sammen med Tom Cruise. I dag bor hun i Los Angeles sammen med mannen Antony Ressler, og deres tre barn Oliver, Nicholas og Theo. Tiltale. Tiltale, eller tiltalebeslutning, er et anklagedokument i straffesaker. Det er påtalemyndigheten som utformer anklagene. Anklagedokumentet legges frem for domstolen, når domstolen skal ta stilling til om den anklagede (den tiltalte) er skyldig. Tiltalebeslutningen angir temaet for hva domstolen skal ta stilling til. Tiltalebeslutningen danner også grunnlaget for den anklagedes forsvar. Derfor får han den forkynt for seg i god tid før hovedforhandlingen i retten. Tiltalebeslutningen er utformet av Riksadvokaten, statsadvokaten eller politiadvokaten, avhengig av den straffbare handlings alvor. Den skal angi hvilken lovbestemmelse som påstås overtrådt, og den faktiske handlingen som påtalemyndigheten mener å kunne føre beviser for. for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang Tirsdag 8. mars 2006 cirka klokken 14.00, på Rådhusplassen i Oslo, førte han en kniv mot Marte Kirkeruds strupe, og skar deretter av henne beltet. Han tvang henne ned på bakken, rev av henne benklærne, hvoretter han gjennomførte vaginalt samleie med henne. Loretta Kelley. Loretta Kelley, vinner av klasse D, Landskappleiken i Seljord 2011. Loretta A. Kelley (født i California) er en amerikansk hardingfelespiller. I de senere år har der skjedd en betydelig oppblomstring av hardingfeletradisjonen i USA, og man regner i dag med at der er godt over 150 hardingfelespillere i USA. Loretta A. Kelley regnes som den fremste av disse. Hun har tidligere vært president i "The Hardanger Fiddle Association of America" (HFAA) som i dag organiserer de fleste av utøverne på instrumentet. Dette miljøet regnes i dag som en svært viktig resonansbunn for folkemusikk- og folkedansaktiviteten her hjemme i Norge. Loretta A. Kelley har utført et stort antall studieturer og opptredener i Norge hvor hun er en kjent skikkelse i miljøet. Utgivelser. Loretta A. Kelley, «Amerikaspel» CD- plate ACCD-9603, Azalea City Recordings 1996. Eksterne lenker. Kelley, Loretta Politifullmektig. Politifullmektig er den laveste stillingsbetegnelsen for jurister i påtalemyndigheten. En nærmere oversikt over påtalemyndighetens tjenestemenn følger av straffeprosessloven § 55. Når en representant for påtalemyndigheten opptrer i retten i en straffesak omtales han eller hun vanligvis som aktor, evt. anklager eller offentlig anklager. Dersom en politijurist opptrer i retten i andre sammenhenger, f.eks. i forbindelse med fengslinger etter utlendingslovens bestemmelser (utlendingslovens § 106 første ledd bokstav a og b), omtales han eller hun derfor ofte, med rette, som statens prosessfullmektig. Etter å ha vært politifullmektig i minimum ett år kan man etter søknad få utvidet påtalekompetanse noe som innebærer at en kan ta ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b-d. Dette innebærer også vanligvis at politifullmektigen blir politiadvokat. Det er dog ikke uvanlig at politifullmektiger først får dette etter et par års tjeneste som politifullmektig. Dette betinger imidlertid at en har gjennomført blant annet grunnutdanning for påtalejurister i politiet dvs. lokal opplæring på tjenestestedet, regional opplæring i regi av et av statsadvokatembedene og obligatorisk utdanning for politijurister på Politihøgskolen. Det stilles videre krav om at politifullmektigen har opparbeidet seg nødvendig erfaring i etterforskningsledelse og ikke minst i prosedyre (et absolutt krav om at påtalejuristen skal ha gjennomført aktorering av et større antall hovedforhandlinger i forbrytelsessaker. Hovedforhandlinger i forseelsessaker teller ikke i denne forbindelse.). Det er for øvrig politimesteren i det enkelte politidistrikt som fremmer en skriftlig anmodning om dette på vegne av den enkelte politifullmektig, og det er videre førstestatsadvokaten ved det respektive statsadvokatembede politidistriktet hører inn under, som avgjør hvorvidt anmodningen skal tas til følge eller ikke. Politimesterens anmodning tas kun til følge dersom førstestatsadvokaten, etter å ha foretatt en totalvurdering, anser politfullmektigen å være faglig dyktig nok til å kunne inneha utvidet påtalekompetanse. Politijurister (politiadvokater og politifullmektiger) utgjør en del av ledelsesnivået i politiet (høyere grader i politietaten) og er overordnet de fleste politiutdannede. I kraft av sin stilling har politiadvokater og politifullmektiger alminnelig politimyndighet. Dette følger av politiloven § 20. Det stilles krav om plettfri vandel for å bli tilsatt som politijurist, jf. politiloven § 18. Dersom man har vært politijurist i to år kan man få advokatbevilling, jf.domstolloven § 220, forutsatt at man gjennomfører og består det såkalte advokatkurset med avsluttende eksamen, jf. advokatforskriften § 8-2. Praksis i ett år som politijurist oppfyller for øvrig den "prosedyrepraksis" som kreves for å få advokatbevilling, jf. advokatforskriften § 8-1. På bakgrunn av den omfattende prosedyreerfaringen politijurister opparbeider seg i sitt daglige virke, blir slike stillinger ofte regnet for å være gode springbrett for en senere karriere som advokat. Lagos. Lagos er den største byen i Nigeria og administrativ hovedstad for delstaten med samme navn. Lagos' storbyområde består av 16 lokale enheter med nesten 8 millioner innbyggere ifølge folketellingen fra 2006. Lagos er Afrikas nest mest folkerike byområde, etter Kairo i Egypt. Lagos er en av verdens raskest voksende byer, og FN regner med at byområdet, som i 1950 bare hadde 290 000 innbyggere, vil ha over 20 millioner innbyggere innen 2010. Lagos var Nigerias hovedstad frem til 1991, da Abuja ble utpekt til ny hovedstad. Lagos er fremdeles landets økonomiske sentrum og sete for mange statlige myndigheter. Historie. Lagos var opprinnelig en jorubaby med Aworifolk og ble kalt Oko. Navnet Lagos fikk byen av de første portugisiske nybyggerne. Mellom 1404 og 1889 var Lagos et viktig knutepunkt for slavehandelen som opphørte etter Storbritannias annektering av byen i 1861. Etter selvstendigheten fra Storbritannia i 1960 ble Lagos hovedstad i Nigeria. byen vokste kraftig i løpet av 60- og 1970-tallet. Demografi. I følge folketellingen i Nigeria i 2006 hadde storbyområdet Lagos en befolkning på 7,937,932. Tallet var lavere enn ventet og skapte debatt innad i Nigeria. FN anslo i 2011 at befolkningen i Lagos var 11.2 millioner, noe som hvis det er korrekt betyr at byen er i ferd med å gå forbi Kairo og bli Afrikas største by. Naser Orić. Naser Orić (født 3. mars 1967) er en bosnjak soldat som for øyeblikket er under tiltale hos Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (Tribunalet) for krigsforbrytelser begått under Bosnia-krigen. Han ble født i Potočari, Bosnia-Hercegovina. Han vervet seg i den jugoslaviske hæren ("Jugoslavenska narodna armija") (JNA) i 1985/1986 og tjenestegjorde i en spesialenhet for kjernefysisk og kjemisk forsvar. Han forlot JNA som korporal. I 1988 gjennomgikk han et seks måneders kurs i Zemun og tjenestegjorde i Savski Venac, Beograd som en politilærling. Som medlem av spesialpolitienheten gjennomgikk han ytterligere kurs de neste to årene. I 1990 ble han sendt til Kosovo som medlem av en spesialpolitienhet for innenriksdepartementet i Republikken Serbia. Etter dette returnerte han til Beograd. 5. august 1991 ble han overflyttet til en politistasjon i Ilidza, like utenfor Sarajevo. I slutten av 1991 ble han overflyttet til Srebrenica og ble politimester i Potočari 8. april 1992. Han var kommandør av bosnjakstyrkene i Srebrenica-enklaven (formelt kalt den 28. divisjon). Han er blitt anklaget for å ha planlagt, beordret og deltatt i flere operasjoner i så mange som 50 serbiske landsbyer i 1992–1995, spesielt i kommunene Bratunac og Srebrenica. I juli 1995 ble Srebrenica beleiret og etter hvert erobret av bosnisk-serbiske styrker. Orić, og resten av offiserene ble evakuert med helikopter før enklaven falt. Etter Dayton-avtalen åpnet han en helseklubb i Tuzla og drev denne. 28. mars 2003 ble han tiltalt ved Tribunalet på flere punkter og ble arrestert av SFOR 10. april 2003 uten dramatikk. 15. april 2003 erklærte han seg ikke skyldig på alle punkter. Han er beskyldt for å ha drept 7 serbiske menn og mishandlet 11 på politistasjonen i Srebrenica 1992/1993. Hans tropper er beskyldt for plyndring og ødeleggelse av minst 50 serbiske landsbyer og fordrivelse av innbyggerne. Rettssaken begynte 6. oktober 2004 og påtalemyndighetene gjorde ferdig sin sak 1. juni 2005. En uke senere ble to av anklagepunktene mot ham frafalt sammen med alle anklager om plyndring av offentlig og privat eiendom. Tribunalet strøk også navnet på to landsbyer fra listen over landsbyer som var blitt plyndret og ødelagt, og to av navnene på listen over menn som skal ha blitt drept av Orićs menn. Forsvaret begynte sin sak 4. juli 2005. 30. juni 2006 ble han dømt til to års fengsel, men ble umiddelbart løslatt da hans tid i varetekt overstiger dommen. Lensherre. Lensherre er et begrep som kan brukes med to forskjellige betydninger. I rettsvitenskaplig forstand betegner "lensherre" herren, som var en konge eller annen mektig person, som rådde over landområder. Visse rettigheter til landområder lensherren rådde over eller fikk i sin besittelse, for eksempel vunnet i kriger, kunne gis som len til en lensmann som belønning for krisginnsats. Lensmottageren fikk enkelte råderetter og inntekter fra landområdet, men var samtidig også forpliktet til å stille med soldater og betale skatt til lensherren. Dette systemet er en av grunnpillarene i føydalsamfunnet som hadde stor utbredelse i Europa i middelalderen. I norsk historievitenskap er det imidlertid vanlig å bruke betegnelsen lensherre om lensmottageren, fordi betegnelsen lensmann kan forveksles med de tradisjonelle bondelensmennene som kan spores tilbake til slutten av 1200-tallet som er forløpere til dagens lensmenn i politi- og lensmannsetaten. Tripoli. Tripoli (arabisk "Tarābulus" eller "Tarābulus al-gharbiyya", libysk morsmål "Ṭrābləs", avledet fra «Τρίπολη»; det greske ordet for «tre byer», på gresk Τρίπολις, "Tripolis") er den største byen og hovedstaden i Libya. Byen er lokalisert i nordvest i landet i utkanten av ørkenen på et sted hvor en klippeavsats skyter ut i Middelhavet og danner en havn. Tripoli ble grunnlagt av fønikere på 600-tallet f.Kr. og da kalt for Oea. Per 1. januar 2005 hadde byen 1 150 990 innbyggere. Tripoli er landets politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Tripoli er den største byen og den viktigste havnen, og det største kommersielle senteret Libya. Her ligger også Al-Fateh, Universitet i Libya. På grunn av byens lange historie er det mange steder av historisk og arkeologisk interesse. Klimaet er typisk for Middelhavet med våte og varme somrer, kalde vintre og med en del beskjedent regnfall. Hurtigruten (selskap). Hurtigruten ASA er et børsnotert norsk rederi som blant annet opererer hurtigruten. Historie. Selskapet ble etablert som Hurtigruten Group ASA 1. mars 2006 ved fusjon av Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) og Ofotens og Vesteraalens Dampskipsselskab (OVDS); hovedkontoret er lokalisert til Narvik, og har avdelingskontorer på Stokmarknes, i Tromsø og Oslo. Selskapet skiftet navn til Hurtigruten ASA 26. april 2007. Rederiet. Konsernsjef er Olav Fjell, styreleder er Trygve Hegnar mens Leif Teksum leder bedriftsforsamlingen. Hurtigruten ASA har cirka 2 400 ansatte, og har også virksomhet i blant annet USA og Sør-Amerika. Selskapet driver elleve hurtigruteskip langs norskekysten, i tillegg til et mindre antall busser gjennom sitt datterselskap Cominor. Skipet MS «Fram» benyttes til helårs cruise-trafikk på Grønland og i Antarktis. Også hurtigruteskipet MS «Nordnorge» har hatt seilinger i Antarktis vinterstid, men vinteren 2008/2009 er disse turene kansellert på grunn av høye drivstoffutgifter og dårlig lønnsomhet. Skipet er sammen med MS «Polarlys» og MS «Nordkapp» lagt ut for salg. Selskapet solgte 24. oktober 2008 sine ferger og hurtigbåter i Troms og Nordland til Torghatten Nord AS, et datterselskap av Torghatten ASA. Overtakelsen skjedde 5. januar 2009. Farmannshaugen. a> ha blitt begravd i haugen. Arkeologiske undersøkelser i 1917 og 1918 viste imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav. Farmannshaugen er en stor gravhaug fra jernalderen ved Jarlsberg hovedgård utenfor Tønsberg i Vestfold, det vil si der Sem kongsgård lå i vikingtiden. Beliggenhet og størrelse. Farmannshaugen ligger på en slette 400 meter sørøst for Jarlsberg mot Tønsbergfjorden. Haugen er omkring 45 meter i diameter. For å hindre at haugen forsvant, ble det bygd en lav ringmur og plantet trær rundt haugen på 1800-tallet. Historie. Ifølge Snorres kongesagaer skal Harald Hårfagres sønn, kjøpmannen Bjørn Farmann, ha blitt hauglagt i Farmannshaugen etter at han ble drept av broren Eirik Blodøks rundt år 927. En arkeologisk utgraving i 1917 og 1918 viste imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav. C14-dateringer viste seinere at en spade fra haugen var fra 200-300-tallet. Haugen kan derfor opprinnelig ha vært en rituell storhaug fra jernalderen. Thor Gjermund Eriksen. Thor Gjermund Eriksen (født 2. oktober 1966 i Oslo) er en norsk journalist og redaktør, og konsernsjef i Apressen i bosatt på Høybråten i Oslo. Eriksen har sin politiske bakgrunn i SV og var flere år medlem av sentralstyret i SVs ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdom, men har nå meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Han har vært pressesekretær på Stortinget for SV og blant annet personlig rådgiver for Erik Solheim og tidligere byrådssekretær for miljø- og samferdselsbyråd Raymond Johansen i Oslo. Thor Gjermund Eriksen ble fast ansatt som journalist i Dagbladet 1995. I 2000 ble han politisk redaktør i Aftenposten, men gikk tilbake til Dagbladet året etter som politisk redaktør. I 2003 fikk han jobben som ansvarlig redaktør i Dagbladet, en jobb han trakk seg fra den 8. mars 2006. Etter dette gikk han over til en direktørstilling i Apressen. 1.desember 2010 ble han utnevnt til konstituert konsernsjef i Apressen etter Even Nordstrøms plutselige avgang, og ble fast tilsatt i stillingen fra juni 2011. Lord. "Lord" er den engelske betegnelsen for det norske ordet herre, og kan ha forskjellig betydning i forskjellige sammenhenger. Ordet kommer av det gammelengelske ordet "hlaf-weard" (loaf-guardian) som reflekterer de germanske stammenes skikk med å ha en overordnet som sørget for mat til sine tilhengere. I Storbritannia er ikke "Lord" en adelstittel, men benyttes som formell om- og tiltaleform. Det gjelder særlig for baroner, som sjelden om- eller tiltales på annen måte, men også markier, jarler og vicomter. Liste over gårder i Nordre Land. Dette er en liste over gårder i Nordre Land kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Nordre Land Alltinget. Alltinget (islandsk: Alþingi) er Islands parlament. Alltinget ble grunnlagt i 930 på Þingvellir, ca. 45 km øst for dagens Reykjavík. Det er uklart hva som foregikk da Alltinget ble opprettet, men like før var bonden på gården Blåskog øst for tinget på Kjalarnes dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert, og gjort til tingsted for hele Island. Tingdeltakerne ble enige om å basere loven sin på den norske gulatingsloven. Samtidig med Alltingets opprettelse endret man elvefaret til Øksarå, slik at bekken gikk gjennom tingstedet. Selv etter Islands union med Norge fortsatte forsamlingene, og stoppet først i 1799. De ble gjenopptatt i 1844, da de ble flyttet til Reykjavík, hvor Alltinget siden har ligget. Parlamentet er dermed verdens eldste fungerende parlament. Den nåværende parlamentsbygningen, Alþingishús, ble bygd av islandsk stein i 1881. Alltingsvalg avholdes hvert fjerde år, der det velges 63 representanter fra seks valgkretser som fordeles etter St. Laguës metode, med en sperregrense på fem prosent. Liste over gårder i Søndre Land. Dette er en liste over gårder i Søndre Land kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Søndre Land Liste over gårder i Gjøvik. Liste over gårder i Gjøvik i Oppland, ordna etter gardsnummer. Kilder. Gjøvik Liste over gårder i Østre Toten. Liste over gårder i Østre Toten kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilder. Østre Toten Nasjonal frigjøringshær (Makedonia). Nasjonal frigjøringshær (albansk: "Ushtria Çlirimtare Kombëtare – UÇK" makedonsk: "Ослободителна национална армија – ОНА") også kjent som makedonske UÇK, er en militær operasjon som foregikk i Makedonia i 2001. NFH ble opprettet høsten 1999 og var ledet av Ali Ahmeti, nevøen av Fazil Veliu, grunnlegger av KFH, men var utenfor medias søkelys før det begikk, som Makedonias regjering og media kalte, «store kriminelle handlinger» i 2000 og 2001. I mars 2001 da Tetovo (den andre største byen i Makedonia) ble angrepet av NFH klarte de ikke å erobre byen, men kontrollerte åsene og fjellene mellom Tetovo og Kosovo. NFH ble også støttet av grupperinger fra Kosovo, men dette ble aldri offisielt tilstått. Den makedonske NFH bestod av etniske albanere som søkte større politisk og økonomisk frihet i vestlige Makedonia. Noen påstod at NFH ønsket Stor-Albania hvor vest-Makedonia ville bli del av Albania som det var fra 1941 til 1945. Ohird avtalen ble signert i juni, der lovet den makedonske regjeringen å forbedre rettighetene til den albanske befolkningen (ca. 25% av Makedonias befolkning). Dette innebar bl.a. at albanske ble godtatt som ett offisielt språk, en økning av etniske albanere i statlige institusjoner, politi og militæret. Mest viktig med Ohrid avtalen var at den makedonske regjeringen godtok en ny modell av desentralisering. Den albanske siden godtok å gi opp enhver separatist krav og fullt ut anerkjente alle makedonske institusjoner. I tillegg måtte NFH avvæpnes og overgi alle sine våpner til NATO styrkene. Operasjon «Essential Harvest» ble offisielt satt i gang 22. august og startet effektivt 27. august. Dette 30-dagers oppdraget involverte ca 3 500 NATO soldater som skulle avvæpne NFH og ødelegge våpnene. Bare timer etter NATO offisielt avsluttet operasjonen, stod Ali Ahmeti fram på en pressekonferanse i Sipkovica, som ble sett på som hovedkvarteret for NFH. Der annonserte han at NFH var oppløst og at det var tid for etnisk forsoning. Mange medlemmer av den makedonske NFH etablerte senere Demokratisk union for integrasjon, et politisk parti som vant majoriteten av de albanske stemmene ved valget i 2002 og er en del av regjeringen. Partiet ledes av Ali Ahmeti. Liste over gårder i Vestre Toten. Dette er ei liste over garder i Vestre Toten ordna etter gardsnummer. Kilder. Vestre Toten Liste over gårder i Etnedal. Dette er en liste over gårder i Etnedal kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Etnedal Liste over gårder i Sør-Aurdal. Liste over gårder i Sør-Aurdal er en oversikt over gårder med eget gårdsnummer i Sør-Aurdal kommune. Der en mindre gård eller et bruk er viktig er de anført med det viktigste bruksnummeret. Kilde. Sør-Aurdal Jared Leto. Jared Joseph Leto (født 26. desember 1971) er en amerikansk skuespiller og artist. Hans gjennombrudd som skuespiller var i fjernsynsserien "My So-Called Life", hvor han spilte Jordan Catalano. Leto er også vokalist og spiller gitar i rockebandet 30 Seconds to Mars. Familie. Leto ble født i Bossier City i Louisiana i USA. Han har en eldre bror, med navnet Shannon, og to yngre halvbrødre fra hans fars andre ekteskap. Hans mor, Constance, hadde ansvaret for å oppdra Jared og Shannon etter skilsmissen. Shannon Leto er forøvrig trommisen i 30 Seconds to Mars. Forhold. Jared har vært sammen med Scarlett Johansson. Mellom 1999 og 2003 var han sammen med Cameron Diaz, de var også forlovet i to år. Det svirrer også rykter om at han har vært sammen med Britney Spears en liten stund. På vårparten av 2005, hadde han et kortvarig forhold med Ashley Olsen, og sist er han sett sammen med Lindsay Lohan. Liste over gårder i Nord-Aurdal. Dette er en liste over gårder i Nord-Aurdal kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Nord-Aurdal Liste over gårder i Øystre Slidre. Dette er en liste over gårder i Øystre Slidre kommune, ordnet etter gårdsnummer. Eksterne lenker. Øystre Slidre UCPMB. Frigjøringshæren for Preševo, Medveđa og Bujanovac (albansk: "Ushtria Çlirimtare e Preshevës, Medvegjës dhe Bujanovcit – UCPMB") var en geriljagruppe som kjempet for uavhengighet fra Serbia for de tre kommunene Preševo, Bujanovac, og Medveđa, hvor de fleste albanere fra sentral-Serbia bor i omkringliggende Kosovoprovinsen. UCPMBs uniformer, prosedyrer og taktikker minnet mye om KLA. UCPMB var aktiv fra 1999 til 2001. Målet for UCPMB var å bryte disse tre kommunene fra Serbia og innlemme dem i Kosovo. Etter Kosovo-krigens slutt i 1999 ble en Ground Safety Zone (GSZ) etablert mellom Kosovo og Serbia. Jugoslaviske soldater var ikke tillatt inn i denne sonen, kun lett bevæpende politienheter. Sonen inkluderte den albanskdominerte landsbyen Dobrosin, men ikke Preševo. Tidligere KLA-soldater etablerte fort baser i den demilitæriserte sonen, og serbisk politi ble tvunget til å stoppe patruljeringen i omårdet pga. angrep fra geriljaen. Albanske politikere som var imot KLA ble også angrepet. Zemail Mustafi, visepresident av Bujanovac avd. for Slobodan Miloševićs sosialistiske parti ble drept. Da NATO så at situasjonen begynte å komme ut av kontroll, tillot de den jugoslaviske hæren inn i sonen 24. mai 2001. Samtidig gav KFOR-opprørene sjansen til å overgi seg, med løfte om at de kun ville ta våpnene og navnene deres. Mer enn 450 medlemmer benyttet seg av denne muligheten, bl.a Shefket Musliu, kommandøren for UCPMB. Liste over gårder i Vestre Slidre. Dette er en liste over gårder i Vestre Slidre kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Vestre Slidre Liste over gårder i Vang. Dette er ei liste over gårder i Vang, ordnet etter gårdsnummer. Kilder. Vang Sem kirke. Sem kirke er en gammel kirke i romansk byggestil som ligger ved Jarlsberg hovedgård utenfor Tønsberg i Vestfold. Dagens kirke ble opprinnelig bygd omkring 1100 som en fylkeskirke ved den gamle Sem kongsgård. Sannsynligvis var en kirke av tre da allerede oppført her, kanskje som en av landets aller første. Steinkirken har siden gjennomgått flere utvidelser og endringer og har i dag rundt 300 sitteplasser. Kirken ligger i Tønsberg kommune og Sem prestegjeld. Inntil kirken mot øst er det bygd et lite gravkapell for den wedelske familie ved Jarlsberg hovedgård. Sameting. Sameting (finsk: "saamelaiskäräjät", nordsamisk: "sámediggi") er en representativ folkevalgt forsamling for ivaretagelse av samenes rettigheter. Sameting ble opprettet i Norge i 1989, i Sverige i 1993 og i Finland i 1996, se De tre sametingene samarbeider i Samisk parlamentarisk råd som ble opprettet i år 2000. Liste over gårder i Gausdal. Dette er en liste over gårder i Gausdal kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Gausdal Liste over gårder i Lillehammer. Dette er en liste over gårder i Lillehammer kommune, ordnet etter gårdsnummer. Liste over gårder i Ringebu. Dette er en liste over gårder i Ringebu kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Ringebu Liste over gårder i Sør-Fron. Dette er en liste over gårder i Sør-Fron kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Sør-Fron Liste over gårder i Nord-Fron. Dette er en liste over gårder i Nord-Fron kommune, ordnet etter gårdsnummer. Kilde. Nord-Fron Liste over gårder i Lesja. Dette er en liste over gårder i Lesja kommune, ordnet etter gårdsnummer. Trasimeno. Innsjøen Trasimeno (italiensk: "Lago Trasimeno"), er den største innsjøen på den italienske halvøya med et overflateareal på 128 km², bare litt mindre enn Comosjøen. Historisk var Trasimeno kjent som «Perugiasjøen» og dette navnet gjør det enkelt å forstå viktigheten som innsjøen alltid har hatt for det nordvestlige Umbria og for Chianadistriktet i Toscana. Et betydelig slag fant sted på den nordlige bredden av innsjøen i april 217 f.Kr. under den andre punerkrigen. Der er tre øyer i innsjøen. Den nest største, Isola Maggiore, er den eneste som er bebodd. Den lille fiskelandsbyen hadde sin storhetstid i det 14. århundre, i dag er det bare rundt 30 innbyggere tilbake. De fleste bygningene, inkludert ruinene av et fransiskaner-kloster, stammer fra 1300-tallet. Gebze. Gebze (navn i antikken: "Libyssa"; gammelgresk: Λίβυσσα; eldre navn "Gekbuze", "Ghviza" og "Gavize") er en industriby i Kocaeli-provinsen, Tyrkia. Den ligger 48 km øst for Istanbul på den nordlige bredden av Marmarasjøen. Byen har vokst raskt de siste årene, fra 159 116 i 1990 til 253 487 i 2000. Broen over Izmit-bukten vil ha det nest lengste hovedspennet i verden med 1688 meter. Historie. Hannibal begikk selvmord i havnen av den antikke byen Libyssa i 182 f.Kr. fremfor å bli fanget av romerne. Tallinn lufthavn. Tallinn lufthavn (Tallinn Ülemiste lufthavn) (IATA: TLL, ICAO: EETN) er en flyplass i Estland. Flyplassen ligger ca 4 km sørøst for Tallinn sentrum. Flyplassen har en rullebane med 3070 meters lengde og 45 meters bredde og dekke av asfalt og betong. Baneretningene er 08 og 26. Tallinn lufthavn sett fra øst mot vest. Byggingen av Tallinn lufthavn startet i 1932, og flyplassen åpnet offisielt 20. september 1936. Flyplassen hadde imidlertid vært operativ en god stund før den offisielle åpningen. Mellom 1945 og 1989 var Aeroflot det eneste flyselskapet som fløy fra Tallinn. Ruteflygninger med jetfly startet i 1962. En ny terminalbygning ble bygd på slutten av 1970-tallet, og da ble også rullebanen forlenget. Det første utenlandske flyselskapet som begynte å fly til Tallinn var SAS høsten 1989. Terminalbygningen ble modernisert i 1999. Tallinn lufthavn er heleid av den estiske staten. I 2005 reiste 1 401 059 passasjerer via Tallinn lufthavn, en økning på 40,5 % fra året før. Tallinn lufthavn eier også Tartu lufthavn utenfor Tallinn. Det nasjonale, estiske flyselskapet Estonian Air har sin base på Tallinn lufthavn. Estonian Air var opprinnelig den estiske delen av Aeroflot, som skiftet navn i desember 1991. Conakry. Conakry er hovedstaden i Guinea. Byen ligger ved kysten mot Atlanterhavet, og har om lag to millioner innbyggere (2002). Conakry er inndelt i fem hoveddistrikter. Fra sørvest er dette Kaloum (sentrum), Dixinn (inkludert Universitetet i Conakry og mange ambassader), Ratoma (kjent for nattelivet), Matam og Matoto, hvor Gbessia lufthavn ligger. Blant byens severdigheter finner vi Guineas nasjonalmuseum og flere markeder. Byen er også kjent for sin botaniske hage. Conakry er Guineas største by, og landets administrative og økonomiske sentrum. Byens økonomi er i stor grad knyttet til havnen, som har moderne utstyr for håndtering og lagring av gods. Viktige handelsvarer er aluminium og bananer. Bangui. a> (Oubangui) elven i utkanten av Bangui. Bangui er hovedstaden og den største byen i Den sentralafrikanske republikk. Befolkningen anslås til å ligge et sted omkring 700 000. Bangui ligger langs den nordlige bredden av elven Ubangi like nedenfor en rekke stryk som begrenser skipsfart oppover elven, på den sørlige grensen. Den farbare Ubangi-elven svinger sørover nedenfor Bangui og flyter sammen med elven Kongo like sør for Ekvator, nær Brazzaville. Elven markerer grensen mellom Den sentraleuropeiske republikk og Den demokratiske republikken Kongo. Den kongolesiske byen Zongo ligger på den andre siden av elven, overfor Bangui. De fleste innbyggerne i Den sentralafrikanske republikk bor i de vestlige delene, nær Bangui. Byens sentrum ligger nær elven, og har en stor triumfbue, reist til minne om Bokassa, et stort presidentpalass og et stort marked. Økonomi. Bangui er det administrative, handel og kommersielle senteret i Den sentralafrikanske republikk. I Bangui blir det produsert tekstiler, matvarer, øl, sko og såpe, men hovedeksporten til Bangui er Bomull, Tømmer, kaffe og Sisal. I 2001 var arbeidsledigheten i byen på 23%. Transport. Fra Bangui går det ferjer til Zongo som er en by i Den demokratiske republikken Kongo og til Brazzaville som er hovedstaden i Republikken Kongo. I Bangui ligger den internasjonale flyplassen Bangui M'Poko internasjonale lufthavn. Mye av Den sentralafrikanske republikks internasjonale handel kommer igjennom denne flyplassen. Flere veier går fra Bangui og til nabolandene Kamerun, Tsjad og Sør-Sudan. Utdanning. Universitetet i Bangui som ble grunnlagt i 1970 ligger i Bangui. University of Bangui er en offentlig institusjon som har monopol på ikke landbruks utdanning i Den sentralafrikanske republikk. Catoira. Catoira er en kommune i provinsen Pontevedra i Galicia, Spania. Det arrangeres en rekke festivaler i Catoira, og blant disse er "Festa da parroquia de Oeste", også kalt "Festas de Santabaia", andre søndag i august. Første søndag i august er "Romeria Vikinga". Douglas DC-1. Douglas DC-1 var et passasjerfly og den første modellen i Douglas sin berømte DC (Douglas Commercial) serien. Historie og utvikling. Utvikling av disse flyene kan tilskrives en flyulykke i 1931 hvor den norskættede populære idrettshelten og fotball-treneren Knute Rockne omkom. Etter denne flyulykken med en Fokker Trimotor fra TWA (Transcontinental and Western Air Inc.), senere Trans World Airlines, som var forårsaket av vingebrudd i trekonstuksjonen, bestemte amerikanske fly-myndigheter at alle passasjerfly heretter skulle ha metallvinger. Et annet krav var at flyet skulle kunne fly videre dersom en motor falt ut. TWA henvendte seg til fire flyfabrikker om bygging av et tre-motors fly som kunne imøtekomme de nye kravene. Det ble antatt den gang at et fly måtte ha minst tre motorer for å kunne fly med en motor ute av drift. Douglas Aircraft Company la frem et forslag til et to-motors helmetallfly for 12 passasjerer. Flyet overskred langt de krav TWA hadde stilt. Det var lydisolert, hadde oppvarmet cabin og var i stand til å gjennomføre flygning og en kontrollert landing på en motor. Fabrikkens grunnlegger, Donald Douglas Sr., skal ha vært tvilende til å delta i utfordringen fra TWA, da han mente at behovet for slike fly ville være mindre enn de 100 som var nødvendig for å dekke utviklingskostnadene. Det ble kun produsert et eksemplar av flyet som ble benevnt som Douglas DC-1, og som fløy for første gang den 1. juli 1933. I løpet av et halvt år demonstrerte prototypen sin overlegenhet i forhold til de dengang mest brukte passasjerfly, de nesten identiske Ford Trimotor og Fokker Trimotor. Flyet satte ny amerikansk rekord mellom USAs øst- og vestkyst på 13 timer og fem minutter. I løpet av denne perioden gjennomførte flyet 200 testflyvninger. TWA aksepterte modellen i desember 1933 og plasserte en ordre på 20 fly. Produksjonsserien ble benevnt som Douglas DC-2. Produksjonsmodellen var noe større, med plass til 14 passasjerer, toalett og plass til purser. Da testflyvningen for TWA var gjennomført ble flyet lagt ut for salg. Den kjente industrimannen, filmskuespilleren og flyveren Howard Hughes melde seg som kjøper. Han hadde planer om en Jorden-rundt flyvning, noe som han også gjennomførte, men med en Lockheed L-14 Super Electra. Huges solgte flyet videre til en engelsk adelsmann – Viscount Forbes, Earl of Grandard. Ny passasjerinnredning ble montert og flyet registrert som G-AFIF, men etter kort tid ble det solgt videre til Líneas Aéreas Postales Españolas (L.A.P.E.) i Spania i 1938 og registrert som EC-AGJ. Flyet ble brukt av den republikanske regjeringen under den spanske borgerkrigen. Etter borgerkrigens slutt ble det solgt videre til S.A.T.A (Sociedad Aninima de Transportes Aereos) med ny registrering EC-AAE og brukt i regulær ruteflyvning. Det havarerte under take-off på Malaga i 1940. Passasjerer og mannskap slapp fra ulykken, men flyet fikk så store skader at det ikke ble gjenoppbygget, da det ikke var mulig å få reservedeler til prototypen. Søra Sålafjellet. Sålefjellet ligger en halv times marsj fra Stokkastrand skole i Kopervik i Karmøy kommune. Den norske Turistforeningen har markerte løyper opp til fjellet, med sin vellkjente røde T. Man kan også gå til Sålefjellet fra Liarlund i Kopervik. Dette kan ta en ca 2 timer. Strindheim Idrettslag. Strindheim Idrettslag (stiftet 9. mars 1926) er et idrettslag fra Trondheim. Klubben har i dag grupper for idrettene langrenn, håndball, fotball og friidrett. Fotball. Strindheim fotballgruppe har hatt en fotballproff i sin stall. Det er Jørn Ove Rønning, som tidligere spilte for Sandefjord Fotball. Håndball. Strindheims A-lag i håndball spiller 11-sesongen i 1. divisjon. Langrenn. Klubben har vunnet Norgesmesterskapet i stafett flere ganger. Sist i 2007. Laget bestod av Krister Trondsen, Stig Rune Kveen og Petter Northug. Den doble verdensmesteren fra VM 1982 i Oslo, Berit Aunli representerte Strindheim IL. Tinius Olsens skole. Tinius Olsen skole er en av fire avdelinger ved Kongsberg videregående skole (KOVS). Skolen ligger sentralt i Kongsberg. Skolen satser på yrkesfaglige utdannelser. Skogbruk hører også til Tinius Olsen, men ligger ved Saggrenda, litt utenfor Kongsberg. Michael Jamtfall. Michael Kleppe Jamtfall (født 24. mars 1987) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte angrep for Rosenborg, og er sønn av tidligere fotballmålvakt Jørn Jamtfall. Jamtfall er først og fremst ving, men kan også spille på midtbanen og i forsvaret. Han har kontrakt med Rosenborg ut 2013. Han var utlånt til Ranheim slutten av 2009- og første halvdel av 2010-sesongen. Jamtfall startet sin karriere for National, der også Steffen Iversen startet sin karriere, men gikk siden til Astor hvor han ble trent av Rosenborgs tidligere sportsdirektør og spiller, Rune Bratseth. Michael kom tidlig med på kretslag og lignende, og gikk til Rosenborgs juniorlag da han ble junior. Etter imponerende spill der har han også fått flere juniorlandskamper, og ble etterhvert tatt opp i Rosenborgs A-stall. Jamtfall fikk sin seniordebut i Rosenborg i mai 2005, da Rosenborg vant 11-0 over Orkla i norgesmesterskapet i fotball. Debuten i Tippeligaen fikk han imidlertid ikke før mot i 2006 mot Start, hvor han stod for en målgivende pasning. Hans første kamp i Tippeligaen på Lerkendal Stadion, var mot Lillestrøm. Rosenborg vant kampen, og Jamtfall stod for én av scoringene. I sin redebut for Rosenborg etter leieoppholdet i Ranheim, kvitterte Jamtfall med å score Rosenborgs eneste mål i kampen mot Viking på Lerkendal 12. september 2010. Den 4. mai 2012 offentilgjorde Jamfalt at han legger opp pga at han ikke kommer tilbake etter skade. Lydteknikk. Lydteknikk er et svært vidt område. Det spenner fra høreapparater, via stereoanlegg til konsertanlegg, og inkluderer også slike ting som ultralyd-apparater, ekkolodd og metoder for å «skyte seismikk». Av de mer kuriøse har en eksperimenter med bruk av lyd som våpen. Miksebord. Et miksebord eller en miksepult er et apparat laget for å kunne stille inn blandingsforhold mellom flere elektriske signaler, kalt inngangskanaler. De har oftest som oppgave å skape et ønsket lydbilde ved musikkproduksjon. Miksebord blir også brukt til kontroll av videosignaler til film og fjernsyn. Miksebord kalles også apparater som styrer scenebelysning, gjerne synkront til lyd- og videosignaler. Resultatet er for lyd ett eller flere stereosignal(er) og for video et bilde. Hver enkelt inngangskanal er monauralt for lyd og for video kan det være et ur eller undertitler som inngangssignaler i tillegg til hovedbildet. Lydmiksere har også lydstyrkeindikatorer for hver inngangskanal og for utgangskanaler. Pulten har en mikrofon som kan brukes til kommunikasjon med musikere (talkback). For fleksibilitet har hver inngangskanal i en pult for lyd et utvalg individuelle innstillingsmuligheter, som kildevalg, tonekontroller, kompressor, støykontroll (noise gate), panorering (venstre-høyreplassering i lydbildet) og routing av utgangssignalet til forskjellige enheter som monitorhøyttalere eller undergrupper. De to hovedoppgavene for en lydmikser er "produksjon" og "postproduksjon". Produksjon foregår ved opptak og ved musikkfremføring. Opptak kan gjøres på forskjellige tidspunkter for individuelle kunstnere, og lagres oftest i mange kanaler, altså før nedmiksing. Ved postproduksjon blir forhandene mangespors opptak behandlet og blandet sammen for å gi den endelige utgaven (versjonen) av et verk før utgivelse. Senere kan andre operatører danne andre utgaver av verket, basert på de samme originalopptakene, som blir lagret. Ved postproduksjon er inngangssignalene således alltid konserver (flerspors analoge eller digitale opptak), men dette kan fravikes etter behov. Fra miksebordet kan nesten alt styres – klang, volum, equalizer, panorering, aux kanaler/monitor, routing og mastervolum. Et miksebord kan ha 2 monokanaler til godt over 50 monokanaler og vanligvis 1 til 4 stereo kanaler i utgangen på nyere miksebord. Det vanligste er 16-48 kanaler. Det finnes hovedsakelig to typer miksebord. I en equalizer kan du endre på volumet av frekvensene i lyden som blir produsert. Det finns forskjellige EQ'er på miksebordene. Det mest vanlige er 2-6 bånds EQ. Med andre ord kan man justere nivået på 2-6 ulike frekvenser i spekteret. På digitale lydmiksere kan du velge hvor i spekteret du vil jobbe med frekvensen du kan også velge hvor spiss eller stump du vil dempe/skru opp. Du har også gjerne en master EQ, gjennom den går lyden fra mikseren gjennom. Der skrur du lyd på hele lydbildet samtidig, det er ikke uvanlig å ha master EQ på aux kanalene heller. Ved panorering bestemmer lydteknikeren hvor i masterkanalen hver enkelt kanal skal ligge i lydbildet. Du kan f.eks velge å panorere vokalene til forskjellige sider av stereobildet for å skape en stilig effekt. En aux kanal er en utgang på mikseren foruten master ut du kan sende lyd til. Aux kanaler blir som oftest brukt til å sende lyd til monitorer på scenen slik at de som spiller eller synger hører de de trenger for å holde takt eller tonehøyde. Mastervolumet sender lyden ut fra mikseren til forsterkerene og deretter ut til høyttalerene. Grupperinger har to hovedtyper, den ene er mute og fading. Hver gruppe har sin egen master mute knapp. Hver enkelt fader som er valgt inn i gruppen mutes når du trykker inn master knapp. Fader gruppering styres av sub-masterene. Du velger inn faderene til gruppen og bestemmer da ved en sub-master hvor høyt/lavt man vil ha volumet av de valgte faderene. Talkback er en egen kanal med output fra mikseren til den destinasjonen man selv kobler. Som oftest til en tekniker nummer to eller til de på scenen. Mute knappen har som funksjon å mute/dempe en enkelt kanal, i stedet for å dempe faderen. Det er også mulig å bruke mute gruppering som nevnt over. Felles for disse er at du kan selv bestemme terskelen og reaksjonstiden på gaten/kompressoren skal reagere på. Surround-lyd går ut på å utvide den lydavspillingen fra en dimensjon (mono/venstre-høyre) til to eller tre dimensjoner. Dette brukes for å skape et mer realistisk lydbilde, f.eks i en kinosal. Gain er en slags pre-amp på mikseren, den forsterker signalet pr. input om det er for lavt. Med solo/pfl kan du lytte på hver enkelt kanal i enten et headset eller en egen monitor vedsiden av teknikeren. Du kan også se hver enkelt kanal ved input på peakmeteret om du velger det på analoge miksere. Digitale miksere har som oftest påmontert peakmeter som viser hvert enkelt inputsignal utenom solo funksjonen. Apollo 4. Apollo 4 var den første ubemannede romferden som brukte bæreraketten Saturn V. I tillegg var det første gang første og andre trinn på bæreraketten ble testet. Mål. Dette var den første turen hvor bæreraketten Saturn V ble benyttet og første gang anlegget rundt rampe 39 ble brukt. Fordi mye utstyr ble benyttet for første gang på denne ferden, var hele 4098 instrumenteri bruk for å sjekke at ferden gikk som den skulle. Dette var første gang alt ble testet samtidig. Tidligere var delene blitt testet hver for seg, men for å nå Kennedys mål om å nå månen før 1970 besluttet man å gjøre en samlet test. Enkelte av forskerne var imot dette, men innså at dette måtte skje dersom mennesket skulle kunne sette sin fot på månen før 1970. Nyttelasten på ferden var en kopier av servicemodulen og månemodulen slik at systemene og varmeskjoldet kunne testes før gjennomføringen av en bemannet romferd. Delene ankommer. Det tredje trinnet i raketten som ble bygget av Douglas Aircraft Company, kom først til Kennedy Space Centre i ett spesialbygget fly. Andre trinn som ble bygget av Boeing i Louisiana ble fraktet via en elv ned til anlegget. Kommando- og servicemodulen (KSM) var på plass 1. juledag 1966 og andre trinn 12. januar 1967. Ulykken med Apollo 1 to uker senere førte til omfattende kontroller av fartøyet og dette resulterte i at 1407 større og mindre problemer ble rettet. 20. februar var raketten ferdig kontrollert og klar til oppskyting. Den ble fraktet ut til rampen og ble skutt opp 26. februar 1967, seks måneder etter planen. Oppskyting. Etter to måneder med testing var raketten endelig klar for oppskyting og 6. november var den klar for å fylle drivstoff. Totalt ble det fylt 89 lastebillass med flytende oksygen, 28 med flytende hydrogen og 27 jernbanevogner med raffinert parafin. Oppskytingen gikk uten problemer og plasserte Apollo 4 i bane 185 km over jordoverflaten. Etter to omløp rundt Jorden tente det tredje trinnet på nytt og sendte romskipet i en ellipseformet bane med en apogeum på mer enn 17 000 km. Kommandomodulen tente da på nytt og sendte romskipet ytterligere 100 km ut i rommet før den tente motoren en siste gang og gikk inn i atmosfæren igjen med en hastighet på 40 000 km/t. Den landet bare 16 km unna USS Bennington som skulle plukke opp fartøyet. Bilder. Det ble brukt høyhastighetskamera på ferdene, derfor ser det ofte ut som separeringen av modulene skjer i sakte film. Kameraene fra begge sider av raketten overlevde turen og det finnes derfor bilder av delingen fra flere vinkler. Bilder fra Apollo 4 ble benyttet i Star Trek episoden "Assignment: Earth." Kommandomodulen etter ferden. Kommandomodulen ble etter ferden plassert på John C. Stennis Space Center i Bay St. Louis, Mississippi. Kopru su. Kopru su er en elv i Tyrkia som ligger nær Pamfylia og som renner ut i Middelhavet. Geografer i antikken kalte den Eurymedon. Ved dens munning beseiret den athenske generalen Kimon i 460-årene f.Kr. (tidspunktet er omstridt) en stor persisk styrke av skip og menn som beveget seg vestover. De to felt- og sjøslagene varte en dag. Kimon erobret eller ødela hele den fønikiske styrken på 200 triremer. En romersk flåte ledet av Lucius Aemilius Regillus beseiret i 190 f.Kr. Antiokos III sin selevkidiske flåte ledet av Hannibal ved elven. Strabo beretter om en innsjø han kalte Caprias nær dens munning, men området er i dag en saltholdig myr. Personal Ancestral File. Personal Ancestral File (også kjent som PAF) er et slektsforskningsprogram for Windows utviklet av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Salt Lake City i USA. Det er gratis, og kan lastes ned fra FamilySearchs nettsider. Programmet har støtte for mange slektsrapporter, gedcom-eksport og -import, og det er intuitivt i bruk. Det finnes i flere språk, bl.a. engelsk og svensk, men er foreløpig (pr juli 2008) ikke kommet i norsk utgave. Fonon. I fysikken er et fonon en kvantisert, kollektiv eksitasjon, som regel i en krystall eller annet fast medium. Eksitasjonen er relatert til vibrasjoner av nodene i krystallen og beskriver mange viktige egenskaper til faste stoff, slik som termisk- og elektrisk ledningsevne. Eksitasjonene med lange bølgelengder gir opphav til lyd i mediet, derav navnet fonon, som er avledet av «stemme» på gresk. Begrepet fonon er analogt til foton, som er en lyseksitasjon. Strabon. a>.Strabon (gresk: Στράβων, latin "Strabo"; født 63/4 f.Kr., død ca 24 e.Kr.) var en gresk historiker, geograf og filosof. I dag huskes Strabon best for sitt verk på 17 bind, "Geografika", som bokstavlig betyr «geografi». Det presenterer en utfyllende beretning om folk og steder fra forskjellige regioner i den kjente verden på den tiden. Strabon var født inn i en rik familie fra Amaseia i Pontos, i dag Amasya i Tyrkia, som på den tiden nylig hadde blitt del av den romerske republikk. Han studerte under forskjellige geografer og filosofer, først i Nysa, senere i Roma. Filosofisk sett var han en stoiker og politisk var han tilhenger av romersk imperialisme. Senere dro han på betydelige reiser til blant andre Egypt og Etiopia. Det er ikke kjent når hans "Geografika" ble skrevet, men kommentarer i verket plasserer den endelige versjonen innenfor styret til keiser Tiberius. Noen mener han startet å skrive rundt år 7, andre rundt 18. Kong Juba av Maurousia sin død i 23 nevnes. Strabons "Historie" er nesten helt tapt. Strabon siterer den selv, og andre klassiske forfattere nevner at den fantes, men det eneste overlevende dokumentet er et fragment av papyrus som nå tilhører universitetet i Milano. Flere forskjellige tidspunkt har blitt foreslått for Strabons død, men de fleste mener det var kort tid etter år 23. Westye Egebergs gate (Oslo). Westye Egebergs gate (1-7, 2-8) er en gate i strøket Gamle Aker i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten har fra 1934 navn etter grosserer Westye Martinius Egeberg (1805–1898). Han eide løkken "Utsikten" eller "Egebergløkken" med eldre løkkebebyggelse på eiendommen Akersveien 24B. Det nåværende «Egebergslottet» på denne eiendommen sto ferdig i 1901 som privat palé for sønnesønnen Einar Westye Egeberg, etter tegninger av arkitekt Halfdan Berle. Det ble ombygget til leiegård omkring 1930. Gaten går fra Akersveien ved Vår Frelsers gravlund til Telthusbakken ved Gamle Aker kirke. Området kalles fremdeles «Egebergløkka». Westye Egebergs gate ligger på Akerryggen, et høydedrag fra Akersneset der Akershus festning ligger, langs Akersgata gjennom Hammersborg til St. Hanshaugen. Mot øst ligger gaten langs skrenten ned mot Maridalsveien med et stort friområde, restene av en stor løkke som allerede på 1700-tallet het "Utsikten". Nordre del av friområdet mot Telthusbakken brukes til parsellhager. I 2005 og 2006 var det sterk motstand fra strøkets beboere mot utbygging med bl.a. boliger vest for den nordlige delen av gaten. I 2006 ble det vedtatt å bygge barnehage på det omstridte området. Westye Egebergs gate 3 og 4 sett fra Utsikten Gatenr. 1-4 er fire frittliggende syv- og åttetasjers boligblokker med til sammen 259 leiligheter i funksjonalistisk stil, bygget fra 1930 til 1939. Blokkene ligger rundt en åttekantet plass og er synlige fra store deler av byen. De er et tidlig eksempel på så høye bolighus. Gunn-Vivian Eide. Gunn-Vivian Eide (født 21. mai 1964) fra Bergen er en norsk politiker fra Venstre. Hun var leder for Unge Venstre fra 1990 til 1992. Fra 1995 til 1999 var hun kommunalråd i Bergen. Hun er gift med Tormod og de har to døtre sammen. Apollo 5. Apollo 5 var den første ubemannede romferden til månemodulen som senere skulle sende mennesker til månen. Theora. Theora er en fri videokodek som utvikles av organisasjonen, som en del av Ogg-prosjektet. Theora er ment som en konkurrent til MPEG-4 (for eksempel XviD eller DivX), Windows Media Video, RealVideo, og andre høykomprimeringskodeker. Theora er arvtageren etter videokodek VP3. VP3 var i utgangspunktet patentert, men On2 har gitt det ut under en fri programvarelisens (BSD-liknende) som sikrer hele menneskeheten retten til å bruke programvare basert på VP3 for all framtid uansett hensikt. Dette gjør Theora svært interessant for fri programvare-bevegelsen. Den norske regjeringen har blitt foreslått å bruke Theora på offentlige nettsteder. Teknisk informasjon. Theora lagrer kun bildedelen av videoen. Lyden lagres som regel i Vorbis, men Speex eller FLAC går også an. Undertekst kan lagres med tekstkodeken Writ. Det hele pakkes i et innkapslingsformat, vanligvis Ogg. Foretrukket filendelse er da.ogv, men.ogg er tradisjonelt mye brukt. Utvikling. Etter flere år i alfa- og betastadium blei Theora 1.0 gitt ut den 3. november 2008. Nå er utviklingsfokuset retta på en ny koder med kodenavnet «Thusnelda» som vil bli inkludert i en framtidig Theora 1.1-utgivelse. Formatet ble "frosset" i Theora 1.0alfa3 (utgitt i juli 2004), så filmer lagret etter dette tidspunktet vil fortsette å være kompatible med framtidige avspillere. Koding av Theora-video. Libtheora-biblioteket, fra, inneholder referanseimplementasjonen av både koder og dekoder. Foreløpig (mars 2006) finnes det ikke noe offisielt program som kan kode Theora-video. Det finnes et tredjepartsprogram, ffmpeg2theora, som bruker FFmpeg til å dekode MPEG-video og libtheora til å kode Theora-video. Den frie lyd/video-dekoderen ffdshow kan kode Theora-video ved hjelp av multikodekpakken Video for Windows inne i populære AVI-redigeringsprogrammer som VirtualDub. Det støtter både koding og dekoding av Theora-videostrømmer og bruker Theoras alfa 4-biblioteker. Imidlertid kan ikke alle de gode egenskapene i Theora nyttes i gjennom ffdshows grensesnitt. Det frie 'Video-DJ'-programmet Freej kan kode og strømme ogg/theora. Video kommer fra en eller flere video- eller bildefiler/kilder mens lyd kommer fra lydkortet. Det frie Videoredigeringsprogrammet LiVES kan kode ogg/theora i forskjellige kvaliteter. En betaversjon av for Linux, et GTK+ og GStreamer-basert DVD-kopieringsprogram som koder ogg/theora. Spilling av Theora-video. Du kan finne videoer til å teste Theora-avspilleren din, se her eller her. El Corte Inglés. El Corte Inglés i Alicante El Corte Inglés er den største varehuskjeden i Spania. Den ble grunnlagt i 1940 av Ramón Areces, som tidligere hadde jobbet hos en skredder i Madrid. Da Areces døde tok Isidoro Álvarez over ledelsen, og han ble raskt en av de mektigste figurene i Spania. I 1995 fikk El Corte Inglés kjøpt ut sin eneste reelle konkurrent, Galerias Preciados. Avleggere av El Corte Inglés inkluderer reisebyrået Viajes El Corte Inglés, hypermarkedkjeden Hipercor, supermarkedkjeden Supercor, gourmetbutikkene Opencor, kleskjeden Sfera og IT-selskapet Informatica el Corte Ingles. Apollo 6. Apollo 6 var NASAs andre og siste testflygning av bæreraketten Saturn V. Banjul. Banjul er hovedstaden i Gambia og ligger på øya St. Mary's Island der Gambiaelva renner ut i Atlanterhavet. Byen er en av de minste hovedstedene i Afrika, og omtales ofte som en stor landsby. I 2003 ble byens folkemengde estimert til 46 700. Landets største by og økonomiske sentrum er Serekunda. Tjuetobuen er inngangen til Banjul. Historie. Byen ble grunnlagt av britene i 1816 som handelsstasjon og utgangspunkt for å nedkjempe slavehandelen. De gav byen navnet "Bathurst" etter Henry Bathurst, som var britisk minister for koloniene. Navnet ble endret til Banjul i 1973. Kommunikasjon. Banjul er landets eneste havneby. Sammen med peanøttprodukter, som er Gambias viktigste eksportvare, blir også andre varer som bivoks, palmeolje, palmetrevirke og dyreskinn fraktet ut fra byen. Banjul har også en internasjonal flyplass. Monumenter. "Arch 22", Tjuetobuen, er porten til Banjul og ble bygd til minne om militærkuppet 22. juli 1994. Den buede porten er 35 meter høy og står midt på en åpen plass som også er en del av monumentet. Vandrehistorie. a>, noe som heller ikke var sant. Vandrehistorie er en påstått sann fortelling, ofte hentet fra en moderne hverdag, men med et utrolig eller fantastisk innhold, som spres muntlig fra person til person eller via massemedia og e-post. Historiene gir seg gjerne ut for å være sanne, men har verken sporbare kilder eller detaljer som kan sjekkes nøyaktig. Et av sannhetskriteriene kan være at historien skal ha skjedd med en bekjent eller «en venn av en venn». De samme vandrehistoriene kan opptre i litt ulike varianter over store deler av verden, og er i de aller fleste tilfeller umulig å bekrefte eller avkrefte. En vandrehistorie er ikke nødvendigvis en bevisst løgn eller skrøne, men en god historie og udefinerbar fortelling som også kan ha opphav i faktiske hendelser. Enkle, folkelige samtidshistorier, ofte med et slående og skremmende poeng, likner gammeldags muntlig historiefortelling og tradisjonelle vandresagn der vandrere, omstreifere og reisende, for eksempel tiggere, skalder, handelsreisende og sjømenn, fortalte hverandre mer ller mindre sanne historier og anekdoter og spredte rykter. Eksempler. Vandrehistorier kan for eksempel gå ut på at en eller annen kebab-sjappe på 1990-tallet hadde sperm i dressingen, at en velkjent restaurantkjede serverer rotter i pizzaen, at krokodiller lever i kloakken i New York, at en turist blir lurt til å spise sovepiller og etterpå oppdager at nyren er blitt fjernet, eller at en kvinne med fyldig frisyre blir drept av en edderkopp som har slått seg til i håret hennes. Alle disse tingene kunne opplagt ha skjedd, men det er likevel ikke sannsynlig i alle tilfellene hver av historiefortellerne beskriver. Selve poenget med vandrehistoriene er ikke om de er sanne eller oppdiktet, men at de skaper interesse, undring og diskusjon. Ikke sjelden er vandrehistoriene bygget opp over fordommer eller usikkerhet knyttet til nye fenomener og innovasjoner. Som oftest har også fortellingene elementer av mystikk, skrekk, frykt eller humor som appellerer, og vandrehistoriene har flere likhetstrekk med eldre former for sagn og folkeeventyr. Det nye i vår medieskapte virkelighet er den raske spredningen av fortellingene, en erkjennelse som fikk den britiske historikeren Eric Hobsbawn til å spørre om det var tid eller spredning som skulle avgjøre hvorvidt en fortelling kunne betegnes som «tradisjonell». Noen vil mene at vandrehistorier er for godt formulert og strukturert til at de virkelig kan ha funnet sted. De kjennetegnes av mangel på overflødig prosafremstilling, med bruk av folkelig språk, muntlig overførselstradisjon av informasjon, fortellingen har som regel endret seg etter mottakeren av informasjonen. Fortellingen fokuserer bare på det morsomme eller forferdelige som skjedde. Et annet sjangerkjennetegn er at de verken inneholder stedsnavn, personnavn eller datoer. Men tross alt lever de fleste vandrehistorier ganske lenge. «Urban legends», «klintbergare» og «avisender». Begrepet "vandrehistorie" svarer til det engelske «urban legend», det vil si «bysagn». Ordet ble skapt av den amerikanske folkloristen Jan Harold Brunvand for å skape et skille i forhold til den klassiske fortellingen, der handlingen ofte var plassert i landlige omgivelser. Men poenget hans var ikke at førindustrielle sagn og moderne vandrehistorier er to forskjellige fenomener. Mange vandrehistorier har blitt fortalt gjennom lang tid og det er ikke noen strukturell eller funksjonell forskjell mellom disse to genrene. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier. Den svenske folkloristen Bengt af Klintberg er den skandinaviske forskeren som har skrevet mest om moderne vandrehistorier. Han har faktisk fått navnet sitt knyttet til genren. I den svenske nationalencyklopedien står det at «klintbergare» er en populær benevning på moderne vandresagn, vanligvis kalt "vandringssägen" på svensk. Klintberg har utgitt flere samlinger med vandrehistorier, blant annet "Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid" (1986), "Den stjulna njuren: Sägner och rykten i vår tid" (1994) og "Glitterspray och 99 andra klintbergare" (2005). Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og e-post og de fleste vandrehistorier spres i dag via aviser, etermedier eller internett. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral. Apollo 7. Apollo 7 var den første bemannede romferden i Apollo-programmet. Mannskapet på tre ble sendt opp den 11. oktober 1968 til en bane rundt Jorden og returnerte elleve dager senere. Apollo 7 var den eneste bemannede ferden som benyttet bæreraketten Saturn IB. Apollo 8. Apollo 8 var den andre bemannede romferden i Apollo-programmet, og den første til å gå i bane rundt månen. Mannskapet ble sendt opp den 21. desember 1968 fra Kennedy Space Center med en Saturn V-rakett, og kom tilbake den 27. desember. Mannskapet. a>, det første bildet av en «jordoppgang», ble tatt fra Apollo 8. Høgskoleingeniør. Høgskoleingeniør betegner i Norge en yrkesgruppe som har studert teknikk i 3 år ved universitet eller høyskole. Kvalitetsreformen for høyere utdanning innførte nye gradsbetegnelser med virkning fra 1. januar 2003, og opphevet lovbeskyttelsen av graden høgskoleingeniør. Bachelor i ingeniørfag ble innført som anbefalt ny gradsbetegnelse fra samme dato. Fra 27. november 2009 er tittelen igjen beskyttet. For å bli Bachelor i ingeniørfag må man ha 3MX og 2FY i tillegg til generell studiekompetanse, eller ta et 1-årig forskurs for ingeniørutdanning, eller ta en så kalt tresemesterordning med sommerkurs i matematikk og fysikk før man starter på studiene. Normalt kan man studere til Bachelor i ingeniørfag ved en av de statlige regionale høyskolene som tilbyr ingeniørstudier eller ved Forsvarets ingeniørhøgskole, eller ved å velge ingeniørlinjene ved Krigsskolen eller Sjøkrigsskolen. Fight Club (film). "Fight Club" er en amerikansk thrillerfilm fra 1999 som til tider krysser over i mørk komedie. Filmen er basert på romanen "Fight Club" av Chuck Palahniuk og er regissert av David Fincher med Brad Pitt, Edward Norton, og Helena Bonham Carter i hovedrollene. Filmen inneholder originalmusikk laget spesielt for filmen av the Dust Brothers. Avies. Avies Air Company er et flyselskap med base i Tallinn i Estland. Flyselskapet driver rutetrafikk mellom Tallinn og Kuressaare og Kärdla, chartertrafikk og godstrafikk. Avies startet i 1991. Det var det første flyselskapet i Estland basert på privat kapital som startet taxi-flyging. I 2001 startet selskapet ruteflygning til Kuressaare, og sommeren 2002 også rute mellom Kuressaare og Visby på Gotland. Selskapet bruker fly av typene Let 410 UVP, Jetstream 31, Learjet 55 og Learjet 60. Bachelor i ingeniørfag. Bachelor i ingeniørfag betegner i Norge en yrkesgruppe som har studert teknikk i 3 år ved universitet eller høyskole. Tittelen tilsvarer "Bachelor of Engineering" eller "Bachelor of Science" på engelsk. Gradsbetegnelsen ble innført med kvalitetsreformen for høyere utdanning fra 1. januar 2003. De Havilland DH 89 Dragon Rapide. de Havilland DH 89 Dragon Rapide var et vellykket britisk passasjerfly på 1930-tallet. Konstruert som en etterfølger av de Havilland DH 84 Dragon, i likhet med den fire-motors de Havilland DH 86 Express. Flyet ble kjent, blant annet i 1936 da General Franco ble fraktet i en DH 89 fra eksil i Afrika til Spania ved utbruddet av den spanske borgerkrigen. Ved utbruddet av andre verdenskrig ble mange Dragon Rapide-fly rekvirert av britiske styrker, og sammen med nye bestillinger fra RAF ble de brukt under betegnelsen «de Havilland Dominie». De ble brukt til passasjertransport og som øvelsesfly for radionavigasjon Det ble bygget i alt 731 eksemplarer. De har vist seg utrolig seiglivede og flere flyr fremdeles som veteranfly. Ved IWM Duxford flymuseum i Cambridgeshire, UK, brukes et par av dem daglig til korte turer over flyplassen. På New Zealand finnes også et par flydyktige Dragon Rapide. Brukt som militærfly. 1944 de Havilland DH89a Dragon Rapide 6 (G-AGTM) Dragon Rapide i Norge. Et eneste eksemplar av flyet har vært registrert i Norge. LN-BFB «Lappi» ble anskaffet av S Skogbruksfly i Sokna i 1955 Selskapet hadde det frem til 1959 da det ble solgt til NOR Flyselskap på Eggemoen. Dets videre skjebne er ikke kjent, Cylindrotomidae. Mellomstankelbein (Cylindrotomidae) er mygg som ligner storstankelbeinene (Tipulidae), men kan skilles fra disse på detaljer i vingeårenettet. Kroppen er ganske lang og slank. Beina er meget lange og tynne. Vingene er lange og slanke, glassklare, med et tydelig årenett. Larvene til slekten "Cylindrotoma" lever i jorden, mens de andre slektene har vannlevende larver. Larvene kan kjennes på at de har mange lange utvekster langs kroppen. Systematisk inndeling / Norske arter. Cylindrotomidae er en ganske liten familie, bare tre arter er kjent fra Norge og ingen av dem er spesielt vanlige. Langskip. Langskip er et samlebegrep for skip som i hovedsak er rodd (roskip) og som er lange og smale med en grunn kjøl. Denne typen skip har vært benyttet av flere ulike folkeslag. Norrøne langskip. De norrøne langskipene var under vikingtiden store åpne båter med klinkbygde skrog, som regel av eik, kraftig grunn kjøl, ofte høye stavner (særlig foran), mange årepar, sideror i bakstavnen, mast midtskips og rektangulært råseil, og faste tofter over dekk. Dette var typisk skip som gikk lett i sjøen og hadde lange, smekre linjer. Ford Mustang. Mustang er en populær bilmodell fra amerikanske Ford Motor Company.Den første produksjonsmodellen, en hvit cabriolet med svart interiør, rullet av samlebåndet i Dearborn, Michigan 9. mars 1964. Ford presenterte den for publikum på Verdensutstillingen i New York 17. april samme år, og på alle tre amerikanske TV-nettverk 19. april. Det var den mest vellykkede nylanseringen i bilindustriens historie, og ga nærmest opphav til opptøyer ved Ford-forhandlere rundt om i USA. Den opprinnelige Mustangen inspirerte uttrykket "pony car", og inspirerte mange kopier. Første generasjon (1964–1973). Mustang var først en idé hos Fords produktsjef Donald N. Frey selv om ideen om en sportsbil først kom fra Henry Ford selv, og senere tatt under vingene til Ford-sjefen Lee Iacocca. Først var den en to-seters roadster med midtmotor, senere en fireseters personbil og til slutt en enkel, men velutstyrt hardtop med en seksylindret rekkemotor på 78 kW, 212 Nm og 2,8 liter og en tretrinns manuell girkasse. Denne siste utgaven ble tatt fram av David Ash og Joseph Oros i Fords Lincoln-Mercury utviklingsavdeling. Den var resultat av en intern designkonkurranse ledet av Iacocca. Prisen var på rimelige USD 2 368. Stylingen lignet biler som kostet hundrevis av dollar mer, med langt panser og kort bagasjeromslokk. Dette minnet om biler som Jaguar E-type,Chevrolet Corvette og to-seters Ford Thunderbird, med en snev av Ferrari rundt grillen. Mustang fikk et antall priser fra bilindustrien i sitt første år, inkludert bladet Motor Trends «Årets bil», sikkerhetsbil for løpet Indianapolis 500 i 1964 og som første bil Tiffanys designpris. Teknikk. På tross av stilen og det sportslige imaget, så var Mustang bygget opp av velprøvde komponenter. Mye av rammen, hjulopphenget og drivverket kom fra Ford Falcon og motorene fra mellomklassebilen Ford Fairlane. Bilen var bygget på en konvensjonell ramme fra 1964-modell Falcon, med langsgående firkantrør og fem sveisede tverrliggere. Selv om de fleste Mustanger var hardtoper, så ble cabrioleten utviklet først, for å komme konstruksjonsproblemer med den mindre stive karosserkonstruksjonen uten tak i forkjøpet. Lengden til Mustang og Falcon var identisk på 4613 mm, selv om akselavstanden på Mustang var kortere (2743 mm). Med en bredde på 1732 mm var også Mustang smalere, selv om sporvidden var nesten identisk. Egenvekten med seksylindret motor var på rundt 1170 kg, og en fullt utstyrt modell med V8 var på rundt 1360 kg. Som Falcon og Fairlane hadde Mustang uavhengig hjuloppheng framme, med et system med korte og lange bærearmer (SLA) med skruefjærer («spiralfjærer») montert over den øvre bærearmen. Bakre hjuloppheng var en stiv aksel med bladfjærer. Standardbremsene var 9 toms (229 mm) trommelbremser fra Falcon på sekssylindrede modeller og 10 toms (254 mm) på åttesylindrede modeller. Bremsene var ikke tilstrekkelige, og snart ble skivebremser tilgjengelig framme. Styringen var lett, men langsom, med fem omdreininger på rattet fra side til side og en utveksling på 27,0:1. Servostyring som tilleggsutstyr forbedret dette til 21,7:1, med 3,7 omdreininger fra side til side. Den raskere utvekslingen kunne også fåes på manuelt styrte modeller, men på bekostning av tyngre styring. Skreddersøm. Motorrommet på en 1969 Mustang Mach 1 med 351 Windsor-motor Både salgssuksessen og overskuddet fra en rimelig bil som Mustang kom fra tilleggsutstyr. Selv om Ford ikke var først ute med en omfattende liste med tilleggsutstyr, ga det kundene mulighet til å tilpasse bilen til både budsjett og smak. Det førte også ofte til at salgsprisen lå flere hundre dollar over grunnprisen, noe som ga både forhandlerene og fabrikken et overskudd. Tilleggslisten ga flere valg innenfor drivverket. Kundene kunne velge en firetrinns manuell girkasse (USD 115,90 eller 188,- for henholdsvis seks- og åttesylindrede motorer) eller tre-trinns Cruise-O-Matic automatgirkasse (179,80 eller 189,60). Den vanlige sekssylindrede motoren kunne byttes ut med en 4,2 liter på 122 kW eller en 157 kW V8 på 4,7 liter. Med den siste motoren og firetrinns manuell girkasse kom tidsskriftet "Road & Track" fram til en tid på 8,9 sekunder fra 0-96 km/t (0-60 mph). Fra juni 1964 kom en ny, kraftigere motor ("HiPo" for "High Performance") på 202 kW. HiPo-pakken inkluderte sportsligere understell, med stivere fjærer og støtdempere, stivere krengningsstabilisator framme, raskere utveksling på styringen og bredere dekk. Dette var et tilvalg som kostet 442,60 uten girkassen, og var således det dyreste tilvalget. Av 680 992 Mustanger produsert i 1965 ble bare 7 273 utstyrt slik. Andre tilvalg var differensialbrems, felger eller hjulkapsler, servostyring, servobremser, klimaanlegg, senterkonsoll, vinyltrekk for taket, forskjellige radioer, sofa i stedet for separate seter og diverse annet. Listen fortsatte å vokse gjennom tidene, og inkluderte senere valg som interiørendringer og GT-pakke. Denne siste inkluderte skivebremser framme, sportstunderstell og annet. Utvalget motorer ble også større. Ut på markedet. Bilens lansering på markedet stemte overens med at den første bølgen av «babyboomen» begynte å jobbe og skapte en sterkere økonomi. Ingen annen amerikansk bilprodusent hadde på den tiden en rimelig, men ungdommelig bil på programmet, og Iacocca visste å utnytte dette. Selv om han presset på gang på gang for å få bilen i produksjon, falt hans forslag på stengrunn. Ford hadde fremdeles økonomiske problemer etter av Edsel-avdelingen gikk under sent i 1959, og Fords toppledelse under Robert McNamara var ikke villige til å ta en slik stor risiko. Iacocca fikk til slutt grønt lys for å produsere Mustangen i midten av 1962, noe som ga utviklingsavdelingen bare 18 måneder på å designe og utvikle bilen. På tross av dette ble modellen ferdig på tiden og innenfor budsjettet, mye takket være at de brukte eksisterende deler fra andre Ford-modeller. På designsiden gikk de utover mye av Ford-praksises på den tiden, og utnyttet det siste innenfor tidens stanseteknologi for å lage kompliserte kurver. Sidevinduene var også krumt sikkerhetsglass, noe som på den tiden var relativt dyrt å få til feilfritt. Selv om rammen var fra Falcon, så var karosseriet totalt forskjellig, med lenger akselavstand, videre sporvidde og lavere seteposisjon. En annen nyhet kom også på Mustang: «"Torque box"», en avstivning av karosseriet som ga Mustang bedre kjøreegenskaper enn mange andre biler fra samme tidsperiode. Fra sportslig bil til sportsbil. Noen store endringer skjedde med Mustangen på begynnelsen av 1965-modellen, bare fem måneder etter introduksjonen. Først ut var en nesten total endring av motorprogrammet. 2,8 liter rekkesekseren ble erstattet av en ny versjon på 3,3 liter på 89 kW ved 4400 omdreininger i minuttet ("rpm") og 258 Nm dreiemoment ved 2400 rpm. 4,2 literen ble ikke produsert lenger etter 1964-modellen, og en ny motor på 4,7 liter med toports forgasser og 149 kW tok plassen som standard V8. En versjon på 168 kW med fireports forgasser kom så, fulgt av den uforandrede HiPo-motoren. Likestrømsdynamoen ble byttet ut med en vekselstrømsgenerator på alle Ford-modeller, og den etter hvert berømte Mustang GT ble introdusert, med fireports forgasser og i alle karosserityper. Ryggelys kom i 1965. Tidlig i karrieren var Mustang tilgjengelig enten som hardtop eller cabriolet. Dog var en kombiversjon under vurdering i designfasen. Da 1965-modellen kom i produksjon i september 1964 kom også en 2+2 kombivariant, med skrå bakrute og luftinntak. Dette var karosseriformen den kjente bilbyggeren og tidligere løpsføreren Carroll Shelby kom til å konvertere til ren løpsbil for å møte Chevrolets Corvette på likefot. Ford støttet denne satsingen, og leverte hvite kombier med svart interiør fra fabrikken i San Jose, California. Disse kom med HiPo 289-motor, firetrinns manuell girkasse, skivebremser framme, men manglet panser, bakseter og merker. Disse ble konvertert til gatebiler, løpsbiler og dragbiler i Shelbys verksted ved Los Angeles International Airport. Opprinnelig ble de kalt GT-350. Endringer som gjaldt både gate- og løpsvariantene var sidemontert eksos, 15" (380 mm) magnesiumfelger fra Shelby (noen tidlige biler hadde stålfelger), panser av glassfiber med luftinntak, forandrede bærearmer framme for å minske understyring og gi bedre kjøreegenskaper, støtdempere fra Koni, bakdifferensial fra Detroit Locker med trommelbremser fra Ford Galaxie, metallisk bremsebelegg på alle hjul, bakmontert batteri, stabiliseringsstag bak i tillegg til forsterket stabiliseringsstag framme, måleinstrumenter i dashbordet, en hattehylle og reservehjulsholder der baksetet hadde vært og kraftige modifikasjoner på motoren, noe som drev opp effekten til 228 kW. Selv bilens grunnkonstruksjon ble stivet av i front, med en støtte av vinkeljern på eksportmodellene og et såkalt Monte Carlo-stag som koblet sammen støtdempertårnene under panseret. Shelbys innflytelse på bilen minsket etter hvert som Fords øket, men årgangene 1965–1970 og storebroren GT-500 med «big-block» motor er i dag svært ettertraktede samleobjekter. Andre tunere fulgte i Shelbys fotspor, og Mustang ble levert i mange spesialvarianter opp gjennom årene. Industrien reagerer. I løpet av de to første produksjonsårene produserte de tre fabrikkene i San Jose, Dearborn og Metuchen i New Jersey nesten 1,5 millioner Mustanger, en rekord som har stått siden. Konkurrentene General Motors (GM) og Chrysler ble satt på sidelinjen. Chrysler hadde akkurat kommer med Plymouth Barracuda, en bil som senere skulle bli en suksess, men i begynnelsen bare var en Plymouth Valiant med annen karosseriform. GM på sin side trodde de hadde en konkurrent i Corvair Monza med bakmontert motor, men den kom ikke i nærheten av salgstallene til Mustang. Monza var bare tilgjengelig med sekssylindret motor, i motsetning til Mustangs V8-ere. GM kom ikke med noen troverdig konkurrent før de kom med 1967-modellene av Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird. Selv Lincoln-Mercury kom med en Mustang-konkurrent i 1967, den noe mer påkostede Mercury Cougar. Dette modellnavnet var egentlig gitt til Mustang i utviklingsfasen. I 1968 kom American Motors (AMC) med Javelin og senere med den kraftigere toseteren AMX. Alle disse små, sportslige og ofte kraftige bilene ga opphav til begrepet "pony car", avledet av navnet på bilen som startet det hele. 1968-modellen sementerte sin popularitet da den ble Steve McQueens foretrukne bil i suksessfilmen "Bullitt", hvor den ble kjørt mot Dodge Charger i en berømt biljakt gjennom San Franciscos gater. Mustangen vokser opp. V8 Cleveland på 216 kW I 1966 kom Mustang med små endringer i utvendig, og et par nye tilbehør, slik som automatisk girkasse for HiPo-motoren, nye farger både utvendig og i interiøret, en AM/åttespors musikkanlegg i «Stereosonic» og en av de første kombinerte AM/FM-radioene i bil. 1967-modellen kom med store endringer, blant annet på grunn av ønsket om å kunne tilby såkalte "big-block" V8-motorer. 289-motoren, som tidligere ble regnet som kraftig, ble nå stilt i skyggen av en 239 kW 6,4 liters Ford-motor rett fra Thunderbird, med en fireløps forgasser. Midt i 1968-modellen kom 428 Cobra Jet-motoren på 7 liter, hvor det var tatt ut beskjedne 250 kW fra et potensial på 305 kW. I 1969 kom den tredje karosseriformen, samt en håndbygget kraftutgave for å tilfredsstille produksjonsreglene i løpsserien NASCAR, nemlig Mustang Boss 429. Denne var tilgjengelig bare i 1969 og 1970, og så ut som en vanlig Mustang SportsRoof (det nye markedsføringsnavnet for fastback-utgaven), bare med muskelutgaven Mach 1 sitt interiør. Den hadde ingen av de prangende merkene eller fargene som var vanlige på den tiden. Bare et luftinntak på panseret, 15 tommer (380 mm) «Magnum 500»-felger med Goodyear Polyglas dekk og et lite merke med «BOSS 429» på hver skjerm avslørte at den største og kraftigste Ford V8 noensinne var montert under panseret. Det var ikke hentet ut spesielt mye krefter av motoren, både på grunn av løpsreglement og forsikringskostnader, så den kom med 280 kW rett fra fabrikken, selv med mange løpsdetaljer på motoren. En 50 til 75 kW ekstra var tilgjengelig så snart den enslige originale forgasseren, det trange inntaket og eksossystemet var byttet ut. Servostyring var obligatorisk, men verken automatgir eller klimaanlegg var tilgjengelig. I det siste tilfellet var det ganske enkelt ikke plass under panseret. I samme toårsperioden ble det også tilgjengelig en annen bil som ble produsert for å godkjennes til løpsbruk. Dette var Boss 302, som skulle brukes i den nye Trans-American klassen. Ford forsøkte her å kombinere kjøreegenskapene til en sportsbil med motorkraften til en muskelbil, og pressen var svært positive til resultatet. De omtalte den som «bilen GT-350 skulle ha vært». Bilen hadde dekaler og farger fra Ford-designeren Larry Shinoda og en ny 1968-modell motor på 4,9 liter med topp fra den kommende 1970-modellen på 5,8 liter. Denne var god for 216 kW, og hadde en firetrinns manuell kasse. Ford hadde egentlig tenkt å kalle bilen Trans Am, men Pontiac kom dem i forkjøpet med en spesiell variant av Firebird. Neste generasjon (1974–1978). 1971 Ford Mustang I convertible Mustang ble nå basert på den større mellomklassebilen "Ford Fairlane"/Mercury Comet i stedet for den kompakte Falcon, og bilen ble stadig større og tyngre. Toppen ble nådd med 1971-73-modellene, tatt fram under Fords nye designsjef Semon «Bunkie» Knudsen, opprinnelig fra General Motors. Under Knudsens ledelse ble de siste big-block Mustangene solgt, nemlig 429 Super Cobra Jet fra 1971, med 280 kW motor. Motorvolumet ble begrenset av strengere utslippskrav i USA, og 5,8 liter på 1972 og -73-modellene ble den største motoren. Ytterligere to kraftige motorer ble introdusert i 1972, kalt 351 HO og 351 Cobra Jet. Begge bilene hadde brukbare ytelser, men nådde ikke opp til de tidligere Boss- og Cobra Jet-modellene. Amerikanske bilprodusenter byttet også fra brutto til netto dreiemoment og effekt i 1972, noe som gjør det vanskeligere å sammenligne tall. Denne nye bilen var radikalt forskjellig fra normen på 1960-tallet, og Ford fikk et utall brev som forlangte at Mustang skulle gå tilbake til det tidligere konseptet. I 1974 kom den kortlivede "Mustang II", utnevnt til "Motor Trends" «Årets bil» i USA. Den var mindre og likere den opprinnelige Mustangen, men selv om Icocca insisterte på et kvalitetsnivå over det som ellers var vanlig i amerikansk bilindustri, ble bilen kritisert for at den var både mindre og tyngre enn den opprinnelige Mustangen. Den var tilgjengelig som hardtop og kombi, med en 2,3 liters rekkefirer med overliggende kamaksel. En 2,8 liters V6 var det eneste alternativet, hvilket betød at den populære V8-utgaven for første og siste gang ikke var tilgjengelig i 1974. Ford fikk en mengde brev og artikler i pressen som krevde at V8eren skulle komme tilbake. Siden det aldri var ment å ha en V8 i bilen, ble det nå et jag for å få redesignet den så en 4,9 l (302 kubikktommer) kunne leveres før 1975-modellen kom på markedet. Som forgjengeren hadde Mustang II opphavet sitt i en annen kompakt bil, nemlig Ford Pinto. Forskjellene her var dog større enn mellom den originale Mustangen og Falcon. Bilen solgte godt, med mer enn 400 000 levert første året. Det kan også nevnes at fire av de første fem årene med Mustang II er på topp-10-listen over salgsår for Mustang-serien. Oljekrisen i 1973, økte forsikringspremier og strengere amerikanske sikkerhets- og utslippskrav gjorde denne typen biler mindre populære. Chrysler avsluttet produksjonen av Barracuda og stallkameraten Dodge Challenger i 1974, og GM var nær på å ta Camaro og Firebird ut av produksjon. På tross av dette, og på grunn av at Mustang tross alt solgte bra, kom en ny modell i 1979. Denne ble utviklet under Fords nye designsjef Jack Telnak. Denne nye modellen var basert på Fords Fox-plattform, og førte videre linjene fra forgjengerene. 1979–1982. 1979-modellen var litt større og litt mer komfortabel enn forgjengerene. 2,3 liter firesylindret motor fra forgjengeren ble beholdt, og ble også solgt et år med turbo og 132 hk, men denne siste versjonen ble snart droppet på grunn av pålitelighetsproblemer. Mustang II sin 2,8 litere Cologne-motor ble også med bare ett år. Denne motoren var produsert av Ford i Europa. 302-motoren kom også tilbake, med 140 hk ved 3200 omdreininger i minuttet. Mustang ble igjen «pace car» på Indianapolis 500, og det kom en «Indy 500»-spesialutgave for å markere dette. Fords 200-kubikk rekkesekser erstattet Cologne V6 i 1980. En ny 255-kubikk V8 kom også, og dette ble den eneste V8 som ble solgt i 1980 og 1981. I bunn og grunn var den en nedborret 302, og klarte bare 118 hk effekt. Dette var det laveste som noensinne ble solgt i en Mustang V8. Det ble pustet nytt liv i merket med Mustang GT i 1982, med ny 302-kubikk (5 liter) V8 med en del tekniske forbedringer. Denne ytte 157 hk, og denne bilen var på den tiden en av de raskeste amerikansk-produserte bilene. 1983–1986. 3,8 liter Essex V6 (232-kubikk) erstattet 200-kubikk rekkesekser. 255-kubikken solgte dårlig og ble tatt ut av sortimentet etter 1982. En cabriolet kom tilbake i 1983, som svar på Chryslers 1982-modeller. Mustang GT fikk også en 4-løps forgasser og nytt luftinnsug, og effekten økte til 175 hk. 1984 var jub.år for Mustangen og det ble produsert en utgave som fikk betegnelsen GT350. Den var en spesialmodell, bygd på GT utgaven, som ble levert med 4 syl turbo motor og manuell giring. 2 ulike HO 5liters V8, en med automat og den andre med manuell gir. Totalt ble det produsert i overkant av 5000 eksemplarer, altså en virkelig sjeldenhet. Den sjeldne Mustang SVO kom også i 1984, med en forbedret 2,3 liter turboladet rekkefirer. Den hadde også gode bremser og kjøreegenskaper, men en høy pris gjorde at den kraftigere Mustang Gt med 5 liter V8 solgte bedre. I 1986 kom Ford med den første 5-liter med innsprøytningsmotor, noe som ga GTen bedre egenskaper og mer kraft. 1987–1993. I 1987 fikk designet av Mustang en overhaling for første gang på åtte år. Både eksteriøret og interiøret ble forandret. Den lignet nå den tidligere SVO-utgaven, og passet bedre inn i Fords designlinje ellers. Denne utgaven var den som hadde blitt produsert lengst, og ble svært populær grunnet lav pris og høy ytelse. V6en forsvant, og 2,3 liter rekkesekseren fikk innsprøytning. Motorprogrammet besto derfor bare av 2,3 liter rekkefirer og 5 liter V8. Fords nye SVT-avdeling tilbød en spesiell Mustang-utgave, Cobra R, med 235 hk effekt og 380 Nm dreiemoment. Priser. Mustang kom på det amerikanske bladet "Car and Drivers" topp-10-liste fem ganger; i 1983, 1987, 1988, 2005 og 2006. Mustang ble også nominert til Nordamerikas Årets Bil i 2005, og vant Årets Bil i Canada samme år. Kroatias nasjonalbank. Kroatias nasjonalbank (kroatisk: Hrvatska Narodna Banka) er sentralbanken i Kroatia. Historie. Kroatia fikk sin uavhengighet fra Jugoslavia 25. juni 1991. Sentralbanken ble etablert i Artikkel 53 i republikkens grunnlov, vedtatt 21. desember 1990. Denne artikkelen fastsetter sentralbankens uavhengighet, rolle, overordnede ansvarsområder og oppgaver. Sentralbankens overordnede styringsmål defineres også her; en stabil valuta og generell likviditet, både innenlandsk og i forhold til utlandet. Artikkelen fastsetter også at sentralbankens status skal fastsettes i en egen lov. En resolusjon av 8. oktober 1991, sammen med beslutningen om å erstatte den jugoslaviske dinaren med kroatiske dinarer fastsatte mer detaljert sentralbankens plikter og ansvarsområder. 4. november 1991 kom den første sentralbankloven, som da erstattet resolusjonen fra 1991. Bankens nåværende navn ble gitt 15. desember 1997, som et tillegg til grunnloven. Teksten i Artikkel 53 ble også justert noe, bl.a. ble kravet om at bankens overskudd skulle tilfalle regjeringen, fjernet. De overordnede styringsmålene ble også tatt ut, for heller å spesifiseres i sentralbankloven. Bankens nåværende oppgaver, målsettinger og status er definert i sentralbankloven fra 5. april 2001. Denne loven styrker ytterligere sentralbankens uavhengighet fra regjeringen, og gir et rammeverk som er på linje med de sentralbanklovene som finnes i EU. Det viktigste styringsmålet for sentralbanken er, i likhet med EU og de fleste andre vestlige land, en lav og stabil inflasjon. Den kroatiske dinaren, introdusert 23. desember 1991 som en overgangsvaluta, ble eneste gyldige betalingsmiddel 1. januar 1992. Den ble erstattet av den nåværende kunaen 30. mai 1994. Sentralbanken ligger i Kroatias hovedstad, Zagreb. Oppgaver og målsettinger. Sentralbankens primære styringsmål er en lav og stabil inflasjon. Såfremt ikke dette hovedmålet rammes, skal banken ellers støtte landets økonomiske politikk, og handle innenfor prinsippene om en åpen markedsøkonomi og fri konkurranse. I tillegg kommer sentralbankens rolle som koordinator mellom andre offentlige instanser, og samarbeide med internasjonale organer. Sentralbanksjef. Sentralbanksjf pr mars 2006 er Željko Rohatinski. Han har hatt denne stillingen siden 12. juni 2000. Heinrich Schmidt. Heinrich Wilhelm Schmidt (født 1867, død 1947) var en tysk/dansk norsk arkitekt og byggmester. Han kom til Norge i 1904, og satte preg på bygningsmiljøet i store deler av Sunnmøre, med særpregete murhus, nå kalt Schmidt-hus. Heinrich Schmidt var født i Høyer i Tønder i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland. Han gikk på teknisk skole i Eckern og utdannet seg til murmester. Han drev sementfabrikk og entreprenørvirksomhet i hjemlandet. På grunn av hans hjemsteds vekslende nasjonalitet hadde han både tysk og dansk som talemål. Det som førte ham til Norge var muligens samme grunn som gjaldt for så mange andre som ble tiltrukket av mulighetene i bygningsbransjen etter bybrannen i Ålesund i 1904. Han slo seg ned i Sykkylven på Sunnmøre, ikke langt fra Ålesund. Der var det rikelig tilgang på støpe- og pussesand. I Sykkylven bygget han, med hjelp av tyske murere, en stor kalksteinsovn for produksjon av ulesket kalk. Ovnen ble i 1994 restaurert for 100 000 kr og er en av de ganske få gjenværende kalksteinsovnene i Norge. Han bygget også sementfabrikk (1905) på Blindheim i Sykkylven nær kalkovnen og huset hvor han bodde og hvor der var god tilgang på vannkraft fra Verkedammen like ved. Han drev stor byggevirksomhet og hadde typisk 20 – 25 mann i arbeid. Han bygget mest småhus, men også monumentale bygg som Møre Ungdomsskole i Borgund, O. A. Devolds Fabrikk i Langevåg og flere store bygninger i Skarbøvik, Ålesund. Schmidt-husene er tillagt stor kulturell verdi og bevaringsverdi. De viser en bestemt byggestil skapt av en og samme arkitekt og bygget av en og samme byggmester. Knapt noen annen har i den grad satt visuelt preg preg på store deler av Sunnmøre som nettopp Heinrich Wilhelm Scmhidt. Herøy. Firna Gerhard Voldnes AS fekk bygd opp ny og moderne sildoljefabrikk på Fosnavåg havn. Det gamle anlegget brann ned i oktober 1933. Fabrikken var i bruk fram til 1976, bygninga vart reven tidleg på 1990 talet. Kontorbygget vart sett opp i 1938, med eit påbygg i 1967. Bygget er i bruk den dag i dag. Firma Gerhard Voldnes AS vart eit Norges største private fiskerikonsern, og bygde seg særleg opp i dei store sildeåra på 1940 og 1950 talet. 8. arrondissement. 8. arrondissement, "L'Élysée", er et av de sentrale arrondissementene i Paris, og ligger ved Seinens høyre bredd. Det grenser til 17., 9., 10., 2. og 1. arrondissement. På motsatt side av elven ligger 7. arrondissement. Størrelsen er 3.881 km². Kvarterer. 8. arrondissement i Paris 9. arrondissement. 9. arrondissement, "L'Opéra", er et arrondissement nord i Paris. Arrondismentet inneholder blant annet kirken "Église de la Sainte-Trinité de Paris" («Trefoldighetskirken i Paris»), hvor Olivier Messiaen var organist fra 1932 og til sin død i 1992. Det grenser til 17., 18., 10., 2. og 8. arrondissement. Størrelsen er 2.179 km². Kvarterer. 9. arrondissement i Paris 10. arrondissement. 10. arrondissement, "L'Enclos-Saint-Laurent", er et arrondissement nord i Paris. Størrelsen er 2.892 km². Kvarterer. 10. arrondissement i Paris 11. arrondissement. 11. arrondissement, "Popincourt", er et arrondissement nordøst i Paris. Det grenser til 10., 19., 20., 12. og 3. arrondissement. Størrelsen er 3.666 km². Kvarterer. 11. arrondissement i Paris 12. arrondissement. 12. arrondissement, "Reuilly", er et arrondissement øst i Paris, og ligger ved Seinens høyre bredd. Det grenser til 4., 3., 11. og 20. arrondissement. På motsatt side av elven ligger 13. arrondissement. Størrelsen er 16.324 km² med Vincennes-skogen, 6.377 km² uten. Kvarterer. 12. arrondissement i Paris 13. arrondissement. 13. arrondissement, "Les Gobelins", er et arrondissement sydøst i Paris, og ligger ved Seinens venstre bredd. Det grenser til 14. og 5. arrondissement. På motsatt side av elven ligger 12. arrondissement. Størrelsen er 7.146 km². Sørøst i arrondissementet ligger Paris' store kineserkvarter, som er Europas største. Kvarterer. 13. arrondissement i Paris 15. arrondissement. 15. arrondissement, er et arrondissement beliggende syd i Paris. Størrelsen er 8.502 km². V for vendetta (tegneserie). V for Vendetta er en tegneserieroman skrevet av Alan Moore og tegnet av David Lloyd. Serien ble først publisert som føljetong i det britiske heftet "Warrior" fra 1982 frem til heftet ble nedlagt i 1985. V for Vendetta var på det tidspunktet ikke fullført, og det var ikke før DC Comics i 1988-1989 publiserte serien som en ti delers miniserie at Moore og Lloyd fikk mulighet til å fullføre. Handlingen i serien er lagt til London i en nær fremtid da fascister har overtatt makten i England etter en atomkrig. Seriens hovedperson er en anarkist som bærer en Guy Fawkes-inspirert maske og går under kodenavnet "V". Et hovedtema i serien er enkeltindividets rolle og den frie tankes muligheter i et totalitært samfunn. I så måte minner serien mye om George Orwells roman 1984. Moore og Lloyd har også hentet inspirasjon fra mer populærkulturelle kilder, som "Dr. Phibes"-filmene, tv-serien "The Prisoner" og superhelttegneserier. Seinere har det blitt laget film av denne, også med navnet V for Vendetta (film) V for vendetta (film). "V for vendetta" er en film fra 2006. Den er en filmatisering av tegneserieromanen "V for Vendetta" av Alan Moore og David Lloyd. Filmen ble regissert av James McTeigue og produsert av Joel Silver og brødrene Wachowski, som også skrev manus til filmen. Natalie Portman, Hugo Weaving, Stephen Rea og John Hurt har hovedrollene. "V for Vendetta" er den siste filmen der Adrian Biddle, som døde av et hjerteattakk den 7. desember 2005, er sjeffotograf. Innspillingen av filmen startet tidlig i mars 2005 i Berlin i Tyskland, og filmingen var ferdig tidlig i juni samme år. Lanseringsdatoen til filmen var opprinnelig 5. november 2005, men den ble utsatt til 17. mars 2006. Filmen følger hovedpersonen "V", en frihetskjemper som søker politiske endringer i den futuristiske facistregjeringen. Selv om filmversjoner av Moores tegneserier tidligere har vært sterkt kritiserte blir "V for Vendetta" beskrevet som «den mest troverdige og bokstavelige filmversjonen av en Alan Moore-tegneserie til dags dato.». Handling. Handlingen utspiller seg i det futuristiske Storbritannia, og forteller historien om en ung dame ved navn «Evey» som blir reddet fra en livstruende situasjon av en maskert mann bare kjent som «V». «V» er veldig karismatisk og rasende flink i kampsporter og bedrageri. Han starter en revolusjon da han bomber to kjente landemerker i London og tar over de regjeringsstyrte radiobølgene der han ber sine medborgere om å reise seg mot tyranni og undertrykkelse. Etter som «Evey» finner ut sannheten om «V»s mystiske bakgrunn oppdager hun også sannheten om seg selv, og oppstår som en usannsynlig alliert i utførelsen av «V»s planer om å skape frihet og rettferdighet i Storbritannia. Temaet er tatt fra historien om Guy Fawkes Trening. Trening brukes om det å øve for å utvikle ferdigheter eller evner. Dette gjøres gjennom planlagte, gjentatte repetisjoner, eller en mer allsidig tilnærming der en ferdighet eller evne krever øvelse av andre grunnleggende ferdigheter eller evner for å oppnå ønsket utvikling. Fysisk trening. Fysisk trening kan defineres som systematisk påvirkning av organismen (kroppen) over tid, med sikte på endring av fysiologiske (fysiske), psykiske og sosiale egenskaper som ligger til grunn for prestasjonsevnen. Fysisk aktivitet vil i kontrast kunne defineres som lystbetont kroppslig bevegelse. Denne form for aktivitet kan også bidra til endring av kroppens fysiske, psykiske og sosiale egenskaper, men det er ikke nødvendigvis motivasjonen for eller hensikten med aktiviteten. Nepals Kommunistiske Parti (Pushpa Lal). Nepals Kommunistiske Parti (Pushpa Lal) blei stifta på en kongress i Ghorakhpur i mai 1968 etter en partisplittelse i Nepals Kommunistiske Parti. Det kalles (Pushpa Lal) etter partilederen Pushpa Lal Shresta. Partiorgan var "Naya Janvad". NKP(Pushpa Lal) danna utgangspunktet for flere andre kommunistpartier som fortsatt fins. Politisk og organisatorisk var det ei viktig forutsetning for det største legale kommunistpartiet i Nepal, Nepals Kommunistiske Parti (forente marxist-leninister). Fra starten var det trolig det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal. Men videre oppsplitting og opprettelse av nye og mer radikale kommunistpartier på 1980-tallet gjorde det snart mindre viktig. Forhistorie. "Pushpa Lal Shresta" regnes som stifteren av Nepals Kommunistiske Parti i 1949. Under partistridighetene på slutten av 1950-tallet og etter kongens statskupp i 1960 sto han på venstre fløy i partiet. I motsetning til partiets generalsekretær på denne tida, "Keshar Jung Rayamajhi ", var han motstander av kongens kupp og støtta Kinas Kommunistiske Parti i striden mot Sovjetunionens Kommunistiske Parti. På partiets 3. landsmøte i 1962 blei Rayamajhi ekskludert. Hans tilhengere organiserte et nytt, prosovjetisk kommunistparti, NKP(Rayamajhi), som sjøl om alle partier var forbudt hadde fordel av regimets støtte. På flertallets landsmøte blei det vedtatt at den nye generalsekretæren "Tulsi Lal Amatya" og "Pushpa Lal Shresta" sammen skulle være ansvarlige for den politiske ledelsen av partiet. Etter landsmøtet fortsatte partiet å gå tilbake. Diktaturet og indre motsetninger gjorde at det partiapparatet slutta å fungere. Fra rundt 1965 hadde det gamle NKP i praksis slutta å fungere som et landsomfattende parti. Pushpa Lals nye parti. I 1968 sprakk den organisatoriske enheten mellom Pushpa Lals og Amatyas fløyer. Formelt fulgte den gamle partiorganisasjonen Amatya. Partiet han leda blei fra nå av kjent som NKP(Amatya), men var i praksis bare en liten rest av det gamle NKP. NKP(A) blei etterhvert regna som et moderat, pro-sovjetisk parti. Størstedelen av medlemmene fulgte Pushpa Lal Shresta i det mer prokinesiske og erklært revolusjonære NKP(Pushpa Lal). Dette partiet var det første i Nepal som programfesta at det bygde på Mao Zedongs teorier. Fra 1968 og noen år framover var NKP(Pushpa Lal) det største og viktigste kommunistpartiet i landet. Men partiet viste seg snart å være en stasjon på veien i den videre oppsplittinga av den kommunistiske bevegelsen i Nepal. Motsetninger mellom Pushpa Lal og andre kommunistledere. Pushpa Lal Shresta var uenig med andre ledere på venstresida av den kommunistiske bevegelsen når det gjaldt viktige innenrikspolitiske spørsmpål. I forholdet til Sovjet var Pushpa Lal også mindre uforsonlig enn andre prokinesiske partiledere. Hans fløy hadde vært påvirka av Indias Kommunistiske Parti (marxististisk) (kjent som CPM) – det største indiske kommunistpartiet, som hadde vært på Kinas side i partistriden mot Sovjet fra starten. Men på slutten av 60-tallet brøyt de mer venstreorienterte indiske maoistene (kjent som "naxalittene") ut av CPM, bl.a. med krav om å straks starte geriljakrig i India, og det kom til brudd mellom CPM og Kinas Kommunistiske Parti. Etter dette stilte CPM seg i en mellomposisjon mellom Kina og Sovjet. Pushpa Lals tilhengere sto nærmere CPM og kom i motsetning til mer radikale maoister som krevde et fullstendig ideologisk og politisk brudd med Sovjet og ei mer aktiv revolusjonær linje. Splittelser og nye kommunistpartier. Flere gamle ledere av Nepals Kommunistiske Parti som kom ut etter mange år i fengsel danna først på 1970-tallet en enhetskomité for å forsøke å skape et forent parti som inkluderte NKP(Pushpa Lal). Dette lyktes ikke, bl.a. på grunn av uenighet mellom dem og Shresta om kravet om en folkevalgt grunnlovsgivende forsamling og om holdninga til Kongresspartiet. Følgen var at de isteden stifta sitt eget revolusjonære kommunistparti, NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr "fjerde landsmøte") i 1974, som blei det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal på 1970-tallet. "Kamerat Rohit" (Narayan Man Bijukche), en partileder av newar-nasjonalitet fra Bhaktapur, brøyt med partiet i 1971 etter at Shresta støtta Indias intervensjon i Øst-Bengal (som deretter blei den nye staten Bangladesh.) I 1976 stifta han det nye kommunistpartiet Nepal Mazdoor Kizan Party, som fortsatt fins og er med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. "Madan Kumar Bhandari" var fra 1972 sentralkomitemedlem i "Janabadi Sanskritik Morcha" (Demokratisk Kulturfront), en studentbevegegelse lansert av NKP(Pushpa Lal). Rundt 1976 forlot han partiet for å danne "Mukti Morcha Samuha" (MMS, Frigjøringsfont-gruppa). (Han blei seinere en sentral leder i UML.) I 1978 stifta Jhapeli-gruppa sammen med flere andre kommunistgrupper, bl.a. MMS, NKP(ML). Dette blei det største og viktigste kommunistpartiet på 1980-tallet. "Man Mohan Adhikari", tidligere partisekretær i Nepals Kommunistiske Parti og regna som mer prokinesisk enn Shresta, stifta sitt eget parti, kjent som NKP(Manoman) (eller NKP(Adhikari)) i 1979. Det var også mange lokale grupper som brøyt ut av Pushpa Lals parti. Partiet etter Pushpa Lal Shrestas død. Da Pushpa Lal Shresta døde i 1978 ble gravferden hans brukt for å demonstrere motstand mot regimet, som gravferden til Kongresspartiets leder B. P. Koirala i 1982. Disse mobiliseringene førte også tilhengere av Kongresspartiet og moderate kommunister nærmere sammen og bidro til å legge grunnen for samarbeidet som førte fram til den demokratiske revolusjonen i 1990. Ledelsen av partiet blei nå tatt over av Sahana Pradhan, Shrestas enke. I 1979 samarbeida partiet og andre moderate kommunister med Kongresspartiet i studentbevegelsen som tvang fram en viss demokratisering av Panchayat-systemet. I 1987 slo Pradhan partiet sammen med NKP(Manoman) (der partilederen "Man Mohan Ahdikari" var gift med Sahanas søster) til NKP(Marksbadi) (parentesen betyr "marxistisk"). Pradhan var leder av den store fronten av moderate kommunistpartier United Left Front (ULF) (der de viktigste partiene var NKP(m-l) og NKP(marxistisk)) under den demokratiske revolusjonen i 1990. Da Kongresspartiet avslo å stille til valg sammen med ULF i januar 2001 var hun med på å raskt og fra toppen organisere det nye, store moderate kommunistpartiet NKP(forente marxist-leninister) (kjent som UML) like etter. UML, som blei til uten konsultasjon med de fleste mindre kommunistpartiene i ULF, var i hovedsak en koalisjon mellom de yngre tidligere revolusjonære lederne i det største, moderate maoistpartiet på 1990-tallet, NKP(m-l), og de gamle kjente kommunistlederne i NKP(marxistisk). Arven etter Pushpa Lal. Sjøl om NKP(Pushpa Lal) som parti fikk begrensa betydning i den illegale perioden da det eksisterte, har politikken Pushpa Lal Shresta sto for fått betydelig innflytelse på kommunistbevegelsen i Nepal etter 1990. I store trekk kan ULFs linje med å søke samarbeid med Kongressen i 1990 og å gå fra det opprinnelige kravet til Kongresspartiet og Nepals Kommunistiske Parti på 1950-tallet om å kreve valg på en ny grunnlovsgivende forsamling sees som en fortsettelse av Pushpa Lals politikk. UML, partiet som kom ut av ULF, er derfor den store politiske arvtakeren etter Pushpa Lal (sjøl om UML etter 1990 er mye mer moderat enn Pushpa Lal Shresta noen gang var). Flere av fraksjonene som kom til å danne UML hadde også sitt opphav i NKP(Pushpa Lal). Se også. Nepals Kommunistiske Parti (Pushpa Lal) Hearts of Iron 2. "Hearts of Iron 2" er et sanntids storstrategispill for PC. Spillets handling er lagt til før og under andre verdenskrig. Spillet ble utviklet av det svenske selskapet Paradox Entertainment, og bygger på selskapets tidligere strategispill som Hearts of Iron og Europa Universalis II. Hearts of Iron 2 ble sluppet i januar 2005, og er en videreutvikling av forgjengeren Hearts of Iron fra 2002. Kampanjer. Denne typen spill baserer seg på at man styrer et fritt valgt land gjennom hele eller deler av spillets periode (januar 1936–desember 1947), der man tar seg av blant annet industri, råvarer, forskning, innenriks– og utenrikspolitikk, handel og militærvesen. I kampanjespill kan man velge nesten alle verdens land. Småstater som Monaco og Liechtenstein kan ikke spilles, og er heller ikke representert i spillet på noen måte, men relativt ubetydlige stater som Luxembourg og den sovjetiske marionetten Tannu Tuva er spillbare på lik grad som stormaktene, dog med begrenset detaljgrad når det gjelder senere omtalte ministerkabinetter og forskningsstab. Det er populært å spille som Tyskland, Storbritannia, USA, Japan eller Sovjetunionen på grunn av disse landenes sentrale rolle i krigen og sterke forutsetninger, men nasjoner med "oddsen imot seg", som Polen, Jugoslavia, Kommunistkina og Luxemburg er mest populære for de mer viderekomne spillerne. Etiopia og Albania regnes som to av de vanskeligere nasjoner å overleve som, grunnet deres dårlige forutsetninger i forhold til en sikker krig mot Italia. Operasjoner. I denne modusen spiller man den ene siden i en enkelt, tidsbegrenset kampanje som for eksempel Ardenneroffensiven. Her leder man typisk ikke et enkelt land, men en allianse som de allierte eller aksemaktene. Spiller man en enkeltoperasjon brukes bare deler av verdenskartet, samtidig som elementer som forskning, produksjon og politikk ikke er med. Kartet. Man spiller på et verdenskart, der kartet er delt inn i små felter av variabel størrelse. Størrelsen på feltene er typisk mindre i urbane strøk enn i rurale, og i mindre i Europa enn i Nord-Amerika og Asia. Hvert felt (med unntak av sjøsoner) har en gitt produksjon av råvarer som olje, mineraler og elektrisk kraft. Hvert felt er også klassifisert som en spesiell terrengtype, som for eksempel steppe, by, skog eller fjell. Terrenget i feltet bestemmer hvordan de forskjellige troppetypene kjemper og beveger seg i feltet, motoriserte enheter fungerer typisk best i flatt terreng mens ingeniørsoldater kjemper best i bystrøk. Alle feltene har en bestemt eier, landet som eier feltet mottar ressursene feltet produserer samt disponerer industriproduksjonen i feltet. Felt kan inneholde spesielle ting som marinebaser, flyplasser, kjernefysiske reaktorer og teststeder for rakettvåpen. Tid. Hearts of Iron 2 er et sanntidsspill, noe som vil si at en time på spillet kan ta for eksempel ett sekund i virkeligheten (spilleren kan sette tempoet selv). Om man setter spillet på pause, kan man likevel gjøre alt man ellers kan gjøre, så pause er en mye brukt funksjon, og en populær innstilling er en av de høyeste hastighetene på tiden og å sette på pause ofte. Spillet skiller mellom natt og dag, i slag om natten vil forsvarere som regel ha en stor fordel overfor angripere. Årstider har også mye å si i spillet, om vinteren vil offensive operasjoner på Østfronten og sjøkrgsføring i Nord-Atlanteren være svært vanskelig. Tidssoner er også inkludert i spillet, men alle tidspunkter står oppgitt i GMT, så i østen vil natten vare fra 12:00-19:00 om sommeren. Militærstyrker. Krigføringen til lands foregår på divisjonsnivå, der man selv velger hvilken general som skal lede hver divisjon og hvordan divisjonene grupperes i større enheter. Enheten flytter så mellom feltene på brettet, og det kommer til slag om to grupper av fiendtlige styrker prøver å gå inn i samme felt. Krigføringen til sjøs tar for seg enkeltskip, som kan samles i grupper eller skvadroner. Hver gruppe ledes av en egen admiral utpekt av spilleren, og er basert i en hjemhavn. En gruppe skip settes til en bestemt handling i et bestemt sjøområde innenfor gruppens rekkevidde, for eksempel kan skipet «Admiral Graf Spee» sendes til Sør-Atlanteren med ordre om å angripe allierte konvoier eller en amerikansk hangarskipgruppe sendes til Japanhavet med ordre om å oppsøke og utfordre fiendtlige krigsskip. Luftkrigføringen baserer seg på flyskvadroner av forskjellige typer (som for eksempel jagerfly eller taktiske bombefly) gruppert i luftdivisjoner, under ledelse av en general. Som med sjøstyrker utfører en divisjon en bestmt handling i et bestemt geografisk område, en alliert strategisk bombeflygruppe kan for eksempel bombe industrien i Ruhrområdet, en tysk divisjon med Stukabombere kan angripe forsyningslinjene til sovjetiske styrker i Volgaområdet. Hver general og admiral har forskjellige egenskaper, og en militær grad som bestemmer hvor mange enheter han kan kommandere. Karl Dönitz vil typisk gjøre seg best som leder for en gruppe ubåter, George Patton vil fungere best som leder for et korps av stridsvogner. Generalmajor er spillets laveste rangering for land- og luftkommandanter og kontreadmiral for marinen. Tilsvarende er felt- og luftmarskalk de henholdsvis høyeste, sammen med storadmiral. Av denne grunn har mange savnet den berømte tyske generalen Erwin Rommel i spillet, siden han ikke dukker opp før sin forfremmelse til generalmajor i 1939. Forskning. Hvert land har en mengde industrigrupper som forsker innenfor forskjellige områder. Disse gruppene har forskjellige egenskaper: Boeing er typisk gode til å utvikle nye flytyper, Rheinmetall bør heller brukes til å utvikle artilleri og annet utstyr for landkrigsføring og Blohm & Voß til å utvikle mer moderne kryssere. Hvert land har også en gruppe enkeltforskere som brukes til å utvikle nye doktriner og til teoretisk forskning. Robert Oppenheimer kan for eksempel brukes til å utvikle atomvåpen, mens Heinz Guderian kan brukes til å utvikle nye Blitzkriegstaktikker. Politikk. Spilleren har posisjonen som statsleder, og velger selv sine regjeringsmedlemmer og militære stabssjefer. De forskjellige kandidatene har forskjellige egenskaper, enkelte kandidater kan for eksempel øke den industrielle produksjonen samtidig som han fører til at partisanaktiviteten øker. I enkelte land er alle kandidatene korrupte, slik at man med regjeringssammensetningen må tenke på å minske skadene heller enn å velge hva slags konstruktiv hjelp man skal få. Generelt sett har demokratier flinkere regjeringsmedlemmer enn despotiske stater. Hvert land har også flere forskjellige skalaer som beskriver samfunnet. Man har for eksempel en venstre/høyre-akse, en skala for hvor åpent samfunnet er, en skala for isolasjonisme osv. Spilleren kan bare i liten grad endre på disse egenskapene til landet han styrer. Disse egenskapene styrer forholdet til andre land, land har en tendens til å like land med samme styresett som dem selv. Egenskapene har også innenrikspolitiske konsekvenser, i en politistat vil den politiske opposisjonen være praktisk talt ikke-eksisterende, men handel og forskning kan lide under systemet. Utvidelser. I 2005 ble en utvidelse av spillet, kalt "Hearts of Iron II: Doomsday" sluppet. Denne utvidelsen selges som en såkalt "stand-alone"-ekspansjon, og dette innebærer at eierskap av originale Hearts of Iron II ikke er nødvendig. Doomsday utvider spillet til 1953, og innfører derfor en rekke ledere, eventer, teknologier og enheter som tidligere ikke var med. En ny kampanje kan Doomsday også skilte med. Denne kampanjen heter, ikke overraskende, "Doomsday", og tar for seg en potensiell tredje verdenskrig som starter med sovjetisk aggresjon mot sentraleuropeiske stater, som fører til en amerikansk atombombe plassert i Moskva som svaret på sovjetisk krigserklæring mot de vestlige allierte sent i 1945. En nokså god kampanje-editor følger også med i Doomsday. I april 2007 ble Armageddon, en liten ekspansjon til Doomsday, utgitt. Denne var kun tilgjengelig via nedlasting fra nettbutikker for et lavt beløp (omkring 30-40kr), og inneholdt ingen store forandringer. To nye kampanjer var inkludert; begge fiktive og historisk urealistiske situasjoner med noen få balanserte nasjoner (blant annet Preussen, Stor-Sverige, Kosakkene og CSA) som alle hadde like mye industriell kapasitet og potensial ellers, og var mest ment for flerspillermodus. Enkelte småendringer ellers var også inkludert, blant annet mulighet til å legge til brigader til også skip, samt å velge en enhets brigader allerede under planleggingen av den før den sendes til industrien, slik at man slipper å legge til brigadene i ettertid. I desember 2009 forventes det at en selvstendigstående nedlastbar utvidelse og forbedring av Hearts of Iron II kalt "Arsenal of Democracy" utgis. Apollo 9. Apollo 9 var den tredje bemannede romferden i Apollo-programmet. Mannskapet ble skutt opp den 3. mars 1969, og oppdraget varte i ti dager. Det var første gang månemodulen ble brukt i en bemannet romferd og første gang alle elementene som skulle brukes i månelandingen ble brukt. Seyi Olofinjana. Seyi George Olofinjana (født 30. juni 1980 i Lagos, Nigeria) er en nigeriansk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Cardiff City sammen med Craig Bellamy. Biografi. Olofinjana startet sin profesjonelle fotballkarriere hos FC Crown Ogbomoso, før han ble solgt til den Nigerianske Premier League klubben Kwara United. Klubben deltok blant annet i den Afrikanske Champions League. Den defensive midtbanespilleren fra Nigeria, skulle egentlig prøvespille for både belgiske Anderlecht og franske Sedan, men belgisk snø og fransk trenerbytte satt en stopper for planene. Dermed ble Seyi sendt på prøvespill til Brann og han overbeviste stort. En lokal sponsor (Auto 1923, Fyllingsdalen) kom på banen og betalte overgangssummen på nær én million kroner. Seyis prestasjoner for Brann, gav han stor oppmerksomhet ute i Europa, så det var liten tvil om han kom til å bli solgt til en større klubb før eller senere. Og sommeren 2004 ble Olofinjana solgt til engelske Wolverhampton Wanderers, for omtrent 22 millioner kroner. Seyi Olofinjana fikk dermed med seg 39 kamper og 11 mål i Branndrakten. Hans debut for Wolves var 8. august 2004 mot Stoke City. Sommeren 2008 ble han klar for den nyopprykkede premier league klubben Stoke City. Overgangssummen var på rundt 30 millioner norske kroner. Olofinjana hadde draktnummer fire i Stoke. Sommeren 2009 ble han klar for Hull City. Olofinjana var med i U-23 landslaget til Nigeria under kvalifiseringen til Olympiske leker i 2000, men de klarte ikke å kvalifisere seg til sluttspillet. Han hadde sin debut for det i en vennskapskamp mot i 2000 og kamp nr 2 var i en vennskapskamp i 2002 mot. Håkon Karlsen. Håkon Karlsen (født 5. mars 1922 i Trondheim, død 6. mai 2007) var en norsk journalist. Han flyktet under den andre verdenskrig til Sverige fra Hattfjelldal, hvor han ble utskrevet til arbeidstjeneste. Etter studier ved Uppsala universitet, ble Karlsen lærer i Strinda. Han ble ansatt i NRK ved Trøndelag Kringkaster (1947–1964), NRK Troms (1964–1976), og NRK Sørlandet (1976–). Sentralt hadde Karlsen engasjement hos NRK Barne- og ungdomsavdelingen der han ble svært kjent for figurene Amandus og Antonsen i barnetimen, samt den senere så kjente underholdningsavdelingen. Han er kjent for å ha oppdaget «Oluf» og deltok i flere radio- og fjernsynsprogram med ham, plateutgivelsen "Ja, du Oluf" (Cat Music, 1973), "Mølje & sodd" (Dagbladets sommerkassett, 1980) og filmene "Førti år med Oluf" (1979) og "Oluf – No må du skjærpe dæ, gutt" (1991). Mosjon. Mosjon kommer av latin "movere", som betyr «å sette i bevegelse». Ordet brukes på norsk for å beskrive aktivitet og kroppsbevegelser som skal styrke ens helsetilstand. Mosjon brukes synonymt med ordet trim. «Å mosjonere», eller «å trimme» refererer til en form for lettere trening. Ordet blir ofte feilskrevet som «morsjon» (et Google-søk gir ca. 1600 treff på denne feilskrivingen). Mosjon vil fungere som god forebyggelse og som god behandling for en lang rekke sykdommer. Noen av de viktigste av disse er sukkersyke / diabetes, hjerteinfarkt, høyt blodtrykk, overvekt, benskjørhet / osteoporose og depresjon. «Har du ikke tid til mosjon nå, bør du sette av tid til sykdom i fremtiden». Ved mosjon forandres fettomsetningen i kroppen og konsentrasjonen av forskjellige fettstoffer i blodet forandres mye i over ett døgn etter en relativt kortvarig fysisk anstrengelse. Vanligvis sees endel vektreduksjon etter oppstart av trening. Reduksjonen av mengden av fettvev er summen av vektreduksjon og øket muskelmasse. Ved mosjon settes de lange knoklene under press, noe som bidrar til å øke kalkmengden i skjelettet. Derfor er mosjon viktig for å unngå benskjørhet. En av de viktigste treningseffektene er bedret blodgjennomstrømning i flere typer vev ved at blodårer utvider seg og det skjer også noe nydanning av blodårer. Ved fysisk aktivitet forbrukes endel blodsukker og kroppens insulinbehov reduseres ved redusert insulinresistens. Siden fettvev forbruker mer insulin enn annet vev, og mosjon reduserer fettmengden i kroppen er det flere mekanismer som er viktige for at diabetikere bør mosjonere. Ved ryggsmerter som lumbago vil utrente ryggmuskler være tynnere og ligger nærmere ryggraden enn tykkere veltrente muskler. For å gi en opprettende støtte i ryggen må de utrente musklene strammes med større kraft siden avstanden fra ryggsøylen er mindre. Opprettende dreiemoment er «kraft ganger vei». En god trening for ryggmusklene er å gå eller løpe på ujevnt underlag som skogstier. Slik mosjon er derfor god forebyggelse mot fremtidige lumbagoanfall. 16. arrondissement. 16. arrondissement, "Passy", er et arrondissementene sørvest i Paris, og ligger ved Seinens høyre bredd. Det grenser til 17. arrondissement i nord. På motsatt side av elven ligger 7. og 15. arrondissement. Størrelsen er 16.305 km² med Boulogne-skogen, 7.846 km² uten. Kvarterer. 16. arrondissement i Paris 17. arrondissement. 17. arrondissement, "Les Batignolles-Monceau", er et arrondissementene vest i Paris, og ligger ved Seinens høyre bredd. Det grenser til 18., 9., 8. og 16. arrondissement. På motsatt side av elven ligger 7. arrondissement. Størrelsen er 5.669 km². Kvarterer. 17. arrondissement i Paris 18. arrondissement. 18. arrondissement, "La Butte-Montmartre", er et arrondissementene nordvest i Paris. Det grenser til 19., 9., 10. og 17. arrondissement. Størrelsen er 6,005 km². I dette arrondissementet ligger deler av det kjente området Pigalle, bydelen Montmartre, basilikaen Sacré-Cœur og kabaretscenen Moulin Rouge. Kvarterer. 18. arrondissement i Paris 19. arrondissement. 19. arrondissement, "Les Buttes-Chaumont", er et arrondissementene nord i Paris. Det grenser til 20., 11., 10. og 18. arrondissement. Størrelsen er 6.786 km². Kvarterer. 19. arrondissement i Paris 20. arrondissement. 20. arrondissement, "Ménilmontant", er et arrondissementene nordøst i Paris. Det grenser til 12., 11. og 19. arrondissement. Størrelsen er 5.984 km². Kvarterer. 20. arrondissement i Paris Ole Elias Holck. Ole Elias Holck (født 6. januar 1774 i Eivindvik, død på Alværn i Lavik 14. juli 1842) var en norsk offiser og Eidsvollsmann. Han ble ansatt ved bergenhusiske Regiment 1789, hvor han siden tjenestegjorde til 1818, med en kort avbrytelse i København. 1818 ble han sjef for søndfjordske musketerkorps, 1828 oberst og 1834 generaladjutant. Han fikk avskjed 1841. I 1814 ble han valgt som representant for sitt regiment til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Han sluttet seg der til Christian Frederiks parti. Senere representerte han Nordre Bergenhus amt på stortingene 1818, 1824 og 1839 og var medlem av stortingets deputasjon til Carl Johans svenske kroning 1818. Christian A. Olasveengen. Christian Arntsen Olasveengen (født 4. november 1982 i Hamar) er en nåværende innebandyspiller for Ajer Innebandyklubb og en tidligere norsk ishockeyspiller som spilte seks sesonger på a–lagsnivå for Storhamar Dragons og trent Storhamars Team-1995 gutter på slutten av 2000-tallet. Olasveengen gikk gradene i Storhamars Yngres avdeling og debuterte på A-laget til Storhamar hjemme mot Stjernen i desember 1999. Han scoret sitt første mål borte mot Frisk i romjulen 2000 etter pasning fra Patrick Thoresen. Han spilte over 200 kamper for Storhamar Dragons, og vant ett NM-gull før han bestemte seg for å legge opp som spiller etter 2005/2006-sesongen. Etter at han la opp som ishockeyspiller begynte han aktivt med innebandy hos Ajer Innebandyklubb. Iditarod 2006. Iditarod 2006 var den 34. utgaven av hundesledeløpet Iditarod. Siden det siste sifferet i 2006 er et partall kjørte deltagerene den nordlige traseen, som er 1852 km, av løypen fra Anchorage til Nome. Deltakere i Iditarod 2006. Totalt var det påmeldt 105 hundekjørere til Iditarod 2006. Av disse meldte 22 avbud før løpet startet slik at antallet på startstreken i Anchorage var 83. Av de som meldte avbud var 19 menn, 3 kvinner og 7 hadde aldri gjennomført hundesledeløpet. Av de 83 som startet var 71 fra USA, 3 fra Canada og 3 fra Norge. Landene Frankrike, Italia, Nederland, Sveits, Tyskland og Østerrike stilte med 1 deltager. 50 av deltakerene fra USA var bosatt i Alaska. Norges deltakere i hundesledeløpet var Bjørnar Andersen, Tore Albrigtsen og Tove Sørensen. 66 deltakere var menn, 17 kvinner og 20 deltakere hadde aldri gjennomført Iditarod. Blinde Rachael Scdoris fra Oregon, USA gjorde sitt 2. forsøk på å gjennomføre etter at hun brøt i 2005. Ledsageren hennes i 2006 var den erfarne Tim Osmar. Startstedene Anchorage og Wasilla. Iditarod 2006 ble startet i Anchorage lørdag 4. mars 2006. De 83 kjørerene kjørte en 18 km transportetappe gjennom byens sentrum med spann på 12 hunder. Deretter ble deltakerene fraktet cirka 10 mil til Wasilla som er stedet hvor Iditarod 2006 egentlig starter. Omstarten i Wasilla var søndag den 5. mars. Hundekjørerene starter med 2 minutters mellomrom der den første startende, Lori Townsend med startnummer 2, begynte klokken 14.00 (Alaska tid). Sist ut fra Wasilla var Paul Gebhardt, med startnummmer 84, som forlot Wasilla klokken 16.44 (Alaska tid). Forskjellen i starttidspunkt blir utjevnet når deltagerene skal ta sin obligatoriske 24 timers pause. Lori Townsend må ha en pause på minst 26 timer og 44 minutter, mens Paul Gebhardt kan nøye seg med en pause på akkurat 24 timer. I motsetning til i Anchorage har kjørerene nå 16 hunder i spannene sine. Hundekjørerene har beveget seg 113 km siden starten i Anchorage (selv om de bare har kjørt 18 kilometer med hundespannene sine), og har 1739 km igjen før de er framme i Nome. Sjekkpunktene Yentna, Skwentna, Finger Lake og Rainy Pass. Yentna er det 1. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 185 km når de ankommer Yentna, og de har 1667 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Skwentna er det 2. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 240 km når de ankommer Skwentna, og de har 1612 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere ble stoppet, men en hundekjører brøt ved dette sjekkpunktet. Finger Lake er det 3. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 312 km når de ankommer Finger Lake, og de har 1540 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Rainy Pass er det 4. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 360 km når de ankommer Rainy Pass, og de har 1492 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere ble stoppet, men tre hundekjørere brøt ved dette sjekkpunktet. Sjekkpunktene Rohn, Nikolai, McGrath, Takotna og Ophir. Rohn er det 5. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 438 km når de ankommer Rohn, og de har 1414 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Nikolai er det 6. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 587 km når de ankommer Nikolai, og de har 1265 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. McGrath er det 7. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 665 km når de ankommer McGrath, og de har 1187 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere ble stoppet, men to hundekjørere brøt ved dette sjekkpunktet. Takotna er det 8. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 702 km når de ankommer Takotna, og de har 1150 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere ble stoppet, men to hundekjørere brøt ved dette sjekkpunktet. Ophir er det 9. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 763 km når de ankommer Ophir, og de har 1089 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Sjekkpunktene Cripple, Ruby, Galena, Nulato og Kaltag. Cripple er det 10. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 859 km når de ankommer Cripple, og de har 993 km igjen før de kommer til Nome. To hundekjørere brøt, men ingen hundekjørere ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Ruby er det 11. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1039 km når de ankommer Ruby, og de har 813 km igjen før de kommer til Nome. Dette er det første sjekkpunktet ved Yukon-elva, og er et av fire sjekkpunkt som ligger ved denne elven. På et av disse sjekkpunktene må hundekjørerene ha en pause på 8 timer. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Galena er det 12. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1123 km når de ankommer Galena, og de har 729 km igjen før de kommer til Nome. Dette er det andre sjekkpunktet ved Yukon-elva, og er et av fire sjekkpunkt som ligger ved denne elven. På et av disse sjekkpunktene må hundekjørerene ha en pause på 8 timer. En hundekjører brøt, men ingen ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Nulato er det 13. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1207 km når de ankommer Nulato, og de har 645 km igjen før de kommer til Nome. Dette er det tredje sjekkpunktet ved Yukon-elva, og er et av fire sjekkpunkt som ligger ved denne elven. På et av disse sjekkpunktene må hundekjørerene ha en pause på 8 timer. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Kaltag er det 14. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1274 km når de ankommer Kaltag, og de har 578 km igjen før de kommer til Nome. Dette er det fjerde og siste sjekkpunktet ved Yukon-elva. På et av disse sjekkpunktene må hundekjørerene ha en pause på 8 timer. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Sjekkpunktene Unalakleet, Shaktoolik, Koyuk og Elim. Unalakleet er det 15. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1419 km når de ankommer Unalakleet, og de har 433 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Shaktoolik er det 16. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1483 km når de ankommer Shaktoolik, og de har 369 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjører brøt, men en ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Koyuk er det 17. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1577 km når de ankommer Koyuk, og de har 275 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Elim er det 18. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1654 km når de ankommer Elim, og de har 198 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Sjekkpunktene White Mountain, Safety og Nome. White Mountain er det 19. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1733 km når de ankommer White Mountain, og de har 119 km igjen før de kommer til Nome. På dette sjekkpunktet er det en obligatorisk pause på 8 timer. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Safety er det 20. sjekkpunktet av totalt 21 i årets løp. Deltagerene har tilbakelagt 1817 km når de ankommer Safety, og de har 35 km igjen før de kommer til Nome. Ingen hundekjørere brøt eller ble stoppet ved dette sjekkpunktet. Nome er det 22. sjekkpunktet og stedet hvor løperene går i mål. Deltagerene har da tilbakelagt 1852 km siden de startet i Anchorage. I tillegg til at en kårer vinneren er det også en del andre priser ved dette sjekkpunktet. "Beste førstegangskjører", "Red Lantern" (den siste som fullfører), "Hundekjøreren som har hatt størst framgang" og "Raskeste kjører fra Safety til Nome" skal også kåres. Når det gjelder den siste prisen er det en forutsetning at en også er blant de 20 beste i sammendraget. Jeff King ankom Nome litt over klokken 1 natt til onsdag den 15. mars, og vant Iditarod 2006 med en margin på 3 timer til nestemann, Doug Swingley. "Beste førstegangskjører" ble Mike Jayne som med sin 25. plass var tre plasser foran neste førstegangskjører, Tore Albrigtsen. Cim Smyth var raskest mellom Safety og Nome. Han brukte 2 timer og 5 minutter på strekningen, og det var 14 minutter mindre enn den nest raskeste, Jason Barron. Prisen "Hundekjøreren som har hatt størst fremgang" gikk til Rick Casillo. Han havnet på en 34. plass, og det var 23 plasser bedre enn hva han fikk forrige gang han deltok. Vinneren av "Red Lantern" ble Glenn Lockwood som ankom Nome klokken 8 om morgenen tirsdag 22. mars. Han var 6 døgn og 7 timer bak løpets vinner, Jeff King. Lockwood, som endte som nummer 71, var 1 minutt og 20 sekund bak den nest siste hundekjøreren som fullførte, Steven Madsen. Hårøyestankelbein. Hårøyestankelbein (Pediciidae) er en familie av stankelbeinlignende mygg som inntil 1992 ble regnet til familien småstankelbein (Limoniidae). De skiller seg fra småstankelbeinene ved at de har hår mellom fasettene i fasettøynene. Familien omfatter totalt 10 slekter, med omtrent 500 arter, hvorav 67 finnes i Europa. Utbredelse. De er utbredt i hele verden, bortsett fra sør for Sahara i Afrika og sør på den arabiske halvøy. Det største artsantallet finnes på den nordlige halvkule. Utseende. Pediciidae er små til middelsstore mygg, med unntak av den store arten "Pedicia rivosa", som har en vingelengde opptil 25 mm. Vingene er lange og slanke, med en markert og lett gjenkjennelig vingetegning. Hodet er lite med vanligvis nokså korte antenner, munnfølerne er korte og beina er lange. Larvene er pølseaktige, uten bein eller tydelig hodekapsel, og har fingerlignende utvekster på bakerste bakkroppssegment. Levevis. Larvene lever i fuktig jord eller i vann, hos slekten "Ula" i sopp. De voksne dyrene kan man finne sittende i vegetasjonen, men de flyr vanligvis ikke mye og danner sjelden påfallende svermer. Denne familien ser ikke ut til å ha noen økonomisk betydning. Jhapeli-gruppa. Jhapeli-gruppa, nepali Jhapeli Samuha, var ei mindre kommunistisk gruppe, oppkalt etter Jhapa distrikt i Nepal, som forsøkte å starte bondegerilja etter mønster av de indiske naxalittene i 1971. Gruppa er historisk viktig som et utgangspunkt for Nepals største legale, moderate kommunistparti, Nepals Kommunistiske Parti (forente marxist-leninister). Jhapeli-gruppa hadde utgangspunkt i East Kosi Provincial Committee, som opprinnelig var en distriktsorganisasjon i det illegale Nepals Kommunistiske Parti stifta i 1949. Innflytelsen fra naxalittene. Jhapa er det distriktet som ligger lengst mot øst, sør og er ett av de lavest i Nepal. Det ligger i Tarai, i landets hjørne i øst og sør, og derfor med ei ekstra lang grense mot India. Jhapas nabo på den andre sida er Naxalbari, som på denne tida ga sitt navn til den indiske politiske bevegelsen naxalittene. I 1967 starta et bondeopprør i Naxalbari, leda av medlemmer i Indias største, prokinesiske kommunistparti, Indias Kommunistiske Parti (marxistene) (vanligvis kjent under forkortelsen CPM). Opprørerne kritiserte samtidig ledelsen i CPM for å ikke være virkelige revolusjonære tilhengere av Mao Zedongs Tenkning, og stifta et nytt parti, Indias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene), under ledelse av "Charu Mazumdar". IKP(m-l) fikk støtte av Kinas Kommunistiske Parti (KKP), og det kom til brudd mellom KKP og CPM. Både før og etter partistiftelsen blei Mazumdars bevegelse fulgt av mange splittelser. Dette fortsatte etter at Mazumdar døde i fangenskap, angivelig etter tortur. En følge av det er at det fortsatt finnes mange konkurrerende partier i India som alle gjør krav på navnet IKP(m-l). Etterhvert blei også Mazumdar kritisert for venstre-ekstremisme. Ledelsen i KKP kritiserte ham bl.a. for linja med "individuell likvidering av klassefiender", som i begynnelsen gikk ut på å drepe godseiere, seinere andre angivelige klassefiender, som politifolk i Calcutta. Naxalittene fikk likevel stor innflytelse, og inspirerte mange unge revolusjonære i resten av India og nabolanda. Jhapa-bevelgelsen 1971. "Mohan Chandra Adhikari", Chandra Prakash Mainali og "Radha Krishna Mainali" var tre av de unge lederne i East Kosi Provincial Committee, der Jhapa ligger. K.P. Sharma Oli, som i 2006 blei visestatsminister i Nepal, var også et tidlig medlem. Opprinnelig var dette distriktsorganisasjonen til Nepals Kommunistiske Parti, men NKP var nå splitta og fragmentert og hadde i 1971 i praksis slutta å eksistere. "East Kosi Provincial Committee" hadde fra 1965 fungert som en uavhengig organisasjon. Fra 1969 kom den formelt under ledelse av Man Mohan Adhikari, en veteranleder av NKP som satt i fengsel til året før. Distriktsledelsen i "Jhapa" hadde kontakt med en fraksjon av IKP(m-l) leda av "Vinod Mishra" som dreiv bondekrig på den andre sida av grensa. (Denne gruppa blei seinere kjent som "Communist Party of India (m-l) (Liberation)" (vanlig forkortelse Liberation) og har utvikla seg i moderat retning. Liberation er nå det 3. største legale og parlamentariske kommunistpartiet i India.) Derfra overtok de Mazumdars linje med "individuell likvidering av klassefiender" – drap på godseiere som de anså som fiender av fattigbønder i distriktet. Det indiske partiet lånte dem også et par kadre, som var med på å organisere opprøret. I mai 1971 brøyt Jhapas distriktsledelse med "East Kosi Provincial Committee". Gruppa er fra da av kjent som Jhapeli-gruppa. Den starta et opprør, kjent som "Jhapa-bevegelsen", og hogde bl.a. hodet av 8 upopulære godseiere i distriktet. Oppstanden blei raskt og effektivt undertrykt av Nepals militære. Antallet som gruppa likviderte før det var over var under 10 (noen kilder sier 8). Hundrevis av angivelige tilhenger av Jhapeli-gruppa blei drept, arrestert eller tvunget til å flykte over grensa til India, og flere ledere fikk lange fengselsstraffer. Store statlige aksjoner blei gjennomført i flere år etterpå. Reaksjoner på Jhapa-opprøret. Jhapeli-gruppa fortsatte likevel å arbeide illegalt blant fattigbøndene i området etter at opprøret var knust, og fikk mange nye tilhengere i Nepal blant venstreorientert ungdom som så den som den mest handlekraftige revolusjonære gruppa i landet. En vanlig reaksjon blant ledere på venstresida i Nepal var å rose dem for å ville gjøre opprør, men kritisere forma opprøret tok. Dette skal også Bishweshwar Prasad Koirala, lederen av Nepals Kongressparti ha uttrykt. Pushpa Lal Shresta skal ha sagt at å drepe noen godseiere styrter ikke kongedømmet. Det som seinere kom til å bli det største og viktigste prokinesiske kommunistpartiet i Nepal på 1970-tallet, Mohan Bikram Singhs "Nepals Kommunistiske Parti (fjerde landsmøte)" (som kom til å bli utgangspunktet for maoistopprøret som starta i 1996), kritiserte Jhapeli-gruppa for å være "anarkistisk" bl.a. på grunn av linja med "individuell likvidering". Jhapeli-gruppas utvikling til UML. Gruppa danna i 1975 en samarbeidskomite med andre organisasjoner, All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist) (ANCRCC (ML)). En grunn til at samarbeidskomiteen blei danna, skal ha vært konkurransen fra NKP (Chautho Mahadhiveshan) (fjerde landsmøte), et ortodokst pro-kinesisk kommunistparti som var stifta i 1974. I de neste åra slutta ei rekke mindre og lokale kommunistgrupper seg til ANCRCC (ML). I 1978 stifta denne samarbeidsgruppa Nepals Kommunistiske Parti(marxist-leninistene), det største og viktigste kommunistpartiet i landet på 1980-tallet. C. P. Mainali blei første partileder. Fra 1982 tok flere tidligere ledere av Jhapeli-grupppa, som nå var kommet ut av fengsel, initiativ til at dette partiet brøyt med den revolusjonære maoismen og bevega seg i moderat retning. I 1991 slo NKP(m-l) seg sammen med et anna moderat kommunistisk parti, NKP(marxistisk) og danna NKP(forente marxist-leninister) (vanligvis kalt UML), det store, moderate og nærmest sosialdemokratiske partiet som er blitt det viktigste legale venstrepartiet i Nepal. UML kom også til å samle de fleste andre moderate kommunistiske gruppene i landet. Ironisk nok danna de unge ekstremistiske lederne i Jhapeli-gruppa dermed utgangspunktet for et av Nepals to store, moderate og legale partier. Apollo 10. Apollo 10 var den fjerde bemannede romferden i Apollo-programmet. Romfergen ble sendt opp ved hjelp av en Saturn V-rakett den 18. mai 1969 og vendte tilbake den 26. På tilbaketuren oppnådde den en fart på 39 897 km/t, som ifølge Guinnes Rekordbok er den høyest oppnådde hastighet til et bemannet kjøretøy. Ferden var generalprøven før den første månelandingen med Apollo 11, turen var identisk med unntak av selve landingen. Surnadalsfjorden. Surnadalsfjorden er en fjord i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Fjorden strekker seg 10 km østover til Surnadalsøra og industriområdet Røtet. Fjorden har innløp mellom Torvikneset i sør og Kjergroneset i nord. Grenda Årnes ligger like øst for Kjergroneset på nordsida, mens Torvika ligger tvers over fjorden på andre sida. Det er flere bruk på begge sider innover i fjorden, blant anneta Sjøasetra og Glærem på hver sin side av fjorden. Elva Surna renner ut i Surnadalsfjorden ved Surnadalsøra. Dette fører til at fjorden inneholder en god del ferskvann, og har lett for å fryse igjen i kalde perioder om vinteren. På nordsida av fjorden er det flere kalkforekomster, og det var tidligere tre kalkgruver i drift. I dag er det kun ei gruve igjen, Glærum kalksteingruve. Ved Glærum kalksteingruve ligger Kalkstranda som brukes som friluftsområde og badeplass. Fv326 går langs sørsida av fjorden, mens Fv328 går på nordsida. Hamnesfjorden. Hamnesfjorden er en fjordarm av Breifjorden i Surnadal kommune på Nordmøre. Fjorden strekker seg 9 km nordøstover til Bæverfjord i bunnen av fjorden. Fjorden har innløp mellom Bergesvika i vest og Kjergroneset i øst. De to smale endemorenene, Solemsøya og Snekkvikneset, stikker halvveis ut i fjorden på nordsiden. Riksveg 65 går langs nordsiden av fjorden og her ligger flere små bruk, mens sørsiden er mindre utbygd. Åsskardfjorden. Åsskardfjorden er ei fjordarm av Halsafjorden og en fortsettelse av Bøfjorden i Surnadal kommune på Nordmøre. Fjorden strekker seg 5,5 km østover til Åsskard i botn av fjorden. Fjorden har innløp fra Bøfjorden via Bøsundet i vest. Bøsundet ligger mellom Bølandet i sør og Settemsøran og blir kryssa av ei om lag 300 meter lang bru. Riksvei 65 går langs de indre delene av fjorden. Halsafjorden. Ferjeleiet i Halsa ved Halsafjorden Halsafjorden er ei fjordarm av Vinjefjorden i Tingvoll, Halsa og Surnadal kommune på Nordmøre. Fjorden strekker seg 16 km sørover. Videre innover strekker fjordsystemet seg via flere fjorder til botn av Todalsfjorden, ei total lengde på 45 km. Fjorden har innløp mellom Magnhildberget i vest og Volungøya i øst. Et stykke inn i fjorden ligger tettstedet Halsa på østsida av fjorden. Fra her går det ferje over til Kanestraum på andre sida, som en del av E39. Fjorden går videre sørøstover til Heggemsneset og Vikavollen der fjorden går over i Trongfjorden. Her går også Bøfjorden inn mot nordøst. Fv351 går langs deler av østsida av fjorden, mens Fv298 går langs vestsida fra Kanestraum og nordover. Bøfjorden (bygd i Surnadal). Bøfjorden er navnet på en bygd ved Bøfjorden nord i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Bøfjorden ligger ved riksvei 65 som går fra Betna i Halsa kommune (E39) til Skei (kommunesenteret i Surnadal kommune). For å komme ned til fjorden må en ta av på fylkesvei 330 som går fra Bøfjorden høyeste beliggende del Settemsdalen og ned til de ned grenden Settemsøra, Nordstranda og Bølandet som ligger på sørsiden av fjorden. Bøfjorden er hjembygda til Bøfjorden Sjøbruksmuseum. Sjubruksmuseumet driftes av Bøfjorden Historielag og har en stor samling av Bøfjorden sin kulturhistorie i form av gjenstander og bilder. Det holdes foredrag hver søndag om sommeren. Bøfjorden Teaterlag er et aktivt lag og har tradisjon med en bygderevy hver påske. På Settemsøra ligger Bøfjorden Sag AS. Et moderne sagbruk som leverer trelast til skipsdekk, lafting og til hus og hytter. Norsk Skifertre AS har også hovedkontor på Settemsøra i Bøfjorden. Skifertre startet som et firma som lagde kjøkken og iteriør løsninger, men har utviklet seg til et firma som i dag driver med nybygg, tilbygg og vedlikehold av bygg. I Bøfjorden er det på Bølandet ved fylkesvei 331 (sørsiden av fjorden) et Samvirkelag (S-lag) med besinpumpe diselpumpe for båt og landbruksmaskiner og gjestebrygge. Bøfjorden Caravanpark ligger ved utløpet av Settemselva i Settemsbukta. Her er det også et moderne servicehus med restaurant og pub. Bøfjorden er kjent for muligheter til sjøfiske og turer i skog og mark. På Settemsfjellet ligger Kristiansund og Nordmøre Turistforenings hytte Jutulbu. Hytten hører med inn under er rutenett med merkede stier som har fått navnet fjordruten. Bøfjorden IL er bygdens idrettslag, laget er delt opp i skigruppe, fotballgruppe og trim og friidrett. Har egen fotballbane: Leikarvollen. Hjelmen Skytterlag er Bøfjorden sitt skytterlag, de siste årene har laget opparbeidet et moderne anlegg, med elektroniske blinker, som ligger tett ved Leikarvollen og Bøfjorden Grendehus. I kjelleren på grendehuset har Hjelmen sin innendørs miniatyrskytebane. Røslyngen 4H er en av ungdomsorganisasjonene i Bøfjorden. Bøfjoren Småbåtforening – har egen havn, med gjestebrygge i Settemsbukta. Ved Bøfjorden Oppvekstsenter er det i dag barneskole og barnehage med et stort uteområde for lek og idrett på Settemsøra. Bøfjorden har i dag 3 byggefelt. Det eldste er lokalisert på Sagvelta på Settemsøra. Det nest i eldste byggefeltet ligger på nordsiden av fjorden kort stykke vestover for Bøfjorden Sjøbruksmuseum. Det nyeste byggefeltet ligger på den vestlige enden av Bølandet på sørsiden av fjorden i gangavstand fra butikken i bygden. Bøfjorden har to større hyttefelt. Det største ligger langs fjorden innover fra Settemsøra og innover mot grensen mot nabobygda Åsskard. Det andre store hyttefeltet er lokalisert fra enden av fylkesvei 330 og utover på nordsiden av fjorden. Tingvollfjorden (Ål). Tingvollfjorden er et innsjø som ligger i Ål kommune i Buskerud. Tingvollfjorden er en del av Hallingdalselva. Arasvikfjorden. Utsikt mot Vågosen fra Arasvikfjorden. Arasvikfjorden er en delfjord av Vinjefjorden mellom kommunene Halsa og Aure på Nordmøre nordøst i Møre og Romsdal fylke. Arasvikfjorden er en fortsettelse av Korsnesfjorden, som ligger i vest, og strekker seg 12 km østover på sørsida av Ertvågsøya. Valsøya ligger på sørsida av fjorden og på sørsida av øya ligger innløpet til Valsøyfjorden som går sørover. Fjorden ender i øst mellom Rumpa i nord, Arøya og Renndalshamna i sør. Over fjorden går ferjesambandet Arasvika-Hennset som ble åpnet i 1965, da som del av et større samband. Fergesambandet trafikkeres av mindre ferger som tar mellom 30 og 50 biler. Europavei 39 går langs fjorden i sør. Valsøyfjorden. Valsøyfjorden er en fjord øst i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Ytterst i fjorden er det flere øyer, hvor Valsøya er den største. I 1993 ble Valsøybrua åpnet, det førte til at trafikken på det som nå er europavei 39 går over Valsøya, istedet for rundt Valsøyfjorden. Innerst i fjorden ligger grenda Valsøybotn. Fjordens eneste butikk ligger på Engan. Vinjefjorden (Nordmøre). Vinjeøra med den indre delen av Vinjefjorden Vinjefjorden er en smal og lang fjord som strekker seg fra Vinjeøra i Hemne kommune i Sør-Trøndelag til Aursundet og Valsøyfjorden i Aure og Halsa i Møre og Romsdal. Europavei 39 går langs hele sørsiden av fjorden, mens fylkesvei 359 går langs deler av nordsiden. Det gamle navnet fra norrøn tid er Fjalnir. Offisielt strekker den seg fra Vinjeøra i øst og helt ut til Kristiansund i vest. Men på grunn av sundene Aursundet, Imarsundet og Sålåsundet i nord, og sidefjordene Valsøyfjorden, Skålvikfjorden og Halsafjorden i sør, så regnes dens slutt ved dens første avstikker, Aursundet. Vinjefjorden er mest kjent som «sildefjorden» men det kan fanges både laks, sei og torsk helt oppe i 20 kg. Den 30. august 2005 rømte vel 850 000 oppdrettslaks fra Marine Harvest på Tustna i Møre og Romsdal. Mange av dem tok veien til Vinjefjorden. Dermed ble fjorden full av laks og lokalbefolkningen hamstret flere hundre kilo laks. På nordsiden av den indre del av fjorden strekker nordeuropas lengste sammenhengende hasselskog seg oppover fjellsiden. Vinjefjorden er 19,5  km lang fra Vinjeøra til midt i Aursundet og er på det djupeste 224 m djup. Den offisielle Vinjefjorden er ca. 50 km lang og rundt 320 m djup på det djupeste. Vinjefjorden (Vinje). Vinjefjorden i Vinje kommune i Telemark er den nordligste delen av innsjøen Møsvatn. Fjorden er rundt åtte kilometer lang. Den strekker seg fra utløpet av Tommåi i sør til nordenden av innsjøen ved Mogen og utløpet av elva Kvenna. Englivatnet. Englivatnet er et vann som ligger i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Kaldbergsvatnet. Kaldbergsvatnet er et vann som ligger i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Skålvikfjorden. Skålvikfjorden er ei fjordarm av Vinjefjorden i Halsa kommune på Nordmøre. Skålvikfjorden strekker seg 9,5 km sørover til Betna. Den samme geologiske renna fortsetter nord for Vinjefjorden i Solåsundet i Aure kommune. Fjorden har innløp ved Korsneset i vest og Steinstien i øst. Den ytre delen av fjorden er bare om lag 400-500 meter brei, før den utvider seg ut ved grenda Vågland, som ligger på østsida. Innenfor Vågland ligger bygda Liabø. Mellom Vågland og Kløvset på den andre sida av fjorden ligger det flere øyer og holmer. Ved Vågland drives det båtbyggeri. Betna ligger innerst i Betnvågen på vestsida av fjordbotnen. Reitvågen ligger på andre sida, like øst for bygda Halsa. I Reitvågen ligger to bukter med strandenger, disse blei i 2002 verna som naturreservat, Reitvågen naturreservat. Freifjorden. Freifjorden er en fjord i Kristiansund, Gjemnes og Tingvoll kommuner på Nordmøre. Fjorden strekker seg 14 km sørvestover på vest- og sørsida av Freiøya mellom Talgsjøen i nord og Kvernesfjorden i sørvest. Fjorden har innløp mellom Årsundøya i øst og Gyltneset på Freiøya i vest. Nordøst for innløpet ligger innløpet til Vinjefjorden. I andre enden av fjorden, mellom Flatsetøya i nord og Bergsøya går den 5 km lange Freifjordtunnelen under fjorden som en del av riksvei 70 og Krifast til Kristiansund lenger nord. I tillegg til Bergsøya ligger Aspøya og Straumsnes på sør- og østsida av fjorden. Mellom Bergsøya og Aspøya går Bergsøysundet sør til Tingvollfjorden. Av bosetninger langs fjorden ligger Ørnvik, Kvalvåg, Ora og bygda Frei på Freisida av fjorden. På østsida er det bare mindre bruk og gårder, men på Straumsnes ligger grenda Kvisvika. Fv285 går på sørsida av fjorden over Bergsøya og Aspøya. Kvernesfjorden. Kvernesfjorden mellom Averøy og Kristiansund. Kvernesfjorden er en fjord på sørsida av Averøya i kommunene Averøy, Kristiansund, Gjemnes og Eide på Nordmøre. Fjorden har ei lengde på 22 km og går først sørøstover langs den sørøstlige delen av Averøya, før den snur sørvestover på sørsida og inn til Skjelvikbukta ved Eide i botn av fjorden. Fjorden har innløp i nord mellom Sildvolnes på Freiøya i øst og Leitet i vest og er en fortsettelse av Bremsnesfjorden som går nordover til Kristiansund. Sør for Frei ligger Flatsetøya der Freifjorden går østover. Tvers over fjorden for Flatsetøya ligger Kvernes, som har gitt navn til fjorden, i det sørøstligste hjørnet av Averøya. Fra her svinger fjorden sørvestover. På Averøysida ligger grendene Strand, Rokset, Mek, Mork, Å og Rånes. Like sørvest for Rånes ligger Rånestangen, som markerer den sørlige grensa til Kornstadfjorden som går nordvestover på vestsida av Averøya. På sørsida av fjorden ligger grendene Stokke, Røvik, Skjerset, Sevika, Krevika, Strand og Sorset. Innerst i fjorden ligger Isingvågen og den mindre Skjelvikbukta. Her ligger kommunsenteret Eide i kommunen med same navn. Fv279 går langs sørsida av fjorden, imens Fv274 går på nordsida. Batnfjorden. Batnfjorden er en fjord i Gjemnes kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal. På nordvestsida av fjorden ligger Gjemnes sokn, og på sørøstsida ligger Øre sokn, som i eldre tid hørte til Tingvoll prestegjeld. I fjordbotnen ligger Batnfjordsøra, kommunesenteret i Gjemnes kommune. Fjorden har innløp i nordøst mellom neset Gjemnes i nord og Revsholmen like ved Torvikbukt i sør og strekker seg 9 km sørvestover til Batnfjordsøra. Nord for Gjemnes ligger Gjemnessundet som går nordover til Kvernesfjorden. Bergsøyfjorden holder fram nordøstover mot Tingvollfjorden. E39 går på nordsida av fjorden, imens riksvei 666 går langs sørsida. Kornstadfjorden. Kornstadfjorden er en fjord langs kommunegrensa mellom Eide og Averøy kommune på Nordmøre. Fjorden strekker seg 9 km sørøstover til Rånestangen på sørvestsida av Averøya. Øst for Rånestangen går Kvernesfjorden nordøstover på sørøstsida av øya. Fjorden har innløp mellom Tevikholmen i nordøst og Ramsvikneset i sørvest og er en fortsettelse av Lauvøyfjorden. Bygda Lyngstad ligger på vestsida av fjorden og det same gjør grenda Øygarden. Tvers over fjorden for Øygarden ligger Steinsgrenda på Averøya. Kommunesenteret Eide ligger helt sør i fjorden, i overgangen mellom Kornstadfjorden og Kvernesfjorden. Riksvei 64 går langs vestsida av fjorden, imens fylkesvei 247 går på østsida. Tingvollfjorden. Tingvollfjorden sett fra Hoem i Gjemnes Tingvollfjorden (også kalt Sunndalsfjorden og Raudsandsfjorden) er en fjord i kommunene Tingvoll, Gjemnes og Nesset i Møre og Romsdal. Fjorden er 35 kilometer lang, og går fra innløpet ved Bergsøysundet sørøstover til Ballsneset ved grensa til Sunndal kommune. Herfra fortsetter fjorden under navnet Sunndalsfjorden inn til Sunndalsøra. Tingvollfjorden og Sunndalsfjorden er til sammen 52 kilometer lang. Ved innløpet i nord går Bergsøyfjorden vestover til Batnfjorden. Riksvei 70 fra Kristiansund går langs nordsida av fjorden ved innløpet, over Bergsøya og Aspøya, og videre innover på østsida av fjorden til tettstedet og kommunesenteret Tingvoll innerst i Tingvollvågen. Veien passerer gjennom bygdene Bogsaspa, Eikrem, Gyl og Bergem. På vestsida av fjorden går riksvei 666 fra innløpet sørover gjennom bygdene Kvalvåg, Hoem, Flemma og Angvika til Raudsand, hvor veien går inn i landet. Fra bygda Eidsøra går riksvei 62 videre sørover fjorden helt inn til Sunndalsøra. Bøfjorden (Hyllestad). Bøfjorden er en fjordarm på nordsiden av Sognefjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane. Fjorden strekker seg 4 km nordover fra fjordmunningen. Riksvei 57 følger fjorden på begge sider. Nydarwinisme. Nydarwinisme er den syntetiske teorien som på 1930–40-tallets ble dannet ved å kombinere Darwins opprinnelige evolusjonsteori (darwinisme) med kunnskapen om hvordan genetisk arv foregår, som hadde blitt utviklet siden sent på 1800-tallet. Nydarwinismen er den rådende biologiske forklaringen på hvordan evolusjon foregår. Mens darwinismen beskrev naturlig og seksuell seleksjon som viktige prosesser i evolusjonen, antok Darwin fremdeles at ervervede egenskaper kunne gå i arv. Populasjonsgenetikkere oppdaget bl.a. betydningen av og prosessene bak gendrift og rekombinasjon. Mens genetiske forklaringer først ble sett på som "alternative" forklaringer for evolusjon, begynte man å skjønne rundt 1930 at mutasjoner, gendrift og rekombinasjon var evolusjonsfaktorer "i tillegg" til naturlig og seksuell seleksjon. En rekke biologer fra ulike disipliner bidro til den nydarwinistiske syntesen Også etter denne tid har det blitt gjort viktige oppdagelser (DNA-molekylets struktur, slektskapsseleksjon, genseleksjonisme, anvendelsen av spillteori, forståelsen av genregulering, for å nevne noen). Disse har bidratt til å utvide og styrke nydarwinismen ytterligere. Nydarwinismen betegnes ofte også enkelt som "darwinisme". Geir Rønning. Geir Ola Rønning (født 5. november 1962 i Ålesund) er en norsk musiker. Rønning var vokalist i et av Sunnmøres mest populære band, «Haft Band», i flere år, og ble nr. 2 i norgesmesterskapet i rock i 1983 med dette bandet. Rønning deltok som komponist og tekstforfatter i norsk Melodi Grand Prix 1994 og som sanger med sine selvkomponerte sanger «Uten lyst, uten tro» i 1995 og «Venter på deg» i 1997. Han ga ut albumet "Første gang" etter å ha blitt nummer to i Melodi Grand Prix 1996 med hitmelodien «Uten de’». Geir Rønning bor nå i Finland, og har sin base der for turnéer rundt om i Norden. Han representerte Finland i Eurovision Song Contest 2005 i Kyiv, der han ikke kom til finalen med balladen "Why". I 2006 kvalifiserte han seg for den norske finalen i Melodi Grand Prix, i en duett med Jorun Erdal. Domanmetoden. Domanmetoden er en metode beregnet på å trene opp hjerneskadde barn til å bli normalt fungerende mennesker, eller i det minste å gjøre livet deres lettere. Metoden ble utviklet på 1950-tallet av den amerikanske fysioterapeuten Glenn Doman, og er i dag svært omdiskutert blant leger som har med denne gruppen av barn å gjøre. Den blir frarådet av det amerikanske barnelegeforbundet American Academy of Pediatrics, som mener at den bygger på et foreldet og forenklet bilde av hjernens utvikling, og at de for voksne i barnets omgivelse svært arbeidskrevende momentene ikke har dokumentert effekt.. Institutter. I dag finnes det flere institutt i verden som lærer foreldre til å kunne trene barna selv, i tillegg til å evaluere barna hvert år; Monogram. a> i Larvik. Fra Fritzøe museum Et monogram er en grafisk figur dannet av bokstaver, særlig forbokstavene (initialene) i eierens navn. Også en enkeltstående forbokstav er kalt et monogram. Monogrammer kan ha tilleggsfigurer som tall, kroner, prikker og kors. Bruksmåter. Monogram brukes som dekorasjon og/eller kjennetegn på brevpapir, gjenstander, tekstiler, mynter, faner og segl med videre. Monogram forekommer tegnet, malt, gravert, utskåret, innrisset, brodert og på mange andre måter. I dag brukes den norske kongens monogram blant annet på mynter og militære uniformer og faner. Kongens monogram er et offentlig merke og rettsbeskyttet mot misbruk i straffelovens paragraf 328. Det finnes våpenskjold som inneholder monogrammer, men vanligvis blir det unngått å sette bokstaver i våpenskjold. Mange bumerker fra bygd og by består av monogrammer. Bumerkene kan være brukt av etterkommere eller senere eiere av en gård, oftest med tilleggstreker, slik at de da ikke lenger er eiernes monogrammer. Formgivning. Bokstaver i monogram kan være formet i enkle rette streker, eller mer forseggjort og i flotte, innviklede slyngninger. Monogrammer kan gjengis ensfarget eller i to eller flere farger. Runer ble noen ganger brukt som monogram, kombinert i såkalte «binderuner». Disse kan bestå av flere runer fra fornavn. Det er eksempler på dette i bumerker i det norske seglmaterialet fra middelalderen og noe senere. Bokstaver i monogram kan noen ganger være formet som et dobbeltmonogram, også kalt «speilmonogram», fordi bokstavene er gjentatt og speilvendt. Kongenes monogrammer var ofte av denne typen. Speilmonogrammene er brukt av mange, ikke bare av kongelige. Tilleggsfigurer. Monarkers monogrammer inneholder idag som oftest også tallet for deres plass i rekkefølgen. Tallene kan være i arabertall og romertall, f.eks. finnes kong Haralds monogram i begge versjoner. Monarker har vanligvis en kongelig bøylekrone over monogrammet, slik vi ser i kong Haralds monogram. I utlandet bruker andre kongelige personer ofte stiliserte, kongelige bøylekroner over sine monogrammer. I Norge bruker dronning Sonja en slik monogramkrone med bøyler, mens kronprins, prinsesse og prins har en monogramkrone med spisser fra kronringen, og ikke bøyler. Adelige personer – med og uten titler – har brukt rangkroner uten bøyler. Også fra personer som ikke var adelige, finnes det i Norge en del monogrammer med rangkroner over bokstaver, bl.a. i segl fra embetsmenn og bondelensmenn, samt inngravert på gamle metall- og glassgjenstander. På Grunnloven av 17. mai 1814 er det monogrammer med kroner i de personlige seglene til bl.a. bonde Christopher Borgersen Hoen, bonde Syvert Amundsen Eeg, skipper og underoffiser Peder Johnsen og kvartermester Petter Johnsen Ertzgaard. Brukere. Alle kan bruke monogram, de har vært populære i hundrevis av år, og de brukes i de fleste land i verden. Det finnes monogrammer i Norge iallfall fra middelalderen. Også idag bruker mange monogram som eiermerke på tøy og til pynt på brevpapir, sølvtøy og annet. Monogrammer brukes også av juridiske personer. En eller flere bokstaver fra firmanavn og foreningsnavn inngår ofte i moderne kjennetegn, logoene. Monogrammer brukt som kjennetegn i forretningsvirksomhet kan være rettsbeskyttet som varemerker, design og lignende. Merovingertiden. Merovingertiden er en periode av Nordens forhistorie (ca. 570 – 800 e.Kr.). I og med inngangen til merovingertiden regnes også overgangen fra eldre til yngre jernalder. Perioden har forskjellig navn innenfor Skandinavia. I Danmark kalles den "yngre germansk jernalder", i Sverige "vendeltid". I Norge deles perioden i tre faser etter arkeologiske kriterier; fase 1: 570-650, fase 2: 650-750, fase 3: 750-800. Navnet har bakgrunn i lenkene i det arkeologiske materiale mot frankisk område, der merovingerdynastiet var enerådende i størstedelen av perioden. En overgangstid. Overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid innebærer endringer på flere felt. En ting er endringer i stil i dekoren på gjenstander, men vi ser også endringer i gjenstandsformer og gravskikk. Det er også omfattende endringer i språket (synkopering) omtrent på denne tiden. Disse endringene har vært tolket negativt, som at det har vært generelle nedgangstider på slutten av 500-tallet. En teori har gått ut på pestepidemier og/eller klimaforverring. Det kan likevel være andre forklaringer; en teori går ut på at handelsveiene gjennom Europa blir lagt om, og at dette gir utslag i materialomfanget. Andre mener at den radikale nedgangen i antall gravfunn tvert imot er et utslag av at makteliten konsolideres, og at store og prektige begravelsesseremonier ikke lenger blir nødvendige. Gård og jordbruk. Hustufter fra merovingertid har vært sjeldne, men ved stadig mer intensiv bruk av flateavdekkinger er det funnet spor av noen bygninger i de senere år. Foreløpig ser det ikke ut som disse skiller seg i nevneverdig grad fra bygninger i folkevandringstid. Også i merovingertid synes jordbruket å være viktigste basisnæring. Det kan se ut som husdyrholdet blir intensivert, og at det kan ha vært flere omlegginger innenfor jordbruket i denne perioden. Håndverk. Utmarksnæringene ga tilskudd i form av kjøtt, fisk, skinn og pelsverk – og gevir til produksjon av bl.a. kammer. Det ser ut som det utvikles spesialiserte håndverkere til denne produksjonen. I mannsgraver finnes noen ganger filer og rasper, og dette er satt i forbindelse med denne type håndverk. Det kan virke som jegerne drev med dette, men vi finner også stor produksjon i nærheten av sentralstedene. Kanskje er det snakk om to former for produksjon; husflid og profesjonelt håndverk. Jernvinna. Jernproduksjonen hadde stort sett økt utover i eldre jernalder, fram til 500-tallet, da vi ser en radikal nedgang, særlig i Trøndelag. Nå tar det seg opp igjen, men i tilsynelatende mindre skala. Andre steder tas jernvinna opp i nye områder, f.eks. i områdene rundt Møsstrond i Telemark. Her forekommer jernvinneplassene i nær kontakt med setrene, noe som kan tyde på at det var folk på gårdene som drev denne virksomheten. Mange gravfunn, særlig på Vestlandet, inneholder smedverktøy. Noen ganger er det mange forskjellige verktøy, og disse gravene kan være etter spesialister. Smedkunsten må ha stått høyt, bl.a. er de langt fleste sverdene produsert i Norge, eller i det minste på nordisk område. Importerte sverd er ganske sjeldne, i motsetning til i vikingtiden. Gravskikk. Vi ser vesentlige endringer i gravskikken. Steinkister går ut av bruk. Gravhaugene blir mindre og mer uanselige, eller de avdøde blir lagt i flatmarksgraver. Gravgodset synes enklere enn i folkevandringstiden, keramikken forsvinner nesten totalt. Det samme gjør drikkeutstyr av bronse og glass. Gravinventaret domineres av jerngjenstander. I periodens fase 1 finnes en mindre gruppe graver i Trøndelag og Øst-Norge som utmerker seg med betraktelig rikere gravgods, med bl.a. importerte våpen; typisk er de såkalte ringsverd, kostbare beltebeslag og ornerte hjelmer. Man refererer gjerne til disse som Åkerkomplekset etter det rike Åkerfunnet som kom fram i 1862 ved Åker i Vang utenfor Hamar. Disse gravene viser kontakt til et tilsvarende rikt miljø i Uppland, særlig høvdinggravene i Vendel og Valsgärde nord for Uppsala. En ser også likheter til det utrolig rike skipsgravfunnet ved Sutton Hoo i Suffolk, England. Gjenstandene viser kontakt også til frankisk område. I periode 2 går disse rike gravene ut, men fortsatt bygges storhauger som man antar er uttrykk for rike slekter. Import og handelsplasser. I periode 3 kommer de første rene vikingtidstypene i våpen og smykker inn for første gang. Det synes også som det blir en mer markert sosial lagdeling, i hvert fall i deler av landet. Det mest markerte funnet fra denne perioden er stormannsgraven fra Storhaug ved Karmsundet nord for Avaldsnes. Dette er datert til siste halvdel av 700-tallet, og er dermed klart eldre enn Osebergfunnet. Nå har også importgodset blitt merkbart i gravfunnene. Vi ser tydelig kontakt med frankisk, frisisk og angelsaksisk område. Dette må sees i sammenheng med oppkomsten av de første handelsplassene og byene. Her til lands har vi Kaupang som den aller første, der ser vi de første ansatser til en handelsplass allerede på begynnelsen av 700-tallet. Signet. Signet (av lat. "signetum") er et stempel til å lage avtrykk, spesielt i voks eller brevlakk. Avtrykkene kalles «segl». Signeter kan ha forskjellige størrelser, og være laget av forskjellige materialer. Et signet har en flate med inngravering som brukes til å lage avtrykk. Signeter kan forøvrig ha mindre eller større håndtak, være en ring "(signetring)", henge i et kjede, være en slipt sten eller annet. Tidligere hadde signeter og segl rettslig betydning, men i dag er de mest til pynt. Signetet hadde sin største betydning før skrivekunsten ble utbredt. Før det, var det vanlig at også øvrighetspersoner ikke kunne skrive navnet sitt på dokumenter og annet. Skikken i middelalderen var at et signet skulle bli ødelagt når eieren døde. Bønder utpekt som lagrettemenn, hadde plikt til å ha signeter for å kunne sette seglavtrykk på dokumenter. De kongelige signetene var særlig viktige i middelalderen og noe senere. Avtrykk av kongelige signeter ble satt på dokumenter for å vise at dokumentene var utstedt med kongelige myndighet og at dokumentene var ekte. Ofte var det andre enn kongen personlig som fikk myndighet til å bruke signetet på hans vegne. Signetavtrykk finnes fra stort sett alle samfunnsklasser som har etterlatt seg dokumenter, og fra alle land i Europa. Antikkens, Midtøstens, og asiatiske lands signeter skiller seg på flere måter fra de europeiske signetene. Mohéli. Det ble utgitt egne frimerker for Moheli under fransk styre; dette 2 centime-merket er fra 1906. Mohéli er en av de tre øyene som utgjør nasjonen Komorene. Mohéli ligger i Indiahavet utenfor kysten av Afrika. Det er den minste av øyene i øygruppa Komorene, og hadde ca. 24 000 innbyggere i 1991. Den største byen på øya er Fomboni. Befolkningen er hovedsakelig sunnimuslimer. Historie. Inntil 1830 var Mohéli en del av Ndzuwenie-sultanatet, som også hersket over naboøya Anjouan. I 1830 ble øya overtatt av utvandrere fra Madagaskar, og i 1886 gjorde Frankrike Mohéli til et protektorat. I 1909 annekterte Frankrike øya og gjorde slutt på sultanatet. I 1975 vedtok Mohéli å gå sammen med naboøyene Grande Comore og Anjouan i nasjonen Komorene. Øygruppen har vært preget av politisk, økonomisk og sosial uro. 11. august 1997, erklærte Moheli at øya ikke lenger var en del av Komorene, bare en uke etter at Anjouan hadde gjort det samme. Mohelis uavhengighetsledere var Said Mohamed Soefu, som ble president, og Soidri Ahmed, som ble statsminister. Moheli sluttet seg igjen til Komorene i 1998. I 2002 ratifiserte Mohéli den nye komorske grunnloven, som innebar en mindre sentralisert, føderal regjering, og som gav mer makt til øyenes regjeringer. Dette bidro til å dempe den langvarige politiske uroen på Komorene. I 2002 ble Mohamed Said Fazul valgt til president. Apollo 12. Apollo 12 var den sjette bemannede Apollo-ferden, og den andre til å lande på månen. Månevandringer. To månevandringer (EVA) ble gjennomført, mens LM Eagle stod på månens overflate. Sitatet. "Whoopie! Man, that may have been a small one for Neil, but that's a long one for me." — Pete Conrad (noe kortere og uformelt enn Armstrong) når Conrad går ned på overflaten. Gry Blekastad Almås. Gry Blekastad Almås (født 28. mai 1970 i Oslo) er en norsk journalist i NRK. Hun er fra 2010 NRKs korrespondent i London. Hun har tidligere vært nyhetsanker i Dagsrevyen og programleder for NRKs helsemagasin "Puls". Blekastad Almås er utdannet innen litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, journalistikk ved Darlington College of Technology i England og folkloristikk ved Universitetet i Oslo. The Kop. a>«The Kop» eller «The Kop Grandstand» er en tribune på Liverpool FCs hjemmebane Anfield. Tribunen er kjent for å ha stor stemning ettersom den er hovedtribunen hvor kjernen av Liverpool-tilhengerne sitter under kampene.Tribunen er spesiell fordi det ikke har noen etasjer oppover, tribunen går bare rett opp. I Norge er «The Kop» nærmest synonymt med Liverpool FC. Imidlertid har flere klubber tribunedeler med samme navn eller avarter av dette. Historie. Navnet «The Kop» dateres tilbake til 1906. På slutten av 1906 sesongen, da Liverpool FC tok sitt andre seriemesterskap, besluttet klubbdirektørene å bygge en ny tribune for å hedre klubbens tilhengere. Tribunen ble døpt «Spion Kop» av Ernest Jones, til minne om de mange «scousere» som døde under Boerkrigen i Sør-Afrika. Ordet «kop» er afrikaans eller nederlandsk og betyr nærmest (avrundet) bakketopp. I 1928 ble The Kop ombygd til ståplasser og et nytt tak ble bygget for å beskytte supporterene som kom til The Kop og Anfield. I 1989 ble det bestemt at The Kop skulle bli bevart som en ‘helligdom’, til minne om de 96 supporterene som uskyldig ble drept på Hillsborough. Etter denne tragedien, ble det innført nye retningslinjer angående ståplasser på engelske fotballstadioner. Så i 1994 ble hele The Kop ombygd til kun sitteplasser, og endret også navn til «Kop Grandstand». Den siste kampen med ståplasser på «The Kop» var mot Norwich City i mai 1994, og Jeremy Goss var den aller siste spilleren som scoret mål fremfor ærverdige The Kop. Da The Kop ble ombygd, ble enkelte deler av tribunen lagt ut for salg, til inntekt for veldedighet. Se også. Slaget ved Spion Kop Pessar. Pessar er et prevensjonsmiddel for kvinner. Det er en gummiskål som holdes utspent av en fjær laget av metall langs kanten, som kvinnen selv kan sette inn i skjeden. Pessaret dekker da livmoråpningen, og hindrer på den måten spermiene å nå inn i livmoren. Pessaret må tilpasses av lege, men kan settes inn av kvinnen selv før samleiet. Det kan vaskes og brukes om igjen, men man må være påpasselig med at det holdes rent. Pessaret er forholdsvis sikkert i kombinasjon med kjemiske midler som sæddrepende krem og skum, og har ingen kjente bivirkninger. P-sprøyte. P-sprøyten er et prevensjonsmiddel i injeksjonsform. Egenskaper. Foreløpig er p-sprøyten bare tilgjengelig for kvinner i form av preparatet "Depo-Provera" som inneholder progestinet medroksyprogesteron. Siden det er et rent progestinpreparat (ikke østrogen) er effekten og bivirkningene omtrent som for minipille, men det er et langt sikrere prevensjonsmiddel med en Pearl index på 0,3. Sprøyten settes intramuskulært av lege eller på en helsestasjon. P-sprøyte kommer inn under bidragsordningen for hormonelle prevensjonsmidler til kvinner mellom 16 og 20 år. Fordeler og ulemper. P-sprøyten er velegnet for personer som ikke kan bruke prevensjonsmidler som inneholder østrogen, eller for personer som ikke ønsker eller har problemer med å huske å ta p-pille hver dag. Siden det dreier seg om en injeksjon, er den fremste ulempen at man ikke kan avbryte behandlingen raskt dersom bivirkninger inntrer. For å se om bivirkninger kan bli problematisk, kan det ofte være en fordel å ta en et preparat i tablettform som inneholder progestin (minipille) en periode før den første injeksjonen. Uregelmessige menstruasjonsblødninger er den vanligste bivirkningen, men ofte forsvinner menstruasjonen fullstendig etter en tid. Det er vist at medroksyprogesteron gir lavere bentetthet, og det er derfor mistanke om at p-sprøyten kan gi benskjørhet. En har imidlertid ikke klart å påvise økt forekomst av benskjørhet hos p-sprøytebrukere. P-sprøyten må tas hver tredje måned for å være effektiv, men dersom man ønsker å bli gravid etter bruk av p-sprøyte, kan man regne med at det går 4 til 31 måneder (gjennomsnittlig 10 måneder) etter siste sprøyte, før eggløsningen kommer igang igjen og graviditet kan inntreffe. Det pågår omfattende forskning for å utvikle p-sprøyte for menn, men dette ligger noe frem i tid. "Depo-Provera" blir i enkelte land benyttet til kjemisk kastrasjon av mannlige seksualforbrytere. Apollo 14. Apollo 14 var den åttende bemannede romferden i Apollo-programmet og den tredje til å lande på månen. Sven Moren. Sven Moren (født 24. oktober 1871 i Trysil, død 14. desember 1938 i Trysil) var en norsk forfatter og far til den kjente, norske dikteren Halldis Moren Vesaas. Litteraturhistorisk hører Sven Moren hjemme blant folkelivsskildrerne og bondelivsskildrerne som begynte å gjøre seg gjeldende mot slutten av 1800-tallet. Etter hvert ble Morens forfatterskap preget av framskritt, industri og tiltagende bysivilisasjon, med de motsetningene og konfliktene mellom skogeiere/bønder og skogsarbeidere som dette medførte. Moren ga også ut to barnebøker hvor han brukte sine egne barndomsminner. I 1909 fikk Moren et reisestipend som brakte ham til Danmark og Tyskland. Året etter reiste han også i Frankrike og Italia, og ble kjent med flere norske kunstnere i utlendighet. I 1913-1916 var han formann i Norsk Bokmannslag, og mellom 1915 og 1928 satt han i Det litterære råd i Norsk Forfatterforening. Bokmannslaget tok senere initiativ til å tildele Moren dikterlønn, og i 1936 overtok han dikterlønnen etter Olav Aukrust. Tidebønn. Tidebønn (latin "Liturgia Horarium"; kalles også "officiet") er Den katolske kirkes offisielle bønn utenfor messen. Navnet kommer av at de skal leses til de kanoniske tider. Alle klerikere og ordensmedlemmer er pålagt å be tidebønnene daglig, enten alene eller i kor sammen med sin kommunitet. Mange legfolk velger også å be tidebønner, enten fullt ut eller i en forenklet form. Dagens liturgi ble fastlagt i 1975. Den er samlet i "Breviarium Romanum". Tidene. Det er opprinnelig åtte kanoniske tider, som går tilbake til St. Benedikts retningslinjer, som i sin tur er basert på en romersk måte å dele inn dagen på. De ble fastslått av kirken ved konsilet i Trent. Etter andre Vatikankonsil ble tidebønnene endret en del, slik at det ikke lenger er obligatorisk å be ved alle åtte tider. Innhold. Bønnene har faste mønstre, som veksler fra dag til dag i en fire-ukers syklus i det alminnelige kirkeår og egne sykluser for de andre delene av kirkeåret. Den som leser alle tidebønnene vil i løpet av fire uker komme gjennom alle de 150 salmene i "Salmenes bok". Det følgende er en kortfattet gjennomgang av de enkelte bønnene, der enkelte mindre ledd er utelatt. Matutin. Etter faste åpningsord begynner matutin med Salme 94 med en antifon. Deretter følger en hymne og tre "nokturner" som hver består av tre salmer og lesninger fra Bibelen og tekster som berører dagens helgen eller høytid. På større festdager følges den niende lesningen av "Te Deum". Laudes og vesper. Etter åpningsord følger fire salmer og en tekst fra Det gamle testamente ved laudes og fem salmer ved vesper; alle med antifoner. Så følger en lesning fra Bibelen, en hymne og et responsorium. Deretter kommer ved laudes "Benedictus" og ved vesper "Magnificat". Til slutt kommer Fadervår og forbønner samt en avslutningsbønn. Middagsbønn. De fire bønnene mellom laudes og vesper, som i dag ofte slås sammen til én middagsbønn, begynner med åpningsvers og bønn, som følges av tre salmer med antifoner. Deretter kommer en lesning og et responsorium, "Kyrie eleison" og Fadervår og til slutt en avslutningsbønn. Kompletorium. Kompletorium består av innledende ord fulgt av en tid i stillhet mens man gransker sin samvittighet og et botsrite. Deretter kommer en hymne, en samle med antifoner, skriftlesning, responsorium og "Simeons lovsang". Tilslutt kommer en velsignelse og en hymne til Jomfru Maria. Tidebøker. I middelalderen skaffet velstående fyrster og andre prominente personer seg gjerne bøker som inneholdt tidebønnene, såkalte tidebøker. Disse bønnesamlingene var verdifulle statusgjenstander, både fordi bøker i seg selv var kostbare og sjeldne, og fordi tidebøkene som regel var særlig rikt utsmykkede illuminerte manuskripter. Hamnøy. Hamnøy er et lite fiskevær i Moskenes kommune i Nordland, med et yrende turistliv om sommeren. På Hamnøy finner man Eliassen Rorbuer, Hamnøy Mat- og vinbu, og Ole Karl Rostad Fiskebruk som om vinteren sysselsetter et tyvetalls personer. Tidligere gikk det ferge fra Hamnøy til Reine, stedene er nå bundet sammen av bruer på europavei 10. Solbær. Solbærplanten er en buskvekst i ripsfamilien som foretrekker et temperert klima. Plantens frukt er små bær med en mørk lilla, nesten svart farge. Bærene er rike på C-vitamin og har en svakt bitter smak, og brukes blant annet til gelé, syltetøy, saft, konfekt (fyll), yoghurt, iskrem og vin. Solbær er mest utbredt i Europa og er spesielt populært i Storbritannia. Under andre verdenskrig oppfordret den britiske regjeringen til dyrking av solbær siden bærene er en god C-vitaminkilde. Man lagde solbærsirup av bærene som så ble delt ut gratis til alle barna i landet, noe som bidrog sterkt til å øke populariteten til solbær der. Bladene er også rike på smak og utgjør ingredienser i solbærschnaps eller solbærcognac. Abortpille. Abortpille er en pille som brukes for å avbryte et svangerskap. De som ønsker abort, får time på sykehuset. Der får de en pille som de må ta der og da. De drar hjem og kommer tilbake til sykehuset neste dag. Da får de en ny pille. Den siste pillen setter i gang sammentrekninger av livmoren, og etter noen timer får kvinnen en kraftig blødning, og fosteret kommer ut. Hun blir sendt hjem igjen og får time til undersøkelse om 14 dager. Da blir det sjekket om alt er kommet ut. Denne abortformen gir ikke samme fare for komplikasjoner som et inngrep med narkose. Det blir som en altfor tidlig fødsel. Abortpille må ikke forveksles med angrepille som et en pille man kan ta kort tid etter et samleie for å forhindre befrukting. Heydər Əliyev. thumb Heydər Əlirza oğlu Əliyev (født 10. mai 1923, død 12. desember 2003) var president i Aserbajdsjan fra 24. juni 1993 til 31. oktober 2003, da hans sønn İlham Heydər oğlu Əliyev overtok etter ham. Heydər Əliyev dominerte det politiske livet i det oljerike landet i over 30 år, men etterlot seg alvorlige beskyldninger om korrupsjon. Arne Brimi. Arne Olav Brimi (født 1. oktober 1957) er en kokk fra Vågå. Brimi er mest kjent fra TV-programmet «"Gutta på tur"» på TV 2 (siden 1995), der han har ført «sjalottlauk» inn i det norske kjøkken. Han har også gitt ut flere kokebøker. Brimi er kjent for koblingen mellom mat, natur og helse, og ble på bakgrunn av dette (selv om han ikke har doktorgrad) utnevnt til æresdoktor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, da Kronprins Haakon innviet det nye universitetet den 23. mai 2005. Arne Brimi var i 1987 den første norske kokken som deltok i Bocuse d'Or ("kokkenes uoffisielle VM") men ble slått ut i den innledende runden. I 1984 ble han Årets kjøkkensjef for sitt virke ved Fossheim turisthotell i Lom, som han drev frem til 2002. Han driver i dag matstedet Vianvang i nabobygda Vågå, et sted han har utviklet siden 1998. Arild Feldborg. Arild Feldborg (født 18. april 1912 i Wien, død 26. oktober 1987 i Bærum) var en norsk revyforfatter og kringkastingsmann. Han var fascinert av matematikk og sannsynlighetsteori, og ble da utdannet cand. oecon. (1934). Som ung var han ved Njård-revyen (tidlig 30-tall) og gikk derfor til Chat Noir (1934) som tekstforfatter i vellykket samarbeid med Bias Bernhoft. Under psevdonymet Ari skrev han teksten til Kristian Haugers blues "Godnatt" i 1937. Feldborg var motstandsmann under den andre verdenskrig og ble etter en komplisert flukt, stasjonert i Stockholm. Etter krigen ble han tilknyttet NRK fra 1947, som redaksjonssjef 1955 til 1982, og ble en sentral skikkelse innen NRKs underholdningsavdeling, Radioteatret (redaksjonssekretær 1973-82) og revyteater. Han har også skrevet flere hørespill og bridgebøker. For VG skrev han det ukentlige "Onsdags-kryssord" utover 80-tallet. Han ledet NRK Radios "Bridge"-program i over tretti år, og med Arne Thomas Olsen var han programleder for programserien om spill og gambling, "Skal vi ta sjansen?" (NRK, 1980). Apollo 15. James Irwin gjør honnør for det amerikanske flagget Apollo 15 var den niende bemannede romferden i Apollo-programmet og den fjerde til å lande på månen. Ferden var den første til å ta med seg bilen Lunar rover som tillot videre utforsking av månens overflate. Pant (sikkerhet). Pant eller panterett innebærer at en formuesgjenstand tjener som sikkerhet for at et krav skal bli oppfylt. Den som har panterett vil ha en eksklusiv særrett til å søke dekning for sitt krav i formuesgodet, til fortrengsel for eierens øvrige kreditorer. Dersom debitor misligholder pantekravet, kan panthaveren med myndighetenes bistand gjennom tvangsfullbyrdelse selge formuesgjenstanden, og ta dekning for sitt krav i salgssummen. Begrunnelsen for å tillate pantsettelse er i hovedsak panterettens kredittskapende effekt. Kreditt gir grunnlag for investeringer, og dermed avkastning. Dette er gunstig for den enkelte og for samfunnet. Den som innehar panteretten kalles panthaver (som normalt, men ikke nødvendigvis, er kreditor for det krav som sikres). Objektet som panten er sikret i kalles et panteobjekt. Den som stifter panterett i panteobjektet til fordel for en annen, kalles pantsetter (som også ofte er debitor for det sikrede kravet, selv om det er relavtivt vanlig at andre, typisk foreldre eller den som starter opp virksomhet, stiller sikkerhet for andres – barns eller virksomhetens – gjeld). Regler for pantsetting finnes i «Lov om pant» (panteloven) av 8. februar 1980. Andre lover av betydning er tvangsfullbyrdelsesloven fra 1992, som regulerer inndrivelse av pantekrav ved salg av panteobjektet, og dekningsloven og konkursloven fra 1984, som regulerer panthavers rettigheter i en konkurssituasjon. Oversikt over panteloven. I norsk rett sondres det mellom tre hovedtyper av panterett. Disse er kontraktspant (eller avtalepant), utleggspant og legalpant. Det gjelder ulike regler for hver av disse kategoriene, og i tillegg vil ulike regler komme til anvendelse basert på hvilken type formuesgode det er snakk om. Panteloven har således egne kapitler som regulerer pant i fast eiendom (kapittel 2), løsøre, driftstilbehør, varelager og salgspant (kapittel 3) og verdipapirer (kapittel 4). Utleggspant reguleres i kapittel 5, mens legalpant reguleres i kapittel 6. Kapittel 1 inneholder generelle bestemmelser som gjelder for all pant. Ulike former for panterett. Pantedokument, side 1 Pantedokument, side 2 Kontraktspant. Kontraktspant er den viktigste formen for pant, og er som navnet antyder basert på avtale mellom panthaver og pantsetter. Et praktisk eksempel er en bank som betinger seg pant i en fast eiendom til sikkerhet for lån som ytes til å kjøpe eiendommen. For å stifte kontraktspant kreves det særskilt hjemmel, jf. panteloven § 1-2 annet ledd. Slik hjemmel finnes først og fremst i loven selv, jf. oversikten som er gitt ovenfor. Det er videre et vilkår for stiftelse av kontraktspant at den aktuelle formuesgjenstanden kan overdras, jf. § 1-3 annet ledd. Poenget med panterett er at den skal tjene som sikkerhet for panthavers krav slik at han ved mislighold av kravet kan gjøre gjenstanden om til penger. Dersom gjenstanden ikke kan overdras vil ikke dette la seg gjøre. Kontraktspant i fast eiendom o.l. bekreftes gjerne ved at det utstedes et pantedokument, se faksimile. Hovedregelen er at dette dokumentet må lyde på et fast beløp, jf. panteloven § 1-4. Det behøver imidlertid ikke å være samsvar mellom det oppgitte pantekravet eller angitt beløpsgrense for panteretten og det underliggende gjeldsforhold mellom pantekreditor og pantedebitor. Dersom pantedokumentet lyder på et annet (ofest høyere) beløp enn det underliggende ansvarsforholdet betegnes den som en "gjort obligasjon", eventuelt "skadesløsbrev" dersom det ikke er angitt noe gjeldsforhold i selve dokumentet. Dette kan være praktisk der omfanget av ansvaret enda ikke er endelig fastlagt, slik at man vil ha litt å gå på, eller det kan være sikring av et mulig erstatningsansvar som kan inntre. Panterett kan også stiftes som sikkerhet for tredjemanns forpliktelser, f.eks. når foreldre stiller ekstra pant for sine barns første boliglån. Dette kalles ofte realkausjon (kanskje noe misvisende siden begrepet kausjon vanligvis forbindes med en personlig betalingsforpliktelse for kausjonisten, noe som er uvanlig ved pant for tredjemanns forpliktelse). Utleggspant. Vi har to typer utleggspant: Panterett som blir stiftet av namsmyndighetene i forbindelse med ordinær gjeldsinndrivelse ("namsutleggspant"), og den «panterett som blir stiftet av skifteretten i midler som er under skiftebehandling, til sikkerhet for ektefelles, arvings, legatars eller kreditors krav ifølge skiftet», ("skifteutleggspant"), se panteloven § 5-1 bokstav b. Namsutleggspant stiftes av namsmyndighetene etter en såkalt utleggsforretning. Utleggspant oppnås ved at en kreditor som har et usikret krav kan innlevere en begjæring til namsmannen, men dette forutsetter at vedkommende har tvangsgrunnlag. Utleggspant kan stiftes i alle eiendeler som tilhører debitor, jf. dekningsloven § 2-2, men det gjøres visse unntak for å sikre debitor et eksistensminimum, jf. §§ 2-3 følgende. Skifteutleggspant foreligger bare når panteretten er (1) «stiftet av skifteretten som ledd i et felleseie- eller dødsboskifte, (2) [er] etablert til sikkerhet for ektefelles, arvings, legatars eller kreditors krav ifølge skiftet, og (3) [er] stiftet i midler som er under skiftebehandling, og som blir utlagt til noen som naturalutlegg under skiftet». Legalpant. Legalpant er pant som oppstår direkte i kraft av loven, se panteloven kapittel 6. Slikt pant har som hovedregel rettsvern uavhengig av noen sikringsakt, og har dessuten prioritet foran all annen pant. Krav som sikres ved legalpant er primært kommunale skatte- og avgiftskrav i forbindelse med fast eiendom, som sikres ved legalpant i eiendommen. Viktige regler om legalpant finnes også i eierseksjonsloven og borettslagsloven, krav på dekning av felleskostnader har legalpanterett i seksjonen/borettsandelen. Rettsvern. For å sikre seg mot konkurrerende rettighetshavere er panthaver avhengig av å sikre seg rettsvern for panteretten. Reglene om rettsvern for panterett følger som hovedregel de alminnelige rettsvernreglene som gjelder i norsk tingsrett. Pant i fast eiendom må således tinglyses for å få rettsvern. Det samme gjelder visse former for løsøre, som kan registreres i et såkalt realregister, først og fremst skip og luftfartøy. Dersom flere har panterett i samme objekt, vil reglene om prioritet avgjøre hvem som har best rett. Dette kan bero på avtale panthaverne i mellom, men vil ellers avgjøres av hvem som har sikret seg rettsvern først. Dersom panteobjektet blir solgt vil vedkommende som har 1. prioritet få dekning først, deretter 2. prioritet, 3. prioritet osv. så langt salgssummen rekker. Pant i maskiner, driftstilbehør og varelager får rettsvern ved at panteretten registreres på eierens blad i Løsøreregisteret. Pant i annet løsøre kan i prinsippet bare få rettsvern dersom det etableres håndpant, det vil si at gjenstanden overlates til panthaver eller noen denne har utpekt slik at pantsetteren fratas rådigheten over tingen. En variant av håndpant er nøkkelpant, som innebærer at panteobjektet blir innelåst, og alle nøklene fratas pantsetteren. Dersom dette svikter, slik at pantsetteren likevel får tilgang på gjenstanden, vil rettsvernet kunne bli ansett som bortfalt, slik at en tredjeperson kan ekstingvere retten. Pant i verdipapirer får rettsvern etter litt ulike regler basert på hva slags verdipapirer det er snakk om. Pant i omsetningsgjeldsbrev får rettsvern etter regelen om håndpant, det vil si at gjeldsbrevet må overleveres. Verdipapirer som kan registreres i et verdipapirregister får rettsvern ved at panteretten registreres i registeret. Panterett i enkle pengekrav, herunder enkle gjeldsbrev, får rettsvern ved at pantsetter eller panthaver gir melding til skyldneren etter kravet. Det finnes også andre særlige typer verdipapirer med egne regler, jf. panteloven for nærmere detaljer. Tribune. Ordet "tribune" kommer fra latinsk "tribunus", det var betegnelsen på en romersk embetsmann som blant annet ledet forsamlinger, ofte fra en opphøyd plattform. Den som henger i en tråd. "Den som henger i en tråd" er en roman utgitt i 1935, skrevet av den norske nyrealistiske forfatteren Nini Roll Anker. Boken skildrer et kvinnelig arbeidermiljø med en gruppe syersker på konfeksjonsfabrikken, og hvilke dårlige kår de jobbet under. I boken drøftes tema som abort, religion, og kvinners stilling. Boken er et av de vesentligste bidragene til norsk kvinnelitteratur. Romanen ble dramatisert i 1980, etter et manus av Åse Vikene, og sendt som serie i NRK Fjernsynet. Eli Ryg sto for regien, og blant annet medvirket Katja Medbøe, Anne Marit Jacobsen og Minken Fosheim. Laila Kaland. Laila Kaland (født Lothe, 8. januar 1939 i Gloppen, Sogn og Fjordane, død 30. desember 2007) var en norsk sykepleier og Ap-politiker. Hun satt på Stortinget for Møre og Romsdal fra 1985 til 2001. Hun var vararepresentant i perioden 1981–1985. Bakgrunn. Kaland ble født og vokste opp på Rygg i Gloppen kommune. Hun var datter av handelsmann Jonfinn Lothe (1913–1997) og husmor Julie Hansen (1915–1995). Hun flyttet senere til Sykkylven i på Sunnmøre. Hun tok sykepleierutdanning i Bergen i 1961. Hun arbeidet som sykepleier fra 1968 til 1979, de fem siste årene på Sykkylven sykehjem, og ble deretter sykepleiesjef i Sykkylven kommune fra 1979 til 1985. Inger Lise Husøy. Inger Lise Husøy (født 30. januar 1957 i Rauma, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1997, men ble vraket i Oslo Arbeiderpartis nominasjonsprosess foran valget i 2001. Hun var vararepresentant i periodene 1989–1993 og 1993–1997. Husøy mottok etterlønn fra Stortinget så sent som i 2004, noe som bidro til en bred debatt om omfanget av Stortingets etterlønnsordning. Husøy er i dag daglig leder i Den norske Burmakomité. Hun er samboer med leder for LO Oslo, Kleiv Fiskvik. Hellesylt. Hellesylt er et tettsted i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Hellesylt er senteret i den vesle bygda Sunnylven, som tidligere var en egen kommune bestående av de to bygdesamfunnene Sunnylven og Geiranger, men ble slått sammen med Stranda kommune 1. januar 1965. Stedet. Hele Sunnylven har i overkant av 600 innbyggere (2006). Hellesylt ligger i enden av Sunnylvsfjorden, ikke langt fra den mer kjente Geirangerfjorden. Hellesylt ligger under en konstant trussel av at fjellpartiet Åkernesremna på 90 millioner kubikkmeter skal rase ut i fjorden og skape en flodbølge som vil ødelegge store deler av bygda. Staten bevilger flere millioner kroner årlig til overvåkning av fjellpartiet, som har en stadig økende akselerasjon mot utrasning. Hellesylt er også med i et prosjekt kallet «Hellesylt vekst» som jobber for å gjøre Hellesylt til et mer attraktivt sted å bo. Prosjektet har de siste par årene bl.a hjulpet (direkte eller indirekte) bygda til å få et ungdomshus, styrkerom, nettsted m.m. Tor Nymo. Tor Nymo (født 3. juli 1940 i Målselv, Troms) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1993. Hypertekstualitet. Hypertekstualitet er en postmodernistisk teori om sammenkobling av tekster eller litterære verk og deres tolkning. Det finnes forskjellig typer av hypertekstualitet. Innenfor litterær teori er hypertekstualitet en fragmentert eller oppdelt lesing hvor leseren selv bestemmer hvilken vegvalg vedkommende må ta. Hypertekstualitet forutsetter at leserens rolle er utlagt som den som faktisk setter sammen teksten til en mening. Hypertekstualitet representerer en utvidelse av det konvensjonelle synet på språksystemet, som et system avgrenset av de enkelte lydene på den ene siden og teksten på den andre. Roland Barthes formulerte tekstualiteten ved å skille mellom ‘lesbar’ ("lisible") og ‘skrivbar’ ("scriptible") tekst. Innenfor Internett er hypertekst en form for elektronisk sammenkopling av informasjonsenheter og hvor leseren i en aktiv handling må klikke på en lenke (i form av et bilde, en setning, et ord) for å komme seg videre i lesningen. Eksterne lenker. Hypertekstualitet Ane Sofie Tømmerås. Ane Sofie Tømmerås (født 18. februar 1966 i Halden, Østfold) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1993. Hun var vararepresentant i perioden 2001–2005. Stortingskomitéer. Ane Sofie Tømmerås har skrevet en bok om billighetserstatning og tilgrensede erstatningsordninger. Kjellaug Nakkim. Kjellaug Nakkim (født 2. august 1940 i Skiptvet, Østfold) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1989. Hun var vararepresentant i perioden 1985–1989. Kjellaug Nakkim er mor til Frode Nakkim, informasjonssjef i VitaeLab og tidligere nyhetssjef i VG, Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK og den tidligere friidrettsutøveren Are Nakkim. Tomas Norvoll. Tomas Norvoll (født 12. februar 1972 i Vardø, Finnmark) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1993. Han var vararepresentant i perioden 2001–2005. Åker gård. Hovedbygningen under restaurering. Bygd i 1949 etter at den gamle brant ned to år tidligere. Åker er en gård i Vang i Hamar. Den er en av de eldste gårdene i Hedmark, og man har ved arkeologiske utgravninger funnet gjort rike gjenstandsfunn fra 500-tallet. Deler av Åkerfunnet utstilles på Historisk museum og Hedmarksmuseet. Navnet Åker kommer av gammelnorsk Akr og tyder på at det var et religiøst sentrum før vikingtiden. Gården var kanskje et maktsentrum fra ca. 500 til ca. 1000. Historikere tror heidnenes stammeting (Eidsivating) lå ved denne gården. I 1046 var Åker sannsynligvis sted for forliksmøtet mellom Magnus den gode, daværende konge, og Harald Hardråde, som kom tilbake fra Bysants. Harald ble anerkjent som medkonge. I 1567 ødela svenskene Hamar, og et ting på Åker anerkjente svenskekongen som konge over Oplandene. Da svenskene trakk seg tilbake ble tinget samlet på nytt for å avgi troskapsed til Fredrik II som konge. Gården ble kjøpt opp av forsvaret i 1947, og var hovedsete for Distriktskommando Østlandet. Hovedbygningen brant ned 12. februar 1947. Årsaken var at man tinte opp frosne vannrør. I dag bruker Statsbygg gården og planlegger å etablere et senter for arkiv, bibliotek og museum på gårdens område. E6 og riksvei 25 krysser hverandre like ved gården. Kari Økland. Kari Økland (født 16. desember 1955 i Bergen, Hordaland) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1997. Hun var vararepresentant i perioden 2001–2005. Ingeberg. Ingeberg er et tettsted i Hamar kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger cirka fem kilometer øst for byen Hamar. Det første dokumentet som nevner navnet Ingeberg stammer fra 1339 og finnes på Statsarkivet i Hamar. Stedet er kjent for å ha fostret opp alpinisten Audun Grønvold. Ingeberg skole er barneskolen i området. Bee Gees. Bee Gees var en britisk/australsk musikkgruppe. Gruppen besto av tvillingene Robin Hugh Gibb (født 22. desember 1949, død 20. mai 2012) og Maurice Ernest Gibb (født 22. desember 1949, død 12. januar 2003) og deres eldre bror Barry Alan Crompton Gibb (født 1. september 1946). Initialene til gruppenavnet, B.G., står for Brothers Gibb. Gruppens internasjonale gjennombrudd kom våren 1967 med singlen "New York Mining Disaster 1941", som ble en Top 20-hit i både Storbritannia og USA. Bee Gees lagde musikken til "Saturday Night Fever" med John Travolta i hovedrollen. I 1997 ble brødrene innlemmet i det prestisjetunge Rock and Roll Hall of Fame for sitt bidrag til popmusikken gjennom mer enn tre tiår. Bandet ligger på 5. plass i mest solgte album på verdensbasis. Født på Isle of Man, oppvokst i Manchester, emigrerte familien til Australia (Brisbane) i 1958. Ved at Robin Gibb nå er død, er broren Barry pr. mai 2012 det eneste gjenværende medlemmet av Bee Gees. Intertekstualitet. Intertekstualitet er en litterær teori om forholdet mellom to eller flere tekster som siterer fra hverandre, hentyder til hverandre, eller på andre måter er forbundet. I verkene til Roland Barthes er intertekstualitet en sammenheng hvor meningen i det kunstneriske verket ikke nødvendigvis ligger plantet i verket, men hos tilskueren eller leseren. I verkene til Julia Kristeva (som skapte begrepet i 1966, Kristeva forkastet senere begrepet på grunn av dets assosiasjoner med kildestudier. I senere verker bruker Kristeva begrepet transposisjonalitet) er intertekstualitet tekstenes gjensidig avhengighet, og den mening som oppstår i en forlengelse mellom og via tekstene. Et eksempel på intertekstualitet er når Det nye testamentet siterer fra Det gamle testamentet. Umberto Eco nevner et eksempel på intertekstualiteten og medienes innbyrdes dialog, «er den scenen i "E.T." hvor romvesenet (Spielbergs oppfinnelse) blir tatt med til byen under Halloween og møter en annen person utkledd som dverg fra "The Empire Strikes Back" (Lucas’ oppfinnelse). Det går et sett gjennom E.T., og den forsøker å kaste seg om halsen på dvergen og omfavne ham, som om den var en gammel venn.» I følge Eco skal tilskueren kjenne til en annen film ("intertekstuell viten"), vite forbindelseslinjene mellom filmene, ha en "viten om tekstene", men også ha en "viten om verden", altså om omstendigheter utenfor tekstene. Siden scenen også er absurd, settes den i anførselstegn ved at filmen stoler på det som Eco kaller leserens "ekstratekstuelle viten". Noen postmoderne teoretikere liker å snakke om slektskapet mellom intertekstualitet og hypertekstualitet. Det finnes også mer nylige poststrukturalistisk teori slik som det er formulert i Daniela Casellis "Beckett's Dantes: Intertextuality in the Fiction and Criticism (MUP 2005)" som undersøker intertekstualitet som en produksjon innfor tekst heller enn som en serie av slektskap mellom ulike tekster. Intertekstualitet i populærkulturen. Intertekstualitet er alltid allestedsnærværende i dagens moderne populærkultur (som i Ecos eksempel overfor) ettersom den resonerer med et ungdommelig publikum som er kjent for sin kynisme. Intertekstualitet opptrer hyppig i populære media som TV-show, filmer, romaner og ikke minst i interaktive dataspill. I disse sammenhengene er intertekstualitet ofte benyttet for gi dybde til fiktiv virkelighet hvor en figur kan referere til en annen figur i et annen fiktiv virkelighet, for eksempel at en figur fra en TV-serie forholder seg til en figur i en annen TV-serie. Den animerte TV-serien Familien Simpson er basert totalt på referanser til fiktiv som reell virkelighet i en slik grad at reelle personer opptrer som semi-fiktive figurer i serien. Kilder. Intertekstualitet Gehenna (Dal utenfor Jerusalem). Gehenna (gresk: "geènna") er navnet på en dal utenfor Jerusalem. Ordet stammer fra det hebraiske Ge-Hinnom eller Ge ben Hinnom: Hinnomdalen, eller Ben-Hinnomdalen. I denne dalen ofret Israel barna sine til guden Molok i følge Det gamle testamentet (Jer 32,35). Som følge av dette ble dalen gjort om til en søppelfylling som konstant ble holdt brennende for å hindre at den spredte sykdom. Også likene av kriminelle ble kastet på ilden. I det nye testamentet blir ordet derfor brukt om streng dom (derav oversettelsen helvete), men hvor mye det har til felles med allmenne oppfattelser av et helvete er omdiskutert. Kronologi over kommunismen i Nepal. Kronologi over kommunismen i Nepal. Dette er ei oversikt over viktige datoer i den kommunistiske bevegelsens utvikling i Nepal. Innledning. Kommunismen som politisk retning kom relativt seint til Nepal. De første kommunistiske organisasjonene blei til på slutten av 1940-tallet. Fra Nepals Kommunistiske Parti begynte å splittes opp i 1962, oppsto et meget stort antall kommunistiske partier og grupper, de fleste og største med sympati for Kina og Mao Zedongs Tenkning. UML-tradisjonen. Gjennom mange splittelser og reorganiseringer ble det den ene viktige kilden til organiseringa av det store, moderate kommunistpartiet nå kjent som UML i januar 1991. Det er det dominerende partiet blant innbyggerne av newari-nasjonaliteten i byen "Bhaktapur". De starta et opprør med inspirasjon fra den indiske naxalitt-tradisjonen. Ved å verve særlig unge medlemmer på 1970-tallet danna de i 1976 NKP(ML), som blei det største kommunistpartiet på 1980-tallet. I 1991 slo NKP(ML) seg sammen med partiet som var en fortsettelse av NKP(Pushpa Lal). Slik blei NKP (ML) den andre og viktigste hovedorganisatoren av UML. UML er den ene viktige strømninga i utviklinga av nepalsk kommunisme etter 1990, og den dominerende parlamentariske retninga. Fjerde landsmøte-tradisjonen. NKP (maoistisk) samler den andre hovedstrømninga i utviklinga av nepalsk kommunisme, som går tilbake til 1974 og dominerer den revolusjonære og utenomparlamentariske retninga. Den prosovjetiske tradisjonen. De viktigste restene av NKP(R) forsvant inn i UML på 1990-tallet. Først oppflising, så sammenslåing. De fleste andre kommunistpartiene som oppsto etter 1962 var av mindre betydning. Mange var smågrupper konsentrert rundt en kjent leder i Kathmandu. Dette gjaldt bl.a. flere små prosovjetiske partier. Andre var lokale grupper utover i landet uten nasjonal innflytelse. Etter den demokratiske revolusjonen i 1990 blei dette bildet forenkla ved at mange partier slo seg sammen. To store og dominerende partier oppsto: Det legale og parlamentariske "NKP(forente marxist-leninister)" (kjent som UML), og det illegale og revolusjonære NKP(maoistisk). Disse tre samler grupper og ledere som ikke har blitt med i noen av de større partiene, og har litt betydning som juniorpartner for de store gjennom alliansen Samyukta Bammorcha. Ingen av dem har hatt parlamentarisk representasjon. Den politiske debatten i Nepal ligger langt til venstre, og de fleste partier som har vært representert i parlamentet regner seg som kommunistiske eller i hvert fall sosialistiske. Kildene. Kildematerialet om kommunismens historie i Nepal er mangelfullt. Særlig gjelder det nøyaktige datoer for viktige hendelser som når partier blei oppretta, osv. F. eks. oppgir historikerne tre forskjellige datoer for "når" i 1949 NKP blei stifta: to på våren og en på høsten! Kildene er også ofte motsigelsesfylte når det gjelder hvem som splitta seg fra hvem, sammenslåinger, og hva som var ulike gruppers opphav... Opplysningene på denne lista er sjekka så langt det har vært mulig. Men den inneholder sikkert feil. Forhistorie. En del nepalere er i kontakt med kommunistiske ideer i utlandet. Blant dem, Bishweshwar Prasad Koirala, Nepals viktigste politiker på 1900-tallet og seinere grunnlegger av Nepals Kongressparti, som først i 1930-åra studerer ved "Banaras Hindu University" i India. Der blir han med i ei kommunistisk studentgruppe, sammen med flere som seinere blei viktige ledere av Indias Kommunistiske Parti. Sjøl om B.P. Koirala seinere bryter med kommunismen, bidrar det til at både han og Kongressen i Nepal får et vensteorientert og sosialistisk preg. Under krigen flørter ledere i den illegale anti-Rana-partiet Praja Parishad med marxistiske ideer, og skryter av sine kontakter både med Sovjetunionen og Japan. Noen nepalere er med i Indias Kommunistiske Parti – f.eks. seinere statsminister i Nepal, Man Mohan Adhikari. M. M Adhikari, medlem av IKP, deltar i ledelsen av den store jutearbeiderstreika i Biratnagar. Nepals Kommunistiske Parti 1949 til 1960. Pushpa Lal Shresta og tre andre starter organisasjonskomiteen for NKP i Calcutta, India. Pushpa Lal grunnlegger NKP i Calcutta og blir første generalsekretær. Shrestas oversettelse av Det Kommunistiske Manifest til nepali kommer ut. Dette er også regna som NKPs stiftelsestato. Nepals Kongressparti starter et væpna opprør mot Rana-diktaturet. NKP støtter ikke Kongressens militære aksjoner. Noen kommunister deltar likevel i krigen, som også utløser lokale bondeopprør. NKP og det gamle anti-Rana-partiet Praja Parishad, leda av "Tanka Prashad Acharya", danner "National Peoples United Front", en enhetsfront mot indisk innflytelse, og sterkt fiendtlig mot kongresspartiet i regjering. Politbyrået innsetter Man Mohan Adhikari som partisekretær, etter en kamp mot P. L. Shresta. Indre partikamper og oppsplitting i fløyer begynner for alvor. NKP blir forbudt for å ha uttrykt sympati for et opprør fra tidligere frigjøringsstyrker i Kongresspartiets milits, "Raksha Dal". NKP holder sin første konferanse i Calcutta, og velger sentralkomite og politbyrå. Lokalvalg. NKP stiller formelt uavhengige kandidater og får valgt 6. Resultatet regnes som meget bra. NKPs første kongress holdes illegalt i Patan. "Adhikari" velges til partisekretær. "Ahdikari" sender ut ei erklæring om at NKP anerkjenner kongen som Nepals konstitusjonelle overhode. (Mange historikere tror at dette er en del av en avtale for å få gjennom legaliseringa av partiet neste år.) Venstrefløya rundt "Pushpa Lal" protesterer og kaller erklæringa for "et utilgivelig brudd med de grunnleggende prinsippene i partiets ideologi". "Kami Buda", 27 år, er den første kommunisten som blir drept av politiet i distriktet "Rukum" i de vestlige åsene. Han hadde vært soldat i India, men dro hjem for å bli med da partiet blei stifta. Han blir arrestert i "Jumla" sammen med 27 andre og sier til politiet at han er partileder, men de andre har ikke noe med NKP å gjøre. Resten slippes fri, men etter en måned i fengsel tar politiet Kami med ut i skogen og dreper ham. Buda kunne lese og var forfatter av revolusjonære artikler og dikt. Ifølge familien skjærer politiet hendene av ham før de dreper ham. Forbudet mot NKP oppheves av ei regjering der partiets gamle allierte "T. P. Acharya" er statsminister. Mens "Ahdikari" er i Kina for å få medisinsk behandling, fungerer Keshar Jung Rayamajhi som partisekretær. NKPs 2. landsmøte holdes legalt (for første gang) i Kathmandu. "Raymajhi" velges til partisekretær. Mohan Bikram Singh velges inn i sentralkomiteen. "Pushpa Lal" slåss mot at NKP skal delta i landets første parlamentsvalg. "Raymajhi" har støtte av et flertall av moderate i sentralkomiteen, og får gjennom valgdeltakelse. Nepals første valg til nasjonalforsamling. NKP får 7,4% og 4 mandater. Resultatet regnes som dårlig. 1960 til 1990: Illegalitet og oppsplitting. Kong "Mahendra" gjør statskupp, oppløser parlamentet og forbyr alle partier. NKPs generalsekretar "Rayamajhi", som er i Moskva mens kuppet skjer, ønsker kongens oppløsning av parlamentet velkommen som et " progressivt skritt". (Han blir seinere belønna med en plass i et kongelig råd, "Raj Sabha".) I Kathmandu sender "Pushpa Lal" ut ei erklæring fra politbyrået, der han forlanger en slutt på "den militære terroren" og går inn for å innkalle en konferanse av alle politiske partier. I praksis er nå NKP splitta i to uforsonlige fløyer, den ene leda av "Rayamajhi", den andre med bl.a. "Pushpa Lal", "Adhikari" og "Tulsa Lal Amatya". I tillegg til splittelsen i synet på kongedømmet og demokratiet, blir disse to fløyene utgangspunktet for pro-Sovjet og pro-Kina-fløyene i partiet – ettersom splittelsen mellom Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) begynner å bli kjent nå, og Indias KP holder på å dele seg etter de samme skillelinjene. På et månedslangt plenum i Darbhanga, India, står "Rayamajhi", "Pushpa Lal Shresta" og "Mohan Bikram Singh" for tre forskjellige linjer, som foregriper splittelsene som snart skal herje partiet. Singh får stort flertall på møtet, men Raymajhi-fløya ignorerer det etterpå. De ulike fløyene i partiet blir forskjellig behandla av det kongelige diktaturet. Raymajhi og hans tilhengere er på fri fot, mens bl.a. Pushpa Lal Shresta må gå i eksil i India, og Singh og Adhikari er blant flere ledere som får mange års fengsel. NKPs 3. landsmøte i eksil i Varanasi, India. "Tulsi Lal Amatya" velges til generalsekretær og får ansvar for partiledelsen sammen med "Pushpa Lal Shresta". "Rayamajhi" blir ekskludert. Rayamajhis tilhengere nekter å godta resultatet av landsmøtet og stifter sitt eget parti, NKP(Rayamajhi). NKPs partiapparat i Nepal har stort sett slutta å fungere. NKPs East Kosi Provincial Comitee begynner å fungere uavhengig av partiet. "Pushpa Lal Shresta" organiserer et partilandsmøte i Ghorakhpur, India, der han stifter NKP(Pushpa Lal) som får støtte av et flertall av partimedlemmer. Tilhengerne til "Amatya" beholder formelt kontrollen over den gamle partiorganisasjonen, men med et mindretall av medlemmene. Deres parti er fra nå av kjent som NKP(Amatya). Ahdikaris tilhengere begynner å fungere som ei gruppe. Han tar ledelsen over til East Kosi Provincial Comitee. (Noen hevder at hans tilhengere dette året stifter NKP(Manoman), men det er sannsynligvis riktigere at dette partiet først blir stifta i 1979). Narayan Man Bijukche, alias "kamerat Rohit", en partileder i NKP(Pushpa Lal) fra Bhaktapur, kommer i motsetning til Pushpa Lal Shresta. Unge ledere i lokalkomiteen til East Kosi Provincial Comitee Jhapa, den såkalte Jhapeli-gruppa, bryter ut og starter et opprør i Jhapa etter naxalittisk mønster. Opprøret blir raskt og brutalt slått ned i starten. Både forfølgelser mot bønder i distriktet fra hæren, og mord angivelig begått av denne gruppa, fortsetter i flere år framover. Mohan Bikram Singh og Nirmal Lama kommer ut av fengselet. "Central Nucleus" (Den Sentrale Kjerna) stiftes av Mohan Bikram Singh. Han får hovedansvaret for å gjenforene NKP sammen med "Shambhu Ram" og Man Mohan Adhikari. Nirmal Lama er også blant medlemmene. NKP (fjerde landsmøte) dannes, leda av Mohan Bikram Singh, sammen med bl.a. Nirmal Lama et sted i India. Jhapeli-gruppa danner All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist) (forkortelse ANCRCC(ML)), som i de følgende åra slår seg sammen med flere andre kommunistgrupper. Kamerat Rohit stifter etter å ha brutt med NKP (Pushpa Lal) Nepal Mazdoor Kizan Party (NMKP). Madan Kumar Bhandari, en studentleder i NKP(Pushpa Lal), bryter ut og danner Mukti Morcha Samuha (MMS, Frigjøringsfont-gruppa). Mukti Morcha Samuha (MMS) og Revolutionary Communist Organizing Committee «Gandaki», går inn i ANCRCC(ML). "Pushpa Lal Shresta" dør. Gravferden blir brukt til en massemønstring mot det kongelige diktaturet. Hans enke, Sahana Pradhan, tar over ledelsen av NKP(Pushpa Lal). Sandesh-gruppa, «Dang», går inn i ANCRCC(ML). ANCRCC(ML) danner NKP(ML). "C.P. Mainali", en leder fra Jhapeli-gruppa, velges til første generalsekretær. Gruppa til Man Mohan Adhikari stifter formelt partiet som blir kjent som NKP(Manoman). Barman Budha velges til ordfører i landsbyen Tawang, Rolpa distrikt. Han tar ned og brenner de offisielle bildene av kongen og dronninga og henger opp Marx og Lenin isteden. Budha får 5 års fengsel. Ei mindre gruppe bryter ut av NKP(Fjerde landsmøte) og danner et parti som i første omgang blir kjent som "NKP(Krishna Das)" etter partilederen "Krishna Das Shestra". Partiet tar seinere navnet NKP(Marksbadi Leninbadi Maobadi). Parlamentsvalg, formelt partiløst. Tre venstrekandidater blir valgt. En av dem er fra NMKP i Bhaktapur, som i praksis har tatt kontroll over den angivelig partiløse administrasjonen i byen. "Bisnu Bahadur Manandhar" bryter med NKP(Rayamajhi) og stifter NKP(Manandhar), et prosovjetisk parti. NKP (fjerde landsmøte) vedtar på forslag fra "Mohan Bikram Singh" at det har vært kontrarevolusjon i Kina. NKP(ML) tar et første oppgjør med maoismen. "C.P. Mainali" erstattes som partisekretær av den mer moderate "Jhala Nath Khanal", som blir sittende til 1989. NKP(fjerde landsmøte) sprekker i to. Den tidligere lederen "Mohan Bikram Singh" tar med seg en stor del av medlemmene inn i det nye partiet NKP(Masal). "Nirmal Lama" blir leder av NKP(fjerde landsmøte). Partisekretær i NKP(Rayamajhi), N.K. Varma, får flertall i sentralkomiteen for å ekskludere partistivteren Rayamajhi. Partiet er fra nå kjent som NKP(Varma) (også transkribert som Burma). Raymatihis mindretallsgruppe fortsetter som NKP(Raymatihi). NKP (Masal) er, sammen med bl.a. "Sendero Luminoso" fra Peru og "Revolutionary Communist Party" fra USA, med i ei gruppe radikale maoistpartier som møtes i London og danner den internasjonale organisasjonen RIM. Baburam Bhattarai blir NKP (Masal)s representant i RIM. Det svært svekka NKP(Rayamajhi) går i oppløsning. Parlamentsvalg, formelt partiløst. NMKP beholder sitt mandat i Bhaktapur. NKP(ML) får valgt inn flere representanter. En representant velges som tidligere var med i NKP(Rayamajhi). NKP(m-l) velger den moderate "Madan Bhandari" til generalsekretær. NKP(Pushpa Lal) og NKP(Manoman) slår seg sammen til NKP(marxistisk). NKP(Masal) sprekker. "Mohan Bikram Singh" beholder ledelsen i partiet, men et flertall av medlemmene går over i NKP(Mashal), leda av "Mohan Vaidya (Kiran)". Prachanda tar over som generalsekretær i NKP(Mashal). NKP(ML)s 4. kongress. Madan Kumar Bhandari tar over som generalsekretær. Sju kommunistpartier oppretter Den Forente Venstrefronten (United Left Front – ULF): NKP(ML), NKP(Marksbadi), NMKP, NKP(fjerde landsmøte), NKP(Manandhar), NKP(Varma), NKP (Amatya). Leder for ULF er Sahana Pradhan (Pushpa Lal Shrestas enke). Flere mindre, mer radikale partier danner Samyukta Rashtriya Janaandolan (Den Forente Nasjonale Folkebevegelsen – United National Peoples Movement – UNPF). De tre viktigste er: NKP(Mashal, NKP(Masal) og NKP(Marksbadi Leninbadi Maobadi). Baburam Bhattarai fra NKP(Masal) er leder av UNPF. 200 000 demonstrerer i Kathmandu under ledelse av Kongresspartiet og ULF med krav om oppheving av forbudet mot partiene. Noen tusen går mot kongens slott, leda av UNPF. Ledere for kongressen og ULF går til slottet og forhandler med kongen. Om kvelden blir det proklamert at forbudet mot politiske partier er oppheva. Etter den demokratiske revolusjonen i 1990. K.P. Bhattarai fra Kongresspartiet blir statsminister i ei regjering med 3 ministre fra Kongressen, 3 fra ULF, 2 uavhengige og 2 monarkister som representerer kongen. En av kongens representanter er tidligere generalsekretær i NKP, "Keshar Jung Rayamajhi"... NKP(fjerde landsmøte), NKP(Mashal), nå leda av Prachanda, og den mindre gruppa "Proletarian Labourers Organisation" slår seg sammen til NKP(Ekta Kendra) (enhetssenteret). Kongresspartiets konferanse avslår ULFs ønske om å stille sammen til valg. De to viktigste partiene i ULF, NKP(ML) og NKP(Marksbadi), reagerer med å straks forene seg i et nytt parti, NKP(forent marxist-leninistisk) (Communist Party of Nepal (Unified Marxist Leninist), forkorta UML). Partisekretær blir Madan Kumar Bhandari, som hadde samme jobb i NKP(m-l). Dette skjer over hodet på de andre partiene i ULF og fører til at resten av ULF-samarbeidet oppløses. NMKP og NKP(demokratisk) stiller sjølstendig til valget. NKP(enhetssenteret) lager valgorganisasjonen Samyukta Janamorcha Nepal (SJM) (संयुक्त जनमोर्चा नेपाल, United People's Front of Nepal, Nepals Forente Folkefront). NKP(Masal) avviser å stille til valg og går inn for aktiv valgboykott. En minoritet går ut av NKP(Masal), leda av Baburam Bhattarai, og slutter seg til NKP(enhetssenteret). B. Bhattarai blir leder i SJM. Parlamentsvalg. UML 69 mandater, SJM 9, NMKP 2, NKP(demokratisk) 2. NKP(Burma) og NKP(Amatya) får ingen representanter. UMLs til nå relativt ukjente partisekretær "Madan Bhandari" slår overraskende ut Kongresspartiets statsminister "K.P. Bhattarai". NKP(demokratisk), NKP (Varma) og NKP (Amatya) reorganiserer seg som NKP(forent) (CPN(United)). NKP(15. september 1949) grunnlagt av tidligere medlemmer av NKP(marxistisk) som er ekskludert fra UML. "Prabhunaryan Chaudhary" er partiformann. Lokalvalg. SJM vinner i distriktet "Rolpa" i åsene i vest, og bruker posisjonen der til å forberede væpna opprør. NKP(Amatya) og NKP(Varma) bryter ut av NKP(forent). NKP(15. september 1949) skifter navn til NKP(marxistisk). UML har sin første kongress etter stiftelsen i Kathmandu, som de regner som partiets femte landsmøte (ut fra at de ser partiet som en fortsettelse av det opprinnelige NKP). UMLs ledere Madan Kumar Bhandari og "Jivraj Ashrit" dør i en mystisk bilulykke, som mange i partiet tror er et mord. Dødsfallet fører til suppleringsvalg, som "K.P. Bhattarai" ønsker å bruke til et politisk comeback. Men han blir igjen slått av UMLs kandidat, denne gangen Bhandaris enke. NKP(Ekda Kendra)s 3. sentralkomite vedtar å legge hovedvekta i arbeidet på landsbygda for å forberede en bonderevolusjon. NKP(Ekta Kendra) sprekker i to partier, som i nesten et år framover bruker samme navn. Majoriteten av medlemmene følger Prachanda og B. Bhatturai. Et mindretall følger "Niranjan Govinda Vidya" og "Nirmal Lama". NKP(enhetssenteret)s valgfront SJM sprekker. 3 av 9 representanter følger SJMs leder B. Bhattarai. Begge fløyer gjør krav på å være det egentlige SJM, som har rett til å stille til parlamentsvalget i 1994 med navnet SJM. Vidya/Lama-fløya får retten til å stille til valg som SJM. Prachanda/Bhattarais fløy trekker seg etter dette fra valget og starter åpent forberedelse til opprør. Parlamentsvalg. UML 88, NMKP 4, SJM 0, NKP(marxistisk) 0. NKP(Masal) får valgt 3 kandidater som formelt stiller som uavhengige. Man Mohan Adhikari fra UML blir statsminister. Prachandas og Bhattarais NKP(Ekta Kendra) skifter formelt navn til Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). Staten lanserer "Operasjon Romeo" mot NKP(m)s hovedfeste i distriktet Rolpa. 1500 politimenn arresterte over 1000 bønder, mange blir torturert. 1996 - NKP(Maobadi) starter "Jana yudda". På vegne av NKP(Maobadi) sender B. Bhattarai 40 krav til statsministeren, som må oppfylles innen 16. februar hvis ikke opprør skal bryte ut. NKP(m) starter det partiet kaller "Jana Yuddha" (folkekrigen) med et stort antall angrep på politistasjoner og distriktshovedkvarterer. NKP (Masal) ekskluderes fra den internasjonale organisasjonen RIM. Fra nå av er NKP(Maobadi) det eneste nepalske partiet i RIM, som starter internasjonal agitasjon for revolusjonen i Nepal. Lokalvalg. UML blir den store vinneren og største parti i store deler av landet. Parlamentsgruppa til UML sprekker. Utbryterne tar med seg 46 av parlamentsmedlemmene, mange kjente ledere og mange aktivister, inklusive et flertall av partimedlemmene i Kathmandudalen. De oppretter et nytt parti med det gamle navnet NKP(ML). NKP(m-l) går inn i G.P. Koiralas regjering. Krangel om plasser i regjeringa og politikken overfor maoistene fører til at NKP(ML) går ut av regjeringa. Koirala utlyser nyvalg, og tar med UML i regjeringa fram til valget. NKP (Masal) blir ekskludert fra RIM. NKP(Masal) sprekker i to partier som begge bruker samme navn. Minoriteten, leda av Dinanath Sharma, går inn for boikott av valget og støtte til maoistenes væpnede kamp. Ikke lenge etter splittelsen går Sharmas parti inn i NKP(Maobadi). Sharma blir politbyråmedlem. 5 153 medlemmer av NKP(Marksbadi) går angivelig inn i UML. Man Mohan Adhikari dør. NKP(Masal) stiller for første gang åpent kandidater ved et parlamentsvalg, gjennom valgorganisasjonen Rashtriya Jana Morcha (RJM – National People's Front – Den Nasjonale Folkefronten). Parlamentsvalg. UML får 30,7% og 71 mandater. Det nye NKP(ML) får 6,4%, men ingen mandater. Splittelsen gjør at UML taper valget – sammen ville UML og NKP(ML) 104 mandater og reint flertall. Av de mindre kommunistpartiene får RJM valgt 5. NMKP 1. SJM 1, NKP(Marksbadi) og NKP(MLM) 0. NKP(Maobadi) vedtar å legge ned organisasjonen partiet til da oppfatta som sin offisielle folkefront, SJM, fordi den ikke er egna til å samle bredt nok. Isteden begynner maoistene å opprette det de kaller starten på et lokalt statsapparat, de såkalte "Folkekomiteene". Visestatsminister "Ram Chandra Poudel" møter NKP(Maobadi) sentralkomitemedlem "Rabindra Shresta". Dette er det første direkte møtet mellom representanter for regjeringa og Maobadi. Regjeringa setter fri flere ledende maoister, bl.a. "Dinesh Sharma". De tar avstand fra opprøret, men trekker tilbake uttalelsen sin like etterpå. Nirmal Lama dør. NKP(Maobadi) vedtar på sin andre nasjonale konferanse at partiet bygger på "Prachanda Path" (Prachanda-veien), og at Prachanda er partiets formann (chairman). Juni-Juli 2001: Massakren i Kathmandu og første våpenhvile. Statsminister Deuba erklærer våpenhvile med NKP(m). NKP(Masal) organiserer et møte mellom NKP(M) og legale kommunistpartier nær "Siliguri" i "Vest-Bengal", India. Blant deltakerne er UMLs Madhav Kumar Nepal og NKP (ML)s "Bamdev Gautam". Partiene avviser Prachandas oppfordring om at de skal gå sammen med NKP(m) om å kjempe for republikk. Maoistene proklamerer opprettelsen av sin første nasjonale regjering, "Det Nasjonale Folkeråd", med Baburam Bhattarai som leder. Deuba erklærer unntakstilstand. Tidligere legale maoistiske aviser og fronter blir forbudt. De fleste medlemmene i NKP (ML) (1998) går tilbake til UML. Et lite mindretall fra NKP(ML), leda av C. P. Mainali, fortsetter i et sterkt redusert parti, NKP(ML) (2002). Som reaksjon mot kong Gyaendras antidemokratiske politikk, stifter 5 små kommunistpartier Den Forente Venstrefronten – Nepal (ULF – N): NKP(marxistisk), NKP(forent), NKP(m-l), NKP(marxist-leninist-maoistisk, Nepal Samyabadi Party (Marksbadi-Leninbadi-Maobadi). Leder av ULF-N er "C.P. Mainali". ULF-N blir seinere med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Ny våpenhvile mellom regjeringa og NKP(Maobadi). Matrika Prasad Yadav (som har brukt som partinavn Ram Singh, Partik og Pradeep), politbyråmedlem i NKP(Maobadi) og leder av opprørernes "Autonome folkeregjering for Madheshi" (dvs. for Tarai-befolkning), blir arrestert, offisielt i Lucknow, India men i virkeligheten i Delhi sammen med en annen maoistleder, Suresh Ale Magar. Begge blir utlevert til Nepal. Upendra Yadav som blir arrestert sammen med dem, blir ikke utlevert, men etter ei tid løslatt av politiet i India. All-Nepal National National Independent Student Union – Revolutionary (ANNISU – R) gjennomfører en «dialog med regjeringa» på initiativ fra bl.a. menneskerettsorganisasjoner, som fører til at en månedlang stengning av skoler blir oppheva. All-Nepal Trade Union Federation – Revolutionary (ANTUF – R) trekker tilbake stenging av ei rekke fabrikker på ubestemt tid, etter at en avtale er signert av myndighetene, arbeidsgiverfroreninga og ANTUF – R. Maobadi og regjeringa i våpenhvile under Dasain-festivalen. 2005: Gyanendras kupp. Etter mekling hever ANTUF – R sin streik på ubestemt tid i Unilever Nepal Limited. NKP(marxistisk) og NKP(forent) slår seg sammen til NKP(forent marxistisk). NKP(m-l-m) og Nepal Samyabadi Party (Marksbadi-Leninbadi-Maobadi) slår seg sammen til NKP(forent m-l-m). Partiledere er "Krishna Das Shresta" og "Nanda Kumar Prasai". Mohan Bikram Singh uttrykker forbauselse over at "Prakash", partisekretær i NKP (Ekta Kendra Masal) hadde forsøkt å få kontakt med ledere i NKP (Maobadi) i Delhi. Singh sier i ei erklæring at partilinja er å snakke med maoistene, men Prakash har ikke fått ansvaret for slike samtaler. NMKP har en stor protestdemonstrasjon med anslagsvis 20,000 deltakere som går fra Bhaktapur til Kathmandu. NKP(Maobadi) og Sjupartialliansen for demokrati i Nepal forhandler i Delhi, India, og sender hver for seg ut samme erklæring om hva de er blitt enige om. Første runde i forhandlingene mellom Sjupartialliansens regjering og NKP(M). Etter 5 timers samtaler blir partene enige om en 25-punkts avtale om oppførsel under våpenhvilen. På et møte i "Butwal" organiserte Mohan Bikram Singhs fløy i Janamorcha Nepal (JNM) sine egne valg til ledelse. Til president og parlamentarisk leder blei valgt "Chitra Bahadur KC", til generalsekretær "Dilaram Acharya". Singhs fløy tok 3 av 6 representanter i parlamentet. Dette betydde at JNM var delt i to organisasjoner med samme navn, og dermed også at partiet NKP(Ekda Kendra Masal) var delt. NKP(Maobadi) organiserer noe pressa mener er det største massemøtet i Nepals historie i Kathmandu. Journalister anslår tallet på deltakere til 200 000, men arrangørene hevder 800 000 er tilstede. Maoistene har et ordensvern på 5 000 sivilkledde geriljasoldater, de fleste med nye røde t-skjorter med bilde av Prachanda. Hverken han eller Baburam Bhattarai er der av sikkerhetsgrunner. Møtet går fredelig for seg. I "Rangkhani", "Baglung" distrikt, blir 6 kadre i UML og JNM såra (to av dem alvorlig), da kamper mellom dem bryter ut over finansene til et lite elektrisitetsverk. Ifølge den lokale UML-lederen "Indra Lal Sapkota" angriper ei gruppe JNM-aktivister leda av " Chitra Bahadur KC Rangkhani" UML-medlemmer med kniver og tvinger dem til å flykte hjemmefra. UML hevder også at 150 JNM-aktivister angriper UML-ledelsen i landsbyen "Rangkhani". JNM hevder derimot at det er UNM som angriper deres lokale ledere. (Det er ikke klart hvilken fløy av det nå delte JNM som er innblanda.) NKP(ML) sprekker i to. Ei fløy leda av Raj Bantawa, Rishi Kattel og Bhupendra Nembang innkalte partiets 3. landsmøte, og erklærte at C. P. Mainali var ekskludert. Mainali fortsatte som leder for en annen fløy av partiet. Nepals overgangsparlament 2007 nedsatt. 7 kommunistpartier er representert (et av dem er en allianse av 3 mindre kommunistpartier) med et flertall på tilsammen 182 av 330 representanter. Se også. Kronologi over kommunismen i Nepal Yaoundé. Yaoundé er hovedstaden i Kamerun. Med sine 1 299 446 innbyggere (1. januar 2005) er Yaoundé landets nest største by, etter Douala. Historie. Yaoundé ble grunnlagt i 1889 på oppdrag av den tyske koloniforvaltningen, som forskningsstasjon og hovedlager for elfenbenshandelen. Grunnleggeren var den tyske offiser og forskningsreisende Richard Kund. I 1895 ble anlegget omgjort til et militæret støttepunkt. I 1903 ble byen overført til sivil forvaltning, selv om det fortsatt var forlagt tyske militære styrker der. Det militære nærværet forsterket byens vekst og betydning for det indre av Kamerun. Særelig embedsmannen Hans Dominik betød meget for byens vekst. I 1911 ble koloniens sentrale rettsinstans lagt dit, og i 1914 ble det forvaltningsinstans for «overhøvdingene» i kolonien. Under første verdenskrig ble byen tatt i besittelse av belgiske tropper, og i 1922 ble byen gjort til hovedstad i Fransk Kamerun. Beliggenhet. Byen ligger på et platå ca. 700 moh. Omkring hovedstaden Yaoundé har Kamerun den høyeste befolkningstettheten. Mange av byens 1,3 millioner innbyggere bor i de ytre delene av byen. Klima. Den årlige gjennomsnittstemperaturen er 23,3 °C, og varierer bare i liten grad gjennom året. Årlig middelnedbør er 1617 mm, og det er to utpregede regntider: september/oktober og april/mai. Sport. Hjemmekampene til fotballklubbene Canon Yaoundé, Tonnerre Yaoundé og spilles på Stade Omnisports, som ble bygget i 1972. Transport. Yaoundé Nsimalen internasjonale lufthavn og den militære flyplassen Yaoundé lufthavn ligger i byen. Det går jernbanelinjer vestover til havnebyen Douala og nordover til byen Ngaoundéré. Flere busselskaper har ruter i byen, spesielt i bydelene Nsam og Mvan. Det går ofte busser mellom Yaoundé og Douala, som tar ca. 3 timer. Det har flere ganger skjedd store bussulykker langs denne strekningen. Det er veldig mye trafikk i byen i ukedagene, men det er lite trafikk i helgene. Yaoundé har hat stor framgang i byggingen av infrastruktur spesielt med veibygging. Tryvann Vinterpark. Tryvann Vinterpark er et alpinanlegg i området rundt Tryvannshøgda. Anlegget drives av Tryvann Skisenter AS og har 14 bakker med 6 heiser. Første skitrekket i området åpnet i 1938 som det første nord for Alpene. Anleggets lengste løype er Wyllerløypa på 1400 meter og fall på 381 meter. Målt i heiskortomsetning er Tryvann Vinterpark landets 5. største skisenter. The Arctic Challenge ble arrangert i Wyllerløypa i 2010 og 2011. Kalle Palander. Kalle Markus Palander (født 2. mai 1977 i Torneå) er en tidligere finsk alpinist. Han tok en overraskende gullmedalje slalåm under VM 1999 i Vail. Det definitive gjennombruddet fikk Palander i sesongen 2002/03, da han gikk helt til topps i verdenscupen i slalåm. Han vant totalt fjorten verdenscuprenn, 10 i slalåm og 4 i storslalåm. Tromsø kommunes kulturpris. Tromsø kommunes kulturpris er en utmerkelse, gitt årlig av Tromsø kommune i dennes kommunestyresal. Følgende har mottatt prisen Kulturpris Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (etablert 1. januar 2004) oppsummerer og formidler forskning om effekt av tiltak på viktige områder for helsetjenesten. Kunnskapssenteret utfører dessuten på oppdrag helseøkonomiske evalueringer. Senteret lærer også opp helsepersonell i informasjonssøk og metodevurdering. Kunnskapssenteret måler og analyserer også kvaliteten på utvalgte helsetjenester ut fra pasientenes og brukernes erfaringer. Blant senterets aktiviteter er dessuten Helsebiblioteket og pasientsikkerhetskampanjen "I trygge hender". Fra 1. juli 2012 har Kunnskapssenteret ansvaret for meldinger om uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten. Kunnskapssenteret har også sekretariatet for "Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten". Kunnskapssenteret er et forvaltningsorgan underlagt Helsedirektoratet. Virksomheten reguleres i vedtekter fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. Kunnskapssenteret har ingen myndighetsfunksjoner og kan ikke instrueres i faglige spørsmål. Kunnskapssenteret bestemmer selv sin arbeidsform og kan fritt formidle og offentliggjøre sitt arbeid. Kunnskapssenteret ledes av Magne Nylenna. Kunnskapssenteret holder til i den tidligere Kvinneklinikken, nå kalt Domus & Medicus, i Pilestredet park i Oslo. John Profumo. John Dennis Profumo (født 30. januar 1915, død 10. mars 2006) var krigsminister for det konservative partiet i Storbritannia fra 1960 til 1963, i Harold Macmillans regjering. Profumo ble utdannet ved Harrow School og Magdalen College ved Universitetet i Oxford, og ble valgt inn i parlamentet i 1940. Han var da parlamentets yngste medlem. Profumos navn er knyttet til den såkalte "Profumo-skandalen", som innebar et stort prestisjetap for regjeringen, og var en medvirkende årsak til valgnederlaget i 1964. Etter at han i 1960 ble utnevnt til krigsminister, innledet han et kortvarig intimt forhold til en pike ved navn Christine Keeler, som uten at Profumo visste det, samtidig hadde et forhold til en attaché ved Sovjetunionens ambassade, Yevgeny Ivanov.. Av den grunn kunne Profumos forhold til Keeler vurderes som en sikkerhetsrisiko. Innledningsvis løy Profumo overfor parlamentet om sin forbindelse til Keeler og erklærte at han ville saksøke enhver som fremsatte uriktige opplysninger om ham. Selv om det ikke ble bevist at han hadde avslørt eller viderebrakt statshemmeligheter, ble Profumo tvunget til å trekke seg 5. juni 1963. Etter avgangen sa John Profumo aldri noe om saken offentlig og jobbet lenge med veldedighetsarbeid på Londons østkant. Profumo var gift med skuespilleren Valerie Hobson. Finnegans Wake. "Finnegans Wake" (i faglitteraturen gjerne forkortet til FW eller The Wake) er den siste romanen James Joyce skrev. Den kom ut i 1939, 17 år etter Ulysses. Finnegans Wake regnes som kanskje det mest utilgjengelige romanverket i den vestlige verden. Språket i boken er engelsk men iblandet over 60 andre språk i et eneste stort sammensurium av ordspill både på engelsk og på ethvert av de andre språkene. Teksten er fullspekket av allusjoner og skjulte sitater, ofte forandret slik at to sitater flettes i hverandre. Selve handlingen blir i alt dette skjult eller i beste fall svært vanskelig å få tak i. Litteraturvitere og andre har siden utgivelsen diskutert til dels høylydt over hva som er den egentlige meningen med verket; mens for eksempel Harry Burrell har brukt et titalls år på å påvise hvordan hele verket egentlig handler om Bibelens skapelsesberetning, har andre understreket hvordan en slik analyse reduserer nettopp det kaoset Finnegans Wake er ment å være. Navnet på verket er hentet fra den irske visa Finnegan's Wake. Norsk. Siden han tok utgangspunkt i Dublin og irsk historie, er det naturlig at det er mye norsk i FW. For eksempel er en av historiene som fortelles i boken om en norsk skredder, og ord som "bakvandets", "Knut Oelsvinger" eller "Bygmester Finnegan". Dette siste sitatet viser også at Joyce brukte Ibsen: stort sett alle Ibsens verker, mange av hans figurer og også endel sitater er flettet inn i FWs nettverk. Joyce næret stor beundring for Ibsen, og da han ble kjent med Nora Barnacle, nevnte han den andre Nora, hovedpersonen i "Et dukkehjem", men frk Barnacle ante ingenting om henne. Mens Joyce jobbet med "Finnegans Wake", ønsket han å legge inn referanser til skandinavisk språk og litteratur, og han hyret etterhvert fem norsklærere. Den første av dem var Olaf Bull. Joyce ønsket å lese norske verk på originalspråket, deriblant Peter Andreas Munchs "Norrøne Gude- og Heltesagn". Han var på jakt etter ordspill og sære assosiasjoner på tvers av språkbarrierene, og dette var noe Bull kunne leve seg inn i. Linjer fra hans dikt går igjen i «dette spindelvev av ord», som Joyce selv kalte "Finnegans Wake", og Bull selv dukker opp der under navnet «Olaph the Oxman». Utgaver. Siden verket er så ugjennomtrengelig og krever så mye tolkning for å forstås, har den første utgaven blitt den eneste utgaven. Alle utgaver av Finnegans Wake har det samme sideantallet og likt antall linjer på hver side, slik at det skal være lettere å referere til steder i teksten. Quarks. "Three quarks for Muster Mark" (fra side 383) er opphavet til den fysiske termen kvark. Sekundærlitteratur. —, "Here Comes Everybody: An Introduction to James Joyce for the Ordinary Reader" (1965); også publisert som "Re Joyce". —, "Joysprick: An Introduction to the Language of James Joyce" (1973) —, "The Sigla of Finnegans Wake". (University of Texas Press, 1976) —, "The Finnegans Wake Experience". (University of California Press, 1981) Schmidt-hus. Scmidt-hus er en hustype i Møre og Romsdal utformet og bygget i tidsrommet 1904–1947 av den tysk-danske arkitekten og byggmesteren Heinrich Wilhelm Schmidt. Et gjennomgående trekk ved hustypen er høy sokkel med sentralt plassert inngangsparti, dekorativ bruk av fortanning med murstein i hjørner og rundt åpninger, gjennomgående i malt i mursteinsfarge. Hustypen varierer stort sett over dette tema og er spredt over store deler av Sunnmøre og utgjør mange steder et markant trekk i landskap og bygningsmiljø. Schmidt-husene er tillagt stor kultur- og bevaringsverdi. Tannbørste. En tannbørste brukes primært til rengjøring og stell av brukerens tenner. Vanligvis brukes tannpasta for å motvirke tann- og tannkjøttsykdommer. Det anbefales ofte at man børster tennene minst to ganger per dag, i minst to minutter om gangen. Tannbørsten ble oppfunnet i 1498. Gjennom årene har tannbørster blitt fremstilt i flere ulike modeller, enkelte med børster av hår fra f.eks. kamel, hest eller gris. Den første moderne tannbørsten ble produsert i 1938 av DuPont i New Jersey, USA. Den ble dermed den første handelsvaren av nylon. Det finnes også elektriske tannbørster, som gjør at man selv slipper å børste, i stedet holder man børsten stille på det stedet man vil ha rengjort. Enkelte elektriske tannbørster slår seg av etter to minutter, for å markere anbefalt børstetid. Der finnes også forskjellige utgaver som lar seg legge sammen for å passe i en lomme eller toalettmappe for folk på reisefot. I mange land er det helt vanlig å også bruke en tungeskrape som en del av den daglige munnhygienen. Arthur de Capell Brooke. Arthur de Capell Brooke (født i Northamptonshire den 22. oktober 1791, død den 6. desember 1858) var en engelsk baronett og reisende forfatter, også i Norge. Han ble «Fellow of the Royal Society» (1823) og var med på etableringen av oppdagerklubben «Raleigh Club» i 1827. Bemerkninger om Norge. Hans informanter i dette var amtmannen i Finnmark, videre sogneprest Marcus Fredrik Steen i Karlsøy, sognepresten Peter Vogelius Deinboll i Vadsø (1816–1824); og «the bishop of Nordland» Mathias Bonsak Krogh. Senere, i 1823 var han reisende mellom Alta og Torneå, og avdekket at de residente der drakk kaffe. Bygningsmiljø. Setermiljø fra Nordangsdalen, Møre og Romsdal. Bygningsmiljø er enten en flertydig betegnelse på en ansamling av bygninger som er plassert slik at de kan oppfattes under ett. Bygningsmiljø kan være alt fra en mindre husgruppe på noen få bygninger i et lokalt miljø, til mer spredt bygdebebyggelse og deler av eller hele byer. I ordet bygningsmiljø er det vanlig å legge egenskaper som enhetlighet, harmoniskhet, med felles trekk – ord som er tillagt en viss positiv betydning. Men vi kan selvsagt også omtale bygningsmiljø som dårlig, sprikende, uharmonisk, fremmedgjørende osv. Uttrykket å ”skape et bygningsmiljø” er oftest ment i underforstått, positiv forstand. Slike miljø kan også bestå av bygninger fra flere arkitektoniske perioder. Kulturminnevern og tilpasning. Begrepet miljøtilpasning reflekterer gjerne slike positive holdninger og er ment å bevare karakteren, det helhetlige og harmonien i et lokalt miljø. Miljøtilpasning er gjerne aktuelt når nye bygg skal innpasses i et eldre bygningsmiljø, eller et miljø som har visse felles trekk som man vil bryte minst mulig opp. Slik arkitektur kan også kalles tilpassningsarkitketur. "Plan og Bygningsloven" har bestemmelser om at nye bygg skal tilpasses eksisterende bebyggelse. Det enkelts sted eller by kan og ha egne bestemmelser i "reguleringsplaner" som skal ivareta det eksisterende byggemiljø. Det heter bl.a. i §74,2 ". Kommunen skal se til at ethvert arbeid som omfattes av loven, blir planlagt og utført slik at det etter kommunens skjønn tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Tiltak etter denne lov skal ha en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser. Skjemmende farger er ikke tillatt og kan kreves endret. Kommunen kan utarbeide retningslinjer for estetisk utforming av tiltak etter loven." I enkelte tilfeller vil det være aktuelt å frede et bygningsmiljø eller å bruke Plan og Bygningslovens mulighet til å bevare ved regulering til spesialområde. Håndverkere. I middelalderen var det vanlig med spesielle byggningsmiljø eller "byggehytter" som bestod av håndverkere som reiste rundt fra oppgave til oppgave. Spesielt innen kirkebygg var dette vanlig. Det er mulig å identifisere disse ut fra stilhistorie. Chippewa Falls. Område i Chippewa Falls, nedlagt skofabrikk, nå oppusset Chippewa Falls er en by ved elven Chippewa i fylket Chippewa County i den amerikanske delstaten Wisconsin. Ved folketellingen i 2000 hadde byen 12 925 innbyggere. Chippewa Falls fikk bystatus i 1869. Byen er blant annet kjent for Seymour Cray, han opprettet et utviklingslaboratorium for Cray Researchs superdatamaskiner der. Byen har også et større ølbryggeri og et regionalt kunstsenter, Heyde Center for the Arts. Miljøtilpasning. Miljøtilpasning er et ord som betyr at endringer skal underordne seg eksisterende visuelle, kulturelle, økologiske og funksjonelle kvaliteter i et nærmere avgrenset miljø. Denne tankegangen har særlig vunnet innpass etter den 2. verdenskrig hvor gjenreisningen måtte skje i et tempo og under ressursmessige forhold som gjorde at misforholdet mellom det eksisterende og det nye mange steder i ettertid ble påtrengende tydelig. De senere tiår med befolkningspress og økende krav til økonomisk avkastning av investeringer har gitt begrepet økt aktualitet. I bygningsmiljø. I forbindelse med bygging og utbygging mener man gjerne med miljøtilpasning at nye bygg skal falle harmonisk inn et eksisterende bygnings- by- eller landskapsmiljø. Dvs. at den eksisterende situasjon skal være styrende for hva og hvordan man kan tillate seg å reise ny av bebyggelse. Biledeksemplene nedenfor viser to nabohus bygget i ulik periode med ca 60 års forskjell. Det nye bygget har søkt å skape en visuell sammenheng på tvers av stiluttrykket. I bildet av Bryggen i Bergen er det forsøkte å bygge bro over flere århundrer. Det samme gjelder bildet fra slottshøyden i Budapest, men her er kontrasten forsøkt myket opp ved å speile omgivelsene. I naturmiljø. I denne sammenhengen betyr betyr gjerne ordet at inngrepene skal være så små og lite visuelt forstyrrende som mulig, og at man mest mulig skal unngå at inngrepene skaper økologisk ubalanse i området og omgivelsene. Try Anything Once. "Try Anything Once" er det første soloalbumet av Alan Parsons etter oppdelingen av Alan Parsons Project. På albumet figurerer vokalister som Ambrosias David Pack, Duran Duran-korist Jacqui Copland, tidligere Mindbender- og 10CC-gitarist Eric Stewart, samt Manfred Mann's Earth Band-frontfigur Chris Thompson. Svarta Bjørn. «Svarta Bjørn» var ei legendarisk norsk anleggskokke på Malmbanan (Ofotbanen). Ifølge legenden skal en same ha gitt henne tilnavnet på grunn av hennes atletiske styrke, svarte hår og mørke øyne. Det er ikke helt sikkert hvem denne kokka var – det kan ha vært flere kvinner som har vært kalt Svarta Bjørn – men siden 1970-tallet har navnet vært knyttet til Anna Rebekka Hofstad fra Helgeland. Svarta Bjørn har med årene blitt et symbol for Narvik, Ofotbanen og kvinnene som deltok i arbeidet med jernbanen. Anna Rebekka Hofstad. a> i Tornehamn, korset på graven der noen mener at Svarta Bjørn, Anna Rebekka Hofstad, ligger begravet. Anna Rebekka Hofstad ble født 7. april 1878 på gården Skjellosen på Offersøy i Tjøtta. Da hun var 4 år flyttet familien til Bratland i Utskarpen, der hun vokste opp. Som 16-åring fikk hun tjeneste i Gildeskål, og kom senere til Sulitjelma. Hun dro videre og jobbet som tjenestejente på Ballstad og i Svolvær, før hun fikk jobb som kokke under byggingen av Malmbanan mellom Kiruna og Narvik. Som «rallarkokke» hadde hun ansvar for koking, vasking og anskaffelse av brensel og vann. Hun døde 19. september 1900 og ble gravlagt fire dager senere på rallarkirkegården i Tornehamn. Ulike kilder har ulike versjoner av historien om Anna / Svarta Bjørn. Noen kilder forteller at hun også fungerte som «gledespike» (prostituert) for rallarene, andre kilder nevner ikke dette. Avhengig av hvilken versjon av historien man leser, skal hun ha vært pen eller mindre pen, lat eller arbeidsom. Ifølge noen versjoner av historien skal hun ha vært i slåsskamp med ei annen kokke, Maja Well. Begge var glad i samme mann, rallaren Ådals-Kalle. Svarta Bjørn ble stygt skadet i slåsskampen, hun fikk et hardt slag i hodet eller i kroppen og falt i en bekk, og ble bragt til sykestua i Tornehamn der hun døde en tid senere, muligens også rammet av tuberkulose eller en annen sykdom. Andre versjoner av historien nevner ikke slåsskampen, men forteller bare at hun døde av tuberkulose. Noen skal ha møtt Svarta Bjørn også etter den datoen da Anna Rebekkka Hofstad døde. På gravene på rallarkirkegården i Tornehamn står hvite trekors; på ett av dem står «Anna Norge» og datoen 19. september 1900, og denne graven regnes av noen som Svarta Bjørns siste hvilested. Men korset har også hatt to andre datoer risset inn – 12. oktober 1901 og 10. november 1901. Ifølge en artikkel i LKABs internavis Malmbanenytt, referert i avisa Fremover, er det et spedbarn, Anna Olsen, som ligger i denne graven. Skriftlige kilder bekrefter at Anna Rebekka Hofstad ligger på denne kirkegården, men forteller ikke nøyaktig hvor på kirkegården hun ligger. En minnestein til minne om henne ble satt opp på kirkegården i 1982. Historiker og forfatter Nils A. Ytreberg skrev Narviks historie i 1953 og 1954, med vekt på historien om rallarene og byggingen av Ofotbanen. Han utga i 1954 romanen "Svarta Bjørn". Romanen bidro til å bygge opp under legenden om Svarta Bjørn. I 1969 kontaktet Arne Hofstad fra Utskarpen avisa Fremover og mente at hans tante Anna Rebekka Hofstad måtte være den virkelige Svarta Bjørn. Dette ble mer og mer akseptert utover på 1970-tallet, og det har siden gjerne blitt regnet som en sannhet, særlig i Narvik. Det er sannsynlig at det var henne, men det er vanskelig å avgjøre sikkert hva som er sant og hva som har blitt til som en del av legenden. Svarta Bjørn i moderne kultur. Årlig siden 1959 har det blitt kåret en Svarta Bjørn under Vinterfestuka i Narvik. Årets Svarta Bjørn skal være mellom 20 og 30 år, «mørk, uredd og nysgjerrig», ikke ulikt den Svarta Bjørn som ble beskrevet i Nils A. Ytrebergs roman. Siden 1960 har også prisen Æres-Svarta Bjørn blitt utdelt med ujevne mellomrom. Ifølge moderne kriterier kan denne prisen gis til kvinner «som med rallarkokken Svarta Bjørns nytenkning, mot og handlekraft har gjort en banebrytende innsats innen arbeidsliv eller innenfor den kulturelle sektoren i nord». Fra og med 2007 har også Svarta Bjørn Konferansen (sic) vært en del av Vinterfestuka. Sommerstid siden 1989 har Stiftelsen Vinterfestuka arrangert turmarsjen Svarta Bjørn-marsjen sammen med arrangementet Folkefest i Rombaksbotn. Stiftelsen Vinterfestuka har registrert Svarta Bjørn som varemerke i Norge og Sverige. Visedikteren Henry Skilbred laget ei vise om Svarta Bjørn som ble innspilt med ham og Inger Jacobsen i 1966 og ble svært populær. Rita Engebretsen og Helge Borglund hadde i 1997 en versjon av sangen på albumet "Frem fra Glemselen kap.18". I 1979 kom den svenske TV-filmen "Legenden om Svarta Björn", regissert av Ingvar Skogsberg. Hun er også skildret i visa "Rallarens ros" av svenske Nils Hennix (1984). Kari Bremnes laget kabareten "Svarta Bjørn" som bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 1998. Samme år ga hun ut en CD med samme navn med sanger fra forestillingen. Svarta Bjørn-monumentet står i Jernbaneparken i Narvik. Statuen er laget av Tom Berre og ble avduket 16. mars 1986 av Wenche Thon, den første som ble kåret til Svarta Bjørn under vinterfestuka. Rallarklubben i Narvik tok initiativet og samlet inn penger til å få reist monumentet. Lagrette. Lagrette er den norske betegnelsen på juryen som avgjør skyldspørsmålet i straffesaker som går for lagmannsretten. En lagrette består av ti personer, med like mange kvinner som menn. Lagmannsretten blir satt med lagrette i straffesaker hvor en person er tiltalt for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre mer enn seks års fengselsstraff. Det vil i praksis si i drapssaker, alvorlige narkotikaforbrytelser, alvorlige seksualforbrytelser og grove ran. Lagrettens sammensetning. Vilkårene for å være medlem av lagretten er de samme som for å være lekdommer. Vanligvis er det personer som har en viss erfaring som lekdommere fra tingretten som blir valgt til å sitte i lagretten. Lagrettemedlemmene må velge en person som skal fungere som ordfører i lagretten, denne personen styrer møtene hvor lagretten skal avgjøre skyldspørsmålet og er den som leser opp svaret på om den/de tiltalte er skyldig(e) eller ikke. Saksbehandlingen. Lagretten skal kun ta stilling til om den tiltalte er skyldig eller ikke, den skal ikke ta stilling til utmåling av straffen eller om tiltalte skal betale erstatning til fornærmede. For at tiltalte skal kunne straffes kreves det at flere enn seks av lagrettemedlemmene svarer ja på skyldspørsmålet. Hvor mange og hvem som har stemt for frifinnelse eller domfellelse blir ikke opplyst. Lagretten skal kun si «ja» eller «nei» på spørsmål om tiltalte er skyldig, og skal ikke gi noen begrunnelse for sitt standpunkt. Dersom lagretten kommer til at tiltalte er skyldig, skal ordføreren samt tre andre medlemmer (som velges ut ved loddtrekning) gå sammen med de tre fagdommerne i lagmannsretten for å avgjøre hvilken straff den tiltalte skal dømmes til. Også et medlem av lagretten som har svart nei på skyldspørsmålet kan bli trukket ut til dette, og må i såfall legge til grunn at tiltalte er skyldig i behandlingen av straffespørsmålet. Dersom lagretten kommer til at tiltalte ikke er skyldig, kan fagdommerene sette til side lagrettens avgjørelse dersom de enstemmig mener at den tiltalte klart er skyldig. Saken vil da bli behandlet på ny med såkalt forsterket meddomsrett hvor det deltar tre fagdommere og fire lekdommere. Ingen av dommerne kan ha vært med på den første behandlingen av saken. Dersom lagretten kommer til at tiltalte er skyldig, kan fagdommerene også sette denne avgjørelsen til side. Det kreves da at bare to av dommerne mener at det er klart at den tiltalte er uskyldig. Saken vil da på samme måte bli behandlet på ny med forsterket meddomsrett. Skyldspørsmålet kan ikke ankes inn for Høyesterett. Dersom lagrettens avgjørelse blir stående, er skyldspørsmålet dermed som utgangspunkt endelig avgjort. Unntak fra dette kan forekomme dersom forsvareren får medhold i Høyesterett i at det er begått avgjørende saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling. Er dette tilfelle vil saken gå på nytt i lagmannsretten med forsterket meddomsrett på samme måte som der hvor fagdommerne i lagmannsretten setter lagrettens kjennelse til side. Kritikk mot ordningen med lagrette. Det har de senere år kommet kritikk mot ordningen med lagrette i straffesaker for lagmannsretten. Den sterkeste innsigelsen har vært at lagretten ikke begrunner sine avgjørelser, og man vet derfor ikke hva som ligger bak svaret som lagretten gir. Den manglende begrunnelsen medfører at man ikke kan føre kontroll med at lagretten har lagt en riktig forståelse av rettsreglene eller bevisene til grunn. Justisdepartementet har nylig sendt ut et høringsnotat om reduksjon av bruken av lagrette i straffesaker. Fra departementets side har det særlig vært pekt på at det i mange sedelighetssaker har funnet sted frifinnelser som fagdommerne har satt til side. Dette medfører at hele saken må opp til ny behandling, noe som igjen fører til kostnader for samfunnet. Også for fornærmede og tiltalte kan dette være en ekstra belastning. Det er derfor blitt tatt til orde for at denne typen saker bør gå med forsterket meddomsrett første gang de behandles i lagmannsretten. Ellers har det vært vektlagt at det er den straffen det vil være aktuelt å idømme i saken som bør være avgjørende for om saken skal gå med lagrette, og ikke som i dag den øverste strafferammen som gjelder for handlingen(e). Merkestein. a> i Buskerud.Merkestein er en stein som ligger i eiendomsgrensen, og viser hvor grensen går. Navnet kommer av eldre ord for "markskille", dvs. grenser i marka. Ofte er steinene lagt som siktstrekninger, og i hjørner av grensen. Helt fra de eldste norske lovene har vi strenge forbud og straffer mot å flytte merkesteiner uten at eieren ga lov til det. Merkesteiner kan ha en særegen form, og/eller ha figurmerker formet av streker malt på og/eller hogd inn i steinene. I nyere tid kan det være bolter satt i stein for å markere et målepunkt som er angitt i et målebrev for eiendommen. Merkesteiner er ofte særskilt omtalt og listet opp i eldre grensebeskrivelser for eiendommer i forbindelse med deling og utskilling av eiendommer fra et hovedbøle. Tømmermerke. Et tømmermerke er et spesielt merke som ble brukt til å merke tømmeret ved hogst eller ved fløting. Ved blinking av skogen før hogst representerte tømmermerket et symbol på at blinkingen av hogstklare trær var utført av rette vedkommende; skogeieren eller hans representant. Disse merkene er av noen kalt for «hogstmerker». Andre tømmermerker ble brukt under tømmerfløting for å skille de ulike kjøpernes tømmer fra hverandre når de kom fram til sorteringslenser eller fabrikk (også kalt «fløtningsmerker»). Fellesfløtningsforeningene har laget plansjer med oversikt over de ulike merkene i et vassdrag. Blinking ble utført med spesielle "blinkeøkser" eller "merkeøkser". De hadde merket speilvendt i "øksehammeren", slik at merket ble rettvendt på treet eller tømmerstokken. Merkene er utformet dels som flatemessige silhuettfigurer i geometriske former, dels som bokstaver, tall eller internasjonale symboler som kors, stjerne m.fl. Formen kan derfor være abstrakt og uten noen bestemt sammenheng, formen kan være skogeierens forbokstaver (initialer og monogram), eller formen kan være valgt av andre, spesielle grunner. Noen av formene kan minne om bumerker, femerker og lignende kjennetegn. Det er skrevet nokså lite om formgivningen til tømmermerkene, så som om årsakene til at de enkelte formene ble valgt, og om formenes utvikling over tid og innenfor forskjellige områder. Tømmermåleren slo også inn merker i stokken, der han målte diameteren. Disse merkene viste hvilken kvalitetsklasse han hadde målt dem inn i slik at det var mulig å kontrollere målingen som var gjort. Litteratur. Hans Krag: Tømmermerker og bomerker, Heraldisk Tidsskrift 1/53, København 1960 Heks. Heks (av tysk "Hexe") er en betegnelse på en utøver av trolldom (hekseri). Heks brukes både om kvinnelige og mannlige utøvere. Ordet brukes i overført betydning også om stygg, ond kjerring og tidligere også om en intrigant eller lunefull kvinne. Hekseforfølgelsene i Europa fra middelalderen og inn i tidlig moderne tid skal ha begynt som aksjoner mot kjettere i Frankrike og Italia, blant annet den religiøse gruppa katarene. Hekseprosessene var i Norge mest utbredt fra 1570-årene til 1695, og 307 mennesker er det dokumentert ble henrettet for hekseri her til lands. Betegnelsen "heks" brukes idag på norsk også om medlemmer av moderne «heksebevegelser» som den nyhedenske wicca og om trollkvinner i folketro og tradisjonelle religioner i det moderne Afrika. Historikk. I "Det gamle testamentet" oppsøkte Saul før sitt siste slag mot filisterne heksa i En-Dor for å få råd fra de dødes ånder. Hekseforfølgelser. Forestillinger om heksesekter, hemmelige heksesamfunn og en heksesabbater i den katolske kirkes lære og i europeisk folketro antas å ha oppstått i forbindelse med forfølgelsen av katarene, en gnostisk, religiøs gruppe i det sørlige Frankrike og nordlige Italia i seinmiddelalderen. Den første heksa ble brent i Toulouse i 1275, og inkvisitorene i Toulouse og Carcassonne anklaget på 1330-tallet kvinner for å ha deltatt i sabbaten og praktisert djeveltilbedelse som et uttrykk for en dualistisk religion. Tilståelser som ble tvuget fram under tortur inneholder grelle beskrivelser av "maleficia" (skadebringende trolldomskunster og svart magi) og en fordreid versjon av katarenes lære der Gud og Satan blir likestilt som herskere over henholdsvis himmel og jord. Flygende natthekser har forbilder og inspirasjonskilder i flere folkelige forestillinger, deriblant romernes hvinende, kjøttetende nattvesen strix (i flertall "striges" og "strigae"), kvinner omskapt til demoner, ugler eller ravner jakt etter amorøse eventyr eller spedbarn å spise. Troen på uhyggelige, kannibalistiske hekser kommer også til uttrykk i den germanske lovsamlinga «Saliske lov» ("Lex Salica") fra 500-tallet og i seinere folkelige forestillinger om "striga" (også skrevet "stria", tilsvarer heksevampyren "strigoi" i rumensk folklore) som kunne fortære en mann innenfra og fly gjennom natta. Slike forestillinger ser ut til å ha vært vanlig blant en rekke germanske folkeslag tidlig i middelalderen. Det var også en utbredt tro på en hedensk dyrking av romernes jakt- og månegudinne Diana som overnaturlig leder for en antatt kult av natthekser. Denne rollen hadde også Herodes' datter Herodias samt den flygende Frau Holle (også kalt Holda og Hulda), en sagnfigur i tysk, mellom- og nordeuropeisk folketro knyttet til spinning, husdyr, barnefødsler, men også vinter, hekser og huldre. Skriftlige hentydninger om dette ble gjort i "Canon Episcopi" fra cirka 905, et verk som inngikk i biskopen Buchard av Worms' "Codex Iuris Canonici", den katolske lovkanon. Dette skriftet hevder at påstander om «Diana-ritt» er falske og at slike «åndereiser» ikke skjer i virkeligheten. «Heksehammeren» ("Malleus Maleficarum") fra 1486 var inkvisisjonens håndbok i heksejakt. Etymologi. En går ut fra at ordet stammer fra mellomhøytysk "Hecse" som på sin side stammer fra gammelhøytysk "Hagzissa" og gammelengelsk "Haegtesse" (se også Haugtussa). Forstavelsen "hag" kommer av "hegn" (heks har altså samme opprinnelse som «hekk»), "zissa" eller "tesse" antakelig fra gammelnorsk "tysja", en god ånd. Opprinnelig kan det altså ha vært en betegnelse på en ånd som vernet om innhegninger. I Norge kom betegnelsen i bruk blant de lærde ca. 1700, etter at hekseprosessene var over. Den vanlige betegnelsen på utøvere av skademagi, både i lovverket (til 1842) og i dagligtale, var "trollfolk", "trollkvinne,-kjerring" eller "-kone" og "trollmann", "heksemester" eller "trollkar". «Heks» kunne på dansk tidligere også brukes om menn, selv om det var sjeldnere. Brisyre. Brisyre er et bitegn i form av en liten tilleggsfigur i et våpenskjold, eller en tilføyelse av en eller flere bistreker i et bumerke. Brisyre er et tillegg for å skape litt forskjell eller litt likhet med et eksisterende våpen eller bumerke. Ordet «brisere» betyr å legge til en brisyre, mens ordet «brisering» kan bety det samme som ordet brisyre. En turnerkrage er den mest vanlige brisyren i våpenskjold, men den er uvanlig i Skandinavia. Tilføyelse av brisyrer er sjeldne i skandinaviske våpenskjold, men metoden er godt kjent fra Storbritannia og enkelte andre land. I norske og utenlandske bumerker er det imidlertid svært vanlig å ha grunnformer som har tilføyelser av småstreker og bifigurer. Brisyrer blir lagt til i våpnenes skjold, det forekommer brisyrer også på skjoldholdere, men brisyrer er uvanlige i hjelmtegn. Nedenfor er det avbildet først et kongekronet skjold for en portugisisk monark uten brisering, og deretter prinse- og adelskronede skjold med brisyrer, alle fra den tidligere portugisiske kongeslekten. Brisyrene er såkalte «turnerkrager» i skjoldets øvre del og på turnerkragenes fliker er det forskjellige småfigurer som brisyrer. Dehydrering. Dehydrering vil si fjerning av vann ("hydor" på gammelgresk) fra et objekt. Medisinsk er dehydrering en alvorlig og potensielt dødelig tilstand der kroppen har for lite væske til å fungere normalt. Nyrene trenger vann for å fungere ved å få utskilt flere stoffer som kroppen må kvitte seg med. Spedbarn og småbarn mister vann fort i forhold til kroppsvekten, slik at tilstanden kan bli alvorlig etter endel timer med diare eller andre årsaker til dehydrering. Årsaker til dehydrering. Dehydrering er vanlig blant spedbarn som er syke, eldre og de som har diaré, brekninger eller feber. Behandling ved dehydrering. Intravænøs væsketilførsel der vann føres inn i blodårene (vene) med et perifert venekateter er den viktigste delen av behandlingen. Det er også viktig å behandle den aktuelle årsaken til dehydrering. Nedkjøling, regulering av sukkersyke, medikamenter mot diare eller oppkast kan være aktuelt. Ved dehydrering kan elektrolyttnivåene og syre-basebalansen være unormale. Det er aktuelt å gi tilsetninger i væsken som gis intravenøst for å korrigere disse problemene. Slik behandling krever innleggelse i sykehus. Biosemiotikk. Biosemiotikk (βίος "bios", gresk «liv» og σημειον, "semeion", gresk «merke» eller «tegn») er et voksende felt som studerer produksjon, virkning og tolkning av tegn i det fysiske og biologiske område i et forsøk på å integrere funnene innen vitenskapelig biologi og semiotikk for å danne et nytt syn på liv og mening som iboende egenskaper i den naturlige verden. Begrepet «biosemiotikk» ble først brukt av F.S. Rothschild i 1962, men Thomas Sebeok har gjort mye for å popularisere såvel begrepet som disiplinen Tolking. Å definere biosemiotikk som «biologi tolket som tegnsystemer» er å vektlegge ikke bare den nære forbindelsen mellom biologi slik vi kjenner det (som et vitenskapelig forskningsfelt) og semiotikk (studiet av tegn), men først og fremst den dype perspektivforandring implisitt når liv betraktes ikke bare via studier av molekyler og kjemi, men som tegn formidlet og tolket av andre levende tegn på en rekke måter, inkludert gjennom molekyler. På denne måten tar biosemiotikken for gitt og respekterer kompleksiteten til levende prosesser slik de åpenbares av de eksisterende disipliner innen biologi – fra molekylærbiologi til hjernevitenskap og adferdsstudier – imidlertid forsøker biosemiotikken å føre ulike funn fra de forskjellige disiplinene innen biologi (inkludert utviklingsbiologi) sammen til et nytt og mer integrert perspektiv på den levende verdens sentrale fenomener, inkludert generering av funksjon og signifikasjon i levende systemer, fra ribosomet til økosystemer og fra begynnelsen av liv til dets overordnede mening. Videre søker biosemiotikken, ved å frambringe nye konsepter, teorier og studier av enkelttilfeller fra biologien, å kaste nytt lys på noen av de uløste gåter innen det generelle studiet av tegnprosesser (semiotikk), slik som spørsmålet om opprinnelsen av signifikasjon i universet. Her forstås signifikasjon (og tegn (semiotikk)) på en svært uspesifikk måte, dvs. ikke ganske enkelt overføringen av informasjon fra et sted til et annet, men genereringen av selve innholdet og meningen i den informasjonen i menneskelige såvel som i non-menneskelige tegn-produsenter og tegn-mottakere. Tegnprosesser behandles på dette vis som relle: De styres av regulariteter (vaner, om ikke lover) som kan oppdages og forklares. De er intrinsiske i levende natur, men vi kan få tilgang til dem, ikke direkte, men indirekte gjennom andre tegnprosesser (for eksempel målinger) – selv om menneskets representasjon og forståelse av disse prosessene (i konstruksjonen av forklaringer) bygges opp som et separat vitenskapelig tegnsystem atskilt fra organismenes egne tegnprosesser. En av de sentrale karakteristikker ved levende systemer er den høyt organiserte karakter deres fysiske og kjemiske prosesser har, delvis basert på informasjonsmessige og molekylære egenskaper ved det som på 1960-tallet ble kjent som den genetiske kode. Fremragende biologier, som Ernst Mayr, har sett disse informasjonsaspektene som en av de framvoksende egenskaper ved liv som en prosess som utmerker liv fra alt annet i den fysiske verden, unntatt, kanskje, menneskeskapte datamaskiner. Imidlertid, der den informasjonsmessige teleologi hos dataprogrammer er avledet, ved å ha blitt designet av mennesker for å oppnå spesifikke mål, er teleologien og de informasjonsmessige egenskaper hos organismer iboende ettersom den har utviklet seg naturlig gjennom evolusjonære prosesser. Tradisjonell biologi (og biologifilosofi) har sett på slike prosesser som rent fysiske og, fordi de har vært under påvirkning av reduksjonistiske og mekanistiske tradisjoner, har valgt å forholde seg til en svært avgrenset forståelse av det fysiske som noe som kun har å gjøre med "effektiv forårsaking". Biosemiotikk er et forsøk på å anvende ideene fra semiotikk (på samme vis som Peirce som den dynamiske virkning av tegn i mennesker så vel som natur) til å besvare spørsmål om den biologiske og utviklingsmessige framvekst av mening, intensjonalitet og en psykisk verden – spørsmål som vanskelig lar seg besvare innenfor et strengt mekanistisk og fysikalsk forankret rammeverk. Biosemiotikk ser evolusjonen av liv og evolusjonen av semiotiske systemer som to aspekter av den samme prosessen. Den vitenskapelige tilnærming til opprinnelse og utvikling av liv har, delvis på grunn av molekylærbiologiens suksess, gitt oss svært verdifulle beskrivelser av de ytre sidene ved hele prosessen, men har oversett de indre kvalitative sidene av tegnvirkning, og har ført til et uklarere bilde av kausalitet. Komplekse (sammensatte) selvorganiserende levende systemer styres også av formell og endelig kausalitet – «formell» i betydning «ovenfra-og-nedad forårsaking» fra en hel struktur (slik som en organisme) til dens individuelle molekyler der deres handlinger begrenses men hvor de også blir tilført funksjonell mening i relasjon til hele metabolismen – og «endelig» i tendensen til å etablere vaner og å generere fremtidige fortolkere av de samtidige tegnhandlinger. Her trekker biosemiotikken veksler også på innsikter fra disipliner som systemteori, teoretisk biologi og komplekse selvorganiserende systemers fysikk. Særskilte vitenskapelige disipliner som molekylærbiologi, kognitiv etologi, kognisjonsvitenskap, robotikk og neurobiologi omhandler informasjonsproseser på ulike nivåer og bidrar derved spontant til kunnskapen om biosemiotikk (tegnvirkninger i levende systemer). Imidlertid er den rendyrkede biosemiotikken ennå ikke et eget forskningsprogram innenfor en vitenskapelig disiplin, men et generelt perspektiv på liv som forsøker å integrere slike oppdagelser og å bygge et nytt fundament for biologi. Det kan bidra til å løse noen typer av cartesisk dualisme som fremdeles rir sinnets filosofi. Ved å beskrive kontinuiteten mellom materie og sinn, kan biosemiotikken også hjelpe oss til å forstå høyere former av sinn. Historie. Bortsett fra C.S. Peirce og Charles Morris (1901 – 1979), var tidlige pionerer innen biosemiotikk Jakob von Uexküll (1864 – 1944), Heini Hediger (1908 – 1992) og Giorgio Prodi (1928 – 1987). Grunnleggerne Thomas Sebeok (f. 1920) og Thure von Uexküll (1908 – 2004) og nåtidige autoriteter inkluderer biologene Jesper Hoffmeyer, Kalevi Kull, Claus Emmeche, Alexei Sharov, Søren Brier, Marcello Barbieri, Anton Markos, semiotikerne Floyd Merrell, John Deely, Myrdene Anderson, Lucia Santaella, og Winfried Nöth, og filosofen Guenther Witzany. Myklesaken. Myklesaken – vanlig betegnelse på rettssakene rundt Agnar Mykles roman "Sangen om den røde rubin" som ble utgitt av Gyldendal i 1956. Boken ble politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer. En omfattende rettsprosess førte først til at boka ble konfiskert og forbudt i 1957. En anke førte saken til Høyesterett, der forlaget Gyldendal og Agnar Mykle ble frikjent, ikke minst etter et omfattende arbeid fra forsvarerne Johan Bernhard Hjort og Knut Blom. Saken var en sensasjon med omfattende omtale i avisene. Selv om Mykle ble frikjent, ga all oppmerksomheten rundt saken ham en knekk han aldri kom over. Rettssaken er i ettertid blitt stående som et bilde av 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn, og utgjør dermed et viktig kapittel i landets historie. 30 Seconds to Mars. 30 Seconds to Mars på Rock im Park 2007 30 Seconds to Mars er en alternativ rockegruppe fra USA, med skuespiller Jared Leto som vokalist. Historie. Gruppen ble dannet i 1998 av Jared Leto (vokalist og gitar) og hans bror Shannon Leto (slagverk). "30 Seconds to Mars" var i begynnelsen bare er lite prosjekt, men plutselig ble det mer seriøst enn noen gang og Matt Wachter ble en del av gruppen som bassist. En stund etter var også Kevin Drake og Solon Bixler med på gitar, men etter at de forlot gruppen satte brødrene Leto opp en audition. Tomo Milicevic kom inn som en erstatning for de to gitaristene, og har vært med bandet siden. Diskografi. I 2002 ga bandet ut sitt debutalbum, "30 Seconds to Mars". Plata fikk ikke særlig god kritikk, men solgte 102 000 eksemplarer. Oppfølgeren, "A Beautiful Lie", kom i 2005. Denne platen fikk blandede kritikker, men mye bra og flere magasiner ga den 4/5 stjerner. "A Beautiful Lie" ble en suksess for 30 Seconds to Mars og solgte over 3 500 000 eksemplarer. I kjølvannet av "A Beautiful Lie" ble bandet saksøkt av plateselskapet sitt for 30 millioner dollar for brudd på kontrakten. Konflikten ble imidlertid løst etter en stund, og bandet signerte på nytt med samme plateselskap. I desember 2009 slapp bandet sin etterlengtede tredje plate, "This Is War". Fridykking. Fridykking er dykking på den lufta man har i lungene. I tillegg har man helt vanlig neddykking som gjerne foregår å forbindelse med snorkling i overflaten. Sprova. Sprova er ei bygd nord for Hjellbotn i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag om lag 15 kilometer nordvest for Steinkjer sentrum. Hovednæringen i bygda er landbruk med Sementvarefabrikken som den viktigste industriarbeidsplassen. Dagligvarebutikk og pub. Travbane, gressbane, traktorpullingsklubb og gammeldansforening. Hoppanlegget Steinfjellbakken brukes blant annet til norgescup i skihopping. Gipuzkoa. Gipuzkoa (spansk: Guipúzcoa) er en av tre provinser i det autonome, spanske Baskerland. Hovedstad er Donostia/San Sebastián. Nordnorsk Visegruppe. Nordnorsk Visegruppe er en norsk musikk- og sanggruppe som særlig framfører viser. Gruppa var aktiv fra 1975 til 1980, men ble samlet på nytt i 2005. Visegruppa består av vokalistene og musikerne Jan Arvid Johansen (gitar og sang), Bente Reibo (sang, klokkespill og trekkspill), Hanne Bjørklid (sang og fiolin), Odd Arvid Eilertsen (sang og kontrabass) og Ola Graff (sang, trekkspill, piano, bassblokkfløyte, tverrfløyte, munnspill og blokkfløyte). Historikk. "Nordnorsk Visegruppe" ble etablert i Tromsø i 1975 og hadde sin debut på visefestivalen Troilltampen. Med sine «flerstemte harmonier og avanserte og raffinerte musikalske arrangementer» videreførte de den tidligere så dominerende allsang-orienterte visetradisjon. En stor del av visene deres var innsamlede tradisjonsviser fra Nord-Norge, som ble gitt en ny musikalsk drakt. Etter turnering med Hålogaland Teater ("Dikt og forbainna løgn", 1977) fikk den Prøysenprisen i 1977 for sin «fornyelse av nordnorsk tradisjonsmusikk». To plateutgivelser, "Rav og Rekling" i 1977 og "Hei løsti" i 1979, avstedkom nominasjon til den høythengende Spellemannprisen i 1979 og plassering på Norsktoppen. Tross bidrag på LP-platen "Norske viser i 70åra" i 1980, trakk de seg tidlig tilbake dette året. I 2005 gjenoppstod gruppa med samme besetning og opptreden på Nordlysfestivalen. I 2006 kom deres to LP-plater ut samlet på en CD. Tarondor. Tarondor er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 27. kongen av landet Gondor. Han bør ikke bli forvekslet med sin navnebror Tarondor av Arnor. Tarondor var sønn av Minastan, og etterfulgte sin onkel Telemnar som konge av Gondor, da hans onkel døde i den store pesten i 1636 i det tredje tidevervet med sine barn. Siden Tarondor ennå var ung da han kom til makten var han den lengst-regjerende kongen av Gondor. Krig og pest hadde plaget landet og Tarondor strevde for å gjenbygge både landet og dets makt. Den mest betydningsfulle hendelsen i han regjeringstid var at Gondors hovedstad ble flyttet fra Osgiliath til Minas Anor. Han ble etterfulgt av sin sønn Telumehtar i år 1798 T.T.. Bente Reibo. Bente Reibo (født 1953) er en norsk musiker, teaterinstruktør og kulturarbeider, utdannet ved Musikkonservatoriet i Tromsø. Hun var med i Nordnorsk Visegruppe (1975–1980) og arbeidet en tid for NRK Barne- og Ungdomsavdelingen («Halv-Sju» og barneforestillingen «Trollet i Senja»), og har i flere sammenhenger formidlet nord-norsk kultur på riksdekkende fjernsyn. Reibo var en tid med i Norsk Kulturråds styre, og har vært engasjert ved Hålogaland Teater, samt bidratt til Festspillene i Nord-Norge (2002). Lokalt har hun, spesielt for sitt engasjement i Kulta, hennes virke som leder i Tromsdalen kulturhus, mottatt Tromsø kommunes kulturpris (1997) og Tromsø kommunes hederspris (2004). Hun bidrar også ved Høgskolen i Tromsø. Telemnar. Telemnar er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 26. kongen av landet Gondor. Etter at hans far, kong Minardil, døde i et angrep av Umbars korarer ved byen Pelargir i året 1634 i det tredje tidevervet var det Telemnar som ble konge. Hans far regjerte kun i en kort tid, men Telemnars regjerings tid var enda kortere. Han var (sammen med Isildur) den av Gondors konger som hadde regjert i kortest tid som konge av Gondor. I det tredje tideverv år 1636 herjet den store pesten gjennom Midgard, og Gondor var et av de hardest rammede landene. Mange Númenóreanere døde, og blant dem var Kong Telemnar og hans familie. Han ble etterfulgt av sin nevø Tarondor (sønnen av Telemnars yngre bror Minastan). Dave Eggers. Dave Eggers (født 8. januar 1970 i Chicago i Illinois, USA) er en amerikansk forfatter. Biografi. Eggers vokste opp i Lake Forest, Illinois og utdannet seg ved University of Illinois at Urbana-Champaign. Han begynte sin karriere som Salon.com redaktør, og grunnla "Might magazine". Han bor i San Francisco. Han er gift med Vendela Vida, forfatter av blant andre – Girls on the Verge og And Now You Can Go. I oktober 2005 fikk de en datter sammen. Karriere. Eggers' første bok var hans egne memoarer med skjønnlitterære trekk, "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk" ("A Heartbreaking Work of Staggering Genius") (2000), oversatt til norsk av Jon Rognlien. Boken tar for seg forfatterens ansvar for oppdragelsen av sin yngre bror, grunnet deres foreldres plutselige død i løpet av en kort periode. Memoarene inneholder fiktive elementer, noe som skapte en del debatt og som gjorde ham til et litterært stjerneskudd over natten. I 2002 ga han ut sin første roman, "Dere skal merke vår hastighet" ("You Shall Know Our Velocity"), oversatt til norsk av Hege Mehren. Dave Eggers har også utgitt en samling av noveller, "Så sultne vi er", som også er oversatt til norsk (2006) av Hege Mehren. I 2008 kom "Hva er dette hva", oversatt av Hege Mehren og Isak Rogde" ("What Is The What: The Autobiography of Valentino Achak Deng"). Eggers er grunnlegger av "McSweeney's", et litterært magasin som kommer ut fire ganger i året, og er også et lite forlag med samme navn. Eggers er lærer ved stiftelsen «826 Valencia», den første av en rekke skoler som lærer amerikansk ungdom å skrive. Eksterne lenker. Eggers, Dave Eggers, Dave Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk. "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk" er en bok av Dave Eggers. Boken kan egentlig ikke kalles roman, ettersom det boken også er forfatterens memoarer, med visse skjønnlitterære trekk. Boken handler om hvordan Eggers som 22-åring må ta seg av sin 8-årig bror når foreldrene dør av kreft. Hans såkalte memoarene inneholder delvis fiktive elementer ved at forfatteren tar seg kreative friheter, noe han også har påpekt for leserne. Dette kunstgrepet har blitt debattert, noe som førte til at Eggers ble et litterært stjerneskudd over natten. Nikaopprøret. En obelisk fra Hippodromen i Istanbul Nikaopprøret (gresk: Στάση του Νίκα) var et opprør som over en uke rystet Konstantinopel i januar 532. Det var det voldeligste byen hadde sett til da, hvor nesten halvparten av byen ble brent ned eller ødelagt. Blant bygningene som ble nedbrente var keiser Konstantins Hagia Sofia, noe som førte til at den gamle kirken ble byttet ut med den mer storslåtte versjonen som vi kjenner i dag. __TOC__ Bakgrunn. I antikkens Roma utviklet det seg, innenfor noen sporter, distinkte grupper av tilhengere som assosierte seg de forskjellige konkurrerende lagene, spesielt innenfor kjerreløp. I Roma var de fire større kjerreløpslag, hver av dem ble assosiert med fargen deres kusker brukte. Fargene var blå, røde, grønne og hvite, i hippodromen i Konstantinopel var det bare de blå og de grønne igjen som hadde noen innflytelse. Keiseren Justinian den store støttet de blå. Disse lagene lignet en blanding av gategjenger og politiske partier, og de prøvde ofte å gjøre innflytelse på keisernes politikk ved å rope politiske krav mellom løpene. Den keiserlige makt kunne ikke holde ro og orden i byen uten samarbeid fra faksjonene i Sirkuset (eller senere Hippodromen), som i tur var støttet av mektige aristokratiske familier. Noen av disse familiene hevdet å ha et mer rettferdig krav på keisertronen enn det Justinian hadde. I 531 ble noen medlemmer av både de blå og de grønne arrestert for drap, i forbindelse med opptøyer etter et løp. Slike mindre opptøyer var vanlige gjennom det meste av antikken. Morderne ble dømt til å bli hengt, og de fleste av dem ble, men to av dem unnslapp. I følge Edward Gibbons fortelling unnslapp de på grunn av at tauet røk, og dette ble sett på som gudenes vilje av deres tilhengere. Flyktningene var en av hver faksjon og de rømte til en kirke hvor de ble beskyttet mot keiserens vakter. Dette gjorde Justinian nervøs, han var midt i forhandlinger om fred med perserne i øst, keiserens høye skatter var mislikt, og nå sto han ovenfor en potensiell krise i hovedstaden. For å forsøke å unngå krisen erklærte han at et kjerrløp skulle bli holdt 13. januar og at dommen over de to flyktningene skulle reduseres til livstid i fengsel. Opprørerne svarte ved å kreve at flyktningene skulle bli fullstendig frikjent. Opptøyer. Den 13. januar 532 ankom en sint befolkning til Hippodromen for løpene. Hippodromen var plassert rett ved siden av det keiserlige palasset, og Justinian kunne overse løpene i trygghet fra sitt eget palass. Fra begynnelsen av startet folk å rope fornærmelser til keiseren. Mot slutten av dagen hadde ropene «grønne» og «blå» gått over til et uniform «nika», (gresk for "seier"). Folkemengden begynte så å angripe palasset, og for de neste fem dagene var palasset under beleiring. Noen senatorer så dette som en mulighet til å styrte Justinian, siden mange av dem var mot hans nye skatter og hans politikk for å minske aristokratiets makt. Opprørerne, som nå var bevæpnede og sannsynligvis kontrollert av deres støttespillere i senatet, krevde også at Justinian skulle fjerne prefekten Johann Kappadokieren, som var den ansvarlige for skatteinnkrevelsen. Det kom også et krav om at Tribonian, som var blitt satt til å nedskrive lovverket, måtte fjernes. De eleverte så Hypatius, en nevø av keiser Anastasius I til sin keiser. I følge Gibbon ble Hypatius dratt motvillig til Konstantins forum, hvor han ble kronet. Justinian var nær ved å rømme byen, men hans kone Teodora overbeviste ham om å bli værende. Til slutt klarte Justinians generaler Belisarius og Mundus å fange opprørerne inne i Hippodromen, for så å massakrere dem. Rundt tretti tusen skal ha blitt drept i blodbadet i Hippodromen, 18. januar 532. Hypatius ble henrettet, selv om han hevdet å ha bli tvunget til å samarbeide med opprørerne. Senatorene som var involverte ble sendt i eksil. Natalie Horler. Natalie Christine Horler (født 23. september 1981 i Bonn i Tyskland) er en engelsk-tysk sanger, kjent som vokalist i gruppen Cascada, som spiller i sjangeren Hands Up. Horler vokste opp i fødebyen sammen med sine to engelske foreldre. Moren var språklærer og faren var jazz-musiker. Cascada. Som 18-åring traff Horler DJ Manian og Yanou, og sammen dannet de gruppen «Cascada». Den første singelen "Miracle" ble gitt ut på Andorfine Records i mars 2004, og den ble en suksess. Den andre singelen "Bad Boy" kom samme året, og gjorde det også bra. Cascada ga ut enda en singel, "Everytime We Touch". Dette skulle bli den siste singelen gitt ut på Andorfine Records. Cascada skiftet plateselskap, og fikk kontrakt hos Manuel Reuter og Yann i deres nydannede plateselskap Zooland Records. Den 31. mars 2006 kom debutplaten "Everytime We Touch" Den ble gitt ut i USA og gikk høyt opp på listetoppene. Og galloperende på denne bølgen ble den første singelen "Miracle" gitt ut på nytt i en ny miks. 8. september 2009 slapp Cascada ut albumet Evacuate the Dancefloor, den kom opp på 7. plass i Norge. Albumet er en stor forandring, i forhold til Perfect Day, og gruppen har gått over fra en slags Trance stil, til en mer House-aktig stil. Original Me er det nyeste albumet til Cascada. Albumet ble sluppet den 17. juni 2011, og inneholder to cd-er. Den første cd-en inneholder Original Me, mens den andre cd-en inneholder Greatest Hits, med en blanding av noen av sangene i alle albumene, men ikke bare fra det som ble sluppet i Norge. Deutsche Medizinische Wochenschrift. "Deutsche Medizinische Wochenschrift" er et av de mest anerkjente medisinske tidsskrifter i verden. Det ble grunnlagt i 1875 av dr. Paul Borner, og blir publisert av Georg Thieme Verlag. Det er den offisielle publikasjonen til Deutsche Gesellschaft für Innere Medizin og Gesellschaft Deutscher Naturforscher und Ärzte. Sjefredaktør er dr. Martin Middeke. Alexander Hamilton. Alexander Hamilton (født 11. januar 1755 eller 1757 på Nevis i Karibien, død 12. juli 1804 i New York i USA) var en amerikansk politiker, skribent, jurist og soldat. Som en av den unge republikkens mest briljante jurister var han en innflytelsesrik delegat til den amerikanske konstitusjonelle kongress og den ledende forfatter av «The Federalist Papers» som bidro til å påvirke skeptiske ny-yorkere til å ratifisere den amerikanske konstitusjonen. Som den første og mest innflytelsesrike av USAs finansministre la han også grunnlaget for en sunn amerikansk økonomi. Han opprettet USAs første bank, innførte offentlig kreditt, og la grunnlaget for amerikansk kapitalisme ved å etablere børs og råvaremarkeder. For å forsvare sine tiltak mot kritikk fra Thomas Jefferson og James Madison etablerte Hamilton USAs første politiske parti; Føderalistpartiet, som han dominerte inntil sin død etter en duell med sin politiske motstander Aaron Burr. Alexander Hamilton blir ofte sett som en av USAs grunnleggere. Han forfektet prinsippene om en sterk sentralisert føderal regjering og den vide tolkning av konstitusjonen som skulle kjennetegne republikkens tidlige fase. Dette var knyttet til hans støtte til et sterkt forsvar, sterke institusjoner for næringslivet, regulert kapitalisme og det som senere skulle bli kjent som «det amerikanske system». Det innebar en satsning på økonomisk vekst gjennom proteksjonstoll, subsidier til industrien og andre tiltak, som han tilrådde i sin "Report on Manufactures" til USAs kongress. I dette sto han mot "laissez faire"-kapitalisme, svak sentralregjering og frihandel som det Demokratisk-Republikanske partiet grunnlagt av Thomas Jefferson forfektet. Unge år. Alexander Hamilton ble født på den karibiske øya Nevis som sønn av James Hamilton, en skotsk forretningsmann. Moren het Rachel Fawcett Lavien, hadde franske aner og var gift med en annen mann. Paret levde adskilt fra hverandre; skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap var ikke tillatt på den tiden. Nøyaktig når Alexander ble født er noe usikkert, selv hevdet han at det var 1757; nyere undersøkelser i rettsbøker i Saint Croix angir at han ble født i 1755 og dette årstallet blir ofte angitt nå. Hamilton var alltid vár for det faktum at han var født utenfor ekteskap. Han ble forlatt av sin far og moren døde mens han var tenåring. Han ble tatt hånd om av slektninger som ga ham jobb som kontorassistent på Saint Croix. Han arbeidet for Nicholas Cruger. Ikke lenge etter Hamilton begynte i firmaet, dro Cruger på en utenlandsreise og lot den nyansatte gutten ta hånd om forretningene. Hamilton snakket flytende fransk, et vanlig språk i Karibien, men uvanlig i de engelske koloniene i Amerika. Som tenåring skrev Hamilton et brev om en tropisk orkan som hadde herjet Karibien. Brevet ble trykket i en lokal avis og var så dramatisk skrevet at det vakte oppsikt; byen samlet sammen penger for å gi Hamilton mulighet til å reise til de engelske koloniene i Amerika. Etter seks måneder i New Jersey, bosatte Hamilton seg i New York og fortsatte sin utdanning. Han studerte etter hvert anatomi ved King's College (i dag Columbia University; planen var opprinnelig å bli doktor. Et besøk i Boston fikk ham til å støtte kolonistenes stadig økende motstand mot det britiske styret. Han kastet seg inn i saken med stor glød. I 1774-75 skrev han to innflytelsesrike pamfletter under pseudonymet John Jay; de viser forbløffende modenhet og er vel ansett blant de politiske skrifter fra den tiden. Han organiserte et artillerikompani, ledet det og fikk Nathanael Greene og George Washingtons anerkjennelse for sitt mot og dyktighet under felttoget i 1776 rundt New York City. Hamilton sluttet seg til Washingtons stab i mars 1777 med graden oberstløytnant, og gjennom fire år arbeidet han som Washingtons privatsekretær og betrodde rådgiver. De viktige områdene han ble betrodd viser Washingtons totale tillit til Hamiltons evner og karakter. Den 14. desember 1780 giftet han seg med Elisabeth Schuyler, datter av general Philip Schuyler. Han ble med det inngiftet i en av de mest ansette familiene i New York. Hamilton var ivrig etter å utmerke seg militært, og ble utålmodig i en stilling han anså som bundet opp til Washington. I februar 1781 benyttet han anledningen da han fikk en lettere reprimande til å si fra seg stillingen i Washingtons stab. Etter det fikk han kommandoen over et infanteriregiment og vant anerkjennelse ved Yorktown hvor han angrep og tok en del av de britiske stillingene. Etter krigen var han medlem av den kontinentale kongressen fra 1782 til 1783, og trakk seg så tilbake for å åpne praksis som jurist i New York. Hans politiske karriere fortsatte da han deltok i "The Annapolis Convention" i 1786, en konferanse hvor utsendte fra fem av de tretten amerikanske delstatene diskuterte handelsproblemer innen den nye staten. Hamilton var også medlem av staten New Yorks lovgivende forsamling og deltok ved grunnlovsforsamlingen i 1787. Der argumenterte han for en sterk sentralregjering, inkludert en president med funksjon tilsvarende en konge, men uten at kongemakten var arvelig og med et overhus tilsvarende det man hadde i Storbritannia. For dette ble han lenge hånet av politiske motstandere for å være monarkist. Hamilton hevdet også at senatorene skulle velges for livstid, og at stemmer til senatsvalget skulle knyttes til økonomisk status. Han var og en sterk motstander av slaveriet. Den amerikanske konstitusjonen ble ikke vedtatt langs de linjer Hamilton foreslo, men han var likevel en drivende kraft bak ratifiseringen av den i staten New York. Han var også den viktigste bidragsyteren til «Federalist Papers» som hadde stor innflytelse under debatten om ratifisering av konstitusjonen. Finansminister. Etter råd fra handelsmannnen Robert Morris utnevnte president George Washington Hamilton som USAs første finansminister. Han hadde stillingen fra september 1789 til januar 1795 og det er for dette Hamilton er kjent som en av USAs største statsmenn. Hamiltons tid som USAs første finansminister var preget av oppfinnsomhet, planlegging og briljante rapporter. Etter bare en måned i embetet foreslo han etablering av en sjømilitær avdeling for å motarbeide smugling og bedre skattebetalingene. Sommeren etter autoriserte Kongressen en styrke på ti seilkuttere som ble forløperen for De forente staters kystvakt. Han spilte også en viktig rolle i etableringen av De forente staters marine. Hamiltons klarsynte og kreative hode, koblet med stor arbeidskapasitet medførte mange forslag til Kongressen. Blant forslagene var innførselstoll og forbruksbeskatning for å skaffe statskassen inntekter og oppmuntre til amerikansk produksjon. Han la også frem omfattende forslag for å dekke de tretten staters gjeld fra frigjøringskrigen ved at føderasjonen tok ansvar for den, og la planer for USAs nasjonalbank. I 1790 la Hamilton frem en plan for å ta hånd om nasjonens omfattende gjeld, både innen- og utenlands. Han foreslo å nedbetale all utenlandsk gjeld for å gjenreise nasjonens kredittverdighet. Den føderale regjeringen kunne da utstede obligasjoner for å nedbetale innenlandsk gjeld. Han argumenterte med at dette ville sørge for at de velstående og talentfulle hadde en andel i den nye statens suksess. Planen medførte at den føderale regjeringen tok over gjelden til de tretten statene, noe som ville stabilisere unionen. Dette ville virke fordi, hvis kreditorer ønsket at de ulike statene skulle blomstre så de kunne få sine penger; så ville unionen få problemer. Hvis derimot de samme kreditorer trengte den føderale regjeringen, så ville unionen utvikle seg. Hamilton ba også Kongressen om en skatt på whiskey og høye innførselstoller for å hjelpe til å nedbetale gjelden og øke innenlandsk produksjon. Kongressen ga ham whiskeyskatten og tollen, men med lavere satser enn han hadde bedt om. Han ba også Kongressen om lov til å etablere en nasjonalbank for å hjelpe regjeringen å innfri sine finansielle forpliktelser, og kunne etablere en nasjonal valuta gjennom å tilby kreditt. Hamiltons økonomiske planer var viktige, ikke bare for gjenreisningen av nasjonens kredittverdighet, og dens tiltak for å avhjelpe nasjonens avhengighet av import fra Storbritannia; men og for at de resulterte i USAs første nasjonale politiske partier. Hamilton var en motstander av langvarige gjeldsbyrder og mente at gjeld var et svakhetstegn som burde unngås, bortsett fra i ekstreme situasjoner. Han etablerte et fond hvis formål var å nedbetale all offentlig gjeld, og han skrev en rekke artikler hvor han tok til orde mot varig offentlig gjeld. I januar 1790 la han frem «Report on the Public Credit» (rapport om statens kreditt). Det var en milepæl i USAs finansielle historie og markerte slutten på årevis med dårlig finanspolitikk og mislighold av gjeld, noe som hadde ødelagt USAs kredittverdighet. Hemmeligheten ved britisk økonomisk overlegenhet og stabilt styre var, ifølge Hamilton, Storbritannias grep om sine finanser. James Madison og Thomas Jefferson var sterkt imot Hamiltons finansielle planer. De argumenterte med at en bank var mot Konstitusjonen, at de opprinnelige kreditorene ofte solgte sine gjeldsbrev, og at de nye eierne, som for det meste bodde i nordstatene ikke hadde krav på å få dem innfridd. Hamilton svarte med at i hver stat ville de rike og mektige menn som holdt statlige gjeldsbrev, gi sin lojalitet til den nasjonale regjeringen. Uten den lojaliteten risikerte den nye nasjonen å ikke ha tilstrekkelig kreditt i mulige fremtidige kriger. Etter seks måneder med uforsonlig debatt møttes Hamilton, Jefferson og Madison og utarbeidet et kompromiss (). USAs hovedstad skulle flyttes fra New York by til Philadelphia i ti år, deretter etableres permanent i hva som senere skulle kalles Washington DC (District of Columbia); med dette ville Hamiltons finansforslag godtas. Sterk motstand mot å avgiftsbelegge alkohol førte til whiskeyopprøret i vestre Pennsylvania og Virginia i 1794. Hamilton mente at lydighet overfor vedtatte lover var viktig, så han fulgte president George Washington og føderale tropper for å hjelpe til å slå ned opprøret; det skjedde uten tap av liv. Hamilton som industribygger. Hamilton så tidlig de store endringene industri og kapitalisme var i ferd med å tvinge frem, spesielt tendensen mot storskala produksjon finansiert gjennom kreditt. I 1778 besøkte han «Great Falls» fossefall i det nordlige New Jersey og innså at de en dag kunne utnyttes for å skaffe kraft for industri på stedet. Som finansminister iverksatte han en plan for å finansiere «Society for the Establishment of Useful Manufactures», et privat selskap som skulle bruke kraft fra fossefallene til industri. Selv om selskapet ikke hadde umiddelbar suksess, så leide det ut området til andre fabrikker. Byen som vokste opp, Paterson i New Jersey, ble et av de viktigste industriområdene for bomull, stål og silke inntil det stagnerte etter annen verdenskrig. Ut av regjeringen. I 1794 hadde Hamilton et forhold med Maria Reynolds som skadet hans omdømme og hindret han fra å fortsette med politikk. Reynolds' mann, James, presset Hamilton for penger; på tross av at han var åpen for at Hamilton og hans kone hadde et forhold. Da James Reynolds ble arrestert for falskmynteri kontaktet han flere av Hamiltons politiske motstandere, blant dem James Monroe. Da de konfronterte Hamilton med deres mistanker om embetsmisbruk insisterte han på at han var uskyldig, men innrømmet at han hadde et forhold med Maria Reynolds. Monroe lovet å ikke gå ut offentlig med anklagene, men Thomas Jefferson hadde ingen skrupler med det. Da ryktene begynte å spre seg ble Hamilton nødt til å offentlig tilstå forholdet, noe som sjokkerte hans familie og tilhengere. En duell med Monroe over det Hamilton anså som et brudd på avtalen om å holde affæren hemmelig ble avverget av Aaron Burr. Ironisk nok ble det Burr som senere representerte Maria Reynolds da hun anla sak for skilsmisse, det fikk noen til å anta at Burr forsøkte å provosere Hamilton. De to hadde imidlertid lenge hatt et godt forhold som fremstående advokater i New York. Hamiltons avgang som finansminister var ikke en slutt på hans offentlige liv. Han gjenopptok sin juridiske praksis og fortsatte å være en nær rådgiver og venn til George Washington. Hamilton var med og utarbeidet Washingtons avskjedsbrev og Washington rådførte seg ofte med han, det samme gjorde medlemmer av regjeringen. Forholdet mellom Hamilton og Washingtons etterfølger, John Adams var imidlertid anstrengt. Adams likte ikke Hamiltons nære forbindelse med Washington og anså Hamilton som ambisiøs og umoralsk i privatlivet. Hamilton på sin side mente at Adams var en lettvekter sammenlignet med Washington og anså han som uberegnelig og geskjeftig. Under kvasi-krigen med Frankrike utnevnte Adams (med sterke anbefalinger fra Washington) motvillig Hamilton som generalmajor i hæren. Før presidentvalget i 1800 skrev Hamilton en pamflett som var svært kritisk til Adams og minsket hans sjanser for gjenvalg og splittet Føderalistpartiet som begge tilhørte. Valget endte med at Thomas Jefferson ble valgt som president og Aaron Burr ble visepresident; rangorden de to imellom avgjort etter 36 avstemninger i valgmannskolleget. Hamilton likte ingen av de to, men skal ha sagt at «Jefferson er i hvertfall ærlig». Duellen med Aaron Burr. Kort etter presidentvalget skrev en avis om den «foraktelige vurdering» Hamilton hadde om Burr. Dette kom sannsynligvis av kommentarer Hamilton hadde gitt privat. Med stor sarkasme hadde han stilt spørsmål ved Burrs integritet. Burr så en sjanse til å gjenvinne politisk tillit og forlangte en unnskyldning. Hamilton avslo, på det grunnlag at han ikke husket hendelsen. Etter en utveksling av ampre brev og på tross av forsøk fra felles venner for å unngå en konfrontasjon, så ble det bestemt at de to skulle duellere den 11. juli 1804 langs bredden av Hudsonelven i Weehawken. Duellen startet ved daggry og visepresident Aaron Burr skjøt Hamilton. Hamilton avfyrte sin pistol i luften, bort fra motparten. Et brev han skrev kvelden før duellen sa: «Jeg har bestemt, hvis vår duell blir gjennomført på den vanlige måten, og det passer Gud å gi meg sjansen, å avvente og kaste bort mitt første skudd, og jeg har enda tenkt på å holde tilbake mitt andre skudd». Omstendighetene rundt duellen og Hamiltons faktiske hensikt er fremdeles omstridt; pistolene tilhørte Hamilton, de er bevart og en av dem har avtrekk med lavt trykkpunkt. Etter store lidelser døde Hamilton dagen etter og ble begravet på Trinity kirkegård på Manhattan. Etter begravelsen ble det etablert et fond for å støtte hans enke og barna. Hamiltons eldste sønn Philip var også blitt drept i en duell i Weehawken i 1801. Hamiltons enke Elizabeth overlevde ham med femti år. Hun døde i 1854. Hamilton kalte henne «den beste av hustruer og den beste av kvinner». På tross av forholdet til Maria Reynolds sto de to ektefellene svært nær hverandre; som enke gjorde hun det hun kunne for å vokte om hans renomme og fremheve hans plass i USAs historie. Hamiltons ettermæle. Alexander Hamilton avbildet på en amerikansk 10 dollar seddel Fra sin tiltredelse som USAs første finansminister satte Hamilton et eksempel ved å legge frem planer for føderale program, presentere dem ved å selv møte i Kongressen og argumentere for dem for så å gjennomføre dem. Hamilton gjorde dette på en briljant og kraftfull måte, og bidro til å sette en høy standard for administrativ kompetanse. En annen arv etter Hamilton var hans pro-føderale tolkning av den amerikanske konstitusjonen. Selv om konstitusjonen var skrevet slik at den var tvetydig vedrørende maktfordelingen mellom føderale myndigheter og de enkelte statene innen unionen, tok Hamilton alltid føderasjonens side, på bekostning av delstatene. Når Hamilton som finansminister etablerte USAs første nasjonalbank skjedde det mot intens motstand fra Thomas Jefferson; som hadde en smalere forståelse av konstitusjonen. Denne uenigheten ble til slutt avgjort av USAs høyesterett i saken «McCulloch v. Maryland» i 1819. Høyesterett la seg i hovedsak på Hamiltons syn; at de føderale myndighetene hadde stor frihet til å utøve den makt det var tillagt, spesielt doktrinen om underforstått makt. Hamiltons portrett ble under borgerkrigen lagt inn på flere av dollarsedlene, symbolsk nok siden han både var motstander av slaveri og "laissez faire"-kapitalisme; Abraham Lincoln fulgte klart Hamiltons linje politisk. Hans portrett er fremdeles på tidollarseddelen. Hamilton County i Ohio er oppkalt etter ham. Hamilton College. Alexander Hamilton var en av de første tillitsmenn for «Hamilton-Oneida Academy» da Samuel Kirkland åpnet misjonærskolen i 1793. Da skolen fikk privilegium som college i 1812 ble den omdøpt til «Hamilton College». Det er en statue av Alexander Hamilton foran skolens kapell og biblioteket har en omfattende samling av Hamiltons personlige dokumenter. Skolen eier i tillegg endel personlige saker som har tilhørt Hamilton og som periodisk stilles ut. Narmer. Narmer var trolig den første farao som regjerte over hele Egypt. Narmer nevnes i flere kongelister, mens andre kongelister nevner Menes som den som forente Nedre Egypt og Øvre Egypt. Et kjent arkeologisk funn er den såkalte Narmerpaletten, som viser et bilde og en tekst hvor Narmer gis æren for å ha forent landet. Det er usikkert om Menes og Narmer er samme person. Eventuelt kan Menes ha vært den samme som Narmers etterfølger, Hor-Aha. Grøtavær. Grøtavær er lite et lokalsamfunn ytterst på Grytøya, i Harstad kommune i Troms. Her bor det ca. 100 personer (2006). Grøtavær ligger mot nord, men vernes fra storhavet av øyer med hvite sandstrender. Stedet var tidligere et ikke ubetydelig fiskevær, men strukturendringer og sentralisering, særlig i 1970- og 80-årene, førte imidlertid til fraflytting og reduserte fiskeleveranser. Idag preges næringsveien av jordbruk (i hovedsak sauedrift i kombinasjon), reiseliv, butikkdrift, leirskole samt en rekke hjemmebaserte bedrifter. Det finnes ennå noen sjarker som driver fiske fra Grøtavær. I tillegg dagplendler en rekke av innbyggerne til arbeid i kommunesenteret Harstad. På stedet finnes det også en kombinert barne- og ungdomsskole. Adkomst. Fylkesvei 867 fører fra Harstad til Stornes, hvor ferja går over til Bjørnerå ferjeleie. Herfra kjører man nordover på fylkesvei 15 langs Toppsundet. Etter ca. 7 kilometer er det en 4 kilometer lang tunnel som går gjennom fjellet Toppen. Etter tunnelen kommer man etter kort tid til tettstedet Dale, og så til Alvestad og endelig Grøtavær. Büyükada. Büyükada er den største av de ni øyene som utgjør Prinseøyene øst i Marmarahavet, tett ved Istanbul. Det greske navnet er Prinkipos (Πρίγκηπος). Det lå flere gresk-ortodokse klostre på Prinkipos (nå Büyükada) og de omliggende øyene, og mange er de hellige munker og nonner som holdt til der. Mange er også de ofte svært lite hellige som ble tvangsinternert – tvunget til å avslutte sine liv i ordenslivet – etter maktskifter i Østromerriket. Et nonnekloster på øya var forvisningssted for de bysantinske keiserinner Irene, Eufrosyna, Zoë og Anna Dalassena. Det er nettopp denne serien av fyrster (prinser) som gav øya sitt greske navn. Senere ble også medlemmer av den ottomanske sultanslekt til tider sendt i eksil til øya. Og etter sin deportasjon fra Sovjetunionen i februar 1929 oppholdt Lev Trotskij seg fire år på Büyükada. På 1800-tallet ble øyene et populært feriested for Istanbuls rike, og viktorianske hytter og hus er fremdeles å skue på hovedøya Büyükada. I Norge er det mange som vil assosiere navnet Prinkipos med UKA ved Studentersamfundet i Trondhjem for 1969. UKErevyen "Prinkipo" ble det året oppkalt etter øya i Marmarahavet. Hor-Aha. Hor-Aha (Horus-Aha el. Aha) (Antatt regjeringstid 3032-3000 f.kr.) var antagelig den første eller andre kongen av oldtidens Egypt. Spørsmålet avhenger av hvorvidt han var identisk med den legendariske kong Menes, som etter tradisjonen skal ha samlet øvre og nedre Egypt til ett rike. Aha etterfulgte Narmer (nå antatt å være siste konge i førdynastisk tid) og var sannsynligvis hans sønn. Begge kan ha vært samme person som den legendariske kong Menes. Samlingen av Egypt ble starten på de vi kaller dynstisk tid, en periode av Egyptisk historie som skulle vare over mer enn 3000 år og endte med Cleopatras fall for romerne under Julius Cæsar og Marcus Antonius. Ahas grav er funnet i det første dynastiets gravkompleks i Abydos (Grav B19). Ved graven er det også funnet ca. 30 mindre graver som trolig er benyttet til å gravlegge deler av Ahas tjenerskap i forbindelse med kongens død. En grotesk skikk vi bare finner i det første dynastiet. Hensikten med dette var at kongen skulle ha med seg sitt tjenerskap inn i dødsriket. Senere ble denne skikken erstattet med en mer human løsning der de virkelige personene ble erstattet med mindre figurer eller malerier. Det er også funnet en grav trolig tilhørende Aha i Saqqara. Allerede på Aha's tid synes det å ha vært militær aktivitet utenfor Egypts grenser. Det er funnet fragmenter som beskriver tokt inn i Nubia, som kan ha vært motivert av å legge deler av Nubia under egyptisk herredømme. Av kvinner rundt kong Aha kjenner vi hans dronninger Berenib og Neithotep, mor til Ahas etterførljer Djer. Astrid Marie Nistad. Astrid Marie Nistad (født 9. desember 1938 i Fjaler, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1989. Michael Shanks (arkeolog). Michael Shanks (født 1959 i Newcastle upon Tyne) er en britisk arkeolog som er kjent for sitt arbeide innen post-prosessuell arkeologi. Shanks foreleste ved University of Wales, Lampeter før han flyttet til USA, hvor han nå er professor i klassisk arkeologi ved Stanford University i California. Shanks er en av lederne for ved Stanford. Dette laboratoriet er en del av det bredere feltet "Media Studies", som inkluderer teoretikere som Marshall McLuhan. Han har skrevet flere bøker innen arkeologisk teori, og er kjent for sitt samarbeide med Christopher Tilley. Jan Petter Rasmussen. Jan Petter Rasmussen (født 1. juni 1947 i Stavanger, Rogaland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1997. Han var vararepresentant i perioden 2001–2005. Lars Gunnar Lie. Lars Gunnar Lie (født 18. september 1938 i Fjell i Hordaland) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1985. Før dette var han lektor på videregående skole i Førde. Der var han også ordfører fra 1981 til 1983. Til sammen satt han på Stortinget i fire perioder, fra 1989 til 1990 var han statsråd i Samferdselsdepartementet i regjeringen Syse. Ingvald Godal. Ingvald Åsmund Godal (født 26. oktober 1934 i Aker) er en tidligere norsk sivilingeniør og politiker (H). Han har examen artium fra Hamar katedralskole fra 1953, sivilingeniøreksamen fra bygglinjen ved Heriot-Watt University i Edinburgh fra 1959, planleggingskurs fra Norges landbrukshøgskole fra 1969 og kurs ved Forsvarets høgskole fra 1980. Han gjennomførte førstegangstjeneste og sersjantkurs i Hans Majestet Kongens Garde 1954–1955. Godal var konstruktør i Grønvolds konsulentfirma i Oslo 1959–1960, veiingeniør i Departementet for offentlige arbeider i Nord-Nigeria 1960–1965, veiingeniør i Norconsult A/S (leder for Uganda-kontoret) 1965–1969, leder for Det Lutherske Verdensforbunds hjelpearbeid under Biafrakrigen 1969–1970, ansatt i Asplan A/S 1970–1971, selvstendig næringsdrivende i Rauland 1971–1982 og rådmann i Vinje kommune 1982–1985. Som politiker representerte han opprinnelig Senterpartiet. Han var formann i Oslo Senterparti 1969–1971, statssekretær i Miljøverndepartementet 1972–1973, medlem av Vinje kommunestyre for Senterpartiet 1976–1982 (ordfører 1976–1979), formann i Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar 1977–1985, medlem av Statens naturvernråd 1977–1981 samt formann i Telemark Senterparti 1979–1981. Deretter meldte han i 1983 overgang til Høyre, som han representerte på Stortinget, innvalgt fra Telemark, 1985–2001. Godal var også styreformann i Telemarksforsking 1982–1987, visepresident i Norges Forsvarsforening 1985–1987 og leder i Norsk støttekomité for Tsjetsjenia 2002–2007. Som student var han formann i ANSAs avdeling i Storbritannia 1957–1959. Han har blitt tildelt Vernepliktsmedaljen i 1955 og den litauiske Medaljen for 13. januar i 1996. Hans Christian Heg. Hans Christian Heg (21. desember 1829 – 19. september 1863) var en norsk-amerikansk offiser som kjempet under den amerikanske borgerkrigen. Heg ble født på Lier utenfor Drammen og emigerte med sine foreldre til USA i 1840, 11 år gammel. Heg ble senere major i 4. Wisconsin Milits (4th Wisconsin Militia) og sjef for fengselssystemet i Wisconsin (med dette ble han den første norsk-amerikaner valgt til et delstatsdekkende verv i Wisconsin). Han var også medlem av det republikanske partiet og slaverimotstander. Han er mest kjent for å ha vært regimentsjef og oberst i 15. Wisconsin frivillige regiment (15th Wisconsin Volunteer Infantry) som var kjent som det skandinaviske regimentet, fordi det besto av mest nordmenn, men også noen svensker og dansker. 19. september 1863 ble Heg dødelig såret under Slaget ved Chickamauga. Han døde dagen etter på et feltsykehus. Ved Lier kommunelokale på Haugestad i Lierbyen ble det i 1925 avduket en statue av oberst Heg. Hans far, Even Heg utvandret fra Lier i 1840 og bosatte seg i Muskego Settlement. Statuen er en kopi av Hegs statue som står i Madison (Wisconsin). Christopher Tilley. Christopher Y. Tilley er en britisk arkeolog og en ledende talsmann for post-prosessuell arkeologi. Tilleys hovedverk innen arkeologisk teori ble skrevet sammen med hans elev Michael Shanks. Disse inkluderer "ReConstructing Archaeology" og "Social Theory and Archaeology", begge fra 1987. Han har skrevet flere bøker og artikler om bruk av fenomenologi i arkeologi, inkludert hans nyeste bok "The Materiality of Stone. Explorations in Landscape Phenomenology" (Oxford 2004). Tilley er for tiden professor i antropologi ved University College London. Dimetyltryptamin. Dimetyltryptamin, også kjent som DMT og "N,N"-dimetyltryptamin, ikke å forveksle med 5-MeO-DMT, er et hallusinogent tryptamin, liknende i struktur nevrotransmitteren serotonin. DMT blir produsert i små mengder av menneskekroppen gjennom vanlig metabolisme. Rent DMT er ved romtemperatur et fargeløst, voksaktig eller krystallint fast stoff. DMT ble første gang kunstig fremstilt i 1931. Det forekommer også naturlig i mange plantearter. DMT-inneholdende planter blir brukt i flere søramerikanske sjamanistiske praksiser. Det er en av de viktigste aktive ingrediensene i snus (som sniffes) som yopo og i drikken ayahuasca. DMT er ikke oralt aktivt med mindre det er kombinert med en monoaminoksidasehemmer (MAOI) som f. eks. harmalin. Uten en MAOI metaboliserer kroppen raskt DMT, og det har derfor ingen vesentlig hallusinogen virkning. Hallusinogene egenskaper. DMT er et kraftig psykoaktivt stoff. Hvis DMT røykes, injiseres eller inntas oralt med en MAOI, kan det skape kraftfulle enteogene opplevelser inkludert ekte hallusinasjoner (opplevd virkelighetsutvidelse). En bisitter (trip sitter) er som regel til stede både for å gi brukeren psykisk støtte og for å assistere i det praktiske arbeidet ved bruken. Røykt: Hvis DMT røykes varer maksimalseffekten en kort periode (30 minutter +). Virkningen skjer svært hurtig etter inhalasjon (mindre enn 45 sekunder) og maksimal effekt oppnås innen ca et minutt. Inhalasjon: Hvis DMT blir insuflert (sniffet inn gjennom neseborene) vil det vare noe lenger enn hvis det røykes og har mindre kraftfull virkning. Injeksjon: Injisert DMT produserer en opplevelse liknende den ved inhalasjon i varighet, intensitet og karakteristikker selv om den ifølge enkelte beretninger oppleves mer klinisk (i motsetning til åndelig). Oralt inntak: DMT, som brytes ned av fordøyelsesenzymet monoaminoksidase, er inaktivt hvis det inntas oralt, med mindre det kombineres med en monoaminoksidasehemmer (MAOI). Det sjamanistiske brygget ayahuasca, eller yage, er et te-liknende avkok av de kokte bladene, bark og røtter fra en rekke planter, vanligvis inkludert "Psychotria viridis", som inneholder høye nivåer av DMT, og "Banisteriopsis caapi", som inneholder harmala-alkaloider som er sterke MAOIer. En vanlig kilde i det vestlige USA er Reed canary grass eller "Phalaris arundinacea", og Harding grass eller "Phalaris aquatica". Dette ugresset inneholder høye nivåer av DMT og andre alkaloider. Ved oralt inntak med en passende MAOI gir DMT en langvarig (over 1 time) høyintensitetsopplevelse med sakte start. MAOIer bør brukes med ekstrem forsiktighet fordi de kan gjøre vanlige reseptfrie legemidler og matvarer giftige. Påførte DMT-opplevelser kan inkludere dyp tidsutvidelse, visuelle og auditive hallusinasjoner, opplevelser av reiser til paranormale omgivelser, og møter med åndelige vesener eller andre opplevelser som, ifølge de fleste førstehånds beretninger, motsetter seg muntlig eller visuell beskrivelse. I en studie utført i 1988 ved universitetet i New Mexico fant psykiateren Rick Strassman at anslagsvis 20 % av de frivillige som fikk injisert høye doser med DMT hadde opplevelser identiske med Nær døden opplevelser. Kjemi. DMT er et derivativ av tryptamin med to ekstra metyl-grupper ved amin-nitrogenatomet. DMT blir ofte syntetisert gjennom Speeter-Anthony syntese fra indol ved hjelp av oksalylklorid, dimetylamin, og lithiumaluminiumhydrid som reagenser. DMT blir vanligvis brukt i sin basiske form, men det er mer stabilt som et salt, f.eks. som et fumarat. I motsetning til DMTs base er dets salter vannløselige. DMT i løsning mister hurtig sine egenskaper og bør oppbevares beskyttet fra luft og lys i en fryser. Spekulasjoner. Flere spekulative og hittil uutprøvde hypoteser antyder at endogent DMT produsert i den menneskelige hjerne er involvert i visse psykologiske og nevrologiske tilstander. Ettersom DMT naturlig blir produsert i små mengder i mennesker og andre pattedyr (selv om mekanismen ennå ikke er forstått), tror noen at det spiller en rolle i drømming, nær døden-opplevelser og andre mystiske tilstander. Det har blitt spekulert av forskeren Jace Callaway at DMT muligens har forbindelse med visuell drømming. Det er også blitt spekulert at DMT kan bli funnet i forhøyede mengder under perioder av visuell drømming eller etter nær-døden-opplevelser. Folk som har skrevet om DMT inkluderer Terence McKenna og Jeremy Narby, selv om vitenskapsfolk som studerer psykedeliske stoffer behandler deres materiale med skepsis. McKenna skriver om sine opplevelser med DMT der han møter vesener han beskriver som «Selv-Forvandlende Maskinalver». Andre brukere rapporterer besøk fra eksterne intelligente vesener som forsøker å formidle kunnskap. Disse Maskinalv-opplevelsene blir det sagt deles av mange DMT-brukere. Fra en forskers ståsted er kanskje Rick Strassmans "DMT: The Spirit Molecule" (ISBN 0-89281-927-8) best kjent. Strassman har også foreslått at DMT blir laget i epifysen, selv om det kun er en spekulasjon. Juridisk status. DMT står oppført i den norske narkotikalisten, jf. Konvensjonen om psykotrope stoffer, 1971, med klassifikasjonen Schedule I. DMT blir i USA klassifisert som et Schedule I-stoff selv om det helt nylig foreligger et høyesterettskjennelse som gjør det mulig for en bestemt brasiliansk kirke (Uniao do Vegetal) å importere og bruke hoasca-te (inneholdende DMT) i sine religiøse seremonier. I Canada er det klassifisert som et Schedule III-stoff. I Frankrike er stoffet og de fleste planter det utvinnes fra klassifisert som "stupéfiant". I Storbritannia er det klassifisert som et Class A-stoff. I Brasil finnes en rekke religiøse bevegelser basert på bruken av ayahuasca, vanligvis i en animistisk kontekst som kan være sjamanistisk eller, oftere, blandet med kristen symbolikk. Disse ble legalisert etter offentlige undersøkelser av teen. Norsk språkhistorie. Norsk språkhistorie omhandler det norske språkets utvikling fra dets opprinnelse som eget språk frem til i dag. Marit Tingelstad. Marit Tingelstad (født 18. juni 1938 i Lier, Buskerud) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1993. Hun var vararepresentant i perioden 1989–1993. Rigmor Kofoed-Larsen. Rigmor Kofoed-Larsen (født 22. mars 1944 i Halden) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1997. Hun er utdannet sykepleier, og hadde en lang innsats bak seg i kommune- og fylkespolitikken da hun ble valgt inn på Stortinget i 1997. Ved valget i 2001 falt hun ut igjen av Stortinget, til manges overraskelse. Hun har sittet mange år i KrFs sentralstyre, og har også vært leder for Kristelig Folkepartis Kvinner (KrFK). Ian Hodder. Ian Richard Hodder (født 23. november 1948 i Bristol) er en britisk arkeolog og er en av pionerene innen post-prosessuell arkeologi. Han er for tiden "Dunlevie Family Professor" og ordfører for institusjonen for kultur og sosialantropologi ved Stanford University i California, USA. Innen feltarbeid er Hodder mest kjent for utgravningen av den 9000 år gamle Neolittiske boplassen Çatal Höyük i det sentrale Anatolia i nåværende Tyrkia). Han er leder for "Çatalhöyük Archaeological Project" som har som mål å bevare utgravningsområdet, plassere det i sin sammenheng og å presentere det for allmennheten. Hodder tok sin Bachelor of Arts i forhistorisk arkeologi ved University of London i 1971 og en doktorgrad i "Spatial Analysis in Archaeology" ved University of Cambridge i 1975. Han var foreleser ved University of Leeds mellom 1974 og 1977 før han vendte tilbake til Cambridge, der han etterhvert ble professor i arkeologi i 1996. Han flyttet til Stanford i 1999, og ble "Dunlevie Family Professor" i 2002. I 1996 ble han forsker ved British Academy. Reidun Gravdahl. Reidun Gravdahl (født "Engen", 12. januar 1948 i Østre Toten, Oppland) er en norsk politiker (Ap). Gravdahl er nå fylkespolitiker i Oppland. I 2003 ble hun valgt inn på fylkestinget, og ved valget i 2007 ble hun fylkesvaraordfører. Reidun Gravdahl ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1997. Hun var vararepresentant i periodene 1993–1997 og 2001–2005. Gravdahl vokste opp i Solvoll i Vestre Toten. Hun ble ansatt ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) i 1978, og fra 1986 ble hun tillitsvalgt på heltid, som studieleder og nestleder i klubben på RA. Gravdahl har drevet fagforeningsarbeid (Fellesforbundet) parallelt med politisk engasjement på alle nivåer. Reidun Gravdahl er bosatt på Raufoss. Rune E. Kristiansen. Rune E. Kristiansen (født 30. oktober 1948 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1997. Han var vararepresentant i periodene 1989–1993 og 1993–1997. Annelise Høegh. Annelise Høegh (født 26. juli 1948 i Oslo) er en norsk politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Hun har examen artium fra Sinsen gymnas fra 1967 og er cand.philol. med hovedfag i historie, mellomfag i engelsk og grunnfag i idéhistorie fra Universitetet i Oslo fra 1976. Hun var førstesekretær i Utenriksdepartementet 1977–1978, forskningsassistent ved Den nordatlantiske forsamling i Brussel i 1977, utredningskonsulent i Akademikernes Fellesorganisasjon 1978–1981. I det meste av sitt voksne liv har hun vært heltidspolitiker. Etter tiden på Stortinget har Høegh bekledd verv som medlem av UNICEFs nasjonalkomité fra 2000, styremedlem i Rikshospitalet HF 2001–2003, styremedlem i Norsk Luftambulanse 2001–2005, riksrevisor fra 2002, styremedlem i Sentrum Røntgeninstitutt A/S 2002–2007 og styremedlem i Oslo-Filharmonien fra 2006. Hun var lobbyist i Konsensus A/S fra 2001 og generalsekretær i Norsk Epilepsiforbund 2006–2008. Hun er datter av generalsekretær Anders Høegh og gift med tidligere stortingsrepresentant Jo Benkow. Politisk arbeid. Allerede som gymnasiast og student påtok hun seg verv som formann i Skoleungdommens Riksmålsforbund fra 1967, studentrepresentant i fakultetsråd og styre ved Det historisk-filosofiske fakultet 1971–1973 samt formann i Den Konservative Studenterforening i 1975. Høegh var medlem av Høyres politiske råd 1976–1983, 1. vararepresentant til Høyres sentralstyre 1976–1980, medlem av Oslo Høyres representantskap 1976–2006, medlem av Norsk Kvinnesaksforenings landsstyre 1980–1984, styreleder i Statens barne- og ungdomsråd 1982–1985, formann i faglig-politisk utvalg i Oslo Høyre 1982–1984, medlem av Høyres programkomité i 1983 og 1. nestleder i Oslo Høyre 1988–1992. Hun var fast innvalgt på Stortinget fra Oslo 1985–2001 og var vararepresentant 1977–1985 (møtte fast for Kåre Willoch 1981–1985). På Stortinget var hun blant annet parlamentarisk nestleder 1989–1990 og Høyres sosialpolitiske talskvinne gjennom 16 år. Ekteparet Høegh og Benkow har hatt stor påvirkning på Høyres sosialpolitikk i nyere tid, og Høegh gikk inn for både partnerskapsloven og dagens abortlovgivning. Annelise Høegh er fra 2007 fast medlem av Oslo bystyre, hvor hun er medlem av Samferdsels- og miljøkomiteen, valgstyret og samevalgstyret i Oslo samt varamedlem av forretningsutvalget (sistnevnte fra 2008). I 2007 ble hun foreslått som Høyres ordførerkandidat i hovedstaden, men tapte mot Fabian Stang. Høegh har også tidligere vært på tale som ordførerkandidat, statsråd eller leder i Oslo Høyre. John Dale. John Dale (født 22. mars 1940 i Vaksdal, Hordaland) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1993. Han var vararepresentant i perioden 1969–1973. Inge Myrvoll. Inge Myrvoll (født 21. juni 1948 i Rana, Nordland) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1989. Myrvoll satt på Stortinget i 12 år fra 1989 til 2001, alle tre periodene som medlem av Samferdselskomiteen. Han var vararepresentant deretter i perioden 2001–2005. Myrvoll var ordfører i Rana kommune fra 2003 til 2007. Myrvoll arbeidet ved Norsk Jernverk 1978-89, og var i en årrekke tillitsvalgt i Jern og Metall (idag: Fellesforbundet). Han gikk LO-skolen i 1985 og Manchester-skolen i 1987, og hadde en rekke lokale og sentrale tillitsverv i LO. I sin lange periode som stortingspolitiker var Myrvoll en ivrig talsmann for økt utbygging av jernbane, og tok blant annet initiativ til jernbaneforbindelse i tunnel fra Bærum og under Krokskogen til Ringerike. Myrvoll var også en ivrig støttespiller i solidaritetsarbeidet for Eritrea. Bent Hegna. Bent Hegna (født 10. juni 1959 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1993. Jon Olav Alstad. Jon Olav Alstad (født 9. august 1968 i Stjørdal) er en norsk gårdbruker, næringsdrivende og politiker (Ap). Han har jobbet som landbruksvikar 1986–1989, maskinoperatør 1987–1989 og gårdbruker på Forbord vestre på Skatval 1995–2009. Han ble uteksaminert fra Stjørdal videregående skole i 1987, studerte ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1989–1991, og studerte økonomiske fag ved Høgskolen i Nord-Trøndelag 2002–2004. Alstad var rådgiver og konseptutvikler i Tankesmia A/S 2005–2009 og styreleder i samme foretak 2007–2009. Alstad er samfunnskontakt i NAF Region Nord siden 2009. Alstad var leder i Stjørdal AUF 1987–1989, medlem av Stjørdal kommunestyre 1988–1993, sekretær i Sinsen Arbeidersamfunn 1990–1991, sentralstyremedlem i forkant av opprettelsen av Ungdom mot EF i 1990, kasserer i Innflytternes AUF 1990–1991, leder i Nord-Trøndelag AUF og medlem av AUFs landsstyre 1991–1993, leder i Ungdom mot EF i Nord-Trøndelag i 1993 samt innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1993–2001. Han var vararepresentant i perioden 2001–2005 og møtte i en kort periode høsten 2001 for Bjarne Håkon Hanssen. Alstad var leder i Nord-Trøndelag Arbeiderparti 2002–2004 og igjen medlem av Stjørdal kommunestyre 2007–2011. Alstad er særlig opptatt av kulturpolitikk, og har vært mediepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet. Han har vært styreleder i Snøscooterforeningen siden 2007. __NOTOC__ Siri Frost Sterri. Siri Frost Sterri (født 20. september 1944 i Trondheim) er en tidligere norsk lærer og politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Hun er datter av murmester Ola Frost og eiendombestyrer Milly Thorsen, som begge var politisk aktive for Høyre. Siri Frost Sterri gikk ved Ila skole 1951–1958, realskole ved Gerhard Schønings skole 1958–1960 og gymnas sammesteds 1960–1964. Frost Sterri studerte deretter til almenlærer ved Volda lærarhøgskule 1964–1967 og grunnfag i musikk ved Universitetet i Trondheim 1968–1969. Senere tok hun også en årsenhet i spesialpedagogikk ved Trondheim lærerhøgskole 1980–1981. Hun var lærer på ungdomstrinnet 1969–1981, pedagogisk konsulent ved Malvik skolekontor 1981–1985 (med permisjon fra 1985) og assisterende skolesjef i Malvik fra 1993. Allerede som gymnasiast var hun politisk aktiv, og fra 1985 begynte en sekstenårig periode som stortingsrepresentant. Frost Sterri har også innehatt en rekke verv, deriblant formann i Malvik lærerlag 1974–1977 (hovedtillitsvalgt 1975–1980), styremedlem i Uttrøndelag lærerlag 1975–1981 (hovedtillitsvalgt 1978–1979), formann i skoleutvalget ved Malvik videregående skole 1984–1991, medlem av Det norske hageselskaps arbeidsutvalg 1989–1993, styreformann i Olavshallen AS 1995–1999, styreleder ved Stiklestad nasjonale kultursenter 2005–2009, nestleder i Nationaltheatrets styre fra 2009 og medlem av representantskapene i Adresseavisen ASA, Norges Bank, BN-kreditt AS og BNbank ASA. Politisk arbeid. Frost Sterri var formann i Malvik Unge Høyre 1961–1963, formann i Volda Unge Høyre 1964–1966, viseformann i Møre og Romsdal Unge Høyre i 1965, varamedlem av Unge Høyres sentralstyre 1965–1967, formann i Møre og Romsdal Unge Høyre i 1966, viseformann i Malvik Høyrekvinner 1973–1974, formann i Malvik Høyrekvinner 1975–1977, viseformann i Malvik Høyre 1975–1977. Deretter tok hun steget til medlem av Malvik kommunestyre 1975–1979, medlem av Sør-Trøndelag fylkesting 1979–1985, viseformann i Sør-Trøndelag Høyre 1982–1984, medlem av Høyres programkomité 1983–1985, formann i Sør-Trøndelag Høyre 1984–1986 samt medlem av Høyres sentralstyre 1984–1993. Hun var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1985–2001, nestleder i Høyrekvinnene 1987–1989, leder i Høyrekvinnene 1989–1993 og leder i Høyres Studieforbund 1995–2001. Hun virket hovedsakelig innen Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité, og i perioden 1997–2001 var hun 2. visepresident i Lagtinget. Frost Sterri har vært Høyres utdannelsespolitiske talsperson. Etter tiden på Stortinget har hun vært blant annet leder i Høyres valgkomité 2002–2006 og medlem av Malvik kommunestyre 2003–2007. Alfred Graf von Schlieffen. Alfred Graf von Schlieffen (28. februar 1833–4. januar 1913) var en tysk feltmarskalk og strateg som tjente som sjef for Tysklands generalstab fra 1891 til 1905. Han er kjent for å stå bak schlieffenplanen som ble utarbeidet i 1905. Denne var ment å beseire Frankrike og Russland i tilfelle av en stor konflikt i Europa på en slik måte at Tyskland unngikk en to-frontskrig. Planen forutsatte at Frankrike først ble slått, slik at Tyskland kunne gå inn med en samlet styrke mot Russland. Dette forutsatte blant annet en opprustning av de tyske jernbanen, da store troppestyrker slik hurtig kunne fraktes østover. Planen ble forsøkt benyttet under første verdenskrig. Karriere. Schlieffen var sønn av en prøyssisk generalmajor, og gikk selv inn i den prøyssiske hæren i 1854. Han avanserte raskt og kom allerede i 1863 i tjeneste i generalstaben. I 1866 deltok han som "hauptmann" under slaget ved Königgrätz i Den østerriksk-prøyssiske krig og som major i staben til storhertug Friedrich Franz II av Mecklenburg-Schwerin under Den fransk-prøyssiske krig. I årene 1876 til 1884 var han kommandant over et Ułan-regiment og deltok samtidig i generalstabens arbeid. I 1884 ble han leder av generalstabens historiske seksjon, og i 1891 overtok han etter Waldersee som sjef for generalstaben. Han forsvarte i 1904 overfor keiseren de brutale metodene Lothar von Trotha benyttet seg av i å slå ned Herero-oppstanden. Keiser Wilhelm II la personlig ned en krans ved Schlieffens grav da han ble begravet på Invalidenfriedhof. Innflytelse. Schlieffen var en kjent militær strateg i sin samtid, og hans tanker ligger til grunn for utviklingen av den senere manøverkrigføring. Hans militærstrategiske tenkning har vært pensum i høyere offiserutdannelse en rekke steder, både i USA og i Europa. Ole Johs. Brunæs. Ole Johannes Brunæs (født 4. februar 1936 i Göteborg) er en norsk politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Vestfold i perioden 1989–2001. __NOTOC__ Brunæs er utdannet sivilingeniør (skipsmaskin) fra NTH i 1963, og har også befalsskole (1957). Etter et par år ved Nakskov Skibsværft i Danmark begynte han ved Framnæs Mekaniske Værksted, der han etterhvert ble teknisk direktør. Han var adm.dir i Framnæs industriutvikling 1986–1988, før han hadde samme stilling i Keftech 1988–1989. Brunæs var medlem av Sandefjord bystyre 1979–1983 og formann i Sandefjord Høyre 1980–1986. Han har også vært leder for Norske Sivilingeniørers Forening, sentralstyremedlem i N.A.F. og medlem i hovedstyret i NHO. Gammelnorsk språkhistorie. Gammelnorsk språkhistorie omhandler det norske språkets utvikling fra vikingtiden, da norsk trer frem som eget språk, til begynnelsen av den mellomnorske perioden. Den gammelnorske språkhistorien kan deles i tre deler. I den første perioden, fra 800-tallet til omkring 1200 er det til å begynne med ingen, senere små forskjeller mellom gammelnorsk og gammelislandsk. Den andre perioden (ca. 1200 – ca. 1350) viser få endringer. På 1300-tallet fremtrer derimot store forskjeller fra det eldre språket. For eksempel får man alminnelig "ll", "nn" og "ss" i stedet for "rl", "rn" og "rs". Foran "f", "p" "m" "l", "r" og en konsonant blir "i" ofte til "y". Mellom konsonant og en utlyds-"r" oppstår en svarabhaktivokal, hvorpå "r" forsvinner. Kilder. Kildene til det gammelnorske språkets historie er av to slag: runeinnskrifter og håndskrifter. Runeinnskriftene er nesten alle samtidige eller litt eldre enn den gammelnorske litteraturen, men ikke særlig viktige i språklig sammenheng. Man kan nevne en viktig og utførlig innskrift fra Karlevi på Öland i Sverige (omkring år 1000), en på Frösön i Jämtland (omkring 1050), en fra Flatdal i Telemark (omkring 1150) og en fra Årdal i Sogn (1200-tallet). Ellers er i språklig sammenheng den store mengden diplomer viktig; disse opptrer fra begynnelsen av 1200-tallet gjennom hele middelalderen, og utgjør etter 1400 nesten de eneste litterære kildene. De er utgitt som "Diplomatarium Norvegicum". Daley Thompson. Francis Morgan «Daley» Thompson (født 30. juli 1958 i London) er en tidligere britisk friidrettsutøver. Han vant to OL-gull, ett VM-gull, to EM-gull og satte fire verdensrekorder i tikamp. Han var ubeseiret mellom 1979 og 1987. Thompson og den bitre konkurrenten Jürgen Hingsen vekslet på å inneha verdensrekorden, selv om Thompson vant når de møttes. Thompsons personlige rekord på 8893 poeng stod som verdensrekord i ni år. Suur Munamägi. Suur Munamägi ("Store Eggfjell") er Estlands og Baltikums høyeste punkt, 318 moh. Fjellet ligger ved landsbyen Haanja i Võru fylke sørøst i Estland. På toppen av fjellet står et 29 meter høyt observasjonstårn som ble bygd i 1939 og påbygd i 1969. Det blå/svart/hvite estiske flagget ble heist på Suur Munamägi 1. juli 1987, over 4 år før Estland ble selvstendig. Gunnar Skaug. Gunnar Skaug (født 25. mai 1940 i Sarpsborg, død 24. juni 2006) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1969. Han var president i Odelstinget fra 1993 til 2001. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Biografi. Skaug tok eksamen artium i 1959 og var deretter journalist i Østfold-Posten Askim et par år. Fra 1962 til 1963 var han soldat ved FN-styrkene i Gaza før han begynte på Nordisk Folkhøyskole i Genéve i 1963. Deretter var han journalist i Moss Dagblad før han i 1965 ble redaktør av Fritt Slag og samtidig journalist i Finnmark Dagblad. Han avviklet disse jobbene da han i 1967 kom tilbake til Moss Dagblad og jobbet som journalist et par år før han ble valgt inn på Stortinget i 1969. I tiden i Moss var han også med i kommunestyre og formannskap. Tom Thoresen. Tom Thoresen (født 16. mai 1947 i Glemmen, Østfold) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1977. Thoresen var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1996–1997. Fra 1. september 2002 er han direktør i Statens medieforvaltning, senere i Medietilsynet. Brit Hoel. Brit Karen Hoel (født Jørgensen 19. desember 1942 i Arendal, Aust-Agder) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1981 og satt i 16 år, til 1997. Lokalt var hun medlem av kommunestyret i Øyestad i perioden 1975 til 1979. Fra 1979 til 1983 var hun medlem av Aust-Agder fylkesting. Etter tiden på Stortinget var hun medlem av Riksrevisjonen fra 2000 til 2002. Fra 2004 engasjerte hun seg i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke med flere sentrale verv. Brit Hoel ble 23.10.11 enstemming valgt til styreleder for LHL nasjonalt. Av utdanning hadde hun realskole og handelsskole. Deretter jobbet hun i butikk. Fra 1975 til hun kom på Stortinget jobbet hun på kontor. Hauksbók. Hauksbók er et av de få norrøne håndskriftene fra middelalderen hvor man kjenner forfatterens navn. Forfatteren het Haukr Erlendsson (død 1334), og så lenge man vet har boken blitt kalt «Hauksbók» etter forfatteren. Den inneholder versjoner av mange norrøne tekster, slik som "Landnåmabok", "Fosterbrødrenes saga", "Eirik Raudes saga", "Hervors saga" og "Voluspå". I tillegg inneholder boken også en avdeling om matematikk, kalt "Algorismus". Det er den eldste matematikkteksten på noe skandinavisk språk. Terje Sandkjær. Terje Sandkjær (født 24. februar 1944 i Landvik, Aust-Agder) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1993. Tore A. Liltved. Tore A. Liltved (født 8. mai 1939 i Arendal, Aust-Agder, død 13. juli 2004) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1989. Han var vararepresentant i periodene 1977 – 1981, 1981–1985 og 1985–1989. I perioden 1979-1981 var han ordfører i Moland Kommune (nå en del av Arendal Kommune). Jasmila Žbanić. Jasmila Žbanić (født 19. desember 1974 i Sarajevo) er en bosnisk filmregissør. Hun er utdannet i filmregi ved Film- og teaterakademiet i Sarajevo. Hun har også jobbet med dukketeater i Vermont-baserte "Bread and Puppet" Theater og som klovn i en Lee De Long workshop. Hun er kjent for i ha regissert "Grbavica" (2005) som i 2006 vant Gullbjørnen for beste film ved den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Filmografi. Zbanic, Jasmila Zbanic, Jasmila Steinar Taarn Sande. Steinar Taarn Sande (født 1979) er en skuespiller fra Kvinnherad i Hordaland. Han er utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Han er bl.a. stemmen bak Professor Balthazar og Timmy Tid-vignetten i NRK Barne-TV. Han er også en av frontfigurene i bandet Brødrene Löwenstierne. De fikk en del oppmerksomhet for sin musikkvideo med Vendela Kirsebom da den kom ut i 2008. Sigurd Manneråk. Sigurd Manneråk (født 28. august 1942 i Marnardal, Vest-Agder, død 5. april 2003) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1993. Manneråk var varaordfører i Kvinesdal i 1983–1987 Solveig Torsvik. Solveig Torsvik (født 30. desember 1954 i Stange, Hedmark) er en norsk politiker og tidligere partisekretær i Ap. Hun ble valgt inn på Stortinget fra Akershus i 1993. Før dette var hun forbundssekretær i Norsk Kommuneforbund fra 1989 til 1990, og statssekretær for kommunalminister Kjell Borgen fra 1990 til 1992. Hun var i tillegg vararepresentant til Stortinget i periodene 1981 – 1985, 1985 – 1989 og 1989 – 1993, og møtte som fast representant i til sammen mer enn fire år i disse stortingperiodene. I 1996 ble Solveig Torsvik valgt til første – og hittil eneste – kvinnelige partisekretær i Arbeiderpartiet. Hun stilte derfor ikke til valg til Stortinget i 1997. Etter Arpeiderpartiets historisk dårlige valgresultat i 2001, trakk hun seg som partisekretær og forlot norsk politikk til fordel for jobb som eiendomsutvikler i Tom Hagen Eiendom i Lørenskog. I oktober 2006 gjorde Solveig Torsvik et lite omtalt comeback som politiker, som politisk rådgiver i Jens Stoltenbergs andre regjering, først for statsråd Sylvia Brustad i Helse- og omsorgsdepartementet (2006-2008), deretter for statsråd Dag Terje Andersen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2008-2009). Fra høsten 2009 er Solveig Torsvik sekretariatsnestleder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Hun er samboer med tidligere stortingsrepresentant fra Oppland, ambassadør Haakon Blankenborg. Eva R. Finstad. Eva R. Finstad (født 6. august 1933 i Nes, Akershus, død 8. juni 1998) var en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1989. Hun var vararepresentant i periodene 1981 – 1985 og 1985 – 1989. Tuzla. Tuzla er Bosnias tredje største by, med 170 000 innbyggere. Byen ligger nordøst i landet. Den er kjent for sin omfattende fremstilling av salt, fra underjordiske gruver under hele byen. Denne utnyttelsen har ført til at byen bokstavelig talt har sunket flere meter i løpet av tiårene, og dette har ført til og fører fortsatt til store materielle skader. I det nyopprettede museet Solni Trg finnes utstilt flere hundre år gamle redskaper brukt til saltfremstillingen, og andre ting som vitner om at Tuzla regnes for å være byen med den eldste kontinuerlige bosetningen i Europa. Tuzlas navn kommer av "tuzlu", det tyrkiske ordet for salt. Et av byens fremste kjennemerker Europas eneste saltholdige innsjø, beliggende i sentrum. Under kommunismen i tidligere Jugoslavia utviklet Tuzla seg til et stort industrielt og kulturelt senter. Tuzla er også anerkjent som den mest multikulturelle og tolerante byen under krigen fra 1991 til 1994, som greide å beholde sitt etniske mangfold og samhold da alle andre byer langt på vei hadde tapt den kampen. Stephen Bråthen. Stephen Bråthen (født 2. september 1964 i Lørenskog, Akershus) er en norsk politiker (FrP) og informasjonssjef i Den norske revisorforening. Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1993. Stephen Bråthen var også stortings representant i FRP. Fra 3. mai 1994 var Bråthen uavhengig representant. Hallgrim Berg. Hallgrim Berg (født 28. januar 1945 i Ål, Buskerud) er en norsk politiker (H), forfatter, samfunnsdebattant, musiker og humorist. Berg satt på Stortinget for Buskerud fra 1977 til 2001.Første og siste periode som vararepresentant, men i tidsrommet 1981 til 1997 som fast representant. Han var kultur- og mediepolitisk talsmann for Høyre og saksordfører for NRK-saker. I årene 1989 til 1997 var han medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling i Strasbourg, der han de siste fem årene var leder for The European Democratic Group. Han satt også i kulturutvalget, ledet underkomiteen for media og var nestleder i likestillingskomiteen. Berg ble utnevnt til æresmedlem i Parlamentarikerforsamlingen i 1998. Berg har også vært aktiv i lokalpolitikken, Ål kommunestyre 1975-87 og 1999-2003 og Buskerud fylkesting 1999-2007. Hallgrim Berg er forøvrig onkel til stortingspolitiker Trond Helleland. Yrkeskarriere. Berg er utdannet Cand. philol fra Universitetet i Oslo i 1972, med statsvitenskap, engelsk og historie hovedfag. Yrkessmessig har han blant annet arbeidet som frilansmedarbeider i NRK TV for norsk og internasjonal folkemusikk (1968–1973). Han var lektor både ved Hol ungdomsskule på Geilo (1973–1974) og Hallingdal gymnas på Gol (1974–1976). Fra 1974 til 1986 var han selvstendig næringsdrivende med sportsbutikker og radio/TV-forretninger i Ål og Geilo. En tid musikkritiker i Aftenposten ((1986–1992)) og fra 1998 til 2003 daglig leder i reiselivsselskapet Fjell og Fjord Ferie på Gol. Hallgrim Berg har vært aktiv målmann i mange år, og satt i arbeidsutvalget til Noregs Mållag fra 1968–1970. Han var leder i Ål og Torpo Mållag fra 2004-2009. Æresmedlem i Buskerud Mållag fra 1995. Han har utover sin karriere i politikk og arbeidsliv utgitt flere musikkalbum. Han har også vært med og satt musikk til den norske filmen "Knut Formos siste jakt" 1973. Han er særlig kjent for å spille munnharpe og seljefløye og er ettertraktet som foredragsholder, kåsør og historieforteller. Berg har vært aktiv i folkemusikkmiljøet siden han i 1969 ble sekretær i Landslaget for spelemenn. Han var med og etablerte Folkemusikkdagane i Ål i 1976, senere Den norske folkemusikkveka, hvor han i tredve år har vært i ledelsen for programarbeidet. Berg er også mye benyttet som kappleiksdommer i folkemusikk og bygdedans. Han har vært styreformann for innsamlingsprogrammene i Tubfrim i 20 år, og for denne innsatsen for handikappede barn og unge ble han ved fratreden i 2009 utnevnt til æresmedlem i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Berg har i senere år skrevet mange bøker i forskjellige sjangre. Trilogien "Når sevja stig, 2004, Når lauvet sprett, 2006" og "Når flaumen går, 2010" er samlinger av norsk frodig og til dels ellevill humor fra en rekke miljøer. Berg er også forfatter av den bestselgende biografien Olav Thon - milliardær i anorakk" (2008), og bokverket Rakfisk i godt lag, 2009. Humortitlene er også tilgjengelige som lydbøker, med forfatteren i hovedrollen sammen med muntre fortellere som Arne Horge, Arne Moslåtten, Knut Buen og Frode Aga. Samfunnsengasjement og skribentvirksomhet. Hallgrim Berg har siden studietiden tilhørt Minerva-kretsen og betegner seg selv som en liberal og verdikonservativ politiker, helt fra han var formannskandidat for Den Konservative Studenterforening (DKSF) i Det Norske Studentersamfund våren 1969. Hele sin karriere har han holdt aktiv front og advart mot de totalitære ideologier, kommunisme, fascisme, nazisme, og i senere år også mot islamismen. Han hevder at disse har en rekke skremmende fellestrekk som alle er undergravende for demokratiet, de vestlige frihetsverdiene og menneskerettene. Etter tiden som folkevalgt på Stortinget har han vært medlem av Kringkastingsrådet i perioden 2002-2009. Som stortingsoppnevnt medlem av Norsk Kulturråd fra 2005 til 2009, har han også hatt plass i Fagutvalget for musikk og i Innkjøpskomiteen for fonogram. I 2008 ble Hallgrim Berg valgt til president i Nordmanns-Forbundet (The Norse Federation), hvor han etterfulgte Tom Vraalsen. Forbundet ble etablert i 1907, og har 3000 medlemmer i 51 land. Berg har i mange år vært spaltist og aktiv skribent i en rekke aviser, blant annet Drammens Tidende, Nationen og lokalavisa Hallingdølen. I 2008 og 2009 hadde han kronikker blant annet i Aftenposten, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen, der tematikken kan variere fra historiske og kulturpolitiske til samferdselspolitiske emner. I DagenMagazinet helgebilag, Velsignet Helg, skriver han ofte om den økende utfordringen fra islam i Europa. Hans bok, ble i 2007 utgitt i USA under tittelen. Boka ble en «kioskvelter» på Norsk Høstfest i Minot, etter et større intervju i Minot Daily News. Berg har engasjert seg for Israels sak og holder foredrag i MIFF-regi (Med Israel For Fred) landet rundt. I januar 2009 anklaget han NRK for å la historiker og USA-ekspert Ole Moen slippe til med jødefiendtlighet for åpen mikrofon, da han i en P2-sending hadde kommet med følgende uttalelse: «Samtidig har han [Barack Obama, journ. anm.] utnevnt mange jøder og veldig pro-israelske folk i sin administrasjon. Mange som var med i Clinton-administrasjonen. Det gjør at jeg har lite håp om at det blir noen særlig endring her». Berg mente utsagnet karakteriserte jødene som etnisk gruppe, og faktisk var sterkere enn Kåre Willochs anti-israelske utsagn som nylig hadde ført til massiv kritikk av ham, blant annet fra Mona Levin. Moen svarte på kritikken med å si at «siden dette kommer fra Hallgrim Berg, tar jeg det svært avslappet». Sommeren 2010 engasjerte Berg seg også mot NRK's forslag om å fjerne Fedrelandssalmen fra radioens sendeskjema søndag morgen. Forslaget utløste flere tusen protester, og etter noen uker ble salmen gjeninnført på sin faste plass. Kontroversiell bokutgivelse. Berg vakte i februar 2007 oppsikt med lansering av boka '. Boka er sterkt kritisk til det Berg mener er frammarsjen av radikal islam i Europa. Berg advarer i denne sammenheng om et mulig muslimsk flertall i Europa. Forfatteren mener at konsekvensene av den islamske ekspansjonen i Europa kan være en fare for kultur, ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter, med medfølgende undertrykking av kvinner og minoriteter. Boka er sterkt pro-amerikansk og frihetsorientert, og Berg mener at det er USA som står som garantist for fred og frihet. Han går også inn for å erstatte FN med en organisasjon bestående av demokratiske nasjoner. Boka ble i mars 2007 sterkt kritisert av Lars Gule. Han hevdet i Dagbladet at sentrale elementer i Hallgrim Bergs tenkning har paralleller til den antisemittiske tenkemåten, særlig det konspiratoriske elementet. Han hevder også at Berg benytter seg av konspirasjonsteorier for å knytte sammen budskapet til en liten gruppe islamister og muslimer flest. Gules kritikk har igjen blitt kritisert av blant annet Ole Jørgen Anfindsen og Torgeir M. Hillestad. Hillestad mente at det var urimelig å sammenligne Bergs påstander med antisemittisme. Boka fikk hånende kritikk av venstreradikalere som Tom Hverven i Klassekampen og Stian Bromark i Dagbladets nettavis, som kalte boka en «Parodi på sjangeren 'modige oppgjør med islam'». Boka ble mer balansert mottatt og presentert i aviser som Morgenbladet, Sunnmørsposten og Vårt Land, og fikk sterk støtte i media som er kritiske til radikal islams økte innflytelse i Europa, blant annet en lang rekke nettsteder, og aviser som DagenMagazinet og Norge IDAG. Folkemusikken - hjertebarn. Ved siden av å ha vært aktiv utøver som spelemann og danser, har Hallgrim Berg vært "kulturpolitisk aktivist" og talsmann på vegne av norsk folkemusikk, både lokalt og i norsk offentlighet. Blant annet var han i 1970-årene programleder for 40 folkemusikkhalvtimer i NRK radio, og pionerserien om norsk bygdedans i NRK-fjernsynet i 1971. I Stortinget kjørte han fram Sigbjørn B. Osa's idè om et Ole Bull Akademi på Voss. Han har utgitt og deltatt på en lang rekke CD-produksjoner og har turnert i Norge, Europa, USA og Australia. Berg har også i mange år skrevet debattinnlegg og kronikker om utviklingen av norsk folkemusikk- og dans. Arild Hiim. Arild Hiim (født 17. august 1945 i Ringerike) er en tidligere norsk politimann, advokat og politiker (H). Han har examen artium fra 1964 og juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1972. Hiim jobbet som lærer 1964–1965 og periodevis som lensmannsbetjent 1968–1971. I årene 1972–1979 arbeidet han som politifullmektig, politiadjutant og politiinspektør ved Ringerike politikammer i Hønefoss. Han var disponent for "Ringerikes Blad" 1984–1987 og administrerende direktør i Berg & Sanboe og Berg Eiendom 1988–1989. Hiim begynte sin politiske karrière i Unge Høyre, hvor han var formann i Nes Unge Høyre 1964–1966 og formann i Buskerud Unge Høyre 1967–1969. Han var videre studieleder i Den Konservative Studenterforening 1968–1969, 1. vararepresentant til Høyres sentralstyre 1969–1971, medlem av Ringerike kommunestyre 1971–1979, medlem av Buskerud fylkesting og fylkesutvalg 1980–1987, fylkesordfører 1980–1983, formann i Buskerud Høyre 1978–1990 og selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre i samme periode. Han var 4. vararepresentant til Stortinget fra Buskerud 1985–1989 og fast innvalgt 1989–1997. Roy N. Wetterstad. Roy N. Wetterstad (født 22. mars 1963 i Kongsberg, Buskerud) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1993. Han var vararepresentant i perioden 1989 – 1993. Wetterstad var uavhengig representant fra 3. mai 1994. Johanne Gaup. Johanne Gaup (født 23. oktober 1950 i Tromsø, Troms) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1993. Volundkvadet. Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, tegning av Johannes Gehrts (1883). "Volundkvadet" (eller "Volundarkviða") er et dikt fra "Den eldre Edda" basert på germanske sagn om mestersmeden Volund smed. Diktet beskriver tapt kjærlighet og dypt savn, men også hat og brutal hevn. Smeden Volund er sønn av en finnekonge, og han bor sammen med sine to brødre i Ulvedaler. Han blir forlatt av sin elskede Hervor, og blir sittende tilbake og smi ringer mens han tenker på sin tapte kjærlighet. En natt blir han tatt til fange av kong Nidud og tatt med til en holme. Den onde dronningen sørger for at Volunds sener blir kuttet av ved kneet, slik at han ikke kan rømme. En armring som Volund har smidd til sin kjæreste, blir tatt fra ham og gitt til kongsdatteren Bodvild. Etter at Volund har smidd kostbarheter for kong Nidud en stund, tar Volund hevn over kongen ved å drepe hans to sønner og smi vakre skåler av hodeskallene deres. Han voldtar Bodvild og gjør henne gravid. Dette forteller Volund hoverende til Kong Nidud før han flyr av gårde med et par vinger som han har smidd seg. Forskningstradisjonen rundt Edda-diktningen har diskutert hvorvidt "Volundkvadet" hører hjemme blant gude- eller heltediktene. Nyere forskning har plassert diktet blant gudediktene, av den grunn at hovedpersonen er en alv, og dermed anses å høre hjemme i gudeverdenen. I historien om Volund kjenner vi igjen figuren Daidalos fra gresk mytologi – smeden som ble tatt til fange av kongen på Kreta, men som etter en tids fangenskap fløy av gårde til frihet ved hjelp av selvlagde vinger. Mytologisk trekker denne figuren også veksler på figurene Hefaistos og Vulkan. Ragnhild Queseth Haarstad. Gerda Ragnhild Queseth Haarstad (født 4. april 1939 i Grue, Hedmark) er en norsk politiker (Sp). Hun satt på Stortinget i fire perioder fra 1981 til 1997, og var også kommunalminister i Sentrumsregjeringen fra 1997 til 1999. Hun var vararepresentant på Stortinget i periodene 1973–1977 og 1977–1981. Fra 1971 til 1975 satt hun i kommunestyret i Grue, og fra 1975 til 1982 satt hun i fylkesutvalget i Hedmark. Sammen med Berit Ås var hun sentral i etableringen av det første Kvinneuniversitetet i 1983. Magnar Sortåsløkken. Magnar Sortåsløkken (født 1. august 1947 i Ringsaker) er en norsk tidligere politiker (SV). Han satt på Stortinget for Hedmark fra 1985 til 1997. Sortåsløkken arbeidet ved Moelven Brug fra 1964 til han ble valgt inn på Stortinget. Etter den politiske karrieren har Sortåsløkken arbeidet som fagsjef og senere spesialrådgiver i Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke. Hallvard Bakke. Hallvard Bakke (født 4. februar 1943 i Flesberg, Buskerud) er en tidligere norsk politiker (Ap). Bakke er tilknyttet Norsk institutt for strategiske studier (Noriss), en videreføring av Europa-programmet, og styreleder i Carte Blanche. Han er tidligere gift med Gunvor Hals, programleder i NRK. Han gjennomførte Forsvarets russiskkurs og er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole. Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i fem sammenhengende perioder fra 1977 til 1997 etter å ha vært vararepresentant de to foregående periodene, 1969–1973 og 1973–1977. I EU-debatten markerte han seg tydelig på nei-siden, og var leder for SME (Sosialdemokrater mot EU). Magnus Stangeland. Magnus Stangeland (født 17. mars 1941 i Austevoll) er en tidligere norsk politiker (Sp). Stangeland var innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1985–1997 og var 1. vararepresentant 1981–1985. Før dette var han ordfører i Austevoll 1975–1981. Han jobbet som fisker 1959–1961, lærer ved Storebø skole 1966–1968, idrettsinstruktør i Sjøforsvaret i 1969, rektor ved Storebø skole 1970–1978 og daglig leder i Austevoll utbyggingsselskap 1978–1980. Stangeland har hatt lederstillinger i verftsindustrien, herunder administrerende direktør i District Offshore (DOF) A/S 1981–1985 og administrerende direktør i DOF Industri A/S fra 1997. Stangeland var styreleder i Posten 1999–2002 og president i Redningsselskapet i seks år frem til 6. desember 2005 da han gikk av etter en turbulent periode i selskapet. Magnus Stangeland er styreformann i Bergen Group ASA, der han eier antall aksjer tilsvarende 36,8 %. Etter en rapport av Riksrevisjonen i 2008, ble Stangeland tiltalt for urettmessig å ha fått utbetalt kroner i pensjon fra Stortinget fordi han unnlot å opplyse Stortingets pensjonsstyre om at han hadde inntekter som oversteg pensjonsbeløpet, i form av fast lønn fra AS Bergen Yards, styrehonorarer og fri bil. Han har hele tiden nektet straffeskyld i pensjonssaken. Fredag 7. januar 2011 ble han funnet skyldig etter tiltalen i den såkalte pensjonssaken av Oslo tingrett. Stangeland ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel og til å betale det offentliges sakskostnader med kroner. Stangeland anket dommen, og ble frifunnet av Borgarting lagmannsrett mandag 29. november 2011. Lagmannsretten fant at selv om Stangeland ikke hadde krav på pensjon i perioden fra oktober 2004 til 28. februar 2006, så kunne hans opptreden samlet sett ikke beskrives som «kvalifisert klanderverdig eller foranledige sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.» Tirsdag 13. desember 2011 anket Riksadvokaten frifinnelsen til Høyesterett, som 23. april 2012 forkastet anken. Høyesterett mente, i motsetning til lagmannsretten, at Stangeland heller ikke objektivt sett hadde overtrådt bestemmelsen om grovt uaktsomt grovt bedrageri. Frifinnelsen er dermed rettskraftig. Volund smed. En moderne illustrasjon av Volund smed. Volund (norrønt "Völundr", gammelhøytysk "Walant"/"Wiolant", tysk "Wieland", angelsaksisk "Veland", engelsk "Wayland") er en legendarisk mestersmed i germansk og norrøn mytologi. Kildene og tradisjonene. Volund er bevitnet i norrøne kilder som "Volundkvadet" (norrønt Volundarkviða, "Volundkvida"), et dikt i Den eldre Edda («Poetiske Edda»), og «Velent-tåtten» i "Saga om Didrik av Bern" (norrønt Þiðreks saga af Bern). Legenden om Volund smed er også avbildet på den største av de gotlandske runesteiner. I angelsaksiske kilder opptrer han i gammelengelske dikt som "Deor", "Waldere" og "Beowulf", og legenden er også avbildet på elfenbeinkisten Franks Casket som ble tilvirket en gang på 650-tallet. Det eneste tyske kilden er en benevnelse i "Den store rosehagen" ("Der grosse Rosengarten"), et av diktene i "Das Heldenbuch" (eller "Buoch Der Helden", «Heltenes bok»), en gruppe heltedikt fra 1200-tallet med motiver av historisk eller legendarisk opprinnelse. Volunds smie i midten, Niduds datter Bodvild til venstre, og Niduds døde sønner skjult til høyre for smia. Mellom Bodvild og smia kan Volund bli sett avbildet som en ørn som flyr av sted. Fra runesteinen på Gotland, Ardre VIII. I Frankrike var den samme tradisjonen kjent som "Galans", "Galant" eller "Galland", og på latin som "Guielandus" eller "Galannus". Ifølge fransk tradisjon var Galant en smed som smidde sverd som ble brukt av Karl den store. Den germanske legenden om den kunstneriske smeden har også paralleller i andre legender og mytologier. Den finnes i antikkens greske gud Hefaistos (romersk variant var Vulkan), en populær gud, som var hjelpsom og rettferdig, og han som smidde gudenes våpen, deriblant lyn for Zevs. Innenfor samme tradisjon er det greske sagnet om Daidalos (navnet betyr «dyktig arbeider»), en håndverker som var så hendig at hans bilder ble levende og han lagde vinger for seg selv og sin sønn Ikaros slik at de kunne flykte fra Kreta. Volunds nådeløse hevn på kongen Nidud har klare ekko til den greske myten om Tantalos som stjal gudenes gull og ble slengt ned i underverden. Hans dyktighet som håndverker og gullsmed gjør ham til en parallell til Seppo Ilmarinen, mestersmeden i det finske nasjonaleposet "Kalevala" og som ble født en natt av jomfruen Iro og allerede samme morgen var en utlærd smed. Den norrøne tradisjonen. Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, (1883). Myten om Volund var populær over hele den germansktalende verden, og ble feiret i utskjæringer som på denne store runesteinen på Gotland (detalj lengre oppe). Volund smed kom østfra og var sønn av en finsk konge, «synir finnakonungs», noe som også kan være en henspilling på en samisk eller trolsk avstamming. Han blir kalt for «alvedrotten», at han hersket over alvene. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn. Brødrene bygde seg hus i Ulvdalar ved Ulvsjø. Her gikk de på ski, jakt og smidde enestående gjenstander. En dag kom de over tre kvinner som satt ved stranden og spant lin. De tre kvinnene var valkyriene Ladgunn Svankvit, Hervor Alvit og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste av kong Kjar i Valland. De tok kvinnene til sine ektemaker og levde sammen med dem i syv eller åtte år, men brått forsvant kvinnene: «fløy de bort for å besøke sine valplasser og kom ikke tilbake». Brødrene lette etter sine kvinner: Egil dro østover etter Olrun, Slagfinn dro sørover etter Svanhvit, mens Volund ble igjen og smidde ringer for sin kjære. Volund hadde en sønn med sin kvinne, Heime, og i begge versjoner etterlot hun ham en magisk ring da hun dro. I den ene versjonen lagde han syvhundre kopier av denne ringen. Ingen av brødrene fant igjen sine kvinner, men Volunds vakre smykker trakk til seg kong Nidud i Svitjods oppmerksomhet. Han lot Volund bli holdet fanget på en holme nær et land som het Sævarstad etter å ha skåret av ham senene i knærne slik at han ikke kunne flykte. Her måtte han smi kostbare smykker for kongen og hans familie. Den magiske ringen etter Hervor Alvit ga Nidud til sin datter. Ringen hadde den evne at den som bar den kunne fly. Etter en tid kom kongens to sønner til holmen for å beundre smykkene. Volund slo dem i hjel og av deres kranier tilvirket han sølvskåler for kongen, av deres øyne lagde han edelsteiner til dronningen og av deres tenner spenner til kongens datter Bodvild (Bodil). Da Bodvild tok sin ring til ham for å få den reparert tok han ringen, drakk henne under bordet og lå med henne slik at hun ble med barn før han avslørte sine dåder eller ugjerninger for kongen. Deretter forsvant han opp i himmelen på vinger han selv hadde smidd, men det var den magiske ringen som gjorde det mulig å fly. Volund smidde også det mytologiske sverdet Gram, også kalt for "Balmung" og "Nothung", som Sigurd Fåvnesbane brukte for å drepe dragen Fåvne, og den magiske ringen som Torstein i sagaen "Torstein Vikingssons saga" ("Þorsteins saga Víkingssonar") vant. En tradisjon på sørlandet i Norge plasserer en sønn av Volund smed (Volund stavet Velent/Verland) og en kongsdatter: Vidrik Verlandsson. I folketradisjonen er han en av kjempene til Didrik av Bern i den norrøne fortellingen "Didrikssagaen" fra 1200-tallet. En holme der blir kallet Vidringsholmen kan være et stedsnavnbevis på denne koblingen i Lyngdal. «Gårdsnavnet Vidringstad i Kvås kommer av samme navn – og det kan tidligere ha eksistert sagn om at dette var Vidrik Verlandssons gård». Bjørg Hope Galtung. Bjørg Hope Galtung (født 13. september 1942 i Bremanger, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1993. Hun var vararepresentant i periodene 1981 – 1985 og 1997 – 2001. The Rumble in the Jungle. "The Rumble in the Jungle" er navnet på kampen om tungvektsmestertittelen mellom tittelforsvareren George Foreman og utfordreren Muhammad Ali på Stade du 20 Mai i Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo 30. oktober 1974 er en av boksehistoriens mest minneverdige kamper. Kampen ble markedsført som «The Rumble in the Jungle» – slagsmålet i jungelen. Ali vant på knockout i 8. runde, og ble dermed den andre i boksehistorien – etter Floyd Patterson – til å gjenerobre tungvektsmestertittelen. Forspillet. Etter at Ali hadde tapt tittelkampen mot Joe Frazier i 1971, skulle det gå tre år før han fikk sjansen til å kjempe om tittelen igjen. Sjansen bød seg da den relativt ferske manageren Don King greide å stable et beløp på 10 mill. $ til en kamp mellom Foreman og Ali, godkjent som tittelkamp både av WBA og WBC. Kampen skulle gå i hovedstaden i Zaire i Afrika, der diktatoren Mobutu Sese Seko så en mulighet for å pynte på sitt dårlige internasjonale rykte og samtidig gi kampen som «en gave til det zairiske folket». Både Foreman og Ali lå mye av sommeren i Kinshasa og trente for å venne seg til det tropiske klimaet. Kampen var beramma til september, men Foreman pådro seg et kutt over øyet under trening, og kampen måtte utsettes en måned. Mens kampen var imøtesett med spenning over store deler av verden, og skulle direkteoverføres til et stort antall lokaler i USA og andre land, var det ikke mange utlendinger som virkelig reiste til Kinshasa for å overvære kampen live. Den utadvendte og karismatiske Ali hadde brukt treningsperioden til å innynde seg hos det zairiske folket, og på det store Stade du 20 mai var det på kampdagen en udiskutabel stemning for Ali. For å tilpasse det til amerikansk tid, ble kamptidspunktet satt til kl 0500. På forhånd var Foreman hos bookmakerne og blant kommentatorer ansett som den sterkeste. Det var en utbredt oppfatning at han hadde en hardere punch enn noen Ali hadde møtt før; han hadde imponert på trening og virka balansert og sjølsikker. Ali hadde i forhold hatt et lett treningsopplegg, og det var tvil om hvor god formen hans var. Ali så på sin side ut til å ta en seier over Foreman for gitt; han hadde på forhånd annonsert at han skulle danse med Foreman, en antydning om at han ville bygge kampen på sitt raske fotarbeid. Men han hadde også latt falle ord om at han hadde en overraskelse til Foreman og forståsegpåerne. Kampen. Første runde var voldsom og fartsfylt, med mange treffere fra begge. Ali overraska med flere høyreslag, som er uvanlige mot en frisk motstander fordi de legger eget forsvar åpent. Men på grunn av hurtigheten traff han mot hodet med flere av dem. Til gjengjeld måtte han tåle flere svært harde slag fra en pågående Foreman. Ali hadde flest treff, men Foremans var hardere. I andre runde skifta Ali taktikk. Til alles forbauselse rygga han tilbake mot tauene og boksa nesten hele runden i en trengt posisjon i hjørnet eller med ryggen mot tauene. Denne taktikken holdt han fast ved gjennom nesten hele kampen, og overraska alle forståsegpåere ved ikke å prøve å komme seg ut av en posisjon som de fleste boksere gjør alt for å unngå. Dobbelt overraskende var det å se Ali i en stilling der han så å si ikke brukte beina til å danse rundt med Foreman, som han hadde annonsert på forhånd, og som var ansett som ett av hans fremste fortrinn som bokser. I fire runder holdt Ali seg strengt til taktikken, lot Foreman hamre løs, konsentrerte seg om å ta av for slagene og slå raske serier mot hodet når Foreman åpna seg under sine egne angrep. De gangene Foreman fikk inn tunge slag, lot Ali kraften i slaget gå over i tauene slik at virkningen ble mindre. Samtidig erta han Foreman ved å snakke til han nesten uavbrutt, håne slagene hans og spørre om han ikke hadde noe bedre. Femte runde var kanskje kampens beste. Da satte Foreman inn et rasende angrep med lange serier av (fortsatt) tunge slag. De fleste ble avverga, men noen traff godt. Fortsatt var utfallet uvisst: Foreman var rysta av Alis støt mot hodet og var mindre presis enn i første runde; på den andre sida hadde han kraft nok til å kunne slå knockout på Ali med en eventuell fulltreffer. Mot slutten av runden, da Foreman hadde avlevert sine serier, kom Ali ut av tauene og svarte med en serie mot Foremans hode som overraska alle både på grunn av dens hurtighet og kraft. Da gongongen gikk etter femte runde, var Foreman ustø og tydelig redusert. I sjette runde så Ali sliten ut, mens Foreman hadde mista alt av presisjon og kraft. Det var tvilsomt om Ali hadde kondisjon til å gå ti runder til, men også tvilsomt om han hadde nok kraft igjen til å slå ut Foreman. Både sjette og sjuende runde var seige og bød på lite boksing; Ali lente seg mye mot tauene og Foreman lente seg mot Ali. I åttende runde viste Foreman at han fortsatt kunne slå, men han traff ikke særlig godt lenger. Da det var tjue sekunder igjen av runden, samla Ali seg til motangrep. Han hadde ennå krefter til å avlevere en lang serie av presise og harde høyre- og venstreslag mot hodet som sendte motstanderen i kanvasen. Foreman lå nede for telling, og kom ikke opp før etter at dommeren hadde talt til ti. Referanser. Den meget boksekyndige amerikanske forfatteren Norman Mailer fulgte Ali tett i dagene før kampen og under kampen, og skrev i 1975 reportasjeboka "The Fight" (norsk oversettelse 1976: "Kampen"), der han ikke bare refererer forspillet og kampen, men også gir et innblikk i Mobutus Zaire. Samtidig analyserer han i denne boka sine egne holdninger til svarte og svart kultur og væremåte. I 1996 lagde Leon Gast og Vikram Jayanti den Oscarprisbelønte dokumentarfilmen "When We Were Kings" om «The Rumble in the Jungle». I den biografiske spillefilmen Ali fra 2002 tjener denne kampen som et dramatisk høydepunkt. Kjellbjørg Lunde. Kjellbjørg Lunde (født 26. november 1944 i Naustdal, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (SV). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1981. Lunde var nestleder i Sosialistisk Venstreparti i 1987–1995 og parlamentarisk leder 1989–1997. Anders Talleraas. Anders Talleraas (født 4. februar 1946 i Brattvær) er en norsk næringslivsleder og tidligere politiker (H). Han satt på Stortinget fra Møre og Romsdal fra 1977 til 1997, og var Høyres parlamentariske leder 1989–1994. Talleraas har utdannelse som maskiningeniør, har jobbet og hatt flere styreverv i næringslivet, blant annet i forbindelse med fiskeoppdrett. Talleraas var innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1977–1997, og var parlamentarisk leder for Høyre 1989–1994. Talleraas har senere hatt lederverv og var styreleder i Avinor 2002–2006. I forbindelse med at han urettmessig skal ha fått utbetalt rundt kr 2,7 mill for mye i stortingspensjon, ble han i Oslo tingrett den 7. januar 2011 dømt til seks måneders ubetinget fengsel for grovt uaktsomt bedrageri. Talleraas erklærte at han vil anke dommen. Saken blir overprøvet i Borgarting lagmannsrett i januar 2012. Jørgen Holte. Jørgen Holte (født 16. mai 1944 i Volda, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1993. Han var vararepresentant i perioden 1997 – 2001. Ottar Kaldhol. Ottar Kaldhol (født 30. september 1946 i Kaldholen, Hareid kommune i Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1993. Han var vararepresentant i periodene 1989–1993, 1997–2001 og 2001–2005. Kaldhol var ordfører i Ulstein i 1987–1991 og 1991–1993. Gunnar Breimo. Gunnar Breimo (født 23. mai 1939 i Alstahaug, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1993. Breimo var ordfører i Alstahaug mellom 1983 og 1993. Peter Angelsen. Peter Jon Angelsen (født 6. februar 1935 i Vestvågøy, Nordland) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1981. Gaiziņkalns. Gaiziņkalns er Latvias høyeste punkt, 311,6 moh. Fjellet ligger mellom tettstedene Ergli og Madona, øst i Latvia. På toppen av fjellet står et uferdig og forfallent utsiktstårn. På den ene siden av fjellet er en alpinbakke. Çatal Höyük. Çatal Höyük også kjent som Çatalhöyük og Çatal Hüyük. Çatal er tyrkisk for «gaffel» og Höyük betyr «haug». Navnet refererer til en stor neolittisk og chalcolittisk bosetning i sør-Anatolia i nåtidens Tyrkia, med en utstrekning på hele 13 hektar, fem ganger større enn Jeriko. De tidligste lagene i bosetningen er datert til omkring 7 500 f.Kr, dvs sen Neolittikum, og stedet var bosatt til minst 6 200 f.Kr. Çatal Höyük er den største og mest sofistikerte neolittiske bosetningen som noensinne er avdekket, og regnes som et av verdens tidligste vellykkede bysamfunn, med flere tusen innbyggere. Çatal Höyük ligger ovenfor et område med hveteåkre på Konyasletten, sørøst for byen Konya (fortidens Ikonium) i Tyrkia, ca. 13 mil fra vulkanen 287;. Den østre delen av bosetningen består av en haug som ville ha reist seg 20 meter over sletten under den seneste neolittiske bosetningen. Det er også en mindre bosetningshaug mot vest, og en bysantisk bosetning noen hundre meter mot øst. Den forhistoriske bosetningen ble forlatt før bronsealderen. En kanal fra Çarsamba-elven rant en gang mellom de to haugene, og bosetningen ble anlagt på leire som i dag synes fordelaktig for jordbruk, men som den gang trolig var sesongvis oversvømt og uegnet for dyrking. I dag mener de fleste arkeologer at dyrkingen foregikk noen kilometer unna byen. Befolkningen levde av jordbruk, ikke minst dyrking av korn og belgfrukter, samt dyrehold med mye innslag av sau. Historikk. Bosetningen ble først oppdaget i 1958, og ble kjent gjennom James Mellaarts utgravninger mellom 1961 og 1965. Disse avslørte at denne delen av Anatolia var et senter for avansert kultur i neolitikum. Mellaart studerte funnstedet i lys av arkeologen Gordon Childes kriterier for tidlige mesopotamiske byer, og fant at Catal Höyuk i dette lys framstod som en tidlig «urban supernova», 4 000 år tidligere enn de tidlige byene i Mesopotamia. Catal Höyuk er ganske enkelt langt større og rituelt sett mere avansert enn alle kjente byer og landsbyer fra tilsvarende periode. Etter at Mellaart ble utvist fra Tyrkia for sin deltagelse i «Dorak affæren», hvor han publiserte tegninger av tilsynelatende viktige bronsealdergjenstander som senere forsvant (se Pearson og Connor under), lå lokaliteten urørt frem til september 1993, da undersøkelser ved Ian Hodder fra University of Cambridge ble påbegynt. Disse undersøkelsene regnes som noen av de mest ambisiøse som noen gang er utført. I tillegg til ekstensiv bruk av naturvitenskapelige analyser er også analyser av psykologer og kunstneres tolkninger av symbolismene i veggmaleriene brukt. Oppdagelser. Bosetningen ble av Mellaart beskrevet som verdens første by. Samfunnet synes å ha bestått av boliger med åpne områder for tømming av søppel. Det finnes ingen klare bevis for offentlige bygninger eller tegn på fordeling av arbeidsoppgaver, selv om enkelte boliger er større enn de andre og har mer omstendige veggmalerier. Hensikten med de større rommene er uklar, mene de kan ha hatt en rituell funksjon. Hvert hus hadde lagerrom, med inngang gjennom lave døråpninger fra hovedrommene. Det var først på denne tiden, i senere neolittikum, at hver husholdning lagret sitt eget korn og andre matvarer, mens tidligere landsbyer hadde kommunale kornkamre, eksempelvis Jerf el Ahmar. Dette kan tyde på en utvikling med individualisering av det økonomiske liv, med tilhørende mulighet for økte sosiale forskjeller. Befolkningen av den østre haugen er anslått til ca. 10 000 mennesker, men antallet har sannsynligvis variert gjennom bosetningens historie. En gjennomsnittlig befolkning på mellom 5 000 og 8 000 mennesker er et rimelig anslag. Befolkningen bodde i hus som var plassert på en tilsynelatende vilkårlig måte. Det fantes ingen gangstier eller gater mellom husene. De fleste hadde inngang i taket, som kunne nås ved interne og eksterne stiger. Åpningene i takene fungerte også som ventilasjon, hvor frisk luft ble sluppet inn og røyk fra ildstedene ut. Interiøret var karakterisert av tømmerstiger eller bratte trapper, vanligvis plassert i sørveggen av rommet, sammen med ildsteder og ovner. Hvert hovedrom fungerte som et område for matlagning og dagligdagse aktiviteter. Plattformer langs veggene i hovedrommene ble brukt til sitteplass og til arbeid og som senger. Disse plattformene, og alle de interne veggene, var dekket av kalk for å få en glatt overflate. Alle rommene ble rengjort ofte. Arkeologene fant svært lite søppel inne i bygningene, men fant store hauger med søppel på utsiden. Disse inneholdt kloakk og matavfall så vel som store mengder aske. I fint vær kan mange av de daglige aktivitetene ha foregått på takene, som sannsynligvis utgjorde åpne plasser. Senere i bosetningen ble det bygget store kommunale ovner på disse takene. Husene ble etterhvert fornyet ved nedrivning og senere oppbygging, noe som førte til at haugene ble dannet. Inntil 18 bosetningslag ble funnet. Menneskene i Çatal Höyük begravde sine døde inne i landsbyen. Menneskelige levninger har blitt funnet i groper under gulvene og under ildsteder og plattformer i husene. Kroppene hadde blitt (flexed) før gravleggelsen, og var ofte plassert i kurver eller pakket inn i sivmatter. Disartikulerte bein i enkelte graver indikerer at kroppene har ligget ute i friluft en stund før de har blitt samlet sammen og gravlagt. I noen tilfeller har gravene blitt forstyrret, og individets hode fjernet for bruk i ritualer i andre deler av landsbyen. Enkelte hoder hadde blitt malt for å etterligne menneskelignende ansikter, et rituale som har paralleller i neolittiske boplasser i Syria og Jeriko. Veggmalerier og figurer har blitt funnet over hele boplassen. Bildene består hovedsakelig av erigerte falloser, grupper av mennesker i jaktscener, samt dyr som for eksempel storfe, hjort og gribber. Dyrehoder har blitt funnet montert på vegger. Øksehoder på vegger er funnt som et gjennomgangstema både i Catal Höyuk, Hallan Cemi og Jerf el Ahmar.I tillegg har man funnet leiremodeller av kvinner i de øverste lagene av bosetningen. Ingen templer har blitt funnet, men det antas at menneskene som bodde her hadde en religion med mye symbolikk. Rom med konsentrasjoner av disse figurene kan ha hatt en religiøs funksjon. Lisbeth Holand. Lisbeth Holand (født 20. januar 1946 i Vikna, Nord-Trøndelag) er en norsk pedagog og tidligere politiker (SV) og stortingsrepresentant. Hun var innvalgt på Stortinget som representant for Nordland fra 1989 til 1997, og var leder for Stortingets justiskomité fra 1993 til 1997. Hun var også delegat til FNs generalforsamling og Europarådets parlamentarikerforsamling. Hun var vararepresentant i periodene 1985 – 1989 og 1997 – 2001. Mellom 1997 og 1999 var hun leder av Nei til EU. Siden 2000 har hun vært høgskolelektor ved Høgskolen i Nesna. Hun tok examen artium i 1966 og ble cand.polit. med hovedfag i sosialpedagogikk fra Universitetet i Oslo i 1975. Hun har jobbet som lærer i grunnskolen i Rørvik 1970-71 og Lakselv 1975-1977, som rådgiver i pedagogisk-psykologisk tjeneste i Sør-Helgeland 1977-1988 og som høgskolelektor ved Tromsø lærerskole i 1988. Hun var daglig leder for Sør-Helgeland Regionråd 1998-2000. Inga Kvalbukt. Inga Kvalbukt (født 19. mai 1949 i Alstahaug, Nordland) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1993. Hun var vararepresentant i periodene 1985 – 1989, 1989 – 1993 og 1997 – 2001. Ragna Berget Jørgensen. Ragna Berget Jørgensen (født 19. november 1941 på Skogn, Nord-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Hun var innvalgt på Stortinget fra Nordland 1981–1997. Jørgensen var heimkonsulent i Nordland 1966–1974, og kontorsjef ved Forbrukerkontoret der 1974–1981. Hun har innehatt en rekke offentlige og organisatoriske verv. Syver Berge. Syver Berge (født 30. juli 1939 i Oslo) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1989. Han var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Johan M. Nyland. Johan M. Nyland (født 6. oktober 1931 i Østre Toten, Oppland, død 13. april 2007 på Kapp i Østre Toten) var en norsk politiker (Ap). Han var innvalgt på Stortinget fra Oppland i tidsrommet 1985–1997. Nyland var vararepresentant i perioden 1981–1985. Johan Nyland var sønn av baker "Johan Markus Nyland" (1905–1975) og hjemmeværende/konfeksjonsarbeider "Nora Amalie f. Engh" (1908–2003). Etter yrkesskoleutdanning ble han i 1947 ansatt som læregutt ved Mustad på Gjøvik. Her skulle Nyland ha sitt yrkesvirke til han i 1985 ble valgt inn på Stortinget. Ved Mustad ble Nyland også engasjert i fagforeningsarbeid, og i perioden 1964-1968 var han nestformann i "Brusveen jern og metall". Alt som 24-åring (1955) ble Nyland valgt inn i kommunestyret i hjembygda Østre Toten. Han satt som representant i dette organet til 1975. Nyland var varaordfører i Østre Toten i 1971–1975 og formann i Østre Toten Aps partigruppe i kommunestyret. Også fylkespolitisk var Nyland sentral, blant annet som fylkesvaraordfører fra 1975 til 1987. Som stortingsmann var Johan Nyland hele tida medlem av samferdselskomiteen. Han var særlig kjent for sitt engasjement for jernbanen. Som totning og representant for Oppland var naturligvis Gjøvikbanen viktig for Nyland, men han var også en av forkjemperne for bygging av Gardermobanen. Romersk legionær. Romersk legionær, slutten av det 3. århundre. En romersk legionær, kalt "miles" («soldat») eller "legionarius" på latin, var (vanligvis) en romersk borger under 45 år. Soldaten ble innrullert i en legion for 25 års tjeneste, en forandring fra tidligere praksis med å innrulle bare for den tiden en kampanje pågikk. De siste fem årene var på lettere tjeneste som veteran. På marsj i fiendtlig territorium ble legionæren utrustet med mellom tre og fjorten dagers rasjoner, rustning ("lorica segmentata") og skjold ("scutum"), hjelm, gladius (kort sverd), dolk ("pugio"), et vannskinn og noen verktøy. Alle legionærer hadde også spyd, enten en "hasta" (vanlig spyd) eller to "pila" (kastespyd), avhengig av periode og/eller posisjon i legionen. Den romerske soldat gjennomgikk hard trening. Disiplin var grunnlaget for hærens suksess og soldatene ble kontinuerlig trent i våpenbruk og drill av formasjoner, raske marsjer med full utrustning og i tett formasjon var vanlige. Avvik fra reglene ble hardt straffet av centurionene. Se også. Legionær, romersk Winger. Winger er et amerikansk rockeband som hadde suksess i USA på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Karriere. Winger ble dannet i 1987 av Kip Winger (vokal og bass) og Reb Beach (gitar). Kip Winger spilte i bandet til Alice Cooper, mens Reb Beach var studiogitarist i New York. De fikk med seg Paul Taylor (gitar, keyboards), også fra Alice Cooper, og tidligere Dixie Dregs-trommeslager Rod Morgenstein. Bandet skaffet seg fort en platekontrakt med Atlantic Records og det første albumet, "Winger", kom ut i 1988. Albumet ble en suksess og bandet fikk flere hitsingler på listene i USA, blant annet "Seventeen" og "Headed For A Heartbreak. I 1990 ble Winger nominert for en American Music Award, og like etterpå kom det andre albumet "In the Heart of the Young. Også dette ble en suksess, og låter som "Can't Get Enuff", "Miles Away" and "Easy Come Easy Go" roterte tungt på radio og MTV i USA. I etterkant av albumet turnerte bandet i 13 måneder sammen med band som KISS, The Scorpions, ZZ Top, Extreme og Slaughter. Etter turneen forlot Paul Taylor bandet. Wingers siste album "Pull" ble utgitt i 1993. Albumet ble produsert av stjerneprodusenten Mike Shipley, men solgte likevel langt fra så bra som forgjengerne. På den påfølgende turneen ble gitarist John Roth hentet inn som erstatter for Paul Taylor, men etter "Pull" turneen ble bandet oppløst. I 2001 returnerte bandet til studio for å ta opp en ny låt "On the Inside" for samlealbumet "The Very Best of Winger". Året etter ble Winger gjenforent og turnerte i Nord-Amerika sammen med blant annet Poison, men etter turneen var det igjen vært stille rundt bandet en stund. Bandet gjorde et nytt comeback i 2006, da de gav ut studioalbumet "IV" på Frontier Records. Dette ble fulgt opp med med to kortere turneer i Europa og USA. Albumet "Karma" kom i 2009, og ble en større kritiker- og salgssuksess enn "IV". Bjarne Brøndbo. Bjarne Arnstein Brøndbo (født 19. september 1964 i Namsos, oppvokst i Overhalla) er en norsk musiker og vokalist i den norske rockegruppa "D.D.E.". Karriere. Brøndbo har tidligere spilt i bandene "Humanic" (1978–1984) og "After Dark" (1984–1991) som var forløperen til D.D.E.. Han ble vokalist i D.D.E. fra starten av i 1992 og spiller også trekkspill i bandet. Han har også drevet med flere soloprosjekter, og har gitt ut en soloplate med navnet Salmer på ville veier. I 2005 turnerte han og bandet sammen med Carola Häggkvist. Utdannelse. Brøndbo er utdannet lærer, men etter at musikken tok av, ble det lite av det. Han driver også Namdal Bilopphuggeri. Utover det er han gift og har tre barn. Epaminondas. 200 pxEpaminondas ("gammelgresk": Ἐπαμεινώνδας) (ca 418 f.Kr.–362 f.Kr.) var en general og statsmann fra Theben som omformet den antikke greske byen Theben, ledet den ut av spartansk nedtrykkelse til en ledende posisjon i gresk politikk. I prosessen brøt han Spartas militære makt med sin seier i Leuktra og frigjorde de messenianske helotene, en gruppe peloponnesiske grekere som var slaver under spartansk styre i 200 år. Epaminondas omformet det politiske kartet over Hellas, fragmenterte gamle allianser, skapte nye og overså byggingen av hele byer. Han hadde også militær innflytelse da han oppfant og innførte flere betydelige slagmarkstaktikker. Den romerske Cicero kalte ham «den fremste mann i Hellas», men Epaminondas har blitt nokså ukjent i moderne tid. Forandringene Epaminondas påførte den greske politiske orden bestod ikke lenge etter at han døde, ettersom syklusen av skiftende hegemonier og allianser fortsatte i uforandret styrke. Kun 27 år etter hans død ble Theben beseiret av Aleksander den store. Dermed ble Epaminondas, som ble lovprist i sin tid som en idealist og frigjører, i dag stort sett husket for et tiår (371 til 362 f.Kr.) med kampanjer som trakk styrken ut av de store militærmaktene i Hellas og la veien klar for den makedonske erobringen. Märklin. Et modelljernbaneanlegg bygget av Märklin. Märklin ("Gebr. Märklin & Cie GmbH") er en tysk leketøysprodusent som ble grunnlagt i 1859. Hovedkontoret ligger i Göppingen. Opprinnelig laget bedriften tilbehør til dukkehus, men er i dag mest kjent som produsent av modelljernbaner. Märklin gikk opprinnelig konkurs 4. februar 2009. Men man klarte å redde firmaet og de lever i dag i beste velgående. Tre ulike modelljernbanesystemer selges under Märklin varemerket, 1:32 skala som også kalles Spor 1, 1:87 skala som tilhører den mest populære modelljernbaneskalaen H0 og 1:220, eller Z-skala som er det minste, kommersielt produserte modelljernbanesystemet. Z-skala benytter seg av likestrøm i likhet med alle andre modelljernbanesystemer. Märklin H0 og 1 benytter vekselstrøm, og i H0 brukes en strømførende leder mellom de to sporene. Märklin Z-skala ble i en periode solgt under varemerket Mini-club, men denne benevnelsen falt bort etter 2005. Bokstaven Z ble valgt til lanseringen i 1972 som den siste i alfabetet for å markere at dette var det desidert minste modelljernbanesystemet. Reb Beach. Reb Beach (født 31. august 1963) er en amerikansk rockegitarist mest kjent for å ha spilt i bandene Winger, Dokken og Whitesnake. Karriere. Reb Beach startet sin profesjonelle karriere som studiogitarist i New York på midten av 1980-tallet, der han spilte på album av blant annet Bee Gees, Chaka Khan og Twisted Sister. Han er imidlertid kanskje best kjent som gitarist i det amerikanske rockebandet Winger som gav ut tre album på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Bandet hadde en viss suksess i USA og flere av singlene nådde høyt på de amerikanske hitlistene, blant annet "«Headed For A Heartbreak»", "«Seventeen»" og "«Miles Away»". Etter at Winger ble oppløst i 1994 spilte Beach først i bandet til Alice Cooper, senere i Dokken. I dag er han medlem av både Whitesnake og et nylig gjenforent Winger. Anastasios I. Anastasios I (gresk Ἀναστάσιος Αʹ, latin "Anastasius", som keiser "Imperator Caesar Flavius Anastasius Augustus"; ca 430 i Dyrrachium – 9./10. juli 518 i Konstantinopel) var fra 491 til 518 østromersk keiser. Han ble gitt tilnavnet «Dicorus» (gresk Δίκορος, to pupiller) på grunn av at han hadde forskjellig farge på øynene (et svart og et blått); heterokromi. Anastasius var en favoritt av Zenons keiserinne Ariadne, og hun sikret hans valg til keiserverdigheten etter Zenons død. Anastasios og Ariadne giftet seg kort tid etter at han besteg tronen. Religiøst var han en monofysitt, men i begynnelsen lot han ikke sin personlige overbevisning ha innflytelse på hans politikk. Men etter hvert motsatte han seg den herskende kalkedonske læren og innsatte en monofysittisk biskop som patriark i Konstantinopel. Dette førte til store opptøyer, og gjorde keiseren veldig upopulær. Anastasios døde uten å etterlate noen arving, og valget til etterfølger falt på vaktstyrkens kommandør Justinus I. Tommys ville venner. "Tommys ville venner" eller "Pet Alien" er en amerikansk dataanimert TV-serie som går på Cartoon Network. Den handler om en 13 år gammel gutt som heter Tommy Cadle og noen romvesener som bor sammen med ham i en liten fiktiv by kalt «Sjøsprøytbukta». Serien skiftet tittelsang i sesong 3. Handling. Handlingen i "Tommys ville venner" er basert på Tommy Cadles liv og hans hektiske hverdag med romvesenene Dinko, Gumpers, Flip, Swanky og Scruffy. Romvesenene, som opprinnelig kom fra Conforma-dimensjonen, krasjlandet på taket til Tommys fyrtårn, og bestemte seg for å flytte inn for godt. Som vanlig prøver Tommy å gjøre noe fornuftig med hverdagen, men blir som oftest stoppet av romvesenene (spesielt Dinko). Tommy og romvesenene bor i et fyrtårn ved siden av et hus hvor moren til Tommy bor. Ingen har noen gang sett henne. Hun gir som regel Tommy beskjeder via en innebygget mikrofon. Serien foregår i Sjøsprøytbukta som er en liten kystby med få innbyggere. Figurer. Tommy er en glad og veloppdragen gutt. Han kommer sjelden i trøbbel, bortsett fra når romvesenene er i nærheten. Som alle de andre romvesenene elsker Tommy taffy. Tommy og Dinko er bestevenner. Interessene til Tommy Cadle inkluderer blant annet å spille videospill og å sparke fotball. Dinko er den største bråkmakeren i gjengen. Selv om han alltid prøver å hjelpe Tommy (eller «Tommy Jordboer» som han kaller ham) ender det bare i katastrofe. Dinko har en fetter som heter Danko. Gumpers er et stort romvesen med en stor appetitt. Han er kjempesterk, men også veldig redd. Gumpers har en tendens til å rape og prompe når det passer ham. Han har også en levende tann som ofte blir hissig. Flip er et romvesen som likner en pappegøye med mye energi. Det er vanskelig å skjønne hva Flip sier, men de siste ordene han uttaler er forståelige. Flip er veldig glad i å irritere Swanky. Swanky er en arrogant og kjepphøy snobb som bare tenker på seg selv og hvordan han skal erobre sengen og rommet til Tommy. Swanky kaller alle han oppfatter som idioter for «vakuumhjerner». Scruffy likner en hund, men hopper rundt som en kanin. Snuten hans ser ut som et romvesen. Han har en levende tunge som visstnok skal være smartere enn ham selv. Scruffy har et alter ego som blir kalt «Varulvscruffy». Melba er en bortskjemt unge. Hun hater Tommy, og hver gang noe dumt skjer med henne, legger hun skylden på ham og skriker: «Tommy Cadle, dette er bare din feil!». Gabby er forelsket i Tommy, men uheldigvis for henne føler ikke han det samme. Gabby kan lukte når Tommy er i trøbbel, og sier da: «Tommy... er... helt... solgt». Granville er en gammeldags gutt som bor oppe på en klippe med sin statue (og eneste venn), «admiral Puff». Han er forelsket i Melba, og når hun blir irritert gir han Tommy skylden for det. Forfedrene til Granville grunnla Sjøsprøytbukta. Romvesenene og de fleste andre figurene i serien tror at Granville er sveitsisk. Moren hans heter Unni. Når Granville blir forbauset sier han: «Fy fela». Clinton er veldig lik Swanky. Familien hans er rik, og han liker å delta i sportskonkurranser. Når Tommy dummer seg ut ler Clinton med en arrogant stemme. Kaptein Sjøsprøyt er mannen som lager den kjente taffyen. Han har en tvillingbror som er TV-reparatør. Grinebiter'n er en gammel mann som hovedsakelig kjefter på barna i Sjøsprøytbukta når de finner på noe ugagn. Han og Kaptein Sjøsprøyt er fiender. Gepetto er en parodi på figuren fra "Pinocchio" ved samme navn. Han er bestandig på leting etter Pinocchio. Postmannen er Sjøsprøytbuktas lokale postmann. Han er svært glad i poesi. Pritt er en ond keiser som iblant kommer på besøk til Sjøsprøytbukta for å ta med seg romvesenene som fanger på planeten sin. Uheldigvis for ham taper han bestandig veddemålet om å vinne romvesenene i en lek han ikke er spesielt god i; stol-leken. Løvetann er doktoren Dinko og vennene hans oppsøker på Conforma (og på jorda). Når Tommy trenger en doktor, kontakter Dinko Løvetann. Derimot kan Løvetanns metoder være risikable, så Tommy prøver å holde seg så langt unna ham. Henri de la Tour d'Auvergne de Turenne. Henri de la Tour d'Auvergne, Vicomte de Turenne, ofte henvist til som Turenne, (født 11. september 1611, død 27. juli 1675) oppnådde militær berømmelse og ble marskalk av Frankrike. Turenne Turenne Věra Čáslavská. Věra Čáslavská (født 3. mai 1942 i Praha) er en tsjekkisk (tidligere tsjekkoslovakisk) turner. I løpet av karrieren vant hun hele sju olympiske gullmedaljer. Hun fikk sin internasjonale debut under verdensmesterskapet i 1958, der hun vant sølv i lagkonkurransen. Hun deltok for første gang i OL i 1960, hvor det tsjekkoslovakiske laget igjen fikk sølvmedaljene. Čáslavská var på toppen av karrieren under OL 1964 i Tokyo, der hun vant klart sammenlagt, og i tillegg vant gull i bom og sprang. Hun dominerte like sterkt under OL 1968 i Mexico, der hun tok medaljer i samtlige seks øvelser, deriblant fire gullmedaljer (sammenlagt individuelt, frittstående, skranke og sprang). Like etter at OL var over, giftet hun seg med Josef Odložil, sølvmedaljør på 1500 meter fra OL 1964. Čáslavskás gullmedaljer under OL 1968 fikk særlig betydning på grunn av den politiske uroen i Tsjekkoslovakia. Hun hadde fått tillatelse til å dra til Mexico i siste øyeblikk, etter å ha uttalt sin motstand mot kommunismen og den sovjetiske invasjonen. Under de olympiske lekene viste hun også hva hun mente. Da hun stod på seierspallen for å motta medaljene etter å ha delt gullmedaljen i frittstående, snudde hun seg bort og så ned da den sovjetiske nasjonalsangen ble spilt. På grunn av støtten hun gav til den tsjekkoslovakiske demokratiseringsbevegelsen (den såkalte Prahavåren i 1968, og under utrenskningene som fulgte den sovjetiske invasjonen i august 1968, ble hun fratatt retten til å reise utenlands og delta i idrettskonkurranser både i Tsjekkoslovakia og i utlandet. I mange år var hun en "persona non grata" i sitt eget hjemland. Etter kommunismens fall i november 1989 snudde det seg. Hun ble rådgiver for president Václav Havel. Etter at hun forlot presidentkontoret, ble hun valgt til president i Tsjekkias olympiske komite. Hun ble utnevnt til IOK-medlem i 1995. Norman Mailer. Norman Kingsley Mailer (født 31. januar 1923 i Long Branch, New Jersey, død 10. november 2007 i New York City) var en amerikansk forfatter, skribent og samfunnsdebattant. Han debuterte i 1949, 25 år gammel, med romanen «The Naked and the dead» («De nakne og de døde») basert på sine erfaringer som soldat i Stillehavet under andre verdenskrig. Mailer vant to Pulitzer-priser, for boken «The Armies of the night» («Nattens armeer») fra 1967, og «The executioner’s song» fra 1979. Mailer talte for marxismen, og kritiserte Vietnamkrigen, men også feminismen, slik det går fram av boken «Prisoner of Sex» («Kjønnsfangen»). Han ble ansett som mannssjåvinist av feminister som Germaine Greer og Kate Millett. Mailer var gift seks ganger og hadde ni barn. I 1960 stakk han ned sin andre kone, Adele, i et selskap. Legene sa at han led av «et akutt paranoid sammenbrudd», og han ble idømt en betinget fengselsstraff. Mailer regnes som en av grunnleggerne av sjangeren litterær journalistikk. Han var også med å grunnlegge den alternative ukeavisen "Village Voice" i 1955. Mailer ga ut sin siste bok i januar 2007, «The castle in the forest», som er en litterær framstilling av Adolf Hitlers barndom. Vin Diesel. Vin Diesel (født Mark Sinclair Vincent 18. juli 1967 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller, manusforfatter, regissør og produsent. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 2001 da han hadde en av hovedrollene i "The Fast and the Furious". Diesel har en tvillingbror, Paul, en yngre bror, Tim, og en søster, Samantha. Vin Diesel gjorde sin scenedebut da han var syv år og dukket opp i stykket Dinosaur Door, skrevet av Barbara Garson. Dette stykket ble produsert ved Theater for New City i New Yorks Greenwich Village. I 1998 fikk Diesel rollen som Menig Caparzo i regissør Steven Spielbergs sin Oscar-belønnede film Saving Private Ryan. I 1999 fikk han gode kritikker for sin stemme i animasjonsfilmen The Iron Giant, som året etter ble fulgt opp av dramafilmen Boiler Room. I 2000 fikk han sitt store gjennombrudd som skuespiller med rollen som Riddick i science-fiction filmen Pitch Black. I 2004 gjentok han sin rolle som Riddick i "The Chronicles of Riddick" som gjorde det moderat godt på kino i USA. I mars 2006 uttalte Diesel at han jobbet med en oppfølger til The Chronicles of Riddick som per 2011 fremdeles var under produksjon. Diesel har spilt rollespillet Dungeons & Dragons i over tjue år. Diesel skrev forordet til boken "30 Years of Adventure: A Celebration of Dungeons & Dragons". Diesel har en datter, Hania Riley, født 2. april 2008, sammen med kjæresten, modell Paloma Jimenez. Diesel er også grunnleggeren av produksjonsselskapene OneRace Films og Tigon Studios. Apollo 16. Apollo 16 var den tiende bemannede romferden i Apollo-programmet og den femte til å lande på månen. Googleplex. Googleplex er hovedkontoret til Google Inc., som er plassert i Mountain View i Santa Clara County i California, i nærheten av San Francisco. Navnet er et ordspill på mengden googolplex. Totila. Totila (død juli 552) var konge over østgoterne fra 541 til sin død. Navnet "Totila" ble gitt ham av historikeren Procopius som fulgte den østromerske general Belisarius under invasjonen av Italia. Totilas virkelige navn var Baduila. Han klarte å samle østgoterne til igjen å oppta kampen mot romerne, og forsøkte å gjenreise det østgotiske kongedømmet Italia. Han falt i slaget ved Busta Gallorum i juli 552. Folkevandringstiden. Folkevandringstiden er en betegnelse skapt av moderne historikere for å beskrive et tidsforløp og en hendelse i Europas historie innenfor tidlig middelalder da det skjedde massive folkeforflytninger. Skriftlige kilder fra perioden forteller om hyppige invasjoner og plyndringer av fremmede folkeslag i Romerriket. Folkevandringene var en av de viktigste utløsende grunnene til Vestromerrikets fall. Det antas at det var hunernes bevegelser i det østlige Europa, på 200-300-tallet, som var hovedårsaken til folkevandringene. De viktigste stammene blant germanerne som slo seg ned, i eller på grensen av Romerriket, var gotere, vandalere og frankere, men andre folkeslag, både slaviske og keltiske, migrerte også i denne perioden. Skriftlige kilder. De skrifter som vitner om tidsrommet mellom år 300 til 800 e. Kr. er i overveiende grad sporadiske og latinske. Romerske forfattere skrev om folk nord for Alpene og utenfor Romerriket som barbarer de hadde vanskelig for å forstå. Blant de verker som har gitt beskrivelser finnes Jordanes verk "De origine actibusque getarum" ("Om goternes opprinnelse og gjerninger") som er en forkortet utgave av et tapt verk av den latinske forfatteren Cassiodorus (død ca 585). Verket nevner flere germanske stammer med navn. En skildring om goterkrigen ble skrevet på midten av 500-tallet av den greske historieskriveren Prokopios. Gregor av Tours’ "Frankerkrønikier" og de eldste lovene til de eldste ulike germanske stammene representerer kilder som benyttes i forståelsen og tolkningen av arkeologiske spor. De romerske forfatterne Cæsar og Tacitus, selv om de skrev i tiden "før" folkevandringstiden, har også gitt mange opplysninger om kelterne og germanernes liv og skikker. I tillegg finnes det også sekundære skriftlige kilder som kan ha betydning for forståelsen. Her finnes runeskrifter, hvorav de eldste som er funnet i Norge strekker seg tilbake 200-tallet. Gårdsnavn og stedsnavn gir også skriftlige spor til puslespillet. Den norrøne litteraturen ble skrevet mellom år 1000 og 1300, men var basert på en muntlig litteratur om myter og sagn som strakte seg tilbake til folkevandringstiden. Den mest betydningsfulle forfatteren, islendingen Snorre Sturlasson, skrev at «I denne bok lot jeg skrive gamle frasegn om de høvdinger som har hatt sitt rike i Nordlandene.» Den muntlige, episke litteraturen hadde vært kjent i et halvt tusen år før islandske skribenter fikk dem skrevet ned. Blant de som forteller om de eldste tider, er Volsungesaga av stor betydning, ikke så mye for dens historiske som for dens mytologiske verdi. Volsungesaga ble rundt 1200 forvandlet til kristen ridderromantikk av ukjent østerriksk hoffdikter i verket "Nibelungenlied" som komponisten Richard Wagner senere videreførte til operaen "Nibelungenring". Tilsynelatende norrøne helter som Sigurd Fåvnesbane, tyske "Sigfrid", var gamle fellesgermanske sagnhelter som indirekte forteller om Burgunderrikets undergang da kong Gundicar (norrønt "Gunnar", tysk "Günther") dør sammen med sitt folk i et forgjeves forsøk på å stanse hunerne ledet av «kong Atle». En runestein i Sverige, hogd på begynnelsen av 800-tallet, viser hvor omfattende gjennomgripende folkevandringene var for Europa, ved at den omtaler «Tjodrik den djerve». Perioden som historisk begrep. Epoken mellom år 400 til år 800 betegnes også, helhetlig, som tidlig middelalder. I eldre historiefremstilling ble den betraktet som «den mørke middelalder». Folkevandringstiden markerer også overgangen fra senantikken til middelalderen. I Skandinavia benyttes i tillegg betegnelsen germansk jernalder, etter som en del historikere mener at folkevandringstiden er et foreldet begrep. I Norge er det også stundom vanlig å dele perioden i to: "Folkevandringstiden" fra ca 400 til 560/570, og deretter "Merovingertid" fra ca 560/570 til 800. Den siste perioden kjennetegnes ved framveksten av frankere, angelsaksere og ny byetablering. Den i utgangspunktet nøytrale betegnelsen «folkevandringstiden» stammer fra tysk forskning, «Völkerwanderung». Denne betegnelsen har røtter i den romantiserende historieforståelse, som også ga utgangspunkt for kunsten Goethe, Wagner og Nietzsche sto for. I den latinske kulturen kalles folkeforflytningene, eller migrasjonene, for invasjoner, til og med barbarenes invasjoner ("Invasioni Barbarichi"), ved den oppfatning, som går tilbake til antikken, at de nordiske folkeslagene, i sammenligning med Italias romere, var usiviliserte og primitive. Disse barbarene fikk skylden for Romerrikets fall, og for at den europeiske sivilisasjon sank ned i den mørke middelalder; en nedgangsperiode som varte helt fram til den italienske renessanse. Som kontrast til italienernes syn på germanerne, ble folkevandringene, spesielt i tysk historieskrivning, beskrevet som en kraftfull germansk ekspansjon inn i Frankrike, England, Italia og Spania. Denne tolkningen av folkevandringene ble assosiert med den tyske nasjonalismen på 18- og 1900-tallet, og skulle forklare den senere tyske ekspansjon (jf. "Drang nach Osten" = «Trangen til å gå mot øst»). Den nazistiske ideologi om «Lebensraum» («Livsrom») kan ha skaffet seg tanker herfra. Engelskspråklig historieskrivning benytter også betegnelsen «barbarinvasjon», også i dag, noe som er problematisk for historikere som bestreber et nøytralt perspektiv. Migrasjonsperioden ("Migration periode") er derfor det foretrukne begrepet ettersom de såkalte invasjoner ikke nødvendigvis var fiendtlig i sin helhet. Noen folkegrupper tok muligheten til å migrere til landområder som allerede var tynt befolket og dårlig opprettholdt av et smuldrende romersk overherredømme. Flere årsaker. Når folkevandringen startet er usikkert eller åpent for tolkninger. Tradisjonelt har historikerne brukt Alariks plyndring av Roma i år 410 som innledningen. Andre har pekt på hunernes angrep på østgoterne. Avslutningen blir ofte markert med etableringen av det karolinske dynasti, med Pipin den yngres tronbestigelse i år 751. Andre ser på langobardenes angrep på Italia i år 568 som avslutning på perioden. Generelt blir tidsrommet plassert grovt sett mellom år 400 og år 800. Årsaken til folkeforflytningen er ikke fullstendig forstått eller belyst, men forskerne peker på flere faktorer: overbefolkning, klimaforandringer, pestutbrudd, hungersnød, en germansk krigerideologi, at hunerne strømmet inn over Øst-Europa og ikke minst at Romerriket hadde råtnet på rot og gikk i oppløsning. Kanskje var det mange faktorer samlet som fikk Europa til å bli satt i bevegelse. Omfanget av folkevandringene er også usikkert. Flere har forsøkt å regne ut antall mennesker som bosatte seg i de nye områdene, men det har vært en umulig oppgave. I dag er oppfattelsen om at folkevandringene var invasjoner forlatt av den moderne historieforskning. De besto heller av stammer som utnyttet Romerrikets splittelse og økonomiske krise til å bosette seg i tynt befolkede deler av imperiet. Folkevandringen er oppdelt i to faser. Den første var mellom år 400 og 550, og sett fra Middelhavet, besto det av at germanske stammer presset seg sørover og vestover mot Romerriket. Den andre fasen var mellom 550 og 800, og besto først og fremst av den slaviske innvandringen til Balkan. Etter år 800 begynner middelalderen og i Norden, vikingtiden. I løpet av 800- og 900-tallet skjedde det også folkevandringer, eksempelvis norrøne folk, vikinger, madjarere og tyrkere, men de regnes tradisjonelt ikke som en del av folkevandringstiden ved at omfanget og konsekvensene var mye mindre. Klimaendringer. Temperaturforandringene over de siste 2000 år. De blå periodene, deriblant folkevandringstiden, var kjennetegnet gjennom relativt lave temperaturer. Det finnes bevis på klimaendringer på 400- og 500-tallet. Disse endringene førte til at klimaet ble kaldere og våtere. Det betydde at vekstsesongen for bøndene ble kortere og at høyereliggende områder ble uegnet for korndyrking. Dendrokronologi, eller åreringdatering ved hjelp av trær, har avdekket at det skjedde en spesiell klimatisk endring i år 540. Nedgangen i jordbruket førte til store demografiske endringer i de områder hvor den dyrkbare jorden allerede var utnyttet fullt ut. Arkeologiske spor fra Sørvestlandet, i Norge, viser at flere hundre gårder ble forlatt på 500-tallet. På Romerike endres tuntettheten på hus mot år 600, og i Norrland i Sverige forsvinner de store gårdsanleggene. En rekke endringer i bosetningen vises i gravskikker, stilpreg på gjenstander og i språket. Spesialproduksjonen av smykker synes å opphøre på handelsstedet Helgö i Sverige. I Trøndelag bryter den sofistikerte kunnskapen om jernutvinning sammen på 500-tallet, og går tapt. Først på 700-tallet synes det igjen som det oppstår vekst, noe man blant annet kan sees i det økte antallet store gravhauger, og dermed økte sosiale forskjeller, eksempelvis Sveinhaugen på Ringsaker i Hedmark. På Vestlandet har man funnet den eldste skipsgraven i Skandinavia, på Karmøy i Rogaland. Funnet var svært rikt og ble antagelig anlagt rundt år 720. Det er vanskelig å rekonstruere temperaturen i Europa bakover i tid, men forskerne er stort sett enig om hovedtrekkene, basert på studier av blant annet isbrekjerner, endringer i nivåene i innlandsvann og sjø, myrvekst, treringstudier, arkeologi og andre årsaker. Der hvor forskerne er noe uenige er det på graden av svingninger i temperaturene. Det er nå klart at det var en betydelig kuldeperiode i løpet av folkevandringstiden rundt år 500 som førte til økt skogvekst i store deler av nordlige Europa og Skandinavia. Denne kuldeperioden ble avløst av en ny varmeperiode i høymiddelalderen noe som førte til vekst og ekspansjon for befolkningen og jordbruket i flere århundrer, fra 700 til 1000. I denne varmeperioden var det varmt og tørt med eksempelvis høyere tregrense og minsket isbredannelse inntil den ble avløst av en ny kjøligere og våtere periode fra rundt 1400, den såkalte «lille istid», med store konsekvenser for et jordbruksbasert samfunn. Epidemier og hungersnød. Historiske kilder forteller om en byllepest som best lar seg sammenligne med Svartedauen i middelalderen. Denne pesten raste i områdene rundt Middelhavet, og deretter store deler av Europa etter år 545. Den kjennes som Den justianianske pesten, og alt tyder på at den hadde stor dødelighet. Det første kjente utbruddet skjedde i Etiopia i 541. Samme år ble Alexandria, Antiokia, Konstantinopel og kysten av Spania rammet, sannsynligvis på grunn av skipshandelen. I 543 var den alt nådd fram til Roma og Marseille, og gjennom Gallia helt opp til elven Mosel ved Trier. Skriftlige kilder viser at pesten nådde de angelsaksiske kongedømmene i Britannia og dessuten Irland. Det er ingen kilder på at pesten nådde Norge, men den benyttes indirekte som den viktigste forklaringen på de endringer som skjedde på 500-tallet. I tillegg var pesten ikke en enkeltstående epidemi, men noe som, i middelalderen, kom i bølger. I Gallia kom den på nytt i 570, 580 og 588, og vi vet at den hadde stor effekt på Østromerriket, kanskje like ødeleggende som Svartedauden var på 1300-tallet. Man antar pesten og befolkningsreduksjon også var en betydningsfull årsak til at det komplekse urnordiske språket endret seg drastisk i Norge, blant annet ved at ordene ble kortet ned i lengde. Dette kalles for synkopetiden, tiden mellom år 500-700, og fra rundt år 700 begynner språket igjen å stabilisere seg til det som ble norrønt eller gammelnorsk språk. Økologi og krig. De germanske stammene drev kveg- og åkerdrift generasjon etter generasjon, og når de flyttet på seg var en av årsakene at jorda var overgjødslet og utpint. Arkeologien har avdekket gamle brakkgårdsbruk, spesielt som i det lette jordsmonnet i Jylland i Danmark hvor den dyrkbare jorden ble forringet ved at næringssaltene ble vasket ut. Samtidig synes befolkningsantallet å ha vokst. Flere munner å mette krevde større dyrkingsareal, noe som igjen skapte behov for mer gjødsel, hvilket betød flere kveg. Den danske arkeologen, Lotte Hedeager, skriver at «Når store befolkningsgrupper, på grunn av økologisk krise eller et direkte sammenbrudd av økosystemer, ble tvunget til å forlate sine hjemtrakter, ble krig og kamp en nødvendighet for å forsvare det man hadde eller tilkjempet seg nytt. Krigernes status var derfor høy.» De germanske stammenes eksistens var bygget opp på krigerideologi. Krig var en del av de sosiale normene. Kamp og dåd var en mulighet til stige i sosial anseelse. Når man slåss om land var det for å skaffe seg kontroll over områdets jordeiere og skaffe seg avgifter. Fra år 75 til 300 endret det germanske samfunnet seg fra mindre til større jordbruksenheter. Storbøndene og krigeraristokratiet fikk felles interesser. Kontrollen over jorda ble en kilde til rikdom. Om denne orden ble forstyrret kan man se for seg en dominoeffekt. Hvis én stamme eller folkeslag flyttet på seg kunne det sette press på en annen og videre. En grunn til at stammer kom i bevegelse kan blant annet ha hatt sin årsak krigerideologiens nødvendighet av krig og plyndring. Krigersamfunnet forutsetter kun krig, og det er også ideologiens svakhet. Hensikten med både germanernes, og senere hunernes angrep på Romerriket, var å presse det for gull og kostbarheter. Det er ingenting som tyder på at hunerne gjorde noe med de landene de erobret. Når plyndring eller utpressing ikke var mulig, falt også begrunnelsen for deres egen eksistens bort. Enevelde uten økonomi. "Aquilifer" (Ørnebærer), selve symbolet på den romerske hær.I følge historikeren Denys Hay var det ikke merkelig at Romerriket forsvant, men at det lyktes å overleve så lenge. Motivet bak Romerrikets ekspansjon var byttet, rikdommen i våpen, metaller og slaver som strømmet inn til Roma og andre italienske storbyer. I det første århundre saknet erobringen hen og minskende inntekter skapte sivil uro i Roma inntil makten ble plassert hos én mann, keiseren. Senatet som lenge hadde vært statens øverste myndighet mistet gradvis sin betydning etter hvert som keiseren og hans støttespillere kontrollerte hæren, provinsene og Roma. Roma levde på skatter fra provinsene, ikke av handel eller industri. Handelsskipene i Middelhavet var i stor grad styrt fra utlandet. For romerne var lånevirksomhet den viktigste handelen. Jorda ble utnyttet gjennom storgodsdrift basert på et lite effektivt system av slaver, men da aggressiv erobring ebbet ut minsket også tilgangen på slaver. Hærens posisjon ble uunngåelig politisk i et samfunn innrettet på krig og hadde makt til å både utnevne og avsette keisere. Grensene ble vernet ved å verve ikke-romerske soldater. For å få fylt upopulære stillinger ble de gjort arvelige, fra å inneha et offentlig embete til bakere, tømmerhandlere og skipsførere. Mangelen på slaver førte til at storgodsene gradvis ble splittet opp og leid ut til leilendinger, "coloni", offisielt frie bønder, men bundet til jorda og uten rett til å flytte eller gifte seg uten tillatelse,disse bøndene ble også kalt livegne. Antallet soldater i legionene sank, en gang bestående av 6000 mann, men under keiser Konstantin var den romerske hær bestående av kun en sjettedel av soldater som verken var romere eller knapt nok fødte i Italia. Nedgangen må ses i sammenheng med at antallet legioner måtte stadig økes kraftig for å vokte grensene. I løpet av denne utviklingen begynte trykket mot grensene å bli større og større, og Romerriket ble rystet i de neste 400 årene av voldsomme påkjenninger. Uansett hvor sterkt Romerriket hadde vært ville det ikke ha vært i stand til å stå imot bølgen av germanere og slavere fra nord og øst, hunere og avarere fra enda lengre øst, og med tiden også muslimske armeer som erobret Lilleasia og Nord-Afrika. Etter hvert som imperiet skrumpet sammen flyttet tyngdepunktet østover til Konstantinopel hvor gresk, ikke latin var den bærende kultur. Storbyen i øst hadde i motsetning til Roma en bærende økonomi ved å være knutepunktet mellom to store innlandshav og handelsvegene mot nord, øst og syd. Konstantinopel hadde derfor økonomi til å bære et Østromersk keiserdømme i tusen år. Barbarene kommer. I flere år hadde romerne, i det som har blitt karakterisert som «ustabil likevekt», klart å holde germanerne ute, og sikre imperiets egne innbyggere den romerske freden. Det første varselet på at tidene endret seg kom i år 162, da germanerne klarte å trenge gjennom grensen og plyndre på romersk jord. De ble slått tilbake gjentatte ganger, men i 167 trengte en invasjon av flere stammer igjennom, og nådde helt fram til Adriaterhavet. Nok en gang ble de slått tilbake, og i 172 og året etter, førte Marcus Aurelius kampene over på germansk territorium (dagens Tsjekkia og Slovakia), med hensikt å fjerne problemet der det var. Det ble både kostbart og uoverkommelig. Etter at keiseren var død sluttet hans sønn en såkalt æreløs fred. På dette tidspunktet sloss de også i et stort og blodig slag i Danmark, med krigere som kom langveisfra; fra sydlige Sverige og sørlige Norge. Presset mot den romerske nordgrensen stilnet ikke av, og i år 260 ble den brutt for alvor og store områder ved Rhinen og Donau gikk tapt for romerne. Det var bare takket være de germanske troppene, som den romerske hæren besto av, at romerne klarte å motstå presset ennå en tid. Romerriket var ikke lenger sterkt og velfungerende. Mellom år 235 og 285 var det hele 26 keisere og kun én av dem døde en naturlig død. Om ikke riket ble herjet av germanske stammer ble det herjet av rikets egne legionærer. Sammenbruddet kom ved at de rikeste provinsene begynte å organisere sitt eget forsvar. Den rike handelsbyen Palmyra i Syria og Gallia oppkastet seg til selvstendige kongedømmer. Det galliske riket eksisterte fram til 258, da keiser Aurelian igjen klarte å gjenopprette rikets enhet for ennå en stund. Arianismen og folkevandringen. Takket være goteren Wulfilas misjon var en rekke av de germanske folkestammer som la ut på vandring blitt kristnet, men som arianere. De var dermed ikke katolikker, ettersom Arius' lære var blitt forkastet under konsilet i Nikea. Da disse germanske gruppene veltet inn over Det romerske rikes grenser hadde mange av dem vært arianske kristne i mer enn hundre år. Resultatet ble ikke den konflikt mellom nikenske (katolske) og ikke-nikenske (ikke-katolske) kristne som man kanskje kunne ha forventet. Det ble heller slik at det ble opprettet en ny ariansk kirkelig struktur for innflytterne, som bestod side om side med den gamle katolske. De germanske eliter var arianere, de erobrede folkeslag forble katolikker. Noen forskere anser at denne ordningen med parallelle kirkelige strukturer ikke var primært et utslag av en religiøs toleranse fra erobernes side, men snarere et behov for å holde på noe som markerte deres egenart i det folkehav av ikke-germaner som de nå hersket over og til å begynne med ikke ville bli assimilert i. Selv om de fleste germanske stammer tolererte de nikenske kristne i å pleie sine strukturer og tro, var det ikke slik overalt. Vandalene forsøkte i mange tiår å få sine nordafrikanske nikenske undersåtter å få over til ariansk tro: De utviste det nikenske (katolske) presteskap, oppløste klostre og la et stort press på befolkningen. Etterhvert mistet imidlertid arianismen sin kraft. Ved begynnelsen av 700-tallet hadde de germanske rikene enten blitt erobret av nikenske nabofolk, eller de hadde av egen kraft glidd over til katolsk nikensk tro. Hunerne kommer. Goterne var den sterkeste av de germanske stammene. Fra Østersjøen, i dagens Polen, hadde de, i løpet av 200-tallet, nådd fram til den romerske grensen ved Svartehavet. Her etablerte de seg i to store stammeforbund, ostrogoterne og visigoterne, eller øst- og vestgotere. De ekspanderte videre østover, over elva Don og ut på de kirgisiske steppene, men her møtte de sin skjebne, i form av hunerne. Hunerne var et asiatisk nomadefolk, med fryktede krigere til hest, som var kommet i en bevegelse mot vest. Goterne hadde ingenting å stille opp imot dem, og ble valset ned. Hunerne stormet videre, over Donau, hvor de knuste vestgoterne som søkte beskyttelse innenfor det romerske imperiets grenser. Romerne lot dem slå seg ned for å fungere som buffersone mot hunerne. I 453 døde Attila, hunernes leder, og asiatenes dominans gikk i oppløsning. Som plyndrere drev ikke hunerne nomadisk produksjon, og uten tributter hadde de ikke lenger noe eksistensgrunnlag og forsvant av seg selv. Europa i smeltedigelen. Nord-Europas befolkning var i bevegelse allerede før hunerne stormet inn, men deres invasjon fra år 375 akselererte uroen og førte til at store germanske folkegrupper ble presset vestover. Snart var hele Europa påvirket av vandringsbølgen, unntatt i Skandinavia og hos balterne. Vinteren 406-407 krysset vandalene, burgundere, svebere og andre germanske folkegrupper Rhinen og gikk inn i Gallia og i 476 ble den siste vestromerske keiseren med det pompøse navnet Romulus Augustus avsatt av den germanske høvdingen Odovaker. Nye kongeriker ble etablert innenfor det gamle Romerrikets grenser, og nye folkegrupper satte navn på Europakartet. Det Europa som vi kjenner i dag havnet i støpeformen utover 400-tallet: Vandalene ga navn til Andalucia, langobardene til Lombardia, anglerne til England og frankerne til Frankrike. I løpet av hele 400-tallet og 500-tallet brøt folkeslag gjennom Europa, vandret store distanser, utkjempet blodige slag, kun for å forsvinne eller bli assimilert i større folkeslag i de områder de hadde bosatt seg i. Germanerne hadde sin egen kultur med egne uskrevne lover basert på sedvanerett og de talte et felles språk. Kun mot vest og i nord i Britannia og i Bretagne ble talt et annet språk, keltisk. Den festningsvoll som kong Offa på 700-tallet bygde mot Wales var også en språkbarriere mellom keltiske Wales og germanske England. En annen språkgrense som fortsatt finnes gikk mellom fransktalende og nederlandsktalende (flamsk dialekt) i Belgia oppsto på 400-tallet. På 600-tallet hadde det vestlige Europa stort sett de språkskiller som gjelder i dag. Finn Lied. Finn Lied (født 12. april 1916 i Fana) er en norsk forsker og politiker. Finn Lied hadde nesten hele sin yrkeskarriere ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), hvor han arbeidet fra 1946 til 1983, kun avbrutt av studieopphold og statsrådspost. Lied var direktør ved FFI fra 1957 til han gikk av med pensjon i 1983, og har i stor grad bidratt til å forme instituttet. Lied var og er opptatt av den teknologiske forskningens betydning for samfunnsutviklingen. Finn Lied var Arbeiderpartipolitiker og statsråd i Industridepartementet i Trygve Brattelis regjering fra 17. mars 1971 til 18. oktober 1972. Finn Lied var en pådriver for opprettelsen av statsoljeselskapet Statoil i 1972, hvor hans statssekretær Arve Johnsen ble selskapets første administrerende direktør. Lied var styreformann i Statoil fra 1974 til 1984. Han har hatt en rekke verv, se nedenstående biografi. Annet. Finn Lied ble i 1980 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han er også innehaver av Forsvarsmedaljen med laurbærgren. I 1982 ble han gjort til "Honorary Knight Commander" av den britiske ordenen Royal Victorian Order. Projisering (psykologi). Projeksjon (psykologi) defineres i psykologien som overføring av ubehagelige tanker og hendelser på andre personer som ofte står en nær. Fenomenet oppstår når egne forestillinger blir for tunge å bære og den dårlige samvittigheten lesses over på andre. Mer eller mindre grad av projisering foregår i alle sosiale grupper. Overdreven selvhevdelse er sykelig og betegnes i ekstreme tilfelle som psykopati. Den kliniske betydningen av begrepet gjelder mennesker som legger sin egen deltagelse (som oftest i negativ forstand) i noe over på en annen – med andre ord bebreider andre for ting for det han selv har gjort. Ofte har individet en forestilling om seg selv som «perfekt» eller uangripelig i forhold til kritikk eller negative handlinger. Dette trenger dog ikke være objektivt negative referanser, men sikter mer på hva det enkelte individet refererer til som negativt/dårlig/uheldig i referanse med sin egen person. Klassiske eksempler på projeksjon er pygmalion i klasserommet og hakke-kyllingen. Alle grupper vil relativt raskt velge en leder og en eller flere syndebukker. Dette fenomenet er godt beskrevet i den klassiske romanen "Fluenes herre". Aggresjon. Aggresjon (av lat. "aggredior", "angripe") er et begrep innenfor psykologi og atferdsbiologi som beskriver atferd som har til hensikt å forårsake ydmykelse, skade eller smerte. Aggresjon kan være enten fysisk (slag, bitt, spark m.m.), mental (psykisk terror) eller verbal (trusler). Aggresjon i seg selv er ikke vold, selv om den kan lede til det. Bestemte former for atferd kan klassifiseres som aggresjon, selv om den ikke oppnår å ydmyke, skade eller smerte. Atferd som uoverlagt forårsaker ydmykelse, skade eller smerte, kan derimot ikke uten videre klassifiseres som aggresjon. Aggresjon hos mennesker. Aggresjon hos mennesker kan på mange måter minne om aggresjon hos dyr, men det eksisterer også store forskjeller. Mennesker er mer komplekse av natur, for eksempel i sin kultur, moral og i sosiale sammenhenger. Aggressiv atferd hos mennesker kan behandles med medikamenter i samråd med lege. Aggresjon hos dyr. Aggresjon hos dyr er naturlig og kan i mange sammenhenger være seksuelt betinget, spesielt hos ville dyr av samme art. Det handler om retten til å formere seg. Matrelatert aggresjon og territorial aggresjon er også normal atferd hos mange dyr, spesielt ville. Blant flokkdyr er dominansaggresjon også normalt. Aggresjon hos tamhund. Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr. Ønskelig aggresjon. Flere hunderaser er selektivt utvalgt for sin aggresjon, og da spesielt aggresjon mot fremmede. Rottweiler, dobermann, schæferhund og Akita er eksempler på hunderaser som har blitt selektert på grunn av slik atferd, og Hart og Hart (1985) har dokumentert at nettopp disse rasene figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar. Selektivt utvalgt for sin aggresjon er også mange andre hunderaser, raser vi i dag gjerne forbinder med vakthunder, vokterhunder og kamphunder. Uønskelig aggresjon. Hart og Harts studie indikerer også at hunderaser som foxterrier, sibirsk husky, afghansk mynde, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en tendens til å være mer dominante ovenfor sine eiere enn andre hunderaser. Og rasene west highland white terrier, foxterrier, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en økt tendens til aggresjon mot fremmede hunder. Gjennom årene er det gjort mange forsøk på å inndele hundens aggresjonsmønster, men det hersker fortsatt stor uenighet omkring hvordan dette kan gjennomføres med størst mulig nøyaktighet. Problemet henger sammen med vanskeligheten med å velge ut rett populasjon som referansegruppe. Overall (1997) delte aggresjonen inn i 13 subgrupper; maternal, lek, frykt, smerte, territorial, beskyttelses-, hunder imellom, avstraffelses-, matrelatert, eiendomsrelatert, røversk, dominans-, og idiopatisk aggresjon. I en studie fra Animal Behaviour Clinic, College of Veterinary Medicine, Cornell University i USA, ble hunderaser med aggresjon mot fremmede og angstrelatert aggresjon sammenlignet med hunderaser som ble presentert ved Veterinary Medical Teaching Hospital i samme tidsrom. Kun individuelle hunderaser med 10 eller flere hunder innen hvert atferdsproblem (kategori) ble evaluert. Undersøkelsen viste at engelsk springer spaniel var betydelig mer vanlig blant hunder som viser aggresjon mot sine eiere (10,7%) enn blant dem som viser aggresjon mot fremmede (0,0%). Blant hunderaser som viser aggresjon mot fremmede utgjorde labrador retriever hele 12%, sammenlignet med 0,0% aggresjon mot sine eiere. Engelsk springer spaniel og rottweiler (men altså ikke schæferhund) viste betydelig (P < 0,005) større aggresjon mot sine eiere enn andre hunderaser i undersøkelsen. Studien viser også (første gang dokumentert) at rottweiler hyppigere enn før antatt fremviser dominant aggresjon. Aggresjonsproblemene med engelsk springer spaniel støttes også av annen forskning, blant annet Borchelt, 1983; Landsberg, 1991; Line and Voith, 1986. Endringer i neurotransmitternivåene hos engelsk springer spaniel antyder en genetisk årsak, der et enkelt gen kan vise seg å være ansvarlig. Reisner m.fl. (1996) hevder at det kan se ut som om at hunderasen har reduserte stoffskiftenivåer av serotonin og dopamin. Aggresjon og pelsfarger. Fordi mange studier med pelsdyr har vist at utfargingen kan påvirke atferden hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen påvirket aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien var alle pasienter med medisinske problemer ved The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra Animal Behavior Clinic for aggression, der hundene var pasienter med aggresjonsproblemer. Studien avslørte at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antallet dyr med medisinske problemer. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert. Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga cocker spaniel oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer. Giardia lamblia. Giardia lamblia er en flagellert protozoo som hos mennesker kan infisere mage-tarm kanalen. Infeksjon fører til giardiase, en type gastroenteritt med symptomer som diaré, oppkast, rap med smak av råtne egg og magekramper. Giardia smitter fra avføring til munn, og kan overleve lenge i vann i sin cysteform. Historikk. Giardiase er relativt sjelden i Norge, men i 2004 førte giardia-infeksjon av en stor drikkevannskilde til en epidemi i Bergen. I oktober 2007 ble parasittene giardia og cryptosporidium funnet i vann som stammer fra renseanlegget "Oset vannrenseanlegg" i Oslo, og myndighetene ba derfor Oslobefolkningen om å koke vannet i tre til fire minutter før eventuell bruk. Smitte og forekomst. Årlig rapporteres det om 300-500 smittetilfeller i Norge, vel halvparten synes å være av utenlandsk opprinnelse. Smittestedet for de aller fleste er i utlandet. På verdensbasis smittes årlig ca. 0,5 million mennesker. Giardiase er en hyppig årsak til vannbårne diaré-epidemier i industrialiserte land. Rensing. Vann kan renses for giardia ved hjelp av koking eller ved bruk av vannfilter med filterstørrelse mindre enn én mikrometer Frustrasjon. Frustrasjon er en følelse som ofte fremkalles når man ikke kan nå et personlig mål. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende hos personer med høye krav til seg selv eller sin egen utførelse av en oppgave, men de aller fleste opplever frustrasjon til tider. Ofte er mye ansvar, høye krav til seg selv eller høye forventninger en årsak til at frustrasjon oppstår. Ordet kommer av latin "frustratio" («skuffelse»), som igjen kommer av "frustra" («forgjeves» eller «bortkasta»). Eurovision Song Contest 2003. Eurovision Song Contest 2003 var den 48. Eurovision Song Contest, og ble arrangert i Riga i Latvia den 24. mai 2003. Programledere var fjorårets vinner, Marie N og Renārs Kaupers fra bandet Brainstorm, som deltok for Latvia i 2000. Det ble en dramatisk avstemning, der Belgia dro i fra helt på slutten, og det så ut til å være avgjort. Men det ble allikevel skapt ny spenning da Belgia fikk null poeng fra Sverige og Tyrkia fikk åtte. Russland hang på, men greide aldri å nå helt opp i ledelsen. Til slutt når Slovenia skulle stemme fikk Belgia bare tre poeng, og Tyrkia fikk ti og vant konkurransen. Dette året var siste gang konkurransen ble arrangert i løpet av en kveld, uten noen semifinale tidligere i uken. Ukraina deltok for første gang dette året, og seks land, deriblant Norge, kom tilbake etter ikke å ha fått delta i 2002. I forkant av konkurransen fikk Russlands bidrag, jentegruppa t.A.T.u, mye medieoppmerksomhet. En annen bemerkelsesverdig deltaker dette året var den østerrikske komikeren Alf Poier, som hadde med seg dukker som skulle forestille gårdsdyr på scenen. Britiske Jemini havnet på sisteplass og fikk null poeng – dette var første gang i konkurransens førtiåtteårige historie at Storbritannia ikke fikk poeng. Jostein Hasselgård sikret Norges beste plassering siden andreplassen i 1996 da han ble nummer fire med Arve Fursets sang «I'm not afraid to move on». Eurovision Song Contest 2006. Eurovision Song Contest 2006 var den 51. Eurovision Song Contest, og ble avholdt i Athen i Hellas etter at Helena Paparizou vant året før med sangen «My Number One». Programledere var Maria Menounos og Sakis Rouvas, og konkurransen ble arrangert i Olympiahallen. Slagordet for konkurransen var «Feel the Rythm» og gjennom de såkalte «postkortene» fremfor hvert bidrag ble både historiske og moderne sider av Hellas presentert. Etter å ha deltatt 45 ganger i Eurovision Song Contest uten å vinne tok Finland endelig sin første seier med hardrockbandet Lordi og sangen «Hard Rock Hallelujah». Lordi fikk mye oppmerksomhet også i forkant av konkurransen, ettersom alle i bandet var utkledd som monstre. Dette var aller første og foreløpig eneste gang en hardrocksang har vunnet Eurovision Song Contest. Finland fikk totalt 292 poeng, noe som var ny poengrekord. Blant de største bombene dette året var Litauens bidrag «We Are The Winners», som overraskende tok seg til finalen og til slutt endte på sjetteplass. På den andre siden klarte ikke en av storfavorittene, Belgia og Kate Ryans «Je t'adore», å komme seg videre til finalen en gang. Norge var direkte kvalifisert for finalen etter å ha kommet på niendeplass i 2005. Det norske bidraget, Christine Guldbrandsen og «Alvedansen», kom på 14. plass med 36 poeng. Resultater. Som de to årene i forveien, ble det i 2006 arrangert en semifinale noen dager før finalen. Semifinalen gikk av stabelen 18. mai 2006, og finalen 20. mai 2006. Poengtabell for finalen. "Klikk på tabellen for å se den i full størrelse" Dissenterloven. Dissenterloven (formelt Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken) er en norsk lov fra 1845 som gav andre kristne trossamfunn enn Den norske kirke lov til å etablere seg i landet. Den ble sanksjonert 16. juli 1845, og var virksom inntil den ble erstattet av lov om trudomssamfunn og ymist anna i 1969. Bakgrunn. På 1000-tallet tok kristendommen over som den ledende religion i Norge, og den norrøne religionen ble utryddet. Den katolske kirke fikk dermed et religiøst hegemoni som varte frem til reformasjonen i 1537. Den norske kirke overtok denne rollen, og i 1569 bestemte Fredrik II at alle utlendinger som kom til riket måtte bevise at de var lutherske kristne; ellers ble de utvist. I Christian Vs norske lov av 1687 ble kongens stilling som religiøst overhode fastslått, og det ble innført streng kirketukt. Den katolske troen overlevde en tid. I 1555 ble to bønder brent på bålet i Hamar, og i 1575 ble Ingeborg Kjeldsdatter fra Skiptvet hudstrøket; i begge tilfeller var forbrytelsen deres katolske Mariafromhet. I 17. og 18. århundre ble det gitt en del dispensasjoner, fordi man trengte utlendinger med spesiell ekspertise. Dette var særlig aktuelt ved bergverk, glassblåserier og festningsverk, hvor mange av fagfolkene var tyske eller franske katolikker. Deres religionsutøvelse var dog sterkt begrenset, og noen prest hadde de ikke. I 1814 endte enevoldstiden, men i Grunnloven ble hegemoniet videreført gjennom §2: «Den evangeliske- Lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion. Bestemmelsene i § 16 er en videreføring av linjen i Kongeloven av 1665 og Christian V´s lov av 1687: Kongen anordner all offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser at Religionenes Lærere følge de foreskrevne Normer.» Videre ble det spesifisert at jøder, jesuitter og munkeordener ikke hadde adgang til riket. Opphevelse av konventikkelplakaten. Allerede i 1818 kom det et forslag om å gi kvekerne begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i England under Napoleonskrigen hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i Stortinget. I 1833 kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsutøvelse for alle christelige Religionssecter». Det teologiske fakultet uttalte seg negativt, og kirkekomitéen fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve konventikkelplakaten og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i 1836 og 1839, men da Stortinget vedtok det for tredje gang i 1842 kunne den ikke lenger bruke vetoretten. På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i 1843 fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet. Begge tillatelser ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger og nordmenn som hadde konvertert i utlandet. Mange av de som hadde kjempet mot konventikkelplakaten stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet av ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. Ole Gabriel Gabrielsen Ueland mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn», og de fleste bøndene fulgte ham. Loven. Dissenterloven ble, til tross for splittelsen, sanksjonert i 1845. Den gav rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter. Loven var begrenset til kristne trossamfunn, og jødeparagrafen ble dermed stående ved lag. Det gikk ytterligere seks år før den ble opphevet. Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener ble også opprettholdt; de kvinnelige katolske ordener kunne dog etablere seg i Norge. I 1891 ble loven endret, blant annet ved at prester eller forstandere fikk vigselsrett. I 1897 ble den igjen revidert, og forbudet mot munkeordener ble opphevet etter forslag fra den første dissenteren på Stortinget, Hans Andersen Gulset. Etterhvert falt også andre begrensninger, som forbudet mot å undervise i skolen og bekjennelsespilten for embetsmenn, dommere og statsråder. I 1969 ble loven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning. Samtidig ble Grunnlovens paragraf 2, endret. Setningen «fri religionsutøvelse for alle», ble endret til «full religionsfrihet» Akerøya Ornitologiske Stasjon. Akerøya Ornitologiske Stasjon ble etablert på Hvaler i 1961 etter initiativ av Einar Brun (1936–1976) og Gunnar Lid (1938–1983). Den første vitenskapelige ringmerkingen på Akerøya fant sted allerede i 1955. Litterær teori. Litterær teori er den teori (eller filosofi) som omhandler tolkning av litterære tekster og litterær kritikk. Dens historie begynner med den klassiske greske poetikk og retorikk og inkluderer siden 1700-tallet også estetikk og hermeneutikk. På 1900-tallet har «teori» blitt et paraplybegrep for ulike forskningsmetoder for å lese tekster, de fleste er begrunnet av ulike versjoner av europeisk filosofi. Litterær teori og litteratur. Et av de fundamentale spørsmål innenfor litterær teori er «Hva er litteratur?», skjønt mange nåværende teoretikere og litteraturforskere mener at enten er begrepet «litteratur» ikke mulig å definere, eller at det kan potensielt referere til en hvilken som helst bruk av språket. Bestemte teorier er adskilt ikke bare av deres metoder og konklusjoner, men også hvordan de definerer en «tekst». For noen litteraturforskere betyr tekst «bøker som tilhører den vestlige litterære kanon», men prinsippene og metodene til litterær teori har blitt benyttet på sakprosa, populærlitteratur, film, historiske dokumenter, lovbøker, reklame og annet. Noen forskere har innenfor kulturstudier behandlet kulturelle hendelser som mote, fotballopptøyer, melodifestivaler og lignende som «tekster» som kan fortolkes. I den brede mening kan litterære teori være en generell teori for fortolkning. Siden litteraturteoretikere ofte støtter seg på en svært heterogen og uensartet tradisjon innenfor europeisk filosofi og språkteorier er enhver form for klassifisering ofte kun en tilnærmelse. Det er mange «skoler» eller typer av litterær teori som har ulike tilnærmelsesmetoder for å forstå en tekst. Mange teoretikere, selv de som er listet nedenfor, kombinerer metoder fra flere enn en av disse tilnærmelsesmetoder (eksempelvis, den dekonstruktive tilnærmelsen til Paul de Man støtter seg på en lang tradisjon av nærlesning som nykritikken ("New Critics") gikk foran med, og de Man var opplært innenfor den europeiske tradisjonen med hermeneutikk). Bredere teoriretninger som historisk har vært viktig inkluderer nykritikken, formalismen, russisk formalisme og strukturalisme, poststrukturalisme, marxisme, feminisme, og fransk feminisme, nyhistorisme, dekonstruksjonisme, leserens respons-kritikk og psykoanalytisk kritikk. Historie. Litteraturteori ble en profesjon på 1900-tallet, men har historiske røtter som går tilbake til oldtidens Hellas med Aristoteles’ "Poetikken" som et tidlig eksempel, og antikkens Roma med Cassius Longinos’ "Om det sublime" og Quintus Horatius Flaccus, og de estetiske teoriene fra antikkens filosofi fram til 1700-tallet og 1800-tallet har hatt betydelig innflytelse på de nåværende litterære studier. Litteraturteori og litteraturkritikk har vært tett forbundet i alle tider. Litteraturteori i den moderne mening går derimot kun tilbake til omtrent 1950 da strukturalistiske lingvister som Ferdinand de Saussure begynte betydelig å påvirke engelskspråklig litteraturkritikk. Nykritikken og ulike europeiske formalister, spesielt russisk formalisme, hadde beskrevet noen av deres mer abstrakte anstrengelser som «teoretiske», men det var ikke før den brede innflytelsen fra strukturalismen begynte å bli tilstedeværende i den engelskspråklige akademiske verden at «litteraturteori» ble tenkt på som en forent område. I den akademiske verden i Storbritannia og USA var litteraturteori mest populært på slutten av 1960-tallet da dens innflytelse spredde seg på universitetene som Johns Hopkins og Yale til 1980-tallet hvor det undervist i litteraturteori i ulik grad. I løpet av dette tidsrommet ble litteraturteori sett på som banebrytende forskning og de fleste universitetene verden over søkte å studere og undervise i teori og innlemme det i sitt undervisningsopplegg. På grunn av dets metodiske økning i popularitet og det tungt tilgjengelige språk i dets nøkkeltekster, ble dens teori også ofte kritisert som forbipasserende, trendy og obskurt (og utsatt for litterær satire som eksempelvis David Lodges romaner). Noen forskere, både de teoretiske som de ikke-teoretiske refererer til debatten på 1970-tallet og 1980-tallet som «teorikrigen». I løpet av begynnelsen av 1990-tallet hadde litteraturteoriens popularitet som eget interesseområde falmet noe (sammen med akademiske posisjoner for «rene» teoretikere) selv om dens tekster var blitt inkorporert i studiet av bortimot all litteratur. Anno 2006 har kontroversene om bruken av teori i litteraturstudiene død ut, og diskusjonene om emnet innenfor litterære og kulturelle studier tenderer nå til å være atskillig mer avslappet og mindre bitter. Noen forskere lener seg tungt på litteraturteori i sitt arbeid mens andre kun nevner det innledningsvis eller ikke i det hele tatt, men dens tilstedeværelse er fortsatt en viktig del av all litteraturstudier. Ulike retninger. Intellektuelle tradisjoner og prioriteringer overfor ulike litteraturteorier er ofte svært forskjellige. Noen adskiller seg så radikalt at det er vanskelig å finne et sett av felles begreper og gjør det vanskelig å gjøre fruktbare sammenligninger. For eksempel inneholder arbeidene til nykritikerne en underforstått moralsk dimensjon og noen ganger til og med en religiøs tone: en nykritiker kan lese et dikt av T.S. Eliot eller Gerard Manley Hopkins for dens grad av ærlighet i å uttrykke smerte og dens motsetning i å søke tro i en moderne verden. Samtidig vil en marxistisk kritiker finne slik bedømmelse som mer ideologisk enn kritisk. En marxistisk analyse vil si at en nykritisk analyse ikke opprettholder en tilfredsstillende kritisk distanse fra diktets religiøse holdning til å kunne forstå det. Eller en poststrukturalistisk kritiker kan ganske enkelt unngå det overstående ved å forstå den religiøse meningen i diktet som en meningsallegori og behandle diktets referanser til «Gud» som en diskusjon av dens refererende natur heller enn hva det referer til. Slike uenigheter kan ikke bli løst med letthet ettersom de ulike retningen har iboende radikalt forskjellige begreper og mål (det vil si teorier). Deres teorier ved lesningen kommer fra uoverstigelige forskjellige intellektuelle tradisjoner: nykritkerne baserer deres arbeid på forskning fra den amerikanske østkysten og på religiøse tradisjoner, mens marxistene baserer sine arbeid på kritisk-sosiale og økonomiske tanker, og poststrukturalistenes arbeid er utledet fra 1900-tallets europeiske språkfilosofi. Å anta at slik ulike tilnærminger til å ha noe til felles vil være naivt. Å kalle dem alle for «litteraturteori» uten å anerkjenne deres uensartet vil være en reduksjon av deres ulikheter. På slutten av 1950-tallet forsøkte den kanadiske litteraturkritikeren Northrop Frye å forlike historisk kritikk og nykritikk samtidig som han adresserte grunnene til tidlig leserens respons-kritikk og de tallrike psykologiske og sosiale tilnærminger. Han forsøk, utgitt i boken "Anatomy of Criticism" ("Litteraturkritikkens anatomi"), var tydelig strukturalistisk, og hvilte på antagelsen på en intertekstuell «ordenes orden» og på bestemte, universale strukturer. Hans forsøk holdt seg i engelsk litteraturprogram i flere tiår, men mistet betydning overfor poststrukturalismen. For noen litteraturteorier, spesielt for enkelte former for formalisme, er forskjellen mellom «det litterære» og andre typer tekster av aller største betydning. Andre retninger (spesielt poststrukturalismen i sine ulike former som nyhistorisme, dekonstruksjonisme, enkelte former av marxisme og feminisme) søker å bryte ned skillelinjene mellom de to og har benyttet tekstfortolkning til en bred rekke av tekster, inkludert film, sakprosa, historiske skrifter og til og med kulturelle hendelser. En annen betydningsfull forskjell mellom ulike teorier for litterær fortolkning er den biografiske tilnærmingsmetode, det vil si den tyngde som hviler på forfatterens egne meninger om verket og dens intensjoner. For de fleste tilnærmelser før 1900-tallet var forfatterens egne intensjoner viktig rettsnor for å klargjøre den «riktige» fortolkning av teksten. Nykritikerne var den første retningen som avviste forfatterens rolle i fortolkningen, og foretrekk å sette fokus på teksten i seg selv. Faktisk, til tross for motsetningene mellom formalisme og senere skoler, de deler likevel den grunnholdning at forfatterens egen fortolkning av verket ikke gir mer mening enn noe annet. Ulike litterære skoler. Listet nedenfor er noen av de mest vanlige skoler og retninger innenfor litterær teori sammen med deres mest betydningsfulle forfattere. Ikke alle av de nevnte forfatterne skrev primært om litteratur, men siden deres verk har hatt betydningsfull innflytelse på litterær teori blir de uansett listet her. Religionsfrihet. thumb Religions- og trosfrihet er en beskyttelse i form av lovverk og sedvane for at enkeltmennesker og grupper skal kunne tro det de vil og tilbe hvem eller hva de vil. Dette anses av mange for å være en grunnleggende menneskerettighet. Historisk sett var da også religionsfriheten en av de første menneskerettighetene som ble anerkjent i Europa. Religions- og trosfriheten er nært beslektet med samvittighetsfrihet og tankefrihet. Forkjølelse. Forkjølelse er en mild virusinfeksjon i nesen og halsen. Vanlige symptomer er nysing, snufsing, tett nese, kløende eller sår hals, hoste, hodepine, og trøtthet. Forkjølelser varer som regel 3-5 dager, men hosten kan vare opp til tre uker. Barn har 6-8 forkjølelser for året, mens voksne har ca. 2-4 forkjølelser per år. Barn fra et halvt til 3 år rammes spesielt ofte. Forkjølelse er den mest vanlige infeksjonssykdommen hos mennesker, med gjennomsnittlig litt over en infeksjon per år per person. Forkjølelseshyppigheten er størst i ung alder, og avtar med en fjerdedel ved pensjonsalder. Forkjølelse hører til gruppen øvre luftveisinfeksjoner. Den skiller seg fra influensa, en mer alvorlig øvre luftveisinfeksjon som i tillegg til forkjølelsessymptomene også følges av høy feber, frysninger og muskelsmerter. Forkjølelse i seg selv er sjelden livstruende, mens komplikasjoner som for eksempel lungebetennelse kan være dødelig for utsatte personer. Årsaker, virkemåte og strakstiltak. Forkjølelse forårsakes av flere forskjellige virus (hovedsakelig rhinovirus, coronavirus, og noen echovirus, paramyxovirus og coxsackievirus) som infiserer de øvre luftveiene. Rhinovirus kopierer seg selv mest effektivt inne i epitelceller ved temperaturer omkring 32 °C. Dette betyr at hvis epitelvevet (slimhinnene) i hals eller nese blir tilstrekkelig avkjølt over en viss tid, så vil dette få viruset til å starte kopieringen av seg selv inne i cellen. Det er sannsynligvis en svekkelse av cellene i epitelvevet som fører til at kopieringen starter på denne måten. Etter at mange viruskopier har blitt produsert, sprekker cellen. Cellen dør dermed, og de nye virusene tømmes ut i det intercellulære rom. På denne måten blir epitelvevet skadet og dermed mat for bakterier. Dermed kan bakteriepopulasjoner oppstå der hvor virus har ødelagt slimhinne. I det intercellulære rom finner viruskopiene nye celler, som de infiserer. Det beste strakstiltaket mot et begynnende utbrudd av (rhino-) virus er å sette opp temperaturen i det infiserte vevet. Dette vil kunne hindre et begynnende virusangrep i å utvikle seg. Smitteoverføring, infeksjonssymptomer og medisinsk behandling etter fullt utviklet infeksjon. Viruspartiklene overføres som dråpesmitte i forbindelse med hosting eller nysing. Dråpene inhaleres enten direkte, eller overføres fra hånd til hånd via for eksempel håndhilsing eller objekter som dørhåndtak, og blir så overført til nesegangene når hånden rører ved øye eller nese. En sentral teori går ut på at viruset oveføres lettere når vi trekker innendørs i kaldt vær og dermed oftere befinner oss nærmere andre mennesker. I henhold til denne teorien vil det å holde avstand til andre personer redusere risikoen for smitte. I Japan brukes munnbind som forebyggelse. Hyppig vasking av hendene etter å ha vært i direkte eller indirekte kontakt med smittede personer er også preventivt, men i mindre grad enn med munnbind. Den høyeste konsentrasjonen av virus er de tre første dagene av infeksjonen, og i denne perioden er smittefaren størst. Mennesker med normalt immunforsvar er utsatt for mulige virusinfeksjoner straks virus kommer i kontakt med spesifikke cellemembranmolekyler inne i kroppen. 25 % av de smittede vil ikke oppleve noen symptomer (asymptomatisk infeksjon). Graden av symptomer varierer fra person til person. Antibiotika har ingen virkning på virus. Flere hundre forkjølelsesvirus har blitt identifisert. Virus kan mutere, noe som medfører at det er svært vanskelig å utvikle medisiner eller vaksiner mot dem. Nåværende medisinsk behandling vil kun mildne symptomene. Forebygging, strakstiltak og mulige behandlingsmåter. Et strakstiltak mot begynnende luftveisinfeksjon (virusinfeksjon) er å sette opp temperaturen i det infiserte vevet (slimhinnene) så mye som mulig så lenge som nødvendig. Å sette opp temperaturen vil mange ganger avverge virusangrepet fra fullt ut å utvikle seg, fordi de avkjølte cellene da mange ganger, klarer å gjenvinne sin motstand mot viruset. (Denne motstanden kan sees på som en del av kroppens totale immunforsvar.) Det som skjer når virus angriper luftveiene er at cellene som utgjør slimhinnene blir ødelagt. Dermed oppstår skader på slimhinnene som kan bety at det underliggende bindevevet blir blottlagt. Dermed har man et sår. Slike sår kureres best med en blanding av C-vitamin (ascorbinsyre) og sink, fordi både C-vitamin og sink er nødvendige kofaktorer i bindevevssyntesen (produksjonen av bindevev). For at såret i slimhinnen skal gro er det derfor nødvendig med både C-vitamin og sink, og det beste er at begge deler blir levert rett i såret. Sinken bør helst være organisk bundet, dvs. bundet til et organisk molekyl, som f.eks. sitrat. Dette kan gjøres ved hjelp av sugetabletter som inneholder begge disse komponentene, og slike finnes det flere av på det norske markedet. Solhattekstrakt i vann har også sine tilhengere. Teorien er at det skal virke på immunforsvaret (dvs. bakteriebekjempende) og dels være forebyggende, dels gi lettere forløp når man likevel er blitt forkjølet. Til nå ikke registrert alvorlige bivirkninger ved anbefalt dosering. Svarthyllebær som ekstrakt dryppet i vann eller som te menes å virke mot virus, med effekt mot influensa og forkjølelse. Blomsterteen smaker godt. Hvitløk skal også ifølge folkemedisin, og noe nyere forskning, virke både forebyggende og fortkortende på forkjølelsen. Det er nærmere bestemt stoffet allicin som skal ha positiv påvirkning. Dette er det samme stoffet som står for den karakteristiske lukten til hvitløk. Forskningen som er gjort viser som regel høyere dosering (mellom 1200 og 2400 milligram hvitløkspulver i døgnet) enn det som angis på pakker med hvitløkstabletter som selges i Norge. Sterkt luktende remedier som eukalyptusolje, kamferolje og mentol har vært brukt både utvortes og innvortes. Kamfer i fast form i en tøypose rundt halsen skulle være forebyggende, men de færreste forsøk med dette ble langvarige. Det hadde sosiale konsekvenser å gå rundt og lukte så sterkt. Bedre å vente til en var syk nok til at det ikke fikk betydning for selskapslivet. Symptomlindring. Klassisk eksempel: Kodein er et opiat og en effektiv hostestopper. Kodein finnes i noen hostesafter og i de smertestillende preparatene Paralgin forte og Pinex forte. Både terpentin og nafta har vært prøvd, både som smøring av bryst og hals og forebyggende ved klut rundt halsen. Begge deler er kjente fettløsende midler som kan gi nevrologiske skader. Virkningen noen påstår å ha hatt, skyldes vel derfor mer en generell sløvning enn at hoste og snue ble lettere. Betennelse. Betennelse er organismens forsvarsreaksjon i et vev eller organ som er skadet, f.eks. fysisk skade, stråling, kjemisk eller ved en infeksjon. På norsk brukes som regel ordet betennelse likt som "inflammasjon". Betennelse fører med seg fem hovedsymptomer; rødhet (rubor), varme (calor), hevelse (tumor), smerte (dolor) og at de involverte organene ikke fungerer skikkelig (functio laesa). Egenskaper. Betennelse har to hovedkomponenter; cellulær og eksudativ. Den eksudative komponenten påvirker flyten av væske, ofte med et høyt innhold av proteiner som fibrin, og immunoglobuliner (antistoffer). Blodårer oppstrøms fra betennelsesstedet utvides slik at blodtilførselen til stedet øker (og forårsaker varme og rødhet), mens blodårene nedstrøms trekker seg sammen, slik at drenasjen minker. Dette skjer samtidig som at blodåreveggenes gjennomtrengelighet økes, og fører til at det siver blodplasma ut i vevet og dermed hevelse. Hevelsen trykker på de omkringliggende vevene og komprimerer nerveender, som fører til smerte. Den cellulære komponenten omfatter bevegelsen av hvite blodceller fra blodårene og ut i vevene. Hvite blodceller eller "leukocytter" trenger gjennom kapillærårene og ut i vevet, og opptrer der som fagocytter; de omslutter og dreper fremmede celler og partikler. De kan også bidra til å avgrense større infeksjoner. CRP er en blodprøve som brukes som et mål på betennelse. Det kan påvises høye verdier i blodet 6–12 timer etter at en infeksjon har startet. Marie Brenden. Marie Brenden (født 27. februar 1938 i Kvam, Nord-Trøndelag, død 31. juli 2012) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1985. Hun var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Dag C. Weberg. Dag C. Weberg (født 14. september 1937 i Hole, Buskerud) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1989. Han var vararepresentant i periodene 1977 – 1981, 1981 – 1985 og 1985 – 1989. Anders C. Sjaastad. Anders Christian Sjaastad (født 21. februar 1942 i Oslo) er en norsk forsker og tidligere politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1985–1997, og var forsvarsminister i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Sjaastad var leder i Europabevegelsen i Norge 1989–1992, og leder i Oslo Høyre 1996–2000. Sjaastad har vært ansatt ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) siden 1970, hvor han er seniorrådgiver siden 2003. __NOTOC__ Karriere. Sjaastad ble født i Oslo i 1942, som sønn av havarisjef Andreas Sjaastad (1895–1977) og Ingrid Mørk (1902–1992). Han tok examen artium i 1962, og er mag. art. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 1969. Som student var han formann i Den Konservative Studenterforening i 1965, samt formann i Det Norske Studentersamfund i 1967. Sjaastad var forskningsstipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1968–1970. I 1970 ble han ansatt ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) som forsker, og var også NUPIs informasjonssjef frem til han ble statsråd i 1981. Etter tiden som stortingsrepresentant var han igjen forsker fra 1998, og er seniorrådgiver fra 2003. Han var 1. viseformann i Oslo Høyre 1977–1987, og leder 1996–2000. Som henholdsvis statsråd og fylkesleder var han medlem av Høyres sentralstyre 1981–1986 og 1996–2000. Han var 1. vararepresentant til Stortinget i periodene 1981–1985 og 1997–2001, og fast innvalgt 1985–1997. Statsråd i Forsvarsdepartementet i Kåre Willochs regjering fra 14. oktober 1981 til 25. april 1986. Som stortingsrepresentant var han blant annet 2. varapresident i Odelstinget fra 11. oktober 1993 til 30. september 1997. Han var medlem av Utvalget for rustningskontroll og nedrustning 1974–1981, Forsvarskommisjonen av 1974 1974–1978, samt Forsvarsrådet 1981–1986. Varamedlem av Nobelkomiteen 2003–2005. I Europabevegelsen i Norge var han 2. nestleder 1987–1989, og leder 1989–1992. Ellen Chr. Christiansen. Ellen Christine Christiansen (født 10. desember 1964 i Oslo) er en norsk politiker (FrP, senere Høyre). Hun satt Stortinget fra Oslo i perioden 1993–1997, opprinnelig valgt inn for FrP, men uavhengig representant fra 3. mai 1994. Etter bruddet med Frp i 1994 stiftet hun og en del andre utbrytere et ny organisasjon kalt FRIdemokratene. Hun var organisasjonens første leder 1994-95. Har de siste åra vært medlem av Høyre. Christiansen har sittet i byrådet i Oslo for både Frp og Høyre. Christiansen er Cand. mag. med engelsk, statsvitenskap og økonomisk college. Hun har vært informasjonssjef i TV3 Norge, har vært organisasjonssekretær i Europabevegelsen, kommunalråd og gruppesekretær i Oslo kommune. Siden 2006 har hun vært fylkesdirektør i NAV Akershus. Hun var fylkestrygddirektør i den daværende Trygdeetaten 2004–2006. Gunnar Fatland. Gunnar Fatland (født 9. november 1946 i Kvinnherad, Hordaland) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i tre sammenhengende perioder fra 1985 til 1997. Fatland var ordfører i Strand 1979–1983. Unn Aarrestad. Unn Aarrestad (født 23. juni 1938 i Klepp, Rogaland) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1993. Hun var vararepresentant i periodene 1981–1985, 1985–1989, 1989–1993 og 1997–2001. Magnar Sætre. Magnar Sætre (født 12. november 1940 i Bergen, Hordaland, død 5. desember 2002) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1989. Han var vararepresentant i perioden 1985 – 1989. Eilef A. Meland. Eilef A. Meland (født 12. april 1947 i Haugesund, Rogaland) er en norsk politiker (SV), og medlem av bystyret i Stavanger. Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1989. Eilef Meland er utdannet siviløkonom fra Handelshøjskolen i København fra 1970, og han fullførte tilleggsutdanning som økonom ved Norges Handelshøyskole etter stortingskarriæren. Meland er for tiden ansatt ved Universitetet i Stavanger, ved helse- og sosialfaglig fakultet, hvor han er førstelektor og siden 2008 instituttbestyrer. Han er sønn av skipsmegler Johannes Meland, men valgte tidlig å ikke overta farens skippingvirksomhet i Haugesund. Flekkmarihand. Flekkmarihand ("Dactylorhiza maculata") er en plante i marihandfamilien (orkidéfamilien). Utseende. Denne orkidéen har fått navn etter utseendet på bladene sine. Den har nemlig massevis av svarte flekker på de grågrønne bladene. Blomstene kan variere veldig i farge, helt fra ganske mørk rosa med røde tegninger til nesten hvit med lyserosa tegninger. Flekkmarihand blir rundt 20–30 centimeter høy. Flekkmarihand tilhører den vanskelige slekta "Dactylorhiza". Innad i slekta er det mange arter som det kan være vanskelige å se forskjell på. To av de vanligste artene er flekkmarihand og skogmarihand. Disse vokser tildels i samme habitat og kan være vanskelig å skille. Den største forskjellen på disse to er at skogmarihandplanter som regel er mye større og har flere, kraftigere fargede blomster. Flekkmarihand har også en ganske rund form på underleppa, mens skogmarihand har en mer trekantet underleppe der midtfliken er lenger enn sideflikene. Forekomster i Norge. Om ikke dette er Norges vanligste orkidé, så er det i hvert fall den en ser oftest. Den vokser fra fjæra og langt opp på fjellet, og den har utbredelse helt fra Lindesnes til Nordkapp. Grunnen til at flekkmarihand er såpass vanlig er at den er "altetende" hva terreng og næringstilgang angår. Riktignok foretrekker den å ha det litt fuktig, men ellers trives den stort sett overalt. Det er likevel vanligst å finne flekkmarihand i kystheiene på Vestlandet og i Nord-Norge. Tradisjonell bruk. Flekkmarihand ble i likhet med mange andre orkidéer tidligere benyttet som potensfremmende middel. Den er ellers blitt brukt mot utslett, tannpine, øyesykdommer og tuberkulose, og den har også tilhørt trolldomsmedisinen. Håkon Steinar Giil. Håkon Steinar Giil (født 28. januar 1943 i Hyllestad, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1993. Han var vararepresentant i perioden 1997–2001. Giil var ordfører i Hyllestad 1987–1991 og 1991–1993. Giil har siden 2006 vært leder i Sogn og Fjordane Nei til EU. Ragnhild Barland. Ragnhild Barland (født 29. september 1934 i Holla, Telemark) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1985. Barland var varaordfører i Skien i 1983–1985. Solveig Sollie. Solveig Helene Sollie (født 19. april 1939 i Sørum, Akershus) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1985. Hun var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Det var hun som lanserte ideen om å innføre kontantstøtte til småbarnsforeldre for å få slutt på det som mange oppfattet som en urettferdighet, ved at det offentlige "sponser" barnehageplasser, men ikke gir støtte til de foreldre som velger å være hjemme med barna. Ideen ble lansert i forkant av stortingsvalget i 1989, men det var først etter dannelsen av sentrumsregjeringen (Bondevik I), at ideen ble realisert. Sollie var varaordfører i Skien i 1979–1981. Fra 1998 til 2004 var hun fylkesmann i Telemark. Børre Rønningen. Børre Rønningen (født 11. mai 1949 i Vikna, Nord-Trøndelag) er en norsk politiker (SV/DNA). Han ble innvalgt på Stortinget for SV fra Telemark i 1989. Rønningen var ordfører i Vinje i 1999–2003, da som AP-er. William Engseth. William Halvor Engseth (født 1. august 1933 i Målselv) er en tidligere norsk offiser og politiker (Ap). Han var kommunal- og administrasjonsminister 1987–1988 og samferdselsminister 1988–1989 i Gro Harlem Brundtlands andre regjering, og var innvalgt på Stortinget fra Troms 1989–1997. Engseth gikk befalsskole 1952–1953 og tok idrett mellomfag ved Statens gymnastikkskole 1958–1959. Han var befal i Luftforsvaret 1953–1967, før han gikk over til en stilling som bestyrer ved Norges idrettsforbunds kurs- og treningssenter Bardufosstun 1967–1983. Han var seniorrådgiver hos Utviklingssenteret 1997–1999. Engseth ble valgt inn i Målselv kommunestyre i 1968. I 1975 ble han valgt inn i Troms fylkesting, og han var fylkesordfører 1983–1987. Engseth var president i Norges idrettsforbund 1990–1994. __NOTOC__ Ranja Hauglid. Ranja Hauglid (født 25. april 1945 i Stor-Elvdal, Hedmark) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1981. Søterot. Søterot ("Gentiana purpurea") er en flerårig urt med en tykk og grov, ofte krypende rot. Stengelen er stiv. Den kan bli opp til en halv meter høy, og bladene er elliptiske. Hele planten er glatt og uten hår. Blomstene sitter tett samlet på toppen av planten. De er spesielle, for de åpner seg aldri helt, og kronbladene vikler seg om hverandre. Fargen på blomsten er mørk brunrød og den har en god duft. Utbredelse. Søterot er en europeisk fjellplante. Hovedutbredelsen er i fjelltraktene i Mellom-Europa. I Norge finnes den fra Åseral til Trøndelag og den er kommuneblomst for Bykle. Søterot vokser på gammel beitemark i fjellbjørkeskog og vierkratt I Sverige blir planten kalt baggsöta. Den ble første gang funnet der på 1970-tallet og er fredet. Navnet der kommer nok av samme ord som «norrbaggar», et nedsettende ord for nordmenn, og viser at den tidligere ble innført fra Norge. Medisinplante og krydderplante. Søterot har blitt benyttet innen medisinen og homøopatien ved lever- og gallesykdommer, mot appetittløshet og ved lav magesaftsekresjon. Rota benyttes også som krydder i brennevin. Den er svært bitter og smaken sitter lenge på tunga. Søterot er også brukt som apetittvekker. Navnet har den antakelig fått for at den helsebringende «ånden» ikke skal fornærmes (veldig bitter). Rolf Ketil Bjørn. Rolf Ketil Bjørn (født 18. januar 1938 i Kåfjord, Troms, død 24. november 2008) var en norsk politiker for Sosialistisk Venstreparti. Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1989 og 1993, og satt til 1997 da han gikk tilbake til Tromsø bystyre. Lokalt og nasjonalt arbeidet han for samarbeid mellom SV og Arbeiderpartiet, og erfaringene fra Tromsø hvor han var en initiativtaker ble førende for partiets regjeringssamarbeid med Ap fra 2005. Bjørn var medlem av Sosialistisk Folkeparti fra starten i 1961. Han var delarving til det nord-norske eiendoms- og industriselskapet "Ric Bjørn AS". Etter utdanning ved BI i 1960-årene ble han fra 1965 salgssjef i dette selskapet, hvor han arbeidet fram til han ble stortingsrepresentant i 1989. Rita H. Roaldsen. Rita H. Roaldsen (født 4. juli 1956 i Ballangen, Nordland) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1993. Hun var vararepresentant i perioden 1997–2001. Roaldsen var ordfører i Gratangen i 1999–2003. Blåbær. Blåbær ("Vaccinium myrtillus") er en flerårig dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blåbær blir 10-50 cm høy. Den har grønne kantete grener, som blir etterhvert brunaktige og forvedet, med tynne, elliptiske, takkete, lysgrønne blader som faller av om høsten. Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige bær med som oftest blåsvart, men også svarte bær og hvitaktig blå bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett. Utbredelse. Blåbær er ei vanlig plante i store deler av Europa, med unntak av området rundt Middelhavet. I Asia er den nokså vanlig i nord, men vanligere i nordvest enn i nordøst. I Nord-Amerika fins det kun en lokalitet, helt sør på Grønland. I Norge vokser blåbær i store mengder i lavlandet, da helst i nærheten av skog eller heier. Den forekommer opp til 1700 moh. Anvendelse. Bærene er tradisjonelt ettertraktet til safting og sylting, og spilte i tidligere tider en viktig rolle i matauken. Næringsverdien var lenge anslått som moderat, men nyere forskning har avdekket at bærene er meget rike på antioksidanter. De inneholder dessuten vitamin C og i tillegg garvestoffer, fruktsyrer, flavoner, karotin, jern og magnesium. I folkemedisinen er bærene kjent for sin stoppende virkning ved diare og de skal også ha effekt på sukkersyke. Fra enkelte hold har det blitt hevdet at blåbær også har en gunstig innvirkning på synet. Sammenhengen er imidlertid uklar, og har ikke blitt funnet i medisinske undersøkelser. Roger Gudmundseth. Roger Gudmundseth (født 15. juni 1938 i Ålesund) er en tidligere norsk samvirkefunksjonær og politiker (Ap). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han har realskoleeksamen fra 1954, handelsskole fra 1957 og eksamen fra Forsikringsskolen fra 1963. Han er også utdannet kystskipper av 2. klasse fra 1959. Gudmundseth var fisker 1954–1957, kontorassistent 1960–1962, distriktssjef i Samvirke forsikring 1963–1967, salgskonsulent i Samvirke forsikring 1967–1973, forretningsfører ved Fiskernes gjensidige ulykkestrygdelag 1973–1981 og kontorsjef ved Norges Fiskarlag 1979–1981. Han var nestformann i Oslo Kooperative funksjonærers forening 1968–1972, klubbformann i Samvirke forsikring 1969–1972, styremedlem i Oslo Handel og Kontor 1969–1972 og styreformann i Norges Fiskarlags Pensjonskasse 1979–1983. I de senere årene har han vært engasjert i Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) som medlem av forbundsstyret 1999–2008 og 1. nestleder fra 2008. Roger Gudmundseth er far til Merethe Storødegård. Politisk arbeid. Gudmundseth var varamedlem av Ålesund bystyre 1967–1970, medlem av Stjørdal formannskap 1975–1979, formann i Stjørdal faglige arbeiderlag 1974–1978, medlem av Nord-Trøndelag fiskeristyre 1977–1995, styremedlem i Nord-Trøndelag Arbeiderparti 1977–1992 og formann i Stjørdal Arbeiderparti 1979–1982. Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1981–1997. En periode i 1991 var han Stortingets 2. visepresident, og i perioden 1993–1997 var han leder i Stortingets kommunalkomité. Gudmundseth foreslo i 1995 å erstatte de 19 fylkeskommunene med fem regioner. Jorunn Hageler. Jorunn Hageler (født 8. oktober 1946 i Sortland, Nordland) er en norsk politiker (SV). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag i 1993. Ulf Guttormsen. Ulf Guttormsen (født 9. september 1942 i Trondheim, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1989. Han var vararepresentant i perioden 1977 – 1981. Harald Ellefsen. Harald Ellefsen (født 11. desember 1950 i Oslo) er en norsk advokat og tidligere politiker (H). Han har examen artium fra Gerhard Schønings skole fra 1969, studentfagkurs fra Trondheim Økonomiske Gymnas fra 1970, studier i statsvitenskap fra Drew University i New Jersey fra årene 1971–1972 samt advokaturen fra 1997. Han er cand.jur. fra Universitetet i Oslo fra 1976. Ellefsen var deltidsjournalist i "Adresseavisen" og "Aftenposten" 1971–1976, politifullmektig ved Trondheim politikammer 1977–1978, dommerfullmektig ved Onsøy sorenskriverembede 1978–1979, redaktør i "Politiembetsmennenes Blad" 1979–1983, politiadjutant ved Trondheim politikammer 1980–1988, sekretær i granskningskommisjonen for Reksten-saken 1981–1982 og politiinspektør ved Trondheim politikammer 1988–1997. Han har vært advokat i Trondheim siden 1997, fra 2000 som partner i Steenstrup Stordrange AS. Blant hans styreverv er styreleder i Sofell AS, Malvik Regionale Utvikling AS og Base Midt-Norge AS, styremedlem i Adresseavisen ASA 1993–2001, styremedlem i Folketrygdfondet fra 1998, styremedlem i Statskog SF fra 2005 og styremedlem i Kværnø Holding AS fra 2007. Til hans øvrige verv kan regnes elevrådsformann ved Gerhard Schønings skole 1968–1969, 1. viseformann i Trondheim Unge Høyre 1970–1971, medlem av Trondheim bystyre 1976–1978, styremedlem i Politiembetsmennenes Landsforening 1979–1983, styremedlem i Trondheim Høyre 1980–1982 og styremedlem i Sør-Trøndelag Høyre 1983–1997. Ellefsen var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1985–1997, men ble fast representant i 1983, etter at Hermund Eian døde. På Stortinget var Ellefsen medlem av Forbruker- og administrasjonskomiteen 1983–1985, nestleder i Justiskomiteen 1985–1989 og medlem av Finanskomiteen 1989–1997. Karin Lian. Karin Lian (født 12. mars 1942 i Holmestrand, Vestfold) er en norsk politiker (Ap) fra Andebu. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1985. Hun var vararepresentant i periodene 1977 – 1981, 1981 – 1985 og 1997 – 2001. Eva Lian. Eva Lian (født 5. september 1956 i Hof, Vestfold) er en norsk politiker (Sp). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1993. Lian var ordfører i Ramnes i 1987–1991 og 1991–1993. Arild Lund. Arild Lund (født 4. mars 1940 i Tjølling, Vestfold) er en norsk politiker (H). Han er sønn av driftsingeniør Thomas Lund og dennes hustru Dagny Tvedten. Lund var varaordfører i Tjølling i 1971–1975, og ordfører 1980–1983, 1984–1987 samt den første ordføreren i storkommunen Larvik 1988–1991. Medlem av Tjølling kommunestyre 1967–1971. Litteratur. Lund, Arild: "Larvik, liv og landskap" (Dreyer, Stavanger, 1992. Oversatt til engelsk samme år, på samme forlag) Oscar D. Hillgaar. Oscar Douglas Hillgaar (født 8. november 1945 i Tvedestrand, Aust-Agder) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet. Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1989 for Fremskrittspartiet. Han var uavhengig representant fra 22. april 1994, og har senere, ved kommunevalget i 2003, blitt valgt inn i Sandefjord bystyre som representant for Arbeiderpartiet. Hillgaar var varaordfører i Sandefjord i 1987–1989. Edvard Grimstad. Edvard Grimstad (født 29. mars 1933 i Råde, Østfold) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1989. Grimstad var ordfører i Råde i 1975–1976 og varaordfører i 1979–1983. Connie Booth. Constance «Connie» Booth (født 31. januar 1944 i Indianapolis i Indiana) er en amerikansk manusforfatter og skuespiller, mest kjent for sine opptredener på britisk TV sammen med sin tidligere ektemann John Cleese. Connie Booth gjorde sin første opptreden på britisk TV i 1968. Etter dette opptrådte hun jevnlig i "Monty Python's Flying Circus". Hun opptrådte også i filmen "Monty Python og ridderne av det runde bord" som damen som ble anklaget for å være en heks. Hun var medforfatter og skuespiller i TV-serien "Hotell i særklasse" (1975—79) som husholdersken «Polly». I tillegg til dette var hun også med i en kortfilm kalt "Romance with a Double Bass", tilrettelagt av Cleese fra en novelle av Anton Tsjekhov. Booth og Cleese var gift fra 20. februar 1968 til 1978, da deres ekteskap endte i skilsmisse. De har et barn sammen, Cynthia Cleese (født 1971), fra deres tiårige ekteskap. Connie Booth hadde gjesteopptredener i britisk TV og hennes egenskap til å slå over på amerikansk aksent viste seg å være nyttig i flere sammenhenger, inklusiv som «Mrs Errol» i en BBC-tilretteleggelse av "Little Lord Fauntleroy" og som «Miss March» i en dramatisering av Edith Wharton's «The Buccaneers». Booth avsluttet sin skuespillerkarriere i 1995 og praktiserer nå som psykoterapeut i London. Hun er gift med John Lahr, sønn av Bert Lahr som spilte den feige «Lion» i filmen "Trollmannen fra Oz" fra 1939. Steinkjerbygg. Steinkjerbygg (-er), betegnelse på folk som kommer fra eller bor i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Per Tore Meberg. Per Tore Meberg (født 10. juli 1936 i Farsund), prost i Ringerike prosti i perioden 1990–2003, sogneprest i Hønefoss prestegjeld i perioden 1989–2003, da han fikk avskjed i nåde. Meberg var også sogneprest i Haug kirke i Haugsbygd i perioden 1983–1989. Meberg var garnisjonskapellan ved tidligere Hvalsmoen militærleir på Ringerike i perioden 1963–1970, og han kom tilbake til Ringerike i 1983 for å overta som sogneprest i Haug kirke, som da fortsatt lå under Norderhov prestegjeld. Haug ble imidlertid eget prestegjeld fra 1. januar 1984. I periodene 1986–1988 og 1988–1990 var Meberg henholdsvis nestformann og formann i Tunsberg stiftsstyre, og han var medlem av sentralstyret i årene 1990–1994. Fra 1989 var han også styreformann ved Ringerike familierådgivningskontor. Han var ferdig utdannet cand. theol. i 1961 og var soldatsekretær i Indremisjonen fra 1961–1962. Fra 1962–1963 jobbet han som feltprest på Andøya. I perioden 1970–1983 var Meberg stabsprest ved IR4 (infanteriregiment 4) i Akershus. I 1980 var han også bataljonsprest for UNIFIL. Jens Marcussen. Jens Marcussen (født 20. mai 1926 i Dypvåg, død 29. januar 2007 i Dypvåg) var en norsk skipsreder og politiker (Frp). Han hadde eksamen fra Oslo Handelsgymnasium fra 1946 og befalskurs fra Luftforsvaret fra 1947. Av yrke var han gårdsgutt, postfunksjonær og butikkekspeditør 1948–1951, kontorist i London og Newcastle 1951–1952, kontorist ved sin fars skipsrederikontor på Askerøya 1952–1957, skipsreder sammesteds fra 1958 og skogeier 1976–1993. Marcussen var politisk aktiv for Høyre frem til 1975, da han meldte overgang til Fremskrittspartiet. For Høyre var han medlem av Dypvåg kommunestyre 1952–1959, formann i Dypvåg Høyre 1952–1959, medlem av Tvedestrand kommunestyre 1960–1975 og 1980–1981 (varaordfører 1965–1966, ordfører 1967–1971), formann i Tvedestrand Høyre 1960–1962, fylkesvaraordfører i Aust-Agder 1967–1971 og formann i Aust-Agder Høyre 1972–1975. I Fremskrittspartiet var han 1. viseformann 1976–1978, redaktør i partiavisen "Fremskritt" 1976–1978, ordfører i landsstyret 1979–1981 og gruppesekretær for stortingsgruppen 1976–1977 og 1985–1986. Han tapte kampen om formannsvervet i partiet i en kampavstemning mot Carl I. Hagen i 1978, men de to fortsatte å ha et nært og godt samarbeid. Marcussen var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 1981–1985 og fra Aust-Agder 1989–1993, og var i sin siste periode 1. visepresident i Lagtinget. __NOTOC__ Helga Haugen. Helga Haugen (født 5. juni 1932 i Bamble, Telemark) er en KrF-politiker som satt på Stortinget fra Aust-Agder fra 1985 til 1993. Hun var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Sigurd Verdal. Sigurd Verdal (født 4. juni 1927 i Eiken, Vest-Agder, død 27. august 2010) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1973 – 1977 og 1977 – 1981. Han var også aktiv kommunepolitiker og fylkespolitiker. Etter endt stortingskarriere var Verdal leder av Omsetningsrådet under Statens Landbruksforvaltning (SLF) fra 1992 til 2000. Landbrukspolitikken var en av hans hjertesaker i det politiske liv - han satt i landbrukskomiteen og tjenestegjorde i verv under Landbruksdepartementet i tilsammen 20 år. I barndommen flyttet han fem år gammel til gården Verdal i Eiken, og i 1940 meldte han seg inn i Eiken AUL. Verdal tok gymnas i Kvinesdal og utdanning ved Kristiansand lærerhøyskole som ferdigutdannet lærer 1953. I voksen alder etablerte han seg med familie i Byremo i nabokommunen Audnedal, der han først jobbet som lærer fra 1953 til 1968, deretter som skolesjef fra 1969 til 1981. Han var formann i Grindheim IL, styremedlem og formann i Vest-Agder skikrets, styremedlem i Norges Skiforbund, styremedlem i Vest-Agder idrettskrets, formann i Rådet for Hold skjærgården ren og styreformann for Løvebakken mållag. Han var oppmann for Sesilåmi frå starten i 1975 og i mange år framover. Helen Bøsterud. Helen Marie Bøsterud (født 15. februar 1940 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun var innvalgt på Stortinget fra Akershus fra 1977 til 1993, og var justisminister fra 1986 til 1989. Hun er utdannet spesialpedagog ved Oslo lærerhøgskole (1961) og Statens spesiallærerhøgskole (1972). Før hun ble heltidspolitiker jobbet Bøsterud som lærer i Vestby. I perioden 1975-79 var hun medlem av Akershus fylkesting. Hun var varamann til Nordisk råd i perioden 1979-81. Videre var hun medlem av representantskapet i Vestby Ap i 1972-82. Etter at hun gikk ut av Stortinget var hun direktør for Direktoratet for sivilt beredskap fra 1993 til 2003. Tora Aasland. Tora Aasland (født 6. november 1942 i Skien, Telemark) er en norsk politiker (SV) og embetskvinne. Hun var stortingsrepresentant innvalgt fra Akerhus fra 1985 til 1993 og statsråd i Kunnskapsdepartementet med ansvar for høyere utdanning og forskning i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2007 til 2012. Aasland var inntil hun ble statsråd i 2007, Norges første fylkesmann med bakgrunn i SV. Bakgrunn. Aasland studerte ved Telemark Handelsgymnas i 1961, og tok eksamen ved "Colby Jr. College" i New Hampshire i USA året etter. I 1965 tok hun eksamen ved Norske Kvinners Nasjonalråds sosialskole. Hun har hovedfag i sosiologi fra Universitetet i Oslo i 1973 og har vært forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun var generalsekretær i Norsk Faglitterær Forfatterforening fra 1983 til 1985. Politisk liv. Aasland innleder ved "Innovasjonskonferansen 2008". Aasland snakker til demonstrerende studenter, som svarer med å snu ryggen til henne Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1985 og ble utnevnt til fylkesmann i Rogaland i 1991 (hun tiltrådte i 1993). Som fylkesmann har hun deltatt i en rekke offentlige utvalg. I 2005 ble hun utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin samfunnsgavnlige innsats. Den 18. oktober 2007 ble Tora Aasland forskningsminister etter utskiftninger i Jens Stoltenbergs andre regjering. Aasland tok én av de to nyopprettede statsrådsposter i Kunnskapsdepartementet, etter at kunnskapsminister Øystein Djupedal måtte gå av. Aasland fikk avskjed i nåde 23. mars 2012. Hennes ansvarsområde var departementets universitets- og høgskolesaker, forskningssaker, studiefinansieringssaker og fagskoleutdanningssaker. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen haddde det administrative ansvaret for Kunnskapsdepartementet. Da Aasland gikk av 23. mars 2012 overtok Halvorsen Aaslands ansvarsområder. Thor-Eirik Gulbrandsen. Thor-Eirik Mykland Gulbrandsen (født 15. juli 1940 i Fjære, Aust-Agder) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1977. Han var vararepresentant i periodene 1969 – 1973 og 1973 – 1977. Hans Raustøl. Hans Raustøl (født 18. juli 1917 i Kristiansand) var prost i Ringerike prosti i perioden 1974–1986 og sogneprest i Norderhov kirke i perioden 1970–1986, da han fikk avskjed i nåde. Tidligere var Raustøl blant annet kallskapellan i Laksevåg og Loddefjord i perioden 1951–1957, sekretær i "Kristen innsats for uløste oppgaver" i perioden 1957–1961, og kallskapellan i Sem i perioden 1964–1970. Finn Thoresen. Finn Thoresen (født 21. januar 1932 i Spydeberg, død 30. mai 2004) var en norsk forretningsmann og politiker (FrP). Han var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1989–1993, og var 1. vararepresentant 1981–1985. Thoresen var uavhengig representent fra 2. november 1992, og startet Samlingspartiet Ny Fremtid kort tid etter. Thoresen var medlem av Fremskrittspartiets sentralstyre 1973–1976, formann i Østfold FrP 1974–1975, politisk nestformann i Akershus FrP 1985–1987, samt leder i Samlingspartiet Ny Fremtid 1993–1997. Han var varaordfører i Ski i 1983–1990. Tifotkreps. Tifotkreps (Decapoda) er en orden krepsdyr som tilhører storkrepsene. Gruppen omfatter noen av de mest kjente krepsdyrene som hummere, krabber og reker. De kjennetegnes av de fem parene med gangben og/eller klør og øyne som sitter på stilker. Det er stor variasjon i størrelse, fra de minste på mindre enn ett gram til de største på mer enn 20 kilo. De fleste artene lever i havet, noen i ferskvann og noen få lever på land. Tore Haugen. Tore Haugen under Høyres landsmøte 2009 Tore Haugen (født 1. oktober 1931 i Askim) er en tidligere norsk jurist og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1989–1993, og var 1. vararepresentant 1977–1981. Han var dessuten ordfører i Oppegård 1969–1975 og fylkesordfører i Akershus 1979–1987. __NOTOC__ Karriere. Haugen ble født i Askim i Østfold i 1931, som sønn av skolestyrerne Hellik Haugen og Olga Sofie Sørum. Han tok examen artium i 1950, samt sersjantkurs i infanteriet 1951–1952. Studerte ved Hague Academy of International Law i 1958, og er cand.jur. fra samme år. Studerte amerikansk rett ved University of Illinois College of Law 1960–1961. Kurs i administrasjon og ledelse i 1967. Haugen var sekretær i Prisdirektoratet i 1958, dommerfullmektig i Søre Sunnmøre 1959–1960, og konsulent i Prisdirektoratet 1961–1965. Senere kontorsjef i Prisdirektoratet 1965–1980, og underdirektør fra 1980 til han pensjonerte seg. Haugen er dessuten fenrik fra 1965 og har advokatbevillig fra 1965. Haugen var varamedlem av Oppegård kommunestyre 1963–1967, samt ordfører 1969–1975. Medlem av Akershus fylkesting 1969–1971, fylkesordfører 1979–1987, samt medlem av fylkesutvalget 1987–1989. Formann i Oppegård Høyre 1976–1978, styremedlem i Akershus Høyre fra 1980, samt i dag leder i Akershus Senior Høyre. Nestleder i Kommunenes Sentralforbund 1988–1989. Jan Erik Fåne. Jan Erik Fåne (født 25. september 1965 i Oslo) er en norsk kommunikasjonsrådgiver, lobbyist og tidligere politiker for FrP. Han satt på Stortinget for FrP i perioden 1989–1993 og var formann i FpU i perioden 1990–1992. Fåne var en av liberalistene i partiet. Han trakk seg ut av rikspolitikken i 1993 og meldte seg ut av partiet etter splittelsen som oppstod på Bolkesjø i 1994. Han ble senere medlem av Høyre. Fåne har etter den politiske karrieren arbeidet som kommunikasjonsrådgiver i PR-bransjen. Politisk karriere. Fåne begynte sin karriere som formann i Oppegård FpU i 1983 (til 1986) og var noe senere formann i Oppegård FrP (1985 til 1988). I perioden 1990–1992 var han formann i FpU, og i perioden 1989-93 satt han på Stortinget for FrP. Det vakte en viss oppsikt at han i forkant av stortingsvalget i 1989 markedsførte seg selv ved hjelp av en løpeseddel med tittelen «Hvem faen er Fåne». Han kjørte en liberalistisk politikk, men kom etterhvert i konflikt med den konservative fløy i partiet. I 1990 var en av de som var med å fremmet det privat lovforslaget om partnerskap for homofile (senere kjent som Partnerskapsloven). Han markerte seg i tillegg som tilhenger av frihandel, fri innvandring, avskaffelse av Statskirken og den kristne formålsparagrafen i skolen. Han var også positiv til norsk medlemskap i EF (EU). Han beskrev seg i 1990 som en radikal som ønsket å endre det bestående samfunn. Vinteren 1993 tapte han kampen om førsteplassen på Akershus Fremskrittspartis stortingsvalgliste overfor den mer konservative Fridtjof Frank Gundersen. Få dager etter meddelte han at han hadde trukket seg fra andreplassen. Gundersen anså nomineringsprosessen som en kamp mellom de liberale og de konservative kreftene i partiet og uttalte i etterkant at: «"nå må det være slutt på liberalistenes epoke i Fremskrittspartiet. Partiets liberalisme må begrenses til å gjelde økonomi"». Fåne tilhørte det som ble omtalt som «Skjervengen/Wara-fløyen» i partiet, og var en av flere yngre Frp-politikere som i 1994 meldte seg ut av partiet etter splittelsen som oppstod i forbindelse med landsmøtet på Bolkesjø. Like etter utmeldelsen ble både han og Lars Erik Grønntun utsatt for beskyldning fra Hagen om at de skulle har blitt plantet i partiet som «muldvarper» av andre politiske grupperinger med det formål å ødelegge FrP. Disse beskyldningene ble tilbakevist av de anklagede selv, og de fikk også støtte av Tor Mikkel Wara som reagerte sterkt mot beskyldningene. Han var journalist og redaktør i partiavisa Fremskritt fra 1987 til 1990. Tiden etter rikspolitikken. Fåne har etter rikspolitikken arbeidet i PR-bransjen som kommunikasjonsrådgiver og lobbyist. Han ble i 1993 ansatt i informasjons- og rådgivningsbedriften Geelmuyden.Kiese, fra 1998 i Woldsdal & Partnere, senere i Brynhildsen Woldsdal Public Relations, 20/20 Communications AS og siden 2009 i Kreab Gavin Anderson. Fåne har etter 1993 kun hatt en perifer rolle i det politiske landskapet. Han var medlem i Høyres programkomitéen i 1999-2001, og har senere vært lokalpolitisk aktiv for Høyre i Ullensaker. Personlige forhold. Fåne er sønn av sveiser Anders Fåne (1924–2004) og husmor Petra N. Nilsen (1923–2002). Han ble i 1996 gift med Karianne (født Flo). I 2003 etablerte de rådgivningfirmaet Selterz sammen. Reidar Haaland. Reidar Haaland (født 21. februar 1919, død 17. august 1945) fra Stavanger var en fabrikkarbeider, butikkeier, frontkjemper, betjent i Statspolitiet, torturist for Gestapo, og den første nordmann som ble henrettet i landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Han ble i desember 1940 medlem av Nasjonal Samling men trådte ut av partiet i mai 1941. Et par måneder senere stilte han som frivillig til den nyopprettede Norske Legion. Han tjenestegjorde to år ved Leningradfronten i Sovjet. Etter retur til Norge møtte han Sverre Riisnæs som tilbød ham stilling i Statspolitiet. I den stillingen torturerte han minst ni fanger. Den 9. august 1945 ble Haaland den første nordmann som mottok dødsdom under rettsoppgjøret. Den strenge dommen mot ham dannet presedens for domsavsigelsene i flere senere saker mot torturister. Richard J.A. Talbert. Richard John Alexander Talbert (født 1947) er en engelsk professor i historie og forfatter. Talbert fikk sin utdannelse ved Corpus Christi College, Cambridge University, hvor han fikk sin doktorgrad i 1972. Talbert var ansatt i fakultetene ved Queens University, Belfast og McMaster University i Ontario, Canada. Talbert er en ledende forsker på antikkens geografi og området rundt Middelhavet. Talbert er leder av rådet for "Ancient World Mapping Center" som er basert ved University of North Carolina hvor han også er ansatt som professor. Blant hans vitenskapelige arbeider er sammenstillingen av Barrington Atlas av den greske og romerske verden (Princeton, 2000), som han ble tildelt Association of American Publishers Award i 2000 for beste faglige eller vitenskapelig flerbinds oppslagsverk i humaniora. Erling August Thomle. Erling August Thomle (født 16. juni 1904 i Oslo, død 30. mars 1979) var prost i Ringerike prosti i perioden 1957–1974, sogneprest i Hole prestegjeld, som da også omfattet Tyristrand kirkesogn, perioden 1948–1974. Erling Thomle var egentlig utdannet offiser, men ble i stedet prest. Han kom til Hole fra Vålerenga kirke i Oslo. I Hole var han blant annet formann i skolestyret, og han var sterkt delaktig i gjenreisningen av både Hole kirke og Tyribo aldershjem. Thomle ble i 1944 arrestert av tyskerne, og satt på Grini fangeleir til krigens slutt. Victor Mature. Victor Mature (født Vittore Maturi 29. januar 1913, død 4. august 1999) var en italiensk-amerikansk skuespiller. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Howard Keel. Howard Keel (født Harold Clifford Keel 13. april 1919 i Gillespie i Illinois, død 7. november 2004 i Palm Desert i California) var en amerikansk skuespiller og musicalartist. Howard Keel forteller selv at han hadde en forferdelig dårlig, "rotten", barndom med en brutal far og en meget religiøs og streng mor. Han karakteriserer seg selv som en ondsinnet opprører med et skrekkelig temperament. Han flyttet til Los Angeles i 20-års-alderen og begynteå å ta sangundervisning. På denne tiden turnerte mange teatergrupper rundt i USA med musikalen "Oklahoma!" og Keel fikk rollen som Curly i en av disse gruppene. Dette førte til at han fikk rollen da stykket skulle settes opp i London. Han hadde bare spilt i en film da MGM ga ham rollen som Frank Butler da "Annie Get Your Gun". Judy Garland skulle spille Annie, men hun ble etter kort tid byttet ut med Betty Hutton. Filmen ble en stor suksess. I 1951 spilte han sammen med Kathryn Grayson og Ava Gardner i en meget populær og vellykket nyinnspilling av Jerome Kern og Oscar Hammerstein II's "Show Boat". I 1953 laget Warner, med stor suksess, western-musicalen "Calamity Jane" med Doris Day og Howard Keel. Etter "Seven Brides For Seven Brothers" som var Keels egen favoritt, gikk musikaltiden mot en slutt og dermed også Keels karriere. Han begynte å reise på turneer og han spilte i noen westernfilmer, blant annet "The War Wagon" med John Wayne og Kirk Douglas. I 1981, Keel var da 64 år gammel, fikk han rollen som han vel i dag er mest kjent for i Norge: "Clayton Farlow" i TV-serien "Dallas". Han fortalte selv at rollen forandret livet hans totalt; plutselig var han igjen stjerne, og nå meget større enn noen gang. Han spilte i denne TV-serien helt til serien ble avsluttet i mai 1991. Etter at hans popularitet fikk den kraftige oppturen pga TV-serien, begynte han også å gi ut egne album med blant annet musikalsanger. Howard Keel var gift tre ganger, men gjennom hele sin karriere holdt han fast ved at hans privatliv var hans privatliv. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hannibal the Conqueror. "Hannibal the Conqueror" er en biografisk film som er annonsert til å komme i 2011, regissert av Vin Diesel som også spiller hovedrollen som den karthagenske generalen Hannibal. Aldamir. Aldamir er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 23. kongen av landet Gondor (siden Castamir blir regnet som den 22. til tross for at han ranet til seg tronen). Han var den andre sønnen til Kong Eldacar av Gondor og etterfulgte sin far som konge av Gondor i år 1490 i det tredje tidevervet fordi hans eldre bror Ornendil ble drept av Castamir. Hans femti år lange regjeringstid ble merket med konstante krigsferder mot Korsarene fra Umbar (blant dem var sønnene til Castamir) og Haradrim. I T.T. 1540 ble Aldamir drept og han ble etterfulgt av sin sønn Vinyarion (som senere tok navnet Hyarmendacil II). Glenn Jacobs. Glenn Thomas Jacobs (født 26. april 1967 i Madrid, Spania), best kjent som Kane, er en amerikansk fribryter Signert med WWE World Wrestling Entertainments "SmackDown!". Kane ble skadet av Mark Henry 05 August.2011 og ble inaktiv med skade umiddelbart. Det er usikkert når Kane kommer tilbake til WWE. Nye rapporter fra kilder sier att Kane kan gjøre sitt comeback til WWE på WWE`s Royal Rumble pay-per view i Januar.2012!. Og på WWERAW 05 Desember ble det også bekreftet på en Promo Video att Kane har funnet den gammle seg og vil komme tilbake til WWE med sin gammle Maske som "THe Big Red Monster"!. "KANE RESURRECTED" var teksten som ble vist på Videoen. Tidlig wrestlingkarriere. Før Jacobs kom til United States Wrestling Association var han fribryter i Japan, Puerto Rico og Missouri. Han debuterte i USWA som The Christmas Creature, men var bedre kjent som Doomsday. I Smoky Mountain Wrestling var Jacobs kjent som Unabomb. Han og Al Snow vant SMW Tag Team Championship-titlene 7. april 1995. Etter at han returnerte fra SMW og WWF kom han tilbake til USWA i 1997 og slo Spellbinder og ble USWA Southern Heavyweight Champion. World Wrestling Entertainment. Kane debuterte i World Wrestling Federation på Survivor Series i 1993 som The Black Knight. I 1995 var han Jerry «The King» Lawlers onde tannlege, Dr. Isaac Yankem DDS. Han var fremstilt som en falsk Diesel sammen med en falsk Razor Ramon i 1996, og de ble kalt «the fake Outsiders». Han debuterte som Kane 5. oktober 1997 på hvor han hjalp Shawn Michaels å vinne over Undertaker (Kanes «halvbror»(Kayfabe)) i en Hell in a Cell-kamp ved å gi ham en Tombstone Piledriver. Kane vant en 24-man battle royal på WrestleMania 24, slik at han fikk en tittelkamp mot ECW-mester Chavo Guerrero jr.. Kane vant kampen på 8 sekunder og ble ny ECW-mester. Skuespillerkarriere. Kane spilte hovedrollen som «Jacob Goodnight» i WWE-lanseringen "See No Evil". Filmen hadde premiere i USA 19. mai 2006. Oluf Ludvig Jenssen. Oluf Ludvig Jenssen (født 29. juli 1886 i Vikna, død 29. juli 1975) ridder av Finlands "Hvite Roses Orden", prost i Ringerike prosti i perioden 1939–1956 og sogneprest i Norderhov kirke i samme periode. Oluf Jenssen var utdannet cand. theol. i 1911 og ble utnevnt til sogneprest i Karasjok fra 1913, der han dessuten var ordfører i perioden 1920–1922. Videre ble han utnevnt til sogneprest i Grong i 1922 og prost i Namdal fra 1929. På Norderhov var han dessuten blant annet formann i prostirådet i perioden 1939–1945. Jenssen, Oluf Ludvig Provisorisk anordning. Provisorisk anordning, provisorisk ordning eller provisorium (fra latin "provisio" = Omsorg) er en midlertidig ordning som er ment som en nødløsning inntil en permanent ordning kan tre i kraft. I daglig tale brukt for eksempel om en endring til et midlertidig møtelokale, en midlertidig tetting av en vannlekkasje, «jukse-sikring» av elektrisk anlegg o.l. I lovverk og politikk. «Provisorisk anordning» er en midlertidig regel med lovs kraft vedtatt av regjeringen (Kongen i statsråd). Hjemmelen til å gi provisoriske anordninger er gitt i Grunnloven § 17. Denne tillater provisoriske anordninger på områder som angår «Handel, Told, Næringsveie og Politi». En provisorisk anordning kan ikke ha lenger varighet enn til neste ordentlige storting blir oppløst. Stortinget kan imidlertid forkaste en anordning så fort det trer sammen. Første og andre verdenskrig. Både under 1. og 2. verdenskrig ble det gitt en rekke provisoriske anordninger. Under tyskernes okkupasjon vedtok regjeringen i London mange bestemmelser utover det som er hjemlet i Grunnloven § 17. Disse anordningene er samlet i et hemmelig arkiv i Justisdepartementet og det har derfor vært usikkert hva som er bestemt av London-regjeringen og hva som i realiteten er forordninger gitt av den allierte besettelsesmakten. Et eksempel på en provisorisk forordning som etter sin ordlyd er lovstridig er provisorisk forordning av 17. august 1945 om tillegg til statsborgerlovgivningen gitt av regjeringen Gerhardsen. Nyere tid. I nyere tid gis provisoriske anordninger vanligvis for å avverge arbeidslivskonflikter med store samfunnsmessige konsekvenser (tvungen lønnsnemnd). Et eksempel på annen anvendelse var da regjeringen Jagland 18. juli 1997 i forbindelse med konflikter i MC-miljøene, den såkalte MC-krigen, vedtok oppholdsforbud på visse steder for å verne om liv og eiendom. Steinar Maribo. Steinar Maribo (født 22. januar 1942 i Åsnes i Hedmark) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1989. Maribo var varaordfører i Røyken i 1987–1989. Trond Jensrud. Trond Jensrud (født 2. september 1968 i Ringerike, Buskerud) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1989. Han var generalsekretær i AUF 1996-98 og partisekretær i Oslo Arbeiderparti 1998-2002. Jensrud ble innvalgt i Oslo bystyre i 2003. I perioden 2007-2011 er han nestleder i bystyrets finanskomite. Han er gift med Stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. Oddrunn Pettersen. Oddrunn Kristine Helene Pettersen (født 5. mars 1937 i Hadsel, Nordland, død 30. november 2002) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1977, og satt frem til 1993. Pettersen var ordfører i Berlevåg i 1975–1977. Hun var også fiskeriminister 1990–1992 og forbruker- og administrasjonsminister i 1989. X86-arkitektur. x86-arkitekturen er en instruksjonssettarkitektur som ble introdusert i Intel 8086 av Intel i 1978 og siden benyttet i en mengde mikroprosessorer. Slike prosessorer brukes i alle PC-er i dag, og er også å finne i andre typer datamaskiner. Navnet kommer av at hovedprosessoren i hver av de første prosessorgenerasjonene hadde navn som sluttet på 86. Arkitekturen har vært i stadig utvikling siden starten, noe som leder til mange undervarianter. IA-32/x86-32 er en videreutvikling av x86-arkitekturen, og x86-64 en videreutvikling av x86-32 igjen. Begge er bortimot fullt ut bakoverkompatible med den opprinnelige x86-arkitekturen. Suksessen til denne arkitekturen kom egentlig ikke av oppbygningen dens. Den var ikke noen bedre arkitektur enn andre, og Intel hadde planer om å lansere en nyere prosessor med ny arkitektur allerede tidlig på 80-tallet. IBMs suksess med PC-en, som brukte en 8088-prosessor, gjorde det mest lønnsomt å fortsette med den arkitekturen. De kansellerte fremtidsplanene, og fortsatte med å videreutvikle x86-arkitekturen. Dette har ført til både positive og negative sider om den. Den største ulempen er kanskje at arkitekturen har mye gammel tankegang helt tilbake fra 70-tallet, men fordelen er at programmer for x86-prosessorer kan kjøres på utrolig mange PC-er fra 80-tallet og frem til i dag. x86-prosessorer produseres av Intel, AMD, Cyrix, VIA og mange flere. Arkitekturen. x86 er en CISC-arkitektur, noe som gjenspeiles i at instuksjonssettet inneholder mange og til dels kompliserte instruksjoner. Den opprinnelige x86-arkitekturen hadde en standard ordlengde på 16 biter, men dette ble økt til 32 biter i IA-32 og 64 biter i x86-64. Lenge hadde arkitekturen relativt får prosessorregistre, men dette endret seg med tiden, spesielt med introduksjonen av x86-64-arkitekturen. Som de fleste datamaskinarkitekturer benytter x86-arkitekturen toerkomplement for å representere negative heltall. Dette gjør at man for addisjon og subtraksjon kan bruke de samme instruksjonene for å regne på tallverdier som kan være negative og tallverdier som kun er positive, siden logikken er den samme. En underarkitektur av x86-arkitekturen er x87. De første x86-prosessorene støttet bare heltallsoperasjoner, så hvis man hadde behov for å regne med flyttall måtte man enten gjøre det i programvaren eller koble til en x87-prosessor. Navnet gjenspeiler som for x86 det faktum at disse prosessorene hadde navn som sluttet på 87. Med Intel 80486 prosessoren begynte man å inkludere FPUen i x86-prosessorene. Etter at SSE ble introdusert har man faset ut x87-instruksjonene som hovedmåten å utføre flyttallsoperasjoner på, men de forblir tilgjengelig av hensyn til bakoverkompatibiliteten. x86/x87 følger hovedsakelig IEEE 754-standarden. Flyttall kan representeres i enkel presisjon (32 bit), dobbel presesjon (64 bit) eller i det interne 80-bit formatet (kun x87-operasjoner). Støtte for SIMD ble introdusert av Intel med MMX i 1997 og har siden blitt utvidet av AMDs 3DNow! og Intels SSE. Anders Aune. Anders John Aune (født 1. mai 1923 i Stjørna, Sør-Trøndelag, død 13. november 2011) var en norsk politiker (Ap og Framtid for Finnmark (FfF)). Bakgrunn. Aune var sønn av arbeider og herredskasserer Andreas Aune (1885–1976) og Josefa Dragland (1897–1988). Han er utdannet med landbruksskole (1939) og avla i 1943 studenteksamen. Fra 1943 til 1945 satt han i tysk fangenskap. Etter frigjøringen fullførte Aune studiene i rettsvitenskap og ble cand.jur. i 1948. Etter avlagt embetseksamen arbeidet Aune først som sekretær i Prisdirektoratet (1949–1950) før han i 1950 ble fylkesfullmektig i Finnmark. I 1954 ble han sykehusdirektør i fylket. Deretter var han fylkeskontorsjef i Finnmark 1959–1963 og 1967–1969. Aune ble i 1963 konstituert fylkesmann, et embete han innehadde til 1965. Fra 1966 til 1967 var han underdirektør ved Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Aune var fylkesmann i Finnmark fra 1974 til 1989. Politisk virke. Aune var varaordfører i Vadsø i 1951–1952 (Ap) og ordfører i 1953–1955 og 1955–1959 (Ap). Aune ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1969 for Arbeiderpartiet. Han satt som representant for Arbeiderpartiet i én periode fram til 1973. I 1989 meldte han seg ut av Arbeiderpartiet og stilte til valg for Framtid for Finnmark, som også ble kalt "Aune-lista". Han var listens eneste representant på Stortinget fra 1989 til 1993. Utmerkelser. Aune ble i 1985 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble samme år tildelt Finlands hvite roses orden. I 2008 ble det reist en byste av Anders Aune foran rådhuset i Vadsø. Kjell Borgen. Kjell Borgen (født 21. oktober 1939 i Oslo, død 22. august 1996) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1977. Borgen var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1992–1993. Han var ordfører i Rendalen i 1967–1971, 1971–1975 og 1975–1977. Borgen var fylkesvaraordfører i Hedmark i 1974–1975, og leder i Hedmark Arbeiderparti fra 1976–1990. Borgen var fylkesmann i Hedmark fra 1993 til hans død 1996. Gresk-romersk Egypt. Gresk-romersk Egypt betegner perioden etter at Oldtidens Egypt, som da hadde kommet under persisk styre, falt for makedonerkongen Alexander den store. Etter hans død ble Egypt regjert av Ptolemeerdynastiet i omkring 300 år. Dette dynastiet hadde makten frem til Slaget ved Actium i 31 f.Kr. Deretter ble Egypt en romersk provins. Ptolemeernes styre. Ptolemaios, sønn av Lagos, var en militær embedsmann hos Alexander. Han fikk stor betydning etter Alexanders død og ble utnevnt som styresmann i Egypt. Med tiden ble han konge i landet. Hans rike kom også til å omfatte deler av Midtøsten. Dette ble begynneslen på det makedonske dynastiet i Egypt, som man kaller Ptolemeerne. Disse kongene var dyktige administratorer, hvilket førte til at riket ble sterkt befestet i lang tid fremover. Rikets historie preges også av vennskap og konflikter med det Seleukiske riket, som hadde overtatt andre deler av Midtøsten og Vest-Asia. Da romerne begynte å få større innflytelse, kom etter hvert riket under deres kontroll, og de grunnla en romersk garnison i landet. Da Julius Cæsar kom til makten, innledet han et vennskap med dronning Kleopatra VII av Egypt og ble også hennes elsker. Hun hadde regjert en tid sammen med sin bror, men han falt i et slag. Hun og Cæsar fikk en sønn, Caesarion. Etter at Julius Cæsar ble myrdet, ble hans venn Marcus Antonius Kleopatras nye partner. Cæsars grandnevø, Octavianus, ble med tiden hans fiende. Til sist ble Antonius beseiret. Både han og Kleopatra skal ha begått selvmord. Caesarions skjebne er usikker, men trolig ble han drept. Under romersk styre. De romerske keisere som fulgte, var også kjent under tittelen farao blant egypterne. Romerne bygde opp landet på mange måter, men deres politikk gikk også ut på å utplyndre landet. Kongene i Meroë, som hevdet å være rettmessige etterfølgere av faraonene, forsøkte på ett tidspunkt å gå til krig. Dette førte til at romerne grunnla garnisoner langt sør. Diokletian og flere keisere etter ham prøvde å reorganisere landet og dele det inn i provinser. Omsider, da Romerriket ble delt, ble Egypt en del av det Bysantinske riket. Bysanterne hadde makten frem til 600-tallet, da araberne erobret området. Johan C. Løken. Johan Christen Løken (født 27. juli 1944 i Elverum) er en norsk gårdbruker og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Hedmark 1981–1993 og er best kjent som landbruksminister i Kåre Willochs regjering 1981–1983. Løken var medlem av Elverum kommunestyre og Hedmark fylkesting i 1970-årene, og i 2007 ble han igjen innvalgt i kommunestyret, selv om han var på sisteplass på valglisten. Han driver også med konsulentvirksomhet, og innehar en rekke styreverv. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Elverum i 1944, som sønn av gårdbruker Asbjørn Løken (1898–1963) og husmor Tora Eig (1897–1977). Han tok examen artium i 1964 og var elev ved jordbrukslinjen og skogbrukslinjen ved Jønsberg landbruksskole i henholdsvis 1965 og 1966. Løken er forstkandidat fra Norges landbrukshøgskole fra 1969. Han avtjente verneplikt ved Systemgruppen ved Forsvarets forskningsinstitutt i 1970. Han har vært gårdbruker på Hvarstad gård i Heradsbygd i Elverum siden 1964. I 1970-årene utførte han konsulentoppdrag for Norges Industriforbund, Norges landbrukshøgskole, Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd og Norges Rederiforbund. Fra 1994 har han dessuten drevet konsulentvirksomhet i Johan C. AS. Løken har innehatt et utall styreverv i organisasjoner, offentlige institusjoner og privat næringsliv. Han var formann i rådet for Distriktenes Utbyggingsfond 1978–1981, styreformann i Elverum Elektrisitetsverk 1979–1981, styreleder i stiftelsen Norsk Hestesenter 1994–2009, styreformann i Brødrene Sundt Verktøimaskinfabrik AS fra 1994, styreformann i Dimensions AS fra 1996, styreformann i Elverumslig AS 1996–2002, styreformann i Johan C. AS fra 1998, styreformann i forsikringsselskapet Skogbrand 1998–2003, styreleder i Dimensions Agri Technology AS (DAT) fra 1999, styreleder i Graminor AS fra 2001, styreleder i Forsvarets forskningsinstitutt fra 2004, styreleder i Stiftelsen BIOINN fra 2006 samt styreleder i Det norske Skogselskap fra 2008. Han ledet dessuten utvalget for utredning av jordskifterettens stilling og funksjoner 2000–2002 (NOU 2002:29). Politisk arbeid. I ungdomstiden var han aktiv i Unge Høyre, og Løken var formann i Elverum Unge Høyre 1963–1964, formann i Hedmark Unge Høyre 1964–1965 og medlem av Unge Høyres sentralstyre 1967–1971. I studietiden var han dessuten formann i Ås Konservative Studentforum 1967–1968 og dermed også medlem av Norges Konservative Studenterforbunds landsstyre. Lokalt var han medlem av Elverum kommunestyre 1971–1979 og Hedmark fylkesutvalg 1979–1981, og han bekledte verv som formann i Elverum Høyre 1974–1976 og formann i Hedmark Høyre 1976–1982. På landsplan var han medlem av Høyres utenrikspolitiske støttegruppe 1971–1976, sekretær i Høyres landbrukspolitiske utvalg 1972–1974. Han var også medlem av Høyres programkomité foran stortingsvalget 1981. Løken var 1. vararepresentant til Stortinget fra Hedmark 1977–1981 og fast innvalgt representant 1981–1993. Den 14. oktober 1981 tiltrådte han som statsråd i Landbruksdepartementet i Kåre Willochs regjering, og Åse-Marit Dobloug møtte i Løkens sted på Stortinget. Løken var regjeringens nest yngste statsråd, etter 33-årige Arne Skauge, med sine 37 år ved tiltredelsen. Løken var forøvrig også Høyres første landbruksminister siden 1928. Med seg i departementet som statssekretær fikk han jordskiftedommer Helge Barstad. Som landbruksminister innledet Løken en mer liberal praksis i tolkningen av jord- og konsesjonslovgivningen, og Løken og Barstad begynte bevisst å behandle vesentlig flere saker av denne typen selv. Ved utvidelsen av regjeringen med statsråder fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet måtte Løken vike plass for Finn T. Isaksen fra Senterpartiet, og Løken gikk dermed tilbake til Stortinget. Som parlamentariker var han medlem av Stortingets justiskomité sensommeren 1983, og var deretter medlem av Stortingets finanskomité frem til sin uttreden i 1993. Foran Høyres landsmøte våren 1984 ble Løken nevnt som mulig ny viseformann i partiet. I forkant av stortingsvalget 1993 ordnet Løken, som da var Høyres skattepolitiske talsmann, en privat meningsmåling blant medlemmer av Hedmark Høyre for å finne ut om han burde søke gjenvalg til Stortinget. Uvisst om hva resultatet av meningsmålingen ble, bestemte Løken seg for å ikke søke gjenvalg til Stortinget, og stadfestet samtidig at han ville stille til valg til Europaparlamentet ved et eventuelt norsk EF-medlemskap. Svein Alsaker. Svein Alsaker (født 11. mars 1940 i Bergen) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985. Han var vararepresentant i periodene 1977–1981 og 1981–1985 og møtte fast som representant fra 1983 til 1985 for Asbjørn Haugstvedt. Han var fylkesmann i Finnmark fra 1993 til 1998 og var fylkesmann i Hordaland fra 1998 til 2010. Han er utdannet jurist og har før han ble politiker arbeidet som både byrettsdommer og statsadvokat. Arne Alsåker Spilde. Arne Alsåker Spilde (født 18. april 1937 i Ullensvang, Hordaland) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1973 – 1977, 1977 – 1981 og 1993 – 1997. Leiv Stensland. Leiv Stensland (født 6. mai 1934 i Odda, Hordaland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985. Stensland var ordfører i Odda i 1979–1983 og 1983–1985. Knut Hanselmann. Knut Hanselmann (født 14. mars 1946 i Bergen, Hordaland) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1989. Han var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Høsten 2007 ble Knut Hanselmann valgt som ordfører på Askøy. Britt Harkestad. Britt Harkestad (født 9. mars 1946 i Kvam, Hordaland) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985, og møtte fram til 1993. Hun er utdannet lærer, og har bl.a. vært barnearbeider i Det vestlandske indremisjonsforbund (nå: Indremisjonsforbundet). Nils O. Golten. Nils O. Golten (født 11. mai 1936 i Sund, Hordaland, død 26. mars 1999) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985. Han var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Rikard Olsvik. Rikard Olsvik (født 6. februar 1930 i Aure, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1981. Olsvik var ordfører i Rindal i 1971–1973. Ingvard Sverdrup. Ingvard Christian Berner Sverdrup (født 24. september 1936 i Kristiansund, død 9. mars 1997) var en norsk bokhandler og politiker (H). Han hadde studentereksamen fra 1956 og studentfagkurs i handel og økonomi fra 1958, og var ansatt i familiebedriften Sverdrups Bokhandel A/S 1959–1997, herav salgssjef og disponent 1969–1997. Sverdrup var formann i Nordmøre Sparebanks forstanderskap 1978–1983, styremedlem i Sentral Bokahandel 1976–1977, Norsk Bokimport 1977–1978, Fiskernes Banks avdeling i Kristiansund fra 1983 og Vestbase A/S 1993–1996 samt styreformann i Midtnorske Baseservice A/S 1993–1996. Han var også viseformann i Kristiansund Handelsstands Forening 1976–1978 og lokalt tillitsvalgt i Den Norske Turistforening. Sverdrup var formann i Kristiansund Unge Høyre 1957–1959, formann i Møre og Romsdal Unge Høyre 1959–1961, medlem av Unge Høyres sentralstyre 1961–1963, formann i Kristiansund Høyre 1962–1964 og styremedlem i Møre og Romsdal Høyre 1962–1994, herav viseformann 1967–1969 og 1981–1983. Han var også gruppeleder i Kristiansund bystyre og formannskap 1963–1971, medlem av Høyres sentralstyre 1969–1978 og medlem av Møre og Romsdal fylkesting 1963–1985, herav gruppeleder 1971–1983, fylkesvaraordfører 1980–1983 og fungerende fylkesordfører i 1981 og 1983. I årene 1985–1993 var Sverdrup innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal. Han var medlem av Stortingets kommunal- og miljøvernkomité 1985–1989, medlem av Stortingets samferdselskomité 1989–1993 og Stortingets 1. visepresident 1989–1993. Marie Lovise Widnes. Marie Lovise Widnes (født 1. november 1930 i Vanylven, Møre og Romsdal) er en norsk lyriker, visesanger og politiker (tidligere SV). Hun var stortingsrepresentant for Møre og Romsdal fra 1989 til 1993, og var vararepresentant i perioden 1954–1957, da som representant for Arbeiderpartiet. Hun var medlem av SVs landsstyre 1995-1997. Marie Lovise Widnes ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 2006. Foruten sitt politiske liv, var hun i mange år en aktiv visedikter og sanger. Den mest kjente av visene hennes heter «Gangdøra heime». Hun er en av dem som har kombinert et radikalt politisk syn med en kristen tro, og holdt blant annet andakter i NRK radio mens hun satt på Stortinget. Hun meldte seg ut av SV i mai 2010, i protest mot SVs krigføring i Afghanistan. Per Sævik. Per Rolf Sævik (født 15. desember 1940 i Herøy, Møre og Romsdal) er skipsreder og en tidligere politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1989 og var vararepresentant i periodene 1977–1981, 1981–1985 og 1985–1989. Han frasa seg ny nominasjon ved stortingsvalget i 1993. Sævik var ordfører i Herøy i 1987–1989. Sævik har startet tre supplyrederier, og innledet supplyrederiklyngen i Herøy kommune. Sævik Supply ASA ble stiftet i 1981, og solgt til Trico Marine i 1997. Havila Supply ASA ble børsnotert i 1998. Fem år senere ble skipene solgt til Bourbon Groupé. I 2005 ble Havila Shipping ASA listet på Oslo Børs. Selskapet eier og driver 26 skip og omsetter for ca en milliard kroner årlig. Han var president i Norges Rederiforbund fra 1996 til 1998. Kongen utnevnte i 2012 Sævik til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for skipsfartsnæringen.» Michael Johan Færden. Michael Johan Færden (født 24. desember 1836 på Norderhov, død 17. juni 1912 på Norderhov) var prest og forfatter. Han ble prost i tidligere Ringerike og Hallingdal prosti fra 1897 og var sogneprest fra 1890 i Norderhov kirke i Norderhov prestegjeld til han døde. Færden var lærer ved Nissens Pigeskole fra 1858 og ble utdannet cand. theol. i 1861. Han var personalkapellan i Vang i Hedmark fra 1867, prest ved fattigvesenets anstalt i Christiania fra 1875 og sogneprest i Røyken fra 1881. Færden var også redaktør for tidsskriftet «"Folkevennen"» i tiden 1865–1866 og for «"Hjemmet"» i 1876–1880. Han var dessuten medutgiver av det «"Luthersk Tidsskrift"» i tiden 1881–1893 og «"Kirkelig Litteraturtidene for de Skandinaviske Lande"» i 1894. Færden skrev også biografiene om «"Hanna Winsnes"» i 1876 og «"Peter L. Hærem"» i 1878. Jens Thiis. Minnetavle over æresborgere av Firenze hvor Jens Thiis er oppført. Detalj av minnetavlens høyre side. Jens Peter Thiis (født 12. mai 1870, død 27. juni 1942) var norsk kunsthistoriker, konservator og museumsdirektør. Han var konservator ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim 1895 og direktør ved Nasjonalgalleriet 1908–1941. Etter studier ved Aars og Voss' skole 1888 og Tegneskolen reiste han på kontinentet 1890-92, var ved Kunstindustrimuseeet i Kristiania ett år, før han i 1895 gikk til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og frem til 1908 gjorde til et museum med moderne samlinger. Han var en radikal museumsmann og var våken for strømninger i tiden. I 1907 engasjerte han Henry van de Velde, som nå regnes som en av datidens fremste stilskapere, til å tegne og innrede et rom i museet som var beregnet på vise et art nouveau-interiør. "Henry van de Velde-rommet" er ganske enestående i sitt slag, med interiør og møbler spesialtegnet for formålet. Rommet er gjenskapt i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums nye lokaler. Han ble i 1908 Nasjonalgalleriets første direktør. Han kjøpte inn fransk samtidskunst, bl.a. Monet, van Gogh m.fl. og la således grunnlaget for museets samling av fransk kunst. Thiis skrev og foredro hyppig, og fra 1925 var han med A. W. Brøgger og Knut Liestøl faste kåsører for det nystartede NRK. Ifølge Tore Hamsun spilte han i 1934 poker med Knut Hamsun, men falt på Sirilunds trapp og brakk lårhalsen. I 1890 var han med på å starte nyromantikken her til lands ved å urfremføre Vilhelm Krags dikt "Fandango" i Studentersamfundet. Han var gift med Vilhelmine Dons (1870–1939). De hadde barna Eva Thiis (1896–1943) som var museumssekretær, arkitekt Helge Thiis (1897–1972) som ledet Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider fra 1930 til sin død, Else Thiis (1898–1977) som var gift med arkeologen Sigurd Grieg, og til sist, kunsthistoriker Ragna Thiis Stang (1909–1978) som var gift med Nic. Stang og i tiden 1966-71 ledet Oslo kommunes kunstsamlinger. Thiis ble portrettert 1893 av Gustav Vigeland; 1908 av Edvard Munch; 1918 av Henrik Lund; 1932 av Jean Heiberg og 1932—1935 av den franske Rodin-eleven Charles Despiau (1874—1946). Referanser. __NOTOC__ Bjarne Mørk-Eidem. Bjarne Andreas Mørk-Eidem (født 4. oktober 1936 i Vega, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1969. Mørk-Eidem var riksrevisor og leder av Riksrevisjonen i 1990–2005. Utmerkelser. Mørk-Eidem er kommandør med stjerne av den svenske Nordstjerneordenen og ridder av Den islandske falkeorden. Nashorn. Nashorn var en tysk kanonpanserjager fra andre verdenskrig. Den hadde også navnet Sonderkraftfahrzeug 164 (Sd.Kfz. 164) Den var bevæpnet med panservernvarianten av 88 mm luftvernkanonen. Lindøya. Lindøya (410 dekar) er en liten øy i indre Oslofjord, rett på utsiden av Oslo sentrum. Øya eies av staten. Det er stort sett en hytteøy hvor hytteeierne bor hele sommerhalvåret. Hyttebebyggelsen og historien. Bruk av Lindøya for rekreasjon begynte ikke med hytter, men med telt (derav navnet Teltodden på sydsiden av øya). Det fortelles at det første teltet ble satt opp i 1905. Men siden sommeren i Norge kan by på både regn og kulde, tok folk til å sette opp lemmehytter som måtte demonteres om høsten. Mange av hyttene var satt opp av medlemmer av Akerselvens båtforening. Litt etter litt lot man de små hyttene bli stående hele året. Etter en St.hansfest med dans omkring 1920, ble det nedlagt forbud mot opphold på øya. Båtforeningen sendte da en søknad til skogdirektør Gjelstrup i Landbruksdepartementet om at folk fikk beholde hyttene, mot å betale en grunnavgift og opprette en organisasjon til opprettholdelse av ro og orden. Et par fiskerhjem samt Holm og Bøes slip og båtopplag hadde da allerede i lang tid betalt festeavgift til staten. Departementet gikk inn for søknaden fra båtforeningen, som skulle vise seg å få stor betydning. Strøm og vann kom til Lindøya i henholdsvis 1954 og 1960. Det store arbeidet i denne forbindelse ble utført på dugnad av hytteeierne. De fleste av de gamle sisternene er bevart. Lindøya har 289 hytter og er delt opp i 16 roder. Hver rode har en rodemester som er kontaktledd mellom hytteeierne og styret. Det er også andre sommerhus på Lindøya. Disse går ikke under betegnelsen hytter, og på folkemunne heter det at de befinner seg på Privaten. Festeforholdene er annerledes for husene på Privaten, idet tomtene er oppmålte og størrelsen på tomten er således innført i grunnboken. Festeavgiften er også høyere enn for de vanlige hyttene. De vanlige hyttene har det som kalles et punktfeste uten et klart definert antall kvadratmeter tomt. Alle tomter har fått sin størrelse alt ettersom våre forfedre og tidligere eiere plantet sine hekker og la sine uteplasser. Flybase. Lindøya ble sommeren 1920 benyttet som base for Norsk Luftfartrederis sjøflyruter til Stavanger, Haugesund og Bergen. Driften ble nedlagt høsten samme år, da det økonomiske klima i Norge på den tiden ikke var klar for flyruter. Da en ny sjøflyhavn for Oslo ble opprettet i 1927, skjedde det på naboøya Gressholmen, hvor hangaren og rampen fortsatt er intakt. Lindøya naturreservat. På den nordøstre delen av øya er 91 daa vernet som Lindøya naturreservat. Arealet er dominert av kalkfuruskog med innslag av blant annet berberis, einer, geitved, liljekonvall, knollmjødurt, maurearter, hjorterot og den meget sjeldne svalerot. De sentrale delene av skogen er mindre næringsrik og domineres av grasarter og moser. Tiger II. Tiger II eller Panzerkampfwagen VI Ausf. B, kjent under kallenavnet Königstiger (kongetiger), var en tysk stridsvogn fra andre verdenskrig. Den veide oppunder 70 tonn, avhengig av utførelse. Motoren var en 12-sylindret dieselmotor fra Maybach på 700 hk og hadde dermed en topphastighet på 42 km/h. Den blei satt i produksjon tidlig i 1944 og ble produsert fram til krigens slutt. Den hadde en 88 mm kanon, samme kaliber som Tiger I, men kraftigere og med lengre løp. Den deltok i blant annet slaget om Normandie og Ardenneroffensiven. Eldacar av Gondor. Eldacar av Gondor (1255-1490 T.T.) er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 21. kongen av landet Gondor. Han var sønn av den gondorske kongen Valacar og hans kone Vidumavi, og ble ved fødselen gitt navnet "Vinitharya". Han må ikke forveksles med sin navnebror Eldacar, den fjerde kongen av Arnor. Hans styre så den allerede dvelende uroen i folket eksplodere, for han var sønnen av prinsesse Vidumavi, datter av Nordamennenes Kong Vidugavia, en mindre mann (en som ikke levde så lenge som dem som nedstammet fra Númenor). Etter å ha overtatt tronen i 1432 T.T. regjerte han i bare fem år før han ble jaget fra Osgiliath og i eksil til Rhovanion, av sin fjerne slektning Castamir "tronraneren" i borgerkrigen kalt "Ættefeiden" (se Gondor). Mens han var i eksil samlet han seg sakte støtte fra Nordamennene og fra Dúnedain fra de nordre delene av Gondor (som hatet Castamir, som hadde drept Ornendil, Eldacars førstefødte sønn). I 1447 T.T. marsjerte han sørover med sin arme og drepte Castamir personlig i slaget ved overgangen av elva Erui. Men Castamirs sønner unnslapp og Gondors reneste blod var spilt. Han beleiret Pelargir hvor Castamirs sønner holdt den siste motstanden. Eldacar hadde ingen skip til sin disposisjon (for Castamir var herre over alle Gondors skip) og tilslutt flyktet Castamirs sønner til Umbar. Eldacar styrte helt fram til år 1490 T.T. og ble etterfulgt av sin andre sønn, Aldamir. Estonian Air. Estonian Air er Estlands nasjonale flyselskap. Selskapet har base i Tallinn. Flyselskapet driver rutetrafikk og chartertrafikk mellom Tallinn og mange byer i Europa. Estonian Air har også direkteruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen og Trondheim lufthavn, Værnes (fra 5. september 2011) til Tallinn lufthavn. Det scandinaviske flyselskapet SAS eier 27 % av selskapet Historie. Flyselskapet ble etablert av den estiske staten 1. desember 1991, kort tid etter at Estland ble selvstendig. Selskapet ble startet på restene av den estiske avdelingen av Aeroflot. I 1996 ble selskapet delvis privatisert. I dag er selskapet eid av den estiske staten (73%) og SAS Group (27%). Estonian Air baserte seg i begynnelsen på russiske fly som Aeroflot hadde brukt. I 1995 leide selskapet inn to Boeing 737-fly, og i 1996 to Fokker 50-fly. Siden da har selskapet kun brukt vestlig-bygde fly. I mars 2006 hadde Estonian Air en flåte på 5 Boeing 737-500-fly. I januar 2011 fikk Estonian Air nye fly av typen Bombardier CRJ900 med plass til 88 passasjerer. De har også en Bombardier CRJ900 i bestilling pr. juli 2011. Destinasjoner. Estonian Air har et rutenettverk som inkluder de fleste større byer i Europa. Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen er den antatt eldste bevegelse som fremmer en fredelig integrasjon av Europa. Siden opprettelsen i 1923 (med unntak av perioden med nazistisk forbud) har denne organisasjonen fremmet et politisk og økonomisk forent, demokratisk og fredelig Europa, basert på et kristent-vestlig verdigrunnlag. Pan-Europa-bevegelsen har sitt utspring i perioden etter den første verdenskrig, da Europa hadde lidd store menneskelige og økonomiske tap. Grev Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi stiftet i 1924 bevegelsen. Kjente medlemmer av bevegelsen har vært bl.a. Albert Einstein, Fridtjof Nansen, Thomas Mann, Franz Werfel, Aristide Briand, Konrad Adenauer, Bruno Kreisky og Georges Pompidou. Fra 1973 til 2004 var Otto von Habsburg bevegelsens president, og har siden vært ærespresident. Fra 2004 er Alain Terrenoire dens internasjonale president. Den 19. august 1989 organiserte Pan-Europa-bevegelsen «den paneuropeiske picknik», der den østerriksk-ungarske grensen ble symbolsk åpnet for tre timer. Dette muliggjorde over 600 DDR-borgeres flukt, og var en nøkkelbegivenhet i Jernteppets fall. The Phantom of the Opera (film). "The Phantom of the Opera" er en film fra 2004 av Joel Schumacher som bygger på Andrew Lloyd Webber og Charles Harts internasjonalt suksessrike musikal fra 1986 som igjen bygger på romanen "The Phantom of the Opera" av Gaston Leroux. Denne filmen har også en ny sang som er skrevet av Andrew Lloyd Webber eksklusivt til denne filmen, sangen heter «Lær å bli ensom» (Originaltittel: Learn To Be Lonely). Filmen ble nominert til tre Oscar statuetter. En for beste Artistisk produksjon, en for beste kinematografi og en for beste sang (Learn to be lonely) filmen vant ingen av delene. Roller. Alle unntatt Minne Driver hadde gått på sangkurs, så Margaret Preece ble brukt istedet for hennes sangstemme. Airest. AS Airest er et flyselskap med base i Tallinn i Estland. Selskapet driver chartertrafikk og godstrafikk. Flyselskapet ble startet i november 2001, og begynte gods-flygninger mellom Tallinn og Helsingfors i januar 2002. Selskapet bruker tsjekkisk-bygde LET-410-UVPE-fly med plass til 17 passasjerer. Char B1. Char B1 var en fransk stridsvogn fra like før andre verdenskrig. Den hadde et mannskap på fire og var godt pansret. Under slaget om Frankrike gjorde det en god figur mot tyske stridsvogner med sine gode pansring og kraftige skyts, men fikk lide på grunn av lav hastighet og høyt drivstofforbruk. Erobrede Char B1 bis ble satt i tjeneste med tyske styrker, ofte som selvdrevet artilleri eller flammekastere. Nevis. Nevis er en øy i Karibien, del av Saint Kitts og Nevis. Nevis er 93 km² stor, og har om lag 10 000 innbyggere. Øyen produserer sukker, men turisme er en stadig økende inntektskilde. Nevis ble oppdaget av Colombus i 1493, og ble gitt navnet «Nuestra Senora de Las Nieves», på grunn av fjellene som var dekket av skyer. Etterhvert kom øyen under England, og er blant annet kjent for at Alexander Hamilton ble født der. Christopher de Paus. a> for greve. Maleri på Herresta Gods. a> tegnet for Christopher Paus, med teksten "S'Christopher Comitis de Paus" (Christopher greve av Paus) Christopher Tostrup (de) Paus, som regel kalt Christopher Paus (født 10. september 1862 i Christiania, død 10. september 1943 på Skodsborg, Sjælland i Danmark) var en norsk godseier, pavelig kammerherre og greve, kunstsamler, mesén og arving til trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen. Han gav store gaver til museer i Skandinavia og til Den katolske kirke. I Norge er han bl.a. husket for å ha skjenket sin samling av gresk og romersk kunst, den største i Skandinavia, til Nasjonalgalleriet i 1918. Samlingen dannet grunnstammen i Nasjonalgalleriets samling av antikk skulptur. Han var en slektning av Henrik Ibsen. Christopher Paus arvet fra sin morfar Christopher Tostrup eierandeler i firmaet Tostrup & Mathiesen i 1881, og arvet senere også sine to barnløse onkler Oscar og Thorvald Tostrup, slik at han var hovedarving til Tostrupfamiliens andel i firmaet. Han kjøpte godset Narverød ved Tønsberg i 1892. I 1914 kjøpte han godset Trystorp med herskapelig slott i Lekeberg i Sverige. I 1923 kjøpte han godset Herresta ved Mariefred, som fortsatt eies av medlemmer av slekten Paus. Paus konverterte til katolisismen i Roma, og bodde store deler av livet vekselvis i Italia, Sverige og Danmark. I 1922 ble han utnevnt til kabinettskammerherre «med sverd og kappe» av pave Benedikt XV. 25. mai 1923 ble han utnevnt til greve av pave Pius XI. I Sverige var han medlem av Ointroducerad adels förening fra 1924. Francis Irgens skriver at kammerherre Paus i perioden før 1929 (mens Vatikanet ikke var anerkjent som stat) fungerte som «en slags uofficiel (norsk) representant ved Vatikanet». Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av kong Haakon i 1938 for dette arbeidet. Irgens gjengir i sin biografi over Johannes Irgens, som kjente Paus fra tiden som minister i Roma, flere morsomme anekdoter om Paus. Christopher Paus var en ivrig kunst- og boksamler. Han lot Trystorps Slott restaurere innvendig, visstnok mest for at kunstsamlingen skulle komme til sin rett. Han finansierte også utgivelsen av S. H. Finne-Grønns "Familien Tostrup fra Lister" (Christiania 1897) og plansjene i Chr. Brinchmann: "Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen" (Kristiania 1924). Paus var ugift, han hadde selv ikke barn og etterlot seg arv til utvalgte medlemmer av slekten Paus, bl.a. Herman Paus, gift med grevinne Tatjana Tolstoy, barnebarn av forfatteren grev Leo Tolstoj. Deres etterkommere eier Herresta og andre svenske herregårder. Herman Paus var sønn av hans tremenning, og ble valgt som hovedarving fordi han hadde inngått et standsmessig ekteskap og fordi han bodde i Sverige. Christopher Paus var kjent innen egen familie og omgangskrets som tilhenger av arrangerte (eller semi-arrangerte) ekteskap med rigide krav til likebyrdighet. Til tross for at han selv ikke hadde barn engasjerte han seg i slektningenes ekteskapsinngåelser. Maleri av ham i kammerherredrakt, samt malerier av en rekke andre medlemmer av slekten Paus, bl.a. dikterpresten Hans Paus og Susanne Paus, henger på Herresta. Han var sønn av major og krigskommissær i Molde "Johan Altenborg Paus" (1833–1894) og "Agnes Tostrup" (1839–1863) som var brordatter til gullsmeden og hoffjuveléren Jacob Tostrup. Hennes far var Christopher Henrik Holfeldt Tostrup (1804–1881), som bl.a. kjøpte herregården Kjellestad i Stathelle, og hun hadde to ugifte brødre Thorvald (d. 1890) og Oscar Tostrup (d. 1892). Fra disse tre arvet Paus betydelige verdier og ble svært formuende i en alder av 19 år, idet de hadde vært innehavere av bl.a. firmaet "Tostrup & Mathiesen" sammen med Haaken C. Mathiesen på Linderud gård, og firmaet eide større eiendommer i Hurdal, Hadeland og Nannestad. "Tostrup & Mathiesen" var dengang en av gigantene i norsk trelastindustri. Paus var tremenning til konsul Thorleif Paus, som var far til general Ole Otto Paus og bestefar til visesangeren Ole Paus. Christopher Paus døde på sin 81-årsdag fredag 10. september 1943 på Skodsborg sanatorium ved Birkerød på Sjælland i Danmark, etter å ha vært syk en tid. Paus hadde kjøpt en eiendom ved Birkerød vel ett år før han døde og hadde flyttet en betydelig del av sine samlinger av malerier, møbler, sølvtøy og våpen til sitt danske hjem. Det ble holdt en messe for den pavelige kammerherren i pavens privatkapell 14. september 1943 med pave Pius XII til stede. En høytidelig requiemsmesse ble holdt i St. Olavs kirke i Oslo onsdag 22. september før Paus ble stedt til hvile i sin mors gravsted på Vår Frelsers gravlund. Hans morfar Christopher H.H. Tostrup, hans onkler Oscar og Thorvald Tostrup, samt flere andre medlemmer av Tostrupfamilien, ligger også begravet der. Graven har nummer 01.043.03.020/021/022 og er registrert som bevaringsverdig. Festet opphørte 27. november 1996, og er overtatt av Gravferdsetaten. Aner. __NOTOC__ Thomas Conrad Hirsch. Thomas Conrad Hirsch (født 1813 i Stjørdal, død 1889 på Norderhov) var prost i Ringerike og Hallingdal prosti i perioden 1878–1884 og sogneprest ved Norderhov kirke i Norderhov prestegjeld i tiden 1872–1889. Hirsch var lærer ved "Trondhjems borgerlige realskole" i tiden 1841–1852. Fra 1852–1866 var han residerende kapellan i Strinda, og fra 1866–1872 sogneprest i Snåsa. Hirsch, Thomas Conrad Hirsch, Thomas Conrad Hirsch, Thomas Conrad Helge Thiis. Helge Thiis (født 16. august 1897 i Trondheim, død 1. august 1972 samme sted) var en norsk arkitekt, mest kjent som leder for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider i perioden 1930–1972. Helge Thiis var sønn av Jens Thiis (1870–1942) og bror til blant andre museumsdirektør Ragna Thiis. Han ble etter examen artium 1915 og arkitektstudier ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm (diplomeksamen 1919), i 1923 gift med den svenske malerinnen Greta Thiis (1896–1982). Så fulgte et års studietur til Firenze før de etablerte seg i Kristiania frem til 1930, han hadde jo egen praksis. Han var også kunstanmelder i Nationen i perioden 1924–1929. I 1929 vant han konkurransen om gjenreisingen av Nidarosdomen. Det seirende utkastet bygget på slektskap med antatte, engelske forbilder. Vestfronten på Nidarosdomen var utført som skjermfront (screenfront) etter engelsk mønster og hadde parapet som gikk helt ut til trappetårnene i vest-tårnene. Store deler av fronten var utstyrt med nisjer hvor der var plassert skulpturer etter forbilde av fransk gotikk. Restaureringen av Nidarosdomen ble derfor en viktig arena og inspirasjonskilde for en lang rekke våre de fremste norske billedhuggere. Ekteparet hadde fire døtre, blant dem de tre kunstnerne, keramiker Aina Thiis Leirdal (født 1926) som var gift med Kristofer Leirdal og jobbet med statuen av biskop Sigurd, billedhogger Tone Thiis Schjetne (født 1928) og glasskunstner Ragna Thiis (født 1940). Under den andre verdenskrig flyktet han med familien til Sverige i 1942, fordi han hadde havnet på en likvideringsliste. Kona etablerte i 1949 Kunstakademiet i Trondheim og holdt flere separatutstillinger. Datteren Tone Thiis Schjetne jobbet mye på Vestfronten fra 1949, og utferdiget blant annet Esekiel. Han døde sommeren 1972. For å markere 30 år siden hans bortgang ble hans mange reiser og riss fra Italia og England (1924-61) fremvist i Arkitekturmuseet i 2001 og i Erkebispegården sommeren 2002. I åpningstalen sa Tore Brantenberg at han (Thiis) «betrakter skissen først og fremst som et naturlig redskap i sin profesjon, selv om enkelte av tegningene i sin sjarmerende kleinkunst også har estetisk verdi i seg selv. Jeg tenker spesielt på gjengivelsen av Vespasians triumfbue på Forum Romanum». Premier. __NOTOC__ Kebnekaise. Kebnekaise (fra samisk "Giebnegájsse" eller "Giebmegáisi" med betydningen kittelkammen eller kitteltoppen; eldre staving også "Kebnekajse") er Sveriges høyeste fjell, og utgjøres av et fjellmassiv i Kiruna kommune. Kebnekaise ligger i Lappland, 70 kilometer vest for Kiruna. Fjellet har nest størst primær- og sekundærfaktor i Skandinavia (etter Galdhøpiggen). Etymologi. Det svenske navnet "Kebnekaise" er avledet av "Giebnegájsse" (lulesamisk) eller "Giebmegáisi" (nordsamisk), som betyr «grytefjellet». Dette er et underlig navn, ettersom fjellet slett ikke ligner på ei gryte. Det gjør derimot fjellet "Duolbagorni" (Tuolpagorni), som ligger i nærheten. Navngivinga kan ganske enkelt skyldes en feil da man lagde det første generalstedskartet over området i 1889. Samer som bor i området hevder at det rette navnet egentlig er "Basievaare", «det hellige fjellet». Beskrivelse. Fjellmassivet er en del av de skandinaviske fjellene. Det har Sveriges to høyeste topper, Nord- og Sydtoppen. Sydtoppen utgjøres av en isbre, og høyden endres derfor stadig med isbreens vekst og smelting. De seneste tiår har den vist en generelt minkende tendens. Sommeren 2005 var den 2104 meter over havet, ifølge Tarfala Vitenskapelige Stasjon. Ved Nikkaluokta slutter kjøreveien og det er herfra 19 km til fjellstasjonen. Derfra kan man nå Sydtoppen. Tett ved toppen finnes Toppstugan. Det høyeste punktet i Sverige på fast mark er Kebnekaises nordtopp på 2097 meter over havet, hvilket kan bli det høyeste punktet i Sverige overhodet, om Sydtoppens smeltningstendens fortsetter, ettersom fjellet under Sydtoppens bre er 2070 meter over havet. Den første som offisielt besteg Kebnekaise var den franske forskningsreisende Charles Rabot i 1883. Første svenske på toppen var den 17-årige botanikeren Johan Alfred Björling, i 1889. Det er mulig å se både Sverige og Norge fra toppen. Det sies også at det er mulig å overskue 9 % av Sveriges areal fra toppen av fjellet. Det tilsvarer nesten hele Nederlands areal. I direkte tilslutning til fjellet ligger fire større isbreer: Rabots glaciär (i nordvest), Isfallsglaciären (i øst), Storglaciären (i øst) og Björlings glaciär (i sør). Kebnekaisemassivet har Sveriges høyeste isbretetthet; mer enn førti breer ligger innen et relativt lite område. De fleste store breene er såkalte dalbreer. Sydtoppen er Sveriges eneste toppbre. Flyulykken i 2012. Den 15. mars 2012 havarerte et Lockheed Martin C-130 Hercules fra det norske Luftforsvaret nær toppen av Kebnekaise. De fem menneskene ombord omkom da flyet på vei fra Evenes til Kiruna traff fjellveggen med stor kraft. Kebnekaise i litteraturen. I Selma Lagerlöfs barnebok "Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige" reiser hovedpersonen Nils på ryggen av tamgåsa Morten gjennom Sveriges landskap i en villgåsflokk med den gamle ledergåsa "Akka fra Kebnekaise". Kebnekaisedalen, med Tuolpagorni og foten til Kebnekaise (til høyre). Kråkefugler. Kråkefugler er en gruppe mellomstore til store spurvefugler. I Norge fins det 8 arter; kråke, kaie, kornkråke, ravn, nøtteskrike, skjære, lavskrike og nøttekråke. Kråkefugler er kjente for sin intelligens, nysgjerrighet, lekenhet og sine hese skrik. Rjukanfossen. Rjukanfossen før hestekreftene ble temmet (ca. 1900). Rjukanfossen er en foss som ligger lengst vest i Vestfjorddalen i Tinn kommune i Telemark, like vest for byen Rjukan. Fossen, som er en del av elva Måna, var en stor turistattraksjon i førindustriell tid og ble besøkt fra alle verdenshjørner. Den var et av de første vannfall som ble opplyst ved hjelp av egenskapt elektrisitet. Ved fossen ble det tidlig bygd et eget hotell med tennisbane for ressurssterke turister. Fossen har en total fallhøyde på 238 meter og høyeste loddrette fall er 104 meter. I 1905 la Rjukanfossen grunnlag for Sam Eyde med investorer, sitt oppkjøp av land i Vestfjorddalen. Fossen ble temmet og lagt i rør for å gi energi til salpeterproduksjon og industriprosjektet Norsk Hydro. Vannet brukes i Vemork kraftstasjon. Navnet Rjukan var opprinnelig navnet på fossen, mens byen har fått sin navn fra fossen. Også et fossefall i Tovdalsvassdraget bærer navnet Rjukanfossen. Ved fossen spillers årlig Marispelet og det slippes normalt ut vann i elven tilsvarende normalvannføring i forbindelse med dette arrangementet. Grunnet store vannmengder sommeren 2007 ble Rjukanfossen sluppet for fullt i en lengre periode i juli. Dette førte til en markant oppsving i turisttilstrømningen til fossen. Slaget ved Alesia. Slaget ved Alesia eller Beleiringen av Alesia ble utkjempet i september 52 f.Kr. rundt det galliske oppidumet Alesia, et stort bysenter og fort tilhørende mandubi-stammen. Fortet var trolig plassert ved Chaux-des-Crotenay (Jura) i Frankrike. Tidligere undersøkelser lokaliserte Alesia på toppen av Mont Auxois over dagens Alise-Sainte-Reine, men dette stedet, er det sagt, passer ikke inn i beskrivelsene Julius Cæsar hadde av slaget. Likevel er Alise-Sainte-Reine den offisielle lokaliseringen av Alesia. Slaget ble utkjempet mellom den romerske republikk, ledet av Julius Cæsar, assistert av kavaleriherrene Marcus Antonius, Titus Labienus og Gaius Trebonius, og en gallisk konføderasjon, under ledelse av Vercingetorix. Alesia var det siste og avgjørende sammenstøtet mellom gallerne og romerne, og markerer et vendepunkt i gallerkrigen i fordel Roma. Beleiringen av Alesia er regnet som en av Cæsars største militære bedrifter, og er den dag i dag et klassisk eksempel på beleiringskrigføring og sirkumvallasjon (omringing). Slaget er beskrevet av flere samtidige forfattere, deiblant Cæsar selv i hans Commentarii de Bello Gallico. Etter slaget ble Gallia en romersk provins. Senatet nektet Cæsar æren i få triumf for sine bedrifter i Gallia, noe som bidro sterkt til den påfølgende borgerkrigen (50 – 45 f.Kr.) Innledning. Julius Cæsar hadde vært i Gallia siden 58 f.Kr. Det var vanlig for konsuler, Romas høyeste rangerte valgte embete, at de mot slutten av sitt konsulår, ble tildelt en guvernørstilling for en av de mange provinsene. Etter hans første konsulembete i 59 f.Kr., ble Cæsar tildelt guvernørstillingen i Gallia Cisalpina (området mellom Alpene, Appenninene og Adriaterhavet) og Gallia Transalpine (Gallia forbi Alpene). Med et prokonsulært imperium, var han enehersker i disse regionene. En etter en nedkjempet Cæsar de galliske stammene, som for eksempel Helvetii, Belgae og Nervii. Suksessene som gallerkrigene frembrakte, gav et enormt krigsutbytte til Republikken. I tillegg kom skattleggingen av de nye områdene godt med. Cæsar selv ble også rik, på profitten fra slavesalget. Suksessen og berømmelsen skapte også fiender. Det første triumvirat, en politisk allianse mellom Cæsar, Crassus og Pompeius, ble oppløst i 54 f.Kr. Slutten på det politiske samarbeidet mellom Pompeius og Cæsar, førte til at menn som Marcus Porcius og Cato den yngre kunne starte en kampanje mot Cæsar, skape mistenksomhet og anklage ham for å ha et ønske om å velte republikken for å bli konge over Roma. Vinteren 54-53 f.Kr. gjorde den fredelige stammen Eburones, under ledelse av Ambiorix, opprør mot den romerske invasjonen og ødela den fjortende legionen i et godt planlagt bakholdsangrep. Cæsar mistet 25 % av hæren, noe som var et meget alvorlig tilbakefall for hans ellers så suksessrike kampanje i Gallia. Den spente politiske utviklingen i Roma forhindret Cæsar i få forsterkninger. Opprøret til eburoneserne var det første store romerske nederlaget i Gallia og ble en katalysator, for opprøret spredte seg gjennom hele det galliske området. Det tok nesten et år før Cæsar klarte å skape balanse og gjenopprette den orden han hadde før bakholdsangrepet. Det skulle vise seg at de rolige tilstandene ikke skulle komme til å vare, for de galliske stammene innså at de måtte alliere seg for å klare å løsrive seg fra den romerske jernhånden. De ulike stammene, etter initiativ fra aeduine, som var tidligere allierte av Roma, møttes i en rådsforsamling i Bibracte. Der ble alle stammene, bortsett fra remi- og lingonesstammen, forent under ledelse av Vercingetorix av Averni. Mens de galliske stammene samlet seg, overvintret Cæsar i Gallia Cisalpine, uvitende om trusselen som ventet ham lenger nord. Det første tegn på trøbbel kom fra Carnutes, som drepte alle de romerske nybyggerne i Cenabum (dagens Orléans). Dette opprøret var starten på en serie med nedslaktinger av romerske borgere, handelsmenn og nybyggere som oppholdt seg i de største galliske byene. Da Cæsar fikk de dårlige nyhetene, samlet han sammen alle soldatene i hast og marsjerte over de nedsnødde Alpene, og inn i sentral-Gallia. Marsjen over Alpene skjedde så fort at Cæsar klarte å overraske de galliske stammene. Cæsar splittet styrkene sine. Fire legioner ble sendt med Titus Labienus for å nedkjempe Senones- og Parisii-stammene i nord. Cæsar selv satte i gang jakten på Vercingetorix med seks legioner og hans allierte germanske kavaleri. De to feltherrene møttes ved et slott i Gergovia, der Vercingetorix holdt en svært defensiv posisjon. Cæsar ble tvunget til å trekke seg tilbake for å unngå ytterlige nederlag etter at han var blitt påført store tap. I løpet av sommeren 52 f.Kr. møttes de galliske og romerske rytterne i flere slag, som til slutt førte til at den galliske hæren ble spredt. Vercingetorix mente at tiden ikke var inne for et regulært slag, så han omgrupperte de mandubiske styrkene i fortet ved Alesia. Beleiring og slag. Alesia var et fort som lå godt defensivt til rette på en bakketopp omgitt av elvedaler. Et frontalangrep ville ha endt i katastrofe. Derfor bestemte Cæsar seg for å gjennomføre en beleiring for å sulte ut de barrikerte gallerne. 80 000 soldater var innestengt sammen med lokalbefolkningen så det ville ikke ta lang tid. For å garantere seg en perfekt blokade, ga Cæsar ordre om at det rundt Alesia skulle bygges et omsluttende fortifikasjonsnettverk, kalt sirkumvallasjon. Detaljene rundt dette byggverket er beskrevet i Cæsars egne notater, og man har funnet restene av byggverket i arkeologiske utgravninger. Rundt 18 km med 4 meter høye festningsverk ble bygget på bare tre uker. Innenfor festningsverkene ble det gravd ut to vollgraver som var 3-4 meter brede, og en og en halv meter dype. Vollgraven som var nærmest festningsverket ble fylt med vann fra de omliggende elvene. Dette var et betydelig ingeniørverk, men ingenting for en mann som, da han var aedil, hadde ført elven Tiber inn i Circus Maximus for å lage et iscenesatt sjøslag for underholdning. Befestningsverkene var supplert med fallgruver og vakttårn bemannet av romersk artilleri Vercingetorix' kavaleri gikk til gjentatte angrep på de romerske konstruksjonene for å forhindre at de ble fullstendig innlukket. Etter to uker klarte endelig en liten gruppe galliske riddere å komme seg gjennom en uferdig del av besfestningsverket. Cæsar fryktet at utbryterne skulle hente forsterkninger og satte i gang byggingen av nok en linje med et fortifikasjonsverk, og plasserte hæren sin trygt i mellom de to linjene. Den andre linjen med byggverk var designmessig identisk med den første og hadde en utstrekning på 21 km. De to fortifikasjonssettene fungerte som en beskyttelse mot de galliske forsterkningene som kom. Romerne var nå beleirere samtidig som de forberedte seg på å bli beleiret. Leveforholdene innenfor bymurene i Alesia ble stadig verre. 80 000 soldater, i tillegg til lokalbefolkningen, var alt for mye folk til de knappe ressursene som var tilgjengelige. Mandubiene bestemte at kvinnene og barna skulle forlate borgen for å spare de få ressursene de hadde igjen. De hadde et håp om at Cæsar ville la kvinnene og barna gå uskadd forbi barrikadene. Cæsar derimot, beordret at ingenting skulle bli gjort for de sivile. Dermed ble kvinnene og barna forlatt i ingenmannsland, mellom borgen og befestningsverkene til romerne, for å sulte i hjel. Dette var en moralsk knekk for gallerne inne i borgen, og Vercingetorix måtte jobbe hardt for å opprettholde kampviljen til sine undersåtter. Forsterkningstroppene kom og bidro til at gallerne kunne utføre et motangrep. I slutten av september angrep gallerne under ledelse av Commius Cæsars befestningsverk. Vercingetorix beordret et samtidig angrep fra innsiden. Ingen av disse forsøkene lyktes, og ved solnedgang var kampene slutt. Neste gang kom det galliske angrepet om natten. Det ble mer vellykket, og Cæsar ble nødt til å forlate noen seksjoner av fortifikasjonslinjene. Imidlertid ble romerne reddet av et raskt angrep av sitt kavaleri, ledet av Marcus Antonius og Gaius Trebonius. Det romerske befestningsverket ble også angrepet fra innsiden, men grøftene forhindret Vercingetorix' menn i å komme frem fort nok. På denne tiden begynte også romerne å merke alvoret av situasjonen. De var selv under beleiring, og av den grunn hadde også deres matrasjoner begynt å skrumpe inn, i tillegg var soldatene fysisk utmattet av all krigføringen. Dagen etter, 2. oktober, gikk Vercassivellanus, en slektning av Vercengetorix, til et massivt angrep på romerne med 60 000 mann. Målet var å angripe det svekkede området i den romerske fortifikasjonen (sirkelen på bildet), som Cæsar hadde prøvd å gjemme, men som var blitt oppdaget av gallerne. Det svekkede området var i en sone med naturlige hindringer som gjorde det umulig å bygge en kontinuerlig mur. Beleiringen kom synkront med Vercingetorix' angrep fra alle vinkler på innsiden av befestningsverket. Romerne måtte nå stå i mot angrep fra begge sider. Cæsar stolte på disiplinen og motet til sine soldater, og gav ordre om at de bare skulle holde linjen. Han red selv mellom linjene og oppmuntret sine legionærer. Labenius' kavaleri ble sendt for å beskytte det svake området i fortifikasjonen. Presset fra gallerne økte, og Cæsar ble nødt til å gjennomføre et motangrep, der han klarte å presse Vercingetorix' menn tilbake. På dette tidspunkt var seksjonen som Labienus skulle beskytte i ferd med å kollapse. Cæsar gikk til desperat angrep på hjelpestyrken som var i ferd med å trenge gjennom. Med 13 kavalerikohorter (omtrent 6 000 menn), gikk Cæsar til bakholdsangrep på den galliske styrken på 60 000 menn. Dette angrepet kom som en overrsaskelse både på angriperne og forsvarerne. Da Labinus' menn så heltemotet til sin leder, økte prestasjonsnivået betydelig, og gallerne fikk panikk og trakk seg tilbake. Som mange andre antikke slag har vist, var en flyktende hær et lett bytte for den disiplinerte romerske armeen. De flyktende gallerne ble slaktet ned, og Cæsar beretter i sine kommentarer at hadde det ikke vært for at hans soldater var utmattet, ville de galliske soldatene blitt totalt utryddet. I Alesia ble Vercingetorix vitne til at hans hjelpestyrker ble nedkjempet. Med sult og dårlig moral blant mennene hengende over seg, ble Vercingetorix nødt til å overgi seg uten en siste kamp. Dagen etter overga gallerkongen seg til Julius Cæsar, og beleiringen av Alesia var over. Historisk rekonstruksjon. I flere år var slagstedet ukjent. Motstridende teorier fokuserte i første omgang på to byer, Alaise i Franche-Comté og Alise-Sainte-Reine i Côte-d'Or. Keiser Napoleon III av Frankrike støttet den sistnevnte teorien, og finansierte i 1860-årene arkeologiske utgravinger som fant bevis på romerske leirer i det aktuelle området. Napoleon bestemte dermed at en statue av Vercingetorix skulle reises i ruinene som var avdekket. Den eksakte lokaliseringen av Alesia ble ikke gjort før i 2004, ved hjelp av luftfotografering. Selv om forskere har fastlagt lokaliseringen av slagstedet har usikkerheten rundt, og validasjonen av, Alise-Sainte-Reine-teorien vedvart. For eksempel, topografien av området stemmer ikke overens med Cæsars beskrivelse. Området er også for lite til å kunne ha rommet 80 000 soldater, i tillegg til kavaleri og sivile. En annen teori legger slagstedet til Chaux-des-Crotenay, i tilløpet til Jurafjellene. Innledende undersøkelser har avslørt et system med romerske fortifikasjoner som stemmer godt overens med Cæsars beskrivelser, men grundigere undersøkelser må til for å bekrefte lokaliseringen av Alesia. I Asterix er denne usikkerheten rundt lokaliseringen av Alesia komisk fremstilt som en gjenspeiling av gallisk stolthet. Komiserien beretter om Asterix og Obelix' møte med gallere som var kjent med Cæsars felttog, og som husker Vercingetorix’ seier i slaget ved Gergovia, men som nekter å snakke om Alesia og insisterer på at ingen vet hvor det er. Nøyaktige estimat om størrelsen på hærene involvert i slaget, og antall døde, er vanskelig utføre. Slike tall har alltid vært offer for propaganda, og er av den grunn lite troverdige. Cæsar, i hans De Bello Gallica, beretter om en gallisk hjelpestyrke på 250 000 mann, som trolig er en overdrivelse for å forsterke hans seier. Uheldigvis er alle kildene om slaget romerske, og derfor trolig full av feilinformasjon. Moderne historikere mener at et tall mellom 80 000 og 100 000 er mer troverdig. Det eneste som er sikkert er at hver soldat i Cæsars legioner fikk utlevert en gallisk slave hver, noe som tilsier ca. 40 000 fanger. Den galliske hjelpestyrken ble trolig påført store tap, som hærer på flukt fra romersk kavaleri vanligvis gjorde. Eksterne lenker. Alesia Hallingdal prosti. Hallingdal prosti ble opprettet som eget prosti i 1914, da det tidligere "Ringerike og Hallingdal prosti" ble skilt. Hallingdal prosti har Ål kirke som prostesete og sogneprest Øystein Magelssen er prost. Historie. Til å begynne med sorterte Hallingdal under Stavanger bispedømme, men etter makeskifte mellom bispene i Stavanger og Oslo, datert 10. april 1631, ble daværende "Hallingdal og Valdres prosti" lagt inn under Oslo bispedømme. Da Hamar bispedømme gjenoppsto i 1864 ble imidlertid Hallingdal og Valdres delt, i det Valdres ble lagt til Hamar og Hallingdal fortsatte som et geistlig distrikt under Oslo, der "Ringerike og Hallingdal prosti" ble opprettet. Disse ble imidlertid skilt i to ulike prostier fra 1914. Begge de nye prostiene kom inn under Tunsberg bispedømme da dette ble opprettet i 1948, etter et Odelstingvedtak den 24. november 1947. Prosten i Hallingdal. Tidligere var det slik at den mest erfarne sognepresten i prostiet automatisk også ble prost, men dette er nå endret. Prosten trenger heller ikke lenger å være sogneprest, og nå er det biskopen som bestemmer hvilke oppgaver prosten skal ha. Nåværende prost. Tidligere kapellan i Ål "Øystein Magelssen" ble utnevnt til sogneprest i Ål og prost i Hallingdal prosti 3. september 1999. Blasonering. Blasonering (engelsk: "blazon" og fransk: "blasonnement") og verbet å «blasonere» er spesielle metoder for å beskrive våpenskjold, dvs heraldiske våpen. Slike våpenbeskrivelser kalles i Norge også å «gi en definisjon» av et bestemt våpen, særlig i forbindelse med fastsetting av norske kommunevåpen og i bruksreglene for disse. Formålet med blasonering er å lage en beskrivelse bare av et våpens abstrakte innhold, dvs våpenets farger, de såkalte «tinkturer», figurer og sammensetninger av disse. Et våpens konkrete formgivning i en tids- og stedsbestemt stil eller design, skal ikke være med i en blasonering. Heller ikke skjoldets form tas med. Det blir forutsatt at den som leser en blasonering og vil avbilde våpenskjoldet på grunnlag av blasoneringen, er kjent med både blasonering som beskrivelsesmetode og den heraldisk stiliseringsteknikken f.eks. for løver, ørner, liljer, tårn, stjerner osv. Idealet er at blasoneringen skal være så kortfattet som mulig og samtidig så klargjørende at den gir alle nødvendige opplysninger for å kunne gjengi og avbilde våpenet. Eksempel: Blasoneringen «på rød bunn en gull ring» (Ringerikes kommunevåpen) forteller at våpenet består av et skjold med en tydelig rød bunnfarge, det vil si ikke lyserød eller fiolett. Den eneste figuren i våpenet er en sirkelrund ring som er gjengitt så stor og bred at det også på avstand er tydelig at det dreier seg om en ring. Fargen på ringen skal helst virke som den er av gull. Metallet gull kan alternativt gjengis som gult, men da verken for lys eller for orange farge. Blasoneringer av denne typen kjennes fra 1200-tallet på normannisk språk. De fins i såkalte «våpenruller» som er bevart i avskrifter i Frankrike og England. Kortfattede blasoneringer finnes også fra tyske og skandinaviske områder i middelalderen. Senere ble blasoneringene mer omstendelige og nærmet seg vanlige beskrivelser. Bruken av kortfattede beskrivelser forsvant ikke helt i dansketiden, og ble mer vanlig fra 1800-tallet. Nye norske våpen for stat og kommune blir fastsatt som blasoneringer. De våpentegninger som følger med, blir bare ansett som korrekte eksempler på hvordan våpenets innhold kan bli utformet i avbildninger. Eumenes II av Pergamon. Eumenes II av Pergamon ble konge i Pergamon i 197 f.Kr. da hans far Attalos Soter døde. Han ble regnet for en klok og dyktig regent og var en lojal alliert med Roma. Boise. Boise er hovedstaden og den største byen i den amerikanske delstaten Idaho. Byen har innbyggere (2010). Boise er også fylkessete i Ada County. Boise Metropolitan-område har (2005) innbyggere og er det største metropolitan område i Idaho. Boise er den 104. mest befolkede byen i USA. Liv Gulbrandsen. Liv Tora Gulbrandsen (født 15. februar 1974) er en norsk organisasjonsarbeider, forfatter og programleder i radio og tv. Gulbrandsen var aktiv i nærradio, som Radio express i Sandvika, Radio Otek i Ghana og RadiOrakel før hun ble med i P3, hvor hun var programleder i NRK P3s morgenprogram "Holger Nielsens metode". I 2008–09 var hun programleder i NRKs Barne TV. Hun var en periode markedsføringssjef i Klassekampen. Fra 2009 var hun daglig leder i Norsk Filmforbund og fra mars 2011 daglig leder i Leser søker bok. I tillegg satt Liv Gulbrandsen i bystyret i Oslo for Rød Valgallianse 2003–2007. Kjent for «teambuilding»-seminarer for det offentlige og private og også som en mye brukt konferansier. Hun er datter av Jorun Gulbrandsen og Tron Øgrim. På RVs landsmøte 2006 ble hun valgt til nestleder i partiet. Ved opprettelsen av partiet Rødt i 2007 er hun nå aktiv i dette partiet. Hun er forfatter av barnebøkene "Rebekka – den natta jeg ble født" (2006) og "Jubalong – rød, gul, god morgen!" (2007), begge illustrert av Torill Næsheim. Hjelmtegn. Hjelmtegn (fransk "cimier", engelsk "crest") er en heraldisk figur eller figursammensetning som er plassert oppe på issen til en hjelm i et våpenskjold. Hjelmtegn forekommer fra ca 1200-tallet i våpen for personer i hele Europa. Hjelmtegnet er en vanlig del av et våpenskjold for personer og slekter (slektsvåpen). Hjelmtegnet er oftest et sekundært kjennetegn i forhold til skjoldet med sine farger og figurer, som da er våpenets viktigste del. Flere våpen kan imidlertid ha samme skjold og bare skille seg fra hverandre ved at de har forskjellige hjelmtegn. Det finnes også personlige våpen som bare har skjoldmerker. Mange av kirkens folk og kvinner har brukt våpenskjold uten hjelm og hjelmtegn. Skjold for kirkens folk kan ha tillegg utenfor skjold, særlig bispehatt (mitra), korsstav eller hatter med dusker. Hjelmtegn brukes vanligvis ikke alene som kjennetegn eller dekorasjon, men sammen med våpenets andre hovedelementer. Det regnes som valgfritt om en vil bruke et våpen bare med skjoldet. Hjelmtegn kan også brukes uten skjold og hjelm, som selvstendige kjennetegn, men det er mest vanlig i britisk heraldisk praksis. I Norges riksvåpen og kommunevåpen brukes ikke hjelm og hjelmtegn. Heller ikke brukes slike elementer i de aller fleste norske statlige, militære eller sivile våpenmerker. Kong Olav brukte både det offisielle kongevåpenet og et personlig våpen med hjelmtegn. Forsvarssjefen har brukt våpen med skjold, hjelm og hjelmtegn. I middelalderen førte norske konger et våpen med hjelm, og som hjelmtegn en oppvoksende kront og øksebærende løve omgitt av påfuglfjær. I utlandet finnes en del offentlige våpen med hjelm, hjelmtegn og annet utstyr utenfor skjoldene. Hjelmtegn kan være et par lyreformede horn (såkalte vesselhorn), et par fuglevinger, et oppvoksende dyr eller annet levende vesen, et tre, en menneskelignende allegori (f.eks. Justitia, Spes, Fortuna), en båt, et kors, et sverd og mye annet. Hjelmtegn avbildes ofte i en mer naturalistisk utforming enn skjoldfigurene som er sterkere stilisert. Da våpenmerker ble brukt som faktisk krigerutstyr i middelalderen, kan hjelmtegn stort sett bare ha vært brukt ved parader, som oppvisning ved turneringer og lignende. I reelle kamper og krigføring ville plastiske hjelmtegn ha vært upraktisk. Derimot har det forekommet at enkelte figurer og farger har vært malt direkte på hjelmer, slik at de ikke var til hinder for fart og bevegelse. I Storbritannia er det er utbredt misforståelse at et hjelmtegn og våpenskjold tilhører alle med samme familienavn eller flere mennesker som nedstammer fra samme forfedre. Dette kommer delvis fra viktorianske papirhandlere som markedsførte graverte brevark og delvis til pretensjoner, det vil si ved tilraning av titler eller på folkelig norsk, å snobbe oppover. Uekte «familievåpen» blir fortsatt solgt til godtroende i ‘heraldiske turistbutikker’. Dette kan imidlertid også ses i sammenheng med både engelsk og skotsk praksis når de nasjonale, heraldiske myndighetene fastsetter nye person- og slektsvåpen. Det kan da ses en tendens til at de nye våpnene får innslag av farger (tinkturer) og figurer fra eksisterende og eldre slektsvåpen, selv om det ikke foreligger noe påviselig slektsskap. Tongwell. Tongwell er en liten landsby i Milton Keynes. Den ligger i sognet Newport Pagnell, og ligger på den andre siden av motorveien M1 fra Newport Pagnells sentrum. Området har blitt innlemmet i Milton Keynes, og det meste av Tongwell er nå dekket av et industriområde. Ivan Stambolić. Ivan Stambolić (født 5. november 1936, død 25. august 2000) var en serbisk politiker, leder av Jugoslavias kommunistparti og Serbias president på 1980-tallet. Stambolić ble drept i et attentat. Han studerte jus ved Universitetet i Beograd. Stambolić ble Serbias president i september 1987. Han var læremesteren til, og en nær venn av Slobodan Milošević og støttet ham i valget til ny leder av League of Communists of Serbia. Dette vakte irritasjon blant flere andre lederskikkelser i partiet. Stambolić brukte tre dager på intens valgkamp for å sikre Milošević valgseieren og lyktes til slutt med å vinne en meget knapp seier. Stambolic og Milošević hadde sammenfallende syn på de autonome regionene Serbia, Kosovo og Vojvodina. Begge opplevde at konstitusjonelle forandringer var påkrevet for å avklare regionenes roller i forhold til føderasjonen. Stambolic lyktes i å få League of Communists of Yugoslavia over på sin side i dette spørsmålet ved den trettende League of Communists of Serbia-kongressen som ble avholdt i 1986. En komite ble nedsatt for å utarbeide detaljene i de konstitusjonelle reformene som til slutt ble vedtatt i 1989. Han ønsket også å ivareta rettighetene til serbere og montenegrinere i Kosovo. Så tidlig som i 1982 sa han klart klart fra om at han skulle forsvare disse rettighetene selv om hans motstandere ville sette merkelapp på ham som storserbisk nasjonalist. Uenighetene mellom ham og Milošević gikk på sistnevntes krav om en raskere prosess og hans sterke sympati for serbiske demonstranter. Det var spørsmålet om tid som skulle skape konflikten mellom de to. Dragiša Pavlović, den forholdsvis liberale etterfølgeren Milošević til som leder av kommunistpartiets Beograd-avdeling, var motstander av hans politikk for å løse problemene vedrørende serberne i Kosovo og mente at det ble gått for raskt frem. Milošević avviste Pavlovićs kritikk ved å kalle ham for myk overfor albanske radikale, til tross for råd fra Stambolić. 23. – 24. september, ved den påfølgende åttende sesjon i sentralkomiteen, i et møte som varte i over 30 timer og som ble vist på statlig fjensyn, avsatte Milošević Pavlović for åpen scene, til stor skam for Ivan Stambolić, som så trakk seg etter påtrykk fra Milošević-tilhengerne noen få dager senere. I februar 1988 ble Stambolić offisielt avløst fra posisjonen og ble etterfulgt av Petar Gracanin, som i sin tur ble etterfulgt av Milošević året etter. Stambolić forsvant under mystiske omstendigheter 25. august 2000 på et tidspunkt da Slobodan Milošević fortsatt hadde makten i landet. 28. mars 2003 avslørte politiet at han var blitt myrdet på Fruška Gora av åtte medlemmer av det serbiske hemmelige politiet, som også var støttespillere for Slobodan Milošević. 18. juli 2005 ble disse mennene funnet skyldige i drapet på Stambolić og dømt til fengselsstrafffer på 15 til 40 år. Walton (Milton Keynes). Walton er en landsby i Milton Keynes i England. Den ligger omkring halvannen km vest for Woburn Sands, like ved Simpson. Stedsnavnet er vanlig i England. Det er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr enten «britenes landsby» – "wale" var et navn på folkeslaget "briter", den opprinnelige, keltiske befolkningen i landet – eller «innhegnet landsby». I "Domesday Book" (1086) kalles den "Waletone". Walton Hall. Herregården Walton Hall er i dag hovedbygningen til Open University. Den lille sognekirken, som nå er dekonsekrert ligger på Walton Halls eiendom. Bygningen ligger ved bredden av Ouzel, en bielv til Great Ouse. En av de mange kunstige innsjøene i Milton Keynes ble anlagt der, men den er tatt ut av bruk og har blitt et viktig naturområde med rik flora og fauna. Rolf Bendiksen. Rolf Bendiksen (født 12. april 1938 i Moskenes, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1989. Han var vararepresentant i perioden 1985 – 1989. Bendiksen var ordfører i Moskenes i 1983–1987. Mogoton. Mogoton er det høyeste fjellet i Nicaragua med sine 2107 moh. Fjellet ligger på grensen mellom Nicaragua og Honduras Harry Jensen. Harry Jensen (født 18. februar 1940 i Gildeskål, Nordland, død 21. desember 1990) var en norsk politiker (FrP). Jensen ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1989, men gikk bort året etter. Karl Sørmo rykket opp som fast representant i Jensens sted. Jensen var formann i Nordland FrP 1976–1981. Fra 1985 til 1990 satt han i FrPs sentralstyre. Thea Knutzen. Thea Knutzen (født 4. juli 1930 i Harstad) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1985. Hun var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Åshild Hauan. Åshild Hauan (født 20. april 1941 i Velfjord i Nordland) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1981. Hun var vararepresentant i perioden 1977–1981. Hauan var Fylkesmann i Nordland fra 1993 til 2007. Inger Pedersen. Inger Pedersen (født 3. mai 1936 i Flekkefjord, Vest-Agder) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1985. Hun var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Peder I. Ramsrud. Peder I. Ramsrud (født 10. februar 1923 i Fåberg, Oppland) er en norsk politiker (FrP). Han var innvalgt på Stortinget fra Oppland i perioden 1989-1993. Ramsrud var også medlem av Oppland fylkesting (1981-83 og 1983-87) og Østre Toten kommunestyre (1979-83 og 1983-87). I perioden 2007-2011 er han første varamann i kommunestyret. Bakgrunn og yrkesliv. Peder I. Ramsrud er sønn av "Ingvald Ramsrud" (1900–1980) og "Margit f. Sagbakken" (1901–1990). Da Peder var smågutt, flytta de til bruket "Ramsrud" på Biri. Noen år seinere begynte familien med bureising på stedet "Skogly". Faren Ingvald Ramsrud var også aktiv politiker og satt i Biri herredsstyre for Kristelig Folkeparti. Alt som gutt viste Peder Ramsrud kunstneriske evner, og fikk blant annet Bjørn Bjørnsons anerkjennelse for tegningene av faren Bjørnstjerne. I en treårsperiode på 1950-tallet forsørga Ramsrud også familien som kunstmaler. I en alder av 85 hadde han to utstillinger med egne bilder. Ramsrud gikk på Viken kristelige folkehøyskole i 1939-40 og tok deretter Indremisjonselskapets bibelskole og predikantkurs. Han begynte så ei lang karriere som forkynner for Oppland indremisjon, fra ca. 1941 til 1957. Han skrev flere sanger, blant annet den forholdsvis kjente "I romerbrevet åtte, jeg bor i nummer tre". Der skriver Paulus at "Det som var umulig for loven, fordi den sto maktesløs på grunn av vårt kjøtt og blod, det gjorde Gud". Ramsrud sluttet som predikant fordi han følte seg utslitt. Etter mellomspillet som profesjonell kunstmaler omskolerte han seg til forsikringsbransjen. Etter diverse fusjoner havna Ramsrud i Storebrand, der han avslutta sin yrkeskarriere som assurandør i 1989. Ramsrud er gift med "Valborg Skår" (født på Eina), som stammer fra en kunsterfamilie i Hardanger. De er bosatt i Kolbu i Østre Toten. Politisk karriere. Peder Ramsrud meldte seg tidlig inn i Anders Langes parti og fortsatte som aktivt medlem etter navneendringa til "Fremskrittspartiet" i 1977. Han var i to perioder medlem av både Oppland fylkesting og Østre Toten kommunestyre, samt mangeårig styremedlem i Oppland Fremskrittsparti. I fylkeslaget var han også formann i perioden 1973-77. Da Ramsrud som 66-åring ble valgt inn på Stortinget, ble han kjent som den første oldefaren som stilte nyvalgt i nasjonalforsamlinga. Pål Atle Skjervengen. Pål Atle Skjervengen (født 6. oktober 1960 i Oslo) er en norsk forretningsmann og tidligere politiker (FrP). Han var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1989–1993, og var 1. vararepresentant 1985–1989. Generalsekretær i FpU 1981–1982, politisk nestleder 1982–1984, samt leder 1984–1987. Han meldte seg ut av Fremskrittspartiet i 1994, etter splittelsen på landsmøtet på Bolkesjø, og ble senere medlem i Høyre. Skjervengen har examen artium fra 1979, samt administrasjonskurs i Hæren fra 1980. Han begynte studier i rettsvitenskap i 1981, men avla heller eksamen i bedriftsøkonomi ved Handelshøyskolen BI i 1982. Skjervengen ledet rådgivningsselskapet Konsensus, som har drevet asylmottak og kommunikasjonsrådgivning, 2001–2003. Rådgiver i selskapet 1993–1996. I denne egenskap har Skjervengen særlig vært benyttet som valgkamprådgiver for partiet Venstre. Han har de siste årene vært daglig leder i ulike vinimportfirma i Oslo, og er fra 2006 styreformann i Vin- og brennevinleverandørenes forening. Tor Mikkel Wara. Tor Mikkel Wara (født 27. desember 1964 i Karasjok) er en norsk kommunikasjonsrådgiver, lobbyist og tidligere politiker for FrP. Han satt på Stortinget fra 1989 til 1993, og ble i denne perioden ansett som favoritt til å ta over som partiformann etter Carl I. Hagen. Wara var en av liberalistene i partiet, noe som skulle skape et motsetningsforhold til de verdikonservative. Han meldte seg ut av FpU i 1994 etter en opprivende splittelse, men har i ettertid drevet en viss tilnærming til partiet, spesielt etter at Siv Jensen fikk en mer fremtredende posisjon. Wara har etter den politiske karrieren arbeidet som kommunikasjonsrådgiver i PR-bransjen. Politisk karrière. Wara startet sin politiske karriere på begynnelsen av 1980-tallet, først som formann i Vadsø FpU 1982–1984 og Finnmark FpU 1982–1984, noe senere som redaktør i partiavisen "Fremskritt" 1986–1987 og formann i Fremskrittspartiets Ungdom 1987–1990. Han var finanspolitisk talsmann og medlem av Oslo bystyre 1987–1989. I 1989 ble han valgt inn på Stortinget, og var også nestformann i Fremskrittspartiet 1991–1993. Wara var i flere år ansett som Hagens mest betrodde medarbeider, og var partiets finanspolitiske talsmann på Stortinget. Han ble på begynnelsen av 1990-tallet ansett som favoritt til å overta ledervervet i partiet, etter Carl I. Hagen. Allerede i 1988 ble han beskrevet som en av de fremste ideologer partiet hadde. Wara var en utpreget liberalist mens han var politisk aktiv. Dette kom konkret til uttrykk i en rekke saker, blant annet så mente han at innvandring var en berikelse for samfunnet, men var samtidig for en begrensning i antall og mot at Staten brukte penger på formålet. Han frontet også en mer liberal pornografilovgivning, og ville ha bort den kristne formålsparagrafen i skolen. Han understreket likevel at det arbeidet som utføres i kristelige organisasjoner er verdifullt. Han mente at antall departementer burde halveres og ville nedlegge Uhjelps-, Miljøvern-, fiskeri-, Landbruks-, Olje-, Kultur-, Forbruker- og kommunaldepartementet. Han tok også til orde for å kutte all statlig uhjelp. Han arbeidet videre for saker som fri matvareimport og likestilling mellom ekteskap og samboerforhold, samt avskaffelse av Statskirken. Han markerte seg også som tilhenger av norsk medlemskap i EF (EU). Flere av disse sakene bidro etterhvert til å synliggjøre en motsetning mellom de liberale og de verdikonservative i partiet. Wara tilhørte den liberale fløyen i partiet, og kom etterhvert i konflikt med Hagen, Fridtjof Frank Gundersen, Jan Simonsen og Finn Thoresen som tilhørte den konservative/populistiske fløyen. I 1992 dalte oppslutningen til partiet, noe som gjorde at den mere populistiske siden, ledet an av Jan Simonsen, ville spille sterkere på innvandring. Den liberale fløyen ønsket ikke dette og dermed økte konfliktnivået mellom partene. På samme tid ble det konflikt mellom Wara og Hagen på grunn av EØS-avtalen. Striden endte med at Wara ble vraket som sekretær i stortingsgruppen. Finn Thoresen meldte seg ut av partiet i protest mot liberalistene. Han mente at Wara og Pål Atle Skjervengen benyttet Frp for å skape sine karriérer. Wara ble i denne striden regnet inn under det som ble kalt «Skjervengen/Wara-fløyen» i partiet. Høsten 1992 meddelte han at han aktet å gå av som nestleder, og sa også samtidig nei til gjenvalg på Stortinget. Han meldte seg ut av ungdomspartiet sommeren 1994, mye på grunn av den splittelsen som oppstod på landsmøtet på Bolkesjø. I 2006 uttrykte Hagen at han ønsket Wara «inn i varmen» igjen. Wara selv hevdet at han ble politisk interessert allerede som 15-åring. Han meldte seg inn i partiet i 1980, etter å ha lest Arve Lønnums bok "Enkeltmenneskets siste skanse". Partiet hadde på den tiden minimal oppslutning. Wara ble senere medlem av Høyre, men har ikke vært aktiv på rikspolitisk nivå etter bruddet med FrP. Livet etter partipolitikken. Wara har etter rikspolitikken arbeidet som kommunikasjonsrådgiver for flere PR-byråer, blant andre Geelmuyden.Kiese 1994–1997, Madland & Wara 1998–2003, Wara Consulting 2003–2010 og First House fra 2010. Tiden hos Geelmuyden.Kiese ble etter noen år preget av konflikt mellom ham og daglig leder Hans Geelmuyden. Høsten 1997 fikk både han og kollega Ole Asgeir Madland valget mellom å forplikte seg til å bli i firmaet ut 1998 eller gå umiddelbart. Wara og Madland ville ikke inngå en slik forpliktende avtale, og det endte dermed med at de måtte forlate firmaet. De etablerte da rådgivningsselskapet Madland & Wara AS. Bakgrunnen for det dramatiske oppbruddet skal ha vært rykter internt i Geelmuyden.Kiese om at de to hadde planer om å starte konkurrerende virksomhet. Året etter gikk han til sak mot Geelmuyden.Kiese for å få utbetalt bonuslønn som urettmessig var holdt tilbake av Geelmuyden.Kiese. Søksmålet var på 500 000 kr. Saken endte høsten 1998 med et forlik der Wara ble utbetalt 331 000 kroner. Wara hadde etter det suksess med sitt eget PR-byrå, Madland & Wara, men vinteren 2003 havnet både han og Madland i trøbbel etter at det oppstod spekulasjoner om hvorvidt det hadde foregått ulovlige transaksjoner i forbindelse med at byrået hadde Finance Credit som kunde. Det ble blant annet spekulert i om selskapet hadde forsøkt å kjøpe opp den kritiske journalisten Bjørn Olav Jahr i "Kapital". Wara og Madland havnet dermed i Økokrims søkelys, men det endte med at Økokrim sendte ut en pressemelding der det het at intet negativt var funnet, verken hos selskapet eller de to enkeltpersonene. Saken førte imidlertid til at byrået mistet tillit i markedet, og fem av dets sju rådgivere sluttet på kort tid. Ettersom det ikke lyktes selskapet å reforhandle husleieavtalen med Eiendomsspar, førte den reduserte aktiviteten til at selskapet i mai 2003 begjært oppbud. Like etter konkursen startet han et enkeltmannsforetak under navnet Wara Consulting. Målet var i følge Wara å bli et mellomstort byrå. Dette byrået ble fra 2010 en del av First House, etter at Wara gikk inn i dette byrået. I september 2010 ble han forfremmet til seniorrådgiver og partner i First House. Wara ble i 1998 omtalt som en del av det som ble beskrevet som «Den skjulte makteliten», dette på grunn av hans politiske erfaring og den posisjon han hadde opparbeidet innen PR-bransjen. Under et intervju i 2003 mente han selv at han hadde mer makt enn mange stortingsrepresentanter, men samtidig at det var andre stortingsrepresentanter og journalister som hadde betydelig mer makt enn han selv. Wara distanserte seg fra FrP og rikspolitikken på midten av 1990-tallet, men har jobbet tett med partileder Siv Jensen i flere år, blant annet gjennom FrPs valgkamp i 2009. Wara ble i den forbindelse trukket frem som en mulig finansminister hvis FrP skulle havne i regjering. Personlige forhold. Wara er av finsk slekt. Mikkel-navnet har han fra tippoldefaren som kom til Finnmark fra Nord-Finland på 1860- eller 1870-tallet. Han er sønn av politioverbetjent Thor Birger Wara (født 1927) og kontorfullmektig Hulda Synnøve Berg (født 1929). Wara har eksamen i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og markedsføringsledelse fra Bedriftsøkonomisk Institutt samt mellomfag i sosialøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han var medforfatter på debattboka "Skolen i krise?" (1988). (ISBN 82-05-18263-9) Eleonore Bjartveit. Eleonore Bjartveit (født 11. juli 1924 i Alta, død 26. september 2002) var en norsk lege og politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo 1989–1993. Som første vararepresentant i periodene 1981–1985 og 1985–1989 møtte hun fast i den tiden (1983–86) Kåre Kristiansen var medlem av regjeringen. Bjartveit var visepresident i Odelstinget 9. oktober 1985- 9. mai 1986. Hun var kulturminister oktober 1989 til november 1990. Hun ble utdannet lege i 1951, og fikk senere godkjenning som spesialist i attføringsmedisin og geriatri. Lengst tid arbeidet hun ved Oslo Helseråd, sosialmedisinsk avdeling (1962–1967) og som medisinsk kyndig medlem av Trygderetten (1967–1983). Hun var gift med legen Kjell Bjartveit. John S. Tveit. John S. Tveit (født 18. desember 1931 i Tysvær, Rogaland) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1985. Han var vararepresentant i periodene 1969 – 1973, 1973 – 1977 og 1977 – 1981. Tveit var ordfører i Tysvær i periodene 1967–1971 og 1971–1975. Han var fylkesordfører i Rogaland i perioden 1979–1983. Gunn Vigdis Olsen-Hagen. Gunn Vigdis Olsen-Hagen (født 14. august 1946 i Sandnes, Rogaland, død 30. desember 1989) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1977. Hun ble ansett å tilhøre den daværende venstresiden i Arbeiderpartiet. I Frank Rossaviks bok «Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde» som ble utgitt i august 2007, ble det offisielt kjent at Gunn Vigdis Olsen-Hagen og Einar Førde hadde et forhold frem til 1988. Petter Bjørheim. Petter Bjørheim (født 2. januar 1965 i Stavanger, Rogaland) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1989. Borghild Røyseland. Borghild Røyseland (født 23. august 1926 i Kvinesdal, Vest-Agder) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1985. Hun var vararepresentant i periodene 1973 – 1977 og 1977 – 1981. Røyseland var fylkesvaraordfører i Rogaland i perioden 1983–1985. Hun har også vært varaordfører i Sandnes kommune og hun var medlem av Rogaland fylkesting fra 1979 til 1985. Hun var også leder for Kristelig Folkepartis Kvinner, KrFK, som utnevnte henne til æresmedlem i organisasjonen. Sverre Mauritzen. Sverre Mauritzen (født 6. oktober 1943 i Stavanger) er en tidligere norsk siviløkonom og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 1981–1993. Mauritzen var viseformann i Rogaland Høyre 1976–1977 og formann 1977–1981. Leiv Blakset. Leiv Blakset (født 28. desember 1928 i Herøy, Nordland; død 22. mai 2005) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1985. Han var vararepresentant i periodene 1977–1981 og 1981–1985. Blakset var varaordfører i Stryn i perioden 1975–1976 og ordfører i periodene 1977–1979 og 1979–1983. Dagfinn Hjertenes. Dagfinn Hjertenes (født 13. august 1943 i Florø, død 28. februar 2006) var en norsk næringslivsmann og politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han hadde handelsskole fra 1961, Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge fra 1963, Bankakademiet og diverse kurs fra Forsvaret og bankvirksomhet. Hjertenes var sersjant/fenrik i Brigaden i Nord-Norge i 1964, kontorarbeider og skipsmegler i Florø 1965–1966, medarbeider i Den Vestenfjeldske Creditreformforening i Bergen 1968–1969, medarbeider ved Arna trygdekontor i 1968, bankassistent i Bergens Kreditbank 1969–1972, distriktskonsulent i Sogn og Fjordane Sparebanklag 1972–1979, banksjef ved Den norske Creditbanks filial i Florø 1986–1987, selvstendig næringsdrivende 1994–1996 og næringssjef i Flora kommune 1996–2001. Hans styreverv i næringslivet inkluderte blant annet styreformann i Botnaneset Industriselskap 1981–2000, formann i Norsk Petroleumsforenings avdeling i Sogn og Fjordane 1986–1998, medlem av Saga Petroleums bedriftsforsamling 1988–1999, styremedlem i Firda Billag 1989–2006, styreformann i Vestnes Innredning 1998–2006 og styremedlem i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane 2000–2004. Politisk og organisatorisk arbeid. Hjertenes var politisk aktiv for Høyre i mange år, og var formann i Florø og omegn Unge Høgre 1958–1962, sekretær i Sogn og Fjordane Unge Høgre 1960–1962, formann i Sogn og Fjordane Unge Høyre 1965–1968, organisasjonssekretær i Hordaland Høyre 1967–1968, formann i Askøy Høyre 1968–1972, ordfører i Flora 1980–1985 og 1988–1989, styremedlem i Florø Høyre 1976–1990, innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane 1989–1993, styremedlem i Sogn og Fjordane Høgre fra 1989, medlem av Høyres sentralstyre 1990–1992 samt formann i Flora Høgre 1990–1996. På Stortinget var han medlem av Energi- og industrikomiteen 1989–1990 og Forsvarskomiteen 1990–1993. Han var en sterk pådriver for å få lagt oljevirksomhet til hjembyen, noe som også ble en realitet, og ble ellers beskrevet som svært omgjengelig og en dyktig problemløser. Ellers hadde han tillitsverv som formann i Sportsklubben Djerv 1970–1972, formann i Sogn og Fjordanes regionale høgskolestyre 1983–1989, formann i Sogn og Fjordane idrettskrets 1994–2003 samt ombudsmann for Forsvaret og for sivile vernepliktige 2002–2006. Ingeborg Botnen. Ingeborg Botnen (født 9. februar 1934 i Brandbu, Oppland) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1981 til 1993. Hun var vararepresentant i perioden 1977 – 1981. Ingeborg Botnen er utdannet bibliotekar og var biblioteksjef på Rjukan fra 1993 til hun gikk av med pensjon i 2004. Hun hadde også arbeidet ved Deichmanske bibliotek i Oslo og Odda bibliotek før hun kom til Rjukan i 1972. Hun har også vært leder i Tinn Ap og medlem av fylkestinget og fylkesutvalget i Telemark og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Terje Nyberget. Terje Nyberget (født 8. juli 1953 i Østre Toten i Oppland) er en norsk politiker (FrP). Han satt på Stortinget for Troms fra 1989 til 1993. Jan Elvheim. Jan Elvheim (født 8. juli 1949 i Vefsn, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1989. Han var vararepresentant i periodene 1985 – 1989 og 1993 – 1997. Champa. Champa var et kongedømme i området rundt Hue i dagens Vietnam som oppstod da en lokal føydalfyrste, Kiu-lin, gjorde opprør mot keiseren av Kina og løsrev seg i år 192. Kineserne kalte kongedømmet Lin-yi. Riket bestod i godt over tusen år, til det ble vietnamesisk vasallstat i 1697. Det opphørte å eksistere helt og holdent i 1720-årene som egen enhet og de siste Champa-områdene ble overtatt av keiser Minh Mạng i 1832. Under sin storhetstid dekket Champa et område som omtrent tilsvarer de moderne vietnamesiske provinser Quang Nam, Quang Tin, Binh Dinh, Khanh Hoa, Phan Rang og Binh Thuan. Fra 300-tallet ble riket "indifisert"; hinduismen ble statsreligion og kulturen ble preget av indisk kultur. Inger Lise Gjørv. Inger Lise Gjørv, født Strand (født 26. mai 1938 i Oslo, død 28. mars 2009 i Trondheim) var en norsk Ap-politiker og fylkesmann. Hun var legedatter, og utdannet cand. mag. (med fagene historie, norsk og fransk) fra Universitetet i Oslo 1962. Hun var adjunkt ved Steinkjer gymnas 1963–1977 og kulturkonsulent i Nord-Trøndelag fylke 1976–1981. Politisk engasjerte hun seg aktivt mot EF på denne tiden, senere var hun også aktiv i fredsbevegelsen og kampanjer mot atombomben. Hun satt på Stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1977 til 1993. Hun var den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra fylket. Fra 1993 var hun fylkesmann i Nord-Trøndelag. Hun ble utnevnt til fylkesmann i 1991, og tiltrådte da Stortingsperioden gikk ut i 1993. Sammen med ektemannen Ole Andreas Gjørv hadde hun siden 1963 restaurert og gjenoppbygd hans slektsgård, Gjørv gård på Inderøy. På gården etablerte de også virksomhet innenfor selskapslokaler og gårdsturisme. For restaureringsarbeidet ble de i 1997 tildelt utmerkelsen Olavsrosa av Stiftelsen Norsk Kulturarv. I 1999 sendte NRK et program om gården i serien "Herskapelig" med Toppen Bech. Gjørvs sønn Espen er gift med Toppen Bechs datter Alexandra Bech Gjørv. Inger Lise Gjørv bodde på Inderøy til sin siste sykdom. Per Aunet. Per Aunet (født 14. april 1940 i Stjørdal) er en norsk lektor og politiker (SV). Etter Stjørdal interkommunale realskole gikk han reallinjen ved Steinkjer offentlige landsgymnas 1958–1961. Han er cand.mag. i matematikk, kjemi og biologi fra Universitetet i Trondheim fra 1965 og cand.real. i zoologi og histokjemi fra Universitetet i Bergen fra 1971. Han var undervisningsassistent ved Værnes flystasjon 1965–1966, adjunkt ved Tingvoll gymnas og statsrealskole 1966–1968, vitenskapelig assistent ved Zoologisk laboratorium ved Universitetet i Bergen 1969–1971, lektor ved Levanger lærerhøgskole 1971–1989 og lektor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag 1993–2000. Fra 2000 er han førstelektor ved høgskolen. Han var medlem av Levanger kommunestyre 1976–1983, 1988–1989 og 1995–1999, leder i Levanger Sosialistisk Venstreparti 1984–1987 og 1997–1999, medlem av Sosialistisk Venstrepartis landsstyre 1987–1989, innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1989–1993 og nestleder i Norges Naturvernforbund 1995–1997 I sin ungdom var han aktiv friidrettsutøver. Aunet vant sølvmedalje i 400 meter hekk under NM i 1962 og 1968, og representerte henholdsvis Idrettslaget Stjørdals-Blink og Tingvoll Idrettslag. Federalist Papers. Federalist Papers var en serie på 85 artikler som argumenterte for ratifiseringen av USAs konstitusjon. De ble først trykket som en serie i aviser i New York. En samling, kalt "The Federalist" ble utgitt i 1788. «Federalist Papers» er en primærkilde for å forstå den amerikanske konstitusjon; de beskriver filosofien og begrunnelsen bak det foreslåtte styringssystemet for den nye staten. Forfatterne av «Federalist Papers» sto ikke tilbake for å benytte anledningen til å gi sin egen versjon av ulike deler av forfatningen. Dels ble det gjort for å påvirke avstemningen rundt ratifiseringen og dels for å påvirke fremtidig tolkning av enkelte deler av den. Artiklene ble skrevet av James Madison, Alexander Hamilton, og John Jay under pseudonymet «Publius» for å hedre den romerske konsul Publius Valerius Publicola. Madison blir vanligvis regnet som den amerikanske forfatnings far og ble USAs fjerde president. Hamilton var en innflytelsesrik delegat ved konstitusjonskonforsamlingen i Philadelphia og ble USAs første finansminister. John Jay ble USAs første sjefsdommer ved høyesterett. Hamilton skrev mesteparten av artiklene og Madison ga flere viktige bidrag til serien. Jay som ble syk tidlig i prosjeket skrev bare fem av artiklene. Artikkel nummer 10 og 51 er vanligvis regnet som de viktigste av de 85 artiklene. Artikkel nummer 10 argumenterer for en stor og sterk republikk og inkluderer diskusjoner vedrørende fraksjoner; artikkel 51 forklarer behovet for maktfordeling. Artikkel nummer 84 er også interessant for dens motstand overfor det som senere skulle bli USAs «Bill of Rights». Orhan Pamuk. Ferit Orhan Pamuk (født 7. juni 1952 i Istanbul i Tyrkia) er en framtredende tyrkisk forfatter. Han er meget populær i sitt hjemland og har de siste åra fått et internasjonalt gjennombrudd. I 2006 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur for boken "Svart bok". I tillegg har han mottatt en rekke litterære priser såvel i Tyrkia som internasjonalt. Flere av hans bøker er utgitt på norsk. I 2005 ble det reist sak mot Pamuk for «fornærmelser mot det tyrkiske folk», etter at han i et intervju med en sveitsisk avis nevnte mordene på over en million armenere i 1915-1917 og undertrykkelsen av den kurdiske befolkningen i perioden fra opprettelsen av staten Tyrkia fram til idag. Anklagene mot Pamuk ble avvist i et rettsmøte 22. januar 2006. Biografi. Pamuk ble født i en velstående familie, og han er utdannet ved den amerikanske skolen Robert College i Istanbul. Deretter studerte han arkitektur ved det tekniske universitetet i Istanbul, men i stedet for å fullføre arkitektstudiene tok han eksamen i journalistikk i 1977 og begynte på en karriere som forfatter. Pamuk giftet seg med Aylin Turegen i 1982. De to har ei datter som heter Rüya, men ble skilt i 2001. Pamuk bor fortsatt i Istanbul. Verker. Pamuk har gitt ut bøker som er oversatt til 40 forskjellige språk, også norsk. Hans første roman, "Lys og mørke", kom ut i 1979 og vant en tyrkisk litterær pris. Gjennombrudd hos det tyrkiske publikum kom med romanen "Svart bok" i 1990, som forelå i norsk oversettelse i 1994. " Mitt navn er Karmosin " fra 2000 gjorde ham endelig kjent for det internasjonale publikum. "Snø" fra 2005 er hans mest populære roman noensinne. Den drøfter konflikten mellom islamisme og modernisering i Kars, en kurdisk distriktsby i det østlige Tyrkia. Den første som ble oversatt til norsk var «Det hvite slottet» fra 1991. Politisk strid. I 1995 deltok Pamuk i utgivelsen av en artikkelsamling som kritiserte Tyrkias politikk overfor kurderne, men det var først etter at han kritiserte sitt hjemland internasjonalt, gjennom et intervju med det sveitsiske bladet Das Magazin at han som så mange andre forfattere i Tyrkia, ble stilt for retten. Under rettsmøtene i Istanbul ble Pamuk flere ganger angrepet av rasende demonstranter. Når anklagene mot ham til sist ble frafalt, skyldtes det først og fremst hans internasjonale renomme og en internasjonal kampanje til støtte for ham. Mange andre forfattere i Tyrkia som ikke har en slik støtte blir fengslet for tilsvarende forbrytelser. Orhan Pamuk er også den første muslimske forfatter som har tatt offentlig avstand fra fatwaen mot Salman Rushdie. Eksterne lenker. Hvis ikke annet er nevnt er innholdet disse lenkene peker på på engelsk. Gassisk. Gassisk (også kalt madagassisk) er et språk i den austronesiske språkfamilien. Språket snakkes på Madagaskar, hvor det sammen med fransk er offisielt språk, samt på Komorene, Réunion og Mayotte. Språket snakkes av til sammen 17 millioner mennesker. Språket ble tidligere skrevet med det arabiske alfabetet, men fra 1800-tallet begynte det å bli vanlig å skrive språket med det latinske alfabetet. Papegøyefugler. Papegøyefugler (Psittaciformes) er en gruppe med moderne fugler som består av cirka 386 arter fordelt i 88 slekter. Disse fordeler seg på tre hovedretninger; kakaduer, New Zealand papegøyer, og parakitter. Parakittene er i særdeleshet den mest tallrike gruppen. Artene kjennetegnes av et karakteristisk krumt og meget kraftig nebb, der overnebbet har litt bevegelighet i forhold til skallen. Papegøyefuglene er stort sett gode flyvere og dyktige klatrere som holder til i skogkledt terreng i tropisk og subtropisk skog. Ett unntak fra flyvedyktigheten er den meget sjeldne kakapoen, som er endemisk for New Zealand. Den tilbringer hele livet på bakken og kan ikke fly. Artene har fire tær på hver fot. To peker framover og to bakover, slik som hos hakkespettene. Venstre fot brukes som griperedskap til føden når fuglen spiser. Fylogeni. Den systematiske inndelingen av papegøyefugler har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tiden og har blitt endret mange ganger. Forskere har ofte benyttet ulik systematisk inndeling og det har også vært diskusjon om selve artsbegrepet. Systematikken må derfor regnes som midlertidig. Det er mest vanlig å dele papegøyefugler inn i to undergrupper; kakaduer (Cacatuidae) og parakitter (Psittacidae). Noen velger imidlertid å dele de inn i tre, som i fylogenien nedenfor. I denne er papegøyefuglene på New Zealand skilt ut i en egen gruppe kalt New Zealand papegøyer (Strigopidae). New Zealand papegøyer inneholder videre de to undergruppene Nestorini (kaka og kea) og Strigopini (kakapo). Også omkring denne inndelingen hersker det imidlertid uenighet, i det noen mener at kakapoen (også kalt uglepapegøye og nattpapegøye) er den eneste arten som hører hjemme der. Wenche Frogn Sellæg. Wenche Frogn Sellæg (født 12. august 1937 i Oslo) er en tidligere norsk lege og politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1985–1993. Hun var miljøvernminister 1981–1983, justisminister 1985–1986, sosialminister 1989–1990 og Høyres 1. nestleder 1988–1990. Hun har dessuten hatt en rekke offentlige og organisatoriske verv. Yrkeskarrière. Sellæg ble født i Oslo, men har bodd det meste av sitt liv i Overhalla og Namsos i Nord-Trøndelag. Hun tok examen artium i 1957, og ble cand.med. fra Universitetet i Oslo i 1963. Videre har hun Diploma of Tropical Medicine & Hygiene fra University of London fra 1971. Hun har vært spesialist i indremedisin siden 1971, tok etterutdannelse i gastroenterologi 1977–1980 og er spesialist i geriatri fra 1992. Hun har som pensjonist tatt mastergrad i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Sellæg var turnuskandidat i Molde i 1964, distriktslege i Værøy og Røst i 1965, assistentlege ved Ullevål sykehus 1966–1968, reservelege ved Drammen sykehus 1968–1971 og misjonslege i Bhutan i 1972. Hun var ansatt ved Sykehuset Namsos (tidligere Namdal sykehus) det meste av tiden etter, bortsett fra et opphold som assisentlege ved Rikshospitalet 1983–1984, og var reservelege 1973–1975, assisterende overlege 1975–1983, overlege ved medisinsk avdeling 1993–1999, avdelingsoverlege ved medisinsk avdeling 1999–2000 samt seksjonsoverlege 2000–2002. Hun var i 60 % stilling som konsulent i geriatri 2002–2007, og gikk deretter av med alderspensjon. Hun har vært ønsket som styreleder i Helse Nord-Trøndelag, men har ikke ønsket dette vervet selv. Politisk arbeid. Sellæg var formann i Namsos Høyre 1974–1975 og organisatorisk viseformann i Nord-Trøndelag Høyre 1978–1980, medlem av Overhalla kommunestyre 1979–1983 og 1991–1995, medlem av Høyres utvalg for kirke og stat 1980–1981, medlem av Høyres programkomité 1987–1989 og formann i Høyres valgkomité 1992–1994. Sellæg var medlem av Høyres arbeidsutvalg 1982–1990, herav som 1. (politisk) nestleder 1988–1990. Sellæg var kandidat til vervet som 1. viseformann i 1984, men tapte i en jevn kampavstemning mot Arne Skauge. Sellæg var 1. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1981–1985, og var innvalgt på eget mandat 1985–1993. Hun ble utnevnt til statsråd i Miljøverndepartementet i Kåre Willochs regjering den 14. oktober 1981. Som miljøvernminister var Sellæg særlig opptatt av problematikken rundt forurensning. Hun måtte vike for Rakel Surlien (Sp) da regjeringen ble utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti den 8. juni 1983, og Sellæg gikk da tilbake til legegjerningen. Sellæg var senere statsråd i Justis- og politidepartementet fra 4. oktober 1985 til regjeringens avgang den 9. mai 1986, og hun var dermed Norges andre kvinnelige justisminister, etter partifellen Mona Røkke. Gunnar Vada møtte for Sellæg på Stortinget 1985–1986. Sellæg var senere statsråd i Sosialdepartementet i Jan P. Syses regjering fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990, og Snorre Gundersen møtte i hennes sted på Stortinget. Ved stortingsvalget 1993 ble EU-spørsmålet helt avgjørende, og da Sellæg ikke stilte til gjenvalg fordi hun ønsket å slippe til nye krefter, klarte ikke 1. kandidat Einar Skjervold å holde på stortingsmandatet fra det sterke nei-fylket Nord-Trøndelag. Slaget ved Ad Decimum. Slaget ved Ad Decimum ble kjempet mellom en østromersk invasjonsstyrke og den vandalske hæren, som var sterkt redusert grunnet en konflikt på Sardinia. Denne romerske seieren førte til at kong Gelimer måtte flykte Karthago, og den var begynnelsen på slutten til vandalenes kongedømme. "Ad Decimum" er latin for "ti-mils markøren" og viser til at slaget ble kjempet cirka ti romerske mil sør for vandalenes hovedstad Karthago. Slaget kan også bli omtalt som "Det andre slaget om Karthago". Inge Staldvik. Inge Jostein Staldvik (født 6. januar 1955 i Namsskogan) er en norsk småbruker, vertshuseier og tidligere politiker, i 2011 kåret til Årets Ølhund. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han kommer fra grenden Staldvik i Namsskogan i Nord-Trøndelag, hvor han har vært småbruker siden 1983. Inge Staldvik fullførte realskolen i 1972, tok grunnkurs ved Mære landbruksskole i 1973 og hadde et opphold ved Ringsaker folkehøgskole i 1975. Senere tok han utdannelse i tradisjonsmat ved Høgskolen i Telemark i 2002 samt kommunal økonomi og ledelse ved Høgskolen i Nord-Trøndelag i 2004. Han var gruvearbeider ved A/S Skorovas Gruber 1973–1974, ligningssekretær i Nittedal 1975–1978 og heltidspolitiker fra 1978. Senere var han prosjektleder for mobiliseringsprosjektet Bygdaliv 1997–1999, og i dag driver han også vertshuset Skjenkestova i Skorovas. Staldvik har hatt verv som leder i Naumdøla Mållag 1996–2000, leder i Nord-Trøndelag Bonde- og Småbrukarlag 2002–2009 og styremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag 2003–2005. Politisk arbeid. Som 17-åring var han med på å organisere Folkebevegelsen mot EEC i Røyrvik i 1972, hvor han fungerte som nestformann. I Nord-Trøndelag AUF var han nestformann 1972–1974 og 1983–1984, organisasjonssekretær 1978–1982 samt formann 1982–1983. Allerede som 19-åring ble han formann i Røyrvik Arbeiderparti for ett år, og han var tilbake i dette vervet i perioden 1986–1988. Av andre tidligere verv kan nevnes formann i Ringsaker folkehøgskole AUF i 1975, kulturleder i Akershus AUF 1976–1977 og formann i Sørum Arbeiderparti 1977–1978. I 1983 ble han i Røyrvik valgt til landets dengang yngste ordfører, 28 år gammel, og han innehadde vervet fra nyttår 1984 og frem til han ble innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag i 1985. Han hadde også vært 1. vararepresentant 1981–1985. På Stortinget var han medlem av Stortingets landbrukskomité, men brøt med Arbeiderpartiets stortingsgruppe den 15. desember 1992 fordi han var motstander av EØS-avtalen. Den 13. januar 1993 gikk han inn i Sosialistisk Venstreparti, og han var 1. vararepresentant for partiet 1993–1997. Staldvik var etterhånden leder i Røyrvik Nei til EU fra 1994, leder i Nord-Trøndelag SV 1994–1996, leder i Røyrvik SV 1995–1997, medlem av Røyrvik kommunestyre 1995–2003 og medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1999–2007. I 2010 meldte han seg ut av partiet i protest mot Bård Vegard Solhjells uttalelser om at det var ønskelig med økte rovdyrbestander. Noe senere stod han i spissen for en aksjon kalt «La bygdene leve, Jens». Staldvik var nestleder i den regionale rovviltnemnden i Midt-Norge 2006–2007. Marit Rotnes. Marit Rotnes (født 6. april 1928 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1981. Mary Kvidal. Mary Synøve Kvidal (født 4. juli 1943 i Malvik, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1989. Hun var vararepresentant i perioden 1985 – 1989. Per Risvik. Per Risvik (født 4. september 1937 i Herøy, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1989. Han fikk FrPs egen ærespris fjøslykta på landsmøtet 24. april 2010. I juryens begrunnelse ble det nevnt en ståpåvilje for partiet og hjelp for ufattelig mange enkeltindivider i de periodene Risvik satt i bystyre, fylkesting og storting. Ernst Wroldsen. Ernst Willy Wroldsen (født 4. desember 1944 i Langesund, Telemark) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1981. Han var vararepresentant i perioden 1977 – 1981. Ingrid I. Willoch. Ingrid Isaachsen Willoch (født 8. oktober 1943 i Oslo) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1981. Hun var vararepresentant i perioden 1977 – 1981. Willoch er pr. november 2008 varaordfører i Fredrikstad. Willoch er gift med Georg Apenes. Hun er datter av en fetter av Kåre Willoch. Guppy. Guppy er en populær akvariefisk. De har også blitt benyttet i biologisk bekjempelse av malariamygg. Den har blitt klassifisert under en rekke vitenskapelige navn, men beskrives i dag som "Poecilia reticulata". Guppyer er en krevende fisk og lever kort dersom den blir tatt dårlig vare på. Men guppy sliter av innavl så det er ikke alltid så lett.. Ellers er guppyer en glad selskapsfisk som kan være blant de fleste akvariefisker og stimfisker. Skal du ha guppy må du ha minst to hunner per han. Grunnen til dette er at hannene er såpass krevende i forhold til hunnene at hunnene kan slites ut og dø om de er for få. Forplantning og yngel. Eggene klekkes inne i hunnen umiddelbart før «fødselen», så det er ikke snakk om ekte levendefødende, men såkalte ovoviparier. Drektighetstiden er på fem uker, og kullene er vanligvis på 10-80 yngel, avhenigig av hunnens alder og helse. Ny kjønnsmodne guppyer får vanligvis kun 1-11 yngel i hvert kull. Den anselige forskjellen i størrelsen på kullene kan sees i sammenheng med predatorer; der det finnes mange rovdyr er kullene store og yngelen fødes relativt små. Med færre predatorer blir kullene mindre, men yngelen større og mer velutviklede. Dermed overlever omtrent like mange yngel fra hvert kull fram til kjønnsmoden alder, uansett størrelsen på kullene, til tross for at den prosentvise andelen overlevende varierer sterkt mellom kullene. Forskjellen på hunnen og hannen er at hunnen er større enn hannen, og hannen er mer fargerik og har en spissere finne nede ved buken. Hannen har også haleslør eller annen halepynt. Fødsel og oppvekst. Det anbefales ikke av erfarne akvarister å bruke fødekar i et akvarium, dette fordi det stresser hunnen å bli stengt inne i et så lite område. Hvis man vil at yngel skal overleve bør man spesielt ha mye flyteplanter (Hornblad) eller andre gjemmesteder i toppen av akvariet, ettersom yngelen helst vil holde seg der. Hvis guppyene likevel spiser opp yngelen, er det lurt å ha et eget kar til dem. (anbefales minst 10 liter). Når guppyene er halvparten av sin voksen størrelse, er de for store til å bli spist opp av andre guppyer. Guppy blir vanligvis kjønnsmoden etter 2 måneder. Varianter. Det finnes mange avlsvarianter av guppy. En av de mest oppsiktsvekkende er den såkalte slørhaleguppyen, som har fått navnet på grunn av sin store halefinne, som kan ha mange forskjellige fargesprakende mønstre. Endlers guppy ble skilt ut som en egen art ("Poecilia wingei") den 25. mars 2006. Sigurd Holemark. Sigurd Holemark (født 8. september 1934 i Norderhov, Buskerud, død 12. august 2004) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1973 – 1977 og 1977 – 1981. Åsa Solberg Iversen. Åsa Solberg Iversen (født 7. april 1929 i Overhalla, Nord-Trøndelag, død 3. februar 2009 i Fredrikstad) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1985. Hun var vararepresentant i periodene 1973 – 1977, 1977 – 1981 og 1981 – 1985. Aaron Burr. Aaron Burr jr. (født 6. februar 1756, død 14. september 1836) var en amerikansk politiker og eventyrer. Han var et ledende medlem av Det demokratisk-republikanske partiet i New York og en ivrig tilhenger av guvernør George Clinton. Han var USAs tredje visepresident under Thomas Jefferson, men huskes best for å ha drept skatteminister Alexander Hamilton i en duell. Han ble også stilt for retten for høyforræderi i forbindelse med hans grandiose plan om å etablere en uavhengig stat i Spansk Texas og de vestlige deler av Amerika, dette i samarbeid med Spania – selv om det etter hans egne utsagn skulle være en femtekolonne under en forventet krig med Spania. Wenche Lyngholm. Wenche Lyngholm (født 13. mai 1951 i Moss, Østfold) er en norsk politiker (SV). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1989. Joan Peters. Joan Peters er en amerikansk forfatter og tidligere nyhetsprodusent i CBS. Hun er kjent for den svært kontroversielle boka "Fra uminnelige tider" (originalt "From Time Immemorial"). Der hevder hun at Palestina var et nærmest folketomt land da jødene begynte å kolonisere området, og at flertallet av palestinerne er arabere som innvandret til området etter at den sionistiske innvandringen tok til. Påstandene om at Israel/Palestina var nærmest folketomt på slutten av 1800-tallet kommer fra den amerikanske forfatter Mark Twains reiseskildring fra 1867. Peters har i forbindelse med denne boken blitt anklaget for å være uetterrettelig. Enkelte kritikere har hevdet at boka inneholder så mange grove feil at den ut fra vitenskapelige kriterier må regnes som diskreditert. Noen kritikere har gått så langt som å hevde at boka inneholder bevisst fabrikkert demografisk desinformasjon som skulle rettferdiggjøre etnisk rensing av palestinere. På tross av den massive kritikken som har blitt reist kom boka ut i norsk oversettelse i 2003, utgitt av det kristne forlaget Hermon Forlag. Historiker Are Hovdenak gav boken følgende beskrivelse i en kronikk i Dagbladet i 2004: "...den amerikanske journalisten Joan Peters' famøse bok «From Time Immemorial» fra 1984. Utgivelsen ble grundig diskreditert av fagfolk da den kom, bl.a. av Israels ledende historiker på palestinsk historie, Yehoshua Porath, som i en anmeldelse i The New York Review of Books avfeide boka som en samling gamle høyre-sionistiske myter bygget på selektiv kildebruk og uholdbare tolkninger." Boka ble like etter lansering i 1984 systematisk gjennomgått av statsviteren Norman Finkelstein i hans doktorgradsavhandling fra Princeton university. Finkelstein har karakterisert boka som «et storstilt bedrag». Norman Finkelstein har også hevdet at utdrag fra Alan Dershowitz' bok «A Case for Israel» er plagiert fra Peters' bok. Alan Dershowitz har imidlertid avvist disse påstandene. Olympique Lyonnais. Olympique Lyonnais (populært kalt OL, Lyon eller Olympique Lyon) er et fransk fotballag fra Lyon. Klubben ble stiftet i 1950, og spiller i landets høyeste divisjon Ligue 1. Klubben ble stiftet som "Olympique Lyon Universitaire" i 1899, men ble først etablert på landsbasis i 1950. Deres mest suksessfulle periode var på 2000-tallet, da de vant sin aller første Ligue 1-mesterskap i 2001/02, og fulgte på med syv strake serietitler. Lyon har også vunnet Trophée des Champions syv ganger, Coupe de France fire ganger og Ligue 2 tre ganger. De har deltatt i Champions League elleve ganger, og har kommet til semifinalen ved en anledning. Olympique Lyonnais spiller sine hjemmekamper på Stade de Gerland i Lyon. Dette anlegget tar kun 41 044 tilskuere på fotballkamper, så klubben planlegger å flytte inn i et nytt stadion i 2013, New Olympique Lyonnais Stadium. Lyon ble medlem av G-14 i 2002. Klubben er en av de mest populære klubbene i Frankrike. Omtrent 11% av landets befolkning støtter klubben. Denne førstplassen deler de med PSG, mens Olympique de Marseille ikke kommer langt bak. De har også ett godt kvinnelag i klubben. Dette laget er et av de beste i landet, og har de norske spillerne Isabell Herlovsen, Christine Colombo Nilsen og Ingvild Stensland i stallen. Klubbens kallenavn, "Les Gones", betyr «Barna». Managere. Olympique Lyonnais har hatt 22 faste managere og to midlertidige ledere siden klubbens start i 1950. Den første treneren var Oscar Heisserer, som fungerte som spillende trener de første årene. Den lengstsittende manageren er Aimé Mignot, som satt i sjefsstolen fra 1968 til 1976. Alain Perrin var den første Lyon-manageren som vant The Double med klubben. Patrick Vieira. Patrick Vieira (født 23. juni 1976 i Dakar, Senegal) er en fransk tidligere fotballspiller. Vieira var defensiv sentral midtbanespiller, og spilte sist i Manchester City FC frem til sommeren 2011. Vieira var i Arsenal fra 1996 til 2005, og var kaptein de to siste årene. Med Arsenal vant han tre Premier League-titler og fire FA Cup-titler. Han spilte 280 kamper for Arsenal og scoret 69 mål på 280 kamper, og hadde en viktig rolle i Arsenals midtbanelinje. Han ble verdensmester med det franske landslaget i 1998. Vieira dro videre til Juventus sommeren 2005. Han var med på å vinne ligamesterskapet, men da Juventus ble degradert til Serie B som følge av calciopoli-skandalen, gikk han til Inter Milan høsten 2006. Etter tre sesonger i Milano, ble det i januar 2010 inngått en kontrakt for seks måneder med Manchester City, med mulighet for en tolv måneders forlengelse. Kjerringåsen Alpinsenter. Kjerringåsen Alpinsenter i Sarpsborg er Østfolds største alpinanlegg. Bakken har tre heiser, fem nedfarter og en høydeforskjell på 146 meter. Dette gir gode muligheter for å stå slalåm og snowboard. Kjerringåsen Alpinsenter baserer seg i stor grad på bruk av kunstsnø, og har et godt utbygd anlegg med flere snøkanoner og stor produksjonskapasitet. Snøkanon ble for første gang benyttet i Kjerringåsen i 1979. To av nedfartene i Kjerringåsen Alpinsenter. Hovedbakken til venstre. Det demokratisk-republikanske parti. Det demokratisk-republikanske partiet er forløperen for dagens demokratiske parti i Amerikas forente stater. Partiet ble grunnlagt av Thomas Jefferson og James Madison i 1792 og var det ene av de to ledende partiene (det andre var Føderalistpartiet) i den første perioden med partier fram til 1824. Partiet ble opprinnelig kalt «Det republikanske partiet», men motstanderne brukte navnet «Det demokratisk-republikanske partiet» i et forsøk på å koble det til massakrene under den franske revolusjon. Historikere bruker ofte den siste betegnelsen for å skille det fra dagens Republikanske parti. Medlemmene ble betegnet som «Republikanere» eller «Jeffersonske republikanere». Partiet ble primært dannet for å arbeide mot Føderalistpartiets økonomiske politikk og utenrikspolitikk, hvor partiet blant annet inn for å holde et godt forhold til Frankrike. Partiet gikk inn for en streng tolkning av grunnloven, med størst mulig selvstyre for delstatene og beskyttelse av den «frie bonde» overfor kapitalkreftene. Fram til nederlaget Den britisk-amerikanske krig i 1812 gikk partiet imot føderalistenes politikk med hensyn til skatter, utviklingen av en mariene og andre militærkostander, statsgjeld og etabling av en føderal statsbank, men etter 1812 ble partiet delt i disse spørsmålene, med Jefferson og Madison som ledere av hver sin fløy. Etter at Føderalistpartiet ble splittet i 1815, sluttet store delen fra dette partiet seg til Madisons fløy. Partiet dominerte Kongressen og de fleste delstatens forsamlingen, men sto svakest i New England. William H. Crawford var deres siste presidentkandidat som tapte valget i 1824. På den tiden var partiet i oppløsning i en rekke fraksjoner, en ledet av Andrew Jackson ledet fram til dagens demokratiske parti. En annen fraksjon, ledet av Henry Clay og John Quincy Adams førte til Det nasjonalrepublikanske partiet og senere Whig Party. Jevgenij Kafelnikov. Jevgenij Aleksandrovitsj Kafelnikov (født 18. februar 1974 i Sotsji) ("russisk": Евгений Александрович Кафельников) er en russisk tidligere tennisspiller. Han vant to Grand slam-titler i single (en gang French Open og en gang Australian Open), og fire Grand Slam-titler i double. Kafelnikov ble profesjonell i 1992, og vant sin første singletittel i Adelaide i 1994. I 1995 slo Kafelnikov Andre Agassi, som toppet verdensrankingen, i kvartfinalen i French Open, før han tapte semifinalen mot Thomas Muster. Året etter, 1996, vant Kafelnikov både single- og doubletittelen i French Open. I singlefinalen slo han tidligere Wimbledon-mester Michael Stich i strake sett. I 1999 vant Kafelnikov singleturneringen i Australian Open. I mai samme år gikk han til topps på verdensrankingen. Deretter tapte han imidlertid sju kamper på rad, og mistet topplassen etter seks uker. Han ble olympisk mester i tennis under OL 2000 i Sydney. I 2002 var Kafelnikov med på det russiske laget som vant Davis Cup for første gang. Kafelnikov trakk seg tilbake fra profesjonell tennis i 2004, etter å ha vunnet 26 singletitler og 27 doubletitler. Tom Clancy's Ghost Recon Advanced Warfighter. Ghost Recon Advanced Warfighter er det fjerde spillet i Ghost Recon-serien, og ble lansert 9. mars 2006 i USA og 10. mars 2006 i Europa. Utviklerne Ubisoft har utvilsomt lagt mest vekt på Xbox 360-utgaven, men er også utgitt til PlayStation 2 og den originale Xbox. Handlingen finner sted i en av verdens største byer, New Mexico, år 2012. Den amerikanske presidenten er kidnappet, og en spesialstyrke på fire har i oppdrag å hente ham ut. Vormsund. Vormsund er et tettsted i Nes i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger der Riksvei 2 og Riksvei 177 møtes, seks kilometer nordvest for kommunesenteret Årnes og ca. 50 kilometer nordøst for Oslo. Vormsund er sammen med Årnes kommunens viktigste handelssentrum. Gjennom Vormsund renner Vorma, som går sammen med, og blir en del av Glomma ved selve neset som har gitt kommunen dets navn. Elva løper videre mot Årnes. Området rundt Vormsund omfatter Greni, Trondstua, Finstad, Tesen, Henu, Vormsund, Skulsrud, Fenstad, Leir, Disen, Ullershov, Vormnes, Rommen, Hovin, Rakkestad, Brustad, Esval, Åvol, Arnestad, Fuglerud, Bjørke, Katterud, Ilang, Unes og Leirenga. Stedet. Navnet Vormsund betyr «sundet ved Vorma». Vormsund er det tradisjonelle sentrum i Nes kommune, og var tidligere kommunens administrasjonssenter. Det nyere tettstedet Årnes utgjør kommunens mellomgamle sentrum, og overtok gradvis administrasjonssfunksjonene fra Vormsund etter at jernbanen Oslo-Kongsvinger ble etablert. Eurosenteret er et handelsknutepunkt mellom Kongsvinger og Oslo. I nyere tid har det skjedd en massiv utbygging ved Neskollen på grensen til Ullensaker. Kultur. I det gamle kommunesenteret på Vormsund finnes fortsatt det tidligere herredshuset "Lillerommen", Nes kirke og middelalderruinen, Nes kirkeruiner som i tid strekker seg tilbake til 1100-tallet. Flere av storgårdene i kommunen ligger i tilknytning til Vormsund (Blant annet Vormnes, Vormsund, Disen og Ullershov gårder.) Neset ved Vormsund er et av Østlandets rikeste og mest fruktbare jordbruksområder. Noe av den gamle storheten kan spores i Henrik Wergelands dikting som lovpriser Vormas og Glommas møte i sitt forfatterskap. Wergeland har også forfattet hylningsdikt over provst "Finckenhagen" til Næs. «Jubeloldingen» Finckenhagens grav kan i dag beskues ved Nes kirkeruiner. Vormsund skole ligger ved Lillerommen. Vormsund ungdomsskole ligger ikke langt unna, i hellingen ned mot Vorma. Kulderekord. Vormsund innehar kulderekorden for Akershus fylke på -37,5 grader, satt den 9. februar 1966. Migen Memelli. Migen Memelli (født 25. april 1980) er en albansk fotballspiller som spiller i den sudiarabiske klubben Al Taawon. Mimelli har tidligere spilt for Brann, som kjøpte spilleren fra den albanske klubben KS Skënderbeu Korçë i mars 2006. Klubbpresidenten i Skënderbeu Korçë, Spiro Bardhi var rasende da overgangen ble et faktum. Grunnen var at Bardhi mente overgangen aldri burde ha vært godkjent av det albanske fotballforbundet, da Migen var under kontrakt med Skënderbeu Korçë. I en treningskamp på La Manga i Spania, spilte Brann mot KR Reykjavik. Kampen endte 1-1 og Memelli scoret målet for Brann. Memellis offisielle Brann-debut, kom 3. mars 2006 i en annen treningskamp mot Rosenborg samme sted. Memelli har spilt for en rekke klubber i Albania, blant annet for Teuta Durrës, Elbasani og Laçi, i tillegg til Skënderbeu Korçë. Han står bokført med totalt 45 mål på 140 kamper i den albanske serien. Etter et kort prøvespill i Allsvenskan-klubben GAIS signerte han den 28.mars 2007 en tre-årskontrakt med svenskene, før han gikk videre til KF Tirana, Flamurtari Vlorë Al-Faisaly og til slutt Al Taawon Justitia. Justitia (fra latin) brukes som navn på en allegorisk figur som viser en stående kvinneskikkelse med hevet sverd og vekt i hver sin hånd samt bind for øynene. Justitia er da et symbol for lov, rett og rettferdighet, der sverdet står for rettshåndhevelsen, vekten for dømmende virksomhet og bindet for upartiskhet. Denne måten å framstille Justitia på ble populær i renessansen, sammen med flere andre lignende figurer som Spes (håpet) og Fortuna (lykken). Justitia kalles også "fru Justitia" og "rettferdighetens gudinne". Figuren brukes som kjennetegn av mange jurister, som dekorasjon bl.a. på rettsbygninger/tinghus, som motiv i kunst og i våpenskjold. Sverd og vekt brukes som et tilsvarende, men forkortet symbol. Bare en stilisert skålvekt er symbol for det gamle tingstedet i Eidsvolls kommunevåpen, men en vekt alene brukes mye som kjennetegn for slankeinstitutter o.l. Hnefatafl. Hnefatafl, kongens bord eller tablut var et av Nord-Europas store brettspill. Spillet var populært i Skandinavia i og før vikingtiden. Spillet handler om en vikingkonge som blir angrepet i borgen sin. Spillet ligner sjakk. Water Eaton (Milton Keynes). Eater Eaton er en landsby i Milton Keynes i England. Den ligger sør for Fenny Stratford, og var en selvstendig landsby inntil den ble innlemmet i den nye byen i 1960-årene. Navnet "Eaton" er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «gården ved elven» Kongevåpen. Kongevåpen er det våpenskjold eller våpenmerke som brukes av en konge i funksjon som statsoverhode. Slike heraldiske våpen finnes i alle europeiske monarkier og de skiller seg mer eller mindre fra landenes riksvåpen. Statlige myndigheter bruker riksvåpenet som kjennetegn. I noen monarkier, men ikke i Norge, finnes det "kongelige hoffleverandører" som får bruke kongevåpen i sin markedsføring. Et kongevåpen er noe annet enn et kongelig monogram, selv om også monogrammer i form av initial (forbokstav), tall og kongekrone blir brukt som kjennetegn for kongelige personer. Før 1905. I tidligere tider var det ikke et skille mellom konge- og riksvåpen i Norge. Det norske riksvåpenet ble på 1200-tallet brukt av kongene og var ætte-, konge- og riksvåpen, uten skille mellom konge og stat. På 1300-tallet ble våpenet kombinert med andre ætters våpen, da sverreættens mannslinje døde ut. I unionstiden med Danmark var riks- og kongevåpenet firedelt ved et dannebrogskors med Danmarks våpen i første felt og Norges i det andre, deretter de øvrige riksdelene, og kongeslektens våpen i et hjerteskjold. Etter Kielfreden i 1814 tok kongen av Sverige det norske riksvåpen inn i sitt svenske konge- og riksvåpen, slik at skjoldet ble tredelt med Sveriges tre kroner øverst, Norges løve i heraldisk høyre felt og Sveriges folkungeløve i venstre felt. Dette våpenet ble også brukt som unionsvåpen og kongevåpen for de første felles norske og svenske konger etter at unionen mellom Sverige og Norge ble inngått. At våpenet tydelig signaliserte svensk overhøyhet og dessuten ble brukt som riksvåpen i Sverige, vakte misnøye i Norge. Det norske ønsket om symboler som markerte likestilling mellom statene, ble imøtekommet av kong Oscar I. I 1844 ble det innført et unions- og kongevåpen med landenes riksvåpen sidestilt i et kløvd skjold, Sveriges på heraldisk høyre side, Norges til venstre, og slekten Bernadottes våpen i hjerteskjoldet. Over skjoldet sto "to" kongekroner for å vise at kongen regjerte over en union bestående av to selvstendige kongeriker. Dette våpenet ble brukt av kongefamilien og for unionelle saker gjennom resten av unionstiden til 1905. Etter 1905. Det nåværende norske kongevåpenet ble fastsatt ved kgl.res. av 30. desember 1905, der det står at kongevåpenet består av «Rigsvaabenets Skjold paa den kongelige hermelinskaabe, der holdes af den norske Kongekrone. Kongevaabenets Skjold er omgivet af St. Olafsordenens Kjede. Kaaben og Kronens Hætte er purpurfarvet.» Dette våpenet står i det såkalte "riksbanneret" som ble laget til kroningen i 1906, på kongelige sarkofager på Akershus festning, på noen medaljer o.l. samt på menyer og trykksaker brukt av kongefamilien. Kong Olav brukte også et annet, personlig våpen der riksvåpenet står i skjoldet, på øvre skjoldkant er det en hjelm og på hjelmen er det hjelmtegn med en oppvoksende norsk løve med øks. I motsetning til i mange andre monarkier, blant annet Danmark og Sverige, inneholder det norske kongevåpenet ingen farger og figurer fra kongeslektens, (Oldenborgs), våpen med to gullbjelker på rød bunn. I senere år er det norske kongevåpen blitt tegnet litt om, blant annet med en ny stilisering av kongekronen. Det heraldiske innholdet er det samme som før: riksvåpenets skjold, omgitt av St. Olavsordenens ordenskjede, inne i en hermelinsforet, purpurfarget våpenkappe som øverst har en kongekrone med bøyler. Rettsbeskyttelse. Det er bare Kongen som kan bruke det norske kongevåpenet som sitt kjennetegn, og det er beskyttet mot andres misbruk ved straffebestemmelsen om offentlige våpen i den norske straffeloven § 328. Wavendon. Wavendon er en landsby i Milton Keynes i England. Den ligger i den sørøstlige delen av byen, og var en selvstendig landsby inntil den nye byen ble grunnlagt i 1960-årene. Sognet omfattet tidligere Woburn Sands, som nå er en selvstendig landsby utenfor bygrensen. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Wafas ås». I "Den angelsaksiske krønike" omtales den som "Wafandun". Området består i dag av to deler, Wavendon Village og Wavendon Gate. Astrid Gjertsen. Astrid Gjertsen (født Spaabæk, 14. september 1928 i Horsens) er en tidligere norsk politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder 1973–1989, 2. viseformann i Høyre 1978–1982, og var forbruker- og administrasjonsminister i Kåre Willochs regjering fra 14. oktober 1981 til 18. april 1986. Som statsråd markerte hun seg som sterk tilhenger av avregulering, forenkling og effektivisering i forvaltningen, og stod for en forbrukerpolitikk med «det åpne samfunn» som sitt fremste mål. Gjertsen er opprinnelig fra Danmark, og flyttet til Norge som attenåring. Bakgrunn. Hun ble født som Astrid Spaabæk i Horsens i Danmark i 1928, som datter av gårdbrukeren Senius Spaabæk (1886–1948) og den hjemmeværende husmoren Helga Mogensen (1890–1958). Hun vokste opp på gården på Jylland, tok realskoleeksamen i 1944, og gikk på gymnaset i Horsens 1944–1946. Våren 1945 jobbet hun som 16-åring som frivillig for Ungdommens Røde Kors i en Folke Bernadotte-leir utenfor Horsens. Her gjorde en de hvite bussene en stopp, og hun møtte den 35-årige krigfangen John Herbert Gjertsen (1909–1990) fra Norge. Gjertsen hadde vært nær ved å bli henrettet flere ganger i løpet av sitt tre år lange fangenskap, og kom til å bli preget av disse hendelsene for resten av livet. Astrid og John Herbert Gjertsen giftet seg i september 1946. Paret flyttet fra Oslo til Borøy i Tvedestrand i 1953. Eiendommen de kjøpte, Rosenlund, var gjengrodd og forfallen, men i løpet av 50 år omskapte Gjertsen den til et vel anerkjent hageanlegg. Etter å avsluttet sin politiske løpebane har Gjertsen derfor blitt flittig brukt som foredragsholder innenfor emnet hagestell. Rosenlund ble solgt i 2004 Lokalpolitiker. Astrid Gjertsen var medlem av Tvedestrand kommunestyre og formannskap 1967–1975, og påtok seg en rekke verv i sykehussektoren. Hun var den drivende kraften bak byggingen av sykehjemmet i Tvedestrand i 1974. Formann i Tvedestrand Høyre 1972–1975. Hun var også engasjert i Norges husmorforbund, hvor hun var landsstyremedlem 1968–1974, samt FN-sambandet. Hun gjorde stor suksess med sin friske stil i lokalpolitikken, og ble Høyres 2. kandidat til Stortinget fra Aust-Agder allerede i 1969. Fra da var hun dermed 1. vararepresentant, og møtte fast fra januar 1970. Stortingsrepresentant. I 1973 var Høyres mandat i fylket utsatt, men 1. kandidat Gjertsen ble til syvende og sist innvalgt. Hun ble siden gjenvalgt i 1977, 1981 og 1985, og engasjerte seg spesielt i forbrukerpolitikk, sosialpolitikk, likestilling og pressestøtte. Hun var medlem i Stortingets administrasjonskomité 1973–1977 og sekretær i Stortingets samferdselskomité 1977–1981. Hun var 2. viseformann i Høyre i to valgperioder, fra 1978 til 1982. I abortstriden i Høyre omkring 1980 stod Gjertsen for en restriktiv linje. Statsråd. Etter at Høyre fikk sin høyeste oppslutning etter andre verdenskrig ved stortingsvalget 1981, ble Gjertsen utnevnt til forbruker- og administrasjonsminister i Kåre Willochs regjering den 14. oktober 1981. Med seg i departementet, som statssekretærer, hadde Gjertsen den unge Erling Lae. Lae var en viktig medhjelper i Gjertsens arbeid med å gjøre det tidligere så anonyme Forbruker- og administrasjonsdepartementet til et sentralt reformområde. Ifølge Lars Roar Langslet sørget Gjertsen for omfattende reformer innenfor dels gjennomregulerte områder, med sin «pragmatiske og humørfylte innstilling». Dessuten ble departementets hovedfokus endret fra å beskytte forbrukerne mot villedende markedsføring, til å satse på forbrukernes evne og vilje til å foreta egne valg, og samtidig åpne for mer konkurranse og bedre service fra det offentlige. Gjertsen kalte dette «Det åpne samfunn». Gjertsen sørget raskt for en fullstendig avvikling av pris- og avansereguleringer, for å åpne for større konkurranse som igjen sørget for lavere priser for forbrukerne. Maksimalpriser på boliger ble opphevet, da det tidligere systemet hadde ført til omfattende svart betaling «under bordet» fra kjøper til selger. Hun påskyndet også arbeidet for økt likestilling og barnehagedekning, og fikk fjernet en rekke kompliserte lover. I 1982 lanserte Gjertsen «Aksjon publikum» i nært samarbeid med rasjonaliseringsdirektør og tidligere statsråd Inger Louise Valle (Ap). Målet var «forenkling, oversiktlighet og forutsigbarhet i forvaltningens operasjoner og raskere og bedre betjening av publikum», og fikk stor medieoppmerksomhet. En mye vanskeligere sak for Gjertsen å gjennomføre ble en erstatning av Lukkeloven med å åpne for langt mer fleksible åpningstider for butikkene. Til da hadde butikkene måttet forholde seg til kompliserte krav for å holde åpent lenger enn til klokken fem på ettermiddagen, og det var krav om full stengning på helligdager. Det var unntak for kiosker og bensinstasjoner, og brudd på Lukkeloven kunne straffes med fengsel. Gjertsen ville gå i motsatt retning for å gi butikkene større fleksibilitet, samt også for å ta hensyn til familienes ulike livsmønstre. Hun karakteriserte Lukkeloven som «byråkratisk og unødvendig». Butikkeierne, særlig kolonialeierne, truet med utmelding av Høyre, men Gjertsen svarte med at «det er flere forbrukere enn kjøpmenn». Butikkeierne fryktet på sin side et tap i omsetning og svært lange arbeidsdager. Hun mottok sterk støtte fra både Kåre Willoch og Rolf Presthus. På forhånd hadde Gjertsen snakket med folk rundt omkring i landet, og har uttalt at hun fikk mengder av henvendelser fra fornøyde familier i etterkant. Da den nye lovgivningen ble vedtatt, kunne butikkene holde åpent frem til åtte på kvelden, og enda lenger om lokalpolitikerne fant det best slik. Dette skulle senere bli delvis reversert av Sylvia Brustad med «Brustad-bua» i 1990-årene. I februar 1984 uttrykte Gjertsen seg enig i forslaget om utvidelse fra 18 til 26 uker med lønnet svangerskapspermisjon. I april 1986 ble det kjent at hun hadde forsøkt å endre på beløpene på noen drosjeregninger, og gikk av som statsråd 18. april. Kombinert med ektemannens sviktende helse, havnet hun i en dyp personlig krise, men konsentrerte kreftene sine på Rosenlund etter at det rettslige etterspillet var sluttført. Hun fortsatte som stortingsrepresentant frem til 1989, da hun ikke stilte til gjenvalg. Liste over australske statsministere. Statsministeren (engelsk: Prime Minister) i Australia er i praksis den med mest politisk makt i landet. Statsministeren leder regjeringen for Samveldet (Commonwealth) og innehar sitt verv etter oppdrag fra Australias generalguvernør. Julia Gillard fra Labor Party har vært landets statsminister siden 2010. Liste over australske statsministere. De politiske partiene som er angitt nedenfor er det partiet statsministeren tilhørte da de holdt embedet. Flere australske statsministere har vært medlem av andre partier enn det partiet de var med i da de var regjeringssjef. Eksterne lenker. Australia Tore Austad. Tore Austad (født 8. april 1935 i Skedsmo, Akershus) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1977. Austad var utdannet lærer, og i en årrekke både før og etter perioden som statsråd, var han rektor ved Kristiansand katedralskole. Harald Synnes. Harald Synnes (født 18. mars 1931 i Bø, Nordland, død 17. mai 2012) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1969–1973, 1973–1977 og 1977–1981. Synnes var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti 1983–1986. Han gikk ut av Stortinget i 1989, etter å ha tapt nominasjonskampen mot Jon Lilletun. Han var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet i første del av Syse-regjeringen. Han var varaordfører i Kristiansand i perioden 1971–1975 og ordfører 1975–1978. Synnes var utdannet lærer og underviste ved Oddernes gymnas, hvor han en tid også var rektor. I forbindelse med at KrF sa ja til EØS-avtalen i 1992, meldte han seg ut av partiet. Etter noen år meldte han seg inn i KrF igjen, og ble leder for partiets seniorutvalg. Han har ved flere tilfeller vært lederkandidat i Nei til EU, men har ikke blitt valgt. Ole Frithjof Klemsdal. Ole Frithjof Klemsdal (født 26. juli 1923 i Mandal, død 18. august 2008) var en norsk industrimann og politiker (H). Klemsdal var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1981–1989, og var vararepresentant 1965–1969 og 1973–1977. Han var medlem av Mandal bystyre 1953–1963, samt varaordfører 1957–1958. Klemsdal var leder av Mandals Motorfabrikk i en årrekke, og engasjert i den lokale industrien. I forbindelse med dette innehadde han derfor blant annet verv som medlem av Bransjerådet for motorindustrien 1979–1982, styreformann i Motorfabrikkenes landsforening 1965–1966 og 1980–1981, samt styremedlem i Sørlandet krets av Norsk Arbeidsgiverforening 1975–1976. Mandals Motorfabrikk gikk konkurs i 1984, og ble etterfulgt av Mantek, som senere skiftet navn til Marna Motor. Klemsdal var leder her, og møtte daglig på jobb inntil han ble 84 år gammel. Terje Granerud. Terje Granerud (født 29. oktober 1951 i Nannestad, Akershus) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1981. Han var vararepresentant i perioden 1977 – 1981. Granerud har i en årrekke vært sjefredaktør i Romerikes Blad, og ble i 2003 valgt til ordfører i Rælingen kommune. Fra august 2006 tiltrer Granerud stillingen som redaktør i Eidsvoll Ullensaker Blad. Carl Fredrik Lowzow. Carl Fredrik Lowzow (født 5. august 1927 i Oslo, død 20. oktober 2009) var en norsk sivilingeniør og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1977–1989. Lowzow jobbet særlig med nærings- og samferdselspolitikk i sin tid på Stortinget, og var saksordfører for Norsk veg- og vegtrafikkplan for 1990–1993. Han var formann i Høyres lokalforeninger i Lillestrøm, Skedsmo og Ringerike, samt 1. viseformann 1973–1977 og formann 1978–1984 i Akershus Høyre. Foruten tiden på Stortinget var Lowzow også medlem av Skedsmo kommunestyre og Akershus fylkesting. Lowzow hadde examen artium fra 1945 og var utdannet sivilingeniør fra maskinlinjen ved Heriot Watt University i Skottland fra 1950. Han avla også eksamen ved Bedriftsøkonomisk Institutt i 1963. Han var kontruktør ved Akers mekaniske verksted 1950–1952, salgsingeniør ved von der Lippe Co. 1952–1955, vedlikeholds- og anleggsingeniør ved Dyno Industrier 1955–1966, overingeniør ved Fjeldhammer Brug 1966–1985, samt administrerende direktør A/L Skedsmo & sønn Elektrisitetsforsyning i 1996. Mona Røkke. Mona Røkke (født 3. mars 1940 i Drammen, Buskerud) er en norsk jurist og politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1977 og gjenvalgt i 1981 og 1985. Hun var justisminister fra 1981 til 1985, og hun var fylkesmann i Vestfold fra 1989 til 2010. Hun ble i 2005 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Mona Røkke sto midt oppe i en travel og stormfylt hverdag som justisminister da hun en septemberdag i 1985, for annen gang i sitt liv, fikk vite at hun hadde kreft. Selvbiografien "Ingen tid for tårer" er beretningen om Monas Røkkes kamp mot sykdommen. Hun forteller også om barndom og unge år, om tiden som politifullmektig i Drammen, som Stortingsrepresentant og som justisminister. "Ingen tid for tårer" er ikke noen politisk memoarbok, men først og fremst om at det nytter å ta kampen opp, å tro på seg selv og på livet, selv når det ser mørkest ut. Boken er også en hilsen og et håndslag til alle dem som ga henne styrke og oppmuntring. Bibliografi. Mona Røkke. Fortalt til Thorleif Andreassen. Ingen tid for tårer Gyldendal Oslo 1986. 169 sider. Kapp Verdes flagg. Kapp Verdes flagg består av en blå flaggduk en rød stripe på hvitt i nedre del av duken og med en krans av ti gule stjerner. Stripene er i størrelsesforholdet 6:1:1:1:3. Stjernekransen er satt tre åttedeler ut fra stangsiden av flaggduken. Flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Det ble offisielt tatt i bruk 22. september 1992. De ti stjernene i flagget symboliserer de ti største øyene, blåfargen havet og himmelen. De hvite og røde stripene representerer veien mot å bygge en selvstendig nasjon, hvor hvitfargen symboliserer fred og det røde innsats. Flagget symboliserer det endelige bruddet med Guinea-Bissau, som Kapp Verde hadde som intensjon å gå i union med. Før det nåværende flagget ble innført benyttet Kapp Verde et flagg i de panafrikanske fargene der duken var delt i gult over grønt, og der det fantes et rødt felt ved stangen. Også Guinea-Bissau benyttet et flagg som dette, men de to landene hadde ulike emblemer i det røde feltet. Guinea-Bissau førte en svart stjerne. Denne var også å finne i Kapp Verdes flagg, men var her innsatt i en krans med et skjell nederst. Begge lands flagg var basert på flagget til PAIGC, partiet som ledet begge land til uavhengighet, og som hadde forening av dem som mål. Eksterne lenker. Flagg Olaf Øen. Olaf Øen (født 5. juli 1925 i Nes, Buskerud, død 29. januar 2009) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Øen var ordfører i Nes i periodene 1963–1967, 1967–1971 og 1975–1977. Johan Buttedahl. Johan Buttedahl (født 5. oktober 1935 i Drammen, Buskerud) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1981. Aase Moløkken. Aase Moløkken (født 27. april 1930 i Norderhov, Buskerud) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1981. Hun var vararepresentant i periodene 1973 – 1977, 1977 – 1981 og 1981 – 1985. PFA Young Player of the Year. PFA Young Player of the Year er en pris som gis til årets beste unge spiller i FA Premier League. Professional Footballers' Association (PFA) arrangerer avstemmingen, og kun medlemmene kan stemme. Alle spillerne i de engelske ligaene, uavhengig av nasjonalitet og som er under 23 år, kan vinne prisen. Prisen deles ut i april/mai hver sesong, og er den mest prestisjefulle prisen en ung fotballspiller kan motta i engelsk fotball. Ryan Giggs og Robbie Fowler var de eneste som har vunnet denne prisen to ganger, før Wayne Rooney skrev seg på lista i 2006. a> var den første spiller som vant prisen to ganger. a> var den andre som vant to ganger. Sanctus Omega Broderskab. Sanctus Omega Broderskap er en linjeforening for studenter på studieprogrammene for elektronikk og teknisk kybernetikk på NTNU. Historie. Sct. Omega Broderskab ble offisielt stiftet 21. november 1919 på daværende NTH (i dag NTNU Gløshaugen) av et kull elektrostudenter med et usedvanlig godt kameratskap og sosialt miljø innad. Til å begynne med var det en eksklusiv klubb forbeholdt 3. og 4. årskurs, og for å bli tatt opp måtte man sende inn en fyldig søknad. Man ville legge det an så den grå hverdagslighet ikke skulle få komme med. Broderskabet skulle være et sted fjernt fra dagens strid og den moderne tids jag. Hvad var da naturligere enn at vi lagde rammen i middelalderens stil – her i den gamle by med sine mange minder fra svunnen tid, – byen med Domen, det gamle bispesete, – og centrum for hele Skandinaviens religiøse mystik. Fra starten av var Sct. Omega Broderskab forbeholdt mannlige medlemmer, men i 1943 ble første kvinne tatt opp i linjeforeningen. Siden har jenteandelen stort sett gått oppover, og i dag engasjerer mange jenter seg i det sosiale livet i foreningen. Organisasjon. Sanctus Omega, en mystisk og guddommelig figur, er ordenens øverste beskytter. Under står de Sechs Store, som er Sanctus Omegas stedfortredere. Ansvaret for linjeforeningens daglige drift innehar Hovedstyrets seks medlemmer. De holder oversikt over og orden på det skjer i de ulike komiteene og styrene. I tillegg arrangerer de ekskursjoner, general-forsamling, teaterbesøk og ikke minst fadderordningen og immatrikuleringsfesten. Nye medlemmer blir per i dag tatt opp fra første klasse på sivilingeniør-linjene for elektronikk og kybernetikk ved en spesiell seremoni som foregår på opptaksfesten, Phaestum Immatricularis. Denne seremonien har et mystikkens slør rundt seg, og blir ofte beskrevet som et grufullt rituale av de som har kjennskap til dets innhold. Sct. Omega Broderskab har også en fadderordning, som bidrar til at nykommere føler seg velkommen i linjeforeningen, og til at det gode miljøet innad i Broderskabet opprettholdes. De første brødrene innførte dette som et mål for hva Broderskabet skulle være: «levende, skapende, blomstrende». Rammen for foreningen er den samme som før, men retningslinjene er søkt tilpasset den enorme veksten i studenttallet. Ellers kjemper Sct. Omega Broderskab med de samme vanskeligheter som de andre linjeforeningene ved skolen. Studentene har et hardt studieprogram å følge og ofte også dårlig økonomi, noe som gir liten tid og penger til overs for fritidsengasjement og festlige gjøremål. Men det finnes alltid en del tro tjenere til Sct. Omega, som holder liv i de gamle skikker og arbeider med å tilpasse disse til de nye tiders krav. Komitéer. Sct. Omega Broderskab er delt inn i en rekke komitéer som har egne ansvarsområder innad i linjeforeningen. Omega Bulletin. Omega Bulletin (OmBul) er linjeforeningens egen avis. Den ble utgitt for første gang i 1978, og har siden da blitt utgitt mer eller mindre jevnt. I dag har Omega Bulletin i gjennomsnitt to-tre numre per semester. Omega Kielderstyret. Omega Kielderstyret er komiteen som driver Omega Kielder. Omega Kielder er linjeforeningens festlokale på Moholt, som ble offisielt åpnet 6. oktober 1979. Staencilcom. Staencilcomiteen var trykkeriet til Omega, og hadde siden opprettelsen i 1964 hovedfokus på trykking og salg av eksamensoppgaver for å hjelpe studentene i lesningen til eksamen. Comiteen ble lagt ned i 2007, da det har blitt vanlig blant studentene å laste ned eksamensoppgavene fra nettet og skrive dem ut selv. Contactor. Contactor jobber for å knytte kontakter mellom studenter i Omega og næringslivet blant annet ved å arrangere bedriftspresentasjoner. Phaestcom. Phaestcom arrangerer festene Loc- og Hyttephaesten og Commandoloebet for hele linjeforeningen Loccom. Loccom har ansvaret for vedlikeholdet og driften av Ohma Electra, som er Omegas eget lokomotiv, anskaffet i 1972. Soscom Elektro. Soscom Elektro arrangerer fester og sosiale hendelser spesielt for elektronikk-studentene. Soscom Kyb. Soscom Kyb arrangerer fester og sosiale hendelser spesielt for kybernetikk-studentene. Vevcom. Vevcom har ansvaret for driften og vedlikeholdet av hjemmesidene til linjeforeningen. Sport & Spill. Sport & Spill er linjeforeningens yngste commite. Den arrangere forskjellige idrettsturneringer for linjeforeningens medlemmer, i tillegg til å arrangere den årlige Åreturen. Det Gamle Raad. Det Gamle Raad består av, og har ansvar spesielt for, de såkalte Omega-pensjonistene, det vil si tidligere medlemmer i andre Omega-komiteer. Omega Verksted. Er en selvstendig organisasjon med nær tilknytning til Sct. Omega Broderskap. Omega Verksted, som ble opprettet i 1971, er et verksted hvor studentene kan jobbe med egne hobbyprosjekter innen elektronikk på fritiden. Oddvar J. Majala. Oddvar J. Majala (født 9. mars 1932 i Måsøy, Finnmark) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1981. Majala var varaordfører i Måsøy i perioden 1975–1979 og ordfører i 1979–1981. Steinar Eriksen. Steinar Eriksen (født 22. mai 1939 i Kvænangen, Troms) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1985. Han var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Lista fyr. Lista fyr bestod tidligere av tre fyrtårn, men kun ett står igjen i dag. Det første fyret ble bygd i 1833. Fyret ligger på Ytre Listalandet og er stadig et landemerke til hjelp for skipstrafikken. Fyrtårnet er bygget i hugget granitt, er fra 1833 og er 34 meter høyt. Det hurtigblinkende linseapparatet er fortsatt i drift. Fra 1853 til 1874 stod det tre fyrtårn av denne typen på stasjonen. Årsaken til dette behovet var å skille Lista fra andre fyr. To av fyra ble fjernet da fyrteknologien gjorde det overflødig med trippellys. Tåkesignal hadde Lista med et horn fra 1877 og en diafon fra 1937. I 1914 fikk Lista en ny stor lykt. Stasjonen omfatter maskinhus, boliger med tilhørende uthusfunksjoner, uthus, tuft etter smie, vei til landing, samt naust. Elektrisk strøm ble lagt inn i bolighus og maskinhus i 1922 og i selve fyret og lykta først 10 år senere. Fyrstasjonen har meteorologisk stasjon og kystmeldingstjeneste i tillegg til fyrdriften. Området er avsatt til landbruks-, natur-, og friluftsformål i kommuneplanen for Farsund. Fyrstasjonen er et karakteristisk landemerke i det flate, særegne og rike kulturlandskapet på Lista. Fyrtårnet er det eneste høye steintårnet i regionen og sjeldent i norsk fyrhistorisk sammenheng. Fyrmesterboligen med uthus er blant de få bygningene ved fyrstasjonene her i landet fra begynnelsen av nittende århundre, og har derfor høy aldersverdi. Det har stor fyrhistorisk interesse at det har vært tre like fyrtårn på stasjonen. Ett av tårnene ble flyttet og gjenreist som Halten fyr i Sør-Trøndelag. Linseapparatet har fyrteknisk verdi. Lista fyrstasjon har miljøskapende verdi slik den ligger samlet og avgrenset av steingjerder i det åpne landskapet. Fyrstasjonen har betydning sett i sammenheng med Listakysten som er Norges største skipskirkegård. Deler av bygningsmassen brukes sommerstid som informasjonskjosk, kafe, kunstgalleri m.m. Der er adgang til å gå opp i tårnet for å nyte utsikten. På dager med god sikt, er tårnet forøvrig synlig fra Utsikten i Kvinesdal. Lista Fuglestasjon, som ble stiftet i 1990, holder til ved Lista fyr. Anne-Lise Bakken. Anne-Lise Bakken driver kommunevalgkamp i Hamar 1. september 2007. Anne-Lise Bakken (født 30. mars 1952 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). I perioden 1977 til 1989 representerte Bakken Hedmark på Stortinget, med unntak av en periode fra 1986 til 1988 da hun var statsråd i Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Hun måtte gå som statsråd etter å ha forsøkt å skylde på embetsverket fordi hun hadde gitt Stortinget ufullstendig informasjon i en sak. Generelt regnes dette for en politisk synd, selv om det skulle være sant, siden statsråden er ansvarlig overfor Stortinget. I perioden 1977-1981 var Bakken også nestleder i Arbeidernes ungdomsfylking. Hun var Hamar Arbeiderpartis ordførerkandidat ved kommune- og fylkestingsvalget i 2007. Bakken sitter i dag i Hamar formannskap og har en rekke andre verv, blant annet er hun styreleder i Hedmark Teater. Kjell Magne Fredheim. Kjell Magne Fredheim (født 3. februar 1928 i Os i Hedmark, død 28. oktober 2006) var en norsk politiker (Ap) og journalist. Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1969. Han var vararepresentant i perioden 1965 – 1969. Han avsluttet sin siste periode i 1989, etter tyve år på Stortinget. Fredheim var varaordfører i Åsnes i perioden 1965–1967, og leder av Hedmark Arbeiderparti fra 1971-1976. Fredheim var også gift og hadde to barn. Inger-Lise Skarstein. Inger-Lise Skarstein (Pikenavn: Inger-Lise Haug) (født 6. juli 1937 i Oslo) er en norsk politiker (Høyre). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1977. Hun er også kjent for å ha vært kanalvert i NRK. I 1959 ble hun den første kanalverten i NRK TV, og var blant annet hallodame den første kvelden NRK sendte offisielle sendinger i 1960. Hun var i nærmere syv år styreleder i stiftelsen Norsk Kulturarv. Inger-Lise Skarstein er gift med kringkastingsmannen Jakob Skarstein. Astrid Nøklebye Heiberg. Astrid Nøklebye Heiberg (født 14. april 1936 i Oslo) er en norsk lege og politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1985. Hun var første nestleder i Høyre i 1990–1991. Hun er spesialist i psykiatri, og professor tilknyttet Psykiatrisk institutt ved Universitetet i Oslo. Nøklebye Heiberg var president i Norges Røde Kors i 1993–1999 og president i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger i 1997–2001. Fra 2010 er hun styreleder i Selskabet for Oslo Byes Vel. Hun er gift med overlege og professor i medisinsk genetikk Arvid Heiberg (født 1937). Nicolai Benjamin Cappelen. Nicolai Benjamin Cappelen (født i 1795, død i 1866) var en norsk jurist og stortingsrepresentant. Han tilhørte den såkalte «Skiensgrenen» i den norske slekten Cappelen, var ugift og uten barn. Han var sønn til grosserer og skipsreder Ulrich Fredrich von Cappelen (død 1820) gift med Benedicte H. Aall (død 1812), Porsgrunn. Nicolai Cappelen var oppkalt etter morfaren Nicolai Benjamin Aall (død 1798), og var bror til bl.a. forlagsbokhandler Jørgen Wright Cappelen (1805–1878), samt til amtmann Ulrik Frederik Cappelen (død 1864) og forretningskvinnen Benedicte Cappelen (død 1881), Gjemsø kloster, som han var en god støtte for da hun ble enke i 1846 og drev godset videre. Nicolai Cappelen ble cand. jur. i 1817 og prokurator 1819. Han prøvde, men lyktes ikke i å bli høyesterettsadvokat. Han var byfogd i Skien fra 1831 til 1847, da han ble etterfulgt av Christian Cornelius Paus. Deretter var Nicolai Cappelen sorenskriver i Bamble med bolig i Skien. Han ble valgt til stortingsrepresentant i 1839 for Skien og Porsgrunn, og var sekretær i Stortingets militærkomité. Nicolai Cappelen var også boksamler og etterlot en stor boksamling dels til Skien skole og dels til fetterens sønn Erik Johan Cappelen, Borgestad gård. Byhistorikeren, overlærer J. A. Schneider, skriver i forordet til «Fra det gamle Skien» (1914) at han ble inspirert til å skrive dette bokverket av «at den højere skoles bibliotek gjemte en usedvanlig samling av ældre avislitera­tur, tidsskrifter m. m.» som var «arven efter bokelskeren og samleren, sorenskriver N. B. Cappelen». Nicolai Cappelen omfattende privat- og forretningsarkiv ble ca. 1970 overført til Riksarkivet. Han fikk bygd og bodde i en stor bygård, Lundegt.6 ved Skien prestegård, senere kalt «Sangernes Hus» og nå revet. Dessuten kjøpte han flere andre eiendommer bl.a. Strømdal i Gjerpen med skog og fiskerier. Kalkulator. En kalkulator er en regnemaskin for diskrete tall i siffernotasjon. De har alle en måte å sette inn tallene på, en måte for å bestemme hva som skal gjøres med dem og en metode til å lese ut resultatet. Kalkulatorer kan ha en eller flere minneplasser i tillegg, som kan tas med i videre beregninger. Hvis en ser bort fra tabeller, abacus, regnestav og -hjul så var de tidligste kalkulatorer mekaniske. Disse kunne addere eller subtrahere to tall i en enkelt opersajon, og ved flere enkeltoperasjoner kunne de multiplisere og dividere. Ti sifre var vanlig for inn-tall on noen flere var vanlig for resultatene. Med utviklingen mot programmerbare kalkulatorer (i dag kalt datamaskiner) ble elektronikk tatt i bruk, først med elektronrør, så med transistorer. Rene regnemaskiner tok to utviklingsretninger, den ene for kontorbruk med store knapper og display, samt ofte et skriveverk. Den andre gikk mot batteridrevne, små enheter som etterhvert ble kalt lommeregnere. Slike har et lite tastatur og en liten skjerm for å vise inntastete tall, symboler og resultater. Den har vanligvis et minne som kan lagre inntastinger eller mellomresultater til senere bruk. Den drives av et batteri eventuelt kombinert med lading fra et solcellepanel eller nettdrevet ladeapparat. Kalkulatoren dukket opp tidlig på 1970-tallet fra Japan, f.eks. Toshiba i 1972. Etterhvert var det særlig Hewlett-Packard (HP), Texas Instruments (TI) og Casio som dominerte som produsenter. Elektroniske kalkulatorer bruker internt binærnotasjon av tall og disse blir brukt ved all lagring og ved beregninger. Input-tall i ti-tall-systemet blir straks omkodet til binærtall, og resultater i binærform omgjort til ti-tallsystem før visning i displayet. De første kalkulatorene hadde LED-skjermer som hadde et høyt strømforbruk. Etterhvert kom LCD-skjermene som nå er helt dominerende. Displayet bruker nesten ikke strøm, men kan forlange en bakgrunnsbelysning som trenger endel. Det er to hovedvarianter for notasjon til kalkulatorer. Den ene varianten er basert på infiks-notasjon: "(1+3)-(2+8)=", mens den andre bruker postfiks-notasjon, også kalt omvendt polsk notasjon (OPN, engelsk RPN): "13+2(Enter)8+-", som betyr 1 så 3 legg sammen (blir 4), så 2 så 8 legg sammen (blir 10) trekk fra (altså 10 fra 4, blir -6). Den første varianten er enklest å lære og klart vanligst, men fordelen med OPN er at man slipper parenteser og dermed jobber raskere. De enkleste elektroniske kalkulatorene er begrenset til de fire enkle regneartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon, samt ofte %-beregning. Mer avanserte utgaver har også beregning av røtter, potenser, trigonometriske funksjoner, statistikk og finansberegninger m.m. Noen kalkulatorer er programmerbare slik at de kan løse spesielle egendefinerte problemstillinger. Noen kalkulatorer har grafisk skjerm som kan vise funksjoner ved grafer. Noen kalkulatorer kan også ta inn og vise en tallverdi i forskjellige binærformer, som base 2 (dual), 8 (oktal) eller 16 (hex, hexadesimal). Eksterne lenker. En online kalkulator er i motsetning, som navnet tilsier, tilgjengelig som serverbaserte program på internett. De kan være generelle, men er som oftest dedikert spesielle fagfelt. Online gir fordelen med for eksempel løpende oppdaterte valutakurser, fra kalkulatorer og konverterere. C-4. C-4, eller Composition C-4, er et plastisk sprengstoff med stor detonasjonshastighet og sprengkraft, noe som gjør sprengstoffet ideelt for militær bruk. C-4 er vanligvis formet som en firkant. Hovedingrediensen (91% av vekten) er heksogen. C-4 er 1,34 ganger så eksplosiv som Trinitrotoluen (TNT). Det kan detoneres med en vanlig fenghette. Hvis man tenner på C-4 vil det ikke detonere men bare begynne å brenne. C-4 har en detonasjonshastighet på ca. 8100 meter/ sek. Stoffene som er tilsatt for å gjøre hexogenen plastisk er polyisobutylen og dietylhexyl. 1,6% SAE-10 motorolje er også tilsatt. Fordeler. En stor fordel med C-4 er at den kan formes til enhver ønsket form. Det gjør at den kan bli presset inn i sprekker og gliper i bygninger, broer, utstyr eller maskineri. Den kan også formes rundt et objekt om ønskelig. C-4 er et relativt sikkert sprengstoff, men er mere følsomt enn trinitrotoluen (TNT). C-4 kan brukes til å lage panserbrytende hulladninger eller kutte-ladninger på grunn av sin høye detonasjonshastighet. Platy. Platy er fisk som blir opp til 6 cm lang. Den er en populær akvariefisk. Kjønnsforskjellene er små, hannens gattfinne er spissere. Fisken er altetende, og tar gjerne både planter, små krepsdyr, insekter og leddormer. Oppdrettere har utviklet en mengde fargevarianter som er vanlige hos hobbyakvarister. Akvaristikk. Platyer er enkle fisk og passer godt i et selskapsakvarium. De foretrekker vann med en pH på 7–8, en hardhet på 9–19 dGH og en temperatur på mellom 18 og 25 °C. I fangenskap når de voksen alder på 3–4 måneder og yngler ofte, hunnene føder ca 40–50 unger i hvert kull. Fiskene som selges i akvariehandelen er vanligvis ikke rene "Xiphophorus maculatus", men snarere en hybrid mellom denne og sverddrager ("Xiphophorus helleri"). Romersk mil. Romersk mil (av latin "milliarium" = "milepæl") er et lengdemål tilsvarende 1,48 kilometer eller 1 000 pass for marsjerende, romerske legionærer. Ett pass er to steg, ett med hvert ben. En romersk mil ble på latin kalt "mille passus" eller 1 000 pass. En romersk mil tilsvarer derfor 2 000 skritt eller (på latin) "gradus". Småstankelbein. Småstankelbein (Limnoniidae), er en artsrik familie som ligner storstankelbein (Tipulidae), men kan skilles fra disse på detaljer i vingeårenettet, der åren "subcosta" (Sc) munner ut i "costa" (C). Munnfølerne (palpene) er ganske korte. Fra familien Pediciidae kan de skilles på at de mangler hår mellom fasettene i fasettøynene. Utseende. Småstankelbein er små til middelsstore mygg, med slank kroppsbygning og lange bein. Mange arter er livlig gul- eller brunfargede, andre er grå eller svarte. Mange arter har påfallende flekker eller mønster på vingene. Levevis. For mange grupper er larvene ukjente, men man regner med at de fleste er knyttet til fuktige miljøer. Mange arter har larver i fuktig jord, andre lever i vann. De voksne dyrene tar vanligvis ikke næring til seg, og lever gjerne forholdsvis kort tid. Mange arter danner svermer. Norske arter. Det er registrert omtrent 125 arter fra Norge, men det finnes ganske sikkert en god del flere i landet. De norske artene fordeler seg på tre underfamilier. Karpefisker. Karpefisker er en gruppe fisker som har én enkelt ryggfinne. De har ikke tennene i munnen, men i strupen. Det finnes 15 arter i Norge. Gullfisk. Gullfisk ("Carassius auratus") er en art i gruppen karpefisker. Det er en populær akvariefisk, og en av de første artene av fisk som ble domestiserte. Tidspunktet er imidlertid fortsatt usikkert. Gullfisken er et relativt lite medlem av karpefamilien, og når en maksimal lengde på 59 cm og en vekt på 3 kg. De fleste individene blir under halvparten så store. Siden arten har en lang historie som akvariefisk, har den også vært gjenstand for mye selektiv avl, og det finnes mange avlsvarianter. Flere varianter blir betraktet som etisk tvilsomme; mange har forkortet ryggsøyle, noe som fører til problemer med de indre organene og gjør det vanskelig for fisken å svømme. Slør (forvokste finner) er også en fremavlet egenskap som gjør fisken dårligere egnet til å bevege seg. Andre varianter har utstående øyne som lett blir skadet, og som fisken ikke kan se ordentlig med. Gullfisk ble introdusert i Europa sent i det 17. århundre. Levealder og størrelse. Under optimale forhold kan gullfisk leve i over 40 år (verdensrekorden oppgis til 41, 43 eller 45 år), men de fleste «tamme» gullfisk blir bare seks til åtte år gamle fordi eierne holder dem i akvarier som er for små. Avlsvarianter blir gjerne ikke like store, og sjelden eldre enn fem år. Adferd. Adferden kan variere fordi gullfisk holdes i varierte miljøer, og fordi adferden kan kondisjoneres av eierne. Det er en myte at gullfisk har tre sekunders hukommelse. Vitenskapelige studier har vist at gullfisk har sterke assosiative læreevner, såvel som sosiale læreevner. I tillegg har de et godt utviklet syn, noe som gjør dem i stand til å skille mellom forskjellige mennesker. Gullfisk er også det første virveldyret som man har påvist er i stand til å se polarisert lys. Det er fullt mulig at eiere kan observere at fisken reagerer positivt på dem (svømmer frem til glasset eller går opp til overflaten og snuser etter mat), mens den vil gjemme seg når andre personer nærmer seg akvariet. Over tid lærer gullfisken seg å assosiere eieren og andre mennesker med mat. Gullfisk er også sosiale dyr. Når nye fisk blir satt inn i akvariet, kan man noen ganger se aggressiv adferd fra gullfisken. Dette gir seg vanligvis etter noen dager. Fisk som har levd sammen kan ofte begynne å vise stimadferd. De vil også begynne å bruke de samme strategiene for å lete etter mat. Gullfisk som har konstant visuell kontakt med mennesker ser ut til å slutte å betrakte dem som en trussel. Når man har hatt en gullfisk i noen uker, blir det mulig å få dem til å komme og spise fra hånden uten å vise frykt. Noen gullfisk har blitt trent opp til å svømme gjennom labyrinter, dytte en ball gjennom en ring, eller til og med synkronsvømme. Adferden til gullfisk, både som grupper og som individer, stammer fra karpene i naturen. De er en lite spesialisert art med varierte adferder for å lete etter mat, formere seg og unngå fiender. De er relativt fredelige seg imellom, det hender sjelden at en gullfisk skader en annen gullfisk. Det kan imidlertid bli problemer ved fôringstid. Raske varianter kan fort ete opp alt fôret før de mer deformerte variantene når frem. Man bør derfor sørge for at gullfiskene som man har i samme akvarium ligger på omtrent samme nivå når det gjelder kroppstype og svømmeferdigheter. Storstankelbein. Storstankelbein ("Tipulidae"), også bare kalt stankelbein'", er storvoksne mygg som er vanlig i de fleste naturtyper i Norge. Man kjenner omtrent 100 arter fra landet. Liv og utvikling. Kroppen er lang og slank. De fleste artene er mer eller mindre gul- eller gråaktige, men det finnes også noen som er mer fargerike, for eksempel de gule og svarte artene i slekten "Nephrotoma". Forbrystet (thorax) har en karakteristisk, V-formet fure, og svingkøllene (halterer) er uvanlig lange og slanke. Vingene er lange og slanke med mange tydelige årer. Storstankelbein kan skilles fra de andre stankelbeinene på detaljer i vingeårenettet, der åren "subcosta" (Sc) munner ut i "radialåren" (R) og ikke i "costa" (C). Hos noen arter har vingene svarte flekker, hos andre er de grå- eller gulfargede og ganske mange har brune tegninger. Noen få arter har sterkt reduserte vinger, særlig hos hunnene. Hodet er langstrakt, gjerne med en lang "snute". Fasettøynene er forholdsvis små og møtes ikke i pannen. Antennene er vanlegvis nokså lange og slanke. Noen slekter, som "Dictenidia", "Tanyptera" og "Ctenophora", har kamformede antenner. Munnfølerne (palpene) er svært lange, til forskjell fra den nærtstående familien småstankelbein (Limoniidae). Bakkroppen er lang og tynn. Hannene har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige dersom en vil bestemme artene. Hunnene har et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggingsrør, særlig utviklet hos arter som legger egg i død ved. Larvene er mer eller mindre pølselignende med et svakt avsatt hode. Bein finnes ikke. På det bakerste bakkroppssegmentet sitter to store åndehull (spirakler), rundt disse er det ofte flere fingeraktige utvekster som er viktige karakterer om en vil bestemme artene. Mange arter lever i jorden, der noen kan gjøre skade i jord- og hagebruk (se nedenfor), men det finnes også noen arter som har larver i vann og en del som utvikler seg i død ved. De siste larvene er gjerne noe hardere enn de som lever i jord, med kraftig utviklede munndeler. Puppen er relativt lang og slank, og man kan se omrisset av det voksne insektets organer utenpå puppeskallet: hode, vinger, bein, bakkropp etc. Litt uvanlig er det at antennene stikker opp som to horn på puppens hode. Skadedyr. Noen av stankelbeinartene kan gjøre en del skade i jord- og hagebruk. Det er larvene som er problemet – de spiser planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen. Myrstankelbeinet, "Tipula paludosa", er den arten som særlig skaper problemer i Nordvest-Europa. De voksne er ganske store, gulbrune på farge, med vinger som er brune langs forkanten, og flyr i juli-september. De grå larvene kan gjøre skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Områder med fuktig, moldrik jord som drenerte myrer er spesielt utsatt. Bestandene svinger sterkt og det er bare i enkelte år at de skaper problemer. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter. Siden larvene kommer opp for å spise om natten, må eventuell sprøyting iverksettes på kvelds- eller nattestid. Men heldigvis, de aller fleste stankelbeinartene er helt harmløse. Systematisk inndeling / Europeiske slekter og noen arter. Det er registrert 95 arter av storstankelbein (Tipulidae) i Norge (tall fra 2006). De fleste artene tilhører den store slekten "Tipula", men vi har også en del andre slekter. Europeiske slekter, samt omtale av noen arter, i alfabetisk rekkefølge. " Nephrotoma appendiculata" er vanlig i Norge Halti. Halti, Halde fjäll eller Haltiatunturi (nordsamisk: "Háldi") er Finlands høyeste fjell med en høyde på 1324 moh. Fjellet ligger i Enontekis kommune nordvest i Finland på grensen til Norge. Fjellets høyeste punkt, 1365 moh, ligger på norsk side og heter på samisk Ráisduottarháldi. Halti er et populært vandringsmål, og kan lettest nåes via Birtavarre i Kåfjord. Der gå det en anleggsveg fra enden av fylkesvei 333 (Troms) og opp til Guolasjávri. Vegen er åpen og kjørbar med bil fra begynnelsen av juni måned. Det går også vandringsleder fra Kilpisjärvi i Finland. Syd-Europa. Syd-Europa er en region på det europeiske kontinent. Mange vil nok også regne den delen av Frankrikes kystlinje som knytter sammen den iberiske og den appenninske halvøy, den franske riviera, som en del av Syd-Europa. Nord-Europa. Nord-Europa ifølge FNs definisjon av ulike områder i Europa, Nord-Europa er markert med mørkeblått Nord-Europa har et samlet areal på 1 813 125 km² med 97 224 096 innbyggere (estimert juli 2008). Skigåing. Skigåing er å komme seg frem med ski på beina i snødekt terreng. Både det å bevege seg i plant terreng, det å klatre i motbakker og det å renne i unnabakker regnes som skigåing. Ski var før et fremkomstmiddel om vinteren. Skigåing er nå mest en sports-, trim- og lekeaktivitet og en måte å drive friluftsliv på. Ofte preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing som kan benyttes av alle. Konkurranseformen av skigåing kalles langrenn og alpint. Urmygg. Urmygg (Pachyneuridae) er regnet som en av de mest primitive nålevende myggfamiliene. "Pachyneura fasciata" Zetterstedt, er den eneste norske arten, om er knyttet til gammel skog. Utseende. Urmyggen er middels stor og kan minne om et stankelbein eller en stor soppmygg. Øynene er ganske store, men dekker ikke hele hodet. Mellom fasettøynene sitter tre punktøyne (ocelli). Antennene er middels lange og svært tynne. Kroppen er gulbrun, med lang og tynn bakkropp. Vingene er store, smale, med et tydelig mørkt vingemerke og tydelig årenett. Beina er lange, tynne og gulbrune på farge. Larven er sylindrisk, hvitaktig på farge med en kraftig hodekapsel. Den har en del korte hår, men ingen bein eller andre påfallende utvekster. Levevis. Urmyggen er ganske sjelden, i Europa er det totalt funnet bare noen få titalls eksemplarer. Man vet at arten er knyttet til gammel skog, og at larvene utvikler seg i fuktig, råtnende ved av løvtrær. Siden arten er så sjelden, og forekommer i et habitat som ansees for truet, er den listet på den norske rødlisten over truede insekter. Glansmygg. Glansmygg (Ptychopteridae) er en liten familie av middels store, slankbygde mygg, med kontrastrikt farger. De kan minne om stankelbein, men skiller seg fra disse i en del anatomiske detaljer. Utseende. Glansmyggene er middels store, slanke mygg. Kroppen (thorax) er blank svart, ofte med lysere felter. Slike lyse felt kan også finnes på bakkroppen. Hodet er ganske lite, fasettøynene er store, men punktøyne mangler. Antennene er lange og tynne. Beina er lange og slanke med tydelige sporer på leggen (tibia). Vingene har tydelig årenett og vanligvis enkelte mørkere felter. Larvene er slanke, med en liten men velutviklet hodekapsel. Grensene mellom kroppssegmentene er opphøyet, og bakkroppsspissen er utviklet til et langt, tynt ånderør. Levevis. Larvene lever i mudderet i grunt ferskvann. Vannet må ikke være dypere enn at ånderøret når opp til overflaten. De spiser råtnende plantemateriale, og tåler gjerne mye forurensning. De voksne dyrene finnes i nærheten av vann. Man vet ikke om de tar næring til seg. De danner ikke svermer og flyr vanligvis nokså lite. Kendo. 300px Kendo er en japansk kampsport fra 1600-tallet hvor man kjemper med sverd av bambus. Historisk bakgrunn. På 1500-tallet var Japan i full borgerkrig, og den gang var det kenjutsu (forløperen til kendo) som var den ledende sverdkunsten for Samuraiene. Kenjutsu består av bare kata, og på 1500-tallet var den form for trening tilstrekkelig fordi de da hadde kamper og dueller å utføre sverdkunsten i. På 1600-tallet ble det fred igjen, og da var det nødvendig å utvikle en sverdkunst der de kunne ha en simulert kamp uten nødvendigvis å drepe hverandre i prosessen. Dette gjorde at kendo utviklet seg. Pensumet inneholder både gamle kata og simulert kamp, sistnevnte som fullkontakts konkurransesport. Rustning og bekledning. Noen form for beskyttelse ble ikke utviklet før i begynnelsen av 1800-tallet. Det jobbes enda med forbedringer når det kommer til rustningen. Drakten som brukes i kendo er som regel mørkeblå og består av Gi (jakke) og Hakama (vide bukser). Våpen. I Kendo blir det brukt bambussverd – Shinai. Tidligere (1800-tallet og tidligere) ble det benyttet bokuto (et tresverd, eller til og med ekte katana. Selvfølgelig kunne utfallet da resultere i alvorlige skader eller døden. På bakgrunn av dette utviklet man Shinai, for med denne å kunne fullføre et fullt slag i kamp uten å være redd for å skade motstanderen. Bokuto (bokken) blir fremdeles brukt til kata. Teknikk og regler. For å fokusere konsentrasjonen og for å lære riktig pusteteknikk blir det brukt et angrepsskrik i utførelsen av hver teknikk: Kiai. En kan også gjøre stikk mot strupen (tsuki) med tuppen av Shinai. Alle treffpunktene er godt beskyttet av rustningen. Du skal også vise god holdning og god kiai. Graderinger. I kendo har man ikke et beltesystem eller noen form for synlige indikasjoner på graden man har. I kendo starter man med å få kyu grader. Først er det 6. kyu, og så 5., helt opp til 1. Da kan man starte på dan gradene. Mellom hver gang man graderer seg til en ny kyu-grad, må det ha gått 3 måneder. I kendo i dag kan man komme til kun 8. dan med graderinger, selv om graden 10. dan i teorien eksisterer fremdeles. Den siste som hadde denne graden, Moriji Mochida, døde i 1974, og 10. dan graden med ham. Det finnes i dag en håndfull 9. dan igjen i verden, men denne graden blir også sjeldnere og sjeldnere. Man kan kun bli 9. dan ved å peke seg ut som en spesielt god 8. dan, og det er mer enn ærestittel i dag enn bevis på dyktighet. 8. dans eksamen er verdens vanskeligste eksamen, med en strykprosent på over 99%. Kendo er en sport som passer like godt for jenter som for gutter. Tannkarper. Tannkarper er en gruppe små fisker som har tilhold i varmere strøk. De har vanligvis to ryggfinner (en med fleksible stråler og en fettfinne), og gattfinne med en pigg forrest. Sidelinjeorganet er ofte lite synlig. Tannkarpeyngel deler flere karaktertrekk; tarmen er usedvanlig kort, de har en enkel rekke melanoforer langs ryggen, og finnestrålene fremtrer ikke før en stund etter klekking. Klassifiseringen av tannkarper er usikker, og den beste indikasjonen på monofyli er i yngelens karaktertrekk som nevnt over. Gruppen er nært beslektet med sølvsidefisker. Sølvsidefisker. Sølvsidefisker er en gruppe fisk. De er nært beslektet med tannkarper. Perthtraktaten. Perthtraktaten (1266)avsluttet krigshandlingene mellom Norge under kong Magnus Lagabøte og Skottland under Alexander III av Skottland. Avtalen slo fast at overherredømmet av de nordvestlige øyene, nordspissen Caithness i Skottland og øya Man i Irskesjøen tilhørte Skottland, og at Norge oppga alle krav på disse. Traktaten markerte således slutten på Norgesveldets territoriale utvidelser utenfor Skottland og ned i Irskesjøen. I Norge var den nordvestlige øynene kjent som "Sudrey" ("Sørøyene") og hadde vært norsk territorium i de århundrene da både Skottland og Norge var fortsatt i den historiske prosessen som førte til selvstendige nasjoner. Norsk kontroll over øyene var blitt formalisert i 1088 da Edgar av Skottland formelt signerte over øyene til Magnus Berrføtt av Norge. Traktaten i Perth ble en enighet bare tre år etter det katastrofale norske nederlaget ved Largs i 1263. Historikeren Michael Lynch har sammenlignet Perthtraktaten med samme betydningen som York-traktaten av 1237 hadde i å definerte grensene mellom Skottland og England som fortsatt er bortimot identiske med dagens grense. Slaget ved Largs har ofte blitt erklært som en stor skotsk seier, men de norske styrkene, ledet av kong Håkon Håkonsson var ikke fullt forberedt for kamp, noe som tilsynelatende ofte skjedde med norske hærtog, og resultatet var heller ikke avgjørende. Den aldrende kong Håkon hadde planlagt å fornye anstrengelsene neste sommer, men døde på Orknøyene denne samme vinteren. Hans etterfølger, sønnen Magnus Lagabøte, var av en annen støpning og søkte om fred og sørget for at Perthtraktaten ble iverksatt. I traktaten anerkjente Norge skotsk overherredømme over de omtalte territoriene for en betaling av 4000 merker sølv og en årlig avgift av 100 merker. Det er omstridt om den årlige avgiften ble betalt etter avtalen. Norske historikere mener at så ikke skjedde. Icecast. Icecast ble lansert som et open source-prosjekt etter krangel om tredje-parts applikasjoner i stream-systemet SHOUTcast som ble lansert av nullsoft sent på 1990-tallet. IceCast er et dataprogram som streamer audio over Internett til lyttere. libshout er et bibliotek for kommunikasjon med IceCast-tjenere. IceS er et program som sender audio-data til IceCast-tjenere. Marina pearl. Marina Pearl er det norske handelsnavnet på en mørk syenitt. Polar Spectacle. Polar Spectacle er en kongekrabbefestival som første gang ble arrangert i 2004. Festivalen ble opprinnelig initiert av Hermetikken Næringshage i Vadsø, og eies av Polar Spectacle AS. Hermetikken Næringshage. Hermetikken Næringshage er en kulturnæringshage i Vadsø som tilbyr tjenester innenfor kunst, kultur og kunnskapsutvikling. Hermetikken Næringshage AS er lokalisert i Banken og har i alt 27 medlemsbedrifter. Daglig leder er Maria Utsi. Alex Borstein. Alexandria Borstein (født 15. februar 1973 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespillerinne og komiker. Som barn tidlig på 1980-tallet flyttet Borstein til det sørlige California sammen med familien. Senere flyttet hun til San Francisco der hun begynte på San Francisco State University. Hun tok seg jobb i et reklamefirma der hun laget reklamer for Barbie. Borstein begynte på improvisasjonskurs på ACME Comedy Theater, der hun møtte både sin forfatterpartner og kommende ektemann. Alex og hennes forfatterpartner startet arbeidet med å skrive "Casper the Friendly Ghost". Kort tid etter forlot hun den animerte serien for å bli fulltids forfatter. I 1996, mens hun fortsatt skrev for "Casper", jobbet Borstein i den populære TV-serien "Power Rangers Zeo", der hun hadde stemmen til «Queen Machina», dronningen over maskinene. I 1997 ble Borstein fast medlem i TV-serien "MADtv". Hun er kanskje mest kjent i rollen som «Miss Swan», en rolle hun baserte på en kombinasjon av sin bestemor og sangerinnen Björk. Mens Borstein arbeidet i "MADtv" møtte hun Seth MacFarlane som skulle starte den animerte serien "Family Guy" på FOX. Borstein ble forlovet med Jackson Douglas da han fridde til henne midt under en sketsj under innspillingen av "MADtv", og de giftet seg i 1999. I 2000 fikk Borstein rollen som «Sookie St. James» i TV-serien "Gilmore Girls". I pilotepisoden spilte hun «Sookie», men hun kunne ikke fortsette i serien på grunn av at hun fremdeles hadde kontrakt med "MADtv". Hun ble byttet ut med Melissa McCarthy. Borstein hadde imidlertid en gjesterolle i flere episoder som harpespilleren «Drella», og senere som «Miss Celine», en middelaldrende moterådgiver for kjendiser. Borsteins ektemann, Jackson Douglas, har også en rolle i "Gilmore Girls", som «Jackson Melville», «Sookies» ektemann. Borstein forlot "MADtv" i 2002, det samme året "Family Guy" ble kansellert på FOX. "Family Guy" kom imidlertid tilbake i 2005, og Borstein er fortsatt med i besetningen som produsent og forfatter, samt stemmen til «Lois» og flere andre figurer. Etter at Borstein forlot "MADtv" har hun hatt flere filmrollen, blant annet som rektor i "Lizzie McGuire - Stjerne for en dag", bestevennen til Halle Berry i "Catwoman", og som ansatt i CBS News i "Good Night, and Good Luck". Eksterne lenker. Borstein, Alex Borstein, Alex Kryssord. Løsing av kryssord i en tysk avis Kryssord er den mest vanlige formen for ordpuslespill. I Norge går den vanligste varianten ut på å finne riktige synonymer til oppgitte stikkord og skrive dem inn i et rutenett av vannrette og loddrette ruter. Historie. Spillet ble første gang presentert i New York Worlds søndagsutgave 21. desember 1913 av Arthur Wynne, som var ansvarlig for underholdningssidene i avisen. På 1920-tallet kom det til Europa, og i 1925 trykket Allers det første kryssordet i norske ukeblader. I dag har nesten alle norske blader og aviser kryssord, og det ble i 2006 solgt 2,1 millioner rene kryssord- og sudokublader i Norge. Ukebladet Hjemmet har arrangert norgesmesterskap i kryssord siden 1969. Nesten alle kryssord i Norge er på bokmål. Kryssord var den første tjenesten New York Times våget å ta betaling for på sine nettsider. I dag har avisen 40 000 personer som betaler 30 dollar hvert år for å løse kryssord på Internett. I USA arrangeres hvert år konkurransen "American Crossword Puzzle Tournament". Ulike kryssordtyper. a> skal skrives inn på riktig plass loddrett og vannrett i rutenettet. De fleste norske kryssordtyper er av typen med nøkkelordet inne i diagrammet. I USA og Storbritannia, er de fleste kryssord med nøkkelordet utenfor diagrammet. Ordinære norske kryssord. De aller fleste norske kryssord, går ut på å finne synonymer til et gitt nøkkelord. En annen variant er at man skal finne navn eller et anagram av det gitte ordet. Avisa VG har et kryssord som heter «Loddrett løgn», hvor de loddrette løsningene er antonymer til nøkkelordet. Mange slike kryssord går også ut på å finne informasjon knyttet til et bilde, gjerne i form av en «gate» som er fremhevet i en annen farge i kryssordet. I slike kryssord vil det ofte være et tema som går igjen. Dessuten er ofte kryssordet laget som en konkurranse, der man kan vinne en premie ved å sende det inn til avisen, eller sende «gatesetningen» som en sms-melding til den som utgir kryssordet. Kryptiske kryssord. I Storbritannia og andre samveldeland er det vanlig med kryptiske kryssord i avisene. Et typisk «stikkord» består av flere ord, og begynnelsen eller slutten av dette utgjør et ordspill som gir løsningen på spørsmålet som stilles. Det behøver ikke alltid å være et logisk synonym, men kan eksempelvis ha samme grammatikk. Stort sett er lengden på svaret, som kan være flere ord, gitt i bak stikkordene. Ulike tegn indikerer ulike ordspill. Disse kryssordene forlanger mer av løserne enn de vanlige kryssord basert på synonymer. Det kan ta lang tid å lære seg disses egenarter. Særlig kjent er det kryptiske kryssordet som daglig trykkes i The Times. Kryptiske kryssord må ikke forveksles med kryptogram, som er en helt annen form for ordpuslespill. Kodekryssord. I kodekryssord er det normalt ingen stikkord. Derimot er alle bokstavene erstattet med tall. Tallet en bokstav representerer, er likt gjennom hele kryssordet. Etterhvert som man gjetter seg frem til riktige bokstaver, kommer det nye ord og setninger frem. Kombikryssord. Kryssordet er en hybrid mellom CIS-kryssord ("Clues In Squares") og kodekryssord ved at det finnes både ordinære stikkordsruter samt at hver bokstavrute i tillegg har sitt eget tall (som i kodekryssord.) Denne typen kryssord griper mer og mer om seg og er ypperlig for de som føler seg "fremmed" for kryssord. et slikt kombikryssord. Oversettelseskryssord. «Oversettelseskryssord» er en ny type kryssord. I oversettelseskryssord er hintet skrevet på ett språk, mens man må fylle inn løsningsordet på et annet språk. Oversettelseskryssord kan spilles gratis på. Utfyllingskryssord. En annen variant er «utfyllingskryssord», også kalt selvbygger, hvor alle løsningsordene står utenfor diagrammet. Sudoku. Sudoku er ikke å regne som kryssord. Ved første øyekast kan det likevel ligne, ettersom det går ut på å fylle ut tall i et diagram som til forveksling kan ligne på et kryssord-diagram. Abelvær. Abelvær er en tettbebyggelse, eller et «vær», lengst sør i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag, for enden av halvøya som stikker ut i Folda. Stedet ble bygget opp rundt familien Brandtzægs virksomheter, hermetikkfabrikk, handel, meieri, bakeri, m.v. Opprinnelig var Abelvær et gammelt handels- og gjestgiversted. Det opprinnelige handelsstedet lå på den nordligste av de to øyene som på kartet er kalt «Abelvær» – på den østlige enden. Den opprinnelige Abelværøya er uten dyrket mark. Den øya hvor stedet ligger på het opprinnelig Store Kalvø. Den er ca 1,5 km lang og har ca. 200 innbyggere. Det har vært spekulert mye over opprinnelsen til navnet «Abelvær» eller «Appelvær». K. Rygh antyder at det kan komme av kvinnenavnet Abel eller Appolonia. Andre har tenkt på presten (og forretningsmannen/proprietæren) Christopher von Aphelen. Han var sogneprest i Overhalla i perioden 1608 til 1616. Han eide blant annet Gjæslingan, og var iherdig bygger av rorbuer. Det er ikke utenkelig at han fikk satt opp rorbuer også her, og at været er oppkalt etter ham. En rekke av hans etterkommere finnes i Nærøy. Fra 1802 er stedet eiet av familien Brandtzæg. Dracula vs Frankenstein. "Dracula vs Frankenstein" er en amerikansk film fra 1971 som blant annet springer ut fra historien om «Frankenstein» i romanen ved samme navn av Mary Shelley, regissert av Al Adamson. I denne filmen møter vi J. Carrol Naish som «Dr. Frankenstein» og Zandor Vorkov som «grev Dracula». Historien. «Judith Fontaine» (Regina Carrol) leter etter søsteren sin, «Joanie», som har sluttet seg til et hippiekollektiv i Venice, California og er forsvunnet. Det viser seg at «Joanie» har blitt offer for «Groton» (Lon Chaney jr.), en gal mann som jobber for «Dr. Durray» (J. Carrol Naish), som egentlig er den siste i «Frankenstein»-slekten og bor i et skrekkhus ved stranden hvor han utfører eksperimenter på «Gorton»s ofre. En natt får doktoren besøk av «grev Dracula» (Zandor Vorkov) og viser han den originale Frankenstein-kreasjonen som ligger begravet på den nærliggende kirkegården. Doktoren tar den i øyensyn og bruker den for å ta hevn mot sine profesjonelle konkurrenter. Qin Shi Huangdi. Qin Shi Huangdi (kinesisk: 秦始皇帝 pinyin: "Qín Shǐ Huángdì", personlig navn "Ying Zheng" (嬴政), født 259 f.Kr. i Handan i det som nå er Hebei, død 210 f.Kr.) var Qin-dynastiets fjerde hersker. Han var konge av den kinesiske staten Qin fra 246 f. Kr. til 221 f. Kr. under De stridende staters tid. Han kronet seg selv til Kinas første keiser i 221 f.Kr. og var den første som forente det meste av Kina til ett rike. Han ble den første keiser av et samlet Kina i 221 f. Kr. Han styrte til han døde i 210 f.Kr. i en alder av 49 år. Qin Shi Huangdi innførte den legalistiske lære og begynte raskt med arbeide med å knytte sammen de murene som de forskjellige stater hadde bygget opp som forsvarsverker mot hverandre på en slik måte at man skulle få et mest mulig sammenhengende mur til beskyttelse mot folkeslagene utenfor. Den murstrekningen som avgrenset Kina mot nord er forløperen til den som i dag er kjent som den store kinesiske mur, selv om den både var mindre kraftig, og tildels fulgte en annen trasé. Qin Shi Huang er en sentral figur i kinesisk historie. Etter å ha samlet hele Kina til ett rike, gikk han og hans øverste rådgiver Li Si inn for en lang rekke med store økonomiske og politiske reformer som skulle bedre tilstanden i riket. Det var også Qin Shi Huangdi som fikk laget terracottahæren som ble satt til å «bevokte» hans grav ved Xianyang. Denne hæren er utgravd, men selve keisergraven er så langt (2008) ikke åpnet. Keiseren foretok flere gigantiske prosjekter, inkludert den første versjonen av den kinesiske mur, og et massivt nasjonalt veisystem, alle på bekostning av befolkningens liv og helse. Han fikk også støpt «de tolv metallfigurer», tolv gigantiske metallstatuer av seg selv. Dødsfall. Keiseren døde under en av sine turer i Øst-Kina, den 10. september 210 f. Kr. i palasset i Shaqiu prefekturet (沙丘 平台). Ifølge de nedtegnede skriftene fra denne tiden døde han av å svelge kvikksølv- piller som hadde blitt produsert av hoffets forskere og leger som som inneholdt alt for mye kvikksølv. Ironisk nok, var disse pillene ment å gjøre Qin Shi Huang udødelig. Etter keiserens død ble statsminister Li Si, som hadde fulgt med keiseren, ekstremt bekymret for at nyheten om hans død kunne utløse en generell oppstand i det kinesiske imperiet. Hvis nyheten ble offentliggjort før regjeringen var tilbake i hovedstaden ville det flere måneder for regjeringen klarte å nå hovedstaden, og det ville derfor ikke være mulig å stoppe opprøret. Statsminister Li Si bestemte seg derfor for å skjule dødsfallet til keiseren, til etter at de hadde kommet tilbake fra Xianyang. De fleste av medlemmene i det keiserlige følget som fulgte keiseren var totalt uvitende om keiserens dødsfall, bare en yngre sønn, Ying Huhai, som reiste sammen med faren sin, hoffmannen Zhao Gao, statsministeren Li Si, og fem eller seks favoritt-evnukker visste om dødsfallet. Li Si beordret også at to vogner med råtten fisk skulle reise rett før og rett etter vognen med liket av keiseren. Tanken bak dette var å hindre folk fra å legge merke til at den vonde lukten kom fra vognen til keiseren, hvor hans kropp var i ferd med å oppløse seg i den varme sommeren. Han ble etterfulgt av keiser Er Shi som regjerte fra 209 f. Kr. Bjarne Kristiansen. Bjarne Kristiansen (født 25. oktober 1937 i Bømlo, Hordaland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985. Kristiansen var ordfører i Bømlo i perioden 1983–1985. Lady Frankenstein. "Lady Frankenstein" er en italiensk science fiction- og skrekkfilm fra 1971 som spinner ut fra historien fra romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Ernst von Theumer. Historien. Da Dr. Frankenstein blir drept av monsteret han har skapt, fortsetter hans datter og laboratorieassistent «Marshall» hans eksperimenter. De to blir forelsket og forsøker å transplantere «Marshall»s hjerne inn i den muskuløse kroppen til den tilbakestående tjeneren «Stephen», for at Marshall skal bli yngre og leve lengre. I mellomtiden søker det første monsteret hevn mot gravrøverne som solgte kroppsdeler. Snart kommer det etter «Marshall» og «Dr. Frankenstein»s datter. Brita Borge. Brita Borge (født 20. oktober 1931) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1985. Hun var vararepresentant i perioden 1981 – 1985. Borge er bosatt på Osterøy i Hordaland og er fortsatt politisk engasjert, og bruker mye av sin tid på Hordaland Senior Høyre. Bjørn Erling Ytterhorn. Bjørn Erling Ytterhorn (født 17. august 1923 i Fana, Hordaland, død 12. september 1987) var en norsk sjøoffiser (kommandørkaptein) og politiker for (FrP). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1981. Han var første viseformann i FrP 1977–1982. Han var gift med stortingsrepresentant Inger-Marie Ytterhorn. Arve Berg. Arve Berg (født 1. mai 1935 i Skodje, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1973 og var stortingsrepresentant til 1989. Han var deretter distriktsarbeidssjef i Ålesund fra 1989 til 1998. Han var leder av styret i Oljedirektoratet fra 1989 til 1992 og medlem av bedriftsforsamlingen i Statoil fra 1992 til 1997. Før han kom på Stortinget, hadde Berg tatt folkehøgskole og teknisk fagskole 1952-1954. Han ble deretter ansatt hos A.M. Liaaen A/S, Ålesund, hvor han arbeidet som hjelpearbeider til 1958, deretter som fagarbeider og fra 1965 til 1973 som verkstedsformann. Fra 1963 til 1975 var han medlem av Ålesund bystyre, fra 1971 også av formannskapet. Inger Koppernæs. Inger Koppernæs (født 15. august 1928 i Gjøvik, Oppland, død 15. august 1990) var en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1981. Hun var vararepresentant i periodene 1973 – 1977 og 1977 – 1981. Mary Eide. Mary Eide (født 19. april 1924) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1977. Kjell Furnes. Kjell Furnes (født 21. juni 1936 i Giske, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1985. Han var vararepresentant i perioden 1981–1985. Furnes var varaordfører i Giske i perioden 1970–1971, ordfører i 1971–1975. Han var fylkesordfører i Møre og Romsdal i periodene 1975–1979 og 1979–1983. Han ble leder for Sunnmøre Indremisjon i 1989. Furnes har markert seg som kristenkonservativ. Han var blant annet en sterk motstander av at Rosemarie Köhn ble utnevnt til biskop i 1993, og i 1993 gikk ut og hevdet at Oslo-avtalen var i strid med bibelen. Han spesifiserte det med at, i følge bibelen, skal Israel bli større og at dette innbefattet deler av Libanon, Jordan og Syria - og at en Palestinsk stat derfor er umulig. Like etter Iraks invasjon av Kuwait gikk han ut i VG og mente dette var bibelske profetier og begynnelsen på dommedag. På slutten av 1990-tallet var han en sentral skikkelse i den gruppen som kjempet for å gi tidligere "Dagen"-redaktør, Finn Jarle Sæle, en ny avis. Nudge Nudge. «Nudge Nudge», også kalt "Candid Photography", er en sketsj av og med den britiske komikergruppa Monty Python, vist i episoden «How to Recognise Different Types of Trees From Quite a Long Way Away» i TV-serien "Monty Python's Flying Circus" i oktober 1969. Sketsjen er skrevet av Eric Idle som også spiller i den sammen med Terry Jones. De framstiller to fremmede som møtes på en pub. Idle, som spiller en yngre mann, stiller Jones, som spiller en eldre herremann, flere spørsmål om hans forhold til kona, alle skjult som seksuelle tvetydige spørsmål («Does your wife 'go'?», «is she a sport», «is she interested in "photography"», «likes "games", eh?» og så videre), alle fulgt av frasen «nudge, nudge, wink wink, know what I mean, know what I mean, say no more, say no more!», hvorpå den eldre mannen skal forstå den seksuelle dobbeltbetydningen av spørsmålet. Den eldre mannen får etterhvert nok og krever at Idle er direkte, så Idle spør hvordan det er å ha sex med en kvinne. Sketsjen blir også vist i Monty Python-filmen "And Now For Something Completely Different" fra 1971, og "Monty Python Live at the Hollywood Bowl fra 1981. Sketsjen ble senere gjort om til en reklamefilm for Breakaway sjokoladekjeks («suggestive...digestive...know what I mean?»). Etter å ha opptrådt i flere reklamefilmer nektet Idle å lage flere. Medpython John Cleese laget siden en reklame for Breakaway der han spilte bror til figuren til Idle. Frankenstein (1973). "Frankenstein" er en amerikansk film fra 1973 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Glenn Jordan. Finn Knutsen. Finn Knutsen (født 18. februar 1932 i Langenes, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1985. Han var vararepresentant i periodene 1969–1973 og 1981–1985. Knutsen var ordfører i Øksnes i periodene 1967–1973 og 1991–1999. Hans Svendsgård. Hans Svendsgård (født 19. juli 1937 i Meløy, Nordland, død 15. juli 1996) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1981 og satt i to perioder fram til 1989. Han var vararepresentant i periodene 1973–1977 og 1977–1981. Jan-Olav Ingvaldsen. Jan-Olav Ingvaldsen (født 12. januar 1954 i Fauske, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1985. Harald U. Lied. Harald Ulfert Lied (født 29. april 1927 i Sarpsborg, Østfold, død 21. desember 2002) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1973. Utmerkelser. Lied ble i 1989 utnevnt til kommandør av Isabella den katolskes orden og ble i 1990 tildelt kommandørtegnet av Finlands løves orden. Lars Velsand. Lars Velsand (født 9. september 1941 i Gran, Oppland) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1981. Åge Hovengen. Åge Hovengen (født 21. desember 1927 i Brandbu, Oppland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Marit Løvvig. Marit Løvvig (født 19. mars 1938 i Fana, Hordaland) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1977. Lars Storhaug. Lars Storhaug (født 28. september 1935 i Klepp, Rogaland) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1985. Han var vararepresentant i perioden 1981–1985. Bonde Lars Storhaug og May Liss Vesterdal heiser EU-flagget på 1.mai, mens andre yrkeskolleger parkerer tarktoren og begir seg inn til bygder og byer for å demonstrere mot norsk EU-melemskap. Redselens slott. "Redselens slott" er en italiensk film fra 1973 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Robert H. Oliver. Hans Frette. Hans Frette (født 2. september 1927 i Sauda, Rogaland, død 16. oktober 1989) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1977. Han var vararepresentant i periodene 1965–1969, 1969–1973 og 1973–1977. Frette var varaordfører i Sauda i periodene 1966–1967 og 1967–1968. Han var ordfører i periodene 1968–1971, 1971–1975 og 1975–1977. Flesh for Frankenstein. "Flesh for Frankenstein" er en amerikansk/italiensk/fransk film fra 1973 som har hentet historien fra romanen "Frankenstein" av Mary Shelley. Filmen er regissert av Antonio Margheriti og Paul Morrissey. Filmens amerikanske tittel er "Flesh for Frankenstein", den italienske "Carne per Frankenstein" og den franske tittelen er "De la chair pour Frankenstein". Historien. «Baron Frankenstein» (Udo Kier) bruker kroppsdeler til å forsøke å skape en ny menneskerase. Han ønsker at hans mannlige skapelse skal ha hans kvinnelige skapelse som make og tenker at han trenger hjernen fra en skikkelig casanova. Ved en feiltakelse kapper han hodet av en man som er på vei til å gå i kloster for å bli munk. Skapelsen hans viser ingen interesse i den kvinnelige skapelsen, men baronens sex-sultne kone viser interesse i skapelsen. Han ender opp med å drepe henne mens de har sex. På slutten av filmen får baronen hånden sin kappet av og et spyd gjennom kroppen. John Trumbull. John Trumbull (født 6. juni 1756, død 10. november 1843) var en berømt amerikansk maler, særlig kjent for sine bilder fra USAs uavhengighetskrig. Han ble født i Lebanon, Connecticut og begynte sine studier på Harvard da han var femten år. Trumbull deltok som soldat i USAs uavhengighetskrig og var vitne til det berømte slaget om Bunker Hill. I 1780 ble han utnevnt som "aide-de-camp" for George Washington. Etter det reiste han til London og Paris. Han arbeidet der med Benjamin West som foreslo at han burde male små bilder med motiv fra uavhengighetskrigen. West foreslo også at han skulle male miniatyrportretter, og ialt malte han om lag 250 slike. Trumbull hadde hatt liten suksess inntil han ble bedt av Senatet om å lage fire store malerier fra uavhengighetskrigen, de henger nå i senatsbygningen. De fire er "Surrender of General Burgoyne" (General Burgoynes kapitulerer); "Declaration of Independence" (Uavhengighetserklæringen); "The Surrender of Lord Cornwallis at Battle of Yorktown" (Kapitulasjon ved Yorktown); og "Washington Resigning His commission" (Washington trår tilbake). Trumbull malte etterhvert også portrett av av kjente amerikanere som George Washington, John Adams og Alexander Hamilton. Han ble utnevnt til president for «American Academy of Fine Art», en stilling han hadde i 19 år. Han kom dårlig ut av det med elever, opptrådte diktatorisk og det endte med at studentene protesterte og opprettet en ny institusjon, «National Academy of Design» Andre kjente malerier av ham er: "The Battle of Bunker Hill; The Death of General Montgomery at Quebec; The Battle of Trenton" og "The Battle of Princeton". Rånåsfoss kraftstasjon. Rånåsfoss kraftstasjon er et kraftverk som utnytter vannkraft og som ligger på Rånåsfoss i Sørum kommune i Akershus fylke og utnytter fallet i Rånåsfossen i vassdraget Glomma. Anlegget ble tegnet av Thorvald Astrup og oppført i perioden 1917–1922. Kraftverket er eid av Akershus Energi. Det ligger 5 km lenger oppe i elva enn Bingsfoss kraftverk Demningene i Bingsfoss og Rånåsfoss er eneste hindring for småbåttrafikk fra Trøgstad til Fåberg nord for Lillehammer. Energiforum. Energiforum inviterer hvert år alle tiendeklassinger i Akershus fylke til utstillingen, og tar årlig imot 6000–7000 elever. Kabbala. Kabbala (hebraisk «tradition», «overlevering», standard hebraisk "Qabbala", tiberiansk hebraisk "Qabbālāh"; skrives også "Cabala", "Cabalah", "Cabbala", "Cabbalah", "Kabala", "Kabalah", "Kabbala", "Qabala", "Qabalah", "Kaballah") er en fortolkning eller utlegning (eksegese, hermeneutisk nøkkel), til Tora (den hebraiske Bibelen). Kabbala er en av hovedretningene innen jødisk mystikk, og har også blitt studert av ikke-jøder, og har i våre dager blitt en del av det nyreligiøse tilbudet. Jødiske skrifter. Det grunnleggende kabbalistiske skriftet er Sefer Yetsira (Skapelsens Bok), som skal være diktert til Adam av Gud selv, men som mer jordnær forskning mener ble forfattet mellom år 300 og 600 e. Kr. Kabbalaen tok en ny retning blant søreuropeiske jøder på 1200-tallet, og i renessansen ble det utviklet kristne varianter av kabbala. Den kabbalistiske lære omfatter kunnskaper om englers og djevlers hierarkier, samt deres symboler og tall. Hver engel og hver djevel kjennes ved et særegent tall og et navn. Til navn og tall svarer også et magisk diagram – et segl. Det legges stor vekt legges på numerologi og på det hebraiske alfabetets okkulte betydning. kabbalaen omfatter detaljerte kunnskaper om menneskets høyere legemer og om reinkarnasjon. Livets tre. "Sefer Yetsira" presenterer Guds framtreden i verden gjennom ti stadier, kalt sefirot og kombinerer dette med et system for bokstavmagi, der de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet representerer ulike metafysiske prinsipper. Kabbalistene var også opptatt av korrespondanser – sammenhenger mellom bokstaver og tall, mellom farger og lyder, mellom planter og stjerner osv. Spesielt viktig for kabbalistene er et diagram som kalles livets tre, der Guds utstrømming i verden framstilles gjennom ti stadier, fordelt på fire nivåer. Menneskets fysiske eksistens utspiller seg innenfor den nederste sfæren, Malkuth. Neste trinn, som svarer til den astrale verden, er månesfæren Yesod. Denne har ifølge kabbalaen en objektiv eksistens, og ved hjelp av spesielle teknikker kan mennesket lære seg å ferdes der i sitt astrale legeme. De to neste sfærene, Hod og Netzach er også aspekter av den astrale verden. Det mentale legemet har sitt hjem i den mentale verden, som består av solsfæren Tifareth samt Jupiters og Saturns sfærer som kalles "Chesed" og "Gevurah". Menneskets ånd er også trefoldig i dette skjemaet, den består av de tre aspektene "Kether", "Chokmah" og "Binah". Kether er det høyeste punktet i den manifesterte verden; bak Kether er eksistensens tre slør. Kether spalter seg i de to aspektene "Chokmah" og "Binah", og derved har den første trefoldighet oppstått, likeså den første polaritet. For ikke å gå glipp av nyansene i dette skjemaet, kan vi huske på at hele dette «livets tre» utgjør Malkuth i et større tre; og at hver sfære inneholder et helt tre. Korrespondanser. Det er utviklet omfattende systemer av korrespondanser, der sefirot og veiene mellom dem knyttes til spesielle farger, toner, planeter og astrologiske tegn, planter, tall, metaller og kjemiske forbindelser. Slike systemer av korrespondanser står fortsatt sentralt i magiske og okkulte systemer. Middelalder og renessanse. De viktigste kabbalistiske skriftene fra 1100-tallet er " Sefer ha Bahir", Sefer ha-Temuna og særlig "Zohar" (Stråleglansens Bok), skrevet i Spania omkring år 1300 av rabbi Moses de Leon. I den palestinske byen Safed, utviklet Isak Luria kabbalismen videre i det sekstende kristne århundre. Den lurianske kabbala som har fått navn etter ham, har hatt stor betydning for mange nyere retninger innen jødedommen, herunder chassidismen. Kristne munker og filosofer studerte gjerne hebraisk for bedre å forstå Bibelen. Enkelte av disse tok også opp studiet av kabbala, og den spanske filosofen Ramon Lull utarbeidet rundt år 1300 en kristen tolkning. Det viktigste nye ved Lulls system var at han brukte kabbalistisk symboltolking og numerologi til å bevise den kristne læres sannhet. Lulls kristne kabbalisme ble videreutviklet av Giovanni Pico della Mirandola og fikk stor betydning for Giordano Bruno og renessansens hermetikere. Moderne kabbalisme. I den okkulte renessansen i Europa fra midten av 1800-tallet har kabbala spilt en sentral rolle. I H. P. Blavatskys teosofi samordnes kabblismen med østlig esoterisme. Livets tre sidestilles da med chakrasystemet. I de magiske selskapene som Golden Dawn og dets arvtakere som Ordo Templi Orientis er kabbalaen og det hebraiske skriftspråket sentrale elementer. De siste årene har det også vakt oppmerksomhet at den amerikanske popstjernen Madonna og andre ikkejødiske kjendiser har sluttet seg til Philip Bergs Kabbalah Center i Los Angeles. Mange jødiske kabbalister ser med stor skepsis på Bergs virksomhet, og beskylder ham for å vanne ut den ekte kabbalismen med new age-begreper. Kåre Øvregard. Kåre Øvregard (født 19. februar 1933 i Jostedal, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1977. Øvregard var varaordfører i Jostedal i perioden 1959–1962, i Luster i 1965–1967 og ordfører i Luster 1975–1977. Praia. Praia (egtl. Praia da Santa Maria, portugisisk for "Den hellige Marias strand") er hovedstaden på Kapp Verde, og har en befolkning på 113 664 (2005). Praia er landets største by og ligger på øya Santiago, som er en del av øygruppen Sotavento. Byens historiske sentrum kallas "Platô", da det ligger på et mindre platå. Det administrative og kommersielle sentrum har gradvis blitt flyttet til Achada Santo António, der også landets parlament ligger. Praia er landets kommersielle sentrum, og hovedeksportvarene er kaffe, sukker og tropiske frukter. Den internasjonale flyplassen Praia Internasjonale lufthavn er i Praia. Kapp Verde sitt nasjonale flyselskap TACV har hovedkontoret sitt i Praia. Lars Lefdal. Lars Lefdal (født 17. mars 1939 i Davik, Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1977. Lefdal var ordfører i Leikanger i perioden 1975–1977. Jan Helge Jansen. Jan Helge Jansen (født 1. juli 1937 i Bergen) er en tidligere norsk prest og politiker (H). Han har examen artium fra 1957, studier fra Georg-August-Universität Göttingen fra 1960, studier fra Lunds universitet fra 1962, teologisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1965, studier fra Ludwig-Maximilians-Universität München fra 1965 og praktikum fra 1966. Jansen var feltprest i Hans Majestet Kongens Garde i 1967, kallskapellan i Gjerpen menighet 1968–1982 og kapellan (sogneprest) i Gulset menighet 1982–2003. Jansen var formann i Den Konservative Studenterforening i 1961, formann i Det Norske Studentersamfund i 1964, formann i Kirkelig Forum i Grenland 1969–1985, medlem av Telemark fylkeskulturnemnd 1972–1979, medlem av Skien bystyre 1972–1985 og 1992–1999 (formannskapet 1980–1985), formann i Telemark Høyre 1976–1986, innvalgt på Stortinget fra Telemark 1985–1989 (1. vararepresentant 1977–1981) samt meddommer i Skien og Porsgrunn tingrett 2003–2007. Kjell Bohlin. Kjell Gottfred Bohlin (født 27. september 1928 i Røros, Sør-Trøndelag, død 17. juni 2011 i Langesund, Telemark) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1977 og gjenvalgt i 1981 og 1985. Han var vararepresentant i perioden 1969–1973. Bohlin var varaordfører i Bamble i periodene 1963–1967 og 1967–1970, og ordfører 1971–1975, 1975–1979 og 1979–1981. Han var fylkesvaraordfører i Telemark i periodene 1975–1979 og 1979–1981. Han ble i 1987 utnevnt til fylkesmann i Telemark, men tiltrådte ikke embedet før i 1989. Han ble pensjonert fra stillingen i 1998. Han var delegat til FNs generalforsamling, visepresident i Interparlamentarisk union (IPU) og representant til Den nordatlantiske forsamling. Bohlin var utdannet fra Sosialtrygdens fagskole og var trygdesjef fra 1955 til 1987 i henholdsvis Langesund, Bamble og Skien. Han skrev en rekke bøker og var fast spaltist i Telemarksavisa. Han var dessuten en aktiv maler. Asbjørn Sjøthun. Asbjørn Sjøthun (født 20. juli 1927 i Balsfjord i Troms, død 28. mars 2010) var en norsk politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant for Troms i perioden 1969–1989. Sjøthun var vararepresentant til Stortinget i periodene 1961–1965 og 1965–1969. Han var ordfører i Balsfjord i periodene 1962–1963, 1963–1967 og 1967–1969. Arnljot Norwich. Arnljot Norwich (født 29. desember 1922 i Harstad, Troms, død 28. desember 1994) var en norsk forretningsmann og politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Norwich var varaordfører i Harstad i perioden 1967–1969, ordfører i periodene 1970–1971, 1971–1975 og 1975–1977. Gjennom mange år eide han elektrofirmaet Brødrene Norwich i Harstad. Han var gift med "Signe Marie Norwich" (1927–1993). Rolf Nilssen. Rolf Nilssen (født 25. januar 1928 i Narvik, Nordland, død 3. juli 2012) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1977. Margit Hansen-Krone. Margit Hansen-Krone (født 6. april 1925 i Nordreisa, Troms) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1977. Hun var vararepresentant i periodene 1961–1965, 1965–1969, 1969–1973 og 1973–1977. 15. desember 2005 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull. Reidar Due. Reidar Due (født 4. november 1922 i Oslo) er en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Due drev gården Mo i Levanger fra 1943 og var fylkesmann i Sør-Trøndelag 1986–1992 (tiltrådte i 1989). Due var ordfører i Levanger 1967–1971, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1967–1971 og 1975–1979, medlem av Senterpartiets sentralstyre 1973–1984, politisk nestformann i Nord-Trøndelag Senterparti 1974–1979, 3. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1973–1977 og fast innvalgt 1977–1989 I 1999 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull. Liste over Kapp Verdes presidenter. Dette er en liste over Kapp Verdes presidenter. Liste. Kapp Verde Liv Aasen. Liv Aasen (født 21. september 1928 i Bergen, Hordaland, død 21. august 2005) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1969. Lagrettemenn. Lagrettemenn var i unionstiden med Danmark norske bønder som ble utpekt for å være meddommere på tingene, bevitne dokumenter, fordele skattlegging m.m. Disse bøndene måtte møte opp og delta som lagrettemenn under tingsamlingene. Dette var en plikt og den gikk på omgang, selv om ofte de samme personene ble gjenoppnevnt. Det var gjerne mer framstående bønder i bygdene som hadde disse vervene og for en del personer var det antakelig knyttet en viss prestisje til vervet. Alle var ikke like glade for å bruke tiden sin på dette. ”Kongen” (dvs. sentralmyndighetene i København) måtte iallfall flere ganger refse lagrettemennene og innskjerpe pliktene «Lagrettemenn» er noe annet enn dagens medlemmer av «juryen» i straffesaker for lagmannsrettene, det vil si de ikke-jurister som er med og avgjør skyldspørsmålet. Denne juryen kalles lagrette. Magnar G. Huseby. Magnar Gunnbjørn Huseby (født 14. desember 1928 i Åsen i Nord-Trøndelag, død 2. juli 2011 i Trondheim) var en norsk elektroingeniør og politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han hadde examen artium fra Levanger kommunale høyere almenskole fra 1948, eksamen fra elektrolinjen ved NTH fra 1952 og montørsertifikat i sterkstrøm fra 1953. Senere hospiterte han ved NTH 1957–1959 og tok diverse kurs i arbeidsledelse, EDB, vernearbeid, politikk, organisasjonsutvikling, personaladministrasjon og kommunal saksbehandling. I 1979 ble han godkjent av NVE som sakkyndig driftsleder. Huseby var lærling og hjelpemontør ved Åsen elektrisitetsverk og Siemens 1947–1950, tekniker, ingeniør, avdelingsingeniør og vernesjef ved Trondheim Elektrisitetsverk 1952–1979 samt prosjektleder/overingeniør i Miljøpakke-prosjektet i Trondheim kommune 1990–1994. Gjennom sin karrière hadde han en lang rekke tillitsverv i NITO, blant annet som formann i Trondheim-avdelingen 1961–1964, medlem av hovedstyret 1964–1968, ordfører i representantskapet 1973–1976, formann i skolekomiteen 1973–1981 og leder i miljøutvalget 1991–1994. Han var også styremedlem i Trondhjems Polytekniske Forening 1965–1981 og 1992–1998, medlem av Akademikernes Fellesorganisasjons utdannelsesutvalg 1977–1979, leder i Trondheim kommunale pensjonistforening 1995–2001, leder i Munkholmens Venner 1995–1999, nestleder i Pensjonistenes fellesorganisasjon i Trondheim 1997–1999, styremedlem i Sør-Trøndelag fylkesforening av Norsk Pensjonistforbund 1996–2006 og styremedlem i Norsk Pensjonistforbund 2002–2007. Politisk arbeid. Huseby var formann i Berg krets av Trondheim Høyre 1965–1970, styremedlem i Trondheim Høyre 1967–1970, medlem av Trondheim bystyre 1968–1983 (formannskapet 1976–1983, kommunalråd 1980–1981), formann i Sør-Trøndelag Høyres politiske utvalg 1976–1980, formann i Høyres boligpolitiske utvalg 1986–1988, leder i Høyrepensjonistenes Landsforbunds politiske utvalg i Trondheim og omegn 1990–1994 og styremedlem i Høyrepensjonistenes Landsforbund 1992–1994. Huseby var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1981–1989 og dessuten 1. vararepresentant 1977–1981. Gjennom hele sin tid på Stortinget var han sekretær i Lagtinget og medlem av Stortingets kommunal- og miljøvernkomité. Utmerkelser. Han var ridder av NITOs Trondheim-avdelings «Det gyldne tannhjuls orden» fra 1959, æresmedlem i NITO fra 1981, æresmedlem i Trondhjems Polytekniske Forening fra 1997 og æresmedlem i Driftsforeningen «Gamle Dampen» fra 2006. Huseby ble også tildelt hedersbeviset i Trondheim kommunale pensjonistforening i 2004 og likeledes i Norsk Pensjonistforbund i 2007. Jostein Berntsen. Jostein Berntsen (født 5. februar 1943 i Rennebu, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1977. Kjell Helland. Kjell Helland (født 29. mai 1940 i Melhus, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1973. Oddbjørn Hågård. Oddbjørn Hågård (født 14. juli 1940 i Ørland, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1985. Han var vararepresentant i perioden 1981–1985. Han satt i Landbrukskomitéen. Hågård var ordfører i Ørland i periodene 1975–1979 og 1979–1983. Hågård er utdannet agronom, og i det sivile liv har han vært landbrukssjef i Ørland kommune. Arent M. Henriksen. Arent M. Henriksen (født 8. september 1946 i Sørfold, Nordland) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1973. Henriksen var ordfører i Bjugn i perioden 1995–1999. Slektsvåpen. Slektsvåpen er våpenskjold brukt av en person og dennes slektninger. Betegnelsen "familievåpen" brukes også om slektsvåpen. Et "personvåpen" er derimot et våpenskjold som er brukt av bare én person. Andre typer våpenskjold er offentlige våpen (f.eks. riksvåpen og kommunevåpen), håndverkerlaugs våpen og andre private korporasjoners våpenskjold (f.eks. fotballklubber og våpen som kommersielle kjennetegn) og fantasivåpen (f.eks. for middelalderens «de ni helter»). Utbredelse. Fra sist på 1100-tallet og til idag finnes slektsvåpen brukt i hele Europa, og etterhvert også i andre land med europeisk heraldikk. Fra den første tiden kjennes slektsvåpen for fyrster og andre sosialt, spesielt framstående personer. I Norge regnes f.eks. den gull opprette løven på rød bunn som sverreættens slektsvåpen. Senere i middelalderen finnes det noen slektsvåpen også fra andre, så som Bjarkøyætten. Etter middelalderen kom slektsvåpen etterhvert i bruk hos bl.a. embetsmenn, militærpersoner, handelsfolk og håndverkere samt hos noen bønder. Vi ser dette på slikt som segl på dokumenter og inngravert, brodert eller malt på gjenstander. Det finnes bare nokså få skriftlige samlinger og opptegnelser med slektsvåpen fra norsk område før 1700-tallet. Våpenets innhold. Et slektsvåpen kan bestå av bare den sentrale del: skjoldets farge- og figursammensetning. De fleste slektsvåpen fra 1500-tallet og senere, har både skjoldet og ytre utstyr som hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Noen ganske få har også skjoldholdere og annet ytre utstyr. Sammensetningene av farger (tinkturer) og figurer i slektsvåpen, kan være helt enkle, som i gull skjold en rød rose for den norske slekten Fasting og Sudrheimsætten, i sølv skjold en rød skråbjelke for slekten Huitfeldt. Noen norske slektsvåpen er mer kompliserte, slik som firedelt skjold med flere figurer hos slektene Dunker, Kielland, Wedel-Jarlsberg og Werenskiold. Hvordan våpenet blir til. Slektsvåpen er vanligvis et våpen som en person selv har tatt seg og som etterkommerne har fortsatt å bruke. Dette ble gjort både i middelalderen, i senere århundrer og av mange heraldikk-interesserte i vår tid. Slektsvåpen har ikke vært en særrett (privilegium) for adelige slekter – iallfall ikke i Danmark og Norge. Visstnok skal ikke-adelige slektsvåpen være mer uvanlige i Sverige. Et våpenskjold er primært et kjennetegn og skal derfor være forskjellig fra andre våpen. Farger og figurer i våpen er ikke alltid valgt for å symbolisere noe bestemt, eller symbolikken kan være ganske fjern og hårtrukket. For en rekke slektsvåpen er det ukjent hvorfor de enkelte farger og figurer ble valgt, så som skjold skrådelt av svart og sølv for middelalderslekten Rømer, en åtteoddet stjerne for slekten Loennechen og tre bjelker for Hirsch. En del slektsvåpen har figurer som symboliserer slektsnavnet, såkalt talende våpen: f.eks. en heire på to fjelltopper som en dal, for Heyerdahl, en hjelm for Hielm, en hjort for Hjort, tre nagler for Nagell, en nøkkel for Schlytter og en ulv for Wulfsberg. I noen slektsvåpen er det tatt inn figurer og skjold felter fra inngiftede kvinner og deres formødre, f.eks. de norske slektene Kielland, Kolderup og Lund (fra Skåne). Flere nålevende slekter har sitt slektsnavn og våpenskjold fra forfedre gjennom kvinneledd, så som Kreyberg, Munthe, Thrane, Vogt og flere slekter Skanke. Mange har tatt i bruk et slektsvåpen bare fordi de har slektsnavn som ligner navnet til en slekt som har dette slektsvåpenet (for eksempel slektene Anker, Bolten, Bugge, Daae, Treschow, Aall). Dette skjedde særlig etter at bøker med samlinger av slektsvåpen som var ordnet etter slektsnavn, ble utgitt både i Skandinavia og i andre land fra og med 1600 – 1700-tallene. I den norske unionstiden med Danmark utstedte sentralmyndighetene i København («Kongen»), såkalte "våpenbrev" og adelsbrev, der personer fikk fastsatt våpenskjold for seg og sine etterkommere i mannslinjen. I flere tilfelle var våpenskjoldene de samme som personene hadde brukt tidligere, men med tillegg av nye våpenfigurer eller utskiftning av tidligere figurer (for eksempel slektene Løvenskiold, von Munthe af Morgenstierne, Wedel Jarlsberg). I andre land er det mer alminnelig at adelsbrevene fastsatte helt nye våpen. I Storbritannia kan fortsatt nye slektsvåpen bli fastsatt av de nasjonale heroldsmyndighetene, mot en betaling, men uten tildeling av adelskap. Da kan ofte de nye våpnene bli basert på varianter av våpen fra slekter med lignende navn, selv uten at det er påvist noe slektsskap. Slektsvåpen eller personvåpen? Grensen mellom slektsvåpen og personvåpen kan reise flere spørsmål. De fleste tidlige slektsvåpen er først tatt i bruk av en person, og blir så senere brukt av etterkommerne og/eller andre slektninger (for eksempel Tordenskiolds brorsønn og muligens arvtagere til Olav av Foss). Et spørsmål er om det er samme eller forskjellige våpen, når slektninger foretar større og mindre variasjoner i farger ("tinkturer") og figurer (f.eks. i slektene Bergh, Cappelen, Heyerdahl og Skanke). Slike variasjoner kalles for briseringer, differensieringer og similariseringer. I slike tilfelle kan vi si at hovedtrekkene som går igjen er slektsvåpenet. En innvending mot dette kan være at vanligvis anses hver selvstendig kombinasjon av farger og figurer som et eget våpen. Dette bl.a. i den forstand at det er bare en bestemt farge/figurkombinasjon som blir definert som et våpen i en blasonering. Et annet spørsmål er om det foreligger et slektsvåpen, når noen har tatt opp et våpen som ble brukt av bare en person for flere generasjoner siden. Videre er det spørsmål om hvem av etterkommerne har rett til å "arve" våpen fra en slektning. I Norge er det ingen offisielle regler på dette, men visse normer finnes i praksis (se Hans Cappelens foredrag i litteratur-listen nedenfor). I Storbritannia er det en viss tradisjon for at de enkelte slektsmedlemmer bruker slektsvåpenet med brisyrer i form av små tilleggsfigurer (England). Eller de kan ha våpenet med tinkturvariasjoner i tillegg til en skjoldbord eller annen tilføyd våpenfigur (Skottland). I begge disse områder arves våpen bare gjennom sønner (med spesielle regler for menn som har bare døtre). I tysktalende områder kan det ses at slektsvåpen har vært gjort til individuelle personvåpen ved å endre hjelmtegn. I Storbritannia er hjelmtegnet ofte brukt alene som et slektsmerke, kanskje fordi det ikke så ofte forandrer seg i generasjonenes løp, selv om det også forekommer der. Mange våpen kan starte som utpregede personvåpen og fortsette som slektsvåpen, f.eks. Cort Adelers våpen som etterkommerne fortsatte å bruke. Tilsvarende ser vi i mange adelsvåpen fra Danmark og Sverige, med figurer og farger som symboliserer forhold knyttet til den person som ble adlet. Våpenskjold på internett. En rekke slekts- og personvåpen er nå lagt ut på internett. Våpenbeskrivelser kan bl.a. finnes på norske slektsnavn som opplagsord på wikipedia. Mange gamle våpenavbildninger og beskrivelser er gjengitt på Arnstein Rønnings nettsted Thor Knudsen. Thor Haakon Knudsen (født 30. mai 1927 i Tønsberg, død 10. januar 2006) var en norsk pressemann og politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han hadde examen artium fra 1947, læretid som journalist i "Tønsberg Blad" 1947–1949, pressekurs i Tysklandsbrigaden (og samtidig redaktør i garnisonavisen "Nytt land") 1948–1949 samt pressekurs i forbindelse med Journalistakademiets avslutning i 1954. Knudsen var presseoffiser og vernepliktig kaptein under flere store feltøvelser i 1950- og 1960-årene, foruten journalist i "Tønsberg Blad" 1949–1956. I 1956 ble han ansatt i Høyres Pressebyrå, hvor han var stortingsmedarbeider 1956–1958, redaksjonssekretær 1958–1968 og politisk redaktør 1968–1970. Han var dessuten pressemedarbeider ved den norske FN-delegasjonen i New York i 1969. I sin journalistiske karrière nådde han toppen som redaktør i "Sandefjords Blad" 1971–1977, og hadde deretter permisjon fra stillingen frem til 1984. Til hans mange verv i pressens organisasjoner kan nevnes nestformann i Vestfold Journalistklubb 1952–1954, styremedlem i Vestfold konservative presseklubb og styremedlem i Den Konservative Presses Forening 1971–1977, styremedlem i NTB 1971–1980 samt formann i Vestfold, Telemark og Buskerud redaktørforening 1976–1977. Knudsen var også styremedlem i Sandefjord Riksmålsforening 1974–1977 og fra 1999 samt president i Sandefjord Rotaryklubb 1975–1976. Politisk arbeid. Knudsen tilhørte partiets verdikonservative fløy, og først og fremst hans opplevelse av andre verdenskrig medførte et sterkt engasjement for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Knudsen var statssekretær i Forsvarsdepartementet 1970–1971 og innvalgt på Stortinget fra Vestfold 1977–1989, herunder medlem 1977–1981 og nestleder 1981–1989 i Stortingets forsvarskomité, medlem av Stortingets utvidede utenriks- og konstitusjonskomité 1981–1989 og president i Lagtinget 1981–1989. Som stortingsrepresentant var han også delegat til KSSE-konferansene i 1977, 1981 og 1985, Høyres forsvarspolitiske talsmann 1981–1989, medlem av Høyres gruppestyre og sentralstyre 1981–1989 samt delegat til FNs generalforsamling og NATOs parlamentarikerforsamling. Til hans mange andre verv kan regnes medlem av Oslo skolestyre 1968–1970, styremedlem i Folk og Forsvar 1971–1991 (formann 1980–1991), medlem av Vestfold Høyres fylkesstyre 1973–1989, formann i Vestfold Høyres politiske utvalg 1973–1980, medlem av Høyres kirke- og statsutvalg 1974–1976, nestformann i Sandefjord forsvarsforening 1975–1981, styremedlem i Den norske Atlanterhavskomité 1977–1989, formann i Høyres befalsutvalg 1979–1980, medlem av Europabevegelsens sikkerhetspolitiske utvalg 1987–1988 og president i Norges Forsvarsforening 1989–1995. Utmerkelser. Knudsen ble tildelt Deltagermedaljen i den norske Tysklandsbrigaden i 1948, Kong Olav Vs jubileumsmedalje 1957–1982 i 1982, Norges Forsvarsforenings hederstegn i 1995, Kongens fortjenstmedalje i gull i 2001 og Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner i 2002. Fra 1997 var han også æresmedlem i Norges Forsvarsforening. Morten Steenstrup. Morten Steenstrup (født 4. april 1953 i Tønsberg) er en norsk advokat og tidligere politiker (H). Petter Chr. Steenstrup, far til Morten Steenstrup, var lektor ved Tønsberg gymnas, der sønnen var elev i årene 1969–1973. Morten Steenstrup hadde ellers ett år ved Milton Academy i Massachusetts i 1972, og er cand.mag. med mellomfag i statsvitenskap og sosiologi fra Universitetet i Oslo fra 1976 samt cand.jur. fra samme sted fra 1980. Han var advokatfullmektig 1981–1987, advokat 1987–1993, og er advokat med møterett for Høyesterett fra 1993. I 1989 etablerte han sitt eget advokatfirma, Steenstrup ANS, som i 1999 skiftet navn til Steenstrup Stordrange DA. Steenstrup innehar dessuten en rekke styreverv i forskjellige selskaper. Han var styremedlem i Tønsberg Høyre 1969–1971 og 1975–1981, formann i Vestfold Unge Høyre 1972–1974, formann i Unge Høyres soldatutvalg i 1974, formann i Vestfold Høyres politiske utvalg 1978–1984 og medlem av flere utvalg i Høyre. Steenstrup var også medlem av Tønsberg formannskap 1976–1983, herav gruppeleder 1980–1981, og innvalgt på Stortinget fra Vestfold 1981–1989 (3. vararepresentant 1977–1981). På Stortinget var han medlem av Justiskomiteen 1981–1983, Finanskomiteen 1983–1985 og 1986–1989. Han var statssekretær i Finansdepartementet 1985–1986 og ved Statsministerens kontor i 1986. Steenstrup er medforfatter av de to lærebøkene "Samfunn og styring" sammen med Gunnar Vold Hansen. Åge Ramberg. Åge Ramberg (født 28. september 1921 i Larvik, Vestfold, død 24. august 1991) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1973. Reidun Andreassen. Reidun Andreassen (født 15. juni 1936 i Oslo) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1985. Hun var vararepresentant i perioden 1989–1993. Bente Bakke. Bente Bakke (født 13. november 1942 i Oslo) er en norsk politiker. Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1985, for partiet Høyre. Hun var vararepresentant i perioden 1981–1985. Den tidligere miljøpolitiske talskvinnen meldte i 2011 overgang til Miljøpartiet De Grønne. Litteratur: Bakke, Bente: "På bakerste benk – observasjoner fra stortinget 1981-1989", Oslo 1990 Liste over fjell. Syv topper. De høyeste toppene på sine respektive kontinenter. Balkan. "Se også": Liste over fjell i Hellas. Australia. Australia — New South Wales Odd Steinar Holøs. Odd Steinar Holøs (født 8. april 1922 i Rakkestad, Østfold, død 31. august 2001) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961, 1961–1965, 1965–1969, 1969–1973, 1973–1977 og 1977–1981. Holøs var varaordfører i Rakkestad i periodene 1955–1959, 1959–1963 og 1963–1967. I det sivile liv var han sosialsjef i kommunen. Lhotse. Lhotse er et fjell i Himalaya og er verdens fjerde høyeste med sine 8516 moh. Fjellet ligger i Khumbu, Nepal, like ved Mount Everest (verdens høyeste). Lhotse ble først besteget 18. mai 1956 av en sveitsisk ekspedisjon. Lhotse-massivet består egentlig av tre topper som alle er over 8000 meter. I tillegg til hovedtoppen, regnes også Lhotse Middle (8414 meter) og Lhotse Shar (8383 meter) som topper, dog uten den nødvendige primærfaktor som skal til for at disse regnes som egne fjell på listen over 8000-metere. Lhotse Shar ble først besteget 12. mai 1979 av østerrikske Zepp Maierl og Rolf Walter, og Lhotse Middle ble først besteget i 23. mai 2001, av en russisk ekspedisjon. Nordmenn på toppen. 2006: Sven Gangdal besteg toppen, 13. mai 2006. 2012: Cecilie Skog besteg toppen den 25. mai 2012 sammen med den amerikanske fjellklatreren Ryan Waters Makalu. Makalu er verdens femte høyeste fjell med sine 8 462 moh. Fjellet ligger i Himalaya, på grensen mellom Nepal og Tibet. Administrativt hører det i Nepal til Sankhuwasabha distrikt, "Kosi sone" i "Østregionen". Fjellet ligger i Malaku Barun naturpark som dekker den vestligste delen av distriktet. Makalu ble først besteget 15. mai 1955 av en fransk ekspedisjon ledet av Lionel Terray, Jean Couzy og Jean Franco. Klatrergruppen hadde året før prøvd å nå toppen, men ble nødt til å snu. Også en amerikansk gruppe prøvde i 1954 å bestige fjellet, men måtte snu grunnet en snøstorm. Makalu er kjent som et av verdens vanskeligste fjell å klatre i, grunnet dets stupbratte vegger og knivskarpe kanter. Nordmenn på toppen. 2004: Sven Gangdal besteg fjellet 21. april 2004. Dagmulkt. Dagmulkt (juridisk) er et bestemt kronebeløp som en leverandør må betale for hver dag ytelsen er levert for sent. Også ordene "dagbot" og "døgnmulkt" blir brukt i dagligspråket. Dagmulkt og dens beløpsstørrelse («dagmulktsatsen») må være avtalt mellom partene, utenom i visse forbrukersaker, så som etter bustadoppføringslova. Et vilkår for dagmulkt er også at det er fastlagt et bestemt tidspunkt for når leveransen skal bli foretatt. Fordi dagmulkt er et bestemt beløp fastsatt på forhånd, kan vi si at dagmulkt er en form for standardisert eller normalisert erstatning. Et særpreg for dagmulkt er at den kan påløpe uten at de vanlige, rettslige vilkår for erstatningsplikt er oppfylt. Det er tilstrekkelig at leveringsfristen er utløpt, men det må heller ikke foreligge spesielle hindringer eller andre fritaksgrunner for leverandøren, for eksempel at fristutsettelse er gitt. Den som har rett til å motta en dagmulkt, behøver dermed ikke bevise å ha lidt et økonomisk tap på grunn av forsinkelsen, eller bevise at det foreligger et erstatningsgrunnlag, slik som uaktsomhet. Dagmulkt virker som en negativ konsekvens (sanksjon) for leverandøren, men dagmulkt er ikke en straff i juridisk forstand. Dagmulkt kan virke positivt for leverandøren fordi dagmulkten er en begrensning til et bestemt beløp. Dagmulkt er dermed en ansvarsbegrensning i de tilfellene hvor den skadelidte/kunden/mottageren har et større økonomisk tap enn dagmulkten. I mange kontrakter er det gjort enda en begrensning av dagmulkten: til 10, 15 eller annen prosentdel av kontraktssummen dvs. av leveransens pris. Dagmulkt er nærmere regulert bl.a. i bustadoppføringslova og i kontraktsstandardene etter Norsk Standard (forkortet til NS) for entreprenørkontrakter og andre leveranser ved bygge- og anleggsprosjekter. Byggherre. Byggherre (juridisk) er den som skal motta ytelser i forbindelse med bygg og anlegg. Byggherren kan også være betegnet som bestiller, kjøper eller oppdragsgiver. De to partene i en vanlig avtale om bygge- og anleggsarbeider er byggherre og entreprenør. Disse uttrykkene brukes i standardene (Norsk Standard forkortet til NS) for entreprenørkontrakter. I bustadoppføringslova brukes bare ordet "forbruker", når byggherren er en forbruker. I kontrakter med tjenesteytere (prosjekt- og byggeledelse, prosjekterende, arkitekt, ingeniør og andre) brukes vanligvis betegnelsen oppdragsgiver. Ved mer omfattende bygge- og anleggsprosjekter brukes ofte ordet byggherre også i kontrakter med tjeneste- og materialleverandører. Til den rettslige funksjon og posisjon som byggherre, hører normalt et eget såkalt "risikoområde" der byggherren må bære de økonomiske konsekvensene når det inntreffer noe uforutsett. For å føre kontroll med bygging kan byggherren engasjere en byggeleder. Mens byggherre brukes som betegnelse i privatrettslige kontraktsforhold, blir ordet "tiltakshaver" brukt i det offentligrettslige forholdet til plan- og bygningsmyndighetene. Osmund Faremo. Osmund Faremo (født 23. november 1921 i Hylestad, Aust-Agder, død 16. april 1999) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1965. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1961–1965. Faremo, som var jernbanemann av yrke, var ordfører i Bygland i periodene 1958–1959 og 1963–1966, og varaordfører i 1962–1963. Han var far til Grete Faremo som har hatt flere sentrale posisjoner i norsk politikk og næringsliv. Grete Faremo var 2009 – 2011 forsvarsminister og er nå justisminister, noe hun også har vært tidligere. Under krigen sluttet motstandsmannen Faremo seg til Milorg. I februar 1943 ble han arrestert av Gestapo og etter hvert sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Østerrike, som såkalt Nacht und Nebel-fange. Faremo unnslapp sin påtenkte skjebne med De hvite bussene, og ga i 1987 ut boken «Takk for livet, Emil», om sin tid i fangenskap. Utmerkelser. Faremo mottok i 1993 Kongens fortjenstmedalje i gull. Han var innehaver av Det jugoslaviske flaggs orden med stjerne og ble i 1970 tildelt DDRs æresmedalje for kamp mot fascismen. I 1998 fikk Faremo Forsvarsforeningens medalje. Han ble i 1979 hedret med Bygland Mållags målpris og fikk i 1981 Norske Kommuners Sentralforbunds hederstegn. Faremo ble i 1987 kåret til «Årets setesdøl». Avtaledokument. Avtaledokument (juridisk) er det papir som to parter underskriver på for å markere at de er blitt enige om en avtale. I alminnelighet er det ikke nødvendig i Norge at partene i en avtale gjør denne skriftlig eller skriver under på et dokument. Det finnes unntak i lovgivningen, f.eks. for kontraktsinngåelse etter regelverket for offentlige anskaffelser. Flere lover til beskyttelse av forbukeres interesser, gir forbrukeren rett til å kreve at en avtale gjøres skriftlig. I et avtaledokument tas gjerne inn partenes navn, en henvisning til en spesifikasjon av ytelsens/leveransens art og omfang, pris, leveringstid og dato for underskrift. Det kan også være tatt med bestemmelser om f.eks. andre frister, fremdriftsplan og dagmulkt, betalingsplan, sikkerhetsstillelse, tvisteløsning. Bl.a. i entrepriseretten er det vanlig at kontrakter består av flere kontraktsdokumenter, bl.a. konkurransegrunnlag, tilbud og møtereferater. Disse dokumentene supplerer normalt avtaledokumentet og er opplistet der i prioritert rekkefølge. Dermed kan avtaledokumentet utgjøre bare noen få sider, mens kontraktsdokumentene samlet kan utgjøre flere ringpermer. Det finnes flere Norsk Standard (NS) med blanketter for avtaledokument mellom byggherre og entreprenør, rådgiver, prosjekterende, herunder arkitekt. Frankenstein Junior. "Frankenstein Junior" er en amerikansk film fra 1974 regissert av Mel Brooks med Gene Wilder i tittelrollen. Filmen er en parodi på de ulike filmersjonene av Mary Shelleys roman "Frankenstein", hovedsakelig de laget av Universal på 1930- og 1940-tallet. På grunn av referansene til de tidligere filmene, ble filmen filmet i svart/hvitt, et sjeldent valg for en komedie. En stor del av budsjettet gikk med til leie av rekvisittene fra den originale "Frankenstein"-filmen. Historien. «Frederick Frankenstein» (Wilder), hvis fulle navn er «Doktor Baron Frederick von Frankenstein», er en respektert foredragsholder ved en amerikansk medisinskole og er mer elle rmindre lykkelig forlovet med «Elizabeth» (Kahn). «Frederick» blir opprørt når alle bringer opp temaet om hans bestefar, den berømte gale vitenskapsmannen. Faktisk går det så langt at han insisterer på at navnet hans blir uttalt "Fronkenshteen". Etter en forelesning blir «Dr. Frankenstein» informert at han har arvet familiens eiendom. På sin reise til denne eiendommen i Transilvania, møter han sin tilkomne laboratorieassistent (Garr) samt tjenerne «Frau Blücher» (Leachman) og «Igor» (som han sier uttales «EYE-gor») (Feldman), som hjelper han å finne hans bestefars journaler. Inspirert av innholdet, undersøker Frederick bestefarens arbeide om å reskape kroppen til en henrettet kriminell (Boyle). Dessverre har «Igor» klart å stjele feil hjerne fra det lokale «hjernedeponiet». Feilen oppdages når monsteret ramponerer laboratoriet og rømmer fra slottet. Anbud. Anbud (juridisk) er det tilbud som blir inngitt av en anbyder i en "anbudskonkurranse". Noe av det særpregede ved en anbudskonkurranse er at det er forbudt å forhandle om anbudet og å endre anbudet etter anbudsfristens utløp. Dette er i motsetning til konkurranser med forhandlinger der partene forhandler om tilbudet etter at det er gitt inn. Skillet mellom disse såkalte "anskaffelsesprosedyrene" er viktig i regelverket for offentlige anskaffelser. Over viss beløpsgrenser ("terskelverdier") er det påbudt med anbudskonkurranser og da kan konkurranser med forhandlinger bare unntaksvis bli benyttet. For bygge- og anleggsprosjekter finnes to Norsk Standard (NS) for disse to typer konkurranser. Dette er NS 8400 og NS 8410, men disse standardene kan bare brukes av private oppdragsgivere. I dagligspråket brukes ofte ordet "anbud" også om tilbud som innhentes og som det er meningen å forhandle om. I politisk språkbruk er "sette ut på anbud" ofte brukt om å konkurranseutsette en tjenesteytelse som har vært levert av ansatte i det offentlige. Hans Jakob Urbye: Kommentarer til NS 8400 og NS 8410, Oslo 2007 Reklamasjonsrett. Reklamasjonsrett (juridisk) er den rett mottakeren av en ytelse har til å fremme krav overfor leverandøren på grunn av mangler ved ytelsen. Slike krav kan være retting/reparasjon/utbedring, omlevering, levering av uteblitt del, tilbakehold/motregning av betaling, prisavslag, erstatning og heving. Den vanlige regel er at mottakeren (kjøper, bestiller, oppdragsgiver og lignende) må reklamere ved overleveringen av ytelsen på de mangler som er synbare på dette tidspunktet. De mangler som viser seg senere, er de såkalte «skjulte mangler». På slike mangler må det reklameres «innen rimelig tid» etter at mangelen er konstatert. Men kortere frist kan være avtalt, så som «uten ugrunnet opphold». Disse fristene kalles «relative reklamasjonsfrister». I lovgivning og kontraktsstandarder er det vanlig å spesifisere et antall år som et lengste tidsrom etter overleveringen, da reklamasjon kan gjøres. Ved større ytelser er det vanlig med fem år. Dette kalles den «absolutte reklamasjonsfristen». Bare i unntakstilfelle er det mulig å fremme krav etter denne lengstefristen. Ved salg til forbrukere blandes ofte begrepene reklamasjonsrett og garanti. Lovgivningen gir forbrukere reklamasjonsrettigheter i ufravikelige bestemmelser som leverandørene ikke kan avtale seg bort fra. Derimot kan leverandørene gi forbrukerne en utvidet reklamasjonsrett og kalle dette garanti, f.eks. omlevering i stedet for retting av småfeil. Slike garantier kan gjøres mer tidsbegrenset. Forholdet mellom reklamasjonsfrister og foreldelsesfrister kan være noe komplisert. I kontrakter etter Norsk Standard (NS), er foreldelsesloven ikke særskilt nevnt, selv om foreldelseslovens frister og bestemmelser kan avskjære reklamasjonskrav. I en del av forbrukerlovgivningen er imidlertid foreldelsesloven nå nevnt særskilt. Amstel (øl). Amstel brygges av "Amstelbrouwerij" (no. Amstelbryggeriet). Fra 1870-71 til 1980 lå bryggeriet på Mauritskade i Amsterdam, Noord-Holland i Nederland. Bryggeriet og ølet har fått navn etter elven Amstel som har sitt utløp i Amsterdam. Historie. I 1872 brygget Amstelbryggeriet 10 000 hektoliter pils. Til brygging og lagring ble is tatt fra kanalene i Amsterdam og lagret i spesielle kjellere med doble vegger. Marked. I begynnelsen ble Amstel hovedsakelig solgt og drukket i Amsterdam. Etter at det hadde blitt kjent og ble drukket i hele Nederland ble det i 1883 for første gang eksportert til Storbritannia og tidligere Nederlands-Indië. Organisasjon. I 1892 ble Beiersche Bierbrouwerij de Amstel, opprettet av firmaet "De Pesters, Kooy en Co.", et aksjeselskap. I 1915 var produksjonen tyve ganger større enn i 1892, og i 1926 utgjorde Amstel en tredjedel av den totale eksporten av øl fra Nederland. I 1941 overtok Amstel og Heineken kapitalen til det amsterdamske bryggeriet "Van Vollenhovens Bierbrouwerij" på Hoogte Kadijk. Dette bryggeriet ble stengt i 1961. Aktiviteter i utlandet. Amstel bygget et bryggeri i Surinam i 1954, og var et år senere det første nederlandske bryggeriet som eksporterte boksøl. Total eksporterte Amstel da 101 000 hektoliter. I 1958 begynte et jordansk bryggeri å brygge øl i samarbeide med Amstel, og i 1960 ble det tredje Amstelbryggeriet utenfor Nederland satt i drift på Curaçao, nederlandske Antiller. I Libanon begynte Almazabryggeriet å produsere øl under lisens fra Amstel i 1962, og i 1963 ble bryggerier bygget i Puerto Rico og Hellas. Heineken. Amstelbryggeriet ble i 1968 overtatt av konkurrenten Heineken, og i 1980 stengte Amstelbryggeriet i Amsterdam da produksjonen ble flyttet til Zoeterwoude i Zuid-Holland. Etter flyttingen ble bryggeriet på Mauritskade revet, og den eneste bygningen som er igjen er hovedkontoret (bygget i 1930). Denne brukes i dag av "Hogeschool van Amsterdam", i fasaden sees arbeider av billedhuggeren Gerarda Rueter. Todesspiel. "Todesspiel" er et prisbelønnet tysk doku-drama i to deler fra 1997, som handler om den venstreekstreme terrorismen i Vest-Tyskland og hendelsene under den tyske høsten i 1977, da terrorismen nådde et klimaks. Filmen behandler bortføringen av arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer, kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» og RAF-terroristene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan Carl Raspes selvmord i Stammheim-fengselet. "Todesspiel" består av både dramatiseringer av hendelsene og intervjuer med innblandede, bl.a. den daværende kansleren Helmut Schmidt. Futebol Clube do Porto. Futebol Clube do Porto er en fotballklubb fra byen Porto i Portugal. Klubben ble stiftet i 1893. Klubben ble Champions League-vinnere i 2004, etter å ha slått Monaco 3-0 i finalen. Klubben vant sitt første mesteligatrofé under daværende manager José Mourinho. Klubben spiller sine hjemmekamper på Estádio do Dragão som har en tilskuerkapasitet på 52 000. Eksterne lenker. Porto Porto Ola Graff. Ola Graff (født 1949) er en norsk musiker, musikkpedagog og musikkforsker. Var vokalist, fløytist og tangentinstrumentiker i Nordnorsk Visegruppe i Tromsø (1975–1980), magistergrad i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (1985). Har lenge vært konservator for nordnorsk musikksamling ved Tromsø Museum. Doktorgrad i etnomusikologi, med avhandlinga "Joik på nordkysten av Finnmark. Undersøkelse over en utdødd joiketradisjon", ved Universitetet i Tromsø (mars 2002). Jon Lauritz Qvisling. Jon Lauritz Qvisling (født 16. september 1844 i Fyresdal, død 1930) var en norsk prost i Øvre Telemark. Han var også kjent for et rikt genealogisk og historisk forfatterskap, og utga et stort antall verker om Telemarks historie, lokalhistorie, prestehistorie, gårdshistorie og gamle Telemarksslekter, i tillegg til bøker om generelle historiske temaer, skjønnlitterære verker, dikt og forskjellig annen sakprosa. Han ble født som sønn av lensmann Abraham Lauritz Quisling (1816–1876) og Gro Jonsdatter Spokkeli (1821–1900) i Fyresdal i en gammel Telemarksfamilie. Qvisling-navnet stammet fra den danskfødte presten Laurits Ibsøn Quislinus. Navnet er en latinisert utgave av Kvislemark i Jylland, som Lauritz Quislinus antok da han kom til Christiania som slottsprest i slutten av 1600-årene. Jon Lauritz Qvisling var gift med Anna Caroline Bang (1860–1941) og far til Vidkun Quisling (1887–1945), og til Jørgen Bang Quisling (1888–1954), Arne Quisling (1898–1991) og Esther Quisling (1893–1914). En særegen del av Qvislings forfatterskap gjenspeiler hans dype interesse for åndeverdenen, med verker som "Om aanderne eller englene" (1890) og "Djævelen og hans engle" (1897). Derfor har det noen ganger blitt sagt at Vidkun Quisling vokste opp med en virkelighetsfjern far, men Jon Lauritz Qvislings arbeider ble godt mottatt av den teologiske fagpressen. Nepals Kommunistiske Parti (demokratisk). Nepals Kommunistiske Parti (demokratisk), ("Nepal Kamyunista Parti (Prajatantrik)", (NKP(P) – "Communist Party of Nepal (Democratic)", CPN(D)), var et navn det prosovjetiske partiet NKP (Manandhar) brukte ved parlamentsvalget i mai 1991. NKP(P) stilte 75 kandidater, fikk 177 323 stemmer (2,43%) og 2 representanter. Dette er det beste valgresultatet noe prosovjetisk parti i Nepal oppnådde. "B. B. Manandhar" var fortsatt generalsekretær. Men etter ei tid sprakk NKP(V) og NKP(A) ut igjen, og gikk etterhvert opp i det store, moderate kommunistpartiet UML, som var nest største parti i parlamentet. NKP(S), som fra da av i hovedsak fungerte som en fortsettelse av NKP(Manandhar) under et nytt navn, stilte til de to neste parlamentsvalga på 1990-tallet, men fikk lite stemmer og ingen representanter. I september 2005 slo NKP(S) seg sammen med et annet lite kommunistparti, NKP (Marksbadi) (1991) ("NKP (marxistisk)") til Siden NKP(marxistisk) var en siste rest av det opprinnelig prokinesiske NKP(Pushpa Lal), kan dette kanskje betraktes som den endelige avslutninga på den prosovjetiske kommunistbevegelsen i Nepal. Se også. Nepals Kommunistiske Parti (demokratisk) Høgskolen i Buskerud. Høgskolen i Buskerud (HiBu) ble etablert 1. august 1994 og har i dag omkring 3000 studenter og 277 tilsatte. Høyskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at tre statlige høyskoler i Drammen, Hønefoss og Kongsberg ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Høyskolen har i dag tre studiesteder med basis i de tre tidligere høyskolene. HiBu har i 2011 17 bachelorutdanninger og 14 masterstudier. Høyskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen helsefag, optometri og synsvitenskap, økonomi og administrasjon, siviløkonom, IT, lærerutdanning, PPU, visuell kommunikasjon, lysdesign, dynamisk webdesign, ingeniørutdanning, juss og ledelse, juss, engelsk, norsk, samfunnsfag, naturfag, matematikk, reiselivsledelse, samt statsvitenskap og menneskerettigheter. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader og mastergrader, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. HiBu startet i 2010 en ny masterutdanning i Human Rights and Multiculturalism. Høgskolen i Buskerud slås sammen med Høgskolen i Vestfold fra 1. januar 2014 til én institusjon under navnet Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Jan Arvid Johansen. Jan Arvid Johansen (født 18. juni 1947 i Havøysund i Måsøy) er en norsk musiker, utdannet ved Nordnorsk Musikkonservatorium (1976–1979) og artist i Tromsø-området. Plateutgivelser med «Erter, Kjøtt og Flesk» (1973) og Nordnorsk Visegruppe (1975–1980). Bidratt ved Hålogaland Teater (1979-1981) og Tramteateret (1985). Johansen har samarbeidet mye med lyrikeren Helge Stangnes, samt artistene Sverre Kjelsberg, Trygve Hoff og Tove Karoline Knutsen, spilt irsk musikk i gruppa «Rebels», samt tatt del i Forente Artisters «Sammen for Livet» (1985) og en lignende «Visehjelp til Nordvest-Russland» (1998). Han etablerte og har hatt flere plateutgivelser med gruppen Boknakaran (1993-). Soloplaten "Tonen & Kjærligheten." utkom i 2005 (Himalaya/Bonnier) og ga førsteplasser på Norsktoppen (melodien «Tirilltungetid»). Høysommer. "Høysommer" er en film fra 1958 av den norske regissøren Arild Brinchmann. Skuespilleren Jørn Ording skrev manus til filmen på grunnlag av Cora Sandels novelle «Nina» fra 1949. Handling. Filmen forteller en kjærlighetshistorie, og handler om Rasmus, som etter å ha mislykkes som maler har trukket seg tilbake fra sivilisasjonen som fyrvokterassistent på ei avsidesliggende øy. En dag oppdager han en drivende robåt med en svært medtatt og bevisstløs ung kvinne i. Etter å ha fått liv i henne, oppdager han at hun har forsøkt å ta sitt eget liv med gift. Alle ytre kjennetegn tyder på at hun er en rik bydame, og når hun blir etterlyst i radioen, viser det seg at hun heter fru Nina Berg og har adresse Huk Aveny, Bygdøy. Rasmus vil straks melde fra til politiet, men kvinnen trygler han om å vente med det og la henne få bli til hun kommer litt til krefter. Han føyer henne i det gjentatte ganger, dog med store samvittighetskvaler. Etter hvert lar han seg bedåre og fascinere av denne vakre, sjarmerende og ansvarsløse, men tilsynelatende ulykkelige kvinnen, og det oppstår et stormende kjærlighetsforhold. Nå ønsker han bare at hun skal melde seg, gjøre opp med mannen sin, og så komme tilbake, men hun insisterer på å leve ut forelskelsen uten tanke på omverdenen eller på framtida. Etter noen stormende dager eller uker dukker en dag mannen opp i sin store lystjakt. Han snakker til Nina som til et uskikkelig barn, og det kommer fram at det langt fra er første gang at noe liknende har skjedd. Han forteller henne også at hun ganske snart vil komme til å savne en del av de livets goder som han er i stand til å gi henne, og at hun derfor nok snart vil vende tilbake som hun har gjort før. Etter at han har dratt sin veg, virker det som om fortryllelsen er brutt, og ingenting blir som før. Om filmen. Mens Cora Sandels novelle foregikk på et falleferdig småbruk langt til skogs, har Brinchmann og Ording valgt å legge handlinga til kysten. Urda Arneberg gjør en stor rolle som den ustadige og uansvarlige Nina. Jørn Ording og Ola Isene gjør også en solid innsats som Rasmus og herr Berg, og Lalla Carlsen dukker opp i en mindre rolle. Gunnar Sønstevold har komponert musikken, og sjeffotograf er Gunnar F. Syvertsen. Filmen er produsert av Øyvind Vennerød for selskapet Contact Film. Den har en spilletid på 95 minutter. Filmen var Arild Brinchmanns andre og siste spillefilm, før han gikk over til TV-mediet. Den er godt klipt, med en fin personregi og replikker som virker mindre teatralske enn mye annen norsk film fra samme tid. "Høysommer" er en av de norske filmene fra 1950-tallet som har vist seg å ha varig verdi. Nordnorsk Musikkonservatorium. Nordnorsk Musikkonservatorium (etablert som Tromsø Musikkonservatorium i 1971) var opprinnelig tilknyttet Tromsø Musikkskole (1970), men ble utskilt som egen organisasjon året etter. I 1975 fikk de navnet Nordnorsk Musikkonservatorium, og i 1980 ble skolen det første statlig drevne musikkonservatorium. Av tilsatte kan nevnes Ketil Vea som var rektor 1985–1989 og lektor Eilert Hægeland. Etter høgskolereformen ble de i 1994 en del av Høgskolen i Tromsø, og fra 1.1.2009 er den en del av Universitetet i Tromsø Wollert Konows regjering. Wollert Konows regjering ble utnevnt 2. februar 1910 som en samarbeidsregjering mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Regjeringen søkte avskjed 16. februar 1912, etter at statsministeren hadde kommet med en støtteerklæring til landsmålet. Avskjed ble innvilget i statsråd 19. februar, med virkning fra 20. februar 1912. Konows regjering ble etterfulgt av Jens Bratlies regjering, en ny samarbeidsregjeing mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Konow Johannes Vågsnes. Johannes Vågsnes (født 7. mars 1923 i Tromøy i Aust-Agder, død 26. februar 2012) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1973 og møtte som representant fram til 1985. Engly Lie. Engly Lie (født 4. august 1919 i Vennesla, død 1. november 2001) var en norsk politiker (Ap). Han var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1973–1985, og var 2. vararepresentant 1965–1969. Lie var medlem av Vennesla kommunestyre 1951–1973, og ordfører 1959–1973. Han var medlem av Vest-Agder fylkesting 1959–1973. Lie gikk i tømrerlære 1937–1940, og hadde svennebrev fra 1945. Han var tømrer 1938–1952, og deretter oppmåler for tømrere ved Aust- og Vest-Agders målerkontor 1952–1973. Hans E. Strand. Hans E. Strand (født 20. august 1934 i Modum, Buskerud, død 4. mai 2000) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1977. Thor Listau. Thor Listau (født 3. juni 1938 i Svolvær) er en tidligere norsk politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Svolvær i Nordland som sønn av fiskematprodusent Magnus Listau (1898–1976) og husmor Johanna Jakobsen (1904–1945). Han gikk Hærens yrkesskole for sambandsteknisk befal 1954–1958, Special Ground Electronics Course ved University of Denver i 1963, kurs i blant annet sikkerhetstjeneste i Forsvaret 1966–1960 og lederkurs 1993–1994. Han er bedriftsøkonom fra Bedriftsøkonomisk Institutt fra 1988. Listau var sersjant og radiomekaniker ved Sambandskompani Brigade Nord 1958–1960, kvartermesterassistent ved Trøndelag Sambandsbataljon 1960–1961, radiomekaniker ved 3. Dragonregiment i 1961 og ansatt ved Forsvarets Forsøksstasjon i Kirkenes som operatør, teknisk leder, operasjonsleder og etterhvert stasjonssjef 1961–1985. I Forsvaret var han også formann i den stedlige lokalforeningen av Forsvarets sivile tjenestemenns landsforbund 1965–1966 og styreformann i Sportsklubben Vigør i Hesseng 1968–1969. Etter en tid som politiker var han kontorsjef i Statens kornforretning og leder for Råvarepriskontoret for landbruksvarer 1986–1991, direktør i Statkorn 1991–1995, styreformann i Statkorn 1995–1996 og organisasjonsdirektør i Statkorn Holding AS/Cermaq ASA 1995–2005. Politisk arbeid. Listau hadde sine første tillitsverv i Høyre som formann i Kirkenes Unge Høyre 1965–1967, styremedlem i Sør-Varanger Høyre 1965–1972, styremedlem i Finnmark Unge Høyre 1965–1967, medlem av Sør-Varanger skolestyre 1966–1971, medlem av Sør-Varanger kommunestyre 1968–1973 (formannskapet 1972–1973), formann i Finnmark Unge Høyre 1967–1969 og medlem av Finnmark Høyres politiske utvalg 1970–1985. Han var innvalgt på Stortinget fra Finnmark 1973–1985, og bekledte også verv som formann i Høyres distriktspolitiske utvalg 1974–1977 og medlem av Høyres politiske råd 1974–1980. På Stortinget var han medlem av Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité 1973–1981. Han var også styremedlem i de tradisjonelle Høyre-avisene "Sør-Varanger Avis" og "Finnmarksposten" 1974–1982. I 1981 ble Listau utnevnt til fiskeriminister i Kåre Willochs regjering, en posisjon han beholdt frem til 1985. Steinar Eriksen møtte på Stortinget i Listaus fravær. Listau var senere medlem av Høyres sentralstyre 1988–1990 og styreformann i Høyres Studieforbund 1988–1995. Bror With. Bror With (født 1900, død 1985) var en norsk oppfinner og ingeniør. Hans kanskje best kjente oppfinnelse er "Rottefella"-skibindingen, som han utviklet i 1927, og som etter seire i olympiaden i St. Moritz i 1928 raskt ble en standard for langrenn som skulle vare i minst 50 år. Fra høsten 1942 var With våpenansvarlig i Milorg under dekknavnet "Granat-Larsen". Han stod blant annet for produksjon av 800 stykker Sten guns, der han med stor oppfinnsomhet klarte å kamuflere denne produksjonen for okkupasjonsmakten. Han måtte flykte til Sverige mot slutten av 1944. Hans siste større oppfinnelse var "Dromedillen", som er en jolle som kombinerer fordelene med et planende og fortrengerskrog. Navnet kom fra at konseptet var like vanskelig som å krysse en dromedar med en krokodille. Han var også med eier i importselskapet With & Wessel som hadde import på motoriserte kjøretøy. Bror With er far til kunstneren Line With. Ketil Vea. Ketil Vea (født 5. februar 1932 i Straumsjøen, Bø i Vesterålen) er en norsk komponist og pedagog. Praksis. Etter en tid i utenriksfart tok Vea lærerutdanning ved Nesna Lærerhøgskole (1954), underviste i Harstad og ved Nesna Lærerskole (1959–1971). Orkesterdirigenteksamen fra Musikkonservatoriet i Oslo (1962), lektor ved samme institusjon (1971–1973), daglig leder for Nordnorsk Musikkråd (1974–1978), lektor Nesna Lærerhøgskole (1978–1985),rektor ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø (1985–1989), lærer ved Toneheim folkehøgskole på Hamar (1990–1996) og festspillkomponist (1992). Vea har komponert en lang rekke verker for kor og orkester, strykeorkester, janitsjar og kammermusikk. Mange av disse har vært utgitt på LP og CD. Vea driver også eget bokforlag, Veanova, på Gjøvik der han er bosatt. Per A. Utsi. Per A. Utsi (født 8. mars 1939 i Tana, Finnmark) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1977. Han var vararepresentant i periodene 1969–1973 og 1973–1977. Aegyptus. Aegyptus var den latinske formen av navnet Egypt, og var navnet på landet da det ble en provins i Romerriket etter Slaget ved Actium. Provinsen grenset til Arabia Petraea og Creta et Cyrenaica. Den første landshøvdingen ble Gaius Cornelius Gallus, som hadde spilt en viktig rolle i hæren til Augustus da han beseiret Marcus Antonius. Provinsen var en av de viktigste kornprodusentene i Romerriket. Flere keisere prøvde å organisere landet, men de måtte også hanskes med bondeopprør og andre vanskeligheter. De første kristne kom sikkert til Egypt. Med tiden ble landet kristnet, og senere ble Den koptiske kirke grunnlagt. Etter at Romerriket ble delt i 395, ble Egypt en del av Det bysantinske rike. Bysantinernes kriger i løpet av 600-tallet førte til at de mistet flere områder. Araberne trengte inn i Syria og det nordlige Afrika, og Egypt ble innlemmet i deres rike. Paul Haggis. Paul Haggis (født 10. mars 1953) er en kanadisk filmregissør, manusforfatter og produsent. Han står bak Oscarvinnende filmer som "Crash" og "Million Dollar Baby". Christian Erlandsen. Christian Erlandsen (født 2. mars 1926 i Aker, Akershus) er en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1989–1993. Christian Erlandsen var formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1918. Kubb. Kubb er et utendørs spill for to til tolv deltakere. Som banedekke er gress det beste. Også annet underlag kan benyttes. Spillet består av én konge, ti kubber, seks kastepinner og fire hjørnepinner. Organisering. Spillet har i Norge ingen organisert form. Det har dog blitt organisert verdensmesterskap på Gotland i Sverige av Rone GoIK ("Rone gymnastik och idrottsklubb") siden 1995. I 2004 deltok det over 1000 aktive idrettsutøvere fra 11 nasjoner. I denne perioden har laget "Sportskubb Sportsklubb" fra Norge (Oslo) tatt annenplassen i 2003 og vunnet i 2004. Historie. Spillet har påståtte røtter på Gotland i den nordiske middelalderen, men det er ikke dokumentert at det har eksistert her før 1930-tallet. NM i kubb. Nm i kubb arrangeres hvert år i Folloparken på Orkanger i Sør-Trøndelag. Per Hysing-Dahl. Per Hysing-Dahl (født 31. juli 1920 i Bergen, Hordaland, død 7. april 1989) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1969. Krigsinnsats. Under andre verdenskrig var Hysing-Dahl i flyvåpenet. Etter flyskole ved Little Norway i Canada, ble Hysing-Dahl sendt til en av RAFs treningsskvadroner i Bomber Command, 10 OTU (Operational Training Unit), før han ble beordret til 161 Squadron RAF, stasjonert på Tempsford. Skvadronen var delt i to; A-flight opererte med Westland Lysander og Lockheed Hudson, og landsatte og plukket opp agenter for SOE i tyskokkupert Europa. B-flight fløy bombefly av typen Handley Page Halifax som var bygget om til slippoperasjoner, og drev med slipp av agenter og forsyninger til motstandsgrupper. Hysing-Dahls første tjenesteperiode på 30 tokt var med Halifax-flyene i B-flight, og endte i januar 1944. Normalt ble man sendt på hvile etter en endt periode, men Hysing-Dahl begynte straks på en ny runde, denne gang i A-flighten med Lysander-flyene. I juli 1944 skulle Hysing-Dahl fly tre franske agenter til en landingsplass i Loire. Standard prosedyre var at noen ved landingsplassen, som gjerne var et lite jorde, like før landing skulle avfyre bluss så piloten fikk en anelse om hvor han skulle gå ned. Men det skjedde ikke, så Hysing-Dahl snudde tilbake mot England. På hjemveien ble flyet truffet av granatild. Granatsplinter kuttet oljeledningen, så motoren skar seg over Den engelske kanal. Ettersom agentene ikke hadde fallskjermer, måtte Hysing-Dahl prøve å sette flyet ned på sjøen. Han klarte å unngå at flyet tippet rundt, slik at han og de tre passasjerene klarte å komme seg ut. En luftflaske som skulle blåst opp redningsflåten Hysing-Dahl hadde i fallskjermpakken, virket ikke. Innen Hysing-Dahl hadde fått blåst opp flåten, gikk den ene av franskmennene under. Han fikk de to gjenværende ombord i flåten, som egentlig var konstruert for én person. Først på formiddagen dagen etter ble de oppdaget og reddet av en patruljebåt fra U.S. Navy. Etter en hvileperiode, der han fløy Mosquito- og Beaufighter-fly fra fabrikkene i England til RAF-enheter i Egypt for Ferry Command, var Hysing-Dahl i mars 1945 tilbake ved 161 Squadron og B-flight. Der var Halifax-flyene byttet ut med Short Stirling. Krigen var nesten slutt, og skvadronen konsentrerte seg om slipp til motstandsbevegelsen i Danmark og Norge. Etter kapitulasjonen ble Hysing-Dahl beordret til Trondheim, der han skulle bistå oberst Odd Bull. Hysing-Dahl dimitterte som kaptein sommeren 1946. Politikk. Etter mange år i forretningslivet, ble Hysing-Dahl valgt inn på Stortinget fra Hordaland i 1969. Han representerte Høyre. Han var andre viseformann i Høyre i perioden 1972–1974. Fra 1973 til 1981 var han formann i Forsvarskomitéen. I 1981 ble han stortingspresident, et verv han hadde til 1985. Da ble han styreleder i Distriktenes Utbyggingsfond. Utmerkelser. For sitt virke under krigen ble han hedret med Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen, Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje, britiske Distinguished Flying Cross and bar og de franske dekorasjonene Æreslegionen og Croix de Guerre. Han var også kommandør av St. Olavs Orden (1989). Arne Nilsen. Arne Nilsen (født 21. januar 1924 i Bergen, Hordaland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1965. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1961–1965. Nilsen var ordfører i Voss i perioden 1959–1963. Håkon Randal. Håkon Randal (født 9. juli 1930 i Gulen, Sogn og Fjordane, død 22. juli 2012 i Bømlo) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1973. Randal var første viseformann i Høyre fra 1980 til 1984. Han var fylkesmann i Hordaland og president i Norsk Forsvarsforening. Randal var frimurer. Randal ble i 1997 utnevnt til storridder med stjerne av Den islandske falkeorden. Lindemanprisen. Lindemanprisen er en årlig utmerkelse, administrert av Lindemans legat ved Norges musikkhøgskole som i sin tid ble startet av Ludvig Mathias Lindeman. I perioden 1978-1993 var prisen delt mellom komponist, utøver og pedagog. Prisen er i 2005 på 150 000 norske kroner, og vinneren har siden 2001 den ekstra rolle, å selv velge ut mottaker av den årlige De unges Lindemanpris på 50 000 kroner. Prisvinneren her må være under 35 år. Utdelingen skjer i slutten av oktober, Lindemansalen på Norges musikkhøgskole i Oslo Asbjørn Haugstvedt. Asbjørn Haugstvedt (født 20. november 1926 i Bergen, død 26. juni 2008) var en norsk politiker (KrF). Han var innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1969–1985, hvorav 1969–1973 fra Bergen. Han var handels- og skipsfartsminister i Kåre Willochs regjering 1983–1986. Kristelig Folkepartis 2. viseformann 1971–1975, samt 1. viseformann 1977–1983. Parlamentarisk leder 1972–1973. Han ble født i Bergen i 1926, som sønn av lagersjef Ingvald Haugstvedt (1897–1978) og husmor Hilma Ovidia Michelsen (1902–1959). Han var kontorassistent og senere bokholder og nestleder ved hullkortavdelingen ved Bergen lysverker 1944–1959, samt sosialinspektør ved Bergen sosialkontor 1961–1969. Sosialsjef i Bergen fra 1970. Han sovnet stille inn på Domkirkehjemmet i Bergen, 81 år gammel. __NOTOC__ Den koptiske katolske kirke. Den koptiske katolske kirke er en av de orientalske katolske kirker, i kommunion med Den hellige stol. Den har sitt tyngdepunkt blant kopterne i Egypt og følger den alexandrinske ritus. Det tradisjonelle liturgiske språk er koptisk, men man bruker også arabisk. Kirken hadde i 2008 et medlemstall på omkring 160 000, ca. 0,2 % prosent av den egyptiske befolkningen. Kirken er dermed betydelig mindre enn den koptisk-ortodokse kirke (8 %), men større enn den romersk-katolske (0,04 %). Særkirkens overhode er den koptisk-katolske patriark av Alexandria, som har sitt sete i Kairo. Nåværende patriark er Antonios Naguib (siden 2006). Historie. 4. februar 1442 ble det inngått en formell union mellom flere koptiske kirker gjennom dokumentet "Cantate Domino" som ble signert under konsilet i Firenze. Den koptiske delegasjonen hadde dog ikke støtte i befolkningen, og det kom dermed ingen konkrete resultater ut av det. 150 år senere forsøkte man igjen, med unionsavtaler som ble signert 15. januar 1595 og 28. juni 1597. Begge forsøk strandet offisielt 7. oktober 1602, først og fremst på grunn av problemer omkring spørsmålet om autonomi og lydighet mot paven. I det 17. århundre fant det sted en del katolsk misjonsarbeid blant kopterne. Fransiskanerordenen begynte dette arbeidet, og i 1630 kom en kapusinermisjon i Kairo. I 1675 begynte også jesuittene med misjon i Egypt. Det ble også ført teologiske læresamtaler mellom Roma og den koptiske kirken, uten at dette bar frukt. I 1741 gikk den koptiske ortodokse biskopen av Jerusalem, Amba Athanasius, over til den katolske kirke. Pave Benedikt XIV utnevnte ham til apostolisk vikar for de koptiske katolikkene, som det fantes knapt 2000 av på det tidspunktet. Athanasius gikk senere tilbake til den ortodokse kirken, men Roma utnevnte en etterfølger, og kirken ble dermed bevart. I 1824 ble et patriarkat for de koptiske katolikkene opprettet. Bakgrunnen var en misforståelse, da Den hellige stol trodde at den osmanske visekongen i Egypt ønsket det. Patriarkatet eksisterte i første omgang bare på papiret. Osmanerne tillot fra 1829 at katolikkene bygde egne kirker. I 1895 ble patriarkatet opprettet på ny av Leo XIII, som i 1899 utnevnte biskop Kyrillos Makarios til patriark. Det oppsto raskt problemer, spesielt økonomisk. Patriarkatet var helt avhengig av hjelp fra Roma, og patriarken ble etter mye problemer suspendert i 1908. Deretter fulgte en sedisvakans frem til 30. desember 1927, da Markos Khuzam ble utnevnt til administrator. Etter en prøvetid på tjue år ble han den 9. august 1947 endelig utnevnt til patriark Markos II Khouzam. Den nåværende koptisk-katolske patriarken av Alexandria, Antonios Naguib, er den femte innehaveren av tittelen. Jurisdiksjoner. Den koptiske katolske kirken utgjør en egen kirkeprovins, som består av ett patriarkat og seks eparkier (tilsvarer bispedømmer i Vestkirken). Tetra (fisk). a>en er en av de mest populære stimfiskene i tropiske ferskvannsakvarier. Tetra er en fellesbetegnelse for flere fiskearter som tilhører karpelaksfiskene og deres tidligere underfamilie afrikanske tetraer (Alestiidae). Det er ingen naturlig gruppe. Neontetraen er en av mange arter som er svært populære i akvaristikken på grunn av sine klare farger og fordi de er enkle å holde i fangenskap. De fleste tetraer er stimfisk, men det er også noen revirhevdende arter, som f.eks. kerritetra og Weitzmans rovtetra. De fleste tetraer blir bare 2-5 cm lange. Noen av unntakene er skivetetra (15 cm), kongotetra (10 cm), norsk flaggtetra (7 cm), colombiatetra (6,5 cm), rødøyetetra og svart tetra (6 cm). Afrikanske tetraer. a> blir opptil 10 cm lang. Karpelakser. a> er en nykommer i akvariehandelen. a> forveksles ofte med neontetra, men blir litt større og har litt andre krav. Aksel Fossen. Aksel Fossen (født 29. november 1919 i Strand, Rogaland, død 31. august 2009) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1969. Fossen var varaordfører i Odda i periodene 1962–1963, 1963–1967 og 1967–1969. Utmerkelser. Fosse var under andre verdenskrig matros og skytter i handelsflåten og ble tildelt en rekke utmerkelser for sin innsats. Han mottok Krigsmedaljen, Haakon VIIs Frihetsmedalje og Deltagermedaljen. Av britene ble han dekorert med 1939-1945 Star, Atlantic Star, Pacific Star, og Defence Medal. Saqqara. Saqqara eller Sakkara (arabisk: سقارة) er et gravsted i Egypt. Her er mange fremtredende personer i oldtidens Egypt begravet. Stedet er mest kjent for trinnpyramiden, den første av de egyptiske pyramidene, og omfatter også flere andre viktige graver. Stedet ligger ca. 30 km sør for dagens Kairo, og dekker et område på omtrent 7 km ganger 1,5 km. På stedet finnes også Imhotep-museet, som åpnet i 2006. Historie. Selv om de tidligste gravene kan spores tilbake til det 1. egyptiske dynasti, var det først under det 2. egyptiske dynasti at kongelige ble gravlagt her. Stedets status og betydning i oldtiden. Saqqara fungerte som nekropolis for hovedstaden i oldtidens Egypt, Memfis. Selv om stedet ble overgått av pyramidekomplekset ved Giza og senere Kongenes dal som gravsted for kongelige, forble det et viktig kompleks for mindre gravleggelser og seremonier i over 3000 år, godt inn det etterfulgende ptolemeerdynastiet og romertiden. Trinnpyramiden i Saqqara ble designet som en trapp til himmelen. Den er tegnet av Imhotep under det 3. egyptiske dynasti for kong Djoser (ca. 2667-2648 f.Kr.) Det er det eldste komplette byggekomplekset i hugget stein i historien. Sed-festivalen. For hver trettiende feiring av den årlige festivalen Sed, måtte Faraoen løpe over en kort bane ved Saqqara for dermed få tilbake ungdomskraften, slik at han kunne herske i nye 30 år. Verdensarven. Pyramidefeltene i tilknytning til oldtidsbyen Memfis, blant dem Saqqara, ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Andre felt i området som også hører til denne oppføringen er pyramidekomplekset ved Giza, Dahshur, Abu Rawash og Abusir. Larsgården. Larsgården, bydel i Ålesund med rundt 4000 beboere, beliggende på sentrumsøya Nørvøy. Larsgården inkluderer boligområder som Torvteigen, Ørnetua, Fredsberg, og Store-Nørve. I motsetning til resten av øya var Larsgården en del av tidligere Borgund kommune inntil sammenslåingen med Ålesund i 1968. Larsgården er siste bydel før Borgundbroen, og blir konservativt sett på som den siste bydelen i stor-Ålesund før de mer perifere bydelene på Uksenøya og videre innover. I Larsgården ligger Ålesunds første katolske kirke på grunn av bydelens relativt store andel katolikker. Larsgården er også hjemmet for Ålesunds eldste fotballklubb Rollon, som spiller sine hjemmekamper på Rollon Park et steinkast bortenfor Larsgården barneskole. Union Rock. Union Rock er en organisasjon som har som formål å arrangere konserter på Union Scene i Drammen. Organisasjonen har eksistert siden 1996 og har også vært arrangør av festivalen Working Class Hero. Om Union Rock. Union Rock er en frivillig organisasjon som ledes av et valgt styre og rundt 60 frivillige. Totalt legges det ned rundt 8000 dugnadstimer hvert år. Hvert år arrangerer Union Rock flere konserter i lokalene på Union Scene i Drammen. Union Rock har som mål å bringe flere ukjente artister frem i dagens lys og trekke frem lokale artister, men også arrangere konserter med alt fra store nasjonale og internasjonale artister. Union Rock er medlem av Norsk Rockforbund. Djoser av Egypt. Djoser eller Zoser var en egyptisk farao. Han klarte å styrke riket ved å få en slutt på stridigheter som hadde pågått over lengre tid. Han residerte i Memfis. Han var den som bygde den første pyramiden, trappepyramiden i Saqqara. Arbeidet ble ledet av hans vesir Imhotep. Djer. Djer (Antatt regjeringstid 2999-2952 f.kr) var en egyptisk farao og etterfølgeren til Hor-Aha, hvilket gjør ham til den andre eller tredje farao i det samlede Egypt. Selv om tradisjonen forteller at Egypt ble samlet til ett rike under kong Menes, var samlingen trolig en prosess som gikk over lang tid og flere kongedømmer. Djer har derfor trolig spilt en aktiv rolle i denne prosessen. Det er funnet spor av militær aktivitet også utenfor Egypt og Djer har trolig ledet felttog både inn i Nubia i sør og i Sinai i nord øst. Djers grav er funnet i det første dynastiets gravkompleks i Abydos (Grav O). Ved graven er det på samme måte som ved Hor-Ahas grav funnet ca. 300 graver fylt av personer som synes å være gravlagt samtidig med kongen. Det er også funnet inskripsjoner som kan tolkes i retning av at det på Djers tid fant sted menneskeofring. Dette var en skikk som tidlig ble avskaffet. Senere dynastier trodde lenge at Djers grav ved Abydos i virkeligheten var Osiris grav, og graven var derfor valfartssted for egyptiske pligrimer. Nordland fylkes kulturpris. Nordland fylkes kulturpris er en årlig utmerkelse, delt ut av Nordland fylkeskommune i Bodø. Smerlinger. Smerlinger eller sandsmetter (Cobitidae) er små bunnlevende fisk som lever i ferskvann. Mange arter er populære akvariefisk. De lever på bunnen, og har derfor flat buk. Dietten kan bestå av blant annet bløtdyr, insekter og små virvelløse dyr såvel som detritus. Mange arter lever i vann med generelt lav kvalitet, og eter tubifex. Noen har tilpasset seg oksygenfattig vann ved at de er i stand til å gulpe i seg luft fra overflaten. De fleste artene foretrekker imidlertid hurtigstrømmende vann. På grunn av sin opportunistiske natur, og evne til å tilpasse seg til mange forskjellige ferskvanns-økosystemer, har noen smerlingarter blitt introdusert i områder hvor de ikke naturlig hører hjemme, og kan forårsake problemer med balansen i lokale økosystemer. Skarre-r. Skarre-r er en uttalevariant av bokstaven "r" som er karakteristisk for dialekter på Sør- og Vestlandet. Skarre-r-en blir i fonetikken kalt en stemt dorso-uvular frikativ. Lyden blir laget ved at drøvelen (uvula) vibrerer mot den bakerste delen av tungens ryggside (dorsal). Fonetisk hører lyden til approksimantene. Selv om skarre-r og rulle-r i norsk (og andre vest-europeiske språk) er allofone fonemer, er det ikke noe som sier at disse to lydene skal ha et slikt forhold til hverandre: Arabisk bruker lyder tilsvarende både norsk rulle-r og skarre-r. Skarring kom til Norge på 1800-tallet. I dag er det omtrent en åttendedel av Norges befolkning som skarrer. I 2005 gikk skarregrensa på Sørøstlandet på Songe mellom Risør og Tvedestrand, Historikk. Kart over hvor man skarrer i Europa. Skarring er relativt nytt i norsk sammenheng. Mange forskere regner med at lyden dukket opp i byer som Bergen og Kristiansand på 1800-tallet, etter påvirkning fra dansk uttale. Skarringen kom opprinnelig fra Paris, der den oppstod en gang på 1600-tallet. Den spredte seg til tyske byer og siden videre til blant annet København omkring 1780. Skarre-r-en så ut til først å være et særlig storbyfenomen, før den videre spredde seg til landsbygdene og rurale strøk. At den ikke spredde seg til Østlandet, men slo rot på eksempelvis Vestlandet, Danmark og Skåne, kan skyldes at Østlandet ikke hadde noen større byer av internasjonal betydning på tidspunktet. Skarre-r er på rask frammarsj på Vestlandet, og den tradisjonelle rulle-r er på vikende front. En sannsynlig årsak til dette er at skarre-r er lettere å uttale for småbarn enn en rulle-r. Språkforsker Arne Torp mener at skarre-r og retroflekse konsonanter motvirker hverandre, og at det derfor er lite sannsynlig at dialekter med retroflekser (kjennetegnet ved at "r" «smelter sammen» med lydene "n", "l", "s", "d" og "t") kommer til å ta til seg skarre-r-en. Stemt dorso-velar frikativ på andre språk. Skarre-r blir offisielt brukt på fransk, tysk, dansk, og hebraisk. Den blir også brukt i dialekter på portugisisk, italiensk, nederlandsk, norsk og svensk. Arabisk har både rulle-r og skarre-r. Skarre-r i arabisk transkriberes ofte som «gh» som i navnet til det beryktede Abu Ghraib-fengselet. Arabisk og hebraisk skiller også mellom stemt dorso-uvular frikativ («skarre-r») og ustemt dorso-uvular frikativ; den første transkriberes som henholdsvis «gh» og «r», mens den siste vanligvis transkriberes «kh». Bokstaven g på nederlandsk representerer en stemt velar frikativ, og ligner på en norsk skarre-r. Det er dog verdt å merke seg at det finnes dialekter på nederlandsk der skarre-r brukes istedenfor rulle-r; denne er da et separat fonem fra lyden som skrives «g». Georges Braque. Georges Braque (født 13. mai 1882, i Argenteuil-sur-Seine, Frankrike død 31. august 1963) i Paris, var en fransk maler og skulptør. Sammen med Pablo Picasso og Juan Gris var han en av grunnleggerne av kubismen. Han vokste opp i Le Havre i en familie der generasjonene før ham var husmalere. Opplæringen hans ble derfor en blanding av tradisjonen og at han hadde kveldstimer på den lokale kunstskolen fra ca. 1897 til 1899. Han fikk svennebrev som dekorasjonsmaler i Paris i 1901. Året etter gikk han ved Académie Humbert, og malte der til 1904. Fauvismen og Braque. Braques tidlige arbeider var impresjonistiske, men snart begynte han å male i stilen til fauvistene. I 1907 stilte han ut verk i denne stilen i Salon des Indépendants. Henri Matisse, Raoul Dufy, Othon Friesz og Andre Derain var blant dem han da malte sammen med. Fauvistene var opprinnelig svært fargesterke, og Braque stemte etterhvert ned sin palett i likhet med Dufy. Også Paul Cézannes bilder synes å ha betydd en del, selv om Cézanne døde i 1906. Kubismen. Fra 1908 viser bildene hans en dreining mot geometri og simultanperspektiv. Han undersøkte nøye lysets betydning for perspektivet og hvilke maleriske hjelpemidler kunstneren hadde til rådighet for å formidle dette. Det synes som han etterhvert satte spørsmålstegn ved de fleste tidligere «sannheter». For eksempel kunne han fremstille en arkitektonisk struktur som en kubus som ble skyggelagt slik at den virket flat og tredimensjonal samtidig. Dermed fikk han fram at malerkunst var å fremstille optiske illusjoner på en ny måte. Samarbeidet med Pablo Picasso begynte i 1909. Picasso hadde utviklet lignende svar på de samme problemene og de kalte sin stil for "analytisk kubisme". Den var preget av nøytrale farger og komplekse former. I 1912 begynte de med collage og papier collé. Samarbeidet varte til Braque lot seg innrullere i den franske hæren for å gå i den første verdenskrigen i 1914. Senere arbeider. Han ble hardt såret og ble dimittert i 1917. Han malte etterhvert mere alene og flyttet tilbake til Normandie. Stilen hans ble etterhvert mere fargerik og med mere overflateteksturer. I Normandie begynte han å sette inn menneskefigurer i landskapene, samtidig som han malte mange stilleben- bilder. Han fortsatte å male livet ut og etterlot seg en rekke malerier, grafiske arbeider og skulpturer. Han døde i Paris den 31. august 1963. Skottland i høymiddelalderen. Skottland i høymiddelalderen omhandler Skottlands historie i en tid som strekker seg fra kong Domnall II i 900 og til kong Alexander III i 1286, og som ledet indirekte til Den skotske uavhengighetskrig. På 900-tallet og 1000-tallet var den nordlige halvdelen av Storbritannia dominert av gælisk kultur, og av et gælisk kongedømme kjent på gælisk som «Alba», på latin som enten «Albania» eller «Scotia», og på engelsk som «Skottland». Fra sin hovedbase i østlige Skottland, nord for elven Forth, tok kongedømmet Alba kontroll over landområdene sørover. Kongedømmet hadde en blomstrende kultur som omsluttet store deler av den gælisk-talende verden. I tiden etter regimet til kong David I på 1100-tallet kan de skotske monarkene bedre beskrives som skotsk-normanniske enn som gæliske ved det at de selv foretrakk fransk kultur framfor den innlandske skotske kulturen. Disse sluttet seg til en form for skotsk «normannisk erobring». Konsekvensene var spredningen av franske institusjoner og franske sosiale verdier. De første byene, kalt burgher, ble dannet i samme tidsepoke. Etter hvert som burghene ble flere ble også mellomengelsk språk spredt. Til en viss grad fikk denne utviklingen en motvekt i den felles norrøn-gæliske kulturen i nordvest, og gæliseringen av de mange store adelsfamiliene av fransk og anglo-fransk opprinnelse. Perioden ender med det som har blitt kalt «en gælisk fornyelse» i en integrert skotsk nasjonal identitet. Selv om det forble en fortsettelse fra tidligere tider, hadde den økonomiske, institusjonelle, kulturelle, religiøse og lovmessige utviklingen ved 1286 brakt Skottland nærmere sin i naboer i England og på kontinentet. Ved 1286 tilsvarte grensene til kongedømmet Skottland bortimot slik de er i dagens moderne Skottland. Skotsk historieforsking. Skottlands historie fra denne perioden er et omfattende forskningsområde. Ny forskning blir utgitt hvert eneste år og det historiske feltet skotsk middelalder er vitalt og i stadig endring. Skotsk middelalderforskere kan deles i to hovedgrupper: «kelterne» og «normannerne». Den første gruppen, representert med historikere Thomas Owen Clancy og Dauvit Broun, er interessert i landets opprinnelige kultur og har ofte lingvistisk trening i keltiske språk. Den andre gruppen er opptatt av den fransk og anglo-franske kulturen som ble introdusert i Skottland etter 1000-tallet. De mest framtredende historikerne med dette interessefeltet er G.W.S. Barrow som har viet sitt liv til å studere føydalismen i England og Skottland i høymiddelalderen. De to gruppenes skillelinje står mellom historisk endring eller historisk fortsettelse. Mange av forskerne på 1900-tallet og i dag har vært opptatt av de kulturelle endringer som skjedde i Skottland i den normanniske epoken. Andre forskere, som Cynthia Neville og Richard Oram, ignorerer ikke de kulturelle endringene, men har argumentert for at fortsettelsen av den gæliske fortiden var like viktig. Opprinnelsen til kongedømmet Alba. a> ligger ved Forres, fra det gamle kongedømmet i Fortriu, er et testamente av de piktiske kongenes makt.I løpet av epoken under det romerske rikets okkupasjon av de britiske øyer endte provinsen Britannia formelt ved Hadrians mur. I området mellom denne muren og den antoninske mur oppmuntret romerne en rekke høvdingedømmer for at de kunne fungere som en buffersone mellom de romerske territoriene og de nordlige områdene til folkeslaget pikterne. Utviklingen av Piktland i seg selv, i henhold til den historiske modellen som ble utviklet av Peter Heather, var en naturlig reaksjon på den romerske imperialismen. Ved år 900 hadde pikternes samfunnslag utviklet seg til det gæliske kongedømmet Alba. På 900-tallet hadde den skotske eliten begynt å utvikle en erobringsmyte for å forklare deres gælifiseringen, en myte som ofte kalles for "MacAlpins forræderi". Med det menes at Skottlands tradisjonelle første konge, "Cináed mac Ailpín", (Kenneth I av Skottland) skal formodelig ha tilintetgjort pikterne i én eneste erobring. De tidligste versjonene av denne myten inkluderer «Livet til Den hellige Cathróe av Metz» og den kongelige slektshistorien som sporer sin opprinnelse tilbake til "Fergus Mór mac Eirc" (Fergus I av Dalriada). Under regimet til "Máel Coluim III" (Malcolm III av Skottland) formaliserte diktet «Duan Albanach» myten i den gæliske poetiske tradisjonen. På 1200-tallet og 1300-tallet ble disse mytologiske tradisjonene innlemmet i det dokument som nå kjennes som Poppelton-manuskriptene, og i Arbroath-deklarasjonen av 1320. Dette ble trodd i den tidlige moderne perioden og etter, selv Jakob VI av Skottland (som var samtidig Jakob I av England og Irland) regnet sin opprinnelse tilbake til Fergus, og sa selv at han var en «monark som sprang ut fra Fergus’ rase». Moderne historikere har derimot begynt å avvise denne forestillingen om Skottlands opprinnelse. Ingen samtidige kilder nevner denne erobringen. Gælifiseringen av Piktland var en lang prosess som gikk forut Cináed og det var beviselig gælisktalende piktiske herskere, kongelig piktisk beskyttelse og støtte til gæliske poeter, gæliske inskripsjoner, og gæliske stedsnavn. Begrepet "konge av Alba", kun registrert på begynnelsen av 900-tallet, er muligens en gælisk oversettelse av Piktland. Endringene i identitet kan muligens forklares ved at det piktiske språket døde ut til fordel for gælisk språk, men like viktig at "Causantín mac Áeda" (Constantine II av Skottland) tillot skottifiseringen av den piktiske kirke, og det psykologiske presset fra nordmennenes invasjonsbølger, mest følt i det piktiske hovedområdet i Fortriu, det vil si de nordlige områdene rundt Moray og Easter Ross i dagens Skottland. Utenfor Alba forble kongedømmet Strathclyde i dalen til elven Clyde delvis uavhengig, tilsvarende med gælerne (betegnelse for de som snakket et gælisk språk) i det vestlige området Argyll («Gælernes kystland») og de nordvestlige øyene (nordlige Irland og deler av områdene Argyll, Bute og Antrim (tidligere "Dál Riata")), men ikke Hebridene. De sørøstlige områdene var blitt oppslukt av Northumbria på 600-tallet, og nye invasjoner med nordmenn begynte å dominere mesteparten av de vestlige og nordlige øyene, Hebridene og Shetland, foruten nordspissen av Skottland (Caithness). Også i området rett nord i Irskesjøen på øya Man, og dessuten Galloway som var under sterk norrøn og gælisk innflytelse, men uten at et kongedømme reiste seg i sistnevnte område. Gæliske konger fra Domnall II til Alexander I. Piktisk beist, helleristning av fantasilignende dyrefigur som opptrer oftest som symbol på steiner etterlatt av pikterne. Symbolets mening er fortsatt ikke klargjort.Kong Domnall II var den første høvding som ble kalt for "rí Alban", det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen Dunnottar i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt paradigmeskifte. Domnall hadde kallenavnet "dásachtach" som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll av sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet (900–3) til hans etterfølger, Causantín (Constantine II av Skottland), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå i mot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord utover de vestlige og nordlige øyene og området Caithness. Perioden mellom tiltredelsen av "Máel Coluim I" (Malcolm I av Skottland) og "Máel Coluim II" (Malcolm II av Skottland) ble markert av gode forbindelser med Wessex-herskerne i England, opprivende interne dynastiske stridigheter, men til tross for det, også en viss suksessfull utvidelse av kongedømmets områder. I 945 overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong Edmund I av England, en hendelse som delvis ble avledet av Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang i tidsrommet under styret til "kong Idulb" (Indulf av Skottland, 954–962) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere Edinburgh. Skotsk kontroll over området Lothian ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne islaget ved Carham i 1018. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge gjennom total autoritet. Regimet til kong "Donnchad I" (Duncan I av Skottland) fra 1034 ble fulgt av mislykkede militære eventyr og han ble beseiret og drept av mormaer av Moray, det vil kongdømmet av Moray, ved "Mac Bethad mac Findláich" (Macbeth av Skottland) i 1040. Mac Bethad styrte i 17 år og så fredsommelig at han var i stand til å foreta en pilegrimsreise til Roma. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim (Malcolm III av Skottland), en slektning av Donnchad som 18 måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske propagandaen ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. William Shakespeare fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke "Macbeth". Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mer for å danne det suksessfulle dynastiet som styrte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen Ingebjørg Finnsdatter, og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som Den hellige Margaret av Skottland. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksiske kone benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnyttet de tunge tidene på folk flest i etterkant av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene under vinteren 1069–1070. Kronikøren "Máel Brigte" (Marianus Scotus) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.» Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav for sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskere i England overfor det skotske kongdømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søsteren til den angelsaksiske fordringshaveren til den engelske tronen, Edgar Ætheling, og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I 1080 sendte kong Vilhelm Erobreren sin sønn med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i 1093. Máel Coluims naturlige etterfølger var hans bror "Domnall Bán" (Donald III av Skottland) ettersom Máel Coluims sønner var for unge. Normannerne i sør sendte Máel Coluims eldste sønn Donnchad nordover for å kreve kongetronen. I den påfølgende konflikten klarte Donnchad (Duncan II av Skottland) å overta tronen, men i henhold til "Den angelsaksiske krønike" ble hans engelske og franske følgesmenn massakrert, og Donnchad II selv ble drept i slaget ved Monthechin året etter (1094) av Domnalls allierte Máel Petair av Mearns. I 1097, derimot, sendte normannerkongen i England enda en sønn av Máel Coluim, Edgar, for å overta kongdømmet. Ved at Domnall Bán døde ble kongedømmet sikret for Edgar og de påfølgende årene ble relativt fredsommelige. Regimet til både Edgar og hans etterfølger Alexander er dunkelt i forhold til deres etterfølgere. Den første er nok mest kjent for at han sendte en kamel (eller muligens en elefant) til sin kollega Muircheartach Ua Briain, overkonge av Irland. Da Edgar døde overtok Máel Coluims fjerde sønn Alexander kongedømmet mens hans yngste bror David ble prins av Cumbria og hersker av Lothian. Skotsk-normanniske konger: David I til Alexander III. Ruinene av hovedtårnet til festningen Urquhart Castle. Etter erobringen av mormaer av Moray 1130-tallet var denne festningen en av et dusin som ble etablert i området av kongens franske tilhengere.Perioden mellom tiltredelsen til David I og til Alexander IIIs død var preget av en avhengighet til og samtidig et relativt godt forhold til de engelske kongene. Så lenge som kontinuiteten blir tatt med i betraktningen, kan perioden også bli sett på som en av de store historiske forvandlinger, en del av et generelt fenomen som har blitt kalt for «europeiseringen av Europa». Beslektet er også at perioden var vitne til at den kongelige autoritet ble påtvunget hele samfunnet, helt ut til ytterområdene og ikke bare kongens kjerneområder. Etter David I og spesielt under regimet til kong Vilhelm I, også kalt for «Vilhelm Løven», ble Skottlands konge ambivalent til den rådende kulturen til de fleste av sine undersåtter. Den engelske kronikøren Walter av Coventry forteller at «De moderne konger i Skottland ser på seg selv som franskmenn, i rase, dannelse, språk og kultur; de har kun franskmenn i sin husholdning og i følget, og har redusert skottene (= gælerne) til det ytterste slaveri.» Kongenes ambivalens hadde til en viss grad gjenklang hos skottene selv. I tiden etter at Vilhelm ble tatt til fange ved Alnwick i 1174 vendte skottene seg mot det lille antallet av sin egne som talte middelengelsk og fransk. Den engelske historikeren fra samtiden, William av Newburgh, forteller at skottene først angrep de skotsk-engelske i sin egen hær, og samme mann forteller om lignende hendelser også i øvrige Skottland. Walter Bower, som skrev noen få århundrer senere, skrev om de samme hendelser og bekrefter at «det skjedde en heller elendig og utstrakt forfølgelse av de engelske i både Skottland og i Galloway.» Mange av disse motstanderne samarbeidet og fikk støtte ikke bare fra de perifere gæliske områdene i Galloway, Moray, Ross og Argyll, men også fra østlige Skottland og fra andre steder i de gælisktalende områdene. På slutten av 1100-tallet hadde de skotske kongene fått autoritet og makt til å dra de innfødte gæliske høvdingene ut av deres områder, de mest kjente eksemplene er Lochlann av Galloway og "Ferchar mac i tSagairt" (Ferchar av Ross). Økt ekspansjon under regimet til Alexander III plasserte skottene i en sterk posisjon til overta restene av den norskdominerte vestkysten. Det skjedde i 1266 med Perth-traktaten. Erobringen av vestlige Skottland, dannelsen av kongedømmet ("Mormaer") i Carrick i 1186 og overtagelsen av herredømmet av Galloway etter stedets opprør i 1235 betydde at antallet av gælisktalende under den skotske tronen ble aktivt utvidet, og kanskje fordoblet i den såkalte normanniske perioden. Det var gælere og gæliske krigere fra de nye vestlige områdene og den makt disse tilbød som gjorde det mulig for kong Robert Bruce, som selv var en gælifisert skotsk-normannisk lord fra Carrick, til å bli seierrik under Den skotske uavhengighetskrig som fulgte rett etter Alexander IIIs død. Andre kongedømmer. Kart over Comital og andre grevskap i middelalderens Skottland, ca år 1230.Når nasjonalhistorikere og øvrige forskere forsøker å forklare og legitimere den moderne nasjonale identitet er det lett å glemme at kongedømmet Alba ikke var den eneste kongelige autoritet i nordlige Britannia. Faktisk var det inntil den normanniske epoken, og kanskje til og med inntil regimet til kong Alexander II, slik at den skotske konge kontrollerte bare en minoritet av folket som levde på innsiden av grensene av dagens Skottland på samme måte som franske monarker i middelalderen bare kontrollerte deler av det som er dagens moderne Frankrike. Herskeren i Moray ble ikke bare kalt ‘konge’ i norrøne kilder, men også før Máel Snechtai ble kalt ‘konge av Alba’ (= Skottland). Etter Máel Snechtai ble navngitt i irske kilder er disse herskerne kun blitt kalt for for konger (jarler) av Moray. Likevel tok Moray over hele det skotske kongedømmet i 1040 med den berømte "Mac Bethad mac Findláich" (Macbeth 1040 – 1057) og hans etterfølger "Lulach mac Gillai Coemgáin" (Lulach 1057 – 1058). Etter 1130 ble Moray erobret og underlagt de skotske kongehuset da den siste innfødte hersker, Óengus av Moray, ble slått i et forsøk på å gjenerobre den skotske trone. Galloway var likeledes et herredømme med visse kongelig ambisjoner. I et charter fra Galloway datert til regimet til Fergus kaller herskeren i Galloway seg for "rex Galwitensium", latin for konge av Galloway. Irske krøniker fortsatte å kalle Fergus’ etterfølgere for konge. Selv om skottene skaffet seg større kontroll etter Gilla Brigte av Galloways død, og innsettelsen av Lochlann i 1185 ble ikke Galloway fullstendig oppslukt av Skottland før i 1235 da et opprør i området ble knust. Galloway og Moray var ikke de eneste territorier med herskere som hadde en viss kongelig status. Både de norrøne herskerne av Man og de påfølgende øyene, og herskerne av Argyll krevde status som konger, selv om noe latinske kilder i syd kaller dem kun for "reguli" (= småkonge, høvding). Mormaer av Lennox referer til sin forgjengere som konger av Balloch og selv mange av mormaerdomene hadde vært kongedømmer i tidligere epoker. Et annet kongedømme, Strathclyde (eller Cumbria) ble innlemmet i Skottland i en langsom prosess som begynte på 800-tallet og ble ikke fullført før ut på 1000-tallet. Geografi. Verken de politiske eller de teoretiske grensene til Skottland i denne perioden, både som Alba og som Scotia, tilsvarte fullstendig med dagens Skottland. Det nærmeste sammenfall kom på slutten av epoken da York-traktaten (1237) og Perth-traktaten (1266) slo fast grensene mellom skottenes konge og England og tilsvarende med Norge, selv om Berwick og Man-øyene ble senere tatt av England, og Orknøyene og Shetland senere ble overtatt fra Norge. Her blir «skotsk» referert til det språk som nå blir kalt for mellomirsk språk, «britisk» refererte til walisiske språk, og «romansk» til gammelfransk språk som hadde lånt navnet ‘Scottewatre’ fra mellomengelsk. I denne perioden var lite av Skottland styrt av kronen. Isteden var de fleste skotter underlagt direkte kontroll av gæliske og i økende grad etter 1100-tallet, fransktalende mormaer, jarler og lorder. Økonomi. Den skotske økonomien var i denne perioden dominert av jordbruk og innenfor korte avstander av lokal handel. Det var en økende andel av utenlandsk handel foruten utbytte skaffet ved hærtog. På slutten av perioden erstattet mynter ren varebyttehandel, men i mesteparten av denne epoken ble varebytte gjort uten bruk av valuta. Burgher etablert i Skottland før regimet til kong Máel Coluim; disse var Skottlands første byer.Det meste av Skottlands jordbruksrikdommer fra denne perioden kom fra sauebruk enn fra dyrkbar jordbruk. Det siste vokste betydelig i den normanniske epoken, men med geografiske forskjeller. Lavtliggende områder hadde mer dyrkbar jordbruk enn høytliggende områder som Høylandet, Galloway og fjellområdene i sør. Galloway, berømt for sine kyr, hadde så utstrakt sauehold at det er få bevis for at området over hodet hadde noe kultivering, unntatt for kystområdet Solway. Det gjennomsnittlige andel landområde som en husbonde i Skottland hadde kan ha vært på rundt 26 akre (1 akre = 4 046,9 m2). Det er mange bevis på at de innfødte skotter foretrakk sauehold ved at gæliske herrer bevisst ga fra seg landområder til bønder som snakket fransk og som snakket middelengelsk mens de hardnakket beholdt de mer høytliggende regioner for seg selv. Den målenhet som ble benyttet på landområder i Skottland var «davoch» (tilsvarende «vat» = «fat»), kalt «arachor» i Lennox. Denne enheten var også kjent som «den skotske plogveg». Engelsktalende Lothian det var kun «plogveg». Det tilsvarte antagelig rundt 104 akre, delt i 4 "rath". Kyr, griser og ost var de matprodukter som ble mest produsert, men også andre matvarer: fra sauekjøtt til fisk, rug og byggryn, til bivoks og honning. Skottland før kong David I hadde ingen byer. Det nærmeste til byer var steder hvor befolkningen i større antall enn gjennomsnittet samlet seg rundt store munkeklostre slik som Dunkeld og St. Andrews, og betydelige regionale befestninger og fort. Skottland utenom Lothian var befolket av spredte landsbyer og utenfor dette området manglet den kontinentale kjerne av landsbyer. Kong David I etablerte de første burgher, opprinnelig først kun i det engelsktalende Lothian. Han kopierte burghenes "charter" (frihetsbrev for handel) og "Leges Burgorum" (regler som styrte så å si alle aspekter for liv og arbeid innfor burghene) bortimot ordrett fra engelsk skikk fra byen Newcastle-Upon-Tyne. De første burgh-dannelser i middelalderen var først og fremst flamske, engelske, franske og tyske før de gælisk-skotske. Burghenes ordforråd ble helt og holdent dannet fra germanske eller franske begreper. Rådsforsamlingen som styrte de individuelle burgher var kjent som "lie doussane" i betydningen "dusinet", eller "de tolv". Demografi. Lingvistisk fordeling tidlig på 1100-tallets Skottland. Mot slutten av perioden hadde gælisk fortrengt norrønt språk på det meste av den norrøne-gæliske sonen, med unntak helt i nord på Shetland, men gælisk tapte selv mot engelsk i syd.Befolkningstallet i Skottland i denne perioden er stort sett ukjent. Ikke før i 1755 kommer det sikker informasjon om befolkningen som da var på 1 265 380. De mest sannsynlige antagelser plasserer befolkningen på mellom 500 000 og 1 000 000 mennesker, voksende fra det minste antallet til det høyeste. Befolkningen var mye mer spredt enn i dag. Vi kan anta at mellom 60 % og 80 % levde nord for elven Forth og de øvrige delt mellom Galloway, Strathclyde og Lothian. Spredningen av bispedømmer og domstoler gir inntrykk av et jevnt skille mellom de tre siste sonene. Lingvistisk var den store majoriteten av befolkningen i Skottland i hele denne epoken gælisktalende, det som senere ble kalt for skotsk, eller på latin, "lingua Scotica". Andre språk som ble talt var norrønt og engelsk og det keltiske språket "kumbrisk" ("cumbric") som forsvant en gang mellom 900 og 1100. Piktisk kan ha overlevd inn i denne epoken, men det er få bevis på det. Etter at kong David I kom på tronen, og kanskje til og med før, hadde gælisk allerede opphørt å være hovedspråket for det kongelige hoffet. Fra hans regime og til slutten av epoken favoriserte de skotske monarkene fransk som skrift- og talespråk slik det er bevitnet av samtidige kronikører, i litteraturen og i oversettelser av administrative dokumenter til fransk. Engelsk, med fransk og flamsk ble hovedspråkene i de skotske byene (burghene) grunnet utenlandshandelen og utenlandske handelskarteller og innflytende håndverkere fra kontinentet. Samfunn. Samfunnsforholdene i middelalderens Skottland var lagdelt. Det er mer kunnskapen om samfunnsklassene i det tidlige gælisk samfunn enn kanskje noe annet europisk samfunn i første del av middelalderen, noe som skyldes de store mengder av bevarte juridiske dokumenter og traktater om sosial status, som skriftstykket «Bretonernes og skottenes lov». Denne ramser opp fem grader for menneskene: konge, mormaer/jarl, toísech/thane (adelig), ócthigern og livegen. For det skotske samfunnet før 1100-tallet bør sannsynligvis også slave legges til disse kategorier. Den norm som differensierte i middelalderens europeiske samfunn var mellom "bellatorene" («de som slåss» = aristokratiet), "oratorene" («de som ber» = geistligheten), og "laboratorene"(«de som arbeider» = bøndene), men det er ikke hensiktsmessig for å forstå det skotske samfunnet i den første perioden. I tiden etter kong David Is regime blir også det skotske middelaldersamfunnet mer likt sine europeiske naboer. Det territorium som tilhørte skottenes konge nord for elven Forth lå direkte under en herre som i middelalderens Skottland ble kalt for mormaer. Begrepet ble oversatt til latin som "comes", og en ikke helt dekkende oversettelse til engelsk og norsk er "earl" og "jarl". Disse verdslige herrene utøvet verdslig makt og religiøs beskyttelse som en konge i miniatyr. De holdt sine egne hærstyrker og følge, utlyste charter og håndhevet lov og orden innenfor sine egne områder. I den grad de var direkte under den skotske kongen var de ansvarlig for å overføre kongens "cain", en tributt eller skatt som ble betalt flere ganger om året, vanligvis i kyr eller annen gods. De var også ansvarlig for å beverte kongen og hans følge med mat og innkvartering. I den normanniske perioden skaffet de også "servitum Scoticanum" («gælisk tjeneste», «skotsk tjeneste» eller bare «forinsec») og ledet "exercitus Scoticanus", som var den gæliske delen av kongens hærstyrke som var majoriteten av hvilken som helst hærmønstring ("slógad") i denne perioden. En "toísech" («høvding») var omtrent som en mormaer, skaffet sin herre den samme tjeneste som en mormaer skaffet sin konge. Det latinske ordet som vanligvis ble brukt var "thanus", noe som er forklaring på at disse også ble kalt for "thane" på engelsk. Formaliseringen av denne posisjonen var hovedsakelig i østlige Skottland nord for Forth, og kun to av 71 kjente thaner eksisterte sør for elven Forth. Etter toísech og mormaer var ættegrupper eller klaner. Noen ganger var disse formalisert, men som oftest ikke. Overhodet for klanen ble kalt for "capitalis" på latin og for "cenn" i middelalderens gælisk. I mormaerdomen i Fife var hovedklanen den gang kjent som "Clann MacDuib" (Klan MacDuff, "klan = barn av"). Andre inkluderte "Cennedig-klanen" (i Carrick), "Morggain" (fra Buchan) og "MacDowall-klanen" (fra Galloway). Disse var sannsynligvis totalt sett hundretall i antall, de fleste ikke opptegnet. Den høyeste ikke-adelige posisjon, i henhold til «Bretonernes og skottenes lov», var "ócthigern" (bokstavelig ‘liten’ eller ‘ung herre’), et begrep som teksten ikke bryr seg om å oversette til fransk. Det tilsvarende angelsaksiske begrepet er kanskje "sokeman". Andre kjente ranger er "scoloc", kanskje tilsvarende til angelsaksiske "gerseman". I den tidligste perioden holdt skottene slaver, og mange av disse var utlendinger, engelskmenn eller nordmenn (fra nord) og dansker (fra syd), som var blitt tatt til fange under hærtog. Storstilte skotske plyndringstokt etter slaver er spesielt godt dokumentert på 1000-tallet. Lov og styring. De tidlige gæliske lovverkene, de første ble skrevet ned på 800-tallet, viset et samfunn som var opptatt av slektskap, status, ære og regulering av blodhevn. En skotsk felleslov begynte å finne sin form på slutten av perioden da gælisk og keltiske lover ble assimilert med praksis fra det anglo-normanniske England og fra kontinentet. På 1100-tallet og særlig på 1200-tallet hadde kontinental lov sterk innflytelse og fikk stadig mer effekt, slik som kanonisk rett (kirkelov) og forskjellig anglo-normanniske praksis. Lover i Skottland fra før 1300-tallet er ikke godt dokumentert, men kunnskap om tidlig gæliske lover gir grunnlag for å rekonstruere disse. Det tidligste lovdokument er "Leges inter Brettos et Scottos" som har overlevd i gammelfransk tekst. Dokumentet har et stort antall gæliske legale begreper. Senere middelalderdokumenter, skrevet både på latin og middelengelsk inneholder ytterligere gæliske legale begreper, eksemplene inkluderer "slains" (gammelirsk "slán" eller "sláinte"; fritak) og "cumherba" (gammelirsk "comarba"; geistlig arving). En "judex" representerte en post-normannisk fortsettelse med den gamle gælisk orden med lovmenn som i dagens engelsk kalles for "brehon". De som satt i posisjonen hadde alltid gæliske navn nord for Forth eller i sørvest. "Judices" (flertall for "judex") var ofte kongelige representanter som overvåket adelige, geistlige eller lavere ‘rettssaler’. Den viktigste juridiske posisjonen før kong David I var "justiciar" som hadde anglo-normannisk opprinnelse, men nord for Forth var den også fortsettelsen av et eldre kontor. Mormaer Causantín av Fife er navngitt "judex magnus" (dvs. "Store brehon"), og det synes som det skotske dommerembetet kun var en latinisering. Embetet hadde ansvaret for å overvåke aktiviteten og oppførselen til de kongelige sheriffer og sersjanter, drive rettssaker og rapportere direkte til kongen. Normalt ville det være justiciarer, organisert ved språklige grenser, justiciar av Scotia og justiciar av Lothian. Noen ganger kunne også Galloway ha sin egen justiciar. Embetene "justiciar" og "judex" var kun to måter som det skotske samfunn var styrt på. I tidligere perioder kunne kongen delegere makt til arvelige, innfødte ‘embetsmenn’ som mormaer/jarl og toísech/thane. Det var et styre bestående av utveksling av gaver. Det var også folkelige rettssaker, "comhdhail", som gjenfinnes i mange stedsnavn i østlige Skottland. I den normanniske perioden ble sheriffer og i mindre grad også biskoper stadig mer betydningsfulle. Sheriffene var forlengelsen av kongen i styringen av kongelig land. Under David Is regime hadde kongelige sheriffer blitt etablert i kongens personlige kjerneområder, i tilnærmet kronologisk orden: Roxburgh, Scone, Berwick-upon-Tweed, Stirling og Perth. Under regimet til Vilhelm I var det så mange som rundt 30 kongelige sheriffer, inkludert i Ayr og Dumfries, nøkkelposisjoner ved grensen mellom Galloway og Carrick. Etter hvert som disse posisjonene ekspanderte gjorde kongens kontroll det samme. Mot slutten av 1200-tallet var sheriffer blitt etablert vestover så langt unna som Wigtown, Kintyre, Skye og Lorne. Gjennom disse utøvet kongene på 1200-tallet mer kontroll over Skottland enn noen av deres forgjengere noen gang var i stand til. Kongen selv var omreisende og hadde ingen fast hovedstad, men det stedet som kom nærmest var Scone. Via rituelle tradisjoner ble samtlige skotske konger kronet i Scone av mormaer fra Strathearn og spesielt fra Fife. Selv om kong David I forsøkte å etablere Roxburgh som hovedstad ble flere charter utlyst i Scone enn noe annet sted. Andre populære steder var Perth, Stirling, Dunfermline og Edinburgh (sistnevnte spesielt under regimet til Alexander II) og de andre kongelige burgher. Helt i begynnelsen av epoken synes Forres og Dunkeld å ha vært kongens mest foretrukne oppholdssted. Militæret. En norsk-gælisk kriger fra Hebridene er avbildet på en grav fra Finlaggan, og er typisk for en kriger fra den skotske middelalderen, "Exercitus Scoticanus".De innfødte skottene, som alle tidlige europeere i middelalderen, praktiserte organiserte krigstokter etter slaver. Tilsynelatende gjorde de så også med hverandre, men det er flest opptegnelser mot normanniske områder, og før normannerne mot angelsaksiske områder. Historikeren John Gillingham har argumentert at dette var en av de ting som gjorde skottene (og andre gæliske folk) spesielt barbariske i øynene på sine franske naboer ettersom Frankrike hadde stort forlatt denne formen for krigføring. Ridderturnering var ikke bare en underholdning for middelalderens franske aristokrater, men også en forberedelse til krig. Mange skotske konger tok del i slike turneringer. "Bildet er en moderne rekonstruksjon".Som med mange endringer i denne perioden kan introduksjonen av den føydale hæren spores tilbake til regimet til David I, selv om franske og engelske riddere hadde vært benyttet i mindre grad av hans eldre brødre. Etter normannisering kan den skotske hæren klassifisert i to typer: Den første var den innfødte "exercitus Scoticanus" (= gæliske hær); og den andre, "exercitus militaris" (= føydale hær). Den indre gnisningene som disse ridderne skapte er godt dokumentert i samtidige kilder. I Fanenes slag satte de gæliske styrkene seg imot at de franske soldatene posisjonerte seg i kongens hær. Ailred av Rievaulx tilskrev denne motstanden til krigerne fra Galloway, men historikerne mener at det var gæliske soldater generelt og den innfødte talsmannen er Máel Ísu, mormaer av Strathearn og den adelsmannen med høyest rank i hæren. Det var mange fordeler med fransk militærkultur. Franske riddere brukte kostbare rustninger mens skottene var ‘ukledd’, det vil si uten rustning. Franskmennene hadde tungt kavaleri og andre våpen som armbrøster og beleiringsmaskiner som katapulter, foruten teknikker for befestning som var mye mer effektive og moderne enn noe av det som de innfødte skottene kjente til. Den føydale hærens ideologi gjorde den vanlige soldat til en mer effektiv og ikke minst pålitelig vasall. Over tid ble skottene selv mer lik de franske soldatene, samtidig som franskmennene også tok til seg flere av de gæliske krigsrutiner. På slutten av epoken hadde den skotske militærkulturen tatt til seg de beste fra begge leirer. Da den føydale hæren ble knust i slaget ved Dunbar i 1296 ble skottene igjen avhengig av den gæliske hæren, men under lederskapet til den gælisktalende skotsknormanniske Robert Bruce var denne hæren likevel i stand til slå knusende tilbake et angrep fra den normalt overlegne engelske hærstyrken. Kristendom og kirken. Monymusk Reliquary er den antatte "Brecbennoch", en liten utsmykket kiste med relikviene til Den hellige Columba.Hele Skottland, med unntak av nordmennene på øyene helt nord og i vest, var kristne på 900-tallet. De viktigste faktorene for at Skottland ble kristnet var den romerske provinsen Britannia i sør, og senere den gæliske eller den columbanske kirke, et sammensluttet system av klostre og et aristokratisk nettverk som begge bidro til å spre både kristendommen og den gæliske språket blant de innfødte piktiske stammene. Helgener. Som i alle andre kristne land er ett av hovedtrekkene i den skotske kristendommen helgenkulten. Helgenene var mellomleddet mellom de ordinære, bedende kirkegjengere og Gud selv. I Skottland nord for Forth var lokale helgener enten av piktisk eller gælisk avstamming. Nasjonalhelgenen for skottene var "Colum Cille" eller Columba (latin for «due» eller «Guds due»), i Strathclyde var det Den hellige Kentigern (gælisk for «Herrens høvding»), og i Lothian var det Den hellige Cuthbert. Diktet illustrerer rollene til begge helgenene, dette eksempelet som representanter for det skotske (eller kanskje bare det gæliske) folket i himmelen og viktigheten av Den hellige Columba for det skotske folk. Klostersamfunnet. Dundrennan Abbey, grunnlagt av Fergus av GallowayDen innfødte skotske kristendommen kan oppsummeres som avslappede ideer om geistlighetens sølibat, intens verdsliggjøring av de kirkelige institusjoner og bispedømmenes manglende struktur. Istedenfor biskoper og erkebiskoper var de viktigste stillingene i den skotske kirke abbeder. Skottland var fullstendig uberørt av de kontinentale formene for klosterliv inntil slutten av 1000-tallet. Isteden var klostervesenet dominert av munker kalt for "Céli Dé", gælisk for «Guds vasaller», anglifisert som "culdees". I de fleste tilfeller ble disse munkene ikke byttet ut med nye munker fra kontinentet i den normanniske perioden, men isteden overlevde de og fikk faktisk dronning Margarets beskyttelse til tross for at dronningen var meget fiendtlig innstilt til all gælisk kultur og så det som sitt mål å dra Skottland inn i den engelske sivilisasjonen. Ved St. Andrews fortsatte institusjonen med Céli Dé gjennom hele perioden og kunne selv bestemme over valget av egen biskop. Det gæliske munkevesenet var livfull og ekspanderende gjennom hele perioden og et dusin klostre, ofte kalt for "Schottenklöster", ble grunnlagt av gæliske munker på kontinentet, og mange skotske munker ble lokale helgener der, slik som Den hellige Cathróe av Metz. Den kontinentale form for klostervesen ble først introdusert til Skottland da kong Máel Coluim III overtalte Lanfranc til å skaffe et par munker fra Canterbury for å danne et nytt benediktinerkloster ved Dunfermline rundt år 1070, skjønt de tradisjonelle benediktinerklostre hadde liten framtid i Skottland. Isteden var det nesten alltid augustinske eller den reformerte benediktinske type. Ecclesia Scoticana. "Ecclesia Scoticana", latin for "Den skotske kirke", som system har ingen kjent eller dokumentert begynnelse, selv om kong Causantín IIs påståtte skottifisering av Den piktiske kirke kan bli sett på som begynnelsen. Før den normanniske perioden hadde Skottland stort sett klostre etter irsk modell og et dårlig utbygd system av bispedømmer. Etter at normannerne hadde erobret England krevde både erkebiskopen av Canterbury og erkebiskopen av York hver for seg overherredømme over Den skotske kirken. Kirken i Skottland hadde oppnådd uavhengighet etter pavelig bulle fra Celestin III ("Cum universi", 1192). Det gjorde alle skotske bispedømmer, unntatt Galloway, formelt uavhengig av York og Canterbury. Men, ulik Irland som hadde blitt tildelt fire erkebiskoper i det samme århundret, hadde ikke Skottland mottatt noen og hele Ecclesia Scoticana med de enkelte skotske bispedømmer (unntatt Whithorn/Galloway) ble «spesiell datter av Roma». Nedenfor er en tabell over bispedømmer i ‘Hoved-Skottland’ på 1200-tallet:Ruinene av St. Andrew-katedralen var sentrum for "Ecclesia Scoticana" i den normanniske perioden. Utenfor det skotske kjerneområdet klarte Glasgow å sikre sin eksistens på 1100-tallet med en levende og vitalt kirkesamfunn som fikk de skotske kongenes gunst. Bispedømmet i Whithorn var dannet av Fergus, konge av Galloway, og Thurstan, erkebiskop av York. Øyene, under kanskje mer eller mindre symbolsk domsmyndighet fra Trondheim i Norge (og noen ganger også York i Nord-England) hadde sitt bispesete i Peel på øya Man i Irskesjøen. Lothian hadde ingen biskop, men lå underlagt bispedømmet i Durham som fortsatte å bli viktig for stedet, spesielt på grunn av kulten rundt Den hellige Cuthbert. Grunnen til at Den skotske kirke støttet de skotske kongene i Den skotske uavhengighetskrigen mot England, bortsett fra av nasjonalistiske grunner, var ikke minst at de samtidig slåss for sin egen uavhengighet. Kultur. Den gæliske kulturen gjennom hele perioden var et tett speilbilde av den tilsvarende i Irland, kanskje med et unntak av piktiske trekk. Etter David I introduserte de fransktalende kongene den kulturen som var populær eller gjeldende i det anglo-normanniske England og i Frankrike. «Book of Deer», fra "Evangeliet etter Matteus". Merk Chi Rho-monogramet i øverste venstre hjørne. Margene har gælisk tekst. Manusskriftet er det eldste overlevde som er skrevet i Skottland.Historiefortelling, som i alle før-moderne samfunn, var populært i Skottland og profesjonelle historieforteller kunne utøve sin kunst fra hoff til hoff. Noen av dem kunne være innfødte med gælisk bakgrunn som uten tvil muntlig fortalte legender fra den forhistoriske gælisk fortiden og fortalt på gælisk når det passet seg, men på fransk når det nye aristokratiet var tilhørere. Bortimot alle av disse muntlige fortellingene har gått tapt, eller at kun vage trekk har blitt videreført i muntlige tradisjon. En form for muntlig kultur fra epoken som det finnes opptegnelser av er slektshistorie. Det er flere dusin med skotsk slektshistorie som overlevd og dekker alle fra mormaer i Lennox og Moray til de skotske kongene. De skotske kongene opprettholdt en "ollamh righe", det vil si en kongelig poet som hadde en permanent posisjon hos alle gæliske adelige i middelalderen, og hensikten var at de skulle kunne resitere genealogien ved behov, for eksempel ved hendelser som ved inntredelse i et embete eller ved en kroning. Før David I hadde skottene en blomstrende litterær elite som regelmessig produserte tekster på både gælisk og på latin og som stundom ble videreført til Irland og andre land. Forskeren Dauvit Broun har vist at gælisk litteratur overlevde på lavlandet i østlige Skottland på steder som Loch Leven og Brechin inn på 1200-tallet, men de opptegnelser som har overlevd har blitt videreført i latinsk oversettelse. Historikerne står derfor tilbake med sporene av en gælisk kultur som er kledd i en latinsk terminologi og hvor selv navnene er oversatt eller forvansket til mer vanlige kontinentale former, eksempelvis blir "Gilla Brigte" omdømt til "Gilbert", "Áed" ble "Hugh", etc. For skriftlig litteratur kan det være mer skotsk-gælisk litteratur tilgjengelig enn ofte antatt. Bortimot all middelalderlitteratur fra Skottland har overlevd i Irland, ikke i Skottland. Forskeren Thomas Owen Clancy har nylig bevist at Lebor Bretnach, de såkalte «Irske Nennius» ble skrevet i Skottland, og kanskje ved klosteret i Abernethy. Likevel har denne teksten kun overlevd takket være et manuskript bevart på Irland. Andre litterære verker som har overlevd er blant annet av den produktive poeten Gillebrìghde Albanach som i tiden rundt 1218 skrev dikt som handlet om hans erfaringer fra det femte korstoget, foruten panegyriske dikt dedikert til irske beskyttere. Harpe (eller "clarsach") var et instrument som ble assosiert med middelalderens skotske kultur. Denne, nå på Museum of Scotland, er ett av tre gjenværende fra den gæliske middelalderen.På 1200-tallet blomstret fransk som litterært språk og frambrakte Roman de Fergus, det eldste eksempelet på ikke-gælisk, folkelig litteratur som har overlevd i Skottland. Det er derimot ikke bevart litteratur på engelsk språk i denne epoken. Skotske forskere trekker derimot frem den norrøne sagalitteraturen ettersom den stundom har berøringspunkter med landområder som senere ble skotsk territorium, eksempelvis den berømte Orknøyingenes saga, men den ble skrevet på Island og hadde ingen kulturell betydning for skotske litteraturen. På middelalderen var skottene kjent for sine musikalske evner. Gerald av Wales (ca. 1146 – ca. 1223) forteller at «Skottland, på grunn av hennes slektskap og samkvem [med Irland] forsøker å imitere Irland i musikk og streber i etterligningen. Irland bruker og fryder i kun to instrumenter, nemlig harpen og trommen. Skottland bruker tre, harpen, trommen og sang. Etter manges meningen har Skottland nå ikke bare nådd opp til Irland, hennes instruktør, men allerede distansert henne og utmerker seg over henne i musikalske ferdigheter. Derfor ser det [irske] folket nå over til det landet som kunstens fontene.» ("Gerald av Wales, Topographia Hibernica, 94.") Middelalderens skotter tok harpespill meget seriøst. Et halvt århundre etter at Gerald skrev sin vurdering holdt kong Alexander III en kongelig harpist. Av de tre middelalderharpene som har overlevd kommer to av dem fra Skottland (Perthshire) og en fra Irland. Sangere hadde også en kongelig funksjon. Når kongen passerte gjennom Strathearn var det tradisjon at han ble møtt og hilset av syv kvinnelige sangere som sang for ham. Da kong Edvard I av England kom til grensen av Strathearn sommeren 1296 ble han møtt av disse syv kvinnene som fulgte kongen på vegen mellom Gask og Ogilvie og sang for ham, slik skikken var. Andres syn på Skottland. Irene så på Skottland som et provinsielt sted. Andre mente det var fremmedaktig eller sted for barbarer. For den tysk-romerske keiseren Fredrik II av Tyskland var Skottland assosiert med mange innsjøer. For araberne var det en ubebodd halvøy nord for England. «Hvem vil nekte for at skottene er barbarer?» var et retorisk spørsmål stilt av forfatteren av "De expugnatione Lyxbonensi" ("Om erobringen av Lisboa"). Et århundre senere skal Den hellige Ludvig IX av Frankrike ha sagt til sin sønn «Jeg vil foretrekke at en skotte kunne komme fra Skottland og styre folket vel og trofast, enn at du, min sønn, skulle styre det dårlig!» For engelskmenn og franskmenn ble skottene, spesielt de fra Galloway, sett på som barberere "par excellence". Etter kong David I ble de skotske kongene regnet som tilregnelige, men begrepet barbar ble fortsatt benyttet for å beskrive det skotske folket og det holdt seg gjennom hele middelalderen. Karakteristikken av skottene var ofte politisk motivert, og mange av de mest fiendtlig innstilte skribentene bodde ofte i områder som var åsted for skotske hærtokter. Engelske og franske skrifter om «Bannernes slag» (Slaget ved Standard) inneholder opptegnelser om grusomme handlinger fra skottenes side. Henry av Huntingdon forteller at skottene «kløvde opp gravide kvinner og reiv ut deres ufødte barn, slengte barna opp og spiddet dem på spydene, og halshugde prestene ved alterene: de hogde hodene av krusifiksene, og plasserte de dødes hoder på krusifiksene. Hvor hen skottene kom, var det fullt av redsler og fullt av grusomheter.» Et noe mindre fiendtligsinnet syn ble gitt av Guibert av Nogent under Det første korstoget og som møtte skotter og skrev at «Du har muligens sett grupper av skotter, et vilt folk hjemme, men fredelige andre steder, deres avstamming fra det myrlendte land, med bare legger, raggete kapper, vesker hengende fra skuldrene, kraftige armer som synes tåpelige for oss, men de gir deres tro og hengivenhet som støtte.» På mange måter forteller disse samtidige opptegnelser at i det franske kulturmiljøet var skottene sett på som fremmede. Disse fremmede passet ikke for den nye føydale elite da de skotske aristokratiet ikke skilte seg stort fra de engelske eller franske. Den var en generell tro at kjerneområdet i Skottland var en øy eller i det minste en halvøy, kjent som Scotia, Alba(nia), eller på kartverket til Matthew Paris hvor det ble kalt for "Scotia ultra marina" og på den måten tegnet på midten av 1200-tallet. På et senere middelalderkart fra Italia er dette konseptet betegnet for hele Skottland. Den arabiske geografer al-Idrisi delte dette synet og fortalte om at Skottland «grenser opp til den engelske øy og er en lang halvøy nord for den større øy. Det er ubebodd og har verken byer eller landsbyer. Dens lengde er (ca) 250 kilometer.» Overstående var typiske observasjoner av Skottland i høymiddelalderen, som et land i ytterkanten av verden, slik det ble sett på fra middelhavsområdet. Nasjonal identitet. Det kongelige, skotske banner, først benyttet av Vilhelm Løven av Skottland.I denne perioden var ‘skotte’ ikke et ord som alle skottene selv benyttet for å beskrive seg selv, men det ord de brukte overfor fremmede eller utlendinger. Skottene kalte seg selv for "albanach" eller bare for "gaidel". Det sistnevnte var, som med skotte, et etnisk begrep som forbant dem til Irland. Forfatteren av De Situ Albanie skriver på begynnelsen av 1200-tallet at «Navnet Arregathel (= Argyll) betyr grensen til skottene eller irene, for alle skotter og irer er vanligvis kalt for Gattheli». De som snakket engelsk eller norrønt språk var etnisk forbundet til andre områder i Europa. Ved Melrose kunne folk lese religiøs litteratur på engelsk språk. På slutten av 1100-tallet skriver forfatteren Adam av Dryburgh at Lothian var «et land med engelske i det skotske kongedømmet». Skottland hadde mange ulike etniske befolkningsgrupper som sammen fant en enighet som oversteg gælisk, fransk og norrøn bakgrunn. På slutten av perioden ble begrepet ‘skotte’ det ordet som var kjent på latin, fransk og engelsk som beskrev enhver beboer i kongeriket Skottland. Skotte var det ordet de identifiserte seg med og hvor de etniske ulikhetene etter hvert ble uinteressante. Susanne Lundeng. Susanne Merethe Lundeng (født 18. august 1969 i Bodø) er en norsk folkemusiker med fele som hovedinstrument. Lundeng har hatt Arvid Engegård som fiolinlærer og er en fremtredende utøver av nordnorsk folkemusikk. Hun har samarbeidet med blant andre Halvdan Sivertsen og senest Sinikka Langeland (2005). I Midnight Sun Trio spiller hun med Knut Erik Sundquist (bass) og Arvid Engegård (fiolin). I S.L. Band har hun spilt med Bjørn Andor Drage (piano), Håvar Bendiksen (gitar og trekkspill), Trond-Viggo Solås (bass) og Arnfinn Bergrabb (perkusjon). Columbia University. «College Walk» er universitetsområdets hovedvei Columbia University (opprinnelig "King's College") er et privat (stiftelse), amerikansk universitet. Det er en av USAs eldste institusjoner for høyere utdanning, grunnlagt i New York i 1754. Det inntar i 2008 tiende plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. Columbia er medlem av den såkalte Ivy League. Fagkretsen inkluderer samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, naturvitenskapelige fag, ingeniørfag, medisin og jus, fordelt på 16 egne og 4 tilknyttede skoler. Det tildeles grader opp til Bachelor ved Columbia, men den underliggende "Fu Foundation School of Engineering & Applied Sciences" tildeler teknisk-naturvitenskapelige eksamener opp til doktorgrad (Ph.D). Skolepengene (2006) er US$ 33 906 ved "School of General Studies", og US$ 35 164 ved "Fu Foundation School". Dwight D. Eisenhower var rektor ved Columbia fra 1948 til 1953, da han ble valgt til USAs president. Tilknyttede skoler. Bibliotekene ved Columbia University har 9,277 millioner titler, som gjør det til USAs åttende største bibliotek (2006). Cindy Sherman. Cindy Sherman (født 19. januar 1954 i Glen Ridge, New Jersey) er en amerikansk kunstner. Sherman har spilt en nøkkelrolle i pop- og konseptkunstens problematisering og redefinering av det konvensjonelle fotografiets oppbygging. Hun arbeider gjerne i serier, og i mange av sine fotografier bruker hun seg selv som modell. En av hennes best kjente serier er "Untitled Film Stills" (1977 – 1980), hvor hun fremstiller seg selv i roller som heltinner fra bl.a. B-filmer og europeiske kunstfilmer. Mange av hennes arbeider fokuserer på hvordan kvinner i film, blader og TV blir fremstilt i stereotyper. Som et svar på kutt i kunstnerstipender i USA, og myndighetenes forsøk på sensur av kunstfotografene Robert Mapplethorpe og Andres Serrano, lagde Sherman i 1989 en serie kalt "Sex". Sherman har også laget filmer. Hennes første film var Office Killer fra 1997. Restaureringen av Nidarosdomen. a> før restaurering (1857)Nidarosdomen etter restaurering (2006) Restaureringen av Nidarosdomen startet etter flere branner, ulykker, provisoriske reparasjoner og manglende vedlikehold av Nidarosdomen. Ved midten av 1800-tallet var katedralen redusert til et halvt ruinert byggverk som hadde mistet mye av sitt opprinnelige preg. Restaureringen av bygget ble et vel hundreårig arbeid som forvandlet kirkeresten til den storslåtte katedralen vi ser i dag. Restaureringsarbeidet er det største som noen gang er foretatt i Norge, og valgene som ble foretatt under restaureringen preger i høyeste grad bygningen slik den framstår i dag. Dette skyldes særlig at det er svært begrensede kilder for det opprinnelige utseendet til kirken, noe som krevde en stor grad av rekonstruksjon og gjenoppbygning på friere kunstnerisk grunnlag. Terminologi. 500px Lengdesnitt av langkoret med vesentlige termer angitt. (Etter Chr. Christie) Oppsummering av bygningshistorikk før 1800-tallet. Tverrskipet ble bygget 1140-1180 i forskjellige stilarter; nederst normannisk chevron-stil, lenger opp tidlig gotikk. Etter brannen i 1328 ble triforiet i oktogonen gjenoppført i engelsk decorated style. Vestskipet ble ikke gjenreist etter brannen 1531. Kobberstikk av Maschius, 1661. Etter brannen i 1531 fikk langkoret flatt tretak og tykke, hvite vegger, etterhvert med lukkede «pulpiturer» for rikfolk. Nidarosdomen sett fra sør, ca. 1830. Maleri av Mathias F. Dalager. Vestfronten var helt ødelagt og skulle by på den største utfordringen under restaureringen. Stikk av August Meyer, 1839. Nidarosdomen bygges. Etter Olav Haraldssons død på Stiklestad 1030, ble hans legeme gravd ned i en sandmæl ved Nidelven i Nidaros. 3. august 1031, et år og fem dager etter slaget ble Olav erklært hellig. På det sted hvor graven hadde vært ble det reist en enkel kirke i tre, en stavkirke. Olavs ry som helgen vokste raskt og antallet pilegrimer som søkte hans grav økte. Som et ledd i prosessen med å gi kirken en mer permanent organisasjon i Norge, ble det i år 1070 opprettet et bispesete i Nidaros. Bispesetet lå, sammen med de to øvrige norske bispesetene i Oslo og på Selje (senere Bergen), under erkebipsesetet i Hamburg/Bremen. I forbindelse med opprettelsen av bispesetet i Nidaros begynte man i 1070 under kong Olav Kyrre å bygge en katedral, bispekirke, i stein. Kirkens hovedalter ble plassert på det stedet hvor St. Olav etter tradisjonen hadde vært gravlagt. Den første katedralen som ble bygd over St. Olavs grav ble revet allerede på 1200-tallet for å gi plass til en større kirke. Av den grunn vet vi lite om hvordan den første katedralen på stedet så ut. Katedralen var sannsynligvis bygd etter engelske forbilder med et rett avslutta kor i øst. Den var bygd i det vi i dag anser for å være den romanske perioden, karakterisert ved runde buer, små vindus- og døråpninger samt tykke, massive murer. Ytterveggene i skipet sto på det stedet hvor pilarene i koret i dag står og kirken gikk så langt vest som dagens hovedtårn er. I vest var katedralen etter all sannsynlighet avslutta med et såkalt vestverk karakterisert av to tårn. Katedralen ble viet til treenigheten og gikk i middelalderen under navnet Kristkirken i Nidaros. Da Nidaros ble egen kirkeprovins 1153, begynte straks omformingen av Olav Kyrres Kristkirke til en romansk katedral, verdig kirkens nye status. Vestverket ble gjenbrukt som katedralens sentraltårn, ved at hjørnene ble forsterket til kraftige pilarer, og veggene uthulet med store bueåpninger. Kirkeskipet ble revet, men fundamentene gjenbrukt til langkorets bueganger. Romanske tverrskip ble oppført nord og sør for sentraltårnet, og et eget kapell – Kapittelhuset – ble oppført på utsiden av selve kirken. Borgerkrigene på 1100-tallet drev erkebiskop Øystein Erlendsson i landflyktighet til England i 1180, og arbeidet lå praktisk talt nede. Da erkebiskopen vendte tilbake 1183 bragte han med seg dyktige steinhoggere og mange nye impulser fra den tidlige engelske gotikken. De øverste delene av tverrskipene og den øvrige katedralen ble derfor bygget i gotikk. Under bygging av langkoret behersket man fortsatt ikke den nye teknikken fullt ut. Ytterveggene var for dårlig fundamentert, strebebuene altfor tynne, og søylene i midtarkadene tålte ikke trykket av hvelvet og måtte forsterkes med kraftige støttemurer. I det senere vestskipet var dimensjonene betydelig kraftigere. Man regner med at hele katedralen stod ferdig rundt år 1320, i den grad den ble helt fullført – en vet at i middelalderen gikk det ofte tregt på slutten av katedralbyggingen, etter at kirkerommet kunne tas i bruk. Ødeleggelser og gjenoppbygning. Kirken sto knapt ferdig før første kjente brann i kirken i 1328 førte til store ødeleggelser. Taket brant og styrtet ned og ødela steinhvelvene, så også treverket innvendig ble antent. Korveggen mot oktogonen ble knust da tårnet falt ned, og ble gjenoppbygget i sengotisk stil. Alt tyder på at skadene var fullt utbedret før kirken igjen ble ødelagt av brann i 1432. Denne gangen ble bl.a. gavlen i nordre tverrskip ødelagt, og det romanske vinduet byttet ut med et spissbuet gotisk vindu. En antar at kirken fortsatt ble fullt gjenoppbygget etter denne brannen, og etter neste brann, trolig allerede i 1451. Verre gikk det da kirken ble ødelagt i en stor bybrann i 1531. Yttermurene var noenlunde hele, men innvendige arkader i skip og langkor var for det meste ødelagt, og gavlen i søndre tverrskip var rast ut. Vestskipet ble nå så skadet at gjenoppbygning ble oppgitt, og reparasjon av søndre tverrskip ble utsatt. Ikke bare var skadene særdeles omfattende, men erkebiskop Olav Engelbrektssons konflikt med den protestantiske kongen gjorde at erkebiskopen måtte prioritere sin nye festning på Steinvikholmen framfor gjenoppbygning av Nidarosdomen. Da reformasjonen ble innført i 1537, forsvant kirkens faste inntekter, og midler til videre reparasjoner måtte bevilges av kongen, noe som ytterligere svekket arbeidet. Gjenoppbygningen tok denne gangen ikke sikte på full gjenreisning, men konsentrerte seg om å sette brannruinene i stand som menighetskirke; menigheten ble etablert i 1578. Langkoret var like ødelagt som vestskipet, men oktogonen – kirkens viktigste del – var noenlunde bevart, så koret måtte gjenoppbygges for å binde sammen oktogonen med midttårnet og tverrskipene. Restene av arkaderekkene ble revet, og steinene herfra ble brukt som fyllmasse til nye massive, hvitkalkede innermurer i koret. Samme framgangsmåte ble benyttet da tårnets portaler mot vest og sør (mot de ikke reparerte ruinene) ble murt igjen. Korhvelvet ble erstattet av et flatt tretak. Tårnet var for skadet til en full gjenoppbygning, men fikk i stedet en nesten 70 meter høy bratt tårnhjelm av tre, etterhvert med kobbertekke. Søndre tverrskip ble også etterhvert satt under tak og reparert, først med en tregavl, så med en mer permanent teglsteinsgavl i 1666. Tårnet blåste ned i en kraftig storm i 1689. Branner i 1708 og 1719 ødela på ny innredningen i kirken, men murene overlevde uten for store skader. Oktogonen fikk moderne barokkhette, kledd i kobber fra det gamle, nedblåste tårnet. Tårnet fikk en temmelig flat tårnhjelm, som antagelig var ment provisorisk, men som skulle overleve fram til restaureringen begynte. Med installering av Wagnerorgelet i 1741 og ny altertavle i 1744 fikk kirken et praktfullt barokkinteriør. Som sognekirke forble kirkens økonomi anstrengt gjennom hele 1700-tallet, og kirken måtte skaffe seg ekstrainntekter ved at fornemme borgere fikk sette inn lukkede stoler i korveggene, såkalte pulpiturer. Likeledes ble endel kapeller murt igjen og leid ut som gravkammer for velstående borgere. Kirken ble utvidet med gravkjellere og etterhvert ble også ruinen av vestskipet tatt i bruk som gravplass – mer enn 600 lik fikk således plass i Nidarosdomen og måtte fjernes under restaureringen. Brannen i 1719 var den siste i kirkens historie, og derfor har endel av interiøret (bl.a. orgelet og altertavlen) overlevd fram til i dag, selv om det meste – pulpiturene inkludert – ble revet ut og skrotet under den senere restaureringen. Nidarosdomen som nasjonalt ikon. Karl XIV Johan krones 1818. Maleri av Jacob Munch, som har tatt seg den kunstneriske frihet å erstatte de forfalne korveggene med fiktive gotiske vegger. Oktogonen, malt av Hanno på 1830-tallet. Altertavlen erstattet av Thorvaldsens Kristus, men forfallet forøvrig er tydelig. Bevart murverk fra middelalderen. Tegning av J. Mathiesen. Med den gryende nasjonale bevisstheten etter 1814, ble Nidarosdomen etterhvert trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen. Posisjonen ble naturlig nok styrket av at Grunnloven av 1814 utpekte Nidarosdomen som kroningskirke, noe som framhevet Norges status som eget rike under unionen med Sverige. Kirken ble pusset opp innvendig og barokkpreget dempet til Karl Johans kroning 1818. Kirken ble også malt grå utvendig for å skjule de skrøpelige murene. Kirken fikk etter dette et preg av den mer moderne empirestilen. Oktogonen fikk nytt hvelv i 1833, og da måtte den barokke altertavlen flyttes. Denne var nå gått helt av moten og ble donert til Vår Frue kirke, der den fortsatt står. En klassisistisk apostelgruppe av Hans Michelsen med en gipskopi av Bertel Thorvaldsens Kristus ble istedet satt opp i oktogonen. Det forekom også avisartikler som foreslo en mer omfattende restaurering av den gotiske katedralen, og befri den fra de gjenværende rokokko- og barokktilføyningene. Saken fikk imidlertid ikke gjennomslag i Stortinget. Restaureringstanken modnes. Til tross for oppussing og modernisering, var Nidarosdomen i stadig forfall. I 1841 ble det oppdaget at en av søylene i Nidarosdomen var i ferd med å kollapse. Mens søylen ble midlertidig holdt sammen av jernstenger, varslet stiftsdireksjonen Kirkedepartementet om forfallet, og bad om tiltak for å unngå at kirken «blev forvandlet til en Ruin». Stiftsdireksjonen brukte dette som påskudd til å starte en større prosess for restaurering av kirken, og engasjerte den entusiastiske 27-årige arkitekten Heinrich Ernst Schirmer, etter anbefaling fra slottsarkitekt Linstow. Schirmer manglet da tilstrekkelig innsikt i arkitekturhistorie, noe som ble tydelig da han foreslo å gjenreise det nær forsvunnede vestskipet, men rive det sterkt modifiserte langkoret og flytte oktogonen til tverrskipet. Denne drastiske planen ble imidlertid for dyr for Stortinget, som heller ga Schirmer et stipend for å studere gotisk arkitektur på kontinentet. Disse studiene, sammen med hans arbeid med nøyaktig oppmåling og registrering av kirken 1843–1845, endret Schirmers planer i mer historisk retning. «Trondhjems Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.» Argumentet vant gjenklang, og i 1859 fikk Schirmer sammen med historikeren P. A. Munch enda mer oppmerksomhet med et plansjeverk med oversikt over kirkens historie og kobbertrykk av Schirmers utkast til restaurering. Schirmers forslag tok utgangspunkt i å gjenoppbygge kirken til den form den hadde, eller kunne ha hatt, og fjerne senere tilføyninger. Dette skulle bli det førende prinsippet i restaureringen av Nidarosdomen, men var likevel ikke uten motstand. Linstow betraktet kirken som et bevaringsverdig kulturminne, også over senere endringer, og ville beholde kirken i store trekk slik den var, med unntak av de mest groteske tilføyelsene – spesielt pulpiturene. Fortidsminneforeningens formann Nicolay Nicolaysen var også imot restaureringsplanen – både fordi en ikke kunne gjenskape sikkert det som var gått tapt, og fordi en restaurering ville måtte erstatte mye av det skadede murverket, som burde bevares for ettertiden. Kun senere tilføyninger i ny stil burde fjernes, slik som teglsteinsgavlen i tverrskipet og barokkhetten på oktogonen. Forberedelser til restaurering 1854–1869. Planen hadde likevel stor støtte, og Kirkedepartementet hadde bevilget penger til restaureringen allerede i 1854. Imidlertid dro forundersøkelsene ut, og restaureringen var ikke påbegynt da kroningen av Karl XV ble aktuell i 1860. Schirmer fikk i oppdrag å gjøre kirken presentabel for kroningen, og nå røk endelig de sterkt kritiserte pulpiturene ut. Større bygningsendringer rakk man ikke gjøre før kroningen fant sted. «Stadig maa haves for Øiet at her skal udføres Arbeide der skal staae urokkelig i Aarhundreder, og at det er Paabegyndelse til et Arbeide der varer maaske et Aarhundrede.» Schirmer skulle få rett i den uttalelsen. Restaureringens første fase 1869–1877. Naturlig nok startet Schirmer med de minst skadede delen av kirken, som kunne rekonstrueres på temmelig sikkert grunnlag – Kapittelhuset, Johanneskapellet og korbuen. Kapittelhuset var falleferdig, hvelvet var sprukket og nordveggen trykket ut av lodd, så huset bare ble holdt sammen ved hjelp av kraftige støttemurer. Schirmer fjernet støttemurene og gjenoppbygde veggen fra grunnen av, men erstattet den utvendige klebersteinen med lys sandstein. Schirmer tok seg flere kunstneriske friheter, bl.a. gjorde han endringer i hvelvprofilene og de profilerte båndene under vinduene. Dette vakte stor kritikk fra krefter som ønsket en mer antikvarisk tilnærming til restaureringen, bl.a. Nicolaysen og arkitekt Christian Christie. Foruten kapittelhuset rakk Schirmer kun å fullføre den innvendige restaureringen av Johanneskapellet, som hadde vært brukt som gravkammer av den rike Angell-slekten og var murt igjen. Schirmer fikk etter dette ikke fornyet sitt engasjement, og ble erstattet som domkirkearkitekt av Christie. Christie startet sitt arbeid med en studiereise til kontinentet og England, mens Krefting sto for reparasjoner på korbuen, som kunne nøyaktig rekonstrueres. Etter dette tok Christie for seg oktogonen, som også var relativt lite skadet. Christie valgte å rekonstruere oktogonen til den høygotiske formen den hadde hatt etter gjenoppbygningen etter brannen 1328. Christie erstattet den vakre, men ugotiske barokkhetten over oktogonen fra 1722, med en spiss blytekket hjelm, og det bare noen tiår gamle oktogonhvelvet ble i 1877 erstattet av et mer fagmessig utført arbeid. Restaurering av langkoret 1877–1890. Korveggen fra 1200-tallet var for spinkel og ble trykket skjev av hvelvet allerede i middelalderen. Dette ble først rettet opp under restaureringen flere hundre år seinere. Skisse av Chr. Christie. 1500-tallsveggene i koret og tårnbuene viste seg å inneholde mange originale steinrester av stor verdi for restaureringen. Her graves fram foten til den opprinnelige døpefonten. Tegning av A. Hofflund. Midttårnet hadde sunket og laget sprekker i tverrskipsmurene. Restaureringen vakte nå så stor begeistring at selv om Stortinget hadde presisert at gjenreisningen av oktogonen «ikke paakræver nogen nødvendig fortsettelse», var det nå opplagt at også langkoret skulle gjenreises. Dette var en langt større utfordring, spesielt siden mesteparten av langkoret gikk tapt i brannen i 1531. Triforiet, kleristoriet, hvelvet og de indre langkorveggene hadde styrtet sammen og var erstattet av tykke, hvitkalkede vegger. Dessuten hadde horisontalkreftene fra hvelvet – før det styrtet sammen – trykket søndre yttermur nesten 40 cm ut av lodd, på grunn av utilstrekkelig dimensjonerte og plasserte strebebuer. Gjenoppbygging av koret ville sette kirkerommet ut av drift, så tverrskipet ble skilt fra langkoret med en trevegg under østre tårnbue og innredet som menighetskirke. Veggen under søndre tårnbue ble fjernet, det såkalte Schiøllerske gravkapell i søndre tverrskip revet, og orgelet, prekestolen, og Thorvaldsens Kristusstatue ble flyttet til tverrskipet før den nye menighetskirken ble innviet 1. juledag 1877. Christie startet arbeidet i langkoret med å rette opp den skeive sørmuren. Framfor en full gjenoppmuring slik Schirmer hadde gort i kapittelhuset, valgte Christie å løsne hele sydmuren som et stort murstykke – mer enn 20x10 meter – og skru det inn i lodd med kiler og strekkfisker. Den vakre «kongeinngangen» i sørmuren ble demontert og grunnmurene forsterket før operasjonen, som ble avsluttet i 1879 med at kongeinngangen ble satt opp igjen i restaurert stand. Christie nyreiste også strebebuene, men skjønte nok at de ikke var tilstrekkelige, og bygget inn skråstivere av stål i sideskipenes takverk. Deretter kunne Christie endelig ta ned de tykke langkorveggene, som viste seg å være et veritabelt skattkammer av innmurte originale bygningssteiner med profiler, kapiteler og ornamenter. Det ble videre avdekket rester etter triforie- og kleristorieetasjene i korveggen og tårnfoten, så etasjehøydene kunne bestemmes nøyaktig. Under veggene fant man også fundamenter etter arkadesøylene, så Christie kunne overbevisende skisserere hvordan langkoret skulle rekonstrueres. Christie oppdaget også støttemuren fra 1200-årene som hjalp arkadepillarene å tåle hvelvtrykket, og valgte da å øke dimensjonen på pillarene framfor å rekonstruere designfeilen – utvilsomt hva den opprinnelige byggmesteren ville ha gjort, om han hadde hatt samme kunnskap. Søyler og framspring var dekorert med mengder av ornamenter og konsollhoder, men det meste var forsvunnet, og Christie valgte å kopiere disse i passende antall framfor å lage nye variasjoner over disse, slik det hadde vært i middelalderen. Tretaket over det hvelvede langkoret var ikke synlig, så Christie tok seg den frihet å erstatte det med et ytterst uhistorisk jerntak. Antikvarikerne protesterte, men Christie var forståelig nok bekymret over brannfaren. Dessuten ble jerntaket kobberkledt, så forskjellen var ikke synlig fra utsiden. Etter at vinduene fikk nye lyse, blyinnfattede vinduer, kunne menighetskirken flyttes til det nyrestaurerte langkoret og tas i bruk i 1890. Restaurering av tverrskipene og midttårnet 1890–1903. Christie kunne nå igjen rette blikket mot tverrskipene og fullføre restaureringen der. Disse var forholdsvis godt bevart, så oppgaven var betydelig enklere enn restaureringen av langkoret. Veggarkadene og triforiene ble reparert, og teglgavlen fra 1666 som så mange hadde klaget over, ble endelig fjernet og gjenoppmurt i kleber. 1500-tallsveggen mot vestskipet ble hogd ned til minimal tykkelse for å pille ut så mange steinrester som mulig som kunne kaste lys over den videre restaureringen. Midttårnet var dårlig fundamentert fra starten av, så vekten av tårnet hadde trykket tårnfoten ned – trolig så mye som 20 cm opp gjennom tiden. Siden tårnpilarene hang fast i tverrskipene, var det oppstått store revner i de nærliggende tverrskipsmurene. Etter at disse var reparert, og nødvendige utbedringer av fundamentene og tårnfoten var gjort, kunne Christie begynne med gjenreisingen av midttårnet. Her fikk imidlertid Christie virkelig noe å bryne seg på. Tårnet hadde falt ned og blitt så skadet i alle brannene opp gjennom historien at lite var bevart av de opprinnelige øvre delene. Istedet var tårnet skøytet på etter reformasjonen bl.a. med diverse steinmateriale tatt fra andre kirker i byen. Christie rev ned denne ekstra etasjen og gjenskapte triforiet og kleristoriet på det spinkle grunnlaget han hadde, og avsluttet med et stjernehvelv i toppen, inspirert av engelske katedraler. For eksteriøret hadde Christie enda mindre å gå på. Det fantes ingen kilder som kunne fortelle om den opprinnelige utformingen av tårnet før den store brannen i 1531, men Nauclers stikk fra 1574 viser en lav tårnfot med en høy, spiss tårnhjelm, og Christie kan ha antatt at dette var modellert etter det opprinnelige tårnet. Teorien ble styrket av at fundamentene var for dårlige til å bære et høyere tårn, og da var det naturlig å kompensere det lave tårnet med en høy og spiss tårnhjelm. Tårnløsningen ble godkjent i 1894, og i 1901 sto det nye, kobberkledte jernspiret ferdig, og har siden dominert Nidarosdomens profil så markant at det er blitt et av de mest kjente landemerkene i Trondheim. Gjenreising av skipet 1903–1930. Med denne skissen overbeviste Christie komitéen og Stortinget om at skipet kunne gjenreises basert på løse steinfunn. Opprinnelig utforming av vestfronten er ukjent. Beste kilde er dette stikket av Maschius fra 1661. Under arbeidet med midttårnet, hadde Stortinget ennå ikke tatt stilling til om også vestskipet skulle gjenoppbygges. Dette var ødelagt i enda større grad enn midttårnet, og heller aldri gjenoppbygd, slik at det fortsatt framsto som en romantisk ruin, som flere (bl.a. Nicolaysen) ville bevare urørt som et historisk dokument. Christie startet imidlertid forberedelsene for gjenreisiningen på forskudd, for i 1898 begynte han med forsterkningen av fundamentene under vestskipsmurene og arkaderekken i vestskipet. Han fortsatte med å reparere yttermurene i vestskipet, før han i 1903 la fram en fullstendig plan for rekonstruksjon av vestskipet. Planen ble framlagt for en sakkyndig komité, der også den stadig skeptiske Nicolaysen deltok. Christie la fram en detaljert skisse som viste hvordan skipets arkader, triforier og kleristorier kunne rekonstrueres ut fra steinfunn og kjente høyder fra rester i tårnpillarene. Dette overbeviste komitéen om at skipet kunne rekonstrueres på historisk gunnlag, og godkjente planene, men kun for de ytre langveggene og interiøret. Det skulle fortsatt gå lang tid før vestfronten og vesttårnene ble endelig godkjent. Komitéen anbefalte også at en fast tilsynskomité med arkitektonisk og arkeologisk kompetanse skulle ha det øverste tilsynet med den videre gjenoppbyggingen av Nidarosdomen. Tilsynskomitéen ble opprettet i 1905. Kritikken mot vestfronten førte til at endelig godkjennelse av planene for resten av vestskipet ble utsatt helt til 1905. Da var imidlertid gjenoppbygningen godt forberedt, og midtskipsarkadene ble reist på rekordtid. Allerede ved kroningen av kong Haakon VII 22. juni 1906 kunne skipet åpnes for publikum, riktignok med et provisorisk tak over arkaderekkene. Vestfronten og Rosestriden. Gjenoppbygging av vestfronten dannet et fundamentalt mye vanskeligere problem enn resten av kirken, fordi grunnlaget var ekstremt spinkelt. Bortsett fra de bevarte ruinene og Maschius’ stikk over vestfronten fra 1661, fantes det ingen kilder å bygge på, så her kunne mange løsninger være riktige. Restene kunne minne om en løsning kjent fra liknende engelske katedraler, nemlig en skjermfront som danner en høy, rektangulær endevegg som skjuler bygningsstrukturen bak den. Christie (og flere av tidens ledende arkitekter) var motstander av en slik løsning, fordi den stred mot gotikkens ellers praktiske og funksjonsorienterte struktur. Christie valgte derfor å bare følge skjermfronten opp så langt den var dokumentert, og deretter la skipet få en vanlig endevegg, flankert av gotiske tårn med høye spir, i stil med midttårnet. For første gang møtte Christie knallhard kritikk, noe han neppe var forberedt på og førte til at han søkte om avskjed i 1905. Han ble etter noen måneder overtalt til å fortsette, men døde allerede om høsten 1906. Kritikken mot vestfronten kom både fra antikvarisk og kunstnerisk hold. Noen historikere savnet rosevinduet, som er kjent særlig fra fransk gotikk og er nevnt i noen 1500-tallskilder. Spørsmålet om rosevinduet ble snart så sentralt at hele debatten om vestfronten fikk tilnavnet «rosestriden». Teknisk Ugeblad førte an i kritikken mot vestfronten, og kunne allerede i nr 47/1903 presentere en radikalt forskjellig løsning fra historikeren Macody Lund, der han tok utgangspunkt i en skjermfront fylt av statuer og med et stort, sentralt rosevindu – altså ikke fundamentalt forskjellig fra det som faktisk ble realisert langt senere. Christie lanserte et revidert utkast til vestfronten like før sin død i 1906, der han nærmet seg skjermfronten ved å legge på enda en etasje i frontveggen, men fortsatt uten rosevindu. Christie ble bedt av den nyopprettede Tilsynskomitéen om å utarbeide forslaget videre, men rakk ikke dette før sin død. Resultatet ble en lukket arkitektkonkurranse utlyst i 1907 om det beste forslag til gjenoppbygging av vestfronten. Det ble også oppdaget et takspor i vestsiden av midttårnet som viste at det opprinnelige taket i vestskipet – i motsetning til Christies antakelse – hadde vært høyere enn i langkoret. Dermed ble også midttårnet og de øvre delene av skipet inkludert i konkurransen. Systemstriden. Olaf Nordhagen vant konkurransen om vestfronten 1907 med en rikt dekorert skjermfront med rosevindu og høye tårn. Nordhagens Eposutkast fra 1915 brøt helt med tidligere utkast og dannet foranledningen for den såkalte systemstriden som lammet restaureringen i et tiår. Vestfronten under restaurering 1930. Nordhagen døde i 1925, og fikk aldri se rosevinduet han hadde tegnet. Juryen klarte ikke å enes om en vinner – istedet ble de arkitektene bak de to beste utkastene, «Nidaros gamle sigill» av Olaf Nordhagen og «Kristkirken II» av Henrik Bull, bedt om å utarbeide disse videre for ny bedømmelse. Stortinget valgte imidlertid å ansette Nordhagen som domkirkearkitekt uten noen ny runde. Nordhagen bearbeidet så forslaget sitt og kom med stadig nye utkast, først i 1910, tre i 1911, så endelig ett i 1913 som tilsynskomiteen og Stortinget kunne godkjenne. Et funn av en skjoldbue i tårnets vestvegg i 1910 sammenholdt med en døråpning fra midttårnet ut til vestskipets loft ga noenlunde sikre holdepunkter for hvor høyt hvelvet i skipet hadde vært. Hele vestskipet var nå godkjent for ferdigstillelse, noe som var en lettelse for arbeiderne, som ellers var i ferd med å gå på tomgang i mangel av nye oppgaver. Imidlertid tok saken snart en helt uventet vending. Nordhagen, som etter år med «fri» kunstnerisk utforming av vestfronten, fant det i 1915 plutselig riktigere å introdusere et helt nytt og svært radikalt forslag, det såkalte "Eposutkastet". Bare de nederste, noenlunde kildesikre delene av vestfronten burde rekonstrueres, mens de øverste delene oppføres i glatt mur. Forslaget vakte allmenn bestyrtelse i pressen – noen hevdet en slik løsning ville «sætte husmandsstemplet på Trondhjems domkirke». «Hvert eneste hovedled og hvert eneste dekorativt led er fremkommet efter et forhold som 5:8 = 15:24. Trondhjems domkirke er med andre ord bygget som et musikstykke i 5/8 takt.» Tanken om at vestskipet og vestfronten kunne rekonstrueres selv om kildene manglet var forlokkende, og forslaget fikk bred støtte. Da hjalp lite at Nordhagen påpekte at Macody Lunds foreslåtte hvelvhøyde ikke kunne stemme med de arkeologiske data – Nordhagen ble nå ansett som part i saken. Stortinget bestemte at arbeidet i vestskipet skulle utsettes til denne «systemstriden» kunne bli avgjort. Etter dette gikk arbeidet virkelig trått framover. Kun ubestridte reparasjoner og mindre arbeider, som hvelvene i sideskipene kunne foretas. Macody Lunds avhandling «Ad Quadratum» forelå ikke før i 1919, og da tok det enda et par år før den forelå på engelsk og fransk og kunne forelegges en internasjonal sakkyndig komité. Først i 1922 ble saken avklart ved at komitéen blankt avviste Macody Lunds system, da det «paa ingen maade er godgjort» at Nidarosdomen hadde vært bygget etter systemet. Samtidig ga komitéen rosende omtale av Nordhagens reviderte Eposutkast fra 1916. En rasende Macody Lund forfattet et nytt kampskrift, «Ad Quadratum II», der han slaktet komitéens dom, men Stortinget lot seg ikke overbevise – Nordhagens planer ble godkjent i 1923, og arbeidet kunne endelig fortsette. Det ble nå arbeidet på spreng for å få rosevinduet og det innvendige arbeidet i skipet ferdig til Olavsjubiléet 1930. Nordhagen jobbet stadig med forbedringer på vestfrontutkastet sitt, men døde i 1925, før han var kommet fram til en endelig utforming. Arbeidet i skipet fortsatte å følge hans planer de nærmeste årene, under midlertidig ledelse av John Tverdahl. Oppføring av vestfronten og vesttårnene 1930–1968. Helge Thiis fullførte vestfronten med kongeetasjen og vesttårnene. I 1928 ble det utlyst en ny arkitektkonkurranse om fullførelsen av vestfronten. Denne ble vunnet av den unge arkitekten Helge Thiis, som hadde tatt utgangspunkt i en etterlatt skisse av Nordhagen, der Nordhagen igjen hadde nærmet seg en tradisjonell skjermfront, bl.a. ved å fylle den øverste glatte muretasjen i fronten med blindbuer. Thiis utdypet disse til dype nisjer, der det satt statuer av gammeltestamentlige konger. «De sittende statuer har samme høyde som første billedrekke, de dype nisjene som annen billedrekke, og i høyden fra gesimsbåndet under kongeetasjen opp til spissen av buene går hele underetasjens høyde igjen.» «Glæder man sig om en analfabet lærer å lese og sier A.B.C.?... Det er for sent å redde Vestfronten. Da måtte man rive alt som er restaurert.» Tilsynskomitéen var derimot begeistret, og Stortinget godkjente planene for fronten i 1933. Det ble ikke tatt en beslutning om utformingen av vesttårnene, fordi dette spørsmålet ennå kunne vente. Kritiske røster hevet seg denne gangen også, spesielt hva gjaldt overgangen mellom front og tårn. Støtten fra tilsynskomitéen og Stortinget til Thiis var imidlertid ikke rokket, og han kunne trygt ignorere kritikken. I de nærmeste årene ble de øvre delene av fronten bygget opp, parallelt med at man begynte å engasjere kunstnere og billedhuggere til modelleringen av de mange statuene på vestfronten. Dessuten fikk kirken nytt sentralvarmeanlegg, og arkeologiske undersøkelser ble igangsatt ved arkitekt Gerhard Fischer. Vestskipet fikk nytt marmorgulv, og plankeveggen under vestre tårnbue kunne endelig tas ned i 1938, slik at hele kirkerommet tas i bruk permanent for første gang siden middelalderen. Programmet for de to nederste rekkene med statuer på vestfronten ble foreslått av professor Kolsrud i 1928, med støtte i Maschius’ stikk. Thiis’ forslag til statuene i «kongeetasjen» – uten historisk belegg – ble godkjent i 1935. Ved krigsutbruddet 1940, ble statuene tatt ned fra vestfronten og rosevinduet beskyttet med plankedekke. Okkupasjonsstyret utpekte nazister til å sitte i Tilsynskomitéen, men disse var så inkompetente at de blandet seg lite inn i planene for kirken, og nesten ingen tilsynsmøter ble avholdt. Okkupasjonsstyret var imidlertid lite begeistret for de «jødiske» kongene til kongeetasjen på fronten, så bevilgningene skrumpet inn. Bedre ble det ikke da Gestapo troppet opp hjemme hos Thiis for å arrestere ham en tidlig oktobermorgen i 1942. Thiis var tilfeldigvis i Oslo, fikk tips om hva som skjedde, og klarte å flykte til Sverige. Restaureringsarbeidet ble ytterligere hemmet av materialmangel og tvangsutskrivelse av arbeiderne til arbeidstjeneste. Arbeidet var i ferd med å stoppe helt opp da frigjøringen i 1945 endelig tillot en gradvis normalisering av arbeidet. Thiis presenterte endelig utkast til vesttårnene i 1949, og foreslo samtidig å fjerne tårnhjelmen på midttårnet, forhøye dette, og sette det i stil med vesttårnene. Planene for vesttårnene ble godkjent av Stortinget 8. april, men uten å ta stilling til endring av midttårnet. Arbeidet kunne nå fortsette uforstyrret. Gavlen på fronten med relieffer sto ferdig 1963, og sommeren 1964 ble nordre vesttårn avdekket, og kirkeklokkene hengt opp der. I 1968 sto også søndre vesttårn ferdig, og dermed var store deler av eksteriøret fullført, omtrent 100 år etter at restaureringen startet. Det store stillaset på vestfronten ble fjernet til restaureringens 100-årsjubileum i 1969. Restaureringen «fullføres» 1968–2001. Fortsatt var det Thiis’ intensjon at midttårnet skulle endres, i tråd med hans utkast fra 1949. Han arbeidet varmt for dette synet gjennom mange år, og i mai 1971 vedtok Stortinget med knapp margin å rive Christies tårn og bygge et nytt etter Thiis’ anvisning. Tvilen var imidlertid stor. Lokalbefolkningen i Trondheim likte den karakteristiske tårnformen med spiss tårnhette og spir, og eksperter, bl.a. Fischer, mente også at all den tid den historiske utformingen av tårnet var ukjent, var restaureringsarbeidet i seg selv verneverdig, selv om løsningen ikke var den arkitektonisk heldigste. Saken ble trenert av budsjettkomitéen i noen år, før det ble satt av penger til å rive tårnet. Lars Roar Langslet og Kjell Magne Bondevik som satt i Kirke- og undervisningskomiteen fikk denne bevilgningen strøket, og saken ble ikke senere tatt opp igjen. Et Stortingsvedtak i 1982 stilte saken i bero. I den siste fasen av restaureringen ble det utferdiget en stor menge større og mindre skulpturer, både for vestfronten, og ulike ornamenter. Man antok at middelalderens skulpturer ofte var modellert etter levende forbilder, og dette ble også gjort i stor utstrekning for skulpturene. Således er f.eks. biskop Sigurd på fronten modellert etter dikteren Vinje, og Kristofer Leirdals statue av Erkeengelen Mikael på toppen av nordre vesttårn har ansiktstrekkene til Bob Dylan, inspirert av Dylans motstand mot Vietnamkrigen. Arbeidet med statuene på vestfronten ble fullført i 1983. I 1980-årene ble det utført et stort sikringsarbeide med hensyn til brann, innbrudd og statikk. Foranledningen var brannen i Erkebispegården 18. august 1983, som en stund truet kirken, og brannen i takverket i York MInsters tverrskip 9. juli 1984, som satte en støkk i Europas katedralverden. Midttårnets fundamenter ble forsterket med innsprøyting av spesialmasse i hulrom; domkirkearkitekt Christian Christies mistanke – om at fundamentene ikke var sterke nok til å tåle et høyt tårn – viste seg berettiget, da hulrommene var betraktelig større enn ventet. Domkirkearkitekt Torgeir Suul og arkitekt Alf Jøstein Solem fikk dessuten gjennomført et gjennomgripende brann- og innbruddssikringsarbeide. I tillegg fant Solem at langkorets midtskipsvegger på ny var på vei utover, slik det måtte ha skjedd i middelalderen, og resultatet ble at det bl.a. ble etablert en forsterkning av strebesystemet, anbrakt i loftet over hvelvene, i 1982. Denne konstruksjonen ble senere supplert. Restaurering av Wagnerorgelet ble samtidig en aktuell sak, og det ble igangsatt innsamling. I 1993 ble orgelet sendt til Jürgen Ahrend i Leer-Loga i Tyskland og restaurert. I 1994 ble orgelet nymontert i nordre tverrskip, på et galleri utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. Samme år omorganiserte han Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider og fikk – i tillegg til den tradisjonelle verkstedsavdelingen – opprettet en publikumsavdeling, ledet av Tove Søreide, og en forskningsavdeling, med bygningsarkeolog, mag. art. Øystein Ekroll og siv. ing. Per Storemyr. Sistnevnte utarbeidet i 1996 en tilstandsrapport for kirken, som ble lagt til grunn for en restaureringsplan for tidsrommet 1999–2019, utarbeidet i 1998 av Per Storemyr, assistert av Øivind Lunde, direktør fra 1996. Samme år ble Tilsynskomitéen avviklet. I 2004 oppnevnte Kirkedepartementet et styre for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Siste innvendige arbeid – hvelvet i tredje etasje i nordre vesttårn – ble avsluttet i 2001, og restaureringen – eller rettere nyreisingen – ble dermed ansett som offisielt «fullendt». Likevel er skipets fem midlertidige portaler av malte tre ikke gitt endelig utforming av eik med smijernsornamenter, og Steinmeyerorgelet venter også på sin endelige utforming. Men restaureringsarbeidene fortsetter, og dreier seg i alt vesentlig om restaurering av restaureringen. Restaurering av restaureringen. Restaurering av søndre yttervegg i langkoret, mars 2006. Dekorasjoner i grytdalskleber fra 1880-tallet smuldrer bort på langkorets nordside. Deler av Nidarosdomen er utsatt for sterk forvitring, og en studie fra 1997 viste at dette neppe skyldes sur nedbør, men snarere uheldige løsninger under restaureringen. Det var vanskelig å skaffe til veie de enorme mengdene med kleberstein som trengtes til arbeidet, og det ble tatt ut stein fra en rekke større og mindre brudd. En del av steinen har vist seg å være av dårlig kvalitet, dette gjelder spesielt stein fra Grytdal ved Støren, som ble brukt i stor utstrekning i langkoret. I tillegg ble de originale kalkfugene erstattet med moderne sementfuger, noe som utsetter steinen for salt miljø og økt forvitring. Dårlig vannavrenning og snøsmelting som følge av dårlig isolering forsterker problemene. Setningsskader som følge av svak fundamentering av vesttårnene lager også sprekker i murverket, hvor det igjen kan trenge inn vann. Det pågår et større arbeid med utbedringer og utskiftning av fuger og dårlig stein fra restaureringsperioden, i første omgang etter en plan fram til 2019. Parallelt med dette pågår det registrering av forvitringsutsatte skulpturer og ornamenter på kirken, til erstatning for den omfattende samlingen med gipsavstøpninger som gikk tapt i brannen i Erkebispegården i 1983. Ettersom endel av skulpturene er meget skjøre og man i dag søker å unngå kontaktavstøpninger, har man utviklet en kontaktfri metode for digital 3D-skanning av figurene for derved å kunne skape en eksakt datamodell av figuren. Metoden er så nøyaktig at den også kan brukes til langtidsstudier av forvitring av disse delene. Restaureringen av Nidarosdomen ivaretas stadig av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, som er underlagt Kirkedepartementet. Egypts historie. Egypts historie er en av verdens eldste og mest mangeartede. Den går lenger tilbake enn de fleste lands historie, og Egypt har vært en av verdenshistoriens viktigste kulturer. Landets oldtidshistorie blir nærmere drøftet i artikkelen Oldtidens Egypt. Etter Romerrikets deling var Egypt en del av Det bysantinske rike. Egypt ble innlemmet i arabernes rike i 641. Den følgende tiden ble riket styrt av guvernører som ble utnevnt av kalifene. Dette var begynnelsen på at arabisk kultur og språk ble innført. Det arabiske språket kom med tiden til å fullstendig overkjøre språket koptisk, som var den seneste fasen av egyptisk språk. Under det arabiske herredømme ble landet en viktig del av riket. Kairo nevnes som en storslagen by og et viktig reisemål. Den arabiske kultur satte et varig preg på området. Senere dannet noen shia-muslimer som var kjent som Fatimider et eget rike og et eget kalifat. Men området ble gjenerobret av sunni-muslimene. På 1100-tallet ble landet selvstendig under det såkalte Ayyubiske rike. De såkalte Mamelukkene var betegnelsen på krigere som var av hovedsakelig tyrkisk avstamning og som ble brukt av flere land på den tiden. De dannet en klasse som kom til å få betydelig innflytelse, og til sist overtok de makten under sine sultaner. Osmanerne erobret med tiden området. På 1800-tallet ble landet selvstyrt under fyrsten Muhammad Ali. I den følgende tid ble landet gjenstand for konflikter mellom briter, franskmenn og tyrkere. Den tidlige delen av karrieren til Napoleon Bonaparte kom til å bli preget av hans felttog i Egypt, som dog var lite lønnsomt. Det var for øvrig på denne tiden at moderne forskere for alvor begynte sitt arbeid i Egypt, og franske forskere spilte en stor rolle blant dem som tydet hieroglyfene. Fyrstene fortsatte å sitte ved makten. I forbindelse med første verdenskrig erklærte britene landet for et protektorat. I mellomkrigstiden ble landet selvstendig som et kongedømme. Dette kongedømmet hadde makten frem til revolusjonen i 1952 hvor Mohammed Naguib ble president. Han ble avsatt til fordel for Gamal Abdel Nasser. Con Brio. Con Brio er et norsk blandet kor etablert i Mo i Rana den 9. september 1964, siden 1968 basert i Bodø. Navnet kommer av latinsk, «med glød». Koret ble i en årrekke dirigert av initiativtakeren Finn Normann Løvdahl, og har i de senere år vært ledet av Ann Kristin Winstad (2002-05) og Pål-Are Bakksjø (2005-). Koret var mottaker av Nordland fylkes kulturpris i 1989 og har utgitt to plater, "Engelsk og norsk kirkemusikk", med verk av bl.a. Bjørn Andor Drage (Euridice 1999) og "Glød, julesang fra fjern og nær" i opptak fra Bodø domkirke og Rønvik kirke (2002). Det har også samarbeidet med jazztrompeter Tore Johansen. The The. The The er en britisk rockegruppe, ledet av Matt Johnson. Diskografi. Alle utgivelser før "NakedSelf" var med Sony, deretter Interscope. Dornier Do X. Dornier Do X tidlig på 30-tallet. Dornier Do X var et tysk sjøfly som var det største i verden da det ble produsert av Dornier i 1929. Flyet ble kun produsert i tre eksemplarer. To ble solgt til den italienske marine (X2 og X3). Flyet ble ingen suksess for konstruktøren Claude Dornier. Han fikk ingen flyselskaper interessert i å kjøpe flyet og sette det inn i regulær rutetrafikk, men Dornier Do X var et av de mest imponerende fly i sin tid. Flyet ble totalt ødelagt under andre verdenskrig der det befant seg i et museum i Berlin. Historikk. Dornier Do X i 1929 I rekken av et førtitalls Dorniermodeller, fra Dornier Wal i 1923 til Dornier 728 i 1996 til fabrikken ble overtatt av Fairchild, er neppe noen av flyene mer omtalt og mer kjent enn Do X. Forarbeidene til konstruksjonen av flyet ble påbegynt i 1924. Konstruktørens idé var å bygge et flyvende skip som kunne settes inn i atlanterhavstrafikken til Sør- og Nordamerika. Do X ble bygget og innredet etter mønster av datidens luksuriøse passasjerbåter med sittegrupper i salonger, sovesalong og bar, og med persiske tepper på gulvene. Flyet var langt forut for sin tid, men teknisk ble det et problem med hensyn til å befordre passasjerer. Flyet ble aldri satt inn i noen regulær passasjerrute mellom Europa og Amerika. Den eneste form for inntektsgivende passasjertrafikk skjedde under flyets demonstrasjonsflyvninger, hvor det ble foretatt rundflyvninger med betalende passasjerer i de byer flyet besøkte. Først med DC-8 i 1959, 30 år senere, ble det bygget sivile fly med tilsvarende ytre mål og som hadde kapasitet for over 160 passasjerer. Dornier Do X ble bygget ved Bodensjøen i Sveits, i byen Altenrhein. Etter første verdenskrig hadde ikke Tyskland lov til å bygge fly, men tyskerne tolket Versailles-traktaten slik at de kunne bygge fly utenfor Tyskland. I Friedrichshafen ved Bodensjøen ble også de tyske Zeppelinere, bl.a luftskipet Hindenburg, bygget. Byggearbeidene startet 19. desember 1927 og flybåten ble sjøsatt 12. juli 1929. Før flybåten var innredet med sin luksuriøse innredning ble det satt inn kurvstoler. Med 169 passasjerer, Dorniers ansatte med familier samt et mannskap på 10, ble den første flytur foretatt som en rundflyvning over Bodensjøen i over en time. Flyet hadde enda ikke fått sitt luftdyktighetsbevis. Det ble godkjent av tyske luftfartsmyndigheter i oktober 1930 og gitt kjennetegnet D-1929. Den 5. november 1930 startet Do X på en salgs- og demonstrasjonstur til byer i Europa, og videre til Sør-, Mellom- og Nordamerika. Turen var beregnet å ta noen uker. Utallige uhell og uforutsette hindringer underveis førte til at turen varte i 18 måneder. Etter en flytur på 36 000 kilometer landet Do X på Berlins største innsjø Müggelsee den 24. mai 1932, og i de følgene måneder kom 200.000 for å se flyet. Tiden var åpenbart ikke moden for en flybåt med slike dimensjoner. Lufthansa var ikke interessert i å sette den inn i en atlanterhavsrute (Lufthansas første atlanterhavsrute til New York ble åpnet i 1938 og fløyet med Focke-Wulf Fw 200 «Condor»). Det ble først bygget denne ene maskinen for Dorniers regning. I 1931 bestilte Italia 2 Do X for den italienske marine. Disse ble utstyrt med Fiat-motorer. Flyene ble fløyet til marinens base i La Spezia. Lite er kjent omkring disse flyenes skjebne, men de skal ha blitt brukt til troppetransport under Mussolinis okkupasjon av Etiopia i 1935, og senere hugget opp. Flyene fikk navn etter de to italienske flyveressene Umberto Madalena og Alessandro Guidon, og ble betegnet som Do X 2 R1 og Do X 3 R1. Et av problemene under prøveflyvningene var de tysk-bygde motorene. Både på grunn av Tysklands valtuasituasjon i mellomkrigstiden og Dorniers stolthet om at flyet skulle være heltysk og vise verden hva tysk flyindustri kunne prestere, så insisterte han i det lengste på å beholde tyskbygde Siemensmotorer, men før demonstrasjons- og salgsturen gav han imidlertid etter og aksepterte et brukslån av motorer fra Curtiss i USA. Med motorene fra Curtiss fikk Do X en øket motorkraft på 22%. Salgs- og demonstrasjonsturer. Dornier Do X med passasjerer Den store salgs- og demonstrasjonsturen til Amerika. Oppholdet i New York ble langvarig, ni måneder. Nå ville Curtiss ha betaling for motorene og tok arrest i flyet. Depresjonen hadde rammet Dornier hardt og han var ikke i stand til å reise de nødvendige 60 000 dollar, men til slutt fikk han et lån fra den vaklende tyske regjering og den 19. mai 1932 begynte hjemturen, som gikk uten for store problemer. Hjemturen tok tre døgn, og gikk via New Foundland, Horta på Azorene og England for så å lande i triumf på Berlins største innsjø, Müggelsee, den 24. mai 1932. Nå hadde Do X gjennomført en tur på 36 000 km med en gjennomsnittsfart på 170 km/t. Total flytid var 212 timer. Etter at turen var gjennomført ble eierskapet overført til den tyske regjering. Nye demonstrasjonsturer. I et forsøk på å få tilbake noe av utgiftene til utvikling og bygging av Do X, ble flyet fra juni til november 1932 sendt ut på en ny tur til i Øst-Prøysen, Danzig, Nord-tyske byer og nedover langs Rhinen. Det var planlagt anløp av 32 byer som ble vellykket gjennomført. En lignende tur var planlagt i 1933 ned Donau til Istanbul, men en uheldig landing hvor flyets hale brakk førte til nye forsinkelser. Flyet ble reparert, men etter at par byer var blitt besøkt ble hele turen avblåst. Sorti. Do X ble nå tatt ut av tjeneste og gitt til det tekniske museum i Berlin. Her fikk det selskap med bl.a en Fokker tredekker Dr.I, et fly likt det den legendariske baron Manfred von Richthofen brukte under første verdenskrig. Under et bomberaid mot Berlin den 23.-24. november 1943 ble museet bombet av RAF og Do X gikk tapt. Også mange andre flyhistoriske klenodier gikk tapt i Tyskland under andre verdenskrig, bl.a. Roald Amundsens flybåt fra forsøket på å nå Nordpolen i 1925. ble ødelagt under et bombeangrep mot Deutsches Museum i München Paterson. Paterson er en by i New Jersey, USA. I år 2010 hadde byen totalt 146 199 innbyggere; og var New Jerseys tredje største by. Paterson er fylkessenter for Passaic County. Paterson er kjent som «silkebyen» for sin dominerende rolle i silkeproduksjon i det 19. århundre. St James' Park. St James' Park er Newcastle United FCs hjemmebane. Stadionet ligger i byen Newcastle upon Tyne, i Nordøst-England. Tilskuerkapasiteten er 52 387, og St James' Park ble åpnet i 1891. I 2001 ble St James' Park totalt renovert. Publikumsrekorden er 68 386 tilskuere, mot Chelsea FC i 1930. St James' Park må ikke forveksles med St James Park (uten genitiv-apostrof) som er hjemmebanen til Exeter City FC. Om St James' Park. Stadionet ligger sentralt i byen, på en høyde, og er slik et landemerke. Hovedtribunen er «Milburn Stand» er oppkalt etter legendariske Jackie «Wor Jackie» Milburn. Den største kortenden (gamle Leazes End) heter Sir John Hall Stand, og ligger mot Leazes Park. Kortenden som peker sørover mot Tyne (gamle Gallowgate End) heter nå Newcastle Brown Stand, oppkalt etter Newcastle Brown Ale. Den siste langsiden heter ganske enkelt East Stand, og er den minste og eldste av tribunene. Grunnet noen fredede bygninger som ligger rett bak tribunen, vil det bli veldig vanskelig for klubben å utvide denne tribunen. Tidlig historie. Newcastle West End og Newcastle East End flyttet til St James’ Park sommeren 1892, like før de byttet navn til Newcastle United. Etter hvert som Newcastle United ble en del av Football Leauge, og stadig flere kamper fant sted på stadion, begynte naboer å klage på «utålelig støy» fra stadion. I 1898 rykket klubben opp til Første Divisjon, og satte i gang planer for å utvikle St. James’ Park. Byggetillatelser lot vente på seg, og i februar 1899 ble det uttalt at klubben så på muligheter for å flytte fra bykjernen på grunnen. Klubben fikk tillatelser til å bygge ut, og bestemte seg for å bli. En ny tribune ble oppført på det som i dag er kjent som Gallowgate End, banen ble utbedret, et gjerde ble satt opp rundt hele stadion som fikk en tilskuerkapasitet på 30 000. I løpet av de neste fem årene vant Newcastle tre titler, noe som fikk klubben til å tenke stort angående stadionen sin. Stadion ble bygget ut til en kapasitet på nærmere 60 000, med bedre fasiliteter for spillerne, inkludert et svømmebasseng. Fasilitetene fikk et luksuriøst preg som ikke var vanlig på den tiden. Den «nye» stadion ble åpnet i september 1905, men stod i stor grad urørt de neste 70 årene. 1920-1930. I 1920-årene forsøkte klubben igjen å bygge ut. De engasjerte fotball-stadion arkitekten Archibald Leitch, som også har designet Stamford Bridge. Han tegnet et forslag som innebærte to-etasjers tribuner, og tribune rundt hele stadionet. Planene ble i all hovedsak forkastet, og det eneste resultatet ble et tak over Leazes End. 1920-1990. Like etter andre verdenskrig forsøkte klubben på nytt å få en full utbygging ved Leazes End, men klarte ikke å få tillatelse til å bygge ut. På femtitallet forsøkte klubben enda en gang å bygge ut anlegget, med planer som ville ta kapasiteten til 80 000 tilskuere. Nok en gang ble planene avvist av byens politikere. Tidlig på 60-tallet ble St James’ Park avvist som arena for fotball-VM i 1966. VM-komiteen mente St. James’ Park trengte vesentlig oppgradering, og på grunn av forholdet til byrådet var klubben ikke i stand til å legge frem akseptable planer for dette. Forholdet mellom klubben og byrådet forverret seg, og stadige diskusjoner med tegninger og planer fra begge sider ble kontant avvist. Byrådet ønsket et flerbruks-anlegg – et nord-Englands Wembley, noe klubben ikke ville ha. I april 1966 annonserte klubben sine planer om et nytt stadion i Gosforth, og i 1968 søkte klubben om byggetillatelse. Saken tok en ny tvist, da klubben og byrådet i 1971 ble enige om å droppe Gosforth og heller oppgradere St. James’ Park. Klubben og kommunen ble enig om et anlegg med en kapasitet på 47 340, og i 1972 startet arbeidet på Lezes Terrace. I 1978 begynte arbeidet med å rive Leazes End. Nedrykk og økonomiske problemer sørget imidlertid for at klubben ikke klarte å fortsette utbyggingen, og tribunen ble værende. Etter Bradford City-brannen i 1985 ble sikkerheten på St. James’ Park undersøkt av lokale myndigheter, og fikk beskjed om å utbedre West Stand. De gamle planene for stadion ble droppet, men nok en gang ble nye planer avvist av kommunen. Etter nye diskusjoner ble deler av planene akseptert, og i 1986 ble West End revet, og en ombygging til en verdi av £5m ble igangsatt. Den nye tribunen, som ble gjenåpnet i 1987-88 sesongen, skulle bli klubbens hovedsete, og kalles opp etter klubbens daværende toppscorer gjennom tidene - Jackie Milburn. 1990 - i dag. Mye arbeid gjensto på St. James' Park, men den økonomiske situasjonen tillot ikke videre utbygging. Både av og på banen hadde klubben store problemer. I 1992 ledet den lokale eiendomsutvikleren Sir John Hall et konsortium som tok over klubben. Utvikling av St. James’ Park sto høyt på Halls agenda, og med hans erfaring fra eiendomsutvikling og økonomiske muskler, så satte han fart på prosessen. Denne gangen kom man fort til enighet med lokale myndigheter, og arbeidet med å skape et nytt St. James’ Park, med en kostnad på £25m startet umiddelbart. Først ble Leazes End revet og bygget opp igjen, omdøpt til Sir John Hall Stand. Milburn Stand ble oppgradert, det ble lagt ny gressmatte og et nytt avløpssystem, nye flomlys, samt en ny tribune på Gallowgate End og seter i alle hjørner av stadion. Den nye stadion fikk en kapasitet på ca. 37 000 tilskuere. Med klubbens økende suksess på banen, ble en stadionkapasitet på 37 000 tilskuere for liten. Klubben hadde behov for å øke kapasiteten raskt, og alternativene stod mellom en utbygging av stadion, bygge en ny stadion like i nærheten, eller bygge en ny stadion utenfor bykjernen. Debatten gikk på Tyneside, og de allere fleste var imot at klubben skulle flytte ut av sentrum. Klubben bestemte seg for å bygge en ny stadion i Leazes Park, like ved det eksisterende anlegget, og bygge om St. James’ Park til et innendørs anlegg. Det var imidlertid politisk motstand fra forskjellige interessegrupper som, og avgjørelsen om et nytt stadion i Leazes Park måtte gjennom en mer omfattende høring, noe som ville forsinket en eventuell bygging ganske kraftig. Dette førte til at klubben trakk planene sine, og bestemte seg for å oppgradere St. James’ Park. Milburn Stand og Leazes Stand ble bygget ut for £40m, og stod ferdig i august 2000, med en tilskuerkapasitet på 52 404. I november 2011 annonserte klubben planer for å selge navnerettighetene til stadion, og inntil en ny sponsor ble funnet omdøpte klubben anlegget til Sports Direct Arena, etter et selskap eid av Mike Ashley, Newcastle Uniteds nåværende eier. I oktober 2012 annonserte klubben at finansselskapet Wonga blir klubbens nye hovedsponsor fra sommeren 2013, og at Wonga som en del av avtalen har krevd at stadion får tilbake sitt opprinnelige navn. Internasjonal kamper. St James' Park har også blitt brukt til internasjonale kamper, og arrangerte eksempelvis tre kamper under EM i fotball 1996. Den 9. november 1938 gjestet Norges landslag St. James', en kamp Norge forøvrig tapte 0–4. Belmopan. Belmopan er hovedstaden i den mellomamerikanske staten Belize. Den har rundt 20 000 innbyggere. Belmopan ligger øst for Belizeelva, ca. 80 km lenger inn i landet enn den tidligere hovedstaden Belize City, som ble ødelagt av en orkan 31. oktober 1961. Belmopan tilhører distriktet Cayo. Belmopan ble regjeringssete i 1970, da den nye regjeringsbygningen i klassisk maya-arkitektur var ferdigstilt. Byen ble den gang planlagt for 40 000 innbyggere, men har hittil ikke fått mer enn ca. 20 000, blant annet på grunn av det varme og fuktige klimaet. Liste over faraoer. En liste over faraoer i oldtidens Egypt. Dateringen brukt i denne listen må i de fleste tilfeller bli ansett som tilnærmet. Det finnes mange forskjellige systemer for datering av hendelser i oldtidens Egypt, denne listen er én slik tolkning. 4. dynasti (2613-2498 f.Kr.). Inkluderer faraoene som bygde de store pyramidene, Khufu (Keops), Khafra (Kefren) og Menkaura (Mykerinus). 7. dynasti (2181-2160 f.Kr.). Det 7. dynastiet hersket over Nedre Egypt fra Memfis. Moderne egyptologi antar at det 8. dynastiet er oppdiktet, og denne listen følger denne antagelsen. 9. dynasti (2160-2130 f.Kr.). Det 9. dynastiet hersket over Nedre Egypt fra Henen Nesut 10. dynasti (2130 to 2040 f.Kr.). Det 10. dynastiet hersket over Nedre Egypt fra Henen Nesut. 11. dynasti (2134-2046 f.Kr.). Det 11. dynasti var lokale herskere over Theben som etter hvert gjenforente Egypt og etablerte Mellomriket 14. dynasti (1705-ca. 1690 f.Kr.. Det 14. dynastiet hersket over de østlige deltaområdet fra Xois (Avaris). 15. dynasti (1674-1535 f.Kr.). Det 15. dynastiet ble etablert av Hyksosfolket, beduiner fra den fruktbare halvmåne. De hersket for en kort periode over det meste av Nildeltaet. 16. dynasti (1663-ca.1555 f.Kr.). Det 16. dynastiet var basert ved Sinais nordkyst (Pelusium). Noen kilder inkluderer opp til seks flere navn– Semqen, Khauserre, Seket, Ahetepre, Amu, and Nebkhepeshre (Apepi III) – som ikke blir nevnt andre steder. Denne gruppen forsvinner fra historien rundt 1555 f.Kr.. 17. dynasti (1650-1550 f.Kr.). Det 17. dynastiet hersket over Nedre Egypt. Høyprester for Amun i Theben (1080-945 f.Kr.). Selv om de ikke blir ansett som et eget dynasti hadde Amons høyprester i Theben så stor innflytelse over Øvre Egypt at de praktisk sett var rikets herskere. 21. dynasti (1069-945 f.Kr.). Det 21. dynastiet var basert i Tanis og var relativt svake herskere. Formelt sett var de herskere over hele Egypt, men i praksis strakte deres makt seg kun over Nedre Egypt. Libu (805-732 f.Kr.). Libufolket var en gruppe nomader som okkuperte det vestlige Nil-deltaet. De blir ikke regnet som et dynasti. 24. dynasti (732-720 f.Kr.). Det 24. dynastiet var et kortvarig dynasti etablert i det vestlige Nil-deltaet (Sais). 27. dynasti (525 f.Kr.-404 f.Kr.). Egypt ble erobret av akamenidene som etablerte det 27. dynastiet. Argeadedynastiet (332-309 f.Kr.). Makedonerne under Aleksander den store innførte hellenismen i Egypt. Romerriket. Egypt ble en provins under Roma i 30 f.Kr.. Senere romerske keisere tok også tittelen farao, men da kun i Egypt. Referanser. Faraoer Egypt Pedro Pires. Pedro Verona Rodrigues Pires (født 29. april 1934) er en kappverdisk sosialistisk politiker. Han var president i Kapp Verde fra mars 2001 til september 2011. Han etterfulgte António Mascarenhas Monteiro. Før han ble president, var han statsminister fra Kapp Verdes selvstendighet i 1975 til 1991, da han ble slått i landets første flerpartivalg. Pires stilte til valg for en andre periode i presidentvalget som ble avholdt 12. februar 2006. I dette valget slo han tidligere statsminister Carlos Veiga og oppnådde 50,98% av stemmene. Pires mottok i 2011 Mo Ibrahim-prisen. Fenol. Fenol, C6H5OH, (også kjent som karbolsyre) er en organisk forbindelse bestående av en benzenring og en hydroksylgruppe. Ved vanlig romtemperatur har det form som blå/grønne krystaller. Fenol er etsende og giftig. Fenol kan gi fra seg et H+-ion fra hydroksylgruppen og er dermed en syre. Det skyldes at fenolationen som dannes stabiliseres av resonansformer som kan bygges ved hjelp av benzenringen. Fenol er det enkleste stoffet i stoffklassen fenoler. Fremstilling. Fenol kan fremstilles på flere forskjellige måter, bl.a. ved delvis forbrenning av benzen eller benzosyre. Dessuten kan fenol produseres ved kumenprosessen eller Raschigprosessen. Stoffet finnes i veden på treaktige planter som er skadet, og det finnes av samme årsak i tretjære. Det inngår som et viktig ledd i konserveringsprosessen ved røyking av matvarer. Fenol inngår som element i oppbygningen av lignin, som er det av de viktige stoffer i ved, som gir tre dets trykkstyrke. Fenol dannes som biprodukt ved oksidasjon av trekull. Det produseres ca. 7 milliarder kilo pr. år på verdensbasis. Anvendelse. Fenol har antiseptisk virkning og ble brukt av Joseph Lister i hans banebrytende arbeid med antiseptisk kirurgi, selv om hudirritasjon fremkalt av vedvarende påvirkning fra fenol til sist førte til at man endret teknikken. Mesteparten går til produksjon av plaststoffer (polykarbonater), det brukes til desinfeksjon og ved fremstilling av medisin (for eksemple acetylsalisylsyre), ugress-midler og syntetiske harpikser. Bakelitt, som var et av de første harpikser som ble fremstillet kunstig, er et polymeriserings-produkt av fenol og formaldehyd. Fenol brukes også til å produsere sprengstoffet trinitrofenol (pikrinsyre). Stoffet brukes i plastisk kirurgi som en eksfoliant, som fjerner lag av død hud. Andre verdenskrig. Injeksjoner av fenol har tidvis blitt brukt som en henrettelsesmetode. Spesielt ble fenol- og cyanidinjeksjoner brukt av nazistene til individuell henrettelse under andre verdenskrig. Opprinnelig brukt av nazistene i 1939 som en del av Handling T4 – Fenol, som var billig, lett å lage og svært giftig, ble valgt som en del av Nazi-Tysklands "eutanasi"-program. Selv om Zyklon-B pellets, oppfunnet av Gerhard Lenz, ble brukt i gasskamrene å utrydde store grupper av mennesker, lærte nazistene at utryddelsen av mindre grupper var mer økonomisk via injeksjon av hvert offer, en om gangen, med fenol. Fenol injeksjoner ble gitt til tusener av mennesker i konsentrasjonsleirene, spesielt ved Auschwitz-Birkenau. Omtrent ett gram er nok til å forårsake død injeksjoner ble administrert av leger, deres assistenter, eller noen ganger innsatts leger;. Slike injeksjoner ble opprinnelig gitt intravenøst​​, mer vanlig i armen, men injeksjon direkte inn i hjertet, slik at indusere nesten øyeblikkelig død, ble senere vedtatt. En av de mest kjente innsatte som skulle motta en fenol injeksjon i Auschwitz var St. Maximilian Kolbe, en katolsk prest som frivillig valgte å gjennomgå tre uker med sult og dehydrering i stedet for en annen innsatt. Radio KonRad. Radio KonRad er en forhenværende nærradiostasjon som var aktiv i Trondheim fra 1981 til 1988. Kort historikk. Stasjonen ble startet i 1981, og var opprinnelig en studentradio tilknyttet miljøet rundt Trondheim Konservative Studenterforening, derav navnet Kon(servativ)Rad(io). Den skiftet raskt navn til Radio KonRad. I begynnelsen holdt stasjonen til i en spesialinnredet kjeller på Moholt studentby, men flyttet i 1985 til nye lokaler i Mediehuset på Vestre Rosten. Mot slutten av tiåret flyttet de på nytt, denne gang til lokaler i Trondheim Sentrum. På midten av 80-tallet hadde kanalen 27,5 sendetimer i uken, og engasjerte mer enn 70 medarbeidere. Radiokanalen fremstod tidlig som det politiske motstykket til Radio RV, ettersom den formidlet nyheter fra næringslivet og bl.a referte fra publikasjoner som The Economist. Etterhvert ble imidlertid den politiske vinklingen nedtonet, og kanalen fremstod i større grad som en moderne radiokanal med brede sendeflater for ungdom. I 1985 var radiokanalen med på å dra i gang "Radio-aid"-aksjonen, en norsk innsamlingsaksjon i kjølvannet av den globale Live Aid kampanjen. I forbindelse med denne aksjonen auksjonerte man bort LP'en "Blue Sky" av det norske pop-bandet Creation, der toppbudet stoppet på 2800 kroner. Samme år ble radiokanalen tildelt Næringslivets Nærradiopris. I 1987 tegnet Radio KonRad en avtale med Viking Film og deres landsomfattende nyhetsradio, Radio Nettverk. Med denne avtalen fikk kanalen tilgang til en tre minutters nyhetsbulletin som ble sendt en gang hver time. Etter at Radio KonRad gikk av lufta, omkring 1988, ble flere av medarbeiderne med over til den ny-startede Radio Trondheim. Programposter. Radiostasjonen hadde også en programpost som het "Ukens Artist" der man hver uke ga en bred presentasjon av en utvalgt artist. Det hendte også at lokale artister ble invitert til å komme i studio for å snakke om sine plateutgivelser. Blant annet hadde programposten "On the rocks" flere trønderske band og artister på besøk, deriblant Stage Dolls, Tin Drum og TNT. På midten av 80-tallet hadde kanalen også egne sendinger for turister, der man, på engelsk, norsk og tysk, informerte om byens severdigheter. Hitlister. I tillegg til rene magasinprogrammer sendte også stasjonen flere hitlister. Stasjonens eget hitlisteprogram het "Konradtoppen" og gikk som regel på søndager. Den andre store hitlisten, "Trøndertoppen", var en radiopresentasjon av Adresseavisens ukentlige platebarometer. En av de mest populære programpostene, musikkprogrammet "On The Rocks", hadde sin egen månedlige kåring av hardrock-låter kalt "Ten on the rocks". Kåringen var basert på lytternes innsendte stemmer. Impuls (fysikk). Impuls er i klassisk mekanikk produktet av kraft som virker på en gjenstand og tid. Hvis "F" er konstant, reduseres dette til formula_2 som er lik produktet av kraften formula_3 og tiden formula_4 formula_5 Enheten for impuls er newtonsekund, Ns Siden tiden t er en positiv skalar vil impulsen ha samme retning som krafta. Impulsloven. En gjenstand med masse formula_6 blir påvirket av en konstant kraft formula_7 i tiden formula_4. Startfarten er formula_9 og sluttfarten er formula_10. formula_11 Av Newtons Andre lov formula_12 Vi vet at bevegelsesmengde er definert som formula_13 formula_14 Når en gjenstand er påvirket av krefter, gir resultantkraften gjenstanden en impuls som er lik forandringen i bevegelsesmengden til gjenstanden. formula_15 Frederik Michael Frantz Wilhelm Løvenskiold. Frederik Michael Frantz Wilhelm Løvenskiold (født 12. november 1790 i Porsgrunn, død 28. januar 1869 i Christiania) var kammerherre, eier av herregården Rafnes i Bamble, jernverkseier og stortingsrepresentant fra 1827 til 1832, samt postmester i Christiania. Han var gift med Maren Fransisca Paus. Hun forteller i sin nokså naive ungpikedagbok om sin forelskelse i "Fritz", som var navnet han brukte til daglig. Hun fryktet for at hun hadde for enkel slektsbakgrunn for ham og hans familie, som hadde fått adelspatent i 1739 (Frederiks 13 år eldre storebror Severin hadde da giftet seg med en dansk komtesse noen år tidligere). Hun var datter til en skipskaptein og proprietær i Skien, og tilhørte en norsk presteslekt som føres tilbake til 1500. Det eksisterer malte portretter av begge. Deres etterkommere eide Rafnes til begynnelsen av 1900-tallet. Frederik og Maren ble viet i Gjerpen kirke 19. april 1815. Forlovere var kammerherre Severin Løvenskiold (Frederiks far) og Jacob Aall til Borgestad (Marens onkel, som hun hadde vokst opp hos). Heraldikeren og fugleforskeren Herman Leopoldus Løvenskiold er en av deres etterkommere. Maren Fransisca Paus. Maren Fransisca Paus, gift Maren Fransisca Løvenskiold (født 24. desember 1793 i Skien, død 10. juni 1854 i Christiania) var gift med eier av Rafnes gård ved Porsgrunn, medeier i Bolvik jernverk, kammerherre og stortingsrepresentant Frederik Michael Frantz Wilhelm Løvenskiold (1790–1869) («Fritz») som en tid var postmester i Christiania (Oslo). De fikk fem barn. Fra dem nedstammer bl.a. fugleforskeren Herman Leopoldus Løvenskiold. Hun var datter av skipsfører og proprietær Søren Christianssøn Paus (1745–1797) og Kristine Bøyeson (1758–1828), datter av kjøpmann Realf Bøyesen Ording og Mette Grubbe, som tilhørte en skipper- og kjøpmannsslekt i Telemark. Maren Fransisca var barnebarn av sogneprest Christian Sørenssøn Paus på Gjerpen. Etter at faren døde på sjøen i 1797 ble hun og hennes søster tatt opp i huset hos deres tante Christiane Elisabeth Bøyesen gift 2. gang med Jacob Aall (onkel til eidsvollsmannen med samme navn), og vokste opp på Borgestad gård i Skien. Hennes søster Anne Zacharine Paus var gift med Niels Aall Løvenskiold. Hennes bror Christian Paus var proprietær og ble stortingsrepresentant i 1830. Hennes mann Fritz Løvenskiold og dennes bror Niels Løvenskiold var sønner av kammerherre Severin Løvenskiold. En annen av hennes manns brødre var stattholder Severin Løvenskiold. Maren Fransisca Paus er kjent for å ha ført en ungpikedagbok fra Skien-Porsgrunnsdistriktet under Napoleonskrigene. I 1813 besøkte prins Christian Frederik av Danmark-Norge (den senere kongen) Brekke gård i Skien eid av Jacob Aalls nevø, Nils Aall. Hun skriver om prinsens besøk i dagboken sin. Hun skriver ellers noe naivt om sitt selskapelige og sosiale liv på Borgestad gård, og om forelskelsen i sin senere ektefelle som hun fryktet tilhørte en familie som ikke ville anse henne for et «standsmessig parti». Christian Paus. Christian Paus, undertiden også skrevet Kristian Paus, (født 15. februar 1785 i Skien, død 6. november 1869 på Gjerpen) var proprietær og stortingsrepresentant fra 1830 til 1832. Han var i sin tid en av Skiensområdets mest fremtredende borgere. Han var sønn av skipsfører og proprietær Søren Paus (1745–1797) og Kristine Bøyeson (1758–1828), datter av Realf Bøyesen og Mette Grubbe. Faren døde på sjøen i 1797, da han var 13 år gammel. Hans søstre ble tatt opp i huset på Borgestad gård hos deres onkel og tante, grosserer Jacob Aall (onkel av eidsvollsmannen Jacob Aall) og Christiane Elisabeth Aall, født Bøyesen. Hans søstre var Maren Fransisca, gift Løvenskiold og Anne Zacharine, gift Løvenskiold. Han var eier av Kjølnæs gård, som han kjøpte av sine svogere Niels og Fritz Løvenskiold i 1816 for 20 000 spd. Gården hadde blitt kjøpt av kammerherre Severin Løvenskiold en gang etter 1787, men Løvenskioldfamilien bodde der bare om sommeren. Paus-søsknene hadde flere ganger besøkt gården sammen med Løvenskioldbarna da de var unge. Søsteren Maren Fransisca skrev i sin dagbok om hvordan de var «paa deet deilige Kjølnæs hvor de drak te, roede og passiarede». Christian Paus utvidet både gården og jordeiendommen betydelig. Han var blant stifterne av Selskabet for Gjerpen Sogns Vel i 1831. Han var gift med Elene Marie Bjerck. De hadde barna Severin Johan Jacob Paus (1824–1898) som var lege og skipsreder og som overtok Kjølnæs (men ikke bodde der), Anne Cathrine Paus (1827–1884) som ble gift med kaptein Jørgen Smith, Hanna (egentlig Johanne) Paus (1832–1884) og Christine Christiane Paus (f. 1836), som ble gift med skipsreder Hans Olaus Høegh. Dinka. Dinkaene tilhører en gruppe stammer i det sørlige Sudan som bor i sumpområdene i Bahr el Ghazal-regionen i Nil-bassenget, Jonglei deler av det sørlige Kordufan Upper Nile regionen. De er stort sett jordbrukere som driver med kveg i leire langs Nilen i den tørre årstiden og dyrking av millet (Anyanjang) i faste bosetninger i regntiden. Det finnes om lag 2 millioner dinker, noe som tilsvarer om lag fem prosent av Sudans befolkning. De er den største etniske gruppen i det sørlige Sudan. Dinkaene er svarte afrikanere som skiller seg markert fra de arabiske stammene i det nordlige Sudan. De er kjent for å være svært høye, ofte ove 2 meter. Dinka-kvinner var populære som slaver, og mange ble solgt til arabiske land så sent som på 1960-tallet. Dinkaene har ingen sentral politisk ledelse eller sosial struktur. I stedet finnes en rekke selvstendige men beslektede klaner. Tradisjonelt velges det en rituell høvding fra visse klaner, kjent som "mester av fiskespydet", som fungerer som leder for hele folket. Språk. A/a Ä/ä B/b C/c D/d Dh/dh E/e Ë/ë Ɛ/ɛ Ɛ̈/ɛ̈ G/g Ɣ/ɣ I/i Ï/ï K/k L/l M/m N/n Nh/nh Ny/ny Ŋ/ŋ O/o Ö/ö Ɔ/ɔ Ɔ̈/ɔ̈ P/p R/r T/t Th/th U/u W/w Y/y Religion. Dinkaenes jordbrukslivsstil gjenspeiles i deres religion, som er animistisk. De har en gud, Nhialic, som taler gjennom ånder som har tatt midlertidig bolig i enkelte mennesker for å bruke dem som talerør. Ofring av okser utført av "mesteren av fiskespydet" er sentralt i dinkaenes tro. Alder er en viktig faktor i kulturen, og unge menn går gjennom et rituale før de ønskes velkommen i de voksnes rekker, der de får skåret et merke i pannen. Konflikter. De sørsudanske religionene og levesettene har ført til konflikt med det islamistiske regimet i Khartoum. Sudan People's Liberation Army, ledet av dinkaen Dr. John Garang De Mabior tok til våpen i 1983. Gjennom den 21 år lange borgerkrigen som fulgte har mange tusen dinkaer og andre folkeslag blitt massakrert av regjeringsstyrkene. Dinkaene har også vært involvert i en separat konflikt med Nuer-folket. Quaero. Quaero er navnet på et prosjekt som skal opprette en europeisk basert søkemotor for søk på internettet. Prosjektet har mange kommersielle deltagere som Thomson, France Télécom, Siemens AG (som erstattet Deutschen Telekom i 2006-01), Thales, Bertin Technologies, Exalead, Jouve, LTU, Synapse Développement, Vecsys og Vocapia Research og forskningsstiftelser som Inria, Inra, CNRS, Clips Imag, RWTH Aachen og Universitetet i Karlsruhe, samt leverandører av innhold som INA og Studio Hamburg. Ordet "quaero" betyr «jeg ser etter» på latin. Quaero er ikke tenkt å være en tekstbasert søkemotor, men heller hovedsakelig ment for multimediesøk. Søkemotoren vil utnytte teknikker for å gjenkjenne, kopiere, indeksere og automatisk oversette lyd- og billeddokumenter på mange forskjellige språk. Det er også nevnt at det skal anvendes teknikker for automatisk kunne gjenkjenne og indeksere bilder. Den håper å kunne likestilles med lederne på Intenett-søk Yahoo, MSN, AskJeeves og viktigst Google. Prosjektet ble annonsert av Jacques Chirac under den fransk-tyske ministerkonferansen i Reims i april 2005, og prosjektet skal offisielt lanseres tidlig i 2006 av Agence de l'innovation industrielle (AII) I henhold til The Economist (2007-01-06, side 5) er Quaero forkastet «was reportedly Scrapped» på grunn av skepsis fra den tyske side «grumbled about the cost and have indicated they will produce their own, scaled-down search engine». Kjetil Sigurdsen. Kjetil Sigurdsen (født 19. februar 1970) er den yngste spilleren som har scoret i Eliteserien i fotball. Dette gjorde han for Bryne i 1986.(etter pasning fra Arne Larsen Økland). Da var han 16 år og 123 dager. Den lovende unggutten fikk problemer med helsen i 1987, og måtte tidlig legge opp som spiller. Han ble cupmester med Bryne i 1987. Han fikk ikke spilletid i finalen, men hadde vært på banen i fire av cupkampene. Fresvik. Fresvik er en bygd i Vik kommune i Sogn og Fjordane, beliggende på sydsiden av Sognefjorden. Innbyggertallet er ca. 250. Største arbeidsplass er Fresvik Produkt, men jordbruk er fortsatt en viktig levevei. Bygden er kjent fra jernalderen. Tidligere bestod bygden av selveide gårder, men fra ca. 1400 kom de fleste av eiendommene inn under Fresvik gods. Godset bestod frem til midten av 1800-tallet, da det ble oppdelt og solgt ut. Bygden er et glimrende utgangspunkt for turer til Nærøyfjorden, som står på UNESCOs verdensarvsliste, og til Fresvikbreen. Siste helgen i juli hvert år arrangeres den populære musikkfestivalen i bygden. Kjente personer som kommer fra bygden er Mensen Ernst (ultra langdistanseløper)og poeten Jon O. Bøtun. Ingeborg Olsdotter Grønlien fra Grønlid på Fresvikåsen ble i 1845 henrettet, som den nest siste i Sogn og Fjordane, ved halshugging. Hun hadde drept sin far. Sverre Helland. Sverre Helland (født 18. september 1924 i Hamre, Hordaland, død 31. desember 2007) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1969. Han var vararepresentant i periodene 1954–1957 og 1958–1961. Han var politisk nestformann i Senterpartiet i 1981–1983. Helland var ordfører i Lindås i perioden 1967–1969. Helland grunnla Helland Elektro i 1960, en virksomhet som i dag er drevet av sønnen Trond Helland. I 2005 ble han hedret med HM Kongens Fortenestemedalje i gull. Mons Espelid. Mons Espelid (født 22. april 1926 i Askøy, Hordaland, død 16. mars 2009) var en norsk politiker (V). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1981. Han var nestleder i Venstre i 1982–1984. Mons Espelid var bror til Ingrid Espelid Hovig. Espelid var ordfører i Askøy i periodene 1975–1977 og 1979–1981, og varaordfører i 1978–1979. Oddbjørn Sverre Langlo. Oddbjørn Sverre Langlo (født 20. april 1935 i Stranda, Møre og Romsdal, død 21. juli 2004) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1973. Langlo tok examen artium i 1954, etterfulgt av handelsgymnasium i 1955. Han gjennomførte så Forsvarets russiskkurs og ble siviløkonom fra Norges Handelshøgskole i 1961. Erlendur Patursson. Erlendur Patursson (født 20. august 1913 i Kirkjubøur, død 16. juni 1986) var en færøysk redaktør, nasjonaløkonom og politiker (TF). Han var med på å stifte partiet Tjóðveldisflokkurin i 1948, og tjente som dets formann frem til 1971. Han var medlem av Lagtinget 1956–1966 og 1970–1986, og av Folketinget 1973–1977. Patursson var finans-, fiskeri- og justisminister i Hákun Djurhuus' regjering 1963–1967. Han var en kompromissløs tilhenger av færøysk selvstyre og uavhengighet fra Danmark, og var imot medlemskap i både NATO og EF. Han var regnet som en fargerik, opprørsk og omstridt politiker, men var samtidig dypt respektert. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han var yngste sønn av Jóannes Patursson fra Kirkjubøur og Guðny Eiriksdóttir fra Karlsskála på Island. Erlendur videreførte sin fars selvstyrepolitikk, men med en sosialistisk innfallsvinkel, i motsetning til farens liberale, borgerlige grunnsyn. Han tok examen artium på Island i 1933, og var cand.polit. i nasjonaløkonomi fra Københavns Universitet fra 1942. Han var økonomisk rådgiver for Lagtinget 1946–1947, og i en periode fisker. Patursson var redaktør i Tjóðveldisflokkurins partiavis "14. september" 1949–1962 og 1973–1976. Politisk arbeid. I 1945 stilte han seg i spissen for en bevegelse på Færøyene som krevde full løsrivelse fra Danmark og radikale sosiale og økonomiske indre reformer. I 1946 laget han utkast til en færøysk grunnlov og et nasjonalbudsjett i forkant av folkeavstemningen samme år. I 1948 gikk Patursson sammen med Hanus við Høgadalsá, Sigurð Joensen og Jákup í Jákupsstovu om å stifte det sosialistiske, pro-separatistiske partiet Tjóðveldisflokkurin. Stiftelsen skjedde i protest mot Danmarks ignoranse overfor det knappe selvstyreflertallet ved den færøyske folkeavstemningen to år tidligere. Ved neste lagtingsvalg, i 1950, fikk partiet inn to representanter, men Patursson var ikke en av dem. Patursson var formann i fiskernes fagorganisasjon, Føroya Fiskimannafelag, 1953–1965 og 1969–1971, og ledet de store fiskerstreikene under den økonomiske krisen i 1954. Samme år ledet han også Tjóðveldisflokkurins vellykkede valgkamp (som gav partiet seks mandater) fra en fengselscelle, hvor han sonet en dom på 40 dager for oppvigleri. I 1962 ble Patursson og Knút Wang idømt 20 dagbøter på 30 kroner for å ha injuriert statsminister Peter Mohr Dam. Under Klaksvíkstriden i 1955 var Patursson aktiv i protestene mot danske myndigheters inngrepen i færøyske forhold. I denne forbindelse ønsket han også nyvalg til Lagtinget, for å se hvor det færøyske folket stilte seg i selvstyrespørsmålet, men dette ble blankt avvist av statsminister Kristian Djurhuus. Patursson ble stemplet som kommunist av danske og amerikanske myndigheter, særlig etter at han mottok en hilsen fra EIK(m-l) med oppfordring om å fortsette kampen for Færøyenes selvstendighet. Patursson kom ikke inn som fast møtende medlem av Lagtinget for Sandoy før i 1956. Fra 1970 var han innvalgt fra Suðurstreymoy, og møtte på Lagtinget frem til sin død i 1986. Patursson var finans-, fiskeri- og justisminister i Hákun Djurhuus' regjering fra 4. januar 1963 til 12. januar 1967. I 1964, like før Jens Otto Krags besøk på øyene, truet minister Patursson med å sende en klage til FN angående hva han anså som brudd på menneskerettighetene i Danmarks behandling av Færøyene. I Nordisk Råd var han en pådriver for selvstyre på Åland, Færøyene og Grønland, og oppnådde egne delegasjoner i rådet for disse landene i 1980. I 1982 var han forøvrig den første til å foreslå samisk representasjon i Nordisk Råd, men dette ble avvist. Han ivret også for byggingen av Norðurlandahúsið, som ble innviet i 1983, og tok opp saken i Nordisk Råd første gang i 1971. Det var også i Paturssons ånd at Vestnordisk Råd ble etablert som Vest-Nordens parlamentariske samarbeidsråd i 1985. Han uttrykte i en kronikk i 1985 hva han mente var nødvendig for å oppnå færøysk selvstyre: Full kontroll over landets sokkel og havområder, færøysk hjemstavnsrett utelukkende for færøyskfødte, eksklusiv rett for morsmålet, eget færøysk pass, overtagelse av utenrikspolitikken, stå utenfor alle forsvarsallianser, ingen militære anlegg, atomvåpenfri sone, samt selvstendig representasjon i Nordisk Råd. Forfatterskap. Patursson etterlot seg et utall skriverier, deriblant et par hundre artikler og politiske innlegg, ofte publisert i partiavisen "14. september", hvor han også var redaktør. Han gav tilsammen ut elleve verk, hvorav fem om færøysk fiskeris historie. Tre bind store "Fiskivinna og fiskivinnumál 1940–70" regnes i dag som et standardverk, og han ble tildelt litteraturprisen M.A. Jacobsens Heiðursløn for sakprosa for dette i 1981. Arnold Weiberg-Aurdal. Arnold Weiberg-Aurdal (født 18. juni 1925 i Ålesund, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1969. Weiberg-Aurdal var ordfører i Sykkylven i periodene 1963–1967, 1967–1969 og 1990–1991. Arnold Weiberg-Aurdal fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 2003. MSN. MSN (tidligere The Microsoft Network) er en amerikansk samling av Internett-tjenester fra Microsoft. MSN ble lansert 24. august 1995 samtidig med Windows 95. I 2006 ble mange av MSN-produktene relansert under navnet Windows Live. Siden da har omfanget av tjenester ekspandert stort. E-post-tjenesten Hotmail var blant de første MSN-tjenestene, fulgt av direktemelding-tjenesten Windows Live Messenger (tidligere MSN Messenger). I det siste har mange av tjenestene blitt (re-)lansert for å konkurrere bedre med rivaler som Google; nye tjenester som MSN Virtual Earth, Desktop Search og en kundetilpasset søkemotor. Tjenesten benyttes for det meste av yngre ungdom til chatting og live nettkamera-samtaler. For å bruke MSN Messenger på Internett må du ha en.NET Passport-konto. Hvis du har en Hotmail-konto, fungerer den som din.NET Passport-konto. MSN har i dag en markedsandel på over 90 % av live-samtaler i Norge. Bandar Seri Begawan. Bandar Seri Begawan er hovedstaden i sultanatet Brunei. Anslått befolkningsmengde er 46 229 (1991). I byen blir det blant annet produsert møbler, tekstiler, håndverksprodukter og tømmer. Brunei Internasjonale Lufthavn befinner seg her. Omar Ali Saifuddin-moskeen, bygd i 1958, har en stor gyllen kuppel og et overdådig interiør, blant annet med vegger av italiensk marmor. Den første delen av byens navn, "Bandar", kommer fra persisk بندر og betyr «havn». Den andre delen, "Seri Begawan", kommer av ordene "Sri Bhagwan" i sanskrit, og betyr "den velsignede". Byen var tidligere kjent som Brunei by, men endret navn 3. oktober 1970. Norges Frikirkeråd. Norges Frikirkeråd (NFR) var en interesseorganisasjon for norske kirkesamfunn utenfor Den norske kirke. 1. september 2006 fusjonerte det med Norges Kristne Råd, som også er det nye navnet man har samlet seg om. Norges Frikirkeråd ble stiftet i 1902, da under navnet "Norsk Dissenterting". Før fusjonen med Norges Kristne Råd hadde Frikirkerådet elleve medlemssamfunn og en observatør, og siste generalsekretær var Dag Nygård. Norges Frikirkeråd var medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Aslaug Fredriksen. Aslaug Fredriksen (født 9. november 1918 i Vestnes, Møre og Romsdal, død 3. februar 2000) var en norsk politiker (KrF). Hun satt på Stortinget fra Møre og Romsdal 1977-81. Hun var vararepresentant i perioden 1973–1977. Eivind Bolle. Eivind Albin Andreas Bolle (født 13. oktober 1923 i Hol i Nordland, død 10. juni 2012) var en statsråd og stortingrepresentant fra Ap. Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1973, og satt i tre perioder, til 1985. Han var vararepresentant i perioden 1969–1973. Bolle var ordfører i Vestvågøy i perioden 1971–1973. Han var statsråd i Fiskeridepartementet i tre Ap-regjeringer fra 16. oktober 1973 til 14. oktober 1981. Hotmail. Hotmail (offisielt Microsoft Hotmail, tidligere Windows Live Hotmail og MSN Hotmail) er en gratis e-posttjeneste, tilgjengelig via en nettleser, eventuelt tidligere versjoner av Outlook Express og Microsoft Outlook eller tilsvarende. Konkurrenter inkludererer Gmail og Yahoo! Mail. Hotmail endret navn til Windows Live Hotmail, samtidig som en versjon av tjenesten ble lansert, 7. mai 2007. Tjenesten blir imidlertid stadig oftest omtalt kun under Hotmail-navnet. Microsoft lanserte 31. juli 2012 Outlook.com, en ny gratis e-posttjeneste som etter hvert skal ta over for Hotmail. Denne tjenesten ble lansert bl.a. som en konsekvens av konkurransen fra Gmail. Den nye løsningen Microsoft skal ha bedre brukergrensesnitt enn Hotmail, og skal være tilpasset nettlesere både på PC og mobiltelefoner samt nettbrett. Tjenesten har, i motsetning til Hotmail, ingen displayannonser eller søkebokser. Historie. Hotmail ble grunnlagt av Sabeer Bhatia og Jack Smith i 1995, og ble lansert den 4. juli 1996, USA nasjonaldag (uavhengighetsdag). Valget av dato skulle symbolisere uavhengighet fra internettleverandører. Jack Smith hadde den første idéen med å få tilgang til e-posten via internett uansett hvor man befinner seg i verden, rett og slett ved å komme forbi samarbeidene brannmurer som blokkerer vanlige e-posttjenester. Sabeer Bhatiav kom opp med en forretningsplan for e-posttjenesten, og prøvde alle mulige navn som sluttet med «-mail», og fant til slutt ut at Hotmail var det beste navnet fordi det hadde med bokstavene «HTML», som er et markeringsspråk brukt for å lage nettsider. Det var i begynnelsen skrevet HoTMaiL, og slik er det fortsatt skrevet i en del av URL-en i brukerens innboks når man er logget inn. Fra begynnelsen av var Hotmail forsikret av det risikovilllige kapitalfirmaet Draper Fisher Juvetson. Men i desember 1997 rapporterte Hotmail om 8,5 millioner brukere, og senere samme måned ble Hotmail solgt til Microsoft for 400 millioner amerikanske dollar. Tjenesten ble deretter relansert under MSN-paraplyen med navnet MSN Hotmail. I februar 1999 rapporterte Hotmail om mer enn 30 millioner aktive brukere. Hotmail tjener e-postbrukere i mange land, støtter 17 språk og er fortsatt en av de største e-post-tilbudene. I juli 2006 hadde tjenesten 35,5 % av verdensmarkedet for e-post-tjenester (ifølge comScore Media Metrix data). Bridgetown. Bridgetown er hovedstaden i den karibiske øystaten Barbados. Bridgetown ligger i prestegjeldet Saint Michael. Byen ble grunnlagt av britene i 1628, og har i dag ca. 7000 innbyggere, i tillegg til over 80 000 innbyggere i forstedene. De lever hovedsakelig av turisme, og produserer i tillegg sukker, rom og melasse. Elsa Kobberstad. Elsa Kobberstad (født 21. juli 1918 i Narvik, død 7. juli 2007) var en norsk politiker, representerte Høyre og ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1981. Hun var 3. vararepresentant i perioden 1973–1977 og 1. vararepresentant 1977–1981. Willen. Willen er en landsby som er innlemmet i Milton Keynes i England. Den ligger i den nordlige delen av byen, og var frem til 1960-tallet en selvstendig landsby. Stedet tihører det verdslige sognet Campbell Park. Landsbyen er nevnt i 1189 under navnet "Wily". Navnet er antagelig fra angelsaksisk opprinnelse, og betyr «ved piletrærne» ("at the willows"). Elven Ouzel renner gjennom området, og langs elvebredden er det ideelle forhold til piletrær. St Mary Magdalene, sognekirken i Willen Stedet har en vakker, liten sognekirke reist av Robert Hooke i 1680. Kirken er den eneste av Hookes bygninger som ikke har blitt endret, og er et klassisk eksempel på tidlig engelsk barokk. Den er viet til Maria Magdalena. Willen Hospice tilbyr spesialisert palliativ omsorg for terminale pasienter som ikke lenger kan hjelpes av vanlig medisinsk behandling. Det ligger også et buddhisttempel der. Nær tempelet står en stupa, kjent som "Peace Pagoda". Den er reist av munker og nonner fra Nipponzan-Myōhōji, og var den første stupa av denne typen som ble bygget på den vestlige halvkule. Willen Lake. Willen Lake er en stor, kunstig innsjø som er anlagt for å hindre oversvømmelser. Den nordlige delen er et naturvernsområde hvor mange trekkfugler har tilhold, mens den sørlige delen er et fritidsområde med mulighet for vindsurfing, seiling i jolle og andre aktiviteter. Tyco International. Tyco International er et konglomerat med offisielt hovedkontor på Bermuda, men hoveddelene av driften lagt til New York, New Hampshire og New Jersey. De viktigste forretningsområdene er elektronikk, helsetjenester, brannvern og sikkerhet. Isten áldd meg a magyart. "Isten áldd meg a magyart" (instrumentalversjon) Tonesettingen gjort av Ferenc Erkel «Isten, áldd meg a magyart» («Gud velsigne ungareren») er Ungarns nasjonalsang. Den ble skrevet i 1823 av ungareren Ferenc Kölcsey (1790–1838) og tonesatt av Ferenc Erkel. Sangen ble tatt i bruk som nasjonalsang i 1844 og blir muntlig gjerne omtalt som Himnusz. Den ungarske nasjonalsangen skiller seg fra andre nasjonalsanger ved at teksten er en direkte bønn til Gud om å verne folket mot farer, og er uten den nasjonalistiske selvopphøyelse en gjerne finner i sanger av denne sjangeren. Sangen "Szózat", som begynner med («Mot hjemlandet vær trofast og standhaftig, O ungarer») har en minst like høy stjerne som den offisielle "Himnusz". Karl Ingebrigtsen. Karl Ingebrigtsen (født 9. desember 1935 i Hattfjelldal, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1973–1977 og 1977–1981. Ingebrigtsen var varaordfører i Hattfjelldal i perioden 1968–1969, og ordfører mellom 1970 og 1977. Puszta. Puszta(en) er et konsept ofte forbundet med et ungarsk tradisjonelt landskap. Det består av en øde og vill gressbekledt halvørken. Med stor bokstav og bestemt artikkel betyr ordet den flate delen av Alföld (den store ungarske slette). Landskapet var opprinnelig bebodd av ku-, hest- og sauegjetere. Odd With. Odd With (født 16. mai 1921 i Kjelvik (Nordkapp), Finnmark, død 19. juli 2006) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1973. Han var vararepresentant i periodene 1961–1965 og 1969–1973. Fra 1985 til 1991 var han fylkesmann i Nordland (utnevnt i 1983). Han er far til Odd Anders With (kommunalråd i Trondheim, tidligere KrF-nestleder og statssekretær), og farfar til Aleksander Denstad With, som vant sangkonkurransen Idol i 2006. ADT Security Services. ADT Security Services er en divisjon i Tyco International som tilbyr elektroniske sikkerhetssystemer. Virksomheten har sin historie tilbake til 1874, da telegramselskapet American District Telegraph Company ble grunnlagt. Senere gikk selskapet over fra å sende telegrammer til å sende alarmsignaler. ADT er idag USAs største tilbyder av elektroniske alarmsystemer, CCTV og systemer for elektronisk overvåkning. Kristian Kjelling. Kristian Kato Walby Kjelling (født 9. september 1980 på Kjelsås i Oslo) er en norsk landslagsspiller i håndball som spiller for Aalborg Håndbold i Danmark. Biografi. Kristian Kjelling startet sin handballkarriere i Kjelsås IL 6 år gammel, med faren Eldar Kjelling som trener. 10 år senere fikk han sin A-lagsdebut med Kjelsås i 2. divisjon. 17 år gammel forlot han Kjelsås for å spille i eliteserien for Vestli. Året etter gikk turen til Drammen HK, hvor han ble i tre sesonger. Deretter ble Kjelling en av tidenes yngste profesjonelle håndballspillere da han gikk til spanske Ademar León, der han ble toppscorer i den spanske ligaen. Etter fem sesonger der og tre sesonger i Portland San Antonio gikk han til AaB Håndbold i Danmark 2009, laget som i 2011 ble til Aalborg Håndbold. 29. mai 2001 fikk han sin landslagsdebut i Namsos mot Sveits, men hans store gjennombrudd kom under VM i Tunisia i 2005. I dag er Kristian blant Norges mest profilerte idrettsutøvere. I 2005 ble han tatt ut til verdenslaget, i dag kan han se tilbake på flere kamper med laget. Harry Danielsen. Harry Danielsen (født 14. september 1936 i Rødøy, Nordland, død 12. mai 2011) var en norsk politiker (H og uavhengig). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1981. Han var vararepresentant i periodene 1985–1989 og 1985–1989. Han ble uavhengig representant 1. oktober 1987. Fotomanipulasjon. Fotomanipulasjon er å forandre et originalfoto slik at det får et nytt innhold og betydning, men ofte ikke mer enn at man kan gjenkjenne en del av utgangsbildet. Fotomanipulasjon kan i tillegg bety å sette sammen flere fotografier til en ny komposisjon, selv om slike bilder i kunsten vanligvis kalles fotomontasje eller kollasje. Også retusjering av fotografier og fotomontasjer er fotomanipulasjon selv om teknikkene ikke vanligvis kalles det. Fotomanipulasjon ved hjelp av datamaskiner blir også kalt "fotofikling" etter en nyord-konkurranse hos NRK. Teknikk. I senere tid blir datamaskiner brukt sammen med spesielle bildebehandlingsprogrammer som for eksempel Photoshop. Tidligere ble det brukt klipping og liming for å lage collager og fotomontasjer og maling for å retusjere vekk uønskede detaljer og partier. Fotomontasje og kollasjer. Fotomontasje og kollasjer har tradisjonelt blitt brukt for å lage kunstnerisk interessante komposisjoner eller for å formidle et budskap eller en bildeidé tydeligere. Formålet kan være reint pedagogisk og kommunikativt, det vil si for å forklare et forhold visuelt, men sammenstillingene er ofte bevisst surrealistiske og humoristiske. Retusjering. Fotomanipulasjon i betydningen retusjering kan også brukes til å rydde opp i rotete og uklare motiver eller til å forskjønne for eksempel fotomodeller. Retusjering med maling og pensel var tidligere svært vanlig, både på studioportretter og bilder til bruk i aviser, blader og bøker. I presse. Aviser og andre massemedier har vært kritiske til økt bruk av bildemanipulasjon fordi det kan skade den journalistiske troverdigheten. Manipulerte bilder blir derfor merket med en M i enkelte publikasjoner. Et eksempel på fotomanipulasjon brukt for å forfalske fotografisk dokumentasjon eller bevisst villede publikum og lesere, skjedde under krigen mellom Israel og Hizbollah sommeren 2006. Da forandret den libanesiske freelancefotografen Adnan Hajj flere bilder. Han forsterket blant annet røyken fra bombenedslag i Libanon og kopierte inn flere fly. Nyhetsbyrået Reuters trakk etter dette tilbake over 900 fotografier av frykt for at flere var manipulert. Teknikken har også ført til at fotografier ikke lenger er like pålitelig som bevis i rettssaker. I reklame. Reklameindustrien har derimot trykket fotomanipulasjon til seg og bruker teknikken rutinemessig for å skape effekter og justere motiver. Vanlige endringer på fotomodeller, særlig såkalte glamourmodeller, kan være å Stuart Little. Stuart Little (født 1. august 1967) er en engelsk profesjonell golfspiller på Europatouren. Han har vunnet to turneringer på touren: Rolex Pro-Am i 1994 og Rolex Trophy i 2001. Little er venstrehåndsspiller og rekvalifiserte seg til Europatouren i 2005 gjennom kvalifiseringsskolen (Q-school). Han endte først på delt fjerdeplass i trinn 2 og tok deretter det 28. tourkortet på sistetrinnet etter seks runder med score på 70-tallet. Han har tidligere kvalifisert seg for Europatouren gjennom Q-school tre ganger (1991, 1992 og 2004) og to ganger gjennom Challenge-touren (2001 og 2003). For 2006-sesongen beholdt Little tourkortet ved å ende som nummer 65 på Order of Merit i 2005 – 55 plasser over sin forrige beste posisjon – med 352 353 euro i innspilte pengepremier. Figurer på mørk bunn. Den stillferdige gjesten. I Den stillferdige gjesten er handlinga lagt til et landsens pensjonat sommeren 1939. Her samles et utvalg mer og mindre fine fruer og noen herrer til sitt faste ferieopphold. Cora Sandel benytter her teknikken som hun utvikla med slik mesterskap i romanen "Kranes Konditori". Synsvinkelen er lagt til de mest bigotte av de deltakende personene; på den måten oppstår en ironisk distanse der en småborgerlig dømmesyke og fordommer avslører seg sjøl. Denne sommeren er noe ulik de andre, idet en jødisk dame som er flyktning fra det store utland er blant gjestene. Dermed får den vanlige sladderen raskt en politisk dimensjon, og synspunktene spenner fra rendyrka nazisme til en relativt hederlig liberal innstilling – den siste riktignok personifisert i en mann. Nina. Nina er historia om eneboeren Rasmus som etter å ha mislykkes som kunstner har kjøpt seg et forfallent småbruk ute i ødemarka. En dag finner han i skogen en sterkt forkommen ung kvinne som viser seg å ha tatt gift og gått til skogs for å dø. Forsettet har ikke lykkes helt, og hjemme hos han kommer hun til hektene igjen. Etterlysninga i radioen forteller han at hun er gift, heter Nina Berg og er savna fra et hvilehjem der hun var innlagt. Rasmus vil få henne fram til folk og få meldt fra til pårørende om at hun er i god behold. Dette motsetter hun seg energisk, og trygler om å få bli til hun har kommet litt til krefter. Han føyer henne i dette gjentatte ganger, men under store sjelekvaler. Nina liver opp i den enstonige tilværelsen hans, og det viser seg at de har felles minner fra steder de har besøkt ute i den store verden; hun alltid på de beste hoteller og på første klasse, han på tredje klasse og på små, fattigslige hospits. Etter en stund faller han ubehjelpelig for hennes impulsive, barnlige og forføreriske vesen, og de innleder et kjærlighetsforhold. Han ber henne reise hjem, ordne opp med mannen som hun åpenbart ikke elsker, og så komme tilbake. Men Nina insisterer på å være uansvarlig, leve i nuet og ikke tenke på morgendagen. Forholdet får noe fortvilt og hektisk over seg – ikke minst på bakgrunn av de stadig mer illevarslende nyhetene i radio og aviser om en forestående krig. En dag finner de Ninas dødsannonse i avisa. Ikke lenge etter innfinner mannen seg. Det viser seg at han lenge har vært underretta om hvor hun har oppholdt seg. Nå foreholder han henne hvordan hun – når høsten og vinteren kommer – vil savne det gode liv i byen som hun er vant til. Han behandler henne nedlatende og snakker til henne som til et uskikkelig barn. Samtidig gjør han det klart at hjemmet vil stå åpent for henne – som alltid før når hun har vært ute på sine eventyr. Møtet med mannen utgjør et vendepunkt i forholdet mellom Nina og Rasmus. Nå er det han som føler skrekk ved å skulle miste henne, mens hun tydeligvis er på veg bort. Fortryllelsen er brutt. I denne novella samler interessen seg om tittelpersonen – den unge og bortskjemte, men sårbare og ulykkelige overklassefruen som har så altfor lett for å bli glad i menn. Hun vet at hun gjør andre ulykkelige, men uten å kunne for det sjøl. Novella tematiserer kvinners kår i et borgerlig, patriarkalsk samfunn. Et samfunn der kvinner ikke er til for andre enn sine menn og forsørgere, og der opprør mot vilkåra tar veger som skader dem sjøl og andre. I 1959 gjorde Jørn Ording og Arild Brinchmann filmen "Høysommer", bygd på novellen «Nina». Her framstiller skuespilleren Urda Arneberg den omskiftelige Nina på en overbevisende måte. Til Lukas. Til Lukas er forma som et brev fra en jødisk kvinne – muligens fra Polen – som har måttet søke tilflukt i Sverige under krigen. Hun vet ikke om mannen fortsatt er i live, og skriver kanskje mest for sin egen del, for å sette ord på hva flyktningetilværelsen gjør med mennesker. For å komme bort fra sulten, kulda og fattigdommen som blir flyktningene i det velnærte Sverige til del, tar hun imot tilbudet fra en eldre og temmelig usjarmerende mann om å få bo i huset hans. Enda det ikke blir uttalt, føler hun sterkt at han venter seg noe til gjengjeld, og hun leter etter en veg ut av den nye fangetilværelsen. Norsk språkhistorie (20. århundre). Norsk språkhistorie i det 20. århundre har i stor grad dreid seg om forholdet og striden mellom de to skriftspråkene riksmål (senere bokmål) og landsmål (senere nynorsk). Den offisielle språkpolitikken som ble ført av regjeringen i Norge på 1900-tallet gikk ut på å forene disse to til ett skriftspråk – samnorsk. Dette skulle bli gjort gjennom en rekke rettskrivningsreformer. Men mot midten av 1900-tallet fikk samnorskpolitikken mindre og mindre støtte blant folket, og etter massive protester på 1950-tallet måtte politikerne vende om. En slags våpenhvile kom i stand på 60- og 70-tallet, mens 80-tallet frambrakte diverse mot-reformer. Per i dag er samnorskpolitikken stort sett oppgitt og situasjonen fastlåst, og nynorsken har tapt mye grunn. I den senere tid har det vært lånord for blant annet ny teknologi, og nynorskens posisjon som obligatorisk sidemål, som har vært i fokus i norske medier. Bakgrunn. Norsk språkhistorie på 1900-tallet har hatt nøye sammenheng med århundrets politiske forhold. Ved begynnelsen av århundret hadde Norge nettopp brutt ut av unionen med Sverige, og landet var på leting etter en egen identitet, også språklig. Dansk var fortsatt det rådende skriftspråket. 1800-tallet hadde vært preget av nasjonalisme, og flere hadde tatt til orde for å skape et eget norsk skriftspråk for å distansere landet fra Danmark. Historikeren P.A. Munch hadde argumentert for å ta den «reneste» norske dialekten (altså den med mest til felles med norrønt) og basere et skriftspråk på denne. Læreren Ivar Aasen hadde samlet inn dialekter fra bygde-Norge og laget et skriftspråk av dem, og Knud Knudsen hadde arbeidet med fornorsking av dansken i skoleverket, noe folkedikteren Henrik Wergeland tidligere hadde tatt til orde for. Nynorsken hadde vært en av Venstres kampsaker, partiet som kom til makten da parlamentarismen ble innført i 1884. Venstre hadde mye støtte på landsbygda. Det foregikk på denne tiden en maktkamp mellom embetsmennene, en liten elite som lenge hadde styrt landet, og en folkelig reformbevegelse. Tidlig 1900-tall. Den offisielle norske språkpolitikken utover 1900-tallet, styrt av Venstre og etterhvert overtatt av Arbeiderpartiet, var et forsøk på å smelte sammen riksmålet og landsmålet (i 1929 forandret til henholdsvis bokmål og nynorsk) til ett skriftspråk – samnorsk. De fleste var enige om at situasjonen med to skriftspråk var upraktisk og ikke kunne bestå. I 1899 ble Norsk Riksmaalsforening dannet, mens nynorsktilhengerne startet "Norigs Maallag", nå Noregs Mållag, i 1906. Som mottrekk ble Riksmålsforbundet opprettet i 1907. Samme år kom den første offisielle rettskrivningsreformen. Rettskrivningsreformer. Det ble i løpet av 1900-tallet gjennomført (eller forsøkt gjennomført) flere reformer, hvorav de viktigste kom i årene 1907, 1917, 1938, 1951, 1959 og 1981. 1907-reformen. 1907-reformen red på den nasjonalistiske bølgen skapt av unionsoppløsningen i 1905 og møtte liten motstand. Den markerte det endelige bruddet mellom Norge og Danmark, språklig sett, og var en stor seier for Noregs Mållag. Det ble nå innført obligatorisk sidemålsstil i skolen, de bløte konsonantene ("b", "d", "g") ble gjort om til harde ("p", "t", "k"), dobbelt konsonant ble innført i noen ord, og ubestemt flertall og preteritum som sluttet på "-e" ble fornorsket. Reformen fikk raskt gjennomslag. 1917-reformen. Med denne reformen ble det gjort forandringer i begge målformer: forandringene som gjaldt begge var utskiftingen av "aa" med "å", og også i mange ord "æ" med "e". På riksmål fikk mange ord som sluttet på "-ld" og "-nd" i stedet "-ll" og "-nn", preteritumendelsen "-a" ble tillatt i noen tilfeller, og det kom inn flere obligatoriske ordformer. Det var liten entusiasme hos folket for reformen. Selv om de obligatoriske lett ble godtatt, ble de frivillige formene lite brukt. Både Nils Kjær og Knut Hamsun var krasse i sin kritikk av reformen. I nynorsk ble "-d" i slutten av noen ord gjort stum, flertall i bestemt form ble forandret, og det ble innført flere valgfrie stavemåter. Reformen er blitt kalt en «samnorsk»-reform. Reformen representerte for riksmålet også et langt skritt i retning av landsmålet. Dermed ble et av hovedprinsippene bak reformen, tilnærmingslinjen, fulgt opp. 1938-reformen. Dette var en svært radikal reform som skulle være et viktig skritt i retning av å smelte sammen de to målformene. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1935 og styrket den ytterligere. Reformen hadde også støtte fra Venstre og kan sees på som en oppfølging av reformen fra 1917. Mange tidligere valgfrie former ble tvungne, diftonger ble gjort obligatoriske i en del ord og valgfrie i andre, og "i" ble mange steder byttet ut med "y" i diftonger. Den største forandringen var nok innføringen av hunkjønnsendelsen "-a" i mange tusen ord. Samtidig ble en rekke ord fjernet fra ordlistene og erstattet med nye konstruksjoner. Det ble også foretatt flere endringer i nynorsken. Men 1938-reformen fikk liten oppslutning blant folk. Den kjente dikteren Arnulf Øverland var en sterk kritiker, og det begynte kanskje å gå opp for politikerne at samnorsken nok ville forbli en drøm. En protest organisert av Riksmålsforbundet mot denne reformen var planlagt 9. april 1940, men ble, naturlig nok, avlyst da Norge ble invadert av Tyskland. Reaksjonene kom ikke for alvor før noen år etter krigen, da 1938-rettskrivningen begynte å gjøre seg gjeldende i skolebøkene. De fleste var kritiske, og fra begge språksider var nå samnorsken «fienden». 1941-reformen. Denne ble kalt «nazirettskrivningen» eller Quisling-rettskrivningen, innført av Quislings regjering. Formålet var å forbedre og rette opp feil («Det kohtske knot», etter Halvdan Koht) begått i 1938-reformen. Den fikk liten oppslutning og ble fjernet rett etter krigens slutt. 1951-reformen. Dette er den første og eneste reformen som har gått på muntlig norsk. Mer spesifikt tok den for seg telling, og det ble nå påbudt å si "femtién" i stedet for "enogfemti" (for "51"). Både skriftlig og muntlig innebar dette at riksmålsformene "syv" og "tyve" ble erstattet med sju og tjue. Disse «samnorskformene» gjorde at «den nye tellemåten» møtte motstand fra riksmålstilhengere. Bakgrunnen skal ikke ha vært et nytt forsøk på å fremme samnorsken, men snarere praktiske hensyn; mer spesifikt relatert til telefonnumre. Mange mente det var lettere å lese dem i den rekkefølge sifrene ble skrevet og at den gamle måten var tungvint og kunne føre til misforståelser. Den gamle tellemåten blir stadig mindre brukt, men har fortsatt ikke latt seg utrydde. En del bruker de to tellemåtene om hverandre. 1959-reformen. Stortinget opprettet i 1952 Norsk språknemnd for å normere norsk skriftspråk, med mandat å fremme tilnærming mellom målformene. Nemnda fremla i 1959 forslag til en ny reform av rettskrivningen i skolens lærebøker, kalt Læreboknormalen av 1959. Hensikten var å standardisere språket i lærebøkene og finne fram til en norm som gjorde parallellutgaver med radikale og moderate former overflødige. For bokmålet innebar reformen at ord med "-ere" nå fikk dobbeltkonsonant og noen ord på "hv-" i stedet fikk "v-". Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer. Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Denne reformen var svært forsiktig i forhold til den i 1938, men den møtte likevel stor motstand. Oppslutningen om samnorskpolitikken var i løpet av 1950-årene sterkt svekket (se foreldreaksjonen mot samnorsk), og lærebøkene fikk stort sett moderate former. Språkstriden roet seg noe i 1960-årene, særlig etter at Stortinget i 1964 opprettet «Vogt-komiteen» for å gjennomgå hele språksituasjonen på fritt grunnlag. 1981-reformen. Et av resultatene av Vogt-komitéens arbeid var at Norsk språkråd ble opprettet i 1972. Der lot også riksmålsorganisasjonene seg representere (de hadde nektet å delta i forløperen Norsk språknemnd) fordi tilnærmingslinjen nå var forlatt. Norsk språkråd hadde til oppgave å verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer, fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, fremme toleranse og gjensidig respekt mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter, og verne om det enkelte menneskets rettigheter når det gjelder bruken av språket. Blant de viktigste oppgavene til rådet var normering av bokmål og nynorsk, språklig rådgiving og språklig kvalitetssikring av lærebøker. Norsk språkråd utarbeidet et forslag til ny rettskrivning for bokmål, som Stortinget vedtok enstemmig i 1981. Dette vedtaket ble kjent som «liberaliseringsvedtaket», da mange riksmålsformer (eksempelvis frem, bro, sen, mel, vann, ravn, syd og bunn) igjen ble tillatt i bokmålsrettskrivningen (hvor det før hadde hett fram, bru, sein, mjøl, vatn, ramn, sør og botn som hovedformer og obligatoriske lærebokformer). Videre ble endelsen -en tillatt i alle hunkjønnsord (felleskjønnsord på riksmål), og endelsene -ene og -et ble sidestilt med -a. Dermed kunne man skrive «boken» istedenfor «boka», «kastet» istedenfor «kasta» og «husene» istedenfor «husa». Rettskrivningen av 1981 innebar et brudd med samnorskpolitikken. Som resultat av reformen stilnet språkstriden og det fant sted en nivellering innen bokmål og riksmål. Det nye Språkrådet. Stortinget sluttet seg i 2003 til et forslag om å omdanne Norsk språkråd til et nasjonalt kompetansesenter for norsk språk. Det nye organet skal videreføre mange av de gamle arbeidsoppgavene. Det skal legges særlig vekt på styrking og vern av norsk språk og på språklig likestilling. Det nye organet ble opprettet 1. januar 2005. I mai 2005 ble det fastsatt at navnet på institusjonen skal være Språkrådet. Språkrådet er statens rådgivende organ i spørsmål som gjelder de norske målformene bokmål og nynorsk – både overfor offentlige institusjoner og allmennheten. De siste tiårene har opptaket av nye lånord, særlig fra engelsk, hatt søkelyset på seg i mediene, og hvordan de skal skrives og bøyes på norsk har vært mye diskutert. Språkrådet har fremmet flere forslag til reformer som har fornorsket utenlandske lånord. Nynorskens stilling har også vært under debatt i senere år, og det har kommet flere oppfordringer til å fjerne nynorsken som obligatorisk fag, særlig i Oslo-skolen. Der ble det gjennomført et forsøk med undervisning uten sidemål. Nynorsken har langsomt tapt terreng også i områder hvor nynorsk tidligere hadde størst tilslutning, men samtidig har mange bokmålsbrukere endret språkføringen i retning av mer radikale former. Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005. Skillet mellom hoved- og sideformer ble fjernet, delvis ved at eksisterende sideformer ble likestilt med hovedformene, og delvis ved at andre gikk ut. En del tradisjonelle former som hadde vært ute av normen, f.eks. "hverken", ble tatt inn igjen, men også talemålsnære former som "brøyt" og "skoa" ble tatt inn. Se også. 20. århundre Collage. Collage eller kollasj er et helhetlig bilde, som er satt sammen av mindre utklipp og materialbiter, ofte i kombinasjon med tegning eller maleri, eller utført helt digitalt. I videre forstand betegner collage alle salgs kunsteriske sammenstillinger av løse elementer, for eksempel også det å sammenføre ulike mindre tekster eller filmklipp til en sammenhengende enhet. Begrepet dekker både teknikken og det ferdige verket eller produktet. Etymologi. Ordet collage kommer fra det franske "coller" som betyr å «klistre». Collage er dermed synonymt med "klistrebilde", men kan også kalles "materialbilde". Collage kan også kalles "montasje", et begrep som er noe videre og betegner bilder, filmklipp eller annet som er montert, satt sammen eller stilt opp til en helhet. Teknikk. Collageteknikken går ut på å lime inn forskjellige materialer i det samme bildet. Det kan være tøybiter, tapeter, utklipp fra trykksaker og fotografier, men også tredimensjonale biter som glassskår og taustumper. Arbeidet utføres enten ved å klippe og lime eller ved bruk av datamaskin og programvare. De første utøverne var særlig opptatt av komposisjonen og det reint formmessige og mindre av innholdet, men fordi bildene får et fantasifullt og sammensatt uttrykk, ble teknikken etterhvert ofte brukt til surrealistiske motiver. Papier collé er en collage som er satt sammen av papirbiter i forskjellige farger. Tredimensjonale collager kalles ofte assemblager. Decoupage er en teknikk der gjenstander pålimes dekorpapir. Historie. I moderne bildekunst ble collageteknikken særlig dyrket innenfor kubismen og seinere dadaismen rundt 1920. Fotomontasjen oppstod under påvirkning fra disse retningene, blant annet med John Heartfields antinazistiske fotomontasjer fra 1930-tallet. I nyere tid har bilderedigeringsprogram gjort det enda enklere å lage collager, og sammensatte, dataskapte bildekomposisjoner og fragementariske lag-på-lag-bilder er blitt svært vanlig i alle bildemedier. 11. mars 2006 arrangerte NRK «Norgesmesterskapet i fotofikling» på Henie Onstad kunstsenter utenfor Oslo. Konkurransen var basert på digital manipulering av bilder og fotografier, såkalt fotofikling, som ofte resulterer i collage. Innen kubismen. Kubismen var den første fullstendig abstrakte kunstretningen, 1907-1921/1940 Innen dadaismen. Dadaismen var en protestbevegelse mot krig, korttenkthet og borgerskap, 1916–1922/1925 Höch regnes som oppfinneren av den moderne fotomontasjen, en teknikk som hun videreutviklet sammen med Raoul Hausmann (1886–1971) og som snart ble tatt opp av Johannes Baader, John Heartfield, George Grosz, Alexander Rodtschenko (1891–1956) og konstruktivisten Laszlo Moholy-Nagy. Innen ekspresjonismen. Ekspresjonismen var en kunstretning særlig i Tyskland fra 1900 til 1940 Innen surrealismen. Surrealismen var en kunstretning inspirert av Sigmund Freuds tanker om det ubevisste, 1924-1930 Innen popkunsten. Popkunsten var en kunstretning påvirket av populærkultur, massekommunikasjon og industriprodukter, 1958-1968 Fluxus. Fluxusbevegelsen var en postmoderne, nydadaistisk strømning blant annet med såkalt "aksjonskunst", 1960-1975 og til i dag Massakrene i Nord-England. Massakrene i Nord-England (engelsk "The Harrying of the North") vinteren 1069–1070 var en serie med krigs- og herjingstokt som ble utført av Viliam Erobreren, i løpet av vinteren 1069–1070 for å erobre og underkaste den nordlige delen av hans nylig erobrede engelske kongedømme, hovedsakelig områdene Northumbria og Midlands. I nord var det på denne tiden et landskap med mange frie bønder av norsk og dansk bakgrunn, og massakrene betydde en total underkastelse og opphevelse av deres frie stilling. Dødstallene kom antagelig opp i bortimot 150 000 og var en betydelig sosial, kulturell og økonomisk ødeleggelse. På grunn av brent jord-taktikken ble mye av landet lagt øde og avbefolket, et faktum som "Dommedagsboken" ("Domesday Book"), skrevet bortimot to tiår senere, bevitner. Bakgrunn. Etter at Edgar Ætheling ble proklamert som konge, men aldri kronet, og deretter i møte med Vilhelm Erobreren flyktet til Skottland i 1066 var befolkningen i nordlige England frarøvet den beskyttelse som en konge ga ettersom normannernes erobring ikke hadde vært sikret så langt nord. På grunn av den overveldende blandede anglo-nordiske tilhørighet foretrakk de enten en konge fra Norge eller Danmark, eller fra det anglosaksiske huset av Wessex. Samtidig hadde Northumbria lenge motsatt seg engelsk styre. De hadde gjort opprør mot Toste Godwinsson i 1065 og mot Harald Godwinsson i 1066. Til tross for at de aldri hadde sverget troskap til Vilhelm Erobreren betraktet normannerkongen northumbrianerne som opprørere. Situasjonen i Northumbria for normannerne var sikret av Vilhelm ved en rask utnevnelse av Copsi, en innfødt som hadde sverget troskap til Vilhelm og blitt gjort til jarl. Utnevnelsen fikk ingen lang varighet ved at Copsi ble hendig drept av Osulf ved Newburn-upon-Tyne samme vår. Osulf var sønn av jarl Eadulf III av Bernicia, en familie som i lang tid hadde styrt Bernicia og stundom også Northumbria. Om høsten, derimot, ble Osulf selv drept av en lovløs. Osulfs fetter, Cospatrick, kjøpte jarldømmet fra Vilhelm, men han satt ikke lenge ved makten før han besluttet å delta på Edgar Æthelings side i et opprør i 1068–1069, tre år etter normannernes erobring. De innfødte jarlene hadde følt på kroppen at normannernes sheriffer utøvde en makt og en autoritet som tidligere hadde vært deres egen. Siden det avgjørende slaget ved Hastings hadde det kun vært lokale trefninger som øyeblikkelig ble slått ned av normannernes effektive og tungt armerte hær. To av sønnene til den døde Harold Gudwinsson hadde to mislykkede forsøk med hærtog mot Exeter fra Irland, men hadde nå gitt opp. En lovløs i Herefordshire ved navn Eadric den ville hadde gjort opprør da eiendommene hans ble konfiskert, men slåss i en ulik kamp og fort nødtvunget til en sporadisk form for geriljakrig. Hovedårsaken til at motstanden ikke kom noen veg var de normanniske festningene som tidligere ikke var kjent i England. I tillegg var det ingen sentral samlingspunkt anglosakserne kunne samle seg om. Selv om det spontane opprøret i nord samlet seg om den unge Edgar Ætheling var det vel så mye et lokalt opprør i Northumbria som en kamp for den engelske tronen. Opprøret. Med støtte fra Edwin, jarl av Mercia og Morcar, den avsatte jarlen av Northumbria, forsøkte Edgar Ætheling med støtte fra skotske styrker og egne tilhengere et opprør. Den 28. januar møtes opprørerne i Durham og fikk slått i hjel den nyutvalgte jarlen Robert de Comines, en fransktalende normanner som hadde ignorert alle råd fra Vilhelms allierte på stedet, Ethelwin, biskopen av Durham. Opprørerne overrasket de normanniske garnisonen utenfor den nye festningen og slaktet dem ned til siste mann. På dette tidspunktet hadde Ethelwin forlatt den pro-normanniske leiren (den eneste engelske prelat som gjorde så) og en blandet hærstyrke bestående av skotter, skandinaver og angelsaksere samlet seg for blant annet å sikre tronen for det gamle dynastiet representert ved Edgar Ætheling. Hærstyrken angrep og erobret York, men rykket ikke videre og Northumbria ble ikke proklamert som en uavhengig stat. Ryktet om opprøret spredte seg og mange i nord grep til våpen. Det var ukoordinert, men likevel samlet mot det normanniske styret. Massakrene. Jarlene Edwin og Morcar flyktet. Atter en gang måtte Edgar Ætheling rømme til Skottland mens de gjenværende ble drept. Da kong Svein Estridsson kom til Humber med en dansk flåte var opprøret allerede slått ned. Danskene ga opp og for første gang på mange år lot danskene seg igjen kjøpe bort. Vilhelm gjorde mer enn bare å herje York, han ga ordre til den mest beryktede handlingen i sin regjeringstid: massakrene i nord. Normannerne raste systematisk over hele Northumbria, fra Humber til Tees, brente ned landsbyer og slaktet ned innbyggerne, brent ned husene og ødela avlingene, og de som overlevde massakrene opplevde deretter sult i vintermånedene. Kronikøren Máel Brigte ("Marianus Scotus") skrev at «gallerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult og ble tvunget til spise menneskelig kjøtt.» I hvilken grad folk virkelig måtte ty til kannibalisme kan man bare spekulere i, men et skrift fra Durham forteller at likene råtnet, de overlevende spiste katter og hunder, alle landsbyene mellom York og Durham sto tomme, kraniene til døde mennesker ble slått åpen slik at hjernene kunne bli spist. Man har estimert at kanskje så mange som 150 000 mennesker døde. Vilhelm hadde også skaffet seg pavens velsignelse for massakrene under begrunnelsen av folk i nord gjorde opprør mot ikke bare kronen, men også kirken. Ettermæle. Ikke før i 1072 utpekte Vilhelm en ny jarl i Northumbria og skottene ba om fred. Det gikk ytterligere to år, ikke før i 1074 at Edgar Ætheling og normannerkongen kom til en enighet. Vilhelms grep om den engelske kronen ble ikke en gang teoretisk utfordret. Fra normanniske side var den kalde og brutale taktikken en suksess. Store områder, inkludert så langt syd og vest som Staffordshire ble lagt øde ("wasta est", som Domesday Book bevitnet) og ytterligere opprør av betydning skjedde ikke. Vilhelm bygde fire nye normanniske festninger i nord, og plasserte en trofast alliert, William FitzOsbern, i festningen i York, og lot den bretonske greve Alan Rufus håndtere den strategisk viktige festningen i Richmond. Effekten på nordområdene var umåtelige og i økonomiske begreper skapte det en enorm ulikhet mellom nord og sør som først begynte å bli utjevnet på slutten av middelalderen og senere. Samtidige biografer betraktet handlingen som Vilhelms mest grusomme dåd og som merket hans sjel, men handlingen ble lite nevnt siden og gikk nesten i glemmeboken inntil moderne historikerne på begynnelsen av 1900-tallet skiftet fokuset fra en historieskildring som vektla konge og aristokrati og over til sosial historie, i England også kalt for «Whig History». Edgar av Skottland. Edgar av Skottland ("Etgair mac Maíl Choluim") (1074-8. januar 1107) var konge av Skottland fra 1097 til 1107. Han var sønn av Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) og Sankt Margaret. Edgar huskes for at den engelske kongen, normanneren Vilhelm Rufus tvang ham til å underkaste seg og ydmyke seg ved det engelske hoffet, og at den norske kongen Magnus Berrføtt fikk ham til å anerkjenne norske overherredømme over de ytre øyene. Bakgrunn. Edgar krevde den skotske kongedømmet tidlig i 1095 etter at hans halvbror Donnchad mac Maíl Choluim (Duncan II av Skottland) var blitt drept av Máel Petair av Mearns, en støttespiller av Edgars onkel, Domnall Bán (Donald III av Skottland), på slutten av 1094. Hans eldre bror Edmund støttet Domnall Bán, antagelig for å skaffe seg en apanasje og en anerkjennelse som arving til den aldrende Domnall Bán som heller ikke hadde sønner. Edgar fikk begrenset støtte fra Vilhelm Rufus, slik Donnchad mac Maíl Choluim hadde fått før ham. Imidlertid ble den engelske kongen opptatt av et opprør ledet av Robert de Mowbray, jarl av Northumbria, som muligens fikk støtte fra Domnall Bán og Edmund, slik skotske konger ofte gjorde ettersom nordlige England var innenfor deres interesseområde. Vilhelm Rufus dro nord med en hær i 1095 og i løpet av denne tiden tok Edgar selv kontroll over Lothian. Et charter som ble utstedt i Durham på denne tiden navngir ham «...sønn av Máel Coluim skottenes konge... eier alt land i Lothian og kongedømmet over skottene ved en gave av min herre Vilhelm, konge over engelskmennene, og ved arv på farsiden.» Edgars krav hadde støtte fra hans brødre, Alexander og David. Den tredje broren, Ethelred var abbed av Dunkeld, og den fjerde, Edmund, var avskåret fra sine slektninger ved hans støtte til Domnall. Edgars onkel på morssiden, angelsakseren Edgar Ætheling, som han var oppkalt etter, ga også sin støtte ettersom hans navn er et av vitnene til charteret i Durham. Underlagt engelske Vilhelm Rufus. Vilhelm Rufus tilbrakte 1096 i Normandie hvor han bekjempet sin bror Robert Curthose og det var ikke før i 1097 at Edgar mottok ytterligere støtte, noe som førte til at Domnall og Edmund beseiret i et hardt sammenstøt som var ledet av Edgar Æthling. Selv om Geoffrey Gaimar har slått fast at Edgar var føydalt underlagt Vilhelm Rufus er det klart at avtalen mellom Rufus og Edgar var at sistnevnte skulle bli betalt 40 eller 60 shillings om dagen når han var ved det engelske hoffet. Den 29. mai 1099 fungerte Edgar som sverdbærer i en stor fest for å innvie Westminster Hall. Så lenge den engelske kongen levde var Edgar underlagt ham, men straks han døde unnlot Edgar å møte for det engelske hoffet, og var heller ikke tilstede ved kroningen av Henrik I av England. Konge av skottene. Da Domnall og Edmund var fjernet var Edgar den ubestridte kongen av skottene, og hans regime synes å vært uten større kriser. Det skal bemerkes at Edgar ikke var arving til tronen ved førstefødselsrett slik senere konger ville være, ettersom Donnchad hadde en legitim sønn og arving i William fitz Duncan. Sett i sammenheng med Edgars overtagelse av makten er hans regime obskur. En minneverdig hendelse var hans gave til hans irske kollega, høykongen av Irland, Muircheartach Ua Briain. Gaven besto av en kamel, eller kanskje til og med en elefant! Bøyde av for norskekongen. Egar av Skottland ble begravd ved Dunfermline kloster.I 1098 signerte Edgar en fredsavtale med Magnus Berrføtt, Norges store krigerkonge, som etter at hans anstrengelser i Sverige ikke førte frem besluttet å knytte de norrøne områdene i nordlige Skottland og i Irskesjøen direkte inn under den norske tronen. Avtalen mellom norskekongen og skottekongen besto i at Edgar måtte anerkjenne norsk overherredømme over de ytre øyene. Det vil si Orknøyene, Shetlandsøyene, Hebridene, Skye og flere av de mindre øyene mellom Hebridene og Man midt i Irskesjøen. Skotske historikere har en tendens til å underdrive denne avtalen som i realiteten viser at Edgar var en svak konge med all oppmerksomhet vendt sørover mot England, og isteden fokuserer på at Skottland ikke hadde praktisk nytte eller herredømme over nordområdene uansett. Støtte av kirken. Edgars religiøse opprettelser inkluderte et priori ved Coldingham i 1098, assosiert med nonneklosteret ved Durham. Ved Dunfermline kloster i Fife søkte han støtte fra Anselm av Canterbury, erkebiskopen som Vilhelm Rufus hatet av hele sitt hjerte og tvang i landflyktighet, for at munkene som kan ha blitt utvist av Domnall Bánmed skulle kunne vende tilbake til hans mors religiøse institusjoner. Død. Edgar døde i Edinburgh den 8. januar 1107 og ble gravlagt i Dunfermline kloster. Edgar giftet seg ikke og var i tillegg barnløs. Hans bror Alexander var hans anerkjente arving og etterfølger. Edgar ga også David en apanasje i «Cumbria», det tidligere kongedømmet Strathclyde, og kanskje også den sydlige delen av Lothian. Edgar ble kjent som Den fredsommelige ("the Peaceable"). Norgesmesterskapet i fotofikling. Norgesmesterskapet i fotofikling ble arrangert første gang i 2006. NRK introduserte i februar dette året en årlig åpen konkurranse via sin internettside "Alltid Moro" der internettbrukere ble oppfordret til å fikle, det vil si digitalt fotomanipulere, forhåndsbestemte bilder. De fire ukentlige kvalifiseringsrundene foregikk slik at et nytt originalbilde for hver uke ble lagt ut på nettsiden og det ble gitt en ukes tidsfrist. Deretter valgte en jury, bestående av kunsthistoriker Tommy Sørbø, billedkunstner Rolf Groven og humorist / programleder Rune Gokstad, ut to finalister fra hver omgang til å gå videre til finalen 11. mars. Etter de fire omgangene var de åtte finalisten, pluss to ekstra finalister, valgt ut og klare for den store finalerunden på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo. Deltakerne fikk på et gitt tidspunkt se det bilde, det samme for alle, de skulle manipulere. En halv time deretter plasserte deltakerne seg ved hver sin datamaskin med tilgang til Internett under kontinuerlig overvåkning fra juryen og publikum, og med en tidsbegrensning på 2 ganger 45 minutter (pluss et kvarters pause) var konkurransens praktiske del i gang. Det hele ble vist underveis på NRKs nettside. Programleder var Petter Nome. 1. plass med Norgesmester tittel gikk til Robert E. Haraldsen med bildet "Welcome, Mr. M!". 2. plass gikk til Mats Bentzen med bildet "Sort/hvit verden" 3. plass fikk Christian Mørdre med bildet "Tore Strømøy sliter med dalende seertall". Vinneren fikk i premie Canon fotoutstyr og Adobe programvare for bildebehandling. 2. og 3. plasseringene ble beæret med Adobe programvare for bildebehandling. Ord og uttrykk i steinindustrien. Steinbrudd og bearbeidingsbedrifter bruker mange faguttrykk om bergartene. Dette er en samling med ord og uttrykk brukt om bergarter. Forvitring eller nedbrytning. Bergarter forvitrer ved frostsprengning eller på grunn av kjemiske prosesser. Fjellet er dannet av og inneholder mineraler, og de fleste mineraler forvitrer. Hvor raskt avhenger av det kjemiske miljøet. Nesten all forvitring er avhengig av vann og vandige løsninger. Forvitringen er sterkere til mer karbondioksid og oppløst oksygen vannet inneholder. Det er mye som avgjør eller har sin årsak i kjemisk forvitring i fjellet. Nedbrytningen starter i sprekker og riss og eter seg innover. Fjellet kan bli helt oppsmuldret av forvitring. Fargefeil og ganger. og forekommer i forbindelse med ’’pegmatittganger’’ og soner med gråhvit feltspat. Sprekker. Sprekker er oppstår av spenningsutløsninger i fjellet. Alt fjell har sprekker på kryss og tvers i overflatesonen. Noen sprekker er store og kan gå langt inn i fjellet, mens det finnes tusenvis av små sprekker. I steinindustrien kan dette være et problem og de har fått sine navn. Sprekker med misfarging. Sprekker er ofte gjennomgående uten misfarget belegg. Men noen sprekker har et misfarget belegg som kommer av kjemisk påvirkning. Det er mange slags sprekker og de har selvsagt fått sine navn. Sprekker uten misfarging. Sprekker er gjennomgående og vanligvis uten misfarget belegg. Jeff King. Jeff King (født 6. februar 1956 i California, USA) er en amerikansk hundekjører. King flyttet til Alaska i 1975, og han startet med hundekjøring i 1980. I 1981 debuterte han i hundesledeløpet Iditarod med en 28. plass. Han ble profesjonell hundekjører i 1992 etter å ha jobbet som entreprenør tidligere. Hans første seier i Iditarod kom i 1993, og han vant også i 1996, 1998 og i 2006. Da han vant i 2006 ble King den eldste som noen gang har vunnet Iditarod. Andre løp som han har vunnet er Yukon Quest, Kusko 300, Knik 200 og Kobuk 440. United Left Front (Nepal 1989). United Left Front (Den Forente Venstrefronten) var ei sammenslutning av moderate kommunistiske partier som blei til i 1989 for å bekjempe det monarkistiske diktaturet i Nepal. ULF gikk i oppløsning høsten 1990. En front av mindre kommunistiske partier med nesten samme navn, "United Left Front – Nepal" stifta i 2002 uten sammenheng med ULF fra 1980- og 1990-tallet. ULF fikk stor betydning for den demokratiske revolusjonen i 1990 og for å lansere det store moderate kommunistpartiet Nepals Kommunistiske Parti (forente marxist-leninister) (vanligvis omtalt som UML). Stifterne av ULF 1989. Bakgrunnen for organiseringa av ULF var krisa i det monarkistiske politiske systemet, egentlig et diktatur men kjent som "Panchayat-demokratiet", på slutten av 1980-tallet. De sterkeste partnerne var NKP(ML), som var det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal på 1980-tallet og hadde de fleste aktivistene, og NKP(Marksbadi), som hadde flere kjente ledere fra tida da det gamle Nepals Kommunistiske Parti ennå ikke var splitta opp i mange fraksjoner. Begge partier var opprinnelig prokinesiske og revolusjonære, men hadde i løpet av 1980-tallet lagt om kursen i mer moderat retning. Leder for ULF blei Sahana Pradhan, leder for NKP(Marksbadi) og enke etter Nepals Kommunistiske Partis første generalsekretær, Pushpa Lal Shresta. ULF i demokratiopprøret i 1990. Utover våren 1990 samarbeida ULF som en likestilt partner med Nepals Kongressparti i ledelsen av Jana Andolan 1990, det store demokratiopprøret som førte til innføring av politisk frihet og parlamentariske valg. Opprøret endte med at Kongresspartiets G. P Koirala sammen med to representanter for ULF (en fra NKP(m-l) og en fra NKP(marxistisk)) forhandla fram ei løsning med kong "Birendra" den 8. mai, og ei regjering med statsminister og 3 medlemmer fra Kongressen, 3 fra ULF, 2 monarkister og 2 uavhengige blei utnenvt den 19. mai. ULF fortsatte å stå fram som en politisk enhet etter seieren i demokratiopprøret i mai, og var representert på linje med Kongresspartiet bl.a. i komiteen som utarbeida en ny grunnlov. 1991: ULF erstattes av UML. Lederne i NKP(ML) og NKP(Marxbadi) ønska å stille til parlamentsvalget i 1991 sammen med Kongresspartiet. Da Kongresspartiet på en konferanse i januar 1991 avviste det, beslutta lederne i de to partiene seg straks for å lage et nytt parti sammen, og Nepals Kommunistiske Parti (forente marxist-leninister) (vanligvis kalt UML) blei stifta. Dette skjedde uten konsultasjon med de mindre partiene i ULF. Forhandlinger om å stille sammen til valg lyktes ikke, og flere av dem stilte egne lister til valget. NKP (Chautho Mahadhiveshan) (fjerde landsmøte) hadde alt seinhøstes 1990 slått seg sammen med det revolusjonære NKP(Mashal) leda av Prachanda til et nytt parti, NKP(Ekda Kendra) (parentesen betyr Enhetssenteret) som, i 1994 skulle komme til å danne grunnlaget for Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). Dermed var ULF i praksis oppløst. I valget i mai 1991 fikk UML 69 mandater og blei Nepals nest største parti. I tida som fulgte, gikk ei rekke mindre kommunistpartier og deler av partier inn i UML, bl.a. NKP(Varma)og NKP (Amatya). ULFs historiske betydning. ULF kom til å forandre det politiske landskapet i Nepal ved å for første gang å skape en likeverdig konkurrent til Nepals Kongressparti, som fra rundt 1950 hadde vært det suverent største partiet i landet. Venstrefronten kanaliserte også store deler av massebevegelsen fra våren 1990 inn i støtte til det nye, moderate og legale kommunistpartiet UML, som etter 1991 hele tida har vært det største og viktigste lovlige venstrepartiet i Nepal. United Left Front (Nepal 2002). United Left Front – Nepal (ULF-N, Samyukta Bammorcha (transkriberes også Sanyukta) – "SBM"), Den Forente Venstrefronten – Nepal) er en samarbeidsorganisasjon, opprinnelig stifta av fem små kommunistpartier den 3. oktober 2002. Fra mai 2006 er ULF – N regjeringsparti, som medlem av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Samyukta Bammorcha stiftes. I 2002 blei Nepals borgerkrig 1996 - 2006 mye mer voldsom, og tapstallene økte. Hæren kom nå for første gang med i krigen, og antallet brudd på menneskerettighetene økte. Regjeringa og kongehuset innskrenka de demokratiske rettighetene. I mai blei parlamentet oppløst, og i oktober avsatte kong Gyanendra regjeringa og tok regjeringsmakta sjøl. SBM blei danna for å samordne 5 små kommunistpartierss kamp for å forsvare demokratiet mot denne stadig åpnere udemokratiske politikken. Ingen av partiene var representert i parlamentet som blei valgt i 1999. Hver for seg hadde de liten betydning. Politisk hadde de egentlig ikke mye til felles, men spente over hele spekteret av nepalsk kommunisme. Historisk stamma de både fra den mest moderate prosovjetiske fløya og den mest revolusjonære prokinesiske. SBM kunne kalles et oppsamlingsheat for småpartier som ellers ikke ville hatt politisk innflytelse. Leder for SBM var fra starten C.P. Mainali fra NKP (ML). Ledelsen roterte mellom medlemspartiene hver 6. måned. SBM inn i Sjupartialliansen, sammenslåinger. Etter kong Gyanendras andre statskupp 1. februar 2005 oppretta de viktigste parlamentariske partiene Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. SBM blei det minste partiet i Sjupartialliansen, tross at det ikke hadde parlamentarisk representasjon. Regjeringsparti fra mai 2006. Etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006 Sjupartialliansen ei koalisjonsregjering med G. P. Koirala som statsminister. I mai blei "Prabhu Narayan Chaudhari" fra NKP(SM) minister for jordreform og administrasjon (management) på vegne av SBM. Chaydhari blei etterhvert utsatt for sterk kritikk både innafor NKP(SM) og SBM. Krise og splittelser ved årsskiftet 2006 - 2007. 30. mars 2006 blei Mainali erstatta av Chaudhari som leder i SBM. I oktober tok Mainali over som leder igjen. På denne tida gikk SBM inn i ei krise. Alle tre medlemspartier blei splitta i to. Det er også mulig at det for ei tid fantes to organisasjoner som begge kalte seg SBM. SBM i overgangsparlamentet og overgangsregjeringa. I Nepals overgangsparlament som blei konstituert 15. januar 2007, fikk ULF – N utpeke 3 representanter, og fikk dermed for første gang parlamentarisk representasjon. I Nepals overgangsregjering 2007, som blei konstituert 1. april, fikk BSM samme ministeriet som før. Minister var denne gangen "Jagat Bogati" fra NKP(ML). Marit Gilleberg. Marit Gilleberg (født 23. august 1960) er en norsk lokalpolitiker. Hun var ordfører i Tolga kommune fra 1999–2007 for Arbeiderpartiet. Margaret av Skottland. Margaret (født ca. 1045, død 1093) var dronning av Skottland fra ca. 1070 til sin død. Hun var gift med Malcolm III, og grunnla med ham Huset Dunkeld. Tidlig liv. Margaret ble antagelig født i Reska ved Nádasd i Ungarn, og var den yngste av fire barn. Moren var den tyske prinsessen Agatha av Bulgaria, sannsynligvis en slektning av den tysk-romerske keiser Henrik III eller en datter av Yaroslav I av Kiev. Faren var den engelske prinsen Edward den landflyktige, bror av Edvard Bekjenneren og sønn av Edmund II av England. Edward søkte tilflukt hos Stefan av Ungarn etter at danene tok kontroll over Wessex. Margaret vokste opp ved det ungarske hoffet, hvor hun fikk en god utdannelse. I 1057 kalte Edvard Bekjenneren Margarets far tilbake til England, i håp om å gjøre ham til arving, og hele familien reiste. Allerede samme år døde Edward, men familien fikk bo ved kongens hoff. I januar 1066 døde Edvard Bekjenneren, og senere samme år invaderte normannerne. Som et av de siste gjenværende medlemmer av den angelsaksiske kongefamilien var Margaret i fare, og familien flyktet. Dronning. Tradisjonen forteller at familien planla å reise til Ungarn, men skipet kom ut av kurs og drev i land i Skottland, på stedet som i dag heter St. Margaret's Hope. Der ble familien tatt imot av Malcolm III Canmore. En annen versjon er at Edgar Aetheling etter et mislykket opprør i 1068 flyktet med familien til Skottland. Malcolms første kone, Ingebjørg Finnsdatter, døde før 1070, muligens allerede i 1066. Kongen falt for den vakre og intelligente Margaret, og fridde til henne. De giftet seg i 1069 eller 1070 i Dunfermline Castle, og i 1070 ble hun kronet som dronning av Skottland. Gjennom hennes innflytelse ble Malcolm forandret fra å være grov og brutal til å bli en av Skottlands mest rettskafne konger. Han lærte aldri å lese, men likte svært godt å se i hennes illuminerte manuskripter. En av hennes bøker, en evangeliebok i lommeformat, er bevart i Bodleian Library i Oxford, mens noen andre bevarte bøker kanskje er hennes. Hittil hadde man snakket gælisk ved det skotske hoffet; Margaret fikk dette erstattet med engelsk. Hun arbeidet også aktivt for å få slutt på messeliturgi som hadde utviklet seg lokalt, og uteblivelse fra nattverden – noen keltiske munker hadde nemlig tatt til seg Paulus' ord om å ta imot nattverden på urett vis i slik grad at de helt hadde sluttet å ta imot den. Hun gjorde mye for å spre den romersk-katolske formen for kristendom i Skottland, hvor den keltiske kirke fortsatt dominerte. Sammen med Malcolm grunnla hun Dunfermline Abbey i 1072, og dette tok over for Iona som gravsted for Skottlands konger. Hun fikk også vekket liv i klosteret på Iona, som hadde begynt å forfalle. Margaret var fascinert av eremittene i den keltiske kirken, og besøkte noen av dem i cellene deres; men ellers gjorde hun hva hun kunne for å fjerne de siste ulikheter mellom keltisk kristendom og den romersk-katolske versjonen. Hele tre av hennes sønner ble konger av Skottland: Edgar, Alexander I og David I. Datteren Edith giftet seg med Henrik I av England og ble kronet som Matilda av England, kjent som "Good Queen Maudi". Hun ble stammor til det nåværende britiske kongehuset, som gjennom henne kan vise til røtter til de angelsaksiske kongene. Hun levde et asketisk liv, og unnet seg selv lite mat og søvn. I 1092 ble hun alvorlig syk, og man mener at utmattelse kan ha bidratt til dette. Hun døde 16. november 1093, fire dager etter at hun hadde fått vite at mannen og deres sønn Edward hadde falt i et bakhold. Hun ble gravlagt sammen med Malcolm i Dunfermline Abbey. Helgen. Matilda sørget for at det ble skrevet en biografi om Margaret. Det var antageligvis Turgot av Durham som skrev den; han hadde vært en av Vilhelm Erobrerens fanger og hadde flyktet til Norge, hvor han underviste i kirkemusikk ved hoffet. "Vita Margaretae Scotiae reginae" ble skrevet mellom 1104 og 1108. Kort tid etter hennes død begynte skottene å ære henne som helgen, og det skal ha skjedd flere mirakler ved hennes grav. I 1250 ble hun helligkåret av Innocent IV, og 19. juni samme år ble hun skrinlagt. I 1560 ble klosteret plyndret under reformasjonen, men bena etter Margaret og Malcolm ble reddet og fraktet til Escorial utenfor Madrid, hvor de ble lagt i et kapell som ble innredet for formålet. Hodet hennes ble tatt med til Edinburgh, hvor det en tid var i Maria Stuarts eie. Senere kom det til Antwerpen, og så til jesuittene i Douai. I 1673 utnevnte Klemens X henne til Skottlands nasjonalhelgen, nest etter apostelen Andreas. I 1693 ble hennes fest gjort universell, i en periode hvor de siste skotske Stuartene bodde i Roma. Hun er den eneste skotske helgen som har blitt vist denne ære. Minnedagen er 16. november, og det er en translasjonsfest 19. juni. Sistnevnte fest har også blitt feiret 10. juni på grunn av en feil kirkehistorikeren kardinal Cesare Baronius gjorde da han skrev henne inn i "Martyrologium Romanum". Mads Kaggestad. Mads Petter Kaggestad (født 22. februar 1977) er en norsk tidligere profesjonell syklist som har syklet for det franske UCI ProTour-laget Crédit Agricole. Han er sønn av friidrettstreneren og TV-kommentatoren Johan Kaggestad. Kaggestad syklet for Team Krone i 2002 og ble proff i Crédit Agricole i 2003, og fikk blant annet delta i Vuelta a España 2006. Han syklet for laget i fire sesonger frem til han ikke fikk fornyet kontrakten etter 2007-sesongen. Meritter. Ringerike GP: 1. plass sammenlagt Tour of California: 21. plass sammenlagt Martina Navrátilová. Martina Navrátilová (født 18. oktober 1956 i Řevnice nær Praha) er en tidligere tennisspiller. Hun kom opprinnelig fra Tsjekkoslovakia, men hoppet av til USA i 1975 og ble amerikansk statsborger i 1981. I løpet av karrieren vant hun 18 Grand Slam-titler i single og hele 41 i double. Hun vant singletittelen i Wimbledon hele 9 ganger. Den siste Grand Slam-tittelen vant hun i mixed double i US Open i 2006, mindre enn to måneder før hun fylte 50 år. Tor Jacobsen. Tor Jacobsen (født 14. desember 1930 i Mo i Rana) er en norsk forfatter og journalist, lenge ansatt i hjembyens Rana Blad der han startet som lærling (1948), samt journalist i NRK der han Jacobsen startet eget forlag, Arctic Books (1990–), der han har gitt ut flere bøker om «Hotell-Per» sentrert rundt oppvekststedet Toraneset og Båsmoen gruver i Mo i Rana. Han har vært med i styret i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, og har den senere tid gjenopptatt sitt virke for Rana Blad (2008). Toluen. Toluen (også kjent som "metylbenzen", "lynol" og "toluol") er en kjemisk forbindelse bestående av en benzenring og en metylgruppe. Ved romtemperatur en toluen en klar og fargeløs væske. Toluen er mye brukt som løsemiddel, og brukes i maling og malingtynnere. Bensin inneholder opp mot 15% toluen. Jotun markedsfører toluen under navnet «Lynol». Toluen er giftig, miljøskadelig og meget brannfarlig. Myrstankelbein. Myrstankelbein ("Tipula paludosa" Meigen, 1830), er trolig den vanligste og mest kjente arten av storstankelbein (Tipulidae), i Norge. Arten finnes nord til Bodø. Utseende. De voksne (imago) har en gulbrun kropp, med et tydelig «støvlag» Vingene har brun forkant. To andre, lignende arter finnes i Norge, Levevis. Myrstankelbeinet trives best i et fuktig klima. I Norge finnes slikt klima først og fremst på Vestlandet. Larven lever i jorden av grasrøtter. De voksne insektene svermer i juli-september. Skadedyr. Bestanden svinger mye og det er antatt at høye tettheter forekommer omtrent hvert sjuende år. Dette skaper problemer, særlig i Nordvest-Europa. Skader kan påregnes når larve-tettheten overstiger 100 larver per kvadratmeter. Larven til myrstankelbeinet kan være et alvorlig skadedyr på eng og åker, særlig på gras. Larvene spiser røtter og angrep kan merkes ved at mange planter visner og dør. Nysådde felt er særlig utsatte. Om våren og forsommeren er larvene er store og aktive, og forårsaker mest skade. Områder med fuktig, moldrik jord som drenerte myrer er spesielt utsatt. Siden larvene kommer opp for å spise om natten, må eventuell sprøyting iverksettes på kvelds- eller nattestid. Konstans II. Konstans II Herakleios (7. november 630 – 15. september 668) var østromersk keiser fra 641 til sin død. Hans forgjenger, Heraklonas Konstantin ble styrtet fordi folket anså ham som medvirkende i drapet på Konstantin III, og den elleve år gamle Konstans ble valgt som keiser i hans sted. Under Konstans var Østromerriket under stadige angrep fra alle kanter, spesielt truende var muslimenes raskt voksende imperier. Etter Konstans' tap i slaget ved Finike var araberne klare til å angripe selve Konstantinopel, men grunnet oppblomstring av interne stridigheter ble prosjektet lagt på is. Konstans var en lite likt monark i sin hovedstad, og han valgte i 661 å flytte til Siracusa på Sicilia. Herfra planla han å beskytte Italia mot araberne, samtidig som han utførte felttog mot langobardene, og han satte seg som mål etter hvert å gjenerobre Afrika. Men hans planer viste seg å være virkningsløse, forsyningsproblemer forårsaket at militærapparatet ikke fungerte som keiseren ønsket det. Den 15. september 668 ble han myrdet mens han badet, av sin kammerherre. Thorax. Overkroppen med brystpartiet, hos mennesket. Thorax er gresk for "brystkasse", "brystparti". Hos menneske og andre virveldyr er "thorax" brystkassen. Brystkassens ribben danner brysthulen. Brystet er regionen mellom nakken og abdomen inkludert de indre organene. Det meste av thorax beskyttes av ribbene, ryggraden og skulderbuen. Knut Moe. Knut Moe (født 7. april 1909, død 17. februar 2006) var en norsk agronom og forfatter. Moe var lenge fylkesagronom i Nordland fylke. Han var med på etableringen av Nordnorsk Forfatterlag på Kjerringøy i 1972, senere æresmedlem. I 1975 mottok han Nordland fylkes kulturpris. Vintermygg. Vintermygg (Trichoceridae) er en liten familie av middelsstore, slanke mygg. De ligner stankelbein, men er ikke nært beslektet med disse. Utseende. Vintermyggene er som oftest grå-brunlige på farge. Hodet er lite, med store fasettøyne og tre punktøyne (ocelli). Antennene er lange og tynne, tråformede med 18 ledd. Munnfølerne (palpene) er ganske korte. Vingene er store, lange og slanke med et årenett som ligner stankelbeinenes, men kan skilles fra disse på at det er noen flere årer som når vingekanten og at "analåren" (A) har en skarp bøy og svinger rett bakover. Beina er lange og tynne med veldig små eller helt uten sporer på tibia. Larvene lever i strølaget. De er hvitaktige, uten bein men med en velutviklet hodekapsel. Åndehull (spirakler) finnes på det andre og det siste segmentet. Levevis. Vintermyggene er en av de få insektgruppene som hovedsakelig er aktive som voksne i vinterhalvåret. Arter i slekten "Trichocera" kan påtreffes mellom oktober og april, og er i aktivitet når temperaturen kommer over frysepunktet. Myggene danner svermer der de «danser» ved å fly opp og ned. De sjeldnere artene i slekten "Diazosma" flyr i sommerhalvåret. Systematisk inndeling med nordiske arter. Det er på verdensbasis beskrevet fire slekter vintermygg med til sammen litt over 110 arter. Denne oversikten har med nordiske arter. Slektene (og noen underslekter av "Trichocera") kan bestemmes ut fra Dahl & Alexander (1976) som utbredelsesdataene i den følgende listen er basert på. I Europa er slektene "Trichocera" og "Diazosma" kjent, begge er rapportert fra Norge. Det er derimot ennå ikke gjort noen systematisk kartlegging av familien i Norge. Humanistiske sosialdemokrater. Forening for Humanistiske sosialdemokrater i Norge (HS) ble stiftet 13. mars 2006 i Oslo Arbeidersamfunn. Foreningens formål er å prege arbeiderbevegelsens livssynspolitikk i retning av en livssynsnøytral stat. Initiativet til stiftelsen ble tatt av "Vinjar Tufte", Levi Fragell og "Per Kristian Hanse"n. Foreningen hadde ca. 50 medlemmer på stiftelsestidspunktet. Framtredende medlemmer er blant andre Bjørn Bjørnsen, Eirin Kristin Sund, Reiulf Steen, Arild Knutsen og Bernt Hagtvet. HS bygger på humanisme, menneskerettigheter og på ideene i den demokratiske sosialisme og vil arbeide for at dette som livssynsgrunnlag gjenspeiles i Det norske Arbeiderpartis politikk. Initiativet til dannelsen kan delvis forklares med Gjønnes-utvalgets utredning om statskirkens framtid i Norge, og delvis med at arbeiderbevegelsen allerede i lang tid har hatt organisasjonen Kristne Arbeidere, stiftet i 1939 som "Norges Kristne Arbeideres Forbund". Dag Rødsand. Dag Arnljot Rødsand (født i Svolvær 1943, død 1995) var en norsk billedkunstner. Rødsand var med å etablere og lede Atelier Lofoten (1971–1977), sammen med Dagfinn Bakke, der Rødsand fungerte som læremester for flere unge kunsntere (Ola Strand, Halvard Hatlen). I 1974 mottok han Nordland fylkes kulturpris. Rødsand arbeidet endel med xylografi, som forefinnes i utgivelser med lyrikeren Terje Johanssen. Rødsand var også illustratør til bl.a. Jostein Nyhamars "Petter Dass i utvalg", Cappelen, 1977 og "Lofodens Beskrivelse" fra Nordlands Trompet samme året. Hans verker er blant annet representert i Nasjonalgalleriet. Rødsand var amanuensis i grafikkavdelingen ved Statens Kunstakademi. En biografi er å finne i Vågan historielags årbok, av Per Jul Rødsand (2001). Markmygg. Markmygg (Pleciinae) er en underfamilie av hårmygg. Markmygg har av og til blitt regnet som en egen familie Pleciidae, men det er i dag mest vanlig å regne den som en underfamilie (Pleciinae), av hårmygg (Bibionidae). De ligner hårmyggene, men kan skilles fra disse på at beina er slanke, ikke fortykkede. Gruppen er mest tallrik i tropene men noen få arter av slekten "Penthetria" finnes i kalde klimasoner. En gammel gruppe. Underfamilien markmygg er en relativt liten gruppe, med omtrent 250 kjente, nålevende arter, men gruppen ser ut til å ha vært mye større i tidligere tidsperioder. Fossiler fra Tertiær-perioden (65 til 2 millioner år før nåtid) viser at Pleciinae var en av de mest artsrike insektgruppene. De fleste fossile artene tilhører slekten "Plecia", som i dag bare finnes i varme klimasoner. Når disse fossilene blir funnet i kalde klimasoner indikerer de et det har vært varmere klima i tidligere perioder. Weehawken. Weehawken, sett fra andre siden av Hudson River fra Manhattan. Lincoln-tunnelens ventilasjonstårn og New Jersey Palisades sees til høyre; til venstre sees tunnelens innkjørsel Weehawken er en bydel i Hudson County, New Jersey. I USAs folketelling i 2000 hadde bydelen et folketall på 13 501. Weehawken ligger langs vestbredden av Hudsonelva, tvers overfor Manhattan og sør for «New Jersey Palisades», en rekke med bratte klipper. Weehawken er også det vestlige endepunktet for Lincoln-tunnelen. Weehawken er svært urban og befolkningstettheten er blant de høyeste i USA. Weehawken er stort sett et boligområde, med familiehus på små tomter. Skrått gjennom Weehawken går John F. Kennedy Boulevard East (lokalt bare kjent som "Boulevard East"), en naturskjønn gate som går langs de østlige klippene av The Palisades. Med den smale Hamilton park på sin høyre side så gir den en flott utsikt over Hudson River og Manhattan. Om sommeren er parken og dens berømte bakgrunn populære fotoobjekt. Den 11. juli 1804 duellerte Alexander Hamilton og Aaron Burr i Weehawken, Hamilton ble dødelig såret og døde dagen etter. Kvalitet. Ordet Kvalitet har latinske røtter. Det kommer av ordet qualis, som betyr hvordan, eller hvilken (egenskap) Det beskriver altså den vesentlige egenskapen ved noe. Kvalitet, substantiv som betyr spesifikk eller særegen "egenskap" ved et objekt, en prosess, et kunstverk, et litterært produkt osv. Eksempel: God kvalitet, dårlig kvalitet, heve eller senke kvaliteten. Ordet brukes og forstås ofte selvstendig i positiv betydning som i uttrykket "kvalitetsprodukt" som er ment å bety et produkt av god kvalitet. Når ordet kvalitet blir brukt alene synonymt med god kvalitet, blir det tilsvarende vanskelig å forholde seg til uttrykket "dårlig kvalitet". I mer teknisk forstand brukes ikke begrepene god eller dårlig kvalitet, men derimot RETT kvalitet. Kvalitet i teknisk sammenheng angir samsvar med brukerens forventninger. Den korrekte definisjonen i henhold til ISO 9000 er: Helheten av egenskaper en enhet har og som vedrører dens evne til å tilfredsstille uttalte og underforståtte behov. Teknikk. Teknikk (gresk, "techne", håndverk, dyktighet, kunst) er en måte å gjennomføre en oppgave på en måte som i utgangspunktet ikke er åpenbar eller enkel. Terje Johanssen. Terje Johanssen (født i Svolvær den 4. juni 1942, død på Jaren den 27. mai 2005) var en norsk lyriker. Etter ett år i utenriksfart, studerte han shipping i London, før han antok stilling i Shell en kort periode. Han satt i landsstyret for Sosialistisk Valgforbund, og tok så to år biologistudier ved universitetet i Granada, der han fikk fikk øynene opp for César Vallejo og Pablo Neruda. Han avsluttet studiene med historie ved Universitetet i Oslo. Johanssen debuterte i 1975, og samarbeidet med billedkunstnerne Dag Rødsand, Zdenka Rusova, Sidsel Westbø og Arne Nilsskog i syv kunstbøker 1975–1985; med en rekke scenemusikere og danseensemble, samt satt som redaktør i Poesi Magasin (1983–1984). Johanssen døde av kreft. Han var far til skribenten Audun Vinger. Hartvig Kirans minnepris. Hartvig Kirans minnepris var en norsk lyrikkpris, til minne om sunnmørslyrikeren Hartvig Kiran. Formålet med prisen var å trekke nye, lovende og relativt ukjente lyrikere frem i lyset. Fra 1996 til 2004 het prisen Den norske Lyrikklubbens pris. John Jay. John Jay (født 12. desember, 1745 – død 17. mai, 1829) var en amerikansk politiker, statsmann, diplomat og jurist. Regnet som en av USAs grunnleggere, Jay deltok i den kontinentale kongressen og ble valgt som president for den forsamlingen i 1778. Under og etter de vanskelige farlige krigsårene var han USAs ambassadør til Spania og Frankrike og var med å skape den nye statens utenrikspolitikk og fremforhandle gunstige fredstraktater med Storbritannia og Frankrike. Han var medforfatter av «Federalist Papers» med Alexander Hamilton og James Madison. Jay ledet også USAs høyesterett som den første og den yngste høyesterettsjustitiarius fra 1789 til 1794. Gjødselmygg. Gjødselmygg (Scatopsidae) er en familie av små, kraftig bygde mygg. De fleste er mørke på farge. 32 arter har så langt blitt registrert fra Norge. Utseende. Alle gjødselmygg er små insekter, ingen overstiger 4 mm i lengde. De fleste artene er svarte eller mørkebrune, lite hårete og glinsende. Hodet er lite og avrundet. Fasettøynene møtes i en bro over antennene. Antennene er korte, uten lange hår, og består av 7-12 ledd. Kroppen (Thorax) er lang og smal. Vingene er avrundede, med ganske få vingeårer. De fremste vingeårene er mørke, de bakerste vanligvis fargeløse. Beina er nokså korte og kraftige. Bakkroppen er sylindrisk, og hannenes kjønnsorganer er asymmetriske og komplisert oppbygd. Larvene er spoleformede, noe flattrykte, uten bein men med en tydelig hodekapsel. De lever av råtnende materiale av ulike typer, noen også i gjødsel. Levevis. Fordi de er så små, blir disse myggene ofte oversett, tross i at noen arter er ganske vanlige. Av og til kan de forekomme i store mengder. "Scatopse notata" er ofte meget tallrik rundt utedoer, gjøselkjellere og lignende. Noen arter, for eksempel "Apiloscatopse subgracilis", kan påtreffes i store mengder på blomster av skjermplanter. La grande armée. La grande armée (fransk for "den store arméen") var Napoleons armé. Den fikk navnet "la grande armée" i 1805, da Napoleon samlet 200 000 mann til invasjonen av England. Invasjonen ble oppgitt, men arméen vant store seire ved Austerlitz 1805, Jena-Auerstedt i 1806 og ved Friedland i 1807, da de østerrikske, prøyssiske og russiske arméene nesten ble tilintetgjort. Da Frankrike deretter fikk flere soldater og sendte folk til Spania, begynte man å få problemer. Østerrike (men ikke Preussen) erklærte krig igjen i 1809. La grande armée (300 000 mann) lyktes nok en gang å beseire Østerrike (Napoleons rike nådde sin største utstrekning), men da halve den franske arméen stod fast i Spania, var Frankrikes militære styrke sterkt svekket. I 1812 disponerte armeen over 667 000 mann, 170 000 hester og 30 000 vogner. Midtsommeren 1812 gikk armeen over grensen til Russland – men ble fullstendig knust og kun 7000 mann kom tilbake seks måneder senere. Napoleon klarte imidlertid å mobilisere flere hundre tusen nye soldater i løpet av noen måneder, men den nye La grande armée var langt fra like erfaren og stor som den tidligere og møtte sin undergang ved Leipzig i 1813. Dette ble den endelige slutten for La grande armée. Den nye armeen som ble beseiret ved Waterloo i 1815 kalles "armée du nord", ikke la grande armée. Svartmygg. Svartmygg (Synneuridae) er en liten familie av mygg som ofte blir regnet som en undergruppe av familien Canthyloscelidae. Bare en art, "Synneuron annulipes" Lundström, 1910 er kjent fra Norge. Utseende. Svartmygg er små-middelsstore, mørke, kraftige mygg som kan minne om gjødselmygg. Hodet er lite, og fasettøynene møtes midt i pannen. De har tre punktøyne (ocelli). Antennene er middels lange, trådformede, og består av 12-16 ledd. Kroppen (thorax), bakkroppen (abdomen) og vingene er lange og slanke. Beina er ganske kraftige. Larven er pølseaktig med lite tydelig hodekapsel og et par kraftige kroker på det bakerste segmentet. Levevis. Medlemmene av denne familien er sjeldne og ikke mye er kjent om deres levevis. Larvene lever i råtnende ved. Det antas at artene kan være truet av intensivt skogbruk. Liste over medisinske tidsskrifter. Det eksisterer en rekke vitenskapelige medisinske tidsskrifter, både generelle tidsskrifter og tidsskrifter for enkeltspesialiteter og underspesialiteter. Denne listen inneholder noen av de mest kjente og respekterte medisinske tidsskrifter i verden, samt tidsskrifter med spesiell relevans for Norge. Canthyloscelidae. Huldremygg (Canthyloscelidae) er en liten familie av mygg. Bare en art, "Hyperoscelis eximia" (Boheman, 1858) er kjent fra Norge. Utseende. Canthyloscelidae er middelsstore mygg med ganske slank kropp men kraftige bein. Hodet er ganske lite, med fasettøyne som møtes i pannen og tre punktøyne (ocelli). Antennene er middels lange, kraftige, med 12-16 ledd. Vingene er hårete, store og langstrakte med tydelig årenett. Bakbeina har sterkt fortykkede, kølleformede lår (femorae) og krumme legger (tibiae). Levevis. Ikke mye er kjent om leveviset til denne sjeldne familien. De er skogsinsekter, og larvene lever i død ved. Karl Johan Westermark. Karl Johan Westermark (født 14. juni 1910, død 16. mars 1998) var en norsk friluftsmann, kramkar og fotograf. Westermark arbeidet mye som brefører på Svartisen i Rana, og ble kjent som «Svartiskongen» blant annet etter at han var den som først krysset Svartisen alene. Han assisterte blant den 53 mann sterke britiske Svartis-ekspedisjonen (1959) og var senere gjesteforeleser ved Universitetet i Manchester. krokrygget (etter et fall som 5-åring) og foreldreløs (bortsatt i Langvassgrenda) ble biografert av Tor Jacobsen i filmbiografien "Karl Johan av Svartisen" (senere bokutgitt, Gyldendal, 1978). Videre mottok han idrettsmerkestatuettet, samt Den Norske Turistforenings fortjenestemedalje i 1979. Han ble tildelt den en millon'te DBS-sykkel (i gull). Han ble kåret til århundrets Ranværing (2000). En statue i malmfuru på marmorsokkel, utferdiget av kunstneren Arne Kalkenberg og avduket av Tor Jacobsen, er plassert ved rasteplassen på Røssvoll i 2005. En av fjelltoppene i Svartisen er oppkalt etter ham ("Svartiskongen"). Han etterlot en stor fotosamling som er utstilt lokalt. Bringebær. Bringebær (dansk: "hindbær", svensk: "hallon") er en staude som er vanlig i hele Norge. Planten kjennetegnes ved at den har pigger langs greinene og får røde bringebær etter blomstring. En sjelden gang kan man finne gule bringebær. Skuddene er to-årig og kommer med bær kun i det siste året. Om man dyrker planten selv, er det dermed mulig å fjerne skuddene etter de har gitt bær. Bringebær skal vannes relativt sparsomt, men trenger ekstra fuktighet under bærmodningen for at bærene skal bli saftige. Får de ikke dette, blir bærene knudrete. Habitat. Bringebær vokser typisk i forstyrret skog, det vil si steder der det har vært inngrep som kvisting av kantvegetasjon og veibygging. Dette er typiske områder det lett kan danne seg pionervegetasjon av bringebær. Planten brer seg med sideskytende jordstengler som danner nye skudd et stykke bortenfor den første planten. Luking av bringebær kan dermed være vanskelig. Planten kan dessuten danne tette og stikkende kjerr som det gjerne er ubehagelig å ferdes igjennom. Egenskaper. Bringebær har rikelig med antioksidanter, blant annet vitamin C og vitamin E. Av mineraler kan man nevne kalium, magnesium og kalsium, samt en del folat og jern. Det er også funnet ut av bringebær kan ha en virushemmende virkning. http://www.dinside.no/349320/vill-villere-bringebaer Bruk. Bærene egner seg godt til sylting og safting. Innen folkemedisinen har det dessuten vært laget te av ungblader. Teen fungerer avslappende og skal blant annet være fin mot menstruasjonssmerter. Når man plukker bær og spiser dem direkte, kan det være greit å sjekke at det ikke er larver inni hamsen før man putter det i munnen. I tillegg til vanlig bringebær finnes det flere kultivarer. Disse har vanligvis større bær og kan ha litt annen, søtere smak. Krysser man bringebær med bjørnebær, får man loganbær. Hvis loganbær så krysses med blåbringebær, får man boysenbær. Robert Isdal. Robert Isdal er en norsk musiker som var trommeslager i flere band innen new wave og pønk på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Han er best kjent for å ha vært med i bandene Mat, Fader War, Alle Tiders Duster og The Aller Værste! (på deres siste utgivelse før de ble oppløst). LOT Polish Airlines. LOT Polish Airlines ("Polskie Linie Lotnicze LOT") er et polsk flyselskap. Selskapet ble stifet 1. januar 1929, da samtlige flyselskaper det året ble fusjonert inn til et nytt statlig selskap. Selskapets første internasjonale flyvning gikk til Bucureşti i året 1930. Deretter satte LOT opp ruter til Athen, Helsingfors og Beirut. I året 2004 forsøkte LOT å få innpass på markedet for billige flybilletter ved å opprette datterselskapet Centralwings. Den første flyvningen fant sted på ruten Warszawa – London i 2005. Selskapet fløy ruter fra Polen til en rekke europeiske byer. På grunn av lav lønnsomhet besluttet styret å nedlegge Centralwings i 2009. Tromsdalstinden. Tromsdalstinden (nordsamisk: "Sálašoaivi"), populært kalt «Tinden» blant tromsøværinger, er en fjelltopp i Tromsø kommune i Troms. Den ligger i forlengelsen av Tromsdalen, rundt 9 kilometer sørøst for Tromsø sentrum. Med en høyde på 1 238 meter over havet er det den høyeste toppen synlig fra Tromsø. Beliggenheten så nær bysentrum gjør at fjellet er et svært populært turmål både sommer og vinter. Bestigning av toppen er mulig både fra Tromsdalen i nordvest og Ramfjord i sør. De vanligste rutene er «sommerruta» opp fra østsida av Tromsdalen og videre langs egga nord for toppen, eller den lengre men slakkere ruta fra sørvest, som er mest brukt om vinteren. Denne ruta følger fjellaksla som går opp mot toppen fra Rødryggen og vestsida av Tromsdalen. Om sommeren er også vanlig å følge denne ruta på vei ned fra toppen, men man tar da av mot nord fra Salen og går ned i Tromsdalen den veien. I varden på toppen ligger toppboka, som det naturligvis er obligatorisk å signere. I forbindelse med Tromsøs OL-søknad brøt det ut en langvarig debatt om hvorvidt Tromsdalstinden burde spares fra inngrep fordi enkelte hevdet at det i henhold til samisk naturreligion var et hellig fjell. Det var opprinnelig planlagt trase for utforløyper fra toppen ned til Ramfjord. Den flere kvadratkilometer store tomta som Tinden ligger på har vært lagt ut for salg, med kommunen som potensiell kjøper. Tinden før snøsmelting i mai Petter Pogo. Petter Pogo (født Petter Taranger 7. november 1963) er en norsk musiker som har spilt i en rekke band i Bodø og Oslo, deriblant flere innen pønkrock. Pogo startet sin musikalske karriere i Bodø, og var medlem i S mellom 1979 og 1982. I 1982 spilte han i Dneipr Truppen, et band som sprang ut av Tensing-miljøet i Bodø. Bandet hadde to konserter i 1982, og en reunion på Bodø Hardcore Festival i 2006. I 1986 flyttet han og bandet Ny gate til Oslo. Fra høsten 1987 ble han også medlem i And The Balcony Fell, hvor han spilte keyboard, gitar og koret, rett etter at bandet hadde gitt ut en LP. Sammen med And The Balcony Fell opptrådte han en rekke ganger på NRK-TV høsten og vinteren 1987-1988. Etter dette er han innom Bøyen Beng som bassist på en øving, før han høsten 1990 ble fast bassist i Jokke & Valentinerne, og var med og vant Spellemannprisen 1991 i klassen rock, for albumet "Frelst!". Pogo spilte med dem til de ble oppløst sommeren 1994, og var også med på deres reunion-konserter i 1995. Pogo spilte samtidig som han var med i Jokke & Valentinerne i flere kortlivete Oslo-band som T-zers, The Chilly Willys og Schweinhund. Etter Jokke & Valentinerne ble han etterhvert med i Sunshine Kids, som musikalsk nærmet seg mer garage-rock. Samtidig, i 1994, startet han Pogomax sammen med Anton Max. Pogomax er musikalskt en tekno/dub inspirert duo, som blant annet leverte deler av filmmusikken til Spacebrain Productions kortfilm "M.C.P. Headhunter" i 1995. I 1997 ble Pogo medlem i The Tourettes på gitar, som også var et «Jokke»-band. Senhøstes 1997 sluttet han der for å begynne som gitarist i Sister Rain. Ved siden av sin musikalske karriere har han vært aktiv som DJ og amatørskuespiller samt soloartist under navnet «Termisk sammenbrudd», Petter Pogo og «Pogomono». Som sistnevnte deltok han bl.a. på Kafe Mirs One Man band Festival i august 1998. Fra 2001 spilte han i improvisasjonsduoen HoltePogoExperience. I 2001 kom dokumentarkortfilmen "Jokke offisielt", regissert av Tico, hvor Pogo medvirker. På denne tiden var han periodisk innom den løselig sammensatte gruppen/musikkollektivet Origami republika. Etter Joakim «Jokke» Nielsens død ble han med i tributebandet Valentourettes. Høsten 2003 deltok han på en større Norgesturne sammen med dem. Samtidig spilte han i det Oslo-baserte pønk-bandet SS Bondevik. Vinteren 2004 ble han med i St. Thomas' faste backingband og har spilt med St. Thomas på flere festivalkonserter sommeren 2004 og en større Europaturne høsten 2004. Fra 2004 har han også vært medlem i countrybandet Lasso og skrevet for fanzinen «Gakk». I 2007 ble han med som bassist i bandet til Ronny Pøbel. I 2011 ble Pogo og Jokke & Valentinerne innvalgt i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Wenche Myhre og Alf Prøysen. Pogo har også en andreplass i NM i luftgitar. U-mygg. U-mygg (Dixidae) er en liten familie av mygg med vannlevende larver. Disse myggene har fått navn etter larvenes utseende, da de vanligvis holder kroppen i U-form. Utseende. U-myggene ligner små stankelbein, men kan skilles fra disse på vingeårenettet, og på at antennene som er lange og svært tynne. De kan også ligne stikkmygg, men i motsetning til disse mangler de skjell på kropp og vinger. Hodet er lite, og punktøyne (ocelli) mangler. Antennene er lange og består av 16 ledd. Thorax er høyet hvelvet, bakkroppen og beina er lange og tynne. Larvene er lange og slanke, beinløse, med en tydelig hodekapsel, og holder vanligvis kroppen i U-form. Levevis. Larvene, som lever av å filtrere matpartikler fra vannet, finnes frittsvømmende i ulike ferskvann. Slekten "Dixa" lever i rennende vann, mens slekten "Dixella" finnes i stillestående eller svakt rennende vann. De voksne insektene, som ikke tar næring til seg, flyr dårlig og blir oftest funnet nær vann. Systematisk inndeling / norske arter. 18 arter er registrert fra Norge. Rana kommunes kulturpris. Rana kommunes kulturpris (etablert i 1977) er en årlig utmerkelse, gitt av Rana kommune, til kunstnere som har bidratt til kommunens kulturliv. Rana kommune hadde tidligere delt ut kunstnerpriser til Nord-Norske kunstnere under navnene Polarsirkelfestivalens kunstnerpris (fra 1961 i privat regi, fra 1965 i kommunal regi). Denne prisen skiftet senere navn til Rana kommunes kunstnerpris. Borg bryggeri. Borg bryggeri var tidligere et frittstående bryggeri i Sarpsborg. Bryggeriets historie strekker seg helt tilbake til 1855 da Lande Gaard og Bryggeri ble etablert med kjøpmann Hans Hafslund. De startet å produsere "Det bayerske ølet". Dette var nytt her i landet, men det utkonkurrerte det hjemmebryggede ølet. I 1860 hadde bryggeriet allerede produsert 200 000 flasker. I dag produseres dette antall flasker på 8 timer. Hafslund var en svært god handelsmann med en rekke virksomheter. I skatteligningene fra 1885 viser det at han var den rikeste håndverkeren i Sarpsborg. I 1989 fusjonerte Fredrikstad bryggeri og Borg bryggerier. Det hadde vært mye motgang og de måtte være konkurransedyktige for å kunne overleve. Ved at de fusjonerte med Fredrikstad Bryggeri kunne de samarbeide utover fylkesgrensene, og i 1997 ble bedriften nok en gang fusjonert, denne gang med Hansa bryggeri i Bergen. Det nye navnet til de to sammenslåtte selskapene ble Hansa Borg Bryggerier AS. Når de inngikk fusjonen med Hansa bryggeri var Borg en familiebedrift med Per Egenæss som leder. Det var vanskelig å inngå en fusjon med Hansa for Per Egenæss. Han ønsket at familien Egenæss skulle fortsette å ha kontrollen, slik det hadde vært siden 1905. Han måtte til slutt gi etter. Han ønsket å beholde minst 50% eierandel ved fusjonen. Under disse omstendighetene og forhandlingene døde Per Egenæss i 2002. Noen måneder senere fikk Borg Invest 60 prosent eierandel som ble sett på som en seier for dem. I 2011 kjøpte Borg Invest seg ytterligere opp og har nå en eierandel på 75 prosent. Området. Borg øl har en sterk posisjon i hjemmemarkedet Østfold, og de siste årene har bryggeriet hatt økende omsetning på resten av østlandet, både i dagligvarehandelen og i utelivssektoren. Ølbrygget. Ølet fra Borg bryggeri er brygget etter Renhetsloven av 1516, – og fremstilles av råstoffene malt, humle, gjær og vann. Bjørn Jenssen. Bjørn Jenssen (født 1959) er en norsk trommeslager fra Bodø, mest kjent som trommeslager i gruppen Dance With a Stranger, men han har bidratt i flere besetninger og utgivelser spesielt innen jazz, popjazz og progressiv rock. Han virket i hjembyens «Dynamite Rockers» og Kjell Bartholsens band (1974), før han flyttet til Oslo (1976) og ble med i blant annet Saluki (band), Paul Weedens band, Bill Mulholland Qt., Susanne Fuhr band (1977–79), Ruphus (1979), Chipahua (1979–81), Jon Eberson Group (1980–87), Jazzpunkensemblet, Dance With a Stranger (to stykk Spellemannprisen). Jenssen har spilt med blant annet Bjørn Eidsvåg, Trygve Hoff, Vazelina Bilopphøggers, Kari Bremnes og Reidar Larsen. Den historiske skolen innen rettsvitenskapen. a> regnes som grunnlegger av den historiske skolen innen rettsvitenskapen Den historiske skolen innen rettsvitenskapen (eller den tyske historiske skolen) var en retning innen rettsvitenskapen som oppstod i begynnelsen av det 19. århundre på bakgrunn av romantikken, og innebar et brudd med naturretten og den såkalte fornuftsretten, og som la vekt på rettens historiske betingethet. Den historiske skolen ble fremfor alt grunnlagt av Friedrich Carl von Savigny. Skolens mest grunnleggende tanke er at «retten» ikke kan forstås som bare den til enhver tid skrevne lov, men at rett oppstår som "levende overbevisninger i folkets bevissthet", på samme måte som språk, seder osv. ("Volksgeist"). Disse tankene var i stor grad en gjenoppdagelse av romerretten. I et utviklet rettssystem var juristenes oppgave å representere folkets bevissthet, og anvende retten på basis av vitenskapelig arbeid. Innen den historiske skolen fantes to strømninger, de som var mest orientert mot romerretten (som var gjeldende rett i Tyskland) og de som var mer orientert mot germansk rett. Strømningene ble kalt hhv. "Romanisten" og "Germanisten". Den historiske skolen preget tysk rettsvitenskap i det 19. århundre i meget stor grad, spesielt den såkalte "Pandektenwissenschaft". Selv om den historisk-pregede rettsvitenskapen spilte en stor rolle ved utarbeidelsen av bl.a. "Bürgerliches Gesetzbuch", har det 20. århundre i vesentlig grad innebåret et brudd med den historiske rettsvitenskapens idéer og metoder. Länsväg 342. h, se skiltet i skyggen. Länsväg 342 i Sverige går fra svensk-norske grensen nær Gäddede, til Strömsund. Veiens lengde er rundt 140 km. Den møter norske riksvei 74 i vest, og E45 i øst. Per Jorsett. Per Jorsett (født 11. mai 1920) er en norsk sportsjournalist, idrettshistoriker, skytter og forfatter. Han var frilanser i Sportsmanden 1945–1961 og i NRK 1947–1992. For nordmenn flest huskes han best som reporter fra utallige mesterskap på skøyter og friidrett, i tospann med Knut Bjørnsen. Mens Bjørnsen foresto det meste av kommentarene til de aktuelle begivenhetene, hadde Jorsett ansvar for å regne ut og holde rede på resultater, rundetider og poengsummer. Jorsett var en habil skytter og hadde 25 opptredener på Landsskytterstevnet. Han var leder for Oslo Østre Skytterlag (1960–1964). Per Jorsett er faren til sportsjournalist i NRK, Ole-Jacob Jorsett (født 1944). Han er bosatt i Oslo. Per Jorsetts store sportsarkiv med ca. 300 bøker, oppslagsverk, hefter og magasiner, samt statistisk materiale, ble i 2003 kjøpt av Norges Olympiske Museum på Lillehammer, som vil gjøre det tilgjengelig for studenter, historikere og andre interesserte. Helge Gaarder. Helge Gaarder (født 25. november 1953 i Oslo, død 15. mars 2004) var en norsk sanger, musiker, tekstforfatter og produsent. Karriere. Han startet sin karriere i Oslo i diverse undergrunnsband. Ett av disse, studioprosjektet Geitost klarte å få gitt ut en 7" i 1978 etter at to norske presserier hadde sagt nei (pga. tekstene). Et svensk presseri presset 500 eksemplarer (uten ps) av Geitosts eneste utgivelse, og Gaarder hadde blitt en plateartist. Etter dette kom punken, og med den startet han Kjøtt i april 1979. I januar 1980 ga de ut sin debut plate i form av EPen «Et nytt og bedre liv». Punken ble aldri det samme etter dette (iallfall ikke i Norge). Kjøtt eksisterte fram til november 1981, og rakk en større turné i Polen sommeren 1981 sammen med De Press og The Aller Værste. På denne tiden var han med og startet plateselskapet Zado records. De fikk bare ut fem utgivelser, men de er til gjengjeld helt sentrale i enhver norsk punk- og new wave-samling. De var: Babij jar – Ice Age (7" ps), De sjenerte (7" ps) Norske gutter – Mamma, mannen ga meg gonoré (7" ps) Johnny Yen Bang! – Folk i gata (12" ps) og Dobbel V/Hiss – Geometri (12" ps). Under pseudonymet Hiss skjulte Gaarder seg, Dobbel V er Viggo Vestel, som også hadde spilt på Geitost-singelen. Tolvtommeren er Gaarder i lettere eksperimentell, men rytmisk utgave. Mye av disse tankene videreførte han på sitt soloalbum Eine keine angst musik. Dobbel V/Hiss eneste andre utgivelse er et spor på en flexisingel som fulgte med bladet KITSCH nr. 1, dette er antagelig Norges første fremstøt innen ambient music. Rett etter oppløsningen av Kjøtt startet restene (minus Michael Krohn) opp Montasje (også kjent som Modul). De ga ut en LP i 1982 på nå nedlagte MAI. Med dette prosjektet begynte han å eksperimentere med inntrykk fra samtidsmusikk og jazz uten å forlate sine røtter i rocken. Han var selvsagt selvskreven da kremen av norsk new wave gikk i studio under navnet Spastisk Ekstase og ga ut 12"-eren «3 mord» på nå nedlagte Mind Expanding Records. I 1983 var han med å starte Cirkus Modern sammen med Jørn Christensen, Ola Snortheim og Mari Wendelbo. Med dem ble det tre album og en 12". Her gikk det i gitarorienterte melodier med røtter til engelsk new wave. Spesielt deres første album vakte stor oppmerksomhet og ble lisensiert til Steinar Records på Island. På slutten av bandets karriere var det Forente Artister (Norges svar på Live Aid) det handlet om. Nok en gang var Gaarder lokomotivet. Han samlet en rekke av datidens kjendiser til å spille inn låten «Sammen for livet» (1985) i beste blandakormaner. Det ble en LP (og MC), samt en promo 12" ut av det. Samtidig ble det en TV-overført gigantkonsert kalt «Rock on the Dock», som en del av Forente artister-prosjektet. Etter dette trakk han seg vekk fra musikerrollen og inntok nye jaktmarker. Han var for eksempel en av initiativtakerne og drivkreftene bak stiftelsen Institutt for norsk populærmusikk. Like før han ble ansatt i Rikskonsertene i 1992, startet han Kraftensemblet. De fikk bare gitt ut utdrag fra sin kammersuite; disse høres ut som et verk sterkt inspirert av Glenn Branca. Gjennom sitt virke i Rikskonsertene fikk han utfolde sine kreative utfall og innfall gjennom et vell av konserter, lydskulpturer, performances, produsentjobber og andre kunstneriske fremstøt. Han ble også en av drivkreftene i etableringen av technoscenen i Norge. Han er broren til Jostein Gaarder. Diskografi. Det er i tillegg laget promovideoer for flere låter av Cirkus Modern, Helge Gaarder solo, Forente Artister og Montasje. Det finnes en rekke bootlegs-kassetter med Kjøtt, Cirkus Modern og Montasje. Kilde. Dette er en lett bearbeidet utgave av Tore Stemlands nekrolog som sto på trykk i Goldies. Thomas Giertsen. Thomas Bauer Egeberg Giertsen (født 4. juli 1971) er en norsk stand-up komiker, humorist, produsent og skuespiller som er mest kjent fra TV-programmene "Torsdagsklubben" og "Mandagsklubben" på TV 2 og TVNorge, samt flere stand-up forestillinger rundt om på landets scener. TV-opptredener. Giertsen debuterte som stand-up komiker i 1994 og ble raskt kjent som en talentfull underholder. Fra høsten 1996 til 1999 var han fast paneldeltaker i "Mandagsklubben" og hadde samme rolle i TV 2-programmet "Torsdagsklubben" i perioden 2002-2004, sammen med Otto Jespersen og Silje Stang. Mellom "Mandagsklubben" og "Torsdagsklubben" var han programleder for sitt eget talkshow, "I kveld med Thomas Giertsen" (sammen med Espen Eckbo og Jon Øigarden), som gikk høsten 1999 på TVNorge. Vinteren 2002 var han både manusforfatter, instruktør og skuespiller i den satiriske serien "Endelig fredag", som gikk på TV 2 (med blant annet skuespillerne Bjørn Sundquist, Jon Øigarden, Trond Høvik og Rebecka Hemse). I 2004 var han igjen å se på TV i forestillingen "Thomas Giertsen slår i hjel 4624 sekunder", et stykke han hadde turnert med i 2000 og 2001. Programmet ble sendt i reprise i 2005. Høsten 2006 ble han portrettert i NRK-serien "Norsk humor" som tok for seg norske humorister som har vært toneangivende de siste 10-15 årene på TV. Våren 2008 var han dommer i showet "Norske Talenter" sammen med Mia Gundersen og Jan Fredrik Karlsen. Utover opptredener på TV og scenen var han i 2003 aktuell som hoverolleinnehaver i filmkomedien "Kvinnen i mitt liv". Han er i tillegg produsent og daglig leder i et eget produksjonselskap – Feelgood Scene Film & TV. En majoritet av aksjene ble i 2010 solgt til Sony Music for, etter Finansavisens beregninger, 16 millioner kroner. Før gjennombruddet som stand-up artist. Allerede fra 1992 var Giertsen aktiv som tekstforfatter og instruktør på Café Frölich (sammen med bl.a. Atle Antonsen og Linn Skåber). I perioden 1993–1996 var han aktiv på scenen med "Lompelandslaget", der han også har bidratt både som tekstforfatter og instruktør til en rekke forestillinger. I 1995 var han en del av forestilling "4 voksne herrer prater bullshit" (sammen med Øyvind Angeltveit, Trond Hanssen og Atle Antonsen). På samme tid var han også tekstforfatter for NRKs satireprogram "Egentlig" og ABC-revyene "Festrevy for Norge" og "Typisk Norsk". I tillegg til dette var han samme år instruktør, tekstforfatter og sceneartist for Ole Paus-revyen "Brann i nevrosenes by". I 1997 var han på scenen i forestillingen "Snarvei to Heaven", (sammen med Øyvind Angeltveit, Trond Hanssen og Atle Antonsen). I 1998 var han instruktør for Rune Belsviks stykke "Aud og Jan fortel om egga sine", som gikk på Den Nationale Scene i Bergen og Oslo Nye Teater. Etter sitt gjennombrudd som stand-up artist har han ikke arbeidet så mye som instruktør og manusforfatter. På scenen. I 1998 og 1999 hadde han stor suksess med forestillingen "Thomas Giertsen tar pirattaxi". Forestillingen fikk gode kritikker i pressen og ble sett av over 120 000 mennesker, noe som gjør den til den mest sette standup-forestillingen som har vært vist i Norge. Etter fast deltagelse i flere tv-program var han høsten 2000 tilbake på scenen med en ny forestilling kalt "Thomas Giertsen slår i hjel 4624 sekunder". Han turnerte i hele landet med forestillingen fram til desember 2001. Forestillingen ble også filmet og vist på TV 2 i 2004 og igjen i 2005. Giertsen arbeider også bak scenen for andre artister, og selv om dette avtok mye etter at han slo igjennom som artist på slutten av 90-tallet, var han så sent som i 2002 instruktør for Tommy Steines forestilling "Helt Tommy og litt tiger" og for Anne-Kat Hærlands standup-show "Jeg er IKKE Dina", som hadde premiere samme år. Annet. Det ble mye vitsing og skriverier både i TV og avisene da han under en forestilling høsten 2002 brakk armen da han brøt håndbak med en kvinnelig publikummer. Giertsen sa at han var i så god form at han mente han kunne ta hvilken som helst dame i salen i håndbak, noe som førte til at en av de kvinnelige gjestene tok ham på ordet. Giertsen var gift med redaktør og journalist Vanessa Rudjord fra 2001 til 2006. Han er nå samboer med fotografen Erle Kyllingmark som han har en sønn med. Sitat. "Nå skjønner jeg hvorfor faren min truet mora mi med skilsmisse da Ivar Dyrhaug hadde premiere på Rett Hjem!" -Thomas Giertsen etter å ha blitt sammenlignet med Ivar Dyrhaug i Mandagsklubben 19.10.98. Gjesteopptreden i TV. Produksjoner han har vært involvert i Zeitschrift für geschichtliche Rechtswissenschaft. "Zeitschrift für geschichtliche Rechtswissenschaft" var et innflytelsesrikt tysk rettsvitenskapelig tidsskrift. Det ble grunnlagt i 1814 og ble avsluttet med bind 15 i 1848/1850. Tidsskriftet ble utgitt av Friedrich Carl von Savigny og Karl Friedrich Eichhorn, og senere også A. A. F. Rudorff, og var sentralt innen den historiske rettsvitenskapelige skolen. Tidsskriftets tradisjon videreføres idag av Savigny-stiftelsens "Zeitschrift für Rechtsgeschichte". Andorra la Vella. Andorra la Vella ("Det gamle Andorra") er hovedstaden i fyrstedømmet Andorra i Pyreneene. Byen ligger moh ved elven Valira. Den har innbyggere (2010). Byen med omland utgjør et av landets sju prestegjeld og er en kommune. Andorra nevnes første gang i år 839. Kirken i byen er viet til Sankt Stafanus og er fra det 11. århundre. Byen har gitt navn til landet Andorra og for å holde byen og landet fra hverandre har man satt tillegget "la Vella" til bynavnet. I 1935 ble kommunen delt i to deler internt og i 1978 ble Escaldes-Engordany helt utskilt som egen kommune og prestegjeld. Byens hovednæring er turisme og handel, men man tjener også penger på det lave skattenivået i Andorra. Demografi. Folketallet i Andorra la Vella lå etter andre verdenskrig på knapt, men har deretter steget raskt i takt med moderniseringen av landet. Utbygging har medført at byområdet har utbredt seg mot Santa Coloma og Escaldes. I 2010 hadde byen innbyggere, mens hele kommunen hadde et folketall på. Offisielt språk er katalansk, men det snakkes også spansk og fransk. Bodvar Moe. Bodvar Drotninghaug Moe (født 31. mars 1951 i Mo i Rana) er en norsk komponist, musiker (bass) og musikkpedagog. Olav Anton Thommessen, Bjørn Kruse, Jan Sandström og Rolf Martinson. Moe har vært musikalsk leder for Nordland Teater og vært sentral deltaker i «Komponistmøte Nordkalotten». Siden 2005 er han musikalsk leder for Mo Orkesterforening. Ved Høgskolen i Nesna ble han tilsatt som førsteamanuensis i 2005 og fikk opprykk til professor i 2011. Svevemygg. Svevemygg (Chaoboridae) er en liten myggfamilie som ligner stikkemygg, men kan skilles fra disse ved at de mangler stikkesnabel. Fra fjærmygg kan de skilles på at vingene har skjellkledning langs årene. Utseende. Svevemyggene er middelsstore, slanke mygg. Hodet er lite og noe flattrykt, fasettøynene er nokså små og punktøyne (ocelli) mangler. Antennene er lange, består av 15 ledd, og har kranser av lange hår på hvert ledd, særlig hos hannene. Kroppen og beina er kledd med lange hår. Vingene er lange og smale, med smale, hårlignende skjell langs årene og en frynse av lange hår langs bakkanten. Larvene er glassklart gjennomsiktige og man kan se alle indre organer og tarminnholdet utenfra. De har to gassblærer som hjelper dem å sveve vektløst i vannet. «Antennene» er hos larvene kraftige gripeklør, disse mangler hos de voksne, som istedet har vanlige antenner. Levevis. Svevemyggene kan leve i mange slags ferskvann. men er særlig tallrike i næringsrike (eutrofe) vann. De voksne insektene stikker ikke, men kan drikke vann. None arter former svære svermer. Larvene er rovdyr som jakter på forskjellige svømmende byttedyr, særlig små krepsdyr. De vandrer mye opp og ned i vannet i løpet av døgnet, tilbringer vanligvis dagen nede ved bunnen, men vandrer opp i de frie vannmasser for å spise om natten. Svevemygglarver er vist å ha et uvanlig høyt næringsinnhold per vektenhet og er viktige som føde for fisk. Aromater. Aromater (aromatiske hydrokarboner eller arener) er en gruppe innen den organiske kjemien. Aromatene inneholder minst en Aromatisk ring (mest kjent er benzenringen, som har seks karbonatomer bundet sammen i en ring.) Hvert karbonatom er bundet til et hydrogenatom eller en annen substituent. Benzen er den enkleste aromatiske forbindelsen, den består av en kun en ring, derav navnet benzenring. Aromatiske forbindelser lukter ofte ganske sterkt derav navnet aroma. Bindingsforhold. Benzens ringstruktur ble først avklart av den tyske kjemikeren Kekulé von Stradonitz. Han beskrev benzenmolekylet som en sekskantet «ring», hvor hvert av hjørnene i sekskanten utgjøres av et karbonatom. Mellom karbonatomene er det ifølge Kekulé vekselvis enkelt- og dobbeltbindinger. Ringen er plan, dvs. at er "flat" og ikke tredimensjonal. Til støtte for denne teorien kunne fremføres at benzen og øvrige aromater i likhet med andre umettede hydrokarboner ved forbrenning utvikler sot som tegn på at ikke forbrenner fullstendig med O2. Imidlertid viser benzen "ikke" et annet typisk trekk ved umettede forbindelser: evnen til å reagere med brom ved en addisjonsreaksjon, slik at brom avfarges. Denne såkalte bromtesten er ellers positiv for alle forbindelser med dobbeltbinding, f. eks. for sykloheksan, som i likhet med benzen består av seks karbonatomer i en ring, men hvor det bare er én dobbeltbinding. Denne iakttakelsen ledet til en erkjennelse av at "konjungerte" dobbeltbindinger, det vil si dobbeltbindinger som alternerer med enkeltbindinger, som i benzen, oppfører seg annerledes enn isolerte dobbeltbindinger. Dette ble lenge forsøkt forklart ved at disse forelå som edn likevekt av to isomere former som stadig omdannes i hverandre, men som ikke kunne isoleres fra hverandre. (Se figuren ovenfor). Dette mente man førte til at dobbeltbindingen hele tiden skiftet plass, og man beskrev det som "delokaliserte" dobbeltbindinger. Røntgenkrystallografiske studier viste at alle bindingsavstandene mellom karbonatomene i et benzenmolekyl er like, og ligger nær midt mellom avstandene i en C-C-enkeltbinding og en dobbeltbinding. Dette støttet på den ene siden inntrykket av at dobbeltbindingene ikke er lokalisert, men førte også til at det ble stilt spørsmålstegn ved modellen med alternerende enkelt- og dobbeltbindinger. Moderne orbitalteori, som bygger på kvantemekanikk, forklarer benzenmolekylets struktur som et resultat av enkeltbinding mellom hvert nabopar av karbonatomer med en helt spesiell binding i tillegg. Denne «superbindingen» omfatter alle seks karbonatomer i benzenringen og oppstår ved at hvert av karbonatomene inngår i en elektronsituasjon som om de skulle danne en dobbeltbinding, men i stedet inngår elektronene i en ringomspennende binding. En nærmere forklaring på denne moderne modellen finnes i artikkelen om benzen. Andre aromater. Alle substituerte benzenderivater har den typiske benzenringen og betegnes som aromater. Spesielt for aromatiske hydrokarboner er at de som navnet tilsier bare inneholder grunnstoffene hydrogen og karbon. Eksempler på kjente aromater som ikke er hydrokarboner er benzosyre, benzaldehyd, kanelaldehyd, vanillin og trinitrotoluen. Andre aromatiske stoffer inneholder to eller flere benzenringer, som eksempel bifenyl (utgangspunkt for de fryktede miljøgiftene PCB), naftalen og miljøgiftene PAH. Beslektede stoffer. Ved å erstatte ett av karbonatomene i benzen med et nitrogenatom oppstår pyridin, som har mange egenskaper til felles med benzen. En rekke biokjemisk viktige stoffer inneholder ringsystemer som likner benzenringen, men har flere nitrogenatomer istedenfor karbon i ringen. De kan inneholde femleddete eller seksleddete ringer. Eksempler er nitrogenbasene i DNA og RNA. Ringskjellettet i disse er enten pyrimidin eller purin. Scheherazade (Rimskij-Korsakov). "Scheherazade" ("persisk": شهرزاد Shahrzad) er et storslagent symfonisk dikt, Op. 35, fra 1888 i fire satser basert på eventyrsamlingen Tusen og en natt som er skrevet av den russiske musikkprofessoren Nikolai Rimskij-Korsakov. Handling. Tusen og en natt er en fortelling om hvordan Scheherazade redder seg fra å bli drept av Sultanen av Shahyrar som har sverget at han skal drepe sine koner etter den første natten. Når Scheherazade står for tur har hun lagt en plan. Hver natt etter bryllupet forteller hun ham historier, og når morgenen kommer sørger hun for at Sultanen er så spent på hvordan det går videre at han utsetter henrettelsen. Musikk. Den første satsen kalt «Havet og Sinbads skip» er et sjølandskap dominert av to musikalske ideer. Satsen åpner med et kraftfullt tema som trolig portretterer den blodtørstige Sultanen. Videre høres en varsom melodi i solofiolinen som representerer Scheherazades myke stemme. Andre sats, «Historien om Prins Kalandar», forteller om en omreisende prins fordekt som en munk. Halvveis får vi høre en romantisk fortelling om «Den unge prinsen og den unge prinsessen». Finalen er tredelt og består av «Fest i Bagdad», «Havet» og en voldsom beskrivelse av Sindbads forlis i «Skipet forliser», før vi helt til slutt atter en gang får høre Scheherazades vakre stemme som minner oss på at det hele bare er en fortelling og hendelsene bare eksisterer i fantasien. Arne Brattland. Arne Brattland (født i Meløy i 1955) er en norsk musiker (gitar) med flere plateutgivelser. Han studerte ved Norges Musikkhøgskole under Jan Danielsen og Erik Stenstadvold før det bars til London. Brattland hadde sin nasjonale debut i 1983 og internasjonalt i England, i Wigmore Hall (1988), og har siden turnert i Polen, Portugal, USA og de skandinaviske land. Brattland er med i den engelske Pro Arte Trio fra 1986, omdøpt til Rodrigo Guitar Trio (med Raymond Burley og Cornelius Bruinsma), og har også undervist ved Dillington Summer School i Ilminster. Han har også samarbeidet med gitaristene John Taylor og John W. Duarte. I Norge har spilt i Arctic Guitar Trio og, siden 1992, i «Adamson-Brattland Duo» med ektefellen Debra Adamson. Han har også Målermygg. Målermygg (Thaumaleidae) er en liten familie av små, spinkle mygg som har larver som lever i vann som renner over steiner eller lignende, såkalte hygropetriske miljøer. Fire arter er registrert fra Norge. Utseende. Små, gul- eller brunaktige mygg. De voksne dyrene kan ligne på knott, men skiller seg fra disse på at antennene er ganske tynne, beina er spinkle og på detaljer i vingeårenettet. Hodet er lite, fasettøynene møtes i pannen, og punktøyne (ocelli) mangler. Antennene er ganske korte og spinkle. Kroppen og beina er nokså kraftige, vingene er trekantede og nokså skjøre. Larvene er sylindriske, ganske tynne, med en tydelig hodekapsel. De har ett par vorteføtter på det forreste segmentet. De er i stand til å bevege seg ganske raskt med å vekselvis bøye seg i en U og rette seg ut, derav det norske navnet på familien. Levevis. Larvene lever på steiner i eller ved rennende vann, i den filmen av vann som danner seg på steinene. Steiner som blir sprutet på av fossefall eller lignende er også gode levesteder. De spiser alger og lignende som de skraper av steinene. De voksne flyr lite og blir som oftest funnet nær larvenes levesteder. Malabo. Malabo er hovedstaden i Ekvatorial-Guinea og ligger på nordsiden av øya Bioko (tidligere kalt Fernando Póo). Byen har ca. 100 000 innbyggere. Historie. Byen ble grunnlagt av Storbritannia i 1827, som bygslet øya fra Spania under kolonitida. Byen fikk navnet Port Clarence og ble brukt som marinebase i et forsøk på å slå ned på slavehandelen. Mange frigjorte slaver slo seg også ned her, før Sierra Leone ble opprettet som koloni for frigjorte slaver. Selv om mange seinere flyttet til Sierra Leone, kan man fremdeles finne noen av etterkommerne deres, kalt fernandinos, i Malabo. De danner ei avskilt etnisk gruppe med sin egen afro-portugisiske dialekt. Da øya kom inn under spansk kontroll igjen, ble Malabo kalt Santa Isabel. Byen ble i 1969 valgt som ny hovedstad i landet i stedet for Bata på fastlandet, og i 1973 skiftet byen navn til Malabo, som et ledd i president Francisco Macías Nguema sin plan om å bytte ut europeiske stedsnavn med mer «autentiske» afrikanske navn. Under hans «terrorregime» drev Macías Nguema nærmest et folkemord mot Bubi-minoriteten i landet, som utgjorde størstedelen av befolkningen på Bioko. Han førte så sine egne stammefolk, Fang, til Malabo. De siste årene han styrte ble Ekvatorial-Guinea kalt «Afrikas Auschwitz», og store deler av innbyggerne i byen flyktet sammen med om lag en tredjedel av innbyggerne i landet. Malabo er ennå ikke bygd fullstendig opp igjen etter denne perioden. Rikskonsertene. Rikskonsertene er en kulturinstitusjon med hovedkontor i sambygg med Riksteateret i Nydalen, Oslo. Det ble etablert i 1967 på initiativ av Norsk Kulturråd, med hovedformål beskrevet som følger: «Rikskonsertene skal gjøre levende musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for alle mennesker i landet.». Organisasjonen hadde sin åpningskonsert i Hammerfest skoles aula, den 4. januar 1968, med artistene Liv Glaser, Eva Knardal, Kjell Bækkelund, Robert Levin og Arve Tellefsen, samt Aase Nordmo Løvberg. Organisasjonen er i dag underlagt Kulturdepartementet, og har fortsatt som hovedansvar å gjøre variert musikk og kultur, om enn i mer varierte former enn opprinnelig, tilgjengelig for hele landet. Rikskonsertene engasjerer årlig mer enn 800 artister gjennom over 9000 konserter i alle landets 433 kommuner (2005), både for skoler, barnehager og arbeidsplasser. De senere årene har de arbeidet for å fremme nye unge utøvere både innen jazz, folkemusikk og klassisk. Rikskonsertenes avdeling for offentlige konserter ble avviklet i mai 2012, etter vedtak av Kulturdepartementet våren 2011. Oslo World Music Festival, som har vært en del av organisasjonen siden festivalens oppstart, ble fra 1. januar 2012 skilt ut som en selvstendig stiftelse. Direktørstillingen er på seksårige åremål, og var i to åremålsperioder besatt av Einar Solbu, etterfulgt i 2006 av Åse Kleveland. Den 16. april 2012 gikk Turid Birkeland inn som ny direktør for organisasjonen. Administrasjonen er på omtrent 60 ansatte, og Leif Holst Jensen leder styret. Rød blodcelle. Røde blodceller fra et menneske Røde blodceller er den vanligste blodcellen. De røde blodcellene er det viktigste mediet for oksygentransport i blodet hos virveldyr. Røde blodceller (røde blodlegemer) er også kjent som erytrocytter (fra gresk "erythros" for «rød» og "kytos" som opprinnelig betydde «(å være) hul», til "cyte" som nå betyr «celle»). En schistocytt er en rød blodcelle som blir delt. Hos virveldyr. Erytrocytter består hovedsakelig av hemoglobin, et molekyl som er satt sammen av heme-grupper (som forøvrig likner på planters klorofyll), disse inneholder et jernatom som kan binde til seg fire oksygenatomer i lunger eller gjeller og siden frigjøre oksygenet andre steder i kroppen. Hemoglobin frakter også noe karbondioksid fra vevet til lunger eller gjeller. (Hos mennesket er det meste av karbondioksidet, men bare 2 % av den totale oksygenmengden, til stede som løst gass i blodplasma). Et lignende molekyl, myoglobin, lagrer oksygen i muskelceller. Det er heme-gruppen i hemoglobinet som gjør erytrocyttene røde, og blodet rødt. Fargestoffene som gjør urinen gul, avføringen brun og gulsottpasienter gule i huden er alle nedbrytningsprodukter av hemoglobin. Alene er blodplasma lyst gulbrunt. Erytrocyttene endrer farge etter hvor mye oksygen som er bundet til hemoglobinet. Jo mer oksygen, jo lysere rødfarge. Hemoglobin uten oksygen (deoksyhemoglobin) er mørkt og får blodårene til å se blå ut gjennom huden (cyanose). Det var et stort utveklingsmessig steg for virveldyrene da de fikk proteinet som binder oksygen i en celle, i stedet for løst i kroppsvæsken. Blodet blir mindre viskøst og kan transportere større mengde oksygen. Dersom mer oksygen skal transporteres uten hemoglobin kan dette oppnåes med høyt trykk, for eksempel i trykkammer. Siden en femdel av gassen i normalatmosfære er surstoff, kan det være nyttig å puste 100% surstoff ved endel sykdomstilstander. Hos pattedyr. De røde blodcellene hos pattedyr har ikke cellekjerne og derfor heller ikke DNA. Bortsett fra salamandre i slekten "Batrachoseps" har alle andre virveldyr cellekjerne i de røde blodcellene sine. Hos pattedyr har de røde blodcellene også mistet de andre organellene. Det gjelder blant annet mitokondriene, de lager derfor energi med gjæring, via glykolyse av glukose med påfølgende produksjon av melkesyre. Som de fleste andre celler har heller ikke de erytrocyttene insulinreseptorer, og opptaket av glukose er derfor ikke styrt av insulin. Erytrocyttene har fasong som en skive som er konkav på begge sider: Lik en smultring som har grodd igjen på midten. Sammen med mangelen på organeller gjør dette cellen godt egnet til å utveksle oksygen med omgivelsene. Erytrocyttene er myke, slik at de kan gå gjennom trange kapillarer og slippe oksygenet der. Kamelfamilien ("Camelidae") har ovale erytrocytter, ellers er de runde hos alle pattedyr. I de store blodkarene ligger de røde blodcellene av og til side ved side som pengeruller, eller som en stabel tallerkener. Dette skjer oftest dersom det er spesielt høyt nivå av bestemte serumproteiner, for eksempel ved betennelser. Senkningsreaksjonen er en vanlig undersøkelse som innebærer måling av hvor fort erytrocyttene synker nedover i plasma. Ved mye pengerulledannelse synker erytrocyttene betydelig raskere og gir det vi kaller høy senkning ved mange forskjellige sykdommer. Senkningen måles i mm/time. Milten virker som et lager for røde blodceller, men ikke i like stor grad hos mennesker som hos andre dyr. Hos hunder og hester holder milten vanligvis tilbake mange røde blodceller. Disse blir sendt ut i blodstrømmen under hardt arbeid, slik at mengden av oksygentransport øker. I milten er det lavere osmotisk trykk som gjør de røde blodcellene kuleformet og eventuelt sprekker. Vanligvis sprekker de i milten ca. 3 måneder etter at de er nydannet. Hos mennesker. En typisk erytrocytt er 6–8 µm. De er altså mye mindre enn de fleste cellene i kroppen. Hver erytrocytt inneholder om lag 270 millioner hemoglobinmolekyler. Et voksent menneske har om lag 20-30 tusen milliarder erytrocytter. Dette er et tall med variasjoner; kvinner har mellom 4 og 5 millioner erytrocytter per mikroliter blod, menn har mellom 5 og 6 millioner. Antallet erytrocytter er anslagsvis likt antallet andre celler i kroppen, altså er rundt halvparten av menneskekroppens celler røde blodceller. Mennesker som lever i høyder der oksygentensjonen blir lav, har høyere konsentrasjon av røde blodceller. Dette er årsaken til at endel idrettsutøvere benytter seg av trening ved høydeopphold eller i såkalte høydehus. Erytrocytter er langt vanligere enn andre partikler i blodet. I en mikroliter blod finnes til sammenligning 4 000–11 000 hvite blodceller og 150 000–400 000 blodplater. Til sammen ligger det om lag 3,5 gram jern i de røde blodcellene. Det er mer enn fem ganger så mye som i resten av kroppen. Produksjonen av røde blodceller kalles erytropoese. De røde blodcellene blir til i den røde beinmargen vi finner i flere av de store knoklene. Hos foster er det leveren som er det viktigste organet for produksjon av røde blodceller. Produksjonen blir økt av hormonet erytropoetin (EPO) som blant annet er benyttet til doping i idrett. En faktor som øker produksjonen er oksygentensjonen i lufta. Når lufttrykket synker, blir det mindre oksygen i lufta, selv om andelen fortsatt er 21 %. Det blir da flere erytrocytter i blodet. Dette kan en se på mennesker som bor høyt over havet, og på idrettsutøvere i høydehus. Medfødte hjertefeil, der deler av blodstrømmen kan gå utenfor lungene og gir cyanose, har samme virkning. Erytrocytter vokser opp på om lag sju dager, og lever i om lag 120 dager. Den gamle cella blåses opp til en ballong og sprekker, blir slukt av fagocytter og ødelagt. Elementene erytrocytten består av, blir sluppet ut i blodet. Hoveddelen av de røde blodcellene blir brutt ned i leveren og milten. Heme-delen blir skilt ut av kroppen som bilirubin. Det er dette som gir urin gul og avføring mørk brun farge. De ulike blodtypene hos mennesket kommer av variasjoner i glykoprotein på overflaten til de røde blodcellene. Erytrocyttene kan skilles fra blodplasma ved sentrifugering. Dersom en blodgiver gir bare plasma, blir han tappet for fullblod, og de røde blodcellene blir sentrifugert fra, og ført tilbake med det samme. Ved bloddoping gjør idrettsutøvere det nesten på samme måte: De tapper seg for blod, og de røde blodcellene blir skilt ut og frosset ned (erytrocytter holder i fem uker ved ÷78°C). Så blir de injisert like før en konkurranse for å øke oksygenopptaket/-transporten. Dette er vanskelig å oppdage, og er farlig, siden kroppen tåler dårlig at blodet blir for tyktflytende (hyperviskøst). Faren er forbundet med en vesentlig økning i sjansen for at det skal oppstå blodpropp (trombe). Derfor er det ved distanseløp på ski satt en grense for deltakelse ved 18,5 g/dl hemoglobin i blodet. Hvis denne grensen overskrides, er det ikke nødvendigvis bloddoping, men kan for eksempel være et resultat av overdrevet høydetrening. Diagnostikk. En rekke blodprøver ser på de røde blodcellene. Ved anemier er det nyttig å se på Man kan også få blodtypebestemmelse, som som ABO-, Rhesus- og Kell-systemene. Normalverdiar for mennesker er: Voksne menn 13,4–17,0 g/dl, voksne kvinner 11,7 – 15,3 g/dl. Barn har høyere verdier de første månedene etter fødselen, og har deretter lavere verdier i 8–10 år. Historie. Nederlenderen Jan Swammerdam var den første som beskrev en erytrocytt. Det var i 1658, og han brukte et tidlig mikroskop. Paldiski. Paldiski er en liten havneby og kommune i Estland ca. 45 km vest for Tallinn. Byen ligger på vestsiden av Pakri-halvøya og tilhører Harju fylke. I 2004 hadde Paldiski kommune 4224 innbyggere. Paldiski kommune omfatter også øyene Suur-Pakri og Väike-Pakri. Tidligere sovjetisk militæranlegg i Paldiski. Etter sammenbruddet av Sovjetunionen har marinebyen Paldiski forfalt. Paldiski ble grunnlagt som svensk bosetning med navnet "Rågervik". På 1700-tallet ble stedet russisk marinebase. I 1762 omdøpte russerne stedet til "Балтийский Порт" – "Baltijskij Port", og dagens navn er avledet fra det. Et senere svensk navn på byen er "Baltischport". Stedet fikk byrettigheter i 1783. Som isfri havn var Paldiski lenge viktig for Tallinn og St. Petersburg. I 1870 åpnet Estlands første jernbanelinje mellom Paldiski, Tallinn og Narva, og videre til St. Petersburg. I Sovjet-tiden lå en ubåtbase i Paldiski. Det siste russiske krigsskipet forlot byen i august 1994, men først i september 1995 overga russerne kontrollen over atomreaktoren den russiske marinen hadde etablert der. I Sovjet-tiden hadde byen et folketall på ca. 16 000. Etter at de russiske militære forlot byen, sank folketallet kraftig. Ikke bare flyttet mange russere derfra, men mange estlendere flyttet også, på grunn av at havneområdet i Paldiski er forurenset av radioaktivt avfall. Av den grunn er det selv i dag flertall av russiske innbyggere i byen. Fergerederiet Tallink opererer en fergeforbindelse mellom Paldiski og Kapellskär i Sverige. Deler av den svenske filmen «Lilja 4-ever» ble spilt inn i Paldiski. Nikolaj Rimskij-Korsakov. Nikolaj Andrejevitsj Rimskij-Korsakov (russisk:), også "Nikolay", "Nicolai" og "Rimsky-Korsakoff" (født i Tikhvin, Russland, død i Ljubensk ved Luga) var en russisk komponist og lærer ved St. Petersburg-konservatoriet i harmonilære og orkestrering. Han er mest kjent for det symfoniske diktet Scheherazade og interludiet «Humlens flukt» fra operaen "Tsar Saltan". Han regnes som den mest kjente av de fem russiske komponistene som omtales som «De Fem» eller «Den mektige håndfull». Han er spesielt kjent for at han hentet temaer fra eventyr i musikken, og for sin usedvanlig dyktige orkestrering. Denne kan ha vært preget av hans opplevelser av synestesi. Bakgrunn. a> inspirerte Rimskij-Korsakov til å komponere Rimskij-Korsakov ble født i byen Tikhvin, 200 kilometer øst for St. Petersburg, inn i en aristokratisk familie med lange militære tradisjoner og som sjøfolk. Han viste musikalske evner fra tidlig alder, og fikk noe musikkundervisning av lokale lærere, men viste ikke større interesse. Til tross for at han laget noen mindre komposisjoner, var han som barn mer interessert i litteratur enn i musikk. Fascinasjonen for havet, og ansporet av sin 22 år eldre bror Voin, gikk han som 12-åring inn i Den keiserlige russiske marine, først som elev ved Det russiske kongelige marine-gymnasiet, og deretter ved en skole for matematikk og navigasjon, hvor han tok avsluttende eksamen som 18 åring i april 1862 i St. Petersburg. Mens han gikk på skolen, fikk han også privatundervisning i piano, og dette var godkjent av skolens ledelse, hvor broren Voin var direktør. Målsettingen fra skolens side var at dette ville utvikle hans sosiale evner og hjelpe ham med å komme over sin sjenerthet. Denne privatundervisningen gjorde ham mer kjent med nyere komponister som Mikhail Glinka og Robert Schumann. Men det var først da han møtte Milij Balakirev i november 1861 at han for alvor begynte å konsentrere seg mer seriøst om musikk. Balakirev oppmuntret ham til å komponere og underviste ham da han ikke var ute i tjeneste. Gjennom Balakirev møtte han også de andre komponistene i gruppen som senere ble kalt «De Fem», særlig de to unge komponistene César Cui og Modest Musorgskij, noe som var svært inspirerende for ham. Til tross for at disse komponistene bare var i 20-årene, var de allerede anerkjente komponister med en omfattende produksjon og oppføringer bak seg. Det var gjennom dem han ble oppmuntret og inspirert til å lage sin egen musikk. Samtidig kansellerte skolen ordningen med pianoundervisning, da den nå ikke lenger hadde det praktiske formålet som den opprinnelig hadde. Balakirev forsatte imidlertid å oppmuntre Rimskij-Korsakov til å komponere videre, og hadde ham i undervisning i de periodene han ikke var ute og seilte i tjeneste. Virke som komponist. I marinen fullførte Rimskij-Korsakov mens han var på et tre års langt seilas jorden rundt sin første symfoni (1861–1865). Han hadde skrevet tre satser i ess-moll før de seilte ut, og da Balakirev hørte dette, insisterte han på at Rimskij-Korsakov skulle arbeide videre med dette materiale til tross for at han manglet formell utdannelse. Rimskij-Korsakov skulle da ut på en to år og åtte måneders seilas og skrev resten, samt orkestrerte denne om bord. Underveis sendte han noter til Balakirev da de var i havn, og leide piano til å arbeide ved. Det er hevdet at denne symfonien skal være den første symfonien av en russer, men dette stemmer ikke da Anton Rubinstein komponerte sin egen første symfoni i 1850. Rimskij-Korsakovs symfoni ble framført i desember 1865 og ble meget godt tatt i mot, og publikum ble svært overrasket over at dette var skrevet av en marineoffiser. Før han avsto fra videre offisérutnevnelser i 1873, fullførte han også den første versjonen av sitt velkjente orkesterstykke "Sadko" (1867) og operaen "Jomfruen fra Pskov" (1872). Disse tre verkene er blant flere tidlige verker som komponisten reviderte senere i livet. Han ble kjent med Aleksandr Borodin og Modest Musorgskij og tilbrakte mye tid med disse og Balakirev, mens de lærte, inspirerte og samarbeidet med hverandre. Særlig skal Rimskij-Korsakov ha vært viktig i Musorgskijs ferdigstilling av operaen Boris Gudunov, da de to komponistene på denne tiden bodde sammen. Etter Musorgskijs død i 1881, ferdigstilte Rimskij-Korsakov Musorgskijs opera "Khovanstsjina" og fikk det oppført i St. Petersburg i 1886. Det symfoniske diktet Scheherazade er kanskje en av hans mest kjente store komposisjoner, men det er nok interludiet «Humlens flukt» fra operaen "Tsar Saltan" Rimskij-Korsakov er mest kjent for. Virke som professor. I 1871 ble Rimskij-Korsakov professor i komposisjon og orkestrering ved konservatoriet i St. Petersburg. Den nye ledelsen ved konservatoriet ønsket å få inn nye krefter, og valget falt da på Rimskij-Korsakov, til tross for at hans gruppe hadde vært skeptiske til å gjøre kunstfag som musikk for akademiske. Men Rimskij-Korsakov ble oppmuntret av vennene til å ta denne jobben, selv om han var klar over at han manglet en del tekniske kunnskaper. Han gjorde gode miner, og skal ha bløffet seg gjennom de første årene til de nødvendige kunnskapene var opparbeidet. En medvirkende årsak til at han tok dette professoratet skal ha vært at han var klar over at han etter "Jomfruen fra Pskov" hadde nådd så langt hans kreative evner på dette tidspunktet nådde, og hadde behov for å utvikle sine tekniske kunnskaper innen komposisjon. Ekteskap. Rimskij-Korsakovs ektefelle og musikalske partner Nadezhda Nikolaevna Purgold Med de faste, sikre inntektene han fikk som professor, våget Rimskij-Korsakov å stifte egen familie. Han fridde til Nadezhda Nikolaevna Purgold, en pianist og komponist fra en av St. Petersburgs aristokratiske familier og en del av kretsen rundt «De fem». Hun ble ikke bare ektefelle, men også en musikalsk partner for Rimskij-Korsakov. Hun hadde bedre teknisk skolering enn mannen, og ble en av hans mest konstruktive kritikere, og i tillegg arrangerte hun flere av hans arbeider. Synestesi. Rimskij-Korsakovs grav på gravlunden i Tikhvin Arv. I sin periode som professor i harmoni og orkestrering ved konservatoriet i St. Petersburg underviste Rimskij-Korsakov flere studenter som senere ble berømte, og bidro til å forme en hel generasjon vordende komponister og musikere i Russland. Han følte seg utilstrekkelig som lærer, og mente han hadde for lite teknisk trening i komposisjon. Imidlertid gikk han inn i en intens periode med selvstudier, lå skrittet foran sine studenter og ble endelig en akademisk mester. Blant studentene var Alexander Glazunov, Sergej Prokofjev, Igor Stravinskij, Ottorino Respighi, Witold Maliszewski, Nikolai Malko og Artur Kapp. Hjertesvikt A/S. Hjertesvikt A/S var et punkband fra Bodø i Nordland som ble startet i august 1979. De gav ut en syvtommers EP og er med på flere samlealbum. Historie. Hjertesvikt A/S var det første punkbandet ut av Bodø. Bandet som ble startet av Bjørn Jervås i 1979, var helt sentralt i det som fort utviklet seg til å bli et vitalt alternativt musikkmiljø i byen med fanziner, «gjør-det-selv» utgivelser og konsertvirksomhet. Deres vinyldebut "Diagnose: hjertesvikt" ble utgitt på Tor Olav Andreassen sitt plateselskap B. Rock i oktober 1981. Finn Aurdal blir etterhvert erstattet av Geir Petter «Dyret» Jensen. Med «Dyret» på vokal spiller bandet inn bidragene til samlekassettene "Maraton rock 82" og "Null problem" våren 1982. Deretter drar de på en Norges-turné i juli 1982, som inkluderer spilling på Club 7 i Oslo. Dagen etter spilte de på Afrika i Oslo med Raga Rockers som oppvarming. I 1984 spiller bandet sin siste konsert og blir kort tid etter oppløst. Bandet hadde svært mange besetninger, det var bare Jervås og H. Aurdal som var med hele tiden. Etter at «Dyret» sluttet, overtok Jervås hovedvokalen for resten av perioden. Etter at Pogo sluttet i 1980, overtok Torbjørn Nordgård på gitar. Etter at Brattøy forsvant, var det Tor-Erik Høyskar Svendsen som spilte bass resten av bandets levetid. Bjørn Jervås startet senere reggae-bandene Irie Darlings og Manna. Petter Pogo ble med i Jokke og Valentinerne. «Dyret» ble med i Life... But How To Live It? og. Liv Andersen. Liv Andersen (født 9. august 1919 i Oslo, død 21. mars 1997) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1969. Hun var vararepresentant i perioden 1965–1969. Kristine Rusten. Kristine Rusten (født 6. juli 1940 i Lom, Oppland, død 3. desember 2003) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1977. Liste over konserthus i Norge. Et konserthus er en bygning som er spesielt laget for store innendørs konserter, for eksempel med symfoniorkester. Her følger en liste over noen konserthus og -lokaler i Norge og adressene deres. Mange kommuner har egne kulturhus, skolebygg og kinoanlegg med store og små scener og konsertsaler, andre har kombinerte anlegg som brukes til ulike aktiviteter. Det er ellers vanlig å bruke idrettshaller og annet til større enkeltarragementer, mens puber og kaféer kan ha mer eller mindre faste intimkonserter. Flere steder blir det også holdt musikalske arrangementer i kirker og musikkfestivaler og -konserter utendørs. Navnene er ordnet alfabetisk etter fylke. Lista er ufullstendig. Eksterne lenker. Konserthus i Norge Konserthus Kristian Lund. Kristian Lund (født 12. februar 1932 i Furnes, Hedmark, død 18. april 2012) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1981. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Lund var riksrevisor og nestleder i riksrevisjonen i perioden 1986–1994. Stein Ørnhøi. Stein Ørnhøi (født 15. november 1935 i Trondheim) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1977 og ble gjenvalgt i 1981. Ørnhøi er utdannet fra Levanger lærerskole (1958), tok handelsskoleeksamen i 1959 og gikk i 1982 sjefskurs ved Forsvarets Høyskole. Han var lærer i Oslo og Tune fra 1956 til 1963. Fra 1961 til 1963 var han produsent for en rekke barneprogrammer for TV og ble ansatt som produksjonssekretær i NRK fra 1963 til 1965. I årene fra 1965-1973 og 1975-1977 var han programsekretær i NRK. Etter noen år som stortingspolitiker har han så vært frilanser i NRK fra 1985 til 1992. I 1994-1995 var han teatersjef ved Teater Ibsen. Ørnhøi var nestleder i Nei til EF i perioden 1992–1993 og leder i Nei til EU fra 1995 til 1997. Han var i en årrekke politisk ekspert og kommentator i både NRK og senere i TV2. Ørnhøi hadde tillitsverv i SF/SV fra 1961 til 1987. Grethe Værnø. Grethe Kathrine Værnø (født 17. oktober 1938 i Oslo) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1981. Hun var vararepresentant i perioden 1973–1977. Jakob Aano. Jakob Aano (født 10. april 1920 i Sauda) er en norsk politiker (KrF). Aano er utdannet lektor, og arbeidet som misjonær/bistandsarbeider i Afrika i mange år. Da han og familien kom hjem fra Afrika, ble han nominert på den ledige plassen etter Kjell Bondevik på lista til Rogaland KrF, og ble valgt inn på Stortinget fra Rogaland i 1965.Han var medlem av Stortinget i fem perioder, til sammen 20 år. Han var første viseformann i Kristelig Folkeparti i perioden 1983–1985 og er æresmedlem i partiet. Varamedlem av Nobelkomiteen 1. januar 1995 – 31. desember 1999. Som politiker arbeidet han først og fremst med utenrikspolitikk og kirke- og undervisningspolitikk. Under EF-debatten tidlig på 1970-tallet var han tilhenger av norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Som pensjonist har har han brukt mye tid på kulturarbeid. Blant annet har han arbeidet med mye av det stoffet hans venn, forfatteren Alfred Hauge etterlot seg, og har redigert flere bøker med dette stoffet. Han er far til den tidligere generalsekretæren i Det norske misjonsselskap Kjetil Aano og til journalisten Torkel Aano. Jakob Aano var ved minst en anledning deltaker i debattprogrammet Åpen post på NRK. Claus Egil Feyling. Claus Egil Feyling (født 9. desember 1916 i Egersund, Rogaland, død 2. mars 1989) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1977. Feyling var ordfører i Sokndal i perioden 1971–1975. Knut Haus. Knut Haus (født 8. juni 1915 i Greipstad, Vest-Agder, død 23. juni 2006) var en KrF-politiker som satt på Stortinget fra Rogaland fra 1973 til 1985. Han var vararepresentant i periodene 1961–1965, 1965–1969 og 1969–1973. Haus var varaordfører i Klepp i perioden 1971–1973. Per J. Husabø. Per J. Husabø (født 6. mai 1928 i Leikanger, død 3. mars 2012) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Ambjørg Sælthun. Ambjørg Sælthun (født "Ødelien" 27. juli 1922 i Ål, Buskerud, død 2. januar 2012 i Lærdal) var en bonde og norsk politiker (Sp), kjent som den første kvinnelige Stortingsrepresentant fra Sogn og Fjordane. Etter realskole i Bergen 1938 og Sjåstad husmorskole i Lier 1940 studerte hun sykepleie ved Ullevål sjukehus før hun i 1945 giftet seg med O. Sælthun. Hun bosatte seg i Lærdal og var i kommunestyret 1971-75. Etter å ha vært vararepresentant til Stortinget fra Sogn og Fjordane 1969-73, møtte hun fast 1972-73 for John Austrheim som måtte være samferdselsminister. Da hun i 1973 ble fast innvalgt, var hun fylkets første faste kvinnelige Stortingsrepresentant og forble møtende frem til 1985. I tiden 1981-85 også vararepresentant til Stortingets presidentskap. Ellers hadde hun mange verv. Hun og Ragnhild Queseth Haarstad stod bak en større tverrpolitisk kvinneaksjonen mot pornografi på slutten av 1970-tallet der over 30 organisasjonar trådte til. Hun var flere ganger vinner ved Landskappleiken, og var mor til blant andre Ragnhild Sælthun Fjørtoft (født 1947). Stortingets presidentskap. __NOTOC__ Teselskapet i Boston. Illustrasjon av Teselskapet i Boston. Teselskapet i Boston er et populært kallenavn på et opprør som fant sted den 16. desember 1773 i Boston. Aksjonen var en reaksjon på teskatten som kongen i Storbritannia hadde pålagt kolonien. Skatten var blitt ilagt for å dekke kongens eget luksusforbruk og krigen mot franskmennene. Tidligere hadde kolonien blitt ilagt mange andre skatter, men disse var blitt fjernet etter amerikanernes ønske. Det var bare teavgiften igjen. En gruppe amerikanere kledde seg ut som indianere og kapret et handelsskip idet det kom i land. De kastet all teen på sjøen og tok flere arbeidere på skipet til fange. Det hevdes at en av disse ble dyppet i tjære og rullet i fjær, mens en annen fikk kokende te helt ned i halsen for deretter å bli kvalt, men det er ikke blitt bekreftet av noen kilder. Teselskapet i Boston fikk stor betydning for britenes voksende hat mot kolonistene og det som etter hvert ble Den amerikanske uavhengighetskrigen. Kolonistene var de som bodde i det nåværende USA, som den gang bare hadde tretten kolonier. Et populært slagord under denne og tilsvarende aksjoner var «No taxation without representation!», som kan oversettes til «Ingen beskatning uten representasjon». Det henspeilet på at den britiske kongen skattla de britiske koloniene i Amerika uten at noen ekte amerikanere var representert i det britiske parlamentet. Ivar Hartviksen. Ivar Hartviksen (født 24. september 1952 i Oslo) er en norsk forfatter og filmskaper, oppvokst på Andenes og Narvik, bosatt i Mo i Rana. Hartviksen er medlem i Nordnorsk Forfatterlag og Norsk Filmforbund. Han var leder i Nordnorsk avdeling av Norsk Filmforbund fra 2000 til 2008. Han har for sitt virke mottatt Rana kommunes kulturpris i 2005. Bernhard Cathrinus Paus. Bernhard Cathrinus Paus (også skrevet Pauss, på bøker mest B. Pauss) (født 1839, død 1907) var en norsk teolog og en av Norges fremste skolemenn omkring århundreskiftet. Han ble født i Drammen som sønn av skipsrederen Nicolai Nissen Paus og Caroline Louise Paus, og tok teologisk embedseksamen i Christiania i 1861. Paus var etter Hartvig Nissen fra 1872 til sin død i 1907 bestyrer for den daværende private "Nissens Pikeskole" på Frogner i Oslo, som han også fra 1872 til 1903 var først en av de tre, deretter to og til sist den eneste eieren av. Nissens Pikeskole var den første høyere skole for jenter i Norge, og heter fra 1963 Hartvig Nissens skole. I den første tiden var han bestyrer og medeier sammen med J. C. Keyser og Einar Lyche, men etter at de trakk seg ut i høy alder ble han eneste bestyrer og eneeier. I tillegg skrev han, delvis sammen med Hartvig Lassen, en rekke lærebøker i norsk og tysk som var i omfattende bruk i den norske skolen fra 1870-tallet og frem til 1930-tallet, og i sin tid ble regnet som de beste på området. Den sterkt religiøse teologen Paus var videre aktiv bl.a. som redaktør for "Santalen", Den norske Santalmisjons tidsskrift og bidro i avgjørende grad til å bygge opp misjonsorganisasjonen, og var tidvis nevnt som bispekandidat. Han var gift først med skipsrederdatteren Augusta Thoresen og deretter med Anna Henriette Wegner, datteren av Blaafarveværkets generaldirektør, godseier og generalkonsul Benjamin Wegner. Hans kone Henriette var lærerinne ved skolen, og fra 1885 til 1909 inspektrise (førstelærerinne). Bernhard Paus hadde fem barn, bl.a. kirurgen Nikolai Nissen Paus som ble president i Norges Røde Kors og juristen George Wegner Paus som ble direktør i Norsk Arbeidsgiverforening. Han var farfar til Frimurerordenens stormester, overlege B. C. Paus, som ble oppkalt etter ham. Hans grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo er fredet. Bernhard Paus var ikke i familie med Hartvig Nissen, til tross for at både hans far og sønn hadde Nissen som mellomnavn. Nissen-navnet i Bernhard Paus' familie stammet fra Bernhard Paus' tippoldemor, Andrea Jaspare Nissen, [født 1725 i Sdr Kongerslev i Danmark og tilhørte en gammel godseierfamilie fra Sønderjylland.Denne kan føres tilbake til midten av 1400-tallet og farmoren av slekten Høeg nedstammet fra mye av den danske uradelen], som ble gift med Bernhard Paus' tippoldefar, sorenskriver Hans Paus i Øvre Telemark. Hun var for øvrig en slektning av Georg Nikolaus von Nissen, og hennes farfar, som også het Nikolaus Nissen, var landsdommer i Nørrejylland og dansk krigskommissær i Skåne under Store nordiske krig, og eier av flere gods. Denne slekten Nissen er utførlig beskrevet i Harald Nissen og Gunnar Brun Nissens bok "Slekten Nissen fra Bov sogn i Sønderjylland" (Trondheim 1978). Villarreal CF. Villarreal CF ("Villarreal Club de Fútbol") er en spansk fotballklubb med tilhold i Villarreal, en liten by nær Castellón de la Plana, i den autonome regionen Valencia. De spiller sine hjemmekamper på Estadio El Madrigal og spiller for øyeblikket i Segunda División. Villarreal Club de Fútbol B, grunnlagt i 1999, er reservelaget til Villarreal CF, og spiller i Segunda División, Villarreal Club de Fútbol B holder hjemmekampene sine på Ciudad Deportiva Villarreal CF, med en 5000-seters kapasitet. Historie. Klubben ble grunnlagt i 1923 og spilte den første tiden i regionale divisjoner. Den frekventerte så mellom 3. divisjon og regionaldivisjoner, så 2. divisjon og 3. divisjon, før den nådde toppserien i 1998. Etter ett år i Primera división bar det så ned igjen, men bare for en sesong. Klubben har vært fast inventar i toppdivisjonen fra 2000/2001-sesongen, og har på den korte tiden vunnet UEFA´s Intertoto Cup to ganger (2003 og 2004). I 2003/2004-sesongen nådde Villarreal helt til semifinalen i UEFA Cupen, men tapte for naborivalene Valencia CF (Valencia vant cupen det året). Året 2005 skrev Villarreal klubbhistorie med ikke bare å kvalifisere seg til Champions League, men ved å vinne sin gruppe foran storheter som Manchester United, Lille OSC og Benfica. De tok seg så videre til kvartfinale ved å slå den skotske klubben Rangers. Villarreals hjemmedrakter består av gule trøyer, shorts og sokker, derav kallenavnet «Submarino amarillo» (Den gule ubåten). Klubbmaskoten Groguet er en figur med ubåthode. Sesongen 2007/08. Villarreal hadde en meget sterk sesong, og endte som nummer to i ligaen, klart foran både Barcelona, Atlético Madrid og Sevilla, men hele 8 poeng bak suverene Real Madrid. Hartvig Nissen. Ole Hartvig Nissen (født 17. april 1815, død 1874) var en norsk filolog, skolemann og -reformator. Han ble født i Melhus som sønn av prost Peder Schjelderup Nissen og Bolette Margrethe Musæus, og tilhørte en familie av dansk opprinnelse, Nissen fra Fredericia. Kartografen Per Schjelderup Nissen (1844-1930) og arkitekt Henrik Nissen (1848-1915) var hans sønner. Biografi. Nissen grunnla i 1843 sammen med Ole Jacob Broch Nissens Latin- og Realskole i Christiania. Denne skolen ble senere forbilde for omorganiseringen av de høyere skolene i Norge. I 1849 grunnla han Nissens pikeskole på Frogner i Oslo (idag Hartvig Nissens skole). Han tok initiativ til stiftelsen av Selskabet for folkeoplysningens fremme i 1851 og ble selskapets formann. Nissen var første gang ansatt som skolebyråkrat i 1850, før han etter et opphold ble ekspedisjonssjef for skolevesenet fra 1865 til 1872. I 1873 ble han utnevnt til rektor ved Oslo Katedralskole. Nissen hadde stor betydning for utviklingen av norsk skole, og arbeidet blant annet for å redusere latinens plass til fordel for nyere språk. Skolereformatoren. Nissen ble i 1850 tilsatt som sakkyndig konsulent i skolesaker, som på den tiden lå under Kirkedepartementet. To år senere hadde han fått utvidet sin myndighet, og hadde i realiteten en ekspedisjonssjefs fullmakter. Nissen forlot imidlertid stillingen etter å ha kommet på kant med statsråd Hans Riddervold. Nissen fortsatte sin reformkamp også etter at han forlot departementet, og utarbeidet «Grundtræk af en plan for Omdannelsen af Almuseskolevæsenet paa Landet». Nissen sendte sitt forslag til ny skolelov direkte til Stortinget som alternativ til statsrådens forslag, og det var Nissens forslag som vant frem til slutt. Nissens pedagogiske intensjon var å forene to ulike dannelsesretninger. Den ene hadde som hovedformål «Folkets høyere dannelse», mens den andre satte «Landets materielle utvikling» høyest. Det var etter å ha fremlagt en plan for «høyere skolevæsen», gjennom "Morgenbladet" at Nissen ble utnevnt til ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet i 1865. Fra denne posisjon kunne Nissen føre sitt reformarbeid videre, blant annet som formann for kommisjonen som forberedte «loven om den høyere almenskolen» av 1869, og «loven om lærerembedseksamen» fra 1871. Hannibal Hammer. Hannibal Hammer var sogneprest på Gran, i Oppland på 1700-tallet. Han er kjent for sine innberetninger om fornminner på Hadeland. Tilstandstetthet. I fysikken er tilstandstetthet (eng. Density of states) et mål for hvor mange tilstander som finnes i et gitt energi-intervall. Det er dermed ikke snakk om tetthet i det vanlige, fysiske rommet, men tetthet i det abstrakte faserommet. Størrelsen er spesielt viktig i kvantemekanikk, statistisk fysikk, mesoskopisk fysikk og halvlederfysikk. Mange fysiske egenskaper kan bestemmes ut fra tilstandstettheten, f.eks. Tilstandstetthet er også en standardstørrelse for utregninger i statistisk fysikk. Tilstandstettet i fysikken er en komprimert representasjon for båndstrukturer som er viktige i fysikk og molekylær kjemi. Matematisk formulering. hvor summen går over alle tilstander "s" og formula_2 er Diracs deltafunksjon. Denne formelen sier at en bare skal plukke ut de tilstandene som har energi "E". Hvis tilstandene ikke avhenger av posisjon i rommet er det konvensjonelt å dele tilstandstettheten med romlig volum. Formlen over fungerer både hvis tilstandene ligger tett i faserommet (klassisk og semiklassisk) og hvis avstanden mellom tilstandene er liten (kvantemekanikk). Hvis tilstandene ligger tett går summen over til å bli et integral hvor "q" er koordinat, "p" er impuls, formula_4 er Plancks konstant og "2n" er dimensjonen til faserommet. Vil ser at Plancks konstant gir et minste «volum» i faserommet (se også Heisenbergs uskarphetsrelasjon). Ideell gass. En ideell gass har energitilstander gitt ved hvor "p" er impuls og "m" er effektiv masse. Som regel vil man ved utregning av tilstandstetthet ikke ta for seg en fysisk, ideell gass, men en ideell elektrongass. Resultatet avhenger sterkt av dimensjon Her er "m" effektiv masse og faktoren to kommer fra de to spinntilstandene (antar fermioner). Det viktige med disse størrelsen er at de avhenger av Plancks konstant formula_4 dvs. de hører hjemme i kvantemekanikken og at tilstandstettheten som funksjon av energi avhenger sterkt av dimensjon. Eksempel: Tilstandstetthet i en halvleder. Elektroner er Fermioner og vil følgelig ved formula_10 pga. pauliprinsippet kontinuerlig okkupere alle tilstander opp til en gitt energi. Denne energien kalles Ferminivået. Hvis tilstandstettheten er null ved Ferminivået vil det ikke være noen tilstander lett tilgjengelig for elektroner som vil bevege seg rundt. Stoffet er dermed en isolator eller halvleder. Hvis det derimot finnes tilstander ved ferminivået er stoffet et metall og en elektrisk leder. Annie Leibovitz. Annie Leibovitz (født 2. oktober 1949 i Westport i Connecticut) er en amerikansk fotograf. Leibovitz er mest kjent for sine portrettfotografier av kjente mennesker, og hun er selv en av USAs mest kjente fotografer. Stilen hennes kjennetegnes av en nærhet mellom fotografen og modellen. Fra 1970 til 1983 jobbet hun som fotograf for musikkmagasinet Rolling Stone. Flere av hennes fotografier av rockestjerner har blitt stående som symboler. Et eksempel er bildet av en naken John Lennon som ligger på en seng og holder rundt en påkledd Yoko Ono. Bildet ble tatt om morgenen den dagen Lennon ble skutt ned og drept, og det ble først publisert på forsiden av Rolling Stone. I 1975 var hun med som fotograf på en turne med The Rolling Stones, og siden 1983 har hun jobbet som portrettfotograf for Vanity Fair. Leibovitz har jobbet med både magasiner, mote og reklame. Leibovitz har gitt ut fem bøker med fotografier: "Photographs", "Photographs 1970-1990", "American Olympians", "Women" og "American Music". Hennes livspartner var den amerikanske forfatteren Susan Sontag frem til Sontag døde i 2004. Sontag skrev også forordet i Leibovitz' bok "Women". "Women" er en hyllest til amerikanske kvinner, og viser portretter av både kjente og ukjente kvinner. Finn Kristensen. Finn Kristensen (født 24. juli 1936 i Brevik, Telemark) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget for Telemark fra 1969 til 1985, og var vararepresentant fra 1965 til 1969. Kristensen var direktør i Statoil 1989–1994. Sven T. Falck. Sven Trygve Falck (født 9. mars 1943 i Tønsberg) er en norsk sivilingeniør og tidligere politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Tønsberg i 1943 som sønn av bokhandler Trygve Falck (1905–1974) og husmor Inger Erikson (1909–1995). Sven Trygve Falck var elev ved St. Barbara High School i USA i 1960 og tok examen artium i 1962. Han er utdannet sivilingeniør fra kjemiavdelingen ved Norges tekniske høgskole (NTH) fra 1967, og tok senere diverse kurs 1968–1980. Som student var han redaktør i "Under Dusken", studentavis og organ for Studentersamfundet i Trondhjem, i 1964. Falck var driftsingeniør i Dow Chemical Company i Texas 1967–1970, prosjektingeniør i Dow Chemical Company i Vest-Tyskland 1970–1971, miljøverningeniør i Norsk Hydro 1971–1975, driftsingeniør ved Norsk Hydro på Rafnes 1975–1976, overingeniør ved Norsk Hydro i Porsgrunn 1976–1981, leder i konsulentfirmaet Scanenco 1985–1990, direktør i Grenland Industriutvikling 1990–1994, daglig leder ved Hydro Agri på Menstad 1994–1997 og teknisk gruppeleder i Hydro Agri Europe 1997–2001. Fra 2001 er han daglig leder i Scanenco. Han var formann i Skiensfjordens avdeling av Norske Sivilingeniørers Forening 1974–1975, medlem av representantskapet i Manufacturers Hanover Norge 1986–1990, medlem av bedriftsforsamlingen i Norsk Jernverk 1987–1989, styremedlem i Norsk Jern Holding 1990–1993 og medlem av representantskapet i Den Norske Industribank 1990–1993. Politisk arbeid. Falck var varamedlem av Porsgrunn bystyre 1975–1977 og medlem 1977–1979, og dessuten medlem av Telemark fylkesting og fylkesutvalg 1979–1983. Han var også varaformann i fylkesskolestyret i Telemark 1979–1983, viseformann i Porsgrunn Høyre 1978–1980 og styremedlem i Telemark Høyre 1980–1985. Falck var innvalgt på Stortinget fra Telemark 1981–1985. Jørgen Sønstebø. Jørgen Sønstebø (født 13. februar 1922 i Bø, Telemark) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1973, og satt på Stortinget til 1985. I det sivilie liv var han lensmann. RCD Mallorca. Real Club Deportivo Mallorca er en spansk fotballklubb fra Palma de Mallorca. Klubben ble grunnlagt 5. mars 1916 og spiller i spansk Primera Division. Historie. Klubben, som er Balearenes eldste, ble grunnlagt av Adolfo Vázquez i 1916. Han kalte klubben Junta Directiva del Alfonso XIII FBC etter Alfonso XII av Spania. Klubbens første kamp ble spilt på "Campo de Buenos Aires" i Palma de Mallorca mot FC Barcelona, en kamp Barcelona vant kampen 8-0. Året etter skiftet klubben navn til Real Sociedad Alfonso XIII, som forble navnet frem til 1931, da klubben, av politiske grunnner, skiftet navn til Club Deportivo Mallorca. Samtidig som dette skjedde ble også klubbens nye stadion, Es Fortí, innviet. Senere bestemte ledelsen seg for å skifte stadionets navn til Lluís Sitjar, til ære for en av dem som var mest involvert i byggingen av stadionet tre år tidligere. Real ble lagt til i klubbnavnet i 1949. Stadion. Klubben spiller til daglig på ONO Estadi(tidligere Son Moix). Stadionanlegget har en kapasitet på 23 142 sitteplasser. Klubben er allerede ferdig med nye planer om nytt stadion til tross for at Ono Estadi ble bygd så sent som i 1999. Det nye stadionet vil være det eneste av sitt slag i Spania, da det skal inneholde solcellepanel. Det vil ha 40 000 sitteplasser, noe som vil føre til større inntekter. Hector Cuper-tiden. Hector Cuper kom som trener i 97/98 sesongen og ledet RCD Mallorca, som før sesongen var dømt nord og ned av de fleste, til en meget bra 5.plass og UEFA-cup-plass. Sesongen (98/99) etter blir det en 3 plass og lagets beste plassering i La Liga noensinne, denne gangen endte de bare bak Real Madrid og FC Barcelona. Denne gangen kronet de en strålende sesong med supercupseier mot Barca etter en 0-1 seier på Camp Nou i Barcelona og 2-1 på daværende Son Moix. Senere spilte de en Recopa de Europa mot SS Lazio i Birmingham (England) det endte med et 2-1 tap, etter at Dani Garcia scoret for Mallorca mens Christian Vieri og Pavel Nedved scoret for Lazio. Med Hector Cuper bak roret som Mallorca-trener, hentet man inn spillere som Ariel Ibagaza og senere Juan Arango (2003, i Hector Cupers andre periode i klubben)som er blant de mest verdsatte spillerne og de viktigste spillerne for Mallorca per i dag. En ny tid med Luis Aragones. Sesongene fra 2000/01, 01/02 til og med 02/03 skulle bli meget minneverdige sesonger for Mallorca og Balearenes del. Det ble nemlig Champions League-spill 01/02 sesongen etter at den tidligere spanske landslagsjefen Luis Aragones ledet sitt mannskap til den beste poengsummen Mallorca noen gang har fått i den øverste divisjonen med hele 71 poeng, som førte til den tidligere nevnte Champions League-deltakelsen. I gruppespillet ble Mallorca som forventet slått ut, men tredjeplassen i gruppa førte til at de fikk være med i UEFA-cupen. Der ble de slått ut av FC Slovan Liberec fra Tsjekkia i kvartfinalen med 5-2 sammenlagt. Meritter. Mallorca har spilt to Supercopas de España(spansk supercup). Den ene i 1998 mot Barcelona hvor Mallorca vant sammenlagt 3-1, senere i 2003 spilte de mot Real Madrid hvilket endte med tap. Klubben vant også Copa del Rey i 2003, da de slo Recrativo de Huelva 3-0 i finalen. Målskårere var Walter Pandiani (1) og Samuel Eto'o (2). Man har til sammen hatt deltakelse i 3 copa del rey-finaler. Man har der 1-seier, og 2-tap. Eksterne lenker. Mallorca Mallorca Torstein Tynning. Torstein Tynning (født 4. juni 1932 på Eidanger, død 18. november 2000) var en norsk gårdbruker og politiker (H). Tynning var bondesønn og drev Valler Søndre på Eidanger i Telemark 1952–1994. Han ble uteksaminert fra Telemark landbruksskole i 1952. I ung alder ble han politisk engasjert. Han var formann i Telemark Unge Høyre 1956–1958 samt medlem av Unge Høyres sentralstyre 1958–1965, herav 2. viseformann 1961–1963 og formann 1963–1965. Han var senere styremedlem i Telemark Høyre 1960–1965, styremedlem i Europabevegelsen 1965–1972, medlem av Høyres sentralstyre 1973–1985 og formann i Høyres programkomité 1977–1981. Han var medlem av Eidanger kommunestyre 1959–1964, medlem av Porsgrunn formannskap 1965–1971 og innvalgt på Stortinget fra Telemark 1965–1985. Hans Petter Laberg. Hans Petter Laberg (født 14. juli 1966) er en norsk ungdomsbokforfatter, bibliotekar og weblogger. Laberg arbeider som bibliotekar på Eidsvoll. Han har også vært tillitsvalgt i Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe for barnebibliotekarbeid, og redigerte gruppens. Gunnar Vada. Gunnar Vada (født 16. mars 1927 i Beitstad) er en tidligere norsk agronom, gårdbruker og politiker (H). Han jobbet med husdyrspørsmål gjennom hele sin yrkeskarrière i landbruket, og var fylkesagronom i Nord-Trøndelag 1960–1977. Vada var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1977–1985, og møtte fast som vararepresentant for Wenche Frogn Sellæg 1985–1986. Vada har oppfattet seg selv som bygdenes talsmann, og var med på å folkeliggjøre Høyre i fylket. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Beitstad i 1927, som sønn av gårdbruker og bankkasserer Johan Vada (1900–1979) og husmor Ingerid Sprauten (1903–1964). Han var elev ved Sprova folkeskole 1934–1942 og ved Beitstad framhaldsskole 1944–1945. Vada gikk deretter ved Mære landbruksskole 1945–1947, Hamar katedralskole 1948–1949 samt Norges landbrukshøgskole 1950–1953. Han var aktiv friidrettsutøver for Beitstad Idrettslag i sin ungdom; i spydkast har han det 5. lengste kastet for sitt idrettslag (satt i 1948), og i stavsprang har han det 4. høyeste hoppet (satt i 1950). Vada var overassistent ved Steinkjer meieri 1949–1950, konsulent ved Sunnmøre meieri 1953–1954, konsulent hos Statskonsulentene i husdyrbruk 1954–1959 og sensor ved landbruksskolene og fylkesagronom i husdyrbruk i Nord-Trøndelag 1960–1977. Han var en ildsjel i utbredelsen av nye metoder innen svineavl i fylket. Vada var i tillegg gårdbruker på slektsgården Hjellan i Beitstad fra 1968 og på ektefellens slektsgård Ryssdal i Gloppen fra 1971. Vada innehadde stillinger som prosjektleder og avdelingssjef ved fylkeslandbrukskontoret i Nord-Trøndelag 1986–1993, og jobbet spesielt med å få bønder til å satse på pelsdyr, skogbruk, utmarksnæringer og bygdeturisme. Han overdro Ryssdal til sin eldste sønn i 1980 og Hjellan til sin eldste datter i 1998. Vada var forøvrig formann i Landbrukspensjonistene i Nord-Trøndelag 1994–2003. Vada har skrevet en rekke artikler i norske og svenske fagtidsskrifter, og utgav "Ny giv i saueavlen" i 1970. Vada ble tildelt Kongens fortjenstmedalje før han gikk av med pensjon i 1993. Politisk arbeid. I 1968 kom han for alvor inn i politikken, da han ble forespurt om å bli med i et landbrukspolitisk utvalg i Høyre. Han var videre viseformann i Nord-Trøndelag Høyre 1970–1975 og formann i Steinkjer Høyre 1972–1974. Fra 1970 var han også nestformann i Nord-Trøndelag Høyres jord- og skogbruksutvalg. Vada ble foreslått som listetopp på en ren Høyre-liste ved stortingsvalget 1973 av partiets nominasjonskomité, men man forsøkte heller med en fellesliste med Kristelig Folkeparti, hvor EF-tilhenger Ottar Gravås fra Kristelig Folkeparti var listetopp, etterfulgt av Vada. Felleslisten oppnådde et mandat, og Vada var dermed 1. vararepresentant til Stortinget 1973–1977. Med forbehold om endringer av valgordningen ble man enige om at rekkefølgen skulle stokkes om ved neste stortingsvalg. Da Vada møtte på Stortinget som vararepresentant for første gang, ble han også den første Høyre-representanten noensinne som møtte for Nord-Trøndelag. Ved det første direkte valget av fylkesting i 1975 ble Vada innvalgt her. Han tok over som gruppeleder etter Helge Leiv Svarvas død i 1976, og fungerte frem til han ble innvalgt på Stortinget på fast mandat ved stortingsvalget 1977. Innvalget via felleslisten gjorde ham til den første fast innvalgte Høyre-representanten fra Nord-Trøndelag, og optimismen i etterkant av fylkestingsvalget 1979 la grunnlaget for Vadas innvalg på ren Høyre-liste ved stortingsvalget 1981. Ved valget ble Høyre største borgerlige parti i fylket, med historiske 17,8 % i oppslutning. Vada var medlem av Stortingets landbrukskomité 1977–1985, hvor han var Høyres fraksjonsleder fra 1981 og midlertidig nestformann i 1983. Han tapte renominasjon foran stortingsvalget 1985 i en kampavstemning mot Wenche Frogn Sellæg, hvorpå han ble enstemmig valgt på 2. plass på Høyres liste. Vada var dermed 1. vararepresentant til Stortinget 1985–1989. Vada møtte fast på Stortinget mens Sellæg var statsråd 1985–1986, og var da medlem av Stortingets samferdselskomité. Ifølge tidligere redaktør i "Trønder-Avisa", Paul Ola Kjerkreit, har Vada «skaffet seg et ettermæle på Løvebakken som representanten nordtrøndere flest sto på god fot med». Vada ledet arbeidet med å etablere Nord-Trøndelag Senior Høyre, og var i perioden 2011–2012 foreningens første leder. I kraft av dette vervet var han også medlem av Nord-Trøndelag Høyres fylkesstyre. Zano. Zano (eller Tzazon) (død 15. desember 533) var broren til den vandalske kongen Gelimer. Da Godas, støttet av den østromerske keiser Justinian den store, erklærte øya Sardinia uavhengig fra Karthago sendte kong Gelimer sin bror Zano dit for å håndtere opprøret. Dette førte til at vandalenes forsvarsstyrke var sterkt redusert da den østromerske generalen Belisarius invaderte Afrika, sommeren 533. Zano klarte å gjenvinne Sardinia, men samtidih miste Gelimer Afrika og Karthago. Da Zano hørte nyheten om tapet av hovedstaden dro han straks tilbake til Afrika for å hjelpe sin bror. Sammen gjorde de et forsøk på å samle vandalene for å kaste de romerske okkupantene på sjøen. Men slaget ved Tricameron skulle vise seg å bli skjebnesvangert for brødrene. Zano falt på slagmarken og de resterende vandalene enten flyktet eller overga seg. Navnet. Omtalen som «Zano» kommer fra Edward Gibbons verk «The Decline and Fall of the Roman Empire». Navnet «Tzazon» blir nevnt i Procopius' «History of the Wars». Hermund Eian. Hermund Eian (født 3. desember 1927 i Roan, død 26. januar 1983) var en norsk gårdbruker og politiker (H). Han var sønn av en fiskerbonde, og overtok farsgården Eian i Roan i 1959. Før den tid gikk han landbruksskole 1944–1945, Hærens sambandsskole 1948–1949 og Skjetlein jordbruksskole i 1950, og tok kurs i navigasjon og handelsfag. Han livnærte seg som gårdsarbeider 1943–1944, sjømann 1946–1948, fisker 1951–1953 samt skipper og handelsreisende 1953–1958. Eian var formann i Roan Ungdomslag 1952–1954, formann i Roan Høyreforening 1959–1963, formann i Roan Bondelag 1960–1963 og 1966–1967, styremedlem i Sør-Trøndelag Høyre 1961–1968, medlem av Sør-Trøndelag Høyres jord- og skogbruksutvalg 1962–1976 (formann 1968–1976), styremedlem i Sør-Trøndelag Bondelag 1963–1966, medlem av Bjørnør Sparebanks representantskap 1963–1982 (formann 1970–1981), medlem av Høyres kommunalutvalg 1970–1976, medlem av Høyres distriktspolitiske utvalg 1970–1974, medlem av Roan kommunestyre og formannskap 1972–1975 og medlem av Høyres sentralstyre 1981–1983. Han var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1969–1985. Etter at Eian døde i 1983, rykket Harald Ellefsen opp til fast representant. I Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité var Eian nestformann 1973–1981 og formann 1981–1983. Harestuvatnet. Harestuvatnet er et vann ved Harestua sør i Lunner kommune i Oppland. Vannet ligger 234 moh. Det er ca. 4300 m langt og 950 m bredt. Det har en snittdybde på ca. 6 meter og er ca. 15 meter på det dypeste. Arealet er ca. 1,9 km². Vannet har en bestand av abbor, lake, sik, gjedde og ørret samt kreps. Harestuvannet renner inn i Strykenvatnet ved Stryken i sør og videre derfra inn i tjernet Strekan og derfra ut i Hakadalselva. Bård Jørgen Elden. Bård Jørgen Elden (født 17. juni 1968 i Namdalseid) er en tidligere norsk kombinertløper. Han representerte Namdalseid IL. Under VM 1989 var han med på laget som vant gull i lagkonkurransen. Elden deltok under vinter-OL for Norge i 1992 i Albertville med 19. plass i den individuelle konkurransen. Han hadde sin styrke i langrennsløypa og hadde svært ofte beste langrennstid. Etter at den aktive karrieren var slutt, ble han hopptrener (fra 1998) og sportssjef (2003–2006) for det amerikanske kombinertlandslaget. Han trente blant annet Johnny Spillane til VM-tittel i 2003. Våren 2006 overtok han som sportssjef for den norske kombinertlandslaget, og hadde stillinga til 2008. Fra 2009 til 2012 var han trener for Østerrikes kombinertlandslag. Han er bror av tidligere kombinert- og langrennsløper Trond Einar Elden og tremenning av faren til langrennsløperne Marte Elden og Mari Elden. Gunvor Schnitler. Gunvor Margaret Ingvaldsdatter Schnitler (født 8. januar 1930 i Leksvik) er en tidligere norsk lærer og politiker (H). __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Hun er datter av kranformann Ingvald Moe (1910–1980) og husmor Martha Lucie Moan (1904–2000), og ble i 1951 gift med murmester Johan Schnitler fra Trondheim. Gunvor Schnitler har examen artium fra 1949, eksamen fra Trondheim lærerskole fra 1966, 1. avdeling i sosialpedagogikk fra 1971 og 2. avdeling i samme fag fra 1986. Schnitler var lærervikar på Byneset 1949–1950, kontorassistent ved Norsk Staaltaugfabrikk A/S 1950–1951, kontorassistent ved Trondheim trygdekasse 1952–1954, lærervikar i Trondheim og Leksvik 1959–1963, lærer i Trondheim 1966–1970, øvingslærer ved Trondheim lærerskole 1970–1977, konsulent ved skolesjefens kontor 1986–1989, spesialpedagog ved skoleavdelingen ved Haukåsen psykiatriske sykehus 1989–1994 og spesialpedagog ved Heimdal videregående skole 1994–1997. Blant hennes tillitsverv kan nevnes leder i rådet for Norsk Forbund for fjernundervisning 1982–1990, styremedlem i Norges Forsvarsforening 1986–1996, medlem av Fokus Banks representantskap 1990–1993, styremedlem ved Trondheim offentlige skole for døve 1991–1992 og styremedlem i Kiwanis International 1999–2002. Politisk arbeid. Schnitler var styremedlem i Trondheim Unge Høyre 1951–1953, varamedlem av Sør-Trøndelag fylkesting 1972–1975, gruppeleder i Trondheim skolestyre 1972–1977, medlem av Trondheim bystyre 1972–1977 (herav formannskapet 1976–1977), leder i Sør-Trøndelag Høyres studieutvalg for undervisning 1974–1977 samt viseformann i Trondheim Høyre 1975–1977 og 1985–1986. Hun var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1977–1985, og var medlem av Stortingets forsvarskomité 1977–1982, sekretær i Stortinget 1981–1985, sekretær i Stortingets fullmaktskomité 1981–1985, medlem av Stortingets valgkomité 1981–1985, medlem av Stortingets kontrollkomité 1981–1985 og medlem av Stortingets sosialkomité 1982–1985. Trond-Arne Bredesen. Trond Arne Bredesen (født 4. februar 1967 på Gran, Oppland) er en tidligere norsk kombinertløper. Han representerte Gran IL på Hadeland. Under VM 1987 vant han sølv på normaldistansen. Dette var opprinnelig en bronsemedalje, men sølvvinneren, amerikanske Kerry Lynch, ble disket på grunn av doping. I VM 1989 var han med på laget som tok gull i lagkonkurransen, og han tok bronse på normaldistansen. Bredesen har fire verdenscupseire og vant verdenscupen sammenlagt i 1989. J.W. Cappelens Forlag. J.W. Cappelens Forlag, oftest bare kalt Cappelen, er ett av Norges eldste eksisterende forlag. Forlaget består av flere virksomhetsområder, deriblant Cappelen Undervisning, Cappelen Litteratur, Cappelens Bokklubber, Map Solutions AS og Sentraldistribusjon ANS. Det har siden 1988 vært ledet av administrerende direktør Sindre Guldvog. Ifølge forlagets egne opplysninger, utgir det omkring tusen titler årlig, hvorav 600–700 er lærebøker, resten skjønn- og faglitteratur av annen art. I 2007 slo Cappelen seg sammen med N.W. Damm & Søn og dannet det nye forlaget Cappelen Damm AS. Det ledes av Tom Harald Jenssen, som tidligere var administrerende direktør i Damm forlag. Det tas sikte på at forlagene skal være samlokalisert i løpet av 2009. Fusjonen forventes å være formelt gjennomført sommeren 2008. Historie. Cappelen forlag ble stiftet i 1829 av Jørgen Wright Cappelen. Det var privateid frem til 1987, da forlaget ble overtatt av Bonnier Books AB. Johan Syrstad. Johan Syrstad (født 3. februar 1924 i Meldal, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1977. Han var vararepresentant i periodene 1961–1965, 1965–1969, 1969–1973 og 1973–1977. Syrstad ble i 2010 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Takanori Kono. Takanori Kono (født 7. mars 1969) er en tidligere japansk kombinertløper. To ganger var han med på vinne olympisk gull i lagkonkurransen i kombinert, under OL 1992 i Albertville og OL 1994 på Lillehammer. Han har én enkeltseier i verdenscupen, fra Oslo i 1993. I tillegg tok han åtte andreplasser og tre tredjeplasser i løpet av karrieren. De beste sammenlagtplasseringene er en tredjeplass fra sesongen 1992/93 og en andreplass sesongen 1993/94. Han la opp i 1995. Jens P. Flå. Jens P. Flå (født 13. februar 1923 i Rennebu, død 31. januar 2002) var en norsk gårdbruker og politiker (KrF). Flå var utdannet ved Tomb jordbruksskole og arbeidet fra 1951 som gårdbruker i Rennebu. Han ble for første gang valgt inn i kommunestyret i Rennebu i 1948, og var ordfører i periodene 1959–1965 og 1967–1973. Han var dessuten medlem av fylkesutvalget, fylkeslandbruksstyret, fylkesskogrådet og fylkeslønnsutvalget i Sør-Trøndelag. Flå var formann i Rennebu KrF 1948–1951 og varaformann i Sør-Trøndelag KrF 1970–1971. Han var stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag i tre perioder, og satt på Stortinget fra 1973 til 1985. Han var vararepresentant i perioden 1969–1973. Flå var en markert EF-motstander, og fikk fast plass på Stortinget etter at Sør-Trøndelag KrF kastet sine eksisterende stortingsrepresentant, ja-mannen Kristoffer Rein, i en dramatisk nominasjonsprosess i 1973. På Stortinget satt Flå i Finanskomiteen, Valgkomiteen og Kommunal- og miljøvernkomiteen. Flå var sterkt engasjert innenfor kirke og misjon, og var formann i både Rennebu menighetsråd og Rennebu indremisjonsforening. Han var medredaktør av bøkene "Ein såmann gjekk ut" og "Misjonshistorie for Rennebu for dei siste 150 år", og var også medarbeider i Rennebu Radio. Astrid Murberg Martinsen. Astrid Murberg Martinsen (født 8. mai 1932 i Holmestrand, Vestfold, død 11. august 1991) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1969. Hun var vararepresentant i perioden 1965–1969. Kenji Ogiwara. Kenji Ogiwara (født 20. desember 1969 i Kusatsu) er en tidligere japansk kombinertløper. Han vant 17 verdenscupseire og han har i tillegg tolv andreplasser og to tredjeplasser. I OL 1994 tok han gull i lagkombinert, noe han også gjorde OL 1992 i Albertville. Han har bronse i sprintøvelsen fra VM 1999 i Ramsau, og han har også to VM-gull for lag henholdsvis fra 1993 og 1995, og to VM-gull på normaldistansen, i 1993 og 1997. I 1995 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Han er tvillingbroren til Tsugiharu Ogiwara. Karen Sogn. Karen Sogn (født 28. april 1931 i Oslo) er en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1977. Hun var vararepresentant i perioden 1973–1977. Sogn var varaordfører i Lardal i perioden 1975–1977. Alf Martin Bjørnø. Alf Martin Bjørnø (født 10. november 1923 i Brunlanes, Vestfold, død 2. august 1991) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1973. Kontaktlinse. En kontaktlinse er en optisk linse som festes direkte på øyet ved hjelp av adhesjon. Snitt gjennom en myk kontaktlinse (-6,5 dpt) Historie. Allerede på 1600-tallet laget franske optikere en glasslinse dekket med geleatin, som kunne legges på øyet. Denne fungerte imidlertid dårlig – den falt lett ut. I 1888 oppfant Eugen Fick en kontaktlinse som dekket hele øyeeplet, og som dermed satt godt. Det var den amerikanske optikeren William Feinbloom som fant opp plastlinsen slik den brukes i dag. Plastmaterialet PMMA revolusjonerte produksjon og bruk av linser. PMMA er et plastmateriale som man i dag kjenner som Perspex eller plexiglass. Linser av PMMA ble produsert ved at materialet ble dreiet, presset eller støpt. For første gang var linsene blitt lette i vekt og mer komfortable. I 1949 ble linser ytterligere forbedret, da et nytt linsedesign ble tatt i bruk. Den nye linsetypen dekket bare hornhinnen og hadde ikke flat bakkurve, men en kurve som fulgte hornhinna. Harde formstabile linser i plast hadde mange fordeler da de var mer individuelt tilpasset øyets form, enklere å tilpasse og hadde lengre bæretid enn tidligere linser. Linser produsert av PMMA-materialet hadde imidlertid en stor ulempe. Linsematerialet var svært homogent, og slapp ikke gjennom noe oksygen til øyet. Rundt 1960 fikk to tsjekkere gjennombrudd med et nytt hydrofilt polymermateriale. Det nye plastmaterialet var mykt, og hadde evnen til å trekke til seg vann. Dette var materialet for de første myke kontaktlinsene. Bausch & Lomb kjøpte i 1966 lisensrettigheter til det nye hydrofile materialet, og utviklet en ny myk kontaktlinse under navnet Soflens. I 1971 ble Soflens kontaktlinser introdusert på det amerikanske markedet, og ble de første myke linsene for kommersielt salg. Myke linser føles for de fleste komfortable. De tilpasses og tilvennes lett, og slipper gjennom oksygen til øyet. Myke kontaktlinser ble svært raskt populære, og kontaktlinsemarkedet fikk et markant oppsving. Det økonomiske aspektet gjorde at flere aktører kommer inn på kontaktlinsemarkedet, og i de påfølgende årene ble nye hydrofile polymere materialer produsert, samtidig som utvalget av myke linser økte. I 1999 ble Silikon hydrogel, et nytt og revolusjonerende linsemateriale, tatt i bruk. Silikonmaterialet hadde de samme kliniske egenskapene som tidligere brukte materialer, men slapp opptil seks ganger mer oksygen til øyet. Forskjellige typer døgnlinser ble introdusert i årene som kom, med en kontinuerlig bæretid fra 6 til 30 dager. Så en person kan ha en linse sammenhengende på øyet 30 dager og 30 netter før bytte. Utvikling og produksjon av myke linser er i dag en høyteknologi industri med kjemi på høyt plan med plasma og nanoteknologier Anvendelse. De første kontaktlinsene var harde linser, men idag anvendes myke linser. Tidligere rengjorde man linsene gjennom koking i saltløsning. Nå bruker man ulike saltløsninger og desinfeksjonsløsninger. Moderne linser anvendes også i stor grad som korttidslinser som byttes ut etter en tids bruk, for eksempel «engangslinser», «månedslinser» eller «dagslinser» som byttes ut hver dag. Myke linser kan vrenges, slik at innsiden kommer ut. Det er mulig å se forskjell på «rett» og «vrang» på en kontaktlinse. Når den er vrang ser den ut som en tallerken. Kantene går altså mer ut til sidene. Har man satt dem feil vei på øyet merker man at de blir ubehagelige å ha på, og at man ser dårligere. Når den er rett, er den rundere, ligner mer på en bolle, og den fungerer slik den skal. Det finnes også linser som er mer avanserte optisk, slik som toriske linser. En torisk linse korrigerer skjeve hornhinner (astigmatisme), i tillegg til nærsynthet eller langsynthet. Fargede kontaktlinser. Fargelinser hjelper til med å forterke eller endre øyets naturlige farge. Disse linsene kan også rette synet, men noen uskarpheter eller obstruksjoner av synet kan oppstå som et resultat av farge eller design. En annen form for kosemtisk linse er noe som har blitt kalt "Partylinse". Partylinser er en type kosmetisk kontaktlinse som brukes mye i underholdningsbransjen for å gjøre om øyets utseende fullstendig eller forvirrende og vekke i oppmerksomhet. Ofte brukt i skrekkfilm og zombie-filmer, der linser kan gjøre ens øyne demoniske, skyet og livløse, men også linser med mønster slik som smileansikt og fotballer er populære. Ingvar Bakken. Ingvar Henry Bakken (født 22. juli 1920 i Øymark, Østfold, død 27. juni 1982) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1958. Han var vararepresentant i perioden 1954–1957. Bakken var ordfører i Øymark i periodene 1947–1951, 1951–1955, 1955–1959, 1959–1963 og i Marker 1964–1967. Stryken. Stryken er en gard og ei grend ved sørenden av Harestuvatnet i Lunner kommune, Oppland fylke. Tettstedet ligger ved riksvei 4 og er et stoppested på Gjøvikbanen. Det er utgangspunkt for turer i Nordmarka og Romeriksåsene både om sommeren og vinteren. Det var harde kamper ved Stryken gård under det tyske felttoget i april 1940. Gullesfjorden. Gullesfjorden er en fjordarm på Hinnøya i Troms fylke. Fjorden er en av tre fjorder som ender i havet nord for Hinnøya – de to andre er Godfjorden og Kvæfjorden. Inne i selve Gullesfjorden går det også en liten fjordarm kalt Austerfjorden inn mot Melåa og Aspenes. Innerst i fjorden ligger Gullesfjord Camping. De største bygdene ligger rundt Flesnes, Bogen, Langvassbukt, Våtvoll og Moelv. Det finnes ett kapell i Gullesfjorden, Langvassbukt kapell i tillegg til Flesnes kirkegård. Fra Langvassbukt går gjennom Gullesfjorden til Harstad over fergesambandet Flesnes–Refsnes, samt fra Gullesfjordbotn (Lofastkrysset) til Lødingen og Lofoten. går fra Gullesfjordbotn (Lofastkrysset) mot Sigerfjorden og videre til Sortland og Vesterålen. Fylkesvei 103 går fra Gullesfjordbotn til Gullholm. Forøya ligger i Gullesfjorden. Liv Stubberud. Liv Stubberud (født 29. mai 1930 i Rakkestad, Østfold, død 16. september 1997) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1973. Hun var vararepresentant i periodene 1965–1969 og 1969–1973. Stavanger Karateklubb. Stavanger Karateklubb ("SKK") ble organisert som egen idrettsklubb i 1973, men navnet ble benyttet allerede fra 1970. Stavanger Karateklubb ble grunnlagt av Egon Solem som selv startet med Judo i 1964 under advokat Lund i Oslo. Det var John Groves som i 1965 kom til Oslo med brunt belte i Shotokan karate og starter Norges Karate Klubb i en kjeller på Sinsen sammen med Terence Westall. Egon Solem melde seg inn i klubben som medlem nr 5). I 1969 tar Egon Solem graden shodan (sort belte) ved gradering hos Chojiro Tani. Dette er samme år som Egon Solem flytter til Stavanger og holder demonstrasjon på St. Svithun Gymnas. Klubben holder i dag til i Baneviksgt i æstre bydel og er meget aktiv med ca 250 medlemmer hvorav flere deltar på ett nasjonalt og internasjonalt nivå. Adhesjon. Duggdråper klebes til et edderkoppnett Adhesjon er molekylær attraksjon i kontaktflatene mellom stoffenheter i fast eller flytende form. Fenomenet er av særlig interesse for ingeniører som ønsker å klebe stoffer sammen og biologer for å forstå hvordan celler fungerer. Junge Presse Osteuropas. Junge Presse Osteuropas er en pris som deles ut av Fritt Ord sammen med ZEIT-Stiftung "«til østeuropeiske medier og journalister som står for kvalitetsjournalistikk og en uavhengig nyhetsformidling»." Fritt Ords og ZEIT-Stiftungs pressepriser søker å styrke journalistenes og medienes uavhengige rolle, til tross for represalier og økonomiske vanskeligheter, og vilje til å motstå selvsensur og ikke la seg skremme av press I 2005 gikk prisen til fire aviser, et pressebyrå og en journalist fra de tre tidligere Sovjetstatene Russland, Hviterussland og Georgia. Woolstone (Milton Keynes). Woolstone eller The Woolstones er et fellesnavn på de to landsbyene Great Woolstone og Little Woolstone i Milton Keynes i England. Etter at de to landsbyene ble innlemmet i den nye byen har de vokst helt sammen, og går derfor under felles navn. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Wulfsiges gård». I "Domesday Book" (1086) nevnes stedet som "Wlisiestone". Maureen Stapleton. Lois Maureen Stapleton (født 21. juni 1925 i Troy i New York, død 13. mars 2006 i Lenox i Massachusetts) var en amerikansk skuespillerinne. Maureen Stapleton vant Oscar for beste kvinnelige birolle i Warren Beattys «Reds» (1981), der hun spilte anarkisten Emma Goldman. Hun vant også Tony-prisen for sin første Broadway-rolle som "Serafina delle Rose" i Tennessee Williams-produksjonen «The Rose Tattoo» fra 1951. Strykenvatnet. Strykenvatnet er et tjern som ligger i søndre del av Lunner kommune i Oppland samt nordre del av Nittedal kommune i Akershus. Tjernet ligger sør for Stryken jernbanesstsjon ved søndre del av Harestuvatnet, og er skilt fra dette ved en kort elvestrekning. Vannet renner ut i tjernet Strekan i sør og derfra ut i Hakadalselva. Woughton on the Green. Woughton on the Green er en landsby som har blitt innlemmet i byen Milton Keynes i England. I "Domesday Book" (1086) nevnes stedet som "Ulchetone", som er angelsaksisk for «Eoacas gård». I løpet av det 12. århundre fikk navnet sin moderne form, Woughton. I viktoriansk tid ble andre ledd av navnet lagt til for å skille landsbyen fra andre steder i nærheten med samme navn. Det refererer til den gresskledde området i sentrum, en tradisjonell "village green". Rundt midten av det 19. århundre var Woughton blitt en stor landsby, mest på grunn av jernbanen som passerte gjennom på vei til Wolverton og på grunn av Grand Union-kanalen. Woughton er i dag en bydel med forstadspreg, men den har beholdt en del av sin selvstendighet som et verdslig sogn som også omfatter andre områder i byen. Sognerådet møtes fortsatt i sognekirken, som er viet til Jomfru Marias opptagelse i himmelen. Westcroft. Westcroft er et område i Milton Keynes i England. Det ligger i den vestlige delen av byen. Stedet er for det meste et boligområde som ligger rundt en stor park og et idrettsanlegg. Det er i 2006 planer om å bygge en idrettspaviljong ved den sørlige enden av parken i nær fremtid. Ved Westcroft District Centre er det en del næringsvirksomhet, blant annet flere bilforhandlere og en stor Morrisons-butikk. Det er også et lite bibliotek der. Bancroft (Milton Keynes). Bancroft er et område i Milton Keynes i England. Det er mest kjent for funnet av en romano-britisk gård i det som i dag er North Loughton Park. Volkswagen Group. Volkswagen Group (noen ganger forkortet VW Group og tidligere kjent som VAG) er en tysk bilproduksjons gruppe. Per 2008, var Volkswagen rangert som verdens tredje største kjøretøyprodusent og Europas største. Gruppens moderselskap Volkswagen Aktiengesellschaft, ofte forkortet til Volkswagen AG eller kalt Volkswagen Audi Group, utvikler kjøretøyer og komponenter for alle merker innen gruppen, samt produksjon av fullstendige kjøretøyer for merkene Volkswagen personbiler og Volkswagen Nyttekjøretøyer. Volkswagen Group er delt inn i to hoveddivisjoner: Automotive Division og Financial Services Division. Gruppen består av 342 selskaper som driver med enten kjøretøyproduksjon eller andre relaterte tjenester. Oversikt. I 2009, i følge data utgitt av alle tre selskaper, var Volkswagen den tredje største bilprodusenten, med 6,29 millioner enheter levert til kunder, etter Toyota Group med 7,23 millioner enheter og General Motors, med 6,503 millioner enheter. Selv om selskapet opererer på verdensbasis er Volkswagen Groups kjernemarked primært Europa. Av sine bilmerker er Volkswagen personbiler selskapets hovedmerke, og blant gruppens større datterselskaper er også velkjente bilmerker som SEAT, Audi, Škoda og prestisjemerkene Lamborghini, Bentley og Bugatti inkludert. Gruppen også har virksomhet innen nyttekjøretøyer, gjennom eierskapet i Volkswagen Commercial Vehicles, sammen med en kontrollerende eierandel i svenske lastebil- og dieselmotorprodusenten Scania AB og en 29,9% eierandel i MAN SE. Volkswagens nest største marked er Kina, hvor dens datterselskap, Volkswagen Group China (VGC), er den største joint venture bilprodusent, som solgte mer enn en million kjøretøyer i 2008. Volkswagen Golf er den tredje mestselgende automobilen i verden, med et salg på over 26 millioner enhenter ved utgangen av 2008. I 2010 solgte Volkswagen Group 7,28 millioner kjøretøy, og hevdet at det utgjorde 11.4% av verdens personbilmarked. Volkswagen AG er en tung sponsor av indrett. De sponset Sommer-OL 2008 og Vinter-OL 2014, så vel som David Beckham Academy. Selskapet er eier av Bundesligalaget VfL Wolfsburg. Selskapet er også skjortesponsor av Major League Soccer-klubben D.C. United. I august 2009 kom Porsche SE og Volkswagen Group til en overenskomst der Volkswagen AG og Porsche AG ville fusjonere i 2011. Historie. Volkswagen ble grunnlagt den 28. mai 1937 som "Gesellschaft zur Vorbereitung des Deutschen Volkswagens mbH" («Selskapet for utarbeidelsen av den tyske folkevognen», noen ganger forkortet "Gezuvor") av det nazistiske "Deutsche Arbeitsfront" (Tysk Arbeidsfront). Formålet med selskapet var å produsere Volkswagen Type 1, senere bedre kjent som Volkswagen Boble. Den 16. september 1938 ble selskapet døpt om til "Volkswagenwerk GmbH." Etter den andre verdenskrig i Europa, i juni 1945, Major Ivan Hirst i British Army Royal Electrical and Mechanical Engineers (REME) tok kontroll over den utbombede fabrikken, og forsøkte å demontere den og sende den hjem. Det var dog ingen britisk bilprodusent som var interessert; «kjøretøyet oppfyller ikke de grunnleggende tekniske krav av en bil... det er ganske lite attraktivt for den gjennomsnittlige kjøper... Å bygge bilen kommersielt ville være en fullstendig uøkonomisk foretakelse». Som en del av de industrielle planer for Tyskland, store deler av tysk industri, inkludert Volkswagen, skulle demonteres. Total tysk bilproduksjon ble satt til maksimum 10 prosent av den bilproduksjon de hadde hatt i 1936. Selskapet overlevde ved å produsere biler for den britiske armeen, og i 1948, overførte den Britiske stat selskapet tilbake til den Tyske stat, hvor det ble ledet av den tidliger sjefen i Opel Heinrich Nordhoff. Volkswagens Golf er den tredje mestselgende bilden i verden med over 26 millioner per årsslutt 2008 I 1960 ble en del av den tyske føderale statens eierandel i selskapet lagt ut på det tyske aksjemarkedet og selskapet fikk navnet "Volkswagenwerk Aktiengesellschaft" (som oftest forkortet "Volkswagenwerk AG"). 1. january 1965 kjøpte Volkswagenwerk Auto Union GmbH fra fra sitt moderselskap Daimler-Benz. Det nye datterselskapet kom til å produsere Audi-modeller for første gang etter andre verdenskrig, Audi F103-serien, kort tid deretter. En annen tysk bilprodusent, NSU Motorenwerke AG, ble fusjonert inn i Auto Union den 26. august 1969, som resulterte i selskapet Audi NSU Auto Union AG (som i 1985 ble døpt om til AUDI AG). Fra sent på 1970-tallet og frem til 1992 ble akronymet V.A.G brukt av Volkswagen AG som et merkenavn for konsernaktiviteter, slik som distribusjon og leasing. I motsetning til det mange tror hadde «V.A.G» ingen offisiell mening. Den 30. september 1982 gjorde Volkswagenwerk sine første steg mot utenlandsk ekspansjon ved undertegningen av en samarbeidsavtale med den spanske bilprodusenten SEAT, S.A.. For å reflektere selskapets økende globale diversifisering fra sitt hovedkvarter og hovedanlegget ("Volkswagenwerk" i Wolfsburg), endret selskapet navn igjen den 4. juli 1985 til "Volkswagen Aktiengesellschaft" ("Volkswagen AG"). Den 18. juni 1986 kjøpte Volkswagen AG seg opp til en 51% kontrollerende andel i SEAT som gjorde det til det første ikke tyske datterselskap til Volkswagen Group. Den 23. desember samme året, ble Volkswagen det spanske selskapets hovedaksjonær ved å øke sin aksjeandel til 75%. I 1990 - etter å ha kjøpt hele sin egenkapital - tok Volkswagen AG over det totale eierskapet i selskapet og selskapet ble et heleiet datterselskap, og den 28. mars 1991 et nytt steg i ekspansjonen til gruppens aktiviteter ble gjort gjennom undertegningen av en joint venture parterskapsavtale med Tsjekkosloviske Škoda automobilová a.s., sammen med oppkjøpet av en 30% andel i bilprodusenten, økt senere den 19. desember 1994 til 60.3% og åtet etter, den 11. desember 1995, til 70% av aksjene. Tre presigebilmerker ble lagt til Volkswagens portefølje i 1998: Bentley, Lamborghini og Bugatti. Den 30. mai 2000 gjorde Volkswagen AG Škoda Auto til et heleiet datterselskap etter gradvis å ha øket sin eierandel. Fra 2002 til 2007 ble Volkswagen Groups automobildivisjon restrukturert slik at to hoved merkegrupper med differansiert profil ble formet, "Audi Brand Group" fokusert på mer sportslige verdier bestående av Audi, SEAT og Lamborghini, og "Volkswagen Brand Group" fokusert på klassiske verdier, bestående av Volkswagen, Skoda, Bentley og Bugatti - med hver merkegruppes produktkjøretøy og ytelse blir henholdsvis under høyere ansvar Audi og Volkswagen merkevarer. Volkswagen AG eierskap. Under «Volkswagen Loven» kan ingen aksjonær i Volkswagen AG utføre mer enn 20 prosent av selskapets stemmer, uavhengig av deres eiergrad. I oktober 2005 kjøpte Porsche en 18,53 prosent andel i selskapet, og i juli 2006 økte Porsche sitt eierskap til over 25 prosent. Analytikere er uenige om hvorvidt investeringen var en god passform for Porsches strategi. Den 26. mars 2007, etter at Den europeiske union gikk mot en tysk lov som beskyttet Volkswagen Group mot oppkjøp, økte Porsche sin eierandel til 30,9 prosent som under tysk lov utløste et overtakelsestilbud. Porsche formelt annonserte i en pressemelding at deres intensjon var ikke å ta over Volkswagen Group, og satte sitt tilbud til den lavest mulige lovlige verdien, men ønsket å hindre en konkurrent i å kjøpe en større andel, eller å stoppe hedgefond fra å splitte Volkswagen Group, som er Porsches viktigste samarbeidsparter. Den 3. mars 2008 annonserte Porsche at de hadde valgt å øke sin aksjepost i Volkswagen AG til 5 prosent, som ville bli ferdigstilt før slutten av året. Dette ble annonsert kun timer før Volkswagen AG erklærte at de ville kjøpe en majoritetsandel av den svenske lastebil- og motorprodusenten Scania AB. Den 16. september 2008 annonserte Porsche at selskapet hadde økt sin eierandel i Volkswagen AG til 35 prosent. Per oktober 2008 holdt Porsche 42,6 prosent av Volkswagen AGs stemmebrettigende aksjer, og holder aksjeopsjoner for en yteligere 31,5 prosent. Den 28. oktober 2008 annonserte Porsche at de effektivt eide over 74 prosent; 42,6 prosent i faktiske aksjer, og testen i konvertible opsjoner. Det ble annonsert den 7. januar 2009 at Porsche nå eide 50,76 prosent av Volkswagen AG. Volkswagen AG ble for en kort periode det mest verdifluue selskapet da aksjeprisen gikk over €1,000 per aksje as shortselgere forsøkte å dekke sine posisjoner. Aksjeinformasjon. Volkswagen AG aksjene omsettes i hovedsak på Frankfurtbørsen, og er listet under børstelegrafsymbolene 'VOW' og 'VOW3'. Først listet i august 1961, aksjene ble utstedt til en pris av DEM 350 per DEM 100 aksje, Volkswagen AGs aksjer er nå delt inn i to forskjellige typer og klasser: 'vanligeaksjer' og 'foretrukne aksjer'. De vanlige aksjene er nå omsatt under oppføringene WKN 766400 og ISIN DE0007664005, og de foretrukne aksjene under oppføringene WKN 766403 og ISIN DE0007664039. Volkswagen AGs aksjer er også oppført og handlet på andre større innenlandske og utenlandske børser. I Tysklands innenlandske børser, siden 1961 had disse inkludert Berlin, Düsseldorf, Hamburg, Hannover, München og Stuttgart. Internasjonale børser inkluderer de i Basel (oppført i 1967), Geneva (1967), Zürich (1967), Luxembourg (1979), London (1988) og New York (1988). Siden starten på omsetningn i 1961 har Volkswagen AGs aksjer vært utsatt for to aksje delinger. Den første var 17. mars 1969 når de ble splittet etter forholdet 2:1, fra en DEM 100 aksje til en DEM 50 aksje. Den andre splitten hente den 6. juli 1998, den DEM 50 aksjen ble konvertert til en aksje uten noen nominell verdi etter forholdet 1:10. Fra 23. desember 2009 har Volkswagen AG preferanseakjser blitt erstattet av de vanlige aksjene i DAX-indeksen. Konsernstruktur, merker og selskaper. Nye Bentleyer etter Volkswagens overtakelse Bemerk: Fra juli 1998 inntil desember 2002 solgte gruppens Bentley divisjon også biler under merkenavnet Rolls-Royce, som følge av en avtale med BMW, som hadde kjøpt rettighetene til merkenavnet Rolls-Royce, men ikke til virksomheten Rolls-Royce. Fra 2003 har kun BMW hatt muligheten til å produsere bilder av merket Rolls-Royce. Disse historiske merkene er beholdt og blir administrert gjennom selskapene Auto Union GmbH og NSU GmbH, som begge er 100% eid av Audi AG. Wilhelm Karmann GmbH. Volkswagen Group offentligjorde den 24. oktober 2009 at de hadde lagt frem et tilbud om å kjøpe sin parter gjennom mange år og den tyske nisjeprodusenten Wilhelm Karmann GmbH fra konkursboet. I november 2009 godkjente representantskapet i Volkswagen AG oppkjøpet av eiendelene til Karmann, og har planer om å starte opp igjen kjøretøyproduksjon i deres Osnabrück verksted i 2012. Dr. Ing. h.c. F. Porsche AG. I desember 2009 kjøpte Volkswagen AG en 49,9% eierandel i Dr. Ing. h.c. F. Porsche AG (mer vanlig kjent som Porsche AG) i et første stepp på veien til en 'integrert automobilgruppe' med Porsche. Dette ble avtalt mellom Volkswagen AG og Porsche SE under forhandlingene om avtalene til gjennomføringen knyttet til fusjonen av de to selskapene. Funsjonen av Volkswagen AG og Porsche SE er planlangt å være gjennomført i løpet av 2011, under den Volkswagen oppnevnte CEO Matthias Müller. Suzuki Motor Corporation. Volkswagen AG fullførte kjøpet av 19,9% av Suzuki Motor Corporations utstedte aksjer den 15. januar 2010. Suzuki planlegger å investere opptil halvparten av beløpet mottatt fra Volkswagen i aksjer i Volkswagen. Italdesign Giugiaro S.p.A.. Den 25. mai 2010 ble det annonsert at Volkswagen Group, gjennom sitt datterselskap Lamborghini Holding S.p.A., hadde kjøpt en 90,1% andel i det italienskle bildesignhuset Italdesign Giugiaro. I løpet av under tre måneder har transaksjonen blitt ferdigstillt, noe som gjør det italienske selskapet et medlem av Volkswagen Group. Nyttekjøretøyinteresser. Volkswagen AG er den kontrollerende aksjeeieren av den svenske nyttekjøretøy- og dieselmotorprodusenten Scania AB, med en invisteringsandel på 37,73% og 68.60% av stemmerettighetene. Volkswagen AG opprinnelig kjøpte en andel i Scania etter Volvos avbrutte oppkjøpsforsøk i 2000, og deretter økte det til en invisteringsandel på 16,5% og stemmerettigheter på 33,4% i 2007. Den 3. mars 2008 annonserte Volkswagen at de ville kjøpte alle aksjene i Scania AB eid av Investor AB og Wallenberg Stiftelsen. Når det er klarert av relevante myndigheter, ble Scania den niende merket i Volkswagen-konsernet. Den 4. oktober 2006 kjøpte Volkswagen en 15,1% andel i den tyske nyttekjøretøyprodusenten MAN AG, og senere økte denne til 29,9%. I 2007 lanserte MAN AG et ikke vennlig tilbud om å kjøpe Scania AB, men dette ble senere trukket tilbake. Den tidligere Volkswagen Group CEO Bernd Pischetsrieder og hans etterfølger Martin Winterkorn, har vurdert en treveis fusjon mellom MAN, Scania og Volkswagen AGs egen Brazilian tunglastebildivisjon, og muligens deres lette lastebil og varebil divisjon også. På grunn av Volkswagen AGs store aksjepost i MAN og Scania, er det forventet at Volkswagen AG ville inneha en majoritetsandel i en slik fusjonert enhet. Scania AB. Wallenbergfamilien staret å utvide sin interessesvære inn i forskjellige svenske selskaper, men på grunn av Volvos avbrutte overtakesle av Scania AB, det ble avtalt til inneha en «betydelig andel» i kun en av Sveriges nyttekjøretøyprodusenter. Dette resulterte i at Volkswagen AG sikret seg en 18% inversteringsandel og 34% stemmerettigheter av Scania AB. Den 3. mars 2008 ble det annonsert at Wallenbergene ville selge deres resterende andel i Scania AB til Volkswagen AG. Oppkjøpert av andelen økte Volkswagen AGss totale stemmer i Scania til 68,60% (tidligere 37,98%) som tilsvarer 37,73% av investeringen (tidligere 20,89%). har Volkswagen AG 70,94% stemmerettigheter og 45,66% den totale kapitalen i Scania AB. MAN SE. Volkswagen AG har en 29,9% andel i den tyske lastebilprodusenten MAN SE (tidligere MAN AG). I 2006 startet MAN AG en oppkjøpsforsøk av den svenske lastebilprodusenten Scania, som Volkswagen AG på den tiden hadde en 20,3% andel av og 35,31% av stemmegivende aksjer. Volkswagen AG hadde tidligere annonsert at de ville like å se en fusjon mellom MAN og Scania, sammen med Volkswagen Commercial Vehicles sin lastebil og buss virksomhet, og danne et nytt selskap hvor Volkswagen AG hadde en blokkerende majoritetsandel. Dog en senere pressemelding uttalte at en slik fusjon var ikke en prioritet, og Scania ville fortsette å bli dreget som en separate enhet. En fusjonert MAN-Scania ville blie den største europeiske lastebilprodusenten, foran både Volvo AB og Daimler AG. Dog Daimler vil fortsatt være den største lastebilprodusenten i verden da den har virksomhet i De forente stater, noe MAN og Scania ikke har. LaTeX. LATEX er et typesettingssystem for dokumentproduksjon. Det skrives normalt LaTeX i dokumenter som ikke har hevet og senket tekst. LaTeX ble opprinnelig utviklet av Leslie Lamport i 1984 og tilbyr idag en lang rekke dokumentproduksjonspakker som f.eks. automatisk opprettelse av innholdsfortegnelser, lister med tabeller og figurer, inkludering av bilder, kryssreferenser, sideoppsett, bibliografier mm. Uttale. LaTeX uttales som regel /ˈleɪ.tɛx/ ("lay-tek") eller /ˈlɑ.tɛx/ ("lah-tek"). Den siste bokstaven er en stor chi da TeX -delen av navnet stammer fra det greske ordet τέχνη (ferdighet, kunst, teknikk). Donald Knuth, som utviklet TeX som LaTeX bygger på, foretrekker at det uttales /tɛx/, mens Leslie Lamport sier at han er åpen for alle forslag. Distribusjoner. LaTeX installeres som en rekke komponenter (pakker), som er bygget på det opprinnelige TeX. Det finnes en rekke forskjellige distribusjoner, som mer eller mindre fungerer på samme måte. En av de mest populære for Microsoft Windows er MiKTeX. proTeXt er en annen mye brukt distribusjon. For MacOS X er MacTeX et godt alternativ. TeX og LaTeX følger som regel med som standard i de fleste Linux-distribusjoner. Systemet. LaTeX baserer seg på at forfatteren av et dokument kun skal være forfatter av dokumentet og slippe å bry seg om utforming og hvordan ting ser ut; noe han normalt sett ikke er ekspert på uansett. Det forfatteren gjør er å dele opp dokumentet i logiske strukturer før han lar LaTeX ta seg av selve oppsettet. LaTeX ansees ofte som WYSIWYM (det du ser er det du mener) fremfor WYSIWYG (det du ser er det du får)) editor. Dette fører til at det ofte anerkjennes som overlegent fremfor andre skriveprogrammer grunnet at endringer som påvirker hele dokumentet er meget enkle å gjennomføre. De trenger ofte bare en endring et sted i dokumentet, så er endringen gjennomført i hele dokumentet. For å skrive LaTeX kan en benytte alt fra helt enkle tekstediteringsverktøyer som Notepad i Windows eller mer avanserte verktøy som emacs på Linux og andre Unix-liknende systemer. Det finnes også programmer som fungerer som normale skriveprogrammer men med LaTeX som lagringsformat. Et eksempel på dette er LyX (TexShop, TeXworks...). Preamble. Som dokumentklasse kan man bruke mye forskjellig. Det vanligste er "article", "report", "book", "letters" og "slides". "\documentclass" står alltid øverst i dokumentet og indikerer hva slagt type dokument det er. "\usepackage" er en kommando som tillater at spesialtilpassede pakker inkluderes for bruk i dokumentet. Over er pakkene "inputenc" og "babel" inkludert. Dette er pakker for tolking av teksten i selve dokumentet. "latin1" benyttes som ekstra parameter til "inputenc". Dette betyr at all teksten som står i dokumentet skal tolkes som om det er benyttet tegnsettet Latin-1 som inkluderer de norske tegnene 'æ', 'ø' og 'å'. Det finnes et stort antall pakker for alt mulig fra å tegne bilder til å skrive på A0-papir, så det meste en trenger å gjøre finnes det en pakke til. Matematikk. Matematiske formler er også lette å formatere og få til å passe inn i dokumentet, noe som har sørget for den store utbredelsen av LaTeX i tekniske og matematiske kretser. F.eks. vil produsere formula_1 Brukeren kan med dette skrive meget avanserte formler uten alt for store problemer og ende opp med pene, leservennlige formler. Overliggende kamaksel. Overliggende kamaksel (OHC, fra engelsk "overhead camshaft") har kamakselen plassert inni topplokket, over forbrenningskamrene og drive ventilene eller ventilarmene direkte i stedet for å bruke støtstenger. Denne løsningen er mer kompleks, og krever bruk av en registerreim eller et registerkjede, men denne løsningen er også mer fleksibel. Det finnes to varianter av overliggende kamaksler Enkel overliggende kamaksel. Når det er en enkel overliggende kamaksel er det én kamaksel inni topplokket. Denne løsningen var vanligere tidligere. På eldre motorer var det vanlige med én enkelt underliggende kamaksling. Denne løftet ventilene ved hjelp av støtstenger. Dobbel overliggende kamaksel. Doble kamaksler erstattet enkle kamakslinger som var vanlig tidligere. Geiter. Geiter er en gruppe pattedyr. Hannen kalles (geite)bukk, hunnen geit og avkomet killing. Midtbygdens Idrettslag. Midtbygden Idrettslag (stiftet i 1936) er et idrettslag fra Tau i Strand kommune, Rogaland. Stadionområdet består av to gressbaner, en kunstgressbane (åpnet 22 mai 2012) og en innendørs fotballhall. Klubben eier alle områder selv, bortsett fra fotballhallen som er sameie. Klubben fikk i 2004 innendørs fotballhall som den første i Rogaland. Dekket er identisk med Aalesund sin kunstgressbane, dvs en tredje generasjons kunstgressbane. Midtbygden har sin hovedgeskjeft innenfor fotballen, men har også volleyball, håndball og friidrett under sin virksomhet. Kjente fotballspillere som har spilt for Midtbygden er Martin Knudsen, Leif Rune Salte, Erik Johannessen og Einar Sigmundstad. Adelskalenderens 5 på topp er Leif Ole Sørheim 524, Asle Walde 504, Per Ravndal 500, Ole Grødem 393 og Snorre Walde 375. Midtbygden har befunnet seg i 5. divisjon siden 2003 etter nedrykk, men klarte i 2010 omsider å rykke opp igjen til 4. divisjon. Klubben var i moderne tid på sitt høyeste nivå i 1982 da klubben befant seg i 4. divisjon (nå 3. divisjon). Nåværende trener (siden 2009) er Reimund Voll som tidligere har vært assisterende trener i Staal IL. Klubbens old-boys lag har gjort det skarpest i de seneste årene med to kretsmesterskap på de tre siste årene. En av MILs motstandere her har vært Vikings gamle helter fra 70-, 80- og 90-tallet. På aldersbestemte nivå har klubben størst prestasjoner å vise til på kvinnesiden. Pikelaget kom til semifinalen i Dana-cup på 80-tallet. Men også i dag viser pikelagene godt igjen i lokale turneringer i Rogaland. Midtbygden sine friidrettsutøvere gjorde seg særlig bemerket på 70-tallet. Flere kretsrekorder og kretsmesterskap ble tatt med hjem til Tau i dette tiåret. Den største prestasjonen var det likevel Olav Gausland som stod for, da han vant 800 meter i Donald Duck mesterskapet i Kongsberg i 1977. Han ble også tatt ut på landslaget etter denne prestasjonen. En like stor prestasjon stod Leif Rune Heng for da han tok bronse i NM for seniorer med 7.29 i 1994. Hans personlige rekord på 7.31 plasserer han på topp 60 gjennom alle tider i Norge. Forøvrig har klubben også hatt avdelinger innen ski, skøyter, bordtennis og orientering. Okser. Okser (Bovidae) er en gruppe dyr som inkluderer bøfler, bisoner, antiloper, gaseller, og både ville og tamme kyr, sauer, geiter og vannbøfler. De største oksedyrene veier godt over tonnet og har en skulderhøyde på to meter. De minste veier rundt tre kilo og er ikke større enn en stor tamkatt. Noen er kraftige og muskuløse, andre lettbygd med små kropper og lange bein. Mange arter trekker sammen i store grupper med komplekse sosiale strukturer, mens andre stort sett holder seg for seg selv. Oksedyrene finnes i mange ulike habitater, fra ørken til tundra og fra tette tropiske skoger til bart fjell. Alle medlemmene i denne familien er planteetere og har fire mager som gjør at de fleste artene kan fordøye føde som er for næringsfattig for mange andre dyr, hovedsakelig gress. Ingen dyr er i stand til å fordøye cellulose direkte: på samme måte som (for eksempel) kenguruer og termitter, må oksedyr lite på bakterier i magen som bryter ned cellulosen ved gjæring. På grunn av størrelsen og vekten på det komplekse fordøyelsessystemet, har mange oksedyr en solid, stutt kroppsbygning; de mer grasiøse medlemmene av familien pleier å være mer selektive i matveien. Underfamilier. De åtte underfamiliene som listes nedenfor er i henhold til Hernandez-Fernandez og Vrba, 2005. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til klassifiseringen i denne familiegruppen. Roseau. Roseau (tidligere Charlotte Town) er hovedstaden i staten Dominica, med en anslått folkemengde på ca. 19 400 (2001). Fra byen eksporteres det blant annet lime og krydder. Havnebyen ligger sørvest på øya, og er landets økonomiske og kulturelle sentrum. Roseau er innfallsporten til Dominica. I tillegg til daglig fergeforbindelse med Guadeloupe og Martinique, legger flere cruiseskip til i havnen. Roseau har også en liten flyplass, "Canefield Airport", IATA-kode: DCF). Roseau er utgangspunkt for utflukter til flere attraksjoner, blant annet Trafalgar-fossene og Boiling lake. Historie. Dominica ble oppdaget av Columbus 3. november 1493. Tomasevangeliet. Tomasevangeliet, eller Thomasevangeliet, er en samling Jesussitater som hevdes å være skrevet ned av apostelen Tomas. Tomasevangeliet er et av de apokryfe evangeliene som ikke inngår i Bibelens kanon, og regnes av flere å være påvirket av gnostisismen. Datering. Enkelte forskere, som Elaine Pagels og Helmut Koester, mener at Tomasevangeliet kan være eldre enn "Markusevangeliet", det antatt eldste evangeliet i Bibelen. Andre mener det er laget på 100-tallet. Forskere har foreslått dateringer mellom år 60 og så sent som år 140, avhengig av om evangeliet er den originale kilden til utsagnene, eller om forfatterens bygger på andre greske eller koptiske tekster. Forskerne havner som regel i en tidlig datering fra år 60 til 100, eller en sen datering omkring år 140 avhengig av hva som vektlegges. Beskrivelse. I Tomasevangeliet gjengis flere utsagn fra Jesus, noe som gjør det til et såkalt "Jesusord-evangelium". Derimot finnes det ingen beskrivelser av Jesu guddommelighet eller av hans liv og virke. Tomasevangeliet er ikke en del av Bibelens kanon, men skildringen følger hele Jesu liv, på samme måte som de fire evangeliene i Det nye testamentet, særlig i de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas). En fullstendig versjon av Tomasevangeliet ble funnet sammen med en rekke andre tekster i Nag Hammadi-skriftene i 1945. Dette funnet omfattet 13 papyruskodekser med i alt 46 ulike skrifter, alle greske tekster i koptisk oversettelse, det vil på det språket de første kristne i Egypt snakket. Tekstene har gitt økt innsikt i jødedommen og kristendommen i antikk tid. Tomasevangeliet ble tidligere regnet som et såkalt gnostisk evangelium, sammen med evangeliene til Maria Magdalena og Filip, men nyere forskere mener at det mangler mange av særtrekkene til gnostisismen. Gnostisismen var en innsiktsreligion som flertallet i oldkirken avviste. Norske utgaver. Tomasevangeliet ble for første gang utgitt på norsk i 1994 ("3 Gjemte og glemte evangelier: Tomasevangeliet, Filipeevangeliet og Fredsevangeliet") på Det Frie Samfunns forlag, oversatt av Even Lorch-Falch. I 2000 kom en ny oversettelse av Svein Woje og Kari Klepp ("Thomasevangeliet") på Borglund forlag. En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen "Apokryfe evangelier" i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Malcolm X. Malcolm X (født Malcolm Little 19. mai 1925 i Omaha, Nebraska, død 21. februar 1965 i Harlem) var en amerikansk borgerrettighetsforkjemper, predikant i Nation of Islam og tilhenger av svart nasjonalisme. Han var eller er et symbol for svarte amerikaneres militante kamp. Hans far Earl Little var baptistprest og tilhenger av Marcus Garvey. Malcolm vokste opp i fosterhjem, hadde en kriminell ungdomstid, og tilbragte mye av 1940-tallet i fengsel. Mens han satt i fengsel hadde flere av søsknene konvertert til Nation of Islam, og i 1948 omvendte også han seg til islam. Da han ble løslatt i 1952 tok han kontakt med Elijah Muhammad, og fikk raskt en sentral plass i NOI. Fra 1954 var han leder av "Temple No 7" i Harlem, New York. Han var lenge talsmann for Nation of Islam og var også sentral i Muhammad Alis åndelige utvikling og omvendelse. Hans politiske syn ble radikalisert gjennom 1960-årene, og i 1964 brøt han med NOI og grunnla Muslim Mosque, Inc. og Organisasjonen for Afro-Amerikansk Enhet. Han ble skutt og drept i Harlem 21. februar 1965. Samme år ble "The Autobiography of Malcolm X" utgitt på bakgrunn av hans etterlatte papirer. I filmen "Malcolm X" (1991) ble han spilt av Denzel Washington. Tidlig liv. Malcolm Little ble født 19. mai 1925, i Omaha, Nebraska, han var fjerde av syv barn av Earl Little og Louise Norton. Hans far var en kristen predikant. Han støttet panafrikanisme-aktivisten Marcus Gravey og var en lokal leder av Universal Negro Improvement Association (UNIA). Malcolm X fortalte senere at tre av Earl Littles brødre, en som var offer for lynsjing, døde etter å ha blitt utsatt for vold fra hvite menn. På grunn av trusler fra Ku Klux Klan, måtte familien i 1926 flytte til Milwaukee, Wisconsin, og kort tid etter til Lansing, Michigan. Ett av Malcolms kallenavn var «Red», fra hans hårfarge. Allan Jepsen. Allan Kierstein Jepsen (født 4. juli 1977 i Kolding) er en dansk tidligere fotballspiller. Han er venstreback, og spiller for den danske klubben Randers. Jepsen har tidligere spilt for Heerenveen i nederlandske Eredivisie, Hamburger SV i Bundesliga, danske Aarhus og Aalborg og norske Vålerenga. Han var i VIF fra 2006 til 2009. ZTV. ZTV var en svensk kommersiell TV-kanal som drives av Viasat. Tidligere sendte den også til Norge. Kanalen ble etablert i 1992 og viser musikkvideoer, situasjonskomedier, dramaserier og filmer, samt noen realityserier. Den svenske versjonen laget sine egne underholdningsprogrammer før ZTV Sverige ble skilt ut til musikkanalen ZTV og den nye underholdningskanalen TV6. Kanalen stanset sine sendinger i 2010 grunnet sviktende seertall. Guatemala by. Guatemala by (spansk "Ciudad de Guatemala") er hovedstaden i Guatemala. Med sine 2–3,5 millioner innbyggere (befolkningsanslagene spriker på grunn av jordskjelv og vulkanutbrudd) er den Guatemalas og Mellom-Amerikas største by. Universiteter. Byen har 10 universiteter, Universidad Mariano Gálvez, Universidad Panamericana, Universidad Mesoamericana, Universidad Rafael Landivar, Universidad Francisco Marroquin, Universidad del Valle, Universidad del Istmo, Universidad Galileo, Universidad Rural og Universidad de San Carlos, det eneste statlige og det tredje eldste i Amerika. Sport. Guatemala by har mange idrettsanlegg og idrettsklubber. Fotball er den mest populære idretten, med Comunicaciones, CSD Municipal og Aurora FC som de største klubbene. Estadio Mateo Flores som ligger i sone 5 i byen, er landets største stadion, foran Estadio Cementos Progreso og Estadio del Ejército. En viktig flerbrukshall i byen er Domo Polideportivo de la CDAG. Doug Swingley. Doug Swingley (født 14. mai 1953) er en amerikansk hundekjører fra Montana, USA. Swingley startet med hundekjøring i 1989 etter at broren hans Greg hadde fått han interessert i hundesledeløpet Iditarod. Han debuterte i dette hundesledeløpet i 1992 med en 9. plass etter å ha ledet halvveis i løpet. Med 9. plassen ble han "beste førstegangskjører" i 1992. Hans første seier i Iditarod kom i 1995, og vant også i årene 1999, 2000 og 2001. I 2002 annonserte han at han skulle legge opp som hundekjører, men i 2004 gjorde han comeback som deltager i Iditarod. En øyesykdom medførte imidlertid at han måtte bryte i 2004. Holmestrand–Vittingfossbanen. Holmestrand-Vittingfossbanen (HVB) ble åpnet 30. september 1902 og nedlagt 1. juni 1938, persontrafikken 27. september 1931. Den gikk fra Holmestrand i Vestfold til Hvittingfoss i Buskerud. Det viktigste grunnlaget for banen var tresliperiet i Hvittingfoss. Der ble det produsert tremasse av tømmeret som ble fløtet i Lågen ved hjelp av kraftverket i Hvittingfossen. Trasé. Banen ble bygget som to strekninger. Den ene gikk fra Holmestrand til Hillestad, den andre fra Hof til Hvittingfoss. Fra Hillestad til Hof delte den strekning med Tønsberg-Eidsfossbanen som hadde blitt åpnet året før. Fremføringen mellom Holmestrand og Hvittingfoss er preget av store høydeforskjeller. Banen ble bygget for en stigning på 25 promille og en kurveradius på 100 meter. Dette var ikke nok, så på vei ut av Holmestrand måtte toget først rygge til et sted som ble kalt Reversen, og deretter kjøre fremover. Reversen var en holdeplass for lossing og lasting av blant annet melkespann til og fra Melkefabrikken. Ned til Hvittingfoss gikk banen i en stor sløyfe. I Holmestrand hadde banen en egen stasjon i Havnegaten, ved Dr. Graaruds plass. Traséen gjennom Holmestrand tok av fra Vestfoldbanen nord for Holmestrand stasjon, førte videre langs havneområdet og langs Havnegaten til Holmestrand privatbanestasjon. Derfra gikk den videre over dagens industriområde, langs Backers gate og Hagemannsveien til Gausen, der det også var lokstall. Ved Gausen krysset traséen Vestfoldbanen og endet ved Reversen holdeplass i Vestfoldgaten, der toget måtte skifte retning for å kunne kjøre videre. Resultatet av denne fremføringen var at kjøretiden mellom stedene var på ca 90 minutter, over en distanse på 31 kilometer. Til sammenlikning var bilveien bare 23 kilometer, da fremføring med tog må gjøres med mindre stigninger enn med bil. Sør for Hillestad skole ved Hynnås har 150 m av skinnegangen blitt satt i stand av "Museumsforeningen Vestfold Privatbaner". Lokstallen ved Gausen er intakt og blir brukt av et bilverksted. I Hvittingfoss er stasjonsbygningen og godshuset bevart. Mycetobiidae. Sevjemygg (Mycetobiidae) er en liten familie av mygg med larver som utvikler seg i sopp. Denne familien blir ofte regnet som en underfamilie (Mycetobiinae) av vindusmygg (Anisopodidae). Tre arter finnes i Europa, alle er kjent fra Norden men bare en av dem er foreløpig registrert fra Norge. Utseende. Mycetobiidae er ganske små, mørke mygg, 4-7 mm lange. De kan ligne på soppmygg, men er ikke nært beslektet med disse. Hodet er ganske stort, med nyreformede fasettøyne og tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er forholdsvis korte og slanke med 16 ledd. Kroppen har ganske lang og tett behåring. Beina er ganske kraftige, hoftene (coxae) er forlenget og leggene (tibiae) har tydelige sporer ytterst. Vingene er store og brede med tydelig årenett. Larvene er lange og tynne, uten noen form for kroppsutvekster, og med en tydelig hodekapsel. Levevis. Larvene lever i fuktig, råtnende organisk materiale, for eksempel sterkt nedbrutt død ved og gjærende utflytende sevje. Nokså lite er ellers kjent om biologien til denne gruppen. Venezuelas flagg. Venezuelas opprinnelig flagg ble tatt i bruk 17. februar 1954. Flagget er det som har vært i bruk i Venezuelas nasjonalkongress, og som består av tre like brede, parallelle og horisontale sammenhengende striper. Flagget ble opprinnelig utformet av Francisco de Miranda, som heiste et flagg med gul, blå og rød stripe 12. mars 1806 på skipet som var på vei til Coro i Venezuela på hans andre forsøk på å starte en revolusjonær uavhengighetsbevegelse. Dette formatet forble uendret til 1811, men gjennomgikk flere endringer i løpet av det 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet når det gjaldt stjerne og riksvåpenet. I Venezuela feirer man flaggets dag 12. mars. 12. mars 2006 ble flagget endret til det som er avbildet øverst til høyre. Den viktigste endringer er tilføyelsen av en stjerne nummer åtte, som president Hugo Chávez har kalt «Bolivar-stjernen», til minne om Simón Bolívar. I tillegg til endringene i flagget, er Venezuelas riksvåpen også endret. Hesten har alltid løpt mot høyre, men løper nå mot venstre. Endringen fra sju til åtte stjerner er forbundet med Venezuelas uavhengighet. Opprinnelig bestod den nye staten av sju provinser, men den åttende provinsen, Guayana, kom med like etterpå. Selv om det nye flagget ble godkjent av den venezuelanske regjeringen, har det skapt kontroverser. Den opprinnelige åttende provinsen omfattet deler av det som i dager er Guyana, og gjenspeiler Venezuelas krav på området vest for elven Essequibo i Guyana. Retningen hesten løper i, kan også skape uro i høyreopposisjonen. KV59. Kongsberg Våpenfabrikk 59 (KV59) er et skarpskyttergevær i kaliber 7,62 × 51 mm NATO. Den er tidligere brukt av Forsvaret, er en boltrifle basert på Mauser-mekanismen, og produsert av Kongsberg Våpenfabrikk. Se også. Liste over skarpskyttergeværer Helgelandsbrua. Helgelandsbrua er ei 1 065 meter lang skråkabelbru som forbinder kommunene Alstahaug og Leirfjord i Nordland. Brua krysser Leirfjorden mellom fastlandet og øya Alsten, og gir Sandnessjøen fergefri fastlandsforbindelse. __NOTOC__ Brua er bygd som en tofelts vei med et gangfelt. Den ble åpnet i juli 1991 og var bomvei til den var nedbetalt 27. mai 2005. Den er en del av fylkesvei 17. Konstruksjonen. Brua har i alt 12 spenn hvorav hovedspennet er på 425 meter. Seilingshøyden er 45 meter og laget av betong. Alle pilarene er bygd med klatreforskaling, også de to hovedtårnene som bærer «fritt frambygg»-delen. Brubanen er betydelig slank i horisontalplanet, bare 40 cm i tykkelse på midten og 1,2 meter i ytterkant. For hvert kabelfeste går det i tillegg bjelker på tvers under brubanen. Kablene er festet til brubanens ytterkant. Forankringene til kablene ligger i et prefabrikkert element som igjen er støpt inn i betongen på undersiden av overbygningen. Hovedtårnene er 138 og 127 meter høye fra havoverflaten og til toppen. I tillegg er det nordligste tårnet fundamentert ned til en dybde på 30 meter under havoverflaten. Tårnene er 6 meter brede sett fra siden av brua og 2,2 meter på det smaleste, sett på tvers av brua. Broen ble prisbelønt i 1994 med «FIP – outstanding structures». Den ble i 2010 kåret til Norges vakreste bro av Teknisk Ukeblads nettlesere med 24 prosent av stemmene. Brua ble konstruert av Elljarn Asbjørn Jordet i Aas-Jakobsen AS. On Air. "On Air" er det andre soloalbumet til Alan Parsons i etterkant av Alan Parsons Project. Albumets virkelige bakmann er imidlertid Ian Bairnson, «Prosjektet»s lojale gitarist. Med deres nylige uavhengighet fra plateselskapet Arista, skulle dette albumet være fullstendig upåvirket av kommersielle drivkrefter. Temaet som går gjennom hele plata er flyving og det å bevege seg i luften og verdensrommet, og det følger med en CD-ROM som omhandler flyvingens historie. Den mest kjente melodien på plata var nok «Brother Up in Heaven» som ble spilt mye på norsk radio. Det er en sterk personlig tekst som omhandler Ian Bairnsons fetter Eric Mounsey som var helikopterpilot i Gulfkrigen i 1994. Han fløy et ubevæpnet helikopter, og ble ved en feiltagelse skutt ned og drept av amerikanske (sine egne) styrker. Tennplugg. Tennpluggens oppgave er å omdanne høyspenning (5 000 – 50 000 volt) fra motorens tenningsanlegg (tennspole), til en «gnist» (egentlig en lysbue) i motorens forbrenningskammer i toppen av sylinderen. De finnes i mange varianter og utforminger avhengig av hvilke type motorer de skal brukes til. To tilsynelatende like tennplugger kan ha ulik varmeverdi (tynnere eller tykkere isolator rundt senterkjernen i pluggen)som gjerne angis som stigende eller synkende tallverdier preget inn på selve pluggen. Stigende tallverdi angir som regel en kaldere plugg. Om feil varmeverdi anvendes kan man i verste fall få alvorlige skader på motoren, eller i beste fall driftsforstyrrelser. Odd Arvid Eilertsen. Odd Arvid Eilertsen, kjent under navnet OddA (født 12. mai 1956) nordnorsk all-round musiker (kontrabass og gitar). Free-lance musiker siden 1973. Han var opprinnelig bassist og gitarist i Tromsøgruppa Erter, Kjøtt og Flesk, et folk-rockband tidlig på 1970-tallet, Er bassist i Nordnorsk Visegruppe som mellom 1975 og 1980 utga to plater (Rav og Rækling og Hei Løsti´) som fikk stor betydning for den såkalte visebølgen på 70- 80-tallet,NNVG fikk Prøysen-prisen i 1977 og gruppa er enda aktiv og spiller fra tid til annen konserter. OddA sitt virke som free-lancer har vært omfattende, teatermusiker/ musikalsk leder på en rekke produksjoner ved Hålogaland Teater, Nordland Teater og Beaviaas Sami Theater og NRK. Har skrevet musikk til spillefilmer, TV-serier og kortfilmer.Har jobbet som studiomussiker og produsent på en rekke plateinnspillinger. Har turnert med mange av nordnorsk musikklivs artister; Sverre Kjelsberg, Ragnar Olsen Steinar Albrigtsen, Jørn Hoel, Trygve Hoff, Tove Karoline Knutsen, Nøkken for å nevne de mest kjente. Gikk i år 2000, etter nesten 30 år på veien over i det noen kaller skikkelig jobb, og var med på oppbyggingen av Kulturavdelingen ved Universitetssykehuset (UNN) i Tromsø. Jobber idag som produsent for Landsdelsmusikerne i Kultur i Troms i Harstad. Gjør strøjobber ved siden i forskjellige musikksjangre. Han fikk Gammleng-prisen i klassen studiomusiker i 1999. Sviknott. Sviknott (Ceratopogonidae) er en ganske artsrik familie av veldig små mygg. Noen arter er blodsugere, men ikke alle artene suger blod, noen er også aktive rovdyr som driver jakt på andre små insekter. Sviknottene klekkes i fuktig jord og er særlig tallrike i myrområder. Sviknott-familien omfatter omtrent 5 000 beskrevne arter i verden. I Norge er den dårlig undersøkt, men det ser ut til at vi har en god del arter. En enkelt undersøkelse av faunaen i trekroner i furuskog, ble det funnet 56 arter av sviknott. Til nå er det registrert ca. 75 arter i Norge, men det finnes sikkert mange flere. Noen er blodsugere. Det er særlig slekten "Culicoides" man legger merke til, da flere av disse artene biter mennesker og kan være meget plagsomme. Ikke alle sviknott suger blod. Hunnene av artene i underfamilien Ceratopogoninae, bortsett fra slekten "Culicoides", er alle rovdyr som fanger ulike små, flyvende insekter. I denne gruppen er det vanlig at hunnen spiser hannen under paringen. Noen sviknott, for eksempel "Forcipomyia eques", er så små at det kan leve av å suge «blod» (kroppsvæske) fra andre insekter. Utseende. Sviknottene er veldig små til små mygg, mellom 1 og 5 mm lange. De ligner fjærmygg, men er vanligvis mer tettvokste og kan skilles fra fjærmyggene på detaljer i vingeårenettet. Kroppen er vanligvis nokså kraftig. Hodet er stort, litt kortere enn bredt, med store, nyreformede fasettøyne, men uten punktøyne (ocelli). Antennene er ganske lange og tynne med kranser av lange hår på hvert ledd. De innerste leddene er vanligvis forstørret. Munndelene er ikke forlenget til en sugesnabel, men omfatter skarpe stikkeredskaper. Beina er vanligvis slanke, men noen arter har fortykkede baklår. Vingene er forholdsvis korte og brede, ofte tydelig hårete, og har gjerne mørke flekker eller tverrbånd. Larvene kan variere mye i utseende men har alltid en tydleig hodekapsel. Noen grupper, for eksempel slektene "Bezzia" og "Culicoides", er svært lange og tynne, mens andre, som slekten "Atrichopogon", er kraftige med fingeraktige utvekster på ryggen. Levevis. Larvene til sviknotten lever i ulike slags fuktige miljøer, særlig i fuktig jord eller mudder. Noen arter kan finnes under barken på døde trær. Larvestadiet kan vare bare noen få dager hos enkelte arter men kan også vare flere måneder. De voksne myggene flyr helst fra sent på ettermiddagen og utover kvelden og natten, men på overskyede og fuktige dager kan de være i aktivitet hele dagen. De blodsugende artene finner trolig offeret sitt ved å gå etter karbondioksid i utåndingsluften. Som hos alle mygg er det bare hunnene som stikker. De trenger proteinene fra blod for å utvikle eggene. Sviknottene er så små at man lett overser dem, noen er så små at de kan krype gjennom myggnett. Bittene er meget irriterende og forårsaker kløe. Der hvor sviknottene i slekten "Culicoides" er tallrike utgjør de et stort trivselsproblem. I Skottland regner man disse myggene som det største problemet for turistnæringen, ettersom folk som har blitt kraftig angrepet, ofte ikke kommer tilbake. I Norge er problemene særlig store der det finnes mye myrlendte områder. Svinottene flyr ikke der det er vind, så leplantinger kan i noen tilfelle øke sviknott-plagen kraftig. Noen sviknott-arter kan spre sykdommer som virus og ulike parasitter, men problemene med dette er relativt små i Nord-Europa. Ryfylkemuseet. Ryfylkemuseet er regionmuseum for kommunene Forsand, Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Finnøy, Rennesøy og Kvitsøy. Regionen omfatter, øy-, fjord- og fjell-landskapet Ryfylke i Rogaland og har et folketall på ca. 30 000. Administrasjonen til museet er på Sand, men museet kjennetegnes av at det har mange museumsanlegg som står på sine opprinnelige steder omkring i bygdene. Museet har avdelinger i de fleste kommunene. Hvert år gir museet ut årboken "Folk i Ryfylke". Historikk. Ryfylkemuseet ble etablert som regionsmuseum for Ryfylke gjennom en avtale mellom styret i det daværende Rogaland Folkemuseum og Rogaland fylkeskommune 21. oktober 1980. Det praktiske arbeidet med utviklingen av museet startet da det ble etablert nytt hovedsete på Sand året etter. Det tidligere Rogaland Folkemuseum ble stiftet i 1936. Meningen var at det skulle bygges opp et folkemuseum ved Mosvatnet i Stavanger med bygninger fra Jæren, Ryfylke og Stavanger. Men grunnleggerne av museet lykkes ikke med å gjennomføre denne planen, og de bygningene som museet etterhvert fikk hånd om, ble stående på sine opprinnelige tomter. På den måten ble Rogaland Folkemuseum etterhvert et unikt museum med de fleste av samlingene stående på «rot». Etter omgjøringen til regionmuseum for Ryfylke ble samlingene på Jæren, som blant annet omfattet Grødalans-tunet, overført til Hå bygdemuseum og den nye museumsenheten Jærmuseet. De samlingene som museet hadde i Hjelmeland og Suldal gjekk inn i regionmuseet. Etter å ha arbeidet med innsamling av sang-, musikk og dansetradisjoner fra Rogaland i 10 år, ble Folkemusikkarkivet for Rogaland etablert som en integrert del av Ryfylkemuseet i 1992. Likeledes ble det etablert et senter for bygningsvern i 2002 som en avdeling ved museet, etter at museet siden 1995 hadde arbeidet med dokumentasjon, vern og videreføring av tradisjonshåndverk. Etterhvert som museet har fått flere stillinger, har engasjementet i andre deler av regionen økt. I sammenheng med museumsreformen ble det i 2001 inngått avtaler med kommunene om etablering av Ryfylke som en konsolidert museumsenhet. Alle de kommunale samlingene er nå underlagt Ryfylkemuseet. Evangelium. Med evangeliene mener en vanligvis de fire bøkene i Det nye testamentet som direkte omhandler Jesu liv og virke, nemlig Evangeliet etter Matteus, Evangeliet etter Markus, Evangeliet etter Lukas og Evangeliet etter Johannes. Disse fire evangeliene har sine navn etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, men er skrevet av ukjente forfattere. De fleste forskere idag regner med at de er skrevet i perioden mellom år 60 og 120. Evangeliet etter Markus regnes for å være det tidligste, og man regner med at Lukas og Matteus hadde Markus som en av sine kilder når de skrev sine evangelier (også brukt som kilde av Matteus og Lukas er Q-kilden). Fordi det er mye felles stoff i Markus, Matteus og Lukas kalles disse for de synoptiske evangelier. Evangeliet etter Johannes regnes som det seneste, og skiller seg noe fra de tre andre både i form og i ordvalg. Men felles for alle de fire evangeliene er at de fokuserer på Jesu sitt virke de siste årene, fra han lot seg døpe av Døperen Johannes, og til han ble korsfestet under Pontius Pilatus. Tyngdepunktet i alle fire evangeliene ligger på Jesu siste dager i Jerusalem og hans død. Alle de fire evangeliene inneholder beretninger om at Jesus viser seg for disiplene etter sin død. Evangelier utenfor Bibelen. I tillegg til de fire evangeliene som inngår i Bibelens kanon eksisterer det også flere andre evangelier med skildringer av Jesu ord eller liv. Blant de mest kjente er Tomasevangeliet, Maria Magdalenas evangelium og Filipevangeliet. Disse ble utelatt fra kanon fordi de ikke var i bruk i den første kristne menighet eller fordi de ikke kunne knyttes sikkert til en av apostlene. Mange av de alternative evangeliene har også en annen innfallsvinkel på Jesus – den gnostiske. Et utvalg apokryfe evangelier og evangeliefragment ble utgitt i samlingen "Apokryfe evangelier" i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen, og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier, skildringer av jesu barndom, og av Jesu nedfart til dødsriket. Mer om evangeliene. De fire evangeliene danner grunnlaget for historier om Jesu liv. Budskapet til evangelistene er å forkynne troen på den levende Jesus som hadde stått opp fra de døde. Evangeliet etter Matteus står først i Det Nye Testamente. Man antar at evangeliet er nedskrevet mellom år 70 og 90. Verket har sterkt preget av at det er blitt til i et jødisk samfunn. Markus var den første som begynte arbeidet med å fortelle om Jesu liv. Evangeliet etter Markus ble trolig skrevet ned rundt år 65-70 og er det korteste evangeliet. Markus legger vekt på å formidle at Jesus virkelig er Messias, den frelseren jødene ventet på. Lukas' evangelium er det lengste av de fire evangeliene, og trolig skrevet i 80-årene. Lukas hadde en god utdanning, og skriver sin fortelling i samme stil som datidens andre historiske fortellinger. Evangeliet etter Johannes er skrevet en gang mellom 70 og 100 etter Kristus. Dette verket skiller seg fra de 3 andre evangeliene i både form og innhold, da det ikke er av de tre synoptiske evangeliene. De fire symbolene. I kirkekunsten symboliseres evangeliene (etter en tolkning hos kirkefaderen Ireneus av Lyon) av fire kjeruber, slik de beskrives av profeten Esekiel (1,5f og 10,14) som fire vingede skikkelser: Henholdsvis et menneske (ikke en engel!), en løve, en okse og en ørn. I kjerubernes ansikter så Ireneus Kristi natur og gjerning uttrykt. Løven henviste til Jesu styrke og majestet, oksen til hans offerdød (ettersom Mithras-kulten med sitt tyreoffer var svært utbredt i Romerriket på den tiden), menneskeansiktet til inkarnasjonen og ørnen til «åndens nedflyvende nåde over kirken». Løven ble knyttet til Johannes, oksen til Lukas, mennesket til Matteus og ørnen til Markus. Hieronymus foretrakk imidlertid å knytte løven til Markus (og dermed senere til Venezia) og ørnen til Johannes, i stedet for omvendt, og slik ble det. Etter det vi kjenner til, var Ireneus også den første som utpekte Nytestamentets fire evangelier som «kanoniske», samtidig som han beskrev resten som «fylt av blasfemi». På hans tid sirkulerte dusinvis av evangelier i de kristne menighetene, inkludert hans egen greskspråklige innvandrer-menighet i Gallia, men Ireneus insisterte på at bare disse fire var «autentiske». Hans begrunnelse var at liksom det bare eksisterer fire verdenshjørner, fire vindretninger og fire søyler til å holde himmelen oppe, kan der bare finnes fire evangelier. Disse, påstod han, var skrevet av Jesu egne apostler (Matteus og Johannes), eller deres ledsagere (Markus, Peters disippel, og Lukas, Paulus' disippel). Sektormine. En sektormine eller sektorladning er en rettet sprengladning som vanligvis utløses på kommando. En sektormine kan utløses ved hjelp av snubletråd. Den defineres da som en antipersonellmine og er dermed forbudt etter Minekonvensjonen. Den har virkning innenfor en sektor på omtrent 60° foran våpenet, hvor en eksplosjon kaster fra hundrevis av små stålkuler. Våpenet brukes nesten utelukkende mot personell. Det eksisterer en rekke forskjellige typer sektorminer. Den mest kjente er den amerikanske "Mine, AntiPersonnel, M18A1", også kjent under kallenavnet "Claymore". Andre eksempler er fra den tidligere Sovjetunionen MON-50, MON-90, MON-100, MON-200; fra Israel No. 6; Fra Frankrike MAPED F1 og fra Sør-Afrika Mini MS-803. Svestad. Svestad er et lite sted på Nesoddens vestside ved Oslofjorden. Stedet har navn etter gården Svestad, som ligger lenger øst over skogen. Opprinnelig var det nede ved sjøen bare to bosettinger, Granerudstøa og Svestadstøa. I Granerudstøa ble det fra 1912 anlagt et oljeanlegg, "Norsk-Engelsk Mineralolje Aktieselskab." Dette ble senere tankanlegg for Shell. Oljeanlegget ga grunnlag for arbeidsplasser og ny bebyggelse. På Svestad ligger idag Falck-Nutecs maritime sikkerhetssenter/skole, samt en håndfull mindre næringsvirksomheter. Området er under utvikling av Aspelin Ramm, som har planer om å etablere et hotell og flere boliger på området, samt videreutvikle Svestad Marinepark som næringsområde. Tennessee Williams. Thomas Lanier Williams III, bedre kjent som Tennessee Williams (født 26. mars 1911 i Columbus i Mississippi, død 25. februar 1983) var en amerikansk dramatiker. Han er mest kjent for sine filmatiserte skuespill "En sporvogn til begjær" ("A Streetcar Named Desire") fra 1947 og "Katt på hett blikktak" ("Cat on a Hot Tin Roof") fra 1955. Begge skuespillene utspiller seg i USAs sørstater, og skildrer lidenskapelige kvinner. Seng. Seng er et liggemøbel som primært brukes til å hvile på og sove i. Senger er vanligvis utstyrt med stoppet madrass og sengetøy. De tidligeste sengene hadde halm eller høy i stedet for madrass. De rike hadde senger og sengetøy fylt med fjær. Christo og Jeanne-Claude. Det amerikanske kunsterparet Christo og Jeanne-Claude i 2005 Christo og Jeanne-Claude var et gift amerikansk kunstnerpar. Christo og Jeanne-Claude jobber med stedsbundet installasjonskunst i form av innpakkede objekter, bygninger og landskapsformasjoner. Deres enorme installasjoner påvirker ofte hele miljøet, eller landskapet, rundt dem. Paret er mest kjent for sine skulpturer hvor de gjør bruk av store tekstiler, både i og utenfor byer. Christo (født Hristo Yavashev, bulgarsk: Христо Явашев) ble født 13. juni 1935 i Gabrovo, Bulgaria. Jeanne-Claude Denat de Guillebon ble født 13. juni 1935 i Casablanca, Marokko i en fransk militærfamilie. Hun døde den 18. november 2009 i New York. Kunstnerne møttes i Paris i 1958, og har en sønn, Cyril, som ble født i 1960. Cyril er dikter, og har publisert flere diktsamlinger. Christo og Jeanne-Claude flyttet til New York i 1963. I sine arbeider pakket de blant annet inn Riksdagen i Berlin og broen Pont Neuf i Paris. De stod også bak installasjonen The Gates i New Yorks Central Park. Christo og Jeanne-Claude fremholdt at meningen ved deres kunst er å gjøre verden til et vakrere sted, eller å gi folk en mulighet til å se et gammelt landskap på en ny måte. Christos innpakkede kunst har blitt kalt for empaquetage (fransk for «innpakning»). Nitelva. Nitelva er en elv som har sitt utspring ved Grua der den faller raskt ned til Harestuvatnet i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Elven renner herfra rolig sørover og ender i Øyeren. Elva har da tilbakelagt en strekning på ca. 37 km, og har hatt et fall på ca. 30 meter. Elva tilhører Oslomarkavassdragene. Den nordre delen av Nitelva renner gjennom Hakadal og kalles der Hakadalselva. Ferden mot Øyeren begynner med brusende stryk og går over i en bred, rolig og meandrerende flod gjennom Nittedal. De siste kilometrene danner elva et skille mellom Skedsmo og Rælingen kommuner, først som en miljøskapende del av Lillestrøm by og Øvre Rælingen med turveier på begge bredder, så forbi et industrialisert område før den ender i et innlandsdelta ved nordenden av Øyeren i Rælingen. Nitelva og dens bredder utgjør et variert og frodig belte gjennom skogsområder, jordbrukslandskap og bebyggelse. Elven fikk opprinnelig navnet "Nitja". Betydningen av dette navnet er noe usikkert, men det kan ha sammenheng med ordet "net", i betydningen fiskegarn. Det kan også komme fra verbet "hnita", som betyr «å støte sammen» (f.eks. bølger som støter sammen). Elva dannet en viktig del av livsgrunnlaget for de tidligste bosetningene i området, og vassdraget har blitt utnyttet til blant annet isskjæring, tømmerfløting og drift av møller, sagbruk og kraftverk. Flere steder langs Nitelva finnes rester etter slik virksomhet og mange stedsnavn langs elva gjenspeiler tidligere tiders bruk av naturressursene. Elva er velegnet til sportsfiske. Opp til Rotnesfossen finnes de fleste av Norges ferskvannsfisker, og 21 arter er registrert. Blant disse er gjedde, gjørs, abbor og karpefisker de vanligste. Nord i vassdraget finnes også en bestand av ørret. Langs elva kan man også oppleve et innholdsrikt og variert dyre-, fugle- og planteliv, og har en viktig økologisk funksjon som leveområde og spredningskorridor for en rekke arter. Her kan man oppleve både tett granskog, frodig løvskog, myrer, blomsterenger, sivskog og vannplanter. Av dyre- og fuglearter langs elva kan nevnes bever, gråhegre og rådyr. På grunn av det biologiske mangfoldet er Nitelva et vernet vassdrag, og i nedre del av vassdraget er det opprettet to naturreservat; Sørumsneset og Nordre Øyeren naturreservat. Kvintett. Kvintett er en gruppe på fem, og blant annet en vanlig sammensetning i mindre musikalske ensembler. Musikken som spilles i slike små ensembler kalles gjerne kammermusikk. En slik sammensetning kan f.eks være "blåsekvintett" (fløyte, obo, klarinett, fagott og valthorn), "messingkvintett" (to trompeter, valthorn, trombone og tuba) eller en "sangerkvintett". En strykekvintett består av to fioliner, to bratsjer og én cello, evt. to fioliner, én bratsj og to celloer. Forsvarsdepartementet (Sverige). Forsvarsdepartementet er et departement under Sveriges regjering med ansvar for det svenske totalforsvaret. Ansvarsområdet omfatter det militære og sivile forsvaret, sikkerhetspolitikk, etterretning, verneplikt, frivillighetsorganisasjoner, hjemmevern, den statlige redningstjenesten og Kustbevakningen. Försvarets radioanstalt. Försvarets radioanstalt (FRA) er en svensk sivil etat under Forsvarsdepartementet som bedriver signalspaning (spaning etter radiosendninger og andre signaler som kan fanges opp i luften) på oppdrag fra regjeringen, forsvaret, Totalförsvarets forskningsinstitut, Försvarets materielverk og andre myndigheter. Formålet er å støtte svensk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. På forespørsel gir FRA også støtte til informasjonssikkerhetsarbeidet hos andre myndigheter og statlige selskaper. Etaten har rundt 650 ansatte og om lag en halv milliard norske kroner å rutte med i 2008. Hovedkvarteret ligger i Lovön, femten kilometer vest for Stockholm sentrum. Försvarets Radioanstalt blir ledet av en generaldirektør og har ikke noe styre. FRA-loven. FRA-loven omhandler etterretningsvirksomhet med innhenting, bearbeidelse, analyser samt rapporter om signaler fra elektronisk kontakt ut og inn av Sverige. Til tross for voldsomme protester besluttet Riksdagen «signalspaningsloven» 18. juni 2008 med 132 mot 128 stemmer. AGM-114 Hellfire. AGM-114 Hellfire er et amerikansk luft-til-bakke-missil, utviklet for å brukes mot stridsvogner. Opprinnelig var det laserstyrt og med hulladningsstridshode, men senere varianter hadde både andre typer søkere og andre stridshoder. Det fyres heller ikke bare fra fly lenger. I Norge er Hellfire i bruk av Kystjegerkommandoen. Opprinnelig var denne bruken tenkt som et mobilt tillegg til de største kystfortene, og erstatter for de mindre kystfortene som ble nedlagt. Etterhvert ble konseptet utvidet og overtok flere av rollene til Kystartilleriet, før kystfortene og Kystartilleriet ble endelig nedlagt i 1999. Kystjegerkommandoen og de lette missilbatteriene med Hellfire ble fraktet med Stridsbåt 90N. Knott. Knott (Simuliidae) er en familie av kraftig bygde mygg med larver som utvikler seg i rennende vann. Omtrent 50 arter knott er kjent fra Norge. Merk at på Vestlandet brukes betegnelsen oftest om den mindre sviknotten, som ikke er innenfor familien Simuliidae. Hunnene til mange arter er blodsugere, og en del kan bli meget plagsomme. Tuneflua ("Simulium truncatum") er et kjent eksempel. Andre arter kan spre alvorlige sykdommer og parasitter, for eksempel elveblindhet (onchocerciasis) i Afrika. Men det er også arter som ikke biter. Utseende. Knott er små til middelsstore (1,2 - 6 mm lange) kraftige mygg. Hodet er noe kortere enn bredt, med store fasettøyne som møtes i pannen hos hannene, men uten punktøyne (ocelli). Antennene er korte og korthårete, sylindriske og består av 9-11 ledd. Munndelene er korte og kraftige, stikkende. Vingene er trekantede, de forreste årene er tydelige mens årene lenger bak er ganske utydelige. Beina er oftest ganske kraftige, og har ofte iøynefallende hvite flekker eller tverrbånd. Larvene er pølseformede, med en tydelig hodekapsel. Munndelene omfatter fire vifter av lange hår, som brukes til å filtere matpartikler fra vannet. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppene, som finnes fastsittende under vann, har et karakteristisk knippe av lange ånderør i den fremre enden. Levevis. Langt fra alle artene biter mennesker. Som hos alle blodsugende mygg er det bare hunnene som stikker, eller mer korrekt, biter. Larvene lever i rennende vann, der de sitter fast på steiner eller vegetasjon og bruker viftene på munndelene til å filtrere ut matpartikler. De er avhengige av oksygenrikt vann men noen arter tåler en viss forurensing. Larvene går gjennom fire til åtte, vanligvis sju, larvestadier (hudskifte). Dette er uvanlig mye for tovinger, men så mange hudskift finnes også hos hårmygg. Noen knott «blir aldri voksne». Vassdragsreguleringer kan synes av og til å favorisere arter som er plagsomme for mennesker og husdyr. Arten "Prosimulium ursinum" kan i svært kalde bekker droppe det voksne stadiet – den nye generasjon egg frigjøres direkte fra puppen uten at det har skjedd noen paring, og det voksne insektet klekkes aldri. Slik sparer den tid høyt til fjells der sommersesongen er kort. Sykdomsspredere. Når knotten drikker blod, sprøyter de inn et stoff for å hindre at blodet levrer seg. Dette forårsaker kløe, men kan også gi alvorlige allergiske reaksjoner. De norske knottartene skaper sjelden problemer utover det at de er plagsomme, selv om mange kan reagere kraftig på bittene. Enkelte tropiske knottarter overfører alvorlige sykdommer. a>» (River Blindness) i Afrika. Klikk på bildet for å se det større. Elveblindhet. Elveblindhet eller "oncocerciasis", som forårsakes av rundormen "Oncocerca volvulus" er mest kjent. Denne sykdommen, som kan føre til blindhet, finnes langs mange elver i Afrika, og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har kalkulert at så mange som 85 millioner mennesker er utsatt for sykdommen. På fugler. Knott sprer også parasitten "Leucocytozoon" (Protozoa) til fugler, der den fremkaller en malarialignende sykdom, og kan spre farlige virus. På husdyr. Man har funnet at opptil 6000 knott kan angripe ei ku samtidig, og dette kan være nok til å ta livet av dyret. Ved knottangrep kan det hos kveg oppstå en tilstand kalt "simuliotoxicose", som kan ta livet av ei ku på bare 15 minutter, men det er uklart hva som forårsaker dette. Mer vanlig er det at bitende knott plager beitende dyr så mye at de ikke får spist skikkelig og taper seg i vekt og allmenntilstand. Problemer med knott er ofte konsentrert rundt visse vassdrag. I Norge er særlig problemene med tuneflua, "Simulium truncatum", i Østfold kjente. Ung Symfoni. Ung Symfoni ble grunnlagt 1997 og er et av Norges største Symfoniorkestre for ungdom i alderen 14 til 25 år. Gjennomsnittsalderen er ca 19 år og orkesteret har full symfonisk besetning. Orkesteret har samling en helg i måneden og har over 70 medlemmer. Orkesteret øver hovedsakelig i Bergen og hovedtyngden av musikerne kommer fra Hordaland, men orkesteret har per dato medlemmer fra 8 ulike fylker. Orkesteret har helt siden starten blitt dirigert av Kjell Seim, en av Norges mest ettertraktede dirigenter. Orkesteret er en smeltedigel av unge musikere fra skoleorkestre, korps, musikkskoler, videregående skoler og konservatorier. Ung Symfoni er medlem av De Unges Orkesterforbund (UNOF) og drives av De Unges Orkesterforbund Hordaland. Ragnar Olsen. Ragnar Olsen (født 26. mai, 1950 i Tromsø) er en norsk forfatter og visemusiker, oppvokst på Finnsnes i Lenvik kommune i Troms. Olsen har studert ved Universitetet i Oslo. Han har siden 1978 vært dikter og oversetter for Hålogaland Teater, og står blant annet bak nordnorske versjoner av "En midtsommernattsdrøm", "Macbeth" og "Othello" av William Shakespeare, Jacques Brel-cabareten "Når hjertet slår ut med arman", "Antigone" av Sofokles, "Spellemann på taket" og "Stein i lomma" av Marie Jones. Videre har han levert "Ifigenia i Aulis" av Euripides og "Karusell" av Rogers & Hammerstein til Det Norske Teatret og "Jesus, gutten min" til Rogaland Teater. Han er medlem i visegruppa Boknakaran sammen med bl.a. Jan Arvid Johansen. Waltheof II av Northumbria. Waltheof, jarl av Northumbria (c. 1050–1076) var den siste av anglosaksiske jarlene som forble i England et tiår etter normannernes erobring. Waltheof var sønn av jarl Siward av Northumbria, og ble, selv om han antagelig var utdannet for et geistlig liv, jarl av Huntingdon og jarl av Northumberland omkring år 1065. Etter slaget ved Hastings var han nødt til å underkaste seg Vilhelm Erobreren, men da et spontant opprør brøt ut i nord, samtidig som anglosakseren Edgar Ætheling krevde den engelske tronen med skotsk støtte angrep og erobret byen York deltok også Waltheof i opprøret. Med den brutalitet som var karakteristisk for Vilhelm ble opprøret knust, og deretter herjet, brente og massakrerte han befolkningen. Det fikk Waltheof til igjen underkaste seg Vilhelm i 1070. Deretter, for å gjenopprette sitt jarldømme giftet han seg strategisk med Vilhelms niese, Judith, og ble belønnet med jarldømmet Northampton to år senere. I dommedagsboken (Domesday Book), som ble beordret av Vilhelm Erobreren og ble endelig fullført i 1086, blir Waltheof nevnt som «Walleff»; "«I Hallam [‘Halun’], et gods med dets 16 landsbyer, der er 29 ‘carucater’ [~14 km²] å skattlegge. Der jarl Walleff har en ‘aula’ [hall]. Der kan ha vært omtrent 20 ploger [målenhet]. Dette land holder Roger de Busli for hertuginne Judith.»" (Hallam eller Hallamshire er nå en del av byen Sheffield i South Yorkshire) I 1075 deltok Waltheof i sammensvergelse mot normannerkongen som ble satt organisert av jarlene i Norfolk og Hereford, men han angret snart og tilsto for erkebiskop Lanfranc, og deretter overga han seg til Vilhelms nåde i Normandie. Da han kom tilbake til England sammen med kongen ble han arrestert, og etter at han var blitt brakt fram for kongens domstol to ganger ble dømt til døden. Den 31. mai 1076 ble han halshugget på St. Giles's Hill, i nærheten av Winchester. Ettermæle. Waltheof er blitt beskrevet som veik og lite til å stole på, men som sin far en mann av stor fysisk styrke. Han var også from og opptatt av veldedighet og av den engelske befolkningen betraktet som en martyr, og det ble således sagt at mirakler skjedde ved hans gravsted i Crowland. Waltheof ble gift i 1070 med Judith av Lens, datter av Lambert II, hertug av Lens og Adelaide eller Adeliza, hertuginne av Aumale. De fikk tre barn, alle døtre, den eldste, Maud eller Matilda, brakte jarldømmet til sin andre ektemann, kong David I av Skottland. En av Waltheofs barnebarn var Waltheof (d. 1159), abbed av Melrose i Skottland. Hans jarldømme av Northampton, derimot, døde med ham og han forble den siste som holdt angelsaksisk tittel inntil jarlen av Wessex bortimot et tusen år senere. Upper Class Twit of the Year. The Upper Class Twit of the Year er en klassisk "Monty Python"-sketsj som første gang ble vist i TV-serien "Monty Python's Flying Circus", og igjen i et litt modifisert format i filmen "And Now For Something Completely Different". Sketsjen handler om et kappløp gjennom en hinderløype mellom fem stereotypiske overklasseduster (imbesiler) i stripete dresser. Målet er å avgjøre hvem som er den 127. årlige «Upper-Class Twit of the Year». Annet. Sketsjen slutter med at Gervaise Brook-Hampster kommer på førsteplass, fulgt av Smith-Smythe-Smith og Nigel Incubator-Jones i en medaljeseremoni. De tre kistene til de vinnede dustene blir plassert på en seierspall og medaljene blir lagt rundt dem. Sketsjen ble filmet i Hurlingham Park i Fulham, en lokasjon som sannsynligvis ble valgt på grunn av den umiddelbare nærheten til TV-stasjonens lokaler. John Cleese har uttalt at ideen til hinderet der man skulle vekke naboene ble inspirert av en leilighet han leide en gang som var så nær en bar der gjestene holdt ham våken om natten da de slo med dørene på bilene sine. Hamnvik. Hamnvik (med tettstedsnavnet Ibestad) er et tettsted og administrasjonssenteret i Ibestad kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på Rolla (Rolløya), som er en av de to øyene kommunen består av. Den andre er Andørja. Stedet. Hamnvik, bilde tatt fra kaia I Hamnvik finnes servicefunksjoner og administrative funksjoner som kommuneadministrasjon, lensmannskontor, lege, sykehjem, kirke og prest, matbutikker, elektrisk forretning, blomsterbutikk og jernvarehandel. Navnet Hamnvik skriver seg fra en vik litt nedenfor det som idag er tettstedet. I denne viken etablerte Jens Bing Dons et handelssted på slutten av 1700-tallet. Handelsstedet er nå under renovasjon og brukes i reiselivssamenheng. Servering av mat skjer på bestilling. Det har vært i familiens eie frem til idag, og er det fortsatt. Det utgjør idag et meget godt bevart eksempel på et tradisjonelt nordnorsk handelssted. Stedet er bl.a. omtalt i Nils A. Ytrebergs bok om de nordnorske handelsstedene. Rolløya med Hamnvik er knyttet til fastlandet via bro fra fastlandet til Andørja og tunnel derfra til Hamnvik på Rolløya. De nevnte øyene er rekordholdere: Rolla er den vannrikeste øya etter størrelse i Norge. Andørja er Nord-Europas fjellrikeste øy, også med Langlitinden (1276 moh) som det høyeste fjellet på en norsk øy (unntatt Beerenberg på Jan Mayen). Desto mer fantastisk er dette faktum fordi Andørja har en fjord som går helt inn til midten av øya. Paralympiske leker. De paralympiske leker er de offisielle olympiske lekene for utøvere med fysisk funksjonshemning. Paralympiske leker forveksles av og til med Special Olympics, men denne er for utøvere som er utviklingshemmede. De første paralympiske sommerlekene ble holdt i Roma i 1960. De første vinterlekene ble holdt i Örnsköldsvik i 1976. 19. juni 2001 skrev Den internasjonale olympiske komite (IOC) og Den internasjonale paralympiske komite (IPC) under en avtale som sikrer at paralympiske leker skal holdes like etter OL på samme sted. Dovrefjell. a> er den høyeste toppen på Dovrefjell a> er et av dyrene man kan finne på Dovrefjell. Dovrefjell er en fjellkjede som danner en barriere mellom det sørlige Norge og Trøndelag. I 2002 ble tidligere "Dovrefjell nasjonalpark" (opprettet 1974 – 265 km²) betydelig utvidet ved opprettelsen av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark på 1 693 km². Områdets vernestatus er med på å bevare en storslagen natur og et uvanlig rikt plante- og dyreliv. Vestre del preges av steile fjell der Snøhetta rager høyest (2286 moh.). I øst er berggrunnen kalkrik, og her finnes Nord-Europas rikeste plantefjell med sjeldne arter som norsk malurt og dovrevalmue. Moskusfeet er et annet særmerke for Dovrefjell. Rein finnes også. Det er store uttak av skifer i området, og en tidligere gullgruve (nedlagt på slutten av 1700-tallet). Berggrunn og landskapsformer. Dovrefjell består av to bergartskomplekser: Prekambriske gneiser og folierte granitter i vest og granitt-tonalitt i øst. Det østlige området tilhører Trondheimsfeltet med kambosilurske bergarter som ble sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Høyt innhold av kis har gitt grunnlag for gruvedrift i Folldal Gruver. Fjellområdet ligger på vannskillet mellom Vestlandet og områdene mot Sverige. Dype daler skjærer seg ned i berggrunnen, og spesielt mot vest er dalene bratte. Landskapet er utformet etter siste istid. Morener, eskere og agoradaler er andre spor etter siste istid. Botaniske perler. Området rundt Drivdalen, Snøhetta og Hjerkinn er svært spennende botaniske områder. De tre Knutshøene er særdeles rike på sjeldne fjellplanter. Disse ble fredet allerede i 1905 etter at mange botanikere nærmest hadde rasert Knutshøene. i 1911 ble 50 planter fredet på Dovrefjell. Drivdalen. Drivdalen består av løs skifer og er rik på kalk. Her finnes mange sjeldne planter. Fokstumyrene. Fokstumyrene er først og fremst kjent for et unikt fugleliv, men her vokser også mange forskjellige orkidèer samt åkerbær i rikt monn. Fokstumyrene var godt kjent allerede på midten av 1800-tallet. Området tiltrakk seg samlere fra hele Europa og i 1917 var det mindre enn 20 hekkende fuglearter igjen på myrene, Brushanen var også forsvunnet. I 1923 ble fulgelivet på Fokstumyene fredet. I 1969 ble fredningen enda strengere og dette har gitt resultater. Både myrhauk og brushane er kommet tilbake samt mange andre arter. Knutshøene. Knutshøene regnes som Nord-Europas rikeste plantefjell. Her er mange sjeldne fjellplanter vanlige. Det er få fjellplanter som ikke finnes der. Noen planter har fått navn etter voksestdetet, som dovreløvetann, knutsørapp og dovrevalmue. Norsk malurt og høyfjellsklokke er også tilstede på Knutshøene. Knutshøene ligge like ved Kongsvold Fjeldstue. Forstmann J. B. Barth utgav et hefte om plantene på Knutshøene i 1880: «Knudshø eller Fjeldfloraen» Hjerkinhø. Hjerkinhø har også et rikt planteliv. Området er fredet som landskapsvernområde. Vestfjorddalen. Vestfjorddalen er en dal i Tinn kommune i Telemark fylke. Dalen strekker seg fra Vestfjorden, en del av innsjøen Tinnsjå, og vestover forbi Rjukan, Vemork og Rjukanfossen, opp til Møsvatn. Elva Måna renner gjennom hele Vestfjorddalen. I Vestfjorddalen bor det ca 4 100 personer. De fleste bor i byen Rjukan, Miland og Mæl. Dalen er 19 km lang. Rv37 går gjennom dalen. Dalsidene strekker seg på det høyeste opp til 1 264 moh rett under Gaustatoppen 1 883 moh. resten holder seg på 1 000-1 200 moh. Historie. Før Norsk Hydro etablerte sine fabrikkanlegg på Rjukan, var det bare et par hundre innbyggere i dalen. Men rundt 1909 kom folketallet opp til 12 000. Rjukan var Norges mest moderne industriby på den tiden. Den lille havfrue. Den lille havfrue kan vise til Modal skala. I musikk er en skala en ordnet rekke intervaller som sammen med tonearten avgjør hvilke toner som brukes. "Modal skala" er en betegnelse man bruker kun om noen bestemte diatone skalaer. Modale skalaer, også kalt kirketonearter er diatoniske skalaer; blant de modale skalaene finnes skalaer som svarer til durskalaen og mollskalaen. Begrepet "modal skala" blir allment forstått som jonisk, dorisk, frygisk, etc skala. Det er dog mulig å bruke det på enhver tenkelig skala; antallet modale skalaer er lik antallet toner i skalaen: en skala fra første trinn til oktaven, en skala fra andre trinn til andre trinn over oktaven, for hvert trinn i skalaen. «Modal skala» og «Kirketoneart». Begrepene "modal skala" og "kirketoneart" har forandret seg endel siden antikken, delvis på grunn av misforståtte tekster. Kjennetegn. Jonisk, lydisk og miksolydisk har stor ters, og har således durpreg. De øvrige har liten ters, noe som fører til et mollpreg. De ulike skalaene og deres egenart. Rent praktisk kan kirketoneartene betraktes som skalaer med de samme intervallene som durskalaen, men med ulik tonika. En jonisk skala har samme toner som en durskala; i C: C, D, E, F, G, A, H, C. Dersom man spiller de samme tonene i samme rekkefølge men begynner på andre trinn (D) får man en dorisk skala i D: D, E, F, G, A, H, C, D. Videre får man en frygisk skala i E hvis man spiller de samme tonene fra E til E, også videre. Jonisk skala. Jonisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "C" som tonika. Tonevis oppover blir dette: C – D – E – F – G – A – H – C. Det som gjør jonisk skala forskjellig fra durskalaen, er akkordene som brukes. Akkordene innenfor jonisk skala er mer «svevende» enn durskalaen. Noe som for eksempel brukes mye mer i en jonisk skala enn i dagens durskala, er omvendingen "subdominant → tonika". Dette brukes ikke så mye i dagens dur, fordi denne omvendingen lager et svevende forhold til tonika. I dagens durskala er "dominant → tonika" en mer brukt omvending, og den skaper en sterk tiltrekning til tonika i motsetning til "subdominant → tonika". Dorisk skala. Dorisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "D" som tonika. Tonevis oppover blir dette: D – E – F – G – A – H – C – D. Frygisk skala. Frygisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "E" som tonika. Tonevis oppover blir dette: E – F – G – A – H – C – D – E. Lydisk skala. Lydisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "F" som tonika. Tonevis oppover blir dette: F – G – A – H – C – D – E – F. Miksolydisk skala. Miksolydisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "G" som tonika. Tonevis oppover blir dette: G – A – H – C – D – E – F – G. Eolisk skala. Eolisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "A" som tonika. Tonevis oppover blir dette: A – H – C – D – E – F – G – A. Lokrisk skala. Lokrisk skala kan spilles på bare de hvite tangentene på et piano med tona "H" som tonika. Tonevis oppover blir dette: H – C – D – E – F – G – A – H. Lokrisk er en toneart som blir brukt sjeldnere enn andre. Antagelig er hovedgrunnen at det 5. trinnet i den lokriske skalaen skaper et tritonusforhold til tonika. Derfor blir det et særpreget forhold til tonika. Hvis man følger skalatonene, forekommer ikke dette forholdet i jonisk, dorisk, frygisk, lydisk, miksolydisk og eolisk skala. Symfoniorkester. Symfoniorkester er et ensemble av musikere sammensatt av strykere, treblåsere, messingblåsere og slagverk. Et moderne symfoniorkester teller ofte oppimot hundre musikere (av og til over hundre), mens et typisk 1700-talls-orkester talte betraktelig færre utøvere. En dirigent leder musikerne gjennom øvelser og har hovedansvar for interpretasjon og tolkning; under konserter står han/hun på et podium og dirigerer musikerne ansikt til ansikt. Strykere. Strykerne er de mest tallrike instrumentene i symfoniorkesteret. Kontrabassene har det dypeste registeret, Deretter følger cello, bratsj og fioliner; tilsammen favner strykerne hele registeret. Hos strykeinstrumentene oppstår tonen først når strengene strykes med en bue som setter dem i regelmessige svingninger. Førstefiolinisten kalles konsertmester og er musikernes kunstneriske talsmann vis-à-vis dirigenten. Hver strykergruppe har også sin gruppeleder som bestemmer hvilken retning buen skal føres under gitte partier. Treblåsere. Instrumentene blir kalt treblåsere fordi det før i tiden var vanlig å lage disse instrumentene av tre. Idag lages de også av andre materialer. Fløyta er ofte laget av sølv (sølvlegering). Plast og ebonitt er også mye brukt på noen av instrumentene. Hardt tre er likevel det viktigste materialet i flere av treblåserne og utgjør kjernen av instrumentet. Hos alle treblåserinstrumentene oppstår lyden ved at luften som blåses inn i instrumentet settes i regelmessige svingninger. Obo var et av de første treblåsinstrumentene som fikk fast plass i symfoniorkeseteret. Messingblåsere. Messingblåserne har i likhet med treblåserne fått navnet sitt etter det materialet de opprinnelig er laget av. Messing er naturlig nok det viktigste materialet i messingblåserne. Overflaten av instrumentene er ofte belagt med sølv, gull eller nikkel. I symfoniorkesteret teller messingblåserene forholdsvis få instrumenter, men stemmene er kraftige og gir mye klang. Tonen oppstår når luftsøylen inne i instrumentet settes i regelmessige svingninger. Slagverk. Slaginstrumentene er den yngste gruppen i symfoniorkesteret. Slaginstrumentenes oppgave er å skape og fremheve rytmen. Slaginstrumentene har for en stor del sitt opphav i en rekke primitive instrumenter. Instrumentene ble først laget av ting fra naturen som umiddelbart kunne spilles på, f.eks hule trestokker, fruktskall, hodeskall, stein og skjell. I symfoniorkesteret er det bare et lite utvalg av slaginstrumentene som har fått plass. I begynnelsen var det bare pauke og tromme som ble brukt, men i senere tid har slaginstrumentene blitt flertallige. Andre instrumenter. Andre instrumenter er ikke standard i orkesteret, men tas inn ved anledning. Eksempler på slike instrumenter er saksofon, flygelhorn, kornett, eufonium, glassharmonika, wagnertuba, trekkspill, theremin, mandolin og gitar. For eksempel opptrer saksofoner i et begrenset repertoar fra det 19. og 20. århundre. Mens de i enkelte tilfeller bare benyttes som soloinstrumenter, som i Maurice Ravels orkestrering av Modest Mussorgskys "Bilder på en utstilling", inneholder andre av Ravels verker, som hans "Bolero", orkesterstemmer der saksofonen er en del av ensemblet. I tillegg finner man eufonium i noen stykker fra romantikken og kunstmusikk fra det 20. århundre, og kornetter opptrer i Tchaikovskys ballett "Svanesjøen", Claude Debussys "La Mer" og i mange orkesterverk av Hector Berlioz. Med mindre disse instrumentene spilles av medlemmer i orkesteret som et andreinstrument (for eksempel en trombonist som bytter til eufonium for en spesiell passasje), bruker orkestrene frilansmusikere for å kunne spille verker som krever instrumentalister som de ikke har i staben. I mange tilfeller av moderne musikk brukes også elektriske instrumenter som bl.a. elektrisk gitar/bass, synthesizer og båndspiller. Lederskap. Symfoniorkesteret ledes av en dirigent, men mellom instrumentgruppene og innen hver gruppe instrumenter, er det et generelt akseptert hierarki av lederskap. Hver instrumentgruppe (eller seksjon) har en førsteinstrumentalist (eller solist) som vanligvis er ansvarlig for å spille soloer i gruppen og lede den. Fiolinistene er delt i to grupper, førstefiolin og annenfiolin, og har derfor to gruppeledere. Førstefiolinenes gruppeleder kalles konsertmester og leder ikke bare strykeseksjonen men hele orkesteret, og har kun dirigenten over seg. Trombonenes gruppeleder er leder for den dype messingseksjonen (trombone, tuba), mens gruppelederen i trompetrekken vanligvis leder hele messingseksjonen. Tilsvarende er oboenes gruppeleder (eller noen ganger fløytenes) leder for hele treblåserseksjonen. Hornet er teknisk er messinginstrument, men har ofte rollen som formidler mellom treblås- og messingseksjonen. De fleste instrumentgruppene har også en assisterende gruppeleder (eller vikargruppeleder), eller en assisterende konsertmester som i førstefiolingruppa. Disse assisterende gruppelederne spiller ofte en tuttistemme og er vikar for gruppelederen når den er borte. En tuttistemme er vanligvis enten en unik ikke-solostemme (når det er snakk om treblås, messing og perkusjon), eller unisont med en gruppe (når det er snakk om strykeinstrumenter). Når det trengs en til å spille en solostemme i en strykergruppe, for eksempel fiolinene, blir den stemmen alltid spilt av gruppelederen (eller førsteinstrumentalisten). Norske profesjonelle symfoniorkestre. Alle disse orkestrene har heltids fast ansatte musikere. Pavel av Taganrog. Den hellige olding Sankt Pavel av Taganrog (Russisk: Святой блаженный Павел Таганрогский) dramatisk påvirket troen på Gud og åndelig syn av innbyggere av Taganrog, Dondistriktene, Sør-Russland og Ukraina. Det vanlige mennesket som bodde i 19 århundre, han forkynte kjærlighet og nåde til russiske ortodoks kristne, som kom til ham for å få et råd og åndelig støtte. Pavel Pavlovitsj Stozjkov var født i Lille Russland i Det Russiske Imperium (nå Ukraina) i en rik adelsfamilie. Hans foreldre Pavel og Paraskeva var dypt religiøse mennesker. Fra barndommen av følte Pavel sterk trang til hellige sted og piligrimsreiser. Han sa om seg selv: "”Alt mitt begjær var å be til Gud, å gå pilegrimsgang for å redde min sjel, fordi livet rundt meg var fullt av avskyelighet.”" Hans far ville aldri ha gitt Pavel lov til å bli en prest; han ville sønnen sin å få en høyere utdanning. Istedenfor studiene fulgte 16-åringen etter hans hjertes stemme, hemmelighetsfullt forlot foreldrehjemmet og gikk pilegrimsgang til forskjellige klostre for et helt år og i slutten fikk straff fra faren. Da Pavel var 25 år gammel, faren hans velsignet ham og ung Pavel forlot foreldrehjemmet for alltid. Han besøkte mange hellige sted, bl.a. Kiev Petsjersk Lavra og Potsjaev Lavra, han likte å gå til Nord-Russland, besøkte Solovetskij, Verkolskij, Kozheozerskij klostre og mange andre. Etter 10 år av pilegrimslivet Sankt Pavel slo seg ned i Taganrog i 1825-1830. Taganrog ble hans andre hjemby, hvor han levde et simpelt liv uten den minste antydning til hans adelsavstamning. I begynnelsen leide Sankt Pavel forskjellige leiligheter, senere flyttet han til et hus på Depaldo street (nå pereulok Turgenevskij) i nærhenen an Sankt Nikolajs Kirke. Dette huset fremdeles eksisterer og kjent blant taganrogs befolkning som ”celle til olding Pavel”. Pavel viet hele livet sitt til Gudstjeneste. Han sovet lite, vanligvis på naken benk uten pute. Han fortalte ingen om sin adelsopprinnelse. I løpet av hele livet sitt han gikk til kirke hver dag for å be, og om natten ba han også. Så lenge han hadde krefter besøkte Sankt Pavel hellige sted. Mer enn en gang gikk han til fots 3000 km til Solovki. I løpet av sitt liv ble Pavel veldig berømt. I de siste årene av livet gikk han aldri ut av huset sitt, spiste og sovet veldig lite. Sankt Pavel døde, 78 år gammel. Den Russiske Ortodokse Kirken kanoniserte Sankt Pavel den 20. juni 1999. Mange mennesker så og husker en regnbue som kom til syne på himmelen over Sankt Nikolajs Kirke i Taganrog den dagen Pavel ble kanonisert. Idag kommer flere mennesker fra alle Russlands kanter for å berøre hellig relikvie som oppbevares i Sankt Nikolajs kirke. Idse. Idse er ei øy som ligger i Strand kommune i Rogaland, med postnummer 4102. Nærmeste naboøy er Idsal. På Idse har det vært drevet bortimot 40 gårdsbruk på sør- og østsida av øya, men de senere år har vist en betydelig nedgang med kun 3 aktive melkebønder. Her dyrkes det også poteter, tomater, agurker, jordbær, blåbær og juletrær. Nord- og vestsida er forbeholdt hytteområder. Spesielt på Tangane og Kjeksevåg finnes det hytter som skriver seg helt tilbake til 1940-årene. Det var også familier fra Stavanger og omegn flyktet fra byen under krigen og bygget «hytter» på Idse. I de senere årene har hytteutbyggingen vært svært ekspansiv, noe som sannsynligvis har sammenheng med gode forbindelser til Stavanger/Sandnes-området. Det er i dag mellom 300 og 400 hytter på øya. Det har tidligere vært drevet kolonialhandel og postkontor på kaien på Idse, men begge deler er nå avviklet. I 1917 ble det bygget telefonlinje mellom Jørpeland og Idse. Grunnleggeren av den anerkjente slakterforretningen A. Idsøe, Thore Thorsen Idse, var født i 1796 på Idse. Han giftet seg i 1826 med Siri Ådnesdatter Selvik, født 1802 på Selvik i Høle. Firmaet som ble etablert i 1828 er i dag Stavangers eldste firma, og regnes som en av Stavangers beste slakterforretninger. Oanes. Oanes ligger i Forsand kommune i Rogaland. Fra Oanes går det ferje til Lauvvik i Høgsfjordsambandet som er en del av riksvei 13. Ferjeforbindelsen forbinder Forsand til Sandnes. Oanes ligger i kryssningspunktet mellom Lysefjorden og Høgsfjorden. Kaien på Oanes har åpent venterom og sesongåpen kiosk. På grunn av ferjekaien, er det flere bussruter fra som går til Oanes. Seksjonering. Seksjonering er opprettelse av en seksjonsenhet i det norske eiendomsregisteret, matrikkelen. Formål. Seksjonering benyttes der en eiendom består av flere selvstendige eierenheter som skal selges og pantsettes hver for seg, og der det ikke er naturlig å dele eiendommen på vanlig måte ved en delingsforretning. Typisk er leilighetsbygg i flere etasjer, forretningsgårder eller en blanding av forretning og leiligheter. En seksjonering kan bestå av 2 typer seksjoner; boligseksjoner og næringsseksjoner. Ved en seksjonering vil det alltid være et fellesareal som alle seksjonseierne har en andel i. Alle seksjonseierne er samtidig en del av et sameie. Fremgangsmåte. En begjæring om seksjonering skrives på et fastsatt formular og undertegnes av hjemmelshaver til eiendommen. I begjæringen skal alle seksjonene gis et seksjonsnummer, og det skal være angitt hver enkelt seksjons andel i fellesutgiftene. Det må også lages felles vedtekter for seksjoneringen. Kommunen kontrollerer at seksjoneringsbegjæringen er riktig utfylt, og at vilkårene for seksjonering er tilstede. Dersom vilkårene er oppfylt skal kommunen gi tillatelse til seksjonering. Kommunen sender deretter seksjoneringsbegjæringen til tinglysing sammen med situasjonsplan og hustegninger. Seksjoneringer med 9 seksjoner eller flere skal registreres i foretaksregisteret i Brønnøysund. Styret skal melde sameiet til registrering senest seks måneder etter at seksjoneringsvedtaket er blitt tinglyst (SL § 11) ved innsendelse av registreringsskjema. Kostnader. I tillegg kommer tinglysingsgebyr (pr. 2012 = kr. 1 548,-). Todd Solondz. Todd Solondz (født 15. oktober 1959) er en amerikansk manusforfatter og regissør. Han er kjent for sine kontroversielle filmer. Corsica et Sardinia. Corsica et Sardinia var en provins i Romerriket som bestod av Korsika og Sardinia. Disse to øyene hadde vært under romersk kontroll siden 200-tallet f.Kr. da romerne vant dem i forbindelse med punerkrigene. Report on Manufactures. Report on Manufactures (rapport om industriproduksjon) var en rapport skrevet av den første finansministeren i USA, Alexander Hamilton for USAs kongress. I rapporten foreslo han forskjellige virkemidler for å stimulere den nye republikkens innenlandske produksjon, og gjøre den mindre avhengig av import fra Storbritannia. Hamiltons syn var at industriproduksjon var mer fordelaktig enn landbruk alene; Thomas Jefferson var av motsatt mening inntil sine eldre dager. Rapporten presenterte økonomiske prinsipper, basert på både det merkantilistiske system som praktisert i England og slik Jean-Baptiste Colbert, rådgiver til Louis XIV i Frankrike utviklet landet. Hamiltons teorier skulle senere bli inpasset i det såkalte «amerikanske system» av senator Henry Clay fra Kentucky og hans «Whig Party» Hamilton anså at toll, skatter, subsidier til industri, regulering av handel og liknende, ville både gi arbeidsplasser og oppmuntre til immigrasjon. Han trodde også at det ville gi utvidet utvikling og modernisering av samfunnet, også for landbrukssektoren. Spenningsfall. Med et spenningsfall mener vi oftest forskjellen i spenningen mellom sendesiden og mottakingssiden i et elektrisk energinett. Betegnelsen brukes også om spenningstap ved energioverføring generelt, altså inne i apparater og i nettledninger. Spenningsfallet skyldes ledningsnettets resistans og er lik spenningen som oppstår på grunn av strømmen gjennom denne resistansen. Uten forbruk er både strømmen og spenningsfallet lik null. Overføringstap i strømnett oppstår på grunn av spenningsfall. Spenningsfall er det tapet som forekommer når det er for stor strøm på for liten leder, eller for stor strøm på en leder med dårlig strømføringsevne. For å minke spenningsfallet kan en bruke en transformator til å transformere opp spenningen til et noe høyere nivå, for ved samme effekt og høyere spenning vil strømmen synke. Man kan også øke tverrsnittet (ha en tjukkere kabel) eller bruke et annet kabelmetall, f.eks kobber leder strøm bedre enn aluminium. formula_1 formula_2 Lengden er lengden av 1 leder, ikke samlet lengde. Derfor ganges det med 2 i denne formelen. I=Strømmen i lederen(målt i ampere) l=Lengden på lederen(målt i meter) ρ=Resistansen til lederen ved 1 meter og 1mm² tversnitt. Actis. Actis er en samarbeidsorganisasjon for organisasjoner og sammenslutninger på rus- og avhengighetsfeltet. Actis ble lansert 1. februar 2003 som en videreføring av "Avholdsfolkets landsråd", og det er nå 26 organisasjoner tilsluttet Actis. Leder er Arne Johannessen. Egen beskrivning. Actis er rusfeltets samarbeidsorgan, en sammenslutning av organisasjoner som vil mobilisere til frivillig innsats for å redusere skadene ved bruk av alkohol og narkotika. Actis ble stiftet 1. februar 2003 og er en utvidelse av plattformen til det tidligere Avholdsfolkets Landsråd. Nordisk tidsskrift for filologi. Nordisk tidsskrift for filologi begynte å utkomme i København 1859 som «Tidskrift for philologi og pædagogik», hvorav ti bind utkom til 1873. Deretter ble det 1874–92 utgitt en «Ny Række» i ti bind med tittelen «Nordisk tidsskrift for filologi». Til slutt utkom «Tredje Række» (20 bind) 1892–1911 under K. Hudes redaksjon. Innholdet bestod særlig av avhandlinger angående klassiske språk og arkeologi. Eskatologi. a>. Maleri av Johann Heinrich Fussli Eskatologi er læren om de siste tider, verdens undergang og eventuell fornyelse. Eskatologien spiller en viktig rolle i flere religioner, blant annet i hinduismen, buddhismen, parsismen, jødedommen, kristendommen og islam, men også i norrøn mytologi og andre mytologiske forestillinger. Ordet "eskatologi" er satt sammen av det greske "eschatos" som betyr «ytterst» eller «sist», og "logos", det vil si «ord» eller «lære». Eskatologi i ulike religioner. Innen kristendommen ser man det gjerne slik at Bibelen bygger på en historieforståelse som skrider frem mot et mål. Gud styrer historien mot den endelige oppfyllelse av den hensikt han har med hele sin skapning. Mange kristne snakker om at den kristne kirke lever i tiden mellom det allerede oppfylte mål, nemlig Jesu død og oppstandelse, og den fremtidige oppfyllelse av målet, begivenhetene i de siste tider ved Jesu gjenkomst. Innen zarathustrismen oppfattes verdenshistorien som en strid mellom den gode Ahura Mazda og den onde Ahriman. Tiden skal vare i tolv tusen år som deles i fire tretusenårige perioder. Før og etter de tolv tusen årene er tiden uendelig. Tryggve Andersen. Tryggve Andersen (født 27. september 1866 i Ringsaker, død 10. april 1920 i Gran) var en norsk forfatter. I sin diktning framstår han som dyptpløyende kulturhistoriker, romantiker – og faktisk – som realist. Stilistisk er han mye av en impresjonist. Bakgrunn og oppvekst. Andersen ble født på gården Kindli på Ringsaker. Farsslekten var fra Fredrikshald. Faren ble lensmann på Ringsaker og senere fogd. Moren var av den kjente Fougnerslekta fra Gausdal, og en ættegren slo seg ned på garden Kråkvik på Ringsaker. Tryggve Andersens mor var søster av litteraturforskeren Anders Krogvigs far. Begge foreldrene til Tryggve Andersen, og særlig moren, var begavet med fortellerevne, og sønnen må ha hørt godt etter, for han kom senere til å gjøre seg nytte av overleveringene i sitt forfatterskap. Rolf Thesen skriver: «Det har vel skapt ei viss kløyving hos diktaren, det at han hadde sterke røter i både bondekulturen og i embetsmanns- og bykulturen, men tydeleg og ein viss trong til å forsone og sameine desse to kulturane» (Thesen 1955: "Diktaren og bygda. Natta og draumen" s. 78). Tryggve Andersen var 9 år gammel da faren ble fogd i Sunnhordland Familien bodde i Tysnes. Sønnen gikk på middelskole i Bergen. Etter 6 år flyttet familien tilbake til Hedemarken og slo seg ned på Hamar. «Gjensynet med barndomstraktene har sannsynligvis utdypet tradisjonssansen og gjort den mer bevisst. Men de hyppige flytningene kan også ha styrket følelsen av rotløshet» (jf. Beyer, Edvard 1966: «Tryggve Andersen – de forkomne sjelers dikter» s. 59-83 i "Profiler og problemer"). 'Gammel' og 'ny' romantikk. I 1885 ble Tryggve Andersen student etter å ha avlagt examen artium ved Hamar katedralskole hvor Nils Collett Vogt var hans skolekamerat, og ved siden av grundige filologiske studier ved Universitetet i Oslo skrev han lyrikk. Hans "Digte", som først utkom 1898, skriver seg fra denne tida. I en tid som var preget av realisme, ville Andersen gjeninnsette poesien i sin rett i litteraturen. Han interesserte seg tidlig for tysk romantikk med diktere som Novalis, Tieck og Hoffmann, og var fenglet av den mystikk og melankoli han fant hos disse og andre romantiske diktere. Blant nordiske diktere beundret han på den tid Jens Peter Jacobsen (gjerne omtalt som I. P. Jacobsen). Et verk som Jacobsens "Fru Marie Grubbe" kan ha gitt en viss inspirasjon til Andersens bok "I Cancelliraadens Dage". I studietida samlet han om seg ungdom som var interesserte i romantikken og utbredte forestillingene om en ny romantikk. Han la også fram sine tanker i Studentersamfundet. Stanset akademisk karriere. Tryggve Andersen ble ansett som en lovende egyptolog, men ble utsatt for ondsinnet sladder. Det førte til at han ble bortvist fra universitetet for to år. Han vendte aldri tilbake. Da det ble umulig å forfølge en akademisk karriere, måtte han ta kontorpost, først i Mandal. Her gjorde han forarbeider til det som siden skulle bli "Mod Kvæld". "I Cancelliraadens dage". Etter oppholdet i Mandal, slo han seg ned på Hamar for en tid der han hjalp sin bror på fogdkontoret. Han kom i kontakt med gamle arkiv som han hentet mye informasjon i. Etter sterke oppfordringer om å skrive, slo han seg ned i inspirerende omgivelser på garden Kvissellien på Ringsaker. Kona på gården hadde tjent på Kindli i hans barndom. Her skrev han utkastet til det som fire år senere skulle bli hans første og best kjente bok,"I Cancelliraadens dage" (1897). Undertittelen er "Interiører og skildringer fra Oplandene". Boka gav ham med ett slag en sikker posisjon i norsk diktning og litteraturhistorie. Verket består av en rekke fortellinger fra bønders og embetsmenns liv i begynnelsen av 1800-tallet, nærmere bestemt fra ca 1798-1812. Fortellingene danner til sammen en helhet. Bondeføreren Hans Dahlbye er tegnet etter bondeføreren Halvor Hoel. Ved sin bruk av talemål fra Mjøsbygdene i replikkene, er han en forløper for Ingeborg Refling Hagen, Alf Prøysen og Hans Børli. Snart herjer sult og sott, og på siste side finner man cancelliråden selv død i sin seng. Han har, som ei kone sier, «stritt den siste stria, hænn aa da-.» På denne måten finner verket sin avslutning. Det handler ikke minst om en embetsstand Mod Kvæld. "Mod kvæld" er både et tidstypisk og samtidig et dypt personlig verk. Andersen var også en fremragende novellist. Novellen "Gamle Folk" nyter ry som noe av det beste i sitt slag som er skrevet. Tre ekteskap. Tryggve Andersen ble første gang gift med Margrethe (Gertha) Schønberg. Hun var lærer på Hamar, men født i Kragerø. Med henne fikk han to gutter. Etter tre års ekteskap ble hun syk av tuberkulose. Også den eldste sønnen fikk sykdommen, og døde før sin mor. Tryggve Andersen pleiet mor og sønn, samtidig som han slet med romanen "Mot Kvæld". Den lot han gå som føljetong i "Verdens Gang" for å skaffe livsopphold til seg og sine mens familien bodde i København. «Han var sykepleier og barnepleier dag og natt og "skrev", skrev for livet.» (Christian Gierløff (1942): "Tryggve Andersen".) Hustruen hustru døde i 1901. Den andre sønnen overlot han til sin mor mens han i 1902-03 dro ut på en sjøreise for å komme til krefter igjen. Men sjøreisa ble strabasiøs, preget av mangelsykdommer og lengsel etter gutten i Norge. Han førte dagbok under hele reisa. I 1906 giftet han seg med forfatterinnen Regine Normann. Ekteskapet var til å begynne med lykkelig. I hjemmet deres i Kristiania oppsto det et rikt litterært miljø, og Andersen ble både da og siden oppsøkt av unge dikterspirer som fikk kyndig veiledning som de skulle komme til å uttrykke dyp takknemlighet for. Ektefellene gled imidlertid gradvis fra hverandre. Det viste seg også at han selv hadde utviklet tuberkulose. Samlivet ble formelt oppløst i 1913. Han giftet seg da med en 25 år yngre tysk forfatterinne og fikk to barn med henne. Han bodde med sin familie på gården Sjo på Gran da han døde i 1920. Ved en skjebnens tilskikkelse døde han i samme hus som A. O. Vinje endte sine dager i 50 år tidligere. Ubestikkelig kunstner. Charles Kent uttrykker seg på denne måten: «Tryggve Andersen ofret alt for sin kunst. Blant det han ofret var også publikumssuksessen i sin levetid. Til gjengjeld vil han leses gjennem alle tider -» (Gierløff (1942, s. 223.) Katafrakt. Katafrakt var tungt pansret kavaleri i det romerske kavaleriet i slutten av antikken og i begynnelsen av middelalderen. Ofte var også hesten fullt pansret. Middelalderens ridderutstyr er basert på katafraktenes klesstil som besto av at hesten og soldaten var kledd i full metalldress som gav uimotståelig og ugjennomtrengelig styrke. Katafraktene kommer opprinnelig fra Midtøsten og Selevkidimperiet i år 300 f.Kr. Men etter Romas erobring benyttet romerne seg av østens katafrakter. Ridderrennet. Ridderrennet er et skirenn for utøvere med syns-, bevegelseshemning eller annet handikapp. Ridderrennet avholdes på Beitostølen i Oppland hvert år i slutten av mars måned som en del av den internasjonale Ridderuka. Den blinde plateartisten og helsesportsentusiasten Erling Stordahl innstiftet rennet i 1962. Arrangementet har inspirert andre nasjoner, nylig har også Kina opprettet sin egen ridderuke. Blindhet. Blindhet kan defineres fysiologisk som en tilstand uten evne til å fange synsintrykk. Den juridiske definisjon av tilstanden er dog mer kompleks. Det komplette fravær av evne til å oppfatte strukturer og lys blir klinisk beskrevet som ingen lyssans, men blindhet imbefatter også delvis visusreduksjon. I Nord-Amerika og det meste av Europa er blindhet i juridisk sans definert som synsstyrke 20/200 (6/60) eller mindre i det best fungerende øye med den best mulig korreksjon mulig. Dette innebærer at en juridisk blind person må stå 20 fot fra ett objekt for å kunne se det med samme grad av klarhet som en person med normalt syn kan fra 200 fot. Redusert syn inkluderer "low vision" så vel som blindhet (se artikkelen om synstap). Genetiske defekter. Mennesker med albinisme har ofte redusert syn. Skader på hornhinnen. Skader på hornhinnen kan gi fra små til store brytningsfeil eller total blindhet. Amblyopi. Amblyopi er redusert synsevne på et øye uten påviselige anatomiske forandringer. Hjelpemidler. Det er utviklet en rekke hjelpemidler for blinde mennesker, fra talende utstyr (f.eks. vekter, klokker og mobiltelefoner) til avanserte datatekniske hjelpemidler med program for syntetisk tale, forstørret skjermtekst eller punktskrift. Punktskriften leses på ekstrautstyr som kalles leselist. De tradisjonelle lydbøkene på kassett leveres nå i Norge i form av Daisy-bøker på CD. Mobilitet. Mennesker med meget redusert syn kan forflytte seg ved bruk av førerhund og/eller en hvit stokk, det internasjonale symbolet for blindhet. Paralympiske vinterleker 2006. De paralympiske vinterleker 2006 var de niende paralympiske vinterlekene, og ble avholdt 10.–19. mars 2006 i Torino i Italia. Dette var første gang Italia var vert for de paralympiske vinterlekene; de var vert for de første sommerlekene i Roma i 1960. Torino ble valgt til arrangørby i 1999 i konkurranse med Sion i Sveits, med 52 mot 36 stemmer. Fire andre kandidatbyer hadde gått ut tidligere i prosessen: Helsingfors i Finland, Poprad-Tatry i Slovakia, Zakopane i Polen og Klagenfurt i Østerrike. Det ble konkurrert i fem disipliner av fire idretter. Som i alle andre paralympiske leker ble medaljer utdelt for hver handikappklassifikasjon innen hver idrett (totalt 58 gullmedaljer ble utdelt). Konkurransene i alpin skiidrett, langrenn og skiskyting ble holdt i Sestriere og Cesana San Sicario, mens kjelkehockey og rullestolcurling ble holdt i Torino og Pinerolo. Utøverne bodde i utøverlandsbyer i Torino og Sestriere. Deltakerland. Trettini land deltok i de paralympiske vinterlekene i 2006. Dette var en økning på tre land fra 2002. Tallene i parentes er antall representanter fra hvert land. Dette var en økning på 56 utøvere fra paralympiske vinterleker 2002. Estland og Nederland, som var med i 2002, hadde ingen utøvere med i 2006. Mexico hadde i 2006 utøvere i de paralympiske leker, men ikke i de olympiske leker. Bustadoppføringslova. Bustadoppføringslova er en kortform og den offisielle betegnelsen på loven er "lov om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m." (bustadoppføringslova). Den er gitt som lov av 13. 6.1997 nr. 43, og lovforarbeidene er særlig Ot prp nr 21 (199697), NOU 1993: 20 Kjøp av ny bustad og NOU 1992: 9 Forbrukarentrepriselov. Tidligere hadde det ikke vært en lovregulering av slike byggekontrakter i Norge. For bygge- og anleggskontrakter har det siden 1938 vært flere Norsk Standard (NS). Det er nå egne NS for både avtaler etter bustadoppføringslova og for avtaler mellom entreprenør og annen byggherre enn den som er forbruker. Standardkontraktene som er tilpasset bustadoppføringslova er Byggblankett 3425 til 3429 B, og de ulike kontraktene er tilpasset de forskjellige typetilfellene av kontrakter. For avtaler om byggearbeid e.l. på bygg o.l. som ikke er under oppføring, gjelder lov av 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for forbrukere. For salg av bolig som ikke er under oppføring, gjelder lov av 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom («avhendingslova»). Standardkontraktene som er tilpasset håndverkertjenesteloven er Byggblankett 3501 og 3502. I bustadoppføringslova er det både nye bestemmelser og en del bestemmelser som inneholder de vanlige rettsreglene for avtale om entreprisearbeid. Lovens bestemmelser er stort sett tvingende, såkalt "preseptoriske" lovbestemmelser. Loven skal hindre at forbrukeren får dårlige avtaler og gir derfor bestemmelser om hva det er tillatt å avtale. Det skal ikke være mulig å avtale eller gjøre gjeldende vilkår som er dårligere for forbrukerne enn det som følger av lovens bestemmelser. Hvis forbrukeren inngår avtale som er i strid med loven, vil ikke de lovstridige avtalevilkårene være bindende. Thor Lund. Thor Lund (født 27. mai 1921 i Aker, Akershus, død 16. juni 1999) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Aust-Agder i 1969. Han var vararepresentant i perioden 1965–1969. Lund var varaordfører i Stokken i perioden 1959–1961 og ordfører i Moland i periodene 1962–1963, 1963–1967, 1967–1971, 1983–1987 og 1987–1989. I 1951 flyttet Thor Lund sammen med sin kone Kaspara til Eydehavn, og ble mekaniker på Nitriden og aktiv både i fagforeningen, i partiarbeid og i kommune- og fylkespolitikken. Fra 1954 var han leder av Stokken Arbeiderparti, og stilte som representant i Stokken kommunestyre fra 1955. I perioden 1959-61 var han varaordfører, og ble i 1962 den første ordføreren i den nysammenslåtte kommunen, Moland. Thor Lund var medlem av kommunestyret og ordfører i åtte år i Moland kommune før han ble valgt inn på Stortinget i 1969. Fra 1983 til 1989 var han igjen ordfører i Moland. Lund hadde et bredt og sterkt engasjement i sitt politiske arbeid. Som kommunepolitiker spilte han en viktig rolle for utviklingen av regionsamarbeidet i Aust-Agder. Thor Lund satt i Stortingets sosialkomite fra 1971 til 1981, en periode som var preget av store endringer både i helsevesenet og trygdeordningene. Sosialpolitikk, arbeidstakernes rettigheter, økonomi og rettferdig fordeling engasjerte ham sterkt, ved siden av at stortingsplassen også var en base for å ivareta hjemfylkets interesser.. Han satt som medlem av Nordisk Råd i åtte år fra 1973 og var svært opptatt av å utvikle et tett nordisk samarbeid. Han var en pådriver for en videre politisering av det nordiske samarbeidet. I 1979 ble han innvalgt i hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. I 1983 vendte han tilbake til kommunepolitikken og ble igjen ordfører i Moland kommune frem til 1989. Han var medlem av både formannskap og kommunestyre til 1991, som var det siste virkeåret til Moland kommune før kommunesammenslåingen med Arendal. Dekurion. Dekurion var i Romerriket tittelen på en soldat som ledet en gruppe på ti mann. Han bar en sabel som verdighetstegn. En dekurion kan kanskje til en viss grad sammenlignes med en korporal i vår moderne tid. Odd Lien. Odd Lien (født 16. august 1915 i Oslo, død 24. november 2002) var en norsk politiker (Ap). Han var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1973–1981. Ragnar Udjus. Ragnar Udjus (født 10. oktober 1933 i Landvik i Aust-Agder) er en norsk politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1973–1981. Han var valgt på en fellesliste mellom Senterpartiet og Det Liberale Folkeparti 1977–1981. Udjus er agronom fra Holt landbruksskole. Før han kom på Stortinget, arbeidet han som fylkessekretær i Vest-Agder Senterparti og bodde i Vågsbygd. Da han ikke ble gjenvalgt i 1981, var han redaktør i Radio Sør 1981–1991. Han har også vært engasjert i NRK Sørlandet. Thor Gystad. Thor Gystad (født 3. august 1919 i Ullensaker, død 15. juni 2007) var en norsk politiker (Ap). Han var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1969–1981. Gystad var ordfører i Ullensaker 1959–1969, samt fylkesordfører i Akershus 1963–1969. Midlertidig visepresident i Odelstinget fra 10. desember til 18. desember 1979. Gerd Kirste. Gerd Kirste (født 10. juni 1918 i Bærum) er en tidligere norsk politiker (H). Hun tok examen artium ved Stabekk Gymnas i 1937, diverse kurs i Tyskland og England 1937–1938 og studentfagkurs ved Otto Treiders Handelsskole i 1940. Hun var ansatt hos Lilleborg AS 1941–1942 og som vikar hos Esso etter andre verdenskrig, og var deretter hjemmeværende husmor. Kirste var medlem av Bærum kommunestyre 1959–1975, medlem av Akershus fylkesting 1965–1975. Hun var dessuten 2. viseformann i Akershus Høyre 1974–1978 og leder i Høyrepensjonistenes Landsforbund 1997–1999 og er æresmedlem i Bærum Høyre siden 1994. Kirste var 2. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1965–1973 og fast innvalgt 1973–1981. I sin siste periode på Stortinget var hun Høyres sosialpolitiske talsperson. Hun har også innehatt en rekke andre offentlige, politiske og organisatoriske verv. Anne-Olaug Ingeborgrud. Anne-Olaug Ingeborgrud (født 28. april 1925 i Nes, Akershus, død 17. mars 2003) var en norsk politiker (KrF). Hun var lærer av yrke og hennes politiske engasjement begynte som innvalgt kommunestyrerepresentant på Nes fra 1959. Etter tolv år i lokalpolitikken var hun i perioden 1973–1977 Akerhus Kristelig Folkepartis vararepresentant på Stortinget Hun ble innvalgt som fast medlem på Stortinget fra Akershus i 1977, og satt i én periode. Hun var andre viseformann i Kristelig Folkeparti i 1981–1985 og første viseformann 1985–1987. Hun ble æresmedlem i Kristelig Folkeparti i 1991. I 1995 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i sølv. Som pensjonist skrev hun flere lokalhistoriske bøker. Erland Asdahl. Erland Asdahl (født 6. april 1921 i Nes, Akershus, død 19. juli 1988) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1977. Han var vararepresentant i periodene 1954–1957, 1958–1961, 1965–1969 og 1969–1973. Han var yngre bror av Kristian Asdahl. Vientiane. Vientiane er hovedstaden i Laos, og har ca. 730 000 innbyggere med forsteder. Byen ligger på Mekongflodens nordlige bredd, på grensen mot Thailand. «Vientiane» er den franske skrivemåten for byens navn, som også kan transkriberes (f.eks. på engelsk) som «Vieng Chan». Det var kong Setthathirath som gav byen status som hovedstad i Lan Xang i 1560. Da Lan Xang falt i 1707, ble Vientiane et selvstendig kongedømme. I 1779 ble byen erobret av den siamesiske generalen Phraya Chakri, og ble en vasallstat til Siam. Vientiane ble hovedstad i det franskstyrte Laos i 1899. Tor Oftedal. Tor Oftedal (født 14. januar 1925 i Sandnes, Rogaland, død 5. oktober 1980) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1969. Oftedal var redaktør i "Fremtiden", Drammen i 1964–1969. Han var sjef i Riksrevisjonen i 1978–1980. Offentlige anskaffelser. Offentlige anskaffelser er et allment uttrykk som i offentlig språkbruk har en mer avgrenset betydning. Det omhandler da anskaffelser av varer, tjenester, bygg og anlegg eller andre ytelser til stat, kommune og andre med visse bestemte tilknytninger til disse. Etter at Norge gikk med i EØS er det etterhvert kommet et omfattende regelsett for hvordan det offentlige skal foreta sine anskaffelser. Utgangspunktet er EØS-avtalen og direktivene om offentlige anskaffelser, som er gjennomført i norsk rett gjennom lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter for de «klassiske sektorer» og «forsyningssektoren». Regelverket er i hovedtrekk tvingende, men inneholder til dels alternative framgangsmåter for hvordan anskaffelsene skal foretas. De någjeldende forskriftene om offentlige anskaffelser ble gitt den 7. april 2006, med enkelte senere endringer i 2006, og de ble satt ikraft den 1. januar 2007. Regelverket stiller strenge krav til forberedelse, gjennomføring og avslutning av anskaffelsene, blant annet med omfattende dokumentasjon, spesiell kunngjøring, frister, inngåelse av kontrakt ved avtaledokument og adgang til å klage til den som anskaffer og til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (forkortet til KOFA), samt å angripe beslutninger ved å gå til domstolene. For eksempel skal ytelsene være spesifisert på bestemte måter, det er kvalifikasjonskrav til leverandørene og det skal settes opp tildelingskriterier for valg av anbud eller tilbud. De tre hovedmetodene, «anskaffelsesprosedyrene», for å anskaffe noe til det offentlige, er anbudskonkurranser med anbud som det er forbudt å forhandle om, konkurranse med forhandlinger og direkte anskaffelse. Hvilken metode det er tillatt å benytte, avhenger stort sett av hvor store beløp anskaffelsen gjelder. Beløpsgrensene for anbudskonkurranser og forhandlede konkurranser, er fastsatt som såkalte "terskelverdier" («EØS-terskelverdiene»). Kunngjøringspliktige konkurranser skal publiseres i den nasjonale databasen Doffin. Det har vært og er spesielt omstridt om grensen mellom direkte anskaffelser og andre anskaffelser («den nasjonale terskelverdien») skal være ved kroner 100 000, kroner 200 000, kroner 500 000 eller 1,8 millioner kroner. Leverandørene ønsker lavest mulig beløp mens særlig mindre kommuner ønsker høyere beløp. Forskrift av 7.4.2006 har grensen ved kroner 500 000, med visse særregler for anskaffelser mellom dette beløpet og kroner 100 000. Terskelverdier. I forskrift om § 2-2 er terskelverdier for dell III forklart: Gjelder kontrakter der den anslåtte verdi overstiger 1,6 millioner kroner eksl. mva. for vare- og tjenestekontrakter og 40,5 millioner kroner eksl. mva. for bygge- og anleggskontrakter. For statlige myndigheter gjelder imidlertid forskriftens del III for vare- og tjenestekontrakter der den anslåtte verdi overstiger 1 million kroner eksl. mva Anskaffelsesportalen. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) drifter i dag Anskaffelsesportalen, en nettbasert veileder for anskaffelser i offentlig sektor. Veilederen er ment som et hjelpemiddel for virksomheter som ikke har en anskaffelsesstrategi. CIENS. CIENS – Forskningssenter for miljø og samfunn (Oslo Centre for Interdisiplinary Environmental and Social Research) er et strategisk forskningssamarbeid mellom selvstendige forskningsinstitutter og Universitetet i Oslo. Senteret er basert på felles faglige strategier og forskningsprogram, samarbeid om forsknings- og formidlingsoppgaver og samlokalisering av rundt 500 personer i Forskningsparken på Blindern i Oslo. Gunnar Thorleif Hvashovd. Gunnar Thorleif Hvashovd (født 24. januar 1924 i Kongsberg, Buskerud, død 12. oktober 2001) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1969. Han var vararepresentant i periodene 1961–1965 og 1965–1969. Hvashovd var ordfører i Kongsberg i periodene 1959–1963, 1963–1967, 1967–1969. Hans Torgersen. Hans Torgersen (født 30. oktober 1926 i Øvre Eiker, Buskerud) er en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1977. Kjelkehockey. a> i nærkontakt med en japansk spiller under VM 2009. Kjelkehockey er en variant av ishockey beregnet for utøvere med bevegelsesproblemer, først og fremst de som sitter i rullestol. Den kan også utføres av funksjonsfriske. Idretten sorterer under Norges Ishockeyforbund i Norge. Historie. Kjelkehockey ble oppfunnet av tre rullestolbrukere på et rehabiliteringssenter i Stockholm i Sverige i 1961. Etter noen års videreutvikling ble det arrangert et Stockholmsmesterskap i 1969, der fem lag deltok. Både handikappede og funksjonsfriske deltok. Etter dette ble sporten introdusert til Norge, og de første landskampene ble arrangert mellom Sverige og Norge. Fra Norge bredte sporten seg til England og engelske rullestolbrukere. Rolf Johansson, tidligere paralympisk mester i rullestolkjøring, ga tidlig på 1980-tallet en kjelkehockeyslede til Dick Loiselle, som var president for Sommer-OL 1976 i Montreal i Canada, under den betingelsen at Loiselle introdusere kjelkehockey i Canada. Loiselle bidro til spredningen av sporten i Canada, og i 1993 ble "Sledge Hockey of Canada" etablert som et nasjonalt idrettsforbund. I 1982 arrangerte Norge og Sverige en oppvisningskamp under ski-VM i Oslo. 4 år senere, i 1986 ble det arrangert et uoffisielt VM i kjelkehockey, der Sverige, Norge og England deltok. Der ble det også konkurrert i ispigging, langrenn og utfor. I 1991 ble det første World cup i kjelkehockey arrangert, med deltakelse fra fem nasjoner, der Canada vant. I paralympisk sammenheng var kjelkehockey demonstrasjonsgren ved de paralympiske vinterlekene 1976 i Örnsköldsvik. I 1994 ble kjelkehockey med som ordinær øvelse, som en del av paralympiske vinterleker 1994 på Lillehammer. Siden dette har kjelkehockey vært en fast øvelse i de paralympiske vinterlekene. Norge har vært svært framgangsrike i kjelkehockey, og vant gull i de paralympiske vinterlekene i Nagano i 1998. Det norske landslaget har i de senere år også hevdet seg i verdenstoppen med sølv i paralympics i Salt Lake City 2002 og i Torino 2006. Norge har gull fra VM i Sverige i 2004 og sølv fra VM i USA i 2008. Norge er regjerende europamestere fra mesterskapet i Italia i 2007. Regler. Kjelken som brukes i kjelkehockey Kjelkehockeyspillerne tar seg fram med to køller med små pigger som gjør det lettere å ta seg fram over isen. Køllene brukes også til å slå pucken. Hver omgang av kjelkehockey varer i 15 minutter. Kjelkehockey er en av de mest populære idrettene i de paralympiske vinterlekene. Arkimedes' skrue. Arkimedes' skrue er en trykkløs pumpe oppkalt etter oppfinneren, den greske matematikeren Arkimedes (287-212 f.Kr.). Innretningen ble laget for å transportere vann oppover. Den består av en stor skrue som er skjult i et rør. Skruen er som en slags renne så vannet ikke renner ut. Når spiralen blir sveivet rundt med håndmakt, løftes vannet høyere opp og er til slutt på toppen. Pumper som er konstruert etter dette prinsippet, brukes fortsatt i noen deler av verden, for eksempel for å pumpe opp vann fra kanaler og annet, og det samme prinsippet brukes også i gruver og under boring av tunneller for å transportere ut den utgravede masse. Arkimedes' skrue slik den ble beskrevet av Vitruvius kan ha vært en forbedret utgave av innretningen som ble brukt til å vanne Babylons hengende hager. Det er mange meninger om hvorfor Arkimedes laget Arkimedes' skrue. Noen mener han hadde fulgt med på kvinnene som hentet vann, og han tenkte at det måtte være en enklere måte å gjøre det på. Andre mener at han var på vei tilbake fra Egypt og på reisen så at det kom mye vann inn i båten, og at han da så behovet for en slags pumpe for å fjerne vannet igjen. Sangha. Sangha (pali, sanskrit), fellesskap. Betegner buddhismens munke- og nonnefellesskap. Et begrep brukt om samfunnet med munker og nonner, i noen tilfeller alle buddhister. Er den tredje av buddhismens Tre Juveler (de to andre er Buddha og Dharmalæren om alle tings ikke-dualitet). Begrepet brukes også innen jainisme og sikhisme. Boson. Boson (og Fermion) betegner to forskjellige grupper partikler innen kvantemekanikken. Boson betegner partikler hvor mangepartikkelbølgefunksjonen er symmetrisk ved ombytte av to partikler. Denne egenskapen kalles Bose-Einstein statistikk. Spinn-statistikk teoremet sier at bosoner har heltallig spinn, og dette er antatt å gjelde uten unntak i tre dimensjoner. (Unntak finnes i to dimensjoner, se anyoner.) Mange typer partikler er Bosoner, f.eks. elementærpartikler slik som fotoner, sammensatte partikler slik som som heliumisotopen formula_1He og kvasipartikler slik som fononer. Bosoner er oppkalt etter fysikeren Satyendra Nath Bose. Akevittruten. Akevittruten er Norges versjon av Skottlands berømte «The Malt Whisky Trail» – og man kan besøke gamle brennerier, storgårder og unike steder som har en tilknytning til akevitt. Terje Dalby. Terje Dalby (født 6. august 1944, død 14. mars 2006) var en norsk journalist som vokste opp i Vardal og Gjøvik. Han var mest kjent som kommentator for NRK, men begynte sin karriere i "Oppland Arbeiderblad" i 1963. Han ble senere ansatt i Hærens Overkommando, før han begynte i "Arbeiderbladet" (i dag "Dagsavisen") i 1966/67. I tiden etter "Dagsavisen" jobbet han for både "Finnmark Dagblad", "Altaposten" og Norsk Telegrambyrå, før han i 1976 begynte i NRK Dagsnytt. I 1985 begynte han i TV-sporten i NRK, hvor han ble vaktsjef i 1990/91, og kommenterte blant annet OL i 1992 og 1994. Han døde 14. mars 2006 av kreft etter lengre tids sykdom. Volvo C30. Volvo C30 er en bilmodell fra den svenske bilprodusenten Volvo. Modellen er en tredørs, fireseters kombi, utstyrt med rekkemotorer med fire og fem sylindre. Til tross for navnet er modellen hatchbackutgaven av S40/V50/C70-serien, og er derfor bygget på den samme plattformen, "Volvo P1". C30 blir primært markedsført som en bil for førstegangskjøpere og yngre bilkjøpere. Modellen vil konkurrere med andre luksuriøse hatchback-modeller som BMW 1-serie og Audi A3. Produksjonen forventes å ligge på omkring 65 000 eksemplarer i året, hvorav 75 % skal selges i Europa. C30 er 4,25 meter lang, og vil være tilgjengelig med en rekke bensin- og dieselmotorer. Blant bensinmotorene er en 100 hk 1,6 liter, en 170 hk 2,4 liter og en 220 hk 2,5 liter med turbo. Blant dieselmotorene er en 109 hk 1,6 liter, en 136 hk 2.0 liter og en 180 hk 2,5 liter D5. Alle modeller vil være utstyrt med en manuell girkasse, med unntak av T5 og D5 med fem sylindre som vil leveres med automatisk girkasse. C30 følger opp Volvos sikkerhetsfilosofi, og leveres med mye sikkerhetsutstyr, for eksempel BLIS som varsler sjåføren hvis noe befinner seg i bilens «dødvinkel». C30 er også utstyrt med ABS-bremser, DSTC (antispinn) og en rekke kollisjonsputer, for beskyttelse mot alle typer kollisjoner. Produksjonsmodellen ble offisielt vist frem for første gang på bilutstillingen i Paris i 2006. Salget i Europa startet mot slutten av 2006, mens den vil introduseres i USA som 2008-modell, kun i T5-utgave med en femsylindret turbomotor. Volvo har så langt angivelig ingen planer om å lansere en modell av C30 med 5 dører. Volvo C30 sine hovedkonkurrenter er blant annet Volkswagen Golf, BMW 1-serien og Audi A3. Erling Johansen. Erling Johansen (født 24. november 1919 i Fredrikstad, død 1. april 2000) var en norsk arkeolog. Johansen var rørlegger av utdannelse, og selvlært innen arkeologi. På 50-tallet påviste han hvordan store mengder flint nådde Norges steinalderbefolkning. Flint fra strender i Danmark og Skåne frøs fast i isflak og drev nordover med disse. Ved å grave i gamle strandvoller fra Lista til Bohuslän fant han flintgropene der steinalder- og senere også bronsealderbefolkningen grov frem materiale til redskaper. Han sto også for viktige utgravninger ved Rød på Kråkerøy og Høgnipen i Rakkestad, Østfold. Etter stortingsvedtak ble Johansen i 1951 utnevnt til statsstipendiat tilknyttet Universitetets Oldsaksamling. Han var medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi, æresdoktor ved Universitetet i Bergen fra 1975, ridder av St. Olavs Orden, mottager av Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 1971 – og bestyrer på Universitetet i Oslos arkeologiske stasjon på Isegran i over 25 år. Johansen var far til Øystein Kock Johansen, selv dr.philos. i arkeologi. Valter Gabrielsen. Valter Gabrielsen (født 4. februar 1921 i Fjell, Hordaland, død 23. desember 1999) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1965. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1961–1965. Else Repål. Else Repål (født 20. februar 1930 i Ringsaker, Hedmark) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1969. Hun var vararepresentant i perioden 1981–1985. Ottar Landfald. Ottar Ingebrigt Landfald (født 18. mai 1919 i Verdal i Nord-Trøndelag, død 28. desember 2009) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1973. Han var vararepresentant i perioden 1969–1973. Report on Public Credit. Report on Public Credit (rapport om offentlige finanser), var en plan som USAs første finansminister Alexander Hamilton la frem for USAs kongress i 1790. Planen la frem forslag om en nasjonalbank, offentlig kreditt, toll og støtte til innenlandsk produksjon. Av de viktigste problemene rapporten tok for seg, var gjelden de enkelte delstatene hadde etter uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Hamilton foreslo at den føderale regjeringen skulle overta de enkelte delstatenes gjeld. Hensikten var å sikre den unge statens kredittverdighet ved at gjelden ble tilbakebetalt; og at alle skulle ha en interesse i at en sterk sentralregjering blomstret. Kritikerne, blant dem Thomas Jefferson, anså at planen var for mye basert på velbeslåtte borgere og at det ville gi dem makt over dem som arbeidet i landbruket; og derved undergrave den nye statens demokrati. Etter mye debatt vant Hamiltons ideer frem, president George Washington og andre støttet planen mot Jeffersons angrep. Heinkel He 111. Heinkel He 111 var et mellomtungt bombefly produsert av Heinkel Flugzeugwerke, som ble utviklet i 1933. I starten ble det, på grunn av Versailles-traktaten, kun brukt som passasjerfly som kunne ta opp til 10 personer. Dette var fordi Tyskland ikke fikk, ifølge traktaten, ha et flyvåpen. I 1936 ble flytypen likevel innført i det nydannede Luftwaffe. Det hadde en bemanning på fire personer; pilot, navigatør, radiooperatør og skytter. Andre verdenskrig. Heinkel He 111 er mest kjent for sin innsats under blitzen over England 1940–41, men ble også brukt ved andre krigskueplasser som Skandinavia, Østfronten, Nord-Afrika, Vestfronten og Italia. Flyet var det mest brukte tyske medium/tunge bomberen og var det bombeflyet som tjenestegjorde lengst i Luftwaffe. Etterkrigstiden. Etter krigen hadde fortsatt Spania flere Heinkel He 111-modeller i bruk, som de brukte helt fram til 1960-tallet. Harry Hansen. Harry Hansen (født 14. januar 1919 i Bergen, Hordaland, død 5. september 2003) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Bergen i 1969. Han var vararepresentant i perioden 1954–1957. Hansen var varaordfører i Bergen i perioden 1955–1959 og ordfører i periodene 1963–1967 og 1967–1969. Stortingskomitéer. Varaordfører Bergen bystyre 1955-1959, ordfører 1963-1967, 1967-1969 Varamedlem Styret for Norges Kommunalbank 1983-1994 Nestleder Styret for Norges Postsparebank 1985-1989, leder 1989-1992 Leder Styret for Statens lånekasse for utdanning 1988-1994 Medlem Styret i Bergens forenede arbeiderparti 1945-1949, sekretær 1949-1962, formann 1972-1978 Varamedlem Det norske Arbeiderpartis landsstyre 1959-1963, medlem 1973-1979 Medlem Representantskapet for Det Norske Luftfartsselskap fra 1963 Medlem Styret for Festspillene i Bergen 1964-1969 Formann Bedriftsforsamlingen i Narvesen A/S 1977-1984 Sverre L. Mo. Sverre L. Mo (født 25. januar 1915 i Kvam, Hordaland, død 10. oktober 2002) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1965, og satt der til 1981. Han var vararepresentant i periodene 1954–1957, 1958–1961 og 1961–1965. Sigrid Utkilen. Sigrid Utkilen (født 15. januar 1916, død 4. desember 2006) var en norsk politiker (H). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1973. Hun var vararepresentant i perioden 1969–1973. Margit Tøsdal. Margit Tøsdal (født 14. april 1918 i Os, Hordaland, død 12. januar 1993) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1961. Hun var vararepresentant i perioden 1958–1961. Georg Johan Jakobsen. Georg Johan Jakobsen (født 29. juli 1929, død 24. april 2011 i Bergen) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1973. Asbjørn Reidar Jordahl. Asbjørn Reidar Jordahl (født 12. desember 1932 i Kristiansund, Møre og Romsdal) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1965–1969. Jordahl var ordfører i Kristiansund i periodene 1967–1971, 1971–1975 og 1975–1977. Odd Vigestad. Odd Vigestad (født 28. mars 1915 i Borgund, Møre og Romsdal, død 19. januar 1999) var en norsk politiker (KrF). Han ble innvalgt på Stortinget fra Møre og Romsdal i 1969. Rolf Hellem. Rolf Hellem (født 26. desember 1923 i Sør-Frøya, Sør-Trøndelag). Sønn av ingeniør Torvald Andreas Hellem (1900–1966) og syerske Aslaug Martinussen (1902–1966). Rolf Hellem er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1965. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1961–1965. Stortingsperioder. Vararepresentant nr 1 for Nordland, 1958 – 1961, A. Vararepresentant nr 1 for Nordland, 1961 – 1965, A. Representant nr 6 for Nordland, 1965 – 1969, A. Representant nr 6 for Nordland, 1969 – 1973, A. Representant nr 1 for Nordland, 1973 – 1977, A. Representant nr 2 for Nordland, 1977 – 1981, A. Utdanning. Kurs i Sverige og Tyskland og ved Den nordiske folkehøyskolen i Genéve 1953-1955 (med stipend fra LO) Studerte med Conrad Mohrs stipendium distriktsutbygging i England 1964 En rekke oljeseminar, konferanser og studiereiser om olje i Europa, USA, Canada, Midtøsten og Asia 1972-1981 Yrke. Jernbanefullmektig i Narvik 1965 (permisjon fra 1965) Opprettet og ledet UNIFABs kontaktkontor i Oslo (en sammenslutning av verkstedindustrien i Nord-Norge) 1982-1983 Sekretariatsleder for Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Namdalen, Bodø 1983-1988 (sekretariatet fungerte også for Nordnorsk Oljeråd, og var videre pålagt visse funksjoner i Nordkalottsamarbeidet) Direktør/daglig leder for TEKNOR AS, Narvik 1990-1992 Medaljer og utmerkelser m.m. President Kekkonens medalje for skisportens fremme 1978 Offentlige verv. Medlem Komiteen til å vurdere Forsvarets regionale organisasjon 1967 Tillitsverv i partier. Medlem Styret for Ankenes Arbeiderparti og i kretspartiet 1957-1958 Medlem Styret for Nordland Arbeiderparti 1960-1965 Medlem Det norske Arbeiderpartis landsstyre 1963-1969 Leder Narvik Arbeiderpartis veteranforum 2003-2007 (arbeidet for et bredest mulig rød-grønt samarbeid i Narvik foran valget 2007) Tillitsverv i organisasjoner. Opplysningssekretær Narvik distriktsorganisasjon av Norsk jernbaneforbund 1946-1950, 1952-1954 Formann AOF-foreningen i Narvik 1954-1959 (forberedte stiftelsen av AOF-foreningen i Narvik i 1954) Formann Stortingets idrettslag 1974-1981 (initiativtaker til stiftelsen i 1974) Formann Hovedkomiteen for Nord-Norgesmesterskapet på ski i Bodø 1986-1986 Leder Rombaksbotn grunneierlag fra 1995 (stod også bak stiftelsen av laget i 1995) Andre administrative verv. Sekretær prosjektgruppen for Fagernesprosjektet: "Fra Fagernes gård til Narvik by" 1999-2007 (startet prosjektet i november 1999 med målsetting om å etablere en historisk minnepark) Litteratur. Spesialstudier på olje/gass nord for 60 grader N. Nordatlantisk forsamling Hellem, Rolf: Norsk olje i europeisk perspektiv. En rapport til Europabevegelsen i Norge 1982 Hellem, Rolf: "Gården Rombaksbotn og Rombaken", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 1996 Hellem, Rolf: "William Spear (1848–1933)", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 1997 Hellem, Rolf: "Hanoman-skandalen i Rombaksbotn 1957", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 1998 Hellem, Rolf: "Straumsnes – fra småbruk og fiske til jernbanebygd, del 1", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2000 Hellem, Rolf: "En grensevandring i 1743", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2001 Hellem, Rolf: "Starten av Ofotbaneanlegget – et sammentreff av tilfeldigheter", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2002 Hellem, Rolf: "Røde Narvik", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2004 Hellem, Rolf: "Kriegstagebuch" – tysk dagbok fra krigshandlingene i Narvik aprildagene 1940, art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2006 Hellem, Rolf: "Straumsnes – fra småbruk og fiske til jernbanebygd, del 2", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2006 Hellem, Rolf: "Straumsnes – fra småbruk og fiske til jernbanebygd, del 3", art. i årbok for Ofoten museum, Ofoten museum Narvik 2007 San Salvador. San Salvador (spansk: "Hellige frelser") er hovedstaden i El Salvador. Byen har 525 990 innbyggere (januar 2005). San Salvador ligger ved foten av vulkanen ved samme navn, og har i løpet av historien flere ganger blitt rammet av kraftige jordskjelv. Det kraftigste jordskjelvet, i 1854, ødela byen nesten fullstendig. Det siste jordskjelvet, som fant sted i 2001, forårsaket også betydelige skader. Forstaden "Las Colinas" ble nesten totalrasert av et jordras. Byen ble grunnlagt i 1528 av den spanske conquistadoren Gonzalo de Alvarado. I 1824 ble den hovedstad i Den mellomamerikanske føderasjon, som ble grunnlagt samme år. Etter at føderasjonen ble oppløst, og El Salvador ble selvstendig stat i 1839, ble San Salvador utpekt til landets hovedstad i 1841. Kåre Rønning. Kåre Rønning (født 24. september 1929 i Sør-Rana, Nordland, død 27. desember 1990) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1973. Han var vararepresentant i perioden 1969–1973. Rønning var varaordfører i Sør-Rana i perioden 1959–1961, og ordfører 1962–1963. Anne-Lise Steinbach. Anne-Lise Steinbach (født 3. juni 1935 i Bø, Nordland) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1973. Per Karstensen. Per Karstensen (født 22. oktober 1915 i Mosjøen, Nordland, død 24. desember 2010 i Mo i Rana) var en norsk lærer og politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1965. Han var fra 1944 til 1971 lektor og inspektør ved Rana gymnas. Han var også skoledirektør i Nordland i to år. Karstensen var varaordfører i Nord-Rana i periodene 1945–1947 og varaordfører i 1959–1963, og ordfører i 1963–1964 og 1964–1965. Utmerkelser. Karstensen ble i 1986 tildelt kommandørtegnet av Finlands hvite roses orden. I 1993 ble han tildelt Paul Harris Fellow-medaljen fra Rotary. I 1971 ble han hedret av ANSA med prisen «Vaganten». I 1996 ble Karstensen tildelt Rana kommunes kulturpris. Den 4. juni 2010 ble det avduket en byste av Per Karstensen nedenfor rådhuset i Mo i Rana. Bysten er laget av billedhogger Marit Wiklund. Gudmund Grytøyr. Gudmund Grytøyr (født 15. juli 1920 i Sør-Varanger, Finnmark, død 21. juli 2001) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Nordland i 1977. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961, 1961–1965, 1965–1969, 1969–1973 og 1973–1977. Karl Sverre Klevstad. Karl Sverre Klevstad (født 29. juni 1926 på Klevstad i Borge, Nordland) er en norsk politiker (KrF). Han satt på Stortinget fra Nordland fra 1973 til 1981. Han var vararepresentant i perioden 1981–1985. Klevstad var ordfører i Vestvågøy i perioden 1987–1991. Mottok Kongens fortjenstmedalje i sølv 3. november 2008 Enok Bærentsen. Enok Daniel Bærentsen (født 3. januar 1831 på Sund, død 19. august 1900) var en færøysk kjøpmann, redaktør og politiker. Han var bosatt i Tórshavn det meste av livet. Bærentsen var folketingsmedlem fra 1857 til 1858, og deretter satt han på Lagtinget i periodene 1859–1867, 1872–1881 og fra 1893 til sin død i 1900. Han var innvalgt fra Norðurstreymoy fra 1859 til 1863, og deretter fra Suðurstreymoy. Han var en av de ni mennene som innbød til Julemøtet i 1888, som betød en start på færøysk selvstyrearbeid. Fra 1894 til sin død var han redaktør av avisen Dimmalætting. Slaget om Caranalis. Slaget om Caranalis ble utkjempet mellom vandalerkongen Gelimers utsending, hans bror Zano, og den gotiske tyrannen Godas, som hadde utnevnt seg selv som konge over Sardinia. Kong Gelimer så at hans kongerike var i ferd med å splitte seg opp, på grunn av den østromerske keiser Justinian den stores rike innflytelse over Gelimers vasaller. Gelimer sendte så sin bror med fem usen mann og hundre og tjue skip for å gjenvinne kontrollen før keiseren rakk å sende forsterkninger til Godas. Zano tok lett havnebyen Caranalis, Godas' hovedstad, og Godas og hans menn ble massakrerte. Selv om ingen romerske soldater var involvert i kampene var slaget likevel betydelig for Justinians planer om å gjenerobre det tapte Vestromerriket. Zanos ekspedisjon gjorde så forsvarsstyrken rundt vandalenes hovedstad Karthago ble sterkt redusert, og var en av hovedgrunnene til Gelimers tap i slaget ved Ad Decimum. Haier og skater. Haier og skater (Elasmobranchii) (av gresk: "elasmos" – «plate» og "branchia" – «gjelle») utgjør den største delgruppen av bruskfiskene. Til forskjell fra andre fisker mangler de gjellelokkene, man ser altså de fem gjelleåpningene utenfra (eller seks til sju hos kamtannhaier). Dette skyldes sannsynligvis et sekundært tap av gjellelokkene i stamarten til haier og skater, fordi både helhodefisker og strålefinnede fisker har gjellelokk. Hos mange haier og skater er også sprøytehullet godt synlig som en liten åpning bak øyet. Men sprøytehullet fins også hos noen strålefinnede fisker, er altså ikke noe særtrekk ved haier og skater. I norske farvann kan man støte på 32 av de totalt ca. 900 artene. Inndeling. Slektskapsforholdene innen haier og skater er fremdeles noe usikre. I den tradisjonelle systematikken hadde man delt de i haier (Selachimorpha) og skater eller rokker (Rajiformes eller Batoidea). Når man begynte å bruke evolusjonære (fylogenetiske) metoder, fant man en rekke overbevisende tegn på at haier måtte være en ukomplett gruppe, siden saghaier, havengler og håer så ut til å være nærmere beslektet med skater og rokker enn med både hverandre og andre haier. Analyser fra de siste par årene har derimot igjen gitt støtte til at både haier og skater er naturlig gruppe. Det har så langt ikke lyktes å forklare hvorfor slektskapsanalysene har gitt sprikende resultater. Derfor må spørsmålet om den evolusjonære inndelingen inntil videre ses på som ubesvart. Under er det vist to av de konkurrerende slektskapshypotesene, gjengitt i hierarkisk skrivemåte. Godas. Godas (død 533) var konge over Sardinia fra ca. 531 til sin død. Han var av gotisk avstamning. Godas ble delegert styre av øya Sardinia av vandalerkongen Gelimer. Men Godas gjorde snart opprør mot kongen, erklærte Sardinia uavhengig av Karthago og innsatte seg selv som konge. Da Godas merket at keiser Justinian den store gjorde seg klar til å gå til krig mot vandalen, sendte han et brev til keiseren hvor han ba om assistanse. Justinian skrev tilbake at han mer enn gjerne ønsket å inngå allianse med Godas, og han lovte å sende soldater til å styrke forsvaret av øya. Men Justinian sendte aldri forsterkninger til Godas, så da kong Gelimers bror Zano landet i Caranalis (dagens Cagliari) med 5 000 mann var det ikke mye Godas kunne gjøre for å holde vandalene ute av byen. Godas ble drept og Sardinia ble igjen erklært en del av vandalenes kongedømme. Størfisker. Størfiskene er en gruppe av fisker. Gruppen er liten i artstall (28 stk.), men en stor gruppe målt i lengde: Belugaen blir med 9 m lengde og 1,5 tonn masse den største arten blant de strålefinnede fiskene. Munnen er omformet til en sugemunn med sterkt reduserte kjever, og har sjeggtråder som følesanseorgan. Disse «evolusjonære nyhetene» er tilpasninger til ernæringen, som består i å suge opp bunndyr fra elvesedimenter. Ellers er skjelettet forenklet ved at de fleste knokler ble erstattet med brusk, og de fleste ganoidskjell med skjelettplater. På grunn av bruskskjelettet har størfisker og bikirer tidligere blitt sammenfattet som bruskganoider («Chondrostei»). Dette har man gått bort ifra fordi bruskganoider er en samlegruppe. Bikirer er trolig nærmere beslektet med egentlige beinfisker enn med størfisker. Men ser imidlertid av og til at navnet Chondrostei brukes som vitenskapelig navn på størfisker alene. Det vanligere vitenskapelige navnet på størfisker er Acipenseriformes. I Norge forekom én art, støren, men denne har som også ellers i Europa, blitt svært sjelden. Archostemata. Archostemata er en sær liten delgruppe av billene, som er søstergruppen til alle de resterende ca. 350 000 billeartene. Ingen av de 40 artene fins i Norge, og bare én ("Crowsionella relicta") forekommer naturlig i Europa, men noen kan finnes i importert trevirke. Samtlige arter lever i døde trær eller treverk. Et særtrekk ved Archostemata er at dekkvingene ("elytrene") bare er delvis sklerotisert (harde). I størrelse varierer artene mellom 1,5 og 27 mm. Systematikk og evolusjon. Gruppen er kjent allerede fra mesozoikum, da den besto av mange flere arter enn i dag. Blant de nålevende artene er "Crowsoniella relicta" søsterarten til Ommatidae og "Micromalthus debilis" søsterarten til Cupedidae. Disse to artene kan plasseres alene i hver sin familie, Crowsoniellidae og Micromalthidae. Myxophaga. Myxophaga er en sær liten delgruppe av billene, som sannsynligvis er søstergruppen til Polyphaga med sine ca. 320 000 arter. De sammenfattes iblant som Heterophaga (gresk for «ulikt-etere»). Samtlige Myxophaga er små (0,5–2,7 mm) og spiser utelukkende eller hovedsakelig alger (gresk "myxo-phaga" = «slim-etere»). De lever mest i elver eller sjeldnere i fuktig jord i nærheten av vassløp. Ingen av artene forekommer i Norge. Blant evolusjonære særtrekk kan man nevne en søm med hår på bakvingenes kanter, og at den ytterste delen av underkjeven ("galea") er gått tapt. Larvene har trakegjeller, noe som er unikt blant biller (men ikke uvanlig blant andre insekter). Adephaga. Hos disse billene dekker "lårdekket" eller "den bakerste hoftplaten" (grønn), lengre bakover enn det første bakkroppsleddet. Adephaga er en stor gruppe røveriske biller. Gruppen blir –  etter sine største delgrupper – på norsk også omtalt som «løpebiller og vannkalver». Fellestrekk. Avledete fellestrekk for Adephaga er at underkjevens ("maxillens") ytterste del ("galea") er toleddet. Også larvenes kjever er tilpasset en røverisk livsstil (predator). Hoftene ("coxae") til bakbeina er ubevegelige, forstørret, vokst sammen med det første abdomensegmentet og når helt til det tredje. I bakkroppen forekommer kjertler som produserer en forsvarsvæske. Av andre (opprinnelige) egenskaper kan nevnes at antennen er elleve-leddet og føttene ("tarsi") femleddet. Systematisk inndeling med norske delgrupper. Tradisjonelt har man delt inn Adephaga i to grupper, de terrestriske («Geadephaga», hovedsakelig løpebiller) og de akvatiske, dvs. vannlevende, artene («Hydradephaga» med blant annet vannkalver og virvlere). Det har imidlertid så langt ikke lyktes helt å avklare om disse to gruppene virkelig er naturlige, eller om det akvatiske leveviset har oppstått flere ganger uavhengig innen Adephaga. Systematikken har med bare de norske delgruppene og følger Ødegaard, 2004. Eddie Edwards. Michael Edwards (født 5. desember 1963 i Cheltenham, England), bedre kjent som Eddie 'the Eagle' Edwards, var Storbritannias første deltaker i skihopping i OL. Edwards jobbet som gipsmaker da han begynte som skihopper. I 1987 deltok han i VM i Oberstdorf og ble nummer 55. Året etter deltok han i OL i Calgary, der han ble sist både i stor bakke og i normalbakke. Edwards hadde ingen økonomisk støtte fra det britiske skiforbundet. I tillegg var han hemmet av at han var ca 10 kg tyngre enn de tyngste av konkurrentene. Dessuten var han plaget av at brillene hans dugget under rennene så det var vanskelig for ham å se noe særlig. Hans mangel på suksess gjorde ham imidlertid svært populær. Han ble en kultfigur, kjent som «verdens dårligste skihopper», og etter hvert mediakjendis og gjenganger i talkshow på tv. Etter Eddie Edwards' innsats i OL innførte IOK i 1990 en ny regel om at deltakere i skihopping i OL må ha deltatt i andre internasjonale konkurranser og ha blitt blant de øverste 30 % eller være blant de 50 beste i verden. Edwards prøvde å kvalifisere seg for OL i Albertville i 1992, Lillehammer i 1994 og Nagano i 1998, men med den nye regelen var han sjanseløs. Han fremholdt i intervju at han godt kunne holdt på til OL i Salt Lake City, men at den nye regelen tok all amatørsk glede bort fra skihoppingen. Det er faktisk ikke riktig at Eddie ble sist i alle internasjonale renn han stilte opp i. Under et verdenscuprenn i Innsbruck i 1988 ble han nr. 120 av totalt 122 hoppere med en østerriker og en nederlender bak seg. Etter at den egentlige hoppkarrieren hans var over ga han ut boka og videoen "On the piste" (ISBN 0-233-99497-1). Senere spilte han også in en popsang som nådde top 50 i Storbritannia. Denne sangen spilte han også inn på finsk, til tross for at han ikke snakker det språket. Edwards gikk konkurs i 1992. Siden da har han studert juss, og han vurderer nå å starte praksis som advokat. I dag bor han i nærheten av hjembyen Cheltenham, han er gift og har barn, og han er leder for sitt eget bygningsfirma. Han har også operert øynene og kastet brillene. Polyphaga. Så langt er det beskrevet 320 000 arter, men man antar at det kan finnes det mangedobbelte av ubeskrevne og ukjente arter, spesielt i tropiske regnskoger. Men selv hvis man tar utgangspunkt i de kjente artene, omfatter Polyphaga mer enn 90 % av alle biller – og mer enn 25 % av alle dyrearter. Man pleier å inndele Polyphaga i to grupper, Haplogastra eller Hydrophiloidea (med Scarabaeiformia og Staphyliniformia) og Symphiogastra eller Eucinetoida (med Bostrichiformia, Cucujiformia og Elateriformia). Det har imidlertid så langt ikke lyktes helt å avklare om disse to gruppene virkelig er naturlige. Fjellhug natur- og friluftslivlag. Fjellhug natur- og friluftslivlag (i Enhetsregisteret) ble stiftet i 1981 og har sin base i Sykkylven kommune. Fjellhug har gitt ut Fjellhugboka. Fjellhugboka presenterer detaljerte ruter for 56 fjelltopper med i alt 134 ulike veialternativer. Hallingskarvet. Hallingskarvet er en ca 35 km lang fjellrygg fra Geilo og vestover. Skarv-et (int) i betydningen nakent fjell. Del av nordfjella, som normalt betegner fjellpartiene nord for Bergensbanen. Høyeste topp er Folarskardnuten (1933 moh). Det er en praktfull utsikt fra toppen. Sammen med Hardangerjøkulen og Hårteigen utgjør Hallingskarvet den siste rest av et skyvedekke som en gang dekket hardangervidda. De bratte nord- og sørveggene er frontene av nevnte skyvedekke. Nord for Hallingskarvet ligger det store vannet Strandavatnet, som er demmet opp. Øst og sør for Hallingskarvet går også Bergensbanen, som har sitt høyeste stopp på Finse (1222 moh.). Hallingskarvet kalles også feilaktig for "Skarven", men dette har ingen lokal dialektal forankring. I forbindelse med tusenårsskiftet ble Hallingskarvet valgt til Hols tusenårssted. I 2006 ble Hallingskarvet nasjonalpark opprettet rundt Hallingskarvet. Hallingskarvet var tidligere eget værvarslingsdistrikt. Det er grunn til å påpeke at dagens værmeldinger for Langfjella og de andre sentrale fjellområder i Sør-Norge, er ment for disse områdene som helhet, og i 1100-1200 meters høyde. Spesielt vindforholdene vil være helt annerledes på og rundt et fjell som Hallingskarvet enn det som nevnes i værmeldingene. Hallingskarvet har årlig mange dager med middelvind av orkan styrke. Klimatisk preges Hallingskarvet av at fjellet er beliggende ved vannskillet mellom østlandet og vestlandet. Værforholdene kan derfor skifte raskt. Nedbøren øker gradvis vestover på fjellryggen. På grunn av Hallingskarvets høyde, karakteristiske form og vest/nordvest-øst/sørøst gående beliggenhet, er fjellet med på å skape sitt eget vær. Vind fra vest er hyppigst og sterkest i høyfjellet i Sør-Norge. Hallingskarvets lengde (ca 3,5 mil), den forholdsvis jevne og lett bølgende overflaten, samt mangel på fjell i samme høydenivå mot vest, gjør sitt til at luftstrømmene inn mot vestlandskysten får nesten fri bane mot Hallingskarvet. Vinden vil i tillegg akselerere langs toppflaten. Vindstyrken på toppen av fjellet vil derfor være høyere enn i tilsvarende høydenivå inn mot vestlandskysten. I spesielle situasjoner med svært sterk vind i de høyere luftlag i atmosfæren, vil luftstrømmen presses mellom disse lagene og Hallingskarvet. Dette vil forsterke vinden ytterligere. I Folarskaret vil middelvinden forsterkes ved sør-sørvestlig vind. Nordvestlig vind vil gi spesielt sterke vindkast i Folarskaret. I desember 1986 opplevde Djupedalen i Hol den sterkeste vind i moderne tid. Kraftlinjer, bygninger og store mengder skog ble skadet. Den generelle værsituasjonen i Sør-Norge var ikke preget av spesielt sterk vind, men sterke luftstrømmer fra vest/sørvest i 3000-4000 meters høyde forsterket vinden over Hallingskarvet. Lebølger og levirvler fra Storesåta har i dette tilfellet slått ned mot Djupedalen. Meteorologene antar at de sterkeste middelvindene og vindkastene på Hallingskarvets toppflate er henholdsvis i overkant av 50 og 70 meter per sekund. Men den maksimale vinden kan være adskillig sterkere på grunn av de nevnte forhold, og meteorologenes manglende innsikt i lokale vindforhold i norske høyfjell. Flere mennesker har omkommet på og ved Hallingskarvet, sommer som vinter. Den mest kjente ulykken skjedde påsken 1950, da tre unge menn fra Bergen omkom. Den ene falt utfor stupet ved Storekvelvi på nordsiden. De to andre ble funnet av hjelpemannskaper ved Hyllun på sørsiden, ca en uke senere. Prestholtskarvet, den østlige delen av Hallingskarvet, sett fra sør. Serumløpet til Nome. Serumløpet til Nome var en stafett med sledehunder som gikk til den lille byen Nome i Alaska vinteren 1925. Hendelsen er også kjent som «the Great Race of Mercy» eller «kappløpet med døden». Serumløpet er også inspirasjonskilden til verdens lengste hundesledeløp, Iditarod. Innledning. Sledehunden «Balto» i Central Park, New York Bakgrunnen var at det i Nome og distriktet rundt hadde komme et utbrudd av difteri. Tyve hundekjørere med hundespann kjørte motgift mot sykdommen 1 085 kilometer gjennom Alaskas ødemark på rekordtiden fem og et halvt døgn, for å stoppe epidemien. Etter denne bragden ble både hundekjørerne og sledehundene omtalt som helter i aviser og på radio i hele USA. Den sorte huskyen «Balto» som førte det siste hundespannet inn til Nome ble mektig populær, kun Rin Tin Tin var mer kjent. Statuen av han er i dag et velkjent landemerke i New York Citys Central Park. All oppmerksomheten denne bragden utløste var med på å sparke i gang en vaksinasjonskampanje i USA som dramatisk reduserte trusselen fra denne sykdommen. Det er noe diskusjon rundt «Balto»s rolle i hundeløpet og statuen som står i Central Park. I henhold til hva Seppala forteller så var han en "scrub freight dog" som han etterlot når han startet. Mange mener at Seppalas lederhund «Togo» var den virkelige helten. Seppala ble sendt ut på det han trodde var en solotur for å møte toget med serum i Nenana. Etter at han hadde startet så ble det bestemt å sende ut flere sledespann som en stafett. Seppala kjørte over 270 kilometer gjennom noe av det farligste av villmark som finnes i Alaska. På veien møtte han en av deltakerne i stafetten, overtok stafettpakken, og gjennomførte ytterligere 146 km. Totalt tilbakela han 420 km gjennom isødet og stormen som raste. Han overlot deretter serumet til Charlie Olson. Han brakte det 40 km til Bluff hvor han leverte det videre til nordmannen Gunnar Kaasen. Det var meningen at han skulle gi det videre til Rohn i Port Safety, men Rohn hadde fått beskjed om at løpet var midlertidig stoppet pga. snøstorm og lå derfor fortsatt og sov. Denne beskjeden hadde ikke Kaasen fått og han bestemte seg for å fortsette videre til Nome. Totalt kjørte Kaasen og «Balto» 85 kilometer, og mange mener at avgjørelsen om å ikke vekke Rohn var motivert utfra ønsket om å selv motta æren. Statuen av «Balto» er modellert etter sledehunden, og viser han med «Togo»s utmerkelse. Dette likte ikke Seppala, og i sine siste år uttrykte han sin dype skuffelse over hvordan all oppmerksomheten hadde gått til «Balto». Han mente at «Togo» var den virkelige helten i serumløpet. En fremstilling av hva som virkelig fant sted finnes i "The Cruelest Miles" av Gay og Laney Salisbury. Sledehunder var tidligere et primært transportmiddel i subarktiske strøk verden rundt, og denne stafetten ble et siste jubelløp før historien om hundekjøring ble avsluttet. I 1930 ble de første flyvningene i ødemarken igangsatt og i 1960 gjorde beltegående kjøretøy og enda noe senere snøscootere at sledehunder ble et sjeldent syn. Som fritidsaktivitet ble hundekjøring igjen vanlig i 1970, mye på grunn av den enorme oppmerksomheten rundt hundeløpet Iditarod. Dette løpet er blitt en tradisjon for å hedre deltakerne i den opprinnelige stafetten som ble kjent som "Serumløpet". Innefrosset om vinteren. Nome to måneder etter at byen oppstod under det som er kjent som "’99 Gold Run" Nome ligger bare to grader syd for polarsirkelen. Stedets folketall hadde vært på sitt høyeste ved begynnelsen på 1900-tallet under Klondike-gullrushet med 20 000 gullgravere, og var i 1925 fremdeles den største byen i den nordlige delen av Alaska med sine 455 inuitter og 975 nybyggere av europeisk avstamning. (Salisbury, 2005, side 16) Fra november til juli var havnen på sydkysten av Seward-halvøya ved Beringstredet innefrosset og utilgjengelig for båter, og dagene ble kortere gjennom mørketiden. Den eneste forbindelse til verden utenfor gjennom vinteren var Iditarod-sporet, som gikk 1 510 km fra havnebyen Seward i syd, tvers over flere fjellkjeder og det uendelige og øde indre av Alaska før det kom frem til Nome. I løpet av det kommende tiåret ble bushflyvninger den dominerende transportmetoden gjennom vintermånedene, primært for posten og livsviktige forsyninger, men i 1925 var hundesleder eneste alternativ for å få frem post og forsyninger. Posten fra «Outside» (utenfor Alaska) ble transportert 676 kilometer med tog fra den isfrie havnen Anchorage til Nenana på jernbanen som gikk frem til Fairbanks. Så ble den transportert videre 1 085 km fra Nenana til Nome med hundespann, noe som normalt tok 25 dager. Epidemien. Den eneste legen i Nome og nærområdene var Curtis Welch. Han hadde hjelp av fire sykepleiere på Maynard Columbus Hospital, et sykehus med 24 sengeplasser. Sommeren 1924 gikk legens lager med 8 000 enheter motgift mot difteri, ut på dato. Han bestilte ny motgift fra Juneau, men den rakk ikke fram før havnen stengte for vinteren. Inuitter i Nome ved sitt utendørs kokested Like etter at årets siste skip hadde gått, ble "Alameda", en to år gammel inuitt fra nabolandsbyen Holy Cross, den første som viste symptomer på difteri. Welch gav diagnosen betente mandler, og utelukket difteri fordi ingen andre i barnets familie eller i landsbyen viste tegn på sykdommen, som er ekstremt smittsom og kan overleve utenfor kroppen i flere uker. Barnet døde neste morgen, og i desember ble det stilt et unormalt høyt antall diagnoser med betente mandler, inkludert et annet dødsfall 28. desember. Barnets mor motsatte seg obduksjon. Ytterligere to inuittbarn døde, og 20. januar ble den første difteridiagnosen stilt: tre år gamle Bill Barnett, som hadde karakteristiske gråaktige lesjoner på halsen og i nesehinnene. Welch gav ikke motgiften, han var redd for at den gamle medisinen kunne svekke gutten, som døde neste dag. 21. januar fikk sju år gamle Bessie Stanley diagnosen i sykdommens siste faser, og hun fikk injisert 6 000 enheter med motgift. Hun døde senere samme dag. Den samme kvelden ringte Welch til ordfører George Maynard, og organiserte et hastemøte i byrådet. Welch fortalte at han trengte minst en million enheter for å forhindre en epidemi. Byrådet iverksatte straks en karantene, og Emily Morgan ble utnevnt til karantenesykepleier. Innen 24. januar var det to til dødsfall, og Welch og Morgan stilte ytterligere 20 bekreftede diagnoser, og 50 fryktede tilfeller. Antallet personer som var truet i området det nordvestlige Alaska omkring Nome var om lag 10 000, og den forventede dødeligheten var nær 100 % uten motgiften. En tidligere influensaepidemi i 1918 og 1919 tok livet av halvparten av den innfødte befolkningen i Nome, og 8 prosent av Alaskas innfødte. Over 1 000 mennesker døde i det nordvestlige Alaska, og dobbelt så mange i staten totalt, hvorav flertallet var inuitter. Alaskas innfødte hadde ingen resistans mot noen av disse sykdommene. (Salisbury, 2005, side 42, 50) Vinger kontra poter. På et møte som ble holdt den 24. januar foreslo den ansvarlige helsesjef for Hammon Consolidated Gold Fields, Mark Summers om å bruke to raske hundeslede-lag. Det ene skulle starte i Nenana og det andre i Nome, slik at de kunne møtes i Nulato. En av hans ansatte, den norskættede Leonhard Seppala, var uten tvil den eneste tenkelige hundekjører for den 1 014 km lange rundturen fra Nome til Nulato og tilbake. Han hadde tidligere gjort denne turen på rekordtid; fire dager og vunnet All Alaska Sweepstakes tre ganger, og var blitt en slags legende for sine sportslige prestasjoner og håndteringen av sine Siberian huskies. Hans lederhund «Togo» var tilsvarende kjent for sine lederegenskaper, sin intelligens og sin nese for å kunne forutse farer. Borgermesteren, Maynard, forslo at en skulle benytte fly for å få frem vaksinen. I februar 1924 var den første vinterflyvning i Alaska blitt gjennomført mellom Fairbanks og McGrath av (den norskættede polarflyveren) Carl Ben Eielson,som hadde fløyet den pålitelige De Havilland DH-4-maskinen fra U.S. Postal Service i 8 eksperimentflyvninger. Den lengste turen var 418 km i 23 minusgrader Celsius De eneste flyene som opererte i Alaska i 1925 var tre Standard J-1 todekkere fra Første verdenskrig. Flyene tilhørte "Bennet Rodebaugh's Fairbanks Airplane company" (senere Wien Air Alaska) og var demontert og stuet bort for vinteren. Det var fly med åpen cockpit som hadde vannkjølt motor og var upålitelige å bruke i kulde. Siden begge flyverne oppholdt seg i Continental United States for vinteren, så forsøkte Alaskas Delegat til Kongressen, Dan Sutherland å få tillatelse til å bruke en uerfaren flyver fra Fairbanks, Roy Darling. Hundespann med Seppala Siberian Huskies fra kennelen Seppala Kennels Selv om flyvning ville ha vært raskere, vurderte helsemyndighetene sjansene for flyhavari og dermed hele beholdningen av vaksine tapt. De besluttet enstemmig å satse på hunder. Seppala fikk beskjed samme kveld, og satte umiddelbart i gang forberedelser U.S. Public Health Service hadde et lager på 1,1 million enheter i sykehus på Vestkysten som kunne sendes til Seattle, og deretter til Alaska. «Alameda» var første båt nordover og hun ville ikke komme til Seattle før 31. januar, og så ville det ta ytterligere 6 – 7 dager frem til Seward. Men den 26. januar, fant man 300 000 enheter med vaksine i Anchorage Railroad Hospital, da sjefskirurgen, John Beeson, hørte om behovet. På ordre fra guvernør Bone ble de pakket og overlevert til konduktøren (Frank Knigh) på toget til Fairbanks som ankom Nenana den 27. januar. Uten noe annet å bekjempe epidemien med, så ville disse 300 000 enhetene holde den i sjakk inntil det store partiet kunne komme opp fra Vestkysten. Temperaturen i Alaska var den laveste på 20 år med temperaturer ned til minus 45 °C. med vindstyrke på 40 km/t. Vinden kunne blåse snøen opp til tre meter høye fonner. All transport langs kysten var innstilt og minimal transport innenlands. I tillegg hadde de korte timer med dagslys på grunn av mørketiden. Mens den første forsendelsen med vaksine var på vei til Nenana, gav guvernør Scott Bone sin autorisasjon til en hundestafett med postkjørere, og gav ordre til Edward Wetzler, inspektøren for "U.S. Post Office", om å arrangere en stafett med de beste hundekjørere og de beste hunder som fantes i Alaska. Lagene skulle reise dag og natt til de kunne overlevere pakken til Seppala i Nulato. Beslutningen ble mislikt av William Fendtriss «Wrong Font» Thompson (som han ble kalt), redaktør og utgiver av "Daily Fairbanks News-Miner". Han var iherdig talsmann for flyvning. Han bistod for å få de demonterte fly satt i stand, og brukte sin avis for å fremme sitt syn. Stafetten. Postruten fra Nenana til Nome krysset det uttørkede innlandet til Alaska. 220 km av strekningen gikk langs Tanana-elva til stedet Tanana hvor den også kom til Yukon-elva. De neste 370 km gikk langs denne elven fram til Kaltag. Deretter gikk ruten vestover gjennom skog og over fjellpass de neste 145 km til den nådde Unalakleet ute ved kysten. Fra Unalakleet gikk de neste 335 km av postruten nordvestover rundt Sewardhalvøya. På denne delen var det svært vanskelig å søke ly for storm eller snøstorm, spesielt på en 68 km strekning som krysset isen over Beringsjøen. Den totale strekningen på postruten var 1 085 km. Wetzler kontaktet Tom Parson, en forretningsfører i Northern Commercial Company som leverte post mellom Fairbanks og Unalakleet. Telefon og telegram fikk kjørerne til sine anviste vertshus. Postbudene hadde høy status i dette området, og var de beste hundekjørerne. Flertallet av stafettkjørerne over innlandet var innfødte athabaskere, direkte etterkommere av de opprinnelige hundekjørerne. Den første kjøreren i stafetten var «Wild Bill» Shannon, som fikk den ni kilo tunge pakken ved jernbanestasjonen i Nenana klokken ni om kvelden den 27. januar. Selv om temperaturen da var 45 minusgrader Celsius forlot Shannon togstasjonen umiddelbart med kurs mot Minto. Spannet hans bestod av ni uerfarne hunder som ble ledet av «Blackie». Temperaturen falt i løpet av natten, og spannet ble også tvunget ut på den kalde elveisen fordi løypen var blitt ødelagt av hester. Selv om Shannon jogget ved siden av sleden for å holde varmen fikk han hjerteproblemer. Han nådde Minto klokken tre om morgenen, og temperaturen var da på 52 minusgrader Celsius. Det iskalde været hadde sørget for at deler av ansiktet hans var svart på grunn av frostskader. Etter å ha varmet opp serumet ved peisen, og hvilt i fire timer, satte Shannon fra seg tre hunder før han fortsatte med de seks andre. Edgar Kallands, som var halvt athabasker, hadde ankommet Minto kvelden før. Han dro derfra til Tolovana der han skulle overta serumet. I svært dårlig forfatning ankom Shannon og hundespannet hans vertshuset hvor Kallands ventet. Klokken var elleve om formiddagen da Kallands overtok serumet. Etter å ha varmet opp serumet forsvant han inn i skogen på vei mot Manley. Temperaturen var 49 minusgrader Celsius da han kom til Manley klokken fire på ettermiddagen. Ifølge minst et vitne måtte eieren av vertshuset Manley Hot Springs helle varmt vann over hendene til Kallands for å få dem vekk fra håndtaket på hundesleden hans da han ankom stedet. Ingen nye tilfeller av difteri ble oppdaget den 28. januar, men to personer fikk diagnosen den 29. januar. De som hadde fått diagnosen hadde blitt satt i karantene, men mangel på måleinstrumenter og at sykdommen var svært smittsom gjorde at karantenen ikke var effektiv nok. Flere enheter av serumet ble oppdaget ved Juneau den 29. januar. Selv om det ikke var foretatt noen eksakt opptelling ble antallet anslått, basert på vekten til enhetene, til å være rundt 125 000 enheter. Dette var nok til å behandle 4-6 pasienter. Krisen hadde nå fått hovedoppslag i aviser, blant annet i San Francisco, Cleveland, Washington D.C. og New York, som igjen førte til at nyhetssendinger i radio også ble opptatt av mangelen på serum. Stormene fra Alaska hadde nå også nådd USA der det hadde blitt målt kulderekord i New York samtidig som Hudsonelva hadde frosset til. Et femte dødsfall skjedde den 30. januar. Maynard og Sutherland argumenterte nok en gang sterkt for å fly serumet med fly. Et forslag som ble lansert var å fly et stort fly 3 200 km fra Seattle til Nome. Et annet var å ha et lite fly ombord på en marinebåt. Båten skulle kjøre fram til pakkisen og deretter skulle flyet ta av fra båten. Det opprinnelige forslaget om å fly serumet fra Fairbanks ble også foreslått. Til tross for at slike alternativ ville få hovedoppslag i hele landet, støtte fra flere departement i regjeringen og fra polfareren Roald Amundsen, ble planene forkastet av erfarne piloter, marinen og guvernør Bone. Dette førte til at det nok en gang dukket opp hatske artikler i avisen til «Wrong Font» Thompson. Dermed bestemte Bone seg å øke tempoet på stafetten. Dette skulle gjøres ved å sette flere kjørere på Seppala sin del av etappen, slik at de kunne kjøre uten pauser. Fortsatt skulle Seppala ha ansvaret for den farligste delen, snarveien over Norton-sundet. Seppala fikk imidlertid ikke beskjeden om at han skulle vente i Shaktoolik da telefon og telegrambeskjeder ikke kom til de små landsbyene han passerte. Planen var avhengig av at kjørerne fra nord skulle treffe Seppala langs løypen. Nå hadde Summers også skaffet kjørere til den siste delen av stafetten, blant andre Seppalas kollega Gunnar Kaasen. Fra Manley Hot Springs ble serumet levert videre via ni hundekjørere, stort sett athabaskere, før Charlie Evans overtok ved Bishop Mountain klokken tre om morgenen den 30. januar. Temperaturen var på dette tidspunktet 52 minusgrader Celsius. Evans stolte på sine lederhunder da han passerte Koyukuk River, men han hadde glemt å beskytte sine lederhunder med kaninskinn. Begge hundene kollapset og døde senere på grunn av frostskader. Den siste delen til Nulato måtte Evans selv lede spannet, og han ankom Nulato klokken ti om morgenen. Mindre enn en halvtime senere hadde neste hundekjører, Tommy Patsy, forlatt Nulato sammen med serumet. Ferden videre mot Unalakleet ble gjennomført av Patsy fram til Kaltag, av «Jackscrew» fram til Old Woman Shelter og av inuitten Victor Anagick. Han leverte serumet til sin landsmann Myles Gonangnan ved stranden til sundet ved Unalakleet. Dette skjedde den 31. januar, klokken fem om morgenen. Gonangang så at det var uvær i vente, og bestemte seg derfor for ikke å ta snarveien over den farlige isen i sundet. Han reiste klokken halv seks, og nådde Shaktoolik klokken tre om ettermiddagen. Der var ikke Seppala, men Henry Ivanoff, ventet som en reserveløsning. Den 30. januar hadde antall sykdomstilfeller i Nome nådd 27, og motgiften brukt opp. I følge en reporter som bodde i Nome «lå alt håp nå i hundene og deres heroiske kjørere. Nome ser ut til å være en folketom by», (Salisbury, 2003, side 205. Etter å ha fått informasjon om hvor langt Gonangang hadde kommet den 31. januar, regnet Welch med at serumet ville komme fram til Nome dagen etter. Leonhard Seppala og hans hundespann hadde kjørt 274 km på fire dager. Hundespannet, med lederhunden «Togo» i spissen, hadde kjørt fra Nome mot Shaktoolik. De hadde tatt snarveien over Norton-sundet, og kjørt rett inn i stormen som herjet i Alaska. I Nome var det relativt mildt med 30 minusgrader, og i Shaktoolik var temperaturen 34 minusgrader. Den kraftige vinden gjorde imidlertid at den effektive temperaturen i Shaktoolik var på 65 minusgrader. Samtidig med at Seppala var på vei sørøstover hadde spannet til Henry Ivanoff kjørt inn i et reinsdyr noe som førte til at de måtte stoppe opp en liten stund. Seppala trodde fortsatt at han hadde mer enn 160 km å kjøre før han kunne overta serumet. Derfor kjørte han hardt på for å komme over Norton-sundet før været ble enda verre. Da han passerte Ivanoff`s hundespann hørte han Henry Ivanoff rope «Serumet! Serumet! Jeg har det her!» (Salisbury, 2003, side 207). Etter å ha fått nyheten om at epidemien snart kunne bryte ut, bestemte Seppala seg for å utfordre stormen. Han krysset nok en gang isen til Norton Sound og nådde Ungalik etter at det hadde blitt mørkt. Temperaturen er anslått til å ha vært rundt 35 minusgrader, men den kraftige vinden sørget for at den reelle temperaturen lå rundt 65 minusgrader. Lederhunden «Togo» ledet spannet i en rett linje selv om det var mørkt, og de ankom vertshuset Isaac`s Point klokken åtte om kvelden. I løpet av en dag hadde de kjørt 135 km med en gjennomsnittsfart på 13 km/t. Seppala og hundespannet hans hvilte fram til klokken to om morgenen den 1. februar. Da reiste de videre selv om det var full storm i området. En av de mer dramatiske hendelsene som viser hva lederhunden var god for, skjedde da Seppala og «Togo» skulle krysse isen over Norton-sundet. Laget var midlertidig strandet etter at isen som de sto på hadde brutt seg løs, og fløt som et isflak i flere timer. Da isen drev tilbake til den faste isen over sundet, fikk Seppala «Togo» til å hoppe over det halvannen meter store gapet, i seletøyet slik at han kunne dra flaket tettere inntil. Seletøyet røk og falt i vannet, men «Togo» hoppet etter. Han tok selene i munnen og trakk flakene sammen, til det var trygt å hoppe for resten av laget. I løpet av natten hadde temperaturen sunket til 40 minusgrader, og vindstyrken var langt over orkan styrke. Hundespannet kjørte over isen som var i ferd med å bryte opp, mens de fulgte kystlinjen. Etter å ha passert Little McKinley Mountain som ligger rundt 1 500 meter over havet kom de fram til Golovin. Her fant Seppala vertshuset hvor han skulle gi serumet videre til neste hundekjører klokken tre om ettermiddagen den 1. februar. På denne dagen hadde antall sykdomstilfeller steget til 28. Serumet som hundekjørerne fraktet var nok til å behandle 30 mennesker. På grunn av de forferdelige værforholdene bestemte Welch seg for å beordre en midlertidig stopp i stafetten inntil været hadde løyet. Tanken var at en forsinkelse var bedre enn risikoen for å miste alt serum. Beskjeden ble formidlet ved Solomon og Point Safety før linjene ble døde. Charlie Olsen, som hadde overtatt serumet etter Seppala, slet i det dårlige været. Han fikk blant annet alvorlige frostskader på hendene mens han la tepper over hundene sine. Han ankom Bluff i svært dårlig forfatning klokken sju om kvelden den 1. februar. Gunnar Kaasen var neste hundekjører. Han ventet ved vertshuset i tre timer i håp om at vinden skulle løye, men det ble bare verre. Siden det bare vare et tidsspørsmål før snøfonner ville blokkere løypa la han i vei i motvinden klokken ti om kvelden. Kaasen kjørte hele natten, gjennom snøfonner, og overvann fra elver, og over det 180 meter høye Topkok Mountain. Lederhunden hans «Balto» drev spannet framover i særdeles dårlig sikt. Dette førte til at Kaasen ikke alltid så de hundene som var nærmest sleden. Han kjørte forbi Solomon uten at han var klar over det, og fant det først ut tre kilometer etter at hadde passert stedet. Dermed var det ingen vits å ta den planlagte pausen her og Kaasen fortsatte videre mot Point Safety. På denne strekningen var vinden så voldsom at sleden på et sted veltet. Sylinderen hvor serumet lå ble da godt begravet i snøen. For å få tak i sylinderen igjen måtte han bruke hendene for å føle seg fram til den. Dermed var det nok en hundekjører som hadde fått frostskader i denne stafetten. Kaasen nådde Point Safety foran skjema den 2. februar klokken 3 om morgenen. Ed Rohn, som skulle kjøre den siste etappen, regnet med at Kaasen hadde tatt seg en pause i Salomon. Derfor sov han da Kaasen ankom Point Safety. Det ville derfor ta litt tid før hundespannet til Rohn var klart. Siden været hadde blitt bedre, og hundespannet hans var i fin form, bestemte Kaasen seg for å kjøre de resterende 40 km til Nome. Han nådde Front Street klokken halv seks om morgenen. Dr. Welch åpnet pakken og fastslo at ingen ampuller med motgiften var blitt knust i løpet av stafetten. Serumet var imidlertid frosset, og han ble slått av et øyeblikks panikk. Var alt forgjeves? En rask telegramveksling med helsemyndighetene beroliget ham, vaksinen ville være virkningsfull etter opptining. Den var klar til bruk klokken tolv. Doktorens kone og hans fire sykepleiersker spente på seg trugene og gikk fra eskimohytte til eksimohytte, inntil hele befolkningen var vaksinert. Til sammen hadde de forskjellige lagene kjørt 1 085 km på 127 timer og 30 minutter. Dette ble regnet som ny verdensrekord. Med tanke på de forferdelige værforholdene er dette virkelig en imponerende prestasjon. Noen av hundene som deltok, frøs i hjel i løpet av turen. Den andre stafetten. Margaret Curran fra Solomon-vertshuset var smittet, noe som skapte frykt for at sykdommen ville spre seg fra vertskapet der til andre samfunn. De 1,1 millioner enheter hadde forlatt Seattle 31. januar, og var ikke ventet med hundeslede før 8. februar. Welch bad om at halvparten av serumet ble levert med fly fra Fairbanks. Han kontaktet Thompson og Sutherland, og Darling gjorde en testflyvning neste morgen. I samråd med sin helserådgiveren konkluderte guvernør Bone med at tilfellene i Nome faktisk var på retur, og gav ikke tillatelse, men forberedelsene gikk sin gang. Den amerikanske marinen flyttet en minesveiper nordover fra Seattle, og signalkorpset ble beordret til å tenne bål for å vise riktig vei for flygerne. 3. februar viste det seg at de opprinnelige 300 000 fremdeles var virkningsfulle, og epidemien var under kontroll. Et sjette dødsfall, som sannsynligvis ikke hadde noe med difteri å gjøre, gjorde at det ble rapportert om et nytt utbrudd av sykdommen. Sendingen fra Seattle ble lastet om bord i "Admiral Watson" 7. februar. Guvernør Bone gav etter for presset og beordret at halvparten skulle leveres med fly. 8. februar begynte den første halvdelen av den andre sendingen turen med hundeslede, mens flyet ikke startet på grunn av at en ødelagt radiatorhette førte til overoppheting av motoren. Flyet streiket også neste dag, og turen ble skrinlagt. Mange av de samme hundekjørerne deltok i den andre stafetten, og opplevde også barske forhold. Serumet var fremme 15. februar. Etterspillet. De offisielle dødstallene er fem, seks eller sju, men Welch anslo senere at det sannsynligvis var minst hundre ytterligere tilfeller blant «eskimoleirene utenfor byen. De innfødte har for vane å begrave sine barn uten å rapportere dødsfallet.» 43 nye tilfeller ble fastslått i 1926, men de ble enkelt tatt hånd om med en ny forsyning serum. (Salisbury, 2003, fotnoter på side 235 og 243) Alle menneskene som deltok mottok hedersbrev fra president Calvin Coolidge, og det amerikanske senatet stoppet arbeidet for å anerkjenne hendelsen. Hver hundekjører gjennom den første stafetten mottok en gullmedalje fra "H. K. Mulford"-firmaet, og territoriet premierte dem med 25 amerikanske dollar hver. Dikt og brev fra barn strømmet inn, og spontane pengeinnsamlinger fant sted rundt omkring i landet. Gunnar Kaasen og laget hans ble berømte og turnerte USAs vestkyst fra februar 1925 til februar 1926. De ble til og med stjerner i en 30 minutters film ved navn "Balto's Race to Nome". En statue av «Balto» (av Frederick Roth) ble avduket i Central Park i New York under et besøk 15. desember 1925, og en ble satt opp midt i Anchorage. «Balto» og de andre hundene ble del av et sideshow og levde under elendige forhold til de ble reddet av George Kimble og en pengeinnsamling av barna i Cleveland, Ohio. Den 19. mars 1927 mottok «Balto» en heltevelkomst da hundene kom fram til sitt endelige hjem i "Cleveland Zoo". Etter «Balto»s død 14. mars 1933 ble han stoppet ut og utstilt i "Cleveland Museum of Natural History". Mange hundekjørere i dag anser imidlertid Seppala og «Togo» som de virkelige heltene i løpet, da de sammen dekket den lengste og farligste etappen. De tok en rundtur på 420 kilometer fra Nome til Shaktoolik og tilbake til Golovin, og kjørte serumet tilsammen 146 kilometer, nesten dobbelt så langt som noen av de andre lagene. Etter Kaasens retur ble han anklaget for å ha stjålet all æren. Seppala ble oppskaket da media fremstilte «Togo»s bedrifter som de var «Balto»s. «Det var nesten mer enn jeg kunne bære, da ‘avishunden’ ‘Balto’ fikk en statue for sine ‘fantastiske bedrifter’» (Salisbury & Salisbury, 2003, side 248) «Togo» mottok en gullmedalje fra Roald Amundsen. I oktober 1926 dro Seppala med «Togo» og laget på turne fra Seattle til California, deretter gjennom Midtvesten til New England. Folk strømmet til, og de var på "Madison Square Gardens" i New York i ti dager. I New England kjørte Seppalas huskylag mange løp, hvor de enkelt slo de lokale "chinook"-hundene. Seppala solgte mesteparten av laget til en kennel i Poland Spring i Maine, og de fleste huskyer i USA kan spore genene sine tilbake til en av disse hundene. Seppala besøkte «Togo» til han ble avlivet den 5. desember 1929. Etter «Togo»s død fikk Seppala ham utstoppet, og i dag står hunden i en glassmonter i Iditarod-museumet i Wasilla, Alaska. Ingen av de andre hundekjørerne fikk like mye oppmerksomhet, skjønt «Wild Bill» Shannon hadde en kort turne med «Blackie». Media overså stort sett athabasker- og inuitt-kjørerne, som dekket to tredeler av avstanden til Nome. Ifølge Edgard Kallands, var det «bare en hverdagslig hendelse så langt det vedrørte oss.» (Salisbury & Salisbury, 2003, side 255) Serumløpet hjalp "Kelly-bestemmelsen" som ble undertegnet 2. februar 1925. Loven tillot private flyselskaper å by på postforsendelseskontrakter.Teknologien ble bedre, og innen ti år ble luftpostruter etablert i Alaska. Den siste postleveransen med hundekjører på kontrakt, skjedde i 1938, og den siste amerikanske offisielle postruten med hundesleder stengte i 1963. Hundekjøring fortsatte i grisgrendte strøk, men gikk nesten under da snøscooteren kom på 60-tallet. Hundekjøring ble gjenopplivet som sport på 70-tallet, med Iditarods enorme popularitet. Selv om Iditarod egentlig er basert på "All-Alaska Sweepstakes", har det mange tradisjoner som minner om serumløpet, og spesielt Seppala og «Togo». Hederskjøreren for de sju første løpene var Leonhard Seppala. Andre deltakere i serumløpet, som «Wild Bill» Shannon, Edgar Kallands, Bill McCarty, Charlie Evans, Edgar Nollner, Harry Pitka og Henry Ivanoff har også blitt hedret. Iditarod 2005 hedret Jirdes Winther Baxter, den siste kjente overlevende etter epidemien. Stillingen er nå kjent som "Leonhard Seppalas heders-kjører", og "Leonhard Seppala Humanitære pris" gis til den kjøreren som tar best vare på hundene sine og fortsatt er konkurransedyktig. "Leonhard Seppala Heritage Grant" er et Iditarod-stipend. De to løpene følger samme rute fra Ruby til Nome. Et historisk skuespill over serumløpet ble avholdt i 1975. Dette løpet tok seks dager lengre enn det opprinnelige løpet i 1925. Mange av deltakerne var etterkommere etter de opprinnelige tjue. I 1985 sendte president Ronald Reagan et hedersbrev til Charlie Evans, Edgar Nollner og Bill McCarty, de eneste gjenlevende. Nollner var den siste som døde; den 18. januar 1999 døde han av et hjerteinfarkt. Georgias nasjonalbank. Georgias nasjonalbank er sentralbanken i Georgia. Historie. Georgia fikk sin selvstendighet fra Sovjetunionen 9. april 1991. Etter Sovjetunionens fall besluttet Georgias Høyesterett at alle bankenheter i Georgia, også statsbanken (Gosbank) som tilhørte det sovjetiske banksystemet skulle tilfalle republikken Georgia. Dette samme skjedde også med mange av de andre republikkene som fikk sin selvstendighet. Georgias nasjonalbank ble etablert på grunnlag av Gosbank. Den første sentralbanken i det uavhengige Georgia ble etablert august 1991, med "Lov om Georgias nasjonalbank" som grunnlag. Denne loven ble vedtatt av Georgias høyesterett, på samme tid som "Lov om pengeregulering i republikken Georgia" ble vedtatt. Pengereguleringsloven definerte hovedgrunnlaget for sentralbanken, og utfylte sentralbankloven. Gia Topuria var sentralbankens første sentralbanksjef, og fungerte fra oktober 1991 til januar 1992. Disse to lovene som regulerte sentralbanken hadde flere svakheter. For det første var ikke sentralbankens uavhengighet klart definert. Dernest var bankens kjernefunksjoner heller ikke klart definert. Med det eksisterende lovverket som basis hadde Georgia et trelags banksystem, noe som hindret utviklingen av bankvesenet. I tillegg ble det ført en liberal, ekspansiv pengepolitikk, som førte til hyperinflasjon. Senere fikk de bukt med hyperinflasjonen og mer orden på økonomien, ved hjelp av bl.a. Verdensbanken og IMF. Andre faktorer som reduserte sentralbankens selvstendighet var at bankens ledelse satt i perioder på kun 5 år, noe som gjorde banken sårbar for politiske endringer, samt at Georgia var en del av rubel-sonen fram til 3. april 1993. Denne koblingen til Russland gjorde at sentralbanken også opplevde politisk og økonomisk press herfra. 3. april sluttet Russland å forsyne Georgia med rubler, og kupongen ble tatt i bruk som en overgangsvaluta inntil en egen valuta var på plass. Også denne overgangsvalutaen ble offer for en svært ekspansiv pengepolitikk, og mistet raskt mye av sin verdi. Med tilnærmet ingen valutareserver hadde sentralbanken ingen mulighet til å intervenere, og drive støttekjøp av egen valuta. Dette gjorde at de innførte en ny regulering av aksporten, som tvang deler av eksportinntektene til å gå til å fylle opp valutareservene. Fra 1992 fikk de bistand fra internasjonale organisasjoner til å etablere et nytt rammeverk for sentralbanken, pengesystemet og banksystemet i Georgia. 29. november 1993 ble det vedtatt en relolusjon om ekstraordinære tiltak rundt pengepolitikken, som reflekterte anbefalingene fra de internasjonale organisasjonene og de nye myndighetene. 25. mai 1994 kom en resolusjon om sentralbanken, med bl.a. nye krav til bankenes kapitalkrav. 12. august 1994 kom en resolusjon som fullførte prosessen med å gå over til et rent 2-lags banksystem. Samtidig ble Finansdepartementets konti overført til sentralbanken, for å øke kontrollen med pengemengden, og alle transaksjoner med privatpersoner ble flyttet fra sentralbanken til de kommersielle bankene. I dag er sentralbankens status definert i Georgias grunnlov, artikkel 95. Her defineres også bankens uavhengighet. Dagens rettigheter og plikter er definert i sentralbankloven av 23. juni 1995. Oppgaver og målsettinger. 1. Georgias sentralbank skal sikre et fungerende pengesystem i Georgia 2. Sentralbanken skal utvikle og implementere landets penge- og valutapolitikk i tråd med forskrifter vedtatt av regjeringen 3. Sentralbanken er bankenes bank og regjeringens bank 4. Sentralbanken skal være uavhengig i sine aktiviteter. Dens rettigheter, plikter og aktiviteter, samt dens garanterte uavhengighet, skal sikres i sentralbankloven. 5. Valutaens navn og pålydende skal bestemmes ved lov. Sentralbanken har enerett til å utstede valuta. Sentralbankloven definerer sentralbankens uavhengighet i utviklingen og implementeringen av landets penge- og valutapolitikk og overvåkingen av landets banknæring. Sentralbankens funksjoner som er uttrykt her er: å oppnå og vedlikeholde en solvent valuta og stabil inflasjon, for å sikre at landets pengesystem fungerer. Den skal også sikre at landets pengesystem fungerer, og at landets kredittvesen er likvid, solvent og markedsbasert. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr januar 2012 er Giorgi Kadagidze. Han ble utnevnt i februar 2009, og overtok da etter Roman Gotsiridze. Davit Amaghlobeli var fungerende sentralbanksjef fra Gotsiridze sluttet til Kadagidze overtok. Med seg i styret har han to visesentralbanksjefer, som er Archil Mestvirishvili og Otar Nadaraia, og fire andre styremedlemmer. Peter Paul Rubens. Peter Paul Rubens (født 28. juni 1577 i Siegen i Westfalen i Tyskland, død 30. mai 1640 i Antwerpen i Belgia) var en flamsk maler, tegner, grafiker og diplomat som i hovedsak var virksom i Antwerpen. Rubens var en av de aller fremste malerne innen barokken i europeisk malerkunst på 1600-tallet, og er kjent for sine store malerier preget av bevegelse, farge og sensualitet. Liv og karriere. Rubens far Jan var en protestantisk advokat som hadde flyktet fra Antwerpen på grunn av religionsforfølgelser. Etter farens død flyttet Rubens tilbake til Antwerpen sammen med sin mor Maria Pypelinckx. Der ble han katolikk. Rubens studerte under den nederlandske manieristen Otto van Veen i Antwerpen, der han ble medlem av byens Sankt Lukas-laug, det vil si malerlauget, i 1598. I 1600 reiste han til Italia, en reise som fikk stor betydning for hans senere kunstneriske utvikling. Den gav ham muligheten å studere Tizian, og senere, de tre fetterne Carracci, samt Caravaggio i Roma. I 1603 reiste Rubens på sitt første oppdrag som diplomat til det spanske hoffet, utsendt av hertugen Vincenzo Gonzaga av Mantua som var hans beskytter. I Spania fikk han ytterligere lære å kjenne Tizians malerier. Rubens tilbakevendte i 1605 til Roma, der han studerte den greske og romerske antikkens kunst og ble kjent med den tyske maleren Adam Elsheimer, som underviste ham i etsningskunsten. Inspirert av blant annet Michelangelos formspråk utførte Rubens i 1607 høyaltermaleriet "Madonnaen og Barnet" for oriatorianernes moderkirke "Chiesa Nuova" i Roma. Ved morens død i 1608 vendte Rubens tilbake til Antwerpen, der han det følgende året giftet seg med "Isabella Brandt", datteren til Jan Brandt, en av byens ledende humanister. Det berømte dobbeltportrettet med hustruen stammer fra denne perioden. Rubens etablerte seg i et praktfullt palass, der hans malerier ble vist, og ble solgt til Europas aristokrati og fyrstehus. Kunstnere som ville lære seg hemmeligheten med hans kunst flokket seg i hans atelier, der mange kopier og variasjoner av et tema ble utført. De mest betydningsfulle maleriene fra denne perioden er de religiøse og mytologiske komposisjonene og jaktscenene, deriblant "Ytterste domen", "Amasonslaget" og "Løvejakten". Arbeidsbyrden økte, og Rubens ansatte Anthonis van Dyck som sin medhjelper. I året 1621 arbeidet han for Karl I av England og kaltes året derpå av Maria av Medici til Paris for å planlegge utsmykningen av "Palais de Luxembourg". Innen tre år var dette oppdraget utført, og omfattet 22 store duker og et antall portretter. I 1628 førte ytterligere diplomatiske oppdrag Rubens til Spania, der han lærte Velázquez å kjenne, og senere til England. Han ble adlet av Karl I, som bestilte en utsmykning av "Whitehall Palace". Året derpå avled hans hustru Isabella, bare 35 år gammel. Sammen hadde de fått tre barn. Fire år senere giftet den da 53-årige Rubens seg med den 16-årige "Hélène Fourment" (1614–1673), som stod modell for mange av hans senere verker. Rubens dro seg tilbake til "Château de Steen" syd for Antwerpen, der han, til tross for at han var syk, malte et antall utsøkte landskap og fremstillinger av landlig liv. Stil og innflytelse. Rubens kunstneriske produksjon oppviser en kontinuerlig utvikling og kan grovt inndeles i perioder. Den første omfatter utdanningen og oppholdet i Italia samt de tidligere eklektiske arbeidene i Antwerpen. Fargen er tykt pålagt, og maleriene viser store kontraster med kantede skikkelser. Innflytelse fra renessansemalere som Tintoretto, Veronese og Tizian synes. En gradvis forandring finner sted fra omkring 1612. Selv om fargen fremdeles er ugjennomskinnelig, er den lysere og clair-obscur-effektene mindre fremtredende. Rubens malte raskt og lett, hvilket gav opphav til en frodig stil som virket positivt på atelierrutiner og masseproduksjonen av malerier. Under den siste fasen fra omkring 1625, oppnådde han en fullstendig beherskning av uttrykksmiddelet, med sin livfulle, frie og utrykksfulle penselføring, en lysende, gjennomskinnelig farge og en livsbejaende, sensuell følelse for det taktile – menneskekroppens groper og ulike stoffers struktur – som har forblitt uovertruffet. Det var dette aspektet av Rubens verker som den samtidige smaken og kunstkritikerne hadde vanskelig for å akseptere, men som var hans største bedrift. Rubens innflytelse på flamsk, fransk og engelsk maleri har vært enorm. Både Watteau og Delacroix dro store lærdommer av det subtile forholdet mellom fargene i hans malerier, mens de engelske portrettmalerne på 1700-tallet, Reynolds, Gainsborough og de senere landskapsmalerne Ward og Constable har lært mye av hans frie måte å behandle fargen på. Scary Movie 4. "Scary Movie 4" er den fjerde filmen i den amerikanske serien av "Scary Movie"-filmer. Filmen har premiere i april 2006. Handling. Filmen er en parodi på flere filmer lansert i 2005/2006, blant andre "Saw", "Saw II", "The Village", "The Grudge", "Klodenes kamp", "Million Dollar Baby", "Brokeback Mountain" med flere. Åpningsscenen er en parodi på filmen "Saw", og Dr. Phil og Shaquille O'Neal vil medvirke i scenen. Anna Faris og Regina Hall er tilbake som elskelige, men dumme Cindy Campbell og hennes selvsentrerte og sexgale venninne Brenda. Denne gangen får de også med seg Craig Bierko som den søte, men forvirrede Tom Ryan. Sammen slåss de for å redde verden fra invasjon av romvesener. Cindy Campbell flytter inn i huset ved siden av Tom Ryan på grunn av at hun skal ta vare på en gammel dame. Hun finner ut at huset er hjemsøkt av en liten gutt, og forsøker å finne ut hvem som tok livet av ham og hvorfor. «Tr-iPods» fra verdensrommet forsøker i tillegg å invadere verden, og Cindy må avsløre hemmeligheten for å stoppe dem. Helge Stangnes. Helge Stangnes (født 6. november 1936 i Tranøy) er en norsk lyriker. Fra 1960 til 1991 arbeidet han som lærer ved Tromsø-skoler, hvorpå han tok hovedfag med forskning på Senja-språket. Han har vært ansatt ved Institutt for Språk og Litteratur ved Universitetet i Tromsø, og er medlem av Nordnorsk Forfatterlag. Han utgir bøker på Nordkalottforlaget, det han selv velger å kalle «brukspoesi» skrevet på tilnærmet Senja-dialekt, for og fra nordnorsk kystkultur. Cape Canaveral (Florida). Cape Canaveral er en by i Brevard County i den amerikanske delstaten Florida. Ved folketellingen i 2000 var innbyggertallet 8829. Byen ligger på nordenden av en sandbanke ved atlanterhavskysten, rett sør for området Cape Canaveral på Merritt Island. Cape Canaveral. Cape Canaveral er en landremse i Brevard County langs Floridas atlanterhavskyst. Cape Canaveral ligger på Merritt Island, et område kjent som "Romkysten" ("Space Coast") fordi det huser Kennedy Space Center, der de fleste av USAs romfartøyer skytes opp, og Cape Canaveral Air Force Station, som også benyttes til oppskyting av raketter. Navnet Cape Canaveral har vært brukt i 400 år, men i en tiårsperiode, 1963–1973, døpte man om området til "Cape Kennedy" for å hedre den drepte presidenten John F. Kennedy, som var en stor entusiast av romprogrammet. Dette var dog ingen populær navneendring blant Floridas innbyggere, spesielt ikke blant dem som bodde i byen Cape Canaveral. I 1973 ble navnet endret tilbake til Cape Canaveral, som det heter i dag. Triangel. Triangel er et rytmeinstrument. Triangelet består av en rund stålstav som er bøyd i tre like lange deler med et hjørne åpent. Triangel forekommer i mange forskjellige størrelser. En spiller på triangelet ved å slå med en eller to stålstaver enten utenpå triangelet eller inne i et hjørne. Triangelet har tidligere kun blitt brukt innenfor klassisk musikk, men har etterhvert også funnet veien inn i rockeverdenen. Ole Svelmo som spiller triangel i bandet The Svelmones har med sine rytmiske kling gitt triangelet ny anerkjennelse. Brevard County. Brevard County er et fylke i den amerikanske delstaten Florida. Ved folketellingen i 2000 var innbyggertallet 476 230. Fylkessetet er Titusville, men nesten all fylkesforvaltning administreres fra Viera. Brevard County er mest kjent for Cape Kennedy Space Center hvor blant annet romfergene blir skutt opp fra. Ernst Pawel. Ernst Pawel (født i 1920 i Berlin) er en tysk forfatter. Bakgrunn. I 1933 flyttet familien Pawel fra Tyskland fordi de var jøder, og dessuten aktive sosialdemokrater. Samme år brente og forbød nazistene Franz Kafkas romaner. Familien Pawel flyttet først til Beograd, men foreldrene fikk ikke arbeidstillatelse der, så tidene var trange. I flere år forsørget den unge Ernst Pawel sine foreldre, siden han fikk arbeid i et forlag, men i 1938 ble familien utvist fra Jugoslavia. Familien Pawel kom til USA der Ernst etterhvert havnet i forsikringsbransjen – en jobb han hadde i 36 år. Ernst Pawel har gitt ut flere romaner, og en biografi om Theodor Herzl. Han har også anmeldt bøker for blant andre «New York Times Book Review». Ernst Pawels mest kjente verk er kanskje boken «The Nightmare of Reason. A life of Franz Kafka". Merritt Island. Merritt Island er en øy i Brevard County på Floridas atlanterhavskyst. Midt på øyen ligger "byen" Merritt Island og nord på øyen ligger NASAs berømte rakettbase Kennedy Space Center hvor blant annet Apollo månerakettene og senere romfergene ble skutt opp fra. Helt i nord finner man også Merritt Island National Wildlife Refuge som er en stor naturpark med et usedvanlig variert og rikt dyreliv. Merritt Island er formelt sett ikke en øy, men en halvøy. Den sitter dog bare sammen med det amerikanske fastlandet gjennom en meget smal landremse i nord. I sør derimot skilles den fra fastlandet av en flod, en stor elv. Byen Orlando med blant annet turistmagneten Disney World ligger ca 50 min. kjøring vestover fra Merritt Island på State Road 528 (SR 528), the Martin Andersen Beachline Expressway. SK Brann (Norge) har en fanklubb på Merritt Island. Cape Canaveral Air Force Station. Et bilde av Cape Canaveral Air Force Station. Bumper V-2, som var det første missil som ble avyrt fra Cape Canaveral. Cape Canaveral Air Force Station er en amerikansk flystasjon på Cape Canaveral i Florida. Flystasjonen, som ligger ved siden av NASA-anlegget Kennedy Space Center, utgjør det amerikanske Forsvarsdepartementets rakettoppskytningsbase på østkysten. Området ble fra 1949 brukt av forsvaret til testavfyringer av missiler. Senere ble det stedet hvor det amerikanske romprogrammet fikk sin begynnelse. Etter stiftelsen av NASA i 1958 fungerte det fortsatt som avfyringsstasjon for NASA, og de tidlige bemannede romflyvninger ble oppskutt herfra. Senere ble blant annet romsondene Voyager 1 og Voyager 2 skutt opp herfra. Videre er en lang rekke satellitter blitt avfyrt fra flystasjonen, som fortsatt står for opskytningen av Delta IV- og Atlas V-rakettene. Valentino Rossi. Valentino Rossi under Qatars Grand Prix 2010 Valentino Rossi (født 16. februar 1979 i Tavullia, Italia) er en italiensk motorsykkel racer som kjører for Fiat Yamaha i MotoGP 2010, og som skal kjøre for Ducati Team i 2011. Han er syv-ganger verdensmester i MotoGP, og han har også tatt én tittel i både 125cc og 250cc-klassen. Valentino Rossi, sønn av Graziano Rossi som også har deltatt i 500cc-klassen mellom 1978 og 1982, begynte karrieren i 125cc-klassen i 1996. Han tok sin første tittel året etter. Han kjørte så i 250cc-klassen i 1998, der han også tok tittelen på sitt andre forsøk. Det samme mønsteret fulgte han i 500cc-klassen, som i 2002 byttet navn til MotoGP. Rossi dominerte denne klassen fra 2001 til 2005, hvor han tok fem suksessive titler. I 2006 ble mesterskapet avgjort i det siste løpet Valencia, og det var amerikanske Nicky Hayden som tok tittelen foran Rossi. Det neste året var det australske Casey Stoner som tok tittelen, et år hvor Rossi slet med en mindre konkurransedyktig motorsykkel. I 2008 vant Rossi tronen tilbake, og han beholdt den i 2009. Rossi startet 2010-sesongen sterkt med en seier i det første løpet etterfulgt av to pallplasser. Problemer dukket derimot opp da han fikk en highsider ved sving 13 "Biondetti" på Mugello under den 2. fritreningen før Italias Grand Prix. Resultatet var et åpent brudd på høyre legg, noe som førte til at Rossi måtte stå over fire løp. Han skal kjøre sitt første løp etter skaden på Sachsenring i Tyskland den 18. juli. Han endte løpet på en 4. plass etter å ha kjempet med Casey Stoner om 3. plassen de siste rundene. Etter spekulasjoner om at Rossi skulle gå over til Ducati Team før 2011-sesongen, ble det den 15. august 2010 offentliggjort at Rossi har signert en to-års kontrakt med det italienske laget. Han skal ta over plassen til Casey Stoner, som går over til Repsol Honda før 2011-sesongen. Fra 2013 er Rossi tilbake i Yamaha's fabrikklag. Ved siden av motorsykkelracing har Rossi testet en Formel 1-bil for Scuderia Ferrari i 2006, hvor han satte en rundetid som var ett sekund tregere enn den tiden syv ganger verdensmester Michael Schumacher satte. Rossi fikk sin andre test i 2010. Rossi deltok også i en VM-runde i WRC på New Zealand i 2006, hvor han endte på en 11. plass. Rossi har sagt at han godt kunne ha tenkt seg å kjøre rally etter å ha endt karrieren i MotoGP. Gjennom hele karrieren har Rossi kjørt med startnummeret #46. Nummeret har han tatt etter japanske Norifumi Abe som deltok i 500cc/MotoGP fra 1994 til 2004. Rossi fikk senere også vite at det var det nummeret som faren Graziano vant sine tre første løp med. Rossi har også kallenavnene "Rossifumi" (inspirert av Norifumi), "Valentinik" (inspirert av Paperinik, italiensk for Fantonald), "The Doctor" og "Vale". Referanser. Rossi, Valentino Rossi, Valentino Merritt Island (Florida). Merritt Island er en by i Brevard County i den amerikanske delstaten Florida, på øya Merritt Island. Ved folketellingen i 2000 var innbyggertallet 36 090. Området utgjør 121,9 km², hvorav hele 62,49% er vann. Kontrabass. Kontrabass er et strykeinstrument som har sine røtter i gambefamilien. Instrumentet kan være over 2 meter høyt. Man kan spille instrumentet stående eller sittende. Kontrabassen kommer med fire eller fem strenger, og i dag finnes det også elektriske varianter av instrumentet. Kontrabassen er et såkalt transponerende instrument. Instrumentet klinger en oktav lavere enn notene tilsier. Spilleteknikk. Instrumentet kan spilles med bue (arco) eller strengene kan «plukkes» med fingrene (pizzicato). Til pizzicato brukes pekefingeren. Jazzbassister har videreutviklet denne teknikken, slik at flere fingrer brukes for å kunne spille hurtigere. «Slapping» er en teknikk hvor strengene blir slått ned i gripebrettet, noe som gir en perkussiv lyd. Denne teknikken blir brukt i bl.a. rock'n'roll. Noen bruker også trommestikker på strengene. Bue. To forskjellige typer buer brukes: Fransk eller tysk. Fransk bue benytter samme type grep som ved de andre strykeinstrumentene, mens tysk bue er utviklet av buen som brukes for gambe. Tysk bue er også noe kortere. Fransk bue holdes ovenifra, tysk bue tas på sida. Strenger. Strengene på kontrabassen er som regel stemt i kvarter 'E - 'A - D - G. Det forekommer også solostemming som er en tone lysere ('F - 'H - E - A), samt fem-strengede instrumenter (en mørkere streng 'C) eller forlenging av E-strengen slik at den kan gå helt ned til "H eller 'C. Strengene var opprinnelig laget av tarm, men idag er det mest vanlig med stål. Klassisk repertoar. Kontrabassen ble nesten aldri brukt som konsertinstrument av de store komponister fra barokk, Wienerklassisisme og romantikk. En "Konsert for kontrabass og orkester i D-Dur Hob. VIIc:1" av Joseph Haydn er gått tapt. Til gjengjeld spiller instrumentet en betydelige rolle i jazz og tidlig rock'n'roll. Den melodiske kvaliteten av kontrabassen i symfoniorkestret kan oppleves i Ludwig van Beethovens "5. symfoni i c-moll op. 67" («Trio» i 3. sats) samt i Franz Schuberts "7. symfoni i h-moll D 759" (begynnelse av 1. sats). Også i kammermusikken kommer kontrabassen sjeldent til innsats. Det mest kjente kammermusikkverk med kontrabass er Franz Schuberts såkalte «Ørret-» eller «Forellekvintett», "Kvintett for klaver, fiolin, bratsj, cello og kontrabass i A-Dur D 667". Blant andre betydelige kammermusikkomposisjoner med kontrabass er "Sekstett for klaver, fiolin, to bratsjer, cello og kontrabass i D-Dur op. 110" av Felix Mendelssohn-Bartholdy, "L'Histoire du Soldat" (1918) av Igor Stravinskij og "Kvintett for obo, klarinett, fiolin, bratsj og kontrabass op. 39" av Sergej Prokofjev, et av hans mest radikale verker. Paul Hindemith skrev dessuten en "Sonate for kontrabass og klaver i H" (1949). Norske kontrabassister. Blant de mest kjente norske kontrabassister er Arild Andersen, Bjørn Alterhaug, Michael Francis Duch, Knut Guettler, Bjørn Ianke, Bjørn Kjellemyr og Henrik Lindemann. Fagott. Fagott er et treblåseinstrument som gir en dyp tone. En spiller på fagotten med et dobbelt rørblad. Ulike toner blir til ved at en åpner eller tetter fingerhull og klaffer. Fagotten er et ganske stort instrument, ca 1,3 meter høyt. Det har stort toneomfang, 3,5 oktaver. Det finnes også en kontrafagott som klinger en oktav dypere enn en fagott, men har nesten samme omfang. I undervisningen av barn kan man bruke en fagottino, en liten fagott, som er stemt en kvart, kvint eller oktav høyere enn en vanlig fagott. Fagotten har utviklet seg fra et instrument som ble kalt «curtal» eller «dulcian». Man har veldig lite konkret kunnskap om opprinnelsen til dette instrumentet. Det var lenge antatt at den første fagotten ble konstruert på 1400-tallet under navnet bombard, man har senere funnet ut at dette var en slags sekkepippe. Det er i alle fall klart at forgjengerene til dagens instrument kom til Europa med tyrkerne, som hadde organiserte militærkorps. Når fagotten konkret ble utviklet er det som sagt ingen konkrete årstall på. I renessansen og tidlig i barokken var fagotten vanlig i Nord-Europa, mens varianten Dulcian fortsatt var vanligst rundt middelhavet. De fleste fagottister produserer sine egne rørblader. Emnet blir trukket i vann, fasongskjært og høvlet før det vikes sammen og bindes opp i fuktig tilstand (fuktigheten gjør at man unngår sprekkdannelser). Avsluttningsvis må man skrape eller pusse rørbladene og justere wirene slik at rørbladene får passe motstand og passer fagottistens personlige klangideal og spillestil. Det tar minst 2-3 dager å spille inn et nytt rørblad, og en kan bruke det intensivt i 1-3 uker. Kognitivisme. Kognitivisme er en teoretisk tilnærming for å forstå sinnet. Kognitivisme i bildeteori. Kognitivisme er en oppfatning av at man forstår bilder på grunnlag av våre medfødte synsevner i motsetning til semiologien som tror bilder er bygget opp av kulturelt betingede tegn. Kognitivisme i psykologi. Kognitivismen argumenterer for at mentale funksjoner kan bli forstått ved hjelp av kvantitative, positivistiske og vitenskapelige metoder, og at slike funksjoner kan bli beskrevet med databehandlingsmodeller. Bassklarinett. En gammel bassklarinett bygget i fagottform. Dette var vanlig i starten på bassklarinettens historie Bassklarinetten er et treblåseinstrument. Bassklarinetten er en god del større enn de andre klarinettene. Den er ca 1,2 meter lang, og har en dypere klang. Bassklarinetten spiller en oktav lavere enn det som er notert i notene. Toneomfanget til bassklarinetten er 3,5 oktaver. Instrument som ligner på bassklarinett finner en helt tilbake til antikken, og da i Egypt. Slike instrumenter kan en fortsatt finne i folkemusikken rundt Middelhavet. Videreutviklingen av disse mer primitive instrumentene til den første klarinetten ble gjort av en fløytebygger som het Johan Christian Denn på slutten av 1600-tallet. De første klarinettene hadde fingerhull og noen få klaffer. Etter hvert kom forbedringer med flere klaffer, og stadig bedre lyd. Munnstykket med rørbladet ned ble også vanlig. Tidligere hadde en hatt rørbladet opp. Utviklingen fra midten av 1800-tallet gikk i to retninger. Mange områder i Tyskland og Østerrike bruker derfor en annen klarinett enn det som er vanlig i resten av Europa og USA. Patellaluksasjon. Patellaluksasjon er en tilstand da patella (kneskålen) ikke lenger ligger stabilt på plass i patellafuren. Den glir ut av stilling. Dette kan skje medialt (på innsiden av kneleddet), eller lateralt (på utsiden). Patellaluksasjon brukes også om den tilstanden der patella ligger i normalt leie, men lett kan forskyves sidelengs. Det vanligste er at kneskålen lukserer (skyves ut) medialt hos små hunderaser og lateralt hos store hunderaser, men det finnes unntak fra regelen. Årsaken til patellaluksasjon er en defekt i utvikling av hele bakbeinet, og man vil derfor normalt kunne oppdage en slik lidelse i ung alder. Patellaluksasjon deles inn i fire grader, etter hvor store anatomiske avvik som foreligger. Symptomene vil kunne variere fra liten eller ingen halthet, til det at hunden ikke er i stand til å bruke bakbeina på en skikkelig måte. Jo høyere grad, jo tydeligere symptomer og jo vanskeligere å behandle. Bjørn Alterhaug. Bjørn Alterhaug (født 3. juni 1945 i Mo i Rana) er en norsk jazzmusiker (kontrabass), komponist, bandleder og forsker, kjent fra en rekke innspillinger og internasjonale samarbeid. Alterhaug er professor emeritus i musikk ved NTNU. Biografi. Hans virke startet på gitar som 10-åring, da han spilte opp til dans sammen med sin eldre bror som var bassist. Etterhvert overtok han sin brors bass som 12-åring. På denne tiden hadde NRK kun en radiostasjon og var forpliktet til å sende alle slags typer musikk. Her kunne man lytte til fra Elvis Presley til Alf Prøysen og fra Johann Sebastian Bach til Igor Stravinskij. All denne svært forskjellige musikken lurte seg inn i øregangene til den musikalske guttungen, og han jammet gjerne med. Alterhaugs første inspirasjonskilde innenfor jazz var gitaristen Wes Montgomery, deretter oppdaget han John Coltrane, Miles Davis og Bill Evans. Bassister som influerte unge Alterhaug var Ray Brown, Erik Amundsen Ron Carter, Scott LaFaro og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Han hadde sitt første jazzband under gymnas-tiden på Mo, med bl.a den talentfulle pianisten Ivar Antonsen. Etter gymnaset flyttet han for å studerte ved Musikkvitenskaplig institutt i Trondheim (1968). Her kom han inn i Trondheims jazzmiljø, der han snart ble sentral ved at han bl.a spilte fast med Asmund Bjørken. Han studerte også med Niels-Henning Ørsted Pedersen for en kortere periode på 70-tallet. Siden 1974 har han vært timelærer og senere amanuensis og professor ved musikkvitenskap (NTNU), der han fortsatt har instrumentalundervisning på bass, samtidig som han underviser/forsker på emnet improvisasjon, der han internasjonalt regnes som en sentral debatant og bidragsyter til emnet. Alterhaug var sentral i grunnleggingen av Jazzlinja (NTNU). Musikeren. Bjørn Alterhaug har spilt med flere av jazzens legender, som Ben Webster, Chet Baker, Clark Terry, Lee Konitz, Lucky Thompson og Joe Henderson. Alterhaug har igjennom sin beundringeverdige karriere medvirket i tallløse TV-produksjoner, radio sendinger og plateinnspillinger. Bl.a med Chet Baker "My funny valentine/De beste fra Chet Baker" (EMI, 2006), Asmund Bjørken: "Pot's on" (gemini Records, 1993), Thorgeir Stubø "Notice" (Odin Records, 1981), Ivar Antonsen "Double Circle" (Gemini Records- Taurus, 1999), Tore Johansen "Man, woman and child" (Gemini Records, 2000), Lee Konitz/John Pål Inderberg "Live in Oslo" (Ponca Jazz Records, 2007) og Hilde Hefte "On the corner" (Ponca Jazz Records, 2006). Alterhaug er aktuell som fast medlem av Hallgeir Pedersen Trio. Her foreligger utgivelsene "Wistful" (Hot Club Records, 2004) og "Bluero" (Ponca Jazz Records, 2006). Han har ellers medvirket på utgivelser med bl.a New Cool Quartet, Søyr, Warne Marsh, Bjørn Johansen, Egil Kapstad, Bodil Niska og Siri Svale Band. Med sitt karakteristiske og majestetiske "sound", store harmoniske oversikt samt kreative og direkte spill skaper Bjørn Alterhaug verdighet til enhver konstellasjon han medvirker i. Han regnes som en av norges fremste jazzbassister og kulturpersonligheter. Bjørn Alterhaug har utgitt over 120 verk, deriblant flere bestillingsverk til EBU (1973–), til Festspillene i Nord-Norge (1989) og "Havmanndialoger" til Havmanndagene (2005). Herunder både klassisk samtidsmusikk og jazz. Blå Kors. Blå Kors er en diakonal felleskristen frivillig organisasjon som driver avholdsarbeid og behandler rusavhengige. Hovedmålsettingene for organisasjonen er å hjelpe rusavhengige, utbre den rusfrie livsstilen og formidle det kristne budskapet gjennom ord og handling. Historie. «Das Blaue Kreuz» bli stiftet av Louis-Lucien Rochat den 21. september 1877 i Genève i Sveits. Sokneprest Ole Theodor Moe tok initiativet til å stifte Blå Kors i Norge. Han arbeidet i 1906 som prest i "Kristiania Indremission" (senere "Oslo Indremisjon", i dag Kirkens Bymisjon i Oslo). 2. mars 1906 innkalte han til et møte hvor han sammen med ti andre interesserte stiftet den første blåkorsforeningen i Norge. Foreningen ble en av foreningene som allerede fantes innen Kristiania Indremission. Det første offisielle møtet ble holdt 26. august 1906, hvor 87 personer tegnet seg som medlemmer. 3. september samme år ble den første kvinneforeningen innenfor organisasjonen stiftet. De første «blåkorsstuene» kom i gang i 1907. Medlemstallet i Blå Kors vokste jevnt og trutt de første ti årene av organisasjonens historie. I 1915 var det 10 000 medlemmer på landsplan, med Ålesund blåkorsforening som den største med hele 1 559 medlemmer. To år senere hadde medlemstallet på landsplan nådd 12 000. Et eget barnearbeid ble tidlig etablert i Blå Kors. I 1914 fantes 26 barneforeninger med til sammen 2 500 medlemmer. Tjue år senere var tallet på barneforeninger vokst til 314 med 5 512 medlemmer. Blå Kors' første speidertropp ble etablert i Bergen i 1918. I 1924 ble Ole St. Isene ansatt som den første generalsekretæren i Blå Kors. Han ble i stillingen fram til 1939. Institusjoner. I 1909 ble Blåkorshjemmet på Eina innviet. Dette ble Norges første kursted for alkoholikere. Året etter ble det første herberget med plass til 30 mann etablert i Oslo. Tilsvarende herberger ble gjennom de neste 24 år etablert i Kristiansand, Ålesund, Sandefjord, Drammen, Bergen, Horten, Tønsberg, Halden, Fredrikstad og Stavanger. I 1929 ble et herberge utelukkende for kvinner etablert i Oslo. I 1949 ble Lolandsheimen i Øvrebø ved Kristiansand etablert og ble gitt offentlig godkjenning som kursted. I 1950 ble den første sosialsekretæren ansatt, og i perioden 1952–58 ble det bygget ut mange tilsynshjem i Norge. Tilsynshjemmene skulle danne en viktig del av grunnstammen til det som ble Blå Kors' mangfold av diakonale virksomheter. Skogliheimen på Askøy ved Bergen ble etablert som behandlingshjem i 1957. Året etter kom Blå Kors sin første klinikk i Storgaten i Oslo. Blå Kors Sosialhjem ble etablert i 1963 i Haugesund, og Håkøy Helseheim ble etablert i Tromsø i 1968. Samme år fikk Blå Kors sitt første tilbud om videregående opplæring med etableringen av Hop yrkesskole på Askøy. Organisasjon. Blå Kors har tradisjonelt vært delt inn i to avdelinger; sosialavdelingen (med institusjonene) og organisasjonsavdelingen (foreningsarbeidet). Ettersom institusjonene vokste seg sterke og fagidentiteten i disse ble tydeligere, vokste det frem et skille mellom de to leddene. På landsmøtet i 1999 klarte en å samle organisasjonen og fjerne todelingen. Blå Kors har en uttalt målsetning om å forene frivillig innsats på rusfeltet med profesjonelt behandlingsarbeid. Landsadministrasjonen / hovedkontoret ligger i Storgata, Oslo. Her ligger også et av regionkontorene til Blå Kors, Blå Kors Øst. En av Blå Kors Øst sine virksomheter er "Steg for Steg", et brukerdrevet prosjekt som ble etablert i 2005, og er finansiert av Helsedirektoratet. Steg for Steg samarbeider med behandlingsapparatet og driver et aktivitetstilbud for rusmiddelavhengige, med aktiviteter innenfor idrett, kultur og natur. Blå Kors i dag. Ved siden av informasjonsarbeid og forebyggende arbeid driver Blå Kors Norge 34 diakonale virksomheter. Organisasjonen hadde i 2006 2 530 medlemmer. Organisasjonen har nesten 800 i daglig arbeide, de fleste av disse jobber i Blå Kors sine mange institusjoner. De største institusjonene i dag er,,,, og Duedalen Blå Kors Behandlingssenter v/ Stavanger. Det frivillige arbeidet drives i regi av de lokale blåkorsforeninger rundt om i landet. Det er for eksempel forebyggende tiltak for barn og unge (Blå Kors Ungdom), ferietilbud for mødre og barn fra hjem med rusproblemer, kontaktsentre og kafeer som fanger opp dem som faller utenfor det offentlige hjelpeapparat etc. Fra 2008 ble vedtektene endret, slik at organisasjonen også kan oppta medlemmer som ikke avgir medlemsløftet: «Jeg forplikter meg til ikke å bruke alkohol eller annen rusgift». TV-aksjonen 2008. For 2008 var det Blåkors som ble tildelt TV-aksjonen. Søndag 19. oktober 2008 gikk over 100.000 bøssebærere over hele Norge og samlet inn penger til Blåkors. Totalt ble det samlet inn 192 024 363,27 kroner. Midlene fra TV-aksjonen Blå Kors skal gå til en rekke ulike prosjekter i Norge rettet mot barn og unge som er rammet av voksnes rusmisbruk. Aksjonen skal også bidra til at barn utenfor Norges grenser får hjelp gjennom prosjekter blant annet i Ukraina, Brasil, India og Lesotho. 1000 (tall). 1000 (tusen) er det naturlige tallet som kommer etter 999 og før 1001. I populærkulturen. "Thousand (singel)" er en technosingel av artisten Moby, sluppet i 1993. Annet. Å telle til tusen, hvis man teller ett nummer hvert sekund fortløpende, tar 16 minutter og 40 sekunder. Althorn. Althorn er et musikkinstrument blant messingblåseinstrumentene. Althornet er helst er stemt i Ess/Eb og har tre ventiler. Det ser ut som en liten tuba eller et lite eufonium. Althornet oppstod på 1830-tallet i Østerrike. Den første delen av ordet kommer opprinnelig av det latinske ordet «altus» som betyr "høy". Althornet brukes mest i brassband, men er også å finne i symfoniorkester og skolekorps. Fjærmygg. Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg. Utseende. De voksne fjærmyggene er bitte små til middelsstore mygg, 1 - 10 mm lange, med ganske spinkel kroppsbygning. Mange arter er mørke på farge, andre er livlig grønne eller gule, ofte svartflekkete. Bakkroppen er lang og tynn hos hannene, kraftig og kjegleformet hos hunnene. Beina er vanligvis lange og slanke. Hodet er nokså lite, kortere enn bredt, med nyreformede fasettøyne som ikke møtes oppe på hodet. Punktøyne (ocelli) finnes ikke. Munndelene er lite fremtredende, disse myggene har ikke sugesnabel. Hannene har fjærformede antenner, mens antennene hos hunnene er ganske korte og sylindriske. Vingene er lange og smale, og de fremste vingeårene er vanligvis sterkere utviklet enn de bakenfor. Noen arter har sterkt reduserte vinger eller mangler dem helt. Larvene er vanligvis lange og tynne, sylindriske, med en liten med tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet og et på det bakerste. Larver som lever i oksygenfattige sedimenter er gjerne blodrøde på farge fordi kroppen inneholder store mengder hemoglobin som hjelper dem å ta opp oksygen. Levevis. Fjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5000 meters høyde i fjellområder. De fleste av artene har larver som lever i ferskvann, både rennende og stillestående, men det finnes også en god del arter som har larvene på land, i jord, i sopp, i død ved og i gjødsel. Noen arter lever også som parasitter på vanninsekter. Larvene utvikler seg gjennom fire larvestadier, denne utviklingen kan ta så lite som en uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene. De voksne dyrene tar trolig lite næring til seg og lever ganske kort tid. Hannene av mange arter former svermer, og hunnene ser ut til å bli tiltrukket til disse av summingen fra hannenes vingeslag. Fjærmyggene stikker ikke, men de kan av og til oppleves som plagsomme da de er veldig tallrike og har en tendens til å komme inn alle steder, som øyne, nese, munn og ører. Noen arter kan også utløse alvorlige allergireaksjoner. Fjærmygglarve, ca. 1 cm lang, hodet til høyre. De forstørrede bildene av bakenden er fra andre bilder av det samme dyret. Gode indikatorer. I en så stor og artsrik familie finner en et stort mangfold av ulike levevis, men de enkelte artene er gjerne ganske spesialiserte. Det gjør fjærmygg til gode indikatorer på ulike miljøfaktorer. De har blitt brukt til å klassifisere innsjøer økologisk, og rester av fjærmygglarver blir brukt til å rekonstruere klimaforhold i tidligere tider, særlig temperaturforholdene etter siste istid. The Time Machine. "The Time Machine" er Alan Parsons tredje soloalbum etter at Alan Parsons Project opphørte. Albumets gjennomgangstema er tid og tidsreiser, et tema Alan Parsons ønsket å bruke allerede på «Prosjektet»s andre album ("I Robot"). Men han ble da nedstemt av partner Eric Woolfson. Tittelsporet er svært inspirert av electronica-stilen til Robert Miles, en stil Parsons også tar med seg til sitt neste album "A Valid Path". Her finnes også et bonusspor, «Dr. Evil Edit», som inneholder stemmen til Mike Myers fra den andre Austin Powers-filmen, "Austin Powers - Spionen som spermet meg", der han faktisk nevner Alan Parsons Project. Hans Hansen (1920–1970). Selvportrett 1963, gjengitt på frimerke 1998 Hans Hansen (født 14. november 1920 i Mikladalur, død 8. mars 1970 i København), også kjent som Hans á Mikladali, var en færøysk maler. Han arbeidet som fisker 1935-38 før han dro til København og tok sin kunsternutdannelse i perioden 1949-57. Han utførte veggutsmykninger på Føroya Fólkaháskúli, Føroya Banki og Fuglafjarðar skúli (sammen med Ingálvur av Reyni). Han deltok på utstillinger i Reykjavik, Lerwick og Edinburgh; og hadde separatutstillinger i Torshavn og Klaksvik. Fire av hans arbeider ble presentert på frimerker i 1998. Euromissile HOT. HOT (Haute subsonique Optiquement Téléguidé) er et panservernmissil fra konsernet Euromissile, et fransk-tysk samarbeid. Det har vært i produksjon siden 1978. Knut Tore Apeland. Knut Tore Apeland (født 11. desember 1968 i Haukeli i Vinje) er en tidligere norsk kombinertløper. Apeland har vunnet syv verdenscupseiere. Han tok sølv på normaldistansen i VM i 1993. Han tok VM-sølv for lag i 1993 og 1995, samt VM-gull i 1997. Han vant verdenscupen sammenlagt i 1996. Buddyprisen. Buddyprisen er en utmerkelse, delt ut av Norsk jazzforum til norske jazzmusikere, medfølgende en statuett av trompeteren Buddy Bolden, av billedkunstneren Lise Frogg, samt 50 000 kroner (2005). Utdelingen foregår på klubben Bare Jazz i Oslo. I 2009 ble prisen delt ut på Dokkhuset i Trondheim. Bergsøy Idrettslag. Bergsøy idrettslag holder til på Bergsøya i Herøy kommune på Sunnmøre og ble stiftet i 1944. Idrettlaget har friidretts-, fotball- og håndball- grupper og klubbens fotballag spilte 1981 en sesong i daværende i 2. divisjon. April 2011 slutten Rimantas Zvingilas som hovedtrener for klubbens A-lag i fotball. Kjetil Paulsen går inn i en rolle som spillende hovedtrener. På denne tiden var han også kaptein på laget. Lasse Ottesen. Lasse Ingier Ottesen (født 8. april 1974 i Aurskog) en en tidligere norsk skihopper. Han har 8 pallplasseringer fra verdenscupen, og satte verdensrekorden i Planica på 212 meter i 1997. I 1994 tok han OL-sølv i normalbakken, bare slått av Espen Bredesen. Etter sin aktive karriere har Ottesen vært hopptrener for det amerikanske kombinertlandslaget. Han var assisterende sportssjef under Ski-VM 2011 i Oslo. Fra 1. mai 2011 er han koordinator for kombinert i Det internasjonale skiforbundet. Kontrafagott. Kontrafagott er det dypeste instrumentet i treblåserfamilien. Instrumentet er først og fremst brukt i store symfoniorkestre, og har en svært begrenset sololitteratur. Et eksempel på kontrafagotten som solo-instrument i symfoniorkesteret finnes i Maurice Ravels "Gåsemor forteller" ("Ma mere l'oye"). Den har også fremtredende partier i bl.a. Ravels Klaverkonsert for venstre hånd, operaene "Salome" av Richard Strauss og "Wozzeck" av Alban Berg. Kontrafagotten klinger én oktav under den vanlige fagotten (Sub-kontra Bb/A – c1)og har en dyp, litt celloaktig, klang. De eldste kontrafagotter stammer fra midten av 1700-tallet. Joseph Haydn var den første betydningsfulle komponisten som skrev egne stemmer for kontrafagott, f.eks. i "Skapelsen". Senere har komponister som Ludwig van Beethoven, Johannes Brahms, Claude Debussy, Maurice Ravel, Igor Stravinskij og Dmitrij Sjostakovitsj brukt kontrafagotten mye i sin orkestermusikk. Imidlertid har andre store komponister som f.eks. Wolfgang Amadeus Mozart, Peter Tsjaikovskij og Jean Sibelius ikke brukt instrumentet i det hele tatt. Kontrafagotter lages av lønnetre. Det har opp gjennom historien vært gjort eksperimenter med andre tresorter, dessuten alt fra pappmasjé til messing. I Frankrike ble kontrabass-sarrusofoner i en periode brukt i stedet for kontrafagott i orkesteret, derfor er endel av de stemmene som i dag spilles på kontrafagott, f.eks. i verker av Debussy, egentlig skrevet for kontrabass-sarrusofon. Instrumentet har som andre treblåserinstrumenter gjennomgått en kontinuerlig utvikling i både klang, intonasjon og tekniske muligheter. Først de siste tiårene på 1900-tallet oppsto en viss sololitteratur for instrumentet. Susan Nigro har spilt inn flere soloplater på kontrafagott, og i 2006 uroppførte Lewis Lipnick en kontrafagottkonsert av Kalevi Aho medBergen Filharmoniske Orkester. En komponist som har gitt betydelige bidrag til kontrafagottlitteraturen er norske Terje Bjørn Lerstad. Kontrafagott er et dyrt instrument, og de fleste eies av profesjonelle orkestre og musikkhøyskoler og konservatorier. Det er ikke vanlig å ha kontrafagott i korps og amatørorkestre, selv om det finnes unntak. Petter Pettersson. Petter Pettersson (født i Molde den 21. mai 1939) er en norsk skribent og kulturarbeider, utdannet i Oslo, Borås og London. Senere år aktiv i dags- og fagpresse om emner som musikk, fluefiske og reiseliv samt levert bidrag til diverse bøker om ulike emner. Styremedlem i Moldejazz siden 1963, og før den tid med i Storyville Jazz Club og ledet klubbens dixieland-orkester. Nasjonalt har han vært styremedlem og nestleder i Norsk jazzforbund og redaktør i medlemsbladet Jazznytt; senere Norsk Jazzforum. Han har også vært engasjert i næringsliv med tillitsverv i lokale og nasjonale organisasjoner. Sverige under Paralympiske vinterleker 2006. Sverige deltok med i alt 19 deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Sverige var ett av fem land som deltok i alle idrettene ved disse lekene. De andre fire var Canada, Italia, Norge og USA. Kerry King. thumb Kerry King (født 3. juni, 1964 i Los Angeles, California) er gitarist i det amerikanske thrash metal-bandet Slayer. Han spilte også for Megadeth en kort periode i 1984, men da han ble bedt om å velge mellom Slayer og Megadeth valgte han Slayer. Kerry King har senere uttalt at Dave Mustaine er en drittsekk og at alle hater han. Stubøprisen. Stubøprisen (etablert 1989) er en utmerkelse, delt ut annethvert år av Thorgeir Stubøs (1943 – 1986) minnefond (etablert 1987 med bidrag fra privatpersoner, kulturorganisasjoner, nordnorske kommuner og fylkeskommuner) til en person som har gjort en særlig innsats for jazzmiljøet i Nord-Norge. Mottakere av prisen, som deles ut ved Festspillene i Nord-Norge i Harstad, et stipend på 15 000 og en statuett av Karl Erik Harr, har vært Thorgeir Stubø. Thorgeir Stubø (født 12. november i Narvik 1943, død 22. oktober 1986) var en norsk jazzmusiker (gitar) og regnes som en av Norges fremste gitarister gjennom tidene. Han er far til jazzgitaristen Håvard, jazzvokalisten Kjersti og teaterdirektøren Eirik Stubø, og er bestefar til elektronikamusikkeren Mathias Stubø. Musikalsk oppvekst. Thorgeir var ofte med faren som jobbet i jernbaneverket. Her lyttet han mye til datidens radiosendinger som ofte spilte hardt-swingende amerikansk jazz. Han fikk tidlig sansen for bl.a John Coltrane, Tal Farlow, Wes Montgomery, Jimmy Raney og Jim Hall som ble hans «læremestere». Han flyttet til Oslo på 60-tallet for å studere og vakte raskt oppsikt med sitt ekspressive gitarspill. Sentral arena for sene kvelder med jamsessions var det Nordnorske studenthjemmet, "Nord Norsken". Kraftsenter. Etter endt utdannelse, flyttet han nordover igjen og ble lærer ved Frydenlund videregående skole i Narvik, bl.a. som lektor i tysk. Lokalt hadde Narvik et yrende jazzliv med topp musikere som Thorgeir selv, pianistene Karstein Hansen og Terje Bjørklund, trombonisten Viggo Hansen, og trommeslageren Ernst-Wiggo Sandbakk, men Nordnorsk jazz fikk liten eller ingen oppmerksomhet i riksmedia på denne tiden. Frustrasjonen over dette gav Thorgeir lysten til å kjempe tilbake. I løpet av relativt kort tid, før hans altfor tidlige død, rakk Stubø å stå for flere plateutgivelser i eget navn, med påfølgende utstrakte turnévirksomhet. I tillegg medvirkning han i flere radio og TV produksjoner for NRK. Hans debutplate Notice fra 1981 markerer starten på Norsk Jazzforums plateselskap, Odin Records. Notice regnes også som den første Nordnorske jazzutgivelsen, som han igjen mottok Spellemannprisen for (årets beste jazzutgivelse). Deretter samarbeidet han med gitarist/produsenten Jon Larsen på Hot Club Records om to plateutgivelser, før de to siste ble utgitt på det amerikanske Cadence. På denne måten var Stubø sentral i utviklingen av Narviks jazzmiljø, som framstod som et kraftsenter for Nordnorsk jazz på 70 og 80 -tallet. Kuriosa. Thorgeir Stubø var også en fremragende skiløper og uttalte at det å være utøvende jazzmusiker og det å drive på med idrett på topp nivå hadde mange fellestrekk: man trengte å være i god fysisk form for å kunne prestere maksimalt. Han var også en pasjonert ørret/laksefisker og var norgesmester i casting (fluefiske). En av Thorgeirs mest kjente komposisjoner, ”Mickey Finn”, er oppkalt etter en av hans egendesignede fiskefluer. Thorgeir var også et utpreget naturmenneske, som nok hentet det meste av inspirasjonen sin fra grunnelementene. Internasjonal. Parallelt med sin lærergjerning i Narvik, skapte altså Thorgeir Stubø seg en internasjonal karriere som jazzmusiker der han samarbeidet med en rekke svenske musikere, bl.a. tenoristene Bernt Rosengren og Krister Andersson, samt pianisten Lars Sjösten. Andre internasjonale størrelser Stubø samarbeidet med på plate var den danske trommeslageren Alex Riel, samt de amerikanske musikerne, Doug Raney (gitar) og Art Farmer (flügelhorn). "Notice" ble spilt i sin helhet på amerikansk radio, han ble intervjuet av Cadence Magazine og mottok strålende anmeldelser, bl.a. i det amerikanske tidsskriftet, Down Beat. Sett ut i fra de rådende geografiske forhold og datidens fordommer, må dette sees på som en enestående prestasjon og noe som vitner om en fremragende stå på vilje. Arven. Flere musikere har i ettertiden latt seg inspirere av Thorgeir Stubø, både musikkpolitisk og musikalsk. Herunder bl.a. trommeslageren Trond Sverre Hansen, vokalisten Marit Sandvik, pianisten Jan Gunnar Hoff, trompetisten Tore Johansen og gitaristen Hallgeir Pedersen. Thorgeir Stubø var far til Eirik Stubø (tidl. sjef for Nasjonalteateret), jazzvokalist Kjersti Stubø og jazzgitaristen Håvard Stubø. Thorgeir Stubø døde av kreft i en alder av 43 år. Utmerkelser. Thorgeir Stubøs minnefond ble opprettet i 1987, og deler årlig ut Stubøprisen til viktige bidragsytere til nord-norsk jazz. Flaskepant. Norsk pante­merke på drikke­vare­emballasje med volum mindre enn eller lik 0,5 liter. Flaskepant er en ordning for retur og innsamling av drikkevareemballasje. Systemet fungerer i prinsippet slik at man betaler en tilleggsbeløp ved kjøp og får dette tilbake ved levering av tom emballasje på godkjent oppsamlingssted. I Norge er panten 1 krone for emballasje til og med 0,5 liter og 2,50 kroner for emballasje større enn 0,5 liter (Etter at 50-øringen forsvant 1. mai 2012, blir 2,50 kroner rundet opp til 3 kroner ved pant av én flaske, panter du to flasker får du imidlertid 5 kroner). Panten for kasser er 16 kroner. Historie. Panteordning for flasker har lang tradisjon i Norge. S mener at ordningen startet i ca. 1902 og da som en ordning for bryggerienes ølflasker. Panten den gang var ca. 6 øre pr. flaske "(tilsvarer ca. kr 3,30 etter kroneverdien pr. januar 2006)". Senere ble ordningen utvidet til også å gjelde flasker med mineralvann. S Vinmonopolet etablerte en egen panteordning for selskapets egne vin-, hetvin- og brennevinsflasker (merket med en V og en O i bunnen). Disse flaskene ble brukt til Vinmonopolets egentappede produkter. For slottstappet vin og importerte merkevarer har det ikke vært panteordninger i Norge. Vinmonopolets panteordning ble avsluttet 1. januar 2001 fordi Moss Glassverk var blitt lagt ned. Den 3. mai 1999 startet Norsk Resirk A/S pantesystemet for gjenvinningsemballsje. Ordningen omfattet i starten kun bokser i aluminium og stål, men ett år senere ble systemet også åpnet for flasker av gjenvinnbar plast (PET). Norsk Resirk A/S eies av organisasjoner innen industri og handel. I 2005 var returandelen ca. 78% for gjenvinnbare flasker, og ca. 92% for aluminiumsbokser. Fem år senere, i 2009, hadde andelen økt til 90 % for gjenvinnbare flasker og 92 % for gjenvinnbare bokser. Nå i 2012 er returandelen ca. 95% for gjenvinnbare flasker, og ca. 94% for aluminiumsbokser. Det vil da si at flasker i dag ikke har noen miljøavgift og det gjenstår kun 1% til den fjernes også på bokser. I 2005 ble det utbetalt over 280 millioner kroner i returpant for 194 millioner bokser og 49 millioner flasker med pantemerke. I 2009 ble det returnert 305,3 millioner bokser og 90,8 millioner flasker med pantemerke. Virkemåte. Pantesystemet er et samarbeid mellom de som produserer eller importerer drikkevarer og de som selger dem. Flaskene og boksene distribueres fra produsenter og grossister til utsalgsstedene, og panten blir fakturert i hvert ledd, også ut til forbrukeren. Boksene og flaskene kan kjøpes og leveres tilbake på over 9000 utsalgssteder, og det er utplassert nærmere 3500 panteautomater. Alle som selger drikkevarer med panteordning er forpliktet i forskrift til å ta imot retur og betale ut pant. Når panteemballasjen blir levert tilbake til utsalgsstedet, blir glassflasker, plastflasker og bokser sortert hver for seg og samlet inn av grossister og produsenter. Deretter blir de levert til Norsk Resirk A/S' anlegg på Alnabru i Oslo eller til lokale samarbeidspartnere. Anlegget på Alnabru er mottaker av tomme bokser og plastflasker som er pantet i Østlandsområdet. Anlegg i Tromsø, Trondheim, Bergen og Stavanger håndterer innsamlet emballasje fra resten av landet. Her blir den registrert og klargjort for gjenvinning. Panteautomater. De fleste større utsalgssteder har installert panteautomater. Emballasjen blir registrert på grunnlag av strekkode, og automaten gir en kvittering på innlevert pant. Emballasje som ikke har lesbar strekkode blir avvist eller registrert med kr 0,- i pant. Moderne automater presser også engangsemballasje for å spare fraktomkostninger. Norske og Tomra og tyske Wincor Nixdorf er de tre største produsentene av panteautomater. Ruth Smith. Fra Vágur, på frimerke 1975 Ruth Smith Nielsen (født 5. april 1913 i Vágur på Suðuroy, død 26. mai 1958 ved Nes) var en færøysk maler. Hun bodde i København fra 1930 til 1948, og tok sin utdannelse ved Høyers tegneskole og Kunstakademiets malerskole. Hun omtales som Færøyenes mest betydelige kolorist, og nøt stor anerkjennelse fra sin lærer Aksel Jørgensen. Hun var svært selvkritisk i sine arbeider. Separatutstilling i Tórshavn i 1959. Arbeider finnes i Listasavn Føroya, Ruth Smith savnið i Vágur og i Føroya Banki. Hun døde på en ensom svømmetur i Vágsfjørður, ved nabobygda Nes. Softphone. Softphone er et program som har funksjon for telefoni og kan knyttes opp mot telenettet. Introduksjon. Vi kjenner en «vanlig telefon» som et produkt med elektronikk spesielt utformet for telefonifunksjoner. Dette kan være en mobiltelefon, ISDN-telefon eller en «gammeldags» analog telefon. En "softphone" er imidlertid kun programvare som tilbyr telefonifunksjoner, og kjører typisk på en (bærbar) PC (datamaskin) eller en PDA (håndholdt datamaskin). Softphone-programmet kan ofte se ut som en slags fysisk telefon med nummertaster og ringeknapper. I tillegg tilbys ofte avanserte adressebokfunksjoner, eller andre funksjoner som integrerer med operativsystemet (miljøet på datamaskinen). Teknologi. Softphone-programmene bruker kommunikasjonsprotokoller som foregår over IP-nettverk. De mest brukte protokollene er ITU-H.323 og SIP. Førstnevnte er en omfattende protokoll utarbeidet av den tradisjonelle teleorganisasjonen ITU, mens den andre er utviklet på bakgrunn av HTTP-protokollen og senere standardisert av IETF. Senere ble det også besluttet å åpne for samkjøring og samspill mellom disse to protokollene. Begge protokollene benytter seg videre av såkalt RTSP-protokoll (Real Time Streaming Protocol) for å pakke inn lyddataene, mens en såkalt codec (COde-DECode) digitaliserer lyddataene. Nummertaster, eller såkalt DTMF, har egne representasjoner i protokollen, selv om enkelte land kan ha små variasjoner i frekvens eller krav til varighet av tonene. Softphone eller andre klienter som benytter disse teknologiene kan knytte seg opp mot en sentral enhet – f.eks en H.323 Gatekeeper eller en PBX som Asterisk. Dermed kan man knytte softphone-programmene opp mot andre telenett gjennom en gateway som oversetter fra en protokoll til en annen. I SIP var det tidligere vanlig å benytte email-adressen som identifikator og som «telefonnummer», men nå benytter man stort sett et vanlig telefonnummer fra en nummerplan slik som i H.323 E.164 nummeridentifikasjon. Både SIP og H.323 kan imidlertid bruke mange typer identifikasjoner for å rute samtalen til riktig klient – som f.eks brukernavn, IP-adresse med IP-port o.l. Siden SIP var en enklere protokoll å implementere, samtidig som den var en åpen protokoll (kjent og uten restriksjoner for bruk), gjorde det at SIP nå er blitt mere populær enn H.323 fra ITU som har patenter og andre restriksjoner på bruk. Både SIP og H.323 har støtte for videodata over RTSP og med video-codecer slik at de kan fungere som en «videotelefon». Eksempler. Et av de første såkalte softphone-programmene var Net2Phone, mens Microsoft NetMeeting var en annen med H.323-støtte. En tidlig norskutviklet H.323 klient var Interfon-PC som ble utviklet av Telenor Nextel i 1998 under ledelse av Ivar Plahte. DeltaThree fra Israel hadde også tidlig en softphone for å bruke på deres IP- og telenett. Nå har såkalte lynmeldingsklienter (IM-klienter) også softphone innebygd. De best kjente er i 2006 Skype, Yahoo Messenger og MSN Messenger. Henning Gravrok. Henning Gravrok (født 19. mars 1948 i Tovik ved Harstad) er en norsk jazzmusiker (saksofon) og musikkpedagog, oppvokst i Harstad, med lærerutdannelse. Han har siden 1975 vært sentral i jazzmiljøet i Tromsø og Bodø. I Tromsø spilte han i «Hei og Hå» (1975–79) og «Heraklium» (1976–78), i Inge Kolsvik kvartett (1979–80), i «Fusion Band» (1980–81) Kjell Svendsen kvintett (1981–83), Øystein Norvoll kvintett og «Synk» (1983–84). I den senere tid har han tatt del i Nord-Norge-orkestret Bossa Nordpå, samt medvirket i Marit Sandvik Band. Hans platedebut skjedde som medlem i Thorgeir Stubø kvintett (1981). I Bodø ledet han lenge Bodø Big Band samt Ad Lib Jazzklubb, Gravrok har gitt ut "Minner om i morgen" (1991) som ga ham Stubøprisen (1991). Hans Henning Gravrok Band utga "Hyss" (Euridice, 1996) og "Ord" med tekster av Rolf Jacobsen (Tylden, 1999). Hans seneste utgivelse er "Sense" (Turn Left Productions, 2006), med besetningen Eivind Valnes piano, Rune Nergård bass, Børge Petersen-Øverleir gitar og Andreas Håkestad trommer. Som komponist har han bidratt med verk til Festspillene i Nord-Norge (1980, 1989) og Bodøs 175 års jubileum (1991), samt tonesatt Ole Rølvågs romanserie «Peder Seier», oppsatt på Nordland Teater (2006). Han er også førsteamanuensis ved musikkonservatoriet ved Universitetet i Tromsø. Bernt Hagtvet. Bernt Hagtvet (født 5. mars 1946 i Oslo) er en norsk statsviter, humanist og samfunnsdebattant. Hagtvet er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og er ekspert på ekstreme politiske bevegelser, demokrati- og menneskerettsstudier samt folkemordsstudier. Han har blitt beskrevet som «Norges fremste ekspert på totalitære regimer og tankegods i det 20. århundret». Hagtvet studerte ved Yale University, hvor han ble M.A. i internasjonale studier i 1972 og M.Phil. i statsvitenskap i 1974. Som student møtte han Hannah Arendt, som har vært et viktig faglig forbilde for ham. På begynnelsen av 1980-tallet arbeidet han ved Oppland distriktshøgskole på Lillehammer. Han var forskningsleder og forskningssjef ved programmet for menneskerettigheter ved Chr. Michelsens Institutt fra 1983 til 1994. Hagtvet var professor II ved Institutt for sammenliknende politikk (Universitetet i Bergen) og i 1994 ble han ansatt som professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hagtvet har spesielt beskjeftiget seg med europeisk politikk, ekstrembevegelsers historie og sosiologi, og politisk teori. Innen politisk teori har han særlig konsentrert seg om demokrati- og menneskerettighetsstudier. I den senere tid har han fokusert på folkemordstudier. Hagtvet er også styremedlem ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Hagtvet deltar også aktivt i samfunnsdebatten, og har konsekvent forsvart liberaldemokratiske verdier og gått i rette med totalitære bevegelser både på høyre- og venstresiden. Han har i mange år vært en kritiker av både AKP(m-l), RV og SV. I 2003 kritiserte han AKP for ikke å ha tatt noe oppgjør med sin fortid, der støtten til Pol Pots regime stod sentralt i Hagtvets kritikk. Han mente både AKP og RV burde oppløses som partier på grunn av «alt dette totalitære slagget». Han har også tatt til orde for å granske SVs historie, et parti han har kritisert for «ukritisk begeistring» for diktaturer, særlig DDR. I 2010 trakk han seg som foredragsholder under Bjørnsonfestivalen fordi festivalledelsen inviterte den svenske forfatteren Jan Myrdal, som Hagtvet betegnet som «folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger». Hagtvet har inntatt en markant humanistisk posisjon i samfunnsdebatten. I 1999 laget han radioserien "Humanisme i Norden" (produsent Lisa Kristin Strindberg, NRK). Han var blant stifterne av Humanistiske sosialdemokrater i 2006. Bernt Hagtvet har sammen med stipendiat Anders Ravik Jupskås arrangert jevnlige debattmøter («frokostmøter»), kalt «Frokost med Bernt», ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO siden 2007. Stipendiat. Stipendiat betegner, i sin bredeste forstand, en person som har mottatt et stipend, som er en pengesum gitt av myndigheter eller private til et bestemt formål. Ved norske universiteter og høyskoler er stipendiat (stillingskode 1017), uformelt også omtalt som doktorgradsstipendiat, tittelen for vitenskapelig ansatte som er ansatt for et begrenset antall år (som regel 4) for å produsere sin egen doktorgrad. Stipendiater blir som regel også pålagt undervisning av studenter, ofte opp til 25 %. De resterende 75 % skal benyttes til forskning knyttet til doktorgraden. Stipendiatstillingene kan være direkte lønnet av den vitenskapelige institusjonen, betalt av Forskningsrådet, eller av private organisasjoner som f.eks. Kreftforeningen. Stipendiat er en rekrutteringsstilling som skal gjøre stipendiaten kvalifisert til faste universitetsstillinger på førsteamanuensis-, evt. forskernivå, og oppover. I realiteten kreves det i dag en vitenskapelig kompetanse utover det som kreves for en doktorgrad for å bli ansatt som førsteamanuensis, særlig ved de mest sentrale universitetene, fordi konkurransen om slike stillinger ofte er stor. Personer som tar doktorgrad og ikke har publikasjoner utover doktorgradsavhandlingen vil derfor i regelen måtte kvalifisere seg videre, f.eks. som postdoktor, før de vil nå opp i konkurransen om faste stillinger. Stipendiat er en rekrutteringsstiling for personer tidlig i den akademiske karrièren. Personer som har norsk doktorgrad eller tilsvarende eller som er tildelt førsteamanuensiskompetanse eller som har en vitenskapelig produksjon som reelt sett tilsvarer førstekompetanse kan derfor ikke ansettes som stipendiater. Det samme gjelder personer med professorkompetanse eller annen toppkompetanse. Doktorand er en betegnelse som i Norge brukes om en person som forsvarer sin doktorgradsavhandling i en disputas. I andre land, som Sverige, kan uttrykket doktorand brukes om en doktorgradsstipendiat i tiden før avhandlingen er ferdig. Stipendiater ved universiteter og høyskoler regnes som midlertidig vitenskapelig ansatte. Stillingsbetegnelsen stipendiat kan også brukes utenfor utdannelsessektoren, f.eks. i formen statsstipendiat. Lønn. Lønnsnivået for stipendiater kan variere avhengig av ansiennitet og etterspørsel. Stipendiater lønnes etter lønnsramme 20, og minimumsårslønnen er 391 300 kroner (2011). Mediesosiologi. Mediesosiologi er studiet av medienes rolle i samfunnet. Dette er blitt en sentral del av sosiologien fordi dagens samfunn ikke kan forstås uavhengig av massemediene. Vi må alle forholde oss til mediene på en eller annen måte. Beskrivelser som informasjonssamfunn eller mediesamfunn viser medienes viktige posisjon i samfunnet. Mediesosiologiens historie. Faget mediesosiologi kan knyttes tilbake til de såkalte gamle klassikerne. Karl Marx, Max Weber og Georg Simmel er blant mange som bidro til faget før dets opprinnelse til tross for de aldri gav noen eksplisitt fremstilling av sine tanker innen emnet. Sosiologer har i senere tid lagt dette til dem. Deres teorier om samfunnet har hatt stor betydning. Problemstillinger knyttet til integrering og identitetskonstruksjon, makt og sosial ulikhet samt spørsmål om sosiale endringer er sentrale også for mediesosiologien I Norge startet forskning innen faget ved at i 1958 ble institutt for presseforskning startet i universitetet i Oslo. I 1972 ble det laget et sekretariat for medieforskning ved universitetet (Senere institutt for medieforskning) i Bergen. Johan Galtung og Mari Holmboe Ruge fikk publisert (1965) ”The Structure of Foreign News” i Journal of Peace Research. Den første mediesosiologiske doktorgraden i Norge ble avlagt i 1977 da Svennik Høyer forsvarte avhandlingen Norsk presse mellom 1865 og 1965: strukturutvikling og politiske mønstre. Mediesosiologiens utvikling. Det er hovedsakelig tre faktorer som påvirker utviklingen av mediesosologien. Medieteorier. En sentral del av faget er teorier utviklet for å forklare samspillet mellom medier, mennesker, økonomi og klasseskille også videre. De er brukt til å kartlegge hvilken rolle mediene spiller i samfunnet. Teoriene omhandler ikke samme tema og kan derfor ikke sidestilles direkte opp mot hverandre, men angriper forskjellige innfallsvinkler. Marxistisk Medieteori. Marxistisk Medieteori mener mediene eies av den herskende klassen og opererer i eierklassens interesser. Ifølge teorien fremmer media falsk bevissthet for andre klasser (arbeiderklassen/underklasser). En ganske kritisk teori, men den mener media bare formidler en ideologi som støtter den etablerte orden. Politisk-økonomisk medieteori. Innen politisk-økonomisk medieteori er økonomisk kontroll og logikk bestemmende. Mediestrukturen tenderer mot konsentrasjon på eiersiden hvor en liten elite eier majoriteten. Global integrering av medieutvikling er sentralt når innhold og publikum blir gjort til varer som skal skaffe fortjeneste. Diversitet forsvinner/reduseres til fordel for krav om retabilitet og avkastning. Opposisjon og alternative syn blir marginalisert og den offentlig interesseen i kommunikasjonen er underordnet private interesser. Feministisk medieteori. Et perspektiv der kjønn som en mulig undertrykningsmekanisme er i fokus og hvor vitenskapen blir tillagt et frigjørende potensial. Sentrale utviklere er Liesbet van Zoonen, Wencke Mühleisen og Elisabeth Eide. Kvinner blir gjennom pornografi og fokus på seksualitet marginalisert. Postfeministisk medieteori. Dagens bilde av forskning rundt kjønn og medier har et mer komplekst syn på sammenhengen og det fokuseres på forskjellene på både mann og kvinner. Man snakker gjerne da om teorier om kjønn og media. Hegemonisk medieteori. "I en hver epoke er det den herskende klasses tanker som er de herskende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt er også dets herskende åndelige makt… De herskende tanker er ikke annet enn det idemessige uttrykk for de herskende materielle forhold, ikke annet enn de herskende materielle forhold formet i tanker…" Menneskene får ved hjelp av mediene en falsk bevissthet bestående av den rådende ideologi i samfunnet og de er ikke klar over sine egne, objektive interesser. Lik Marx Medieteori, men nyansert på en litt annen måte. Click-to-call. Click-to-call eller klikk-for-å-ringe er en funksjonalitet som kan bygges inn i elektroniske dokumenter eller andre grenseflater på datamaskiner. Typisk innebærer det at en spesiell hyperlenke opprettes og er markert i dokumentetet eller grenseflaten, mens et museklikk eller annen aktivering av lenken gjør at en telefonisk forbindelse opprettes. Dette er ofte forbundet med et softphone-program, men kan også aktivere andre fysiske eller eksterne telefonenheter. Eksempler. Telefonkatalogen på internett er et eksempel på et typisk (strukturert) dokument som har «klikkbare» telefonnummer. Det kan være gule (kommersielle) eller hvite (personlige) sider. Banker eller andre serviceorganisasjoner har noen ganger en hyperlenke eller funksjon slik at de kan ringe kunden tilbake, uten at kunden (vanligvis) behøver å betale samtalekostnaden. Da vil typisk en kundebehandler ringe kunden som aktiverte lenken eller funksjonen, og samtidig vite i hvilken sammenheng kunden aktiverte forespørselen. Den norskutviklede Interfon-PC klienten var et tidlig prosjekt med "click-to-call", og var først i verden med klikkbare telefonnummer på gule og hvite sider på internett. Jeff Hanneman. Jeff Hanneman (født 31. januar 1964, Oakland, California) er en amerikansk musiker. I 1982 stiftet han gitarist i det amerikanske thrash metal-bandet Slayer med skolevennen og medgitaristen Kerry King. Jeff Hanneman har siden spilt gitarist for Slayer og aldri vært med i noen andre band. Georg Løkkeberg. Georg Løkkeberg (født 20. november 1909 i Fredrikstad, død 19. august 1986) var en norsk skuespiller. Han hadde en rekke store roller i film og teater, både i Norge og utlandet. Dave Lombardo. Dave Lombardo (født 16. februar 1965 i Havana på Cuba) er en amerikansk trommeslager. Han har tidligere spilt med Testament, og spiller for tiden med Slayer. Lombardo har vært inne og ute av bandet flere ganger, mens de andre medlemmene har vært med siden oppstarten. Diskografi. Album med Testament Bjørn Bjørnsen. Bjørn Mangor Bjørnsen (født 16. august 1937 i Stavanger) er en norsk journalist, pressefotograf, redaktør, forfatter og historiker. Han har skrevet et 50-talls bøker om alt fra Narvik i 1940 og filmkritikk til Landsbankens og arbeiderbevegelsens historie. Blant hans tidligere arbeidsplasser var den aller første Sarpsborg Arbeiderblad og senere i bladet Aktuell fra tidlig på 1960-tallet til bladet ble lagt ned i 1974. I 2005 skrev han boken om OBOS' historie. Bjørnsen var Norsk Faglitterær Forfatterforenings første formann, og satt som foreningens formann i tre perioder: 1978–80, 1982–84 og 1986–88. Han var blant stifterne av Humanistiske sosialdemokrater 13. mars 2006. Serbokroatisk. Serbokroatisk er en felles betegnelse på språkene som ble snakket i det tidligere Jugoslavia, serbisk, kroatisk, bosnisk og montenegrinsk. Betegnelsen er omstridt og blir ikke brukt så ofte nå til dags. Det standardiserte språket baserte seg på stokavisk dialekt, og ble benyttet som offisielt språk i det tidligere Jugoslavia (sammen med slovensk og makedonsk) fra 1923 til ca 1993. Oppdelingen av Jugoslavia etter krigene gjorde at de nye statene Bosnia-Hercegovina og Kroatia begynte å bruke «sine» språk som offisielle språk normer og begynte å benytte seg av særegne trekk for å definere sin nasjonalitet. Ethno-political variants of the Serbo-Croatian language or Serbo-Croatian diasystem (as of 2006) Basic Instinct 2. "Basic Instinct 2" er en film fra 2006 med Sharon Stone i hovedrollen som Catherine Tramell. Stone ble berømt etter den første filmen i serien, "Basic Instinct", som kom i 1992. "Basic Instinct 2" ble spilt inn i London mellom april og august 2005. Handling. Forfatter «Catherine Tramell» (Stone) er igjen kommet i klammeri med lovens lange arm. Hennes ektemann, en engelsk fotballspiller (spilt av tidligere landslagsspiller for England Stan Collymore), druknet da bilen deres havnet i Themsen mens paret hadde sex i bilen. Scotland Yard ansetter psykiater «Dr. Michael Glass» (Morrissey) slik at han kan evaluere «Tramell» før hun blir stilt for retten. «Tramell» blir aldri stilt for retten, og hun ber «Glass» om å bli hennes private psykiater, samt hovedperson i sin neste roman. I likhet med detektiv «Nick Curran» (fra film nr 1) blir Glass lurt inn i et spill av seksualitet og fristelse. Usensurert reklamesnutt. Den 6. februar 2005 la flere nettsider ut en kort, usensurert scene fra den kommende filmen, som inneholdt korte klipp av flere utfordrende kjærlighetsscener fra filmen. «Development Hell». Filmen havnet i det som man i filmbransjen kaller Development Hell i hovedparten av 2000-tallet. Filmen lanseringsdato var i utgangspunktet satt til mars 2002, men produksjonslaget havnet i en del problemer, blant annet med å finne en mannlig skuespiller til å ta spille Glass. De greide til slutt ikke å finne en skuespiller innen datoen for produksjonsstart i 2001, og filmen ble kansellert. Stone saksøkte produsentene kort tid etterpå på grunn av kontraktsbrudd. I 2004, like før saken skulle opp til rette, inngikk de to sidene et forlik. En av betingelsene for forliket var at filmen skulle lages som opprinnelig planlagt. I 2005, etter å ha signert David Morrissey i den mannlige hovedrollen, startet produksjonen. Golden Raspberry Awards. Til den 27. Razzie-utdelingen ble "Basic Instinct 2" nominert til hele syv priser, og vant fire, blant annet prisene for «verste film» og «verste manus». Filmen ble slaktet av kritikerne og ble også en seermessig flopp. Den gjorde det imidlertid noe bedre på DVD. Arbeiderbevegelsen i Norge. Arbeiderbevegelsen i Norge er et begrep med til dels ulike betydninger. I vid forstand benyttes begrepet for å beskrive arbeiderklassens egenorganisering i fagforeninger og fagforbund, partier, samvirkeorganisasjoner, aviser og tilsvarende virksomheter og organisasjoner for å påvirke samfunnet ved hjelp av de demokratiske prosessene. Begrepet kan også benyttes mer snevert til bare å beskrive den sosialdemokratiske bevegelsen i Norge, da begrenset til partiet Det norske Arbeiderparti, hovedsammenslutningen LO, Arbeiderpartiets aviser samt partiets og LOs tilsluttede organisasjoner. Marcus Thrane dannet den såkalte Thranebevegelsen i slutten av 1840-årene. In Flames. In Flames er et gothenburg death metal-band fra Sverige, Dannet i 1990 av Jesper Strömblad sammen med Johan Larsson og Glenn Ljungström. Siden bandets unnfangelse i 1993 har bandet laget 10 plater og en DVD. Per 2008 har bandet solgt over 3 millioner plater. Bandet har skiftet oppstillingen flere ganger, men begynte med Johan Larsson, Glenn Ljungström, Jesper Strömblad og gjestevokalist Mikael Stanne. Under denne oppstillingen ble deres første album, "Lunar Strain", laget, og sendt inn som en demo til plateselskapet Wrong Again. Til deres neste album ble Mikael Stanne byttet ut med Henke Forss. I tillegg kom nye trommeslager Daniel Erlandsson med, og enda en plate ble laget, "Subterranean". Da Henke Forss forlot bandet ble dørene åpnet for vokalist Anders Fridén, som fortsatt er med i bandet, samt Björn Gelotte på trommer(men han ville senere gå over til gitar). Med denne oppstillingen spilte de inn sitt neste album, "The Jester Race", som ble en stor hit, spesielt i Europa og Japan. Deres mest kjente CD-plater er kanskje "The Jester Race", "Whoracle", "Colony" og "Clayman", men det er derimot albumene "Soundtrack To Your Escape", "Reroute To Remain" og "Come Clarity" som er de som har vekket mest oppsikt. In Flames avholdt sist konsert i Norge 17. April 2012 i Grieghallen, Bergen. 1990 - 1996. In Flames sin historie begynte da tre medlemmer fra bandet Ceremonial Oath, Jesper Strömblad, Johan Larsson, og Glenn Ljungström, sluttet i bandet og begynte på et eget musikkprosjekt. De spilte inn en kort demo som de så sendte til et par mindre plateselskap. Det tok ikke lang tid før eieren av Wrong Again Records bestemte seg for å gjøre en avtale med dem, og etter denne avtalen kom et album ved navnet "Lunar Strain". På den platen var musikken mer aggressiv enn den er nå. Vokalen på albumene ble innspilt av Mikael Stanne, som ikke lenge etter forlot In Flames for å spille i Dark Tranquillity. Tidligere vokalist i Dark Tranquillity, Anders Fridén erstattet ham. Bandet fikk masse positiv kritikk fra pressen, og ble populære innen svensk Metal. I 1995 slapp de ut en EP som gjorde dem kjente over hele Europa. EP-en het "Subterranean". Dette var før Anders Fridén begynte å synge, og vokalist på den EPen var Henke Forss. EP-en gjorde at plateselskapet Nuclear Blast la merke til bandet, og som ga In Flames et tilbud på en kontrakt på en utgivelse i Europa, som ble godtatt. 1997 - 2000. Ettersom bandet vokste måtte Johan Larsson og gitarist Glenn Ljungström forlate bandet. Grunnen var at de allerede var med i andre band, og nå som In Flames ble større fikk de for lite tid til sine egne band. Det siste de gjorde i bandet var innspillingen av "Whoracle" i 1997. Etter dette ble Peter Iwers og Niklas Engelin invitert til bandet på turneen de hadde sammen med Dimmu Borgir etter suksessen med Whoracle. Turneen gikk så bra med den nye oppstillingen at de to ble en del av den permanente oppstillingen. Etter dette reiste In Flames på sin første ikke-Europeiske turne, og spilte sin første konsert utenfor Europa, i Japan. Men etter den turneen sluttet Niklas Engelin i bandet med en begrunnelse på at In Flames hadde forandret musikktype etter de første albumene, og han ikke likte den typen musikk bandet nå spilte. Tidligere trommeslager, Björn Gelotte, tok over gitaren, og Daniel Svensson, som tidligere spilte i Sacrilige, tok over trommene. Under den nye oppstillingen spilte de inn "Colony" i 1999, og like etter la de ut på en ny turne. 2000 - 2005. I 2000 ble albumet "Clayman" gitt ut. Rundt denne tiden hadde In Flames blitt veldig godt kjent verden over, og spilte nå sammen med flere andre kjente band som SlipKnot, Dream Theater og Testament. Gitaristen i Arch Enemy på den tiden, Chris Amott, spilte på en av låtene på platen, Suburban Me. Peter Iwers forlot bandet midlertidig da hans første datter ble født, og Dick Löwgren ble valgt som reserve i perioden. Da Peter Iwers kom tilbake til bandet ble konsertalbumet "The Tokyo Showdown" spilt inn under en konsert i Japan. Dette var i 2001. I 2002 slapp In Flames ut sin første plate som ikke var spilt inn på Studio Fredman, "Reroute To Remain". Dette var første albumet der In Flames hadde klar vokal og ikke bare growling. Dette ledet igjen til blandede anmeldelser, nye fans, og gamle fans som som mislikte bandets nye musikalske retning, og mente at de hadde «solgt seg» og at det ville gå nedover for dem. I 2004 ga de ut sitt syvende album, "Soundtrack To Your Escape som var enda et steg i retningen mot klar vokal. 2005 -. I September 2005 ble en DVD-boks gitt ut under navnet '. In Flames turnerte på Ozzfest i 2005 på hovedscenene og støttet Motörhead på deres 30-årsjubileum turne i høsten 2005. Bandet solgte over en million album før deres siste album kom ut, "Come Clarity". "Come Clarity" ble spilt in i mars 2005 men ble ikke gitt ut før tidlig 2006. Albumet er bandets mest suksessrike album så langt og har fått gode anmeldelser både fra aviser, blader og fansen, inkludert de som hadde blitt skuffet av de to siste albumene. Albumet lå på toppen av listene i både Sverige og Finland i de første ukene etter utgivelsen, og havnet i tillegg på 58. plass på US Billboard topplistene, med over 24 000 solgte den første uka. Etter utgivelsen av "Come Clarity" var bandet med på The Unholy Alliance-turneen i Europa sammen med Slayer, Children of Bodom, Lamb of God og Thine Eyes Bleed. Jesper Strömblad, som var en av de som var med på å starte bandet, var ikke med på alle konsertene på grunn av personlige problemer, og er fremdeles ikke med på bandets konserter og øvelser. De andre medlemmene sier at de tror han snart vil komme tilbake. Niklas Engelin er reserve for Jesper Strömblad, og spiller gitar mens han er borte. In Flames ble ferdige med innspillingen av deres niende studioalbum i oktober 2007, i deres eget studio, IF Studios, som ligger i Göteborg i Sverige. I 2007 spilte bandet i Dubai på den årlige Dubai Desert Rock Festival. In Flames spilte også på Bloodstock Open Air festivalen i august 2007. I april og mai neste år, 2008, deltok In Flames på Gigantour 3: North America, sammen med Megadeth, Children of Bodom, Job for a Cowboy og High on Fire. Den 23. januar sa bandet at de hadde spilt inn en video for den kommende singelen, "«The Mirror's Truth»", og la bilder fra videoen ut på deres MySpace. Den fjerde april 2008 ga In Flames ut sitt niende studioalbum, "A Sense of Purpose". Den første singelen fra dette albumet heter "«The Mirror's Truth»", og ble utgitt i Europa den 7. mars 2008. Sent i august 2008 spilte In Flames inn en video for «Alias», som også er den andre singelen fra albumet "A Sense of Purpose". In Flames har i 2010 vært på Europaturne med Maylene and the Sons of Disaster, Every Time I Die og Killswitch Engage. In Flames har startet sin pre-produksjon av oppfølgeralbumet til "A Sense of Purpose" i IF Studios. In Flames kom nylig ut med sitt nye album, «Sounds of a Playground Fading». Sounds of a playgrund Fading: utgitt 15 juni(Sverige) 17 juni.(Tyskland, Østerrike, Norge) 20.juni(resten av verden) Første Singel: Deliver us utgitt 6 mai. Andre singel: Where the dead ships dwell Tredje Singel: Liberation: Dato for utgivelse ikke fastsatt. Alle musikkvideoene fra Sounds of a playground Fading er laget av Patrick ullaeus(Revolver) Musikkstil. In Flames sin spillestil er sterkt preget av harmonisk førstegitar med melodier, samt en skrikende vokal med litt growling. På deres tidligere albumer ansatte de en ekstra gitarist som skulle spille lead gitar over en rytmisk gitar. Disse sangene kunne ikke spilles live, ettersom at In Flames kun hadde to gitarister. Siden "Reroute to Remain" har de derfor begynt å lage sanger som kan spilles live. På albumet "Soundtrack To Your Escape" har de fjernet litt av gitarstemmene til fordel for synth, men dette er det eneste albumet hvor dette er tilfellet. Vokalen i In Flames preges av Growling og Screamo. I de nyere albumene, som for eksempel "Come Clarity", har stilen gått over til renere vokaler, spesielt i refrengene. Tekstene har også endret seg over tiden. I begynnelsen, på album som "The Jester Race" og "Whoracle" handlet tekstene om astrologi, menneskeheten og andre lignende temaer. Nå har de gått mer over på personlige problemer, tanker og andre temaer som omhandler hver enkelt person. Etter utgivelsen av "Reroute To Remain" i 2002 har fanbasen til In Flames splittet seg i to. Dette er fordi musikkstilen til In Flames har lent seg mer mot en mainstream, alternativ lyd. Noen fans foretrekker de gamle In Flames, med sterkere preg av death metal, og dette har ført til at enkelte band nå refererer til bandet som «sellouts». Selv om mange fans har forlatt bandet har In Flames en stor og gradvis voksende fanbase på verdensbasis. Endrinene i musikkstilen involverer screamo og renere vokaler, i motsetning til growlingen fra tidligere album, sterker rytmeseksjoner og mindre melodisk gitar og gitarsoloer, og et sterkere preg av synthesizers og elektronikk generelt. Påvirkninger. In Flames, som ses på som en av grunnstøttene innen en ny musikksjanger, har påvirket mange band, og særlig har de hatt en direkte påvirkning på hele den ny bølgen av metalcore. Mange metalcore-band, som for eksempel As I Lay Dying, Darkest Hour og Still Remains, har satt In Flames opp som en av sine største inspirasjoner. In Flames er også en direkte påvirkning av mange av de nye melodiske black metal bandene. Band som Insomnium, Omnium Gatherum, Blood Stain Child og Now Until the Hour inkluderer In Flames under band som har påvirket dem. Ettersom at In Flames var blant de første innen sin sjanger har de ingen inspirasjoner der, men nevner istedenfor Tool, Queensryche og Alice in Chains opp som inspirasjoner. Man kjenner igjen tunge riff fra Tool i flere av In Flames sine sanger, spesielt i nyere album. Queensryche kjenner man igjen ved at mange av sangene til In Flames blir plutselig avbrutt til fordel for mykere akustiske deler. Priser. In Flames har vunnet tre Grammispriser til dags dato. De vant innen kategorien Beste Hard Rock/Metal Album for "Soundtrack To Your Escape" i 2005. Dette var deres første premie. I 2006 vant de Swedish Export Award, deres andre Grammis. In Flames var det første bandet som vant den premien, og daværende økonomiminister på den tiden, Thomas Östros sa at «Takket være In Flames har Sverige nå et metalband i verdenseliten». I 2007 vant de nok en gang prisen for beste Hard Rock/Metalband for albumet "Come Clarity". De har også vunnet «Beste Internasjonale Band» i Metalhammer Golden Gods i 2008. Jester Head. Under innspillingen av deres andre album, "The Jester Race", kom Anders Fridén og Niklas Sundin på en ide om å lage en logo til bandet. Resultatet ble «The Jester Head». Logoen debuterte på forsiden av coveret til "The Jester Race", og siden da har Jester Head figurert i en eller annen form på alle studioalbum, enten som en sangtittel eller på coveret. Det finnes også på flere av In Flames sine effekter og på deres livebannere. Under ventetiden til deres niende album, "A Sense of Purpose", ble fansiden til In Flames lansert. Her finner man Jester Head både i banneren og domenenavnet. Diskografi. ."Se også: In Flames' diskografi World Geodetic System. World Geodetic System definerer en fast global referanseramme for geodesi og navigasjon, et kartdatum. Siste revisjon er WGS 84 fra 1984, den vil være i kraft inntil 2010. WGS 84 definerer i tillegg Jorden som en omdreiningsellipsoide (en oblat sfæroide) med store halvakse = (ekvator-radius) og flattrykning =. Dette medfører at lille halvakse = (pol-avstand). Det satellittbaserte navigasjonssystemet GPS er blant annet basert på WGS 84, og alle nye norske kart lages etter dette referansesystemet. Tidligere revisjoner var WGS 72, WGS 64 og WGS 60. Terje Venaas. Terje Venaas (født 30. mars 1947 i Molde) er en norsk jazzmusiker (kontrabass), kjent fra en rekke internasjonale samarbeid og flere titalls plateinnspillinger. Han ble tidlig med i Storyville Jazz Club (1962), mottok førstepris i NM i Jazz (klassen "moderne") som medlem av broren Åge Venås' orkester (med Geir Schumann piano og Svein Jens Thorsø). Han debuterte på Moldejazz i 1967. Venaas ble med i Club 7-miljøet (1967–) og musiserte med Jan Garbarek, Espen Rud og Carl Magnus Neumann, samt platedebuterte med Terje Rypdal i 1968. Venaas er en av landets markante jazzartister og har spilt inn plater internasjonalt, i Per Husbys trio med Chet Baker ("The improviser", Cadence Jazz Records). Venaas har også spilt med Dexter Gordon (Club 7, 1972), Toots Thielemans (1986), Michel Petrucciani (Kongsberg Jazzfestival, 1986), samt vært fylkesmusiker i Sogn og Fjordane (1988–89). Terje Venaas har også samarbeidet med visesangeren Lillebjørn Nilsen med konsertturneer i inn- og utland og plateinnspillinger, som f.eks Stilleste Gutt på Sovesal 1 Nummerplan. En nummerplan er en tilordning av serier av numre til et formål. Innen telebransjen definerer nummerplaner hva som skal være tillatte format for telefonnummer og andre typer tele-nummer. Nummerplanen deler så de tillatte nummerseriene inn i grupper og reserverer disse gruppene av numre for ulike teleoperatører og/eller ulike bruksformål. Nummerplanene for det norske telenettet er utarbeidet i henhold til internasjonale ITU-standarder. De er også underlagt en forskrift fra Samferdselsdepartementet. Detaljene i nummerplanene fastsettes av Post- og teletilsynet. For en oversikt over Norges viktigste nummerplan, Nummerplan for telefoni, ISDN og mobiltelefoni, se Nummerplan (E.164). Historisk bakgrunn. I telefoniens barndom trengte man ikke avanserte systemer for å tildele telefonummer. De manuelle telefonsentralene var små, slik at telefonnumrene gjerne var 2- eller 3-sifrede. Det fantes altså veldig mange med samme telefonnummer (for eksempel ”27”) i Norge. Hvis man ville snakke med nr 27 i en annen by, oppga man byens navn og telefonnummeret. Operatøren på sentralen (”telefondamen”) visste da hvordan hun skulle koble opp samtalen frem til denne byen. Da telenettet ble automatisert, hadde det veldig mye lavere intelligens enn telefondamene. Man måtte derfor innføre et system som gjorde at telenettet meget enkelt kunne koble frem (dirigere) en telefonsamtale til riktig abonnent i riktig by. Løsningen ble å innføre en nasjonal nummerplan der man tildelte folk telefonnumre etter hvor de bodde i landet. Man la da inn dirigeringsinformasjonen forrerst i alle telefonnumre. En periode var dette en tresifret kode (kalt "retningsnummer") som man kun tastet foran numre utenfor eget nærområde. I dag (siden 1993) tastes i Norge samme telefonnummer uansett hvor man ringer fra, men dirigeringsinformasjonen ligger fremdeles i prinsippet forrerst i nummeret. Numre som begynner med 4 eller 9 er mobilnumre, de som begynner med 22 er fasttelefoner i Oslo-området osv. Krav til en nummerplan. - Hovedkravet er å legge til rette for at telenettet kan dirigere og taksere all teletrafikk på en korrekt, enkel, rask og effektiv måte. - Det teoretiske antallet mulige nummer må utnyttes på en best mulig måte. Det blir en stor samfunnsmessig kostnad hvis man slipper opp for nummer og må legge om hele nummerplanen (slik Norge gjorde sist for telefoni i 1993). - Telebrukerne skal enkelt kunne skjelne mellom ulike typer nummer og ringepriser, de skal for eksempel ut fra telefonnummerets form se om de ringer et nødnummer, et mobiltelefonnummer, et gratisnummer eller et dyrt teletorgnummer. Nyere endringer i norsk nummerplan for telefoni. For å utnytte nummerplanen for telefoni best mulig, gjør Post- og teletilsynet stadig justeringer i takt med samfunnsutviklingen. De viktigste endringene i senere år har vært å tildele mobiltelefoni 4-serien i tillegg til 9-serien (år 2000) samt å nekte mobiloperatørene å dele ut egne mobilsvarnummer for hver abonnent (år 2006). En annen større prinsipiell endring var omdisponeringen av den 8-sifrede serien 59 xx xx xx (år 2006) og innføringen av den 12-sifrede serien 58 x (år 2010), begge for maskinelle samtaler (M2M). Dette gjelder for eksempel automatisk strømavlesing, der kontrollører tidligere dro ut og kontrollerte strømmålere. Serien "85 0x xx xx" ble i 1998 introdusert for softphone-klienter og gitt til Telenor Nextel. Da kunne vanlige telefoner ringe opp et klientprogram på datamaskiner, type Skype. Det var verdens første nummerplan som reserverte nummerserier for et slikt formål. Post- og Teletilsynet har lagt ut en oversikt over nyere nummerplanendringer på sin hjemmeside. Telekonkurransen utfordrer nummerplanen. Det fins i Norge i dag flere konkurrerende teleoperatører. For at konkurransen mellom disse skal fungere, må det være enkelt å bytte teleoperatør. Ikke minst må man kunne beholde sitt gamle telefonnummer selv om man bytter operatør. Norske myndigheter har derfor bestemt at alle teleoperatører må tilby dette, på fagspråket kalt nummerportabilitet eller utportering av telefonnummer. Man kan altså for eksempel beholde et mobilnummer i Telenors nummerserie selv om man blir NetCom-abonnent. Telenettet har fått avanserte funksjoner som håndterer dette, slik at samtalen kommer frem til riktig operatør. Men en konsekvens av dette er at man ikke lenger kan se sikkert ut fra et telefonnummer hvilken operatør det tilhører – det er blitt ”huller” i nummerplanens nummerserier. IP-telefoni utfordrer nummerplanen. I dag er det ikke lenger mulig å si med sikkerhet hvor et telefonnummer har geografisk tilknytning, fordi utstyr brukt til bredbåndstelefoni enkelt kan flyttes fra sted til sted. Dette har skapt en del problemer for blant annet politi, brannvesen og andre nødtjenester. De vet ikke lenger med sikkerhet hvor samtalen kommer fra ved å se på nummeret. Ved sammenkobling av telefonkatalogen og GAB-registeret som registrerer alle eiendommer og eiere, får AMK-sentralene opp eiendommens plassering når noen ringer 113. Andre problemstillinger. I EU er det kommet et direktiv som sier at brukere av et telefonnummer må ha bosted i landet som nummeret tilhører. Norge har som et av de første land innført dette direktivet. Dette gjorde blant annet at Skype måtte trekke sin «SkypeIn»-tjeneste som tilordnet et norsk telefonnummer til en hvilken som helst bruker av Skype. De tradisjonelle teleselskapene har også bekymringer for hvordan slike nummerplaner benyttes, særlig med hensyn til terminering av samtaler og samtrafikkavtaler. Spesielt utviklingen innen mobiltelefoni, med støtte for wifi (Wireless LAN) eller Bluetooth, i tillegg til vanlig GSM- eller CDMA-nett gjør at tradisjonelle inntektsmodeller er i ferd med å endres. Blant annet er dette synlig med introduksjon av Skype på plattformer for mobiltelefoni. For nummerplaner vil dette si at verdien av disse er i ferd med å endre seg, siden de gis under konsesjonsvilkår og en del kostnader er knyttet til nummerplanen. De nyere telefonitjenestene over internett er fortsatt mye friere enn på de tradisjonelle telenettene. I USA er det mye diskusjon om innføring av «tollmekanismer» for ulike typer datakommunikasjon som IP-telefoni, men også fra enkeltleverandører som for eksempel Google. Teleselskapene er oftest også leverandører av bredbånd til sine kunder, og kan oppleve datatrafikk som er i direkte konkurranse med tjenester på sine egne datanettverk og telenett. Glødeplugg. De aller fleste dieselmotorer må ha en eller annen form for å forvarme innsugsluften, slik at dieselen antennes lettere etter å ha blitt sprøytet inn i forbrenningskammeret (direkteinnsprøytning) ved kaldstart. Dette besørges vanligvis av en glødeplugg i toppen av hver sylinder, eller en gløde-/varmespiral i innsugsmanifolden. Når motoren har kommet i gang og fått gå noen sekunder, så er ikke behovet for ekstern oppvarming av innsugsluften lenger til stede, da dette besørges av motorens egen arbeidstemperatur som oppstår pga. dieselmotorens høye kompresjon og arbeidstrykk. Tancred Ibsen. a> og Tancred Ibsen sr. i USA. Tancred Ibsen (født 11. juli 1893, død 4. desember 1978) var en norsk offiser, flyver, filmregissør og manusforfatter. Han var sønn av Sigurd Ibsen og Bergljot Ibsen (f. Bjørnson), og var dermed barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Han var gift med skuespilleren Lillebil Ibsen. Tancred og Lillebil var foreldre til ambassadør Tancred Ibsen jr. Tancred Ibsen fikk virkelig interessen for film da han så David Wark Griffiths "Orphans of the Storm" i New York. Han bestemte seg for å bli værende i USA en stund for å dyrke sin interesse for film. Ibsen opprettet en del kontakter i USAs og Hollywoods filmmiljø og endte først opp som elektriker på settet til Victor Sjöströms "Tower of Lies". Senere ble han forfremmet til altmuligmann på settet til King Vidors film "His Hour" og i 1924 ble han en del av manusskriptavdelingen hos MGM. Etter å ha returnert til Norge, skrev Ibsen en rekke artikler om film og arbeidet med å få støtte til egne filmproduksjoner. I 1927 laget Ibsen i samarbeid med George Schneevoigt en lang dokumentarfilm kalt "Norges-Filmen". Tancred Ibsen debuterte med spillefilmen "Den store barnedåpen" i 1931, som også regnes for å være Norges første lydfilm. 1930-tallet ble Ibsens mest produktive tid; han regisserte da en rekke spillefilmer både i Norge og Sverige. AB Irefilm i Sverige henvendte seg til Ibsen med ønske om en nyinspilling av filmen "Synnøve Solbakken" i 1934. Med sine filmer på 1930-tallet satte Ibsen standarden for norsk film og bidro til en bra økning av antall norske spillefilmer på slutten av tiåret. API (programmering). API er et trebokstavs akronym for engelsk Application Programming Interface, et "programmeringsgrensesnitt" som betegner et grensesnitt for kommunikasjon mellom programvare. APIet beskriver de metoder som en gitt programvare eller et bibliotek kan kommunisere med. Ofte benyttes APIet som et lag eller grensesnitt mellom høynivå og lavnivå programmering. APIet er abstrakt og fungerer som en regelbok for kall til applikasjonen eller kodebiblioteket. Koden som eksekveres kalles for en implementasjon. Eksempelvis er Wine en implementasjon av Win32. Bruksområder. En «sosial API» ble lansert av eBay, som del av et grensesnitt til det lokasjonsbaserte sosiale nettverket til eBay i 2000. Groovy Entertainment. Groovy Entertainment er et moderne filmproduksjonsselskap som ble grunnlagt i 1996 av Eirik Tyrihjel. I tiden fra 1996 og frem til i dag har Eirik Tyrihjel hatt regissør for mer enn 400 reklamefilmer og utallige musikkvideoer. Groovy Entertainment har hatt oppdrag for alle de store TV stasjonene som NRK, TV 2, TV3 og TVNorge samt flere spillefilmproduksjoner. Jens Bratlies regjering. Jens Bratlies regjering ble utnevnt 20. februar 1912. Regjeringen var en samarbeidsregjering mellom Frisinnede Venstre og Høyre. Den søkte avskjed i statsråd 30. januar 1913 med virkning fra 31. januar. Bratlie Jomfruland Fuglestasjon. Jomfruland Fuglestasjon ligger på nordspissen av Jomfruland, en langstrakt rullesteinsøy som ligger helt ytterst på Skagerrak-kysten i Kragerø kommune. Mye av fugletrekket vår og høst følger kystlinja, og passerer nordspissen av øya. Sammen med en vakker og variert natur gjør dette at Jomfruland har mye å by på for den naturinteresserte! Historie og drift. Jomfruland Fuglestasjon ble opprettet i 1969. Til å begynne med holdt fuglestasjonen til ved fyret midt på øya. Siden mesteparten av stasjonsarbeidet i form av ringmerking og trekktellinger også da fant sted på Nordenden, ble det etter hvert tungvint. I 1980 flyttet fuglestasjonen inn i nye lokaler på Øitangen. Det gamle kalkunhuset på Øitangen gård ble satt i stand gjennom dugnadsinnsats fra medlemmene i Norsk Ornitologisk Forening, avdeling Telemark. Fra og med 1980 har fuglestasjonen hatt kontinuerlig bemanning i sesongen (mars til november). Helt fra starten har fuglestasjonen vært drevet på grunnlag av frivillig innsats. Siden 1990 har flere sivilarbeidere gjort tjeneste ved stasjonen. Disse og andre korttidsengasjerte har utgjort ryggraden for den faste bemanningen. Likevel er det adskillig innsats som legges ned av folk som deltar frivillig i stasjonsarbeidet i helger, ferier og liknende. Hekkende fugler. På grunn av den varierte vegetasjonen er forholdsvis mange fuglearter funnet hekkende på øya. Til nå er 92 arter funnet hekkende, hvorav ca 40-50 trolig hekker årlig. Faste innslag er blant annet hauksanger (eneste faste hekkeplass i Norge per i dag?), nattergal, rosenfink og tornskate. Enkelte funn er gjort av østsanger (1992, eneste hekkefunn i Norge), skogdue, skjeand og hvitkinngås (de siste to på nærliggende øyer). Et stort antall sjøfugler hekker på holmer og skjær rundt Jomfruland. Blant disse kan nevnes teist. Stankelbein. Stankelbein (Tipuloidea) eller myhank er en overfamilie av mygg. Den omfatter familiene storstankelbein, Cylindrotomidae, småstankelbein og Pediciidae. De har lange, smale vinger og lange bein. De ånder gjennom bakkroppen. De lever i ofte fuktige områder og deres naturlige fiender er fugler og andre insektetende dyr. Stankelbein er planteetere og larvene hos flere arter lever i jorden av røtter på gress og andre planter. De fleste voksne (imago) har flygeperioden i mai og juni. Mange navn på norsk. Stankelbein kan ha ulike navn i de norske dialektene, som "langbein", "langføtting", "myrhank", "høyhest", "langskankmygg", "langskankamygg", "myskank", "langfothank", "langfotakongle", "feifot", "langemann", "flyfly", "spillemann", "sprellemann", "helikopter", "dudud", "landyr", "gammalmygg", "menkjekrakk" og "peikefot". Prosjekterende. Prosjekterende er en betegnelse på fagfolk som tegner, beskriver og beregner bygge- og anleggsleveranser (entrepriseprosjekter). Det arbeid de foretar kalles å "prosjektere". De fagfolk som utfører denne prosjekteringen er vanligvis arkitekt og rådgivende ingeniør. Også for andre typer leveranser, bl.a. dataprogrammer, brukes betegnelsen "prosjekterende" om dem som utfører lignende arbeid. I entrepriseprosjekter blir det dokumentmaterialet som de prosjekterende utarbeider, benyttet som dokumentunderlag for det arbeid som entreprenørene utfører. I tradisjonelt organiserte prosjekter er det byggherre som har avtale med de prosjekterende. I de såkalte "totalentrepriser" har en entreprenør avtale med de prosjekterende. I bustadoppføringslova som gjelder avtale om bolig for forbruker, er de prosjekterende kalt konsulent. Jemtland og Herjedalen. Jemtland og Herjedalen (svensk: Jämtland og Härjedalen) er to "landskap" i Sverige, som grenser mot Trøndelag. Befolkning. Jemtlands areal er 34 009 km², folketall i år 2000 var 112 710. Hovedstad er Östersund. Herjedalens areal er 11 954 km², folketall i år 2000 var 10 550. Hovedstad er Sveg. Som avsides innlandsdistrikter har Jemtland og Herjedalen hatt synkende folketall etter 1950. Geografi. De to landskapene inngår i Jämtlands län (fylke), som har et areal på 49 443 km² (omtrent 12% av Sveriges territorium) og et folketall på om lag 130 000. Geografisk domineres distriktene av fjell og skog. Herjedalen ligger over 500 meter over havet. Her ligger også Sveriges høyeste bebodde bygd, "Högvålen", som ligger 830 moh. Jemtland er Sveriges nest største landskap etter Lappland. Landskapet har over 20 000 kjente fornminner. Her ligger også Sveriges 5. største innsjø, Storsjön, med areal 464 km² og største dybde 74 m, som turistmyndigheter og lokalpolitikere hevder er hjemmet til sjøormen "Storsjöodjuret". Uhyret er freda siden 1986. Historie. I den nordiske rikssamlingstiden var Jemtland og Herjedalen et grenseområde der både norsk og svensk innflytelse gjorde seg gjeldende. Siden senest slutten av 1100-tallet lå området under den norske kongen, men kirkeprovinsen lå under den svenske erkebiskopen i Uppsala. Ved freden i Stettin i 1570 ble Jemtland også i kirkelig henseende norsk, ved at det ble overført til den norske erkebiskopen i Trondheim. Frem til 1480 hadde Jemtland utstrakt lokalt selvstyre under et «Jamtamot», og ved "freden i Brömsebro i 1645" ble Jemtland og Herjedalen avstått av Danmark-Norge til Sverige. Befolkningen i området har mange kulturelle likheter med den på den norske sida av grensa. I Herjedalen anses de kulturelle, historiske og språklige likhetene med Trøndelag større enn med omkringliggende svenske landskap. Det syns bl.a. i det lokale språket "Jamtska" (eller "Jamska"), som har mange likheter med norske dialekter og gammalnorsk. Jamtska snakkes av om lag 50 000 innbyggere i de to landskapene. Det fins også en bevegelse for bevaring og skriftlig bruk av språket. Et nærmest spøkefullt uttrykk for Jemtland og Herjedalens lokalpatriotisme er "Republiken Jämtland", som omtaler seg selv som et "kultur og markedsføringsprosjekt". Den har eget flagg, og driver en av skandinavias største musikkfestivaler, "Storsjöyran" (også kjent som bare "Yran"). Også begrepet Øst-Trøndelag er i bruk, men helst på norsk side av grensen. Selv om kravene om frigjøring fra Sverige, eventuelt tilslutning til Norge, som ved festlige anledninger kommer fra Republikken, ikke skal tas strengt alvorlig, uttrykker denne lokale bevegelsen at mange oppfatter Jemtland og Herjedalen som en vanskjøttet utkant, som må kjempe for å overleve. Noe norsk krav om tilbakelevering av Jemtland, Herjedalen eller andre tidligere norske områder, har ikke kommet fra noen regjering eller seriøse politikere etter 1814. Christopher Joyce. Christopher «Chris» Joyce (født 31. januar 1982 i Newcastle upon Tyne i England) er en engelsk fotballspiller. Joyce spilte i flere år på ungdomslaget til Newcastle United, men fikk ikke kontrakt. Etter noen års spill for Loughborough University og Northern Premier League-laget Blyth Spartans F.C. valgte å dra til USA for å studere. Her spilte han college-fotball for Franklin Pierce University og scoret 51 mål på 50 kamper i den nest øverste divisjonen. Etter endt utdannelse ble han tilbudt kontrakt med FC Dallas i Major League Soccer, men han lot det trekke ut, og da Odd Grenland kom på banen valgte han heller å reise dit. Han kom til klubben uten vederlag i mars 2006, og skrev kontrakt ut 2009. Han ble ingen suksess i Odd, med kun 2 mål på 22 kamper, og annen halvdel av 2007-sesongen ble han lånt ut til Nybergsund. Vårsesongen 2008 ble han lånt ut til Pors Grenland, men da kontrakten med Odd ble avsluttet 1. august samme år, opphørte samtidig utlånet. Etter dette valgte Joyce å gi seg som fotballspiller. Han startet imidlertid opp igjen karrieren i Asker da han signerte for de i januar 2010. N'Djamena. N'Djamena (arabisk نجامينا) er hovedstaden i Tsjad. Med sine 721 000 innbyggere (2005) er det også landets klart største by. Havnebyen N'Djamena ligger ved elven Chari, like overfor den kamerunske byen Kousséri, som byen er forbundet med via en bro. N'Djamena ble grunnlagt som Fort-Lamy av den franske kommandanten Émile Gentil 29. mai 1900, og oppkalt etter en offiser som ble drept i Slaget ved Kousséri noen dager tidligere. Navnet ble endret til N'Djamena (fra det arabiske navnet på en nabolandsby, som betyr "«hvilested»") av president François Tombalbaye 6. april 1973. I 1937 hadde byen bare 9976 innbyggere, men ti år senere, i 1947, var folkemengden nesten doblet, 18 435. Etter uavhengigheten i 1968 nådde folkemengden 126 483, og i 1993 hadde byen passert en halv million innbyggere. Blant severdigheter i byen er Tsjads nasjonalmuseum. Byen har eget universitet, høyskoler for administrasjon og veterinærmedisin, American International School of N’Djamena og en internasjonal flyplass. N'Djamena har vært vennskapsby med Toulouse i Frankrike siden 1980. Rolf Furuseth. Rolf Furuseth (født 27. september 1915 i Vestre Toten, Oppland, død 16. mai 1984) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1969. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1965–1969. Finlay Mickel. Finlay Mickel (født 6. desember 1977 i Edinburgh) er en skotsk alpinist. Mickel deltok første gang i et verdenscuprenn i Lake Louise i Canada i november 2000. Hans beste plassering i verdenscupen er en 10. plass i utfor i Wengen i Sveits i januar 2006. 5. februar 2005 ble han nummer 11 i utfor i VM i Bormio i Italia. Det var det beste resultatet noen gang for en britisk mannlig alpinist i et verdensmesterskap, og det beste i noen større konkurranse siden Martin Bell ble nummer 8 i utfor i OL i Calgary i 1988. I OL i Torino i 2006 ble han nummer 25 i utfor og nummer 22 i super-G. Ola O. Røssum. Ola O. Røssum (født 10. mai 1926 i Nord-Fron, Oppland, død 29. mai 2012 i Nord-Fron, Oppland) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oppland i 1969. Han var vararepresentant i perioden 1965–1969. Han var politisk nestformann i Senterpartiet i perioden 1977–1981. I 1959 tok han eksamen som sivilagronom ved Norges Landbrukshøgskole etter at han tidligere hadde gått realskole, landbruksskole og skogbruksskole. Deretter ble han ansatt som driftsplanlegger i Oppland Bondelag. Heder. For sin store innsats for Senterpartiet fikk han i 1994 partiets hederstegn. Olav Djupvik. Olav Djupvik (født 5. februar 1931 i Blaker, Akershus) er en KrFpolitiker. Han satt på Stortinget fra Oppland 1977–81. Han har senere meldt seg ut av KrF på grunn av misnøye med utviklingen i partiet. Eli Kristiansen. Eli Kristiansen (født 8. november 1933 i Vågan, Nordland) er en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1977. Hun var vararepresentant i perioden 1973–1977. Hun er utdannet sykepleier, og avsluttet sin yrkesaktive karriere som høyskolelektor ved Høyskolen i Nordland i Bodø. Med unntak av en kort periode som statssekretær, har hun ikke vært politisk aktiv etter at hun sluttet på Stortinget, noe som blant annet skyldes at hun følte seg presset ut av Stortinget da Kåre Kristiansen etter en pause ville tilbake til til rikspolitikken. Haldis Havrøy. Haldis Havrøy (født 28. juli 1925 i Hadsel, Nordland, død 10. september 2000) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1973. Hun ble utnevnt til æresmedlem i Det norske Arbeiderparti i 1995. Stålull. Stålull er en masse av spesielt tynn ståltråd som lages ved høvling av vanlig ståltråd. Den brukes til polering og pussing av metallgjenstander, i husholdningen gjerne innsatt med såpe. Gjenstander av tre kan pusses med oljesmøring, og får spesielt fin overflate. Stålull som har vært i kontakt med olje kan selvantenne, så en må behandle avfallet deretter. Stålull uten såpe har evnen til å avgi gnister ved sterk varme (fyrstikkflamme). En rask luftstrøm får gnistene til å fyke, og man har et hjemmelaget «stjerneskudd». Stålull er produsert i Norge under merkenavnet Svint siden 1939. Siden 1961 produseres den på Rensvikholmen i Kristiansund. Paul Thyness. Paul Thyness (født 10. april 1930 i Aker kommune) er en norsk tidligere politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1965, og satt fire perioder frem til 1981. Thyness var formann i styret for Norsk utenrikspolitisk institutt i perioden 1988–1992 og leder for representantskapet for Norges Bank i 1992–1998. Karin Hafstad. Karin Hafstad (født 8. juni 1936 i Oslo) er en norsk politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1973–1981. Formann i Høyrekvinners Landsforbund 1975–1979. Kristin Lønningdal. Kristin Kverneland Lønningdal (født 1. januar 1923 i Stavanger, død 23. februar 2010) var en norsk politiker (H). Hun var innvalgt på Stortinget fra Rogaland 1973–1981 og var vararepresentant 1965–1973. Hun interesserte seg for en rekke politiske saksfelt, fra boligbygging og sykehuspolitikk til miljøvern og økonomisk politikk, og var opptatt av enkeltpersoner som følte at de kom til kort i møtet med offentlig byråkrati. Hun innehadde en rekke verv i Høyre og Høyrekvinners Landsforbund og var også lokalpolitisk aktiv. Kristin Lønningdal hadde examen artium fra 1942 og apotekereksamen fra 1947. Hun var farmasøyt i Mandal 1945–1946 og var provisorfarmasøyt ved apotek i Stavanger, Risør og Tvedestrand 1947–1948. Etter tiden på Stortinget var hun fylkesmann i Rogaland 1981–1991. Hun var den andre kvinnelige fylkesmannen i Norge (etter Ebba Lodden). __NOTOC__ Geirmund Ihle. Geirmund Ihle (født 29. desember 1934 i Haugesund, Rogaland) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 1969 og satt som representant for samme fylke fram til 1981. Bakgrunn. Ihle var fra 1951 sjømann, avbrutt av skolegang ved maritime skoler. Han ble utdannet stuert. I årene 1959 til 1962 arbeidet han som stuert i rederiet Knut Knutsen OAS. I 1962 begynte han å arbeide som lærer ved Stuertskolen i Haugesund. I 1964 tok han pedagogisk eksamen. Fra 1964 til 1970 arbeidet han i Rogalands Avis og var deretter fra 1971 til 1975 kinosjef i Haugesund. Fra 1976 var han rektor ved Haugesund kokk- og stuertskole, som i 1987 skiftet navn til Karmsund videregående skole. Ihle var ved skolen til 1997. Politisk virke. Ihle ble i 1963 medlem av bystyret i Haugesund kommune for Arbeiderpartiet. Han satt i dette vervet til 1975. Etter innvalget på Stortinget i 1969 ble han medlem av Sjøfarts- og fiskerikomitéen og senere medlem i Forsvarskomitéen. Som stortingsrepresentant var Ihle styremedlem i Den interparlamentariske union. Han arbeidet også mye med utenrikspolitikk og forsvarspolitiske spørsmål. Han var medlem av Den nordatlantiske forsamling og dens militærkomité, norsk delegat til FNs hovedforsamling i 1972 og delegat til FNs Havrettsforsamling i Genève i 1976 og i New York i 1977. I 1988 var Ihle observatør ved FNs nedrustningskonferanse i New York. Ihle hadde flere offentlige forsvarspolitiske oppdrag, særlig knyttet til velferdsspørsmål. Fra 1981 til 1984 var han leder for et utvalg under Forsvarsdepartementet, som hadde til oppgave å utrede krigsdeltakernes økonomiske og sosiale vilkår, kjent som Ihle-utvalget. I 1986 ble han utnevnt til leder for Krigsdekorasjonsrådet, som hadde til oppgave å gjennomgå krigsseilernes sak med tanke på dekorering med norske krigsdekorasjoner. Ihle ledet 1988 til 1993 Norges Banks seddelkomité. Han var fra 1992 til 1997 nestleder i Norges Banks representantskap, der han hadde vært medlem siden 1981. Ihle var visepresident i Norges Forsvarsforening i perioden 1989–1993. Han var fra 1984 til 1989 styremedlem i Folk og Forsvar. Forfatterskap. Ihle har også vært aktiv som forfatter av bøker og skrifter om billedkunstnere og historiske emner med tilknytning til Haugesund. Oddleif Fagerheim. Oddleif Fagerheim (født 20. september 1911 i Ytre Holmedal, Sogn og Fjordane, død 11. desember 1999) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sogn og Fjordane i 1969. Han var vararepresentant i periodene 1950–1953 og 1958–1961. Fagerheim var varaordfører i Fjaler i perioden 1966–1967. Han er far til keramikeren Yngvild Fagerheim. Turid Dørumsgaard Varsi. Turid Dørumsgaard Varsi (født 3. juni 1938 i Tinn, Telemark) er en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1977. Birkeland Innovasjon. Birkeland Innovasjon er et aksjeselskap oppretta i 2004 av Universitetet i Oslo, med universitetet som eneeier. Selskapet har som formål å hjelpe forskere ved UiO å patentere og kommersialisere forskningsresultater. Selskapet har tilhold i Forskningsparken i Gaustadbekkdalen i Oslo. Birkeland Innovasjon bistår forskere med videreutvikling av ideer med sikte på patentering og salg av lisenser, samt markedsundersøkelser, opprettelse av kommersielle selskaper og kontakt med investorer. En viss andel av inntektene fra lisenssalg går tilbake til forskningsmiljøene og finansierer ny forskning. Ved eventuelle bedriftsetableringer tilfaller en del av aksjene universitetet. Birkeland Innovasjon har tatt navn etter fysikeren Kristian Birkeland, som var forsker ved universitetet da han sammen med industrimannen Sam Eyde oppretta Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab – seinere Hydro. Egil Bergsland. Egil Bergsland (født 2. september 1924 i Notodden, Telemark, død 12. oktober 2007) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 1977. Han var vararepresentant i perioden 1973–1977. Bergsland var varaordfører i Notodden i perioden 1964–1967 og ordfører i 1971–1975. Kirsten Myklevoll. Kirsten Emilie Myklevoll (født 25. september 1928 i Tromsø, Troms, død 11. desember 1996) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Troms i 1973, og var forbruker- og administrasjonsminister i 1978 og 1979. Myklevoll var fylkesvaraordfører i Troms i perioden 1983–1987 og fylkesordfører i 1987–1991 og 1991–1992. Johnny Stenberg. Johnny Stenberg (født 3. januar 1925 i Eigersund, død 17. mars 1990) var en norsk konduktør og politiker (Ap). Han gikk ved Orkdal landsgymnas 1941–1943 og Jernbaneskolen 1948–1949. Stenberg var stasjonsbetjent i NSB i Trondheim distrikt 1944–1948, konduktør i NSB i Drammen, Eigersund og Trondheim distrikt 1949–1961 og overkonduktør i NSB i Trondheim distrikt fra 1962. Han var styremedlem i "Arbeider-Avisa" i Trondheim 1970–1973. Stenberg var medlem av Meråker formannskap 1960–1963, varaordfører 1964–1966, ordfører 1967–1973 og varaordfører 1973–1975. Han var også medlem av Nord-Trøndelag fylkesutvalg 1967–1975, formann i Gudå Arbeiderlag i 1963 og medlem av Nord-Trøndelag Arbeiderpartis kommunalutvalg 1967–1975, foruten verv i en rekke kommunale og fylkeskommune nemnder. Stenberg var 5. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag 1969–1973 og fast innvalgt representant 1973–1981. Roald Åsmund Bye. Roald Åsmund Bye (født 7. november 1928 i Malvik, Sør-Trøndelag, død 15. april 2003) var en norsk politiker (Ap), byråkrat og kulturarbeider. Dattersønn av tidligere statsminister Johan Nygaardsvold. Bestyrer ved Arbeidskontoret for Stjørdalen 1962–81. Instituttleder ved Statens Attføringsinstitutt, Trondheim, 1982–90. Formann i Sør-Trøndelag Arbeiderparti 1957–69. Vararepresentant til Stortinget 1954–69, fast representant fra Sør-Trøndelag 1969–81. Bye var opptatt av sosialpolitiske spørsmål. I alle sine tre perioder som fast representant på Stortinget var han medlem av sosialkomiteen. Han var opptatt av saker som dreide seg om barnetrygd, krigspensjon, dagpenger og sykepenger. I sitt arbeid på Stortinget var han saksordfører for viktige trygdesaker som nedsettelse av pensjonsalderen fra 70 til 67 år, sykepengereformen, som gav full lønn under sykdom, og for opprettelsen av Likestillingsrådet. Han arbeidet også aktivt for at det ble bygd ut et godt helsestasjonstilbud til alle barn i Norge. Bye var en aktiv frivillig lokal kulturarbeider. Han var bl.a manusforfatter og regissør for lokalrevyen i Hommelvik, aktiv i lokalhistorisk formidling og engasjert i barne og ungdomsarbeid i Framfylkingen. Rolf Fjeldvær. Rolf Fjeldvær (født 1. januar 1926 i Fillan, Sør-Trøndelag) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1965. Fjeldvær var formann i Kommunikasjonsnemnda i perioden 1964–1967, formann i Arbeidsdirektoratets styre i 1975–1979, formann i Sjømannsnemnda i 1975–1979 og riksrevisor i Riksrevisjonen i 1979–1994. Odd Vattekar. Odd Vattekar (født 2. januar 1918 i Kyrkjebø, Sogn og Fjordane, død 19. februar 1992) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1969. Han var fylkesmann i Vestfold fra 1979 til 1988. Petter Furberg. Petter Furberg (født 15. desember 1923 i Sande, Vestfold, død 22. juni 1999 i Horten) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Vestfold i 1969. Furberg var riksrevisor og leder av Riksrevisjonen i perioden 1981–1990. Arvid Johanson. Arvid Johanson (født 3. februar 1929 i Halden, Østfold) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1958. Han var vararepresentant i periodene 1954–1957 og 1961–1965. Thorbjørn Kultorp. Thorbjørn Kultorp (født 19. oktober 1929 i Skjeberg, Østfold, død 25. april 2004) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1969. Elin Nilsen. Elin Nilsen (født 12. august 1968 i Mo i Rana) er en tidligere norsk langrennsløper som representerte Bossmo og Ytteren IL i Rana. Hun har tre stafettsølv fra OL henholdsvis i 1992, 1994 og 1998. Hun har fem VM-medaljer i stafett: bronse fra 1991 og 1993, og sølv fra 1995, 1997 og 2001. Hennes beste individuelle OL-plassering er to fjerdeplasser på 30 km henholdsvis i Albertville i 1992 og Nagano i 1998. De Havilland DH 98 Mosquito. de Havilland Mosquito, britisk jagerbomber fra andre verdenskrig de Havilland DH 98 Mosquito var et britisk angrepsfly som ble utviklet av de Havilland i 1940. Den britiske luftgeneralen Sir Wilfrid Freeman ble så imponert over flyet at han bestilte 50 eksemplarer mens flyet ennå bare var på tegnebrettet. Noe av det som gjorde flyet relativt unikt, var blant annet at det ble laget av tre som stort sett var limt sammen. I starten ble dette sett på som et steg tilbake i flykonstruksjon, men det ble etterhvert godtatt og den lave produksjonsprisen på flyet gjorde det enda mer populært i den britiske luftkommandoen. Et annet ankepunkt var at flyet ikke hadde noen defensiv bevæpning, men kun satset på sin høye hastighet for å unnslippe fiendtlige jagerfly. Dette viste seg å være effektivt, og flyet ble en stor suksess. Flyet utmerket seg både i rollen som lett bomber og som jagerfly blant annet på grunn av at det ikke trengte jagerstøtte og at det hadde lang rekkevidde. Som jagerfly hadde Mosquitoene en bevæpning på fire.303 Browning maskingevær og fire Hispano 20 mm maskinkanoner i nesa. Det ble utover i krigsårene utviklet flere varianter av flyet som var spesialisert for forskjellige oppgaver. Noen av de siste variantene kunne bære med seg bombelast på 1 800 kg fra Storbritannia til Berlin og tilbake, noe som var halvparten så mye som en stor B-24 Liberator kunne bære. Det er regnet ut at Mosquito kunne fly med denne bombelasten til Berlin, slippe bombelasten, returnere til Storbritannia og ta inn ny bombelast og drivstoff for så å fly til Berlin og slippe denne bombelasten, på den samme tiden det tok Stirling (Bomber Commands tregeste bombefly) å levere én bombelast. Mosquitoen trengte en femtedel av det mannskapet en B-24 trengte og hadde heller ikke bruk for jagerstøtte. Flyet hadde også sine svake sider, men er av mange regnet som et av de beste allierte kampfly under hele krigen. Det var Mosquito bombefly som ble brukt under angrepet mot Gestapos hovedkvarter i Oslo, Victoria terrasse den 31. desember 1944 da en trikk på Drammensveien ble rammet. 78 nordmenn, og 27 tyskere omkom i angrepet. Den norske 334 skvadron som ble opprettet i Storbritannia under andre verdenskrig, ble utstyrt med Mosquito jagerbombere. Marit Mikkelsplass. Marit Elisabeth Mikkelsplass (født Marit Wold den 22. februar 1965 i Oslo) er en tidligere norsk langrennsløper som representerte Kjelsås IL i Oslo. Hun er gift med den tidligere langrennsløperen Pål Gunnar Mikkelsplass og er avdelingsleder innen pleie og omsorg i Nes i Buskerud. Internasjonale resultater. Mikkelsplass har OL-sølv fra 30 km i 1994 og stafettsølv i OL henholdsvis fra Calgary 1988 og Nagano 1998, samt sølv på stafettene i VM 1995 og VM 1997. Hun har VM-bronse fra 30 km i 1997. Resultater i NM. Under NM på ski i Stryn i 1996 sikret hun seg tre gull-, en sølv og en bronsemedalje: Gull på 30 km klassisk, 15 km fri teknikk, 3x5 km stafett, sølv på 10 km klassisk jaktstart, bronse på 5 km fri teknikk. Pål Gunnar Mikkelsplass. Pål Gunnar Mikkelsplass (født 29. april 1961 i Bromma) er en tidligere norsk langrennsløper som fikk tilnavnet Bromma-ekspressen på grunn av det høye tempoet han holdt. Han representerte Bromma IL i Hallingdal. Fra VM har han to gull og én bronse i stafett, henholdsvis i 1982, 1985 og 1987, samt sølv på 15 km klassisk under VM i 1989. Han har også OL-sølv fra 15 km klassisk i Calgary i 1988, og deltok også under Vinter-OL i 1984 i Sarajevo. I 1994 giftet han seg med Marit Wold. Han var landslagstrener i langrenn fra 1999 til 2002. Trude Dybendahl. Trude Dybendahl, også Trude Dybendahl Hartz (født 8. januar 1966 i Oslo) er en norsk tidligere langrennsløper. Hun representerte Kjelsås IL i Oslo, og har åtte verdenscupseire, tre OL-medaljer og seks VM-medaljer, med individuelt gull og sølv fra VM i 1991 som høydepunkter. Hun bor i Oslo, er skilt og har to gutter. Hun er eier og daglig leder av firmaet Trude Dybendahl Ski AS, som holder kurs i skiteknikk for voksne. Hun har skrevet boken "Større Skiglede med Bedre Teknikk". Ole Kristian Furuseth. Ole Kristian Furuseth (født 7. januar 1967 i Jessheim) er en tidligere norsk alpinist. Han tok sin første verdenscupseier i Furano i 1989 og sin siste i Bormio i 2000. Han var med dette den første alpinist med verdenscupseire i tre ulike tiår. Seinere har også Anja Pärson og Didier Cuche greid det. Furuseth fikk bronse i slalåm under VM i 1991. Han tok OL-sølv i slalåm i 1998. Han la opp som alpinist i 2002. Furuseth har ni verdenscupseire: tre i storslalåm og seks i slalåm. Han vant verdenscupen i storslalåm i sesongen 1989/90, delt med Günther Mader, og han kom på andreplass i verdenscupen sammenlagt samme sesong. Teknikk og industriell produksjon. Teknikk og industriell produksjon er et Videregående trinn 1 (Vg1) utdanningsprogram i videregående skole. Kurset er veien fram til fagbrev eller studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet. "Teknikk og industriell produksjon (TIP) gir grunnutdanning for følgende fag og håndverksfag:" Design og håndverk. Design og håndverk er et videregående (Vg1) utdanningsprogram i videregående skole. Dette trinnet leder fram til fagbrev eller svennebrev for ca 50 yrkesfag, men også til studiekompetanse for opptak på høyskoler og universitet. Bygg- og anleggsteknikk. Bygg- og anleggsteknikk (BA) er et Videregående trinn 1 (Vg1) utdanningsprogram i videregående skole. Kurset fører fram til fagbrev eller med påbygging til studiekompetanse som behøves for å søke på høgskoler og universitet. Bygg- og anleggsteknikk rekrutterer til mer enn 20 yrker innenfor bygge og anleggsbransjen. I tillegg kan du velge et av de 4 særløpene (1 år skole og 3 i bedrift som lærling) Restaurant- og matfag. Restaurant- og matfag er et Videregående trinn 1 (Vg1) utdanningsprogram i videregående skole. Kurset er veien fram til fagbrev eller studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet. Service og samferdsel. Service og samferdsel (tidligere "salg og service" og "handel og kontor") er et utdanningsprogram på Videregående trinn 1 (Vg1) i videregående skole. Kurset er veien fram til fagbrev eller studiekompetanse som trengs for å søke på høyskoler og universitet. Courchevel altiport. Den spesielle rullebanen på flyplassen i Courchevel Courchevel altiport er en flyplass i Frankrike. Flyplassen ligger to km sør for skistedet Courchevel. Flyplassen i Courchevel er en såkalt altiport, noe som betyr at flyplassen ligger høyt til fjells. Landingene skjer alltid i oppoverbakke, og dermed kan flyene lande på en kortere strekning enn om rullebanen hadde vært flat. Take-off skjer i nedoverbakke, og bakken hjelper da flyene å få ekstra hastighet. Courchevel altiport har en asfaltert rullebane med lengde 535 meter og bredde 40 meter. Baneretningene er 05 og 23. Hellingen på rullebanen varierer mellom 12,5 og 18,5 %. Dette er den bratteste rullebanen i Europa. Flyplassen kan ta ned så store fly som Dash 7 (som ellers ikke trenger lengre rullebane enn 600 meter). Rullebanen brøytes også om vinteren. Den har imidlertid ikke landingslys. Rullebanens høyde er 1941 moh. (nederst) og 2006 moh. (øverst). Flyplassen var 12. juli 2005 mål for en etappe i sykkelrittet Tour de France. Spanske Alejandro Valverde vant den 192,5 km lange etappen som startet i Grenoble. Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis. Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) er et tverrfaglig forskningssenter ved Universitetet i Oslo. Senteret samler forskere fra fagene økologi, evolusjonsbiologi, genetikk og statistikk. Senteret har tilhold ved Biologisk institutt på Blindern, og ledes (2006) av Nils Christian Stenseth. Et av senterets hovedmål er å forske på sammenhenger mellom miljø, økologi og evolusjonsprosesser. CEES koordinerer det nordiske forskningsprogrammet EcoClim ved universitetene i Oslo, Lund og Helsingfors. Buddy Rich. Bernard «Buddy» Rich (født 30. september, død 2. april) var en amerikansk jazztrommeslager og bandleder. Buddy Rich ble født av jødiske foreldre i Brooklyn, New York. Allerede som 18 måneder gammel spilte Buddy trommer i vaudeville, under kallenavnet «Traps the Drum Wonder». Som elleveåring hadde han sin debut som bandleder. I begynte Buddy sin jazzkarriere i Joe Marsalas gruppe, og spilte siden med Bunny Berigan (1938), Artie Shaw (1939), Tommy Dorsey (1939–1942, 1945, 1954–1955), Benny Carter (1942), Harry James (1953–1956), Les Brown, Charlie Ventura, og Jazz at the Philharmonic, i tillegg til at han ledet sitt eget band. Fra til sin død ledet han ett av jazzhistoriens mest kjente storband. MEMO. "MEMO" var et kortlivet norsk aktualitetsmagasin utgitt av Magasinforlaget, som er en del av Avishuset Dagbladet. Redaktør var Kristine Moody, som tidligere hadde vært journalist og redaksjonssjef i "Kapital". Første nummer kom i salg 16. mars 2006. Styret i Avishuset Dagbladet vedtok å legge ned MEMO med øyeblikkelig virkning torsdag den 21. september 2006, samme dag som utgivelse nummer 24 ble lagt ut for salg. Tidligere i måneden trakk Moody seg som redaktør, Mads Ektvedt ble deretter konstituert som redaktør. Bladets korte levetid skyldtes bl.a. lave salgstall, men mest av alt en rekke kontroversielle utsagn og artikler av redaktør Kristine Moody som gikk på tema som Irak-krigen, Muhammed-karikaturene, innvandring og TV-programmet "Skaperen". Bladet ble felt av PFU etter et oppslag på forsida i første nummer der de kalte en tilfeldig deltaker fra en demonstrasjon mot publisering av Muhammed-karikaturene for en «sosial bombe». I tillegg fikk bladet i løpet av våren og sommeren to søksmål mot seg. De to tidligere MEMO-journalistene Reidar Mide Solberg og Sigurd Smidesang Rønningen ga i april 2007 ut boken "Kaptein MEMO – En beretning om visjoner, konflikter og nederlag i Avishuset Dagbladet". Lars Borgersrud. Lars Borgersrud (født 11. mars 1949) er en norsk historiker med graden dr.philos. i moderne historie. Borgersrud tok hovedfag i historie ved Universitetet i Bergen i 1975, og doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1995. Tema for doktorgradsavhandlingen var «Wollweber-organisasjonen i Norge». Han har særlig hatt norsk militær- og krigshistorie som forskingsfelt og har utgitt flere bøker og avhandlinger som har utløst debatt og kastet nytt lys over norsk historie i tilknytning til den andre verdenskrig. Borgersrud debuterte som forfatter i 1977 ved å gi ut sin hovedfagsoppgave, som hadde fått publiseringsforbud, under pseudonymet Ottar Strømme. Borgersrud kom med i den norske ml-bevegelsen, og var medlem av AKP fra 1973 til 1997. Under den ulovlige streiken ved Jøtul i 1976, der AKP spilte en sentral rolle, satt Borgersrud i streikekomitéen. I 1989 ble han disponent for avisen "Klassekampen", noe han var frem til 1991. På 1980-tallet var Borgersud også aktiv i Arbeidsløses forening. Han ble utnevnt til statsstipendiat fra og med 2010. Han er far til rapperne Aslak Borgersrud og Elling Borgersrud. Paradiskollen. Paradiskollen er en ås på 670 moh., øst for tettstedet Harestua sør i Lunner kommune i Oppland. Åsen er det høyeste punktet i Romeriksåsene, med god utsikt mot Gjerdingen, Harestuvatnet og Store Skillingen. På klare dager kan man også se bl.a. Tryvannshøgda, Blefjell, Gaustatoppen, Norefjell, Ådalsfjellene og Synnfjell i sørlige Huldreheimen. Nattjazz. Nattjazz er en av Norges største jazzfestivaler. Festivalen avvikles årlig i slutten av mai, samtidig med Festspillene i Bergen. Den har base på USF Verftet i Bergen, som Nattjazz og Bergen Jazzforum har deltatt i etableringen av. Festivalen ble arrangert første gang i 1972, og har en musikalsk profil med hovedvekt på etnisk og moderne jazz. Siden 1993 har festivalen blitt avviklet på USF Verftet, før den tid ble den i mange år avviklet på det gamle Studentsenteret (nå revet) og enda tidligere på Håndverkeren (nedlagt). I 2012 ble Nattjazz arrangert på ulike scener i Bergen sentrum (innendørs og utendørs), grunnet oppussing på Verftet. Nattjazz avvikler de fleste konsertene innendørs på USF Verftet der flere scener er i bruk, ellers benyttes den åpne plassen foran USF Verftet til større utendørs konserter. Tidligere har deler av de tilstøtende Kjødehallene vært benyttet og festivalen har også fra tid til annen samarbeidsprosjekter med f.eks. Festspillene i Bergen i Grieghallen. Inne på USF Verftet benyttes normalt 4 scener og publikum kjøper adgang til huset, ikke til enkeltkonserter. De 4 scenene som er i bruk varierer i kapasitet fra omtrent 70 til 700 personer. Noen lokaler er satt opp med sitteplasser, andre primært med ståplasser. I tillegg er det tilrettelagt områder hvor publikum kan slappe av og følge med hva som skjer på de ulike scenene vha intern-TV. Det er normalt flere artister på hver scene i løpet av en kveld. Kolbjørn Stordrange. Kolbjørn Stordrange (født 27. september 1924 i Nes i Vest-Agder, død 18. november 2004) var en norsk rektor, gårdbruker og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1969–1977, og var 1. vararepresentant 1958–1961 og 1965–1969. Han møtte fast for Sverre Walter Rostoft 1965–1969. Stordrange var medlem av Nes herredsstyre 1955–1964, varaordfører 1959–1963, og medlem av Flekkefjord bystyre 1965–1995. Han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1994 og Kommunenes sentralforbunds hederstegn i 1995 for sitt årelange engasjement. Stordrange hadde examen artium fra 1945 og pedagogisk eksamen fra 1956, og var cand.philol. fra 1954. Han var gårdbruker på farsgården Stordrange i Nes fra 1947, lærer ved Ringards realskole 1948–1953, lektor ved Flekkefjord høyere skole fra 1955, samt rektor ved Flekkefjord gymnas 1979–1991. Sonja Ludvigsen. Sonja Aase Ludvigsen (født 7. februar 1928 i Vestby, Akershus, død 12. juli 1974) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1965. Hun var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1961–1965. Ludvigsen var varamedlem i Nobelkomiteen i 1973–1974 og var sosialminister i Trygve Bratteli andre regjering, fra den tiltrådte 16. oktober 1973 til hun døde av kreft 12. juli 1974. Ludium. "Ludium" er et album utgitt av DumDum Boys i 1994. Albumet inneholder flere av bandets mest kjente låter, blant annet «Mitt hjertes trell», «Hagelangs» og ikke minst «Tyven tyven», som ble skrevet til Prepple etter hans datters krybbedød. Torild Skard. Torild Skard (født 29. november 1936 i Oslo) er en norsk pedagog, psykolog, embetskvinne, SV-politiker og tidligere stortingsrepresentant og lagtingspresident. Som stortingsrepresentant var hun nestleder for Justiskomitéen. Hun har markert seg som forkjemper for kvinners og barns rettigheter, og har hatt en rekke verv og stillinger i FN, bl.a. som direktør for kvinnespørsmål i UNESCO, som styreformann for FNs barnefond, UNICEF, og som UNICEFs regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika på 1990-tallet med ansvar for UNICEFs arbeid i 23 land. Hun har vært ekspedisjonssjef, assisterende utenriksråd og spesialrådgiver i Utenriksdepartementet. Fra 2006 har hun vært leder i Norsk Kvinnesaksforening. Hun var også nestleder i styret for FOKUS fra 2005. Bakgrunn og karriere. Skard er datter av Sigmund Skard og Åse Gruda Skard, og er barnebarn av Halvdan Koht og tvillingsøster av Målfrid Grude Flekkøy. Hun studerte i Oslo og Paris, og er utdannet lærer, cand. mag. og cand. paed. Hun arbeidet som lektor ved Statens spesiallærerskole 1965-1972 og som universitetslektor ved Universitetet i Tromsø 1972–1973, som forsker ved Arbeidspsykologisk institutt (det nåværende Arbeidsforskningsinstituttet) 1978-84, direktør for kvinnespørsmål i UNESCO 1984-86 (bosatt i Paris), ekspedisjonssjef og assisterende utenriksråd i Departementet for utviklingshjelp og Utenriksdepartementet 1986-1991, spesialråd 1991-94, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika for UNICEF 1994-98 (bosatt i Abidjan i Elfenbenskysten) og 1999-2003 som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet og seniorforsker ved NUPI fra 2003. I 1975 ble hun godkjent som psykolog av Sosialdepartementet. I 1994 ble hun gift med tidligere stortingsrepresentant for SV, Kåre Øistein Hansen, etter at de hadde vært samboere siden 1977. Fra 1962 til 1965 var hun gift med Berge Furre. Arbeid for UNICEF. Som UNICEFs regionaldirektør i Vest- og Sentral-Afrika fra 1994 til 1998 var Torild Skard en av de mest sentrale personene i å håndtere de humanitære katastrofene under Afrikas mange borgerkriger på 1990-tallet, slik som folkemordet i Rwanda og borgerkrigen i Sierra Leone. Denne delen av Afrika var verdens mest krigsherjede region på 1990-tallet. Etter at hun kom hjem fra Afrika utgav hun boken "Mødrenes kontinent: Blant jentebruder, helbredere og barnesoldater i Vest- og Sentral-Afrika", som er oversatt til en rekke språk. Politikk. Skard var opprinnelig medlem av Arbeiderpartiet, men ble ekskludert fra partiet i 1959 sammen med resten av AUF-lokallaget Sosialistisk Studentlag, som hun var leder for, som følge av Påskeopprøret i Arbeiderpartiet. Fra 1961 var Skard medlem av Sosialistisk Folkeparti (SF). Hun var innvalgt på Stortinget fra Akershus SV 1973-77. Hun var vararepresentant i perioden 1965–1969. I sin periode på Stortinget var hun første kvinnelige president i Lagtinget og nestleder i Justiskomitéen. Hun representerte Sosialistisk Valgforbund, senere Sosialistisk Venstreparti (SV). Som vararepresentant representerte hun Sosialistisk Folkeparti. Hun var leder for den norske nasjonalkommisjon for UNESCO 1977-84 og for UNICEFs internasjonale styre (Executive Board) 1988-89, og styremedlem i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC 1970–1973. Hun har fra 2006 vært leder i Norsk Kvinnesaksforening. Torild Skard har utgitt flere bøker om norsk politikk. Boken "Maktens kvinner" utkom i 2012, og handler om kvinnelige statsledere og regjeringssjefer. Utmerkelser. Skard ble i 1998 utnevnt til kommandør av den senegalesiske Løveordenen, en utmerkelse som ble overrakt av Senegals president Abdou Diouf. Kong Harald V utnevnte i 2012 Skard til kommandør av St. Olavs Orden «for hennes innsats for kvinner og barns rettigheter.» Finsejazz. Finsejazz er en jazzfestival som arrangeres årlig en helg i januar av Bergen jazzforum og hotellet Finse 1222 på Finse. Festivalen ble i 2006 arrangert for ellevte gang. Blant kjente navn som har spilt på Finsejazz er Knut Reiersrud, Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft. Tønnes Andenæs. Tønnes Madsson Andenæs (født 25. juni 1923 i Innvik, død 22. februar 1975 i Øyer) var en norsk forlegger og politiker (Ap). Andenæs var sjef for Universitetsforlaget fra opprettelsen i 1950. Han arbeidet aktivt for nordisk kultursamarbeid, og særlig for kontakt med Færøyene og Island, og var formann i Norsk-færøysk lag 1947–1959 og i Norsk-Islandsk Samband 1960–1965. I 1949 gav han ut studieboka "Grunnloven vår", som er blitt en klassiker med stadig nye utgaver, også etter hans død. Boka er oversatt til engelsk, tysk og fransk. Andenæs ble innvalgt på Stortinget fra Akershus i 1969. Før det hadde han i mange år vært kommunestyremedlem i Bærum. Han var bror av juristen Johs. Andenæs. De stammer fra gården Andenæs i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Tønnes Madsson Andenæs omkom i Tretten-ulykken 22. februar 1975. Han var ridder av Den islandske falkeorden og mottok Deltakermedaljen. Messehagel. Messehagelen er en liturgisk overbekledning, en kort, ermeløs, fargerik kappe (også på folkemunne kalt «"prestesmekke"») som er åpen i sidene, som brukes av prester under nattverden og høytider. Under messehagelen bærer alltid presten en hvit alba, en vid kjortellignende geistlig drakt som rekker til anklene og ikke må forveksles med en prestekjole, selv om mange kaller den nettopp det. Skikken med bruk av messehagel stammer fra den katolske kirke, men nøyaktig hvor gammel denne tradisjonen er vet man ikke. I Norge er det bevart messehagler fra 1500-tallet, blant annet en som dateres til ca. 1500 fra Lunder kirke på Sokna i Ringerike kommune som oppbevares ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Bruk av ulike farger. Fargen på messehagelen kan skifte etter årstidene i kirkeåret, men det er ikke uvanlig at ei kirke kun har en messehagel. Da brukes denne. De vanligste fargene er grønn, rød, gul (hvit) og fiolett. Noen kirker har også en femte farge, sort. I katolske kirker finnes dessuten fargen rosa. "Grønn" brukes gjerne i Treenighetstiden (perioden mellom pinse og advent) og under Hellig tre konger (tiden mellom 1. nyttårsdag og Septuagesima). Fargen symboliserer håp, liv og vekst. "Rød" brukes 2. dag jul og 1. og 2. pinsedag. Fargen symboliserer blodet og ilden. "Gul" (hvit) juleaften, 1. dag jul, julesøndagen (søndag i romjulen), nyttårsaften, Maria Budskapsdag, Skjærtorsdag, 1. og 2. påskedag, 1.–6. søndag etter påske, samt på Kristi Himmelfart (2. torsdag før pinse) og Allehelgensdag. Fargen symboliserer fest og glede. "Fiolett" brukes under Advent- og Fastetiden, samt på Palmesøndag og Bods- og bededag (4. fredag etter påske eller 26 dager etter påske). Fargen symboliserer forberedelsen. "Sort" brukes kun på Langfredag (og under begravelser). Fargen symboliserer sorgen. Bjørn Unneberg. Bjørn Unneberg (født 23. februar 1928 i Stokke i Vestfold) er en norsk politiker (Sp) og jurist. Han satt på Stortinget fra Akershus 1969–1977, og var leder av Justiskomiteen den siste perioden. Statssekretær Samferdselsdepartementet 28. august 1963 – 25. september 1963. Han var sorenskriver på Eidsvoll 1977-1997. Unneberg var noe av en partiidelog på 1970-tallet, noe som gjenspeiler seg i bøkene han skrev. Han var talsmann for populismen, som han også kalte grønn sosialisme. Store Skillingen. Store Skillingen er et vann som ligger i Lunner kommune i Oppland. Vannet, som ligger 248 moh, er regulert. Før reguleringen gikk det gamle løpet ut i Harestuvatnet, via vannet Lille Skillingen i øst. Vannet har en bestand av abbor, gjedde og ørret. Gunnarshaugen. Gunnarshaugen er en ås øst for Harestua, sør i Lunner kommune i Oppland. Åsen ligger 586 moh, nord for vannet Nordre Piperen. Solobservatoriet på Harestua ligger sør i Gunnarshaugen. Egil Aarvik. Egil Aarvik (født 12. desember 1912 i Børsa, Sør-Trøndelag, død 19. juli 1990 i Oslo) var en norsk journalist, emissær, redaktør og KrF-politiker. Egil Aarvik gikk på folkehøgskole og Det norske lutherske Indremisjonsselskaps bibelskole og arbeidet i årene 1934-1946 som predikant og sekretær Indremisjonsselskapet, i Dansk Indremisjon og Stavanger Indremisjon. Han var journalist i Dagsavisa, Trondheim 1947-1950 og redaktør i samme avis 1950-1955. Han var redaktør i KrF-avisen Folkets Framtid 1948-1965. I årene 1977-1981 var han konsulent og personalsjef i Kirkens Nødhjelp. Egil Aarvik var stortingsrepresentant for Oslo 1961-1973 og for Akershus 1973-1977. I perioden 1958–1961 var han vararepresentant for Oslo. Han var sosialminister i Per Bortens regjering 12. oktober 1965-17. mars 1971,president i Lagtinget 1972-1973 og visepresident 1973-1977. Aarvik var medlem i Nobelkomiteen 1974–1990, varaformann 1976–1981 og formann fra 1982 inntil han døde sommeren 1990. Han var formann i landsstyret i Blå Kors i 1960–1962 og formann Bedriftsforsamlingen i Statoil 1973-1984. Romeriksåsene. Romeriksåsene er et skogområde i kommunene Skedsmo, Nannestad, Gjerdrum og Nittedal i Akershus fylke og Lunner kommune i Oppland fylke. Området er ca. 300 km² og ligger mellom Nittedal-Hakadal i vest og Gjerdrum-Nannestad i øst. Nordover strekker området seg til Avalsjøen og Leirelva øst for Roa, mens det strekker seg ned til området rundt Nittedal kirke i sør. Nord for Romeriksåsene ligger områdene Hadelandsåsene og Hurdalsskogene. Terrenget i de nordligste delene av Romeriksåsene er høyt og kupert, og vannskillet ligger langt mot vest. Fallet mot Nittedal-Hakadal er bratt mens det er slakere mot Gjerdrum-Nannestad. Det høyeste punktet i Romeriksåsene er Paradiskollen i Lunner kommune på 670 moh. Andre markante topper er Snellinghøgda på 617 moh., Skotjernfjellet på 651 moh., Håkensbrenna på 538 moh., Holterkollen på 455 moh. og Lyholen på 439 moh. De største vassdragene i Romeriksåsen er elvene Leira, som kommer fra Avalsjøen, Fiskeløysa fra vannet Råbjørn, Rotua fra Råsjøen og Bjertnessjøen og Gjermåa fra Storøyungen samt avløpene fra Vrangen og Sortungen som renner ut i Nitelva. Romeriksåsene har stor betydning som friluftsområde for befolkningen i randsonen rundt marka. Her finner man rike muligheter for et variert friluftsliv sommer som vinter. Selv om området i sin helhet ligger utenfor Oslos grenser, regnes det som en del av Oslomarka. Erik Gjems-Onstad. Erik-Ørn Gjems-Onstad (født 22. februar 1922 i Oslo, død 18. november 2011 i Bærum) var en norsk høyesterettsadvokat, politiker og stortingsrepresentant som representerte Anders Langes parti. Han var motstandsmann under den andre verdenskrig, høyt dekorert med blant annet Krigskorset, Norges høyeste utmerkelse. Han markerte seg fra tidlig på 1980-tallet som en sterk motstander av innvandring til Norge, og fungerte også som forsvarer for mange personer innen de høyreekstremistiske og nasjonalistiske miljøene. Dette, kombinert med flere medieutspill om at «nordmenn er en nasjon innen den den hvite rase», førte til beskyldninger om at han var rasist. Personalia. Erik Gjems-Onstad var sønn av overrettssakfører, departementssekretær Olaf Andreas Gjems-Onstad og hustru Ågot Urbye. Gift første gang i 1949. Ekteskapet ble oppløst i 1973. Gift for andre gang i 1974. Gjems-Onstad var i 1937 et halvt år til sjøs som dekksgutt. Han tok i 1940 artium, latinlinjen ved Oslo Katedralskole. Han døde på Bærum sykehus den 18. november 2011 etter et kortere sykeleie. Han ble 89 år gammel. Han var i frem til sin død bosatt på Hvalstad i Asker. Invasjonen av Norge. I 1940 var Gjems-Onstad gymnasiast i Oslo, og 9. april ble han vekket av tyske fly. Han syklet fra Hvalstad til Katedralskolen i Oslo, der alle var i villrede om situasjonen. Nede i sentrum så han norske kadetter skyte mot tyske fly og det første tyske kompaniet marsjere ned Karl Johan med norsk ridende politi som eskorte. Gjems-Onstad hevdet at han er gutten med sykkelen på det kjente fotoet fra Karl Johan der tyskerne marsjerer forbi. Gunnar Sønsteby har fått den offisielle æren av å være gutten med sykkelen, men Sønsteby var ifølge Gjems-Onstad ikke nede i sentrum på dette tidspunktet. Seinere på dagen dro Gjems-Onstad til Fornebu, der et tysk troppetransportfly styrtet like ved ham. Han forsøkte forgjeves å redde noen av de overlevende, og ble tatt inn på flyplassen og avhørt av tyskerne. Den neste kontakten var med en norsk offiser som ville vite hva han hadde sett, og bad han forsøke å komme inn på Fornebu igjen. Men da han skulle gi rapport om sitt andre besøk på flyplassen 9. april, var offiseren vekk. Gjems-Onstad forsøkte å komme med i kampene i april 1940, men ble avvist fordi han var for ung og ikke hadde militær utdannelse. Men allerede sommeren 1940 kom han med i illegalt arbeid, og i februar 1941 reiste han til Sverige. Etter et fengselsopphold i Sverige kom han høsten 1941 til England. Kompani Linge. I Storbritannia ble han med i britiske Special Forces, Norwegian Independent Company, 1941-45 (senere kalt Kompani Linge). Han ble sersjant i 1943, fenrik i 1944. Gjems-Onstad ble beordret til Trondheim som radiotelegrafist for organisasjonen LARK. LARK foresto organiseringen av hjemmestyrkene i Trøndelag. Han ble ettervert leder av LARK og dermed sjef for Milorg i Trøndelag. I begynnelsen av 1944 fikk han også i oppgave å starte DURHAM, en organisasjon som svært få har hatt kjennskap til både under og etter krigen. DURHAM var kodeordet for den psykologiske krigføringen mot tyske soldater som ble ført fram til mars 1945. Han ledet flere sprengningsaksjoner mot jernbanen vinteren 1945, og ved frigjøringen i 1945 var han på oppdrag i Troms. Utmerkelser. Gjems-Onstad ble høyt dekorert for sin innsats under andre verdenskrig. I 1944 ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren for utvist mot og tapperhet i 1943, og etter krigen fikk han Krigskorset med sverd for fremragende innsats under utførelse av militære oppdrag. Han mottok også tre britiske dekorasjoner, 1939-1945 Star, Defence Medal og War Medal. Han ble dessuten i 1941 utnevnt til "Honorary Member" Order of the British Empire. I 1978 oppnådde han Idrettsmerkestatuetten. Livet etter krigen. Etter krigen var Gjems-Onstad med i filmen "Det grodde fram" (1947) der han spilte seg selv. Han var kaptein i Heimevernet 1947-59. Gjems-Onstad tok juridisk embetseksamen våren 1948, og var dommerfullmektig i Drammen 1948-49 og Lier, Røyken og Hurum 1949, advokatpraksis i Oslo fra 1949, høyesterettsadvokat 1959, juridisk konsulent Den Norske Creditbank 1951-68, direktør A/S Vaterland 1965-72. Han var formann i Norges Cykleforbund 1959-65, med i Norges Idrettsforbunds styre 1965-67, formann i Norges Gangforbund fra 1966-72, og initiativtaker til Styrkeprøven Trondheim – Oslo. Gjems-Onstad representerte Høyre i Oslo skolestyre 1960-64, var medstifter og viseformann i Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep 1973-76, stortingsrepresentant 1973-77 og parlamentarisk leder for ALP 1975-76, medlem i Norges Banks representantskap 1975-77. Erik Gjems-Onstad ble innvalgt på Stortinget for Anders Langes Parti (ALP) fra Akershus i 1973 som partiformann Anders Langes daværende «nestkommanderende». Han ble imidlertid ekskludert fra partiet i 1976 da han anbefalte velgerne å stemme på Høyre ved stortingsvalget i 1977 fordi ALP likevel ville få for liten oppslutning. I 1979 ble det gjort kjent at han i flere år har gitt informasjoner til rhodesiske myndigheter om institusjoner og enkeltperson i Norge, inkludert pressen. Etter invitasjon fra informasjonsdepartementet i Rhodesia var han samme år på besøk til Rhodesias hovedstad Salisbury. Han oppgav Norges holdning til frigjøringsbevegelsen i Afrika som grunnlag for sin aktive støtte til regimet i Rhodesia. Under sitt opphold i landet hadde han samtaler med statsminister Ian Smith, utenriksminister P. K. van der Byl, øverstkommanderende for hæren general Peter Walls og sjefen for politistyrkene. Gjems-Onstad omtalte de norske reaksjonene på hans virksomhet som «hysteriske og komiske». Fra 1977 hadde han advokatpraksis på Hvalstad og var fast forsvarer i Asker og Bærum herredsrett til 1992. Han gjorde seg fra begynnelsen av 1980-tallet bemerket som forsvarsadvokat for flere fremtredende norske innvandringsmotstandere, blant annet Vivi Krogh og Arne Myrdal. Gjems-Onstad fremmet dessuten en rekke klager på vegne av personer med tilknytning til nasjonalistiske og høyreekstremistiske miljøer i Norge. I 1996 ble det kjent at Gjems-Onstad hadde vært overvåket av Politiets overvåkningstjeneste. Bakgrunnen for overvåkingen skal ha vært hans politiske engasjement rundt innvandringen i Norge, samt hans rolle som forsvarer av en rekke høyreekstremister. Onstad reagerte sterkt på opplysningene og i særdeleshet på at Lund-kommisjonen forsvarte overvåkningen av ham. Innvandringsmotstand. Han var i en årrekke aktiv med debattartikler i flere aviser og tidsskrifter. Han ga også ut flere bøker og publikasjoner, deriblant bladet "Nytt og kommentarer" som startet i 1984. Gjems-Onstad var medlem av både Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) og Pensjonistpartiet (PP), og selv så han ingen motsetning mellom FMI og PP. Ved kommunevalget i 2007 var han listetopp for Pensjonistpartiet i Asker. I august 2007 uttalte han under en valgdebatt sendt i radioprogrammet NRK Østlandssendingen at "«Norge er nordmenns fedreland. Nordmenn er en nasjon innen den hvite rase. Mange tør ikke si det, men det er realiteten»". I innslaget framstilte han Pensjonistpartiet som det mest innvandringskritiske partiet i landet. Pensjonistpartiets leder truet straks med eksklusjon. Han ble før valgdagen ekskludert fra lokallaget. Velgerne ble oppfordret til å stemme på kandidat nummer to og nedover. Omstridt arv. Sommeren 2008 ble det kjent at Gjems-Onstad satt i en komité som ville tildele 250 000 kroner til Ole Nicolai Kvisler, dømt for Holmlia-drapet. Selv om bakgrunnen for tildelingen var hans synspunkter, var det rettssaken som var den umiddelbare årsaken. Som tidligere advokat mente Gjems-Onstad at det bare hadde vært bevis for at den andre drapsdømte, Joe Erling Jahr, hadde utført drapet. Gjems-Onstad uttrykte også sin medfølelse med den dreptes mor. Pengene stammet fra en arv fra Oslo-kvinnen Clara Weltzin, som Gjems-Onstad sammen med Egil Karlsen, Bjarne Pettersen og Norvald Aasen skulle fordele til "«...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge»". Pettersen hadde blant annet også foreslått å tildele penger til nazisympatisøren Tore Tvedt, den politiske organisasjonen NorgesPatriotene og lederen Øyvind Heian, men ble frosset ut av styret etter at Gjems-Onstad og Aasen motsatte seg dette. Reaksjonene fra SOS Rasisme var sterke, og i brevs form krevde de at Kongen i statsråd må frata Gjems-Onstad Krigskorset og andre krigsmedaljer. I slutten av januar 2009 avgjorde Forsvarsdepartementet at Gjems-Onstad skulle få beholde utmerkelsene. Juristene som ble satt på saken grunnga avgjørelsen med at Gjems-Onstads uttalelser lå ved, men samtidig også innenfor ytringsfrihetens grenser. Asgeir Spange Brekke, seniorrådgiver i kommunikasjonsenheten til Forsvarsdepartementet presiserte samtidig at det er veldig viktig for departementet å understreke at «dette på ingen måte, overhodet ingen måte, er en støtte til uttalelsene som Gjems-Onstad har kommet med». Sykkelkarriere. Erik Gjems-Onstad var medlem i Grønland (Oslo)-klubben SK Rye og ble i 1939 norgesmester på sykkel for junior. Han var formann i Norges Cykleforbund 1959-65 og tok i 1967 initiativet til sykkelrittet Den Store Styrkeprøven mellom Trondheim og Oslo, der han selv deltok mellom 15 og 20 ganger. Nordre Piperen. Nordre Piperen er et tjern tjern som ligger på 507 moh., sør for Gunnarshaugen sør i Lunner kommune i Oppland. Vannet ligger nord for vannet Langpiperen og myrområdet Stormyra hvor det ble gjort fallskjermslipp under andre verdenskrig. Cuthbert Mayne. Cuthbert Mayne (født 1544, henrettet 30. november 1577) var en engelsk anglikansk prest som gikk over til Den katolske kirke og som på grunn av sitt virke som katolsk prest ble henrettet. Tidlig liv. Cuthbert ble født i Youlston i North Devon. Han ble oppdratt av sin onkel, som var en skismatisk, anglikansk prest, og fikk etterhvert en presteutdannelse i Barnstaple. Bare 17 år gammel fikk han tildelt sognet Huntshaw, og ett eller to år senere ble han ordinert. Onkelen sendte ham så til Oxford, hvor han først studerte ved St. Alban's Hall og senere ved Merton College. Han ble så knyttet til St. John's College, hvor han ble kjent med Gregory Martin og Edmund Campion. Sistnevnte var fortsatt protestant, men var på vei til å konvertere til katolisismen. De to hadde stor innflytelse på Mayne, og han ble overbevist om at han burde konvertere. Samtidig var han redd for å miste sitt embete og inntekt, og holdt derfor igjen. Martin og Campion reiste til Douai og studerte ved presteseminaret Det engelske kollegiet i Douai. De sendte flere brev til Mayne hvor de oppfordret ham til å slutte seg til dem. I 1570 fikk biskopen av London fatt i et av brevene, kort tid etter at Mayne hadde tatt sin mastergrad. En underherold ble sendt til Oxford med arrestordre på alle som var nevnt i breve. Mayne slapp unna fordi han tilfeldigvis var bortreist. Med dette var det ikke lenger noen grunn til å nøle med å konvertere. Katolsk prest. I 1573 ble han tatt opp i Den katolske kirke ved kollegiet i Douai. Han ble ordinert i 1575, og tok en bachelorgrad i teologi i 1576. I april 1576 ble Mayne sendt til England sammen med John Paine. Han var den femtende presten som ble sendt fra Douai. På dette tidspunktet var forfølgelsen av katolske prester i England hard, og det var forventet av de fleste som reiste over ville ende som martyrer. Mayne ble sendt til Francis Tregians gods i Probus i Cornwall. Offisielt var han gårdsforvalter, men har virket som prest for recusantene i området. Ettersom virksomheten foregikk i hemmelighet er det lite som er kjent om den. 8. juni 1577 ankom Richard Grenville med hundre bevæpnede menn og arresterte de fleste på Tregians gods, inkludert Mayne. Han hadde et Agnus Dei i voks rundt halsen, noe som gjorde det klart at han var katolikk, og han ble derfor fengslet i Launceston Castle hvor det ble klart for myndighetene at han var prest. Saken mot Mayne var den første som ble ført mot en sekularprest i England; tidligere saker hadde blitt ført mot ordensprester. Bevisene som ble fremlagt var indisier og vitnemål av tvilsom karakter. Grenville skal derfor ha presset og truet juryen for å sikre en fellende dom. Kun en straffeutmåling var aktuell, hengning, trekking og kvartering. Mayne var det første sekularpresten som døde som martyr i forbindelse med Den engelske reformasjonen. Tidligere sekularprester som hadde blitt arrestert hadde fått mildere straff, fordi man skilte mellom de såkalte «marianske prester», som var ordinert under Maria Tudor, og de som var utdannet i utlandet. Sistnevnte kategori ble regnet som farligere, og de ble derfor behandlet som høyforrædere. En av dommerne, Jeffrey, var misfornøyd med prosessen, og sendte en rapport til geheimerådet hvor han krevde ny behandling. De andre dommerne delte en del av hans innvendinger, men støttet ikke kravet om ny sak fullt ut. Geheimerådet bestemte av henrettelsen skulle gjennomføres «til skrekk for papistene». Mayne fikk, som det var vanlig i slike saker, dagen før henrettelsen et tilbud om å anerkjenne monarkens overhøyhet over kirken i England. Han bad om en Bibel, og man trodde antagelig at han ville sverge eden. Men Mayne kysset Bibelen og uttalte: «Dronningen har aldri vært og skal aldri bli overhode for kirken i England». 30. november 1577 ble han trukket på en slede til markedsplassen i Launceston. I strid med vanlig skikk fikk han ikke si noen siste ord til folkemengden. Rett før henrettelsen ble han oppfordret til å angi Tregian og hans svoger John Arundell, men nektet å gjøre dette. Han ble så hengt, og skåret ned før han døde. Deretter ble buken sprettet opp og tarmene trukket ut, før han ble partert. Helgen. Mayne ble regnet som helgen kort etter sin død, men ble ikke formelt kanonisert før 25. oktober 1970, da pave Paul VI helligkåret de førti martyrer fra England og Wales. Han hadde opprinnelig minnedag på dødsdagen 30. novemnber, men feires nå i gruppen av martyrer den 25. oktober. Den gamle merkedagen kan feires som individuell minnedag på steder som har en spesiell tilknytning til Mayne. Hodeskallen er bevart som relikvie i karmelittklosteret i Lanherne i Cornwall. I Ashmolean Museum i Oxford finner man et samtidig portrett av Mayne. På presteseminaret Allen Hall, som er en fortsettelse av kollegiet i Douai, æres han som en av seminarets martyrer. Cuthbert Mayne Langpiperen. Langpiperen er et vann sørvest for åsen Piperberget sør i Lunner kommune, Oppland. Vannet ligger på 532 moh. Det ligger nord for vannet Dampiperen og sør for myrområdet Stormyra, hvor det ble gjort fallskjermslipp under andre verdenskrig. Chișinău. Chișinău er hovedstaden i Moldova. Med sine 707 700 innbyggere (2004) er den også landets klart største by. Den ligger midt i landet, ved elven Bîc. Byen regnes for å være det nest største rumenske byområdet i verden etter București. Bydelene. Chișinău er inndelt i fem administrative bydeler: Centru, Rascani, Botanica, Buiucani og Ciocana. I tillegg til disse bydelene bruker lokalbefolkningen navn som f.eks. «Telecentru» og «Posta Veche» (Gamle posten) for å beskrive geografiske områder innenfor bygrensen. Kultur. Som landets hovedstad er Chișinău rik på kulturliv både innenfor nasjonal folklore og klassiske uttrykksformer. Byen er arena for festivaler og markeringer av nasjonale høytidsdager, men har også sin egen «Bydag» den 14. oktober. Denne dagen fylles hovedgaten Stefan cel Mare med kulturelle aktiviteter i hele sin lengde. Byen har mange gode konsertlokaler, egen opera/ballett, museer og en rekke teatre – deriblant Nasjonalteateret Mihai Eminescu, som blant annet satte opp stykker av Henrik Ibsen i Ibsenåret 2006. Offentlig transport. Byen har et godt utbygd offentlig transportnett som består av trolleybusser (billettpris per 2012 = 2 lei = 1,00 kr), vanlige busser (3 lei = 1,50 kr) eller minibusser som følger en fast marsj-rute og dermed kalles «Marsrutka» (3 lei = 1,50 kr) – sistnevnte kan du stoppe for av og påstigning når det måtte passe deg. Det er stadig flere taxiselskaper i byen, og prisen er ca. 4 lei (2 kr) pr. km. Stormyra (Lunner). Stormyra er et myrområde vest for nordenden av vannet Langpiperen i Lunner kommune, Oppland. Under andre verdenskrig ble slipplassen «Puffin 2» etablert i dette området. Denne mottok fallskjermslipp den 5. februar, 7. mars, 12. august og 30. desember 1944. Maseru. Maseru er hovedstaden i Lesotho og Maseru (distrikt). Byen ligger ved elven Caledon, på grensen til Sør-Afrika. Maseru er Lesothos eneste storby, med en befolkning på 180 000 innbyggere (2004). Dampiperen. Dampiperen er et regulert vann som ligger 512 meter over havet nordøst for Paradiskollen. Vannet ligger på grensen mellom Lunner kommune i Oppland og Nannestad kommune i Akershus. Dampiperen renner ut i tjernet Piperfløyta i sør. Piperberget. Piperberget er et åsparti på 611 moh. øst og nordøst for vannet Langpiperen sør i Lunner kommune i Oppland. Åsen ligger nord for Paradiskollen og sør for Gunnarshaugen. Gagnumsætra. Gagnumsætra var en seter vest for nordenden av Harestuvatnet sør i Lunner kommune i Oppland. Gagnumsætra var seter for gårdene Gagnum, Holm og Fagerholt i Gran kommune i Oppland. Rolf Aamot. Rolf Aamot (født 28. september 1934 i Bergen) er en norsk maler, billedkunstner, fotograf, regissør, og billedtone komponist. Siden 1950-årene har Aamot vært en pioner innen elektronisk maleri, og har utforsket den fremvoksende teknologien. Aamot studerte maleri ved Kunsthøyskolen i Oslo (Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi), og film ved Dramatiska Instutet i Stockholm. Han er kjent for sitt arbeid som maler, elektronisk maler og grafiker, kunstfotograf, regissør, billedtone komponist, og kulturskribent. Mye av hans arbeid består i å skape elektroniske billed-toner. Det er ofte en form for performance med billedtoner og fotografiske elementer. Aamots utforsking av eksperimentelt nyskapende teknologi (data, laser, fototeknikk) i kombinasjon med flere tradisjonelle kunstarter (musikk, film, teater, ballett og billedkunst) har vakt internasjonal interesse og oppmerksomhet. Siden 1966 har Aamots verk vært vist i Skandinavia, Frankrike, Tyskland, Belgia, Italia, Sovjetunionen, og senere i Russland, Polen, USA og Japan. Hans arbeider finnes i en rekke viktige offentlige samlinger, og han har vært representert ved flere internasjonale film og kunstfestivaler. Bakgrunn. Aamot ble fra tidlig alder undervist etter Bauhaus prinsipper av sin far Randulf Aamot, som var byggeleder og treskjærer. I 1952 hadde Aamot sin første separatutstilling i Paus Knudsens Galleri i Bergen. I 1953, da han fremdeles studerte ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, ble han etter en konkurranse tildelt et større offentlig oppdrag ved Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo. Fra 1957 til 1960 studerte han ved Statens Kunstakademi, blant annet med malerne Aage Storstein og Alexander Schultz, begge sterkt preget av 1920-årenes kombinasjon av abstraksjon og figurasjon. Aamot studerte senere ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Elektronisk kunst på TV. Aamots «Evolution» (1966) med musikk av Arne Nordheim ble vist på TV allerede i 1967. Det var første gang TV ble brukt som et selvstendig billedkunstnerisk uttrykksmiddel. Gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene skapte Aamot en rekke verk for fjernsyn. I 1970 årene arbeidet Aamot med elektroniske malerier, malerier datamalt på lerret og digitale fotomalerier. Videokunst og digitale fotomalerier. Aamot ble på 1960- og -70-tallet en kontroversiell kunstner. Gjennom siste halvdel av 80-årene arbeidet Aamot med computer malerier på lerret, digitale fotomalerier, og grafikk. Han har fortsatt å arbeide med film og video som kunstnerisk uttrykksmiddel, ofte i samarbeid med billedkunstneren og komponisten Bjørg Lødøen og fotograf, danser og koreograf Kristin Linder. Billedtone komposisjoner. "Blod og Jord", elektronisk maleri, 150cm x 100cm, Rolf Aamot, 2008. Elevaksjonistene. Elevaksjonistene er en anonym gruppe som våren 2005 saboterte gjennomføringen av de nasjonale prøvene i ungdomsskolen. På kvelden 26. januar ble den nasjonale prøven i norsk lesing offentliggjort på Internett, noe som førte til stor medieoppmerksomhet. Selv om prøven hadde vært tilgjengelig hele kvelden og natten, bestemte Utdannings- og forskningsdepartementet (nå Kunnskapsdepartementet) at prøvene skulle avholdes. Elevaksjonistene fikk så tilbud om å være gjester på TV-showet Først og Sist med Fredrik Skavlan, men takket nei. Gruppen forsøkte så i februar å offentliggjøre prøven i engelsk for 10. klasse, uten å lykkes. På ettermiddagen den 14. mars ble imidlertid deler av matematikkprøven for 10. klasse offentliggjort, og i følge gruppens egne tall skal over 10000 av de rundt 55000 tusen elevene som hadde prøven, ha kikket på oppgavene på forhånd. Denne aksjonen førte til en opphetet debatt, og flere partier og organisasjoner krevde at prøvene ble stanset. Det finnes ikke noen viten om gruppens størrelse eller sammensetning. I flere intervjuer har gruppen imidlertid sagt at de er elever i den videregående skolen, men det har vært hevdet at det egentlig er lærere som står bak. De stilte opp på Verdens Gang sin "Tett på Nett" i 29. januar 2005. Gruppens effektive bruk av mediene førte til en debatt i pressemiljøet om hvorvidt man hadde gått for langt i dekningen av gruppen. Flere redaksjoner, deriblant NTB og VG, hadde svært mange oppslag og saker om gruppen, der de anonymt fikk gå i debatt og angripe motparten. Siden midten av april 2005 er det ikke kommet noen meldinger fra gruppen, og om den fortsatt eksisterer finnes det ingen kunnskap om. Inchcolm. Inchcolm (skotsk gælisk "Innis Choluim", «Columbas øy») er en øy i Firth of Forth i Skottland. Den ligger øst for Forth Bridge, sør for Aberdour i Fife og nord for City of Edinburgh. Den viktigste severdigheten på øya er augustinerklosteret Inchcolm Abbey, som eies av Historic Scotland. Det er Skottlands best bevarte middelalderkloster. Det ble, muligens på grunn av forbindelsen til Columba, omtalt som «Østens Iona». I klosterets besøkssenter finner man også en dekorert sten som muligens er det eldste eksempelet i Skottland på en type monument som oppstod hos de danske nyreisningsmennene i det nordlige England. Den er, noe usikkert, datert til slutten av det 10. århundre. Ifølge en kilde fra middelalderen var det tidligere knyttet et kors til den. Øya kan deles inn i tre deler: øst, hvor det var militære installasjoner under andre verdenskrig, den lavereliggende sentrale delen hvor man finner en naturlig havn og butikken, og vest hvor det er en stor fuglekoloni. I tillegg til fuglelivet kan man ofte se seler på og rundt øya. De eneste fastboende på øya er den ansatte fra Historic Scotland og hans familie. De driver besøkssenteret, butikken og andre tjenester på øya. Ankomstveien til Inchcolm er med ferje fra South Queensferry, med avgang like under Forth Bridge. Hemolytisk-uremisk syndrom. Hemolytisk-uremisk syndrom (forkortet HUS) er en sykdom kjennetegnet ved mikroangiopatisk hemolytisk anemi, akutt nyresvikt og lavt blodplatetall (trombocytopeni). Hemolyse betyr sprengning av røde blodlegemer og innebærer at betydelig seigere hemoglobin er fritt oppløst i blodets plasma og forandrer blodets viskositet så det blir altfor seigtflytende og blokkerer de tynneste blodårene. Mikroangiopatisk; mikro – små; angio. åre, pathos – sykdom/lidelse Uremi betyr at stoffer som normalt skilles ut med urinen får hope seg opp i blodet som følge av nyresvikt. Symptomer og sykdomstegn. Det klassiske tilfellet av HUS hos barn følger blodig diaré forårsaket av, en stamme av E. coli som skiller ut verotoksin (også kjent som "shigatoksin"). Toksinet føres rundt i blodomløpet, fester seg i nyrene, og starter en betennelsesreaksjon som fører til akutt nyresvikt og "disseminert intravaskulær koaguasjon "(DIC). Fibrinvevet ødelegger røde blodlegemer og fanger opp blodplater, som fører til lavere nivåer av begge. HUS oppstår etter 2-7 % av alle E. coli O157:H7-infeksjoner. LD50. I toksikologi er LD50 eller semidødelig dose en indikator på hvor mye som angir en dødelig dose for 50% av testsubjektene. Det kommer av den engelske termen «lethal dose», som betyr dødelig dose. Testen ble funnet opp av J.W. Trevan i 1927. I dyreforsøkstudier er den dosen som dreper halve testpopulasjonen referert til som LD50, eller «Lethal Dose, 50 %». For medikamenter i vanlig bruk hos mennesker er det i Felleskatalogen oppgitt LD50 for substansen. For barn oppgis ofte dosen i antall milligram substans pr. kilo kroppsvekt. For endel medikamenter er det liten forskjell mellom LD50 og medikamentmengde som er nødvendig for å få ønsket effekt. Dette gjelder endel cellegifter for kreftbehandling der det gis mest mulig medikament for å drepe kreftceller og opp mot en dose som nesten er tilstrekkelig for å ta livet av pasienten. Det kan også gis medikamentmengder som er dødelige, men som nøytraliseres av et annet medikament (motgift) før døden inntrer. Seriehuset. Seriehuset var et norsk tegneserieforlag som i hovedsak gav ut amerikanske superheltserier fra Marvel Comics og norske humortegneserier i albumformat. Noen av de mest kjente utgivelsene deres var "Simpsons Comics", som var oversatt etter den originale amerikanske utgaven. Seriehuset ble meldt konkurs i 2007. Komme ut av skapet. Å komme ut av skapet (ofte forkortet til å komme ut) beskriver en frivillig offentliggjøring av ens seksuelle orientering, seksuelle tiltrekning, kjønnsidentitet, eller mindre vanlig, parafili. "Å være i skapet" viser til å holde disse egenskapene hemmelig overfor andre. "Å være ute" medfører å ikke legge skjul på disse egenskapene. Å bli «"outet"» (fra engelsk «"to out"») henviser til at disse egenskapene blir offentliggjort mot ens vilje. Tilsvarende er «"outing"» å offentliggjøre andres orientering eller lignende, antakeligvis uten vedkommendes tillatelse. Skapet. Uttrykket "å være i skapet" blir brukt for å beskrive tilstanden å holde sin seksuelle orientering, kjønnsidentitet, eller seksuell tiltrekning eller parafili hemmelig for alle andre. Det brukes hovedsakelig om homofile eller bifile, men også om transkjønnede, sadomasochister, og andre med personlige egenskaper som ikke sammenfaller med et tradisjonelt heteronormativt menneskesyn. Å være i skapet er ofte en livsstil dominert av behovet for å skjule seg selv i livets viktigste deler, for familie, venner, og på jobb. Enkelte gifter seg, eller unngår enkelte jobber for å unngå mistanke og «avsløring». «Skapet» som uttrykk og fenomen er relativt nytt, og ble ikke brukt i særlig grad før i 1950-årene, da håndheving av heteronormative normer virkelig tiltok. Før første verdenskrig snakket ikke homofile om å komme ut av det homofile skapet, men ut "til" et homofilt samfunn, eller den homofile verden. Annet bruk. "Skapet" brukes i økende grad for å omtale enhver egenskap eller tilknytning noen holder hemmelig for å unngå mobbing eller utstøtelse, for eksempel "skapnerd", "skapkristen", "skapateist" og "skapalkoholiker". Betegnelsen "skapdranker" brukes derimot ikke i samme betydning. Det betyr en som går i skapet og drikker i smug. Bruken av ordet "skapet" kan også være humoristisk, som i "skaptrønder", for å markere at man har trønderske aner men ikke tør innrømme det, eller at man er "fan" av Rosenborg. Å komme ut. Å komme ut har en egen etikette knyttet til seg, utvilket gjennom erfaringer fra andre som gjorde det på en måte de senere så var mer traumatisk enn den hadde trengt å være. Generelt er det fornuftig å unngå å komme ut i ferier eller i stressede situasjoner som for eksempel under en krangel. Å komme ut er ofte en gradvis prosess, der man først kommer ut til en nær venn eller et familiemedlem, og senere andre. Noen er ute på jobb men ikke til familien sin, eller omvendt. Å komme ut er ikke noe en gjør én gang og så er ferdig med; om man ønsker å være ute man må fortsette å oute seg selv til hver eneste nye bekjente og i de fleste nye situasjoner. Et annet vanlig uttrykk er "å komme ut for seg selv", som betyr å innrømme for seg selv at en er homofil, bifil eller transkjønnet. Dette er det første steget i komme-ut-prosessen, og involverer for de fleste en grundig selvransakelse eller en plutselig åpenbaring. Mange homofile eller transkjønnede går gjennom en periode før de kommer ut der de tror orienteringen eller kjønnsidentiteten deres er en fase, at de kan forandre den, eller at de fornekter følelsene sine av religiøse eller moralske grunner. Det å komme ut for seg selv avslutter denne usikre perioden, og starter selvaksepteringsprosessen. Enkelte studier har funnet at personer som kan være ute i et større antall livssituasjoner generelt har betydelig lavere stressnivåer og færre tilfeller av nevroser. Sørgemygg. Sørgemygg (Sciaridae), også kalt hærmygg, er en nokså stor familie av små, mørkfargede mygg som er meget vanlige i fuktige skogsmiljøer. Larvene lever av sopp. Hos noen arter kan larvene vandre i svære flokker, derav navnet hærmygg. Det er beskrevet over 3000 arter sørgemygg, men finnes helt sikkert mange flere. I Norge er gruppen svært dårlig undersøkt men det er registrert omtrent 70 arter. Utseende. Vingens årenett, legg merke til den avrundede gaffelen midt i vingen Sørgemyggene er en nokså enhetlig gruppe utseendemessig. De aller fleste artene er mørke på farge, svarte eller mørkebrune. Hodet er lite, med fasettøyne som vanligvis møtes i en smal bro over antennefestet. I pannen har de tre punktøyne (ocelli). Antennene er lange og tynne, med 16 klart skilte ledd. Munndelene er lite utviklet. Kroppen er mørk og lite hårete. Vingene er temmelig brede, som oftest røykfargede, med en karakteristisk avrundet gaffel midt i vingen. Noen arter mangler vinger. Beina er slanke, hoftene er lange men ikke så lange som hos soppmyggene, og leggene (tibiae) har tydelige sporer. Larvene er sylindriske, hvite og glinsende, med en tydelig avsatt, mørk hodekapsel. Levevis. De fleste artene har larver som lever av sopp, men det finnes også noen som spiser plantemateriale. Noen små arter er vanlig å finne i blomsterpotter, der de trolig spiser sopphyfer. De synes ikke å gjøre noen skade på plantene. Noen arter kan gjøre skade i sjampinjong-dyrking. De fleste sørgemygg er skogsinsekter, og finnes vanligvis på skyggefulle og fuktige steder. Larvene lever gjerne i tette klynger, og kan av og til begynne å vandre "en masse", de har derfor blitt kalt hærmygg. Larvene kan bevege seg i tog (hærormer) som kan bli 2-10 meter lange. Man vet ikke hvorfor de gjør dette. Kilde. Menzel, F. og Mohrig, W. 1997. Family Sciaridae. Side 51-69 i: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. Volume 2." Science Herald, Budapest. Lille Skillingen. Lille Skillingen er et tjern i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Det ligger på 234 moh. og henger sammen med Harestuvatnet i øst via en liten bekk. Nymphomyia. "Nymphomyia" er en merkelig, trolig ganske primitiv slekt av mygg, og den eneste delgruppen av Nymphomyiidae, som igjen er eneste delgruppe av Nymphomyoidea. Den finnes ikke i Norge, de sju kjente artene er beskrevet fra Øst-Asia og Nord-Amerika. Utseende. Nymphomyiidae er ganske små, typisk rundt 2 mm lange, slanke mygg. Hodet er lite, med sterkt reduserte, kølleformede antenner. Fasettøynene er små med få fasetter, men møtes på undersiden av hodet. Punktøyne (ocelli) mangler. Munndelene hos de voksne insektene er sterkt redusert. Thorax og bakkroppen er lange og tynne, sylindriske. Vingene består av en sigdformet stav med hårfrynser på begge sider, hos "Nymphomyia walkeri" er hannene vingeløse. Beina er temmelig korte. Larvene er gjennomsiktige, sylindriske, med en tydelig hodekapsel. De har åtte par lange vorteføtter med festekroker ytterst på undersiden. Puppene er lange og tynne, og alle det voksne insektets trekk er lett synlige på puppen. Levevis. Ikke mye er kjent om disse små og sjeldne myggenes levevis. Larvene til de nordamerikanske artene lever i små, kjølige bekker, det er ikke kjent hva de lever av. I alle fall en art i Japan danner store svermer i skumringen. De voksne myggenes reduserte munndeler tyder på at de ikke tar næring til seg, og de lever trolig ganske kort tid. Kill 'Em All. "Kill 'Em All" er debutalbumet til Metallica, sluppet ut 29. juli 1983. Albumet er kjent for sine raske og meget punk-inspirerte riff. Sologitaristen i Metallica, Kirk Hammett har ikke blitt kreditert noen av sangene. Dette er fordi den forrige sologitaristen, Dave Mustaine, ble sparket rett før innspillingen. Bandet ville provosere ved å kalle denne platen "Metal Up Your Ass", og ønsket et bilde på omslaget av en toalettskål med en spiss metalldolk stikkende opp. Dette nektet plateselskapet å være med på, og tittelen ble erstattet av det marginalt mindre støtende navnet "Kill 'Em All", som en hilsen til plateselskapet. Omslaget fikk i stedet bildet av en blodig hammer. "Kill 'Em All" inneholder fan-favoritter som «The Four Horsemen», «Seek & Destroy» og «Whiplash». Disse låtene blir ofte spilt på konserter. Metallicas tidligere bassist Jason Newsted pleide være vokalist på låta «Whiplash» under deres tre år lange verdens-turne etter deres selvtitulerte album, "Metallica". Diadocidiidae. Slimrørsmygg (Diadocidiidae) er en liten familie av mygg som ligner soppmygg, og de ble tidligere regnet til denne familien. Seks arter er kjent Europa, tre av den fra Norge, alle i slekten "Diadocidia". Totalt er det kjent mindre enn ti arter. Utseende. "Diadocidia"- artene er ganske kraftige, gulbrune mygg med gråaktige vinger, og kan skilles fra andre soppmygg på vingeårenettet. Levevis. Larvene lever i slimrør under råtnende tømmerstokker, og er trolig soppetere. Et par av artene er ganske vanlige, men lite er kjent om biologien deres. Alle de tre norsk artene ble fanget i en felle i Jostedalen, Sogn og Fjordane. Høgskolen i Nord-Trøndelag. Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) ble etablert 1. august 1994 og har i dag vel omkring 4 600 studenter og 390 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at fire statlige høgskoler i Steinkjer, Levanger, Namsos og Stjørdal ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag skal være Norges ledende miljø innen praksisnær kompetanseutvikling for framtida. Høgskolens kjerneverdier er nærhet, åpenhet og uavhengighet. Høgskolen tilbyr vel 100 fag- og profesjonsstudier innen skole, oppvekst, kultur, helse, næring og forvaltning. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Roman Gotsiridze. Roman Gotsiridze (f. 16. desember 1955 i Georgia) er en georgisk økonom og politiker. Han var sentralbanksjef i Georgias nasjonalbank fra mars 2005 til oktober 2007. Utdanning. Han har økonomiutdanning fra Tbilisi State University. Han fikk sin Bachelorgrad innen økonomi i 1984, og i 1986 forsvarte han sin Doktorgrad innen økonomi. Fra 1986 til 1989 underviste han ved Tbilisi State University, først som senior kollega, dernest som professor. Yrkeskarriere. Under valget i Georgia i 1990 ble Gotsiridze valgt inn i parlamentet. Fra 1990 til 1992 var han viseformann i parlamentets kommisjon for økonomiske reformer. I 1992 ble han igjen valgt inn i parlamentet, og fram til 1993 var han vise-statsminister med hovedansvar for økonomiske reformer. Etter dette, fram til 1998 jobbet han for en ikke-statlig organisasjon, som president i "Forsvarsforbundet for privat eiendomsrett" (Private Property Advocacy League). Fra 1998 til valget i 2004 ledet han Parlamentets budsjettkontor, og de siste to årene i denne perioden var han også valgt inn som medlem av byrådet i Tblisi. I valget i 2004 ble han på nytt valgt inn i Parlamentet, der han fikk rollen som leder av Finans- og budsjettutvalget. Samtidig var han også medlem av presidentens rådgivningsgruppe. 22. mars 2005 ble han valgt som sentralbanksjef i Georgias nasjonalbank og formann av sentralbankens styre, og han hadde denne stillingen til oktober 2007. Han har publisert mer enn 100 forskningsartikler, og han har utgitt flere bøker innen finans og makro- og mikroøkonomiske temaer. Familie. Han er gift og har en datter. Jan Kjell Larsen. Jan Kjell Larsen (født 24. juni 1983) er en norsk fotballspiller, som for tiden spiller i Stabæk. Målvakten kom fra Haugesund til Molde foran 2006 sesongen, og har også spilt for Kopervik IL. Under kampen mot Rosenborg i denne sesongen ble han lagt merke til, og en tid var han inne i landslagsdiskusjonen. På grunn av kamper som den mot Stabæk hvor han ble utvist og Molde tapte 8-0, fant dette ikke sted. I Kopervik har han fått en minikunstgressbane oppkalt etter seg. Dette pga pengene Kopervik Idrettslag fikk etter overgangen hans fra Haugesund til Molde. Langhornsmygg. Langhornsmygg (Macrocerinae) er en liten familie av gulbrune mygg som kan kjennes på at de har veldig lange antenner. De er i slekt med soppmyggene, og blir nå regnet som en underfamilie til familien Keroplatidae. Det finnes omtrent 45 arter i Europa, 16 arter er funnet i Norge. Utseende. Langhornsmyggene er middelsstore, slanke mygg, gulbrune på farge, men gjerne med svarte bånd eller flekker. De ligner de nærtbeslektede soppmyggene, men kan lett kjennes på at antennene er omtrent dobbelt så lange som vingene. Vingene er nokså brede, glassklare, men ofte med mørke bånd eller flekker. Levevis. Larvene er sannsynligvis rovdyr, og lever på bakken i fuktige miljøer. De voksne dyrene kommer ofte til lys om natten. Rami Shaaban. Rami Shaaban (født 30. juni 1975 i Fisksätra) er en svensk fotballspiller som for tiden spiller for Hammarby IF. Shaaban kom fra Fredrikstad FK før 2008-sesongen. Han har bakgrunn som keeper blant annet fra Arsenal FC, der han var førstevalget en periode. Shaaban ble tatt ut i til VM 2006, selv om han ennå ikke hadde spilt noen landskamper for Sverige. Han fikk sin landslagsdebut i en oppvarmingskamp mot, der han kom inn i annen omgang. Den 10. juni fikk Shaaban sin mesterskapsdebut, da han holdt buret rent i Sveriges åpningskamp mot i VM i Tyskland. Revolutionäre Zellen. Revolutionäre Zellen («revolusjonære celler», RZ) var en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland. Den utsprang fra det militante «autonome» miljøet, og eksisterte fra 1970-tallet frem til 1990-tallet. Revolutionären Zellen var organisert som løst nettverk, og bestod av to fremtredende strømninger. Den ene var, i likhet med RAF, antiimperialistisk orientert, den andre var sosialrevolusjonær. Mellom gruppene var det ofte strid. RZ ble derfor betraktet som "guerilla diffusa". I motsetning til RAF ønsket RZs medlemmer ikke å gå under jorden, men også å leve og arbeide innen det lovlige samfunnet, og delta innen legale politiske organisasjoner. Derfor var organisasjonens aksjoner anonyme. RZ hadde heller ingen ledelse, men organiserte seg i små celler, som handlet uavhengig av hverandre. Ifølge den tyske riksadvokaten var "Revolutionäre Zellen" ansvarlige for 186 terroraksjoner, derav 40 i Berlin. Organisasjonen hevdet å kjempe mot «statlig rasisme, sexisme og patriarkatet». Frem til 1999 fantes det lite kunnskap om organisasjonen og svært få domfellelser. Først ved arrestasjonen av RZ-medlemmet Hans-Joachim Klein, som hadde vært delaktig ved OPEC-attentatet i 1975, ble organisasjonens struktur kjent, og opplysningene førte til arrestasjonen av Rudolf Schindler. I 2001 begynte rettssaken mot Klein og andre personer i Berlin. De var tiltalt etter StGB (Strafgesetzbuch) § 129 a for å grunnlagt en terrororganisasjon. I 2004 ble Schindler og hans kone dømt til tre år og ni måneders fengsel. Klein ble dømt til ni års fengsel, men senere benådet. Det tidligere medlemmet Tariq Mously opptrådte som kronvitne, og slapp fengselsstraff. Tidlige aksjoner. RZ hadde kontakter til RAF, til Bewegung 2. Juni og også til palestinske grupper og til den internasjonalt ettersøkte terroristen Ilich Ramírez Sánchez («Carlos Sjakalen»). Det første anslaget utført av RZ fant sted i november 1973 i Berlin og Nürnberg mot konsernet ITT. Fra 1975 ble det utgitt et tidsskrift kalt "Revolutionärer Zorn". I 1975 foretok en kvinnegruppe et bombeangrep mot den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe. RZ-medlemmer deltok ved to internasjonale anslag: Angrepet på OPEC-møtet i Wien i 1975 og kapringen av en Air France-maskin i 1976. Ved flykapringen deltok også medlemmer av den palestinske gruppen "Waddi Hadad". To av RZs grunnleggere, Wilfried Böse og Brigitte Kuhlmann, døde senere under stormingen av flyet (Operasjon Entebbe). Drapet på riksadvokat Siegfried Buback. "Es traf Buback genau im richtigen Augenblick. Damit ist der Mythos von der Unverletzlichkeit des Polizeistaates ins Wanken gekommen. Europas Spezialist Nr. 1 im Weiterentwickeln der Counter Insurgency gegen alle, die sich zur Wehr setzen gegen das System der Unmenschlichkeit, wurde unschädlich gemacht. Counter Insurgency made in Germany ist mittlerweile zum begehrten Exportartikel für Unterdrücker in aller Welt geworden. Pinochet schickt KZ-Leiter Kraushaar in die BRD zur Weiterbildung, Uruguays Militärgorillas rühmen die "deutsche Methode" als die erfolgreichste und gründlichste, in den Ausbildungsakademien des deutschen Staatsschutzes geben sich die Faschisten aller Welt die Hand um sich auf den neusten Stand der konterrevolutionären Techniken zu bringen. Gleichzeitig versuchte Buback die politische Verteidigung mit allen Mitteln seiner psychologischen Kriegsführung auszuschalten: Verteidiger werden verhaftet, Kronzeugen präpariert, in den Knästen jedes Wort abgehört... Und die ersten "Erfolge" zeichnen sich bereits ab: Einige Verteidiger biedern sich in widerlichen Schreiben dem "Rechtsstaat" an, denunzieren damit die anderen als Komplizen und die Guerilla als durchgeknallte Irre. Und das gerade während des Hungerstreiks, in dem die Gefangenen Revolutionäre mit der letzten Waffe, die ihnen gebliben ist, gegen ihre Vernichtung kämpfen. Deswegen finden wir die Hinrichtung des obersten Staatsschützers zu diesem Zeitpunkt richtig – besonders für die in den Knästen kämpfenden Genossen. Wir freuen uns zusammen mit vielen legalen und illegalen Genossen über diese gelungene Aktion!" Drapet på minister Heinz-Herbert Karry. I 1981 stod "Revolutionäre Zellen" bak drapet på den hessiske handelsministeren Heinz-Herbert Karry, som ble skutt mens han sov i sitt hjem. Som motiv ble det oppgitt at Karry var ansvarlig for byggingen av atomkraftverket Biblis, Frankfurt lufthavns nye vestlige rullebane, tallrike motorveier og for våpenleveranser til kriseregioner. Neue Juristische Wochenschrift. "Neue Juristische Wochenschrift" (NJW,) er det betydeligste generelle juridiske tidsskrift i Tyskland. Det har et opplag på 51 000 eksemplarer, og ifølge egne anslag omkring 100 000 lesere. Det ble grunnlagt i 1881 som "Juristische Wochenschrift". Fra 1947 har det utkommet som "Neue Juristische Wochenschrift". Tidsskriftet utgis i Frankfurt av Verlag C. H. Beck. "Zeitschrift für Rechtspolitik" legges ved som bilag til tidsskriftet. Hannibal – Rome's Worst Nightmare. Hannibal – Rome's Worst Nightmare er en BBC-produsert TV-serie om Hannibals krigføring mot romerne under andre punerkrig Strathearn. Strathearn eller Strath Earn, (skotsk gælisk, "Srath Èireann") er en dal ("strath") in Skottland hvor elven Earn renner i gjennom. Den strekker seg fra Loch Earn i Perth og Kinross til Firth of Tay. «Strathearn» eller «Strathern» er også et etternavn i USA. Polyetylentereftalat. Polyetylentereftalat, PET, er et termoplastprodukt i polyesterfamilien. Smeltepunktet ligger mellom 235-260 °C. Materialet er lett gjenvinnbart, og oppnår høyeste skala (1) for gjenvinnbarhet. PET er også kjent for sin store styrke og stivhet, kombinert med muligheten for gjennomsiktige produkter, god slagfasthet og overflatehardhet. PET har gode bæreegenskaper og vanninntaket er lite. De elektriske egenskapene er gode selv i høy fuktighet og temperatur. Ulempene med bruk av PET er høy støpekrymp, og verktøytemperaturen må være relativt høy. De kjemiske egenskapene er også relativt moderate. PET brukes blant annet til elektriske kontakter, blåseformete kanner, brus- og ølflasker, parfyme, folie, fotografisk- og røntgenfilm, lyd- og billedbånd for å nevne noen produkter. Tore Brunborg. Tore Brunborg (født 20. mai 1960 i Trondheim) er en norsk jazzmusiker (saksofon) og komponist. Han er oppvokst på Voss, der han etter å ha spilt med Knut Kristiansen og Per Jørgensen, debuterte på Vossajazz (1980, 1982). Deretter studerte Brunborg på Toneheim folkehøgskole og Jazzlinja (NTNU) 1980-1983, og har blitt en av de mest etterspurte jazzsaksfonister i landet. Han spilte i Masqualero og vant tre Spellemannpriser med bandet, opptrådte med Pat Metheny (ved Moldejazz, 2001), og har ellers tatt del i en rekke andre grupperinger av kortere varighet, men av nasjonalt format, som Arild Andersen og hans musikk til «Kristin Lavransdatter», fremført til OL på Lillehammer. Han er medlem av jazzkvartetten Moment sammen med Jørn Øien, Jens Fossum og Andreas Bye. Göran Sonnevi. Göran Sonnevi (født 2. oktober 1939 i Lund, Sverige) er en svensk lyriker og oversetter. Sonnevi vokste opp i Halmstad. Han studerte litteraturvitenskap ved universitetet i Lund, og har også biblioteksutdanning. Han har i mange år bodd i Järfälla utafor Stockholm. Sonnevi regnes som en av Sveriges mest betydningsfulle poeter. Han betegnes gjerne som en politisk og filosofisk forfatter. I 2006 ble han tildelt Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen "Oceanen" (fra 2005). Han har dessuten mottatt en rekke nasjonale litteraturpriser. Bibliografi. På norsk finnes "Et ansikt" (), dikt i utvalg og oversettelse ved Geir Gulliksen. Santo Domingo. Satellittbilde av Santo Domingo, mai 1992 Santo Domingo de Guzmán er en by i Den dominikanske republikk. Byen har en folkemengde på ca. 2,25 millioner (2006) og er hovedstad i landet. Byen ligger ved Karibhavet, ved munningen av elven Ozama. Byen ble grunnlagt som Santo Domingo de Guzmán mellom 1496 og 1498, av Bartolomeo Columbus (Bartolomé Colón), bror av Christofer Columbus. Den lå opprinnelig på den østre bredden av Ozama, men ble flyttet til den vestre bredden etter en orkan som ødela byen i 1502. I byen oppførte man det første citadellet, det første sykehuset (hospital de San Nicolás de Bari), den første katedralen (catedral de Santo Domingo), og det første klosteret (Monasterio de San Francisco) på den vestlige halvkule. I 1538 begynte man byggingen av det eldste universitet i «Den nye verden». Det fikk navnet Santo Tomás de Aquino etter St. Thomas Aquinas, og eksisterer i dag som Universidad Autónoma de Santo Domingo (UASD). Hans Fredrik Dahl. Hans Fredrik Dahl (født 16. oktober 1939 i Oslo) er en norsk pressemann, historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært kulturredaktør i Dagbladet. Som historiker har han forsket på mediehistorie, ideologiene i det 20. århundre og annen verdenskrig. Han mottok Fritt Ords honnør i 2000 og er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Dahl er dattersønn av professor Francis Harbitz, og vokste opp i en velstående borgerlig familie. På slutten av 1950-tallet ble han aktiv på venstresiden i studentpolitikken og var formann i Det Norske Studentersamfund i 1963. Han var gift med den nå avdøde kvinnerettspionéeren Tove Stang Dahl og er fetter av Francis Sejersted. På 1960-tallet hørte han til den indre kjernen i Pax forlag, og var redaktør for tidsskriftet "Kontrast" 1965–1969 og medredaktør i "PaxLeksikon" 1977–1980 (sammen med bl.a. Rune Slagstad og Jon Elster). Etter å ha avsluttet studiene i moderne historie ved Universitetet i Oslo i 1969 arbeidet Hans Fredrik Dahl med mediehistorie som NRK-stipendiat og tok doktorgraden i 1976 med en avhandling av kringkastingens historie i Norge. I 1978 ble han kulturredaktør i Dagbladet, og videreførte avisens liberale linje. Dahl sluttet som kulturredaktør i 1985 for å gå tilbake til faghistorisk arbeid og forskning på Vidkun Quislings liv, noe som resulterte i en omfattende Quisling-biografi (1991–92). Dahl ble professor II i medievitenskap ved Universitetet i Oslo i 1988 og professor i full stilling i 1991, frem til han gikk av med pensjon i 2009. Han har bl.a. ledet forskningsprosjektet "Å overkomme fortiden: Rettsoppgjøret etter 1945". Dahl har også etter at han sluttet i Dagbladet vært spaltist i avisen, og har vært styremedlem i Dagbladet siden 1996. Dahl var professor II ved Senter for medieøkonomi ved Handelshøyskolen BI 2001–2003. Han var medredaktør for "Det moderne Norge" (1982–84) og "Norsk krigsleksikon" (1995), og bidragsyter til "Norsk idéhistorie", der han skrev bind fem, "De store ideologienes tid 1914–1955" (2001). Han har publisert en rekke verk og artikler om norsk og generell krigshistorie og ideologiene i det 20. århundre, og har fokusert på analyser av nazismens ideologi og en kritisk holdning til den dominerende fortolkning av den annen verdenskrig i Norge. Som faghistoriker har han plassert rettsoppgjøret etter andre verdenskrigs i en idéhistorisk kontekst, med spesiell vekt på dødsstraffen. Hans Fredrik Dahl deltar også aktivt i den offentlige debatt innen dette området. Dahls fikk mye motbør da han i 1997 ga en positiv vurdering av den britiske historikeren David Irvings verk som kildemateriale, og Odd-Bjørn Fure kritiserte Dahl i pamfletten Kampen mot glemselen. Dahl innrømmet senere, i 2001, at han hadde feilvurdert Irving. I følge Trond Berg Eriksen er Hans Fredrik Dahl «en svært viktig forfatter [som] har åpnet et diskusjonsrom om den andre verdenskrigen som har gjort det mulig å snakke nyansert og historisk om krigen uten å måtte forfalle til 17. mai-retorikk». Hans Fredrik Dahl har hatt eierinteresser i både Pax forlag og Dagbladet. I 2001 kjøpte Dahl 40% av aksjene i Historisk Forlag av Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie. Etter en kritisk sykdom i 2006 ble Dahl kristen. Etter i årevis å ha vært en radikal marxist bestemte han seg for å bli katolikk. Han har utgitt en bok om sin bror, Jacob Dahl, som i 1955 konverterte til katolisismen. To år senere sluttet broren seg til karteuserordenen, en av verdens strengeste klosterordener, og har siden levd i klostre i Frankrike og USA og fulgt ordenens bud om livslang, selvpålagt taushet, under munknavnet Dom Filip. Bibliografi. Hans Fredrik Dahl har en stor produksjon, som blant annet omfatter 24 bøker om moderne europeisk og skandinavisk historie, og om massemedie- og kulturhistorie. Listen under er ikke komplett. Piperfløyta. Piperfløyta er et tjern som ligger i Nittedal kommune i Akershus. Tjernet ligger 510 meter over havet, midt mellom tjernene Piperen og Dampiperen. Costa Ricas flagg. Costa Ricas nasjonal- og handelsflagg Costa Ricas flagg er vannrett delt i blått, hvitt, rødt, hvitt og blått. Stripenes størrelsesforhold er 1:1:2:1:1. Flagget er i størrelsesforholdet 3:5. Den blå fargen representerer himmelen, muligheter, idealisme og iherdighet. Den hvite fargen står for fred, visdom og lykke. Den røde fargen står for blodet til uavhengighetsmartyrene, samt folkets varme og generøsitet. Flagget ble offisielt tatt i bruk 27. november 1906. Utformingen med blå, hvite og røde horisontale striper har imidlertid vært i bruk siden 1848, da Costa Rica forlot den mellomamerikanske føderasjonen og erklærte seg som selvstendig republikk. Pacífica Fernández, konen til president José María Castro Madriz, lagde flagget, inspirert av fargene i det franske flagget. Flagget benyttes uten merke som nasjonalflagg på land og som handelsflagg til sjøs. Statsflagget har i tillegg Costa Ricas riksvåpen satt inn i en oval hvit skive, plassert på den røde stripen tre tideler inn i flaggduken regnet fra stangen. Fordi Costa Rica ikke har militære styrker, fører landet ikke eget orlogsflagg. Rudskogen. Rudskogen er et motorsportsenter som ligger i Rakkestad kommune. Senteret er utnevnt til Norsk nasjonalt senter for motorsport av Kultur- og kirkedepartementet. Rudskogen består per 2012 av en MC- og bilbane på 3254 meter, en gokartbane på 1210 meter og et område for enduro. Formel 1-føreren Thierry Boutsen klippet snoren på Rudskogen Motorsenter i 1990, da banen på 1910 meter stod ferdig på det 350 mål store området i Rakkestad. Rakkestad kommune stilte plass til rådighet langs Riksveg 111, 15 kilometer unna Sarpsborg. Til å begynne med ble Rudskogen Motorsenter eid av NMK Sarpsborg, Trafikkskolene i Østfold, Rakkestad Kommune og NAF. Senere tok blant annet Harald Huysman over anlegget, og en gokartbane ble bygget der det lå en Speedwaybane tidligere. Etter en drakamp mot Vålerbanen/Haslemoen og Eggemoen, ble Rudskogen Motorsenter i 2006 valgt som nytt nasjonalanlegg for motorsport og fikk midler av Kirke og Kulturdepartementet. I 2012 sto den nye banen på 3,254 kilometer ferdig. Rudskogen Motorfestival. 24.-26. august 2012 var det offisiell åpning av «nye» Rudskogen. For første gang i Norges historie kjørte en offisiell Formel 1 bil på norsk asfalt. I tillegg til F1 bilen var det innslag av F-16 fly fra forsvaret, MC stunt mannen Chris Pfeiffer, og bil stunt mannen Terry Grant som per 2010 var innehaver av 16 forskjellige verdensrekorder. Arrangøren planlegger å arrangere Motorfestivalen i 2013. Banetraséene. Den nye banetraseen ble designet av den tyske banearkitekten Hermann Tilke. Han var meget begeistret over naturen og terrenget på Rudskogen og Tilke mente at det finnes få baner i verden som har en så spennende beliggenhet som Rudskogen Motorsenter har. - Å kjøre på den nye banen vil bli en sjelden og spektakulær opplevelse i kupert terreng og flott natur, sier Hermann Tilke. Hovedbanen. Den nåværende MC- og bilbanen er meter lang, og består av 14 svinger. Høydeforskjellen er på 42 meter og man kjører medsols på banen. Rudskogen ligger i kupert terreng og banen er teknisk meget krevende. Banen åpnet 1. juli 2011. Den gamle MC- og bilbanen var meter lang. Den besto av seks høyre- og fire venstresvinger og hadde en bredde på 10 til 15 meter. Høydeforskjellen var på 25 meter, lengste rettstrekning var 550 meter og man kjørte medsols på banen. Gokartbanen. Gokartbanen er kilometer lang og tilfredsstiller alle internasjonale krav. Planer. I tillegg er det planlagt et trafikkopplæringssenter i tilknytning til anlegget, som kan brukes av alle kjøretøy. Ditomyiidae. Hårvingemygg (Ditomyiidae) er en liten familie av mygg som ligner soppmygg. Mindre enn 100 arter er beskrevet,omtrent 20 finnes i den palearktiske region, men bare fire i Europa. To arter er foreløpig funnet i Norge. Utseende. Ditomyiidae ligner mye på soppmygg. Vingene er hårete og har en tydelig åregaffel ytterst nær fremkanten. Levevis. Lite er kjent om biologien til disse tilsynelatende sjeldne myggene. De to artene som er funnet i Norge synes å foretrekke sydvendt edelløvskog. Utbredelse. Ditomyiidae er utbredt i hele verden, men mangler i Afrika sør for Sahara, samt ved polene. De fleste artene finnes i Oceania og Sør-Amerika. I Palearktis er det registrert 17 arter. Stade de Gerland. Stade de Gerland er et stadionanlegg i den franske byen Lyon. Anlegget brukes til fotball og rugby, og er hjemmebanen til fotballklubben Lyon. Banen har en tilskuerkapasitet på 41 044. APP-6A. APP-6A er en NATO-standard for kartsymobler. Den opprinnelige versjonen, "APP-6", stammer fra 1986, og APP-6A ble tatt i bruk i 2001. Dokumentet som beskriver standarden heter "STANAG 2019" (nåværende utgave 4), og i USA omtales den som "MIL-STD-2525B". Denne artikkelen viser bare et lite utdrag av standarden, som er på hundrevis av sider med detaljerte symboler. Enhets tilhørighet. Om en enhet er vennligsinnet, nøytral, ukjent eller fiendtlig vises med fargen og formen på symbolet. Avdelingstyper. Over symbolet kan et annet symbol for avdelingens størrelse vises. Annen informasjon. Eksempel 1 Eksempel 2 IST-prisen. IST-prisen, eller IST-prize på engelsk, er en utmerkelse som hvert år tildeles etter en konkurranse der europeiske produkter innen informasjonsteknologi vurderes av en fagjury og eksperter fra mange land. Konkurransen og pristildelingen organiseres av Euro-CASE ("European Council of Applied Sciences, Technologies and Engineering") der forkortelsen IST står for Information Society Technologies'". I Norge er det NTVA ("Norges Tekniske Vitenskapsakademi") som deltar i vurderingen og stiller ekspertise til rådighet for Euro-CASE. Bakgrunn. IST-prisen ble første gang tildelt i 1995 og består av to utmerkelser: "IST-prisen" og "IST-storprisen (IST Grand Prize)". Utmerkelsen gis for grensesprengende produkter som representerer det beste av europeisk nytenking innen informasjonsteknologi, der utviklerne har vist best egenskaper for å gjøre forskningsarbeid eller et prosjekt om til et produkt med stort markedspotensiale. I følge statistikk fra pristildelerne er hele 80% av vinnerne små eller mellomstore bedrifter. Nominerte produkter til konkurransen får hjelp til markedsføring og utvidet kontakt med europeiske investorer, i tillegg til rett til å bruke nominasjonen eller pristildeling innen sin egen markedsføring. IST-storprisen har også gitt en pengesum på €200 000. Deltakere er begrenset til EU- og EFTA-landene, samt foreslåtte EU-land. Liste over verdens lengste elver. Dette er en liste over verdens lengste elver. Den omfatter elver som er over 1000 km lang. Definisjon av lengde. Lengden på ei elv er i praksis svært vanskelig å beregne. Den avhenger av definisjonen av elvas utspring, definisjonen av munningen, og den faktiske målingen av elvas lengde fra utspring til munning. Som følge av dette er målinger av lengden til mange elver bare omtrentlige anslag. Det har lenge vært spesielt stor uenighet om hvorvidt Amazonas eller Nilen er verdens lengste elv. Elvas utspring kan være vanskelig å fastslå, ettersom ei elv som regel har mange tilløp og sideelver. Blant de mange tilløpene blir i utgangspunktet den som starter lengst unna munningen regnet som elvas utspring, og dette gir elvas maksimale lengde. I praksis er det ikke alltid at tilløpselva med det fjerneste utspringet er den som gir navn til hovedelva. For eksempel er det fjernest liggende utspringet til Mississippi-systemet kilden til elva Jefferson, ei sideelv til Missouri, som igjen er ei sideelv til Mississippi. Det er imidlertid en annen (og kortere) sideelv som identifiseres som Mississippi, og når elva måles fra munning til sitt fjerneste utspring kalles den "Mississippi-Missouri-Jefferson". I denne artikkelen betyr "lengde" lengden til hele elvesystemet, inkludert alle tilløp. Det er også vanskelig å fastslå nøyaktig hvor ei elv begynner ettersom elver ofte dannes av sesongmessige bekker, sumper, myrer, eller innsjøer som tørker inn eller endrer seg på andre måter. Elvas munning kan være vanskelig å bestemme i tilfeller hvor den danner et langstrakt utløp som gradvis utvider seg mot havet. Eksempler på dette er Río de la Plata og Saint Lawrence. Noen elver har ingen munning i det hele tatt, som for eksempel Okavango, Tarim og (etter 1960) Amu-Darja. Disse elvene minker gradvis i vannvolum til de til slutt forsvinner helt, på grunn av fordampning, infiltrasjon i bakken, eller de blir avledet til jordbruksformål. Det nøyaktige punktet hvor disse elvene slutter vil variere med årstidene. Elvas lengde mellom utspring og munning kan ofte være problematisk å måle på grunn av mangel på nøyaktige kart. I disse tilfellene vil den målte lengden på elva avhenge av målestokken på kartet som benyttes. På grunn av et elvesystems fraktale egenskaper vil mer detaljerte kart som hovedregel resultere i at den målte lengden øker. Dette problemet ble oppdaget av Lewis Fry Richardson, og gjelder også ved måling av kystlinjer og grenser mellom land. Ideelt sett burde lengdemålinger baseres på kart som er detaljerte nok til å vise elvas bredde, og lengden måles langs midten av elva. Selv når nøyaktige kart er tilgjengelige kan lengdemålingen ofte være problematisk. Spesielt elver i lavlandsområder, som for eksempel de sibirske elvene Ob og Jenisej, har ofte flere elvearmer med meandere og sandøyer i stadig endring, noe som gjør det vanskelig å fastslå hva som skal regnes som elvas hovedløp. Dette gjelder også elver med vidstrakte og forgrenete deltaer, som Volga eller Mackenzie. Det kan også være uklart hvordan det skal måles gjennom innsjøer i elveløpet, da disse også kan variere med årstidene. Disse punktene gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, å fremskaffe nøyaktige og sammenlignbare målinger av lengden på elver. På grunn av dette vil det forekomme avvik avhengig av hvilke kilder som benyttes. Liste over elver lengre enn 1000 km. Man bør ta punktene i diskusjonen over med i betraktning når man bruker data fra tabellen under. For de fleste elvene vil forskjellige kilder gi motstridende informasjon om lengden på et elvesystem. "Ved å trykke på firkantene ved siden av ordene "Munning" eller "Kontinent", kan du sortere en liste som viser hhv de lengste elvene per hav, eller de lengste elvene per kontinent." Referanser. * Cramptonomyiidae. Cramptonomyiidae er en liten familie av mygg som bare er funnet i Øst-Asia og Nord-Amerika. De ligner urmyggene og blir av og til regnet til denne familien. Larvene utvikler seg i død ved. Utseende. Cramptonomyiidae er middelsstore, slanke mygg med lange bein. Kroppen har få men lange hår. Hodet er nokså stort med store fasettøyne og tre punktøyne (ocelli). Antennene er korte og tynne, sylindriske, og består av 15-16 ledd. Munndelene er lite utviklet. Vingene er nokså store, avlange med tydelig årenett og to lukkede celler. Beina er lange og tynne med to slanke sporer på leggene (tibiae). Larvene er gråaktige, lange og slanke, sylindriske, uten bein eller utvokster av noe slag. De har en tydelig hodekapsel og noen få, lange hår. Åndehull (spirakler) finnes på siden av de fleste kropps-segmentene. Levevis. Larvene utvikler seg under barken på død ved. De synes særlig å trives ved angrepet av svartråte. De voksne myggene flyr tidlig på våren. Disse myggene er ikke vanlige og kan muligens være truet av skogbruk. Michael von Grünigen. Michael von Grünigen (født 11. april 1969 i Schönried) er en tidligere sveitsisk alpinist. Han var i flere år den dominerende storslalåmkjøreren, frem til han la opp etter sesongen 2003/04. Kjærlighet på pinne. Kjærlighet på pinne, ofte bare kalt kjærlighet, slikkepinne eller klubbe, er en type sukkertøy som er festet på en pinne. Den kan ha mange ulike smaker og former, men de mest vanlige er runde med enten sur, salt eller søt smak. Stor-Bergen Boligbyggelag. Stor-Bergen Boligbyggelag er et boligbyggelag i Bergen i Hordaland. Selskapet ble stiftet 30. mars 1962, som en videreføring av "Laksevåg Boliglag" som ble etablert i 1946. Stor-Bergen Boligbyggelag bygger og forvalter boliger i Bergen, samt nabokommunene Os, Voss, Fjell, Lindås og Askøy. Boligbyggelaget har vel 18 500 medlemmer og forvalter 8 900 boliger i 163 borettslag, sameier og andre selskap Det er medeier i selskapet Brann Stadion ASA, sammen med Sportsklubben Brann. Stor-Bergen Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Tanyderidae. Tanyderidae er en liten familie av middelsstore, slanke mygg. De har blitt kalt ur-stankelbein men dette navnet er litt uheldig da de antagelig ikke er i nær slekt med stankelbeinene. Familien finnes ikke i Norge. På verdensbasis er det kjent 45 arter, men ingen fra Europa. Utseende. Slanke mygg med lange bein, ligner småstankelbein (Limoniidae). Kroppen er lang og slank. Vingene er smale, vanligvis med mørke tverrbånd og et tydelig, rettvinklet bakhjørne (anal-lobe). Hodet er lite med små fasettøyne, men uten punktøyne (ocelli). Antennene består av 16-25 ledd, er forholdsvis korte og slanke. Munndelene er forlenget hos noen arter. Larvene er sylindriske med tydelig hodekapsel, og har tre par trådformede trakégjeller nær bakenden. Levevis. Tanyderidae er ganske sjeldne mygg, og man vet lite om biologien deres. Larvene lever i vann, noen grupper lever fritt i vannet og andre i vasstrukken, råtten ved som ligger langs elvebreddene. Man finner sjelden de voksne dyrene, men når man finner dem kan de forekomme i store mengder. Conrad Vogt-Svendsen. Conrad Vogt-Svendsen (født 6. mars 1914, død 1. desember 1973) var norsk prest. Under andre verdenskrig arbeidet han som sjømannsprest i den norske sjømannskirken i Hamburg. Sammen med sin kollega Arne Berge drev han hjelpearbeide for de mange skandinaviske fangene i Tyskland. Den oversikten hjelpearbeidet ga var med å legge grunnlaget for aksjonen med de hvite bussene. Etter krigen arbeidet Vogt-Svendsen som sjømannsprest i Mobile, USA fra 1945 til 1947, deretter som sjømannsprest i Genova. Fra 1951 var han sjefssekretær ved Hjemmet for Døve, og fra 1968 hovedprest for Norges døve. Aune. Aune er navn på en rekke gårder, grender og tettsteder i Norge. Det brukes både alene, i ulike bøyningsformer og varianter (for eksempel Aun, Aunet og Aunan), og som ledd i sammensatte navn som for eksempel Persaunet. Navnene er også vanlige som etternavn. Da svartedauden herjet Norge i 1349, ble mange gårder, og av og til hele bygder liggende folketomme. Gårder forfalt og de opprinnelige navnene ble glemt. Etterhvert fikk stedene nye navn, og ett av disse var "Audnvin" som betyr "øde eng". Det siste leddet falt tidlig bort og ble erstattet av en -e. Dermed var navnet blitt "Audne". Gjennom dansk språkpåvirkning falt også -d- bort og dannet dagens navn "Aune". Visp (slagverk). En skarptromme som spilles på med visper Visp er er et alternativ til trommestikker. Vispene består av et stort antall tynne strenger av metall eller plastikk, mens håndtaket ofte er av tre eller aluminium. Enkelte visper er uttrekkbare som gjør at det er mulig å trekke vispen inn i håndtaket. Visper gir et mer dempet lydbilde enn det ordinære trommestikker gjør, noe som gjør dem egnet til balader og lignende. Visper er ofte brukt i jazz- og janitsjar musikk. Ved å trekke vispen inn på denne måten, blir den relativt skjøre vispen beskyttet når den ikke er i bruk. For å spille med visper, gjør man ofte en sirkel-bevegelse på trommeskinnet med den ene vispen for å få en jevn suselyd, mens man spiller slag på trommen med den andre vispen. Det er ikke mulig å spille «pressvirvler» med visper (å la den sprette på skinnet av trommen). William Moseley. William Peter Moseley (født 27. april 1987) er en engelsk skuespiller som spilte «Peter Pevensie» i filmen "Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet" fra 2005 og "Legenden om Narnia – Prins Caspian" fra 2008. William Moseley har også nettopp spilt inn den nye Narnia-filmen, Prince Caspian, hvor han spiller Peter Pevensie. Han har ønsket å bli skuespiller siden han var 10 år, og han ble veldig glad da han fikk rollen som Peter Pevensie i Legenden om Narnia – Løven heksa og klesskapet. Som syvåring pleide han å høre på en kassett med "The Chronicles of Narnia". Han var på audition for rollen som Harry Potter, men fikk den som kjent ikke. Peter Pevensie (William) skal ikke være med i neste Narnia-film. Han har uttalt til jentemagasiner som "Girls" og "Julia" at han ikke vil kaste seg ut i noe, men vente på den rette rollen. Han har to søsken, Daisy og Ben og foreldrene hans heter Peter Moseley og Julie Fleming. Han er 1.80 høy og er født 27 April 1987 Moseley, William Moseley, William Viubråtan. thumb Viubråtan er en tidligere husmannsplass nord for Harestua sør i Lunner kommune, Oppland. Det er også et stoppested på Gjøvikbanen. Plassen Viubråtan ble kjøpt av Oslo Jern og Metallarbeiderforbund fra Per Iversen Viubråtan i 1918, og omgjort til feriehjem. Senere er plassen bygget ut med hytter og forsamlingslokale. Oslo Jern og Metallarbeiderforbund eide og drev feriehjemmet frem til 1989, da Framfylkingen i Oslo tok over som eiere. Fra januar 2006 tok Framfylkingen også over selve driften av hjemmet. Brødrister. Brødristere er elektriske apparater som brukes til å riste brødskiver. Brødskivene kan ristes i løpet av noen få minutter. Bruken av brødrister gir brødet mange av de samme egenskapene det har når det er nystekt, og egner seg derfor godt til å forberede frokost. Den første brødristeren registrert er fra patent av General Electric i 1909, modellen GE model D-12, designet av tekniker Frank Shailor. Brødristere forekommer i en rekke forskjellige modeller. I noen ristere legges brødskiven inn på høykant, mens andre ristere har et «grill»-design hvor brødskrivene legges flatt. De fleste brødristere idag har en tidsstyring som gjør at du kan tilpasse akkurat hvor lenge den skal riste brødene. Dette gjøres ved å vri på en knapp. Det som bestemmer tiden i brødristeren kan enten være digitale klokker internt i apparatet eller en termostat. Da brødristere først kom på markedet i Norge på 50-tallet kostet de veldig mye. Men i dag kan de anskaffes billig til og med i dagligvarebutikker. Fotballdommer. Fotballdommer er øverste leder for en oppsatt fotballkamp. Fotballdommerens hovedoppgave er å håndheve spillereglene i forbindelse med den kamp han er oppnevnt til. Dommeren leder en fotballkamp i samarbeid men assistentdommere og eventuelt med 4. dommer. I lavere divisjoner er det vanlig at en hoveddommer dømmer alene. Hvordan bli fotballdommer. Hvert år arrangerer fotballkretsene rundt i Norge rekrutteringsdommerkurs. På disse kursene får man en innføring i spillereglene, og man får en forståelse på hvordan de skal praktiseres. I Oslo Fotballkrets går kursene over tre kvelder- hver kveld på ca 4 timer. Det blir også gitt praktisk opplæring på «dommerskolen» hvor kursdeltakerne får en del råd og tips om hvordan situasjoner på banen kan takles. David Clarke. David Leonard Clarke (født 1937, død 1976) var en arkeolog fra Kent i England. Han studerte ved Peterhouse i Cambridge, hvor han ble en såkalt fellow i 1966. Hans arbeide innen analytisk arkeologi på slutten av 1960-tallet, hadde stor innvirkning på Europeisk arkeologi. Clarke demonstrerte betydningen av systemteorier, kvantifisering og vitenskapelig tankegang i arkeologi. Han knyttet også bånd mellom arkeologi og økologi, geografi, og antropologi, og var en foregangsfigur innen prosessuell arkeologi. Clarke ble aldri fullt godtatt av hierarkiet ved Cambridge, men var svært respektert av sine for sin jordnære, inklusive tilnærming til faget. Han døde i 1976 av blodpropp som et resultat av koldbrann i fordøyelsessystemet. Castries. Castries er hovedstaden på Saint Lucia. Byen hadde 11 147 innbyggere i 1991. Castries ble grunnlagt av franskmennene i 1650, og fikk navn etter Charles Eugène Gabriel de la Croix, Marquis de Castries. Castries har flere ganger blitt gjenoppbygd etter å ha blitt ødelagt av brann, blant annet etter storbrannen 19. juni 1948. I Want to Hold Your Hand. «I Want to Hold Your Hand» er en sang av The Beatles, utgitt i november 1963. Sangen er skrevet av John Lennon og Paul McCartney. Det var den første sangen av The Beatles som nådde første plass på hitlista i USA. Den ble senere den mest solgte Beatles-single på verdensbasis. Den ble også innspilt på tysk med tittelen «Komm, gib mir deine Hand», en av de få Beatles-sangene som gruppen spilte inn på et annet språk enn engelsk. Riksvåpen. Riksvåpen er et våpenskjold for et geografisk område som et rike, et land og en stat. Også betegnelsen "statsvåpen" blir brukt. Som riks- eller statssymbol har det en beskyttet juridisk status både i Norge og i mange andre land. Det anvendes av statlige myndigheter på mynter og pengesedler, i segl, som uniformseffekt, på trykte medier, på plaketter og på en lang rekke andre måter. Riksvåpen kan være heraldiske våpen eller andre merker med eller uten farger. De kan også være mer eller mindre naturalistiske eller stiliserte. Nordiske riksvåpen. Norges riksvåpen er et skjold med på rød bunn en opprett gull løve med gullskjeftet sølv øks i labbene og gull krone på hodet. På skjoldet står en kongekrone. Danmarks riksvåpen består av løver og hjerter, mens Sveriges riksvåpen er de tre kroner. I monarkier inngår ofte landets riksvåpen i kongevåpenet. Betegnelsene "store og lille riksvåpen" brukes i Danmark og Sverige, slik at det store riksvåpen er det sammensatte våpen som mest brukes av kongehusene, mens det enklere, lille riksvåpen mest brukes av andre statsorganer. Heraldiske våpen. De eldste riksvåpnene i Europa er utformet etter heraldiske regler. Disse våpenmerkene besto i heraldikkens eldste tid – på 1100-1200-tallene – av ikke oppdelte skjold med farger og en eller flere figurer. Fra senmiddelalderen ble det vanlig med skjold oppdelt i flere felter (unionsvåpen) som sto for flere landområder underlagt samme fyrste. På de oppdelte skjoldene kunne det bli satt mindre, såkalte hjerteskjold med fyrsters slektsvåpen. Rundt skjoldet ble det etter hvert plassert tilleggsfigurer som skjoldholdere, hjelmtegn, bannere, kongekrone, våpenkappe osv. Mange gamle riksvåpen (bl.a. for Norge og Danmark) er opprinnelig en konges slektsvåpen som fortsatte som områdets våpen etter at ny kongeslekt overtok makten. Statssegl. Statsseglene har en ikke-heraldisk utforming. Seglet tjente opprinnelig til å gjenkjenne utstedere av offisielle dokumenter, og til å vanskeliggjøre forfalskning. Ofte var segl stemplet i voks, senere i brevlakk eller i annet egnet materiale. Et segl har vanligvis en rund form og er ensfarget. Riksvåpen som er utviklet fra segl, kan ofte være fargelagte versjoner av disse ensfargede seglene. Statsemblem. Emblemene omfatter alle andre statssymboler, som hverken har skjold som sentralfigur eller er basert på segl. De kan være utviklet fra et merke eller framstille et spesielt utvalgt statlig symbol. Østasiatiske emblem. Etter japansk tradisjon er det Mon (jap. 紋, „tegn“ eller „emblem“) som tilsvarer de vestlige heraldiske våpenskjoldene. De fleste Mon er ensfargede og framstiller en plante eller et dyr i stilisert form omgitt av en sirkel. Riksvåpnene til andre asiatiske land er utviklet etter samme mønster. Våpenet til Folkerepublikken Kina kombinerer sirkelformen med et sosialistisk våpenmotiv. Riksvåpen av sosialistisk type. Mange riksvåpen er utviklet etter forbilde av Sovjetunionens riksvåpen etter kommunistenes maktovertagelse i flere stater i Øst-Europa og Asia i årene etter andre verdenskrig, og i tidligere europeiske kolonier som etter hvert ble uavhengige. De fleste framstiller et sirkelformet bilde med landskapsformer, fjell, daler, vannflater og nesten alltid en oppadstigende sol og en femtakket stjerne. Ofte er det symboler for framskritt, arbeid eller kamp, slik som tannhjul, arbeidsredskaper, landbruksredskaper eller våpen, omgitt av en plantekrans innhyllet i et bånd. Kornnek eller grener av oliven eller eik ble ofte foretrukket. På båndet er gjerne landets motto skrevet ut. Lengst i denne retningen gikk Romania, som i en kort periode i 1948 hadde et statssymbol med en traktor som hovedmotiv, foran tre fabrikkpiper og en oppgående sol. Italia var den eneste ikke-kommunistiske stat som valgte et statssymbol av østeuropeisk type etter at republikken ble innført. Etter sammenbruddet av Sovjetunionen ble mange av disse våpnene byttet ut på 1990-tallet med eldre, heraldiske våpen. Tidligere monarkier gjeninnførte også kroner og andre monarkiske symboler i eller som tillegg til skjoldmerkene. Svisj. Svisj er et program på NRK1 og NRK3 (tidligere på NRK2) hvor man kan stemme frem musikkvideoer slik at de blir spilt. Avstemning går over SMS. Når en musikkvideo er ferdig, sendes den videoen som har fått flest stemmer på det tidspunktet. Svisj viser både videoer til norske og utenlandske artister. Svisj startet sine sendinger på NRK2 den 25. oktober 2002. Konseptet og formatet ble utviklet av Teletopia Interactive, og ble levert komplett til NRK som "Program på boks", inklusive videoservere, videografikkmaskiner og kontrollapplikasjoner. Det var også Teletopia som foresto de aller første forhandlingene med Tono om rettigheter til musikkvideoene, ettersom dette var helt nytt og ingen hadde erfaring på området. NRK overtok noen år senere selv produksjonen av formatet, på NRK sine egne videoservere. 3. september 2007 ble Svisj fjernet fra NRK2. NRK3 tok over Svisj, mens NRK2 ble omdannet til en fakta- og aktualitetskanal, med vekt på nyheter, dokumentarer og annet faktastoff, samt noe kulturstoff. Svisj sender nå kun om nettene på NRK3. Svisj – Det siste innen populærmusikk Svisj Gull – Populær musikk fra de siste tiår Svisj topp 10 – Forrige ukes mest populære videoer Rullestolcurling. Bilde fra Paralympics 2006 i Torino. Rullestolcurling er en variant av curling beregnet for mennesker med fysiske funksjonshemninger. Rullestolcurling er blant annet en av idrettene i de paralympiske vinterleker. Rullestolcurling skiller seg fra vanlig curling ved at spillerene skyter steinene fra sittende posisjon, og at man ikke har lov til å koste. Elan. Elan er en slovensk skiprodusent som lager ski og snowboard for konkurranse og lek. Elan er et stort konsern som også lager sykler, turnutstyr, sportshaller, komponenter til fly, seil- og motorbåter. Mest kjent er de nok for ski- og seilbåtproduksjon. En av de mest kjente utøverne var lojal mot Elan var Ingemar Stenmark. Mange av verdens beste skihoppere bruker også Elan hoppski. Ordet Elan stammer fra fransk språk. Betydningen er "entusiastisk, livlig" men kan også være «rask, smidig». I Norge er det flere firma som bruker ordet Elan i merkenavnet, bl.a Manpower på sin IT-divisjon. Tidligere forsøkte Elan i Stavanger å bygge et merkenavn med vannautomater, disse leveres nå av, også i Stavanger. Sørumsverdet. Sørumsverdet er et sverd fra bronsealderen som ble funnet i 1948 på gården Østre Sørum i Gran kommune i Oppland. Sverdet er ca. 90 cm langt, og er et Skandinavias lengste sverd fra denne perioden. Klingen er 79 cm lang og inntil 3 cm bred. Sverdet er et såkalt Auverniersverd med klare paralleller i Sør-Europa, spesielt i Sveits. Det er imidlertid unikt i Norge. I Skandinavia er det funnet tre tilsvarende sverd; et fra Skåne og to fra Göta älvområdet. Sverdet er datert til ca. 500 f.Kr., altså Hallstatt-perioden. Brøknipa. Brøknipa, også kjent som Bruviknipa, er en fjelltopp på Osterøy, 822 moh. Toppen er den nest høyeste på Osterøy etter Høgafjellet og populær blant turgåere. Toppen er lett tilgjengelig både fra Bruvikdalen, Skaftå og Hovden. Fra Hovden er det en tur på tre til fire timer til Brøknipa. Buerbreen. Buerbreene, det vil si Øvre Buerbreen og Nedre Buerbreen, er to brearmer av Folgefonna. Disse ligger i Odda kommune i Hordaland. Buerbreene strekker seg østover fra Folgefonna og ned mot Buerdalen. Buerelvi fører smeltevannet fra Buarbreene gjennom Buerdalen til Sandvinvatnet. Buerbreen hadde framstøt rundt 1930, men trakk seg deretter tilbake. Breen hadde et framstøt på 1990-tallet, men har trukket seg tilbake igjen siden 1997. Årlig frontposisjonendring måles av NVE. Norge under Paralympiske vinterleker 2006. Norge deltok med i alt 19 deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Norge var ett av fem land som deltok i alle idrettene ved disse lekene. De andre fire var Canada, Italia, Sverige og USA. Donald II av Skottland. Donald II (Domnall mac Causantín, død 900) var konge av Skottland fra 889 til sin død. Han var sønn av Konstantin I, nevø av Aedh og fetter av Eochaid. Donald tok tronen med makt som en hevnhandling. Kong Giric, som hersket sammen med forgjengeren Eochaid, hadde myrdet onkelen Aedh i 878. Da Giric døde drev Donald sin fetter ut av landet, og tok tronen selv. Under Donald II kom kongedømmet Strathclyde under skotsk overhøyhet. "Ulsterannalene" gikk dermed over til å snakke om "ri Alban", Albas konge, i stedet for "rex pictorum", pikternes konge, som hadde vært tittelen til forgjengerne. Danene fortsatte å invadere Skottland, først og fremst for å ta kontroll over områder i grenseområdet mellom Skottland og de angelsaksiske rikene. Danene erobret også det nordlige Skottland. På toppen av kampen mot danene måtte Donald II også forsøke å tøyle banditter i høylandet. Detaljene omkring hans død er obskure og usikre. Ifølge en historie ble han drept ved Dunottar mens skottene slo tilbake en dansk invasjon. Men ifølge en annen historie døde han en naturlig død fordi hans helse hadde blitt svekket under stridene i høylandet. Han ble gravlagt på Iona, hvor også kongene av Dalriada og de tidligste skotske kongene ble stedt til hvile. Donald II ble etterfulgt av fetteren Konstantin II. Hans sønn ble senere kronet som Malcolm I. Donald 02 Glitrehøgda. Glitrehøgda er en kolle på 308 moh. mellom vannene Harestuvatnet og Store Skillingen i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Tjernet "Glitra" ligger vest for toppen av Glitrehøgda. Under the Blade. "Under the Blade" er et musikkalbum av hardrock/metal-bandet Twisted Sister, utgitt i 1982. Albumet har en av verdens raskeste tromme-riff på sangen «Tear it Loose». Albumet blir ofte sammenlignet med Iron Maidens "The Number of the Beast" og Manowars "Battle Hymns". Beisfjordbrua. Beisfjordbrua (også kalt Ankenesbrua) er ei bru som krysser Fagernesstraumen mellom Fagernes og Ankenesstrand i Beisfjorden i Narvik kommune i Nordland. Brua er 375 meter lang og er en del av europavei 6. Grua kalkverk. Grua kalkverk var et kalkverk ved Grua i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Kalkverket ble opprettet ved at en kalkovn ble bygget i 1908, og driften ble utvidet med en større ovn i 1910. Det ble levert kalkstein til Norsk Hydro og Christiania Spigerverk, samt kalkmel til jordbruket. Driften fortsatte frem til 1930-tallet. Boris Gelfand. Boris Gelfand (født 24. juni 1968) er en av verdens fremste sjakkspillere. Han er født i Hviterussland, men bor nå i Israel. FIDEs ratingliste for oktober 2008 viser en rating på 2756, som tilsvarer en niende plass på listen. I 1988 delte han seieren i verdensmesterskapet for juniorer. Året etter fikk han stormestertittelen. I 2012 var han tittelutfordrer i VM-matchen mot regjerende verdensmester Viswanathan Anand etter at han vant kandidatturneringen i 2011. VM-matchen endte 6-6 etter de ordinære partiene, hvorpå Anand vant på tie-break med 2,5-1,5. Fridtjof Nilsen. Fridtjof Nilsen, tidligere gitarist i den norske rockegruppa "SPAN". Spilte også i "Explicit Lyrics" sammen med tidligere Span-kollega Jarle Bernhoft. Har også vært med på Mat-prat-reklamene. I tillegg var han i en periode programleder i TV2-programmet Sone2, og han hadde også en liten rolle i Hotel Cæsar, hvor han spilte "popstjernen Flash", som i følge rollefigur Svein Krogstad var en "ordentlig jålebukk". Spiller nå i rockebandet Dog Almighty sammen med Kim & Fred fra Span, og i det danske rockebandet Royal Highness. Fridtjof Nilsen er programleder i programmet "Gøy På Landet" på TV Norge. Nilsen, Fridtjof Nilsen, Fridtjof Rafting. Rafting er en aktivitet som går ut på å navigere en flåte ned en elv. Raftig utføres gjerne i stryk og elver hvor vannet renner raskt. Det benyttes en åre til padling eller til å styre flåten med. Rafting i Norge. I Norge er Voss og Sjoa i Heidal de mest kjente og benyttede rafting- og vannsportelvene. Elvene i Skjåk brukes også mye til rafting. Også Otra brukes til rafting ved Syrtveit i Evje og Hornnes kommune. Numedalslågen i Dagali er også velkjent i raftemiljøet. På en spesiell vannstand i juli blir den til og med kalt "lille Zambesi". Raftingulykker. Rafting krever både lokalkunnskap, egnet utstyr og trening. I Sjoa er 12 mennesker druknet i forbindelse med rafting i egen regi de siste 20 årene. Andorra under de paralympiske vinterlekene 2006. Andorra deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, begge i alpin skiidrett. Rombaksbrua. Rombaksbrua er ei hengebru som krysser fjorden Rombaken i Narvik kommune i Nordland. Brua er 765 meter lang, med lengste spenn 325 meter og seilingshøyde 41 meter. Rombaksbrua ble åpnet 26. september 1964, og er en del av europavei 6. Brua med tilførselsveier avløste fergestrekninga mellom Narvik og Øyjord, som hadde eksistert siden 1927. Det arbeides nå med planer for ei ny, lang bru mellom Narvik og Øyjord – "Hålogalandsbrua". Rombaksbrua har ei vektgrense på 90 tonn, og veien nord for Rombaksbrua er rasfarlig. Om Hålogalandsbrua blir bygd vil man spare 17 km og 15-20 minutter på strekningen Narvik-Bjerkvik. Armenia under de paralympiske vinterlekene 2006. Armenia deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, begge i alpin skiidrett. Mylla. Mylla er et vann nord i Nordmarka, på grensen mellom Lunner og Jevnaker kommune i Oppland. Vannet ligger på 496 moh., nordvest for åsen Bislingflaka og øst for Lamannshaugen og Helgehaugen. Navnet Mylla brukes også om området rundt vannet, særlig om bygda ved vannets østende, opp mot Svea. Mylla var finnebygd fra 1600-tallet, og mange finske navn eksisterer fortsatt. Mylla er et mye brukt utgangspunkt for ski- og kanoturer gjennom Nordmarka. DS «Selis». DS «Selis» (1917–1942) var en ishavsskute som ble bygget i 1917 ved Knut Skaalas Verft i Rosendal, samme verft som bygget Roald Amundsens «Gjøa» i 1872. Polarskuta. Skuta ble bygget som DS «Malula» på Skaalafjæra som ligger 500 meter utenfor det mer kjente Skaalurens verft. Med sine sine 103,8 fot og 174 brutto register tonn var D/S «Malula» i mange år den største ishavsskuta i Norge. Den første eieren til D/S «Malula» var den russiske Admiral Mikhail Sergeievich Roshchakowsky og det Russiske firmaet Chr. Marnakoff & Co. fra Arkhangelsk. Roshchakowsky hadde fått tillatelse av Aleksander Kerenskij til å emigrere med sin familie etter revolusjonen i Russland i 1917. Han brukte skuta til å hente sin kone og datter ut fra Arkhangelsk i Murmansk hvor han hadde tjenestegjort som sjef for Murmansk Marineavsnitt inntil den Russiske Revolusjonen startet. Datteren, Maria Mikhailovna Roshchakowsky hadde klengenavnet Malula og skuta var oppkalt etter henne. Tilbake i Norge. Familien Roshchakowsky bosatte seg på Espevær hvor Roshchakowsky gikk i kompaniskap med Berner Garvik og D/S «Malula» opererte som fangstskute for Espevær Fangst og Fiskeriselskap. D/S «Malula» ble skutt inn som kapital i selskapet til en verdi av 225 000 Kr. Espevær Fangst og Fisekeriselskap gikk konkurs i 1921 og skuta ble da solgt til A/S Solvang i Haugesund og deretter til Fridtjof Nagell Nordbø i Haugesund. Hun fikk nå fiskerinummer R-61-H. Senere skiftet hun eier flere ganger, og opererte fra Sunnmøre som selfangstskute i ishavet. I 1932 ble hun solgt til A/S Schjeldrups Selfangstrederi, Skåland i Bodin og opererte nå fra Nord-Norge under navnet D/S «Selis», med fiskerinummer T-91-T. Året etter omkommer en av besetningen i ulykkene i Vestisen. Selis i krig. Da Norge ble okkupert av tyskerne i 1940 var hun ved Newfoundland og ble da rekvirert til å delta som transportfartøy for de Allierte styrkene. I 1942 deltok hun i en operasjon for å frigjøre Svalbard fra Tyskerne. Operasjonen hadde kodenavnet Operasjon Fritham og ble utført av ishavsskutene «Selis» og «Isbjørn». De brakte med seg 82 soldater fra Skottland via Island og planen var å landsette styrkene i Barentsburg. Før de kom så langt ble de imidlertid overrasket av tyske bombefly og begge fartøyene ble senket den 14. mai 1942. Østerrike under de paralympiske vinterlekene 2006. Østerrike deltok med 25 deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. 23 av disse deltok i alpin skiidrett, mens to var med i nordiske grener. Lamannshaugen. Lamannshaugen er en ås i Jevnaker kommune i Oppland, og en av fem topper over 700 moh i Nordmarka. Åsen er et trigonometrisk punkt og ligger på 701 moh., nord for Svarttjernshøgda og vest for vannet Mylla. Fra toppunktet kan man blant annet se Gaustatoppen, Blefjell, Norefjell og Vikerfjell. Under gode forhold kan også noen av toppene mellom Bygdin og Gjende i Jotunheimen sees. Blidö. Blidö er en øy i Stockholms skjærgård. Til Blidö og naboøya Yxlan finnes bussforbindelse fra Norrtälje og fergeforbindelse fra Vaxholm. Øyene har ingen bruer men kun bilferger som går mellom Furusund (fastlandet) og Köpmanholm (Yxlan) samt mellom Larsvik (Yxlan) og Norrsund (Blidö). Kunstneren Rune Jansson ble født her. Ture Nerman hadde sommerhus på Blidö i femti år. Efjordbruene. Efjordbruene er tre bruer som krysser Efjorden i Ballangen kommune i Nordland. Bruene ble åpnet 14. september 1969 og er del av europavei 6. Bruforbindelsen erstattet fergeforbindelsen mellom Forså og Sætran, som hadde vært i drift siden 1941. Kjerringstraumen bru er den nordligste av de tre bruene. Den er ei hengebru med total lengde 551 meter, lengste spenn 200 meter og seilingshøyde 22 meter. Brua har 15 spenn. Brua krysser Kjerringstraumen mellom fastlandet og Storøya. Denne brua er spesiell fordi den bare har ett tårn som ikke står midt på brua. Mellastraumen bru er ei buebru med lengde 143 meter og seilingshøyde 15 meter. Brua krysser Mellastraumen mellom Storøya og Halvarøy. Sørstraumen bru er den sørligste av bruene. Den er ei bjelkebru med lengde 162 meter og seilingshøyde 2 meter. Brua krysser Sørstraumen mellom Halvarøy og fastlandet. Sørstraumen bru i Efjord må ikke forveksles med brua med samme navn som krysser Kvænangen i Troms. Efjordbruene og veien mellom Sætran og Forså er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Sør-Afrika under de paralympiske vinterlekene 2006. Sør-Afrika deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Det var det eneste afrikanske landet som deltar. Svinøybrua. Svinøybrua er ei veibru i Svolvær i Nordland. Brua knytter Svinøya til Austvågøya og resten av Svolvær. Brua er 359 meter lang, med hovedspenn på 24 og 22,5 meter, og seilingshøyde 19 meter. Svinøybrua ble åpnet i 1964. Veien over brua er kommunal. Dexters Laboratorium. "Dexters Laboratorium", også forkortet til "Dexters Lab", er en amerikansk animasjonsserie som vises på Cartoon Network. Serien handler om Dexter som tilbringer mesterparten av sin tid i laboratoriet sitt. Uansett hvor hardt Dexter prøver, klarer han ikke å holde søsteren Dee Dee ute av laben sin. Dexter. Dexter er en liten åtteåring som har en rar aksent. Han er utrolig smart, men klarer fortsatt ikke å holde Dee Dee ute av laben. Foreldrene til Dexter har ennå ikke funnet ut om laben hans, selv om Dee Dee har vært på nippet til å avsløre den. Dexters idoler inkluderer Albert Einstein, «Major Praktfull» og «Action Hank». Dexter har en ape som kjæledyr. Stemmen er spilt av den norske skuepspillerinnen Lena Meieran. Dee Dee. Dee Dee er i motsetning til Dexter en høy, dum elleveåring som tilbringer mesteparten av tiden med å danse rundt i laben og plage Dexter mens han foretar seg et eller flere viktige eksperimenter. Dee Dees idol er «Ponnifinprinsessen». Bestevenne hennes er Mee Mee og Lee Lee. Hun har en fantasivenn hun kaller Koosalagoopagoop. Dexters mor. Moren til Dexter og Dee Dee er en glad kvinne som liker å gjøre husarbeid. Hun er alltid sett med oppvaskhansker. Dexters far. Faren til Dexter og Dee Dee er en munter mann som interesserer seg for golf. Dee Dee har sannsynligvis arvet sine gener fra faren. Mandark. Mandark er Dexters fiende. Hans aller største intensjon er å tilintetgjøre laben til Dexter. Han er også forelsket i Dee Dee. Foreldrene til Mandark er hippier. Mandarks ekte navn er utrolig nok «Susan». Mandark har en and som kjæledyr. Mandark har en lillesøster som heter Lala Vava. Finnhamn. Finnhamn er navnet på en øy i nordlige delen av Stockholms skjærgård rett øst for Ingmarsö og innenfor Husarö. Finnhamn omfatter også øyene Store Jolpan, Lille Jolpan og Idholmen. Øyene er populære turistmål og nås via Waxholmsbåt året rundt. Navnet Finnhamn kommer seg av at finske seilskuter på vei til eller fra Stockholm via Husaröleden utnyttet den naturlige havnen ved Store Jolpan. Øya ble kjøpt av Stockholms by i 1943 og en sommergård og en hytteby ble anlagt for å kunne gi sommerferie til mindre bemidlede Stockholmsfamilier på samme måte som på f.eks. Grinda. Øyas forvaltning har i den senere tid blitt skjøttet av Skärgårdsstiftelsen. På Finnhamn finnes i dag et helårsåpent vandrehjem, som sommerstid også driver butikken, sommergården og hyttebyen, Idholmens gård, med økologisk landbruk og gårdssalg samt en sommeråpen kro. Gimsøystraumen bru. Gimsøystraumen bru (Gimsøybrua) er ei fritt frambygg-bru som krysser Gimsøystraumen mellom Austvågøya og Gimsøya i Nordland. Brua er 839 meter lang og har et hovedspenn på 148 meter og seilingshøyde 30 meter. Brua har 9 spenn. Den ble åpnet i 1981 og er en del av europavei 10. Sammen med Sundklakkstraumen bru (åpnet 1976) erstattet den fergestrekninga mellom Lyngvær på Austvågøya, Smorten på Vestvågøya og Sundklakk på Gimsøya. Fergeforbindelsen ble satt i drift i 1955. Sundklakkstraumen bru. Sundklakkstraumen bru er ei fritt frambygg-bru som krysser Sundklakkstraumen mellom Gimsøya og Vestvågøya i Nordland. Brua er 271 meter lang og har et hovedspenn på 90 meter. Seilingshøyden er 12 meter, og brua har i alt 7 spenn. Den ble åpnet i 1976 og er en del av europavei 10. Sammen med Gimsøystraumen bru (åpnet 1981) erstattet den fergestrekninga mellom Lyngvær på Austvågøya, Smorten på Vestvågøya og Sundklakk på Gimsøya. Fergeforbindelsen ble satt i drift i 1955. Fredvangbruene. Fredvangbruene. Til venstre Kubholmleia bru, til høyre Røssøystraumen bru. Fredvangbruene er to fritt frambygg-bruer som forbinder fiskeværet Fredvang på Moskenesøya med resten av Flakstad kommune på Flakstadøya i Nordland. Bruene er del av fylkesvei 808. Både Kubholmleia bru og Røssøystraumen bru er 240 meter lange og har hovedspenn på 115 meter. Begge bruene har 3 spenn og seilingshøyde på 16 meter. Bruene ble åpnet 3. desember 1988 og erstattet fergestrekningen mellom Finnbyen og Fredvang. Fergeforbindelsen ble satt i drift i 1965. Kåkern bru. Kåkern bru er ei fritt frambygg-bru som krysser Kåkersundet mellom Flakstadøya og Moskenesøya i Nordland. Brua er 303 meter lang. Den ble åpnet i 2002 og er en del av europavei 10. Dagens bru erstattet ei tidligere hengebru som ble åpnet i 1961 og var 228 meter lang. Den gamle brua ble revet etter at den nye brua åpnet. Djupfjordbrua. Djupfjordbrua er ei bru som krysser Djupfjorden i Moskenes kommune i Nordland. Brua er 259 meter lang. Den ble åpnet 3. juni 2003 og erstattet ei tidligere bru over fjorden. Brua er en del av europavei 10. Byggingen av nybrua tok 2 år, noe som var lenger enn planen. Under byggingen var det problemer med sterk strøm, bølger og vind i fjorden. Brua, tilførselsveier og rivingen av den gamle brua kostet ca. 57 millioner kroner. Den gamle brua var ei hengebru bygd i 1959. Henningsværbruene. Henningsværbruene er to bruer som knytter fiskeværet Henningsvær til Austvågøya i Nordland. Bruene ble åpnet 15. juli 1983 og er del av fylkesvei 816. De avløste fergeforbindelsen mellom Festvåg og Henningsvær, som ble satt i drift i 1959. Engøysundet bru er 194 meter lang og har et hovedspenn på 122 meter. Henningsvær bru er 257 meter lang og har et hovedspenn på 150 meter. Ed, Edd og Eddy. "Ed, Edd og Eddy" er en amerikansk-canadisk animert TV-serie som vises på Cartoon Network. Den ble skapt av Danny Antonucci i 1999. Handling. Serien handler om tre venner (Ed, Edd og Eddy) som er på jakt etter «jawbreakere», en slags drops som faktisk finnes i virkeligheten (på norsk går de blant annet under navnet «Kjeveknusere»). I serien er disse dropsene fullstendig overdimensjonerte, på størrelse med basketballer. Problemet er at Ed, Edd og Eddy aldri har noen penger, så de prøver forgjeves å lure penger fra barna i nabolaget. Serien er preget mye av slapstick, det vil si overdreven fysisk komikk. Ed. Ed er arbeidshesten i gruppa og er svært uhygienisk og stokk dum, men er veldig sterk. Dessuten har han høy smerteterskel, og tåler det utroligste. Ed har en søster som heter Sarah. Han elsker også høner og har flere ganger forsøkt å stjele noen fra Rolfs bondegård. Ed har ingen hake og bare et enkelt, langt øyenbryn som strekker seg over begge øynene; Eddy kaller ham derfor noen ganger for «Monobrynet». Edd. Edd er den smarte gutten i gjengen som alltid bruker lue. Vennene hans kaller ham Dobbel-D, selv om Eddy også liker å kalle ham for sokkhue. Edd har en lav, hes stemme og uttrykker seg ganske tungvint. Derfor har han vanskelig for å bli hørt. Mellomnavnet hans er Marion. Han tar aldri av seg lua og kun Ed og Eddy har sett hva som er under den. Edd er også svært opptatt av hygiene, noe som kan føre til uenigheter mellom ham og Ed. Edd er også svært svakt og sliter med å løfte de minste ting. Eddy. Eddy er gruppas selvutnevnte leder. En energisk gutt som er ivrig på å tjene penger og besatt av å spise jawbreakere. Han skyr ingen midler for å svindle «spenn» fra de andre barna i nabolaget og kommer ofte med hårreisende og raffinerte planer for å oppnå det. Han har en storebror som han er veldig stolt av. Eddys melomnavn er Hopper. Eddy blir i karakterboka si beskrevet som «stormannsgal». Kjetil. Kjetil er den «kuleste» i nabolaget og den som ofte har noe vittig å si. Han kaller Ed, Edd og Eddy for duster. Hans kjæreste eiendel er sammen med skyggelua, racersykkelen hans. Rolf. Rolf er en rar gutt fra Øst-Europa. Han tilbringer mesteparten av tiden sin til å hedre forfedrene sine som for eksempel «den store Nano» gjennom merkelig skikker og tradisjoner. Han eier en liten bondegård ved huset sitt og forvirrer Ed-ene uten stans. Planke-Petter. Planke-Petter leker alltid med en planke som har påtegnet ansikt. Han behandler planken som et levende menneske, og skjønner visstnok hva den sier. Planke-Petter har en uvanlig hodeform som gjør at han ofte setter det fast i trange åpninger for eksempel mellom to greiner, i et spann og så videre. Plankepetter er maskoten til Army of Power. Sarah. Sarah er Eds ildsinte lillesøster som elsker å herse med sin bror for å få det som hun vil. Hun leker alltid med Jimmy. Jimmy. Jimmy er en svekling med regulering og er nokså feminin. Han er Saras beste venn og dypt følelesmessig knyttet til henne. Det finnes flere eksempler på hva skjer med ham hvis noen prøver å ta Sara fra ham. Jimmy er også en stor ulykkesfugl og dukker alltid opp med en skade eller skavanke på kroppen. Han avskyr vold og hans store ønske er at alle i nabolaget skal være venner. Sol. Sol er en jente med godt humør og ofte den mest avslappede og modne i gjengen. Ed, Edd, Eddy og Kjetil er forelsket i henne. Ertnessøstrene. Ertnessøstrene, Siv, Mai og Marie, er tre ekle trillingsøstre som alltid er på kjærlighetsjakt etter Ed, Edd og Eddy. De bor i en campingvogn på den andre siden av nabolaget. Alle i nabolaget både avskyr og er livredd for dem. Spesielle trekk. Det blir aldri vist noen voksne i serien, og heller ingen andre barn enn de som er med i det faste persongalleriet. Det totale antall personer som opptrer serien er altså tolv. De fire første sesongene (52 episoder) foregår om sommeren. Den femte sesongen (13 episoder) foregår om høsten, og episodene finner ofte sted på skolen. Tegucigalpa. Tegucigalpa er hovedstaden i Honduras, og landets største by med 1 435 000 innbyggere (2003). Den ligger i dalen med samme navn. Byen ble grunnlagt på 1600-tallet, og var et senter for gull- og sølvgruvedrift. Engeløybruene. Engeløybruene er to bruer som forbinder Engeløya til fastlandet i Steigen kommune i Nordland. Bruene ble åpnet av Hans Majestet Kong Olav V i 1978 og er en del av riksvei 835. Høybrua er ei fritt frambygg-bru og går fra fastlandet til Ålstadøya. Brua er 548 meter lang og har et hovedspenn på 110 meter. Lavbrua går fra Ålstadøya til Engeløya. Brua er 360 meter lang, med lengste spenn 24 meter. Eochaid av Skottland. Eochaid var konge av Skottland fra 878 til 889. Han styrte sammen med Giric, og var nevø av forgjengeren Aedh. Faren var Run av Strathclyde. Eochaid var ikke uten videre en kandidat til tronen etter reglene for tanisteriet, og han sluttet seg derfor sammen med sin tremenning Giric for å tilrane seg tronen fra onkelen Aedh. Da han fikk makten ble Giric medkonge, og kildene tyder på at det var et svært anstrengt forhold mellom de to. Det skal ha vært under deres styre at kirken i Skottland fikk frihet til å organisere seg; tidligere hadde den vært bundet av pikternes regler og konvensjoner. Giric ble i 889 styrtet av Eochaids fetter Domnall mac Causantín. Det er mulig at dette skjedde i forståelse med Eochaid, men Domnall tok makten som Donald II og forviste Eochaid. Det er ikke kjent når og hvor han døde. São Tomé. São Tomé (befolkning 53 300 i 2003) er hovedstad i São Tomé og Príncipe, og landets klart største by. Den ble grunnlagt av portugiserne i 1485, og er bygd om omkring en katedral fra 1500-tallet. En annen tidlig bygning er Fort São Sebastião, bygd i 1575, og i dag São Tomés nasjonalmuseum. São Tomé ligger nordøst for Trindade, sørøst for Guadalupe og nordvest for Santana. Hovedstaden er forbundet med disse byene med forskjellige veier, men først og fremst via motorveien som går rundt hele øya São Tomé. Den Internasjonale flyplassen São Tomé internasjonale lufthavn ligger i São Tomé. Befolkningsutvikling. Sao Tome Sao Tome Mbabane. Mbabane, som har en beregnet folkemengde på 70 000 (2003), er hovedstaden i Swaziland. Byen ligger ved elven Mbabane og sideelven Polingane i Mdimbafjellene. Byen vokste etter at landets administrasjonssentrum ble flyttet fra Manzini i 1902. Mbabane nærmeste grense til Sør-Afrika er Piggs Peak, og selv om swazi er hovedspråket, brukes også engelsk i stor utstrekning. Mbabane, som resten av Swaziland, har viktige inntekter fra turisme og sukkereksport. Rot til en ligning. I matematikk er roten til en ligning der den ukjente er et reelt eller et komplekst tall det samme som "løsningen" av ligningen. En ligning kan ha én eller flere røtter. Dersom ligningen har forma formula_1, er roten til ligningen sammenfallende med "nullpunktene" til funksjonen formula_2. En skiller ofte ikke klart mellom de to begrepene "rot" og "nullpunkt". Algebraens fundamentalteorem sier at en ligning der formula_2 er et n-te-gradspolynom har formula_4 komplekse røtter. For en potensligning på formen formula_5 vil en rot være like n-te-roten av formula_6. Multiplisitet. For en polynomligning av grad "n" på forma formula_7 vil en rot formula_8 ha "multiplisitet" "m" dersom polynomet kan skrives der formula_10 er et polynom av grad ("n" – "m"). Managua. Palacio Nacional de la Cultura i Managua Managua er Nicaraguas hovedstad og største by. Byen ble grunnlagt i 1819, under navnet "Leal Villa de Santiago de Managua", som en fiskerlandsby sørvest for Managua-sjøen. Siden 1852 har byen vært landets hovedstad. Det bor om lag 1,8 millioner innbyggere i byen, noe som gjør den til Mellom-Amerikas nest største by (etter Guatemala by). I 1931 og 1972 ble byen rammet av store jordskjelv som gjorde omfattende skader. Makedonerkrigene. Makedonerkrigene var en serie med fire kriger mellom den romerske republikk, dets allierte, og Oldtidens Makedonia. De fire makedonske republikkene ble oppløst og Makedonia ble en romersk provins. Mak Enrique Bolaños. Enrique José Bolaños Geyer (født 13. mai 1928) var president i Nicaragua fra november 2002 til januar 2007. Han er av spansk og tysk herkomst, og er født i Masaya-distriktet. Han satt som visepresident under forgjengeren Arnoldo Alemán. 6. november 2001 slo han sandinisten Daniel Ortega i presidentvalget. Han ble innsatt 10. januar 2002. Da han ble valgt var han medlem av partiet Partido Liberal Constitucionalista (Det liberale konstitusjonspartiet), men etter at han satte i gang en anti-korrupsjonskampanje mot sin forgjenger, som ble dømt til 20 år i fengsel, ble han støtt ut, og startet sitt eget parti, Alliansen for republikken. Andrea Santoro. Andrea Santoro (født 7. september 1945 i Priverno i Italia, drept 5. februar 2006 i Trabzon i Tyrkia) var en italiensk katolsk prest som ble myrdet den 5. februar 2006 i Santa Maria-kirken i Trabzon i Tyrkia, der han virket. En 16 år gammel skoleelev ble arrestert to dager etter for mordet. Han sa til politiet at han hadde handlet under innflytelse av Muhammed-karikatur-striden. Adolf Relling. Adolf Relling (født 1913 – død 24. februar 2006) var en norsk interiørarkitekt og møbeldesigner og har hatt stor betydning for den funksjonalistiske møbelstilen i kombinasjon med håndverksmessig tradisjonell kvalitet. Han vokste opp i et håndverksmiljø, gikk i møbellære på møbelverksteder i lokalsamfunnet før han begynte på Ulsteinvik folkehøgskole, for deretter å reise til Oslo og begynne på Statens kunst- og håndverksskole (SHKS) under arkitekten Arne Korsmo og maleren Arne E. Holm. Hans håndverksbakgrunn ble styrket og videreutviklet med arbeid i Oslo-bedriften Hjort & Østlyngen, studieopphold i Stockholm og sudiereise til Finland. Relling etablerte i 1943 sammen med Rolf Rastad tegnekontoret Rastad og Relling som etter krigen ble supplert med en møbelforretning i Oslo sentrum. Av hans innredning og møbleringsoppdrag kan nevnes: Grand Hotels Dagligstue og Palmen; Norsk Arbeidsgiverforening; Kongeskipet; Stortingets ombygging: møblering i samarbeid med arkitekt mnal Nils Holter, Televerkets bygning i Pilestredet/Universitetsgata/St. Olavs plass, Oslo: møblering i samarbeid med arkitekt mnal Nils Holter; NRK Marienlyst, Oslo: møblering i samarbeid med arkitekt mnal Nils Holter Som møbeldesigner arbeidet han for mange møbelprodusenter, blant annet Gustav Bahus i Bergen. Han var bror av Ingmar Relling. Vatikanhøyden. Vatikanhøyden (på latinsk "Mons Vaticanus") er navnet som lenge før den kristne æra var gitt til en av høydene på elven Tiberens høyre (vestre) bredd, på motsatt side av Romas syv høyder. Det er mulig at en etruskisk by ved navn "Vaticum" lå her. På 100-tallet var det et romersk sirkus oppunder Vatikanhøyden, og i åssiden opp mot høyden var det et gravfelt. Peterskirken er bygget over gravfeltet, slik at høyalteret i kirken ligger rett over den grav som man fra tidlig av har utpekt som apostelen Peters grav. Ved bygningen av Peterskirken ble en stor del av høyden planert. Hoggorm. Hoggorm eller huggorm ("Vipera berus") er en av mer enn 200 arter i hoggormfamilien, den eneste av disse som lever fritt i Nord-Europa, og den eneste ormen som er giftig som lever vilt i Norden. Av alle ormeartene i verden er hoggormen den som har størst geografisk utbredelse. Den lever over det meste av Europa og Asia, fra de britiske øyer i vest til Kinas stillehavskyst i øst, og godt nord for polarsirkelen i nord. Den finnes i nær sagt all slags terreng, opp til ca 3000 meters høyde over havet. Beskrivelse. Hoggormen er normalt lett gjenkjennelig på sikksakkmønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se. Hoggormen finnes i ulike fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun. Unge hoggormer kan være mørkebrune, fargen de får som voksne kommer ikke alltid før de er noen år gamle. Noen hoggormer kan også være hvite. Enkelte individer er svarte. Dette skyldes pigmentfeil, og ser ikke ut til å være arvelig. De svarte individene har dårligere kamuflasje, men vil til gjengjeld bli raskere oppvarmet i solsteken enn de lysere eksemplarene. Det kan forklare hvorfor svarte hoggormer er vanligere i de nordligste delene av utbredelsesområdet enn i de sørligste. Bortsett fra mønsteret på ryggen, er øynene den letteste måten å skille hoggorm fra buorm og slettsnok. Mens de to sistnevnte har runde pupiller, har hoggormen rødlige øyne med spalteformede pupiller. Dette kan imidlertid være vanskelig å se i forbindelse med hamskifte, siden slangenes øyne da blir ugjennomsiktige. En voksen hoggorm veier 150–200 gram og blir vanligvis 50–70 cm lang, men den kan bli opptil 90 cm. Hunnen er litt større enn hannen. På Nordmøre ble det en gang målt en hunn på 89 cm. Hoggormen kan bli opptil 20–25 år gammel. Hoggormen har to gifttenner forrest i overkjeven. Selve giften lages i spyttkjertler i nakken, og samles i en flaskeformet hule omgitt av kraftige muskler. Derfra føres den fram til tannspissene gjennom en kanal i overkjeven og tynne rør i tennene. Giften er en blanding av ulike enzymer og ligner litt på magesyre. Den har to funksjoner, dels skal den drepe byttet og dels skal den framskynde nedbrytingen av det etter at det er svelget. Hoggormen kan i likhet med andre ormer ikke høre, men den oppfatter lyden som markvibrasjoner. Den har svært god luktesans. Adferd. Hoggormene er vekselvarme dyr, det vil si at de varmes opp av omgivelsene (lufttemperaturen og solstrålingen) omkring seg. Når det er kaldt i været vil de være trege i bevegelsene. Da kan man ofte finne dem på steiner eller stubber som er eksponert for solskinn, der de forsøker å få opp kroppstemperaturen. Hvis man opplever å se en hoggorm, ser man den ofte på veien. Det er fordi de tiltrekkes av den varme asfalten som de bruker til å varme seg på. Hoggormen liker seg godt i lyng med bare fjellflekker imellom, spesielt der det er varmt og solrikt. Den trives ikke på fuktige steder, men må ha tilgang til vann i nærheten. På nordlige breddegrader, som for eksempel i Skandinavia, er hoggormen mest aktiv om dagen, eventuelt morgen eller kveld. Den er også en utmerket klatrer, og kan godt klatre i trær. Hoggormen er ikke aggressiv, og når den værer mennesker satser den ofte på at kamuflasjefargene skjuler den før den prøver å flykte. Man kan komme så tett innpå som et par meter før den stikker av. Dersom hoggormen ikke har noen mulighet til å komme seg unna, vil den normalt først krølle seg sammen og hvese, som en siste advarsel. Det er bare hvis den blir overrasket eller provosert og er uten mulighet til å flykte at den vil bite. Dette kommer trolig av at det er energikrevende å lage gift, og at den har behov for å spare energi. På grunn av at den har en tendens til å stole på at kamuflasjen fungerer, er den ofte lett å ta livet av for mennesker som ønsker det. Hoggormen overlever maksimalt en halvtime i kuldegrader, så i de kaldeste strøkene av utbredelsesområdet, som i Skandinavia, ligger den i dvale om vinteren. Som regel samles det flere individer, opptil mange hundre, som overvintrer sammen. De går i hi i oktober måned. Hiene finner de i frostfrie jordhuler og steinrøyser, gjerne i sørhellinger uten for mye vegetasjon slik at bakken raskt varmes opp av solen om våren. De kommer ut av hiet igjen i april eller mai. Hannene kommer ut to til tre uker før hunnene. Noen dager etter at de har kommet ut av hiet skifter de ham, det vil si at det ytre hudlaget løsner og vrenges av. Deretter kan de ha fra ett til flere hamskifter i løpet av sommeren. Mat. Føden består for det meste av smågnagere, men stålorm, og amfibier som frosker, padder og firfisler er også hyppig på menyen til hoggormen. Når sjansen byr seg spiser den også fugler og fugleegg. Hoggormen spiser ikke regelmessig, hvor ofte den spiser avhenger av jaktlykken. Den jakter enten ved å ligge stille og vente på at et intetanende bytte skal nærme seg, eller ved å følge luktsporet til byttedyret. Når den kommer tett nok innpå hogger den til og sprøyter gift inn i byttet, som lammes av giften og dør i løpet av få minutter. Byttet blir da slukt helt. En hoggorm vil trenge omtrent 25 voksne mus i løpet av en sommer. Reproduksjon. Hoggormen blir kjønnsmoden når den er 3–5 år gammel. Paringen foregår på våren. Det er vanlig at hannene kjemper langvarige kamper med rivaler for retten til å pare seg med hunnene. Etter paringen skilles hannen og hunnen, og har ikke mer med hverandre å gjøre. Hunnen er drektig i 60–100 dager, og føder inntil ca 20 unger i august/september. Tidspunktet er litt avhengig av hvilken breddegrad den lever på. Den er kjent for å føde levende unger, men en mer korrekt beskrivelse er at eggene klekkes rett før fødselen. De er 15–20 cm lange når de er nyfødte, og de er giftige når de blir født. Ungene i ett og samme kull kan ha forskjellige fedre. Etter fødselen vil moren være svært avkreftet. Kroppsvekten vil da være omtrent halvparten av det normale, og hun trenger hele neste sommer på å ete seg opp igjen. Hoggormhunnene får derfor unger bare hvert annet år, noen ganger hvert tredje år. Moren tar seg ikke av ungene, de må klare seg selv med det samme de har blitt født. Bitt. Mange mennesker er redd for hoggormen, men sannsynligheten for at man noen gang vil bli bitt av hoggorm er forsvinnende liten. Normalt vil hoggormen prøve å unngå mennesker, enten ved å ligge rolig i håp om å ikke bli sett, eller ved å flykte. Hvis den blir overrasket eller provosert og ikke har noen retrettmulighet, må den forsvare seg. Da ruller den seg sammen og gjør seg klar til å bite, og når den biter så gjør den det lynraskt. Med det samme merker man et stikk som kan minne om et nålestikk. Etter noen sekunder vil det gå over til en kraftig svie, omtrent som vepsestikk, og det kan piple litt blod fra såret. Det er individuelt hvor sterkt man reagerer på hoggormbitt, men etter noen minutter kan man oppleve svimmelhet, kvalme, ømhet og smerter i store deler av kroppen. Lokalt rundt bittet kan man hovne kraftig opp. Hvis smertene og hevelsen er kraftig må man regne med at det vil ta flere dager før alle symptomene er borte. Hevelse og i noen tilfeller leddstivhet kan vedvare i opptil flere måneder. Enkelte får ingen symptomer i det hele tatt etter å ha blitt bitt. Det er ikke fordi de er immune mot giften, men fordi hoggormen ikke sprøytet inn gift. Ca 30% av alle bitt er "tørre" dvs uten gift. Den kan nemlig selv bestemme om den skal sprøyte inn gift eller ikke når den biter, og det er ikke alltid den vil sløse med giften. Det er eksempler på at mennesker har dødd av hoggormbitt, så man bør alltid søke legehjelp så raskt som mulig, og helst innen en halv time etter at man ble bitt. Vanlige misoppfatninger. Det verserer en del misoppfatninger om hoggormen, dette er noen av de mest seiglivede. Freding. Hoggormen er en av tre slangearter som lever fritt i Norge, og den eneste giftige. De to andre slangeartene i Norge er buormen og slettsnoken. Stålormen blir ofte tatt for å være en slange, men den er en øgle. Alle frittlevende slanger (samt øgler og amfibier) i Norge er fredet etter viltloven. Hoggormen er også fredet over det meste av Europa. Chile under de paralympiske vinterlekene 2006. Chile deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, begge i alpin skiidrett. Det var det eneste søramerikanske landet som deltok. Mexico under de paralympiske vinterlekene 2006. Mexico deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Det var det eneste landet som i 2006 deltok i de paralympiske vinterlekene, men ikke de olympiske. Danmark under Paralympiske vinterleker 2006. Danmark deltok med seks deltakere i Paralympiske vinterleker 2006 i Torino 12.–26. februar. Salomonøyenes sentralbank. Salomonøyenes sentralbank er sentralbanken på Salomonøyene. Historie. Salomonøyenes sentralbank ble etablert i februar 1983 på grunnlag av sentralbankloven ("Central Bank of Solomon Islands Act") av 1976. Loven ble endret i 1985, bl.a. for å styrke sentralbankens rolle som tilsynsmyndigheter. Sentralbanken tok over etter det tidligere "SIMA – Salomon Islands Monetary Authority". Målsettinger og oppgaver. Sentralbankens hovedmålsettinger er flere: varig og stabil økonomisk vekst, høy sysselsetting, stabil valuta, og bærekraftig betalingsbalanse. Sentralbankens viktigste oppgaver er å formulere og implementere landets pengepolitikk, samt å utøve kontroll over landets pengesystem, herunder bankene. I tillegg kommer alle andre oppgaver en sentralbank innehar, som utsteding av lokal valuta, forvalte landets valutareserver, produsere og presentere nødvendig statistikk, m.m. Sentralbanksjef. Sentralbanksjef pr november 2011 er Denton Hehenoro Rarawa. Han overtok etter Rick N. Houenipwela i 2008, da han avsluttet sin tredje periode som sentralbanksjef. Rarawa begynte i sentralbanken i 1983, og var vise-sentralbanksjef fra 1998 til 2008. Terje Bjørklund. Terje Bjørklund (født 2. januar 1945 i Narvik) er en norsk jazzmusiker (piano) og komponist. Utdanning. Bjørklund har magistergrad i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (1971) og gjennomførte komposisjonsstudier ved Norges Musikkhøgskole (1971–73) med Finn Mortensen. Karriere. I 1973 ble han ansatt ved Trøndelag Musikkonservatorium, der han etablerte Jazzlinja (NTNU) i 1979, og i dag er førsteamanuensis innenfor komposisjon og musikkteori. Han var aktiv jazzpianist frem til ca. 1980. Sine erfaringer har han videreformidlet i læreboken "Moderne Jazzimprovisasjon" (Norsk Musikkforlag, 1983). For sin innsats i norsk jazzliv ble han i 1983 tildelt Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse: Buddy-statuetten. Siden 1980 har han prioritert komponering og hovedsakelig orientert seg mot den seriøse kunstmusikken. I mange av hans verker er harmonikken et bærende element. Måten akkorder og klanger nyanseres på kan gi assosiasjoner til moderne jazz. Bjørklund har skrevet en rekke bestillingsverk for kor, orkester og ulike solo- og kammermusikkbesetninger. Spesielt har han skrevet mye for strykere, noe som henger sammen med det rike strykermiljøet i Trondheim. "Sarek" for strykere fikk i 1992 følgende omtale i det anerkjente amerikanske musikktidsskriftet "Fanfare": «Denne musikken har lyriske partier som tar pusten fra deg,den sterke melodiske profileringen låter som oppdatert Grieg». Dette verket ble presentert som åpningsverk på Anne-Sophie Mutters USA-turne i 2002. Det ble blant annet fremført i et fullsatt Carnegie Hall i New York og ble varmt mottatt av publikum og presse. "Carmina" for strykere er utgitt på TrondheimSolistenes Blu-Ray Disc "DIVERTIMENTI" og omtalt i musikktidsskriftet «Fanfare Magazine» 29. november 2008. Utgivelsen ble i 2009 nominert til tre Grammy-priser. Terje Bjørklund var festspillkomponist ved Festspillene i Nord-Norge 1993 og Vinterfestspillene på Røros 2004. Hans musikk er gitt ut på tre egne CD-er, og en rekke enkeltverk er utgitt på andre CD-er. Noter/partiturer er utgitt på følgende forlag: Pizzicato Editione(Italia/Sveits), Warner Chappell Music, Norsk Musikkforlag, Norsk Musikkinformasjon (MIC) og Musikkhusets forlag. Fargestoff. Moderne, syntetiske fargestoffer gir et nærmest ubegrenset antall farger Fargestoff eller pigment er stoffer som reflekterer synlig lys og som finnes naturlig i planter og dyr. Pigmenter kan også utvinnes eller lages for å farge gjenstander, materialer og maling. Fargestoffer trengs til fibrer og tekstiler, men også til for eksempel blekk, stempelfarger, trykksverte, fargepasta, næringsmidler og annet. Betegnelsen "pigmenter" brukes særlig om fargestoffer i form av pulver til bruk i maling og lakker, trykkfarger, plast, gummi, kosmetikk, sement, emalje, keramikk og annet. Biologisk fargestoff finnes også naturlig i planter og dyr, for eksempel som klorofyll i grønne plantedeler eller som melanin i vår egen hud. Næringsmiddelfarger. Farge i mat, drikke og nytelsesmiddel gis et E-nummer. Kurt Schuschnigg. Kurt Alois Josef Johann Edler von Schuschnigg, (født 14. desember 1897 i Riva del Garda i daværende Østerrike-Ungarn, død 18. november 1977 i Mutters ved Innsbruck) var en østerriksk politiker. Han var en del av den austrofascistiske bevegelsen, og var i realiteten diktator fra 1934 og fram til "Anschluss" i 1938. Bakgrunn. Schuschnigg ble kom fra en gammel østerriksk offisersfamilie som 2. april 1898 ble adlet med tittelen "edler" og adelspredikatet "von". Familiens tilholdssted ligger i Radsberg ved Klagenfurt. Familien kom opprinnelig fra det slovenske-kärntneriske området, og familienavnet på slovensk var "Šušnik"). Faren var generalen Artur von Schuschnigg. Under første verdenskrig satt Schuschnigg i italiensk krigsfangenskap helt fram til 1919. Han studerte deretter ved Universität Innsbruck og praktiserte fra 1924 som advokat i Innsbruck. Politisk arbeid. Han tilhørte Christlichsoziale Partei og ble allerede i 1927 valgt inn i den østerrikske nasjonalforsamlingen som det yngste medlemmet. I 1932 ble han først justisminister og deretter undervisningsminister i Engelbert Dollfuss' regjering. Han ble Østerrikes forbundskansler i juli 1934 etter drapet på Dollfuss og videreførte hans austrofascistiske, autoritære politikk. Dette var en krevende tid med vanskelig økonomi og Saint-Germain-traktaten la begrensninger på størrelsen av de østerrikske militære styrkene på 30 000 mann, samtidig som en rekke væpnede paramilitære, politiske styrker med sin egen dagsorden var aktive. Det var stor politisk uro hvor blant andre de østerrikske nasjonalsosialistene i partiet DNSAP under ledelse av Arthur Seyss-Inquart arbeidet for en sammenslåing med Tyskland. I 1938 ble det avslørt at DNSAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med Adolf Hitler under et møte i Berchtesgaden. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg. Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat. Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene. Hitler svarte på dette den 12. mars med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper, noe som førte til "Anschluss". Schuschnigg hadde hele tiden arbeidet for å forhindre en innlemmelse av Østerrike i Tyskland og ble arrestert etter Tysklands invasjon. Han satt fengslet i både total isolasjon i Reichssicherheitshauptamts hovedkontor i Berlin og i konsentrasjonsleirene Dachau, Flossenbürg og Sachsenhausen fram til han ble løslatt av de fremrykkende amerikanske styrkene 5. mai 1945. Etter krigen. Han emigrerte til USA etter krigen og ble amerikansk statsborger. Han arbeidet som professor i statsvitenskap ved Saint Louis University fram til han pensjonerte seg i 1967. Han vendte året etter tilbake til Østerrike, men engasjerte seg ikke i noe politisk arbeid. Lepel-koden. "Lepel-koden" er en nederlandsk familiefilm fra 2005. Filmen er dubbet til norsk, og hadde norsk kinopremiere i mai 2006. Filmen vant "Film & Kino"s barnefilmpris under barnefilmfestivalen i Kritstiansand. Handling. «Lepel» må flytte til sin onde bestemor etter at foreldrene hans forsvinner. Bestemor driver en butikk som selger knapper, og hun tvinger «Lepel» til å stjele knapper fra et klesmagasin. «Lepel» blir behandlet som en slave, og til slutt rømmer han. Han treffer selgeren «Max», en snill mann som hjelper ham med å legge en plan for å finne igjen «Lepel»s foreldre. Kulør. Kulør er en egenskap ved farger, slik de oppfattes av øyet. Kuløren angir fargetonen som framkommer når øyets primærfarger rødt, gult og blått opptrer med ulik intensitet. Ulike kulører oppfattes som kvalitativt forskjellige farger. Dersom rødt, gult og blått opptrer med samme intensitet, vil det oppfattes som fravær av kulør (grått). Kulørene framstilles ofte i en fargesirkel. Flere vanlige fargemodeller (HSL, HSV og HVC) har kulør som en av tre komponenter. Den intuitive oppfattelsen av kulør kan knyttes til lysets bølgelengde i det elektromagnetiske spekteret ved begrepet dominerende bølgelengde. Willem van de Sande Bakhuyzen. Willem van de Sande Bakhuyzen (født 13. november 1957 i Arnhem, død 27. september 2005 i Amsterdam) var en nederlandsk filmregissør. Han gjorde sin skuespillerdebut i den oscarvinnende filmen "The Assault" fra 1986. Regidebuten kom i 1990, da han regisserte den nederlandske TV-serien "12 steden, 13 ongelukken". Han regisserte 16 filmer i sin karriere, og flere av dem mottok gode kritikker også internasjonalt. Til sammen vant filmene hans 21 forskjellige priser, og de ble nominert for ytterligere 11 priser. Van de Sande døde av kreft i 2005, dagen før premieren til hans film "Leef!" ("Lev!"). Varde. a>. Den markerer et første ordens trigonometrisk punkt i Norge Varde er en steinkonstruksjon som er plassert på høyder i terrenget, gjerne som grensemerke eller veimerke. I forbindelse med oppmålingen av Norge er mange varder bygget som siktmerke. Da markerer vardene trigonometriske punkter som ble benyttet i kartleggingen av landet vårt. I oppmålingen ble det bygget både runde og firkantede varder, og de ble fortrinnsvis plassert på fjelltopper med god utsikt. De hadde gjerne et tverrmål på 1 til 1,5 m og de var ofte omkring 1,5 til 2 m høye. Begrepet er også brukt om veter, men da ofte i formen "vedvarde" eller "ildvarde". I tillegg brukes begrepet varde om en type sjømerker bygd opp av stein for å markere spesielle lokaliteter langs skipsleia. Bruk og misbruk. I fjellet brukes i dag varder systematisk av blant andre Den norske turistforening for å markere sikre stier mellom hytter og andre turmål. Mange steder har lokale idrettslag og andre satt «nye» varder på toppen av fjell i nærområdene, gjerne med merkede turløyper for å gjøre det enkelt å komme dit. Enkelte har i tillegg gjort det til en hobby å markere sitt besøk ved å bygge enda flere varder, ofte på nye steder. Resultatet kan lett bli at det som skulle være en serie veivisere, blir en farlig løype å følge i tåke eller halvmørke. Høyfjellsterrenget ved Polarsirkelsenteret er klassifisert som tundraområde, og som sådant like følsomt for overforbruk som terrenget på Svalbard. Som illustrasjonen viser er deler av bakken merket både ved pyramidebygging og leting etter mer stein. Finn Mortensen. Finn Mortensen (født 6. januar 1922 i Oslo, død 23. mai 1983) var en norsk komponist, kritiker og musikkpedagog innen samtidsmusikken. Han studerte harmonilære med Thorleif Eken, komposisjon med Klaus Egge og Niels Viggo Bentzon, samt klaver med Erling Westher og kontrabass med Reidar Furu ved Musikkonservatoriet i Oslo. Komposisjonene hans hadde frem til 1953 neoklassiske og ekspresjonistiske trekk. Kontinentale impulser dominerte over de nasjonale. Senere nærmet han seg tolvtonemusikk, serialisme og aleatorisk musikk, noe han selv benevnte "nyseriell musikk". Han og Øistein Sommerfeldt hadde sin første offentlige komposisjonsaften den 26. april 1954, i Universitetets Aula med Mortensens «Strykertrio», som tidligere kun hadde vært fremført på NRK radio 1951 og i Oslo Domkirke 1952; Alf Andersens bestilte «Sonate» for fløyte ble uroppført, samt en «Blåsekvintett». Han deltok dessuten på de berømte sommerkursene i Darmstadt og i Karlheinz Stockhausens mesterklasser ved "Studio für Elektronische Musik" i Köln. Fra 1970 var han ansatt ved Musikkonservatoriet i Oslo, der han ble landets første professor i komposisjon (1973). Han etterfulgte dessuten Pauline Hall som leder av Ny Musikk (1961-1964, 1966-1967), en viktig forening for å fremme samtidsmusikken. Mortensen var senere direktør for Rikskonsertene, samt musikkritiker i Dagbladet. Mortensens verker fremføres fremdeles, bl.a. av Oslo Filharmoniske Orkester på Ultimafestivalen i 2004. "Konsert for Klaver og Orkester" (1963) var inspirert av frijazz-pianisten Cecil Taylors opptreden på Metropol Jazz Club i Oslo (1962), og ble tilegnet og urfremført av Kjell Bækkelund, i anledning dennes 25-års jubileum som utøver. Mortensen ble viden kjent for sine spontankomposisjoner foran Oslo Rådhus. Hans siste forelesninger ble avholdt på utestedet «Pilsen» (også Oslo). Forleggeren Ernst G. Mortensen (1887–1966) var hans far. Duff McKagan. Duff McKagan (født Michael Andrew McKagan 5. februar 1964 i Seattle) er en amerikansk rockemusiker. Han vokste opp i et irsk strøk, hvor annenhver gutt het Michael. Familien begynte derfor allerede da han var 2 år å kalle han «Duff» (usikkert hvorfor akkurat dette navnet). Kallenavnet har hengt igjen helt til dagen i dag, og han kaller seg selv også Duff. Band. Da Duff var 19 år, i 1983, reiste han til Los Angeles, California. Her svarte han på en annonse fra «Road Crew» som søkte etter en bassist. Da møtte han Saul «Slash» Hudson og Steven Adler. Etter å ha blitt passelig fulle på kvelden, våknet Duff opp som den nye bassisten i Road Crew. De holdt sammen i tre år, til de slo seg sammen med «Hollywood Rose», ledet av W. Axl Rose, og ble til «Guns N' Roses». Duff var medlem her helt til 1997, da han sluttet for godt. I 2001 dannet Duff, sammen med Slash og Matt Sorum (også fra «Guns N' Roses»), Scott Weiland fra «Stone Temple Pilots» og Dave Kushner fra Dave Navarros band, et nytt rockeband kalt «Velvet Revolver». 14. oktober 2010 ble han gjenforent med Axl Rose og Guns N`Roses da han spilte med bandet på noen låter i O2 arena i London. Han spilte bassgitar på You could be mine og gitar på Nice boys, Knockin' On Heaven's Door og Patience. Privatliv. 27. august 1998 fikk han datteren Grace med modellen og badetøy-designeren Susan Holmes. Ganske nøyaktig to år etter, 28. august 1999 giftet de seg i sitt eget hjem i Seattle. 16. juli 2000 fikk de sitt andre barn, igjen en jente, Mae Marie. Asmund Bjørken. Asmund Bjørken (født 19. august 1933 i Verdal) er en norsk musiker (trekkspill og saksofon) innen jazz og gammeldans. Han er autodidakt. Bjørken var medlem i "Harry Waagens orkester" som 1949-1953 var sentralt i Trondheim. Han har senere hatt egne orkestre i Steinkjer (1956–57) og Trondheim (1957–). Besetningen har bl.a. vært Karl Holst klarinett og saksofon (1957–), Kjell Johansen trommer (1957–) og Bjørn Alterhaug bass (1966–). I 1990 besto orkesteret av Oddmund Finnseth, Ove Bjørken gitar, Per Olaf Green og Rolf Skogstad. Av utenlandske samarbeid kan nevnes Bengt Hallberg, Benny Bailey, Mads Vinding. På 80-tallet spilte han i Egil Kapstad/Rowland Greenberg kvartett. Siden 1990 har han ledet sin A.B. Swing Sekstett, der bl.a. Ove Bjørken, Bjørn Alterhaug og Bjørn Krokfoss er med, samt Erling Aksdal på piano. Selvbiografien "Spellemann, på gammel rutine og støgg mistanke" utkom i 2003. Et portrett av ham ble sendt i NRK TV i 2003: "Asmund i Himmelriket", av Andreas Lunnan Liste over Nicaraguas presidenter. Liste over presidenter i Nicaragua. Nicaragua Den norske leserprisen. Den norske leserprisen er en litteraturpris som utdeles årlig etter avstemning blant medlemmene av Bokklubben Nye Bøker. Prisen går til forfatteren av den bokklubbutgivelsen «som har gjort mest inntrykk på medlemmene i foregående år», og ble første gang utdelt i 2001. Leserprisen består av 50 000 kroner og en skulptur av Kjell Erik Killi Olsen. Prisvinneren blir bedt om å utpeke «en lovende norsk forfatter», som får en ytterligere pris på 50 000 kroner. Corazón. Corazón er et norsk band fra Halden, som tidligere het El Corazón. Bandet ble startet i 2001 og har gitt ut to album. Musikken har blitt karakterisert som countrypop. Bandet har hatt radiohiter med «Karma» og «By Your Side». Johan Harstad. Johan Harstad (født 10. februar 1979 i Stavanger) er en norsk forfatter bosatt i Oslo. Harstad debuterte i 2001 med Herfra blir du bare eldre, en samling prosatekster, og kom i 2002 ut med novellesamlingen Ambulanse. Hans første roman, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? ble utgitt i 2005 og er nå utgitt/under utgivelse i Sverige, Danmark, Finland, USA, Australia, Nederland, Tyskland, Færøyene, Italia, Russland, Sør-Korea og Frankrike. Romanen er blitt innspilt som tv-serie, med Pål Sverre Valheim Hagen i hovedrollen. Den ble vist på NRK i 2011. Flere av hans noveller er også oversatt til fransk, engelsk, finsk og hindi. Romanen Hässelby ble utgitt oktober 2007. Denne romanen på 450 sider handler om den voksne Albert Åberg og verdens undergang. Boken følger Åberg fra slutten av tenårene til han er godt og vel 40 og jobber som lagersjef på Clas Ohlson. I september 2008 utkom Darlah, hans første roman for ungdom, en science-fiction-fortelling med klare referanser til science-fiction- og skrekkfilmer fra 1970 og -80-tallet. For denne romanen ble han belønnet med Brageprisen. Harstad har også skrevet flere teaterstykker, blant annet monodramaet Grader av hvitt (et samarbeid med komponist Nils Henrik Asheim og Stavanger symfoniorkester) som hadde premiere januar 2007 og enakteren Washingtin som hadde urpremiere på Trøndelag Teater i februar 2007. Fire av teaterstykkene, deriblant "Grader av hvitt" og "Washingtin" ble utgitt i november 2008 under tittelen Bsider. I 2009 var han ansatt som historiens første faste husdramatiker på Nationaltheatret, og inngikk inn i den faste kunstneriske staben. Skuespillet Osv. ble resultatet av dette arbeidet. Johan Harstad driver i tillegg et prosjekt/en label/organisasjon ved navnet LACKTR (noen ganger brukes også "The Lacktr Prpgnda Community"). Gjennom LACKTR produserer han grafikk, lyd, film, foto og tekst som ikke utgis via Gyldendal Norsk Forlag. LACKTR sto blant annet bak cd-utgivelsen "Bring Out Your Life Vests" i 2005, som fulgte de 1000 første eksemplarene av romanen "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?", samt tekst/lydprosjektet "PradaDADA" (som besto av Harstad, John Erik Riley, Bjørn Erik Haugen og Lasse Marhaug). LACKTR co-produserte også den første produksjonen av skuespillet Krasnoyarsk på Det Norske Teater i 2008 og medlemmer av organisasjonen er også involvert i bandet "The Sell Out Space Girls", en blanding av eksperimentell jazz, live mix, dj-ing og støymusikk. Siden 2005 har LACKTR også hatt ansvar for bokomslag til Harstads utgivelser. LACKTR driver stort sett i liten skala, men har to omfangsrike nettsider/blogger på internett. Selv har Harstad bedt om at det ikke opprettes lenker til LACKTRs nettsider, for slik å kunne beholde friheten til å bruke den som han ønsker. Nettsidene er også beryktet for å publisere informasjon som blander fakta og fiksjon, kalkulert desinformasjon blandet sammen med reelle nyheter. LACKTR samarbeider også fra tid til annen med diverse norske forfattere, kunstnere og musikere, enten disse bidrar åpent eller under psevdonym. LACKTRs produksjon og organisasjon kan også sees på som et kunstprosjekt/kollektiv. Da Ingar Sletten Kolloen mottok Den norske leserprisen for 2004, utpekte han Harstad som sin «lovende forfatter», og Harstad mottok dermed sin del av prisen. Egyptisk (språk). Egyptisk ble talt i Oldtidens Egypt og var et betydningsfullt språk i Orienten på den tiden. Egyptisk er et av verdens eldste litteraturspråk. Egyptisk regnes med til de afroasiatiske språka og er dermed beslektet med semittiske språk og flere andre språk i det nordlige Afrika. Egyptisk deles inn i flere utviklingsstadier. Gammelegyptisk ble talt i de eldste dynastiene og stammer antagelig fra et uregyptisk språk som var enda eldre. Mellomegyptisk dateres til så tidlig som 1900-tallet f.Kr. Senegyptisk regnes fra omkring 1100–500 f.Kr. Deretter utviklet språket seg til det såkalte demotiske språket som ble brukt frem til 400 e.Kr. Siden utviklet språket seg til koptisk, som ble talt frem til 1600-tallet e.Kr. og fortsatt brukes i kirken. I likhet med de semittiske språka ble verbene bøyd i aspekt, etter om en handling var avsluttet eller uavsluttet. Albanere. Albanere er et etnisk folkeslag som ofte blir assosiert med Albania, Kosovo, Makedonia og det albanske språket. Majoriteten av albanere bor i dag i Albania, Kosovo, Makedonia,Hellas og Montenegro. Albanere stammer fra Illyrerne. Albanere bosatt i Albania er delt i to grupper kulturelt og språklig, gegerne i nord og toskerne i sør, med elven Shkumbi som skillelinje. Pannonia. Romerrikets provinser, Pannonia markert med rødt. Pannonia er et gammelt land som grenset mot Donau i nord og øst, mot Romerriket i vest og mot Dalmatia i sør. Pannonia var lokalisert i området av dagens land: Østerrike, Kroatia, Ungarn, Serbia, Slovenia og Bosnia-Hercegovina. I dag blir betegnelsen brukt for det som kalles Transdanubia i Ungarn og for den nordlige delen av tidligere Jugoslavia. Landet ble etablert i det 4. århundre f.Kr. og fra år 9 f.Kr. var det underlagt flere stater og imperier før det etter første verdenskrig definitivt ble oppløst da det ble delt mellom Østerrike, Ungarn, og Kongeriket av Serbere, Kroater og Slovenere. Afroasiatiske språk. Afroasiatiske språk er en språkfamilie som består av undergruppene semittiske språk, egyptisk, omotiske språk, tsjadiske språk, bejaspråk, kusjittiske språk og berbiske språk. Det er bred enighet blant språkforskere i dag om at disse språkene (med unntak av omotiske språk) er beslektet. Siv Kristin Rotevatn. Siv Kristin Rotevatn (født 25. juli 1964 i Oslo) er en norsk forfatter. Rotevatn er utdannet cand.mag. med idehistorie mellomfag og nordisk grunnfag, og har tatt Forfatterstudiet i Bø. Hun bor i Nedre Eiker. Innavl. Innavl er avvik fra tilfeldig parring i populasjoner. Det vil si parring mellom beslektede individer som har alleler som er identiske ved nedarving ('identical by descent'). Hermafrodittiske individer har mulighet for den ultimate formen for innavl: sjølbefruktning. Innavl gir avkom med redusert genetisk variasjon og økt homozygositet. Innavl fører til økt forekomst av homozygositet hos populasjonens individer. Dødelige eller skadelige alleler vil i økt grad forekomme i homozygot form som resultat av innavl. Dette vil generelt gi populasjonen redusert fitness og altså avkom med generelt redusert overlevelse og/eller vigør – innavlsdepresjon. Endel sykdommer overføres recessivt, det vil si at ett slikt allel ikke gir sykdom før det samme allelet er tilstede på begge kromosomer i individet, det vil si at allelet arves fra begge foreldrene. Slike sykdomsframkallende alleler er ofte defekte, dvs. at mutasjoner gjør at allelet ikke lenger koder for et funksjonelt protein. En populasjons sunnhet betegnes ofte ut i fra heterozygositet. En populasjon som er sterkt preget av innavl, dvs. at populasjonens fitness er redusert i forhold til en populasjon der innavlsnivået er lavere, er rammet av innavlsdepresjon. I avlssammenheng kan tiltak mot innavlsdepresjon være å innføre nye individer med annen genetisk sammensetning fra fjerntliggende områder. Et eksempel på en art som er utsatt for innavlsdepresjon på grunn av liten bestand er den norske fjellreven. Tvrtko Kotromanić. Tvrtko I (født Tvrtko Kotromanić i 1338, død 23. mars 1391) blir sett på som den største innfødte hersker av kongedømmet Bosnia under middelalderen. Han hersket fra 1353 til 1391, først som "ban", og fra 1377 som den første bosniske kongen. Tvrtko I var en innfødt hersker og hans stat inneholdt mesteparten av dagens Bosnia-Hercegovina og noen deler av Kroatia og Serbia og Montenegro slik vi kjenner det i dag. Han tok landet fra et lite autonomt området til et velstående kongerike. Han døde i 1391 under mystiske omstendigheter og det er trodd at han ble forgiftet av dominikanerordenen p.g.a. interne stridigheter over hans foreslåtte giftemål med en Habsburger. Kotromanić, Tvrtko Kotromanić, Tvrtko Liste over norske boligbyggelag. Oversikten er basert på medlemsoversikten til Norske Boligbyggelags Landsforbund, rangert fylkesvis. Finnmark. Norske boligorganisasjoner Boligbyggelag Indre Østfold Boligbyggelag. Indre Østfold Boligbyggelag (tidligere Eidsberg Boligbyggelag) ble startet 7. desember 1961 og opererer i flere kommuner i Østfold, blant annet Eidsberg, Trøgstad og Marker i Østfold. Boligbyggelaget skiftet navn til dagens i 2007. Boligbyggelaget har ca. 1 900 medlemmer og forvalter 1000 boliger i 48 borettslag, sameier og andre selskap. Eidsberg Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Hillel Slovak. Hillel Slovak (født 13. april 1962, død 25. juni 1988) var en amerikansk gitarist. Han ble født i Haifa i Israel og flyttet til Amerika med sine foreldre da han var 4 år. Han var med i originalbesetningen i bandet Red Hot Chili Peppers, sammen med Anthony Kiedis og Michael "Flea" Balzary. Slovak døde av en overdose i 1988 etter mange års narkotikamisbruk. Etter hans bortgang ble John Frusciante ny gitarist i Red Hot Chili Peppers. Saltstraumen bru. Saltstraumen bru er ei fritt frambygg-bru som krysser Saltstraumen mellom Knaplundøya og Straumøya i Bodø kommune i Nordland. Brua er 768 meter lang, lengste spenn er 160 meter og seilingshøyden er 41 meter. Brua har 10 spenn. Den ble åpnet i 1978 og er en del av fylkesvei 17. Saltstraumen bru ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Trivia. I Bodø er det et russekrav blant russen å løpe naken (I senere tid, i undertøyet) over Saltstraumen bru. Indre Sunnan bru. Indre Sunnan bru er ei bru mellom Straumøya og fastlandet ikke langt fra Saltstraumen i Bodø kommune i Nordland. Brua er 360 meter lang og har et hovedspenn på 165 meter. Den er en del av riksvei 17. Åselistraumen bru. Åselistraumen bru er en bjelkebro som krysser Åselistraumen i Bodø kommune i Nordland. Brua er 200 meter lang og har lengste spenn på 30 meter. Den er en del av riksvei 17. Brua er kjent for å ha mye sidevind. Kjellingstraumen bru. Kjellingstraumen bru er ei hengebru som krysser Kjellingsundet i Gildeskål kommune i Nordland. Brua er 662 meter lang, og hovedspennet er 260 meter. Brua ble åpnet i 1975 og er en del av fylkesvei 17. Øystein Norvoll. Øystein Norvoll (født 26. juni 1954) er en norsk jazzmusiker (gitar), tidlig interessert og vinner av den europeiske «Gjett på Jazz» (1973). Hans tidlige inspirasjon lå i vestkyst-jazzens Barney Kessel og Jim Hall. Norvoll var leder av Nordnorsk Jazzforum, og sentral i dennes utgivelse av "Distant Reports" med nordnorsk jazz (Gemini, 2001). «Øystein Norvoll quintet» besøkte Kongsberg Jazzfestival i 1988. Han har ellers spilt med Hallgeir Pedersen i deres samarbeidsprosjekt «Bebop Guitars» (Nordland Musikkfestuke og Festspillene i Nord-Norge, 1999), ektefellen Marit Sandvik (duo på Moldejazz 2003), Jan Arvid Johansen på «Tonen og Kjærligheten» (2005), samt Stett med Jørn Øien, Asbjørn Johannessen, Konrad Kaspersen og Trond Sverre Hansen (1989). I «Bossa Nordpå» ga han ut platen "Uma Onda No Mar" (2005), sammen med Marit Sandvik vokal, Henning Gravrok saksofon, Finn Sletten trommer, Oddmund Finnseth bass og Helge Sveen saksofon. Internasjonalt har han samarbeidet med gitarkollegene Randy Johnston, Louis Stewart og altsaksofonisten Jon Gordon. Han er lærer i musikkskolen i Tromsø. Radiopeileorientering. Radiopeileorientering er en sport som kombinerer orientering og radiopeiling. Forkortelsen for sporten er på norsk "rpo" og på engelsk "ARDF" som står for "amateur radio direciton finding". RPO utøves ved at deltagerne skal fra et felles startpunkt finne fem radioposter i valgfri rekkefølge og deretter til et felles målpunkt. Både antall poster som er funnet og total løpstid teller i konkurransen. Postene er ikke avmerket på kartet og utøverne finner disse ved bruk av radiopeilemottakeren og med kart og kompass som hjelpemiddel. På hver post er det plassert en liten radiosender. Alle senderne er synkroniserte og i løpet av en periode på fem minutter sender de i ett minutt hver. Det er to typer konkurranser og forskjellen består i hvilken radiofrekvens utstyret bruker, hhv 80m (kortbølge) og 2m (VHF). Et "rpo" løp er normalt mellom 4 og 6 km langt og de beste i Norge bruker ca 1t på løpet. I Norge arrangeres det ukentlige rpo løp på Østlandet og Norgesmesterskap på 80m og 2m. De Nordiske landene arrangerer Nordisk Mesterskap som er et turnerende mesterskap. Norge skal arrangere Nordisk Mesterskap i 2007. Utstyr radiopeilemottakere. For mottak av signalene fra postene brukes en radiopeilemottaker. På 80 m brukes en håndholdt radiomottaker med innebygget ferrittantenne som avbildet. Radiopeilemottaker for 80m frekvensbånd Retningen til RPO-posten bestemmes ved å dreie radioen rundt samtidig som man lytter på signalstyrken. Retning til posten er der hvor signalet er svakest i antennens lengderetning. Nøyaktigheten er avhengig av avstand til posten, og det er mulig å bestemme peilingen med en nøyaktighet på mellom 5 og 10 grader. Siden antennen har to lengderetninger, må løperen bestemme om retningen er til eller fra. Dette gjøres ved å koble sammen to antenner, en elektrisk antenne og den magnetiske ferrittantennen. Antennens egenskap endres til å skille mellom det sterkeste og det svakeste signalet når radiomottakeren vendes 180 grader rundt. Noen mottakere bruker en rammeantenne som består av en sirkelformet metallring med diameter ca 30 cm. Funksjonelt er disse antennene identisk med ferrittantenne, bortsett fra den fysiske utformingen. For 2 m brukes en type yagiantenne som består av to eller flere antenneelementer. Denne typen antenner ligner en fjernsynsantenne, men er tilpasset radiofrekvensen som brukes til "radiopeileorientering". Retningen til posten bestemmes ved å dreie antennen rundt og lytte etter det sterkeste signalet. For 2 m er utfordringen at radiosignalet reflekteres fra fjell og andre flater ute i naturen. Løperen må være i kontinuerlig bevegelse og utføre mange peilinger mot samme post ved å dreie antennen rundt og lytte til signalets styrke. Historie. Radiopeileorientering startet som en sport blant radioamatører på 1930 tallet. I øst-europa har sporten vært utbredt, både som folkesport og som militær sport hvor dette var en del av deres militære beredskap. I Skandinavia har sporten størst utbredelse i Sverige. I Norge er det først og fremst i Østlandsområdet at sporten utøves, og da innenfor radioamatørmiljøet, hvor utøverne har kombinert orientering og radiopeileorienteing. Tidligere ble dette omtalt som "revejakt", men denne betegnelsen er nå ikke brukt i Norge. Mange speidere har stiftet bekjentskap med denne sporten gjennom aktiviteten radiospeiding. Beskrivelse av konkurranse og regler. Radiopeileorientering følger internasjonale regler for konkurransen som er utformet av IARU. Denne organisasjonen er ansvarlig for internasjonale konkurranser som VM og EM. I Norge er "rpo" organisert av foreningen " Radiopeileorientering Norge" (LA-ARDF), som igjen er tilsluttet NRRL. En konkurranse i radiopeileorientering utøves som et vanlig orienteringsløp. Hver utøver har et orienteringskart, kompass og en radiopeilemottaker. For hver radipeiling til postene kan utøveren tegne inn retning på kartet. Styrkenivået fra radioposten gir en indikasjon på avstanden, og hvis utøveren tar peilinger fra flere steder på kartet vil kryssningspunktene vise hvor posten er plassert innenfor en usikkerhetsradius fra 100m til 300m. Posten er markert med et lite o-flagg på 15x15cm og er synlig kun på kort avstand. Posten må derfor finnes i den perioden når den sender. En av utfordringene til "rpo" løperen er derfor å beregne løpsfart slik at posten nås i den perioden den sender, hvis ikke må man vente til neste periode for å finne den. Varianter av radiopeileorientering. Det finnes flere ulike varianter av radiopeileorientering. "Fox o-ring" består i å finne poster som er markert på kartet innenfor en liten radius. Postene sender kontinuerlig med svak styrke og høres kun når man er innenfor området hvor posten er markert på kartet. Det kan være flere enn fem poster i et løp. Postantallet og periodetid kan variere. Internasjonale regler som følges i VM og EM har løyper med fem poster med fem minutts syklus. I Sverige bruker de syv poster og ti minutts syklus på postsenderene. "Park radio-o" er en konkurranseform hvor postene sender hele tiden med på ulik frekvens. Løperene må da finne postene ved å søke på de ulike frekvensene som oppgis før start. Vanlig postantall er fem eller seks. Brønnøysundbrua. Brønnøysundbrua er ei fritt frambygg-bru som forbinder øya Torget med fastlandet ikke så langt fra Brønnøysund i Nordland. Brua er 550 meter lang, lengste spenn er 110 meter, og brua har seilingshøyde på 30 meter. Brua har 20 spenn. Den ble åpnet i 1979 og er del av fylkesvei 54. Øya Torget er mest kjent for fjellet Torghatten. No Means No. NoMeansNo under en konsert i Finland i 2007. NoMeansNo er et kanadisk band som spiller musikk i grenselandet mellom punk, hardcore, jazz og progressiv rock. Stammen i bandet har siden det ble opprettet i 1979 vært brødrene Rob (bass, vokalist) og John Wright (trommer, vokal, keyboard). I 1983 ble Andy Kerr med på gitar og vokal, før han i 1991 ble erstattet av Tom Holliston. NoMeansNo har også gitt ut plater under navnet "Mr. Right and Mr. Wrong", som åpenbart spiller på Wright-brødrenes etternavn. Helt fra starten har bandet hatt en bevisst undergrunnspolicy. Mens mange av de tidligere utgivelsene var utgitt på Jello Biafras plateselskap Alternative Tentacles, gir de i dag ut platene sine på Southern Records og sitt eget plateselskap Wrong Records, som distribueres gjennom Southern. De første utgivelsene til bandet før Kerr ble med ble også gitt ut på egenhånd i svært begrensede opplag. Gjenombruddet i undergrunnsmiljøet kom med deres andre fullengdes utgivelse "Sex Mad" i 1986, og frem til 2000 ga de ut 10 nye fullengdere, hvorav en sammen med Jello Biafra, og flere EP-er og singelutgivelser. Bandet holder det fremdeles gående og i august 2006 kom bandets første fullengdes CD med nye sanger på seks år, "All Roads Lead to Ausfahrt". I 2004 kom også en live-DVD fra London sammen med bandets alter ego The Hanson Brothers. Musikalsk kjennetegnes NoMeansNo med at de blander punkens aggressivitet med tidvis avanserte rytme- og melodimønstre, og bandet regnes dermed av enkelte blant matematikkrockens ukjente gudfedre. Bandet tar i tekstene sine ofte opp kontroversielle temaer. Det kanskje fremste eksemplet er sangen «Dad» fra "Sex Mad" som omhandler incest. En rekke av tekstene deres beskriver videre et kaldt, umenneskelig samfunn, dog med et sarkastisk glimt i øyet, som i sangene «Kill Everyone Now» fra "Why do They Call Me Mr. Happy?", The Graveyard Shift» fra "No One" og «0+2=1» fra plata med samme tittel. Live er bandet kjent for å etterstrebe et godt forhold til publikum gjennom humor og engasjement, noe som gjør bandet til et av de mest populære innenfor undergrunnspunken, på tross av at medlemmene er rundt 50 år gamle. Hallgeir Pedersen. Hallgeir Pedersen (født 24. mai 1973 i Tromsø) er en norsk jazzmusiker (gitar) og komponist. Oppvekst og Hard-Rock. Han vokste opp i Finnmarksbygda Øksfjord og var stilmessig heavy-metal gitarist inntil fylte 15 år. Hans første inspirasjonskilder var grupper som Dio, TNT, Whitesnake, Rainbow, Iron Maiden, Dire Straits og Kiss. Søken mot den klassisk-inspirerte svenske gitaristen Yngwie Malmsteen, ledet ham inn på musikken til Johann Sebastian Bach. Etter å ha viet seg til klassisk gitar på musikklinja ved Holstbakken videregående skole i Alta (1989–92), utviklet han etterhvert sans for bebop, ved å bli introdusert for plater med den norske jazzgitar-legenden, Thorgeir Stubø (1943–1986). Hans første jazzgruppe var «Alta Jazz Trio», som han festival-debuterte med på Varangerfestivalen i 1995. Deretter spilte han sammen med bassist Dag Erik Pedersen i trioen til den rumenske pianisten Constantin Tanase (Nuti Tanase Trio). Pedersen hadde alt på denne tiden en moden spillestil, noe som ikke ble registrert av jazzpressen da han stort sett turnérte rundt i "isolerte" Finnmark. Dette skulle snart endre seg. Fantomet fra Øksfjord. I 1998 startet han Bebop Guitars med gitarkollega Øystein Norvoll. Gruppa ble valgt til å representere Nordnorsk Jazzforum på deres 25-års jubileum, hvor de bl.a spilte på Festspillene i Nord-Norge i 1999. Pedersen ble oppdaget av NRKs jazzguru Erling Wicklund, som produserte Pedersens første helaftens radio konsert med Bebop Guitars live fra Nordland Musikkfestuke i Bodø for NRK P2, Jazzklubben samme år og vakte med dette nasjonal oppsikt. Han ble i jazzpressen etter dette ofte referert til som – «Norges bebop konge på gitar» og «Fantomet fra Øksfjord». Hallgeir Pedersen Trio. Siden 1999 har han ledet sin egen Hallgeir Pedersen Trio med Trond Sverre Hansen (trommer) og Konrad Kaspersen (bass), som med støtte fra Norsk jazzforum kunne turnére landet i 2001, deriblant på Trondheim Jazzfestival. Trioen spilte inn sin første plate, "West Coast Blues" (Pedersens debut) på klubben Blå I Oslo, under denne turnéen (utgitt på Hot Club Records i 2002). Utgivelsen har høstet strålende krittikker i bl.a jazztidsskriftet: "Orkesterjournalen" (nr.1, 2003) og det amerikanske magasinet Just jazz Guitar (nr.5, 2003). Her tolkes egne komposisjoner, samt låter av Wes Montgomery og Kenny Burrell. Pedersen var også i året 2002 den første mottaker av Randi Hultins minnepris. På trioens andre plate, "Wistful" (2004) tolkes bl.a hans ballade, Theme for Thorgeir, dedikert til sin helt, Thorgeir Stubø. Bluero (2006), innspilt i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug bak spakene, er trioens tredje utgivelse som av Erling Wicklund i NRK P2, Jazzbasillen (2006) beskriver som: -Bebop gitar dyrket til det fullkomne og studio lyd som setter ny internasjonal standard. Jazz Jorda Rundt. Trioen deltok med synthgruppa Bol i NRK radios bidrag til EBU, Jazz jorda rundt i 2003. Denne konserten ble kringkastet til 18 land. Her med bassist Steinar Raknes, som vikarierte i trioen i 2002 og 2003, etter at Kaspersen meldte frafall grunnet sykdom. Bjørn Alterhaug har siden plata "Wistful", vært trioens faste bassist. Trio-utgaven, Pedersen/Alterhaug/Hansen, mottok Norsk Kulturråds ensemblestøtte i 2005, spilte på Moldejazz samme år, samt Vossajazz i 2006. Solist. Hallgeir Pedersen har vært solist med en rekke ensembler, bl.a med Norsk Universal Orkester i 2003 (under ledelse av Lars Erik Gudim), med "Jubileums-varitéet" på Kongsberg jazzfestival i 2004 og spilt med den samiske artisten Ingor Ante Ailu Gaup (Áillos) på den sjøsamiske festivalen Riddu Riđđu (2003). Han har medvirket på flere av trompetist Tore Johansens prosjekter, bl.a som medlem av "Tribute til Lars Gullin" (2004, 2005). Pedersens gitarspill kan oppleves på Johansens tredje plate, Windows (Gemini Records, 2003). Her med Roger Johansen på trommer og Ole Morten Vågan på bass. Hallgeir Pedersen ble valgt til å representerte Norge på International Bebop Guitar-meeting, i 2006, sammen med en rekke utenlandske gitar-kolleger, bl.a Louis Stewart (Irland), Martin Taylor (England) og Randy Johnston (USA). Internasjonal. Andre prosjekter som Pedersen er leder for er "Rosengren Quartet", som har eksistert siden 2003. Dette er et samarbeide med den svenske saksofon-giganten, Bernt Rosengren. Ensemblet spilte bl.a på Nordlysfestivalen, Nattjazzen og Oslo Jazzfestival i 2003, der NRK P2, lydfestet Oslo-konserten for en helaftens sending. På siste turné-runde i 2006, ble den finske altsaksofon-stjernen, Jukka Perko, invitert inn i besetningen på bestilling fra Dølajazz. Hallgeir Pedersen har også nylig inngått et samarbeide om en kvartett med den norske pianisten, Ivar Antonsen. Pedersens internasjonale turnévirksomhet strekker seg bla.a fra Russland, Sverige, Ukraina og USA. Oktoberutgaven i 2004 av Orkesterjournalen (Sverige) skrev følgende: -Långt uppe i nordnorska Finnmark finns det lilla samhället Øksfjord. Där bor 30- årige gitarristen Hallgeir Pedersen. Han tilhör kvalitativt sett världseliten på sitt instrument. Så enkelt är det. Mens Moldejazz i sitt program for år 2005, beskrev Pedersen som - jazzgitarist av aller ypperste format, med særpreget spillestil. Hallgeir Pedersen var vinneren av Stubøprisen, 2007. I 2010 og 2011 var Hallgeir Pedersen musikalsk leder for The Groove Valley Jazzcamp I Beiarn, Norge, og i 2012 vil han ha det samme ansvaret for festivalen som arrangeres for første gang i Arkhangelsk i Russland. Sitater. På spørsmål hvordan han ville beskrive jazzmiljøet på hjemplassen: "Det e æ som e jazzmiljøet i Øksfjord”. Alveld. Alveld er en sykdom hos sau som gir leverskade, oppsvulmet ansikt og overfølsomhet for lys. Man har antatt at sykdommen henger sammen med inntak av romeplanten, men sopp eller alger er også en mulighet, kanskje i kombinasjon med rome. Forekomst. Skriftlige kilder nevner alveld i Norge første gang i 1891 men sykdommen har trolig vert kjent i landet i flere hundre år før dette. Den forekommer også i nordlige Storbritannia og Nord-Irland Sykdommen forekommer hos lam som har beitet på romeplanten. Den opptrer spesielt hos hvite lam og er sjelden hos voksne dyr. Alveld melder seg etter at lammene har beitet på romeplanten 1-2 uker. I lavt lende med tidlig vår sees det første tilfellene tidlig i mai mens juli pleier å være den verste måneden. Sykdommen opptrer gjerne i perioder med solgløtt og dis etter en våt og kald periode, såkalt alveldver. Det er mer alveld i våte enn i tørre år og vestlandet er spesielt utsatt. Symptom. Urolige lam som gnir hodet mot bakken og har vondt. Det samler seg væske i underhudsvevet på hodet slik at ørene blir store og henger ned og ansiktet blir oppsvulmet. Dyrene blir lyssky og prøver å unngå sollyset. Kroppstemperatur, puls og pusterate øker. Etter en tid kan væske sive ut og størkne på huden og skorper vil falle av. Det er ikke uvanlig at lammene blir blinde. Slimhinnene kan ha en gulfarge som tyder på gulsott og dermed leverskade. Både svarte og lyse dyr kan få gulsott, såkalt indre alveld. Diaré er vanlig. Lammene blir hemmet i vekst og utvikling og kan stryke med. Årsak. Allerede før 1920 var det kjent at sykdommen bare oppstod hos lam som beitet på rome. Det finnes flere teorier om årsakssammenhengen, men det er enighet om at sykdommen er kjennetegnet ved leverskader og blokkering av gallegangene i leveren. Uavhengig av årsak, er det dette som forårsaker at fylloerytrin hopes opp i kroppen og går ut i blodet. Fylloerytrin er en rest av klorofyllmolekylene fra sauens føde. Fylloerytrinet hoper seg opp i huden og starter en fotosyntese reaksjon når sauen blir utsatt for sollys. Dette kalles hepatogen fotosensibilisering, som altså gir symptomene på alveld. Saponinhypotesen. Når det gjelder leverskaden er årsakssammenhengen mer uklar. Den mest populære hypotesen har vært at steroide saponiner i romeplanten forårsaker en forgiftning. Denne hypotesen har stått sterkt ikke minst fordi man har funnet beslektede saponiner i planter som forårsaker lignende sykdommer i andre land. Man har derfor sett på steroide saponiner som en fellesnemner for levergiftige fotosensibiliseringer. Hypotesen er styrket av at for noen av sykdommene har man analysert stoffene som blokkerer gallegangene. Dette viste seg å vere episarsasapogenin-ß-D-glukuronid og epismilagenin-ß-D-glukuronid som er kjemisk avledet fra saponinene. Dette beviser imidlertid ikke at saponinene i seg selv utløste sykdommen. Ifølge støtter ikke kontrollerte forsøk og prøver tatt i felten hypotesen om saponinet som hovedårsak. Man finner rett og slett ikke en korrelasjon mellom høye konsentrasjoner av saponiner og utbrudd av alveld. Kofaktorhypotesen. Forskningen har i de senere år dreid over mot "kofaktor hypotesen", der man undersøker om andre faktorer er avgjørende, kanskje i vekselvirkning med saponin. Man har derfor vurdert om andre plantersopper, bakterier og blågrønnbakterier i sauens beite kunne inneholde medvirkende stoffer. I flere år har man spesielt sett etter bakterier og mikrosopper både på romeplanten, andre planter og på vissen fjorårsvegetasjon. En idé er at det kan ligge til rette for oppblomstring av disse i våte kjølige "alveld-somre". En slik kofaktorhypotese er at lammene blir forgiftet av Sporidesmin, en type mykotoksin produsert av en sopp som infiserer romeplanten. Soppen "Cladosporium macrocarpum" har vært antydet som en mulig kandidat. Man har også hatt soppen "Pithomyces chartarum" i kikkerten, fordi det er kjent at sporidesmin fra denne soppen forårsaker sauesykdommen facial eczema som ligner på alveld. Man har imidlertid per 2008 hverken greid å påvise P. chartarum eller sopper med lignende effekt her i landet. Systemiske problem. Det er kjent at problemet med alveld øket på 1970 og '80 talet og spredde seg til nye områder. I framsettes ideer om mer 'systemiske' årsaker til spredningen. En mulig årsak er den genetiske endringen i norsk sau de siste tiårene. Sauer ble tradisjonelt brukt til avl i det området det var oppvokst i. Over tid kunne dødeligheten hos lam gi et seleksjonspress som tilpasset den lokale sauerasen til giftstoffet i alveld. I siste halvdel av nittenhundretallet ble det flere ganger importert sau fra England. På slutten av 1960 tallet ble det også opprettet flere vær-ringer som bidro til å blande genetisk materiale mellom det norske innlandet og kysten. Begge deler bidro til å vanne ut eventuelle lokale tilpasninger. Det må her bemerkes at Alveld også er et kjent problem i nordlige Storbritannia og Nord-Irland, der romeplanten forekommer. En annen mulig faktor er at antallet storfe som beitet på utmark med romeplanter sank, samtidig som antallet sauer økte. Dette kan ha gitt prosentvis større andel av romeplanter i sauens daglige fórinntak. Endringer i pH grunnet sur nedbør eller klimaendringer kan også ha gitt mer romeplanter enn før, men dette er i dag bare spekulasjoner. Nyresvikt. Hos storfe og elg kan romeplanten noen ganger forårsake akutt nyresvikt. Man finner en lettere forbigående nyresvikt også hos lam som beiter på romeplanten. Man har tidliger ment at dette kunne skyldes furanonet 3-metoksy-2(5 H)-furanon som finnes i romeplanten, men forsøk viste at nyreceller dyrket i kultur ikke viste klare reaksjoner på denne. Ett annet stoff, 5-hydroksy-4-metoksy-2(5 H)-furanon hadde moderat skadelig effekt mens saponiner ga den klart sterkeste negative effekten. Det ble også utført et forsøk der lam fikk fôrtilskudd med saponiner, noe som ga akutt nyresvikt hos flere lam. Saponiner ble funnet i både lever og nyre, noe som var ovverraskende da man tidligere trodde at saponiner blir omdannet til sapogeniner og sukker i vommen hos drøvtyggere. Om det samme kan skje under naturlig beiting på rome er uavklart. Man har ennå ikke et endelig svar på hva som forårsaker alveld, men det er mange muligheter for samspill mellom flere faktorer. Saponiner er del av plantenes immunforsvar, noe som kanskje kan gi forhøyede saponinverdier i planter som er angrepet av sopp og dermed en "cocktail" av flere stoffer i lammenes fôr. Behandling. Syke lam bør settes i et mørkt og svalt rom sammen med moren og stå der en uke eller mer. Skadene på hodet bør behandles lokalt og man kan også prøve å forbedre allmenntilstanden til dyret. Det finnes ingen spesifikk medisin mot alveld. Forebygging. Svart ull hos Suffolk beskytter utsatte steder på huden Det beste er å holde sauene borte fra beiteområder med romeplante. Romeplanten kan eventuelt fjernes ved gjødsling der dette er praktisk mulig. Ved en runde kalking og fosforgjødsling hvert år er romeplanten borte etter 3 år. I utsatte områder kan man velge saueraser som har vist seg mer motstandsdyktige mot alveld. Det har vist seg at alveld er vanligere hos lam med hemoglobin type BB enn med type AA. Sauerasen spælsau har type AA hos 99% av lammene, mens dalarasen har den hos 79%. Tross dette fant at Spæl-lam var mer utsatt for alveld enn norsk pelssau. Et annet alternativ er å benytte sauerasen suffolk. Denne kjennetegnes ved å ha svart ull på hodet men ellers hvit ull. Dette gir en økt beskyttelse mot sollys på utsatte steder på kroppen, uten tap av salgsverdi for ullen. Andre navn på sykdommen. Andre norske navn på sykdommen er "alvella", "hudbrand", "yla", "håvesot", "den galne sotten", "lyngsyke" og "lyngsot". I Storbritannia har den navn som "saut", "yellowses" og "plochteach". Det siste etter gælisk "plocach" som betyr oppsvulmet hode. Beslektede sykdommer. Det er heller ikke usannsynlig at det er en sammenheng med såkalt Høstalveld. Denne er ikke koblet til romeplanten men soppvekst kan også her vere årsaken. Man ser det gjerne når lam flyttes fra beite på fjell og hei til kulturbeite tidlig på høsten, i september – oktober. Symptomene ligner på alveld men kommer svært brått og kroppstemperaturen går ofte over 41 grader. Et par dager innendørs kan vere tilstrekkelig behandling. Alternative Tentacles. Alternative Tentacles er et amerikansk plateselskap som ble opprettet i 1979 av bandet Dead Kennedys for å gi ut singelen "California Über Alles". Selskapet har siden vært drevet av bandets vokalist Jello Biafra. Gjennom 80- og 90-tallet var selskapet blant de fremste undergrunnsselskapene for punk og tilstøtende sjangre i USA. Blant bandene som er gitt ut kan i tillegg til Dead Kennedys nevnes DOA, Alice Donut, 7 Seconds, No Means No, Lard, Butthole Surfers, Half Japanese og Neurosis. Selv om selskapet fortsatt gir ut musikk, har det de siste årene satset mer på politiske verbalutgivelser, og har gitt ut plater med bl.a. Noam Chomsky, Greg Palast, Arundhati Roy, Norman Finkelstein og Howard Zinn. I 2001 fradømte en domstol selskapet retten til å gi ut nye opplag av plater med Dead Kennedys etter at de tidligere medlemmene saksøkte Biafra etter at han nektet å utnytte bandets musikk kommersielt og å la seg bruke av de andre medlemmene da de bestemte seg for å gjenforene bandet. DOA. D.O.A. er et kanadisk hardcore punk-band som har holdt det gående siden 1978. Bandet har gitt ut over 20 album, og har hatt stor innflytelse på en rekke andre band, deriblant Red Hot Chili Peppers, Green Day, Offspring og No Means No. Marit Sandvik. Marit Sandvik (født 19. juli 1956 i Harstad) er en norsk jazzsanger. Hun har medvirket i en rekke vokal- og jazzgrupper i Harstad, Trondheim og Tromsø. Sandvik etablerte i 1993 sekstetten Bossa Nordpå med Helge Sveen, Henning Gravrok, Øystein Norvoll, Oddmund Finnseth og Finn Sletten. I 1997 startet hun Norvoll/Sandvik duo sammen med gitarist Øystein Norvoll, og var medlem av vokalkvartetten Plagiacci, som i 1998 satte opp Hasse&Tage-revyen "Spader, Madam!". Med sin egen kvintett Marit Sandvik Band (etablert 1998), med Henning Gravrok, Eivind Valnes, Sigurd Ulveseth og Finn Sletten) har hun turnert internasjonalt. Hun medvirker på Nordnorsk Jazzforums "Distant Reports" (2001), Jan Arvid Johansens "Tonen og Kjærligheten" (2005), Roger Johansens "Evening Songs" (2005) og "World of Emily" (2007), Henning Gravroks "Q" (2009), Jørgen Nordeng/Joddskis "Krig og kjærlighet" (2010), Tore Johansens "Natt, stille" (2010) og "Nord" (2011). Hun er bosatt i Tromsø og ledet Tromsø Jazzklubb (1990–1996). Golden Gate Bridge. Golden Gate Bridge er en hengebro over Golden Gate, munningen av San Francisco-bukten i Stillehavet. Broen forbinder San Francisco med Marin County. Denne berømte røde broen kalles gjerne for Den gylne port, og er 2,7 km lang. Den er en del av California State Route 1. Broen er ved gjennomsnittlig tidevann 67.1 meter over havet Broen ble bygget mellom 1933 og 1937, og er med sitt 1280 meter lange hovedspenn en av verdens lengste hengebroer. Den var inntil 1964 verdens lengste bro totalt. Broen er en vektankret hengebro, og 1280 meter med åpent vann passerer under dens to høye brutårn av stål. Broens to hovedkabler er spent mellom to elegante tårn og veier 11 000 tonn hver. Hovedkablene er laget av over 25 000 individuelle vaiere, og overfører vertikalkrefter fra brodekket til tårnene. Golden Gate Bridge var en suksess og hadde inntjent sine kostnader på 75 millioner dollar innen 1971. Kun reisende på vei sørover inn i San Francisco måtte betale bompenger. De siste 70 årene har den stått imot utallige jordskjelv, inkludert det ødeleggende jordskjelvet med en styrke på 7,1 på Richters skala i 1989. Broen har bare vært stengt tre ganger på grunn av sterk vind i hele dens historie. Opsjon. En opsjon er en rett, men ikke en plikt, til på et tidspunkt å kjøpe eller selge verdipapirer (typisk aksjer), varer eller andre ytelser til en på forhånd avtalt pris. Denne fremtidige prisen kan avvike fra verdipapirets eller varens markedsverdi. En opsjon kan også gå ut på rett til å inngå eller forlenge avtale av et annet innhold, for eksempel brukes begrepet ofte i forbindelse med kontrakter innen fotball, der klubben eller spilleren gis opsjon på å forlenge en kontrakt utover den opprinnelige bindingstid. Det som påvirker verdien på en opsjon er forventet verdi av underliggende aktiva, tid til forfall og volatiliteten. Opsjoner er en vanlig form for prestasjonsrettet belønning innen næringslivet, og tilbys vanligvis først og fremst topplederne i større, gjerne børsnoterte aksjeselskaper. Hensikten er at opsjonsordningen skal fungere som motivasjon for vedkommende som tilbys opsjonen. Dersom denne bidrar til en positiv økonomisk utvikling for selskapet, og dermed høyere aksjekurs, vil vedkommende kunne realisere sin opsjon og tjene penger på selskapets verdiøkning. Opsjoner brukes også i konkurransegrunnlag for private og offentlige anskaffelser. Innbyderen ber da om å få pris på en ytelse som det ikke er sikkert om vil bli bestilt. Vilkårene for å bestille ytelsen, f.eks. innen en tidsfrist, er normalt satt i konkurransegrunnlaget. Prisen på opsjonen kan være en del av konkurransen og inngå i vurderingen av hvilket tilbud eller anbud som skal bli tildelt kontrakten. Prisen skal regnes med i anskaffelsens verdi i forhold til reglene om nasjonale eller EØS-terskelverdier i offentlige anskaffelser. Opsjoner av denne typen kan være forskjellige fra aksje- og vareopsjoner, fordi opsjonsytelsene her ofte bare er deler av en større anskaffelse og leveransekontrakt. Også betegnelsen «negativ opsjon» er brukt om ytelser som innbyderen eller kjøperen (byggherren) forbeholder seg rett til å trekke ut av leveransen på nærmere vilkår. Dette er dermed ganske likt en avbestilling. En opsjon kan være en form for forkjøpsrett, en betinget avtale, en foreløpig avtale og en såkalt «intensjonsavtale». Kjøpsopsjon. Dersom markedsverdien på det avtalte tidspunkt er høyere enn den avtalte prisen i opsjonen, vil opsjonshaveren kunne kjøpe til den fastsatte, lavere prisen, og dernest videreselge til markedspris, og dermed innkassere en gevinst. Dersom prisen er lavere enn prisen i opsjonen, lar opsjonshaveren normalt være å realisere opsjonen. Dette er mest aktuelt ved verdipapirer og varer. Salgsopsjon. Dersom markedsverdien på det avtalte tidspunkt er lavere enn den avtalte prisen i opsjonen, vil opsjonshaveren kunne kjøpe til markedspris og dernest selge til den fastsatte, høyere prisen, og også innkassere en gevinst. Dersom markedsprisen er høyere enn prisen i opsjonen, blir opsjonen ikke realisert. Dette er mest aktuelt ved verdipapirer og varer. Europeisk opsjon. Europeiske opsjoner skiller seg fra andre opsjonstyper ved at de bare kan utøves på forfallsdatoen. Amerikansk opsjon. En amerikansk opsjon kan utøves på et hvilket som helst tidspunkt frem til forfallsdatoen. Finansielle opsjoner som handles ved de fleste europeiske og amerikanske børser er amerikanske. Bermudaopsjon. En opsjon som kan utøves på forfall og bare noen bestemte datoer før forfall. Ticker. En ticker er en kode som brukes for handel av verdipapirer på børser og andre markedsplasser over hele verden. Et eksempel er "NHY", som representerer Norsk Hydro. Hoholmen bru. Hoholmen bru er ei fritt frambygg-bru på riksvei 828 i Herøy kommune i Nordland. Brua er en del av veiforbindelsen mellom øyene Herøy og Dønna. Brua er lang og har et hovedspenn på Kalvøyrevet bru. Kalvøyrevet bru er ei spennbetongbru i Herøy kommune i Nordland. Brua er 298 meter lang og har et hovedspenn på 95 meter. Den er en del av fylkesvei 166, som knytter øyene Indre Øksningan og Ytre Øksningan sammen med resten av Herøy kommune. Jello Biafra. Eric Reed Boucher (født 17. juni 1958), bedre kjent som Jello Biafra, er en amerikansk musiker og politisk aktivist. Han var vokalist og frontfigur i Dead Kennedys fra bandet ble startet i 1978 til det ble oppløst i 1986. Da resten av bandet begynte å spille under Dead Kenedys-navnet i 2001 tok Biafra avstand fra dette. Biafra regner seg som anarkist, men legger likevel stor vekt på behovet for organisering, og er blant annet medlem av Green Party. Ved valget i 2004 var han blant Green Party-medlemmene som støttet Ralph Nader sitt kandidatur i stedet for partiets offisielle linje om å støtte John Kerry i delstater der George W. Bush kunne vinne. Biafra ble tidlig politisk engasjert, og dette gikk hånd i hånd med interessen for punk. Etter et avbrutt studium ved University of California flyttet han til San Francisco og ble med i Dead Kennedys. I 1979 ga bandet ut sin debutplate "Fresh Fruit for Rotting Vegetables". Samme år stilte han til valg som borgermester i San Francisco på et program for bilfri by, rett til okkupasjon av tomme hus og en lov som ville tvinge alle forretningsmenn til å gå kledd i klovnedrakt. Han fikk 3,5% og kom på 4. plass av 10 kandidater. En direkte følge av Biafras kandidatur var en lov som forbød folk å stille opp under uekte navn. I 1986 ble både Dead Kennedys oppløst og Biafra skilt fra sin kone Therese Soder, som han hadde giftet seg med i 1981. Bakgrunnen for oppløsningen av bandet var at det ble trukket for retten av blant andre senere visepresidentfrue Tipper Gore for å ha lagt en støtende plakat ved albumen "Frankenchrist". Biafra mente imidlertid selv at det var fordi bandet hadde et politisk budskap, og i kjølvannet av rettssaken ga han ut verbalplata "High Priest of Harmful Matter" der han tar opp dette. Plata bidro også til å dekke saksomkostningene. I 1988 dannet Biafra bandet Lard, et band som, med flere opphold, har holdt det gående til i dag. Han ga også ut plater sammen med DOA, No Means No, 1000 Homo Djs og Steel Pole Bathtub på tidlig 1990-tall. Siden har han gitt ut to plater med bluegrass-pianisten Mojo Nixon, plater som har fått kritikere til å si han har forlatt punken, to plater med Melvins og en plate spilt inn under demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999 sammen med tidligere medlemmer av Nirvana og Soundgarden. I tillegg kommer 7 verbalplater. I 1998 kom klesfabrikanten Levis med forespørsel om å bruke Dead Kennedys-sangen "Holiday in Cambodia" i en reklame. Mens de andre tidligere medlemmene sa ja, sa Biafra nei på grunn av arbeidsforholdene selskapets arbeidere i den tredje verden arbeider under. Dette resulterte i en rettssak der Biafra og selskapet hans Alternative Tentacles ble fratatt rettighetene til Dead Kennedys' utgivelser. Biafra ble også dømt til å betale 200.000 dollar til sine tidligere venner. Biafra har også de senere årene markert seg kraftig politisk. I motsetning til mange andre anarkister kvir han seg imidlertid ikke for å bruke alle kanaler. Han har blant annet stilt opp hos Oprah Winfrey to ganger. Blant fanesakene hans er avskaffelse av dødsstraff, kamp mot politivold og avkriminalisering av lettere narkotiske stoffer. Kanstadstraumen bru. Kanstadstraumen bru er ei spennbetongbru som krysser Kanstadfjorden i Lødingen kommune i Nordland. Brua er 160 meter lang, med hovedspenn 80 meter. Brua forbinder den vestre delen av Lødingen kommune (Lødingen Vestbygd) med resten av kommunen. Den er en del av fylkesvei 837, og ble åpnet 12. desember 1976. Brua og veiforbindelsen erstattet fergeforbindelsen mellom Lødingen og Rinøyvåg, som hadde vært i drift siden 20. juni 1960. Brattsund bru. Brattsund bru er ei fritt frambygg-bro som krysser Brattsundet mellom Brattholmen og Storøya i Meløy kommune i Nordland. Brua er 194 meter lang og har et hovedspenn på 122 meter. Den er en del av fylkesvei 464, fastlandsforbindelsen til Åmøya og Grønøya. Ramsundbrua. Ramsundbrua er ei bru som krysser Ramsundet mellom Straumsneset på fastlandet og Tjeldøya i Nordland. Brua er 240 meter lang, med lengste spenn 36 meter, og den ble åpnet i 1986. Den er en del av Fv711. Brua erstattet fergeforbindelsen mellom Selnes på fastlandet og Sandnes på Tjeldøya. Fergeforbindelsen ble åpnet i 1956. Sandhornøy bru. Sandhornøy bru er ei bru som krysser Tverrsundet mellom fastlandet og Sandhornøya i Gildekål kommune i Nordland. Brua er 374 meter lang og har et hovedspenn på 154 meter. Den har 3 spenn. Brua ble åpnet i 1989 og er en arm av riksvei 17. Lisbet Hiide. Lisbet Hiide (født 15. august 1956 i Oslo) er en norsk forfatter og dramatiker. Hun ha gått på Forfatterstudiet i Bø. Hiide fikk stor kritikeroppmerksomhet for debutboken "Alices særegne opplevelse av natt" (1985). Hun er oversatt til flere språk. Støvset bru. Støvset bru er ei fritt frambygg-bru i Bodø (tidligere Skjerstad) kommune i Nordland. Brua krysser Misværfjorden mellom Store Sandøya og Støvset. Den er 420 meter lang og har et hovedspenn på 220 meter. Seilingshøyden er 20 meter, og brua har i alt 3 spenn. Brua ble åpnet i 1993 og utgjør en arm av fylkesvei 812. Vassås bru. Vassås bru er ei spennbetongbru på fylkesvei 1 i Bindal kommune i Nordland. Brua krysser fjorden Osan, ikke langt fra Terråk. Brua er 400 meter lang og har et hovedspenn på 160 meter. Den ble åpnet i 1980. Eva Jensen. Eva Jensen (født 17. august 1955) er en norsk forfatter. Hun har tatt Forfatterstudiet i Bø. Jensen debuterte i 1984. Hennes forfatterskap spenner over lyrikk, romaner, ungdomsromaner, barnebøker og billedbøker. Hun har mottatt en rekke litterære priser. Åkviksundet bru. Åkviksundet bru er ei fritt frambygg-bru som krysser Åkviksundet mellom øyene Dønna og Staulen i Nordland. Brua er en del av veiforbindelsen mellom Herøy og Dønna, riksvei 828. Åkviksundet bru er lang, med hovedspenn på og seilingshøyde Brua har tre spenn. Den ble åpnet av kong Harald V den 19. juni 1999. Daniel Tynell. Daniel Tynell (født 6. januar 1976 i Grycksbo, Dalarnas län) er en svensk langrennsløper. Han har spesialisert seg på langdistanserenn, og er først og fremst kjent for sine meritter i Vasaloppet, som han har vunnet tre ganger, i 2002, 2006 og 2009. Heksemesteren. "Heksemesteren" er en bokserie på 15 romaner skrevet av den norske forfatteren Margit Sandemo. Bøkene ble skrevet fra 1991 til 1994. Romanene handler om en islandsk heksemester- eller galdrameister- som vinner hjertet til en troskyldig og naiv pike ved navnet Tiril. Den mystiske og okkulte Móri hadde kun étt ønske: å bli verdens beste heksemester. Veien dit er hard, og for å bli det må han få tak i den beryktede Rødskinna ved å mane opp den onde biskop Gottskálk: en uhyre vanskelig oppgave som skulle koste hans rival Galdra-Loftur livet.. Margit Sandemo har senere skrevet bokserien Sagnet om lysets rike, hvor seriene sagaen om Isfolket og Heksemesteren fortsetter og sammensveises. Grycksbo. Grycksbo kirke Grycksbo er et tettsted i Falu kommune i Dalarnas län, om lag 15 kilometer nordvest for Falun i Sverige. Stedet er best kjent for sin bandyklubb, og den store papirfabrikken Grycksbo pappersbruk. Grycksbo har ca. 1800 innbyggere (år 2000). Langrennsløperen Daniel Tynell, som har vunnet Vasaloppet tre ganger, kommer fra Grycksbo. Lynyrd Skynyrd. Lynyrd Skynyrd (utale:) er et amerikansk sørstatsrockband fra Jacksonville i Florida. Bandet ble dannet sommeren 1964, og benyttet flere navn blant annet «Noble Five» og «My Backyard» før de endte på Lynyrd Skynyrd i 1970. De var med på å skape musikksjangeren sørstatsrock. De ble kjent for konsertene sine og signaturlåten «Free Bird». På toppen av karrieren i 1977 døde tre av bandets medlemmer i en flyulykke. Etter dette gikk bandet inn i en pause som varte frem til 1987. Da med vokalisten Ronnie Van Zant sin lillebror Johnny Van Zant som frontfigur. Lynyrd Skynyrd fortsetter å spille konserter og lage album, men kun Gary Rossington er igjen som original bandmedlem. 13. mars 2006, ble Lynyrd Skynyrd medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame. MCA Records anslår at Lynyrd Skynyrd har solgt over 30 millioner album, noe som overgår andre MCA Records artister som for eksempel The Who. «Free Bird» har blitt spilt over 2 millioner ganger på radio. Historie. Lynyrd Skynyrd ble startet av vokalist Ronnie Van Zant og besto av en rekke skolekamerater, blant andre Allen Collins og Gary Rossington. De spilte i starten sammen under flere navn som «My Backyard» og «Noble Five». Andre navn de benyttet var «Conqueror Worm», «Sons of Satan», «the Wildcats» og til slutt «One Percent» som de beholdt frem til 1970. Ikke lenge etter ble Billy Powell, Bob Burns og Leon Wilkeson med, og navnet ble endret til Lynyrd Skynyrd. Navnet stammer fra Rossington og Burns' strenge gymlærer, som het Leonard Skinner. Bandet spilte sammen i noen år uten videre stor suksess, før de i 1973 skrev kontrakt med MCA. Det første albumet, "(pronounced 'lĕh-'nérd 'skin-'nérd)", ble etterfulgt av en turné hvor de spilte som oppvarmingsband for The Who. De slo ikke virkelig igjennom før de slapp sitt andre album, "Second Helping". Dette kom i 1974 og inneholdt blant annet «Sweet Home Alabama». Etter "Second Helping" slapp de et par middelmådige plater, før de i 1976 slapp live-albumet "One More From the Road", som sendte bandet opp på listene igjen. 17 oktober 1977 ble "Street Survivors" sluppet. Bare tre dager etter var bandet på vei til en spillejobb i Baton Rouge, Louisiana, da flyet deres krasjet utenfor Gillburg, Mississippi. Ronnie Van Zant, Steve Gaines, Steves søster Cassie Gaines og bandets manager Dean Kilpatrick omkom. Krasjen førte til at "Street Survivors" ble en stor suksess, med de overlevende bandmedlemmene bestemte seg for å legge ned bandet. I 1987 ble Lynyrd Skynyrd gjenforent, denne gang med Ronnie Van Zants yngste bror Johnny Van Zant som vokalist. Bandet fortsatte å turnere gjennom 1990-tallet med en stadig forandring i bandmedlemmer. Referanser. Lynyrd Skynyrd Magadan. Magadan (russisk Магада́н), er en by og administrasjonssenter i Magadan oblast i Russland. Den ligger ved Tauiskbukta i Okhotskhavet, rundt 6000 km øst for Moskva. Innbyggertall: 107 500 (est. 2006), 99 399 (folketelling 2002), 151 652 (folketelling 1989). Byen ble grunnlagt på 1930-tallet, på samme sted som en tidligere bosetning fra 1920-tallet, og den fikk innvilget bystatus i 1939. Den ble administrasjonssenter i Magadan oblast i 1953. Næringsliv og transport. De viktigste næringsveiene er skipsbygging og fiske. Byen har ei havn (fullt seilbar fra mai til desember) og en liten internasjonal lufthavn, Sokol lufthavn. Den delvis uasfalterte Kolymaveien fører fra Magadan til gullgruve-regionen ved de øvre delene av elva Kolyma, og derfra videre til Jakutsk, 2200 km unna. Historie. Magadan ble grunnlagt i 1933 av Eduard Berzin, den første lederen av Dalstroj, for å fungere som havn for eksporten av gull og andre metaller fra gruvene i Kolyma-regionen. Byens størrelse og befolkning vokste hurtig, etterhvert som anleggene for den ekspanderende gruvevirksomheten i området raskt ble utbygget. I Stalintiden var Magadan et viktig transittsenter for fanger som ble sendt til arbeidsleirer. Driften av Dalstroj, et stort og brutalt gullgruvekonsern basert på tvangsarbeid, var byens viktigste økonomiske drivkraft i mange tiår i Sovjet-tiden. I mai 1944 var den amerikanske visepresidenten Henry Wallace på offisielt besøk, men han forsto ikke Magadans sanne natur. Han ble umiddelbart begeistret for sin vert, en hemmelig politimann, han beundret håndverk utført av fanger, og erklærte senere begeistret byen som «en kombinasjon av Tennessee Valley Authority og Hudson's Bay Company». Videre detaljer om denne perioden gis i artikkelen om Kolyma. Økonomi. Magadan er svært isolert. Den nærmeste større byen er Jakutsk, 2000 km unna via en vei uten fast dekke, som er best brukt om vinteren, spesielt ettersom det ikke er noen bru over elva Lena ved Jakutsk (alternativene er ferge fra Nizjnij Bestjakh om sommeren, når resten av veien kan være uframkommelig på grunn av oversvømmelse, eller over isen om vinteren). De viktigste inntektskildene for den lokale økonomien er gullutvinning og fiskeri. Gullproduksjonen har nylig gått tilbake men fremtidsutsiktene ser gode ut. Fiskefangsten har økt fra år til år, men ligger fremdeles godt under de tildelte kvotene, tydeligvis som et resultat av en aldrende flåte. Andre lokale næringsveier omfatter pasta- og pølsefabrikker og et destilleri. Selv om jordbruk er vanskelig på grunn av det strenge klimaet, så finnes det mange offentlige og private jordbruksforetak. Forholdene i Magadan har blitt forverret siden 1970-tallet, da gullutvinningen medførte høye investeringsnivåer og høy sysselsetting. I de siste årene har mange fabrikker og gruvevirksomheter blitt lagt ned, noe som har medført høy arbeidsledighet, alkoholisme og et kraftig fall i den lokale befolkningen. Videre har investeringer fra utlandet lidd under krangling om eierskap, tross svært attraktive prospekter for utvinning av gull, tinn, sølv og kull, og ikke minst ressursene av olje og naturgass i regionen. Det harde klimaet og dårlig utbygde infrastrukturen har delvis skylden, men den vanskelige overgangen fra Sovjet-tiden har ført til kollaps for mange selskaper, med det resultat at mange innbyggere har forlatt regionen. Nylig ser det ut til å ha vært gjort nye anstrengelser for å oppmuntre til investeringer fra utlandet, som kunne medføre bedringer i økonomien. Under et besøk Magadan i november 2005 støttet president Putin utvidelsen av spesielle skattefordeler for regionen for å oppmuntre til utvinning av gull. Kultur. Byen har flere kulturelle institusjoner, herunder det Regionale Antropologiske Museet, et geologisk museum, et regionalt bibliotek, og et universitet. Byen har den enorme nye ortodokse Treenighetskatedralen, en nylig fullført romersk-katolsk kirke, og minnesmerket Sorgens maske, en enorm skulptur til minne om Stalins ofre, designet av Ernst Neizvestnyj. Klima. Klimaet i Magadan er subarktisk. Vintrene er lange og svært kalde, med opp til seks måneder med temperaturer under null, slik at bakken er permanent frossen. Permafrost og tundra dekker mesteparten av regionen. Vekstsesongen er på bare hundre dager. Gjennomsnittstemperaturene ved kysten av Okhotskhavet spenner fra ÷22 °C i januar til 12 °C i juli. Gjennomsnittstemperaturene i innlandet spenner fra ÷38 °C i januar til 16 °C i juli. Mauken. Mauken er et fjell i Målselv kommune i Troms. Fjellet er 1194 moh. Fjellet har 2 andre topper, Mauktippen og Maukungen, som er henholdsvis 1151 og 1115 moh. Navnet kommer av det samiske ordet for fjellvåk som er "moike". De mest stabile vinterbeitene til Mauken reinbeitedistrikt er konsentrert rundt og vest for Maukenmassivet. I juni 1941 styrtet et tysk Junkers Ju 88-fly 50 meter nedenfor toppen. Det var elendige flygeforhold, og flygerne så ikke fjellet før de var 30 meter unna. Flyet ble totalvrak og mannskapet på tre omkom. Et par lokale personer fant en pistol ved flyvraket, ble oppdaget og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. I 2005 diskuterte investorer om de skulle bygge Målselv Fjellandsby der eller på Myrefjellet, der sistnevnte ble valgt. Blåfjell-anlegget skal ha alpinanlegg, temapark og hytter som man kan kjøpe. De fem dårlige jomfruer. De fem dårlige jomfruer er det folkelige navnet på fem bautasteiner som står på fastlandssiden av Salhusstraumen, dvs. den trangeste delen av Karmsundet mellom fastlandet og Karmøy, så å si innunder Karmsundbrua. I dag er bare steinene synlig, men i 1825 var det tydelig at de sto på et gravminne. Det var en treudd; en trekantet gravhaug med innsvungne sider. En stein sto i hvert hjørne av haugen, og to sto i midten. Selve haugen er nå fjernet ved dyrkning, men steinene har fått stå i fred. I 1901 ble det funnet en steinsamling rett vest for og innunder de to sentrumssteinene. Den viste seg å inneholde en grav; i et åpent rom mellom steinene lå et bronsekar, viklet omhyggelig inn i never. I karet lå brente bein av en middelaldrende mann, pakket inn i et klede. Sammen med beina lå også fem bjørneklør. Bronsekaret er et såkalt hemmoorkar, en type som er produsert på romersk område, men som er velkjent som gravurne på germansk område i Nord- og Mellomeuropa. Dette karet har vært gammelt og velbrukt da det ble satt i graven, likevel tyder det på at den døde kommer fra øverste skikt i samfunnet. Det at han ble lagt på likbålet svøpt i en bjørnefell tyder også på dette. Datering på anlegget kan settes til første halvdel av 300-tallet e.Kr.. "En gang var Olav den hellige på vei nordfra til kongsgården ved Avaldsnes. Da han passerte Salhusstaumen fikk han se fem unge jenter som sto på stranden. De ropte til ham, og ville at han skulle komme i land til dem. Men kongen ropte tilbake at de kunne bare stå der i all sin skamløshet og vente til han kom. Da ble jentene til stein, og all tid siden har de stått og sett over mot Avaldsnes og ventet på kongen." Referanser. Fem dårlige jomfruer Plácido Domingo. Plácido Domingo (født 21. januar 1941) er en spansk tenorsanger og dirigent. Domingo har et bredt repertoar og blir regnet som en av verdens ledende tenorer. Sammen med Pavarotti og Carreras blir han regnet som en av «de tre tenorene». Domingo ble født i Madrid, men flyttet til Mexico da han var åtte år. Familien drev med zarzuelamusikk, og selv valgte han også dette yrket da han begynte å studere pianospill og dirigering ved det nasjonale konservatoriet i Mexico by. Mens han først fikk arbeid som bakgrunnssanger for "Los Black Jeans", en rockegruppe ledet av César Costa i 1958, gjorde han sin egentlige tenordebut på scenen i 1959. I 1962 ble han ansatt ved den israelske nasjonaloperaen. Han hadde sin første opptreden ved Metropolitan Opera i New York i 1968. Året etter sang han ved La Scala og i 1971 i Covent Garden. Ryfylke (musikk). Ryfylke er et band som spiller noise / eksperimentell musikk. Bandet har to medlemmer. Ryfylke startet høsten 2003 og har utgitt 2 full-lengders album. Bondetogene 1818. Bondetogene i 1818 var to tog av bønder mot Christiania i 1818. Bøndene ville tvinge Stortinget til å endre Norges pengepolitikk. Bagrunn. Bakgrunnen for bondetogene var dels sølvskatten, dels de dårlige tidene som følge av nedgangen i trelasthandelen. Stortinget 1818 hadde vedtatt å opprettholde sølvskatten, og kun gi mindre lettelser for dem som ikke var i stand til å betale. Svikten i trelasthandelen førte dessuten til at bøndene i Drammens oppland ikke hadde penger til å betale de ordinære skattene. Forløp. En av lederne for motstanden mot pengepolitikken var fra begynnelsen av Halvor Hoel, storbonde fra Ringsaker. Han knyttet kontakter over hele Østlandsområdet og skrev søknader som skulle spres i bygdene for å signeres og sendes inn til Stortinget. Da dette ikke førte frem, ble det planlagt å utferdige en felles petisjon fra hele Østlandet. I noen bygder ble det i slutten av juni og begynnelsen av juli 1818 valgt utsendinger som skulle reise til Hoels gård. På et møte hos Hoel ble det besluttet at bøndene skulle møtes i Christiania 20. juli. Bøndene kom sammen i Christiania, men Halvor Hoel var ikke blant dem; han foretrakk å holde seg i bakgrunnen. Det ble utferdiget en adresse, og 22. juli kom en deputasjon på 30 bønder for å legge den frem for Stortinget. I adressen ba de om at de økonomiske byrdene måtte lettes, og at de måtte få lån for å betale skattene. Stortingspresident Sverdrup mottok adressen, men kunne meddele at pengelovene alt var vedtatt. Han lovet likevel å legge adressen frem for Stortinget neste dag. Noen av bøndene fikk være til stede. Stortinget vedtok imidlertid med 40 mot 32 stemmer at adressen ikke skulle leses opp, fordi den måtte behandles som alle andre henvendelser til Stortinget. Bøndene lot adressen trykke i Christiania Intelligentssedler, og reiste så etter hvert hjem. Da det ble sagt at kongen skulle komme til Christiania 10. august, reiste en ny gruppe bønder inn til byen. Da han likevel ikke kom, måtte de nøye seg med å overbringe Stortinget en ny petisjon 8. august. Også nå var bøndene til stede i salen, og liksom sist forkastet Stortinget opplesningen av adressen; denne gang med 46 mot 19 stemmer. Etter avvisningen møttes bøndene på torget i Christiania 10. august. De vedtok at bøndene skulle samles komme i flokk inn til byen 26. august. Det første bondetoget. Selv om det ble arbeidet for å samle flest mulig bønder, var det stort sett bare folk fra Valdres og Ringerike som virkelig kom av sted. Da stattholderen, Mörner, fikk melding om bevegelsen, samlet han statsrådene Wedel, Motzfeldt, Diriks og Treschow til møte 29. august. De andre statsrådene var reist for å delta i kongens kroning. Garnisonen i Christiania ble satt i alarmberedskap, og det ble sendt ut patruljer på veiene inn mot byen. Neste dag, 30. august, fikk statsrådet imidlertid melding om at bøndene hadde blitt overtalt til å vende hjem. 4. september kunne stattholderen rapportere til kongen at alt var rolig. Det andre bondetoget. Slik endte det første bondetoget, men det ble straks agitert for et nytt tog. Det ble bestemt at bøndene skulle møtes på Sundvollen 12.–13. september, for så å gå inn til byen i samlet flokk. Denne gangen møtte bønder fra Hallingdal, Ådal, Ringerike, Sigdal og en del av Valdres. Til avtalt tid var det møtt frem mange hundre bønder på Sundvollen. Stattholderen fikk melding om det nye toget 8. september. Da det ble meldt at bøndene var på vei over Krokskogen om kvelden 13. september, ble borgerkorpset mobilisert, og patruljer sendt ut på veiene som sist. Da man neste morgen fikk melding om at bøndene hadde nektet å vende hjem, fikk slottsfogd Marcus S. Lyng kommandoen over 160 soldater og 2 kanoner. Natt til 15. september omringet han bondeflokkene omkring Bærums verk, Jonsrud i Lommedalen og på Krokskogen. 300 bønder ble arrestert. 17. september fikk statsrådet beskjed om at bøndene i Lier var på vei mot Sandvika. Lyng ble sendt ut igjen og vendte tilbake med 22 nye fanger. Det var slutten på urolighetene; snart kunne borgervæpningen permitteres og soldatene sendes hjem. Etterspill. Alt før det andre bondetoget hadde regjeringen oppnevnt en forhørskommisjon, ledet av justitiarius J. C. Berg, for å lede forhørene av de arresterte bøndene. Disse ble sendt hjem etter hvert, unntatt fem som ble mistenkt for å være ledere. Da forhørskommisjonen avsluttet arbeidet i desember, ble den avløst av en undersøkelseskommisjon, opprettet ved kongelig resolusjon av 19. januar 1819, med J. Wulfsberg og H. C. Smith som medlemmer. Disse ble igjen avløst av en domskommisjon som skulle granske 17 menn utpekt av undersøkelseskommisjonen. Blant disse var Halvor Hoel. I domskommisjonen satt sorenskriver Christopher Weidemann og J. C. Preus. De felte dom i sakene 17. juli 1821. Hoel og an annen ble frifunnet, mens to andre ble dømt til to års festningsarbeid, og atter andre til ned til fem års fengsel. Dommene ble anket til Høyesterett, som avsa endelig dom 14. mars 1826. Denne gang ble Hoel dømt til ett års festningsarbeid, tre fikk tre års festningsarbeid, én ble frikjent og resten fikk dommen stadfestet. Niels Christian Ditleff. Niels Christian Ditleff (født 29. oktober 1881 i Larvik, død 18. juni 1956), var en norsk diplomat og forfatter. Før andre verdenskrig var han norsk ambassadør i Warszawa. Under det tyske angrepet på Polen i 1939 fikk Ditleff igang forhandlinger mellom de krigførende partene og fikk evakuert 1200 personer fra nøytrale nasjoner. Da Norge ble invadert av Tyskland i april 1940 flyktet Ditleff til Sverige, der arbeidet han med å organisere hjelp til Norge. Ditleff tok initiativet til aksjonen med De hvite bussene som reddet skandinaviske sivile fanger ut av tyske konsentrasjonsleire og fengsler våren 1945. Utmerkelser. Ditleff ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1927 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør med stjerne i 1939 og tildelt storkors 12. mars 1946 for sitt arbeid for norske og danske fanger i Tyskland. Han ble også tildelt Haakon VIIs Frihetskors og Norges Røde Kors hederstegn. Ditleff ble hedret med storkors av Dannebrogordenen, Finlands hvite roses orden, Nordstjerneordenen, Ordenen Polonia Restituta, Den hvite løves orden (Tsjekkoslovakia) og Romanias kroneorden. Han ble utnevnt til kommandør av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen og av den portugisiske Kristusordenen. Ditleff mottok videre Kong Christian Xs frihetsmedalje og det svenske røde kors' fortjenstmedalje. Wrong Records. Wrong Records er et kanadisk plateselskap, hvis utgivelser distribueres av Southern Records. Selskapet ble startet av No Means No og har ellers gitt ut plater med The Hanson Brothers og Removal. Langfossen. Langfossen (også skrevet Langfoss) er en foss i Vaulaelva i Etne kommune. Fossen har et fall på omtrent 600 meter der den faller ut i Åkrafjorden. Europavei 134 krysser fossen like over utløpet i fjorden. 1980 ble det vedtatt i verneplan for vassdrag at fossen skulle bli vernet i sommersesongen mellom 1. mai og 30. september. I et supplement ble det 18. februar 2005 vedtatt at fossen skal vernes hele året. World Waterfall Database har kåret Langfossen til verdens vakreste foss. Mars 2011 kåret CNN/Budget Travel Langfossen til en av verdens ti vakreste fossefall. Finland under Paralympiske vinterleker 2006. Finland deltok med sju deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Dyrøybrua. Dyrøybrua er ei fritt frambygg-bru på fylkesvei 212 i Dyrøy kommune i Troms. Den er 570 meter lang og krysser Dyrøysundet mellom Finnlandsneset på fastlandet og Ørnneset på Dyrøya. Brua ble åpnet 20. august 1994 og ga Dyrøya fastlandsforbindelse. Dyrøybrua avløste fergestrekningen mellom Brøstadbotn og Langhamn. Selve brua har to kjørefelt, men tilløps veiene har bare et felt med møteplasser. Ornendil. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Ornendil den eldste sønnen av Kong Eldacar av Gondor, og dermed også eldre bror av Aldamir (som senere ble konge av Gondor). I beleiringen av Osgiliath, i den gondorske borgerkrigen, ble Ornendils far drevet ut av Castamir tronraneren. Men Omendil var ikke så heldig at han unnslapp med sin far og ble drept av Castamir ved Osgiliaths fall. Belgia under Paralympiske vinterleker 2006. Belgia deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Bulgaria under de paralympiske vinterlekene 2006. Bulgaria deltok med tre deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Hellas under de paralympiske vinterlekene 2006. Hellas deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Mjøsundbrua. Mjøsundbrua er ei fritt frambygg-bru som krysser Mjøsundet mellom fastlandet og Andørja i Troms. Brua er 840 meter lang. Den har et hovedspenn på 184,75 meter og en seilingshøyde på 35 meter. Den ble åpnet i 1994 og er en del av fylkesvei 848. Brua kostet 203 millioner kroner. Brua og den nye veien gav Andørja fastlandsforbindelse, og trekantsambandet mellom Myrlandshaug i Gratangen, Sørvika på Andørja og Hamnvik på Rolla ble erstattet med et kortere fergesamband mellom Hamnvik og Sørvika. Dette sambandet ble lagt ned da Ibestadtunnelen åpnet i 2000. Iran under de paralympiske vinterlekene 2006. Iran deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Kasakhstan under de paralympiske vinterlekene 2006. Kasakhstan deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Sør-Korea under Paralympiske vinterleker 2006. Sør-Korea deltok i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino med tre deltakere, alle i alpin skiidrett. Dead Kennedys. Dead Kennedys er et amerikansk punk-band som ble stiftet i 1978. Bandet er særlig kjent for sine venstreorienterte og til tider svært humoristiske tekster. Bandet har øvd stor innflytelse på både en rekke punk- og hardcore-grupper. Besetning. Bandet ble stiftet av Jello Biafra (eg. "Eric Reed Boucher") og East Bay Ray (eg. "Raymond Pepperell") på henholdsvis vokal og gitar. De fikk med seg 6025 (eg. "Carlos Codona") på gitar, Klaus Flouride (eg. "Geoffrey Lyall") på bass og Ted (eg. "Bruce Slesinger") på trommer. 6025 forlot imidlertid bandet senere på grunn av psykiske problemer. Utgivelser. Bandets første singel "California Über Alles" ble raskt en undergrunnshit. Denne ble fulgt opp med singelen "Holiday in Cambodia" før LPen "Fresh Fruit for Rotting Vegetables" kom. Sammen med de to påfølgende singlene "Kill the Poor" og "Too Drunk to Fuck", der Ted var erstattet av D.H. Peligro (eg. Darren Henley), var den de eneste av bandets utgivelser som kom inn på topp 100 i USA. Disse utgivelsene ble fulgt opp av singelen "Nazi Punks Fuck Off" og mini-LPen "In God We Trust Inc." I 1982 kom LPen "Plastic Surgery Disaster", med singlene "Bleed for Me" og "Halloween", som skulle bli bandets siste singler. Her beveger bandet seg i noen grad vekk fra den tradisjonelle punken og viser klart mer eksperimentielle takter. Denne utviklingen ble enda klarere på neste utgivelse, LPen "Franchenchrist" fra 1985. Denne utgivelsen ble også viktig på andre måter. I førsteopplaget hadde bandet lagt ved en plakat av kunstneren H. R. Giger kalt "Penis Landscape". Dette første til at en gruppe «bekymrede foreldre» gikk til sak for det de kalte «støtende materiale rettet mot mindreårige». Anklagene ble til slutt droppet, men saken knakk bandet økonomisk. Det var også denne rettssaken som var den direkte foranledningen til klistremerkene med "Parental Advisory" ble lansert. Før bandet ble oppløst ga de imidlertid ut LPen "Bedtime for Democracy", og posthumt ble albumet "Give Me Convenience or Give Me Death", bestående av diverse tidligere uutgitte opptak, utgitt. Reklamekontrovers. I 1998 kom klesmerket Levis med en forespørsel til de tidligere bandmedlemmene om de ville tillate bruk av «Holiday in Cambodia» i en reklame. Her satte imidlertid Biafra foten ned, noe som i sin tur førte til en rettssak der de andre medlemmene gjorde krav på rettighetene til bandets utgivelser, noe de fikk tilkjent. Biafra og plateselskapet Alternative Tentacles ble også dømt til å betale 200 000 dollars. I kjølvannet av rettssaken bestemte også de andre medlemmene seg for å starte opp bandet igjen, noe Biafra sa nei til både på grunn av rettssaken og på grunn av en prinsipiell motstand mot gjenforeninger. De valgte derfor først Brandon Cruz, som imidlertid forlot bandet fordi de bare spilte gamle sanger. Han ble erstattet av Jeff Penalty som fortsatt er med dem på turneer. Bandet har gitt ut to konsertplater, men har ikke laget ny musikk siden gjenforeningen. Kroatia under de paralympiske vinterlekene 2006. Kroatia deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Dette var alpinisten Zlatko Pesjak. Som eneste deltaker var han også Kroatias flaggbærer under åpningsseremonien. Han deltok i slalåm for stående, men fullførte ikke løpet. I storslalåm kom han på 47. plass. Avalsjøen. Avalsjøen er et vann i Lunner kommune i Oppland. Det ligger på 346 moh., nord for Snellingshøgda. Sandnessundbrua. Sandnessundbrua (også kalt Kvaløybrua), er ei fritt frambygg-bru som krysser Sandnessundet mellom Tromsøya og Kvaløya i Troms. Sandnessundbrua er 1220 meter lang, lengste spenn er 150 meter, og seilingshøyden er 41 meter. Brua har 36 spenn. Den er Nord-Norges lengste veibru, og ei av to bruer i Tromsø. Sandnessundbrua ble offisielt åpnet av kronprins Harald den 26. juni 1974. Brua åpnet imidlertid for trafikk allerede 21. desember 1973. Brua kostet 36 millioner kroner. Det var bompengeinnkreving på brua fram til 1. mai 1982. Brua er en del av fylkesvei 862. I 2005 ble ny gang- og sykkelbane adskilt fra vegbanen med rekkverk ferdigstilt. Underlaget på sykkelbanen har blitt sterkt kritisert fordi det i høy grad bidrar til punktering av sykkeldekk. Dette har resultert i at enkelte syklister har skapt trafikkproblemer ved å sykle i vegbanen. I takt med økende utbygging på Kvaløya har trafikken vært stigende, og bruas kapasitet er i ferd med å overskrides. Utbyggingsforbud i bynære områder på Kvaløya vurderes derfor. Latvia under de paralympiske vinterlekene 2006. Latvia deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Mongolia under de paralympiske vinterlekene 2006. Mongolia deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Ny-Zealand under de paralympiske vinterlekene 2006. Ny-Zealand deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Skattørsundet bru. Skattørsundet bru er ei platebru som krysser Skattørsundet mellom Kågen og Skjervøya i Troms. Brua er 804 meter lang, med lengste spenn 32 meter. Den ble åpnet i 1971 og er en del av riksvei 866. Sammen med Maursundtunnelen knytter den Skjervøy til fastlandet. Gucci. Gucci er et italiensk haute couture. Gucci ble grunnlagt av Guccio Gucci (1881–1953) i Firenze i Italia i 1921. Tidlig historie. Gucci begynte som en liten, familieeid sal- og lær virksomhet. Guccio Gucci var sønn av en handelsmann fra Italias nordre fabrikkområder. Som en ung mann reiste Gucci til byer som Paris og London hvor han fikk inspirasjon. Han åpnet sin første butikk i hjembyen Firenze i 1921, og skaffet seg raskt et rykte for å ha god kvalitet, samtidig som han kun ansatte de beste håndverkerne og skredderne han kunne få tak i. I 1938 utvidet han, og etablerte en butikk i Roma. Gucci selv designet mange av produktene. 1947 var året da Gucci introduserte bambushandlevesken, noe som kom til å bli et av Guccis mest kjente produkter. På 50-tallet etablerte Gucci en ny logo, et stripete spindelvev. Gucci giftet seg med Aida Calvelli og sammen fikk de en stor familie, med hele seks barn. Etter Guccis død i 1953 var det sønnene Vasco, Aldo, Ugo, og Rodolfo, med Aldo i spissen som tok over ledelsen i selskapet. De sørget for at det ble åpnet butikker i byer som New York, Paris og London. Mot slutten av 60-årene utvidet konsernet ytterligere med åpning av butikker i Hongkong og Tokyo. Samtidig kom selskapet med den kjente GG logoen (initialene til Guccio Gucci), "Flora silkeskjerfet" som ble brukt av skuespilleren Grace Kelly og vesken "Jackie O", oppkalt etter Jacqueline Kennedy Onassis. 1970-tallet. Gucci hadde nå etablert seg som et av de mest luksuriøse motemerker. På slutten av 1970-årene skulle det vise seg at selskapet ville få trøbbel med å opprettholde dette omdømmet. Serier av uheldige beslutninger i ledelsen, samt en konflikt mellom brødrene Aldo og Rodolfo førte selskapet på randen av konkurs. Noe av grunnlaget for brødrefeiden var at begge brødrene kontrollerte 50% av selskapet hver. Aldo på sin side følte at broren ikke bidro like mye i selskapet som han og hans sønner gjorde. I 1979 grunnla Aldo "Gucci Accessories Collection" (GAC), som skulle støtte opp under Gucci Parfums, kontrollert av sønnene hans. GAC startet med å selge mindre ting som: penner, sminkevesker og lightere. Prisene på GAC-varene var betydeligere lavere enn resten av produktene Gucci markedsførte. I et forsøk på å få broren Rodolfo mer engasjert i selskapet ordnet Aldo det slik at sønnen hans, Roberto fikk ansvar for Guccis parfymeavdeling. Tross i at Gucci Accessories Collection ble godt mottatt var det av viktig faktor til Guccis dalende popularitet. Glamour-bladet Vanity Fair skrev følgende om Gucci: «På 60- og 70-tallet var Gucci en tind av kvalitet og eleganse, takket være ikoner som Audrey Hepburn, Grace Kelly, og Jacqueline Onassis. Men utover på 80-tallet har Gucci mistet appellen og glansen, og det har blitt et smakløst, flyplass fabrikat.» Det gikk ikke lang tid før falske Gucci-produkter oversvømte markedet og brakte vannære inn over Guccis gode navn. Samtidig pågikk det fremdeles stridigheter mellom brødrene Aldo og Rodolfo i forbindelse med parfymeavdelingen. Rodolfo hadde kun 20% av aksjene, noe hans var misfornøyd med. Midt på 80-tallet ble i tillegg Aldo siktet for skattesvindel i USA etter hans egen sønn hadde vitnet mot han. Dette skapte store overskrifter i tabloidavisene, og førte til ytterligere negativ omtale. 1980-tallet. I 1983 døde Rodolfo. Dette førte til en rystelse i selskapet fordi han etterlot alle sine aksjer, 50% av selskapet, til sønnen Maurizio Gucci. Maurizio allierte seg med Aldos sønn, Paolo, for å gjenerobre kontroll i konsernet, samtidig som de etablerte "Gucci Licensing". En avdeling lagt til Nederland som skulle brukes i forbindelse med skatteforetak. Etter denne avtalen kom det frem at Adlo og Paolos andeler av konsernet skulle selges. Dette betød at det var kun en mann på toppen av Gucci-konsernet, Maurizio. Dette førte til at strider ble gravlagt og opptur for Gucci. Selskapet Gucci. En snuoperasjon på slutten av 1980-tallet førte igjen Gucci inn blant verdens mest innflytelsesrike motehus. I November, 1997 anskaffet Gucci seg en klokkelisens, kalt "Gucci Timepieces". Gucci-klokkene er i dag blant de mest fasjonable og etterspurte klokkene i verden. Gucci har i mange år vært blant de mest omtalte fabrikantene i verden.. I 1998 fikk selskapet tildelt prisen "European Company of the Year 1998" av the European Business Press Federation for selskapets økonomiske og finansielle storslagethet, samt gode strategisk visjon og administrasjonskvalitet. Nytt styre. I 1989 greide Maurizio å overtale Dawn Mello, som hadde greid å gjenopplive selskapet Bergdorf Goodman på 1970-tallet, til å ta en lederposisjon i Gucci Group. I USA var det Domenico De Sole, en advokat som hadde bistått i Maurizios overtakelsesprosess, som var Guccis øverste leder. Guccis kreative avdeling besto nå av kjente designere som Geoffrey Beene og Calvin Klein, i tillegg til den unge, nyervervede Tom Ford. Tidlig på 90-tallet gjennomgikk Gucci det som blir sett på det mørkeste delen i konsernets historie. Maurizio hisset på seg distrubitører, investorer og ledere i Gucci America ved å kutte kraftig ned på Gucci Accessories Collection, som alene innbragte $110 millioner inntekter hvert år. De nye produktene som ble produsert i stedenfor tok ikke like mye av som Maurizio hadde trodd, noe som over en periode på tre år førte til massive tap og selskapet stod nok en gang på randen til konkurs. Maurizio var en sjarmerende mann som var lidenskapelig glad i familiens firma, men etter fire år fant ledelsen i Gucci ut at han ikke var kababel til å lede selskapet lenger. Han ble tvunget til å selge sine aksjer til Investcorp i august, 1993. Flere av lederskikkelsene i firmaet som Maurizio hadde hentet inn forlot nå konsernet, deriblant Dawn Mello som returnerte til Bergdorf Goodman. Tom Ford, den unge designeren som nå var blitt 32 år gammel overtok Mellos lederstilling som kreativ regissør. Ford som til nå hadde jobbet under uinspirerende forhold, ville at selskapet skulle skifte kurs og tenke nytt. De Sole, som hadde blitt utnevnt til konsernsjef etter Maurizio, forstod at dersom selskapet atter en gang skulle kunne hevde seg måtte det skapes et nytt image, så han sa seg villig til å følge Ford visjon. Tom Ford. Ford hadde lenge vært en etterfølger av amerikas to toppdesignere, Ralph Lauren og Calvin Klein. Klein, i likhet med Ford, var en superdesigner og stilen hans var preget av stil, modernisme og sofistikert eleganse. De skandaløse reklamene Ford tok i bruk gjorde at stilen hans ble synonymt med evig ungdommelighet og det mystiske knyttet til den ungdommelige seksualitet. I følge Ford var Lauren "den eneste designeren til virkelig å skape sin egen verden...du visste nøyaktig hva slags folk som gikk med klærne hans, hva slags hus de hadde og hvilke biler de kjørte." Men der hvor Lauren legemliggjorde den hvite Angelo-Saxisk-protestantiske (WASP) kulturen i New England. Ford derimot la mer vekt på en stil for den hedonistiske, urbane og fasjonable personen. Fords 1995-kolleksjon "ready-to-wear" ble en suksess som blendet de kritiske røstene. Kolleksjonen vekket minner i jet-set-kundekretsene og skapte et rykte med sin uknappede skjorte og ettersittende fløyels hip-huggers. "Det var hot! Det var sexy!" Joan Kaner, motedirektør for Neiman Marcus, uttalte. "Jentene ser ut som om de akkurat har steget ut av et privat jetfly. Man bare visste at hvis man gikk med de klærne ville det se ut som om de levde på kanten." Mens Ford sin "ready-to-wear"-kolleksjon ble møtt med noe negativ omtale blant en del bransjefolk, viste det seg at det skulle bli noen kjendiser bruk av Gucci som skulle påny skaffe Gucci vei opp mot toppen. I 1995 troppet Madonna opp på MTV Video Music Awards kledd i Gucci fra topp til tå. Kort tid etter ble Gwenyth Paltrow sett med en rød fløyelsdress med en ukneppet blå dresskjorte. Også den britiske skuespilleren Elizabeth Hurley troppet opp på en filmpremiere iført en Gucci-drakt. I de kommende årene skulle det vise seg at nesten alle de store stjernene i Hollywood oppsøkte Ford og Gucci før filmpremierer og andre store offentlige sammenkomster. Guccis varme mottagelse i Hollywood førte til en uventet bi-effekt; Tom Ford ble nå ikke bare sett på som designeren bak Gucci, men som et sexsymbol. Praktisk talt over natten ble Ford nå sett på som en av de heteste nykommerne innen underholdningsverden. Han ble avbildet på utallige mote- og kjendisgmagasiner og ble et symbol for selskapets image. People Magazine tok han inn på listen over verdens 50 vakreste folk i verden. Fords image utad ble kjent som «Guccis sexfaktor». I Fords 1996-vårkolleksjon var klærne sterkt preget av blomster, ikke ulikt hvordan barn gikk kledd midt på 1970-tallet. Gucci Group ble et offentlig varemerke i 1995, med tilholdssted i Nederland. Samtidig ble også selskapet børsnotert både på New York og Amsterdam børs. Sommarøybrua. Sommarøybrua er ei fritt frambygg-bru fra Kvaløya til Sommarøya i Troms. Brua er 522 meter lang, og lengste spenn er 120 meter. Den er en del av fylkesvei 55. Sommarøybrua har bare ett kjørefelt og er dermed utstyrt med trafikklys for å regulere retningen på trafikken. Men det ble meldt i 2004 at trafikklysene ikke fungerer som de skal når det blåser, noe som skjer relativt ofte. Jim Thorpe. Jim Thorpe under OL i 1912. Jacobus Franciscus «Jim» Thorpe (født 28. mai 1887, død 28. mars 1953) var en amerikansk friidrettsutøver. Han regnes som en av de fremste idrettsmenn i moderne tid. Han var av halvt indiansk avstamning, og studerte som ung ved Haskell Indian Nations University. Han fikk navnet Wa-Tho-Huk av sin mor, som betyr «Lysende sti» ("Bright Path".) Friidrett var den idrettsgrenen han brukte minst tid på, men det var her han ble internasjonalt kjent. Han hadde størst interesse for amerikansk fotball. Han vant to gullmedaljer i friidrett, én i tikamp og én i femkamp (som stod på det olympiske programmet den gang) under OL 1912 i Stockholm, der han satte verdensrekord i tikamp. Denne rekorden ble først slått 14 år senere. Under disse lekene deltok han parallelt i både lengdesprang og høydehopp. Kort tid etter OL i Stockholm, der Thorpe ble hyllet som lekenes største personlighet, ble det avslørt at han hadde spilt et par ferie-baseballkamper i 1909, og at han hadde mottatt en liten pengesum for bryet. Med datidens syn på amatøridrett var denne minimale overtredelsen mer enn nok til å få ham diskvalifisert fra OL og utestengt fra all amatøridrett for alltid. Diskvalifikasjonen fra OL medførte at nordmannen Ferdinand Bie, som opprinnelig fikk sølv i femkamp, ble tildelt en av gullmedaljene som Thorpe ble fratatt. En av mennene bak diskvalifikasjonen var Thorpes lagkamerat, Avery Brundage, som også deltok i fem- og tikamp. Brundage var senere leder i Den internasjonale olympiske komité i årene 1952–1972. Opp gjennom årene prøvde flere innflytelsesrik personer, komiteer og organisasjoner å få IOCs dom over Thorpe fra 1912 omstøtt, men det lyktes ikke. Etter Thorpes død var det fremdeles krefter i gang for å få endret avgjørelsen. Først i 1982, 70 år etter seieren og den påfølgende diskvalifikasjonen, 29 år etter Thorpes død, omstøtte IOC den gamle kjennelsen. Jim Thorpe stod igjen som olympisk mester i tikamp og olympisk rekordinnehaver. Jacques Rogge. Jacques graaf Rogge (født 2. mai 1942 i Gent, Øst-Flandern, Belgia) har siden 2001 vært president i Den internasjonale olympiske komité (IOK). Han er ortopedisk kirurg og er utdannet ved Universitetet i Gent. Rogge konkurrerte i seiling under OL i 1968, 1972 og 1976, og har i tillegg spilt på det belgiske landslaget i rugby, ti kamper. Han har hatt en rekke verv i belgisk idrett siden 1980. Rogge var president i den belgiske olympiske komité fra 1989 til 1992 og som president i den europeiske olympiske komité fra 1989 til 2001. Han ble medlem av IOK i 1991. Rogge ble visepresident i IOKs medisinske kommisjon i 1994 og ble styremedlem i selve IOK i 1998. Rogge ble valgt til president i IOK 16. juli 2001 ved IOK-sesjonen i Moskva. Han etterfulgte Juan Antonio Samaranch, som hadde ledet IOK siden 1980. Rogge er adlet av den belgiske kongen. Han ble i 1992 gitt tittelen ridder og i 2002 ble han greve. I 2010 ble grev Rogge utnevnt til øverste følgesvenn av den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Rogge er gift og har to barn. Tromsøbrua. Tromsøbrua er ei bru som krysser Tromsøysundet mellom Fridtjof Nansens plass på Tromsøya og Tromsdalen på fastlandet i Tromsø. Brua ble tegnet av Erling Viksjø og var den første fritt frambygg-brua som ble bygd i Norge. Den fikk æresprisen Betongtavlen for 1963. Tromsøbrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet Tromsøbrua 17. april 2008. Brua består av plasstøpt dekke i betong, med slanke pilarer i betong. «Fritt-fram-delen» ble støpt med 3 meters seksjoner om gangen, på hver side, til endene møttes. Brua har 58 spenn. Den ble bygget fra 1958 og åpnet i 1960 av statsminister Einar Gerhardsen. Den er nå en del av fylkesvei 862. Total anleggskostnad var 14 580 000 kroner. Det ble innkrevd bompenger på brua i ti år. Tromsømannen Erling Kjeldsen (1896–1964), populært kalt Bru-Kjeldsen, regnes som Tromsøbruas far. Han presenterte ideen allerede i 1927 under et arrangement i regi av Tromsø Maskinistforening, der han var nestformann. I 1951 stiftet han Tromsø og omegn bruforening, og tre år etter ble A/S Tromsøbrua opprettet. En analyse anslo kostnaden til rundt sju millioner kroner. 20. mai 1955 godkjente Tromsø bystyre planene. Et minnesmerke over Kjeldsen ble 26. november 1978 avduket like ved bruhodet på Tromsøya. Det er senere flyttet noe. Monumentet er relieff i helfigur utformet av Ulf Dreyer. Tromsøbrua var blant de mest utsatte for selvmord og selvmordsforsøk i hele landet før det i 2005 ble montert et «selvmordsgjerde» for å forhindre dette. En av svakhetene med det nye rekkverket er at sikkerhetsspilene for enkelt kan bøyes ned. Svenske Vägverket har studert denne løsningen, og vurderer å sette opp lignende i Sverige. Kip Winger. Kip Winger (født 21. juni 1961) er en amerikansk artist. Han frontet tidligere rockebandet Winger og har nå sin egen solokarriere. Eärnil II. Eärnil II (1255-1490 T.T.) er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han ble i år 1945 i det tredje tidevervet valgt til den 32. kongen av landet Gondor, etter at kong Ondoher ble drept i et slag. I det forrige året hadde Gondor vært utsatt for et tofronts angrep av "Vognfolket" og Haradrim. De svarte med at Kong Ondoher ledet hovedarmeen mot nord for å kjempe mot Austringenes invasjon ved Dagorlad, men han ble slått. Eärnil var kommandør av Gondors søndre armé og voktet Pelargir. Eärnil ledet sin armé til krysningen ved elva Poros hvor han vant en enestående seier over Haradrim. Dette gjorde at Eärnil kunne vende sin oppmerksomhet mot vognrfolkets invasjon. Vognfolket, som var helt sikre på seier, feiret suksessen før de ville marsjere inn i Minas Anor. De visste ikke om Eärnils seier i sør, og Eärnils angrep overrumplet dem. Dette gjorde at Eärnil vant slaget. Etter at trusselen var eliminert skiftet Gondors oppmerksomhet over til riksforstander Pelendur og Gondors råd, fordi både Kong Ondoher og hans to sønner var blitt drept ved Dagorad. Både Eärnil og prins Arvedui av Arthedain (etterfølger til landet Arnor) gjorde krav på tronen. Arvedui baserte sitt krav på tronen på at han var en etterkommer av Isildur (den andre Høykongen av Arnor og Gondor, og onkel til Meneldil en av de første kongene av Gondor), og Arvedui var i tillegg gift med Fíriel, Kong Ondohers eneste overlevende barn. Riksforstander Pelendur avviste kravet, og sa at "Kronen og kongeligheten i Gondor tilhører bare ætlingene til Meneldil, sønn av Anárion, som Isildur tiltrodde riket til. I Gondor blir denne arvtakningen bare regnet gjennom sønner, og vi har ikke hørt at loven er annerledes i Arnor". Eärnil ble valgt til konge for sine dåder, og p.g.a. riksforstanderen innflytelse, men Eärnil var faktisk også av den kongelige familien siden hans bestefar var bror av en tidligere konge. Han regjerte som Eärnil II. I tillegg til å være en talentfull general og hærfører var Eärnil også en vis leder, og hans politikk var motsatt av den allmenne oppfatning i Gondor, som var å overse kongeligheten av det svakere kongeriket Arnor, en trend startet av Meneldil og senere fortsatt av riksforstanderne Pelendur og Denethor. Han sendte en melding til Arvedui som sa at Eärnil hadde fått tronen av Gondor på grunn av loven og det søndre kongerikets behov, "men jeg glemmer ikke Arnors kongelighet, og heller ikke ditt slektskap, og ønsker ikke at Elendils riker skal være fremmede for hverandre. Jeg vil sende hjelp til deg om du trenger det så langt som det lar seg gjøre." Og på slutten av høsten i 1973 i det tredje tidevervet kom det beskjed til Gondor om at Arthedain var i stor fare, og at Heksekonge av Angmar var forberet for å slå ett siste slag mot dem. Da sendte Eärnil sin sønn Eärnur nordover med en flåte, så rask som han kunne, og med så stor styrke som kunne avse for å hjelpe Arvedui. Eärnur kom for sent til å redde Arthedain og Arvedui som hadde flyktet nordover (og druknet i Forochels isbukt), men han greide å slå heksekongen fra Angmar i Slaget ved Fornost med hjelp fra Círdan herre av Lindon og Glorfindel med en hær fra Kløvendal. Der vant Eärnur Heksekongens hat. Eärnil greide ikke å stå imot da ringskrømtene tok over byen Minas Ithil. Minas Anor ble dermed omdøpt til Minas Tirith (Vakttårnet) og Minas Ithil ble kalt Minas Morgul. Eärnil døde i år 2043 i det tredje tidevervet og ble etterfulgt av sin sønn Eärnur, som var en like god general som sin far, men manglet hans visdom. Han skulle bli den siste av landets konger før Aragorn II igjen krevde tronen etter nesten tusen år. Havøysundbrua. Havøysundbrua er ei fritt frambygg-bru som krysser Havøysundet fra fastlandet til fiskeværet Havøysund på Havøya i Finnmark. Brua er 293 meter lang og har et hovedspenn på 124 meter. Seilingshøyden er 23 meter, og brua har i alt fire spenn. Den ble åpnet 5. desember 1986 og er en del av riksvei 889. Det er Norges (muligtvis verdens) nordligste bru over 100 m lengde. Samelandsbrua. Samelandsbrua er ei skråkabelbru som krysser elva Tana mellom Roavvegieddi i Tana i Norge og Utsjok i Finland. Brua er 316 meter lang, og hovedspennet er 155 meter. Brua har i alt fire spenn. Den ble åpnet i 1993 og er en del av Europavei 75. Armering. Ferdig bundet bjelkearmering av kamstål Armering er en viktig bestanddel i betongkonstruksjoner. Armeringen ligger innstøpt i betong, og virker sammen med betongen for å bære de lastene som konstruksjonen blir påført. Slakkarmering. Dette er den vanligste typen armering. Tidligere, til litt utpå 1950-tallet, besto den av glatte stålstenger som ble bøyd i endene slik at den skulle få god forankring i betongen. I 1953 begynte Christiania Spigerverk å produsere kamstål. Kamstål er stålstenger med kammer (riller) på overflaten (se bildet) som sørger for god forankring. Da kamstålet kom erobret det raskt markedet, og glatte armeringsstenger er nå helt ute av bruk i nye betongkonstruksjoner. Det å montere armering, som heter å «binde armering» på fagspråket, er et eget yrke med fagbrev der man får tittelen «jernbinder». Spennarmering. I sum gjør det at en spennarmert betongkonstruksjon enten kan bære større laster enn en slakkarmert, ha mindre tverrsnittsdiameter enn en slakkarmert, ha større spennvidde enn en slakkarmert, eller en kombinasjon av disse. Vi skiller mellom føroppspent og etteroppspent. Føroppspent betyr at armeringen strekkes før betongen støpes, og når betongen er utstøpt og har herdet løsner man oppspenningen. Føroppspent armering er mest vanlig i betongelementer der produksjonen foregår inne i en hall. Oppspenningskraften kan være på ca. 10 tonn per wire. Etteroppspent armering brukes mest når man plasstøper, dvs støper ute på byggeplassen. Da legges det inn trekkerør i formen. Etter at betongen er støpt og herdet trer man wirene gjennom trekkerørene, strammer armeringen ved hjelp av hydrauliske jekker og låser wirene i begge ender. Trekkerørene blir fylt med fett for å beskytte wirene mot rustangrep. Fiberarmering. Fiberarmering er armering ved hjelp av (et stort antall) fibre som blandes inn i betongen på blandestasjonen. Det er to typer fibre som er vanlig i bruk, stålfibre og fibre av polypropylen. Lengden av en enkelt fiber er omtrent 5-10cm, og diameteren er som en tynn ståltråd. Fibrene har en utforming som bidrar til god heft i betongen, enten ved hjelp av grov overflate, bølget utforming eller kroker i endene. Fiberarmering blir mest benyttet i sprøytebetong, men blir også brukt som armering i golv på grunn hvis det ikke er fare for at golvet kan bli belastet med spesielt store laster. Fiberarmert betong kan oppnå stor seighet. Plastfibre anbefales i gjødselkjellere. Må ofte tilleggsarmere. Tidligere brukte man også asbestfibre for å armere betong, men etter at man oppdaget skadevirkningene ved bruk av asbest ble all bruk forbudt. Eternitt ble i sin tid et kjent varemerke for vegg og takplater med fiberarmert betong. FC Thun. FC Thun 1898 er en sveitsisk fotballklubb fra byen Thun i Bern. Klubben spiller i den sveitsiske toppserien, Axpo Super League, og har tilhold på Lachen Stadion. 23. august 2005 skrev FC Thun klubbhistorie ved å bli det tredje sveitsiske laget som kvalifiserte seg for gruppespillet i Champions League. Med et totalt budsjett på under 2 millioner euro, var klubben den minste som noen gang hadde kvalifisert seg for turneringen. I gruppe med giganter som Arsenal, Ajax og Sparta Praha, og selv om det måtte spille sine hjemmekamper på Stade de Suisse i Bern (Lachen Stadion holdt ikke UEFAs krav til Champions League), klarte FC Thun tredjeplassen i gruppen, noe som kvalifiserte dem for spill i UEFA Cupens tredje runde. Eksterne lenker. Thun Thun Tana bru (tettsted). Tana bru (samisk: Deanu šaldi) er et tettsted og administrasjonssenteret i Tana kommune i Finnmark. Stedet ligger på vestsiden av elva Tana, ved brua av samme navn. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Juan Antonio Samaranch. Juan Antonio Samaranch Torelló ("Marqués de Samaranch") (født 17. juli 1920 i Barcelona, død 21. april 2010) var en spansk diplomat, politiker og idrettsleder. Han var internasjonalt kjent gjennom sitt virke for De olympiske leker, og var president for Den internasjonale olympiske komité (IOK) fra 1980 til 2001. Samaranch var medlem av Francos fascistiske regjeringsparti Falange, og representerte dette partiet som byråd i Barcelona, president for Barcelonas provinsforsamling, i underhuset i Spanias nasjonalforsamling fra 1967 til 1977 og som Spanias idrettsminister fra 1967 til 1971. Han var medlem av IOK fra 1966. Samaranch vokste opp i en velstående familie i Barcelona. Under den spanske borgerkrig ble han utskrevet som vernepliktig soldat for de republikanske styrkene, men siden han var motstander av republikken flyktet han til Frankrike. Han kom snart tilbake til Spania og sluttet seg til Falange-bevegelsen. Etter seieren i borgerkrigen, studerte han handel i Barcelona, og jobbet en kort tid som sportsjournalist for "La Prensa". Han var aktiv i politikken som byråd for idrett i Barcelona fra 1955 til 1962, som president for provinsforsamlingen i provinsen Barcelona 1973-1977, som medlem av det spanske underhuset 1967–1977 og som idrettsminister fra 1967 til 1971. I 1977 ble han ambassadør til Sovjetunionen og Mongolia, som den første etter at Spania etablerte diplomatisk kontakt med disse landene. Samaranch var "chef de mission" for en rekke spanske olympiske team, og ble medlem av Den internasjonale olympiske komité i 1966. Han ble valgt til IOKs 7. president da han etterfulgte Lord Killanin i 1980. Han ble værende president i 21 år, inntil han i juli 2001 ikke lenger stilte til gjenvalg. Han ble etterfulgt av belgieren Jacques Rogge. Som president for Den internasjonale olympiske komité gjorde Samaranch det til en tradisjon å erklærte nesten hvert OL for «best games ever». I 2002 uttalte han at "Lillehammer-OL var det beste vinter-OL noensinne. Regionen har alle anlegg på plass, og Norge huskes for de fantastiske tilskuerne" Juan Antonio Samaranch var styremedlem i La Caixa, Spanias største sparebank, fra 1984, og president fra 1987 til 1999. Han var ærespresident fra 1999 til sin død. Samaranch ble adlet da han ble tildelt tittelen marki av Samaranch ("Marqués de Samaranch") av kong Juan Carlos I av Spania 30. desember 1991. Samaranch giftet seg med Maria Teresa Salisachs Rowe 1. desember 1955, og de forble gift til hennes død i 2000. Han ble sykehusinnlagt med alvorlig hjerteproblemer den 20. april 2010, og døde den 21. april. Han ble 89 år gammel. Vågåmo. Vågåmo er et tettsted og administrasjonssenteret i Vågå kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Vågåvatnet i Ottadalen. Elva Otta og riksvei 15 går gjennom tettstedet. Her finnes Jutulheimen Bygdemuseum og historiske Klones gård som også er Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule, avdeling Klones med landbruks- og naturbruksfag. Severdigheter. I Vågåmo sentrum ligger Vågå kirke som er en av Norges eldste stavkirker opprinnelig bygd på 1100-tallet. Like utenfor sentrum opp Øvre Nordheradsveg ligger Jutulporten som er inspirasjonen for eventyret om Jutulen. Flommer. Området er et av de tørreste i Norge, men den 30. juli 2006 falt det 200 mm regn i løpet av to timer. Det gikk ras som lagde demninger, og da disse demningene brast, økte vannføringen slik at vannet dro med seg jord, grus og stein. Ved Byreberg nær Garmo ble hus og eiendom delvis begravd og riksveien ble ødelagt. I 1938 var det en mye større flom i dette området som danner grunnlag for NVE og flomsikring. Sørstraumen bru. Sørstraumen bru er ei fritt frambygg-bru som krysser Sørstraumen i Kvænangen kommune i Troms. Brua er 440 meter lang og har et hovedspenn på 120 meter. Brua er en del av europavei 6. Sørstraumen bru i Troms må ikke forveksles med brua med samme navn som er ei av Efjordbruene i Nordland. Spennarmert betong. Trekkerør for spennarmering lagt i en bru under bygging Spennarmert betong er betongkonstruksjoner som er armert med oppspent armering. Dette i motsetning til den tradisjonelle "slakkarmert betong". Spennarmeringen deles inn i to undertyper, føroppspent og etteroppspent. Spennarmeringen ble oppfunnet av franskmannen Eugène Freyssinet i 1928. Føroppspent betong. Føroppspent betong er når armeringen spennes opp før betongen støpes. Denne metoden gir god heft mellom betong og armering. Betongen hefter til armeringen når den herder, og strekkreftene overføres til betongen når spennarmeringen kappes eller på annen måte frigis i endene. Føroppspenning brukes for det meste til produksjon av betongelementer, som produseres inne i fabrikkhaller der man har benker med mulighet for å spenne opp armeringen før betongen støpes. Etteroppspent betong. Etteroppspent betong er når armeringen spennes opp etter at betongen har herdet. Armeringen ligger da i trekkerør inne i betongkonstruksjonen. Betongen får dermed ingen direkte kontakt med armeringen og heftoverføring er ikke mulig. Strekkreftene i armeringen overføres til betongen ved hjelp av et anker i hver ende. Etteroppspenning er mest brukt ved plasstøpt betong siden man har få eller ingen mulighet til å spenne opp armeringen før betongen har herdet ute på byggeplassen. Anvendelsesmuligheter. Etteroppspente kabler er ofte brukt i parkeringsgarasjer som avsperringskabler for å forhindre at biler faller ut. På grunn av kablenes evne til å belastes for deretter og avlastes kan de bli brukt som midlertidig reparasjon for en ødelagt bygning ved a holde oppe ødelagte vegger eller gulv inntil permanente reparasjoner kan bli gjort. Fordeler. Fordelene med å bruke spennbetong inkluderer lavere byggningskostnader som følge av tynnere plater. Dette er spesielt avgjørende i høyhus der besparelsen i gulvtykkelse kan omsettes til ekstra etasjer for samme eller lavere kostnad og færre antall forbindelser siden spennlengdene til spennbetong overskrider spennlegdene til vanlig armert betong med samme tykkelse. Økende spennlengder øker også utnyttelsen av gulvarealet, og reduksjonen av antall forbindelser fører til lavere vedlikeholdskostnader siden forbindelsene er svake ledd i en betongkonstruksjon. Ellers er spennbetong mye brukt i bruer med lange spenn – den første broen av spennbetong sto ferdig i 1937 i den tyske byen Aue. Avery Brundage. Avery Brundage (født 28. september 1887 i Detroit, død 8. mai 1975 i Garmisch-Partenkirchen) var den femte presidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK). Han deltok selv under OL 1912 i Stockholm som en av de beste tikjemperne. I 1952 ble Brundage valgt til IOKs 5. president etter svenske Sigfrid Edström. «The Games must go on». Han ble legendarisk etter uttalelsen etter attentatet under lekene i München i 1972, da flere funksjonærer og politikere krevde at lekene måtte avbrytes etter de tragiske hendelsene. Brundages hyppig siterte svar lød ganske enkelt: "«The Games must go on!»" – Lekene må fortsette! Etter 20 år som president gikk Brundage av etter OL i 1972, og overlot ledelsen av IOK til den irske adelsmannen Lord Killanin. Nigerias riksvåpen. Nigerias riksvåpen er et svart skjold med to bølgende hvite striper som går sammen i en Y-form. Disse symboliserer de to store elvene som renner gjennom landet: Benue og Niger. To hvite hester steiler på hver sin side av skjoldet. Disse står for verdighet. Den brune ørnen over skjoldet står for fred. Skjoldet er plassert på grønt gress med gule blomster. Et banner viser teksten "Unity and faith" — "Samhold og tro". Lageråa. Lageråa. Bildet er tatt ved Ilseng gård. Lageråa. Bildet er tatt ved Ilseng gård. Lageråa er en elv på Hedemarken. Den går fra Vang Almenning i Hamar, stykkvis på grensen til Løten og ender på Ilseng i Stange, hvor den renner ut i Svartelva. Elva er nærmere to mil lang. Veere. Statue av bonde fra Walcheren ikledd bunad Veere er en historisk by med byrettigheter fra 1355 og kommune som ligger i regionen Walcheren i den nederlandske provinsen Zeeland. I det 17. og 18. århundre var Veere en viktig havn og handelsby, dengang lå det rundt 750 hus innenfor bymurene, noe som har blitt redusert til rundt 300 i begynnelsen av det 21. århundre. Byen ligger nordøst for Middelburg ved Veerse Meer og kanalen gjennom Walcheren. Kanalen forbinder byen og Veerse Meer med Middelburg, Vlissingen og Westerschelde. Fra 1997 er Veere også navnet på den kommunen som ble til da Veere ble slått sammen med Domburg, Mariekerke, Valkenisse og Westkapelle. Til kommunen hører Veere, Vrouwenpolder, Oostkapelle, Domburg, Westkapelle, Aagtekerke, Grijpskerke, Serooskerke, Gapinge, Meliskerke, Zoutelande, Biggekerke, Koudekerke og Dishoek. Videre ligger også stedet Zanddijk i kommunen, men dette er ikke definert som egen kjerne. Fylkesveiene "N57" og "N287" er hovedtrafikkårene til Veere kommune. Kommunen Veere legger beslag på den største delen av Walcherens vestside, og dens rådhus ligger i Domburg. Turisme er viktig for Veere kommune, badestedene Zoutelande, Westkapelle og Domburg er særlig populære blant tyske turister. Domburg er også kjent som et av stedene der kunstmaleren Pieter Cornelis Mondriaan malte flere av sine bilder. Etymologi. Opprinnelig var navnet "Kampveere" eller "Campveere" – noe som betyr fergested for fergen mellom Walcheren og Campen på Noord-Beveland. Da Campen ble oversvømt og tapt i 1530, ble fergestedet flyttet til Kamperland. Fergeleiet lå ved "Campveerse Toren", et av tårnene i byens festningsverk. I 1961 stengte Deltaprosjektet forbindelsen mellom Veerse Gat og Nordsjøen. Ikke bare var dette slutten på Veeres historie som sjø- og fiskerhavn, men fergeforbindelsen med Kamperland ble også innstilt. 13. og 14. århundre. Et brev fra 1282 er det første dokument som omtaler stedet "Kampveere", senere kjent som "Veere". Wolfert av Borsele, herre til Zanddijk, og hans hustru Sybille, overfører da en del av sine eiendommer i Zanddijk til grevinne Beatrix. Blant annet gjaldt dette slottet Sandenburgh, en vannmølle, en havn med rett til å innkreve havnepenger, diket ved havnen og alle parseller innen en radius av 180 meter fra dette diket. Diket fikk senere navnet "Kaai". Stedet het opprinnelig "Campveere" da fergen mellom Walcheren og stedet Kampen på Noord-Beveland klappet til kai her. I og rundt fergestedet slo fiskere, håndverkere og handelsmenn seg ned, og fra 1296 ble det handlet mye ull med de engelske havnene Boston og Newcastle. Etter at grev Florens V av Holland ble drept i 1296 fikk Wolfert sine eiendommer tilbake. Ved at han holdt grev Jan, sønn av den drepte grev Florens, fanget på slottet Sandenburgh i flere år ble Wolfert den mektigste adelsmannen i grevskapene Holland og Zeeland. Wolfert av Borsele ble drept av hollandske adelsmenn i Delft i 1299. I 1355 fikk Veere byrettigheter, og senere i det 14. århundre ble det reist bymurer og utgravd vollgraver. Landsiden hadde fem byporter, mens man på sjøsiden hadde bygget forsvarstårn. Et av disse tårnene, "Campveerse Toren", ble senere omgjort til herberge av Maximiliaan av Bourgondie. 15. og 16. århundre. I 1444 ble Wolfert IV av Borsele gift med den 13 år gamle grevinnen av Buchan, Mary Stuart. Hun var datter av Robert III av Skottland. Takket være giftermålet ble den skotske handelen flyttet fra Brugge til Veere. Skottene handlet blant annet sauefeller, ull, tekstiler, huder, stenkull og bly. Veere var også havn for en sildeflåte. I 1438 ble marinen opprettet med base i Veere. Herrene til Veere var dens øverstkommanderende, og admiralstaben var forlagt på slott Sandenburgh. Skipsbygging inntok nå en sentral plass i byens økonomi. Verft ble opprettet sammen med repslagerier og andre bedrifter knyttet til skipsfarten. Maximiliaan av Bourgondie arvet i 1541 tittelen herre av Beveren, Veere og Vlissingen etter sin mor, og ved den offisielle seremonien som bekreftet dette strødde han sølv- og gullmynter fra plattingen på rådhuset i Veere. Han var da stattholder i Zeeland og øverstkommanderende i Zeelands marine. En av sine første offisielle handlinger var å gi de skotske handelsmennene som handlet med Veere privilegier, slik at de ikke skulle flytte handelen til Middelburg. 21. oktober 1555 ble han adlet til markgreve av Veere og Vlissingen av Keiser Karl V. Dette var en takk for at Maximiliaan hadde tjent keiseren trofast i 25 år, både til lands og til sjøs. Bortsett fra disse to byene hørte også andre parseller på Walcheren til markgrevens eiendommer – for eksempel Zanddijk. På denne tiden bodde det omtrent 4000 mennesker i Veere, dengang en av Nederlands viktigste handelsbyer. Det ble drevet handel med de baltiske landene, England, Skottland, Spania og Portugal. Villem av Oranien ca. 1580 Da den barnløse Maximiliaan døde var hans eiendommer belastet med stor skyld takket være hans levemåte. Eiendommene, og dermed tittelen, ble testamentert til en nevø, som så seg nødt til å selge markgrevskapet for å betale skylden. Eiendommen skiftet hender mer enn en gang, uten at skylden ble betalt, men til sist ble den auksjonert bort i den Haag 29. juni 1581. Kjøper var prinsen av Oranien som dermed også kjøpte tittelen Markgreve av Veere. Dette kostet ham 168 690 gylden. Et markgrevskap ga gode inntekter, for eksempel fra skatter på vin, øl og sild og fergen mellom Veere og Noord-Beveland. Vilhelm ga Veere og Vlissingen tittelen "frie grevskapsbyer" som hadde rett til å ha representanter i "Statenvergadering" («fylkestinget») i Zeeland. Videre fikk byene en større jurisdiksjon med hensyn til for eksempel rettssaker, noe som betydde at Middelburg ble mindre viktig. 17. og 18. århundre. Markgrevskapet gikk i arv innen huset Oranien-Nassau frem til Vilhelm III av Oranien døde i 1702. Mellom 1702 og 1747 var området et stridens eple mellom Johan Willem Friso av Nassau-Dietz og Fredrik I av Preussen. I 1751 ble Vilhelm IV av Oranien-Nassau innsatt som markgreve. Etter dette, med unntak av en periode da Nederland lå under Frankrike, har tittelen tilhørt huset Oranien-Nassau. 30. april 1981 ble dronning Beatrix av Nederland innsatt som markgrevinne. Under den Bataafse Republikken (1795–1806) ble Veere redusert fra en blomstrende handelsby til en fiskerhavn. Nyere tid. Fra 1870 ble Veere igjen mer brukt som havn for fiskebåter, og rundt denne tiden begynte også turistene å oppdage byen. Veere var kjent som en "død by", noe som hadde tiltrekningskraft på kunstnere og turister. Etter at Veerse Gatdemningen stengte Veerse Gats forbindelse med Nordsjøen i 1961, flyttet fiskerflåten bort og Veere opparbeidet seg etterhvert et navn som havn for fritidsbåter og vannsport. Slottet Sandenburg. Slottet var hjem for familien "av Borsele" som styrte Veere fra før 1280 og frem til 1581 da huset Oranien-Nassau overtok eiendommene deres på auksjon i Haag. Det ble oppført av Wolfert I av Borsele rundt 1280, senere – rundt 1450 – ble slottet ombygget av Wolfert IV. I 1505 brant portbygningen og bortsett fra at arkivene ble ødelagt, gikk også en del av slottskomplekset tapt. Ved siden av å huse slottsherrens familie, lå også fengselet her. Kanniker hadde frem til 1572 tilhold på slottet. I det året ble eiendelene deres beslaglagt og solgt. Under åttiårskrigen ble Middelburg beleiret (1572–1574) og slottet tjente som kaserne for franske soldater. Deres bruk av bygningsmassen førte til at den forfalt. I 1812 ble restene jevnet med jorden og fjernet. Mer enn 100 år senere, i 1955, ble det gjort arkeologiske undersøkelser og oppmålinger rundt slottets fundamenter. Fra en til tre kirker. Da Veere sluttet seg til Prinsen av Oranien i 1572 ble protestantismen innført og den katolske kirkens utsmykning ble solgt. "De grote kerk" ble delt i to: Skipet og transepten ble skilt fra koret. Koret ble fra da av kjent som den lille kirken ("kleine kerk") og den skotske kirken ("Schotse kerk"). Dessverre gikk kirkebygningen, som etterhvert hadde blitt delt i tre mindre kirker, tapt ved brann i 1686. Kirkene ble gjenoppbygget mellom 1688 og 1699. De kleine kerk. "De Kleine Kerk" (no. den lille kirken), med adresse Kapellestraat 27, ble ferdigstilt i 1332. Deler av den er integrert i dagens kirke. I 1448 hadde den blitt for liten, og planer for bygging av en kors-basilika lå klare. Der den lille kirken lå skulle et kor med omgang bygges, men dette ble aldri ferdig. I 1931 ble fundamentene funnet, og stedet der disse ligger er markert i gatens stensetting. Etter 1521 ble det ikke bygget videre på kirken. Det 52 meter høye kirketårnet ble aldri gjort ferdig – det ville da ha vært 102 meter høyt. De grote kerk. "De Grote Kerk" (no. den store kirken), med adresse Oudestraat 26, ble bygget i 1348. I 1811 tok Napoléon Bonapartes soldater den i bruk som militærsykehus en periode. Mellom 1818 og 1829 gjorde den tjeneste som hus for tiggere, og i 1830 ville man rive den. Kirken ble reddet ved at den ble solgt til staten og tatt i bruk som kaserne. Siden 1975 har den blitt brukt til kulturelle formål. De Schotse kerk. "De Schotse Kerk" (no. den skotske kirken), ble skilt fra "Grote kerk" da protestantene overtok bygget i 1572. Andre navn var tredje hall eller "Schotse hal" (den skotske hallen). I 1799 ble den skotske menigheten oppløst og kirkebygningen solgt til den lutherske menigheten. Frem til 1832 var den i deres eie, og i 1837 hadde vedlikeholdet blitt så kostbart at man så seg nødt til å rive den. Begravelser og kirkegård. Opprinnelig ble Veeres døde begravet inne i det som i dag er den lille ("kleine") kirken, og fra omtrent 1450 inne i "Grote kerk". Kirkegården hadde stenlagte veier og var omgitt av en mur, dessuten var den forbeholdt de familiene som ikke hadde et gravsted inne i kirken. Ved siden av å sørge for gravene var graverne også ansvarlige for at det var ro og orden i og rundt kirken. Dette betydde for eksempel både at de måtte grave gravene dype nok, men også at de viste bort lekende barn og jaget hunder og griser. På 1600-tallet ble det flere ganger gitt dem i oppdrag å sørge for at gjødselhauger ikke ble plassert på eller rundt kirkegården, og i 1812 ble muren rundt kirkegården til slutt gjort høyere for å få bukt med dette problemet. I koret på "Grote kerk" ble den skotske grevinnen av Buchan, Mary Stuart begravet 20. mars 1465. Hun var gift med herren til Veere, Wolfert IV av Borsele. Det antas at hennes gravmonument ble ødelagt og gikk tapt sammen med en del andre da kirken brant i 1686. Først i begynnelsen av det 19. århundre sluttet man å begrave mennesker inne i kirken. Fra det 16. århundre hadde Veeres skotske innbyggere en egen kirkegård. Etter at skottene i 1641 sluttet å begrave sine døde inne i kirken ble alle døde jordfestet her. Dette fortsatte frem til circa 1785. Het stadhuis. "Stadhuis" (no.:Rådhuset), med adresse Markt 5, ble bygget i det 15. århundre og tårnet (med klokkespill) ble bygget på slutten av det 16.. Evert Spoorwater ledet byggingen som fant sted mellom 1474–1477. Andries Keldermans fra Mechelen laget nisjene for statuene som ble plassert i fasaden og Michiel Ywijnszoon fra Mechelen stod for statuene. Adriaan de Muer fra Brugge var arkitekten bak klokketårnet som ble påbegynt i 1591, og i 1594 ble klokken og klokkespillet installert. Tårnets værhane ble laget av kopperslageren Hans Mulder fra Middelburg, den er formet som et 2 meter langt og 1,65 meter høyt skip. På flaggene som er heist i skipets master ser man våpnene til familien Van Borsele, Zeeland og Maurits av Nassau, prins av Orange. Prins Maurits var på denne tiden markgreve av Veere. Videre ombygging og fornyelse fant sted i løpet av det 18. århundre. Da ble blant annet klokkespillet fornyet og inngangen forandret. Bygningen huset ikke bare møter, mottakelser og byens arkiver men også rettsmøter. Ved siden av plattingen foran rådhuset måtte dømte stå til skue med "skammens sten" hengende rundt halsen. Veeres kommunestyre møttes her for siste gang 30. desember 1996, og fra 2000 blir kommunen styrt fra Domburg. Bortsett fra å inneholde museet " De Vierschaar" med en del av kommunens kunstsamling, brukes rådhuset også til bryllup. De Schotse Huizen. "De Schotse Huizen" (no.: de skotske hus), med adresse Kaai 26 ("Het Lammetje") og Kaai 27 ("De Struys") er to bolighus bygget av den rike skotske kjøpmannen Joos Oliviers rundt 1539. Disse husene var meget luksuriøse. Begge husene har ofte blitt solgt, frem til Veere ble eier av "de Struys" som i 1764 ble utlånt til "konservatoren for skotske privilegier". Huset ble brukt som kontor, men også som møtested for Veeres skotske beboere. I 1799 forlot skottene Veere, og huset ble stående tomt mens det forfalt stadig mer. I 1824 fikk "de Struys" en listfasade isteden for den opprinnelige, men forfalne, trappefasaden. Albert Ochs, en engelsk millionær, kjøpte "de Struys" i 1896, og i 1881 reddet Victor de Stuers "het Lammetje" fra riving ved å overta det for 800 gylden. De Stuers overdro huset til den nederlandske stat, og i 1906 fikk Albert Ochs bruksrett til begge husene. Staten fikk senere "de Struys" av Ochs' datter Alma Oakes på betingelse av at det skulle brukes som museum. Stiftelsen "Museum de Schotse Huizen" ble opprettet i 1950 og ikke lenge etter ble museet åpnet. De Campveerse Toren. "De Campveerse Toren" ble bygget som en del av byens festningsverk rundt år 1500. Sammen med "de Kruittoren" (no.: kruttårnet) dominerte det innseilingen til havnen frem til 26. februar 1630 da "de Kruittoren" kollapset og falt i Veerse Gat. Det antas at tidevannet hadde gravd bort grunnen under det. I 1615 ble en fyrlykt plassert i "de Campveerse Toren" for å hjelpe sjøfarende å finne innseilingen til havnen i mørket. Ved siden av å være en del av byens festningsverker, ble tårnet fra begynnelsen av det 16. århundre brukt til å motta byens gjester. Det var da kjent som et herberge med to store, vakre saler med store vinduer og utsikt over de fleste øyene i Zeeland. Flere kjente personer har blitt mottatt her, som for eksempel grevene av Egmond en Hoorne i 1563 og Vilhelm I av Oranien og Louise de Coligny som lot bryllupsmiddagen servere her 21. juni 1575. Etter 1870 hadde tårnet ry som losji for forfattere og malere. Charles de Coster, en flamsk forfatter, fant her inspirasjon til en bearbeidelse av middelalderlegenden Till Eulenspiegel. Det var i 2004 et av Nederlands eldste eksisterende herberger. Da Veere mistet status som «festningsby» i 1861, var tårnet så forfallent at det gotiske taket ble revet. Tårnet fikk etterhvert et flatt tak som ble brukt til utsiktspunkt. Dette kaltes "De Belvedère". I 1950 fikk de Campveerse Toren sitt opprinnelige tak tilbake. Sisternen, også kjent som "De Veerse wensput". "Sisternen", med adresse Oudestraat 47, var ferdigstilt i 1543. Den ble bygget fordi herren til Veere hadde lovet de skotske handelsmennene en ny vannkilde. Sisternen ble fylt med vann fra kirketaket. Vannet ble ledet i rør til et filtersystem: rundt den 200 m² store sisternen var det bygget et reservoar, og via murstensfiltre ble vannet sluppet inn i en samletank. Denne måten å rense vann på er kjent som «Gents filtersystem». Vanntanken fikk i 1551 et åttekantet bygg med naturstein til beskyttelse. Tre av sidene er lukket mens de øvrige har tudorbuer som bæres av slanke søyler. Etter at husene i Veere ble tilknyttet den offentlige vannledningen i 1938, fungerer sisternen ikke lengre som vannkilde men som ønskebrønn der turister kaster mynter – og Veeres barn plukker dem opp igjen. I Veere kalles sisternen av og til for "fontenen", dette er et minne etter drikkefontenen som ble føyd til i 1566. Navnet har overlevd selv om det er lenge siden fontenen ble fjernet. Fiep Westendorp. Fiep (Sophia Maria) Westendorp (født 17. desember 1916 i Zaltbommel, død 3. februar 2004 i Amsterdam) var en nederlandsk tegner og illustratør: Hun er best kjent for illustrasjonene i Annie M.G. Schmidts bøker om Jip og Janneke. Biografi. Fiep Westendorp ble født i Zaltbommel i den nederlandske provinsen Gelderland som det midterste av tre barn. Mellom 1932 og 1938 var hun elev ved "Koninklijke School voor Kunst, Techniek en Ambacht", det vil si tegneakademiet, i 's-Hertogenbosch. I 1937 ble hennes tegninger utgitt for første gang da hun illustrerte en turistbrosjyre for Zaltbommel. I 1938 ble hun antatt ved "Academie voor Beeldende Kunsten" (Kunstakademiet) i Rotterdam. Hennes høyeste ønske var å bli illustratør, men valgte å følge en lærers råd om å lære seg mange ulike teknikker. Hennes veggmaleri av en koloni skarver fra 1939 henger fremdeles i rådssalen i Lekkerkerks rådhus. Under det tyske bombardementet av Rotterdam sentrum i 1940 gikk Kunstakademiet, med elevenes arbeider, tapt. Etter blant annet å ha bodd hos Jan Campert i Haag fra 1940 til 1943, reiste hun hjem og bodde hos sin familie i Zaltbommel frem til de ble jaget av tyskerne. De bodde på et militært sett strategisk sted. Familien flyttet først til Haaften og senere til Opijnen. Frem til slutten av den andre verdenskrig var hun aktivt med i motstandskampen. Forfalskning av dokumenter og personsbevis var en del av hennes arbeide på rådhuset. Ved siden av dette tegnet hun situasjonstegninger og kart av elven Waals elvebredder. I 1945 flyttet hun for godt til Amsterdam. Via Adriaan Roland Holst og Simon Carmiggelt, som hun hadde møtt gjennom Jan Campert, kom hun til å levere tegninger og illustrasjoner til "Vrij Nederland" ̧(«Fritt Nederland») og avisen "Het Parool" hver uke. Hun illustrerte også romaner for forlaget "de Bezige Bij" («Den flittige bien»), for eksempel fikk Jane Eyre av Charlotte Brontë og Hans Christian Andersens historie om de røde skoene tegninger fra hennes hånd. I 1947 begynte vennskapet mellom Westendorp og Annie M.G. Schmidt, de arbeidet begge for "het Parool" – Schmidt som researcher, Fiep Westendorp som illustratør. Fra 1952 illustrerte hun historiene om Jip og Janneke som ble trykket i Het Parool, og senere illustrerte hun også "Totto i Tittuttårnet" ("Pluk van de Petteflet"). Til hennes arbeider hører også reklametegninger, blant annet for flyselskapet KLM. Fra 1948 tegnet hun for "Mandril, maandblad voor mensen" («Mandril, månedsblad for mennesker»), et humoristisk tidsskrift etter forbilde av The New Yorker og i 1956 ble hun bedt om å tegne PR-plakaten for en utstilling av bokillustrasjoner som skulle bli holdt i Stedelijk Museum i Amsterdam, der hun også deltok. Stiftelsen "Collectieve Propaganda voor het Nederlandse Boek" («Kollektiv propaganda for den nederlandske boken») belønnet henne i 1997 med en pris de spesielt opprettet for henne, "Oeuvre Penseel". Hun hadde ikke tidligere blitt prisbelønt av denne stiftelsen. 3. februar 2004 døde Sofia Maria Westendorp, 87 år gammel, av en luftveisinfeksjon etter et hjerteinfarkt. Dagen etter kunngjordes hennes utnevnelse ved kongelig dekret til «Offiser i Oranje-Nassau-ordenen» ("Officier in de orde van Oranje Nassau"). Amsterdams borgermester Job Cohen skulle overrekke henne ordenen 18. februar. Radioplanet. Radioplanet var en norsk nettradio med fokus på ungdom i alderen 15-25 år. Radioen ble drevet av ungdom, og hadde per 2007 rundt ti frivillige. I 2006 ble Radioplanet nominert til «Årets Nettradio» av RadioAssistant.com. Bakgrunn. Radioplanet ble startet i 2002. Den gangen var det Eirik Sandmo som stod som eier og ansvarlig. I 2005 fikk radioen nye eiere, med Christian Laland og Stian Røste i spissen. Stian Røste var Daglig Leder, mens Christian Laland var ansvarlig redaktør. Radiokanalen hadde en redaksjon med ungdommer i alderen 18–26 år. Radioens nettside var en viktig del av satsingen. Radioen var kun tilgjengelig via Internett, og hadde som mål å gi ungdom i Norge et radiotilbud, utenom de kommersielle stasjonene på FM-båndet. Radioen fikk tilskudd fra Frifond til drift og betaling av blant annet TONO-avgiften. Radioplanet ble lagt ned i slutten av 2009 etter syv års drift. Norges Skogeierforbund. Norges Skogeierforbund (NSF) (etablert i 1913) er medlemsorganisasjon for flertallet av private skogeiere i Norge og en del av landbrukssamvirket. NSF er en sentral overbygning for åtte skogeierandelslag og har (januar 2012) 38 000 medlemmer organisert i til sammen 300 lokale skogeierlag/skogeierområder. NSFs hovedoppgaver er servicearbeid for skogeierandelslagene, næringspolitikk, samfunnskontakt og politisk påvirkning av rammebetingelsene for skog- og trenæringen. NSF ledes av administrerende direktør Gudbrand Kvaal, og har tilhold i Oslo. Styret består av styrelederne fra de åtte skogeierandelslagene, og styreleder er (2012) Olav A. Veum fra Fyresdal i Telemark. Skogeierandelslag. Skogeiere kan bli andelseiere i et skogeierandelslag som dekker et ganske stort geografisk område. Skogeierandelslagene arbeider med næringspolitiske spørsmål for sine eiere, forhandler med tømmerkjøpende industri om priser og leveringsbetingelser, og mange andre oppgaver som har betydning for andelseierne. Skogeierandelslagene tar seg også av tømmerkontrakter og -oppgjør. I 2005 gikk 83 % av alt innenlands tømmersalg gjennom skogeierandelslagene. Noen skogeierandelslag utfører skogtaksering og utarbeider skogbruksplaner (ofte gjennom datterselskaper), og de kan gi råd og hjelp i økonomiske og regnskapsmessige spørsmål. Både Skogeierforbundet og skogeierandelslagene har betydelige eierandeler i norsk skog- og treindustri, som Norske Skog og Moelven Industrier. Skogeierlag/skogeierområde. Skogeierlag er en sammenslutning av andelseiere i et mindre geografisk avgrenset område innenfor skogeierandelslaget, og er knyttet sammen gjennom en samarbeidsavtale. Skogeierlaget er valgkrets for andelseierne i sitt område. Ut over dette vil skogeierlagene ivareta oppgaver som faglig forum for skogeiere og som talerør i næringspolitiske saker på kommunalt nivå. Skogeierlaget holder med jevne mellomrom skogdager og andelseiermøter der man får informasjon om lokal næringspolitikk, tømmer- og skogfaglige spørsmål, organisasjonssaker m.v. Flere av andelslagene har gjort om lagsstrukturen til å omfatte større områder, såkalte skogeierområder. Skogbruksleder. Skogbruksledere er ansatt i skogeierandelslagene. Skogbrukslederen er andelseiernes nærmeste kontaktperson spesielt når det gjelder organisering av salg og transport av tømmer. Skogbrukslederne kan som regel hjelpe andelseierne med å få utført alt normalt arbeid som forekommer på en skogeiendom fra planting til hogst. De kan også ta på seg full administrasjon og drift av en eiendom. Eksterne lenker. Skogeierforbund Liste over Bosnias herskere. En liste over herskere over Bosnia. De lokale herskerne i dagens Bosnia brukte tittelen "Ban", sannsynligvis av Avar eller Illyrisk opprinnelse. Før 1180 var området kontrollert av forskjellige utenlandske stater, men vokste sakte til å utvikle seg til et uavhengig kongedømme Selvstendige konger. I 1463 ble Bosnia underlagt tyrkerne, en hendelse som brakte landet under en rekke forskjellige statsdannelser fram til dannelsen av republikken Bosnia-Hercegovina i 1992. Bosnia-Hercegovinas presidenter. Presidentskapet i Bosnia-Hercegovina er delt mellom tre, en bosnjak, en serber og en kroat. Bosnia EM i friidrett. EM i friidrett arrangeres av Det europeiske friidrettsforbundet. Mesterskapet ble opprinnelig arrangert hvert fjerde år, samme år som Vinter-OL, men siden 2010 arrangeres det hvert annet år. Historie. De europeiske mesterskapene har en mye lengre historie enn verdensmesterskapene. Det første europamesterskapet ble kun arrangert for herrer. I 1938 ble herre- og kvinneøvelsene arrangert på forskjellige steder og til forskjellige tider. Fra 1934 til 1966 ble mesterskapene arrangert «halvveis» mellom olympiske leker. Etter avvik fra dette (1969 og 1971) gikk man tilbake til den gamle ordningen igjen i 1974. Etter EM i Barcelona i 2010 vil mesterskapet bli avholdt annenhvert år. EM i friidrett innendørs holdes i februar eller mars i oddetallsår. Folda bru. Folda bru er ei hengebru som krysser Foldereidsundet i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Brua er 336 meter lang, hovedspennet er 225 meter, og seilingshøyden er 38 meter. Brua er en del av riksvei 17. Tone Hødnebø. Tone Hødnebø (født 5. november 1962) er en norsk forfatter. Tone Hødnebø vokste opp på Solvang i Tønsberg i Vestfold. Hun studerte engelsk og nordisk ved Universitetet i Oslo 1982-1985 og Drama/Film og Teater ved Universitetet i Trondheim 1985-1987. Hun gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 1987 og på Forfatterstudiet i Bø i 1988. Hødnebø har som forfatter særlig arbeidet med lyrikk og modernistiske dikt, men har også skrevet essays og oversatt Emily Dickinson fra engelsk. Tone Hødnebø var medredaktør av litteraturtidsskriftet Vagant 1990-1997. Hun har undervist ved flere forfatterkurs, blant annet ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland 2001-2006 og som veileder ved Litterär Gestaltning ved Universitetet i Göteborg, der hun 2008-2010 var ansatt som ad.professor. Hunble styremedlem i Den norske forfatterforening i 1995 og satt 2006-2009 i foreningens litterære råd som blant annet bestemmer hvilke nye norske bøker som skal få økonomisk støtte fra staten og hvilke forfattere som får stipend. Tone Hødnebø ble valgt til festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 2007. Hestøybrua. Hestøybrua er ei bru i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Brua er 256 meter lang og har et hovedspenn på 100 meter. Brua er en del av riksvei 769. Havass Skog. Havass Skog BA er en næringsøkonomisk organisasjon for skogeiere i deler av Østfold og Akershus. Havass er distriktsorganisasjon av Norges skogeierforbund, og organiserer skogeiere langs Haldenvassdraget fra Idd i sør til Høland og Setskog i nord. Havass har pr 2012 1083 medlemmer, organisert i 7 lokale skogeierlag. Kontoret ligger i Ørje. Organisasjonen ble stifta i 1929 som Haldensvassdragets Skogeierforening. I 2006 ble organisasjonen omdanna til skogeierandelslag med dagens navn. Lokkaren bru. Lokkaren bru er ei hengebru som krysser Lokkarsundet mellom fastlandet og Otterøya i Nord-Trøndelag. Brua er 435 meter lang, med hovedspenn 225 meter. Den ble åpnet den 2. desember 1977. Brua er en del av fylkesvei 767. Kirsan Iljumzjinov. Kirsan Nikolajevitsj Iljumzjinov (russisk: Кирсан Николаевич Илюмжинов) (født 5. april 1962i Elista) er en kalmykisk forretningsmann og mangemillionær som siden 1995 har vært president for Det internasjonale sjakkforbundet FIDE. Han var president i den russiske republikken Kalmykia i perioden 1993-2010. Bakgrunn. Kirsan Iljumzjinov ble født og vokste opp i Kalmykias hovedstad Elista. Han utviklet tidlig en interesse for sjakk som han lærte av sin bestefar og vant det kalmykiske mesterskapet i sjakk som fjortenåring i 1976.. Han var på samme alder også boksemester. I perioden 1979–80 arbeidet Iljumzjinov ved en fabrikk i Elista. Han avtjente deretter to obligatoriske år i den sovjetiske hæren før han kom tilbake og arbeidet et år som mekaniker ved samme fabrikk. Han studerte deretter japansk språk og historie ved Moskvas Statlige Institutt for Internasjole relasjoner i perioden 1983–89. I 1989-90 var han salgsdirektør i et sovjetisk-japansk bilselskap Liko-Raduga i Moskva. Deretter grunnla og ledet han SAN selskapet i Moskva 1990-93. Politisk karriere. I 1990 ble Kirsan Iljumzjinov valgt som representant for Kalmykia i det russiske parlament, i 1991 ble han medlem av Det Øverste Sovjet som ble oppløst på slutten av året. 12.april 1993 ble Kirsan Iljumzjinov den første folkevalgte presidenten i Kalmykia. Et av valgløftene var én mobiltelefon per gjeter i Kalmykia. Landet har fortsatt en stor landbruksbefolkning som driver dyrehold. Et annet av kampanjens motto var at en rik president er en garanti mot korrupsjon. Han ga også uttrykk for å ville innføre et "økonomisk diktatur" i Kalmykia etter modell av blant annet Singapore, med sikte på få til økonomisk vekst i republikken som er en av Russlands fattigste. Etter han var valgt samlet Iljumzjinov mye makt i egne hender. Han sto bak et nyvalg i 1995 hvor han 15.oktober 1995 ble gjenvalgt for en syvårsperiode. I 2002 ble Iljumzjinov på nytt gjenvalgt som president. I 2005 avskaffet den russiske føderasjonen valg på president i republikkene. Fra da ble de lokale statslederne utnevnt av myndighetene i Moskva. Iljumzjinov ble utnevnt til statsoverhode for Kalmykia for en femårsperiode av president Vladimir Putin. Da denne perioden gikk ut i 2010 ble han imidlertid ikke gjenoppnevnt av president Dmitrij Medvedev. Som president har Iljumzjinov gjort sjakk til et obligatorisk skolefag i Kalmykia og arbeidet for å gjøre Kalmykia til et sjakksentrum, blant annet ved å etablere en sjakk-by i utkanten av Elista. Iljumzjinov har også engasjert seg i oppføringen av en rekke religiøse byggverk, blant annet i 2005 som skal være det største buddhistiske tempel i Europa. Flertallet av kalmykerne tilhører den tibetanske buddhismen. Dalai Lama besøke hovedstaden i 2004 og er et av Ilumzjinovs erklærte idoler. Det har også blitt oppført kirker, en moské og en synagoge etter initiativ av Iljumzjinov. Menneskerettighetssituasjon i Kalmykia under Iljumzjinov har vært kritisert. I 1998 ble redaktøren av en opposisjonsavis Sovetskaya Kalmkia myrdet og liket dumpet i en en liten innsjø utenfor Elista. De to mennene som ble dømt var begge tidligere medarbeidere i regjeringsapparatet, hvorav den ene var en tidligere livvakt for presidenten. Iljumzjinov er en beundrer av Vladimir Lenin som hadde en kalmykisk bestemor. I 2005 tilbød han å betale 1 million dollar for å få flyttet Leninmausoleet med Lenins balsamerte lik til Kalmykia. Han er også en beundrer av Djenghis Khan. Iljumzjinov har møtt og uttalt seg positivt om både Muammar al-Gaddafi og Saddam Hussein. Mens Iljumzjinov hevder han har brukt mye av egne penger på bygninger og tilstelninger i Kalmykia har andre betvilt dette og hevdet at det var et uklart skille mellom presidents og statens penger under Iljumzjinovs styre. Republikken var fortsatt en av Russlands fattigste da Iljumzjinov gikk av som statsoverhode i 2010. President for FIDE. Kirsan Iljumzjinov ble valgt til president i Det internasjonale Sjakkforbundet, FIDE, i november 2005. Han skal ha brukt store summer av sin egen formue på forbundet. Sjakkbyen som Iljumzjinov bygde nær Elista har under Iljumzjinovs tid arrangert tre store turneringer: sjakkolympiaden i 1998, VM i sjakk for kvinner i 2004 og VM i sjakk i 2006 mellom Vladimir Kramnik og Veselin Topalov. Disse var på forhånd titulert verdensmestre for hvert sitt forbund (FIDE og et alternativ forbund startet av Gary Kasparov. Da Vladimir Kramnik vant turneringen var det første gang siden 1990-tallet at man bare hadde en verdensmester. I 2006 ble Iljumzjinov gjenvalgt som president med 96 stemmer mot 54 til den nederlandske motkandidaten Bessel Kok. Stormester i sjakk Nigel Short som støttet Kok var kritisk til prosessen. I 2010 ble Iljumzjinov på nytt gjenvalgt. Motkandidaten var den tidligere verdensmesteren i sjakk Anatoly Karpov som fikk støtte av blant annet Frankrike, Storbritannia, USA og Sveits. Russland støttet imidlertid Iljumzjinov etter president Medveded hadde lagt press på det russiske sjakkforbundet som første støttet Karpov.. Både før og etter valget kom det anklager om en udemokratisk prosess hvor det ble hevdet at små forbund ble utsatt for press og lokkemidler. Lederen for det engelsk sjakkforbundet CJ de Mooi kalte valget en farse. Iljumzjinov benekter på det sterkeste at han selv eller forbundet skal være korrupt. Iljumzjinov har uttalt at hans fremste mål er å øke antall sjakkspillere i verden fra 600 millioner til en milliard. Personlig liv og uttalelser. Kirsan Iljumzjinov er gift og har en sønn. Han opparbeidet seg en stor formue i årene rett etter Sovjetunionens fall hvor han drev forretninger uten at det er helt klart hvordan formuen ble tjent. Han eier et privatfly, seks rolls-royce og en hummer. Han hadde tidligere jevnlige konsultasjoner med Baba Vanga, en blind bulgarsk kvinne som påstår seg å ha overnaturlige evner. Hun skal i følge Iljumzjinov ha forutsett både at han ble president i Kalmyka og for FIDE, i tillegg til enkelte forutsigelser som ikke foreløbig har slått til. Det har vakt stor oppmerksomhet at Iljumzjinov gjentatte ganger har fortalt om en hendelse i Moskva i 1997 hvor utenomjordiske vesener i gule drakter oppsøkte ham på verandaen og tilbød ham en reise i UFO. Iljumzjinov sier han takket ja til tilbudet og ble returnert samme dag. Han påstår å ha tre vitner til hendelsen, blant annet et minister og sin privatsjåfør. Da Ilumsjinov første gang snakket om dette på TV i 2010 ble oppmerksomheten større og en russisk parlamentariker skrev et brev til president Dimitrij Medvedev om at hendelsen måtte undersøkes. Iljumszjinov har også gitt uttrykk for at han mener sjakk er blitt utbredt gjennom påvirkning av utenomjordiske ettersom spillbrettet og reglene har utviklet seg så likt i mange kulturer som har hatt liten eller ingen kontakt med hverandre. Glommen Skog. Glommen Skog BA er en interesseorganisasjon for skogeiere i Hedmark, med unntak av Hedemarken, organisert som et andelslag. Hovedkontoret er i Elverum. Glommen Skog er distriktsorganisasjon av Norges Skogeierforbund, og har 6 lokallag med ca 2 600 medlemmer (2012). Organisasjonen ble etablert i 1903 som Glommen Skogeierforening, og var landets første skogeierforening. Fra 1. januar 2006 har Glommen vært organisert som andelslag. Solvang skole (Hamar). Solvang barneskole er Hamars eldste barneskole, og har 150 elever fordelt på 7 årstrinn. Skolen vektlegger Samarbeid, Omsorg, Læring, Verdier, Ansvar, Nytenkning og Glede. (Solvang) Skolen. Solvang skole ligger på Solvang i gamle Vang kommune, dagens Hamar, cirka to kilometer nord for Hamar sentrum. Skolen ligger sentralt i villastrøkene Solvang og Smeby og har den viktige fartsåren Furnesveien like ved, som strekker seg fra sentrum og nordover. Skolens adresse er Haugliveien 1, 2319 Hamar. Solvang skole har om lag 150 elever over syv alderstrinn. Skolen har også til sammen 28 ansatte, deriblant rektoren Jorid S. Myhre. Solvang skole og skolefritidsordning (SFO) har sambruk av lokaler, og om lag 75 av elevene benytter seg av tilbudet SFO tilbyr utover de fastsatte skoletimene. Solvang SFO tilbyr hele og halve plasser. Giric av Skottland. Giric var konge av Skottland fra 877 eller 878 til 889 sammen med Eochaid. Kildene er svært uklare, men det ser ut til at Giric støttet Eochaids kamp om tronen, og ble medkonge da Eochaid tok makten fra sin onkel Aedh. Giric var sannsynligvis Aedhs fetter. Han ble styrtet av Donald II, som også forviste Eochaid. Giric ble med stor sannsynlighet myrdet i 889. Marøybrua. Marøybrua er ei fritt frambygg-bru som krysser Marøysundet og Buskholmen mellom fastlandet og Marøya i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Sammen med Nærøysund bru forbinder den Vikna med fastlandet. Marøybrua er 590 meter lang, med lengste spenn 120 meter. Byggingen startet i 1976, og brua ble åpnet i oktober 1978. Bruene er del av riksvei 770. Friedrichsruh slott. Friedrichsruch slott, slott ved landsbyen med samme navn, i Schleswig-Holstein, Tyskland bygget av Otto von Bismarck. Var tysk hovedkvarter for De hvite bussene, redningen av skandinaviske fanger i Tyskland etter krigens slutt i 1945. Nærøysund bru. Nærøysund bru er ei hengebru som krysser Nærøysundet mellom Marøya i Nærøy og Vikna i Nord-Trøndelag. Sammen med Marøybrua forbinder den Vikna med fastlandet. Nærøysund bru er 701 meter lang, med et hovedspenn på 325 meter og seilingshøyde 41 meter. Brutårnene er 80 meter høye. Brua har 17 spenn. Byggingen startet i januar 1978, og brua ble åpnet 6. november 1981. Bruene er del av fylkesvei 770. Teitur Þórðarson. Teitur Þórðarson (Teitur Thordarson) (født 14. januar 1952) er en islandsk fotballtrener. Han er nå trener for canadiske Vancouver Whitecaps. Han har tidligere vært trener for norske toppklubber, bl.a. Brann, som han trente ved to anledninger. Han har også trent Lyn, Lillestrøm SK og islandske KR. Kilder. Teitur Thordarson Teitur Thordarson Sminesbrua. Sminesbrua er ei bru i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Brua er 152,5 meter lang og har et hovedspenn på 85 meter. Brua er en del av riksvei 769. Mjøsen Skog. Mjøsen Skog BA er en distriktsorganisasjon av Norges Skogeierforbund som organiserer skogeiere i Gudbrandsdalen og bygdene rundt Mjøsa sørover til Eidsvoll. Mjøsen Skog består av 26 lokale skogeierlag med ca 4 000 medlemmer (2012). En del allmenninger er direkte medlemmer. Hovedkontoret ligger på Lillehammer. Organisasjonen ble stiftet i 1909 under navnet Mjøsdistrikternes Skogeierforening. Foreningen besto av en del lokale fellessalg for tømmer, og styret var dannet av formenn i fellessalgene. I 1929 ble tømmersalget overført til skogeierforeningen, som fra 1929 til 1955 het Mjøsen Salgsforening, deretter Mjøsen Skogeierforening. Fra 2006 er Mjøsen organisert som andelslag under sitt nåværende navn. Sneppen bru. Sneppen bru er ei spennbetongbru som krysser Steinkjerelva i Steinkjer i Nord-Trøndelag. Brua er 152,5 meter lang. Den er en del av europavei 6. Tom Richard Tokle. Tom Richard «Tomte» Tokle (født 10. juli 1982) er en tegneserieskaper fra Trondheim, nå bosatt i Stavanger. Han var tidligere medlem av Trondheimstegnerne. I mai 2007 var Tomte hovedgjest på tegneseriefestivalen Vossastreken. Tomte startet som stripetegner og han har hatt en tegneserie på trykk i «Larsons Gale Verden» (Bladkompaniet) samt bidratt til ulike undergrunnsutgivelser, deriblant «Slagg» 1-3 (Trondheimstegnerne), «Supernova» (Pokus Forlag), «Lykantropi» (Trollmåne Forlag), «Fleip» (Laksevåg forlag). Blant hans tidligere tegneserier er «Flatrock», «Flatstein», «Tomteland» og «Afterlife», som ble laget i perioden 2000-2005, og er ikke lenger i produksjon. De siste årene har Tomte først og fremst laget skrekktegneserier med albumserien "Tomtes Sorte Sider", utgitt av Seriehuset og Kelpie Forlag, og har selvutgitt skrekkantologien "Anxiety". I desember 2011 debuterte Tomte internasjonalt i den australske skrekkantologien "Decay". I albumet "Anxiety II: Happy Helloween" inkluderte Tomte et intervju med seg selv hvor han slår hardt ned på norske forlag og stripeserier. Dette skapte debatt i det norske seriemiljøet. Tomte's siste prosjekt er den digitale skrekktegneserien "Sally The Ghost Hunter", som ble lansert 10. juli 2012. Eksterne lenker. Tokle, Tom Richard Tokle, Tom Richard Gunnar Danbolt. a> for sin innsats som kunstformidler i 2007. Gunnar Danbolt (født 9. mars 1940 i Bergen) er professor i europeisk kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Aleksandr Kerenskij. Aleksandr Fjodorovitsj Kerenskij (russisk Александр Фёдорович Керенский, født i Simbirsk, død 11. juni 1970 i New York) var en russisk politiker. Han studerte jus ved universitetet i St. Petersburg. Som advokat var han kjent for å forsvare radikale personer som var anklaget for politisk agitasjon. I 1912 ble han med Trudovikene og han ble valgt inn i Dumaen (Parlamentet). I februar 1917 gikk han inn i det Sosialistiske Revolusjonære Parti og var talsmann for å få fjernet tsar Nikolai II. Etter at tsaren abdiserte 13. mars 1917 gikk Kerenskij inn i den midlertidige regjeringen, først som justisminister, deretter som krigsminister. 8. juli 1917 overtok han ledelsen av den midlertidige regjeringen etter Georgij Lvov og beholdt makten inntil bolsjevikene overtok makten i oktober. Etter oktoberrevolusjonen klarte han 14. november å flykte gjennom en hemmelig utgang fra sitt skjulested i St. Petersburg til Nord-Russland, deretter til Finland og England. Senere bosatte han seg i Frankrike hvor han drev propaganda mot det kommunistiske styret i Russland. Siste del av sitt liv tilbrakte han i USA hvor han jobbet ved The Hoover Institution i California. Han døde av kreft i New York 11. juni 1970. Kilder. Kerenskij, Aleksandr Kerenskij, Aleksandr Kerenskij, Aleksandr Kerenskij, Aleksandr Demetrius Vikelas. Demetrius Vikelas (gresk: Δημήτριος Βικέλας – "Dimítrios Vikélas"), også kjent som Bikelas (født 15. februar 1835 i Ermoupoli på øya Syros, død 20. juli 1908 i Athen) var en gresk forretningsmann, og den første presidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK) fra 1894 til 1896. Han flyttet hjemmefra 17 år gammel for å arbeide for sin onkel i London, først som bokholder, deretter som partner. I London ble han kjent med Charilaos Trikoupis, sønn av den greske ambassadøren, som senere ble statsminister i Hellas. Vikelas representerte den pan-hellenske gymnastikklubben ved kongressen i Paris i 1894, der den olympiske bevegelsen ble grunnlagt, med Pierre de Coubertin som initiativtaker. De Coubertin hadde opprinnelig planlagt å avholde de første moderne lekene i Paris i 1900, men Vikelas overbeviste ham og den nystiftede IOK om at de først burde arrangeres i Athen. Siden IOKs opprinnelige regler krevde at presidenten kom fra det landet som skulle arrangere de neste lekene, ble Vikelas IOKs første president. Etter de første olympiske lekene, som ble en stor suksess, trakk Vikelas seg tilbake fra IOK, og de Coubertin tok over vervet. Vikelas døde i Athen, 73 år gammel. Ingebrigt Vik. Byste som viser Ingebrigt Vik, laga av Øystein Laupsa Ingebrigt Vik (født 5. mars 1867 i Øystese, død 22. mars 1927 samme sted) var en norsk billedhugger. Vik er regnet som en av de Norges største billedhuggere. Som billedhogger havnet han, i likhet med andre av sine samtidige kolleger i skyggen av Gustav Vigeland. Mange av arbeidene hans er utstilt i sentrum av Øystese, i tilknytning til Ingebrigt Vik Museum, som nå er en del av kulturinstitusjonen Kabuso. Noen av Viks beste arbeider er utstilt i Nasjonalgalleriet, «Ung Pike» (1903) og «Ynglingen» (1913). I teaterparken i Bergen finnes «Ynglingen» og vis-à-vis byparkens musikkpaviljong er statuen av komponisten Edvard Grieg (1915) satt opp i bronse. Tidlig liv. Han vokste opp i Øystese og begynte som treskjærer i farens møbelbedrift. Han tjente seg litt lommepenger ved å lage små trefigurer som han solgte til turister, og ble oppdaget og anbefalt å dra til Bergen. Han dro til Bergen som 15-16-åring og fikk arbeide og lærlingplass hos en møbelsnekker, der han fort ble regnet som flink. Dette skulle senere gi ham oppdrag med utsmykninger til Gamlehaugen, der han sto for utformingen av gelendere og annet synlig trevirke. I tillegg finnes en del møbler fra hans hånd. Han gikk samtidig på kveldene på teknisk fagskole. To år senere dro han til København, der han først ble gående for å søke arbeide, til han ble lærling hos billedskjærer Sofus Petersen. Læretiden fikk en brå slutt ved at han fikk en tuberkuløs infeksjon i kneet, som gjorde ham halt for resten av livet. Det tok to år med stell og pleie hos foreldrene, før han dro tilbake til København og fikk lære hos en dekorasjonsskulptør, (H. C. Petersen) der han lærte om gips, Gips ble på den tid brukt som romutsmykning langs vegger og i taket (gjerne kalt stukkatur), og han ble etterhvert engasjert i utforming. Samtidig gikk han på forberedende kurs ved Kunstakademiet i tegning og forming. Gipsmakeren og andre arbeider. Han dro tilbake til Bergen i 1892, og produserte småfigurer i gips og elfenben. I 1894 var han sammen med en annen gipsmaker med på å starte «Norsk Takrosetfabrik», som raskt gjorde suksess i de økonomiske oppgangstidene. Han tok seg primært av utforming og utførelse, mens kompanjongen sto for det forretningsmessige. Produktspekteret ble etterhvert utvidet. Han laget i denne perioden portrettrelieffer av begge foreldrene. Disse ble støpt i bronse, og finnes også på deres gravstener. I 1900 tok han seg råd til en Parisertur for å se verdensutstillingen. Noe av den utstilte kunsten gjorde inntrykk, selv om han også hadde med seg et kritisk blikk, slik at han ikke syntes at noe av det han så var helstøpt. Tidene endret seg fort, og byggebransjen hadde nedgang. Han valgte da å selge sin part i rosettfabrikken og begynte som billedhogger på full tid i 1901. Det første verket var «Arbeideren» som han fikk laget i bronse. Samtidig laget han en ung mann og en byfrøken, og får dem stilt ut i Kunstforeningen, hvor alle tre blir solgt. Han får i tillegg bestilling på to portrettarbeider, hvorav ett senere utføres i marmor i Paris. Paris 1902 - 1905. I 1903 flyttet han til Paris med Statens arbeidsstipend. Gikk på "Academia Colarossi", men fikk seg etterhvert eget atelier. Lærte om akt etter levende modell men mest ved å studere i Louvre. Modeller var der ingen mangel på. Naboleiegårdene til akademiet ble bebodd av italienske gips- og marmorarbeidere med familie og slekt, og de stilte villig opp for å tjene litt ekstra. Av arbeider: «Sittende jente» (2 ganger «Mention honorable» (hederlig omtale uten medalje) på utstillinger i Paris og flere solgte varianter) Laget etterhvert kvinneskikkelser i alle aldre, men iflg. ham selv kanskje mest unge. Fram og tilbake. I løpet av 1905 etablerte han seg en periode i Kristiania, og presenterte et konkurransebidrag til statue av Camilla Collett. Vigeland fikk igjen oppdraget, mens førsteprisen var Viks. Hans «Gammel kone» fra tiden i Paris ble innkjøpt av Nasjonalmuseet, mens det nasjonale kunstmuseet iBudapest ville ha det i marmor. Houens Legat ble til en tur til Italia i 1906 for å se på kunst, og han kom tilbake etter mindre enn et halvår, full av inntrykk, men også overmettet av det tette programmet iflg ham selv. Tilbake i Paris laget han flere studier av kvinner. Portretter, monumenter og konkurransearbeider. Han meldte seg (1901) på konkurransen om å utforme et monument til minne om Niels Henrik Abel. Til modell brukte han en ung Sofus Madsen samt tilsendte fotografier av matematikeren. Utkastet vant førstepris, men til syvende og sist ble det Gustav Vigeland som sto for oppdraget, som nå står på Abelhaugen i Oslo. (Viks arbeide ble først realisert i 1967 og står i dag i Niels Henrik Abels hus på Blindern.) Camilla Collet var tiltenkt et monument i tilknytning til hundreårsdagen for hennes fødsel. Vik vant førsteprisen (1905), men igjen var det Vigeland som fikk oppdraget etter en ny runde. Komiteen for monument til markering av 1914 som hundre år etter grunnloven kom sent i gang med utlysning av konkurranse. De fleste kunstnere syntes at tiden kom til å bli for knapp til å levere et helstøpt verk. Både Vigeland og Vik sto over første runden, da konkurransen endelig ble utlyst. Vik lot seg til sist overtale til å levere et utkast, men en prøveoppstilling av elementene ga som resultat at det ikke kunne plasseres der det var tenkt av komiteen (mellom Løvebakken og Spikersuppa) fordi det ville bli for dominerende – og prosjektet ble skrinlagt. Hvalfangstpioneren Svend Foyn skulle feires med et billedhoggerverk. I den utlyste konkurransen vant Anders Svor, kanskje mest fordi hans portrettlikhet var størst. Viks kvinneskikkelser. Allerede fra barnsben av laget han utskårne trefigurer. Disse var gjerne utstyrt med bunadlignende antrekk. Senere laget han en byfrøken i terrakotta, som ble solgt i Bergen samtidig med at han stilte ut "Arbeideren" i bronse første gang i 1901. Etter at han flyttet til Paris, laget han kvinnefigurer i alle aldre fra baby ved mors bryst til gamle koner. Flere av disse ble hedret og medaljert på utstillinger. Av andre kvinneskikkelser kan nevnes "Camilla Collett", der utkastene er bevart. De siste årene var han sterkt plaget av sykdom, som i ettertid er diagnostisert som Bechterews sykdom. (Diagnose i ettertid ved Ole Jacob Broch.) Gudinne. a> er en av flere liknende forhistoriske leirfigurer og kan representere ei tidlig frukbarhetsgudinne. a>isk gudinne ca. 2120 f. Kr. a> var grekernes gudinne for visdom, veving, håndverk og krig. Her karakteristisk framstilt med hjelm. Ei gudinne er en kvinnelig guddom. Gudinner forekommer på lik linje med mannlige gudevesener i de fleste mytologiske og religiøse tradisjonene, særlig polyteistiske religioner. Ofte er gudinnene knyttet til fruktbarhet og liv, men kan også opptre som hustru til en mannlig gud. Gudinnene kan dessuten representere ødeleggende krefter, raseri og krig. I noen tilfeller ser vi også at ei gudinne kan ha forrang, og en eller flere mannlige guder er underordnet. Uttrykket «gudinne» kan i overført betydning også brukes for å beskrive en «overjordisk» vakker eller tiltrekkende kvinne. I folketro og mytologi finnes det også mange andre typer kvinnelige overnaturlige vesener, ånder og personifikasjoner som omtales som gudinner eller har gudinneliknende egenskaper. Kelpie forlag. Kelpie forlag er et norsk undergrunnsforlag som har gitt ut en håndfull tegneserier innenfor sjangrene fantasy, horror og science fiction. Antologiserien Blodige Gr%C3%B8ss er en av forlagets mest kjente antologi. Forlaget ble startet i 2005, og drives av Tommy Kvarsvik. I tillegg til tegneserier har forlaget en rekke donaldistiske utgivelser, inkludert tidsskriftet "KVAKK!". MIDI. MIDI (Musical Instrument Digital Interface) er en industristandard som definerer noter i et digitalt musikkformat, presist og konsist. Kommunikasjonsprotokollen lar datamaskiner, synthesizere, lydkort, trommemaskiner og andre elektroniske instrumenter kontrollere og utveksle informasjon. De aller fleste elektroniske lydverktøy støtter i dag MIDI, og det utgjør et sentralt bindeledd i komponeringsprosessen for de fleste moderne musikere. Historie. De første Synthesizere dukket opp på midten av 1900 tallet. På denne tiden var alle Synthesizere analoge. Man styrte da tonene ved å variere spenningen inn på VCOer (Voltage Controlled Oscillator). Senere, mot slutten 1970 årene, kom de digitale synthesizerene fra Korg, Roland Corporation og Yamaha Corporation. Etter som antallet modeller steg, samtidig som prisene falt, så ble det vanligere at musikere og lydstudioer eide flere ulike Synthesizere. Disse var ofte store og tunge, og det oppsto derfor et behov for å kunne styre flere instrumenter fra samme klaviatur. Siden det ikke fantes noen standard for kommunikasjon mellom instrumentene, så utviklet hver leverandør sin egen protokoll for å la instrumentene kommunisere. Dette bekymret Dave Smith fra Sequential Circuits og Ikutaru Kakehashi fra Roland. De var redde for at inkompatibiliteten mellom de ulike produsentene ville begrense salget av synthesizere. De begynte derfor å snakke om et felles instrumentspråk i 1981. På NAMM messen i Januar 1982, samlet Dave Smith og Chet Wood de store Synthesizer produsentene, og begynte på en ny kommunikasjonsstandard de valgte å kalle MIDI (Musical Instrument Digital Interface) I 1983 kom de første instrumentene med MIDI interface, Sequential Circuits Prophet-600 og Rolands JX3P. Disse fungerte sammen, og en nytt kapittel innen elektronisk musikkhistorie ble skrevet. MIDI Standarden. Den første utgaven av MIDI standarden var på kun åtte sider. Den beskrev de mest standard kommandoene, som Note på, Note av, Volum osv. Den beskrev også hvordan hardwaren skulle se ut. Da den ble tatt i bruk av flere produsenter, ble den raskt mere omfattende, og dekker nå de fleste styringsbehov fra musikk til scenelys. Hardware. Hardwaren som er beskrevet i MIDI standarden er kabler, kontakter og litt om hvordan signalet skal leses og sendes. Kabel. Kablene som brukes til MIDI kommunikasjon er en skjermet vridd kabel med to ledere. I hver ende har den en DIN-5D hannplugg. Lederene i kabelen skal kobles likt i begge ender til pinne 4 og 5 (Til høyre og venstre for den midterste pinnen). Skjermen skal kobles til pinne 2 (den midterste pinnen). Spesifikasjonen sier at en MIDI-kabel skal være maks 15 meter. Kontakter. Kontaktene som brukes er hovedsakelig av typen DIN-5D. På grunn av at MIDI tidlig ble brukt av programvare på datamaskiner, så inneholder også MIDI spesifikasjonen en beskrivelse av hvordan man lager en overgang mellom standard DIN kontakter og den tidligere mye brukte 15-pin spillporten. Elektronikk. Siden MIDI blir brukt til å koble sammen musikkinstrumenter, så er det krav til elektronikken som skal forhindre unødvendig støy som oppstår når man kobler sammen flere elektriske gjenstander som har egne strømforsyninger. MIDI spesifikasjonen krever derfor at signaler leses ved å sende det igjennom en Optokopler. Det er en slags elektrisk bryter som styres av lys. Den forhindrer at elektriske feil på det ene instrumentet skal påvirke det andre. Signalet ut skal være 5 volt, og digitalt signal 0 sendes ved å sette 5 volt på begge ledningene. Samtidig, så skal pinne to på MIDI kabelen kun kobles på MIDI-utgangen, og ikke på MIDI-inngangen. Signaloppbyggning. MIDI signalet har en hastighet på 31250 symboler per sekund. En byte sendes ved å sende en start-bit, så en byte, og deretter en stopp-bit. Dette betyr at det kan sendes 3125 bytes per sekund. Ett MIDI signal består igjen vanligvis av en til tre bytes. Midi spesifikasjonen sier at det første bitet skal bestemme om byten som blir sendt er en kommando eller en beskrivelse av kommandoen. MIDI på PC. På 90-tallet inneholdt nesten alle lydkort en synthesizer som støttet General MIDI (dvs. et instrumentregister med de vanligste instrumentene). Kvaliteten på disse var som regel svært dårlig, og skulle man ha god lydgjengivelse, måtte man enten investere i et mer kostbart lydkort eller kjøpe en datterbord til å sette på det eksisterende lydkortet. Idag leveres mange lydkort uten MIDI-støtte, men så dekkes også behovet til en viss grad av at Windows XP har en såkalt soft-synth integrert i standard programvarepakke. Istedet for at det da sendes MIDI-kommandoer til en MIDI-modul (som for eksempel Roland MT-32 eller Roland SC-55, benyttes en programvare til å generere PCM-lyd ut ifra de MIDI-kommandoer som sendes. Ulempen med en software synthesizer er at det alltid vil være en tidsforsinkelse ved prosessering, noe som vanskeliggjør live avspillinger. Kvaliteten på software synthesizere varierer også, og den som følger med Windows XP er kun av middels kvalitet. Det er idag vanskelig å få kjøpt lydkort som følger utviklingen på synth-siden, og det er idag mest vanlig å bruke eksterne lydmoduler for profesjonelle MIDI-avspillinger. Ludditter. «The Leader of the Luddites» (Ludittenes leder), gravering fra 1812Ludditter er i dag en beskrivelse på en eller flere som er motstander av teknologiske fremskritt eller endringer. Når ordet brukes om moderne forhold, ikke om sitt historiske opphav, betyr det oftest teknologipessimist. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814. De protesterte, ofte ved å ødelegge tekstilmaskiner, mot endringene som fulgte den industrielle revolusjon og som truet deres jobber. Bevegelsen, som startet i 1811, ble oppkalt etter en, muligens mytisk, leder Ned Ludd. I en kort periode var organisasjonen så sterk at de utkjempet regelrette slag med den britiske armeen. Tiltak satt i verk av regjeringen inkluderte en masserettssak i York i 1813 som resulterte i mange dødsstraffer og deportasjoner til straffekoloni. Denne engelske historiske bevegelsen må sees i lys av det harde økonomiske klimaet under Napoleonskrigene. Det siste tiår har ordene nyludditter og nyluddittisme blitt brukt i debatt for å karakterisere personer og grupper som er skeptikere av (især) informasjonsteknologi eller personer som hevder at denne teknologien medfører negative kulturendringer. I samfunnsøkonomisk litteratur er luddittismen på 1800-tallet et hyppig brukt eksempel på å avkrefte den utbredte troen på at ny teknologi i sum fører til færre, ikke flere arbeidsplasser. Fotomontasje. a> kan se ut under havoverflaten. a> med tydelig bruk av fotomontasje Fotomontasje er et bilde som er bygd opp av flere fotografier eller deler av fotografier. Teknikken ble særlig tatt i bruk på 1920-tallet, blant annet til politiske plakater med talende motiver og effektfulle komposisjoner. Begrepet tilsvarer det litt nyere ordet fotomanipulasjon, som dessuten omfatter digital retusjering av fotografier. I dag brukes fotomontasjer i alle bildemedier. Teknikk. Tidligere ble fotomontasjer lagd ved å klippe i stykker fotografier og sette dem sammen på en ny måte. I nyere tid er digitale bilderedigeringsprogrammer tatt i bruk der man før brukte saks og lim. Det har gitt nye muligheter og gjort teknikken tilgjengelig for praktisk talt alle med en moderne datamaskin. Fotomanipulasjon og retusjering av bilder blir således brukt i større eller mindre grad i nesten alle bildemedier og av de fleste fotografer i dag, særlig innen reklame og motefotografi. Fotofikling er også en morsom hobby for mange. Historie. Den engelske fotografen Henry Peach Robinson (1830–1901) skal ha lagd verdens første fotomontasjer allerede like etter at han startet karrieren i 1857. Teknikken og tankegangen ble siden videreført av andre kunstnere og fotografer, blant annet av George Grosz rundt 1915, en tegner som var påvirket av malerkunstens kubister og deres collager, det vil si materialbilder. Mange regner likevel dadaisten Hannah Höch (1889–1975) som oppfinneren av den moderne fotomontasjen. Hun videreutviklet sin fototeknikk sammen med Raoul Hausmann (1886–1971). På 1920- og 1930-tallet fortsatte kunstnere som Johannes Baader, Alexander Rodtschenko (1891–1956) og konstruktivisten Laszlo Moholy-Nagy å arbeide og eksperimentere med teknikken. Særlig berømte er imidlertid John Heartfields antinazistiske bildecollager fra 1930-åra. I Skandinavia har blant annet den danske kunstneren Leif Grange arbeidet mye med fotomontasje. Bruk. Fotomontasje og collager kan brukes for å lage kunstnerisk interessante komposisjoner eller for å formidle et budskap eller bildeidé tydeligere. Formålet kan være reint pedagogisk, det vil si for å forklare et forhold visuelt, men sammenstillingene er ofte bevisst surrealistiske og humoristiske. Liste over ordførere i Bodø. Oddleif Olavsen var ordfører fra 1995 til 1999. Ordførere i Bodø er en liste over Bodøs ordførere. Denne listen omhandler de som har vært ordførere i kommunen siden starten av formannskapslovene, for lister over de tidligere kommunene som senere har blitt slått sammen med Bodø, se bunnen av listen. Kilder. Bodø Gælere. En "broch", et gælisk festningstårn i nærheten av Glenelg i Skottland. Gælere er en etnisk-språklig gruppe i Irland, Skottland og på øya Man i Irskesjøen som først og fremst karakteriseres av et felles språk, gælisk (engelsk "Gaelic", gælisk "Goidelic"), som er en gruppe av de insulære keltiske språkene. Den engelske ordet "Geal" ble først benyttet i 1810 fra skotsk-gæliske ordet "Gaidheal" (tilsvarende på irsk er "Gaeltacht") som en beskrivelse av høylender (en skotte fra høylandet i Skottland). Gælere ble først benyttet som et kollektivt begrep for å beskrive folk fra Irland. Man har spekulert på om ordets opprinnelse kommer fra et walisisk ord, "Gwyddel", i betydningen ‘pirat’ eller ‘en som deltar i et raid’. Det mer upresise begrepet kelter benyttes også om gæliske folk, men først og fremst i lingvistiske kretser. Mytologisk opprinnelse. Gælere på begynnelsen av den kristne tiden da gælerne oppholdt seg i Irland trodde de om seg selv at de nedstammet fra Míl Espáine som kom fra nordlige Iberia, nærmere bestemt "Gallaecia" (moderne Galicia og nordlige Portugal), et område hvor det også har funnet spor og bruk av ogham-skrift. Denne troen fortsatte i de gæliske kulturer på Irland og Skottland opp til moderne tid da mange klan-ledere i begge land krevde avstamming til deres stamfar, tilbake til de berømte historiske konger fra forhistorisk tid. Dette er dekket i Lebor Gabála Érenn som katalogiserer vegen til gælernes forfedre på en måte som kan inneholde en historisk kjerne. Oppdagelsen av en form for tidlig ogham-skrifttegn i Gallaecia foruten genetiske studier har forbundet gælerne til de baskiske områdene og Galicia i nordvestlige Spania og har gitt teorien økt troverdighet. Historisk utvidelse. Det er ikke kjent med sikkerhet når de som snakket et "goidelic" (eller "q-keltisk") språk nådde Irland, eller hvordan de ble den dominerende kulturen, eller om q-keltisk ikke utviklet seg fullstendig i Irland fra en tidligere dialekt. Noen tror goidelic erstattet noen tidligere brythoniske (eller "p-keltiske") språk, men det er ikke kjent om det betydde om en befolkning erstattet et annet, eller ved at et invaderende folk ble den nye herskende klassen, eller om språket spredte seg som et nytt "lingua franca". Før og under Romerrikets tidsepoke var det mye bevegelse, vekselvirkning og konkurranse mellom de folkene som i ettertiden er blitt kollektivt referert til kelterne. Jernalderens Europa kan kanskje best bli forstått som en kulturell vekkelse. Beregninger på når urgælisk i Irland varierer fra da jordbrukets spede begynnelse rundt 4000 f.Kr. til rundt de første århundrene e.Kr. Det er lite som kan bli sagt med sikkerhet ettersom det språket som nå kjennes som gammelirsk, forløperen til moderne irsk, skotsk-gælisk og manisk språk, ble først tilfredsstillende nedtegnet ved kristningen av Irland omtrent på 400-tallet e.Kr. Gammelirsk, og til og med forløperen primitivt-irsk, behersket et spesialisert form for skrift kjent som ogham. Det eneste som gjenstår er funnet som beskjeder på søylelignende steinmonumenter. Ogham-steiner er funnet både over hele Irland og hvor gæliske inntrengere bosatte seg i Britannia i tiden etter romerne hadde trukket seg ut. Ofte hadde steinen ikke mer enn et navn og man har tenkt seg at de kanskje representerte territoriale krav. Historikerne antar at en gang på 400-tallet spredte gælisk språk og kultur seg fra Irland til sørvestkysten av Skottland hvor det likevel kan ha eksistert i mindre grad siden før romersk tid. Usikkerheten bygger på at det ikke finnes arkeologiske spor til å støtte den alminnelig aksepterte antagelsen når utvandringen skjedde til dagens Argyll, et område også kjent som Dál Riata. Gælerne spredte seg deretter ganske hurtig over hele Skottland. Det kulturelle og språklige dominansen i området ledet til at det latinske navnet «scotti» etter hvert ble betegnelsen på det folket som snakket gælisk og «Scotland» for den nasjon som de dannet. Selv kalte de landet på gælisk for «Alba». Gælisk i moderne tid. Et irsk gælisk trafikkskilt i Waterford i Irland.Siden den tid da gælisk språk vokste og inntil for tre århundrer siden hvor det har blitt betydelig svekket over det meste av Irland og Skottland. De mest kulturelle og språklig gæliske regionene i dag er i nordvestlige delen av Skottland, vest i Irland og på Cape Breton Island i Nova Scotia hvor etterkommerne fra Høylandsutryddelsen («Highland Clearances») ble tvangssendt. Ironisk nok er den gælisk talende befolkningen på nordvestlige Skottland i større grad etniske nordmenn enn etniske gælere. DNA-undersøkelser viser at 60 % av genene er norske. På øya Man i Irskesjøen (mansk "Ellan Vannin" = Mannins øy fra den førkristne guden kjent som Manannán mac Lir) kom også under gælisk innflytelse i sin historie (foruten også norrøn historie). Den siste innfødte gælisk talende av mansk døde på 1970-tallet, men det er nå en gjenvekkelse av språket og det blir igjen undervist i skolene selv om flertallet fortsatt snakker engelsk til daglig. Alt i alt antar man at kanskje 100 000 mer eller mindre kan snakke gæliske språk i dag. Forth. Forth er den største elven i den østlige delen av det sentrale Skottland. Den har en lengde på 47 km. Elven har sitt utspring i The Trossachs, en fjellkjede vest for Stirling. Den renner i østlig retning, gjennom Aberfoyle, og møter så Duchray Water og Kelty Water. Deretter renner den over Flanders Moss før elvene Teith og Allan renner inn i den. Elven går gjennom Stirling, hvor den blir bredere. Fra Stirling har den tidevann. Deler av året er det et overgangssted nær Stirling. Den renner så mot øst over Carse of Stirling og forbi byene Alloa og Airth. Ved Kincardine blir den igjen bredere, og renner ut i fjorden Firth of Forth. Båttrafikk. I middelalderen kunne man seile opp til Stirling, og i perioder antagelig lenger, men på grunn av mudder og økt størrelse på fartøy er det nå lite trafikk over Kincardine. Broer. Ovenfor Stirling er elven smal, og det er en rekke broer. Tidligere kunne elvebredden være farlig, men moderne drenering har fjernet myrene og brokonstruksjon er dermed uproblematisk. Etter at Teith og Allan renner inn i Forth blir den bredere. I Stirling har det vært bro over Forth minst siden det 13. århundre. Helt frem til åpningen av en bro ved Kincardine var dette den østligste veibroen over elven. Enda lenger ned, ved Queensferry, ble en jernbanebro åpnet i 1890, og en veibro, Forth Bridge, i 1964. I 1885 ble det åpnet en svingbar jernbanebro mellom Alloa og Throsk, men denne ble stengt i 1970 og det meste av den er fjernet. Slagg (tegneserieantologi). Slagg er en tegneserieantologi som ble utgitt av Trondheimstegnerne i 2002. Heftet inneholder serier av de da ni medlemmene av Trondheimstegnerne, blant annet "Holger og Hagbart" av Arne Bye, "Anti-Klimaks" av Siri Pettersen og "Gnom" av Mads Eriksen. Heftet har senere fått to oppfølgere, Slagg 2 (2003) og Slagg 3 (2004). Serieskapere. Alle serieskaperne som er representerte i antologien er allerede publiserte serieskapere, i alt fra kjente blader til undergrunnsmagasiner. Slagg 2. Slagg 2 er oppfølgerheftet fra Trondheimstegnerne etter første Slagg. Heftet ble lansert på Raptus i 2003. Poppelton-manuskriptene. Poppelton-manuskriptene er det navn som er gitt til en skriftsamling fra 1300-tallet som antagelig ble satt sammen av Robert av Poppleton, en munk fra Karmelitterordenen som var prior av Hulne, i nærheten av Alnwick i nordøstlige England. Manuskriptene inneholder utallige verker, som et kart over verden med indeks, og verker av Orosius, Geoffrey av Monmouth og Gerald av Wales. Manuskriptene er nå i den franske nasjonalbibliotek i Paris i Frankrike; Bibliothèque Nationale ("Ms Latin 4126"). Manuskriptene er berømte på grunn av de inneholder syv fortløpende dokumenter som omhandler middelalderens Skottland, mange som er unike for denne samlingen og ansett som vitale kilder for historikerne. De første seks har sannsynligvis blitt satt sammen tidligere i Skottland på begynnelsen av 1200-tallet. Manuskriptenes verdi har blitt vist og bevist i utgivelsene av William Forbes Skene, Alan Orr Anderson, og hans kone Marjory Anderson. Dusinvise artikler har blitt skrevet i det siste tiåret om de ulike aspekter av det skotske innholdet, selv om studier av hele skriftsamlingen som helhet er mer sjeldne. Slagg 3. Slagg 3 er det siste heftet fra Trondheimstegnerne er som ble lansert på Raptus i 2004. Sesam (søketjeneste). Sesam var en norsk søketjeneste som ble lansert 1. november 2005. Pr mai 2007 hadde Sesam om lag 480 000 unike brukere i uken, og var en av Norges 12 mest besøkte nettsider. Målet var å bli best på norske søk. Sesam kart var dessuten den første norske karttjenesten med gatebilder og detaljert 3D-modell på gatenivå i enkelte byer. Mandag 30. mars 2009 gikk det ut pressemelding om at det har blitt besluttet å legge ned merkevaren SESAM.NO. Katalogtjenesten ble videreført av FINN.no under merkevaren FINN personer og bedrifter. Det videreførte selskapet består av et lite team som skal videreutvikle produktet, med utvidet støtte fra FINN-organisasjonen. Tjenester som nyhetssøk, bloggsøk, nettsøk og TV-guide blitt lagt ned. Rakkestad Boligbyggelag. Rakkestad Boligbyggelag (RBBL) var et boligbyggelag i Rakkestad i Østfold og ble etablert 30. juni 1987. Boligbyggelaget hadde vel 450 medlemmer (2006) og forvaltet 186 boliger i 13 borettslag. I 2007 ble Rakkestad Boligbyggelag innlemmet i Sarpsborg og Omegns Boligbyggelag. Askim og Omegn Boligbyggelag. Askim og Omegn Boligbyggelag ble stiftet 7. oktober 1947 og opererte blant annet i Askim i Østfold samt nabokommunene Spydeberg, Hobøl, Skiptvet og Trøgstad. Boligbyggelagets første boligprosjekt var Høiendal Borettslag som på folkemunne ble kaldt "Det glade vannvidd". Boligprosjektet ble realisert i 1947. Boligbyggelaget hadde vel 2 900 medlemmer og forvaltet 1 660 boliger i 57 borettslag, sameie og andre selskap (2006). I 2008 ble Askim og Omegn Boligbyggelag innlemmet i Follo Boligbyggelag. Sarpsborg og Omegns Boligbyggelag. Sarpsborg og Omegns Boligbyggelag (SOBBL) ble startet 12. april 1946 og opererer i hovedsak i Sarpsborg i Østfold samt i nabokommunene Rakkestad, Skiptvet, Mysen, Ørje, Trøgstad, Aremark og Halden. I 2007 ble Rakkestad Boligbyggelag innlemmet i Sarpsborg og Omegns Boligbyggelag. Boligbyggelaget har vel 12 400 medlemmer og forvalter 5 600 boliger i mer enn 203 borettslag, sameier og andre selskaper. SOBBL er det største boligbyggelaget i Østfold, regnet både i antall selskaper og antall forvaltede boliger. Sarpsborg og Omegns Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Rygge Boligbyggelag. Rygge Boligbyggelag var et boligbyggelag som ble stiftet 11. april 1953 og opererte i Rygge i Østfold. Sommeren 2010 fusjonerte boligbyggelaget med Moss Boligbyggelag og dannet Vansjø Boligbyggelag. Før sammenslåingen hadde Rygge Boligbyggelag vel 3400 medlemmer og forvaltet 1800 boliger i 45 borettslag, sameier og andre selskap. Moss Boligbyggelag. Moss Boligbyggelag (MBBL) var et boligbyggelag som ble stiftet 14. mars 1946 og opererte i hovedsak Moss i Østfold samt nabokommunene. Ble i 2010 fusjonert med Rygge Boligbyggelag (RBBL) og dannet Vansjø Boligbyggelag. Moss Boligbyggelag var en en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) og hadde før sammenslåingen med RBBL vel 11 200 medlemmer og forvaltet vel 4 700 boliger i 98 borettslag, sameie og andre selskap. Halden Boligbyggelag. Halden Boligbyggelag ble startet 21. oktober 1945 og opererer blant annet i Halden i Østfold samt nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 4 400 medlemmer og forvalter 2 400 boliger i 70 borettslag, sameier og andre selskap. Halden Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Fredrikstad og Omegn Boligbyggelag. Fredrikstad og Omegn Boligbyggelag (FOBBL) ble startet i 20. juli 1963 var et boligbyggelag som opererte i Kråkerøy, Onsøy, Rolvsøy, Råde, Hvaler, Sellebakk og Torp. Det meste av virksomheten var imidlertid lokalisert til byområdet Fredrikstad. Boligbyggelaget hadde ca. 13 000 medlemmer og forvaltet 5 300 boliger i 179 borettslag, sameier og andre selskap. FOBBLs første borettslag ble bygget på Kongsten og var innflytningsklart i 1951. Fredrikstad og Omegn Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) og fusjonerte 1. oktober 2011 med Oslo Bolig- og Sparelag. Peter Heine Nielsen. Peter Heine Nielsen (født 24. mai 1973 i Holstebro) er en dansk sjakkspiller. Han er bosatt i Århus. På FIDEs offisielle rankingliste per oktober 2008 har han en FIDE-rating på 2662 ratingpoeng. Han er med dette på 60. plass i verden og Nordens nest sterkeste etter Magnus Carlsen. Nielsen fungerte sporadisk som trener og sparringspartner for Magnus Carlsen. Han er også en personlig venn av Vishwanathan Anand, og han har analysert sjakk med Anand over en periode på en uke. Peter Heine Nielsen deltok i den prestisjetunge blind- og hurtigsjakkturneringen Melody Amber 18. mars – 30. mars 2006. Under oppkjøringen til dette vant han blindsjakkturneringen Fibertex Cup 2006, der han slo Magnus Carlsen i finalen. Thule. Thule (Θούλη, Tuli, Tile eller Tyle) er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 330 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dagers seilas nord for Storbritannia, og han beskriver islagt hav, nordlys og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden. Vergil brukte i sin "Georgica" Thule for å angi hvor langt bosetningen strakte seg, altså rekkevidden av keiserens makt; et Ultima Thule eller l'Estrema Thule som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikere har foreslått vestkysten av Norge (Smøla), mens andre mer heller til at det kan ha vært Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa (Ösel). I Procopius var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis skandinaviske vest-gøtere og samer ("Scrithiphinoi"). Moderne tid. I dag finner vi kommunen Thule på Grønland, navngitt etter det mytiske stedet. Thulefolket har paleo-eskimoisk kultur, en forgjenger til de moderne inuitter, som fikk navnet etter Thuleområdet. I 1953 ble "Thule Air Force Base" etablert av det amerikanske luftvåpen, hvilket tvang de fastboende til å flytte til Qaanaq, 50 km nordover. Thule Island er en del av de tre øyene som utgjør Southern Thule i Sør-Sandwichøyene i det sørlige Atlanterhav. Den ubebodde øygruppen er britisk territorium. På gælisk heter Island "Innis Tile", direkte oversatt «øyen Thule». Annen bruk. Begrepet Thule er av mytisk art og har vakt interesse, også hos nazi-grupperinger som har søkt etter et Thule som skal ha vært arneområdet for den ariske rase. Det har vært spekulert i om Thule og Atlantis var det samme. «Ultima Thule» er et svensk rockeband (se Ultima Thule (band)); tegneserien Prins Valiant har en hovedperson benevnt «Prinsen av Thule», og den spanske Capitán Truenos venninne er en viking-prinsesse født i Thule. Det nordnorske bandet Thule har eksistert siden 80-tallet, og Black metal-bandet Taake het opprinnelig Thule. Ullensaker Boligbyggelag. Ullensaker Boligbyggelag er et boligbyggelag i Ullensaker i Akershus og ble etablert 19. november 1957. Boligbyggelaget har vel 1 100 medlemmer og forvalter 509 boliger i 11 borettslag. Ullensaker Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Nannestad Boligbyggelag. Nannestad Boligbyggelag er et boligbyggelag i Nannestad i Akershus og ble etablert 4. mars 1982. Boligbyggelaget har 328 medlemmer og forvalter 157 boliger i 6 borettslag. Nannestad Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Eidsvoll Boligbyggelag. Eidsvoll Boligbyggelag var et boligbyggelag i Eidsvoll i Akershus og ble opprettet 1. desember 1971. I 2010 fusjonerte boligbyggelaget med Boligbyggelaget Romerike. Før fusjonen hadde laget 327 medlemmer og forvaltet 263 boliger i 11 borettslag, sameier og andre selskap. Eidsvoll Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Follo Boligbyggelag. Follo Boligbyggelag ble startet 29. april 1946 som "Oppegård Bolig og Byggelag" (senere "Oppegård og Ski Bolig og Byggelag"). I 2002 ble Oppegård og Ski Boligbyggelag, Drøbak Boligbyggelag og Nesodden Boligbyggelag slått sammen til Follo Boligbyggelag. I 2007 ble Ås Boligbyggelag innlemmet i Follo Boligbyggelag, i 2008 gjorde Askim og Omegn Boligbyggelag det samme. Laget driver virksomhet i flere Akershuskommuner. Hovedkontoret ligger i Ski, med et avdelingskontor i Askim. Et avdelingskontor på Ås ble avviklet i 2009. Boligbyggelaget har vel 14 800 medlemmer og forvalter 14 660 boliger i 285 borettslag, sameier og andre selskap. Follo Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Lørenskog og Skedsmo Boligbyggelag. Lørenskog og Skedsmo Boligbyggelag ble startet i 2003 etter en fusjon mellom "Lørenskog Boligbyggelag" og "Skedsmo boligbyggelag" som begge ble etablert i 1946. Laget opererer i flere kommuner på Romerike i Akershus. Boligbyggelaget har ca. 16 700 medlemmer og forvalter 8 300 boliger i 140 borettslag, sameier og andre selskap. Lørenskog og Skedsmo Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Den 30. juni 2006 fusjonerte laget sammen med Romerike Boligbyggelag til det nye Boligbyggelaget Romerike. Romerike Boligbyggelag. Romerike Boligbyggelag er et boligbyggelag i Akershus med virksomhet i Aurskog-Høland, Enebakk, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Rælingen, Skedsmo, Sør-Odal og Sørum. Romerike Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Den 30. juni 2006 fusjonerte laget sammen med Lørenskog og Skedsmo Boligbyggelag til det nye Boligbyggelaget Romerike. Nittedal Boligbyggelag. Nittedal Boligbyggelag (eller "Andelslaget Nittedal Boligbyggelag") ble startet 27. april 1947. I 2009 fusjonerte Nittedal Boligbyggelag med Boligbyggelaget Usbl i Oslo. Boligbyggelaget hadde vel 3 600 medlemmer og forvaltet 1 700 boliger i 30 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Stian Hole. Stian Hole (født 20. mars 1969) er en norsk grafisk designer, illustratør og forfatter av barnebøker. Han har vakt internasjonal oppsikt med sine eksistensielle bildebøker om Garmann, illustrert med store, vakre kollasjer laget ved hjelp av photoshop. Bakgrunn og arbeid. Hole er oppvokst på Hokksund vest for Drammen. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Som designer har Stian Hole arbeidet med emballasje, firmaprofiler, logoer, typografi, frimerker og bokdesign, særlig mange bokomslag, blant annet til romaner av Kjartan Fløgstad, Lars Saabye Christensen, Jostein Gaarder og Jan Guillou. Han debuterte i 2005 med boka "Den gamle mannen og hvalen", som han mottok Kulturdepartementets debutantpris for, og fulgte opp med "Garmanns sommer" året etter, som ble tildelt Brageprisen i klassen barnebok. Han har høstet flere priser siden, og bøkene er oversatt til mange språk. Stian Hole har vunnet priser for designarbeidene, blant annet flere ganger i Årets vakreste Bøker. Stian Hole bor og arbeider i Oslo. Ensliges Landsforbunds Boligbyggelag. Ensliges Landsforbunds Boligbyggelag er et boligbyggelag i Oslo som ble startet 19. januar 1984. Boligbyggelaget har vel 850 medlemmer og forvalter 567 boliger i 9 borettslag i Oslo og Bærum. Ensliges Landsforbunds Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). LHL Bygg. LHL Bygg AS er et boligbyggelag som ble startet under navnet "LHL Boligselskapet AS" av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) 2. november 1967. Boligbyggelaget har hovedkontor i Oslo, men bygger boliger flere steder i landet. De første boligene ble reist i Fyllingsdalen i Bergen. Boligbyggelaget forvalter 800 boliger i 37 frittstående borettslag. LHL Bygg er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Boligbyggelaget Usbl. Boligbyggelaget Usbl (fram til 2005 "Ungdommens Selvbyggerlag" eller "USBL"), er et boligbyggelag med hovedkontor i Oslo som ble stiftet 8. desember 1948 av unge mennesker som ville få fart på boligbyggingen etter andre verdenskrig. Gjennom stor egeninnsats og dugnad bygde medlemmene i første halvdel av 1950-tallet flere hundre boliger. Det første tomta Usbl kjøpte var Stig ved Årvoll. Her bygget de 66 treroms leiligheter i firemannsboliger over to etasjer. Mesteparten av arbeidet ble utført som dugnadsarbeid, og leilighetene ble tildelt arbeiderne på bakgrunn av arbeidsinnsatsen til den enkelte. I dag bygges nye boliger i alle områdene hvor boligbyggelaget har kontorer. Usbl tilbyr forvaltningstjenester, herunder regnskap, til alle typer boligselskaper. Usbl har teknisk avdeling som tilbyr bygge-og prosjektledelse,vedlikeholdsprogram, vaktmestertjenester, samt HMS. Som medlem i Usbl har man forkjøpsrett til boliger i store deler av Østlandet, samt til boliger i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Usbl har også andre medlemsfordeler. I 2009 fusjonerte Nittedal Boligbyggelag, Horten Boligbyggelag, Lier Boligbyggelag og Holmestrand og Omegn Boligbyggelag med Usbl. I 2011 fusjonerte Usbl med Sandefjord Boligbyggelag og med Lillehammer og omegn Boligbyggelag. Høsten 2012 ble det vedtatt fusjon med Follo Boligbyggelag. Fusjonene gjør at Usbl i tillegg til hovedkontoret i Oslo, har avdelingskontorer i Sandefjord, Horten, Lier, Lillehammer og Ski. I tillegg har Usbl kontor for betjening av kunder i Holmestrand, Nittedal og Askim. Boligbyggelaget har vel 85 000 medlemmer og forvalter 48 000 boliger i 1150 borettslag, sameier og andre selskap. Boligbyggelaget har ca 240 ansatte. Usbl er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Melody Amber. Melody Amber-turneringen i blindsjakk og hurtigsjakk er fra 1992 blitt arrangert årlig i Monte Carlo (i 2008 i Nice), med deltakelse av flere av verdens beste spillere. Turneringen sponses av den nederlandske milliardæren og verdensmesteren i postsjakk, Joop van Oosterom. Turneringen holdes vanligvis i mars. Flest turneringsseire har (per 2008) Vladimir Kramnik med 6. Melody Amber 2006. På deltakerlisten for 2006 finner vi følgende spillere (verdensrankingen på det aktuelle tidspunktet i parentes). Melody Amber 2007. På deltakerlisten for 2007 finner vi følgende spillere (verdensrankingen på det aktuelle tidspunktet i parentes). Vinteridrett. Vinteridrett er en gruppe idretter som for de flestes vedkommende utøves utendørs i temperaturer ned mot og under null grader Celsius. Noen av disse idrettene som tradisjonelt foregikk utendørs har etterhvert i større eller mindre grad trukket innendørs. Split. Split (italiensk "Spalato") er det økonomiske og administrative sentrum i midtre Dalmatia i Kroatia. Den er fylkeshovedstad for Split-Dalmatia fylke. Byen hadde om lag 188 694 innbyggere i 2001. Den har mange historiske og kulturelle severdigheter. Split ble grunnlagt på 200-tallet e.Kr. Byens sentrum består av og er bygget rundt den romerske keiseren Diokletians palass. Samferdsel. Flyplassen i Kaštela er den tredje største i Kroatia med 1 095 852 passasjerer i 2006, med direkte ruter til blant annet Zagreb, Frankfurt og London. Flyplassen har også flere direkteruter til Norge. Norwegian som flyr til Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim, og SAS som flyr til Oslo og Ålesund. Sjøfly. Sjøfly er et fly som er beregnet på å starte og lande på vann eller sjø. Typer sjøfly. Det er tre typer sjøfly: pongtongfly, flybåt og amfibiefly. Sjøflyets bruksområde. Utallige moderne sjøfly brukes for mindre transportoppdrag til innsjøer og andre fjerntliggende områder. Flybåter brukes ennå til brannslukningsoppdrag. Amfibiefly som kan lande både på vann og land har overtatt mye av rollen som de rene pongtongfly hadde. Sjøfly kan bare ta av og lande på forholdsvis rolig sjø, og har som andre problemer under ekstreme værforhold. Flybåter kan håndtere grovere sjø og er generelt mer stabile enn pongtongfly på vannet. I bølger kan fly med pontonger tippe framover og gå rundt dersom bølgeforhold og rotasjonen i flyet er ugunstig. Noen av de største operatørene av sjøfly er de som driver organisert redningsarbeid. For kystvakten kan samme fly brukes til å søke etter og berge overlevende etter et havari. Sjøfly er mye billigere i innkjøp og i drift enn helikoptere. Et sjøfly har gode muligheter for å lande på sjøer eller vann om flygeren får problemer. Sjøfly brukes mye i øde områder som i Alaska. Der har man det høyeste antall sjøfly per innbygger i USA. I Canadas villmark er det mange innsjøer som er velegnet for start og landing. Sjøflyene kan operere på charter-basis med mye bushflyvning, eller de kan fly regulære ruter. Sjøflyets historie. Den første utvikling av sjøfly ble foretatt ved Hammondsport, New York av Glenn Curtiss som hadde slått Alexander Graham Bell og andre i Aerial Experiment Association. a>«Det flyvende trelastlager» under sin første og eneste, korte, flytur i 1947. Under Andre verdenskrig, brukte marinen sjøfly til rekognosering og i ubåtkrigen. De fleste krigsskip hadde ett eller to katapultfly for å lete etter mål utenfor rekkevidde av båtens kanoner, eller for å avskjære fiendens rekognoseringsfly. Rekognoseringsflyene Arado 196 til det tyske krigsskipet «Bismarck» gjorde flere feil i et forsøk på å skyte ned de alliertes PBY Catalina rekognoseringsfly. Dette sies å ha bidratt til å besegle Bismarcks skjebne. En av Howard Hughes best kjente forsøk på bygging av sjøfly var H-4 Hercules, også kalt «det flyvende trelastlager». Det ble mer berømt som «the Spruce Goose» («grangåsa») — til tross for at det i rammeverket i hovedsak ble benyttet bjerk. Det var en gigantisk flybåt, planlagt under, men bygget like etter 2. verdenskrig. Hercules fløy en eneste gang i 1947 (med Hughes selv ved kontrollene). Flyet var opprinnelig bygget til godstransport for den amerikanske regjering for å brukes under andre verdenskrig, men var ikke ferdig bygget ved krigens slutt. Tanken var at flyet, med sin enorme lasteevne, skulle fly lavt over Atlanteren med krigslast, og dermed unngå skipskonvoienes store skrekk: ubåtene. I dag regnes sjøfly som uegnet til militære formål. Jagerfly som opererer fra hangarskip og raske helikoptere har overtatt rollen. Spesielle forhold ved sjøflyging. Ved sjøflyging er det viktig at propellen har nok avstand til vannet, fordi vanndråper kan treffe de ytre delene av propellbladene med stor kraft. Ved oppstart, før man tar av, må flyet ha nok motorkraft og egnet propell som greier å trekke flyet over bølgen foran pontongene, opp på "steppet" eller "plane" slik at flyet raskt kan akselerere til flyfart. Siden pontongene gir endel motstand i vannet, kan det før flyet har flyfart være nyttig å løfte ene pontongen ut av vannet med balanserorene, slik at flyets vekt er fordelt mellom vingene og en pontong like før det tar av. En helt blank vannflate gir større motstand enn en vannflate med småbølger. Ved landing på blanke vannflater er det vanskelig å vite hvor høyt man er over vannet. Ved innflygingen bør stigehastighetsmåleren benyttes aktivt sammen med fartsmåleren slik at flyet har en langsom nedstigning, og treffer vannflaten mykt. Bruk av sjøfly setter ingen varige spor i terrenget. Det reguleres likevel av Lov om motorferdsel i utmark. Kommunene har mulighet for å gi tillatelse til sjøflyging på innlandsvassdrag. Det er derfor vanskelig å vite hvor man kan lande med sjøfly uten å undersøke med alle aktuelle kommuner. Dette gjør at at nytteverdien av sjøfly er betydelig redusert i Norge. I Sverige, Canada og USA er dette fritt. Derfor er det kun en ubetydelig del av aktuelle småfly som settes på pontonger i sommersesongen. Blant disse er fisketur til avsides vann i Sverige en fristende aktivitet. The Rime of the Ancient Mariner. Sjømannen i masten under storm "The Rime of the Ancient Mariner" er et dikt skrevet av den engelske dikteren Samuel Taylor Coleridge sent på 1700-tallet. Diktet omhandler en sjømann som forteller sin historie, med moralen at man skal elske alle levende vesener. Relasjonell estetikk. Relasjonell estetikk er en teori om, og samlebetegnelse på, en rekke ulike kunstneriske uttrykk og strategier som ble utviklet fra begynnelsen av 1990-tallet. En relasjonsestetisk tilnærming til kunst betyr å vurdere et kunstverk ut fra de mellom-menneskelige relasjonene det representerer, produserer eller foreslår. Begrepet «relasjonell estetikk» ble introdusert av den franske teoretikeren og kuratoren Nicolas Bourriaud gjennom en rekke artikler om nye tendenser i samtidskunsten på 1990-tallet, samlet i boken "Esthétique relationnelle" (1998). Bourriauds observasjon var at mange kunstnere på denne tiden arbeidet med sosial utveksling heller enn representasjon, uttrykk eller materialer. "Relasjonell kunst" er ifølge Bourriaud et sett praksiser som har som konseptuelt og praktisk utgangspunkt helheten av menneskelige relasjoner og sosiale kontekster, heller enn et uavhengig og privat rom. Butanol. Butanol er en enverdig alkohol med 4 karbonatomer hvorav det ene har en OH-gruppe knyttet til seg. Butanol kan framstilles av biomasse eller fossilt brensel. Brukes industrielt som løsningsmiddel, men kan også brukes som brensel for bensinmotorer. Den er veldig farlig og kan være eksplosivt ved en kjemisk reaksjon med andre stoffer. Mario Puzo. Mario Puzo (født 15. oktober 1920, død 2. juli 1999) var en amerikansk forfatter. Han er kjent for sine bøker om mafiaen, spesielt "Gudfaren", som ble filmatisert i 1972. Prada. Prada S.p.A er et italiensk motehus som produserer luksusvarer av de fleste slag, for eksempel pret-a-porter, solbriller, vesker, parfymer, briller og mobiltelefoner. Prada betraktes som et eksklusivt og autoritært motehus i moteindustrien, og har stor innflytelse når det gjelder trendy mote verden over. Motehuset Prada er det fjerde største idag, med Louis Vuitton, Gucci og Ralph Lauren foran seg. Prada er det største motehuset med en kvinne i spissen. Historie. Motehuset startet som en enkel lærvirksomhet i Milano, 1913. Virksomheten het dengang ”Fratelli Prada,” på norsk ”Brødrene Prada,” og var styrt av Mario Prada. Virksomheten produserte reiseeffekter av meget god kvalitet, og ble derfor en populær virksomhet i Italia. I 1970 sluttet Miuccia Prada seg til virksomheten, og begynte produksjonen av vanntette ryggsekker. Hun fikk Patrizio Bertelle med på laget i 1977, og etter råd fra ham gikk hun med på satse enda mer i selskapet. Etter mye jobbing klarte Miuccia å heve omsettningen til selskapet til 450 000 USD i 1978. Nå skulle selskapet ikke kun fokusere på brukervennlige produkter, men rettet også lyset mot fasjonable produkter og mote. Hun lanserte sin første kollesjon bestående av ryggsekker i sort nylon i 1979, og til tross for høye priser slo disse i gjennom. I 1983 åpnet Prada sitt andre utsalgsted i Milano, og noen få år senere hadde virksomheten spredt seg over hele verden. Det var i 1987 motehuset slo igjennom for alvor. På 1900 tallet begynte Prada å designe minimalistisk mote, med rene og klare linjer. På samme tid satset andre store motehus på sterke farger og strass, Prada gjorde det stikk motasatte og gikk for design i rene og monokrome farger. Prada ble også kjent for sin trekant-logo som ofte prydet forsiden på vesker og senere solbriller. Parfymer. Prada produserer på lik linje med andre store motehus parfymer for både kvinner og menn. Huset har lansert to herreparfymer, fem parfymer for kvinner, og 10 kjønnsnøytrale. I 2005 lanserte Prada herreduften "Prada Amber Pour Homme" som er en maskulin duft med duftnoter fra amber, lær, patchouli, nerolli og safran. I 2008 kom duften "Infusion d' Homme", en duft med noter fra blant annet Iris Pallida. I 2004 kom duften "Prada", en duft med duftnoter fra blant annet mandarin, vanilje og rose. I 2006 kom duften "Prada Tendre" som en svært søt duft med duftnoter fra vanilje. I 2007 ble duften "Infusion d' Iris" lansert, en duft med noter fra Iris Pallida. I 2009 lanserte motehuset duften "Infusion de fleur d' Oranger", en duft med duftnoter fra appelsinblomst. I 2009 lanserte motehuset duften "Le`eau de Ambree," en duft med duftnoter fra amber, patchouli, rose og sitrus. I 2003 lanserte motehuset et sett med fire eksklusive dufter basert på rene naturlige dufter, senere har huset lansert ytterligere seks dufter. Duftene er kjønnsnøytrale, og kan benyttes av begge kjønn. -No1 Iris, parfyme med rene og dype noter av iris pallida. -No3 Cuir Amber, med duftnoter av russisk lær og amber. -No4 Fleurs d'Oranger, duft med friske noter fra appelsinblomst. Mobiltelefoner. Motehuset har i samarbeid med koreanske LG, lansert to mobiltelefoner. Begge telefonene har et minimalistisk design, og har en rekke funksjoner. KE850 er husets første telefon som ble lansert i 2007. Telefonen er kun 1,2 cm tykk, og veier 85 gram. Den har innebygget kamera på 2 Megapixel, radio, videospiller, dokumentviser, Mp3-spiller og blåtann. Telefonen har en trykkfølsom skjerm på 3 tommer. Telefonen ble opprinnelig lansert i svart, men finnes nå også i sølvfarge. Unikt for denne modellen er at den har et innebygget qwerty-tastaur. KF900 er andre telefon i rekken, og ble lansert i 2009. Telefonens ytre minner om KE850, imidlertid er spesifikasjonene svært annerledes. Telefonen er 1,7 cm tykk, og har et skyvbart qwerty-tastatur. Kamera har en oppløsning på 5 megapixel. .pk. .pk er Pakistans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Det administreres av PKNIC. Registrering. Fra 2005 ble imidlertid registrering direkte på andre nivå tilgjengelig, med en sunrise-periode begrenset til innehavere av varemerker til å begynne med. PKNIC startet åpen registrering av andrenivå ".pk"-domener (f.eks. – "eksempel.pk" i stedet for "eksempel.com.pk") den 20. juni 2006, etter sunrise- og landrush-periodene var over. Giorgio Armani. Giorgio Armani (født 11. juli 1934 i Piacenza, Italia) er en italiensk motedesigner, hovedsakelig kjent for sine eksklusive herreklær. Han hadde i utgangspunktet tatt siket på en karriere innenfor medisin, men satset etter hvert på fotografi i stedet. Fra 1961 til 1970 jobbet Armani som designer hos det kjente motehuset Nino Cerruti. Han fant senere ut at han ville starte sitt eget selskap, noe han greide ved hjelp av kameraten Sergio Galeotti. Selskapet Giorgio Armani S.p.A ble grunnlagt i 1974. Armanis stil er kjent for å være ren og skredderaktig. Hans store gjennombrudd kom da flere skuespillere i Hollywood bestilte klær fra ham, da spesielt Richard Gere. Pål Lydersen. Pål Lydersen (født 10. september 1965) er en tidligere norsk fotballspiller fra Kristiansand. Han spilte som forsvarspiller for Start i 1985-91 og 94-97. I 1991 gikk han til Arsenal, men fikk ikke mer enn 16 kamper på tre sesonger. Noen år senere ble det avdekket en korrupsjonssak der Arsenals manager George Graham hadde mottatt £ 425.000 fra fotballagent Rune Hauge i forbindelse med overgangene til Lydersen og danske John "Faxe" Jensen. Graham ble utestengt fra all fotball i ett år, mens Hauge ble utestengt som agent på livstid, en dom som senere ble omgjort til to år. Dommen fikk ingen konsekvenser for Lydersen eller "Faxe". Lydersen var senere på et kort utlån til Sturm Graz hvor han heller ikke fikk mye spilletid. I 1997 gikk han til Molde der han spilte tre sesonger mens han bodde og trente i Kristiansand og pendlet til alle Moldes kamper. Han la opp etter 1999-sesongen. Lydersen har spilt over 200 kamper i eliteserien og har 20 kamper og ett mål for. Han har to ganger mottatt Kniksenprisen for Årets forsvarsspiller. Solformørkelse. En solformørkelse forekommer når månen passerer mellom solen og jorden slik at solen dekkes helt (total formørkelse) eller delvis. Total solformørkelse regnes som et av de mest spektakulære naturfenomener. Fred Espenak ved NASA har publisert en katalog over formørkelser gjennom fem tusen år – fra ca 2000 f.Kr frem til 3000 e.Kr. Det virker som om produksjonen av oldtidens helleristninger i Østfold intensiverte seg i et høydepunkt ca 900-700 f.Kr. Espenaks arbeid har vist oss at det fant sted en total solformørkelse der sommeren 857 f.Kr. Mens folk i Midt-Norge hadde opplevd totale solformørkelser i 1067, 938 og 929 f.Kr, var det ikke noe slikt himmelfenomen over Østfold i perioden mellom 1229 og 857 f.Kr. Dette kan ha utløst den voldsomme aktiviteten ved bronsealder-samfunnets helleristninger. Typer solformørkelser. Det er en bemerkelsesverdig tilfeldighet at solen både ligger ca. 400 ganger lengre vekk enn månen og har ca. 400 ganger større diameter. Sett fra jorden ser de derfor ut til å være like store (ca. 1/2 grad). Det er denne tilfeldigheten som gjør at totale solformørkelser kan sees på jorden. Grunnen til at noen formørkelser er ringformete og andre er totale skyldes at månen går i en elliptisk bane rundt jorden. Dette gjør at månen noen ganger er lengre vekk og noen ganger er nærmere. Når månen er lengre vekk, dekker den en mindre del av himmelen, og vil ikke være stor nok til å dekke hele solskiven. Det er litt flere ringformete formørkelser enn totale fordi månens middelavstand er litt for stor til å danne en total formørkelse. Observasjon av en solformørkelse. Det å se direkte på solens fotosfære (den lysende skiven) er farlig for synet, selv om det skjer bare i få sekunder. Det kan skade øyets retina permanent og derved skade synet. Det er mulig å miste synet helt på grunn av dette. Retina har ikke følsomhet for smerte, og det vil derfor ikke være noen smerte som gir advarsel om skaden som inntreffer. Under normale omstendigheter gir solen så sterkt lys at det er vanskelig å se på den direkte. Derfor bør man unngå å se på solen på en slik måte at det skader. Under en formørkelse er den totale lysmengden mindre. Intensiteten av det lyset som kommer fra den synlige delen av solskiven er imidlertid ikke endret, og er fortsatt like farlig for synet, selv om lysmengden gjør det lettere å se på Solen. Utenom under selve totaliteten ved en total formørkelse er det derfor viktig å bruke spesielle solformørkelsesbriller. Sveisebriller eller sveisemaske er ikke mulig å benytte, da det kan slippe gjennom stråling som er svært skadelig for øynene. Det er også mulig å se på solformørkelsen gjennom å danne et bilde av solen. Det er ikke nødvendig med mer enn en pappskive med et hull laget med en knappenål for å få til et slikt bilde. ! Start !! Midt !! Slutt Aursundbrua. Aursundbrua er ei bru som krysser Aursundet mellom fastlandet og Ruøya i Aure kommune i Møre og Romsdal. Brua er en del av veiforbindelsen mellom fastlandet og Ertvågsøya. Aursundbrua er 486 meter lang. Den ble åpnet i 1995 og er en del av fylkesvei 680. Bergsøysundbrua. Bergsøysundbrua er ei flytebru som krysser Bergsøysundet mellom Aspøya og Bergsøya i Møre og Romsdal. Den ble åpnet i 1992 og er en del av «Krifast» – fastlandsforbindelsen til Kristiansund. Brua er i dag en del av riksvei 70 og europavei 39. Brooverbygningen består av et stålfagverk med rørknutepunkter. Selve brobanen består av orthotrop stålplate. De syv pongtongene er bygget i høyfast lettbetong LC55. Brua var ved åpningen verdens eneste flytebru uten sideforankring. Nordhordlandsbrua er den eneste flytbrua i Norge bygget siden. Broen er utstyrt med konstant instrumentering bl.a. for registrering av lekkasje i pongtongene, bølgetilstand, tidevann og broens bevegelser. Målingene overføres direkte til en overvåkningssentral. Brua beveger seg opp og ned med tidevannet. Bergsøysundbrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Bolsøybrua. Bolsøybrua er ei betongbjelkebru som krysser Bolsøysundet i Molde kommune i Møre og Romsdal. Den går mellom Grønneset på fastlandet og Bolsøya. Bolsøybrua er 555 meter lang, seilingshøyden er 16 meter. Brua har 11 spenn, det lengste spennet er 55 meter. Bolsøybrua er en del av fylkesvei 64. Veistykket som brua ligger på kalles Skålavegen, som går fra Skålahalvøya, over Bolsøybrua og Bolsøya og gjennom Fannefjordtunnelen til Årø like øst for Molde. Veiprosjektet ble åpnet 24. mai 1991, og var bompengefinansiert til det var nedbetalt sommeren 2005, etter en 14 års innkrevingsperiode. Skålaveien erstattet fergeforbindelsen mellom Grønneset og Lønset på nordsiden av Fannefjorden. Blindsjakk. Blindsjakk er en form for sjakk der trekkene gjøres uten at spillerne kan se brettet eller brikkene, og uten at de har annen form for fysisk kontakt med dem. Trekkene kommuniseres ved hjelp av sjakknotasjon. Enkelte spillere er i stand til å spille flere blindsjakkpartier samtidig mot flere motstandere, dette kalles "simultanblindsjakk". Historikk. Blindsjakk er kjent fra tidlig i sjakkens historie, det første partiet ble muligens spilt av Sa'id bin Jubair (665–714) i Midtøsten. I ble blindsjakk brukt for å jevne ut nivåforskjellen mellom en sterk og en svak spiller, eller rett og slett for å vise hvor dyktig man var. Den franske mesteren Philidor kunne spille opptil tre partier samtidig. I 1858 gav den legendariske Paul Morphy simultanoppvisning i blindsjakk mot de åtte sterkeste spillerne i Paris. Han vant seks partier, og spilte to remiser. I simultanblindsjakk overfører vanligvis en mellommann trekkene mellom spillerne. Etter hvert ble blindsjakkrekordene forbedret. I 1900 spilte Pillsbury 20 partier simultant i Philadelphia. Den tsjekkiske spilleren Richard Réti og den russiske verdensmesteren Aleksandr Alekhin var de neste som forbedret rekorden kraftig. Alekhin spilte mot 28 motstandere i februar 1925, med resultatet 22 seire, 3 remis og 3 tap. Samme år forbedret Réti rekorden ved å spille mot 29 spillere samtidig i São Paulo. I 1943 spilte polske Miguel Najdorf mot 40 motstandere. Han økte antallet til 45 i 1947, og oppnådde resultatet 39 seire, 4 remiser og 2 tap. I dag blir denne prestasjonen ansett som tidenes mest imponerende når det gjelder simultanblindsjakk. Den gjeldende verdensrekorden innehas av ungareren Janos Flesch, som i Budapest i 1960 spilte mot 52 motstandere. Han vant 31 partier, spilte 3 remis og tapte 18. Denne rekorden blir av enkelte trukket i tvil, fordi Flesch under partiene ble tillatt å gjenoppfriske stillingene muntlig. Dagens status. Nå blir det arrangert flere blindsjakkturneringer årlig. Den mest kjente er Melody Amber-turneringen, som arrangeres i Monte Carlo av milliardæren Joop van Oosterom. Lars Helle. Lars Helle (født 1. november 1962) er en norsk jurist, journalist og fra 1. januar 2012 redaktør i Stavanger Aftenblad. Helle arbeidet som ansvarlig redaktør i Rogalands Avis i Stavanger mellom 1996 og 2000. Fra 2001 hadde han ulike lederfunksjoner i Dagbladet; som utviklingsredaktør, produksjonsredaktør, magasinredaktør, administrerende redaktør og etikkredaktør. I 2006 ble han konstituert som sjefredaktør da Thor Gjermund Eriksen trakk seg. Han fylte den gang funksjonen i et halvt år fra 8. mars til 14. august, da Anne Aasheim tiltrådte. Helle ble på nytt konstituert som sjefredaktør da Aasheim trakk seg på bakgrunn av sviktende opplagstall den 21. januar 2010. Avisen var da inne i en omfattende omleggingsprosess som innebar en rekke oppsigelser og en varslet nedleggelse av Dagbladets fotoavdeling. Den 11. mai 2010 ble Helle formelt ansatt som sjefredaktør. Han var ifølge klubbstyret eneste kandidat som ble spurt. 20. oktober 2011 ble det klart at han forlater Dagbladet til fordel for jobben som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad. Han er gift med den norske journalisten Hilde Torgersen. Ulrik Frederik Cappelen. Ulrik Frederik Cappelen (født 13. mai 1797 i Skien, død 24. november 1864 i Larvik) var en norsk jurist og embetsmann. Han var sønn av trelastgrosserer og skipsreder Ulrich Fredrich von Cappelen (død 1820), Frednes, Porsgrunn, og Benedicte Henrikke Aall (død 1812), og bror av Jørgen W., Nicolai Benjamin Cappelen og Benedicte Cappelen. Ulrik Frederik Cappelen ble gift 18. juni 1831 med Anne Helene Øwre Aagaard og de har etterkommere idag med andre slektsnavn. Ulrik Frederik Cappelen gikk ut med laud fra Københavns universitet 1814 og ble juridisk kandidat med samme karakter ved Universitetet i Christiania 1817. 23. juni 1819 ble han over- og underrettsprokurator, 1823 fullmektig i kirkedepartementet, 1825 fogd og sorenskriver i Vestfinnmark, 2. juni 1829 amtmann i Finmarkens amt og 17. juli 1833 amtmann i Jarlsbergs og Laurvigs amt; i denne stillingen ble han inntil han fikk avskjed etter ansøkning 24. september 1864. Han var stortingsmann fra Finmarkens amt 1833, (formann i Tollkomiteen), og representant fra Larvik og Sandefjord 1845 (medlem av Tollkomiteen). Han var medlem av flere kongelige kommisjoner, bl.a. til ordning av forholdet mellom samene på grensen mot Russland. Dromnessundbrua. Dromnessundbrua er ei bru som krysser Dromnessundet mellom fastlandet og Skardsøya i Aure kommune i Møre og Romsdal. Brua er 388 meter lang. Den ble åpnet i 1996 og er en del av fylkesvei 680. Johan Christian Tandberg Castberg. Johan Christian Tandberg Castberg (født 13. oktober 1827 i Fredrikstad, død 8. desember 1899 i Trondheim) var en norsk stortingsrepresentant. Han var en kort tid til sjøs, før han gjennomgikk middelskolen i Larvik og ble student med haud 1846, juridisk kandidat med samme karakter i juni 1850. Deretter var han en tid inspektør ved Sandefjords badeanstalt, ble undertollbetjent 1856 og 26. mai 1866 overtollbetjent først i Brevik, så i Skien. Han var stortingsrepresentant fra denne byen 1877-1879 (medlem i protokollkomiteen) og 1880–1882 (formann i tollkomiteen). 1884 ble han valgt av stortinget til administrator ved Skiens bankavdeling. 1886 ble han igjen valgt til stortinget som 1. representant for Venstre fra Skien. Giskebrua. Giskebrua er ei bjelkebru mellom øya Giske og Valderøya i Giske kommune i Møre og Romsdal. Brua er 552 meter lang, lengste spenn er 52 meter og seilingshøyden er 17 meter. Brua har 11 spenn. Den ble åpnet i 1987 og er en del av riksvei 658. Joop van Oosterom. Joop van Oosterom (født 12. desember 1937 i Hilversum) er en nederlandsk forretningsmann og sjakkspiller. Han er kåret til den 18. verdensmester i postsjakk. I 1955 ble han nederlandsk juniormester, og kom på 7. plass i junior-VM. Etter avsluttet utdannelse satset han imidlertid på sjakk, men grunnla IT-firmaet "Volmac". I 1988 solgte han sin andel for om lag 1 milliard euro, og regnes i dag som en av de ti rikeste nederlendere. Fra 1992 har han sponset en sjakkturnering i hans nye hjemland Monaco, og oppkalt den etter sin datter, "Melody Amber". Verdens sterkeste spillere inviteres til å delta i hurtigsjakk og blindsjakk. Van Oosterom er en sterk postsjakkspiller. Allerede i 1980 vant han det nederlandske mesterskapet. Etter at han i 2002 kom på 2. plass i det 15. postsjakk-VM, lyktes det ham i 2005 å vinne det 18. verdensmesterskapet og igjen i 2007 i det 21. verdensmesterskapet. Det er kjent at han i stor omfang bruker sjakkprogrammer og mottar hjelp fra stormestere. Dette er imidlertid ikke forbudt i henhold til postsjakkreglene, og motstanderne hans har de samme mulighetene. Snipefugler. Snipefugler er en stor gruppe vadefugler. De fleste artene livnærer seg på små virvelløse dyr som de plukker opp av leire eller jord. Wien Air Alaska. En Boeing 737-200 fra Wien Air Alaska i 1983 Wien Air Alaska ble dannet som en sammenslutning mellom Northern Consolidated Airlines og Wien Alaska Airways. Selskapet var berømt for å være det første flyselskap i Alaska, og et av de første i de forente stater. Selskapet ble grunnlagt i 1927 av Noel Wien i Nome, Alaska, men kan føre sine linjer tilbake til Noel's flyvninger mellom 1924 – 1926 fra Fairbanks med Bennett Rodebaugh's Fairbanks Airplane company som senere gikk inn i Wien Alaska Airways. Wien Air Alaskas rutenett og destinasjoner var en tid større enn alle andre selskaper i verden med unntak av Aeroflot. Tidlig på 1980-tallet strakte rutenettet seg fra Point Barrow og et dusin andre byer og steder i Alaska ned til Phoenix, Oakland, and Denver. Hovedbasen var i Anchorage og Seattle. Før Wien Air gikk inn i 1985, var det kjent for å være det nest eldste flyselskap i USA. Navn-historie. Selskapet ble kjøpt opp i 1981 av dets nåværende president, Jim J. Flood, etter konkursen 23. november 1984. Flood skaffet seg en betydelig fortjeneste og mer enn 1500 ansatte mistet arbeidet. Gjemnessundbrua. Gjemnessundbrua er ei hengebru som krysser Gjemnessundet mellom Gjemnes på fastlandet og Bergsøya i Møre og Romsdal. Gjemnessundbrua ble åpnet i 1992. I dag er brua en del av Europavei 39. I totallengde er den Norges lengste hengebru (men Askøybrua har lengst enkeltspenn). Brua er 1257 meter lang, hovedspennet er 623 meter, og seilingshøyden er 43 meter. Brua har 21 spenn og er 108 meter høy. Krifast. Gjemnessundbrua er en del av «Krifast», fastlandsforbindelsen til Kristiansund. Krifast er et trekantsamband, der tre veier har sitt møtepunkt på Bergsøya. Bompenger finansierer en andel av dette veianlegget og bomstasjonen ligger på Bergsøya, i knutepunktet mellom disse tre veiene. Etter planene skal det her betales bompenger frem til 2012 og deretter skal alle kunne reise gratis. Krykkjekoloni. Gjemnessundbrua har den nest største krykkjekolonien i Møre og Romsdal og en av de største i landet. Hvert av brospennene er tett besatt med krykkjereir. Krykkjer er kolonihekkere og bygger reir i bratte fjell (fuglefjell) på små berghyller. De små framspringene på bruspennet er utmerket rugeplass for krykkjer. Et stort problemet er fugleskitt som tærer på betongen og skader den. Betongen blir mer sårbar for saltinntrengning som gjør at armeringen ruster. Mange bruer må repareres fordi det salte sjøvannet trekker inn i betongen og får armeringsjernet til å ruste. Kolonien har vært uønsket i flere år, men krykkjene har nektet å forlate hekkeplassen. I stedet for å jage vekk krykkjene legger Veivesenet til rette for at krykkjene kan bruke brua som rugeplass. Brua har blitt spylt og rengjort, og en elastisk, sprekkoverbyggende membran er lagt på betongen for å beskytte mot stoffene i fugleskitten. Herøybrua. Herøybrua er ei fritt frambygg-bru mellom Notøy og Frøystad i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Brua er 544 meter lang, lengste spenn er 170 meter, og seilingshøyden er 32 meter. Brua ble åpnet av kong Olav V den 4. september 1976. Den er en del av riksvei 654. Gulbrand Eriksen Mørstad. En av løvene foran Stortingsbygningen Gulbrand Eriksen Mørstad (født 1829 i Øystre Slidre i Valdres), var en av de to straffangene som hugget ut løvene på Løvebakken. Mørstad satt da på Akershus festning dømt til døden for mord. Gulbrand Mørstad vokste opp under vanskelige forhold med mange søsken og en far som var kriminell. Han ble beskrevet som en «tjukkvoksen kar, ikke særlig høy, med brunt hår og blå øyne. I tillegg hadde han en stor svart vorte på venstre øyebryn». I 1856 flytter Gulbrand Mørstad med kone og barn til Vestlandet, først til Sogn og deretter til Bergen. Her blir han kjent med Knut Olson Offerdalen og sammen finner de to på at de skal lage falske penger. Samme år som han kommer til Bergen setter de to kameratene planen ut i livet. Håndverket til de to falskmynterne er imidlertid ikke av det beste, og snart ryktes det over hele byen om falske mark- og skillingsstykker. Så prøver Knut Offerdalen å presse Mørstad for penger for at han ikke skal røpe for politiet at det var Mørstad som lagde støpeformene til de falske myntene. Det ender med at Knut blir drept, med 13 knivstikk, for deretter å få hodet avskåret. Gulbrand Mørstad ble dømt til døden for mord og anbragt på Akershus festning. På Akershus ble Mørstad sammen med en annen straffange som het Sivert, de gikk forresten under betegnelsen slaver, rekruttert av billedhuggeren Christopher Borch som skulle utføre de kjente granittskulpturene av løvene på Løvebakken. Borch hadde noen av fangene på Akershus som sine elever, og de drev med modellering i tre og stein. Stortingsløvene ble hugget i løpet av tre måneder av to massive blokker nordmarkitt i 1865, året før den nye Stortingsbygningen ble åpnet. Gulbrand Mørstad ble benådet av Regjeringen i 1872 «for fortjenester mot Norges nasjonalforsamling» etter først å ha fått avslag tre ganger. Han bodde senere på Grünerløkka, i Thorvald Meyers gate 73. Han utvandret senere med familien til Amerika og ble rydningsmann på prærien. Midsundbrua. Midsundbrua er ei bru som Midsundet mellom Otrøya og Midøya i Midsund kommune i Møre og Romsdal. Brua ble åpnet den 28. juni 1969. Brua inngår i fylkesvei 668 og er totalt 390 meter lang. Mjosundbrua. Mjosundbrua er ei bru som krysser Mjosundet mellom Rottøya og Ertvågsøya i Aure kommune i Møre og Romsdal. Brua er en del av veiforbindelsen mellom fastlandet og Ertvågsøya. Mjosundbrua er 346 meter lang. Den ble åpnet i 1995 og er en del av fylkesvei 680. Atlético de Madrid. Club Atlético de Madrid er en fotballklubb som spiller i spansk Primera División. Klubbens hjemmebane er Vicente Calderón, nær elven Manzanares i Madrid. Klubben er spanias tredje beste gjennom tidene, bare slått av storhetene Real Madrid og FC Barcelona, med ni ligatitler, ni spanske cuptitler, én europeisk Cupvinnercuptittel (1962), og en tapt Europacupfinale (mot Bayern München i 1974). Atlético, som er klubbens vanlige kallenavn i Spania, er historisk sett arbeiderklassens lag i Madrid og byderbyene mot Real Madrid er alltid dramatiske. "Los Colchoneros" (madrassmakerne). Klubben ble grunnlagt 26. april 1903 av tre baskiske studenter bosatt i Madrid. Grunnleggerne, Gortazar, Aztorcha og Abdon, så på klubben som en gren av Athletic Bilbao, og døpte den Athletic Club de Madrid. I 1904 kom avhoppere fra Madrid CF til klubben. Athletic Club de Madrid spilte til å begynne med i blått og hvitt lik moderklubben fra Bilbao, men hadde innen 1911 skiftet til dagens farger. Grunnen til dette er ukjent, men en teori går ut på at rød- og hvitstripede drakter var de billigste å lage, grunnet at stoffet var det samme som ble brukt i madrassproduksjon. Reststoffet ble så sydd om til fotballskjorter. Selv om både Athletic Bilbao og Athletic Madrid startet i blå- og hvitstripede drakter, tvang oppdagelsen av en billigere løsning dem til å skifte farge. Athletic Madrid var først ute med denne løsningen, og ble da kjent under kallenavnet "Los Colchoneros" (madrassmakerne). I 1923 ble klubben uavhengig av Athletic Bilbao, og hadde innen 1928 bygd sitt første stadion, Metropolitano. Samme år var klubben også med på å grunnlegge La Liga. Athletic Aviacion de Madrid. I 1939 ble Athletic Madrid slått sammen med Zaragozaklubben Avacion Nacional, og skiftet navn til Athletic Aviacion de Madrid. Avacion Nacional var blitt startet samme året av medlemmer av det spanske flyvåpnet, og var blitt lovet en plass i Primera División for 1939/40-sesongen, for senere å bli nektet dette av det spanske fotballforbundet. Som et kompromiss ble klubben slått sammen med Athletic, som hadde mistet 8 av sine spillere i den spanske borgerkrigen. Den nye klubben ble tildelt en plass i Primera División på bekostning av Real Oviedo, som hadde fått sin hjemmebane ødelagt under borgerkrigen. Klubben vant serien både dette året, og forsvarte tittelen året etter. 1940-tallet. I 1941 forbød Franco lag å bruke utenlandske klubbnavn, og dette førte til at Atlethic Aviacion skiftet navn til Atlético Aviacion de Madrid. I 1947 bestemte klubben seg for å droppe den militære forbindelsen til navnet, og skiftet til sitt nåværende navn, Club Atlético de Madrid. 1960- og 70-tallet. Atlético vant sin første cupfinale i 1960, med 3-1 seier over byrival Real Madrid, som hadde storheter som di Stéfano, Puskás, Kopa og Gento på laget. Året etter gjentok Atlético bedriften. Klubben åpnet sin nåværende hjemmebane, Vicente Calderón i 1966, oppkalt etter den daværende presidenten i klubben. 60- og 70-årene var alt i alt de mest suksessfulle tiårene i klubbens historie, og Atlético tok serietittelen i 1966, 1970, 1973 og 1977, ofte i kamp med byrival Real Madrid. Atlético nådde også Europacupfinalen i 1974, men tapte etter omspill mot Bayern München. I 1965 ble de dessuten det første laget på åtte år som klarte å slå Real Madrid på Santiago Bernabéu (Det ble sølv etter Real dette året). Nyere år. Atlético Madrids beste sesong kom i 1996 da de tok "the double" for første gang i klubbens historie. I 2000 rykket klubben ned til Segunda División, og ble der i to sesonger, før den igjen ble klar for den øverste ligaen. I 2010 vant Atlético Madrid den nyoppstartede Europa League etter å ha slått Fulham FC i finalen. Nerlandsøybrua. Nerlandsøybrua er ei bru i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Brua krysser Søre Vaulen fra Igesund på Bergsøya til Kvalsund på Nerlandsøya. Brua er 430 meter lang. Den ble åpnet den 25. september 1968, og er del av Fv20. Gardist. a> med norske gardister som avløser postene på Slottsplassen En gardist er en menig soldat i et garderegiment, det vil si i et elitekorps i en hær som er livvakt for et statsoverhode eller en fyrste. En gardist i Norge er en soldat som tjenestegjør i Hans Majestet Kongens Garde. Utdannelse. For å bli gardist i Norge, må soldaten ha gjennomført tre måneder som rekrutt på gardeskolen og hatt 1 måned aspirantperiode på Huseby leir i Oslo. Etter dette får han eller hun sin gardelue og kan kalle seg gardist. Et unntak fra dette gjelder 3. gardekompani (kjent for spesialisering innen musikk og geværdrill), hvor opplæringen ikke følger den vanlige militære veien som for resten av bataljonen. Uniform. Den mørkeblå paradeuniformen til kongens garde i Norge har forblitt nærmest uforandret gjennom avdelingens historie siden 1856. En interessant detalj er den bredbremmede bowlerhatten av filt med hengende dusk (kalt plym) av bøffelhår. Den ble kopiert fra uniformene til de lette, italienske skarpskytterkorpsene, såkalte bersaglieri, som imponerte den svenske prinsessen Louise, tippoldemoren til Kong Harald, så mye at hun insisterte på at de norske gardistene skulle ha tilsvarende hatter i 1860. Nordsundbrua (Kristiansund). Nordsundbrua er ei bru som krysser Nordsundet mellom Nordlandet og Gomalandet i Kristiansund i Møre og Romsdal. Brua er 333 meter lang og har seilingshøyde 28 meter. Den er en del av riksvei 70. Dagens bru erstattet ei eldre bru som ble åpnet den 20. desember 1936. Gammelbrua var ei stålbuebru som var 304 meter lang og hadde hovedspenn på 80 meter. Marianne Havdal. Marianne Havdal (født 20. januar 1950) er en norsk barnebokforfatter og bibliotekar. Hun mottok Kritikerprisen for sin tredje barnebok. Dunnottar Castle. Dunnottar Castle. Stien opp til festningen kan ses midt på bildet.Dunnottar Castle er en festning fra middelalderen, nå i ruiner, som ligger på et utløp av et berg i nordøstkysten av Skottland, omtrent 3 km syd for Stonehaven. Det er datert fra 1200-tallet. Dunnotar spilte en sentral rolle i den skotske historien fra middelalderen og fram til opplysningstiden. Stedet er nå eid av private interesser, men er åpen for publikum. Hundretusener av turister besøker festningsanleggene hvert år. Festningsruinene er spredd over 1,2 hektar og er bortimot fullstendig omringet av bratte klipper ned til Nordsjøen 50 meter nedenfor. Festningen kan nåes langs en tynn stripe land fra fastlandet og til en bratt sti opp til porthuset. Formasjonene til klippene og odden som strekker flere km både nord og sør er hjem for titusener av havfugler som gjør dette området til et av mest betydningsfulle reservat for fugler i Europa angående fuglepopulasjon og mangfoldet i artsrikdom. Den populære filmen Hamlet fra 1990 med Mel Gibson og Glenn Close ble delvis spilt inn på området til Dunnotar. Middelalderen. Kong Domnall II var den første som ble kalt for "rí Alban" (= "konge av Alba") da han døde på festningen Dunottar i 900. Denne tittelen betydde konge av Britannia eller Skottland. Alle hans forgjengere kalte seg enten for konge av pikterne eller konge av Fortriu. Et slikt paradigmeskifte i de gæliske nedtegnelser er av enkelte blitt sett på som nasjonen Skottlands fødsel. Tidlige opptegnelser viser at William Wallace ledet skottene til en avgjørende seier over engelskmennene ved Dunnottar i året 1296. Et resultat av seieren var at Wallace sperret inne de beseirete engelske soldatene i festningens kirke. Brutaliteten i denne behandlingen kan bli forklart i sammenhengen med de tidligere massakrene som de engelske soldatene hadde stått bak på den skotske sivilbefolkningen i grenseområdene. I 1336 var kong Edvard III av Englands resurser strukket tynt i hans kamper mot skottene. Kongen ga ordre til Rosslyn om å seile åtte skip til det delvis ødelagte Dunnotar med den hensikt å bygge festningen opp igjen og befeste seg for å kunne ha en forskyningsbase for de nordlige hærtoktene. Rosslyn tok med seg 160 soldater, hester og ikke minst et korps bestående av smeder og tømmermenn. Det arbeidet som engelskmennene nedla på festningen ble omgjort det samme året da den skotske regenten Andrew Murray, 4. lord av Bothwell, ledet en skotsk styrke til å erobre og ødelegge festningen. På slutten av 1300-tallet var Dunnottar kommet behørig inn under skotsk kontroll og ble igjen oppbygget ved William Keith og hans etterfølgere, inkludert den femte jarlen George, som også grunnla Mariscal College i Aberdeen. 1500- og 1600-tallet. Tidlig på 1500-tallet bygde skottene en ny blokk på østsiden av borgtårnet. I 1575 ble et stort porthus av stein bygget som fortsatt fungerer som inngang til festningen. Mellom 1582 og 1584 ble vestvingen til festningen reist. I løpet av 1500-tallet ble også et kapell bygget. Tidlig på 1600-tallet ble også to andre vinger reist ved kapellet. I 1639 var eieren av Dunnottar den syvende jarl Mariscal som samme år deltok på covenantene (fra "covenant" = "pakt"), en religiøs opprørsbevegelse som sto i opposisjon til den etablert episkopale kirken og dermed også mot selveste kongen, den daværende kong Karl I av Skottland. James Graham, 1. marki av Montrose, en tidligere alliert av Mariscal, forsøkte å få Mariscal tilbake til den kongelige folden, men mislyktes. Graham vendte seg da imot sin tidligere venn, angrep festningen og la det øde med brennsette kornåkrene. På samme tid i historien hadde convenantene motsatt seg biskopene i Aberdeen og holdt et viktig møte i det nærliggende festningen Muchalls Castle. Hendelsene ved de to festningene Dunnotar og Muchalls viste seg bli et viktig vendepunkt i den engelske borgerkrigen, og for å presse monarkiet til komme covenantene i møte. Kong Karl II av Skottland fikk en varm mottagelse da han besøkte jarl Mariscal i 1650, men pendelen svingte igjen og i 1651 begynte den engelske generalen Overton en åtte måneders beleiring av Dunnottar i jakten på Skottlands regala, den kongelige krone, sverd og septer som ble benyttet i kroningen av kong Karl II ved Scone Palace. Utkommet ble at den daværende guvernøren sir George Olgilvy av Barras overga festningen til Overtons etterfølger, general Morgan, men engelskmennene fikk ikke tak i regaliene ettersom de var blitt smuglet ut i løpet av beleiringen. Den dyktige og dristige smugleren har blitt forsøksvis identifisert til fire forskjellige personer, inkludert Anne Lindsay, en slektning av Olgilvys hustru. I 1685, i løpet av opprøret i Argyll og Monmouth ble 125 menn og 42 kvinner holdt sammen i en fangehull kjent som «Whigs Vault» (= "Whigenes hvelv") innenfor festningsmurene. De ble stuet tett sammen, mange av dem gamle og syke og tvang dem til å leve i sin egen avføring opp til anklene for mange måneder. Fengslingen og den umenneskelige behandlingen har gått inn i historiens som enda ett av Englands mindre stolte øyeblikk. Jakobittertiden. Både jakobittene og de som støttet det kongelige Huset Hannover benyttet Dunnottar vekselvis etter hvert som historiens gang svingte. I 1699, i løpet av grev Dundees kampanje, ble fjorten mistenkte jakobitter fra Aberdeen holdt fanget i festningen i over et år, blant dem var George Liddel, professor i matematikk. I 1715 ble kanonene på Dunnotar brukt av jakobitter og følgene av dette opprøret var at alle eiendommene til jarl Mariscal ble pantsatt og festningen ble avviklet tre år senere. Turistattraksjon. Festningen er åpen for publikum. Det er to ankomster til festningen. Den første er på rundt 800 meter som går langs en bratt jordsti og forbinder festningen med parkeringsplass langs kystriksvegen (forbundet til A92). Den andre ankomsten er på rundt 3 km som går fra en bakgate bak havna i Stonehaven går sørover langs en klippeskrent til festningen. Denne stien er svært smal og noen ganger ganske skrående, men byr på storslått utsyn utover havet. Ragnar Christiansen. Ragnar Karl Viktor Christiansen (født 28. desember 1922 i Drammen, Buskerud) er en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1958. Han var vararepresentant i periodene 1950–1953 og 1954–1957. Christiansen var ordfører i Nedre Eiker i perioden 1955–1957. Han var fylkesmann i Buskerud fra 1980 til 1988. Olaf Knudson. Olaf Knudson (født 31. desember 1915 i Sigdal, Buskerud, død 8. januar 1996) var en norsk politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1954, og satt frem til 1977. Knudson var representanten som fremmet mistillitsforslaget som felte Regjeringen Gerhardsen i 1963. Knudson var varaordfører i Sigdal i periodene 1947–1951, 1951–1955 og 1955–1956 Ådalsbruk. Ådalsbruk er et tettsted i Løten kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Ådalsbruk stasjon fra 1862 ligger her, og Rørosbanen går gjennom tettstedet. De har også egen skole, Ådalsbruk oppvekstsenter. Ådalsbruk var rundt 1900 et av de største industristedene mellom Oslo og Trondheim, med jernstøperiet Aadals Brug Jernstøberi & Mekaniske Verksted (1842) og Klevfos Cellulose & Papirfabrikk (1888), begge anlagt ved Svartelva. Aadals Brug brant ned i 1928, mens papirfabrikken ble lagt ned i 1976. Klevfos Industrimuseum ligger ved Ådalsbruk og bruker lokalene til papirfabrikken. Her spilles også teaterstykket "Arbesdaer", skrevet av Tor Karseth Elverum og Omegn Boligbyggelag. Elverum og omegn Boligbyggelag ble startet 6. september 1940 etter at store deler av Elverum sentrum ble ødelagt etter tysk bombing ved starten av andre verdenskrig. Laget er landets nest eldste og bare Oslo Bolig- og Sparelag er eldre. Laget opererer i Elverum, Åmot, Trysil og Våler kommuner i Hedmark. Boligbyggelaget har ca. 3 300 medlemmer og forvalter 1 900 boliger i 68 borettslag, sameier og andre selskap. Elverum og omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Hamar og Omegn Boligbyggelag. Hamar og Omegn Boligbyggelag er et boligbyggelag i Hamar i Hedmark og ble etablert 1. mars 1946. Laget opererer i Hamar, Løten, Ringsaker og Stange. Ved årsskiftet 2005/2006 ble Moelv og Omegn Boligbyggelag innlemmet i Hamar og Omegn Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 10 300 medlemmer og forvalter 5 400 boliger i 182 borettslag, sameier og andre selskap. Hamar og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Kongsvinger og Omegns Boligbyggelag. Kongsvinger og Omegns Boligbyggelag ble startet 14. desember 1945 og opererer i Kongsvinger, Nord- og Sør-Odal kommuner i Hedmark. Boligbyggelaget har ca. 6 700 medlemmer og forvalter 3 000 boliger i 78 borettslag, sameier og andre selskap. Kongsvinger og Omegns Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Moelv og Omegn Boligbyggelag. Moelv og Omegn Boligbyggelag er et boligbyggelag i Moelv i Hedmark. Moelv og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Ved årsskiftet 2005/2006 ble Moelv og Omegn Boligbyggelag innlemmet i Hamar og Omegn Boligbyggelag. Gjøvik og Omegn Boligbyggelag. Gjøvik og Omegn Boligbyggelag ble startet i 19. desember 1946 og opererer i Gjøvik i Oppland, samt i nabokommunene. Laget er et resultat av en fusjon i 2002 mellom Raufoss og Omegn Boligbyggelag og Gjøvik Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 6 700 medlemmer og forvalter 4 000 boliger i 128 borettslag, sameier og andre selskap.. Gjøvik og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Lillehammer og Omegn Boligbyggelag. Lillehammer og Omegns Boligbyggelag ble startet 30. september 1947 og opererer i Lillehammer i Oppland, samt omegnskommunene. Boligbyggelaget har ca. 5 100 medlemmer og forvalter 3 100 boliger i 115 borettslag, sameier og andre selskap. Lillehammer og Omegns Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Otta Boligbyggelag. Otta Boligbyggelag er et boligbyggelag i Otta i Oppland og ble etablert 9. september 1957. Boligbyggelaget har vel 500 medlemmer og forvalter 96 boliger i 6 borettslag. Otta Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Åsta (elv). Åsta er en elv som renner fra Øyerfjellet i Øyer og munner ut i Glomma rundt 20 kilometer nord for Elverum. Elva renner gjennom kommunene Øyer, Ringsaker, Hamar, og Åmot. Fjellområdet har vært rikt på seterliv, nå domineres aktiviteten av sommerbeiting, hytter og fiske. Store deler av Hedemarksvidda omkranser elva, og mange kjenner dette best ut fra Birkebeinerne. Løypetrasseen til blant annet Birkebeinerrennet passerer Åsta ved Kvarstadseterdammen. Elva er over fire mil lang og er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Mengele Zoo. "Mengele Zoo" er en roman fra 1989 av den norske forfatteren Gert Nygårdshaug. Dette er første bok i en trilogi som fortsetter med "Himmelblomsttreets muligheter" og "Afrodites basseng". Historien handler om «Mino Aquiles Portoguesa», som er født i en landsby i Latin-Amerikas regnskoger. Faren lærer ham å jakte på sommerfugler. En dag rammer katastrofen landsbyen, og «Mino» går ut i verden alene. Etter hvert blir han grunnlegger av «Mariposa-bevegelsen», oppkalt etter (den fiktive) sommerfugl-arten "Mariposa mimosa". "Mariposa" er spansk for «sommerfugl». Boken tar opp temaer som miljøvern, nord-sør-konflikt og imperialisme, og ikke minst hvordan man velger å prioritere sine verdier. Til tross for at "Mengele Zoo" beskriver verden sett fra en av etter hvert jordas mest ettersøkte terroristers øyne, er det lett for leseren å ta parti med «Mino» gjennom hele boken. Han dukker også opp i Nygårdshaugs senere romaner "Himmelblomsttreets muligheter", "Afrodites basseng" og "Fortellernes marked". I mai 2008 ble det kjent at Nils Gaup planlegger en filmatisering av boka. Rettighetene var først i et Hollywood-basert filmselskap, men etter økonomiske problemer havnet de tilbake til Norge. Det satses på en internasjonal produksjon, og man vil derfor sannsynligvis ikke se noen norske skuespillere i rollen som «Mino». Utmerkelser. Boken ble kåret til «folkets favoritt» i forbindelse med litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007. Omsund bru. Omsund bru er to broer som krysser Omsundet mellom øyene Frei og Nordlandet i Kristiansund i Møre og Romsdal. Gamle Omsund bru er 281 meter lang og i dag bare åpen for fotgjengere. Brua ble tatt i bruk i april 1940, men den ble ikke åpnet offisielt på grunn av utbruddet av 2. verdenskrig. 22. april 1940 prøvde tyske bombefly å sprenge brua, den holdt, men 15 år gamle Ingolf Vatten, som syklet over den, ble drept. I mai var brua viktig da Kristiansund ble evakuert. Brua ble åpnet offisielt den 24. april 2005, 65 år etter at den ble tatt i bruk. En ny bro ble åpnet ved siden av den gamle i 1981, den er en del av riksvei 70. Eggedal. Den 1278 m. høye Haglebunatten i Eggedal, sett fra øst Eggedal er en fjellbygd øverst i Sigdal kommune i Buskerud. Den har tidligere vært jord- og skogbruksbygd, men fra 1960-tallet og frem til i dag har fabrikken Sigdal Kjøkken sysselsatt store deler av den yrkesaktive befolkningen. Sagbruk / trelastforretning og hyttebygging er andre viktige arbeidsplasser. Turisme og hytteområder. Som inngangsport til deler av Norefjell, Haglebu og Vestfjella mot Numedal har Eggedal stor tilstrømning av folk som har hytte i disse områdene. Eggedal Vestfjell har flott tur- og skiterreng i store uberørte naturområder. Området grenser i sør til Norges største naturreservat, Trillemarka. Om vinteren finnes preparerte skiløyper i områdene rundt Eggedal. Løypene ligger i praktfullt turterreng i det vesentligste fra 700 og opp mot 1100 moh. Løypene er også knyttet sammen med løypenettet på Norefjell. Det er gode multeområder i Eggedal, og det er adgang til stangfiske av ørret i flere av vannene i området. Eggedal under andre verdenskrig. I Eggedal falt syv norske Milorg-soldater og seks tyske politisoldater av norsk og tysk herkomst under en trefning ved Haglebuvann i 26. april 1945. En krigsfange i uniform ble også likvidert av Milorg. Trefningen er blitt kalt Haglebuslaget. Kunst og kultur i Eggedal. Kunstnerene Christian Skredsvig og Theodor Kittelsen «fant» denne bygda og bosatte seg her for over 100 år siden. Begge kunstnerhjem – Lauvlia og Hagan – er åpne for besøk i sommerhalvåret. Eggedal Mølle, en gammel nyrestaurert bydemølle, kan sees i drift lørdager og søndager om sommeren. I Eggedal sentrum er statuen «Mannen med katten», med motiv fra Chr. Skredsvigs bilde «Idyll», som kunstneren Nils Aas laget i forbindelse med 150 års-jubileumet for Skredsvigs fødsel. Se ellers informasjon under "Sigdal". Ringbo Boligbyggelag. Ringbo Boligbyggelag (tidligere "Ringerike og Omegn Boligbyggelag ") ble startet 19. juni 1951 under navnet "Hønefoss og Norderhov nye boligbyggelag", og opererer primært i Ringerike kommune i Buskerud. I 2007 ble Nesbyen og Omegn Boligbyggelag innlemmet i Ringbo Boligbyggelag. Boligbyggelaget har 6 400 medlemmer og forvalter 2 000 boliger i 61 borettslag, sameier og andre selskap. Ringerike og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Nesbyen og Omegn Boligbyggelag. Nesbyen og Omegn Boligbyggelag var et boligbyggelag som ble etablert 25. september 1987. I 2007 ble Nesbyen og Omegn Boligbyggelag innlemmet i Ringbo Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 260 medlemmer og forvalter 70 boliger i 3 borettslag (2006). Midt Buskerud Boligbyggelag. Midt Buskerud Boligbyggelag ble startet 29. oktober 1970 og var et boligbyggelag som opererte i Modum og Sigdal kommuner i Buskerud. I 2010 fusjonerte laget med Nedre Buskerud Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde vel 800 medlemmer og forvaltet 402 boliger i 18 borettslag, sameier og andre selskap. Midt Buskerud Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Nedre Eiker Boligbyggelag. Nedre Eiker Boligbyggelag ble startet i 1959 og opererer i Nedre- og Øvre Eiker kommuner i Buskerud. Nedre Eiker Boligbyggelag og Drammen og Omegn Boligbyggelag fusjonerte i 2006 til Nedre Buskerud Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 3 900 medlemmer og forvalter 1 500 boliger i 50 borettslag, sameier og andre selskap. Nedre Eiker Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Lier Boligbyggelag. Lier Boligbyggelag ble startet i 2. mars1965. I 2003 gikk Hurum Boligbyggelag inn i Lier Boligbyggelag. I 2009 fusjonerte Lier Boligbyggelag med Boligbyggelaget Usbl i Oslo. Boligbyggelaget hadde vel 5 900 medlemmer og forvaltet 2 400 boliger i 67 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Kongsberg Boligbyggelag. Kongsberg Boligbyggelag ble startet i 30. juni 1954 og opererer i Kongsberg i Buskerud samt i nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 3 900 medlemmer og forvalter 1 727 boliger i 60 borettslag, sameier og andre selskap. Kongsberg Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Drammen og Omegn Boligbyggelag. Drammen og Omegn Boligbyggelag ble startet i 1945 og opererer i Drammen, Svelvik, Sande, Røyken og Lier kommuner i Buskerud. Drammen og Omegn Boligbyggelag og Nedre Eiker Boligbyggelag fusjonerte i 2006 til Nedre Buskerud Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 15 000 medlemmer og forvalter 7 800 boliger i 200 borettslag, sameier og andre selskap. Drammen og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Saltstraumen kirke. Saltstraumen kirke er én av to kirker i Saltstraumen menighet i Bodø kommune. Den andre kirken i menigheten er Tverlandet kirke. Menigheten tilhører Bodø domprosti i Sør-Hålogaland bispedømme. Kirken ble opprinnelig bygget 300 meter unna, men begynte å helle på grunn av ustabile grunnforhold. Kirken ble flyttet til sin nåværende posisjon like etter 1900. Nathalie Santer Bjørndalen. Nathalie Santer-Bjørndalen (født 28. mars 1972 i Innichen) er en italiensk tidligere skiskytter. Fra sesongen 2006-2007 konkurrerte hun for Belgia etter å ha blitt vraket fra det italienske landslaget. Den 10. april 2008 kom meldingen om at hun hadde bestemt seg for å legge opp og heller ville satse på hest hjemme i Italia. Hun hadde sin beste periode som skiskytter tidlig på 1990-tallet. I sesongen 1993 kom hun på andreplass sammenlagt i verdenscupen. Totalt har hun vunnet tre verdenscuprenn i løpet av karrieren. Nathalie Santer giftet seg i 2006 med den norske skiskytteren Ole Einar Bjørndalen. Nathalies søstre Saskia (skiskyting) og Stephanie (langrenn) er også fremragende idrettsutøvere. Hvis ikke Stephanie hadde blitt skadet, ville det under OL 2006 for første gang ha deltatt tre søstre i de samme lekene. I 2007 deltok hun også i Ski-VM for Belgia, der hun ble nr 53 på 10 km fri teknikk. Annie Famose. Annie Famose (født 16. juni 1944 i Jurançon) er en tidligere fransk alpinist. Hun var med på det franske alpinlandslaget som var dominerende i internasjonale mesterskap på 1960-tallet. Karrierens høydepunkt var gullmedaljen i slalåm under VM 1966 i chilenske Portillo, der det franske laget nesten gjorde rent bord. Hun vant foran lagvenninnen Marielle Goitschel og amerikanske Penny McCoy. Famose la opp etter OL 1972 i Sapporo. Remøybrua. Remøybrua er ei bru som krysser Nørdre Vaulen mellom Leinøya og Remøya i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Brua er 340 meter lang. Den ble åpnet i 1967 og er del av fylkesvei 18. Sentripetalakselerasjon. Sentripetalakselerasjon er akselerasjon inn mot sentrum av en krum bane. Sentripetalakselerasjon oppstår når summen av alle kreftene på et legeme står vinkelrett på retningen, med andre ord at akselerasjonsvektoren står normalt på fartsvektoren. Om banefarten til et legeme er konstant, er sentripetalakselerasjonen lik den totale akselerasjonen. Legemet beveger seg da i en sirkelbane. Der "v" er banefarten i meter per sekund, "r" er radien i meter og T er rundetiden i sekunder Butch Reynolds. Harry «Butch» Reynolds (født 8. juni 1964 i Akron, Ohio) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Reynolds innehadde verdensrekorden på 400 meter fra 1988 til 1999, da den ble slått av Michael Johnson. I 1990 ble han tatt i en dopingkontroll, og ble idømt 30 måneders utestengelse av IAAF. Under VM 1993 og 1995 vant han sølv på 400 meter og gull på 4 x 400 meter stafett. Under OL 1988 i Seoul tok han sølv på 400 meter, plassen mellom landsmennene Steve Lewis og Danny Everett. Han var også med på stafettlaget som tok gull på 4 x 400 meter, foran Jamaica og Tyskland. Rundebrua. Rundebrua er ei fritt frambygg-bru som krysser Rundasundet mellom Remøya og Runde i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Brua er 428 meter lang. Den ble åpnet 3. mars 1982 og er del av fylkesvei 18. Heidal (ost). Heidal eller heidalost er en lokal mysost som kommer fra Heidal nord i Gudbrandsdalen. Osten er en slags brunost eller «rauost» som er det opprinnelige navnet på brunost (G35). Heidalsosten er en fin formost som først ble lagd på en av de mange gårdene i Heidal. Osten produseres i dag av TINE og det lokale Heidal Ysteri i Heidal. Heidalsost selges i nesten alle butikker i Gudbrandsdalen, i velassorterte dagligvarebutikker og i samtlige RIMI-butikker i Norge. Løding. Løding er et tettsted i Bodø kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger om lag to mil utenfor Bodø sentrum. Stedet kalles som regel Tverlandet, og er en forstad til Bodø. Betegnelsen Tverlandet omfatter også områdene Hopen, Godøynes og Naurstad som ligger rundt tettstedet. Tverlandet kirke ligger her. Løding sentrum har lege, tannlege og dagligvarebutikker, samt landets første Nikita-frisør. Det finnes pizzaresturant, byggvare og spesialbutikk innenfor campingvogn og utstyr. Løding har eldresenter, barnehage og skole til og med ungdomstrinnet. Fram til desember 2001 hadde Forsvaret egen leir på Løding for mannskap som tjenestegjorde ved daværende Forsvarskommando Nord-Norge (senere Landsdelskommando Nord-Norge og i dag Forsvarets operative hovedkvarter). Fylkesvei 17 (kystriksveien) har sitt nordre startpunkt her. Gerald av Wales. Gerald av Wales, framstilt ved sin skrivepult. Gerald av Wales (født ca. 1146, død ca. 1223), også kjent som under hans latinske navn "Giraldus Cambrensis" og hans walisiske navn "Gerallt Gymro", var en prest og kronikør av egen samtid i middelalderen. Gerald ble født rundt 1146 ved Manorbier Castle i Pembrokeshire av blandet normannisk og walisisk blod. Hans virkelige navn var "Gerald de Barri", og hans latinske navn var "Giraldus Cambrensis". Liv. Gerald var nevø av biskopen i St. David's og sønnesønn av Gerald de Windsor ved hans (de Windsors) ekteskap med den notoriske Nest. Datter av Rhys ap Tewdwr, familien krevde også slektskap med adelsfamilien Rhys (Rhys ap Gruffydd). Gerald hadde en teologisk utdannelse i Gloucester, fulgt av en periode med studier i Paris. Hans håp om å etterfølge sin onkel som biskop i 1176 ble knust, mulig på grunn av hans walisiske blod. Til tross for dette avslaget ble han prest for kong Henrik II av England i 1184, og ble valgt til følge kongens sønn Johan på en ekspedisjon til Irland. Turen ble en katalysator for hans litterære karriere, hans opptegnelser av hans funn ble utgitt som "Topographia Hibernica" (1188). Han fulgte verket opp kort tid senere med en opptegnelse av kong Henriks erobring av Irland, "Expugnatio Hibernica". Etter å ha bevist sin nytte ble Gerald valgt til å følge erkebiskopen av Canterbury, Baldwin av Exeter, på en turne i Wales i 1188 med den hensikt å rekruttere til det tredje korstoget. Hans opptegnelser fra reisen, "Itinerarium Cambriae" (1191) ble fulgt av "Descriptio Cambriae" i 1194. Hans to arbeider om Wales har forblitt enestående viktige historiske dokumenter, betydningsfulle for deres beskrivelser av walisisk og normannisk kultur, skjønt ikke til å stole på og befestet med ideologi, lunefull og med hans egen høyst særegne stil. I 1198 dukket det opp en ny mulighet for Gerald til bli biskop for St. David’s, men hans søknad ble igjen avvist. Han forsøkte gjentatte ganger, selv ved å reise til Roma for be paven om støtte, men uten hell å utfordre beslutningen som ble bestemt av Hubert Walter før han ga opp i 1203 og tilbrakte resten av livet med akademiske studier, produserte verker med andaktsinstruksjoner og om politikk. Han døde rundt år 1223, sannsynligvis i Lincoln. Skodjebruene. Skodje bru sett fra Straumsbrua mot Ellingsøyfjorden. Skodjebruene er to veibruer i Skodje kommune i Møre og Romsdal. Bruene var tidligere del av veiforbindelsen (riksvei 661) over Skodjestraumen. Skodjestraumen bru krysser Straumen mellom fastlandet i nord og Storholmen. Eggestraumen bru krysser Eggestraumen mellom Storholmen og Kasholmen. De to bruene ble avløst av Straumsbrua i 2004. Skodjestraumen bru har et spenn på 57 meter og seilingshøyde 14 meter, mens Eggestraumen bru har et spenn på 40 meter. Begge bruene er buebruer. Skodjestraumen bru er Norges største steinhvelvbru. Byggingen av bruene begynte i 1911, og de sto ferdig i 1919. Veien ble imidlertid åpnet først i 1922. De siste årene før nybrua ble åpnet var det vekt- og bredderestriksjoner for trafikken på Skodjestraumen bru. Det betydde at den tyngre og bredere trafikken måtte ta omveien om Skodje sentrum. Etter at den nye brua åpnet ble gammelbrua stengt for biltrafikk. Den gamle veiforbindelsen over Skodjestraumen er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Verneforslaget gjelder de to bruene, en kort tunnel (Skodjestraumen tunnel (101 meter)) og selve veidelen. Bruene, tunnelen og veien skal oppgraderes og brukes som gang- og sykkelvei. Oppgraderingen skal foregår i 2012. FK Zenit St. Petersburg. Futbolnyj Klub Zenit Sankt-Peterburg (St. Petersburg) (russisk: Футбольный клуб «Зенит» Санкт-Петербург) er en fotballklubb fra Russlands nest største by St. Petersburg (tidligere Leningrad). Klubbens hjemmebane er Petrovskij Stadion. Nordmannen Erik Hagen spilte for Zenit fra januar 2005 til januar 2008. Historie. Klubben ble stiftet i mai 1925 av arbeidere ved Leningrad metallfabrikk. Klubben deltok i byens fotballmesterskap fra 1930. I 1936 fikk klubben navnet "F. K. Stalinets" (Stalinistene). I 1940 fikk klubben sitt nåværende navn Zenit. Samme år spilte klubben for første gang i Sovjetunionens øverste divisjon. I 1944, noen måneder etter at tyskere ble slått ut av byens område, vant klubben den sovjetiske cupen for første og eneste gang. De neste tiårene ble magre for klubben, selv om klubben spilte kontinuerlig i øverste divisjon fra 1945 til 1989. I 1967 ble de sist i divisjonen, men klubben unngikk nedrykk fordi de sovjetiske lederne mente det ville være galt at et lag fra Leningrad skulle rykke ned samme år som 50 årsjubileet for bolsjevik-revolusjonen ble feiret i Leningrad. På 1980-tallet gikk det bedre. De vant serien i 1984, og de nådde også cupfinalen samme år. Zenit tok også medalje i serien i 1980. I 1985 vant Zenit Sovjetunionens supercup. Etter Sovjetunionens fall var Zenit tilbake i øverste divisjon i Russland i en sesong i 1992. Siden 1996 har klubben spilt kontinuerlig i øverste divisjon. Zenit vant den russiske cupen i 1999 og 2003 og spilte finale i 2002, og de tok medalje i serien i 2001 og 2003. I 2005 ble de nummer 6 i serien, og de nådde semifinalen i cupen våren 2005/06. I desember 2005 tok det russiske oljeselskapet Gazprom kontroll på eiersiden etter LOMO i klubben. 14. mai 2008 vant laget 2008 etter å ha slått skotske Rangers FC 2-0 i finalen, etter mål av Igor Denisov og Konstantin Zyrjanov. Supporterklubber. Det finnes også supporterklubber som «Moskva-fans av Zenit», «Svartehavet er med Zenit!» osv. Straumsbrua. Straumsbrua er ei veibru som krysser Skodjestraumen i Skodje kommune i Møre og Romsdal. Brua er del av riksvei 661, og avløste de gamle Skodjebruene. Straumsbrua er ei 290 meter lang stålbuebru. Den ble åpnet den 3. juli 2004. Brua finansieres med bompenger. Da den nye brua åpnet, ble gamle Skodjestraumen bru stengt for biltrafikk. Gamlebrua er vernet, og skal oppgraderes og brukes som gang- og sykkelvei. Gunnar Kaasen. Gunnar Kaasen med hunden Balto Gunnar Kaasen (født 11. mars 1882 i Burfjorddalen i Kvænangen, død 27. november 1960 i Everett, Snohomish County) var en hundekjører i Alaska. Han emigrerte til USA i 1903. Han ble berømt etter at han i 1925 fullførte siste etappe av serumløpet til Nome, med «Balto» som lederhund. Hilde Wøhni Joakimsen. Hilde Wøhni Joakimsen (født 25. juni 1973) var programleder for Norsk Tippings Lotto-, Viking Lotto- og Joker-sendinger på NRK fra 6. mars 1999 til 31. juli 2010. Hun er fra Honningsvåg, og begynte i Radio Nordkapp som 12-åring. Senere jobbet hun i Finnmarksposten og Finnmark Dagblad. Da hun var 22 år flyttet hun til Oslo og begynte å studere på Merkantilt Institutt. Mens hun var student ble hun vikar i VG, og jobbet senere på desken i Dagbladet. Hilde Wøhni Joakimsen var ansatt i Norsk Tipping i 11 år, og delte ut over 20 milliarder kroner i sin tid som programleder. Hun driver også et eget lite selskap – Hilde Media. Storseisundet bru. Storseisundet bru er den lengste og kanskje mest kjente av de 8 bruene på Atlanterhavsveien mellom fastlandet og Averøy i Møre og Romsdal. Brua er ei fritt frambygg-bru med lengde 260 meter og hovedspenn 130 meter. Seilingshøyden er 23 meter, og brua har til sammen 3 spenn. Den krysser kommunegrensa mellom Eide og Averøy kommuner. Atlanterhavsveien ble åpnet den 7. juli 1989. Veien og brua er del av fylkesvei 64. Sammen med resten av Atlanterhavsveien er Storseisundet bru foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Storseisundet bru, «The road to nowhere» Broen har blitt omtalt som «The road to nowhere» av Daily Mail i 2011. Skien Boligbyggelag. Skien Boligbyggelag ble startet 7. januar 1946 og opererer i Skien i Telemark. Boligbyggelaget har ca. 11 300 medlemmer og forvalter 5 600 boliger i 167 borettslag, sameier og andre selskap. Skien Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Notodden Boligbyggelag. Notodden Boligbyggelag ble startet 12. desember 1960 og opererer i Notodden og Hjartdal kommuner i Telemark. Boligbyggelaget har ca. 1 300 medlemmer og forvalter 738 boliger i 31 borettslag, sameier og andre selskap. Notodden Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Borgestad Boligbyggelag. Borgestad Boligbyggelag (Borgestad Boligbyggelag AL) ble startet 11. august 1971 og opererer i Skien og omegn i Telemark. I 2009 fusjonerte Borgestad Boligbyggelag med Porsgrunn og Bamble Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde vel 700 medlemmer og forvaltet 500 boliger i 34 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Rjukan og Tinn Boligbyggelag. Rjukan og Tinn Boligbyggelag er et boligbyggelag som opererer i Tinn kommune i Telemark, og ble etablert 22. mars 1974 Laget har 748 medlemmer og forvalter 586 boliger i 33 borettslag, sameier og andre selskap. Rjukan og Tinn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Porsgrunn Bamble Borgestad Boligbyggelag. Porsgrunn Bamble Borgestad Boligbyggelag ble startet 14. september 1952 og opererer i Porsgrunn, Bamble, Drangedal og Nissedal i Telemark. Laget er et resultat av at Porsgrunn Boligbyggelag og Bamble Boligbyggelag slo seg sammen i 2004. I 2009 fusjonerte Borgestad Boligbyggelag med Porsgrunn og Bamble Boligbyggelag og laget tok dagens navn. Boligbyggelaget har ca. 13 000 medlemmer og forvalter 5 600 boliger i 230 borettslag, sameier og andre selskap. Porsgrunn Bamble Borgestad Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Kragerø Bolig og Byggelag. Kragerø Bolig og Byggelag ble startet i 8. mars 1952 og opererer i Kragerø i Telemark. Boligbyggelaget har ca. 2 000 medlemmer og forvalter 1 100 boliger i 53 borettslag, sameier og andre selskap. Kragerø Bolig- og Byggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Tønsberg – Nøtterøy Boligbyggelag. Tønsberg – Nøtterøy Boligbyggelag ble startet i 4. april 1946 og opererer i Tønsberg, Stokke, Re, Andebu, Nøtterøy og Tjøme kommuner i Vestfold. Laget er et resultat av en fusjon i 2003 mellom Tønsberg og Omegn Boligbyggelag og Nøtterøy Boligbyggelag. I 2010 fusjonerte Tønsberg – Nøtterøy Boligbyggelag med Oslo Bolig- og Sparelag i Oslo. Boligbyggelaget hadde 14 600 medlemmer og forvaltet 5 100 boliger i 449 borettslag, sameier og andre selskap (2006). WWE Raw. "WWE RAW" (også kalt "Monday Night RAW") er en amerikansk fjernsynsserie om fribryting. "RAW" er sammen med "SmackDown!" og "NXT" WWEs hovedprogram innen fribryting på TV. Serien var ble første gang vist i Amerika på kanalen USA Network den 11. januar 1993. I 2000 gikk serien over til kanalen TNN, som senere ble kjent som Spike TV. I 2005 ble programmet flyttet tilbake til USA Network. 5. august 2009 begynte den norske TV-kanalen "TV2 Zebra" å sende WWE Raw. Programmet sendes i direkte på USA Network. RAW sendes også i følgende land: Storbritannia, Republikken Irland, Canada, Australia, Portugal, Tyskland, Italia, Belgia, Finland, Malaysia, New Zealand, Hellas, India, Pakistan, Filippinene, Chile, Mexico, Norge, Bulgaria, Panama, Peru, Saudi-Arabia, Midtøsten, Polen, Romania, Serbia, Sør-Korea, Spania, Frankrike, Argentina, Sør-Afrika, Surinam, El Salvador og Honduras. Sandefjord Boligbyggelag. Sandefjord Boligbyggelag (Sandefjord Boligbyggelag AL) ble startet i 28. april 1947 og opererer i Sandefjord i Vestfold samt i nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 9 400 medlemmer og forvalter 4 900 boliger i 168 borettslag, sameier og andre selskap. Sandefjord Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Larvik Boligbyggelag. Larvik Boligbyggelag ble startet 30. august 1946 og opererer i Larvik i Vestfold samt i nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 7 900 medlemmer og forvalter 3 800 boliger i 156 borettslag, sameier og andre selskap. Larvik Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Horten Boligbyggelag. Horten Boligbyggelag ble startet 19. desember 1945. I 2009 fusjonerte Horten Boligbyggelag med Boligbyggelaget Usbl i Oslo. Boligbyggelaget hadde vel 7 100 medlemmer og forvaltet 3 000 boliger i 106 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Holmestrand og Omegn Boligbyggelag. Holmestrand og Omegn Boligbyggelag var et boligbyggelag i Holmestrand i Vestfold, etablert 30. desember 1948. I 2009 fusjonerte Holmestrand og Omegn Boligbyggelag med Boligbyggelaget Usbl i Oslo. Boligbyggelaget hadde vel 2 000 medlemmer og forvaltet 1 500 boliger i 70 borettslag, sameier og andre selskap. WWE Friday Night SmackDown! "WWE SmackDown" (også kalt "Friday Night SmackDown!") er et amerikansk TV-program som viser fribryting fra World Wrestling Entertainment. "SmackDown" er sammen med "RAW" og "ECW on Sci Fi" WWEs hoved TV-program innen fribryting. Noen mindre populære fribrytere er for eksempel Jimmy Wang Yang, Jesse og Ricky Ortiz, mens de store stjernene som for eksempel er The Undertaker, Jeff Hardy og Edge. "SmackDowns" General Manager er Theodore Long. Straumsundbrua. Straumsundbrua er ei bru som krysser Straumsundet mellom fastlandet og Aspøya i Tingvoll kommune i Møre og Romsdal. Brua er 412 meter lang, og lengste spenn er 146 meter. Brua ble åpnet i 1991 og er en del av Krifast – fastlandsforbindelsen til Kristiansund. Brua er i dag en del av riksvei 70 og europavei 39. Vince McMahon. Vincent Kennedy McMahon (født 24. august 1945 i Pinehurst, Nord-Carolina), også kjent som Mr. McMahon, er World Wrestling Entertainments formann. Han er gift med Linda McMahon, og de har barna Shane McMahon og Stephanie McMahon som alle jobber i WWE. Vince er svigerfaren til den kjente wrestleren Triple H. Klaus Töpfer. Klaus Töpfer (født 29. juli 1938 i Waldenburg, Schlesien) er en tysk politiker (CDU). Fra 1987 til 1994 var han minister for miljøvern og reaktorsikkerhet i Helmut Kohls føderale regjering, og deretter fra 1994 til 1998 minister for romregulering, bygningsvesen og byutvikling. Fra 1998 til 2006 var han sjef for FNs miljøprogram (UNEP). Bakgrunn, utdannelse og yrke. Etter at familien ble fordrevet fra hjemmet i Schlesien i 1945 tok Töpfer i 1959 Abitur (artium) ved König-Wilhelm-Gymnasium i Höxter. Han avtjente frem til 1960 verneplikten, og ble dimittert som løytnant av reserven. Deretter studerte han sosialøkonomi i Mainz, Frankfurt og Münster, og fullførte studiet med diplom (hovedfag) i 1964. Fra 1965 til 1971 var han vitenskapelig assistent ved Zentralinstitut für Raumforschung und Landesplanung ved Westfälische Wilhelms-Universität, og tok i 1968 doktorgraden med avhandlingen "Regionalpolitik und Standortentscheidung". Fra 1971 til 1978 var han avdelingsleder for planlegning og informasjon i Saarlands statskanselli. Han underviste også ved høyskolen for forvaltningsvitenskaper i Speyer, og hadde utviklingspolitiske oppdrag i Egypt, Malawi, Brasil og Jordan. Fra 1978 til 1979 var han professor og direktør for Institut für Raumforschung und Landesplanung ved Universität Hannover. I samme periode var han også medlem av Rat der Sachverständigen für Umweltfragen og forvaltningsrådet i Kreditanstalt für Wiederaufbau. Fra 1985 til 1986 var han honorærprofessor ved Johannes-Gutenberg-Universität Mainz, og i november 2005 ble han utnevnt til honorærprofessor ved det økonomiske fakultet ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Familie. Klaus Töpfer er gift og har tre barn. Parti. Töpfer har siden 1972 vært medlem av CDU. Han var formann for CDUs lokallag i Saarbrücken fra 1977 til 1979, og medlem av delstatsstyret i CDU. Fra 1987 til 1989 var han formann for CDU i Rhein-Hunsrück, og fra 1989 til 1998 medlem av CDUs føderale styre og fra 1992 til 1998 også CDUs presidium (sentralstyre). Fra 1990 til 1995 var han formann for CDU i Saarland. Han var CDUs statsministerkandidat i Saarland i 1990 og 1994, men tapte begge ganger for Oskar Lafontaine. Parlamentsmedlem. Töpfer var fra 1990 til 1998 medlem av Forbundsdagen, det tyske parlamentet. Offentlige verv. Fra 1978 til 1985 var han statssekretær i sosial-, helse- og miljøvernministeriet i delstaten Rheinland-Pfalz. 23. mai 1985 ble han miljøvern- og helseminister i Bernhard Vogels delstatsregjering. 7. mai 1987 fulgte hans utnevnelse til medlem av det føderale kabinettet som minister for miljøvern og reaktorsikkerhet. Etter det føderale valget i 1994 ble han minister for romregulering, bygningsvesen og byutvikling. 15. januar 1998 trakk han seg fra den føderale regjeringen, og ble eksekutivdirektør for FNs miljøprogram i Nairobi. Töpfer bestemte å ikke stille til valg for en tredje periode. Hans andre periode som sjef for miljøprogrammet endte formelt 31. mars 2006. Kofi Annan har nominert Achim Steiner, eksekutivdirektør i Verdens naturvernunion, som hans etterfølger. Óengus av Moray. Óengus av Moray var den siste kongen av Moray (i Skottland) fra den innfødte slektslinjen og han styrte Moray fra en ukjent dato til sin død i 1130. Óengus er kjent for å ha vært sønn av datteren til Lulach ("Lulach mac Gillai Comgain"). Dette var kanskje grunnen til at han kunne bli konge av Moray. Det er en stort verdslig gap mellom Óengus og hans siste kjente forgjenger, Máel Snechtai (d. 1085). Det synes ikke sannsynlig at Óengus hadde styrt siden dennes død, men det er likevel en mulighet. Om han styrte under hele denne perioden var han den som ble mål for vreden til kong Alexander I av Skottland da menn fra Moray drepte "Ladhmunn", sønn av "Domnall", sønn av kong Máel Coluim III Cenn Mór med Ingebjørg Finnsdatter, det vil Alexanders nevø. Den engelske kronikøren Orderic Vitalis skrev at i året 1130 invaderte Óengus med Máel Coluim mac Áeda (eller MacHeth) "Scotia" med 5 000 krigere. Menn fra Moray, moravianerne, ble møtt ved kong Davids gamle general, en eldre anglosaksiske adelsmann ved navn Edward Siwardsson. Den angelsaksiske krønike rapporterte om «en stor nedslakting». "Ulster-annalene" forteller at 4 000 moravianere ble drept og bare 1 000 albanere (menn fra Alba). "Inisfallen-annalene" er overens med hva Orderic Vitalis fortalte at slaget foregikk i «Skottland», og derfor var det en invasjon. Edward beseiret moravianerne og Óengus ble drept. Den kongelige skotske hærstyrken invaderte deretter Moray som, slik Orderic Vitalis sier det, «manglet en forsvarer og en herre». Hvorfor invaderte Óengus? Forfulgte han sitt eget krav mot kong David, eller fulgte han et krav for MacHeth? Vi kan ikke vite, men det som vi faktisk vet er at invasjonen i 1130 ledet til at kongedømmet Moray ble innlemmet i Alba. Det var sannsynligvis gitt videre til William fitz Duncan og etter dennes død i 1147 ble området koloniserte av kong Davids franske, flamske og engelske tilhengere, skjønt i det lange løp forble det gælisert. Eksterne lenker. Óengus av Moray Sykkylvsbrua. Sykkylvsbrua er en bjelkebro som krysser Sykkylvsfjorden i Møre og Romsdal. Brua er 860 meter lang, lengste spenn er 60 meter, og seilingshøyden er 16 meter. Brua har 15 spenn. Sykkylvsbrua ble åpnet den 14. oktober 2000, og er del av Fv71. Brua kostet 140 millioner kroner. Den er bompengefinansiert, og bompengeinnkrevingen er beregnet å vare til 2016. Tokle. Tokle (eller Thokle) er et norsk familienavn. Navnet stammer hovedsakelig fra to gårder, en ved Isfjorden i Møre og Romsdal og en i Trøndelag. Ifølge SSB er det registrert 263 personer i Norge som bruker navnet (hvorav 19 staver det "thokle"). Amerikaniserte versjoner av navnet inkluderer "Tockle", "Tocklie", "Thockle", "Tochle", "Tuttle", "Tucker". Sørsundbrua. Sørsundbrua er ei fritt frambygg-bru som krysser Sørsundet mellom Kirkelandet og Innlandet i Kristiansund i Møre og Romsdal. Brua er 408 meter lang, med hovedspenn 100 meter. Seilingshøyden er 38 meter, og brua har i alt 19 spenn. Brua ble åpnet i 1963 og er del av fylkesvei 420. Odda Boligbyggelag. Odda Boligbyggelag er et boligbyggelag i Odda i Hordaland og ble startet 7. august 1946. Boligbyggelaget har 426 medlemmer og forvalter 163 boliger i 7 borettslag. Odda Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Kvinnherad Boligbyggelag. Kvinnherad Boligbyggelag er et boligbyggelag i Kvinnherad i Hordaland og ble startet 21. mai 1965. I 2008 ble Kvinnherad Boligbyggelag innlemmet i Vestlandske Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde vel 470 medlemmer og forvaltet 360 boliger i 13 borettslag (2006). Vestlandske Boligbyggelag. Vestlandske Boligbyggelag ("Vestbo") ble startet 25. april 1946 og opererer i Bergen i Hordaland foruten nabokommunene Askøy, Lindås, Meland, Fjell, Vaksdal og Voss. I 2008 ble Kvinnherad Boligbyggelag innlemmet i Vestlandske Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 21 700 medlemmer og forvalter 11 700 boliger i 257 borettslag, sameier og andre selskap. Vestlandske Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Stord Boligbyggelag. Stord Boligbyggelag ble startet 11. mai 1956 og opererer i Stord i Hordaland foruten nabokommunene Etne, Vindafjord, Fitjar og Bømlo. Boligbyggelaget har ca. 1 900 medlemmer og forvalter 900 boliger i 47 borettslag, sameier og andre selskap. Stord Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Bergen og Omegn Boligbyggelag. Bergen og Omegn Boligbyggelag (BOB) ble stiftet 2. mars 1941 av bygningsarbeiderne og deres fagforeninger under navnet "Bergens Bolig og Byggelag". Nåværende navn er fra 1961. BOB har sin virksomhet i Bergen i Hordaland, samt i nabokommunene Askøy, Lindås og Os, samt Voss. Laget er landets nest største. Boligbyggelaget har vel 58 200 medlemmer og forvalter 19 500 boliger i mer enn 283 borettslag, sameier og andre boligselskap. BOB er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Historikk. BOBs første boligprosjekt var i Dokken (Welhavens gate 2 – 16), med i alt 80 boliger i lavblokker (arkitekt: Georg Fasting, Trygve Knudsen og Paul Lambach), ferdigstilt i 1948. Mot slutten av 1940-tallet kom en større utbygging i gang på Landås, og denne utbyggingen skjøt fart utover i 1950-årene og fortsatte i det følgende tiår langs Natlandsveien og på Slettebakken (Slettebakken borettslag, 425 boliger i blokk, ferdigstilt 1961). Samtidig gjennomførte BOB store boligprosjekter i Kronstad-området (bl.a. Krohnsminde borettslag, 198 boliger i blokk, ferdigstilt i 1963) og i nordre bydel (blant annet Sølvberget borettslag, 279 boliger i blokk, ferdigstilt i 1965). Med byutvidelsen i 1955 ble Fyllingsdalen innlemmet i Bergen. BOBs første utbygging i den nye bydelen var de to borettslagene Varden (63 boliger i rekke) og Sponviken (72 boliger i blokk), begge ferdigstilt i 1965. Blant de største BOB-prosjektene i Fyllingsdalen var Smiberget borettslag (567 boliger i blokk) og Lyshovden borettslag (404 boliger i blokk), begge ferdigstilt i 1966/67. I lange perioder sto BOB for om lag 25 % av boligproduksjonen i Bergen. På 1970-tallet, etter at Bergen og omegnskommunene hadde slått seg sammen, ble Åsane et stadig viktigere utbyggingsområde for blant annet BOB, med blant annet Toppe borettslag (521 boliger i punkthus og blokk) og Prestestien borettslag (655 boliger i blokk) – BOBs hittil største boligprosjekt. Økonomisk fremgang for folk flest førte utover på 1970-tallet til at mange ønsket seg større bolig, samtidig som den generelle etterspørselen etter bolig holdt seg høy. I siste halvdel av 1980-årene slo den negative trenden i samfunnsøkonomien ut i motsatt retning, og førte til en betydelig svikt i boligomsetningen. Gjennom det meste av 1980-årene var BOB sterkt engasjert i den planmessige byfornyelsen i Bergen, og realiserte i denne forbindelse en rekke boligprosjekter, blant annet i Solheim-området, på Kronstad og i Sandviken. Mot slutten av 1990-tallet var det igjen en sterk økonomi og en sterkt økende etterspørsel etter boliger. Boligprosjektet ved Georgernes Verft sto ferdig i 1999, og i de kommende årene fram mot 2005 realiserte BOB en rekke prosjekter, blant annet i Tømmervågen, Johan Ludvig Mowinchels vei, Harald Sæveruds veg, Holbergsalmenningen og Sparres gate. Mot slutten av det første tiåret etter år 2000, stod BOB foran en av sine største utfordringer og byggeprosjekt, da de skulle bygge det som de selv kaller for «morgendagens bydel», langs Damsgårdssundets vestre bredde, fra Solheimsviken til Puddefjordsbroen. Her skal det bygges i underkant av 1000 boliger. Det første borettslaget – Ternen borettslag ble lagt ut for salg i 2007. Borettslag. "BOB borettslag bygget i perioden 1948-1999" Tyssedal Boligbyggelag. Tyssedal Boligbyggelag er et boligbyggelag i Tyssedal i Hordaland og ble etablert 7. mai 1984. Boligbyggelaget har 175 medlemmer og forvalter 159 boliger i 4 borettslag, sameier og andre selskap. Tyssedal Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Jæren Boligbyggelag. Jæren Boligbyggelag ble startet 13. januar 1961 som "Time Boligbyggelag", men endret navn i 2002 til dagens. Laget og opererer i kommuner på Jæren i Rogaland. Boligbyggelaget har ca. 1000 medlemmer og forvalter 800 boliger i 30 borettslag, sameier og andre selskap. Jæren Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Karmøy Boligbyggelag. Karmøy Boligbyggelag er et boligbyggelag på Karmøy i Rogaland, etablert 7. juni 1966. Laget samarbeider med Haugesund Boligbyggelag, og fusjonerte med dette i 2009. Boligbyggelaget hadde 1200 medlemmer og forvaltet 143 boliger i 8 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Stavanger Boligbyggelag. Stavanger Boligbyggelag sine lokaler i Løkkeveien Stavanger Boligbyggelag ble etablert 4. januar 1946. De første boligene stod klar på Misjonsmarka i 1948. Stavanger Boligbyggelag (SBBL) er Stavanger-regionens største medlemsorganisasjon med over 34.000 medlemmer. Bedriften er organisert som et andelslag og eies av medlemmene. Vår viktigste oppgave er å skaffe og forvalte boliger for medlemmene. SBBL har ca 65 ansatte og driver prosjektutvikling, boligsalg, boligforvaltning, regnskap, økonomi og teknisk vedlikehold. Stavanger Boligbyggelag ble etablert i 1946 og har siden starten bygget over 13.000 boliger. Hver femte bolig i Stavanger er bygget av oss. 12 av de ansatte inngår i Stavanger Boligbyggelags datterselskap Bo- & eiendomservice. Dette selskapet leverer vaktmestere, håndverkere og sesongtjenester til boligselskaper. Stavanger Boligbyggelag er medlem av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Sandnes Boligbyggelag. Sandnes Boligbyggelag ("AL Sandnes Boligbyggelag") ble startet 21. oktober 1949 og opererer i Sandnes i Rogaland og nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 11 500 medlemmer og forvalter 5 000 boliger i 144 borettslag, sameier og andre selskap. Sandnes Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Hetland Boligbyggelag. Hetland Boligbyggelag er et tidligere boligbyggelag som ble stiftet 6. november 1951 i daværende Hetland kommune som i 1965 ble slått sammen med Stavanger. I 2010 ble laget slått sammen med Oslo Bolig og Sparelag. Ved sammenslåingen hadde Hetland BBL ca. 9500 medlemmer og forvaltet ca. 2500 boliger i da det ii 49 borettslag, sameier og andre selskap. Haugesund Boligbyggelag. Haugesund Boligbyggelag ble startet 28. februar 1946 og opererer i Haugesund i Rogaland samt nabokommunene Karmøy, Tysvær, Vindafjord og Etne. Haugesund Boligbyggelag fusjonerte i 2004 med Skåre Boligbyggelag, i 2009 med Karmøy Boligbyggelag og i 2010 med Haugalandet Boligbyggelag. Boligbyggelaget har 4 800 medlemmer og forvalter 2 848 boliger i 66 borettslag, sameier og andre selskap. Haugesund Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Haugalandet Boligbyggelag. Haugalandet Boligbyggelag ble startet 20. februar 2002 og operererte i Haugesund, Vindafjord og Etne kommuner i Rogaland. Boligbyggelaget hadde 204 medlemmer og forvaltet 120 boliger i åtte borettslag, sameier og andre selskap. Haugalandet Boligbyggelag var medlem av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). I 2010 fusjonerte boligbyggelaget med Haugesund Boligbyggelag. Agder Boligbyggelag. Agder Boligbyggelag er et boligbyggelag i Kristiansand i Vest-Agder. Laget ble stiftet 26. mars 1952. I 2009 fusjonerte Agder Boligbyggelag med Kristiansand og Omegn Boligbyggelag, og ble til det nye Sørlandet Boligbyggelag. Laget hadde vel 7 500 medlemmer og administrerete om lag 1700 boliger i 31 borettslag(2006). Sørlandet Boligbyggelag. Sørlandet Boligbyggelag (tidligere "Kristiansand og Omegn Boligbyggelag") ble startet 17. desember 1945 og opererer i Kristiansand i Vest-Agder og nabokommunene. I 2009 fusjonerte Agder Boligbyggelag med Kristiansand og Omegn Boligbyggelag, og det nye selskapet tok dagens navn. Boligbyggelaget har vel 14 300 medlemmer og forvalter 7 200 boliger i 183 borettslag, sameier og andre selskap. Sørlandet Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Risør Boligbyggelag. Risør Boligbyggelag ble startet 25. januar 1957 og er et boligbyggelag i Risør i Aust-Agder. Boligbyggelaget har ca. 500 medlemmer og forvalter 208 boliger i 9 borettslag. Risør Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Arendal Boligbyggelag. Arendal Boligbyggelag ble startet 12. desember 1961 og er et boligbyggelag i Arendal i Aust-Agder. Boligbyggelaget har ca. 4 400 medlemmer og forvalter 2 500 boliger i 95 borettslag, sameier og andre selskap. Arendal Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Vingelen. Vingelen er ei bygd, en skolekrets og et kirkesogn i Tolga i Hedmark. Vingelen har barneskole. Postnummeret er 2542. Selv om Vingelen skal være den høyest beliggende kirkebygd i landet, har jord- og skogbruk alltid vært bygdas viktigste næringsvei. Jordsmonnet er skifer, og det er fortsatt aktivt seterbruk i bygda. Bygda grenser til Forollhogna nasjonalpark. Før Røros kobberverk ble anlagt i 1644, var Vingelen kirkebygda i Tolga. Tettstedet Tolga oppstod da kobberverket i 1666 bygde en smeltehytte nede ved Glåma, og har etterhvert utviklet seg til kommunesenter og hovedsogn. Bygda har en imponerende samling gamle trehus, flere av dem fra 1600-tallet, i sitt velholdte kulturlandskap. Litteratur. Eystein Eggen: "Sogeminner frå heimbygda", 1943. Hodalen. Hodalen er ei lita bygd i Tolga kommune i Hedmark. Bygda ligger sørøst for kommunesenteret, "stasjonsbyen" Tolga, ved Holavassdragets start i sjøene Nordersjøen (762 moh.), Drengen, Asmaren, Stikkilen og Storsjøen, og ved riksvei 26 mellom Tolga og Drevsjø. Hodalen kapell er reist i 1934. På 1700-tallet var det rettssaker som gjenspeiler at bønder fra Tynset i tidligere tider hevdet fiskerett i sjøene. Nord for bygda kneiser Håmmålsfjellet ("Hummelfjellet"), sør for dalen ligger fjellområdet Raudsjøheimen mot Tynset og Brydalen. Salten politidistrikt. Salten politidistrikts hovedkontor i BodøSalten politidistrikt har hovedsete i Bodø og består av Bodø politistasjon og ni lensmannskontorer rundt i distriktet. Politidistriktet betjener rundt 85 000 innbyggere. Politimester er Tone Vangen. NRK Troms og Finnmark. NRK Troms og Finnmark er NRKs distriktskontor for Troms og Finnmark. Det ble etablert 3. juli 2003 gjennom sammenslåing av "NRK Troms" og "NRK Finnmark". NRK Troms og Finnmark har hovedkontor i Tromsø, en redaksjon i Vadsø, og lokalkontorer i Harstad, Finnsnes, Alta, Kirkenes og Hammerfest. Historie. Finnmark Kringkaster ble opprettet 17. mai 1934 som første NRK-kontor utenfor Marienlyst. NRK i Finnmark ble ikke okkupert før juni 1940. De tyske styrkene overtok stasjonen etter en langvarig diskusjon om de norske kringkastingsstasjonene. Riksprogrammet i Norge den 17. mai 1940 ble i sin helhet overført direkte til landet til tross for at Norge var okkupert av tyske okkupanter. Sendingen var et samarbeid mellom Troms og Finnmark. Årsaken til ordrenekten var at det ikke fantes okkupasjonsstyrker i Nord-Norge som kunne iverksette den tyske ordren om kringkastingsovertakelse. Formelt sett ble Finnmark Kringkaster overtatt av NRK i 1958. Troms og Finnmark Klevfos Industrimuseum. Klevfos Industrimuseum ligger ved Ådalsbruk i Løten og er et særegent stykke industrihistorie fra den tiden da treforedling var en av våre største eksportnæringer. Fabrikken står i dag slik den var ved nedleggelsen i 1976. Produksjonen hadde da gått i ett fra 1888. Museet forteller historien om Klevfos Cellulose & Papirfabrikk A/S og livet rundt fabrikken. Foruten fabrikken med papirmaskin og øvrig produksjonsutstyr, består museet av damanlegg, kanaler, verksted, smie, arbeiderboliger, formanns- og bestyrerbolig. Museet er i dag ett av ti anlegg som Riksantikvaren prioriterer som industrielle kulturminner og ble i 2003 en del av Stiftelsen Norsk Skogmuseum. I Hoggeriet er det et eget publikumsmottak med enkel kafé og museumbutikk, samt utstillinger om norsk treforedlingshistorie og om Klevfos. Man kan se fabrikken på egenhånd eller delta på en omvisning. Med utgangspunkt i museet ligger Industristien, en muerket sti langs Svartelva gjennoom industrielle kulturminner som også omfatter det tidligere Aadals Brug Jernstøberi og Mekaniske Verksted (1842–1928) Arbesdaer er en musikalsk forestilling skrevet av Tor Karseth. Stykket ble opprinnelig skrevet for 100-års jubileet til fabrikken i 1988, men går nå inn i sitt 22. år. Med humor og alvor tar forfatteren publikum inn i livet på fabrikken, i arbeiderboligen og i nærmiljøet. En stifter bekjentskap med arbeidere, husmødre, barn og en og annen fremmed fugl som kom innom. Forestillingen spilles flere ganger i løpet av sesongen. Klevfos Cellulose & Papirfabrikk A/S 1888 – 1976 Klevfos Cellulosefabrik A/S ble etablert ved Svartelva i Løten i 1888. To gründere fra Hedmark, Helge Væringsaasen og Søren Sørensen stod bak den nye bedriften. Mye av utstyr og maskiner ble produsert på det nærliggende Aadals Brug Jernstøberi og Mekaniske Verksted. Papirproduksjon. De første årene ble det bare produsert cellulose for salg, men allerede i 1892 ble det kjøpt en papirmaskin. Gjennom hele historien på Klevfos ble det utelukkende produsert kraftpapir, eller gråpapir, som det oftest blir kalt. Papiret gikk hovedsakelig til emballasje. Historien. Den første fabrikkbygningen fra 1888 brant i 1909, og det ble bygd opp igjen en ny og moderne fabrikk i teglstein. Det ble kjøpt ny papirmaskin og annet utstyr, og ikke minst ble det lagt inn strøm fra den nybygde kraftstasjonen ved Skjefstadfossen i Elverum. Klevfos var Norges minste papirfabrikk med en produksjon på opp mot 3 000 tonn i året på det beste. Etter 1945 hadde fabrikken en god periode, men nye krav til papirkvalitet og ikke minst arbeidsmiljø gjorde at tida løp fra Klevfos. Eierne fra 1888 til 1917 var Klevfos et aksjeselskap med eiere hovedsakelig fra Hedmark. I 1917 ble aksjene solgt til Union & Co, ett av datidens store industriforetak. Da Union ville avvikle driften på midten av 1950-tallet, overtok etter hvert Løiten Almenning som eier. De holdt det gående helt frem til nedleggelsen i 1976. Bestyrerne Fra 1913-1952 hadde fabrikken samme bestyrer, lokalmannen ingeniør Eivind Torp, som var gift med Oleane Engeloug fra fabrikkens nabolag. Eivind Torp døde året etter at fabrikken ble nedlagt for godt. Oleane har malt bildene på veggene i bestyrerboligen. Arbeiderne på Klevfos ble rekruttert blant jord- og skogsarbeidere i området, og arbeidsplassen var populær. Klevfos betalte ikke godt, men bedriften betalte alltid regelmessig og ble regnet som en sikker arbeidsplass. Mange startet som nykonfirmerte og ble livet ut. Det arbeidet også en del kvinner på Klevfos. Deres arbeidsoppgave besto først og fremst i å sortere og telle ark som skulle pakkes før det ble sendt. Et liv etter nedleggelsen. Allerede i 1979 ble det tatt initiativ til å bevare fabrikken som et kulturminne. I 1980 ble fabrikken, en del andre bygninger og store deler av fabrikktomta overdratt fra Løiten Almenning til Klevfos Industrimuseum. Museet ble offisielt åpnet i 1986, og er i dag en del av Norsk Skogmuseum og Hedmark fylkesmuseum. Internasjonal stormester i sjakk. Tittelen Internasjonal stormester i sjakk eller bare stormester ble første gang utdelt i 1914 av den russiske tsar Nikolaj 2 til de fem spillere, som nådde finalen i turneringen i St. Petersburg, som var økonomisk støttet av tsaren. De 5 spillerne var Emanuel Lasker, José Raúl Capablanca, Aleksandr Alekhin, Siegbert Tarrasch og Frank Marshall. Sjakkstormestere omtales med et GM (eng. Grand Master) foran navnet f.eks. GM Bobby Fischer. Et IM foran navnet indikerer den lavere rangerte tittel som Internasjonal sjakkmester. Kåre Øistein Hansen. Kåre Øistein Hansen (født 8. november 1927 i Drammen, død 6. mai 2012) var en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1973, og var medlem av Stortingets Finanskomité. Han var gift med Torild Skard. Kåre Øistein Hansen hadde i likhet med Hanna Kvanmo bakgrunn i NS. Erland Steenberg. Erland Steenberg (født 11. februar 1919 i Nedre Eiker, Buskerud, død desember 2009 samme sted) var en norsk politiker (Sp). Han ble innvalgt på Stortinget fra Buskerud i 1965. Han var vararepresentant i periodene 1958–1961 og 1961–1965. Han var nestformann i Senterpartiet i 1967–1977, og parlamentarisk leder fra 1973 til 1977. Steenberg var riksrevisor i Riksrevisjonen i perioden 1978–1990. Etter endt politisk karriere ble han direktør i Norges Eiendomsmeglerforbund, og ble også selv eiendomsmelger. I 2007 ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull. Gunnar Johnsen. Gunnar Johnsen (født 28. mai 1924 i Kristiania, død 10. februar 2001) var en norsk pressemann og politiker (H). Han hadde examen artium fra 1944 og studerte filologi ved Universitetet i Oslo 1946–1949. Johnsen var journalist i "Sandefjords Blad" 1949–1954. Via Høyres Pressebyrå ble han i 1954 ansatt som politisk journalist i "Drammens Tidende" og "Buskeruds Blad", hvor han senere var politisk redaktør 1961–1977 og sjefredaktør 1977–1982. Han var formann i Vestfold Journalistklubb 1952–1954, formann i Drammens Journalistklubb 1957–1959, varamedlem av Pressens Faglige Utvalg (PFU) fra 1962 og formann i Den Konservative Presses Forening 1968–1973. Johnsens arbeidsmetode var kjennetegnet av effektivitet, myndighet og samarbeidsvillighet. Johnsen var medlem av Drammen bystyre 1959–1963, medlem av Drammen skolestyre 1960–1972, medlem av Buskerud fylkesskolestyre 1964–1975, medlem av Høyres landsstyre og sentralstyre 1968–1978 og formann i Buskerud Høyre 1970–1978. Han var innvalgt på Stortinget fra Buskerud 1973–1977, tiltenkt som Bernt Ingvaldsens etterfølger, men frasa seg gjenvalg da han ble tilbudt stillingen som sjefredaktør. Johnsen tok med seg egenskapene fra journalistikken inn i politikken, hvor han også ble kjent for sin skarpe penn. Han var også kjent for sin evne til å kombinere saklig argumentasjon med en ledig og levende form. Han var far til pressemann Gunnar Johnsen (født 1965). Annemarie Lorentzen. Annemarie Lorentzen (født 23. september 1921 i Sør-Varanger, Finnmark, død 30. juni 2008 i Hammerfest) var en norsk politiker (Ap). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1969. Hun var vararepresentant i periodene 1954–1957 og 1961–1965. Lorentzen var ambassadør på Island i perioden 1978–1985. Annemarie Lorentzen var lærerutdannet og ble ansatt ved Hammerfest realskole i 1947, hvor hun blant annet underviste i norsk. I tillegg var hun en bærebjelke ved Hammerfest studiescene, hvor hun både hadde rollen som Nora i Et dukkehjem og som Tarantella. Tor Henriksen. Tor Henriksen (født 16. mai 1933 i Gamvik, Finnmark) er en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Finnmark i 1973. Lars Holen. Lars Holen (født 27. januar 1912 i Alvdal, Hedmark, død 23. august 1994) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1965. Holen var varaordfører i Alvdal i perioden 1959–1963 og ordfører i 1963–1967. Han var nestformann i Norsk Bonde- og Småbrukarlag i 1967–1972. Johan Østby. Johan Østby (født 5. mars 1924 i Trysil, død 20. april 2005) var Sp-politiker og journalist. Han var stortingsrepresentant fra Hedmark i 1965-1977. Østby arbeidet i unge år som tømmerhugger, gikk på Nansenskolen, Lillehammer 1948-49, og arbeidet som journalist i avisen Østlendingen, Elverum 1949-1991. Han var fylkessekretær i Senterpartiet 1964-65 og medlem av partiets landsstyre 1970-77. Østby skrev fylkespartiets femtiårsberetning i 1970, og tre bedriftshistoriske bøker fra Elverum. Reidar T. Larsen. Reidar Toralf Larsen (født 8. oktober 1923 i Lillehammer, død 16. februar 2012 i Lillehammer) var en norsk politiker (SV/NKP). Av utdannelse hadde han handelsskole fra 1943, Sørmarka folkehøgskole fra 1946 og diverse kurs. Han virket som fabrikkarbeider i Lillehammer 1941–1945, medlem av Lillehammer bystyre 1945–1947 og journalist i "Dagningen" 1945–1946, før han gikk inn i politikken på heltid. Larsen var redaktør for Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds (NKU) avis "Unge Viljer" og senere "Avantgarden" 1946–1948, og han ble valgt til formann i NKU etter oppgjøret med Peder Furubotn og hans fløy i 1949. I 1953 gav han seg som formann i NKU og ble redaksjonssekretær i NKPs avis, "Friheten", hvor han var redaktør 1959–1965. Han var formann i NKP i perioden 1965–1975, men gikk med inn i den brede alliansen Sosialistisk Valgforbund etter seieren i EF-avstemningen i 1972, foran Stortingsvalget 1973. Larsen ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark 1973–1977 for Sosialistisk Valgforbund og er det siste NKP-medlemmet som har vært stortingsrepresentant. Han var parlamentarisk leder for Sosialistisk Valgforbund 1976–1977. Da NKP nektet å sluttføre den samlingsprosessen som skulle omgjøre Sosialistisk Valgforbund til Sosialistisk Venstreparti, brøt han med kommunistpartiet og ble med videre i Sosialistisk Venstreparti, hvor han var medlem av hovedstyret 1975–1982. Etter tiden på Stortinget var han informasjonsleder hos Forbrukerombudet 1978–1987, leder av Forbrukerkontoret i Østfold 1987–1991, styremedlem i Østfold Naturvern 1989–1991 og nestleder i Østfold Nei til EU 1990–1994. Han meldte seg ut av Sosialistisk Venstreparti i 1999 i protest mot at SV støttet NATOs militære engasjement i Jugoslavia og bombingen av Serbia. Larsen mente SV gjennom dette ble for lite radikale, og forlot partiet. __NOTOC__ Lars T. Platou. Lars Tokstad Platou (født 2. juli 1920 i Stavanger, Rogaland, død 30. mai 2003 på Tokstad) var en norsk gårdbruker, sivilingeniør og politiker (H). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hedmark i 1965. Han var vararepresentant i periodene 1954–1957 og 1958–1961. Platou var andre viseformann i Høyre i perioden 1970–1972 og første viseformann i 1972–1978. Einar Nyheim. Einar Nyheim (født 7. august 1929 i Lavik, Sogn og Fjordane, død 20. februar 1986) var en norsk politiker (SV). Han ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1973. Han var vararepresentant i perioden 1981–1985. Namsos Boligbyggelag. Namsos Boligbyggelag ble startet 20. februar 1946 og er et boligbyggelag i som opererer Namsos i Nord-Trøndelag. Boligbyggelaget har vel 1000 medlemmer og forvalter 500 boliger i 27 borettslag, sameier og andre selskap. Namsos Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Levanger Boligbyggelag. Levanger Boligbyggelag ble startet 13. januar 1971 og var et boligbyggelag i som operererte Levanger i Nord-Trøndelag. I 2010 fusjonerte laget med Innherred Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde vel 1 200 medlemmer og forvaltet 838 boliger i 48 borettslag, sameier og andre selskap. Levanger Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Innherred Boligbyggelag. Innherred Boligbyggelag (tidligere "Verdal Boligbyggelag") er et boligbyggelag som opererer i Verdal i Nord-Trøndelag og nabokommunene, og ble etablert 4. desember 1969. Dagens navn er fra 2007. I 2010 ble Levanger Boligbyggelag innfusjonert i laget. Boligbyggelaget har ca. 2 500 medlemmer og forvalter ca. 2000 boliger i ca. 90 borettslag, sameier og andre selskap. Innherred Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Namsskogan Boligbyggelag. Namsskogan Boligbyggelag ble startet 5. april 1989 og er et boligbyggelag i som opererer Namsskogan i Nord-Trøndelag. Boligbyggelaget har 52 medlemmer og forvalter 29 boliger i 3 borettslag. Namsskogan Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Melhus Boligbyggelag. Melhus Boligbyggelag ble etablert 14. juni 2000 og var et boligbyggelag som opererte i Melhus i Sør-Trøndelag. I 2010 fusjonerte laget med Trondheim og Omegn Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde 243 medlemmer og forvaltet 54 boliger i 3 borettslag, sameier og andre selskap. Melhus Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Skaun Boligbyggelag. Skaun Boligbyggelag ble etablert 15. mars 1989 og er et boligbyggelag som opererer i Skaun i Sør-Trøndelag og samarbeider med boligbyggelagene Orkdal Boligbyggelag og Melhus Boligbyggelag. I 2009 fusjonerte Skaun Boligbyggelag med Trondheim og Omegn Boligbyggelag. Skaun BBL hadde 250 medlemmer og forvaltet 81 boliger i 4 borettslag (2006). Orkdal Boligbyggelag. Orkdal Boligbyggelag ble etablert 14. februar 1975 og er et boligbyggelag som opererer i Orkdal i Sør-Trøndelag og samarbeider med boligbyggelagene Skaun Boligbyggelag og Melhus Boligbyggelag. Laget har også etablert et borettslag på Hitra. Orkdal Boligbyggelag gikk konkurs i 2008. Orkdal BBL hadde 1 200 medlemmer og forvaltet 333 boliger i 17 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Trondheim og Omegn Boligbyggelag. Trondheim og Omegn Boligbyggelag (TOBB) ble startet 14. desember 1945 og opererer i Trondheim i Sør-Trøndelag og nabokommunene. Det var blant annet fagorganisasjoner som bidro til etableringen av TOBB i 1945. De første boligene stod klare i 1948 på Rosenborg. I 2009 fusjonerte Skaun Boligbyggelag med TOBB og i 2010 gjorde Melhus Boligbyggelag det samme. Boligbyggelaget har vel 44 600 medlemmer og forvalter 19 500 boliger i 326 borettslag, sameier og andre selskap. Trondheim og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Ålesund Boligbyggelag. Ålesund Boligbyggelag ble startet 27. november 1945 og er et boligbyggelag som opererer i Ålesund i Møre og Romsdal og nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 7 600 medlemmer og forvalter 2 600 boliger i 82 borettslag, sameier og andre selskap. Ålesund Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Sunndal Boligbyggelag. Sunndal Boligbyggelag ble startet 6. februar 1953 og opererer i Sunndalsøra i Møre og Romsdal og nabokommunene. Boligbyggelaget har vel 2 000 medlemmer og forvalter 1 300 boliger i 72 borettslag, sameier og andre selskap. Sunndal Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Møre og Romsdal Boligbyggelag. Møre og Romsdal boligbyggelag (MOBO, fram til 2000 Molde og Omegn Boligbyggelag) ble startet i 14. mai 1946 og er et boligbyggelag som har virksomhet i Molde i Møre og Romsdal og nabokommunene Fræna, Vestnes, Midsund, Aukra, Gjemnes, Eide, Sykkylven, Ålesund og Haram. I 2002 gikk Brattvåg Bustadbyggjelag inn i Møre og Romsdal Boligbyggelag. Boligbyggelaget har ca. 7 300 medlemmer og forvalter 3 100 boliger i 82 borettslag, sameier og andre selskap. Møre og Romsdal Boligbyggelag er tilsluttet Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Kristiansund Boligbyggelag. Kristiansund Boligbyggelag ble startet 13. september 1946 og opererer i Kristiansund i Møre og Romsdal og nabokommuner. Boligbyggelaget har ca. 3 700 medlemmer og forvalter 1 900 boliger i 96 borettslag, sameier og andre selskap. Kristiansund Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Årdal Boligbyggelag. Årdal Boligbyggelag er et boligbyggelag i Årdal i Sogn og Fjordane og ble etablert 12. juli 1962. Boligbyggelaget har ca. 1 300 medlemmer og forvalter 758 boliger i 29 borettslag. Årdal Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Sogn og Fjordane Bustadbyggelag. Sogn og Fjordane Bustadbyggelag ble startet 7. februar 1966 og opererer i 15 kommuner i Sogn og Fjordane, men hovedvirksomheten er i Førde og Høyanger. I 2008 fusjonertre Sogn og Fjordane Bustadbyggelag med Florø Boligbyggelag og etablerte det nye boligbyggelaget BOiVEST. Boligbyggelaget hadde vel 3 500 medlemmer og forvaltet 1 800 boliger i 70 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Florø Boligbyggelag. Florø Boligbyggelag ble startet 27. juni 1962 og opererer i Florø i Sogn og Fjordane. I 2008 fusjonertre Florø Boligbyggelag med Sogn og Fjordane Bustadbyggelag og etablerte det nye boligbyggelaget BOiVEST. Boligbyggelaget hadde vel 1 200 medlemmer og forvaltet 450 boliger i 26 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Bergfrid Fjose. Bergfrid Fjose (født 31. mars 1915 i Ullensvang, Hordaland, død 13. mai 2004) var en norsk politiker (KrF). Hun ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1969. Fjose var æresmedlem i Kristelig Folkeparti. Hun var leder av Løvebakken Mållag og Stortingets avholdsgruppe. Da hun var statsråd innførte Vinmonopolet plastposer. Disse ble populært kalt «Fjoseposer». Ole Myrvoll. Ole Myrvoll (født 18. mai 1911 i Kragerø, død 16. juli 1988) var en norsk økonom og politiker. Myrvoll var professor i teoretisk samfunnsøkonomi ved NHH fra 1957, og var gjesteprofessor ved Colgate University New York (1958–1959) og Bowdoin College i Maine (1962). Som politiker representerte han først Venstre i Bergen formannskap (1947–1955) og som statsråd i John Lyngs regjering (1963) og i Per Bortens regjering (1965–1971). Myrvoll gikk inn i Det Nye Folkepartiet (DNF, fra 1980 kalt Det Liberale Folkepartiet) 9. desember 1972. Han var da ordfører i Bergen (1972–1973.). I 1973 ble han valgt inn på Stortinget for Hordaland DNF. Han hadde tidligere vært valgt som 1. vararepresentant til Stortinget for Bergen Venstre (1965–1973). Chandra Crawford. Chandra Crawford under verdenscupen i Stockholm i 2008. Chandra Crawford (født 19. november 1983 i Canmore, Alberta) er en kanadisk langrennsløper. Hun drev med skiskyting i fem år før hun gikk over til langrenn, 16 år gammel. 22. februar 2006 ble hun den overraskende vinneren av kvinnenes sprintøvelse under OL 2006 i Torino. George Grosz. George Grosz (født 26. juli 1893 i Berlin, Tyskland som Georg Gross, død 6. juli 1959 i Vest-Berlin) var en tysk ekspresjonistisk maler, tegner og grafiker. Aleksandr Alekhin. Aleksandr Aleksandrovitsj Alekhin (russisk: Александр Александрович Алéхин) (født i Moskva, død 24. mars 1946) var en russisk sjakkspiller, og hadde i to perioder verdensmestertittelen. 17 år gammel vant Alekhin det russiske amatørmesterskapet i St. Petersburg med tolv seire, to remis og to tap. I 1914, etter at Alekhin hadde kommet på tredje plass bak Emanuel Lasker og José Raúl Capablanca i en turnering i St. Petersburg, ble han utnevnt av tsar Nikolai II til en de fem opprinnelige stormestrene, Emanuel Lasker, José Raúl Capablanca, Aleksandr Alekhin, Siegbert Tarrasch og Frank Marshall. Alekhin bodde etter hvert i flere forskjellige land, og snakket russisk, fransk, tysk og engelsk. Verdensmestertittelen. I 1927 vant han verdensmestertittelen fra Capablanca, en stor overraskelse i hele sjakkverdenen. Etter denne seieren var han den dominerende spilleren i lang tid, han tapte bare 7 av 238 turneringspartier i perioden 1927–1935. I 1935 tapte han tittelen til Max Euwe, men vant tittelen tilbake i 1937. Han spilte ikke flere tittelkamper, og beholdt tittelen frem til sin død. Åpningsteori. Flere sjakkåpninger og varianter har fått navn etter Alekhin. Aljekhins forsvar (1. e4 Nf6) er den viktigste. Sentral-Asias historie. Kart over Sentral-Asia som viser tre mulige grenser for regionen Sentral-Asias historie defineres hovedsakelig av områdets klima og geografi. Regionens tørre klima gjorde landbruk vanskelig og dens avstand fra sjøen la hindringer på handel. Derfor utviklet få store byer seg i regionen, istedet var området i årtusener dominert av nomader fra steppene som var avhengige av hester. Forholdet mellom steppenomadene og bosatte mennesker i og rundt Sentral-Asia var lenge preget av konflikt. Den nomadiske livsstilen var godt tilpasset til krig, og rytterne fra steppene ble noen av de mest militaristiske folkene i verden, kun begrenset av deres manglende interne enhet. I perioden klarte store ledere eller forandrende forhold å samle flere stammer i en styrke, noe som skapte en nesten ustoppelig kraft. Disse inkluderte hunnernes invasjon av Europa, Wu Hu-angrepene på Kina og den mongolske erobringen av store deler av Eurasia. Nomadenes dominans tok slutt i det 16. århundre da skytevåpen lot bosatte folk få kontroll over regionen. Russland, Kina og andre makter ekspanderte inn i regionen og hadde erobret hoveddelen av Sentral-Asia på slutten av et 19. århundre. Etter den russiske revolusjon ble de fleste sentral-asiatiske regionene innlemmet i Sovjetunionen. Bare Mongolia forble nominelt uavhengig, selv om den var en sovjetisk satellittstat. De sovjetiske områdene i Sentral-Asia opplevde industrialisering og oppbygning av infrastruktur, men også undertrykking av lokal kultur, hundretusenvis døde på grunn av feilslått kollektiviseringsprogram og en varende arv av etnisk spenning og miljøproblemer. Med Sovjetunionens fall fikk fem sentral-asiatiske land sin uavhengighet. I alle de nye statene har tidligere embetsmenn i kommunistparti beholdt makten som lokale sterke menn. Ingen av de nye republikkene kan betegnes som funksjonelle demokrati. Andre regioner av Sentral-Asia forblir del av Kina. Haugland. Haugland er en liten bygd i Bergen, et gårdslandskap mellom Åsane og Ytre Arna. Ligger ved Gaupås i Arna. Landnåmabok. Landnåmabok ("Landnámabók") er en fortelling skrevet på slutten av 1100-tallet om Islands bebyggelse i landnåmstiden (ca 874-930), med fortegnelse over alle landnåmsfolk og deres slekt, omkring 3 000 personnavn og 1 400 stedsnavn. Av landnåmsfolkene var 13 kvinner og 412 menn. Landnåmaboka forteller om hvordan Island ble bosatt fra omkring 870. Det begynner med Ingolf Arnarsson som bosetter seg i Reykjavík og hans krav på land i nord, vest, øst og sør. Boka inneholder en rekke ættelister som fører sporene tilbake til Norge, men også mindre fortellinger om livet på Island i den første tiden. Boka har forblitt en uvurderlig kilde for både historie og genealogi for islendere selv i våre dager. Av de 415 landnåmsfolkene oppgir boken at rundt 130 kom direkte fra Norge, rundt 40 fra Frostatingslov-området, rundt 85 fra Gulatingslov-området, og rundt 10 fra Østlandet. Fra området ved Irskesjøen kom 50-60, resten hadde ukjent hjemland, men de fleste av disse hadde skandinaviske navn eller tilhørte en skandinavisk ætt. DNA-analyser bekrefter at de fleste islandske menn stammer fra Norge, mens flertallet av kvinnene kom fra Irskesjø-området, og kan ha vært slaver. En av landnåmskvinnene var Åsgerd Asksdatter, som hadde drept en av kongens menn i Norge og dro med sine barn og sin halvbror til Island og bosatte seg der. En som forskerne mener var med på å skrive Landnåmaboka, er Kolskeggr hinn vetri (eller fróði), men det spekuleres også på om Are Torgilsson Frode har bidratt. På 1200-tallet ble den utvidet av andre forfattere. Artillery Hunting Radar. Artillery Hunting Radar, også kjent som ARTHUR, er en mobil bakke-radar produsert i Sverige av Ericsson for det norske og svenske militæret. De første radarene ble levert i 1994. Kjøretøyet som bærer radaren er en Hägglunds 206. Radaren koster om lag 48 millioner svenske kroner pr enhet. Systemet brukes til å lokalisere fiendtlig artilleri og forutsi mulige mål. Det kan oppdage innkommende artillerirunder på omkring 40 kilometers avstand. Kontrovers. I mars 2006 ble det kjent at fire av de norske radarene hadde blitt utleid til de britiske styrkene i de innledende fasene i krigen i Irak i 2003. Leiseprisen var 17 millioner kroner. Dette skjedde uten at Stortinget var informert og uten at Norge støttet krigen. Martin Kvænnavika. Martin Kvænnavika (eller "Kvennavika") er hovedpersonen i en serie "lygarskrøner" skrevet av forfatteren, humoristen og fargehandleren Olaf Berg (1855–1946) fra Steinkjer. Disse tekstene ble utgitt i i alt 13 bøker fra 1899 til 1922. Utvalg av tekstene er utgitt i 1940, 1951 (flere opplag), 1958 (tegneserie) og i tre nye bind 2005–2007. Martin Kvænnavika er en jektebåtskipper fra Mosvik, som sammen med mannskapet på båten «Survikjekta» opplever en rekke groteskt komiske episoder. Mye av humoren er basert på karakterenes navn og karikerte personligheter, slik som "Simen Elifantus Labanussen Gjeithustrøa", "Senæppa Valrianna Tanglusbokta", "Frøskatt-Anners Tanglusbokta" og "Gurru Rasemine Mirakla Pedersdatter Gjeithustrøa". Eksterne lenker. Martin Kvænnavika Gilla Brigte av Galloway. Gilla Brigte mac Fergusa av Galloway (død 1185), også kjent som "Gillebrigte", "Gille Brighde", "Gilbridge", "Gilbride", etc, og mest kjent i franske kilder som "Gilbert", var en hersker av Galloway (fra år 1161 med Uchtred, fra 1174 alene og fram til 1185). Gilla Brigte var den ene av de to sønnene til den store Fergus, han som grunnla «kongedømmet» Galloway. Bakgrunn. Kart som viser grevskapene og småkongedømmenes plassering i middelalderens Skottland, ca år 1230.I stridighetene som kom etter Fergus’ død mellom Gilla Brigte og Uchtred viste den første seg å være den sterkeste, men dette resultatet var ikke gitt. Gilla Brigte var den eldste sønnen, men han var ikke avkommet fra ekteskapet med Fergus’ kongelige hustru, og Gilla Brigte var derfor etter føydal lov ansett som mindre verdig. Fra 1161 og fram til 1174 ble kongedømmet uansett delt mellom de to brødrene. Delingen av Galloway ga Gilla Brigte den vestlige delen, den delen som mindre eksponert hærstyrkene til de skotske og engelske kongene. Uchtred fikk området i øst. Vi vet ikke hvem Gilla Brighte ble gift med. Historikeren Richard Oram har foreslått at det med stor sannsynlighet at hans hovedkone var datteren til Donnchad II, mormaer eller jarl av Fife og da den mest betydningsfulle innfødte lord i Skottland. Introduksjonen av navnet Donnchad (eller Duncan) i familiens navnmønster er en indikasjon, akkurat som det senere ekteskapet for Gilla Brigtes etterkommer Marjorie av Carrick med Fife-lorden Adam de Kilconquhar. Hendelsene i 1174 og kontakt med England. Til tross for de implikasjonene som begge brødrene ble involvert i er det klart at kun Gilla Brigte utførte dem, og hans bror Uchtred motsatte seg dem. For Benedict av Peterborough forteller videre at det samme året beleiret Gilla Brigtes sønn Máel Coluim sin onkel Uchtred på en øy i Galloway. Máel Coluim mac Gillai Brigte fanget sin onkel, blindet, kastrerte og skar tungen ut på ham. Hva Gilla Brigte gjorde på denne tiden kan ha forandret britisk historie for alltid. Gilla Brigte sendte en budbringer og spurte kong Henrik II om direkte herredømme (det vil si uten den skotske kongen som mellommann). Henrik sendte en delegasjon for å undersøke. Delegasjonen besto av Roger de Hoveden og Robert de Vaux. Benedict av Peterborough har rapportert at Gilla Brigte tilbød den engelske kongen en engangsbetaling på 2000 merker sølv, og en årlig avgift på 500 kyr og 500 svin om kongen ville «fjerne dem [galwegianerne] fra slaveriet under kongen av Skottland.» (Anderson, p.258) Delegasjonen oppdaget skjebnen til Uchtred, som var kong Henriks fetter, og de avviste forslaget. Gilla Brigts brodermord hadde effektivt forhindret en avtale. Gilla Brigts dårlige hell ble doblet senere samme år da kongene Henrik og Vilhelm signerte Traktaten av Falaise. Gilla Brigt ble tvunget til å komme til en avtale med to kongene. I 1176 reiste Gilla Brigts til England og fikk en bot på 1000 merker sølv av Henrik og måtte overgi sin sønn Donnchad som gissel for at kongen var sikret god oppførsel. Ettermæle. Gilla Brigtes regjeringstid er karakterisert av en stor fiendtlighet mot de skotske kongene. I motsetning til sin bror Uchtred var han ikke vennlig innstilt til normannerne. Han holdt gæliske følgesvenner. Denne politikken gjorde ham populær i området, men fremmedgjorde ham overfor sin fransk-gæliske overherre, kong Máel Coluim IV (Malcolm) og deretter kong Vilhelm I. Den sistnevnte kongen kultiverte lojaliteten til Uchtreds sønn Lochlann (Roland), og benyttet seg av ham som et kort i spillet for overherredømme over Galloway. På 1180-tallet var konfliktnivået mellom Gilla Brigte og den skotske kongen spent da det er kjent at Gilla Brigte gjorde flere herjingstokter over på skotsk-kontrollerte områder i østlige Galloway. Da Gilla Brigte døde i 1185 var han involvert i en krig med Vilhelm. Gilla Brigtes betimelige død da Donnchad fortsatt var i kong Henriks bevaring gjorde det enkelt for Vilhelm å installere hans nevø Lochlann som Gilla Brigtes etterfølger. Referanser. Gilla Brigte av Galloway Ludvig Daae (1829–1893). Ludvig Daae (født 24. april 1829 på Solnør i Skodje, død 1. mai 1893 i Kristiansand) var en norsk jurist, embetsmann, stortingsrepresentant og minister. __NOTOC__ Oppvekst og studier. Han var sønn av kaptein Ludvig Daae (1792–1879) og Barbara Henrike Wind (1800–1860). Frem til han var 11 år, fikk han undervisning i hjemmet, av blant andre Ivar Aasen. Etter Molde latingymnasium og middelskole 1840–45, reiste han til Christiania og tok examen artium med laud fra Heltbergs studentfabrikk 1846 og cand.jur. med laud i juli 1850. I 1852 vant han H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for besvarelsen av universitetets historiske prisoppgave om «Aarsagerne til og Følgerne af de indvortes Krige i Norge i det 12te og 13de Aarhundrede». 1854 oppholdt han seg i lengre tid i København, hvor han foretok undersøkelser i Gehejmearkivet. Herfra avleverte han blant annet avskrifter til "Diplomatarium Norvegicum" og vant 1855 igjen gullmedalje, denne gang for besvarelsen av den juridiske prisoppgaven «Om Bevismidlerne i Misgjerningssager efter Magnus Lagabøters og Christian den 4des Love». Senere ble han innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim 1879. Embetsmannskarriere og lokalpolitisk virksomhet. I 1856 tok han autorisasjon som overrettssakfører og nedsatte seg som sådan på farsgården. Han ble gift 22. juli 1858 med Anne Kristine Skavlan (f. 1836). 4. oktober 1869 ble han utnevnt til fogd i Sunnmøre fogderi, og 13. september 1876 til sorenskriver i Nordre Sunnmøre. Straks etter at han flyttet til Solnør, ble han 1856 ordfører i Skodje formannskap og som sådan medlem i Romsdals amtsformannskap, hvor han i flere år arbeidet som formann i veikomiteen og som medlem av flere spesielle komiteer. Dessuten var han i lengre tid overformynder og forlikskommissær i hjembygden. Stortingskarriere. Alt i 1857 ble han valgmann. Han møtte som 4. representant for Romsdals amt på Stortinget 1859–1861 (medlem av justiskomiteen nr. 2), og møtte senere som en av amtets representanter på samtlige storting fra 1862 til 1879, da han frasa seg gjenvalg. På stortingene 1862–1866 var han sekretær i kirkekomiteen, 1868–74 medlem av konstitusjonskomiteen (formann fra 1871), og 1875–79 formann i militærkomiteen. Dessuten var han medlem i valgkomiteen fra 1865 og av fullmaktskomiteen siden 1871, samt medlem av flere spesielle komiteer, nemlig stemmerettskomiteen 1868–69, jernbanekomiteen samme år, skattekomiteen, m. fl. I 1871 ble han overflyttet til Lagtinget, hvor han var president i de følgende år. Han var medlem av militærkommisjonen av 1870, han var formann i amtsmatrikuleringskommisjonene for Søndre Bergenhus amt 1871 og for Stavanger amt 1872. Ikke uventet ble han i 1876 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Armédepartementet. Da regjeringen Sverdrup ble dannet 26. juni 1884, ble Daae utnevnt til sjef for Armédepartementet. Denne stillingen fratrådte han 30. april 1885, hvorpå han igjen bosatte seg på Solnør. Etter grunnlovsbestemmelsen av 1. juli 1884 ble han deretter kåret til representant på Stortinget 1886–88 for Ålesund og Molde. Ingolf Rogde. Ingolf Rogde (født 14. mai 1911– død 1. januar 1978) var en norsk skuespiller, bl.a. kjent for sine Ibsenroller. Han var bl.a. tilknyttet Riksteatret. Filmografi. 1977 Lykkespill – (Pensjonist Brockmann) 1975 Nitimemordet – (Pensjonist Brockmann) 1974 Fleksnes – (En pasient) 1973 Benoni og Rosa – (Handelsmann Mack) 1972 Fleksnes – (En prest) 1970 Vildanden – (Gamle Ekdal) 1968 Det lykkelige valg 1961 Hans Nielsen Hauge – (Fogd Kreydal i Lillesand) 1959 Ugler i mosen – (Magelsen senior) 1958 Bustenskjold – (Herr Knock) 1954 Portrettet – (Abrahamsen, slakter og ordfører) 1951 Dei svarte hestane – (Brankestad) 1951 Ukjent mann – (Postmesteren) 1949 Døden er et kjærtegn – (Rentoft, direktør) 1945 Rikard Nordraak – (Edmund Neupert) Linares-turneringen i sjakk. Den årlige Linares-turneringen i sjakk arrangeres vanligvis i månedsskiftet februar/mars. Navnet er hentet fra byen Linares i Jaén-provinsen i Andalucia, Spania, der mesterskapet holdes. Turneringen ble i årene 2006, 2007 og 2008 kalt "Linares-Morelia-turneringen" ettersom første del ble avviklet i Morelia, Mexico. I 2009 foregår igjen alt i Spania. Mesterskapet blir noen ganger betegnet som sjakkens svar på Wimbledonturneringen innen tennissporten eller Tour de France innen sykkelsporten. Dette er en av de aller sterkeste årlige turneringene, sammen med Corus-turneringen og Dortmund-turneringen. Mesterskapet, som sponses av Luis Rentero, ble første gang arrangert i 1978. På den tiden var det ikke et elitemesterskap, og ble vunnet av den relativt ukjente svenske spilleren Jaan Eslon. Etter påfølgende års turnering, ble det holdt hvert andre år fram til 1987. Dette året ble det ikke arrangert noen turnering, fordi Linares var stedet for kandidatfinalene i Sjakk-VM. Siden 1988 har Linares-turneringen blitt arrangert hvert år med unntak av 1996, da kvinnenes verdensmesterskap ble holdt. Vadsø Boligbyggelag. Vadsø Boligbyggelag er et boligbyggelag som opererer i Vadsø i Finnmark og ble etablert 1. april 1952. Boligbyggelaget har 105 medlemmer og forvalter 97 boliger i 8 borettslag. Vadsø Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Sør-Varanger Boligbyggelag. Sør-Varanger Boligbyggelag er et boligbyggelag som opererer i Kirkenes i Finnmark og ble etablert 26. september 1979. Boligbyggelaget har ca. 600 medlemmer og forvalter 258 boliger i 8 borettslag. Sør-Varanger Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Porsanger Boligbyggelag. Porsanger Boligbyggelag var et boligbyggelag som opererer i Porsanger i Finnmark og ble etablert 16. oktober 1978. I 2010 fusjonerte laget med Alta Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde 99 medlemmer og forvalteet 46 boliger i 2 borettslag. Porsanger Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Nordkapp Boligbyggelag. Nordkapp Boligbyggelag er et boligbyggelag som opererer i Honningsvåg i Finnmark og ble etablert 20. desember 1973. Boligbyggelaget har 115 medlemmer og forvalter 87 boliger i 5 borettslag. Nordkapp Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). ByBo Hammerfest Boligbyggelag. ByBo Hammerfest Boligbyggelag er et boligbyggelag som opererer i Hammerfest i Finnmark og ble etablert 25. juni 1973. Boligbyggelaget har ca. 1 700 medlemmer og forvalter 1 200 boliger i 55 borettslag, sameier og andre selskap. ByBo Hammerfest Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Alta Boligbyggelag. Alta Boligbyggelag ble startet 12. mars 1969 og opererer i Alta i Finnmark. I 2010 fusjonerte Porsanger Boligbyggelag med laget. Boligbyggelaget har ca. 3 200 medlemmer og forvalter 950 boliger i 30 borettslag, sameier og andre selskap. Alta Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Salangen Boligbyggelag. Salangen Boligbyggelag er et boligbyggelag i som opererer Salangen i Troms og ble opprettet 25. juni 1986. Salangen Boligbyggelag meldte seg ut av NBBL i 2003. Laget har 77 medlemmer og forvalter 16 boliger i 2 borettslag. Tromsø Boligbyggelag. Tromsø Boligbyggelag (TBBL) ble startet 2. mai 1966 og opererer i Tromsø i Troms og i nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 12 800 medlemmer og forvalter 8 000 boliger i 192 borettslag, sameier og andre selskap. Tromsø Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Harstad Boligbyggelag. Harstad Boligbyggelag ble startet 4. mars 1946 og opererer Harstad i Troms. Boligbyggelaget har ca. 3 500 medlemmer og forvalter 1 800 boliger i 75 borettslag, sameier og andre selskap. Harstad Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Svolvær Boligbyggelag. Svolvær Boligbyggelag ble startet 25. oktober 1961 og opererer i Svolvær i Nordland og nabokommunene. Boligbyggelaget har 734 medlemmer og forvalter 458 boliger i 31 borettslag, sameier og andre selskap. Svolvær Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Indre Salten Boligbyggelag. Indre Salten Boligbyggelag er et boligbyggelag i som opererer Fauske med dekkningsområde i indre Salten i Nordland og ble etablert i 3. desember 1990. Boligbyggelaget har ca. 1 000 medlemmer og forvalter 800 boliger i 54 borettslag. Indre Salten Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Brønnøysund Boligbyggelag. Brønnøysund Boligbyggelag ble startet 30. desember 1950 og opererte i Brønnøysund i Brønnøy kommune i Nordland. i 2010 fusjonerte laget med Mo og Omegn Boligbyggelag. Boligbyggelaget hadde 107 medlemmer og forvalter 74 boliger i 6 borettslag. Brønnøysund Boligbyggelag var en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Mosjøen og Omegn Boligbyggelag. Mosjøen og Omegn Boligbyggelag ble startet 9. april 1947 og opererer i Vefsn kommune i Nordland og nabokommunene Leirfjord, Grane og Hattfjelldal. Boligbyggelaget har 2 500 medlemmer og forvalter 1000 boliger i 46 borettslag, sameier og andre selskap. Mosjøen og Omegn Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Mo og Omegn Boligbyggelag. MOBOs administrasjonsbygg i Mo i Rana Mo og Omegn Boligbyggelag (MOBO) er et norsk boligbyggelag med hovedkontor i Thora Meyers gate 9 i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. MOBO ble grunnlagt den 10. desember 1946 i Mo i Rana. I årenes løp har selskapet ekspandert virksomheten sin, og driver idag borettslag også i syv andre kommuner på Helgeland: Nesna, Hemnes, Vefsn, Lurøy, Alstahaug, Sømna og Brønnøy. I 2007 ble det også opprettet et borettslag i Hemavan i Storuman kommune i Sverige. I 2010 ble Brønnøysund Boligbyggelag med sine seks borettslag fusjonert med MOBO. Engeshaugen. Engeshaugen BRL er et borettslag i Engesveien og Tetinghaugen på Båsmoen, 4 km nord for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 30. august 1972. Boligmassen ble bygd i 1973 og består av 12 enheter, herav består av 4 stk 4-roms eneboliger i rekke og 8 stk 4-roms eneboliger. Kalletunet. Kalletunet borettslag er et borettslag i Pallveien på Båsmoen, 4 km nord for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 18. desember 2007. Boligmassen ble bygd i 2007 og består av 8 enheter fordelt på 2 stk 4-mannsboliger. Kungsbacken. Kungsbacken borettslag er et borettslag i Eriks Väg i Hemavan i Storuman kommune i Västerbottens län i Sverige. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 1. april 2007. Boligmassen består av 3 stk 2-manns boliger. Storvollen Lovund. Storvollen Lovund borettslag er et borettslag på øya Lovund i Lurøy kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 11. februar 2008. Boligmassen ble bygd i 2008 og består av 8 enheter består av 2 stk 2-mannsboliger. Mo Jernbanefunksjonærers 1. Mo Jernbanefunksjonærers BRL 1 er et borettslag i Marcus Thranes gate og Mofjellveien i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag i 1949. Boligmassen ble bygd i 1949 og består av 16 enheter. Langnes. Langnes borettslag er et borettslag i Moseveien, Langneshøgda og Langneset i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 2. desember 1953. Boligmassen ble bygd i 1953 og består av 9 stk 4-mannsboliger med 36 stk 3-roms leiligheter. Langmohei. Langmohei borettslag er et borettslag i Jernverksgata og Langmoheia i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 10. februar 1954. Boligmassen ble bygd fra 1949 til 1951 og består av 74 stk 4-roms rekkehusleiligheter og to stk 4-roms vertikaldelte tomannsboliger. Jernverksarbeidernes Selvbyggerlag 1. Jernverksarbeidernes Selvbyggerlag 1 BRL er et borettslag i Andreas Markussonsvei i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 8. januar 1955. Boligmassen ble bygd i 1955 og består av 20 stk 3-roms leiligheter i 4-mannsbolig. Kongsvegen. Kongsvegen borettslag er et borettslag i Langneset i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 10. august 1962. Boligmassen ble bygd i 1964 og består av blokker med 222 leiligheter. Jernverksarbeidernes Selvbyggerlag 2. Jernverksarbeidernes Selvbyggerlag 2 BRL er et borettslag i Nordlandsveien og Sagbakken i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 11. oktober 1962. Boligmassen ble bygd i 1953 og består av 16 stk 3-roms leiligheter i 4-mannsbolig. Lyngheim. Lyngheim borettslag er et borettslag på Sagbakken i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 25. august 1964. Boligmassen ble bygd i 1964 og består av tre betongblokker med 4 stk 2-roms blokkleiligheter, 40 stk 3-roms blokkleiligheter og 4 stk 4-roms blokkleiligheter. Hamsunsveg. Hamsunsveg borettslag er et borettslag i Knut Hamsuns vei i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 2. desember 1965. Boligmassen ble bygd i 1966 og består av 20 stk 4-roms rekkehusleiligheter. Fridtjof Nansensgate. Fridtjof Nansensgate borettslag er et borettslag i Fridtjof Nansensgate 4 i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 17. september 1998. Boligmassen består av blokk med 18 enheter. Fageråsen Panorama 1. Fageråsen Panorama 1 borettslag er et borettslag i Redvald Knutsons vei 21 i Fageråsen i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 18. mai 2006. Boligmassen ble bygd i 1997 og består av 16 stk 2-roms leiligheter i et frittliggende leilighetsbygg. Kaigata. Kaigata Borettslag er et borettslag i Kaigata 22 i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 16. mai 2006. Boligmassen ble bygd i 2007 og består av en blokk med 18 enheter. Kirkeaksen. Kirkeaksen borettslag er et borettslag i Søndre gate i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 1. april 2009. Boligmassen ble bygd i 2008 og består en blokk med 20 enheter. Annebakken. Annebakken borettslag er et borettslag i Strandveien 4 i Mosjøen i Vefsn kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 20. september 2005. Boligmassen ble bygd i 2006 og består av 4 enheter består av 2 stk 2-mannsboliger. Kirkegata 50. Kirkegata 50 borettslag er et borettslag i Kirkegata i Mosjøen i Vefsn kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 13. september 2010. Boligmassen består av en 8-mannsbolig. Nesna kommunale. Nesna kommunale borettslag er et borettslag i Bjørkeveien, Rudiveien og Skoleveien i Nesna kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 2. juli 1970. Boligmassen består av 20 enheter fordelt på 12 stk 2-roms miniboliger og 8 stk 4-roms eneboliger. Rudivegen. Rudivegen borettslag er et borettslag i Rudivegen og Teienveien i Nesna kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 25. juni 1975. Boligmassen består av 7 enheter fordelt på 4 stk 2-roms miniboliger og 3 stk 4-roms eneboliger. Strandveien 4 Nesna. Strandveien 4 Nesna borettslag er et borettslag i Strandveien 4 i Nesna kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 15. juli 2009. Boligmassen består av 9 enheter i et frittstående leilighetsbygg. Kirkebakken Terrasse. Kirkebakken Terrasse borettslag er et borettslag på Kirkebakken i Sandnessjøen i Alstahaug kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 8. november 2007. Boligmassen består av en terasseblokk med 12 boliger. Selfors. Selfors borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 2. mai 1955, og består av 98 leiligheter og 85 garasjer som ble bygd i 1954. Sportsalleen. Sportsalleen borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 9. august 1956. Det består av 24 stk 2-roms leiligheter i 6-mannsbolig, 56 stk 4-roms rekkehusleiligheter, 10 stk 4-roms leiligheter i vertikaltdelte 2-mannsboliger og en 5-roms enebolig, som ble bygd i 1956. Lilleeng. Lilleeng borettslag er et borettslag i Overlege Wingesvei på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 1. januar 1962. 8 stk 4-roms leiligheter, 2 enkeltgarasjer og 3 dobbeltgarasjer. Lilleeng borettslag var opprinnelig forbeholdt andre yrkesgrupper enn industri-arbeidere. Ormenget. Ormenget borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 10. august 1962. I 1964 ble det bygd 234 blokkleiligheter, fordelt på 13 blokker i Engveien og Krokveien. Det ble også bygd 121 garasjer og et eget velferdsbygg og forsamlingshus. Elgveien. Elgveien borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 15. desember 1966. I 1968 ble det bygd 54 garasjer, 44 rekkehus-leiligheter og 27 blokkleiligheter, fordelt på 7 blokker. Brennsletta. Brennsletta borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 28. november 1968. 16 rekkehus-leiligheter og 16 garasjer var ferdige i Myrvangen og Brennslettveien i 1970. Brennslettveien. Brennslettveien borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 10. desember 2007. Boligmassen består av et frittstående leilighetsbygg med 9 enheter. Leirfallveien 3. Leirfallveien 3 Borettslag er et borettslag på Selfors, 4 km øst for sentrum av Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 21. januar 2008. Boligmassen består av 1 stk 2-mannsbolig. Heia. Heia borettslag er et borettslag i Malmgata, Knuserveien og Dalbakken på Storforshei, 23 km nord for Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 23. november 1962. Boligmassen består av 70 enheter fordelt på 4-roms rekkehusleiligheter med ltilknyttede eiegarasjer. Sletta. Sletta borettslag er et borettslag i Malmgata, Knuserveien og Dalbakken på Storforshei, 23 km nord for Mo i Rana i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 18. juni 1981. Boligmassen består av 14 enheter fordelt på 10 stk 4-roms eneboliger og 4 stk 2-mannsboliger. Buskhammaren. Buskhammaren borettslag er et borettslag på Buskhammeren i Sømna kommune i Nordland. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 15. juni 2005. Boligmassen består av 7 stk 2-manns boliger. Rana kommunale. Rana kommunale borettslag er et borettslag i Sankthansveien og Mølnhusdalen på Ytteren, 4 km nord for Mo i Rana sentrum i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 23. april 1969. Boligmassen består av 7 stk 2-roms leiligheter i eneboliger. Ytteren. Ytteren borettslag er et borettslag i Yttraskarveien på Ytteren, 4 km nord for Mo i Rana sentrum i Rana kommune. Borettslaget ble opprettet i regi av Mo og Omegn Boligbyggelag den 10. desember 2007. Boligmassen består av 10 enheter fordelt på en 6-mannsbolig og en 4-mannsbolig. Bodø Boligbyggelag. Bodø Boligbyggelag ble startet 9. november 1946 og opererer i Bodø i Nordland samt i Gildeskål, Lofoten, Vesterålen og på Helgeland. Boligbyggelaget har ca. 13 500 medlemmer og forvalter 6 300 boliger i 220 borettslag, sameier og andre selskap. Bodø Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). Narvik Boligbyggelag. Narvik Boligbyggelag ble startet 18. februar 1946 og opererer i Narvik i Nordland og nabokommunene. Boligbyggelaget har ca. 2 000 medlemmer og forvalter 1 600 boliger i 95 borettslag, sameier og andre selskap. Narvik Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). William av Newburgh. William av Newburgh, den første kritiske historiker.William av Newburgh (ca 1136 – ca 1198), også kjent som "Nubrigensis", var en engelsk munk og historiker fra 1100-tallet. William ble født i Bridlington, Yorkshire. Som ung mann gikk han i det augustinske klosteret i Newburgh. Han forsøkte med sitt historieverk å skrive så korrekt som mulig om de historiske hendelser, men ettersom han sjelden forlot klosteret var han likevel avhengig av hva besøkende fortalte ham. Hans hovedverk var "Historia rerum Anglicarum" ("Historie om de engelske affærer"), en historie om England fra 1066 til 1198. Arbeidet har stor verdi for historikerne på grunn av sine detaljer om kaoset under Stephen av England. Det er skrevet i en engasjert stil og er fortsatt meget leseverdig, inneholder mange fascinerende fortellinger og glimt fra middelalderens liv på 1100-tallet. William av Newburgh har blitt kalt «faderen av historisk kritisisme». Han så på sitt eget verk som historisk nøyaktig, i motsetningen til Geoffrey av Monmouths "Historien til de britiske konger" som han var kritisk til ved å si at «kun en person som ignorerer oldtidens historie vil ha noen tvil om hvor skamløst og uforskammet han lyver om bortimot alt.» Ettersom troen på at sjelene ville komme tilbake fra de døde var vanlig på 1100-tallet, nevner hans "Historia" i korthet også fortellinger om de som har kommet tilbake fra døden, det samme gjør skriftene til samtidige i syd, Walter Map. På grunn av mindre deler i begge verkene har disse folkeminne-fortellingene tiltrukket seg en del okkultisk interesse. Tata Steel Chess. Corus-turneringen i sjakk (Corus Chess Tournament) er en sjakkturnering som arrangeres årlig i januar, i den lille byen Wijk aan Zee i den nordlige delen av Nederland. Dette er årets første store sjakkturnering, og den er sammen med Linares-turneringen og Dortmund-turneringen blant de mest prestisjefylte sjakkturneringene som arrangeres årlig. Magnus Carlsen vant C-gruppen i 2005 og kvalifiserte seg dermed til B-gruppen året etter. I 2005 endte han på 11. plass i B-gruppen, og i 2006 kvalifiserte han seg til A-gruppen ved å komme på delt førsteplass i B-gruppen. Debuten i A-gruppen i 2007 endte med delt sisteplass med 9 remiser og 4 tap. Året etter ble det delt 1.-plass med Levon Aronian, og i 2010 vant han turneringen alene. Ludvig Daae. Ludvig Daae (født 7. desember 1834 på Aremark prestegård, død 17. mars 1910 i villaen «Elvestrøm» i Kristiania) var en norsk historiker. Han kalte seg ofte Ludvig Ludvigsen Daae for ikke å forveksles med sine navnebrødre Ludvig Daae (1829–1895) og Ludvig Kristensen Daa (1809–1877). Ludvig Daae var universitetsbibliotekar 1869–1876 og professor i historie ved universitetet i Kristiania fra 1876 til sin død. Som historiker var han først og fremst opptatt av Norges historie under foreningen med Danmark. Han sto for et konservativt og danskvennlig syn, i motsetning til hans samtidige Ernst Sars’ negative syn på dansketiden. Fra barnsben av hadde Daae en forkjærlighet for latinen, for Ludvig Holberg og for den dansk-norske humanistiske tradisjonen. Dette dannet grunnlag for en livslang kjærlighet til Danmark. Han var «de hundre lærde møyers mann, den evige student, sin tids største latinske humanist og en bokkjenner uten like». Han var også kjent for sin personlighet; Yngvar Nielsen kaller ham i sin minnetale «en af [de] mærkeligste og originaleste Personligheter, en af de mest udprægede Individualiteter, som [den norske Videnskabelighed] nogensinde har eiet». «Alt i levende live var han blitt en legende; anekdoter grodde frodig i hans spor – sanne og oppdiktede». Han var «en mand med sterke sympatier og antipatier». Som politiker hev han seg inn i 1870- og 1880-årenes strid på de konservatives side, skrev polemikk i "Morgenbladet", og reiste omkring som folketaler. I sine senere år var han en populær universitetslærer. Slekt. På farssiden stammet Ludvig Daae fra en gammel norsk presteslekt, Daae-slekten. Stamfaren Anders Daae (1680–1783) giftet seg med et barnebarns barn av biskop Ludvig Munthe (1593–1649). Dermed kom Ludvig-navnet inn i slekten, et navn Daae delte med sin fjerne slektning Ludvig Holberg (1684–1754), en annen etterkommer av Ludvig Munthe. Oldefaren, farfaren og faren het alle Ludvig Daae. Farfaren var sogneprest i Gloppen i Nordfjord, og hans sønn, Ludvig Daaes far (1806–1835), var en studiekamerat av Henrik Wergeland. Moren, Sara Jessine Louise Brock (1811–1891), var en prestedatter fra Askim. Barndom. Ludvig Daae som ung mann. Ved Ludvig Daaes fødsel var faren personalkapellan i Aremark i Smaalenenes amt. Han døde imidlertid alt året etter sønnens fødsel, bare 29 år gammel, slik at den unge moren måtte flytte med sin sønn til svigerfaren i Nordfjord. I 1838 flyttet hun og sønnen tilbake til Østlandet, hvor hun utdannet seg til musikklærerinne og slo seg ned på Kongsberg, i forfatteren Maurits Hansens hus. I 1840 giftet hun seg på ny med en venn av den avdøde ektemannen, sogneprest Diderik Hegermann Brochmann til Kvinesdal. Elvestrøm prestegård i Kvinesdal kom dermed til å bli Ludvig Daaes egentlige barndomshjem. Daaes interesse for latin ble vekket alt i barneårene; han skal ha fått en latinsk grammatikk av sin stefar på 8-årsdagen. Han fikk interesse for historie ved lesning av blant annet Falsens "Norges Historie", Jacob Aalls oversettelse av Snorre og Jens Krafts "Norges topografisk-statistiske Beskrivelse". I 1844 kom han inn på borgerskolen i Flekkefjord, men for at han skulle få en skikkelig utdannelse ble han i 1846 sendt til Christiania for å gå på katedralskolen der. Selv om han utmerket seg i latin måtte han gå ett av klassetrinnene om igjen, før han i 1852 kunne ta "examen artium" med "laud". Studier. Etter anneneksamen begynte Daae å studere til filologisk embetseksamen ved universitetet. I disse årene la han grunnlaget for sin klassiske dannelse ved utstrakt lesning av greske og latinske forfattere. Han hørte forelesninger av professorer som P. A. Munch, Rudolf Keyser og J. S. Welhaven, og knyttet forbindelser med jevnaldrende studenter, som P. O. Schjøtt, Oluf Rygh og Sophus Bugge. Han deltok i Studentersamfundet og var en periode redaktør for "Samfundsbladet". Utenfor universitetet søkte han til Paul Botten-Hansens krets «Det lærde Holland», hvor han møtte blant andre Michael Birkeland, Oluf Rygh og Henrik Ibsen. Daae skal ha vært den som ga kretsen navnet «Det lærde Holland», ved en henvisning til et sitat fra Holbergs "Jacob von Tyboe". Daae tok filologisk embetseksamen med "laud" i 1859 og begynte straks som vikar i Riksarkivet, før han overtok en stilling som lærer ved Drammens offentlige skole. Den lærde skolen lå Daaes hjerte nær, og han leverte allerede dengang bidrag til norsk skolehistorie. Mens han bodde i Drammen forsømte han ikke å reise inn til Christiania for å avlegge besøk hos vennene i «Det lærde Holland». Han bestemte seg nå for å slå inn på en vitenskapelig løpebane som historiker. Det foregikk på denne tiden et generasjonsskifte i norsk historieforskning, ettersom Keyser, Munch og Lange døde i begynnelsen av 1860-årene. Daae fikk et stipend og var 1860–61 i København for å lete etter kildeskrifter til norsk historie. Han søkte på - og fikk - et adjunktstipendiat ved universitetet i Christiania i 1863. For å spe på inntektene begynte han å undervise ved Christiania katedralskole. Universitetsbibliotekar og professor i historie. Daae hadde i flere år sin daglige gang blant bokreolene i universitetsbiblioteket. I 1869 overtok Daae stillingen som universitetsbibliotekar etter vennen Paul Botten-Hansens død. Her var blant andre Frederik Bætzmann og egyptologen Jens Lieblein hans kolleger; siden kom A. C. Drolsum (hans senere etterfølger), Oscar Platou og Alexander Seippel inn. Som bibliotekar sørget han for at universitetsbiblioteket begynte å ta vare på norske avisutgivelser. Ellers brukte han mest tid på innkjøp, regnskap og katalogisering. Under sin daglige gang blant bokreolene skaffet han seg dessuten enorme bibliografiske kunnskaper. I 1876 ble Daae utnevnt til professor i historie ved universitetet, etter at Oluf Rygh var gått over til et professorat i arkeologi. Gjennom 25 år holdt han forelesningene i historie til anneneksamen, men fra 1903 utelukkende forelesninger for historiestudentene. Til 70-årsdagen i 1904 ble han hedret med et festskrift, og til 75-årsdagen i 1909 ble det opprettet et fond som bar hans navn og skulle understøtte "Historisk Tidsskrift". På dette tidspunktet var han alt rammet av sykdom, og samme år måtte han oppgi forelesningene ved universitetet. Han døde året etter etter et langt sykeleie. Hans etterfølger som professor i historie var Halvdan Koht. Daae hadde giftet seg så snart han var blitt ansatt som lærer ved skolen i Drammen, i 1859 med Johanne Sigvarda Koren (1835–1899), datter av lensmannen i Nes på Romerike, hvor stefaren var blitt sogneprest i 1856. De fikk fem barn. Familien kunne midt på 1870-tallet flytte inn i en nybygd villa, «Elvestrøm», ved Drammensveien utenfor bygrensen av Kristiania, hvor Drolsum var nærmeste nabo. Her bodde Daae resten av livet, og her hadde han sitt arbeidsrom og bibliotek. I 1899 ble han enkemann, da hans kone, som led av «åndelig depresjon», døde fra ham. Det var også et hard slag at hans eldste sønn, overrettssakfører Jens Daae, fikk hjernebetennelse og døde fra sin unge familie. Danmark, Holberg og humanismen. Ludvig Holberg, Daaes slektning og yndlingsforfatter. Daae var sterkt knyttet til Danmark, både av tradisjon og på grunn av vennskap han hadde skaffet seg under sine besøk i København. Alexander Bugge mente at «Danmark neppe eier nogen bedre venn i Norge». Som ung ble han knyttet til den danske historikeren Erik Christian Werlauff, som hadde opplevd den danske gullalderen. Han kom i den danske Studenterforeningen og Athenæum, og gjorde seg kjent i Gehejmearkivet og på Det Kongelige Bibliotek. Blant hans danske venner var Holger Rørdam, overbibliotekar Chr. Bruun, riksarkivar Bricka og historikeren Edvard Holm. Hans yndlingsforfatter var helt fra barneårene Ludvig Holberg, som han også delte fornavn og stamfar med. Til 200-årsjubileet for Holbergs fødsel i 1884 skrev han hans biografi for Selskabet for folkeoplysningens fremme, og samme år utga han et skrift "Om Humanisten og Satirikeren Johan Lauremberg", «Holbergs nære Aandsfrænde». Han følte seg som arvtaker av en dansk-norsk humanistisk tradisjon som strakte seg tilbake til renessansehumanistene, gjennom Holberg, Suhm og Werlauff frem til ham selv. Fra barndommen elsket han latinen, og han så med stor sorg på at latinen i løpet av hans levetid mistet stadig mer av sin betydning ved skolene og universitetet. Særlig var han glad i blomstrende middelalder- og renessanselatin. Han var dessuten en ivrig boksamler, og eide et bibliotek på 6 000 bind, som etter hans død ble innkjøpt av Drammens Folkebibliotek. Daae som historiker og universitetslærer. Universitetet i Kristiania, Daaes arbeidsplass gjennom mesteparten av livet. Hit inn reiste han hver dag fra villaen ved Drammensveien. På Daaes tid holdt universitetsbiblioteket til i bygningen til venstre. Daaes historiske arbeider består av monografier og av artikler i "Historisk Tidsskrift" og andre steder. Yngvar Nielsen kaller ham «Manden for de lærde Monografier». Derimot kom han aldri til å skrive noen større verk. Han hadde i 1867 satt seg som mål skrive et stort verk om Danmark-Norges historie, men rakk det aldri. I 1869 var han med på å stifte Den norske historiske forening, og var siden i mange år medlem av styret. Daaes historiske forskning. I sin gjerning som historiker var Daae mest opptatt av Norges historie under foreningstiden (1319–1814), men han var også innom den norske middelalderen, for eksempel med en artikkel om kong Sverre. Spesielt utførte han et banebrytende arbeid når det gjelder eneveldets tid; han påviste at Christian III faktisk hadde begått statskupp i 1536. Han utforsket også de lite påaktede århundrene i Kalmarunionens dager, og fremhevet den sterke svenske innflytelsen på Norge på denne tiden. Avhandlingen "Christiern I.s norske Historie" skaffet ham et æresdoktorat ved Københavns Universitet i 1879. Foruten rikshistorien var Daae også aktiv på flere andre områder av historieforskningen. Han skrev en rekke biografier; for eksempel leverte han bidrag til "Dansk biografisk Lexikon". Som prestesønn var han også interessert i kirkehistorie, og skrev de fleste norske bispedømmenes historie. Som en forlengelse av hans interesse for dansk-norsk humanisme kom hans interesse for skole- og universitetshistorie. Hans første historiske avhandlinger handlet om Christiania Kathedralskole, og like før sin død ble han bedt om å skrive universitetet i Kristianias historie til jubileet i 1911. Innenfor lokalhistorien bidro han med "En Krønike om Kvinesdal", to bind "Norske Bygdesagn", samt hans meste populære verk, "Det gamle Christiania 1624–1814". Han skrev også bøker beregnet på det store publikum, som Daae og Drolsums "Verdenshistorie" i seks bind. Som historiker var Daae sterkt subjektiv. Han avstår ikke fra å felle en moralsk dom over personene han behandler, som når han skriver om «Christiern den Andens lave og feige Sjæl, hvem intet Forsvar er istand til at redde fra en streng Dom». Han følte at han sto i et personlig forhold overfor fortidens mennesker. I en avhandling lot han for eksempel trykke dette tillegget: «Efter senere Overveielser maa jeg tilbagekalde min paa Side 252 udtalte Formodning om, at Peder Cantsler for Penge skulde have kjøbt Beskyttelse hos Fru Inger. Jeg angrer denne Bemærkning og vilde ønske den uskreven.» I sitt arbeid var han alltid interessert i detaljer, og var nøye med kildehenvisninger. Han likte å grave frem utrykte materialer fra arkivene, spesielt personlige kilder som brev og dagbøker, som kunne fortelle ham om fortidens mennesker. Tidsperioder hvor kildematerialet ikke var rikt nok til at han kunne lære personlighetene å kjenne, brydde han seg mindre om. Daaes kolleger ved universitetet var i en lang rekke år Ernst Sars og Gustav Storm; disse tre kom sammen til å representere historiefaget ved universitetet fra 1877 helt frem til århundreskiftet. Sars, Venstreprofessoren, var i mange måter den konservative Daaes motsetning. Mens Sars tok lett på sine undervisningsplikter, elsket Daae å undervise, og var en populær universitetslærer. Halvdan Koht forteller om forelesningene til anneneksamen at historie var «eit fag som drog mange; det var for di førelesningane av Ludvig Daae var så morosame». Daae som politiker og avisskribent. a>". «Nest etter redaktør Friele bærer Daae sin store del av ansvaret for den personforfølgelse som høyres ledende organ drev i 1870–80-årene mot sine seirende motstandere». Av natur var Daae konservativ. Han foretrakk å gjøre ting på gammel vis. Francis Bull forteller at han likte å tenne pipen sin med brennglass i stedet for fyrstikker, og mener han var den siste nordmann som brukte verbenes flertallsform i tale. Wilhelm Munthe har beskrevet hvordan han selv på begynnelsen av 1900-tallet gikk kledd i gammeldags skjøtefrakk, med halsbind og fadermordere. Politisk sluttet han seg til den mest konservative fløyen av Høyre. Han mislikte demokratiet, og avskydde bondepolitikken. Sammen med flere av vennene fra «Det lærde Holland» deltok han med Christian Friele og "Morgenbladet" på den konservative siden i den politiske striden på 1870- og 1880-tallet. Han trådte frem som polemiker med en artikkelserie rettet mot målbevegelsen i 1868 og var siden kjent som en av «demonene» i "Morgenbladet", sammen med menn som Marcus Jacob Monrad, Carl Lie, Jacob Løkke, H. Reimers og Sinding-Larsen. Han skrev flammende ledere mot Johan Sverdrup og venstrepartiet, og kunne ofte være for ekstrem for de egentlige høyre-politikernes smak, som da han skrev at «folket i valg er folket i vrøvl». Wilhelm Munthe kaller det en «berserkergang i den konservative fylking». Men selv om han ofte drev personforfølgelse, fikk han også med mange rammende karakteristikker; en god del av dem kan gjenfinnes i Amund Hellands anonyme "1300 Udtalelser af og i Morgenbladet" (1887). Da partistriden ble som hardest frem mot riksretten i 1884, var Daae med som en av Høyres folketalere, og reiste rundt i store deler av Norge. Etter riksretten og høyrepartiets nederlag deltok han ikke lenger like aktivt i politikken, og etter Christian Frieles død i 1899 sluttet han dessuten å skrive i "Morgenbladet" og gikk over til "Aftenposten", hvor han kun leverte historiske bidrag. Daae i litteraturen og hans ettermæle. Ludvig Daae fotografert i 1898. Daaes politiske motstander Bjørnstjerne Bjørnson brukte Daae som modell for figuren Piene i skuespillet "Paul Lange og Tora Parsberg". Piene er her en skadefro bifigur som slår om seg med latinske sitater. Selv mistenkte han at han var forbilde for Kroll i "Rosmersholm", men dette ble benektet av Ibsen. I Kristian Elster d.y.s roman " Den skjønne ungdom" (1923) hører hovedpersonen Daae forelese om Napoleon. For de unge fra riksrettens dager var Daae først og fremst en politisk motstander. Men senere generasjoner kjente ikke Daae som politiker; for dem var han en original personlighet og en yndet universitetslærer. For Francis Bull (født 1887) var Daae og hans jevnaldrende, professor Lorentz Dietrichson, «ikke motstandere og ikke makthavere, men simpelthen noen interessante og forunderlige representanter for en fjern fortid, som gjennom dem ble mer levende og interessante enn om vi bare skulle ha kjent dem gjennom bøker». Selv sosialisten Edvard Bull d.e. kunne hylle Daae med en latinsk festtale til hans 70-årsdag i 1904. Til hans 110-årsdag i 1944 skrev en annen elev, universitetsbibliotekar Wilhelm Munthe, en liten minnebok, som foruten Daaes biografi inneholder mange minner fra Munthes samvær med ham. Francis Bull, en annen elev, skrev på samme måter ned sine minner om ham i sine erindringer "Tradisjoner og minner" (1945). Daae skrev dessuten sine egne erindringer, som inneholder åpenhjertige beskrivelser av hans samtidige. Munthe bemerket i 1944 at «tiden er ennu ikke inne til å gjøre hans dagbøker tilgjenelige», men i 2003 kunne hans oldebarn Nic. Knudtzon endelig utgi dem som "Professor, Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid". Utmerkelser. Daae ble i 1879 utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra 1864, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1871, av Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie og Sprog fra 1881, og av De Maatschappij der Nederlandsche Letterkunde te Leiden fra 1885. I 1890 ble han ridder av St. Olavs Orden, og fikk kommandørkorset av 2. klasse i 1905. Han var også ridder av Nordstjerneordenen og Dannebrogordenen. Ludvig Daaes gate på Rosenborg i Trondheim er oppkalt etter ham. Verker. En bibliografi over Daaes skrifter og avhandlinger er gitt i 3. utgave av hans "Det gamle Christiania", utgitt 1924. Henrik Johan Paus. Henrik Johan Paus i embetsuniform Henrik Johan Paus (født 3. oktober 1799, død 21. juli 1893) var en norsk jurist og embetsmann. Han var opprinnelig prokurator (advokat), senere fogd og sorenskriver. Han var fogd i Østerdalen fogderi 1843-1858 og i Øvre Romerike fogderi 1858-1860. Henrik Johan Paus var onkel til Henrik Ibsen, som hadde samme fornavn som ham (Henrik Johan). Han var sønn av skipsreder og proprietær Ole Paus på Rising i Gjerpen og Johanne Plesner. Han vokste for en stor del opp hos sin onkel og tante Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. Han var både Knud Ibsens kjødelige bror (gjennom deres felles mor Johanne Plesner) og Marichen Altenburgs fetter. Han var gift med Sophie Lintrup, datter av amtsfysikus (fylkeslege) Christian Lintrup. Han var farfar til godseier og kammerherre Christopher Tostrup Paus, som ble opphøyet i grevelig stand av Paven. I fjernsynsserien "En udødelig mann" fra 2006 ble han spilt av Eindride Eidsvold. Norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall. Dette er en liste over norske idrettslag sortert etter gjennomsnittlige tilskuertall uavhengig av idrett og kjønn. Listen er ikke komplett. Kvalifisering er ikke tatt med. Listen er oppdatert etter fullført serie. Eksterne lenker. Tilskuertall Percival Lowell. Percival Lowell (13. mars 1855 – 12. november 1916) var en amerikansk astronom. Han var overbevist om at det var kanaler på mars, og står bak oppdagelsen av asteroiden 793 Arizona. Lowell, Percival Lowell, Percival Lowell, Percival Dortmund-turneringen i sjakk. Dortmund-turneringen i sjakk (Dortmund Sparkassen Chess Meeting) er en av de tre mest prestisjefylte turneringene som arrangeres årlig sammen med Corus og Linares. Regjerende mester er den tyske stormesteren Arkadij Naiditsch. Turneringen holdes vanligvis i juli/august. Det er en lukket turnering, kun for inviterte spillere. Unntaket er at én plass reserveres for spilleren som vinner den årlige turneringen Aeroflot Open i Moskva, en turnering som er åpen for alle spillere. Tidligere vinnere. a> har vunnet turneringen hele ti ganger. Syssel. Syssel (norrønt "sýsla") betegner et forvaltningsområde som ble ledet av en sysselmann. Kongens fremste representant i distriktet er sysselmannen. Denne formen for administrativ inndelingen ble innført i Norge av kong Sverre (1177–1202) og var i bruk fra siste del av 1100-tallet til 1307. Under tidligere rikskonger var lokalstyret gjerne delegert til et antall lendmanns- og årmannsombud rundt i landet. Lendmennene var høyættede personer og tittelen var nærmest arvelig, og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etter hvert ble årmennene også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen. Det var antakelig kong Sverre som innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde før slaget på Kalvskinnet i 1179 sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn. Kong Sverre og de etterfølgende kongene rekrutterte ellers sysselmennene fra kongens hird. Sysselmennene ble krumtapper i et riksenhetlig lokalstyre. De ivaretok de fleste offentlige forvaltningsoppgaver innenfor retts-, påtale- og politivesen, skatte- og bøteinnkreving samt militærvesen. Fra Magnus Lagabøtes tid fikk man noenlunde faste sysler, hver med en eller to sysselmenn under seg. Til underordnet hjelp hadde sysselmannen (som etter hvert også ble betegnet lensmann eller lensherre) en «bondelensmann» rekruttert fra bøndene, og i de store byene en fehirde som hjelp i finansforvaltningen. Sysselmannen gjorde seg også gjeldende i rettspleien og kunne sitte som dommer ved siden av lagmennene. Ellers var byene egne rettslige/administrative enheter, dels med egne rådmenn, dels med en kongelig embetsmann innen rettsforvaltningen, betegnet gjaldkeren. Fra ca. 1250 var sysselmannen overordnet gjaldkeren. Skillet mellom by og land fikk langvarige konsekvenser i norsk distriktsforvaltning. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. På 1400-tallet var det ca. 50 len ialt, men antallet ble redusert, og omkring 1530 hadde man i alt 4 hovedlen og ca. 30 smålen i Norge. Lenene ble styrt av adelige, fortrinnsvis danske lensmenn, utpekt av kongen, dvs. sentralstyret i København. Man hadde ulike lensordninger som tjenestelen, regnskapslen, pantelen osv. Lensmannen fikk etter hvert sysselmenn som sine underordnede, og disse ble etter hvert avløst av fogder, til hjelp i skatte- og bøteinnkreving. Lensmennene fikk sete i de store byene, der kongsgårdene eller der borgene lå (Båhus, Akershus, Bergenhus). Omkring 1660 var antallet hovedlen uforandret, dvs. 4 hovedlen eller slottslen i Båhus, Oslo, Bergen og Trondheim, mens antallet mindre len var redusert til 17. Lenene ble styrt av lensmenn eller lensherrer, men altså ikke med betegnelsen "lendmenn". På Færøyene og på Island er betegnelsen syssel fortsatt i bruk. I Norge finnes begrepet i tittelen Sysselmannen på Svalbard, et funksjon som ble opprettet 1. januar 1925. Via Appia. Via Appia var den viktigste blant de romerske veiene, og ble derfor kalt "regina viarum" («veienes dronning»). Den førte fra Roma over Capua til Brundisium. Roma lå i sentrum av det største imperium verden noen sinne hadde sett. Imperiet ble holdt sammen av et enormt system av veier, som strålte ut fra Roma. Den første romerske veien som ble bygget var Via Appia, konstruert i 312 f.Kr. av konsulen Appius Claudius. Denne veien demonstrerer konstruksjonsteknikkene som ble benyttet for de 290 000 km med romerske veier som senere ble bygget. Et underlag av kompakt jord ble dekket med et tynt lag av stein og mørtel. Over denne mørtelen lå et gruslag, og på toppen av dette ble det lagt ut et dekke av steinheller. Ifølge Preoccupies ble de mangekantede steinhellene på Via Appia sammenføyd med så stor omsorg og nøyaktighet at "det så ut til å være laget, ikke av mennesker, men av naturen selv". Via Appia forbandt Roma med Sør-Italia, og var selve hovedveien mot Hellas og Østen. Rester av den 560 km lange veien finnes fortsatt i dag i sin opprinnelige form. I romertiden ble kriminelle korsfestet langs veien. Over 6 000 ble henrettet samtidig etter at slavelederen Spartacus ble beseiret; korsene deres sto med 70 m mellomrom, på hver side av en 200 km lang strekning av veien. I dag ligger fortsatt noen av mausoleene til rike romere langs denne brosteindekkede veien. Romersk vei. Romerske veier var veier bygd av romerne av militære, handelsmessige og politiske årsaker. veien var svært solid bygget med dype fundamenter og til større grad med brosteinlegging. Rester av veiene er gravd ut og kan sees mange steder i Europa. Til dels dekkes de romerske veiene av moderne veier som fortsatt har samme trasé som for 2 000 år siden. Alpeveier. Disse veiene knyttet Italia sammen med Germania Romania. Trajans bro og Jernporten. Tyskland. Det var mange romerske veier i romertidens Germania, men viktigst var nord-sør forbindelsen gjennom rhindalen fra dagens Sveits til munningen i Nederland. Blåhval. Blåhval ("Balaenoptera musculus") er det største dyret som noen gang har levd på jorden, uansett tid og art. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er så stort som en bil, og noen av blodkarene er så store at et menneske hadde kunnet svømme der. Det vitenskapelige navnets epitet "musculus" betyr «muskuløs» men kan også bety «liten mus», noe Linné sannsynligvis var fullt klar over da han beskrev arten. Beskrivelse. Blåhvalen har kun en liten ryggfinne Blåhvalen er en finnhval og tilhører bardehvalene, er et sjøpattedyr som kan bli inntil 34 meter lang og veie opptil 190 tonn. Hannene kalles "okser", hunnene "kuer" og avkommet "kalver". Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør-Georgia i 1909 Blåhvalen har en strømlinjeformet kropp og er mørk gråblå i fargen (skinnet fra havet gjør den mer blå enn den egentlig er), men kan ha spragler. Av og til kan også blåhvalen få et gulaktig skjær i fargen, noe som skyldes kiselalger som vokser på kroppen. Som hos andre bardehvaler er hodet stort, men ikke like dominerende som hos noen av slektningene. På undersiden av hodet og bakover mot brystregionen har den mellom 55 og 88 strupefurer. I munnen har den 540-790 sorte barder som blir inntil 1 meter lange og henger ned fra overkjeven. Bardene er bakoverbøyde og ender omkring 50 cm lenger bak i munnen enn utgangspunktet. Langt bak på ryggen sitter en, i forhold til kroppsstørrelsen, ubetydelig ryggfinne, ca. 30-40 cm høy. Ryggfinnen blir bare synlig et kort øyeblikk når hvalen ruller framover i havoverflaten for å dykke. Kuene blir gjennomsnittlig noe større enn oksene. Vanligvis blir blåhvalen ca. 25-26,5 meter lang og veier i snitt omkring 95 (okse)-110 (ku) tonn. Spekklaget utgjør omkring 27 prosent av kroppsvekten. Systematikk og underarter. Det hersker usikkerhet blant forskere omkring systematikken for hvaler, som med hjelp av moderne teknologi og kunnskap ser ut til å måtte revurderes. De fleste ser imidlertid ut til å være enige om at det finnes tre underarter av blåhval. Nordlig blåhval ("B. m. musculus"), som er stamformen og også kalles vanlig blåhval; sørlig blåhval ("B. m. intermedia"), også kalt antarktisk blåhval; og pygméblåhval ("B. m. brevicauda"). Noen forskere regner også stammen av sørlig blåhval sør i Indiahavet som en egen underart ("B. m. indica"), men dette er svært omdiskutert. Noen mener nemlig at dette er pygméblåhval. Det skal også nevnes at flere forskere mener at sørlig blåhval ikke kan regnes som en egen underart, men må betraktes som en variant av "B. m. musculus". "Sørlig blåhval" har en torpedolignende kropp og holder til på den sørlige halvkule og er tradisjonelt den fysisk største av underartene. I snitt blir den gjerne et par meter lengre enn nordlig blåhval. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør-Georgia i 1909 (Encyclopaedia Britannica hevder det var i 1922, men dette er trolig feil). Den tyngste blåhvalen som noe gang er fanget og veid var ei 27,6 meter lang ku som ble fanget i Sørishavet den 20. mars i 1947. Kua veide 190,17 metriske tonn (418 877 pund) (Guinness World Records. 2002). "Nordlig blåhval" har en torpedolignende kropp og holder til på den nordlige halvkule og blir nest størst av underartene. Det er estimert at denne hvalen normalt blir ca. 24-28 meter lang. "Pygméblåhval" har en rumpetrollignende kropp og holder helst til på den sørlige halvkule, sør i Indiahavet og nord i Sørishavet. Dette er den minste av underartene, og den blir typisk omkring 22 meter i lengde (maks. 24 meter). De skiller seg også fra de to andre underartene gjennom morfologiske forskjeller. Pygméblåhvaler kan også finnes i små populasjoner på den nordlige halvkule. Den ble først beskrevet i 1963. Finnhvalslekten. Blåhvalens nærmeste slektninger hører hjemme i finnhvalslekten, men ikke nødvendigvis i den rekkefølge de listes opp nedenfor (alfabetisk). Der hersker også usikkerhet med hensyn til hvor nært slektskapet er mellom disse hvalene. Noen forskere har nemlig antydet at blåhvalen kan være nærmere beslektet med gråhval og knølhval enn hvalene i finnhvalslekten. Fangst av blåhval. Det var rikelig med blåhval i de fleste hav fram til begynnelsen av det 20. århundre. Årsaken til at det ikke var fangst av blåhval før skyldes i hovedsak at blåhvalen er et hurtig dyr. Før granatharpunen ble oppfunnet på 1860-tallet var ikke hvalbåtene tilstrekkelig hurtige og manøvreringsdyktige til å jakte blåhval. Det ble det imidlertid en endring på da nordmannen Svend Foyn i 1864 monterte Erik Eriksens oppfinnelse, granatharpunen, på den dampdrevne hvalfangstskuta «"Spes & Fides"». Harpunen ble skutt ut av en såkalt harpunkanon montert i baugen på båten. Etter dette blomstret hvalfangstnæringen til høyder som nesten utryddet både blåhvalen og flere av dens slektninger. Fra 1904 til 1967 ble mer enn 350 000 blåhval drept i Sørishavet alene. Fangsten toppet seg i 1931, da 29 000 dyr ble drept. Tusener til ble drept (noen hevder opp mot 100 000 dyr eller mer), men ikke rapportert, av Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet (Cetacean Specialist Group, 1996). Alt i 1965 klassifiserte "P. Scott" blåhvalen som «meget sjelden», noe som bidro til at den Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den mot slutten av 1966. Den nordatlantiske bestanden ble fredet alt i 1955. Utbredelse i verdenshavene. Før hvalfangsten begynte fantes den største populasjonen av blåhval (trolig mellom 202 000 og 311 000 dyr) i Antarktis, men i dette området antar man at det i dag kun finnes noen få hundre dyr igjen. På den sørlige halvkule er det heller ikke registrert noen stigende trend i populasjonene. I 1998 ble det estimert at det fantes 11 ulike populasjoner av blåhval rundt om i verdenshavene (Fielder m.fl.), 1998. Disse fordelte seg på fire regioner: Det nordlige Stillehavet; Nord-Atlanteren; det nordlige Indiahavet; og den sørlige halvkule (Mizroch, 1984). Den totale bestanden av blåhval er imidlertid vanskelig å estimere, men man regner gjerne at den på ligger på mellom fem til tolv tusen dyr. Norsk Polarinstitutt estimerer totalbestanden til ca. seks tusen dyr, hvorav mellom 600 og 1 500 i det nordlige Atlanterhavet (helst rundt Azorene og Island). I Atlanteren vet man at blåhvalen vandrer så langt nord som til Baffinbukta i vest og Spitsbergen i øst om sommeren, men ellers vet man lite om vandringsrutene, annet enn at den vandrer sørover om vinteren. Den islandske stammen har vist en stigende tendens, men ellers er det ikke tegn til en økning i denne bestanden. I det nordlige Stillehavet finnes den største konsentrasjonen av blåhval utenfor California og Mexicokysten. Dette er den største konsentrasjonen av blåhval i hele verden. Populasjonen har dessuten vist en stigende trend den siste tiden, men denne trenden ser ikke ut til ha noen betydning for strøkene rundt Japan og i Beringstredet, der disse dyrene tidligere var tallrike. Også rundt Canada finnes det blåhval, både nord i Stillehavet og nord i Nord-Atlanteren. I Indiahavet ble det i 1996 estimert at det fantes omkring 400 pygméblåhvaler i et område sør for Madagaskar, men det finnes fortsatt ingen sikre estimater for den totale populasjonen. Noen mener også at det finnes en stamme av pygméblåhval i områdene rundt Sri Lanka, Maldivene og langs kysten av Oman, men det finnes ingen estimater. Likeledes finnes det en stamme av arktisk blåhval i Indiahavet. Det er dessuten vanskelig å skille pygméblåhval fra ikke fullt utvokst sørlig blåhval i Indiahavet og sønnenfor, noe som vanskeliggjør arbeidet med å bestemme størrelsene på totalbestanden (Cetacean Specialist Group). Populasjonen av blåhval i Antarktis er usikker. Estimatene varierer fra noen få hundre dyr til omkring 8 000, ofte fordelt 50/50 mellom arktisk blåhval og pygméblåhval. Blåhval i norske farvann. Blåhvalen var tidligere tallrik langs Norskekysten, men etter rovfangsten på 1900-tallet må den nå kalles en heller sjelden gjest. I norske farvann er den mest vanlig i området rundt Jan Mayen. Forskerne mener den kan tilhøre en vestlig bestand som hadde sommerbeite langs Finnmarkskysten og i Barentshavet, og derfor ikke ble like hardt beskattet. Bestanden er imidlertid trolig svært beskjeden. I perioden 1967-1989 ble kun 11 observasjoner av blåhval gjort i kystnære norske farvann. Under et telletokt på vågehval i store deler av Norges økonomiske fiskerisone i 1989 ble det kun observert 4 blåhval ved Spitsbergen (Eugen Gravningen Sørmo, 2003). Atferd. Blåhvaler har en sosial atferd, men de danner ikke flokker på normalt vis, selv om man gjerne snakker om dyr som lever i bestemte områder og migrerer over store avstander mellom sommerbeite og vinterbeite. Når blåhvalen forflytter seg, svømmer disse dyrene som regel i mindre grupper på 2-4 dyr eller alene. Blåhvalen svømmer normalt med en fart på ca. 3-6 km/t når den spiser, men kan over et kort strekke trolig nå en toppfart på mer enn 30 km/t (Kovacs og Lydersen, 2007). Noen (MarineBio.org) hevder opp mot 48,3 km/t. Forskere har bekreftet at den er hurtigst når den jages av rovpattedyr, eksempelvis spekkhogger som jakter på kalver. Krill er hovedføden, men den kan også ta større ansamlinger av andre små krepsdyr, som rød hoppekreps (også kalt rauåte). Matvaner. På dagtid dykker gjerne blåhvalen til rundt 100 meters dybde, der den spiser yndlingsføden. Krillen holder gjerne til rundt denne dybden på denne tiden av døgnet. Under en studie av blåhval og andre finnhvaler dykket blåhvalen til 204 meter ved et tilfelle, der dykket varte i 14,7 minutter. Slike dykk varer vanligvis i 8-15 minutter, men dykk opp mot 20 minutter er ikke uvanlige. Det lengste dykket som har blitt registrert varte i 36 minutter og skjedde i St. Lawrence-bukta. Ut i fra denne og lignende studier er det lite trolig at blåhvalen dykker særlig ofte til mer enn 250 meter, selv om noen (MarineBio.org) hevder at harpunerte blåhvaler har dykket til 500 meter. Dette har imidlertid vært umulig å få bekreftet. Blåhvalen er et pattedyr som puster med lunger. Når den kommer til overflaten etter et dykk blåser den ut gammel luft. Blåsten er markant og kan stige til 12 meters høyde. På kvelden spiser den gjerne ved overflaten, da man kan se blåhvalen svømme med åpen munn for å fange byttedyr. Ofte ruller hvalen over på den ene siden mens den spiser. I løpet av et døgn kan en blåhval spise opp mot 3,6 tonn med krill, hvorav magen (den første av fire) rommer 1 tonn per måltid. Reproduksjon. Man vet dessverre lite om reproduksjonmønsteret til denne hvalarten. Kuene blir kjønnsmodne ved 5–10 årsalderen, og hannene i 10-15 årsalderen. Faktisk er det slik at blåhvalene i dag blir tidligere kjønnsmodne enn den gang de var langt mer tallrike. I så måte er det påvist at hunner i Sørishavet nå gjerne blir kjønnsmodne når de er omkring 6-7 år gamle, mens de før den store nedslaktingen i mellomkrigsårene først ble kjønnsmodne da de var omkring 10-15 år gamle (Eugen Gravningen Sørmo). Parringen foregår normalt sent på vinteren. Blåhvalkua er drektig i 10-12 måneder og føder typisk en kalv, unntaksvis tvillinger, like under havoverflaten. Fra kua parrer seg første gang føder hun gjerne en ny kalv hvert 2.-3. år. Sen reproduksjonstakt er trolig årsaken til at arten har hatt så store vanskeligheter med å ta seg opp igjen. Kalven veier ca. 2,5-3,5 tonn ved fødselen og måler omkring 7-8 meter. Den svømmer instinktivt mot overflaten, godt hjulpet av mora. Etter 30 minutter er den svømmedyktig. Mora produserer over 200 liter morsmelk i døgnet, raskt økende etter som kalven vokser til. På det meste kan en kalv konsumere over 400 liter morsmelk i døgnet. Melken inneholder 35-50 prosent melkefett og er svært nærende. Kalven kan ikke patte moren på normalt vis, så melken må sprutes fra brystvorten og inn i munnen på kalven med stort trykk. Blåhvalkalver kan legge på seg opp mot 80-90 kg i døgnet. I de første 7-8 månedene lever kalven utelukkende av morsmelk, hvoretter den avvennes og forlater mora. På denne tiden kan kalven veie mer enn 17 tonn. Blåhvalen har på grunn av størrelsen ingen naturlige fiender, men det har blitt registrert at spekkhuggere i flokk kan angripe og drepe kalver. I så måte opplevde en gruppe forskere fra "Hubbs-Sea World Research Institute" i California endel år tilbake et slikt angrep på en kalv, som de også dokumenterte gjennom fotografier. Det er antatt at blåhval kan leve opp mot 80-100 år. Kommunikasjon. Blåhval kommuniserer med hverandre med infralyd, gjennom såkalt hvalsang, som på grunn av sin lave frekvens bærer over enorme avstander i vann. Blåhvalen er kjent som det dyret i verden som «roper høyest» av alle dyr. Lydnivået kan overstige 150 db (opp mot 186 db har blitt målt), hvilket ville ha oversteget den menneskelige smertegrensen om vi kunne hørt det. Heldigvis kan vi ikke det, fordi mennesket ikke kan oppfatte infralyd. Sangen ligger normalt i området 8-40 Hz, med et primærområde mellom 16 og 28 Hz. Sangen deles gjerne inn i såkalt AB og D lyder. Det er bare kjent at hanner kommuniserer med AB-lyder, mens D-lyder brukes av begge kjønn, typisk når de spiser. At bare hanner bruker AB-lyder mener forskerne kan ha med reproduksjon å gjøre. Det er også kjent at ulike grupper med blåhval har sine egne dialekter. Det er således distinkte forskjeller i hvalsangen mellom eksempelvis nordlig blåhval og sørlig blåhval. Trolig er det også distinkte forskjeller både mellom underartene og mellom de ulike gruppene av blåhval som lever i et område. På grunn av de distinkte forskjellene i måten å kommunisere på mener nå stadig flere forskere at blåhvalen må grupperes i henhold til dialekter i stedet for geografiske områder. Det er ikke kjent om blåhvalen har utviklet en form for ekkolokalisering, som ellers er kjent blant tannhvaler, men nyere forskning har antydet at også bardehvaler kan ha en mindre avansert form for ekkolokalisering. Eksempler. "Eksemplene nedenfor er fra Commons og i lydformatet Ogg (.ogg) og trenger å ha Java installert på PC'en for å kunne spilles av direkte i nettleseren. Avspillingshastigheten på sangen er 10 ganger raskere enn normalt." Robert «Bud» Larsen. Bakside av den samme hardingfelen Robert «Bud» Larsen (født 1942) er en amerikansk felemaker fra Fargo, Nord-Dakota. Far til Robert spilte både fiolin og hardingfele. Han emigrerte fra Førde i Sunnfjord til Fargo i Nord-Dakota USA, og ble boende der i mange år. Robert kom i en alder av 13 år i lære hos den norsk-amerikanske hardingfelemakeren Gunnar Gunnarsson Helland som reparatør og felemaker fra 1957 til 1965. Felebygging er for Robert «Bud» Larsen en bigeskjeft. André Danican Philidor. François-André Danican Philidor (født 7. september 1726 i Dreux ved Paris, død 31. august 1795 i London) var en fransk komponist, og var i samtiden regnet for å være verdens beste sjakkspiller. I dag er han mest kjent som en av grunnleggerne av moderne sjakk. Sjakkåpningen Philidors forsvar er oppkalt etter ham. Nan Elmoth. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden var Nan Elmoth en skog som lå i Beleriand, øst for Doriath og sør for elva Celon. Melian og Thingol møtte hverandre i Nan Elmoth, før de grunnla riket Doriath. Senere vokste trærne i Nan Elmoth til de høyeste og mørkeste trærne i Beleriand, og sollyset slap ikke lenger ned på skogbunnen, og da slo mørkalven Eöl seg ned der. Siden Nan Elmoth ble holdt for å være en del av Doriath betalte Eöl for å få bo der med å gi Thingol sverdet Anglachel. Lamedon. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Lamedon en region og et lendsområde i søndre Gondor. Lamedon er en serie med daler som ligger sør for Kvitklettene. Hovedbyen i dette området er byen Calembel, hvor Aragorn og hans hær av "de døde" slo leir under deres reise til Pelargir i ringkrigen. Elva Ciril rant sørover gjennom Lamedon. På slutten av det tredje tidevervet sendte ikke Lamedons herre, "Angbor", noen menn til Minas Tirith for å hjelpe, fordi han og hans menn prøvde å forsvare den sørlige byen Linhir (nær munningen av elva Gilrain) mot et angrep fra Haradrim fra Umbar og Harad. Derfor var den eneste hjelpen som kom til Minas Tirith fra Lamedon noen "skogmenn". Lamedon var en av de mest tett befolkede områdene i Gondor. Bruce Jenner. William Bruce Jenner (født 28. desember 1949 i Mt. Kisco, New York) er en amerikansk friidrettsutøver, som i en periode i 1970-årene var verdens fremste tikjemper. Han satte verdensrekord i tikamp i 1975 og 1976, og vant gullmedaljen under OL 1976 i Montreal. Jenner har også spilt i en del filmer, deriblant "Can't Stop the Music". Vajrayana. Vajrayana (Også kjent som tantrisk buddhisme, Mantrayana, Tantrayana, esoterisk buddhisme, Diamantfarkosten, Diamantveien eller Den raske vei) er en retning innenfor mahayana-buddhismen der man tar i bruk spesielle åndelige teknikker (tantra) for å oppnå nirvana på en raskere måte. Vajrayana anerkjenner det filosofiske grunnlaget fra Theravada og Mahayana og anser kunnskap om disse stiene som grunnleggende for praktisering av tantra. Vajrayana er en av de tre Yana («veiene») innenfor tibetansk og japansk buddhisme. I tibetansk tradisjon anses Triyana («De tre veier») som tre trinn i en personlig utviklingsprosess. Det er også vanlig å omtale Theravada, Mahayana og Vajrayana som tre retninger eller skoler innen buddhismen. Det finnes flere vajrayana-skoler i Asia. Vajrayana er kjent som tibetansk buddhisme slik den praktiseres i Tibet, Bhutan, Mongolia, Burjatia, Kalmykia og Sikkim og Ladakh i India. I Japan er vajrayana kjent under navnet "Shingon". Vajrayana-elementer finnes også i den tibetanske bön-religionen. Vajrayana er en retning innenfor Mahayana. Vajrayana betyr «Diamantvogna» og denne retningen er veldig utbredt i Tibet og kalles ofte «Den nordlige Buddhismen». Vajrayana er den minste av de tre store retningene i Buddhismen med sine 30 millioner innbyggere. Tilhengere av Vajrayana legger vekt på den vakre sannheten og det opplyste menneske. Noe som er unikt med Vajrayana-buddhismen i forhold til de andre store retningene er at de har noe som heter Dalai Lama. Dalai Lama betyr «Spirituell læremester» eller «Lærer». Dalai Lama er den øverste lederen for buddhismen i Tibet. Buddhistene mener at dagens Dalai Lama er en gjenfødelse av den første som ble kalt Dalai Lama, som levde for rundt 600 år siden. Det er Dalai Lama som har gjort Vajrayana-buddhismen spesielt kjent. Hector Berlioz. Hector Berlioz, 1832.Portrett av Emile Signol, 1832. Louis Hector Berlioz (født 11. desember 1803, død 8. mars 1869) var en fransk klassisk komponist i romantikken. Hans mest kjente verk er "Symphonie fantastique" (uroppført 1830) samt "Grande Messe des morts (Requiem)", uroppført 1837. Et annet verk er "Fausts fordømmelse," et verk for orkester, stemmer og kor uroppført i 1846. Lossarnach. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Lossarnach en region og et lenområde i søndre Gondor. Kjent som "Blomsters dal", er det et fruktbart område som ligger sør for fjellkjeden Kvitklettene. Det var den regionen som lå nærmest Minas Tirith. På slutten av det tredje tidevervet ledet Lossarmachs herre, Forlong den fete, to hundre menn til å hjelpe Minas Tirith. Forlong ble drept i slaget på Pelennor-enga, men mange av mennene hans overlevde slaget og fulgte med Aragorn på hans vei til Morannon (den svarte porten), selv om de fleste av dem var bønder. Lossarnach var bebodd av mange flyktninger fra Ithilien og Osgiliath. I løpet av ringkrigen ble de fleste kvinnene og barna fra Minas Tirith sendt dit. Kjente folk fra Lossarnachrim er blant annet "Ioreth" fra Helbredelsens hus i Minas Tirith, og Morwen Stålskjær kone til Thengel av Rohan. Ullasundbrua. Ullasundbrua er ei bjelkebru på fylkesvei 150 i Haram kommune i Møre og Romsdal. Brua krysser Ullasundet mellom Haramsøya og Flemsøya. Den opprinnelige brua ble åpnet i 1969. Mange bruer må repareres fordi saltet i sjøvannet ødelegger betongen og armeringsjernet i bruene. Den gamle Ullasundbrua var så skadet at den måtte rives og erstattes med ei ny bru. Dette skjedde i 1998, da brua bare hadde vært i drift i 29 år. Fossil. Et fossil (av latin: "fossus", «oppgravd») er bevarte rester eller spor av organismer fra fjern fortid. "Fossil" brukes også som adjektiv (f.eks. «fossile dyr» eller «fossile planter») og er da ensbetydende med utdødde arter. Arter som ikke er fossile, omtales som "resente", dvs. nålevende, arter. Vitenskapen som forsker på fossiler, er paleontologien. Fossiler kan være bevart på mange ulike måter. Det mest vanlige er forsteininger av organismer eller deres rester. Mange forsteininger er egentlig negativavtrykk etter organismer som for lengst har forråtnet, men siden de lå nedgravd i sedimenter, er deres form likevel bevart som et hulrom. Hulrommet kan i sin tur senere bli fylt med et annet materiale, som igjen gjenskaper organismens form. Fossile organismer kan også være bevart i sin helhet, f.eks. i rav, permafrost eller myr. De aller fleste arter på jorden er fossile. Man antar at de nålevende (resente) artene bare utgjør under én prosent av tallet som samlet sett fantes på jorden gjennom alle tider. Det totale tallet for utdødde arter er derfor med sikkerhet flere milliarder. Man har imidlertid bare funnet fossiler etter en brøkdel av disse (ca. 300 000). Grunnen er at sannsynligheten for at en organisme blir "fossilisert", dvs. bevart i form av et fossil, er forsvinnende liten. Ikke bare må de «unngå» forråtnelse, de må også oppleve gunstige geologiske betingelser i flere millioner år etterpå – og til slutt bli oppdaget. I noen grupper kjenner man likevel flere fossile enn resente arter (f.eks. armføttinger, kvastfinnefisker og sneller). Andre grupper er i sin helhet bare kjent fra fossiler (f.eks. dinosaurer, frøbregner og trilobitter). Fossiler i Norge. Det norske fastlandet består for det meste av grunnfjell uten fossiler. Den sedimentære lagrekken i Nordsjøen og på Svalbard er derimot rike på fossiler, og dessuten finnes fossiler fra jordens oldtid i Trondheimsfeltet og Oslofeltet. I 1952 og 1971 ble det gjort funn av fiskeøgle i Ramsafeltet på Andøya. Avtrykk av denne finnes i Polarmuseet på Andenes. Helt fra andre halvdel av 1800-tallet har man gjort en rekke funn av fossiler her. Sitatrett. Sitatretten er en avgrensning av opphavsretten, som gir rett til å sitere fra et verk som er opphavsrettslig beskyttet, uten å innhente samtykke fra rettighetshaver først. Et sitat er en mindre del av et åndsverk eller kunstnerisk prestasjon, gjengitt i en sammenheng. Sammenhengen sitatet settes inn i kalles det siterende verket, og dette verket må som utgangspunkt ha selvstendig verkshøyde for at sitatet skal være lovlig. Fremstillingen her tar utgangspunkt i norsk rett, men som følge av det nordiske lovsamarbeidet på opphavsrettens område har den relevans også for rettsreglene i de øvrige nordiske land. Vilkår for lovlig sitat. For at et sitat skal være lovlig er det en betingelse at verket er «offentliggjort», og siteringen må skje «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger», jf. Åndsverkloven § 22. Hva som skal til for at et verk er offentliggjort defineres i lovens § 8, og hovedregelen er at opphavsmannen må ha gjort verket «tilgjengelig for allmennheten», jf. nærmere definisjonen i § 2 andre ledd. Det er opp til domstolene gjennom rettspraksis å definere hva som til enhver tid ligger i uttykkene «god skikk» og «...formålet betinger». Det vanligste området for sitering er gjengivelse av utdrag fra en tekst. Også andre typer verk kan imidlertid siteres. Sampling av musikk, og utsnitt fra film er således også en type sitat. Når det gjelder kunstverk og fotografier er sitering på vanlig måte derimot mer problematisk, ettersom man vanskelig kan sitere fra slike verk uten å gjengi hele verket. Man har imidlertid særlige regler for gjengivelse av slike verk i §§ 23, 23a og 24, som er mer brukt i praksis. Gjengivelse av et helt verk kvalifiserer normalt ikke som sitat. Det kan imidlertid tenkes unntak, særlig der hvor verket er av svært lite omfang. Dersom de øvrige vilkår er oppfylt vil det således kunne være tillatt å sitere for eksempel helt korte dikt i sin helhet. Nærmere avgrensning av lovens kriterier. Hva som er «god skikk» må vurderes konkret for de forskjellige verkstyper, og innen de forskjellige bruksområder. Uttrykket henviser til en etisk standard, og innebærer at bruken av verket må være lojal. Det er et krav at sitatet inngår i en sammenheng, for eksempel ved kritikk av verket, omtale eller lignende. Typiske eksempler er debattanter som siterer hverandres synspunkter for å imøtegå disse, og gjengivelse av utdrag av filmer i forbindelse med anmeldelser. Sitatet må ikke være tatt ut av sin sammenheng, og særlig ved sitering av tekst kan man ikke nøye seg med helt korte utdrag slik at den fulle meningen ikke kommer frem. Se dessuten lovens § 11, der det heter at verkets karakter ikke må «forandres eller forringes». Siteringen må således som utgangspunkt være en uforandret gjengivelse, men det kan tenkes unntak ved spesielle typer verk, f.eks. musikkverk. Det er ikke enkelt å angi hvor stor del av et verk man kan sitere, noe som blant annet vil komme an på praksis innenfor området. Formålet med sitatet setter også grenser. Som nevnt ovenfor vil man der formålet er kritikk eller analyse av verket måtte sitere såpass mye at den opprinnelige meningen/budskapet ikke går tapt. Ved sitering for andre formål vil derimot utgangspunktet være at sitatet må være helt kort. I kravet om god skikk ligger ellers at sitatretten aldri må utøves i økonomisk konkurranse med opphavsmannen, noe som gjelder generelt for alle lovens såkalte «låneregler». Sitering i forbindelse med reklame anses ikke som god skikk. I alle tilfeller er det et krav at rettighetshaver til verket navngis, at kilden angis, samt at respektretten overholdes, se nærmere lovens § 3 og artikkelen om ideelle rettigheter. Dette er en av grunnene til at sitat av bilder er problematisk. Under «fair use» er det antatt at man kan gjengi bilder i lav oppløsning uten å krenke opphavsmannens rettigheter. Dette kan neppe godkjennes under sitatretten, ettersom slik gjengivelse fort vil gjengi verket på en måte som er krenkende for verkets anseelse eller egenart. Spørsmålet må imidlertid anses som tvilsomt. Hensikten med bestemmelsen. Sitatretten har sin lovbakgrunn i allmennhetens behov og hensynet til en fri samfunnsdebatt, og sitatretten er ansett som en selvstendig og helt selvfølgelig rettighet. I likhet med de øvrige «lånereglene» i åndsverkloven er sitatretten basert på like selvstendig grunnlag som opphavsmannens rettigheter. Dette innebærer at man ved fortolkningen av § 22 må stille seg nøytral i interessekonflikten mellom opphavsmannen og den siterende part. I faglige diskusjoner er utgangspunktet at man enten vil tiltre en annens standpunkt, eller argumentere mot dette. I en slik sammenheng er det naturlig å gjengi den annens synspunkt, før dette imøtegås. Det ville være merkelig om man her ikke kunne gjengi ordrett det en opponent har sagt. Avialae. Avialae er det vitenskapelige navnet på virveldyr som flyr ved å slå med vinger med fjær. Uttrykket brukes først og fremst i paleontologien for å beskrive de første flygende fuglene og deres etterkommere, og er sammenfallende med fugler. Det er i dag kjent flere dinosaurer med fjær, og også noen med lange fjær på forbeina («vinger» i ordets løseste betydning), men disse vingene har vært for små til å kunne fly med og må ha tjent andre funksjoner. Gruppen omfatter dermed (nålevende) fugler samt fuglenes nærmeste fossile slektninger. Grunnen atil at enkelte velger å bruke «Avialae» er at de ønsker å forbeholde «fugler» (Aves) for gruppens nålevende arter og deres felles stamfar, slik at urfuglen "Archaeopteryx" og enkelte av de andre tidlige fuglegruppene faller utenfor. Avialae er i dette systemet definert som alle etterkommere etter den felles stamfaren mellom moderne fugler og "Archaeopteryx". Avialae er altså en delgruppe av Pan-Aves, og omfatter på sin side nålevende fugler (krongruppe Aves) som en av sine delgrupper. Estolad. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Estolad en vid slette i øst Beleriand. Etter at de første mennene kom fra bak Ered Luin slo de seg ned i flere år på disse slettene før de flyttet videre sørover eller vestover. Estolad ligger mellom elvene Celon og Gelion like vest for Thargelion. Kronegruppe. En kronegruppe er et konsept fra kladistisk taksonomi og er en naturlig gruppe som består av nålevende ("resente") organismer, deres felles forfar og "alle" etterkommere etter denne, fossile som nålevende. Kron-grupper. Begrepet "kronegruppe" er laget av Willi Hennig og brukes for å avgrense kronegruppen fra naturlige grupper som består av nålevende organismer pluss alle fossile arter som er nærmere beslektet med gruppens enn med "andre" nålevende arter. Den sistnevnte gruppen kalles ofte Pan-monofylum. Kronegruppe og Pan-monofylum er identiske når man bare ser på nålevende arter, og en kronegruppe er alltid en delgruppe av et tilsvarende Pan-monofylum. «Krone» refererer til stamtremetaforen og betegner de «grenene» i livets «tre» som har overlevd til nåtiden. Kronegruppen er så å si den yngste («øverste») delen av Pan-monofylumet. Pan-monofylumet inneholder derimot i tillegg til kronegruppen også de fossilene som oppstod etter at gruppen «skilte lag» fra søstergruppen sin, men før den siste felles stamarten for gruppens nålevende artene hadde delt seg. Bruken av krongrupper og pangrupper gir store fordeler i kladistiske analyser. Ved å ta utgangspunkt i nålevende arter, har man både DNA og potensielt et uendelig anatomiske egenskaper å analysere. Dette gjør det enklere å bruke de statistiske dataprogrammene som gjerne brukes i kladistisk systematikk. Pan-grupper. Begrepet "Pan-monofylum" består av fagordet for naturlig gruppe ("monofylum") og forstavelsen "Pan-" (gresk for «alt»). Det ble foreslått av Karl-Ernst Lauterbach for enklere å kunne skille mellom ulike betydninger av vitenskapelige gruppenavn. Når et vitenskapelig navn får forstavelsen "Pan-", blir det kjennetegnet som Pan-monofylum og kan enkelt avgrenses fra "kronegruppen", som ikke har noen forstavelse. Forslaget er ikke allment akseptert, men brukes av mange systematikere for å unngå flertydigheter. Stam-grupper. Behovet for å kunne henvise til parafyletiske grupper som frøbregner, dinosaurer, snelletrær, pattedyrliknende krypdyr og panserpadder har ledet til enda en gruppetype: Stamgruppen. Denne gruppen defineres som Pan-gruppen minus krongruppen. Man står med andre ord igjen med en gruppe bestående av alle organismer som er mer i slekt med krongruppa enn med andre levende organismer, men ikke krongruppen selv. Et eksempel er Stam-Aves ("Stem-Aves" på engelsk) som kan brukes som et alternativt navn for dinosaurer. I motsetning til Dinosauria, refererer denne gruppen til alle dyr som er mer i slekt med fugler enn med krokodiller. Det betyr at gruppe i tillegg til dinosaurene omfatter en del primitive archosaurer (såk Thecodonter), trolig flyveøgler og primitive fugler som "Archaeopteryx", "Hesperiornis" og "Confuciusornis". Stam-mammalia vil i større grad falle sammen med Synapsida slik det tradisjonelt har blitt definert. Problemer med bruken av begrepene. Selv om begrepene krongruppe og pangruppe i seg selv ikke er problematiske, kan bruken av dem slik Lauterbach foreslo skape problemer. De mest kjente gruppene av organismer, slik som pattedyr, fugler, amnioter etc er fra før av definert ved hjelp av fysiske egenskaper, ofte detaljer i skjelettet som kan finnes hos fossiler av deres respektive forfedre. Ved å bruke etablerte navn som Mammalia (pattedyr) som et synonym for krongruppen Mammalia, får gruppen et litt annet innhold av fossile grupper enn ved å bruke den alminnelige definisjonen. Kron-Mammalia ekskluderer en del tidlige pattedyr som multituberkulater og de første pattedyrene triconodontene, som representerer sidegreiner på stamtreet fra før de moderne gruppene utviklet seg. Tilsvarende vil for eksempel avgrensningen av amnioter til bare å omfatte krongruppen utelate de første amniotene. Så lenge det arbeides med nålevende arter spiller dette ingen rolle om man bruker navnet om krongrupper. Problemet oppstår når begrepet brukes i paleontologi, der forskere gjerne er opptatt av når og fra hvilke forfedre grupper har oppstått. Bruken av begrepet krongruppe uten å angi forstavelsen kron- har ført til at betydningen av etablerte grupper blir usikre, noe som kan være et vesentlig problem i diskusjon og forståelsen av gruppers tidlige historie. Problemet kan dog løses enkelt ved at man husker å alltid tilføye forstavelsen kron- (og eventuelt pan- og stam-), slik at det ikke oppstår forveksling med gruppene slik de tradisjonelt er definert. Fugler og dinosaurer. Ser man kun på nålevende arter, er krokodillene fuglenes såkalte søstergruppe. Det fins imidlertid mange fossiler som er nærmere beslektet med fugler enn med noen andre nålevende grupper, inkludert krokodillene. De mest kjente av disse er dinosaurene og urfuglen ("Archaeopteryx"). Hvordan avgjør man om disse er fugler eller ikke? Svaret er at det ikke fins noen objektiv måte å avgjøre dette på. Å trekke skillelinjen ved om artene f.eks. hadde fjær til å fly med slik som "Archaeopteryx", er bare én av (potensielt ubegrenset) mange måter å definere «fugl» på (jf. Avialae). De nålevende fuglene (kronegruppen) gis det vitenskapelige navnet Aves. Helheten av alle fugler og fossiler som er nærmere beslektet med dem enn med krokodiller, betegnes så som Pan-Aves. Dinosaurer hører altså til Pan-Aves, men ikke til Aves. Det samme gjelder for urfuglen. Dette løser problemet med hvor man trekker grensen for Aves, men skaper samtidig nye problemer ettersom Aves tradisjonelt har vært definert til å inkludere "Archaeopteryx". Resultatet er at den mest bruke betegnelsen (Aves) nå er definert litt ulikt, avhengig av hvem som bruker begrepet. En sikrere måte å bruke uttrykket er «Kron-Aves» for krongruppen, og «Pan-Aves» for gruppen bestående av dinosaurer og fugler. Det fins imidlertid fossiler i fuglenes kronegruppen også, men disse er nødvendigvis nærmest beslektet med en "del"gruppe av fuglene. Fossile pingviner hører f.eks. med i kronegruppen (Aves) fordi de er nærmere beslektet med nålevende pingviner enn med nålevende alkefugler. De oppstod m.a.o. etter at de nålevende fuglenes siste felles stamart hadde delt seg opp i nye arter. Pattedyr og «pattedyrlignende krypdyr». Det fins flere grupper av såkalte «pattedyrlignende krypdyr» (f.eks. pelycosaurer) som ligner på pattedyr (Mammalia) i noen trekk (f.eks. kjevens bygning), men ikke i andre (f.eks. mangler de patter og pels). En kjent representant er "Dimetrodon". Disse dyrenes nærmeste nålevende slektninger er pattedyr (ikke nålevende krypdyr). Tradisjonelt har det pattedyrliknende krypdyrene blitt klassifisert som krypdyr, eventuelt som en egen klasse. Selv om dette er uomstridt, har kladistikere lenge ønsket å gjøre om på hvordan disse dyrene skulle innordnes systematisk. Ved å ta i bruk pan- og krongrupper kan disse "Dimetrodon" enkelt plasseres. "Dimetrodon" (og andre pattedyrlignende krypdyr) hører til Pan-Mammalia, men ikke til (kronegruppen) Mammalia. Ønsker man å spesifisere bare de pattedyrliknende krypdyrene, kan man bruke begrepet «Stam-Mammalia», som faller ganske nøyaktig sammen med begrepet pattedyrlikende krypdyr. Valsøybrua. Valsøybrua er den lengste av tre bruer som krysser Valsøyfjorden i Halsa kommune i Møre og Romsdal. Brua går fra fastlandet til Valsøya. Den ble åpnet i juni 1993 og er en del av europavei 39. Núath. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Núath et tredekket område i den nordre delen av Beleriand. Det grenset i vest til fjellene som lå nordvest i vest Beleriand sør for Ered Wethrin, og i øst støtte den på Eithel Ivrin, kilden til elva Narog. Også elva Ginglith begynte i denne skogen. Fordi denne skogen ikke dukker opp i boka "Silmarillion" ble den utelatt fra kartet over Beleriand. Junior-VM i sjakk. Junior-VM i sjakk arrangeres for spillere under 20 år (spillerne må være under 20 år per 1. januar det året turneringen arrangeres). Fire vinnere, Boris Spasskij, Anatolij Karpov, Garri Kasparov og Viswanathan Anand har fulgt opp seieren med å bli verdensmester for seniorer. I 1986 ble det innført en separat turnering for kvinner. Askøybrua. Brua sett fra sørøst med Askøy til høyre. Brua sett fra sørvest med Askøy til venstre. Askøybrua er en hengebro fra fastlandet til Askøy i Hordaland. Broen har det lengste brospennet i Norge og var Skandinavias lengste hengebro da den ble bygget. Broen består av to kjørefelt og et fotgjengerfelt. Den har til sammen syv spenn. Den ble åpnet den 12. desember 1992 og er en del av fylkesvei 562. Slutt på innkrevning av bompenger. Den 18. november 2006, nøyaktig klokken 12.00, ble det slutt med innkrevning av bompenger. Etter 22 år med innkrevning av bompenger var det blitt betalt inn 1,2 milliarder kroner til broen. Åtte av disse årene var det forhåndsbompenger på fergen, og de siste 14 årene skjedde innkrevingen ved bomstasjonen på Bergenssiden. Konstruksjonen. Det er Statens vegvesen selv som har stått som hovedprosjekterende av broen. Aas-Jacobsen har hatt ansvaret for prosjekteringen av ståldekket, hengekablene og innfestingen av disse. Hovedspennet består av kassetverrsnitt i stål med en bredde på 15,5 m og en høyde på 3,0 m. Hovedkablene er i stål og består av 21 kabler bundet sammen, 7 stk. i 3 rader. Tårnene, pilarene og tilfartsdelene er bygd i betong. Cynthia Neville. Dr. Cynthia J. Neville er en canadisk historiker med skotsk og engelsk middelalder som hovedfelt. Hun leder historieavdelingen ved Dalhousie University i Halifax. Roman de Fergus. Fergus i manuskript "Ferguut", en tekst avledet til lavtysk fra den opprinnelige romansen.Roman de Fergus er navnet på en arthurisk romanse skrevet på gammelfransk i Skottland på begynnelsen av 1200-tallet av en skribent som kaller seg selv for "Guillaume le Clerc" (= "Vilhelm kontoristen"). Hovedfiguren i romansen er "Fergus", sønn av "Soumilloit" (gælisk "Somhairle"; engelsk "Sorley" eller "Somerled"), en fattig og enkel mann som klatrer opp til å bli ridder under sagnfiguren kong Arthur. Bakgrunn. Hovedfiguren er basert på en historisk faktisk skikkelse, Fergus av Galloway. Romansen har blitt løftet opp av mange litteraturforskere for dens meget sofistikerte bruk av parodi, delvis rettet mot hele sjangeren med arthuriske romanser. Det har blitt foreslått av tidligere litteraturforskere som Dominicia Legge at arbeidet ble skrevet under støtte av Alan av Galloway, men dette forslaget er blitt forkastet av andre av flere grunner, blant annet fordi romansens satire over Fergus, den berømte forfaderen til Alan. Nylig har det blitt foreslått av D.D.R. Owen at den ble skrevet for å underholde Vilhelm I av Skottlands hoff, og at forfatteren er ingen annen enn William Malveisin, en kongelig kontorist som klatret i posisjoner til både biskop av Glasgow og St. Andrews. Forskerne har også merket seg romansens utstrakte geografikunnskap om sydlige Skottland som har blitt gjengitt på en troverdig måte og står i kontrast til de andre verker i denne sjangeren som geografisk sett er ofte vage og urealistiske. Noen forskere mener at satiren er rettet mot det innfødte skotske samfunnet. Soumilloit er rik nok til å eie en festning, men han er født i en lavere klasse og at festningen er bygget opp av tre og ikke stein. Hans sønn Fergus arbeider på gården. Fergus’ karakter er en hindring ved at selv om han er tapper, overtrer han stadig etikettene som det frankofile aristokratiske samfunnet tar for gitt. a>Romansen er det første skrift i ikke-gælisk verdslig litteratur som har overlevd i Skottland, en ære som vanligvis har blitt tilegnet «The Bruce» (eller «The Brus») av John Barbour, skrevet et og et halvt århundre senere på middelengelsk. Romansen har blitt neglisjert i Skottland ettersom litteraturforskerne ikke har vært oppmerksom på det før ganske nylig ved at det har vært oppbevart i ulike versjoner utenfor de britiske øyer og på kontinentale Europa. En annen grunn til at det har blitt oversett er at det ble skrevet på fransk, en litterær språklig tradisjon som døde ut på slutten av høymiddelalderen. Roman de Fergus viser at, til tross for dens skjebne, at fransk kultur blomstret i Skottland under høymiddelalderen. Handling. Fortellingen begynner med en hjortejakt i Carlisle hvor kong Arthur og hans ridder jakter på en stor, hvit hjort som unngår dem inntil Perceval endelig fanger den i Galloway. På dette tidspunkt arbeider Fergus på gården under sin far, ser ridderne og blir inspirert av dem. Fergus overtaler sin far til å skaffe ham en rustning slik at han kan slutte seg til ridderne. Fergus drar på vegen til Carlisle, dreper to banditter underveis og overlever hodene deres til kong Arthur. På hoffet blir han latterliggjort av ridder Kay som utfordrer Fergus til å vise sin verdi blant annet å drepe kongens bitre fiende, Den sorte ridder, og Fergus aksepterer utfordringen. Etter å ha blitt lært riddernes kunst av datteren til den kongelige kammerherre blir Fergus utnevnt til ridder av kong Arthur og får oppmuntring og et sverd fra ridderne Percival og Gawain. Fergus seg deretter på ved og kommer til Liddel Castle hvor han møter festningsherrens datter Galiene for første gang. Hun erklærer sin kjærlighet til ham, men han kan kun love å komme tilbake til henne etter at han har gjort sin oppgave. Etter at han har beseiret Den sorte ridder kommer han tilbake, men da har Galiene forsvunnet og det er da kjærlighetens magi treffer Fergus. Han drar ut på leting etter henne, men forgjeves i et helt år inntil han møter en dverg som forteller at han vil finne sin kjærlighet om han kan få tak i et skjold til en gammel heks i Dunnottar Castle. Inspirert av det nye håpet drar Fergus til Queensferry for å «krysse» fra England til Skottland, men han havner i en diskusjon med fergemennene, overvinner dem alle og blir nødt til å seile over på egen hånd. Da han når Dunnottar dreper han vaktene ved skjoldet og drar tilbake til Lothian. Der blir han fortalt at Galiene er den nye hersker av Lothian, men er beleiret i Roxburgh av en nabokonge. Fergus drar til Roxburgh. På vegen blir han overfalt i bakhold ved Melrose av ektemannen til heksen han hadde beseiret i Dunnottar. Etter å ha vunnet over denne og drar han til Melrose, uvøren ødelegger han hæren og overvinner noen av de største ridderne, men selv ikke det er nok til å ende beleiringen. Kong Arthur arrangerer en ridderturnering for å lokke Fergus tilbake. "Bildet er en moderne rekonstruksjon".Etter en stund sender kongen sin nevø Arthofilaus for å beordre at Galiene overgir festningen, men Galiene nekter og de beslutter at om Galiene kan finne en verdig ridder skal de avgjøre konflikten ved en tvekamp. Galiene angrer hurtig på avtalen ettersom hun hun ikke makter å finne en verdig kandidat blant sine menn. Galiene sender derfor sin ledsager, Arondele, for å be om en kandidat fra Arthur i Carlisle. Arthur har ikke mulighet for skaffe en ettersom alle hans riddere er ut og elter etter Fergus. Uten resultat vender Arondele tilbake til sin herskerinne. På vegen passerer hun Melrose og forteller historien til Fergus før hun drar videre til Roxburgh. Nyheten om at Arondele ikke maktet å fullføre sin oppgave gjør Galiene ulykkelig ettersom tvekampen må skje den påfølgende dagen. Når tiden er inne er Galiene klar til å kaste seg ut fra festningens høyeste tårn, men der ser hun et skinnende skjold i horisonten. Den mystiske ridderen slakter Arthofilaus, og kongen gir opp sitt krav på Lothian. Det er da som Galiene lærer identiteten til ridderen, hennes tapte kjærlighet Fergus, men Fergus har allerede forlatt området. Tilbake i Carlisle hører kong Arthur om hendelsene og benåder den slagne kongen. Arthur beslutter personlig å dra ut for å lete etter Fergus, men Gawain mener han har en bedre sjanse til å finne ham om kongen er vert for en ridderturnering. Turneringen blir arrangert ved Jedburgh og prisen er ikke mindre enn dronning Galiene og hennes kongerike. I løpet av den ukelange turneringen er Fergus uovervinnelig, og overvinner blant andre Kay, Lancelot og Den sorte ridder. Deretter blir Fergus og Galiene forent i ekteskap og Fergus blir konge av Lothian. Roman van Ferguut. På slutten av 1200-tallet var romansen oversatt og tilpasset lavtysk språk. Den første delen ble oversatt fra fransk rimelig nøyaktig, men andre del, muligens av en annen oversetter, er mye mer omtrentlig oversatt. "Roman van Ferguut" har i dag en utstrakt berømmelse som en hollandsk og flamsk klassiker, mye mer berømt enn "Roman de Fergus" har i Skottland og Frankrike. Den hollandske utgaven har siden blitt oversatt til engelsk av en amerikansk forsker. Prison Break. "Prison Break" var en amerikansk TV-serie som hadde premiere på Fox 29. august 2005. Serien ble skapt av Paul Scheuring, og sesong 1 ble filmet på Joliet Prison i Illinois. "Prison Break" var opprinnelig en serie på kun 13 episoder, men på grunn av den store suksessen ble den forlenget til en full sesong. De første 13 episodene gikk fra 29. august til november 2005 på Fox. De ni gjenværende episodene gikk på amerikansk fjernsyn fra mars til mai 2006. Sesong 2 gikk på TV i USA fra 21. august 2006-2. april 2007. I Norge sendtes serien på TV3 torsdager klokken 21.30. Handling. Michael Scofield er ingeniør og regnes som geni. Broren hans, Lincoln Burrows, er uskyldig dømt til døden for drapet på visepresidentens bror. I begynnelsen er det kun Michael som tror på hans uskyld, så han lager en plan for å redde broren. Etter fire måneders arbeid får han tatovert fengselets blueprint «kryptert» på kroppen. Han har planlagt alt ned til den minste detalj. Michael begår et væpnet bankran for å komme seg inn til fengselet der broren sitter. Han lykkes i det, og sammen med en gjeng andre innsatte forsøker de å rømme fra fengselet sammen med Lincoln, som sitter på "death row". Sesong 1. Sesong 1 handler om Michaels forsøk på å befri broren Lincoln fra Fox River, hvor han sitter på «death row» (fengselsavdelig for de dødsdømte) etter å ha blitt dømt for drapet på Terrence Steadman, visepresidentens bror. Etter nøye planlegging får Michael satt seg selv inn i det samme fengselet, noe som skjer ved at han begår et væpnet bankran. Michael jobber som bygningsingeniør, og har tilgang til tegningene over Fox River. Han stjeler dem, Og disse får han tatovert inn på overkroppen, siden han ikke kan ta med seg noen eiendeler inn i fengselet. Han har også gjort nøye research før han blir satt inn, slik at han vet hvilke fanger som kan hjelpe han og broren med å rømme. Det dukker opp uforusette hindringer underveis, men etter et mislykket rømningsforsøk, lykkes det ham å få seg selv, Lincoln og seks andre ut av fengselet. Flyet som de skulle bruke til å komme seg vekk flyr avsted uten dem ombord, fordi de ikke rekker tidsfristen. Etter hvert finner Lincolns advokat ut at Terrence Steadman er i live og lever i skjul. Hun oppdager også at det var en konspirasjon som fikk Lincoln i fengsel. Det viser seg at det er visepresidenten og en organisasjon kalt «The Company» som står bak alt. Sesong 2. Sesong 2 begynner der Sesong 1 sluttet, med Michael, Lincoln og deres medfangers flukt fra staten. Michael har en plan som tar dem mot Panama, og også i denne sammenheng bruker han tatoveringene sine for å finne fram. Etter at Sara Tancredi hjalp dem med å rømme fra Fox River, får hun et sammenbrudd. Hun blir tiltalt for å ha hjulpet fangene med å rømme, og hun blir også tvunget til å gå i gruppeterapi. Her møter hun en av mennene som jobber for «The Company», og han ønsker å bruke henne for å få tak i Michael og Lincoln. Det blir etter hvert viktig for Michael å komme i kontakt med Sara for å vite at hun har det bra. Da det viser seg at hun sitter med viktig informasjon, blir hennes liv satt i fare, og hun vurderer om hun skal rømme med Michael og Lincoln. FBI-agenten Alexander Mahone begynner sammen med et team av FBI-agenter for å fange rømlingene. Etter hvert viser det seg at Mahone jobber for " The Company" og dreper alle rømlingene han klarer å fange i tilfelle Michael har fortalt dem noe om konspirasjonen Sesong 3. Sesong 3 begynner der sesong 2 slutter. Hovedpersonene er i Panama. Michael, Mahone, Bellick og T-Bag sitter inne i Sona, et fengsel som styres av fangene. Lincoln, som desperat prøver å få Michael ut, blir kontaktet av «The Company». De har tatt Sara og LJ til fange og vil drepe dem med mindre Michael bryter ut en av medfangene sine, James Whistler, i løpet av en uke. Etter et mislykket redningsforsøk, får Lincoln Saras hode tilsendt i en eske. Selv etter dette må Michael bryte Whisler ut av Sona, og flere henger seg på. På grunn av «Writers' Strike» som pågikk i USA i 2007 og 2008 ble kun 13 av 22 episoder produsert. Sesong 4. Michael skal ta hevn for Saras død. Det viser seg etterhvert at Sara ikke ble drept, men er i live. Både Michael, Lincoln og Sucre havner i problemer, men agent Donald Self samler Michael, Lincoln, Sara, Sucre, Mahone, Bellick og Roland (hacker, ny karakter) for å gjøre et oppdrag for ham. Oppdraget går ut på å tillintetgjøre «The Company» og få tak i 6 minnebrikker ved navn «Scylla». Dersom de klarer dette skal Self ordne det slik at de kan leve et normalt liv. Når de får tak i «Scylla» overleverer de denne til agent Self, hvorpå de finner ut at Self kun har brukt dem for å få tak i «Scylla». Agent Self allierer seg med T-Bag og bruker Gretchen til å få solgt «Scylla». «The Company» fanger Michael og gir han hjerneoperasjonen han trenger for å holdes i live i bytte mot at Lincoln stjeler «Scylla» tilbake til «The Company». Etterhvert klarer Michael og Lincoln å få tak i «Scylla» og gir det til UN. De to, Sucre, Mahone, Sara, C-Note får navnene sine renvasket og kan leve livene sine normalt. T-Bag blir sendt tilbake til Fox River. Mot slutten av siste episode går Michael og Sara på en strand, og Michael får symptoner på hjernesvulsten igjen. Fire år etter, møtes Sara, Lincoln, Sucre og Mahone fremfor graven til Michael. Han har da dødd av hjernesvulsten han visstnok ikke ble kvitt etter operasjonen. Sønnen til Michael og Sara legger en blomster på graven, og Lincoln legger en origami-svane på gravsteinen. Prison Break – "The Final Break" "The Final Break" er to ekstra-episoder som skildrer arrestasjon og fengslingen av Sara Tancredi (Sarah Wayne Callies), som er arrestert for mordet på Christina Scofield. De to episodene forklarer at Michael Scofield ikke døde av hjernesvulsten, men for å redde Sara fra fengselet. De er ment til å bryte opp "løse ender", og episodene vil bli utgitt på DVD og Blu-ray. Malcolm I av Skottland. Malcolm I (Máel Coluim mac Domnaill, død 954) var konge av Skottland fra 943 til sin død. Han var sønn av Donald II, og overtok tronen etter sin fetter Konstantin da denne abdiserte og gikk i kloster. Malcolm viste som prins at han hadde gode lederegenskaper, og hadde en sterk posisjon som konge. Edmund I av England ønsket å alliere seg med ham, og gav fra seg Cumbria, som dengang bestod av Cumberland og deler av Westmorland, i 945. Som motytelse skulle Malcolm forsvare området og bli Edmunds allierte. Dette betydde at Skottland måtte sende militær støtte dersom England ble angrepet av daner fra Northumbria eller nordmenn fra Irland. Edred av England, Edmunds bror og etterfølger, ba om og fikk slik støtte mot Anlaf av Northumberland. Skottene og engelskmennene la området øde og tok folk og kveg med seg. Da vikinger invaderte området senere ledet Malcolm i 949 og 951 styrker mot engelskmennene, og i 954 underla Edred seg de nordlige grevskapene. I 954 gjorde Cellach av Moray opprør. Malcolm drepte Cellach, men falt selv på stedet hvor Fetteresso Castle ble reist av en av Cellachs følgesvenner. Han ble gravlagt på Iona. En alternativ historie forteller at han døde ved Auldearn i Moray, og en legende forteller at graven hans ble funnet på Fetteresso i 1822. Krypten det er snakk om er en grav fra bronsealderen som slottet ble reist over, så det er ikke hold i legenden. Malcolm var gift, men hans hustrus navn er ikke kjent. Hans sønn ble senere konge under navnet Kenneth II. Malcolm 01 Sliul. En sliul, også kalt sliel, tust og slegel, er et gammelt treskeredskap utformet som et slagverktøy. Tresking er navn for det å få kornet skilt fra aksene det vokste på. Den besto av et skaft, litt over meteren langt, og et tykkere trestykke omtrent en tredel så stort. De ble hengt sammen i en ende med en snor. Ved å svinge skaftet over hodet og ned, ga en sliulen fart og kraft til å dunke løs kornet fra nekene som var lagt fram. Sliuler var i bruk fram til det ble mulig å lage enkle treskemaskiner drevet for hånd til å gjøre jobben, det vil si til forbi midten av 1800-tallet. Navnet "sliul" henger sammen med verbet «å slå». Thomas Owen Clancy. Dr. Thomas Owen Clancy er professor i historie ved University of Glasgow i Skottland, hvor han leder avdelingen for gælisk historie. Han er også redaktør for "The Innes Review", tidsskriftet til Scottish Catholic Historical Association. Clancys hovedarbeidsområder er utviklingen av kristendommen i Skottland i tidlig middelalder, skotsk poesi fra samme periode, gæliske, spesielt kristne, fortellinger fra middelalderen, skotske stedsnavn og helgendedikasjoner, walisiske fortellinger fra middelalderen og briter i de nordlige områdene. Hans far, Joseph P. Clancy, er kjent som en av de fremste oversetterne av walisisk litteratur. Clancy, Thomas Hadelandshøgda. Hadelandshøgda er en ås mellom åsen Skinnskattberget og vannet Store Sandungen. Åsen ligger på 495 moh. på grensen mellom Oslo og Lunner kommune. Dauvit Broun. Dr. Dauvit Broun (David Brown) (født 1961) er en skotsk historiker ved University of Glasgow. Brown arbeider hovedsakelig med skotske og keltiske middelalderstudier. G.W.S. Barrow. Dr. Geoffrey W.S. Barrow er en britisk historiker. Han er professor emeritus ved University of Edinburgh i Skottland. Barrow fikk sin utdannelse ved St Edward's School i Oxford og Inverness Royal Academy. Fra 1961 til 1974 var han professor i middelalderhistorie ved University of Newcastle upon Tyne. Deretter var han professor i skotsk historie ved University of St Andrews fra 1974 til 1979 og "Sir William Fraser Professor" i skotsk historie og paleografi ved University of Edinburgh frem til han gikk av med pensjon. Hans hovedarbeidsfelt har vært Skottlands historie, spesielt 11. til 14. århundre men også tidligere og senere perioder. Han regnes som en av de fremste forskerne innen skotsk stedsnavnanalyse. Barrow, G Richard Oram. Dr. Richard Oram er en britisk historiker. Han er professor ved University of Stirling, og arbeider hovedsakelig med skotsk middelalderhistorie. Oram, Richard BMW Klassiker klubb Norge. BMW Klassiker klubb Norge er en klubb for eiere og interesserte av klassiske BMW'er. Peter Heather. Dr. Peter Heather er en britisk historiker, knyttet til Worcester College ved University of Oxford. Hans hovedarbeidsfelt er senantikken men han er også kjent for sine studier av middelalderen og underviser i moderne historie. Heather, Peter MacAlpins forræderi. MacAlpins forræderi er en middelaldersk myte som forsøker å forklare hvorfor det piktiske språk og kultur ble erstattet av skotsk-gælisk språk og kultur på 800-tallet og 900-tallet. Myten forteller om det påståtte mordet på Oictavias (Piktland) adel i oldtidens nordlige Britannia (det som er dagens Skottland). Kenneth MacAlphins mor stammet sannsynligvis fra det kongelige huset av Fortriu og hans onkel til hans stamfar, Alpin II av pikterne, hadde regjert som pikternes konge inntil han ble avsatt av Óengus I av pikterne i år 728 e.Kr. Kenneth MacAlpin var derfor en av flere adelige som hadde et krav til tronen til pikterne og skottene. Kildene til de fakta om hvordan Kenneth MacAlpin ble konge over pikterne og skottene er svært få og tvilsomme. To slike kilder, "Bercháns profeti", og "De Instructione Principus", slår fast at i 841 angrep MacAlpin restene av den piktiske hæren og beseiret den. MacAlpin inviterte deretter den piktiske kongen, Drest, og de øvrige piktiske adelskapet til Scone for å avgjøre spørsmålet om Dál Riatas frihet eller MacAlphins krav til Dál Riatas krone. I møte med nylige seirerike MacAlpin i sør og den ødelagte hærstyrken i nord møtte Drest og alle de andre som hadde krav på den piktiske tronen fra de syv kongelige husene til møtet i Scone. Legenden vil ha til at skotten kom med våpene skjult til Scone og deretter slaktet ned og drepte Drest og de andre adelige. Det er Giraldus Cambrensis (eller Gerald av Wales) i "De Instructione Principus" som har skrevet ned om hvordan en stor festmiddag ble holdt i Scone, og hvordan den piktiske kongen og hans adelige ble gitt sterke drikker og de ble ganske fulle. Da pikterne var fulle nok skal skottene ha dratt vekk bolter fra benkene slik at pikterne ble fanget i skjulte gravhull under benkene, og i tillegg var det skarpe spyd stikkende opp av gravene slik at de fallende pikterne ble spiddet til døde. Etter denne hendelsen, sies det, ble Kenneth MacAlpin konge over begge kongeriker, kunngjorde at han på morssiden hadde krav på tronen til Pictavia og arvet Dál Riada fra sin far. Han smeltet sammen de to rikene til ett rike under navnet Alba. Rachael Scdoris. Rachael Scdoris (født 1. februar 1985 i Bend, Oregon er en amerikansk hundekjører fra Oregon, USA. Scdoris, som er praktisk talt blind, har en sjelden øyesykdom (congenital achromatopsia) som gjør at hun er nærsynt, langsynt og fargeblind. Biografi. Hun startet med hundekjøring som elleveåring i 1996, og deltok i sitt første hundeløp i 1997. Fire år senere blir hun med sine 16 år den yngste som fullfører The International Rocky Mountain Stage Stop Sled Dog Race. Hun er også den første blinde personen som gjennomfører dette løpet. Etter å ha fått avslag to ganger på søknaden om å delta i Iditarod bestemmer hun seg i september 2003 for å møte komiteen som godkjenner deltagere til dette hundeløpet. På dette møtet i Anchorage, Alaska får hun tillatelse til å delta i på visse betingelser. Hun må bruke et radiosamband med sin ledsager, og hun må gjennomføre noen kvalifiseringsrenn. I februar 2004 blir hun nummer 11 i et hundesledløp på ca 560 km i Montana, mens hun i måneden etter havner på 6. plass i et 644 km langt hundesledeløp i Minnesota. Rachael Scdoris var dermed kvalifisert til Iditarod 2005. Etter å ha kjørt over 1100 km i Iditarod 2005 brøt hun ved sjekkpunktet Eagle Island etter at hundene hennes var blitt syke. Året etter stod hun igjen på startstreken sammen med ledsageren Tim Osmar, og lørdag den 18. mars 2006 kom hun til Nome som nummer 57 i Iditarod 2006. Hun er den første blinde personen som har fullført dette hundesledeløpet. Magne Simonsen. Magne Simonsen (født 13. juli 1988) er en norsk fotballspiller. Han spiller for Molde Fotballklubb, hvor han ble seriemester i 2011. Han er oppvokst i Slemmestad. Simonsen spilte for Fotballklubben Lyn før han gikk til Molde i vinterpausen 2009/10. Mødalen. Mødalen, populært kalt Negerlandsbyen, ligger på Kvamskogen i Kvam herad i Hordaland. Stedet er et gammelt stølsområde og skieldorado for folk i Hordaland. Dette er Bergens store utfartsted spesielt vinterstid. Hvileplass før oppstigningen til Tveitakvitingen 1299 meter over havet. Kallenavnet «Negerlandsbyen» oppstod fordi vinterbleke bergensere ble så solbrune her. TIHLDE. TIHLDE (Trondheim Ingeniørhøgskoles Linjeforening for Dannede EDB'ere) er linjeforeningen for studentene ved AITeL, HiST. TIHLDE ble stiftet 16. april 1993, med formål å fremme det sosiale og faglige tilbudet ved EDB-avdelingen ved TIH (nå HiST/ AITeL). Mye har skjedd siden da, men dette er fortsatt TIHLDEs mål. Alle studenter og ansatte på HiST/AITeL kan bli medlem, men opptaket skjer kun på innmeldingsseremonien i begynnelsen av hvert skoleår. TIHLDE er en ikke-profitabel og politisk nøytral organisasjon som baserer seg på frivillig engasjement fra studenter, for studenter. I tillegg til hovedstyret (HS), har TIHLDE pr idag 3 undergrupper: drift, orakel og sosialen. Arbeidsutvalget (AU) står for den daglige driften av TIHLDE, men beslutninger blir tatt i HS, som består av AU og lederne for undergruppene. Større beslutninger krever et åpent allmøte, hvor alle medlemmer har stemmerett. Lov- og regelendringer skjer på generalforsamlinger som blir holdt to ganger i året. Portman Road. Portman Road er et fotballstadion i Ipswich, England og hjemmebanen til fotballklubben Ipswich Town FC. Portman Road ble åpnet i 1884 og har en kapasitet på 30 300 sitteplasser. Publikumsrekorden er på 38 010 tilskuere, fra kampen mot Leeds United FC i sjette runde i FA-cupen den 8. mars 1975. Spissøybrua. Spissøybrua er en bjelkebro som krysser Gassasundet mellom Spissøya og Klungervika på Bømlo i Hordaland. Brua er en del av Trekantsambandet, som forbinder Bømlo og Stord med fastlandet. Spissøybrua er 283 meter lang, og seilingshøyden er 7 meter. Brua ble åpnet den 27. desember 2000. Ventelo. Ventelo er en norsk teleoperatør og leverandør av telekommunikasjonstjenester. Selskapet er eid av investeringsselskapet EQT, etter at de tidligere eierne Eidsiva Energi, Lyse Energi, Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap, Agder Energi, Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og Troms Kraft solgte selskapet i februar 2012. Selskapet har kommunisert at telefonivirksomhet vil bli videreført under merkevarenavnet Ventelo, mens datakomvirksomheten vil bli videreført under merkevarenavnet Broadnet. Selskapet er idag hovedutfordrer til Telenor på faste datakom-tjenester i Norge. Broadnet har ca. 60 000 bredbåndskunder. Historie. Ventelo ble etablert i Kristiansand i 2001. I 2005 kjøpte selskapet opp Catch Communications, som like før dette hadde kjøpt BlueCom. I 2006 ble det kjent at ekteparet Camilla Eek Clauson og Conrad Johan Clauson med familie kontrollerte selskapet, og i slutten av 2007 ble den norske virksomheten kjøpt av Bredbåndsalliansen. Bredbåndsalliansen eide fra tidligere halvparten av teleselskapet BaneTele. Etter at Næringsdepartementet solgte sin andel til Bredbåndsalliansen i 2009, ble Ventelo og BaneTele slått sammen. Investeringsfondet EQT inngikk avtale med de tidligere eierne om å overta Ventelo i desember 2011. Transaksjonen ble gjennomført i februar 2012. Selskapet kommuniserte i mars 2012 at selskapet vil bli delt i en virksomhet knyttet til datakommunikasjon og en knyttet til telefoni. Merkevarenavnet Broadnet vil bli brukt for datakom-delen, og telefoni-delen vil bli videreført under merkevarenavnet Ventelo. Broadnet vil bli reorganisert med InFiber, som også er eid av EQT. Ledelse. Anders Igel er administrerende direktør i Ventelo AS, mens Gunnar Asp er styreleder. Økonomi. Ventelo og Broadnet er i dag en av Norges ledende leverandører av komplette telefoni-, mobil-, internett- og datacomjenester til privat- og bedriftsmarkedet. Ventelo AS omsatte for 1,8 milliarder kroner i 2010. Ventelo konsern omsatte for ca. 2,6 milliarder kroner. Produkter og tjenester. Ventelo og Broadnet leverer tjenester innen mobiltelefoni, fasttelefoni, IP-telefoni og internett. Selskapet satser på operatør- og bedriftsmarkedet. Sletta kirke. Sletta kirke er en betegnelse som brukes på alle de tre kirkene som har stått på dette kirkestedet nord på øya Frøya i Sør-Trøndelag. Kirkestedet flyttet hit fra Sula i 1755. 1755 - 1880. Den første kirka på Sletta ble bygd i 1755 og vigslet den 4. september 1755 av biskop Frederik Nannestad. 1880 - 1984. Bygningen ble utbygd i 1880 til en av landets største trekirker med nesten 1000 sitteplasser. Den ble vigslet 30. september 1880 av biskop Andreas Grimelund. Sletta kirke brant ned til grunnen 8. juni 1984. 1990 -. Etter brannen ble det stor debatt om byggingen av ny kirke, ikke om den skulle bygges, men hvor. Fem forslag i tillegg til det eksisterende kirkestedet ble lansert: Stølan, Hellesvik, Sistranda v/herredshuset, Sistranda v/internatet og Nordhammervik. Det endte med at kirka ble bygd der den gamle stod. Den ble tegnet av Østbys kirketegning og byggearbeidet tok til våren 1988 og tok halvannet år. Kirka ble vigslet 21. oktober 1990 av biskop Kristen Kyrre Bremer. Nye Sletta kirke er en moderne arbeidskirke med stort, lyst kirkerom med vakkert sidealter og sakristi. Kirkerommet er adskilt fra menighetssalen med skyvedører, slik at kirkerommet kan utvides til å romme 450 sitteplasser. Kirka har garderobe, toaletter, kjøkken og peisestue. I kjelleren er det flere rom, som blant annet er blitt brukt av søndagsskolen. Orgelet er bygget av Gunnar Fabricius Husted Orgelbyggeri i Fredensborg i Danmark. Det har 20 stemmer. Klaviaturene: Manualomfang C – g´´´, 2x56 tangenter og pedaler C-f´ bestående av 30 tangenter. Orgelhuset er utført i massivt filippinsk mahognitre. Sandstad kirke. Sandstad kirke ligger ved Sandstad på Hitra i Sør-Trøndelag og ble innviet 11. juli 1888. Tegningene som ble benyttet ved kirkebyggingen er de samme som ble benyttet da Hallaren kirke på Frøya ble satt opp sju år tidligere. Kirka ble bygget på en tomt fra gården Sandstad, og med kirka ble bygdas kultursentrum flyttet hit. I 1909 ble fylkesvegen mellom Børøysund og Hamn åpnet, noe som gjorde landverts forbindelse enklere, blant annet til kirka, og det ble vanligere å ta seg dit med hest og karjol. Andre uten hest eller veg måtte fremdeles ro. På kirkegården i tilknytning til kirka er det reist en støtte til minne om lokale krigsseilere. Nordbotn kapell. Nordbotn kapell ligger ved Nordbotn på Fjellværsøya i Hitra i Sør-Trøndelag og ble innviet i 1900. Forsnes kapell. Forsnes kapell ligger ved Forsnes på Hitra i Sør-Trøndelag. Dagens kapell ble reist i 1935 etter at Kvenvær gamle kirke ble flyttet fra holmen Hakkbuan ved Kvenvær til Forsnes. Med noen få unntak er bygningen stort sett lik den gamle Kvenværkirka. Oppføring av kapellet på Forsnes. Nye Kvenvær kirke ble innviet 9. desember 1909. Den gamle kirken på Hakkbuan, som for lengst var blitt for liten for sognet, gikk da ut av bruk. Allerede under arbeidet med å planlegge den nye Kvenvær-kirka hadde diskusjonene om flytting av gammelkirka til Forsnes startet. De første vedtatte byggeplanene forelå i 1912, statlig tilskudd til flyttingen ble bevilliget i 1919. Endelig avgjørelse i flyttesaken kom imidlertid ikke før i 1934. Før rivningen ble det søndag 23. september 1934 holdt en minnegudstjeneste i kirken på Hakkbuan, som da ikke hadde vært i bruk på 32 år. Den gjenreiste kirken med 164 sitteplasser ble vigslet som Forsnes kapell 17. oktober 1935. Kirken på Hakkbuan. Før den kirken som senere ble flyttet fra Hakkbuan til Forsnes, hadde det på Hakkbuan stått et kapell fra 1500-tallet. Denne ble rammet av lynnedslag og brant ned 20. juli 1756. Kirken som er omtalt i denne artikkelen ble reist på samme sted og innviet i 1763. Kirkebygget slik det stod ferdig i 1763 var oppført av rundtømmer, uten tårn og sakresti. Kirken hadde 80 sitteplasser. Senere ble den tilbygget med galleri. På 1800-tallet ble kirkeskipet forlenget, tårn bygget og galleriet utvidet. Etter de siste utvidelsene i 1876 hadde kirken 170 sitteplasser. Kvenvær kirke. Kvenvær kirke ligger ved Kvenvær på Hitra i Sør-Trøndelag og ble innviet 9. desember 1909. Beslutningen om byggingen ble gjort ved kgl.res. 14. mars 1908 og kirka er byggd på gården Steine. Kirken erstattet Kvenvær gamle kirke på kirkestedet Hakkbuan på øya Hakkebuøya øst for Kvenvær, fra midt på 1400-tallet, og som ble revet i 1934, flyttet og gjenoppført som Forsnes kapell. Hitra kirke. Hitra kirke ligger på Melandsjø på Hitra i Sør-Trøndelag og ble innviet den 15. desember 1927. Kirken er bygget i lokal stein på en kvadratisk grunnplan, med et midstående klokketårn med kobberkuppel kronet med kors. Hitra kirke på Melandsjø ble bygd for å erstatte den gamle hovedkirken for Hitra prestegjeld, Dolm kirke, etter at denne brant ned natt til 3. februar 1920. Kirken skulle være sognekirke for Hitra sogn (tilsvarende daværende Hitra gamle kommune) og hovedkirke for prestegjeldet, som omfatter sognene Hitra, Fillan, Sandstad og Kvenvær. Restaurering og bevaring av Dolm kirke var et av hovedargumentene som ble framført for at den nye hovedkirken ikke kunne oppføres på ruinene etter denne. Før byggestart ble vedtatt, utviklet det seg imidlertid en klassisk lokaliseringsstrid. Hitra herredsstyre – som, ble det senere påpekt, hadde få representanter fra Dolm – vedtok 10. februar 1920 at den nye kirken måtte reises i området Hopsjø–Melandsjø. Fem dager senere, den 15. februar, sendte et folkemøte av alle stemmebrettigede på Dolm en protest til fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Herredsstyret fastholdt imidlertid sitt vedtak, og søknad om å bygge kirken på det stedet det den nå står ble sendt til Kirkedepartementet den 17. februar 1920. Tillatelse til å bygge ny hovedkirke ble gitt ved kongelig resolusjon 23. november 1923, på betingelse av at Hitra kommune påtok seg ansvaret for vedlikehold av kirkeruinene på Dolm. Kirken ble bygget etter tegninger av arkitekt Claus Hjelte, uten at det ble utlyst arkitektkonkurranse. Byggekostnadene beløp seg til kroner 84 000, mot budsjettert kroner 75 000. Kroner 20 000 av byggesummen ble dekket av Kirkedepartementet. Dolm kirke. Dolm kirke er det eldste eksisterende byggverk på Hitra i Sør-Trøndelag. Kirka er opprinnelig fra senmiddelalderen og erstattet en eldre og liten stavkirke fra vikingtiden, ca. år 1000, på Undås. Dolm kirke er bygget i romansk stil med rundbuer og tykke steinvegger. Den har vært brannherjet etter lynnedslag og gjenreist igjen fire ganger (1709, 1772, 1848 og 1920). Funn tyder imidlertid på at det har vært flere branner, og at minst en gang har folk brent inne i kirken. Dolm kirke er omgitt av mange legender. Blant annet har det blitt sagt at det hviler en forbannelse over den, at kirken skal brenne hvert hundrede år. Det fortelles også at det spøker på den gamle kirkegården. Fillan kirke. Fillan kirke ligger ved Fillan på Hitra i Sør-Trøndelag, og ble innviet den 16. september 1789. Kirka er den eldste eksisterende på Hitra og avløste den mindre Vår Frelsers kirke reist i 1686 da kirkestedet på Hestøya vest for Ulvøya og Ulvan kirke ble flyttet. Noen gjenstander fra Vår Frelsers kirke er bevart, blant annet prekestolen fra 1689 og altertavlen fra 1691. Den gamle altertavlen forestiller et syn av den blødende Kristus som kong Christian IV skal ha hatt i 1625. Den gamle altertavlen lå lenge på kirkeloftet, men ble i 1927 innrammet og hengt opp. Kirkens nye altertavle er fra 1880. Fillan kirke har en lukket veggstol i samme høyde som galleriet. Dette er "Ansnesstolen", bekostet av en rik familie fra Ansnes og sannsynligvis oppsatt da kirken ble bygget. Etter tradisjonen kan bare folk fra Ansnes sitte i denne veggstolen. Det eksisterende galleriet ble ikke satt opp før mot slutten av 1800-tallet. I 1880 og 1890-åra ble Fillan kirkegård avlastet da det ble anlagt kirkegårder på Sandstad og på Nordbotn. Innhitterværingene fikk egen kirke i 1888 da Sandstad kirke ble bygd. På kirkegården ved Fillan kirke ble det i 1979 reist en bauta til minne om fiskere som er kommet bort på havet. På bautaen står det skrevet opp 62 navn. Froan kapell. Froan kapell ligger på Sauøy i Froan i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Det stod ferdig i 1904 og ble bygd grunnet den lange reisetiden til Sletta kirke på Frøya, nærmere tre mil tildels over åpent hav. Byggekomiteen ble ledet av væreier og grosserer Tobias Ulrik Borthen som også gav fri grunn til kapellet nord for den gamle Borthen-residensen på Sauøya. Fru Nina Borthen var en av ildsjelene i arbeidet med å samle inn penger til bygginga. Froan kapell ble innvidd av prost Aarvold den 27. september 1904. Kapellet fikk fem gudstjenester hvert år og fra 1906 også konfirmasjon. Kapellet er bygget som en langskipkirke av tre i sveitserstil med tårn, med klare innslag av nasjonalromatikk og dragestil. Buen over vinduene er kopi av glugger i Urnes stavkirke. Døpefonten er av kleberstein og har utsmykning av ornamentikk som er kopier av 1100-talls ornamenter i Nidarosdomens nordskip. Stol og bord i koret i ren dragestil. Orgelet er et ordinært husorgel. Det er satt på kasse med løse, falske piper oppe på orgelet. I forbindelse med 100 års jubileet i 2004 ble kapellet restaurert. Måøy kapell. Måøy kapell ligger på Måøya i Mausund i Frøya i Sør-Trøndelag og ble opprinnelig konstruert i en rektangulær form som bedehus i 1939. Bygningen ble bygd ut og innviet til kapell i 1975. Byggverket er i tre og har 250 sitteplasser. Sula kapell. Sula kapell står på Sula i Sør-Trøndelag på det som er Frøyas eldste kirkested trolig fra 1400-tallet. I 1755 ble kirken flyttet til Sletta på Frøya. Sula fikk på ny et gudshus i 1925 da det ble bygd et kapell på den gamle kirketomta. En lokal, sjøllært mann, Martin Pettersen, hadde tegna kapellet og hadde tilsyn med bygginga. Det er et kombinert kapell og forsamlingshus. I vestenden er et tilbygg i to etasjer, med forsamlingssal i andre etasje. Selve kapellet har 200 sitteplasser. Hallaren kirke. Hallaren kirke ligger på Storhallaren i Frøya i Sør-Trøndelag og ble innviet i 1881. Bygningen er en langkirke i tre fra med 400 sitteplasser. Koret er i østenden, og tårn og hovedinngang i vest. Kirken er tegnet av samme arkitekt som gamle Sletta kirke, Johannes H. Nissen. Sandstad kirke på Hitra ble sju år senere bygd etter de samme tegningene som Hallaren kirke. Veggene er av laftet tømmer, utvendig bordkledd og innvendig panelt. Den har ikke noen bærende søyler innvendig så det er bare langveggene med sine strekkfisker som bærer det tunge skifertaket. I koret er det foruten alter og alterring en innebygget klokkerstol på sørsiden. På østveggen i koret er det høyt oppe et femfags vindu med farget glass i rødt og blått. Ved senere restaurering ble det innvendig dekket med fem malerier. På sidene av koret er det to tilbygg – sakristi – med hver sin inngang. Det mot nord er for presten og det søndre for mødre med dåpsbarn. Vanlig betegnelse har vært «skrifthuset» og «barnhuset». I vestenden av kirken er det et galleri som også ble utformet med tanke på fremtidig orgel. På hver side av tårnfoten – våpenhuset – er også tilbygg. Det nordre har trapp opp til tårnet og galleriet. Det mot sør har et rom som gjennom tidene har vært brukt til forskjellige formål, først bibliotek, nå toalett. Hallaren kirke er bygget i rundbuestil når det gjelder utforming av kor, vinduer og dører. Orgelet fra 1915 har ett manual og pedal og omfatter seks stemmer. Det er av den pneumatiske type, det vil si trykkluft leder impulsene gjennom blyrør fra tangenter og register til pipeseksjonen. Bygget av orgelbygger Lønseth fra Steinkjer. Titran kapell. Titran kapell står på et et gammelt kirkested på Titran i Frøya i Sør-Trøndelag, som ble nedlagt 1780. Bedehuset ble bygd i 1873 etter en lokal pengeinnsamling. Den første skolelæreren på stedet, John A. Widtzø og hans svigerfar, statslosen Peder Olsen Gaarden var primus motor i innsamlings- og planleggingsarbeidet. Bygningen var opprinnelig helt åttekantet og skal være bygget etter modell av kapellet på Seminariet i Klæboe (Klæbu) der Widtzø hadde studert. Tårnet på toppen ble båret av fire søyler (stolper) inne i huset. I 1912 ble bedehuset ombygd til kapell ved at det ble påbygd våpenhus i vestenden og kor med dåps- og prestesakristi på østenden. Ved 50-års markeringen etter Titran-ulykken i 1949 ble det reist en bauta ved kapellet der navnene til de 140 omkomne er inngravert. Malcolm III av Skottland. Malcolm III (skotsk-gælisk Máel Coluim mac Donnchada (født 1031, død 13. november 1093) var konge av Skottland fra 1058 til sin død. Malcolm var eldste sønn av Duncan I. Med Malcolm oppstod Huset Dunkeld, som styrte Skottland fra 1058 til 1286. Hele fire av hans sønner ble konger av Skottland: Duncan II, Edgar, Aleksander I og David I. En femte sønn, Edmund var utpekt til arving og kanskje medkonge sammen med onkelen Donald Bane. Malcolms lange regime som varte i hele 35 år gikk forut for den skotsk-normanniske epoken. "Máel Coluim mac Donnchada" er den gælisk formen fra middelalderen. I de fleste anglifiserte omtaler kalles han Malcolm III, og i senere århundrer brukes også hans kallenavn Canmore som betyr «Store hode» eller «langhals» i henhold til "Orknøyingenes saga". Malcolms kongedømme tilsvarte ikke det samme området som dagens moderne Skottland: de nordlige og vestlige delene av Skottland forble under uavhengig norrøn, norrønt-gælisk og gælisk kontroll, og de områdene som var under kontroll av skotske konger strakte seg ikke ut over de grenser som Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda) hadde satt, før en gang på 1100-tallet. Malcolm III kjempet en rekke kriger mot engelske konger. Grunnen var muligens å erobre det engelske jarledømmet Northumbria. Imidlertid resulterte disse krigene ikke i noen betydelig ekspansjon sørover. Malcolms viktigste bedrift var å fortsette en slektslinje som kom til å styre Skottland for mange år, skjønt hans rolle som «grunnlegger av et dynasti» har mer å gjøre med propagandaen til hans yngste sønn David og hans etterkommere enn med noen historiske realiteter. Malcolms andre hustru, Sankt Margaret av Skottland, ble senere helgenerklært og er Skottlands eneste kongelige helgen. Malcolm selv fikk intet rykte for å være from. Med unntak av klosteret Dunfermline Abbey er han absolutt ikke assosiert med noe betydelig religiøst byggverk eller geistlige reformer. Bakgrunn. Malcolms far Duncan I (Donnchad mac Crínáin) ble konge på slutten av 1034 ved at Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda), hans bestefar på farsiden, døde. I henhold til den skotske kronikøren John av Fordun, hvis redegjørelse var den opprinnelige kilden til i det minste deler av William Shakespeares tragedie "Macbeth", var Malcolms mor en niese til Siward, jarl av Northumbria, men en tidligere kongeliste gir henne det gæliske navn "Suthen", skjønt de to informasjonene trenger ikke nødvendigvis å motsi hverandre da kongelige ofte fikk nye navn ved ekteskap. Duncans regime var ikke preget av suksess, og han ble drept av Macbeth (Mac Bethad mac Findlaích) den 15. august 1040. Selv om Shakespeares drama "Macbeth" presenterer Malcolm som en voksen mann og faren som en gammel en, synes det som om Duncan fortsatt var ung i 1040, og Malcolm og hans bror Donald Bane (Domnall Bán) var kun barn. Malcolms familie gjorde et forsøk på kaste Macbeth i 1045, men Malcolms bestefar Crínán av Dunkeld ble drept i forsøket. I henhold til en alternativ versjon tok Malcolms mor begge sine sønner med i landflyktighet til hoffet til Torfinn Sigurdsson Rike, jarl av Orknøyene, en fiende av Macbeths familie og kanskje en slektning av Duncans familie ved giftemål En engelsk invasjon i 1054 som jarl Siward ledet hadde som mål å sette inn Máel Coluim, «sønn av kongen til kombrianerne (dvs Strathclyde)». Denne Máel Coluim, kanskje en sønn av Owen den skallete, forsvinner fra historien etter denne korte omtalen, men har blitt forvekslet med kong Malcolm III. I 1057 rapporterte flere krøniker at Macbeth døde for Malcolms hånd den 15. august 1057 ved Lumphanan i Aberdeenshire. Macbeth ble etterfulgt av sin stesønn Lulach som ble kronet ved Scone, sannsynligvis den 8. september 1057. Lulach ble deretter drept av Malcolm «ved forræderi» i nærheten av Huntly den 23. april 1058. Etter dette ble Malcolm konge, kanskje innviet den 25. april 1058, skjønt det er kun John av Fordun som rapporterer dette Malcolm og Ingebjørg. Om den normanniske kronikøren Orderic Vitalis kan stoles på var en av Malcolms første handlinger som konge å reise sørover til hoffet til Edvard Bekjenneren i 1059 for å arrangere et ekteskap med dennes slektning Margaret som hadde kommet til England to år tidligere fra Ungarn. Om det er riktig at han besøkte det engelske hoffet var han den første regjerende skotske monark som så gjorde på mer enn 80 år. Om en ekteskapskontrakt ble inngått i 1059 er den ikke blitt bevart, og dette kan forklare den skotske invasjonen i Northumbria i 1061 da Lindisfarne ble plyndret. Likeledes, Malcolms hærtokt i Northumbria kan ha vært relatert til det bestridte «kongedømmet til kombrianerne», reetablert av jarl Siward i 1054, som kom under Malcolms kontroll i 1070. "Orknøyingenes saga" forteller at Malcolm giftet seg med Ingebjørg Finnsdatter (i engelske kilder forvansket til «Ingibiorg»), enken til jarl Torfinn Sigurdsson Rike, en datter av Finn Arnesson og som vokste opp på Austrått. Selv om det er antatt at Ingebjørg døde kort tid før år 1070 er det også mulig at hun døde mye tidligere, en gang rundt 1058. "Orknøyingenes saga" nedtegner at Malcolm og Ingebjørg hadde en sønn, Duncan II (Donnchad mac Maíl Coluim) og som senere ble konge. Noen middelalderske kommentarer som følger William av Malmesbury hevder at Duncan var illegitim, men denne påstanden er propaganda som reflekterer behovet til Malcolms etterkommere med Margaret til å underminere kravene til Duncans etterkommere, klanen Meic Uilleim (MacWilliams). Malcolms sønn Domnall som ble rapportert død i 1085 er ikke nevnt av forfatteren av Orknøyingenes saga. Det er likevel antatt han må ha blitt født av Ingebjørg. Malcolms ekteskap med Ingebjørg sikret ham fred i nord og vest. Snorre Sturlasons "Heimskringla" forteller at hennes far Finn Arnesson hadde vært en rådgiver for kong Harald Hårfagre og, etter at han ble uvenner med Harald, deretter gjort til jarl av Svein Estridsson, konge av Danmark og en uforsonlig fiende av norskekongen, noe som kan ha vært en annen grunn for Malcolm til å inngå ekteskapet. Malcolm kunne nyte et fredfylt forhold til jarlene på Orkneyøyene, styrt i fellesskap av hans stesønner Erlend Torfinnsson og Pål Torfinnsson (1064–1098). "Orknøyingenes saga" forteller også om strid med Norge, men dette er sannsynligvis feilplassert ettersom det er assosiert med Magnus Berrføtt som ble konge av Norge først i 1093, det samme året som Malcolm døde. Malcolm og Margaret. a>, hennes grandonkel, skjønt våpenskjoldet ble faktisk funnet opp på slutten av senmiddelalderen. Selv om Malcolm hadde gitt tilfluktssted for Toste Godwinson da northumbrianerne drev ham ut var ikke Malcolm direkte involvert i den skjebnetunge invasjonen av England som Harald Hardråde og Toste gjorde i 1066, som til tross for innledende suksess endte det med nederlag og død i slaget ved Stamford bru. I 1068 ga Malcolm asyl til en gruppe angelsaksiske flyktninger som rømte fra Vilhelm Erobreren, blant dem Agatha, enke etter Edvard Bekjennerens nevø Edvard den landflyktige og hennes barn: Edgar Ætheling og hans søstre Margaret og Cristina. De ble forfulgt av Cospatric, jarl av Northumbria. De landflyktige ble dog skuffet da de hadde håpet på øyeblikkelig støtte fra skottene. I 1069 dro de landflyktige tilbake til England for å delta i å spre et opprør i nordlige England. Selv om Cospatric og Siwards sønnWaltheof II underkastet seg ved slutten av året, synes ankomsten av en dansk hær under ledelse av Svein Estridsson synes å forsikre at Vilhelms posisjon forble svak. Malcolm besluttet å gå til krig og førte sin hær inn i Cumbria og krysset fjellkjeden Penninene, herjet Teesdale og Cleveland før han igjen vendte nordover, nedlastet med plyndret bytte, til Wearmouth. Der møtte Malcolm Edgar Ætheling og hans familie som ble invitert til reise sammen med ham, noe de takket nei til. Da danskekongen lot seg bli kjøpt av Vilhelm Erobreren og dro tilbake til Danmark, dro også Malcolm tilbake til Skottland. Som represalier sendte Vilhelm Cospatric nordover for å herje Skottland gjennom Cumbria. Til gjengjeld herjet den skotske flåten kysten av Northumbria hvor Cospatrics besittelser var samlet. Senere det samme året, kanskje skipbrudden på sjøvegen til landflyktighet i Europa, kom Edgar og hans familie igjen tilbake til Skottland, denne gangen for å bli. Ved slutten av 1070 hadde Malcolm giftet seg med Edgars søster, den framtidige Sankt Margaret av Skottland. Navngivningen av deres barn representerte et brudd med den skotske tradisjonen for å gi navn til de kongelige med navn som Malcolm, Cináed og Áed. Formålet med å navngi Margarets sønner, Edvard etter hennes far Edvard den landflyktige, Edmund etter hennes bestefar Edmund Jernside, Ethelred etter hennes oldefar Ethelred den rådville og Edgar etter hennes bror eller hennes tippoldefar Edgar den fredsommelige var kanskje også et signal til den angelsaksiske befolkningen i det normanniske England hvor Vilhelm Erobrerens maktgrep var langt fra sikkert. Om det var med tanke på antikkens Aleksander den store som var grunnen for navnet til den framtidige Aleksander I av Skottland, eller etter pave Alexander II er uvisst, tilsvarende om det var den bibelske kong David for den framtidige David I av Skottland, men navnene representerte en anerkjennelse som Vilhelm av Normandie ikke enkelt kunne fjerne. Om det var gjentagelsen av angelsaksiske kongenavn, en annen Edmund hadde vært forut Edgar, er heller ikke kjent. Margaret ga også Malcolm to døtre, Edith som senere ble gift med Henrik I av England, og Mary/Maria, som senere ble gift med grev Eustace III av Boulogne. Vilhelm Rufus, «den røde», konge av England (1087-1100). I 1072 da massakrene i Nord-England var fullført og hans posisjon igjen var sikret kom Vilhelm Erobreren igjen nordover med en hær og en flåte. Malcolm møtte Vilhelm ved Abernethy og i ordene til "Den angelsaksiske krønike" «ble hans mann» og måtte utlevere sin eldste sønn Duncan som gissel og samtidig arrangere en fredsavtale mellom Vilhelm og Edgar Ætheling. Å akseptere engelsk overherredømme var ikke noe nytt for Skottland, tidligere konger hadde også gjort det samme, og uten at det resulterte i noe. Det samme var tilfelle for Malcolm; hans enighet med den engelsk (normanniske) kongen ble fulgt med nye hærtokt inn i Northumbria, noe som førte til ytterligere bråk i jarledømmet og endte med biskop William Walcher ble drept ved Gateshead. I 1080 sendte Vilhelm sin sønn Robert Curthose nordover med en hær mens hans bror Odo straffet northumbrianerne. Malcolm var igjen nødt til å inngå fred, og denne gangen ble den holdt i over et tiår. Uansett hva som framprovoserte denne striden, Máel Snechtai overlevde fram til 1085. Hans død er rapportert av "Ulster-annalene" og beskrevet som «lykkelig», vanligvis et tegn på at den avdøde hadde blitt religiøs eller gått inn i prestestanden. Malcolm og Vilhelm Rufus. Da Vilhelm Rufus ble konge av England etter hans fars død blandet ikke Malcolm seg inn i opprørene som oppsto ved de som støttet Rufus' eldre bror Robert Curthose. I 1091, imidlertid, da Vilhelm Rufus konfiskerte Edgar Æthelings landområder i England og Edgar igjen flyktet til Skottland, samlet Malcolm den skotske hæren og i mai marsjerte han sørover, ikke for å plyndre, ta slaver og herje, men for beleire Newcastle, reist av Robert Curthose i 1080. Dette synes å ha vært et forsøk på flytte grensen fra elven Tweed til elven Tees. Denne trusselen var nok til å få den engelske kongen tilbake fra Normandie hvor han hadde bekjempet sin bror Robert Curthose, nå hertug av Normandie etter farens død. I september, da Malcolm fikk høre at Vilhelm Rufus kom nordover med en hær, trakk han seg øyeblikk tilbake nordover, men de engelsk fulgte etter. I motsetningen til 1072 var Malcolm nå forberedt på å slåss, men en fredsavtale ble likevel inngått og igjen måtte Malcolm anerkjenne engelske overherredømme. I 1092 begynte freden å smuldre opp. Basert på enkelte historikeres oppfatningen om at skottene kontrollerte det meste av dagens Cumbria har det blitt foreslått at Vilhelm Rufus’ nye festning ved Carlisle og hans bosetning av engelske bønder i de omliggende områdene var grunnen til uroen. Imidlertid er det ikke sannsynlig at Malcolm kontrollerte Cumbria, og at striden isteden angikk de engelske eiendommene som var gitt til Malcolm av Vilhelm Rufus’ far i 1072. Malcolm sendte budbringere for å diskutere spørsmålet og Vilhelm Rufus aksepterte et møte. Malcolm reiste da sør til Gloucester, stoppet ved klosteret Wilton Abbey for å besøke sin datter Edith og svigerinne Cristina. Malcolm kom fram den 24. august bare for å finne ut at Vilhelm Rufus nektet å forhandle og isteden insisterte på at uenigheten måtte bli dømt og avgjort av de engelske baronene. Dette nektet Malcolm å akseptere og reiste straks tilbake til Skottland. Malcolm hadde Edvard, sin eldste sønn med Margaret og sannsynligvis utpekt som arving (eller "tánaiste"), med seg og dessuten sin andre sønn, Edgar. Selv for de harde og nådeløse tidene den gang var skottenes herjing av Northumbria sett på som spesielt brutal. Død. Malcolms lik ble fraktet til klosteret Tynemouth Priory for å bli gravlagt. Det kan senere ha blitt gravlagt på nytt ved Dunfermline Abbey under hans sønn Aleksanders regime, eller kanskje på Iona. Den 19. juni 1250, etter at Malcolms hustru Margaret ble helgenerklært av pave Innocent IV ble hennes jordiske levninger atskilt og plassert i et relikvieskrin. Tradisjonen vil ha det til at skrinet ble båret til høyalteret i Dunfermline Abbey, men da det skulle passere forbi Malcolms grav ble det med ett for tungt til å flyttes. Av denne grunn ble Malcolms levninger også atskilt og ble gravlagt ved siden av Margaret ved alteret. Eskimo (tekstil). Eskimo er navnet på et tykt, grovt bomullstøy hvor islett-trådene er grove og løst spunnet, så tøyet får lang, børstet lo som helt dekker bindingen. Opprinnelig var det et dobbeltvevd stoff med en tett rettside av ull og en løsere vrange av f.eks. shoddy. På engelsk kan stoffet oversettes med «thick fuzzy cotton cloth» eller «swansdown». Frimod Joensen. Selvportrett fra 1967 på frimerke fra 1995 Frimod Martin Sigvald Joensen (født 2. mai 1915 på Sandur, død 1997) var en færøysk billedkunstner. Han var autodidakt. Separatutstillinger i Torshavn, København og Reykjavik. Bilder finnes i Listasavn Føroya og i Sveriges Riksdag. Bemerk at han har en landsmann og navnebror som er skulptør, Frimod Joensen (1920–1988). Bildet "Kona (kvinne)" (1974) på frimerke fra 1995 Frederic Hauge. Frederic Hauge (født 15. august 1965 i Sandefjord) er en norsk miljøaktivist, og leder av miljøstiftelsen Bellona. Etter at han tidligere hadde arbeidet aktivt for Natur og Ungdom, stiftet Hauge i 1986 miljøstiftelsen Bellona sammen med Rune Haaland. Hans aksjonsformer har ført til at han har blitt arrestert og bøtelagt en rekke ganger. Hauge har i årenes løp drevet organisasjonen frem til å bli en viktig faktor i miljøvernarbeidet i Norge og flere andre land, bl.a. Russland. I Mars 2007 ble Hauge valgt til viseformann i den Europeiske Kommisjons Teknologiplattform for CO2-håndtering (ZEP), oktober samme år kåret det amerikanske nyhetsmagasinet Time Magazine Frederic Hauge som en av verdens miljøhelter, sammen med blant andre Al Gore og Robert Redford. Historikk. Hauge var organisasjonssekretær i Natur og Ungdom fra 1985 (20 år gammel) og ble samme år for første gang portrettert på NRK-TV. Hans første profilerte aksjon var samme år mot Hydro Polymers på Rafnes. Tre aktivister fra NU, blant dem Frederic Hauge, klatret opp i et destillasjonstårn på Hydro Rafnes og hang ut et banner med tittelen "Fem år med EDC Hva gjør SFT". Hauge stiftet Bellona 16. juni 1986 og har siden midten av 80-tallet deltatt i flere demonstrasjoner og aksjoner mot forskjellige industrianlegg og områder med giftdeponier rundt om i landet. På vei til en konferanse høsten 1989 sammen med Morten Harket, ble Hauge arrestert i Osaka, Japan etter at tollere fant seks gram hasj i sigarettpakken hans. Saken ble senere henlagt. I 2006 ble Hauge nok en gang arrestert, denne gangen etter at en politihund ble oppmerksom på ti gram hasj i lommene hans, under Stavernfestivalen utenfor Larvik. Denne gang vedtok Hauge en bot på ti tusen kroner for oppbevaring. Fra 1996 var Hauge og Bellona sterkt engasjert i rettssaken mot den tidligere russiske ubåtkapteinen og miljøverneren Aleksandr Nikitin som på grunn av sitt samarbeid med Bellona ble tiltalt for forræderi og spionasje. Nikitin risikerte dødsstraff og saken fikk internasjonal oppmerksomhet. Han ble frifunnet i 1999. Bellona hadde millionutlegg i forbindelse med denne prosessen. Hauge siden midten av 1990-tallet markert seg som en sterk motstander av bygging av tradisjonelle gasskraftverk i Norge. Han har i den forbindelse nedlagt mye arbeide for at Norge skal satse på CO2-frie gasskraftverk. Fra 2001 har han også markert seg som motstander av planene om en eventuell oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Al Oerter. Alfred Adolf «Al» Oerter jr. (født 19. september 1936 i Astoria, New York, død 1. oktober 2007 i Fort Myers, Florida) var en amerikansk friidrettsutøver som vant fire påfølgende OL-gull i diskos. Han begynte å trene diskos i 1954 ved University of Kansas. Han var 1,93 meter høy og veide hele 127 kg, en godt egnet kroppsbygning for en kaster. Comebacket. Han gjorde comeback i 1976, med OL i Moskva i 1980 som mål. Han greide fjerde plass i kvalifiseringen (det amerikanske mesterskapet), og kom ikke med blant de tre som fikk OL-plass. Dette året valgte USA å boikotte lekene i Sovjetunionen. Tross dette noterte han seg for karrierebeste dette året. 43 år gammel kastet han 69,46 meter. Ettermæle. Etter karrieren var Oerter flaggbærer av det olympiske flagget under Sommer-OL 1984, og han løp den olympiske ild inn på stadion i forbindelse med Sommer-OL 1996. Oerter ble senere utøver av abstrakt malerkunst. Espeland (Arna). Espeland er et tettsted i Arna i Bergen kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Espeland ligger midt på Bergenshalvøyen. Riksvei 580 går gjennom Espeland. Espeland holdeplass er stoppested ved Janusfabrikken på Gamle Vossebanen. Museum. Espeland fangeleir var en beryktet fangeleir under Andre verdenskrig. Marguerite Duras. Marguerite Duras (født Marguerite Donnadieu 4. april 1914 i Gia Dinh utenfor Saigon i Fransk Indokina (nåværende Vietnam), død 3. mars 1996 i Paris) var en fransk forfatter og filmregissør. Duras er best kjent for sine romaner om Fransk Indokina, samt for manuset til filmen "Hiroshima min elskede". Mange av romanene har selvbiografiske trekk, blant annet debutromanen "Demning mot Stillehavet" (1950), og den som er blitt mest berømt, "Elskeren" fra 1984. For "Elskeren" ble hun tildelt Goncourt-prisen. Goncourt-prisen. Goncourt-prisen (fransk "Prix Goncourt") er en franskspråklig litteraturpris, og regnes ofte som den mest prestisjefylte. Forfatteren og forleggeren Edmond de Goncourt testamenterte hele sin formue til opprettelsen av Académie Goncourt. Akademiet har delt ut Goncourt-prisen hver desember siden 1903. Juryen som utroper vinneren, møtes på "Drouant"-restauranten for å ta avgjørelsen. Prisen kan bare gis til samme forfatter én gang. Den eneste som har omgått den bestemmelsen er Romain Gary, som i 1956 vant prisen for "Les racines du ciel", og deretter i 1975 for "La vie devant soi" (norsk tittel: "Med livet foran seg"), som har hadde utgitt under psevdonymet "Émile Ajar". Vardar. Vardar (makedonsk: Вардар, gresk: Αξιός – "Axios") er ei elv på Balkan. Den har et nedbørfelt på omkring, og en lengde på. Vardar er den viktigste elva i dagens Makedonia, og renner gjennom hovedstaden Skopje, og fortsetter deretter inn i Nord-Hellas der den renner ut i Egeerhavet vest for Thessaloniki. Steve Cooreman. Steve Cooreman (født 29. desember 1976) er en belgisk fotballspiller som for øyblikket er kontraktsløs. Han har tidligere spilt for Hamarkameratene. Han gikk gratis til Hamar-klubben fra den belgiske eliteserieklubben Gent foran 2006-sesongen, og var tilsiktet en rolle på høyreback som erstatter for sin landsmann Axel Smeets. Cooreman signerte kontrakt med klubben etter å ha imponert daværende hovedtrener Frode Grodås på en treningskamp på La Manga, og fikk sin tippeligadebut for HamKam mot Viking den 9. april 2006. Han regnes for å være en hurtig spiller med et markant skuddbein og lange innkast som sitt spesialfelt. Han har for øvrig etter sin ankomst til Kamma ikke klart å spille seg til fast plass i førsteelleveren, noe alvorlige fotskader kan være forklaringen for. Som et resultat av dette skal Cooreman angivelig ha fått beskjed av trener Arne Erlandsen om at klubben ikke stod i veien for eventuell overgang til andre klubber. Christian Matras. Christian Matras (født 7. desember 1900 på Viðareiði, død 16. oktober 1988) var en færøysk språkforsker og forfatter. Matras er vokste opp i Tórshavn sammen med de jevnaldrede, senere forfatterkollegene William Heinesen og Jørgen-Frantz Jacobsen. Han studerte nordisk ved Københavns Universitet, og leverte doktoravhandling i 1933. Fra 1952 var han dosent ved universitetet, før han i 1965 vendte tilbake til Færøyene som professor og leder av det Færøyske fakultetet ved Froðskaparsetur Føroya. Hans arbeider omfatter færøysk litteratur-, språk- og kulturforskning. Christian Matras var også kjent for sine dikt, især for naturlyrikken, og for oversettelser til og fra færøysk. Matras' første storverk var "Føroysk–donsk orðabók = Færøysk–dansk ordbok" sammen med Mads Andreas Jacobsen i 1928. Siden har "Matras og Jacobsen" vært et synonym for denne klassikeren som kom i nye utgaver i 1961, 1977 og 1995. Matras utga også viktige utgaver av Jens Christian Svabos og Johan Henrik Schrøters tidlige verk. Disse var de første, som skrev på færøysk og de var derfor nødt til å selv skape en færøysk ortografi. Denne var mere fonetisk enn V.U. Hammershaimbs senere rettskrivning. Stor betydning for færøysk litteratur hadde også utgaven av "Føroya kvæði: corpus carminum Færoensium", innsamlet av Svend Grundtvig og Jørgen Bloch i 1800-tallet. De færøyske kvadene er her dokumentert i 7 bind, og utgjør en viktig del av den færøyske kulturarv. Matras oversatte flere bøker til færøysk: Gullivers reiser, Voltaires Candide, bøker av Heinesen og Jørgen-Frantz Jacobsens roman Barbara, som i 1939 ble skrevet på dansk, og først i 1972 fantes på heimemålet. For fullstendig oversikt over Matras' verk, se artikkelen i dansk Wikipedia. REM-søvn. REM, forkortelse for Rapid Eye Movement, er en betegnelse på det søvnstadiet hvor hjernebølgene blir målt til å være nesten lik som når vi er våkne, men skjelettmuskulaturen er avslappet. En kan se hurtige øyenbevegelser på personer som er i dette stadiet, derfor har det fått betegnelsen Rapid Eye Movement. De fleste drømmer skjer i dette stadiet. Søvnstadier. Mennesker sover i ca. fem påfølgende sykluser på ca. 90 minutter der alle fem stadier kan inngå i hver syklus og der REM avslutter hver syklus. NREM-søvn (ikke-REM-søvn) har fire stadier: I og II er lett søvn, og III og IV er dyp søvn. Da er hjernenaktiviteten langsom og muskelspenningen er lav. Den dypeste delen av denne søvnen, deltasøvn, er viktig å ha for neste dag. Rekkefølgen av stadiene i en syklus er som regel: I > II > III > IV > III > II > REM, dog stadie I er ofte utelatt i syklusene etter den forste. De første syklusene i en normal søvnperiode er dominert av NREM. Det første REM-stadiet varer kun ca. 10 min, det andre og tredje varer noe lengre. Det siste stadiet av REM-søvn i løpet av natta, varer i opp til 90 minutter. Man drømmer helst i REM-stadiene, som også er kalt "drømmesøvn". Hjernebølgene er nesten de samme som når man er våken, men muskulaturen er avslappet, paralysert. Kompleksiteten og intensiteten i de synlige forestillingsbildene og drømmenes bisarrhet når sitt høyeste nivå i REM-søvn. Nyere forskning har vist at man også kan drømme under NREM-søvn, men det er en kvalitativ forskjell med mer hverdagstanker, ensformige og enkle tanker og eksekutiv tenkning (resonnering, problemløsning, beslutningstaking osv.). I både REM-søvn og NREM-søvn blir det mer drømmehallusinasjoner, men mindre eksekutiv tenkning, jo senere på natten søvnstadiene forekommer. I dette ligger også at NREM-drøm er mer lik REM-drøm når førstnevnte foregår sent på natten. Tønsberg flyplass, Jarlsberg. Tønsberg flyplass, Jarlsberg, oftest bare kalt "Jarlsberg flyplass", ligger 4 km nordvest for Tønsberg by i Vestfold. Flyplassen har en rullebane på 800 meter med asfaltdekke. Baneretningenen er 18 og 36. ICAO-kode er ENJB. Driften av flyplassen utføres av Jarlsberg Fritidssenter. Det opererer flere klubber fra Jarlsberg, deriblant Tønsberg Flyveklubb, slik at det er et rikt luftsportsmiljø med motorfly, mikrofly, seilfly og fallskjerm på plassen. Jarlsberg ligger i nordlige del av Torp kontrollsone og under Farris TMA, slik at tårnet på Sandefjord lufthavn, Torp må kontaktes både ved ankomst og før avgang. Historie. Flyplassen ble anlagt av tyske soldater i august 1940 som en improvisert flyplass med falske installasjoner for å narre fiendtlige rekognoseringsfly. Helt på slutten av krigen ble Jarlsberg oppgradert til nødlandingsplass og "«Platzkommando Tönsberg»" ble opprettet. Arbeidet på rullebanen ble utført av russiske krigsfanger. Etter krigen ble plassen tatt i bruk til taxi- og skolefly. Det har blitt avholdt en lang rekke populære flystevner på stedet, det første allerede i 1937. GET-ligaen. GET-ligaen er Eliteserien i ishockey for menn i Norge og administreres av Norges Ishockeyforbund. Vinneren av seriespillet blir seriemester, mens vinneren av sluttspillet blir norgesmester og blir samtidig tildelt Kongepokalen. Navn. Navnet på ligaen har endret seg flere ganger. Ligaen har sitt navn fra den norske TV-, telefoni- og bredbåndsleverandøren Get (tidligere UPC Norge) som siden 2004 har vært ligaens hovedsponsor. Seriespill. Serien består av ti lag hvor de åtte beste kvalifiserer seg til sluttspill. De to dårligste lagene må spille kvalifisering mot de to beste fra 1. divisjon om retten til å spille i neste sesongs Get-liga. Antall kamper hvert lag har spilt har variert med årene. For tiden spiller lagene fem kamper mot hverandre, i alt 45 seriekamper. Sluttspill. I sluttspillet spilles det om tittelen Norgesmester, og avvikles over fire kvartfinaleserier, to semifinaleserier og en finaleserie. Alle seriene blir spilt over best av sju kamper, dvs først lag til å vinne fire kamper. Hver kamp skal ha en vinner og dersom det står uavgjort etter ordinær tid (60 minutter) så spilles det forlegning helt til ett av lagene scorer. Seriespillet er grunnlaget for hvert enkelt lags seeding i sluttspillet. Seriemesteren blir seedet som nummer én og får hjemmebanefordel i hele sluttspillet. Laget får også først velge motstander i kvartfinaleserien, og kan fritt velge mellom lagene som endte opp fra femte- til åttendeplass. Deretter velger lag nummer to mellom de lagene som er igjen av lagene fem til åtte, og slik fortsetter det til alle valgmulighetene er brukt opp. Det laget som er høyest seedet i en sluttspillsserie har hjemmebanefordel, dvs at laget har hjemmekamp ved en eventuell sjuende og avgjørende kamp. Lagene (2012-13). Rosenborg Lillehammer Storhamar Dragons Lørenskog Vålerenga Frisk Asker Stjernen Sparta Warriors Stavanger Oilers Tønsberg Vikings Utmerkelser. For sluttspillet kåres også den mest verdifulle spilleren. Kabin. Kabin (engelsk: "cabin") er et lukket oppholdsrom ombord i et skip, fly og (sjeldnere) tog. Andre ord som brukes på norsk er "lugar" eller "kahytt". Avledninger: førerkabin, (i småfly: cockpit), passasjerkabin. Viken Skog. Viken Skog BA er et andelslag eid av skogeiere i Oslo, Vestfold, Buskerud og deler av Oppland (Valdres, Land og Hadeland), Akershus (unntatt Eidsvoll, Setskog og Høland), Østfold unntatt Haldenvassdraget) og Siljan i Telemark. Viken er distriktsorganisasjon av Norges Skogeierforbund. De ca. 12 500 medlemmene er organisert i 27 lokale skogeierområder (2012). Hovedkontoret ligger i Hønefoss. Viken skogeierforening ble danna i 1999 som en sammenslutning av flere regionale skogeierforeninger, og er fra 2006 organisert som et andelslag. Viken Skog BA er landets største skogeierandelslag med rundt 2 mill m³ i tømmerkjøp fra andelseierne. Dette tilsvarer 30-35% av skogeiersamvirkets totale tømmerkjøp og 25-30% av landets avvirkning. Andelslaget bistår medlemmene med skogbruksplaner og planlegging av drifter, og formidler kontakt med entreprenører. Medlemmenes tømmersalg går gjennom andelslaget, som avtaler virkespriser med kjøperne. Frode Birkeland. Frode Birkeland (født 25. januar 1972 i Bergen) er en tidligere fotballspiller og nå hovedtrener for 3. divisjonsklubben Drøbak Frogn. I løpet av sin karriere som spiller var han innom Minde, Varegg, Sogndal, Lyngbø, Åsane Fotball, Eik-Tønsberg, Lyn, Lillestrøm og Ham-Kam før han avsluttet spillerkarrieren i 1. divisjon i Kongsvinger i 2005. Birkeland var i 2001 på prøvespill hos den engelske klubben Sheffield United FC, men fikk ikke kontrakt på grunn av at lagets manager Neil Warnock mente han hadde for lik spillestil som lagets daværende spydspiss Paul Peschisolido. Frode Birkeland var hovedtrener for rekruttlaget til Lillestrøm, før han i oktober 2009 overtok Drøbak Frogn. Molo. En molo er et byggverk i sjøen til vern mot bølger og uvær. Dette vernet gir ly og havn for båter og kaier. De fleste moloer er landfaste i ene enden og går i en kurve ut fra land, slik at enden tilnærmet går parallelt med landsiden. Det kan også være to moloer som går ut fra land, den ene lenger ut og forbi den andre som gir et skjermet innløp. Det finnes også moloer som ikke er landfaste. Mange moloer er bygd i en kurve, dette for å slippe at de enkelte bølgene slår til langs hele moloen samtidig, for å unngå skader på moloen. Noen moloer er utstyrt med brystvern, fortøyningsringer og leidere. Europavei 1. Europavei 1 er den vestligste europaveien i retning nord-syd og går mellom Larne i Nord-Irland og Sevilla i Andalusia, Spania. I Nord-Irland er veien ikke skiltet som E1. Trasé fastlagt av UNECE: Larne – Belfast – Dublin – Wexford – Rosslare... La Coruña – Pontevedra – Valença – Porto – Aveiro (Albergaria) – Coimbra – Lisboa – Setúbal – Faro – Vila Real de Santa António – Huelva – Sevilla. Veiens lengde er 100 km i Nordirland, 260 km i Republikken Irland, 180 km i Galicia i Spania, 780 km i Portugal og 140 km i Andalusia i Spania, tilsammen 1460 km. Mellom Rosslare og La Coruña er det ingen direkte sjøforbindelse. Fergeforbindelsene Rosslare – Pembroke og Plymouth – Santander er et alternativ. Vila Real de Santa António ligger ved Guadiana men har ingen bro til Spania, traséen går derfor via Castro Marim. Grímur Kamban. Grimur på færøysk frimerke fra 2004 Sagaen inneholder en feildatering i forhold til Harald Hårfagre: Mens Harald samlet Norge omkring år 880-900, vet man at Grímur Kambans sønnesønn Tórálvur Smør deltok i en ferd til Island allerede før 874, og landnåmet må derfor dateres et halvt århundre tidligere — omkring år 825, hvis sagaens opplysninger om Grimur Kamban stemmer forøvrig. Navnet Kamban antas å være av keltisk opphav. Færøysk er iblandet enkelte keltiske ord selv om språkets slektskap med norrønt er udiskutabelt. Mange forskere mener derfor at landnåmet på Færøyene ikke kommer direkte fra Norge, men snarere fra norske kolonier på keltisk område, slike som Shetlandsøyene, Isle of Man, Hebridene og Irland — derav den keltiske påvirkningen. Man antar at Grímur Kamban bosatte seg i Funningur på Eysturoy. "Funningur" betyr "funn" eller "oppdagelse". Uavhengig av dateringen var han likevel ikke den første, ettersom irske munker hadde besøkt øyene 200 år tidligere. Definisjon. Definisjon; setning som nøyaktig forklarer og avgrenser betydningsinnholdet i et ord, uttrykk eller begrep. Setningen skal bevirke at alle som leser eller hører ordet eller uttrykket skal ha samme tolkning av hva ordet er og ikke er (betydningen). Ved utarbeidelse av lover er dette for eksempel svært viktig, og blir gjerne tatt inn som en av de første paragrafene i loven. I leksikon og oppslagsverk er det selve definisjonen som er det vesentlige i innholdet. For eksempel er det viktig her på Wikipedia at det første avsnittet i en artikkel "(denne artikkelens første linje)" inneholder selve definisjonen av ordet. Deretter kommer en mere utdypende forklaring, og eksempler. I noen tilfeller kan det samme ordet ha flere betydninger, og da må hver enkelt betydning forklares. På Wikipedia ordnes dette med en pekerside, der alle betydninger er listet opp (for eksempel Java). Intensjon og ekstensjon. Vi kan si at setningen «A er en B» betyr at A er medlem i mengden B, f.eks. kan dette være sant for setningen «Alfhild er en brunette» hvis Alfhild er medlem av mengden «brunetter». En "intensjonal" definisjon gir nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe er medlem av en gitt mengde. For eksempelet over kunne en intensjonal definisjon krevd at A har brunt hår og er kvinnelig. En "ekstensjonal" definisjon er en definisjon ved oppregning. Denne angir ganske enkelt alle medlem av en mengde. For eksempelet over kunne dette vært en liste over alle brunetter. Terminologifaget, metoder og teknikker for å lage gode definisjoner. Termlosen viser at det er mange feller man kan gå i når man lager definisjoner, som f.eks. sirkeldefinisjoner (definere et begrep ved hjelp av begrepet selv, direkte eller indirekte), negative definisjoner (hva noe "ikke" er), eller for vide eller for trange definisjoner. Et kjennetegn ved definisjoner er at de beskriver et begrep "ved å relatere det til andre begrep". Termlosen gir en innføring i begrepsanalyse og terminologiarbeid, bl.a. metoder og teknikker for å relatere begreper på ulike måter. Eksempler på relasjoner fra Termlosen er at "lerk "er en type" bartre" (generiske relasjon), og at "tre "består av" rot, grein og noen ganger stamme" (partitiv relasjon). Partitive relasjoner kan videre spesifiseres i om de er nødvendige, og hvorvidt det er en eller flere. Når et sett av begrep er relatert i et begrepssystem vil mye av arbeidet med å etablere gode definisjoner være gjort, siden definisjonen som nevnt er en beskrivelse av ett begrep ved hjelp av andre begrep. Robaloer. Robaloer er en gruppe av abborfisker som lever både i ferskvann og i havet. Disse store fiskene er ettertraktet både av yrkes- og sportsfiskere. Nilabborene ble tidligere plassert i familien Centropomidae som underfamilien Latinae, men de regnes nå som en selvstendig familie. "Centropomus" er dermed den eneste slekten i familien Centropomidae. MacBook Pro. MacBook Pro var Apples første bærbare datamaskin med Intel-prosessor og ble introdusert 10. januar 2006 under Macworld Conference & Expo. Maskinen tok over for Apples tidligere bærbare serie, "PowerBook G4". De første MacBook Pro modellene ble drevet av en Core Duo-prosessor fra Intel. Intel Core Duo er en prosessorbrikke med to prosessorer på samme brikke. Ifølge Apple var denne maskinen 4-5 ganger raskere enn PowerBook G4-serien som den tok over etter. Nåværende modeller er drevet av Intel Core i5 og i7 prosessorer. I 13" utgaven er dobbeltkjerne CPU på 2,4- eller 2,8GHz tilgjengelig, mens i 15" og 17" er fire-kjerne CPU på 2,2- 2,4- og 2,5GHz tilgjengelig Kjøpere kunne velge mellom matt eller såkalt "blank" overflate på skjermen til MacBook Pro. Men dette gjaldt kun på 17" modellen, som ikke fikk nytt design ved siste oppdatering. 15" modellen fikk nytt design, med glassfinish på skjermen. Unike egenskaper. MacBook Pro blir levert med endel nye finesser, bl.a. 802.11n trådløst nettverk, som kan overføre opptil 540 mbps. Den har også MagSafe strømkontakt, som hindrer at Macen skal falle i gulvet hvis noen snubler i ledningen. 14. oktober 2008 kom MacBook Pro 15"-versjon med nytt design. Ny styreplate, ny skjermutgang og doble grafikkretser var blant de viktigste endringene. Skjermporten var en DisplayPort som erstattet den tidligere DVI. Styreplaten ble større og museknappen var fjernet i og med at selve styreplaten fikk museknappfunksjonalitet. FireWire 400-porten ble tatt bort og FireWire 800-porten var dermed den eneste muligheten for FireWire-tilkobling. Samtlige inn-/utganger er plassert på maskinene venstre side, mens DVD-enheten er flyttet fra forsiden til høyre side. Briller. Briller er vanligvis utformet som en ramme som bæres på nesen med brillearmer hektet bak ørene. Briller kan ha forskjellige funksjoner. Vanligst er for synskorreksjon der det settes inn korrektive linser i brillene. Andre anvendelser er solbriller som beskytter mot ultrafiolett lys, eller som mekanisk beskyttelse for øynene. Med spesielle glass kan briller gi en opplevelse av tredimensjonale bilder eller virtuell virkelighet. Med sin fremtredende plassering tillegges briller også en betydelig estetisk betydning. Historikk. Brilleglass ble tidlig på 1100-tallet laget av cyclosilikater – for eksempel beryll, som ordet «brille» er avledet fra. Bruk av briller ved alvorlig synshemming. Som hjelpemiddel ved synhemming vil briller som faller inn under kategorien optisk hjelpemiddel i folketrygdloven primært være briller med filtereffekt (filterbriller), briller med sterke leseglass (forstørrende nærbrille) og briller for å korrigere brytningsfeil oppstått etter bestemte diagnoser så som afaki (manglende øyelinse). Briller for å korrigere vanlige brytningsfeil blir ikke regnet som optisk hjelpemiddel i folketrygdloven. Som alle andre kan også synshemmede ha brytningsfeil som er nødvendig å korrigere for at synet skal bli optimalt. Vanlige behov for briller. Utformingen av øyets hornhinne, cornea, og øynenes linse er ofte slik at personen ikke ser skarpt enten ved lesing eller på avstand. Barn har stor mulighet til å variere linsens form og trenger sjelden briller. Linsen i øyet blir stadig stivere til den blir helt stiv ved 60-65 års alder. De heldigste får da en brytning i øyet slik at de ser skarpt enten i leseavstand eller på stor avstand. Da kan det være aktuelt med avstandsbriller eller lesebriller. Briller med progressive glass er briller der personen ser skarpt på avstand rett fram, og skarpt på leseavstand når han ser nedover. Det kan være vanskelig å se trappetrinnene når man går nedover med slike briller. Brilleseddel. Ved undersøkelse hos øyelege ogoptiker kan det bestemmes hva slags brytning det bør være i personens brilleglass. Sfærisk styrke viser hvor sterk kuleform glassene bør ha i dioptre / hvilken brennvidde glasset kan ha. Sylinder er et element i glasset som benyttes ved astigmatisme / skjeve hornhinner. Det beskrives både ved styrke i dioptre og hvilken vinkel sylinderen skal stå i. Horisontalt er 0 grader og økende gradtall roterer mot klokka når en betrakter brillebrukeren forfra. Prisme er et annet element ved glasset som angis med brytning i dioptre og retning i grader. Prisme brukes ved skjeling. Mikal Olsen Lerøen. Mikal Olsen Lerøen (født 20. juli 1968 i Bergen) er en norsk programleder for Filmplaneten på NRK1. Hans visuelle varemerke er hestehale og smoking. Høsten 2006 ble Lerøen ansatt i lokal TV-stasjonen BTV som programleder for magasinet MM. Lerøen er Manchester United-supporter og var gjest hos Dag Solheim i Canal Plus sitt Premier League studio 2. mai 2010 i egenskap som supporter. Hans Nicolai Jacobsen. Hans Nicolai Jacobsen (født 4. mai 1832 i Tórshavn, død 1919), også kalt Hans Niklái Jacobsen, var en færøysk bokhandler og politiker. Han var en av de ni innbyderne til Julemøtet i 1888, som representerte starten på færøysk nasjonalisme. Han lærte å lese, skrive og regne før han lærte seg håndverket som bokbinder. Han grunnla H.N. Jacobsens Bókahandil i den daværende hovedgaten Gongin (på Tinganes) under Ólavsøka 29. juli 1865. Bokhandelen eksisterer fremdeles, og er en av Færøyenes eldste bedrifter. Den har dog ligget ved Vaglið i ene enden av Niels Finsens gøta siden 1918, i bygningen som før den tid tjente som Tórshavns realskole. Han var far til språkforskeren Jakob Jakobsen. Nate Mendel. Nate Gregor Mendel (født 2. desember 1968 i Richland, Washington) er en amerikansk musiker. Han spilte bassgitar i bandet Sunny Day Real Estate før han begynte i rockebandet Foo Fighters i 1995 etter at Sunny Day Real Estate ble oppløst. Mendel, Nate Mendel, Nate Listasavn Føroya. Listasavn Føroya er Færøyenes kunstmuseum, opprettet i 1989. Museets nybygg fra 1993 ble utført av den færøyske arkitekten Jákup Pauli Gregoriussen, og ble bygd sammen med "Listaskálin" som Færøyenes kunstforening tok i bruk i 1970. Museet omfatter også kunstforeningens samling, samt en offentlig samling som ble etablert av Lagtinget i 1948. Jákup Pauli Gregoriussen. Jákup Pauli Gregoriussen (født 1932) er en færøysk arkitekt, tegner og forfatter. Han har blant annet tegnet "Føroya landsbokasavn" og Listasavn Føroya. Gauldalen. Gauldalen i Sør-Trøndelag er et av de lengste dalførene i Norge. Dalen følger elva Gaula som kommer fra vannet Gaulhåen i fjellet mellom Ålen og Tydalen, ikke langt fra Kjøli gruve og Stugudalen. Elva renner forbi Reitan stasjon på Rørosbanen og videre gjennom Holtålen, Midtre Gauldal og Melhus kommuner. Elva renner ut i Trondheimsfjorden ved Gaulosen. Gaula er kjent som en god lakseelv. I middelalderen gikk et ras ved Hage bru, like nord for Støren som demmet opp elva og skapte en flodbølge nedover dalen da ras-demningen brast. Distrikt. Gauldalen distrikt omfatter de fire kommunene Melhus, Midtre Gauldal, Holtålen og Røros, med et samlet areal på 5 721 km² og 28 327 innbyggere (1. juli 2009). De største tettstedene er Melhus, Støren og bergstaden Røros. Under den gamle Frostatingsloven utgjorde området det uttrønderske fylket "Gauldælafylki". Slaget ved Tricameron. Slaget ved Tricameron fant sted 15. desember 533 mellom vandalene, ledet av kong Gelimer og hans bror Zano, og østromerske soldater ldet av Belisarius. Slaget står som den hendelsen som var avgjørende for Belisarius' erobring av vandalenes Afrika. Etter å ha blitt slått i slaget ved Ad Decimum flyktet Gelimer til Bulla Regis i Numidia. Han viste at han alene ikke sto noen sjanse til å gjeninnta hovedstaden Karthago, så han sendte bud på sin bror Zano som var på Sardinia for å ta hånd om et opprør der. Da han fikk høre nyhetene hjemmefra satte Zano straks kursen for Afrika. Da Zano og hans tropper ankom Bulla Regis tidlig i desember følt Gelimer at de var sterke nok til å forsøke å angripe Belisarius. Belisarius hadde forsterket forsvarsverkene rundt Karthago, men fordi han ikke lenger kunne stole på sine leiesoldater - Gelimer hadde sendt spioner inn til byen for å bestikke leiesoldatene - valgte han å møte Gelimer på slagmarken, i stedet for å avvente et mulig forræderi under en beleiring. De to hærene møtte hverandre utenfor Karthago, og det romerske kavaleriet angrep straks vandalene, før de trakk seg tilbake for å omgruppere for så igjen å angripe. Under det tredje kavaleriangrepet falt Zano, og som hadde hendt ved Ad Decimum mistet Gelimer nå motet etter å se sin andre bror dø. Gelimer flyktet slagmarken, og da hans soldater merket at deres konge hadde rømt dem oppsto fullt kaos i den vandalske hæren. Resultatet var at mange av vandalene ble slaktet ned av romerne mens de forsøkte å unnslippe til sikkerhet, mens tapene på romersk side var minimale. Procopius stadfestet at romerne mistet mindre enn femti mann den dagen. Irsk bouzouki. Irsk bouzouki ble konstruert av irske folkemusikere på slutten av 1960-tallet med utgangspunkt i den firekorige varianten av gresk bouzouki ("tetrachordo") og raskt akseptert i irsk folkemusikk. Johnny Moynihan i gruppa Sweeney’s Men regnes som den som introduserte instrumentet, mens Andy Irvine og Dónal Lunny i gruppa Planxty gjorde instrumentet populært tidlig på 1970-tallet. Alec Finn, et senere medlem i det Galway-baserte bandet De Dannan, utviklet instrumentet uavhengig og parallelt med utgangspunkt i trekorig gresk bouzouki ("trichordo"). Ale Möller har introdusert irsk bouzouki i svensk folkemusikk. Spillet. "Spillet" (originaltittel: "The Game") er en amerikansk film fra 1997 regissert av David Fincher med Michael Douglas i hovedrollen. Filmen forteller historien om en veldig rik forretningsmann som får tilgang til et rart spill i gave av sin bror. Spillet integreres med mannens liv på mystiske måter. Etter som linjene mellom forretningsmannens virkelige liv og spillet blir mer og mer diffuse, blir det hintet om en større konspirasjon. Spillet i filmen kan sees på som et slags reality-spill med store porsjoner innspill fra Laiv-spilling. Personer som selv spiller slike spill ser på filmen som en inspirasjonskilde. Filmens handling er også tolket som en slags ny versjon av Charles Dickens' "En julefortelling": Michael Douglas' rike Ebeneezer Scrooge-liknende figur møter noen fra sin fortid (Sean Penn), som utløser en rekke eventyr. Handling. Nicholas Van Orton er en suksessfull forretningsmann, men hans suksess har kostet ham familielivet. I introen til filmen er han skilt og fremmedgjort fra sin kone og datter. På Nicholas' 48. fødselsdag gir hans bror (Sean Penn) ham en uvanlig gave, tilgangen til et spill som kalles «Consumer Recreation Services». Broren garanterer at spillet vil endre Nicholas' liv for alltid. Hvordan spillet fungerer er uklart i begynnelsen, men det framstår som et slags Laiv (Levende Rollespill) som integreres direkte med spillerens virkelige liv. Etter å ha gjennomgått en hel dag med fysiske og psykiske prøver, får Nicholas vite at firmaet ikke kan la ham være med i spillet. Han finner imidlertid raskt ut at dette ikke stemmer, og at spillet har startet. Spillet fokuserer rundt en hendelse i Nicholas' liv, da han som barn var vitne til at faren begikk selvmord ved å hoppe fra taket på familiehjemmet deres, det samme huset som Nicholas bor i i dag. Et annet sammentreff er at faren tok sitt liv på sin 48. fødselsdag, like gammel som Nicholas er i dag. Etter som filmen utvikler seg bygger det seg opp beviser på at spillet er nøye gjennomtenkt og avansert, men hver gang Nicholas tror han har funnet sannheten med spillet, finner han at et nytt lag med kompleksitet kommer til syne, og at hans tidligere mistanker var feil. Spillet utvikler seg raskt til å angripe alt Nicholas verdsetter, og hans strukturerte liv slår sprekker rundt ham etter som spillet tar kontrollen. En av de ansatte i spillet kommer ham til unnsetning, og etter at de har rømt fra klørne til de ansatte i CRS flere ganger, ofte bare såvidt, blir Nicholas tatt til fange og sendt til Mexico uten penger eller pass, levende begravd på en kirkegård. I tillegg finner han ut at bankkontoen hans er tømt av den samme ansatte som latet som om han hjalp ham. Spillet er nå avslørt som en stor svindel for å kunne stjele rikdom fra eliten i USA. Nicholas blir forlatt av sine venner og sin trofaste advokat, og blir raskt desperat. Han bestemmer seg for å hente en skjult pistol fra hjemmet sitt, og drar rett til kontorene til selskapet. Han tar en av de ansatte som gissel, og drar opp på taket til skyskraperen der CRS holder til. En skvetten Nicholas krever svar. Den ansatte virker overrasket av pistolen, og forteller Nicholas at de som arrangerer spillet trodde de hadde byttet ut alle de ekte skytevåpnene Nicholas hadde tilgang til med falske. En dør åpner seg, og overrasker Nicholas, som skyter uten å se, bare for å finne ut at han har skutt sin bror som holder en flaske vin, og er pyntet til bursdagsfeiring. Full av anger kaster Nicholas seg ut fra skyskraperens tak, og kræsjer gjennom et glasstak, bare for å lande trygt på en luftmadrass. Der finner han familien og vennene sine som venter på hans ankomst, og spillet blir avslørt som bare et spill. Kontoene er ikke tømt, pistolen "var" byttet ut med en falsk, og broren er i live. Pillarguriprisen. Pillarguriprisen deles ut i forbindelse med den årlige Pillargurifestivalen på Otta. Ifølge statuttene skal prisen deles ut "«til en kvinne som i kraft av sitt mot og virke er et forbilde for oss andre»". Svarthalstrane. Svarthalstrane (vitenskapelig navn "Grus nigricollis") er en fugl i tranefamilien. Hvitbukhegre. Hvitbukhegre (vitenskapelig navn "Ardea insignis") er en fugl av hegrefamilien. Den lever ved foten av de østlige Himalaya-fjellene: og er vanlig i India, Bangladesh, Burma og Bhutan. Tidligere har den også vært sett i Nepal. Nanna Broch. Nanna Broch (født 22. oktober 1879 i Horten, død januar 1971 i Oslo) var født i et borgerlig miljø i Horten som datter av kjøpmann Joh. Anton Zincke Broch og hans danskfødte hustru Fanny. Hun var en av de første jenter som tok middelskoleeksamen der i byen, og ble student 1901. I 1910–11 var hun ved «Soziale Frauenschule» i Berlin. I 1919 ble hun ansatt som boliginspektør ved Oslo helseråd, en stilling hun skulle ha i 26 år. Dette arbeidet ga henne førstehåndskunnskap om de elendige boforholdene på Oslos østkant, og var bakgrunnen for hennes sterke engasjement i boligsaken og i arbeidet for å bedre arbeidsfolks levekår, et arbeid som blant annet ga seg uttrykk i Østkantutstillingen og i «De husvilles forening». Litteratur. Bing, Morten 2001: "Østkanthjemmene og Østkantutstillingen." Oslo Østkantutstillingen. Østkantutstillingen var en forening hvis primærformål var å gi råd til Oslos arbeiderklasse om hvordan de kunne innrede sine boliger praktisk, billig og pent. Initiativtaker var boliginspektrise Nanna Broch. Den første utstillingen ble avholdt i lånte lokaler i 1923. I 1928 åpnet Østkant-utstillingen i et eget lite hus på Ankertorget i Oslo. Østkantutstillingen avholdt en rekke utstilliger i løpet av 1930-årene, dels om boliginnredning, dels om sosiale problemer, blant de siste kan nevnes "Bolig og helse" (1932), "Flaskeberget" (1932) og "Vann til husmødrene" (1939). Foreningen ble oppløst i 1956, og senere er huset benyttet til barnehage. Skritt (gangart). Skritt er en firtaktig gangart hos hest uten svev. Hesten har hele tiden kontakt med bakken. Skritt er den eneste gangarten som ikke er elastisk, fordi bena støtter underlaget lengre enn de svever. Benas rekkefølge i skritt er: venstre bak, venstre framme, høyre bak og høyre framme. Skritt skal være jevn rytmisk, og hesten skal «gå gjennom kroppen». I skritt bruker hesten flere muskelgrupper enn ved andre gangarter. Staffordshire bull terrier. Staffordshire bull terrier er en mellomstor engelsk terrierrase med røtter fra 1800-tallet. Akkurat når og hvordan den oppsto er uklart og omdiskutert. Rasen er også kjent under tilnavnet staff og staffe, og har blitt mer populær i de senere årene. Opprinnelse og alder. Staffordshire bull terrier er trolig et resultat av krysninger mellom lokale terriere og bulldogger, men forholdet dem i mellom er ukjent. Rasen stammer fra England, der lignende hunder ble brukt til "baiting" (slåsskamper mellom dyr), som okse- og hundekamper. Slåsskamper mellom dyr var vanlig på de britiske øyer fra midten av 1100-tallet og framover. Kullgraverdistriktet i Staffordshire var neppe noe unntak, der typen hevdes å ha oppstått og har fått sitt navn fra. Opprinnelig ble denne hunden kalt "Stafford working class bull and terrier". I hvilken grad akkurat denne hunderasen var involvert i baiting er både uklart og omdiskutert, siden denne sporten ble forbudt i England og Wales alt i 1835. Det er også et åpent spørsmål om "Stafford working class bull and terrier" og "Staffordshire bull terrier" er samme hund eller ei, eller om sistnevnte er en videreføring av den første. Det finnes ingen gode referanser til akkurat dette, men det sies at de var svært like. Det fortelles at mindre hunder ble populære til ulovlige hundekamper etter at forbudet inntrådte, fordi folk kunne gjemme dem under jakken om politiet skulle dukke opp. Dette kan være grunnen til at Staffordshire bull terrier har en forholdsvis beskjeden størrelse og kanskje må betraktes som en videreføring. The Kennel Club anerkjente rasen den 25. mai i 1935, etter at herrene "Joseph Dunn" og "Joe Mallen" gjennom en årrekke hadde nedlagt et stort arbeide for å få den godkjent. Den har endret seg lite siden. I England fikk rasen tilnavnet «nanny dog» (barnepikehund), fordi den ble regnet som en utmerket hund for barnefamilier. Utseende, anatomi og fysikk. Staffordshire bull terrier er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp med forholdsvis korte bein, et stort hode med svært veldefinerte kjevemuskler og en korthåret, glatt pels. Godkjente farger i henhold til rasestandarden er rød, fawn (lysebrun), brindel, sort og blå. Enhver av disse fargene i kombinasjon med hvitt er også godkjent (populært kalt "pied".) "Black and tan" eller leverfarge ansees som grove feil og er meget uønsket. Sammenlignet med amerikansk staffordshire terrier og pitbullterrier er staffordshire bull terrieren kortere og mer kompakt. Den er også mye mildere i sin væremåte i forhold til de to førstnevnte rasene. Mankehøyde på voksne individer er mellom 35,5 og 40,5 cm i forhold til vekten. Rasestandarden sier at hannhunder skal veie mellom 12,7 og 17 kg, mens tisper skal veie mellom 11,0 og 15,4 kg. Det forekommer hannhunder over 20 kg, men dette er ikke ønskelig. Bruksområde. I dag er Staffordshire bull terrier først og fremst en familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund. Lynne og væremåte. Staffordshire bull terrier ble avlet for å være en omgjengelig og menneskevennlig hunderase, men med stridslystne egenskaper overfor andre dyr. Blant kjennere regnes den som en lojal, hengiven og omgjengelig familiehund, som også har gode kvaliteter for barnefamilier. Noen mener imidlertid at rasen bør bli forbudt, på linje med pitbullterrier og amstaff, og begrunner dette med at rasen har samme opphav og lignende grunnleggende egenskaper som disse. Dette er det også delte meninger om i hundemiljøet i øyeblikket, men det er registrert at rasen har fått et oppsving etter at nevnte raser ble forbudt i flere land. Noen frykter derfor at rasen i noen miljøer vil avles for sine stridende egenskaper og kanskje komme på forbudslista om dette medfører et sterkere kamphundpreg i framtiden. Som rase er den energisk, utholdende og modig. Som andre bullterriere har imidlertid også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk, noe som kan skape problemer i samvær med andre hunder. Rasen er dessuten kjent for å opptre dominant overfor fremmede dyr. Dette er noe man kan unngå ved å tidlig sosialisere hunden sammen med andre hunder og dyr. Annet. Rasen tilpasser seg bra til et liv i en leilighet, men den trenger regelmessig mosjon og masser av psykiske utfordringer for å trives. Galopp. Galopp er en gangart hos firbeinte dyr der bevegelsen skjer gjennom en rekke jevne, like sprang. Galopp som begrep brukes særlig om hester, men kan være en like aktuell beskrivelse for mange andre arter, for eksempel hunder. Galopp hos hest. Galopp hos hester er en rask tretaktet gangart med svev. Vanligvis skiller man mellom høyre og venstre galopp. Benas rekkefølge i høyre galopp er: venstre bakben, høyre bakben og venstre forben samtidig (diagonale benpar), høyre forben, og et svev. Benas rekkefølge i venstre galopp blir da: høyre bakben, venstre bakben og høyre forben, venstre forben, og et svev. En del hester går til tider kryssgalopp, en veldig ubehagelig galopp, der de går "motsatt" galopp med forben og bakben. I kontragalopp går hesten i f.eks. venstre galopp på høyre volte eller høyre galopp på venstre volte, det vil si i feil galopp i forhold til den veien den går. Dette medfører risiko for å snuble. I Norge er det én galoppbane, den ligger i Bærum utenfor Oslo og heter Øvrevoll Galoppbane. I galoppen i Norge er det mange amatører, det vil si folk som driver med galopp på hobbybasis, for eksempel som medlemmer av Norsk Amatørrytterklubb (NoARK). Ralph Cupper. Ralph Cupper (født 9. august 1954) er en organist, dirigent og komponist er født og oppvokst i Norwich i England. Historie. Ralph Cupper begynte å spille piano ved Edna Watering da han var 6 år. Senere lærte han orgel ved David Storey og Peter Notley og klarinett ved Charles Unwin. Mens han var på videregående skole, 'The Hewett School', ble han medlem av det kjente 'Hewett skolekoret'. Det var mens han var på skolen at Ralph Cupper ble påvirket av musikkmiljøret der som Colin Clouting og den dyktige konsertpianisten, Eillen Last hadde ansvar for. Cupper studerte piano med Eileen Last. Etter videregående skole i Norwich studerte Ralph Cupper ved Royal Academy of Music i London. Der studerte han orgel ved Douglas Hawkridge; kor/orkesterdirigering ved Dr. Douglas Hopkins; harmoni, kontrapunkt og fuge ved Drs. Arthur Pritchard og Arthur Wills. Etter at han var ferdig i 1976, studerte han videre orgel ved Susi Jeans, og enda senere studerte han orgel ved Nicolas Kynaston ved hjelp av et stipend fra 'The Alderman Norman Foundation'. I 1979 ble Ralph Cupper tildelt et stipend fra 'The Arts Council of Great Britain' for å studere orgel ved den kjente nederlandske organisten Bernard Bartelinck, som på den tiden var organist i Bavo Domkirke i Haarlem i Nederland. Etter studietiden kom Ralph Cupper tilbake til Norwich, hjembyen sin, for å begynne karrieren sin som konsertorganist og musikklærer innenfor voksenopplæring. Han har også vært kantor og organist i flere menigheter i fylket Norfolk. Wymondham Abbey og Christ Church, New Catton, Norwich var to av de siste plasser hvor han var kantor. På den tiden ble han også utdannet på universitet i teologi og androgogikk. I dag bor Ralph Cupper på Eid i Nordfjord, og er kantor i Eid Kyrkje. Han er gift med forfatteren Karin Cupper og har to barn. Kjent for. Ralph Cupper er en kjent konsertpianist og organist som har gjort mange konsertturneer rundt England, Tyskland og Norge. Han har også gjort arbeid for den norske TV-kanalen NRK og The British Broadcasting Corporation BBC. I Norge har Ralph Cupper gitt ut 2 CDer med sin musiker-venn Inge Asbjørn Haugen. I disse 2 CDene har de kombinert orgel og saksofon mens de spiller populær film- og klassisk musikk. Et utvalg av musikken han har spilt inn kan finnes på Ralph Cupper sin youtube-side: http://www.youtube.com/user/raljoc Han er kjent i Nordfjordeid for å støtte det lokale sykehuset og andre kommunale hendelser med å arrangere konserter der pengene blir dedikert til hendelsene han støtter. Hvert år i Nordfjordeid arrangerer Ralph Cupper en lokal musikkfestival kalt «Aftenmusikk». Konsertene tar til hver tirsdag i februar og mange lokale og enkelte internasjonale kjente artister og grupper spiller i konsertene. Lunner Almenning. Lunner Almenning er en bygdealmenning i Lunner kommune i Oppland. Den utgjør den sør-østre delen av den gamle Hadeland Almenning. Produktiv skoggrunn er på ca. 80 000 dekar. I tillegg kommer arealer dekket av myrer og vann, og det totale arealet er ca. 100 000 dekar. Omtrent 1400 dekar av almenningens skogsarealer ligger innenfor Gran kommune, mens resten ligger i Lunner kommune. Lunner Almenning driver eiendoms- og arealforvaltning, samt bruksrettforvaltning, skogbruk- og utmarksutnytting. Dette inkluderer jakt- og fiskerettigheter. Paragraf. En paragraf (forkortet §) (fra gresk "paragraphos", skrevet ved siden av, tilføyet) er en bestemmelse i et regelverk. Betegnelsen brukes ved utforming av lover, vedtekter, traktater og lignende, og hver paragraf beskriver en enkelt bestemmelse av flere bestemmelser i regelverket. Hver paragraf kan bestå av flere avsnitt eller setninger. Hver paragraf kan også inneholde nummererte underpunkter og/eller bokstaver. I et regelverk vil vanligvis et antall paragrafer være innlemmet i et kapittel som omhandler mer vidtfavnende forhold. Keroplatidae. Spinnmygg (Keroplatidae) er en liten familie av mygg beslektet med soppmygg. De er middelsstore mygg som som oftest kan kjennes på at antennene er flattrykte fra siden. Larvene er rovdyr som spinner klebrige fangstnett, og noen arter tiltrekker byttet med lys. Utseende. Keroplatidae er middelsstore, ganske slanke mygg som ligner soppmygg. De er oftest mørke på farge. Mange av artene kan kjennes på at de har antenner som er flattrykte fra sidene. Underfamilien langhornsmygg (Macrocerinae) kan kjennes på at de har antenner som er lengre enn kroppen. Levevis. Disse myggene finnes først og fremst på fuktige, skyggefulle steder, blant annet i tett skog og i huler. Fangstnett. De voksne myggene blir ofte funnet på blomster, men det er særlig larvene i denne familien som har en interessant biologi. De er rovdyr som fanger byttet ved hjelp av klebrige fangstnett, som hos edderkopper. Noen arter har larver som lever under tømmerstokker, i meitemarkganger og på undersiden av kjukesopp. Lysproduksjon. Noen av artene tiltrekker seg byttet ved hjelp av lys, såkalt bioluminescens. Særlig kjent er «New Zealand Glowworm», "Arachnocampa luminosa", som lever i huler på New Zealand. Larvene sitter i taket på hulen og sender ut lys, slik at det ser ut som om det indre av hulen har en «stjernehimmel». Dette har blitt en populær turistattraksjon. Larvene er kannibalske så de holder en viss avstand til hverandre, slik at lyspunktene blir regelmessig fordelt over huletaket. Systematisk inndeling / norske arter. Det er funnet 38 arter av keroplatider i Norge hittil (Rindal, Gammelmo og Søli 2008). Tølt. Tølt er en gangart hos hester. Den er firtaktig og hesten flytter beina i samme rekkefølge som i skritt: Venstre bakben, venstre forben, høyre bakben og høyre forben. Hesten har vekselvis ett og to ben i bakken av gangen. Det er en fjærende gangart uten svev. I ren tølt skal takten være som en metronom, altså like lang tid mellom hver takt. Tølten kan bli travaktig eller passaktig. Når hesten er travaktig føles det ut som det humper litt, og hesten heller vil trave. I passaktig tølt føles det ut som at hesten vaier, og nærmer seg grisepass. Tølt kan ris fra nesten skrittempo og nesten helt opp i galopptempo, og er en veldig anvendelig gangart. I Skandinavia er tølt mest utbredt blant islandshester, men kan også utføres av en rekke andre hesteraser, deriblant Tennessee Walking Horse, Missouri Fox Trotter, Paso Fino og amerikansk varmblodstraver. Trond Sverre Hansen. Trond Sverre Hansen (født 27. januar 1964 i Narvik) er en norsk jazzmusiker (slagverk). Han er sønn av jazztrombonist, Viggo Hansen og regnes som en av Norges aller fremste trommeslagere innenfor bebop-sjangeren. Hansen debuterte i 14-årsalderen sammen med den legendariske nord-norske gitaristen Thorgeir Stubø, og var medlem i dennes kvintett (1981–82). Han var med andre ord en meget ung bidragsyter til Narviks vitale jazz miljø på denne tiden. Han medvirket i NRKs TV-serie "Ung norsk jazz" (v/Erling Wicklund) på begynnelsen av 90-tallet, og spilte med landsdelsmusiker-gruppa Jazz i Nord sammen med pianist Jørn Øien, bassist Konrad Kaspersen og trombonist Øystein B. Blix. Dette ensemblet er dokumentert på plate med vokalisten Marit Sandvik ("Song fall soft", 1995). Hansen spilte med Øystein Norvoll kvintett på Kongsberg Jazzfestival (1988) og var med The Ernst-Wiggo Sandbakk group (1989–90). Kombinasjonen Kaspersen/Hansen blir ofte referert til som "Nordkalottens beste jazzkomp" og har lagt grunnlag for mange konstellasjoner. Bl.a Hallgeir Pedersen Trio (1999–) som han er fast medlem av. Hansens bidrag her kan høres på platene "West Coast Blues", 2002, "Wistful", 2004 og "Bluero", 2006. En annen utgivelse Hansen medvirker på, er pianist Knut Kristiansens "Monk Moods" fra 1994. Finn Guttormsen. Finn Guttormsen (født 16. juli 1968 i Mosjøen) er en norsk jazzmusiker (kontrabass). Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU) og har vært medlem av Farmers Market siden starten i 1991. Han har også vært medlem av gruppen The Source (1995–2005), vært medlem av Airamero og spilt i Hemisfair. Den senere tid har han også medvirket i Håkon Storm-Mathisen kvartett og Silje Nergaard band. Finn Guttormsen vant Spellemannprisen 2008 sammen med Farmers Market. Nils-Olav Johansen. er en norsk jazzmusiker (gitar og vokalist), kjent fra flere innspillinger og og som orkesterleder. Johansen er fra Sør-Trøndelag der han etter hvert flyttet til Heimdal. Hans far var sjømann, og han stiftet derfor tidlig kontakt med "Hawaii-musikk". Denne innflytelsen, fra den flytende strengelyden, har fulgt ham i hele hans musikalske karriere. Han ble utdannet ved jazzlinja på Trøndelag musikkonservatorium 1986-88. I Trondheim ble han med i flere grupper som springer ut av studentmiljøet ved NTNU, som "Close Enough" (1987-88) og "Pentateuch" (fra 1989, senere kalt "Blixband". Fra 1992 har han vært fast medlem av tre betydelige orkestere: Farmers Market, Frode Fjellheims Jazz Joik Ensemble og Storytellers, og har også hatt gjesteopptredener med en rekke andre band, som Veslefrekk, Embla, Trondheim Jazzorkester og Ståle Storløkken. Han har siden 1991 medvirket på flere titalls plateutgivelser med bl.a. Farmers Market, Øystein B. Blix band, TINGeLING, Dingobats, Transjoik (også som komponist og produsent), Køhn/Johansen Sextet, Trondheim Jazzorkester, The Core. Han har ledet egen trio med Harald Johnsen bass og Sverre Gjørvad slagverk. Johansen har vært gjesteprofessor ved Det Jyske musikkonservatorium i Århus, på anmodning av Django Bates. Hans særpregede samtidige vokal og gitarspill med innslag fra finsk og østeuropeisk folkemusikk, gjør Johansen til en lett gjenkjennelig artist. Johansen han gjennom en årrekke, sammen med Stian Carstensen, vært en av profilene i Farmers Market. Her imponerer han med virtuositet og humor. Han gjorde seg også bemerket med sitt samarbeid med Sigurd Køhn i Køhn/Johansen Sextet, et samarbeid som bått tok slutt i 2004, da tsunamien rammet Thailand der Køhn var på ferie. I 2005 ble han fast medlem av den engelsk-norske gruppa Food. Til vinteren skal Johansen til India og Jazz Utsav-festivalen med egen Kvartett, som er satt sammen for anledningen. Denne består i tllegg til Johansen av trommeslager Thomas Strønen, bassist Ole Morten Vågan og saksofonist Knut Riisnæs. Passgang. Passgang er en gangart hos firbeinte dyr der framfoten og bakfoten på hver side flyttes samtidig. Det motsatte er diagonalgang. Passgang er naturlig for kameldyr, sjiraffer, elefanter, bjørner og flere andre dyr, men forekommer sjeldnere hos hester. Hos noen hester er det likevel medfødt, og enkelte kan også dresseres til å gå i passgang, hester som da kan skifte mellom normal bevegelse og passgang. Passgang kan forekomme både i trav og skritt. Passgjengere kan være svært raske. Passgang hos hester. a> og publisert første gang i 1887 Passgang hos hester er en hurtig, totaktig gangart med svev. Det er gjerne islandshester som blir forbundet med gangarten, men også andre raser kan ha passgang, blant annet den amerikanske Standardbreden. Samsidige benpar beveger seg samtidig – altså høyre frem- og bakben i ett bevegelsesmoment og venstre frem- og bakben i det neste. "Flyvende pass" kan gå like hurtig som galopp hos enkelte hester og er svært anstrengende for hesten. Bare såkalte femgjengere kan lære å gå flyvende pass, da det krever at hesten har vilje og romslige bevegelser. Flyvende pass er en eksklusiv gangart, og praktiseres ikke så mye av alminnelige ryttere. For konkurranseryttere er passritt formel-1 og man konkurrerer på tid over 100-250 meters lengde. Amerikanske travere (standardbreds) går som regel utelukkende løp i passgang da dette er en brøkdel raskere enn vanlig trav. De to forskjellige typene travhester, som dog er av samme rase, kalles "pacers" (passere) og "trotters" (travere). Passende løpshester trenes opp til dette ved bruk av remmer som binder sammen benparene for å umuliggjøre vanlig diagnoalt trav. I avlen legger man stor vekt på passanlegget fordi man antar at det er en klar forbindelse mellom anlegget for tølt og anlegget for pass. Avlere legger hovedvekten på å få en god tølt og passgang kombinert med et godt temperament og villighet. Bolitophilidae. Sumpmygg (Bolitophilidae) er en liten familie av mygg som ligner soppmygg. De voksne myggene er små til middelsstore, slankbygde med lange tynne antenner. Larvene lever av sopp. Omtrent 60 arter er beskrevet, 21 av disse er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore mygg, ganske slankbygde og gjerne gulbrune på farge. Kroppen er slank, vingene er oftest glassklare med en mørk flekk nær fremkanten og en karakteristisk tverråre mellom de to fremste lengdeårene (R1 og R4+5). Hodet er ganske lite, med middelsstore, runde fasettøyne og tre punktøyne (ocelli) i pannen. Beina er slanke med tydelige sporer på leggene (tibiae). Hoftene er ganske lange, som hos soppmygg. Larvene er sylindriske, hvite, beinløse, med en tydelig mørk hodekapsel. Levevis. Larvene utvikler seg i forskjellige slags sopp, blant annet fluesopp ("Amanita") og steinsopp ("Boletus"). De er gjerne mange larver sammen og kan være en plage for soppsankeren da de produserer markspiste sopp. Noen arter overvintrer som voksne mygg, blant annet i huler og kjellere. Bolitophilidene er vanlige i skogsområder om høsten. Georgij Sedov. Georgij Sedov ("Георгий Яковлевич Седов" på russisk) (født, død) var en russisk Arktis-forsker. Han var født i landsbyen Krivaja Kosa i Taganrogdistriktet i familien til en fisker. I 1898 ble han ferdig med navigasjonskole i Rostov-na-Donu og ble langfarts styrmann. I 1901 fikk han løytnants rang. I 1902–1903 deltok Sedov i en hydrografisk ekspedisjon i Nordishavet. Under den russisk-japanske krig var han sjef på en torpedobåt (1905). I 1909 ledet han ekspedisjon som senere beskrev munningen av Kolymaelven. Ett år senere utforsket Sedov Krestovajabukten på Novaja Zemlja. I 1912 foreslo han en ekspedisjon til Nordpolen, men tsarens regjering nektet å finansiere dette prosjektet og ekspedisjonen ble organisert med hjelp av uavhengige kilder. 14. august 1912 forlot Sedovs fartøy «Svjatoj Foka» Arkhangelsk. De var nødt til å bli hele vinteren i nærheten av Novaja Zemlja på grunn av is. Ekspedisjonen nådde Frans Josefs land og måtte bli den andre vinteren i Tikhajabukten på grunn av mangel på kull. 2. februar 1914 nådde Sedov (allerede syk med skjørbuk) og to av hans kamerater Nordpolen med trekkhunder. Uten å nå Rudolføya døde Sedov og ble begravd på Aukneset på denne øya. To viker og en topp på Novaja Zemlja, en isbre og et nes på Frans Josefs land, en øy i Barentshavet og et nes i Antarktis fikk Sedovs navn. Det finnes også en isbryter "Georgij Sedov". Sedov, Georgij Sedov, Georgij Ernst-Wiggo Sandbakk. Ernst-Wiggo Sandbakk (født 28. september 1957 i Kjeldebotn i Ballangen) er en norsk jazzmusiker (slagverk) og musikkpedagog. Gjorde instrumentalpedagogisk eksamen ved Trøndelag Musikkonservatorium i 1982. Studieleder NTNU institutt for musikk, utøvende. Underviser i trommesett og gehørtrening ved NTNU, Institutt for musikk. Har vært frilans musiker siden 1977. Har bl. a. samarbeidet med Thorgeir Stubø, Frode Alnæs, Palle Mikkelborg, Art van Damme, Asmund Bjørken, Terje Bjørklund, Bjørn Alterhaug, Nils Petter Molvær, Knut Riisnæs, John Pål Inderberg, Henning Sommerro og Hans Rotmo. Har bl. a. spilt i orkestrene Trondheim Sympatiorkester, Trondheim Bop-Service, Konerne Ved Vandposten, Bjørn Willadsen Band, Gunnar A. Berg & The Music Machine, EWS & The Sympathy Orchestra. Spiller fast med egne prosjekter Oofotr og Afrocadabra. Medvirker på en rekke plateinnspillinger, bl. a. med: Thorgeir Stubø: Notice (Spellemannprisvinner 1981), Arvid Martinsen Band: It´s just a game, Ola Uteligger: Herberget Sannheten og Sorgens Bar, DumDum Boys: Blodig Alvor Na na na na na, Henning Sommerro/Trondheim Symfoniorkester: Vårsøg, Bjørn Willadsen Band: Skarland, Ove Bjørken: Landstryker, EWS & The Sympathy Orchestra: sympathetic. Har skrevet en rekke lærebøker i slagverk: Hvordan spille moderne trommesett, Doble basstrommer steg for steg, Mine egen slagverkskole Bok 1 og 2, Min egen trommeskole 1 og 2, Afro-Grooves For Djembe 1-3, Mer Moderne trommesett, Daglige øvelser for den kreative trommeslager, Midt i blinken 1 – 2. Jobber for tiden med et metodeverk for avansert rytmelære for musikere uansett sjanger. Norges Sjakkforbund. Norges Sjakkforbund (NSF) er høyeste organ for det organiserte sjakklivet i Norge. Forbundet er tilsluttet Nordisk Sjakkforbund og FIDE (Verdenssjakkforbundet). Norges sjakkforbund ble (under navnet Norsk Schakforbund) stiftet mandag 20. juli 1914 i Christiania Schakselskaps lokaler i Athenæum, Akersgata i Kristiania med representanter fra Christiania Schakselskab, Schakklubben av 1911, Aalesund Schakklag, Bergens Schakklub, Kristiandsand Schakklub, Fredriksstad Schakselskap og Skien Schakklubb. Ved sammenslåingen med utvalget for sjakk i Arbeidernes Idrettforbund i 1946 ble navnet endret til Norges Sjakkforbund. Forbundet utgir medlemsbladet Norsk Sjakkblad. Organisatorisk. Forbundets høyeste organ er kongressen. Kongressen arrangeres hver sommer i forbindelse med Landsturneringen. Sentralstyret. Sentralstyret er det høyeste organ mellom årsmøtene. Sentralstyret består av president, visepresident, kasserer, turneringssjef, eliteutvalgsleder, leder i Ungdommens Sjakkforbund (USF) og tre styremedlemmer. Sjakkpresidenter. Under finnes oversikt over tidligere presidenter (1914 - 1921 var tittelen formann) i Norges Sjakkforbund. Sjakkontoret. Forbundskontoret er lokalisert i Sandakerveien 24D i Oslo (Myhrens verksted). Generalsekretæren NSF har ansvaret for den daglige driften av kontoret. USF har egen generalsekretær samt medlemssekretær. Fond. NSF administrerer ulike fond. Under skal det komme en kort redegjørelse for fondenes opprinnelse og på hvilke måter pengene brukes. Dommere. Innen for forbundet er det tre dommergrader i tillegg til den internasjonale dommergraden. Det stilles krav til ulike dommergrader ved ulike turneringer. Krets- og klubbdommere. Personer som har gjennomført et kurs og bestått en test utarbeidet av Reglementsutvalget (RU) er å regne som klubbdommere. Når disse har assistert under minst tre turneringer som krever autorisert kretsdommer (fortrinnsvis under to forskjellige dommere) kan de søke om å bli autorisert som kretsdommer. Forbundsdommer. Personer som har deltatt på forbundsdommerseminar og bestått dertilhørende test utarbeidet av Reglementsutvalget kan kalle seg forbundsdommer aspiranter. Når disse har samlet tilstrekkelig erfaring kan de søke om å bli utnevnt til forbundsdommere, med tilstrekkelig erfaring menes det at aspiranten har aspirert i minst tre turneringer som krever autorisert forbundsdommer. Turneringer som krever autorisert forbundsdommer er blant annet Internasjonale tittelturneringer i Norge og de fleste av NSFs norgesmesterskap. RU har også anledning til å utnevne spesielt kvalifiserte kretsdommere til forbundsdommere. Norsk Sjakkblad. Norsk Sjakkblad er medlemsbladet til Norges Sjakkforbund. Bladet utkom for første gang i 1906, og har utkommet med unntak av årene 1909-1918, 1923, 1930-1931, 1940-1949 og 1970-1974. Siden omleggingen og moderniseringen av bladet fra 1. januar 2000 har bladet kommet ut med 6 numre i året. Bladet redigeres fra 1.1.2009 av Silje Bjerke, med Torstein Bae og Torbjørn Ringdal Hansen i redaksjonsteamet. Lygistorrhinidae. Lygistorrhinidae er en liten familie av mygg som ligner soppmygg. De kan kjennes fra de fleste andre medlemmer av soppmygg-gruppen på at munndelene er sterkt forlenget. Familien finnes ikke i Norge. Utseende. Middelsstore mygg, ligner soppmygg. Antennene er ganske korte og sylindriske, munndelene er forlengede, ca. tre ganger så lange som hodet. Levevis. Lite synes å være kjent, men artene lever i skog. De fleste er tropiske, men noen finnes også i varme tempererte skoger. Joseph Chamberlain. Joseph Chamberlain (født 8. juli 1836, død 3. juli 1914) var en britisk politiker. Han var far til Austen Chamberlain og Neville Chamberlain. I starten av sin politiske karriere var han en radikalt innrettet liberaler og forkjemper for utdanningsreformer og ble handelsminister. Senere kom han i allianse med det konservative partiet som imperialist og proteksjonist og var koloniminister. Biografi. Chamberlain ble født i London og var sønn av en fremgangsrik skomaker og fabrikkeier som også het Joseph (1796–1874). Han ble utdannet ved University College School (fra 1850-1852). I 16 års alderen startet han som lærling i skomakerfirmaet og da han ble 18, ble han sendt til Birmingham, der han arbeidet i sin onkels skruefabrikk, «Nettlefolds», som hans far hadde investert i. Sammen med Joseph Nettlefold var Chamberlain med å bygge ut selskapet, som snart ble kjent som «Nettlefold and Chamberlain», til å bli en kommersiell suksess og da Chamberlain i 1874 forlot selskapet, eksporterte det sine produkter til USA, andre land i Europa, India, Japan, Canada og Australia. Det var sterke radikale og liberale tradisjoner blant skomakerne i hans nye hjemby Birmingham, samtidig som den unitariske kirken han tilhørte hadde en tradisjon med å engasjere seg i samfunnet. Det var derfor naturlig for han å delta i politikken for de liberale. I 1867 grunnla han «Birmingham Education League» (senere «National Education League») og han arbeidet også for en fri skolegang, uavhengig av den engelske kirken. Han gjorde også det liberale partiet i Birmingham til en fremgangsrik og effektiv valgorganisasjon. 1873 ble han borgermester i Birmingham. I denne stillingen var han med og gjennomførte en rekke reformer i byen. Han avgikk fra borgermesterstillingen da han ble innvalgt i underhuset som representant for Birmingham i 1876. Han arbeidet seg raskt opp i parlamentsgruppen og ble handelsminister, «"President of the Board of Trade"» i William Gladstones regjering 1880. I tiden før parlamentsvalget i Storbritannia i 1885 ble det trykket en rekke artikler i bladet «Fortnightly Review» skrevet av Chamberlains medarbeidere under hans ledelse. Artikkelserien foreslo jordreformer, mer direkte beskatning, gratis offentlig utdannelse, skille mellom kirke og stat, almen stemmerett for menn og større beskyttelse for fagforeninger. Dette ble grunnlaget for det «uautoriserte programmet» som Chamberlain kjempet for under valgkampen. Det liberale partiet vant valget, men fikk ikke absolutt majoritet i underhuset. Det irske nasjonalistpartiet under Parnells kom i «vippeposisjon». De liberales statsminister Gladstone tilbød irene en avtale om «Home Rule» (selvstyre) som Chamberlain var mot på prinsipielt grunnlag. Han forlot den liberale regjeringen og var med å danne Liberal Unionist Party sammen med Lord Hartington og andre medlemmer av «whiggruppen». Chamberlain sluttet seg ikke umiddelbart til den unionistiske regjeringen selv om han hadde likesinnede i det konservative partiet, som Lord Randolph Churchill. Han håpet muligens på at Gladstone snart skulle trekke seg tilbake; i så fall ville Chamberlain kunne vende tilbake til det liberale partiet og bli dets leder. Gladstone holdt imidlertid ut mye lenger enn Chamberlain hadde trodd, og Chamberlain nærmet seg etterhvert de konservative. I 1895 ble Chamberlain koloniminister, "«Secretary of State for the Colonies»" i Lord Salisburys konservative og unionistiske regjering. Chamberlain viste seg å være en ivrig imperialist og aktiv i forbindelse med boerkrigen så ble han unionistenes ledende politiker i parlamentsvalget i 1900. Etter å ha besøkt Sør-Afrika gikk han av i 1903 og ledet en kampanje for en reformert handelspolitikk, med proteksjonistiske tollsatser mot import fra land utenfor imperiet. Et splittet unionistparti tapte valget i 1906 og på grunn av en synkende andel frihandelsvennlige konservative i underhuset ble Chamberlain favoritt til ny leder av unionistene. I juli 1906 ble han imidlertid rammet av et hjerneslag som svekket han og tvang han til å trekke seg tilbake fra det politiske liv. Joseph Chamberlain døde 3. juli 1914 og er begravet på Key Hill Cemetery i Birmingham. Eftermæle. Det konvensjonelle bildet av Chamberlains politiske linje har vært at han beveget seg mot høyre i det politiske spektrum, fra det liberale partiets venstrefløy til de konservatives høyrefløy. Et alternativt syn er at han alltid var radikal i innnenrikspolitikk og imperialist i uteriksspolitikken, og til og med at dette ikke sto i så stor motsetning til hverandre – begge innebar at han forkastet "laissez-faire-kapitalisme". Selv etter at han forlot det liberale partiet var han tilhenger av innføringen av alderspensjon. Han var den drivende kraften bak dannelsen av University of Birmingham og var dets første kansler. Hans arkiv forvares i universitetets bibliotek og universitets klokketårn kallas "Old Joe" oppkalt etter ham. Chamberlain Square i det sentrale Birmingham er oppkalt etter ham. Familie. Joseph Chamberlain var gift tre ganger. Hans første hustru Harriet Kenrick døde kort tid etter at hun hadde født deres første barn Austen. Han giftet seg med Harriets kusine Florence Kenrick i 1868. Hun fikk fire barn med ham, ett av dem var Neville, og døde i barsel i 1875. I 1888 giftet han seg med en amerikaner, Mary Endicott. Både Austen Chamberlain (1863–1937) og Neville Chamberlain (1869–1940) ble fremtredende konservative politikere. Neville var statsminister fra 1937 til 1940. Amerikas forente stater under de paralympiske vinterlekene 2006. Amerikas forente stater deltok med 56 deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. De var en av fem nasjoner som deltok i alle fire idretter; de fire andre var Canada, Italia, Norge og Sverige. Tryvannshøgda. Tryvannshøgda (529 moh.) er en ås nord i Oslo. Åsen har navn etter Store Tryvannet i dalen på nordsiden. Leddet "Tryvann" i navnet kommer av det norrøne ordet "þrjú", som var intetkjønnsformen av tallet tre. I noen dialekter heter "tre" ennå "try" i intetkjønn, noe også Ivar Aasen førte opp i Norsk Grammatik. De tre vanna navnet viser til er Skomakertjern, Lille Tryvann og Store Tryvann. På Tryvannshøgda står TV-senderen Tryvannstårnet og en antennemast (tidligere flere) for radiosender. Parkeringsplassen ved Tryvannstårnet var opprinnelig Tryvand stadion, skøytebane i bruk 1934–66 (bilde til høyre). Parkeringsplassen og området omkring benyttes også til russens tryvannstreff i slutten av april og starten av mai. Mark Boone Junior. Mark Boone Junior (født 27. mars 1955 i Cincinnati i Ohio) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sine roller i to filmer av Christopher Nolan, "Memento" og "Batman Begins". Han har hatt en lang karriere, og hav vært med i omtrent 70 filmer, inkludert "2 Fast 2 Furious", "Get Carter", "Generalens datter", "The Thin Red Line", "Se7en", og "Die Hard 2". Han har også gjort gjesteopptredener på TV i "Law and Order", "Seinfeld", "Ingen grunn til begeistring", "Sons of Anarchy" og flere andre serier. Art Van Damme. Skisse av Art van Damme. Art Van Damme (født 9. april 1920 i Norway i Michigan i USA, død 15. februar 2010) var en amerikansk jazzmusiker (trekkspill), av belgisk herkomst. Han begynte i ni-årsalderen, turnerte som 14-åring på vestkysten, og studerte hos Andy Rizzo i Chicago. Med «Art van Damme Quintet» fikk han sin første plateutgivelse i 1944 samt deltakelse i NBC radioorkester i Chicago (1945-1960), og en rekke TV-forestillinger nasjonalt (i USA), kjent for sitt solospill. Van Damme var en av de første og mest kjente utøvere av trekkspillet i jazzen, og opptrådte flere ganger i Europa, først i Tyskland (1967), og senere med Joe Pass og Kenny Clarke på selskapet MPS. Også i Norge har han opptrådt, i 1991 da han møtte Arnstein Johansen, og den 11. november 1991 spilte med Stian Carstensen på den riksdekkende TV-kanalen NRK. [Han var også innom Norge i 2008]. Van Damme spilte Excelsior trekkspill, og var senest i 2005 artist på Pineto Accordion Festival i Italia. Harald Grytten. Harald Grytten (født 21. november 1938 i Ålesund) er en norsk filolog og byhistoriker. Av utdanning har Grytten hovedfag i nordisk fra Universitetet i Bergen fra 1973 med hovedoppgava "Ei gransking av talemålet på Midøy". Grytten var mellom 1973 og 1993 bestyrer for Aalesunds Museum. Han er kjent som byhistoriker og har utgitt en rekke bøker om byen Ålesund og folket der. Gjennom sitt virke som museumsmann arbeidet han for bevaring av det opprinnelige bygningsmiljøet i Ålesund og har mye av æra for at ålesunderne gjenoppdaget jugendstilen som preget mye av bysentrum slik det ble reist etter bybrannen i 1904. Grytten er også en kjent foredragsholder som gjennom sine byvandringer og stående på sin lille trekrakk formidler byens historie med stort engasjement. Derigjennom har Grytten blitt en lokal kulturpersonlighet og en kjent figur i bybildet. I 2004 fikk Grytten Kommunikasjonsprisen i Møre og Romsdal på bakgrunn av en nominasjon som la vekt på hans sjeldent tydelige og konsekvente kommunikasjon ved bruk av enkle virkemidler. Prisen tildeles av Kommunikasjonsforeningen i Møre og Romsdal. Det kongelige hoff kunngjorde 9. april 2010 at kongen har utnevnt Grytten til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans betydningsfulle innsats for norsk kulturarv.» Det ble samtidig opplyst at hans innsats innen by- og lokalhistorie var vektlagt ved beslutning om ordenstildeling. Arnstein Johansen. Arnstein Johansen (født 19. juni 1925 i Fredrikstad) er en norsk musiker (trekkspill) innen jazz og gammeldans, kjent fra en rekke innspillinger og internasjonale samarbeid. Johansen studerte under Ottar E. Akre, Thorleif Ekren og Gunnar Sønstevold, samt ved Norges Musikkhøgskole. Etter den andre verdenskrig ble han kjent i duett med Rolf Andersen, før han oppholdt seg i USA og spilte med Pietro Frosini, Guido Deiro og Anthony Galla-Rini. Han har utgitt en rekke plater selv, med «Arnstein Johansen kvartett» og kvintett ("Gammeldans", "Hæla i taket", "A.J.'s freskeste", "I ring og feiende sving", "Evergreens", "Tea for two", "Crazy rhythm", "Out of nowhere" og "Too late now"). Han har også spilt med Sverre Cornelius Lund, samt medvirket i utgivelser med Alf Prøysen og andre. Johansen har komponert kjente stykker som Han er æremedlem i Norske Trekkspilleres Landsforbund og diverse lokale lag som Mo Trekkspillklubb. NATO-medaljen. NATO-medaljen er en medalje som tildeles av NATO for innsats i alliansens operasjoner. Den ble vedtatt innført 20. desember 1994 av Det nordatlantiske råd og første gang tildelt 27. november 1995 til mottakere fra 14 nasjoner i alliansen, for tjeneste i det tidligere Jugoslavia. Medaljen er senere tildelt for deltakelse i operasjoner andre steder. NATOs generalsekretær fastsetter reglene for tildeling i det enkelte tilfelle. Medaljen kan tildeles for både militær og sivil innsats. Utforming. NATO-medaljen er rund med en diameter på 35 mm og utført i bronse. Den bærer på advers NATOs emblem, kompassrosen, satt inn i en olivenkrans. Revers bærer i midten innskriften «IN SERVICE OF PEACE AND FREEDOM» og «AU SERVICE DE LA PAIX ET DE LA LIBERTE» med en gren imellom. Langs kanten står omskriften «NORTH ATLANTIC TREATY ORGANIZATION» og «ORGANISATION DU TRAITE DE L'ATLANTIQUE NORD». Medaljen er opphengt i et bånd i NATOs farger, blått og hvitt, med tillegg av gult. Båndets utforming varierer etter hvilken operasjon det er snakk om. Det utstyres med en spenne som indikerer hvilken operasjon medaljen er tildelt for. Medaljestripen kan utstyres med arabiske tall for å indikere gjentatt tjeneste i samme operasjonsområde. Denne praksisen ble innført i 1999 og opphørte i 2003, men ble gjennopptatt i 2011. NATO-medaljen for det tidligere Jugoslavia. Med tilbakevirkende kraft fra 1. juli 1992 og ble NATO-medaljen tildelt alle militære medlemmer av NATOs-fredsbevarende styrke som tjenestegjorde i minst 30 dager i landene tilhørende den tidligere Sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. For personell som deltok i støtteoperasjoner fra europeiske baser eller skip i Adriaterhavet var kravet for tildeling minst 90 dager i direkte støtte til NATOs oppdrag i det tidligere Jugoslavia. Under de samme krav til tjeneste har noen medaljer også blitt tildelt NATO internasjonale sivile og andre sivile tilknyttet medlemsnasjonenes militære styrker. Tildeling av NATO medaljen for tjeneste i Jugoslavia opphørte 31. desember 2002. Medaljer for påfølgende operasjoner. NATO-medaljen er senere tildelt for en rekke andre operasjoner der NATO-styrker har deltatt. Disse var også i de første tilfeller knyttet til land i det tidligere Jugoslavia. I 2001 kom Atlanterhavspaktens artikkel 5 for første gang til anvendelse etter terrorangrepene i USA 11. september 2001 og flere NATO-operasjoner fulgte av dette. For NATO-medaljen fikk dette den konsekvens at båndspennen indikerer deltagelse i artikkel 5-operasjoner eller operasjoner under annet mandat. NATOs fortjenstmedalje. NATOs fortjenstmedalje (engelsk: NATO meritorious service medal) for operativ og ikke-operativ innsats av militært eller sivilt personell, har blitt delt ut siden 2003. Medaljen er i sølv. Medaljebåndet er blått med hvite kantstriper besatt med smale gule og blå striper. Båndet er utstyrt med en spenne med innskriften «MERITORIOUS». Det tildeles omkring 150 medaljer i denne kategorien årlig. Mottagere. (i 2008) kaptein Trond Melting Tildeling. NATO-medaljen tildeles etter nominasjon av personell fra hvert enkelt medlemsland. Medaljen kan også tildeles personell fra land som ikke er medlem i NATO, men som deltar i NATO-operasjoner. Etter en gjennomgang av NATOs dekorasjonsystem i 2009/2010 har NATO fra 1. januar 2011 innført felles mal for båndstripene til operasjonsmedaljene der båndstripen er avhengig om det er Article 5 operasjon eller ikke. Hvilken operasjon medaljen er tildelt for framgår av spennen. Referanser. Medaljen for tjeneste i Jugoslavia Sysle. Sysle er et tettsted og en bygd i Modum kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom Snarumselva og riksvei 280, rundt fem kilometer vest for Vikersund. I tillegg til gårder har Sysle et boligfelt med tettbebyggelse, som lokalt bare blir kalt «feltet». Arvid Genius. Arvid Genius (født 11. oktober 1942) er en norsk jazzmusiker (vibrafon og vokalist) og musikkjournalist. Etter oppveksten i Marl, Vest-Tyskland flyttet han tilbake til Norge i 1956 og ble med Eivin Sannes i hans band tidlig på 1960-tallet. Fra 1970 fikk han sitt eget jazzprogram som ble sendt fra Bergen. Genius har siden utgitt tre egne plater, bl.a. "Rainy City Blues" (1983). Genius var også fast vokalist med Per Nyhaugs radiostorband 1977–1992, og har vært med i ulike bandkonstellasjoner med blant andre Andreas Skjold (1980–1982) og Tore Faye (kvintett) 1983–1984, samt Asmund Bjørken ("All the things you are", 1982). I den senere tid har han ledet «AG kvintett» med Fred Johannesen valthorn, Chlas Skrugstad gitar, Christian Mortensen kontrabass og Øyvind Skarbø trommer. Transsubstansiasjon. Transsubstansiasjon (latin: "transsubstantiatio", gresk: "μετουσίωσις", metousiosis, «vesensforvandling») er den katolske læren om at Kristus fysisk er tilstede i brødet og vinen etter konsekrasjonen under eukaristien, og at denne forandringen er vedvarende. Den katolske læren sier at brødet og vinen faktisk forvandlet til Kristi legeme og blod. Brødet og vinens substans forvandles til Kristi kropp og blod, selv om de ytre kjennetegn som utseende, snak, lukt etc forblir uforandret. Slik vil den forvandlede brødet og vinen "være" Kristi legeme og blod, og brødet og vinen eksisterer ikke lengre. Selve begrepet "transsubstantiation" antyder at selve substansen, i henhold til Aristoteles' oppdeling av tings vesen, blir forandret. Substans har her således en ontologisk og ikke materielt innhold; substansen betegner tingenes innerste vesen. Den tidligst kjente bruken av begrepet "transsubstansiasjon" for denne forvandlingen stammer fra Hildebert fra Lavardin, erkebiskop av Tours i 1079. Dette ble også slått fast som kirkens lære ved Fjerde Laterankonsil i 1215. Noen av de bibelstedene som anvendes i denne læren er blant andre (Matt 26:26-28, Mark 14:22-24, Luk 22:19-20, 1 Kor 11:24-25). Fra protestantisk hold tas det avstand fra læren om transsubstansiasjonen. Ulike protestantiske kirker har en noe forskjellig lære omkring nattverden, hvor en del protestantiske kirker ser på nattverden som helt symbolsk, og andre tror på en realpresens, i tillegg til en rekke andre oppfatninger. Nordnorsk Jazzforum. Nordnorsk Jazzforum (stiftet i Harstad i 1969) er en norsk musikkpolitisk organisasjon med det formål å spre kunnskap om jazz i Nord-Norge, tilrettelegge for amatører og kontakt lokalforeningene imellom. Sammen med fylkeskommunene i Nordland, Troms og Finnmark, samt Bodø kommune, etablerte de i 1998 Nordnorsk Jazzsenter (drevet av Ad Lib Jazzklubb i Bodø), som skulle ta seg av de produksjons- og kompetansemessige praktiske forhold; de politiske forhold berodde fremdeles hos Nordnorsk Jazzforum. I samarbeid med Jazzsenteret arrangerer Jazzforum «Den nordnorske jazzkonferanse», under Nordland Musikkfestuke i Bodø. I den senere tid har Jazzforumet arbeidet kartlegging av nordnorsk jazz. Marius' militærreformer. a>' reformer var en godt trent, stilmessig og forent yrkeshær. a> adopterte, ble standardisert under Marius. De marianske reformene av 107 f.Kr. var en rekke militære reformer som ble fremlagt av den romerske statsmannen og generalen Gaius Marius. Før de marianske reformene var det bare selveiende bønder som kunne bli soldater. Dette begrenset størrelsen på hæren. I tillegg måtte soldatene skaffe sitt eget utstyr, noe som begrenset kavaleriet til kun å omfatte adelsmenn, på grunn av de høye prisene på hest og tilbehør. Gaius Marius innførte soldattrening og standardisert utstyr til legionene. Marius' reformer førte til at de eiendomsløse, proletariatet, kunne bli soldater. Dette økte potensialet til den romerske hærstørrelsen enormt. Det eneste kravet som ble stilt, var at soldaten skulle være romersk borger. De fleste profesjonelle soldatene tjenestegjorde i en periode på 25 år. Etter endt tjenestetid ble de lovet en jordlapp, der de kunne dyrke sin egen jord. Dette systemet ble et instrument for å innlemme andre land og provinser inn i det romerske riket. Utenlandske hjelpesoldater som tjenestegjorde ved siden av legionærene, fikk tilbudet om romersk borgerskap for dem selv og deres familier. Nordland Teater. Nordland Teater (stiftet i 1979) er et norsk regionalt teater, basert i Mo i Rana og med ansvar for turnévirksomhet i Nordlands kommuner. De forestår «Vinterlysfestivalen» i februar, har egen «Unge Nordland» med forestillinger for barn og unge, samt samarbeider med «Musikk i Nordland» for fler-mediale fremførelser. Teateret avholder 6-8 forestillinger årlig, med rundt 30 000 tilskuere tilsammen på de drøyt 250 forestillingene i de 45 kommunene i Nordland. Teateret tilbyr også tekniske tjenester til andre kulturelle institusjoner og organisasjoner i Nordland. Teateret sysselsetter drøyt 26 årsverk, derav drøyt 10 kunstneriske. Are Nakling er teaterets direktør, og Bjørg Simonsen styreleder. Retorisk spørsmål. Et retorisk spørsmål er et spørsmål som stilles hvor svaret på forhånd er gitt eller hvor man ikke forventer, eller hvor det foreligger, et konkret svar. Retoriske spørsmål retter seg ofte mot følelser. Nettvingemygg. Nettvingemygg (Blephariceridae) er en liten familie av mygg med larver som lever i hurtig rennende vann. Familien finnes ikke i Norge men noen arter finnes lenger sør i Europa. Utseende. Små til middelsstore, slanke mygg med et karakteristisk utseende. Hodet er stort med meget store fasettøyne som ofte dekker hele oversiden av hodet. Hos mange arter er fasettøynene delt i to deler, en øvre, rødaktig med store fasetter og en undre, svart med små fasetter. I dette trekket ligner de hårmygg, og en av slektene heter da også "Bibiocephala" = hårmygg-hode. Hos noen arter er fasettøynene tett dekket av lange hår. De har tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er lange og tynne, sylindriske, med 8-15 ledd. Munndelene er svært redusert hos noen slekter, mens andre har forlengede munndeler og drikker trolig nektar fra blomster. Munndelene er gjerne ulike hos de to kjønnene. Vingene er store, men spinkle og skjøre, og har karakteristiske tverr-rynker som gir dem en nettmønstret utseende. Beina er lange og tynne. Larvene er ulike alle andre tovingelarver. De er flate, og kroppen er delt opp i seks avsnitt. Midt under hvert avsnitt sitter en sugeskål, og på sidene et par vorteføtter som ender i noen kraftige børster. Levevis. Larvene er sterkt spesialiserte for å leve i fossefall, stryk og rasktstrømmende fjellbekker. De bruker sugeskålene på undersiden til å holde seg fast til steiner eller annet bunnmateriale. De trenger glatte flater for å feste seg, og lever av å skrape alger, bakterier og annet organisk materiale fra steinene. Puppen er festet til steiner eller lignende. Når de voksne insektene klekkes, er vingene alt fullt utviklet, og de kan fly så snart de kommer til overflaten. De voksne er nokså kortlivet, lever gjerne 1-2 uker. Hunnene av mange arter er rovdyr, og fanger ulike slags små insekter som finnes ved vannet. Hunnene parrer seg kort tid etter at de er klekket, og legger snart etterpå egg i små klynger limt fast til våte steiner, av og til under vann. Selv om disse myggene stort sett er sjeldne, kan de være en viktig del av økosystemet rundt fjellbekker, og det kan finnes opptil 1000 larver per kavdratmeter. Siden nettvingemyggene bare lever i rene, kjølige, oksygenrike bekker kan de være gode indikatorer på vannkvaliteten. Performance. Performance, eller "performance art" ("en. utførelse, oppfyllelse, prestasjon, verk, arbeid, forestilling, nummer, del av forestilling, funksjonering") er en uttrykksform innen billedkunsten. Begrepet slik det er brukt i kunstnerisk sammenheng betegner generelt et billedkunstverk som har utstrekning i tid og rom, og som i tillegg utføres av billedkunstner/personer på stedet, etter kunstnerens idé. En performance kan inneholde elementer fra andre kunstformer som musikk, teater, dans eller litteratur, men skiller seg gjerne fra disse idet den ikke viser frem hendelser som "illusjoner", men presenterer virkelige hendelser som kunst. Performance skiller seg også fra andre kunstformer som maleri eller skulptur hvor et fysisk objekt utgjør verket. Performance som en billedkunstnerisk praksis har sin opprinnelse i det tidlige 1900-tallets europeiske avant-garde, og kunstretninger som futurisme og dadaisme. Futuristenes anti-borgerlige og samfunnskritiske handlinger, presentert som kunst, blir ansett å være den første presentasjonen av ideen om performance i en kunstnerisk sammenheng. På 1960-tallet fikk denne uttrykksformen fornyet aktualitet blant amerikanske kunstnere som arbeidet med interdisiplinære uttrykk, som Allan Kaprows happenings, eller John Cages arbeid ved Black Mountain College. Utover på 1970-tallet ble performancekunsten assosiert med kunstnere som bruker sin egen kropp som utgangspunkt for kunstnerisk handling. Performancekunsten har også vært nært knyttet til politiske diskurser som feminisme. Jonsknuten. a>)Jonsknuten (904 moh.), lokalt kjent som Knuten, er et fjell i Kongsberg kommune. Jonsknuten er et populært turmål. Ved Sølvverket ved Saggrenda, vest for Kongsberg sentrum, går det vei til Knutehytta. Herfra går en til enden av grusveien, hvor en bratt og steinete sti tar en opp til toppen. Guttorm Guttormsen. Guttorm Guttormsen (født i Mo i Rana den 28. juni 1950) er en norsk jazzmusiker (fløyte, klarinett, saksofon), arrangør og komponist. Etter at han flyttet til Oslo (1969) debuterte han med Ivar Antonsen band på Festspillene i Nord-Norge (1971). Lokaliserte så til Skien der han har ledet storband, ledet egen kvintett med bl.a. Bjørn Kjellemyr og foretatt plateinnspillinger. Deltok på Kongsberg Jazzfestival flere ganger, også med egen kvartett (1975, 1979) og i storbandet Guttorm Guttormsen/Per Kristian Ekholt storband (1976). Musikalsk leder ved Teater Ibsen og med i Jon Eberson kvartett, Per Husby dedication orchestra (1984–1988) og var medvirkende på Trio de Janeiros innspillinger, samt Nordnorsk Jazzforums utgivelse "Distant Reports" (2001). Han er mest kjent for sine komposisjoner for teater, blant annet en rekke forestillinger ved Nationaltheatret, Det Norske Teater og selvfølgelig ved Teater Ibsen hvor han er musikalsk leder. Han var også regissør for "Ibsens Gåte" i 1997 som var en musikalsk tolkning av Ibsen. Guttormsen har komponert musikk for en rekke mer eller mindre kjente norske artister som Anne Grimstad Fjeld, Agnes Buen Garnås, Knut Buen, Lars Vik (Fritjof Fomlesen), Kine Hellebust (som han har vært produsent for òg) for å nevne noen, han har vært studiomusiker for en rekke norske plateproduksjoner og artister som Lars Klevstrand. Han har bodd i Langesund siden 1993. Samarbeidsprosjekter. , Guttorm Guttormsen og Lars Klevstrand, 1977 Riv ned gjerdene),Guttorm Guttormsen og Lars Klevstrand,1976 Teater. I følge et har Guttorm Guttormsen komponert musikk for mer enn 200 teaterstykker. , Grenland Friteater, Teater Ibsen og Kinesiske dansere, 2004 , Grenland Friteater, Teater Ibsen og Fan Theatre, 2004, som 顾特姆·顾特姆森 , New Theater, Yale U., New Haven, Connecticut, USA, 2003 , Grenland Friteater og Teater Ibsen, 2003 (På oppdrag for Mo Hornmusikk arrangert for janitsjarkorps i 2007) , Grenland Friteater og Riksteatret, 1999 , Grenland Friteater og Riksteatret, 1999 Film. , Terje Bomann-Larsen, 1989 Mitch Seavey. Mitch Seavey (født i Minnesota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Alaska, USA. Seavey flyttet med familien sin til Alaska i 1963. Året etter startet han med hundekjøring, og han deltok for første gang i hundesledeløpet Iditarod i 1982. Hans neste deltakelse i Iditarod skjedde i 1995, og han vant løpet i 2004. Faren Dan Seavey deltok i Iditarod i 1973, og tre av sønnene hans har også gjennomført hundesledeløpet. John Williams. John Williams i 2006.John Towner Williams (født 8. februar 1932) er en av de mest populære filmmusikkomponistene i underholdningsindustrien. Per 2007 har han mottatt 45 Oscarnominasjoner, kun slått av den legendariske Walt Disney. Williams er best kjent for sine heroiske og majestetiske temaer til eventyr- og fantasy-filmer. Dette inkluderer også noen av de filmene med størst omsetning i Hollywoods historie, f.eks. Star Wars, "Superman", "Haisommer", "E.T.", "Raiders of the Lost Ark", "Jurassic Park" og de tre første "Harry Potter"-filmene. Hans tematisk rike og populære musikk til 1977-filmen Star Wars Episode IV: A new Hope, ble i 2005 valgt av American Film Institute som den historiens beste filmmusikk. Hans musikk til "Jaws" og "E.T." fantes også på listen, på henholdsvis 6. og 14. plass. Så langt har fem av hans filmer vunnet Oscar. Hans lange karriere har også inkludert langt mer dramatiske stykker filmmusikk, som Schindlers liste og Redd menig Ryan, samt mer eksperimentelle konsertstykker. Sist i musikken til filmer som München og Memoirs of a Geisha. Historie. John Williams ble født i Floral Park, New York. I 1948 flyttet familien til Los Angeles, California, der han gikk på North Hollywood High School og senere University of California. Han studerte i tillegg komposisjoner med Mario Castelnuovo-Tedesco, som forøvrig også lærte opp en annen berømt filmmusikkomponist, nemlig Jerry Goldsmith. I 1952, ble Williams vervet til militærtjeneste og gikk inn i det amerikanske flyvåpenet, hvor han komponerte og arrangerte musikk for flyvåpenets musikkorps (Air Force Band). Han ble permittert fra tjenesten i 1954, og returnerte til New York. Like etter begynte Williams på Juilliard School, skolen som blant annet har fostret komponisten Philip Glass og fiolinisten Itzhak Perlman. Sistnevnte var forøvrig støttespiller på en senere CD utgivelse av Williams, nemlig "Cinema Serenada" fra 1997. Han studerte piano på skolen, sammen med Rosina Lhevinne. Han fikk senere jobb som jazz pianist, og jobbet blant annet med komponisten Henry Mancini, blant annet på opptaket av det legendariske Peter Gunn-temaet. Williams ble gift med sin første kone, skuespillerinnen Barbara Ruick i 1956, til hennes død i 1974. De hadde tre barn sammen. Senere giftet han seg med Samantha Winslow i Filmmusikken. Williams flyttet senere til Los Angeles, hvor han startet et engasjement med filmstudioene. Han jobbet som orkestrator for noen av de mest legendariske filmmusikkomponistene i den tiden; Franz Waxman, Bernard Herrmann, og Alfred Newman. Han jobbet også som studio-pianist med komponister som Jerry Goldsmith og Elmer Bernstein. TV-serier skulle dog bli Williams gjennombrudd i Hollywood. Han komponerte musikk til serier som "Lost in Space" (som "Johnny" Williams) og "The Time Tunnel". På begynnelsen av 1970-tallet etablerte han seg som en komponist for de store filmene, med musikk til filmer som "The Towering Inferno", "Earthquake", "The Poseidon Adventure". I 1974 skulle dog Williams treffe regissøren som han skulle knytte et livslangt samarbeid med. En ung Steven Spielberg ba Williams skrive musikken til hans debut film, The Sugarland Express. Og dermed var et av Hollywoods mest produktive samarbeid i gang. De jobbet også sammen på Spielbergs andre film Jaws (Haisommer) som vel kanskje har resultert i en av de mest gjenkjennelige strofer med filmmusikk, noensinne. De to tonene. Spielbergs vennskap med regissør George Lucas ledet til at Williams ble koblet til Star Wars filmene. Over treve år etter eksisterer fortsatt alliansen mellom Steven Spielberg og John Williams. Williams har komponert alt, unntatt to, av Spielbergs filmer. Unntakene er Purpurfargen som Quincy Jones komponerte, og komponert av Jerry Goldsmith. Williams har blitt nominert til 45 Oscarstatuetter, og han har vunnet fem; for "Jaws" (Haisommer), ', "E.T.", "Schindlers liste" og for hans arrangement av "Spelemann på taket". Han innehar rekorden med flest nominasjoner mottatt i live, som han deler med komponisten Alfred Newman. Han har også spøkefult sagt at han også innehar rekorden over flest tap, i Oscar sammenheng. Williams har mottatt 2 Emmys, 7 BAFTAs, 18 Grammyss og er innlemmet i American Classical Music Hall of Fame og Hollywood Bowl Hall of Fame. Høydepunkter i filmmusikkarieren. Filmer Williams har vunnet Oscar for er uthevet. Arne Hugo Stølan. Arne Hugo Stølan (født 5. juli 1955) er en norsk lyriker. Stølan er utdannet cand.phil i religionshistorie fra Universitetet i Oslo. Han har arbeidet som journalist i "Drammens Tidende" og "Varden". Han har også gått Forfatterstudiet i Bø (1986). Han har vært hovedlærer, senere fast gjestelærer, for skrivekunstlinjen på Nansenskolen. Siden 2000 frilans forfatter og skrivekurslærer for ungdom og voksne blant annet i forbindelse med Lillehammer Litteraturfestival. Siden 2002 har han vært fast litteraturanmelder i "VG". Superman III. "Superman III" er en britisk sciencefiction- og superheltfilm fra 1983 med Christopher Reeve i hovedrollen som Superman. I andre fremtredende roller finner vi Richard Pryor, Jackie Cooper Annette O'Toole og Robert Vaughn. Regi er ved Richard Lester. "Superman III" har betydelig innslag av humor og kan defineres som en komedie. Handling. Den arbeidsledige og småkriminelle Gus Gorman (Richard Pryor) finner ut at han har et stort talent med datamaskiner. Når han blir tatt på fersken av sin sjef (Vaughn), blir han i stedet brukt til større kriminelle handlinger. Sjefen hans vil dominere verden, med hjelp av Gus. Men før han kan klare det må de sette en viktig hindring ut av spill, nemlig Supermann. Ved hjelp av kryptonitt klarer de å forvandle ham til en superslusk. Ubarbert og sjuskete flyr han rundt i verden og steller til uorden. Han retter opp det skjeve tårn i Pisa til ergrelse for alle turister og blåser siden ut den olympiske ilden midt under åpningsseremonien. Med Superman ute av spill og med en superdatamaskin som kan manipulere været og skape orkaner og jordskred rundt på jordkloden, ligger Websters planer om verdensherredømme tilsynelatende innenfor rekkevidde. Supermann står overfor sin livs kamp, en kamp mot den maktsyke Webster og seg selv. Før han kan stoppe Websters vanvittige planer må han i dobbel forstand ta opp kampen mot seg selv. Om filmen. Denne tredje filmen om Supermann hadde mindre suksess, både kommersielt og kritikermessig, enn de to forrige. Til tross for det kan den beskrives som en brukbar kommersiell suksess da den tross alt spilte inn $57 millioner i USA alene og $6,7 millioner i Storbritannia. Den ble den femte mest innbringende filmen i 1983. Den har fått lav oppslutning på Rotten Tomatoes med bare 23% (mars 2008). "Superman III" har langt større innslag av komedie enn de to første og regnes derfor av mange som en filmkomedie. Ivar Antonsen. Ivar Antonsen (født 16. april 1946 på Fauske) er en norsk jazzmusiker (piano), som regnes som en av landets fremste. Oppvekst, debut. Han var tidlig opplært på trekkspill og orgel, inspirert av jazzmusikeren Art van Damme. Da Mo i Rana lå rett sør for Fauske kom den talentfulle 16-åringen i kontakt med bassisten Bjørn Alterhaug, som vokste opp i Rana. Disse startet sitt første jazzband sammen. Senere studerte Antonsen ved Norges Musikkhøgskole (1967), der han kom i kontakt med storbyens jazzmiljø ved Jan Garbarek og Palle Mikkelborg, samt studerte moderne komposisjon under Finn Mortensen. Kompositoriske forbilder som må nevnes er Johann Sebastian Bach og Igor Stravinskij. Hans egen I.A. Trio ble også til i denne perioden, og inkluderte Espen Rud trommer og tidvis bassistene Terje Venaas, Sture Janson og Bjørn Alterhaug. Hans sterke bidrag til gitaristen Thorgeir Stubøs plate "Flight", (Hot Club Records, 1986), innspilt i 1985, kan trekkes fram som et godt eksempel på Antonsens sofistikerte stil. Her kan det hardt-swingende samspillet mellom Stubø, Antonsen, Alex Riel (trommer), Krister Andersson (tenorsax) og Jesper Lundgaard (bass) nytes til det fulle. Pedagog. Antonsen var rektor ved Tromsø musikkskole (1975–1977), og senere, Buskerud Musikkonservatorium (1981–1985). Deretter relokaliserte han til San Diego i USA (1985), der han var musikklærer og senere professor i musikk ved California State University (1995–2004). Siden 2004 har han vært førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. California. Med bostedsadresse San Diego i over en 20-års periode hadde Antonsen mange interessante samarbeid, blant annet med Ravi Shankars tablaspiller Abhiman Kaushal, trommeslager Duncan Moore, bassist Bob Magnusson og pianist Andy LaVerne. Stor komponist. Ivar Antonsen er også komponist. Hans komposisjoner er ofte bygd opp av sterke rytmiske figurer, er ofte harmonisk sofistikerte og melodisk komplekse, men samtidig logiske. Antonsens verker omfatter både moderne jazz og klassisk samtidsmusikk. Internasjonal. Antonsen nyter stor respekt blant både europeiske og amerikanske musikere og har ellers spilt med bl.a Jon Christensen, Palle Danielsson, John Surman og Arild Andersen, Ben Webster, Jimmy Heath, Slide Hampton, Art Farmer, Sebastién Dubé, Finn Sletten, Trond Sverre Hansen, Tore Johansen, Roger Johansen og Karin Krog. Han etablerte egen kvartett i 2004 med Espen Rud, Knut Riisnæs og Terje Gewelt (dokumentert som radio konsert for NRK P2 Jazzklubben i 2006), samt ny kvartett med Hallgeir Pedersen (2005). Stor pianist. Ivar Antonsen spiller i en moderne neo-bop-stil. Hans spill har en sterk identitet og preges av et følsomt anslag, stor fantasi, kompleks harmonikk/rytmikk og teknisk overskudd. Ivar Antonsen har vært en av landets fremste pianister siden slutten 1960-tallet. Selja. Selja er ei øy i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Øya ligger i Sildegapet sør for Stad og har et areal på 1,6 km². Det bor om lag fem fastboende på øya. St. Sunniva kloster ligger på nordsiden av øya. I følge mytene drev Sankt Sunniva i land på Selja på slutten av 900-tallet. Klosterruinene og grotten der Sunniva angivelig døde er i dag et populært turistmål. Alex Riel. Alex Riel (født i København, den 13. september 1940) er en dansk jazzmusiker (slagverk). Startet sin karriere i hjembyen i jazzklubben «Montmartre», da med Niels-Henning Ørsted Pedersen og pianisten Tete Montoliu, som ofte var backing-band for internasjonale jazz-storheter på besøk. Turne med Bill Evans (1966), egen kvintett med Palle Mikkelborg (1967) som mottok Montreaux-priser og deltok ved Newport (1968). Med brødrene Anders og Thomas Koppel var det «Savage Rose» (1967–1971). Han har spilt med en rekke norske musikere som Thorgeir Stubø ("Flight", 1983), Ivar Antonsen, Radka Toneff ("live in Hamburg", 1993) Ketil Bjørnstad (turne, England). Axel Riel Trio ble etablert i 2003, med Jesper Thilo (sax) og Heine Hansen (piano), med deltakelse på Oslo Jazzfestival. En biografi om Riel ble lansert under navnet "Spot" (2004), med Riel selv som hovedperson. Han figurerer også i filmen "Ben Webster" (2003) i opptak fra 1965. Vladimir Kramnik. Vladimir Borisovitsj Kramnik (russisk "Владимир Борисович Крамник", født 25. juni 1975 i Tuapse ved Svartehavet) er en russisk sjakkspiller. Siden han slo Garri Kasparov i tittelkamp om VM i 2000, er han den 14. verdensmesteren i klassisk sjakk. Per mars 2010 har han en FIDE-rating på 2790, og er dermed nummer tre på FIDEs liste over verdens beste sjakkspillere. Kramniks første internasjonale turnering var U-14-verdensmesterskapet i 1989, der han kom på 2. plass bak bulgareren Veselin Topalov. I 1991 vant han U-18-verdensmesterskapet i Guarapuava, Brasil. Stormestertittelen. Kramnik fikk sitt store gjennombrudd i 1992: Han seiret blant annet i stormesterturneringen i Gausdal, og ble tatt ut til Russlands lag til sjakkolympiaden i Manila. Her scoret han 8,5 poeng på 9 partier, en utrolig prestasjon. Dette året ble han tildelt stormestertittelen. Seier over Kasparov i VM-kamp. I 2000 vant Kramnik Linares-turneringen (delt seier med Garri Kasparov) og Dortmund-turneringen (delt med Viswanathan Anand), før han i oktober møtte Garri Kasparov til kamp om VM-tittelen i London. Kramnik vant to partier, spilte 13 remis og tapte ingen, dermed overtok han VM-tronen etter Kasparov. Tittelforsvar. 18. oktober 2004 møtte Kramnik Peter Leko i en spennende tittelkamp. Den endte 7-7, og etter gjeldende regler beholdt dermed Kramnik tittelen. Leko ledet foran det siste partiet, som Kramnik altså vant. Denne tittelkampen var opprinnelig tenkt som en etappe på veien mot å forene de to verdensmestertitlene. Uenighet og gjenforening. Utviklingen i sjakkverdenen medførte at selv om Kramnik forsvarte tittelen mot Lékó, lot det til at verdien av tittelen skrumpet inn. Kasparov hadde fått økt medhold i sine krav på VM-tittelen, etter at FIDE i 1998 gikk bort fra det tradisjonelle systemet med tittelkamper mellom mesteren og en utfordrer, og innførte en upopulær cupturnering med 128 spillere. Dette medførte at de følgende «verdensmestrene» ikke ble tatt helt på alvor i sjakkverdenen. Etter at Kasparov la opp som spiller tidlig i 2005, gikk FIDE bort fra knockout-prinsippet (de omdøpte turneringen til FIDE Chess World Cup), og planla i stedet en turnering med åtte spillere, som skulle arrangeres i San Luis, Argentina. Både Kramnik og Kasparov ble invitert til å delta, men begge takket nei. Dermed var situasjonen like uklar som før, selv om FIDEs offisielle holdning var at Kramnik hadde frasagt seg alle krav på VM-tittelen. Etter San Luis-turneringen, tilbød Kramnik den nye FIDE-verdensmesteren, Veselin Topalov fra Bulgaria – en match for å gjenforene titlene. Disse forhandlinngene brøt sammen på grunn av stor avstand mellom partene, men ble senere gjenopptatt, og en gjenforeningsmatch ble spilt høsten 2006 mellom Kramnik og Topalov, som Kramnik gikk seirende ut av. Den ordinære matchen endte 6-6, og tittelen ble avgjort med 4 hurtigsjakk-partier, som Kramnik vant 2,5-1,5. DeeDee Jonrowe. DeeDee Jonrowe (født 20. desember 1953 i Frankfurt, Tyskland) er en amerikansk hundekjører fra Alaska, USA. Jonrowe vokste opp i Virginia, USA. Faren hennes arbeidet i militæret, og familien var av den grunn en periode i Tyskland tidlig på 50-tallet. I 1971 ble faren stasjonert i Alaska og familien flyttet derfor nordover. Jonrowe startet med hundekjøring i 1979, og hun deltok for første gang i hundesledeløpet Iditarod i 1980. Totalt har hun deltatt 24 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hun ble nummer 2 i 1993, 1996 og i 1998. I tillegg til å være profesjonell hundekjører eier hun også en hundekennel. Egil Teige. Egil Henrik Teige (født 12. mai 1941, død 20. mars 2006) var en norsk programleder i NRKs fjernsynsavdeling. Han arbeidet både i Dagsrevyen, underholdningsavdelingen og faktaavdelingen. Han ble rikskjendis da han på 1970 tallet begynte å le i en dagsrevysending, og ikke lenge etter dette begynte han i underholdningsavdelingen. Teige jobbet flere steder i NRK-systemet over mange år, blant annet i Dagsrevyen, Underholdningsavdelingen og i Forbrukerrefleks. Han var programleder for den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1978 og 1979. De siste årene arbeidet han med dokumentar-serien "På skråplanet", om mennesker med sære eller unike leveveier eller hobbyer. Ååå, Bergen, Bergen. Ditt navn er nostalgi. I Bergen kan selv en mann som Egil Teige bli geni. Teige døde etter lengre tids kreftsykdom, og ble 64 år gammel. Finn Øglænd. Finn Øglænd (født 7. oktober 1957 i Stavanger) er en norsk forfatter, lyriker, oversetter og litteraturkritiker. Han vokste opp på et småbruk ved Tananger i Sola kommune. Øglænd har tatt Forfatterstudiet i Bø. Han har arbeidet ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Øglænd debuterte i 1983 med diktsamlingen "Det opplyste landskapet". Han er en svært produktiv forfatter, og har arbeidet både som lyriker, romanforfatter og forfatter av barne- og ungdomsbøker. Øglænd har mottatt flere litterære priser. For ungdomsboka "Dei penaste jentene på TV" (2001) mottok han både Sunnmørsprisen og Skolebibliotekarforeningens litteraturpris. I 1998 ble han nominert til både Brageprisen og Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris for ungdomsboka "Fem dagar, fire netter". Napier (New Zealand). T & G Building i Napier Napier (maori: "Ahuriri") er en viktig havneby som ligger i Hawke's Bay på østkysten av Nordøya i New Zealand. I 2001 var innbyggertallet på 53 661 innbyggere. 10 km lenger sør ligger Napiers «tvillingby» Hastings. I New Zealand blir byene også bare kalt for «Tvillingbyene». Napier og landområdene rundt Hastings er kjent for sin produksjon av vin. Det er også et av de områdene på New Zealand som har størst produksjon av epler, pærer og steinfrukter som fersken og nektariner. Frukten blir eksportert fra Napier havn. Napier er et populært feriested, og har en av de mest fotograferte turist-attraksjonene i landet; en statue på Marine Parade kalt «Pania of the Reef», som verdsettes like mye som statuen av «Den lille havfruen» i Københavns havnebasseng. Jordskjelv og brann gjorde at mye av bygningsmassen i Napier ble ødelagt i 1931. Byen ble gjenreist på to år, og arkitekturen ellers i verden var på den tiden sterkt preget av stilarten art deco. Derfor har Napier i dag en av de mest komplette samlinger av art deco-bygninger i verden, og bygningene The T & G Building (Atkin & Mitchell, Wellington, 1936) Breakers Cafe & Bar er blant noen av de fineste bygningene med best beliggenhet rett ved Marine Parade. Australia under de paralympiske vinterlekene 2006. Australia deltok med ti deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Australia og Ny-Zealand var de eneste to deltakerlandene fra Oseania. Tove Sørensen. Tove Sørensen (født 1958) er en norsk hundekjører fra Tromsø. Sørensen har drevet med hundekjøring siden midten av 1980-tallet, og har deltatt 11 ganger i Finnmarksløpet. 47 år gammel debuterte hun i verdens lengste hundesledeløp, Iditarod. Bare to uker før løpet hadde hun et uhell på en treningsøkt som førte til at det ene øyet ble skadet. Selv om øyet ikke ville bli leget innen Iditarod 2006 startet, valgte hun å gjennomføre hundesledeløpet. Med bare et funksjonelt øye endte Sørensen til slutt som nummer 29. For denne prestasjonen ble hun av de andre hundekjørerene kåret til "Den mest inspirerende hundekjøreren" (Chevron Most Inspirational Musher Award) i Iditarod 2006. Sammen med ektemannen Tore Albrigtsen, som også deltok i Iditarod 2006, driver hun Tromsø Villmarkssenter. Tore Albrigtsen. Tore Albrigtsen er en norsk hundekjører fra Tromsø. Albrigtsen har drevet med hundekjøring siden 1980, og har deltatt 11 ganger i Finnmarksløpet. 39 år gammel debuterte han i verdens lengste hundesledeløp, Iditarod, i 2006. Han har tidligere fullført Iditarod med en hund og ski og gått over Grønlandsisen. Han løp i mange år ultramaraton, dvs. løp over 10 mil. Sammen med kona Tove Sørensen, som også deltok i Iditarod 2006, driver han Tromsø Villmarkssenter. Trio de Janeiro. Trio de Janeiro (etablert i januar 1988) er en norsk musikkgruppe innen jazz og bossa nova. Originalbesetning var Anne Marie Giørtz vokal, Sveinung Hovensjø cavaquinho (liten 4-strengers gitar) og Tom Steinar Lund gitar og arrangement; Hovensjø har siden trådt tilbake. Temporært medvirkende har vært Rita Eriksen, Live Maria Roggen og Katia Cardenal (vokal), Celio de Carvalho (perkusjon) og Andreas Aase, mens Frøydis Grorud (sax) har tilkommet på permanent basis. I en kort periode midt på 90-tallet besto trioen av Tom Lund, gitar – Marius Müller, gitar og vokal og Carsten Loly, vokal og perkusjon. Denne besetningen var svært populær og høstet glitrende kritikker. Etter en kort periode med turnéer på Øst- og Sørlandet gikk man tilbake til originalbesetningen. Trioen har sist turnert landet rundt i 2005. Med Tore Brunborg på saksofon, fremførte de også på Moldejazz 2006 såvel som i NRKs «Studio Sokrates». Et lignende band i samme periode, med samme navn, fantes i Danmark. Canada under Paralympiske vinterleker 2006. Canada deltok med ti deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. De var en av fem nasjoner som deltok i alle fire idretter; de fire andre var Amerikas forente stater, Italia, Norge og Sverige. Eiendomsrett. Eiendomsrett er retten til å eie, kontrollere og styre eiendom. Rettslig sies det gjerne at eiendomsretten er negativt avgrenset. Eiendomsretten gir eieren alle rettigheter til å bruke og råde over eiendommen, unntatt de beføyelsene som ved lov er unntatt eller på annen måte er overlatt andre. Eksempelvis setter plan- og bygnignsloven rammer for eiers mulighet til å bebygge eiendommen, veitrafikkloven setter rammer for muligheten til ferdsel med motorvogn m.v. og allemannsretten gir andre enn eier rett til ferdsel over eiendommen. Politisk skiller man mellom privat og kollektiv eiendomsrett, der forskjellen ligger i hvem som har eiendomsretten over produksjonsmidler. I markedsøkonomier står den private eiendomsrett sterkt, mens det i sosialistisk ideologi ansees som et mål å avskaffe den private eiendomsrett og overføre denne til folket som helhet. Eiendomsrett er ifølge kapitalismen noe som kommer som resultat av at en primært eier seg selv og deretter produserer ting som da per definisjon blir ens egen eiendom. Eiendomsrett kan derfor kun primært skapes av individet i denne teori. I nyere tid har også immaterialrett, rettslæren om intellektuell eiendom, blitt stadig viktigere, og skillelinjene mellom intellektuell og materiell eiendom har blitt stadig svakere. Eiendomsrett som menneskerettighet. Menneskerettighetserklæringen artikkel 17 omtaler retten til eiendom som en menneskerettighet. Prinsippet er imidlertid ikke fulgt opp av FN i de folkerettslig bindende konvensjonene om sivile og politiske rettigheter (SP) eller om økonomiske og sosiale rettigheter (ØSK). Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper. Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter. Intellektuell eiendomsrett. Både nasjonalt og internasjonalt har intellektuell eiendomsrett fått stadig større betydning. Intellektuell eiendomsrett omhandler først og fremst patentrettigheter eller opphavsrettigheter til verker som lyd, bilde (inkludert logoer), film og det skrevne ord. Kampen for og mot intellektuell eiendomsrett har av mange blitt definert som en av vår tids viktigste. Den har hovedsakelig utspilt seg på to arenaer; mellom i-land og u-land, hvor den blant annet omhandler temaer som kopi-medisiner og piratkopiering; og på internett, hvor den blant annet ses igjen i open source-samfunnene, og i kampen mot og for de mange nettverkene for fildeling. (Dugnadsprosjektet Wikipedia brukes ofte som et eksempel på arbeidet mot intellektuell eiendomsrett.) Et nytt område som har fått stor aktualitet fra slutten av 1900-tallet av er den intellektuelle eiendomsretten til gener. En rekke prinsipielt viktige rettssaker har blitt ført på dette området. Et eksempel på slike saker er den multinasjonale frø-produsenten Monsantos saker hvor de har hevdet eiendomsretten til alt såkorn fra morplanter som har blitt «smittet» med pollen fra korntyper hvor Monsantos har patentrettighetene på genene. I enkelte land har Monsantos frøtyper spredd seg så mye at dette har fått, eller kommer til å få, konsekvensen at Monsantos får eierrettighetene til alt såkorn. Her ligger en del av forklaringen for enkelte tilfeller hvor sultrammede land har nektet å ta i mot genmodifisert korn som nødhjelp. Rudolph Joseph Rummel. Rudolph Joseph Rummel (født 21. oktober 1932) er professor i statsvitenskap fra Universitetet i Hawaii. Han er best kjent for sine studier av politiske massemord. Dette kaller han democid. Rummel hevder at demokrati er en effektiv løsning på dette problemet, da demokratiske nasjoner sjelden kriger mot hverandre. I sine studier har Rummel kommet frem til at 262 millioner mennesker har blitt drept som følge av genocid. Drøm. «Ridderens drøm» av Antonio de Pereda. Jakobs drøm om en stige av engler. En drøm er en rekke av bilder, tanker, lyder, eller følelser som passerer gjennom sinnet mens man sover. Innholdet og meningen med drømmene er ikke fullstendig forstått, men har vært et emne for spekulasjon og interesse i århundrer. Det vitenskapelige studiet av drømmer er kjent som oneiromanti. Som begrep benyttes «drøm» også i dagligtale i overført betydning om noe som ikke nødvendigvis er virkelig, eller i skjæringspunktet av det som er virkelig, eksempelvis i utsagnet «gullforekomst på Finnmarksvidda, drøm eller virkelighet?» og «norsk jordbæreksport er ikke bare en drøm.» Drømmenes opprinnelse. Drømmene synes å bli dannet i et lite, avgrenset område dypt inne i den bakre delen av hjernen. Deler av dette området er også viktig for oppfattelsen av ansikter og steder, og for bearbeiding av følelser og visuelle minner. Hvordan drømmer lages, og hva slags betydning de har for oss, er ennå uklart for forskningen. Psykisk opplevelse. En drøm er psykisk opplevelse som oftest skjer under REM-fasen av søvnen hvor drømmen oppleves å ha en fortellende form. Mental aktivitet forekommer også underdypsøvnen ("slow-wave sleep"), men er da noe statisk og er heller situasjoner enn historier. En drøm oppleves normalt sett som helt virkelig mens den pågår, men i det samme øyeblikk som den opphører blir den som regel glemt. Iblant har man et vagt minne igjen av for eksempelvis en viss følelse man hadde under drømmen. Om man våkner eller blir vekket under selve drømmesekvensen husker man ofte mer av drømmen. Uhyggelige, ubehagelige eller på annen måte angstframkallende drømmer kalles for mareritt. Klardrømmer ("lucida drømmer") er en lys eller lettforståelig ("lucid") drøm hvor man bevisst at man drømmer og kan således påvirke drømmens handlingsgang til viss grad. Disse drømmene er mindre vanlige enn de drømmene som alle mennesker drømmer hver natt. Kulturell historie. Gjennom historien har mennesker søkt meningen, et varsel eller en spådom i drømmene. Drømmer har blitt beskrevet psykologisk som et svar på naturlige prosesser i løpet av søvnen, psykologisk som refleksjoner av det underbevisste, og åndelig som beskjeder fra gudene eller forutsigelser om framtiden. Mange kulturer har praktisert i drømmeinkubasjonen, i religionsvitskapen: søvn på hellige steder for å få et i orakelsvar i form av drømmeåpenbaring, med hensikten om kultivere drømmer som var profetiske eller inneholdt beskjeder fra det guddommelige. I den gamle norrøne førkristne kulturen var drømmer betydningsfulle som varsler om de ble tolket riktig. I "Gunnlaug Ormstunges saga" antyder Torsteins drøm et lengre handlingsforløp. Etter at drømmen er blitt fortalt får Torstein tolkningen. «Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn.» Torstein misliker tolkningen: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen». I "Halvdan Svartes saga" lar Snorre Sturlason dronning Ragnhild ha Norges historiens viktigste drøm. «Dronning Ragnhild drømte store drømmer,» skriver han. Hun drømte om et stort tre som vokste fra en torn til det strakte seg ut over hele landet og utenfor Norges grenser. Drømmen ble tolket at Halvdan Svartes ætt hadde en særegen kongsrett til Norge. Se artikkel "Drømmer og lagnaden". Jødedommen hadde en tradisjonell seremoni som ble kalt «hatavat halom» – bokstavelig mening å gjøre drømmen til en god drøm. Via dette ritualet kunne forstyrrende drømmer bli omformet til å gi positiv fortolkning av en rabbi. Operation Clambake. Operation Clambake (xenu.net) er navnet på et nettsted som har blitt kjent som det aller viktigste av de mange nettsteder med kritisk informasjon om scientologi. Det ble opprettet i 1996 av Andreas Heldal-Lund, en kritiker som anser organisasjonen for å være en kult. Nettstedet som åpent erklærer seg anti-scientologisk tilbyr betydelige innsikter i hvordan scientologibevegelsen fungerer og inkluderer lenker til scientologikrkens «hemmelige» dokumenter slik som "OT III som bare læres til medlemmer som allerede har bidratt med betydelige pengebeløp til organisasjonen, i tillegg til annen informasjon organisasjonen har forsøkt å undertrykke, slik som personlige beretninger fra tidligere insidere i kirken inkludert Gerry Armstrong og Tory Christman. Nettstedet er en av kamparenaene i krigen mellom scientologikirken og internett. Kirken har kommet med gjentatte trusler om søksmål mot forskjellige internettleverandører som har levert nettilknytning til "xenu.net", og har krevd at nettstedet blir fjernet fra internett fordi det offentliggjør opphavsrettsbeskyttet informasjon fra "Church of Scientology". I flere tilfeller som er dokumentert i publikasjoner som "The New York Times", "Slashdot" og "Wired Online", har scientologikirken også brukt den kontroversielle Digital Millennium Copyright Act (DMCA) til å tvinge betydelige nettsteder (inkludert søkemotoren Google) til å fjerne "Operation Clambake"-siden, og flere løpesedler som inneholdt opphavsrettsbeskyttet informasjon fra sine indekser. Dette påvirket ikke alle sidene på nettstedet. Mens Google raskt plasserte forsiden til "Operation Clambake" tilbake på sin indeks, er mange av sidene som inneholder sitater fra scientologilitteratur fremdeles ikke i søkemotorens indeks. Enkelte anti-DMCA webmastere lenker fremdeles ordet "Scientologi" til http://www.xenu.net/ for å forbedre Operation Clambakes rangering (såkalt «Google bombing»). Heldal-Lund har blitt etterforsket av scientologikirken, i likhet med mange av dens kritikere, men har stadig ikke blitt saksøkt. Ordet «clambake» kommer av et måltid tilberedt ved å varme opp muslinger over varme steiner eller åpen ild. Uttrykket «clam» (på norsk "musling") er avledet fra et avsnitt i L. Ron Hubbards "A History of Man". I dette avsnittet hevder Hubbard at menneskene har utviklet seg fra muslinger, og visse menneskelige psykologiske problemer stammer fra vansker disse muslingene opplevde. (Riktignok uttaler Hubbard på et lydbånd fra 1963 at mye av informasjonen fra "A History of Man" (inkludert muslingteorien) er ukorrekt). Noen scientologer kritiserer bruken av ordet og anser det som hets. Sol Kjøk. Sol Kjøk (født 16. mars 1968) er en norsk tegner og billedkunstner. Hun debuterte i 1985 og har siden deltatt på mer enn 60 separat- og gruppeutstillinger i USA, Norge, Frankrike, Colombia og Tyskland. Hun er utdannet ved Parsons School of Design New York, hvor hun i 1998 fikk tittelen Master of Fine Arts in Painting. Hun har også undervist ved dette lærestedet. Av separatutstillinger kan nevnes utstillingen "Swift and Slow" i Nordic Heritage Museum i Seattle og "Strings of Beads" i Manifest Gallery, Cincinnati, OH i 2006, "Perlestrenger" Galleri 27, Oslo, og "Skeins & Veins" i Samuel S.T.Chen Fine Arts Center, CT, i 2005, "Swirling•Sviv" Tegnerforbundets Galleri, Oslo i 2001 og «Allegro Non Troppo» i Brodie Gallery i Cincinnati i1996. Større samlinger. Verk er utstilt i private og offentlige samlinger i USA, Norge, Sverige, Frankrike, Tyskland, Belgia, Østerrike, Colombia og England. Leif Erlend Johannessen. Leif Erlend Johannessen (født 14. mai 1980) er en norsk sjakkspiller. Han ble utnevnt til internasjonal stormester i 2002, etter sterke prestasjoner i internasjonale turneringer i henholdsvis Oslo, Bermuda og Malmö våren 2002. Ved utnevnelsen var han Norges nest yngste stormester noensinne. Per juni 2010 er han rangert som Norges femte beste sjakkspiller, etter Magnus Carlsen, Jon Ludvig Hammer, Simen Agdestein og Kjetil A. Lie, med en NSF-rating på 2503 poeng. Johannessen har aldri vært norgesmester, men har flere andre- og tredjeplasser fra Landsturneringen. Han har også representert Norge i fem sjakkolympiader, i 2000 på førstebord. Johannessen er utdannet jurist, og har trappet ned sjakkspillingen de siste årene. Han blir ofte kalt for «Leffi» i sjakkmiljøet, og hadde lenge en populær spalte i Norsk Sjakkblad ved navn «Leffis lille lure». Johannessen er viseformann i Oslo Schakselskap og styremedlem i Eliteutvalget i Norges Sjakkforbund. Bent Larsen. Bent Larsen (født 4. mars 1935 Thisted, Danmark, død 9. september 2010 Buenos Aires, Argentina), var en dansk sjakkspiller. Han bodde de siste årene av sitt liv i Buenos Aires. Han ble internasjonal mester (IM) 19 år gammel i 1954, samme år som han vant det danske mesterskapet for første gang. To år senere ble han Danmarks første stormester. Det skjedde ved avslutningen av sjakkolympiaden i Moskva i 1956, der Bent Larsen blant annet imponerte ved å spille remis mot verdensmesteren Mikhail Botvinnik. Larsen anses for å være Danmarks sterkeste spiller noensinne. Om han ikke er den høyest ratede, så er han den som har nådd lengst i internasjonal sjakk. Han har vunnet intersoneturneringen tre ganger: I 1964 i Amsterdam, 1967 i Sousse i Tunisia, og i 1976 i Bienne i Sveits. I kandidatmatchene i 1965 tapte han i semifinalen for tidligere verdensmester Mikhail Tal. I 1968 tapte han i semifinalen mot Boris Spasskij, og i 1971 tapte han semifinalen 0-6 for Bobby Fischer, som endte med å bli verdensmester. I 1988 tapte han et parti for Deep Thought i Software Toolworks Championship, og ble dermed den høyest rangerte FIDE-spiller (2560) og den første stormester som ble slått av en datamaskin i en turnering. I 1999 endte han som nummer sju av ti i det danske mesterskapet, og ble nummer fire i 2002 i "Najdorf Memorial knock-out" i Buenos Aires. Larsens FIDE-rating i FIDEs liste fra oktober 2008 er 2461. Larsen var kjent for at han av og til bruker temmelig uvanlige åpninger. Han er en av få moderne stormestre som iblant har brukt Birds åpning (1.f4), og åpningstrekket 1.b3 blir kalt Larsens åpning mens 1.Sf3 sammen med 2.b3 noenganger kalles Nimzo-Larsen-angrepet til ære for ham (og Aaron Nimzowitsch). Eönwë. I J.R.R. Tolkiens fiktive univers Midgard var Eönwë bannerbæreren og herolden til valaenes konge Manwë, og han var høvding over maiaene sammen med Ilmarë. Eönwë var omtalt som den "beste arm i Arda", som skulle bety at han var den beste med våpen, selv om han ikke var den sterkeste eller mektigste. Da Eärendil kom til Amans kyst for å be om valaenes hjelp i kampen mot Morgoth var det Eönwë som først hilste han. Da Manwë bestemte seg for å hjelpe Eärendil ble Eönwë sendt til Midgard for å kjempe i vredens krig, som leder for Vanyaene (et alvefolk). Da Morgoth, den sorte fienden, var slått tok Eönwë med seg de to gjenværende Silmarillene for å holde dem trygge. De to gjenlevende Sønner av Fëanor tok dem fra han og flyktet, men til tross for dette lot ikke Eönwë dem drepe. I tidlige former av legendariet (se: "The History of Middle-earth") blir Eönwë, da kalt Fiönwë, beskrevet som Manwës sønn, men hele konseptet med valaenes barn er blitt fjernet fra "Silmarillion", og han ble til Manwës herold i stedet for. Roa. Roa er administrasjonssenteret i Lunner kommune i Oppland, ca. 55 kilometer nord for Oslo. Roa er en del av tettstedet Lunner. Det ligger ved riksvei 4 mot Gjøvik og riksvei 35 mot Hønefoss. Roa stasjon er et sentralt knutepunkt på Gjøvikbanen. I den tidligere lensmannsgården og garveriet ble Evangeliesenteret etablert i 1983. Senteret var i drift fram til 2008. Evangeliesenteret ble etablert av ekteparet Lise og Ludvig Karlsen og vokste etterhvert til Norges største private hjelprtiltak i rusomsorgen. Bjørgeseter. Bjørgeseter er en liten bygd mellom Harestua og Grua sør i Lunner kommune. Bygden er ikke lenger stoppested på Gjøvikbanen, etter at NSB Anbud tok over togdriften i juni 2006. Det var harde kamper ved Bjørgeseter under det tyske felttoget i 1940. Puebla de Zaragoza. Puebla (nahuatl Cuetlaxcōāpan), kjent under sitt fulle navn Heróica Puebla de Zaragoza, eller mer uformelt som La Angelópolis eller Puebla de los Ángeles, er hovedstad og største by i den meksikanske delstaten med samme navn, og Mexicos fjerde største by etter Mexico by, Guadalajara og Monterrey. Puebla ligger i Puebla-dalen, omgitt av snøkledde fjell og vulkaner, ca. 110 kilometer sørøst for Mexico by. Nærheten til den aktive vulkanen Popocatépetl er en kilde til bekymring. Den inaktive vulkanen Matlacuéyetl er også svært nær byen. Byen har en befolkning på ca. 2 millioner, med forsteder ca. 2,6 millioner. Historie. Byen ble grunnlagt 16. april 1531 som "Puebla de los Ángeles" («Englenes by»). Denne byen var den første europeiske bygrunnleggelsen i Mexico som ikke var bygd på ruinene av en prekolumbiansk by. Hensikten var å utkonkurrere det gamle kultsenteret Cholula. Byens beliggenhet midtveis mellom hovedstaden Mexico og den viktigste havnebyen Veracruz gjorde Puebla til Mexicos nest viktigste by i kolonitida. På 1600-tallet levde forfatterinnen Sor Juana Inés de la Cruz i byen, inntil hun begynte å krangle med byens biskop og måtte forlate byen. Under frigjøringskrigene 1810–1821 var Puebla et bollverk for de spanske koloniherrene, og på 1800-tallet var byens borgerskap eksponenter for katolsk konservatisme. 5. mai 1862 beseiret general Ignazio Zaragozas hær den fransk invasjonshæren, og etter dette slaget ble byens navn endret til "Heróica Puebla de Zaragoza", «Den heltemodige Puebla de Zaragoza». Det finnes en 5. mai-gate i alle meksikanske byer. Sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kom det er antall europeiske immigranter til Puebla. I dag er strøket Colonia Humboldt fremdeles påvirket av tysk arkitektur, tradisjoner og festivaler, slik som oktoberfesten. I landsbyen Chipilo, nå sammenvokst med Puebla, snakkes ennå en veneziansk dialekt. Den kjente folkedrakten China Poblana kommer fra Puebla. Verdt å se i Puebla. Bysentrum er en stor samling av historiske hus fra kolonitida, og står på UNESCO's verdensarvliste. Noen av husene har blitt restaurert de siste åra, mens andre ennå er forfalne. Den mest imponerende av alle kolonibygninger er katedralen, bygd i renessansestil på tidlig 1600-tall. Senere fikk katedralen tilbygg i andre stilarter, slik som det forgylte Rosenkranskapellet (Capilla Rosario) i dramatisk barokkstil. Sammen med fine hus i kolonistil utgjør katedralen et harmonisk hele rundt «Zócalo» – stortorget. Det finnes et stort antall kirker i Puebla, de eldste er fra 1500-tallet. I klosteret Santa Rosa, som nå er museum, kan man blant annet se gryta hvor Mexicos nasjonalrett mole poblano ble kokt første gang. Blant byens øvrige severdigheter kan nevnes det nasjonale jernbanemuseet. Biblioteca Palafoxiana er et 1600-tallsbibliotek med 42 000 bind i barokkstil. Cholula, som befinner seg kun 10 km fra Pueblas sentrum, var et sentrum for handel og religion i århundrer før den spanske erobringen, og hadde kanskje en befolkning på 200 000 innbyggere. I 1519 ble byen brent og tusenvis av innbyggere massakrert av de spanske conquistadorene. Etter erobringen svor Hernán Cortés på at han skulle bygge en kirke på hver av de gamle templene, blant annet på verdens største pyramide, som i dag står overgrodd midt i sentrum. Økonomi. Puebla er en industrisentrum, og er først og fremst preget av tekstilindustri. Puebla er også stedet der folkevogna fremdeles har et liv, her produseres både VW Jetta Bora og den stadig like populære bobla. Fra 2003 har Puebla vært foreløpig hovedkvarter for den Amerikanske Frihandelssonen. Byen har også lansert seg selv som hovedkvarter om denne avtalen skulle bli ratifisert. Utdannelse. Med mer enn 20 universiteter er Puebla landets nest viktigste utdannelsesesentrum. Mange av Mexicos beste universiteter befinner seg her, slik som det statlige universitetet Benemérita Universidad Autónoma de Puebla (BUAP), Universidad de las Américas, Puebla (UDLAP), Tecnológico de Monterrey (ITESM) Puebla Campus, Universidad Iberoamericana (UIA), Puebla Campus, Universidad Anáhuac Puebla Campus og Universidad Popular Autónoma del Estado de Puebla (UPAEP). Sport. Puebla har tre profesjonelle fotballag, Puebla FC, La Franja og Lobos BUAP. Puebla FC spiller i den meksikanske eliteserien. Byens største fotballstadion Cuauhtémoc, med plass til 45 000 tilskuere, ble bygd til olympiaden i 1968. Her ble det også spilt VM-kamper i 1970 og 1986. Puebla har også to profesjonelle baseballag, Los Pericos («papegøyene») og Los Tigres, begge i toppdivisjonen. Aztecas er byens ledende lag for amerikansk fotball. Kjøkken. Pueblas kjøkken, kjent som Cocina Poblana, er kjent og aktet over hele Mexico. I klosteret Santa Rosa ble retten "Mole Poblano" laget første gang, nonnene laget visstnok en saus av det de hadde til en værfast biskop. Dette er en rik, tykk, krydret saus av sjokolade, kanel, nøtter og ulike chilisorter som serveres på kylling, kalkun eller svinekjøtt. "Camote", en tradisjonell søtsak, er søtpoteter bakt i ovnen. "Rompope" er eggelikør med vanilje, en drikk som også tilskrives nonnene. "Chiles en nogada" er poblano-chilier fylt med kyllingkjøtt og overøst med valnøttsaus og granateple, en rett som kun nytes sommerstid når man får tak i de beste chiliene. "Dulces de Santa Clara" er karamellisert frukt. Brandbu Idrettsforening. Brandbu Idrettsforening har som sin eldste forløper «Grans skøyteklub» som ble stiftet i 1888. Dette var Hadelands første idrettsorganisasjon. I 1888 var Gran og Brandbu fremdeles en kommune. Klubben arrangerte skøyteløp på Bergstjernet og noen på Randsfjorden i Røykenvika. Det første var i 1889, med både kunstløp og kappløp. Under et stevne i 1891 vant Hans Dæhlen 5000 m, og på Bergstjernet i 1894, vant Lars Velsand distansen på 9,48,0. Den 13. beste tiden på distansen i Norge dette året. I fortsettelsen på 1890–tallet, ble ski og flere andre idrettsaktiviteter organisert. Etter at kommunen ble delt i 1897 (Brandbu og Gran kommuner), ble det stiftet en særskilt skiklubb, Brandbu skiklubb, ved årsskiftet 1898/99. Navnet «Brandbu Idrætsforening» ble første gang presentert for almenheten i avisen «Vestoplændingen», 17. mai 1904. Iflg. formålsparagrafen drev denne primært med friidrett og turn, men skulle være en allsidig klubb og med sterk vekt på sosiale og relasjonsbyggende aktiviteter. Det ble arrangert flere stevner. I 1915 markerte klubben «Rask» seg. Den ble stiftet som en fotballklubb, men fikk overdratt også friidrett av det da etablerte «Hadelands Idrætskretslag». Her er da det konkrete utgangspunkt for Brandbu Idrettsforening. Men egentlig har begrepet eksistert fra 1904, om enn med litt forskjellig innhold, i dag altså i sitt 102. år. Offisielt er imidlertid stiftelsesåret 1915. Brandbu idrettsforening er kjent utenfor landets grenser for sine skøyteløpere. Navn som Michael Staksrud, Hans Engnestangen, Odd Lundberg, Reidar Liaklev, Torodd Hauer, Torstein Seiersten, Magne Hval og Kjell Struksnes har båret bygdens navn viden om. Det er ikke få internasjonale, nasjonale mesterskap og rekorder disse spreke gutter har tatt hjem. Hans Engnestangens verdensrekord på 500 m fra Davos i 1938 på 41.8 sek, stod til Jevgenij Grisjin begynte å herje i Alma Ata på 1950–tallet. Fortsatt lever skøytemiljøet med rot i tradisjonen som skøyteløperne skapte. Miljøet har fostret mange lovende ynglinger. Men skøyteforbundet har ikke visst å utnytte dem i lokal satsing. Men Brandbu Idretsforening har også hatt fremragende utøvere i andre idretter, såvel friidrett som fotball. Disse har oppnådd norske mesterskap, enkelte riktignok for andre klubber. Tekna. Tekna (Teknisk-naturvitenskapelig forening) er Norges største akademikerforening. Foreningen er en videreføring av «Den norske ingeniør- og arkitektforening», som ble stiftet i 1874. Foreningen har over 60 000 medlemmer (01. 09. 2012) med hovedfags-, mastergrads- eller sivilingeniørutdanning innen naturvitenskap eller teknologi. Tekna er tilsluttet Akademikerne. Foreningen har over 10 000 studentmedlemmer, og har i de senere årene hatt en kraftig medlemsvekst. Tekna har 33 lokalavdelinger over hele landet, og 21 tilknyttede tekniske foreninger. Foreningens øverste organ Representantskapet møtes annet hvert år. Hovedstyret, som møtes 8-10 ganger i året, har ansvaret for den daglige politiske virksomheten. Teknas president Marianne Harg leder møtene i Hovedstyret. Generalsekretariatet som har hovedkontor i Oslo og ti distriktskontorer spredt over hele landet, arbeider med å sette politiske beslutninger ut i livet og bistår enkeltmedlemmer i blant annet juridiske spørsmål. Tekna utgir "Magasinet Tekna", og er medeier i Teknisk Ukeblad Media, som utgir "Teknisk Ukeblad". Teknas øverste tillitsvalgte er president Marianne Harg. Historie. I 1852 ble Den polytekniske forening stiftet. Denne samarbeidet i perioden 1861-1874 med Den tekniske forening. Ingeniørene og arkitektene ønsket etterhvert å organisere seg i en egen forening, bl.a. for å «"vareta de faglige særinteresser, virke for samhold inden standen og repræsentere denne utadtil"» og i 1874 ble «Den norske ingeniør- og arkitektforening» stiftet, på initiativ fra Peter Andreas Blix. Foreningen skiftet i 1912 navn til «Den Norske Ingeniørforening», og i 1973 til «Norske Sivilingeniørers Forening» (men hadde forkortelsen «NIF»). Dagens navn «Tekna - Teknisk-naturvitenskapelig forening» kom i 2004. Dette gjør Tekna til en av de eldste organisasjonene i norsk arbeidsliv. Sæbyggjenuten. Sæbyggjenuten (1 507 moh.) er et fjell som ligger på grensen mellom kommunene Bykle i Aust-Agder og Tokke i Telemark. Sæbyggjenuten er det høyeste punktet i Aust-Agder fylke. Ordinalnivå. Ordinalnivå er det nest laveste av fire målenivåer. Variablenes verdier har ulike egenskaper som kan rangeres i forhold til hverandre på en skala, men den innbyrdes avstanden mellom hver verdi har ingen betydning. Et eksempel er variabelen "holdning til lønn". De tre verdiene nedenfor kan rangeres, men det er ikke mulig å si noe kvantitativt om avstanden mellom verdiene. FARC. Colombias revolusjonære væpnede styrker – Folkets Hær (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo), også kjent som FARC eller FARC-EP, er en marxist-leninistisk revolusjonær geriljaorganisasjon som holder til i Colombia. De er involvert i den pågående væpnede konflikten i Colombia. FARC-EP blir av regjeringene i Colombia, USA, Canada og EUArticle 2(3) of Regulation (EC) No 2580/2001. Accessed February 20, 2008. ansett som en terrororganisasjon. Andre land, som Ecuador, Brasil, Argentina, Chile, Cuba og Venezuela anser ikke FARC-EP som terrorister, men som opprørere. Venezuelas president Hugo Chávez, slo offentlig tilbake mot klassifiseringen av FARC-EP som terrorister i januar 2008, han ba den colombianske regjeringen og andre nasjoner om å anse FARC-EP som en kjempende hær. Chávez mente at hvis de gjorde dette, så må FARC-EP slutte med kidnapping og terrorhandlinger, fordi de da ville være forpliktet til å følge Genèvekonvensjonene. FARC-EP ble opprettet i 1964 som den militære fløyen av det colombianske kommunistpartiet etter en lengre og brutal militær kampanje fra den colombianske regjeringa, støttet av USA (Plan Lazo). FARC-EP har senere offisielt brutt med partiet og opprettet en politisk struktur de kaller det hemmelige colombianske kommunistpartiet. Geriljaen har mellom 12 000–18 000 medlemmer, som er tilstedeværende i 35–40 prosent av Colombias territorium, mest i junglene sørøst i landet og på slettene ved foten av Andesfjellene. FARC-EP begynte på 1980-tallet å skattelegge kokainhandelen i området de kontrollerer for å finansiere sin virksomhet. Organisasjonen finansierer sin virksomhet hovedsakelig gjennom utpressing, kidnapping og deltagelse i ulovlig narkohandel. I tillegg deltar den i kvegtyverier. FARC har fått stor oppmerksomhet for sine systematiske kidnappinger i Colombia. I 2008 ble et av de mest kjente gislene, Íngrid Betancourt, befridd av colombianske sikkerhetsstyrker. Betancourt bekreftet før hun reiste tilbake til Frankrike at hun hadde blitt torturert av den marxistiske terrororganisasjonen. Én av grunnleggerne, Pedro Antonio Marin, alias Manuel Marulanda Velez, også kalt «skarpskytteren», døde 26. mars 2008. Guillermo León Sáenz, alias Alfonso Cano, overtok som leder av FARC-EP men ble selv drept 4. november 2011. Urddalsknuten. Urddalsknuten (1 434 moh.) er et fjell som ligger på grensen mellom kommunene Sirdal i Vest-Agder og Valle i Aust-Agder. Urddalsknuten er det høyeste punktet i Setesdalsheiene i Vest-Agder fylke og fylkets høyeste punkt. Fjellet er det 8. høyeste fjellet i Aust-Agder blant fjellene med en primærfaktor på minst 50 meter. Intervallnivå. Intervallnivå er det nest høyeste av fire målenivåer. Variablenes verdier kan rangeres i forhold til hverandre og det er mulig å si noe kvantitativt om avstanden mellom hver verdi, men skalaen har et kunstig nullpunkt. Et eksempel er "temperatur" målt i grader celsius: 3 °C, 6 °C, 12 °C, ... En kan si noe om avstander mellom verdiene, som at avstanden mellom 3 °C og 6 °C er mindre enn avstanden mellom 6 °C og 12 °C. En kan også si at 6 °C er tre grader mer enn 3 °C, men en kan ikke si at 6 °C er dobbelt så varmt som 3 °C fordi celsius-skalaen har et kunstig nullpunkt. Vassdalseggi. Vassdalseggi (1658 moh.) er et fjell som ligger på grensen mellom kommunene Suldal i Rogaland og Vinje i Telemark. Vassdalseggi er det høyeste punktet i Rogaland fylke. Fjellet er det 965. høyeste fjellet i Norge med en primærfaktor på minst 50 meter. Skalanivå. Skalanivå, også kjent som forholdstallnivå er det høyeste av fire målenivåer. Variablenes verdier har ulike egenskaper som kan rangeres, man kan si noe avstanden mellom verdiene og her finnes det i tillegg et absolutt (naturlig) nullpunkt, som gjør at en kan sammenlikne nøyaktig forholdet mellom de ulike kategoriene. Et eksempel er variabelen "alder": En som er 10 år er dobbelt så gammel som en som er 5 år. Nominalnivå. Nominalnivå er innen statistikk det laveste av fire målenivåer. Når variabler er på nominalnivå, fungerer variablenes verdier som gjensidig utelukkende kategorier. Verdiene skiller en observasjon fra en annen, men verdiene kan ikke rangeres på noen måte, så verdienes orden (rekkefølge) har ingen betydning. Et eksempel er inndeling av observasjoner etter "nasjonalitet": Norsk, belgisk, fransk, osv. Atlas (måne). Atlas er den andre av Saturns kjente måner. Den har en diameter på 30 km (40 x 20) og befinner seg i en avstand fra Saturn på 137 670 km. Omløpstiden er omtrent 14 timer. Månen ble oppdaget av Richard J. Terrile i 1980 ved hjelp av bilder tatt av Voyager 1. "Atlas" er oppkalt etter titanen Atlas, som av Zevs ble dømt til å støtte himmelen på sine skuldre. Duan Albanach. Harpe (eller "clarsach") var det instrument som ble benyttet ved sang i Skottland. Denne, nå på Museum of Scotland, er ett av tre gjenværende fra den gæliske middelalderen.Duan Albanach (gælisk for «Skottenes sang») er et gælisk dikt fra middelalderen som ble gjenfunnet i "Lebor Bretnach", en gælisk versjon av "Historia Brittonum" av Nennius, men med betydelig flere tekster som hovedsakelig berører Skottland. Diktet er blitt funnet i flere irske kilder, og den mest vanlige versjonen stammer fra begynnelsen på 1400-tallet i verkene "Lecans bøker" og "Ui Maine". Diktet følger Duan Eireannach som dekker gælernes tidligste mytologiske historie. I formen er det et hyldningsdikt bestående av 27 stanzaer ("et fastlagt antall linjer med vers"), antagelig sunget ved hoffet til musikalsk akkompagnement av en harpist. Det ble framført i offentlig sammenhenger, kanskje spesielt ved kroningssermonier av de skotske konger fram til kong Alexander II av Skottland og det er sannsynlig at publikum deltok i framførelsen. Duan Albanach teller og lister opp skottenes konger tilbake til den aller første Albanus som har gitt det gæliske navnet Alba (= Skottland), og således gir en historie som skiller nordlige Britannia fra Irland, som tradisjonen tilskriver at skottene kom fra. Diktet forteller om de to sønnene til "Isacon" ("Ascanius"), "Brutus" og Albanus, som først erobrer landet og deretter deler det mellom seg og navngir de ulike delene henholdsvis "Briutain" og "Alban". Legenden forklarer følgelig også Brutus som den mytiske grunnleggeren av det britiske kongerike. Kong Edvard I av England benyttet den samme myten som bevis for å kreve overherredømme over Skottland. I en senere politisert legende omskrev skottene myten til å kreve avstamming fra "Gaythelos" (= gæler) eller Gaidel Glas og hans kone Scota. Diktet er ikke bare det eldste gælisk dikt i Skottland, men det dikt som gir landet sitt navn og derfor stor betydning for det skotske identitet den gang som nå. På 1100-tallet var landet delt i flere kongedømmer; Skottland, Lothian og Galloway, og senere ble Skottland navnet på hele den nordlige Britannia og ikke bare en region, og alle innbyggerne ble kjent som skotter uansett hvilken region eller hvilken etnisk eller språklig gruppe de tilhørte. Duan Albanachs irske motstykke er Lebor Gabla som er Irlands legende om nasjonens opprinnelse, og lister dens rekkefølge av konger av Irland, fra de første til de siste. Snorre Sturlassons "Edda", eller "Sagaene om de norske kongene", er den tilsvarende om opprinnelsesmyten Norge, men med en vesentlig forskjell at forfatteren ikke er anonym, og at hovedmengden er prosa, men også Sturlasson støtter seg på fortidens poetiske kilder, skaldekvadene. Alle nasjonenes nasjonale uttrykk, uansett hvor ulike de er innbyrdes, viser endringer i samfunnsforholdene fra ættesamfunnet til territoriale delinger og deretter nasjonens enighet. Biel/Bienne. Biel/Bienne er en by i kantonen Bern i Sveits. Byen ligger på språkgrensen, og er fullt tospråklig. "Biel" er det tyske navnet på byen, "Bienne" er det franske. Det blir ofte henvist til byen på begge språk samtidig, og fra 1. januar 2005 har byens offisielle navn vært «Biel/Bienne». Byen ligger ved de nordøstlige breddene av Bielersee/Lac de Bienne. Byen Bern ligger sørøst for Biel/Bienne (30 minutter med tog). Byens sentrum har en gotisk kirke fra 1451. Rådhuset er fra 1534. Befolkningen er ca. 50 000. Byen er godt kjent i sjakkverden for sin årlige sjakkturnering. Utrecht (by). Utsikt fra Weerdsluis mot Oudegracht, Utrecht Utrecht by og kommune er hovedstad og største by i den nederlandske provinsen Utrecht. Byen ligger i østre del av Randstad-området, og er Nederlands fjerde største by med 306 731 innbyggere (2010). Romerne grunnla Utrecht ("Ultra Traiectum") som en militærforlegning omkring år 50 e.Kr. I middelalderen ble byen bispesete, og Erkebispedømmet Utrecht har fortsatt sitt sete her. Biskopen i Utrecht er den viktigste romersk-katolske leder i Nederland Også den protestantiske kirken har sitt hovedkontor i Utrecht . Den spanske arvefølgekrigen ble avsluttet med freden i Utrecht 1713. Utrecht er hjemsted for Universitetet i Utrecht , Nederlands største universitet, og for en rekke andre læresteder for høyere utdannelse. På grunn av byens sentrale beliggenhet er Utrecht et av landets viktigste transportknutepunkt, både for vei og jernbane. Historie. Romerne la grunnlaget for byen Utrecht på og rundt den nåværende Dom-plassen (ned: Domplein). Rundt år 50 e.Kr. lot keiser Claudius bygge et kastell av tre og jord på Rhinens bredd. Dette fortet var tilknyttet et nettverk av fort langs nordgrensen til romerriket, den såkalte Limes. Kastellet ble kalt Traiectum, latinsk for vadested eller kryssingspunkt over en elv (Rhinen). For å skille stedet fra andre bosetninger (f.eks. "Mosa Traiectum", Maastricht) ble forstavelsen "Ultra" lagt til. Med tiden ble de to ordene sammentrukket til dagens nederlandske navn, Utrecht. I 690 anla den angelsaksiske misjonæren og biskopen Willibrord et geistlig sentrum i den forlatte grenseposten. To kirker ble bygget innenfor grensene av det gamle kastellet: Domkirken (viet St Martinius, ned. Sint-Maarten) og Sint-Salvatorkerk (St Salvator-kirken). Senere kom en tredje kirke til. På grunn av dette ble stedet det religiøse sentrum for de nordlige nederlandene. I det tiende århundre fikk biskopen verdslig makt, og ble den viktigste maktpersonen i de nordlige nederlandene. Den 2. juni 1122 fikk Utrecht bystatus av Henrik V, keiseren av Det tysk-romerske rike. Borgerne kunne nå bygge en mur rundt byen. Utrecht ble velstående og det oppsto et nettverk av gater innenfor bymurene hvor bedrestilte bygde hus av sten. På denne tiden hadde Utrecht et forsprang på andre nederlandske byer, ettersom bygninger av sten fortsatt var ganske sjeldent. Den nåværende Domkirken i Utrecht ble påbegynt i 1254. I middelalderen var Utrecht som biskopsete og største by i de nordlige nederlandene det viktigste kulturelle sentrum i Nederland. Etter at sidegrenen av Rhinen som renner gjennom byen ble mindre dyp som en følge av landbruket i området, ble det vanskeligere å drive handel i byen. Handelen flyttet seg nordover, og fra omkring 1300 overtok Amsterdam som den største byen i Nederland. Bybilde. Utrecht er kjent for Domtårnet. Det drøyt 112 meter høye tårnet var opprinnelig en del av domkirken, men ble stående alene igjen da resten av kirken ble ødelagt av en kraftig storm i 1674. Bybildet preges også av byens kanaler. Oudegracht (gamle-kanalen) går gjennom sentrum. Bykjernen har i store trekk beholdt sin middelalderske struktur og karakter. Utdanning. Utrecht er velkjent for sine institusjoner innen høyere utdanning. Den mest fremtredende av disse er Universitetet i Utrecht (opprettet 1636), Nederlands største universitet med 26 787 studenter (per 2004). Universitetet er delvis situert i sentrum og delvis i campus-området Uithof på østsiden av byen. Ifølge en rangering laget av SJiaotonguniversitetet i Shanghai fra 2008 er det verdens 47. beste universitet I Utrecht finnes også det mye mindre (estimert til noen få hundre studenter). Utrecht er også hjemsted for to andre store institusjoner for høyere utdanning: Hogeschool Utrecht (30 000 studenter), med bygninger i sentrum og på Uithof campus, samt HKU Utrecht School of the Arts (3 000 studenter). Kultur. Utrecht har et svært bra kulturtilbud, landets nest beste etter Amsterdam Byen sikter mot å bli europeisk kulturhovedstad 2018 Det er flere teatre og teaterkompanier i byen. Det viktigste byteatret ble bygget av Dudok i 1941. I tillegg til teatre er det et stort antall kinoer. Utrecht er vertskapsby for Nederlands filmfestival. Byen har et viktig konserthus, Vredenburg (bygget 1979 av Herman Hertzberger), hvis akustikk anses som en av de beste for konserthus bygget i det 20. århundre. Unge musikere utdannes ved konservatoriet (en del av Utrecht School of the Arts). Det finnes et spesialisert museum for automatiserte musikkinstrumenter. Ved den gamle kanalen (Oudegracht) ligger rockeklubben Tivoli (som også har et lokale utenfor sentrum). Byen har også flere andre musikklokaler. Det finnes mange kunstgallerier i Utrecht. Det er også flere stiftelser som støtter kunst og kunstnere. Utdanning av kunstnere foregår ved Utrecht School of the Arts. Sentralmuseet (Centraal Museum) har mange utstillinger relatert til kunst, deriblant en permanent utstilling av verkene til illustratøren Dick Bruna, som er best kjent for å ha laget Miffy. Utrecht er også hjemsted for en av landemerkene innen moderne arkitektur, Villa Rietveld-Schröder fra 1924, som er på UNESCOs verdensarvliste. I samarbeid med forskjellige kulturorganisasjoner arrangerer byen regelmessig kultursøndager, for å involvere innbyggerne (og ikke bare eliten) i byens kulturrikdom. I løpet av slik temasøndag setter flere organisasjoner sammen et program som er åpent for alle, gratis eller til en sterkt redusert pris. Videre er det mange initiativer overfor amatørkunstnere, for eksempel innenfor utøvende kunst, maling og skulptur. Byen subsidierer en organisasjon for kunstutdanning for amatører (Utrechts Centrum voor de Kunsten), myntet på byens befolkning. Det samme gjør universitetet for sine ansatte og studenter. I tillegg finnes flere private initiativer. For mange av disse tilbyr byrådet reduserte priser til innbyggere som mottar velferdsstønader. Fotballklubben FC Utrecht spiller i Nederlands høyeste divisjon, Eredivisie, og har aldri rykket ned. Klubbens hjemmebane er Stadion Galgenwaard. Gallon. Gallon er et hulmål. En «amerikansk gallon» (US gallon) tilsvarer 3,7853 liter, mens en «britisk gallon» tilsvarer 4,546 liter. Fiat Coupé. Fiat Coupé var en bilmodell fra italienske Fiat. Bilen ble produsert i perioden 1994–2000. Eksteriøret ble designet av Chris Bangle som var sjefsdesigner for Fiat på dette tidspunktet, og interiøret ble designet av Pininfarina. Bekjennelser (St. Augustin). Augustins "Bekjennelser". Side fra et middelalderhåndskrift. "Bekjennelser" (lat.: "Confessiones") er navnet på et teologisk verk av St Augustin av Hippo. Verket består av tretten bøker skrevet mellom 397 og 398 e Kr. Augustin vil omvende leseren gjennom å vise sin egen vei til frelsen. De ni første bøkene inneholder hovedsakelig selvbiografisk stoff, mens de resterende tre bøkene har en mer fagfilosofisk karakter. Verktittelen reflekterer innholdets spenning mellom 'confession' (skrifting) og 'confessio' (trosbekjennelse). En selvbiografi med en nyplatonsk ramme? Gjennom historien om sin omvendelse gjør Augustin rede for sitt syn på kristendommen, nyplatonismen og det ondes problem. Han forsvarer nyplatonismens graderte form for væren eller eksistens, som begrenses i hver sin ende av Guds absolutte eksistens og det ondes ikke-eksistens. Augustin leter videre og finner idéen om et salig liv. Denne idéen kan sammenliknes med viten om sannheten, selverkjennelse eller platonsk fornuft som i denne spårkdrakt svarer til dialektikk. Idéen om et salig liv, innrømmer Augustin, må nødvendigvis eksistere i erindringen som andre tanker. Men likevel ikke på samme måte som andre begreper, da salighet er noe vi forstår intuitivt og søker uten å ha apriori viten om. Idéen omarbeides i Augustins retorikk til Sannheten, eller i sin rene form Gud selv. Norske utgaver. Sitatene ovenfor er hentet fra Oddmund Hjeldes oversettelse. Frankrike under de paralympiske vinterlekene 2006. Frankrike deltok med nitten deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Radikalenerlass. "Radikalenerlass" (radikalerforordningen eller ekstremistforordningen, egentlig "Grundsätze zur Frage der verfassungsfeindlichen Kräfte im öffentlichen Dienst") var en forordning gitt av den tyske regjeringssjefen (Willy Brandt) og regjeringssjefene for delstatene den 28. januar 1972. Den innebar yrkesforbud for «ekstremister» i hele den offentlige tjenesten både på føderalt- og delstatsnivå. Som ekstremister ble alle definert som ifølge tyske myndigheter (Verfassungsschutz) var «forfatningsfiendtlige». Medlemskap i organisasjoner og partier definert som «forfatningsfiendtlige» (eksempelvis kommunistiske partier, eller organisasjoner som Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes/Bund der Antifaschisten og Deutsche Friedensgesellschaft/Vereinigte Kriegsdienstgegner) ble regnet som bevis for forfatningsfiendtlig innstilling. Forordningen innebar både at forfatningsfiendtlige personer ikke skulle ansettes, og at offentlige tjenestemenn kunne avskjediges hvis det ble godtgjort at de hadde en forfatningsfiendtlig innstilling. Radikalerforordningen omfattet teoretisk ekstremister både på høyre- og venstresiden, men var i realiteten rettet mot venstreradikale og kommunister, og rammet derfor nesten utelukkende politiske grupperinger til venstre for sosialdemokratene og (etterhvert) de grønne. Forordningen ble foreslått av innenriksministerkonferansen (delstatenes innenriksministre) og vedtatt i et møte mellom kansleren og statsministrene for delstatene. Som følge av forordningen ble tilsammen 3,5 millioner vurdert. 10 000 ble utestengt fra den offentlige tjenesten, og 130 tjenestemenn avskjediget. Karmann. Karmann er en tysk produsent av ombygde personbiler som ChessBase. ChessBase er det mest solgte kommersielle databaseprogrammet for lagring av og søking i sjakkpartier. I tillegg til at man kan søke etter partier og stillinger basert på spillernes navn eller sjakkåpninger, har ChessBase også innebygd analyseverktøyer basert på datasjakkprogrammene Fritz, Shredder og Crafty. For mange spillere utgjør ChessBase og lignende programmer et supplement til, og for enkelte en erstatning for, trykte åpningsbøker og partisamlinger. Det finnes flere andre sjakkdatabaseprogrammer i handelen, blant annet Chess Assistant og Chess Academy. Det finnes også flere gratis alternativer, blant annet Shane's Chess Information Database. ChessBase er også navnet på selskapet som markedsfører programmene "ChessBase" og "Fritz". Jonathan Tisdall. Jonathan Tisdall (født 26. august 1958 i Buffalo i New York i USA) er en internasjonal stormester i sjakk. Han ble utnevnt til stormester i 1995. Tisdall er blitt norgesmester i sjakk tre ganger, i 1987, 1991 og 1995. Han er ofte tilstede ved store sjakkturneringer som reporter for Reuters. Tisdall har i senere tid lært seg å spille shogi (et japansk sjakkspill). Tisdall er amerikansk statsborger av opprinnelse, ble så irsk og senere norsk statsborger. Hans far er irsk og hans mor er japansk. Paul Gebhardt. Paul Gebhardt er en amerikansk hundekjører fra Kasilof, Alaska, USA. Gebhardt vokste opp i Minnesota, og jobbet tidligere som fisker. Han traff Martin Buser tidlig på 90-tallet som fikk han interessert i hundekjøring. Han debuterte i hundesledeløpet Iditarod som 39-åring i 1996, og han har nå deltatt 11 ganger i dette løpet. Hans beste plasseringer er fra 2000 og 2007, da han ble nummer 2. Gebhardt driver også en hundekennel i Alaska. Thanatos. Thanatos (gresk: Θάνατος, "Thánatos", i betydning «død» fra θνῄσκω, "thnēskō", «å dø, være døende») var i henhold til gresk mytologi var en "daimon" som en personifikasjonen av døden. Han var sønn av Nyx (natten) og tvillingbror til Hypnos (søvnen). Han var en mindre figur i gresk mytologi, ofte referert til men opptrådte sjelden som figur. Hans navn ble omstavet på latin som Thanatus, men hans tilsvarighet i romersk mytologi var Mors eller Letus/Letum, og han er tidvis forvekslet med Orcus (som i seg selv hadde en gresk tilsvarighet i form av Horkos, gud av eder). Nilabbor. Nilabbor er en stor ferskvannsfisk fra Afrika. Den kan bli nesten to meter lang, og 200 kg tung. Denne fisken har alltid vært en ettertraktet matfisk. Både egypterne og romerne holdt arten i dammer. På 1950-tallet ble den innført til Victoriasjøen. Dette fikk katastrofale følger for den lokale fiskefaunaen. Nilabboren er en rovfisk, og har utryddet flere hundre arter av ciklider, som var endemiske for denne sjøen. Dette har blitt kalt den største masseutryddelsen av virveldyr i moderne tid. Utsettingen av nilabbor har også hatt store følger for samfunnene rundt sjøen (Uganda, Tanzania, Kenya). En stor eksportindustri har utviklet seg; i 2003 ble det eksportert nilabbor til EU for 169 millioner euro. Fisken har blitt for dyr til at lokalbefolkningen kan spise den, og ujevn fordeling av inntektene har ført til sosial uro. Lasteflyene som frakter fisken til Europa, er ofte lastet med våpen på turen sørover, noe som bidrar til å forverre de mange krigene i nabolandene. Eksterne lenker. Nilabbor ved siden av en mann Lance Mackey. Lance Mackey er en amerikansk hundekjører fra Kasilof, Alaska, USA. Mackey har bodd i Alaska hele livet, og han debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2001. Siden den gang har han deltatt 8 ganger i Iditarod, og ble for første gang vinner av løpet i 2007. Han vant også Iditarod i 2008 og 2009. I 2005 debuterte han med seier i Yukon Quest, og også i 2006 vant han dette hundesledeløpet. Lance Mackey er fra en familie som har store meritter innen hundekjøring. Faren hans, Dick Mackey vant i 1978, mens broren Rick Mackey vant i 1983. Eliteserien i håndball for menn. Eliteserien i håndball for menn er den øverste avdelingen for herrehåndball i Norge. Eliteserien endret navn til «Postenligaen» før 2007/2008-sesongen. Signal Iduna Park. Signal Iduna Park, tidligere kjent som Westfalenstadion, er et fotballstadion i Dortmund i Tyskland som rommer 81 264 tilskuere. Stadionet er Borussia Dortmunds hjemmebane, og er en av Europas største fotballarenaer. Navnebyttet skyldtes salg av navnerettighetene til forsikringsselskapet Signal Iduna, grunnet redusering av gjeld. VM i fotball 1974. I 1972 ble det bestemt at Dortmund skulle være arrangørby for VM i fotball 1974, og av den grunn ble det besluttet å oppføre en ny stadion i byen. VM i fotball 2006. Fotballstadionet i Dortmund ble også benyttet da Tyskland arrangerte VM i fotball 2006. Under arrangementet skiftet stadionet navn til "FIFA World Cup Stadium, Dortmund". Adil Khan. Adil Khan (født 3. februar 1983 i Oslo, Norge) er en norsk danser og skuespiller med punjabi/pashtunavstamning. Khan kom i rampelyset da han vant TV-konkurransen "Dansefeber" på TVNorge i mars 2006, da med etternavnet Thathaal. Bakgrunn. Adil Khan ble født Adil Thathaal i Oslo, og vokste opp på Munkelia, Grønland og Ullevål. Hans far er fra Punjab-provinsen i Pakistan, mens hans mor er pashtun fra Afghanistan. Adil er yngre bror av sangeren, komponisten og filmskaperen Deeyah. Biografi. Khan familie var aktive innen kulturelle aktiviteter i Norge, og hans far drev opplæring i pakistansk klassisk musikk og arrangerte konserter. Både Adil og hans søster, Deeyah lærte musikk i tidlig alder. Adil forlot musikken til fordel for en karriere innenfor musikkteater. I 1997 fattet han interesse for breakdance, og la sitt eget preg i utøvelsen. I 1999 startet han dansegruppen "Floor Knights" sammen med noen venner. Han bodde en periode i København, hvor han var medlem av breakdance-gruppen "Natural Effects". Khan vant en rekke konkurranser, som "B-boy Rumble 1999" (norsk mesterskap), "Scandinavian Battle of the Year 2001" (skandinavisk mesterskap) og «"Time to Battle"» i Malmö (Skandinavisk mesterskap). Han fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 2006, da han vant den norske dansekonkurransen Dansefeber på TVNorge. Etter seieren reiste han til Los Angeles, og trente der med Quest Crew, vinnere av den tredje sesongen av America's Best Dance Crew. I 2009 ble Adil invitert til å synge Michael Jacksons "Man in the Mirror" for Auma Obama, president Barack Obamas søster. Programmet ble arrangert av NRK1 i forbindelse med en pengeinnsamling for Afrika. Skuespiller. Khan fikk også tilbud om jobber fra norske teatre etter seieren i Dansefeber. Hans skuespillerdebut kom i 2006 på Oslo Nye Teater som "Bernardo" i West Side Story. I 2007, etter USA-oppholdet, fikk han en rolle i Nøtteknekkeren, etterfulgt av flere produksjoner. Han høstet gode kritikker for sin rolle som "Mowgli" i Jungelboka, og ble nominert for Heddaprisen i kategori for beste mannlige hovedrolle, som tidenes yngste nominerte. Doctor Who. "Doctor Who" er en britisk TV-serie produsert av BBC som handler om en mystisk tidsreisende som kaller seg selv "The Doctor" («Doktoren»). Doktoren reiser i tid og rom sammen med sine følgesvenner i en tidsmaskin som utvendig likner en politiboks. Serien er ifølge Guinness rekordbok den science fiction-serien som har gått lengst på TV. Den er også en viktig del av britisk populærkultur. "Doctor Who" er kjent for fantasifulle historier og banebrytende bruk av elektronisk musikk (først produsert av BBC Radiophonic Workshop og senere av andre komponister). Den er også kjent for oppfinnsomme lavbudsjettseffekter som ble brukt frem til TV-filmen i 1996. I Storbritannia og andre land har serien blitt en kultserie på linje med den amerikanske "Star Trek" og har hatt stor innflytelse på flere generasjoner britiske manusforfattere; mange av dem vokste opp med serien. Den har også blitt roset av både kritikere og publikum som et av de beste britiske TV-programmene. Serien ble opprinnelig vist på fjernsyn fra 1963 til 1989, da den ble satt på pause av BBC. En TV-film ble laget i 1996 og serien kom tilbake for fullt i mars 2005. De nye episodene blir produsert av BBC Wales, mens den canadiske TV-stasjonen CBC bidrar med finansieringen. CBC er i rulleteksten listet opp som medprodusent selv om den ikke har noen innvirkning på serien. I Norge viste NRK2 sesongen fra 2005 fra og med 28. september 2005. Historie. "Doctor Who" hadde premiere klokken 17.15 23. november 1963 på BBC One. Sydney Newman, som var sjefen for dramaavdelingen hos BBC, utviklet serien sammen med Donald Wilson, C.E. Webber, skribent Anthony Coburn, manusredigerer David Whitaker og Verity Lambert. Sistnevnte fikk også jobben som produsent for serien. Åpningsmelodien ble komponert av Ron Grainer og utført av Delia Derbyshire hos BBC Radiophonic Workshop. Seriedelen hos BBCs dramaavdeling produserte programmet de neste 26 årene. Etter synkende seertall og dårlig sendetidspunkt ble serien suspendert i 1989 av Jonathan Powell, controller hos BBC One. Selv om serien praktisk talt var kansellert (skuespilleren Sophie Aldred sa i dokumentaren "Doctor Who: More Than 30 Years in the TARDIS" at hun ble fortalt at serien var kansellert), hevdet BBC at den var bare satt «på pause» og ville returnere. Selv om produksjonen av serien var stanset hos BBC, håpte de at de kunne finne et uavhengig produksjonsselskap som ville fortsette serien. Philip Segal, en brite som jobbet for Columbia Pictures i USA, henvendte seg til BBC og foreslo at han kunne fortsette serien. Segals forhandlinger endte med at en TV-film ble vist på Fox Network i 1996, som en samproduksjon mellom Fox, Universal Pictures, BBC og BBC Worldwide. Selv om filmen var suksessrik i Storbritannia (den hadde et seertall på 9,1 millioner), var den ikke det i USA (muligens på grunn av dårlig sendetid). Dette gjorde at det ikke ble noen ny serie. Mens serien var av lufta ble det laget hørespill og skrevet bøker hvor mange av skuespillerne fra serien medvirket. BBC annonserte i september 2003 at de hadde begynt med å produsere en ny serie. I mellomtiden hadde BBC Worldwide i flere år prøvd å finne finansiell støtte til å lage en spillefilm. Den nye serien debuterte med episoden "Rose" på BBC One 26. mars 2005. Episoden fikk så gode seertall (10,81 millioner) at BBC allerede fire dager senere annonserte at en julespesial og en sesong til skulle lages. Den nye serien har nå hatt fire sesonger, med flere spesial-episoder. Sesong fem startet 3. april 2010 klokken 18:20 på BBC One. Format. I perioden 1963–1989 var hver episode en del av en større historie. Flesteparten av disse historiene var fire eller seks episoder lange. I de siste årene ble det også vanlig med historier som var tre episode lange. Det finnes tre nevneverdige unntak; "The Daleks' Master Plan", som var tolv episoder lang; den ti episoder lange "The War Games" og "The Trial of a Time Lord", som var fjorten episoder lang. Sistnevnte varte en hel sesong og bestod av fire underhistorier, hver med en separat tittel. Serien var laget for å være delvis pedagogisk og en serie hele familien kunne se på på lørdagskvelden. Det var meningen at historiene skulle skifte mellom å finne sted i viktige perioder i historien (slik som den franske revolusjon, romerriket og slaget ved Culloden), noe som skulle lære den yngre delen av seerne om disse hendelsene, og historier som skulle ta sted i fremtiden. Disse skulle lære seerne om vitenskap. Dette var reflektert i den originale besetningen da serien begynte. En av dem var naturfaglærer og en annen var historielærer. Det endte opp med at science fiction-aspektet tok over og de historiene som omhandlet en periode i jordens fortid ble faset ut etter "The Highlanders" (1965). Disse historiene var også upopulære blant de som laget serien. Serien fortsatte med å ha historier som foregikk i fortiden, men tidsperioden ble brukt som et bakteppe for science fiction-historier. Unntaket er "Black Orchid" som foregikk på 1920-tallet i Storbritannia og som ikke hadde noen science fiction-elementer, bortsett fra at Doktoren reiser i tid. De første historiene var som føljetonger, hvor hver historie fortsatte der hvor den forrige sluttet og hver episode hadde sin egen tittel, selv om de ble produsert som atskilte historier med sine egne produksjonskoder. Etter "The Gunfighters" (1966)) gikk produksjonsteamet over til å bruke et navn på hele historien og episodene fikk et nummer. Hva man skal kalle de første historiene blir ofte debattert blant fans. "Doctor Who" gikk på BBC i 26 sesonger, fra 23. november 1963 til 6. desember 1989. Noen av de mer fremtredende skribentene som skrev for serien var Terry Nation, Henry Lincoln, Douglas Adams, Robert Holmes, Terrance Dicks, Dennis Spooner, Eric Saward, Malcolm Hulke, Christopher H. Bidmead, Stephen Gallagher, Brian Hayles, Chris Boucher, Marc Platt og Ben Aaronovitch. Siden 1963 har det blitt vist over 700 episoder av "Doctor Who". Disse har variert i lengde fra 25 minutter (lengden brukt på de aller fleste episodene) til 90 minutter ("The Five Doctors" og TV-filmen). Seriens format ble forandret da den begynte igjen i 2005. Episodene gikk over til å vare 45 minutter og hver episode var en separat historie, bortsett fra tre to-delere. Russel T. Davies er i dag produsent og hovedskribent for serien. Mark Gatiss, Paul Cornell, Robert Shearman og Steven Moffat bidrar også med historier. Etter 4 sesonger i den nye serien, har nå "Doctor Who" gått forbi "Star Trek"s antall episoder (rundt 726). Skuespilleren som innehar tittelrollen for øyeblikket er kontraktfestet for tre nye sesonger. Den nye serien blir filmet i 625-linjers PAL DigiBeta i 16:9. Sony tilbydde BBC et HD-kamera for den nye serien som en del av en sponsoravtale, men det var for sent til at det kunne brukes på den nye serien. På daværende tidspunkt kunne BBC heller ikke kringkaste i HD. Fra og med spesialepisoden The Waters of Mars, november 2009, spilles Doctor Who nå inn i HD. Doktoren. Mark 2 tardis av glassfiber. Brukt i perioden 1980–1989. I begynnelsen av serien var Doktoren en mystisk person fra en annen planet, som man visste veldig lite om. Alt man fikk vite var at han og hans barnebarn Susan levde i eksil og de reiste rundt i en maskin som ble kalt for tardis (forkortelse for Time And Relative Dimension(s) In S'"pace). Tardisen ser ut som en gammeldags politiboks på utsiden på grunn av en funksjonssvikt i kameleonkretsen. Den er også større på innsiden enn på utsiden. Doktoren var i begynnelsen bråsint og skummel, men han mildnet etterhvert. Det ble senere fortalt at han var på flukt fra sin egen rase som kaller seg for tidsherrene ("Time Lords"), og han kan også regenerere når han holder på å dø. En av bivirkningene er at han skifter utseende totalt. Dette gjorde det mulig å bytte ut skuespilleren som spilte Doktoren når han ville slutte i serien. Det har vært elleve forskjellige skuespillere som har spilt Doktoren på TV. Richard Hurndall spilte den første Doktoren i episoden "The Five Doctors" i 1983 siden William Hartnell døde i 1975. I TV-filmen fra 1996 ble det avslørt at Doktoren er halvt menneske på morssiden (noe som var veldig kontroversielt blant en del fans) og i 2005 ble det avslørt at den niende Doktoren var den siste av sin rase. Regenereringen ble alltid skrevet inn i historien før 2005. Da serien begynte igjen i 2005, ble det ikke vist at den åttende Doktoren regenererte og ble til den niende Doktoren. Russel T. Davies sa i en episode av "Doctor Who Confidential" at å vise regenereringen etter en så lang pause ville ha forvirret mange av seerne og siden man ikke visste hvem den åttende Doktoren var så hadde man også mistet dramatikken. Den niende Doktoren kommenterer utseendet sitt i episoden "Rose", noe som indikerer at regenerasjonen har skjedd nylig. Christopher Eccleston valgte å slutte i serien etter bare en sesong og han regenerte til den tiende Doktoren i episoden "The Parting of the Ways". Tennants første episode som den tiende Doktoren var "The Christmas Invasion" som ble vist 25. desember 2005. Tennant regnes blant mange nyere fans å være den aller beste Doctor Who hittil. Old school fansen holder fortsatt en knapp på den fjerde doktoren, Tom Baker. David Tennant forlot rollen som Doctor Who etter tre sesonger. 2009 var et pauseår i Doctor Who og hadde ingen sesong. Det ble istedet fire/fem spesialepisoder fordelt utover året; The Waters of Mars (november 2009) The End of Time, del 1 (desember 2009) The End of Time, del 2 (januar 2010) The End of Time satte en stopper for David Tennants fire suksessrike år som Doktoren. Den dobbelte spesialepisoden ble vist på BBC ONE første juledag (del 1) og første nyttårsdag (del 2). Følgesvenner. Doktoren reiser rundt i tid og rom med opp til tre følgesvenner (de få unntakene er "The Deadly Assassin", "The Next Doctor", "The Dead Planet" og "The Waters of Mars" hvor han er alene). Ideen med følgesvennene er at publikummet kan ha noen å identifisere seg med og de kan også brukes til å spørre om hva som skjer og rote seg opp i problemer. Doktoren mister og får nye følgesvenner med jevne mellomrom i serien. De drar som oftest hjem eller faller for noen på en annen planet og velger å bli igjen. Noen av dem har også dødd. Det har vært noen disputter blant fans om hva som definerer en følgesvenn. De fleste er dog enige om at minst tretti (inkludert K-9 mark I og II) møter kriteriene for å være en følgesvenn i serien. Følgesvenn er ordet som blir brukt for å definere de som reiser med Doktoren blant fans. Pressen refererer til dem som følgesvenner og assistenter. I serien har de ikke blitt definert med et spesielt ord. Doktoren introduserer dem ofte ganske enkelt som venner. Selv om mange av Doktorens følgesvenner er unge, attraktive jenter så har de som lager serien opprettholdt ett tabu mot romantikk i tardisen. Det har dog ikke stoppet fans fra å spekulere i om det har vært noe mer mellom enkelte av følgesvennene og Doktoren og da spesielt mellom den fjerde Doktoren og Romana som var av samme rase som han. Tom Baker og Lalla Ward som spilte disse rollene hadde også et forhold under innspillingen av serien og de var også gift en kort stund. Tabuet ble brutt i TV-filmen fra 1996 hvor den åttende Doktoren kysset Grace Holloway. Da serien begynte igjen i 2005, inkluderte forfatterne flere scener hvor personer Doktoren og Rose Tyler møtte på, trodde at de hadde et forhold, noe de benektet gang på gang. Tidligere følgesvenner har dukket opp flere ganger i serien, da som oftest for jubileumsspesialer. Sarah Jane Smith (spilt av Elizabeth Sladen) dukket opp i episoden "School Reunion" i 2006 etter at hun sluttet i serien for nesten tretti år siden. K-9 var også med i denne episoden etter å ha vært borte fra serien siden "The Five Doctors" fra 1983. Fiender. Da Sydney Newman laget serien ville han ikke ha noen monstre med insektøyne siden det var en utbrukt klisjé i science fiction-filmer og serier. Monstrene har likevel vært en del av "Doctor Who" siden begynnelsen og de har vært populære blant publikum. De mest berømte skurkene er autonene, cybermennene, sontarerne, iskrigerne, yetiene, silurianerne og Master (en annen tidsherre som tørster etter makt over universet). Av alle de som Doktoren har møtt opp gjennom årene er det dalekene som er de meste berømte. Dalekene er dødelige mutanter som beveger seg rundt ved hjelp av maskiner, og de kommer fra planeten Skaro. Davros, skaperen av dalekene, ble også en gjenganger i serien etter at han ble introdusert i historien "Genesis of the Daleks". Dalekene ble skapt av Terry Nation (som laget dem som en allegori til nazistene) og Raymond Cusick, som jobbet som designer på serien. Nation skrev også serien "The Avengers" på 1960-tallet. Senere skapte han seriene "Survivors" og "Blake's 7" og han skrev episoder for populære amerikanske serier som "MacGyver". Dalekene debuterte i den andre historien, "The Daleks", noe som gjorde at seerantallet gikk i været og udødeliggjorde "Doctor Who". Det har til og med vært laget et frimerke med en dalek for å feire britisk popkultur i 1999. Musikk. Det originale arrangementet av kjenningsmelodien fra 1963 var komponert av Ron Grainer og utført av Delia Derbyshire hos BBC Radiophonic Workshop. Det er viden kjent som et viktig og innovativt stykke innen elektronisk musikk. Det ble laget ved å loope tapebiter av et opptak av en pianostreng og forskjellige lyder fra oscillatorer og filtre. Derbyshires arrangement ble brukt ut sesong 17 i 1980, med bare mindre forandringer gjort underveis. En mer moderne og dynamisk versjon ble laget av Peter Howell for sesong 18. Den ble byttet ut med Dominic Glynns mindre populære arrangement i sesong 23 (1986). Glynns versjon ble igjen byttet ut med Keff McCullochs versjon i sesong 24 (1987) da den sjuende Doktoren tok over. Denne versjonen ble brukt fram til serien ble lagt ned i 1989. Da serien begynte igjen i 2005 laget Murray Gold en ny versjon som bestod av deler av den originale versjonen mikset med nye elementer. På 1970-tallet laget Jon Pertwee, som hadde spilt den tredje Doktoren, en versjon av melodien med tekst som ble kalt "Who Is The Doctor". I 1988 ga The Justified Ancients of Mu Mu (senere kjent som The KLF) ut en singel som het "Doctorin' the Tardis" under navnet The Timelords. Den nådde nr. 1 på hitlistene i Storbritannia. Andre som har laget sine egne versjoner av melodien er Orbital, Fourplay, The Pogues, og komiker Bill Bailey. Melodien har også dukket opp på mange samle-CDer og den finnes også som ringetone for mobiler. Fans har også produsert og distribuert sine egne mikser av melodien. Seerantall. "Doctor Who" har alltid blitt vist på BBC One hvor flere millioner har sett på. Serien var mest populær på slutten av 1970-tallet da seerantallet var oppe i 12 millioner. Under streiken hos ITV i 1979 gikk antallet opp til 16.1 millioner for episode fire av historien "City of Death", som er det høyeste seerantallet serien noen gang har hatt. Det er ingen episoder av serien som har blitt sett av færre enn tre millioner første gang de har blitt vist. På slutten av den originale serien var antallet nede i tre til fem millioner, noe som ble sett på som dårlig på den tiden og var ifølge BBC Board of Control en av hovedgrunnene til at serien ble satt på pause. Noen fans ser på det som en dårlig grunn siden serien ble vist på samme tid som "Coronation Street" som var, og fremdeles er, den mest populære serien i Storbritannia. BBCs visning av "Rose", den første episoden da serien startet på nytt i 2005, hadde 10,81 millioner seere. Den kom på tredjeplass over hvilke program som hadde flest seere på BBC One den uka og på sjuende plass når man inkluderte alle TV-kanalene. Hele sesongen hadde i gjennomsnitt 7,5 millioner seere. Serien har også mange tilhengere i Australia, hvor den fortsetter å bli vist på grunn av de sterke båndene mellom BBC og Australias allmennskringkaster ABC. Det finnes også tilhengere i USA hvor serien ble vist på 70- og 80-tallet på PBS-stasjoner. New Zealand var det første landet utenfor Storbritannia som viste Doctor Who. Der begynte den i september 1964 og fortsatte i mange år, inkludert den nye serien. I Canada debuterte serien i januar 1965, men CBC viste bare de første 26 episodene. TVOntario plukket opp serien på 70-tallet og fortsatte med å vise den helt til den sluttet i 1989. Bare fire episoder har blitt vist første gang på andre kanaler enn BBC One. Episoden som ble laget for 20-årsjubileet i 1983, "The Five Doctors", ble vist på WTTW i Chicago i USA 23. november, to dager før den ble vist på BBC One. En versjon av historien "Silver Nemesis" fra 1988 hvor alle tre episodene ble redigert sammen til en episode, ble vist på TVNZ i New Zealand etter at den første episoden i historien hadde blitt vist på BBC One, men før andre og tredje episode hadde blitt vist. TV-filmen fra 1996 premierte 12. mai på CITV i Edmonton i Canada, 15 dager før den ble vist på BBC One og to dager før den ble vist på Fox i USA. Det har vært noen strider om hvorvidt serien passer for barn. Mary Whitehouse sendte flere klager til BBC på 70-tallet på grunn av skremmende eller blodig innhold. Ironisk nok så ble programmet mer populært etter hennes uttalelser, spesielt hos barn. John Nathan-Turner, som produserte serien på 80-tallet, har visstnok sagt at han så frem til Whitehouses kommentarer siden seerantallet ville stige etter at hun hadde sagt dem. På 70-tallet meldte "Radio Times" fra om at en mor hadde sagt at hennes sønn ble vettskremt av kjenningsmelodien. "Radio Times" var unnskyldende, men melodien bestod. Det var flere klager på seriens innhold enn bare musikken. I løpet av Jon Pertwees andre sesong som Doktoren, var historien "Terror of the Autons" høydepunktet når det gjaldt å skremme barn. Den inneholdt morderiske plastdukker, påskeliljer som dreper intetanende ofre og robotmenn uten ansikt som opptrådte som politi. Andre nevneverdige øyeblikk i dette tiåret var da Doktoren tilsynelatende ble drept av Goth i "The Deadly Assassin", og den angivelige negative fremstillingen av kinesere i "The Talons of Weng-Chiang". Det har blitt sagt at å se på "Doctor Who" fra bak sofaen og se forsiktig ut for å sjekke om de skumle delene er over, er en av de tingene mange briter husker fra sin barndom. Frasen «bak sofaen» (behind the sofa) er en av de som er assosiert med serien, og den ble også brukt som tittel på "Doctor Who"-utstillingen hos "Museum of Moving Image". Serien har blitt, eller blir, vist på TV ukentlig i Australia (ABC), Belgia (één), Brasil (People+Arts), Canada (på engelsk på CBC og på fransk på Ztélé), Danmark (Danmarks Radio), Finland (TV2), Frankrike (France 4), Hongkong (ATV World), Ungarn (RTL Klubs COOL TV), Israel (Yes Weekend), Italia (Jimmy), Japan (BS-2, en av NHKs kanaler), Malaysia (Astro Network), Nederland (NED 3), New Zealand (Prime TV), Norge (NRK2), Polen (TVP 1), Russland (STS TV), Spania og Latin-Amerika (People+Arts), Sør-Korea (KBS – det første dramaet som har blitt solgt til KBS), USA (Sci Fi Channel), Style UK (en del av Showtime Arabia) for Midtøsten, Nord-Afrika og Levanten. Serien har også blitt solgt til Tyskland (Pro 7), Hellas (Skai TV), Sverige (SVT) og Romania (TVR). En spesiell logo, som bruker katakana, ble laget for de japanske sendingene: ドクター・フー. Mange av historiene er tilgjengelige på VHS og DVD og til salgs i Storbritannia, Australia og USA. Alle historiene som fremdeles eksisterer har blitt utgitt på VHS og BBC holder på med å utgi de på DVD. En plate med episoder fra 2005-sesongen har også blitt utgitt på UMD og flere er planlagt. Fans. "Doctor Who" har fått mange fans fra hele verden. Serien har blitt en del av britisk populærkultur hvor den er sett på som en familieserie og blir vist på BBCs hovedkanal, BBC One. Ordet «whovian» (likt ordet «trekkie» for Star Trek) blir brukt av pressen for å referere til fans av "Doctor Who", selv om ordet ikke blir brukt noe særlig av fans. Kjente fans inkluderer komikere Jon Culshaw, David Walliams og Matt Lucas, cricketspiller Graham Gooch, sanger og skuespillerinne Toyah Willcox, science fiction-forfatter og kritiker Harlan Ellison og YouTube stjernene Phillip Defranco(Sxephil) og Charlie McDonnell(Charlieissocoollike). Tapte episoder. Mellom 1967 og 1978 ble store deler av det eldre materialet på video og film, som var lagret hos BBC, ødelagt eller spilt over. Dette inkluderer mange episoder av "Doctor Who" og hovedsakelig episoder med den første og andre Doktoren (William Hartnell og Patrick Troughton). Arkivet er komplett fra og med historien "War Games" og utover, bortsett fra at noen episoder med Jon Pertwee finnes bare i svart-hvitt. I alt mangler 108 av de 253 episodene som ble produsert i 1960-årene i BBCs arkiver. Noen episoder har blitt returnert til BBC fra arkiver hos andre TV-stasjoner som hadde kjøpt episodene for å vise de, og fra privatpersoner. Tidligere videoer med fargeopptak har også blitt returnert fra fans, så vel som 8mm-filmer fra klipp som ble vist i andre programmer. Lydopptak av alle de savnede episodene finnes fordi noen seere tok opp lyden fra TV-en da episodene først ble vist. I tillegg finnes det fotografier tatt av John Cura, som ble ansatt av BBC for å dokumentere filmingen av mange av deres mest populære programmer på 50- og 60-tallet, inkludert "Doctor Who". Disse har blitt brukt av fans for å rekonstruere tapte episoder. Disse rekonstruksjonene har blitt tolerert av BBC, forutsatt av at de ikke blir solgt og at de ikke blir distribuert digitalt. Den mest ettertraktede episoden er episode fire av William Hartnells siste historie, "The Tenth Planet", som ender med at den første Doktoren regenerer til den andre Doktoren. Den eneste delen fra denne episoden som eksisterer, bortsett fra noen lavkvalitetsklipp på 8mm-film, er de få sekundene fra regenerasjonsscenen fordi den ble vist i "Blue Peter". På begynnelsen av 90-tallet begynte BBC å utgi lydopptakene av de savnede historiene på kassett og CD. Tidligere skuespillere fra serien ble hyrt inn for å legge til fortellerstemmer som forklarte hva som skjedde. Offisielle rekonstruksjoner har også blitt utgitt av BBC på VHS og MP3-CD-ROMer og som ekstramateriale på en av DVD-ene. I april 2006 annonserte "Blue Peter" at hvis du fant en episode så ville du få en dalekmodell i full størrelse. Spin-offs. "Doctor Who" har blitt vist som teaterstykke flere ganger. Tidlig på 70-tallet spilte Trevor Martin Doktoren i "Doctor Who and the Daleks in the Seven Keys to Doomsday", som også hadde med tidligere skuespillerinne fra serien, Wendy Padbury. Pertwees Doktor dukket også opp via film. Tidlig på 90-tallet spilte både Jon Pertwee og Colin Baker Doktoren i en musikal kalt "Doctor Who - The Ultimate Adventure". David Banks (best kjent som forskjellige cybermenn) spilte Doktoren to ganger under denne oppføringen fordi Jon Pertwee var syk. Det finnes også andre amatørstykker, og Terry Nation har også skrevet et som het "The Curse of the Daleks", som ble oppført på 60-tallet og inkluderte ikke Doktoren i det hele tatt. Doktoren har også dukket opp i to filmer: "Dr. Who and the Daleks" i 1965 og "Daleks - Invasion Earth 2150 AD" i 1966. Begge var stort sett gjenfortellinger av historiene "The Daleks" og "The Dalek Invasion of Earth", men med større budsjett og mange forandringer på konseptet. I disse filmene spilte Peter Cushing en menneskelig forsker kalt Dr. Who, som reiste med sine to barnebarn og andre følgesvenner i en tidsmaskin som han har oppfunnet. På grunn av dette og mange flere forandringer er ikke disse filmene regnet som en del av handlingen i serien, selv om Cushings Doktor senere dukket opp i både tegneserie- og bokform. Sistnevnte ble brukt i et forsøk på å forene filmenes og seriens kontinuitet. En pilotepisode for en potensiell spin-off-serie, "K-9 and Company", ble laget og vist i 1981. Elisabeth Sladen spilte her på nytt Sarah Jane Smith, som hun tidligere hadde spilt i "Doctor Who". John Gleeson, som hadde hatt stemmen til K-9 i "Doctor Who" spilte han også i denne episoden. Det ble aldri satt i gang produksjon av en serie etter piloten. Bøker basert på "Doctor Who" har blitt publisert fra midten av 1960-årene og frem til i dag. Doktoren har også dukket opp i flere hørespill og i historier på Internett. Etter suksessen med den nye serien i 2005, fikk Russel T Davies i oppdrag å lage en ny spin-off-serie på 13 episoder som fikk tittelen "Torchwood", et anagram av "Doctor Who". Denne serien handler om en hemmelig gruppe i nåtidens Storbritannia som etterforsker utenomjordiske hendelser og kriminalitet. John Barrowman har hovedrollen og spiller Jack Harkness, som han tidligere spilte i "Doctor Who". Serien premierte på BBC Three høsten 2006. Veldedighetsepisoder. For 30-årsjubileet i 1993 ble det laget en spesialepisode som het "Dimensions in Time". Den ble produsert for veldedighetsprogrammet "Children in Need" og hadde alle overlevende skuespillere som hadde spilt Doktoren og mange av hans tidligere følgesvenner. Episoden er ikke tatt seriøst av de fleste. Den handler om at Rani har åpnet et hull i tiden, noe som gjør at Doktorens forskjellige inkarnasjoner og tidligere følgesvenner møter monstre fra seriens fortid. Den hadde også en crossover med såpeoperaen "EastEnders"; episoden fant sted i denne seriens Albert Square og omkring Greenwich og "Cutty Sark". Episoden var en av flere 3D-programmer som BBC produserte på denne tiden. De brukte et 3D-system som brukte Pulfrich-effekten, noe som betydde at man trengte briller med et mørkt glass. Bilde så helt vanlig ut for folk som ikke hadde brillene. Denne episoden har ikke blitt gitt ut av BBC fordi at de som var med gjorde det gratis for veldedighet mot at BBC ikke tjente penger på den. Det er derfor også usannsynlig at den vil bli sett igjen. I 1999 ble en spesialepisode til laget som het "Doctor Who and the Curse of Fatal Death". Den var laget for Red Nose Day og senere utgitt på VHS. Den var en parodi på serien og den var på fire episoder, slik som historiene, inkludert cliffhanger (VHS-versjonen var delt opp i bare to episoder). I denne historien møter Doktoren (Rowan Atkinson) på Master og dalekene. Doktoren går gjennom flere genereringer og hans andre inkarnasjoner er spilt av Richard E. Grant, Jim Broadbent, Hugh Grant og Joanna Lumley. Den var skrevet av Steven Moffat, som også bidro med to manuskript for den nye serien i 2005 og vil skrive en episode for nåværende sesong. 18. november 2005 ble en ubetitlet, 7 minutter lang episode vist under årets Children in Need. Den fant sted mellom episodene "The Parting of the Ways" og "The Christmas Invasion". Parodier. "Doctor Who" har blitt satirisert og parodiert ved flere anledninger av komikere som Spike Milligan og Lenny Henry. "Doctor Who" fans har også blitt gjort narr av på programmer som "Saturday Night Live". Doktorens fjerde inkarnasjon (Tom Baker) har vært på flere episoder av "The Simpsons", hvor den første var "Sideshow Bob's Last Gleaming" der Doktoren, Krusty the Clown og Steve Urkel dro til Pentagon som en delegasjon for «velrenommerte representanter for TV». Denne episoden ble vist i samme uken som "Doctor Who" feiret 33 år. Doktoren har også dukket opp i episoden "Treehouse of Horror X" hvor han ble kidnappet av Comic Book Guy. Jon Culshaw imiterte den fjerde Doktoren ofte i BBCs "Dead Ringers". Culshaw har ringt opp fire av de som spilte Doktoren – Tom Baker, Peter Davison, Colin Baker og Sylvester McCoy – mens han imiterte den fjerde Doktoren. Dette fikk McCoy til å spørre «Have you been in the pub?» (Har du vært på puben?). Da Culshaw ringte Tom Baker og sa at han var Doktoren, sa Baker «But there must be some mistake..."I'm" the Doctor...». Baker har tidligere jobbet med Culshaw og var oppmerksom på hans imitasjoner, men ikke når oppringingen fant sted, noe som gjorde at reaksjonen var genuin. På den andre siden sa McCoy at hans reaksjon var falsk siden han hadde blitt advart på forhånd. I julespesialen for "Dead Ringers" i 2005, rett før "The Christmas Invasjon" ble vist, imiterte Culshaw både den fjerde og den tiende Doktoren mens den andre, sjuende og niende Doktoren ble imitert av Mark Perry, Kevin Connelly og Phil Cornwell. Spill. I 1992 laget Midway Games et flipperspill basert på "Doctor Who" og designet av og Barry Oursler (som også designet klassiske Pin*Bot fra 1986). Temaet i spillet var tidsstrømmer og hadde et arrangement av kjenningsmelodien laget av Jon Hey. Sylvester McCoy la til stemmer på spillet. I 1997 ble et spill for PC gitt ut av BBC Multimedia. Det hadde stemmene fra alle Doktorene, hvor de to første var imiterte. Spillet het "Destiny of the Doctors" og handlet om at Master prøvde å utrydde Doktorens tidligere inkarnasjoner fra universet. Selv om spillet ble tatt godt imot av både fans og kritikere, så er det store problemer med å finne ut hvor det passer inn i seriens kontinuitet. Priser. Selv om "Doctor Who" var godt likt da den originale serien ble vist, fikk den lite anerkjennelse fra kritikerne. I 1975 vant sesong 11 BAFTAs barnepris for beste drama. I 1996 hadde BBC "Auntie Awards" som en kulminasjon for sin "TV60"-sesong hvor de feiret sine 60 år som TV-kringkaster. "Doctor Who" vant avstemningen som «Best Popular Drama», mot andre populære program som "EastEnders" og "Casualty". I 2000 kom "Doctor Who" på tredjeplass i en liste over 100 beste TV-program fra det tjuende århundre. Denne listen ble laget av British Film Institute og folk innen TV kunne stemme. I 2005 kom serien på førsteplass i SFX magazines undersøkelse kalt «The Greatest UK Science Fiction and Fantasy Television Series Ever». Den originale serien kom også på åttende plass i «100 Greatest Kids' Shows» på Channel 4. Den nye serien som begynte i 2005 har fått mye anerkjennelse blant publikum og kritikere. Den vant prisen for mest populære drama på National Television Awards hvor alle kunne stemme. Christopher Eccleston vant prisen for mest populære skuespiller og Billie Piper for mest populære skuespillerinne. En scene fra "The Doctor Dances" vant «Golden Moment» på BBCs 2005 TV Moments Awards, og vant alle kategoriene hos BBCs Best of Drama-undersøkelse. Serien vant også Broadcast Magazines pris for beste drama. "Doctor Who" ble nominert for beste dramaserie i Royal Television Societys Awards for 2006, men tapte til fordel for "Bodies". "Doctor Who" mottok også flere nominasjoner i Broadcasting Press Guild Awards for 2006: beste drama, Eccleston for beste skuespiller, Billie Piper for beste skuespillerinne og Russel T Davies for beste skribent. Ingen av dem vant. 22. mars 2006 ble det annonsert på Worldcon 2006 at flere episoder av "Doctor Who" hadde blitt nominert for Hugo Award for Best Dramatic Presentation, Short Form. De nominerte episodene var "Dalek", "Father's Day", og dobbelepisoden "The Empty Child" / "The Doctor Dances". "The Empty Child" / "The Doctor Dances" vant prisen, "Dalek" kom på andreplass og "Father's Day" på tredjeplass. BAFTA-nominasjonene som ble offentliggjort 27. mars 2006 avslørte at "Doctor Who" har blitt utvalgt til kategorien for beste dramaserie. Dette er den høyeste og mest prestisjetunge prisen serien noen gang har blitt nominert for. "Doctor Who" ble også nominert i mange andre kategorier innen BAFTA Craft Awards, inkludert beste skribent (Russel T. Davies), beste regissør (Joe Ahearne), og Break-through Talent (production designer Edward Thomas). 22. april 2006 vant serien fem kategorier (ut av fjorten nominasjoner) i BAFTA Cymru Awards, som blir gitt til programmer laget i Wales. Serien vant beste dramaserie, beste regissør for drama (James Hawes), kostyme, sminke og iscenesetting. Russel T. Davies vant Sian Phillips Award for for Outstanding Contribution to Network Television. Liste over Doctor Who-historier. __NOTOC__ Dette er en liste over episodene av den britiske TV-serien "Doctor Who" delt inn etter historier. Per 23. april 2011 er det blitt vist 771 individuelle episoder, inkludert en TV-film, som er delt inn i 204 historier. I tillegg har fire veldedighetsspesialer og to animerte serier blitt laget så vel som to korte sekvenser: «A Fix with Sontarans» og «Attack of the Graske». "Doctor Who" er verdens lengstlevende science fiction-serie. Til sammenligning har rekordinnehaveren av flest etterfølgende episoder uten brudd, "Stargate SG-1", 214 episoder. Frem til "Survival" i 1989 består hver sesong av en rekke historier som går over en eller flere episoder. Da serien kom tilbake i 2005 ble dette forandret til at rundt halvparten av episodene er frittstående mens resten er delt inn i historier som er to eller tre episoder lange. Koden i kolonnen etter tittel angir produksjonskoden som ble brukt på historien av produksjonsteamet. Den følges av antall episoder i hver historie. Sendedato viser til når historiene ble vist på BBC One i Storbritannia om ikke annet er nevnt. I de første to sesongene og til og med "The Gunfighters" i den tredje hadde ikke hver historie en egen tittel, men individuelle titler på hver episode. Titlene brukt i listen er de mest vanlige og brukt av BBC på deres utgivelser. Noen av de alternative titlene er også nevnt. Med frittstående episoder i 2005 gikk de tilbake til å bruke episodetitler, også i de tilfellene en historie gikk over flere episoder. I perioden 1963–1989 er hver episode 25 minutter lang og fra og med 2005 er de 45 minutter lange om ikke annet er nevnt. Nummereringen av historiene er ikke offisielle, men brukes for å vise i hvilken rekkefølge de ble vist. Det er for eksempel noe uenighet om sesong 23, "The Trial of a Time Lord", skal telles som en eller fire historier og om den usendte "Shada" skal inkluderes. Nummereringen brukt i listen brukes også av referansebøker som "The Discontinuity Guide" og på BBCs egne DVD-utgivelser. Den første Doktoren. "Se også: Den første Doktoren" Den første Doktoren ble spilt av William Hartnell. I løpet av hans tid i serien ble det produsert historier hvor Doktoren både drar til fremtiden og hvor han besøker historiske hendelser uten noen science fiction-elementer. Sistnevnte type historier ble faset ut etter Hartnells tid. I hans siste historie, "The Tenth Planet", blir Doktoren gradvis svakere og han regenererer i fjerde og siste episode. 1. sesong (1963–64). Verity Lambert var produsent i den første sesongen og hun hadde denne stillingen til og med «Mission to the Unknown». David Whitaker var manusredaktør til og med "The Dalek Invasion of Earth". 2. sesong (1964–65). Dennis Spooner tok over som manusredaktør etter Whitaker fra og med "The Rescue". Han hadde denne jobben i seks måneder og Donald Tosh erstattet ham fra og med historien "The Time Meddler". 3. sesong (1965–66). John Miles tok over som produsent etter Lambert fra og med "The Myth Makers", og han ble igjen byttet ut med Innes Lloyd etter "The Ark". Donald Tosh jobbet som manusredaktør frem til "The Massacre of St Bartholomew's Eve". I løpet av denne historien tok Gerry Davis over. Lloyd og Davis ble i sine jobber frem til slutten av sesong fire. Den andre Doktoren. "Se også: Den andre Doktoren. Den andre Doktoren ble spilt av Patrick Troughton hvis historier var mer actionfylte. Han spilte denne rollen til og med "The War Games" hvor Doktorens rase, time lordene, anklager Doktoren for å ha brutt tidens lover. 5. sesong (1967–68). Peter Bryant tok over som produsent etter Lloyd fra og med "The Web of Fear". Han hadde denne stillingen til og med "The War Games". Bryant hadde også redigert manusene til de fire siste episodene av "The Evil of the Daleks" og i sesong 5 redigerte han manusene til "The Abominable Snowmen", "The Ice Warriors" og "The Enemy of the World". Da han ble produsent tok Derrick Sherwin over denne jobben. Victor Pemberton var manusredaktør på "The Tomb of the Cybermen". 6. sesong (1968–69). Bryant og Sherwin beholdt jobbene som henholdsvis produsent og manusredaktør denne sesongen, bortsett fra "The War Games" som ble produsert av Sherwin. Terrance Dicks jobbet som Sherwins assistent og han redigerte manusene til "The Invasion", "The Krotons", "The Seeds of Death" og "The War Games". Han ble ikke kreditert på sistnevnte fordi han også var medforfatter. Den tredje Doktoren. Den tredje Doktoren ble spilt av Jon Pertwee. I løpet av hans periode ble Doktoren sendt i eksil til jorden hvor han jobber for militærorganisasjonen UNIT. Etter "The Three Doctors" får han lov av time lordene til å igjen reise i tid og rom, men han fortsatte å jobbe med UNIT. 7. sesong (1970). Derrick Sherwin produserte "Spearhead from Space". Barry Letts tok deretter over som produsent og beholdt stillingen til og med "Robot" i sesong 12. Terrance Dicks fortsatte som manusredaktør og sluttet etter sesong 11. Fra og med denne sesongen ble serien laget i farger, men noen episoder eksisterer i dag bare i svart-hvitt. 8. sesong (1971). Denne sesongen har en løs overhengende historie om figuren Master. Den fjerde Doktoren. Den fjerde Doktoren ble spilt av Tom Baker og han er den som har spilt denne rollen lengst. 12. sesong (1974–75). Philip Hinchcliffe tok over som produsent fra og med "The Ark in Space" og Robert Holmes som manusredaktør fra og med "Robot". Alle historiene i denne sesongen foregår direkte etter hverandre, men de er alle regnet som frittstående historier. 15. sesong (1977–78). Graham Williams tok over som produsent etter Philip Hinchcliffe. Robert Holmes sluttet som manusredaktør under produksjonen av "The Sun Makers" og ble erstattet av Anthony Read. 16. sesong (1978–79). Douglas Adams tok over som manusredaktør fra og med "The Armageddon Factor". Sesong 16 består av en lang historie delt inn i seks deler. Den er ofte kalt "The Key to Time" og har blitt utgitt under denne tittelen av BBC. 18. sesong (1980–81). Temaet i denne sesongen er entropi. Det er den første som ble produsert av John Nathan-Turner og han var produsent frem til serien ble lagt ned i 1989. Christopher H. Bidmead tok over som manusredaktør etter Douglas Adams. Alle historiene i denne sesongen og til og med sesong 20 foregår rett etter hverandre. "Full Circle", "State of Decay" og "Warriors' Gate" handler om Doktorens reiser i E-Space. De ble utgitt på VHS med tittelen "The E-Space Trilogy". Den femte Doktoren. Den femte Doktoren ble spilt av Peter Davison. John Nathan-Turner fortsatte som produsent i Davisons periode. 19. sesong (1982). Antony Root var manusredaktør på "Four to Doomsday" og "The Visitation". Eric Saward tok deretter over, men Root ble kreditert på "Earthshock" siden Saward også var forfatter av denne historien. Serien ble også flyttet fra å vises ukentlig på lørdag til to episoder i uken på henholdsvis mandag og tirsdag. "Castrovalva" er, sammen med "The Keeper of Traken" og "Logopolis" fra forrige sesong, en løs trilogi om Masters tilbakekomst. De ble derfor utgitt på DVD med tittelen "New Beginnings". 20. sesong (1983). "Mawdryn Undead", "Terminus" og "Enlighenment" handler om at Black Guardian prøver å drepe Doktoren. De ble utgitt individuelt på VHS med paraplytittelen "The Black Guardian Trilogy". 21. sesong (1984). For første gang siden sesong 17 er ikke alle historiene lenket sammen. Den sjette Doktoren. Den sjette Doktoren ble spilt av Colin Baker. 22. sesong (1985). John Nathan-Turner og Eric Saward beholdt sine stillinger gjennom denne sesongen. Serien ble flyttet tilbake til lørdag og alle episodene ble utvidet til å vare 45 minutter. 23. sesong (1986). Eric Saward forlot serien etter "Mindwarp", men kom tilbake midlertidig for å jobbe på "The Ultimate Foe". Nathan-Turner tok over uoffisielt jobben som manusredaktør på de gjenværende episodene. Hele sesongen ble kringkastet med tittelen "The Trial of a Time Lord" og er delt opp i fire segmenter. Episodene gikk tilbake til å vare 25 minutter. Den sjuende Doktoren. Den sjuende Doktoren ble spilt av Sylvester McCoy. 24. sesong (1987). John Nathan-Turner fortsatte som produsent og Andrew Cartmel tok over som manusredaktør. Begge to beholdt disse jobbene til og med sesong 26. 26. sesong (1989). Denne sesongen fokuserer på Aces private liv og Doktorens fortid. Virgin New Adventures' romaner fortsetter handlingen etter denne sesongen og noen av disse ble skrevet om til episoder, som «Human Nature» og «The Family of Blood». Den åttende Doktoren. Den åttende Doktoren ble spilt av Paul McGann. Denne TV-filmen er den eneste TV-opptredenen med denne Doktoren. Tittelen på filmen er "Doctor Who", men produsent Philip Segal foreslo senere "Enemy Within" som en alternativ tittel. DVD-utgivelsen brukte "Doctor Who: The Movie". Den niende Doktoren. Etter en pause på 16 år begynte BBC å igjen produsere "Doctor Who" i 2005. Russell T Davies, Julie Gardner og Mal Young var executive producer og Phil Collinson produsent. Christopher Eccleston spiller den niende Doktoren. Det nye teamet bak serien bestemte seg for å starte med nummereringen fra begynnelsen igjen for å gjøre den mer tilgjengelig for nye fans. Det er likevel en fortsettelse av serien. Fra og med denne sesongen spilles serien også inn med et sideforhold på 16:9 og standard episodelengde er på 45 minutter. For første gang siden 1966 har også hver episode sitt eget navn. 1. sesong (2005). Denne sesongen ble vist på NRK2 i Norge. Den tiende Doktoren. Den tiende Doktoren spilles av David Tennant som fikk rollen før forrige sesong ble kringkastet etter at Eccleston sa han ville forlate serien. Mal Young forlot posisjonen som executive producer og ble ikke erstattet. 2. sesong (2006). Bakgrunnhistorien til serien "Torchwood" ble fortalt i løpet av denne sesongen. Hver episode har også en ledsagende TARDISODE. Spesialepisoder (2008–10). Fra og med «Planet of the Dead» ble "Doctor Who" spilt inn i HD. Av praktiske årsaker ble produksjonskodene fra sesong fire brukt. Den ellevte Doktoren. Den ellevte Doktoren spilles av Matt Smith og han dukket først opp i siste scene av "The End of Time". 5. sesong (2010). Denne sesongen introduserer Karen Gillan som Amy Pond. Piers Wenger, Beth Willis og Steven Moffat tok over som executive producer. Andre. Det har vært flere spesialepisoder produsert av BBC relatert til "Doctor Who", som ikke er en del av seriens kontinuitet. Eksterne lenker. Doctor Who-historier Drammen Håndballklubb. Drammen Håndballklubb er et norsk håndballag fra Drammen som spiller i eliteserien på herresiden. Laget har blå trøyer og blå shortser, og trenes av Bent Dahl. Se også Drammen Kvinnehåndball. DHK ble stiftet 3. mars 1992. Det var generalforsamlingene i de to klubbene Reistad IL (Lier) og Sturla IF (Drammen) som vedtok å danne "overbygningsklubben" DHK etter at NHF hadde gitt sitt samtykke til sammenslåingen av de respektive klubbenes senioravdelinger. Klubben fikk en "flying start" da Reistad ILs håndballherrer rykket opp i eliteserien samme sesong. Dermed kunne DHK debutere i Drammenshallen høsten 1992 som eliteserielag. DHK klarte ikke å holde plassen og rykket ned i 2. div. våren 1993. Sesongen etter gikk laget direkte opp i eliteserien igjen, denne gang med Kent Harry Anderson som trener. Dette skulle bli starten på en eventyrlig opptur for håndballinteresserte drammensere. Resultater. - Reistad IL har nettopp rykket opp i eliteserien og overbygningsklubben DHK overtar plassen. DHK klarte ikke målsetningen om å holde seg i eliteserien og rykker ned. - DHK rykker opp i eliteserien - Vinner av Europacupen (City Cup) - 4. plass i EM for klubblag - 2. plass i VM for klubblag (tap for Caja Santander i finalen) 1997/98 (Trener: Gunnar Gunnarsson / Bent Dahl) - 4. plass i Gildeserien (eliteserien) 1998/99 (Trener: Karl Erik Bøhn / Bent Dahl) - 5. plass i Gildeserien (eliteserien) - 2. plass NM (tap for Sandefjord i finalen) 1999/00 (Trener: (Trener: Karl Erik Bøhn / Bent Dahl) - 5. plass i Gildeserien (eliteserien) - 2. plass NM (tap for Viking i finalen) - Vinner av grunnspillet i mesterserien og 2. plass i seriesluttspillet - 4. plass i grunnspillet i mesterserien og kvartfinale i seriesluttspillet 2002/03 (Trener: Liljestrand / Bjerkrheim & Oustorp) - 6. plass i grunnspillet i mesterserien og kvartfinale i seriesluttspillet - 2. plass i grunnspillet i mesterserien og 3. plass i seriesluttspillet - Norgesmester junior (G19 – Trener: B. Dahl/ M. Ekeland) 2005/06 (Trener: Ole Gustav Gjekstad) - Vinner 2 divisjon RSN (Trener: B. Dahl/ M. Ekeland) - Vinner 2 divisjon RSN (Trener: B. Dahl/ M. Ekeland) - Norgesmester junior (G20 – Trener: B. Dahl/ M. Ekeland) - Vinner Sparserien (G18 – Trener: B. Dahl/ M. Ekeland) Elverum Håndball. Elverum Håndball er et norsk håndballag fra Elverum, som spiller i Postenligaen. Laget ble stiftet i 1946 og er knyttet til Elverum Idrettslag, som ble stiftet i 1892. Laget har hvite trøyer og svarte shortser, og trenes av Christian Berge. Lagets hjemmebane er Terningen Arena, en hall med kapasitet på cirka 2000 tilskure, kun sitteplasser. Hjemmearenaen er beryktet for sitt entusiastiske hjemmepublikum, og mange lag har slitt der. Historie. Elverum Håndball ble stiftet på Gråberg i Elverum i 1946 av en gruppe på 26 interesserte, med Alf Arnesen som første formann. De første årene spilte laget utendørs, på "Asfalten". Deretter flyttet laget inn i Elverumshallen, som er Elverums nåværende hjemmebane. Mellom 1962 og 1965 var Elverum i 3 NM-finaler innendørs og utendørs, og tapte alle 3. Den første NM-finalen var mot Grønland utendørs i 1962, som endte med tap 11-18 for Elverum, før lagene møtte hverandre igjen innendørs i 1962/63-sesongen, da Grønland vant 16-15. I 1964/65 ble det 11-19 tap innendørs mot Fredensborg. Noen av lagets profiler er Sigurdur Ari Stefansson, Lars Nordberg (tidl. fotballkeeper i Ham-Kam), men de største stjernene er keeperen Morten Nergaard, Leonel Ojala, Aleksander Børressen og ikke minst Lasse Lundby med det karakteristiske, lange, svarte håret. 29. juni i 2007 fikk Elverum tak i Steffen Stegavik, toppscorer i Gildeserien 2006-07, som ble frigitt fra Heimdal etter at de måtte flagge ut driften. Eksterne lenker. Håndball Fyllingen Håndball. Fyllingen Håndball (stiftet i 1946) er et norsk håndballag fra Bergen som spiller i eliteserien på herresiden. Laget har gule trøyer og blå shortser, og trenes av Anders Fältnäs. Fyllingen Håndball tok seriegull i 2009 og deltok i gruppespillet i EHF Champions League i sesongen 2009/2010. I 2010 tok laget sluttspillgull etter å ha slått Runar i finalen. Haslum Håndballklubb. Haslum Håndballklubb (stiftet i 1999) er et norsk håndballag fra Bærum, som spiller i Postenligaen. Laget har røde trøyer og hvite shortser, og trenes av Tom-Eirik Skarpsno. Haslum ble seriemester, cupmester og vant sluttspillet i sesongen 2010/11 og seriemester og cupmester sesongen 2011/12. Historikk. Klubben ble stiftet i 1999, da håndballavdelingen ble skilt ut fra Haslum Idrettslag. Kragerø Idrettsforening. Kragerø Idrettsforening Allianse ble stiftet 3. oktober 1881, da som Kragerø Turnforening. Navnet forhindret imidlertid ikke foreningen fra å arrangere blant annet skirenn til å begynne med. Etter hvert ble det dannet flere foreninger for ulike idretter i Kragerø-distriktet, og en av disse var Kragerø Idrætsforening av 1908. Andre foreninger var Spring (Kragerø) og Fremad. En hovedgrunn til dette var at Kragerø Turnforening fant ut at den bare ville drive med turn, en annen grunn var at de forskjellige delene av Kragerø ville ha sine egne klubber, en tredje var at det ble dannet et eget arbeideridrettslag (AIL) som andre steder i Norge. Like etter andre verdenskrig ble alle disse foreningene samlet i Kragerø Idrettsforening. KIF har i mange år hatt de fem idrettene fotball, friidrett, håndball, ski og turn på programmet, men tidligere hadde det blitt drevet en rekke andre idrettsaktiviteter i de foreningene som til slutt gikk sammen. Fotball. Fotballaget i Kragerø Idrettsforening, eller Turnforening som det het på den tida, ble først startet i 1900. Kragerø Idrettsforening ble opprettet rett etter krigen da blant annet klubbene Kragerø Turn, Spring (Kragerø) og Fremad slo seg sammen. De senere årene har fotballen i KIF hatt suksess med spillerutviklingsprogrammet sitt, og har levert et antall spillere til ODD Grenland for videreutvikling der. Dette inkluderer stortalentet Thomas Grøgaard som er fast inventar på Norges U17 landslag. Klubben er medarrangør for John Arne Riises Fotballskole som arrangeres på Kragerø Stadion i juni hvert år. Klubbens A-lag ligger nå i Telemark Fotballkrets' 6. divisjon etter å ha rykket ned i 2011 sesongen. Klubben ansatte i desember 2011 Geir-Arne Williams, tidligere a-lags spiller med over 200 kamper for klubben, som ny hovedtrener med mål om å føre klubben oppover i seriesystemet. Klubben har generelt slitt med å beholde spillere i Kragerø etter at de avslutter videregående skole og reiser fra byen for å studere og må på mange måter bygge et nytt lag hver sesong. Foran 2012-sesongen har klubben hentet hjem de tidligere Pors-spillerne Sigurd Nilsen og Sandro Occipinti, noe som har gitt klubben et betydelig løft. Håndball. Håndballaget til Kragerø IF spilte mange sesonger i eliteserien i håndball for herrer, men rykket ned etter sesongen 2007/2008. Nedturen fortsatte med enda et nedrykk i 2009/2010 og laget spilte i sesongen 2010/2011 i 2. divisjon. Laget vant sin avdeling i 2.divisjon og sikret retten til å spille kvalifiseringsspill om opprykk til 1.divisjon. Her tapte laget mot Nærbø (26-35) og Bjørnar (23-28) og spiller dermed i 2.divisjon også i 2011/2012. Klubben har en langsiktig ambisjon om retur til Eliteserien. Klubben har gjennom hele 2000-tallet slitt med økonomien og det er først de siste par årene denne er kommet under kontroll og klubben kan se framover igjen. Laget har gule trøyer og sorte shortser, og trenes av den tidligere toppspilleren Terje Andersen (bl.a. Skiens Ballklubb). Turn. Kragerø IF har en Turnavdeling som en del av Allianseidrettslaget. Det er jevn aktivitet i gruppa med både barne- ungdoms- og voksenpartier. Ski. Kragerø IF har en Skigruppe som en del av Allianseidrettslaget. Skigruppa har egne avdelinger for Langrenn, Alpint og Hopp, men de siste årene er det kun Langrennsgruppa som har vært aktiv. Det pågår for tiden diskusjoner om hva som skal skje med Hoppgruppas anlegg i Studsdalen, der det ligger to hoppbakker som har begynt å forfalle. Skigruppa arrangerte fra 1985 til 2009 hver sommer Blindtarmen Skifestival, det første sommerskirennet i Norge, der snø ble lagt ut i Kragerø's gater, og store deler av verdenseliten i ski deltok hvert år i juli. Alpintgruppa har ikke eget anlegg i Kragerø, men har stort sett reist til Gautefall i Drangedal Kommune for å trene og konkurrere. Mangel på snø de siste 10-15 årene har redusert gruppas aktiviteter, men sist sesong (2010) var det igjen aktiviteter ved gruppas anlegg i Studsdalen, der det ble arrangert trimrenn og skikarusell gjennom hele vinteren. Friidrett. Friidrettsgruppa i Kragerø IF har hatt stigende aktivitet etter en periode med lavere interesse. Interessen er imidlertid stigende igjen, og nylig begynte oppgraderingen av gruppas anlegg på Kragerø Stadion, med blant annet nytt kunststoffdekke på løpebanene til en kost av 4 millioner kroner. Friidrettsgruppa i Kragerø IF har produsert enkelte regionalt og nasjonalt suksessrike utøvere, som f.eks. Birgitte Kristoffersen (høyde, lengde) og Aslaug Snøås (kulestøt) Nit-Hak Håndballklubb. Nit-Hak Håndballklubb, stiftet 24. juni 1963, er et norsk håndballag fra Nittedal. Klubben spilte i eliteserien på herresiden fra 2002 til 2007. Laget har røde trøyer og svarte shortser. Lillestrøm Topphåndball. Lillestrøm Topphåndball (stiftet 21. mars 2006 som "Romerike Håndball") er en norsk håndballklubb fra Lillestrøm. A-laget for menn spiller i 1. divisjon og spiller i gult og svart. Historikk. Klubben ble stiftet 21. mars 2006 som "Romerike Håndball", men skiftet navn til "Lillestrøm Topphåndball" i 2009. Klubben ble startet som et samarbeid mellom "Rælingen Håndballklubb", "Skedsmo Håndballklubb" og håndballavdelingen i "Fet Idrettslag". Aleksandra Kollontaj. a> i Oslo. Foto av Eivind Enger i Oslo Museums samlinger. Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (Алекса́ндра Миха́йловна Коллонта́й — født Domontovitsj, Домонто́вич) (født, død 9. mars 1952) var en russisk kommunistisk revolusjonær. Hun var først medlem av Mensjevik-partiet, og fra 1914 Bolsjevikene. Hun måtte i eksil under Stalin-tiden som diplomat. Hun ble dermed en av de få «gammelbolsjevikene» som unnslapp Moskva-prosessene på 30-tallet med livet i behold. Kollontaj ble ministerråd for Sovjetunionens gesandtskap i Oslo i 1923 og ble dermed den første akkrediterte kvinnelige diplomaten i verden. Hun forble i embedet frem til 1930 bortsett fra et år som diplomat i Mexico i 1926/27. Etter 1930 var hun Sovjetunionens representant i Stockholm, siden 1942 som ambassadør. Hun bidro blant annet til å forhandle frem freden mellom Finland og Sovjetunionen i 1944. Etter annen verdenskrig pensjonerte hun seg og levde i Moskva. Tariffavtale. En tariffavtale er en avtale mellom arbeidstakere og arbeidsgiver(e) om lønns- og arbeidsvilkår. Til forskjell fra individuelle arbeidsavtaler, er tariffavtaler kollektive avtaler (som binder flere arbeidstakere), og som i henhold til loven alltid inngås skriftlig. Som oftest skjer dette med en gruppe arbeidstakere gjennom arbeidstakerorganisasjon(er) på den ene side og arbeidsgiver/arbeidsgiverforening(er) på den annen side. Tariffavtalen er som oftest tidsbegrenset, og (utløpsdatoen) er gjerne angitt i avtalen. Partene i avtalen står fritt til å gjøre avtaler om hva som helst, så lenge dette er innenfor lovens rammer eller minstekrav. Forutsetninger. Tariffavtaler (som oftest bestående av hovedavtale og overenskomst) gjelder som utgangspunkt kun på arbeidsplasser der en gruppe arbeidstakere er organisert og bedriften har gått med på å skrive under på tariffavtale. Det er derfor viktig å merke seg at verken arbeidstakere eller arbeidsgiver kan påberope seg tariffestede rettigheter uten inngått tariffavtale. For den ansattes del betyr dette som regel at man må være medlem av en fagforening og i tillegg at arbeidsgiver må ha skrevet under på å inngå tariffavtale før tariffestede rettigheter blir gyldige på arbeidsplassen. Typiske tariffestede rettigheter i Norge er eksempelvis Avtalefestet pensjon (AFP), ulike typer ubekvemstillegg, betaling for bevegelige helligdager, femte ferieuke, minstelønnsordninger m.m. Selv om mange arbeidsplasser «følger» tariffestede ordninger er det altså kun arbeidsplasser med organiserte ansatte og faktisk inngått tariffavtale som utløser reell rett fra de ansatte, såvel som plikt hos arbeidsgiver, til å yte slike ordninger. Tariffavtaler i Norge. Selv om punktene nevnt over kan synes skarpe, er det likevel ikke mye som skal til, før en tariffavtale er etablert. Det er nok at en gruppe ansatte er organisert i et uavhengig fellesskap og med sin arbeidsgiver skriver under på et dokument som omfatter «arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold». Tariffavtaler i Norge vil likevel mellom de etablerte tariffparter normalt ikke være en enkeltavtale, men bestå av to separate avtaler som forhandles hver for seg og med selvstendige utløpsperioder: Hovedavtalen og den enkelte overenskomsten. De to delene utgjør som oftest i Norge det som går under samlebegrepet «tariffavtalen». Hovedavtale. Hovedavtalen (ofte kalt tariffavtalens del 1) tar for seg de grunnleggende spilleregler i arbeidslivet, men sier ikke noe om eksempelvis lønn – som altså er regulert i overenskomsten. Hovedavtalen kan for eksempel gi de ansatte rett til informasjon og innsyn, sikre retten til å ha tillitsvalgte som opptrer på arbeidstakernes vegne. Den sikrer også tillitsvalgte mot usaklig oppsigelse og trekker opp hvilke spilleregler som gjelder på arbeidsplassen for informasjon, samarbeid og konfliktløsning. Den inneholder generelle bestemmelser om forhandlings- og samarbeidsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Hovedavtalen regulerer ikke lønn som fastsettes i overenskomsten (se dette). Hovedavtalen gjelder normalt for 4 år av gangen. Hovedavtalen i arbeidslivet er styrende for reguleringen av andre avtaler. Den første hovedavtalen i Norge ble inngått i 1935 mellom LO og N.A.F. (Senere NHO) Overenskomst. Overenskomsten (ofte kalt tariffavtalens del 2) vil typisk gjennomføre minstelønnsbestemmelser og rettigheter når det gjelder arbeidstid, overtidsbetaling, velferdspermisjoner, retten til videreutdanning m.m. Siden en overenskomst gjerne fremforhandles av et fagforbund, vil hvilke stillinger på arbeidsplassen som omfattes av overenskomsten gjerne være nevnt i omfangsparagrafen. Overenskomsten gjelder normalt for to år av gangen, og det er denne som normalt vil være gjenstand for reforhandling under tariffoppgjøret. Runar Håndball. Runar Håndball (stiftet 7. januar 1949) er håndballavdelingen til Idrettslaget Runar fra Sandefjord. A-laget for herrer spiller i eliteserien. Laget har hvite trøyer og hvite shortser, og trenes av Vidar Gjesdal. Klubbens glansperiode var på 90-tallet. Klubben har fostret mange gode spillere, blant annet Einar Sand Koren, Espen Mjøs, Frank Løke, og Peder Trevland. Spillerstallen 2010 består blant annet av Simen Hansen. Bokklubbens Kulturbibliotek. Bokklubbens Kulturbibliotek referer til en litterær kanon som ble etablert av De norske Bokklubbene AS i 1998. Bokklubbens Kulturbibliotek skulle omfatte de 100 mest sentrale «bøker som forandret verden», med andre ord en faglitterær kanon. Utvalget ble foretatt av en jury bestående av 100 norske professorer. Boka som ble regnet som tidens mest innflytelsesrike faglitterære verk var Charles Darwins "Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg" fra 1859. Serien vil bli publisert med en og en bok inntil den er komplett i 2015. Friluftslivets fellesorganisasjon. Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) er en paraplyorganisasjon for femten norske organisasjoner som har naturopplevelse og friluftsliv som en del av sitt virkeområde. FRIFOs formål er å fremme det tradisjonelle, naturvennlige friluftslivet og allemannsretten(retten til fri ferdsel i norsk natur). FRIFO ble stifta i 1989, og har i dag følgende organisasjoner som medlemmer: Den Norske Turistforening, Norges Turmasjforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges KFUK-KFUM-speidere, Norges Klatreforbund, Norges Orienteringsforbund, Norges Padleforbund, Norges Røde Kors, Norges speiderforbund, 4H Norge, Skiforeningen og Syklistenes Landsforening, Kristen idrettskontakt, Norsk Kennel Klubb, Forbundet KYSTEN. FRIFO har kontor i Oslo. Styreleder er (2010) Dag Kaas. Generalsekretær er Lasse Heimdal. Viktige oppgaver. FRIFO og medlemsorganisasjonene står overfor mange utfordringer i et samfunn i stadig endring; Samarbeidspartnere. Miljøverndepartementet (MD) er fagdepartementet for friluftsliv. FRIFO har derfor løpende samarbeid både med MD og Direktoratet for naturforvaltning (DN). FRIFO mottar driftsstøtte over statsbudsjettet fra Miljøverndepartementet. Det er kontakt med Kultur- og kirkedepartementet (KKD) i forbindelse med spillemidler til friluftsformål og Helsedepartementet og Sosoal- og helsedirektoratet når det gjelder friluftsliv og helse. FRIFO fordeler aktivitets-/prosjektsmidler fra DN og spillemidler til aktivitetstiltak fra KKD til medlemsorganisasjonene i FRIFO. Stortingets energi- og miljøkomite er et viktig kontaktpunkt for FRIFO i forhold til statsbudsjett og større friluftspolitiske saker. Det holdes også kontaktmøter med de politiske partiene som er representert på Stortinget. FRIFO har også et godt samarbeid med Friuftsrådens Landsforbund (FL). Organisasjonen FRIFO. FRIFO er organisert med årsmøte, styre og administrasjon. Årsmøtet er FRIFOs høyeste myndighet og ledes av ordfører. Ordinært årsmøte holdes hver år i mai. Antall representanter hver organisasjon kan møte med fastsettes på grunnlag av medlemstallet pr. 31.12. året før. Årsmøtet behandler årsmelding, årsregnskap, langtidsplaner og langtidsbudsjett, kontingent, og velger ordfører, styreleder, styre på 6 medlemmer og 1 varamedlem. Administrasjonen består av generalsekretær, kontorleder, informasjonskonsulent og fagkonsulent. Miljøverndepartementet ga FRIFO i oppdrag å gjennomføre Friluftslivets år i 2005. Sandefjord Håndball. Sandefjord Håndball (stiftet 30. mars 2011) er håndballavdelingen til Sandefjord Turn- & Idrettsforening fra Sandefjord. Klubben har ti norgesmesterskap, det siste i 2006, samt ni seriemesterskap (to av dem som "Sandefjord Håndballklubb"). A-laget for herrer spilte i eliteserien i sesongen 2011/12. Historikk. Klubben rykket ned fra eliteserien i håndball for herrer i 2010 etter å ha havnet på tiendeplass og tapt kvalifiseringskampene mot Oppsal. Etter ett år i førstedivisjon tapte Sandefjord også i 2011 kvalifiseringen mot Oppsal. Imidlertid trakk Oppsal sitt lag fra eliteserien like etter sesongstart. Sandefjord ble tilbudt og takket ja til den ledige plassen. Sandefjord endte på sisteplass etter endt sesong og rykket ned igjen. Laget har røde trøyer og røde shortser med hvite striper, og trenes av Thomas Franzen som tidligere har trent eliteserielaget Stord. Viking Håndball. Viking Håndball (stiftet i 1986) er et norsk håndballag fra Stavanger. Stavanger Håndball var fra 2000 til 2009 en samarbeidsklubb for elitehåndball for herrer mellom Viking HK og Stavanger Idrettsforenings håndballavdeling. Stavanger Håndball vant aldri eliteserien i håndball for herrer, men spilte cupfinale i 2001/2002. Det endte med tap. I 2009 rykket Stavanger Håndball ned fra eliteserien. Stavanger IF trakk seg ut fra samarbeidet, og elitelaget skiftet navn til Viking Håndball. I sesongen 2009/2010 vant klubben 1. divisjon og rykket opp til eliteserien. Laget har blå trøyer og blå shortser, og trenes av Gunnar Blombäck. Laget spiller sine hjemmekamper i Stavanger Idrettshall. Stord Handball. Stord Handball Elite (Stord HK) er et norsk håndballag fra Stord som spiller i 1. divisjon på herresiden. Laget har hvite trøyer og svarte shortser. Etter tolv strake sesonger i eliteserien rykket Stord ned etter sesongen 2010/2011. Stords trenerteam består av Vidar Gjesdal og Sigurd Sævareid. Vidar Gjesdal er inne i sin andre sesong som Stord HKs hovedtrener. Vestli IL Håndball. Vestli Idrettslag har et håndballag som spiller i 2. divisjon på herresiden. Laget har grønne trøyer og hvite shortser, og trenes av Marinko Kurtovic. Vestli spilte mange år i eliteserien i håndball for herrer, men ble i 2008 degradert til 3. divisjon grunnet dårlig økonomi. Vestli rykket enkelt opp og spiller nå i 2. divisjon. Samarbeidsrådet for naturvernsaker. Samarbeidsrådet for naturvernsaker (SRN) er et samarbeidsråd som tar opp naturvernsaker som er av felles interesse for de deltagende organisasjonene. Den Norske Turistforening fungerer som sekretariat for SRN. Friluftsrådenes Landsforbund. Friluftsrådenes Landsforbund, forkortet FL, er et samarbeidsorgan for landets 17 interkommunale friluftsråd, blant annet Oslofjordens Friluftsråd. FLs hovedoppgave er å arbeide for styrking av det allmenne friluftsliv gjennom egne initiativ og gjennom støtte til arbeid som drives lokalt av tilslutta friluftsråd. Eliteserien i håndball for kvinner. Eliteserien i håndball for kvinner er den øverste avdelingen for kvinnehåndball i Norge. Den ble tidligere kalt "Gildeserien", nå "Postenligaen" av sponsorhensyn. Ordningen med elitedivisjon ble etablert til sesongen 1993/94. Til da hadde den øverste serien hatt betegnelsen 1. divisjon. __NOTOC__ Forum for natur og friluftsliv. Forum for natur og friluftsliv (FNF) er et nettverk av miljø- og friluftslivsorganisasjoner på fylkesnivå. FNF har som formål å arbeide for at natur- og friluftslivsinteressene blir ivaretatt i aktuelle saker i de enkelte fylkene. FNF er et samarbeid mellom Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO), Friluftsrådenes Landsforbund og Samarbeidsrådet for naturvernsaker (SRN). Hvilke organisasjoner som deltar kan variere fra fylke til fylke. Deltakende organisasjoner kan komme fra paraplyorganisasjonene FRIFO, SRN, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) og Norges kulturvernforbund. Det er oppretta ei sentral styringsgruppe for å koordinere arbeidet i FNF. Friluftslivets fellesorganisasjon i Oslo fungerer som sekretariat for styringsgruppa. Pantedokument. Pantedokument, side 1 Panteodokument, side 2 Et pantedokument er et dokument som gir uttrykk for at det er stilt en eiendel som sikkerhet for oppfyllelsen av en gjeldsforpliktelse. Før 1. januar 2001 ble et slikt dokument oftest betegnet som en «pantobligasjon». Pantedokumentet kan være et gjeldsbrev som i så fall er undertegnet av den som har lånt kapitalen (skyldneren), og er en sikkerhet for at den som har lånt ut kapitalen (panthaveren) skal få tilbake kapitalen. Slike dokumenter kan fortsatt omtales som pantobligasjoner (der betegnelsen "obligasjon" markerer at selve dokumentet inneholder en "forpliktelse"). Andre pantedokumenter (herunder bankenes standarddokumenter) inneholder ingen skylderklæring, og er derfor ikke gjeldsbrev. Disse omtales som skadesløsbrev. I disse dokumentene nøyer man seg med en henvisning til at skyldforholdet er nærmere definert i avtalen mellom pantsetter og panthaver. For å få full rettsbeskyttelse (rettsvern) må dokumentet tinglyses, og føres inn i grunnboken og panteboken. Regler for pantsetting finnes i «Lov om pant» (panteloven) av 8. februar 1980. Sousse. Sousse (arabisk سوسة Susa), 140 km sør for hovedstaden Tunis, ligger på Tunisias østkyst, og er landets viktigste knutepunkt for landtransport. Byens økonomi er basert på transportutstyr, matvarer, olivenolje, tekstiler og turisme. Byen har rundt 220 000 innbyggere (2005) og provinsen Sousse har 546 413 innbyggere (2004). Medinaen i Sousse er et usedvanlig godt bevart gammel bydel, som ble verdensarvområde i 1988. En Medina er en bydel med tett murbebyggelse, som forekommer i flere nordafrikanske land, regel bygget under den muslimske ekspansjonen på 800-tallet. Medinaen i Sousse ble bygget under Aghlabiddynastiet, som hersket i et område som delvis tilsvarer det nåværende Tunisia mellom 800 og 909. Byen var del av et forsvarssystem langs middelshavskysten, og har fortsatt intakt en kasbah, en stormoské, voller, en "Bu Ftata moské" og medinaen. Tunis. Tunis er hovedstaden i det nordafrikanske landet Tunisia. Byen ligger nær kysten i den nordlige delen av landet og har en befolkning på 728 435 (2008). Halvparten av landets industri ligger i Tunis. Det produseres blant annet kjemikalier og tekstiler. Fra havnen La Goulette, som er forbundet med byen via en kanal, fraktes gods ut i Middelhavet. Medinaen har siden 1979 vært et verdensarvsted. Kartago, med ruiner etter fortidsbyen, er en forstad til byen Tunis. Tunis var tidligere navnet på hele landet Tunisia. Verdensarven: Medinaen. Medinaen i Tunis er et godt bevart gammel bydel i Tunis. Området ble verdensarvområde i 1979. En Medina er en bydel med tett murbebyggelse, som forekommer i flere nordafrikanske land, regel bygget under den muslimske ekspansjonen på 800-tallet. Medinaen i Tunis ble bygget under Aghlabiddynastiet, som hersket i et område som delvis tilsvarer det nåværende Tunisia mellom 800 og 909. Sentralpunktet i byen var fra starten av Zitounamoskéen. Byen inneholder om lag 700 historiske bygninger fra islamsk høykultur: palasser, moskéer, mausoleer med mer. Samarbeidsrådet for biologisk mangfold. Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) er en paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge, som ble stiftet i 1996. Generalsekretær i SABIMA er Christian Steel. SABIMA jobber for bevaring av biomangfold. Formålet er å spre biologisk kunnskap i politiske miljøer og hos forvaltningsmyndigheter for å sikre god forvaltning av Norges biomangfold. SABIMA arbeider også for å bedre omfang og kvalitet av kartleggingen av norsk natur gjennom koordinering av de frivillige amatørbiologene i SABIMAs medlemsforeninger. Sekretariatet bestående av ni personer jobber fra et kontor i Oslo sentrum. Ekklesiologi. Ekklesiologi (fra gresk ἐκκλησία og -λογια, «kirkelære») er en disiplin innen kristen teologi som tar for seg kirkens rolle som et samfunn eller en organisk enhet og forståelsen av hva kirken er og hvilket oppdrag den har, herunder dens betydning for frelsen, dens opphav, forholdet til den historiske Jesus Kristus, disiplin og dens endelige skjebne (hvor ekklesiologien møter eskatologien) og dens hierarki og ledelse. Medina (bydel). En medina er en egen bydel man finner i mange byer i Nord-Afrika. Medinaen har vanligvis bymurer, trange og labyrintlignende gater, og ble bygd av arabere så langt tilbake som på 800-tallet. Medinaer inneholder ofte historiske fontener, palasser og moskeer. Monumentene er bevart på grunn av den kulturelle betydningen (og trekker også til seg turister). På grunn av de trange gatene er medinaer bilfrie, og i noen tilfeller også uten motorsykler og sykler. Gatene kan være smalere enn 1 meter. Dette er unikt for tett befolkede byområder. Guadalajara. Guadalajara er en stor by i det vestre høylandet i Mexico. Byen er hovedstaden i den viktige delstaten Jalisco, og hadde i 2010 1 495 189 innbyggere, men hele storbyområdet, som også omfatter blant annet Zapopan, Tlaquepaque, Tonalá, Tlajomulco, Zapotlanejo og Ixtlahuacán del Río, hadde 4 434 252 innbyggere. Byen er den nest største i Mexico, etter Mexico by. Byens innbyggere kalles "tapatíos". Byen kalles ofte for den mest meksikanske av alle byer, og spesialiteter som mariachi-musikk, bredbremmede sombreroer etc. kommer fra denne selvbevisste byen. Byen ligger på ca. 1500 meters høyde, og har et tørt, behagelig klima med regntid om sommeren. Historie. Byen ble først grunnlagt av Cristóbal de Oñate i 1531, men måtte flyttes flere ganger på grunn av problemer med beliggenheten. Den 14. februar 1542 ga Karl V Guadalajara byprivilegier. I 1560 ble byen erklært hovedstad i den spanske kolonien Nueva Galicia, som var nokså uavhengig av Mexico by. Byen var i kolonitida sentrum i et rikt jordbruksområde, og tjente som startssted for tallrike ekspedisjoner og erobringstog til Nord-Mexico og Filippinene. Byen spilte også en viktig rolle tidlig i frigjøringskampen, da presten og uavhengighetsforkjemperen Miguel Hidalgo opererte fra byen. Også i Reformkrigen 1858–61 og i de meksikanske revolusjonskrigene ble det kjempet hardt rundt Guadalajara. I løpet av 1800-tallet gikk Guadalajara forbi Puebla som Mexicos nest største by på grunn av sterk industriutvikling. I 1992 førte en serie eksplosjoner i gassnettet til 205 døde, 500 sårede og 15 000 hjemløse. Verdt å se i Guadalajara. Rotonda de Los Jaliscienses Ilustres. Guadalajara er storslagen som en hovedstad, og midt i byen ligger den monumentale katedralen, påbegynt i 1558 og fullført i 1616. Stilen er en blanding av sengotikk og renessanse, med tilbygg og tårn i henholdsvis barokk og nygotikk. Ikke mindre enn fire plasser omgir katedralen, den største på sørsiden er Plaza de Armas, hvor Palacio de Gobierno, regjeringspalasset, også befinner seg. Teatro Degollado er byens kulturelle storstue fra 1856, og befinner seg på Plaza de La Liberación. Byen har 13 kirker i kolonistil, den største er Templo de la Merced i praktfull barokk fra ca. 1650, mens den eldste er Templo de San Francisco i renessansestil fra 1550. Plazuela de los Mariachis er et lite torg hvor mariachi-orkestere spiller mot betaling. I utkanten av byområdet ligger Tequila, hvor den berømte agave-drikken blir destillert. Her kan man delta i omvisninger med smaksprøver. Byene Tlaquepaque og Tonalá er kjente sentra for keramikk. Sport. Chivas de Guadalajara – eller Club Deportivo de Guadalajara, som er klubbens offisielle navn – er en av Mexicos fremste fotballklubber med 11 seire i den nasjonale ligaen. Klubben spiller sine hjemmekamper på Estadio Jalisco, som har en kapasitet på 62 384, hvor også CF Atlas spiller sine kamper. Dette stadion ble brukt under fotball-VM både i 1970 og 1986. Norges kulturvernforbund. Norges kulturvernforbund er en paraplyorganisasjon for 20 frivillige organisasjoner som arbeider innenfor områdene historie, kulturarv og kulturminnevern. Norges kulturvernforbund arbeider for å styrke kulturvernets rolle i norsk samfunnsliv ved å øke kjennskapen og interessen for historie og kulturvern, støtte arbeidet for registrering, innsamling, vern, bruk og formidling av kulturminner, samt bedre rammevilkårene for kulturvernet. Kulturvernforbundet arbeider med å ta vare på kulturarven som har oppstått så vel ved nyskapninger som ved at impulser er mottatt utenfra og innlemmet i kulturen i Norge. Slik spenner arbeidet i forbundet vidt og omfatter kulturelementer fra de eldste tider til nåtiden, fra alle sosiale lag og alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi så vel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle så vel som immaterielle kulturminner. Tilsammen har medlemsorganisasjonene over 200 000 medlemskap og 1 400 fylkes- og lokallag. Norges kulturvernforbund ble dannet i 1994 og har i dag 20 medlemsorganisasjoner: DIS-Norge, Forbundet KYSTEN, Fortidsminneforeningen, Den norske historiske forening, Landsforbundet av Motorhistoriske kjøretøyklubber, Landslaget for lokalhistorie, Landslaget for Lokal- og Privatarkiv, Museumsbanerådet, Norges Husflidslag, Norges Metallsøkerforening, Norsk Folkedraktforum, Norsk Folkeminnelag, Norsk Forening for Fartøyvern, Norsk Fyrhistorisk Forening, Norsk Heraldisk Forening, Norsk Jernbaneklubb, Norsk Skipsfartshistorisk Selskap, Norsk Slektshistorisk Forening, Norske Akevitters Venner og Rutebilhistorisk Forening. Leder i Norges Kulturvernforbund er fra 2011 Jørg Eirik Waula. Norges Kulturvernforbunds sekretariat holder til i Oslo, og deler lokaler med flere av medlemsorganisasjonen i Øvre Slottsagte 2b. Generalsekretær er Jan Solberg. Norges Kulturvernforbund har styrings- og koordineringsansvar for Kulturminnedagene i Norge. Eksterne lenker. Norges kulturvernforbund Norges kulturvernforbund Indulf av Skottland. Indulf (skotsk gælisk "Idulb mac Causantín") var konge av Skottland fra 954 til 962, skjønt det finnes ingen opptegnelser av hans kroning, om det i det hele tatt var noen. Han var sønn av kong Konstantin II av Skottland, og kom på tronen da hans andre fetter, kong Malcolm I av Skottland døde. Navnet "Idulb" er en gælisering av enten det norrøne "Hildulf" eller det angelsaksiske navnet "Eadulf". Idulb ble senere skrevet Indulf under fransk innflytelse. Indulf giftet seg en gang i løpet av sitt liv, men detaljene er uklare. Det finnes ingen opptegnelser over dato og sted, foruten at hustruens navn er også ukjent. Han fikk tre sønner som alle døde for sverd i ulike anledninger. Seier over danskene. I løpet av Indulfs regjeringstid kom en ny dansk invasjonsbølge. Danskene var blitt mer velkjente, men ikke mer velkomne, og det førte til en skotsk patriotisme. Danskene kom over Nordsjøen med en flåte på femti skip, de herjet sydkysten av England og for å skaffe ytterligere utbytte før de seilte tilbake til Danmark seilte de nordover og inn Firth of Forth. Ryktene om danskene spredte redsel blant befolkningen langs kysten, de rømte hjemmene sine og flyktet innover i landet. En styrke ble samlet og møtte danskene med slik styrke at de måtte trekke seg tilbake. Danske seilte dypere inn i fjorden, forbi øya May og til Firth of Tay, men også her ble de møtt av en formidabel styrke. Danskene fant intet sted det var trygt å gå i land, seilte videre langs kysten av Angus og Mearns på jakt etter et sted å invadere, men kysten var dekket av folk klar til å ta imot dem. Danskene ga tilsynelatende opp og seilte til havs, men kort tid etter gikk de overraskende i land ved Banffshire. Likevel maktet kong Indulf å få krigerne ut til stedet og de to hærstyrkene møttes i kamp i nærheten av Cullen. Skottene var øyensynlig bedre motivert og drev danskene ned til skipene. De overlevende skjøv dem fra land, heiste seil og drev vekk, for godt denne gangen. Seier over northumbrianerne. Indulf etterlot seg et vedvarende bidrag. Hans far, Konstantin II, flyktet for kong Athelstan av England og hadde oppgitt Lothian, og dermed den byen som var forutbestemt til å bli Skottlands hovedstad, til England. I en avgjørende slag over krigere fra Northumbria og Edwin av Deira gjenerobret Indulf festningen i Edinburgh, Dun Eden. Seier over nordmennene. Som hans far før ham hadde Indulf tenkt å abdisere og bli munk. Motstridende opptegnelser slår fast at han ble drept i trefninger med norske vikinger, ledet av den landsforviste Eirik Blodøks, i 962. Slaget ved Bauds i nærheten av Findochty i Banffshire endte med skotsk seier, men det synes som om den skotske kongen selv fikk sår som han døde av, eller han uansett abdiserte rett etter. Hans sønn Culen ble senere skottenes konge i 966. Indulf ble gravlagt på kirkegården ved Saint Oran-kapellet på øya Iona. Alanzinho. Alanzinho, (egentlig Alan Carlos Gomes da Costa, født 22. februar 1983 i Flamengo i Brasil) er en fotballspiller. Han er ving, og spiller i tyrkiske Trabzonspor etter en overgang fra den norske klubben Stabæk i januar 2009. Alanzinho veier 62 kilogram. Hans kjennetegn som spiller er teknikk og hurtighet med ball. Brasilianske klubber. Alanzinho har tidligere spilt i Flamengo (1993 – 2004), America-RJ (2004) og Gama DF (2005) Stabæk. Han kom til Stabæk etter GAMA DF i 2005. 15. mai 2008 signerte han en ny kontrakt med Stabæk som bandt han til klubben ut 2011-sesongen. Han spilte en viktig rolle da Stabæk vant sitt første seriemesterskap i 2008, og fikk prisen fra NISO som årets spiller, en pris der alle spillerne i ligaen får en stemme hver, samt Kniksenprisen. Han ble også utnevnt til årets beste spiller av både VG og Dagbladet. Den tyske bundesliga-klubben Wolfsburg var interessert i å kjøpe Alanzinho for en overgangssum på nærmere fire millioner euro i desember 2008, men finanskrisen satte en stopper for overgangen fordi klubben fikk problemer med finansieringen. Trabzonspor. Den tyrkiske klubben Trabzonspor kom så etter nyttår med flere bud på brasilianeren i januar 2009, og 26. januar 2009 så det ut til å bli en overgang for 40 millioner kroner, etter flere mislykkede fremstøt. Den 27. januar ble det klart at Stabæk og Trabzonspor var kommet til enighet om en overgang verdt ca 36 millioner kroner. Alanzinho debuterte 31. januar som innbytter for Trabzonspor i en bortekamp mot Ankaraspor, en kamp laget vant 2-0. Alanzinho kunne blitt norsk statsborger i 2010, og har selv ytret et ønske om å være med på det norske landslaget. John Baker. John Baker (født i Kotzebue, Alaska) er en amerikansk hundekjører fra Alaska, USA. John Baker startet med hundekjøring da han var 16 år, og i 1996, 35 år gammel, debuterte han i Iditarod. Totalt har han deltatt 11 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering kom i 2002 da han ble nummer 3. Lothian. Lothian (skotsk-engelsk: "Lowden", skotsk-gælisk: "Lodainn") var opprinnelig et småkongerike, deretter et tradisjonelt grevskap i Skottland, og lå mellom den sydlige kysten av fjorden Firth of Forth og Lammermuir Hills. Navnet er avledet fra den delvis legendariske brythoniske kong Loth (eller Lot). I årenes løp var det mange kriger som kjempet om kontrollen over Lothian og på 600-tallet ble det underlagt det saksiske kongedømmet Northumbria. Lothian er den eneste del av historiske Skottland som antagelig har vært gjennomgående angelsaksisk og hvor gælisk språk aldri slo rot. Over tid og grunnet ulike faktorer ble språket til folket i Lothian og det tidligere kongedømmet Northumbria, "Inglis" (som ble moderne tids "lavlandsskotsk") kom til å erstatte gælisk som språket på lavlandet i Skottland og overtok begrepet skotsk og skotter for det som opprinnelig ble referert til den gælisktalende befolkningen, og gælisk ble således referert til som «erse» eller «irsk». Den påfølgende skotske historien så Lothian delt i tre; West Lothian, Midlothian og East Lothian. Det ble gjendannet som regjeringsregion i Skottland i 1975, men kun for å bli splittet opp igjen i 1996 og da i West Lothian, City of Edinburgh, Midlothian og East Lothian av det som tidligere hadde vært regionens distrikter. Lothian har fortsatt delt styre for taksering og valgregistrering og for helse. Antigua Guatemala. Antigua Guatemala (vanligvis bare Antigua eller La Antigua) er en by i Guatemalas sentrale fjellområde, kjent for sine godt bevarte bygninger i spansk barokkstil, og spektakulære kirkeruiner. Byen, som i dag er en verdensarv, er hovedbyen i kommunen med samme navn. Den er også hovedstad i departementet Sacatepéquez. Befolkning. Befolkningen nådde en topp på 1770-tallet, da den hadde bortimot 60 000 innbyggere. Deretter sank folketallet kraftig. Til tross for kraftig vekst på slutten av 1900-tallet er dagens folkemengde bare ca. halvparten, i folketellingen i 2000 hadde byen om lag 31 800 innbyggere. Historie. "Antigua Guatemala" betyr «Guatemalas gamle by». Den ble grunnlagt 10. mars 1543 og var opprinnelig Spanias koloniale hovedstad i Sentralamerika. Conquistadorene gav byen navnet "La Muy Noble y Muy Leal Ciudad de Santiago de los Caballeros de Guatemala" («den meget noble og meget lojale byen Santiago av Guatemalas riddere»), for å ære skytshelgenen Santiago. I 1773 ble byen rammet av to kraftige jordskjelv, og store deler av byen ble ødelagt. Den spanske kronen beordret gjenoppbygging av byen på en sikrere plass, dette ble til det som i dag er Guatemala by, dagens hovedstad. I 1776 ble innbyggerne beordret til å flytte til den nye byen, noe også de fleste gjorde. Antigua i dag. I dag er Antigua først og fremst kjent for feiringen av den hellige uken før påske. Byen har også mange språkskoler, og Antigua har blitt et av de mest populære stedene i Latin-Amerika for å studere spansk. Vulkaner. Tre store vulkaner dominerer landskapet omkring byen. Sør for byen ligger den største, den 3766 meter høye Volcán de Agua (Vannvulkanen). Det har fått navn etter krateret på toppen, som tidligere var fylt med vann. Like etter at spanjolene hadde erobret Guatemala, ble den første hovedstaden grunnlagt et stykke opp på fjellet, men den ble ødelagt av oversvømmelse og ras da et jordskjelv gjorde at vannet fra krateret rant ut. Byen ble derfor flyttet ned til dalen der dagens Antigua Guatemala ligger. Den opprinnelige plassen er i dag kjent som «Ciudad Vieja» («Den gamle byen»). Vest for byen ligger to topper, Acatenango, en inaktiv vulkan som er 3976 meter høy, og Volcán de Fuego (Ildvulkanen), som måler 3763 meter. «Fuego» er kjent for å være nesten konstant aktiv, men på et lavt nivå. Det strømmer daglig røyk ut fra toppen, men større utbrudd er sjeldne. Jakob Jakobsen. Jakob Jakobsen på frimerke fra 1980 Dr. philos. Jakob Jakobsen (også "Jákup") (født 22. februar 1864 i Tórshavn, død 15. august 1918) var en færøysk språkforsker (lingvist). Han regnes som en av de viktigste bidragsyterne til moderne færøysk språk, og som den ledende dokumentarist av norn, det nå utdødde språket på Shetland. Han er også kjent som samler av eventyr. Han ble født i 1864 som sønn av bokhandler Hans Nicolai Jacobsen, og reiste som 13-åring til Danmark for videre skolegang. Jakobsen ble den første færøyingen som fikk doktorgrad; Jakobsens hovedoppgave handlet om norn. Rod Laver. Skulptur av Rod Laver utenfor Rod Laver Arena, Melbourne Rodney George "«Rod»" Laver (født 9. august 1938 i Rockhampton, Queensland) er en tidligere australsk tennisspiller. Han regnes for å være den fremste mannlige tennisspilleren etter andre verdenskrig, og er den eneste spilleren som ved to anledninger (1962 og 1969) har tatt en ekte Grand Slam, det vil si seier i samtlige fire Grand Slam-turneringene i ett og samme år. Rod Laver spilte for Australia i flere Davis Cup-turneringer, og vant sin siste seier i denne sammenheng i 1973. Han tilhørte verdens 10 beste spillere fra 1959 til 1975, og var ranket som nummer 1 i 1961-62 og 1968-69. Jackie Joyner-Kersee. Jackie Joyner-Kersee (født 3. mars 1962) er en amerikansk friidrettsutøver som har spesialisert seg i sjukamp. Hun er innehaver av verdensrekorden i sjukamp med 7291 poeng, en rekord som ble satt under OL 1988 i Seoul. Hun vant også gull under OL 1992 i Barcelona. Totalt har hun fem OL-medaljer i sjukamp og lengde (tre gull, en sølv og en bronse) og. Jackie Joyner-Kersee var svigerinne til Florence Griffith Joyner. Spartacus Forlag. Spartacus Forlag er et norsk forlag stiftet i 1989 som utgir mellom 20 og 30 titler hvert år. Utgivelsene spenner fra akademiske publikasjoner og studiebøker til mer populærvitenskapelig og generell litteratur. Forlagssjef er Per Nordanger. Kåre Lunden. Kåre Lunden (født 8. april 1930 i Naustdal) er en norsk historiker og professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo. Tyngdepunktet av forskningen hans ligger innenfor middelalderens sosiale og økonomiske historie. Lunden er fra Naustdal i Sunnfjord; faren var småbruker og anleggsarbeider. Han tok examen artium ved Firda landsgymnas i 1950 og studerte ved Norges landbrukshøgskole, der han ble utdannet sivilagronom i 1957. Deretter var han til 1963 sekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet. I 1965 skrev han hovedoppgaven om Heggen og Frøland i middelalderen. Han arbeidet ved Norsk Lokalhistorisk Institutt fra 1964 og ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim fra 1966. Fra 1971 var han ansatt ved Historisk institutt i Oslo, først som universitetslektor, deretter som professor fra 1976 til 1997. Knut Kjeldstadli beskriver Lunden som «en av de mest betydelige norske historikere i etterkrigsgenerasjonen». Lunden er en av få historikere til å videreføre den materialistisk-marxistiske tradisjonen som Halvdan Koht var fremste representant for. Lunden skriver folkelig nynorsk, med et minimum av faguttrykk. Han fikkfikk Norsk språkråds språkpris i 1995. Lunden er en av få norske historikere i nyere tid som har skrevet forskning om hele tidsspennet vikingtid til hamskifte (850-1850). Hans bakgrunn som agronom har inspirert hans analyser av samfunnsstrukturen i Norge slik den var i før-industriell tid. Dette ved at han ofte underbygger sine fremstillinger ved å kvantifisere jordbruksøkonomi, kongemaktens og kirkas inntekter basert på anslag av befolkning, folltall og skattenivå. Lunden tyr ofte til å anslå verdi av skatt og handel ved kvantifisering til kaloriverdier eller ku-verdier. Dermed kan økonomisk utvikling drøftes, selv i før-statistisk tid. Lundens kritikere hevder ofte at disse analysene er mangelfulle eller bygger på bristende empirisk grunnlag. Bergenshistorikerne Mykland, Dyrvik og Tveite hevdet at skattenivået i dansketiden hadde vært lavt. Kåre Lunden gikk mot dette og mente at økonomisk vekst i denne perioden ikke kunne tilskrives unionen, men etterspørsel etter norske varer på det europeiske markedet. Veksten ble dempet av en stadig økende iver etter å kreve inn skatter. At over halvparten av disse skattene ble konsumert i København gjorde det hele verre. Lunden hevder (i likhet med Edvard Bull d.e. og Andreas Holmsen) en "redskapsmodell" for kongedømmet i middelalderen, der kongen hovedsakelig var et redskap for de sterke og at Norge var et klassesamfunn/klassevelde. __NOTOC__ Valløy. a> synes like bak den høye pipa. Valløy eller Vallø er ei halvøy ved Oslofjorden i Slagen i Tønsberg kommune i Vestfold. Halvøya er bare cirka 1 km lang og en halv km brei, men har likevel vært svært viktig i nasjonal og lokal industrihistorie. Valløy lå i tidligere Sem kommune, som ble slått sammen med Tønsberg kommune i 1988. Historie. I 1739 ble Vallø saltverk opprettet. Verket var i drift fram til 1860 da det ble lagt ned. Siden kom flere industribedrifter, blant annet Vallø glassverk, Vallø tapetfabrik og fra 1899 Skandinavias første oljeraffineri. Den første destillasjonsmester var østerrikeren Frantz Drtina. Allerede etter få år fikk dette selskapet problemer med lønnsomheten, og i 1905 ble et nytt selskap A/S Vallø Oljeraffineri startet. Oljeraffineriet var angrepsmålet da Valløy ble bombet en uke før freden i 1945. I forbindelse med saltverket ble Valløy kirke bygd 1782. På 1820-tallet ble Valløy anløpssted for Norges første dampskip, Constitutionen. Under napoleonskrigene ble Valløy i 1808 utstyrt med kanonbatteri og kystvern for å forsvare innseilingen til Tønsberg by og saltverket. 24. april 1945 ble raffineriet og øya bombet av britiske fly. Minst 52 sivile nordmenn ble drept og et ukjent antall tyske soldater mistet livet. Raffineriet, som ble drevet av Esso Norge fra 1905, kom ikke i drift igjen før i begynnelsen av 1950-tallet. Tapetfabrikken ble også bygd opp igjen. På det meste bodde det over 500 mennesker på halvøya, men etter siste verdenskrig sank antallet radikalt. Valløy skole var i bruk fra 1915 til 1942. Forurensing. I flere år deponerte Esso nærmere 40 000 tonn syrebek i flere deponier på østsida av Valløya. Syrebek er et avfallsprodukt fra smøreoljeproduksjonen på et oljeraffineri og likner på asfalt. Stoffet ble produsert på Vallø fram til 1960. Da Esso Norge la ned virksomheten sin på øya i 2001, ble industrianleggene fjernet, men deponiene langs vannet bare avstengt med gjerder. Det er foreløpig ingen som kan ta imot massene for å ødelegge dem slik at området kan åpnes opp for turgåere. Rod Pampling. Rodney «Rod» Pampling (født 23. september 1969) er en australsk profesjonell golfspiller. Pampling ble profesjonell i 1994 og begynte sin karriere som turneringsspiller på PGA Tour of Australasia, der han vant turneringen Canon Challenge i 1999. Disse årene deltok han også i turneringer på NGA Hooters Tour i USA. I 2000 og 2001 spilte Pampling på andrenivåtouren i USA, dengang kalt Buy.com Tour, der han gjorde det godt nok den andre sesongen til å kvalifisere seg for PGA-touren. Han tok sin første seier på PGA-touren i 2004 i The International og sin andre i 2006 i Bay Hill Invitational. Pampling deltar fortsatt i enkelte turneringer i sitt hjemland når det er vinter på den nordlige halvkule. Curtis Mayfield. Curtis Mayfield (født 3. juni 1942, død 26. desember 1999) var en afroamerikansk soul-, funk- og R&B-sanger, låtskriver og gitarist, kanskje mest kjent for lydsporet til filmen "Superfly". Hans sarte falsett og klimprende gitar inspirerte mange artister både mens han levde og etter hans død. Han startet sin profesjonelle karriere i soulgruppa the Impressions, men startet i 1970 en suksessrik solokarriere. LPen Curtis fra 1970 ble hans første suksess. Han blander myk soul med hard funk, og blander inn samfunnskritikk i tillegg til de vanlige soultemaene i tekstene sine. På tidlig 90-tall ble han truffet av en fallende lyskaster, noe som gjorde ham lam. Men han fortsatte med musikk. Morris Iemma. Morris Iemma (født 21. juli 1961) er en australsk politiker, og for tiden statsminister i New South Wales. Han tiltrådte 3. august 2005 etter at Bob Carr trakk seg. Iemma ble født i Sydney som eneste barn av Giuseppe og Maria Iemma, som var immigranter fra Calabria i Italia. Maria Iemma arbeidet i klesindustrien, mens Giuseppe Iemma, som var kommunist i Italia, jobbet som maskinarbeider. Morris ble medlem av Arbeiderpartiet da han var 16. Han fikk sin utdannelse ved delstatsskoler i Sydney, og har økonomisk eksamen fra University of Sydney og juridisk eksamen fra University of Technology, Sydney. Iemma er en del av den dominerende høyrevingen i New South Wales arbeiderparti. Han ble valgt til den lovgivende forsamlingen i New South Wales i 1991, og har beholdt taburetten siden. Fra 1999–2003 var han utnevnt til minister for offentlige arbeider og tjenester ("Minister for Public Works and Services") og minister for å støtte statsministeren i forbindelse med statsborgerskap ("Minister Assisting the Premier on Citizenship"), og minister for sport og rekreasjon ("Minister for Sport and Recreation") fra 2001–2003. Fra 2003–2005 var han helseminister. Da Bob Carr kunngjorde at han ville trekke seg som statsminister i New South Wales, annonserte Iemma straks at han ville stille som kandidat for ledervervet i arbeiderpartiet og således også statsministerposten. Politiminister Carl Scully var også kandidat, men da han trakk seg ble det klart at Iemma hadde støtte av flertallet i arbeiderpartigruppen i den lovgivende forsamlingen. Iemma var den eneste kandidaten da arbeiderpartiets gruppe møttes for å velge ny leder. Han ble formel utnevnt til statsminister i New South Wales av guvernør Marie Bashir. Norman Y. Mineta San Jose internasjonale lufthavn. Diagram over Norman Y. Mineta San Jose internasjonale lufthavn Norman Y. Mineta San José internasjonale lufthavn er en middels stor internasjonal lufthavn i San Jose, California, oppkalt etter Norman Mineta. Til tross for San Joses posisjon som den folkerikeste byen i San Francisco Bay Area, er SJC den minste av de tre ruteflyplassene i området, med omkring en tredel av passasjerene til regionens store internasjonale flyplass, San Francisco internasjonale lufthavn (SFO), og litt færre enn Oakland internasjonale lufthavn (OAK). Døgnfluemygg. Deuterophlebiidae er en liten familie av merkelig utseende mygg som finnes i Øst-Asia og Nord-Amerika. De har larver som lever i rennende vann og er nærmest i slekt med nettvingemygg. Utseende. Deuterophlebiidene har trolig det mest særpregede utseende av alle myggfamiliene, men kan ved første øyekast minne om døgnfluer. Brystet er kraftig og bredt, bakkroppen er mer eller mindre kjegleformet. Beina er lange og tynne. Vingene er store men spinkle og skjøre, med mange men svake årer og tre buede tverr-linjer. Hodet er lite og flatt, og er usynlig ovenfra da det blir dekket av det kraftige (oppsvulmet) brystpartiet. Fasettøynene er små og runde, punktøyne (ocelli) mangler. Antennene består av seks ledd. Hos hannene er det ytterste leddet ekstremt forlenget, opptil fire ganger så langt som kroppen. Hunnens antenner er ganske korte. Munndelene er sterkt redusert. Larvene er flattrykte, med tydelig avsatt hode med lange, gaffeldelte antenner, tre avsatte bryst-segmenter (thorax) og åtte bakkropps-segmenter (abdomen). Alle segmentene har lange vorteføtter på sidene. Vorteføttene ender i en krans av torner. Puppene er flate og bredt ovale, med et sett trådformede gjeller på hver side av brystet. Levevis. Deuterophlebiidene er sjeldne insekter og relativt lite er kjent om deres biologi. Alle artene ser ut til å utvikle seg i små bekker, særlig i fjellstrøk men noen finnes også i halvørkener. De kan klare seg i bekker som bunnfryser om vinteren, eller tørker ut om sommeren – trolig overlever myggene slike perioder i eggstadiet. Larvene trenger forholdsvis raskt rennende vann. De ser ikke ut til å tåle vanntemperaturen over 20°C. Utviklingen går gjennom fire larvestadier, og de voksne myggene klekkes om morgenen. Svermingen varer ganske kort tid, typisk mindre enn to timer. Paringen skjer trolig i luften, og hunnene legger 100-150 egg etterpå. Disse myggene lever kort tid som voksne, trolig bare ca. 2 timer for hannene og et døgn for hunnene. Systematisk inndeling. Det finnes dessuten et litt usikkert funn fra Chile. Emil Herje. Emil Kristian Herje (født 14. april 1894 på Grip, død 3. april 1969), var en norsk forfatter. Emil Herje vokste opp på Sula, der faren var bestyrer for væreieren, kjøpmann og stortingsmann Arne Arnesen. Han tok eksamen ved Volda lærerskole i 1915 og arbeidet siden som lærer. I 1915-16 var han på Leangen skole i Åsen, senere på Fillan (Hitra), Romedal og Strinda. Fra 1946 til 1961 rektor ved Åsveien skole i Trondheim. Herje debuterte i 1931 med barneboka "Varden på Ukstein". Han var lenge en av våre mest kjente barnebokforfattere, og er en av de få som har satt seg fore å skildre den norske kystkulturen. Flere av bøkene hans er oversatt til tysk. To ble belønnet med Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur. Herjes bøker foregår stort sett på Hitra, Frøya og småøyene i havgapet utenfor. Men han forteller også historiene til barn fra utkantbygdene på kysten som måtte flytte inn til «byen» – Trondheim – i første halvdel av det 20. århundre. Bøkene er delvis historiske, delvis lagt til forfatterens samtid. Det skinner igjennom at han la ned et stort arbeide i å få de historiske detaljene og detaljer fra hverdagslivet til sjøs og på kysten korrekt. Herje er også forfatter av "Hitrasangen", bygdesang for øya Hitra. Han skrev to bøker beregnet for voksne, romanen "Et herrens vær" (1936) og diktsamlingen "Min barndoms kyst" (1943). Herje var en flittig kåsør i NRK radio, også i skolekringkastingen. Ingen av Herjes bøker er opptrykt etter hans død i 1969. Etter inngangen til 1970-tallet har nok ikke assosiasjonen med sjangeren «guttebøker» vært et salgsfremmende argument: Mange av Herjes bøker ble utgitt i serien Gyldendals Gode Guttebøker, og titler som "Mot og vilje", "To gutter til havs", "Kamerater" og så videre innbyr til båstenkning. Barnebokkritikkeren Sonja Hagemann skrev i 1974 i "Barnelitteratur i Norge 1914-1970" om Herje at «noen dikter er han ikke», men roste ham likevel for å «makte det som så sjelden lykkes for barnebokskrivende skolemestre, nemlig å få opplysningsstoffet til å leve, slik at vi opplever det gjennom personene». Misjonæren og frelsesoffiseren Anne Kristine Herje er i slekt med ham. Hennes bestefar var hans fetter. Priser. Herje, Emil Herje, Emil Herje, Emil Herje, Emil Herje, Emil DB Medialab. DB Medialab AS ble etablert 1. januar 2000 som datterselskap av Avishuset Dagbladet (nå Berner Gruppen). Dette var den første tradisjonelle norske medievirksomheten som skilte ut sin satsing på nye medier i et eget aksjeselskap, etter modell fra svenske Aftonbladet og amerikanske New York Times. Senere valgte bl.a. VG og Aftenposten tilsvarende organisasjonsmodell. I dag har selskapet rundt seksti ansatte. Hovedaktivitetene er Dagbladet.no og Start Network AS. Første publisher og administrerende direktør var Arne H. Krumsvik, som etter fire år som Dagbladets nettsjef ble avløst av Rune Røsten i 2001. Fra april 2007 ledes selskapet midlertidig av John Arne Markussen, høsten 2007 er Stephan Granhaug (eks Aftenposten Multimedia) ansatt i stillingen. Etter omorganisering våren 2009 overtok Terje Wibe sjefstolen. Totalentreprise. Totalentreprise (juridisk) er et bygge- eller anleggsarbeid der entreprenøren i sin avtale med byggherren påtar seg både prosjektering og utførelse. Totalentreprise kan være kombinert med "generalentreprise": Isåfall påtar entreprenøren seg også å ha alle andre entreprenører i prosjektet som sine "underentreprenører", det vil si at byggherren bare har kontrakt med den ene entreprenøren. Det kan i samme prosjekt være "sidetotalentreprenører", særlig når det er entreprenører for flere tekniske fag og disse påtar seg både prosjektering og utførelse av sine leveranser til byggherren. Josquin Des Prez. Josquin Des Prez (ofte bare Josquin; født mellom 1450 og 1455 sannsynligvis i Hainaut (?), Burgund, død 27. august 1521 i Condé-sur-l’Escaut, Frankrike) var en franko-flamsk sanger og komponist av tidlig renessansemusikk. Navnet hans finnes i mange varianter, for eksempel "Jossequin Lebloitte", "Josquin Despréz", "Josquinus Pratensis". Josquin des Prez behersket alle komposisjonsteknikkene i tidlig renessanse og regnes som sin tids mest betydelige komponist, dvs i perioden mellom Guillaume Dufay og Palestrina. Blant hans mest kjente komposisjoner kan nevnes messene "Missa pange lingua" og "Missa L'homme armé sexti toni". Norsk jazzforbund. Norsk jazzforbund (etablert i Oslo i 1953, nedlagt 1997) var en norsk musikkpolitisk organisasjon, etablert av tretten lokalklubber, til fremme for spredning av musikktypen jazz over det ganske land. Den satte igang Buddyprisen for norske jazzmusikere (1956) og bladet Jazznytt (1960). Under Johs. Berghs ledelse innledet man samarbeid med Ny Musikk sin ga mer modernistisk jazz innpass. Samarbeid med Norsk Musikkråd og TONO i visse enkeltsaker bidro også til å befeste jazzens levevilkår på 1970-tallet. Norsk jazzforbund var også til tider kritisk til etablerte jazzfestivalers (i hovedsak Moldejazz og Kongsberg Jazzfestival) manglende representasjon av norske jazzartister. En kort tid ledet Karin Krog det samtidige "Norsk Jazzforum" som skulle Noen av presidentene for Norsk Jazzforbund er Omar Heide Midtsæter (1953–56), Stein Kagge (1956–59), Olav Angell (1959–61), Johs. Bergh (1961–63), Bjørn Stendahl, Tor Haug (1965), Carl Morten Iversen (1972–75), Otto Sættem (1975–1977), Rolf S. Grundesen (fast ansatt leder 1977, to perioder), Steinar Kristiansen (var leder i 1988) og Tore Flesjø (var leder i 1994). Den første bevilgning over statsbudsjettet ankom i 1980. Norsk jazzarkiv ble etablert året etter. På tidlig 1990-tall begynte utredningen om etablering av regionale jazzsentra. Plateselskapet Odin Records ble etablert i 1981, og utga blant annet jubileumsserien "Jazz out of Norway" (1996). Medlemstallet i 1995 var 7 000, to år før forbundet i 1997 ble slått sammen med Foreningen norske jazzmusikere (som hadde skilt lag fra jazzforbundet i 1979) og videreført i Norsk jazzforum. Karl Friedrich Kurz. Karl Friedrich Kurz, Vårdal, Dalsfjorden, Sunnfjord. Hjemmet til Karl Friedrich Kurz, Vårdal, Dalsfjorden, Sunnfjord. Panorama fra Liatårnet på Sotra mot Nessjøen (til venstre i fjorden i bakgrunnen) hvor Karl Friedric Kurz bodde de siste 12 år av sitt liv. Hjemmet til Karl Friedrich Kurz, Nessjøen, Fjell Kommune, Sotra. Huset er nå restaurert og tjener som fritidsbolig. Hans etterlatte papirer ble obbevart på låven som forfalt etter hans død i 1962. Graven til Karl Friedrich Kurz, Holmedal, Dalsfjorden, Sunnfjord. Hans hustru Emeliana og hans hustrus søster Rosa Adelheid Peladoni ligger begravet tett ved. Karl Friedrich Kurz (født 23. september 1878, død 26. juni 1962) var en tysk/norsk forfatter. Karl Friedrich Kurz er født nær Freiburg, Bremgarten i Tyskland. Som barn flyttet han med foreldrene til Basel i Sveits. Han ønsket å bli kunstmaler og begynte på akademiet i Karlsruhe. Det var tilfeldigheter som gjorde ham til skribent og forfatter. Etter å ha ført en omflakkende tilværelse med omfattende reisevirksomhet i bla. Øst-Asia og Japan, slo han seg ned i Norge hvor han skrev romaner på tysk. Han var påvirket av Knut Hamsun og hentet inspirasjon fra naturen og folkelivet i Sognefjorden og Sunnfjord. Romanene nøt stor popularitet i Tyskland og ble solgt i store opplag. I 1934 fikk han Schillerprisen og Volkspreis fra Schweizerische Schillerstiftung i Zürich. Han bodde først i Solund, så ved Vadheim før han i 1924 slo seg ned på Vårdal i Dalsfjorden i Sunnfjord. Der bodde han til han i 1950, da han forlot sin familie og flyttet til Nessjøen i Fjell kommune på Sotra i Hordaland hvor han bodde til sin død i 1962, 84 år gammel. Hans etterlatte papirer er for det meste kommet bort etter hans død. Karl Friedrich Kurz ligger begravet på kirkegården i Holmedal i Dalsfjorden, Sunnfjord. Utgivelser. "Vom Nil Zum Fujijama" (hans første bok). "Herren vom Fjord" (Oversatt til norsk: Herskap ved fjorden – ISBN 82-7959-033-1. "Im Königreich Mjelvik" (I kongeriket Mjelvik). "Tyra – die Märcheninsel" (Tyra – eventyrøya)- som ga ham Schillerpreis og Volkspreis fra Schweitzerische Schillerstiftung. Referanser. Karl Friedrich Kurz: "Herskap ved fjorden". Norvald Tveitt: "Fra gull til grønne skoger" (om Erik Grant Lea). Intervjuer med personer i Vårdal, Sunnfjord og Nessjøen, Sotra v/ Frode Inge Helland. Kurz, Karl Fridrich Kurz, Karl Fridrich Kurz, Karl Fridrich Kurz, Karl Fridrich Truncus coeliacus kompresjonsstenose syndrom. Truncus coeliacus kompresjonsstenose syndrom er en usedvanlig sjelden diagnose. Kun tre tilfeller er konstatert på¨verdensbasis, to i USA og en i Norge. Tilstanden er sannsynligvis medfødt og kjennetegnes ved alvorlig innsnevring (stenose) på blodåren som forsyner mageregionen. Den befinner seg dypt inne i messenteriet (mellomgulvet) nær ryggsøylen og er derfor svært utilgjengelig. Stenosen skyldes ytre press (derav «kompresjon»), altså ikke forkalkning eller blodpropp, av vev som ligger som spente strenger over blodåren og presser den sammen. Det menes årsaken er en abnormal massiv vevsutvikling som gradvis forårsaker en slags mesenteriell anginga i tidlig voksen alder. Symptomene i forkant er diffuse i form av økende smerter i forbindelse med matinntak og har ikke blitt oppdaget før indre organer bl.a. lever er i ferd med å dø pga blodmangel. Forløpet er derfor dramatisk da eneste behandling er umiddelbar gjenopprettelse av blodtilførselen ved et kirurgisk inngrep via et vertikalt snitt fra navel til brystben (laparatomi) hvor alt overflødig vev fjernes i forkant av stenosen og det legges inn fysisk beskyttelse (gortexpatch) mot arrvevet som ellers vil klemme åren flat igjen. Prognosen antas å være relativt dårlig da tendensen er nye stenoser som nødvendiggjør reoperasjoner og dette blir nærmest umulig pga massivt arrvev som hindrer tigjengeligheten. Kjell Bartholdsen. Kjell Bartholdsen (født i Hammerfest den 2. oktober 1938, død 6. november 2009) var en norsk jazzsaksofonist. Sentral musiker i nordnorsk jazzliv, stilistisk inspirert av Dexter Gordon. Han ble i 1968, etter utdannelse i Oslo, sentral i Bodøs jazzliv, først i Karstein Hansens band, med opptredener på Norsk jazzforbunds jubileumskonsert 1973, Moldejazz 1974 og Kongsberg Jazzfestival 1976. Senere medvirkende i Lars Martin Thomassen kvintett, egen Kjell Bartholdsen sekstett og kvintett (med bl.a. Trond Sverre Hansen, fremføringer på Festspillene i Nord-Norge 1984), samt med Thorgeir Stubø. Representert på Nordnorsk Jazzforums "Distant Reports" (2001). Han ble i 1989 hedret med Stubø-prisen, oppkalt etter jazzgitaristen Thorgeir Stubø. Andreas Wenzel. Andreas Wenzel (født 18. mars 1958 i Planken) er en tidligere alpinist fra Liechtenstein. Sammen med søsteren Hanni var han aktiv i verdenscupen på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 80-årene. Han vant totalt 14 verdenscuprenn, 6 av disse var kombinasjonsøvelser. Nick Price. Nicholas Raymond Leige Price (født 28. januar 1957 i Durban i Natalprovinsen i Unionen Sør-Afrika) er en zimbabwisk golfspiller. Price ble født i Durban i Syd-Afrika til engelske foreldre, men vokste opp i Zimbabwe, der han blant annet tjenestegjorde i hæren under landets borgerkrig. Hans profesjonelle golfkarriere begynte i 1977 på Sunshine Tour, før han flyttet til Europatouren og til slutt PGA-touren i 1983. Han bor nå i Florida. Etter en lovende start, med en seier allerede i første sesong på PGA-touren, gikk karrieren litt i stå før han gjorde et sterkt comeback på begynnelsen av 90-tallet. I løpet av midten av 90-årene var Price ansett som den beste golfspilleren i verden, og i 1994 vant han to "major"-turneringer, The Open og PGA-mesterskapet, etter å ha vunnet sin første under PGA-mesterskapet i 1992. Price toppet pengelisten i 1993 og 1994 og satte ny inntjeningsrekord begge gangene, og satt som nummer 1 på verdensrankingen i golf 43 uker på rad. Han ble medlem av Golfens æresgalleri i 2003. Price deltar fortsatt i flere profesjonelle turneringer, men har utvidet virksomhetsområdet til golfbanearkitektur, der han driver et banearkitektfirma i Florida, og en signaturkolleksjon med golfutstyr. Frøkenosen. Frøkenosen er både en sjøvannsfylt innsjø og en bydel i Brønnøysund. Innsjøen har bebyggelse på alle sider, men det er bebyggelsen øst for sjøen (i Frøkenosveien) som regnes som bydelen Frøkenosen. Tidligere ble kloakk ført rett ut i sjøen. Derfor har den et inntil 60 cm slamlag på bunnen. Ettersom det er lite vannutskifting i Frøkenosen, blir det pumpet opp 70 l/s for å bedre vannkvaliteten. Planen er å gjøre innsjøen til et rekreasjonsområde. Vannkvaliteten er nå god nok for trygg bading. Sjøen kan fryse til om vinteren selv om istykkelsen sjelden er tilstrekkelig for trygg ferdsel. For noen tiår siden ble det tidvis gått på skøyter i nordenden. Frøkenosen i februar fotografert fra en islagt nordende TPC at Sawgrass. Hull 17 på Stadium Course, TPC at Sawgrass TPC at Sawgrass er en golfbane i Ponte Vedra Beach i Florida, grunnlagt i 1980 som den første i nettverket Tournament Players Club. Senere er golfbanen utvidet med ytterligere 18 hull, slik at anlegget nå består av to mesterskapsbaner; "Stadium Course" som åpnet i 1980 og "Valley Course" som åpnet i 1987. Begge er tegnet av Pete Dye. "Stadium Course" er vert for den årlige gigantturneringen The Players Championship på PGA-touren og regnes som en av de vanskeligste golfbanene i verden. "Valley Course" har vært vert for turneringer som Senior Players Championship og NFL Golf Classic. Stadium Course. Da Stadium Course åpnet i 1980 ble den ansett som revolusjonerende på grunn av det radikale stadionkonseptet – i likhet med andre idretter sitter tilskuerne på «benker», bygget av gressvoller – og det brutale banedesignet. Den er imidlertid mest berømt for signaturhullet, et kort hull 17 med par 3, simpelthen kjent som «Island Green», et av golfsportens mest kjente hull. Valley Course. Valley Course, som ble tegnet av Pete Dye i samarbeid med Bobby Weed og Jerry Pate, åpnet i 1987. TINGeLING. TINGeLING (etablert i Trondheim høsten 1997) er en norsk jazzgruppe, etablert av Eldbjørg Raknes vokal, Nils-Olav Johansen gitar, Maria Kannegaard tangenter, og Per Oddvar Johansen perkusjon. Christian Wallumrød (2001) og Steinar Nickelsen (2003–) har tidvis erstattet Kannegaard på piano. I Norge turnerte de med en oppsetning av Karin Boyes tekster (2002). De har vært mye benyttet på norske jazzfestivaler, såvel som internasjonalt (eksempelvis Montreaux Jazzfestival, 2004). Støttet av Norsk jazzforum turnerte de Skandinavia, Frankrike og Belgia (2005), og var nasjonens bidrag til Jazz jorda rundt (2006). Skriftnormal. Skriftnormal er en standardisert skriftlig variant av et språk som enten har juridisk eller kvasi-juridisk status. Det er som regel denne varianten av språket som brukes i undervisning, og de fleste tekster på dette språket følger skriftnormalens rettskrivnings- og grammatikkregler. Q-Free. Q-Free () er et teknologiselskap som ble etablert som Micro Design AS i 1984. Selskapet byttet navn til Q-Free i 1998. Selskapet leverer teknologi blant annet for innkreving av betaling ved veiprising, og har installert slike systemer i 18 land verden over. Q-Free har 240 ansatte fordelt på 12 steder, og er representert i 6 andre land. Selskapets hovedkontor er lokalisert i Trondheim. Selskapets gründere var Svend Roger Skaland, Hans Rechsteiner, John Hagfors, Kai Bogen, og Steffen Kirknes. Selskapet har levert til land som Island, Sverige, Frankrike, Tyrkia, Portugal, Brasil, Chile og Australia. Q-Free leverte sine første system for innkreving av betaling ved veiprising i Trondheim i 1988 og i Oslo i 1990. AutoPASS-systemet er i stor grad levert (men ikke drevet) av Q-Free. Q-Free leverer også til Bussmetroen i Kristiansand, selv om dette systemet ikke er i full drift enda. F. eks. er sanntidsinformasjonssystemet fortsatt ikke i drift per oktober 2010. I 2004 ble selskapet bøtelagt av Oslo Børs for å ha latt være å melde fra om at en avtale med NSB var blitt sagt opp. Den 15. januar 2009 flagget en tysk konkurrent at de hadde kjøpt 20% av selskapet og ønsket å overta hele selskapet. Fuengirola. Fuengirola er en by og kommune på den spanske solkysten Costa del Sol i det sørlige Spania i provinsen Málaga og den autonome regionen Andalucía. Byen er viktig turiststed på Costa del Sol, med mer enn 8 km med strender og severdigheter som mauriske fort fra middelalderen. Området har subtropisk klima med en årlig gjennomsnittstemperatur rundt 18°C. Historie. Byen har sin opprinnelse fra fønikiske, romerske og arabiske sivilisasjoner. Ved foten av fjellkjeden som strekker seg fra byen og sørover finner vi en arabisk borg som inneholder rester av en tidlig iberer-punisk eller fønikisk bosetting. Området ble senere okkupert av romerne og ble i Antikken en by med navnet Suel. Suel ble av den romerske historikeren Pomponius Mela identifisert som "en av kystbyene", og ble av Pliny omtalt sen en "befestet by" i det 1. århundre e. Kr. Sokkelinskripsjonen på en statue som er funnet nær borgen nevner Suel som en romersk "municipium" (grunnlegger). En urne som er funnet i samme område har en inskripsjon som inneholder ordet "Suelitana". Romerske bad ble oppdaget i 1961 og like ved fant man restene av en romersk villa som inneholdt en to skulpturer; den ene av dem kjent som "Venus av Fuengirola", nå utstilt i byens museum. En serie med arkitekoniske komponenter, sannsynligvis transportert fra Mijas-gruvene i romertiden, ble oppdaget i Los Boliches i 1984; disse er nå satt sammen og former en tempelinngang gågaten ved Los Boliches. Borgen ble bygget av Abderramán III på midten av det 10. århundre. Vi hører ikke mer om byen Suel etter tidlig middelalder. Etter flere århundre ble navnet på bosettingen endret Suel til Suhayl, som også ble navnet på borgen med omgivelser under arabisk okkupasjon. Suhayl ble etter hvert en ganske stor bosetting som inkluderte åkerland og små landsbyer. En stor del av området ser ut til å ha vært beiteområde for kamelene til de mauriske herskerne. Men i tidlig middelalder ble byen satt i brann og innbyggerne flyktet til Mijas. Suhayl ble en ruinhaug og til og med navnet ble endret til det romerske Font-Jirola, etter kilden som kommer ut fra foten av borgen, ifølge historikeren Alonso de Palencia. I 1485, da bare festningen sto igjen, ble bosettingen erobret av de Kristne Monarker (Christian Monarchs). Et forsøk på å gjenbefolke området med 30 personer mislykkedes, og i 1511 ble det registrert som ubefolket, bortsett fra borgen og et vakttårn. Landområdet som opprinnelig var underlagt Fuengirola ble reallokert til Mijas. I det 17. århundre, da trusselen fra tyrkiske og marokkanske pirater forsvant, utviklet det seg ny bosetting. Og i begynnelsen av det [18. århundre] ble det åpnet et gjestgiveri nær stranden som tilbød overnatting for reisende, muldyr-drivere og sjøfarere. Noen få hytter ble også satt opp i nærheten og sammen utgjorde dette en liten landsby. Slaget ved Fuengirola fant sted den 15. oktober 1810 under den spanske uavhengighetskrigen, da rundt 200 polske soldater fra Hertugdømmet Warszawa ble slått av en blandet spansk-britisk styrke på 3000 soldater under ledelse av Lord Blayney. I mai 1841 ble Fuengirola skilt fra Mijas. På denne tiden livnærte de fleste av byens innbyggere seg med fiske, jordbruk og handel med skip som ankret opp i bukten utenfor. Fiske og jordbruk forble hovednæringer i mer enn et århundre. I 1960-årene gikk Fuengirola inn i en ny fase og ble et ledende turistsenter. Det moderne Fuengirola. Fuengirola tilbyr nå alle fasiliteter som forventes av et større turistsentra, – hoteller, restauranter, barer, diskoteker, sportsklubber, båthavn, og brede strender langs en promenade som strekker seg østover og vestover fra byen og som inkluderer mindre tilståtende landsbyer. Av de ca. 60 000 innbyggerne som er registrert i kommunen kommer 25% fra andre land, hovedsakelig europeiske (bl.a. Storbritannia, Irland, Finland og Sverige), men også fra Marokko og Argentina. Spesielt om sommeren er byen vertskap for horder med besøkende fra Spania og utlandet, især britiske. Fuengirola Zoo er også velkjent. Dette var tidligere en gammeldags samling med trange små bur, men ble modernisert i 2001 med tema tropisk regnskog. Dyreparken spesialiserer seg på avl av truede dyrearter i fangenskap, forsking på sjimpanse-grupper og undervisning i tropisk regnskog. Selv om Fuengirola er et typisk turiststed, finnes det også et antall historiske severdigheter og parker, i tillegg til den arabiske borgen Suhayl, eller Sohail. Den gamle havnen benyttes fortsatt av lokale fiskere. Byen er nokså urban i sin karakter, med store høyblokker, – mange av dem vendt mot sjøen – men man kan fortsatt finne smale gater med mindre hus og villaer. Fila brasileiro. Fila brasileiro (FCI #225) er en stor og sterk mastiff som kommer fra Brasil, men hunderasen er nå forbudt i Norge. Den er også kjent som "brasiliansk mastiff" og "brasiliansk molosser". Opprinnelse og alder. Fila brasileiro er med stor sikkerhet et resultat av de hunder spanske- og portugisiske conquistadorer førte med seg til den amerikanske kontinentet på 1600-tallet. Kynologer mener at rasen har oppstått gjennom krysninger mellom ulike mastifftyper (blant annet engelsk mastiff) og blodhundlignende sporhunder som kom til dette kontinentet og siden ble krysset med lokale hunder. Rasen ble opprinnelig brukt til å vokte på og spore opp rømte slaver. Senere ble den også benyttet til å vokte på buskapen og eiendommene. Som rase ble den første gang anerkjent av FCI i 1950, men rasen har på grunn av sine aggressive egenskaper nå blitt forbudt i flere land, herunder også i Norge. Utseende, anatomi og fysikk. Fila brasileiro er en typisk molosser og har en kvadratisk kroppsbygning, der spesielt det steile bakparitet utmerker seg gjennom å være tydelig høyere enn skulderhøyden. Den har tykk hud som henger løst, og pelsen er kort, tykk og myk og ligger tett inntil huden. Ensfargede hunder tillates i alle farger, unntatt som hvit, musegrå, sort, tan og blå. Også melert (hvert hårstrå her flere farger) er godkjent. Sort maske er tillatt. Hvite markeringer på potene, brystet og halen tillates så lenge de ikke utgjør mer enn en fjerdepart av grunnfargen. Fila brasileiro blir gjerne 40–70 kg tung og har en skulderhøyde på ca. 60–70 cm. Hannene skal vei minst 50 kg og være mellom 65–75 cm høye. Tispene er gjerne betydelig mindre enn hannene, men skal allikevel ikke veie mindre enn 40 kg. Bruksområde. Fila brasileiro er først og fremst en ypperlig vakthund og en svært god sporhund, men den har også en rekke andre egenskaper som brukshund. Rasen har imidlertid, på grunn av sin store styrke og sitt pågangsmot, dessverre også fått et rykte som regulær kamphund. For den rette familien kan den dessuten utgjøre en god familiehund. Lynne og væremåte. Fila brasileiro er en modig og uredd hunderase, som er svært resolutt og ofte meget mistenksom overfor fremmede. Som sådan er også rasen kjent som meget egenrådig og pågående. Den krever en tydelig leder og masse mosjon og utfordringer for å trives. Annet. Denne hunderasen er forbudt i Norge. Carnegie Hall. Carnegie Hall er et konserthus i New York, beliggende på 7th Avenue mellom 56th Street og 57th Street i Midtown på Manhattan. Bygningen ble oppført av industrimagnaten og filantropen Andrew Carnegie i 1890, og regnes som en av de mest betydningsfulle scener for både klassisk og populærmusikk i USA. Carnegie Hall er et arkitektonisk landemerke i New York, og er kjent verden over for sin gode akustikk. Konserthuset åpnet i 1891, og åpningskonserten ble ledet av Tsjajkovskij. New York Philharmonic spilte i en årrekke mesteparten av sine konserter i Carnegie Hall, men da det ble bestemt at orkesteret skulle flytte base til Lincoln Center og Avery Fisher Hall var planen å rive Carnegie Hall for å gjøre plass for en kommersiell skyskraper. En gruppe musikere, med fiolinisten Isaac Stern i spissen, sørget for å hindre en nedrivning. Hovedsalen er nå oppkalt etter Stern. Carnegie Hall har vært åsted for en rekke førstegansoppføringer. I tillegg har det blitt gjort opptak til mengder av live-utgivelser av klassisk musikk, så vel som jazz og annen populærmusikk. Begivenheter. Første fargede som opptrådte her var Sissieretta Jones den 15. juni 1892. Så debuterte Jussi Björling i 1937. De svartes rytmiske jazzmusikk fikk allmenn anerkjennelse den 16. januar 1938, da Benny Goodman fikk opptre her. Fem år senere ble Duke Ellingtons rasebetonte "Black, Brown and Beige" urfremført her, mens Louis Armstrong fikk lov i april 1947. Første rockeartist var Bill Haley og hans orkester den 6. mai 1955, mens Beatles sine to konserter i februar 1964 ble starten på faste rockekonserter. Norske artister. Den norske dirigenten Ole Windingstad debuterte her 26. oktober 1913 med hans Scandinavian Symphony Orchestra som han ledet frem til 1929. Så ledet han "Dutchess County Philharmonic Orchestra" i hallen, i november 1953; de fremførte bare norsk musikk, herunder Griegs pianokonsert i a-moll med Percy Grainger. 1940- og 1950-tallet. Finn Troye Engelsen og Sigrid Undset fortalte fra okkupasjonen i 1942. Operasangerinnen Kirsten Flagstad var her flere ganger, blant annet den 27. november 1940 for ambassadør Wilhelm Morgenstierne, den 20. april 1947, januar 1949 og 20. mars 1955. Utenfor hallen var det demonstrasjoner mot konserten. Den 26. januar 1952 var Olavsguttene her, såvel som i november 1956, under deres fem-måneders USA-turne. Etter konserten "Music of Norway" den 1. april 1954 med Øivin Fjeldstad som kapellmester og Robert Riefling piano, var avisene kritiske til den store mengden norsk musikk, og salen var heller ikke helt full. De ni komponister fra Norge var Johan Svendsen, Edvard Grieg, Fartein Valen, Klaus Egge, Harald Sæverud, David Monrad Johansen og Ludvig Irgens Jensen. Under ledelse av italieneren Franco Autori og Camilla Wicks solo, urfremførtes Klaus Egges fiolinkonsert (opus 26) her den 28. april 1957 til blandede kritikker. Med Eugene Ormondy og Philadelphiaorkestret var Aase Nordmo Løvberg her, også i 1957. 1960-tallet. Den 1. desember 1964 var Ingrid Bjoner hertuginnen av Parma i USA-premieren på Ferruccio Busoni sin "Doktor Faust". I 1966 var "The Norwegian Festival Orchestra" (egentlig Harmonien fra Bergen) i hallen med Øivin Fjeldstad bak stokken, også dette ga lunkne aviskritikker, man mente at «tolkningen av Griegs pianokonsert i a-moll var sterkt forskjellig fra den som er vanlig i USA». Solisten Robert Riefling ville jo heller ikke spille under Karsten Andersens ledelse i konsertens andre avdeling, noe Fjeldstad forklarte med at Andersen var misfornøyd med å bare dirigere ett nummer. Den ukjente pianisten Åge Kristoffersen hadde vunnet en 1. pris (talentkonkurranse) og opptrådte der den 14. mai samme året, og gjorde lykke den 5. februar 1969. 1970-tallet. Sandefjord Jentekor under Sverre Valen var her i 1970. I oktober 1975 opptrådte Kringkastingsorkestret under ledelse av Øivind Bergh til 150-årsjubileet for norsk-amerikansk utvandring. Tilstede var Kong Olav V og konferansier Erik Bye, og NRK sendte sogar konserten 28. oktober 1975. På sin månedslange tur i april 1978, var Oslo Filharmoniske Orkester innom hallen, med Arve Tellefsen som konsertmester. At svenske Staffan Scheja fremførte Griegs pianokonsert i a-moll ble kraftig kritisert, samt at Grieg var eneste norske komponist. 1980-tallet. Først ute på 80-tallet var operasangeren Ragnar Ulfung som "Kong Pollux" i Richard Strauss sin "Die Liebe der Danaë". Den 22. mai 1984 spilte Robert Levin piano firhendig med Robert D. Levin; i tillegg opptrådte Ole Böhn fiolin og sang med Ingrid Bjoner, Knut Skram og Felicia Weathers; oppsetningen «Fra Grieg til Gershwin» ble bivånet av Kronprins Harald og Kronprinsesse Sonja, som var i byen i anledning åpning av Storebrand Nordens nye avdelingskontor "Christiania General" i Terrytown. Oboist Brynjar Hoff debuterte i "Recital Hall" den 5. mai 1986 med Grieg på programmet og komp av Sylvia Reinolds; kritikerne i New York Citys presse mente han var interessant og hengiven. Men, tirsdag 13. mai 1986, bare 8 dager senere, vant cellospilleren Truls Mørk andrepris i Naumburg-mønstringen. Med femti i publikum sang Olga Marie Mikalsen i "Recital Hall" 16. april 1987. Etter avsluttede studier ved Berklee College of Music, og med "National Collegiate Music Award", spilte Ole Mathisen saksofon her høsten 1987. Under navnet Oslo Trio spilte Jens Harald Bratlie piano, Aage Kvalbein cello og Stig Nilsson (1946) fiolin, Grieg og annet i oktober 1987; Ibsentolkeren Earle Hyman mente «Det var spennende - helt storartet». Da Oslo Filharmoniske Orkester under Mariss Jansons og med Bergen Banks støtte, spilte her 22. november 1987 ble Griegs pianokonsert i a-moll spilt av ungarske András Schiff, som følte det var «fredig, nesten arrogant, å skulle spille Griegs amollkonsert for nordmenn». Av New York Times ble Kjell Bækkelunds fremføring av Christian Sindings sonate i februar 1989 bedømt som lite spennende. Han fremførte også Finn Mortensen, Antonio Bibalo og Arne Nordheim. Også Leif Ove Andsnes debuterte i "Recital Hall" i 1989. 1990-tallet. Den unge sangerinnen Anne-Lise Berntsen sang Griegs "Ved Rondane" (og annet) i "Recital Hall" i april 1990. Den 9. oktober avholdt man "Leiv Ericsson day" og Sigmund Groven opptrådte med Kjetil Bjerkestrand synth og Ivar Anton Waagard piano. De fremførte ting av Groven, onkel Eivind Groven, Grieg, Øistein Sommerfeldt. Superlativene haglet fra New York Times da Tori Stødle fra Tromsø avsluttet sin tre-ukers USA-turne i "Recital Hall" i november 1990. Hun presenterte Grieg, Ketil Vea, David Monrad Johansen, Arne Nordheim, Folke Strømholm og Gunnar Germeten jr. for et publikum der også Sara Lidman var tilstede. Etter pianisten Jan Henrik Kayser debuterte i "Recital Hall" i desember 1990 med Grieg og annet, sa han at «det er ikke ofte at man har så sterk og spontan reaksjon». Gitaristen Odd-Arne Jacobsen fra Tromsø sammenlignet publikum i "Recital Hall" med det i Moskva da han debuterte i hallen med egne verk i desember 1990, sponset av Utenriksdepartementet, Shell og andre. I januar 1991 var Leif Ove Andsnes (han debuterte her i 1989) og en debuterende Lars Anders Tomter frempå i "Recital hall", og Johan Kvandal var tilstede og fikk høre sitt verk "Elegy and Capriccio" som han skrev til Tomters debut i 1976. God kritikk fra Washington Post og mer lunkenhet fra New York Times var resultatet da Mariss Jansons og Oslo Filharmoniske Orkester avsluttet en to-ukers turne sent i november 1991. Omtalt som "Norsk Virtuos" av byens presse dagen etter, fremførte Ole Böhn den 1. desember 1991 en konsert Elliott Carter skrev til ham (Böhn). Den 4. desember 1991 sang den Sverige-bosatte norske tenor Bjørn Haugan solo i Giuseppe Verdi sin "Hymne til nasjonene". Med EMI-avtale var Ole Edvard Antonsen innom. "The Grieg Festival Quartet" med Arve Tellefsen, Lars Anders Tomter, Leif Ove Andsnes og Truls Mørk var her 8. november 1993 og spilte Griegs c-mollsonate og cellosonaten. Fiolinisten Henning Kraggerud og pianisten Helge Kjekshus debuterte med tre fiolinsonater av Edvard Grieg i "Recital Hall" den 11. mai 1997. Så fikk Leif Ove Andsnes sin debut på hovedscenen (han debuterte på lillescenen i 1989) i mars 1999, som første nordmann etter Kirsten Flagstad, og med fire ekstranumre i ermet. 2000-tallet. Jan Werner Danielsen og Elisabeth Andreasson sang her i januar 2000. Syv konserter i 2004 og 2005 var Leif Ove Andsnes sitt bidrag til hallens serie "Perspectives", og var innom også 24. april 2008. Oslo Strykekvartett debuterte Trompeteren Tine Thing Helseth debuterte 18. februar 2010 med Håvard Gimse; det ble blant andre Griegs "Haugtussa" og nyskrevet trompetkonsert av Rolf Wallin. Den 24. november 2010 var Aksel Kolstad innom. I desember 2010 var Risør Kammermusikkfest (ved Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter, Henning Kraggerud og svenske Martin Fröst på klarinett) her med fire konserter, lovprist av New York Times. Den 23. mars 2011 debuterer Stavanger Symfoniorkester under Fabio Biondi her, mens Leif Ove Andsnes returnerer 7. april. Referanser. __NOTOC__ Håvard Lund. Håvard Lund (født 1970 i Gildeskål) er en norsk jazzmusiker (klarinett og saksofon) og komponist. Han fullførte musikklinja ved Mosjøen Videregående skole (1989) og Jazzlinja (NTNU) (1993), og ga ut "Letters", med en rekke medstudenter på eget selskap (Turn Left, 1996). Lund er også kjent som medlem i Farmers Market (1991–1996) og Frode Fjellheims Jazzjoik Ensemble, senere Transjoik. Han har vært leder for S. Møller Storband ved Studentersamfundet i Trondhjem. I perioden 1996–2002 ansvarlig for musikk til en rekke teateroppsetninger bl.a. på Torshovteateret, Trøndelag teater, Radioteateret, Det Norske teater. Til Vossajazz 2006 medvirket han i Trygve Seim ensemble, til årets bestillingsverk. For Beaivváš Sámi Teahter og Musikk i Finnmark medvirket han på oppsetningen "Skuolfi" (2005). Han var årets festspiller for Festspillene i Nord-Norge 2006, i tiden 2002–2007 divisjonsmusiker i Harstad. Videre var han Artist in residence hos musikk i Troms 2007–2008, hvor han siden har vært fast ansatt. I 2010 ga han ut albumet "My Sister Said" med Vigleik Storaas, Steinar Raknes og Håkon Mjåset Johansen. Tosa. Tosa (FCI #260) er en stor og sterk kamphund som kommer fra Japan, men hunderasen er nå forbudt i Norge. Den er også kjent som "tosa inu" og "japansk mastiff". Opprinnelse og alder. Tosa er opprinnelig en rendyrket kamphund, skapt i Japan på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Japan har kamphundtradisjoner helt tilbake til 1300-tallet. Tosa er trolig et resultat av kryssavl mellom den japanske hunderasen shikoku og en rekke europeiske raser, f.eks. engelsk bulldog (1872), bullmastiff (1874) vorstehhund (1876), bull terrier (ca. 1880-tallet), sankt bernhardshund (trolig på 1890-tallet), og grand danois (1924). Utseende, anatomi og fysikk. Tosa er en typisk mastiff og har litt langstrakt og meget kraftig kroppsbygning. Den har en kraftfull hals der huden henger litt løst. Pelsen er kort og ligger tett inntil huden. Halen er høyt ansatt og kraftig ved roten. Hodet er kraftig og bredt, med ganske dyp stopp. Meget kraftfulle kjever. Gjennomgående rød farge er ønskelig, men alle nyanser av gulbrunt tillates. Hvite og røde markeringer tillates også. Tosa blir gjerne 35–55 kg tung og har en skulderhøyde på ca. 55–65 cm, avhengig av kjønn. Gjennomsnittsvekten er ca. 40 kg. Hannene skal minst ha en skulderhøyde på 60 cm, og tispene 55 cm. Bruksområde. Tosa er en ypperlig vakthund som også har en rekke andre egenskaper som brukshund, men det er lite egnet som familiehund for folk flest. Den er opprinnelig avlet som en regulær kamphund. Lynne og væremåte. Tosa er en modig og uredd hunderase, som er svært resolutt og ofte meget mistenksom overfor fremmede. Som sådan er også rasen kjent som meget egenrådig og pågående. Den krever en tydelig leder og store mengder mosjon og psykiske utfordringer for å trives. Annet. Denne hunderasen er forbudt i Norge. Bigset. Bigset er en grend i Hareid kommune, med grense til Bjåstad i øst og Rise i vest. I Bigset ligger blant annet Snipsøyrdalen med Snipsøyrvatnet og badestranden Holesanden. Det er også den grenda i Hareid kommune som ligger nærmest Ulstein kommune. På Bigset er det barneskole og en barnehage. Her ligger også det over 100 år gamle Bygdatunet, der mellom anna Rasofiel Rise vaks opp. Animisme. Animisme (fra latin "anima", ånd) er et begrep innenfor teologien som betegner en religiøs oppfatning om at alt i naturen har sjel. Man tror på at alt har en sjel eller ånd, både døde og levende ting. Hvert tre eller innsjø har en egen kraft (for eksempel nøkken i en innsjø). Animismen er nært beslektet med panteismen. Hesperinidae. Hesperinidae er en liten familie av primitive mygg som er beslektet med hårmygg. Utseende. Middels store, slanke mygg. Ligner hårmygg, men kan skilles fra disse på de lange antennene. Kroppen er ganske slank. Hodet er lite, med små fasettøyne som ikke møtes i pannen, og tre punktøyne (ocelli). Antennene er lange og tynne og består av 12 ledd. Munndelene er lite utviklet. Vingene er store, med et tydelig årenett. Et karakteristisk trekk er at den første lange åren etter vingespissen (R4+5, feilaktig kalt R5 på tegningen) er sterkt krummet. Beina er lange og slanke, med små sporer på leggene (tibiae). Larvene er hvitaktige, lange og tynne, sylindriske, med en tydelig hodekapsel. De har et par vorteføtter på det fremste segmentet, åndehull (spirakler) på siden av de fleste kroppssegmentene og en del korte hår. Levevis. Hesperinidene er skogsinsekter. Larvene lever i råtnende ved av ulike treslag, og kan være ganske tallrike. De voksne insektene klekkes tidlig på våren, og hannene ser ut til å sverme. Elles er lite kjent om leveviset deres. Denne familien er ikke funnet i Norge, men en art finnes lenger sør i Europa. Fossile arter. Hesperinidene i dag er en meget artsfattig gruppe, men det er beskrevet en god del fossile arter som muligens eller sannsynligvis bør regnes til Hesperinidae. Sannsynligvis er de få nålevende artene en liten rest av en tidligere ganske artsrik insektgruppe. The Vines. The Vines er et australsk alternativ rocke-band som slo gjennom i 2002 sammen med andre band i samme stilen, som The Strokes, The Hives og The White Stripes. The Vines består idag av Craig Nicholls på vokal og gitar, trommeslager Hamish Rosser og Ryan Griffith på gitar. Patrick Matthews forlot bandet i 2004 og spiller nå i Youth Group. Craig Nicholls fikk i 2004 diagnosen Aspergers syndrom, en mild form for autisme. The Vines har gitt ut fire album, "Highly Evolved", "Winning Days", "Vision Valley" og "Melodia". Vines, The Axymyiidae. Axymyiidae er en liten familie av middelsstore, tettbygde mygg. De ligner hårmygg, men er ikke i nær slekt med disse. En art finnes i Europa, de fleste av de resterende fem artene er fra østlige Asia. Utseende. Middelsstore, tettbygde mygg, kroppen og vingene er oftest mørke. Kroppen er kraftig og lite hårete. Vingene er mørke, nokså smale med et tydelig årenett. Beina er slanke og forholdsvis korte. Hodet er stort, og fasettøynene er store og delt i en øvre og en nedre del, der den øvre delen hos hannene har større fasetter. Hannenes fasettøyne møtes i pannen. De har tre punktøyne (ocelli). I motsetning til hårmyggene har de ikke hår mellom øyefasettene. Antennene er korte og sylindriske og består av 16 ledd. Munndelene er lite utviklet. Larvene er hvite med en tydelig, brun hodekapsel, og kort pølseformede. Det bakerste leddet er forlenget til et langt pusterør som er lengre enn kroppen. De har også to lange bakkroppsvedheng som har mange boble- eller fingeraktige utposninger- funksjonen til disse synes å være ukjent. Levevis. Axymyidene er skogsinsekter, og larvene lever i fuktig, råtnende ved. De gnager ut hulrom inne i veden, men kan nå ut til overflaten for å puste ved hjelp av det lange ånderøret på bakkroppen. Det kan være 50-150 larver i en enkelt stokk. De voksne insektene klekkes om våren og svermer langsomt et par meter over bakkenivå. Systematisk inndeling. I eldre inndelinger (klassifikasjon) hender det at Axymyiidae er plassert som en delgruppe i Bibionomorpha. Det er også kjent to ubeskrevne arter fra Nord-Amerika. Ytterligere tre arter er kjente som fossile funn. Hyperbol. En hyperbol er en språklig overdrivelse der man legger trykk på sannheten, for å få den til å virke enda større enn den er, for å få fram sitt budskap. Costa del Sol. Kart som viser Costa del Sols beliggenhet. Costa del Sol er en region som utgjør kystbyer og småsamfunn i den vestlige delen av Málaga-provinsen i det sørlige Spania, i den autonome regionen Andalusia. Navnet blir ofte oversatt til «Solkysten» på norsk språk. Tidligere besto kysten av små, rolige fiskerlandsbyer, men regionen ble totalt forandret i siste halvdel av det 20. århundre. Området er nå et verdensberømt turistområde med et nesten sammenhengende belte av bosettinger og turistområder langs hele kystlinjen. Costa del Sol strekker seg vestover langs Middelhavskysten fra Nerja forbi Malaga by til østenfor grensen til Cádiz-provinsen. Her finner vi byer som Torremolinos, Benalmádena, Fuengirola, Mijas, Marbella, San Pedro de Alcántara, Vélez-Málaga, Nerja, Torrox, Puerto Banús og Estepona. Det har vært bosettinger i regionen fra bronsealderen, og området har vært under fremmed styre fra ulike kulturer som fønikerne, kartagenerne, romerne, vandalene, vestgoterne og maurerne, før "Reconquista". Området besto opprinnelig av fiskerlandsbyer, men ble oppdaget av turistnæringen på 1950-tallet og har siden vært et populært reisemål for utenlandske turister, ikke bare på grunn av sine strender, men turistkulturen generelt. Området er sterkt urbanisert, med et bredt tettbygd belte langs kysten. Den arkitektoniske stilen er en blanding av små hvite hus og store høyhus – særlig på de typiske turiststedene. Powerpuffjentene. "Powerpuffjentene" (orgnialtittel "The Powerpuff Girls") er en amerikansk animasjonsserie som vises på Cartoon Network. Serien ble skapt av Craig McCracken og ble produsert av Hanna-Barbera (1998–2001) og deretter av Cartoon Network Studios (2001–2005). Powerpuffjentene var opprinnelig ment som en parodi på typiske superheltserier, men ble snart så populær at den nærmest ble en egen variant av sjangeren. Grafisk utforming. Animasjonsstilen er typisk for siste halvdel av 1990-tallet, meget flat, forenklet og stilisert, med «skjeve» objekter, nesten uten perspektiv. Serien er sogar nokså lik i stilen som andre Cartoon Network/Hanna-Barbera-serier fra samme tidsrom, bl.a. Dexters Laboratorium, Johnny Bravo, Samurai Jack, m.fl. Fargevalget og design i serien er tydelig inspirert av 60-talls popkunst, men også av japansk anime. Mens de fleste menneskene i serien er noenlunde realistisk (dog svært stilisert) utformet, har de tre powerpuffjentene selv en heller absurd anatomi. Hodene er mye større enn resten av kroppen, med digre øyne som alltid går ut til «hjørnet» av hodet, hvilket setter sine begrensninger på hvilke vinkler jentene kan tegnes i. Håret på hodet er et farget felt utformet etter hver av jentenes hårsveis. Jentene har ikke ører eller neser, selv om de kan både høre og lukte, og munnen er en liten buet strek som ofte er enten «sur» eller «blid». Jentenes kropper er en rombeformet firkant som skal forestille en kjole. Armene og bena er korte pølseformede stubber, som er bøyelige. Armene har ikke hender eller fingre og bena er uten føtter, selv om jentene bruker sko. Dette spesielle utseendet gjør at jentene minner om dukker, og at de, ironisk nok, fremstår som søtere enn de kanskje ellers hadde gjort. Handling. Serien handler om tre jenter med superkrefter og deres heltedåder, for eksempel å tilintetgjøre grusomme monstere, sloss mot romvesener eller fakke onde vitenskapsmenn og kriminelle. Jentene ble ikke født på vanlig måte, men ble skapt kjemisk av den ugifte og barnløse Professor Utonium. Professor Utonium forsøkte, i følge seriens introsekvens, å skape de perfekte småjentene, ved hjelp av ingrediensene "sukker, krydder og alt mulig fint" (dette er en henvisning til det engelske barnerimet "What Are Little Boys Made Of?", som også tar for seg hva små jenter er laget av). Ingrediensene ble imidlertid ved et uhell blandet med det mystiske "Kjemikalie X", som Professoren også hadde i lab'en sin på samme tid. Resultatet av den påfølgende eksplosjonen ble altså Powerpuffjentene, tre søte jenter i 6-årsalderen. Jentene fremstår vekselvis som hardbarkede superhelter, tilsynelatende uten frykt, mens de i andre situasjoner må håndtere samme problemer som andre barn i samme alder, f.eks. sengevæting, mobbing, mørkeredsel, og behov for kosedyr. Jentene bor hos Professoren, som fungerer som jentenes farsfigur og foresatt. De går til daglig på førskolen, men kalles ut hver gang det er bruk for deres krefter, noe det svært ofte er. Handlingen forgår stort sett i den fiktive byen "Townsville" (gjennomført omtalt av fortellerstemmen som «storbyen Townsville»). Oppdragsgiver er ofte byens borgermester, men jentene tar også ofte saker på eget initiativ. Rollefigurer. ("oppr. Blossom") Lederen av Powerpuffjentene. Hun er sterk og hun planlegger alltid et angrep. Blomst har veldig fint rødt hår. I episoden «Hårgalskap» klipper Boble og Belle håret hennes, noe som fører til galskap. Av og til er Boble sjalu på det pene håret til Blomst. I episoden «Røde Lyn» redder Boble et ekorn fra en ørn. Senere tar de med ekornet hjem og vil gi den et navn, noe som fører til krangling mellom Blomst og Belle. ("oppr. Bubbles") Den roligste og den snilleste av Powerpuffjentene, men det betyr ikke at hun lar seg erte. Hun kan gi like mye juling som søstrene sine. Boble er veldig mørkeredd, bortsett fra i episoden «Boble blir rå» hvor hun overvinner frykten sin og gir Mojo Jojo veldig mye juling. ("oppr. Buttercup") Den tøffeste og sterkeste av Powerpuffjentene og hun har noen vitner som kan bevise det. Belle kan oppfattes som både guttete og grådig, og lite empatisk og hensynsløs, så de andre to må av og til roe henne ned når hun overdriver. Professor Utonium (ofte bare omtalt som Professoren, fornavnet er ikke kjent) er skaperen av Powerpuffjentene. Hva han er professor i, er ikke uttalt, men det er sannsynligvis kjemi og/eller fysikk. Professoren er en tydelig eksempel på karakteren «distre vitenskapsmann», og det som skjer rundt ham, går ham ofte hus forbi. Han er således lett å lure. Professoren er imidlertid meget klok og fornuftig, og det er ofte ham jentene går til når de trenger råd eller oppmuntring. Professor Utonium går alltid kledd i en hvit labfrakk med to penner i brystlommen. Borgermesteren er en dum liten mann som sitter på stolen sin hele dagen og ringer jentene når det blir bråk. Han ble borgermester fordi han var den eneste som ville bli det. Han ville bli borgermester bare fordi han kunne spise sylteagurker når han ville. ("oppr. ms Sara Bellum") Borgermesterens dyktige sekretær, som må ta seg av alt Borgermesteren selv ikke klarer, dvs det aller meste. Av og til må hun redde ham fra farer også, en slags omvendt «jomfru i nød»-situasjon. Frøken Bellum er høy, vakker og rødhåret, men ingen har noengang sett ansiktet hennes. Ansiktet skjules ved at hodet nesten alltid er utenfor bildet, ved at en gjenstand kommer i veien for ansiktet, eller at hun står med ryggen til. Hun blir i serien beskrevet som den vakreste damen i byen. Navnet hennes er et ordspill på cerebellum. ("oppr. ms Keane") Jentenes førskolelærer og det nærmeste jentene kommer en morsfigur. Frøken Friis er alltid kledd i oransje og er streng, men rettferdig mot barna på førskolen. Hun har ved et par tilfeller vært forelsket i Professoren, men forholdet utviklet seg aldri. Powerpuffjentenes erkefiende. Jojo var opprinnelig Professorens labape, men da han utløste Kjemikalie X, forstørret hjernen hans seg og tøt halvveis ut av skallen hans (han skjuler hjernen sin i en stor kuppel laget av glass). Jojo ble en superintelligent ond ape, med evnen til å snakke, gå, eksperimentere og planlegge, og han endret navnet sitt til Mojo Jojo. Mojo Jojo bor i et observatorium, der han legger onde planer, som ofte går ut på å tilintetgjøre Powerpuffjentene. ("oppr. Fuzzy Lumpkins") Eneboer i skogen utenfor Townswille, med sterk hillbilly-personlighet. Hater byfolk og folk generelt og prøver konstant å hindre uvedkommende i å ta seg inn på tomta hans. Floke er halvt menneske, halvt gris, og halvt bjørn. han har rosa pels, to antenner på hodet, en tann ut av munnen og går i snekkerbukse. Floke Knoke er dessuten fryktelig sterk og har iblant voldelige tendenser. Ved et par anledninger har han slått seg på vinningskriminalitet. ("oppr. Him") Overnaturlig ondt vesen, og egentlig en parodisk fremstilling av Djevelen selv. Han omtales bare som «Ham», fordi «han er så ond at navnet ikke må nevnes høyt» (og fordi Powerpuffjentene er en barneserie). Ham er framstilt som en rød hummerliknende figur, med tipskjegg, sminket ansikt, krabbeklør på armene, skjørt og høghælte støvler. Stemmen hans gir alltid ekko og han snakker for det meste med kald, feminin stemme. Ham har utrolige magiske krefter og kan med letthet starte naturkatastrofer og liknende og det er ikke alltid lett for jentene å finne ut hvordan de skal bekjempe ham. Målet hans er totalt kaos og ondskap i verden. Tre amøber som prøver å tilintetgjøre Powerpuffjentene, men de blir alltid ufrivellig fremstilt som dumme, naive og ikke klarer noe som helst. Powerpuffjentene ser de ikke som en trussel, siden forsøkene Amøbegutta bruker på jentene aldri virker. ("oppr. Princess Morbucks") Bortsjemt rik jentunge på samme alder som Powerpuffjentene. Prinsessen ville opprinnelig bli en powerpuffjente selv, ved hjelp av ekstrautstyr som skulle gi henne de samme kreftene som dem. Da dette ikke gikk, la prinsessen jentene for hat, og bruker mye av sin rike fars penger på forskjellige planer for å kvitte seg med dem. Prinsessen er dog så rik at hun sjelden utfører vinningskriminalitet. Kvinnelig skurk som er ekspert i å forkle seg og å svindle og lure (mann)folk, ofte ved å forføre dem. Når hun ikke er forkledd, kan hun kontrollere det svarte piskeliknende håret sitt og bruke det som våpen. Navnet hennes er satt sammen av det engelske ordet "seduce" ("forføre") og navnet på den greske mytologiske figuren Medusa. Gutteversjonen av Powerpuffjetene. De ble skapt av Mojo Jojo, som ringte anonymt til Professoren for å få oppskriften på Powerpuffjentene. Oppskriften ble meget annerledes, som førte til De Harbarka Kara som i mange situasjoner prøver å slå Powerpuffjentene i ordre fra Mojo Jojo. Perissommatidae. Perissommatidae er en liten familie av små mygg som i dag bare er kjent fra Australia og Chile, men det finnes fossile arter fra andre verdensdeler. De er trolig nært beslektet med gjødselmyggene. Utseende. Små, kraftig bygde mygg, ligner gjødselmygg. De har store fasettøyne som er delt i en øvre og en nedre del. Karakteristisk vingeårenett. Levevis. De er skogsinsekter. Larvene til en art er blitt funnet i steinsopp ("Boletus"), andre larver har blitt funnet mellom råtnende løvstrø. De voksne insektene klekkes om vinteren. Obelix. Obelix er en tegneseriefigur i serien Asterix av René Goscinny og Albert Uderzo. I serien er han bautasteinhugger og Asterix' nærmeste venn. Som barn falt han i trollmannen Miraculix' gryte med styrkedrikk, og har siden den gang hatt superkrefter. Han eier hunden Idefix. I motsetning til Asterix, som er liten og smart, er Obelix til tider ganske naiv, stor og tykk – kraftig (han liker ikke å bli kalt tykk). Han går med bar overkropp og en bukse som er blå- og hvitstripet. Obelix er veldig glad i å slåss med romere og jakte og spise villsvin. Han bærer gjerne med seg en av sine bautasteiner på ryggen. Duncan I av Skottland. Duncan I av Skottland (gælisk Donnchad mac Crínáin, født 15. august 1001, død 15. august 1040) var skottenes konge, sønn av Crínán av Dunkeld, lekmannsabbed av klosteret i Dunkeld og prinsesse Bethoc av Skottland. Han ble konge i Skottland ved å etterfølge sin farfar Malcolm II av Skottland i 1034 etter tidligere å ha styrt som "rex Cumbrorum" (småkonge) over kongedømmet Strathclyde. Hans overtagelse av tronen sies å ha vært det første eksempel i Skottland hvor tronen ble arvet i direkte linje, i motsetning til det gamle gæliske system, tanisteri, hvor kongen valgte sine etterfølger uten hensyn til familiebånd. Duncan var også kjent som "Duncan den nådige", men det er tittel som ikke var dekkende i alle sammenhenger. Hans følelseskalde holdning for politiske spørsmål gjorde ham upopulær blant folk og hos adelen. Duncan var ingen sterkt hersker, og han er hovedsakelig kjent i dag via sin forbindelse med kong Macbeth som ble gjort udødelig av William Shakespeare, skjønt for de gale årsaker. Striden mellom disse angikk nok hvem som skulle kunne kreve den skotske tronen. Detaljene er derimot svært uklare, og det eneste fakta som kan bli slått fast med sikkerhet er at Duncan ble drept i et slag av Macbeth. Det skjedde i nærheten av Elgin, Moray den 15. august 1040. Året før, i 1039, marsjerte Duncan sørover med hæren sin for beleire Durham i Northumbria, men ble beseiret og påført store tap. Han forsøkte også å ta kontroll over Moray, men ble beseiret to ganger av Torfinn den mektige, sønn av jarlen av Orknøyene, før han ble drept i et slag mot Macbeth og senere begravet på Iona. Detaljer om hans øvrige liv blir stadig diskutert blant historikerne. Den skotske kongeliste, "Scottish Regnal List I", kaller hans kone for "Suthen", mens John av Fordun nevner henne som en slektning av den danske «Sigurd Bjørnsson» eller «Sigurd Danske», forvansket til Siward av Northumbria, jarl av Northumbria, og i Storbritannias offisielle kongeliste slås det fast at hun var Siwards kusine. To av Ducans sønner, Malcolm III Canmore og Donald Bane ble begge konge av Skottland. En annen sønn, Máel Muire, ble far til Matad, mormaer av Atholl, og dennes sønn, Harald Maddadsson, halvt norsk på morsiden, styrte senere Orknøyene som norrøn jarl. José Maria Neves. José Maria Pereira Neves (født 28. mars 1960) er statsminister på Kapp Verde. Han ble statsminister 1. februar 2001 og er medlem av Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV). AT Skog. AT Skog BA er en regional skogeierforening for Agderfylkene og Telemark, og er distriktsorganisasjon for Norges Skogeierforbund. AT Skog har ca. 7880 medlemmer organisert i 54 lokale skogeierlag (2012). AT Skog ble danna i 2006 som en omorganisering av den tidligere Agder-Telemark Skogeierforening til andelslag. Organisasjonen har hovedkontor i Skien. Andelslaget bistår medlemmene med skogbruksplaner og planlegging av drifter, og kan også utføre hogst for medlemmene. Medlemmenes tømmersalg går gjennom andelslaget, som avtaler virkespriser med kjøperne. Foreningen kjøpte seg i 2006 inn i treforedlingsfirmaet Peterson. Historisk Tidsskrift. "Historisk tidsskrift" (av og til omtalt som "Norsk historisk Tidsskrift" eller "NHT" til atskillelse fra "Dansk historisk Tidsskrift") har vært det ledende vitenskapelige tidsskrift for historievitenskap i Norge siden 1871. "Historisk tidsskrift" publiserer fagfellevurderte artikler, debatt/kommentarbidrag og bokmeldinger av historiefaglige bøker. Tidsskriftet er Norges nest eldste eksisterende vitenskapelige tidsskrift som fortsatt utgis. Målgruppen er forskere, studenter og historielærere. "Historisk tidsskrift" utgis av Den norske historiske forening (HIFO) i samarbeid med Universitetsforlaget. Lokaliseringen av redaksjonen går på omgang mellom forskningsmiljøene i historie, og er for tiden (fra 2009) lokalisert til Historieseksjonen ved Institutt for historie og klassiske fag ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, med Ida Bull som redaktør. Til sammen har omkring 1200 forskjellige forfattere bidratt til tidsskriftet siden starten. Tidsskriftet er klassifisert som et nivå 2-tidsskrift, det vil si at det regnes som en publiseringskanal på høyeste nivå når det gjelder vitenskapelig rapportering. Johnny Bravo. "Johnny Bravo" er en amerikansk animert TV-serie, skapt av Van Partible i 1997. Den blir vist på Cartoon Network. Seriens handling finner sted i byen «Aron City» i USA (referanse til Elvis Presleys mellomnavn «Aaron»). Serien er i stor grad et produkt av amerikansk kultur. All fakta og referanser begrenser seg til hva Johhny Bravo kan ha plukket opp fra TV, supermarkedet, generell reklame og, ikke minst, Elvis Presley. "Johnny Bravo" er svært kultur- og samfunnskommenterende med sine sarkastiske og intellektuelle referanser, og er meget populær både i USA og resten av verden. Rollefigurer. Johnny Bravo er sterkt influert av amerikansk machotradisjon, med et glorifisert, urealistisk selvbilde, og svakt utviklede sosiale evner. I likhet med Elvis, elsker han sin mor, og moren elsker sin lille, voksne gutt. Hans ekstreme femtitalls machoimage har også gjort ham svært populær i subkulturmiljøer med interesse for rockabilly og femtitalls mote og musikk. Han er på mange måter litt av en kultfigur. Den norske stemmen er gjort av Henrik Horge. Kabal. Kabal er kortspill som kan spilles av én spiller. Det kan også være betegnelsen på en fordekt organisasjon av konspiratorisk karakter. Ordet som kun brukes i norsk, dansk og islandsk kommer ifra det tyske ordet for renkespill: die Kabale (som i Schillers skuespill "Kabale und Liebe"). Spillene går vanligvis ut på å stokke en kortstokk, dele ut kortene på en bestemt måte og deretter forsøke å ordne kortene etter farge og verdi gjennom en rekke flyttinger fra ett sted til et annet etter bestemte regler. Det finnes er stort utvalg av forskjellige kabaler, med en eller flere kortstokker, med regler av varierende kompleksitet, og for spillere på ulike ferdighetsnivåer. Mange av disse spillene har blir overført til elektronisk form og er tilgjengelig som dataspill. Enkle former for 7-kabalen og FreeCell følger med i alle dagens versjoner av Microsoft Windows. Mange kabalsamlinger kan lastes ned fra Internett gratis. Vestskog. Vestskog BA er ei regional skogeierforening for Rogaland og Hordaland, og er distriktsorganisasjon for Norges Skogeierforbund. Vestskog har ca. 1 635 medlemmer (2010) organisert i 28 lokale skogeierlag. Vestskog ble danna i 2006 som ei omorganisering av det tidligere Skogeigarlaget Vest til andelslag. Organisasjonen har hovedkontor i Granvin og distriktskontor i Vikedal i Vindafjord. Andelslaget bistår medlemmene med skogbruksplaner og planlegging av drifter, og kan også utføre hogst for medlemmene. Medlemmenes tømmersalg går gjennom andelslaget, som avtaler virkespriser med kjøperne. Sogn og Fjordane Skogeigarlag. Sogn og Fjordane Skogeigarlag BA er ei regional skogeierforening for Sogn og Fjordane og distriktsorganisasjon for Norges Skogeierforbund. Sogn og Fjordane Skogeigarlag har ca. 1124 medlemmer (2010) organisert i 21 lokale skogeierlag. Laget har hovedkontor i Førde. Laget bistår medlemmene med skogbruksplaner og planlegging av drifter, og kan også utføre hogst for medlemmene. Medlemmenes tømmersalg går gjennom andelslaget, som avtaler virkespriser med kjøperne. ALLSKOG. ALLSKOG BA er en regional skogeierforening for Møre og Romsdal, Trøndelagsfylkene, Nordland og Troms, og distriktsorganisasjon for Norges Skogeierforbund. ALLSKOG har ca. 8000 medlemmer (2012) organisert i 100 lokale skogeierlag. Organisasjonen har hovedkontor i Trondheim. Andelslaget bistår medlemmene med skogbruksplaner og planlegging av drifter, og kan også utføre hogst for medlemmene. Medlemmenes tømmersalg går gjennom andelslaget, som avtaler virkespriser med kjøperne. Høydehopp. Høydehopp er en friidrettsgren der utøverne skal hoppe over en list som er plassert mellom to stenger. Hver hopper får tre forsøk på hver høyde. Med tre riv på rad er man ute av konkurransen. Verdensrekorden for herrer innehas av kubaneren Javier Sotomayor (2,45 meter), mens Patrik Sjöberg har europarekorden (2,42 meter). Verdensrekorden (og europarekorden) for kvinner er 2,09 meter, satt av Stefka Kostadinova. Høydehopp er med i de fleste større stevnene, og er også en øvelse i bl.a. tikamp og sjukamp. Teknikker. Idrettens utvikling har gått via flere teknikker som ga mer og mer høyde. På 1800-tallet startet man med å ha rett tilløp rett for så klarere hindere på huk. Rask utviklet man saksestilen som også i dag anvendes som introduksjon til høydehopp. Fra et skrått tilløp settes av på det ytterste beinet, og svingbeinet løftes over, hvoretter det strakte avsatsbein følger etter i en sakse-lignende bevegelse. En videreutvikling var Eastern cut-off der hopperen lente overkroppen bakover og holdt det parallell med overliggeren. Rundt 1900 nådde man høyder oppunder 2 m med denne teknikken. Få år etter kom den første større omveltningen i høydehoppteknikk. Western Roll introduserte avsprang på innerste bein etter et skrått tilløp. Svingbeinet førtes strakt mot overliggeren, hvoretter kroppen passerte overliggeren sideliggende parallelt med denne. Fra ca. 1912 til etter Berlin-OL 1936 var dette den gjeldende teknikken og gav høyder opp mot 2,03 m for gullmedaljevinneren i Berlin. Straddle-teknikken videreutviklet Western roll med at man hadde magen mot overliggeren ble kroppen rotert rundt overliggeren. Denne teknikken var toneangivende for de neste 40 år, verdensrekorden ble skrudd opp mot 2,28 m av Valerij Brumel. Under Sommer-OL 1968 vant Dick Fosbury gull med sin revolusjonerende Fosbury-flopp. Etter et J-formet tilløp kommer avsettet fra ytterste fot, mens svingbeinet med bøyet kne føres oppover. Springeren roterer etter avsettet om egen lengdeakse således, at overliggeren passeres med ryggen vendt mot denne. Teknikken ble muliggjort ved at man hadde tatt i bruk mykt materiale å lande på. Tidligere landet hopperne i sand. Teknikken spredte seg over hele verden og alle høydehoppere bruker i dag Fosbury-flopp i konkurranser. Herrer. Den første verdensrekorden i høydehopp for herrer ble registrert av International Association of Athletics Federation i 1912. The Cumshots. The Cumshots er et norsk death 'n' roll-band, startet i 1999 av Kristopher Schau og Ole Petter Andreassen. Bandet har gitt ut tre album, og er kjent for sine voldsomme liveopptredener. Et tilbakevendende problem for bandet har vært at oppmerksomheten ofte kommer som følge av andre ting enn musikken, blant annet på grunn av vokalisten Schaus stadig kontroversielle opptredener i mediene. Fikk stor oppmerksomhet i norske og utenlandske medier var da de under en konsert på Quartfestivalen i 2004 tilsynelatende lot et par ha sex på scenen som en del av showet. Dette endte med rettssak og bøter for alle bandmedlemmene. Allikevel har bandet etter hvert høstet bedre og bedre anmeldelser for konserter og utgivelser. Lydbildet var på de to første albumene tungt og hardt, mens det på "Just Quit Trying", blant annet som følge av at Fredrik Gretland var blitt medlem av bandet, er levnet større rom for melodier og sogar en sekvens med piano på et av sporene. Bandet har flere ganger gjennomført såkalte byturnéer, der de spiller på forskjellige utesteder i én og samme by med opptil åtte konserter i løpet av syv dager. I 2002 vant bandet et uoffisielt verdensmesterskap i rock for band som kun hadde utgitt ett album i Bilbao i Spania. Bandet vant Spellemannprisen 2009 i klassen metal for albumet "A Life Less Necessary". Rett før fotball-EM i 2000 ga medlemmene i The Cumshots ut fotballsangen «Nå skal de faen meg få» som singel under navnet Caliban Allstars. Medlemmer. Tommy Hjelm alias «Tom Schlong» var tidligere medlem av bandet, men sluttet i 2003 og ble erstattet av Fredrik Gretland alias «Freddie Tennessee» året etter. EP-er. Denne singelen er også med på "Det beste til meg og mine venner", hyldestalbumet til Joachim Nilsen fra 2005. .cv. .cv er Kapp Verdes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Dyrket rug. Dyrket rug er en art i gruppen rug. Det er en ettårig kornart med flate, duggete blad og aks i to rekker som er er nært beslektet med bygg og hvete. Plantene har noe avlange, grågrønne eller lett gråaktige korn. Mel av rug er også grått. Rug er, i motsetning til havre, bygg og hvete, fremmedbestøver. I dag dyrkes hovedsakelig hybridsorter av rug. Dyrket rug er noe tyngre enn hvete og de øvrige kornsortene, og brukes til å fremstille mel, rugbrød, øl, noen typer whisky, noen typer vodka, og til dyrefôr. Rugdyrking i verden. Rug ble først brukt av germanske, slaviske og keltiske folkegrupper i Europa for omtrent 2 500 år siden. Omtrent 80 % av verdens rugareal finnes i et sandjordbelte fra Nederland, over den nordlige delen av Tyskland, over Polen, gjennom Baltikum og inn i Russland. Det er rugens tørkestyrke som har gjort rug til den viktigste kornarten her. Verdens rugavling er på omtrent 30 millioner tonn i året. Rugdyrking i Norge. De finske innvandrerne som begynte å slå seg ned i Norge på 1600-tallet, skogfinnene, bragte med seg svedjerugen, som er en toårig kornsort. På slutten av 1800-tallet ble rug vanlig ellers i Norge, fordi det hadde ikke vært mulig å dyrke slike kornsorter i Norge med de redskapene. I 1907 var det 150 000 dekar med rug i Norge. Rundt 1910 begynte nedgangen til rugen. De eldre kornsortene kunne bli høyere, og rug var forholdsvis vanskelig å høste inn. I Norge ble det bare dyrket høstrug fordi sommeren var litt for kort. Derfor var den tradisjonelle sådagen 16. august, og den ble høstet inn neste sommer. Nå brukes ikke denne rugsorten i Norge. Rugarealet i Norge nå er mellom 10 000 og 20 000 dekar. Agostino Vallini. Agostino Vallini (født 17. april 1940) er katolsk kardinal og erkebiskop, og prefekt for Det høyeste Tribunal for Den apostoliske Signatur. Vallini ble født i Poli i Tivoli bispedømme. Han ble presteviet 19. juli 1964. Den 23. mars 1989 ble han utnevnt til titularbiskop av Tortiboli og hjelpebiskop i Napoli. Han ble bispeviet 13. mai samme år. 13. november 1999 ble han biskop av Albano, og 27. mai 2004 ble han kalt til Vatikanet som prefekt for Signaturaen. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle kreeres til kardinal. Det skjedde så ved konsistoriet som fant sted 24. mars 2006. Albert Vanhoye. Albert Vanhoye S.J. (født 23. juli 1923) er katolsk kardinal, prest og teolog. Vanhoye er av belgisk bakgrunn, men ble født i Frankrike. Han ble presteviet 25. juli 1954. Han var tidligere rektor ved Det pavelige Bibelinstitutt og sekretær for Den pavelige Bibelkommisjonen. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle kreeres til kardinal. Det skjedde så ved konsistoriet som fant sted 24. mars 2006. Han vil ikke få stemmerett ved et konklave, ettersom han er over åtti år gammel. Det er tradisjon for at det ved konsistorier utnevnes en eller flere fremtredende teologer. Vanhoye er ikke bispeviet, og kunne velge om han ville bli ordinert i forbindelse med kardinalsutnevnelsen. Stimulus respons. Stimulus respons-tankegangen er en behavioristisk tankegang innen medievitenskapen, som spesielt har blitt brukt innen forskning på sammenhenger mellom vold og medier, samt reklameforskning. En enkel modell kan se slik ut. Forskerne trodde mediene hadde stor gjennomslagskraft fordi mottakerne var nokså like og lett og påvirke. Denne typen modell ble utarbeidet i mellomkrigstiden. Den såkalte stimulus-respons-modellen sammenlikner mediebudskapet men en injeksjon som blir sprøytet i mottakeren og straks påvirker hele menneskehet. På grunnlag av denne modellen søkte forskerne å kartlegge effekten av et mediebudskap. Like studier kalles derfor effektstudier. Modellen ble senere kritisert for å gi en for enkel forklaring av påvirkingsprosessen. I Behaviorisme er det slik at sann vitenskap bare kan holde seg til det som observeres, telles og måles, tenkning og følelser har ingenting med vitenskapen å gjøre. Når vi studerer et menneske kan vi observere hva som påvirker individet og hvordan individet reagerer på dette. Påvirkningen kalles stimulus, reaksjonen respons. Joshua A. Norton. Joshua Abraham Norton (født 4. februar 1819 i England, død 8. januar 1880 i San Francisco i California i USA), også kjent som Hans Kongelige Høyhet Keiser Norton I, var en kjent innbygger i San Francisco som erklærte seg «Keiser av disse Forente Stater og Beskytter av Mexico» i 1859. Norton slo seg opp som kjøpmann i California, men tapte hele sin formue etter noen mislykkede investeringer i peruviansk ris. Det var etter dette at han utropte seg selv til keiser. Han var alminnelig godt likt for sin humoristiske sans og for sine keiserlige dekreter. Et av de mest kjente var befalingen om at Den amerikanske kongress måtte oppløses med makt, noe som ble ignorert både av kongressen og av det amerikanske forsvaret. Han forordnet også bygging av en bro over San Francisco-bukten. Selv om han ikke hadde noen politisk makt ble han ærbødig behandlet i San Francisco, og en egen valuta ble utstedt i hans navn som kunne brukes på stedene han frekventerte. Det var delte meninger om han var forrykt eller kanskje bare svært eksentrisk. Da Norton I døde var dette førstesideoppslag i lokalavisene, og opptil 30 000 fulgte gravferden hans. Nortons oppførsel/embedsførsel inspirerte Mark Twain ved beskrivelsen av "kongen", som er en av personene i boken "Huckleberry Finn" (1884). Norton ble også modell for keiseren i Lucky Luke-heftet "L'Empereur Smith" (1974, "Keiser Smith"). Sprettert. En sprettert er et håndholdt våpen for skyting av prosjektiler med strikk-kraft. Spretterter har blitt brukt til jakt på smådyr, og kan gjøre skade på mennesker, dyr og gjenstander. Såkalte "krampespretterter" er ett eksempel på spretterter med potensial for ødeleggelse. I moderne tid brukes som regel bare sprettert som et leketøy, og finnes i mange størrelser og utførelser – både hjemmelagde og patenterte. Noen spretterter er utformet for å skyte ut klinkekuler og andre runde gjenstander, mens noen skyter stålkramper. Typer spretterter. En svært lettvint sprettert kan lages av en gummistrikk som blir lagt rundt tommel og pekefinger og strukket ut mellom disse. Ammunisjon kan være en sammenrullet papirstrimmel som blir bøyd på midten, slik at den ligner en krampe. Slike improviserte spretterter har lenge vært vanlig å bruke som rampestrek i skoletimer. Den enkleste typen «ekte» sprettert er derimot laget av en Y-formet kvist med to strikker festet i hver ende av de oppstående endene. På midten blir de skjøtet sammen med en lærlapp der man kan legge det man skal skyte ut. Rørsprettert er en type sprettert som er mye kraftigere og mer treffsikker enn vanlige spretterter. Den lades ved at man legger ammunisjonen inn i rørets munning med munningen opp så den faller bak i skyteblæren. Når blæren trekkes bakover og slippes, blir ammunisjonen sendt ut gjennom rørets munning. Det finnes også en variant der strikkene er festet til et spesielt utskåret kryssfinerstykke med hull eller nedsenkning midt mellom strikkfestene. Denne er beregnet til å skyte piler med. Leketøysvarianten var i plast, med piler med sugekopp. Bruk i Norge. Sprettert er ikke tillatt å eie, erverve eller selge i Norge uten tillatelse. Sørarnøya. Sør-Arnøy eller Sørarnøya er en øy og et sted i Gildeskål kommune. Sørarnøya er forbundet til Nordarnøya med bru, men ingen av øyene har fastlandsforbindelse. Den enkleste måten å komme seg til Sørarnøy på er med hurtigbåt eller ferge. Båten «Elias Blix II» (oppkalt etter Elias Blix) kjører også passasjerer til og fra Inndyr og Våg. Det er bor cirka 300 innbyggere på øyene. Det er to dagligvarebutikker på Sørarnøy, Joker og Service-mat. Det er bussforbindelse mellom Sør- og Nord-Arnøy cirka to ganger hver dag, og skolebuss hver skoledag mellom øyene. Sør-Arnøy ligger på østsiden av Sørarnøya. Storåsen er den høyeste åsen på Sørarnøy, den er 52 moh. Children's International Summer Villages. CISV (Tidl. Children's International Summer Villages) er en inter­na­sjo­nal, freds­ut­dan­nende orga­ni­sa­sjon etab­lert i over 70 land i samt­lige ver­dens­de­ler. CISV arbei­der hoved­sak­lig med barn og ung­dom fra 11 år og opp­over. CISV ønsker å bidra til at del­ta­kerne på våre akti­vi­te­ter utvik­ler seg til ansvars­fulle og for­doms­frie ver­dens­bor­gere. Dette gjør CISV ved å tilby dem en per­son­lig opp­le­velse med tverr­kul­tu­rell kom­mu­ni­ka­sjon og sam­ar­beid lokalt, nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt. For å oppnå dette arran­ge­res det lei­re og utveks­lin­ger av ulik art. Orga­ni­sa­sjo­nen er reli­giøst og poli­tisk uav­hen­gig, og arbei­det deres gjø­res på fri­vil­lig, uløn­net basis. I Norge heter orga­ni­sa­sjo­nen CISV Norge. Det heter fortsatt Cisv, men slagordet er building global frienship. Historien. CISV ble grunnlagt i 1951 av Dr. Doris Twitchell Allen. Organisasjonen er nå aktiv i over 70 land. Mer enn 200 000 personer har deltatt på mer enn fem tusen CISV arrangementer siden grunnleggelsen. Barn og ungdom er sett på som den ideelle målgruppen for å starte med fredsarbeid. Det ble arrangert programmer for å gi barn og ungdom mulighet til å bli kjent med jevnaldrende fra andre land og å opprette vennskap på tvers av landegrenser og kulturforskjeller. Det er også viktig med lokalt holdningskapende arbeide for fred og toleranse for andre kulturer. CISV Programmene. CISV internasjonale aktiviteter baserer seg på seks forskjellige programmer. CISV-Organisasjonen. Hovedkontoret er i Newcastle upon Tyne i England. Det aller meste av arbeidet i organisasjonen skjer likevel i de nasjonale lag og i lokallag. Flere lokallag har egne ungdomsgrupper. Utenom de fast ansatte ved hovedkontoret, er hele organisasjonen drevet av frivillig, ulønnet personell. I Norge består organisasjonen av et sekretariat med én organisasjonskonsulent, samt et sentralstyre med fem medlemmer. Utdannings og utvilingsansvarlig – Sigrid Sulland Nøytrofil granulocytt. Nøytrofile granolocytter (ofte omtalt som bare "nøytrofiler") utgjør 60% av alle leukocytter (hvite blodceller) og er en viktig komponent i det uspesifikke immunforsvaret. Den har som viktigste oppgaven (akkurat som monocytter og eosinofiler) som fagocytter å eliminere patogener som bakterier og visse sopper. Nøytrofilen har en rekke system for dette formålet og er dermed en celletype som også er potensielt farlig uten en streng regulering. De eter opp, fagocytterer, det som kommer i veien, eksempelvis rester fra egne døde celler. De dreper med aggressive væsker som finnes i vesikkelen. De holder først og fremst til ute i vevet og histamin lokker dem til seg i store mengder. Foruten den biokjemiske reguleringen har nøytrofilet en kort levetid (timer), noe som kan betraktes som et beskyttende tiltak for å begrense deres skadevirkninger. Den gulhvite væsken som oppstår ved sårlegingen består i stor del av døde nøytrofiler. Nøytrofiler dannes i beinmargen fra samme celle-linje som makrofager. Nøytrofiler bruker til og med samme mekanismer som makrofager for å eliminere bakterier. Folkerepublikken Kina under de paralympiske vinterlekene 2006. Folkerepublikken Kina deltok med åtte deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Tapper den pysete hunden. "Tapper den pysete hunden" er en amerikansk animert TV-serie produsert mellom 1999 og 2002 og som i Norge er kjent gjennom sendinger på amerikanske Cartoon Network. Originaltittelen er "Courage the Cowardly Dog". Handling. Serien handler om Tapper som bor sammen med Matilda og Rasmus Knot i den fiktive byen «Ødeby» i den amerikanske delstaten Kansas. Vanligvis må Tapper redde Matilda og Rasmus fra farer og skumle ting. Rollefigurer. Tapper er en hund som ble forlatt etter at en gal veterinær sendte foreldrene hans ut i rommet. Heldigvis ble han funnet av Matilda Knot som bor midt i Ødeby med sin mann Rasmus Knot. Tapper er redd for alt som er ukjent, men når virkelige farer truer eierne hans greier han å overvinne frykten sin og prøver å beskytte eierne sine mot ondskap. Når Tapper forsøker å advare Matilda eller Rasmus om farer, babler han helt uforståelig. Han kompenserer for dette ved å komme med høyst livaktige imitasjoner av faren, som for eksempel at han transformerer seg til et uhyre. En av hans beste egenskaper er at han aldri gir opp. Matilda er en snill gammel dame som fant Tapper alene og forlatt som valp. Hun bor i Ødeby med mannen sin, Rasmus Knot. Matilda er meget snill og inviterer gjerne fremmede inn i huset for en matbit eller en kopp te, selv om disse fremmede ofte er folk med ondt i sinnet. Ofte når Rasmus er slem mot Tapper slår Matilda Rasmus i hodet med en kjevle, alltid fulgt av at han svarer: «Hva har jeg gjort?». Matilda er også meget flink på kjøkkenet og Tapper elsker rettene hennes. Som regel bruker hun en hemmelig ingrediens i maten sin, og den er nesten alltid eddik. Rasmus er Matildas mann. Han avskyr Tapper og nyter å gjøre livet surt for ham. Når Rasmus virkelig ønsker å skremme Tapper, tar han på seg en svær, fryktinngytende maske og skriker, «Ooga booga booga!». Han kaller ofte Tapper «dumme hund» eller «dustebikkje». Influensavirus. Influensavirus er navnet på en gruppe virus som forårsaker influensa hos mennesker. Liabygda (Stranda). Liabygda er ei bygd med 260 innbyggere i Stranda kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal fylke. Liabygda ligger på nordsida av Storfjorden med veiforbindelse (fylkesvei 650) til Stordal kommune i vest og til Valldal i Norddal kommune i øst. Liabygda har forbindelse til kommunesenteret Stranda via ferje fra Gravaneset. Liabygda består av grendene Li, Overå, Ringset og Stavseng. Her ligger også flere nedlagte fjellgårder, blant annet Ansok. Her kom Sakarias Ansok fra, som forfattet en rekke artikler og senere tre bøker ("Eld som slokna", "Far etter folk" og "Menneske vi møtte") om livet ved fjellgårdene langs Storfjorden. Dette materialet er senere videreutviklet av Oddgeir Bruaset, som laget en dokumentarserie til TV vist i flere land. Organisasjonen «Storfjordens Venner» arbeider for kulturvern og restaurering av de mange fjellgårdene langs hele Storfjorden. Kathleen Jessie Raine. Kathleen Jessie Raine (født 14. juni 1908 i Essex, England, død 6. juli 2003) var en britisk lyriker og kritiker. Raines mest kjente diktsamlinger er "Stone and Flower" (1943), "Living in Time" (1946), "The Year One" (1952) og "On a Deserted Shore" (1973). Kandidatturneringen. Kandidatturneringen var en sjakkturnering som verdenssjakkforbundet FIDE arrangerte hvert tredje år, for å kåre utfordreren til verdensmesterskapet i sjakk. Turneringen omfattet åtte spillere. De seks beste i Intersoneturneringene var kvalifisert, og de to best plasserte fra den foregående kandidatturneringen var seedet. Før 1965 spilte man serie (alle mot alle), men fra 1965 ble turneringen spilt som cup. Kandidatturneringen ble arrangert for siste gang i 1992. Artabanes (sønn av Johannes). Artabanes var en armensk general kjent for å være den som tok livet av tyrannen Gontharis. __TOC__ Under perserne. Sammen med sin bror Johannes hadde Artabanes tidligere vært leder for en armensk styrke i tjeneste under perserne, men de deserterte og gikk over til å tjene romerne i stedet. Artabanes var sønn av Johannes, en av de ledende skikkelsene blant armenerne under den persiske kongen, og kunne følge slektsleddene sine tilbake til de gamle arsakidekongene av Parthia. Da han var ung skal Artabanes ha tatt livet av den armenske herskeren Akakios, og mens han tjente i den presiske hæren skal han ha vært den som drap den romerske generalen Sitta 1. I Afrika. Artabanes og hans bror var blant de som ble sendt til Afrika, under general Areobindus, for å assistere Sergius mot maurererne og vandalene. Men Sergius viste seg raskt å ikke fortjene den æren han ble gitt av keiseren, og da muligheten åpnet seg for å avgjøre krigen valgte Sergius å ignorere Areobindus’ bud om å sende sine menn til Siccavenera 2. Resultatet var at den romerske styrken ble slaktet, Artabanes’ bror Johannes var blant de som falt her. Da Justinian fikk høre om dette fastslo han at det ikke var ønskelig med to kommandører i Afrika, og sendte Sergius til Italia i stedet. Kort tid etter at Areobindus hadde overtatt full kontroll over provinsen, kom det nyheter til Karthago om at fienden hadde samlet sine styrker og var på vei mot hovedstaden. Areobindus kalte straks sammen sin egen hær og ga Gontharis ordre om å led dem mot maurerne. Men Gontharis hadde andre planer, han hadde i hemmelighet inngått en avtale med maurerne om å innsette seg selv som tyrann over Karthago. Selv om Gontharis klarte å overvinne mange av de romerske soldatene til sin sak, klarte Artabanes å overbevise Areobindus om å ikke miste motet, og de gikk samlet for å møte ham til strid. Men siden dette var Areobindus’ første førstehåndserfaring med krigføring, klarte han ikke synet av menn som ble drept, og flyktet slagstedet 3.. Etter at deres kommandør forlot dem la hans soldater raskt ned våpnene og overga seg til deres nye hersker. Konspirasjonen mot Gontharis. Artabanes og hans armenere ga løfter om troskap til Gontharis, men bak skjulte dører planla de å rydde ham av veien. Men armenerne ble nå beordret til å angripe maureren Antalas i Byzacium, siden en rift hadde oppstått mellom barbarene og Antalas ikke lenger støttet Gontharis. De møtte fienden utenfor byen Hadriumetum, hvorpå de gikk til angrep. Antalas’ styrker ga straks etter og flyktet, men Artabanes nektet sine egne menn å følge dem. Han ga i stedet ordre om å trekke tilbake til leiren. Da de ankom leiren ønsket Ulitheus, en av Gontharis’ lojale generaler, å ha Artabanes drept for feighet. Men Artabanes klarte å overbevise sine kolleger om klokskapen i sine handlinger, for i Hadriumetum satt Marcentius med sine soldater, og hvis Artabanes hadde forfulgt Antalas’ flyktende maurere ville soldatene som var igjen i leiren bli sårbare for et angrep derfra. Artabanes tenkte å dra til Hadriumetum for å slå seg sammen med de romerske soldatene, som var lojale til keiseren. Men etter å ha omveiet sin situasjon anså han det som en bedre plan å dra tilbake til Karthago for å befri Afrika og keiseren fra Gontharis 4. Vel hjemme i hovedstaden fortalte Artabanes til Gontharis at han trengte en større hær hvis han skulle han noen mulighet til å overvinne fiendene. Gontharis svarte med å gi ordre om å sette i stand hele hæren under hans kommando, og erklærte at han selv skulle lede den. Kvelden før de skulle marsjere ut mot Byzacium holdt Gontharis fest, og under denne festen ble tyrannen myrdet av Artabanes 5. Da nyheten om denne handlingen ankom Justinian ble Artabanes takket ved å gi ham posisjonen som general over Afrika. Men Artabanes selv ønsket ikke stillingen og ba heller Justinian om å kalle ham tilbake til Konstantinopel, dette sa keiseren ja til. Via Campesina. La Via Campesina er en internasjonal sammenslutning av nasjonale organisasjoner for små og mellomstore bønder, landarbeidere og urbefolkninger i Asia, Amerika og Europa. La Via Campesina arbeider for å bedre vilkåra for småskalajordbruket verden over. Organisasjonen er særlig opptatt av spørsmål omkring jordreform, matvaresikkerhet, kredittordninger og gjeldsproblematikk, matvarehandel, genressurser, biologisk mangfold, samt kvinners stilling i landbruket. Norsk Bonde- og Småbrukarlag er norsk medlem av Via Campesina. Historie. La Via Campesina ble til under et møte mellom ledere for bondeorganisasjoner i Managua, Nicaragua i 1992. I 1993 holdt organisasjonen sin første konferanse i Mons i Belgia. Via Campesinas andre konferanse ble holdt i Tlaxcala, Mexico i 1996, og samla delegater fra 69 organisasjoner i 37 land. Vi gifter oss. "Vi gifter oss" er en norsk spillefilm fra 1951 med Henki Kolstad og Inger Marie Andersen i hovedrollene. Filmen handler om ung kjærlighet. Nils R. Müller var filmens regissør. Arne Sveen, Jens Book-Jenssen og Aage Braarud har hver spilt inn kjenningsmelodien til denne filmen med sangen som senere ble kjent gjennom TV-serien "Fredrikssons fabrikk", nemlig «Hva var vel livet uten deg?» (komponert av svenske Ernfrid Ahlin, teksten er skrevet av Gunnar Kaspersen). I filmen ble den fremført av Henki Kolstad og Astrid Herseth. Herseth dubbet stemmen til Inger Marie Andersen. Miguel Najdorf. Miguel Najdorf (født som "Mieczysław Najdorf" 15. april 1910 i Warszawa, død 4. juli 1997) var en polsk-argentinsk sjakkspiller. Han fikk opplæring av Savielly Tartakower, som han alltid omtalte som «læreren min». Da annen verdenskrig brøt ut i 1939, spilte han på Polens lag i sjakkolympiaden i Buenos Aires. Najdorf var jødisk (i likhet med to andre av de polske spillerne), og han tolket verdenshendelsene slik at han ble værende i Argentina. Selv om han ikke spilte profesjonelt på heltid (han arbeidet mange år i forsikringsbransjen), var han en av verdens fremste spillere i 1950- og 60-årene, og han var en fantastisk blindsjakkspiller. I 1950 ble han utnevnt til Internasjonal stormester (GM). Det samme året spilte han i kandidatturneringen for å kåre utfordreren til verdensmesterskapet i sjakk, og endte på femte plass. Tre år senere, i kandidatturneringen i Zürich i 1953, kom han på sjette plass. Han vant større turneringer, for eksempel i Mar del Plata (1961) og i Havana (1962 og 1964), og deltok også i flere sjakkolympiader for Argentina. Najdorfs muntre vesen gav han mange tilhengere i sjakkverdenen, og han var kjent for å være kjapp i replikken. Et eksempel: Da han omtalte motstanderen i en kamp som ble arrangert mellom Sovjetunionen og resten av verden i 1970, sa han: «Hvis Spasskij (daværende verdensmester) ofrer en brikke, kan du like gjerne gi opp med en gang. Men hvis Tal ofrer en brikke, bør du spille videre, for han kan finne på å ofre en til, så en til, og til slutt... hvem vet?» Najdorf-varianten i siciliansk er oppkalt etter ham. Han har også gitt viktige teoretiske bidrag til andre åpninger, for eksempel kongeindisk. Stig Sæterbakken. Stig Sæterbakken (født 4. januar 1966 på Lillehammer, død 25. januar 2012) var en norsk forfatter. Stig Sæterbakken startet sin musikalske karriere som musiker i det avantgardistiske rockebandet Grå i 1982. Her spilte han både bass og keyboards. Høsten 1983 ble Grå oppløst og Sæterbakken ble deretter med i Parodi La Verité. Året etter debuterte Sæterbakken med diktsamlingen "Flytende paraplyer", mens han ennå var elev ved Lillehammer gymnas, kun 18 år gammel. I 1985 flyttet Sæterbakken til Oslo hvor han fortsatte sitt forfatterskap og videreførte sin musikerkarriere i den avantgardistiske duoen Ba-Iss. Med den duoen ga han ut tre album før de ble oppløst i 1991. I 1991 utga Sæterbakken sin første roman, "Incubus", etterfulgt av "Det nye testamentet" i 1993. Essaysamlingen året etter, "Estetisk salighet", tjente som en oppsummering av fem års essayistisk virksomhet. I 1997 vendte Sæterbakken tilbake som romanforfatter med "Siamesisk", en bok som markerer et tydelig brudd i forfatterskapet. I 1998 kom "Selvbeherskelse" og i 1999 "Sauermugg". De tre bøkene, «S-trilogien», som de gjerne blir kalt, kom i en samlet utgave sommeren 2000. (Ny og utvidet utgave, november 2007.) I februar 2001 kom Sæterbakkens andre essaysamling, "Det onde øye", ut. Som "Estetisk salighet" i 1994 representerer også denne boken en oppsummering og avslutning av en ny fase i forfatterskapet. Ikke minst kaster essayene lys over Sæterbakkens egen prosa, særlig romanene i «S-trilogien». Sæterbakkens siste utgivelser var romanene "Besøket", "Usynlige hender", "Ikke forlat meg" og "Gjennom natten". For "Besøket" ble han tildelt Osloprisen 2006, mens "Usynlige hender" ble innstilt til både P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris i 2007. Samme år fikk han Kritikerprisen og Bokklubbenes oversetterpris for sin oversettelse av Nikanor Teratologens "Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen". I november 2011 ga han også ut boken ' på Falck forlag, den siste som kom ut i Sæterbakkens levetid. Denne var en del av platekåringen og bokserien Morgenbladet topp 100. Sæterbakken var kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene fra 2006 til oktober 2008, da han trakk seg fra stillingen som følge av kontroversene rundt invitasjonen av David Irving til festivalen i 2009. I september 2012 ble Stig Sæterbakkens minnepris delt ut for første gang. Prisen som deles ut årlig av forlaget Cappelen Damm er ment å videreføre Sæterbakkens raushet overfor unge litterære talenter. Gaudencio Borbon Rosales. Gaudencio Borbón Rosales (født 10. august 1932 i Batangas City i Batangas) på Filippinene er kardinal og katolsk erkebiskop av Manila. Han etterfulgte kardinal Jaime L. Sin, og er den fjerde filippinskfødte biskop av Filippinenes hovedstad – tidligere var erkebiskopene for det meste fra Spania. Rosales studerte ved filippinske presteseminarer og ble presteviet den 23. mars 1958. Han virket som prest i erkebispedømmet Lipa. I 1974 ble han utnevnt til hjelpebiskop for kardinal Rufino J. Santos i Manila. Han ble promovert til biskop av Malaybalay i provinsen Bukidnon på Mindanao i 1982, til å begynne med som koadjutor. Etter to år etterfulgte han som ordinarius. I 1992 ble han promovert til erkebiskop i sitt hjembispedømme Lipa. Ti år etter ble han den 15. september 2003 utnevnt av pave Johannes Paul II til erkebiskop av Manila, og ble innført i dette embede i katedralen den 21. november 2003. Kardinalsutnevnelse. Den 22. februar 2006 kunngjorde pave Benedikt XVI hans utnevnelse til kardinal. Selve kreeringen fant sted i konsistoriet den 24. mars. Mormaer av Moray. Mormaer av Moray betyr «jarl av Moray» (fra middelirsk "Muireb" eller "Moreb"; middelalderlatin "Muref" eller "Moravia"; moderne gælisk "Moireabh") var et herredømme (eller småkongedømme) i høymiddelalderens Skottland som gikk til grunne ved kong David I av Skottland i 1130. Middelalderens Moray hadde ikke det samme territorium som dagens distrikt som nå er konsentrert rundt en lite område ved Elgin. Middelalderens Moray var sentrert rundt både nedre Sprey-dalen og rundt Inverness og de nordlige delene av Great Glen, og omfattet sannsynligvis opprinnelig også Buchan og Mar, og foruten Ross. Morays status. Både norrøne og irske kilder beskriver herskeren av Moray før 1100-tallet ikke bare som «konge», men også som «konge av Skottland». Det betyr at herskerne i Moray betraktet seg selv som de viktigste herskerne i nordlige Britannia, og det fester tvil til de sydlige konger i Albas krav på monopolisert kongelig herredømme over områdene nord for den engelske kongedømme. Tradisjonelle skotske kongeliser som overser dette kan bli sett på som et produkt fra triumferende sydlige kongene som til slutt maktet å overvinne sine nordlige rivaler under kong David I. Det betyr at det er misvisende å kalle Moray for kun et "mormaerdom" (herredømme). Herskerne i Moray er blitt kalt for "Dux" i en latinsk kilde. Alle latinske kilder (unntatt en noen tidlige gæliske som ikke har tatt bryet med å oversette) har alle oversatt mormaer som "Comes" (tilsvarer "greve" eller "jarl") og det signaliserer en betydningsfull hersker, kanskje en utnevnt vasall for en annen konge som ikke hadde sikker kongelig status, men fungerte i praksis som en konge (jfr. Hertugdømmet Normandie). Opprinnelse. Kongedømmet Morays opprinnelse er ikke klart. De tradisjonelle opptegnelser forteller at Cenél Loairn tok Moray ved å reise opp Great Glen fra nordlige Dál Riata og erobret det nordlige Pictavia fra de innfødte piktere. Legenden slår dermed fast at det to beslektede Cenél nGabráin og Cenél Loairn av Dalriada ynglet og dupliserte seg selv i det nye kongedømmet Alba. Historikerne tviler derimot på at kongedømmet Alba er et resultat av en erobring fra Dalriada. Fortriu. Kongedømmet Fortriu er tradisjonelt blitt sett på som et kongedømme beliggende i sentrale Skottland, tilsvarende kongedømmet til de sydlige pikterne. Ny forskning ved Alex Woolf har avvist denne forestillingen. Den eneste basis for det tradisjonelle synet er at det har funnet sted en kamp i Strathearn hvor menn fra Fortriu har deltatt. Problemet er at det er to steder som heter Strathearn, en i syd og en i nord og samtidig gjør Den angelsaksiske krønike det klart at Fortriu lå nord for Mounth i det området som fikk besøk av Columba. "Berchans profeti" forteller at kong Dub ble drept på slettene i Fortriu. En annen kilde, "Krønike om kongene av Alba" forteller at kong Dub ble drept ved Forres, et sted i Moray. Et tillegg til "Melrose-krøniken" slår fast at kong Dub ble drept av menn fra Moray i Forres. Ved å legge kildene på hverandre er Fortriu derfor sentrert i nordlige Skottland og spesifisert i Moray. De første herskerne i nord. "Ulster-annalene" forteller at Gallaib Erenn og Alban (vikinger fra Irland og Alba) dro til Fortriu og «herjet landområdene til pikterne». "Krønikene til kongene av Alba" bekrefter dette ved å fortelle at det skjedde i det tredje året i kong Konstantin I av Skottlands regjeringstid. Derimot kan norske kilder sett mer lys på de første herskerne av Moray. Snorre Sturlassons "Sagaene om de norske kongene" forteller at en gang mellom 889 og 892 allierer Torstein den røde seg med Sigurd, og i prosessen ved å erobre Caithness og Sutherland dreper de en skotsk jarl ved navn Máel Brigte. Det blir bekreftet av både "Orknøyingenes saga" og "Landnámabók". Sistnevnte saga nevner også en annen jarl ved navn Máel Duin som er far til en annen mann ved det fascinerende navnet "Erp" (også kjent som en figur i piktisk mytologi, tilsvarende til skotske "Ead"). "Chronicon Scotorum" forteller om en mann kalt "Áed" (skrevet "Ead") som kalles for "rí Cruithentuaithe" (= "konge av Piktland") som blir drept av sønnesønnene til Ivar. "Ulster-annalene" legger til at Ivar, sønnesønnen til Ivar, ble drept av Fír Fortrenn (menn fra Fortriu). De to hendelsene er enten den samme eller meget nært relatert, og referer til hva som har skjedd i Moray. Disse kildene setter noen navn på de lokale lederne, men er ikke nødvendigvis for Moray som helhet, ettersom Moray (= Fortriu) er fortsatt et kjerneområde i Skottland. Kanskje kan angrepene eller invasjonene fra de norrøne settes i sammenheng med skotske erobringer i sør som en nøkkelforklaring på hvorfor Albas maktsenter i sør skiftet. Framkomsten av Muireb. Benjamin Hudson postulerer at Giric mac Dúngail og hans brorr Causantin mac Dúngail som Cenél Loairn-herskere (av Moray), men det er få solide holdepunkter for dette. I opptegnelsene blir Giric drept av menn fra Fortriu. Om det er forstått som å være sydlige Piktland vil de sammenfalle med Hudsons forslag, men Fortriu betyr ikke det. Morggán. I "Genelaig Albanensium," en liste fra 1000-tallet med skotske genealogier vedlegger konsistent til Senchus Fer nAlban, navnet Morggán opptrer stødig i begge genealogiene til både Mac Bethad mac Findláich og Máel Snechtai mac Lulaich. "Tigernach-annalene" forteller at tre skotske mormaere var i krig med en fra Leinster-slekten kalt Uí Failge, og med tre møter inntil hans død. En av disse var Donnchad mac Morggáin (Donnchadh mac Morgaínd). "Book of Deer" forteller om en prominent slekt fra Buchan kalt Clann Morggáin (= "barn av Morggán") som betyr at en historisk person ved navn Morggán var mektig nok på 900-tallet til å danne en klan på 1000-tallet. Det er derfor svært sannsynlig at Morggán er avgjørende for å forstå nordlige Skottland på midten av 900-tallet. Det kan være at denne personen bygde opp kongedømmet i Moray uavhengig av syd eller overtok det, skjønt det bør merkes at både Mac Bethad og Lulach nedstammer fra Ruadrí, Morggáns sønnesønn (se slektstavle). Ruadrí er det navnet som er stamfar til alle kjente hersker i Moray på 1000-tallet. Cellach. "Krøniken om kongene av Alba" forteller at kong Máel Coluim (942/3–954) «dro inn i Moray og drepte Cellach»; den samme kilden forteller at kong Máel Coluim ble drept av menn fra Moray. I tillegg bekrefter "Melrose-krøniken" dette. Det kan være at denne Cellach var mormaer of Moray, men det kan ikke bekreftes med sikkerhet ettersom kildene ikke nevner hans tittel. "Tigernach-krønikene" nedtegner navnene på to mormaer som begge heter Cellach som ble drept i Irland i 976, men om "Krøniken om kongene av Alba" ikke tar helt feil kan disse to ikke være den samme Cellach, og heller ikke sønn av denne Cellach. Cellach styrte øyensynlig noen deler av nordlige Skottland, men han var ikke nødvendigvis konge elle mormaer av Moray. Brudd med Alba. Det er et anerkjent fakta at det skjedde et brudd mellom Moray og sydlige Alba. Med Máel Coluim Is ekspedisjon er første gang dette bruddet blir nevnt i kildene. Tidligere synes det som om kongene av Alba hadde et godt forhold til Moray, en del av dem var sannsynligvis også født der. Både "Melrose-krøniken" og "Krøniken om kongene av Alba" forteller at Domnall II mac Causantín, den første konge som blir nevnt som "ri Alban" istedenfor "Rex Pictorum" (= "konge av pikterne"), eller "Ri Fortrenn" (= "konge av Fortriu") døde, tilsynelatende fredelig, ved Forres i Moray. Om det skjedde et brudd skjedde det senere, men det skjedde ikke i løpet av regimet til Domnalls etterfølger Causantín. Det skjedde i løpet av regimet til Causantíns etterfølger Máel Coluim I (nevnt overfor). Máel Coluim I var sønn av Domnell II. Den eneste konklusjonen er at Cellach eller hans overherre hindret Máel Coluim å ta makten i nord, derfor konflikten. Det var sannsynligvis ikke en sønn som nedstammet fra Domnall II eller Causantín II ettersom genealogien av Máel Snechtai ikke sporer deres linje tilbake noen av dem. Kanskje var det et medlem av Cenél Loairn som hadde giftet seg inn i den såkalte Cenél nGabráin. Máel Snechtais genealogi (se tabell) antyder at den mannen var enten Domnall eller hans far Morggán. Er dette hvorfor Mac Bethads genealogi ikke går lengre enn Morggán? Svaret er antagelig ja. Sammenlignbare moravisk og skotsk genealogi. Tabellen nedenfor er en sammenligning mellom genealogier som tilsynelatende ble benyttet av kongene av Muireb og av kongene i (sydlige) Alba. Begge sporer deres forfedre tilbake til "Ercc". Alle tre, forresten, er i manuskriptet kalt for konger av Alba. Dyrets tall. Dyrets tall er nevnt i Johannes åpenbaring i det Nye testamente, hvor det ifølge de fleste håndskrifter oppgis som 666. Imidlertid fins det en gammel tekstvariant som indikerer at tallet er 616. Det er uklart hvilken variant som er den originale. I noen tolkninger av den kristne eskatologi er «dyret» antatt å referere til noe som er kontrollert av en antikrist. Mer vitenskapelige tolkninger antar at den romerske keiser Nero er personen Johannes sikter til. Navnet Nero kan utkledes både av 666 (hebraisk) eller 616 (latin). Siden Dyrets tall ifølge Åpenbaringen er av en slik art at ingen kan «kjøpe eller selge uten å ha dette merket», har det blant legfolk vært spekulert i om strekkoder kan være en representasjon av Dyrets tall. Et argument for dette er at UPC-strekkoder har en kontrollkode i begynnelsen, midten og slutten, som består av to streker. Disse strekene og rommet mellom dem er identisk med koden for tallet 6. Et motargument er at koden for tallet 6 i tillegg har et hvitt mellomrom til høyre for seg, som ikke kontrollkodene har. Iron Maidens sang «The Number of the Beast», fra albumet med samme navn, refererer til tallet 666. Tallet har også mange matematiske egenskaper. Galloway. Topografisk kart som viser landform og grenser til Galloway og dets to fylker. Galloway (skotsk gælisk "Gall-ghaidhealaibh" eller "Gallobha"; lavlandsskotsk "Gallowa") referer i dag til det tidligere fylket Wigtownshire (omfattet vestkysten Western Seaboard, Galloway Hills i nord og elven Cree i øst) og tidligere også vært under en administrasjon kalt "Stewart", under betegnelsen "Stewartry of Kirkcudbright" (som strekker seg fra Nith til Cree, og er likeledes bundet av Galloway Hills i nord). Galloway ligger i sørvestlige Skottland, men området har variert meget i historiens gang. Det er deler av rådet for Dumfries and Galloway. Galloway er også navnet til en hardfødt rase av svarte, hornløse kveg som stammer fra regionen (og også til den mer karakteristiske "Belted Galloway" eller "Beltie"). Galloway har alltid vært noe isolert grunnet at det har 240 km med ulendt kystlinje og en stor ubebodd fjellkjede i nord. Navn. Noen forskere har foreslått at navnet Galloway kommer fra "Gallgaidhill". En lokalhistoriker ved navn Daphne Brooke mener at navnet var avledet fra Caleddon", den brythoniske formen av navnet skrevet på latin som "Caledonia". Mutasjonen vil ha gitt "Caleddon", "Callewyddon", "Callewydd", "Galloway", – et mustasjonsmønster man også har sett i andre brythoniske stedsnavn. Alternativet kan navnet være ett i en serie av germanske stedsnavn som begynner med "Gal" og betyr «fremmede» eller «utlendinger». Sult. a>, som viser konsekvensene av alvorlig sult og feilernæring. Sult er en betydelig mangel på inntak av næringsstoffer, og er den mest ekstreme form for feilernæring. Hos mennesket fører langvarig sulting (mer enn 1-2 måneder) til varig organskade og kan i verste fall lede til døden. Ordet sult kan også betegne følelsen av å være sulten. I følge Food and Agriculture Organization hos FN, dør mer enn 25 000 mennesker av sult hver dag, og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Hvert sekund dør ett barn på verdensbasis av sult. Lanercost-krøniken. Lanercost-krøniken har navn etter klosteret i Lanercost som ligger rett nordøst for Brampton i Cumbria i sørlige Skottland. Lanercost-krøniken fra årene 1201 til 1346 inneholder de stridfulle årene under Den skotske uavhengighetskrigen. Krøniken ble egentlig satt sammen i Carlisle som ligger rett ved. Den har rykte for å være svært partisk da den var skrevet for lokale lesere, men er uansett en viktig kilde for forståelse av skotsk historie. Forfatteren bak krøniken er stadig et omdiskutert emne for historikerne. Klosteret lå nær grensen mellom Skottland og England og var derfor tungt utsatt for krigerbander på plyndringstokt. Det ble grunnlagt av augustinermunker i 1166 og svært ødelagt av skotske plyndrere på 1200-tallet og 1300-tallet og ble endelig forlatt i 1536. Atalarik. Atalarik (født 516-død 2. oktober 534) var konge av Italia (526-534) etter sin bestefar Teoderik den store. Siden han var kun ti år gammel da hans morfar døde ble regentskapet tatt hånd om av hans mor Amalasuntha. Hans mor ønsket å oppdra kongen etter romersk tradisjon, mens det gotiske aristokratiet heller ønsket at han skulle vokse opp til å bli lik deres forfedre. Atalarik selv motsatte seg sin mors forsøk på å utdanne ham og brukte tiden sin til drikking og andre utskjeielser, i stedet for å fokusere på studiene. Amalasuntha ble etter hvert sterkt mislikt blant de høytstående goterne, men hun var dyktig til å manøvrere seg politisk og klarte å beholde sin maktposisjon. Atalarik selv ble syk og døde, tydeligvis på grunn av livsstilen, kun atten år gammel og uten å etterlate seg noen arving. Easter Ross. Easter Ross er et område i den østlige delen av stattholderskapet Ross and Cromarty i Skottland. Det har ikke klart definerte grenser, men defineres løselig ut fra tradisjoner. Bute (grevskap). Bute, enkelte ganger kalt Buteshire og på skotsk gælisk kalt Siorrachd Bhòid er et tradisjonelt grevskap i Skottland. Det bestod av flere øyer i Firth of Clyde, hvorav de viktigste var Bute, Arran og Great Cumbrae. I 2001 hadde området en befolkning på 13 720. Administrasjonssenteret var Rothesay. Grevskapet er i dag delt mellom regionene Argyll and Bute og North Ayrshire. Clyde. a> som ligger ved elvebredden til Clyde. I bakgrunnen kan en se en av heisekranene som ble brukt til å heise lokomotiv ombord i båter, som i dag står som et symbol på en tidligere storhetstid. Clyde (skotsk gælisk "Cluaidh") er en stor elv i Skottland. Med sine 176 km er den den tiende lengste i Storbritannia og den tredje lengste i Skottland. Det flyter gjennom storbyen Glasgow, og er uten tvil den aller viktigste elven for skipsbygging og handel i det britiske imperiet. Trivia. «Black is the Colour of my true loves hair» er en populær sang om elven Clyde. John Jacob Niles påsto at han skrev den i 1916 og spilte den inn i 1958, men den kan gå tilbake til den skotske forfatteren Blind Harry på 1500-tallet. Veiholmen. Veiholmen er en øy og en tettbebyggelse (fiskevær) lengst nord i Smøla kommune på Nordmøre. Veiholmen ligger ved enden av riksvei 669. Et av de største tettstedene i Smøla kommune med 325 innbyggere i 2003 (Kilde:). Befolkningen på Veiholmen har tradisjonelt levd av fiske og havbruk, men i dag er også turisme en stor næring. Nyere bebyggelse i byggefelt på Innveien, mens den gamle bebyggelsen ligger på selve fiskeværet "Været". Haugjegla fyr ligger utenfor Veiholmen. Mer informasjon om Veiholmen finner du på Marianus Scotus. Marianus Scotus (født 1028, død 1082 eller 1083), var kronikør (som ikke må forveksles med Marianus Scotus, d. 1088, abbed ved St Peter's, Regensburg) som var irlender av fødsel og ble kalt "Máel Brigte", eller "Devotee av St. Brigid". Han ble utdannet av Tigernach, og etter at han ble munk reiste han over til kontinentet og Tyskland i 1056 og senere i livet oppholdt han seg ved klostrene i St. Martin i Köln og Fuld og ved Mainz. Han døde i Mainz den 22. desember 1082 eller året etter. Marianus skrev en "Chronicon" med den hensikt å være universal historie fra jordens skapelse til 1082. Chronicon var svært populære i middelalderen og i England var brukt i stor utstrekning av Florence av Worcester og andre skribenter. Den ble første gang trykket i Basel i 1559 og har blitt redigert med en innledning av G. Waitz for "Monumenta Germaniae historica", "Scriptores" (Bd. v). Se også W. Wattenbach, "Deutschlands Geschichtsquellen" (Bd. ii., 1894). John Ruskin. John Ruskin (født 8. februar 1819, død 20. januar 1900) var en engelsk kunstkritiker og sosialkritisk forfatter. Han gjorde seg også bemerket som kunstner og poet. Ruskins mange essay om kunst og arkitektur fikk stor betydning i victoriatidens England. Ruskin innehadde et professoriat i kunst ved universitetet i Oxford, der han selv hadde fått sin utdannelse. Han hadde tidligere arbeidet ved Working Men's College i London, og det var på denne tiden han utviklet sine tidlige sosialistiske ideer. Ved Oxford møtte han maleren William Turner som han bidro til å gjøre berømt gjennom bokverket "Modern Painters". Ruskin var en viktig talsmann for den pre-rafaelittiske kunstbevegelsen i England, og han var sentral i utviklingen av The Arts and Crafts Movement på 1800-tallet. Jens Brun-Pedersen. Jens Brun-Pedersen (født 24. mars 1954) er en norsk tidligere journalist og programleder på TV, nå pressesjef i Human-Etisk Forbund, en stilling han har hatt siden 1998. I denne stillingen har han markert seg som en flittig deltaker i den offentlige debatt. Brun-Pedersen har examen artium fra Drammen Gymnas. Han har mellomfag i historie og grunnfag i sosiologi fra Universitetet i Oslo. Fra 1977 til 1978 var han internasjonal sekretær i Norsk Studentunion. I radio begynte Brun-Pedersen som 18-åring og har vært innom programmer som Ungdommens radioavis, Ungdomsnytt, Barnetimen, Her og nå, Nattradioen, NRK Sørlandssendingen, Dagsnytt, Ekko og Utenlandssendingen. Fra 1982 til 1984 var han ansvarlig redaktør og daglig leder i Radio Oslo, som han startet sammen med Jan Øyvind Helgesen, Tor Risberg og Petter Nome. Sammen med humorist Otto Jespersen stod han bak matpakkefilosofene «Bjarne og Gunnar», kjent fra NRK fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet. Som reporter arbeidet han i Dagsrevyen fra 1990 til 1994. Brun-Pedersen var programleder for spørrekonkurranseprogrammet "Jeopardy" på TV 2 fra 1994 til 1997, da Nils Gunnar Lie overtok. Han har også vært journalist i VG og Osloavisen. Det halve året Nyhetskanalen eksisterte i 1998, var han nyhetsanker der. Gabi Zange. Gabriele ("Gabi") Zange, født Schönbrunn (født 1. juni 1961 i Crimmitschau, Sachsen) er en tidligere tysk skøyteløper. Hun var i verdenseliten på langdistansene (3000 og 5000 meter). Hun vant tre bronsemedaljer i olympiske leker: Under OL 1984 i Sarajevo på 3000 meter, og under OL 1988 i Calgary både på 3000 og 5000 meter. Hun vant EM på skøyter, allround for damer i 1984, og satte samtidig to verdensrekorder (på 5000 meter og sammenlagt). Hun satte i alt fire verdensrekorder, den siste på 3000 meter (4.14,76) under verdenscupløp i Calgary. Hun la opp etter sesongen 1987/88. Bound. "Bound" er en amerikansk filmthriller fra 1996, som handler om en kvinne som ønsker å komme seg unna sitt ekteskap med en mafiaboss. Da hun møter kvinnen som er ansatt for å pusse opp naboleiligheten, innleder de to damene et forhold, og de klekker ut en plan for å kunne stikke av med $2 millioner av mafiabossens penger. Detter er den første filmen brødrene Wachowski regisserte, og det var på grunn av denne de fikk muligheten til å regissere "The Matrix". Handling. Historien sentreres rundt de to hovedfigurene, «Corky» og «Violet», og deres forsøk på å stjele 2 millioner dollar fra «Violet»s ektemann «Caesar» (som har mafiaforbindelser). De skal i tillegg få det til å se ut som om det er et annet medlem av mafiaen som har stjålet pengene. Handlingen i filmen snur flere ganger, etter som «Caesar» og de andre figurene begynner å forstå at noe er på gang. På veien mot rikdom innleder det to damene et sterkt lesbisk forhold. Nordarnøya. Nordarnøya er ei øy i Gildeskål kommune. Nordarnøya er forbundet til Sørarnøya med bru, men ingen av øyene har fastlandsforbindelse. Corethrellidae. Corethrellidae er en liten familie av tropiske mygg beslektet med stikkemygg og svevemygg. De er trolig alle blodsugere, men biter ikke mennesker. Larvene lever i vann. Utseende. Små mygg, 1,3 til 2,5 mm lange, grå, brune eller svartaktige på farge. De ligner svevemygg men er mindre. Kroppen er slank, beina og vingene er lange og slanke. Hodet er lite og flatt, fasettøynene er C-formet og krummer seg rundt antennefestene. Punktøyne (ocelli) mangler. Antennene er lange og tynne og består av 15 ledd, med hårkranser på hvert ledd. Det ytterste antenneleddet er gaffeldelt. Munndelene er korte men kraftige, stikkende. Vingene har skjell langs årene og ligner vingene til stikkemyggene. Beina er lange og tynne med tydelige sporer på leggene (tibiae). Larvene ligner stikkemygglarver. Levevis. Larvene lever i vann og er rovdyr. Munndelene tyder på at hunnene suger blod, men de biter ikke mennesker og blodsuging har sjelden blitt observert. Det eneste kjente offer for corethrellidenes blodsuging er løvfrosker ("Hyla"). Antonio Cañizares Llovera. Antonio Cañizares Llovera (født 15. oktober 1945 i Utiel i Spania) er katolsk kardinal, tidligere erkebiskop av Toledo og den spanske katolske kirkes primas, og fra 9. desember 2008 prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen. Etter katolske prestestudier ved det biskoppelige presteseminar i Valencia og ved det pavelige universitet i Salamanca ble Cañizares doktor i teologi (katekese), og ble presteviet den 21. juni 1970 i Sinarcas. Deretter var han sjesesørger i Valencia, så dosent i katekese i Madrid, så professor for fundamentalteologi samme sted, og til slutt professor i Salamanca. I 1985 ble han sekretær for den spanske bispekonferanses kommisjon for trosspørsmål. Den 6. mars 1992 utnevnte pave Johannes Paul II ham til biskop av bispedømmet Avila. I 1996 ble han erkebiskop av Granada, og var da en kort periode samtidig apostolisk administrator av bispedømmet Cartagena. Den 24. oktober 2002 ble han erkebiskop av Toledo. Med dette embedet ble han også den spanske katolske kirkes primas. Etter at Johannes Paul II ble etterfulgt av Joseph Ratzinger som pave i 2005, var han en kort tid nevnt som mulig etterfølger av Ratzinger som prefekt for Kongregasjonen for Troslæren i Vatikanet. Den 9. desember 2008 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen. Kardinalsutnevnelse. Den 22. februar 2006 kunngjorde pave Benedikt XVI hans utnevnelse til kardinal. Selve kreeringen fant sted i konsistoriet den 24. mars. Liste over Sveriges utenriksministre. Dette er en liste over Sveriges utenriksministre. Listen er ordnet etter årstall, utenriksministerens navn og periode. 2000-tallet. Sveriges utenriksministre Mijas. Mijas Golf, en av mange golfbaner i Mijas Mijas er en kommune i provinsen Malaga og er en av Spanias desidert største kommuner (147 km²). Kommunesenteret heter Mijas Pueblo. I kommunen finnes blant annet badestedet "La Cala de Mijas" og det mer industrielle området "Las Lagunas". I Mijas finnes 7 golfbaner, og det er grunnen til at stedet har stor tiltrekningskraft på golfspillere. Alle steder utenfor Mijas Pueblo går under fellesnavnet "Mijas Costa". Mijas har 9 badestrender med ulikt utseende og størrelse på sin bortimot 12 km lange kystlinje. Stranden i La Cala de Mijas er den best utrustede og har fått EUs blå kvalitetsflagg. Mijas Pueblo er en av Andalusias berømte hvite byer og er en stor turistattraksjon. Byens tyrefekterarena skiller seg ut fra andre arenaer ved at den er firkantet og en attraksjon i seg selv. Byen ligger 428 meter over havet og har en henførende utsikt over en stor del av Costa del Sol. Ved klart vær kan man se Gibraltar, den afrikanske kysten og Atlasfjellene. Billie Jean King. Billie Jean King i 2007 Billie Jean Moffitt King (født 22. november 1943 i Long Beach, California, USA) er en tidligere amerikansk tennisspiller. Billie Jean Kings betydning for dametennis. Billie Jean King er først og fremst kjent som en usedvanlig dyktig tennisspiller, men også som en temperamentsfull og utrettelig forkjemper for kvinners rettigheter på og utenfor tennisbanen. Hun ble profesjonell tennisspiller i 1968. Da kom hun til å spille en avgjørende rolle for etableringen av en profftour for dametennis (senere WTA), separat fra herrenes. Dette medførte også en kraftig økning av pengepremiene for kvinnelige spillere. Hun regnes dermed som en av grunnleggerne av WTA, som i 2005 administrerer 62 turneringer inkludert Federation Cup og Grand Slam-turneringene. En periode var hun også president for WTA. I 1973 beseiret hun den 55 år gamle proffspilleren Bobby Riggs i det som ble kalt «kampen mellom kjønnene». Hun vant den TV-sendte kampen, som fikk stor oppmerksomhet, med settsifrene 6-4, 6-3, 6-3. Seieren blir regnet for å ha hatt stor betydning når det gjelder å gi kvinneidrett økt oppmerksomhet. Spillestil. Helt i starten ville King helst spille volleyslag fremme ved nettet, og måtte nesten overtales til å lære seg grunnslagene. Allerede i 1959 var hun klar for å møte toppspillere i ulike mindre turneringer, og 16 år gammel vant hun doublefinalen i Wimbledon. I 1963 spilte hun singlefinale i Wimbledon, men tapte for Margaret Smith Court. Meritter. Billie Jean King vant totalt 12 singletitler i Grand Slam-turneringer, hvorav seks i Wimbledon, fire i US Open og en hver i Australian Open og French Open. I Wimbledon vant hun også ti titler i double og fire i mixed double. I 1967 vant hun en «triple crown» i Wimbledon, det vil si seier i single, double og mixed double. Hun var med på å vinne flere seire for USA i Federation Cup, og som profesjonell vant hun totalt over 30 turneringer. Kongedømmet Ryukyu. Kongedømmet Ryukyu (琉球王国 "Ryūkyū Ōkoku") var et uavhengig rike som hersket over det meste av Ryukyu-øyene fra 1300-tallet til 1800-tallet. Kongene av Ryukyu forente øya Okinawa og utvidet sitt rike nordover til Amami-øyene i dagens Kagoshima i Japan og sørover til Yaeyama-øyene nær Taiwan. På 1400-tallet ble de tre rikene Hokuzan, Chuzan og Nanzan forent under kong Sho Hashi av Chuzan. Kongene i Chuzan hadde blitt anerkjent av kineserne som de rettmessige regentene over øyene. Slottet Shuri var Sho Hashis residens. Riket var tributtpliktig til Kina og var kjent for sin skipsfart og handel. Sent på 1500-tallet kom imidlertid riket mer og mer under innflytelse av Japan. I lang tid var riket underlagt det japanske Tokugawa-styret samtidig som det nøt stor selvstendighet. Riket eksisterte helt til 1879, da det ble avskaffet og gjort til en del av Japan. Lars Nilsen. Lars Nilsen (født i Narvik i 1953) er en norsk journalist og filosof. Nilsen tok hovedfag i filosofi ved filosofisk institutt på NTNU i Trondheim med oppgaven «Pessimisme som filosofisk posisjon», en undersøkelse av Arthur Schopenhauers og Peter Wessel Zapffes filosofiske pessimisme. Siden 1988 har han vært ansatt i NRK Radio. Sammen med jazzjournalisten Knut Borge har han siden 2001 hatt suksess med radioprogrammet «Studio Sokrates» på NRK, om jazz og filosofi, og med bidrag fra Pia Hverven Axell, Vigdis Songe-Møller, Elin Svenneby og Kari Opdahl. I 1998 ga Lars Nilsen ut boken "Det filosofiske hjørne", humorbok, 1998. Spontan generasjon. Spontan generasjon er en eldre teori om opprinnelsen til liv dannet av de gamle grekerne som mente at liv kunne oppstå av seg selv om man bare utsatte "jord", "luft", "vann" og et eterisk stoff kalt "apeiron", altså «livskraft» for de rette omgivelser. Det fantes f.eks. oppskrifter på hvordan man kunne lage hvite mus ved å la noen kluter råtne i et hjørne. Selv om det var heftig diskusjon rundt temaet var det ingen som klarte å motbevise teorien før det franske vitenskapsakademiet i 1860 utlovet en dusør for en avklaring i saken. Louis Pasteur tok utfordringen og testet teorien. Forsøk av Louis Pasteur. Det første han gjorde var å koke opp kjøttbuljong, lukke lokket og la det stå. Det gjæret ikke. Men det var ikke nok. Tilhengere av spontan generasjon mente at når han lukket lokket, stengte han også ute livskraften som fantes i luften. Han fikk så laget en glasskolbe hvor luft kunne strømme fritt, men støv ikke kunne trenge helt inn. Buljongen gjæret heller ikke da. Tvilere trakk så frem vin og hvordan den kunne gjære, selv når den var i helt lukkede omgivelser. Han mente at bakteriene må ha kommet fra annensteds. Han testet teorien ved å trekke ut saften via sterile sprøyter, og la det stå og gjære i den samme typen kolber han testet kjøttbuljongen i. Druesaften ble ikke til vin. Dette var tilstrekkelig for det franske forskningsakademiet, og Luis Pasteur fikk dusøren. Han fant også ut at jo høyere over bakken kolbene befant seg, jo tregere ble innholdet gjæret. Dette fordi luften oppe i fjellene er tynnere, med færre partikler. Andre kjente tilfeller. I alkymien er en homunculus et lite menneske som dannes ved en liknende prosess som beskrevet først i denne artikkelen. Wilhelm Reich mente han hadde greid å skape liv, såkalte bioner gjennom fysiske eksperimenter han foretok mens han bodde som flyktning i Norge i på 1930-tallet. Nordlændingernes Forening. Nordlændingernes Forening (etablert på Ole Tobias Olsens hybel i Kristiania den 11. oktober 1862) er en norsk tilflytterforening. Initiativtakerne Ole Tobias Olsen og Elias Blix ønsket å samle utflyttede fra Nord-Norge, altså de tre nordligste fylker, om en «Nordnorsk reisning» for å sikre rettferdighet for landsdelen, økonomisk, sosialt og kulturelt. Opprinnelig var der ti medlemmer i hovedsak studenter som hadde gått på Tromsø Seminarium, andre som kom til var Carl Johan Nielsen og Anton Christian Bang, samt Sivert Nielsen. Ifølge Niemi skal Hammerfest-komponisten Ole Olsen ha lansert det da strategiske begrepet «Nord-Norge» på Hotel Royal i 1894. Som samlende symbol er Petter Dass sentral i foreningen, som i 1908 fikk reist en støtte av diktepresten på Alstahaug, har bidratt med tekstilkunst av Dagmar Lunde til Petter Dass-museet, samt vært generell pådriver for de bevilgende myndigheter. I forbindelse med 50-årsjubileet 1912 etablerte de på initiativ av daværende leder Ole Olsen, den såkalte Petter Dass-medaljen, som siden da har vært delt ut på Holmenkollen Restaurant; statuttene omgjort noe i 1922 under leder Richard With. «Petter Dass Stipendiefond» og «Fredrikke Tønder-Olsens Legat» forvaltes av foreningen, som også besitter en dobbelthybel i Nordnorsk Student- og Elevhjem i Oslo. Foreningen har årlig aftener dedikert til eting av boknafisk og torsk. Foreningen har avdelinger i Moss, Fredrikstad og Oslo. «Nordlændingernes Kor» ble etablert i 14. oktober 1945 og teller i dag rundt 40 sangere som deltar på årlig julekonsert i Frogner kirke samt turnerer eksempelvis på Festspillene i Nord-Norge. Foreningen utgir også tidsskriftet "Nordlands trompet", organ for Nordlændingernes forening. Avisen utkom første gang på 1890-tallet, men gikk inn etter få år. Birger Risan Brodal tok initiativet til å utgi avisen igjen i 1995, og var avisens redaktør i 40 utgaver. For dette arbeidet ble han tildelt Petter Dass medaljen i 2007. Nacht und Nebel. Nacht und Nebel (norsk: «Natt og tåke») var et tysk dekret utstedt av Adolf Hitler den 7. desember, 1941, hensikten var at politiske aktivister skulle forsvinne i tyske leire. Av dette kommer uttrykket NN-fange. NN-fangene skulle arbeide seg til døde, med minimale matrasjoner ble de pålagt hardt fysisk arbeide. Av kjente norske NN-fanger var Trygve Bratteli, Osmund Faremo, Kristian Ottosen, Henriette Bie Lorentzen, Ludvik Buland, Nils Onsrud og Oddvar Dyvik. Engelsk mastiff. Engelsk mastiff (FCI #264) er en stor molosser med røtter langt tilbake i tid. Den kalles også old english mastiff eller bare mastiff. Opprinnelse og alder. Mastiff er av britisk herkomst og nedstammer trolig den "assyriske mastiffen". Sistnevnte nedstammer fra den kjempestore antikke "tibetanske mastiffen" (nå utdødd i sin opprinnelige form) som ble ført til Europa av fønikerne, via den romerske molosserhunden. Engelsk mastiff ble opprinnelig alet fram som kamphund, men den ble etter hvert mer ansett som vakthund for buskap og eiendom blant britiske godseiere, som også i en viss utstrekning benyttet denne storvokste hunden som jakthund på storvillt. Navnet "mastiff" fikk den alt på slutten av 1300-tallet. Det kommer trolig fra det anglo-saksiske ordet «masty», som betyr "sterk" eller "kraftig". Da England i 1835 innførte forbud mot kamper mellom dyr, mistet rasen raskt sin popularitet. Den første rasestandarden ble publisert i 1883. Under andre verdenskrig var imidlertid hunderasen nær ved å dø ut. Den ble reddet via noen få eksemplarer som før krigen var blitt ført til USA, slik at dagens mastiff må kunne sies å være en hunderase gjenskapt på 1950-tallet. Det er usikkert når hunderasen kom til Norge, men på 1970-tallet ble det importert et par eksemplarer av rasen. Det var imidlertid først på 1980-tallet at rasen kan sies å ha blitt etablert her. Norsk Engelsk Mastiffklubb ble etablert på et stiftelsenmøte den 3. desember 1989 og har siden representert rasen i Norge. Utseende, anatomi og fysikk. Engelsk mastiff er meget stor, massiv, kraftfull, og symmetrisk bygget hund. Hodet skal, sett fra alle hold, gi et kvadratisk inntrykk. Bredde er svært ønskelig, og forholdet til lengden av hele hodet og ansiktet skal være 2:3. Kroppen er massiv, bred, dyp, lang og kraftfullt bygget, på ben som er bredt satt i hvert hjørne av hunden. Musklene skal være godt synlige. Størrelse er å foretrekke, dersom dette er kombinert med de andre ønskelige kvalitetene. Høyde og substans er viktig dersom dette er proporsjonalt kombinert. Pelsen er er kort og ligger glatt inn mot huden. Den skal ikke være for fin på skuldre, hals og rygg. Fargen er lysebrun (fawn), aprikos eller brindlet. Uansett farge skal snuteparti, ører, og nese være sort. Den skal også ha sorte markeringer rundt øyenbrynene og oppover mellom dem. En mastiff veier gjerne 70–90 kg, avhengig av kjønn. Det finnes imidlertid mange eksempler på hunder som kan veie opp mot 100 kg eller mer. Hannene blir gjerne ca. 75–82 cm i skulderhøyde, mens tispene minst skal måle 66 cm. Igjen finnes det eksempler på hunder som har blitt betydelig høyere enn de 82 cm som er typisk for rasen. Bruksområde. Med sin enorme kropp har denne hunderasen naturlig endel begrensninger som brukshund, men den kan utgjøre en ypperlig sporhund og den er en meget god og fryktinngytende vakthund. Den er også en god trekkhund om grunnen er fast, spesielt sommerstid. Hunderasen har også fremragende egenskaper som familiehund, og den er alt oftere å se som utstillingshund. Lynne og væremåte. Til tross for en fortid som kamphund, er denne hunderasen en ypperlig familiehund for folk med erfaring. Den trenger en tydelig leder og god dressur. Som type regnes den som snill, lojal, tålmodig og tolerant. Den er også normalt flink med barn, spesielt egne barn. Rasen har imidlertid en naturlig skepsis til fremmede og må kunne kontrolleres. Den kan være egenrådig og noe sta, og den er modig og lite påvirkelig. Noen hunder kan også være dominante overfor andre hunder. I tillegg krever den mye plass og regelmessig mosjon for å trives. Annet. Hunder som blir så store som engelsk mastiff trenger spesielle hensyn under oppveksten, for ikke å få skader på skjelettet. Disse hundene vokser svært fort og når gjerne maksimalhøyden etter ca. 12 måneder, men den trenger ytterligere 24 måneder for å være ferdig utvokst. I denne tiden er skjelettet utsatt for påkjenninger og kan ta skade, dersom man ikke er forsiktig. Sjakkolympiade. Sjakkolympiaden er en sjakkturnering for nasjonslag som er blitt arrangert av verdenssjakkforbundet (FIDE) siden 1927, og som blir arrangert annet hvert år. De første gangene ble turneringen avholdt med uregelmessige mellomrom. Selv om sjakk blir dekket på sportssidene i mange aviser, er det ikke en offisiell olympisk idrett. Nå er imidlertid FIDE blitt medlem av den internasjonale olympiske komité (IOK), noe som innebærer at sjakk kan bli en olympisk idrett i fremtiden, selv om mange hevder at dette er usannsynlig. Rekorder. Flest deltakelser i sjakkolympiader har Lajos Portisch, som deltok 20 ganger og spilte 260 partier, der han scoret 176,5 poeng. Det lengste partiet var en remis etter 190 trekk mellom Yasser Seirawan og Xu Jun i Thessaloniki 1988. Det korteste gevinstpartiet varte i bare fire trekk: 1. e2-e4 c7-c5 2. d2-d4 c5xd4 3. Sg1-f3 e7-e5 4. Sf3xe5 Dd8-a5+ Hvit gav opp (Combe – Hasenfuss, Folkestone 1933). Leif «Smoke Rings» Anderson. Leif «Smoke Rings» Anderson (født 11. februar 1925 i Malmö, død 17. november 1999 samme sted) var en svensk jazzjournalist. Han skrev på 50-tallet for jazzbladet Orkesterjournalen som i det vesentlige samsvarte med de 113 utgaver han ledet, av Sveriges Radios «Reflexer i skivsplittret» og «Swing Sessions». Tilnavnet «Smoke Rings» fikk han ved å lede verdens mest langvarige jazzprogram «Smoke Rings» fra 1960, som gikk i 1786 utgaver, frem til hans død, hvorpå han posthumt mottok Sveriges Radio Malmömedalje (1999). I Norge ledet han «Swing og Sweet» med Knut Borge på 80- og 90-tallet, som også ledet til fem jazz-samleutgivelser på CD. Hauk-klassen. Hauk-klassen er en norsk klasse missiltorpedobåter. Båtene ble bygd i 1979 og 1980, og var i bruk til 2008. Fartøyene ble oppgradert/modernisert i 2001 for å kunne brukes operativt frem til 2015, men alle fartøyer ble tatt ut av tjeneste og hugget i 2008. Fartøyene som ble oppgradert ble omtalt som Super-Hauk grunnet den kraftige oppgraderingen av KKI-systemet – det samme våpensystemet som blir brukt i Skjold-klassen, den nye klassen MTB-er. Super-Hauk-klassen skulle etter planen fases ut etterhvert som fartøyene i Skjold-klassen ble overtatt, men noen av fartøyene ble i stedet hugget opp, i det den første MTBen i Skjold-klassen ble operativ. Mot slutten av sin operative karriere opererte ikke fartøyene lenger i skvadroner på samme måte som tidligere. Blant annet ble hele 21. MTB-skvadron lagt ned. «"Dagens missiltorpedobåter i Hauk-klassen blir faset ut i takt med innfasingen av Skjold-klassen. For hver nye MTB som kommer inn i strukturen, går to gamle ut. De besetningsmedlemmene som til nå er tatt ut til de nye MTB-ene kan bemanne de fartøyer i Hauk-klassen som er i opplag ved behov, samtidig som produksjonen i Mandal fortsetter."» Fartøyene i Hauk-klassen ble i stedet hugget opp, men brukbart materiell ble tatt ut og brukt videre andre steder. FAP (Forsvarets avhendingsprosjekt) forsøker i 2009 å selge 6 av de utfasede båtene. Internasjonale operasjoner. Fartøyene ble benyttet som eskorte for allierte fartøyer gjennom Gibraltarstredet som en del av "Operation Active Endeavour". Det norske bidraget besto av 21. MTB Skvadron og dens 4 fartøyer. Skvadronen var stasjonert i Cadiz sammen med to danske fartøyer av Flyvefisken-klassen. Oppdraget varte fra april til oktober 2003, og fartøyene fikk mye skryt for innsatsen. I november 2006 ble fartøyene nok en gang kalt inn til internasjonal tjeneste da 22. MTB-skvadron ble en del av UNIFIL II – et maritimt FN-bidrag i kystområdet utenfor Libanon som skulle forhindre våpensmugling i området. Fartøyene ble stasjonert i Limassol på Kypros. Hege Woxen. Hege Woxen (født 17. juli 1975 i Bærum) er en norsk lyriker. Woxen har spansk og litteratur ved Universitetet i Oslo og har tatt Forfatterstudiet i Bø. Aasne Linnestå. Aasne Linnestå (født 3. desember 1963) er en norsk forfatter, lyriker og dramatiker, oppvokst på Rjukan, bosatt i Oslo. Linnestå er utdannet Cand.Mag. fra UiO, og har studert ved Forfatterstudiet i Bø. Hun er freelansskribent, sitter i Det Litterære Råd og holder kurs i kreativ skriving. Bibliografi. "Morsmål" - dikt, Aschehoug Forlag 2012 Henriette Bie Lorentzen. Henriette Bie Lorentzen (født 18. juli 1911 i Aker, død 23. august 2001 i Oslo), fødenavn Anna Henriette Wegner Haagaas, var en norsk litteraturhistoriker, humanist, fredsforkjemper, medgrunnlegger av Nansenskolen, motstandskvinne og konsentrasjonsleirfange under andre verdenskrig, kvinnesakskvinne, og redaktør og utgiver av tidsskriftet "Kvinnen og Tiden". Hun var gift med lektor Øyvind Bie Lorentzen, som tilhørte Holmestrandsslekten Lorentzen. Bie Lorentzen er et dobbelt slektsnavn (uten bindestrek), ikke et mellomnavn og et slektsnavn. Medgrunnlegger av Nansenskolen. Hun ble magister i litteraturhistorie (med tysk og filosofiens historie som støttefag) ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1937. Bie Lorentzen var redaksjonssekretær i tidsskriftet "Fritt Ord", og ble fast tilknyttet Nansenskolen ved opprettelsen 23. februar 1937. Bie Lorentzen virket der som en av skolens tre faste lærere sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller frem til skolen ble stengt under andre verdenskrig. Hun foreleste ved Nansenskolen i litteratur og kvinnespørsmål, blant annet om kvinner og fred, og var i tillegg skolens sekretær. Hun ble introdusert til Kristian Schjelderup av Nic. Stang, som hun hadde studert sammen med. Med Kristian Schjelderup fikk hun et nært vennskap som varte nesten livet ut. Motstandsarbeid og opphold i konsentrasjonsleir. Under krigen ble Bie Lorentzen aktiv i ikke-voldelig motstandsarbeid sammen med ektemannen Øyvind. Deres innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet og spredning av illegale aviser i samarbeid med Henriette Bie Lorentzens fetter, forleggeren Henrik Groth. Sommeren 1943 måtte ektemannen flykte til Sverige, men Henriette Bie Lorentzen ble værende i Norge. Som småbarnsmor og gravid regnet hun ikke med å bli arrestert. Et par dager etter ektemannens flukt ble hun likevel anholdt og torturert av Gestapo under avhør på Statsarkivet i Kristiansand. Torturscenen er rekonstruert i museet på Statsarkivet. Hun ble deretter sendt til Grini fangeleir (fangenr. 12684), der hun fødte en datter, og ble kort etterpå sendt som Nacht und Nebel-fange til kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Barnet ble tatt fra henne og gitt til faren og søsteren. Det var opprinnelig meningen at barnet skulle sendes til Tyskland, men en østerriksk militærlege, dr. Hauer, fikk gjennomslag for at familien skulle få barnet og for at Bie Lorentzen skulle få føde på lasarett. I mange sammenhenger har hun skrevet og fortalt om møtet med dr. Hauer som et eksempel på medmenneskelighet. «Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag», fortalte hun i et intervju i 1997. 8. april 1945 ble hun og rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger reddet av De hvite bussene og kjørt til Padborg i Danmark, og hun ble gjenforent med ektemannen i Sverige. "Kvinnen og Tiden". Etter krigen fortsatte Bie Lorentzen sitt opplysningsarbeid for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbygningen av landet. Sammen med Kirsten Hansteen (Norges første kvinnelige statsråd) grunnla og utgav hun i ti år tidsskriftet "Kvinnen og Tiden", som hun også var redaktør for. I redaksjonsrådet satt bl.a. Aslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic Waal, Harriet Bog, Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen. Tidsskriftet ble de første årene utgitt av Cappelen forlag, som ble ledet av Bie Lorentzens fetter Henrik Groth, men på grunn av den kalde krigen og Hansteens kommunistiske bakgrunn (selv om Bie Lorentzen eller tidsskriftet i seg selv ikke var kommunistisk) fikk tidsskriftet problemer og fra 1947 ønsket ikke lenger Cappelen å stå som utgiver. Etter en topp på 12 000 abonnenter i 1947 slet tidsskriftet frem til nedleggelsen i 1955 med synkende opplagstall. Senere arbeid og utmerkelser. Hun var senere virksom som lektor blant annet ved Den kvinnelige industriskole, og i senere år aktiv i Bestemødre mot atomvåpen og Amnesty Norge. Bie Lorentzen var også aktiv i Norsk Kvinnesaksforening og startet flere kvinnesaksrelaterte studiesirkler og kurs. Studiesirkelen med opphav i tidsskriftet "Kvinnen og tiden" ble startet av Bie Lorentzen i 1946, og har holdt på i over 60 år; blant medlemmene er Rønnaug Eliassen, Hendy Coward og psykolog Meta Christensen. Bie Lorentzen startet med å samle kvinner til å diskutere litteratur allerede mens hun satt på Grini under krigen. Hun var forkvinne i den norske Ravensbrück-komiteen i en årrekke og i denne sammenhengen involvert i arbeidet til den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i Karoline Frogners film "Mørketid – kvinners møte med nazismen" (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok "Livsmot" (2001). Datteren var også intervjuet i Mirjam Kristensens bok "Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller" (2009). Hun mottok St. Hallvardsmedaljen i 1995 for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. Henriette Bie Lorentzens hus ved Høgskolen i Oslo og Akershus (i Pilestredet Park, gamle Rikshospitalet) er oppkalt etter henne. Personlig. (Anna) Henriette Wegner Haagaas vokste opp Bak Slottet og var datter av lektor og privatskoleeier Theodor Haagaas (1873–1961) og Henriette Wegner Paus (1879–1942), barnebarn av cand.theol. og eier av Nissens Pikeskole Bernhard Cathrinus Paus og oldebarn av industriherren Benjamin Wegner. Hun var oppkalt etter tippoldemoren Anna Henriette Gossler (1771–1836), datter av Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Hun var niese av president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus, og kusine til bl.a. forleggeren Henrik Groth og legen Bernhard Paus. Hun ble gift i 1938 med lektor Øyvind Bie Lorentzen, og fikk to barn. Molosser. Molosser er betegnelsen på en gruppe hunder med tung og massiv kroppsbygning. Andre ord for molosser er mastiff og dogge, selv om begrepet molosser favner et videre begrep rasemessig. Selve ordet "molosser" stammer trolig fra det nordvestre hjørnet av Hellas, der det tidligere eksisterte et land eller område som som ble kalt Molossia. Opprinnelse. Molossere er en gruppe hunder som det er vanskelig å definere klart. En utbredt teori er at benevnelsen stammer fra molossifolket, et stammefolk som opprinnelig holdt til i Epirus i det nordvestre hjørnet av det gamle Hellas (som også inkluderer et område som i dag tilhører Albania). Molosserhunder ble tradisjonelt avlet fram som buskapshunder og kamphunder for krigshandlinger. Noen ble også benyttet som jakthunder på storvilt, men i våre dager er disse hundene best kjent for sine egenskaper som vakthunder og familiehunder. Mange er også utstillingshunder. De første avbildingene av molosserlignende hunder stammer fra perioden 2630–2151 før Kristus, i oldtidens Egypt. I Assyria er det gjort funn av grottetegninger som daterer seg tilbake til omkring år 640 f.Kr. Mange mener at tibetansk mastiff er en slags progenitor for de moderne molosserne, men det finnes få funn som støtter en slik teori. Det er imidlertid et faktum at det i Asia og deler av Midtøsten har eksistert store molosserlignende hunder gjennom flere tusen år. Opprinnelsen til molosserhundene er ikke kjent. Historiske funn peker i retning av at det fantes to typer molossere. En type som i hovedsak kan kalles vokterhunder, og en annen type som i hovedsak kan kalles vakthunder. Vokterhundene var gjerne lettere, smidigere, hurtigere og hadde kraftigere pels der hvit eller svært lyse farger ble fortrukket. Fargen kan har vært viktig for at hundene ikke skulle skille seg vesentlig fra den buskapen de voktet over. Vakthundene, som var territoriale, var fysisk større, mer massive og gjerne mørke i pelsen, som typisk var kort eller semikort. Dagens molossere. Molossere kan deles inn på flere måter, eksempelvis i størrelser eller grunnleggende grupper. I tillegg til de tradisjonelle mastiffene og doggene i gruppen vakt- og vokterhunder inkluderer begrepet molosser også gruppen av sennenhunder og såkalte bullterriere. Hvorvidt terrier-molosserblandinger kan kalles molossere er imidlertid omdiskutert. Man kan heller ikke uten videre hevde at molossere, dogger og mastiffer er det samme. Mastiffer er egentlig en hundetype som oppsto i England for omkring 2 000 år siden. Den er meget stor og har alltid sort maske og sorte ører, samt kort eller semikort pels som er enten ensfarget eller brindlet med en brun- eller aprikosefarget grunnfarge. Flere hunderaser som i dag kalles mastiff er egentlig blandinger mellom mastiffer, dogger og andre hundetyper, eksempelvis bullmastiff og fransk mastiff. Typen har også gitt navn til mange andre raser, som per definisjon egentlig ikke er hverken dogger eller mastiffer. Eksempler på dette er napolitansk mastiff, pyreneisk mastiff, spansk mastiff, tibetansk mastiff og en rekke andre nålevende hunderaser. Dogger er også molossere, men det er uklart om begrepene "dogge" og "mastiff" benevner samme hundetype eller ikke. Om man legger til grunn overnevnte britiske definisjon av hva som er en mastiff, noe mange gjør, må dogger defineres som en egen gruppe blant molosserne. Grensene mellom de ulike gruppene er imidlertid uklare. Opprinnelsen til typebetegnelsen "dogge" er det gammelengelske ordet "docga", som nok opprinnelig er lånt fra den franske benevnelsen "dogue" (som på fransk er synonymt med begrepet "mastiff"). På engelsk har imidlertid benevnelsen "dogge" historisk alltid referert til tunge (ofte store) hundetyper med kort eller semikort pels, eksempelvis bulldogger. Flere av rasene er svært gamle, men moderne forskning med DNA reiser tvil om slektskapsforholdet til molossergruppen for noen raser. Dette gjelder for eksempel shar pei og sankt bernhardshund. Shar pei viser seg nemlig å være nærmere beslektet med urhundtyper som basenji og sibirsk husky enn med molossere, mens sankt bernhardshund er nærmere beslektet med store mynder, som irsk ulvehund og greyhound, som på sin side igjen er nærmere beslektet med fårehunder enn urmynder som afghansk mynde og saluki (Heidi G. Parker m.fl., 2004). Også en rekke andre hunderaser regnes å stamme fra molossere, f.eks. bouvier des flandres, som tilhører gruppen av gruppen av fårehunder og regnes som en kveghund, og rhodesian ridgeback, som regnes inn blant gruppen av drivende hunder. Disse er ikke typiske molossere og blir derfor ikke listet opp nedenfor, sammen med en rekke andre raser som ikke har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Atombombekuppelen. Atombombekuppelen er et minnesmerke i Hiroshima i Japan. Bygningen står på UNESCOs verdensarvliste, og var den eneste bygningen nær nullpunktet som ikke ble jevnet med jorden av atombomben over Hiroshima den 6. august 1945. Bygningen. I 1910 ble det bestemt at det skulle bygges en utstillingshall for varer produsert i området Hiroshima. Arkitekten Jan Letzel tegnet bygningen, og arbeidet startet i 1914. Bygningen sto ferdig i løpet av 1915. I 1933 ble navnet på bygningen fastsatt til «Hiroshima Prefectural industrial Promotion Hail». Bygningen var en mursteinsbygning på tre etasjer. Bombingen under andre verdenskrig. Den 6. august 1945 ble nesten hele Hiroshima ødelagt etter atombombe. Denne bygningen var den eneste bygningen nær nullpunktet der bomben traff som ikke ble jevnet med jorden. Siden bygningen befant seg nesten rett under bomben, var trykkbølgen effekten av trykkbølgen mindre. Bygningen var også en av få mursteinsbygninger i området: De fleste andre var laget av tre. Da bomben eksploderte, ble også denne bygningen ødelagt. Varmeutløsningen ovenfra ødela nesten hele bygningen, og drepte alle som var inne i bygningen på det tidspunktet. Fordi eksplosjonen kom rett ovenfra, var det enkelte vegger som unngikk totalkollaps. Sammen med rammeverket på kuppelen, har disse veggene blitt et symbol for ettertiden. Det er uvisst når bygningen fikk tilnavnet «A-bomb Dome». Bevaring. I 1966 bestemte byrådet i Hiroshima at bygningen skulle bevares for all fremtid. Det ble opprettet en minnespark, kalt fredsparken, og i denne fremstår Atombombekuppelen som det viktigste symbolet på ønsket om verdensfred og avskaffelse av kjernefysiske våpen. Det ble fremskaffet midler både fra japanske myndigheter, men også fra internasjonale kilder, som har muliggjort to restaureringsprosjekter av bygget. I året 1952 ble det avholdt en minnesseremoni, og dette skjer nå årlig i parken på den 6. august. Kirsten Hansteen. Kirsten Hansteen (født Kirsten Moe, 5. januar 1903 i Lyngen, død 17. november 1974) var en norsk politiker (NKP). Hun var gift med advokat Viggo Hansteen. Under andre verdenskrig redigerte hun det illegale bladet "Kvinnefronten". Etter krigens slutt ble hun konsultativ statsråd i samlingsregjeringen, som Norges første kvinnelige statsråd. Sammen med Henriette Bie Lorentzen grunnla og utgav hun tidsskriftet "Kvinnen og Tiden" gjennom ti år (1945–1955). Hun var stortingsrepresentant for Akershus fra 1945 til 1949. Tore Skoglund. Tore Skoglund (født 1. desember 1947 på Senja) er en norsk forfatter, journalist og komiker. Han arbeidet en tid i jordbruk, fiskeri og anlegg, før han ble journalist i «Senjens Blad», etterfulgt av Nordlys og A-pressen i Oslo. Han har arbeidet for NRK i en årrekke, først i samarbeid med Arthur Arntzen, dernest med programmene «Du skal høre mye...» fra restaurant «Rorbua» i Tromsø, lørdagsserien «Helan og Helan» med Knut Borge, samt «Dansegalla» fra ulike dansehaller, og radioserien på P2, «Før ørene faller av» med Leif Erik Forberg. Gestaltterapi. Gestaltterapi er en retning innen den humanistiske psykologien og ble grunnlagt av den tyske legen og psykoanalytikeren Frederick Perls, hans kone, psykoanalytiker Laura Perls, og filosofen Paul Goodman på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet i USA. Ordet gestalt er tysk og kan nærmest oversettes med ”et meningsfylt hele” eller et komplett mønster. Gestaltterapi bygger bl.a. på gestaltpsykologiske teorier og ideer fra eksistensiell-fenomenologisk filosofi. Grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensninger omgivelsene gir. Gestaltterapi har utviklet metoder for å bevisstgjøre mennesker på egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere kan erkjenne og se seg selv og sine valg. Denne bevisstgjøringen skapes gjennom samtale, eksperimenter og rollespill. Metodene brukes også til bearbeidelse av tidligere, uferdige opplevelser (som blir kalt uavsluttede gestalter), kriser, og i egenutvikling. Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om seg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Det kan ikke planlegges inn i fremtiden, men kommer spontant i arbeidet mellom klient og terapeut. Et av de viktigste redskapene i gestaltterapi er derfor terapeuten selv. Terapeuten er ikke objektiv eller nøytral, men er selv villig til å gå klienten i møte i et JEG – DU forhold. Dette betyr at det er viktig for terapeuten å bearbeide egne uferdige opplevelser for å kunne være tilgjengelig for det klienten trenger i situasjonen som oppstår. Gestaltterapi er derfor en opplevelsesorientert, prosessorientert og eksperimentell psykoterapi. Gestaltterapi egner seg både for individual-, par- og gruppeterapi, egenutvikling, i undervisning og i konsulentarbeid. Klienter, studenter og kursdeltakere får selv erfare hvordan de er i møte med andre. Gestaltterapi er ingen lettvint eller hurtig «kur». Det kan være smertefullt og vondt å gjenoppleve tidligere episoder i livet, erkjenne seg selv der en er i livet, se egne begrensninger å ta valg. Det kan også være berikende, meningsfullt og inspirerende. Gestaltterapi er en terapeutisk retning som har spredning over hele verden, og er en av de mest utbredte psykoterapeutiske retninger i dag. Gestaltterapi har også fått en solid forankring innen næringsliv, bedriftsledelse, bedriftsrådgivning og alle former for opplæring. I Norge har det en organisasjon som tilbyr fagfelleskap, gesaltsalonger, kurs og veiledning for de som jobber med gestaltterapi innmot organisasjoner. Organisasjonen heter GestaltPraktiserende i Organisasjoner (GPO). Når medlemmene bekrefter at de går i veiledning skriftlig får de medlemsbevis, og blir akkreditert medlem av GPO. MGPO Gestaltterapeuter som er tilknyttet NGF kan kalle seg MNGF. Gestaltterapeuter som er akkreditert medlem av GPO kan kalle seg MGPO. TV 2 Zebra. TV 2 Zebra er en TV-kanal eid av TV 2, som sendes over parabol- og kabelnettet. Den har konsesjon til å sende via digitale bakkesendere. Kanalen startet sine sendinger 2005. Kanalen hadde sin egentlige oppstart i 2004, da under navnet TV 2 Xtra og var ment å være en sportskanal. Etter at TV 2 Gruppen forstod at dette ville bli vanskelig å få til, ble kanalen rebrandet til TV 2 Zebra i 2005, og begynte et par måneder senere med et helt nytt sendeskjema med mange nye og gamle programmer. Høsten 2006 hadde de også en stor-satsning på egenproduserte programmer. I 2012 solgte Telenor sin eierandel i kanalen til TV 2. Kanalen hadde en dekningsgrad på 60,6% i 2007. Den hadde en markedsandel på 2,7 % i første kvartal av 2012. TV 2 Xtra. TV 2 Xtra var det opprinnelige navnet på TV-kanalen som i dag går under navnet TV 2 Zebra. Kanalen så dagens lys i 2004, men ett år senere skiftet den navn på grunn av manglende optimisme blant TV 2 Gruppen. Da kanalen skiftet navn, skiftet den samtidig sendeprogram, med både gamle og nye program på agendaen. TV 2 Xtra ble primært opprettet for å appellere til sport- og fotball-interesserte, med rettighetene til blant annet spansk fotball. TV 2 (Danmark). Den karakteristiske midtergang på Kvægtorvet, som bl.a. brukes som studio for TV 2s årskavalkader. TV 2 er en dansk fjernsynskanal. Sammen med de offentlig eide DR1 og DR2 regnes TV 2 som en del av landets allmennkringkasting. TV 2 er Danmarks mest sette TV-kanal. Konsernet har hovedkontor på det gamle kvægtorv på Rugårdsvej i Odense og har også en avdeling i København. TV 2 er et 100% statseid aksjeselskab, som siden 2001 har vært planlagt solgt til private. TV 2 driver seks tv-kanaler og har tjenester på internett, i forlagsbransjen, radiobransjen og reisebransjen. TV 2 er en del gange blitt kritisert for å ha formidlet usanne opplysninger bl.a. om TV 2 har 1.069 ansatte og har en årlig omsetning på 2,155 milliarder kr. (2008). Historie. 30. mai 1986 vedtok Folketinget å etablere TV 2. Målet med den nye kanalen var å gi Danmarks Radio (DR) konkurranse på formidling av nyheter på fjernsyn, samt sikre et dansk alternativ til det voksende antallet utenlandske fjernsynskanaler. Den nye kanalen ble underlagt en allmennkringkastingsforpliktelse og skulle finansieres av både lisens og reklameinntekter. Kanalen ble etablert som et selveiende selskap, og fikk på grunn av den politiske avgjørelsen hovedkontor i Odense. Den nødvendige kapital for å etablere kanalen ble skaffet til veie ved å ta opp et lån i Finansministeriet på 544 mill. kr. i 1987/1988. Folketinget bevilget ikke penger til å betale de nødvendige utgifter til drift, bygninger og udstyr. Det ble bestemt at TV 2 skulle fungere etter en enterprisemodell hvor nyheter, aktualitet og sport ble produsert av kanalen selv. De øvrige programmene er enten lisenskjøp, typisk film og serier, eller programmer laget av produksjonsselskaper som for eksempel Nordisk Film TV, Skandinavisk Film Kompagni og Metronome. For at imøtegå kritikk av kommersialiseringen av TV med tv-reklame uttalte Jørgen Schleimann: "Det er jo ikke sådan, at udsendelserne bare er fyld mellem reklamerne. Sådan bliver det ikke." Kanalen startet sine sendinger den 1. oktober 1988 og brøt dermed DRs monopol på landsdekkende tv via bakkenett. Før dette fantes det utover DR noen få lokale fjernsynskanaler som TV Syd og Kanal 2, samt den satellittdistribuerte TV3. Blant de første populære programmene på TV 2 var quizprogrammet Lykkehjulet og det journalistiske magasinet Eleva2ren. TV 2s første direktør, Jørgen Schleimann, valgte å sende nyhetene kl. 19.30, samme tid som DRs TV-Avisen. Dette ble ingen suksess, og i starten av 1989 skiftet Nyhetene sendetidspunkt til klokka 19.00. To år senere var TV 2 Nyhederne klokka 19.00 Danmarks mest sette nyhetsprogram, og TV 2 var Danmarks mest sette fjernsynskanal. Det ble knyttet åtte regionale fjernsynskanaler til TV 2, som ble tildelt en del av sendeflaten. TV Syd eksisterte fra før, mens de øvrige ble etablert løpende fram til 1991. Det ble i starten sendt to reklamepauser hver dag. Dette ble gradvis utvidet fram til 1992, da det ble sendt reklame løpende over hele sendeflaten. Salget av reklame ble ivaretatt av det selvstendige selskapet TV 2 Reklame A/S. Inntektene, samt bidraget fra lisensmidlene, gikk til et fond som fordelte midlene til TV 2 og de regionale kanalene. I 1997 ble fondet nedlagt, og TV 2 fikk selv lov til å disponere over midlene. TV 2 Reklame ble samtidig slått sammen med TV 2. Etter flere år med overskudd viste TV 2s regnskap for 2007 et underskudd på 213,5 mill. kr. Underskuddet skyldtes sviktende inntekter fra reklamesalg samt utgifter til driften av TV 2 Radio. Styret og administrasjonen fremla 28. april 2008 en spareplan på 200 mill. kr., noe som medførte å si opp 136 medarbejdere og salg av TV 2 Radio til SBS Broadcasting. TV 2 eier fortsatt en mindre aksjepost og leverer inntil videre nyheter og sport til stasjonen. Samtlige 56 ansatte på TV 2 Radio ble sagt opp. I resten av virksomheten fratrådte 69 frivillig, mens 80 ansatte ble sagt opp. Høsten 2008 viste spareplanen seg å virke, men konsernet er stadig under økonomiske utfordringer. Privatiseringen. Ett av de første målene til regjeringen Anders Fogh Rasmussen før dens tiltreden i 2001 var en privatisering av TV 2. Både kulturminister Brian Mikkelsen og Venstres mediepolitiske talsmann Jens Rohde erklærte at det skulle skje innen 100 dager. Det løftet ble ikke overholdt, men det ble iverksatt en salgsprosess. Dette medførte at TV 2 i desember 2003 ble omdannet til et statseid aksjeselskap. Administrerende direktør for TV 2 2000–2003, Cristina Lage, var motstander av en privatisering. Da kulturministeren i desember 2002 utnevnte en nytt styre var det med et klart ønske om å forberede et salg. Det varte ikke lenge, før Cristina Lage valgte å forlate TV 2 etter at styret hadde avvist hennes forslag om en organisasjonsendring, som bl.a. medførte å sparke den privatiseringsvennlige økonomidirektør Peter Parbo. I stedet ble Parbo innsatt som ny administrerende direktør. Det ble sagt at hans kontrakt ville utløpe så snart salget av tv-stasjonen var gjennomført, og det ble heller ikke innsatt en ny økonomidirektør. Men det skulle vise seg at privatiseringen ikke lot seg gjennomføre så raskt som man ga uttrykk for. Regjeringen la TV 2 ut for salg 28. oktober 2004. Etter klage fra TV Danmark påla EU-kommisjonen TV 2 i 2004 å betale 628 millioner kroner tilbake til staten. Disse pengene hadde kanalen angivelig mottatt i ulovlig statsstøtte i form av lisens. Saken ble anket til EF-domstolen av TV 2 og Kulturministeriet. På grunn av saksbehandlingstiden bestemte regjeringen 8. april 2005 at privatiseringen midlertidig skulle legges på is. Privatiseringsplanene førte til at kanalen mottok lisens for siste gang i 2004. Etter det har kanalen utelukkende vært finansiert av reklamesalg, og i mindre grad salg av programmer via avdelingen TV 2 World. TV 2 vil fremdeles være underlagt allmennkringkasterforpliktelsen. De regionale tv-kanalene mottar fortsatt lisenspenger. Regionale TV 2-stasjoner. 300px De åtte regionale TV 2-kanalene produserer til dels innslag til egne regionale nyhetssendinger og dels innslag for TV 2. Regionene er selvstendige virksomheter og mottar lisens uavhengig av TV 2. Dog mottar TV 2 inntektene for salg av reklame omkring de regionale sendingene, noe som har blitt kritisert for å være en slags indirekte statsstøtte. Torkjell Berulfsen. Torkjell Kristian Berulfsen (født 20. januar 1943) er en norsk journalist, komiker, forfatter og programleder. Han er utdannet på handelsgymnasium og innen filologi, og ansatt i NRK. Han har ledet radio- og TV-program som "Reiseradioen", "Nitimen", "Nattradioen", "Borgulfsen" (med Knut Borge), "WOK", "Dykk i arkivet", "Edle dråper", "Herfra til halv ti". Dessuten har han laget seriene "Opp i røyk", "Ganefryd", ', "Berulfsens fargerike" og "Berulfsens konspirasjoner". Berulfsen ble kåret til beste mannlige programleder under Gullruten 2007 for "Berulfsens fargerike". Han fikk dessuten Riksmålsforbundets Lytterprisen i 2000. Bjarne Berulfsen var hans far. TV 2 Zulu. TV 2 Zulu er den mindre søsterkanalen til den danske TV-stasjonen TV 2. Zulu gikk på luften den 15. oktober 2000 med Palle Strøm og Keld Reinicke som kanalsjefer. Kanalens primære målgruppe er personer i aldersgruppen 15 til 40 år og innenfor den aldergruppe hadde kanalen i 2004 en seerandel på 4 prosent. TV 2 Zulu sendes via satellitt og har siden 2003 vært en betalingskanal. Zulu har stått bak programmer som "Langt fra Las Vegas", "Klovn" og "FC Zulu". Zulu sender også en del sportsgrener som kun kan sees på Zulu. Det dreier seg f.eks. om amerikansk fotball fra NFL og Touring Car fra DTC. Transjoik. Transjoik (etablert i Trondheim i 1992) er en norsk musikkgruppe innen jazz og samisk musikk, ofte karakterisert som ambient electronica, techno og trance, dog med en aning joik, slik at det blir world music. Grupperingens opprinnelige navn var Frode Fjellheim Jazzjoik Ensemble. Transjoik er en kvartett med keyboardist og opprinnelig initiativtager Frode Fjellheim som frontfigur, sammen med to perkusjonister og gitarist. Gruppen har opptrådt på Montreal Jazz Festival, Water Festival, Stockholm, Rouen-festivalen i Frankrike og The Knitting Factory i New York. Utgivelser. , med Sher Miandad Khan fra Pakistan på vokal Johan Hampus Furuhjelm. Johan Hampus Furuhjelm (russisk: Фуругельм, Иван Васильевич, født 11. mars 1821, død 21. september 1909) var en finsk/russisk admiral, forsker, overfalagmann av den russiske Østersjøflåten, guvernør av Russisk Fjernøsten, byen Taganrog og Russisk Amerika. Johan Hampus Furuhjelm var født i svensk adelsfamilie i Helsingfors. Han var sønn av Otto Wilhelm Furuhjelm (1794–1871) og Ulrika Johanna Fredrika Fock (1795–1856). Han fikk hjemmeundervisning, men i alderen av 15 i 1836 kom inn på marinekorps. Etter korpset Furuhjelm tjenestegjorde i den Russiske Østersjøflåten i 1838–1846. I 1845 fikk han løytnantsrang. I 1843–1844 deltok han i hydrografisk arbeid i Finskebukta, i 1846–1847 tjenestegjorde han på Svartehavet. I 1850 fikk Furuhjelm en ny stilling i Russisk-Amerikansk Selskap som Novoarkhangelsk havnets kommanderende og seilte fra Kronstadt til Novoarkhangelsk ombord på skipet «Nikolaj I». Han ankom til Novoarkhangelsk i april 1851 og seilte derfra til Hawaii, California og Kina på vegne av Russisk-Amerikansk Selskap. I 1854 han var ansatt i havnetskommanderende i Ajansk og i 1858 ble han Russisk Alaskas guvernør. I løpet av hans ledelse på Alaska bidro han til utvikling av skipsbygging, knyttet gode naboforhold med indianere, prøvde å forsone fiendtlige sider. I 1859 Furuhjelm ble gift med Anna von Shoultz. I løpet av 5 år i Alaska fikk ekteparet Furuhjelm tre døtre. Den eldste, Anni Furuhjelm, senere ble en av hovedpersoner i internasjonal kvinnebevegelse og medlem av Finlands Parlament. I 1864 Johan Furuhjelm overga sine guvernørs plikt til Dmitrij Maksutov som ble den siste Alaskasguvernør. Sommeren 1864 familie Furuhjelm dro til Russland. I 1865-1870 Furuhjelm tjenestegjorde som militærguvernør i Primorskij Kraj. I februar 1871 var han ansatt i sjef av russiske havn på Stillhavet. I denne perioden bidro han meget til utvikling av Vladivostok og Primorskij Kraj, åpnet "Amur Telegraph Company", flere fyr og skipdokker. I 1872–1874 var han flagmann på Den Russiske Østersjøflåten. I 1874–1876 Johan Furuhjelm var guvernør av byen Taganrog i Sør-Russland hvor han åpnet det første bibliotek. Blant besøkere av biblioteket var den berømte forfatteren Anton Tsjekhov. I 1878–1880 Furuhjelm tjenestegjorde som kommanderende av havnen i Revel, det russiske navnet for Tallinn. Johan Furuhjelm døde 21. september 1909 i Urjala, Finland. Furuhjelm, Johan Hampus Furuhjelm, Johan Hampus Furuhjelm, Johan Hampus Furuhjelm, Johan Hampus Furuhjelm, Johan Hampus Norsktoppen. Norsktoppen (etablert den 20. januar 1973) er et norsk radioprogram på NRK radio. En av pådriverne for nyvinningen var Arne Bendiksen, i spissen for norsk platebransje, og målet var å få det samme som svenskene hadde hatt siden 1962; en ukentlig rangering av nasjonale poplåter basert på en fagjury og lytternes forslag, basert på en avspilling av kandidatene i forkant («Kanskje på Norsktoppen»). Utelukkende norske tekster var tillatt, i den første perioden som var ledet av Jon Anders Helseth (og Svein Byhring); Erik Heyerdahl vikarierte. Under Totto Osvolds ledelse ble det i 1986 tillatt også med utenlandske tekster, og nye programledere var Rita Westvik og Jarl Goli, etterfulgt av Eva Glorvigen, Tine Holm, Rune Gokstad, Rune Alstedt, Hege Hagaløkken, Jon Henriksen (Q-Jon) (som også har vært representert med egenkomponert sang på listen i en hel uke), og Terje Myklebost før produsenten Kristian Lindeman overtok i 1991, og hadde ansvaret til 2004. Fra 2005 overtok tidligere innhopper Vidar Lønn-Arnesen. Innhoppere har vært Merete Glorvigen, Steinar Fjeld, Erik Rasmussen og Hanne Hoftun. På landskappleiken på Lillehammer i 1968 framførte spelmannen Odd Bakkerud en versjon av Fanitullen som skulle sette store spor etter seg. En dame fra Hallingdal utbrøt under framføringen: "Høyr, høyr, han spela på to felu!" Øystein Sunde som var til stede i salen, lot seg inspirere og spilte denne inn på plate med Christiania Fusel & Blaagress i 1972. Denne innspillingen var kjenningsmelodien til Norsktoppen i en årrekke, så en tid kjente hele Norges befolkning slåttens hovedmotiv. Bakkerud selv sa det slik: "Du veit de' va' moro gut, å gå ned ette' Karl Johan, og alle plystra på denne låtten!" "Balladen om Morgan Kane", Benny Borg var første ukevinner. Tidenes norsktoppmelodi ble ved 30-årsjubileet i 2003 kåret til å være «Rock Machine» med New Jordal Swingers. "30 år med norsktoppen" ble utgitt samtidig (Tylden Records). NRK besluttet i februar 2008 å legge ned Norsktoppen fra nyttår 2008/09, noe som resulterte i sterke reaksjoner fra svært mange. Årets norsktoppmelodier. Ved hvert årsskille var det naturlig å kåre årets melodi. Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet (ofte forkortet KL06 eller K06) er en norsk skolereform. Den omfatter hele grunnopplæringen (grunnskolen, videregående skole og voksenopplæringen) og trådte i kraft i august 2006. Reformen førte til endringer av skolens innhold, organisasjon og struktur. Mål. Overordnet mål for reformen er at alle elever i norsk skole skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse, slik at de kan delta aktivt i samfunnet. Skolen skal være inkluderende, passe for alle, og alle elevene skal få de samme mulighetene til å utvikle sine evner. Bakgrunn. Den 5. oktober 2001 ble Kvalitetsutvalget nedsatt, og etter regjeringsskiftet høsten 2001 fikk dette endret sitt mandat og sammensetning. I 2002 la dette utvalget fram en delinstilling i NOU 2002:10, "Førsteklasses fra første klasse". Videre kom det et forslag til rammeverk for et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem av den norske grunnopplæringen. Som en del av dette systemet ble det innført nasjonale prøver i noen sentrale fag, og et nettsted, Skoleporten, ble opprettet som publisere resultatene. De første nasjonale prøvene ble gjennomført våren 2004. 5. juni 2003 ga Kvalitetsutvalget sin innstilling NOU 2003:16 "I første rekke". Etter at innstillingen hadde vært på høring gikk Stortinget inn for at Reform 97 skulle evalueres. Denne evalueringen ble ledet av Norges forskningsråd, og rapportene ble lagt fram i 2003. Mye av det direkte forarbeidet for Kunnskapsløftet kommer fra Stortingsmelding nr. 30: "Kultur for læring", og her ble mange av prinsippene og hovedlinjene i Kunnskapsløftet beskrevet. I juni 2004 ga Stortinget sin tilslutning til meldingen, og dermed til hovedlinjene i den nye læreplanreformen. Mål i Stortingsmelding nr. 30 var at en ønsket en heving av kvaliteten i norsk skole, samtidig som en tok vare på og videreutviklet skolens egenart. Det var et ønske om å bedre elevenes evne og lyst til å lære, samtidig som en ønsket å styrke de grunnleggende ferdighetene til elevene. For å få til dette måtte det til et systemskifte i måten den norske skolen ble drevet på, og de nasjonale myndighetene måtte tillate større mangfold med hensyn til valg av løsninger og arbeidsmåter. Samtidig sluttet Stortinget seg til en rekke forslag som samlet skal bidra til å gjøre grunnopplæringen bedre i stand til å møte kunnskapssamfunnets utfordringer. Formålet med denne satsingen er at personalet i grunnopplæringen skal ha kompetanse som sikrer elevene og lærlingene tilpasset opplæring med muligheter til å utvikle evner og talenter i samsvar med generell del, læringsplakaten og læreplanene for fag. Gjennom et kompetanseløft skal skoleledere, lærere og instruktører i lærebedrifter rustes og stimuleres til å møte utfordringene knyttet til de endringer i innhold og struktur som reformen innebærer. Læringsplakaten. Prinsipper for opplæringen sammenfatter og utdyper bestemmelser i opplæringsloven, forskrift til loven, herunder læreplanverket for opplæringen, og må ses i lys av det samlede regelverket. Prinsippene bidrar til å tydeliggjøre skoleeiers ansvar for en opplæring som er i samsvar med lov og forskrift, i tråd med menneskerettighetene og tilpasset lokale og individuelle forutsetninger og behov. Erfaringer fra reformene i skolen. Skolen har vært igjennom radikal omlegging de siste 50 år i takt med samfunnet forøvrig. Størst oppmerksomhet har vært rettet mot Reform 94 og Kunnskapsløftet. Det offentlige engasjement reflekterer utdanningens sentrale funksjon i det moderne samfunn. «Vi snakker verdens beste skole» er påstanden fraKunnskapsdepartementet, mens fagfolk og elever merker større skille mellom ulike skoler og studieretninger enn før. Pedagogikken er den samme i dag som ved skolens begynnelse. Utdanningspolitikken ved SVs Djupedal var i realiteten en videreføring av Høyres Clemet som igjen videreførte Reform 94. Høyre førte en frihetlig linje uten ferdige fagplaner der skolen skulle stå fritt i sin virksomhet. Clemet la til rette for nivådifferensiering og privatskoler og fjernet seg dermed fra enhetsskolen uten at det faglige innholdet i undervisningen fikk konkrete retningslinjer. Karantene. Karantene er et medisinsk uttrykk (fra italiensk "quaranta giorni", 40 dager) som betyr å holde folk eller dyr atskilt fra andre for en viss periode, for eksempel ved å hindre dem i å reise til et annet land eller forlate en bygning, og dermed hindre spredning av sykdomssmitte. Historisk brukte man karantene mot skip der det var brutt ut epidemier, i første rekke kolera. En felles karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein ble anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1804. Karantenestasjonen var i drift frem til 1914. Sunnhetssystemet i Nord-Italia ble et forbilde for resten av Europa i bekjempelsen av pest. Høsten 1627 kom den islandske presten Oluf Eigilsson til Livorno på sin vei nordover for å skaffe løsepenger for de islendingene som ble holdt som slaver i Nord-Afrika. Oluf beskriver hvordan en lokal lege kom om bord i skipet Oluf befant seg på, befalte de ombordværende av begge kjønn å kle av seg, undersøkte dem under hendene og rundt kjønnsdelene (frykt for syfilis), og deretter erklærte dem smittefri. Da den danske skipslegen A.G.Drachmann kom til Livorno utpå 1800-tallet på en fregatt med sykdomsutbrudd, måtte han i stekende sol dissekere en av de avdøde sjøfolkene foran en rekke svettende myndighetspersoner fra byen. Drachmann fjernet organ etter organ og holdt opp foran delegasjonen, til han skulle til å sage over skallen på avdøde for å ta ut hjernen. Da ble han avbrutt av embetsmennene, som erklærte skipet smittefritt. I nyere tid, etter å ha utviklet vaksiner og lært mer om hvordan sykdom smitter, bruker man ikke karantene på samme måte. Pasienter med en farlig smittsom sykdom blir i stedet isolert på et sykehus. Karantene blir nå hovedsakelig brukt for dyr som er blitt flyttet fra et smittefarlig område til et nytt. Begrepet blir også brukt i forbindelse med bytte av idrettsklubb når klubbmedlemmet ikke kan delta aktivt for klubben i en overgangsperiode. Dette skal bidra til å begrense taktiske klubbskifter. Karantenestasjonen for Danmark, Norge og Holstein. I 1796 foretok en kommisjon en utredning av spørsmålet om et karantene-lasarett for Danmark-Norge og Slesvig-Holsten. En konkluderte med at Kristiansand hadde best beliggenhet. Skip fra de vanligste pesthavnene kom forbi på veien, uansett hvor i tvillingrikene de hadde tenkt seg. Odderøya ble valgt pga den korte avstanden til byen, som var utstyrt med en festning og en garnison som var behjelpelig med vaktholdet. Ved kongelig reskript av 5.juli 1799 ble det besluttet å anlegge en karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein på Odderøya. Lasarettet ble oppført i 1800-01, brant ned før det var tatt i bruk, men stod omsider ferdig i 1804. Det var beregnet plass til 250 senger. Karantenestasjonen lå høyere enn de andre husene i byen, med grunnlag i datidens teori om at sykdomssmitte skyldtes oppstigende, skadelig gass. Den første kontrollen ble foretatt av losen, som undersøkte hvor skipet kom fra, lasten, og om det hadde vært sykdom underveis. Ved kongelig forordning af 1805 var det dødsstraff for en skipper som skjulte at han hadde smittsom sykdom om bord, eller hadde tatt imot gods eller personer fra et smittet skip. Ved mistanke om smittsom sykdom heiste losen et gult flagg og førte skipet til østre havn. Der ventet man så til sunnhetskommisjonen ankom. Den bestod fra 1805 av lege, sjøoffiser, øverste tollfunksjonær og en øvrighetsperson. Skipspapirene ble fuktet med eddik og røykt i en spesiell ovn, før de med båt ble fraktet til festningen og overrakt vakten der med en jernstang. Legen kalte så alle på dekk, spurte dem ut om helsetilstanden, og foretok en full undersøkelse. Syke ble brakt til lasarettet, og skipet, samt losen, satt i karantene. Skipets indre skulle vaskes og luftes, alle klær luftes på dekk, og mannskapet daglig vaske ansikt og hender. Var det sommer, skulle de bade. Mat blev fraktet ut og heist om bord. Når maten var levert, skulle flåten flere ganger overskylles med sjøvann. Leger og pleiere var pålagt å fukte hendene og ansiktet med eddik før de gikk inn til pasientene, og etterpå skulle de straks skifte klær, og henge de brukte klærne til lufting. Pasientenes hender og nesebor blev fuktet med klorkalk-oppløsning fra en svamp. Gulvene ble vasket med klorkalk to ganger daglig. Frem til 1859 brukte man "parloiret" (fra fransk "parler" = å snakke) til samtaler mellom personer fra byen og de som satt i karantene. Denne «snakkestuen» var delt i midten av et tregitter og et nett, og papirer ble overrakt ved hjelp av treklyper etter at de var blitt røykt og dynket med eddik. Behovet for stasjonen var enormt: I 1831 lå det hele 339 skip i karantene her. I 1831 var det under koleraepidemien opprettet en karantene på holmen Plentingen i Stavanger. Soldater ble innkvartert på Skansen for å passe på dem. Karantenestasjonen på Odderøya var den største i Nord-Europa, og i drift frem til 1914. Kristiansands kommandant, oberst Undahl, døde selv av tyfus som han pådro seg under et besøk på et fransk skip. Stasjonen fikk egen gravplass, etterhvert kjent som Kolerakirkegården. Den som sist ble gravlagt der, var engelskmannen William Petrie som døde i 1892. Tre Wehrmacht-soldater blev hengt på Odderøya i 1943 for å ha samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen, og kastet i en grav på Kolerakirkegården. De ble overført til Oddernes kirkegård etter krigen. Geir Gulliksen. Geir Gulliksen (født 31. oktober 1963 på Kongsberg og bosatt i Oslo) er en norsk forfatter og forlagsredaktør. Gulliksen har gått på Forfatterstudiet i Bø (1985). Han har arbeidet som forlagsredaktør i Tiden Norsk Forlag. Fra 2000 er han sjefredaktør i Oktober forlag. Som forlagsredaktør har han fått stor oppmerksomhet for å drive fram en ny generasjon norske forfattere på 1990-tallet, deriblant Karl Ove Knausgård, Tore Renberg og Lars Ramslie. I 2008 ble han tildelt Mads Wiel Nygaards legat. "Kanskje den beste diktsamlinga fra det norske nittitallet?" – Nils-Øivind Haagensen, Dagbladet, om "Om tyngde og letthet" (1998) "Gulliksen bekrefter med denne utgivelsen at han fremdeles må regnes blant samtidens vesentligste poeter" – Eirik Lodén, Stavanger Aftenblad, om "Se på meg nå" (2005) "Få bøker har gjort sterkere inntrykk på meg de siste ti årene" – Tom Egil Hverven, Klassekampen, om "Tjuendedagen" (2009) "... en av høstens store romaner" – Cathrine Krøger, Dagbladet, om "Tjuendedagen" "Vi kan godt utrope forfatteren av "Forenkling" til den viktigste skikkelsen i norsk samtidslitteratur i dag" – Trygve Riiser Gundersen, Dagbladet, om "Forenkling" (2010) "... ein av dei viktigaste norske samtidsforfattarene" – Alf Kjetil Walgermo, Vårt Land, om "Forenkling" Diktet "Alt dette skal begynne en gang til" (fra samlingen "Se på meg nå") ble kåret til "Årets beste dikt" av NRK P2s fagjury og lyttere i 2005. Prøyssisk åpning. Prøyssisk er en sjakkåpning som defineres ved åpningstrekkene 1.e4 e5 2.Sf3 Sc6 3.Lc4 Sf6. Svarts 3. trekk som går til angrep på den hvite bonden på e4, er atskillig skarpere enn 3...Lc5 som hadde ført til italiensk. Åpningen er svært gammel og ble analysert allerede i 1580 av Giulio Cesare Polerio. Varianter. Hvis hvit ønsker en roligere stilling er dekning av e4-bonden med 4.d3 et konservativ mulighet. Åpningen går over til den rolige «Giuocco Pianissimo» varianten av Italiensk etter 4...Lc5. Andre trekk er 4...Le7, 4...h6 eller det aggressive 4...d5. Forsøk på å dekke bonden med 4.Sc3 fungerer ikke så bra. Svart kan spille 4...Sxe4! 5.Sxe4 d5, som vinner tilbake offiseren og overtar kontroll over sentrum. Hvis 4.Sc3 likevel spilles er det med tanke på å spille den spekulative Boden-Kieseritzky gambitten 4.Sc3 Sxe4 5.0-0. Sentrumsbruddet 4.d4 gir hvit rask utvikling, men svart får slått ut de hvite sentrumsbøndene og får som regel utligning. En av de mest kritiske testene er 4.Sg5 som truer på f7 og nesten forsert vinner en bonde, selv om tempotapet med springeren gjorde at spillere som Siegbert Tarrasch stemplet trekket som amatørmessig («ein richtiger Stümperzug»). Variantene kan være svært skarpe. Traxler-varianten 4...Lc5 ignorerer trusselen for rask utvikling. Flere ville varianter har blitt analysert til evig sjakk. Vanligere er 4...d5 5.exd5. Nå er 5...Sxd5?! svært risikabelt grunnet 6.Sxf7!? med farlig angrep eller det mer konservative, men også aktive 6.d4. Istedet pleier svart å ofre bonden med 5...Sa5, 5...b5 eller 5...Sd4. Florencio Campomanes. Florencio Campomanes (født 22. februar 1927 i Manila, Filippinene, død 3. mai 2010 i Bugaio, Filippinene) var en filippinsk sjakkspiller og -organisator. Campomanes representerte hjemlandet i flere sjakkolympiader, og spilte i den forbindelse mot flere storheter. Han tapte blant annet partier mot Mikhail Tal og Miguel Najdorf i Leipzig 1960 og Lev Polugaevskij i Havana 1966. Han huskes imidlertid best som president for verdenssjakkforbundet FIDE. Han overtok vervet i 1982, og beholdt det gjennom perioder med store kontroverser, blant annet avbruddet av VM-matchen mellom Anatolij Karpov og Garri Kasparov før det forelå noe endelig resultat, og løsrivelsen fra FIDE av Professional Chess Association i 1993. Campomanes ble etterfulgt som FIDE-president i 1995 av Kirsan Iljumzjinov. 5. februar 2003 dømte en filippinsk rett Campomanes for manglende redegjørelse for et beløp tilsvarende ca. 240 000 amerikanske dollar, et beløp som ble tildelt FIDE til sjakkolympiaden i Manila i 1992. Campomanes ble idømt en fengselsstraff på 1 år og 10 måneder. Russeflue. Russeflue ("Bibio pomonae" Fabricius, 1775) er en stor og karakteristisk art av hårmygg. Den kan være veldig tallrik enkelte år og tiltrekker seg derfor oppmerksomhet. Utseende. Russeflua er en stor hårmygg, 10-14 mm lang. Kroppen er helt svart, men lårene er klart røde. Vingene er glassklare med de fremste vingeårene svarte. Som hos alle hårmygg er det stor forskjell på hunnen (relativt små øyne, kraftig bakkropp) og hannen (store øyne, bakkroppen flattrykt). Larvene har rødbrun farge. Utbredelse og levevis. Russeflua er vidt utbredt og finnes over det meste av den palearktiske region (Europa og Nord-Asia), men i Sør-Europa bare i fjellene. Nært beslektede arter finnes i Nord-Amerika. I Norge finnes den over hele landet, men er gjerne mindre tallrik ytterst ved kysten i Sør-Norge, unntatt på lyngheier. Særlig tallrik er arten på lynghei og i fjellbjørkeskogen, men den finnes også opp til 1350 moh i fjellet. Larven lever i tette klynger i strølaget, og bruker to eller flere år på larveutviklingen. De voksne hannene henger stille i lufta 2 til 5 meter over bakken, med bakbeina hengende ned. Man finner også ofte russeflua på blomster der de drikker nektar. Arten blir ikke regnet som en skadegjører. Krigsflue. Russeflua varierer kraftig i antall mellom ulike år. Enkelte år er det umulig å finne voksne mygg, andre kan de være veldig tallrike. I følge nordnorsk folketro skulle store massesverminger av denne arten varsle en kommende krig. Arten ble derfor kalt krigsflue. Navnet russeflue kommer av at man trodde de store mengdene store mygg som av og til dukket opp var blåst inn fra Russland. På Island blir arten kalt Galdraflúga'", som henspiller på at den ble satt i sammenheng med magi (galdring). Navnet russeflue har enkelte steder blitt brukt om sommerfuglen fjellbloddråpesvermer ("Zygaena exulans"). Lyndon B. Johnson Space Center. a>. En del av Clear Lake kan skimtes i øvre del av bildet. Lyndon B. Johnson Space Center (JSC) er et romfartssenter i Clear Lake-området i det sørøstlige Houston i Texas i USA. Det er NASAs senter for bemannede romferder. Det ble bygget på en tomt som ble donert av "Rice University" som ligger like ved. JSC inneholder "Mission Control Center", som er NASAs kontrollsenter for koordingering og overvåking av alle bemannede romferder i USA. NASA's astronaut-utdanning ligger også ved JSC. Historikk. NASAs senter i Houston har sin opprinnelse i et lovforslag fremsatt av daværende senator Lyndon B. Johnson, som var fra Texas. JSC ble den gang kalt for "Manned Spacecraft Center," og ble åpnet i 1961, senere omdøpt til "Lyndon B. Johnson Space Center" i 1973, det året Johnson døde. I 1965 var JSC i full operasjonell drift og har vært senter for koordingering og overvåking av alle bemannede operasjoner for siden "Gemini 4" i 1965. I tillegg til å huse NASAs astronaut-prosjekter, er også "Lunar Receiving Laboratory" plassert ved JSC. Her ble de første astronautene som kom tilbake fra måneferden satt i karantene og her er også jord- og stenprøver fra månen lagret. 20. april 2007 klarte William Philips (60) å få med seg en pistol gjennom sikkerhetskontrollen og tok to personer som gissel. Philips drepte den ene mannen, David Beverly, før han skjøt seg selv. William Philips hadde vært ansatt hos NASA i 12-13 år. Lynsjakk. Lynsjakk er sjakk der spillerne har svært liten betenkningstid til å utføre trekkene sine. Vanligvis har hver av spillerne mellom tre og femten minutter (fem minutter er vanlig) til disposisjon. For å holde rede på tidsforbruket, bruker spillerne et sjakkur. Lynsjakk er temmelig populært på mange Internett-sjakksider. Hurtigsjakk er en annen variant som ikke er så ekstrem i forhold til kort betenkningstid. Den korte betenkningstiden gjør at man har kortere tid på å vurdere hvert enkelt trekk. Dette fører til mer oppjaget spill, særlig når tiden er i ferd med å renne ut. Hvis en spiller bruker opp tiden sin, går seieren til motstanderen, med mindre motstanderen ikke har nok brikker til å vinne spillet. I så fall er resultatet remis. Som i normal sjakk fører også sjakkmatt til vunnet parti. En vanlig regel i lynturneringer er at dersom en spiller gjør et ulovlig trekk, kan motstanderen påpeke det og kreve seieren. Hvis en spiller for eksempel setter sin egen konge i sjakk, kan motstanderen kreve seieren. Det er imidlertid ikke tillatt å slå motstanderens konge, gjør man det kan faktisk spilleren som fikk kongen slått kreve seier på ulovlig trekk. Sjakkmatt. Den hvite kongen er satt sjakkmatt — partiet er over. Sjakkmatt (ofte forkortet til matt) er en situasjon i sjakk der den ene spillerens konge er angrepet, og det ikke er mulig å parere trusselen. Kongen blir aldri slått; partiet er over så snart kongen er satt sjakkmatt. Å sette motstanderen sjakkmatt er det endelige målet i sjakk (selv om ikke alle partier ender med matt – ofte gir en spiller opp før mattstillingen oppstår, eller partiet ender med remis. «Shah mat» er persisk og betyr «kongen er overrumplet/beseiret», ofte misforstått som «kongen er død». Aliy Zirkle. Aliy Zirkle (født 1969 i New Hampshire, USA) er en amerikansk hundekjører fra Alaska, USA. Zirkle utdannet seg som biolog ved universitetet i Pennsylvania, og hun flyttet til Alaska for å arbeide som biolog i 1990. I 2001 debuterte hun i Iditarod med en 33. plass. Totalt har hun deltatt 6 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hennes beste plassering kom i 2005 da hun ble nummer 11. Hennes største prestasjon som hundesledekjører kom i 2000 da hun vant Yukon Quest. Hun var den første kvinne som vant dette løpet, og også den yngste vinneren av Yukon Quest. Ibisfluer. Ibisfluer (Athericidae), er en liten familie av fluer som er beslektet med klegger, selv om de ligner mer på snappefluer. Larvene lever i vann, og hunnene til noen slekter suger blod. I Norge er bare en art funnet, "Atherix ibis", foreløpig bare i Finnmark. Utseende. Ibisfluene er middelsstore, hårete fluer som som oftest har mer eller mindre flekkete vinger. Bakkroppen er kjegleformet. Hodet er forholdsvis lite og tett hårete. Fasettøynene er ganske store hos hannene, mindre hos hunnene. I pannen sitter tre punktøyne (ocelli). Antennene er nokså små, med et nyreformet tredje ledd og en lang antennebørste (arista). Vingene er store med mange tydelige årer, beina er slanke med lange sporer på leggene (tibiae). Larvene er pølseformet med en tilspisset forende, hodekapselen er ganske smal. Bakkroppsleddene har lange, fingeraktige utvekster. På det bakerste leddet har disse utvekstene lange hårfrynser. Levevis. Hunnene av slekten "Atherix" legger ofte egg mange sammen, og dør rett etter eggleggingen. Eggene legges i vegetasjon, under broer e.l. rett over rennende vann, og eggklynger kan inneholde flere tusen døde hunner samt eggene de har lagt. Det er mulig at larvene tilbringer det første larvestadiet i eggklyngen, der de kanskje spiser på de døde hunnene, men dette er ikke sikkert vist. Larvene er vannlevende rovdyr, som spiser forskjellige insektlarver. De voksne insektene finner man gjerne ved rennende vann, den arten som finnes i Norge synes å ha flygetid i juni-juli. Hunner av slektene "Atrichops" og "Suragina" suger blod. Systematisk inndeling. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene tar for seg de norske ibis-, snappe- og vindusfluene. Parodi. En parodi er en etterligning av noe annet, med hensikt å latterliggjøre originalen. Herming kan være en form for parodi. En parodi kan være veldig overdrevent og trenger ikke å være så veldig likt virkeligheten. Eksempler parodier er for eksempel Scary Movie-filmene som parodierer andre skrekkfilmer. Bull terrier. Bull terrier og miniatyr bull terrier (FCI #011) er to hunderaser som har lite genetisk variasjon, der det stortsett er størrelsen som skiller. Disse har egne rasestandarder. På norsk skrives navnene også som bullterrier og miniatyr bullterrier. Rasen, som klassifiseres som en terrier, oppsto i Storbritannia på 1800-tallet. Opprinnelse og alder. a> (nå utdødd) regnes som en stamfarer til bullterrier. Bullterrieren er trolig et resultat av kryssavl mellom ulike bulldogger og terriere. Den første hunden som med rette kan kalles en bullterrier, ble vist fram på en hundeutstilling i London i 1862. Den var melkehvit og gikk under navnet "Puss". Denne tispen skilte seg fra de andre gjennom å ha et lengre hode og renere linjer, noe som vakte stor oppsikt. Eieren var "James Hinks" fra Birmingham, en kar som drev som hundehandler. Hans melkehvite «produkt» ble straks svært populært blant fintfolk, og såkalte «white cavaliers» og «gentlemans companion» ble datidens statussymbol å eie. Mange har spekulert i hva Hinks gjorde for å krysse fram denne bemerkelsesverdige hunden, men selv holdt han kortene så tett ved brystet, at vi den dag i dag ikke vet sikkert hvilke raser han krysset for å få fram bullterrieren. Både molosser, mynder, pointer og dalmatiner er nevnt, men opphavet er usikkert. Mange mener imidlertid at den nå utdødde english white terrier inngikk. Hinks var også oppdretter av både english white terrier og bulldog Til å begynne med var det tillatt med flere farger, men den helhvite typen vant stadig mer fram og ble til slutt nærmest eneveldende i usttillingssammenheng. Den første bullterrieren ble kåret til champion i 1876, også denne var hvit. I 1878 ble det så stadfestet at den eneste korrekte fargen var hvit. Den første raseklubben, "The Bull Terrier Club", ble stiftet 1887, men først fra 1950 godtok man fullt ut fargede bullterriere igjen. I 1919 vant imidlertid en brindlet bullterrier "cert" på utstilling for første gang, men til enorm kritikk fra raseklubben. Utseende, anatomi og fysikk. Det er to varianter av bullterrier, "standard bullterrier" og "miniatyr bullterrier". Bortsett fra størrelsen er de helt like. Standard bullterrier har ikke noen som helst bestemmelser med hensyn til høyde og vekt, så lenge den er harmonisk bygget. En standard bullterrier kan således veie opp mot 20–35 kg. Miniatyr bullterrier skal ikke ha en skulderhøyde som overstiger 35,5 cm. Vektgrensen på maksimalt 9 kg ble fjernet på 1970-tallet og er nå typisk 10–15 kg. Ellers skal den være som en kopi av standard bullterrier. Bullterriere har en kompakt og svært muskuløs kropp, med forholdsvis korte bein, et forholdsvis langstrakt og meget karakteristisk hode med svært kraftige kjever, og korthåret glatt og tett pels. Hunder med hvit grunnfarge skal være helhvite, men kan ha innslag av pigmentering på hodet og i huden. Hos fargende hunder skal fargen alltid utgjøre grunnfargen, men hvite innslag tillates. Også sort brindle (herunder også med hvite innslag) og tricolor tillates. Bruksområde. I dag er bullterrier først og fremst en god familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund og stødig og energisk brukshund. Den er dessuten en god vakthund. Lynne og væremåte. Tradisjonelt ble bullterriere avlet for å være snille mot mennesker, men stridslystne overfor andre dyr. Den regnes da også som en snill og trivelig familiehund, som også kan ha gode kvaliteter for barnefamilier. Den kan likevel være litt sta og egenrådig, og anbefales ikke som førstegangshund for uerfarne hundeeiere. Som rase er den leken, energisk, utholdende og modig, men overraskende rolig og stabil, særlig når den har oppnådd voksen alder. Bullterrier kan være dominant overfor andre dyr, og som andre bullterriere har også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk. Den bjeffer sjeldent. Annet. Rasen tilpasser seg bra til et liv i en leilighet, men den trenger regelmessig og mye mosjon og masser av psykiske utfordringer for å trives. Ole Morten Vågan. Ole Morten Vågan (født 8. mai 1979 i Brønnøysund) er en norsk jazzmusiker (kontrabass) og arrangør, utdannet ved Jazzlinja (NTNU), 2000. Vågan regnes som et av norges største talenter på kontrabass. Han debuterte i jazzsammenheng i "Nord-Norsk Ungdomstorband" på slutten av 90-talllet og hadde eget prosjekt Ole Morten Vågan Projekt på turné for Nordnorsk Jazzforum i 1999. Dette ble også dokumentert som radiokonsert for NRK P2, Jazzklubben v/Erling Wicklund innspilt fra Nordland Musikkfestuke. I år 2000, ledet han bandet Motif og fikk NOPA's komponistpris samme år, samt «Young Nordic Jazzcomets» året etter, på København Jazzfestival. Som både som bassist og komponist har han jobbet i grenselandet mellom improvisasjons- og notert musikk, og i 2011 utkom hans syvende plate med før nevnte MOTIF, til gode kritikker i blant annet New York Times (US) og JazzWise (UK). I 2009 skrev han en times musikk til en tentett, som foruten MOTIF´s faste medlemmer, også bestod av Mathias Eick, Mattias Ståhl, Ola Kvernberg, Håkon Kornstad og Petter Vågan. Vågan mottok DnB NOR prisen på Kongsberg Jazzfestival i 2009, og kvitterte året etter med nok en time nyskrevet musikk, denne gangen for et band bestående av toneangivende musikere i det europeiske improvisasjonsmiljøet; Axel Dörner og Rudi Mahall (DE), pluss Fredrik Ljungkvist og Jon Fält (SE). Nylig har han også komponert for Trondheim Jazzorkester (i samarbeid med bl.a. Eirik Hegdal), og skrev 25 minutter musikk for Trondheimssolistene og bassist Knut Erik Sundquist som ble fremført til svært gode kritikker på Musikkfestuka i Bodø. Han har spilt inn et førtitalls plater med diverse orkestre, og medvirket på en rekke pop-produksjoner etc. – men det er først og fremst som aktivt og deltagende medlem i improvisasjonsensembler han har hatt sin produksjon. Hans virksomhet har gjennom et tiår inkludert samarbeid med noen av de mest toneangivende musikerne og komponistene i norge og utlandet, bl.a Bugge Wesseltoft, Joshua Redman, John Scofield, Terje Rypdal, Maria Kannegaard, Iain Bellamy, Håvard Wiik, Erlend Skomsvoll, Eirik Hegdal, Nils Petter Molvær, Dhaffer Youssef, Ivo Papasov, Audun Kleive, Stian Carstensen, Ola Kvernberg, Paal Nilssen Love, Håkon Kornstad, Tore Brunborg, Jon Christensen, Axel Dörner, Rudi Mahall, Tom Arthurs, Fredrik Ljungkvist, Christian Wallumrød, Jon Fält, Will Vinson, Jonas Kullhammar, Arve Henriksen, m.fl. Natalie Portman. Natalie Portman, egentlig Natalie Hershlag (født 9. juni 1981 i Jerusalem i Israel) er en israelskfødt amerikansk skuespillerinne. Hun fikk sitt gjennombrudd som tolvåring i filmen "Léon" i 1994. Senere har hun spilt i mange storfilmer, og er en av de mest lovende og ettertraktede skuespillerinnene i Hollywood. Hun spilte bl.a. rollen som «Padmé Amidala» i "Star Wars"-filmene, og har også spilt i andre filmer som "Garden State", "Heat", "Cold Mountain", "V for vendetta", "Closer", "Black Swan" og "Thor". Hun vant en Golden Globe og ble nominert til både Oscar og BAFTA for sin rolle i "Closer". Portman vant også Golden Globe som beste kvinnelige skuespiller for rollen i "Black Swan" og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for den samme rollen under Oscar 2011. Natalies familie er jøder som utvandret fra Polen, Romania, Østerrike og Russland. Hennes far er lege og hennes mor er husmor, som nå jobber som hennes agent. I 2010 ble Portman forlovet med den franske koreografen Benjamin Millepied som hun møtte under innspillingen av "Black Swan". I juni 2011 ble de foreldre til en gutt de har gitt navnet Aleph. I 2013 returnerer hun til filmlerretet etter fødselen, med filmene "Knight of Cups", "Lawless" (begge regissert av Terrence Malick) og "Thor 2". I sistnevnte skal hun gjenta rollen som Jane Foster, tordenguden Thors menneskelige kjæreste. Portman har fullført en bachelorgrad i psykologi ved Harvard. Hun snakker engelsk og moderne hebraisk, fransk, tysk og japansk, og kan litt spansk. Hun holder nå på å lære arabisk. Pneumocystis. "Pneumocystis" er en slekt av sekksporesopper som koloniserer dyr og mennesker, og kan føre til alvorlig sykdom hos personer med svekket immunforsvar. Hos mennesker er lungebetennelse forårsaket av denne organismen (Pneumocystis-pneumoni (PCP)) en av de viktigste årsakene til død hos pasienter med aids eller andre alvorlige svekkelser av immunsystemet. Den forekommer også hos pasienter med ondartede sykdommer slik som leukemi og myelomatose. Lungebetennelse med denne organismen er ofte den sykdommen som varsler at hiv-infeksjonen har utviklet seg til aids. "Pneumocystis"-organismene ble først påvist i 1909, og klassifisert som encellede dyr (protozoer), men det var først etter at DNA-analyse ble utbredt på 1980-tallet at organismene ble klassifisert som sopp. Man trodde på slutten av 1970-tallet at det var ulike arter av "Pneumocystis"-selekten som fantes i ulike pattedyr, men det var først sent på 1980-tallet at man ved RNA-analyse kunne påvise klare genetiske forskjeller mellom artene. Først i 2001 ble det klart at "Pneumocystis"-typen som ga sykdom hos mennesker var en egen art, og denne fikk navnet "Pneumocystis jirovecii", etter den tsjekkiske patologen Otto Jirovec som først fant mikroben hos mennesker. (Tidligere ble mikroben omtalt som "Pneumocystis carinii", men dette navnet er nå forbehold den arten som finnes hos rotter.) Bondeforvandling. Bondeforvandling er et uttrykk i sjakk som beskriver forvandlingen av en bonde som når den åttende raden på sjakkbrettet, til en dronning, springer, løper eller tårn. Forvandling til konge er ikke mulig. Det er ikke mulig å la bonden forbli bonde på sisteraden. Det er heller ikke lov å forvandle til en brikke av motsatt farge, selv om det tidligere har blitt laget vittige oppgaver på grunnlag av at reglene ikke klart forbød det da. Siden dronningen er den sterkeste brikken på sjakkbrettet, skjer over 99 % av forvandlinger i praksis til dronning. Enkelte ganger kan det imidlertid være fornuftig å velge en annen brikke, for eksempel for å unngå at motstanderen settes patt. Forvandlingen er uavhengig av hvilke brikker motstanderen har tatt. Det er mulig å spille med to eller flere dronninger. Hvis en ekstra dronning ikke er tilgjengelig, kan et tårn som står opp-ned gjøre samme nytten. John Pål Inderberg. John Pål Inderberg (født i Steinkjer 6. august 1950) er en prisbelønt norsk baryton- og sopransaxofonist og professor ved Institutt for musikk, «jazzlinja (NTNU)». Inderberg spiller i duoprosjekt med kollega Bjørn Alterhaug som også jobber ved NTNU, sittet i Subtrio med Svein Folkvord og Stein Inge Brækhus, samt Trondheim Jazzorkester. Han har vært samarbeidspartner med komponisten og organisten Henning Sommerro i over 20 år. Andre medmusikanter har vært Jim Hall, Chet Baker, Lee Konitz, Bob Brookmeyer, Gil Evans og det skandinaviske jazzensemble, Chick Corea, og EBUs storband. Tidligere ga han ut plate med New Cool Quartet og Siri Gellein. Han er bl.a inspirert av Warne Marsh og Lars Gullin og må reknes som en av Europas fremste barytonsaksofonister. Sigmund Skard-stipendet. Sigmund Skard-stipendet er en litterær pris som utdeles årlig av Litterær avdeling i Det Norske Samlaget i forbindelse med framlegging av forlagets høstliste. Stipendet er på 25 000 kroner. Austin. Austin er hovedstad i den amerikanske delstaten Texas, har innbyggere innen bygrensene (2011), og er en del av et større urbant område med over en million innbyggere. Byen ble grunnlagt i 1835 under navnet Waterloo, navnet ble imidlertid forandret i 1838 til Austin, etter Stephen F. Austin. Byen ligger i fylket Travis County ved Coloradoelven, som slynger seg gjennom sentrum og er oppdemmet i tre innsjøer som deler byen i to. Med delstatsuniversitetet beliggende like nord for bysentrum, er Austin preget av studentbefolkningen og er kjent både for sitt livlige natteliv, sine blomstrende konsertscener, som inkubator for innovative IT-selskaper og et utviklingssenter for sivil og militær teknologi. Tradisjonelt har imidlertid bomull og kveg vært de viktigste handelsvarene. Byen er hvert år sete for den amerikanske musikkbransjens store konferanse og festival, South By Southwest (SXSW), som trekker tusenvis av band, platebransjefolk, konsertarrangører og fans til byen. Blant de mer kuriøse innslagene er verdens største urbane flaggermuspopulasjon, som hver sommer slår seg ned under broen Congress Avenue. I motsetning til mange andre amerikanske storbyer er Austin vel tilrettelagt for sykkeltrafikk, og den sjudobbelte vinneren av Tour de France, Lance Armstrong, er blant de mest berømte innbyggerne. Jack Irons. Jack Irons (født 18. juli 1962) er tidligere trommeslager i det californiske bandet Red Hot Chili Peppers, som i dag blir sett på som et av verdens nåværende største rockeband. Jack Irons valgte å forlate bandkameratene i den vanskelige tiden fylt med narkotika og alkohol, da den daværende gitaristen Hillel Slovak døde av en overdose i 1988. Han har siden vært trommeslager i Pearl Jam fra 1994 til 1998, men han forlot gruppa av helsemessige årsaker. TPC at Sugarloaf. TPC at Sugarloaf er en privat golfbane i Duluth i Georgia, anlagt i 1996 som del av nettverket Tournament Players Club. Banen har 27 hull og er tegnet av Greg Norman. Anlegget er på om lag 4800 mål og var tidligere en farm som drev oppdrett av hester og kyr, og tilhørte filantropen og finansmannen O. Wayne Rollins. Det består av tre nihullssløyfer, «The Stables», «The Meadows» og «The Pines», og var Normans første banedesign i USA. Fra 1997 til 2008 var Sugarloaf fast vert for turneringen AT&T Classic på PGA-touren. Turneringen benyttet sløyfene «Stables» og «Meadows». Etter å ha slitt økonomisk, og etter å ha mistet hovedsponsoren, besluttet PGA-touren å legge ned turneringen etter 2008-sesongen. Slaget ved Fitjar på Stord. Slaget på Fitjar på Stord var det siste slaget i en krig mellom Eirikssønnene som etterfulgte faren Eirik Blodøks og deres onkel Håkon Adalsteinsfostre, også kalt Håkon den gode, om makten over Norge. Det var dessuten en kamp mellom Norge og Danmark om herredømmet over Viken (Oslofjordsområdet). Bakgrunnen. Etter Slaget på Rastarkalv på Freineset vendte de gjenværende Eirikssønnene tilbake til Danmark hvorfra de dro både i viking og sikret seg ny støtte i årene framover fra morbroren Harald Blåtann, konge av Danmark etter sin far Gorm den gamle. Først omkring 961 dro en stor flåte under Eirikssønnenes ledelse fra Danmark til Vestlandet i Norge, og denne gang visste man at Håkon Adalsteinsfostre hadde dratt med kun hirden sin til Fitjar. Deres ankomst kom såpass overraskende at kong Håkon bare rakk å samle en mindre hær. Slaget. Eirikssønnene steg i land med hæren på Fitjar og marsjere mot den langt mindre kongelige hæren. Kong Håkon hadde tatt på seg ringbrynje, men ettersom han så at motstanderne var mange tok han av seg ringbrynjen for å oppildne og sette mot i sine menn, vise mot og villighet til å seire eller dø. Ved å bruke hirden i tillegg til bondehæren håpet han å kunne rette et overraskende angrep mot motstanderne og slå deres slagorden i stykker. Idet signalet kom, angrep den kongelige hæren med stor kraft inn i storhæren. Slaget nådde et klimaks idet to vikinger, Øyvind Skrøya og Alv Askmann med deres flokk ropte etter Håkon under kongemerket idet hans gyldne hjelm ble dekket til med en hette. De fikk svar fra kongen: «Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!» Øyvind og hans bror nådde fram etter en hard tørn og prøvde å hugge ned kongen idet Toralv kom til med sitt skjold. Med skjoldet til Toralv slått til side av hogget mot kongen grep kongen sitt sverd Kvernbit med begge hender og hogg til. Etter at Øyvind var blitt kløyvet i hode og hals til akselene, felte Toralv Alv. Tvekampen var vendepunktet. Motet begynte å forlate krigerne i den danske hæren, og de begynte å trekke seg i uorden. De la seg dermed åpne for brutale hugg av den norske hæren som drev dem til strendene der skipene lå. Disse blir forfulgt av Håkon Adalsteinsfostre som med sin slagplan hadde lykkes, men idet seieren var sikkert kom en bueskytter fram og ropte ut: «Gi plass for kongens bane!» En pil rammet kongen i armen. Den hadde pilspiss med mothaker som rev opp såret da den ble trukket ut. "Gunnhilds arvinger sørfra, gullskadende, var kommet, fikk det tungt på flukten, enda falt var kongen." Etterspillet. Slaget var vunnet, men prisen viste seg høy. Såret i kong Håkons arm førte stort blodtap da kongen ble ført hjemover på langskipet sitt til gården sin på Alrekstad. Men såret ble verre da det gikk verk i det slik at de måtte stoppe underveis. De gikk i land ved Håkonshella der han var født. På det stedet hvor han var kommet til verden, forlater han den. Ved sin død ba kong Håkon i følge Snorre Sturlasson om at nordmennene skulle akseptere Eirikssønnene som hans etterfølgere til kongemakten i Norge og således avslutte krigen. Året etter kom Eirikssønnene til Norge sammen med Danmarks konge Harald Blåtann i spissen for en veldig hær. Av Eirikssønnene blir Harald Gråfell konge over Vestlandet, nå underlagt dansk overherredømme idet Harald Blåtann lar seg hylle som konge og før han seiler hjem. Harald Gråfell fikk råderetten over Norskekysten og kom et par år senere i strid med Sigurd Ladejarl, ikke minst fordi Harald hadde dratt på et sjøtokt nordover helt til Kvitsjøen og således trengt inn i Ladeættens interessesfærer. Det førte til angrepet på ladejarlen i Stjørdalen. Etter drapet på ladejarlen var hele Nordveien fra Lindsnes i sør og nordover for første gang underlagt en kongemakt. Fitjar på Stord Arild Rein. Arild Rein (født 17. mars 1960 i Stavanger) er en norsk forfatter. Rein skriver sosialrealistiske, hardkokte kriminalromaner med handlinger fra Stavangers underverden. Forfatterskapet hans inneholder en kritisk analyse av Stavanger, men også ved det norske samfunn, med spesielt fokus på oljeeventyret. Inspirert av en rekke forfattere og tenkere begir han seg spørrende inn i den menneskelige urgrunn. Eller inn i menneskedannelsens verksted, hvor han tematiserer og viser elementer i samfunnet som i regelen fortrenges og/eller betraktes som ikke-eksisterende. Den menneskelige fornedring, utnytting, manipulasjon, psykopati, umettelige egeninteresse og usminkede råhet som romanfigurene representerer, er tilsvarende tilstede i samfunnet. Og ikke bare det: samfunnet som sådan har i seg selv slike drivkrefter bak sine mange masker og fasader. Dette er for mange en ubehagelig erkjennelse og opdagelse. Arild Rein ser de samme trekk i alle samfunnslag. Når han i den tredje boken presenterer den som den siste i sin "stavangertrilogi", er nettopp dette et tydelig hint om at han ikke er krimforfatter. Omslagsbildet på trilogien viser et ordinært rekkehusstrøk hvor folk bor i sine rugekasser eller kaninbur, skjult for offentlighetens blikk. Men Rein viser at han ser. De er avslørt selv om de skjuler seg som best de kan. Reins offentlige taushet og manglende interesse for å gi intervjuer, er heller et vink om at det skjuler seg en helt annen undergrunn i romanene. En undergrunn, som om man oppdager den, blir en inntreden i en hel verden: Denne verden, hvor muligheten til å reflektere over sin egen samtid og seg selv åpner seg. En nødvendig refleksjon om man vil fatte hva man selv lever i og selv er. Slik representerer Reins bøker en mulighet til selverkjennelse og selvbesinnelse fra en som selv har gått veien til ende. De tre romanene "Hundedagane", "Grisekoret" og "Kaninbyen" utgjør til sammen "Stavangertrilogien", et portrett av Stavanger og Stavangers underside fra 1970-årene til 2004, perioden oljeindustrien forandret byen. Men like mye et portrett av Stavanger og Norge. Skottlands historie. a> markerte grensen mellom Skottland i nord og Romerriket i sør med små festninger og en port for hver romersk mil. Det romerske herredømmet strakte seg likevel lengre nord enn muren i en kortere periode. Skottlands historie kan avgrenses med den siste istiden for rundt 10 000 år siden, selv om den menneskelige befolkningen i Nord-Europa inklusive dagens Skottland strekker seg inn i forrige mellomistid. Selv om Heidelbergmennesket og neanderthalere kun er påvist fra mellomistidene gjennom funn fra England, er det rimelig å anta at de også har befolket Skottland i de perioder hvor hele den landfaste halvøya Storbritannia var isfri. Da mennesker igjen befolket området lengst nord på Storbritannia-halvøya etter siste istid, fikk øyene snart et meget varmt klima med subtropisk natur selv i nord. Fra omkring 6500 f.Kr. ble landbroen til Kontinentet oversvømt av hav, og de britiske øyer fulgte sine egne utviklingstrinn med sterke impulser fra Kontinentet gjennom steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Mange gjenstander er funnet fra førhistorisk periode, men ingen skriftlige spor. Skottlands skrevne historie starter først da Romerriket kom til Britannia etter år null. Romerne tok kontroll over områdene som nå er England og Wales og opprettet den romerske provinsen Romersk Britannia. Området nord på øya som ikke ble okkupert eller styrt av romerne, ble kalt Caledonia, og romerne kalte folket piktere. De første skriftlige kilder om Skottlands historie er beskrivelser fra utenforstående som ikke selv hadde førstehånds kjennskap til landområdene. Fra en klassisk historisk synsvinkel er Skottland er et perifert land, tilbakestående i forhold til sivilisasjonene rundt Middelhavet. Etter hvert som den historiske kunnskapen om Skottland har økt, har det blitt klarere at enkelte utviklingstrekk skjedde tidligere og var mer avansert enn tidligere antatt. Skottenes langvarige strid med England, den langt mektigere naboen i sør, var grunnen til Den skotske uavhengighetskrig. Kampen mot engelskmennene tvang også Skottland til å orientere seg kulturelt og økonomisk mot andre europeiske nasjoner, spesielt Frankrike. Deretter fulgte Unionspakten mellom Skottland og England, den skotske opplysningstiden og den industrielle revolusjon. Disse tingene bidro til økonomiske og kulturelle oppgangstider i landet, og inn på 1900-tallet var Skottland et høyt industrialisert land. Den industrielle nedgangen etter den andre verdenskrig ble spesielt hard, men de siste tiårene har landet hatt en kulturell og økonomisk renessanse, sporet av en revitalisert økonomi i tjenestesektoren, produksjonen av olje og gass fra Nordsjøen, og opprettelsen av begrenset selvstyre med eget parlament. Forhistorisk tid. a>. Festningen har gjennomgått utallige beleiringer. De første bosetningene. Det levde mennesker allerede 8500 år før historisk tid, da navnet Britannia for første gang dukker opp i skrevne kilder. I tiden før den siste istiden (130 000 – 70 000 f.Kr.) hadde Europa et varmere klima enn i dag, og de første menneskene kunne ha kommet til Skottland, men det finnes det ingen arkeologiske bevis for. Den siste isen dekket det meste av de britiske øyer, unntatt Irland, og etter at isen trakk seg tilbake ble Skottland beboelig omkring år 9600 år f.Kr. Den vanligste oppfatningen er at menneskene innvandret sørfra, men de eldste sporene av mennesker er blitt funnet lengst nord i landet, så selv om det ikke er bevist, er det blitt antydet at innvandringen kan ha fulgt sjøvegen nordfra. De første kjente bosetningene tilhørte mesolittiske jegere og samlere, og arkeologene har datert en slik leir ved Biggar fra rundt 8500 f.Kr. Tallrike andre leirer har blitt funnet over hele Skottland og danner et bilde av folk som flyttet på seg, brukte båter og lagde redskaper av bein, stein og gevir. Neolittiske jordbrukere dannet faste bosetninger, og et meget godt bevart steinhus på Knap of Howar på øya Papa Westray fra 3500 f.Kr. er bortimot 500 år eldre enn landsbyen Skara Brae på Mainland (begge på Orknøyene) som består av tilsvarende hus. Rundt 3500 f.Kr. bygde bosetterne veldige gravkamre som besto av steinpilarer som bar en stor stein som tak før det hele ble dekket av jord. Et godt eksempel finnes på Maeshowe på Mainland. Fra rundt 3 000 f.Kr. kom «stående steiner» og steinsirkler slik Brodgar-ringene på Orknøyene og Callanish på Lewis på Hebridene. Disse formet deler av den utstrakte europeiske megalittkulturen som også bygde Stonehenge i England og som ofte blir tolket som at de var ment som sofistikerte astronomiske observatorier. Steinkamrene og megalittmonumentene fortsatte inn i bronsealderen, og i den første metallalderen begynte beboerne å bygge festninger på toppen av høydedrag ("hillfort"), slik som åsen Eildon Hill i nærheten av Melrose, som går tilbake til rundt 1000 f.Kr. Ofte kunne flere hundre hus bli bygget innenfor steinmurene på et befestet høydedrag. Antagelig kom brytonisk-keltisk kultur og språk til Skottland en gang etter 700-tallet f.Kr., kanskje gjennom kulturell kontakt heller enn via invasjoner, og ulike småkongedømmer utviklet seg. Under jernalderen ble det bygd tallrike festninger på høydedrag, runde tårn ("brochs") og befestede bosetninger som støtter inntrykket av stridbare stammesamfunn og småkonger slik som romerne har rapportert om i de første skriftlige kildene om Skottland. Noen spor som tyder på at beboerne ikke alltid var opptatt av forsvar kan tyde på at festningene også hadde like mye symbolsk makt som direkte krigføring. Romersk invasjon. Skottlands skrevne historie begynner når Romerriket invaderer Britannia. Selv om innbyggerne stundom benyttet en form for skriving for minneplater og på steiner var det først og fremst et samfunn med en sterk muntlig tradisjon. Da druide-tradisjonen døde ut på grunn av krig, sult og ikke minst tilstedeværelsen av kristne misjonærer forsvant det meste av den førhistoriske kunnskapen. Det eneste overlevende før-romerske beretning om Skottland kommer fra den greske eventyreren Pytheas fra Massalia som seilte rundt de britiske øyene (som han selv kalte "Pretaniké") i 325 f.Kr., men selve nedtegnelsen av reisen dateres langt senere. Den romerske invasjonen av Britannia begynte for alvor i år 43 f.Kr. Etter gode militære resultater i sør, gikk styrker ledet av Gnaeus Julius Agricola inn i Skottland i år 79 e. Kr. Romerne møtte imidlertid kraftig motstand fra lokalbefolkningen i Caledonia, som romerne kalte området. I år 82 eller året etter sendte Agricola en flåte med galeier opp langs kysten av Skottland, så langt nord som Orknøyene. I 84 beseiret Agricola kaledonske stammer i slaget ved Mons Graupus. Hans støttespillere i Roma erklærte at Agricola hadde beseiret alle stammene i Britannia. Den eneste historiske kilde for dette kommer fra skriftene til Agricolas svigersønn, Tacitus. Arkeologien har bekreftet hendelsene med en mer presis datering ut ifra dendrokronologi (årringdatering), der resultatene tyder på at romerne tok kontroll over det sørlige Skottland en stund før Agricolas hærstyrker invaderte. Uansett nøyaktig datering var resultatet at for de neste 300 årene hadde Roma en betydelig tilstedeværelse i sørlige Skottland; både militært, økonomisk og sosialt. Romerne markerte rikets grense med serie av forsvarsverk, inkludert en lang og sammenhengende mur. Den første av disse, Gask Ridge i Perthshire, er datert fra mellom år 70 og 80 f.Kr. På 120-tallet ga den romerske keiseren Hadrian ordre om å bygge en mektig befestet mur som gikk fra elven Tyne til Solway Firth. Tyve år senere bygget den romerske guvernøren Quintus Lollius Urbicus den antoninske mur (navngitt etter keiser Antoninus Pius, den romerske keiseren som styrte fra 138 til 161) enda lengre nord, fra Old Kirkpatrick ved Firth of Clyde til Bo'ness ved Firth of Forth. Med halvparten av lengden til Hadrians mur var den 60 km muren lettere å forsvare, selv om den kun markerte nordgrensen for det romerske riket i to tiår. Omtrent ved år 160 var nordgrensen igjen ved Hadrians mur. Romerne fikk altså aldri noen direkte kontroll over Caledonia. Likevel gjorde de sin innflytelse gjeldende gjennom militære utposter og ved hjelp av assistanse fra lokale stammer, slik som blant annet votadiniene. Skottland vokser fram. Kristendommen kom først til Skottland med misjonsvirksomheten til den britiske sankt Ninian. Fra hans base Candida Casa i dagens Whithorn ved Solway Firth spredte den kristne troen seg sør og øst i Skottland og nord i England. I henhold til skriftene til sankt Patrick av Irland og sankt Columba av Iona synes det som at pikterne enten aldri ble kristnet, eller at de hadde forlatt den kristne tro i tiden mellom Ninians død i 432 og da Columba kom til Skottland i 563. Grunnen til dette er ikke kjent. Irene eller gællere introduserte kristendommen på nytt i Piktland, noe som gradvis erstattet dyrkelsen av gamle piktiske guder. Den mest berømte misjonæren fra denne tiden, Columba, slo seg først ned på den lille øya Iona, som skulle få sakral betydning for det senere Skottland. Her ble de skotske kongene begravd fra til Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) til Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland). En liste over gravsteder fra 1549 nevner 48 skotske, 8 norske og 4 irske konger. Columbas legendariske kristning av den piktiske kongen Bridei er blitt stående som historisk vendepunkt, skjønt hendelsen fort kan være mytisk. Presset fra vikingene fra nord. a> ble angrepet av vikinger i 795. a> som eksempel på norrøne skip i epoken. Det første dokumenterte angrepet av vikinger (en betegnelse som referer til norrøne krigere og herjingsmenn, ikke en etnisitet) på et sted i Skottland skjedde i 794 da de irske "Ulsterannalene" beskriver «ødeleggelsen av alle øyene i Britannia av hedningene». Klosteret på den hellige øya Iona ble herjet i 795. Grunnet sparsommelige skriftlige kilder fra perioden var dette neppe de første hendelsene, og kontakter over Nordsjøen mellom det vestlige Norge og de nordlige øyene og det nordlige Skottland har eksistert lenge før den såkalte vikingtiden. Likevel er hyppigheten og omfanget av denne kontakten ukjent. Vikingtiden markerer i Skottland som i Norden overgangen fra forhistorisk tid og til historisk tid. De første kontaktene mellom nordboere og skotter var av fiendtlig art. Vikingene begynte imidlertid raskt å bosette seg på de skotske øyene, slik at norrøn kultur ble spredd også dit. Den dag i dag er omtrent 60 % av DNAet på Orknøyene av norrøn opprinnelse. Moderne genetiske undersøkelser viser at de norrøne mennene også fikk avkom med lokale kvinner og dermed videreførte sine Y-kromosomer til den innfødte befolkningen. Allerede før 900-tallet hadde det skjedd omfattende innflytning til de ytre øyene som Hebridene og Skye og lengre sør (også flere steder i Irland og Man i Irskesjøen). Galloway i det sørlige Skottland fikk også spredt norrøn bosetning, men antagelig kom denne sørfra i England. De ytre øyene var attraktive sett med norrøne øyne. Landskapet lignet på hva de hadde forlatt i Norge. Klimaet var mildt og vennlig på denne tiden, og området lå ikke avsides, men sentralt midt i skipsleia. Norrøne bosettere dro også til det nordlige skotske fastlandet helt til Caithness og Sutherland (begge navnene har norrøn opprinnelse). Byene Thurso og Wick i samme område har også norrøn opprinnelse. Det er også gjort arkeologiske funn i de samme området som viser norrøn tilstedeværelse. Fra 900-tallet var de fleste norrøne områdene i det som er dagens Skottland underlagt det norrøne jarledømmet på Orknøyene. Vikingene var en betydelig maktfaktor i det nordlige Skottland. I år 839 seilte en stor norrøn flåte opp elvene Tay og Earn og nådde fram til sentrum av det piktiske kongedømmet Fortriu. I et stort slag beseiret vikingene pikternes konge Eogán mac Óengusa, hans bror Bran og Áed mac Boanta, kongen av skotske (gælisk-irske) Dalriada. Dette nederlaget rystet åpenbart det skotske samfunnet, og det sofistikerte piktiske kongedømmet synes å ha gått under sammen med lederskapet sitt. At Cináed mac Ailpín (eller Kenneth I av Skottland) siden ble konge av både skottene og pikterne kan tilskrives ettervirkningen av dette slaget og tilstedeværelsen av de norrøne som en tredje maktfaktor i Skottland. De norrøne bosetningene bidro således til å forsone de stridende skottene og pikterne til ett folk. Med tid og stunder skulle også de norrøne gå inn i dette folkeslaget. Framveksten av kongedømmet Alba. Myten om MacAlpins forræderi forteller om hvordan Alba ble født da den gæliske Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) drepte de piktiske lederen og erobret Piktland, men Alba er noe som Causantín mac Áeda (Konstantin II av Skottland) skapte. Cináeds sønn Causantín mac Cináeda (Konstantin I av Skottland) fikk skrevet «Series Longoir» for å vise eller bevise sin families krav til tronen av et forent Piktland. Den gæliske triumfen over det piktiske og endringen fra Piktland til Alba skjedde under regimet til Causantín mac Áeda. Hvorfor og hvordan er fortsatt uklart. I begynnelsen tilsvarte det nye kongedømmet til Skottland nord for elvene Forth og Clyde. Sørvestlige Skottland var fortsatt under kontrollen til britonene i Strathclyde. Sørøstlige Skottland var fra 638 under kontroll av det proto-engelske kongedømmet Bernicia, deretter under kongedømmet Northumbria. Disse områdene av Skottland ble utfordret av Causantín mac Áeda og falt i gæliske hender i år 1018 da Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland) presset grensene så langt sør som elven Tweed. Det ble Skottlands grense og er det den dag i dag. Skottland fullførte sin ekspansjon ved gradvis innlemmelse av britonenes kongedømme Strathclyde inn under Alba. I 1034 arvet Donnchad mac Crínáin (Duncan I av Skottland) Alba fra sin morfar Máel Coluim mac Cináeda. Med unntaket av Orknøyene, det vestlige øyene, det nordlige Skottland med Caithness og Sutherland, som fortsatt var under norrøn kontroll, var Skottland forent. Macbeth, en kandidat til tronen fra Cenél Loairn, beseiret Donnchad i et slag i 1040. Macbeth styrte deretter fredfylt for hele 17 år før Donnchads sønn Máel Coluim (Malcolm III av Skottland) beseiret Macbeth. William Shakespeare i hans skuespill "Macbeth" udødeliggjorde senere disse hendelsene, men i svært uhistorisk fremstilling basert på uriktige framstillinger i samtiden som flatterte forfedrene til Jakob VI av Skottland på Macbeths bekostning. I 1066 rystet den normanniske erobringen England i dens fundament og Edgar Ætheling, som hadde krav på den engelske tronen i opposisjon til Vilhelm Erobreren, flyktet til Skottland. Máel Coluim giftet seg med Edgars søster Margaret. Dermed kom også skottekongen i opposisjon til Vilhelm som allerede utfordret Skottlands sørlige grense. Vilhelm invaderte Skottland i 1072, red gjennom distriktet Lothian, forbi Stirling til Firth of Tay hvor han møtte sin flåte med skip. Máel Coluim underkastet seg, betalte hyllest til Vilhelm og overga sin sønn Donnchad som gissel. Dronning Margaret fikk en stor innflytelse på Skottland. Hun er beskrevet som den som brakte europisk kultur til det barbariske skotske hoffet. På hennes innflytelse kunne benediktinerordenen grunnlegge et kloster ved Dunfermline og St Andrews begynte å erstatte Iona som senter for det geistlige lederskap. Ritualene til den skotske kirke begynte gradvis å endre seg og ble således mer integrert med den vestlige katolisisme. Da Máel Coluim døde i 1093 ble han etterfulgt av sin bror Domnall III, men Vilhelm II av England støttet Máel Coluims sønn fra hans første ekteskap med sin norske hustru, Donnchad II som en utfordrer for den skotske tronen. Med engelsk kirgsmakt kunne Donnchad for kort tid gripe makten. Hans voldelige død innen noen måneder gjeninnsatte Domnall med Edmund som hans arving (sønn av Máel Coluim III). Disse to styrte Skottland inntil to av Edmunds yngre brødre kom tilbake fra engelsk eksil med engelsk militær støtte. De seirende brødrene satte Domnall og Edmund i fengsel for resten av livet, og Edgar, den eldste av de tre brødrene, ble konge i 1097. Kort tid senere inngikk Edgar en fredsavtale med den norske krigerkongen Magnus Berrføtt hvor han anerkjente norsk overherredømme på de ytre øyene i vest. Den norske kontrollen av øyene var løs og hvor de lokale høvdinger styrte med en stor grad av selvstendighet. I det påfølgende århundret krevde en av dem, Somerled, posisjon som konge av Hebridene i egen rett. Hans etterkommere, som Herre over øyene, kunne fortsette å inneha en stort sett selvstendig status inntil slutten av 1400-tallet. Anglo-normannisk innflytelse fra sør. Da Edgar døde i 1107 ble Margarets tredje sønn Aleksander konge, og da han i sin tur døde 1124 gikk kronen videre til hennes fjerde sønn David. I løpet av Davids regjeringstid begynte lavlandsskotsk (den gang kjent som "inglis") å ble utbredt i det sørøstlige Skottland, skjønt gælisk fortsatte å bli snakket flere århundrer i flere deler av det skotske lavlandet. De kulturelle og føydale nyvinningene som ble introdusert av de normanniske erobrerne av England imponerte David, og han inviterte flere normanniske stormenn til å komme nordover og ta plass blant den skotske adelen. disse bidro til å spre normannisk kultur og språk nordover. Dette førte til at fransk ble talespråket blant adelen også i Skottland. Mange av de navnene på kjente skotske familiene i dag ble introdusert med normannerne, blant annet «Bruce». På samme måte som at normannisk adel ble invitert nordover og ble tildelt land, mottok David landområder sør for grensen fra de anglo-normanniske kongene. Dette førte til kongene av Skottland også fungerte som jarler av Huntingdon, og som engelske jarler var de i alle fall rent formelt underlagt de engelske kongene. Dette avhengighetsforholdet viste seg å bli problematisk, da Malcolm Canmore som "konge av Skottland" to ganger måtte anerkjenne anglo-normannernes overhøyhet etter å ha støttet svogeren Edgar Æthelings mislykkede forsøk på å ta den engelske tronen. a>, avbildet i et manuskript fra middelalderen I 1263 havnet Norge og Skottland i åpen konflikt over de ytre vestlige øyene. Til tross for den store norske flåten som den aldrende kong Håkon Håkonsson kom over med, ble den eneste betydelige trefningen slaget ved Largs. Ingen av partene greide imidlertid å avgjøre krigen, og etter slaget trakk den norske kongen seg tilbake til Orknøyene for vinteren. Her ble han syk og døde. Dette viste at kongene i det fjerne Norge ikke lenger kunne fortsette å holde på kontrollen over de skotske øyene, og Magnus Lagabøte, kong Håkons sønn og arving, gikk inn for en forsoningspolitikk med skottene. I 1266 signerte Magnus Perthtraktaten hvor han aksepterte skotsk overherredømme over de ytre øyene i vest. Bit for bit ble øyhøvdingene politisk integrert med den skotske staten. I 1284 var etterkommerne av Somerled tilstede ved et parlament som ble innkalt av Aleksander III for å gjøre hans eneste etterkommer Margrete til dronning av Skottland. Margrete, kun tre år gammel, var datter av den norske kongen Eirik II Magnusson gjennom hans skotske dronning. Dette hadde ført Norge inn i en diplomatisk gunstig posisjon i henhold til Skottland. Samtidig ønsket kong Edvard I av England at hans sønn skulle gifte seg med Margrete, noe som i såfall ville knytte Norge, Skottland og England mer eller mindre fast sammen i en dynastisk, kongelig union. Da Aleksander III brått døde i en rideulykke i 1286 var lille Margrete i Norge. På reisen over Nordsjøen i 1290 ble Margrete syk, og hun døde senere på Orknøyene kun syv år gammel. Den dynastiske krisen ved hennes død ble begynnelsen de skotske krigene for uavhengighet. Uten arving til den skotske kronen henvendte skottene seg til England for at Edvard I skulle avgjøre hvem innenfor den skotske adelen som sto nærmest til overta Skottlands trone. Krig med England. Johan Balliol, den skotske adelsmannen med det sterkeste kravet på den skotske kronen, ble skottenes konge den 30. november 1292. Robert Bruce av Annandale, den med det nest beste kravet, aksepterte motvillig beslutningen. Hans sønnesønn med samme navn kom likevel senere til å kreve tronen. I kulissene drev det norske diplomatiet. Den norske kongen Eirik II Magnusson giftet seg på nytt etter at hans skotske dronning døde, og da med Isabella Bruce, søster av sistnevnte Robert Bruce. For å unngå borgerkrig i avgjørelsen ble Edvard I av England invitert til å overvære og sikre at Skottland fikk en konge. Den engelske kongen grep anledningen til å få Skottland omgjort til et føydalt len underlagt Englands konge, noe Skottland tidligere hadde vært i 15 år fra 1174 og fram til 1189. Dette hadde vært noe Edvard lenge hadde ønsket å gjeninnføre, skjønt lovligheten i dette var tvilsom. Balliol fikk den tvilsomme ære av å være den aller siste skotske monark som ble kronet på den tradisjonelle «Skjebnesteinen». Kong Edvard behandlet nå Skottland som en vasallstat, og ydmyket og underminerte Balliols autoritet gang på gang. Etter press fra adelen gjorde imidlertid Balliol etterhvert opprør, og arbeidet frem en allianse mellom Skottland, Norge og Frankrike, den såkalte Auld-alliansen. Balliol valgte deretter å invadere England i 1296 og startet således det som ble Den skotske uavhengighetskrig. Skottene tok Stirling og beleiret deretter festningen Carlisle lengre sør. Edvard slo tilbake ved å plyndre Berwick-upon-Tweed og slakte ned de fleste mannlige innbyggerne. Edvard erobret deretter Edinburgh, Stirling og Roxburgh. Skottene ble beseiret ved Dunbar, og Johan Balliol ble avsatt i Stracathro i nærheten av Montrose. Den engelske kongen rev våpenskjoldet av Balliols våpenkjole, noe som siden ga Balliol det lite smigrende tilnavnet «Toom Tabard» ("Tom frakk"). Det påfølgende året gikk skotske opprørere til åpen krig mot de engelske okkupantene. I sør ble skottene ledet av William Wallace, mens Andrew Murray tok kommandoen i nord. Under deres felles ledelse ble en engelsk hær beseiret i slaget ved Stirling Bridge. For en kort tid styrte Wallace Skottland på vegne av Johan Balliol (Murray døde kort tid etter slaget av sine sår). Edvard I kom nordover i egen person og beseiret Wallace i slaget ved Falkirk i 1298. Wallace greide å slippe unna, men gikk av som riksforstander. I hans sted ble John Comyn og Robert Bruce utpekt. I 1305 havnet Wallace i hendene på engelskmennene, og ble henrettet for forræderi. Den 10. februar 1306 deltok Robert Bruce, sønnesønn av fordringshaveren til tronen i 1291, i mordet på sin viktigste rival John Comyn ved Greyfriars Kirk i Dumfries. Den 25. mars, mindre enn syv uker etter drapet i Dumfries, ble Bruce kronet til konge. Imidlertid tok Edvards styrker kontroll over Skottland etter å ha nedkjempet den lille hæren til Bruce i slaget ved Methven. Til tross for nederlaget og at Bruce var blitt bannlyst av pave Klemens V for drapet på Comyn fikk han stadig flere tilhengere, og med hjelp av ledende adelsmenn som den legendariske James Douglas og jarlen av Moray ble Skottland gjenerobret stykke for stykke. I 1314 var Bothwell og Stirling de eneste festningene som fortsatt sto under engelsk kontroll. Edvard I døde i 1307, og arvingen Edvard II av England var ikke laget av samme materiale som faren. Da han sendte en stor hær nordover for å bryte beleiringen av Stirling Castle møtte han en langt mindre skotsk hær ved Bannockburn i 1314. Det engelske nederlaget sikret i praksis skotsk uavhengighet, og den engelske kongen unngikk med nød og neppe å bli tatt til fange I 1320 la den skotske adelen frem den såkalte Arbroath-deklarasjonen, noe som fikk pave Johannes XXII til omgjøre den tidligere bannlysningen og til å annullere tidligere bestemmelser om at de skotske kongene skulle underkaste seg Englands konger. Dette gjorde at Skottlands uavhengighet kunne bli anerkjent av de europeiske stormaktene. Det skotske parlamentet hadde fra 1200-tallet bestått av adelige og geistlige. I 1326 ble imidlertid alle tre stender representert, da byene (burghene) også fikk sende delegater. I 1328 signerte Isabella av Frankrike og Roger Mortimer av Wigmore (på vegne av den umyndige kong Edvard III av England) Edinburgh-Northampton-traktaten. Denne anerkjente skotsk uavhengighet under Robert Bruces styre. Dette ble en stor triumf for Bruce, og han har blitt stående i skotsk historie som en av landets store konger. Fire år etter at Bruce døde i 1329 ble Skottland på nytt invadert av engelske tropper under det påskudd å gjeninnsette «den rettmessige kongen» – Edvard Balliol, Johan Balliols sønn, til den skotske tronen. Dette ble startskuddet til den andre skotske uavhengighetskrig. Med engelsk støtte vant Balliol første frem, men han skulle senere møte hardere motstand. Skottene, ledet av Andrew Murray, lykkes etterhvert å kaste Balliol fra tronen, og da Hundreårskrigen mellom England og Frankrike brøt ut mistet engelskmennene interessen for Skottland. I 1341 klarte David II av Skottland, Robert Bruces sønn og arving, å komme seg tilbake til Skottland fra landflyktighet i Frankrike. Balliol oppgav nå kravene til den skotske tronen, og trakk seg tilbake til Yorkshire hvor han døde i 1364. Senmiddelalderen. a> satt 18 år i engelsk fangenskap. Ved Davids uventede død i 1371 ble han etterfulgt av den 55 år gamle Robert II, den første av slekten Stewart (senere stavet Stuart, på fransk maner). Roberts krav på tronen var at hans mor var Marjorie Bruce, datter av Robert Bruce. Han ble etterfulgt av i 1390 av sin skrantende sønn John, som tok kongsnavnet Robert III for å markere avstand til Johan Balliol. I løpet av Robert IIIs regjeringstid var den egentlige makten i hendene på hans bror Robert, hertug av Albany. I 1396 ble slaget ved North Inch utkjempet, med kongen som tilskuer. Dette slaget er kjent som det siste tilfellet i Europa der man kom frem til en juridisk avgjørelse ved hjelp av tvekamp, en såkalt envig. Skottlands gamle problemer med England fortsatte. Etter det mistenkelige dødsfallet til kongens eldste sønn, David, hertug av Rothesay fryktet kong Robert III for livet for sin yngre sønn Jakob. Kongen fikk Jakob sendt sjøvegen til antatt trygghet i Frankrike i 1406, der den mistenkte gjerningsmannen hertugen av Albany ikke kunne nå ham. Dessverre for skottene ble skipet kapret av engelskmennene som holdt Jakob i fangenskap i 18 år mens de krevde løsepenger. Resultatet var at etter kongens død i 1406 styrte hertugen av Albany uforstyrret som regent, og han hadde naturlig nok ingen hast med å betale den store løsesummen på 40 000 pund som engelskmennene krevde. Etter at hertugen døde 81 år gammel i 1420 gikk makten over til hans sønn Murdoch, som kun klarte å blokkere løslatelsen fram til 1424. Jakob I kom til Skottland 32 år gammel med sin engelske brud. Han var fast bestemt på å gjeninnføre lov og orden, og ta et oppgjør med sine fiender. Med hensynsløse bruk av makt reformerte han både det skotske parlamentet og rettsvesenet, og drepte enhver som utfordret hans autoritet, inkludert sin fetter Murdoch. Utenrikspolitisk var et av hans største grep å avskaffe Auld-alliansen i 1428. Jakobs politikk førte til en langt sterkere sentralmakt enn noen gang tidligere i skotsk historie, men han ble samtidig svært upopulær og endte med å bli myrdet i 1437. Hans sønn Jakob II fortsatte sin fars politikk da han ble myndig i 1449. Kongens politikk med å svekke adelens makt førte spesielt til konflikter med Huset Douglas, som hadde fått en fremstående posisjon i Skottland under Robert Bruces regjeringstid. Med Universitetet i St. Andrews i 1413, Universitetet i Glasgow i 1450 og Universitetet i Aberdeen i 1495 fikk Skottland sine tre første universiteter. Sammen med en ny skolelov i 1496 første dette til en markant fremgang i skottenes åndsliv. I 1468 skjedde den siste store anskaffelsen av landområder da Jakob III av Skottland giftet seg med Margrete av Danmark. I den forbindelse mottok Skottland de norske landområdene Orknøyene og Shetlandsøyene som medgift, da danskekongen hadde en anstrengt økonomi. Til tross for den skotske overtagelsen ble ikke forbindelsen til Norge brutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var, iallfall på Shetland, både tale- og skriftspråk i relativt lang tid. Etter at den upopulære og ineffektive Jakob III døde i kamp med egne landsmenn i slaget ved Sauchieburn i 1488 kom sønnen Jakob IV på tronen. Han fikk gjort slutt på "Lord of the Isles delvis uavhengige styre, og fikk således ført de vestlige øyene inn under kongelig kontroll for første gang siden de formelt ble skotsk. I 1503 giftet hans seg med datteren av Henrik VII av England, Margaret Tudor, noe som la grunnlaget for den senere foreningen av de skotske og engelske kronene. Hans regjeringstid ses ofte på som en periode med et blomstrande skotsk kulturliv, og det var i denne perioden at den europeiske renessansen spredte seg i landet. Jakob IV var det siste skotske kongen som benyttet gælisk, selv om enkelte historikere har hevdet at også hans sønn kunne det. I 1512, under en avtale som forlenget Auld-alliansen, fikk alle skotske borgere også fransk statsborgerskap og vice versa. Dette ble ikke opphevet i Frankrike før i 1903, har har kanskje aldri blitt opphevet i Skottland. Imidlertid fikk Auld-alliansen en langt mer ulykkelig effekt da Jakob IV ble pålagt å invadere England for å støtte franskmennene i krigen mot Henrik VIII. Den skotske invasjonen endte i katastrofe. Skottene ble stoppet i slaget ved Flodden Field, der både kongen, landets fremste menn og soldater («The Flowers of the Forest» — «Skogens blomster») falt. Det store antallet falne fikk store konsekvenser i hele landet, og Skottland måtte igjen styres av regenter. Sangen "The Flooers o' the Forest" minnes slaget, og er et ekko av det tidligere episke diktet "Y Gododdin" om en tilsvarende tragedie en gang rundt år 600. Slaget var også det største som noensinne ble utkjempet mellom England og Skottland målt i antall involverte soldater. Jakob V endelig greide å unnslippe fra regentenes varetekt i 1528 ved moren Margaret Tudors hjelp. Han satte så i gang med å underlegge seg de opprørske høylendere i vest, på samme måte som hans far i sin tid måtte. Jakob giftet seg med den franske adelskvinnen Marie de Guise. Jakobs tid som monark var en god tid for landet de første årene, men med et nytt nederlag mot engelskmennene i slaget ved Solway Moss i 1542 endte det nok en gang i katastrofe for skottene. Kongen selv hadde ikke deltatt i slaget, men måtte ydmyket trekke seg tilbake til Falkland Palace hvor han døde to uker senere av feber, kun 30 år gammel. Han etterlot seg én datter, og Skottlands skjebne hvilte nå kun på den seks dager gamle Maria Stuart. Maria Stuart, skottenes dronning. De neste to årene forsøkte Henrik VIII med militærmakt å tvinge igjennom et ekteskap mellom Maria Stuart og sin unge sønn Edvard, i en prosess som ble kjent som «The Rough Wooing», «Det brutale frieri». Flere engelske felttog inn i Skottland gjorde at Maria ble sendt til Frankrike da hun var fem år gammel med den hensikt å bli gift med den franske tronarvingen. Jarlen av Arran var offisielt regent, selv om Marias mor Marie de Guise ble igjen i Skottland for å ta vare på den unge dronningens interesser. I 1547 døde Henrik VIII, og kommandoen over hæren gikk til regenten Edward Seymour. «Det brutale frieriet» fikk sitt klimaks da Edwards hær vant slaget ved Pinkie Cleugh og okkuperte Edinburgh. Maria Stuart var imidlertid fortsatt i Frankrike, noe som gjorde at striden langt fra var avgjort. Marie de Guise kalte inn franske tropper til skottenes hjelp, og etter at hertugen av Northumberland var blitt ny engelsk regent trakk engelskmennene seg i 1550 helt ut av Skottland. Marie de Guise ble skotsk regent i 1554, og orienterte landet i stadig større grad mot Frankrike. Den franske kulturelle innflytelsen førte til at mange franske ord kom inn i det skotske språket, samtidig som det vokste frem en klar antifransk stemning hos det skotske protestantene, som så sine trosfeller i England som naturlige allierte. I 1560 døde Marie de Guise, og kort tid senere ble Auld-alliansen avsluttet med signeringen av Edinburgh-traktaten. Denne slo fast at både franske som engelske tropper skulle trekke seg ut av Skottland. Samme år skjedde Den skotske reformasjon, da Skottlands parlament opphevet den romersk-katolske religion og forbød messe. I mellomtiden hadde Maria Stuart blitt katolsk oppdratt i Frankrike. Hun hadde giftet seg med den franske tronarvingen Frans II i 1558 og ble dronning av Frankrike da kongen døde det påfølgende året. Da Frans II selv døde valgte Maria Stuart, 19 år gammel, å vende tilbake til Skottland og overta styringen. Omgivelsene var fiendtlige, men på tross av hennes personlige tro forsøkte hun ikke å gjeninnføre katolisismen ved tvang. Dette gjorde den katolske delen av adelen rasende. Hennes seks år personlige regime ble fylt av en rekke kriser, hovedsakelig utløst av intriger og rivaliseringen blant adelen. I 1566 ble Marias sekretær David Riccio myrdet, og året etter skjedde det samme med hennes upopulære ektefelle, Henry Stuart, lord Darnley. Dette førte til at Maria ble bortført og tvunget til å gifte seg med jarlen av Bothwell, den antatte morderen av Darnley. Den skotske adelen vendte seg imot Maria og Bothwell, og samlet en hær mot dem, Maria ble tatt til fange og ble holdt innesperret i Loch Leven Castle. I juli 1567 ble hun tvunget til å abdisere til fordel for sønnen hun hadde fått med Darnley, prins Jakob. Maria klarte til sist å rømme fra fangenskapet i Loch Leven og gjorde et forsøk på å gjenvinne tronen med makt. Etter at hun led nederlag i slaget ved Langside i 1568 søkte hun tilflukt i England og etterlot sin unge sønn i hendene på regentene. I England ble hun hovedfokus for katolske konspiratører som hevdet at hun var Englands rettmessige monark, på bekostning av dronning Elisabeth. Dette gjorde at Elisabeth så på Maria som en trussel, og dermed fikk henne arrestert. Etter rundt tyve år i fangenskap ble hun tiltalt og henrettet for forræderi. Grunnen var at hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde som mål å få Englands dronning myrdet slik at hun selv kunne overta tronen. Den protestantiske reformasjonen. Under reformasjonen på 1500-tallet ble Skottland protestantisk. I den første delen av århundret fikk skriftene og læren til først Martin Luther og deretter Jean Calvin gjennomslag i Skottland. En rekke protestantiske predikanter ble henrettet av de katolske makthaverne, blant dem Patrick Hamilton i 1528 og den førkalvinistiske George Wishart i 1546. Sistnevnte ble brent på bålet i St. Andrews av kardinal David Beaton beskyldt kjetteri. De anti-protestantiske kampanjene greide imidlertid ikke å stoppe de nye religiøse strømningene, og Beaton ble for øvrig snikmyrdet kort etter henrettelsen av Wishart. Den påfølgende reformasjonen av den skotske kirke ble fulgt av en kortvarig borgerkrig i 1559–1560. Den engelske innblandingen i krigen ble avgjørende for protestantenes seier. Parlamentet innførte en reformert trosbekjennelse i 1560, mens den unge Maria Stuart fortsatt var i Frankrike. Den mest toneangivende lederen på protestantisk side var den kompromissløse John Knox, som hadde vært en disippel av både Jean Calvin og George Wishart. Katolisismen ble imidlertid ikke helt utradert, og forble sterk særlig i delene av høylandene. Reformasjonens fremtid var noe usikker under styret til den katolske Maria Stuart, men dronningen så seg nødt til å tolerere protestantismen. Etter at hun ble avsatt i 1567 ble sønnen Jakob VI oppdratt som protestant. Da den barnløse dronning Elisabeth I døde i 1603 gikk den engelske kronen til Jakob. Han tok tittelen Jakob I av England og Jakob VI av Skottland, og forente således de to nasjonene under samme monark. Kong Jakob forlot Skottland for London og vendte aldri tilbake. For en tid forble denne unionen den eneste formelle forbindelsen mellom de to uavhengige nasjonene, men personalunionen bebudet den kommende politiske unionen av England og Skottland i 1707 under det felles begrepet Storbritannia. Biskopenes krig. Selv om både Skottland og England hadde avvist pavemakten utviklet reformasjonen seg forskjellig i de to landene. England opprettholdt store deler av den gamle katolske praksisen, inkludert en formell liturgi og dagsorden. Skottene innførte på sin side en langt friere kalvinisme. Selv om kong Jakob hadde forsøkt å få den skotske kirken til å akseptere deler av den høykirkelige anglikanisme fra England oppnådde han lite eller ingenting. Hans sønn og etterfølger, Karl I, gikk videre og introduserte en engelskstilet bønnebok i den skotske kirke i 1637. Dette resulterte i stor motstand i Skottland, noe som senere utviklet seg til et fullt opprør. Det fortelles at opprøret startet med en viss Jenny Geddes som kastet en klappstol i St. Giles' katedral i Edinburgh mot presten i protest ved den første bruken av bønneboken. Representanter for ulike fraksjoner i det skotske samfunnet trakk opp «Den nasjonale pakt» (engelsk "National Covenant") i 1638. Denne tok til orde mot kongens liturgiske nyvinninger, og disse og tilhengerne av den samme saken ble siden kalt for kovenantene. I november samme år rullet konflikten videre da de skotske biskopene formelt ble utvist fra kirken, som deretter ble etablert på fult presbyteriansk grunnlag. Karl I gjorde seg klar til å forsvare ro og orden med militærmakt, men da ingen av sidene ønsket å utløse en full militær konflikt ble midlertidig avtale undertegnet i Berwick. Konflikten forble uløst, og i 1640 kom det til nye fiendtligheter i det som senere ble kjent som «biskopenes krig». Karls styrker i nord ble beseiret av skottene ved Newburn vest for Newcastle, og som erstatning for de tapte troppene forsøkte kongen å rekruttere en hær blant de irske katolikkene. Dette førte til en storm av protester i både Skottland og England, noe som gjorde at Karl måtte gi opp forsøket. Dette provoserte på sin side frem et opprør i Irland, og Karl ble tvunget til å gå til det engelske parlamentet for økonomisk hjelp. Parlamentet krevde på sin side reformer, noe som utløste i den engelske borgerkrigen. Denne serien med intern urolighet og borgerkriger i England på 1640- og 1650-tallet har siden blitt kalt Trekongedømmekrigene. I mellomtiden fikk konvenantene ansvaret for å styre Skottland, der de samlet en stor hær mot de episkopale og romersk-katolske kreftene nord i landet. Borgerkrig. Utover i borgerkrigen kom parlamentarianerne til de skotske covenantene for militær støtte. Skottene og parlamentarianerne inngikk en felles avtale i 1642, der det ble lovet ytterligere reformer i England. Skotske styrker bidro sterkt til rojalistenes nederlag, spesielt i slaget ved Marston Moor. Dessuten okkuperte en skotsk hær ledet av jarlen av Leven en periode det nordlige England. Det var imidlertid ikke alle skotter som støttet det at covenantene grep til våpen mot kongen, og i 1644 manet James Graham, 1. marki av Montrose høylenderne til å gå inn på kongens side. Markien greide i liten grad å samle skottene på kongens side, men hadde likevel stor suksess med sin mobile strategi støttet av en hær på irer, øyboere og høylendere. Med Montroses seier i slaget ved Tippermuir kom den skotske borgerkrigen i gang i september 1644, og etter en serie seiere over covenantene lå lavlandet klart for invasjon. Montrose mistet imidlertid nå store deler av hæren sin, da høylendere heller foretrakk å trekke nordover. Kort tid senere ble Montroses styrke beseiret i slaget ved Philiphaugh. Montrose forsøkte så å samle nye styrker for å fortsette felttoget, men i juli 1646 tok borgerkrigen slutt etter at kongen hadde overgitt seg til skottene ved Newark. Året etter inngikk Karl en avtale med de moderate skotske presbyterianere, mens han ennå satt fanget på Carisbrooke Castle. I avtalen ble skottene lovet at presbyterianismen skulle innføres i England i en treårig prøveperiode, mot at skottene forpliktet seg til å hjelpe kongen militært. Hertugen av Hamilton fulgte opp avtalen med en invasjon av England, men ble slått av Oliver Cromwell i slaget ved Preston i august 1648. Cromwells okkupasjon. Covenanten-regjeringen reagerte meget sterkt på henrettelsen av Karl I i 1649, og så snart nyhetene om kongens død nådde Skottland ble sønnen Karl II kronet i Edinburgh. Dette gjorde at Cromwell invaderte Skottland i 1650, der han slo skottene ved Dunbar og Worcester. I perioden som fulgte var Skottland okkupert av engelskmennene under George Moncks kommando, før landet ble innlemmet i Det engelske samveldet. Skottene slo likevel ikke til ro, og det var flere rojalistiske opprør i perioden 1651 til 1654. Fra 1652 til 1660 var Skottland en del av det engelske samvelde og protektorat, men selv om landet var under engelsk kontroll fikk skottene like handelsrettigheter. Da samveldet brøt sammen og monarkiet ble gjeninnført under Karl II fikk Skottene uavhengigheten tilbake. Skottene fikk tilbake parlamentet sitt, men de engelske navigasjonslovene hindret skottene i å handle med Englands voksende kolonier i Den nye verden. De to landene kom til enighet om en klart definert riksgrense, og det ble innført toll på handel over grensen. Dette beskyttet den skotske tøyindustrien mot billige engelsk importvarer, men rammet også den skotske eksportnæringen. Etter restaurasjonen fikk den skotske høyadelen ansvaret for å følge opp kongens interesser nord for grensen, med John Maitland, 1. hertug av Lauderdale som kongens statssekretær og høykommissær til det skotske parlamentet. Den episkopale kirkeforfatningen ble snart gjeninnført, noe som førte til mye uro i det sterkt presbyterianske sørvestlige Skottland. Presbyterianerne i dette området begynte snart med ulovlige religiøse samlinger, og myndighetenes forsøk på å slå ned på disse førte til et opprør i 1679. Opprøret ble slått ned av James Scott, 1. hertug av Monmouth i slaget ved Bothwell Bridge. På begynnelsen av 1680-tallet tok den religiøse forfølgelsen seg kraftig opp, i det som historikeren Robert Wodrow karakteriserte som «Drapstiden». Da Karl døde i 1685 og ble etterfulgt av den katolske broren Jakob ekskalerte problemene ytterligere. Avsettelsen av Jakob VII. Jakob VII av Skottland og Jakob II av England ble avsatt grunnet sine katolske sympatier. a>, også kalt for «Bonnie Dundee», gjorde opprør til støtte for den avsatte katolske kongen Jakob VII. Kong Jakob VIIs forsøk på å gi katolikkene rettigheter opprørte hans protestantiske undersåtter. Hverken dette eller hans bevegelse mot enevelde framprovoserte direkte opprør da det var antatt at han ville bli etterfulgt av sin datter Maria, som var protestant og hustru av Vilhelm av Oranien, men i 1688 da Jakob produserte en mannlig arving endret det alt. På invitasjon fra engelskmenn forberedte Vilhelm av Oranien seg og gjorde langgang med en styrke på 40 000 mann, og resultatet ble at kongen flyktet. Selv om dette var hovedsakelig en engelsk hendelse, den såkalte «ærerike revolusjonen», fikk det stor innvirkning på skotsk historie. Mens Vilhelm som Vilhelm III av England aksepterte en begrenset kongelig makt under "Bill of Rights" (en kontrakt mellom den nye kongen og det engelske parlamentet) hadde Skottland et tilsvarende dokument i "Claim of Right" som var et betydningsfullt dokument i utviklingen av rettsregler og borgerlige rettigheter. De fleste betydningsfulle skotter støttet Vilhelm III, men andre, særlig på høylandet, forble trofaste til den avsatte Jakob VII. Hans sak og tilhengere, som ble kjent jakobitter, førte til rekke opprør. Et opprinnelig jakobittisk opprør under John Graham, 1. vicomte av Dundee («Bonnie Dundee») beseiret kongens hær i slaget ved Killiecrankie i 1689, men Dundee selv ble drept i slaget, og hæren hans ble kort tid etter beseiret i slaget ved Dunkeld. Det fullstendige nederlaget til Jakob VII i Irland av Vilhelm III i slaget ved Aughrim i 1691 avgjorde striden for en tid. Ironisk nok fikk den protestantiske Vilhelm III støtte fra paven og det katolske Habsburg-monarkiet mot det aggressive utenrikspolitikken til Ludvig XIV av Frankrike. De siste årene på 1600-tallet var økonomisk vanskelige for Skottland. Dårlig innhøsting i syv dårlige år på 1690-tallet førte til betydelig hungersnød og avfolkning. Engelsk proteksjonisme stengte skotske handelsfolk ute fra de nye koloniene, og engelsk utenrikspolitikk forhindret handel med Frankrike. Mange skotter emigrerte til Ulster (de såkalte «Ulsterskottene»). Skottlands parlament av 1695 kom med en rekke virkemidler for avhjelpe den desperate økonomiske situasjonen, blant annet med å opprette Bank of Scotland. Loven for å fastesette skolene ("Act for the Settling of Schools") etablerte en kirkesognbasert system på offentlig utdannelse over hele Skottland. Selskapet Company of Scotland Trading to Africa and the Indies, også kalt for Scottish Darien Company, fikk et charter for å skaffe kapital ved offentlig subskripsjon for å drive handel med Afrika og India, og ble en effektiv konkurrent til Det britiske Ostindiske kompani. Skotske oversjøiske kolonier. Bukta i Caledonia, vest for Dariengulfen. Denne kolonien ble kalt for «New Caledonia» i henhold til en karttegning i 1729. I et forsøk på å ekspandere etablerte skotter kolonier i både Nova Scotia og ved Stuart's Town i hva som i dag er South Carolina. Skotske bosettere hadde også blitt sendt til den engelske kolonien New Jersey. Ingen av disse forsøkene ble noen suksess. Selskapet Company of Scotland ble snart involvert med Darienplanen, en ambisiøs plan konstruert av handelsmannen og bankieren William Paterson om å etablere en koloni ved landtangen i Panama i et håp om å etablere handel med det fjerne østen – noe som ble opprinnelsen til konstruksjonen av Panamakanalen mange år senere. Company of Scotland skaffet seg lett subskripsjoner i London for planen. Imidlertid motsatte den engelske regjeringen seg ideen. Ettersom England var involvert i den pfalziske arvefølgekrig, eller Niårskrigen, (fra 1689 til 1697) mot Frankrike ville engelskmennene ikke provosere Spania som krevde territoriet som en del av Nueva Granada (Ny-Granada). De engelske investorene ble nødtvunget til å trekke seg. Ved å dra til Edinburgh klarte Company of Scotland å skaffe rundt 400 000 pund på noen få uker. Tre små flåter bestående av totalt 3000 menn seilte til sist ut med Panama som mål i 1698 for å etablere kolonien «New Edinburgh». Utførelsen endte i katastrofe: dårlig utstyrt, besatt av uavbrutt regnvær, angrepet av spanjoler fra det nærliggende Cartagena, og nektet støtte fra engelskmennene i Karibien ble kolonistene tvunget til å oppgi prosjektet i 1700. Kun 1000 overlevde og kun et skip greide å komme seg tilbake til Skottland. Et desperat skip fra kolonien ba om hjelp fra Port Royal på Jamaica fikk ikke hjelp – på ordre fra den engelske regjering. Vilhelm III innså farene ved motstridende krav og mål for de to uavhengige kongedømmene med forskjeller mellom hverandre fremmet kongen kravet om en union mellom de to landene. Det skjedde ikke, men da unionen ble en realitet i 1707 ble det innført frihandel mellom de to landene og ga skotter tilgang til det blomstrende engelske verdensriket, foruten at de også måtte slåss som soldater i den britiske hæren. Darienplanen fremmet eller fremskyndet uansett unionen: skottene innså at de aldri ville bli en betydelig makt på egen hånd. Viktigst var det faktum at den skotske økonomien gikk bankerott ved fiaskoen, og Skottland måtte be Westminster om hjelp for slette den skotske nasjonalgjelden og stabilisere økonomien. I den forstand var det i Panama at Skottlands uavhengighet døde. Unionen, hannoverene og jakobittene. Det første britiske unionsflagget, skapt av Jakob VI og I, symboliserte foreningen av England og Skottland under en krone. Slaget ved Glenshiel, 1719, maleri av Peter Tillemans Ved 1700 synes det som om det protestantiske monarkiet sto i fare for å gå mot sin avslutning med den barnløse Stuartprinsessen Anne. Heller enn å gå tilbake til hennes katolske bror James Francis Edward Stuart, besluttet det engelske parlament at Sophia av Hannover og hennes etterkommer skulle overta tronen – uten å konsultere det skotske parlamentet – ved loven "Act of Settlement" av 1701 som utelukket katolikker. I 1703 vedtok det skotske parlament loven "Act of Security" kravet om en protestantisk monark, men som nedstammet fra de skotske kongene, men ikke den engelske etterkommer. Det åpnet muligheten for at kronen kunne bli delt. Framfor å risikere at James Francis Edward Stuart, som da levde i Frankrike, skulle komme på tronen presset det engelske parlamentet for en full union mellom nasjonene. Skottene nektet å øke skattene og ville trekke skotske soldater fra hertugen av Marlboroughs hær i Den spanske arvefølgekrigen om ikke deres krav ble innfridd. I 1705 truet det engelske parlamentet med stoppe frihandelen og fri bevegelse mellom de to landene, om det ikke ble åpnet forhandlinger som enten trakk tilbake den skotske "Act of Security" eller førte fram til felles union, "Act of Union". Det siste ble resultatet i 1707 med en union hvor Skottland og England ble kongedømmet Storbritannia, bortimot et hundre år etter unionen med kronene. Unionstraktaten bekreftet hannoverenes etterfølgelse (en monark som ikke snakket engelsk, kun tysk), avskaffet både det skotske som det engelske parlamentet, og etablerte det britiske parlamentet i London (på samme sted som det tidligere engelske parlament). Skottland har 45 seter i Underhuset, og en representant i Overhuset. Loven førte også til felles statsborgerskap, ga skottene fri tilgang til engelske markeder. Den skotske kirke og skotske lov og rett forble atskilt. Unionen var meget kontroversiell blant skottene, og i økende grad for de som hadde håpet på en økonomisk vekst som ikke øyeblikkelig ble innfridd. Da den til sist kom i løpet av den andre halvdel av århundret, var det skotske lavlandet som mottok fordelene. Jakobittene fikk fornyet vekst ved unionens upopularitet. I 1708 forsøkte James Francis Edward Stuart å invadere med en fransk flåte, men Royal Navy, den britiske marine, forhindret landgang. Et mer seriøst forsøk skjedde i 1715. Dette opprøret, kjent som «The 'Fifteen», planla et samtidig opprør i Wales, Devon og Skottland. Arrestasjoner i sør forhindret de sørlige aksjonene. I Skottland ledet John Erskine, jarl av Mar, med kallenavnet «Bobbin' John», de jakobittiske klanene, men viste seg som en ubesluttsom leder og lite kompetent soldat. Mar erobret Perth, men lot en mindre regjeringsstyrke under ledelse av hertugen av Argyll holde sletten ved Stirling. Deler av hæren til Mar sluttet seg til opprørene i nordlige England og sørlige Skottland, og jakobittene kjempet seg inn i England før de ble beseiret i slaget ved Preston, og overga seg den 14. november 1715. Dagen før feilet Mar i å beseire Argyll i slaget ved Sheriffmuir. Ved dette tidspunktet gikk James Francis for seint i land i Skottland. Han fikk det råd at saken var håpløs og flyktet hastig tilbake til Frankrike. Et forsøk på en jakobittisk invasjon med spansk støtte i 1719 ble møtt med liten entusiasme fra klanene og det endte med et nederlag mot de britiske styrkene i slaget ved Glen Shiel. Slaget ved Culloden mellom jakobittene og de britiske «rødejakkene». I 1745 kom en overraskende gjentagelse i et nytt og siste jakobittisk opprør kjent som «The Forty-Five». Unge Charles Edward Stuart, sønn av James Francis, kjente som «Bonnie Prince Charlie» og «Den unge pretendent», gikk i land på øya Eriskay på Ytre Hebridene. Flere av klanene flokket seg begeistret om ham. I begynnelsen hadde han overraskende stor suksess, erobret Edinburgh og beseiret deretter den eneste regjeringshæren i Skottland i slaget ved Prestonpans. Opprørshæren marsjerte inn i England og mot London, og kom så langt som til Derby hvor det ble mer og mer åpenbart engelskmennene ikke ville støtte en katolsk Stuart-monark, og Charles lovnader til sine egne om at franskmennene snart ville komme og delta i kampen ble like åpenbart stort sett tomt prat. Jakobittene havnet i en tillitskrise og de trakk seg tilbake til Skottland. I mellomtiden fikk England samlet seg og ledet av hertugen av Cumberland ble opprøret knust i slaget ved Culloden den 16. april 1746 hvor kanskje opp til 2000 skotter ble slaktet ned. Charles skjulte seg i nordlige Skottland fram til september 1746 da han klarte å rømme tilbake til Frankrike ved hjelp av Flora MacDonald. Han døde som en nedbrutt mann, og jakobittenes sak døde med ham. Den industrielle revolusjon, utrenskningen og opplysningstid. Etter 1745 gikk de britiske myndighetene inn for å knuse det skotske klansystemet med parlamentariske lover. Klesloven av 1746 gjorde det ulovlig å gå med kilt og tartanfarger. Den var en del av en større lov om forbud, "Act of Proscription" – "Loven om proskripsjon", som forbød klanhøvdingenes tradisjonelle juridiske rettigheter. Alle aspekter av høylandskulturen ble forbudt, inkludert språk, med trussel om dødsstraff. Klanhøvdingene ble oppmuntret til å betrakte seg selv som landeiere lik skikken på lavlandet. Jorda hadde tidligere blitt betraktet som felleseie. Etterhvert som de nye landeiererne omformet jorda til den langt mer lønnsomme driften av sauer ble mange folk fordrevet og gjort hjemløse, eller ellers truet med utkastelse. Prosessen ble kalt for "Highland Clearances" – "Fordrivelsen av høylandet", hvor hjemmene ble brent ned, og mange, særlig barn og eldre, døde av sult og sykdom, og befolkningsantallet sank betydelig. Et stort antall høylendere flyttet til byene og ble arbeidere i den voksende industrialiseringen, men mange ble også forvist til andre deler av det britiske riket, særlig Nova Scotia ("Ny-Skottland"), de østlige delene av Quebec, og Ontario i Canada. På samme tid endret den skotske jordbruksrevolusjonen det skotske lavlandet og omformet det tradisjonelle systemet av utkommejordbruk til et moderne og produktivt landbrukssystem. Omformingen hadde også effekt på befolkningen og førte til utvandring. a> var en av grunnleggerne av moderne økonomi. Internasjonalt var Skottlands skjebne knyttet til Storbritannias og kort tid etter tragedien ved Culloden drev Storbritannia med suksess krigføring i Syvårskrigen (1756–1763), og demonstrerte rikets økende betydning som en stormakt. Som en del av det nye Storbritannia begynte Skottland å blomstre som landet aldri hadde gjort som uavhengig nasjon. Da minnet om jakobittopprøret bleknet hen ble flere av de strengeste lovene opphevet på 1770- og 1780-tallet. Det meste var trukket tilbake ved 1792 da katolske og episkopale geistlige ikke lenger nektet å betale for den regjerende monarken, skjønt unitarisme var fortsatt berørt. Økonomisk begynte Glasgow og Edinburgh å vokse i en storstilt grad på slutten av 1700-tallet. Den skotske renessanse besto av filosofi og vitenskap. Den skotske opplysningstid besto av navn som Adam Smith, David Hume og James Boswell. Vitenskapelig framgang ble ledet av James Hutton og William Thomson, 1. baron Kelvin, og James Watt, instrumentmaker ved University of Glasgow. Særlig framtredende i samtidslitteraturen var Robert Burns, en poet fra Ayrshire, og sir Walter Scott, en profilert forfatter av ballader, dikt, og historiske romaner. Hans romantiske portretter av skotsk liv i tidligere århundrer har fortsatt å ha en uforholdsmessig påvirkning av den populære oppfatning av «autentisk skotsk kultur» og den pomp og prakt som han organiserte for besøket til kong Georg IV til Skottland gjorde tartan og kilt til et nasjonalt festantrekk. I den siste halvdel av 1800-tallet ble George MacDonald en innflytelsesrik skotsk forfatter. I løpet av 1800-tallet ble det skotske lavlandet i stadig større grad omgjort til tungindustri. Glasgow og elven Clyde ble et betydelig sted for skipsbygging, og byen ble en av de største byene i verden, kjent i Storbritannia som «Imperiets andre by» (etter London). 1900-tallets Skottland. Skottland som var tett knyttet til det britiske imperiets ve og vel led tungt etter den første verdenskrig. Det skotske høylandet hadde skaffet en uforholdsmessig antall rekrutter for hæren. En hel generasjon unge menn ble drept, og mange landsbyer og samfunn led tungt av tapet. På lavlandet, særlig Glasgow, førte de dårlige arbeidsforholdene med lav betaling og elendige boforhold til politisk uro. John MacLean ble politisk nøkkelfigur i hva som ble kjent som «Røde Clydeside», og i januar 1919 mobiliserte den britiske regjeringen soldater og tanks i sentrale Glasgow i frykt for revolusjonære opptøyer. I løpet av 1920- og 1930-tallet opplevde Glasgow og Clydebank stor arbeidsledighet grunnet den globale depresjonen og konkurranse i utlandet. Den 2. oktober 1929 ble Den skotske kirke og Den forente frikirke i Skottland formelt forent med det mål å løse spliden i den skotske presbyterianisme fra sammenbruddet i 1843 da 450 prester brøt ut fra kirken. Under den andre verdenskrig var marinebaser og infrastrukturen i Skottland hovedmål for Tyskland. Angrep på Scapa Flow på Orknøyene og Rosyth i Skottland ga RAFs jagerfly deres første suksess. Industrien i Glasgow og Clydeside spilte en nøkkelrolle i krigsanstrengelsene og fikk store ødelegger fra angrep av det tyske Luftwaffe. Høylandet skaffet igjen et stort antall soldater for krigsanstrengelsene. Kommandosoldater og motstandsfolk, både britiske og andre allierte soldater, mottok krigstrening i de tøffe forholdene i Lochaberfjellene. Skottland spilte også en betydelig rolle under de transatlantisk konvoiene i kampen om nordlige Atlanterhavet. Som under den første verdenskrigen tjente Scapa Flow som den viktigste marinebasen. Shetlands nære beliggenhet til okkuperte Norge resulterte i Shetlandsbussen, fiskebåter som smuglet nordmenn til Storbritannia, og farlige ekspedisjoner over Nordsjøen støttet motstandsbevegelsen. Skottlands kanskje meste bisarre hendelse under krigen skjedde i 1941 da Rudolf Hess fløy til Renfrewshire med det urealistiske målet å forhandle fram en fredsavtale med de allierte. Etter den andre verdenskrigen ble Skottlands økonomiske situasjon i stigende grad verre grunnet konkurransen utenlands, lite effektiv industri og interne stridigheter. Kun på 1970-tallet begynte situasjonen å endres til det bedre, delvis grunnet oppdagelsen og utviklingen av olje og gass fra Nordsjøen, og delvis ved at Skottland bevegde seg mot en tjenestebasert økonomi. Denne perioden så også framveksten av Det skotske nasjonalpartiet (SNP) og bevegelser for skotsk selvstendighet og hjemmestyre («home rule»). En folkeavstemning om devolusjon (hjemstyre) i 1979 førte til et mindre flertall for selvstyre (52 prosent mot 48 prosent). Generelt var folk oppgitt og lei over spørsmålet om devolusjon. Labour var delt mellom devolusjonistene og unionistene mens SNP var delt mellom devolusjonistene og de som ønsket full løsrivelse fra unionen. Et vilkår for avstemmingen var at 40 prosent av det totale stemmeberettigede skulle stemme for at resultatet skulle være gyldig og med et frammøte på 63.6 prosent hadde kun 32,9 prosent stemmet «Ja». Det var også et spørsmål om hvordan man skulle tolke de som ikke stemte da de som drev kampanje for et «Nei» hevdet at før avstemningen var folk blitt fortalt at en ikke-stemme tilsvarte en nei-stemme. Da den kalde krigen ble mer intens lagret USA ballistiske missiler av typen Polaris og undervannsbåter i Firth of Clydes Holy Loch i 1961. Dette skjedde til tross for opposisjon fra den britiske Kampanjen for kjernefysisk nedrusting (CND). Den britiske marinen for kjernefysiske ubåter ble opprettholdt ved den utvidede basen ved Gare Loch. Den første patruljering med ubåter bevæpnet med Tridentmissiler skjedde i 1994 til tross for USA la ned basen ved slutten av den kalde krigen. Den 11. september 1997 ved 700 årsminnet over slaget ved Stirling Bridge lot Tony Blairs Labour-regjering det igjen holde folkeavstemning over devolusjon. Det positive resultatet førte til etableringen av et nytt skotsk parlament i 1999. Den skotske parlamentsbygningen ligger tilstøtende til Holyrood House i Edinburgh. Skottland inn i 2000-tallet. Det føydale systemet hadde overvintret i skotsk lov om eierskap av jord slik at en landeier hadde fortsatt forpliktelser til en føydal overherre, inkludert betaling av lenplikt. I 1974 kom prosessen for fjerne lenplikten i gang, skjønt den trakk ut og det var først da det skotske parlamentet ga saken oppmerksomhet at en rekke lover ble vedtatt, den første i 2000, som førte opphevelsen av det foreldede systemet ble nedlagt i 2004. I 2007 vant det skotske nasjonalparti (SNP) det skotske parlamentsvalget og dannet en mindretallsregjering. Den nye førsteministeren, Alex Salmond, fremmet i 2010 et lovforslag som kunne ha gjort det mulig for det skotske folk å gjennomføre en folkeavstemning om uavhengighet i 2011. SNP greide ikke å skaffe lovhjemmel for en slik folkeavstemning ettersom partiet var i mindretall, og fordi de tre største opposisjonspartiene nedstemte lovforslaget. Ved valget til den skotske nasjonalforsamlingen den 5. mai 2011, fikk nasjonalistene flertall og kunne danne en flertallsregjering med Alex Simon som førsteminister. Et nytt lovforslag som vil gjøre en folkeavstemning mulig, er ventet å bli behandlet i parlamentet i slutten av 2013. Regjeringen tar sikte på å avholde en folkeavstemning i juni 2014. Dersom en folkeavstemning blir holdt antyder en gallupundersøkelse fra slutten av 2007 at det kan bli et resultat som ligger nær uavgjort mellom løsrivelse eller å bli i unionen, henholdsvis 40 prosent som ønsker uavhengighet og 44 prosent som ønsker å forbli i unionen. Det var en økning på 5 prosent for løsrivelse siden forrige undersøkelse. Unionistpartiene har svart med å kreve etablering av en kommisjon for undersøke spørsmålet om løsrivelse videre, en posisjon som har støtte fra den britiske statsministeren. Marge Simpson. Marjorie «Marge» B. Simpson tidligere Bouvier (stemme av Julie Kavner) er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Navnet hennes stammer fra moren til Matt Groening, skaperen av "Simpsons", som heter Margaret «Marge» Groening. Marge er en snill og tålmodig kone for sin mann, Homer Simpson. Hun er lett gjenkjennelig på hennes lange, blå hår som står rett opp. Marge er stolt over å ikke ha møtt noen med lengre hår utenfor Graceland. Homer sa en gang at hennes hår er farget blått, og er egentlig «grått som et muldyr». I en episode ser vi at Marge gjemmer en stor glasskrukke med penger i håret. Marge bruker mesteparten av tiden sin med husarbeid. Enten oppdrar hun datteren Maggie, hjelper Lisa eller disiplinerer Bart. Alder. Hennes bursdag kan være 18. mars (fra premieredatoen på episoden «Life on the Fast Lane» der hun hadde bursdag) eller 20. april (Homer sa en gang at Marge deler bursdag med Hitler). I en nyere episode tyder det på at Marge har bursdag i mai, fordi hun sa at smaragd kunne vært hennes fødselstein om hun hadde vært født tre måneder tidligere da smaragd er fødselsteinen til mai måned. Hun kan være født mellom 1968 og 1972. I episoden «Kiss Kiss, Bang Bangalore» sier Marge at hennes bursdag "er" i mai. Familie. Marges familie er ganske nylig immigranter. De kom til Springfield istedet for Stenchburg fordi de så opp til Jebediah Springfield, grunnleggeren av byen. Hun har to søstre, Selma og Patty (begge spilt av Julie Kavner), og en bror som heter Ardie. Han har vært i serien én gang, men aldri siden. Faren hennes er en flyvert, mens moren sjelden er sett i serien. Ingen av medlemmene i familien(unntatt Marge)har imidlertid akseptert hennes ekteskap med Homer. Oppvekst. Da Marge var liten drømte hun om å bli kunstner. Hun var en talentfull maler og en av de beste elevene på skolen. Hun var veldig forelsket i Ringo Starr, noe som resulterte i at hun malte utallige malerier av ham (inkludert ett der de gifter seg). På high school var hun mye med bestevennen, Chloe. De var begge talentfulle journalister. Ifølge Marge selv var hennes største øyeblikk som journalist å ta Moe Szyslak på fersken i å spytte i suppen til elevene. Chloes kjæreste var Barney og Marges var Homer. Chloe og Barney slo opp, hun ble en berømt journalist og en ettertraktet dame, mens Marge ble i Springfield med Homer. Sammen fikk de Bart. Dette gjorde at Marge giftet seg med Homer, og de etablerte seg i Springfield. Hun har aldri angret på avgjørelsen om å bli. Da Marge var ung, hadde hun det lange, blå håret utslått, med midtskill. Hun kjenner seg igjen i Lisa, og oppmuntrer henne til å følge sine drømmer og ambisjoner. Kjærlighet. Marge var en aktivist på skolen. Etter hennes første (og eneste) protest ble hun straffet med igjensitting på skolen. Det var slik Marge møtte Homer for første gang. Etterhvert ble de to et par. Derimot er ikke Homer den eneste beundreren Marge har hatt gjennom tidene. Både Montgomery Burns, Springfield Isotopesspiller Flash Baylor, eks-millionær Artie Ziff (som nylig gikk over til å like søsteren, Selma) og kanskje den største beundreren av dem alle; Moe Szyslak. Han har prøvd gjentatte ganger i serien å få Marge, uten hell. Allikevel var det nesten da de to dro til ferieøya Aruba. Homer fikk imidlertid reddet ekteskapet på klønete vis. Etter high school. Etter high school, og før ekteskapet med Homer, jobbet Marge som servitrise i en drive-throughrestaurant. Marge har alltid vært en «snill» dame og følger god moral. Hun er den eneste i Simpson-familien som støtter å gå til kirken. Allikevel har hun vært utsatt for en rekke ulike lovforbrytelser: Tatt time for bekjempelse av råkjøring, tid i fengsel for tyveri, spillegalskap, forkjærlighet for alkoholikere, en minneverdig skijakt (á la Thelma & Louise) og for å ha hatt sex med Homer på en minigolfbane (noe som førte til at Homer og Marge løp rundt i byen naken). Marge har hatt mange forskjellige psykiske problemer; stress på grunn av familien og flyskrekk. Flyskrekken fikk hun etter å ha opplevd at faren ikke var flyver som han hadde sagt, men flyvert. Hun har også opplevd at lekeflyet hennes tok fyr. Denne hemmeligheten kom frem da familien skulle ta flyet for å komme på ferie. Søren Georg Abel. Søren Georg Abel (født 3. januar 1772 på Mo prestegård, død 5. mai 1820) var en norsk prest og stortingsrepresentant. Han er kjent som Niels Henrik Abels far. Han var sønn av sogneprest i Mo i Telemark Mathias Abel og Elisabeth Knuth Normann (1737–1817). I 1788 ble han student fra Helsingørs Skole, 1792 teologisk kandidat, 1794 personalkapellan hos faren, som da var sogneprest i Gjerstad, 1799 sogneprest til Finnøy, 1803 farens ettermann i Gjerstad og 1813 Ridder av Dannebrog for sin dyktighet som anfører av kystvernet. Han representerte Nedenes amt på det overordentlige storting 1814 og på det andre ordentlige storting 1818. Selv om han talte for foreningen med Sverige 20. oktober 1814, regnes blant de patrioter, som hadde sin rot i den gamle tiden. Derfor talte han også med skarphet mot Nicolai Wergelands bok "Danmarks politiske Forbrydelser mod Norge" (1816). Mest kjent er han for sin katekisme-forklaring: "Religions-spørgsmaal med Svar" (København 1806), hvor den rasjonalistiske oppfatning av de kristelige dogmene trer frem. Boken ble ikke autorisert, men var likevel mye benyttet. Abel ble gift med Anne Marie Simonsen, en kjøpmannsdatter fra Risør, i 1800. Han var far til den berømte matematikeren Niels Henrik Abel (1802–1829). Razorlight. Razorlight er et svensk-britisk band dannet sommeren 2002 rundt 22 år gamle Johnny Borrell. Musikken deres er best beskrevet som post punk new wave indie rock. Deres debut album, Up All Night, ble sluppet den 28. juni 2004, og ble nummer tre på den britiske albumlisten den 4. juli. På albumet spilte Johnny Borrell inn sitt eget telefonnummer i sangen Vice. Nummeret skal visstnok være 07761 010233. April 2005 slapp de Up All Night på nytt, denne gang var den nye singelen Somewhere Else inkludert. Somewhere Else kom på andreplass på den britiske hitlisten den måneden, og skaffet bandets største hit-singel så langt, i deres korte karriere. I juli 2005 spilte bandet i Hyde Park, London, som en del av Live 8 konsertene. Bandet har fått klager for at de ikke donerte deler av bandets overskudd til veldedighet. Razorlight påsto at grunnen til det var at på grunn av bandets usikre status kunne de ikke gå med på en slik forpliktelse. Razorlight var oppvarmingsband for Oasis, i desember 2005, under deres konsert på Cardiffs Milennium Stadion. Den 17. juli 2006 ble deres selvtitulerte andrealbum "Razorlight" sluppet. Albumet kom raskt på toppen av britiske albumlister, og har solgt nok til to platina. Langbein og sønn. "Langbein og sønn" ("Goof Troop") er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den ble skapt og produsert av The Walt Disney Company i 1992. Serien handler om Langbein og sønnen hans Max, og deres liv i den fiktive byen «Spoonerville» (i tegneseriene bor Langbein i Andeby). Andre medvirkende er naboen Petter og familien hans: Sønnen Pelle, kona Peggy og datteren Pia. Det er blitt laget to filmer om serien: "En langbeint film" og "En ekstremt langbeint film". Et videospill ble også gitt ut i 1993 til Super Nintendo Entertainment System kalt "Goof Troop". Anders Sandøe Ørsted Bull. Anders Sandøe Ørsted Bull (født 13. september 1817 i Bergen, død 1907) var en norsk embetsmann og statsråd. 1835 ble han student med laud fra Bergen katedralskole, i januar 1840 juridisk kandidat med samme karakter. Han ble ansatt i armédepartementet 1837, ble fullmektig 10. januar 1846, byråsjef 12. juli 1850 og ekspedisjonssekretær 4. august 1854. Han ble utnevnt til generalkrigskommissær for land- og sjøetaten 25. februar 1860. I en årrekke fungerte han som ekstraordinær assessor i Høyesterett, og var flere ganger konstituert som statsråd, samt medlem av forskjellige kongelige kommisjoner angående militære forhold. I årene 1877 og 1878 var han ordfører i Kristiania kommunebestyrelse. I 1884 ble han utnevnt til minister i armédepartementet. Bull ble 21. januar 1890 av kongen tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han var sønn av justitiarius i Høyesterett Georg Jacob Bull (1785–1854) og Barbara Albertine Ørsted (1783–1865), en søster av de berømte brødrene A. S. og H. C. Ørsted. Han ble gift 8. mai 1848 med Caroline Elisabeth Dahl (f. 1822). Leketøy. a>, som kosedyr eller som dekorasjoner i et værelse. Et leketøy eller en leke er en gjenstand som særlig barn, men også voksne, kan leke og more seg med. Leker er ofte tilpasset alderen og kan være mer eller mindre forseggjorte, hjemmelagde eller masseproduserte. Leketøy er et hjelpemiddel i leken og kan stimulere barnets intellekt, fantasi, motorikk og fysiske utvikling ellers. Leketøy omfatter alt fra biteringer og taktile kosedyr, til tråbiler og avanserte dataspill. I Norge er det et krav om at leketøy ikke skal medføre helsefare for barn. Det er hovedkravet i forskrift om sikkerhet i leketøy. I Norge kan man, av miljømessige hensyn, levere ødelagt elektrisk/elektronisk leketøy gratis til butikker som selger slike varer, uten krav om nykjøp. Spielwarenmesse International Toy Fair Nürnberg (Den Internasjonale Leketøysmessen i Nürnberg) er verdens største messe for leketøy. Georg Vilhelm Lyng. Georg Vilhelm Lyng (født 24. mars 1827 i Suldal, død 19. mai 1884) var en norsk professor i filosofi. Han var sønn av sogneprest til Suldal og Røldal, senere til Fåberg, Rasmus Lyng (1801–70) og hans første hustru Urbine Jakoba Willumsen (1800–44). Frem til i 17-årsalderen ble han forberedt for universitetsstudiene av sin far. I 1845 ble han student med laud og tok i desember 1851 filologisk embetseksamen med laud. Han var deretter 1852–55 medbestyrer av Heltbergs Latinskole. Han hadde tidlig følt seg tiltrykket av filosofiske studier, og ble ført av sin lærer Monrad inn i Hegels filosofi. Han forble alltid tilhenger av denne filosofi, men må i senere tid henføres til ny-hegelianerne. I 1853 vant han H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for sin besvarelse av universitetets prisoppgave om «Forskjellen mellom Platons og Aristoteles's Psychologi». I 1858 ble han ansatt som universitetsstipendiat i filosofi og oppholdt seg deretter for studiens skyld i lengre tid i København og Berlin. I 1867 ble han dr. philos. ved universitetet i Kristiania etter å ha forsvart avhandlingen «Studier over Schellings Philosophi», hvor han særlig forsøkte å fremstille sammenhengen mellom det tidligere og det sene Schellingske system. 6. februar 1869 ble han utnevnt til professor i filosofi og foreleste i årenes løp særlig over filosofiens historie, religionshistorie, naturfilosofi og den antikke greske filosofi, særlig enkelte av Platons dialoger. I feriene reiste han ofte til utlandet, Tyskland og Frankrike, dro fra universitet til universitet, hørte forelesninger, stiftet bekjentskap med professorene og disputerte med dem om filosofiske problemer. Etter lengre tids sykdom sto han på reisefot igjen, da han døde 19. mai 1884. 666 (tall). 666 ("sekshundredeogsekstiseks") er det naturlige tallet som kommer etter 665 og kommer før 667. Brekken. Brekken (sørsamisk "Prahke") er ei lita fjellbygd 700 moh. Brekken ligger i Røros kommune nær svenskegrensa. Brekken ligger 35 km fra Røros og 40 km fra Funäsdalen (i Sverige). Brekken var tidligere kommunesenter for Brekken kommune. Kommunen ble skilt ut av Røros kommune 1. januar 1925. 1. januar 1964 ble den igjen slått sammen med Røros (bergstaden), Røros landsogn og Glåmos til Røros kommune. Bygda har barnehage, skole (1-10), butikk, bensinstasjon, post, bank, ungdomshus, kirke, fotballbaner (skistadion om vinteren) med klubbhus, skysstasjon (Skottgården) og historielagets bygdemuseum. Brekken flyplass er åpnet i august 2009. Fjellene i Brekken er lett tilgjengelige og gir deg varierende turmuligheter både sommer og vinter, gode fiskemuligheter og tilgang på sopp og multer. Sølendet naturreservat har et rikt planteliv og 12 registrerte orkidèarter. Flere natur- og kulturstier. I området finnes flere lokaliteter av interesse for botanikere, geologer og ornitologer. Noen kilometer fra Brekken sentrum ligger Tamneshalvøya, med mange hytteområder. Slaget på Rastarkalv. Slaget på Rastarkalv var et slag i 955 mellom Eirikssønnene og Håkon Adalsteinsfostre. Eirikssønnene ledet en hær bestående av vikinger og daner som var tildelt dem av den første danske kongen, Harald Blåtann. Håkon Adalsteinsfostre vant slaget og tvang danskene til retrett. Bakgrunnen. Eirikssønnene reiste først med sine egne styrker fra Vendsyssel i Danmark til Agder og derfra seilte de nordover med danskene etter seg til Ulvesund, sundet mellom Vågsøy og fastlandet i Nordfjord. Håkon Adalsteinsfostre hadde satt opp et varselssystem med varder som skulle tennes for å varsle om krigsflåter som kom seilte opp langs Vestlandet. Men Eirikssønnenes tidligere plyndringstokter hadde ført til at folk ikke ville tenne på veter av frykt for straffer, så kongen ble varslet først da flåten lå like sør for Stad. Da kongen mottok opplysningene om den store flåten sør for Stad, kalte han lokale styrker til seg. Disse bestod av våpendyktige bønder samt flere høvdinger. De forberedte seg på en konfrontasjon, og valgte seg ut Rastarkalv som slagmark. Dette er en slette sør på Freiøya i nærheten av der hvor kirka ligger i dag, med store, flate voller som ender mot en bakkeslent. Da Eirikssønnene hadde mottatt bud om å komme til den utvalgte slagmarken, reiste de nordover til Frei, gikk i land og rykket fram til Rastarkalv. Slaget. En av høvdingene, Egil Ullserk, kom til kong Håkon og la fram en plan for å overliste Eirikssønnene. For lure motstanderne til å tro at kongen rådde over mange flere stridsmenn enn han i realiteten gjorde, ville han la ti mann bære ett merke hver, men marsjere med et mellomrom mellom hver mann og bak en åskam slik at bare merkene var synlige for Eirikssønnenes hær. Så ble gjort, og i mellomtiden stilte kongen opp sin hær i en tynn, men lang fylking slik at de ikke kunne ringes inn selv om Eirikssønnenes hær var større. De to hærene brasket sammen, og Egil Ullserks list ble satt ut i livet – synet av merkene i bevegelse over bakkekanten fikk Eirikssønnene til å tro at det var en hær som hadde omgått dem og kommet mellom dem og skipene, så de avbrøt og trakk seg tilbake. Først da Gamle Eiriksson hadde summet seg og kommet opp på en bakkehals, så han at den kongelige hæren var undertallig og at det ikke fantes en annen hær slik som han først trodde. Etter å ha stilt opp en ny fylking, slåss de for andre gang, og en stund så det ut til at Gamle Eiriksson kunne vinne initiativet. Det var da Egil Ullserk gikk til motangrep i spissen for kongehæren og slo hardt inn i Gamle Eirikssons flokk, så det kom til brutale basketak der Gamle og Egil slåss mann mot mann. Etter at mange hadde blitt drept og Egil Ullserk var falt, hadde kongen reorganisert sine menn på nytt for et hardt angrep inn i de svekkede rekkene av stridsmenn. På dette tidspunktet var Gamle Eiriksson blitt for skadet til å lede videre. Eirikssønnenes hær gikk deretter i oppløsning, så de kunne ikke annet enn å flykte. Da de nådde fram til strendene, oppdaget de at skipene alt var skjøvet ut av andre eller ført med fjæren ut på fjorden. De vasset ut og kom seg over til skipene, men mistet de sårede, deriblant Gamle Eiriksson som døde der. Etterspillet. Da de overlevende i Eirikssønnenes hær flyktet sørover, etterlot de flere skip som ble tatt og trukket opp på land av kongens menn. Kongen reiste og hedret den gamle mannen, Egil Ullserk, som hadde gitt sitt liv for seieren i et siste ærerikt slag og lot ham begraves i et skip med alle som var falt av hans flokk. Det er ukjent nøyaktig hvor mange skip som ble tatt og hvor mange som falt. Det kan være tale om flere hundre menn dersom det er riktig at et vikingsskip den gang hadde et mannskap på minst førti. Nederlaget og Gamle Eirikssons død førte til stillstand i flere år framover inntil de igjen brakte sammen i Slaget ved Fitjar på Stord. Eksterne lenker. Rastarkalv Evig sjakk. I sjakk er evig sjakk en spesiell form for remis ved trekkgjentakelse, der den ene spilleren fremtvinger repetisjon ved å gi en serie sjakker. I diagrammet til høyre, fra partiet Unzicker-Averbakh, Stockholm 1952, med svart i trekket, er det klart at svart må gi fra seg et av tårnene for hvits c-bonde. Han kan imidlertid utnytte bondestrukturen på hvits kongefløy, med 1... Txc7! 2. Dxc7 Sg4! 3. hxg4 Df2+, hvoretter han redder remis ved å fremtvinge samme stilling tre ganger ved å sjakke vekselvis på h4 og f2. Remis ved evig sjakk pleide å være en del av sjakkreglene, men det er tatt ut, fordi evig sjakk til slutter ender med remis ved Johnny Borrell. Johnny Borrell (født 4. april 1980) er vokalist og låtskriver i det britiske bandet Razorlight. Han vokste opp i og rundt London, i Muswell Hill, hvor han for tiden er bosatt. Han gikk tidligere på Highgate School med John Hassell, tidligere bassist i The Libertines og nå frontmann i bandet Yeti. Sommeren 2002 dannet han Razorlight med Carl Dalemo, Christian Smith Pancorvo og Bjørn Ågren. Etter en rekke topp 20 hits, gikk debutalbumet, "Up All Night", inn som nummer 3 på de britiske albumlistene, og hit-singelen Somewhere Else kom så vidt ikke inn på 1. plassen. I 2006 gav bandet ut albumet "Razorlight". Borrell, Johnny Borrell, Johnny Borrell, Johnny Femtitrekksregelen. Femtitrekksregelen i sjakk angir at en spiller kan forlange remis hvis ingen brikker er blitt slått og ingen bonde er blitt flyttet i løpet av de femti siste trekkene. Partiet blir ikke automatisk remis når femti trekk er gjort – spilleren i trekket må kreve remis. Derfor er det mulig at et parti fortsetter etter at en av spillerne kunne ha krevd remis ifølge denne regelen. Teoretisk kan et parti fortsette til evig tid, men i praksis vil vanligvis en av spillerne være fornøyd med å kunne kreve remis når femtitrekksregelen er oppfylt. Regelen har en lang historie, og er nevnt i Ruy López' tekst om sjakk fra 1561. Da man på 1900-tallet oppdaget at enkelte sluttspill (f.eks. med to løpere og konge mot springer og konge) bare kan vinnes i mer enn femti trekk (uten bondetrekk eller slag) fra bestemte stillnger, ble regelen endret til å omfatte enkelte unntak der over hundre trekk var tillatt. Unntakene er senere blitt fjernet, nå gjelder femtitrekksregelen for alle stillinger. Ali ibn Abi Talib. Ali ibn Abi Talib (arabisk: علي بن أبي طالب persisk: علی پسر ابو طالب) ‎ (født 598 i Mekka, død 661 i Kufa), også kalt "Imam Ali", er en tidlig islamsk leder. Han betraktes av sunnimuslimene som Rashidun-kalifatets fjerde statssjef (eller kalif), og av sjiamuslimene som den første imam. Ali var Muhammeds fetter, tilhørte Sahaba – gruppen av Muhammeds følgesvenner – og etter å ha giftet seg med hans datter Fatima Zahra ble han også profetens svigersønn. Ali ble myrdet i byen Kufa i 661, og det antas at han er begravet i Najaf hvor en moské, Imam Ali-moskéen ble oppført i hans minne. Delingen av islam i sunni og shia er en konsekvens av maktkampen etter Alis død. Hans tilhengere, de såkalte "Shī'at Ali'" («Alis parti») ville at Ali skulle etterfølges av sin sønn, men Muawiya som var guvernør i Syria, nektet å anerkjenne Alis legitimitet og gjorde opprør mot Alis familie. Tidevann. Tidevann er en periodisk variasjon i vannstanden i havet. Vannstanden i havet endrer seg hele tiden, enten stiger eller avtar den. Når vannstanden er på sitt høyeste, har vi flo eller høyvann, og når vannstanden er på det laveste, kaller vi det fjære, lavvann eller ebbe. Perioden, tiden det tar fra en flo til den neste, er ca. 12 timer og 25 minutter. Midt mellom, det vil si ca. 6 timer og 12 minutter etter flo, har vi fjære. Noen steder i verden kan forskjellen mellom flo og fjære være så mye som 15 meter. Havet "flør" når det går fra lavvann til høyvann, og det "ebber" når det går fra høyvann til lavvann. Tidevannet skyldes at månen og solen med sine tyngdekrefter trekker vannet i havet mot seg. Månen virker sterkest. Solen og månen lager hver sin bølge. Ved nymåne og fullmåne vil bølgene komme i fase og forsterke hverandre (spring), derav springflo og springfjære. Når de er i motfase (halvmåne) kalles det nipp, derav nippflo og nippfjære. Tidevannsbølger er lange bølger på flere tusen kilometer. De oppstår ute på de store havområdene og forplanter seg inn til kontinentene der de forårsaker høyvann og lavvann. Bølgene kan endre retning og form på grunn av landmasser og bunnformasjoner. Ved kystene blir de synlige ved smale sund eller grunne elvemunninger. Noen steder kan det komme tidevannsbølger fra to eller flere retninger. Dette er blant annet tilfelle i Skagerrak, hvor bølgen gjennom den engelske kanal og bølgen som går nord om Skottland er nesten i motfase. Derfor er tidevannsforskjellene langs Skagerrak-kysten så små sammenlignet med resten av landet. Hvert år blir det publisert tidevannstabeller. Galilei mente tidevannet var en skvalpende bevegelse forårsaket av jordklodens ferd gjennom verdensrommet. At månen hadde innvirkning på tidevannet – som den jo faktisk har – ble betraktet som astrologisk overtro. Trolla i Trondheim. Trolla er et tettsted og en forstad til byen Trondheim. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og var tidligere et eget industristed med ca. 300 husstander, vest for daværende sentrum. Tidligere var Trolla Brug vesentlig for stedet, men nå er bruket nedlagt. Trollavassdraget inkluderte Trollabekken, og var viktig for Trolla Brug og bydelens vannforsyning (i dag forsynes de fra Jonsvatnet). Trolla (fjell). Trolla er en rekke fjell i Sunndal, beliggende vest for Langvatnet i Flatvaddalen, tilgjengelig fra Innerdalen. Fjellene inngår i Trollheimen, og inkluderer Store Trolla (1850 moh.), Nordre Trolla (1800 moh.) og Søndre Trolla (1740 moh.), alle populære mål innen fjellklatring. Store Trolla og Nordre Trolla danner grense til Innerdalen landskapsvernområde. Fjellene er omtalt blant annet av Gunnar Sabro, "Fra en tur i Inderdalen (Sydlige Trolla, 1921)" Norsk Fjellsport, 1933). Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes. Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes var et slag mellom Håkon Adalsteinsfostres krigsflokk og Eirikssønnenes flokk av både vikinger og dansker i kjølvannet av Eirik Blodøks' død i England omkring år 954. Bakgrunn. Etter at Eirik Blodøks ble drept i et slag i Nord-England innledes en periode med krig i Norge. Kong Håkon Adalsteinsfostre, som holdt et stort følge for å verge seg mot sin bror Eirik, bestemte seg for å gjøre krav på Viken i Øst-Norge. Dette området hadde da ligget under dansk overherredømme en tid. Hærtoget til Østlandet utviklet seg raskt til et angrep på Danmark og ble en ren dansk-norsk krig. Kong Harald Blåtann i Danmark hadde etterfulgt sin far Gorm den gamle og mislikte sterkt den norske aggresjonen. Ettersom Eirik Blodøks etterlot seg flere sønner han hadde fått med Gunnhild, Harald Blåtanns søster, hadde den danske kongen flere grunner til å støtte Eirikssønnene i en krig mot Håkon Adalsteinsfostre. Etter at Eirikssønnene flyktet fra Norge hadde de ligget i viking både i vesterveg og austerveg. De ønsket nå å gjøre sin innflytelse gjeldende i Norge, og med støtte fra sin kongelige morbror, satte de inn støtet mot Tryggve Olavsson, den norske vasallkongen i Viken. Etter å ha nedkjempet Tryggve Olavsson ved Sotenäs i Båhuslen og sikret Viken, dro de videre til Nord-Agder. I nord hadde Håkon Adalsteinsfostre forsonet seg med trønderne over spørsmålet om blot. Han fikk da Sigurd Ladejarl til å hjelpe seg til få trønderhøvdingene med seg i forsvaret av landet. Også nordfra kom hålogalendingene slik at en stor hær kunne samles. I følge Snorre Sturlasson varte krigen trolige et helt år, men det er usikkert. Etter at Eiriksønnene hadde nådd Stad dro de videre til Karmøy for å møte kong Håkons hærmenn. Slaget. Da de to flåtene møttes ved Karmøy, og de seilte de inn til stranden, gikk i land og utkjempet et slag ved Avaldsnes. Det skyldes ikke bare at man hadde kompliserte regler for tvekamp og andre tvister, men slag til lands hadde fordelen framfor sjøslag at det var lettere å overleve om man ble tvunget til å ta til flukt. Guttorm Eiriksson og kong Håkon Adalsteinsfostre støtte sammen med hver sin fylking i en blodig kamp som varte helt til Guttorm Eirikssons merke ble slått i bakken. Guttorm Eiriksson selv ble drept. Synet av at Guttorm Eirikssons merke forsvant i mengden av kjempende menn, fikk de andre brødrene til å flykte. Dermed gikk hæren deres i oppløsning. Håkon Adalsteinsfostres styrker fulgte etter og felte flere menn før Eirikssønnene klarte å komme seg ut i skipene og la fra land. De fikk ikke flykte i fred. Kongens skip fulgte etter helt til Aust-Agder, der den slagne flåten satte kirsen mot Jylland. Etterspill. Slaget ved Avaldsnes var så blodig at stedet der slaget fant sted, i lang tid etterpå ble hetende «Blodeheia». Det er også mulig at det var Guttorm Eiriksson var den som ble hauglagt med et skip på Haug ved Karmsundet. En annen mulighet er at det var Harald Hårfagre. Han døde omkring 940. Seieren ved Avaldsnes var likevel langtfra total ettersom Eirikssønnene vendte tilbake et år senere. Da møtte nordmennene Eiriksønnene i et nytt slag ved Rastarkalv. Blodeheia ved Avaldsnes Real Sociedad. Real Sociedad er en spansk fotballklubb fra byen San Sebastián i den baskiske provinsen Gipuzkoa. Klubben spiller i Primera División og er kjent under kallenavnet "txuri-urdin" (baskisk for "de hvite-blå"), og spiller sine hjemmekamper på Estadio Anoeta. Klubben vant ligaen i 1981 og 1982, og cupen i 1909 og 1987. Vadim Demidov signerte i januar 2011 en treårskontrakt med klubben. Demidov spilte fra 2008 til 2010 i Rosenborg. Bjørn Tore Kvarme spilte for klubben i tre sesonger, fra 2001 til 2004. Walter av Coventry. Walter av Coventry var en engelsk munk og kronikør som var aktiv fram til tiden 1290 til 1300 hvor han dør. Han var øyensynlig tilknyttet et religiøst hus i provinsen York. Han er kun kjent gjennom den historiske tekstsamlingen som bærer hans navn, "Memoriale fratris Walteri de Coventria". Ordet "Memoriale" betraktes vanligvis å bety «commonplace book», på norsk «triviell bok». Noen forskere har tolket det i betydning «suvenir», og har argumentert at Walter ikke var forfatteren, men kun den som betalte for arbeidet. Tyngden i autoritet går imot det siste synet. Forfatteren levde i tiden under regimet til Edvard I av England, og nevner hyllesten som ble gitt til kong Edvard som overherre for Skottland i 1291. Siden hovedmengden av teksten kun går fram til år 1225 er krøniken ettertrykkelig en annenhåndsproduksjon, men for årene 1201-1225 er den en troverdig avskrift fra en samtidig krønike, arbeidet til en "Barnwell-kanon". En komplett tekst av Barnwell-arbeidet er bevart i "College of Arms" ("Heralds' College, manuscript 10"), men har aldri blitt trykket, skjønt den ble samlet av biskop William Stubbs for hans utgave av "Memoriale fratris Walteri de Coventria". Barnwell-forfatteren som levde i Cambridgeshire var godt plassert for å observere hendelsene i den første krigen til baronene, og er meget verdifull kilde for denne betydningsfulle krisen. Forfatteren er mindre fiendtlig til Johan av England enn til Ralph av Coggeshall, Roger av Wendover og Matthew Paris. Han priser kongens behandling av waliserne og i krigen mot skottene, men er kritisk til kongens forhold til paven og til den engelske opposisjonen. Han anser at Johans underkastelse til paven er et dyktig politisk strøk, skjønt han noterer det fakta at noen menn kaller det for ydmykelse. Den konstitusjonelle agitasjonen i 1215 vekker ikke hans begeistring. Han nevner Runnymede-konferansen kun i forbifarten, tilsvarende med Magna Carta, og bebreider adelen for gjenopptagelsen av krigen. Det kan være av frykt at forfatteren unnlater å å stille seg kritisk til John, men det kan også være at han selv representerer middelklassen og så på adelens føydale privilegier med mistenksomhet. Muirchertach Ua Briain. Muircheartach Ua Briain, sønn av Toirdhealbhach Ua Briain, var overkonge (engelsk: "High King") av Irland i tidsrommet 1101–1118. Muircheartach ble konge i 1101 etter en kamp mellom klanene Ua Briain og Ua Lochlainn om overkongedømmet i Irland. Selv om Muircheartach Ua Briain ble overkonge var det fortsatte rivinger mellom Muircheartach Ua Briain og Domhnall Ua Lochlainn i løpet av begges liv. Kampen var bitter og fiendtlig, og ble aldri helt avgjort. I henhold til "Annalene av de fire mesterne" reiste Muircheartach i 1101 rundt i Irlands provinser. I 1114 ble kongen syk til det stadium hvor «han ble et levende skjelett». Diarmait ua Briain utnyttet kongens sykdom ved å ta kontrollen over kongedømmet Mumu i Munster i sydlige Irland. Det påfølgende året gjenvant Muircheartach sin helse, samlet en hær for å gjenvinne kontrollen, og tok Diarmait ua Briain til fange. Først i 1116 var kongedømmet igjen under fullstendig kontroll. I 1118 døde Muircheartach Ó Briain. Noter. Muircheartach Ua Briain TeamSpeak. TeamSpeak er en proprietær Voice over IP programvare som lar brukerne snakke med hverandre over en chattekanal, ganske likt en telefonkonferanse. En bruker har vanligvis øretelefoner og mikrofon for å kommunisere med hjelp av TeamSpeak. En bruker som har TeamSpeak sin klient installert på sin maskin kan koble seg opp til en valgfri TeamSpeak tjener (server), og kan der koble seg til de forskjellige chattekanalene. TeamSpeak vender seg i første rekke til gamere som blant annet kan bruke programvaren for å kommunisere med de andre spillerne i spillet. Kommunikasjon ved hjelp av TeamSpeak gir spillerne et fortrinn, da de kan snakke med hverandre uten å måtte ta hendene vekk fra tastatur eller mus. Tjener. TeamSpeak tjeneren støtter både Windows og Linux systemer, og bruker et web-basert eller telnet grensesnitt for å kontrollere tjener administrasjonen og innstillingene. Tjeneren kjører som en dedikert tjener separat fra klienten. TeamSpeak 2 støtter virtuelle tjenere. Det betyr at du kan kjøre et ubegrenset antall av tjenere i kun en prosess på din tjener ved å la TeamSpeak virtuelt skape en ny prosess. Brukstyper. Når du logger deg inn på web-tjeneren er det to typer kontoer som kan gis tilgang til det administrative brukergrensesnittet; Tjeneradministratorer og super-tjeneradministratorer. Superadministratorene har full tilgang til alle virtuelle TeamSpeak tjenere som er tilgjengelige på den tjeneren (man kan ha flere TeamSpeak tjenere kjørende på en fysisk tjener). Tjeneradministratorene er begrenset til den virtuelle tjeneren deres konto er knyttet opp til. Tillatelser. De forskjellige tillatelsene deler brukerne opp i seks grupper; Tjeneradministratorer, kanaladministratorer, operatører, «voiced», registrerte brukere og anonyme brukere. Man kan sette forskjellige rettigheter og valgmuligheter til de forskjellige gruppene. EULA. Om tjeneroperatørene generer en profitt fra TeamSpeak tjenesten, må man registrere seg som en «Autorisert TeamSpeak Vert Tilbyder» hos TeamSpeak sin offisielle salgs og lisens tilbyder Triton CI & Associates, LLC. Den nyeste og mest oppdaterte EULA'en kan man alltid finne. Klient. TeamSpeak klienten blir brukt for å modifisere enkelte tjenerinnstillinger, som opprettelse og sletting av kanaler, samt registrering av brukere. Klientens primære bruksområde er likevel dens muligheter for stemmesamtaler. Klienten oppretter tilkoblinger til tjenerene ved hjelp av IP-adresser, eller ved hjelp av dens innebygde tjenerutforsker. Tjenerutforskeren kan finne ønsket tjener ved hjelp av de mange filterfunksjonene den har innebygd. Kanaler. Ved hjelp av klienten kan man opprette et uendelig antall kanaler, om tjeneren er satt til å tillate at brukere oppretter kanaler. Det finnes fem typer kanaler; Registrerte, uregistrerte, modererte, underkanaler og standardkanaler. En hvilken som helst kanal kan beskyttes med et passord, slik at man unngår unødvendige forstyrrelser. Registrerte/uregistrerte kanaler. Registrerte kanaler vil finnes på tjeneren helt til de blir slettet. Uregistrerte kanaler vil forsvinne idet kanalen blir tom for brukere. Uregistrerte kanaler har også dårligere lydkvalitet. Modererte kanaler. I modererte kanaler har kanaladministratøren den meste kontrollen over kanalen. I modererte kanaler må operatøren eller administratøren gi «voice» til brukerne, før de kan snakke med de andre brukerne på kanalen. Dette er den eneste typen kanal som bruker «voiced» og operatør brukergruppene. Underkanaler og standardkanaler. Underkanaler er en del av et hierarkisk-system rundt andre kanaler. Standardkanal er den kanalen alle brukere vil komme inn på når de starter opp. Registrering av brukere. Brukere kan bli registrert for tjener enten ved hjelp av klienten eller fra telnet grensesnittet. Utvikling av programvaren. Utviklerne hos TeamSpeak holder på å utvikle TeamSpeak 3. Utviklerne har antydet at TeamSpeak 3 vil bli programmert ved hjelp av C++. Med en planlagt ny versjonen i C++, planlegges det også en offisiell Mac klient i tillegg til Windows og Linux klientene. TeamSpeak 3 vil også ha muligheten for flere faner, slik at man som bruker kan være tilknyttet flere forskjellige tjenere samtidig. Funksjonene rundt lynmeldingene får seg også en overhaling slik at den skal fungere på samme måte som under IRC og med andre populære lynmeldingsklienter. Med den nye versjonen av TeamSpeak får også tjeneren en oppdatering. Den nye tjeneren skal kunne konfigureres totalt fra klienten. Utviklerne har fortalt at tjeneren er veldig stabil allerede på dette stadiet av utviklingen. TeamSpeak 3 skulle slippes i fjerde kvartal 2006, men dette har nå blitt utsatt til andre kvartal av 2007. TeamSpeak 3 ligger nå ute i en Alpha versjon, og den videre gangen forutsetter en lukket beta for testing. Etter dette vil den bli fulgt av en åpen beta for stresstesting, før den endelige versjonen blir sluppet. Nes kirkeruiner. Nes kirkeruiner i Nes i Akershus ligger på Disen ved det neset der elvene Glomma og Vorma møtes. Kirkeruinene er et populært samlingspunkt for bryllup, gudstjeneste, konserter og andre kulturaktiviteter. Kirken ble bygget på en offerplass fra førkristen tid og var opprinnelig en langkirke. Denne kirken lå på prestegården Disens grunn. Prestegården ble på grunn av rasfare flyttet. Disen ligger nå omtrent en kilometer fra den gamle ruinen, men nærmere Nes nye kirke. Restaurering og bevaring. Kirkeruinens første konserveringsarbeide ble påbegynt i 1924 og den er senere blitt reparert og konservert flere ganger. Fra 2005 og noen år framover, vil kirkeruinene være helt eller delvis avstengt på grunn av et større konserveringsarbeide. Nes kirkeruiner inngår i Nes samlinger. Gjenstander som før var i kirken. Noe av inventaret fra den gamle kirken ble reddet under brannen og befinner seg i dag i den nyere Nes kirke fra 1860. Det dreier seg om altertavlen, døpefont fra 1100-tallet med tilhørende himling og prekestol. Avsettelseskrig mot Håkon Adalsteinsfostre. Avsettelseskrigen mot Håkon Adalsteinsfostre ca. 954 til ca. 961 mellom Eirikssønnene og Håkon Adalsteinsfostre «den gode». Tittelen. Denne stort sett navnløse krigen fikk sin tittel «avsettelseskrig» inspirert av Ulf Sundberg med hans bok "Medeltidens Svenska Krig" ettersom krigen var en kamp mellom Håkon Adalsteinsfostre og Eirikssønnene om herredømmet over Norge og kongemakten. Dessuten kunne ikke krigen helt riktig sies å være en borgerkrig dersom krigen måtte også ses på som en dansk-norsk konflikt. Danmark så seg tjent med å støtte et regimeskifte i Norge til en mer vennligstilt hersker enn Håkon Adalsteinsfostre. Bakgrunnen for krigen. Idet Harald Hårfagre hadde fullført Rikssamlingen en gang mellom 872 eller 890 besto det norske kongedømmet stort sett over Vestlandet og hadde overkongestatus over resten av dagens Norge, inkludert Viken som da ikke var under dansk overherredømme. Dette forvandret seg ved den såkalte Riksdelingen ca. år 912 riket ble stykket opp til en rekke småkongedømmer Harald Hårfagres mange sønner. Disse sto var underlagt et skrøpelig overherredømme i vasallforhold til Eirik Blodøks som var utpekt av faren som overkonge. Det ga danskene nye muligheter som ønsket å styrke deres svekkede kongemakt på nytt under Gorm den gamle. Kong Gorm så en mulighet for å gjenreise dansk overherredømme i Viken. Eirik Blodøks, som først var medkonge med sin far i Norge, begynte å konsolidere sin makt ved å drepe sine brødre en etter en da han var blitt enekonge etter farens død. Ved å drepe den populære Bjørn Farmann fulgte det stor uro. Eirik Blodøks gjorde seg lik upopulær i Trøndelag som i Viken. Da Håkon Adalsteinsfostre kom til landet kunne han med folkelige støtte fordrive Eirik Blodøks fra Norge. Eirik Blodøks var gift med Gunnhild, datter til Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann som skulle blir konge i Danmark rundt år 940. Drapet på Bjørn Farmann var muligens en anleding til å gjenopprette danske overherredømme over Viken, men om det skjedde er usikkert. Snorre Sturlasson i Heimskringla forteller ikke om Viken var under Håkon Adalsteinsfostre fram til etter Eirik Blodøks' død i ca. 954. Da dro uansett Håkon Adalsteinsfostre til Viken ettersom Snorre sier at «den gang herjet danene mye» der. Krigens første fase. En norsk flåte ledet av kong Håkon seiler østover til Viken og fikk fjernet den danske innflytelsen før han stevnet over til Jylland hvor han herjer med sin hær av vestlendinger og nordlendinger. Jydene samler sammen en stor hær og det kom til et stort slag der nordmennene vant. Etter seieren i Jylland styrte siden den norske hæren over til Sjælland og med to snekker rodde Håkon Adalsteinsfostre nedover Øresund til han møtte elleve snekker. Etter sjøslaget på Øresund var alle skipene tatt av nordmenn. Deretter herjet og plyndret Håkon Adalsteinsfostre på Sjælland, så over til Skåne på den andre siden av Øresund og videre østover inn i Østersjøen før de vendte om, rik på tyvgods. Etter felttoget som sluttet ved høsten det samme året overvintre Håkon Adalsteinsfostre i Viken hvor hans brorsønn Tryggve Olavsson var kommet hjem fra vesterveg hvor han hadde vært i viking i både Irland og i Skottland. Tryggve Olavsson var sønn til småkongen Olav Haraldsson som hadde blitt valgt av vikværingene ved Harald Hårfagres død og siden blitt slått og drept av Eirik Blodøks i et slag ved Tønsberg. Tryggve Olavsson blir deretter kong Håkons vasallkonge i Viken. Krigens andre fase. Utnevnelsen av Tryggve Olavsson som småkonge i Viken blir straks besvart av Harald Blåtann som tok en av Eirikssønnene til seg som fostersønn, Harald Eiriksson (senere kalt for Harald Gråfell). Danskekongen ga Eiriksønnene lov til å angripe Viken og støttet dem for å få fjernet trusselen som kong Håkon av Norge var blitt. Trolig startet kampene mellom Eirikssønnene og Tryggve Olavsson med hærtog i Viken, Halland og Sjælland. Til slutt blir Tryggve Olavsson slått i Slaget ved Sotenäs i Båhuslen og drevet på flukt slik at Viken blir på nytt underlagt dansk overstyre gjennom Eirikssønnene. Når Viken er sikret kunne de med Harald Blåtanns støtte dra til Vestlandet i hensikt på å styrte deres onkel fra tronen og drepe eller fordriver ham fra Norge. Som svar på den voksende trusselen fra Danmark hadde kong Håkon opprettholdet den folkelige oppbudstjeneste kjent som leidang. Det var et varselssystem med veter på fjelltopper som ble tent på for å varsle hele kyststrekningen langs Vestlandet og nordover. Med et defensiv militsforsvar håpet man å kunne skremme vekk både vikinger og andre hærstyrker, men varslingssystemet hadde sine mangler. Krigens siste fase. Det første sjøtoget inn i Vestlandet blir slått vekk ved Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes rundt år 954 med trønderske støtte på kongens side. Det neste året kom Eirikssønnene med en ny hær til Møre og Romsdal hvor de igjen blir slått i Slaget på Rastarkalv i Freineset. Deretter skulle krigen ha vært i en stillstand ettersom kong Håkon ikke kunne gjenvinne Viken samtidig som Eirikssønnene samle sammen en hærstyrke. Ved ca. 961 kom så en ny dansk hær under Eirikssønnenes ledelse tilbake til Vestlandet og nådde Hordaland der kongen hadde kommet til Fitjar eller Stord. Slaget ved Fitjar på Stord endte med et nytt nederlag for Eiriksønnene, men fatalt nok blir kong Håkon såret i kampen av en pil i armen og dør senere av det. Kong Håkon har heller ikke rukket å avle en arving. Norge er dermed uten konge. Året etter, rundt 962, kommer så Harald Blåtann til Norge i egen person og utnytter at Norge er uten konge og med en militøærmakt i ryggen ser nordmennene seg nødt til å hylle ham som Norges konge. Danskekongen innsetter dertetter sin fostersønn Harald Eiriksson som vasallkonge i Norge og drar tilbake til Danmark. Det danske overherredømmet over Norge var nå etablert, men misnøye oppstår fort. Når en strid oppstår om retten til å krevde inn finneskatt av skinn og pels mellom Harald 2. Gråfell og Sigurd Ladejarl av Ladeætten brøt det ut ufred. Harald Gråfell skulle med sin ferd til Kvitesjøen og ikke minst drapet på Sigurd Ladejarl i Stjørdalen utvide kongemakten til hele kyststrekningen av landet Norge ved ca. 964. Lincoln (England). Lincoln er en by og et administrativt distrikt i Lincolnshire i England. Byen er det administrative senteret i grevskapet, og har ca 84 500 innbyggere pr. 2004. De eldste spor etter bebyggelse i Lincoln er fra det første århundret før Kristus og men det var først under den romerske okkupasjonen veksten i området tok til for alvor, for så å reverseres da romerene dro i år 410. Byen vokste på nytt fram mot år 1000 – til tross for mange angrep fra vikinger. Lincoln-katedralen ble påbegynt i år 1072 og sto ferdig bare 20 år senere i 1092. Katedralen har i dag 250 000 turister i året. Trekkgjentakelse. I sjakk innebærer regelen om trekkgjentakelse at en spiller kan kreve remis hvis den samme stillingen oppstår tre ganger, eller vil komme til å oppstå etter deres neste trekk, med den samme spilleren i trekket, og der hver spiller har de samme lovlige trekkene til disposisjon hver gang, inkludert retten til å utføre rokade og å slå "en passant". Partiet er ikke automatisk remis hvis denne situasjonen oppstår, remisen må kreves av en av spillerne. Navnet «trekkgjentakelse» er muligens noe uheldig, siden det altså er "stillingen" og ikke "trekkene" som skal gjentas. Remiskravet rettes overfor dommeren. Hvis en spiller ønsker å kreve remis og har et trekk som kommer til å gjenta stillingen for tredje gang, skal han "ikke" spille det på brettet, men erklære at han har til hensikt å spille dette, og kreve remisen. Om kravet er feil, må dette trekket spilles og partiet fortsetter. Hvis stillingen på brettet har oppstått for tredje gang er det bare spilleren i trekket som kan kreve remisen. (Den andre spilleren hadde mulighet til dette før stillingen ble gjentatt.) Regelen krever ikke at stillingene oppstår tre ganger "i rekkefølge", men det skjer slik ofte i praksis, typisk ved at en av kongene settes i evig sjakk. Betingelsen om retten til å slå "en passant" og retten til å rokere er viktig. I et parti mellom Anatolij Karpov og Anthony Miles (Tilburg 1986), krevde Karpov remis ved trekkgjentakelse, men Miles påpekte at i første gang stillingen oppsto, hadde svart lov til å rokere, mens han i andre og tredje gang stillingen oppstod, ikke hadde det. Diagrammet til høyre viser stillingen etter 22. Sb5. Partiet fortsatte 22.... Ta4 23. Sc3 Ta8 24. Sb5 Ta4 25. Sc3 Ta8 26. Sb5. Svart kunne utføre lang rokade i diagrammet, men ikke da stillingen oppstod på nytt (da hadde tårnet vært flyttet). Miles klaget derfor til dommeren som ga han rett og straffet Karpov ved å trekke noen minutter fra betenkningstiden hans, noe som gjorde at han var nær ved å tape på tid, men Miles hadde hatt nok moro nå og tok remisen rett etterpå. Carl Hammerich. Carl Hammerich (født 1888, død 21. mars 1945) var en dansk kontreadmiral. Carl Hammerich var gift norsk, og sammen med sin kone Borghild organiserte han dansk matvarehjelp til Norge i krigsårene. Sammen med den norske diplomaten Niels Christian Ditleff var Hammerich sentral i planleggingen av hjelpeaksjonen for skandinaviske fanger i Tyskland; De hvite bussene. Hammerich ble arrestert av tyskerne og døde under RAFs angrep på Gestapos hovedkvarter i København den 21. mars 1945, den såkalte bombingen av Shellhuset. Langsomt Mot Nord. Langsomt Mot Nord (LMN) er en synth-duo med Ola Snortheim som drivende kraft. Bandet har sluppet tre album: "Langsomt mot Nord" (1985), 'Westrveg" (1988) og "Hildring" (1991). Langsomt Mot Nords musikk er basert på norsk folkemusikk. Mange av stykkene er bygget over eldre innspillinger av gamle folkemusikkstykker fremført av Olas far; Olav Snortheim. Langsomt Mot Nord gir den gamle musikken nye vinklinger og uttrykk gjennom utstrakt bruk av elektroniske instrumenter som synthesizere og samplere. I tillegg bruker de akustiske instrumenter som hardingfeler, lurer, bukkehorn, fløyter, oboer og flygel, som også lar folkemusikken fremtre med nye uttrykk. Ola Snortheim lagde det første albumet, "Langsomt mot Nord" sammen med gitaristen Jørn Christensen som var kjent fra band som De Press, Cirkus Modern. Dette ble nyutgitt på CD i 1989. Det andre LMN-albumet lagde Ola sammen med synth-mannen og komponisten Morgan Lindstrøm som er bror til Rune Lindstrøm, trommeslager i deLillos. Ola lagde det tredje LMN-albumet sammen med Espen Beranek Holm, kjent under artistnavnet «Beranek». Han er bl.a. kjent som soloartist, komiker og som gitarist i flere anerkjente band. Ola Snortheim er en av de mest sentrale trommeslagere innen norsk rock på 80- og 90-tallet. Han har spilt i band som Blaupunkt, De Press og Cirkus Modern. LMN har ikke hatt mange konserter. De opptrådte på NRK TV én gang, på programmet "Top Pop" i forbindelse med lanseringen av "Westrveg". Programmet ble sendt fra Rockefeller i Oslo. I forbindelse med lanseringen av "Hildring", spilte de på "Rock On Top Of Europe" i Hammerfest, og hadde noen få, mindre konserter i kjølvannet av dette. Sigurd Eindridesson. Sigurd Eindrideson var erkebiskop av Nidaros fra 1231 til 1252 og var sannsynligvis den som startet byggingen av Vestfronten på Nidarosdomen etter inspirasjon fra engelske katedraler. Han la ned grunnsteinen til Vestfronten i 1242. Erkebiskop Sigurd innstiftet 13. oktober som helligdag for å hedre relikviene i Nidarosdomen – dagen ble kalt "Relikviedagen". Henrik Bull (arkitekt). Henrik Bull (født 28. mars 1864 Oslo, død 2. juni 1953 Oslo) var en norsk arkitekt og var blant arkitektene som var med å restaurere Nidarosdomen. Blant hans mest kjente bygg er Nationaltheatret (ferdigstilt i 1899), Historisk museum (1902) og det nåværende Finansdepartementet (1904). Bull var også en ledende formgiver i sin samtid. Han tegnet gjerne alt interiør til sine monumentalbygg, inklusive dørhåndtak, lamper, møbler og tepper. Det nåværende Finansdepartementet er et godt eksempel på dette. Hans formgivergjerning strakte seg imidlertid langt videre; han designet bokutstyr, korpusgjenstander i sølv og jernovner, for å nevne noe. Kunstindustrimuseet i Oslo har blant annet et salongmøblement i dragestil som Henrik Bull tegnet. I perioden 1912–1934 var Henrik Bull direktør for Statens håndverks- og kunstindustriskole. Bygninger. For Regjeringsbygningen fikk han utmerkelsen Houens fonds diplom. Han var dessuten den som tegnet sjokoladen Lohengrin. Carlo Caffarra. Carlo Caffarra (født 1. juni 1938 i Samboseto di Busseto i provinsen Parma i Italia) er katolsk kardinal og erkebiskop av Bologna. Cafarra ble presteutdannet i Fidenza og presteviet 2. juli 1961 i Samboseto. Påfølgende studier ble avsluttet med doktorgrad i kirkerett fra det pavelige universitet Gregoriana i Roma og spesialisering i moralteolteologi ved det pavelige akademi Alfonianum. I 1981 gav pave Johannes Paul II ham i oppdrag å virkeliggjøre "Det pavelige institutt Johannes Paul II for studier om ekteskap og familie". Han ledet dette instituttet til 1995. Den 8. september 1995 ble han utnevnt til erkebiskop av erkebispedømmet Ferrara-Comacchio. Den 16. desember 2003 ble han forflyttet til erkebispestolen i Bologna. Kardinalsutnevnelse. Den 22. februar 2006 kunngjorde pave Benedikt XVI hans utnevnelse til kardinal. Selve kreeringen fant sted i konsistoriet den 24. mars. Jacob Mortenssøn Maschius. Maschius' stikk av vestfronten på Nidarosdomen fra 1661. Maschius' stikk av Nidarosdomen fra 1661. Jacob Mortenssøn Maschius (født rundt 1630, død 12. august 1678) var bildekunstner, dikter og prest. Han ble angivelig født i Trondheim (noen kilder sier Bergen) og døde i Jølster. Maschius er mest kjent for sine kopperstikk av byen Trondheim fra 1674 og av Nidarosdomen fra 1661. Maschius gikk på Bergen katedralskole i 1651, reiste til København og studerte der noen år, og kom tilbake til Norge igjen i 1659. Etterpå arbeidet han på sølvverket i Kongsberg i flere år som huslærer, tegner og landmåler. Under et besøk i Trondheim i 1661 utførte han to kobberstikk av Nidarosdomen, ett av dem viser vestfronten med nederste skulpturrekke og deler av etasjen over. Dette ble en av de viktigste kildene til dokumentasjon når vestfronten skulle rekonstrueres 200 år senere. Kanskje enda mer verdifullt som dokumentasjon, er det detaljrike stikket av Trondheim fra 1674, som han utførte ved et nytt besøk i byen. Prospektet viser byen sett fra bakklandssida av elva, og er den eldst kjente, større anlagte avbildningen av byen Trondheim. Det vites ikke om bildet er samtidig, eller om stikket er en avbildning av eldre tegninger. Stikket er spesielt viktig fordi bybrannen i 1681 ødela de fleste bygninger som er avbildet. Machius gravyrer er spesielle og hører til Norges eldste arbeider av denne arten. Maschius etterlot også noen bevarte stikk fra Bergen, hvor han bodde noen år. Blant annet et portrett av byfogden i Bergen, og et mer fantasifullt stikk av to Bergensskip i kamp med algeriske sjørøvere. Fra 1676 (andre kilder sier 1674 og 1675) var han sogneprest i Jølster, der han endte sitt liv to måneder etter at han giftet seg med "Maren Finde", sommeren 1678. I tillegg til prestegjerningen og bildekunsten, skrev Maschius også dikt, i samme barokktradisjon som Petter Dass og andre diktere fra samme tidsepoke. Hans skrift "Norwegia religiosa" er en elegi over Nidarosdomens forfall, og ble utgitt etter hans besøk i Trondheim i 1661. De to stikkene av Nidarosdomen var vedlagt skriftet. Dette ble utgitt på nytt i 1900 av Kr. Koren i "Karter og topografiske tegninger vedkommende Trondhjem og Trøndelagen", da striden om vestfronten på Nidarosdomens opprinnelige utseende blusset opp. Litteratur. Maschius, Jacob Mortenssøn Maschius, Jacob Mortenssøn Maschius, Jacob Mortenssøn Maschius, Jacob Mortenssøn Maschius, Jacob Mortenssøn Máel Petair av Mearns. Máel Petair av Mearns er den eneste kjente mormaer av Mearns. Hans navn betyr «den tornrakede av (Sankt) Peter». En kilde forteller at Máel Petair var sønn av en "Máel Coluim", men sier ellers ikke noe mer. Andre kilder forteller at hans far var en mann ved navn «Loren», og at faktisk han var mormaer av Mar. Navnet Máel Petair dukker opp i mange kilder ettersom han var den som i 1094 drepte kong Donnchad II (Duncan II av Skottland). Det gir hentydning om at han var en alliert av Domnall Bán (Donald III av Skottland). Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force. Southwick House ved Portsmouth, SHAEFs kontorer Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa) (forkortet til SHAEF) (forkortelsen uttalt som "shāf"), var hovedkvarteret for sjefen for de allierte styrker i nordvestre Europa fra slutten av 1943 inntil slutten av andre verdenskrig. General Dwight Eisenhower hadde kommandoen over SHAEF i den perioden det eksisterte. Sean Patrick O'Malley. Sean Patrick O'Malley OFMCap (født den 29. juni 1944 i Lakewood i Ohio i USA). kardinal, er katolsk erkebiskop av Boston. Han trådte som ung mann inn i kapusinerordenen og ble etter presteutdannelsen presteviet den 29. august 1970. Den 30. mai 1984 ble han koadjutor-biskop av Saint Thomas, og ble ordinarius av det bispedømmet den 16. oktober 1985. Deretter ble han i 1992 biskop av Fall River i Massachusetts, og i 2002 biskop av Palm Beach i Florida. Da kardinal Bernard Francis Law måtte tre tilbake etter sterk kritikk mot hans håndtering av anklager og tilfeller av prester seksuelt misbruk av barn og ungdom, utnevnte pave Johannes Paul II O'Malley til ny erkebiskop av Boston. Kardinalsutnevnelse. Den 22. februar 2006 kunngjorde pave Benedikt XVI hans utnevnelse til kardinal. Selve kreeringen fant sted i konsistoriet den 24. mars. OMalley, Sean Patrick OMalley, Sean Patrick OMalley, Sean Patrick OMalley, Sean Patrick OMalley, Sean Patrick Serranidae. Serranidae er en stor familie av abborfisker, som tradisjonelt har blitt kalt havabborer på norsk. De to artene som forekommer i Norge, havabbor og vrakfisk, er nå flyttet til andre familier. Dette gjør at familien for tiden mangler et norsk navn. Familien omfatter over 500 arter i tre underfamilier og 69 slekter. Størrelsen varierer fra "Serranus subligarus" som blir 10 cm lang, til "Epinephelus itajara" som blir opp til 2,5 m og veier 455 kg. Disse fiskene har ofte sterke farger, og mange blir brukt som matfisker. De er vanlige på korallrev. De mest primitive artene, for eksempel slekten "Serranus", er hermafroditter, og har både hannlige og hunnlige kjønnsorganer. Men de fleste klekkes som hunner, og skifter seinere kjønn til hanner dersom forholdene er rette. Val-d’Isère. Val-d’Isère er en kommune i departementet Savoie i regionen Rhône-Alpes sør-øst i Frankrike. Val-d’Isère ligger 5 km fra grensen til Italia, og er et kjent vintersportssted. En del av alpinøvelsene under OL 1992 ble arrangert i Val-d’Isère. Det samme ble VM i alpint 2009, og det arrangeres jevnlig renn i verdenscupen i alpint på stedet. Frederik Macody Lund. Julius Frederik Macody Lund (født 18. november 1863 i Stavanger, død 16. desember 1943 i Farsund) var en norsk selvlært historiker og fargerik, men kontroversiell kulturpersonlighet. Macody Lund utgav flere historiske verker, og han var særlig opptatt av middelalderens økonomiske historie. Han huskes imidlertid best for sitt engasjement i restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. Da Christian Christie la fram planer for restaurering av vestskipet og vestfronten i 1903, lanserte Macody Lund et motforslag der han introduserte skjermfronten og rosevinduet. Disse elementene ble tatt med i Olaf Nordhagens plan for kirken i 1907. I 1915 lanserte Macody Lund idéen om at Nidarosdomen var konstruert etter det gylne snitt, og fikk Stortingets støtte til å utvikle sitt forslag til gjenreisning av vestskipet og vestfronten i konkurranse med Nordhagens planer. Denne «systemstriden» førte til store forsinkelser i restaureringsarbeidene, da knapt noen nye planer kunne godkjennes før saken var avgjort. Macody Lund presenterte sitt system i verket "Ad Quadratum" i 1919, men først i 1922 ble striden avgjort ved at en internasjonal ekspertkommisjon forkastet Macody Lunds system. Innstillingen var ikke begrunnet, noe som ga Macody Lund anledning til å agitere videre for sitt syn, presentert i hans verk "Ad Quadratum II: Dom med præmisser over den internasjonale domskommissions dom uten præmisser" (1928). Macody Lunds agitasjon førte imidlertid ikke fram, og Stortinget vedtok i 1923 å fullføre restaureringen av Nidarosdomen etter Nordhagens planer. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1929. Fra 1924 og til sin død bodde Macody Lund i familiepaléet Husan i Farsund. Eiendommen var gått ut av familien kort tid før dette, men Macody Lund sørget for å kjøpe den tilbake, og han fikk samme år Husan fredet etter den nye Lov om bygningsfredning. På Husan førte han i denne perioden et utstrakt selskapelig liv. Macody Lund var politisk sterkt konservativ, erklært nasjonalist, anti-demokrat og i en periode en ivrig tilhenger av Mussolinis fascistiske diktatur i Italia. Aleksander I av Skottland. Aleksander I (gælisk navn "Alaxandair mac Maíl Choluim") (ca 1078 – 23. april 1124), kalt for «Den rasende», var konge av Skottland, og den fjerde sønn av Malcolm Canmore og hans hustru (Sankt) Margaret av Skottland. Han ble navngitt til ære av pave Aleksander II. Da hans bror Edgar av Skottland døde i 1107 etterfulgte Aleksander på den skotske trone, men i henhold til Edgars instruksjoner arvet han bare en del av kongerikets besittelser. Motivene for å dele riket er noe uklare, distriktene sør for Forth og Clyde ble opprettet som et jarldømme for hans yngre bror David. Aleksander, misfornøyd, forsøkte å overta hele riket, men uten hell. I en underlig kombinasjon av rasende kriger og from kirkemann manifesterte han et aspekt av sin karakter i sin rastløse undertrykkelse av et opprør på vegne av etterkommerne av Lulach I av Skottland i de nordlige områder, og fikk derav tilnavnet «Den rasende». Det andre karakteraspektet ble vist i hans sjenerøse opprettelser av bispedømmer og klostre, av det siste var de i Scone og Inchcolm. I 1107 giftet han seg med Sybilla, en datter utenfor ekteskap av Henrik I av England. Den nøyaktige dato og sted for bryllupet er ikke nedtegnet. Sybilla døde av ukjente grunner på Kvinneøya (gælisk "Eilean nam Ban"; engelsk "Island of the Woman") på Loch Tay i juli 1122. Ekteskapet ble ikke velsignet med barn. Aleksander hadde minst en sønn utenfor ekteskap, Máel Coluim mac Alasdair (Malcolm). Han ble senere involvert i et opprør mot David I i løpet av 1130-tallet. Han ble fengslet og satt innsperret på festningen Roxburgh Castle i mange år etterpå, kanskje helt til han døde en gang etter 1157. Gabriel Kielland. Gabriel Kielland (født 6. juli 1871 i Trondheim, død 28. september 1960 i Trondheim) var en norsk maler, glassarbeider og arkitekt. Kielland studerte først til arkitekt i Hannover og dro deretter til München i 1892 for å bli maler. Han var tegner i «Simplicissimus» 1895–96, nedsatte seg så i Trondhjem som arkitekt og maler. Var også lærer i frihåndstegning ved "Trondhjems Tekniske Læreanstalt", og ledet utgravingene på Steinvikholmen for Fortidsminneforeningen 1899–1902. Som arkitekt har han tegnet blant annet "Trondhjems elektrisitetsverks primærstasjon" ved Øvre Leirfoss, "Finnes barnehjem" og "Dr. Cureas klinikk" i Trondheim. I 1908 vant han konkurransen om glassmalerier til rekonstruksjonen av Nidarosdomen og han jobbet med dette fram til 1934. Han var der blant annet ansvarlig for det store rosevinduet på vestfronten på Nidarosdomen. Han jobbet også som arkitekt og maler i Trondheim. Snowkiting. Snowkiting er en utendørs vintersport med bruk av kite eller drage på snø. Utøveren bruker enten ski eller snowboard. Adenom. Et adenom er en godartet kjertelsvulst i tarmkanalen, lunger, lever eller indresekretoriske organer. Det kan for eksempel være en polypp i endetarmen. Selv om et adenom er en godartet svulst, så kan det over tid bli ondartet, og da heter det adenokarsinom. Dornier Do J. Dornier Wal på Svalbard. Foto Anders Beer Wilse Dornier Do J «Wal» (hval) var et to-motors tysk sjøfly fra 1920-årene produsert av Dornier. Prototypen fløy for første gang i november 1924. Selve flyvningen, såvel som det meste av produksjonen frem til 1932, foregikk i Italia da all flyvirksomhet var forbudt i Tyskland etter første verdenskrig, noe som var fastsatt i Versaillestraktaten. Flyet ble drevet av 2 Rolls-Royce Eagle IX 355 hk motorer og hadde en maksimumsfart på 188 km/t, mens marsjfarten var på 157 km/t. Tomvekt var 2 524 kg med en maksimal last (inkl. drivstoff) på 4 100 kg. Det hadde en rekkevidde på 3 600 km og en marshøyde på 3 500 m. Flyet hadde et mannskap på 2–4 og kunne ta 10 til 12 passasjerer. To primære varianter ble bygget, en militær og en sivil. Mer enn 300 ble bygget av CMASA, Piaggio i Italia, CASA i Spania, Kawasaki i Japan, Aviolanda i Nederland og Dornier i Tyskland. N-25 over Oslofjorden etter Pol-ferden I Norge er flytypen mest kjent fra Roald Amundsens forsøk på å nå Nordpolen med fly i 1925. De to sjøflyene «N–24» og «N–25» med seks mann om bord landet på 87° 44' nord 21. mai. «N–24» var skadet og måtte etterlates. Det var heller ikke nok åpent vann til å komme seg i luften med «N–25», og det måtte til et møysommelig arbeid med å lage en provisorisk startbane av hardtrampet is. Først 15. juni maktet de å ta av med Hjalmar Riiser-Larsen bak spakene, og de nødlandet på Nordaustlandet, Svalbard på det stedet som senere er blitt kalt Dornier-Walflya. Flytypen ble også benyttet i den tyske ekspedisjonen til Antarktis på slutten av 1930-tallet. Langbein. Langbein (engelsk: Goofy) er en tegnefilm- og tegneseriefigur som ble skapt av Art Babbitt til Disney-universet. Han opptrådte for første gang i kortfilmen "Mickey's Revue", hvor han var kjent som Dippy Dawg. I Norge opptrer han blant annet i tegneseriebladet "Donald Duck & Co". Langbein har vært med i flere kjente tegnefilmer. Han var hovedperson i en rekke kortfilmer på 1940- og 50-tallet. Det er også laget en TV-serie som het "Langbein og sønn". Der blir sønnen hans Max introdusert. I denne serien bor han i en by som heter «Spoonerville». I 1995 hadde Langbein hovedrollen i filmen "En langbeint film", som er basert på "Langbein og sønn". Oppfølgeren "En ekstremt langbeint film" ble gitt ut i 2000. I tegneseriene opptrer Langbein vanligvis sammen med Mikke Mus. Langbein har en nevø som heter Ferdinand. Han har en rekke mer eller mindre fjerne slektninger som besøker ham fra tid til annen, blant annet Klossbein, Jungel-Harry og Indiana Beinson. Langbein er venn med Klara Ku og Klaus Knegg. Han har også et alter ego, Super-Langbein, som han forvandles til når han spiser spesielle peanøtter. Vilhelm I av Skottland. Vilhelm I Løven (1142 eller 1143 – 4. desember 1214), kjent i skotsk gælisk "Uilliam Garm 1", også kalt for "Vilhelm Råskinnet", regjerte som skottenes konge fra 1165 til 1214. Hans regime var det lengste i Skottlands historie før Unionspakten mellom Skottland og England i 1707. Vilhelm ble konge ved å etterfølge sin bror Malcolm IV av Skottlands død den 9. desember 1165 og ble kronet 24. desember 1165. I kontrast til sin dypt religiøse og skrøpelige bror, var Vilhelm kraftig bygd, rødhåret og stivsinnet. Han var en effektiv monark og hans regjeringstid var preget av skjebnesvangre forsøk på fravriste kontrollen over Northumbria fra England. Tradisjonen har tillagt grunnleggelsen av klosteret Arbroath Abbey til hans navn, det sted hvor Arbroath-deklarasjonen av 1320 skjedde. Vilhelm ble ikke kjent som «løven» under sin egen livstid, og tilnavnet skyldes ikke hans stivsinnete karakter, røde hår eller militære framgang, men at han skal ha tatt i bruk løven som sitt våpenskjold. I hans flagg eller banner skal det ha vært en opprett, rød løve med en todelt hale på gull bakgrunn. Løven innenfor en dobbelt liljeinnfatning, ble kongevåpen, riksvåpen og kongeflagg i Skottland. Løven er et eldgammelt kongesymbol fra Midtøsten og den ses i våpenskjold fra heraldikkens eldste tid på 1100-tallet. Den skotske røde løven på gullbunn er i motsatte farger av Den norske løve som fra ca 1280 har Hellige Olavs symbol, øksen i framlabbene. Seglet til kong Vilhelm I, eller "Guillaume le Lion" som han også ble kjent som. Hans gælisk tittel var antagelig "Uilleam Garbh" (= «Vilhelm den røffe»).Vilhelm sørget for Auld-alliansen, en allianse mellom Skottland, Frankrike og Norge. Den hadde sin opprinnelse i et dokument som er den traktat som ble signert av John Balliol og Filip IV av Frankrike i 1295, og hvor ikke minst Norge opprinnelig var en deltager av (skjønt etter hvert spilte en ubetydelig rolle). Vilkårene i traktaten var at om ett av landene ble angrepet av England skulle de andre hjelpe til. For Skottland innebar det tette relasjoner til Frankrike som varte til 1746. Vilhelm arvet tittelen jarl av Northumbria i 1152, men ble nødt til å oppgi tittelen til kong Henrik II av England i 1157. Dette skapte stridigheter etter at Vilhelm ble konge i 1165 og deretter brukte store ressurser på å gjenvinne Northumbria. Vilhelm var hovedfaktor i opprøret i 1173-1174 mot kong Henrik II. I 1174, under et plyndringstokt til støtte for opprøret, angrep Vilhelm hodeløst en engelsk militærtropp mens han skrek: «La oss nå se hvem av oss som er de beste ridderne!» Uten problemer ble han dratt ned av hesten, tatt til fange av engelskmennene og ført i lenker til Northampton og deretter seilt til Falaise i Normandie. Kong Henrik II utnyttet at Skottland var uten leder, sendte en hær mot Skottland og okkuperte det. Ved å betale en løslatelsessum og for få tilbake sitt kongedømme måtte Vilhelm anerkjenne den engelske kongen som sin føydale overherre og betale for kostnadene (ved å ytterligere skattlegge skottene) av at den engelske hæren hadde okkupert Skottland. Avtalen, kalt Falaise-avtalen, ble signert og Vilhelm fikk deretter tillatelse til å returnere tilbake til Skottland. Falaise-avtalen forble gyldig i de nesten femten årene. På slutten av den tiden ble den nye engelske kongen, Rikard I av England, også kalt for Rikard Løvehjerte, ble enig i å avslutte avtalen for en engangssum av den uhørte sum av 10 000 merker sølv. Den engelske kongen trengte penger for å delta i det tredje korstog. Et av vilkårene i Falaise-avtalen var at Henrik II hadde rett til å velge Vilhelms brud og den skotske kongen ble gift med Ermengarde de Beaumont, et barnebarn av kong Henrik I av England, i 1186. Brudens medgift var Edinburgh Castle. Ekteskapet var ingen stor suksess og det tok mange år før en arving, Alexander, ble født. Vilhelm og Ermengardes andre barn var Vilhelm døde i Stirling i 1214 og ble begravd i Arbroath Abbey. Hans sønn Alexander II etterfulgte ham som konge. Shane McMahon. Shane Brandon McMahon (født 15. januar 1970 i Gaithersburg, Maryland) er en amerikansk leder og sporadisk fribryter i World Wrestling Entertainments "RAW". Han er sønnen til WWE-formann Vince McMahon og administrerende direktør Linda McMahon, broren til Stephanie McMahon og svoger til fribryteren Triple H. Aleksander. Aleksander eller Alexander er et vanlig mannsnavn. Det stammer fra gresk: Αλέξανδρος ("aleksandros") av αλέξις ("aleksis"); «beskyttelse, forsvar» og ανδρος ("andros") «mann, menneske». Den russiske varianten av navnet, Александр, transkriberes vanligvis Aleksandr. Utbredelse. "Aleksandr" (Александр) er blant de mest brukte navnene i Russland. "Aleksandrs" er et svært vanlig navn i Latvia. "Aléxandros" (Αλέξανδρος) er vanlig i Hellas, "Alexander" er vanlig i Sverige og "Alejandro" er vanlig i Spania. "Alexandre" er nokså vanlig i Frankrike og "Aleksander" i Slovenia. "Aleksander" er kjent i Norge fra 1300-tallet. I nyere tid har både "Aleksander" og "Alexander" vært mest populære som navn på guttebarn på 1980- og 1990-tallet. I Tyskland har "Alexander" vært et populært navn på guttebarn siden 1950-tallet. Ed Iten. Ed Iten (født 1953 i Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Kotsebue, Alaska, USA. Iten vokste opp i Minnesota, men reiste tilbake til Alaska for å studere ved universitetet i Fairbanks, Alaska. Han startet med hundekjøring i 1979, og i 1992 debuterte han i Iditarod med en 14. plass. Totalt har han deltatt 8 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering kom i 2005 da han ble nummer 2. Ed Iten har vunnet Kobuk 440 7 ganger, og han vant Kuskokwim 300 i 2004. Jason Barron. Jason Barron (født i Oregon, USA) er en amerikansk hundekjører fra Montana, USA. Biografi. Barron startet med hundekjøring i 1980, og i 1993 debuterte han 21 år gammel i Iditarod med en 34. plass. Totalt har han deltatt 6 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering kom i 2006 da han ble nummer 8. Jason Barron kommer fra en familie med rike tradisjoner i hundesledeløpet Iditarod. Faren John Barron har deltatt 27 ganger, og broren Laird Barron har også gjennomført løpet. Barron flyttet til Alaska sammen med familien sin da han var en liten gutt. Han bodde der fram til april 2000 da han bosatte seg i Lincoln, Montana hvor han sammen med sin kone Harmony Barron driver en hundekennel. Jason og Harmony giftet seg i Nome etter at begge hadde fullført Iditarod 2002. Groove.no. Groove.no er en norsk nettside om musikk, som ble startet i 2001. Siden er sterkest på smalere utgivelser utenfor mainstream, men anmelder musikk innen alle genre. Siden produserer daglige musikknyheter, plateomtaler og liveanmeldelser, og har også en stor diskografi-database. Redaktører har vært Bjørn Hammershaug, Tor Hernan Floor, Carl Kristian Johansen, Øyvind Rones og Øyvind Adde. Hammershaug, Johansen og Adde arbeidet i hifi- og musikkbladet Audio på slutten av 1990-tallet. Omtrent 100 skribenter bidrar eller har bidratt med musikkanmeldelser. Groove.no har samarbeidet om en del saker med Ballade, som er nettsidene til Norsk Musikkinformasjon, og samarbeidet også med FAN Fanzine. Statistikk, februar 2009. Ifølge statistikk-lenken nederst på grooves forside, inneholder databasen deres per 16. september 2008. Joseph Zen Ze-kiun. thumb Joseph Zen Ze-kiun, S.D.B. (kinesisk: 陳日君樞機, født 13. januar 1932 i Shanghai i Kina) er kardinal og tidligere biskop av Hongkong. Han forlot Shanghai i barndommen, i 1940-årene, og havnet i Hongkong. Så studerte han til prest blant annet i Torino, og ble presteviet den 11. februar 1961. Etter doktorgrad i filosofi i 1964 underviste han i dette fag og i teologi ved et salesiansk studiehus. Fra 1978 til 1983 var Zen provisial for salesianerne i Hongkong, Macao, Taiwan og Kina, fra 1984 til 1991 dekan for filosofiavdelingen ved "Holy Spirit Seminary College" i Hongkong, og fra 1986 til 1989 leder for det salesianske fellesskap i Aberdeen i den britiske kronkolonien. Fra 1989 til 1996 underviste han også i perioder ved presteseminarer i Folkerepublikken, som i fødebyen Shanghai. Den 13. september 1996 utnevnte pave Johannes Paul II ham til koadjutorbiskop av Hongkong. Ved forgjengeren kardinal Wu Cheng-chungs død den 23. september 2002 ble han biskop av Hongkong. Den 22. februar 2006 kunngjorde pave Benedikt XVI hans utnevnelse til kardinal. Selve kreeringen fant sted i konsistoriet den 24. mars. Han fratrådte bispestolen i Hongkong den 15. april 2009. Den katolske katedral i Hongkong Albins motgambit. Albins motgambit er et spekulativt offer fra svart i den ellers solide sjakkåpningen dronninggambit. Åpningen defineres av trekkene Åpningen ble første gang spilt mellom Cavollotti og Salvioli i en turnering i Milano i 1881. Likevel er åpningen oppkalt etter Adolf Albin som spilte dette forsvaret som svart i New York i 1893 mot Emanuel Lasker (hvit). Idéen bak bondeofferet er at etter har svart en fremskutt bonde på d4, (som er sterkere enn det kan se ut til) som tar viktige felt som c3 og e3, og gir sjanser for et angrep. Ofte må hvit gi tilbake bonden, men oppnår gjerne en utmerket posisjonell stilling, og Albin spilles ikke så veldig ofte. Men selv om åpningen spilles sjelden av mesterspillere, synes den å være bedre enn sitt rykte. Alexander Morozevich har av og til brukt åpningen i verdensklasseturneringer inkludert Wijk an Zee og Melody Amber Lasker-fellen. En variant hvit bør unngå er forsøket på å bytte vekk den fremskutte d4-bonden med Hvit er i en håpløs situasjon. Trekkene Tilbake til flere åpningsfeller Spasskij-varianten. Istedet kan hvit forsøke seg på Spasskij-varianten 4.e4 da et en passant-slag må skje i neste trekk (etter 4...Lb4+ 5.Ld2 kan ikke svart spille 5...exf3). Trekket tillater imidlertid svart å beholde sin fremskutte bonde. Også mulig er 4.a3 for å stanse løpersjakken på b4. Den vanligste fortsettelsen er 4.Sf3 der hvit satser på å legge press på den fremskutte men også noe utsatte d4-bonden med håp om å vinne den en gang i fremtiden. EM i friidrett 2006. __TOC__ Det 19. EM i friidrett ble arrangert 7. – 13. august 2006 i den svenske byen Göteborg. Konkurransene foregikk på Ullevi stadion, der VM 1995 ble arrangert. Maratonløpet ble arrangert i en ti kilometer lang sløyfe i sentrum, som ble løpt fire ganger. Kappgangøvelsene ble, som i 1995, arrangert i en to kilometer lang trasé på Skånegatan, en gate utenfor Ullevi. Start og målgang for alle konkurranser var på Ullevi stadion. Branntjernhøgda. Branntjernhøgda (640 moh.) er en ås i Nordmarka og ligger i Lunner kommune i Oppland, rett øst for vannet Katnosa og rett nord for Kjerkeberget, det høyeste punktet i Oslo. På sørsiden av Branntjernhøgda ligger tjernene Nordre Branntjern og Søndre Branntjern samt Kalvetjernet. Juvasshytta. Montering av mobil basestasjon på Juvasshytta. Juvasshytta (også Juvvasshytta) er en privateid turisthytte nord i Jotunheimen, i Lom kommune i Oppland fylke. Juvasshytta er, sammen med Spiterstulen, det mest vanlige utgangspunktet for fotturer til Galdhøpiggen. Juvasshytta ligger 1841 moh. Veien til Juvasshytta sto ferdig i 1936, og er Norges høyest beliggende veistrekning. Klegger. Klegger (Tabanidae) er en familie av middelsstore til meget store fluer som særlig utmerker seg ved at hunnene suger blod. Utseende. Klegger er middelsstore til meget store fluer, fra 7 til over 25 millimeter lange. Kroppen er kraftig og gjerne noe flattrykt, vanligvis lite hårete. Beina er middels lange og slanke. Hodet er meget stort, med store fasettøyne, som hos hannen møtes i pannen. Fasettøynene er ofte mønstret og er fargerike på grunn av lysbrytningen i fasettene. Punktøyne (ocelli) finnes hos underfamilien blindinger (Chrysopsinae), men er sterkt redusert eller mangler helt hos underfamilien Tabaninae. Antennene består av 6 til 10 ledd, der det tredje leddet vanligvis er større enn de andre, de ytterste leddene er små og smale men fortsatt tydelige. Hos mange arter har det tredje leddet en karakteristisk tann på oversiden. Munndelene er korte og kraftige, med skarpe stikkeredskaper. Palpene er karakteristisk sigdformede. Vingene er store med mange tydelige årer, ofte mørke eller med mørke flekker eller bånd. Karakteristisk er en markert "V" nær vingespissen. Bakkroppen er kjegleformet og har ofte karakteristiske mønster av prikker og flekker. Larvene er mer eller mindre hvitaktige, pølseformede, beinløse uten noen tydelig hodekapsel. De består av 11 segmenter, og segmentgrensene er veldig tydelige. De fleste segmentene har vorteaktige utvokster. Hodeenden er tilspisset og munndelene stikker ut som et par små kroker. De kan strekke seg ut og trekke seg sammen ganske kraftig. Levevis. Larvene lever i vann (helst stillestående) eller fuktig jord, som oftest nær vann. Unntaket er regnkleggene ("Haematopota"), som kan ha sine larver langt fra vann. Larveutviklingen for de fleste de av de nordiske artene tar normalt ett år, mens enkelte av de største artene trenger to år. Larvene er predatore (rovdyr) som fanger ulike slags bytte, særlig andre insektlarver. De voksne insektene er meget gode og hurtige flyvere. De kan fly lange avstander og kan derfor påtreffes langt fra der de ble klekket. I motsetning til de fleste andre blodsugende insekter er kleggene gjerne aktive midt på dagen, i solskinn. Hunnene lever gjerne i 2 til 3 uker som voksne, hannene trolig noe kortere. Hanner er fredelige og langt sjeldnere enn hunner, de oppsøker ikke mennesker eller dyr, siden de lever av nektar og pollen fra blomster. Blodsugere. Person med flere bitt av Regnklegg ("Haematopota pluvialis") Hannene er ikke blodsugere, det er bare hunnene som suger blod. Enkelte arter kan være svært plagsomme for mennesker. Hunnene suger blod for å få nok proteiner til å utvikle eggene, men de suger også nektar og andre sukkerholdige væsker. Hos flere arter kan hunnene legge ett kull egg, uten å suge blod, men de trenger blod for å legge flere kull. Sykdomsspredere. Som andre blodsugende insekter kan klegger spre sykdommer som miltbrann og harepest. I Nord-Europa er dette ikke noe stort problem. Enkelte kan få allergiske reaksjoner etter bitt fra klegg. De fleste hovner opp kraftig lokalt ved bittstedet etter kleggbitt. Bildegalleri. Her er et utvalg bilder av noen klegger. Klikk på bildene for å se større utgaver. Systematisk inndeling / norske arter. Oversikten har med de norske artene. Lokalt brukes ofte andre navn på artene enn de offisielle, og man kan dermed oppleve en viss forvirring omkring hva som forstås med klegg, blinding og andre navn på ulike steder. Tuul. Tuulelven der den renner gjennom nasjonalparken Gorkhi-Terelj Tuul er en elv som mater Orkhonelven i Mongolia. Ulan Bator ligger ved Tuul. Registreringssentral for historiske data. Registreringssentral for historiske data (RHD) er en nasjonal institusjon ved Universitetet i Tromsø opprettet i 1981. Registreringssentralens oppgave er å skape et nasjonalt befolkningsregister for 17- og 1800-tallet og tidlig 1900-tall, primært til bruk i forskning, men med åpenbar nytteverdi også på andre områder som f. eks. skolebruk, slektsgranskning, lokalhistorie o.l. Registreringssentralens kilder er gjort søkbare på nettet. Selve registreringsarbeidet foretas i Målselv. Registreringssentralen er underlagt Institutt for historie og religionsvitenskap (IHR), men har sin egen faglige ledelse og administrasjon. Registreringssentralen faglige leder har siden 1991 vært professor dr.philos. Gunnar Thorvaldsen. Flygelhorn. Flygelhorn er et messingblåseinstrument med munnstykke formet som en skål/kopp. Flygelhornet har samme størrelse som kornetten og trompeten, men er mer «kjegleformet» boret, noe som gir en mykere lyd. Flygelhornet har vanligvis tre ventiler, men noen har også fire ventiler. Rolle i brassband. I et brassband er lyden av flygelhornet ofte skjult av lyden fra kornettene. Flygelhornet er også ofte brukt for å myke opp tonen til kornettene, og har også rollen å gi støtte til hornavdelingen i brassbandet. Kontrasten mellom den myke tonen fra flygelhornet og den lyse tonen fra kornetten, gjør at flygelhornet ofte blir brukt som soloinstrument i brassband. Populært jazzinstrument. Den er mye brukt i jazzsammenheng, spesielt på ballader grunnet sin myke klang. Da legger ofte trompetisten vekk sin trompet og tar opp sitt flyghelhorn. En av flygelhornets fremste eksponenter er den amerikanske jazzmusikeren Art Farmer. Paul Accola. Paul Accola (født 20. februar 1967 i Davos) er en sveitsisk alpinist. I løpet av karrieren vant han sju enkeltrenn i verdenscupen og stod på seierspallen 26 ganger, siste gang i 2000. I februar 2005, på sin 38-årsdag, kunngjorde Accola at han ville legge opp som alpinist, etter nesten to tiår som aktiv. Kjersti Holmen. Kjersti Holmen (født 8. februar 1956 i Oslo) er en norsk skuespiller, kjent for sine prestasjoner innen teater, fjernsyn og film. Hun debuterte i «Mannfolk» på Oslo Nye Teater i 1980. Hun har vært tilknyttet Nationaltheateret siden 1981 og fast ansatt siden 1992. Hun har spilt over 20 større roller på Nationaltheatret. Holmen har også gjort seg bemerket som komiker, blant annet i revyforestillinger sammen med Hege Schøyen. Hun er også kjent for sin rolle som «Emma Klinke» i Den Spanske Flue, fra 1990. Holmen har to barn med skuespiller Reidar Sørensen, men er nå samboer med skuespiller Sverre Anker Ousdal. Kjersti Holmen har mottatt flere priser, Per Aabels ærespris i 1983, Aase Byes legat i 1999 og to Amandapriser.Den første ble tildelt i 1993 for hennes innsats i "Telegrafisten" og den andre i 2000 for beste kvinnelige skuespiller i filmene Sofies verden og S.O.S.. Hun vant også Komiprisen 2009 i klassen beste kvinnelige artist i revy og komedie for rollen «Edna» i farsen "Boeing, Boeing" på Dizzie showteater. Holmen har spilt i en rekke filmer og TV-serier fra 1980-tallet til i dag, senest i 2006, hvor hun tolket rollen som Marichen Ibsen i NRKs miniserie "En udødelig mann" om Henrik Ibsens barndom og ungdom. Det kongelige hoff informerte 16. november 2009 om at kongen har utnevnt Holmen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes innsats for norsk scenekunst.» Kjersti Holmen fikk Amandakomiteens ærespris på tildelingen 21. august 2009. Johnny Pevik. Johnny Pevik (født 18. februar 1913 i Oregon, USA, død 19. november 1944 i Trondheim) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig og medlem av Kompani Linge. Pevik var sønn av utvandrerne Ludvik Martin Pevik fra Bjugn og Johanne, født Johansen, fra Frøya. Han var bror av motstandsmannen Arthur Pevik. Brødrene vokste opp i Sør-Trøndelag etter at familien flyttet tilbake til Norge. Johnny Pevik arbeidet som bygningssnekker. Ved den tyske invasjonen av Norge i 1940 tjenestegjorde Johnny Pevik i nøytralitetsvakten. Han ble tatt som krigsfange, men etter tre døgn flyktet han og deltok i kampene i Norge fram til juni 1940. I følge Malcom Munthe, i 1940 assisterende militærattaché ved den britiske legasjonen i Stockholm, var Pevik den første fra Trøndelag som kontaktet ham i et forsøk på å skaffe våpen, ammunisjon og hjelp til å opprette radiokontakt mellom Trondheim og London. Munthe satte Pevik i kontakt med Special Operations Executive, og i den kommende tiden arbeidet han som kurer mellom Trondheim og Stockholm. I juni 1942 ble han med i Kompani Linge. Den 3. mars 1943 dro Pevik sammen med Linge-karen Nils Uhlin Hansen fra Shetland med en våpenlast ombord i fiskeskøyta «Sigalos». Våpnene ble losset ved Lyngvær, og senere smuglet til Milorg i Trondheim pakket i fisketønner og tønner merket «revemat». Natten mellom 6. og 7. oktober 1943 deltok Pevik i et mislykket forsøk på å likvidere Henry Oliver Rinnan. Den 10. november 1943 ble Pevik arrestert av Gestapo etter en tragisk misforståelse. Da han på et oppdrag sammen med Knut Brodtkorb Danielsen tok kontakt med hjemmefronten i Harran, fattet disse mistanke om at Pevik og Danielsen kunne være Rinnans provokatører. Identiteten deres ble sjekket ut mot hjemmefrontens kontakt ved den norske legasjonen i Stockholm, som ikke var tilstrekkelig informert og feilaktig opplyste at det ikke skulle være noen SOE-agenter i området. De to ble dermed angitt til Gestapo av sine egne, som nå var overbevist at de var tysk-kontrollerte provokatører. Danielsen klarte å komme unna og senere over til Sverige, mens Pevik ble tatt og ført til Trondheim. Pevik ble utsatt for grov tortur på Gestapo-hovedkvarteret Misjonshotellet i Trondheim. I følge senere opplysninger fra Rinnan ble han særlig stygt mishandlet, men ga ingen opplysninger. Den 19. november 1944 ble Johnny Pevik i hemmelighet hengt på Misjonshotellet etter ordre av Gestapo-sjef (Kommandeur der Sipo und SD) i Trondheim Gerhard Flesch. I følge tyske vitner i den senere rettssaken mot Flesch ble Pevik henrettet uten dom. Flesh skal ha gitt ordre om at fangen måtte «forsvinne» i henhold til Hitlers Nacht und Nebel Erlass. En veg ved Havstein kirke i Trondheim er oppkalt etter Johnny Pevik. Abdomen. Abdomen er en del av kroppen. Hos menneske og andre virveldyr er dette buken; området mellom brystkassen og bekkenet. Hos virvelløse dyr utgjør abdomen ofte et eget kroppsavsnitt, bakkroppen, som hos insekter. Indre organer. Buken inneholder også noen av de største og lettest tilgjengelige blodårer hos mange dyr, og er ofte brukt innen medisin og eksperimenter for å sette i kateter. De interne kjønnsorganene (eggstokker, egglederne og livmoren hos kvinner, testiklene, sædlederne og prostata hos menn) er plassert i bekkenet. Ytre utseende. Av ulike årsaker, har ofte abdomen en annen farge enn resten av kroppen. Hos dyr med pelsbekledde eller hårete kropper, er ofte abdomen hårløs, eller nesten hårløs. Sar-El. Sheruit Le’Israel, forkortet Sar-El («tjeneste for Israel»), er en israelsk stiftelse som i nært samarbeid med det israelske forsvaret organiserer programmer for frivillig arbeid i det israelske forsvaret. Hvert år arbeider ca 5 000 frivilllige fra hele verden i IDF. Arbeidet som frivillig er ikke betalt, og er aldri i stridende avdelinger. Frivillige arbeider fortrinnsvis i vedlikeholds- og logistikkavdelinger i forsvaret. Vanligvis varer programmene 3 uker, men det er muligheter for både kortere og lengre opphold. Frivillige får fri kost og losji, men må selv betale for reisen til Israel. For å delta må du være minst 17 år (eller 15 sammen med foreldre) og ved god fysisk helse. Historie. Sar-El ble etablert sommeren 1982 av general Aharon Davidi (tidligere sjef for forsvarets fallskjerm- og infanterikorps). Som resultat av kampene i Libanon med påfølgende innkalling av reservemannskap, var det akutt mangel på arbeidskraft i kibuttzer på Golan ut over i 1982, og innhøstingen var i fare. Davidi klarte i løpet av få uker å skaffe 650 frivillige til å arbeide med innhøstingen på Golan. Disse første frivillige følte sterkt for at det skulle være mulighet for å hjelpe Israel på denne måten også i fremtiden, og våren 1983 ble «Sar-El – nasjonalt prosjekt for frivillige for Israel» formelt dannet som en ikke-politisk og ikke-kommersiell organisasjon. Siden den gang har frivillige fra hele verden deltatt i Sar-Els programmer på vedlikeholds- og logistikkbaser i forsvaret. Sar-El er i dag representert i ca 30 land (herunder Norge). Hovedtyngden av frivillige i Sar-El kommer fra USA og Frankrike. Legal status. Frivillig i IDF gjennom Sar-Els programmer bærer forsvarets vanlige arbeidsuniform, men med Sar-Els blå og hvite merker på skulderen. Frivillige i Sar-El er ikke soldater. De er ikke en del av det israelske forsvaret, og er ikke lønnet eller vervet personell. Det er således ikke i strid med norsk lovgivning å arbeide som frivillig i IDF gjennom Sar-El. Nandrolon. Nandrolon er et steroid som opptrer naturlig i menneskekroppen. Som dopingpreparat blir det brukt for å øke styrke og muskelmasse. Nandrolon har lang halveringstid, og kan spores ved urintest opptil 18 måneder etter bruk. Den lange halveringstiden gjør at mange idrettsutøvere blir tatt for bruk av nandrolon. Den internasjonale olympiske komité har en grense på 2 ng per ml av urin som den øvre grense, og over denne blir utøveren mistenkt for doping. Andre navn på Nandrolon er Nortestosteron og Deca-Durabolin. Sistnevnte navn har gitt opphav til uttrykket "decadick" som betyr impotens etter inntak av doping. Jorge Liberato Urosa Savino. Jorge Liberato Urosa Savino (født 28. august 1942) er katolsk erkebiskop av Valencia i Venezuela. Urosa Savino ble født i Caracas i Venezuela, og ble presteviet der 15. august 1967. 3. juli 1982 ble han utnevnt til titularbiskop av Vegesela in Bizacena og hjelpebiskop i Caracas. Han ble bispeviet 22. september samme år. Den 16. mars 1990 ble han erkebiskop av Valencia en Venezuela. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skule bli kreert kardinal av pave Benedikt XVI ved konsistoriet som så fant sted 24. mars 2006. Tsjekkoslovakisk ulvehund. Tsjekkoslovakisk ulvehund (FCI #332) er republikken Slovakias nasjonale hunderase. Opprinnelse og alder. Tsjekkoslovakisk ulvehund er resultatet av et kynologisk forsøk som ble gjennomført mellom 1950 og 1965 i den tidligere tsjekkoslovakiske republikken. Formålet med forsøket var å studere flere generasjoners avkom etter ulv og schãferhund med hensyn til fruktbarhet, dominansnivå og tilpasningsdyktighet. Videre var formålet å studere arvbarheten i ulvens og hundens ulike karakteristika samt å sammenligne ulvens og hundens atferd samt å få statistikk på dette. Basert på de positive resultatene fra forsøket besluttet man å utvikle en rase som hadde de beste egenskapene til ulv og hund. Rasen er internasjonalt godkjent av den internasjonale kennelunionen FCI, gruppe 1 seksjon 1. Gjeldende rasestandard skriver seg fra 1999. Utseende, anatomi og fysikk. Tsjekkoslovakisk ulvehund kan minne om den såkalte "grå" schäferhunden, mens den av utseende avviker både fra schäferhund og ulv. Hannhundene skal være minst 65 cm i skulderhøyde og veie minimum 26 kg. Tispene skal være minst 60 cm i skulderhøyde og veie minimum 20 kg. Pelsen er tett og har rette hår som skal ligge tett inntil huden. Den skal ha rikelig med underull vinterstid. Fargen er brun og gulaktig/grå med naturlig melering og lys maske. Hårlaget skal være lysere nederst på halsen, nakken og i bringen, samt under buken og nedre del på beinas innsider. Mørk grå maske tolereres. Bruksområde. Tsjekkoslovakisk ulvehund passer som bruks- og familiehund i de fleste sammenhenger. Lynne og væremåte. Rasen er reservert overfor fremmede og dempende i sin omgang med hunder. Annet. Den tsjekkoslovakiske ulvehunden er for tiden forbudt i Norge. Norge er det eneste land i verden hvor rasen er forbudt. Jean-Pierre Ricard. Jean-Pierre Bernard Ricard (født 26. september 1944) er kardinal og katolsk erkebiskop av Bordeaux. Han ble født i Marseille i Frankrike, og begynte sine prestestudier ved seminaret der. Etter et års avbrudd for et opphold i Bamako i Mali fullførte han utdannelsen i Paris. Den 5. oktober 1968 ble han presteviet for Marseille erkebispedømme. Han tok en lisensiatgrad i teologi i 1969 og en doktorgrad i samme fag i 1970. Ricard vierket som kapellan og sogneprest i Marseille, samtidig som han var biskoppelig vikar for seminarene og økumeniske spørsmål. Fra 1988 til 1993 var han generalvikar i Marseille. 17. april 1993 ble han utnevnt til titularbiskop av Pulcheriopolis og hjelpebiskop i Grenoble. Han ble bispeviet 6. juni samme år. 4. juli 1996 ble han utnevnt til koadjutor-biskop av Montpellier, og han rykket opp som biskop 6. september samme år. 21. desember 2001 ble han erkebiskop av Bordeaux. Han har også vært president for den franske bispekonferansen siden november 2001. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle kreeres til kardinal. Dette skjedde så ved konsistoriet som fant sted 24. mars 2006. Cim Smyth. Cim Smyth (født i Alaska i USA) er en amerikansk hundekjører fra Big Lake, Alaska, USA. Smyth debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 1996 da han var 19 år gammel, og han har deltatt 5 ganger i dette løpet. Hans beste plassering kom i 2006 da han ble nummer 12. I 2004 vant han Tustomena 200. I tillegg til hundekjøring jobber Cim Smyth som brannmann. Minni Mus. Minni Mus (eng. "Minnie Mouse") er en tegnefilm- og tegneseriefigur skapt av Ub Iwerks og Walt Disney. Hun opptrådte for første gang i tegnefilmen "Plane Crazy", som kom 15. mai 1928. Minni Mikke Mus fremstilles ofte som kjæresten til Mikke Mus. Hun har en katt som heter Figaro. Hun har også en niese som på norsk gikk under navnet Tone (orignalt navn Melody Mouse). Stone Cold Steve Austin. Steve Austin (født Steven James Anderson 18. desember 1964), bedre kjent som Stone Cold Steve Austin, er en amerikansk skuespiller og sporadisk fribryter i World Wrestling Entertainments "Raw". Han blir regnet som en av WWEs største fribrytere noensinne. Steve Austin er kjent for sin vulgære oppførsel, øldrikking og å vise fingeren. Han har vært WWE Champion seks ganger. Han er den som har vunnet Royal Rumble flest ganger. Return og Hell turn 2000. På Backlash 2000, Stone Cold Steve Austin angrep han Triple H og Vince McMahon for å hjelpe The Rock med å vinne WWF Championship. På Unforgiven 2000 gjorde Austin sitt offisielle comback i WWE. På No Mercy 2000 møtte han Rikishi i en No Holds Barred match. Under kampen vinket Austin lastebil inn sinn som han skulle kjøre på Rikishi, som på den tiden var et blodig kaos. Før han kunne kjøre den på Rikishi ble han stoppet av en sikkerhetsvakt og kampen endte med no contest. På Survivor Series 2000 møtte han Triple H i en No Disqualification match. Men kampen edte med enda en no contest. Austin vant sin tredje Royal Rumble i januar 2001, siste eliminere Kane. The Invasion 2001. Austin var sammen med Kurt Angle og kranglet mot Chris Jericho og Chris Benoit. Dette kulminerte med en Triple Threat kamp på King of the Ring, hvor Austin møtte de tidligere tag team mesterne. Selv om WCW's Booker T forstyrret, vant Austin kampen og forsvarte WWF Championship. Feiden sluttet på tidspunktet, etter at Benoit hadde hals kirurgi etter kampen, Benpit kunne ikke wrestle i dette året. Den 19. august 2001 etter en lang feide med Jericho var Austin's neste motsdander Kurt Angle i en single match for WWF Championship i SummerSlam 2001. Kurt Angle vant kampen med disvalifikasjon. Austin og Angle fortsatte feiden og de møtte hverandre i Unforgiven 2001 for enda en WWF Championship match. Austin tapte den kampen mot Angle. Steve Austin vant tilbake på Raw og forsvarte titlen på No Mercy 2001 mot Kurt Angle og Rob Van Dam. På Survivor Series 2001 ble det satt opp en kamp mellom Team Alliance (Stone Cold Steve Austin, Rob Van Dam, Kurt Angle, Booker T og Shane McMahon) mot Team WWF (The Rock, Chris Jericho, The Undertaker, Kane og The Big Show). Austin eliminerte Chris Jericho med pinfall Roll-up. Og ble 10 minutter senere eliminert av The Rock. På Vengeance 2001 møtte han Kurt Angle for WWF Championship og forsvarte titlen. Etter kampen mellom Chris Jericho og The Rock for World Champion ville Jericho møte Austin for WWF Championship og World Champion. Austin svarte: "Det er greit". Jericho slo Austin med submission. WWE 2002. Et par dager senere Raw beseiret han Kurt Angle for å bli første utfordrer for WWF Undisputed Championship mot Chris Jericho] på No Way Out 2002 men tapte mot Jericho etter en tid på 21 min. og 34 sek. Austin returnerte den 1. april 2002 episode av Raw. På SmackDown gikk Austin inn i en feide med Undertaker som resulterte i en nummer one contenders match for WWE Undisputed Championship. Austin tapte kampen mot Undertaker. Han skulle senere bli forrådt av Big Show, som gikk på å bli med i nWo, og Ric Flair. Austin slo deretter Big Show og Flair i en handicap kamp på Judgment Day 2002. Tilbake til WWE 2003. I februar returnerte Austin på No Way Out i en kort kamp mot Eric Bischoff. Han skulle bare kjempe en kamp fra No Way Out til Wrestlemania Austin slo Bischoff, men ble deretter beseiret av The Rock på WrestleMania XIX, som kom tilbake omtrent samtidig som en selvgode. Etter tapet for Rock ble det siste offisielle kamp i WWE for Austin. WWE Hall of Fame 2007-2010. Den 31. mars 2007, inducted Austin WWE Legende Jim Ross til Hall of Fame. På 23 WrestleMania skulle Austin være en special guest referee mellom Bobby Lashley og Umaga. Regler for kampen var at hvis Lashley tapte, ville Donald Trump bli barbert og hvis Umaga tapt, ville Mr. McMahon han bli barbert. I løpet av kampen leverte Austin stunners til Umaga, Vince McMahon, Shane McMahon, og Donald Trump. Bobby Lashley vant kampen ti slutt. Austin vil ofte dommer kamper etter at han la fra bryting 26. oktober 2008, på Cyber ​​Sunday var Austin special guest referee eunder n kamp mellom Batista og Chris Jericho for World Heavyweight Championship. I løpet av kampen slo Batista ned Austin med et uhell. Jericho tokk codebreaker og Shawn Michaels kom inn med dommer sjorta og telte sakte til 2 og Batista pinnet ut. Jericho slo ned Michaels og Randy Orton kom da inn som dommer nr. 3 og slo ned Austin igjen. Austin tokk en "Stunner" på Randy Orton når han kom opp igjen. Austin prøvde også på Jericho men han klart å blokkere. Batista vant kampen med "Batista Bomb". Den 12. januar 2009 utgaven av Raw, var Austin annonsert å være den første medlem av WWE Hall of Fame klasse i 2009. Vince McMahon sa at han var "The Greatest WWE Superstar of All Time." Austin returnerte til selskapet den 15. mars 2010 episAode av Raw som sin parkvert. På denne episode av Raw moderert han en kontrakt signering mellom Vince McMahon og Bret Hart for sin kamp på WrestleMania XXVI. I samme episode Austin møtte han Shawn Michaels backstage som spurte Austin om han trodde at Michaels kunne avslutte Undertaker's ubeseiret Wrestlemania seiere. Austin svarte "Hell yeah I think you can beat the Undertaker, but I don't think you're going to, The streak is going to go 18-0". Michaels tapte kampen forlengte Undertaker sin seiersrekke til 18-0 og tvang Michaels til å pensjonere seg. Return til WWE 2011-. Den 7. mars 2011 episode av Raw kom Stone Cold Steve Austin tilbake fra en lang tids pause. Han tokk en "Stunner" på JBL og signerte en kontrakt i WrestleMania 27 om og bli gjeste dommer i kampen mellom Jerry Lawler og Michael Cole. Etter Wrestlemania kampen tokk Austin "Stunner" på Booker T, Josh Matthews og Jack Swagger. Fraser. Når han sier f.eks. «If you ready for WrestleMania, Give me a Hell Yeah!!», så roper fansen «Hell Yeah». Filmografi. I tillegg har han hatt biroller i en rekke filmer og serier som seg selv. Jarlsberg travbane. Jarlsberg travbane er en travbane "(totalisatorbane)" på Auli 2 kilometer vest for Tønsberg og 1 kilometer fra Jarlsberg hovedgård i Vestfold. Banen har en lengde på 1000 meter og er Norges nest største. Den drives av Vestfold Travforbund. Jarlsberg Travbane har arrangert travløp siden 1935, og har i dag rundt femti kjøredager i året, hvor de fleste er på fredager. Et stort løp er "Ulf Thoresens Minneløp" for varmblodshester. Minipille. Minipille er prevensjonsmiddel for kvinner i tablettform som inneholder progestin som virkestoff, i motsetning til kombinasjons-p-piller som også inneholder østrogen. Egenskaper. Minipiller virker vesentlig ved at sekretet i livmorhalsen blir mer seigt og ugjennomtrengelig for sædceller, samtidig som endometriet blir mindre mottakelig for implantasjon av befruktet egg. Progestiner gir også negativ feedback til hypofysens produksjon av luteiniserende hormon (LH), og bidrar dermed til hemming av eggløsningen. De vanligste bivirkningene er uregemessig blødning. Blødningsmengden blir som regel mindre etter hvert, og hos mange forsvinner menstruasjonen fullstendig. Minipillen gir betydelig mindre risiko for alvorlige bivirkninger som venøs tromboembolisk sykdom (blodpropp), hjerteinfarkt og brystkreft enn preparater som inneholder østrogen. Det er ikke endelig avklart om minipille bidrar til slik risiko i det hele tatt, men den regnes som et relativt sikkert alternativ til kvinner som har økt risiko for disse tilstandene. Andre prevensjonsmidler som bare inneholder progestiner (p-sprøyte, p-stav og hormonspiral) har lignende effekt og bivirkninger som minipille. I motsetning til p-piller hemmer ikke minipillen produksjonen av morsmelk, og er derfor et foretrukket prevensjonsmiddel til ammende. Bruk. Bruk av minipille starter på første dag i menstruasjonssyklus, og tas deretter daglig uten opphold. På grunn av progestinenes korte halveringstid, er det vesentlig at minipillen tas til samme tid hver dag, senest 3 timer forsinket. Dette gjelder ikke minipiller som inneholder desogestrel (Cerazette). Brukt riktig, er minipillen like sikker som ordinære p-piller av kombinasjonstype. Bjørnholt skole. Bjørnholt skole er en ungdomsskole og videregående skole (såkalt 8–13-skole) i Søndre Nordstrand i Oslo. Navnet Bjørnholt ungdomsskole tilhørte frem til 2007 ungdomsskolen på samme sted, som inngikk i den nye 8–13-skolen. Bjørnholt videregående skole tilbyr følgene studielinjer: Medier og kommunikasjon, Musikk, dans og drama, Bygg- og anleggsteknikk, Elektrofag og Studiespesialisering (tidl. Allmennfag). Fra 2009 også IB-linje (International Baccalaureate). Skolens 28 000 kvadratmeter kan tilby blant annet 3 blackbox-scener, lydstudio, idrettshall m/klatrevegg, dansesaler, TV-studio, musikkrom, stor kantine med servering av varm og kald mat, internettcafé, fem store auditorier, byggehaller, Oslos største skolebibliotek, vrimlearealer og forelesningssaler. Internasjonal. Internasjonalt perspektiv skal gjøre at Bjørnholt opplever skolens og nærmiljøet som del av en global verden. Gjennom prosjekt med internasjonalt perspektiv brukes skolens og lokalsamfunnets egne internasjonale ressurser. Samarbeidsprosjekt gjør at elevene får sjansen til å reise til Australia, Afrika, Amerika, Asia eller Europa. Ut i verden-programmet er en del av Bjørnholt skoles internasjonale fokus, og handler om å forberede elevene til det globale arbeidsmarked. Gjennom grundige forberedelser lærer skolens elever å gjenkjenne utfordringer og problemstillinger knyttet til forskjellige land, kulturer og andre spesielle forhold. Et studie- og arbeidsopphold ute i verden skal være med å skape mangfold, og bidra til å bygge internasjonal erfaringer og kompetanse. Tilbud på skolen. Bjørnholt har som mål å være en skole med et godt læringsmiljø. Dette gjøres ved å skape en rekke tilbud til for elevene. Gründercamp. Hvert år arrangerer Bjørnholt skole en gründercamp/forskercamp der elever skal bryne seg på forskjellige oppgaver. I 2008 gikk den andre campen i gang, med hele 1300 elver som deltok. Det gis ut et daglig magasin under uken som tar opp de forskjellige sakene som skjer rundt på skolen, mens medier og kommunikasjon filmer alt som skjer. Det tilbys også veiledning til alle elevene fra fagfolk og tredjeklassinger. Bjørnholtrevyen. Bjørnholtrevyen arrangeres av elevene på den videregående skolen på Bjørnholt. I 2007 hadde skolen sin første forestilling med revyen "Hvis griser kunne fly" i skolens sal. «Revydebutantene oppviste enormt mye engasjement og nærvær. Det var humor etter vår smak og vi lo godt i begge aktene. Årets nykommer og aller siste revy stod med glans.» "Aktiv i Oslo" «Bjørnholtrevyen gjør en hederlig debut, men har trolig enda mer på lager.» "Aftenposten Aften" Peer Gynt-skolen. Byrådet i Oslo vedtok 14. desember 2006 at skolen skulle hete «Peer Gynt-skolen». Navnevalget var kontroversielt, da elever, det lokale bydelsutvalget, navnerådet, ungdomsrådet og eldrerådet ønsket et navn med lokal tilhørighet. Etter lang tids diskusjon gikk bystyremøte 28. mars 2007 imot dette navnevalget, og ba byrådet gjøre om avgjørelsen. Skolen fikk i stedet navnet Bjørnholt, som tidligere tilhørte ungdomsskolen i samme område. Vincentinerne. Vincentinerne eller lasaristene (egentlig Misjonens kongregasjon, forkortes C.M.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt av St. Vincent de Paul i 1625. Kongregasjonens viktigste formål er evangelisering av fattige, formasjon av kleresiet, og utenlandsmisjonene. Den har i overkant av 4 000 medlemmer, både prester og legbrødre. Det finnes også en søsterkongregasjon, vincentinerinnene, og en gruppe for legkvinner. Vincent de Paul stiftet kongregasjonen for at den skulle drive omsorg for de fattige i Paris. Det første hovedkvarteret var "Saint Lazare" i Paris – derav kallenavnet "lasaristene". Den ble etterhvert en internasjonal orden. Først fikk den et annet hus i Paris og etablerte seg flere steder i Frankrike. Det ble også sendt prester som etablerte hus i Italia (1638), Tunis (1643), Alger og Irland (1646), Madagaskar (1648), Polen (1651) og Tyrkia (1783). Etter at pave Alexander VII gav kongregasjonen høyere status i 1655, ble det utviklet ordensregler som bygget på jesuittenes regel. De ble publisert i Paris i 1668 under tittelen "Regulae seu constitutiones communes congregationis missionis". Ved utbruddet av Den franske revolusjon ble St. Lazare plyndret av mobben, og kongregasjonen ble undertrykt. Den ble gjenopprettet av Napoleon i 1804 etter ønske av pave Pius VII, opphevet igjen i 1809 som følge av Napoleons feide med paven, og atter en gang gjenopprettet i 1816. Lasaristene ble utvist fra Italia i 1871 og fra Tyskland i 1873, under Kulturkampen mot den katolske kirke. Senere er den blitt tillatt igjen i begge land. I 2007 hadde mannskongregasjonen rundt 4.100 medlemmer, hvorav 3.200 er prester. De øvrige er lekbrødre. Orkesterjournalen. Orkesterjournalen (etablert 1933) er et svensk tidsskrift om jazzmusikk, og også verdens mest langvarige jazztidsskrift. Over tid har den antatt betegnelsen OJ, som også kan bety om jazz. Med Nils Hellström som tidlig redaktør antok OJ på 1930-tallet, en sentral rolle i utviklingen av svensk jazz, med kursvirksomhet, orkesterkonkurranser, og formidling mellom utøver, konsertsteder og plateforlag. I 1948 var de sentrale i etableringen av Svenska Jazzriksförbundet. På 1950-tallet begynte Sveriges Radio jazzsendinger, med OJs journalister som medvirkende, eksempelvis Leif «Smoke Rings» Andersson og Ulf Linde. OJ har siden 1955 forestått den årlige utdeling av Gyllene Skivan, en høythengende jazzpris for Sverige, under ledelse av mangeårig redaktør i etterkrigstiden, Harry Nicolausson. Et utvalg kåserier fra OJ er å finne i "Kåserier i Orkesterjournalen 1950-1953", av Ulf Linde & Lars Nygren. Gyllene Skivan. Gyllene Skivan er en utmerkelse. Den deles ut av Orkesterjournalen til den jazzutøver i Sverige med den mest utmerkede plateutgivelse i løpet av året. Vinnerne siden etableringen er Anne-Lisa Amadou. Anne-Lisa Amadou (født 4. mars 1930 i Oslo, død 19. mars 2002 i Oslo) var en norsk litteraturforsker. Hun var professor i fransk litteratur ved Universitetet i Oslo fra 1970 til 1982. Dr.philos. på avhandlingen «Dikteren og hans verk. En studie i Marcel Prousts estetikk» fra 1966. Anne-Lisa Amadou gjorde et betydningsfullt arbeid som oversetter og kulturformidler. Hun mottok en rekke priser for sin oversettelse av Prousts romanserie "På sporet av den tapte tid" I-XII (1963–92), blant annet Bastianprisen, Fritt Ords pris og Norsk kulturråds oversetterpris. Hun ble også tildelt den franske ordenen Palmes Académiques. Vågsbygd Handy. Vågsbygd Handy er en rap-gruppe fra Vågsbygdområdet i Kristiansand. Gruppens medlemmer kommer henholdsvis fra gruppene Fresh in the flesh og Ord Mot Ord som begge var aktive i Kristiansandsområdet på nittittallet. Allerede før de hadde blitt Vågsbygd Handy hadde de spilt konserter fra Haugesund til Munster i Tyskland. Etter å ha bidratt på en rekke mixtapes har mye arbeid resultert i et debutalbum sluppet i februar 2006. Tidligere opptredener inkluderer 2005, Quartfestivalen 2004 og Clubquart 2005. Jon-Roar Bjørkvold. Jon-Roar Bjørkvold (født 2. mai 1943 i Oslo) er en norsk professor i musikkvitenskap. Bjørkvold er mag. art. i musikkvitenskap fra 1969 med fagkretsen musikk, engelsk og russisk. Magisteravhandling om Michail Glinkas romanser. Han ble dr. philos. i 1981 på avhandlingen «Den spontane barnesangen – vårt musikalske morsmål» som ble utgitt i 1985. Jon-Roar Bjørkvold ble ansatt som universitetslektor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1970, professor samme sted fra 1982 Menneskets flatlus. Menneskets flatlus ("Pthirus pubis") er en hudparasitt som lever på mennesker der det er kroppshår, utenom på hodet, i hodehår. Den kan finnes i øyebryn, skjegg o.l. Den får næring ved å suge blod. Menneskets flatlus overføres som regel ved seksuell kontakt. Den kan ikke hoppe. "Pedikulosis" er den medisinske benevnelsen når et menneske har lus. Liv og utvikling. Den lever på huden hvor det er hår, som ved kjønnsorganer og endetarmsåpningen, armhuler, skjegg, øyebryn, øyevipper og bryst. Flatlus lever ikke i hodebunnen (i vanlig hodehår). Flatlusa er forholdsvis bred og ser ut som en liten «krabbe», men den er vanskelig å få øye på, ettersom den er svært liten, lysbrun og går i ett med hud og hår. En livssyklus tar flere uker. Beina er generelt korte og tykke og har en kraftig klo ytterst på foten. Det midterste og det bakerste beinparet er kraftigere enn de fremste. Hodet er tydelig smalere enn kroppen. Bakkroppen er mer rund, butt og ikke så spiss bakover. Hodelus er mer avlang, med en ganske smal kropp i forhold til flatlus. Eggene «limes» fast på håret, nede ved hårroten, til verten. Limet er vannfast. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis gjennom flere hudskift. De har ikke et puppestadium (metamorfose). En truet art? Data fra museer og helsestasjoner tyder på at flatlusa er blitt svært mye sjeldnere i de senere årene, og dersom man skal bruke de vanlige kriteriene for vurdering av truethet burde den sannsynligvis vært regnet for en truet art. En mulig årsak til dette er at det er blitt ganske vanlig å barbere bort kjønnshår mellom unge, seksuelt aktive mennesker. Lusa har dermed mistet sitt naturlige habitat. Overføring og smitte. Flatlus overføres helst ved direkte kontakt mellom mennesker, særlig ved tett kroppskontakt som sex. Sjeldnere gjennom klær eller sengetøy. Flatlus synes ikke å være bærer av noen sykdommer. Symptoner og behandling. Bitt fra flatlus gir etterhvert en kraftig kløe, som kommer av en allergisk reaksjon i huden. Bittmerkene etter menneskets flatlus er noe blålige på farge. Mennesker. Flatlus kan lett fjernes med krem eller sjampo som kan kjøpes reseptfritt på apoteket. Resten av husstanden bør også undersøkes og kanskje behandles. Partneren er sannsynligvis smittet og bør behandles. En undersøkelse går ut på å se etter lus eller egg. Bruk forstørrelsesglass eller en luse-kam. Hår kan kammes med en finkam (lusekam), som tar med seg lus. Kam håret grundig hver dag den første uken. Deretter sjeldnere. Håret må være vått under kamming, da sitter lusen fast på kammen på grunn av fuktigheten. Dersom håret er tørt, kan lusene hoppe tilbake fra kammen til håret. Vask kammen godt etter bruk. Behandlingen bør gjentas noen ganger, med en ukes mellomrom, da eventuelle egg som kan ha overlevd første behandling, nå er klekt. Inventar. Klær og sengetøy vaskes på vanlig måte. Støvsug det som ikke kan vaskes. Eventuelle flatlus i klesskap, på møbler, gulv eller vegger i et rom representerer ikke noen stor fare, da den ikke klarer seg uten blod i mer enn omtrent ett døgn, maksimalt 2-3 døgn. Andre «lus og lopper». Hodelus kan finnes på mennesker, men denne finnes bare i hodebunnen. Den har en smal avlang kropp i forhold til flatlus. Lus fra pattedyr som hund og katt går ikke over på mennesker, uten ved rent uhell. Mens lopper fra fugler (fuglereder) kan være svært irriterende. Lopper biter og det blir "røde" merker på huden. Merkene etter menneskets flatlus er mer "blålige". Ida Blom. Ida Clara Blom (født Bonnevie, 20. februar 1931 i Gentofte, Danmark) er en norsk historiker og professor emerita i kvinnehistorie ved Universitetet i Bergen. Utdanning og virke. Blom ble uteksaminert ved Universitetet i Bergen i 1961 og disputerte ved samme institusjon i 1972 med avhandlingen "Kampen om Eirik Raudes land". Hennes forskning omfatter politisk og sosial historie i det 19. og 20. århundre, med vekt på kvinnehistorie. Videre er Blom involvert i sammenlignende forskning på internasjonalt nivå med hensyn til statlig velferdshistorie og nasjonalstatenes historie. Blom har vært ansatt ved Historisk fakultet ved UIB siden 1962. I 1985 ble hun Norges første professor i kvinnehistorie, og dessuten styreleder for UIBs humanistiske kvinneforskningssenter. Verv og utmerkelser. I 1993 ble hun medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, og i 1996 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Københavns universitetet og dessuten utenlandsk medlem av Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitetsakademien i Sverige. Ida Blom ble sammen med Sølvi Sogner tildelt Sverre Steen-prisen i 2000 for "Med kjønnsperspektiv på norsk historie" (CAF, 1999). Siden 2006 er hun æresmedlem i American Historical Association. Ida Blom er også kommandør av St. Olavs Orden. Ida Blom har gjennom årene hatt flere internasjonale verv, hun var medlem av UNESCO-kommisjonen 1983–'92, var en av grunnleggerne av og dessuten president for International Federation for Research in Women's History 1987–95, har sittet i redaksjonsrådene for flere internasjonale fagtidsskrifter og var hovedredaktør og medforfatter for Cappelens kvinnehistorie som fikk Brageprisen i 1993. I september 2008 ble Allegaten 34 i Bergen som eies av UIB døpt "Ida Bloms hus". Huset deles av Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Senter for vitskapsteori. Hun mottok Gina Krog-prisen i 2009. Bibliografi. En lang rekke artikler i norske og internasjonale fagtidsskrifter Malurtslekta. Malurter er en gruppe planter som stort sett inneholder hardføre urter og buskvekster (stauder). De fleste er aromatiske med nesten nålelignende blader. Blomstene er små og sitter i klaser. Det vitenskapelige slektsnavnet "Artemisia" kommer fra gudinnen Artemis i den greske mytologien. Navnet «malurt» kommer av en påstått evne til å kunne beskytte klær mot møll. Ekte malurt brukes som krydder blant annet i brennevin. Pels- og fjærlus. Pels- og fjærlus (Phthiraptera) er fjær, pels eller hudparasitter som lever på pattedyr og fugler, noen arter også på mennesker. De får næring ved å suge blod, eller gnag på pels og fjær. De er "ektoparasitter" som vil si at de lever på (og av) sin vert, uten å drepe den. Det norske navnet "Pels- og fjærlus" for Phthiraptera er noe tvetydig fordi det tidligere har blitt brukt om undergruppen Mallophaga. Kanskje burde gruppen heller kalles "parasittiske lus" eller bare "lus". "Pedikulosis" er den medisinske benevnelsen når et menneske har lus. Utseende. Lus er vingeløse, relativt flattrykte og ganske små. Beina er generelt korte og tykke. De har alle en form for gripeklo på beina. Noen har en eller en dobbel, tydelig klo, andre har en klolignende utvekst. Levevis. De ulike arten er knyttet til noen få, eller ofte til et bestemte vertsdyr. Noen arter finnes bare på bestemte deler av et vertsdyrs kropp. Egg limes fast på verten. Limet er vannfast. Hunnen kan legge mellom 50 og 100 egg. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. De mangler et puppestadium (metamorfose). Systematisk inndeling. Det er totalt 25 familier (i verden) med over 6 000 arter. Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde). Menneskelus. Eggene sitter nederst på håret. Menneskelus ("Pediculus humanus") er en hudparasitt som lever på mennesker. Den får næring ved å suge blod. Den gir etterhvert kraftig kløe, som kommer av en allergisk reaksjon. Menneskelus overføres ved bytte av klær eller kroppskontakt. Den kan ikke hoppe. "Pedikulosis" er den medisinske benevnelsen når et menneske har lus. To varieteter. Arten menneskelus er omdiskutert hvorvidt det er to arter eller to varieteter (raser). Vanligvis regnes de som to varieteter. Hodelus. Hodelus ("Pediculus humanus capitis") er et 2-3 mm langt insekt med langstrakt kroppsform. De tre benparene har krumme føtter med klør som er egnet til å gripe tak i hårstrå. Huden til hodelusa er læraktig og grålig, men fargen kan variere noe. Den lever på huden hvor det er hår, hovedsakelig i hodebunnen, særlig i nakken, bak ørene og oppover mot issen, men de eksisterer ofte andre steder på hodet også. Alle, som har hår på hodet, kan bli rammet av hodelus, uansett alder og hårtype. Lusene er blodsugere, og hodebunnen vil etter hvert klø som et resultat av en allergisk reaksjon på bittene. Lusa er vanskelig å få øye på ettersom den er svært liten, grålig og går i ett med hud og hår. Det kan ta uker fra en blir smittet til kløen begynner. I flesteparten av tilfellene er lusebestanden på hvert hode én til ti lus, elleve til hundre lus er vanlig, mens mer enn hundre er sjelden. Kun i tilfeller med ekstra stor lusebestand kan lusa eksistere i hår på andre steder på kroppen. Normalt forsvinner ikke hodelus av seg selv, dersom de først har bosatt seg i ens hår. De må enten bli tatt liv med lusemidler eller bli fjernet gjennom hyppig kjemming. Kroppslus. Kroppslus ("Pediculus humanus corporis") lever på huden, og er litt større enn hodelus. Den holder seg til kroppens nedre deler og finnes ikke på hodet. Den er svært sjeldent i Norge idag, rett og slett fordi vi skifter klær for ofte og er for renslige. Er det snakk om lus er det trolig enten hodelus eller flatlus. Liv og utvikling. Menneskelus er relativt flattrykte og ganske små, og er vanskelig å få øye på, ettersom den er svært liten og går i ett med hud og hår. De er mellom 1,5 - 3,5 mm. lange. De er lys brune av farge, og har en forholdsvis tynn hud og er derfor lett gjennomskinnelige. De kan ha et mørkere parti på kroppen som kommer av blod de har sugd. En livssyklus tar flere uker. Hodelus klekkes etter 8 døgn. Deretter er de nymfer i 9-12 dager før de blir voksne. Etter et par dager begynner den voksne hunnlusa å legge egg, og hun kan legge ca 90 egg før hun dør etter ca 25 dager. Beina er generelt korte og tykke og har en klo ytterst på foten. Hodet er tydelig smalere enn kroppen. Bakkroppen er oval, spiss bakover. Eggene limes fast på (i håret til) verten. Limet er vannfast. Hodelus legger eggene nede ved hårroten. Eggene er grå eller hvite, ovale og sitter fast på hårstråene nær hodebunnen, og de klekkes en uke etter at de er lagt. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. De mangler et puppestadium (metamorfose). Smitte. Hodelus har ingenting med dårlig hygiene å gjøre og kan ikke bli vasket bort. Hodelus smitter gjennom hodeplagg, koseputer, sengetøy, barns lek eller ved direkte kontakt mellom mennesker, og opptrer ofte i små epidemier blant skolebarn og i barnehager. De fleste som får lus i Norge idag, er mellom fire og fjorten år. Kroppslus smitter gjennom klær, sengetøy, ved direkte kontakt mellom mennesker, som barns lek eller ved tett kroppskontakt som sex. Andre lus fra fugler, pattedyr (hund og katt) smitter ikke over (går ikke) på mennesker. Mens lopper fra fugler (fuglereder) kan være svært irriterende. Lopper biter og det blir røde merker på huden, slike merker blir det "ikke" fra lus. Inventar. Klær og sengetøy vaskes på vanlig måte. Lus i klesskap, på møbler, gulv eller på vegger i et rom, representerer ikke noen stor fare, da den ikke klarer seg uten blod i mer enn omtrent ett døgn, maksimalt 2–3 døgn. Systematisk inndeling. Arten "menneskelus" er omdiskutert hvorvidt det er to arter eller to raser. Vanligvis regnes de som to raser. Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde). Anders Bratholm. Anders Bratholm (født 7. januar 1920 i Kristiania, død 8. juli 2010 i Bærum var en norsk jurist. Han tok examen artium i 1940 og juridisk embetseksamen i 1948. Etter praksis som dommerfullmektig og studieopphold i USA, ble han universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo i 1952. Han fikk den juridiske doktorgrad i 1958 med avhandlingen "Pågripelse og varetektsfengsling". Etter noen år som sekretær i Fengselsstyret, ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap i 1960, en stilling han hadde frem til han nådde aldersgrensen i 1990. Under krigen levde Bratholm i dekning på et titall forskjellige steder og slapp unna tyskernes arrestasjon av studentene i 1942. Før han fullførte juss-studiet hadde han også erfaring som pressemann og han var redaktør av Dagningen fra 1945 til 1947. Han var i alle år en ivrig deltaker i samfunnsdebatten og i 1962 grunnla han det juridiske tidsskrift Lov og Rett der han var redaktør frem til 1990. Bratholms juridiske felt var først og fremst strafferetten som han underviste i ved universitetet. Han var formann i Straffelovkommisjonen i en årrekke og medlem av en rekke andre offentlige utvalg. I forbindelse med de såkalte politivoldsakene i Bergen på 1970-tallet, ble Bratholm engasjert som leder av et offentlig granskningsutvalg, og utvalget konkluderte med at det hadde forekommet betydelig voldsanvendelse overfor arrestanter ved Bergen politikammer. Et annet av Bratholms hovedinteressefelt var barns rettigheter, og han var aktiv for å få gjennomført ordningen med et Barneombud. __NOTOC__ Meitemarker. Meitemarker er en familie leddormer som lever i jord, og er viktige for jordkvaliteten, fordi de drenerer og lufter jorda. Meitemarkpro, pre - munnen, hodeendenmg - hannlige kjønnsorgancli - beltese - børsterekkersg - segmentperi - haleenden Navn. Ordene «mark» og «makk» blir benyttet endel i dagligtale, for å referere til meitemark. Utseende. Meitemarker har ikke øyne, men lysømfindtlige celler (fotoreseptorer) i huden, særlig på den fremre delen av kroppen. De største meitemarkene i verden finnes i Australia, og skal kunne bli flere meter lange. Levevis. Meitemarken lever av organisk materiale, som råtnende planterester. De drar med seg dødt løv ned under bakken, og er dermed med på å tilføre jorden ekstra næringsstoffer. De graver og lager ganger som gjør at det kommer luft ned i jorden. Dette er nyttig for plantene som vokser der. Meitemarker finnes helst i feit, fin matjord, men de er nesten over alt, selv i ganske sandholdig eller sur skogsjord. Meitemarken puster med huden. Alle levende celler må være i et fuktig miljø for å fungere. Derfor må meitemarken passe på at huden ikke tørker ut. Nede i jorden er meitemarken beskyttet mot solys, og det er nok fuktighet slik at hudcellene ikke tørker ut. Når det er kraftig regnvær ser man ofte mange meitemark på overflaten. Grunnen til dette er uvisst, men det kan være at gangene til meitemarken blir fylt med vann slik at marken drukner. Mye kan likevel tyde på at dette hovedsakelig er for å finne maker. Observerer man meitemark som ligger helt eller delvis over bakken på fuktige, våte netter, ser man ofte to og to som henger sammen. Deler man en meitemark i to deler, vil begge delene leve videre for en stund, men til slutt vil haleseksjonen sulte ihjel og dø. Ikke fordi den er skilt fra halve kroppen og alt det ubehag som det normalt fører med seg, men fordi den mangler en munn. Norske arter. Det er 11 arter i Norge. Den lengste kan bli 30 cm. Meitemarkenes systematiske tilhørighet. Meitemarkene hører hjemme i klasse fåbørstemakker eller jord- og ferskvannsleddormer («Oligochaeta»). Nyere forskning har viser at fåbørstemarkene har gitt opphav til klasse igler, og derved er en parafyletisk gruppe. I dag er meitemarkene plassert i gruppen belteormer som både omfatter de tradisjonelle fåbørstemarkene og iglene. Fjærlus. Fjærlus (Menoponidae) er en hudparasitt som lever på fugler. Den tilhører de lus som har bitende munndeler og får næring ved å gnage (spise av) fjær, ((hud)) og hudsekret. Noen arter kan angripe eller irritere mennesker. Liv og utvikling. Fjærlus er svært små vingeløse insekter, mellom 1 - 6 mm. lange. De lever på fjær til ulike arter fugler. De ulike arten er knyttet til noen få, eller ofte til et bestemte vertsdyr. Hodet har en framoverrettet trekantet form, og er ikke særlig smalere enn kroppen. Antennene er korte, trådformet, med 3-5 ledd. Noen har antydning til køller på antennene. Øynene er redusert og de mangler punktøyne. Kroppen er vanligvis lys i fargen, ofte i en blek brunlig farge. Bakkroppen er ovalt spiss bakover. Beina er generelt korte og tykke og har to kraftige klør ytterst på foten. Eggene legges langt nede i fjærdrakten, tett inntil huden. Hunnen kan legge mellom 50 og 100 egg. Nymfene må gjennom 3 hudskift, og lever av fjær, hud og hudsekret og kanskje litt blod. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. De mangler et puppestadium (metamorfose). Utviklingen fra egg til voksen ("imago") tar det bare 3-4 uker ved en gunstig temperatur. Sykdomsspredere. Noen arter fjærlus kan være bærer av sykdommer. Generelt svekker de fjærdrakten til vertsfuglen, og kan være indirekte årsak til sår og betendelser dersom verten klør seg mye. Åpne sår trekker ofte til seg andre insekter. Ellers kan de spre enkelte parasittiske ormer. Systematisk inndeling. Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde). I denne familien er mange arter delt opp i flere underarter etter hvilken vertsart de lever på. Det er usikkert om dette er fylogenetisk holdbart. Slekter som forekommer i Europa er nevnt under. «Santa Maria». «Santa Maria» var et av tre skip som Christofer Columbus tok med seg til Amerika. Pelslus. Pelslus (Trichodectidae) er en gruppe av hudparasitter som lever i pelsen på pattedyr. Den tilhører gruppen av lus (før kalt Mallophaga) som har bitende munndeler og får næring ved å gnage (spise av) pelsen, hud og hudsekret, i tillegg til at de kan ta noe blod. Noen arter kan angripe mennesker. Liv og utvikling. Pelslus er svært små vingeløse insekter. De er mellom 1 - 3 mm. lange. De lever på pelsen til ulike arter pattedyr. Flest arter finnes på rovpattedyr, gnagere og hovdyr, det er også en del som er knyttet til klippegrevlinger. De ulike arten er knyttet til noen få, eller ofte til et bestemte vertsdyr. Hodet er forholdsvis stort og er like så eller bredere enn kroppen. Antennene er korte, tråformet, med 3-5 ledd. Noen har antydning til køller på antennene. Øynene er redusert og de mangler punktøyne. Det virker noe firkantet og ikke langstrakt. Kroppen er vanligvis lys i fargen, ofte i en blek brunlig farge. Eggene legges langt nede i pelsen, tett inntil huden. Hunnen kan legge mellom 50 og 100 egg. Larvene, eller de små nymfene må gjennom 3 hudskift, og lever av pels, hud og hudsekret og kanskje litt blod. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis via flere hudskift. De mangler et puppestadium (metamorfose). Fra egg til voksen ("imago") tar det bare 3-4 uker ved en gunstig temperatur. Spredning og smitte. Pelslus overføres helst ved direkte kroppskontakt. Når dyr sover sammen eller ved tett kroppskontakt som sex. Noen arter pelslus kan være bærer av sykdommer. Hundepelslus kan overføre bendelorm til hunder. Generelt svekker de pelsen til vertsdyret, og kan være indirekte årsak til sår og betendelser dersom vertsdyret klør seg mye. Åpne sår trekker ofte til seg andre insekter. Systematisk inndeling. Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde). Jan Brøgger. Jan Christian Brøgger (født 13. januar 1936 i Paris, død 28. februar 2006 i Oslo) var en norsk psykolog, sosialantropolog og professor i sosialantropologi ved Universitetet i Trondheim/NTNU 1975–2006. Han ble cand.psychol. i 1961 og dr.philos. i 1970. Brøgger var universitetsstipendiat ved Universitetet i Bergen fra 1964 til 1969, hvor han studerte under Fredrik Barth. Brøgger reiste til Cornell University i USA hvor han studerte under Victor Turner. Videre var han konservator ved Universitetet i Oslos etnografiske museum fra 1969 til 1974. I perioden 1970 til 1971 arbeidet han ved universitetet i Addis Abeba. Jan Brøgger ble professor i sosialantropologi ved Universitetet i Trondheim i 1975, og virket der fram til han gikk av like før sin bortgang i 2006. Til hans 60-årsdag ble et festskrift utgitt . Han gjorde feltstudier i Italia, Etiopia, Sudan, Portugal og Malaysia. Forskjellige nekrologer ble trykt i mange av landets aviser Ved siden av sitt virke som professor, var Jan Brøgger velkjent som konservativ samfunnsdebattant. Han var leder for stiftelsen Libertas og etterfølgeren Liberalt forskningsinstitutt i en årrekke. Brøgger inntok ofte kontroversielle standpunkter og støttet ofte de upopulære og lite politisk korrekte standpunktene. I hele sitt liv argumenterte han sterkt for sitt syn på familiens rolle som den bærende institusjonen i samfunnet, og mot autoritære bevegelser, særlig på venstresiden i politikken. Brøgger var også frimurer av 10. grad, og ble flere ganger intervjuet om frimureriet i pressen. Brøgger var ofte intervjuet i media om spørsmål knyttet til kulturrelativisme. Brøgger skrev også biografien til sin venn, tidligere generaldirektør i Norsk Hydro, Johan B. Holte. I denne saken tok han sin venns parti rundt en pågående kontrovers i pressen om angivelige hemmelige konti i utlandet. Seksbarnsfaren Brøgger var sønn av den kjente forfatteren Waldemar Brøgger. Jørn Christensen. Jørn Reidar Christensen (født 29. desember 1959) er en norsk musiker (gitar), musikkprodusent og skuespiller. Han er blitt kalt en nyskapende gitarist, og er kjent fra en rekke norske band. I flere av gruppene har Christensen spilt sammen med trommeslageren Ola Snortheim. I norsk rockehistorie er det De Press og Cirkus Modern som står i et spesielt lys i så måte. Han er for tiden medlem av bandene CC Cowboys og Young Neils. Elektronika-gruppa Langsomt Mot Nord ble også startet som et samarbeid mellom Snortheim og Christensen. Christensen var opphavsmannen til navnet på gruppa. Sammen med Vibeke Saugestad ga han i 1999 ut albumet "Thinkerbell" under navnet Thinkerbell. For sangen «Velvet Days» fra albumet fikk han Edvard-prisen i klassen populærmusikk – mindre verk i 1999. Christensen er også produsent, og har blant annet produsert flere av albumene til deLillos. Han hadde også hovedrollen i den Amanda-belønte filmen X fra 1986. I 2008 var Christensen også med på barneplaten «Magiske kroker & hemmeligheter» produsert av Linn Skåber og Jacob Young, med sangen «Vinteren er her». Andre artister som var med var Simone Larsen, Maria Haukaas Storeng, Egil Hegerberg, Venke Knutson, Alejandro Fuentes, Julius Winger, Live Maria Roggen, Alexander Rybak, Paal Flaata og Andrea Bræin Hovig. Christensen er gift med skuespiller og regissør Marit Åslein. Espen Beranek Holm. Espen Beranek Holm (født 23. mars 1960) er en norsk komiker og rockemusiker som har vært kjent både som soloartist og som medlem av anerkjente band. Under artistnavnet «Beranek» ble han beryktet da han debuterte med hitsingelen «Dra til hælvete» fra 1981 som ble forbudt spilt i norsk radio. Som «Beranek» fikk han Spellemannprisen 1983 i klassen rock for albumet "X Ray". Han er først og fremst musiker. Espen Beranek Holm er også kjent som fast bidragsyter til satireprogrammet Hallo i uken i NRK P2, og som medlem i det Blå Partiet i tv-programmet Løvebakken. Hans far var jazzmusikeren Eilif Holm. Thomas Hylland Eriksen. Geir Thomas Hylland Eriksen (født 6. februar 1962) er en norsk professor, sosialantropolog, forfatter og samfunnsdebattant. Liv og arbeid. Thomas Hylland Eriksen vokste opp på Nøtterøy i Vestfold og var elev ved Tønsberg gymnas. Han var som tenåring aktiv i Unge Venstre med interesse blant annet for anarkismen. Som del av studiene ved Universitetet i Oslo foretok Thomas Hylland Eriksen antropologiske feltstudier på Trinidad og Mauritius. Hovedoppgaven fra 1987 het "Ethnicity in Mauritius: its meaning, organisation and relevance". Han ble dr.polit. i 1991 og professor ved Universitetet i Oslo fra 1995, 33 år gammel. Thomas Hylland Eriksen begynte som skribent i den antiautoritære "Gateavisa" i slutten av tenårene, og var redaksjonsmedlem fra ca. 1982 til 1988. Han har siden vært redaktør for tidsskrifter som "Samtiden", "Norsk Antropologisk Tidsskrift" (1993–1997), "Journal of Peace Research" (1994–1998) og "Ethnos" (fra 1997). Han er en aktiv samfunnsdebattant i massemediene. Han har blant annet vært engasjert i kritikk av norsk nasjonalisme, og regnes som spesialist på identitet, etnisitet, globalisering, kreolisering og glokalisering. Han har ellers skrevet en lang rekke bøker på norsk og engelsk, som er oversatt til over 30 språk. Han ble i 2000 tildelt Prisen for god forskningsformidling ved Universitetet i Oslo. I 2002 ble han tildelt Norges forskningsråds formidlingspris. Forskningsrådet begrunnet tildelingen slik: «Hans formidlingsinnsats er imponerende, den viser stor bredde og et aktivt samfunnsengasjement, og går langt ut over Norges grenser.» Fra 2004 til 2010 ledet Hylland Eriksen det tverrfaglige forskningsprogrammet CULCOM (Kulturell kompleksitet i det nye Norge), som utforsket kulturelt mangfold i dagens norske samfunn. Monografien "Samfunn" (2010) oppsummerer en del av de empiriske resultatene og teoretiske innfallsvinklene fra programmet. Hylland Eriksen har i sine polemiske essays argumentert både mot nasjonalisme og multikulturalisme, og betrakter identitetspolitikk som et blindspor og kosmopolitisme som et alternativ. Han er en av sin generasjons mest produktive sosialantropologer, og hans fagbøker og -artikler leses på mange språk av studenter over hele verden. I 2005 spilte han i filmen "Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta". Eriksen er gift med forlagsdirektør Kari Spjeldnæs. Barkbiller. Barkbiller (Scolytinae) er en gruppe av biller, og systematisk utgjør de en delgruppe av snutebillene (Curculionidae). En av de mest kjente i Europa er stor granbarkbille, "Ips typographicus", en vanlig art i granskog. Utseende. Gruppen barkbiller består av mange ganske like, små brunsvarte arter. Det finnes 68 arter i Norge, og de er mellom 2-8 millimeter lange. Kroppen er mer eller mindre sylindrisk. Hodet er stort og bredt, med relativt store fasettøyne som oftest er innskåret i framkanten, av og til helt delt i en øvre og en nedre del. Noen arter (for eksempel i slekten "Hylastes") har en markert, kort snute, andre ikke. Antennene er knebøyde og ganske korte, og ender i en kraftig kølle. Brystkjoldet (pronotum) er oftest omtrent så langt som bredt, med rundede sider. Dekkvingene er parallellsidige, og ender tvert. Mange grupper har bakerst i midten en stor grop som er kantet med kraftige tenner. Beina er nokså korte. Larvene er bleke og C-formede med ingen bein og en markert hodekapsel. Levevis. Barkbiller flest lever under barken på døende eller døde trær. De regnes derfor ikke som et alvorlig skadedyr. I Skandinavia er det kun stor granbarkbille ("Ips typographus") som kan opptre i så store mengder at de i ekstreme tilfeller kan angripe og drepe levende trær ved selve billeangrepet. I tillegg er det noen arter som sprer sopp eller virus som kan drepe trær, som almebarkbiller (se under). Hunnen hos barkbillene har små fordypninger bakerst på sine dekkvinger, disse brukes som en «øse» når hun graver ganger under barken på trær. Øsen brukes til å transportere boremelet vekk. I gangene barkbillehunnen har gravd ut, legges eggene. Barkbillehunner lager et fast mønster av ganger under barken. Hver art har sitt eget mønster. Hos de fleste arter av barkbiller brukes feromoner (luktstoffer) til å tiltrekke det andre kjønnet. Hos stor granbarkbille skiller hanner ut feromoner når de er klare til å ta i mot hunner. Dette har man utnyttet i bekjemping av disse billene ved å sette ut feller agnet med feromoner, som fanger tusenvis av begge kjønn. Dessverre blir billenes naturlige fiender (blant annet maurbiller) også tiltrukket av feromonene og omkommer ofte i store mengde i fellene. Et variert kjønnsliv. Barkbillene oppviser en rekke forskjellige strategier for formering og yngelpleie. En del arter er haplodiploide: hunnene er diploide, men hannene er haploide, som vil si at de har bare halvparten så mange kromosomer som hunnen. I slike arter utvikler hannene fra ubefruktede egg. Hos de haplodiploide barkbillene er innavl reglen, med parringer mellom søsken evt. mor og sønner. Noen hunner i den skarptannete barkbillen formerer seg klonalt via partenogenese. De fleste andre har mer konvensjonelle mønstre med parring mellom ubslektede individer. Noen tropiske barkbiller som lever i bladstilker har uvanlig lav fruktbarhet til insekter å være – hver hunn kan legge kanskje bare fem-seks egg i løpet av levetiden. Dette kompenseres med at overlevelsen er uvanlig høy på grunn av billenes utpregede yngelpleie. Ambrosiabiller. De fleste barkbiller lever av det saftige sevjelaget (kambiet) mellom barken og veden, men noen borer også innover i veden. En slik gruppe er ambrosiabillene, som ikke ernærer seg av selve veden, men av sopp som de dyrker på veden. I Norge, finnes denne levemåten hos løvtrebarkbille og andre arter av Xyleborus. Tunnelene går gjerne dypt inn mot kjernen i treet. Soppene de dyrker er beslektet med gjærsopp, og de skiller ut en gjær- eller øl-lignende lukt som tiltrekker andre ambrosiabiller til treet. Ved er ganske næringsfattig, men soppene som vokser på den er derimot næringsrike, og det gjør at ambrosiabillene kan fullføre utviklingen sin ganske raskt (3 – 14 uker) i kontrast til andre vedlevende biller som gjerne bruker flere år på utviklingen. De nyklekte billene tar med seg sporer av soppene i spesielle lommer (mycangia) når de flyr ut for starte nye kolonier. Ambrosiabillenes tunneler og deres assosierte sopp kan forrynge vedens verdi som tømmer, og ambrosiabiller er derfor regnet som skadedyr på tropiske tømmertrær. Almesyke. Noen av artene i slekten splintborere ("Scolytus") angriper alm, der hunnen legger egg på svekkede trær. Hun gnager en rett morgang og legger ein rekke egg der. Larvene gnager først i rett vinkel ut fra morgangen og sprer seg så utover slik at larvenes ganger radierer ut fra morgangen. Det store problemet er at disse billene sprer soppen "Ceratocystis ulmi", som dreper almetrærne. Sykdommen kalles almesyke, og har nesten utryddet modne almetrær i store deler av Europa; den har også spredt seg noe på Østlandet i Norge. Rotskudd kommer fortsatt opp, men alle de store trærne er drept av soppen. I Norge er det trolig for det meste almesplintborer ("Scolytus laevis") som sprer sykdommen. Systematisk inndeling. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Oppgitte arter er de som finnes i Norge. Aarsrud. Aarsrud er en gård i Ringsaker kommune. Tradisjonell drift med korn, skog, kveg og gris frem til tidlig på åttitallet, men i dag kun skogsdrift og korn. Hovedbygningen som den står i dag, ble bygget i 1860. Nåværende eier er Kristian Helseth. Nicolas Cheong Jin-suk. Nicolas Cheong Jin-suk (født 7. desember 1931 i Seoul) er katolsk erkebiskop av Seoul, hovedstaden i Sør-Korea. Han er også Koreas annen kardinal noensinne. Han ble utdannet ved universitetet i Seoul, i Hongkong og i Roma, og ble presteviet den 18. mars 1961 for erkebispedømmet Seoul. Etter arbeid som sjelesorger og administrator, og kirkerettslige studier i Roma, ble han utnevnt til biskop av Cheongju i 1970. Den 29. mai 1998 ble han promovert til erkebiskop av Seoul. Den 22. februar 2006 ble det annonsert at han skulle kreeres kardinal av pave Benedikt XVI ved det konsistoriet som så fant sted 24. mars 2006. Kakaotre. Kakaotreet er et lite (fire til åtte meter høyt) eviggrønt tre. Av frøene lages kakao og sjokolade. Treets opprinnelige voksested er ved foten av Andesfjellene, i en høyde fra 200-400 moh. nær Amazonas. Den ble senere innført til Mellom-Amerika av Mayaene. Den har blitt dyrket av de indianske kulturene gjennom århundrer, og frøene («kakaobønnene») er stadig en viktig ingrediens i det meksikanske kjøkken (sammen med chili og mandel). Treet krever tropisk klima, men kan plantes overalt i denne sonen der det er regelmessige regnskyll og god jord, altså cirka 20 grader nord og sør for ekvatoren. Det klarer seg best hvis det får lov til å gro under andre trær som kaster skygge. Bladene er ca 10-40 cm lange og 5-20 cm brede. Det tar 4-5 år før treet bærer frukt. Fruktene er rundt 500 gram tunge og i rekker i fruktmosen sitter 20-50 kakaobønner. Treet blomstrer hele året og blir bestøvet av mygg. Etter omtrent 30 år avtar treets produktivitet. Snøskredulykkene i Lofoten og Vesterålen 1956. Snøskredulykkene i Lofoten og Vesterålen 1956 var flere snøskred som fant sted i Lofoten og Vesterålen den 7. mars 1956 som totalt tok 21 menneskeliv. Ulykkene begynte med at bygda Skredbukt i Sigerfjord i Vesterålen natten til 7. mars ble rammet av et snøskred tok livet av åtte barn og fire kvinner da halvparten av bolighusene i bygda ble rammet. Mennene i bygda berget seg siden de var på fiske. To maskinister omkom senere samme dag da et annet ras ødela en kraftstasjon i Svolvær i Lofoten. Sju andre ble drept av en rekke mindre ras. Flyktning. En flyktning er en person som har måttet flykte på grunn av fare for sitt liv og helse. Dette kan skyldes personens religiøse tro, etnisk tilhørighet, politiske meninger eller lignende. Ifølge FNs flyktningkonvensjon fra 1951 defineres en flyktning som «en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.» Under flyktningkonvensjonen er man kun en flyktning dersom man er forfulgt av opprinelseslandets myndigheter, pga. etnisk, religiøs, og politisk tilhørighet. En person som flykter pga. av krigshandlinger (ikke forfølgelse), eller såkalt klimaflyktninger som flykter fordi klimaet der de bodde tidligere har blitt ubeboelig, ansees ikke for å være en flyktning under FNs flyktningkonvensjon. Palestinere er heller ikke flyktninger, på grunn av flyktningkonvensjonens avsnitt 1(D): Siden palestinere får beskyttelse av UNRWA faller de "utenfor" UNHCR sitt mandat og flyktningkonvensjonen. En person som er på flukt, men ikke har krysset landegrensen til et annet land kalles en internt fordreven eller internflyktning. Andre dokumenter gir andre definisjoner av begrepet "flyktning", som OAU-konvensjonen av 1969 og Cartagena-erklæringen av 1984. Særlig er det tatt med at frykt for voldsbruk i krigssituasjoner gir flyktningstatus. Ifølge Flyktningregnskapet 2010 finnes det 43,2 millioner flyktninger i verden, fordelt på over 70 land. Av dette er 27,1 millioner internt fordrevne. Vestaper. Vestaper kalles apene som lever i de frodige regnskogene i Mellom- og Sør-Amerika. Den lange halen hjelper dem å holde balansen når de er høyt oppe i trærne. Mange – så som kapusinere, brøleaper og edderkoppaper – har gripehale, som de kan sno rundt grenene og bruke som et ekstra bein. De har lange fingrer og sterke føtter som griper godt, og er suverene løpere og hoppere. Ulik sine østlige slektninger har de brede nesebor som peker utover mot siden, og de mangler sitteputer i baken. Noen av de mindre artene har klør på fingrene, men dette er trolig en sekundær tilpasning ettersom de på fosterstadiet har negler. Rød brøleape Røde brøleaper lever i regnskogen i flokker på opptil 30 individer. Noen ganger danner alle hannene i flokken et brølekor ved soloppgang som kan høres 3 km unna. Brølingen advarer andre aper om å holde seg unna territoriet. Brøleapehannen har en stor strupe med et spesielt kammer som forsterker brølene. Størrelse: kropp 80-90 cm; hale 80-90 cm Munkesakien har langt ruskete hår rundt ansiktet og på halsen, samt en tykk buskete hale. Denne sky og vare apen lever høyt oppe i trekronene og går aldri ned på bakken. Vanligvis går den på alle fire, men på store greiner går den noen ganger oppreist. Den kan gjøre lange byks mellom greiner. Munkesakien lever i par eller små familiegrupper. Størrelse: kropp 35-48 cm; hale 31-51 cm Utbredelse: Sør-Amerika, øvre strekninger av Amazonaselva Edderkoppapen forflytter seg gjennom regnskogen ved å svinge seg fra grein til grein med de lange armene og gripehalen. Edderkoppapen er blitt utrydningstruet, fordi regnskogen blir ødelagt og apen blir jaktet på for kjøttets skyld. Størrelse: kropp 61 cm; hale ca. 67 cm Denne intelligente apen plukker ustanselig opp ting, i håp om at de er spiselige. Den lever av skudd, frukt, insekter, fugleunger og fugleegg. Den dynker hendene og føttene i urin og bruker lukten til å markere territoriet sitt når den klatrer rundt i trærne. Størrelse: kropp 30-38 cm; hale 38-50 cm Utbredelse: Sør-Amerika; øvre strekninger av Amazonaselva Kirkuk. Kirkuk (arabisk: كركوك "Kirkūk"; kurdisk: "Kerkûk" ‌ركووك; tyrkisk: "Kerkük") er en by i det nordlige Irak, ved bredden av elva Khasa, rundt 250 kilometer nord for Bagdad. Befolkningen består hovedsakelig av kurdere, turkmenere, arabere og et mindretall av assyrere og ble anslått til 755 700 i 2003. Kirkuk er bygd på ruinene av en 5000 år gammel bosetning. Byen står på det samme stedet som oldtidens assyriske hovedstad "Arrapha" som nådde sin største betydning 1000-tallet og 900-tallet f.Kr. På grunn av den strategisk viktige geografiske lokaliseringen har Kirkuk ofte vært slagmark mellom store riker. assyrere, babylonere, medere, seldsjukker og osmanere har alle kontrollert byen til ulike tider. Etter det osmanske imperiets sammenbrudd under første verdenskrig kom byen under britisk og seinere under arabisk kontroll. Ved lokalvalgene i 2005 fikk både byen og regionen kurdisk flertall blant de folkevalgte. Kurdere gjør idag krav på byen som hovedstad for regionen Kurdistan, mens irakiske tyrkere (turkmener) gjør krav på Kirkuk hovedstad for en turkmensk region kalt "Turkmeneli". Etymologi. Det forhistoriske navnet på Kirkuk var "Arraphka" som ble avledet fra gammelhurrittisk og antagelig rett og slett betydde «by». I Partia-perioden er et "Korkura" nevnt av den greske geografen Klaudios Ptolemaios. Det er antatt at han refererte til enten Kirkuk eller til Baba Gurgur som ligger rundt 5 km fra byen. Under gresk herredømme var den kjent som "Karkha D-Bet Slokh" som betyr «Festningen til selevkidenes hus» på arameisk, "lingua franca" eller fellesspråket i området den fruktbare halvmåne på denne tiden. Regionen rundt Kirkuk var under partia-perioden og Sasanide-dynastiet kjent som "Garmakan", noe som på kurdisk betyr «Det varme land». På moderne kurdisk finnes ordet «Garm» for varme. Navnet er fortsatt benyttet av kurdere i formen "Garmian" som har samme betydning. Fra 800-tallet e.Kr., da muslimske arabere erobret området, og fram til middelalderen, brukte arabiske skribenter navnet "Kirkheni" (i betydningen festning eller citadell) for å referere til byen. En del arabere benytter navnene "Bajermi" eller "Jermakan" som begge er semittiske variasjoner av iranske «Garmakan». I 1927 ble det funnet et stykke kileskrift ved foten av Kirkukfestningen som hevdet at byen "Erekha" av Babylonia var på det samme stedet som Kirkuk. Andre kilder betraktet at Erekha ganske enkelt var en del av et større "metropolis" av Arrapha. Historie. Opprinnelig ble byen grunnlagt av fjellfolket hurrittere. Den var kjent som Karda, Qurtie eller Guti av folk som bodde i de lavereliggende områdene i det sørlige Mesopotamia. Under oldtidsnavnet Arraphkha ble Kirkuk hovedstad i kongedømmet Gutium, noe som er nevnt i kileskriftnedtegnelser fra rundt 2400 f.Kr. Det lille hurrittiske kongedømmet Arraphka hvor dagens Kirkuk var hovedstad, var lokalisert i den sørøstlige delen av området, og var dominert av det iranske riket Mitanni. Assyrias opprør mot Mittani førte antagelig til at Arraphka også falt på 1300-tallet f.Kr. og bidro til Mittanis sammenbrudd. Byen nådde sin største blomstring på 1000-tallet og 900-tallet f.Kr. under assyrisk styre. Imidlertid ble Assyria på 500-tallet f.Kr. erobret av en sammenslutning av medere, hurrittiske stammefolk og babylonere. Etter at Akamenide-dynastiet hadde lagt regionen under sin kontroll ble Kirkuk hovedstad i et lokalt rike kalt Garmakan. Arabiske muslimer invaderte Sasanideriket på 600-tallet e.Kr. Hovedbølgen av turkmenere kom til Kirkuk under Ummayidene og senere under Abbasi-kalifatet som militære rekrutter. Flere turkmenere kom til Kirkuk da Seljukene inntok Irak i 1055. Fram til slutten av 1300-tallet e.Kr. ble Kirkuk stort sett administrert fra og handlet med byen Daquq, og disse to byene var også begge i kontakt med Arbil (nå hovedstad i irakisk Kurdistan) og Sharazor. I middelalderen var byen en del av – og siden 1500-tallet hovedstad i – det gamle provinssystemet "wilaya" til Sharazor som fortsatt er viktig for Kurdistans økonomi. Som del av det tyrkiske emiratet Kara Koyunlu (1375–1468) fikk byen navnet Kirkuk. I 1959 oppsto det blodige opptøyer i Kirkuk under det irakiske kommunistpartiet (ICP) sin 1.mai demonstrasjon, og det utviklet seg gatekamper som fikk en etnisk karakter. ICPs hovedsakelig kurdiske tilhengere drepte eller skadet hundrevis av turkmenere. Denne hendelsen fikk senere betegnelsen "Kirkukmassakren i 1959". Saddam har senere reist statuer i Kirkuk av to turkmenere som ble drept av kurdere, trolig for å øke spenningen mellom kurdere og turkmenere. Den store bølgen av arabisk innvandring skjedde under Ba'athstyret som relokaliserte tusener av arabiske familier fra sørlige Irak til byen Kirkuk, og forviste tusener av turkmenske og kurdiske familier i en prosess som er kjent som arabisering ("taarib"). Under Baathregimetsanfal-kampanje mot kurderne i 1986-89, var Garmianområdet åsted for noen av de verste overgrepene; mange landsbyer med kurdiske innbyggere ble totalt utslettet. I følge Iraks president Jalal Talabi, som selv er en kurder, var turkmenere i Kirkuk den mest undertrykte gruppen i Irak under regimet til Saddam Hussein. Kirkuk er et viktig senter for kultur for både turkmenere og kurdere; mange turkmenske og kurdiske forfattere og kunstnere har vært fra Kirkuk. Intellektuelle fra Kirkuk deltok i 1946 i dannelsen av Kurdistans Demokratiske Parti, seinere har kurdere fra Kirkukområdet gjerne støttet PUK (Kurdistans patriotiske union). Flere turkmenske bydeler og landsbyer ble angrepet av kurdiske styrker under krigen i 2003. Kurdiske sikkerhetstyrker har siden arrestert hundrevis av arabere og turkmenere. Flere av dem har blitt torturert. Oljeutvinning. I Kirkuk og området rundt finnes noen av verdens største oljeforekomster, beregnet til om lag ni milliarder fat. Kommersiell utvinning ble satt i gang av Iraq Petroleum Company (IPC) i 1927. Det ligger flere store oljeraffinerier i Kirkuk. Oljeledninger fører oljen til Middelhavet gjennom Tyrkia og til Basra ved Persiagulfen. Brønnene rundt Kirkuk står idag for størstedelen av den irakiske oljeproduksjonen, rundt en million fat pr dag. Befolkning. Kirkuk har en blandet befolkning som hovedsakelig omfatter turkmenere, kurdere og arabere og et mindre tall av assyrere. Selve byen fikk under seljukenes tid en betydelig turkmensk befolkning, mens landsbygda i regionen var befolket av kurdere foruten en del assyrere. Både turkmensk, kurdisk og arabisk har hatt status som offisielle språk i Kirkuk i mange tiår og alle tre er pr i dag blant Kirkuks offisielle språk og viser mangfoldet i regionen. På 1900-tallet anstrengte myndighetene i Bagdad seg for å styrke innslaget av arabere. Etter at oljeutvinning ble satt igang har de arabiske regjeringene i Bagdad systematisk fordrevet kurdere og turkmenere. Arabiske arbeidere fra andre deler av landet har i stort antall blitt betalt av regjeringa for å flytte til Kirkuk og har blitt sysselsatt i oljeindustrien. Under Saddam Husseins regime på 1980-tallet skjøt denne arabiseringen fart. Kurdere og turkmenere ble dessuten presset til å registrere seg som «arabere». Kurdisk og turkmensk ble forbudt i alle offentlige sammenhenger. Den mest pålitelige kilden om Kirkuk er folketellinga fra 1957. 41 % av befolkningen i provinsen Kirkuk oppga å ha tyrkisk/turkmensk som morsmål; 25 % oppga kurdisk mens 30 % var arabisktalende. 1997 var tallene 72 % arabisk, 21 % kurdisk og bare 7 % turkmensk. Turkmenerne var den største etniske gruppen i selve byen Kirkuk, mens kurderne var størst i flere av områdene rundt byen. Araberne var da nest størst i områdene rundt og tredje størst i selve byen Kirkuk. Etter invasjonen og regimeskiftet i 2003 har mange kurdiske flyktninger vendt tilbake til Kirkuk, men få arabere har forlatt byen som derfor er sterkt overbefolket. Bare i 2003-04 flyttet omtrent 72 000 kurdere til Kirkuk, basert på kurdiske partiers estimater. Kurderne omfatter godt over halvparten av befolkningen i Kirkuk i dag, mens andelen turkmenere har blitt kraftig redusert og ligger på rundt 20 %. Få arabere har forlatt byen til tross for at de er lovet økonomisk støtte for å vende tilbake til sine opprinnelige hjemsteder. Imidlertid protesterer mange arabere og turkmenere mot det de hevder er kurdiske overgrep. Dagens situasjon. Provinsen Kirkuk er markert i blått, den kurdiske regionen i brunt. Kurdiske styrker inntok Kirkuk, mot amerikanske protester, den 10. april 2003 etter at den irakiske regjeringshæren hadde flyktet. Mange titusener av kurdere som hadde bodd i flyktningleirer lenger nord har siden vendt tilbake til byen, under løfter om økonomisk støtte fra den kurdiske regjeringa Mange av disse bor i teltleire og på idrettsanlegg, andre har fått plass i nyoppførte drabantbyer i det nordlige Kirkuk. Kurderne kontrollerer de nordlige delene av provinsen Kirkuk (Tammim), mens amerikanske og arabiske styrker i ulike kombinasjoner kontrollerer de sørlige områdene. Kirkuk er en urolig by, med aktive celler av Ansar al-Islam, Al Qaeda i Irak, og andre væpnede grupper. Moqtada al-Sadr har dessuten sendt flere hundre væpnede menn fra sin sjiamuslimske Mahdi-hær til byen, noe som har bidratt til å øke spenningen ytterligere. Det har forekommet en lang rekke terrorangrep i Kirkuk etter 2003, hovedsakelig utført av sunni-arabiske ekstremister. I perioden 2003 - 2006 hadde Kirkuk fylke (Tammim) i gjennomsnitt mer enn 4 væpnede aksjoner pr dag. Kurdiske myndigheter oprettet i 2002, med amerikansk støtte, en anti-terror-styrke (CTU) i første rekke for å kontrollere den kurdiske islamistgruppa Ansar al-Islam, ledet av Mulla Krekar. CTU ledes av Lahur Talabani, nevøen til Iraks president Jalal Talabani. og har etter 2003 utvidet sin virksomhet også til Kirkuk. Ved lokalvalgene i januar 2005 fikk den kurdiske alliansen (Brorskapslista), bestående av flere ulike organisasjoner og partier, 59% av stemmene. Turkmenere greide ikke å danne en liknende allianse, men det største turkmenske partiet, ITF, fikk 18%. Det turkmenske partiet ITF har blitt oppmuntert av Tyrkia til å gjøre motstand mot kurdisk herredømme i Kirkuk, men mange andre turkmenere ser kurdisk styre som en garanti mot arabiske overgrep. Det finnes flere mindre turkmenske organisasjoner og partier som har inngått allianser med arabiske eller kurdiske partier, noe som gjør turkmenernes reelle antall vanskelig å bedømme. Turkmenere og arabere hevder resultatet skyldes valgfusk fra de kurdiske myndighetenes side. Videre boikottet de arabiske sunni-muslimene i hele Irak valgene fram til 2009. Kirkuk deltok ikke i de irakiske lokalvalgene i januar 2009, grunnet uenighet om hvem som skulle inkluderes i manntallet. Kirkuks status er et viktig stridsspørsmål i det nye Irak. Kurderne hevder byen er en naturlig del av det kurdiske selvstyreområdet, men mange turkmenere og arabere motsetter seg kurdisk styre. For turkmenere har Kirkuk alltid vært en tyrkisk by, mens kurderne anser den som sin evige hovedstad. Byens status var gjennom en egen artikkel i grunnloven av 2005 (§ 140), planlagt avgjort gjennom en folkeavstemning 15. november 2007. Folkeavstemningen har blitt utsatt flere ganger mot kraftige kurdiske protester. Ved det irakiske parlamentsvalget i mars 2010 gikk seks av de tolv mandatene fra Kirkuk fylke til Kurdistans Allianse og seks til den (sekulære) Iraqiyya-lista. Tre av disse mandatene gikk til turkmenere. Den kurdiske opposisjonslista Gorran oppnådde ingen mandater, heller ikke statsminister Malikis sjiadominerte "State of Law"-liste. Władysław Gomułka. Władysław Gomułka (født 6. februar 1905 i Krosno, død 1. september 1982 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker og førstesekretær i Polska Zjednoczona Partia Robotnicza. Liv. Gomułka var først aktiv i fagbevegelsen, og ble medlem av Komunistyczna Partia Polski i 1926. Etter å ha sonet en toårig fengselsstraff på grunn av sin politiske virksomhet reiste han i 1934 til Moskva, hvor han han bodde i et år og gjennomgikk kommunistisk skolering. Da han kom tilbake til Polen i 1935 ble han arrestert igjen, og satt i fengsel det meste av tiden frem til utbruddet av annen verdenskrig. Da krigen brøt ut havnet han i den sovjetiskokkuperte delen av Polen, og ble dermed satt fri. Han ble en av de viktigste representanter for de polske kommunistene under krigen, og overbeviste i 1943 Stalin om at et polsk kommunistparti måtte gjenopprettes. I tiden etter deltok han i grunnleggelsen av Polska Partia Robotnicza, og ble etter to andre partifunksjonærers død valgt til generalsekretær. Gomułka var visestatsminister i den midlertidige regjeringen for Republikken Polen ("Rząd Tymczasowy Rzeczypospolitej Polskiej") fra januar til juni 1945, og i den midlertidige nasjonale enhetsregjeringen ("Tymczasowy Rząd Jedności Narodowej") fra juni 1945 til 1947. Han deltok i manipulasjonen av folkeavstemningen "3xTAK" i 1946 og parlamentsvalget i 1947, og ble, som han selv sa det, «Polens hegemon». Det kom imidlertid til strid mellom Gomułka og den mest stalinistiske fløyen i partiet, deriblant Bolesław Bierut, Hilary Minc og Jakub Berman, som i 1948 med støtte fra Moskva klarte å styrte Gomułka. Han ble fordømt på grunn av «høyrenasjonalistisk avvik», utvist fra partiet og fengslet mellom 1951 og 1954. Etter Bolesław Bieruts død og den begynnende avstaliniseringen i 1956 ble han rehabilitert og valgt til førstesekretær i partiet. I begynnelsen var han populær på grunn av sine reformer og løfte om å skape en «polsk vei» innen sosialismen. Reformiveren avtok imidlertid snart og han bøyet i økende grad av for sovjetisk press. På begynnelsen av 1960-tallet igangsatte han en skjerpet undertrykkelse av kritiske intellektuelle, og ikke minst en skjerpet forfølgelse av den katolske kirke. I 1968 deltok han i Warszawa-pakt-landenes invasjon av Tsjekkoslovakia for å slå ned Prahavåren, og samme år igangsatte han en massiv antisemittisk kampanje som førte til at nesten alle gjenværende jøder forlot Polen. Kampanjen ble ansett for å være et av Østblokkens svar på Seksdagerskrigen. I desember 1970 brøt det ut demonstrasjoner, som ble blodig slått ned. Flere dusin demonstrerende arbeidere ble skutt og drept. Denne begivenheten medvirket til at Gomułka til slutt ble avsatt fra sine maktposisjoner av partiet. Han ble etterfulgt som førstesekretær av Edward Gierek. Troll. Et troll er en samlebetegnelse for flere typer menneskeliknende, stygge vesener i nordisk folkediktning og eventyrtradisjon med røtter til norrøn mytologi. Både utseende og egenskaper varierer, men troll er oftest både farlige og dumme. Det kan være snakk om kolossale jutuler og riser, det vil si onde kjemper, såvel som små nisser og dverger og andre underjordiske skikkelser. Trollene holder gjerne til i utilgjengelig natur, for eksempel i huler i fjellet, i skoger og hav. Etymologi. Opphavet til ordet troll er usikkert. Noen har foreslått en forbindelse til gamle germanske ord for å knuse eller tumle, andre tror det kan være en dempende og feminin form av et eldre ord som nå er ukjent. Å "trolle" er en sideform til å trylle, selv om ordene har forskjellig utgangspunkt. Opprinnelig betød "trolle" det «å gjøre til troll», og trylling har dermed røtter i trolldom, trollskap og trollmakt. Uttrykket "å gå troll i ord", altså at noe negativt skjer hvis en snakker om det, bygger på forestillinger om noaord og tabuer, det vil si den utbredte og urgamle redselen for å omtale onde krefter eller farer ved deres rette navn. På svensk het det allerede i 1678 at «när man talar om trollet, så är det inte långt borta» (på tysk finner vi varianten «wo der Teufel genannt wird, da will er sein»). Gigantiske troll kan på dansk og svensk ofte kalles "jætte" eller "jätte", altså kjempe. Ordet jætte stammer som det norske ordet jøtul direkte fra det norrøne jotun som igjen kan ha sammenheng med «storeter». Troll kan i overført betydning også brukes om en vill og umulig person. I dag brukes derfor troll eller internettroll på engelsk om anonyme deltakere som ødelegger debatter med sinte og hatske innlegg på diskusjonsfora på Internettet. Andre betydninger. Ordet troll har også helt andre betydninger på norsk. Troll kan være både allsang, særlig kanon, men også fiskesnøre på ei fiskestang. Troll er dessuten et utbredt egennavn på produkter og annet, se pekersida troll. Norrøne jotner og greske kykloper. Historiene om troll er mange og gamle. Allerede i Edda fra rundt 1220 møter vi det mangehodede kjempeuhyret troll. I dag kjenner vi troll best fra eventyr, sagn og folkeviser, særlig fra Asbjørnsen og Moes "Norske folkeeventyr" fra 1844 der troll spiller en hovedrolle i flere av eventyrene. Trollene ble ofte beskrevet som kjempestore og sterke, ondskapsfulle og farlige. De var stygge, med store neser og øyne «som tinntallerkner», og kunne ha flere hoder eller bare ett øye. De levde i fiendskap med guder og mennesker og reagerte ifølge eventyrene når de kjente «lukten av kristenmanns blod». De kunne bo i fjellene eller i et fjernt og kaldt land, men det fantes også sjø- og skogstroll. Trollene har mye til felles med jotnene i norrøn mytologi, og jotnene har gitt opphav til begrepet jutul eller jøtul, det vil si et kolossalt troll. Trollene har også forbindelse til andre kjemper fra myter i fremmede kulturer, som den enøyde kyklopen fra greske sagn. På samme måte som kyklopene kastet store steiner etter Odyssevs og hans menn, kastet også trollene steiner, for eksempel etter kirker. Slik satte trollene spor etter seg i terrenget, noe som har blitt brukt som «bevis» for trollenes eksistens. I denne tradisjonen skriver forfatteren Ludvig Holberg dette om troll på 1700-tallet: «Hvad heedte det Trold, som bygde Lunde Domkircke? var det et Trold eller Underjordsk?» En annen utbredt forestilling i gammel folketro var at troll ble forvandlet til stein når sola stiger og strålene treffer dem. Det ble også sagt at den som trollet rører ved, blir til stein. Nordiske varianter. Forestillinger om ulike typer troll er kjent fra flere land, men ofte med store regionale forskjeller. Kjempetrollene i Norge tilsvarer de svenske "jättarna" og danske "jætter" eller "trolde". I Danmark har det ellers vært snakk om trolliknende vesener kalt "ellefolk" (også omtalt som elverfolk) eller "bjergfolk" (haugfolk), i Finland "peikot" eller "hiisit", mens det i Tyskland fantes dverger. I Nord-Sverige ble troll og "vättar" kalt "vittror". Trolltradisjonene i Island er fremdeles levende med figurer som julekjerringa Gryla, troen på de underjordiske og trolske steiner. Theodor Kittelsen, Peer Gynt og romantikken. I nordisk litteratur, kunst og musikk er det beskrevet troll i romantikken på 1800-tallet og seinere. Mest kjent i Norge er kanskje trollene i Theodor Kittelsens eventyrillustrasjoner og i Henrik Ibsens dramatiske dikt Peer Gynt fra 1867. Kittelsen tegnet sine troll med kuhale etter påvirkning fra Peer Gynt. I dette dramaet møter hovedpersonen troll og tusser i Dovregubbens kongshall inne i fjellet. De forskjellige vesnene der er beskrevet noe forskjellig, blant annet med grisetryner, men alle trollene har haler, noe også Peer kan få hvis han «ikke forlater berget, men skyr dagslyset.» Hale ble tradisjonelt bare forbundet med Huldra, som tilhørte en annen «art» enn troll, og i Ibsens skuespill er det visstnok første gangen troll får haler. Ibsens trollkonge Dovregubben er heller ikke like dum som troll ellers vanligvis ble framstilt. Dovregubben stiller Peer en gåte om skillet mellom troll og mann. Blant troll heter det «troll vær deg selv – nok», og Peer Gynt går med på å ha "nok" stående i sitt våpenmerke. Også Bjørnstjerne Bjørnson, Gustaf Fröding, Knut Hamsun, Trygve Gulbranssen og andre diktere, forfattere og fortellere har latt seg inspirere av troll. Svenske Selma Lagerlöf utgav "Troll och människor" i to deler 1915 og 1924. Et nyere eksempel i litteraturen er de brutale steintrollene i J. R. R. Tolkiens "Hobbiten". Nyere populærkultur. Reklamefigur for den franske tegneserien "Trolls de Troy" på en salgsmesse 2006. I vår tid er troll blitt populære suvenirer både i Norge og Sverige, særlig i form av figurer og bilder. Troll opptrer også i populærkulturen, særlig den engelskspråklige. Vi finner trolliknende monstre, ofte uten fornuft og språk, både i tegneserier, for eksempel i Alvefolket, i fantasylitteratur og i dataspill som World of Warcraft. Også i annen barnekultur er det mange eksempler på historier om troll, ikke minst hos finske Tove Jansson som diktet opp sine egne, ufarlige trollfigurer i bøkene om Mummitrollet og familien hans. I 2010 ble det laget en liksomdokumentarfilm med Otto Jespersen i hovedrollen som Trolljegeren, som jobber i en fiktiv statsetat, Trollsikkerhetstjenesten, som har ansvaret for avliving av troll som opererer utenfor sitt revir. Hunderfossen Familiepark har troll og eventyr som tema. Cuernavaca. Palacio de Hernán Cortés i Cuernavaca Cuernavaca er hovedstad og største by i delstaten Morelos i Mexico, og befinner seg ca. 85 kilometer sør for og ca. 700 meter lavere enn hovedstaden Mexico by. Det milde klimaet, konstant rundt 27 grader, gjør at byen kalles for «den evige vårs by». Befolkningen ligger på ca. 980 000. På grunn av sitt gode klima, er byen hyppig besøkt av middelklassen i Mexico by, som gjerne drar hit på helgetur. Det er også en rekke språkskoler, de fleste med et nordamerikansk klientell. Navnet. Cuernavaca kommer fra nahuátl, det dominerende urfolkspråket i sentrale Mexico, Cuauhnahuac, som betyr «glenne i skogen». Spanjolene fant imidlertid navnet tungebrekkende, og forvansket det til Cuernavaca, som betyr «kuhorn». Historie. Rundt 1220 utviklet urfolk, kalt Tlahuica («jordbrukere») av sine naboer, et rikt jordbruk i de fruktbare dalene rundt Cuernavaca. I 1379 ble de erobret av aztekerne, som tvang dem til å betale en årlig tributt bestående av 8000 antrekk klær, 16 000 ark barkpapir og 20 000 tønner mais. I Codice Mendocino, aztekernes oversikt over tributter, ble Cuernavaca representert med et symbol bestående av et tre med tre stammer. Dette er nå Cuernavacas byvåpen. Moctezuma I, aztekernes store konge, var resultatet av en union mellom aztekerkongen og den lokale høvdingens datter. Byen var også kjent for sine religiøse seremonier på pyramiden midt i byen, og gode astronomikunnskaper. I 1521 gjorde Tlahuica-folket sterk motstand mot de framrykkende spanjolene, men ble til sist erobret i april, og Hernán Cortés satte fyr på byen. Byen ble så gjenoppbygd som en spansk by, og steinene i pyramiden ble brukt til å bygge det befestede katedral-komplekset. I 1529 fikk Cortes sin belønning for erobringen i Mexico, nemlig enorme landområder og 23 000 livegne indianere. Han valgte da Cuernavaca som sin residens. Hans etterkommere dominerte byens liv i 300 år. På grunn av sitt behagelige klima ble Cuernavaca både i kolonitiden og senere et favorittsted for forfattere og rikfolk som oppholdssted. Verdt å se i Cuernavaca. Cuernavacas sentrum i kolonistil har bevart mange gamle partier, og det kuperte terrenget gjør at gatene er bratte og svingete. Midt i ligger katedral-komplekset, bestående av katedralen fra 1520-tallet, en av de eldste kirkene i Mexico, samt en del andre kapeller og bygninger. Like ved, med fasade ut mot den monumentale plassen Plaza de Armas, ses Palacio de Cortés, erobrerens palass fra 1520-30-tallet, i en middelaldersk stil. Jardín Borda er en hage anlagt av sølvbaronen Juan Borda på 1700-tallet. Teopanzolco-pyramiden er omtrent 800 år gammel, og befinner seg også i bysentret. En rekke fine bygårder, museer og gallerier befinner seg også i bysentret. Bolesław Bierut. Bolesław Bierut (født 18. april 1892 i Rury Brigidkowskie ved Lublin, død 12. mars 1956 i Moskva) var en polsk kommunistisk politiker, stalinist og Sovjetalliert som ledet Polen etter andre verdenskrig. Liv. Bierut reiste i 1925 til Moskva for å få kommunistisk skolering ved Kominterns skole. Da det polske kommunistpartiet ble oppløst av Josef Stalin i 1938, unngikk han Stalins utrenskninger blant polske kommunister. I 1943 ble det dannet et nytt polsk kommunistparti, Polska Partia Robotnicza, som han ble utpekt til å lede. Fra 1944 til 1947 var han leder for nasjonalrådet, Krajowa Rada Narodowa. Bierut spilte en viktig rolle i kommunistenes maktovertagelse i Polen, og gav dessuten ordre til å konfiskere tysk land og eiendom i 1946 (Bierut-dekretet). Fra 1947 var han det kommunistiske Polens president. Selv om Bierut var en tilhenger av stalinismen unnlot han å igangsette prosesser mot kommunistiske politikere som ble utstøtt på grunn av «høyreavvik», deriblant hans senere etterfølger Władysław Gomułka. Han godkjente likevel skueprosessene mot mange polske ikke-kommunistiske militære ledere fra annen verdenskrig og kirkeledere. Mange motstandere av det kommunistiske regimet ble dømt til døden i hemmelige rettssaker. Bierut døde under et statsbesøk i Sovjetunionen. Neseape. Neseapen er en rødbrun ape som lever i kystområdene på Borneo og på Mentawai-øyene vest for Sumatra. Hannen har en lang, tykk nese som retter seg ut når han hyler sitt sterke, tutende varselrop. Nesen fungerer sannsynligvis som høyttaler, og forsterker ropet for å advare andre aper om fare. Den blir dessuten rød når han er sint eller opphisset. Hunnen har en mye mindre nese og stillere rop. Hannenes nese vokser til de er omtrent 7 år, og de har den for å tiltrekke seg hunnene. Neseapen lever i mangrovejungelen, hvor den klatrer smidig rundt i trærne og griper om greinene med de lange fingrene og tærne. De liker å bo ved vannet, ettersom de er flinke svømmere. Overskuddstall. Innen matematikken er et overskuddstall et positivt heltall der summen av tallets divisorer (tallet selv ikke medregnet, men tallet 1 medregnet) er "større" enn tallet selv. For eksempel er 20 et overskuddstall fordi divisorene i 20 (unntatt 20 selv) er 1, 2, 4, 5 og 10, og vi har 1 + 2 + 4 + 5 + 10 = 22 > 20. Det første odde overskuddstall er 945. Det er derfor lett å finne store overskuddstall. Det følger av dette at det finnes uendelig mange like og odde overskuddstall. Taxco. Taxco de Alarcón, mest kjent som Taxco (oftest uttalt «Tasskå»), er en by og en kommune i delstaten Guerrero i Mexico. Kommunen har 104 053 innbyggere (2010), mens det i selve byen bor 52 217 mennesker (2010). Den ligger 1755 meter over havet. Navnet. Navnet Taxco kommer fra nahuatl "Tlachco" og betyr «stedet det spilles ball». Byens offisielle navn er Taxco de Alarcón, etter dramaturgen José Ruiz de Alarcón, som ble født der. Historie. Byen ble grunnlagt på ordre fra conquistadoren Hernán Cortés i 1529 på grunn av forekomster av sølv og tinn. Enorme mengder ble utvunnet på 1500-tallet, før forekomstene ble uttømt. I 1743 fant imidlertid sølvbaronen, franskmannen Don José de la Borda, nye forekomster, noe som førte til en eventyrlig oppblomstring av Taxco, som kan sees i byens barokkarkitektur i dag. Imidlertid tok også sølvet denne gangen slutt. I 1932 startet amerikaneren William Spratling den første sølvsmia i Taxco, og i dag finnes det mer enn 300 av dem. Verdt å se i Taxco. Selve byen Taxco er en perle, med hvite hus og smale, svingete gater langs en bratt fjellside. Det hele er meget velbevart, og alle moderne installasjoner må tilpasses det gamle. Midt i sentrum ligger den flotte barokkirken Santa Prisca, bygd av sølvbaronen José de la Borda. Dette er et av de flotteste eksemplene på churriguresco-stilen, den siste fasen av meksikansk barokk. Det finnes også en rekke andre kirker i barokkstil i Taxco. Sølvmuseet er også verdt et besøk, det samme er et utvalg av de mange sølvverkstedene. I 2002 fikk Taxco status som «Pueblo Mágico». Karl Gundersen. Karl Tore Gundersen (født i 26. februar 1968 i Porsgrunn) er en norsk illustratør og tegner. Karl Gundersen arbeider frilans for flere aviser og pressebyråer, blant annet «Drammens Tidende», «Tønsbergs Blad», «Nationen», Avisenes Pressebyrå og Scanpix. Han har kontor i kunstnerfellesskapet Arena Vestfossen i tettstedet Vestfossen i Buskerud. Oaxaca by. Calle Morelos, en typisk gate i Oaxaca Oaxaca by (utt: åaháka, hvor h'en skrapes litt i strupen, slik som Juan) er hovedstad og største by i delstaten Oaxaca i Mexico. Det offisielle navnet er Oaxaca de Juárez, til ære for Benito Juárez, den meksikanske frihetskjemperen og reformatoren som ble født nær byen. Byen har ca. 530 000 innbyggere og ligger ca. 1550 meter over havet. Klimaet er tørt og relativt behagelig. Historie. Oaxaca-dalen var et kjerneområde for Mixtec- og Zapotec-kulturene som blomstret i område i århundrene fra Kristi Fødsel og fram til 1470-tallet, da området ble erobret av aztekerne. Deres sentra lå imidlertid i Monte Albán og Mitla, begge nær dagens Oaxaca by. Selve byen ble grunnlagt som Antequera i 1529, og fikk navnet Oaxaca i 1531. Byen fikk sine rettigheter fra dronning Isabel av Spania, og snart etablerte munkeordner seg i dalen for å omvende og pasifisere de opprinnelige innbyggerne. Byen ble etterhvert den ledende i Sør-Mexico. På 1700-tallet opplevde byen en blomstring som følge av kochinille-salg. Kochinille er et lite insekt som avgir rød farge, og var svært etterspurt. Indianerne rundt byen var gjeldsslaver for byens kochinille-kjøpmenn, og opphevelsen av gjeldsslaveriet i alle spanske besittelser i 1783 var et hardt slag. Imidlertid fortsatte Oaxaca som et sentrum for bomullsindustri. I revolusjonstiden ble Oaxaca sterkt rammet, og befolkningen gikk tilbake. I 1931 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv. Verdt å se i Oaxaca. Selve bysentret i Oaxaca er en verdifull samling gamle hus, palasser, klostre og kirker fra kolonitiden, og er vel verdt et besøk. Man ser med en gang at både hus og kirker er lave, noe som skyldes jordskjelvfaren. Midt i byen ligger zócalo, stortorget, omgitt av katedralen og Palacio Municipal, begge flotte kolonihus. Stortorget er kranset av søyleganger med elegante kafeer. Alcalá-gaten går oppover i byen, omgitt av flotte kolonihus, til Santo Domingo-kirken, dominikanerkirken fra 1570 som muligens er byens fineste, med et gullglitrende, svært dekorert interiør. Kirke i sentrum av Oaxaca by Museo Regional er innredet i klosterbygningene ved siden av, og stiller blant annet ut skatter fra Monte Albán. Den barokke Basilica de la Soledad inneholder bildet av byens skytshelgen Vírgen de la Soledad. Byens eldste kirke er San Juan de Dios fra 1526. Byens markeder er også verdt et besøk. I tillegg til eksotisk mat som gresshopper og kaktusblader kan man se mye fint håndverk, både den berømte svarte keramikken fra området, kurver, hatter, masker, vevde belter og løper og figurer i hamret blikk. En kort busstur ut av Oaxaca ligger Monte Albán, en av Mexicos viktigste arkeologiske soner, som står på UNESCOs verdensarvliste. Her finnes flere pyramider, rester av templer og store gårder som kanskje ble brukt til rituelle ballspill. Relieffene «danzantes», danserne, forestiller nok ikke dansere, men lemlestede krigsfanger som vrir seg i smerte. Om man følger veien mot Mitla noen kilometer, så vil man kunne kjøre av mot landsbyen Santa María del Tule hvor man kan besøke Árbol del Tule. Verdt å spise i Oaxaca. Chapulines, eller gresshopper, er servert. !Provecho! Cocina oaxaqueña, kjøkkenet i Oaxaca, er blant Mexicos mest interessante, og viser sterke innslag av urfolkets kokekunster. Mole negro er en tykk saus av chili og sjokolade, som gjerne helles over lyst kjøtt. Coloradito er en rød tomat- og chilisaus brukt til kylling. Amarillo-sausen er gul, og består av karve og chili. Queso oaxaqueño er distriktes ost, som er hard og trådete, men som smelter lett, f.eks. når den fylles i en chili. Chapulines, gresshopper, serveres gjerne most og stekt i olje, eller tørre som snacks. Tamales oaxaqueños er maisdeig med kjøtt og saus pakket inn i bananblader og dampet. Puerto Escondido. Puerto Escondido («Den skjulte havn») er en liten badeby på kysten av delstaten Oaxaca i Mexico. I motsetning til badebyer som Cancun, Ixtapa og Huatulco er ikke Puerto Escondido et resultat av storstilt turistplanlegging. I stedet har byen vokst opp som badeby mer og mindre uten planlegging. Derfor er byen først og fremst et mål for uavhengige ryggsekkturister og surfere. På Playa Zicatela finner man svært gode forhold for surfing, mens det er farlig å svømme her på grunn av understrømmene når det er store bølger. Playa Zicatela er også kjent som «The Mexican Pipeline» på grunn av formen på bølgene de får her når det er gode surfeforhold. Alminnelige badere bør derfor holde seg til den mer skjermede Playa Municipal. Bading på stranden sørøst for La Punta er også svært farlig på grunn av veldig sterke understrømmer. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1902. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1902 var det første Norgesmesterskapet i fotball for menn, og ble vunnet av Grane fra Nordstrand i Oslo. Eksterne lenker. 1902 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1945. Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1945 var en norsk fotballturnering som ble arrangert i 1945. Det var det 40. norgesmesterskapet i fotball. ble norgesmestere etter å ha slått 4–0 etter to omkamper. Dette var det første fotballmesterskap etter sammenslåingen av Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund i 1940 - på grunn av idrettstreiken ble det ikke avholdt NM i perioden 1941 til 1944. AIF hadde arrangert sitt eget norgesmesterskap fra 1924 til 1939, så dette var på mange måter det første norgesmesterskapet for alle lag i Norge, selv om Nord-Norge ikke kom med Det var hele 344 påmeldte lag til NM dette året, og derfor måtte Norges Fotballforbund arrangere to kvalifiseringsrunder før første ordinære runde kunne spilles. Norges Fotballforbund fikk inn 158.000 skriftlige søknader fra folk som ville ha billett til den første cupfinalen. 35.000 fikk positivt svar. Finale. 14. oktober 1945: – 1–1 e.e.o. Omkamp 28. oktober 1945: – 1–1 e.e.o. Omkamp 4. november 1945: – 4–0 Lyns vinnerlag: Tom Blohm, Eugen Hansen, Øivind Holmsen, Eilert Eilertsen, Kristian Henriksen, Adalbert Kjellberg, Marlow Bråthen, John Sveinsson, Knut Osnes, Magnar Isaksen, Arne Brustad. Kilder. 1945 Fotball for herrer Theodor Escherich. thumbTheodor Escherich (født 29. november 1857 i Ansbach i Mittelfranken i Tyskland, død 15. februar i Wien) var en tysk barnelege og bakteriolog, som er mest kjent for beskrivelsen av bakterien "Escherichia coli", den menneskelige tarmbakterien. Eksterne lenker. Escherich, Theodor Olderfjord. Olderfjord (nordsamisk "Leaibevuotna", kvensk "Leipovuono") er en bygd i Porsanger kommune i Finnmark fylke. Stedet ligger ved veikrysset mellom E6 og E69, og passeres av alle veifarende på tur til og fra Nordkapp. Olderfjord ligger omtrent 4,3 kilometer fra Smørfjord og 62,8 kilometer unna kommunesenteret Lakselv. Olderfjord har en nedlagt skole, Russenes oppvekstsenter, som hadde 1.-10. klasse helt til komunen la ned ungdomsskolen i 2008. Nå går elevene på Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter eller på Kokelv oppvekstsenter. Slaget ved Othée. Slaget ved Othée i 1408 var siste akt i en langvarig strid mellom prinsbiskop Johan fra Bayern og Liéges borgerskap som hadde fått utstrakt selvstyre og hadde derfor medbestemmelse i valgene av nye prinsbiskoper. Prinsbiskopen som seiret begrenset selvstyret til borgerne i Liége. Bakgrunnen. Som mange økonomisk sterke byer i dagens Belgia hadde det utviklet seg et selvstendig bystyre som satte begrensninger for fyrstenes absolutte autoritet. I Liéges tilfelle på valget av prinsbiskopen. Valgsprosessen i Liége var en komplisert og innviklet affære som hadde blitt diktert over tid gjennom fredsbestemmelser etter tidligere konflikter. Da Johan av Bayern ble valgt i 1390 hadde det sin bakgrunn i at den første som ble valgt, Thierry av Mark, hadde nektet. Johan av Bayern var både uforsonlig og autoritær med sterke ambisjoner om eneveldige maktutøvdelse. Det førte til en radikalisering av borgerskapet som organiserte seg i opprørske fraksjoner kalt "hédrois" (utskjellere). De første urolighetene kom i 1395 da Johan av Bayern måtte forlate Liége til fordel for Diest, men han vendte tilbake ved et forlik ved nyttårstider 1396. I 1400 overtok partiet "hédrois" makten i byrådet, og i 1402 kom det til sammenstøt slik at prinsbiskopen igjen måtte rømme, denne gangen til Maastricht. Liége ble etterlatt i et politisk kaos hvor de ulike fraksjonene slåss mot hverandre. Da Johan av Bayern igjen kom tilbake, ble det gjennomført en rekke reformer som satte til side tidligere bestemmelser, noe som tilspisset situasjonen. Eksplosjonen kom først i oktober 1405 da pave Innocentius VII bevilget prinsbiskopen eneveldige rett. Det var pavens straff mot borgerne i Liége som i 1399 hadde støttet motpaven. Det varte ikke lenge før opprøret brøt ut. I påsken 1406 måtte prinsbiskopen for tredje gang rømte Liége som hadde tatt til opprørsbanneret og fikk nabobyene, «de gode byene», Huy, Dining, Thuin, Tongres, Couvin, Pit, Looz, Bilsen og Herck med seg mot Johan av Bayern. Den 27. september 1406 valgt Liége en andre, Henri av Perwez som prinsbiskop etter å ha erklært at Johan av Bayern var avsatt. Krigen. Johan av Bayern hadde fremdeles støtte i Maastricht og Sint-Truiden, men i november 1406 var Sint-Truiden betatt av Henri av Perwez. Fiendtlighetene besto av mindre trefninger i landskapet omkring Liége. En brutal politisk utrenskning fant sted den 30. juni 1407 på torget i Liége. Der ble flere tilhengerne av Johan, blant annet en ridder, halshogd. Maastricht, som først hadde erklært seg nøytral, valgte 30. oktober 1407 å støtte Johan av Bayern da en burgundisk styrke kom til byen. Liége reagert straks med å sende en stor hær av bymilitsen som beleiret Maastricht fra 24. november 1407 til 7. januar 1408. Da tvang den strenge vinteren beleirerne til å gi opp, men i mai 1408 marsjerte militsstyrkene på nytt til Maastricht. Tiden i mellom hadde gitt Johan av Bayern et pusterom, og han fikk tilkalt grev Guillaume de Montfort, greve av Namur og hertug Johan den fryktløse av hertugdømmet Burgund. Forspillet. I august 1408 gjennomførte greven av Hainaut et herjingstokt inn i området Sambre-Meuse og svidde av byene Pit og Couvin. Dette trakk til seg store militsstyrker fra Maastricht. Den 17. september 1408 kom to armeer under greven av Hainaut og hertug Johan den fryktløse av Burgund til Fleurus og marsjerte deretter langs romervegen til Montenaken hvor de reorganiserte. Den 22. september 1408 nådde den allierte hæren frem til høydene ved Herloppe og Russon. Derfra kunne de se mot storbyen Liége hvor store styrker marsjerte ut i kolonner for å møte dem på høydene. Johan av Burgund besluttet å marsjere til Othée da det vil være bedre å holde slag med hindringer foran seg. Henri av Perwez hadde diskutert med de andre lederne om de skulle gå i slag eller stå imot en beleiring av Liége, men til slutt valgt å møte fiendene i et slag. Liégeoiserne og hutoiserne (fra Huy) marsjerte ut og plantet sitt banner på høyden Hesbaye. Styrkeforholdet. En rekke historiske kilder oppgir forskjellige tall om styrkeforholdet mellom motstanderne i Othée-slaget. I Burgund finnes det et stort arkiv over utgifter for krigsekspedisjoner, og informasjon her tyder på at hæren fra Burgund kan beregnes til 3 915 mann. Samtidige kilder om slaget har overdrevet antallet, men antagelig hadde ingen av partene mer enn enn 10 000 menn, dessuten mente man at Johan av Burgunds hær var større enn den til Henri av Perwez'. Slagoppstillingen. Den allierte hæren under Johan av Burgund hadde stilt seg opp i tre slagformasjoner med greven av Namur i midten, greven av Hainaut til venstre og Johan av Burgund til høyre. Sistnevnte valgt å konsentre kavaleristyrkene i midten med bueskyttere og armbrøstskyttere på flankene. Han gav greven av Namur og 1 000 infanterister samt 400 pansrede ryttere om å angripe i sentrum. Han hadde besluttet å benytte en kombinasjon av bombardement og pansrede krigere til fots som i slaget ved Poitiers der hans far Filip den dristige hadde vært med i sin ungdom. Han hadde stilt seg opp i en trang dalbunn som ikke kunne forseres av tette formasjoner uten problemer. Henri av Perwez stilte opp sin hær på høyden Hesbaye med bueskyttere, armbrøstskyttere og artillerister med kanonskyts i midten og 700 ryttere plassert bak som reservestyrke. Slaget. Johan den fryktløse angrep først i spissen for sine menn etter at det var blitt skutt en sverm av piler mot fienden. Det kom til et fryktelig sammenstøt da hærene tørnet sammen inntil fronten ble brutt og burgunderne nådde fram til artilleristene, drepte dem, og tok kanonene i besittelse. I mellomtiden hadde kavaleriet ridd rundt og angrepet fienden bakfra. Liégeoisere og hutoisere var da fanget av fiender som angrep både forfra og bakfra og begynte å gi etter for presset. Etter en time med blodig kamp ble de presset tettere og tettere sammen til de kunne ikke bruke våpene. Ridderne i tunge rustninger hogde seg inn og gjorde resten av slaget til en blodig massakre. To timer etter begynnelsen av stridighetene var liégeoisenes hær fullstendig tilintetgjort. Få hadde overlevd, Henri av Perwez var drept sammen med sin sønn og sønnesønn og tusener av andre. Slutten. De totale tapene vil for alltid forbli ukjent ettersom samtidens fortellere kom med uklare og selvmotsigende tall. Dagen etterpå kom prinsbiskop Johan av Bayern til leiren og takket seierherrene. Liége by ble innringet fra tre kanter den 24. september 1408. Nederlaget tvang Liége til å overgi seg. De slagne borgere og adelige overga seg på unåde til seierherrene. Justisen var brutal. Johan av Bayern lot 28 motstandere halshugge, 23 ble druknet i elven Maas, deriblant enken etter Henri av Perwez. Byen Huy overga seg senere og der ble 19 halshogd. Selvstyret til borgerne ble innskrenket i resten av Johan av Bayerns virketid, noe som varte fram til 1417 da han abdiserte. Eksterne lenker. Othée, Slaget ved Norgesmesterskapet i fotball for menn 1993. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1993 var en norsk fotballturnering som ble arrangert i 1993. Det var det 88. norgesmesterskapet i fotball. Finale. Norgesmestre: Rohnny Westad, Ola Haldorsen, Trond Sollied, Charles Berstad, Andreas Evjen, Runar Berg, Tom Kåre Staurvik, Tommy Hansen, Aasmund Bjørkan, Bent Inge Johnsen, Harald Martin Brattbakk, Tor Arne «Totte» Aga, Petter Solli, Thor Mikalsen, Ivar Morten Normark. Kilder. 1993 Fotball for herrer Kai Simonsen. Kai Simonsen (død 17. oktober 1891) var kadett ved Søofficerskolen i København men skjøt seg 17. oktober 1891 i Sjøoffisersskolens sovesal. Han var sønn til Niels Juel Simonsen, som var kammersanger ved i København. Etter sigende skulle eneste vitne til selvmordet være prins Carl, som senere skulle krones til kong Haakon 7. av Norge. Selvmordet forårsaket et rykte om at Kai Simonsen og prins Carl skulle ha hatt et seksuelt forhold. Ryktet ble senere avvist av statsminister Christian Michelsen under et møte i Stortinget 19. oktober 1905. Referanser. Simonsen, Kai Norgesmesterskapet i fotball for menn 1975. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1975 var en norsk fotballturnering som ble arrangert i 1975. Det var det 70. norgesmesterskapet i fotball. ble norgesmester ved å slå 2-0 i finalen. Dette var første gang et lag fra Nord-Norge spilte (og vant) en cupfinale. Begge finalistene spilte i 2. divisjon denne sesongen. Finale. Ullevaal Stadion, 26. oktober 1-0: Sturla Solhaug (70) 2-0: Arne Hanssen (88) Dommer: Kaare Lindboe Kilder. 1975 Fotball for herrer Øystein Olsen (ishockeyspiller). Øystein Olsen (født 11. januar 1969 i Oslo) er en norsk tidligere ishockeyspiller. Han spilte 17 sesonger for Vålerenga og var også i en årrekke landslagsspiller. Olsens moderklubb var Star. Han er imidlertid mer kjent for tiden i Vålerenga, der han tilbragte størstedelen av sin karriere. I sesongen 2007/2008 spilte han sin 500. seriekamp for Vålerenga. I Vålerenga har han alltid hatt trøye nummer 33. Han har også spilt for Jordal Hockey. Han har hittil spilt 72 offisielle OL- og VM-kamper for det norske landslaget. Øystein Olsen scoret de fem første målene og hadde assist på det siste målet da Norge slo Ungarn 6–4 under B-VM i 2004, og ble hyllet på hjemmebane av et fullsatt Jordal Amfi. Denne prestasjonen bidro sterkt til at han ble kåret til mesterskapets beste løper (forward). Han spilte seg også inn på årets lag i eliteserien samme sesong, og har til sammen ni kongepokaler (NM-gull) med Vålerenga. Norges forskningsråds formidlingspris. Norges forskningsråds formidlingspris eller Pris for fremragende forskningsformidling utdeles årlig av Norges forskningsråd. Ifølge vedtektene skal prisen tildeles for å «belønne og stimulere til formidling av forskning overfor et bredt publikum. Formidlingen må være av høy kvalitet både i form og innhold». Prisen er på 200 000 kroner. Prisjuryen bestod fra 2011 av Henrik Svensen (seniorforsker i geologi), nettredaktør Nina Kristiansen (forskning.no), forskingsjournalist Yngve Vogt og Susanne Ringdal (Forskningrådet). Forrige prisjury bestod av av professorene Tove Bull ved Universitetet i Tromsø (UiT) (leder), Liv Merete Nielsen ved Høgskolen i Oslo og Arne M. Bredesen ved NTNU samt redaktør Trygve Aas Olsen fra fagbladet Journalisten. Norges Forskningsråds pris for fremragende forskning. Pris for fremragende forskning, kalt «Årets Møbius» utdeles årlig av Norges forskningsråd. Prisen skal belønne høy kvalitet i forskning. Mottakere av prisen skal være forskere som holder høy faglig standard, nasjonalt og internasjonalt. Prisen er fra 2009 på en million kroner og bronseskulpturen «Liggende Møbius». Det forutsettes at prispengene brukes til videre forskning. __NOTOC__ Prisvinnere. Bjørn Jamtveit ved Universitetet i Oslo. For «banebrytende, tverrfaglige forskning innen geofysikk og geologi og for å ha bygget opp et internasjonalt ledende forskningsmiljø». 2011 Trygve Helgaker kjemisk institutt ved Universitet i Oslo og Oslo-avdelingen av Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi. Professor Frede Thingstad ved Biologisk Institutt ved Universitetet i Bergen. I begrunnelsen heter det at han med sin forskning på mikroorganismer i havet «har bidratt til en dypere forståelse av temaer innen marinbiologi, biodiversitet, klimaforskning og havforsuring». Professor Nils Petter Gleditsch ved Instituttet for fredsforskning i Oslo, PRIO. I 2009 var prisen på en million kroner. I begrunnelsen heter det: «Norsk konflikt- og fredsforskning hadde ikke hatt en slik fremtredende posisjon uten prisvinnerens innsats som forsker, lærer, institusjons- og nettverksbygger.» Professor Anne Lise Børresen-Dale, Avdeling for Genetikk ved Radiumhospitalet og professor Sverre Håkon Bagge, Senter for middelalderstudier, Universitetet i Bergen som begge mottok 500 000 kroner. Børresen-Dale fikk prisen «for stor bredde i sitt forskningsvirke, og avgjørende nyvinninger i forskning omkring lungekreft, testikkelkreft, tykktarmskreft og spesielt brystkreft». Bagge fikk prisen «for om lag 30 års forsking på europeisk middelalderhistorie, som ledende middelalderhistoriker i Norge, med et fremragende omdømme internasjonalt». Professor i matematikk Idun Reiten ved NTNU. Hun fikk prisen «for sin innsats gjennom nesten 40 år som forsker, en markant, kraftfull teoribygger og faglig miljøbygger». Professor i immunologi Ludvig Sollid ved Immunologisk institutt, Rikshospitalet–Radiumhospitalet og Det medisinske fakultet, UiO, for banebrytende bidrag til forståelsen av cøliaki. Professor i teoretisk fysikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Asle Sudbø, for «bl.a. å ha utviklet nye, grunnleggende teorier for de magnetiske egenskapene i høytemperatur superleder, og bidratt til å revolusjonere hele vår forståelse av fenomenet superledning». Matematikkprofessorene Erling Størmer og Ola Bratteli, UiO, for «deres bidrag til den internasjonale status som norsk matematikk har i dag». Professor Atle Kittang, UiB, for «sin fremragende og brede forskningsinnsats innen allmenn litteraturvitenskap, og for sin evne til å skape dynamiske og kreative miljøer rundt seg». Professor i samfunnsøkonomi Agnar Sandmo, NHH, for «sin mangeårige forskning på muligheter og begrensninger ved økonomisk politikk i velferdsstaten, med særlig utgangspunkt i skattespørsmål». Professor dr.philos. Svein Magnussen ved Psykologisk institutt, UiO, for «sin grunnleggende forskning innenfor kognitiv psykologi og nevropsykologi gjennom en 20-årsperiode». Professor Nils Christian Stenseth, UiO, for «sin langvarige forskningsinnsats innenfor populasjonsøkologi – det vil si studier av endringer i en bestand over tid og rom». Adm. direktør Owen Austevik, Hydro Karmøy Rolling Mill, og forsker Arvid B. Espedal, Hydro Aluminium Heat Transfer, Tønder, Danmark, for «å ha brukt forskning aktivt når det gjelder utviklingen av tynnbåndstøping av aluminium». Professor Per Brandtzæg, UiO/Rikshospitalet, for sin «forskning på slimhinnenes immunsystem». Professorene Jomar Thonstad og Harald A. Øye, begge NTNU, for deres innsats innen lettmetallforskning (aluminium) og saltsmeltekjemi. Professor Hans Ragnar Gislerød, Norges landbrukshøgskole, og formann Ole Haakon Lunde, Norsk Gartnerforbunds Roseklubb, for «fremdriften av norsk snittblomstproduksjon, spesielt roser». Professor Liv Hatle, Universitetet i Linköping, for «sin innsats innen ultralyddiagnostikk av hjertesykdommer». Professor Olav Martin Kvalheim, UiB, og avdelingssjef Frode Brakstad, Norsk Hydros forskningssenter i Porsgrunn, for deres «innsats for å ta i bruk kjemometri i industrien». Komiteen. Juryen bestod i 2011 av leder Inger Moen (UiO), Anne Husebekk (UNN), Bernt Erik Sæther (NTNU), Bengt Gustafsson (Uppsala universitet), Maarit Jäntäre-Jareborg (Uppsala universitet). Forrige jury bestod av Stein Kaasa, Inger Moen, Anne Kathrine Hvoslef-Eide, Tore Ola Vorren og Marit Melhuus. Ramy Brooks. Ramy Brooks (født 24. desember 1968 i Fairbanks, Alaska) er en amerikansk hundekjører fra Healy, Alaska, USA. Han er sønn av Roxy Wright, den anerkjente sprint-hundekjøreren og første kvinnelige vinneren av Anchorage Fur Rendezvous World Championship Sled Dog Race. Wright ledet et lag som dominerte sprint hundekjøring i Alaska gjennom en årrekke. Hans morfar, Gareth Wright, fra Fairbanks, Alaska, er tidligere vinner av verdensmesterskapet, og en anerkjent hundeoppdretter i Alaska. Brooks vokste opp i Alaska, men forlot delstaten som tenåring da han gikk inn i marinen. Senere studerte han ved universitetet i Washington før han returnerte til Alaska. Han startet med hundekjøring da han var 4 år og hadde stor suksess i aldersbestemte klasser opp til 14 år. I 1994 debuterte Ramy Brooks i hundesledeløpet Iditarod, og med en 17. plass i dette løpet fikk han prisen som "beste førstegangskjører". Totalt har han deltatt 12 ganger i Iditarod, og han har to ganger blitt nummer 2. I 1996 vant han Henry Hahn 200, og i 1999 gikk han til topps i Yukon Quest. I 2007 ble Ramy Brooks diskvalifisert fra The Iditarod Trail Sled Dog Race. I første omgang opplevde Brooks å falle fra en 11. plass til en 15. plass da han ble straffet etter løpets paragraf 44 fordi han fortsatte løpet fra siste sjekkpunkt Safety til målovergang i Nome med en død hund i sleden. Brooks 3 år gamle tispe Kate avled mellom sjekkpunktene White Mountain og Safety. Et dommerpanel på 3 besluttet noe senere å diskvalifisere Brooks grunnet anklagelser om mishandling av hundespannet i Golovin, et lite tettsted før sjekkpunktet White Mountain. Det er 17 år siden en diskvalifisering i Iditarod har blitt vedtatt på tilsvarende grunnlag. Jessie Royer. Jessie Royer (født i Montana, USA) er en amerikansk hundekjører fra Fairbanks, Alaska, USA. Royer vokste opp i Montana, og hun startet med hundekjøring da hun var 10 år. I 1994, 17 år gammel, vant hun Race to the Sky. Dette er et 500 miles (805 km) langt hundesledeløp i Montana. Jessie Royer ble den første kvinne som vant dette løpet, og hun var også den yngste som hadde vunnet det. Andre løp som hun har vunnet er Northern Lights Challenge i 1998, La Grande Odyssee Race i 2005 og Canadian Challenge i 2006. I 2001 debuterte hun i Iditarod med en 14. plass, og ble dermed "beste førstegangskjører" dette året. Totalt har hun deltatt 5 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hennes beste plassering kom i 2005 da hun ble nummer 8. Kumbrisk. Kumbrisk (engelsk betegnelse "Cumbric") var et brytonisk keltisk språk som var sentrert i Cumbria (derav navnet) og ble snakket på lavlandet syd i Skottland og helt ned til Manchester i England. Området ble tidligere i oldtiden referert til som "Y Gogledd Hen". Kumbrisk ble tidligere omtalt som nordwalisisk og kornisk språk som sydwalisisk (eller vestwalisisk). Språkene var derfor meget like. De gammelbrittonske dialekter begynte å bli delt i egne språk på 500-tallet og kumbrisk som eget språk var allerede utdødd på 1000-tallet, eller kanskje så sent som på 1200-tallet. På denne tiden er det mulig at kumbrisk hadde grammatikalsk bevegd seg ganske langt vekk fra walisisk, og utviklet seg til en eget, ikke-forstålig tunge. Det er mulig at kumbrisk på høyden av sin utbredelse ble talt av rundt 30 000 mennesker. De største problemer som dagens lingvister har med språket er at kumbrisk kan ha vært en ren dialekt av walisisk og stort sett ikke forskjellig. De gamle, nordbritiske kongedømmene Rheged, Strathclyde, Elmet og Gododdin snakket alle gammelwalisisk, men på et tidspunkt mener mange lingvister ble denne tungen forskjellig og uforståelig for walisiske ører. Lingvistiske bevis. Selv om språket er vært utdød i mange århundrer er det fortsatt mulig å spore enkelt ord den dag i dag. På 1800-tallet og 1900-tallet kan måten man telte sauer og ikke minst måten barn hadde telling basert på å rime med tallene i nordlige England og sydlige Skottland ha spor av kumbrisk: sammenlign "Yan, Tan, Tethera, Methera, Pimp" med gammelwalisisk "Un, Dou, Tri, Petwar, Pimp". Mer konkrete bevis på eksistensen av kumbrisk eksisterer i stedsnavn lengst nord i England og sør i Skottland, personnavn av Strathclyde-briter i skotske, irske og angelsaksiske kilder og noen få kumbriske ord som overlevde inn i høymiddelalderen i sørvestlige Skottland som juridiske begrep. Det meste av det kumbriske språkets opprinnelse og karakter er fortsatt et mysterium. Med unntak fra flere betydningsfulle latinsk observerende tekster og stedsnavn, er språket udokumentert. Det som er kjent er at språket var brytonisk keltisk, mest sannsynlig utviklet fra nordlig gammelwalisisk, og utviklet seg gradvis unna kornisk. På grunn av stedsplasseringen ved at kumrisktalende har ligget i et område omgitt av andre etniske grupper har ord fra gælisk og norrøne språk beriket språket. Tall. Tall viser en likhet til hverandre, og vanligvis gått videre i populær etymologi (dvs. hvor et ord eller frase endrer mening) eksempelvis mønstre som rimer, som "yan", "tan" eller "leetera", "seetera". I noen tilfeller har det også skjedd et skifte, som i distriktet Ayrshire hvor "seetera" betyr syv har fått meningen seks i Keswick. Det kumberiske nummersystemet har gitt vekst til hyrdesjargong med "Yan Tan Tethere" som brukes når man teller sauer. Skotske ord av mulig kumbrisk opprinnelse. Det er ikke alltid lett å skille ut mulige piktiske lånord fra det som kan komme fra kumbrisk språk. Slik lånord kan ha kommet fra begge, men siden gælisk også er et keltisk språk vil det uansett ha delt mye av ordforrådet til kumrisk språk. Rekonstruksjoner. Rekonstruerte beslektede ord i språket teller kun rundt femti ord, og den keltiske kulturen i nordvestlige Skottland har lenge vært totalt glemt. Til tross for dette har flere former «gjenoppvekkede» kumbriske språkforsøk vært i støpeformen. Ett av disse har ikke skilt seg stort fra gammelwalisisk, mens andre konstruksjoner har vært hypotetiske egne språk som representerer hvordan språket kunne ha vært om det ikke hadde dødd ut. Under er en liste av ord som eksisterer fortsatt i fortelling og slang på landsens Cumbria inn i vår tid. Lulach av Skottland. Lulach av Skottland ("Lulach mac Gillai Comgain") (ca. 1029 – 17. mars 1058) var konge i Skottland mellom 15. august 1057 og 17. mars 1058. Lulach synes å ha vært en svak konge og ble faktisk kjent som "Lulach den enkle" eller "Lulach tåpen". Han kan likevel skilles ut som det første kongen i Skottland som det finnes kroningsopplysninger om. Det skjedde ved klosteret Scone Abbey i Perth and Kinross i august 1057. Det har blitt sagt at Lulach var sønnen til prinsesse Gruoch av Skottland ("Lady MacBeth") fra hennes første ekteskap med Gilla Coemgáin, mormaer av Moray og derfor stesønn til Mac Bethad (Macbeth av Skottland). Etter Macbeths død i slaget i 1057 plasserte kongens følge Lulach på den skotske tronen til tross for sterk motstand fra tilhengerne av Máel Coluim III (Malcolm III av Skottland). Lulach regjerte bare i noen måneder før han ble snikmyrdet og etterfulgt av Máel Coluim. Økenavnet nevnt overfor kan derfor ha sammenheng med hans korte regime. Charter. Magna Carta var et dokument som en uvillig konge måtte signere for gi borgerne visse friheter eller rettigheter i 1215.Charter er en engelsk betegnelse for frihetsbrev, det vil si et dokument som bevilger bestemte rettigheter til en by, universitet, land eller institusjon. Charter kan i enkelte tilfeller også bety «lån av penger» (jf. gjeldsbrev). Begrepet er avledet fra en ordrot som betyr «papir». Et charter er et juridisk bindende dokument. Historie. I angelsaksiske England ble charter brukt for til tildele landområder. Charter ble i middelalderen tildelt ved kongelig forordning til en bestemt by (i Skottland kalt burgh) for retten eller friheten til å holde et market på ukentlig basis, eller for å kunne tollsette en veg eller en bro. Olav Rusti. Tegning, laget av Ola Rusti, 1898 Olav Georg Martinius Rusti (Rusten) (født 29. mars 1850 i Vanylven, død 3. februar 1920), var en norsk tegner og maler. Han vokste opp med etternavnet "Rusten", men endret det senere til "Rusti", fordi det hørtes mer norsk ut. Rusti var aktiv i Vestmannalaget og var opptatt av målsaken og bygdekultur. Han giftet seg i 1892 med tyskfødte Frida Hoeck Rusti (1861–1963), som også var kunstner. Fra 1895 bodde de i huset Urdi i Bergen. 17 år gammel reiste Rusti til Christiania hvor han begynte på Johan Fredrik Eckersbergs malerskole.Her stiftet han blant annet bekjentskap med malerne Christian Skredsvig og Eilif Peterssen, som skulle bli hans venner for resten av livet. I årene 1869-1869 studerte han hos Johan Frederik Vermehren ved Kunstakademiet i København. Mens han var student her var han sommeren 1870 på studiereise i Norge hvor han utførte flere tegninger med nasjonalromantisk tilsnitt. Referanser. Rusti, Olav Rusti, Olav Rusti, Olav Rusti, Olav TypeMatrix. TypeMatrix er et selskap i Santa Barbara i California som designer og selger ergonomiske tastaturer for datamaskiner. Tastaturene kan veksle mellom QWERTY og Dvorak i maskinvaren. Lovnadene er at tastaturene skal redusere smerter forbundet med hard bruk av tastatur. Dette skal oppnås ved å ha tastene i rette rader, fjerne en del knapper og samle flere funksjoner på enkelte taster. Enter og backspace er plassert på midten av tastaturet for at ikke lillefingeren skal måtte strekkes, her bruker man heller pekefingerene. For at musen skal kunne plasseres nærmere tastaturet, har TypeMatrik-tastaturene integrerte numeriske tastaturer som aktiveres ved å holde en funksjonstast eller trykke numlock-tasten. Nåværende modeller er EZ-Reach 2020 og den nyere 2030. Førstnevnte fåes i en QWERTY- og en QWERTY/Dvorak-utgave. 2030 finnes i en QWERTY, Dvorak og en blank versjon. Det eksisterer også en med svensk QWERTY-oppsett. Lucille Opitz. Lucille Opitz (født 24. november 1977 i Berlin) er en tysk skøyteløper. Under OL 2006 i Torino deltok hun i de innledende rundene av lagtempoøvelsen, og tok gull i øvelsen. Hun var ikke med i selve finalerunde, der gikk Daniela Anschütz-Thoms, Anni Friesinger og Claudia Pechstein for det tyske laget. Den femte deltakeren på Tysklands lag var Sabine Völker, som også bare deltok i de innledende rundene. Entrapment. "Entrapment" er en film fra 1999 med Sean Connery og Catherine Zeta-Jones i hovedrollene. Filmen fikk harde kritikker fra flere filmkritikere, og en gikk så langt som å si at filmen var «dedikert til én kvinnes rumpe» på grunn av et nærbilde av Zeta-Jones bakdel som ble vist i filmens trailer. Filmen fikk også klager fra Malaysia på grunn av at de mente filmen fremstilte landet feil. Konflikten førte til at filmen ble forbudt vist i Malaysia. Handling. «Virginia Baker» (Zeta-Jones) arbeider for et forsikringsselskap, og forsøker å fange «Robert MacDougal» (en legendarisk kunsttyv spilt av Connery) ved å få ham til å tro at hun er en tyv selv, og slik lure ham. Det «Baker»s arbeidsgivere ikke vet er imidlertid at hun faktisk er en mestertyv, og håper å få «MacDougal»s hjelp til å utføre det som kan beskrives som millenniumets største tyveri. Mette Karlsvik. Mette Karlsvik (født 28. november 1978) er en norsk forfatter og skribent. Bakgrunn og arbeid. Karlsvik kommer fra Frei på Nordmøre, tok gymnaset på Red Cross Nordic United World College, og har bl.a. bachelorgrad i billedkunst fra Glasgow, bachelor i journalistikk fra Universitetet i Bergen, og utdannelse fra Skrivekunstakademiet i Bergen. I 2005 fikk hun Tarjei Vesaas' debutantpris i for romanen "Vindauga i matsalen vender mot fjorden". Høsten 2011 var romanen "Bli Björk" nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur for voksne. Samme høst debuterte Karlsvik som dramatiker på Dramatikkens Hus med urpremieren Plass. I 2012 ble hun den første mottakeren av Stig Sæterbakkens minnepris. Journalistisk arbeid. Mette Karlsvik er nettjournalist for Den Norske Forfatterforening. Hun var vikarjournalist for aviser som Morgenbladet, Bergens Tidende, Dagsavisen og D2 (DN), og var mangeårig vikar, frilanser og spaltist for avisen Tidens Krav. Bibliografi. Mette Karlsvik har skrevet reisehåndbøker for lydbokforlaget Grieg Svenska Jazzriksförbundet. Svenska Jazzriksförbundet (stiftet 1948) er en svensk musikkpolitisk organisasjon, med det formål å spre jazzmusikk til det ganske land, og være et samlende og støttende organ for lokale jazzforeninger. Den ble opprettet fem år før det tilsvarende Norsk jazzforbund. Den praktiske koordinering av konserter og turneer har i den senere tid blitt delegert til det nyopprettede Svensk jazzforum. Siden 1995 har prosjektet «Pulsslag», i samarbeid med Sveriges Radios P2 og Svenske Rikskonserter promotert sentrale utøvere i media, samt gjennom fem sentrale klubber i Umeå, Eskilstuna, Malmö, Stockholm og Västerås. «Musik Direkt» avholdes årlig for å kåre årets unge musikere, i samarbeid med Svenske Rikskonserter og regionale aktører. Forbundet avholder den årlige «jazzriksdagen» med kåring av «Årets jazzkommun», utdeling av skulpturen «Basisten» til enkeltpersoner innen organisasjonen, utmerkelsen «Jazzkannan» til nyskapende utøvere, samt «Hedersprisen» til et svensk eller internasjonalt individ eller organisasjon for lang og tro tjeneste innen faget. Forbundet har i 2005 over 100 lokale klubber tilsluttet, og er lokalisert i Stockholm, sammen med bl.a. Orkesterjournalen og Svenske Rikskonserter. Ledelsen har rundt 25 årsverk. Johs. Bergh. Johannes «Johs.» Bergh (født 3. oktober 1932 i Oslo, død 24. mai 2001) var en norsk jazzhistoriker, plateprodusent og journalist. Bergh var sentral i Oslo Jazz Circle (formann fra 1954), Norsk jazzforbund (leder 1961-1963), mangeårig redaktør og journalist i Jazznytt, og var den som i 1981 etablerte og frem til 1991, ledet Norsk jazzarkiv. Han var programsekretær i NRK 1976-1996, og statsstipendiat for sin forskning innen jazzhistorie fra 1996. Bergh var ofte medvirkende som arrangør, konferansier og jazzfaglig utøver for landets jazzfestivaler. Moldejazz sin "Break of day in Molde" med Karin Krog hadde tekstlig bidrag av Bergh. «Johs. Berghs Minnefond» ble etablert i 2002, og åpnet med en hyllestkonsert i Oslo Konserthus. Han var sønn av høyesterettsadvokat Johannes Bergh (1900-56) og var bror til jazzmusiker Totti Bergh (1935-2012). Johs. Bergh ble i 1957 gift med jazzvokalisten Karin Krog. Malt. Malt er spiret og tørket korn, oftest bygg på grunn av byggets høye enzympotensial. Under prosessen dannes ulike enzymer, som vanligvis brukes til å bryte ned stivelsen ned til sukkerarter gjennom enzymatisk aktivitet under mesking. Malt brukes til å brygge øl og til produksjon av enkelte typer brennevin, særlig whisky. Malt fremstilles industrielt i et malteri. Malt er rikt på B-vitamin. Fra korn til maltekstrakt. Ved å vaske og skylle kornet vil det begynne å spire. Etter noen dager lar man det spirede kornet tørke ved en bestemt temperatur, og det tørkede produktet er det som med rette kan kalles malt. Malten males, helst gjennom flatpressing, deretter trekker man ut sukkerartene gjennom mesking – man bader den malte malten i varmt vann ved en bestemt temperatur, sukkerartene løses opp i vannet, som trekkes ut. Dette vannet kalles vørter og kan foruten ølbrygging også brukes til vørterøl. Man kan videre tørke vørteren slik at man står igjen med bare sirup, denne sirupen kalles maltekstrakt. Pilsnermalt. Pilsnermalt er en særlig lys malt (EBC 2-3) som brukes i de fleste lysere øltyper. Også i mange mørkere øl inngår en god del pilsnermalt. Den har en sluttemperatur på 72-80°C. Wienermalt. Wienermalt er mørkere enn pilsnermalt (EBD 10). Den brukes i mørkere øltyper som f.eks. det tyske Märzenbier. Pale Ale malt. Pale Ale malt har en farge som ligger mellom pilsnermalt og wienermalt, og brukes i de engelske Pale Ales. Bayermalt. Bayermalt eller münchnermalt har en sluttemperatur på 100-105 °F, og er mye mørkere enn pilsnermalt (EBC 25-70). Den brukes i mørke øltyper med utprega maltsmak. Det finnes også en lys münchnermalt med fargestyrke 15. Karamellmalt. I motsetning til de ovennevnte basismalttypene er karamellmalt behandlet på en slik måte at sukkerstoffene er blitt karamellisert og dermed ikke lenger danner tilgjengelig næring for gjærsoppene. Karamellmalt forsyner ølet med farge og søtsmak. Fargen kan variere mellom 5 og 500 EBC. Blant norske ølsorter brukes karamellmalt i bayerøl, juleøl og bokkøl. Karamellmalt brukes også til å framstille alkoholsvake og alkoholfrie øltyper. Melanoidinmalt. Melanoidinmalt framstilles ved en spesiell tørkeprosess som gir et høyt innhold av dekstrin, som gir ølet en kraftig smak. Fargen ligger omkring 70 EBC. Surmalt. Surmalt er en spesialmalt som gjennomgår en mjølkesyregjæring under tørkeprosessen. Surmalt senker pH-verdien i mesken, og kan på den måten brukes til å motvirke uheldige egenskaper ved bryggvannet – uten kunstige tilsetninger. Fargemalt. Fargemalt eller røsta malt tørkes spesielt lenge og med en høy sluttemperatur, slik at fargen blir mørkebrun eller svart. Den brukes til å forsterke fargen på mørke ølsorter (f.eks. Guinness), men gir i tillegg en særlig aroma og smak som kan minne om mørk sjokolade eller kaffe. Fordi byggskallet forkulles og gir vond smak ved så høy temperatur, brukes bygg der skallet er fjerna. Det spesielle tyske schwarzbier er brygget på røsta malt. Noen av de mørke hveteøltypene anvender røsta hvetemalt. Bouvier des flandres. Bouvier des flandres (FCI #191) er en stor og meget kraftig hund, med opprinnelse fra Flandern i Belgia og Frankrike. Den er også kjent som flamsk kveghund, av og til også som belgisk kveghund. Opprinnelse og alder. Bouvier des flandres' opprinnelse er uklar, men den har sitt utspring i de flamske grensestrøkene mellom Belgia og Frankrike og blir derfor regnet som en fransk–belgisk hunderase. Navnet betyr rett og slett "(horn)kveghund fra Flandern", men det var først et godt stykke ut i 1930-åra at dette navnet festet seg ved rasen. Før den tid gikk denne hunden en periode under navnet "bouvier des roeseloare", noe som indikerer en opprinnelse fra Roeselare (fransk = "Roulers") sør i Belgia. Dette har imidlertid ikke latt seg bekrefte med sikkerhet. Som hunderase er bouvier des flandres trolig et resultat av kryssavl mellom flere ulike raser, kanskje lokale. Noen har hevdet at typen kom til Flandern alt under den spanske invasjonen, men dette har på ingen måte latt seg bekrefte. Andre mener at barbet, lokale molossere og picard har spilt en vesentlig rolle for utviklingen. Noen også at beauceron og griffon nivernais ligger i blodslinjene. Mer trolig er det imidlertid at briard inngår, men ingen vet med sikkerhet særlig mye om akkurat disse tingene. Det først man finner om denne hunden i skriftlige kilder stammer fra ei belgisk bok om hunderaser, skrevet av "professor Reul" i 1895. Han var fra Gand i Belgia og benyttet ikke benevnelsen "bouvier" i sin beskrivelse, men han beskriver en kveghund som til forveksling er nærmest identisk med dagens hund. Dessverre finnes det ingen bilder i boken som kan bekrefte dette. Et år tidligere kom det også ut ei annen bok om belgiske hunderaser, men der finner man ingen hund som passer til denne beskrivelsen. Der fantes imidlertid bilder, men heller ingen av de passer. Man kan derfor ikke hevde annet enn at rasen trolig oppsto på slutten av 1800-tallet, trolig i 1890-åra. Under første verdenskrig holdt rasen på å dø ut. Den hadde oppgaver ved fronten, der den blant annet ble mye brukt til såkalt rapportering og budføring og led store tap, uten at det var særlig mye oppdrett på denne tiden. Den ble reddet av flamske soldater som bragte med seg overlevende hunder hjem, som i sin tur dannet stammen for oppdrettet i mellomkrigsåra. Også under andre verdenskrig led rasen store tap, men ikke av samme årsak i følge noen. Det fortelles nemlig at Adolf Hitler hadde hørt om denne modige hunden og ville undersøke om den var egnet som vakthund for de tyske styrkene. Ved en anlednig ønsket han å treffe en slik hund, men da han ville klappe den skal den ha bitt ham i hånden. Hitler mente derfor at den var uegnet og ga ordre om at rasen skulle skytes der den ble oppdaget. Det skal påpekes at selv om historien med Hitler kan være sann, så finnes det ingen dokumentasjon som kan bekrefte den. Den bør derfor tas med «en klype salt». Hunderasen ble første gang vist på en hundeutstilling i 1910, men da under navnet "bouvier des roulers". Den belgiske stamboken ble åpnet i 1913, da fire hanner og fire tisper ble registrert. Først i 1935 dukker navnet "bouvier des flandres" opp. Den første fransk-belgiske rasestandarden kom i 1937, men denne ble siden revidert. FCI fastla den endelig i 1965. Utseende, anatomi og fysikk. Bouvier er en kvadratisk stor, kompakt og meget krafting og muskuløs hund av molossertype. Hannene blir normalt 62–68 cm (idealhøyde er 65 cm) i skulderhøyde og veier gjerne 35–40 kg eller mer. Tispene blir normalt 59–65 cm (idealhøyde er 62 cm) i skulderhøyde og veier gjerne 27–35 kg. Tidligere var det vanlig å kuppere både ørene og halen på denne hunden, men dette er når forbudt i svært mange land, blant annet i Norge. Pelsen er rikelig og vokser. Både dekkhår og underpels skal gi god beskyttelse for et veklsende klima. Dekkhårene er strie, og spesielt stri på ryggen, tørre og matte, og skal verken være for kort eller for lang (ca. 6 cm er normalt). Den skal være lett og rufset, men ikke krøllet og ullen. Underullen skal være fin og tett. Pelsfargen er grå, ofte med brindel eller sorte hårspisser. Den kan variere fra lysere grå til koksgrå og nærmest sort, selv om sistnevte ikke er å forestrekke. Lyse utvaskede farger er også uønskelige. Bruksområde. Bouvier des flandres er en god og allsidig brukshund og familiehund, som opprinnelig ble avlet gårdshund og gjeterhund for kveg. Den tilhører som sådan den typen gjeterhunder som arbeider selvstendig. På grunn av den kvadratiske anatomien og den meget muskuløse bygningen utgjør rasen også en ypperlig kløvhund og trekkhund, som godt tåler vårt norske klima. Den har også kvaliteter som vakthund og kan med fordel brukes til en rekke forskjellige aktiviteter innen hundesport. Rasen har en godt utviklet luktesans og egner seg derfor godt som sporhund eller ettersøkshund. I de senere årene har rasen også vært stadig oftere å se som utstillingshund. Lynne og væremåte. Bouvier des flandres kalles ofte en enmannshund, fordi den gjerne knytter sterke bånd til en bestemt person, men den har også en rekke flotte egenskaper som familiehund, spesielt i en aktiv og sportsinteressert familie. Som familiehund er den modig, forstandig og rolig, men gjerne svært energisk og meget utholdende. Noen vil også kanskje kalle den litt egen og sta, så den er kanskje ikke et typisk valg for en førstegangseier. Den regnes imidlertid som oppmerksom, letthåndtert og føyelig for de som har litt erfaring, men den krever en god del mosjon og passer derfor best som familiehund hos aktive mennesker. Den bør også ha en tydelig leder, som vet å gi den såvel fysiske som psykiske utfordringer i hverdagen, men den må ikke domineres. Man må dessuten påregne noe pelsstell. Annet. Pelsen krever endel stell. Den må blant annet trimmes/strippes regelmessig (ca. 4 ganger årlig) og børstes minst to ganger hver uke, av og til oftere. Den tidligere presidenten i USA, Ronald Reagan hadde en bouvier des flandres kalt "Lucky". Florida Department of State. Florida Department of State er et departement i den amerikanske delstaten Floridas regjering. Departementet ledes av en minister som utnevnes av delstatsguvernøren, og har ansvar for valg, kunst og kultur og stiftelser og selskaper. KV62. KV62 er gravkammeret til Tutankhamon i Kongenes dal (Egypt), som ble berømt på grunn av mengden skatter den inneholdt. Gravkammeret ble oppdaget i 1922 av Howard Carter, under restene av arbeiderbrakker bygget i det 19. og 20. egyptiske dynasti; dette forklarer hvorfor det ble spart for de verste gravrøveriene på den tiden. KV er en forkortelse for (Kongenes dal – Valley of the Kings), fulgt av et tall for å identifisere de forskjellige gravene i dalen. Gravkammeret var tettpakket med gjenstander som lå i vill uorden. Carter fikk fotografert blomstene, som løste seg opp når det ble rørt ved. På grunn av tilstanden til graven, og Carters nitide registreringsteknikk, tok det nesten 10 år å tømme graven. Alt innholdet ble fraktet til Det egyptiske museet i Kairo. Gravkammeret til Tutankhamon hadde blitt trengt inn i minst to ganger, ikke veldig lenge etter at begravelsen hadde funnet sted. De ytre dørene til helligdommen var åpne og uten forsegling. Det er anslått at 60 % av juvelene som hadde vært lagret i "Skattkammeret" var blitt fjernet. Etter et av disse tyveriene fra oldtiden mener en at balsameringsmaterialer fra KV62 er gravd ned i KV54. Oppdagelsen av gravkammeret. Faraos berømte maske ble begravet med ham i kammeret. I 1907, like før oppdagelsen av graven til Horemheb, fant Theodore M. Daviss gruppe et lite funnsted som inneholdt begravelsesgjenstander med Tutankhamons navn. Med den antagelsen at det identifiserte funnstedet KV54, var hele Tutankhamons grav, avsluttet Davis utgravningen. Detaljene fra begge funnene er dokumentert i Davis' publikasjon fra 1912, "The Tombs of Harmhabi and Touatânkhamanou"; boken avsluttes med kommentaren, «Jeg frykter at Kongenes dal nå er uttømt.» Men det ble bevist at Davis tok veldig feil. Den britiske egyptologen Howard Carter (ansatt av Lord Carnarvon) oppdaget Tutankhamons grav (siden gitt betegnelsen KV62) i Kongenes dal 4. november, 1922, nær inngangen til graven til Ramses VI, og med det startet en fornyet interesse i den moderne verden for alt som hadde med Egypt å gjøre. Carter kontaktet sin sjef, og den 26. november det året, ble de to mennene de første mennesker som hadde gått inn i Tutankhamons grav på over 3 000 år. Etter mange uker med forsiktig utgraving, kunne Carter den 16. februar, 1923, åpne det indre kammeret og for første gang se sarkofagen til Tutankhamon. Alt dette ble beskrevet for det allmenne publikum av H. V. Morton, den eneste journalisten som fikk tillatelse til å være på stedet. Undersøkelser. Howard Carter og kollegaer, 1923 Det første trinnet i trappen ble funnet 4. november, 1922. I de følgende dagene ble hele trappen gravd frem. I slutten av november hadde en tilgang til forkammeret og oppdagelsen av annekset, og så gravkammeret og skatten. Den 29. november, ble graven offisielt åpnet, og den første kunngjøringen og pressekonferansen fulgte neste dag. De første gjenstandene ble fjernet fra graven 27. desember. 16. februar, 1923 ble den offisielle åpningen av gravkammeret foretatt, og 5. april døde Lord Carnarvon. Den 12. februar, 1924, ble granittlokket løftet av sarkofagen. I april, Carter kranglet med oldsaksmyndighetene, og forlot utgravningene for å reise til USA. I januar 1925, gjenopptok Carter aktivitetene i graven, og den 13. oktober fjernet han lokket til den første sarkofagen; den 23. oktober fjernet han lokket til den andre sarkofagen; den 28. oktober fjernet gruppen lokket til den siste sarkofagen og blottla mumien; og den 11. november startet undersøkelsene av restene etter Tutankhamon. Arbeidet med skatten startet den 24. oktober 1926, og mellom 30. oktober og 15. desember 1927 ble annekset tømt og undersøkt. Den 10. november 1930, åtte år etter oppdagelsen, ble de siste gjenstandene endelig fjernet fra graven. Gravens plan. Designet for graven ser opprinnelig ut til å være for en privat person, ikke for en kongelig. Det er en del spor som tyder på at graven er omgjort til en kongelig grav mens den ble gravet ut. Dette støttes sannsynligvis av det faktum at det bare er ett av gravkammerne hvor veggene er malt, til forskjell fra andre graver hvor nesten alle veggene er malt med scener fra "Dødeboken." Trappen. Fra en liten, flat plattform, er det 16 trinn ned til den første døråpningen, som var forseglet og gipset – selv om den var brutt opp minst to ganger av gravrøvere. Korridor ved inngangen. Bortenfor den første døråpningen er en nedadgående korridor som leder til en forseglet dør nummer to, og inn i rommet som Carter beskriver som et forkammer. Dette ga opprinnelig plass til overskuddsmateriale etter begravelsen og materiale brukt i forbindelse med balsameringen av kongen. Etter de første ranene ble dette enten flyttet inn i selve graven eller til KV54. Forkammer. Forkammeret, som ikke er dekorert, ble funnet i en tilstand av "organisert kaos" og inneholdt omtrent 700 objekter (artiklene 14 til 171 i Carter-katalogen), blant annet var det tre begravelsessenger, plates formet som flodhester (gudinnen Tawaret), med løver (eller leoparder) og kveg (gudinnen Hathor). Det kanskje mest bemerkelsesverdige i dette rommet var deler, som var stablet, av fire vogner der en sannsynligvis skulle brukes til jakt, en til "krig" og de to andre for parader. Gravkammer. tversnitt av kister og sarkofager i KV62 Dekorasjon. Dette er det eneste dekorerte kammeret i graven, med scener fra Åpningen av munnen-ritualet (viser Kheperkheprure Ai, Tutankhamons etterfølger vist som kongens sønn, selv om han var den eldste) og Tutankhamon med gudinnen Nut på den nordveggen, den første timen av Amduat (på vestveggen), første delen av Dødeboken (på østveggen) og representasjoner av kongen med forskjellige guddommer (Anubis, Isis, Hathor og andre som nå er ødelagt) på sørveggen. Nordveggen viser Tutankhamon fulgt av hans Ka, som blir ønsket velkommen til underverden av Osiris. Innhold. En serie forgylte trekister tok opp mye av plassen i kammeret og omringet kongens sarkofag. Den ytre kisten ([1] i tverrsnittet) målte 5,08 x 3,28 x 2,75 m og 32 mm tjukk og fylte nesten hele rommet, med bare 60 cm på hver ende og mindre enn 30 cm på hver side igjen. På utsiden av kistene var det 11 padleårer til "solbåten", beholdere for parfyme og lamper dekorert med bilder av guden Hapi. Den fjerde og siste kisten ([4]) var 2,90 m lang og 1,48 m bred. Veggene var dekorert av kongens begravelsesprosesjon, og Nut var malt i taket, der hun "omfavner" sarkofagene med vingene sine. Sarkofagen var laget i granitt ([a] i tverrsnittet). Kroppsformen og lokket ble hugget ut fra hvert hjørne, det ser ut som det laget for en annen eier, men så hugget ut på nytt for Tutankhamon. Hvem den opprinnelige eieren var er ukjent. I hvert hjørne vokter en beskyttende gudinne (Isis, Nephthys, Serket og Neith) legemet. Kongens legeme var plassert i tre mumieformede kister, de 2 første av forgylt tre mens den innerste bestod av 110,4 kg rent gull. Mumien selv hadde en gullmaske, mumiebånd og andre begravelsesting. Begravelsesmasken var laget av gull, innlagt med lasurstein, karneol, kvarts, obsidian, turkis og glass og fajanse og var 11 kg. Skatterommet. Skatterommet var gravkammerets eneste siderom og tilgangen var via en åpen døråpning. Den innholdt over 500 objekter, for det meste av begravelses- og rituell karakter. De to største gjenstandene som ble funnet i dette rommet var kongens forseggjorte kiste med baldakin og en stor statue av Anubis. Andre gjenstander innbefattet tallrike skrin som innholdt gylne statuetter av kongen og gudene, modellbåter og enda to vogner. Dette rommet innholdt også to mumier av fostre som en del anser å være dødfødt barn av kongen. Anneks. 'Annekset', ble opprinnelig brukt til å lagre oljer, salver, parfymer, mat og vin, var det siste rommet som ble tømt, fra slutten av oktober 1927 til våren 1928. Selv om det var ganske lite i størrelse, innholdt den omtrent 280 varegrupper, med mer enn 2 000 enkeltobjekter. Nåtid. I 2007 er graven åpen for besøkende, mot en tilleggsavgift i forhold til resten av Kongenes dal. Antall besøkende er begrenset til 400 per dag, pr mai 2008. EM i friidrett 1934. __TOC__ Det første EM i friidrett ble arrangert 7.–9. juni 1934 i Torino. Øvelsene ble arrangert på Stadio Communale. Bare herrer deltok, damene kom først med fra og med EM 1938. Mesterskapets høydepunkt var den nye verdensrekorden i spydkast, satt av finske Matti Järvinen (76,66 meter). Jazznytt. Jazznytt er et norsk fagtidsskrift om jazz. Det ble etablert av Norsk jazzforbund i 1960. Redaktør var Petter Pettersson (1961–62). Senere har Olav Angell, Eivind Solberg, Bjørn Stendahl, Per Husby (1981–84) Rune Klakegg, Carl Morten Iversen, Torstein Ellingsen (2001–02) og Jan Granlie (2002–) hatt redaktøransvar. I 2006 utkom tidsskriftet fire ganger i året, i et opplag på 8000. Redaksjonen består av redaktør, samt Ann Iren Ødeby, Bjørn Stendahl og Arild Rønsen (2007). Sennenhunder. Sennenhunder er også kjent som sveitsiske kveghunder. Det er en gruppe med tradisjonelle gårds- og kveghunder av molossertype som stammer fra Sveits. De utgjør seksjon 3 i FCIs gruppe 2, vakt- og vokterhunder. Sennenhundene kan nedstamme fra den gamle romerske molosseren, som ble innført til Sveits av romerske legionærer under romertiden. Under middelalderen fantes det en type trefarget molosser i Sveits og de sørlige delene av Tyskland som gikk under tilnavnet «slaktermastiff». Denne ble blant annet brukt av sveitsiske soldater i krig og er trolig en etterkommer av de gamle romerske kamphundene. Fra disse har så trolig både sennenhundene og rottweiler oppstått. Sennenhundene har tradisjonelt fungert som regulære vokterhunder for kveg og vakthunder på gårdene, men de var også trekkhunder, og fungerte som både kjerrehunder og sledehunder om bonden hadde behov for hjelp. I gamle dager var således disse hundene ofte å se løpende mellom bakhjulene på vognlasset, når den sveitsiske bonden skulle på markedet med varene. Vel framme fungerte hundene også som vakthunder ved salgsboden, om bonden selv måtte gjøre seg et ærend. Fysisk er sennenhundene store, tunge og kraftige hunder. De blir av mange regnet som gode familiehunder og har som sådan en rekke flotte brukshundegenskaper. Den Norske Fagpresses Forening. Den Norske Fagpresses Forening (eller bare Fagpressen) er landets eldste presseorganisasjon, stiftet i 1898. Foreningen ivaretar interesser til fagblader, tidsskrifter og magasiner på trykk og nett. Omtrent 240 av Norges ledende fagblader er medlem av Den Norske Fagpresses Forening. Fagpressen er medlem av Norsk Presseforbund (tatt opp som medlem i 1996) og er en aktiv pådriver i medieutviklingen i Norge. Kontinuerlig arbeider Fagpressen for å bedre rammebetingelsene for publisering av blader, magasiner og tidsskrifter. Foreningens medlemsblader er underlagt de samme etiske retningslinjer som øvrige norske medier. Foreningen selv utgir medlemsbladet Fagpressenytt. Organisasjonen arbeider strategisk for å ivareta medlemsbladenes faglige og økonomiske fellesinteresser samt for å styrke og videre utvikle mediekanalen etisk og redaksjonelt. "Fagpressens Informasjonskontor" utfører kompetanseøkende tiltak blant organisasjonens medlemsblader. Slaget om Stalingrad. Slaget om Stalingrad var et slag i og omkring Stalingrad på østfronten under andre verdenskrig som ble utkjempet mellom angripende tyske og samarbeidende lands styrker, og sovjetiske styrker fra 21. august 1942 til 2. februar 1943. Kampene førte til et avgjørende vendepunkt i krigen og blir ansett som historiens blodigste slag. Slaget var preget av hensynsløs brutalitet og likegyldighet overfor militære og sivile tap på begge sider. Konflikten dreide seg om den tyske beleiringen av den russiske byen Stalingrad (i dag Volgograd), kampene i byen, og den sovjetiske motoffensiven som fanget og ødela de styrkene i og rundt byen som sto under tysk kommando. Totale tap (døde, sårede og fanger) for begge sider er anslått til å være mellom 1,5 og 2 millioner mennesker. Aksemaktene tapte store mengder utstyr og soldater under slaget, og de klarte ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. For sovjetstyrkene, som også hadde enorme tap, markerte seieren ved Stalingrad starten på frigjøringen av Sovjetunionen og seieren over det nazistiske Tyskland i 1945. Bakgrunn. Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i landet. I starten vant nazistene terreng og tok en rekke krigsfanger. Etter en rekke nederlag sommeren og høsten 1941 gikk de sovjetiske styrkene til motangrep ved slaget om Moskva i desember 1941. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forbindelseslinjer, ble stoppet i sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden. De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942. Planer om å starte en ny offensiv mot Moskva ble imidlertid utsatt, da Armégruppe Sentrum var alvorlig svekket. Endel av den tyske militære filosofi var også å angripe hvor motstanderen minst ventet det, så raske fremrykninger kunne gjennomføres. Et angrep på Moskva ble sett på som altfor opplagt blant noen, ikke minst Adolf Hitler. Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde blitt med i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler ønsket å avslutte kampene på Østfronten, eller i det minste redusere dem, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa. På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot det sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, såvel som elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i sentralasia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket. Fall Blau. Armégruppe Syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland inn i Kaukasus for å erobre viktige russiske oljefelt. Sommeroffensiven ble gitt kodenavnet «Fall Blau» (plan blå). Styrken inkluderte den tyske 6. arméen, den 17. arméen og den 1. og 4. panserarméen. I 1941 hadde Armégruppe Syd okkupert Ukraina og var i posisjon for den planlagte offensiven. Hitler blandet seg imidlertid inn i den strategiske planleggingen og beordret Armégruppe Syd til å splittes i to. Armégruppe Syd A, under kommando av Ewald von Kleist, skulle avansere sørover mot Kaukasus som planlagt med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe Syd B, inkludert Friedrich Paulus' 6. armé og Hermann Hoths 4. panserarmé, skulle rykke frem mot øst mot elven Volga og byen Stalingrad. Det var flere grunner til at det var viktig for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og en viktig transportrute mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, Stalin, ville gjøre byens erobring til et propagandakupp. Stalin hadde også ideologiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham. Under borgerkrigen hadde han spilt en viktig rolle i å forsvare byen, da Tsaritsyn, mot hvite styrker. Sommeren 1942 var det fremdeles slik at de sovjetiske styrkene var underlegne de tyske i mobile operasjoner. Muligheten for et slag inne i et stort urbant område, som ville bli dominert av infanteri og artilleri, ville jevne ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne. Slaget starter. «Operasjon blå» var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men deler av styrken var fremdeles involvert i beleiringen av Sevastopol på Krimhalvøya, og byen overga seg ikke før slutten av juni. En mindre operasjon ble gjennomført i mellomtiden, hvor en fremskutt sovjetisk posisjon ved Kharkov ble avskåret og en større sovjetisk styrke ble tatt til fange den 22. mai. Den 28. juni 1942 angrep Armégruppe Syd, og begynnelsen av offensiven gikk bra. De sovjetiske styrkene ga lite motstand på de veldige steppene og trakk seg uorganisert tilbake østover. Flere sovjetiske forsøk på å etablere forsvarslinjer feilet fordi de ble utflanket av tyske styrker. To større lommer med sovjetiske styrker dannet seg; ble avskåret og nedkjempet. Den første lommen nordøst for Kharkov den 2. juni, den andre ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere. Tyskerne fikk nå et fangeproblem, noe de også hadde planlagt for. Så mange som 2,8 millioner sovjetiske krigsfanger døde i dette relativt ukjente folkemordet. I mellomtiden startet den 2. ungarske armé og den 4. panserarmé angrepet på Voronezj, og erobret byen den 5. juli. Den første delen av fremrykkingen for den 6. arméen var så vellykket at Hitler blandet seg inn og beordret den 4. panserarmé til å slutte seg til Armégruppe Syd A. Resultatet ble en massiv trafikkork når både den 4. panserarméen og den 6. arméen trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst en uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet hadde blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret den 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad. Mot slutten av juli hadde tyskerne nådd Don hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde de erobret hele Don-buen, bortsett fra at sovjeterne fortsatt holdt to store brohoder nordvest for Kalatsj. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover – dels mot oljefeltene ved Majkop (som ble tatt midt i august), dels mot den viktige svartehavshavnen Novorossisk (som ble tatt 8. september), og dels opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september stod de bare ca. 50 km fra Grozny. Men der ble de stanset. De tyske målene ble nå avslørt for de sovjetiske generalene; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Denne gruppen med enheter ble den nye enheten den 62. arméen under Vasilij Tsjujkov. Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler. Kampene i Stalingrad. Tysk soldat med russisk maskinpistol, Stalingrad i oktober 1942 Kamp fra hus til hus inne i Stalingrad Stalin nektet innbyggerne å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Et massivt bombeangrep fra Luftwaffe den 23. august førte til en ildstorm som drepte tusener av sivile og forvandlet byen til et ruinlandskap. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post og engasjerte de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regimentet skudd for skudd, inntil alle 37 batterier hadde blitt ødelagt eller erobret. Mot slutten av august hadde armegruppe B nådd Volga nord for Stalingrad. En videre fremrykking mot elven sør for byen var neste steg i erobringen. I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på milits av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. For en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter. Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av Volga. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate. Stalins ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet, 13 500 sovjetisk soldater ble angivelig skutt for feighet. De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly. Gjennomsnittlig levetid for en nyankommet sovjetisk soldat i byen sank til under 24 timer. Tyskerne som avanserte inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær doktrine var basert på prinsippet om kombinerte våpenteam og tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes taktikk å ha frontlinjene så nær fienden som mulig. Tsjujkov kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Denne taktikken tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne type hittil ukjente urbane krigføringen for «Rattenkrieg» (rottekrig), og spøkte kynisk med at kjøkkenet var erobret mens det fremdeles ble kjempet om stuen. Kampene om Mamajev Kurgan, en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Høyden skiftet side flere ganger. Under et sovjetisk motangrep for å gjenerobre Mamayev Kurgan mistet sovjetstyrkene en hel divisjon bestående av 10 000 mann på en dag. Ved kornsiloen, et stort industrielt område dominert av en gigantisk silo; var styrkene så nær hverandre at sovjetiske og tyske soldater hørte hverandres pust. Kampene ved kornsiloen varte i ukevis, inntil de tyske styrkene sprengte siloen. I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av Jakov Pavlov, gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet. Grunnet den vanskelige situasjonen overførte tyskerne tungt artilleri til byen, blant annet flere gigantiske 600 mm bombekastere. Tyskerne gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den andre siden av Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å sette opp massive mengder artilleri der som beskjøt tyske stillinger kontinuerlig. De tyske stridsvognene ble ubrukelige i ruinhauger som var flere meter høye. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen. Sovjetiske skarpskyttere hadde også suksess i ruinene, og ga tyskerne kraftige tap. Skarpskytteren Vasilij Zajtsev fikk æren for 242 drepte under slaget. Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler, i tillegg til slagets strategiske konsekvenser. Den sovjetiske overkommandoen Stavka flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga, og overførte fly fra hele landet til Stalingrad. Presset på de to øverste militære sjefene var enormt: Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet og Tsjuikov fikk utbrudd av eksem som tvang han til å bandasjere hendene. Troppene på begge sider opplevet den stadige påkjenningen ved nærkamp. I november, etter tre måneders blodbad og langsommme fremrykning nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; erobret 90 % av byen og splittet de gjenværende sovjetstyrkene i to små lommer. I tillegg skapte isflak på Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene. På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del. Kampen om stålverket, traktorfabrikken og kanonfabrikken ble berømt. Mens sovjetsoldatene forsvarte sine posisjoner, fortsatte fabrikkarbeiderne å reparere stridsvogner og andre våpen tett ved siden av slagfeltet. Sovjetisk motangrep. Sovjetstyrkene går til motangrep rundt Stalingrad Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene, som beskyttet Armégruppe Syd Bs flanker, presset hardt på hovedkvarteret for å få støtte. Den 2. ungarske armé (som besto av dårlig utrustede og lite trente enheter) hadde fått oppgaven å forsvare 200 km av frontavsnittet nord for Stalingrad. Dette resulterte i en svært svak forsvarslinje, i noen områder var 1-2 kilometer forsvart av en enkelt tropp. De sovjetiske styrkene holdt flere brohoder ved den sørlige delen av Volga og var en trussel mot Armégruppe Syd B. Hitler var imidlertid så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, Franz Halder, uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler skiftet ut Halder i midten av oktober med general Kurt Zeitzler. I løpet av høsten hadde den sovjetiske generalen Georgij Zjukov, ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet, konsentrert massive sovjetiske styrker på steppene nord og sør for byen. Zjukovs plan var å fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene så Stalingrad kunne bli omringet. Operasjonen ble gitt kodenavne «Uranus» og ble iverksatt samtidig med operasjon «Mars», som var rettet mot Armégruppe Sentrum. Den 19. november 1942 startet den røde armé operasjon Uranus. De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general Nikolaj Vatutin, besto av tre hele arméer; 1. gardearmé, 5. tankarmé og 21. arméen. Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 tankbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antitankbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. Den nordlige flanken ble knust den første dagen. Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med to arméer fra sør mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps. De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart. De sovjetiske styrkene avanserte raskt vestover i en knipetangsmanøver og møttes to dager etter nær byen Kalakh, og stengte dermed inne de tyske styrkene i Stalingrad. Om lag 250 000 tyske og rumenske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig redningsaksjon. Frontlinjenes bevegelse på Østfronten fra november 1942 til mars 1943 I en tale den 30. september hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad. I et møte kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for elven Don. Mot dette erklærte Hermann Göring at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unsetningsstyrke ble samlet; en operasjon som hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk (men i mindre skala, et armékorps mot en hel armé). Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps av 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; tapene etter slaget om Kreta hadde ikke blitt erstattet. De tyske styrkene i Stalingrad trengte 500 tonn pr dag, Luftwaffe kunne maksimalt levere 300 tonn. Hitler støttet imidlertid Görings forslag og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg. Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpnet. I snitt kunne bare 10 prosent av behovet for materiell og mat dekkes. De transportflyene som klarte å nå frem evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede når de tok av fra den beleirede enklaven. 6. armé sultet sakte. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. En general i den tyske generalstaben ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som troppene hadde. Etter noen uker var han blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret han å spise normalt. De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. Et tysk angrep fra sør for å unsette de innestengte styrkene, Operation Wintergewitter (vinterstorm), ble stoppet av sovjetstyrkene. Den fulle tyngden av den harde russiske vinteren satte inn. Volga frøs, det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen. De innestengte tyske styrkene gikk raskt tom for brenselolje, medisinske forsyninger og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer. I januar 1943 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon Saturn; målet var å slå gjennom de tyske styrkene ved elven Don og ta Rostov. Hvis denne offensiven lyktes ville resten av armégruppe syd bli fanget i Kaukasus. Tyskerne etablerte «mobilt forsvar», en taktikk hvor små styrker holdt byer inntil panserstyrker nådde frem. Sovjetstyrkene nådde aldri Rostov, men kampene tvang von Manstein til å trekke armégruppe syd A tilbake fra Kaukasus og stabilisere fronten om lag 250 km fra byen. 6. armé var nå håpløst fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette og fortsatte å tro at forsterkninger var underveis. Noen tyske offiserer ba Paulus om å motsette seg Hitlers ordrer og i stedet forsøke å bryte ut av byen. Paulus nektet, da han avskydde tanken på å ikke adlyde ordre. Sovjetisk seier. De tyske styrkene inne i lommen trakk seg tilbake fra forstedene og inn i selve Stalingrad. Tapet av de to flyplassene ved Pitomnik og Gumrak satte stopp for forsyninger og mulighet for evakuering av syke. Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød. De soldatene som ennå var operative var nå så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende delirium. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at den røde armé ville henrette dem som overga seg. Spesielt de såkalte «HiWis», sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange. De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter. Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Av 91 000 tyske krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955. Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel og fra Stalingrad ble de sendt til fangeleire over hele Sovjet hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. En liten gruppe toppoffiserer ble tatt til Moskva og brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble kringkastet til de tyske styrkene. De siste overlevende kom hjem i 1955. Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943 selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene men dimensjonene var i en klasse for seg. 3.februar 1943 ble tilbaketrekningen bekjentgjort over radio, annonsert ved andresatsen fra Beethovens femte symfoni og følgende ordlyd: «"Slaget om Stalingrad er over. Trofast til siste åndedrag mot sin ed til flagget er 6.armé, under inspirert ledelse av feltmarskalk Paulus, nedkjempet...De døde, slik at Tyskland kan leve videre"». Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 90 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i Berlin; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av Gestapo om stemningen i disse februardagene heter det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at "Heil Hitler"-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet. Den 18. februar 1943 ga propagandaminister Joseph Goebbels sin beryktede tale i sportspalasset i Berlin, hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den totale krig, som ville kreve alle dets ressurser. Uansett målestokk er slaget om Stalingrad det største enkeltstående slag i historien. Det varte i 199 dager. Tapstall er vanskelig å anslå både fordi slagfeltet var stort men også fordi sovjetstyret ikke ønsket å offentliggjøre det, prisen kunne ha vært for høy. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Ulike eksperter har anslått at aksemaktenes totale tap var 850 000: 400 000 tyskere, 200 000 rumenere, 130 000 italienere og 120 000 ungarere ble drept, skadet eller forsvant, i tillegg ble 90 000 tatt til fange. Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste drept eller fanget av den røde armé. Minnesmerket over kampene i Stalingrad De sovjetiske tapene er omdiskutert. Det er oppgitt at den røde armé hadde 478 000 drepte og 650 000 sårede; disse tallene inkluderer et stort antall operasjoner. Mer enn 40 000 sovjetiske sivile døde i Stalingrad og dets forsteder under en enkelt uke med bombing, mens 6. og 4. armé nærmet seg byen. Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var det et sted mellom 1,7 og 2 millioner ofre for slaget. Stalingrad fikk i 1945 tittelen «Helteby» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland» reist på toppen av Mamajev Kurgan-høyden ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget. Akita (hund). Akita, eller japansk akita, (FCI #255) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en stor spisshund som er oppkalt etter prefekturet (provinsen) Akita, der man antar at den oppstod. Rasen var tidligere kjent som akita inu, men den ble i 2000 delt i de to rasene "japansk akita" (også kalt bare akita) og "amerikansk akita". Opprinnelse og alder. Akita stammer opprinnelig fra fjellområdene på øya Honshu i Japan. Det opprinnelige navnet på denne hunden var "akita matagi", som betyr "hund som jager bjørn" på norsk. Man kan derfor utgå fra at den opprinnelig var en jakthund for bjørn og kanskje annet storvilt, men den har nok kanskje fungert som både trekkhund, kløvhund og vakthund i tillegg. Akkurat når rasen oppsto vites ikke, men noen kynologer hevder at den opprinnelige hunden (akita matagi) ble krysset med schäferhund, grand danois, mastiff og tosa. Senere ble den også krysset med Hokkaido og den nå utdødde russiske hunderasen "karafutohund", som stammet fra Sakhalinøya. I så fall kan den tidligst ha oppstått et stykke inn på 1900-tallet. "Akitainu Introduction Foundation" ble dannet i 1927 og den første rasestandarden ble klar i 1938. Rasen holdt imidlertid på å dø ut under andre verdenskrig. Da krigen sluttet i 1945 skal det kun ha vært omkring 20 rene akitaer igjen i Japan, og et møysommelig arbeid med å redde rasen begynte. Det ble tidlig bestemt at man skulle førsøke å bygge opp og gjenskape rasen slik den opprinnelige akita matagi hadde sett ut. Ei av linjene i dette arbeidet ble kalt "Ichinosekilinjen". Denne hunden, som nå er kjent som akita, ble hovedlinjen i Japan, og som sådan anerkjent i hjemlandet i 1955. Den andre linjen i dette arbeidet var den såkalte "Dewalinjen". Disse hundene hadde mer schäferhundpreg og ble ikke særlig populære i Japan, men oppnådde derimot popularitet andre steder i verden – spesielt i USA. Den ble kjent som amerikansk akita og great japanese dog. Utseende, anatomi og fysikk. Japansk akita er lavere, slankere og mindre muskuløs enn amerikansk akita. Den tillates i fire fargevarianter, mens den amerikanske kan ha alle farger og kombinasjoner. Begge er spisshunder som FCI har plassert i gruppe 5 seksjon 5. Akita har balanserte proporsjoner og er bastant bygget, kraftfull, edel og stolt reisning og kraftfulle smidige bevegelser. Kroppen er langstrakt og har en tykk og muskuløs hals med tørr hund. Hodet er kraftig og kileformet, med tydelig markert stopp, rett neserygg og et middels langt og kraftig snuteparti med tettsittende stramme lepper. Ørene er små, tykke, triangulære i formen med avrunda spisser, stående og noe framoverlutende. Dyp brystkasse og lett velva ribbein. Buklinjen er godt opptrukket og lendet bredt og muskuløst. Rett massiv rygglinje. Kraftfulle bein og grov beinstamme. Tykke, runde labber med buede tær. halen er høyt ansatt, tykk og bæres ringlet over ryggen. Pelsen er kort, rett og tett. Noe lengre på skulderene og krysset, og ennå lenger på halen (buskete preg). Tett og myk underull. Fargen er rød, sesamfaget, brindle og hvit. Alle farger, unntatt helhvit, har såkalt "urajiro", nesten hvite eller helt hvite markeringer på siden av snutepartiet, kinnene, under og på halsen, brystet, buken, beinas innsider og halen. En fullvoksen hann skal ha en mankehøyde på 67 cm, +/- 3 cm. Tispen skal være 61 cm. +/- 3 cm. Fargen kan være rød, hvit, sesam og tigret. Vekten ligger normalt på 30–50 kg, avhengig av kjønn. Langhåret akita. Noen akitaer er utvikler lang pels på grunn av recessive gener hos begge foreldrene. Disse hundene refereres det gjerne til som «woolie» (ullen) eller «silkie» (silkelignende). Noen kaller dem også «akita fluff» Som nyfødt valp skiller langhåret akita seg gjerne fra sine søsken gjennom fjærprydet pels rundt ørene og øynene. Likeledes kan pelsen ha en litt annerledes tekstur og kanskje virke tykkere enn hos sine søsken. Langhåret akita er ikke godkjent som egen pelsvariant, men regnes som en feil og kan derfor ikke stilles ut. Eiere av langhåret akita hevder ofte at den er roligere og mer omgjengelig enn vanlig akita, men det finnes ikke dokumentasjon som kan støtte slike utsagn. Bruksområde. Akita var tradisjonelt en jakthund på storvilt i fjellområdene på øya Honshu i Japan. Den regnes som en allsidig brukshund, med bruksområder som politihund, sporhund, ettersøkshund, vakthund, førerhund og servicehund såvel som jakt- og trekkhund. I Norge er rasen mest utbredt som familiehund, men noen individer brukes også til jakt. Lynne og væremåte. Akita regnes som en robust og svært modig hund med et selvstendig og stolt vesen. Rasen har et rolig og avslappet gemytt, og er, tross størrelsen, velegnet som familiehund. Den er naturlig mistenksom overfor fremmede og alltid på vakt, men den skjeller sjelden. Rasen er ofte dominant overfor andre hunder. Den krever en tydelig leder og tidlig fast, men varsom dressur. Man må påregne daglig mosjon, gjerne i form av lek, om denne hunden skal trives. Akita ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar. Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Akita kan derfor vise aggresjon mot fremmede. Annet. Hachikō var en japansk hund av rasen Akita kjent for sin lojalitet mot sin herre. De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene. Anonyme Narkomane. Anonyme Narkomane, stundom omtalt som «NA», en engelsk forkortelse for «Narcotics Anonymous», er et verdensomspennende fellesskap av menn og kvinner som hjelper hverandre med å friskne til fra sitt rusmisbruk. Anonyme Narkomane har sitt utspring i Anonyme alkoholikere, og de første møtene ble holdt i Los Angeles-området i USA i 1953. Fellesskapet har siden spredd seg over hele verden, og det finnes nå grupper over store deler av Norge. Oppdatert oversikt finnes på NA sin hjemmeside. De Tolv Trinn. Det som står sentralt i virksomheten er et program som kalles "De tolv trinn". Eksempelvis er første trinn "Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor vår avhengighet, og at våre liv var blitt umulige å mestre." Disse «trinnene» er ment å praktiseres som en måte å leve livet på, og består i å innrømme at man har et problem, søke hjelp, foreta en selvransakelse og gjøre opp for seg der man ser at man har påført andre skade. En blir også anbefalt dele sin historie og erfaring med andre rusavhengige slik at de også skal kunne få håp om å komme seg ut av sitt rusmisbruk. Møter og medlemskap. Den primære funksjonen i Anonyme Narkomane er gruppemøtene. Møtene ledes av medlemmene selv og den enkelte deltar etter tur ved å dele egne personlige opplevelser. I de største byene kan man finne et møte hver dag mens det på mindre steder gjerne er et møte i uka. De fleste møter avsluttes med en "sinnsrobønn". En har også innarbeidet en fadderskapsordning som kalles «sponsor», det vil si at nyere medlemmer kan be en mer erfaren i gruppen om råd og veiledning, også utenom gruppemøtene. Den eneste betingelsen for medlemskap er et ønske om å slutte å bruke rusmidler. Målet er totalavhold, men en kan delta på møter selv om en ikke er rusfri. En er også velkommen tilbake på ethvert tidspunkt etter et eventuelt tilbakefall. Terskelen for deltagelse er altså lav. Dersom en er påvirket av rusmidler blir en bedt om å lytte og ikke dele i ruset tilstand. En blir regnet som fullt medlem likevel, medlemskap knyttes til ønsket om å bli rusfri. I tillegg til vanlige møter som kun er for de som selv har et rusproblem, har NA også jevnlig åpne møter, ofte en gang i måneden. Her kan helsepersonell, pårørende og andre interesserte delta og bli kjent med gruppene. Forskning. Det finnes et par norske forskningsartikler om 12-trinnsgruppene. Kristensen et al. (2005) fant at deltagelse i NA (og AA) øker ruspasienter's mulighet til å klare å holde seg rusfri over tid, og mener at deltagelse i slike selvhjelpsgrupper er et viktig supplement til offentlig behandling. En oversiktsartikkel i Psykologtidsskriftet (2008) gir et oppdatert bilde av forskningen om 12-trinnsgruppene og konkluderer med at helsepersonell bør være bevisst på å motivere sine pasienter med et rusproblem å delta i dem. Kontakt. NA har en kontakttelefon som finnes på. Den viktigste funksjonen til denne kontakttelefonen er at de som har et rusproblem kan ringe selv og få snakke med noen som har egenerfaring med det å friskne til fra et rusproblem. En kan også avtale å få noen til å gå sammen med seg på det første møtet mv. I tillegg kan kontakttelefonen brukes til å få personer fra bevegelsen til å holde informasjon på helseinstitusjoner / for pasienter / helsepersonell mv. Kystartilleriets offisersforening. Kystartilleriets Offisersforening ble stiftet den 6. november 1911 under navnet "Fæstningsartilleriofficerenes Forening", etter et brudd med feltartillerikollegaene i Artilleriets Offisersforening (stiftet 28. februar 1896). I januar 1959 endret foreningen navn til Kystartilleriets Offisersforening (KOF). Mens foreningen opprinnelig var mer en arbeidstakerorganisasjon, har den endret seg til en ren våpen- og interesseorganisasjon (fagforeningsdelen ble skilt ut i 1985). Fra februar 2006 har foreningen på nytt skiftet navn, til Kystjegerforeningen. Dette gjenspeiler de seinere års utvikling fra stasjonært kystartilleri til mobile kystjegere. Bodega Band. Bodega Band (etablert i Trondheim i 1929) er et norsk jazzorkester, basert i Trondheim og en del av Studentersamfundets Orkester ved Studentersamfundet i Trondhjem. Den opprinnelige sekstett ble etablert under UKA og ledet av Johan David Behrends; besetningen var Arnfinn Hjulstad (tenorbanjo), Johan David Behrens (violin og orkesterleder), Arvid Ruud (batteri), Leif Berg Jansen (kornett og trompet), Hans Sørum (piano) og Erik Müller (tenorsax). Hjemmescenen var «Bodegaen» i Studentersamfundet, men orkesteret turnerte ellers en del i landet. Bandet hadde en av svært få kvinnelige utøvere i pianisten Inger «Mikro» Michelsen. Bodega Band fungerte som revyorkesteret under UKA og var frem til den andre verdenskrig Fra 1945 var leder og arrangør Ragnvald Sexe sentral i utvidelsen til et 12-manns orkester. Etter en tid i dvale ble der ny giv (1958) med dirigenten Jostein Gjersvik, den senere Asbjørn Krokstad (trombone) og trommeslager Bonsak Schieldrop (1959–64), og bandet utviklet en 17-manns besetning etter modell av Count Basie, og var ansett for ett av landets fire-fem viktige storband med standardlåter på reportoiret. Rundt 1971 tilkom Per Husby (piano og arrangør) som var sentral i en kursendring med større innslag av egen musikk; assistert av utøvere og skribenter som Eirik Lie/Tor Halmrast (gitar), Jan Tro (bass). Et høydepunkt var besøket i 1972, av instruktør Clark Terry. Jan Erik Johansen (trompet), Jarle Førde (trompet, flugelhorn), Jan Ivar Bruheim (trombone) Helge Førde (trombone), Nils Tro (tenorsax), John Pål Inderberg (tenorsax), Carl Haakon Waadeland (trommer) og Perioden hadde også turne til Reykjavík (1978), opptredener på Moldejazz (1977) og Festspillene i Nord-Norge (1973), samt tre plateutgivelser med egen musikk, på Plateselskapet, Studentersamfundet i Trondhjem (1973, 74 og 77). Bandet har siden etableringen av jazzlinja (NTNU) fått et større tilfang av utøvere. Jarle Førde var leder fra 1981. Vigleik Storaas var leder en tid fra 1990, da bandet også antok en omorganisert form. Eldbjørg Raknes (vokal) og David Gald (tuba) var også medvirkende. Hi-fi. Hi-fi, eller hifi, er en forkortelse for det engelske begrepet high fidelity, som i denne sammenhengen mer eller mindre direkte kan oversettes som «høy nøyaktighet». Begrepet benyttes om lydgjengivelse, og poenget er at reproduksjonen skal være svært nær originalen i kvalitet. Hi-fi er også en standard (DIN 45500) for lydgjengivelsesutstyr. Denne standarden ble lansert på 70-tallet. Da de fleste moderne stereoanlegg holder seg langt innenfor rammene av denne standarden, har «Hi-Fi»-merket som man kan se på gamle stereoanlegg nå blitt utdatert og mistet sin verdi. 100 (tall). 100 (hundre, etthundre) er det naturlige tallet som kommer etter 99 og før 101. Før det nye målesystemet ble tatt i bruk i Norge på 1800-tallet, ble hundre gjerne benevnt som «smalt hundre» eller «tirøtt hundre». Dette fordi hundre opprinnelig betegnet tallet 120, signifikat for "storhundre"; forsåvidt en yngre betegnelse som følge av titallssystemets ankomst. Forandringen av denne tallsystemet kom som følge av opplysningstiden og særlig den franske revolusjon. Den samme inflasjonen, om en vil, har også skjedd med tallet tusen. I titallsystemet er 100 kvadratet av 10 (med den vitenskapelige skrivemåten 102). SI-prefikset for 100 er «hekto-». Hundre er summen av de første ni primtallene, samt summen av de to primtallene (47 + 53), og summen av kubene av de første fire heltallene. Altså: 26 + 62 = 100, noe som gjør 100 til et Leyland-tall. Henning Larsen. a>. Bygningen ble i 2001 kåret til "Stockholms vackraste hus" Henning Larsen (født 20. august 1925) er en dansk arkitekt. Han er kjent gjennom en rekke store byggeoppdrag hjemme og i utlandet, og har også arbeidet i Norge. Biografi. Larsen har sin utdannelse fra Kunstakademiets arkitektskole i København og MIT School of Architecture i Boston. Tidlig i karrieren var han bl.a. knytta til Arne Jacobsens og Jørn Utzons arkitektkontorer. Fra 1959 har han ledet sitt eget arkitektkontor, Henning Larsen Architects, tidligere Henning Larsens Tegnestue. Henning Larsen har innehatt professorater i arkitektur ved flere universiteter og høgskoler i Danmark og i utlandet, bl.a. Kunstakademiets Arkitektskole i København, Arkitektskolen i Århus, Yale University og Princeton University. I 1967 var han professor ved Arkitekthøgskolen i Trondheim (NTNU). Melsomvik. Melsomvik er et tettsted i Stokke kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Tønsbergfjorden. Bebyggelsen består hovedsakelig eldre små trehus, og stedet er et populært feriemål for sommerturister og hyttegjester. Historie. På grunn av sin kystlinje og nærhet til Norges eldste by Tønsberg har Melsomvik en historie som strekker seg langt bak i tid. Stedet har vært havn og opplagsplass for båter helt siden leidangsflåten lå der i middelalderen. Fra 1897 til 1899 anla marinen en egen opplagshavn. Den var beregnet på vedlikehold av fartøysmateriell, utrustning og bemanning ved mobilisering. Melsomvik ble nedlagt som opplagshavn like etter 1920, men fortsatte som marinedepot fram til 1964. Det er i dag flere kulturminner i Melsomvik, deriblant krigsbunkere og våpenlagringshaller fra begynnelsen av 1900-tallet. Håøya fort og Sundås batteri ble anlagt rundt den samme tiden bla. for å beskytte innseilingen inn Tønsbergfjorden inn til Melsomvik. På Melsom gård rett nord for Melsomvik ligger Melsom videregående skole med linjer for naturbruk og medier og kommunikasjon. Tidligere var det landbruksskole på stedet. Norsk jazzarkiv. Norsk Jazzarkiv (etablert i Oslo 1981) er en norsk stiftelse, med det formål å ivareta og utvikle dokumentasjon og kompetanse vedrørende norsk jazzhistorie. Johs. Bergh var sentral i etableringen og satt som leder i perioden 1981-1990. Arkivet inkluderer lyd, klipp, foto, bøker, tidsskrift og video/film. Norsk Jazzarkiv utfører egne forskningsprosjekt, og i økende grad, i samarbeid med Leder for arkivet er Finn J. Kramer-Johansen. Jazzarkivet er samlokalisert med Nasjonalbiblioteket i Oslo. Lade (NTNU). Lade var tidligere en av mange campuser for NTNU. Tidligere hadde blant annet psykologi og matematiske fag tilhold på lade. Disse har i dag flyttet til Dragvoll og Gløshaugen. Da psykologi flyttet fra Lade sommeren 2003, var det det siste av NTNUs virksomhet på Lade som flyttet og bygningsmassen ble solgt og gjort om til boliger. Friedrichshafen. Friedrichshafen er en by med i underkant av 60 000 innbyggere på nordsiden av Bodensjøen i delstaten Baden-Württemberg i det sydlige Tyskland. Den er etter Konstanz den nest største byen ved Bodensjøen. Friedrichshafen ble dannet i 1811 ved sammenslåingen av byene Buchhorn og Hofen. Den nye byen ble oppkalt etter den første württembergske kongen Friedrich I. Buchhorn hadde en lang historie som riksstad i Det tysk-romerske rike (1275–1802). Friedrichshafen var tidligere best kjent som hjembyen til luftskipselskapet Zeppelin og Dornier Flugzeugwerke samt ZF Friedrichshafen AG, produsent av overføringssystemer. Grev Ferdinand von Zeppelin som var født i Konstanz, bygget opprinnelig sine luftskip i flytende luftskiphangarer på innsjøen som kunne rettes inn mot vinden for å hjelpe til med den vanskelige startprosedyren. Besøkende kan lære mer om historien til zeppelinerne i det store museet som ligger ved bredden av Bodensjøen. I nyere tid har det ved hjelp av moderne teknologi blitt laget et antall små luftskip (Zeppelin NT) som kan leies til omvisningsturer. Radiostyrt bil. En radiostyrt bil (RC) er en motorisert modellbil som styres ved hjelp av radiokontroll. Radiokontrollen sender radiosignaler til bilens radiomottaker, som igjen kontrollerer akselerasjon, brems og styring. Å bygge, kjøre og modifisere radiostyrte biler er en hobby for mange entusiaster i alle aldre. Man referer ofte til skala (for eksempel 1:8) når man snakker om radiostyrte biler. Dette, sammen med motorytelse, danner også basis for klasseinndelingen i konkurranser. Innenfor hver kategori konkurreres det gjerne med både standardbiler og biler modifisert etter visse regler. Fremdriftssystemer. Nitro (fuel) og elektro er de to fremdriftssystemene som dominerer. Vanligvis finner man begge systemene blant de forskjellige biltypene. Nitro- og bensinbiler trenger mye stell og småreparasjoner for å fungere, da de er utsatt for mye slitasje og store hastigheter. Nitrobiler. Nitrobilene går på en blanding av nitrometan, metanol og olje for å smøre mekanismene i motoren. De trenger en glødeplugg for å antenne drivstoffet ved hvert slag. For å starte en nitrobil må du bruke en såkalt gløder, som kjører en elektrisk strøm igjennom glødepluggen for at den skal gløde, mens man drar igang motoren med enten snorstart eller en elektrisk starterboks man setter bilen på. Enkelte motorer har inngang for rotostart for starting med en drilliknende pistolrotor. En nitro-konkurransemotor kan gjerne komme opp i turtall over 40 000 o/min og yter pr. 2007 ca. 3hk for 1/8 buggy. I konkurranse er denne klassen begrenset oppad til 3,5 cm3 i motorstørrelse. Bensinbiler. Bensinbilene går som regel på samme bensin som man får på bensinstasjoner. De kan som regel forbrenne vanlig, blyfri 95 oktan bensin, og trenger ingen glødeplugg, da de benytter seg av tennplugger som drives av en dynamo. Disse motorene brukes som regel i store RC-biler som trenger mye kraft. I likhet med de fleste andre totaktsmotorer så trenger disse bilene en oljetilsetning av syntetisk olje i bensinen som kan variere fra 2 – 6 %. En bensinmotor som startes og kjøres uten oljetilsetning vil skjære seg etter kort tid. Elektriske biler. Elektrobilene går på elektrisk energi som er lagret i batterier. De pleier som oftest å bruke 7,2V nikkelkadmium- (Ni-Cd) eller nikkelmetallhydrid-batterier (NiMH). Men i dag brukes også litiumpolymér-batterie med 2 og 3 celler. 1 celle av Li-Po (forkortelse for litiumpolymér) er på 3,7V. Bilene drives med en elektronisk fartsregulator (regulert til maks 50 km/h. For å gjøre de lovlige i norge) og en sterk elektromotor som driver hjulene enten ved hjelp av reim- eller akseldrift. Denne typenb pleier ofte å være rette valget når man ikke har tid eller tålmodighet til å stelle med biler som fuel (nitromethane) trenger mye av, eller om man skal kjøpe en til barn. (Med tanke på ekstremt giftig drivstoff i fuel (Nitro) og 2 takts bensinbiler (95 oktan). Barn bør være sammen med en ansvarlig voksen mens de kjører eller tanker bensin- eller fuelbiler). En elektromotor for konkurranse til 1:10 touring eller 1;10 buggy har et effektiv arbeidsområde på 0 – ca. 50 000 o/min. De mest ekstreme elektrobilene kan komme opp i hastigheter på 100-150km/t. Lovlige biler i Norge har en maksfart begrenset oppad til 50 km/h. Arrangementer. Det finnes en rekke anlegg og baner som er laget spesielt for radiostyrte biler og ulike typer radiostyrte biler. Mange baner er eid av RC-klubber mens andre er til for at entusiaster uten noen klubbtilknytning kan få kjøre bilene sine på bane. En slik klubb er Oslo Modellbilklubb som har tre baner i Hvervenbukta. På banene finnes mennesker i alle aldre og begge kjønn. Å se tenåringsgutter konkurrere med veteraner på 50 – 70 år er vanlig. Banene kan enkelt leies til en fast timespris. Entusiaster liker å introdusere nye mennesker til RC-sporten for å holde hobbyen i live. Det er en fin hobby for bedrifter og foreninger i fritiden på lik linje med fotball og gocart. De faste klubbene pleier å konkurrere med hverandre på egen eller innleid bane. Noen anlegg har såkalte «repeaters» som mottar signaler fra alle håndkontrollene og kopierer og forsterker signalene. Dette vil føre til at bilene vil få mye lenger rekkevidde. I Norge arrangeres det årlig Norgescup og NM i mange klasser. 1/8 buggy er for tiden den største klassen med 60-70 deltagere på hver runde. Buggy. Med sitt lave tyngdepunkt og røffe dekk er buggyene raske med god kontroll både på humpete offroadbaner og på flat mark. De vanligste klassene er 1:8 og 1:10, med både nasjonale og interasjonale konkurranser. 1:8 buggy er vanligvis nitro, mens 1:10 buggy stort sett er elektro. Monstertruck. Biler med store hjul og stor bakkeklaring. De tar seg godt frem i røft terreng, og passer også best der. På flat mark velter de vanligvis lett. Dette er ofte favoritten til nybegynnere. Monstertrucks finnes i elektro-, bensin- og nitrovarianter, 2- og 4-hjulstrekk, med og uten revers. Disse finnes vanligvis i 1:8, 1:6 og 1:5. 1:8 bilene drives vanligvis av en nitromotor, i 1:6 og 1:5 bilene er det vanligst med bensin da de trenger høyt dreiemoment som en bensinmotor kan tilby. Driftebil. Disse bilene er teknisk sett det samme som en touringbil eller rallybil. Det eneste som skiller dem er at enten bakhjulene eller alle hjulene er såkalte «driftedekk» som er laget av hard plast. Dette gjør at bilen er lett å få skrens med, da det ofte er "status" innen faget å kunne mestre en bil i lange svingskrenser. Navnet stammer fra det engelske ordet «drift» som betyr å skli eller seile på banen. Man kan enkelt bygge om en touringbil eller rallybil til å bli driftebil bare ved å skifte til driftedekk. De har noen ganger høyere turtall enn andre biler for å få mer sleng, men som oftest bruker de samme motortype som biler av lik størrelse. Deathmatchbil. Disse bilene er laget for å konkurrere med andre biler på en lukket bane. Disse kan for eksempel være utstyrt med farlig verktøy, pigger, eksplosiver, flammekastere, vinkelslipere, slegger eller lette skytevåpen. De er kun laget for å ødelegge motstanderne sine biler da dette er en slags «kongen på haugen»-aktivitet. Dette er vanlig i USA der rike spillere bruker mye penger på forbedringer og reparasjoner av sine biler. Disse spillerne pleier å ha sponsorer som finansierer reparasjoner etter skader og andre utgifter. Bilene blir laget i sterke materialer som fungerer som panser for å gjøre dem vanskeligere å ødelegge. Slike biler er ulovlige Norge, Sverige og en rekke andre land av åpenbare grunner. På grunn av faren ved slike biler er banene omgitt av tung beskyttelse. En løpsk deathmatch bil kan påføre store skader på personer og materiell og kan føre til dødsfall. Bilene må derfor ikke kunne kjøres utenfor banen. Truggy. Mellomting mellom monstertruck og buggy. De første truggiene var modifiserte buggier som ble utstyrt med blant annet store monstertruckhjul. De er mer stødige enn monstertrucken, med sitt lavere tyngdepunkt. Mange buggier kan enkelt modifiseres til å bli en truggy. For eksempel kan produsenten "FG" sine "Marder"-biler enkelt bygges om til truggy ved å skru på monstertruckhjul. Det trengs da også å gire om bilen på grunn av større hjul. Touring. For banekjøring. Touringbiler finnes både med nitro- og elektromotorer. Det arrangeres både nasjonale og internasjonale konkurranser i touring. I vinterhalvåret er det mange RC-bilfans som søker innendørs, og kjører 1:10 touring på teppebaner. Innendørs brukes kun elektromotor om det ikke er installert godkjent ventilasjon i bygget. Det som kjennetegner denne kategorien er den lave bakkeklaringen og spesielle, flate dekk, såkalte «slicks». Disse bilene er bygd for fart og god styring i de høye hastighetene. Nitroversjonene har ofte flertrinns automatgir med eller uten revers. På banen kan de nå hastigheter opp til 100 km/t eller mer. Disse bilene er uegnet for grov og humpete asfalt, sand, grus eller snø. Det finnes spesielle sett for å gjøre en touringbil høyere og bedre egnet for litt røffere asfalt, men dette avhenger av produsent og modell. Fartsrekorden for radiostyrte biler ble satt av en touringbil med elektromotor i 2003. Den ble ført opp i Guinness rekordbok. Føreren het Cliff Lett og klarte å presse bilen sin opp i 178,63 km/t. Under forsøket trengte bilen ikke bare en kraftig motor og ekstra battericeller, men også et perfekt, aerodynamisk karosseri for å minske luftmotstanden og presse bilen mot asfalten. Touringbilene fra seriøse produsenter er ofte utstyrt med forsterkede materialer som skal tåle store påkjenninger ved en kollisjon. Dette er viktig da en komplett profesjonell touringbil kan koste mellom 10 000 – 30 000 kr. Storskala. 1:6-og 1:5-biler finnes i mange varianter. Disse er en god del dyrere enn sine mindre søsken, og er heller ikke så vanlige. De er stort sett drevet av motorer som går på vanlig, oljeblandet bensin. Slike motorer er på størrelse med motorsagmotorer, mellom 23-35cm3. Bensinmotorene er generelt sett mer holdbare og billigere i vedlikehold og drift enn nitrobilene langsiktig sett. De har lavere turtall og dermed lavere frekvens på motorlyden, noe som er et «sunnere» alternativ for øret. Siden disse bilene er større krever de større plass å kjøre på. Mini og micro. Det har blitt vanligere med mini- (1:18) og microutgaver (1:28) av mange biler. De fleste er elektro, men det har begynt (januar 2006) å komme nitrobiler i 1:18 skala. Styring. Alle disse bilene har en ting i felles. Prinsippene rundt styring er de samme. De har en eller to servoer som styrer gass og styring. Disse servoene styres av en mottaker-enhet som tar imot signaler fra håndkontrollen. Det finnes en rekke standarder innen dette. Nå er det mest vanlig med digitale radiosignaler. Fordelen er at bilen «skjønner» når den kommer utenfor rekkevidde eller at håndkontrollen ikke har mer strøm. Den vil også oppdage om styrebatteriet har lite strøm igjen ved å kontrollere spenningen på servokabelen. Mottageren vil da beordre gass-servoen til å sette motoren i tomgang (fuel/bensin) eller slå av elektromotoren (elektrobil) og sette hele bilen i full brems. En løpsk fuel- eller bensinbil kan være katastrofalt for bilen og omgivelsene. Konsekvensene vil bli dyre reparasjoner av skadene når bilen kan kollidere med hindringer uten førerens kontroll. Med store biler kan det forekomme personskader. Funksjonene som skal hindre dette kalles for «fail-safe» og kan være integrert i mottager enheten eller det kan ettermonteres på servokabelen som styrer motoren. Denne vil oppdage uregelmessigheter i kommandoene og hindre bilen fra å kjøre. På mange organiserte løp så er fail-safe påbudt for at ikke en løpsk bil skal kollidere med konkurrerende biler og sabotere løpet eller skade tilskuerne. Før i tiden ble det brukt analoge signaler og styring og throttle fikk hver sin radiofrekvens. Ulempene med dette var at noen kunne sabotere et konkurranseløp, da bilene brukte standard frekvenser og ville adlyde enhver kontroll som brukte samme frekvens. Med digital styring så kan føreren kryptere signalene til bilen ved å kjøpe en mottager og håndkontroll som støtter kryptering. En må da ha en krypteringsbrikke i håndkontroll og mottager for å kunne styre den. Da vil ikke uvedkommende klare å overstyre bilen. Nyttige funksjoner. En erfaren fører liker gjerne å ha spesielle finesser på håndkontrollen som henter informasjon fra bilen. Funksjonene kan være speedometer, tripteller, tankmåler, forbruksmåler av drivstoff, motortermometer eller avstand fra fører vedrørende rekkevidde etc. Andre funksjoner kan være servostyrt drivstoffkran for å kutte motoren sin drivstoff tilførsel, eller blokkere luftinntaket for å kvele motoren som en slags «nødstopp» om motoren skulle henge seg opp i full gass for eksempel, da dette kan skje. Bremser. Radiostyrte biler som kan komme opp i store hastigheter har som regel bremser. Enten skivebremser i drivverket eller på hjulene. Disse styres av gasservoen og aktiveres når servoen går motsatt retning (gass spaken på kontrollen blir trykket helt bakover). På en elektrobil er det derimot uvanlig med bremser. Her brukes motoren som brems ved at polariteten på den elektriske kjørestrømmen blir snudd slik at motoren stritter imot. Drivverk. Radiostyrte biler har store likheter med virkelige biler på en rekke punkter. Clutch. Det vanligste på radiostyrte biler er en såkalt sentrifugeclutch på samme måte som i en motorsag. Den kobler inn når turtallet øker ved hjelp av vekter som presser membranen i clutchen inn i koblingsflaten til drivverket. Disse er justerbare så de kan tilpasses etter hvilket turtall man ønsker at clutchen skal reagere på. Girkasse. Det er blitt mer og mer vanlig med girkasser i nitrodrevne radiostyrte biler. Dette muliggjør bedre utnyttelse av motorkraften og mindre slitasje av motor. De kan komme med få eller mange gir, med eller uten revers. Elektrodrevne radiostyrte biler har ikke samme behov for girkasse, da elektromotorer kan jobbe effektivt over et større turtallsområde. Automatgir. Denne girtypen er den mest vanlige. Den lar føreren kjøre uten å tenke på giringa. Nybegynnere liker denne typen best. Den fungerer på sentrifugalkraft prinsippet i likhet med sentrifugeclutchen, til å koble inn høyere og høyere gir etter som turtallet på drivverket og hjulene øker. Manuellgir. Denne girtypen består av en girkasse som styres av en tredje servo. Føreren kan enkelt styre girforholdet for å få ønsket kraft til enhver tid. Dette er mest vanlig i terrengbiler hvor kraft er kritisk. Manuelt gir forutsetter at radioutstyret har tre kanaler (gass, styring og giring). Beskyttelse. Radiostyrte biler pleier alltid å ha beskyttelse som omgir kritiske deler som hjuloppheng, servoer, motordeler etc. Beskyttelsesutstyr kan være støtfanger, vanntette rom for å beskytte elektronikk, støtdempere for å minske slitasje på deler og veltebur for å beskytte alt inni bilen om den går rundt, karosseri som virker som et deksel rundt bilen, gjerne laget som en kopi av en ekte bil. Det er veldig viktig at batteriet, strømkabelen og styreledningene er godt beskyttet. Mister bilen strøm mens den kjører fort så har man ingen kontroll over den. Den vil fortsette med akkurat samme turtall og rattposisjon som i siste øyeblikk den hadde strøm, med mindre man har en failsafe, da denne går på automaytisk brems om bilen mister kontakten med fjernkontrollen og stopper bilen. Beskytt alltid elektronikken din ordentlig og forsikre deg om at elektronikken fungerer som det skal før du kjører. Formål i filmindustrien. Radiostyrte biler har blitt brukt i filmindustrien til å utføre ellers livsfarlige stunts. Dette gjøres ved å utstyre en helt ordinær personbil med radioutstyr. De kan så styres trygt fra en håndkontroll. Andre formål. Radiostyrte biler, fly eller båter brukes i flere andre sammenhenger. De er da ofte omtalt som droner. Vitenskapelige formål. Innen vitenskapen benyttes ofte radiostyrt teknologi til å utforske områder som ellers er utilgjengelig eller uegnet for mennesker som for eksempel en planet som Mars. Her brukes det som regel bare biler som er utstyrt med kameraer av ulike slag, en rekke sensorer, kanskje noen rom til å ta vare på steiner og andre ting tilbake til jorden eller spesielle tanker til å ta vare på gasser fra planetens atmosfære. De styres av avanserte datamaskiner både fra jorden og på bilen. Disse drives hovedsakelig av enten hydrogenbrenselceller eller solkraft. Krigføring. Flere militære makter har snust på radiostyrt teknologi innen krigføring. Radiostyrte dronefly gjør at et land kan overvåke luftrommet til fienden uten å risikere livet til piloten. Blir dronen skutt ned så har det fortsatt ikke blitt noe dødsfall. Slike droner kan lastes med hva det måtte være av utstyr eller våpen. Dronen kan for eksempel utstyres med en laserkanon. Når militærmakten da sender opp en missil så kan kanskje dronen være den som styrer missilen med sin laserkanon. Sivile formål. Et dronefly kan brukes til å fly en last over et ellers utilgjengelig område. For eksempel medisiner og forsyninger til militære tropper i jungelen, skadede sivile eller brukes til å søke etter savnede personer med infrarøde kameraer. Radiokontroll. En radiokontroll (ofte kalt sender og radiostyring) er en enhet som brukes til å styre blant annet radiostyrte biler og modellfly. Det finnes også mange andre bruksområder for radiokontroller: Industrielt, innen forskning, militært. En radiokontroll er en radiosender som benyttes til å fjernstyre modell-biler, -fly, -båter og -helikoptre ved hjelp av radiosignaler. En "radiomottaker" ("mottaker") må være installert i den enheten som skal fjernstyres. Denne radiomottakeren kontrollerer så servoer som i sin tur kontrollerer motor, bremser, styring, ror, høyderor, sideror osv. I industrien brukes radiokontroller til å kontrollere større kraner (traverskraner for det meste). Ulike styringer her er løft, senk, bevege fremover, bevege bakover, bevege høyre og bevege venstre. De frekvensbåndene som brukes for dette formålet i Norge er 27 MHz (AM), 35 MHz, 40 MHz (FM) og 2,4 GHz. I 27 og 40 MHz båndene brukes det krystaller eller frekvenssyntese for å sette den nøyaktige frekvensen, slik at flere kan kjøre samtidig. I 2,4 GHz båndet brukes det digitale teknikker som frigjør fra krystaller og frekvens-bekymringer. Stilettfluer. thumb Stilettfluer er en ganske liten familie (i nordlige områder) av middelsstore, slanke, hårete fluer. De finnes særlig på solrike og tørre lokaliteter som for eksempel sanddyner, men også i skogkanter. Utseende. Stilettfluene minner mye om rovfluer. De er middelsstore, ganske slanke og oftest tett hårete. Noen arter har vakkert gull-gul eller sølvaktig hårkledning. Bakkroppen er avlangt kjeglefomet. Beina er lange og slanke, med en del korte men kraftige børster. Vingene er slanke, med mange tydelige årer, vanligvis uten tydelige flekker eller tegninger. Hodet er stort med store fasettøyne som vanligvis møtes i pannen hos hannene. Hos hannene er de øverste fasettene i øynene større enn de nederste. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"). Antennene er middels lange, oftest med tre tydelige ledd. Det innerste leddet er gjerne kraftig hårete. Munndelene er korte og egner seg trolig best til å drikke nektar. Larvene er lange, tynne og marklignende, tilsynelatende delt i 20 ledd. Kroppen har en silkeaktig glans, og hodet er lite tydelig. Levevis. Larvene til de fleste artene lever i strølaget. Det er kvikke i bevegelsene, og de fleste er trolig rovdyr, men noen spiser også løvstrø, sopp og humus. De voksne insektene kan en ofte se på forsommeren, da de gjerne sitter og soler seg på trestammer, løv eller bare sandflater. De er ikke rovdyr og tar ikke til seg føde, men drikker trolig nektar. Systematisk inndeling / norske arter. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Christian Günther. Christian Ernst Günther (født 5. desember 1886, død 6. mars 1966) var en svensk forfatter og diplomat. Han var utenriksminister 1939–45. Günther var kontroversiell, på grunn av sin tilsynelatende tyskvennlige politikk i begynnelsen av andre verdenskrig. Bakgrunn og tidlig karriere. Christian Günther var sønn av diplomaten Ernst Günther (1850–1927) og Georgina Boltenhagen. Han ble gift i 1909 med Ingrid Sjöberg, datter till regimentsveterinær Ernst Otto Sjöberg og Anna Henrika Morell. Han var svoger med justisråd Erik Lind, professor Einar Löfstedt og kultursjefen i avisen Dagens Nyheter, Torsten Fogelqvist; fra studiedagene var han god venn med forfatteren Anders Österling. Familien Günther som er adelig hadde en lang tradisjon med radikale politikere, embetsmenn og diplomater. Christian Günthers far var envoyé i Kristiania, den første etter unionsoppløsningen Christian Günther studerte først ved Uppsala universitet, begynte ved Lunds universitet i 1909 og ble der jur.kand i 1916. Samme år ble han ansatt i folkhushållningskommissionen, fra 1918 notarie i lantbruksstyrelsen. 1920 var han sekretær i tull- och traktatkommissionen. I 1922 fikk han sin første stilling ved regjeringen. Han ble da første kanslisekretær i handelsdepartementet og sjef for departementets traktatbyrå. I 1924 var han statsminister Hjalmar Brantings sekretær, og året etter sjef for handelsavdelingen i utenriksdepartementet. I 1930 ble han utnevnt til utrikesråd. I 1931-1934 var han svensk envoyé i Sydamerika. 1934-1937 var han kabinettsekretær, og deretter envoyé i Oslo. Forfatterskap. Christian Günther var ved sidan av sin karriere som diplomat aktiv som forfatter og poet, han fikk et antall verk utgitt på Bonniers forlag samt satte også opp skuespillet "Äfventyrens värld" på Dramaten. I 1939 begynte han å se sitt forfatterskap som en viktig del av sitt liv, da han titulerte seg som «envoyé, författare» i "Vem är det". Utenriksminister under andre verdenskrig. Etterhvert tok hans karriere på utenriksdepartementet over og i 1939 ble han upolitisk utenriksminister i samlingsregjeringen. Dette skjedde fordi hans forgjenger Rickard Sandler og de øvrige statsrådene hadde ulike oppfatninger om et eventuelt felles svensk-finsk forsvar av Åland, og det førte til at Sandler avgikk. Regjeringen mente at den kritiske situasjonen i Europa gjorde at det var nødvendig med en yrkesdiplomat i stedet for en politiker. Da den svenske ambassadøren i København, Carl Hamilton avslo, falt valget på Christian Günther. Hans tjenestetid som utenriksminister ansees å ha vært den vanskeligste i Sveriges historie. Under den andre verdenskrig ble Günther kritisert for tyskvennlighet, spesielt i de vanskelige årene Det Günther spesielt ble kritisert for er transittrafikken av soldater og krigsmateriell mellom Norge og Tyskland etter den tyske invasjonen den 9. april 1940. Han ble og kritisert for restriksjoner på trykkefriheten som spesielt rammet Torgny Segerstedts og hans avis Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning. Den svenske ambassadøren i Berlin, Arvid Richert var en drivende kraft i disse spørsmålene, da han advarte for konsekvensene hvis Sverige nektet transitering eller uttrykte åpen kritikk mot nazismen. Günther forsvarte politikken med at «fientligheterna i Norge upphört». Statsminister Per Albin Hansson la offisielt ansvaret på Günther og gikk temmelig fri, selv om han bar ansvaret som leder av regjeringen. Günther hadde dog sterkere støtte i riksdagen, der man anså at de tiltak som krevdes for å sikre Sverige måtte gjennomføres; da Sverige ikke ville klare seg om det kom i krig med Tyskland på det tidspunktet. Mot slutten av krigen arbeidet Günther for å redde dansker og nordmenn ut av tyske fangeleire. Allerede i 1943 tok han kontakt med Felix Kersten som var Himmlers massør, Mot slutten av 1944 ble det mulig å arbeide mer aktivt for dette, og grev Folke Bernadotte fikk som nestleder i Sveriges Røde Kors ansvaret for aksjonen med de hvite bussene. Etter krigen var han også ansvarlig for den sterkt kritiserte utleveringen av flyktninger fra Baltikom; selv om den ble gjennomført av hans etterfølger. Selv mente Günther at hans fremste innsats som utenriksminister var under den Finske vinterkrigen, da han avverget de alliertes planer om å lage en front mot Tyskland i Sverige. Det var Günther som laget slagorder «Finlands sak er vår». Han hadde gode kontakter med den russiske ambassadøren i Stockholm, Aleksandra Kollontaj, og klarte å holde Sverige nøytralt overfor trykket fra alle hold, inntil 22. juni 1941 da han godtok at divisjon Engelbrecht ble sendt i transitt fra Norge til Finland via Sverige. Han drev gjennom dette, blant annet med støtte av Kongen, det ble årsaken til den såkalte Midsommarkrisen i juni 1941. For denne ettergivenhet og åpenbare brudd på nøytralitetspolitikken har Günther blittt skarpt kritisert. Offisielt ble det sagt at det var en engangsforeteelse og senere lignende krav fra Tyskland ble avslått umiddelbart. En transport med 500 syke tyske soldater ble dog gitt gjennomreise mellom Torneå og Helsingborg årsskiftet 1941-42. Selv om Sverige hadde fått mye kritikk for transittrafikken så var Günther alment godt ansett i Sverige da han gikk av som utenriksminister i 1945. Han fikk 200 000 kroner som firma og enkeltpersoner samlet inn for en ekstra pensjon. Noen svensker som var kritisk til den politikken Sverige hadde ført kritiserte dog heller Günther enn den mer folkelige statsministeren. Etter andre verdenskrig. Etter krigen ble han utnevnt til ambassadør i København, men han ble erklært uønsket av danskene. Han ble så ambassadør i Roma 1946-1950. Som person var Günther distansert, en liberal intellektuell (selv om han ofte stemte på sosialdemokratene) og brukte energi på det han anså være viktig mens han delegerte andre saker til sine medarbeidere. Spesielt utenriksråden Staffan Söderblom arbeidet mye med forholdet til Tyskland. I senere år har Günther blant annet blitt kritisert i Wallenbergutredningen 2003 om Raoul Wallenbergs bortførelse Mikaël Silvestre. Mikaël Samy Silvestre (født 9. august 1977 i Chambray-Les-Tours, Frankrike) er en fransk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den tyske klubben Werder Bremen. Silvestre ar en fortid i de engelske klubbene Arsenal og Manchester United samt italienske Inter Milan og franske Rennes. Arsenal. 20. august 2008 ble det klart at Silvestre hadde signert for Arsenal der han signerte en toårskontrakt, og ble dermed den første spilleren som gikk fra United til Arsenal siden Brian Kidd i 1974. Landslagsspill. Silvestre fikk sin landslagsdebut i 2001, og har pr 20. august 2008 spilt 40 landskamper og skåret to landslagsmål. Han var også med i de til VM i fotball 2002 og VM i fotball 2006. Kvakkpakket. "Kvakkpakket" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om Donald og Dolly Duck som driver med TV-reportasjer. Donalds nevøer, Ole, Dole og Doffen, som er blitt ungdommer, er også med i serien. Rollefigurer. Kent er Dollys arrogante rival. Han og Dolly konkurrerer ofte om å lage den beste TV-reportasjen. Gwumpki er en østeuropeer som driver en kafé som Ole, Dole og Doffen ofte besøker. Han er en god venn av guttene. Pandora. Pandora (Πανδώρα, tradisjonalt avledet fra πᾶν "alt" og δῶρον "gave", dermed «giver av alt», «allbegavet») er en skikkelse i gresk mytologi. Hun var den første kvinne på jorden. Guden Epimetheus ("gr." «etterpåklokskap») var ansvarlig for å gi hvert eneste dyr en positiv egenskap, men da det var menneskets tur var det ingen igjen. Hans bror Prometheus ("gr." «forutseenhet») mente mennesket var overlegen alle andre dyr, og at det derfor skulle få en gave ingen andre dyr hadde. Prometheus stjal ild fra Zevs og gav det til mennesket. Zevs ble rasende og bestemte seg for å straffe Prometheus og menneskeheten. Pandora ble skapt som en forgiftet gave for mennesket. Hun fikk trekk fra flere guder, og til sist ble hun gitt en krukke. Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. Men en dag nysgjerrigheten tok overhånd, åpnet Pandora krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider. Myten finnes i forskjellige versjoner, og ikke alt er like klart. Til og med spørsmålet om hvem som åpnet krukken, er ikke klinkende klart. Noen kilder vil at det ikke var Pandora, men Epimetheus selv. Pandoras «eske». Historien om Pandoras krukke ble gjenfortalt i kortversjon av den lærde Erasmus av Rotterdam i hans verk "Adages". Det er på grunn av en feiloversettelse i hans tekst at man siden har snakket om Pandoras eske i stedet for krukke. Men krukke står det altså i den greske originalen. Der står det "pithos", som Erasmus oversatte til det latinske ord "pyxis". Bjelke (slekt). Bjelke (også skrevet Bielke) var en nå utdødd dansk og norsk adelsslekt. Dens våpenskjold var et sølv skjold med to blå bjelker. Slektsvåpenet finnes blant annet i segl fra slektsmedlemmer, i skulptur på Austrått og på portrett av Ove Bjelke kombinert med andre slektsvåpen. a> med ny tegning i middelalderstil Slekten Bjelkes stamfar var Joseph Andersen av Gyllarp i Skåne, som levde på midten av 1400-tallet. Hans sønn, Tilluf Josephsen til Gyllarp, var far til Jens Tillufsen Bjelke, som ved sitt ekteskap med Lucie Nielsdatter Gyldenløve kom i besittelse av Austrått på Ørland i Norge. På 1600-tallet var slekten den mektigste i Norge. Slektens siste mann var dr. phil. "Carl Frederik Bjelke" (1837–68). Den svenske og den norske Bjelke-slekten har ingen bekreftet forbindelse seg imellom. Den svenske Bielkeslekten er blitt omtalt som en av de såkalte uradelsslektene, dvs med en adelsposisjon fra middelalderen uten kjent opprinnelig årsak til adelsposisjonen. Den nålevende Bjelkeslekten i Norge som har navnet Bjelke stammer fra den svenske adelsslekten som der heter «Lilliebielke». Gottfrid Björck. Gottfrid Björck (født 1893, død 1981) var en svensk offiser, gift 1918 med operasangerinnen Irma Björck. Gottfrid Björck hadde blant annet tjeneste som sjefsadjutant hos Kong Gustav V. Gottfrid Björck var mot slutten av andre verdenskrig oberst og inspektør for de svenske trentroppene. I denne stillingen fikk han ansvaret for å lede ekspedisjonen med de hvite bussene for å redde skandinaviske fanger i Tyskland våren 1945. Gottfrid Björck ble generalmajor innen han gikk av med pensjon fra det svenske forsvaret. Ove Bjelke. Ove BjelkeOve Bjelke (født 26. oktober 1611 i Trondheim, død 22. mars 1674 i Trondheim) var en av de siste norske kanslere. Han var sønn av kansler Jens Bjelke, og ble født i Trondheim, men kom til å tilbringe sin ungdom sønnenfjells, hvor faren, som hadde skaffet seg store eiendommer ved sitt giftermål med den rike Sophie Brockenhuus, tok bolig på Elingård, siden på Sande herregård. Han studerte ved Sorø Akademi, og dro senere utenlands; i oktober 1633 var han og broren Henrik i Padova. Her ble han til mars 1634. 19. februar 1636 ble han ansatt i Danske Kancelli og forble der til 1. januar 1642. I samme tid gjorde han nye utenlandsreiser, da han ledsaget ambassadør Christian Rantzau til Wien og Hannibal Sehested til Spania. 1641 fikk han Bakke kloster som len på avgift, 1645–46 var han forlenet med Nordlandene og 1646–48 med Reinskloster. Under krigen var han virksom både sønnenfjels og nordenfjels som landkommisær. 1648 fikk han Bergenhus len, hvor han lenge kom til å virke først som lensherre og siden som stiftsbefalingsmann. Han hadde overtatt Austråttborgen etter faren, og ca 1655–56 oppførte han den prektige hovedbygningen på gården. Da faren døde 7. november 1659, overtok han også flere andre av hans gårder. Han etterfulgte også faren som norsk kansler 8. desember 1660. Kanslerstillingen mistet imidlertid sin betydning etter Jens Bjelke, og stillingen ble opphevet i 1679. I november 1660 var han i København i anledning av sitt giftermål, og 1661 var han til stede ved kongehyldningen i Christiania. 24. juli 1663 var han en av Corfitz Ulfeldts dommere, og i oktober samme år deltager ved bryllupet mellom prinsesse Anna Sophia og kurfyrst Johan Georg III av Sachsen. I 1666 ble han forflyttet som stiftsbefalingsmann fra Bergen til Trondheim. Ove Bjelke var gift tre ganger; første gang 1642 med Maren Juel (død 1643), andre gang 1647 med Regitze Gedde (1629–1657), tredje gang 29. november 1660 med Hedvig Lindenow (1635–78). Han hadde bare døtre. Heat (fribryting). WWE HEAT (eller Sunday Night HEAT) var sammen med "Velocity", World Wrestling Entertainments forestilling for RAW-fribrytere som ikke hadde like stor popularitet som for eksempel Triple H, Shawn Michaels og Ric Flair. HEAT kan ses gratis på WWE.com. Etter Velocity hadde sin siste sending i 2006, tok "ECW on Sci Fi" over, og dermed var HEAT det eneste web TV-programmet som ble vist på WWE.com. HEAT kan ses på Sky Sports 3 i Storbritannia. Velocity. WWE Velocity (2002–2006) var sammen med HEAT, World Wrestling Entertainments forestilling for SmackDown!-fribrytere som ikke hadde så stor popularitet. Kjente fribrytere i Velocity inkluderte Funaki, Scotty 2 Hotty og Simon Dean. Velocity kunne bli sett gratis på WWE.com. Francesco Negri. Francesco Negri (født 1623 i Ravenna, død 26. desember 1698) var en italiensk prest som skrev en reisebeskrivelse fra Norge. Han tilhørte aktet og rik familie i Ravenna. I sin ungdom dyrket han humaniora og studerte kirkefedrene flittig; dessuten studerte han geografi. Han ble prest i hjembyen, men lyst til å se fjerne land drev ham 1663 ut på reiser, og han kom også til Skandinavia, hvor han besøkte Sverige og Lappland i 1664. Her ble han kjent med Verelius, og den danske minister i Stockholm, Jens Juel. Gjennom dennes anbefaling kom han i forbindelse med familien Bjelke, både med brødrene Henrik og Jørgen i København, og kansler Ove Bjelke i Norge. Ove Bjelke var gift med diplomatens søster. Over København, hvor ham møtte Frederik III, reiste han tilsjøs til Norge og nådde Bergen i oktober 1664. Herfra dro han til Austrått, hvor Ove Bjelke oppholdt seg. Utrustet med anbefalinger fra kansleren dro han nå til Nordlandene og Finnmark. Etter tre års fravær var han tilbake til Italia 1666. Allerede på reisen opptegnet Negri sine iakttagelser i brevform. Disse brevene utgjør han reisebeskrivelse, "Viaggio settentrionale". Første brev omhandler Lappland, andre Sverige, tredje og fjerde brev er av naturhistorisk innhold, femte, sjette og syvende omhandler reisen i Norge, og det åttende særlig Finnmark og Nordkapp. De første brevene er skrevne til hans foresatte, erkebiskop Torregiano i Ravenna, mens femte og sjette brev er dedisert til en av Bjelkene i København, og det syvende til kansler Ove Bjelke. Etter tilbakekomsten til Italia forøket han brevene med nytt stoff, som han dels samlet fra trykte bøker, dels ved samtaler med nordboere han støtte på. Som gammel mann besluttet han å få dem utgitt, og bega seg i den anledning til Padova, hvor han traff overenskomst med en boktrykker. Han døde imidlertid straks etter. En Vitoli besørget senere boken i trykken 1700. Dachau konsentrasjonsleir. Forbrenningsovn i «Andre krematorium» i brakke X thumb Fangenes brakker, tatt ved frigjøringen av Hovedporten like etter frigjøringen av amerikanske soldater i 1945 Dachau konsentrasjonsleir ved byen Dachau nord for München var den første konsentrasjonsleiren i Tyskland. Den ble påbegynt 21. mars 1933. Leiren var prototype og dannet mønster for alle senere opprettede konsentrasjonsleirer. Selv om Dachau ikke var noen utryddelsesleir, ble minst 30 000 av fangene skutt eller omkom som følge av forholdene i leiren. Sammen med konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz har Dachau blitt et symbol på nazistenes konsentrasjonsleirer. 1933-1945. Dachau var nasjonalsosialistenes første konsentrasjonsleir og modell for alle senere bygde leirer. Både den grunnleggende organisasjonsformen, leirordenen og bygningsmassen (en separat sikret leir ved siden av kommandanturområdet) ble utformet av kommandanten Theodor Eicke. Dette ble gjort gjeldende for alle senere leirer. Til å begynne med skulle leiren brukes til å sperre inne politiske fanger, framfor alt kommunister og sosialdemokrater, fagforeningsmedlemmer, men også liberale og konservative politikere. Nazistenes terrorpolitikk fikk etterhvert konsekvenser for stadig flere grupper i befolkningen, og i 1930-årene ble også sigøynere, jøder, Jehovas vitner, homofile og kriminelle sendt til Dachau. Dachau var også en sentral leir for fanger fra det kirkelige området. Det fantes egne brakker for prester, og ifølge den katolske kirke skal 3 000 geistlige ha vært holdt fanget der. Blant dem var Karl Leisner og Martin Niemöller. Etter Krystallnatten ble 10 000 jøder satt i leiren, de fleste ble imidlertid sluppet fri under forutsetning av at de skulle forlate Tyskland. På Heinrich Himmlers ordre av 5. oktober 1942 om å gjøre alle konsentrasjonsleirer i Tyskland «jødefrie» ble jødene i Dachau deportert til utryddelsesleiren Auschwitz. Utover 1940-årene begynte et systematisk massemord i Dachau. Fra oktober 1941 ble sovjetiske krigsfanger deportert til leiren og skutt. Fra januar 1942 førte SS rundt 3 000 «invalide» fanger til slottet Hartheim ved Linz, hvor de ble gasset i hjel. Fra vinteren 1942 begynte grusomme medisinske eksperimenter i leiren. Til sammen satt over 200 000 fanger fra mer enn 50 nasjoner i Dachau. Til sammen 30 000 drap er registrert, flere tusen andre regnes også for sikre, spesielt ved utbruddet av en tyfusepidemi i 1945 og den påfølgende evakueringsmarsjen. Befrielse 1945. Den 26. april 1945 måtte 7 000 fanger legge ut på en dødsmarsj videre mot sør i Tyskland. 28. april forlot SS-vaktstyrkene leiren. 29. april befridde amerikanske styrker leiren og rundt 30 000 fanger. Vidar Theisen. Vidar Leif Theisen (født 5. mai 1933 i Oslo, død 30. august 2012) var en norsk meteorolog som oppnådde kultstatus gjennom sine presentasjoner av værmeldingene som værmelder. Theisen framsto med værvarsler i NRK fjernsynet fra 1980 til han gikk av med pensjon i 2001. I 1989 var han sjef for flyværtjenesten. Theisen bestemte seg tidlig for å følge en karriere innen meteorologi, og begynte ved Meteorologisk institutt i 1956, mens han fremdeles var student ved Universitetet i Oslo. Han fullførte studiene sine i 1958, og han ble så statsmeteorolog ved instituttet. På grunn av sin nasale talemåte og lite variasjon i tonefall oppnådde Theisen kultstatus, han hadde sågar en egen fanklubb – selv tok han imidlertid denne bieffekten av sitt arbeid med stor ro. Han lot seg riktignok velvillig engasjere i ulike, ofte humoristiske, sammenhenger i ulike underholdningsprogrammer, der man ønsket å lage litt moro ut av hans person. Theisen var svært romslig når det gjaldt dette og ga aldri uttrykk for at han følte all parodieringen som plagsom eller ondsinnet, særlig er det Trond Kirkvaags Theisen-parodier som huskes av mange seere. Tvert imot så han det positive i den anledning dette ga ham mulighet til å tale for andre ting han brant for. Blant annet uttalte han seg gjerne om sitt kristne ståsted og kommenterte samfunnsforhold fra et liberalt kristen-etisk perspektiv, og han var også særlig opptatt av forholdet mellom vitenskap og religion. Han var i mange år aktiv menighetsarbeider i Stovner menighet, hvor han var med i menighetsrådet fra 1978 til 2001. Man kan si at Theisen representerte en gruppe mennesker man vanligvis ikke assosierer med kjendisstatusen, han var med både i Bodø og Groruddalen kirkeakademi. I 1988 ga Espen Beranek Holm og Arne Berggren ut singelen «Heavy Metal» under navnet "Vidar Theisen & the Retrievers" med utgangspunkt i ulike opptak med Theisen. Singelen lå ti uker på VG-lista, hvorav fire uker på toppen. Theisen var gift to ganger. Hans første kone døde av sykdom i 1962 og barnet de fikk sammen døde av skader i forbindelse med fødselen. Senere giftet han seg på ny og etterlot seg både voksne barn og barnebarn. Det ble i 2011 utgitt en biografi om Vidar Theisen, kalt "Statsmeteorologen som tok Norge med storm", skrevet av forfatteren Øyvind Kleiveland. Entreprenør. Entreprenør (fransk: "å etablere, eller å starte noe") er juridisk sett en selvstendig oppdragstaker som påtar seg å utføre bygge- og/eller anleggsarbeid. Ordet entreprenør brukes i dagligspråket også om en som setter igang prosjekter eller tiltak og dermed nokså likt bruken av ordet "gründer". En entreprenør vil kunne være både de store entreprenørfirmaer og en byggmester, murer, rørlegger, elektriker eller fagfolk innen andre tekniske fag. Større leverandører innen slike fag, kalles ofte "tekniske entreprenører". Betegnelsen "kuldeentreprenør" brukes om leverandører av kuldemedia o.l. Det karakteristiske for en entreprenør er at vedkommende både leverer materialer og utfører arbeid for en byggherre og på et sted som er byggherrens eiendom. Dette i motsetning til de rene materialleverandører, de leverandører som bearbeider materialer på eget verksted eller fabrikk, og til dem som leier ut sin arbeidskraft. Det vanlige i større bygge- og anleggsprosjekter er å avtale at entreprenøren også leverer dokumenter, så som instruks for forvaltning, drift og vedlikehold ("FDV"), og "som bygd" ("as built") tegninger. Dersom en entreprenør påtar seg både prosjektering (prosjekterende) og utførelse, brukes betegnelsen "totalentreprenør". En "generalentreprenør" er en entreprenør i et prosjekt der det er flere entreprenører, men byggherren bare har kontrakt med den ene entreprenøren som så igjen er "hovedentreprenør" for de andre entreprenørene som da er hans "underentreprenører". For avtale mellom entreprenør og forbruker gjelder lov om håndverkertjenester til forbrukere og bustadoppføringslova. For slike avtaler og for større prosjekter finnes egne Norsk Standard (NS). Skal en entreprenør ha ansvarsrett som utførende etter plan- og bygningsloven, kreves normalt at entreprenøren har sentral eller lokal godkjenning i henhold til forskrifter til denne loven. De dakiske krigene. De dakiske krigene var to korte kriger mellom Romerriket og Dakia under keiser Trajans keisertid som utspant seg mellom 101–102 og 106–107. Konflikten var et resultat av herjingen over Donau av dakere i år 86 og inn på sørsiden av den romerske provinsen Moesia. Trajan vendte sin oppmerksomhet til Dakia, et område nord for Makedonia og Hellas og øst for Donau som hadde vært på den romerske agenda siden dagene før Julius Cæsar da de hadde beseiret en romersk hær i slaget ved Histria. I år 85 hadde dakerne dratt over Donau og herjet i Moesia og innledningsvis beseiret en romersk hær som keiser Domitian sendte imot dem, men romerne seiret i slaget ved Tapae i år 88 og fredsavtale ble inngått. Keiser Trajan gjeopptok fiendtlighetene mot Dakia og, etter et usikkert antall med kamper, beseiret han den dakiske hærfører Decebalus i andre slaget ved Tapae i 101. Med Trajans tropper som presset mot dakernes hovedstad Sarmizegethusa, inngikk Decebalus atter fred. Decebalus gjenoppbygde sin makt i løpet av de neste årene og angrep romerske festninger i 105. Som svar marsjerte Trajan på nytt inn i Dakia, beleiret den dakiske hovedstaden i beleiringen ved Sarmisegetusa, og herjet og ødela den ned til grunnen. Med Dakia undertrykt kunne Trajan invadere det parthiske riket i øst, og hans erobringer førte til at Romerriket fikk sin største utstrekning. Romas grenser i øst ble indirekte styrt ved et system av klientstater for en tid, noe som førte til mindre direkte krigføring enn i vest på denne tiden. Svart mamba. Svart mamba (vitenskapelig navn "Dendroaspis polylepis") er verdens raskeste slange med en toppfart på ca 19 km/t. Den er også en av de giftigste slangene i verden, og den nest lengste giftslangen etter kongekobraen. Den lever i Afrika sør for Sahara, og liker seg best i åpent landskap som på savannen. Svarte mambaer som lever i fangenskap kan bli opp til 12 år, men viltlevende dyr blir trolig ikke så gamle. Det finnes også to arter av grønn mamba. Beskrivelse. Den svarte mambaen er Afrikas største giftslange med en gjennomsnittslengde på ca 2,4 meter. Enkelte eksemplarer kan bli opptil 4,5 meter lange. Av giftslangene er det bare kongekobraen som blir lengre. Selv om den heter «svart mamba» er den slett ikke svart. Fargen varierer litt fra gråbrun til stålgrå på oversiden, på undersiden er den lys grå. Navnet kommer av at slangen er svart på innsiden av munnen. Føde. Den svarte mambaen spiser for det meste fugler og mindre pattedyr som f.eks. smågnagere. Den kan også spise andre slanger. Det har blitt funnet eksemplarer av svart mamba som har hatt papegøyer eller andre slanger i magesekken. Når den angriper små dyr holder den byttet fast til det er lammet av giften før den svelger det. Når den tar større dyr angriper den først, trekker seg deretter litt tilbake for å vente på at giften skal virke, før den kommer tilbake til byttet og spiser det. På grunn av at slangen har en svært fleksibel kjeve kan den svelge relativt store byttedyr hele. Adferd. Den svarte mambaen trives best i åpne landskap. Slangen er aktiv om dagen, om natten sover den helst i et jordhull eller i et hult tre, og den foretrekker å komme tilbake til den samme plassen hver natt. Slangen befinner seg ofte i trær, hvor den kan være vanskelig å få øye på, men den kan også ligge i gresset. Den liker seg best på steder med skygge, og kan ligge gjemt i skyggen bak f.eks. bildekk og postkasser. Svarte mambaer parer seg om våren, etter noen timers eller opptil noen dagers kurtise. Noen uker etter paringen legger hunnen 12-17 egg. Eggene er avlange, 4-5 cm lange og 3-4 cm i diameter. De klekkes etter ca 90 dager. Ungene er ca 45-60 cm lange når de kommer ut av skallet. Den svarte mambaen kan være aggressiv hvis den føler seg truet, men vil normalt prøve å unngå fare. Den er svært sky og nervøs. Oftest vil den trekke seg vekk, og bare unntaksvis hogge til. Angrep og bitt. I lange tider har det ofte versert ulike myter om hvor farlig mambaen er. Dens angrepslyst er, som antydet over, avhengig av hvor truet den kjenner seg. Slangen er i de fleste tilfeller tregere og mindre angrepslysten enn først antatt. Det er antatt at dyret har en egen evne til å vurdere nødvendigheten av å hogge, særlig om det er verdt å bruke mye gift på bytter den ikke ser seg i stand til å fortære. Når svartmambaen først hogger, kan hogget komme plutselig og i ytterliggående tilfeller kan det komme flere hogg etter hverandre. Hoggtennene, som er plassert langt fremme i munnhulen, kan avgi nærmere 100 mg gift per bitt. En dødelig dose for et voksent menneske kan være inntil 15 mg. Giften virker lammende på musklene og stanser åndedrettet, og den kan blant annet behandles med motgift. Motgiften må raskt tilføres, ellers kan bittet få dødelig utgang i løpet av et par timer. Akarnania. Akarnania (gresk: Ἀκαρνανία, latin: "Acarnania") var et landskap i antikkens Hellas. Det omfattet området mellom Det joniske hav, elven Akhelous og Kalydon-bukten. I øst grenset det mot Aitolia, i nord mot amphilocernes områder. Hovedstaden var Stratos. Kystområdet ble kolonisert fra Korint i det 600-tallet f.Kr.. I det 400-tallet f.Kr. inviterte den akarnaniske konføderasjon Athen til å intervenere mot korinterne, og senere bad de om hjelp mot spartanerne. I 390 f.Kr. måtte de overgi seg til Agiselaos II, og området ble styrt av Sparta inntil akarnanerne sluttet seg til den andre athenske konføderasjon i 375 f.Kr.. Den akarnaniske konføderasjon ble gjenopprettet omkring 230 f.Kr., og eksisterte inntil 30 f.Kr.. Området ble da underlagt Nikopolis. Thagirion. Thagirion er den Qliphoth som assosieres med Sefiroten Tipharet i det kabbalistiske livets tre. Dets betydning er «de som strides», «de lidende aktører», og demonene som tilregnes det kalles "Zomiel", store, svarte kjemper som alltid motarbeider hverandre. Denne qliphoth regjeres av "Belfegor". Tiphareth er sefiroten for harmoni og balanse mellom ulike krefter, som særlig ivaretar balansen mellom de gavmilde kreftene til "Chesed", Kjærlig Vennlighet, med de tilbakeholdende krefter hos "Geburah", Strenghet. Implisitt i ideen om balanse og syntese ligger også ideen om stress og belastning, og vekslingen fram og tilbake mellom de ulike krefter. Chesed og Geburah arbeider ofte mot hverandre, og pendelen må ha mulighet til å svinge mellom dem. Hvis pendelen tvinges til stillstand, i midten, grunnet en for stor styrke i Tiphareth, vil det oppleves som unormalt mye stress og smerte når disse kreftene ikke får pusterom. Derfor blir Tiphareth, Skjønnhet, til Thagirion, De Stridende. Med ideen om motstridende og kaotiske krefter som holdes sammen mot sin vilje kan man se hvordan Thagirion spiller en rolle i "dødens tre" på samme måte som Tiphareth gjør det i livets tre, ved å hindre de ulike kreftene fra å falle fra hverandre, og vedlikeholde treets form, sekv om det i Thagirions tilfelle handler om å holde ved like de stygge og onde kreftenes samhold. En annen viktig rolle for Tiphareth er som frelser, og i kristen kaballa er det gjennom Tiphareth, Sønnen, at faren blir kjent. Thagirion kan sies å være det negative aspektet til dette dogmet, de strengere doktriner som fordømmer all som våder å motsette seg sin spesielle versjon av skjønnhet til evig helvete og ild. Aitolia. Aitolia (gr. Αἰτωλία, lat. "Aetolia") var et landskap i antikkens Hellas. Det omfattet området mellom elven Akhelous i vest og Den korintiske golf i sør. I vest grenset det mot Akarnania, i nord mot Dolopia, og i øst mot Doris og Lokris. Ola Snortheim. Ola Snortheim (født 3. desember 1954 på Harpefoss) er en norsk musiker. Han er sønn av folkemusikeren Olav Snortheim. Ola Snortheim er først og fremst kjent som en fremtredende trommeslager på den norske rock-scenen på 80- og 90-tallet, hvorav det mest kjente trolig er De Press. Han har spilt i flere sentrale grupper, mange av dem sammen med gitarist Jørn Christensen. Ola Snortheim er drivkraften bak elektronika-gruppen Langsomt Mot Nord, som ble startet i samarbeid med Jørn Christensen. Han har også spilt sammen med Lars Fredrik Beckstrøm fra deLillos. Fuji-san. Fuji-san, sett fra Kawaibashi ved Tokaido. Sølvtrykk ved Kusakabe Kimbei mellom 1880-1899. Fuji-san, Fuji-fjellet eller bare Fuji, (富士山) også kjent som "Fujiyama" er det høyeste fjellet i Japan. Det er 3776 meter høyt. Hele fjellet er en stor vulkan som har hatt flere utbrudd. Fuji er midtpunktet i nasjonalparken Fuji-Hakone-Izu. På nordsiden av fjellet ligger de fem innsjøene Yamanaka, Kawaguchi, Sai, Shoji og Motosu. Fuji er et velkjent symbol for Japan, og er også et populært turistmål som ofte blir brukt som fotomotiv for postkort. Fjellet har vært et yndet kunstnerisk motiv og har også blitt tilbedt som hellig i shintoismen. Hele fjellet er også en stor vulkan og har hatt flere utbrudd, men med meget lav risiko for utbrudd. Det siste utbruddet skjedde i 1708. Navn. Kanji-tegnene for Fujifjellet, 富 og 士, betyr «rikdom» og «noen med høy status», men disse regner man med er ateji, tegn som ble valgt i senere tid ettersom de ligner på uttalen av navnet på fjellet. Navnet «Fuji» har uklart opphav, og det har vært foreslått flere etymologier opp gjennom årene, som «rikdom», «udødelig», «uten like» eller «rett som en risplante». Ettersom det siste tegnet 山 kan leses som «yama» har man i Vesten utviklet en tradisjon med å kalla fjellet Fujiyama, men dette er ikke korrekt på japansk. Sagn. Fujifjellet er en regelmessig vulkan som er synlig i en vid omkrets, og har vært avbildet og lovprist i japansk kunst og litteratur opp gjennom årene. «36 bilder av Fujifjellet» og «Hundre bilder av Fujifjellet» av Hokusai er best kjent. Fjellet opptrer også i ei rekke dikt. Man mener at en ukjent munk var første mann på toppen av fjellet i år 663. Toppen av fjellet ble regnet som hellig, og var et forbudt område for kvinner fram til Meiji-perioden. Den første kjente utlendingen på toppen var sir Rutherford Alcock i 1860. Morgan Lindstrøm. Morgan Lindstrøm (født 29. april 1956) er musiker og produsent. I 1976 kom Lindstrøm i kontakt med Ola Snortheim i et amatørband de spilte i. Forbindelsen ble grunnlaget for samarbeidet i electronica-gruppa Langsomt Mot Nord et tiår senere. Her gjorde Lindstrøm synth-arbeidet på albumet "Westrveg". Musikkavisa Nye Takter skrev i 1988 at han kledde plata i «kraftwerkiansk drakt». "Gibraltar Encyclopedia of Progressive Rock" skriver: «"the synth work sometimes taking on the Michael Garrison wall-of-sound feel, with the finesse of early Vangelis"». Morgan Lindstrøm er bror av Rune Lindstrøm fra deLillos. I 2007 startet Lindstøm electropop-bandet SoulSheen, sammen med Kaja Sheen, Madeleine Schee og Mikjel Helmers. Theresienstadt konsentrasjonsleir. a>" over inngangen til "Hof I" i "Kleine Festung", betyr»arbeid gjør fri». Theresienstadt konsentrasjonsleir var en konsentrasjonsleir som ble opprettet av det nasjonalsosialistiske Tysklands sikkerhetspoliti Gestapo i det nåværende Tsjekkia ved den lille byen Theresienstadt (på tsjekkisk Terezín), en festningsby bygget mellom 1780 og 1790 av Maria Teresia. Byen ligger omtrent 62 km nord for Praha ved elvene Elben og Eger (Ohre). Leiren var ikke egentlig en konsentrasjonsleir, men en ghetto og en samlings- og transittleir for deportasjoner videre til utryddelsesleirene i Auschwitz sør i Polen. Tidlig historie. Theresienstadts historie går tilbake til 1780, da den ble bygget som et fort på hver side av elven Eger i keiserriket Østerrike. Fortet kom aldri til å få noen funksjon i krigssammenheng, men ble brukt som fengsel under første verdenskrig. Her satt mange berømte krigsfanger, blant annet Gavrilo Princip, som drepte Franz Ferdinand og var en indirekte grunn til at første verdenskrig startet. Andre verdenskrig. Den 10. juni 1940 overtok Gestapo Theresienstadt og gjorde om fortet til et fengsel. I november 1940 gjorde de byen om til en inngjerdet ghetto for jøder. Funksjonen til ghettoen var å få omverdenen til å tro at jødene levde et idyllisk liv. Sannheten var at dette var en by som tidligere hadde 7 000 innbyggere, nazistene klarte på det meste å presse inn 50 000 jøder. I tysk propaganda ble ghettoen i Theresienstadt brukt for å motbevise ryktene om massedrapene på jødene. Den 23. juli 1944 kom det en inspektør fra det danske røde kors og en representant fra utenriksdepartementet. De skulle undersøke om jødene hadde det så ille som det ble framstilt. Besøket var nøye planlagt fra nazistenes side, jødene måtte pusse opp fasader, lage en park, opprette en skole og bedre tilstanden for de syke. Dette gjorde at områdene i ghettoen så flotte og nye ut. Det ble også sørget for at flesteparten av jødene var fraværende under omvisningen, disse ble sendt til Auschwitz. Nazistene sørget også for at det ble opprettet en barneopera (Brundibar) med jødiske barn som skuespillere og sangere. Det ble senere laget en film om hvor godt de jødiske fangene angivelig hadde det. I en bestemt scene i filmen satt barn og spiste ansjos. Da opptakene var ferdige og kameraene be lagt ned, tok vaktene fisken fra de sultne barna. Mange av dem som deltok i filmen, ble senere deportert til Auschwitz. Statistikk. Omkring 144 000 jøder ble sendt til Theresienstadt under andre verdenskrig. Av disse døde ca en fjerdedel (33 000) i leiren. De fleste døde av stress, sult og sykdom, spesielt tyfus. Denne sykdommen har lett for å spre seg og utvikle seg til en epidemi hvis mennesker bor for tett på hverandre. Ca 88 000 ble sendt til Auschwitz og andre utryddelseslerer. Ved slutten av krigen var det 19 000 overlevende igjen i leiren. Av de mange jødene som var internert i Theresienstadt, var en gruppe danske jøder. De ble reddet av de hvite bussene og brakt til Sverige i april 1945. Norrøn lydlære. Norrøn lydlære er læren om uttalen av norrønt språk. Vokaler. I skrift markeres som vi ser lange vokaler med en akutt aksent: "á". Konsonanter. Lange konsonanter (geminasjon) uttrykkes ved dobbeltskrivning av konsonantene. Solabborer. Solabborer er en familie av abborfisker som naturlig bare forekommer i ferskvann i det østlige Nord-Amerika fra De store sjøer til Florida og Nordøst-Mexico. Beskrivelse. Disse fiskene blir som regel 20 til 30 cm, men lakseabboren kan bli opptil 83 cm og 10 kg. Fra abborfamilien skiller de seg ved ryggfinna alltid er sammenhengende, og ved den spesielle forplantningsbiologien: Hannen hos solabborene graver en reirgrop der hunnen legger egg. Deretter vokter hannen eggene, og ofte også yngelen. Innføring. På grunn av at de er populære sportsfisker er solabborene innført mange steder i verden. De er grådige rovfisker, spesielt lakseabbor, og kan gjøre stor skade på de opprinnelige fiskeartene. Arter. Den vanligste arten i Europa er lakseabbor ("Micropterus salmoides"). Den ble også utsatt i Østfold omkring 1890, men er utdødd i Norge. En annen art som er utsatt, er svart lakseabbor ("Micropterus dolomieu"). Denne arten foretrekker ganske kjølig vann, og finnes både i Danmark, Sverige og Finland. En tredje utsatt art er rødgjellet solabbor ("Lepomis gibbosus"). Denne arten kan bli 40 cm lang og få en vekt på 650 gram. I 2005 ble det funnet en bestand av rødgjellet solabbor i Einedammen i Asker. Dvergsolabborene i slekten "Elassoma" regnes ikke lenger til denne familien. Oluf Kolsrud. Nils Oluf Kolsrud (født 7. juli 1885 i Østre Toten, død 17. juni 1945) var professor i kirkehistorie med vekt på norsk kirkehistorie. Levned. Kolsrud var i unge år i tvil om han skulle bli filolog eller teolog, men valgte teologien og ble cand. theol. i 1908 og universitetsstipendiat i 1909. I 1916 ble han dosent og i 1921 professor i kirkehistorie. Hans filologiske kunnskaper var imidlertid usedvanlig sterke, han behersket flere språk i en slik grad at han underviste og fungerte som sensor i dem. Disse språkene var italiensk, russisk, polsk, arabisk, gotisk, gammelnorsk, finsk og samisk, i tillegg til kirkeslavisk og de almene språk engelsk, tysk og fransk foruten de klassiske teologiske språkene latin, gresk og hebraisk. Kolsrud hadde også avlagt organisteksamen. Språkkunnskapene var en forutsetning for den omfattende jobben han gjorde som forsker innen kirkehistorie og almenhistorie. Mye av forskningen foregikk på biblioteker, arkiver og i manuskriptsamlinger i Oslo, Stockholm, Uppsala og i Vatikanet. Kolsrud hadde opp igjennom årene en stor produksjon av kirkehistoriske studier og gjorde et omgangsrikt arbeid som kildeskriftutgiver. Han opprettet "Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt" i 1922, og drev det helt til han døde i 1945. Oluf Kolsrud var historisk rådgiver for regjeringen i behandlingen av Grønlandssaken i begynnelsen av 1930-årene. Han spilte en rolle som kirkehistorisk rådgiver ved restaureringen av Nidarosdomen. Blant annet utarbeidet han det ikonografiske billedspråket på rosevinduet i vestfronten sammen med arkitekten Gabriel Kielland (1871–1960) og utarbeidet en ikonografisk plan for skulpturene på vestfronten i 1928. Oluf Kolsruds heraldiske arbeider er spesielt monografien "Bergen bys segl, vaaben, farver og flag" fra 1921, samt artikler om håndverkersegl. Også her utmerket Kolsrud seg som en grundig forsker med omhyggelige kildehenvisninger og referanser til bl.a. utenlandsk faglitteratur. Boken om Bergens bysegl og våpen var den første vitenskapelige avhandling om et norsk kommunevåpen. Kolsrud var hovedredaktør for "Boka om Land" bind 1 til han døde, men hans arbeid ble videreført av Reidar Th. Christiansen, og boka utkom i 1948. Kolsrud fikk statsstipend i 1919. Han var bror av professor Sigurd Kolsrud. Eksterne lenker. Kolsrud Kolsrud, Oluf Kolsrud, Oluf Kolsrud, Oluf Kolsrud, Oluf Kolsrud, Oluf Klemenskirken. Klemenskirken var en middelalderkirke i Trondheim. Kirken var Trondheims første og anlagt av Olav Tryggvason kort etter byens grunnleggelse i 997. Kirken var først en stavkirke, men ble senere erstattet med en steinkirke. Den ble ødelagt ved et angrep på byen 1015, men gjenreist av Olav den hellige året etter. Da Olavs lik ble gravd opp av hans sønn Magnus Olavsson i 1031 ble det satt på Klemeskirkens alter i Olavsskrinet. Skrinet ble senere flyttet til Olavskirken før det endte i Nidarosdomen. Klemenskirken ble gjenreist etter brann 1344, men forsvant før 1430. Den eksakte lokalisasjonen er noe usikker, men små murrester som kan stamme fra Klemenskirken er funnet i kvartalet som nå huser Domstoladministrasjonen ved krysset mellom Kjøpmannsgata og Dronningens gate. Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Amerikanske stridsvogner kjører inn i Mauthausen konsentrasjonsleir Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir var en gruppe med konsentrasjonsleirer plassert rundt den lille byen Mauthausen i Østerrike, om lag 20 kilometer øst av byen Linz. Marlborough. "Fra markedsplassen i Marlborough, Wiltshire, England" Marlborough er en landsby med ca 8000 innbyggere i fylket Wiltshire i Sør-England. Trykkplate. En trykkplate benyttes innen de grafiske teknikkene Slaget ved Mammes. Slaget ved Mammes ble utkjempet mellom romerske styrker ledet av Solomon, Magister Peditum av Afrika, og en føderasjon av mauriske stammer som hadde gjort opprør mot keiserens styre. Belisarius hadde greid å diktere en vennskapsavtale med maurerne, som hadde vært fiender av vandalene. Den romerske tilstedeværelsen i Afrika var relativt liten, og det hadde kun vært Belisarius' ry som en uovervinnelig general som hadde gjort så maurerne godtok vilkårene. Men da Belisarius ble kalt tilbake til Konstantinopel av keiser Justinian så maurerne sin sjanse til å kaste romerne på sjøen. Men Belisarius' etterfølger, Solomon, skulle vise seg også å være en dyktig strateg. Da han hørte at maurerne hadde overvunnet Byzacium og Numidia marsjerte han straks ut fra Karthago for å møte fienden i åpen strid. De to hærene møttes ved Mammes i Byzacium. Maurerne plasserte styrkene sine i en sirkel av kameler, hvor mennene sto mellom bena deres med skjold og kastespyd. Romernes hester tålte ikke lukten av kamelene, og dette førte til vill kaos i rekkene. Men Solomon steg av hesten og beordret resten av det romerske kavaleriet til å gjøre det samme. Han samlet så mennene sine i en skjoldborg, og beordret dem om å bli stående og ta i mot fiendens kastevåpen, mens han selv tok med seg fem hundre mann og angrep kamelene. Da sirkelen ble brutt brøt kaoset ut blant maurerne og de flyktet, mens romerne fulgte etter og tok livet av de kom over. I følge historikeren Procopius skal så mange som ti tusen menn ha blitt slaktet ned i mylderet som fulgte. Inigo Jones. Inigo Jones (født 15. juli 1573, død 21. juni 1652) er regnet som den første engelske betydningsfulle arkitekt. Han ble født nær Smithfield i London. Jones var en av de første engelskmenn som studerte arkitektur i Italia. Hans mest kjente byggverk er Queen's House i Greenwich, London (påbegynt i 1616) og Banqueting House i Whitehall fra 1619 hvor taket er malt av Peter Paul Rubens. Han jobbet også med utformingen av Covent Garden. Jones, Inigo Jones, Inigo Jones, Inigo Amesbury. Amesbury er en landsby i Salisbury i Wiltshire, England. Stedet er mest kjent for fornminnet Stonehenge, som ligger i utkanten av landsbyen, samt the Amesbury Archer, levningene av en mann fra eldre bronsealder, som ble funnet i nærheten. Halfdan Hegtun. Halfdan Anthony Hegtun (født 8. oktober 1918 på Raufoss i Vestre Toten kommune) er en norsk filolog, journalist, forfatter og politiker. Han jobbet for BBC 1948–1949, og gikk deretter over til NRK, hvor han senere ble programdirektør for NRK radio (1973–1981). Han representerte partiet Venstre, og senere Det Liberale Folkepartiet, på Stortinget i perioden 1965–1973, i det han fulgte med Røiseland-fraksjonen etter det opprivende årsmøtet på Røros i 1972 i forbindelse med striden om EF-avstemningen. Han har senere gått tilbake til Venstre, og representerer i dag (2006) partiet i kommunestyret i Bærum. Som bokforfatter skrev han to bøker under pseudonymet "Even Brattbakken". Det var også navnet på en komisk figur han opptrådte som. Som sportsjournalist var hans mest kjente reportasje fra OL i Melbourne i 1956, hvor han rapporterte på kortbølgeradio om Norges første gull i friidrett i et sommer-OL på 36 år (Egil Danielsen i spydkast). Hegtun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 2. februar 2010. Ryolitt. Ryolitt (eller liparitt) er en ekstrusiv magmatisk bergart med felsisk sammensetning. Ryolitt har gjerne lys farge, ofte blålig grå med lyse striper, og den kalles derfor ofte "årekvarts". Den består vanligvis av mineraler som kvarts, feltspat og plagioklas. Ryolitt har stort sett samme kjemiske sammensetning som granitt. Dersom ryolitten kjølnes for raskt rekker det ikke å dannes krystaller, og isteden blir det vulkansk glass; obsidian. Ved langsommere avkjøling dannes mikrokrystallinske strukturer. Mikrokrystallinsk ryolitt kan ha tilnærmet samme spaltningsegenskaper som flint, og ble som denne brukt i steinalderen til å tildanne våpen og redskaper. Slik ryolitt forekommer ganske sjelden, men på Siggjo i Bømlo, Hordaland, er det en stor forekomst. Her har det i yngre steinalder vært brutt ryolitt over flere dekar, og gjenstander og avslag med dette materialet er funnet på boplasser over hele det søndre vestlandsområdet. Sluis (Nederland). Sluis er en historisk by med byrettigheter fra 1290 og kommune som befinner seg vest i regionen Zeeuws-Vlaanderen i den nederlandske provinsen Zeeland. Byen ble til ved en sluse i elven Zwin som var den belgiske byen Brugges forbindelse med Nordsjøen. Kommunegrensene ble sist endret 1. januar 2003 da de tidligere kommunene Oostburg og Sluis-Aardenburg ble slått sammen. Sluis var tidligere, i 1995, slått sammen med Aardenburg. Kommunens administrative sentrum ligger i Oostburg. Til kommunen hører bortsett fra byen Sluis også 19 minder byer og tettsteder. Riksveiene "N58" og "N61" er hovedtrafikkårene til Sluis kommune over land, mens fotgjengere og syklister kan ta fergen mellom Breskens og Vlissingen. Kommunen har 17 km Nordsjøstrand. Historisk sett faller Sluis' grenser sammen med grensene til det som kaltes "Land van Cadzand". De fleste tettstedene oppstod i løpet av det 19. århundre, og flere av dem har forunderlige navn som for eksempel "Boerenhol" (Bondens hule), "Nummer Eén", "Turkeye" (muligens Tyrkia) og "Vuilpan" (kan blant annet bety skitten kjele). Omtrent 1 km vest for Sluis by ligger landsbyen Sint Anna ter Muiden ("Sint" er nederlandsk for "Sankt") på Nederlands mest vestlige punkt. I kommunen ligger handelssentrene Sluis, Aardenburg og Oostburg, disse besøkes av egne innbyggere og av belgiere. Siden fergeforbindelsen med Vlissingen ble byttet ut med Westerscheldetunnelen, velger kommunens innbyggere å dra til Belgia og Brugge for å handle i steden for til Vlissingen eller Middelburg. Sluis er først og fremst en landbrukskommune, med noe industri. Industrien er først og fremst å finne i Breskens' industri- og yachthavn og Schoondijkes vindmøllepark og bedrifter rundt landbruksmaskiner. Turisme er en av Sluis kommunes viktigste inntektskilder, ved siden av byene Sluis, Aardenburg og Oostburg trekker også badestedene Cazand, Groede og Nieuwvliet-Bad mange turister. Langs Nordsjøstrendene ligger flere travle campingplasser. Et av turistmålene i Sluis er Nederlands eneste "belfort" (klokketårn, beffroy, fra gammel-fransk belefroi), et vakttårn med en stormklokke. Prehistorie og tidlige tider. "Aardenburg" er bygget på stedet der et romersk slott lå, området var bebodd mellom 170 og 270 e.Kr. Frem til det 16. århundre. Tidlig i det 12. århundre satte en springflo en del av den flamske kysten under vann, og da vannet trakk seg tilbake hadde fjorden Zwin blitt til, den ble viktig for skipsfarten til og fra Brugge. Langs Zwin oppstod flere tettsteder, Mude (Sint Anna ter Muiden), Hoeke, Oostkerke, Monnikenrede (forsvunnet) og Damme, men bare en by. Byen het "Lamminsvliet" men er i dag kjent som Sluis. Aardenburg var fra det 12. til det 14. århundre en viktig produsent av stoff, og i 1383 ble den rasert av tropper fra Gent. Under en oversvømmelse i 1404 ble tre diker brutt: mellom Coxijde og Slepeldamme, havdiket ved Groede og diket mellom Nieuwpoort og Lombardzijde. Videre «forsvant» tre landsbyer, Hughevliet, Oud-IJzendijke og Oostmanskapelle. Den siste ble gjenoppbygget, men forsvant for godt etter at man i 1583-85 (under åttiårskrigen) igjen satte området under vann. Sluis var en viktig forhavn for Brugge og når Flandern gjorde opprør mot keiser Maximilian i 1492 ble byen beleiret, men ikke overvunnet, av Philipp av Kleve. En miniatyr av Slaget ved Sluis fra Jean Froissarts Chronicles Slaget ved Sluis under hundreårskrigen. Slaget ved Sluis var et av sjøslagene under hundreårskrigen. Det fant sted mellom engelske og franske tropper 24. juni 1340. Den franske flåten ble senket ved utløpet av elven Zwin ved Sluis av kong Edvard III av Englands tropper. Seieren tilskrives blant annet at engelskmennene hadde tatt i bruk buer isteden for armbrøster, noe som var en stor forbedring. 16. og 17. århundre. Rundt 1550 hadde Zwin blitt så grunn at den ikke lengre var farbar. Senere ble en kanal gravet fra Sluis til Brugge. I løpet av åttiårskrigen hadde Sluis blitt erobret tre ganger – i 1576 av hollenderne, i 1587 av spanjolene og i 1604 var hollenderne igjen herrer over byen. Slaget ved Sluis under åttiårskrigen. En galei fra den spanske armada, avbildet i "Greenwich Cartoon" (kunstner ukjent) 26. mai 1603 ble det igjen kjempet ved Sluis, denne gangen mellom en spansk flåte under ledelse av Frederico Spinola og en flåte fra Zeeland under ledelse av Joost de Moor. Dette sjøslaget var et av slagene under åttiårskrigen, og det eneste der begge partier satte inn galeier. Frederico Spinola var en spansk kaperkaptein som før dette slaget allerede hadde tapt to slag, et mot en engelsk eskader utenfor Portugal og et ved Oostende mot en hollandsk. Han hadde ligget i Sluis for å utruste flåten sin, men i Nordsjøen ventet to galeier, et mindre skip og et væpnet handelsskip under ledelse av Joost de Moor. 26. mai forlot Spinola Zwin. Det var vindstille, noe som ville gjøre det umulig for flåten som lå i Vlissingen å hjelpe de Moor. Den spanske flåten telte da åtte store og fire mindre galeier, den totale bemanningen for hver var 250 roere og 200 soldater. To av de store spanske galeiene rammet de Moors flaggskip, den nederlandskbygde «Zwarte Galei» som var under kaptein Michielszoons kommando. Spanjolene forsøkte å entre den, men ble stoppet av kanonskudd. Striden fortsatte med håndvåpen (sverd, pistoler og kniver). To andre galeier angrep Joos de Moors galei, men heller ikke her hadde spanjolene hellet med seg. Fire andre spanske skip angrep det minste zeelandske skipet, men fikk en slik mottagelse at de ga opp og gikk sammen med andre skip i et nytt angrep på den «Zwarte Galei». Etter at striden hadde vart omtrent en time, lyktes det admiral Haultain å komme de Moor til unnsetning med skipene som lå i Vlissingen. Dette førte til at den spanske flåten (med store skader) trakk seg tilbake til Sluis. Under slaget hadde Spinola blitt dødelig såret, Michielszoon drept og de Moor skadd. 18. og 19. århundre. I 1702 forsterket festningsbyggeren Menno van Coehoorn Sluis med nye bastioner og andre forsvarsverk, men de franske styrkene erobret likevel byen i 1747 og 1794. Den siste gangen la fransk artilleriskyts byen i aske. Kanalen som kalles "Damse vaart" heter egentlig "Napoleonkanalen". Den ble gravet i begynnelsen av det 19. århundre for å gi Brugge en direkte forbindelse med Westerschelde. I 1858 ble kanalen forlenget til Sluis. Mellom 1828 og 1872 bodde Johan Hendrik Van Dale i Sluis. Han satte opp en stor ordbok for det nederlandske språket. Ordboken innehar, mer enn 100 år etter at han som lånte navnet sitt til den døde, en ledende rolle innen det nederlandske språket. Den annen verdenskrig, Operasjon Switchback. Under den andre store operasjonen under Slaget ved Schelde på slutten av den annen verdenskrig ble Sluis og de fleste andre tettstedene i kommunen lagt i ruiner. Operasjon Switchback fant sted i et trekantet område øst for skillet mellom Leopoldkanalen og Dérivation de la Lys-kanalen, med veien fra Maldegem til Aardenburg som den ene siden og et punkt ved landsbyen Moershoofd som trekantens toppunkt. Området var bare et par hundre meter bredt, og nordgrensen falt sammen med grensen mellom Belgia og Nederland. I denne operasjonen deltok den "3. kanadiske infanteridivisjonen". 6. oktober 1944 angrep kanadiernes 7. brigade over Leopoldkanalen, mens deres 9. brigade angrep fra nordsiden (kysten). Angrepet resulterte i to sårbare brohoder, og troppene kjempet for å holde dem. 9. oktober møttes de kanadiske divisjonene og 12. oktober hadde de befestet en posisjon på den andre siden av veien til Aardenburg. Flere harde kamper fulgte, men til slutt hadde kanadierne ikke bare inntatt kystfortet "Fort Frederik Hendrik", men også befridd Breskens, Oostburg, Zuidzande og Cadzand. Den sydlige siden av Schelde var befridd 3. november 1944. Befrielsen hadde kostet mer enn 800 kanadiere, 788 tyskere og også en del sivilister livet. Sluis' klokketårn. Klokketårnet ble bygget som en del av festningsverkene i det 14. århundre. I oppdrag av flamske grever og burgondiske hertuger fikk Sluis den gangen også rådhus, voller, bymurer og tre byporter. Den første stenen ble lagt i 1386, og på de fire hjørnetårnene vaier faner med Burgunds, Flanderns, hertugens og byens våpen. I middelalderen var et slikt tårn et viktig symbol for selvstyre, rikdom og makt. I et belfort ble ofte viktige forseglede dokumenter oppbevart. I 1430 ble bryllupet til Filip III, hertug av Burgund og Isabella av Portugal holdt her og 38 år senere feiret deres sønn Karl I av Burgund sin forlovelse med Margaret av York på samme sted. Etter at tårnet ble hardt skadd under den annen verdenskrig, ble det restaurert og i dag kan man se byen og polderne rundt fra toppen av det. Innvendig er rådssalen og rådskjelleren (med pinebenk) åpen for besiktigelse. Slaget ved Brusthem. Slaget ved Brusthem var det siste store slaget i Liéges historie og dessuten det siste som ble utkjempet med militsstyrker fra en bykommune i Belgia. Ved Brusthem vant Charles den modige stor anerkjennelse som en av sin samtids dyktigste hærførere. Slagplanen hans som er bevart for ettertiden, viser at han med mesterlig ferdighet ledet sine styrker i slagoppstillinger som var svært kompliuserte i senmiddelalderen. Bakgrunnen. Charles den modige etterfulgte sin far, Filip den gode, ved makten i 1467. Filip hadde ekspandert det burgundiske hertugdømmet nordover til Holland, Flandern og Vallona inkludert Liége. Charles skulle gjør seg svært upopulær i det området som utgjør dagens Belgia og i Frankrike gjennom sin ærgjerrighet og hovmodighet. Det varte derfor ikkelenge før de første opprøren brøt ut. Samtidig overtok Ludvig 11. makten i Frankrike, og han ble etter hvert en av Burgunds farligste fiender. Da borgerkrig brøt ut i Frankrike i 1465 etter at en koalisjon av adelige hadde reist seg mot Ludvig 11., reiste Liége seg i opprør i august 1465. Prinsbiskopen Louis av Bourbon ble fordrevet. Krigen fikk en brå slutt ved Slaget ved Montenaken i oktober 1465. En fredsavtale ble satt opp i St. Trond i desember samme år. Fredsbetingelsene var strenge. Etter at pave Paul II hadde kunngjort at bykommunen med borgerskapet i bispedømmet ikke lenger hadde noe rettmessig krav på autoritet i Liége – sto freden i fare. I 1466 straffet Charles den modige byen Dining hardt, fordi byen nektet å akseptere fredsbetingelsene. Radikale borgere i Liége under ledelse av Raes av Heers overtok kontrollen over byen fra byrådet og brøt senere med Burgund (i 1467). Forspillet. Charles den modige var allerede berømt etter Montenaken og Dining da han overtok etter sin far i juni 1467. Da nyheten om Filips død ble kjent, ble den feiret over hele dagens Belgia ettersom Burgund-hertugene hadde gjort seg upopulære helt siden 1380-årene. Men det var langt fra noen unison jubel ettersom ulike byer og fyrstedømmer hadde ulike holdninger til den nye herskeren. Militsstyrker fra Liége marsjerte til Limbourg og Huy der de plyndrer og herjer i august og september 1467. Charles den modige reagerte raskt. Raskt setter han opp en sterk hær med et usedvanlig stort beleiringstren som besto av artillerister med artilleri, store kruttlagre og beleiringsutstyr. Den nye hertugen vil raskt knuse opprørerne ved å nedkjempe de mange festningsverkene opprørerne hadde kontroll over. Liege sto først på listen. St. Trond som hadde tre tusen væpnete menn, ble satt under beleiring 24. oktober 1467 av burgunderne. Det ble regnet som sannsynlig at det ville komme en hær fra Liége for å unnsette garnisonen i St. Trond. Da meldingene om at en stor styrke var på vei ga hertugen hæren sin ordre om å marsjere ut etter at 500 langbueskyttere ble satt igjen i St.Trond. Slagoppstillingen. I motsetning til under Slaget ved Othée i 1408 hadde man lært viktige lekser. Styrkene fra Liége forskanset seg ved landsbyen Brusthem etter å ha marsjert fra sin leir på Xendremael ved Othée. En linje av overlappende vogner ble plassert bak dem, og myrområder med ufremkommelige våtterreng beskyttet flankene av deres hær. Grøfter fylt med vann ble gravd foranstillingene som beskyttelse mot angrep av klavalleri eller stormangrep av fotsoldater. Liége-militsen var i tillegg blitt en bedre kampstyrke ettersom den nå besto av disiplinerte pikenerer assistert av artilleri og en reserve på 500 ryttere under kommando av erfarne offiserer. Charles den modige la opp en relativ komplisert taktisk plan som det finnes bevarte beskrivninger av. Først skulle avantgarden rykke framover med artilleriet i sentrum med tusener av langbueskyttere (den burgundiske hæren brukte engelske langbueskyttere gjennom hele 1400-tallet). På hver fløy av slagordenen sto 600 ridende pansrede soldater, tilsammen 1200 mann. Hensikten ved dette var å la artilleristene med sine bombarder og «ribaudequin» blåse bresjer i fiendens linjer mens langbueskytterne skjøt ut pilsvermer for å holde ned liegeoiserne neded og samtidig desimerer dem i prosessen. Flankestyrkene skulle bare angripe dersom liegeoiserne kom ut i åpent lende. De skulle ri tilbake til St. Trond hvis et angrep kom derfra eller ta opp forfølgelsen dersom fienden ble slått på flukt. Bak avantgarden under Ravensteins ledelse, står hertugen i sentrum med langbueskyttere og pansrede soldater til fots samt en reservestyrke på 800 ridende pansrede soldater, som skal støtte avantgarden og settes inn i motangrep. Slaget. Militssoldater fra byen Tongres under ledelse av Jean av Wilde, hadde etter eget ønske fått stå i front og fikk lide for det da hertugens langbueskyttere og artillerister rettet et knusende bombardement mot slaglinjen. De første rekkene ble på det nærmeste tilintetgjort. Det liegeoiske artilleriet klarte ikke å svare på kanonaden; rundy 100 skyts klarte ikke å avlevere stort mer enn 70 skudd. Til tross for de store tapene i pikenernes rekker kunne ikke langbueskyttere gjør stor skade. Skytterne hadde ikke fri sikt på grunn av terrenget og kunne derfor ikke se sine mål. I tillegg var pikenerne nesten like godt utstyrt med kroppspanser som ridderne. Ravenstein ble oppmerksom på dette problemet og sendte flere grupper av pansrede soldater over grøftene for å fjerne de fremste hindringene. De skulle gis dekning av langbueskyttere som imidlertid var gått tom for piler. På dette stadiet av slaget dukket en skog av piker opp i kruttrøyken. Nedover bakken marsjerer tusener av pikenerer med jernhjelm, armbeskyttere, brystplater og leggbeskyttere. Ravensteins styrker ble fanget mellom pikene og grøftene. Over 400 til 500 ble hugget ned. Panikken spredte seg i avantgarden da man så hvordan ridder og lansener til fots blir meiet ned. Charles den modige grep nå inn ved å sette inn alle sine pansrede krigere. Selv den ridende reservestyrken måtte stige av hestene sine, og med tohåndssverd, økser og stridshammere stormet Charles’ reserver inn i de angripende pikenernes rekker. Hissige nærkamper med pikenere fulgte i flere timer. Ettersom soldatene på begge sider var kledt i harnisk, tok det sin tid å få satt inn dødelige støt. Mens nærkampene foregikk sendte det burgundiske artilleriet drepende salver med kanonkuler og hagl inn i Liége-militsens rekker og åpnet på den måten nye bresjer. Ved å sende inn de åtte hundre pansrede fikk Charles etterhvert et overtak. Da den første linjen av den liegeoiske slagordenen var nedkjempet kunne han fortsette inn i andre og tredje linje. Liegeoiserne ble presset bakover, ikke minst etter at flere av deres kommandanter, inkludert Guillaume av Strailhe, var blitt drept og St. Lambert-banneret var nede. Selv om banneret ble reddet og løftet igjen, var artilleriet i midten av liegeoisernes hær nå uskadeliggjort. Nederlaget var nå åpenbart for alle. Militsen trakk seg ut og vekk fra slagfeltet der utmattede og oppglødde burgunderne om kvelden plyndret de etterlatte vogner for eiendeler og forsyninger. Tap. Slaget som bekreftet Charles den modiges ry som hærfører kunne også ha endt i nederlag. Det er ikke kjent hvor store tap burgunderne ble påført. De må ha vært betydelige for hertugen våger ikke ta opp forfølgelsen av fienden den neste dag fordi han frykter at liegeoiserne skulle ha klart å omgruppere seg til et nytt slag. Tapene som liegeoiserne hadde lidd var sikkert større, men åpenbart ikke nok etter hertugens mening. 3 000 til 4 000 var falt, forsyninger samt 300 til 500 vogner var erobret, 6 større kanoner og 120 mindre skyts var tatt. Krønikeskriverne har kommet med ulike anslag over tapene på begge sider. Etterspillet. Nederlaget ved Brusthem førte til overgivelsen av St. Trond. Deretter kapitulerte Tongres og Loos. Burgunderne satte straks igang riving av festningsverkene. Hasselt gir seg 8. november 1467. Bare to dager senere flyktet Raes av Heers fra Liége, og hertugens styrker marsjerte inn 17. november 1467. I den fredslignende tilstanden som fulgte gikk burgunderne brutalt fram og Liége opphørte å være en bykommune. Motstanden fortsatte imidlertid og blusset opp i oktober året etter. Brusthem Slaget ved Montenaken. Slaget ved Montenaken forgikk i et hektisk år med krig både i Frankrike og i området som utgjør dagens Belgia. Der skulle hertug Filip den godes sønn og arving Karl den modige gjøre seg beryktet blant liegeoisere da de gjorde opprør mot Burgund. Bakgrunnen. I Frankrike fant Ludvig 11. seg under angrep fra ledende adelige, blant andre den burgundiske hertug Filip den gode og hans sønn Karl den modige som mer eller mindre hadde overtatt styret fra sin far i 1465. Ludvig 11. ville motarbeide sin største rival, Karl den modige, ved å oppmuntre til opprør i Flandern og Liége. I Liége fant han folk som var villige til å bli med på en plan om å falle hertugsønnen Charles i ryggen fordi det var oppstått en disputt omkring prinsbiskop Louis av Bourbon som hadde burgundisk støtte. I mai 1465 sendte kongen de første utsendinger til borgerskapet i Liége, og 24. august 1465 begynte opprøret i Liége. Det ble støttet av resten av bispedømmet (den såkalte "de gode byers allianse"). Uheldigvis for opprørerne endte den offensiven Ludvig 11. hadde satt i gang for å knuse koalisjonen i et uavgjort storslag – Slaget ved Montlhery 13. juli 1465. Kongens styrker vant på slagmarken, men neste dag var den burgundisk-adelige hæren klar til fortsatt kamp til tross for store tap, mens kongen hadde trukket sin hær litt tilbake. Dette resultatet førte til at Ludvig 11.. valgte å inngå et forlik med koalisjonen, men den bakenforliggende hensikten hans var å ødelegge samholdet mellom grevene og hertugene i hans kongedømme og områdene omkring – og det lyktes han med. Liége ble latt i stikken. Fra Liege marsjerte byens militsstyrker ut og slo seg sammen med andre byers militser. Sammen gjennomførte de hærtog inn i Brabant der de herjet vidt. Dette ble besvart med gjengjeldelsesraid av brabanconere som i flere århundrer var kjent for sin ødeleggelseslyst. På anmodning fra Brussel dro Karl den modige med en egen styrke til Brabant og begynte deretter forberedelsene til en offensiv på flere fronter for å knuse opprøret. Da byrådet i Liége reagerte på at fransk hjelp ikke kom og at burgundisk hjelp var kommet til Brabant, bad man kommandantene i militshæren om å trekke seg ut fra Limbourg hvor de hadde herjet. Kommandantene avslo denne anmodningen. Slaget. En befestet leir var blitt anlagt i Montenaeken landsby og militsstyrkene å bli der, ettersom de hadde fått etterretning om at en hær under grevene av Horne og Nassau fra Brabant var i nærheten med Karl den modige som leder. De hadde ikke andre valg fordi de ikke hadde noe kavaleri slik at de ikke kunne by på kamp i åpent lende. Ettersom Karl den modiges hær på anslagsvis 2000 ryttere og mindre støttestyrker ikke kunne angripe så sterke feltbefestninger valgte han å bryte opp og trekke seg tilbake. Denne retretten foregikk tilsynelatende i full forvirring – og Liége-militsens ledere beordret derfor soldatene ut i et angrep mot en fiende som de antok var i full uorden. Det skulle vise seg å være en krigslist, for da militsen var kommet ut fra sine stillinger snudde de bakerste av de «retirerende» rytterformasjonene og avskar militsens muligheter til å trekke seg tilbake til sine stillinger. Deretter stormet brabantconere og burgunderne inn i de liegeoiske rekkene fanget i åpent lende. I rasende angrep fra rytter og infanterister ble militsen nedkjempet. Slaget utviklet seg raskt til en massakre hvor halvparten av liegeoiserne ble drept. 1800 til 2100 mann falt. Resten klarte å ta seg tilbake inn i landsbyen. I løpet av natten klarte de å ta seg ut og vende tilbake til Liége. Etterspillet. Nyheten om nederlaget førte til at man bad alle gjenværende militsstyrker om å forlate Limbourg. Denne gangen ble ordren fulgt. Ettersom det ikke var noen støtte å få fra Frankrike måtte man innse at opprøret oppgis. I november 1465 aksepterte Liége nederlaget og 22. desember 1465 var man enige om en fredsavtale. Montenaken Ramsjøhytta. Ramsjøhytta er en selvbetjent turisthytte i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. David Gald. David Gald (født 10. juli 1968 i Stryn) er en norsk jazzmusiker (tuba). Med Arve Henriksen etablerte han Riverside Jazz Ensemble inspirert av Ytre Suløens Jass-ensemble, som han senere medvirket på mange plateutgivelser med (1992–). Etter Toneheim folkehøgskole (1988–89) studerte Gald ved jazzlinja (NTNU) i Trondheim, og spilte i Bodega Band, Aggravatin Papa og Trondhjems Kunstorkester. Senere har han arbeidet med Oslo Groove Company, med Trygve Seim Orchestra på "Different Rivers" (2000), og med 1300 Oslo, [Han har siden 2000 turnert med Rikskonsertene i produksjonen Gumbo (CD, 2005), og deltatt på rundt 20 plateinspillinger. I dag er han medlem i Ytre Suløens Jass Ensemble, Funky Butt og Gumbo. Bjørneggen. Bjørneggen er en selvbetjent turisthytte i Meråker kommune i Nord-Trøndelag. Hytten ligger ca. 590 moh. Schulzhytta. Schulzhytta er en betjent turisthytte som eies og drives av Trondhjems Turistforening. Schulzhytta er oppkalt etter Carl Schulz, Trondhjems Turistforenings første formann, og ligger i Roltdalen i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Trondheim Kunstorkester. Trondheim Kunstorkester (etablert 1993 i Trondheim) var et norsk jazzorkester, ledet av initiativtaker Trygve Seim på trombone. Besetningen var i hovedsak Arve Henriksen trompet, Håvard Lund klarinett, både Per Oddvar Johansen og Jarle Vespestad trommer, Ingebrigt Håker Flaten og Harald Johnsen bass. Senere tok gruppen navnet Trygve Seim Ensemble og medvirket med noe endret besetning på hans utgivelser "Different Rivers" (2001) og "Sangam" (2005). Svenska Turistföreningen. Svenska Turistföreningen (STF) er en svensk medlemsorganisasjon som har som formål blant annet å fremme svensk turisme. STF ble grunnlagt den 27. februar 1885 i Uppsala av en gruppe geologistudenter og hadde da 29 medlemmer. Foreningen eier og driver en rekke turisthytter i Sverige og har 100 ansatte, 60 av disse jobber i kanselliet i Stockholm. I tillegg er mange ansatt som I 2008 hadde foreningen ca 300 000 medlemmer og gjennom et heleid datterselskap har foreningen 320 vandrehjem, ti fjellstasjoner og 45 fjellstuer. Medlemmene er organisert i 85 lokale kretser. Omsetningen til organisasjonen var i 2007 på 220 millioner svenske kroner. Eksterne lenker. Turistföreningen Blåhammarens Fjällstation. Blåhammarens Fjällstation er en turisthytte som drives av Svenska Turistföreningen. Blåhammarens Fjällstation ligger øst for Sylan. Eksterne lenker. - Svenska turistföreningens hjemmeside om hytten. Skagastølsbreen. Skagastølsbreen er en isbre som ligger mellom Store Dyrhaugstindane og Skagastølsryggen i Hurrungane, vest i Jotunheimen. Stien til Skagastølsbu fra nord krysser Skagastølsbreen. Store Dyrhaugstinden. Store Dyrhaugstinden er et fjell i Hurrungene i Jotunheimen i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Fjellet er det største av Dyrhaugstindene og har en høyde på 2147 meter over havet. Det er dermed det 91. høyeste fjellet i landet. Semelholstinden er like høyt. Trondheim Jazzorkester. Trondheim Jazzorkester (TJO) er et orkesterprosjekt med base i Trondheim, og nært knyttet både til Midtnorsk Jazzsenter og Jazzlinja (NTNU). Orkesteret var på 1990-tallet et rent konservatorie-band (Konsen Big Band). I 2000 ble det foretatt en navneendring. Det spesielle med Trondheim Jazzorkester er at bandet har fleksibel størrelse og varierende besetning. Orkesteret arbeider på prosjektbasis, og framfører i hovedsak bestillingsverk av utvalgte komponister. TJO har samarbeidet med norske komponister som Erlend Skomsvoll, Eirik Hegdal, Vigleik Storaas, Jon Balke, Knut Kristiansen, Geir Lysne, Terje Rypdal og Bendik Hofseth. Orkesteret har opptrådt med internasjonale solister som Chick Corea, Pat Metheny, New York Voices, Birger Sulsbruck og Joshua Redman. I 2001 gjennomførte TJO en omfattende norgesturné med Chick Corea, et samarbeid basert på konserten ved Moldejazz 2000. Dette samarbeidet avfødte også en CD-utgivelse ("Live in Molde"), som er solgt i et antall på om lag 8000 i Norge. Samarbeidet med Corea ble tatt opp igjen i 2006, med konsert i Hilton Ballroom i New York under den årlige jazzkonferansen – IAJE – i januar samme år. Denne konserten ble en stor suksess, og orkesteret ble som en følge av dette invitert til Tokyo Jazz Festival 2006. Her gjentok TJO & Chick Corea suksessen for 5000 publikummere med nasjonal TV-overføring. I 2003 dro orkesteret på norgesturné med Pat Metheny. I denne utgaven av TJO fant man musikere som Live Maria Roggen og Ola Kvernberg, samt Steinar Nickelsen. På Moldejazz 2006 gjorde TJO et prosjekt med musikk av Eirik Hegdal og med Joshua Redman som solist, og de turnerte senhøsten 2008. Under Trondheim Kammermusikkfestival urframførte TJO bestillingsverk med saksofonist Bendik Hofseth. Trondheim Jazzorkester ble fra 2007 løftet fram som det første nasjonale «store jazzensemble» med fast statsstøtte. Live Maria Roggen. Live Maria Roggen (født i Oslo den 22. mars 1970) er en norsk jazzvokalist, tekstforfatter og komponist, utdannet ved Foss videregående skole (fiolin og vokal), sosiologi og musikkvitenskap mellomfag ved Universitetet i Oslo og Jazzlinja (NTNU) (1995–98). Senere jazz- og sanglærer ved Sund folkehøgskole, Høgskolen i Agder (musikkonservatoriet) og Jazzlinja (NTNU). Siden 2006 førsteamanuensis i jazzsang ved Norges Musikkhøgskole. Musikkarriere. Roggen opptrådte først i duoen Tu'Ba med tubaist Lars Andreas Haug fra 1994. Hun var med å starte bandet Wibutee i 1997-2000. Hun var vokalist i det norske jazzbandet Come Shine 1998-2004. I 2003-08 opptrådte hun med egne tekster og komposisjoner i sitt "LiveBand". I 2007 kom soloplaten "Circuit songs" som vant Spellemannprisen i Åpen klasse. Siden 2004 har Roggen vært medsanger og en av drivkreftene i det improviserende vokalensemblet Trondheim Voices, som hun også har komponert for. I 2009 startet Roggen og pianist Helge Lien den norskspråklige duoen LiveLien som framfører originalskrevet musikk til tekster av norske lyrikere, coverlåter og jazzlåter. I tillegg til egne band og grupper har Roggen sunget med blant andre Trondheim Jazzorkester, Kringkastingsorkesteret, TrondheimSolistene, Bugge Wesseltoft, Tom Steinar Lund/Trio de Janeiro, deLillos og Leieboerne, og hun har siden 1996 vært korist i gruppa Young Neils. I 2008 og 2009 deltok hun i fire hyllestkonserter "Til Radka" sammen med Arild Andersen, Jon Eberson og Jon Christensen, bl.a. i Den Norske Opera. I 2006-2009 sang hun tango- og jazzkomposisjoner i Atle Sponberg og Frode Haltlis "La Fuente". Hun medvirket på barneplatene «Magiske kroker & hemmeligheter» (Egmont 2008) og «Go'natt» (Jazzland/Universal 2009). Tribhuvan Bir Bikram Shah. Tribhuvan Bir Bikram Shah (født 30. juni 1906 – død 13. mars 1955 i Sveits) var konge i Nepal fra 1911 til sin død i 1955. Han blei i 1951 den første kongen på 104 år som hadde politisk makt, og huskes for sin rolle i kampen mot Rana-autokratiet. Kong Tribhuvan under Rana-diktaturet. Etter at Rana-familien tok makta i Nepal i 1847 og innførte sitt arvelige statsminister-diktatur, var kongehuset uten politisk makt. Kong "Tribhuvan" var derfor nærmest en fange i slottet i Kathmandu i mesteparten av de åra da han var konge. Han blei konge i 1911 i en alder av 5 år, da hans far, kong Prithvi, døde. Hans mor var derfor regent de første åra han satt på tronen. Ei historie som skal beskrive Tribhuvans maktesløshet handler om hvordan Nepal blei med i første verdenskrig i 1914. For Rana-statsministrene var alliansen med Storbritannia viktig, og den blei opprettholdt ved å sende soldater som sloss for det britiske imperiet. For statsminister "Chandra Shamsher Rana" var det derfor av svært stor betydning at Nepal kom med i krigen. Men dronningmoren skal angivelig ha støtta hæren, som ønska å være nøytral. Det blei påstått at statsministeren derfor satte en pistol mot dronningmorens hode for å presse den 8 år gamle kongen til å erklære krig. Enten dette er sant eller ikke, uttrykker historia et bilde av kongens maktesløshet under Rana-herredømmet som kongehuset ønska å spre. Tribhuvan tar hemmelig kontakt med den demokratiske opposisjonen. Fra 1930-tallet begynte Tribhuvan å konspirere for å vinne makta tilbake for Shah-dynastiet. Men kongemakta hadde ikke noe eget, sterkt sosialt grunnlag. Tribhuvan, som langt fra var noen demokrat, tok derfor kontakt med den gryende demokratiske opposisjonen. Han sto i hemmelig kontakt med partiet Praja Parishad som planla et voldelig opprør mot Rana-diktaturet. Han skal også ha drevet våpentrening sammen med ei gruppe i familien sin for å forberede et opprør. Rana-diktaturet opppdaga hans forbindelse med opposisjonen og satte ham i husarrest. "Padma Shamsher", som kom til makta i 1945 og sto fram som mer liberal, ga Tribhuvan større frihet, og lot ham dra til India for å få behandling for hjertefeil i 1946. Her søkte han hemmelig kontakt med opposisjonelle som seinere kom til å lede Nepals Kongressparti. Etter at India blei sjølstendig i 1947 blei situasjonen vanskeligere for Rana-herredømmet. England støtta Ranaene til siste slutt, men regjeringa i Delhi ønska et mer demokratisk og pro-indisk styre. Nepals Kongressparti, som blei stifta i India på denne tida, var også en farligere motstander for Rana-styret enn Praja Parishad. Tribhuvan utvikla i denne perioden sine forbindelser både med India og det nepalske Kongresspartiet. Flukten til India i 1950. I november 1950 rømte kong Tribhuvan sammen med flere andre i kongefamilien til den indiske ambassaden i Kathmandu, som åpenbart var forberedt på at de kom. Den indiske regjeringa pressa Rana-regjeringa til å la kongefamilien få dra i eksil til India. Kongens 3 år gamle sønnesønn, Gyanendra, blei etterlatt i Kathmandu, og statsminister "Mohan Shamsher Rana" satte ham på tronen den 6. november 1950. Han regjerte formelt til Rana-regjeringa kapitulerte 8. februar 1951. (Dette interemessoet regnes ikke med i den offisielle lista over konger i Nepal, der Tribhuvan regnes som konge også i disse tre månedene.) Kongresspartiet starter demokratirevolusjonen. 11. november 1950 starta Nepals Kongressparti et væpna opprør mot Rana-styret som blei kjent som demokratirevolusjonen i Nepal. Opprøret førte til at Rana-regjeringa kapitulerte, i praksis fra 8. februar 1951. 18. februar 1951 regnes som dagen da Shah-dynastiet vant den politiske makta tilbake, og en relativt demokratisk periode blei innleda. Etter press fra England og India blei den første regjeringa et kompromiss med de gamle Rana-herskerne. "Mohan Shamsher Rana" fortsatte som statsminister i et problemfylt samliv med representanter fra Kongresspartiet. Tribhuvans demokratiske løfter den 18. februar 1951. Fra denne tida begynte de mest aristokratiske og reaksjonære kreftene i landet, inklusive mange medlemmer av Rana-familien, å samle seg rundt kongehuset og kong Tribhuvan mot det de oppfatta som de mer radikale og demokratiske kreftene i Kongresspartiet. Da han fikk igjen makta, lova Tribhuvan i en tale i Kathmandu den 18. februar å holde frie valg på ei grunnlovsgivende forsamling. Dette løfte holdt han ikke, og ingen av Shah-kongene som kom etter ham holdt det heller. Både Nepals Kongressparti og de fleste etterfølgerpartiene til Nepals Kommunistiske Parti hadde kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling på programmet fram til og med demokratirevolusjonen i 1990. Etter at de var med på å utarbeide en grunnlov der dette kravet ikke var innfridd, har både Kongresspartiet og det viktigste parlamentariske kommunistpartiet NKP(forente marxist-leninister) gått fra dette kravet, og det eneste store partiet som fortsatt hadde det på sitt program fra andre halvdel av 1990-tallet var NKP(Mabobadi). Først etter seieren i Jana Andolan 2006 kan det se ut som om Tribhuvans gamle løfte fra 1951 har mulighet til å bli virkelighet. Tribhuvan regjerer ved å utpeke svake statsministre. Fra han kom til makta i februar 1950, fortsatte kong Tribhuvan å regjere ved å stadig utsette spørsmålet om frie valg. Det fantes en viss ytringsfrihet og frihet for politiske partier. Men kongen utpekte sjøl statsministre etter sitt eget hode, og han sørga for å velge statsministre som ikke hadde for sterk støtte. Hensikten var å unngå at Nepal blei et konstitusjonelt monarki der kongehuset ikke lenger hadde politisk makt. Derfor foretrakk Tribhuvan svake statsministre uten parlamentarisk og demokratisk basis som han sjøl utnevnte – en hersketeknikk som hans sønn Mahendra bir bikram Shah og sønnesønner Birendra og Gyanendra på tronen har fortsatt å bruke helt fram til år 2006. De eneste valg i kong Tribhuvans regjeringstid var kommunevalg i september 1953. Alle forsøk på å få valgt nasjonalforsamling trenerte og avviste han til han døde. Valget av M.P Koirala og ikke B.P. Koirala. Etter at Kongresspartiets leder Bishweshwar Prasad Koirala, som var innenriksminister i den første demokratiske regjeringa, hadde drevet en intens kampanje mot den siste Rana-statsministeren, måtte "Mohan Shamsher Rana" gå av i november 1951. Kong Tribuvan hadde nå som første konge på over 100 år mulighet til å velge en ny statsminister sjøl. Overraskende valgte han ikke B.P. Koirala, den populære opprørslederen fra frigjøringskrigen som var Kongresspartiets suverene leder. Isteden utnevnte kongen hans rival og eldre halvbror Matrika Prasad Koirala, som var mindre populær og mer konservativ enn B. P. Kongen regna nok med at M.P. var lettere å styre, og dessuten frykta både de konservative og aristokratiske kreftene som nå hadde samla seg rundt kongehuset og Nehrus regjering i India at B. P. ville sette igang radikale reformer. Kong Tribhuvan tar over statsministervervet sjøl i 11 måneder. M.P. Koirala fikk økende problemer og måtte gå av 14. august 1952. Kong Tribhuvan svarte med å personlig ta over ledelsen for regjeringa og sitte til den 15. juni 1953. I mellomtida hadde M.P. laga sitt eget, moderate pro-monarkistiske parti. Kongen satte ham inn som statsminister igjen og han satt til regjeringa hans gikk i oppløsning igjen den 14. april 1955. Kong Tribhuvans grep med å sjøl ta over som regjeringssjef når «hans» statsminister ikke lenger kunne styre har også blitt en tradisjon i monarkiet i Nepal som har blitt holdt i live av alle hans etterfølgere på tronen. Våren 1955 blei Tribhuvan sjuk og dro til Sveits for å få medisinsk behandling. Der døde han i april. Arven etter Tribhuvan. Etter ham på tronen kom hans mer energiske sønn, kong Mahendra, som skulle avskaffe det ufullstendige demokratiet Tribuvan innførte og gjeninnføre monarkistisk absolutisme i desember 1960. På tronen etter Mahendra fulgte Tribhuvans sønnesønner, Birendra, som skulle presidere over innføringa av parlamentarisk demokrati i 1990, og Gyrendra som gjeninnførte fullt kongelig diktatur 1. februar 2005. Oppkalt etter Kong Tribhuvan er bl.a. Tribhuvan-universitetet i Kirtipur Kathmandudalen, Tribhuvan-hovedveien som går fra Kathmandu og ned til India, og Nepals internasjonale hovedflyplass nær hovedstaden. Sondre Meisfjord. Sondre Meisfjord (født 18. mars 1975 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (kontrabass), oppvokst på Frei, Nordmøre og utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1998–2001). Han har mottatt Spellemannprisen (2002) med jazzgruppa Come Shine (1998–2003), spilt norsk folkemusikk i trioen Flukt, tyggegummipop i DinoSau (2001–). klezmer-musikk med Urban Tunélls Klezmerband (2004–), cooljazz i John Pål Inderbergs The Zetting, pop i Siri Gjæres band, samt medvirket i Trondheim Jazzorkester/Pat Metheny. Andre musikere han har arbeidet med er Odd Nordstoga, Dadafon, Kringkastingsorkesteret, TrondheimSolistene, Kari Bremnes, Dipsomaniacs, Gjermund Larsen, Tord Gustavsen, og Stig Rennestraum. Referanser. Meisfjord, Sondre Meisfjord, Sondre Eirik Hegdal. Eirik Hegdal (født på Gjøvik den 3. oktober 1973) er en norsk jazzmusiker (saksofon) og komponist, utdannet ved Jazzlinja (NTNU). Karriere. Etter å ha gått jazzlinja ved Sund Folkehøgskole, der han også deltok på innspillingen "SFH 1993" (1993), studerte Hegdal ved jazzlinja (NTNU) 1993 – 97. Her startet han i 1995 gruppen Dingobats, som foruten Hegdal besto av Njål Ølnes (tenorsax), Thomas T. Dahl (gitar), Mats Eilertsen (bass) og Sverre Gjørvad (trommer). Bandet, som eksisterte i 10 år, spilte hovedsakelig komposisjoner av Hegdal, og ga ut Cd-ene "The New Dingobats Generation" (1998), "Pöck" (2001) og "Follow" (2004). I 2002 overtok Hegdal rollen som kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester etter pianisten Erlend Skomsvoll. Orkesteret utga i 2005 Cd-en "We Are?" med Hegdals komposisjoner, og den samme besetningen kom i 2008 ut med Hegdals "Wood and Water". Han sto også for alle arrangementene på orkesterets samarbeidsprosjekt med pianisten og komponisten Maria Kannegaard ("Live in Oslo" – 2006). Ved jazzfestivalen i Molde 2006 fremførte Trondheim Jazzorkester Hegdals bestillingsverk "Space is still the place" med den amerikanske saksofonisten Joshua Redman som gjestesolist. Denne produksjonen ble i 2008 sendt på Skandinaviaturné, og en studioinnspilling fra samme tid kom på Cd i 2010 under navnet "Triads and More". Prosjektet turnerte i Europa i april 2011. Ved Moldejazz i 2011 spilte Hegdal med orkesteret og Dave Holland (England/USA) hvor han arrangerte komposisjoner av Holland. Hegdal deltar som musiker ved flere av Trondheim Jazzorkesters Cd-er. I 2002 innledet Hegdal sammen med trommeslageren Tor Haugerud et samarbeide med den klassiske pianotrioen Alpaca Trio, som består av Else Bø (piano), Sigrid Elisabeth Stang (fiolin) og Marianne Baudouin Lie (cello). Gruppen arbeider med komposisjoner av Hegdal i skjæringspunktet mellom improvisasjons- og samtidsmusikk, og ga under orkesternavnet Alpaca Ensemble ut Ep-en "Skråpanel" og Cd-en "Tapet Tapet!", begge i 2007. I 2010 kom en tentettutgave av samme ensemble med verket "Elevator", et samarbeid mellom Hegdal og poeten Matt Burt. Cd-innspillingen er fra urframføringen ved Trondheim Kammermusikkfestival i 2008. Han leder sin egen kvartett Team Hegdal med André Roligheten (saxofoner/bassklarinett), Rune Nergaard (kontrabass) og Gard Nilssen (trommer). De har gitt ut platene "Vol 1" (2010) og "Vol 2" (2011). Hegdal spiller også i improvisasjonstrioen En En En (Hegdal (saxofoner/klarinett), Michael Francis Duch (bass) og Tor Haugerud (trommer)). De ga i 2010 ut plata "Rød & Blå". Med trioen Lord Kelvin har Hegdal, sammen med Erik Johannessen (trombone) og Gard Nilssen (trommer), gitt ut platene "Dances in the Smoke" (2009) og "Radio Has No Future" (2011). Hegdal har fra 2001 vært med i bassisten Per Zanussis gruppe Zanussi Five, som har gitt ut Cd-ene "Zanussi Five" (2004), "Alborado" (2006) og "Ghost Dance" (2010). Andre sammensetninger der Hegdal har en sentral rolle er saksofonkvartetten Saxwaffe med Frode Nymo, Klaus Holm og Atle Nymo, Ola Kvernberg/Liarbird, Eldbjørg Raknes w/WHB (Stian Westerhus (gitar) og Tor Breivik (lyddesign). Hegdal spiller også på Erlend Skomsvolls innspillinger "Variasjoner" (2002) og "Skomsork" (2004), utgivelser med rockebandene Dog and Sky Lhasa Express (2009), BC Sinecure (2009), Sivert Høyem "Moon Landing" (2010), folkemusikkbandet Harnihomba "Harnihomba" (2000), samt på sin egen plate med Brat "Please don’t shoot" (2005). Som komponist har Hegdal, i tillegg til ovennevnte verker, bl.a. skrevet verket "Circle Amen" for Trondheim Symfoniorkester, "Strange Call" for gruppa Krøyt og Vertavo strykekvartett, "Tyttebæret – Tute Bærte" for Midtnorsk Kammerorkester, "Is og ekko" for Arctic guitar trio, "Peas. A stew" og "Reiser" for Trondheim Sinfonietta. I tillegg til sine komponist- og utøveraktiviteter underviser også Hegdal i saksofon og komposisjon på jazzlinja ved NTNU. Eksterne lenker. Hegdal, Eirik Hegdal, Eirik Hegdal, Eirik Bodø Sinfonietta. Bodø Sinfonietta (etablert i januar 1999) er et norsk orkester basert i Bodø, bestående av drøyt ti lokale musikere innen klassisk musikk. Sinfoniettaen debuterte på Iliosfestivalen i år 2000, og var i 2003 bidragsyter til «Komponistmøte Nordkalotten». De samarbeidet i 2005 med Madrugada og Erlend Skomsvoll om bestillingsverk til Nordland Musikkfestuke, noe som Jevnlig er de arrangør av «Kammerfredag» i hjembyen, der de i 2006 blant annet feiret komponisten Sigmund Lillebjerka. I 2006 og 2007 var de deltakere på Ultimafestivalen. Fra oktober 2009 ble de en del av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. I 2009 bestod Bodø Sinfonietta av Sveinung Lillebjerka, konsertmester og kunstnerisk leder; Konrad Kaspersen. Konrad Kaspersen (født 1. mars 1948 i Tromsø) er en norsk jazzmusiker (kontrabass). Biografi. Konrad Kaspersen var med i Kurt Samuelsens band på 1970-tallet, i samarbeid med Henning Gravrok, Kjell Bartholsen og Thorgeir Stubø på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, med bl.a deltakelse på Moldejazz. Utover 1980-tallet var han også med på endel prosjekter i andre sjangere, som visesjangeren med Trygve Hoff og Tove Karoline Knutsen samt blues med Chris Lyngedal. Som jazzmusiker har han også turnért med Knut Riisnæs, Odd Riisnæs, reist med Rikskonsertene og Øystein Norvoll kvintett, samt med Per Husby. Han har vært fast medlem av Alf Kjellmans band og deltok på Blåfrostfestivalen 2005 med Ivar Antonsen og Finn Sletten, samt Chrisfestivalen i Kjøllefjord, til minne om bluessangeren Chris Lyngedal som Kaspersen var bassist for. Her var han festivalmusiker med flere konstellasjoner. På 1990-tallet var han landsdelsmusiker i gruppa «Jazz i Nord» sammen med pianist Jørn Øien, trommeslager Trond Sverre Hansen og trombonist Øystein Blix. Denne gruppa samarbeidet med Marit Sandvik om utgivelsen Song fall soft (Gemini Records, 1995). Kaspersen har samarbeidet med trommeslageren Trond Sverre Hansen, noe som har lagt grunnlag for mange konstellasjoner, bl.a Hallgeir Pedersen Trio. Denne konstellasjonen ble tildelt norgesturné av Norsk Jazzforum i 2001, der de bl.a spilte på Trondheim Jazzfestival. Plata «West Coast Blues» (Hot Club Records, 2002), ble spilt inn på klubben «Blå» under samme turné. Priser og utmerkelser. Kaspersen var mottaker av utmerkelsen Stubøprisen i 2001. Ters. En ters (lat. "tertia" – tredje) er i musikkteorien en betegnelse på et intervall på tre diatoniske trinn. Den diatoniske tersen forekommer som "stor ters" eller "liten ters". Stor ters. En stor ters er et sprang på fire halvtoner. Den kan forkortes M3, og dens inverterte (omvendte) instervall er en liten sekst. Den store tersen er den viktigste karakteristikken til en durskala, som har en ters mellom første og tredje trinn. Således kjennetegnes durakkorden av en stor ters, fulgt av en ren kvint. Med utgangspunkt i tonen A med frekvens 440 Hz, vil tonen C utgjøre en stor ters med 554,4 Hz, mens en stor ters nedover på skalaen vil være tonen F på 349,2 Hz. Dette forutsetter imidlertid "likestemming", dvs. lik avstand mellom alle halvtoner. Ved temperert stemming vil en skala "strekkes" mer ved at intervallavstandene økes marginalt, noe som potensielt vil kunne gi forholdstall på over 1,26 for en stor ters. Ved ren stemming baserende på naturtonerekken, utgjør en stor ters en frekvensproporsjon av 5:4, dvs. nøyaktig 1,25. En ren stor ters er dermed litt "trangere" enn en likestemt eller temperert stor ters. Liten ters. En liten ters utgjør tre halvtoner og er én halvtone mindre enn en stor ters. Den forkortes m3 og er i sin inverterte form en stor sekst. En liten ters er den viktigste karakteristikken til en mollskala som har en liten ters mellom første og tredje trinn. Likeledes har mollakkorder en liten ters fra grunntonen (fulgt av en ren kvint). En liten ters over grunntonen i en bestemt mollskala finner man parallelltonearten, dvs. toenarten med likt antalle og samme type faste fortegn. Så er C-dur parallelltoneart til a-moll, H-dur parallelltoneart til g-moll, og A-dur parallelltoneart fil f-moll. Det som ble sagt om frekvensproporsjone i stor ters, gjelder også for liten ters. En ren liten ters har en frekvensproporsjon på 6:5 (= 1,2). En likesvevende liten ters har en frekvensproporsjon av formula_2. Tekopphunder. Tekopphunder ("tea cup dogs") er «supersmå» størrelsesvarianter av såkalte toyhunder. Noen eksakt definisjon på hva en tekopphund er finnes ikke, men det hevdes generelt at for å kunne kalles en tekopphund skal hunden veie mindre enn 1,9 kg. Typiske tekopphunder veier imidlertid ofte mindre enn 1,5 kg, og gjerne også under 1 kg. Tekopphunder er populære og har blitt avlet i mer enn 20 år i USA, men mange kynologer hevder de en ekstremitet som ikke nødvendigvis ganger rasen. I de senere år har imidlertid en rekke kjendiser innen film og musikk bidratt til å gjøre disse hundene til en motesak, f.eks. Paris Hilton, Britney Spears og Jessica Simpson. Hunderasen chihuahua har i så måte vært sentral, men nå dukker det stadig opp nye «tekoppraser», f.eks. tekopp-puddel. Toyhunder. Toyhunder kalles også miniatyrhunder og er små hunder som skal veie mindre enn 5 kg og gjerne ikke være for høye. Gruppen er således heterogen med hensyn til utseendet, men homogen med hensyn til størrelsen. Man finner flest toyhunder blant selskapshundene, men det er også eksempler på toyhunder som er ypperlige brukshunder – herunder også jakthunder. En toyhund er ofte en miniatyrvariant av en større hunderase, som kan eksistere som flere ulike størrelsesvarianter. Et eksempel på dette er toypuddel. Det finnes imidlertid også eksempler på regulære toyhundraser, som chihuahua og italiensk mynde. I de siste 20 årene har det også dukket om noen «supersmå» toyhunder som kalles "tekopphunder", fordi de er så bitte små. Opprinnelig var de dvergvokste miniatyrhunder som oppdretterne valge å avle videre på. Resultatet har blitt stadig mindre hunder. Tekopphunder hunder veier normalt kun 1-1,5 kg. Skedsmokorset. Skedsmokorset er et tettbebygd sted i Skedsmo kommune i Akershus fylke, og har omtrent 15 000 innbyggere. Stedet ligger like ved Europavei 6 ca. 25 kilometer nord for Oslo, og er en del av tettstedet Oslo. Skedsmokorset har store boligutbygginger. Navnet Skedsmo kommer av skeid, bane til kappløp eller ridning, mo som er tørr sandslette og krysset mellom Trondheimsveien og Gjerdrumsveien. De hesterittene eller hestekampene foregikk på slettene ved Skedsmo kirke. Skedsmokorset har også en bussterminal som betjenes av ruters busslinjer: 331 (Maura – Åsenhagen – Oslo Bussterminal), 332 (Eltonåsen – Oslo Bussterminal) – 336 (Maura – Oslo Bussterminal), 345 (Vardefjellet – Blindern), 352 (Kløfta – Helsfyr), 842 (Skedsmokorset – Lillestrøm), 844 (Vardefjellet – Skedsmokorset), 845 (Orderud – Sørumsand – Skedsmokorset – Lillestrøm), 848 (Nannestad Torg – Lillestrøm) De gamle veiene til Opplandene og Trondheim passerer her etter at de kom over Nitelva ved vadestedet Nitsund. Skedsmo Kirke. Skedsmo kirke ble bygget i 1180 og erstattet en tidligere trekirke. Den er omtalt i biskop Eysteins jordebok. Tårnet er bygget seinere enn selve kirken og man vet det stod der i 1775, og det samme gjelder våpenhuset. Kirken er bygget om i 1860 og 1921. Skedsmo bygdemuseum. Skedsmo Bygdemuseum Huseby omfatter 6 bygninger. Hovedbygningen er fra 1800-tallet, den mindre sagmesterboligen som arbeiderbolig fra tidlig 1900-tallet. I tillegg fins drengestua, grisehus, stabbur og smie. Husebymarkedet. Husebymarkedet er et tilbud til hele befolkningen med ulike aktiviteter for alle i en svært hektisk og positiv helg i juni. Det er åpen marked, blueskveld, lokale ungdomsband spiller, skumparty for ungdom og friluftsgudstjeneste. Huseby Harvest. Huseby Harvest er en liten festival som foregår i loven på Huseby gård på Skedsmokorset hver høst. Fredag kveld er det Young Harvest med flere unge lokale band på scenen, lørdag er det de større og mer kjente som slipper til. I 2010 var det Raga Rockers, Steve Wynn, Nilsen's Southern Harmony og Bretteville som stod for opplevelsen. Skedsmokorset Kulturforum. Skedsmokorset Kulturforum ble stiftet 19. mars 2002. Kulturforumet ønsker å være en paraplyorganisasjon for alle som arbeider med kulturlivet på Skedsmokorset. Arvid Richert. "Arvid" Gustaf Richert, (født 5. april 1887 i Göteborg, død 22. august 1981) var en svensk diplomat, embetsmann og landshövding i Älvsborgs län. Arvid Richert var envoyé og ambassadør i Berlin for Sverige 1937-1945. Han har blitt kritisert for å være tyskvennlig og ettergivende overfor naziregimet, men har óg fått anerkjennelse for å bidra til å holde Sverige nøytralt gjennom andre verdenskrig. Bakgrunn. Arvid Richert var sønn av politikeren og skribenten, professor Gustaf Richert (1857–1934) og Ellen af Billbergh. Gift 1910-1922 med Margit Nisser, datter till brukeier Martin Nisser og Elisabeth Wettergren. Hans bror Gösta Richert (f. 1888) var sivilingeniør. Etter en jur.kand. ved Uppsala universitet i 1914, hadde Arvid Richert praksis ved tingretten i Hedemora. I 1918 ble han ansatt ved regjeringskanselliet, som andresekretær ved utenriksdepartementet. Han var sekretær i Brussel, Haag og Helsingfors 1920-1924, etter det ble han byråsjef i utenriksdepartementet. Under 1930-tallet deltok han på den økonomiske verdenskonferansen i London, var utenriksråd samt statssekretær ved Handelsdepartementet. I 1937 ble han utnevnt til envoyé og ambassadør i Berlin, en stilling han hadde under hele andre verdenskrig. Da det i 1939 ble behov for en upolitisk kandidat som utenriksminister etter Rickard Sandler var Richert en av kandidatene. Ambassadør i Berlin. Richerts tette kontakt med utenriksminister Christian Günther var viktig, og Richert kunna allerede i mars 1940 varsle regjeringen i Stockholm om at Norge og Danmark skulle invaderes. En av hans viktigste informanter i Berlin var statssekretær i «Auswärtiges Amt» (det tyske utenriksdepartementet), friherre Ernst Weizsäcker. Fra å ha vært svært populær hos statsråden sank Richerts stjerne etter invasjonen av Danmark og Norge den 9. april 1940. Etter invasjonen var det Richert som informerte regjeringen om Tysklands økende krav mot Sverige, som våpentransport med svensk jernbane til Norge. Richert anså at det var nødvendig for Sverige å gi etter da han mente Sverige ikke kunne stå mot et tysk angrep. En av Richerts sterkeste kritiker, Sven Grafström, mente at Richert var protysk. I 1941 hevdet Richert at det var av «svenskt livsintresse» å påvirke opinionen i protysk retning, og tidligere, etter tyskernes invasjon av Danmark og Norge, hadde Richert tilrådet transitering, og muligens gikk regjeringen kun med på permittenttrafikken fordi Richert ettertrykkelig advarte mot følgene om de nektet. Det hevdes at det er Richert som var kraften bak at regjeringen undertrykket kritikk mot Tyskland i svenske medier, fremst blant de Torgny Segerstedts lederartikler. Mot slutten av krigen var Richert med på forberedelsen til evakuering av skandinaviske krigsfanger i aksjonen med «de hvite bussene». Som diplomat var Richert elegant og korrekt, meget selvstendig men iblant pågående. Han ofret nok demokratiske friheter for en mer autoritær og konservativ stil, ettersom han anså at det var til landets beste. Etter krigen viste det seg at en av hans kvinnelige medarbeidere hadde vært spion for Gestapo, og han ble offentlig klandret for dette. Richert ble innblandet i rettssaken og selv om han ble frikjent hang mistanken for tyskvennlighet ved han. Richert hadde en meget vanskelig diplomatisk posisjon som svensk representant i Berlin; på den ene siden måtte han advare regjeringen om tyske trusler om angrep, på den andre siden måtte han forklare tyskerne at Sverige sto mot deres krav. Etter krigen. I 1945 returnerte Richert til Sverige, ble generaldirektør og sjef for Kommerskollegium. I 1949 ble han utnevnt til landshövding i Älvsborgs län, og ble i den stillingen inntil han gikk av med pensjon i 1955. Som pensjonist fortsatte han i sitt verv som leder for «Riksföreningen för svenskhetens bevarande i utlandet». Naturtype. Naturtype er et begrep som er definert i naturmangfoldsloven slik: "Ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster". Begrepet ligger således tett opptil begrepet økosystem. I norsk forvaltning brukes begrepet både om områder som er lite påvirka av menneskelig aktivitet, såvel som kulturbetinga naturtyper og grøntstrukturer i byer. Naturtypene har elementer både av flora, fauna, geologi og landformer. Det er Rio-konvensjonen fra 1992 om biologisk mangfold som forplikter alle land til å kjenne og ivareta sitt biologiske mangfold innenfor landets grenser. Kommunene er pålagt å kartlegge sine naturtyper for å framskaffe et sikrere grunnlag for en bærekraftig arealforvaltning. Særlig er det lagt vekt på å få oversikt over naturtyper som enten inneholder trua og sårbare arter (rødlistearter), som har stor artsrikdom eller som er i tilbakegang. Dachshunder. a> er en typisk drivende hihund Dachshunder er en gruppe drivende jakthunder som er særskilt godt utrustet for å spore vilt. Dachshundene er således sporende hihunder. De har lite kontakt med jegeren under drevet, men samarbeider nøye når/om jakten fortsetter inn i et hi. Slike hunder kan i visse tilfeller slå ut på lange drev når de "sporer" eller har "los". Overvær er bare viktig når hunden kan etablere synskontakt med viltet. Når hunden finner et interessant spor og begynner å nærme seg viltet, som gjerne ligger og trykker i nærheten, begynner den gjerne å småbjeffe ("støte på fot"). Kommer hunden nær nok, vil viltet ta til flukten. Dersom hunden ser viltet når dette skjer, setter den gjerne i et høyt vræl ("beskrik") og renner etter. Viltet vil som regel alltid klare å komme ut av synsranden for hunden, som tar opp forfølgelsen via sine sporegenskaper, hele tiden halsende. Dette kalles å ha "los", idet hunden tilkjennegir hvor den er slik at jegeren kan følge med/etter. De mest energiske hundene kan holde en slik jakt gående i flere dager. Intervall (musikk). Et intervall er i musikkteorien betegnelsen på avstanden mellom to toner. Intervaller kan anses som "vertikale" (eller harmoniske) hvis de to tonene klinger samtidig, eller "horisontale" (eller melodiske) dersom de to tonene klinger etter hverandre. Frekvens. Et intervall gjenspeiles fysikalsk av forholdstallet mellom to frekvenser. I en oktav er forholdstallet 2, dvs. den høyeste tonen har dobbelt så høy frekvens som den laveste. Forholdstallet mellom to toner med "n" (= 0, 1, 2, …) halvtoners intervall ved likesvevende stemming (til forskjell fra temperert stemming) er 2"n"/12. Tall og egenskaper. I vestlig harmonilære blir intervaller navngitt etter hvor mange tonetrinn de utgjør. Intervaller større en én oktav kalles sammensatte intervaller. Navnet på et intervall finner man ved å telle antall trinn i en diatonisk skala mellom de to tonene, med utgangspunkt i den laveste tonen. Fra C til F er det fire trinn (C, D, E, F i Dur eller C, D, E, F i moll). Intervallet er derfor en kvart. Videre deles intervallene inn som rene, store, små, forstørrede og forminskede. Det er mulig, men likevel sjeldent, å ha dobbelt forstørrede og dobbelt forminskede intervaller. Diatoniske og kromatiske intervaller. Et "diatonisk intervall" er intervallet mellom to toner i en diatonisk skala. Alle rene, store og små intervaller er diatoniske, samt den forstørrede kvart (tritonus) og den forminskede kvint. Alle andre intervaller er kromatiske. Enharmoniske intervaller. Et intervall kalles "enharmonisk" til et annet dersom minst én av tonene noteres på forskjellig måte i likesvevende stemming, for eksempel c og d. En stor ters a - c er enharmonisk til en forminsket kvart a - d. Likeså er en ren kvint g - d enharmonisk til en forminsket sekst f - c. Inverterte intervaller. Et intervall kan vendes om ved å heve den laveste tonen en oktav eller ved å senke den høyeste tonen en oktav. Kvarten mellom en lav C og en høyere F kan vendes til å bli en kvint mellom en F og en høyere C. Guibert av Nogent. Guibert av Nogant (født 1053, død 1124) var en benediktinermunk, teolog og forfatter av selvbiografiske memoarer. Guibert var ganske ukjent i sin egen tid, bortimot ikke nevnt av sine samtidige, og fikk først i våre dager fått oppmerksomhet hos forskerne for hans omfattende selvbiografiske memoarer og hans personlighet som har innsikt i middelalderens dagligliv. Barndom. Guibert ble født av adelige foreldre ved Clermont-en-Beauvaisis. I henhold til hans egne memoarer holdt fødselen på å koste både ham selv som moren livet. Han var voldelig, troløs og tilbøyelig til fråtsing og døde innen et år etter at han var født. Hans mor var dominerende, svært vakker og intelligent, og med en aggressiv puritansk tilbøyelighet. Hun tok kontroll over hans utdannelse ved å gi ham en privat lærer og således isolere ham fra jevnaldrende fra han var seks til han ble tolv år gammel. Guibert husker lærlingen som brutalt krevende og inkompetent. Da han var tolv trakk moren seg tilbake til et kloster i nærheten av St. Germer de Fly (eller Flay), og Guibert fulgte snart etter ved å begynne på Orderen ved St. Germer, hvor han studerte med stor iver, viet seg først til de verdslige poetene Ovid og Vergil, en erfaring som etterlot sine avtrykk i hans senere verker, før han skiftet over til teologi via påvirkning av Anselm av Bec, den senere erkebiskopen av Canterbury. Korsfarerhistorie. I 1104 ble han valgt til å bli overhode for det lille og fattige klosteret i Nogent-sous-Coucy (grunnlagt i 1059) og tok derfor en mer prominent del i eklastiske hendelser hvor han kom i kontakt med biskoper og hofflivet. Viktigere var det at han fikk tid til å drive på med sin skrivevirksomhet. Hans første større verk fra denne perioden er hans historie om Det første korstoget kalt "Dei gesta per Francos" ("Guds gjerninger slik de ble utført av frankerne"), gjort ferdig i 1108 og gjenopptatt og revidert i 1121. Historien er stort sett en parafrase, i oratorisk stil av "Gesta Francorum" av en anonym normannisk forfatter. Korsfarerhistorikere har tradisjonelt ikke vært møtt med positiv anmeldelser, og det faktum at han forholder seg tett til "Gesta Francorum" og hans vanskelige latin gir teksten et inntrykk av å være overfladisk. Nyere redaktører og oversettere har derimot rettet oppmerksomheten mot hans eksellente skrivestil og originale materiale. Viktigere er likevel at "Dei gesta" gir verdigfull informasjon om hvordan korsfarerne ble mottatt i Frankrike, både av folk flest som Guiberts egne reaksjoner. Guibert kjente korsfarerne personlig og hadde samtaler med dem om deres memoarer og erfaringer etter at de kom tilbake. Selvbiografi. For den moderne har hans selvbiografi, "De vita sua sive monodiarum suarum libri tres", skrevet i 1115, kanskje størst interesse. Den er skrevet mot slutten av hans liv i stil med Augustin av Hippos "Bekjennelser", og forteller fra hans barndom og livets vanskeligheter. Han gir mange maleriske gløtt inn på livet i samtiden og dens skikkene den gang. Beskrivelsen av kommunen Laon er et førsteklasses dokument. Han gir verdifulle informasjon om dagliglivet på festninger og klostre, utdanningsmetoder som var populære, innsikt i noen av de betydningsfulle og mindre betydningsfulle personligheter i samtiden. Hans verk er forstyrret av egne, personlige følelser og fordommer, og men også disse har egenverdi ved at de viser et vindu til en bestemt persons perspektiv i middelalderens verden. Bloody Sunday (1972). Veggmaleri i Derry til minne om Bloody Sunday Bloody Sunday (irsk: "Domhnach na Fola"), også omtalt som Bogside-massakren skjedde 30. januar 1972 i Bogside, Londonderry i Nord-Irland, og er en betegnelse på drapene på 13 katolske demonstranter av British Army The Parachute Regiment i forbindelse med en demonstrasjonsmarsj. I tillegg døde en person fire måneder senere av skuddskader, og ytterligere 13 ble såret. "Bloody Sunday" regnes som en av de mest sentrale hendelsene under konflikten i Nord-Irland 1968–1997, hovedsakelig fordi den ble utført av den regulære britiske hæren og ikke av paramilitære grupper, samt i full offentlighet. Bakgrunn. Et bilde fra Bloody Sunday er gjengitt på et veggmaleri i Derry Demonstrasjonen var en borgerrettsmarsj med katolske deltakere og skulle være en fredelig marsj uten våpen eller andre provokasjoner. Marsjen startet som planlagt søndag ettermiddag og over 10 000 hovedsakelig unge mennesker var med på den symbolske marsjen som skulle gå fra Bishop Fields til Guildhall. Demonstrantene hadde samlet seg i Creggan, gikk ned Creggan Street og William Street. Planen var å marsjere ned til Guildhall som ligger i sentrum av byen. Det katolske området hadde lenge markert motstand mot det britiske styret hvor det blant annet ble oppfattet at det var forskjellsbehandling med hensyn til hvordan katolikkers- og britisk-ættede protestanters rettigheter ble respektert. Marsjen var forbudt av den britiske regjeringen. Britiske militære styrker åpnet ild mot demonstrantene, som hadde stilt seg opp på toppen av William Street ved Waterloo Street. 14 mennesker ble drept, mange av disse under atten år, og ytterlige 13 ble skadet. Fem ble skutt i ryggen. To ble skadet da ble ble kjørt ned av militære kjøretøyer.Det ble ikke avfyrt skudd mot de militære styrkene, til tross for dette hevdet de militære at de skjøt i selvforsvar. Ingen av soldatene ble imidlertid skadet. Det ble på bakgrunn av denne første rapporten ikke satt i verk noen strafferettslig reaksjon mot de militære etter massakren, men flere av soldatene har blitt æret av den britiske dronningen. Offiseren som ledet angrepet, oberstløytnant Derek Wilford, ble i 1973 utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire. Det britiske militære var ansvarlig. Minnemarsj på 35 årsdagen for Bloody Sunday, 30. januar 2007 15. juni 2010 ble en rapport bestilt av daværende statsminister Tony Blair i 1998 lagt fram. Rapporten var ført i pennen av den engelske høyesterettsdommeren lord Saville. Lord Saville hadde gjennomgått mer enn 5 000 sider dokumentasjon og uttalelser fra rundt 2 500 personer. I tillegg hadde undersøkelseskommisjonen gått gjennom 920 muntlige vitnebeskrivelser og 110 videoopptak. Rapporten konkluderte med at alle ofrene under «Bloody Sunday» var uskyldige og legger all skyld på det britiske militære. I følge rapporten var det også den britiske hæren som skjøt først. Den britiske statsministeren, David Cameron uttalte at det som skjedde i Londonderry ikke kunne forsvares og beklaget på vegne av regjeringen og hele landet. De drepte. Veggmaleri til minne om de 14 drepte Frankfurtbørsen. Frankfurt-børsen ("Frankfurter Wertpapierbörse") er den største børsen i Tyskland, og også en av de største i verden. Den har sete i Frankfurt am Main og eies av Deutsche Börse AG. I 2004 hadde børsen en omsetning på omkring 3,3 billioner (3 300 milliarder) euro. Den viktigste aksjeindeksen er DAX. Historie. Børsens opprinnelse går tilbake til det 9. århundre, da keiser Ludwig den tyske av det tysk-romerske rike gav Frankfurt privilegium til å holde en årlig høstmesse. Gjennom keiser Ludwig IVs utvidelse av privilegiet til også å omfatte en vårmesse i 1330 ble Frankfurt et viktig sentrum for vare- og pengehandel. Ettersom hvert territorium i det tysk-romerske rike i middelalderen hadde sin egen valuta, ble det betalt med de forskjelligste typer valutaer under messene i Frankfurt. Den uoversiktlige betalingssituasjonen gjorde pengevesenet i Frankfurt vanskelig, og bidro til å fremme bedrageri. For å gjøre noe med dette vedtok en rekke kjøpmenn i 1585 enhetlige vekslingskurser. Denne begivenheten regnes som grunnleggelsen av Frankfurt-børsen. For å oppdatere kursene møttes kjøpmennene regelmessig, og betegnelsen «børs» for denne forsamlingen kjennes i skriftlige kilder allerede fra 1605. I begynnelsen ble møtene holdt på plassen foran det romerske rådhuset i Frankfurt. Fra 1694/95 ble byens største bygning, "Großer Braunfels", tatt i bruk som handelslokale. I 1625 utkom den første offisielle kursseddelen, som inneholdt gjennomsnittskursene for tolv valutaer. Den eldste bevarte kursseddelen stammer fra 1721 og inneholder 16 valutaer. I 1681 grunnla bystaten Frankfurt en offisiell børsforvaltning. Det ble gitt tillatelse til handel med valuta og veksler. Handelen med skyldbrev og lån som begynte fra slutten av 1600-tallet, gjorde børsvirksomheten åpen også for privatpersoner. I 1808 ble den 223 år gamle børsen en del av det nygrunnlagte Handelskammeret, og dermed en offentlig-rettslig institusjon. Ikke minst takket være den kjente Frankfurt-familien Rothschild, som var ledende bankierer for de europeiske fyrstehus, utviklet Frankfurt seg til en verdensbørs ved siden av London og Paris. I 1843 ble en børsbygning (i dag kalt "Alte Börse") tegnet av Friedrich Peipers oppført i nærheten av Frankfurter Paulskirche. I 1879 ble en ny bygning, "Neue Börse", tegnet av Heinrich Burnitz og Oskar Sommer, åpnet. Til tross for aksjenes økte betydning som følge av den industrielle revolusjon var Frankfurt-børsens tyngdepunkt lenge handel med obligasjoner. Under nasjonalsosialismen ble fri handel avskaffet, og dermed i realiteten børsvesenet. Børsen ble gjenåpnet etter krigen, og etablerte seg i løpet av 1950-tallet igjen som en av verdens ledende børser. Tor-Aksel Busch. Tor-Aksel Busch (født 17. mars 1950) er siden 1. september 1997 Norges riksadvokat. Han er formelt underlagt Kongen i statsråd, men er i praksis daglig leder av påtalemyndigheten. Tor-Aksel Busch har juridisk embetseksamen fra 1974. Busch har lang fartstid fra påtalemyndigheten. Før han ble riksadvokat, var han assisterende riksadvokat fra 1987. Fra 1981 til august 1987 var han statsadvokat ved Eidsivating (nå Oslo) statsadvokatembeter. Som statsadvokat var han bl.a. aktor i Treholt-saken. Fra 1976 til 1981 var han politifullmektig og senere politiadjutant (nå politiadvokat) ved Oslo politidistrikt. Han har også vært dommerfullmektig ved Nedre Romerike tingrett. Busch etterfulgte Georg Fredrik Rieber-Mohn. Busch har tatt til orde for en avskaffelse av juryordningen i Norge. Dette begrunner han i hovedsak med svakheten som ligger i at juryen ikke begrunner sine avgjørelser. Busch har gitt uttrykk for at han ønsker det skal settes ned en utvalg som skal vurdere tilregnelighetskriteriene i norsk rett og også gjennomgå rollen til den rettsmedisinske kommisjon som har kommet under debatt som følge av rettssaken mot Anders Behring Breivik. I forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik var Tor Aksel Busch kritisk til at det skulle utnevnes nye psykiatriske sakkyndige som følge av kritikken mot rapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby. Etter dommen mot Breivik ga Busch uttrykk for at denne motstanden hadde vært en feilvurdering. Sandnes Ulf. Sandnes Ulf er en fotballklubb fra Sandnes, Rogaland, som i 2012 for første gang spiller i Tippeligaen. Klubben ble stiftet 1. juni 1911 som «Sportsklubben Ulf», før den i 1987 endret navn til «Ulf-Sandnes». Før 2004-sesongen fusjonerte klubben med Sandnes FK, og fikk sitt nåværende navn. Sandnes Ulf er den største fotballklubben i kommunen med om lag 1050 medlemmer fordelt på over 70 lag. Sandnes Ulf spiller sine hjemmekamper på Sandnes stadion i Sandnes idrettspark. Historie. Fotball "på skikkeligt" i Sandnes kom direkte fra sportens hjemland, England, da de to britiske brødrene Arnold og Hubert Thomas flyttet til byen i 1907. Det gikk ikke lang tid før de etablerte byens første fotballklubb, Sandnes Fodboldforening, men klubben forsvant igjen da de noen år senere flyttet hjem til England igjen. Interessen og lysten til å spille fotball blant byens ungdommer hadde uansett blitt sådd, men uten klubb, bane og organisering ble det hele mer eller mindre tilfeldig. 3. mai 1911 tok ni unge menn initiativ til et møte i Turnhallen, og dette møtet ble starten på Sportsklubben Ulf. På ekstraordinær generalforsamling 27. juni samme år var det kommet inn tre navneforslag på den nye klubben. ”Smart” og ”Gann” ble droppet til fordel for ”Ulf” – for øvrig foreslått av Arnulf Asserson. ”"Et vakkert navn, kort, greit og klangfullt",” står det i møtereferatet. Nils Voss, som vant OL-gull i turn i 1912, ble Ulfs første formann, og med seg i styret hadde han blant annet Jonas B. Øglænd, barnebarn av den mer kjente Jonas Øglænd. Klubbens første regnskap viste en omsetning på 88 kroner og 84 øre – til sammenligning var omsetningen i 2011 på over 15 millioner. I 1916 besluttet styret å innføre nye drakter. Etter å ha vært innom både lilla og blå- og hvitstripete trøyer, falt valget på blå skjorte med hvite bukser, ikke veldig ulikt det man ser i dag. Etter å ha leid ulike marker de første årene, fant man frem til et midlertidig ”hjem” på den såkalte Pilesletta, der Gand videregående skole holder til i dag. På Pilesletta arrangertes det både kamper og treninger, og det var her de første sportslige suksessene fant sted; Kretsmester i klasse B i 1917 og opprykk til klasse A i Landsdelsserien i 1919, som var den tids høyeste nivå. 1920-tallet og nytt stadion. Utover 20-tallet vokser idéen om et nytt idrettsanlegg, og i bresjen gikk diplomingeniør Jac M. Petersen (tilsvarende dagens byplansjef). Sandnes stadion åpnet i 1927, og i de to årene byggingen av banen pågikk var Petersen tilstede fem kvelder i uken etter endt arbeidsdag. Han planla, skaffet penger og sist, men ikke minst, deltok aktivt i selve arbeidet. I de fem påfølgende årene var han også formann i Sportsklubben Ulf, og ikke ufortjent ble han utnevnt til klubbens første æresmedlem. Med ny stadion på plass åpnet også muligheten seg for andre idrettsgrener. I 1928 startet man opp egen friidrettsavdeling, hvor klubben i årene som kommer gjorde seg bemerket med flere NM- og KM-medaljer. Faktisk ble Ulf i 1948 Norgesmestere for 10-mannslag i kappgang! Storhetstiden på 1930-tallet. Fra 1926 og utover 1930-tallet havnet fotballaget på topp tre-plasseringer i klasse A (nivå 1) seks år på rad, i tillegg til at det ble etablere rekrutt- og juniorlag. Før krigen fantes det på det meste fire lag i Ulf. - 1938-sesongen: Ulf endte på 5. plass av 7 lag i sin gruppe - 1939-sesongen: Ulf endte på 5. plass av 7 lag i sin gruppe - 1940-sesongen: Ble avbrutt på grunn av 2. verdenskrig. Ulf lå på sisteplass med to poeng da sesongen ble avbrutt. I den første Norgesserien etter 2. verdenskrig (sesongen 1947/1948), som også ble den siste sesongen for daværende Norgesserien, deltok ikke Ulf i. De røk ut i kvalifiseringen som ble spilt i sesongen 1946/1947. Dette var en kvalifiseringssesong med lokale kvalifiseringsligaer som skulle avgjøre hvilke lag som fikk delta i Norgesserien 1947/1948. 2. verdenskrig (1940-45). a>, 1946. Legg merke til travbanen rundt fotballbanen. I løpet av klubbens tretti første år hadde organisasjonen gått fra å være en guttegjeng som spilte ball på noen lånte gressflekker, til å bli et idrettslag med over 100 medlemmer, aktiv innen flere idrettsgrener og med et moderne idrettsanlegg. I forbindelse med krigsårene ble det innført idrettsboikott i Norge og Ulf måtte etter hvert levere klubbens arkiver og materiell til de som da tok over styringen av klubben. I stedet ble det arrangert illegale kamper og turneringer, hvor det hemmelige laget ”Lyn” fra Sandnes var ett av innslagene. Etterkrigstiden og ekspansjon av idrettsgrener (1945-1965). Etter frigjøringen i mai 1945 gikk det ikke mange ukene før klubben igjen var i full virksomhet. I årene som fulgte skjedde det mye. Friidrettsavdelingen gikk ut og etablerte sin egen klubb, Sandnes idrettslag, mens Ulf startet aktivitet innen flere andre idrettsgrener som blant annet håndball, ski, skøyter og orientering. I forbindelse med 17. mai samme året ble klubbens nye fane innviet – den samme fane som brukes den dag i dag, 65 år senere. Håndballgruppen ble raskt populær, både for damer og menn, og ble spilt både på stadions hovedbane og i området rundt. Allerede første året ble Ulf ”bymester” etter å ha beseiret SAIF og Sandnes idrettslag. På årsmøtet i 1965 ble det vedtatt å melde Ulf ut av håndballforbundet og en ny klubb ble stiftet under navnet Sandnes håndballklubb. Ny storhetstid (50- og 60-tallet). På fotballbanen ble resultatene stadig bedre mot slutten av femtitallet og utover i sekstiårene. I 1956 ble det spilt kvalifisering om opprykk til Hovedserien, Norges høyeste nivå. I første kamp ble IK Start beseiret 6-3, mens det ble 0-2 tap for Årstad på Brann stadion. Fem år senere, i klubbens 50-årsjubileum, deltok man igjen i kvalifiseringsspillet til Hovedserien, men med uavgjort mot henholdsvis Start og Brann glapp opprykket igjen. Som et plaster på såret ble 60-tallet tiåret de himmelblå gjorde seg bemerket i Norgesmesterskapet ved å komme til 4. runde tre ganger. I 1961 ble det 0-1-tap etter ekstraomganger mot Moss. Ryktene vil ha det til at over 6 000 mennesker befant seg på Sandnes stadion denne dagen. I 1963 ble det 1-2-tap i 4. runde for regjerende Norgesmester Lyn, mens det i 1968 ble 2-1-tap for Brann i Bergen på et fullsatt Brann stadion. A-laget spilte for det meste på nivå 2 i disse årene og kjempet om opprykk til Hovedserien. Også i ungdomsavdelingen grodde det godt fra tidlig 50-tallet, og man utvidet jevnlig med stadig yngre årsklasser. I 1958 ble klubben landets beste klubb i antall ferdighetsmerker og fikk pokal fra fotballforbundet. Guttelag, småguttelag og knottelag sørget for at medlemstallet stadig økte, og ved 50-årsjubileumet i 1961 var man blitt over 250 medlemmer. Årsrapporten fra 1967 kunne melde at det aldri tidligere hadde vært så stor aktivitet i ungdomsavdelingen som til da. Generasjonsskifte og smaken av toppfotball (70-tallet). a> og sikret opprykket i 1969 til nivå 2. Etter et generasjonsskifte på A-laget mot slutten av 60-tallet tok unge, lovende Sandnes-gutter som Rune Svarstad, Gunnar Vigesdal, Marvid Skjæveland, Kåre Vatne og Rolf Stangeland over stafettpinnen. I 1969 ledet laget sin 3. divisjonsavdeling gjennom hele sesongen, men måtte beseire Bergenslaget Varegg i kvalifisering over to kamper før opprykket til nivå to var sikret. Med 1-1 på Sandnes stadion var ikke forventningene store da laget reitse til Bergen, men når Gunnar Vigesdal laget kampens eneste mål i hans kamp nr. 100 for Ulf, kunne jubelen slippes løs. De neste tre sesongene spilte klubben på landets nest-høyeste nivå og møtte jevnlig gamle fotballstorheter som Odd, Mjøndalen, Frigg og Østsiden. Skuffelsen med A-lagets nedrykk fra nivå to i 1972 fikk et plaster på såret når klubbens lovende småguttelaget sikret kretsmesterskapet både i ’72 og ’73. I Norway Cup spilte laget seg helt frem til finalen på Bislett, hvor det ble et knepent tap for danske Lyngby. 1978: «Det store bilåret». a>, noe som i etterkant medførte tøffe økonomiske år for klubben. I 1978 bestemte styret seg for å satse friskt på å bli en toppklubb igjen. ”Det store bilåret” kjenner de fleste som er oppvokst i Sandnes til - året da 18 lyseblå Fiater var å se overalt i byens gater. Styret hadde ikke årsmøtets samtykke til å ta opp lån og valgte derfor å stå som personlige garantister. Ved årsmøte ble de imidlertid fritatt for sin personlige garanti, noe som førte til mange påfølgende tunge økonomiske år for klubben. Det magre 80- og 90-tallet. Fotballen i Sandnes på 1980-tallet var for det meste preget av lokale uenigheter og kniving bydelsklubbene i mellom. Like nord og sør hadde Viking FK og Bryne FK etablert seg som toppfotballklubber og de lyseblå måtte finne seg i å kjempe på nivå tre og fire. På den positive siden fikk barne- og ungdomsavdelingen et større fokus og klubben utvidet stadig med nye baner og yngre årsklasser. Medlemstallet vokste til over 600, og klubben gjorde seg bemerket på mange områder. HC-laget ble startet i 1984 og i 1990 vant man Sandnes kommunes kulturpris. I perioden 1984 til 1996 vant HC-laget flere ganger A-klassen i landsstevne, og representerte også Norge i en internasjonal turnering i Skottland. Spillere ble rekruttert fra hele regionen og Ulf ble en foregangsklubb på arbeidet for handikappede. Etter å ha blitt et idrettslag som kun drev med fotball, og med et ønske om å knytte klubben nærmere byen foreslo styret i 1987 å oppdatere klubbens navn. Årsmøtet samme år gikk enstemmig inn for å endre navn til Ulf-Sandnes. Høsten 1996 gikk Ulf-Sandnes med i et samarbeid med de andre klubbene i byen i et forsøk på å skape en stabil toppfotballklubb. Sandnes Fotballklubb ble opprettet, etter modell fra FK Haugesund, og fikk i 1997 overta Ulf-Sandnes’ plass i divisjonssystemet, ettersom de var det høyest plasserte laget av samarbeidsklubbene. For første gang på 87 år hadde ikke de lyseblå stilt med eget A-lag, men i 1998 kunne man igjen begynne på ny i 6. divisjon. På tre år ble det tre opprykk, slik at man i anledning klubbens 90-årsjubileum igjen var tilbake i 3. divisjon (nivå 4). Sandnes Ulf etter fusjonen vinteren 2003/04. Samarbeidsklubben Sandnes FK hadde siden sin oppstart i 1997 hatt variable prestasjoner. Klubben hadde vært oppe i 2. divisjon, for så å streve noen år i 3. divisjon igjen, og hadde ikke gitt den samlende effekten for byen man hadde håpet på. Skrantende engasjement og økonomi gjorde at det høsten 2003 ble innledet samtaler om en mulig innlemmelse av Sandnes FK i Ulf-Sandnes. Begge lag spilte i 2003-sesongen i 3. divisjon, men der Ulf-Sandnes avsluttet sesongen med nedrykk til 4. divisjon, klarte Sandnes FK med minst mulig margin å sikre seg opprykk tilbake til 2. divisjon etter å ha beseiret Buøy på overtid i opprykkskvalifiseringen. Drømmen om 2. divisjonsspill for de lyseblå var igjen mulig, og eneste betingelsen var navnebytte fra Ulf-Sandnes til Sandnes Ulf. På årsmøtet i februar 2004 ble sammenslåingen vedtatt og Sandnes Ulf med sine himmelblå drakter var klar for nivå 3 i norsk fotball. En lang og kronglete vei tilbake mot toppfotballen hadde imidlertid gitt gode muligheter til å la barne- og ungdomsarbeidet vokse frem. I år 2000 ble ”Ulf-skolen” opprett hvor spillere fra 5 til 12 år har felles treningssamlinger i Sandnes idrettspark. Med over 750 klubbmedlemmer og 45 påmeldte lag i serien var Sandnes Ulf blitt større enn noensinne. Tilbake til toppfotballen. I 2004, som var klubbens første år under navnet Sandnes Ulf, endte laget på 8. plass. I 2005 endte klubben på 4. plass (9 poeng bak FK Haugesund som rykket opp) etter å ha vært med i opprykkstriden i en liten periode på høstparten. Inntoget av Bryne-veteran, og solabu, Asle Andersen på trenersiden i 2006, tilførte etterlengtet profesjonalisering og modernisering av A-lagsopplegget. I 2006 endte klubben på 2. plass etter å ha kjempet om opprykk i store deler av sesongen. En svak periode etter sommerferien ødela derimot opprykkssjansene i 2006. Sandnes Ulf endte 11 poeng bak den suverene avdelingsvinneren Mandalskameratene, og seks poeng foran 3. plassen. I 2007 kjempet de himmelblå i toppen av tabellen sesongen igjennom, og kronen på verket kom i siste serierunde i et pøsende regnvær foran 2650 sandnesgauker. Lørdag 27. oktober 2007 ble FK Arendal slått 3-1, i en kamp der Arendal først tok ledelsen. Toppscorer for Sandnes Ulf i 2007, Morten Eriksen, ble lagets store helt med to viktige mål. Eivind Ellingsen ordnet 3-1 på overtid. Klubben var tilbake på nivå to, for første gang på nesten førti år! Nedrykk fra Adeccoligaen 2008. Sandnes Ulf åpnet sesongen på en særdeles god måte og var det store overraskelseslaget i divisjonen. Etter ni serierunder lå Sandnes Ulf på kvalifiseringsplassen. Da hadde de vunnet fire kamper, men at de kun vant én kamp i løpet av de siste 21 kampene, gjorde at Sandnes Ulf til slutt havnet i nedrykksstriden. Da Sandnes Ulf vant 4-2 borte mot Moss 3. august, var det ytterst få som trodde Sandnes-laget kunne rykke ned. Men deretter ble det 14 kamper på rad uten seier, noe som gjorde at de fem poengene laget tok i denne perioden ble ett poeng for lite. Alta avsluttet sterkt og gikk forbi Sandnes Ulf før siste serierunde. Før siste serierunde lå Alta det ene poenget foran og møtte Løv-Ham borte. Sandnes Ulf møtte Nybergsund Trysil og var avhengig av resultatet i Alta-kampen. Alta tapte 0-3, men Sandnes Ulf tapte og rykket ned til 2. divisjon etter den ene sesongen i Adeccoligaen. Nytt opprykk i 2009. Tom Erik Maldal hever pokal som vinner av 2. divisjon avd. 3 i 2009 i gullfarget Sandnes Ulf-drakt Etter nedrykket fra Adeccoligaen i 2008 ble det gjort store utskiftninger i stallen før 2009-sesongen. Til tross for en spillerstall med relativt ung gjennomsnittsalder, ble Sandnes Ulf regnet som den store favoritten til å vinne avdeling 3 sammen med Randaberg. Sandnes Ulf åpnet sesongen med fire strake seire og etter 5-1-seieren borte mot Fredrikstad 2 i tredje serierunde ledet Sandnes Ulf serien. 18 seriekamper gikk det før sesongens første og eneste tap kom. Tapet kom mot serietoer Vard som kuttet ned avstanden til seks poeng på tabellen, som skapte noe spenning inn mot sluttfasen av sesongen. Med tre kamper igjen kunne Sandnes Ulf sikre opprykket hjemme mot Nest Sotra 11. oktober. Sandnes Ulf vant 11-0, og ettersom målforskjellen var klart bedre enn Vards på 2. plass, ble opprykket feiret etter Nest Sotra-kampen. Grunnet Sandnes Ulfs opp- og nedrykk de tre siste sesongene, laget komikerne Raske Menn en sang som omhandlet nettopp Sandnes Ulfs opp- og nedrykk, en sang som ble sunget under NRKs fotballgalla Gullballen 6. november. Opprykk til Tippeligaen i 2011. Etter en fantastisk 2011-sesong, forøvrig klubbens 100-årsjubileum, ble Sandnes Ulf klar for Tippeligaen. Før sesongen ble laget forsterket med blant annet Kamal Saaliti, Aksel Berget Skjølsvik og Edier Frejd. Laget hadde hele seks tap på de første åtte kampene, og det så virkelig mørkt ut. Ryktet sier at laget hadde 1700 i odds for å klare opprykk etter disse kampene, men så startet den store oppturen. Laget vant 12 av de 13 neste kampene, og Sandnes Ulf ble med i kampen om opprykk. I sesongens nest siste kamp ble opprykket sikret, i hjemmekampen mot Løv-Ham. Sandnes Ulf vant 6-0, samtidig som Ham-Kam tapte 1-4 for Sandefjord. Trenere. Frem til midten av 60-tallet var det vanlig at klubben hadde to trenere, en som tok seg av treningene vinterstid og en som overtok når kampene nærmet seg og treningene startet utendørs. Flest kamper for klubben. "Listen er oppdatert pr. 1. januar 2012" Flest mål for klubben. "Listen er oppdatert pr. 1. januar 2012" "* Mål for sesongen 1934 ikke medberegnet på grunn av manglende dokumentasjon" Henry av Huntingdon. Henry av Huntington (ca 1080 – 1160) var en engelsk historiker fra 1100-tallet og erkediakon av Huntington. Henry er mest kjent for sin "Historia Anglorum" ("Historien om engelskmennene") som dekker perioden fra den romerske invasjonen i 43 f.Kr. til Henrik II av Englands tiltredelse i 1154. Man har anslått at bortimot 74 prosent av hans tekst kommer direkte fra andre forfatteres verker gjennom sitat, oversettelser eller sammendrag, og hvor omtrent 40 prosent kommer fra Bedes "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" fra tidligere i perioden. Henrys tekst er original for perioden 1126–1154, noen av de hendelsene han beskriver har han selv bevitnet, inkludert regimet til Henrik I av England og Henrik II av England, og det engelske kaos under Stefan. Hans historie er full av dramatiske fortellinger og var ekstremt populær og innflytelsesrik på andre historikere. Likevel skulle hans popularitet ikke endre seg i lys av strengere historieskildrere, heller ikke hans omhyggelige utforming som et bidrag til pågående politiske debatt om etniske, nasjonale og juridiske spørsmål angående periodens England og Wales. De senere versjoner av hans historie inkluderer opp til tre tilleggsbøker, om helgenes liv og andre mirakler (inkludert en spektakulær grisete skildring av forråtnelsen av liket til Henrik I), og et sammendrag av deler av Geoffrey av Monmouths "Historia Regum Britanniae". Henry er opphavet til periodebegrepet «heptarki» (som er lite brukt på norsk) som betyr et styre på syv personer, men i Henrys betegnelse menes den uformelle konføderasjonen av de angelsaksiske kongedømmer fra 500-tallet til 900-tallet bestående av Kent, Sussex, Wessex, Essex, Northumbria, East Anglia, og Mercia. Arne Korsmo. Arne Korsmo (født 14. august 1900 i Kristiania, død 29. august 1968 i Cuzco Peru) var en norsk arkitekt og en førende funksjonalist og formgiver som har tegnet en rekke kjente norske villaer, formgitt en rekke produkter samt undervist ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og vært professor ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim. Liv og virke. Korsmo var sønn av agronom og botaniker Emil Korsmo (1865–53). Han vokste opp i Kristiania og tok examen artium i 1920. Han tok diplomeksamen fra arkitektlinjen på Norges tekniske høgskole (NTH) i 1926. Han hadde deretter praksis hos flere av tidens toneangivende arkitekter i Oslo: Kristian Biong; Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson; samt hos Finn Bryn og Johan Ellefsen. Han dro deretter på studiereise på kontinentet med støtte fra Henrichsens legat i årene 1928–1929 og hentet inspirasjon og impulser fra funksjonalismen, en retning som han selv ble en eksponent for. Mellom 1929 og 1935 drev han arkitektkontor sammen med arkitekt Sverre Aasland. I løpet av 20 år tegnet Korsmo 50 villaer, hvorav flere regnes som hovedverk i norsk funksjonalisme, bl.a. rekkehus i Planetveien, Villa Dammann og Villa Stenersen m.fl.. Korsmo var vår mest internasjonalt orienterte arkitekt med kontakter blant arkitekter i den internasjonale eliten som bl.a. Walter Gropius, Mies van der Rohe og Frank Lloyd Wright. I 1950 ble han anmodet av Siegfried Giedion om å lede en norsk gruppe av CIAM (Congrès International d'Architecture Moderne). Korsmo påtok seg oppdraget, og gruppen fikk navnet PAGON (Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge). I Stockholm 1944 traff Korsmo den 18 år yngre danske arkitekt Jørn Utzon. Dette møtet ble etter krigen opptakten til et periodisk samarbeid som varte fra 1947 til 1954. Arne Korsmo er den eneste norske arkitekt som er blitt tildelt Grand Prix ved Triennalen i Milano (1954). Fra 1956 var han professor ved Arkitektavdelingen ved Norges Tekniske Høgskole. Her ble han frem til sin død i 1968. Korsmo var en inspirerende personlighet som øvet sterk innflytelse på mange studenter som siden ble toneangivende innen arkitektur og møbeldesign, bl.a. arkitekt Sverre Fehn og interiørarkitekt MNIL Adolf Relling. Norsk Toppfotball. Norsk Toppfotball (NTF) er en interesseorganisasjon som består av fotballklubbene som spiller i Tippeligaen og Adeccoligaen. Foreningen ble startet i 1972 under navnet Serieforeningen av 1972, men skiftet i november 2001 navn til det nåværende. Målsettingen til NTF er «å være ledende i utviklingen av norsk toppfotball på klubbnivå både sportslig, økonomisk, kommersielt og administrativt». NTF var i 2005 i store diskusjoner med Norges Fotballforbund om hvem som egentlig hadde rettighetene til de to øverste divisjonene. Niels Røine er foreningens administrerende direktør, Boye Skistad daglig leder, mens Ernst Ravnaas er styreleder og Nils Skutle nestleder. Vinnufossen. thumbVinnufossen er en foss i elven Vinnu i Sunndalen i Sunndal kommune Møre og Romsdal. Elven får vann fra isbreen Vinnufonna på Vinnufjellet og kaster seg ut fra stupkanten rundt 1000 moh. og i flere fall ned mot dalbunnen, som er på rundt 100 moh. Elven renner ut i Driva ca. 7 km fra elveoset på Sunndalsøra. Vinnu har relativt liten vannføring og er i Sentralt stedsnavnregister kategorisert som bekk. Vannføringen varierer mye med avsmelting fra breen og nedbørsmengde. Det antas at samlet fallhøyde er rundt 860 m (tallet er usikkert). I så fall er den Norges høyeste foss og nummer seks på verdensbasis. Høyeste enkeltfall er rundt 150 m (tallet er svært usikkert). Fossen er ikke offisielt oppmålt. Vinnufossen ligger på nordsiden av RV70 ca 6 km øst for Sunndalsøra, mellom Holssanden og Sunndalsøra flyplass, Vinnu. Curry. Curry er en fellesbetegnelse på en rekke forskjellige aromatiske matretter, mest kjent fra det indiske og thailandske kjøkken, men etterhvert innført over hele Asia, fra Pakistan i vest og omsider til Japan. Sammen med te er curry en av få matretter eller drikker som virkelig er helasiatisk, selv om røttene er fra India. Navnet "curry" stammer fra "kari", et tamilsk ord for saus som viser til diverse retter som er vanlig i Sør-India med grønnsaker eller kjøtt og som spises med ris. Begrepet brukes utvidende, spesielt på den vestlige halvkule, om nesten enhver aromatisk, saus-basert rett som lages i sør- og sørøstasiatisk stil. Det er en vanlig misforståelse at alle curry-retter er laget med krydderet karri. I Thailand, Malaysia, Indonesia og Singapore lages curry vanligvis med karripasta. Divisjonsforeningen 2002. Divisjonsforeningen 2002 (DF-02) er en norsk interesseorganisasjon som ble stiftet 26. april 2002. Den består av 45 av de 56 lagene som spiller i 2. divisjon fotball for herrer (av de elleve lagene som ikke er med, er ni eliteserienes andrelag). Styreleder er Kolbjørn Pettersen Al-Idrisi. 1456Al-Idrisi (1100–1165 eller året etter), (latinisert som Dreses) hans fulle navn Abu Abd Allah Muhammad al-Idrisi (arabisk: أبو عبد الله محمد الإدريسي) var en arabisk kartograf, geograf, botaniker og reisende som levde på Sicilia ved hoffet til kong Roger II av Sicilia. Muhammad al-Idrisi ble født i Sabtah, den gang tilhørende det almoravidiske riket, dagens Ceuta i Spania, og han døde på Sicilia (eller muligens i Sabtah). I 1154 gjorde al-Idrisi et større syd-orientert "mappa mundi" kjent som "Tabula Rogeriana" og en medfølgende bok kalt "Geografi". Sammen ble disse kalt for "Nuzhat al-Mushtak av Roger", eller "Kitab Rudjar" (= "Rogers bok") "av al-Idrisi". En andre, utvidet utgave ble produsert i 1161 med den spesielle tittelen "Menneskehetens hage og sjelenes forlystelse", men alle kopiene av denne utgaven har gått tapt. En forkortet utgave av denne versjonen, kalt "Gledenes hage" – men vanligvis referert til som "Lille Idrisi" – ble utgitt i 1192. Boken er ikke en perfekt historisk kilde ettersom al-Idrisi (hvilket var vanlig da og i århundrene siden) støttet seg på andre kilder, eksempelvis når han skriver om Polen har han forvekslet det med det landområdet som er dagens Tsjekkia ved han skrev om «et land omgitt av fjell». Det Kongelige Selskap for Norges Vel. Det Kongelige Selskap for Norges Vel, også kalt Norges Vel, opprinnelig Selskabet for Norges Vel, er en allmennyttig utviklingsorganisasjon, opprettet i 1809, som arbeider for å fremme livskraftige lokalsamfunn gjennom ulike former for næringsutvikling. Norges Vel har prosjekter både i Norge, på Balkan, i Latin-Amerika og i det sørlige og østlige Afrika. Organisasjonen, som er ideell og uavhengig, tilbyr medlemskap både til enkeltpersoner, bedrifter/foretak og andre organisasjoner. Virksomhet. Organisasjonen deler ut "Medaljen for lang og tro tjeneste" og enkelte andre hedersbevisninger. Norges Vel deler også ut midler fra flere legater; bl.a. fra et eget Utdanningslegat, et Landbrukslegat og et Kultur- og Miljølegat. Organisasjonen, som har nærmere 40 ansatte, har hovedkontoret på Hellerud i Skedsmo kommune utenfor Oslo. De har også avdelingskontor i Bergen og i Levanger, samt egne landkontor i Tanzania, Kosovo og Makedonia. Historikk. Selskabet for Norges Vel ble opprettet den 29. desember 1809 etter initiativ fra blant andre biskop Frederik Julius Bech, Jacob Rosted, assessor Peter Collett, Ludvig Stoud Platou, Martin Richard Flor og grev Herman Wedel-Jarlsberg. Selskapet fikk underavdelinger i alle landets største byer. Grev Wedel-Jarlsberg så snart det politiske potensialet i selskapet, og gjorde det til en forening for norske interesser i Helstaten Danmark-Norge. Alt i 1810 tok selskapet initiativet til pengeinnsamling til støtte for eget norsk universitet i Christiania. Dette var en nasjonal samlingssak, og søknaden ble rettet til kong Frederik 6. personlig. Kongen ga til slutt etter, og universitetet ble stiftet i 1811. Senere brukte Henrik Wergeland selskapet som kanal for sine framstøt til folkeopplysningens fremme. Slaget ved Montlhery. Slaget ved Montlhery var det endelige "oppgjøret" under de adeliges opprør mot kong Ludvig 11.. som hadde startet reformer i sentralisering av kongestyret gjennom Frankrike som rammer grevene og hertugene som deretter inngikk en koalisjon. Koalisjonen siktet på å bevarer egne føydale eiendommer med deres medbestemmelsesrett, deretter blir den kjent som Ligue du Bien public eller "ligaen for felles eie". Forspillet. Ludvig 11. trakk seg ved mars 1465 mot sør og former en sterk hær av styrker under greve Gaston de Foix, militsstyrker fra byer og provinser i Languedoc, Normandie, Champagne og Dauphiné så ved sommeren var det 30 000 som marsjere mot opprørernes sentrum, Bourbonnais fra Orleans under Pierre de Breze. Karl den modige hadde allerede satt seg i bevegelse og med et stort beleiringstren kom han til Paris og begynner å beleirer holdepunktre som kontrollere inngangsveier til hovedstaden, tok den befestede broen på St.Cloud så bare veien mot sør var åpen. Samtidig var en hær på 12 000 bretonere på vei fra Bretagne østover for å forente seg med Karl den modiges hær, i sør hadde grevene av Armagnac, Nemours og Bourbon gikk sammen mens hertug Filip den gode av Burgund rekruttere en stor sveitsiske hær i øst. Ludvig 11. kunne ikke lot Paris faller til opprørerne og valgt å når fram til Paris ved å slå seg gjennom ringen som Karl den modige hadde opprettholdt. Ved 14. juli 1465 etter tvangsmarsj nådde den kongelige hæren Montlhery der de fant Karl den modige med sin hær på en høyde. Slaget. Ved kl. 2 om ettermiddag avgjører kongen å angripe- han skulle leder senteret mens Breze leder høyre fløy og greven av Maine leder venstre fløy under ordre til å fulgt etter. Breze angriper og lykkes etter blodige kamper å feide til side styrkene under greven av Saint-pol så man fikk en bresje hvor senteret strømmer inn i slik at opprørernes hær blir presset tilbake på deres venstre flanke, deretter angriper Maine den høyre fløyen av opprørshæren under Karl den modige. Akkurat idet seieren var innenfor rekkevidde for kongen, brøt Maines tropper sammen og flykte forfulgt av burgunderne, tok med seg en tredjedel av den kongelige hæren og nå var situasjonen reversert idet burgunderne svinger om mot Ludvig 11.. med hans senter. Men Ludvig 11. lykkes å forhindrer panikk i egne rekker og oppildnet til å ytret mer motstand enn før, klart å stopper angrepene og presset tilbake burgunderne slik at et sammenbrudd var unngått. Men nå med færre menn enn opprørerne kunne ikke man håpet å gjentar angrepene idet mørket faller på. I natten gav kongen ordre om å tente opp mange bål på høydene av Montlhery medregnet i landsbyen for å villeder opprørerne til å tro de skulle står der for gjentakelse av slaget den neste morgen, deretter rykket på veien ved Corbeil mot Paris med restene av sin hær. Da Karl den modige så at de kongelige var dratt vekk, blir han erklært som seierherre ved å står på valplassen, men kongen var kommet til Paris som nå var blitt uinntagelige. Etterspillet. Ludvig 11.. fant sterk støtte i Paris og deretter hadde sikret seg en uangripelige posisjon hvorfra man kunne forhandler i styrke ovenfor koalisjonen av grevene og hertugene som raskt blir uenig seg mellom om videre handling. Likevel måtte kongen aksepterer flere traktater der man måtte gir rett til sine motstanderne selv om man også lykkes å få handlingsrom for senere innskrenkninger, noe som skulle blir fatal for de adelige spesielt etter Burgund falt sammen ved 1477. Montlhery Foreningen Norsk Ukepresse. Foreningen Norsk Ukepresse (NFF) er en interesseorganisasjon for 80 blader som utgis av 11 forlag. Bladene selger 97 millioner eksemplarer i løpet av et år, og utgjør vel 90 prosent av det norske bladmarkedet. Mellom 60 og 70 prosent selges i løssalg, i hovedsak gjennom Bladcentralen. Foreningens formål er å ivareta ukepressens felles interesser overfor samfunnet, myndighetene, andre organisasjoner og allmennheten og er ansvarlig for årlig kontroll av opplagstall, samt ivaretar utgiverenes interesser overfor Kopinor når det gjelder kopieringsvederlag. Nigel Robinson. Nigel Robinson er en britisk forfatter som er mest kjent for "First Contact"-serien. Robinsons første publiserte bok var "The Tolkien Quiz Book" fra 1981. Denne ble fulgt av tre "Doctor Who"-relaterte spørsmålsbøker og en kryssordsbok. Disse ble gitt ut mellom 1981 og 1985. På slutten av 1980-tallet var han redaktør for Target Books' utgivelser av "Doctor Who"-bøker. Han skrev også noen selv. Han skrev senere en original "Doctor Who"-roman, "Timewyrm: Apocalypse", for "New Adventures"-serien for Virgin Publishing, som hadde kjøpt opp Target i 1989 rett etter at Robinson hadde forlatt forlaget. Han skrev oså "Birthright" i samme serie som ble publisert i 1993. På 1990-tallet skrev Robinson bøker basert på episoder av TV-seriene "The Tomorrow People", "The Young Indiana Jones Chronicles", "Baywatch" og filmen "Free Willy". Han fortsatte med en serie grøsserhistorier for barn i 1994 og 1995. Bøkene het "Remember Me...", "All Shook Up", "Dream Lover", "Rave On", "Bad Moon Rising", "Symphony of Terror", og "Demon Brood". Frem til 1997 skrev han også tre science fiction-bøker; "First Contact", "Second Nature" og "Third Degree", som er en trilogi. Hans seneste utgivelse er en spørsmålsbok relatert til filmen "The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe". Liste over den Kongelige Norske Marines skip. Dette er en liste over skip som tilhører eller har tilhørt Sjøforsvaret. Fartøyene står i alfabetisk rekkefølge, under type og om de er i operativ bruk i dag, eller som tidligere fartøyer. Årstall i parentes bak skipene refererer ikke nødvendigvis til året skipet ble sjøsatt og hugget opp, men hovedsakelig til årene skipet var i tjeneste i Marinen. Se på hvert enkelt skip for detaljer. Merk også at prefikset KNM foran marinens skip ikke ble tatt i bruk før 1946, men at de noen sider om norske krigsskip likevel har dette med – det er likevel ikke navneformen som skal brukes dersom det ikke er historisk korrekt. Derfor: Oppretter du en NY side om et av skipene her som ikke har vært en del av den norske marinen etter 1946, og dermed aldri har brukt prefikset KNM, vær vennlig å endre linken til skipet til: "solgt)". For skip etter 1946 gjelder også dette, men da med KNM. Kanonskonnerter. Flere typer og forskjellig konstruksjon. Marinen hadde standardtegninger, men disse ble ikke alltid fulgt – Herman Brunchorst i Bergen bygget blant annet en egen type. Kilder. Kongelige Norske marine Skip The Blair Witch Project. "The Blair Witch Project" er en amerikansk mystery-skrekkfilm fra 1999 regissert av Daniel Myrick og Eduardo Sánchez. Filmen handler de siste dagene til tre studenter, som i oktober 1994 dro ut på oppdagelsesferd i en myteomspunnet skog nær byen Burkittsville. Hensikten var å lage en dokumentar om myteomspunnet "heksa" som levde i skogen. Alle forsvinner på mystisk vis. "The Blair Witch Project" har en dokumentarisk stil og fikk raskt kultfilm-status. Den regnes som banebrytende, og medførte et paradigmeskifte innen horrorsjangeren. Filmen hadde et meget lavt budsjett. Filmen ble satt opp på Sundance Film Festival i januar 1999, men ble ikke vist for det store publikum før sommeren. Den ble godt mottatt av kritikerne og ble en stor publikumssuksess. Filmen fikk tidenes høyeste fortjeneste målt i den proporsjonale forskjellen mellom budsjett og resultat. Den har blitt tildelt 11 filmpriser, blant annet en «Award of the Youth», ved Filmfestivalen i Cannes. Allerede i 2000 fikk den en oppfølger: '. Denne ble imidlertid ikke like godt mottatt av kritikerne og innbrakte langt mindre enn den første filmen. Handling. Aktørene har sine egne navn i filmen, som er nennsomt bygd opp og konsekvent gjennomført. Gjennom intervjuer i lokalmiljøet presenteres legenden om Blair-heksa – barn skal ha blitt drept, mennesker har forsvunnet – før studentene, Heather, Josh og Mike, legger i vei med sekker og kameraer for å jakte og lage dokumentarfilm om henne. Det går imidlertid snart opp for dem at de ikke er velkomne der. Etter hvert blir de imidlertid klar over at det er de selv som blir jaktet på, og situasjonen deres blir gradvis mer mystisk og skremmende enn de i utgangspunktet hadde trodd. I følge åpningsteksten, kommer studentene seg aldri tilbake fra skogen. Derimot blir opptakene av de fem siste dagene av deres liv funnet, og det er disse uredigerte filmene som utgjør selve filmen. Om filmen. Skuespillerne filmer alt selv med kun to kameraer, Heathers videokamera, og et 16mm kamera foret med svarthvitt film. Den tydelige bruken av håndhold kamera, og det grovkornede bildet underbygger helt klart filmens dokumentariske preg. Den merkelige innspillingsmetoden bygger også på at skuespillerne ikke fikk vite hele filmens handling i detalj. Aktørene ble slept ut i skogen, og nærmest torturert med kulde, matmangel og skumle lyder. Det tok litt over åtte dager å spille inn filmen. Filmselskapet Haxan Films lånte navnet sitt fra Benjamin Christensens heksedokumentar Häxan (1922), som inspirasjon til filmen. "The Blair Witch Project" regnes som en første filmen som nesten utelukkende ble markedført på internett. Produsentene lanserte The Blair Witch Project Website allerede i juni 1998, over ett år før den hadde kinopremiere. Produsentene presenterte filmen på en slik måte at mange trodde det var autentiske opptak. Produsentene fremsatte rykter om at filmen var autentisk. Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 85% på Rotten Tomatoes og 81% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den toppkarakter og omtalte den som en «ekstraordinær effektiv skrekkfilm». Ved siden av Ebert var anmelderne i Chicago Tribune, Austin Chronicle, Mr. Showbiz, The New York Times, Variety og Washington Post blant de som gav den best kritikk. Både Dagbladet, VG og Aftenpostens anmeldere gav den terningkast fire. Anmelderen på CINERAMA gav den terningkast tre. Filmen innbrakte så mye som $248,6 millioner på verdensbasis, hvorav $140 millioner i USA alene. Den ble den 14de mest innbringende filmen på verdensbasis i 1999 og en 10de mest innbringende i USA. Produksjonskostnadene var kun på $60 000. Plan- og bygningsmyndighet. Bygningsmyndighet eller plan- og bygningsmyndighet (juridisk) er et offentlig organ med oppgaver og myndighet som er nærmere fastsatt i plan- og bygningsloven med forskrifter. For forskjellige lovbestemte oppgaver bruker loven også betegnelsene "planleggingsmyndighetene", "planleggingsorganer", "planadministrasjon", og en kommunes "faste utvalg for plansaker". I alle kommuner skal det være en egen myndighet som behandler søknader om byggetillatelser, ramme- og igangsettingstillatelser. Plan- og bygningsmyndighet er dels statlig myndighet på riksnivå, dels fylkeskommunal og dels kommunal myndighet. Innenfor ramme av lov og forskrift har den enkelte kommune, ved folkevalgte organer, en utstrakt adgang til å avgjøre hva den mener er en hensiktsmessig regulering av arealer for bebyggelse m.v. eller for begrensning av slik bebyggelse. Søknader om byggetillatelser, ramme- og igangsettingstillatelser behandles og avgjøres dels etter vedtatte planer og regulering, dels etter de krav som stilles til bebyggelse m.v. i plan- og bygningsloven med forskrifter. Von. von (av tysk: av/fra) eller van (av nederlandsk og plattysk: av/fra) er en del av flere slekters navn. Ordene von eller van kan angi Navn med "von" kan i tillegg også angi Selv om dette navnetillegget, «predikatet», i utgangspunktet ikke hadde noe med adel å gjøre og kunne brukes av hvem som helst, ble det etterhvert i flere land typisk for det landeiende adelskapet. Tillegget "von" ble fra 1600-tallet søkt brukt som adelsdistinksjon i flere stater, bl.a. i alle de skandinaviske landene, og i mange stater i dagens Tyskland og sentral- og øst-Europa. Predikatet "von" kunne da ha status som et privilegium, og var følgelig beskyttet. Idag godtar mange folkeregistre ikke nyregistreringer av navn med "von". I Nederland og deler av Nord-Tyskland (f.eks. slekten "von Duisburg") forekommer "von" og "van" også i mange borgerlige navn, og fordi navn med "van" er helt alminnelige i Nederland, har "van" aldri vært brukt som adelsdistinksjon. For de fleste tyske og for skandinaviske ører høres imidlertid "van" også elegant ut på grunn av den stillingen det beslektede "von" har (noe som var grunnen til f.eks. arkitekten Ludwig Mies van der Rohe tok seg dette navnet). I Skandinavia ble det på 1700-tallet vanlig å gi nyadlede slekter det franske predikatet "de" og senere det skandinaviske "af" (av) istedenfor "von". I en svensk sammenheng vil "von" typisk implisere enten at slekten ble adlet på 1600-tallet (f.eks. "von Wachenfeldt"), eller at den stammer fra Tyskland (inkludert svenske besittelser, f.eks. Svensk Pommern) eller Baltikum og i noen tilfeller Danmark; i Danmark-Norge ble det også vanlig å gi "af", og dessuten forekom blandingsformer. Da slekten Morgenstierne ble adlet fikk den navnet von Munthe af Morgenstierne. Medlemmer av slekten Løvenskiold kan også ses å ha brukt "von" selv om et slikt tillegg ikke er tatt med i adelsbrevet. Utover på 1800-tallet sluttet de fleste norske slekter å bruke "von" foran navnet. På 1900-tallet tok et par norske slekter på nytt i bruk "von". Øvrebyen videregående skole. Øvrebyen videregående skole er en videregående skole som ligger i bydelen Øvrebyen i Kongsvinger, like ved Vinger kirke. Elevene er i hovedsak fra Kongsvinger og nabokommunene. Skolens hovedbygg er fra 1880 og ble bygget for Kongsvinger middelskole. Senere ble skolen gymnas før den fikk navnet Øvrebyen videregående skole. I perioden 1994–1998 ble skolen ombygget og rehabilitert, og fikk nytt undervisningsbygg, naturfagbygg og kroppsøvingsbygg. Hovedbygget huser i dag skolens administrasjon og ledelse og bibliotek, samt arbeidsrom og et auditorium. Øvrebyen videregående skole har i flere år satset sterkt på entreprenørskap, blant annet gjennom ungdomsbedrifter. Skolen har som følge av dette høstet flere premier på regionale og nasjonale messer i regi av Ungt Entreprenørskap. Ula (Rondane). Store Ula og Krokåtbekken med de vestlige Rondane i bakgrunnen. Ula er en elv som oppstår der elvene Store Ula og Vesle Ula møtes øverst i Uladalen, og som renner gjennom Selsverket og ut i Gudbrandsdalslågen i Sel kommune der Uladalen møter Gudbrandsdalen. Elven renner forbi naturfenomenet Kvitskriuprestan. Store Ula er den mest spektakulære av de to opprinnelseselvene – der den strekker seg fra Rondvatnet, midt i Rondane nasjonalpark, og skaper severdigheter som Brudesløret og Ulafallene. Vesle Ula har sitt utspring i de vestlige deler av Rondane nasjonalpark. Kaldbekken, en sidebekk til Store Ula, renner igjennom naturfenomenet Jutulhogget. KNM «Ula». "For ubåten fra andre verdenskrig, se «Ula» (P 66)" KNM «Ula» (S 300) er en norsk undervannsbåt av Ula-klassen. Båten er navngivende for klassen, og ble bestilt i 1982. Båten ble sjøsatt 29. juli 1988, og heiste kommando 27. april 1989 i Emden. "Merk:" Bildet presentert er ikke av «Ula», men av «Utstein». Julie Kavner. Julie Kavner (født 7. september 1950) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som Brenda Morgenstern i TV-serien "Rhoda" fra 1970-årene og for å inneha stemmen til Marge Simpson i serien "Simpsons". Hun har også hatt stemmen til Mom i Løvenes konge 3, Hakuna Matata Hjelmklede. Hjelmklede (engelsk: "mantling") er et oppflikt og ornamentalt formet klede eller bladverk som henger ned fra issen til en hjelm i et våpenskjold. I renessansen og barokken er hjelmkledene gjerne utformet som bladverk av akantus i to eller tre store slyngninger. Det er også vanlig i vår tid å tegne hjelmkledet på den måten. Derfor kalles hjelmkledet ofte "løvverk" eller eføy av legfolk. I empirestil er det ofte girlandere av roser og blader fra hjelmen og ned på hver side av skjoldet, i stedet for hjelmklede. Flere eksempler finnes i eidsvollsmennenes segl på Grunnloven av 17. mai 1814. Hjelmklede skal ha farger, og det vanlige idag er at det utvendig har farge og innvendig metall (gull eller sølv, ofte gjengitt gult eller hvitt). Dette er som oftest skjoldets mest dominerende farge henholdsvis metall. I eldre gjengivelser har hjelmkledet til dels andre farger enn i skjoldet. Det finnes også noen få eksempler på hjelmklede utformet som dyreskinn eller annet. I våpenskjold kan hjelmkledet henge ned fra en såkalt vulst på hjelmens isse. Vulsten er en tvunnet tøykrans i samme farger som hjelmkledet. Et hjelmklede er ofte mer naturalistisk og tredimensjonalt utformet enn de stiliserte figurene i våpenets skjold. Et hjelmklede er noe annet enn en våpenkappe som er et hermelinsforet, purpurfarget tøystykke som henger rundt hele våpenskjoldet. Våpenkappe er mest brukt i kongevåpen og lignende, men finnes også i noen private personvåpen bl.a. eidsvollsmannen Just Henrik Elys segl. Matthew Paris. Selvportrett av Matthew Paris fra den opprinnelige manuskriptet til hans "Historia Anglorum" (London, British Library, MS Royal 14.C.VII, folio 6r).Matthew Paris (ca 1200 – 1259) var en engelsk benediktinermunk og engelsk kronikør som oppholdt seg på klosteret Albans Abbey i Hertfordshire og som foruten sitt engelske historieverk også har interesse for nordmenn ved at han to ganger besøkte Norge i offisielt ærend. Han var ikke bare kjent som kronikør, men også som kartograf. Hans kart over England og Skottland er etter sigende blant de aller eldste fra disse regioner. Pikeskolen "Paris House" ved "St Albans High School for Girls" er navngitt etter ham.. Bakgrunn. Til tross for hans etternavn og hans kunnskaper i det fransk språket var han engelsk av fødsel, men kan ha studert i Paris i sine unge år etter den første utdannelsen ved "St Albans Abbey School" (nå "St Albans School"). Det første som vi kjenner om ham (ifølge hva han selv har sagt) er at han ble antatt som munk ved St Albans i 1217. Til Norge. Han oppholdt seg for det meste ved dette klosteret, men i 1248 ble han sendt til Norge som budbringer av en beskjed fra kong Ludvig IX av Frankrike til kong Håkon Håkonsson av Norge med en invitasjon om å delta i et korstog. I Bergen ble han vitne til den store brannen i 1248, en hendelse som han omtaler i sine krøniker. I Norge gjorde han den avtale med den store norske middelalderkongen som markerte seg i Europa da Norgesveldet var på sitt største slik at han ble invitert tilbake senere for å hjelpe benediktinerklosteret Nidarholm ut av finansielle problemer av. Klosteret var viet til St. Laurentius og lå på Munkholmen utenfor Trondheim (engelsk kilder benytter forvanskede navn på stedet). Matthew bodde derfor i 18 måneder i Norge. Matthew Paris må ha hatt et vinnende vesen ettersom det tyder på at kong Håkon fikk et vennskapelig forhold til munken. Skottlands poet Edwin George Morgan (1920–) skriver i en sonett om Matthew Paris’ reise til Norge: han seiler nordover og inn i det ukjent, ser omrisset av Skottland som fascinerer ham slik at han bestemmer seg for å tegne et kart. Morgan benytter reisen til Matthew Paris til skissere et fargerikt syn på de framtidige hendelser og hvor kong Alexander III av Skottlands datterdatter i Norge er Skottlands håp. Kronikøren. Avbildning av en elefant i Matthew Paris' "Chronica Maiora II" (Parker Library, Corpus Christi College, Cambridge, MS 16, fol. 151v).Med unntak av disse reisene var hans aktiviteter viet til studiene og skrivingen av historie, en aktivitet som munkene ved St. Albans lenge hadde vært berømt for. Etter å ha trådd inn i ordenen i 1217 arvet han kappen til Roger av Wendover, klosterets offisielle opptegner av hendelser, i 1236. Matthew reviderte Ragers arbeider, og de til abbed John de Cella (også kjent som John av Wallingford), la til nytt materiale for å dekke egen embetstid, og ikke minst "Chronica Majora" som er et viktig historisk kildedokument. Tilsvarende interessant og banebrytende er illustrasjonene som Matthew benyttet i sitt verk. Fra 1235, på det tidspunkt hvor Roger av Wendover la ned pennen, fortsatte Matthew historieverket i den plan som hans forgjengere hadde benyttet. Han utledet mye av sin informasjon fra brev fra betydningsfulle mennesker, noen som stundom la inn i teksten, men mye fra samtaler fra de som hadde vært øyenvitner til hendelsene. Blant hans informanter var Richard, jarl av Cornwell, og selv kong Henrik III av England som det synes som han hadde en tett og personlig kontakt med. Kongens mann? Kongen visste at Matthew skrev et historieverk og ønsket at det skulle være så nøyaktig som mulig. I 1257 i løpet av en ukes besøk på St. Albans lot Henrik III kronikøren være ved hans side på natt og dag, «og ledet min penn,» sa Matthew, «med mye god vilje og flid.» Det er derfor underlig at Chronica majora skulle inneholde så mye ufordelaktig opptegnelser om kongens politikk. Henry Reynolds Luard antar at Matthew aldri mente at hans verk skulle bli publisert i dens nåværende form, og at mange av passasjene i biografiene var blitt merket "offendiculum", hvilket betød at skribenten forsto den faren han løp. På den annen side, ekspurgerte kopier, det vil si kopier renset fra det som kunne vekke anstøt, ble gjort i hans livstid, skjønt de anstøtelige passasjene er enten utelatt eller myknet i forkortede utgaver av hans lengre verker, "Historia Anglorum" (skrevet rundt 1253), slik at forfatterens virkelige meninger må ha vært en åpen hemmelighet. Det er uansett intet hold i den gamle teorien at han var en offisiell historiker. Historikerens vesen. Matthew Paris levde i en tid hvor engelsk politikk var særdeles komplisert og kjedsommelig. Hans talent er som forteller og i beskrivelser, selv om han hadde en ivrig interesse i politikkens personlige side. Hans portretter av hans samtidige, kaster et lys på hans egne fordommer mer enn på deres mål og ideer. Som de fleste ‘historikere’ på denne tiden forfulgte han aldri bevisets tyngde eller tok et sammenlignbart syn på situasjonen. Han beundret en personlighets styrke, selv når det gjelder en politikk han selv mislikte. Han priser derfor Robert Grosseteste, men fordømmer Robert Grossetestes skjema for klosterreformer. Matthew er en heftig tilhenger av klosterordenen og tilsvarende motstander av dens rivaler, de verdslige geistlige og systemet med tiggermunker. Han er voldsomt imot hoffet og dets utenlandske favoritter. Han avskyr kongen som statsmann, mens han beskriver kongen selv i langt mer mykere former. Kritikk av historikeren. Den freidighet han angriper pavens hoff i Roma med er bemerkelsesverdig, også den intense nasjonalisme som han viser i sin håndtering av emnene. Hans feil er oftest grunnet i slurvethet, likegladhet og sneversynthet, mens han noen ganger dikter opp retoriske samtaler som er misledende med tanke på talerens ståsted. I andre tilfeller har han endret på de dokumenter han har sitert eller lagt inn i dokumentet, for eksempel med teksten fra "Magna Carta". Hans kronologi er, for en samtidig, ikke korrekt, og han stundom legger til samme versjon av en hendelse på ulike steder. Den som studerer Matthew Paris må derfor sjekke teksten med andre autoritative tekster når disse finnes, og brukes med den største forsiktighet når han er vår eneste kilde. Uansett gir han et mer fargerikt inntrykk av sin tidsalder enn noen annen engelsk kronikør, og det er av den grunn at man sørger over at hans store historieverk stopper i 1259, på kanten av den store kroningsstriden mellom kong Henrik III og baronene. Moderne studier av Matthew Paris. Forholdet mellom arbeidene til Matthew Paris og til de av John de Celia (John av Wallingford) og Roger av Wendover kan bli studert i Henry Reynolds Luards utgave av "Chronica majora" (7 vols., Rolls series. 1872–1881), og som inneholder verdifulle forord. "Historia Anglorum sive historia minor" (1067– 1253) har blitt redigert av Frederic Madden (3 vols., Rolls series, 1866–1869). Matthew Paris blir noen ganger sammenblandet med «Matthew av Westminster», den påståtte forfatteren av "Flores historiarum", redigert av Luard (3 vols., Rolls series, 1890). Dette verket, satt sammen av flere skribenter, er en utgave av Matthew Paris' skrifter, men som har en fortsettelse som strekker seg til 1326. Matthew Paris skrev også om livet til Sankt Edmund av Canterbury, som har blitt redigert og oversatt av C.H. Lawrence (Oxford, 1996). Dessuten skrev han "Anglo-Norman La Estoire de Seint Aedward le Rei" ("Historien til Sankt Edvard kongen") som har overlevd i en vakkert illustrert manusskriptutgave, og oppbevares nå i Cambridge ved Cambridge University Library MS. Ee.3.59. Teksten er redigert i K.Y. Wallace, "La Estoire de Seint Aedward le Rei", Anglo-Norman Text Society 41 (1983). Franc. Franc er også et mannsnavn. Offentlig våpen. Offentlig våpen er våpenskjold for stat, statlige organer, fylkeskommune, kommune og lignende offentlig myndighet. Som offentlig våpen regnes blant annet riksvåpen, kongevåpen, statlige militære våpen (for eksempel avdelingsmerker innenfor forsvarsgrenene) og sivile våpen (for eksempel Kirkens våpen), landskapsvåpen, fylkesvåpen og kommunevåpen. Opprinnelse. Mange offentlige våpen har sin opprinnelse i en fyrstes eller annen overherres personlige våpenskjold eller slektsvåpen. Dette er tilfellet med det norske og det danske riksvåpenet, samt andre områdevåpen der overherrens våpen ble fortsatt brukt av nye overherrer som selv hadde andre våpen. Ofte ble det da dannet unionsvåpen med skjoldfelter fra flere områders våpen, så som i de norske unionstidene med Danmark og Sverige. Offentlige våpen kan i nyere tid ha fått motiv (farge- og figursammensetting) for å minne om en framstående person eller slekt, f.eks. Troms fylkesvåpen, Holmestrands byvåpen og Ullensvangs kommunevåpen. De fleste nyere, norske kommunevåpen har motiver som symboliserer ting eller forhold fra lokalhistorien, stedsnavnet, lokale sagn, næringsveier, dyre- eller planteliv, særpregede naturformasjoner eller annet. Hva de består av. Norske offentlige våpen består for det meste av bare et skjold med figurer og farger ("tinkturer"). I England og andre europeiske land har offentlige våpen ofte skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Slike våpen kan dermed bli så kompliserte at de ikke er lette å oppfatte raskt på veiskilt, i annonser og lignende. Dette er noe av grunnen til at det forekommer at logoer i stedet er blitt innført for den daglige bruk av kjennetegn for offentlige myndigheter i disse landene. Fastsetting. De fleste norske offentlige våpen er skapt og fastsatt på 1900-tallet, mens riksvåpenet, kongevåpenets skjold og noen få byvåpen (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tønsberg) er fra middelalderen. Noen byvåpen er fra unionstidene med Danmark og Sverige. I Norge blir offentlige våpen fastsatt av myndighetene i form av en beskrivelse ("blasonering") og en medfølgende tegning som viser et eksempel på en riktig heraldisk avbildning av våpenet. Våpnene kan derfor bli avbildet på mange ganske forskjellige måter, men da forutsatt at de holder seg innenfor dels blasoneringen og dels kravet om heraldisk stiliseringsteknikk. Fylkeskommuners og kommuners våpen blir fastsatt sammen med en fastsetting av flagg som inneholder våpnenes farger og figurer. Våpenfastsettingen kan skje av den offentlige myndigheten selv, eller av overordnet myndighet, så som i kongelig resolusjon (kgl.res.) for fylkes- og kommunevåpen, dersom fylkeskommunen eller kommunen ønsker det. "Kommuneflaggloven" forbyr riktignok bruk av flagg som ikke er godkjent i kgl.res., men loven er ment som forbud mot de rent politiske flagg, ikke de heraldiske flagg. Utenfor Europa. Offentlige våpen utenfor Europa kan være mer eller mindre preget av europeisk heraldikk, f.eks. Nord-Amerika og Australia. Våpnene kan være i skjold, men naturalistiske (særlig Mellom- og Sør-Amerika), eller uten skjold og basert på landets spesielle kultur (særlig Asia). En egen "kommunistisk heraldikk" har stiliserte merker innenfor en krans av blader, kornaks og lignende, eller lagt på et tannhjul. Russland har forlatt denne formen og tatt opp tsarrikets våpen med en dobbeltørn. Rettsbeskyttelse. Offentlig våpen, flagg eller annet merke har en strafferettslig lovbeskyttelse mot uhjemlet bruk i straffeloven § 328, samt et vern i form av forbud mot privates registrering av slike våpen i varemerker, design og lignende. Privates og andres bruk er imidlertid tillatt når den er i en ren dekorasjon uten kjennetegnsfunksjon, i opplysning, informasjon og lignende, og på betingelse av at dette ikke kan oppfattes som, eller bli forvekslet med, at myndigheten selv opptrer. Traktaten Pariserkonvensjonen pålegger medlemslandene å gi rettsvern for offentlige våpen. Andre traktater pålegger å gi rettsvern for internasjonale institusjoners våpen og merker, bl.a. FN merket, samt rettsvern for opprinnelsesmerker som er kjennetegn for varer fra visse geografiske områder, bl.a. for vinproduksjon. Scotia. Scotia var opprinnelig det latinske navnet for det land som tilhørte de folk som i «De mørke årene» ble kalt for "scoti" på latin og for gælere på moderne engelsk. Scotia var i middelalderen aldri et bestemt sted. Det var en måte å si «Landet til gælerne», sammenlignbart med "Angli" (anglerne) i "Anglia", "Franci" (frankerne) i "Francia", "Romani" (romanerne) i Romania etc. Begrepet kan derfor også inkludere Irland, men konnotasjonen er fortsatt etnisk. Det er slik det er brukt, for eksempel, av kong Robert Bruce og Domhnall Ua Neill i Den skotske uavhengighetskrig da Irland ble kalt for "Scotia Maior" og Skottland ble kalt for "Scotia Minor". På denne måten kan ordet Scotia i middelalderen være sammenlignbart med 1000-tallets bruk av ordet Gaidhealtachd. Begge betyr det samme, og som Scotia, hadde Gaidhealtachd oppnådd en offisiell og bestemt betydning mens det fortsatt hadde beholdt sin beskrivende mening (dvs området "Høylandet" i Skottland eller kommunen Highland, skjønt Høylandet var ikke en lingvistisk grense og det var heller ikke Gaeltachtaí i Irland). Etter 1000-tallet ble Scotia mest benyttet i nordlige Britannia og det var da det fikk en betydning for et bestemt område. Som en oversettelse av Alba kunne Scotia bety både hele kongedømmet som lå under "rex Scottorum", eller bare Skottland nord for Forth. I den byråkratiske verden til den katolske kirke bevilget pave Leo X Skottland eneretten til ordet og det ledet til anglo-skottenes overtagelse av de kontinentale gæliske klostre, de såkalte Schottenklöster. Det er fra Scotia at alle romanske navn for Skottland er avledet, navn slik som det franske "Écosse". Begrepet er også benyttet i en canadisk provins kalt Nova Scotia (= Ny Skottland), landsbyen Scotia i staten New York i USA, Scotia-sjøen mellom Antarktika og Sør-Amerika og Scotiabank, et handelsnavn for en bank i Nova Scotia. Bodhisattva. Bodhisattva er et begrep innenfor buddhismen som brukes om en som er fast bestemt på å bruke sin egen oppvåkning til å hjelpe alle andre levende vesener med å oppnå det samme. Bodhisattva betyr direkte oversatt våkent ("bodhi") vesen ("sattva"). Bodhisattva-begrepet er svært sentralt i mahayana-buddhismen, men det spiller en mindre rolle i theravada-buddhismen. Bodhisattva i theravadabuddhismen. Ifølge theravada-buddhismen søker en boddhisattva full oppvåkning for å kunne hjelpe andre ut av samsara ved å undervise. Da Gautama Buddha refererte til sine tidligere liv før han ble en buddha, brukte han vendinger som «da jeg fortsatt var en bodhisattva». Pali-kanonen refererer bare til en annen bodhisattva, Maitreya, som skal bli gjenfødt på jorden og undervise i dharma når læren etter Gautama Buddha er glemt av alle. Selv om theravada-buddismen anerkjenner boddhisatva-stien, så blir den ikke undervist eller anbefalt fordi den er vanskelig og tar svært lang tid å oppnå. Isteden søker man oppvåkning for seg selv slik at man kan komme ut av samsara og oppnå nirvana. Når man trer inn i nirvana er all forbindelse til samsara brutt. Man mener også at beslutningen om å bli gjenfødt for å undervise er opp til hver enkelt. Bodhisattva i mahayanabuddhismen. Innenfor mahayana-buddhismen mener man at en som har oppnådd perfeksjon på alle måter også må ha perfekt medfølelse. Perfekt medfølelse tilsier at man vil fortsette å hjelpe andre ut av samsara helt til det ikke er noen igjen, og siden det finnes utallige levende vesener i samsara så vil dette arbeidet fortsette til evig tid. Ideen om å forsvinne i nirvana uten å fortsette å hjelpe andre ses på som en umulighet. Denne tankeretningen er opphavet til ideen om at visse personer selv har valgt å bli gjenfødt på jorden for å hjelpe andre, selv om de ikke må. Innenfor tibetansk buddhisme anser man at det finnes et stort antall boddhisattvaer som har avlagt løfte om å hjelpe mennesker på forskjellige måter. Bønn og meditasjon på de forskjellige aspektene ved disse bodhisattvaene vil hjelpe på forskjellige ting. Bønn og meditasjon på de forskjellige aspektene ved en bodhisattva er ikke det samme som å tilbe guder. Siden en bodhisattva er perfekt så blir han eller hun ikke fornøyd eller misfornøyd ved at man påkaller vedkommende, formålet er å forsterke troen og innsikten om at de perfekte egenskapene ved boddhisattvaen er noe man kan finne og oppnå hos seg selv. I mahayana-tradisjonen underviser man i boddhisattva-stien på høyere studienivåer, og stien er inndelt i forskjellige nivåer og løfter. Det besluttsomme ønsket om å bli en buddha slik at man kan hjelpe alle andre kalles bodhicitta, som kan oversettes med «våkent sinn» eller «våkent hjerte». Stien beskrives som todelt som de to vingene på en fugl: På den ene siden trenger man perfekt visdom for å vite hvordan man skal hjelpe, og på den andre siden trenger man perfekt medfølelse slik at man kan motivere seg for å hjelpe alle. Gammelsvensk. a> språk, som på denne tid lå mye nærmere de skandinaviske språk enn idag. Gammelsvensk språk (svensk: "fornsvenska") betegner det svenske språket i perioden mellom år 800 og reformasjonen. Språkområdet omfattet datidens svenske rike, hvilket avviker en god del fra det nåværende Sverige. Skånelandene, som omfatter landskapene Skåne, Halland og Blekinge, tilhørte Danmark og man snakket gammeldansk, Bohuslän og Idre og Särna tilhørte Norge og man snakket gammelnorsk, og Lappland og en del av Norrbotten, hvor man snakket samisk. Dessuten snakket man gammelsvensk på kyststrekninger i Finland, Estland og Livland og på øyene Åland, Dagö og Ösel. Fra slutten av 800-tallet til begynnelsen av 1000-tallet var språket også i bruk i mindre områder i det vestlige av Russland. Kilder. Det er tre ulike kilder til det gammelsvenske språket. Lånord. En svært gammel kilde er russiske ord som er lånt fra gammelsvensk. Det er nesten utelukkende personnavn, og de forekommer bare i to kildeskrifter fra årene 911 og 944. Slike er "Igor" ("Ingwar" = Ingvar), "Rurik" ("Rørikr" = Rørik), "Olga" ("Hiælgha" = Helga), og andre. Sjeldnere er andre ord, som til dels ennå forekommer i russisk og andre slaviske språk, som for eksempel "chvat" ("hwater"). I finsk finnes lånord fra alle språkperioder. Lånordene i samisk er derimot forholdsvis sene. Runeinnskrifter. Runeinsskriftene finnes i stort antall (nesten 2000), fra Småland og Öland i syd til Ångermanland i nord, men hyppigst i Uppland, Södermanland og Östergötland. De er for det meste avfattet for å minnes døde slektninger. De forekommer gjennom hele den gammelsvenske perioden, men de fleste tilhører 1000- og 1100-tallet. Blant disse er de eldste naturligvis de viktigste, ettersom de nesten er de eneste kildene fra perioden. Håndskrifter. Den siste og viktigste kilden er håndskriftene, som alle er skrevet i det latinske alfabetet. Sveriges eldste skriftlige kilder (konge- og biskopsbrev) er på latin, og bruker bare unntaksvis et og annet gammelsvensk ord. En egen litteratur på gammelsvensk oppstod først på 1200-tallet. De eldste bevarte håndskriftene stammer fra slutten av dette århundret. Her skal nevnes noen av de viktigste håndskriftene. Fra andre halvdel av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet stammer For øvrig er diplomene, som forekommer fra 1343 av ut gjennom hele middelalderen, av stor språkhistorisk verdi (Svenskt Diplomatarium). Buck Owens. Buck Owens (født Alvis Edgar Owens jr., 12. august 1929, død 25. mars 2006) var en amerikansk countrymusiker som hadde flere hits på 1960- og 1970-tallet. Ledet gruppen «The Buckaroos». Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1996 ble han innvalgt som medlem av countrymusikkens æresgalleri Country Music Hall of Fame. Rikssynser. Ordet rikssynser ble i 1984 tatt inn i norsk språk fra svensk – svensk «rikstyckare» – av (de daværende) journaliststudentene Nina Owing og Siv Nordrum og har i dag langt større utbredelse i norsk enn tilsvarende i svensk. Ordet har etterhvert gått inn i standard medieterminologi for å karakterisere personer som på grunn av klare meninger og gode kommunikasjonsevner er blant de aller hyppigst brukte debattanter og kilder i mediene. Ordet var opprinnelig humoristisk ment, og titulering som «rikssynser» har i dagens språkbruk en svakt nedsettende eller nøytral konnotasjon (verdiladning). En slik person vil ofte være villig til å kommentere generelle, dagsaktuelle temaer av en triviell karakter eller problemstillinger som befinner seg utenfor vedkommendes eget særlige ekspertområde. I ordet ligger at en rikssynser vil søke å meddele gjennom media et «politisk korrekt» budskap om en sak. Erikskrøniken. a> (født rundt 1382, død 1318). Erikskrøniken omhandler middelalderens politiske historie i Skandinavia fra 1229 til 1320, og er den første i en suite av rimkrøniker som utførlig skildrer Sveriges politiske historie. Den skildrer også norske forhold til dels inngående. Erikskrøniken er Sveriges eldste fortellende kilde i betydningen et skriftlig dokument som er framstilt med den hensikt å gi leseren, eller snarere tilhøreren, en detaljert versjon av et lengre hendelsesforløp. Som alle fortellende kilder har den en bestemt tendens, i dette tilfellet en karakter av politisk partsinnlegg. Erikskrøniken tar klart stilling for en part; helten og hovedpersonen er hertug Erik Magnusson av Södermanland, som ble gift med prinsesse Ingebjørg Håkonsdatter av Norge i 1312. Erikskrøniken ble trolig sluttført mellom 2. juni 1320 og 31. mai 1321 i miljøet omkring enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter. Forfatteren var sannsynligvis Tyrgils, hertug Eriks sekretær og senere hertuginne Ingebjørgs sekretær. Datering. Den seneste hendelsen som omtales i Erikskrøniken er henrettelsen av hertug Eriks nevø Magnus Birgersson (kong Birger Magnussons sønn) 2. juni 1320. Dette er altså tidligste mulige dato for ferdigstillelse. Historikeren Ingvar Andersson presenterte i 1928 en teori om at Erikskrøniken tidligst kan ha blitt ferdigstilt høsten 1322, da ridder Bo Nilsson signerte sitt testamente og tidligst kan ha avgått ved døden. Dette fordi en ridder ved navn Bo omtales som død i krøniken: «En vnger riddare het herra boo / gud giffue hans siäll nade ok roo». At den unge ridder Bo skulle være Bo Nilsson har med få unntak stått uimotsagt fram til 2011, til tross for at Andersson selv var reservert til ideen. I 2011 påviste forskere ved Göteborgs universitet og Upplandsmuseet at krønikens Bo ikke kan være Bo Nilsson, noe som ga ideen om tidligst mulige datering september 1322 et skudd for bauen. Dermed ble filologen Rolf Pippings konklusjon fra 1926 om at krøniken ble ferdigstillt 1320/1321 styrket. Den finlandssvenske forskeren Pipping viet mye av sin tid til Erikskrøniken. I referanseverket "Kommentar till Erikskrönikan" (1926) konkluderte han med at verket ble til like etter hertug Eriks død i 1318. Han trakk i den forbindelse fram en rekke hendelser som burde vært med om Erikskrøniken skulle vært ferdigstilt sent, blant annet kong Birgers død 31. mai 1321. Forfatter. Forfatteren er i kildene anonym. Det er imidlertid gjort et grundig arbeid for å avdekke forfatterens identitet. Forskerne mener krøniken er ført i pennen av én person. (Dette utelukker ikke at flere kan ha engasjert seg i arbeidet. Flere informanter ser ut til å ha levert stoff til krøniken.) Forskerne mener at forfatteren må ha vært mellom hertugens menn, og at han har vært øyenvitne til en del av hendelsene som skildres. Dette ble først utredet av overbibliotekar Gustaf Edvard Klemming (1823—1893). Klemming viste at forfatteren blant annet må ha vært med hertug Erik på Kunghäll i 1307. Forfatteren har i visse tilfeller hatt tilgjengelighet til skriftlige kilder i hertugens kanselli. Dette er påvist av blant andre historikeren Bjarne Beckmann. Forfatteren har hatt god litterær oversikt og innsikt, noe mange av Erikskrønikens forskere har gjort rede for. Han har vært fortrolig med den samtidige europeiske litteraturen som for eksempel de franske Chanson de geste og middelalderens balladetradisjon som slo gjennom i Skandinavia mot slutten av 1200-tallet. Eufemiavisene fra 1303, 1308 og 1312 har åpenbart inspirert forfatteren. Det er dessuten pekt på stilistiske likheter med de norrøne ættesagaene, og med antatt samtidige krøniker i Livland og Braunschweig med mer. Herr Tyrgils. I "Erikskrönikans diktare" (2010) fører den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson overbevisende argumentasjon for at krønikens forfatter er Tyrgils, hertug Eriks sekretær. Jonssons konklusjon styrkes av filologen Per-Axel Wiktorsson. Wiktorson utførte et nærstudie i 2006 av sekretærens karakteristiske håndskriftsstil. Tyrgils håndskrift kan studeres i dokumenter fra middelalderen. I 2011 skrev Wiktorson: «Det är enligt min mening ingen tvekan om att Bengt R. Jonsson träffade rätt.» Tyrgils var etter alt å dømme født på 1270-tallet og levde beviselig til inn på 1340-tallet. Kristine Hafridsdotter — etter all sannsynlighet Tyrgils mor — var kusine av kong Magnus Ladulås. Tyrgils var dermed tremmenning av de tre Magnussønnene: kong Birger, hertug Erik av Södermannland og hertug Valdemar av Finland. I kildematerialet opptrer Tyrgils første gang som navngitt sekretær 17. desember 1307, i og med en avtale mellom Håkon Magnusson av Norge og hertugene Erik og Valdemar. Tyrgils har beseglet dokumentet med: herr Tyrgils klerk, vår sekretær. Han er en av flere som har beseglet avtalen Tyrgils overtok stillingen som sekretær etter morbroren Bengt Hafridsson Magnusson (død 1307). Etter hertug Eriks død i 1318 finner vi Tyrgils som sekretær for enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter. I tilllegg til å være mellom hertug Eriks menn, var Tyrgils skrivefør, lærd, latinkunnig og hadde i stillingen som sekretær adgang til annalene i hertugenes arkiv. Han hadde dessuten historiske og poetiske interesser. Det er kjent at han oversatte deler av det norske Kongsspeilet ("Konungs skuggsjá") til latin på oppdrag fra enkehertuginne Ingebjørg. Tyrgils innehadde altså alle forutsetninger for å kunne være Erikskrønikens dikter. Jonsson mener Tyrgils overtok sekretærstillingen sommeren/høsten 1307. Flere forskere har merket seg at krøniken blir mer korrekt og detaljert fra og med dette tidspunktet. a>. Mange forskere har ment og mener at Erikskrøniken ble til i miljøet rundt Ingebjørg. Dette kan forklare at krøniken skildrer norske forhold relativt detaljert og varmt. Oppdragsgiver. I middelalderen var den frie dikter en sjeldenhet. Forfatterne arbeidet på oppdrag. Erikskrøniken har sannsynligvis kommet til på oppdrag fra en eller flere av hertug Eriks bemidlede tilhengere. Bengt R. Jonsson peker på Ingebjørg Håkonsdatter og den mektige lagmann og riksrådsmann Birger Persson (død 1327) som initiativtakere og pådrivere. Historikeren Jerker Rosén var inne på liknende tanker drøyt 70 år tidligere. Rosén tenkte seg at Erikskrøniken ble til på Varberg slott, i miljøet som samlet seg rundt enkehertuginne Ingebjørg etter hertug Eriks død i 1318 — i og med valget av Eriks og Ingebjørgs sønn, den treårige Magnus Eriksson, til Sveriges konge 8. juli 1319. Magnus ble for ørvig også valgt til Norges konge i 1319 etter at morfaren Håkon Magnusson døde 8. mai 1319. Ingebjørg hadde en sterk posisjon, som hun hadde overtatt etter sin døde make. I Sverige ble hun kalt «svearnas hertiginna». Hennes formelle tittel var "Ingeborg, av Guds nåde dotter till konung Håkon, hertiginna i Svearike". Ingebjørg sto fra 1319–1322 i spissen av formynderstyret for barnekongen Magnus. I kretsen rundt Ingebjørg i perioden 1319–1322 finner vi Tyrgils og flere levende hovedpersoner i krøniken, både Eriks medhjelpere og menn fra den tapende siden. Dette kan forklare at de sistnevnte ikke skildres negativt. Birger Persson befant seg i miljøet rundt Ingebjørg, og blir trukket fram av Jonsson som pådriver til Erikskrøniken sammen med Ingebjørg. Etter hertugene Erik og Valdemars død i 1318 ledet Persson opprøret mot kong Birger sammen med riksdrotsen Mats Kettilmundsson (død 1326), som førte til at Erik og Ingebjørgs tre år gamle sønn Magnus Erikson ble konge av Sverige. Mats Kettilmundsson, som også tilhørte den indre sirkel, er også foreslått som Erikskrønikens initiativtaker og pådriver. Politisk historie på vers. Erikskrøniken er skrevet på stikiske knittelvers og omfatter i sin eldste versjon 4543 versrader. Den omhandler tiden fra kong Erik Erikssons regjeringstid og fram til henrettelsen av Magnus Birgersson i 1320. Hoveddelen dreier seg om tiden rundt striden mellom Kong Birger og hertugene Erik og Valdemar (brødrestriden). At krønikens forfatteren plasserer valget av Magnus Erikson til Sveriges og Norges konge (1319) etter Magnus Birgerssons død (1320), er nok et kunstnerisk valg. Håndskriftene. Originalteksten (arketypen) er ikke bevart, men Erikskrøniken er kjent fra seks ulike håndskrifter fra 1400-tallets andre halvdel, og de betegnes med bokstavene A-F, og dessuten i 14 senere versjoner (G-T), de nyeste fra 1600-tallets begynnelse. Filologiske undersøkelser har bestemt at håndskriften for A er den eldste bevarte versjonen, nedskrevet en gang mellom 1450–1470. Håndskriften B ("Codex Verelianus") daterer seg selv til år 1457. Det er imidlertid færre ledd mellom originalen og håndskrift A (Codex Holmensis B2") enn mellom originalen og B/C (som dessuten viser innbyrdes avhengighet). Dette ble antatt allerede av Gustaf Edvard Klemming som gransket samtlige håndskrifter, unntatt T (påbegynt 1576) som var ukjent for ham. Den ble først undersøkt av Rolf Pipping. Pipping påviste i sin avhandling at forelegget for håndskrift A var to generasjoner eldre enn forelegget for håndskriftene B og C. Dermed ble det slått fast at A teksthistorisk ligger betydelig nærmere originalen i innholdsmessig identitet. Både Klemming og Pipping valgte å trykke sine vitenskapelige utgaver etter handskrift A: Codex Holmensis B2. Den danske krønikeforskeren Helge Toldberg kritiserte senere Pippings konklusjoner angående noen av håndskriftene D-T og mente at de versjonene av Erikskrøniken som finnes i disse i noen henseende sier mer om «arketypen» enn A-C. Toldberg var imidlertid enig i at A er den beste versjonen. Denne oppfatningen har også Kjell Kumlien og den siste utgiveren av krøniken, Sven-Bertil Jansson, sluttet seg til. Av den svenske krønikesuiten inngår i håndskriftene A-C kun Erikskrøniken mens D-F også inneholder "Karlskrøniken". De to krønikene har i D-F blitt sammenskrevet med hjelp av et såkalt forbindelsesdikt. I den sammenhengen har det også blitt skrevet en ny innledning som fører hendelsesforløpet tilbake til Erik den helliges tid. Av innledningen går det tydelig fram at dens hensikt var forsøksvis å bevise at kong Karl Knutssons nedstammet fra Erik den hellige. Håndskriftene D-F som har alle blitt til etter 1480 er åpenbart kopier av versjoner som ble framstilt i løpet av Karl Knutssons kanselli. En av disse tilhørte fransiskanske på Gråbrödraklostret i Stockholm og oppbevares i dag på Uppsala universitetsbibliotek. Den er innholdsmessig identisk med den historieskriveren Ericus Olai (død 1486) anvendte som kilde for sin krønike som han antagelig skrev en gang på 1460-tallet. Erikskrønikens kilder. Når det gjelder saksinnholdet viser forskningshistorien at det har vært uenighet om den muntlige tradisjonens betydning. Mens eksempelvis Ingvar Andersson hevdet at det først og fremst er annalene som har vært forfatterens hovedkilder, har eksempelvis historiker Salomon Kraft fremmet den motsatte oppfatningen. I dag er forskerne samstemte om at forfatteren har benyttet både skriftlige og muntlige kilder, inklusive egne øyenvitneobservasjoner. For øvrig mener man at de nyere annalene i sin tur har skaffet materiale fra Erikskrøniken. Man ser dette klart bevist at 1400-tallsannalene, for eksempel er "Chronologia anonymi" sterkt påvirket av Erikskrøniken. Hullet. Under diskusjonen om kildematerialet ble man tidlig oppmerksom på et hull i framstillingen, som omfatter årene 1314–1317. Dette er neppe et kunstnerisk valg, da flere viktige politiske hendelser skjedde i nettopp dette tidsrommet. Ettersom de første verseradene etter hullet synes å handle om avslutningen på et møte, mener forskerne at hullet kan ha oppstått av politisk årsak: at noen med myndighet har sensurert teksten. En mer prosaisk forklaring er at de manglende stykkene er skadet på et tidlig tidspunkt. Erikskrøniken som politisk dokument. Erikskrøniken framstiller hertug Erik som det fysiske ridderidealet. Dette står i kontrast til samtidige dokumentene som gir et bilde av en kaldt beregnende realpolitiker som med alle midler forsøkte å skape et nordisk rike med seg selv som konge. Den kretsen av stormenn som sluttet opp rundt ham var ikke så interessert i hertug Erik som ny konge. Det handlet snarere om en reaksjon mot den sterkt sentraliserte kongemakten som ble etablert av Magnus Ladulås. Krønikens skildring av kongevalget i 1319 er opplysende. Den understreker adelens bestemte oppfatning av Sverige som valgrike. Erikskrøniken har som fortellende kilde blitt et problem for den politiske historieskrivningen angående tiden før kampen mellom Birger Magnusson og hans brødre. Det framgår tydelig at for krønikeforfatteren var Erik Erikssons regjeringstid bare noen få generasjoner tidligere en ganske dunkel og uklar tidsepoke; hans kunnskaper om denne tiden var nokså begrenset. Det bedrer seg ikke med tanke på Birger jarls tid. Av de rundt 400 verseradene som handler om Birger jarl kan man kun få ut et titalls historiske faktaopplysninger om jarlen, resten er diktning. Krønikeforfatterens detaljkunnskaper blir påtagelig bedre når han kommer til tiden etter Magnus Ladulås død 1290. Det kanskje største problemet for den historiske forskningen er at flere saksopplysninger fra den tid som Erikskrøniken behandler verken er bekreftet eller avkreftet av andre kilder, eksempelvis hvordan kongevalget av Valdemar Birgersson skjedde. Den strengt kildekritiske historiesynet i tradisjonen etter den svenske historikeren Lauritz Weibull, har tendert til å avvise deler av Erikskrøniken som ren diktning — dikting som den fantasifulle forfatteren har innvevd i krøniken for ikke å avsløre at han ganske enkelt ikke visste nok om det han fortalte. Med tanke på forfatterens åpenbare begrensede kunnskap om tiden før Magnus Ladulås er det grunn til å være kritisk. Når det gjelder tiden etter Magnus Ladulås — særlig tiden fra og med sommeren/høsten 1307 — kan man være mer lydhør. Der man har hatt mulighet til å kryssjekke Erikskrønikens beretninger med øvrige kilder, viser det seg som regel at Erikskrøniken er korrekt. For øvrig har Erikskrøniken en kunstneriske verdi, uavhengig av historiske fakta. Kristofer Leirdal. Kristofer Leirdal i sitt atelierFoto tatt 5. sept. 2007 ved Yngve Zakarias Kristofer Leirdal (født 15. desember 1915 på gården Indre Leirdal i Aure, død 6. juli 2010 på E. C. Dahls sykehjem i Trondheim) var en norsk billedhugger, bosatt i Trondheim. Han er særlig kjent for sitt virke med skulptur til Nidarosdomen, men han utførte også andre betydelige arbeider rundt om i landet. Utdanning. Leirdals utgangspunkt var trehåndverket. Hans far hadde snekkerverksted på gården, og laget møbler, tildels med utskjæringer, og annet trearbeide; bl.a. trearbeider i Aure kirke, etter at kirken brant i 1923, etter et lynnedslag. Prekestol og korgitter ble laget på farens verksted, etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord, som hadde vært tilknyttet Nidarosdomen. Kristofer Leirdal vokste opp i dette verkstedet, viste tidlig interesse for treskjæring og skulpturering, og ble en dyktig møbelsnekker. Far og sønn Leirdal var sentrale i å bygge ungdomshuset «Skogvang» på Aure, med utsmykning. Det ble lagt merke til Kristofer Leirdals begavelse, og i tyveårsalderen fikk han et treårig stipend for landsungdom. Det var lege Broch i Aure som visste om stipendet, og ordnet med søknaden. Dermed kom Leirdal inn på SHKS i Oslo 1936, på møbellinjen, hvor frihåndstegning og modellering etterhvert tok all hans interesse. Dette ble innledningen til billedhuggerlinjen på Statens kunstakademi, hvor han begynte i 1938, under professor Wilhelm Rasmussen. Men etter invasjonen i 1940 ble Akademiet stengt. – Leirdal supplerte senere sin utdannelse med arbeide ved Det Kongelige Kunstakademi i København under professor Einar Utzon-Frank 1945–1946 og en seks måneders kombinert studie- og bryllupsreise i Frankrike og Italia 1947 med sin hustru, keramikeren Aina Thiis Leirdal. Yrkeskarriere. I 1941 debuterte Leirdal på Høstutstillingen. Samme år fikk han en ledig stilling som steinhugger ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Der ble det også drevet billedhuggervirksomhet. Her kunne Leirdal studere den gamle skulpturen og dens forhold til arkitekturen. Ved siden av steinhuggingen utførte han modelleringsarbeider for skulptur til Nidarosdomen, og fikk Statens stipend i 1942. Året etter sluttet Leirdal som fast ansatt steinhugger, for trangen til å ha hele dagen til rådighet for egne arbeider ble for stor. I 1944 fikk han spørmål fra Harstad om å lage en statue av musikkløytnant Alfred Evensen, som var død etter tysk fangenskap. Han utførte denne skulpturen på farsgården; i skjul på grunn av tyskernes etterretning. I 1945 ble statuen ferdig, og fikk plass i «Generalparken» i Harstad. Etter freden i 1945 ventet en rekke oppgaver ved Nidarosdomen for norske billedhuggere; først og fremst i forbindelse med vestfronten. En av de viktigste oppgavene her var utforming av skulpturer for den øverste skulpturetasjen – den vanskelige kongerekken. Hvordan utforme en skulptur slik at den fremtrådte visuelt tilfredsstillende så høyt oppe, med naturlige proporsjoner og uten at det virket som om den «falt» ut av sin langstrakte nisje? Leirdal foreslo en sittende positur, med rank overkropp som ikke lente seg utover, men hvor synsvinkelen nedenfra – som lett kunne ha ledet til at hodene ble oppfattet som små «knappehoder» ble kompensert ved en proporsjonsøkning oppover. Dette illustrerte han ved å modellere en skisse i 1/3 størrelse av kong Josjafat. Han fremla den for Tilsynskomitéen, og komitéen fant at skissen hadde så mange verdifulle momenter at han ble anmodet om å komme med et forslag i full størrelse. Det modellerte han i 1946, og skulpturen og dens utformingsprinsipp ble bifalt av Tilsynskomitéen. Hans prinsipp ble fulgt opp av de øvrige billedhuggeres skulpturer her: ved Sivert Donali, Stinius Fredriksen, Odd Hilt, Tone Thiis Schjetne og Knut Skinnarland. I 1946 ble Leirdal innkjøpt av Nasjonalgalleriet med et hode han hadde hugget i norsk marmor: et portrett av Mona Elisabeth Ryggen, datter av Hannah Ryggen og Hans Ryggen. Samme år var han med på å stifte Kunstskolen i Trondheim. Han deltok dessuten på Nordisk utstilling i Stockholm, og arbeidet med Krigsminnesmerket for Trondheim kommune på Domkirkegården, avduket i 1948. Deretter formet og utførte han monumentet til minne om Titran-ulykken i 1899, avduket i 1949. Deretter fulgte mange år med et rikt virke og modellering av tallrike skulpturer. Først og fremst til Nidarosdomen, men også arbeide med oppdrag for andre norske kirker og institusjoner. Den siste oppgaven for Nidarosdomen var en prosesjonslysestake (påskelysestake) i malt tre (1990). I Trondheim er hans Johan Falkberget-monument «An-Magritt og Hovistuten» (1967) ved Ilen kirke godt kjent, ved siden av hans krigsseilermonument: «Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn» (1982, 1. pr. i konkurranse 1979) ved Royal Garden, med det tomme rom for ham som aldri kom hjem; et godt eksempel på Leirdals romlige tenkning og bevisste idégrunnlag. Her kan også nevnes hans minnesmerke over Matthias Conrad Peterson i Ilaparken (1997). Et av hans første arbeider ved Nidarosdomen er restaureringen av apostelen Johannes, påbegynt i 1945. Hans modellering ble fullført i 1979, ble så hugget i stein av Odd Kalvå, og fikk plass i 1983 som den siste av vestfrontens skulpturer. På vestfronten er hans relieff i øverste gavl: «Seirende Kristus», modellert i 1956, særlig fremtredende; dessuten også hans bronsestatue «St. Mikael» (1965), modellert mens han lyttet til Bob Dylan. Leirdal bekreftet i 2001 ryktene om at St. Mikaels ansiktsuttrykk var lånt fra Bob Dylan. Leirdals arbeider utgjør samlet sett et stort opus, og finnes som nevnt rundt om i landet: Steinkjer (1951, relieffer i kleberstein i inngangspartiet til Steinkjer krematorium), Larvik (1955, dekorasjon for fondveggen i Larvik krematorium i samarbeide med keramiker Aina Thiis Leirdal), Bergen (1958), samme år fasadeskulpturen «Seilervenus» på fasaden til Bergenske Dampskibsselskabs administrasjonsbygg; i samme by skulpturer til høyseteveggen i Håkonshallen (1960). Samme år altertavle i Sør-Varanger hovedkirke, Kirkenes. I 1961 Kristus-statue for vestfronten i Bodø domkirke og «Petter Dass» på samme kirkes sydvegg. I Selbu «Felkar'n» (1991), geita Heidrun på Heidrunplattformen (1995) og bronseskulptur til minne om Terje Skogland (2000) i Hardangervidda natursenter. Minnesmerke over Nils N. Dahl i Melhus er siste offentlige eksempel (2004). De siste årene arbeidet han med byster av foreldrene, som han bearbeidet helt til alderen krevde sitt. Pedagogisk virke. Han underviste ved Kunstskolen i Trondheim til 1952; da sluttet han for å gå over til Institutt for form og farge ved NTH under professor Arne E. Holm. Her underviste han – til 1982 – arkitektstudenter i modellering, senere kalt plastisk form. Han så det som vesentlig at studentene fikk arbeide fritt med det plastiske språks uttrykkselementer, og hadde derfor et åpent sinn for studentenes vilje til eget uttrykk, av og til av mere abstrakt art; noe som gjorde ham til en avholdt lærer som man samtidig lærte mye av i den tredimensjonale formings vanskelige kunst; viktig for arkitektstudenter. Hans pedagogiske begavelse kom også til uttrykk i en serie NRK-fjernsynsprogrammer på 1990-tallet, hvor han fortalte om og analyserte fremtredende eksempler på middelalderskulptur i Erkebispegården. Kunstnerisk konsulent. Fra 1977 til ut 1989 var Leirdal kunstnerisk konsulent for Tilsynskomitéen for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Virke som arkitekt. Leirdals romlige begavelse kom også til uttrykk i forbindelse med sitt sommerhus på Marøya, av stein, fint innpasset i en ur. Styret i Trondhjems Arkitektforening ville for noen år siden innstille det til Statens byggeskikkpris. Utmerkelser. Leirdal ble tildelt Domkirkemedaljen i gull i 1965 for «særlige fortjenester i forbindelse med Restaureringsarbeidene»; samme år Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnesjetong i sølv. Han mottok Trondheim kommunes kulturpris i 1986 og Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1987. I 1997 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Bente Pihlstrøm. Bente Pihlstrøm (født 2. februar 1973) er cand.philol. i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo og forlagsjef i Humanist Forlag. Restaurant. Restaurant er avledet av det latinske verbet «restauro» som betyr «å reparere». En resturatørs jobb var å stille sulten. Restaurant brukes ofte om større og finere spisesteder med et bredt utvalg av varme og kalde matretter og drikkevarer hvor gjestene betjenes av kelnere/servitører. En kafé har gjerne enklere meny enn det som finnes på en restaurant, men ordet kan også betegne mindre restauranter. Kafeteria er en betegnelse for en kafé med selvbetjening. Mange restauranter har et tema basert på maten de serverer. Dette kan være fra et land som f.eks. fransk, italiensk, thailandsk eller indisk, eller innen en matgruppe som f.eks. fisk eller vegetar. Gode restauranter kan få anerkjennelse gjennom Michelinguiden, hvor etablissementet kan få tildelt opp til tre stjerner etter at Michelins inspektører har vært på uanmeldte inspeksjoner. I Norge er det fire restauranter som har fått stjerner. Norsk Astronautisk Forening. Norsk Astronautisk Forening er en organisasjon som har som sin fremste oppgave å spre kunnskap om romfart og romrelatert virksomhet i Norge. Dette skjer blant annet gjennom møter (i hovedsak i Oslo) og medlemsbladet Romfart, samt en nyhetstjeneste på papir og e-post. Som medlem av Norsk Astronautisk Forening får man også tilgang til et romfartrelatert bibliotek med flere hundre bøker og en del lysbilder. Organisasjonen ble etablert av Erik Bergaust, Gunnar Oxaal og Thorstein Thelle 2. august 1951 under navnet «Norsk Interplanetarisk Selskap», men tre år senere ble navnet endra til dagens. Blant organisasjonens mest kjente ledere har vært Erik Tandberg. Leder i dag er Per Arne Marthinsen. Eksterne lenker. Astronautisk Damage Control. Damage Control var et straight edge hardcore-band fra Oslo. Historie. Bandet startet å spille høsten 2001 og ga kort etter ut sin første 7" på Crucial Response Records (Tyskland). Medlemmene som utgjorde Damage Control hadde tidligere spilt i band som Amulet, Sportswear, Kids Like Us, Rectify, Contention, Enforcer, Without A Heart, Eyes Shut og DrugXBust. Bandet turnerte Europa fire ganger, USA to ganger og har spilt en mengde konserter i Norge og Sverige. I 2005 ga bandet ut albumet "What It Takes" på det amerikanske selskapet Livewire Records, etterfulgt av en USA-turné og en Europa–turné sammen med det amerikanske bandet The First Step. Damage Control spilte sin siste konsert på Hausmania i Oslo den 7. april 2006. Kort etter startet Frankowski opp hardcore punk bandet Common Cause sammen med Leu. Skår er i dag aktiv med punk bandet Death Is Not Glamorous. Ericsson bor i Sverige. Den 26. januar 2008 spilte Damage Control en gjenforeningskonsert til støtte for Nettverk for dyrs frihet på Blitz i Oslo. I juni 2008 kom også endelig "The Losing End" EP ut på det spanske plateselskapet Cycle Records. Låtene var spilt inn i 2006 mens bandet enda var aktivt. Hans Michelsen. Michelsens apostelgruppe ble stilt opp i oktogonen i Nidarosdomen 1840. Wedel-Jarlsbergmonumentet ble avduket 1845 og restaurert av Riksantikvaren i 2007. Hans Michelsen (født 1789 i Melhus, død 20. juni 1859) var en norsk billedhugger. Han var elev av Eric Gustav Göthe i Stockholm fra 1815. I perioden 1816–1819 fikk han som første norske kunstner statsstipend mens han gikk på Kungliga Akademien för de fria konsterna. Under studietiden mottok han flere priser og vant i tillegg akademiets skulpturstipend i 1820. Michelsen fikk en anbefaling som gjorde det mulig å reise til Roma hvor han videreutdannet seg hos Bertel Thorvaldsen i seks år. Han arbeidet 1828–1842 igjen i Stockholm, der han bl.a. modellerte Kristus og de tolv apostler på bestilling av Carl Johan. Apostelgruppen ble utført i gips og oppstilt i oktogonen i Nidarosdomen i 1840, men ble tatt ned under restaureringen noen år seinere. Apostelgruppen gikk tapt under brannen i Erkebispegården 1983. En alternativ skjebne for disse apostelfigurene er at de befinner seg i Sverige, på Stockholms slott, og at to av figurene har vært utlånt til skulptursamlingen ved Domkirken i senere år. Michelsen utførte også monumentet over Herman Wedel-Jarlsberg på Bygdøy i 1841. Slaget ved Gavere. Slaget ved Gavere er det største flamske nederlaget noensinne. Militsstyrkene fra Flanderns største by Gent ble påført et knusende nederlag av Filip den gode med en brutalitet som gjør den burgundiske perioden av Flanderns historie til en tid av tyranneri og forfall. Bakgrunnen. Krigen mellom Gent og Burgund har mange navn, men den meste tiltalende kan være Saltkrigen. I 1447 ønsket greven av Flandern, som også var hertug av Burgund, Filip den gode, å innføre en avgift på salt i Flandern. Ettersom flere byer, bl.a. Brugge, allerede hadde innført saltavgifter, regnet Filip den gode med at Gent også ville innrette seg. Storrådet i bykommunen Gent nektet imidlertid, til tross for at dekanusene ville akseptere Filip den godes beslutning. Filip så på storrådets holdning som oppvigleri og blandet seg inn i valgsprosessene da øvrighetstyret i Gent skulle fornyes. I 1449 tilspisset konflikten seg slik at nyvalg måtte til ettersom hertugen satte de ulike organer i bykommunen opp mot hverandre i i et forsøk på å få sin vilje gjennom. Underveis skjønte man at hertugen i virkeligheten ville redusere bykommunens myndighetsutøvelse og makt, deretter bevisst utløse et opprør da han 4. juni 1451 innkalte rådmennene og deretter avskjediget dem. Dette var i strid med tidligere bestemmelser. I desember 1451 kom opprøret. Borgerne hadde vært tålmodige i lang tid, men kunne ikke lenger tåle provokasjonene. Krigen var et faktum i januar 1452 da militsstyrker kledt i hvitt, såkalte «Witte Kaproenen» eller «White Caprons» på engelsk, gikk ut i gatene. Hertugen innførte en embargo og lot alle gentenarer i sine egne områder arrestere. Forspillet. Gent fant liten støtte ellers i Flandern ettersom byen gjennom tidligere maktmisbruk i lang tid hadde høstet stor misnøye i området. Flandern fryktet den mektige byen. Gent ble dessuten utsatt for vellykket negativ propaganda fra hertugens side. Det ble ikke bedre da de radikale som satt ved makten, oppviste en ekstrem revolusjonær glød som førte til indre utrenskninger, som for eksempel da tre kapteiner ble henrettet «for å ikke være nok revolusjonære». Byen fikk et pusteromda Charles 7. av Frankrike tvang sin vasall Filip den gode til våpenhvile 19. juli 1452. Støtten fra Frankrike opphørte da Gent avslo fredstilbudet september 1452. Filip den gode kunne dermed forberede seg på mottiltak. I juni 1453 rustet Filip den gode ut en hær som det ble sagt besto av 30 000 mann fra Burgund, Artois, Picardie og Flandern. Dette var muligens en overdrivelse ettersom en burgundisk hær på Filip den godes tid sjelden var mer enn 10 000 mann. 6 500 ser ut til å ha vært et gjennomsnittlig styrkenivå. Hertugen rykket fram til Gavere 16. juli 1453 og beleiret et fort der 50 gentenarer og 16 engelskmenn under John Fox holdt til. Noen få på fortet klarte å kom seg ut og fikk varslet Gent om beleiringen, men om morgenen den 23. juli hadde hertugen tatt fortet. Samtlige av forsvarerne ble uten nåde hengt. Denne udåden var karakterisk for krigen siden Filip den gode bevisst ønsket å forverre konflikten. De radikale på sin side svarte på samme vis. Like etterpå fikk hertugen vite at en stor hær var på vei fra Gent. Slagoppstillingen. Den burgundiske hæren stilte seg opp i slagorden mellom skogholt og i buskas. På denne måten skjulte han hoveddelen av hæren og reservene til hest for gentenarsk speidere. Bare en mindre avantgarde på 1 000 mann inkludert batterier av lettere feltskyts var synlige. Foran hæren sin hadde han plassert kunstige hindringer som gjorde det mulig for store ridende styrker og fotfolk å rykke fram og tilbake for på den måten å lokke til seg gentenarene. Artilleriet var på dette tidspunktet i militærhistorien utviklet til ny perfeksjon. Man disponerte lavtliggende serpentiner av mindre kaliber, større veuglairer på tohjuls lavetter av mer robust type og flerrørs ribaudequin-feltskyts på lavetter med hjul som gjorde at de var lette å flytte. Flandern lå langt fremme i denne teknologiske utviklingen og bruk av feltskyts i senmiddelalderen så begge parter hadde godt ordnete og organiserte artillerivåpen til disposisjon. Artilleriet spilte derfor en viktigere rolle ved Gavere enn i tidligere slag. Artilleritaktikken i senmiddelalderen var enkel: man satte de fremste batterier i front (stort sett serpentiner og ribaudequiner som var velegnete antipersonnellvåpen) sammen med avantgarden eller mellom bataljonene. Det hendte at man rullet fram kanonene i takt med avansementet slik at motstandernes rekker kunne beskytes på kloss hold. Men ildhastigheten var så lav at de ofte måtte ha beskyttelse eller rett og sett graves ned for å ikke bli tatt i motangrep. Gentenarene marsjerte i kolonner til Gavere og omgrupperte seg ved elven Mattered. Hæren ble stilt opp i en stor falankslikende firkant av pikenerer med mindre rytteravdelinger på fløyene. På fløyene var også engelske langbueskyttere deployert sammen med artillerister. (I dette slaget sto engelske langbueskyttere mot hverandre.) I front satte man feltskytsene med brutte linjer av vogner og store skjold foran. Begge hærene hadde mer eller mindre forskanset seg. Hertugen hadde gjort det for å kunne kjøre fram et overraskelsesangrep, mens gentenarene på grunnlag av tidligere erfaringer laget forskansinger for å avverge farlige kavaleriangrep og omgående flankebevegelser. Slaget. Tre timer i den varme sommersolen hadde gjort sitt da gentenarene hadde fått stilt seg opp sin formasjon, klare til kamp beskyttet av artilleriet. Burgunderne hadde ikke latt dem hvile under oppstillingsmanøvrene ved å gå til angrep med avantgarden tre ganger med gjentagne retretter. Da gentenarene rykket fram trodde de oppriktig at de kunne drive vekk den mindre burgundiske hæren, men dette var sjansen hertugen hadde ventet på. Han lot Jacques av Luxembourg rykke fram med langbueskyttere og pansrede menn til fots fra sin venstre flanke og inn mot Gent-styrkens høyre flanke. Under rasende beskytning med tusenvis av dødelige piler ble Gents høyre fløy av slagordenen desimert. Like etterpå rykket batteriene framover med både lette feltskyts og bærebare skytevåpen i sentrum. Artilleristene skjøt inn i de tette rekkene av pikenerer slik at pansrede soldater kunne storme inn i de bresjene som ble slått i slaglinjen. Men selv da nektet gentenarene å vike, de kjempet djervt – helt til hertugen selv gikk inn i slaget med kavallerireservene. På gentenarenes venstre flanke stormet kavaleristyrkene av profesjonelle pansrede krigere, både riddere og lansener som var betalte pansrede ryttere, inn i bresjer skapt av langbueskytterne. Under de rasende kampene ble hertugens hest stukket ned slik at Filip den gode falt i bakken og nær blir drept. En bannerbærer og flere riddere fikk reddet den sårete hertugen. Banneret gikk imidlertid tapt, noe som hertugen tok ille opp senere. På dette tidspunktet spilte en tilfeldighet inn i utviklingen av slaget. Et kruttlager på gentenarsk side lå utsatt til og en tilfeldig brannpil traff tønner med krutt lagret i vogner bak feltskytsene. Resulttatet ble en voldsom eksplosjon. Sjokket skal ha vært så stort at det brøt ut panikk i de bakerste rekkene hos genetenarene og vill flukt mellom brennende vogner. Hertugens kavalerister kunne dermed trenge seg inn i midten av falanksen og drive restene av den bakover – mot elven Mattered. Katastrofen kunne ha blitt enda større om det ikke hadde vært for Cornelius Sneysens som med 800 til 1 000 mann greide å forhindre burgunderne i å følge etter. Sneysens og hans menn trakk seg inn på en landtunge mot elven Schelde ved Moelenhoek og avverget videre forfølgelse. De betalte en høy pris, for ingen av disse 800 til 1 000 overlevde burgundernes angrep. Tap. Det hersker stor usikkerhet om hvor mange som deltok i slaget og hvor mange som falt. Men det var en stor katastrofe, tusener druknet i elven Mattered og soldatene i de fremste styrkene ble nedkjempet til siste mann. Det er anslått at 10 000 eller 16 000 av gentenarene falt gentenarene. Det er dessuten hevdet at en hel tidel eller mer av befolkningen i Gent – som trolig var på rundt 60 000 – ble slaktet av Filip den gode. Tapene burgunderne hadde lidd forblir ukjent. Slutten. Da Filip den gode spurte en som var lokalkjent om å føre hæren til Gent, ble han med vilje ledet tilbake til Gavere slik at genetenarene fikk tid til å få forsvaret rundt Gent på plass slik at hertugen ikke kunne innta og ødelegge den slik han ville. Uansett, Gent hadde ikke annet valg enn å overgi seg og måtte gå med på ydmykende betingelser. Alle rådmennene måtte kle seg nakne og bare iført hvite skjorter underkaste seg hertugens ondskapsfulle påfunne. Deretter ble det sluttet fred. Gent måtte betale en bot på 840 000 pund og fram til 1457 var all handel forbudt. På hertugens befaling måtte byen og dens borgere gjøre seg fortjent til hans tilgivelse. Filip den gode hadde klart med å knuse Gents enestående posisjon i Flandern. Ironisk nok frafalt han kravet om saltavgift idet han fikk andre inntektskilder – som utpressning av Gent som i tillegg til boten måtte betale nye avgifter. Dette knekket byens økonomi for et helt tiår framover. Denne type atferd var med på å gjøre Burgund-perioden (1384–1477) i Flandern til en mørketid. Kilder. Kilder bak slaget hentes fra to siter på nederlandsk, "Gemeente Gavere – Erfgoed – Slag bij Gavere" og "De slag van Gavere – 1453" samt David Nicholas`s bok "Medieval Flanders" ISBN 0-582-01678-9 og Nicholas Michael`s "Armies of Medieval Burgundy 1364-1477" ISBN 0-85045-518-9. Gavere Utfor (sykkel). Utfor, utforsykling, eller downhill er en gren innenfor sykkelsporten, en gravitasjonsassistert tempobasert terrengsykkeløvelse, der syklister tar seg frem og ned bakker med sykkel. Historie. Det første tempobasert utforritt fant sted i Fairfax, California på den 22. oktober 1976 på en grusvei som nå er kjent som "Repack Road". Veien fikk navnet på grunn av behovet for å ta fra hverandre baknavet etter hver nedstigning for å fette opp navbremsen. Syklene var modifiserte cruisere med interne trommelbaserte baktrittsbrems som bremser når man trår bakover. Når man trår bakover vil en konisk metall-kloss trykket mot den motsvarende metallskallet av navet. For å forhindre at disse låses mot hverandre hverandre var navet fylt med smørefett. Når man bremser kraftig over en viss tid vil bremsen overopphetes, hvilket smelter fettet og gjør at det renner bort. Dermed på man etterfylle navet. I dette rittet kjørte ti ryttere ned det 400 meter høye fjellet på rundt 5 minutter. Vinneren av rittet, Alan Bonds, var også den eneste som kom seg til mål. De første syklene var kjent som «clunkers» eller «avisbudsykler»: cruisere med baktrittsbrems og ballongdekk som først ble tatt inn til USA av Ignatz Schwinn. I 1979 grunnla to av initiativtagerne av Repack utforrittet, Charlie Kelley og Gary Fisher det første selskap som definerte hva sporten skulle kalles: selskapet «MountainBikes» (terrengsykler). Ettersom terrengsykling som sport vokste gjennom 80-tallet, fortsatte utforsyklister å bruke enten sykler med stive rammer eller rammer med begrenset vandring (rundt 5 centimeter vandring). Dedikerte utforsykler ble ikke laget før på 1990-tallet. Noen av innovasjonene på dette feltet var dobbelkronegafler og skivebremser. Det ble også utviklet dedikerte rammedesigns og demperoppheng. På midten av 90-tallet så vi at flere ryttere byttet fra andre disipliner til utfor. Det var særlig mange BMX-ryttere som fokuserte på utfor, eksempler er amerikanerne Brian Lopes og John Tomac, sistnevnte som som også hadde bakgrunn som profesjonell landeveisrytter og rundbanerytter. Franske Nicolas Vouilloz, flere ganger verdensmestre i utforsykling, var tidligere en habil motocrosskjører i 250 kubikksklassen, og franske Anne-Caroline Chausson, også verdensmester, var tidligere BMX-rytter. Det første verdensmesterskap i utforsykling ble holdt i Durango i Colorado i 1990. De første verdensmestrene var amerikanerne Greg Herbold og Cindy Devine. Utforsykkel. Intense M6 utforsykkel.a>.For utforsykling benyttes fulldempede sykler med utstyr som er laget for å tåle ekstreme påkjenninger. Nye utforsykler koster i Norge fra 10 000 kroner og opp mot 100 000 kroner. Sykkelen har typisk en forsterket ramme med gjerne mer enn dempervandring på for- og bakhjul. Rammen har gjerne en slakere geometri, dvs at styrevinkelen og setevinkelen på sykkelen er slakere enn på terrengsykler for rundbane eller stisykling. dette medfører at sykkelen oppleves som mer stabil i høy hastighet. Det benyttes skivebremser med rotor som har større diameter enn på rundbane- og stisykler. Styret har gjerne noe forhøyning (engelsk: rise) og er bredere enn vanlig, og styrestemmen er kortere. Dekkene er gjerne kraftigere, bredere og tyngre enn stisyklingdekk. Hjulene er ofte montert til rammen med bolter fremfor svakere og mindre rigide hurtigkoblinger. Utøver-beskyttelse. I internasjonale og nasjonale løp er det påkreved med bruk av beskyttelse. Typisk utstyr er en heldekkende hjelm (med ansikt/kjevebeskytter), en rustning med ryggplate, skulderplater, brystplater, nyrebelte, albue og underarmsbeskyttelse, knebeskyttere med hardplast, leggskinn og kraftigere sko enn for bruk vanlig terrengsykling. Utforløyper. Utforsykling i en typisk europeisk løype i tett terreng. Utforsykling bedrives typisk i skogsterreng med bakker, grusveier og stier, men i de senere år har det også vokst frem egne øvelser med løyper i by-terreng med asfaltunderlag, trapper, og gjennom tette smug – såkalt «urban downhill». Typiske terrengløyper ligner i stor grad på teknisk krevende rundbaneløyper, men befinner seg i motsetning i bratte nedoverbakker uten lengre elementer av oppoverbakke, noe som medfører hurtig nedstigning gjennom løypen. Noen løyper har vesentlig andel luftige svev over hopp og andre hindringer, og løypene kan være så bratte at selv å gå dem til fots kan være en utfordring om ikke umulig. Det har blitt stadig vanligere med såkalte drops, der syklisten katapulteres ut i luften, men i slike tilfeller vil det gjerne finnes muligheter for å ta en lettere men lengre omvei. Med gjennomsnittshastigheter på 30-50 km/t og topphastighet på opp mot 110 km/t er utforsykling en av de farligste sykkelsportene, og å regne for en ekstremsport. Det vanlige er løyper som krever mellom 3-6 minutter, men det finnes konkurranser og bakker som tar så lite som ett minutt, og andre som tar opptil flere timer (da gjerne som fellesstart). Som regel er utforsyklister avhengige av skiheis eller annen transport til toppen av bakken. Det kreves meget god kondisjon og styrke for å prestere på høyt nivå innen utfor. I tillegg kreves evne til konsentrasjon og fokus, meget gode sykkeltekniske egenskaper (sykkelbehandling i teknisk krevende terreng), og mot. Gode prestasjoner er korrellert med erfaring, og utøvere med bakgrunn innen andre tohjuls hastighetssporter som motocross eller tekniske og intense øvelser som BMX har en fordel på utforsykkelen. Konkurranseidretten. Utforkonkurranser er typisk organisert som temporitt, der utøverne sykler mot klokken. De starter med tidsintervaller på mellom et halvt og to minutter (seedet fra den sakteste til den raskeste), i løyper som tar mellom to og seks minutter å fullføre. Utøverne blir tatt tiden på med tilsvarende utstyr som ved utfor på ski. Vinneren av konkurransen er den som benytter kortest tid for fra start til mål innen den oppsatte løypen. Konkurranser avgjøres ofte med små marginer, ned mot eller mindre enn ett sekund. Styrende organer. Det internasjonale sykkelforbundet er det styrende organ for utfor terrengsykling. Utøvere kvalifiserer seg til å delta i verdenscup-konkurranser ved å opptjene UCI-poeng, som tildeles ved at man kommer blant de ti beste i visse konkurranser, typisk nasjonale. I Norge er det Norges Cykleforbund (NCF) som er styrende organ for all sykkelsport inklusive utfor. NCF har invitert utøvere til dialog om hvordan idretten kan støttes bedre av de styrende organer enn den har blitt over de siste 20 årene. Norgesmesterskap. Norgesmesterskap i utforsykling har blitt arrangeret hvert år siden 1992. Den første norgesmester i utforsykling var Rune Høydahl. Morten Jemtegaard har blitt kåret til norgesmester fem ganger på rad (1994–1998) og Espen Johnsen har blitt kåret til norgesmester syv ganger (2001, 2003, 2005-2008, 2010). Erik Tandberg. Erik Tandberg (født 19. oktober 1932 i Oslo) er en norsk sivilingeniør, offiser i Luftforsvaret og romfartsekspert. Erik Tandberg ble landskjent da han sammen med NRK-journalisten Jan P. Jansen kommenterte månelandingen til Apollo 11 på NRK i 1969. Han har også bidratt til mange andre romfartsrelaterte programmer på NRK opp igjennom årene og har vært flittig brukt som rådgiver og kommentator hver gang romfart har vært et tema. Tandberg jobbet mellom 1980 og 1987 som informasjonsdirektør i Norske Esso. Han er i dag knyttet til Norsk Romsenter. Han har også engasjert seg lokalpolitisk i Oslo, og representerte Høyre i Oslo bystyre mellom 1969 og 1987. Den 19. september 2007 ble Tandberg utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Annet. Tandberg hadde fortellerstemmen i den norske science fiction-serien "Blindpassasjer" fra 1978. Faststoff. Faststoff er en aggregattilstand eller fase karakterisert ved motstand mot deformasjon og endringer i volum. I et faststoff er molekylene pakket tett sammen og har faste plasser i forhold til hverandre. Stoffet er hardt og lite bøyelig. Andre aggregattilstander er gass, væske og plasma. I kjemi og fysikk bruker en å skrive (s), kort for "solid", for å vise at et stoff er i fast form. H2O(s) viser for eksempel til vann i fast form, det vil si is. Form. Stoff i fast tilstand kan ha ulike strukturer, eksempelvis krystallform. Ofte vil den ordnede strukturen inneholde tomrom som gjør at stoffet i fast form har lavere massetetthet enn væskeformen av stoffet. Dette gjelder for eksempel snø og is. Det letteste faststoffet skapt av mennesker er aerogel. Dette har tettheten 1,9 mg/cm³, eller 526,3 ganger mindre enn vann. Innvik. Innvik er et tettsted i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sørsiden av Nordfjord. Innvik er eget kirkesogn, og var tidligere en egen kommune. Innvik som selvstendig kommune. Innvik ble opprettet som Innvik formannskapsdistrikt i 1837. Allerede i 1843 ble Innvik delt og Stryn skilt ut som eget formannskapsdistrikt. Innvik hadde 2 675 innbyggere etter delingen. 1. oktober 1922 ble Raksgrenda i Innvik med 120 innbyggere overført til Stryn. 1. januar 1965 ble Innvik som da hadde 3 003 innbyggere slått sammen med Stryn og deler av Hornindal og Gloppen til den nye Stryn kommune. Stryns kommunegrenser ble justert 1. januar 1977, men dette medførte ingen endringer for området som tidligere tilhørte Innvik. De Situ Albanie. De Situ Albanie er det navn som er gitt til det første av syv skotske dokumenter som ble funnet de såkalte Poppelton-manuskriptene som nå blir oppbevart i Bibliothèque Nationale, Paris. Det ble sannsynligvis skrevet en gang mellom 1202 og 1214 under regimet kong Vilhelm I av Skottland av en fransktalende i Skottland, nord for Forth, som en introduksjon til hele samlingen. De Situ Albanie og De syv kongedømmer. Tekststykket fortsetter med å framheve den hensikten som står beskrevet i introduksjonen. Den forteller at Albanectus, sønn av Brutus, hadde syv sønner, og at ved hans død skulle kongedømmet splittes opp i syv deler, hver enkelt tilsvarte en av sønnene. Forfatteren lister de syv oldtidskongedømmene eller sønnene til Albania/Albanectus. Første liste. Forfatteren forteller oss at biskop Andreas av Caithness, gæler i følge skotske historikere (men kanskje likevel av norrøn opprinnelse?), forholder seg til en annen liste. Denne listen motsier den første, for eksempel er det syvende kongedømmet på Andreas’ liste Argyll, og ikke Caithness. Andre liste. Forfatteren viser ingen oppmerksomhet til det faktum at listene motsier hverandre. Siden forfatteren sannsynligvis var skotsk-normanner er dette ikke nødvendigvis overraskende. Det har blitt foreslått at den første listen samsvarer med en liste av biskoper og etterlater den andre som en mer autentisk kongeliste. Hva som er sikkert er at middelalderens Skottland hadde legender om syv oldtidskongedømmer. Omdømme og status. Forfatterens motiver for å skrive teksten og samle de skotske Poppleton-manuskriptene er fortsatt ukjente, skjønt man antar at han skrev i tradisjonen til Geoffrey av Monmouth. David Howlett har nylig argumentert for at tekstenes struktur er basert på bibelsk litterær paradigme, men det er sannsynligvis for søkt til at det kan aksepteres. Tidligere ble "De Situ Albanie" sett på som en anakronisme, og derfor som et vindu til den gæliske eller piktiske fortid. Det har ofte blitt benyttet som en kilde til de såkalte syv oldtidskongedømmer i Piktland. Det har vært tenkt at den første listen representerte 800-tallet da Argyll var i Piktland mens den andre listen representerte perioden før denne, før Argyll ble erobret, og derfor før Caithness ble tapt. Denne fortolkningen har mistet anseelse i de senere år. Først ved Isabel Henderson og deretter ved Glasgow-baserte middelaldereksperten Dauvit Broun. Sannsynligvis har dokumentet lite om noe å gjøre med pikterne. Faktisk gir dokumentet mening i lys av begynnelsen av 1200-tallets samtid og mye av forfatterens informasjon kan ble sporet tilbake til andre skotske dokumenter i Poppleton-samlingen. Eksempelvis navnene til de syv sønnene til "Cruithne" (=Albanactus?) er oppgitt i den piktiske kongelisten som følger i et dokument etter "De Situ Albanie". Det er også en annen kilde for myten om de syv kongedømmene i en gælisk "quatrain" (dikt på fire linjer) i "Lebor Bretnach". Piktland hadde sannsynligvis ikke en slik struktur, og om det hadde, var det ukjent for forfatteren av "De Situ Albanie", unntatt kanskje via biskop Andreas. Et annet interessant aspekt er talemåtene, de lingvistiske diskusjoner, og det lys som dokumentet kaster på sammenhengen mellom det gæliske språket ("Scottica") og den skotske nasjonale identitet. Ved slike aspekter er "De Situ Albanie" et nyttig dokument for historikere med nasjonal interesse. Caulerpa taxifolia. "Caulerpa taxifolia", også kjent som morderalgen. Svært vanlig alge for bruk i saltvannsakvarier. Algen har blitt kunstig utsatt i havet og har vist seg å ha dramatisk innvirkning på havets økologiske likevekt, flora, fauna og lokale fiskerier. Beskytter seg selv med hjelp av gift som gjør den uspiselig for den fleste naturlige fiender. Algens veksttakst er om lag dobbelt så høy som dens konkurrenter. Mens algens slektinger som naturlig finnes i naturen er avhengig av tropisk vanntemperatur, er det antatt at år med aktiv manipulasjon ved hjelp av lys og kjemikalier ved det tropiske saltvannsakvariet ved Wilhelmina dyrehage i Stuttgart, Tyskland, resulterte i en variant som tåler vintertemperaturer helt ned til 13 grader Celsius. "Caulerpa taxifolia" ble oppdaget i 1984 av A.Meinesz, professor ved universitetet i Nice-Sophia Antipolisi, i havet rett utenfor havforskningsmuseet i Monaco med om lag en 1 m² stor biotop. Det er antatt at algen ble sluppet ut i havet etter en vask av akvariene til museet. Er pr. 2005 observert i alle deler av Middelhavet, langs sydkysten av Australia, samt utenfor California. California har vedtatt en lov som gjør det ulovlig å oppbevare, selge eller transportere algen innenfor delstaten. USA har også en federal lov (Noxious Weed Act) som gjør det ulovlig å selge eller transportere algen over en delstatsgrense. "Caulerpa taxifolia" har ingen naturlige fiender eller konkurrenter i Middelhavet. Pga dens tette og hurtige vekst kveler den alle andre planter, og den produsere en sterk gift som gjør den giftig å spise for de fleste arter. Undersøkelser viser at fiskefangst blir om lag halvert i områder hvor algen har fått etablere seg. Algen har av Global Invasive Species Specialist Group blitt katogorisert som en av verdens 100 mest aggressive fremmede arter. Reproduksjon. Planten kan vokse så mye som en centimeter pr. dag. "Caulerpa taxifolia" reproduserer seg selv aseksuelt. Den flytende, elastiske materien inni stammen av planten inneholder kun mannlige celler. Hvis en liten del av planten bli revet løs fra resten av planten, kan denne delen utvikle seg selv til en ny fullverdig plante. Ankere, garn og ballastvann kan således bidra til spredning av planten. Planten har derfor blitt observert spre seg svært aggressivt, fra et havomåde til et annet. Dvergsolabborer. Dvergsolabborer er en gruppe av små ferskvannsfisker som bare finnes i de amerikanske sørstatene fra North Carolina til Texas. Her lever de på grunt vann i sumper og andre steder med tett vegetasjon. Dvergsolabborer blir 3-4 cm lange og blir brukt som akvariefisker. Systematikk. Den taksonomiske plasseringen av dvergsolabborene har alltid vært omdiskutert. De ble først beskrevet av David Starr Jordan i 1877, som plasserte dem blant cichlidene. Men etter kort tid ble det opprettet en egen familie, Elassomatidae, blant abborfiskene. George Albert Boulenger mente at disse fiskene var små solabborer, og plasserte dem derfor i familien Centrarchidae i 1895. De forble i denne familien i det meste av det tyvende århundre, selv om mange prøvde å motbevise Boulengers påstand. På 1980- og 90-tallet ble det klart at dvergsolabborene slettes ikke var abborfisker, og kanskje ikke en gang piggfinnefisker. De er foreløpig plassert i egen underorden, Elassomatoidei, blant piggfinnefiskene. Den nyeste forskningen har vist at skjelettet er svært likt det hos stingsild, og at dvergsolabborene derfor antakelig bør plasseres blant stiklingfiskene. Amatørfilm. Amatørfilm er en film laget av en person som ikke har filmproduksjon som levevei. Norge har et raskt voksende amatørfilmmiljø, trolig på grunn av at både prisen og tilgjengeligheten på videoutstyr har vokst de siste årene. Nå får man jo nesten ikke en mobiltelefon uten innebygd videokamera. Dog er mobiltelefon fremdeles meget dårlig egnet til å gi gode, redigerbare videofilmer. Den jevne norske amatørfilmer bruker i dag tapeformatet miniDV som gir akseptabel god digital kvalitet for videoamatøren og er det beste utgangspunkt for redigering på datamaskin.De tapeløse kameraene er på trappene og vil om kort tid avløse de tape baserte løsningene. Det produseres mye god norsk amatørfilm. Det dokumenteres gjennom deltakelsen i nasjonale og internasjonale konkurranser for film- og videoamatører. Det fins nasjonale og internasjonale organisasjoner for amatørfilm, og det fins også nettsteder som Nettstedet for videoamatører, Norsk Amatørfilm Forum og det nordeuropeiske Nordfilm. Fortuna. a>", overflødighetshorn (Arkeologiske museum i Milano). Fortuna er i romersk mytologi gudinne for lykken, og hun brukes som allegorisk og grafisk figur fra renessansen som et symbol for lykke, hell, handel og sjøfart. Betegnelsen "Fortuna" er ofte brukt som skipsnavn og brukes som forretningskjennetegn. Den antikke framstilling av Fortuna er en kvinne kledt i lange gevanter som holder et overflødighetshorn. Den allegoriske figuren fra renessansen framstilles som en naken kvinne som trår med den ene foten på en kule og holder et langt, smal skipsseil slynget over hodet. Noen ganger har kulen en liten vinge til hver side og noen ganger brukes figuren uten kulen. Slike framstillinger finnes i norske og utenlandske segl og våpenskjold. Skulpturer av slike framstillinger av Fortuna finnes som sjøfartssymboler i Amsterdam, Budapest og Venezia. Heraldikk. Fortuna forekommer fra 1600-tallet ofte som figur i våpenskjold, både som skjoldmerke og som hjelmtegn. Da brukes mest den nakne Fortuna, mens den antikke Fortuna også er brukt i segl, bl.a. på Norges Grunnlov 17. mai 1814 av sorenskriver A.Kiønig. Den nakne Fortuna finnes for eksempel i skjold i kommunevåpen for den tyske byen Glückstadt. I norske slektsvåpen kan vi se Fortuna blant annet som skjoldmerke for Dedekam og Heidenreich, samt som hjelmtegn for Cappelen og Kielland. Fortuna er den sentrale figuren i hjelmtegnet til sjøhelten Cort Adeler, og finnes i flere litt forskjellige våpen fra hans etterkommere. Slektsvåpenet Adeler er blant annet malt på gallerifronten i Solum kirke ved Skien som Adeler familien fikk ombygd og eide i flere generasjoner. Heraldisk litteratur. Mytologi, romersk Spes. Spes (av latin: håp) er gudinne i romersk mytologi og en allegorisk og grafisk figur fra renessansen. Den romerske gudinnen hadde sitt eget tempel i Roma. Figuren fra renessansen symboliserer håp og den gjengis som en kvinne som er kledt i lange klær og som holder et vanlig skipsanker. Spes finnes også avbildet med ankeret i den ene hånden og en palmekvist eller en due i den andre. Kvinneskikkelsen med ankeret er brukt både i jernskulptur på ovnsplater, i segl og våpenskjold – særlig på 1600-tallet. I person- og slektsvåpen forekommer Spes hos medlemmer av slektene Anker og "Krag". Slektsvåpenet "Mohn" har en togakledt mannsfigur som holder et anker og en due, men sannsynligvis er mannen opprinnelig figuren Spes. Vesselhorn. Vesselhorn (av "visent" dvs urokse) er to stiliserte horn av urokse og brukes som hjelmtegn i en mengde person- og slektsvåpen.I Norge bl.a. i slektene Bjelke, Benkestok, Falsen og Rosenkrantz. Vesselhorn av middelaldersk type i hjelmtegnet til tysk slekt Massow Vesselhorn fra tiden etter middelalderen i hjelmtegnet til tysk slekt Metsch (Siebmachers Wappenbuch) I middelalderens hjelmtegn er de bueformet, mens de fra 1600-tallet gjengis lyreformet med en rund åpning øverst. Vesselhorn er velkjent i skandinaviske og tyske våpen, men nærmest ukjent i britiske våpen. Kapp. Kapp er et tettsted i Østre Toten kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på vestsida av Mjøsa helt nede ved innsjøen. Stedet. Kapp har to småbåthavner, én på Hekshus og én ved Kapp Melkefabrikk. Ved sistnevnte finnes også noen små industribedrifter, Kapp næringshage, Mjøsmuseet, Kulturskolen Mjølkefabrikken (Østre Toten kulturskole) og skjenkestedet Båtkroa. Området ved Kapp Melkefabrikk er nå et populært besøksmål i sommerhalvåret; hjuldamperen DS Skibladner anløper Kapp i sesongen mai-august. Her arrangeres det også konserter og show om sommeren. Kapp er per 2011 det største tettstedet i Østre Toten, og er samtidig det som vokser raskest. Kapp har nå vokst sammen med området rundt Faukalplassen ("Plassleia"), som tidligere ble regna som et eget tettsted. Ekspansjonen til tross har stedet få servicetilbud. Dette er begrenset til én dagligvareforretning, et par spesialforretninger og en sommeråpen pub (Båtkroa). Postkontoret, med adresse 2849 KAPP, er omgjort til «Post i butikk». Historie. Kapp Melkefabrikk ble etablert her i 1891, og dette var en avgjørende faktor for framveksten av stedet. Fabrikken var i drift fram til 1928 og hadde på det meste ca. 300 arbeidere. Samtidig hadde det lenge vært brygge ved Kapp, først i Smørvika og seinere (fra 1880-åra) på en odde litt lenger vest. På 1800-tallet var det også flere embetsgarder rundt Kapp. Dette var doktorgarden Evenrud, skrivergarden Underslaus (Undesløs), Billerud og Mellom-Rustad (de to siste eid av forskjellige embetsmenn). Kapp ble også kjent for sin politiske radikalisme; melkefabrikkarbeiderne organiserte seg tidlig og ble spydspisser i radikaliseringa av arbeiderbevegelsen på Østre Toten. Men etter at fabrikken la ned drifta, stagnerte Kapp. Det kom riktignok i gang ny industriproduksjon, bl.a. Remingtons skrivemaskinfabrikk og Scandia konfeksjonsfabrikk, men disse bedriftene hadde ikke på langt nær så mange arbeidsplasser som melkefabrikken. På 1970-tallet snudde utviklinga igjen, blant annet med utbygging av det store byggefeltet Stor-Enge («Enge Store»). Privatbilismen gjorde at pendlingsavstanden til Gjøvik (ca. 12 km) og Lena (ca. 5 km) nå ble overkommelig. Skoler. Fra skoleåret 2008/2009 har Kapp bare én barneskole, Kapp skole. Bjørnsgård skole legges da ned. Kapp skole het fram til 2006 Kihle. Denne kretsen ble oppretta i 1893, da Presterud og Østerhaug ble slått sammen. Mens den nordre delen av tettstedet Kapp har søkt til Bjørnsgård, har den søndre søkt til Kihle. Kapp har ikke egen ungdomsskole; elevene fra begge kretsene går på Skreia ungdomsskole. Stedsnavnet. Stedsnavnet Kapp er fra slutten av 1800-tallet. Det er belagt skriftlig fra 1883. Navnet er et lånord for odde og sikter trulig til det utstikkende neset der det gamle ferjeleiet ligger. Trulig kom navnet i bruk da brygga ble flytta fra Smørvika til dette neset. Dette skjedde på 1880-tallet. At stedsnavnet Kapp oppsto med melkefabrikken (bygd i 1890/91), som det hevdes i Norsk Stadnamnleksikon, kan derfor ikke være riktig. En person fra Kapp kalles en "kapping". Pelikan. Pelikan er en allegorisk og grafisk figur brukt i kirkekunst, segl, flagg, våpenskjold og på andre måter. Figuren er tradisjonelt formet som en svane med ørnehode. Men i nyere tid er pelikanen ofte formet mer som en naturlig pelikan, det vil si med kortere hals og kraftigere nebb med pose. Pelikanen blir avbildet enten sett fra siden med vingene samlet - til dels med bare en synlig vinge- eller med en vinge ut til hver side. Pelikanen gjengis slik at den hakker seg i brystet. På eller ved brystet er det en bloddråpe eller et blodig sår. Pelikanen står i et rede med fra en til fem små unger som vender nebbene opp mot pelikanens bryst. Denne framstillingen skyldes et sagn fra antikken beskrevet av Plinius den eldre, om at pelikanen hakker seg til blods for å mate sine sultne unger, når den ikke kan skaffe dem mat på annen måte. Et lignende, gammelt sagn er at pelikanen gjenoppvekker sine døde unger ved å gi dem sitt eget blod. Pelikanen vil da kunne dø, mens ungene overlever. Dette er derfor et symbol for Jesus. Sagn om hvordan pelikanen viser sin oppofrenhet, finnes også i andre versjoner. På engelsk beskrives dette pelikanmotivet som «the pelican in her piety». Pelikanen med ungene er gjengitt i flere av de mange europeiske bøkene om emblemer som kom fra og med 1600-tallet. Dette pelikanmotivet er også med i en rekke bøker om kirkelige og kristne symboler. En slik pelikan ses i segl og våpenskjold fra middelalderen og inn i vår tid, bl.a. på alterringen i Oslo domkirke og på bispekåper. Den heraldiske pelikanen inngår bl.a. i den amerikanske staten Louisianas segl og i Louisianas flagg, i noen europeiske byvåpen, i skjoldet til den britiske slekten Pelham og den norske slekten Beyer, i hjelmtegnet til slekten Leopoldus før den ble adlet som Løvenskiold, og i skjoldet til slektsvåpen Cappelen, Capjon og Hofgaard. Det tyske kontorutstyrsfirmaet Pelikan bruker pelikan med unger i redet, som kjennetegn. Skjoldhode. Skjoldhode er den øverste del av et skjold i et våpenskjold. Det utgjør som oftest ca en tredjedel av skjoldflaten og er dermed en geometrisk inndeling som regnes blant de såkalte heroldsfigurene. Skjoldhodet kan være en opprinnelig inndeling av skjoldet, men kan også være et tillegg som er tilføyd senere – på samme måte som et kvadrat i heraldisk høyre hjørne av skjoldet. Skjoldhode er en figur som forekommer fra middelalderen, gjennom historien fram til nyere tid, og i de fleste land som har europeiske våpenskjold. I norske kommunevåpen er det skjoldhode hos Borge (rødt med gull skjoldhode dannet ved tindesnitt) fra 1980, og Sula fra 1983 (blått med sølv skjoldhode med nedvendt heraldisk figur «spiss»). I norske slektsvåpen er det skjoldhode bl.a. hos "Esmark" (i rødt en opprett sølv løve under skjoldhode sjakkmønstret i blått og gull) samt "Mülertz" (i sølv en hjort under skjoldhode kløvd i gull og blått med vinranke rundt stokk i 1. felt og rognebær i 2. felt). Hjerteskjold. a> med midtskjold og hjerteskjold. Fra Stavern kirke (Fredriksvern) Hjerteskjold er i heraldikken en betegnelse på et lite skjold som er plassert i midtpunktet på et annet og større skjold, for eksempel slik som i det danske og det svenske store riksvåpen (eller "kongelige våpen"). Vanligvis brukes bare hjerteskjold i skjold som er oppdelt i flere felter. Farge- og figursammensetningen i hjerteskjoldet er gjerne våpenets eldste og/eller viktigste del, så som kongehusets slektsvåpen i Danmark og Sverige. Men hjerteskjoldets motiv kan også være valgt av andre grunner, slik som for eksempel skipet i hjerteskjoldet i det firedelte skjoldet til sjøhelten Cort Adeler. Det er hjerteskjold i noen få norske slektsvåpen, bant annet i en gren av slekten Kielland. I de kompliserte fyrstevåpnene fra 1700- og 1800-tallene, kunne det være flere skjold lagt på hverandre, for å få med flere skjoldfelter og en viss rangordning. I de ekstreme tilfellene kunne det i bunnen være et hovedskjold, på dette et midtskjold, på dette igjen et hjerteskjold og så midt på det hele et lite «navleskjold». I de heraldiske våpenbeskrivelsene, blasoneringene, blir hovedskjoldet beskrevet først og hjerteskjoldet (eventuelt navleskjoldet) sist. Fra middelalderen kjennes segl og skjold der et lite skjold er hengt om halsen på et dyr, men dette blir til vanlig ikke kalt hjerteskjold. Hydrogenklorid. Hydrogenklorid er en kjemisk forbindelse med formel HCl. Ved romtemperatur er hydrogenklorid en fargeløs gass, som danner en hvit damp av saltsyre når det kommer i kontakt med vanndamp i luft. Formelen HCl refererer ofte også til saltsyre, som er hydrogenklorid i vannløsning. Hydrogenklorid og saltsyre er svært viktige stoffer i teknologi og industri. Kjemi. Hydrogenklorid er et diatomisk molekyl, bygget opp av en kovalent binding mellom ett hydrogenatom og ett kloratom. Siden kloratomet er langt mer elektronegativt enn hydrogenatomet, er den kovalente bindingen svært polar. Molekylet har derfor et stort dipolmoment med en negativ partiell ladning δ- ved kloratomet, og positiv partiell ladning δ+ ved hydrogenatomet. Den høye polariteten bidrar til at hydrogenklorid er svært løselig i vann (og andre polare løsemidler). Den resulterende løsningen kalles saltsyre, og er en sterk syre. Syrekonstanten Ka er høy, hvilket betyr at praktisk talt alle HCl-molekylene dissosierer i vannet. Selv i fravær av vann, kan hydrogenklorid opptre som en syre. For eksempel kan hydrogenklorid løses i enkelte andre løsemidler slik som metanol, protonere molekyler eller ioner og virke som en syrekatalysator for kjemiske reaksjoner hvor man ikke ønsker tilstedeværelse av vann. På grunn av syreegenskapene til hydrogenklorid, er det en korrosiv gass. Dette gjelder spesielt når man samtidig har tilstedeværelse av vanndamp. Skjoldholder. Skjoldholder er i heraldikken en figur som er plassert utenfor og inntil et skjold i et våpen. Skjoldholderne opptrer oftest i par, én på hver side av skjoldet. Det kan være et dyr, ofte en løve, et fabeldyr, som en enhjørning, en fugl, et menneske eller et menneskelignende vesen, f.eks. en engel, eller et tårn, sverd eller annet. Skjoldholdere kjennes allerede i segl med våpen fra middelalderen. De er mest vanlige i våpen for kongelige og adelige personer, men finnes fra 1700-tallet også i våpen for norske handelsfolk, embetsmenn og andre som ikke var adelige. Det dansk-norske unionsvåpen hadde to villmenn som skjoldholdere; to nakne menn med eikeløv om livet, eikeløvskrans i håret og en klubbe i den hånden som ikke holder i skjoldet. Forholdsvis store avbildninger og plastiske figurer av villmenn i unionsvåpen finnes i flere norske kirkebygg, blant annet over «kongestolen» i Kongsberg kirke. Villmennene holder fremdeles Danmarks kongevåpen. Det norske og svenske unionsvåpen og kongevåpen hadde to kronte løver som skjoldholdere, og de var og er også til stede i Sveriges «stora riksvapen» både før og etter unionen. Skjoldholdere ble ikke tatt inn i det norske kongevåpen fra 1905. I offisiell sammenheng er skjoldholdere likevel brukt som dekorative elementer ved det norske riksvåpenet, f.eks. hester eller løver på pengesedler og to løver i borggården på Akershus festning. I bystyresalen i Oslo rådhus er talerstolen prydet av byens segl i skjoldform med svaner som skjoldholdere. Oslo kommune har ikke noe egentlig (heraldisk) våpen, men har eksperimentert med tre piler som våpenmerke. I billedteppet av Else Poulsson over talerstolen blir dette byvåpenet holdt av to engler. To bjørner forekommer som skjoldholdere i Sarpsborgs kommunevåpen. Det er skjoldholdere i noen norske slektsvåpen som stammer fra den dansk-norske unionstiden, bl.a. Anker og von Munthe af Morgenstierne. Det er diskuterbart om skjoldholdere skal anses som en fast eller variabel del av et våpens identitet. De fleste som har våpen med skjoldholdere, bruker sitt våpen også uten skjoldholderne. Hov (tettsted). Hov er et tettsted og administrasjonssenteret i Søndre Land kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på østsiden av Randsfjorden der riksvei 247 og riksvei 34 møtes. Hov var jernbanestasjon på Valdresbanen, da banen hadde persontrafikk fra 1902 til 1988. Her ligger flere butikker og sørvistilbud samt Hov kirke. Lie. Lie er Norges 40. mest vanlige etternavn. 7430 personer har i dag dette etternavnet (pr 1. januar 2011). Kautokeinoopprøret. a>.Kautokeino-opprøret betegner et samisk opprør i Kautokeino prestegjeld den 8. november 1852 da en gruppe samer gikk til angrep på representanter for det norske samfunnet. Opprørerne drepte handelsmannen og lensmannen i Kautokeino, satte fyr på huset til handelsmannen og pisket sognepresten og husstanden hos presten og handelsmannen. Opprørerne ble overmannet av andre samer. To av opprørerne ble drept i denne kampen. Siden ble to av lederne henrettet ved halshugning. Opprøret er historisk enestående; konflikt mellom samiske interesser og det norske storsamfunnet har ellers ikke ført til voldelige konflikter med tap av menneskeliv. Etter opprøret fulgte en periode med sterkere assimilering av det samiske folket i Norge. Filmskaperen Nils Gaup har laget en film om dette opprøret. Denne filmen hadde premiere på kino 18. januar 2008. Bakgrunn. Samtidig fikk læstadianerne bukt med alkoholmisbruket, som hadde ført med seg mye sosial nød. Blant noen av de «omvendte» førte omvendelsen til religiøs fanatisme, slik at de avbrøt gudstjenesten og opptrådte truende mot de «uomvendte». Sommeren 1851 avbrøt en gruppe konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Etter denne uroen ble 22 kvinner og menn dømt til bøter eller fengsel. Lederne for opprørsgruppen ble dømt til lange straffer: Rasmus Rasmussen Spein fikk 2 års straffarbeid, Ellen Aslaksdatter Skum fikk 1 og et halvt år straffarbeid og Mathis Jakobsen Hætta fikk 8 måneders straffarbeid. Opprørerne kan ha møtt en viss forståelse blant andre samer, men de møtte lite forståelse hos prestene. Ved et tilfelle ble menigheten så grepet av åndelig ekstase at sogneprest Stockfleth slo om seg med stokk og hender for å få folk til sans og samling. Siden hadde han ofte samtaler med «de aandelige», men prestene tuktet de opprørske ved at de som gav uttrykk for avvikende tro ble nektet tilgang til nattverden. Slaget i Kautokeino. a> ble tatt til fange og pisket med bjørkeris under opprøret. I 1852 hadde en gruppe av de dømte samene samlet seg i en "siida" sammen med familiene til de som ennå satt fengslet. Søndag 7. november 1852 brøt de opp fra teltleiren og dro mot Kautokeino. I alt var det 35 voksne og 22 barn i opprørsgruppen. Ved midnatt stoppet de i Mortaš, to timers kjøring fra Kautokeino, for å hvile. Samtidig forsøkte de å tvinge Mortaš-folket til å slutte seg til opprørsgruppen. Neste morgen kom opprørerne til Kautokeino. Først gikk de til angrep på handelsmannen Carl Johan Ruth, brennevinshandleren. Da lensmann Lars Johan Bucht kom til unnsetning, gikk en gruppe til angrep på ham. Begge disse ble drept i kampene. Huset til handelsmannen ble satt fyr på. Husstanden hans ble samlet i prestegården. Her ble sogneprest Hvoslef og folket hans også holdt fanget. Fangene ble pisket med bjørkeris, og bare prestefruen, som var høygravid, ble spart. I mellomtiden hadde en gruppe samer kommet seg unna og over til Avžži, en mil øst for Kautokeino. Her organiserte de en gruppe som under ledelse av kirkesanger og skolelærer Clemet Gundersen deretter greide å slå ned opprøret og tok opprørerne til fange. To av opprørerne, en mann og en kvinne, ble drept i disse kampene. Dommen. 14. februar 1854 dømte Høyesterett fem av opprørerne til døden, åtte til livsvarig straffarbeid, elleve til straffarbeid mellom ett og tolv år og fire til kortere fengselsstraffer. Fire av de tiltalte ble frifunnet. Blant de dømte var 17 kvinner og elleve menn. Andre. Ti andre fikk straffer på inntil et års straffarbeid. Fire ble frikjent, og tre døde før eller under rettssaken. Resultat. Opprøret sjokkerte både samer og norske myndigheter. Biskop Juell la det moralske ansvaret for opprøret på Lars Levi Læstadius. Læstadius kjente seg dypt krenket av disse beskyldningene, og etter en offentlig granskning konkluderte kong Oscar I med at Læstadius ikke kunne holdes juridisk eller moralsk ansvarlig for den farlige retningen den religiøse bevegelsen hadde tatt i Kautokeino. Opprøret lamslo den samiske opposisjonen mot norske myndigheter. Dommen mot opprørerne markerte starten på en periode med sterkere fornorsking av det samiske folket i Norge. I dag brukes ofte Kautokeinoopprøret av enkelte samegrupper som et eksempel på opprør mot det norske, mens andre igjen mener det var et resultat av en vekkelsesbevegelse. En popularisert fortolkning har hatt en tendens til å nedspille drapene og fremstille det som en martyrdød blant samiske helter. Om denne fremstillingen er det stor dissens. I de skriftlige nedtegnelser fra samtiden blir det sitert fra fangene at de ville bruke «sverd» til omvendelse, og at motivene utelukkende var religiøse, mens man i populariseringer fremstiller det som en politisk kamp. Kautokeino-opprøret i kulturen. Regissøren Nils Gaup har i flere år arbeidet med en filmatisering av opprøret i Kautokeino, se Kautokeino-opprøret (film). Filmen er en skandinavisk samproduksjon med et budsjett på mer enn 50 millioner kroner, og hadde premiere 18. januar 2008. Nils Gaup er selv etterkommer av en av de som deltok i opprøret, og han ønsket å fortelle en historie som han mener aldri er blitt fortalt, om forhistorien for opprøret og den menneskelige delen av det. Selve historien i filmen er omgjort på diverse historiske punkter fra det virkelige opprøret. Det er også laget skildringer av Kautokeino-opprøret innen andre kunstarter, som musikk, dikt, historiske romaner og billedkunst. Litteratur. Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino, Grøndal & Søns forlag Manjari. Trude Trefall (født 16. desember 1978 i Bergen) med artistnavnet Manjari er en sangerinne. Hun er kjent for sin deltagelse i Melodi Grand Prix-finalen i 1997 med sangen «Lys». Sangen var komponert og arrangert av Rune Lindstrøm som tidligere var kjent som trommeslager i deLillos. Lindstrøm var også med som musiker under GP-finalen. Trefall ble gift i 1997 og har to barn. Shangri-La (album). "Shangri-La" er det fjerde soloalbumet fra Mark Knopfler siden oppløsningen av rockegruppa Dire Straits i 1995. Det kom ut på Warner Bros. Records/WEA 28. september i 2004. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Mark Knopfler. Fabelvesen. a>. Illustrasjonen er hentet fra "Kinderbuch für Kinder", et tysk billedleksikon for barn utgitt i månedlige deler av forelggeren J. F. Bertuch mellom 1790 og 1830. Fabelvesen, fabeldyr eller fabelfolk er dyr, fugler, menneskelignende eller andre vesen som hører hjemme i forskjellige mytiske virkeligheter, men som ikke finnes i den virkelige naturen. De spiller en viktig rolle i fabler, sagn, eventyr, myter, litteratur, kunst, allegorier, grafiske figurer, symboler, våpenskjold og andre sammenhenger. I mange religioner har gudene trekk både fra dyr eller fugler og mennesker. Dette finner vi blant annet i den gamle egyptiske gudelære, hvor kroppen er menneskelig, hodet fra dyr eller fugl, og hodeplagget er det som symboliserer guddommen. Dette finner vi også igjen i gresk mytologi med kentaurer, Minotaurus og Medusa. Eksempler på fabelvesen er basilisk, sfinks, dobbeltørn, drage, griff, hulder, enhjørning, kentaur, linnorm, seraf, sirene, troll, vampyr, gnom, gargoyle. Hvert av disse vesenene er tillagt symbolsk betydning som skifter noe i tid og rom.Noen fabeldyr, for eksempel draugen og seljordsormen har sitt opphav i tradisjonelle myter, som folk i tidligere tider virkelig har trodd på. Andre fabeldyr, for eksempel basilisken og påskeharen har sitt opphav i virkelig eksisterende vesener, som har blitt omspunnet av myter. Alle levende vesener brukt som allegoriske, grafiske og heraldiske figurer, kan i en viss forstand sies å være fabelvesener, fordi de blir framstilt og stilisert annerledes enn i naturalistiske gjengivelser. For ateister vil en rekke vesener i religiøse skrifter være å forstå som fabelvesener, så som gud, djevel, demoner og engler. Fabeldyrene har fått ny aktualitet i en rekke moderne barne- og ungdomslitteratur i fantasy-genren, som blant annet omfatter bøkene om Harry Potter av Joanne Kathleen Rowling og bøkene om Artemis Fowl av Eoin Colfer, foruten bøkene om Xanth av Piers Anthony. Det greskpråklige verket "Physiologus", som antakelig opprinnelig ble skrevet i Alexandria på 100-tallet, er en tidligkristen «naturhistorisk» beskrivelse av den religiøse dyresymbolikken. Denne samlingen har vært med på å påvirke seinere forestillinger om fabelvesener, ikke minst i middelalderens bestiarier. Fabel- og sagnvesener. Oversikten under bygger på inndelingen i Bengt Holbæk og Iørn Piøs "Fabeldyr og sagnfolk" (Politikens forlag, København, 1967). De fleste fabelskikkelsene her er hentet fra europeisk folketro og forestillingsverden. Dobbeltørn. a>. Korset og globusen i klørne symboliserer henholdsvis den åndelige og verdslige autoriteten. Relieff fra Konstantinopels Ekumeniske patriarkats bygninger. Dobbeltørn er en allegorisk, grafisk og heraldisk figur som gjengis som en stilisert ørn med to ørnehoder på hver sin hals på samme kropp, med en vinge til hver side, med et ben til hver side og med halefjær rett ned. Dobbeltørn eller lignende fuglefigur med to hoder og vinger til sidene, finnes på gjenstander fra hettittene og kulturer i Midtøsten, fra antikken og fra Amerika før Columbus. Det er teorier om at figuren kan ha symbolisert en altseende guddom, fordi den har fire øyne og kan fly over menneskene. Dobbeltørnen skal ha vært brukt som symbol for den romerske guden Jupiter. Fra senmiddelalderen er denne figuren brukt som symbol på en keiser. Den er brukt i våpenskjold for tyske, østerrikske og russiske keisere. Dobbeltørn finnes både i offentlige våpen slik som landskapsvåpen, og i private våpen slik som laugsvåpen og slektsvåpen fra mange europeiske land. I skomakerlaugets segl fra 1822 i Oslo (Christiania), er det en dobbeltørn og den finnes i flere danske skomakerlaugs segl. I norske slektsvåpen er det dobbeltørn i skjoldets skjoldhode til slekten Caspary som innvandret ca 1850 fra Sveits, mens slekten Lund fra Farsund har i skjoldets 1. felt en ørn med to halser uten hoder. I Italia skal visstnok dobbeltørn i skjoldhodet symbolisere at personen/slekten var tilhenger av den tysk-romerske keiseren. Dobbeltørn brukes også som symbol for den ortodokse kirke. Linnorm. a> fra 1000-tallet fra Uppland i Sverige, (Upplands runeinnskrifter U871). a> i Telemark kan tolkes som en vannlevende linnorm. Linnorm eller lindorm, (Kryptozoologi), er et fabelvesen brukt som allegorisk, grafisk og heraldisk figur. Den ligner på fabelvesenet drage, men har to ben og ikke fire som dragen. De oppholder seg gjerne i de store skoger eller i vollgraver. Ordet "lindorm" kommer fra det norrøne "linnormr", hvor forleddet "linnr" eller "linni" betyr «slange». I betydningen «bøyelig, smidig og myk» kan ordet også ha gitt navn til treslaget lind. Utseende. Linnorm gjengis som et dyr med dragehode, ørneben, flaggermusvinger og bakkropp i form av en hale med en krøll på og som ender i en pilformet spiss. Linnorm er omtalt i sagn som å ligne en orm eller slange med vinger og med man og lugg som en hest. Linnorm finnes i en rekke våpenskjold, bl.a. kommunevåpen for Skiptvet i Østfold og slektsvåpen for Aall. Fra ca 1440 var det en linnorm som våpen for "de venders", blant feltene i det dansk-norske unionsvåpen. "De venders og goters" var en del av den danske kongens tittel. En linnorm figurerer dessuten i kommunevåpenet i Stjørdal i Nord-Trøndelag. Bakgrunnen for motivet er det gamle Stiordalfylkes segl, hvor St. Margareta (symbol på det gode) har beseiret lindormen (symbol på det onde). Hele motivet ble imidlertid ikke godtatt av Riksarkivets førstearkivar, slik at kommunestyret måtte velge lindormen (da personer visstnok ikke skulle figurere i kommunevåpen). Linnorm brukes om forskjellige fabelslanger og i heraldikken om en dragefigur med to bein og med flaggermusvinger. Det tyske "Lindwurm" kan oversettes med «drage». I eventyr og i ballader. Linnormen (AT 433) er også tittelen på et omskapingseventyr. I varianten fra Vestfold har kongen har lovet bort sin datter, skjøn Valborg, til den første han møter. Det viser seg å være en linnorm. I Danmark er eventyret kalt «Kong Lindorm». Her er linnormen en drage uten bein, men ved å kaste av seg den ene hammen etter den andre, som prinsessen sørger for å brenne, fremstår etter hvert slangen som en prins. I den norske varianten fra Vestfold heter prinsen Hedevig. Det er kun kjent to norske eventyrvarianter, og disse er begge sammenblandet med andre typer. Eventyret har god utbredelse i Europa, og finnes også i India og Kina. Den naturmytiske balladen "Lindormen" (TSB A29) har mange motiv felles med eventyret "Lindormen", mens kjempevisa om "Ormkampen" (TSB E156) forteller om hvordan en kjempe smører seg inn med demonavvergende midler for å overvinne slangen i kamp. Som belønning blir han tilbudt en brud, men han er enten a) allerede gift, eller b) jenta dør like etter bryllupet har funnet sted. Enghammerentunnel. Enghammerentunnel er en 160 meter lang tunnel på riksvei 812 i Bodø kommune. Tunnelen ligger i lia ved Misværfjorden, ved Enget nordvest for Misvær. Et vannrør med vann til Oldereid kraftverk går over tunnelen. Sandkollentunnel. Sandkollentunnel er en 476 meter lang tunnel på riksvei 812 i Bodø kommune. Tunnelen ligger like nord for Sand ved Misværfjorden. Våpenkappe. Våpenkappe eller våpentelt (engelsk "mantle", fransk "manteau", tysk "Wappenmantel") er en allegorisk, grafisk og heraldisk figur. En våpenkappe er som oftest en hermelinsforet purpurkappe som i de to øvre hjørner er knyttet sammen med gullbånd, og midt på øverst har en kongekrone, annen fyrstelig krone eller rangkrone. Betegnelsen "våpentelt" brukes mest når våpenkappen øverst har et lite avrundet paviljongtak eller buet del, mellom kronen og kappen. Norsk og svensk unionsvåpen med våpenkappe, 1844-1905. Våpenkappe eller våpentelt ble tatt i bruk som deler av kongevåpen, særlig fra 1600-tallet, og var knyttet til eneveldets suverenitetsideologi og symbolikk. Våpenkappe eller våpentelt kan stilistisk føres tilbake til lignende tøyarrangementer over tronstoler og telt når fyrster var på reise eller skulle overvære seremonier, bl.a. i avbildninger av franske konger. Det mest synlige av en våpenkappe er det innvendige fôret som viser stilisert hermelinspels i form av små kommalignende, svarte haler på hvit bunn. Det er på denne innsiden at våpenets skjold blir plassert, ofte med krone, skjoldholdere og ordenskjeder, f.eks. i de store riksvåpen (kongevåpen) for Danmark og Sverige. Det norske kongevåpenet fra 1905 har våpenkappe med skjold og St. Olavsordenens storkorskjede, men uten skjoldholdere. Det finnes våpenkapper også i noen våpenskjold som tilhører adel med eller uten tittel, bl.a. i våpenet til den dansk-norske slekten Ely. Just Henrik Ely førte et slikt våpen i sitt segl på Norges Grunnlov den 17. mai 1814. Det er våpenkapper i mange svenske adelsvåpen, bl.a. det som Carl von Linné fikk da han ble adlet. Vi har et sjeldent tilfelle av våpenkappe i et norsk ikke-adelig slekts- og personvåpen. I seglet fra 1715 for fogden Jørgen Mathiesen i Helgeland er hjelmen utstyrt med våpenkappe i stedet for det vanlige hjelmkledet. ("Krag" side 31). Noe annet enn en våpenkappe er hjelmkledet som henger ned fra issen til en hjelm som er plassert på øvre skjoldkant i et våpenskjold. Kvikstadheia. Bommen som viser om Kvikstadheia er åpen (Skjerstadsiden) Kvikstadheia er en liten fjellovergang på Riksvei 812 i Bodø kommune som stenges ved dårlig vær. Den tidligere kommunegrensen mellom Skjerstad kommune og Bodø kommune gikk her (kommunene ble slått sammen 1. januar 2005) Mahendra Bir Bikram Shah. Mahendra Bir Bikram Shah (født 11. juni 1920, død 31. januar 1972) var konge i Nepal fra 1955 til sin død. I desember 1960 avskaffa han gjennom et statskupp det demokratiet som hans far, kong Tribhuvan, hadde vært med på å innføre fra 1951. Tronstol. Tronstol er en stol der en fyrste eller høytstående person skal sitte for å utøve en seremoniell funksjon. Det kan være bare én bestemt tronstol i et land, eller flere stoler som er tronstoler, f.eks. for både konge og dronning, eller flere tronstoler når et land har flere slott for monarken. Tronstol kan også betegne en stol som blir brukt under en kroning av en monark og dennes gemal. Uttrykket "tronen" blir brukt både om en tronstol og om kongeverdigheten. I Bibelen. Tronstol er omtalt flere steder i Bibelen, og antas å ha vært i bruk helt fra oldtiden, innenfor en lang rekke kulturer rundt om i verden. Tronstoler er i Bibelen omtalt med løvedekorasjoner og tronstoler er senere i kunst, allegorier, segl og andre sammenhenger, ofte avbildet med løveansikt på armlener og løvelabber på stolben. Ofte har tronstoler en kongekrone øverst på ryggstøet. Birendra Bir Bikram Shah Dev. Kong Birendra avbilda på en nepalsk pengeseddel Birendra Bir Bikram Shah Dev, वीरेन्द्र वीर विक्रम शाहदेव "Vīrendra Vīra Vikrama Śāhadeva", (født 28. desember 1945, død 1. juni 2001 i Kathmandu slott) var konge i Nepal fra 1972 til sin død. I 1990 var han med på å gjeninnføre det parlamentariske demokratiet som hans far, kong Mahendra, hadde avskaffa i 1960. Han blei drept sammen med sin nærmeste familie i en massakre i Kathmandus slott. I følge den offisielle forklaringa var den skyldige hans egen sønn, kronprins Dipendra, som sjøl blei dødelig såret og døde uten å ha kommet til bevissthet tre dager seinere. Men de fleste trodde at Birendras egen yngre bror, Prins Gyanendra, var den virkelige bakmannen bak massakren, kanskje med hjelp av sin sønn, den beryktede prins Paras. Birendra blei fulgt på tronen av sin sønn, Dipendra, som lå i koma de fire dagene han formelt var konge, og deretter av Gyanendra. Se også. Birendra Bir Bikram Shah Birendra Bir Bikram Shah Birendra Bir Bikram Shah Birendra Bir Bikram Shah Adam av Dryburgh. Adam av Dryburgh (født ca 1150, død ca 1212), også kalt for Adam Scotus (= "Adam Skotten") og Adam Anglicus ble født i Berwickshire i sørlige Skottland og fungerte i de første årene som predikant. Under en reise i Premontre i Frankrike ble han kjent med den strenge karteuserordenen ved Val St. Pierre. Ordenen var blitt grunnlagt av Roger, den første abbed ved klosteret i Dryburgh som han selv ble kannik hos premonstratenserordenen i 1184. Etter å ha søkte råd fra Hugh av Lincoln kunne han tre inn som karteuser ved Witham i Somerset i England i 1188. Han var øyensynlig i St. Andrews og rundt tyve år senere hadde han steget i gradene og blitt abbed og biskop ved Candida Casa i Whithorn i Galloway. Adam oppnådde europisk anerkjennelse for sine mystisk-estetiske skriverier i middelalderen, inkludert en opptegnelse av premonstratenorden, en samling av festsermonier, og "Soliloquia de instructione discipuli", som tidligere var blitt tilegnet hans samtidig Adam av St. Victor. Guds kvaliteter er beskrevet i "De triplici genere contemplationis", tabernakelet bygget av Moses i "De tripartito tabernaculo", en dialog mellom fornuft og sjel i "Soliloquium de instructione animae". Noen av Adams skrifter har overlevd, en del ble utgitt i 1518 i Paris og en annen del ble utgitt i Antwerpen i 1659. Adam av Dryburgh Józef Andrzej Załuski. Józef Andrzej Załuski (født 12. januar 1702, død 7. januar 1774) var en polsk katolsk prest, biskop i Kiev, som støttet forskning og kultur, kjent som en stor bibliofil. Han er kjent som grunnleggeren av Załuski-biblioteket, en av de største samlinger av bøker fra1700-tallet. Sammen med sin bror, Andrzej Stanisław Załuski, ble han oppdratt av sine onkler (Andrzej Chryzostom Załuski, biskop i Warmia og Ludwik Załuski, biskop i Płock). Frans Hals. Frans Hals (født i Antwerpen 1582 el. 1583, død i Haarlem 26. august 1666) var en nederlandsk maler, som sammen med Rembrandt regnes som en av Nederlands store portrettkunstnere. Liv og virke. Hals flyttet til Haarlem fra Antwerpen da han fortsatt var barn. Han spesialiserte seg i én malersjanger, og oppfant nye komposisjoner – fra bysten til enkeltpersoner, til store scener som representerte gruppeportretter. Noen av hans største verk er fortsatt i Haarlem, hvor Hals bodde nesten hele livet. Lite er kjent om ham som elev og om hans tidlige verker, selv om han ble påvirket av studiene med den lærde maleren Karel van Mander, som fremdeles fulgte høyrenessansetradisjonen. I 1616, da han ikke lenger var ung, malte han sitt første store gruppeportrett, «Banketten for offiserene i St. Georgs skytterlag», som nå henger i Frans Hals Museum i Haarlem. Etter dette arbeidet utviste maleren stor frihet fra de tidligere rigide oppstillingene, og portretterte grupper i bevegelse, utført vibrerende, livlig og freidig, med hurtige penselstrøk og en rik bruk av farge. Den kromatiske effekten og raske utføringen, som ikke henger seg opp i detaljer, men favner de flyktige uttrykkene til personene, er karakteristisk for Hals' portretter inntil 1610. Hals ble kjent med den caravaggeske stilen gjennom Utrecht-skolens malerier, og han bruker ofte diagonalt lys og nøytral grundering, mens hans tette, tykke maling minner om Rubens og Antwerpen-skolen. Han er og var en kjent maler – han hadde et effektivt verksted med mange elever og etterfølgere, han malte store offisielle portretter og bilder av aristokratiske beskyttere, og ved noen tilfeller modeller fra hverdagslivet, som drankere, fiskergutter, vertshusjenter, fløytespillere, sigøynerskjønnheter og gamle hekser, alle avbildet med en følelsesmessig og kommunikativ umiddelbarhet. Hals malte sine lerreter uten å lage skisser, med en teknikk som vi kanskje kan kalle «impresjonistisk». Bildene ble studert av noen franske mestere fra 1800-tallet. Etter 1640, som i Rembrandts sene malerier, utviklet Hals en kald palett og så ut til å konsentrere seg om svart og hvitt, som noen ganger gav dramatisk spenning. Hals var medlem av Sint-Lucasgildet i Haarlem fra 1610. Slaget ved Greifswalder Bodden. Slaget ved Greifswalder Bodden (på dansk Sjøslaget ved Rygen) var et av de større sjøslagene i middelalderens Nord-Europa, og en av Danmarks største seire i historien. Bakgrunnen. Venderkrigene mellom vendiske stammer på Østersjøkysten østover og danskene på de danske øyene og landskaper hadde i lang tid vært i krig. Det var årlige bortimot organiserte «vendertogt» siden 1159 ved kong Valdemar den Store og biskop Absalon i Roskilde. Hensikten var å sette en stopper for videre sjørøveri og overfall, dernest var det også et slags korstog i den hensikt å omvende de hedenske venderne, noe som hadde vært et kirkelig mål siden 1147. Etter erobringen av Rügen i 1169, som deretter blir underlagt dansk overherredømme, fortsetter man østover til Pommern, ikke bare som svar på tidligere piratvirksomhet fra de uregjerlige venderne, men også med territoriale ambisjoner i konkurranse med tyskerne som ekspanderte nordøst. Valdemar den store hadde gitt sin ed som vasall til den tyske-romerske keiseren i strid med sin fosterbror Absalon og da han døde i 1182, kom hans yngre sønn Knut VI av Danmark under Absalons innflytelse og skulle deretter avslå keiser Frederik Barbarossas krav om å avgi den samme ed som sin far. Dette kunne ikke keiseren overse, men ettersom han var opptatt i Italia og planla korstog til Jerusalem, var det lite å gjør dersom hans sterkeste vasall, Henrik Løve, var i landflyktighet. Men gjennom Löwe hadde keiseren fått adgang til de vendiske prinsene i Pommern inkludert hertug Bogislav som så en sjanse til å få slutt på den danske aggresjonen. Han var blitt omvendt til kristen og arbeider nå for omvende folket sitt. Bogislav fikk finansielle støtte til å kunne forbereder en storstilt opprustning vendt mot Rügen og deretter Danmark. Hans største svakhet hadde vært mangel på skip for hans store hær, men nå hadde han midler til å bygge tilstrekkelig med skip. Dette fikk rügenerne med deres prins Jarimar etterretning om og fikk raskt underretter danskene. Absalon reagerte ved å kreve leidang i Sjælland, Fyn og øyene sørover, men tiden var knapp ettersom våren var kommet og isen smeltet. Kun den sjællandske andelen med fynske og skånske støtte når fram til Rügen. Stedet. Ved øya Koos i Greifswalder Bodden, en nesten innelukket sjø mellom Rügens sørøst-kyst og Pommerns nordvestlige kyst hvor Usedom lå med utganger mellom øyene Greifswalder Oie og Ruden mot Østersjøen, samler Bogislav sin liutiziansk-pommeraniske flåte. Fra Greifswalder Bodden går et sund, Stralsund mellom fastlandet og Rügen vestover inn i Østersjøen. Absalon kom derfor til «Hiddensø» eller Masnedø ved øya Strela på Lauer ikke bare for å blokkere det ventede angrepet, men også forhindre hjelp fra Mecklenburg i det tyske-romerske riket. Der måtte man vente på melding fra rygenerne ettersom sundet med sandbanker og grunne farvann fikk mange danske skip til å gå på grunn. Ved «Drigge» lå den danske flåten opp før de fikk vite at Bogislav skulle ha dratt vekk fra Koos. Da seilte danskene og rygenerne videre og i ly av tett tåke kom de nær på den store pommerianske flåten i Stralsund under Rügen. Sjøslaget. Bogislav trodde først at det var deres allierte de så seilene av og trodde også at de hadde drevet den mindre rygenske flåten ut mot dem. De stilte derfor opp flåten, bestående for det meste av skip for frakt av tropper. 180 småfartøyer blir sendt ut for å spre seg på begge flanker for å omringe den kommende flåten, resten kaster anker og la seg ventende med de større fraktfartøyer foran seg. De lå inntil de mindre langskipene. Absalon besluttet å angripe med en gang og utnytte forvirringen om hvem de var ved å stevne rett inn i fronten og forbi småfartøyene. De sistnevnte var der for å sperre inne den kommende flåten og som var adskillig større enn de hadde trodd. Idet Absalons banner var heist og danskene gir seg til kjenne, var sjokket stor hos venderne. I panikk ror mange vendiske fartøyer på grunn og opp på strendene. Mange av soldater på fraktefartøyene hoppet ut i bølgene for å ta seg over til land. Danskene skjøt piler etter dem, og de som ikke blir skutt blir tatt av undervannsstrømmer og drukner. Idet resten av den danske-rygenske flåten kaster seg over de forlatt skipene fortsetter Absalon med syv skip etter venderne som hadde snudde. Etter å ha drivet stor antall vendiske skip på flukt mot fastlandet hvor det var skog å skjule seg i vednte han seg mot 35 vendiske skip med stormenn om bord. Venderne slapp likevel unna, men ikke før de hadde kaster over bord alt som kunne forsakes, selv hester og våpen, og nådde Peenemünde i sikkerhet. Styrkenes størrelse. I følge Saxo ble 447 vendiske fartøyer tatt, 18 sank og bare 35 bereget seg unna. Det kunne synes som at venderne hadde lidd et katastrofalt nederlag og at tallene skulle ha vært overdrevet. Enda må en ikke glemme at krigsskipenes rolle i Østersjøen på 1100-tallet var som raske tropptransportsfartøyer, kun ment for korte opphold over havet. I tillegg var de vendiske skipene små sammenliknet med andre skip og med et mannskap på gjennomsnittlige 44 mann. I tillegg var pommerianere uvante med sjøkamp og mesteparten slapp unna ved halsløse flukt. Nederlaget var likevel fatalt. Nå fantes det intet motsvar mot at danskene behersket Østersjøen. Det var 125 danske og rygenske skip, leidangsopplysninger om de danske fartøyene forklare at det måtte ha vært få skip som hadde mer enn seksti mann om bord. Norske skip som var gitt som gaver stakk for dypt i farvannet nær Rügen. Greifswalder Bodden var gjennomsnittlig mellom 5,6 til 13,5 meter i dybden. Antallet menn på de to flåtene vil nok aldri blir kjent. Danskene hadde færre mann, men større skip. Etterspillet. Nederlaget var tungt for hertug Bogislav. Tapet av alle flåtestyrkene gjorde kysten av Pommern forsvarsløs mot danskene. Året etterpå, i 1185, prøvde Bogislav å slå tilbake et dansk fremstøt ved Cammin, men gikk på et nederlag og drevet på flukt på hesten. Deretter ble byen Cammin inntatt av kong Knut. Brennende gårder og byer kunne sees i alle retninger. Danske herjinger var ved å legge Bogislavs rike øde. Ved et fredsmøte med Absalon gav han opp all videre motstand. I tillegg måtte han underkaste seg Danmark som vasall. Pommern blir underlagt det danske Østersjøsimperiet – et rike som som skulle få en brå slutt i 1227. Trekantsambandet. Trekantsambandet er et veiprosjekt som knytter sammen øykommunene Stord og Bømlo med Sveio som ligger på fastlandet. Veien ble åpnet 30. april 2001 og består av de to hengebruene Stordabrua og Bømlabrua, lavbrua Spissøybrua og den 7,8 km lange undersjøiske tunnelen Bømlafjordtunnelen med laveste punkt 260 muh. Stordabrua og Bømlabrua er blant de største hengebruene i Norge. Prosjektet binder også øyene Spissøy, Nautøy og Føyno sammen med fastlandet. Trekantsambandet erstattet de fire ferjestrekningene Valevåg-Skjersholmane, Valevåg-Mosterhamn, Sagvåg-Siggjarvåg og Skjersholmane-Utbjoa. Prosjektet kostet til sammen 1 814 millioner kroner da det stod ferdig, og er delvis finansiert ved hjelp av bompenger. Bomstasjonen er plassert på Føyno og passering kan skje enten ved kontant betaling eller ved hjelp av AutoPASS. Bømlafjordtunnelen og Stordabrua er en del av Europaveg 39, hovedvegen mellom Bergen og Stavanger. Denne delen av Trekantsambandet ble åpnet 28. desember 2000. Trekantsambandet blir nedbetalt raskere enn det som var planlagt. Bømlo kommune ønsket å videreføre bompengeinnkrevingen ut den planlagte perioden for å bruke pengene på lokale veger. Dette sa nabokommunene nei til, og planene ble skrinlagt. Dermed blir siste dag med bompengeinnkreving etter planen 31. desember 2012. Bømlafjordtunnelen. Undersjøisk tunnel på 7820 m fra Sveio til øya Føyno i Stord kommune. Tunnelens laveste punkt er 260 meter under havflaten. Tunnelen har tre kjørefelt. Stordabrua. Hengebru over Digernessundet, mellom Digernesklubben på Stord og øya Føyno. Lengde i alt 1076 m, hovedspenn på 677 m. Brutårna er 97 meter over vannflaten, og seilingshøyden er 18 m. Bømlabrua. Hengebru over Spissøysundet, mellom Nautøy og Spissøy. Lengde i alt 990 m, hovedspenn på 577 m. Brutårna er 105 meter over vannflaten, og seilingshøyden er 36 m. Spissøybrua. Lavbru over Gassasundet, 283 m, fra Spissøy til Klungervika på Bømlo. Seilingshøyden er 7 m. Nye veger. Det er til sammen 21,5 km veg i anlegget. Det er gang- og sykkelveg mellom Bømlo og Stord. Bomstasjonen. Bomstasjonen ligger på øya Føyno. Det er tre kjørefelt gjennom bomstasjonen i hver retning. Reisende mellom Stord og Sveio kjører E39 rett frem gjennom stasjonen, mens reisende til og fra Bømlo må følge skilting for av- og påkjøring. Arnold Juklerød. Arnold Juklerød (født 8. januar 1925 i Drangedal, lenge bosatt i Kragerø, død 25. januar 1996 på Aker sykehus i Oslo) var en norsk anleggsarbeider som ble kjent for sin kamp mot psykiatrien på 1970-, 1980- og 1990-tallet («Juklerød-saken»). I 1968 ble han valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Han hevdet at nedleggelsen var i strid med loven, anskaffet seg skrivemaskin og sendte avisene mange leserbrev. Tre år etter foreldreaksjonen endte en konflikt med kona med at han ble tvangsinnlagt i psykiatrien 22. november 1971. Han fikk diagnosen «Paranoia 297,0. Religiøs Kverulant Type», og ble tvangsmedisinert med legemidlene Trilafon, Akineton og Peragit. Med dette innledet han en kamp mot psykiatrien, som kostet ham både jobb, eiendom og familieliv. Den 11. august 1995 mottok Arnold Juklerød en uforbeholden innrømmelse fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om at hans «vrangforestillinger» i Holtane-saken hadde vært riktige. Juklerød fikk stor medieoppmerksomhet, og det hevdes at hans engasjement har medført reformer i psykiatrien. Da Juklerød ble utskrevet i 1985 ville han ikke fjerne seg fra sykehusområdet, fordi han ikke fikk fjernet diagnosen "uhelbredelig og alvorlig sinnslidende". Fram til sin død oppholdt han seg på sykehusområdet i telt og brakker, som en protest mot den norske psykiatrien. «Symptomfri sinnssykdom» (1988). Det hevdes at Juklerød var frisk før tvangsinnleggelsen. En kommisjon som ble nedsatt i 1988 hevdet at han i verste fall led av en «symptomfri sinnssykdom». Adferdterapeuten Arild Karlsen kommenterte diagnosen slik: «Den 20.06.88 dukket det opp en rettspsykiatrisk erklæring i Oslo Forhørsrett. Den var undertegnet av psykiater og politilege Karl-Ewert Hornemann og psykiater og overlege Njål Madland. Den tredje psykiateren som tok betaling for å ha deltatt i den judisielle observasjonen, overlege Harald Ø. Reppesgaard, fikk aldri erklæringen til undertegning.» Krav om ny granskingskommisjon (1996). Erling Folkvord foreslo i 1996 en granskningskommisjon av Juklerødsaken 92 av Stortingets 165 representanter stemte over forslaget den 31. mai 1996. Forslaget ble nedstemt med 86 mot seks stemmer. De som stemte for en granskning, bortsett fra Erling Folkvord, var Børre Rønningen (Sosialistisk Venstreparti), Ola D. Gløtvold (Senterpartiet), John Dale (Senterpartiet), Kjell Engebretsen (Det Norske Arbeiderparti) og Trond Mathisen (Det Norske Arbeiderparti). Saksordfører var Jan Simonsen fra Fremskrittspartiet. Flertallets begrunnelse for å nedstemme forslaget var, ifølge Simonsen, at det i 1995 kom inn 725 søknader om billighetserstatning fra personer som "«føler seg urimelig behandlet av det offentlige»", og at de ikke kunne "«plukke ut en enkelt sak om et enkelt individ»." Juklerøds journal offentliggjøres (2002). Den 28. februar 2002 ble en kritiker av norsk psykiatri politianmeldt av datatilsynets leder Georg Apenes, for å legge ut Juklerøds pasientjournal på internett etter avdødes eget ønske. Journalen ble lagt ut den 25. januar 2002, på 6-årsdagen til Juklerøds bortgang, og medførte politirazzia og beslagleggelse av datautstyr. Den 8. november 2005 ble det reist en byste av Juklerød på Gaustad sykehus. Fredrikstadbrua. Fredrikstadbrua er en buebro over elven Glomma i Østfold, som skiller Fredrikstad sentrum fra Gamlebyen. Broen er 824 meter lang og ble åpnet av kronprins Olav 18. august 1957. Broen har et hovedspenn på 196 meter og 39,5 meter seilingshøyde. I alt er broen 64 meter høy med 23 spenn. Den er en del av riksvei 110. Fredrikstadbrua og rundkjøringen på østsiden av broen ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet broen og rundkjøringen 17. april 2008. Selvmordsgjerde. I mars 2004 stod Fredrikstadbrua ferdig sikret med et 2,5 meter høyt «selvmordsgjerde». Før gjerdet ble satt opp har om lag tre personer hvert år tatt livet sitt ved å hoppe fra Fredrikstadbrua, og enda flere har prøvd. Det 2,5 meter høye gjerdet strekker seg 400 meter nedover på hver side av broen, og er et forsøk på å få satt en stopper for den dystre statistikken. Kareler (norsk minoritetsgruppe). En kareler var en person bosatt i Nord-Norge med historiske røtter fra Karelen. Karelere ansees ikke lenger som en egen norsk folkegruppe. Årsaken er at de opprinnelige karelske innvandrere etterhvert er blitt assimilert med de norske kvenene. Historie. Historien om de norske karelerne er svært gammel. Ottars beretning til kong Alfred av England, fra 800-tallet, nevner karelerne som en folkegruppe i det nordligste Norge i tillegg til samer, kvener og nordmenn. Karelere er videre blitt nevnt som en folkegruppe i Norge opp gjennom historien i ulike sammenheng. Som regel er de nevnt i en bisetning i forbindelse med kvener. Men når og hvordan karelerne opprinnelig kom til Norge er det i dag ingen som vet. De siste 3-400 årene har det ikke vært noen innvandring fra Karelen til Norge, og det er ingen som "(såvidt vites)" betegner seg som karelere i Norge i dag. De opprinnelige norske karelerne er gjennom tidene blitt innlemmet i den kvenske befolkningen (de snakket omtrent samme språk – "østersjøfinsk"). Selv om det i Norge finnes mennesker med karelske røtter, vil de i dag (sannsynligvis) betegne seg som enten kvener eller som nordmenn. Vi må anta at de opprinnelige karelerne kom sjøveien fra Kvitsjøen (det nordligste området av Karelen) og bosatte seg langs kysten av Finnmark. De fulgte da omtrent den samme ruten som pomorene til Finnmark. Lebor Bretnach. Lebor Bretnach (gælisk for "«Den britiske bok»") er en oversettelse til gælisk av latinsk tekst "Historia Brittonum" (= "Brittenes historie") fra tidlige på 800-tallet. "Historia Britonum" er et historisk verk som ble skrevet en gang kort tid etter 820, og eksisterer i ulike avskrifter med et innhold som avviker en del fra hverandre. Forfatteren har tradisjonelt blitt tilskrevet den dulgte personligheten(e) Nennius eller Nemnivus fra Wales. "Lebor Bretnach" er en komplett tekst og en kritisk revisjon av den latinske originalen, og er tradisjonelt tilskrevet en irsk historiker Gilla Coemáin som man vet var i live i 1071. Deler av teksten er bevart i en irsk kodeks, "Lebor na hUidre", nedskrevet ca 1100. Det har blitt argumentert at i det minste deler av "Lebor Bretnach" har blitt skrevet ved klosteret Abernethy i Perthshire i Skottland i løpet av regimet til kong Mael Coluim III (Malcolm III av Skottland), 1058–1093 ettersom han er den siste kongen som blir nevnt. Teksten har likevel kun overlevd takket være et manuskript som har vært bevart på Irland. "Lebor Bretnach" inneholder en omfattende liste over piktiske konger, den såkalte lange piktiske kongeliste (i motsetning til andre lister som er kortere, som den listen som har overlevd på latin i Poppelton-manuskriptene). Den lange listen går ikke lengre enn til Cinaed mac Alpíns forgjenger øyensynlig for at listen over konger av Alba starter med denne. Finsk-ugriske språk. Finsk-ugriske språk er en språkgruppe innen den uralske språkfamilien som hovedsakelig tales i skogsbeltet fra og langs elven Ob og vestover. De finsk-ugriske språkene er sammen med baskisk, tyrkisk, grønlandsk og maltesisk de eneste språkene i Europa som ikke tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Som "finsk-ugriske folk" regnes de folk som taler finsk-ugriske språk. Noen av de største finsk-ugriske språka er ungarsk, finsk, estisk, mari, syrjensk og nordsamisk. Støvlus. Støvlus (Psocoptera) er gruppe svært små insekter, noen arter kalles "boklus". De er ikke parasitter men lever av ulikt organisk materiale, og kan opptre som skadedyr. De lever ikke av støv, men har trolig fått sitt navn fordi noen arter lever inne i hus og kjellere, ofte noe bortgjemt i støvete kroker. Navnet har kommet av at de spiser på organisk materiale og at de etterlater seg et fint støv, der de har gnaget. Opphavet til det latinske navnet Psocoptera, er fra gresk. Fra ordet "psokos" som betyr "å gnage" eller "å gni". Den siste endelsen er ordet "ptera" som betyr "vinge". De eldste er kjent fra perm, 295 - 248 millioner år tilbake. Utseende. Støvlus er alle små insekter der ingen er lengre enn 10 mm. De fleste har vinger, men noen er vingeløse, det gjelder særlig arter som lever innendørs. Støvlus kan ligne på bladlus, men kan skilles fra disse på vingenes ribbenett og særlig på de bitende munndelene. Bladlus tilhører nebbmunnene og har sugende munndeler, en snabel. Kroppen har et mykt og lite herdet hudskjelett, fargene går fra lyst grått til mer gulbrunt. Brystet (thorax) er redusert og lite hos de vingeløse, men hos de vingede artene er det større og pukkelrygget, slik at hodet kommer langt fram og ned. Vingene har et karakteristisk og enkelt ribbenett, og holde taklagt bakover kroppen i hvile, noe de har felles med bladlusene. Støvlus har ikke noen kroppsvedheng eller utvekster på bakkroppen, som haletråder og lignende. Hodet har en bred rund form. Antennene er lange og trådformet, de består vanligvis av 13 ledd, men det kan være flere, kanskje over 20 ledd. Fasettøynene er markerte og finnes på hodets sider, hos flere arter er fasettøynene noe utstående til siden. På hodet til de arter som har velutviklede vinger er det også tre punktøyne. Munnen er nedoverrettet og den har bitende munndeler som er spesialiserte på å gnage på underlaget. Overleppen ("clypus") er stor og velutviklet, den buler ut og skjuler kraftige muskler som beveger munndelene. Beina er godt utviklet til å løpe eller gå. Fotleddene består 2 eller 3 ledd hvor det ytterste er et kloledd med 2 klør. I familien Liposcelidae er baklåret lett gjenkjennelig, bredt og kraftig. Levevis. De fleste artene lever utendørs, men noen arter lever inne i hus og kjellere, der det er relativt høy luftfuktighet. Støvlus lever på trær, bergvegger og fuglereder. De gnager på planter, muggsopp, soppsporer, alger, lav, bark, døde dyr (tørket), papir og lignende. Selv om flere arter har vinger, flyr de ikke mye, vanligvis går de heller rundt i en noe typisk, rykkvis gange. Egg legges ofte sammenspunnet, i klumper eller i tråder, nær der maten finnes. Jomfrufødsel er ikke uvanlig. Støvlus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. Nymfene må gjennom 6 stadier før de er fullt utviklet og kjønnsmodne ("imago"). De mangler et puppestadium (metamorfose). Vanligvis er det flere generasjoner i løpet av ett år. Skadedyr. Støvlus er vanligvis ikke regnet som hverken skadedyr eller nyttedyr. Siden de gnager på (lever av) dødt organisk materiale er de et fryktet dyr på museum og i insektsamlinger, der de under gunstige forhold kan formere seg og bli tallrike. De er avhengige av en nokså høy luftfuktighet for å leve og et støvlusangrep kan stoppes dersom luftfuktigheten reduseres. De trives ikke i et vanlig, tørt inneklima. Forekomst av støvlus i hus har vært knyttet til tilfeller av astma, men det er usikkert om dette skyldes støvlusene selv eller det faktum at der de trives er det gjerne høy fuktighet og mye muggsopper. Systematisk inndeling. Støvlus, vingeløse og med «normale» øyne og baklår. Støvlus, vingeløse og med små øyne og kraftige baklår. Slektskapsforholdene mellom insektenes delgrupper er avklart i ulik grad. Støvlus ble på Linnaeus tid regnet til nettvingene, og i slekten "Hemerobius" (Bladlusløver). I dag er de en egen gruppe, og ikke regnet som nær slekt til nettvingene. De regnes ofte som de mest primitive av de Parametabole insektene. Det er mulig at støvlusene er en parafyletisk gruppe, og at en monofyletisk gruppe som omfatter alle støvlus-artene også ville omfatte alle artene av lus (Phthiraptera). Det er 25 arter støvlus i Norge og omtrent 3 000 arter i verden, fordelt på 35 familier. Denne oversikten er bare delvis skrevet i hierarkisk skrivemåte. Systematikken innen gruppen støvlus følger. Lus. Lus er en gruppe insekter som lever av mange ulike næringsstoffer. Noen gnager på planter, alger og sopp og lignende, mens andre er parasitter og suger ut kroppsvæske eller spiser av et vertsdyr. "Pedikulosis" er den medisinske benevnelsen når et menneske har lus. Levevis. Pels- og fjærlus lever på hud eller i fjær og pels. De er hudparasitter som lever på pattedyr og fugler, noen arter også på mennesker. De får næring ved å suge blod, eller gnage på pels og fjær. De er "ektoparasitter" som vil si at de lever på (og av) sin vert, uten å drepe den. Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. De mangler et puppestadium (metamorfose). Uten mat (næring), vil lusa dø innen ett døgn ved 30 grader, ved 23 grader dør den innen to døgn. Bare etter ett døgn uten mat, ved vanlig romtemperatur, vil hodelusa være så svekket at den ikke klarer å suge blod, og den vil derfor være dødsdømt. Det vil si at ingen barnehager, eller skoler har levende lus etter en helg. Lusesyke. Allerede i antikken var «lusesyken» kjent som en dødelig lidelse, der store mengder lus angivelig angrep kroppen både ute- og innenfra og bokstavelig talt fortærte den. De var større og lysere enn vanlige lus, og varslet alltid en snarlig død. På norsk ble de kalt "feigdelus" ("feig" betød opprinnelig «døende»), "daudinglus", "nålus" (= liklus), "grålus" og "nåklåe". Den romerske diktatoren Lucius Cornelius Sulla ble sagt å dø «oppspist av lusesyke», men i dag vet vi at dette ikke er noen reell sykdom, men skyldes manglende stell og vask av pasienten. Ikke alle lus er lus. Flere grupper med insekter har fått endelsen "lus" som siste del i sitt navn. Men disse "lusene" danner ingen naturlig gruppe, de er ikke i nær slekt med hverandre. De «ekte» lusene finner vi i gruppen lus (Psocodea). I dagligtale tenker nok de fleste på bladlus når det snakkes om lus, men disse hører til i gruppen nebbmunner. Jordlus er en liten orden med få arter i verden (og ingen i Norge), men denne gruppen (orden) ligger nokså fjernt fra lus som slektninger. Systematisk inndeling. Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde). Longdog. Longdog er en blandingshund, et resultat av kryssavl mellom ulike mynderaser. Mest vanlig er bastarder etter saluki og greyhound, men også skotsk hjortehund og irsk ulvehund er en forholdsvis vanlig blanding. Også kryssavl mellom greyhound og skotsk hjortehund forekommer regelmessig. I tillegg kommer en rekke andre myndekombinasjoner, planlagte eller ikke. Fenomenet med kryssavl mellom ulike mynderaser oppsto Storbritannia på 1800-tallet og var trolig resultat av noens ønsker om å skape en mer passende jakthund for bestemte oppgaver, enten det gjaldt å gjøre den mer utholdende, gi den større fart eller mindre størrelse. Avkom etter slik kryssavl har likhetstrekk med lurcher, men sistnevnte er ikke en ren mynde–mynde blanding. Lurcheren er dessuten også langt mer populær enn longdog. Hærmygg. Hærmygg er et annet norsk navn på gruppen sørgemygg. Volvo Amazon. a> (venstre) og en Volvo Amazon (høyre) Volvo Amazon (også kjent som Volvo 121) var en bilmodell fra den svenske bilprodusenten Volvo. Produksjonen varte i 14 år, fra 1956 til 1970. I løpet av denne perioden ble det produsert ca. 670 000 biler. Årsmodell 1957. Motoren i den nye Volvo-modellen var en oppboret B4B fra PV 444 og ble kalt for B16. Sylindervolumet var på 1 583 cm³ med drivstoff fra av en Zenith 34 VN-forgasser og effekten lå på 60 hk DIN (66 hk SAE). Girkassen var en tre-trinns H6 med usynkronisert 1. gir. Topphastigheten ble oppgitt til 145 km/t. Forstillingen stammet også fra PV, men var omkonstruert. Bærearmene var gummilagret, og kingboltene var erstattet av bærekuler. Det helsveisede karosseriet var ikke helt problemfritt. Det rustet ganske lett, og hadde store problemer med vannlekkasjer. Siderutene gled gjerne ned av seg selv, og girstangen skranglet. Etter 250 produserte biler ble produksjonen stanset en kort periode mens produksjonsutstyret ble justert. Med dette ble barnesykdommene kurert. Instrumentpanelet var polstret for øket indre sikkerhet, og hadde et liggende speedometer av sylindertypen som var ganske moderne på den tiden. Så tidlig ble Amazon bare levert to-fargede kombinasjon med gråbeige; sort med gråbeige tak (49), gråbeige med sort tak (50), rød med gråbeige tak (51) og midnattsblå med gråbeige tak (54), samt helsorte biler (19). Årsmodell 1958. Andre årsmodell Amazon fikk en helt ny, fire-trinns, helsynkronisert girkasse kalt M4, og på eksportmarkedene ble Sport-utgaven, Amazon 122S, introdusert. Den tyske mopedprodusenten Kreidler satt på varemerkerettighetene til navnet «Amazon», og tillot ikke at Volvo kalte bilen for Amazon utenfor hjemlandets grenser. Derfor heter bilen egentlig Volvo 121 eller Volvo 122S avhengig av produksjon. Sportmotoren B16B ytet 76 hk DIN (85 hk SAE). Økningen kommer først og fremst fra forgasserarrangementet med to horisontale SU H4, men også kamaksel og ventilfjærer er endret i forhold til standardutgaven. For Sport-utgaven lå topphastigheten på 160 km/t. Årsmodell 1959. Amazon Sport ble først nå levert i hjemlandet Sverige. Den hadde såkalte duo-servo trommelbremser som ga en viss servovirkning og senket pedaltrykket noe. Systemet fungerte, men krevde hyppige ettersyn for å ikke trekke ujevnt. Varmeapparatet ble forbedret, og Volvo innførte sikkerhetsbelter som standard som verdens første bilmodell. Festene til beltene var på plass på første årsmodell, men som andre bilprodusenter både tidligere og samtidige ble sikkerhetsbelter kun tilbudt som ekstrautstyr. Det todelte koffertlokkhåndtaket ble samlet til ett som har en «flyprofil», med skiltbelysning på vingene og Volvo-emblemet som flykropp. Olivengrønn lakk (56) blir nå tilbudt. Årsmodell 1960. Ingen større endringer, se årsmodell 1958/1959. Årsmodell 1961. En ny serie girkasser ble introdusert med fire alternativ; tre-trinns kassen M30, M40 med fire trinn og i tillegg et overdrive-alternativ til disse to; M31 og M41. Alle girkassene var fullsynkronisert, og overdrive-trinnet kunne legges inn og ut uten bruk av clutch. Overdrive ble kun levert på Sport, og 1961 er eneste årsmodell med M31-kassen. 1961 var også eneste årsmodellen med det halvautomatisk Saxomat-gir-/clutchsystemet. Karosseriet ble endret noe, men det eneste som synes er kardangtunnellen som ble bredere for å gjøre plass til de større girkassene med overdrive. Rød (46) og skiferblå (67) innføres i fargeprogrammet. Dette er siste årsmodell med to-fargede lakkalternativ. Årsmodell 1962. 1962 er den årsmodellen som gjennomgår de mest omfattende endringene, og den største av disse finnes under panseret. Den helt nye motoren B18 har som navnet antyder et sylindervolum på 1,8 liter (1780 cm³), og er en helt ny konstruksjon. Veivakselen ble femlagert og topplokket har separate innsugningskanaler, to viktige forhold som muliggjør større effektuttak. Forgasserene var tilpasset det større sylindervolumet, men var som før en Zenith fallforgasser (Zenith 36 VN) og to horisontale SU (SU–HS6) til henholdsvis standard og Sport-utgaven. Effekten for motorene var 68 hk/DIN (75 hk/SAE) og 80 hk/DIN (90 hk/SAE). Topphastigheten steg nå til 148 og 160 km/t for henholdsvis standard og Sport-utgavene. Standardutgaven fikk versjonen B18A, mens Sport fikk B18D. B18B hadde høyest ytelse av dem alle og var reservert for P1800. Bilen fikk nå 12V elektrisk anlegg og asymmetrisk nærlys. Forstillingsbjelken ble forsterket, og Sport ble utstyrt med skivebremser foran. To nye karosserivarianter ble introdusert. Først av disse kom to-dørs sedan. Forsetene fikk vippbare rygger og baksetet ble litt bredere. Senere stasjonsvognutgaven som fikk navnet Herregårdsvogn. For å få lasteromsgulvet så lavt som mulig ble bakakselen omkonstruert, bl.a. med fjæren plassert lavt bak akselen. Sedanvariantene beholdt den opprinnelige konstruksjonen. Herregårdsvognen fikk også litt bredere felger på 4½" i motsetning til sedan som har 4" felgbredde. Bredere felger tillot også bredere dekk. Sedan hadde dekkdimensjonen 5,90x15" og hvit dekkside mens Herregårdsvogn fikk 6,40x15" uten hvit dekkside. Grillen byttes ut med en ny type som har tynnere grillramme som gir større grillåpninger. Et nytt frontstykke følger med grillen. Den nye motoren blir markert med et «B18» emblem i grillen og en på koffertlokket. Herregårdsvognen får 221-emblem på forskjermene, men bare denne ene årsmodellen. På senere Herregårdsvogner står det 121, som det gjør på sedan. Dette er siste årsmodell der dashbordstoppingen fortsetter utpå dørene. Speedometeret er gradert til 180 km/t i motsetning til B16s som er gradert til 160 km/t. Nye farger for årsmodellen er; gråbeige (65), hjortebrun (72) og tåkegrønn (73). Dette er eneste årsmodell der gråbeige tilbys. Årsmodell 1963. Sedan får nå tredelte baklys med gult blinklys øverst, rødt bremse/baklys i midten og hvitt ryggelys nederst. Herregårdsvogn fikk dette allerede på forrige årsmodell. Dashbordstoppingen ble avrundet på sidene der de tidligere hadde fortsatt utpå dørene. Bakpartiet på sedan-modellen ble forsterket for lettere å klare en påkjørsel bakfra. Gråbeige utgår, og lakkfargene perlehvit (79) og grafittgrå (80) tilkommer. Årsmodell 1964. I motorrommet er det ikke mye som skjer. Oljepåfyllingslokket flyttes i løpet av årsmodellen frem til fremkanten av ventildekselet. Automatkassen BW35 tilkommer, og blir helhjertet omfavnet av de som savnet et helautomatiskt girkassealternativ. Håndtaket på koffertlokket får nå sin endelige utforming. Tidligere hadde dette hatt en «flyprofil», men fikk nå en enklere og mer moderne stil. Sedan får litt bredere dekk på 6,00x15" med en smal hvit stripe midt på dekksiden. Instrumentpanelet fikk nye større varsellamper, og taktrekket er heretter laget av perforert skai mot tidligere i tekstil. Hjortebrun og tåkegrønn utgår og gyllengul (84) og blågrønn (85) tilkommer. Dette er eneste årsmodell der blågrønn tilbys. Årsmodell 1965. I motorrommet skiftes luftfilteret ut med et av «stekepanne»-type. Tidligere var luftfilteret delbart slik at filterinnsatsen kunne skiftes, men nå skiftes filter og hus som en enhet. Skivebremser foran blir nå standard på samtlige varianter. Fra 1962 var dette kun standard på Sport-utgaven. Herregårdsvogn fikk i tillegg en bremseservo som forsterker bremsetrykket til skivene foran (men ikke på tromlene bak) og derav senkes pedaltrykket. Montering av servo deler den ene kretsen opp i to akselvise kretser. Denne servo ble også levert som ekstrautstyr til sedanvariantene. For å bedre motstå rust ble kanaler og frontstykke galvanisert. En ny grill innføres. Tidligere har denne vært sammensatt av flere deler, men er nå stanset/presset ut av ett stykke rustfritt stål. Felgene som tidligere har hatt tette felgskjold, lakkert i bilens farge, er nå lakkert sølvgrå og har store ventilasjonshull. Dimensjonen er forøvrig den samme med 15x4" og 15x4½" til henholdsvis sedan og Herregårdsvogn. De tidligere felgkapslene med en «V» på rød bunn blir nå erstattet med en «V» på en mindre sort bunn. Skjermemblemene blir skiftet ut til et våpenskjoldaktig emblem med «121» på sort bunn, eller «122S» på sort og rød bunn for standard eller Sport-utgave. B18-emblemet i grill og koffertlokk tas bort, og et Volvo-emblem (jernsymbol) plasseres i venstre grillhalvdel. Dekkdimensjonen er uendret, men sedan mister nå den hvite stripen i dekksiden. Et helt nytt interiør ble innført på modellen. Volvo tok i bruk medisinsk ekspertise i utforming av de nye forstolene som ble anatomisk formet til føreren. Materialet var også nytt; en slitesterk skaivariant som inngikk i hele interiøret, også baksete og dør/sidepaneler. En etterlengtet nyhet var også den kanalen som fører varmluft til baksetepassasjerene. Blågrønn utgår fra fargesortimentet, og blåfargene lyseblå (89) og mørkeblå (90) tilkommer. Årsmodell 1966. Topplokkpakningen blir tynnere, dette gir øket kompresjon og høyere effekt. For B18A ble dette forbigått i stillhet, men for B18D steg effekten til 86 hk/DIN (95 hk/SAE). Alle smørenipler i forstillingen og drivlinje ble utelatt da alle ledd var permanentsmurt, og trengte således ikke vedlikehold i levetiden. Bakbremsene får en trykkreduksjonsventil som skal forhindre at bakhjulene låser seg før forhjulene ved kraftig bremsing. 122S var tidlig ute med overgang fra diagonal- til radialdekk som var under utvikling. De nye høyhastighetsdekkene hadde dimensjonen 165 S15. Vindusspylermunnstykkene ble samlet til en enhet og flyttet fra underkant av frontruten frem til panseret. Munnstykket var fortsatt laget av metall. Amazon Favoritt ble introdusert denne årsmodell. Dette er en to-dørs sedan i litt enklere utførelse; endel krom er plukket av, samt solskjerm og kurvehåndtak på passasjersiden. Bilen leveres kun med M30 girkasse. Modellen er ment som et rimelig alternativ som skulle fange opp tidligere PV-eiere, da den rimeligere PV’n ikke lenger var i produksjon. Gyllengul (84) utgår og Lysegrønn (91) tilkommer i fargeutvalget. Årsmodell 1967. Motorrommet inneholdt en god del nyheter. Kjølesystemet var nå lukket med ekspansjonstank og B18D (Sport) fikk positiv veivhusventilasjon. Mest iøynefallende var endringene på sug og eksossiden. B18A fikk ny horisontal forgasser; Zenith Stromberg 175 CD-2 (CD-2 S). Forgasseren medførte også nye manifolder. Eksosmanifolden og den fremre meteren av eksosrøret var doble. Kombinasjonen av forgasser og ny innsugs og eksosmanifold resulterte i at effekten steg til 75 hk/DIN (85 hk/SAE) og 90 hk/DIN (100 hk SAE). Alle sedanvarianter fikk nå samme dekk som 122S fikk året før; 165 S15. Herregårdsvogn beholdt diagonaldekkene på 6,40x15". Fronten fikk en ansiktsløftning. Ny grill med tre, doble stolper mot tidligere tre enkle. «VOLVO»-bokstavene på panseret skiftet nå farge fra gull til sølv. Bakakselen fikk nye momentarmer som skulle fange opp og holde igjen motorens stadig stigende dreiemoment. De nye momentarmene var langt mindre utsatt for rust. Den store nyheten for året het Volvo 123GT. Dette var toppmodellen av Amazon, utstyrt med motoren fra P1800; B18B på 96 hk/DIN (115 hk/SAE). Motoren var egentlig den samme som hadde sittet i P1800 tre år tidligere for 67-modellen av P1800 yter 103 hk/DIN. 123GT hadde en rikholdig utstyrspakke som gjorde den svært ettertraktet blant Amazon-eiere. Sport kunne ikke leveres med overdrive lenger, så om man ville ha M41 var 123 GT eneste alternativ. 123 GT hadde dekk med dimensjonen 165 SR15 på 4" felger (aldri 5½"). 1967 var siste årsmodell med firedørs sedan. Tilbake var nå todørs sedan og Herrregårdsvogn. 1967 var også tredje og siste år med Favoritt-varianten. Lyseblå (89) og mørkeblå (90) utgår og erstattes av lyseblå (95) og mørkeblå (96). Grafittgrå utgår fra fargeutvalget og mørkegrønn (94) tilkommer. 1967 er også siste årsmodell som sort kan leveres, men sort blir unntaksvis levert helt opp til 1970. Med introduksjon av 123 GT kom også en spesiell GT-farge kalt stålblå metallic (102) som bare kunne leveres på 123GT denne årsmodellen. Årsmodell 1968. Teknisk skjer det svært lite på denne årsmodellen. Sport får samme motor som 123 GT; B18B på 96 hk/DIN (115 hk/SAE). Som sistemann fikk nå også basisutførelsen; Special, montert bremseservo som standard. Utvendig erstattes nå vindusspylermunnstykket av et strømlinjeformet av et plastmateriale. Interiørmessig fikk Amazon delt rattstamme som ikke ble trykket inn i kupeen ved en frontkollisjon, og nytt ratt med fire eiker. Hele interiøret fikk en gjennomgang med tanke på sikkerhet og som resultat av dette ble innvendig speil, varmeapparathendler og vindussveivknott skiftet ut. Vindusviskerarmer og innvendig frontruteramme er nå antirefleksbehandlet. Tidligere måtte korsryggstøtten justeres med en skrutrekker, men denne kunne nå justeres med et ratt. Stålgrå metallic var ikke lenger tilgjengelig på 123 GT og lysegrønn utgikk fra fargeutvalget. Imidlertid tilkommer lysegul (97). Årsmodell 1969. Den store nyheten dette året het B20. B18 ble videreutviklet og fikk litt større sylindervolum (1986 cm³). Sammen med endringer i ventilstørrelsene og tilpassing av forgasserene (nå Stromberg 175 CD-2 SE og SU HS6) steg ytelsen nå til 82 hk/DIN (90 hk/SAE) og 100 hk/DIN (118 hk/SAE) for hhv. Special og Sport. Selv om ytelsen steg minimalt var økningen i dreiemoment merkbar. Vekselstrømsdynamoen som 123 GT ble utstyrt med et par å i forveien ble standard på B20-motoren. Motorens forbrenningsluft er heretter forvarmet og termostatstyrt. Den andre store nyheten på 69-modellen var bremsesystemet som var arvet fra 140-serien. Dette delte kretsene inn i to triangelkretser som beholdt 80% av bremsekraften ved bortfall av en krets. I motsetning til 140 har Amazon fortsatt beholdt trommelbremsene bak. Rasjonalisering har gjort sitt inntog, og billigversjonen Favoritt er ikke lenger med i modellprogrammet. 123 GT er heller ikke offisielt med, men et fåtall B20 blir levert i GT-utførelse. Amazon kunne ikke leveres med automatkassen BW35, men den inngikk imidlertid i 140-programmet. Eksteriørmessig er også Amazon B20 litt forenklet. Kromlisten langs takrenner og på panseret ble tatt bort. Volvo-emblemet i grillen ble erstattet med en B20-emblem. Andre forenklinger gikk på å ta bort ventilasjonsrutene bak og støtfangerhorn foran. Forslaget om å ta bort de fremre støtfangerhornene ble heldigvis trukket tilbake, men de første 69-modellene fikk ventilasjonsruter som ikke kunne åpnes. Åpningsbare ruter ble gjeninnført etter kort tid etter press fra kundene. Interiøret fikk også smake sparekniven der bl.a. dørpanelene mistet de praktiske lommene, og hattehyllen fikk en enklere papputførelse. 1969-modellen er den siste der Herregårdsvogn inngår i modellprogrammet. Perlehvit og lyseblå utgår fra fargeprogrammet, og inn kommer californiahvit (42) og mellomblå (99). Californiahvit ble en kort periode levert på et fåtall biler på eksport som 60-, 61- og 62-modeller. Årsmodell 1970. Ikke siden B16-bilene har skillet mellom to årsmodeller vært mindre. Det eneste som skiller 69- og 70-modellen fra hverandre er innføring av nakkestøtter som standard på sistnevnte. Tilbake som eneste karosserivariant er bare todørs sedan. Eneste forandring i fargeutvalget er at lysegul utgår. Flathornsmygg. Flathornsmygg er et norsk navn på familiegruppen Keroplatidae. Jeg tror Keroplatidae er det riktigste navnet å bruke. Derfor dirigeres denne siden dit. Per Grieg. Per Geelmuyden Grieg (født 1897 i Bergen, død 1962) var en norsk arkitekt. Utdannet ved NTH i Trondheim i 1922. Egen praksis i Bergen fra 1923. Han behersket monumentalbygg like godt som han behersket småhus. Hans produksjon spenner fra nyklassisisme til funksjonalisme. Frelse (kristendom). Kristi sonoffer på korset er sentralt i det kristne frelsessynet Frelse er i kristen forstand Guds redning av menneskene, fra "synd og død" til et "evig liv", en tilværelse i en ny dimensjon. Flere kristne samfunn anser frelsen for å være et forvandlingsverk, dvs. at frelse er en rekke endringer igjennom livet som fører fra syndig menneske til guddommelig menneske. I et menneske som er frelst vil Gud "ta bolig", ved Den Hellige Ånd. Denne kraften skal da, ifølge troen, lede og styre den frelste på livsvandringen og vil prøve å gjenopprette hele mennesket både i tanker, ord og gjerninger. (Joh. 14.26, Joh. 3.8, Matteus 13.33) Frelse er å overvinne døden og vende tilbake til livet. Frelsens endelige mål er å gjenopprette Guds (åndelige) rike på jorden og det tilsvarende riket i den himmelske dimensjonen. Jesus formulerer seg slik i Fadervår. "Komme ditt rike og la din vilje skje i himmelen så og på jorden". (Matteus 6.10) Det er også det vi leser om i Åpenbaringsboken når Johannes i sluttfasen av sine åpenbaringer får et syn om en ny himmel og en ny jord. (Johannes åpenbaringen 21.1 ff) Frelsen er et åndelig verksted for det falne mennesket, det indre kontaktpunktet mot Gud, og er "å være veien" mellom mennesker og Gud. (Gal. 5.22, Matteus 5.3, Rom. kap. 8). Frelsen har sin sammenheng med syndefallet på den måten at uten syndefallet ville det ikke være behov for frelse eller en frelsesplan slik den nå er beskrevet i bibelen. Flere kristne grupperinger mener at Guds frelsesplan startet umiddelbart etter syndefallet og vedvarer den dag i dag. Syndefallet. Syndefallet var menneskets svik overfor Gud. Syndefallet representerer det øyeblikk da mennesket vender seg bort fra Guds vilje og den idealtilstanden som Gud hadde skapt, både på jorden og i himmelriket, gikk tapt. Adam og Eva hadde forutsetninger for et åndelig liv. Guds kraft skulle virke i Adam og Eva og den skulle forme deres sjeler i overensstemmelse med Guds vilje. På dette grunnlaget kunne de bli mange, befolke jorden og legge den under seg. Første Mosebok 1,28 sier "vær fruktbare". Det rimelig å tro at Adam og Eva også skulle leve et liv i ånden og være åndelig fruktbare, slik Paulus skriver i galaterbrevet 5,16:26 (22) «"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse...» Gud hadde gitt mennesket dets frie vilje, men et påbud hadde han gitt dem (Adam), "«Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.»" Men det var nettopp dette som skjedde, kvinnen (Eva), lot seg friste og overtale av slangen (Satan), til å spise av "frukten som gir kunnskap om godt og ondt." Frukten avbildes ofte som et eple, men dette har ikke sitt opphav i bibelen. Selve fruktspisingen i syndefallsberetningen er symbolsk og betegner en tilstand hvor åndens kraft ikke fikk virke i Adam og Eva slik Guds vilje var. Adam og Eva tok til seg kunnskap om rett og galt av egen fri vilje og utviklet av den grunn sin egen personlighet og væremåte. De ble urene (syndige) i Guds øyne og kunne derfor ikke ta del i et paradisisk liv, i Guds nærhet, i Edens hage. (1. Mos. kap 3) Problemstillingen med arvesynden, som enkelte kristne grupperinger forfekter, oppstår fordi mennesket ble syndig og lite åndelig, ikke i stand til å videreføre Guds opprinnelige vilje. Siden Adam og Eva feilet overførte de synd og død til sine etterkommere. Gjennomføringen av Guds vilje med jorden ble derfor utsatt på ubestemt tid, men Gud har ikke forandret sin hensikt med den. Det er fortsatt hans vilje at skapelsens hensikt med et jordisk rike skal gjennomføres. (Salme 37.29, Jes. 46,11, Matteus 24.36) Adam og Kristus - to motstykker. Syndefallet representerer både et himmelsk og et jordisk opprør mot Gud. Hele Guds frelsesplan har som hovedformål å gjenopprette det paradisiske liv, i Guds nærhet både i himmelen og på jorden. I Paulus' brev til romerne 5,12-20, beskrives Jesus Kristus som motstykket til Adam: "«Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker, fordi alle syndet. Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus. Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. 21 For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.»" Gud som Frelseren. Jesus bevarte sin ulastelighet (syndfri) i forhold til Gud hele den tiden han oppholdt seg på jorden. Dette gjør han til et viktig eksempel til etterfølgelse for kristne. Guds frelsesplan har som formål å reversere syndefallet og gjenskape idealtilstanden. Gud som frelser er et tema gjennom hele Bibelen, og er det kristne budskapets kjerne. Ifølge evangeliene sende Gud Fader sin eneste sønn, Jesus Kristus, til jorden som et menneske, i syndig kjøds lignelse. Gjennom korsfestelsen og hans lidelser, fysisk som psykisk, ble han et sonoffer, og gjennom sin oppstandelse overvant han døden, og åpnet dermed veien til himmelen for menneskene. (1. Joh 2.2) Syndefallet avlet synd og død (Rom. 6.23) og av den grunn ble mennesket adskilt fra Gud. Kristen frelseslære tar dette som utgangspunkt og fokuserer på hvordan Gud ønsker å gjenforene seg med menneskene ved hjelp av Jesus Kristus. (Rom 5.10-11). Kristne mottar tilgivelse for sine synder (Apg 2.38), liv (Rom. 8.11) og frelse (1 Tess. 5.9) tilveieskaffet av Jesus gjennom hans uskyldige lidelse, død (Apg. 20.28) og oppstandelse fra de døde tre dager senere (Matt. kap. 28). Denne nåden i Jesus Kristus (1 Kor. 1.4) mottas ved å tro (Ef. 2.8-9) på han (Gal. 3.22, Rom 10.9). Frelse ved rett tro på Jesus inkluderer ofte oppfyllelse av kjærlighetsbudene på en slik måte at kjærligheten er blitt en naturlig del av hjertetilstanden. Hjertet må fornyes etter Guds bilde. Jesus representerer derfor en overgang fra ytre til indre styring og på en slik måte at når det indre i mennesket er bra er det ikke lengre behov for en ytre vokter i form av nedskrevne lover og regler. Når Guds ånd blir levende i et menneskehjerte ved troen på Jesus Kristus blir man, ihht bibelen, født på ny, et Guds barn og ved åndens kraft formet i overensstemmelse med Guds vilje. Denne gjenfødende kraften skal ifølge troen føre til nytt liv i menneskets indre og skal bekreftes med en vanndåp. Dåpen blir på denne måten også et synlig signal til omgivelsene at man har begravd sin gamle personlighet og gjenoppstått i en ny form i forening med Jesus Kristus. (Joh. 3.1-8, Matteus 18.3, 2 Kor. 5.17, Joh. 6.33, Rom. kap. 6) I følge bibelen er frelse og evig liv en (nåde)gave fra Gud for den som ønsker å ta i mot den ved sitt personlige forhold til Gud og ved troen på Jesus Kristus. (Ef. 2.8-9, Joh. 1.12-13, Joh. 5.24, Joh. 14.6, Joh. 17.3, Åp. 3.20) Bibelen er den nedskrevne delen av Guds frelsesplan og frelse kan betraktes enten i et mikroperspektiv som omhandler frelse av det enkelte individ, eller i et makroperspektiv som omhandler gjenoppretting av den jordiske og himmelske idealtilstanden. (Matt. kap. 24, Åpenbaringsboken) Bilder på frelse. Mange ganger er det metaforer eller bilder som forteller om frelse i Bibelen. Frelsen. Det å oppnå frelse er et mål for kristne innen alle kirkesamfunn, men oppfatningen av hvordan man gjør det – kirkesamfunnets soteriologi – varierer. Katolske kristne. I Den katolske kirke sees frelse ikke bare som en negativ forløsning fra synd og syndens effekter, men også som en positiv frigjøring som løfter opp mennesket til et liv på et høyere plan. Man mener at dette ikke er noe mennesket selv kan gjøre seg fortjent til, men noe som kommer fra Guds gave, eller Guds nåde. Det man kan oppnå gjennom egne handlinger er nådegaver som gjør det lettere å bli frelst. Dermed spiller fromme gjerninger en ikke ubetydelig rolle i katolikker streben etter frelse. Frelsen sees som noe som kan omtales i tre stadier: Fortid, nåtid og fremtid. I fortiden ligger håpet om frelse, som kom med Kristi sonoffer. I nåtiden ligger frelsesprosessen; apostelen Paul skriver i 1. Kor. 1,18 «for oss som blir frelst» (med det greske σῳζομένοις («blir frelst») i presensform, ikke σεσῳσμένοις i perfektum («har blitt frelst») eller σῳθεῖσιν («er frelst»)). I fremtiden ligger den endelige dom, som skjer etter at døden inntreffer. Fordi dommen faller etter døden, ber katolikker også for de avdødes frelse. Dåp anses i utgangspunktet for å være nødvendig for frelse, men det finnes unntak fra dette. I orientalske katolske kirker har man et frelsessyn som legger nær de ortodokses (se nedenfor). Ortodokse kristne. Ortodokse kristne har et annet utgangspunkt enn vestkirken i sitt syn på frelsen. Man bruker mindre legalistiske termer, og ser mer på det som en leging av en skadet sjel, nærmest i medisinske termer. Frelsen sees som en prosess, på linje med theosis, hvorigjennom mennesket blir mer hellig og kommer nærmere Gud. Har denne prosessen kommet langt nok vil man ved døden bli frelst. Protestantiske kristne. Synet på frelse varierer noe mellom de forskjellige protestantiske kirkesamfunn. Reformatoren Martin Luthers teologi danner likevel grunnlaget for det som er felles for de protestantiske kirkesamfunnene når det gjelder frelse. Luther oppdaget under sin studie av Bibelen at mennesket er rettferdiggjort av tro alene, noe han ikke kunne finne i Katolisismen på den tiden. Frelsen ble derfor noe man får av tro, og ikke av gjerninger. Dette frelsessynet baserer seg på at alle mennesker har syndet og er fordømt av Gud, men at de gjennom Kristi forsoningsverk på korset kan bli frelst. Denne forsoningen oppnås gjennom å bekjenne sine synder for Gud og troen på Jesus Kristus som herre og frelser. Den dominerende oppfatningen er at man enten blir frelst i løpet av livet, eller går fortapt ved døden. Det er varierende meninger om hvorvidt man blir frelst en gang for alle, eller om man er frelst uansett hva man måtte gjøre på et senere tidspunkt. Synet på dåpens betydning for frelsen varierer, fra å være nødvendig til å være en symbolsk handling som viser at man er «født på ny». Trosbevegelsen. I Trosbevegelsen sees frelse ikke bare som en negativ forløsning fra synd og syndens effekter, men også som en positiv frigjøring som løfter opp mennesket til et liv på et høyere plan. Et slikt høyere plan er å bli fylt av Den Hellige Ånd. Frelsessynet baserer seg på en enkel og bokstavlig tolkning av Guds Ord (bibelen). At alle mennesker har syndet og er fordømt, men at de gjennom troen på Jesus Kristus kan bli frelst, eller forsonet med Gud. Denne forsoningen oppnås gjennom å bekjenne sine synder for Gud og gjennom troen på Jesus Kristus som herre og frelser. Det er ofte vanlig å kunne tidfeste frelsestidspunktet; dette gjøres ofte så konkret at kirkesamfunnene fører frelsesdatoen inn i sine kirkebøker. Frelsen er gave og er ikke basert på en «kristelig» oppførsel eller ytre handlinger som bønn og bot til ulike tider. Frelsen gjelder livet ut, "dersom" en bevarer "troen" i sitt hjerte. Den er en pakt (avtale) mellom den frelste og Gud. Dette er å være «født på ny», og «dette nye livet» har sitt utspring i hjertet (troen) og er lett å leve etter Guds plan. Dåpen har ingen betydning for frelsen. Den syvende far i huset. «Den syvende far i huset» er et norsk folkeeventyr som ble skrevet ned av Asbjørnsen og Moe. Eventyret er også blitt filmatisert med tittelen «Sjuende far i huset». Den sies å være en parodi på byråkrati. Rhodesian ridgeback. Rhodesian ridgeback (FCI #146) er en stor og kraftig hunderase som oppsto i Sør-Afrika på 1800-tallet, der den opprinnelig ble brukt som jakthund på løver. Den kalles derfor også "løvehund" eller "afrikansk løvehund". Hunderasen har en meget karakteristisk hårkam på ryggen, som vokser motsatt vei og har gitt opphav til navnet. Opprinnelse og alder. Da de første europeerne kom til Sør-Afrika på 1600-tallet bragte de med seg sine egen hunder, ofte pointere, molosser og greyhounder. I det sørlige Afrika møtte de på Khoisan-folket som hadde sine egne jakthunder. Disse hundene hadde en meget karakteristisk motveksthårkam på ryggen og gikk lenge under tilnavnet hottentotthunder her i vesten. Inntil ganske nylig trodde man at hottentotthunder var en egen hundetype som var utdødd. Nå har imidlertid ny forskning slått fast at hottentotthunden kun var en av mange lokale varianter av pariahhunder i det sørlige Afrika, hvorav flere hadde (kunne ha) den spesielle hårkammen. I dag kjenner vi derfor hottentotthunden under paraplynavnet africanis. Boerne krysset sine egne hunder med såkalte "hottentotthunder" (kanskje også såkalte "zuluhunder" og "bantuhunder", som egentlig også var samme hundetype) og fikk til slutt fram en hundetype som kombinerte molossernes styrke, greyhoundens hurtighet, blodhundens spregenskaper og de lokale variantens virilitet og pågangsmot i en egen hunderase – siden kjent som "rhodesian ridgeback". Den første rasestandarden, som ble utarbeidet av "F. R. Barnes" i Bulawayo, i det tidligere Rhodesia, forelå i 1922 og var basert på standarden for dalmatiner. Den ble anerkjent av "South African Kennel Union" i 1926. De første rasekullene i Norge ble født på 1980-tallet. Til å begynne med var hunderasen representert av "Klubben for Større Selskapshundraser". Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb (NRRK) ble imidlertid stiftet 31. mai 1998. Den organiserer omkring 400 medlemmer og utgir et eget medlemsblad fire ganger årlig. Utseende, anatomi og fysikk. Rhodesian ridgeback er en stor og kraftig langstrakt hund. På mange måter minner den om en litt tung mynde, og den har kvaliteter som tydelig viser at mynder må ligge latent i blodslinjene. FCI klassifiserer denne hunderasen blant drivende hunder i gruppe 6, men underseksjon 3 som en nær slektning. Utenfor FCI-systemet er det mer vanlig å klassifisere den som en en såkalt "hound" eller "sighthounds and pariahs". Hodet er noe langstrakt, men bærer også preg av molosser. Ørene er relativt høyt ansatt, mellomstore og avrundet, og bæres hengende tett inntil hodet. Halsen er kraftig uten løs hud. Brystkassen er dyp lang, og buken relativt godt opptrukket. Rygglinjen er kraftig. Hunderasen har kort glatt pels (som verken må være ullen eller silkeatig) og en karakteristisk mothårskam på ryggen, som vokser fra skulderene til krysset. Fargen kan variere fra dyp mahognirød til hvetefarget. Bein og hale skal ha samme farge. Minimale hvite prikker i brystet og på labbene aksepteres. Rasestandarden (NKK) for hannen er 63–69 cm i skulderhøyde og vekt 35–40 kg. For tispene er den 61–66 cm i skulderhøyde og vekt 30–35 kg. De fleste individer ligger i overkant eller over denne standarden. Bruksområde. Rhodesian ridgeback ble opprinnelig avlet fram som en jakthund på storvilt, blant annet på løve. Den har også tradisjonelt fungert som en meget dugelig vakthund. Både på jakt og ellers ble de oftest benyttet i flokk. Som jakthund benytter den både syn, lukt og hørsel aktivt, og kan som sådan også benyttes til hetsjakt i flokk. I Sverige har den sågar med hell vært benyttet til elgjakt. Rhodesian ridgeback er meget hurtig, til ikke mynde å være, og har en rekke brukshundegenskaper, også innen hundesport. Den er bl. a. like vanlig å bruke til lure coursing som sporhund eller politihund. Rasen utmerker seg også som en stabil og god familiehund, som alt oftere kan sees som utstillingshund. Lynne og væremåte. Rhodesian ridgeback er en hundetype som passer best for (erfarne) enkeltmennesker eller familier. Som rase regnes den å ha et gjennomgående godt gemytt. Den er modig, aktiv, smart, følsom, og normalt veldig rolig og omgjengelig, og ofte svært lojal og god med barn. Men uansett hvor kraftig og tøff den gir inntrykk av å være, så er den svært følsom, særlig for hva den forstår som urettferdig behandling. Den er kjent for å være noe uinteressert i andre hunder/mennesker (når den blir litt eldre). Den trenger en tydelig og konsekvent leder, som også kan gi hunden nok mosjon og psykiske utfordringer til at den trives og er harmonisk. Det sies noen steder at dette ikke bør være din første hund, men det er ikke nødvendigvis riktig. Mosneselva. Mosneselva er en elv i Etne kommune i Hordaland. Mosneselva fører smeltevann fra Folgefonna ut i Åkrafjorden. Elva er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag. Åkrafjorden. Åkrafjorden (også kalt Åkerfjorden) er en fjordarm av Skånevikfjorden i kommunene Kvinnherad og Etne i Hordaland. Fjorden er 32 km lang, og 650 meter på det dypeste. Hattebergselva. Hattebergselva er en elv i Kvinnherad kommune i Hordaland. Elva munner ut i Kvinnheradsfjorden ved tettstedet Rosendal. Furebergselva. Furebergselva er en elv i Kvinnherad kommune i Hordaland. Furebergselva fører smeltevann fra Folgefonna ut i Maurangsfjorden. Æneselva. Æneselva er en elv i Kvinnherad kommune i Hordaland. Æneselva fører smeltevann fra Folgefonna ut i Sildafjorden. De Fem. De Fem, Den mektige håndfull eller Den mektige lille gruppen (rus. "могучая кучка", "Mogutsjaja kutsjka") er et tilnavn på en gruppe fem nasjonalromantiske russiske komponister. Gruppen ble dannet mellom 1856 og 1862 i St Petersburg på initiativ av komponisten Milij Balakirev. Målet var en nasjonalt russisk musikk i Mikhail Glinkas ånd, og de markerte med det avstand til russiske komponister som orienterte seg mer mot vestlige forbilder, eksempelvis Pjotr Tsjajkovskij og Sergej Rakhmaninov. På et vis kan man si at gruppen var en gren av den nasjonalromantiske bevegelsen i Russland, med Abramtsevokolonien og den russiske nasjonale arkitekturbevegelsen som paralleller innen billedkunst og arkitektur. Navnet. Uttrykket «den mektige håndfull» (Могучая кучка, "Mogutsjaja kutsjka", «Mektige gruppe») ble latterliggjort av Balakirev og Stasovs fiender: musikkonservatoriets akademiske sirkler, det "Russiske Musikalske Samfunn" og deres støttespillere i pressen. Gruppen svarte trossig ved å bruke navnet selv. Den løse sirkelen av komponister som samlet seg rundt Balakirev besto nå av Cui, Mussorgskij, Rimskij-Korsakov og Borodin—de fem som ble knyttet til navnet «Den Mektige Håndfull», eller i blant «De Fem». De kalte seg aldri selv «de fem», og de ble heller aldri kalt det i Russland. I sine memoarer kaller Rimsky-Korsakov gruppen vanligvis «Balakirevs sirkel» og iblant «den mektige håndfull», noen ganger i en nedsettende tone. Det russiske ordet «kutsjka» ga opphav til begrepet «kutsjkisme» og «kutsjkist» som kan brukes om gruppens artistiske målsetninger eller verk i tråd med dem mektige håndfulls idealer. Navnet Les Six, en enda løsere gruppe fransktalende komponister, er inspirert av «De fem». Påvirkning. Med et mulig unntak for Cui fikk medlemmene av gruppen stor innflytelse på, eller underviste mange av de store etterfølgende russiske komponistene, som Aleksandr Glazunov, Mikhail Ippolitov-Ivanov, Sergej Prokofjev, Igor Stravinskij, og Dmitrij Sjostakovitsj. Ceratosaurus. Ceratosaurus var en dinosaur som levde i jura-perioden (rundt 156–145 millioner år siden). Den var 4,5–6 m lang og veide 0,5–1 tonn. Ceratosaurus tilhører kjøttetergruppen Theropoda. Dinosauren er hittil funnet i Colorado og Utah i USA, og i Tanzania. Macbeth (skuespill). "Macbeth" (engelsk "The Tragedy of Macbeth") er et tragisk skuespill av William Shakespeare, skrevet i 1606. Historien er lagt til Skottland og rundt slottet Cawdor. Skuespillet er Shakespeares korteste og et av hans mest populære skuespill. __TOC__ Om Macbeth. Shakespeares «Macbeth» har ofte vært betegnet som motsetningen av Sofokles' «Kong Oidipus». I begge skuespillene er temaet skjebnen veldig sentrale, men budskapet knyttet til skjebnen skiller dem fra hverandre. I «Kong Oidipus» er budskapet at man ikke kan flykte fra sin skjebne. Den er allerede bestemt og vil lede deg til å utføre skjebnen enten du liker det eller ikke. Mens i Macbeth er budskapet at det er du selv som bestemmer din skjebne gjennom egne valg. Men du må være klar over at det oppstår noen følger som kan slå tilbake på deg selv. Handling. Etter et slag mellom Skottland og Norge/Irland som førte til skotsk seier, blir generalen Macbeth (thane (jarl) av Glamis) utnevnt som «thane av Cawdor» for sin tapre innsats under krigen som førte til at fienden hadde tapt. Tidligere på dagen hadde Macbeth og hans venn Banquo møtt tre hekser som fortalte tre spådommer om Macbeths fremtid. Den første spådommen var at han skulle bli «thane av Glamis» etter Sinels død. Den andre spådommen var at han også skulle bli «thane av Cawdor». Den tredje og siste spådommen var at Macbeth skulle bli konge deretter. De tre heksene fortalte deretter Banquo at hans etterkommere skulle bli konger. Etter at to av Macbeths tre spådommer gikk i oppfyllelse, begynte tanken å bli konge å streife Macbeth, men han kastet raskt fra seg disse tankene. Men han hadde fortalt om disse spådommene til sin kone, Lady Macbeth, som raskt begynte å bli maktsyk og manipulerer Macbeth til å oppfylle den siste spådommen ved å drepe kongen av Skottland, Duncan. Da denne handlingen er gjort, begynner konsekvensene for Macbeth, hans kone, vennene hans og Skottlands folk. Tolkning. I Macbeth er det tre sentrale temaer som blir tatt opp. Temaene er maktgalskap, rettferdighet og skjebne. Maktgalskap kommer til uttrykk i skuespillet gjennom Macbeths syner av en flyvende dolk som peker og viser vei til kong Duncans seng på slottet Cawdor og at handling er henlagt til nattetid (Macbeth er ved siden av komedien En midtsommernattsdrøm det skuespillet der handlingen er henlagt til nattetid). Skuespillet skal først og fremst tolkes som et belærende stykke rettet mot dem som vil ha eller har makt. Her viser Shakespeare hva som skjer hvis man misbruker sin makt og velger å følge egne ønsker fremfor de ønskene som er bestemt i fellesskap. De to andre temaene kommer til uttrykk ved Macbeths halshugging og Lady Macbeths selvmord. Macbeth i Norge. I Norge ble skuespillet utgitt i bokform første gang i 1855 i Johan Dahls oversettelse. Skuespillet har blitt både oversatt og gjendiktet flere ganger. Av de nyere er Morten Krogstads bokmålsutgave og Edvard Hoems utgave på nynorsk. Prince Edwardøyene. Ortografisk fremstilling med Prince Edward Island i fokus.thumb Prince Edward-øyene () er to små ubebodde øyer i det sørlige indiske hav, annektert av Sør-Afrika i 1947. Den største øyen er Marionøya () og den minste Prince Edwardøya (). Øyene ligger ca. 18 km fra hverandre. Øygruppen ligger ca. midt mellom sørspissen av det afrikanske kontinentet og Antarktis, rundt 1770 km) sørøst for byen Port Elizabeth på fastlands-Sør-Afrika. Geografi og geologi. Marionøya er ca 19 km lang og 12 km bred. Den har et areal på 290 km² og en 72 km lang kystlinje. Størstedelen av kysten består ellers av høye klipper, noe som gjør det nesten umulig å gå i land. Øyenes høyeste punkt er State President Swart Peak, 1230 moh. Prince Edwardøya er mye mindre, ca. 45 km² og ligger ca 18 km nordøst for Marionøya. Begge øyene er vulkanske. Marionøya er toppen på en enorm undervannsvulkan som rager 5000 meter over havbunnen. Vulkanen er klassifisert som aktiv etter dens siste utbrudd i 1980. Historie. Øyene ble tilfeldigvis funnet av det nederlandske skipet "Maerseveen" i 1663. I 1772 besøkte Marc-Joseph Marion du Fresne øyene og brukte fem dager på å prøve å komme i land, uten hell. Han trodde han hadde funnet det til da ukjente Antarktis. I 1776, møtte ekspedisjonen James Cook i Cape Town. Da var den, etter Du Fresnes død, under ledelse av hans nestkommanderende Jules Crozet. Cook gjorde da også et forsøk på å nå øygruppen, men klarte ikke å gå i land grunnet dårlige værforhold. De tidligste nedtegnelsene fra ilandstigelser skriver seg fra 1803, og ble gjennomført av en gruppe seljegere. Disse fant faktisk tegn på tidligere bosetning, trolig brukt av andre seljegere. James Clark Ross besøkte også øyene i 1840, men han klarte heller ikke å komme i land. I 1873 ble øyene endelig utforsket, av kapteinen George Nares. Den britiske regjeringen ga i 1908 en viss William Newton retten til å utvinne guanoressursene på stedet i de neste 21 forestående årene. I 1926 fikk et selfangerselskap på samme måte retten til beskatte selbestanden i 10 år. På slutten av 1947 og tidlig i 1948, gjorde Sør-Afrika krav på øygruppen og bygget en værobservasjonspost på Marionøya. Forskningsstajonen ble snart utvidet, og i dag forskes det på øyenes fauna, særlig fugler. Blant disse er pingviner, albatross, stormfugler og måker. I tillegg forskes det på seler. I 1949 ble fem huskatter innført på Marionøya for å bøte på et museproblem på forskningsstasjonen. Kattene formerte seg imidlertid raskt, og i 1977 hadde øya omtrent 3400 katter, som da mest jaktet på hekkende stormfugler i stedet for mus. Dette gjorde at stormfuglene ble en truet art på øya, og noen stormfuglarter ble til og med utryddet fra Marion Island. Dette førte til at det ble igangsatt et katteutryddingsprogram. Noen få katter ble smittet av en spesiell kattesykdom kalt panleucopenia, og dette førte til at bestanden fem år senere hadde sunket til omtrent 600 dyr. De fleste gjenværende dyrene ble drept av jaktlag nattestid, slik at man i 1991 kun var i stand til å fange åtte katter i feller som sto ute ett år. Man regner ikke med at det finnes katter på Marionøya i dag. 22. september 1979, fanget den amerikanske spionsatellitten Vela opp et «dobbeltglimt» i nærheten av Prince Edward-øyene. Det har vært spekulert i om dette i realiteten kunne dreie seg om en atomprøvesprengning, utført i samarbeid mellom Israel og Sør-Afrika. Våpenet var på størrelse med en tiendedel av Hiroshima-bomben «Little Boy». Se Vela-hendelsen for mer informasjon. Drammensbrua. Drammensbrua er en kassebro som går over Drammenselva i Drammen, Buskerud. Broen ble åpnet i 1975, og med sine 1 892 meter er den dermed Norges lengste bro. Broen har spenn på 60 meter og seilingshøyde 12 meter. Lokalt er broen bedre kjent som "motorveibrua". Rustet opp. I 2006 ble den gamle broen rustet opp, og E18 over Drammensbrua har fått fire felt. En ny bro ble bygget inntil den gamle, på innsiden mot byen, etter at strekningen i mange år har vært en flaskehals i trafikken. Trafikken sørover bruker den nye broen, mens trafikken nordover har fått begge feltene på den gamle. Broen er også blitt kledd inn i aluminiumsplater, som skal reflektere lyset fra elva på undersiden samt gi broen et helhetlig preg. Drammensbrua (bybro). Drammensbrua (bybro) er en bybro i Drammen, Buskerud. Broen ble åpnet søndag 6. september 1936, og det var daværende statsminister Johan Nygaardsvold som klippet snoren. Broen er 260 meter lang og 15 meter bred med to fortau, hvert på tre meter. Opprinnelig var fortauene bredere enn idag, og kjørebanen var steinsatt med smågatestein. Broen har 9 spenn og er fundamentert på ca. 17 km trepeler. Den er landets første betong-bro. Byggearbeidene ble utført av entrepenørfirmaet F. Selmer. Byggesummen var på 1,8 millioner kroner (1936-kroner), vesentlig lavere enn for den først planlagte stålbroen. Broen er betydelig rehabilitert i de senere år etter tidligere års forsømt vedlikehold, og Drammen står i dag foran vanskelige valg om videre bevaring eller bygging av en ny bro. Frem til åpningen av Øvre Sund bru høsten 2011, var det tre kjørefelt over broen. Et av kjørefeltene har nå blitt fjernet til fordel for sykkelfelt i begge retninger. Drammen kommune ruster for tiden opp Bybroa med nye fortau med snøsmelteanlegg og nytt slitelag. Under arbeidet med å fjerne asfalten fra broa, kom den originale brusteinen fra 1936 frem. Dette skapte en debatt hvor noen mente at brusteinen måtte bli liggende. Denne måtte uansett fjernes for å få rehabilitert broen. Broen er stengt for privattrafikk, og bussen kjører kun i ett felt som er lysregulert. Arbeidene vil pågå frem til sommeren 2013. Rovernes Beredskapsgruppe. Rovernes Beredskapsgruppe (RBG) er Norges speiderforbunds hjelpekorps, og bistår politiet og andre myndigheter i redningsaksjoner og søk etter savnede personer. Rovernes Beredskapsgruppe inngår sammen med andre hjelpekorps i kriseberedskapen. Rovernes Beredskapsgruppe har grupper i Stavanger/Rogaland, Tromsø, Bergen, Kristiansand, Romsdal & Nordmøre, Nedre Buskerud, Trøndelag og Oslo Oslo starter opp i år med første sanitets avsvar på leier nå i sommer Det har også eksistert en beredskapsgruppe i Follo, men den er ikke aktiv lenger. Cidade Velha. Historie. Øya ble kalt "Ribeira Grande" (portugisisk for "stor dal") av António da Noli som den første europeiske bosetning i tropene og som Kapp Verdes første bosetning i 1462. I 1466 fikk Cidade Velha monopol på slavehandel og ble en viktig by i det portugisiske imperiet. Slaveer fra Guinea-Bissau og Sierra Leone ble fraktet fra Cidade Velha til Brasil og Vestindia. Den store dalen fungerte som et fengsel for slavene, mens de ventet på å bli fraktet til den nye verden. I 1533 ble byen sete for Den katolske kirkes vestafrikanske bispedømme og fikk bystatus i 1572. I 1585 og i 1586 angrep Sir Francis Drake byen to ganger. Den portugisiske slavehandelen ble stanset i byen i 1712 av franskmannen Jacques Cassart som plyndret og ødela byen. Etter denne hendelsen flyttet portugiserne Kapp Verdes hovedstad til Praia. I dag er Cidade Velha en liten fiskerlandsby og hovedlandbruksartiklene er sukkerrør, kokosnøtter og mango. Byen ca 2.337 innbyggere (2005). Basispunkt. Et basispunkt er 0,01 prosentpoeng og benyttes ofte i forbindelse med renter. Et basispunkt er ett hundredels prosentpoeng og som måleenhet brukes det særlig i kapitalforvaltning til å angi avkastningsforskjeller og kostnader. Det kalles også rentepunkt eller yieldpunkt. 100 basispunkter er ett prosentpoeng, og 10 000 basispunkter er 100,00 prosentpoeng. Ved sammenligning av to prosentsatser benyttes enkel aritmetikk for å finne differansen i basispunkter. Eksempelvis er forskjellen mellom 4,01 % og 4,00 % ett basispunkt. Libanesisk pund. Libanesisk livre er myntenheten i Libanon. Symbol for libanesisk pund er £, og valutakoden er LBP. 1£ er 100 piaster. 1000 libanesiske pund tilsvarer ca. seks norske kroner. Libanesisk pund er en lite brukt valuta fra Banque du Liban. Det brukes også dollar i Libanon. Andreas Hamnes. Per Andreas Hamnes (født 21. august 1941 i Nordland) er en norsk prest og politiker (Ap). Hamnes var sogneprest i Strømmen menighet, deretter ordfører i Skedsmo kommune fra 1991. I hans periode hadde kommunen en vesentlig bymessig utvikling, og befolkningstallet økte fra 34 000 til 42 000. Det ble bygget permanent flomdike mot Øyeren, nytt rådhus, ny jernbanestasjon og busstasjon, samt ny kino, og i Lillestrøm ble Norges Varemesse etablert. Hamnes ble i 2005 nødt til å søke permisjon fra sitt verv som ordfører etter avsløring om at han hadde mottatt private fordeler fra Nedre Romerike Vannverk i forbindelse med den såkalte Vannverkssaken. Varaordfører Anita Orlund etterfulgte Hamnes som ordfører i Skedsmo. AS Riskafjord. AS Riskafjord er et rederi fra Hommersåk i Sandnes kommune som ble stiftet i 1913. Rederiets båt «Riskafjord II», som lenge gikk i rute mellom Hommersåk og Stavanger, er blitt en kjent båt i nærmiljøet og begrepet "Riskafjord" blir av folk ofte assosiert med den koselige lokalrutebåten. Historie. Selskapet AS Riskafjord ble stiftet 1913. Dette var på et allmannamøte på et lokalt bedehus i Hommersåk 17. desember samme år AS Riskafjord ble et faktum. De hadde kun en båt på denne tiden. En motorkutter som ble omdøpt fra «Ly» til «Riskafjord». Denne kutteren skulle gå mellom Hommersåk og Stavanger og ha som oppgave å frakte både folk og varer (bl.a. melk) til og fra byen. Selskapet utstedte aksjer pålydende 25 kroner, som alle melkeleverandører skulle kjøpe minst en av. Rederiet fortsatte og ble viktig for riskabuen som på den tiden hadde mange forbindelser med Stavanger. I 1927 hadde rederiet 3 båter, men besluttet å kjøpe en til. Valget ble dampbåten «Olava» fra Halden bygget så tidlig som 1864. Båten ble omdøpt «Riskafjord II». Prisen var på 16 tusen norske kroner. I 1950 hadde AS Riskafjord tre båter i trafikk. «Riskafjord» og «Tourist I» gjorde en god jobb og i tillegg var «Riskafjord II» totalrenovert og satt inn i fart. Båten hadde nå en kapasitet på 164 passasjerer, og hadde fått en dieselmotor på 165 hestekrefter, som gjorde båten raskere. Båten var nesten helt forandret og oppussingen kostet selskapet 120 tusen norske kroner. I 36 år gikk «Riskafjord II» i ordinær rute mellom Stavanger og Hommersåk, men så, i 1996 var det slutt. Da overtok et annet selskap og hurtigbåter ble satt i trafikk. Fra 1997 har «Riskafjord II» kun gått chartertrafikk. I dag arrangeres det åpne turer for folk flest. Båten kan også leies til private arrangementer. Ekstern lenke. Riskafjord Riskafjord Riskafjord Riskafjord Togo (hund). «Togo» (født i oktober 1913, død 5. desember 1929) var en sibirsk husky, og lederhunden til Leonhard Seppala under serumløpet til Nome vinteren 1925. Han var oppkalt etter den japanske admiralen Togo Heihachiro. En av de mer dramatiske hendelsene som viser hva «Togo» var god for, skjedde da Seppala skulle krysse isen over Norton-sundet. Laget var midlertidig strandet etter at isen som de sto på hadde brutt seg løs, og fløt som et isflak i flere timer. Da isen drev tilbake til den faste isen over sundet, fikk Seppala «Togo» til å hoppe over det halvannen meter store gapet, i seletøyet slik at han kunne dra flaket tettere inntil. Seletøyet røk og falt i vannet, men «Togo» hoppet etter. Han tok selene i munnen og trakk flakene sammen, til det var trygt å hoppe for resten av laget. Serumløpet til Nome. Da serumløpet til Nome fant sted, var «Togo» tolv år gammel, og Iditarod er til ære for den bragden som der skjedde. I Nome brøt det ut en alvorlig difteriepidemi i 1925, som truet befolkningen. Det var nødvendig å få ført serum fra Nenana til Nome hurtigst mulig, og 20 hundekjørere og mer enn 100 hunder ble rekruttert til oppgaven, fordi det var umulig å fly dit på grunn av den sterke kulden. Man kunne ikke ta risikoen om flyet skulle krasje, fordi serumet ville gå tapt. Det mer enn 1085 km lange løpet mot klokka ble unnagjort på fem og halvt døgn, og den 9 kg tunge pakken med 300 000 enheter av serumet kom frem i tide. I ettertid fikk lederhunden «Balto» størstedelen av æren for suksessen, men det var en stor urett mot «Togo», som vitterlig var den hunden som bidro mest. «Togo» løp nærmere 420 km av serumløpet (tur/retur), nesten dobbelt så langt som neste hund. En statue av «Balto» står utstilt i Central Park i New York. Mike Wallace. thumb Mike Wallace (født 9. mai 1918 som Myron Leon Wallace, død 7. april 2012) var en amerikansk TV-journalist. Han var kjent som en av korrespondentene i det amerikanske nyhetsmagasinet "60 Minutes". Han har jobbet med programmet siden det ble opprettet i 1968. I 2006 sluttet Wallace som fast korrespondent i "60 Minutes". Han fortsatte med å jobbe for CBS, men i langt mindre grad enn tidligere. Han har intervjuet en rekke verdensledere som Deng Xiaoping, Ayatollah Khomeini, Kurt Waldheim, Yasir Arafat, Menachem Begin, Malcolm X, Martin Luther King, Anwar Sadat, Manuel Noriega, Vladimir Putin og Mahmoud Ahmadinejad. Samtidig har han også laget reportasjer om flere av de største amerikanske og internasjonale kjendisene innen sport, kultur og underholdning. Wallace regnes som en av foregangsmennene for den konfronterende intervjuteknikken, noe som har gitt ham stor anerkjennelse som journalist. Men hans kompromissløse stil har også ført til at han er blitt kritisert som uhøflig og uredelig mot intervjuobjektene. Wallace startet sin mediekarriere i 1939 i en radiostasjon i Michigan. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Otto Krefting. Krefting ledet utgravningene i koret i Nidarosdomen før restaureringen, og restaurerte senere korbuen i bakgrunnen. Otto Carl Martin Krefting (født 25. januar 1831, død 1899) var en norsk offiser og arkeolog. Ledet 1865–1866 arkeologiske undersøkelser i Nidarosdomen og 1867–1868 de første utgravningene på Selje kloster. Krefting var formann i Trondhjemsavdelingen av Fortidsminneforeningen og bevirket at ruinene av erkebiskop Olav Engelbrektssons festning på Steinvikholmen ble arkeologisk undersøkt og restaurert i regi av foreningen. Etter at restaureringen av Nidarosdomen begynte 1869, fungerte Krefting som inspektør ved restaureringsarbeidene til sin død i 1899. I en overgangsperiode da det ikke var noen fast arkitekt ved domkirken, ledet han også restaureringen av korbuen mellom oktogonen og langkoret 1871–1872. Krefting utgav i 1885 boken "Om Trondhjems Domkirke", der han oppsummerte det som til da var kjent om kirkens opprinnelse og bygningshistorie. DS «Hansteen». Seil-dampskipet «Hansteen» ved kai i Trondheim DS «Hansteen» er et seil-dampskip bygget i 1866 ved Nylands mekaniske verksted for Norges Geografiske Opmåling, NGO, og oppkalt etter daværende sjef for NGO, professor Christopher Hansteen. Skipet ble også lånt ut til havforskning for Johan Hjort og G.O. Sars. I 1872 var skipet losji for kong Oscar II under avdukingen av Haraldstøtta i Haugesund. I 1898 ble skipet solgt til Innherad Forenede Damskipsselskap og benyttet som lokalbåt i Trondheimsfjorden. Solgt til Det Helgelandske Dampskipsselskab og omdøpt til «Haarek» og gikk i rutetrafikk langs Helgeland og mellom Sandnessjøen og Træna. I 1950 solgt til Florø og konvertert til losjiskip, først for sesongarbeidere under sildefisket, og fra 1962 kjøpt av Oslo Indremisjon og brukt som losjiskip i Akerselva under navnet «Ivar Elias». Kjøpt i 1978 av Olaf T. Engvik og restaurert tilbake til utformingen som havforskningsskip. I 1986 overtatt av Stiftelsen D/S «Hansteen» i Trondheim. Det har blitt utført restaureringsarbeider både i skrog og interiør. Skipet ligger til daglig ved Brattøra i Trondheim havn. Kjennetegn. Kjennetegn er særtrekk som er egnet til å identifisere en person, en ting, et begrep, en vare, tjeneste eller annet. Betegnelsen "kjennetegn" brukes innenfor en lang rekke fagfelt. Kjennetegn kan være et språklig fenomen, et bilde, en lyd, en lukt eller annet som kan oppfattes av en observatør. "Forretningskjennetegn" er særlig foretaksnavn og varemerker som kan registreres i offentlige registre. Innehaveren kan ha oppnådd enerett og slike kjennetegn er omfattet av norsk lovgivning og internasjonale traktater. Offentlige myndigheters kjennetegn er særlig våpenskjold, segl eller annet merke, så som kongevåpen, riksvåpen og kommunevåpen. Bruken av disse som kjennetegn er eksklusiv for de offentlige myndigheter, og er beskyttet gjennom straffeloven § 328 nr 4. Jahmir Hyka. Jahmir Hyka (født 8. mars 1988) er en albansk fotballspiller som for tiden spiller for 1. FSV Mainz 05. I februar 2006 skrev midtbanespilleren under på en treårs-kontrakt med Rosenborg. Jahmir var første gang i Trondheim og Rosenborg i oktober 2005, hvor han i spilte i en treningskamp mot Nidelv, man han ble sendt hjem uten kontraktsforslag. I februar i 2006 snudde imidlertid Rosenborg, og skrev likevel kontrakt med den albanske U-18-landslagsspilleren. Jahmir Hyka er en offensiv midtbanespiller, og regnes som en av de beste spillerne i Albania i sin aldersgruppe. Jahmir gikk i første omgang inn i Rosenborgs juniorstall, men ble tatt opp til A-laget kort tid etter. Han kom fra den albanske klubben Dinamo Tirana. I mai 2006 ble Jahmir nektet spillerlisens av fotballforbundet . Måneden etter fikk han allikevel lisens etter at han ble sendt hjem til Albania  . Rosenborg måtte imidlertid bevise at Hyka var til nytte for klubben over Norges Fotballforbund, som kunne vurdere å trekke tilbake lisensen på et senere tidspunkt. Hyka ble i 2007 frigitt av RBK, og skrev under for Olympiakos . Olof Naucler. Nauclers tegning av Nidarosdomen fra 1658 er den eldste man kjenner. Olof Simonsson Nauclér (latin Olaus Nauclerus) (født 1626, død 1706) var en svensk bergverksmann og landmåler. Han ble ansatt ved bergvesenet («Bärgsväsendet») 1657 etter studier i Uppsala. Da Trøndelag tilfalt Sverige ved freden i 1658, reiste Nauclér til landsdelen for å fastsette de nye grensene mot Danmark-Norge. På reisen tegnet han også kart over Trondheim og prospekt over Nidarosdomen, det eldste man kjenner. Gjenopptok senere virksomheten i bergvesenet og ble 1665 sjef ved Stora Kopparberget i Dalarna. I 1671 kjøpte og senere renoverte han "Stabergs bergsmansgård" i Falun, en gård som i dag er et fredet kulturminne. Naucler, Olof Naucler, Olof Bill O'Reilly. a>.Bill O'Reilly (født 10. september 1949 i New York City i USA) er en amerikansk tv-vert, forfatter og politisk kommentator. Han er mest kjent som programleder for kommentarprogrammet The O'Reilly Factor som har gått på TV-kanalen Fox News siden 1996. I perioden 2002-2009 ledet han sitt eget radioprogram, og han har gitt ut en rekke bestselgende bøker som i hovedsak tar for seg politiske temaer. The O'Reilly Factor. O'Reillys fjernsynsprogram er blitt det mest populære nyhetsprogrammet på amerikansk TV. Det sendes hver ukedag, og har i løpet av 2000-årene opparbeidet seg seertall som kan måle seg med eller langt overgå de store fjernsynsstasjonenes nyhetsmagasiner. Både fjernsynsprogrammet og radioprogrammet vekker ofte sterke meninger og følelser for og imot. Programmet kritiseres ofte for forvrengninger av fakta eller bruk av feilaktig statistikk fra konkurrerende programmer av mer liberal innretning og humoristiske daglige fjernsynsshow. De temaene han tar opp med sine gjester i programmet omfatter mange ganger hendelser som er gitt liten oppmerksomhet i andre medier, og som nettopp gjennom O'Reillys program blir satt på den nasjonale dagsorden. O'Reilly gir som regel selv klart uttrykk for sine egne synspunkt underveis i samtalene. Han har flere ganger havnet i kraftig munnhuggeri med gjester, noen har til og med blitt bedt om å holde munn. Selv om det er endel som boikotter programmet (takker nei til invitasjoner), er det nok av velartikulerte fremtredende personer som står ham temmelig fjernt politisk og sosialt som stiller opp til ordvekslingene. I forkant av det amerikanske presidentvalget i 2008 hadde O'Reilly innslag med både Hillary Clinton og Barack Obama. Etter terrorangrepet mot Verdens Handelssenter i New York 11. september 2001 beskyldte O'Reilly hjelpeorganisasjonene United Way of America og amerikanske Røde Kors for å holde tilbake donasjoner på flere millioner dollar som organisasjonene hadde samlet inn til familiene til de drepte. O'Reilly rapporterte at organisasjonene hadde feilinformert om sine intensjoner når midlene ikke ble gitt videre til ofrene. Skuespilleren George Clooney anklaget O'Reilly for å spre villedende informasjon og skade hjelpearbeidet ved å skape "panikk" blant potensielle givere. I 2005 begynte O'Reilly jevnlig å kritisere den Kansas-baserte legen George Tiller som spesialiserte seg på aborter i andre og tredje trimester – ofte referert til som «Tiller the baby killer». Tiller ble drept 31. mai 2009 av Scott Roeder, en antiabortaktivist. Kritikere som Gabriel Winant hos Salon.com har uttalt at O'Reillys retorikk mot Tiller bidro til å skape en atmosfære av vold rundt legen. Jay Bookman hos Atlanta Journal-Constitution skrev at O'Reilly «klart gikk for langt i sin fordømmelse og demonisering av Tiller» men la til at det var «uansvarlig å knytte O'Reilly til drapet på Tiller».. O'Reilly svarte på kritikken ved å si at «hver eneste ting vi sa om Tiller var sant». I 2007 publiserte forskere ved Universitetet i Indiana en artikkel som analyserte O'Reillys «Talking Points Memo»-segment som innleder programmet. Ved hjelp av analyseteknikker utviklet i 1930-årene av det amerikanske Institute for Propaganda Analysis fant studien at O'Reilly brukte propaganda, ofte brukte kallenavn og konsekvent brukte ikke-amerikanere som en trussel og aldri i roller som offer eller helt. Fox News' produsent Ron Mitchell beskyldte artikkelforfatterne for å manipulere sin forskning for å bekrefte sine forutinntatte holdninger, og argumenterte med at bruken av verktøy som brukes for å analysere propaganda har forskerne allerede forutsetter at O'Reilly bedrev propaganda. Politisk ståsted. Selv om O'Reilly har erklært seg som politisk uavhengig er det ikke er vanskelig å forstå at han i de fleste samfunnsspørsmål har sterke sympatier til det republikanske parti. Det er spesielt hans støtte til amerikansk krigføring i Irak, hans overveiende positive holdning til president George W. Bush og hans gjentatte angrep på venstresiden i amerikansk politikk som har gitt ham merkelappen konservativ. Mange på den amerikanske høyresiden er enig i dette. Men enkelte konservative mener O'Reilly har sterke liberale trekk, blant annet på grunn av hans syn på våpenkontroll, motstand mot dødsstraff, hans syn på global oppvarming og hans kritikk av store multinasjonale selskaper, spesielt innen oljenæringen. Yrkeskarriere. O'Reilly startet sin tv-karriere i 1971 i en lokal tv-stasjon i Pennsylvania, og har blant annet jobbet som korrespondent for ABC, før han begynte i Fox News. Kontroverser, kritikk og parodi. O'Reilly har fått mye kritikk for flere sine uttalelser. Han har hatt en rekke konflikter med forskjellige politikere, kjendiser og mediapersonligheter i USA. Dette omfatter blant annet Al Franken, Bill Moyers, George Clooney, 50 Cent, Rosie O'Donnell, Arianna Huffington, Mark Cuban, Nas, Joe Scarborough, Snoop Dogg, Ludacris, David Letterman, og Keith Olbermann. Flere organisasjoner som følger amerikanske media, som Media Matters for America og Fairness and Accuracy in Reporting har kritisert O'Reilly for manglende journalistisk integritet, og anklager ham for å forvrenge fakta og å bruke misledende og feilaktig statistikk. Bill O'Reilly er også en av de viktigste kildene til inspirasjon for komikeren Stephen Colberts satiriker persona på Comedy Central programmet "The Colbert Report", der han regelmessig parodieres. Påstander om seksuell trakassering / utpressing. Den 13. oktober 2004 gikk O'Reilly til rettssak mot "O'Reilly Factor"s produsent Andrea Mackris, hennes advokat Benedict P. Morelli, og Morelli's advokatfirma. Han anklaget dem for utpressing etter at Mackris hadde truet med å anklage O'Reilly for seksuell trakassering med mindre han betalte henne mer enn $60 000 000 (USD). Senere samme dag leverte Mackris sin anmeldelse mot O'Reilly. Hun hevdet O'Reilly hadde plaget henne med sexprat på telefonen, noe som blant annet inkluderte en "skitten og degraderende monolog om sex." O'Reilly benektet dette, og påstod at Mackris' motiver var finansiellt og politisk motivert. I følge avisrapporter skal det være sannsynlig at O'Reilly betalte Mackris flere millioner dollar som del i et forlik, før begge sakene ble trukket. Detaljene rundt denne avtalen er holdt konfidensielle. Sakene ble endelig avsluttet den 28. oktober 2004. Roald Bruun-Hanssen. Roald Bruun-Hanssen (født 14. januar 1962) er en tidligere norsk fotballspiller og fotballtrener. Roald Bruun-Hanssen er født og oppvokst på Åstveit i Åsane, Hordaland og er for tiden daglig leder i Sportsklubben Brann. Bruun-Hanssen er utdannet Cand. mag. med fagkretsen idrett (Norges idrettshøgskole), offentlig administrasjon (Universitetet i Bergen) og bedriftsøkonomi (NHHK). Han har vært regionsansvarlig for spillerutvikling innen fotball i fylkene Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane, og i fra 2000–2006 var han daglig leder i Hordaland Fotballkrets. Høsten 2006 ble han ansatt i Sportsklubben Brann som ny sportsdirektør i klubben, etter at Per-Ove Ludvigsen trakk seg. Denne stillingen hadde han frem til mai 2010, da han ble gitt en rent administrativ stilling i klubben. Før han ble ansatt som sportsdirektør i Brann, var han toppfotballsjef i Norges Fotballforbund. Spillerkarriere. Roald Bruun-Hanssen hadde en aktiv karriere i Tertnes, Varegg, Åsane og i Frogn. 1. divisjon var det høyeste nivået han spilte på (Varegg i 1981). Bruun-Hanssen la opp som spiller i 1991. Trenerkarriere. Roald Bruun-Hanssen har vært hovedtrener Åsane i to perioder. I sesongene 1992–1993 og 1995–1996. Jerry García. Jerome John «Jerry» Garcia (født 1. august 1942 i San Francisco, død 9. august 1995). Han var gitarist, vokalist og låtskriver i Grateful Dead og var en sentral aktør i det som senere blant annet har fått merkelappen San Francisco Sound. Har også gitt ut musikk med Jerry Garcia Band, Jerry Garcia Acoustic Band, New Riders Of The Purple Sage, David Grisman m.fl. Har i tillegg bidratt på andre artisters utgivelser. Mest kjent er kanskje hans bidrag med steel gitar på Crosby, Stills, Nash & Young sin utgivelse Déjà Vu – Teach your children. Et instrument han har bidratt med også på andre utgivelser som for eksempel på to spor på It's a Beautiful Day sin andre utgivelse – Marrying Maiden Teknisk Ukeblad. Forsiden til en utgave fra 1883 Teknisk Ukeblad () er et ukentlig fagblad om teknologi som utgis av Teknisk Ukeblad Media. Tidsskriftet distribueres til alle medlemmer til Teknisk Ukeblad Medias eierorganisasjoner (Tekna, NITO og Polyteknisk Forening). Bladet har et opplag på 117 000 og 317 000 ukentlige lesere. Tidsskriftet ble startet 1854 som "Polyteknisk Tidsskrift", og er dermed verdens eldste i sitt slag. Den Norske Ingeniør- og Arkitekt-forening og Den Polytekniske Forening gikk i 1883 sammen om å gi ut "Teknisk Ugeblad". I 1968 ble bladet slått sammen med NITOs tidsskrift "Teknikk". Siden 1995 har tidsskriftredaksjonen også publisert innhold via en egen nettside. Bladet kommer ut med 42 utgaver i året. Siden 2009 er administrerende direktør Jan Moberg, mens ansvarlig redaktør er Tormod Haugstad. Abernethy. Abernethy er en landsby som ligger ved elven Tay i Perth and Kinross i Skottland omtrent ca 30 km sørøst for Perth. Abernethy var en gang «hovedstaden» (eller iallfall et religiøst og politisk senter) i det piktiske kongeriket. Stedet har en av Skottlands to overlevende rundtårn av irsk type (det andre er i Brechin i Angus, begge blir tatt hånd om og administreres av foreningen "Historic Scotland"). Det tyve meter høye rundtårnet ble tilsynelatende bygget i to etapper, noe som kan ses i endringer i steinverket, og kan datertes til mellom 1000- og 1100-tallet. Landsbyens navn er piktisk, det eldste kjente opptegnelsen var «Apurnethige». Flere utgaver av piktisk eller tidlig middelaldersk skulptur har blitt funnet i Abernethy, inkludert en ufullstendig piktisk symbolstein som er murt inn i rundtårnets fundament. Tårnet er etter sigende å ha fått sitt navn fra det skotsk gæliske ordet ‘Aber’ som betyr ”«munn av» og ‘Nethy’ som er navnet på elven. Til vest for Abernethy, i byen Forteviot, beseiret kong Cináed mac Ailpín eller Kenneth I av Skottland i henhold til myten pikterne og deres konge og ble med kongeriket Skottlands grunnlegger. De fleste historikere mener likevel i dag at dette slaget aldri fant sted, se "MacAlpins forræderi". Et lite museum ble åpnet ganske nylig og holdes åpen for publikum i sommermånedene og har en utstilling om landsbyen. I 2001 hadde Abernethy en befolkning på 945 mennesker. Annet. Abernethy er også navnet på en kjeks som blir utviklet av skotten Dr. John Abernethy ved at han foreslo tillegget av karvefrø og sukker. Prefekt. En prefekt (latin "praefectus", av "praeficere") er en person med en ledelsesfunksjon. En prefekts embede eller område kalles et prefektur, men i mange post-romerske tilfeller finnes prefekter uten prefekturer og vice versa. Midtun skole. Midtun skole er en kommunal barneskole på Nesttun i Fana bydel i Bergen kommune. Skolen ble bygget i 1926, og er dimensjonert for 350 elever. Neontetra. Neontetra er en liten karpelaks som er utbredt i akvaristikken. Det er en pelagisk ferskvannsfisk som finnes i Amazonas i Sør-Amerika. Beskrivelse. Neontetra kan ofte forveksles med den nesten identiske kardinaltetraen. Forskjellen er at neontetraens røde linje bare går fra midten og bakover, mens kardinaltetraens begynner helt foran på fisken. Å se forskjeller på kjønnene er vanskelig. Neontetraen blir oftest 3 cm lang, og kan bli opp mot fem år gammel. Trivsel. Den foretrekker mørkt bunnsubstrat og ikke for mange større fisker. Neontetra er en stimfisk og trives bedre jo større stimen er. De bør derfor holdes i stim på minst 10 fisk for å være sunne og leve lenge. De kan holdes i temperaturer mellom 20 og 28 °C, men når vannet er over 24 °C lever neontetraen ikke like lenge som i kjøligere vann. Neontetraen kan lett bli offer for større fisk i akvariet. Skalare er en fisk som gjerne jakter på neontetra. Neri Valen. (født 26. september 1893, død 4. januar 1954) var stortingsrepresentant og gårdbruker. Han representerte Venstre på stortinget for Telemark i årene 1931-1933, 1934-1936, 1937-1945, 1950-1953 og 1954. Valen var parlamentarisk leder for Venstre fra 1935-1945 og 1951-1954. Neri Valen var sønn av lensmann og gårdbruker Halvor Valen (1849–1911) og Anne Ramse (1861–1944). Stortingsrepresentanter 1931–1933 Nedre Romerike Vannverk. Nedre Romerike Vannverk AS (NRV) er et interkommunalt selskap stiftet 24. juni 1971 som et andelslag eiet av Skedsmo, Lørenskog, Rælingen, Fet, Sørum og Nittedal kommuner. Kommunene har hatt eierandeler etter innbyggertallet i de respektive kommuner. 6. november 2003 ble selskapet omdannet til et 100 % kommunalt eid aksjeselskap. Selskapets mål er å forsyne eierkommunene med hygienisk godt, rent og rimelig vann samt sørge for tilstrekkelig kapasitet og sikkerhet frem til leveringspunktene i kommunene. NRV er samlokalisert med, og har felles administrasjon med, det interkommunale selskapet AS Sentralrenseanlegget RA-2 (RA2), stiftet i 1965 og eid av Skedsmo, Lørenskog og Rælingen kommuner med 1/3 eierandel hver. NRV ble i 2005 kjent i media for den såkalte Vannverkssaken, hvor titalls millioner kroner skal ha blitt underslått fra selskapet. Den 1. januar 2008 ble Nedre Romerike Vannverk etablert som et interkommunalt selskap (Nedre Romerike Vannverk IKS). Alle ansatte og all virksomhet/produksjon ble overført fra aksjeselskapet gjennom en virksomhetsoverdragelse til det interkommunale selskapet. Nedre Romerike Vannverk AS ble opprettholdt som et aksjeselskap for å følge rettssaken/erstatningsspørsmålet ("NRV/RA-2 saken"), men er i dag ikke involvert i driften av NRV IKS. NRV/RA2-saken. Høsten 2005 ble det iverksatt granskning av selskapene NRV og RA2 etter mistanker om korrupsjon, etter at "Aftenposten" hadde hatt en serie kritiske artikler om selskapene og driften. Etter kort tid ble administrerende direktør gjennom hele historien til selskapene, Ivar T. Henriksen, permittert og senere pensjonert. De kommunalt oppnevnte styrene ble erstattet av mer profesjonelle styrer, med advokat Per Sandvik som styreformann. Christen Ræstad ble ansatt som ny daglig leder. Etter Christen Ræstad ble Ingar Tranum ansatt som ny daglig leder. I kjølvannet av NRV/RA2-saken har NRVs tidligere styreformann, Andreas Hamnes, måttet trekke seg som ordfører i Skedsmo kommune. "Aftenposten" ved journalistene Siri Gedde-Dahl, Anne Hafstad og Alf Endre Magnussen fikk SKUP-prisen i 2006 for avsløringen av denne saken. Granskingsrapporten. Nedre Romerike Distriktsrevisjon (NRD) får i oppdrag å granske om det i NRV og RA-2 er foretatt disposisjoner i strid med selskapenes vedtekter, beslutninger truffet av selskapenes organer eller offentlige regler, jf. de forhold som er tatt opp av media. NRD bes om å granske alle forhold de måtte mene er relevante for å komme til bunns i saken, herunder styrenes roller. Likeledes må selskapene NorAnalyse og Nedre Romerike Fjernvarme trekkes inn i granskingen. Selskapene RA-2 og NRV betaler for arbeidet. Det forutsettes at NRD knytter til seg den kompetanse som trengs til granskingen, eventuelt ved kjøp av eksterne tjenester. Granskingsgruppen bør ha kompetanse innen arbeidsrett, konkurranserett og selskapsrett, foruten alminnelig juridisk og økonomisk kunnskap. Det forutsettes at det underveis i arbeidet utarbeides delrapporter som går til styrene og eierkommunene. Den endelige rapporten sendes også styrene og eierkommunene. Nedre Romerike Distriktsrevisjon leverte 26. juni 2006 en foreløpig rapport til styrene i selskapene. Det ble da klart at omfanget av saken var så stort at arbeidet måtte fortsette, og 5. juni 2007 overleverte NRD granskningsrapporten som er på over 500 sider til styrene i selskapene. Selskapenes styrer har valgt å offentliggjøre rapporten, som kan lastes ned fra selskapenes hjemmeside. Granskningen har kostet 15 millioner kroner. Stiklingfisker. Stiklingfisker (Gasterosteiformes) er en gruppe piggfinnede fisker. Alle disse fiskene har en kropp som er kledd med beinplater, isolerte pigger foran ryggfinnen, og en mer eller mindre fremskutt snute. Fylogenetikken til denne gruppen er usikker og plasseringen av den kan variere i forskjellige kilder. Her blir Nelson (2006) fulgt. Institutt for energiteknikk. JEEP II-reaktoren på Kjeller er et sentralt forskningsinstrument for materialteknologi og grunnforskning i fysikk. a> er et forskningsverktøy for blant annet utvikling av kjernekraftsikkerhet. Institutt for energiteknikk (IFE) ble etablert i 1948 som Institutt for Atomenergi (IFA), og fikk i 1980 dagens navn. IFE har sitt hovedkontor på Kjeller og en nesten like stor avdeling i Halden i Østfold. IFE er vertsorganisasjon for det internasjonale Haldenprosjektet, med deltakere fra 19 medlemsland. IFE driver forskning på følgende områder: energi-, miljøteknologi og fysikk (Kjeller), nukleærteknologi (Kjeller), petroleumsteknologi (Kjeller), nukleær sikkerhet og pålitelighet (Halden), og tematikken «sikkerhet-menneske-teknologi-organisasjon» (Halden). IFE driver to forskningsreaktorer. JEEP II-reaktoren på Kjeller brukes til grunnforsking i fysikk og produksjon av legemidler, mens Haldenreaktoren brukes til forskning på materialteknologi og kjernebrenselsikkerhet. Instituttet har ca. 600 ansatte i Halden og på Kjeller. Instituttets administrerende direktør er Eva S. Dugstad. Historikk. I de første årene etter krigen satset Norge sterkt på atomforskning. Gunnar Randers startet den norske atomforskningen ved Forsvarets forskningsinstitutt allerede i 1946 sammen med Odd Dahl. Det skjedde med Stortingets godkjennelse. Flere forskere ønsket ikke at atomforskningen skulle foregå i militær regi. Forsvarsministeren, Jens Chr. Hauge, støttet likevel prosjektet og sørget for tilstrekkelig finansiell støtte. Institutt for Atomenergi (IFA) ble i 1948 etablert som en sivil avlegger fra Forsvarets forskningsinstitutt med Gunnar Randers som direktør frem til 1970. I perioden 1947-51 fikk denne forskningen mer offentlig støtte enn all annen naturvitenskapelig forskning. Norges første atomreaktor (JEEP) stod klar på Kjeller i 1951. På det tidspunktet var det bare stormaktene USA, England, Frankrike, Sovjet og Canada som hadde atomreaktorer. I 1970 ble over 1000 tønner radioaktivt avfall gravd ned på jordet ved siden av reaktorhallen. Disse ble gravd opp igjen i 2001 etter påtrykk fra miljøbevegelsen. Tønnene ble så fraktet til langtidslagring i avfallsdeponiet i Himdalen. På 1980-tallet gjennomgikk IFE en omstilling med ny programprofil. Bevilgningene fra staten gikk ned, mens egen omsetning økte med inntekter fra oppdragsforskning og kommersialisering. Petroleumsforskning, fornybar energi, kontrollromsteknologi og menneske-maskin-kommuniksjon var blant noen av områdene som vokste i denne perioden. Fra 1990-tallet fikk IFE en ledende posisjon innenfor norsk energi- og miljøforskning, med fokus på områdene hydrogenlagring, miljøteknologi, solenergi og fornybare energisystemer. I tilknytning til reaktoren på Kjeller ble spillvannet tidligere sluppet ut i Nitelva. På begynnelsen av 2000-tallet ble det hevdet i den lokale pressen at dette førte til økte krefttilfeller, men så langt har det ikke blitt påvist en sammenheng mellom utslipp og antall krefttilfeller. I 2006 måtte reaktoren JEEP-II stenges ned noen uker på grunn av en radioaktiv lekkasje inne i reaktorhallen. Driftsforstyrrelsen ble utredet og det ble konkludert med at den sannsynligvis skyldtes en lekkasje i rekombineringskretsen i eller nær en pumpe. Utslippet av radioaktivitet i denne forbindelse var svært lave. Det ble ikke målt utslipp med høyere verdier enn det som følger av normal drift. IFE har på 2000-tallet satset tungt på solcelleforskning. Det nye solbygget på Kjeller, som sto ferdig i april 2009, har kostet rundt 50 millioner kroner, og er dermed en av de største investeringene IFE har gjort gjennom tidene. Ytterligere millioner kroner har blitt investert i avansert utstyr, med bidrag fra Forskningsrådet og industripartnere. "Forskningssenter for Miljøvennlig Energi" (FME), som senteret heter, skal jobbe med blant annet fremstilling og karakterisering av krystallinsk silisium, det viktigste materialet for fremstilling av solceller. Tordis Maurstad. Tordis Maurstad og sønnen Toralv Maurstad i 1973 Tordis Maurstad (født Witzøe 24. desember 1901 i Kristiansund, død 10. januar 1997 i Oslo) var en norsk skuespiller, kjent fra teaterscene, radio og fjernsyn. Hun var knyttet til Det Norske Teatret i over 50 år, men gjestet ved flere andre teatre, foruten å være flittig benyttet på film, TV og radio gjennom mange tiår. Tordis Maurstad var gift med kollega Alfred Maurstad, senere kjæreste med Jakob Sande og samboer og ektefelle av forfatter og dramatiker Helge Krog fra 1949 til 1962 (hans død). Hennes sønn fra første ekteskap er skuespilleren Toralv Maurstad. Filmografi i utvalg. Maurstad, Tordis Maurstad, Tordis Maurstad, Tordis Kentigern av Glasgow. Kentigern av Glasgow, kalles også for "Sankt Mungo" (født ca. 518, død 603 eller 612), er i henhold til tradisjonen en apostel av Strathclyde og skytshelgen og den legendariske grunnleggeren av byen Glasgow. Navnet Mungo er avledet fra et gælisk ord "Munghu", «den kjærlige», et vennlig tilnavn han fikk fra religiøse kollegaer. På kymbrisk er det "Mwyn-gu". Jocelin av Furness, en hagiografer av Sankt Kentigern fra 1100-tallet ‘forklarer’ navnet på en ikke helt holdbar vitenskapelig måte: ‘Ken’ betyr på latin ‘hode’ og ‘Tyern’ er på skotsk ("albanisk") er på latin "dominus" ‘Herre’, dermed gis navnet Kentigern følgende forklaring «Herrens overhode». Bakgrunn. Kentigerns biografi er stort sett usikker. Det er liten kunnskap om helgenen fra før 1100-tallet da Kentigern ble forfremmet for å øke prestisjen til bispedømmet Glasgows, og det er mulig at Kentigern faktisk ble diktet opp i Skottland av anglo-normanniske skribenter, skjønt det er ikke usannsynlig at det også fantes en historisk kjerne. I følge de fortellinger som finnes om Kentigern er hans fars navn ikke navngitt, men hans gravide mor Thenaw, datter av den britiske prins Loth (eller "Lot" eller "Lothus") (som provinsen Lothian er blitt oppkalt etter) ble utstøtt av hennes familie før han ble født rundt 518 i Culross i Fife. Hans legende indikerer at han var av piktisk ætt, eller iallfall at hans religiøse lærere var piktere. Det har blitt foreslått at navnet Kentigern faktisk kan bety «hundeherre» enn «Herrens overhode», og ut ifra dette indikerer det at han hadde aristokratisk opprinnelse. I følge Jocelyn ble Kentigern oppdratt til voksen av Sankt Serf (eller Servanus) ved dennes kloster, men dette er ikke sannsynlig ettersom Sankt Serf levde i neste århundre. Følges legenden var Kentigern elev av Sankt Serf og Kentigern har fått mye av æren for kristningen eller gjenkristningen av områdene Strathclyde og Galloway i dagene før Sankt Columba. Glasgow. Da Kentigern var 24 år gammel begynte han å misjonere i Cathures ved Clyde, stedet for dagens Glasgow. Den kristne kongen av Strathclyde, Roderick Hael, ønsket ham velkommen og støttet hans vigsling som biskop, noe som skjedde omtrent 540, den samme tid han etter sigende skulle ha ankommet Glasgow. Han bygget sin kirke ved Molendinar Burn, hvor en middelalderkatedral nå står. I de neste tretten årene virket han i distriktet, levde et strengt liv i en celle hvor elvene Clyde og Molendinar løpet sammen, og konverterte mange til troen ved sitt hellige eksempel og sine prekener. Et større samfunn vokste opp rundt ham, ble etter sigende kjent som "Clasgu" i betydningen «Den kjære familie», og stedet ble etter hvert byen Glasgow. Legenden tar etymologisk feil ved at navnet på Glasgow kommer fra skotsk gælisk "glas gu", som betyr «grønn senkning». I eksil i Wales. Rundt 553 var det en sterk anti-kristen bevegelse i Strathclyde som ansporet Kentigern til å forlate området og han trakk seg tilbake i Wales, bodde en stund ved St. David i Menevia, og deretter grunnla et større kloster ved Llanelwy, nå St. Asaph's, hvor han utpekte den hellige munken Asaph som foresatt som etterfølger etter seg selv. Tilbake til Skottland. I 573 sikret slaget ved Arthuret kristendommens sak i Cumbria og ved en henstilling fra kong Roderick returnerte Kentigern til Skottland sammen med sine walisiske disipler. I åtte år oppholdt han seg ved Hoddam i Dumfriesshire hvor han talte evangeliet i områdene rundt Galloway og Cumberland. Rundt 581 returnerte han endelig til Glasgow og her, et år eller to senere, fikk han besøk av Den hellige Columba som på den tiden misjonerte i Strathtay. De to hellige mennene omfavnet hverandre, hadde lange samtaler og utvekslet hverandres skriftmål. Legenden om Kentigern sier at han døde i Glasgow den 13. januar 603. Han ble gravlagt på det stedet hvor det ble reist en katedral dedikert til hans ære. Hans etterlevninger sies å fortsatte hvile i krypten. Hans fest ble holdt over hele Skottland den 13. januar. Bollandistene har skapt en egen messe for denne festen som dateres fra 1200-tallet. Hans fest er i den vestlige katolske kirke den 1. juli, mens den østlige ortodokse kirke feirer den 14. januar. Mirakler. I henhold til legenden gjorde Den hellige Kentigern fire mirakler i Glasgow, som blir husket i byens våpenskjold. Glasgows nåværende motto «La Glasgow blomstre ved å si hans ord og prisingen av hans navn» og det mer verdslige mottoet «La Glasgow blomstre» er begge inspirert av Kentigerns opprinnelige opprop «La Glasgow blomstre ved å spre ordet». I tillegg til deler av Skottland er Kentigern også skytshelgen for to skoler i Auckland, New Zealand: "Saint Kentigern College" og "Saint Kentigern School". Begge skolene er presbyteriske skoler og har til sammen mer enn 2000 elever. I den fiktive verden av Harry Potter er Sankt Mungo skytshelgen for "St Mungo's Hospital for Magical Maladies and Injuries". Eksterne lenker. Kentigern av Glasgow De ti bud. a>fragmenter med forskjellige religiøse tekster skrevet ned omkring år 200 f. Kr. viser en annen nummerekkefølge på budene. a> viser tydelig oppdelinga av budene på steintavlene. De tre første budene handler om menneskenes forhold til Gud, mens de sju neste gjelder forholdet mellom mennesker. a> viser profeten med kraftfulle horn i panna og to steintavler under armen. De ti bud eller dekalogen er en liste av korte religiøse og moralske leveregler. Ifølge jødisk og kristen tradisjon, med utgangspunkt i det gamle testamentes fortellinger, ble De ti bud overlevert direkte fra Gud til Moses på Sinaifjellet. De ti bud er sentrale i både jødedom og kristendom. I en noe annen form har de også innflytelse for islam. I de delene av verden hvor jødedom og kristendom har hatt sterk kulturell innflytelse, er De ti bud ansett som allmenne gode leveregler. Budene. I jødedommen og noen trosretninger innenfor kristendommen regner man det som sies i 20.4-6 som et eget bud, det såkalte billedforbudet. For de som regner billedforbudet som det andre bud blir da «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» det tredje osv, til de to budene om begjær som regnes som ett bud – det tiende. At budene ble skrevet på stein kan tolkes som symbol på at den er gyldig til evig tid. Til noen av budene hører konkretiseringer eller trussel og straff/ løfte om belønning. Opprinnelse. 20 Gud talte alle disse ord: 2Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. 3Du skal ikke ha andre guder enn meg.4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, 6 men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri. 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. 11 For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig. 12 Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. 13 Du skal ikke slå i hjel. 14 Du skal ikke bryte ekteskapet. 16 Du skal ikke vitne falskt mot din neste. 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til. Jødedommen. De ti bud er en del av en pakt Gud inngikk med Israelsfolket (jødene). Gud gav dem de ti bud for at folket skulle holde sin del av avtalen (pakten). I 5. Mosebok 5,22 understrekes det at disse budene er fullstendige og endelige. Selv om folket var et gjenstridig folk, godtok eller påtok de seg å følge loven med glede, etter alt det Gud hadde gjort for dem. Han utfridde dem fra fangenskapet i Egypt, førte dem ut av landet, gjennom Rødehavet og inn i Sinaiørkenen. Han var med dem, selv om de av og til sviktet i tro og tilbedelse av Gud. I jødedommen regnes budene som gode leveregler. Sett i sammenheng med resten av Guds ord, gir de ti bud et grunnlag for et rettferdig og fredfullt samfunn, som er bygd på Guds kjærlighet til menneskene og menneskenes respekt for en omsorgsfull Gud. Og ikke minst medmenneskers omsorg for hverandre. I 2. Mosebok brukes ordet "dekalogen" om de ti bud, ordrett oversatt blir det "de ti ordene". I bibelteksten framgår det at "disse ord er de ord Gud taler direkte", de ble skrevet av Gud, på steintavler og gitt til Moses. Resten av moseloven ble formidlet gjennom Moses. "Tora" betyr egentlig "undervisning", mens "Toraen" brukes som felles navn på de fem Mosebøkene. Det nye testamente. I Det nye testamente finnes en «parallell historie» til de ti bud. Frelsen eller "det nye livet i Kristus" er en gave til dem som tror, denne tas imot med glede og samtidig forventes det at den kristne lever sitt liv slik at det behager Gud. Kilder. Vogt, Kari: "Islams hus", J.W. Cappelen 1993, ISBN 82-02-13826-4 Reisafjorden. Reisafjorden (nordsamisk: "Ráisavuotna") er en fjord i kommunene Nordreisa og Kvænangen i Nord-Troms. Reisaelva løper ut i fjorden og danner et brakkvannsdelta. I dette deltaet ligger Reisautløpet naturreservat. Reisavassdraget er det nest største laksevassdraget i Troms, og Reisafjorden er en nasjonal laksefjord. Foruten laks har Reisavassdraget bestander av sjøørret og sjørøye. Alle de vanlige saltvannsartene er representert. Fjorden ligger på 70° nord og 21° 10' øst. Den omfatter en kyststrekning på ca. 23 km. Smile. Smile regnes som forløperen til bandet Queen. Brian May og Roger Taylor sammen med Tim Staffell. Når Staffel ikke ville spille sammen med bandet lenger tok Freddie Mercury over og endret navnet til Queen i 1970. Det dobbelte kjærlighetsbud. Det dobbelte kjærlighetsbud av og til kalt Nestekjærlighetsbudet, er navnet på et sitat av Jesus Kristus. Det er gjengitt i Bibelen, i Matteusevangeliet, 22. kapittel, vers 37-40. Uttalelsen kom da noen lovkyndige fariseere vil forsøke å sette Jesus på prøve. Sitatet er hentet fra Det Norske Bibelselskaps bibeloversettelse. De to store bud. Sitatet er hentet fra Det Norske Bibelselskaps bibeloversettelse. Meiose. Ved meiose, eller reduksjonsdeling, blir det dannet nye celler som inneholder halvparten så mange kromosomer som den cellen man startet med. Dette skyldes at kun ett kromosom fra hvert kromosompar blir valgt under celledelingen. Hos dyr er det denne prosessen som finner sted når kjønnsceller dannes. Historikk. Meiose ble først oppdaget og beskrevet av den tyske biologen Oscar Hertwig (1849–1922). Han beskrev prosessen (meiose) på urchin egg i 1876. Meiose ble beskrevet igjen i 1883, men denne gang på kromosomnivå og av en annen forsker, den belgiske zoologen Edouard Van Beneden (1846–1910). Men først i 1890 ble den viktige betydningen som meiose har for arv og reproduksjon beskrevet av den tyske biologen August Weisman (1834–1914). Han la også merke til at det var nødvendig med to celledelinger for å forandre en diploid celle til 4 haploid celler, hvis antallet kromosoner skulle opprettholdes. I 1911 observerte den amerikanske genetikeren Thomas Hunt Morgan (1866–1945) "overkrysning" hos Drosophila melanogaster `s meiose og gav dermed den første genetiske tolkningen av meiose. Oversikt. a> øverst og meiose under den tynne streken.Merk at den cellen som kommer ut av meiosen har halvparten så mange kromosomer som de celler som kommer ut av mitosen. Leptonema. I denne underfasen begynner kromatinet å pakke seg sammen og kromosomene, selv om de fortsatt er lengre enn normalt, kommer til syne. Langs hvert kromosom kan det observeres lokaliserte fortettningspunkter (chromomeres), som ser ut som perler på en snor. I senere tid har forskere funnet ting som kan tyde på at en prosess (homology search), som er essensiell for den første paringen av homologer, begynner i leptonema. Zygonema. I zygonema fortsetter fortettningen av kromosomene og de begynner nå å søke etter sine homologer. Homologe kromosomer inneholder de samme genene, men kan ha ulike alleler. Homologene vil orientere seg ved siden av hverandre og ettersom meiosen fortsetter vil det dannes et synaptomalt kompleks mellom dem. Ved slutten av zygonema blir kromosomparene referert til som bivalenter. Antallet bivalenter i en art er lik det haploide kromosomtallet. Pachynema. I overgangen mellom zygonema og pachynema er fortsatt kromosomene i en fortettings- og forkortingsprosess. Dette, og en videreutvikling av det synaptomale komplekset som ble dannet i zygonema, fører til at homologene kommer enda tettere sammen. I syntesefasen av cellesyklus ble arvestoffet replisert og cellen har derfor dobbelt antall av kromosomer. Disse kommer nå til syne i pachynema og hvert kromosom består nå av to genetisk identiske kromatider festet til hverandre i en centromer. Som en følge av dette vil bivalentene, som nå bestå av fire kromatider, skifte navn til tetrader. Diplonema. I diplonema blir det enda tydeligere at hver tetrad består av to par søsterkromatider. Innenfor hver tetrad begynner parene av søsterkromatider så smått å separere fra hverandre. Til tross for dette er de fortsatt festet i punkter der ikke-søsterkromatider har viklet seg inn i hverandre. Slike kontaktpunkt kalles chiasma, og det antas at utveksling av genetisk materiale mellom kromatidene blir gjennomført her via overkrysning. Diakinese. I dette siste stadiumet av profase I beveger kromosomene seg lengre fra hverandre, men de er fortsatt løst forbundet i chiasma. Kjernemembranen brytes ned og spindelapparatet som skal trekke kromosomene til midten av cellen i metafase I får tilgang. Metafase I. Kromosomene er nå fullstendig formet og vil ikke endre seg før slutten av meiosen. Det eneste kontaktpunktet mellom ikke-søsterkromatidene er nå chiasma, og det er tilsynelatende det eneste som holder dem sammen. Centriolene, som nådde polene i slutten av profase I, har i en stund «fisket» etter kromosomer ved å bygge opp og bryte ned mikrotubuli. Etter at kjernemembranen ble brutt ned i profase I har de fått tilgang til kromosomene og vil binde seg til deres kinetochorer. Når kontakt har blitt oppnådd vil kromosomene trekkes mot midten av cellen ved hjelp av nedbryting i deler av mikrotubuli nær centriolen, og motorproteiner som fysisk drar kromosomene med seg. Metafase I er fullført når alle kromosomene har blitt flyttet til midten av cellen. Cellekjerne. Cellekjernen er kontrollsenteret i cellen. Cellekjernen er avgrenset fra resten av cellen med en kjernemembran. I denne cellekjernen finner vi arvestoffet, DNA, i kromosomene. DNA'et i cellekjernen inneholder informasjon som styrer alt som foregår i cellen. Gjennom porer i membranen passerer stoffer inn og ut av kjernen. Det er kun Eukaryote organismer som har cellekjerne. De har også andre forskjellige avgrensede deler. En prokaryot organisme mangler cellekjerne; hos dem er DNA'et fritt i cytoplasmaen. Når cellen trenger noe av den informasjonen som ligger i DNA-et, blir det laget en kopi av DNA-et i form av et RNA-molekyl. Kopieringen kaller vi en "transkripsjon". RNA-molekylet er en kopi av bare ett gen. Det er derfor mye kortere enn DNA-molekylet. RNA finnes i tre former. Det er nRNA; ribosom-RNA, som utgjør en del av ribosomet, videre er det tRNA; transport-RNA, og mRNA; budbærer-RNA. Alle tre deltar i produksjonen av proteiner, "proteinsyntesen". DNA-molekylene er for store til at de kan slippe ut gjennom kjernemembranenm men RNA-et er lite nok, så det slipper ut av kjernen. Selve informasjonen kommer altså ut i cytoplasmaet, mens «originalen» – DNA-et – ligger trygt lagret inne i cellekjernen. The Dandy Girls. The Dandy Girls i 1966. The Dandy Girls, fra en konsert i Japan i 1968. The Dandy Girls er en tidligere norsk musikkgruppe. De er Norges første alljente rock'n roll band, og er sånn sett en pionér innen norsk musikk. Historie. Gruppen var aktiv i perioden 1964–1969, og turnerte i til sammen 12 land i Europa og Asia. Bl.a. opptrådte de for Shahen av Iran, på anmodning fra Shah'en selv. De ble også engasjert av Forsvarets velferdstjeneste, og spilte på flere norske baser, både i Norge og i utlandet. De er også kjent for å ha takket nei til å spille som oppvarmingsband for The Rolling Stones i Zürich i 1967. Mick Jagger og Keith Richards hadde like før dette blitt tatt med hasj, men dette var ikke grunnen til at de takket nei. Den opprinnelige besetningen var Inger Tragethon (gitar og vokal), Torill Bakken (trommer og vokal), Marit Hurum (gitar og vokal) og Anne Skotland (bass og vokal). Tragethon er fra Geilo, resten fra Hønefoss. Gruppen som reiste i Asia og blant annet spilte i et av palassene til Shahen besto av Anne Skotland (vokal, bass, langfløyte) Rosemarie Egli (sologitar, tenorsaksofon og vokal) fra Zürich, Marit Hurum (rytmegitar, altsaksofon og vokal), Gaby Taüber (keyboard, trombone og vokal) fra Zürich og Torill Bakken (trommer, trompet og vokal). De to sveitsiske medlemmene kom til da Inger Tragethon sluttet for å fortsette skolegang, og ble med i resten av turnéperioden. Gruppens manager var Thor G. Norås fra Stavanger. Dandy Girls' plass i norsk musikkhistorie. Dandy Girls trekkes ofte fram som et eksempel på at norsk presse i større grad omtaler musikkgrupper med mannlig besetning enn kvinnelig. Selv om denne gruppen må kunne ses på som pionerer innen norsk musikk, med stor suksess, særlig i utlandet; i Sveits, Tyskland, Italia, Iran, Indonesia, Thailand, Japan, Taiwan, og Filippinene, ble det ikke funnet plass til dem i NRKs serie «Norsk rocks historie» i 2005. Også i sin samtid skrev pressen uforholdsmessig mye om de samtidige mannlige rockegruppene. Det som særlig vekker oppsikt med D.G. er at de oppholdt seg i krigssonene og opplevde mer enn de fleste tenåringsjentene i sin tid. Et annet godt eksempel på usynliggjøring av jenteband, er The Playmates som spilte i samme periode som det mer omtalte The Vanguards. Denne problematikken er noe av grunnen til at Marta Breen utga boken «Piker, vin og sang» i 2006. Dandy Girls ga bare ut to barneplater, singler, men spilte inn en rekke TV-show, bl.a. i NRK's Pop-Corn, i Suisse-Romande i Genève, Channel-7 i Manila mfl. Alle showene er blitt slettet og eksisterer ikke mer. I 2004 ble 12 av Dandy Girls kostymer vist fram på en mannequinoppvisning på Restaurant Charlottenlund i Stavanger. Bl. den blå kjolen på bildet. Kjolene var så korte at det var sydd truser i samme materialet som kjolen. Kostymene finnes registrert avbildet på en CD i Musikkavdelingen i Stavanger Bibliotek. Herren er min hyrde. innholdet er flettet inn på siden Salme 23 Broen over Kwai. "Broen over Kwai" er en prisbelønt britisk drama- og krigsfilm regissert av David Lean i 1957 etter en roman av Pierre Boulle. Filmen vant sju Oscar, bl.a for beste regi (David Lean), beste hovedrolle (Alec Guinness) og beste originalmusikk (Malcolm Arnold). Filmen handler om en bataljon britiske krigsfanger som under ledelse av oberstløytnant Nicholsen skal bygge en jernbanebro over elven Kwai. Mesteparten av filmen er spilt inn på Ceylon, nå Sri Lanka. Praja Parishad. Praja Parishad, stifta i "Ombhal" i Kathmandu i 1935, var et parti i Nepal som sloss for å avskaffe diktaturet til Rana-dynastiet. Blant stifterne var "Tanka Prasad Acharya", "Dasarth Chand", "Dharma Bhakta Mathema" (som var kong Tribhuvans trener), "Ramhari Sharma", "Puskar Nath" og flere andre. Partiet diskuterte voldsom oppstand mot Rana-diktaturet. Ettersom Rana-herredømmet hadde frarøva kongene i Nepal all makt og nærmest holdt kongefamilien i husarrest i slottet, tok lederne hemmelig kontakt med kong Tribuvan. En nær slektning av Mathema avslørte partiet for politiet, noe som førte til at mange blei arrestert. Sukra Raj Shastri og Dharma Bhakta blei dømt til døden og hengt, mens Dasarath Chand og Ganga Lal Shrestha blei skutt. Disse fire er i Nepal kjent som "de fire martyrene". Flere sentrale ledere i Praja Parishad, bl.a. "Tanka Prasad Acharya", kunne ikke dødsdømmes fordi de tilhørte "bhramin-kasten", og det var på den tida forbudt å henrette bhraminer. De fikk lange fengselsstraffer. Andre ledere var av kjente familier fra newari-nasjonaliteten, som historisk har dominert Kathmandu-dalen. At det var mange bhraminer og newarier av god familie i ledelsen var et uttrykk for at Praja Parishad rekrutterte fra eliten i datidas Nepal. Acharyas ry gjorde at han (uten at han var tilstede) blei valgt til president for "Nepali National Congress" (det viktigste forløperpartiet til Nepals Kongressparti i 1947, men han satt i fengsel og deltok aldri i Kongressparties arbeid. Etter at Rana-diktaturet blei styrta i 1951 sto Praja Parishad fram som et legalt parti. "Acharya", som slapp ut av fengsel da diktaturet falt, blei leder. Mange opposisjonelle fra Kathmandudalen var skeptiske mot Kongresspartiet, og samla seg i Praja Parishad. Sommeren 1951 danna Praja Parishad en enhetsfront med kommunistpartiet mot indisk innflytelse og Nepals Kongressparti. Achaya var innenriksminister i regjeringa til M. P Koirala fra 1952 til 1954. og statsminister fra 1956 til 1957. Våren 1956 legaliserte han kommunistpartiet, som hadde vært forbudt fra 1952. Ved parlamentsvalget i 1959 fikk Praja Parishad (Achaya) 2,9 % og 2 mandater. Et annet Praja Parishad (Mishra), fikk 3,3% og 1 mandat. I juni 1959 danna Praya Parishad (Achaya]), sammen med to pro-monarkistiske og hinduistiske partier, United Democratic Party og Prajatantrik Mahasaba, fellesorganisasjonen "National Democratic Front". Den demonstrerte ofte mot regjeringa til Nepals Kongressparti og anklaga den for korrupsjon, "kongressifisering" (å fylle statsapparatet med partitilhengere) og svakhet mot India og Kina. I en del tilfeller demonstrerte Nepals Kommunistiske Parti sammen med den. Archaya deltok i kampanjene for flerpartidemokrati foran folkeavstemnina i 1980 og under demokratiopprøret i 1990. Etter at partiene blei legalisert gjennopplivet han formelt Praja Parishad, men partiet deltok ikke i parlamentsvalget i 1991. Åfjorden (Åfjord). Åfjorden er en fjord i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Den er rundt 14 km lang, og går nordøstover til Å i Åfjord i botn av fjorden. Fjorden har innløp fra Lauvøyfjorden ved Straumsholmen i sørvest. Sør for Straumsholmen går Oldfjorden sørvestover, mens Mørrifjorden er en fjordarm sørover nesten helt innerst i fjorden. Selnes ligger på vestsida av fjorden ved innløpet, og mellom dette neset og neset Øyan ligger Indre Selnesvågen. Nord for Øyan ligger Rånesvikan med øyene Øyaøya og Rånesøya. Bygda Rånes ligge på et nes på nordsida av fjorden. Nordøst for Rånes ligger Dragseidet, et 300 meter bredt eid hvor Eidsfjorden ligger på andre sida. Fjorden ender i de tre buktene Monstadbukta ved Monstad i vest, Stenkarbukta i midten og Svalan lengst øst. I botn av fjorden munner både Stordalselva og Norddalselva ut i fjorden. Fv50 går langs deler av vestsida av fjorden. David Grisman. David Grisman (født 23. mars 1945) er en amerikansk mandolinist. Han har røtter i bluegrass, amerikansk folk og swingjazz ("Quintette du Hot Club de France"). Han skapte Dawg-music, en blanding av disse stilartene. Han er blant annet kjent for sitt langvarige samarbeid med Jerry Garcia fra Grateful Dead. De to har flere utgivelser bak seg. Fresh Prince i Bel-Air. "Fresh Prince i Bel-Air" (original tittel "The Fresh Prince of Bel-Air") var en amerikansk komiserie som gikk på NBC fra 1990 til 1996. Serien handlet om livet til Will Smith og familien hans som bor i Bel-Air, California. Will ble egentlig født og oppvekst i West Philadelphia, og opplevde en røff barndom med fattigdom og et kriminelt nabolag. I tenårene havnet han i en slåsskamp på baskettballbanen, og moren sendte ham straks til sine rike slektninger i Bel-Air, som bestod av Vivan og Phillip Banks, samt barna Ashley, Hilary, Carlton og butleren Geoffrey. De forsøkte å hjelpe ham på rett vei i livet. Will skulle imidlertid påvirke familien Banks, like mye som de prøvde å påvirke ham. Serien bidro i betydelig grad til å gjøre Will Smith populær i USA. Den har gått på TVNorge siden 1996. Skytterfisk. Skytterfisk ("Toxotes jaculatrix") er en art i gruppen skytterfisker (Toxotidae). Den lever i brakkvann, i elver, bekker og mangrove-estuarer. Den blir opptil 30 cm lang. Den er kjent for sin evne til å spytte en vannstrøm for å skyte ned bytte. Større eksemplarer kan treffe insekter to til tre meter unna. Stephen Ames. Stephen Ames (født 28. april 1964) er en profesjonell golfspiller med canadisk og trinidadisk statsborgerskap. Han er født i San Fernando i Trinidad og Tobago og er av portugisisk og engelsk herkomst. Ames' golftalent ble utviklet tidlig i hans liv med hjelp av sin far, Michael. I sin debut i Hoerman Cup da han var 16 år (1980) satte han banerekord på Sandy Lanes golfbane på Barbados da han gikk på seks slag under par. Han vant sin første profesjonelle turnering, Pensacola Open, på Ben Hogan Tour i 1991. I 1993 vant han Open V33 Grand Lyon i Frankrike på Europatouren og i England i 1996 vant han turneringen Benson & Hedges International Open. Ames nådde et nytt nivå i sitt spill i 2004. Frem til dette hadde han som beste plassering en annenplass etter Craig Perks i The Players Championship i 2002. Men det året vant han sin første turnering på PGA-touren, Cialis Western Open, i et startfelt der toppspillere som Tiger Woods, Vijay Singh og Davis Love III deltok. Den seieren sammen med gode plasseringer i noen andre turneringer gjorde at han steg på verdensrankingen i golf og i august 2004 lå han på 18. plass. Til tross for fremgangen har Ames aldri fått utmerkelsen som årets idrettsmann i Trinadad og Tobago. Dette beror på at golf ikke er en spesielt utbrett sport i Trinidad og Tobago og dommerne rangerer ikke hans prestasjoner like høyt som andre utøvere. Derimot fikk han landets nest høyeste utmerkelse i 2004, Chaconiamedaljen i gull. Teatergarasjen. Teatergarasjen er scenen til BIT Teatergarasjen (Bergen Internasjonale Teater) BIT. BIT Teatergarasjen ble etablert i 1983/84, og hadde fra 1990 frem til sommeren 2008 Teatergarasjen i Nøstegaten som hovedarena. I perioden 2008-2012 bygges nye Teatergarasjen på Nøstet. I denne perioden presenterer BIT Teatergarasjens forestillinger på ulike arenaer i Bergen. Siste kunstprosjekt i Teatergarasjen fant sted 8. mai 2008. Kunstneren Kjetil Kausland gikk en profesjonell kamp i kampsporten Mixed Martial Arts mot svenske Martin Vojcic i kunstprosjektet "No Más". Familie & Medier. Familie & Medier – Kristent Medieforum tidligere Kristelig kringkastingslag (KKL), er en felleskristen organisasjon som kjemper for å påvirke mediene i tråd med kristne verdier. Familie & Medier er organ for 30 kristne trossamfunn, skoler, organisasjoner og stiftelser. De deler årlig ut flere stipend for medieutdanning, kurs og prosjekter, samt prisen Medierosen. Familie & Medier støtter misjon i radio og fjernsyn. De eier BarneVakten og er medeiere i P7 Kristen Riksradio og Damaris Norge AS. På Bølgelenge er organisasjonene tidsskrift. Jarle Haugland er daglig leder i organisasjonen, som holder til i Bergen. I 2011 hadde Familie & Medier ca. 13 500 medlemmer. Familie & Medier driver lobbyvirksomhet i Norge og i EU, for å påvirke medielovgivning. Opinionsdanning er også et virkemiddel, og dette gjøres gjennom deltagelse i debatter, nyhetsbrev og mediekommentarer. Historie. Familie & Medier er en videreføring av "Norges kristelige medielag", senere "Kristelig Kringkastingslag" (KKL). Dette var en organisasjon som ble etablert i 1935 av ledere innen norsk kristenhet. Hensikten var å påse at kristne verdier skulle ha sin naturlige plass i radiovirksomheten. De første årene var det bare radiosendinger i Norge, senere ble film og TV likeså viktige. Konstruktiv programanalyse har vært og er en viktig del av arbeidet, der ulike programmer systematisk gjennomgåes. Dette har medført endel debatter og presseomtale, samt økt bevisstheten til programinnhold. Da kringkastningsmonopolet ble oppløst i Norge, støttet organisasjonen de mange nærradioene som ble etablert. Særlig med opplæring i programproduksjon og bygging av radiostudio. De var også en periode sekretariat for Norges Nærradioforbund. De var også med å utarbeide etiske retningslinjer for lokalradioforbundet. Den såkalte "vannskilleloven" er et resultat av aktivt arbeide fra Familie & Medier. Den gir retningslinjer for tidspunkt når voldelige innsalg i TV kan sendes. Dette for å beskytte barn mot skadelig påvirkning. Da elektroniske medier, som dataspill og internett ble vanlig i alle norske hjem, ble dette en viktig sak. Familie & Medier ønsker å bidra til en fornuftig bruk av slike medier i hjemmene. Stipendfondet. Familie & Medier gir stipend til høyere medieutdanning, kurs og prosjekter. Blant de første som fikk stipend var Sverre Tinnå i 1956, med et stipend til engasjement innen TV. De første årene ble det ikke utdelt så mange stipend, men fra 1970 økte antall utdelte stipend til utdanning av mediefolk. I Norge var det få utdanningsmuligheter så de fleste stipendiatene ble utdannet i England eller USA. KKL ønsket å styrke medieutdanningen på bakgrunn av det i Europa var flere kringkastningsmonopol som ble oppløst. De regnet med at dette ville skje også i Norden. BarneVakten. BarneVakten er en organisasjon som gir råd i saker som omhandler barn og medier. Denne organisasjonen startet som en virksomhet innenfor Familie & Medier. For å favne så bredt som mulig lot man BarneVakten jobbe på et bredere verdigrunnlag enn bare det kristne. BarneVakten er i dag en selvstendig organisasjon, med eget styre. Slagordet er "gode råd om barn og medier". Virksomheten spenner fra rådgivning gjennom medier til foredrag for foreldre, lærere, barn og unge og offentlige personer som for eksempel politi og spesialrådgivere i skolen. Medierosen. Medierosen er en pris som går til en person eller en redaksjon som har utmerket seg ved å holde frem positive verdier i mediebildet. Prisen er delt ut til Egil Svartdahl for programmet "Søndagsåpent", Erik Thorstvedt fra "Heia Tufte" og Katrine Moholt for programmet "Jakten på kjærligheten". Fyllingsdalen nye teater. Fyllingsdalen nye teater har i over 30 år vært et selvdrevet familieteater i Fyllingsdalen i Bergen med hovedvekt på barn og ungdom. Teateret driver også teaterskole for både barn og voksne. Tim Osmar. Tim Osmar (født i Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Ninilchik, Alaska, USA. Osmar startet med hundekjøring i 1979 da han var 11 år gammel. Han deltok fire ganger i Jr. Iditarod og vant dette løpet tre ganger. I 1985 deltok han for første gang i hundesledeløpet Iditarod, og han ble nummer 13 i debuten. Totalt har han vært med i verdens lengste hundesledeløp 21 ganger der hans beste plassering kom i 1992 da han ble nummer 3. I Iditarod 2006 var Osmar ledsageren til blinde Rachael Scdoris. Tim Osmar vant hundesledeløpet Yukon Quest i 2001. Han har i tillegg til hundekjøring også jobbet som fisker siden tidlig på 1980-tallet. Dawg. Dawg-music er en blanding av bluegrass, amerikansk folk og swingjazz, og gjort kjent av den amerikanske mandolinisten David Grisman. Hertug av Wellington. Hertug av Wellington er en arvelig tittel i Det forente kongerikes adelskalender. Stedet tittelen viser til er Wellington i Somerset. Den første innehaveren av tittelen var Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (1769–1852), som fikk den etter sin innsats under Napoleonskrigene. Når det vises til "hertugen av Wellington" er det svært ofte ham det viser til. Titlene hertug av Wellington og "marki Douro" ble gitt til Arthur Wellesley den 11. mai 1814. Slektssetet er Strathfield Saye nær Basingstoke i Hampshire. Et annet hus som har tilhørt slekten, Apsley House i London, eies nå av English Heritage, men slekten har fortsatt en leilighet i huset. Hertuger. Arvingen er Arthur Charles Valerian Wellesley, marki av Douro (født 19. august 1945. Han har valgt tituleringen "marki av Douro", selv om tittelen egentlig er "marki Douro". Wellington Nålefisker. Nålefisker er en orden av strålefinnede fisker. Disse fiskene har en lang snute med en liten munn ytterst, og en langstrakt kropp med beinringer rundt. De blir ofte regnet som en underorden av stiklingfiskene. De aller fleste artene tilhører nålefiskfamilien. Ramey Smyth. Ramey Smyth (født i Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Big Lake, Alaska, USA. Smyth debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 1994 da han var 18 år gammel, og han har deltatt 12 ganger i dette løpet. Hans beste plassering kom i 2004 da han ble nummer 4. Han har fem ganger vunnet Iditarodpremien "Raskeste kjører fra Safety til Nome". I 1995 vant Ramey Smyth Kuskokwim 300. I tillegg til hundekjøring jobber Ramey Smyth som brannmann og jaktguide. Marianne Tveitan. Marianne Tveitan (født 1977 i Skien) er en norsk lokalpolitiker som i perioden 1995–1999 satt på Fylkestinget i Telemark. Hun ble valgt inn fra Rød Valgallianses liste, men meldte seg allerede før valget ut av RV og inn i organisasjonen Internasjonale Sosialister, og markerte seg på flere punkter i strid med RVs program, blant annet i forhold til spørsmålet om legalisering av narkotika. Hun fikk etter eget ønske plass i regionalutvalget og bygdeutviklingsstyret på Tinget. Mot slutten av perioden sluttet hun å møte og ble i realiteten erstattet av Stig Berntsen. Hun var også sekretær for Nei Til EU i Telemark i 1994. Josh Holloway. Joshua Lee Holloway (født 20. juli 1969 i San Jose i California) er en amerikansk skuespiller som ble kjent etter sin rolle som «James ‘Sawyer’ Ford» i den amerikanske TV-serien "Lost". Holloway har tidligere hatt gjesteroller i seriene "Walker Texas Ranger" og "CSI". Alfred Edward Housman. Statue av Alfred Edward Housman Alfred Edward Housman (født 26. mars 1859, død 30. april 1936, vanligvis kjent som A. E. Housman, var en engelsk poet og akademiker, nå best kjent for hans diktsamling "A Shropshire Lad" ("En gutt fra Shropshire"). Biografi. Housman ble født i Fockbury, Worcestershire, som eldste av syv søsken av en advokat. Hans bror Laurence Housman, og søster Clemence Housman kom også til å bli skribenter. Housman utdannet seg først på King Edward's School, begynte så på Bromsgrove School hvor han tilegnet seg en sterk akademisk bakgrunn, og vant sine første priser for hans dikt. I 1877 vant han et stipend til St John's College ved Universitetet i Oxford, hvor han studerte klassikerne. Han var en svært begavet student og fikk meget gode karakterer, men var også en innadvendt type som kun fikk to nære venner på universitetet, hans romkamerater Moses Jackson og A. W. Pollard. Housman ble forelsket i den kjekke og atletiske Jackson. Den heteroseksuelle Jackson avviste tilnærmelsen, men de forble venner. Denne opplevelsen, som også ble bearbeidet i noen av diktene hans, kan være en forklaring på at Housman uventet strøk på sine avsluttende eksamener i 1881. Housman tok sine dårlige karakterer svært alvorlig og klarte å stå på eksamenene ett år senere, etter en kort periode som lærer på Bromsgrove School. Jackson fikk etter hans uteksaminering jobb som assistent på patentkontoret i London og han skaffet også Housman jobb der. De delte en leilighet med Jacksons bror Adalbert inntil 1885 da Housman flyttet inn i sin egen leilighet. Moses Jackson giftet seg og flyttet til Sri Lanka i 1887, og Adalbert Jackson døde i 1892. Housman fortsatte med sine klassiske studier på egen hånd og publiserte regelmessig akademiske artikler om forfattere som Horats, Propertius, Ovid, Aiskhylos, Euripides og Sofokles. Han ble stadig mer respektert for sine akademiske studier og mottok i 1892 et professorat i latin ved universitetet i London. Mens Housmans professorat innbefattet både latin og gresk, var han mest interessert i studiet av klassisk latin. Han fikk stadig større respekt innenfor sitt fagfelt, og mottok i 1911 Kennedy-professoratet i latin ved Trinity College ved University of Cambridge, som han beholdt livet ut. På den tiden var det uvanlig at en mann utdannet ved University of Oxford, slik som Housman, opptok en posisjon ved Universitetet i Cambridge. I tidsrommet 1903–1930, publiserte han sin fembindsanalyse av Marcus Manilius' "Astronomicon". Han redigerte arbeider av Juvenalis (1905) og Marcus Annæus Lucanus (1926). Mange av hans kollegaer fryktet hans kritikk av de som han mente gjorde seg skyldige i akademisk slurv. Han ble av sine studenter oppfattet som en svært streng, stille og fjern autoritet. Den eneste gleden han tillot seg selv i sin fritid var den gastronomiske, som han også praktiserte på sine hyppige reiser til Frankrike og Italia. Housman så alltid på sin innsats innen klassiske studier som sin sanne livsoppgave og så på sin poesi som en underordnet geskjeft. Han snakket aldri offentlig om sin diktning før i 1933 da han gav forelesningen «The Name and Nature of Poetry» ("Poesiens navn og vesen"), hvor han argumenterte for at poesi burde primært appellere til følelser, og ikke intellektet. Han døde i Cambridge to år sendere. Hans aske er satt ned nær St Laurence's Church, Ludlow i Shropshire. Diktningen. A. E. Housmans diktsamling "A Shropshire Lad" ("En gutt fra Shropshire") ble fullført i løpet av hans år i London. Samlingen består av 63 dikt. Etter å ha blitt refusert av flere forlag, utgav han i 1896 samlingen på eget forlag, noe som overrasket mange av hans kollegaer og studenter. Boken solgte til å begynne med dårlig, mens Housmans nostalgiske skildringer av modige engelske soldater fant gjenklang hos hans engelske publikum, og hans dikt viste seg å ha en varig popularitet. Den förste verdenskrig bidro til ytterligere å øke diktenes popularitet. Flere forfattere, blant annet Arthur Somervell, ble inspirert av den tilsynelatende enkle folkesang-inspirerte rytmen i diktene. De mest berømte som satte musikk til var George Butterworth og Ralph Vaughan Williams, foruten også Ivor Gurney, John Ireland og Ernest John Moeran. Housman var overrasket over suksessen til "A Shropshire Lad" ettersom den, i likhet med all hans diktning, var gjennomsyret med dyp pessimisme og en besettelse med en allestedsnærværende død, uten plass for religionens trøst. Plassert i et halvveis oppdiktet landlig område i Shropshire, «the land of lost content», "«landet med det tapte innhold»" (Housman skrev faktisk flesteparten av diktene før han besøkte området), diktene utforsker ungdommen og kjærlighetens forgjengelighet i en enkel og ukomplisert stil, som mange av samtidens kritikere fant gammeldags sammenlignet med livligheten og frodigheten til andre, romantiske poeter. Housman mente selv at han var inspirert av diktene til William Shakespeare, de skotske Border-balladene og Heinrich Heine, men benektet at diktene hans var påvirket av de klassiske greske og latinske skriftene. Da Moses Jackson lå for døden i Canada i begynnelsen av 1920-årene, ønsket Housman å samle sine beste av sine ikke utgitte dikt, slik at Jackson kunne lese dem før han døde. Disse senere diktene, hvorav de fleste var skrevet før 1910, viser en større tematisk variasjon en dem i "A Shropshire Lad", men de mangler også den indre konsistensen som var tilstede i de tidligere diktene. Han utga disse som hans "Last Poems" (1922) ettersom han følte at hans poetiske inspirasjon var i ferd med å forsvinne, og at han ikke kom til å utgi flere dikt i sin levetid. Dette viste seg å være korrekt. Housmans bror Laurence Housman redigerte to posthume diktsamlinger "More Poems" (1936) og "Complete Poems" (1939). Housman framtrer i disse diktene mer ærlig om sin homoseksualitet og ateisme enn i de han selv utgav, men essayet "De Amicitia", publisert av Laurence i 1967, viser enda tydeligere disse sidene ved ham. Housman skrev også en parodisk "Fragment of a Greek Tragedy" ("Fragment av en gresk tragedie)", og humoristiske dikt som ble publisert etter hans død under tittelen "Unkind to Unicorns" ("Uvennlig mot enhjørninger"). Housmans mest kjente dikt er uten tvil «When I was one-and-twenty», nummer XIII fra "A Shropshire Lad". I heard a wise man say, «Give crowns and pounds and guineas No use to talk to me. «The heart out of the bosom 'Tis paid with sighs a plenty And oh, 'tis true, 'tis true. Dette diktet er et fint eksempel på den rytmen og melankolske tonen som gjennomsyrer hele samlingen. Mange av diktene fokuserer på døden og det forgjengelige ved livet: «With rue my heart is laden/For golden friends I had,/For many a rose-lipt maiden/And many a lightfoot lad.» Diktet XVII, «Is my team ploughing?», er konstruert som en dialog mellom en ung død og en venn som har overlevd ham. Den unge døde spør «Is my girl happy/That I thought hard to leave/And is she tired of weeping/As she lies down to eve?» The overlevende vennen svarer «Ay, she lies down lightly/She lies not down to weep/Your girl is well contented/Be still, my lad, and sleep.» Som den observante leser kan ha begynt å mistenke, to vers senere innrømmer den levende mannen «I cheer a dead man's sweetheart/Never ask me whose.» Therefore, since the world has still Much good, but much less good than ill, And while the sun and moon endure Luck's a chance, but trouble's sure, I'd face it as a wise man would, And train for ill and not for good. When lads have done with labor «Let's go and kill a neighbor,» So this one kills his cousins, and that one kills his dad; and, as they hang by dozens The time you won your town the race We chaired you through the market-place; Man and boy stood cheering by, And home we brought you shoulder-high. Today, the road all runners come, And set you at your threshold down, Smart lad, to slip betimes away From fields where glory does not stay And early though the laurel grows It withers quicker than the rose. Eyes the shady night has shut And silence sounds no worse than cheers Now you will not swell the rout Of lads that wore their honors out, And the name died before the man. So set, before its echoes fade, The fleet foot on the sill of shade, And hold to the low lintel up Will flock to gaze the strengthless dead, And find unwithered on its curls The garland briefer than a girl’s Housman beskrevet i litteraturen. Housman er hovedpersonen i Tom Stoppards skuespill "The Invention of Love" fra 1998. Nålefiskfamilien. Nålefiskfamilien deles i to underfamilier: Egentlige nålefisker (Syngnathinae) og sjøhester (Hippocampinae). Disse fiskene har en langstrakt kropp, som er omgitt av beinringer. Den lille munnen sitter på enden av en lang snute. De egentlige nålefiskene har en rett og tynn kropp, mens sjøhestene har en opprullet gripehale, og en kortere og tjukkere kropp. Alle nålefisker har en spesiell yngelpleie der hannen bærer med seg eggene til de klekkes. Schottenklöster. Schottenklöster (tysk for "skotske kloster") er det navn som omtaler de klostre som ble grunnlagt av irske og skotske misjonærer på kontinentale Europa. Begrepet er spesielt rettet mot de skotske benediktinerkloster som ble grunnlagt i Tyskland på begynnelsen av 1200-tallet. Disse ble kombinert til en menighet hvor dens øverste abbed var abbeden i klosteret St. James ved Regensburg. Tidlige Schottenklöster. De første Schottenklöster som vi har kjennskap til var Säckingen i Baden som ble grunnlagt av den irske misjonæren Sankt Fridolin på slutten av 400-tallet. Det er sagt at den samme misjonæren også grunnla et Schottenklöster i Konstanz. Et århundre senere kom Sankt Columbanus til kontinentet med tolv følgesvenner og grunnla Annegray i Luxeuil-les-Bains, Fontaines i Frankrike og Bobbio i Italia. I løpet av 600-tallet grunnla disiplene til Columbanus og andre irske og skotske misjonærer en lang rekke klostre i hva som nå er Tyskland, Frankrike, Belgia og Sveits. De best kjente er Virksomheten til de første klostrene var underlagt Benedikts regel, det vil si at dagen var inndelt i regelbundne perioder av søvn, bønn, lesning i hellige skrifter, hvile og fysisk arbeid. Senere gæliske misjonærer grunnla Honau i Baden (omtrent 721), Murbach i øvre Alsace (omtrent 727), Altomunster i øvre Bayern (omtrent 749), mens andre gæliske munker bevarte St. Michel i Thiérache (940), Walsort i nærheten av Namur (945) og ved Köln, klostrene til St. Clement (omtrent 953), St. Martin (omtrent 980), St. Symphorian (omtrent 990) og St. Pantaléon (1042). For ytterligere informasjon, se Den irsk-skotske misjonen Steinar Lem. Steinar Henning Lem (født 9. mai 1951 i Oslo, død 28. april 2009) var en norsk miljøverner, forfatter og mangeårig talsmann for organisasjonen Framtiden i våre hender. Han var i løpet av sitt voksne liv både informasjonsmedarbeider, informasjonsleder og talsmann for organisasjonen. Lem var i forbindelse med sitt virke i organisasjonen særlig kritisk til «vekstsamfunnet», og brukte det meste av sitt voksne liv til å sette et kritisk søkelys på det. Han utgav flere bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa. Han debuterte som forfatter i 1973 (22 år gammel) med den skjønnlitterære boka "Signaler", og allerede her kom hans kritiske holdning til «vekstsamfunnet» til syne. Han ble for denne boka belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Lem markerte seg som en sterk kritiker av den rike vestlige verdens forbruk, og dens stadige mål om økonomisk vekst, og mente at den økonomiske kløften mellom den rike og den fattige verden må minskes og at norsk bistand til den tredje verden bør økes. Han markerte seg også som en dyreverner og mente at det burde være et sterkere vern av rovpattedyr i norsk fauna. Rent konkret for Norges vedkommende uttrykte han flere ganger at bensinprisene burde bli betraktelig høyere og man burde øke skattetrykket i Norge. __TOC__ Lem ble medlem av Framtiden i våre hender fra midten av 70-tallet og har siden slutten av 80-tallet markert seg i en rekke debatter i norske medier om miljøvern. Han var første gang på TV i 1976 da han ble intervjuet på gata i Oslo mens han delte ut plansjer for Fremtiden i våre hender. Han markerte seg med radikale politiske meninger tidlig, og i forbindelse med et VG-intervju fra 1974 uttalte han at vårt nåværende kapitalistiske samfunnssystem måtte bort, på grunn av økonomisk undertrykkelse i den tredje verden. Han uttalte videre at «I de vestlige land fører systemet til kulturell undertrykkelse. Det skaper mennesker som er – indre sett – innholdsløse. Eller fylt av angst, som igjen må døyves av et vanvittig konsum av ting og en like så umenneskelig underholdning». Lem var engasjert på nei-sida under EU-avstemningen i Norge i 1994, men har i ettertid snudd og stilt seg positiv til norsk EU-medlemskap med det argument at EU fører både en bedre miljøpolitikk og solidaritetspolitikk enn Norge. Han uttalte i et intervju at han ble lurt av propagandaen til Nei-sida på 90-tallet. Dette endrede syn kom første gang til uttrykk i boka "Det lille livet" fra 2005. Lem kom ved flere anledninger med sterke kritiske innspill overfor Fremskrittspartiet og det han mente var partiets mangel på miljøpolitikk og benektelse av at klimaproblemet er menneskeskapt, samt at han flere ganger kritiserte deres positive holdning til forbruksvekst og lave bensinpriser. Han kritiserte også Arbeiderpartiet for å ikke ha tatt klimatrusselen alvorlig nok. Lem ble fra flere hold (særlig på 2000-tallet) kritisert for å være for negativ i sine utspill rundt klodens og menneskehetens overlevelse. I 2007 ble både han og Fremtiden i våre hender kritisert av klimaforsker Pål Prestrud som i en artikkel i "Dagbladet" uttalte at «Framtiden i våre henders mas om å reise mindre og spise mindre kjøtt kan gjøre folk apatiske og skade kampen mot klimaendringene». I desember 2007 viste NRK2 en dokumentar om Steinar Lems liv under tittelen "miljøprofiler". Helt mot slutten tok Lem et kraftig oppgjør med norsk innvandringspolitikk: «Den norske kulturen er truet. De nærmeste 50 årene vil vi se store endringer i takt med at vi stadig får en større ikke-norsk befolkning. Våre verdier vil bli satt under sterkt press», og med det han oppfattet som ensretting i samfunnsdebatten på dette området. «Sannheten er at hvis jeg ikke hadde vært alvorlig kreftsyk og vært i jobb, kunne jeg ikke skrevet dette». Forfatterskap. Lem ga i 1973 ut tekstsamlingen "Signaler", et verk han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Han skrev fire skjønnlitterære bøker og tre faglitterære bøker. Lem hadde nordisk hovedfag fra Universitetet i Oslo. Han var informasjonskonsulent i Samferdselsdepartementet i en kort periode midt på 1980-tallet før han gikk inn i Fremtiden for våre hender som heltidsansatt like etter. Personlige forhold. Steinar Lem var gift med Gunn Hild og hadde to barn med henne (tvillinger). I mars 2009 ble det kjent at han hadde kreft og, ifølge ham selv, maks ett år igjen å leve. Han døde av kreft 28. april 2009, og ble begravet fra Trefoldighetskirken Gorkha Parishad. Gorkha Partishad var et politisk parti i Nepal fra 1952 til 1961. Opprinnelig representerte det interessene til opposisjonelle fra Rana-familien. Til slutt gikk det inn i Nepals Kongressparti for å delta i et opprør mot kong Mahendra. Folk fra Rana-familien stifter Gorkha Dal i 1951. Etter at Rana-diktaturet falt i 1951 splitta den store og rike Rana-familien seg opp politisk. Alt under Rana-herredømmet fantes det skarpe motsetninger innad i familien, og noen kom i opposisjon. Det førte til at en del rike Rana-er var med på å finansiere oppbygginga av Nepals Kongressparti og forberede anti-Rana-opprøret i 1950. Etter at den demokratiske revolusjonen seira, håpa enkelte erkereaksjonære Ranaer fortsatt på en restaurasjon, særlig så lenge den tidligere allmektige, reaksjonære Rana-statsministeren "Mohan Shamsher Rana" fortsatt satt som statsminister i koalisjonsregjering med demokratene. Broren til statsministeren, "Bharat Shamsher Rana", grunnla gruppa "Gorkha Dhal". Mohan Shamsher hadde også ei tilknytning til denne gruppa. Deres oldefar var den mektige Rana-statsministeren fra 1901 til 1929, "Chandra", og sjef for hæren var fortsatt Chandras sønn "Keshar". Ut fra disse familieforbindelsene så Gorkha Dal derfor slett ikke ufarlig ut. Kongresspartiets leder B. P. Koirala, som var innenriksminister, beordra Bharat Shamsher arrestert den 11. april ut fra et rykte om at han planla statskupp. Bharat Shamshers tilhengere storma fengslet, befridde ham, ofg oppfordra han til å gripe makta. Bharat avviste det og gikk i dekning, og Keshar sørga for å holde hæren i ro. Deretter gikk de til angrep på hjemmet til Koirala. De trakk seg først tilbake da Koirala skøyt og drepte en av lederne. Flere av de aktive hadde vært palassvakter hos Bharats og Mohans bestefar, Babar. Episoden førte til sterkt press for at Mohan måtte gå. Krisa blei glatta over først etter sidkusjoner leda av inderne i Delhi. Bharat Shamsher grunnlegger Gorkha Parishad. Bharat Shamser bestemte seg etter dette for å gå over til konstitusjonelle metoder, og i 1952 oppretta han og faren hans, "Mrigendra", det politiske partiet Gorkha Parishad. Partiets hovedstøtte kom fra gamle Rana-tilhengere, men det fikk også andre medlemmer. Partiets president, "Ranadhir Subba", var kristen og hadde vært aktiv i politikk i Darjeeling på 1940-tallet. Viktigste opposisjonsparti fra 1959. I valget i 1959 blei Gorkha Parishad nest største parti med 17,3% av stemmene og 19 mandater. Kong Mahendra starta nå en stadig mer intens kampanje for å prøve å få styrta B. P. Koiralas regjering. Men Gorkha Parishad deltok ikke i den. I parlamentet danna Gorkha Parishad en relativt moderat opposisjon, som godtok resultatet av valget og ikke prøvde å sabotere B. P Koiralas regjering på samme måten som en del av de mindre, promonarkistiske partiene og den indre opposisjonen i Nepals Kongressparti. Bharat Shamsher nærma seg også politisk B. P. Koirala. GP inn i Kongressen etter Mahendras kupp. Kong Mahendra gjorde statskupp i desember 1960 og forbøy alle politiske partier. B. P. Koirala blei fengsla, og leder for Kongresspartiet blei "Subarna Shamser", som hadde vært i India under kuppet. Seint i 1961 kom Gorkha Parishads leder Bharat Shamsher til India, og slo sitt eget parti sammen med Nepals Kongressparti. Dette bidro til å sette fart på opprøret mot Mahendra som Subarna og partiledelsen i eksil dro igang. Etter demokratiopprøret Jana Andolan 1990 blei et nytt parti med navnet Gorkha Parisad stifta. Det fikk ingen politisk betydning. Nitrogentrijodid. Nitrogentrijodid, NI3 er et veldig ustabilt salt som lett selvantennes og gir en eksplosiv reaksjon, selv i fri luft. Det har blitt kalt fluedreperen fordi stoffet i tørr tilstand kan detonere når en flue lander på det. NI3 ⇒ N2 + I2 og 100g rent NI3 gir 11,4 liter nitrogen og jodgass. På grunn av stoffets ustabilitet blir det ikke brukt kommersielt som sprengstoff. Etter detonasjon vil det være et lilla merke rundt sprengnings overflaten, som er det korrusive jod reagenset. Sar. Sar (latin: "Satureja hortensis") er en krydderplante som vokser ved Middelhavet og brukes i provencekrydder. Planten kalles «sommarkyndel» på svensk og «summer savory» på engelsk. Melanie Gould. Melanie Gould (født i Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Talkeetna, Alaska, USA. Gould vokste opp i Alaska, men flyttet til Colorado og jobbet der i seks år før hun flyttet tilbake til Alaska i 1998. Hun startet med hundekjøring i 1998, og i 2000 debuterte hun i Iditarod med en 64. plass. Totalt har hun deltatt 6 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hennes beste plassering kom i 2006 da hun ble nummer 18. Melanie Gould har også deltatt i kortere hundesledeløp som Nome Council og Kobuk 440. Camilo Villegas. Camilo Villegas (født 7. januar 1982) er en colombiansk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Han er født i Medellin i Colombia og begynte å spille golf som barn, og utmerket seg som juniorspiller. Som student ved Universitetet i Florida deltok han på golflaget og vant flere priser, blant annet "All American" tre ganger og "Southeastern Conference Player of the Year" i 2002 og 2004. Villegas ble medlem av PGA-touren i 2006 og fikk en lovende start med to annenplasser i sine første syv turneringer. I 2008 vant han to turneringer på PGA-touren, og klatret med det inn blant de ti beste på verdensrankingen. Asteridae. Asteridae er i det botaniske APG II-systemet en fylogenetisk klade av blomsterplanter, som ved siden av Rosidae utgjør den ene hovedgruppen av de tofrøbladete planter. I tillegg utgjør de egentlige tofrøbladete planter en tredje, mer basal gruppe under tofrøbladingene. Den store gruppen utgjøres av en stor mengde, relativt ulikeformede arter i et utall slekter, familier og ordener. Antall arter er om lag 50 000, altså nær en femtedel av alle karplanter på jorda. Den største familien er selve kurvplantefamilien, som utgjør mer enn halvparten av alle artene i gruppa. I likhet med roseplantene har man valgt å dele hele gruppen inn i to grunnleggende hovedgrupper eller «underklader» – "Euasteridae I" og "Euasteridae II". Samtidig er det noen ordener av planter, særlig den store gruppen Ericales, som ikke er tilordnet noen av de to underkladene med klassifisert direkte under kurvplante-gruppen som mer basal ordener. Taksonomi. Taksogrupperingen av kurvplantene har variert gjennom tidene, og ble revidert gjennom bl.a DNA-analyse i de siste fem årene. APG II-systemet (2003 med senere revisjoner) opererer med xx ordener og xxx familier i Asteridae. De gruppene og familiene som er vanlige i Norden, gjengis nedenfor med hovednavn i normal skrift. Hovednavn i "kursiv" skrift angir ordener eller familier som utelukkende vokser utenfor Norden og som i 2007 ikke inngår i den nordiske floraen av kurvplanter. Eivind Reinertsen. Eivind Reinertsen (født 18. november 1948 død 30. juni 2001) var en norsk forfatter. Han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris i 1971 for "Lukk opp dørene, krigen er over". En vesentlig inspirasjon for Reinertsens forfatterskap var ungdomsopprøret, som han selv var en del av og som han beskriv som «...den første vagt formulerte lengselen etter mer menneskelighet, mykhet og glede», men også den rastløse lengselen etter å reise østover. Den kulturelle gjødselen som denne tiden frambrakte beskrev han blant annet i "Reise uten ankomst" (1976) og siden i "Norges Kulturhistorie" (1981). Karl Halvor Teigen. Karl Halvor Teigen (født i 1941) er psykolog og professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo. Han har særlig bidratt innen studiet av bedømmelser og beslutninger, samt psykologiens historie, og er trolig Norges ledende forsker på disse områdene. Han har publisert en rekke artikler i internasjonale tidsskrifter, og dessuten flere fagbøker. Under pseudonymet Joachim Aremk er han også lyriker, og mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 1970 for "Tapetdører". Fra 1999 til 2001 var Teigen president i European Association for Decision Making. Han er sønn av billedkunstneren Per Teigen. Som pensjonist er Teigen fremdeles en aktiv forsker. Dipendra Bir Bikram Shah Dev. Dipendra Bir Bikram Shah Dev, दीपेन्द्र वीर बिक्रम शाहदेव "Dīpendra Vīra Vikrama Śāhadeva", født 27. juni 1971, død 4. juni 2001 var formelt konge i Nepal i tre dager fra 1. til 4. juli, før han døde. Hele tida lå han dødelig såret i koma, uten å vite at han var konge. "Dipendra" var sønn av kong Birendra Bir Bikram Shah Dev og kronprins fra han var et halvt år gammal. Offisielt er han utpekt til den skyldige i den merkelige massakren i Kathmandus slott i 2001, men svært mange i Nepal tror at han er uskyldig. I følge den offisielle forklaringa skal han i rus og raseri mot sine foreldre, som angivelig skal ha nekta ham å gifte seg med sin forlovede "Devyani Rana", ha skutt og drept sin far kongen, sin mor, søstre, brødre og andre familiemedlemmer, for så å forsøke å begå sjølmord. Mer populære, men uoffisielle forklaringer legger skylda på hans onkel Gyanendra Bir Bikram Shah Dev, hans fetter og etterfølger som kronprins Paras Shah, ei spesialgruppe fra hæren, eller en kombinasjon. Han blei fulgt på tronen av kong Gyanendra. Se også. Dipendra Bir Bikram Shah Dev Dipendra Bir Bikram Shah Dev Dipendra Bir Bikram Shah Dev Dipendra Bir Bikram Shah Aaron Burmeister. Aaron Burmeister (født 1975 i Nome, Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Nome, Alaska, USA. Burmeister startet med hundekjøring i tidlig alder, og han deltok fire ganger i Jr. Iditarod. I 1994 debuterte han i Iditarod med en 37. plass. Totalt har han deltatt ni ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering kom i 2004 da han ble nummer 13. Paras Shah. Paras Bir Bikram Shah Dev, पारस वीर विक्रम शाहदेव "Pārasa Vīra Vikrama Śāhadeva", født 30. desember 1971, er tidligere kronprins av Nepal og sønn av kong Gyanendra Bir Bikram Shah Dev. Mange i Nepal mistenker ham for å være innblanda i massakren i Kathmandus slott i 2001, der hans onkel kong Birendra Bir Bikram Shah Dev og hans nærmeste familie blei drept. Følgen var at hans far Gyanendra blei konge, og Paras blei kronprins. Paras anklaga for drap. Alt før massakren var Paras berykta for sitt utsvevende liv, rusmisbruk og ekstrem vold. Han blir beskyldt for flere dødsfall som han ikke er blitt dømt for. Den kjente musikeren "Praveen Gurung" blei kjørt ihjel av Paras. Parveen skal ha vært på en motorsykkel som Paras kjørte på med vilje. Et vitne har sagt at han og ikke Paras satt bak rattet, men denne forklaringa blir ikke trodd. Det blir hevda at like før dette hadde Praveen Gurung fiket til Paras, fordi han trakasserte ei kvinne i nattklubben der Gurung jobba. Hun avviste Paras da prøvde å tvinge henne til seksuelt samvær, men ingen hjalp henne før Gurung kom til. Etter dette blei Paras mistenkt for overlagt drap på Gurung. Studenter demonstrerte for at Paras skulle bli fratatt prinsetittelen, så han kunne stilles for retten, og ei underskriftskampanje samla over 600 000 underskrifter for dette kravet. Men hans immunitet som prins stoppa all rettsforfølgelse. Paras anklages også for å ha kjørt på og drept en taxisjafør og en politimann på nattvakt. Palassmassakren 2001. Da Nepal blei rysta av den mystiske massakren i Kathmandus slott i 2001 blei Paras straks mistenkt. Onkelen til Paras, kong Birendra Bir Bikram Shah Dev og hans fetter, kronprins Dipendra Bir Bikram Shah Dev, var blant de kongelige som blei skutt ned. Paras til stede, men var uskadd. Hans mor, som også var i slottet, overlevde også. Noen dager etter massakren døde Dipendra, som var blitt utnevnt til konge mens han lå i koma. Plutselig var Gyanendra konge, og Paras kronprins, noe ingen i Nepal hadde venta skulle skje. Det førte til demonstrasjoner i Kathmandu. En undersøkelseskommisjon la skylda for massakren på Dipendra. Men folkemeninga trodde ikke på denne forklaringa. Det forferdelige ryktet til Paras gjorde at svært mange nepalesere trodde han sto bak mordene. Diplomater i Nepal sa at hvis Paras noen gang blir konge faller kongedømmet, og Nepal blir republikk. Paras under Gyanendras diktatur. Under kong Gyanendras diktatur i 2005 og 2006 var Paras innblanda i nye skandaler. Den 2. desember 2005 knuste demonstranter vinduene i bilen til Paras. Dagen etter dro han til en politistasjon og knuste inventaret som hevn. Han skal også ha hatt sin egen gjeng bøller som julte opp opposisjonelle. Paras avsatt som kronprins. 30. april 2006, etter at Gyanendras diktatur hadde falt, kjørte Paras på en minibuss med bryllupsgjester. Vaktene til Paras sørga for at bryllupsgjestene blei arrestert mens Paras forsvant. Etter at diktaturet falt, har det også kommet fram påstander om at Paras er innblanda i omfattende narkotikakriminalitet. I mai 2006 tok parlamentarikere opp spørsmålet om Paras skal fortsette å være kronprins. Uavhengig av diskusjonen om Nepal skulle fortsette som kongedømme eller bli republikk, vedtok de at Paras ikke kan arve tronen. Jessica Hendricks. Jessica Hendricks (født i Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Two Rivers, Alaska, USA. Hendricks startet med hundekjøring da hun var 9 år, og hun har deltatt i flere sprintløp for juniorer. Før hun ble senior var hun også deltager en gang i Quest Jr, mens hun var med i Iditarod Jr. to ganger. I 2003 debuterte hun i Iditarod med en 19. plass, og ble dermed "beste førstegangskjører" dette året. Totalt har hun deltatt 3 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hennes beste plassering kom i 2005 da hun ble nummer 15. Massakren i Katmandus slott i 2001. Massakren i Katmandus slott i 2001. 1. juni 2001, etter klokka 9 om kvelden, feide skuddsalver gjennom slottet "Narayanhiti" Katmandu, Nepal. Kong Birendra Bir Bikram Shah Dev og hele hans nærmeste familie blei drept. Blant dem var også de to neste i arverekka til tronen, kronprins Dipendra Bir Bikram Shah Dev og hans lillebror, prins "Nirajan Shah". Drapene endra innenrikspolitikken i Nepal. De utløste voldsomme gatedemonstrasjoner med flere drepte, og fikk betydning for borgerkrigen som hadde starta i 1996. Men det er fortsatt stor uenighet om hvorfor drapene skjedde, hvem som drepte, og hvem som sto bak. Ofre. Kumar Khadgas mor "Bodh Kumari Shah" var et indirekte offer. Hun døde av sjokk da hun fikk høre om sin sønns død. Prins Gyanendra, som nå blei konge, var ikke tilstede i slottet 1. juni. Hans sønn, prins Paras, som nå blei kronprins, var tilstede og uskadd. Dipendras tre dager som konge. Kronprins Dipendra, som var dødelig såret, blei nå utropt til konge av det kongelige råd, leda av den trofaste rojalisten Keshar Jung Rayamajhi. Han lå i koma og kom ikke til bevissthet før han døde. I de første offisielle meldingene blei det sagt at dødsfallene skyldtes ei ulykke. Men snart etter kom nye meddelelser, som la skylda på den nye kongen – Dipendra. Han skulle, i et anfall av raseri, ha grepet en maskinpistol og meid ned sin far, mor, søster, bror og diverse tanter og onkler – og så ha vendt våpenet mot seg sjøl og skutt seg i tinningen, uten å lykkes i å ta sitt eget liv. Det skulle vise seg at et stort flertall ikke trodde på denne forklaringa. Mange tror den ikke ennå. Gyanendra blir konge - Paras kronprins. Tre dager etter massakren fikk nepalerne et nytt sjokk. Dipendra var død. Birendras yngre bror, Gyanendra, var konge. Gyanendra hadde vært konge før. Ved årsskiftet 1950–1951, da hans bestefar, kong Tribhuvan Bir Bikram Shah flykta til India i Rana-diktaturets siste dager, satte diktatoren "Mohan Shamsher Rana" inn den 3 år gamle Gyanendra som konge. Da Rana-regjeringa kapitulerte i februar 1951 blei guttekongen avsatt og Tribuvan kom tilbake, og intermezzoet regnes offisielt ikke med i den nepalske kongerekka. Gyanendra var upopulær og regna som korrupt. Hans eldre bror Birendra hadde mange år igjen på tronen, trodde folk, og to sønner som sto foran Gyanendra i arverekka. Derfor trodde ingen at Gyanendra noen gang skulle bli konge. Han var en ubehagelig overraskelse. At hans sønn Paras Shah blei kronprins var enda verre. Folk mente at Paras var skyldig i flere menneskers død, kanskje på grunn av fyllekjøring, men mange mente han i hvert fall i et tilfelle sto bak et overlagt mord. Sjøl ikke ihuga monarkister ville se Paras som konge. Demonstrasjonene mot Gyanendra. Meldinga om den nye kongen og kronprinsen førte til spontane demonstrasjoner i Katmandu. Unge menn barberte av seg alt håret (et tradisjonelt hinduistisk uttrykk for sorg), og hyllestrop til den drepte kong Birendra og mishagsytringer mot Gyanendra og hans sønn Paras hørtes under seremoniene da den drepte kongefamiliens lik blei brent. Etter kort tid blei det store gatedemonstrasjoner og unntakstilstand i Katmandu. Minst to blei drept, flere titall skutt, og over 500 arrestert. Fra rojalistisk hold blei det påstått at maoister hadde sendt inn infiltratører med barberte hoder som leda demonstrasjonene. Dette er ikke bekrefta fra uavhengige kilder. Våpenhvile og fredsforhandlinger. Drapene fungerte som et voldsomt sjokk på det politiske livet. Statsminister G. P. Koirala fra Nepals Kongressparti var på forhånd i en meget vanskelig politisk situasjon. Opposisjonen hadde boikotta vårsemesteret og lamma parlamentet, fordi statsministeren var anklaga i ei korrupsjonsafære. Den raskt voksende opprørsbevegelsen hadde tatt over mesteparten av landet. Koirala prøvde på den ene sida å trappe opp krigen fra regjeringssida, som på denne tida blei ført av dårlig trente og utrusta politistyrker. Men han klarte det ikke, fordi kong Birendra ikke ga klarsignal til å sette inn hæren. På den andre sida forsøkte han å få til fredsforhandlinger med opprørerne. Men deres leder Prachanda avviste å forhandle med ham. Nå førte massakren i slottet og noen ekstra kraftige angrep fra opprørerne til at Koirala måtte gå av. Hans viktigste rival i Kongresspartiet, Sher Bahadur Deuba, tok over som statsminister 26. juli. Han proklamerte straks ensidig våpenhvile og tilbøy opprørerne fra NKP(Maobadi) forhandlinger. Prachanda svarte straks ja. I første omgang så det ut til at massakren kunne bidra til fred. Blodigere krig, innskrenkinger av demokratiet. Men fredsforhandlingene førte ikke fram, og i november 2001 brøyt krigen ut igjen. Nå viste det seg at kongemordet fikk direkte betydning for borgerkrigen i landet. Grunnlova som kom etter demokratiopprøret Jana Andolan 1990 ga kommandoen over politiet til regjeringa, mens de militære styrkene lå direkte under kongen. Etter at maoistene i 1996 hadde starta sitt opprør ved å angripe distriktskontorer og politiposter, hadde politiet vært den styrken de sloss mot. Hæren blei ikke brukt mot opprørene. Maoistene hadde også omhyggelig unngått å angripe hæren. Kampene var fram til 2001 relativt små, og krevde under 2 000 menneskeliv. Både fra politiet og fra noen politikere – bl.a. statsminister G. P. Koirala – økte kravet om at hæren måtte settes inn. Mens kong Birendra hadde avvist det, ga kong Gyanendra klarsignal til å bruke hæren. Følgen var at fra november 2001 til sommeren 2002 døde over dobbelt så mange som i de første fem åra av borgerkrigen. Gyanendra avslørte seg som en åpent antidemokratisk konge. Han stoppet alle frie valg i sin regjeringstid. Fra seinhløstes 2001 begynte forbud av organisasjoner og aviser, politisk sensur, tortur og mord fra hæren mot motstandere og mistenkte, og andre innskrenkninger i demokratiet. Det blei nå stadig klarere at Gyanendra ønska et nytt kongelig diktatur, som det hans far Mahendra hadde innført fra 1960. Den offisielle forklaringa. I følge den offisielle undersøkelseskommisjonen var den skyldige kronprins (og i 3 dager formelt kong) Dipendra. Han holdt seg for seg sjøl tidlig på kvelden, drakk seg full på whiskey, og rusa seg på sigaretter som inneholdt hasj og en ukjent «svart substans». Etter dette hadde han samtaler på mobiltelefon med sin forlovede "Devyani Rana". I følge henne virka Dipendra da beruset eller sjuk. Hun ringte slottet og uttrykte bekymring. Et par slottsordonanser fant Dipendra liggende på gulvet. De hjalp ham med å kle av seg. Han gikk på toalettet, og ga dem deretter ordre om å gå og legge seg. Etter dette tok Dipendra på seg uniform og tok med seg flere skytevåpen. (Dipendra hadde tilgang til våpen fra slottets arsenal.) Han gikk inn til de andre kongelige og avfyrte flere salver mot dem med en maskinpistol, en rifle og en pistol. Dette blei bekrefta av overlevende i kongefamilien. Etterpå gikk han ut i slottets hage, der han blei funnet liggende bevisstløs, skutt. Ingen vitner blei registrert som hadde sett hva som skjedde der. Ved sida av ham lå en pistol som angivelig tilhørte ham. Men undersøkelser kunne ikke bekrefte at den var avfyrt. Det samme gjaldt ei hagle som blei funnet i hagen. 78 forskjellige patronhylser fra tre forskjellige våpen blei registrert. På grunnlag av dette blei det offisielt slått fast at Dipendra gjennomførte massakren. Kronprins Dipendras motiv. Dipendras motiv skulle være at familien – og spesielt hans mor, dronning "Aishwarya" – var mot Dipendras sju år gamle forlovelse med "Devyani Rana". Dronning Aishwarya var kjent som en antidemokratisk og kastebevisst hindu. Hun var mistenkt for å ha arbeidet mot demokratiseringa som avslutta demokratiopprøret Jana Andolan 1990, og korrupsjonsaffærer der ryktene knytta hennes navn sammen med den upopulære prins Gyanendra. Kongefamilien tilhører en spesiell underkaste i krigerkasten Chetiri (det nepalske navnet på den indiske kasten Kshatriya), Rajput. Offisielt skal den stamme fra kongelige fra India som innvandra til Nepal i seinmiddelalderen. Både dronninga og Devyani Rana hadde forfedre fra Rana-dynastiet, som hersket i Nepal opp til 1951. Aishwaryas oldefar var "Juddah Shamsher Rana", Nepals mektige statsminister og diktator fra 1932 til 1945. Devyani Ranas bestefar "Mohan Shamsher Rana" var den siste av Rana-statsministrene fra 1948 til 1951. Aishwarya mente at han egentlig stamma fra såkalte "C-klasse Ranaer" – ranaer som på grunn av mangler i sin kastebakgrunn blei erklært som uskikka til å være med i konkurransen om den arvelige statsministertittelen. Aishwarya mente angivelig at Devyani ikke var en ekte Rajput, og ikke verdig til å gifte seg med hennes sønn. Hun ville isteden at han skulle gifte seg med ei barndomsvenninne og slektning, "Supriya Shah". Det blei påstått at dronninga hadde fått med seg kong Birendra på at Dipendra fikk et ultimatum: Enten måtte han erklære at han skulle gifte seg med Supriya Shah på sin 30-årsdag 27. juni, eller han måtte frasi seg tronen. Ifølge Paras Shah, som var til stede i slottet og uskadd, var grunnen til at han blei spart at han støtta Dipendras forlovelse. Sa Paras, etter at Dipendra var død. Argumenter for at Dipendra var skyldig. De viktigste argumentene for at Dipendra var skyldig, var ei rekke vitneprov, bl.a. fra prins "Paras" og fra offiseren "Kumar Gorakh", gift med den drepte "prinsesse Shruti", som ga en pressekonferanse fra militærsjukehuset der han pekte ut kronprinsen som skyldig. Disse vitnene blei mistrodd fordi de sto nær den nye kongen Gyanendra og militærledelsen, som blei oppfatta som de som tjente mest på massakren. Det spilte også ei viktig rolle at Dipendra hadde et godt rykte, i motsetning til prins Paras og hans far Gyanendra. Men seinere kom det fram at Dipendra også hadde ei historie med fyll, narkotikarus, vanvittig raseri og slagsmål, som gjorde at han var blitt kasta ut av Eton College i Storbritannia. Historia var blitt holdt ute av pressa i Nepal, men blei slått opp i avisa "The Sun" i England. På slottet var Dipendra også kjent som våpengal. Han tok ofte ut våpen fra militære arsenaler, og var glad i å skyte (det blei sagt at han ofte gikk ut og skøyt om natta, særlig katter). Bildet av den rolige og snille Dipendra smuldra opp, og blei av mange oppfatta som en propagandakonstruksjon skapt av slottet. Det som var kjent om andre voldelige og angivelig kriminelle medlemmer av kongehuset gjorde at det nye bildet av Dipendra ikke virka så usannsynlig. Kritikk mot etterforskninga. Dipendra hadde vært så beruset at han ikke klarte å få av seg klærne uten hjelp. Hvordan kunne han da kort tid etter kle seg i fullt kamputstyr og skyte hele familien sin? Var det virkelig Dipendra som hadde med seg alle skytevåpen (minst 5) som blei funnet på åstedet? Ingen vitner hadde sett Dipendra skyte seg. Han var dessuten høyrehendt, men var skutt i venstre side av hodet. Likene blei ikke obdusert, men brent få timer etter drapene. Åstedet blei dårlig undersøkt og dokumentert. Det blei aldri fastslått hva «den svarte substansen» som var i Dipendras narkotiske sigaretter var. De kongelige som overlevde blei ikke forhørt, eller forhørt svært overflatisk. F.eks. sa et vitne blant tjenerne at Dipendra fikk de narkotiske sigarettene av Paras (som også i følge ryktene er innblanda i narkotikasalg i Nepal). Dette står i forhørsprotokollene, men Paras blei aldri spurt om det, og det er ikke nevnt i noen rapport. Hvem tjente på massakren? Gyanendras og Paras ekstremt dårlige rykte gjorde at mange hele tida har trodd at han står bak mordene. Folk flest oppfatter begge to som kriminelle og i stand til hva som helst. De to vant også mest på at de som sto først i arverekkefølgen blei rydda av veien. De kunne ikke vente å bli konge før 1. juni 2001. Da blei de tre som sto mellom dem og tronen utrydda med et slag. Hærledelsen og politiet, som ønska at hæren ville bli satt inn mot opprørerne, blei også mistenkt. De maoistiske opprørernes nr. 2, Baburam Bhattarai, vakte sensasjon da han skreiv en artikkel i ei Katmandu-avis der han roste kong Birendra, sa at han og maoistene hadde hatt felles oppfatninger på viktige punkter, og hevda at Birendra hadde hemmelig kontakt med maoistene via sin bror, prins "Dhirendra". Maoistene hadde riktignok kjempa hardt for å få kasta Birendra 11 år før, under Jana Andolan 1990, og "Dhirendra" var mistenkt for korrupsjon og kriminelt samarbeid med sin bror "Gyanendra. "Dhirendras" kontakt med maoistene ser ut til å ha blitt bekrefta. (Den er heller ikke ulik kongehusets gamle tradisjoner med å ha kontakt med alle fraksjoner i Nepal, også de mest opprørske, for å spille dem ut mot hverandre.) Nepal har ei historie der maktkamp i kongehuset ofte blei avgjort ved hjelp av blodige indre oppgjør der hæren blei brukt. Det best kjente eksemplet er Khot-massakren i 1847, som endte med at Rana-dynastiet etablerte seg som makthavere i Nepal fram til 1951. Mistankene mot de offisielle forklaringene blei styrka av motsigelsesfylt offentlig informasjon. Folk skjønte heller ikke hvorfor en prins som skulle ha drept hele familien sin blei gjort til konge. Dette bidro til å holde i live mange konspirasjonsteorier: Paras gjennomførte mordene, han gjorde dem sammen med ei gruppe, ei spesialavdeling fra hæren gjorde dem, Dipendra drepte noen, men blei sjøl skutt til slutt, osv. Opprørerne i NKP(Maobadi) lanserte spekulasjoner om at Gyanendra sto i ledtog med hærledelsen, amerikansk og indisk etterretning og statsminister G. P. Koirala. Den politiske virkninga av kongemordet. Uansett hvem som sto bak drapene, er det "politisk" viktigste den førte til at et flertall av Nepals befolkning hele tida har trodd at kong Gyanendra på en eller annen måte er skyldig. Opprørerne i NKP(Maobadi) har hele tida hevda det, og ser ut til å ha vunnet svært mye på det. At disse oppfatningene også er utbredt blant tilhengerne av de andre politiske partiene, viste seg etter at kong Gyanendras diktatur falt i april 2006, da parlamentet, som opprinnelig blei valgt i 1999, vedtok å gjøre nye undersøkelser om palassmassakren. Kong Gyanendra har fra første øyeblikk blitt oppfatta som en morder, og derfor som en illegitim konge, også av mange tradisjonelle rojalister. Dette endra det politiske landskapet i Nepal, gjorde demokratiopprøret Jana Andolan 2006 mulig, og kan føre til at monarkiet i Nepal faller og blir erstatta med en republikk. Blomst. En blomst er en struktur hos blomsterplanter som inneholder plantas forplantningsorganer og som har som oppgave å besørge plantas seksuelle reproduksjon gjennom produksjon av frø. Blomster er evolusjonært omdanna blader som sitter i enden av et skudd og som har begrensa lengdevekst. Begergblad - Sterkt omdanna, men ofte grønne blader, som beskytter blomstens indre deler. Kronblad - Også sterkt omdanna blader som ofte er større enn begerbladene og som hos mange arter har sterke farger (dyrepollinerte). Pollenbærere - De hannlige delene av blomsten. Strukturer bestående av pollentråder og pollenknapper. Pollenknappene inneholder pollen. Fruktemner - De hunnlige delene av blomsten. Strukturer bestående av fruktknute, griffel og arr. Fruktknutene inneholder kimer til frø, frøemner. Dette grunnleggende mønsteret har mange variasjoner og mange arter av blomsterplanter har ikke alle kretsene, eller kretser eller deler av kretser kan være omdanna til andre funksjoner. Blomster kan ha vidt ulike former, men et viktig skille er mellom frikrona der kronbladene er frie fra hverandre og kun festa i blomsterbunnen og samkrona der kronbladene er sammenvokst til et rør, en klokke eller en annen hel struktur. Selv i sammenvokste kroner er det som oftest mulig å se hvor mange kronblad krona er omforma fra, ved at individuelle kronfliker kan telles. a>-blomsten" er en blomsterstand av mange enkeltblomster. Istarporten. Istarporten (ty. "Ischtar-Tor") var den åttende byporten til det indre Babylon, og ble oppført av Nebukadnesar II (605-562 f.Kr.). Istarporten har siden 1930 vært utstilt i Det forasiatiske museet i Pergamonmuseet i Berlin, der den ble rekonstruert med originalt materiale, inkludert portens fundament. Istarporten sto for enden av en prosesjonsgate i Babylon, hovedstaden i Babylonia, ved Eufrat i dagens Sentral-Irak. Gaten var omgitt av murer som ble bygget samtidig. Gaten var mellom 20 og 24 meter bred, ca. 250 meter lang og belagt med sten og teglsten. Prosesjonsgaten ble brukt av babylonerne for nyårsfestlighetene hver vår. Porten bevoktet inngangen til en 90 meter høy ziggurat med et Marduk-skrin. Murene var i likhet med selve porten kledd i hovedsakelig blå mosaikk med innslag av dyr — løver, tyrer og drager — i glasert tegl i gult og brunt. Løvene symboliserer gudinnen Istar (eller Isjtar), himmelens herskerinne, kjærlighetens gudinne og krigsmaktens beskytterinne. Den ormelignende dragen fremstiller Marduk (også kalt Bel), byens og fruktbarhetens gud som skjenket evig liv. De ville tyrene symboliserer værguden Adad. Porten og prosesjonsveien ble oppdaget i slutten av det 19. århundre og tyske arkeologer foretok utgravninger mellom 1899 og 1914. Ishtar. Ishtar eller Istar ("Isjtar, Ištar, Ischtar, Ishhara, Irnini") var den assyriske og babylonske gudinnen for fruktbarhet, krig, kjærlighet og sex. Hun tilsvarte sumeriske Inanna og beslektet med den nordvestsemittiske gudinnen Astarte. Ishtar var også akkadernes viktigste gudinne. Istar, eller også Ashtart, er det vanligste navnet på den store modergudinnen hos de semittiske folkeslagene, som av og til også kaltes Asherah. Grekerne assimilerte henne – under navnet Astarte – til Afrodite. I det vestsemittiske panteon er hun himmelguden Els make, der Ashtart er kultens hovedguddom. Det er for hennes skyld at den sakrale tempelprostitusjonen ble drevet på høydene der man, i tråd med den magiske tankegang, ved analogi, ønsket å bidra til å øke jordens grøde og buskapens fruktbarhet. Egenskaper. Ishtar var datter av Sin eller Anu. Hun var særlig dyrket i de assyriske byene Ninive, Ashur og kanskje også Arbela (dagens Erbil. Foruten løvene ved hennes port, var hennes symbol den åttekantede stjerne. I den babylonske gudeverden var hun den guddommelige personliggjøringen av planeten Venus. Nedstigningen til underverden. Portvakten skynder seg å fortelle Ereshkigal, underverdens dronning. Ereshkigal ba dørvokteren slippe Ishtar inn, men «i henhold til de gamle påbud». Portvakten lar Ishtar inn i underverden, åpner en dør om gangen, og for hver dør må Ishtar ta av seg en del av sine klær, og da hun hadde passerte den syvende døren, er hun naken. Rasende kaster hun seg mot Ereshkigal, men underverdens dronning beordrer sin tjener Namtar om å fengsle Ishtar og løsne seksti sykdommer på henne. Etter at Ishtar har forlatt jordens overflate og gått ned i underverden, opphører all kjønnslig omgang på jorden. Budbringerguden Papsukkal forteller om situasjonen til Enki, gudenes konge. Enki skaper da et flerseksuelt vesen kalt Asu-shu-namir som han sender til Ereshkigal og ber vesenet påkalle «navnet til de store guder» mot henne og for å be om posen som inneholder livets vann. Ereshkigal blir rasende da hun hørte Asu-shu-namirs krav, men hun var nødt til å gi ham livets vann. Asu-shu-namir dynket dette vannet på Ishtar og således gjenopplivet henne. Da Ishtar igjen gikk gjennom de syv dørene fikk en del av sine klær tilbake og var helt kledd da hun passerte den siste døren. En tolkning av denne myten er at Ishtars nedgang skjedde etter at hennes elsker Tammuz var død og at hennes nedstigning var for å redde Tammuz fra de dødes verden. Imidlertid, etter å ha oppdaget en korresponderende myte om Inanna, den sumerske motparten til Ishtar, har en del aspekter ved myten blitt belyst, inkludert de gåtefulle avslutningslinjene. I henhold til Inanna-myten, kunne Inanna kunne komme tilbake fra underverden om hun sender noen ned dit i sitt sted. Demoner går sammen med henne for å sikre at hun kan sende noen tilbake. Imidlertid hver gang Inanna kommer over noen, oppdager hun at det er en venn og lar ham gå fri. Da hun til sist når fram til sitt hjem, oppdager hun at hennes mann Dumuzi (babylonske Tammuz) sitter på sin trone, og sørger ikke over henne i det hele tatt. I raseri lar Inanna demonene ta med seg Dumuzi tilbake til underverden som hennes erstatning. Dumuzis søster Geshtinanna er rammet av sorg og tilbringer frivillig halve året i underverden for at Dumuzi kan komme tilbake til de levendes verden. Ishtar-myten har antagelig en sammenlignbar avslutning og hvor Belili er den babylonske tilsvarighet til Geshtinanna. Den greske myten om Demeter og hennes datter Persefone, som måtte tilbringe halv året i underverden med Hades, hadde tilsvarende effekt på jordens fruktbarhet. I den tiden Persefone var i underverden dør veksten på jorden (høsten), og når hun kommer tilbake, blomstrer de igjen (våren). Sammenligning med andre guddommer. Som Ishtar var gresk Afrodite og semittiske Astarte kjærlighetsgudinner som var like «onde som de var lunefulle». Donald A. Mackenzie, en som tidlig populariserte mytologi, trakk en parallell mellom kjærlighetsgudinnen Afrodite og hennes «døende gud» elsker Adonis på den ene siden, og kjærlighetsgudinnen Ishtar og hennes dødende gud elsker Tammuz på den andre siden. En del forskere har hevdet at «myten om Adonis ble formidlet i tiden etter Homer av grekere indirekte fra Mesopotamia (Assyria og Babylonia) via vestlige semitter, den semittiske tittelen "Adon", som betyr «Herre», har blitt misforstått som et egennavn. Denne teorien kan imidlertid ikke bli akseptert uten forbehold.» Joseph Campbell, en senere forsker i komparativ mytologi, likestiller Ishtar, Inanna, og Afrodite, og trekker en parallell mellom de egyptiske gudinnen Isis som pleide Horus, og den babylonske gudinnen Ishtar som pleide guden Tammuz. Murudalen (Sel). Murudalen i Sel kommune i Oppland er en grend og dal tilknyttet Heidal i Sel, rundt 800 moh. Den går fra Skåbu i sør, nord-vestover til Heidal. Postadresse 2676 Heidal. Vei og buss via Heidal, til Otta. Tidvis tilgjengelig skogsvei sørover til Skåbu. Storfolk bodde i Murudalen i tidligere tider. Ny bureisning i mellomkrigstiden, etter initiativ fra sentralt planleggende hold. Planene klare i 1917, men manglende vei forsinket. De fleste bruk i drift i dag. "Murulonin Naturreservat" (3454 dekar) i dalens øvre del (i Nord-Fron kommune), med fattig barskog og interessant fugleliv, opprettet i 1993; utvidet i 2004 (7453 dekar). Dalen er omtalt i boken "Murudalen før og nå; folk og følgje i skog og fjell" av Jørgen Espelund. Den kjente reinjeger Jo Gjende var bosatt her. Murudalen var åsted for nasjonalt omtalt konfrontasjon bjørn-menneske på 1970-tallet, da fjellbonden Ole E. Brenden ble svimeslått på skogsveien mot Skåbu. Fjernsynsprogrammet «Den siste Bureiser» ble vist på rikskanalen NRK 21. august 1995. Dalen er åsted for deler av sykkelløpet «Bukkerittet». Murudalen (Bjugn). Murudalen er en trang sørvestlig gående dal ved Botngård i Bjugn kommune i Sør-Trøndelag. Den ligger 100–300 moh. Området er på 250 dekar. Grunnet få menneskelige inngrep, samt at dalen er en av 23 i Norge med boreal regnskog, er dalen siden 2000 under utredning for eventuell fredning. Området er dekket av kartblad 1522 I i kartserien. UTM-koordinater 32V 542600 Ø 7072600 N. Vindusfluer. Vindusfluer (Scenopinidae) er en liten familie av små, mørke fluer som har fått navnet sitt fordi noen av artene kan påtreffes tallrike i vinduskarmer. Utseende. Små, vanligvis mørke fluer med tett, men kort hårkledning. Brystet ("thorax") er forholdsvis langstrakt, tydelig lengre enn bred, uten store børster. Hodet er stort, mer eller mindre rundt. Fasettøynene møtes i pannen hos hannene av de fleste artene, men er klart skilte hos hunnene. Men de møtes ikke i pannen, hos arten "Scenopinus niger". Hos mange arter er fasettøynene tydelig delt i en øvre og en nedre del, der den øvre har større fasetter enn den nedre. I pannen sitter det tre punktøyne ("ocelli"). Antennene er festet under midten av hodet (nedre halvdel), og har et karakteristisk utseende, med tre ledd, der det ytterste er sylindrisk eller kjegleformet, men uten antennebørste ("arista"). Munndelene er små men velutviklet. Vingene er middelsstore, med flere lukkede celler midt i vingen. Beina er forholdsvis korte og kraftige, og bakkroppen er noe flattrykt. Larvene er lange og tynne, med en liten men tydelig hodekapsel. De består tilsynelatende av 19 segmenter. Egentlig har de bare 11 segmenter, men de åtte siste (bakkropps-) segmentene er delt i to utvendig, men ikke innvendig. Åndehull (spirakler) finnes på siden av det første og det tredje siste (tilsynelatende) segmentet. Levevis. Larvene er rovdyr, og lever gjerne i treverk, i tunnelene til vedborende insekter, i gnagerhuler, termitt-tuer eller lignende levesteder. Noen arter, blant annet den verdensvidt utbredte "Scenopinus fenestralis", lever i hus der de spiser midd og larvene til klannere (Dermestidae) og andre biller. De voksne insektene kan man ofte finne på blomster. Det er ikke kjent at de gjør noen skade. Johan Fredrik Grøgaard. Johan «Totto» Fredrik Grøgaard (født 27. oktober 1934 i Oslo) er en norsk forfatter og oversetter, sønn av Joachim Grøgaard. Han er utdannet tannlege og bosatt på Jaren. Grøgaard debuterte i 1967 med romanen "Dyvekes grav", som han ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris for. Den omhandler en elskerinne til Christian II. Hans nyeste roman "Kong Rad" utkom i 2010 og gjenbruker skikkelser fra tekster av Knut Hamsun, Margrethe Munthe og Dag Solstad. Buddy Bolden. Charles «Buddy» Bolden (født i New Orleans den 6. september 1877, død i Jackson, Mississippi den 4. november 1931) var en jazzmusiker (kornett) og orkesterleder. Med tilnavnet Kid Bolden og senere King Bolden, ledet han eget band i New Orleans, som med sin blanding av lett improvisert ragtime og forsiktig tillagt blues og gospel, ble et av de første innen det som ble genren jazz. Melodiene "Careless Love" og "My Bucket's Got a Hole in It" ble standardlåter. Funk- og rap-lignende innsmett var innovative, og kan høres på melodien "Funky Butt" (senere "I thought I heard Buddy Bolden say,Funky-butt, funky-butt, take it away." Selv trakterte han sin kornett i den tids kraftige og åpne stil, «"calling his kids home"», noe som skal ha inspirert King Oliver såvel som Louis Armstrong. Ingen kjente opptak av hans musikk er å forefinne. Bolden led av schizofreni fra 1895 og ble i 1907, etter et illebefinnende i en "Labor Day"-parade, innlagt på sykehus, der han forble frem til sin død. Bandet ble overtatt av Frankie Duesen og omdøpt til Eagle Band. En statuett av Buddy Bolden deles ut årlig av Norsk jazzforum, som en del av Buddyprisen, som altså har fått Boldens navn. Litteratur. Bolden, Charles Buddy Bolden, Charles Buddy Bolden, Charles Buddy «Suldalsdampen». Dampen anno 2005, ved brygga på Kolbeinstveit DS «Suldal» ofte kalt «Suldalsdampen» er et veteranskip som går i turisttrafikk om sommeren på Suldalsvatnet i Suldal i Rogaland. Skipet ble bygget ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger i 1884, og ble satt i drift året etter. Skipet måtte da demonteres og fraktes med hest de 20 kilometerne fra Sand til Suldalsosen. I 1953 ble skipet ombygd og dampmaskinen ble byttet ut med en 60 hk semidiesel-motor. Suldalsdampen trafikkerte strekningen Nesflaten-Suldalsosen i mange år, og var en viktig del av den økende turisttrafikken på slutten av 1800-, og begynnelsen av 1900-tallet. Ruten ble i 1938 supplert med ferja S «Suldalsporten», og «Suldal» gikk senere kun som reservebåt og i skoleruter. I tillegg seilte den når Suldalsvatnet var islagt om vinteren fordi «Suldalsporten» ikke kunne bryte is. I dag kjøres det turistruter om sommeren og Suldalsdampen er en del av tilbudet ved bygdetunet Kolbeinstveit. Hver lørdag seiler skipet en rundtur der den kjente fjellformasjonen Suldalsporten er den største attraksjonen. Suldalsosen. Suldalsosen er et sted i Suldal kommune i Rogaland. Suldalsosen ligger i sydvestenden av Suldalsvatnet, og var tidligere et sentralt utgangspunkt for ferdselen på vannet. På Suldalsosen finner man også administrasjonen til Statkraft sitt Ulla-Førre anlegg, samt den etterhvert så landskjente Ungkarsfestivalen i Suldal. Stedet har to butikker, frisør, bensinstasjon, skole, barnehager, aldershjem og kirke. Guggedalsloftet. Guggedalsloftet i tunet på Kolbeinstveit Guggedalsloftet er et loft/Stabbur fra middelalderen som sto på gården Guggedal i Bråtveit ved Suldalsvatnet i Suldal kommune. Loftet ble på tredve-tallet flytta til Mosvatnet i Stavanger, der det skulle inngå i et ryfylketun som skulle etableres. På 50-tallet kom loftet tilbake til Suldal igjen og ble plassert i tunet på museet Kolbeinstveit. Loftet ble datert ved hjelp av dendrokronologi, og byggeår ble satt til 1281. I dag er loftet eid av Ryfylkemuseet. Craig Perks. Craig Perks (født 6. januar 1967) er en newzealandsk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Perks er født i byen Palmerston North i New Zealand og fikk et golfstipend for å spille ved University of Southwestern Louisiana i USA. Han ble profesjonell i 1993 og spilte på Nike Tour i flere sesonger. Han ble medlem av PGA-touren etter at en delt 35. plass på kvalifiseringsskolen i 1999 gav ham tourkortet for neste sesong. I 2002 vant han The Players Championship, som gjerne regnes som golfsportens uoffisielle femte "major". Samme år ble han kåret til "New Zealand Sportsman of the Year" (årets idrettsutøver i New Zealand). Bryan Bearss. Bryan Bearss (født i Michigan, USA) er en amerikansk hundekjører fra Anchorage, Alaska, USA. Bearss startet med hundekjøring i 1998, og han debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2006. Med en 37. plass ble han den 4. beste førstegangskjøreren. I tillegg til hundekjøring jobber Bryan Bearss som reiseguide og vikarlærer. Kulefluer. Kulefluer er en liten familie av merkelig utseende fluer med larver som er parasitter på edderkopper. Deres mest slående trekk er at hodet er merkelig lite, og at de har svære vingeskjell under vingene. Utseende. Kulefluene er små til ganske store fluer, kroppslengden varierer mellom 2,5-20 mm., de er noen av de mest spesielt utseende av alle fluer. Den runde kroppen er korthåret eller snau, ofte påfallende farget i gult og svart. Kroppen er kort og tykk, mens hodet er bitte lite. Hodet er halvkule-eller kuleformet, fasettøynene er store, vanligvis hårete mellom fasettene og dekker mesterparten av hodet. I pannen sitter det to eller tre punktøyne ("ocelli"). Antennene varierer mye i form og størrelse men er ofte ganske små, med en lang, tynn antennebørste ("artista"). Munndelene er forlenget til en sugesnabel nesten like lang som kroppen hos noen arter, hos andre er munndelene nesten helt redusert og ikke funksjonelle. Vingene er forholdsvis små og smale, med svært varierende årenett. Under vingene sitter det meget store vingeskjell ("squama"). Beina er slanke og forholdsvis korte. Levevis. Hunnene legger veldig mange egg, 2000-5000 har blitt observert. Noen arter flyr over og "teppebomber" terrenget med egg, andre legger dem i klynger. De bittesmå, 0,3-0,5 mm. lange, nyklekkede larver finner selv fram til edderkoppene de skal utvikle seg i. Som rimelig er er det bare noen få larver som klarer dette, derfor det veldig høye eggtallet. De små larvene kryper raskt omkring og kan også sprette ganske langt. De kan krype opp en enkelt tråd i et edderkoppnett for å finne et passende vertsdyr. Larver som finner en edderkopp, fester seg på denne og borer seg inn i edderkoppen på et sted der huden er tynn, for eksempel ved beinfestet. Den lille larven vandrer vanligvis til bakkroppen til edderkoppen, der den utvikler seg videre. Ofte kan larven ligge i en dvaletilstand en stund etter at den har vandret til bakkroppen til edderkoppen, hos noen langlivede fugleedderkopper har man funnet at kuleflue-larver kan ligge i dvale opptil 10 år før de fortsetter utviklingen. Til slutt spiser larven opp det meste av innholdet i edderkoppens bakkropp og dreper slik verten. Den utvokste larven biter seg så ut fra den døde edderkoppen og går i et puppestadium, der den forvandles til en fullt utviklet flue ("imago"). Det ser ikke ut til at kuleflue-artene har spesialisert seg på visse edderkopp-arter. Kulefluene er nokså fåtallige og det er uvanlig at mer enn 1 % av alle edderkopper i en bestand har kulefluelarver i seg. De voksne insektene er nokså kortlivede og man ser dem sjelden. De artene som har velutviklede munndeler kan finnes på blomster der de drikker nektar. Larvene, som lever inne i edderkopper, som parasitter, er «maggot-lignende» eller pæreformede. Det første larvestadiet klekkes utenfor verten og larvene må selv finne edderkopper de kan angripe. Larvene i dette stadiet ser derfor noe annerledes ut og er mye kvikkere enn de stadiene som lever inne i edderkoppen. Pinschere. Pinschere er en liten gruppe med tamhunder som opprinnelig ble avlt fram som såkalte stallhunder og gårdshunder. Hundene i denne gruppen varierer i dag mye i størrelse, men har et utseende som er relativt ensartet. De stammer opprinnelig fra Tyskland og utgjør en delav undergruppen pinschere og schnauzere i FCIs gruppe for vakt- og vokterhunder. Pinscher ble i tidligere tider avlet fram som skadedyrbekjempere og vakthunder på gårdene. De ble derfor også kalt "rottehunder". Mange kynologer mener at pinscherrasene har sitt utspring fra de gamle tyske torvhundene. Den mest opprinnelige er vanlig tysk pinscher. Det er funnet kobberstikk av pinschere så langt tilbake som på 14- og 1500-tallet. Tidligere regnet man også schnauzer som en pinscher, men den strihårede varianten ble skilt ut som egen rase mot slutten av 1800-tallet. Schnauzere utgjør derfor i dag en egen liten gruppe. Schnauzere. Schnauzere er en liten gruppe med tamhunder som opprinnelig ble avlt fram som såkalte stallhunder og gårdshunder. Hundene i denne gruppen varierer i dag mye i størrelse, men har et utseende som er tilnærmet ensartet. De stammer opprinnelig fra Tyskland og utgjør en del av undergruppen pinschere og schnauzere i FCIs gruppe for vakt- og vokterhunder. Schnauzere ble i tidligere tider avlet fram som skadedyrbekjempere og vakthunder på gårdene. De ble derfor også kalt "rottehunder". Mange kynologer mener at schnauzerrasene har sitt utspring fra de gamle tyske torvhundene. Tidligere regnet man imidlertid schnauzer som en strihåret pinscher, men den strihårede varianten ble skilt ut som egen rase mot slutten av 1800-tallet. Schnauzere utgjør derfor i dag en egen liten gruppe. Den mest opprinnelige av dem er vanlig schnauzer (også kalt "mellomschnauzer"). Typen finnes i tre størrelser og flere fargevarianter. Odin Records. Odin Records (etablert 1981) er et norsk plateforlag, eid av Norsk jazzforbund. Sigmund Jakobsen. Sigmund Jakobsen (født 7. august 1944) er en norsk forfatter. Jakobsen ble den aller første vinneren av Tarjei Vesaas' debutantpris, da han fikk den i 1964 for diktsamlingen "Gjennom brend by", og er også blant de flere mottakere av denne prisen man har hørt lite til siden. Toppserien 2006. Toppserien 2006 var den 20. sesongen i den øverste divisjonen i fotball for kvinner, og den 7. Toppseriesesongen. Det var ti deltakende lag i serien for siste gang i Toppserien (per 2009), da Toppserien ble utvidet med 12 lag fra og med sesongen 2007. Som resultat av dette rykket ikke noen lag ned direkte, men de to dårligste lagene i Toppserien måtte spille kvalifisering mot nummer 3 og 4 i første divisjon. De to lagene som rykket opp til Toppserien i 2006 var Arna-Bjørnar og Amazon Grimstad. Førstnevnte hadde vært i Toppserien fra 1997 til 2004, mens Amazon Grimstad debuterte i Toppseriesammenheng. Regjerende mester var Kolbotn. Forhåndstips. Ettersom den eneste feilen lå i at Røa og Trondheims-Ørn byttet plass, må dette regnes blant de mest presise tippingene noensinne. Tabell. Kolbotn vant Toppserien for tredje gang. Det skilte bare tre poeng på de tre beste lagene, noe som gjorde denne sesongen til den jevneste i toppen noensinne. Før siste runde ledet Trondheims-Ørn med tre poeng på Kolbotn og Røa. Kolbotn slo Trondheims-Ørn i siste runde, og vant dermed på målforskjell. Røa kunne ha vunnet serien om de vant med 10 mål mot Team Strømmen, men laget tapte i stedet med tre mål. Av de tre medaljørene fra Toppserien 2005, var bare Kolbotn fortsatt medaljør. Team Strømmen endte poenget bak Røa (og poenget bak sin egen poengsum i 2005) på fjerdeplass, og bronsemedaljør fra 2005, Fløya, dalte ned fire plasser. Fallet på fire plasser utgjorde det største fallet i forhold til fjorårsprestasjonene. Klepp dalte også fire plasser, og hadde rykket ned for første gang siden oppstarten i 1987 om det ikke var slik at ligaen ble utvidet. I stedet ble det kvalifisering på Klepp. Det største bykset utgjorde Røa med tre plasser. Arna-Bjørnar endte på 5.-plass etter opprykk, og Amazon Grimstad ble med sin sjetteplass beste debutant siden Bjørnar debuterte med samme plassering (men 3 poeng mer) i 1997. Kvalifisering. 4. november: Grand Bodø – Liungen 1-0 5. november: Star – Klepp 0-1 8. november: Liungen – Grand Bodø 0-1 18. november: Klepp – Star 4-0 Klepp beholdt plassen i Toppserien, og Grand Bodø rykket opp for fjerde gang, en tangering av Fløyas rekord (imidlertid har Grand Bodø to nedrykk mer enn Fløya). Finnesloftet. Finnesloftet - front mot nord. Finnesloftet er et loft fra middelalderen som står på gården Finne i Gullfjordungen på Voss. Bygningen har lenge vært regnet som den eldste profane trebygningen i Norge, men nyere dendrokronologiske undersøkelser har funnet andre trebynginger i landet som er datert til begynnelsen av 1200-tallet. Finnesloftet er mest trolig oppført sommeren 1295 eller kort tid etterpå. Det er et hus i to etasjer, bygget med liggende tømmer i første etasje, og stående konstruksjoner og stavverk i andre etasje. Veggene i andre etasje ligner vegger i stavkirker, og det er ingen andre profane bygninger igjen i Norge som er bygget på denne måten. Finnesloftet tilhører i dag Fortidsminneforeningen som kjøpte bygningen i 1891. Airamero. Airamero var en norsk jazzgruppe, bestående av Johannes Eick på bassgitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Trygve Seim på saksofon og Christian Wallumrød på piano. De deltok blant annet på Kongsberg Jazzfestival (1991 og 1992), turne i Skandinavia og Tyskland i 1994. Airamero ga ut platen "Airamero", med komposisjoner av Seim og Wallumrød, på Odin Records (1993). Gjemtkjevinger. Gjemtkjevinger er en gruppe av primitive insekter, som ganske tidlig i evolusjonen skilte seg ut fra den gruppen vi kaller ekte insekter. Navnet «gjemtkjevinger» kommer av at munnen er gjemt i et hulrom på undersiden av hodet, når den ikke er i bruk. Parring skjer ikke ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Hannen avsetter en «pakke» med spermier (spermatofor) på bakken, eller plasserer den i hunnenes kjønnsåpning. Hunnen tar denne opp i kjønnsåpningen. Avkommet må gjennom 5 til 13 hudskift, før det når det voksne stadiet (imago). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden. Gjemtkjevinger har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) individene ("imago"), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom flere hudskift, før det når det voksne stadiet ("imago"). Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden. Systematisk Inndeling. Gjemtkjevinger tilhører insektene, er en delgruppe av Leddyr (Arthropoda). Gjemtkjevinger er en søstergruppe til de ekte insektene (Ectognatha) Ekte insekter. Ekte insekter er alle insekter unntatt gjemtkjevingene, en liten gruppe bestående av proturer, spretthaler og tohaler. De ekte insektene utgjør en stor gruppe med flere hundre tusen arter. De mest artsrike delgruppene er biller, tovinger, årevinger og nebbmunner. Gjemtkjevinger. Gjemtkjevinger skilte seg ut ganske tidlig i evolusjonen, fra den gruppen vi kaller ekte insekter. Navnet «gjemtkjevinger» kommer av at munnen er gjemt i et hulrom på undersiden av hodet, når den ikke er i bruk. Et annet særtrekk som skiller gjemtkjevinger fra de ekte insektene er at de ikke har sammenkobling mellom kjønnene ved formering, slik som det er tilfelle hos de ekte insektene. Hannen setter fra seg en spermiepakke. Om en hunn finner den plukker hun den opp og dette medfører befruktning av hennes egg. Ekte insekter. De ulike gruppene av ekte insekter er innbyrdes svært forskjellige. Felles for alle er en tredelt kropp, med hode, bryst og bakkropp. På brystpartiet finnes to par vinger og tre par bein. Enkelte kan mangle vinger eller har reduserte vinger. Det er flere måter å dele insektene inn i hovedgrupper. En måte er i forhold til utviklingen. Noen av de mest primitive gruppene gjennomgår ingen forvandling, såkalte ametabole insekter. Nymfene skiller seg ikke fra det fullvoksne insektet, utenom ved størrelsen En god del av insektene har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene ligner mer og mer på de voksne (imago) for hvert hudskifte. De fleste tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der insektets indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen åpen, delvis nedgravd eller i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet. Mike Jayne. Mike Jayne (født i Iowa, USA) er en amerikansk hundekjører fra Fairbanks, Alaska, USA. Jayne startet med hundekjøring i 2000, og i 2005 ble han nummer 10 i Kobuk 440. Han debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2006 med en 25. plass, og ble med den plasseringen "beste førstegangskjører". I tillegg til hundekjøring jobber Mike Jayne som fisker. Vingtor Luftveier. Vingtor Luftveier var et norsk flyselskap. Selskapet ble dannet våren 1946 av en gruppe menn som hadde tjenestegjort ved det norske Luftforsvaret under krigen. Selskapet etablerte seg på flyplassen på Torp som var blitt bygget under okkupasjonstiden (senere Sandefjord lufthavn, Torp. En av stifterne hadde tjenestegjort ved den norske 333 skvadron i Storbritannia under krigen, hvor skvadronens første Catalinafly fikk navnet «Vingtor», noe som kan forklare navnvalget på det nye selskapet. Etter krigen var det et stort antall allierte fly fra andre verdenskrig lagt ut for salg til en forholdsvis rimelig pris. Dette fristet en del til å starte opp med egen flyvirksomhet. Selskapet fikk en kort levetid og søkte forgjeves om konsesjon på å fly regulære ruter i Norge, noe det ikke fikk. Selskapet hadde forhandlet om kjøp av Disse to var reservert plass for i Norges luftfartøyregister som LN-OAS og OAT, men flyene kom ikke til Norge før selskapet gikk konkurs. Selskapet gjennomførte noen passasjerflyvninger til Nord-Norge med Catalinaflyene. Men etter et havari med den ene Catalina, LN-OAR i Harstad i august 1949, gikk selskapet konkurs. Ingen menneskeliv gikk tapt, men flyet ble kondemnert. Den gjenværende Catalina, LN-OAP, ble solgt til Luftforsvaret hvor den ble brukt frem til den havarerte den 28. mars 1954 i forbindelse med postflyvning til Bjørnøya. EM i friidrett 1946. __TOC__ EM i friidrett 1946 ble arrangert i Oslo 23. – 25. august 1946. Konkurransene ble arrangert på Bislett stadion. Låtefossen. Låtefoss er en 165 m høy foss i Odda, Hordaland. Den er den mest kjente av fossene i Oddadalen, som har flere fosser på en strekning på 10 km. Fossen er en av Norges mest besøkte naturbaserte turistattraksjoner. Den er spesiell i det at den har to overløp fra Låtevatnet som flyter sammen midt i fossen. Den er vernet, og den har jevn vannføring året rundt. Låtefossen var et yndet reisemål for engelske og tyske turister som besøkte Odda på 1800-tallet. For å komme til fossen ble turistene skysset med hest og kjerre fra fjorden og opp langs Sandvinvatnet og videre opp Oddadalen til Låtefoss. Det var også et hotell ved fossen. I dag kan man se rester etter grunnmuren hotellet stod på, på sørsiden av fossen. Riksvei 13 krysser den nedre delen av fossen på ei steinhvelvbru. Kintamanihund. Kintamanihund er en pariahhund som stammer fra øya Bali i Indonesia. Den kalles også av og til balidingo, bali tigerhund og balihund, men sistnevnte er trolig en forveksling mellom kintamanihunden og de viltlevende gatehundene på Bali. Opprinnelse og alder. Kintamanihunden, som også kalles "balinesisk fjellhund" noen steder, oppsto trolig i fjellstrøkene rundt Kintamani på Bali for svært lenge siden. Et balinesisk sagn forteller at denne hunden opprinnelig oppsto for 600 år siden, fra en kinesisk chow-chow, men dette har ikke latt seg bekrefte. Det er også trolig at hunden er langt eldre enn 600 år. En vitenskapelig genetisk studie, publisert i det velrenomerte tidsskriftet "Journal of Heredity" den 13. juli 2005, viser at kintamanihunden er nærmere beslektet med den australske dingoen og asiatiske hunderaser enn med europeiske. Studien sluttet derfor at kintamanihunden har oppstått fra en balinesisk (indonesisk) villhundtype og er svært nært beslektet med balihund. Det arbeides i øyeblikket med å få kintamanihund akseptert som en egen hunderase i FCI. Den ble anerkjent som egen rase lokalt i april 2006. Utseende, anatomi og fysikk. Kintamanihund er en forholdsvis kvadratisk og meget hurtig hund, med kort og glatt tilliggende pels. Disse hundene blir omkring 38-50 cm høye og veier normalt ca. 8-17 kg, avhengig av kjønn. Pelsen finnes i en rekke farger, fargekombinasjoner og mønstre, ofte med sort, gulbrun eller rødlig hvetefarget grunnfarge. Blant annet er det dokumentert hunder med tigerlignende stripemønster (som ikke må forveksles med tigering eller brindling). Bruksområde. Kintamanihund er en typisk pariahhund. Som jakthund jakter den aktivt med både synet, luktesansen og hørselen. Den skal også være en fremragende vakthund og en god familiehund. Denne hunden har et meget høyt utviklet luktesans, noe som gjør den velegnet som ettersøkshund. Lynne og væremåte. Kintamanihund er en svært livlig og aktiv hund. Den er leken og lojal mot de den kjenner og liker, men gjerne svært skeptiske til fremmede. Den trenger tidlig og massiv sosialisering i 4-8 ukers alder, og siden mye mosjon og psykiske utfordringer, for å trives som familiehund. De knytter seg sterkt til flokken (familien) og passer kun for mennesker som har erfaring med primitive hunder. Innad i flokken er den tolerant og kjælen, også mot egne barn. EM i friidrett 1950. __TOC__ EM i friidrett 1950 ble arrangert i Brussel 23. – 27. august 1950. Mesterskapets ubestridte stjerne var nederlandske Fanny Blankers-Koen. Hun vant tre gullmedaljer (100 meter, 200 meter og 80 meter hekk) samt sølv på 4 x 100 meter stafett. EM i friidrett 1954. __TOC__ EM i friidrett 1954 ble arrangert i Bern 25. – 29. august 1954. Konkurransene ble arrangert på Stade de Suisse, knappe seks uker etter sluttspillet i Fotball-VM 1954. Det ble satt tre verdensrekorder under mesterskapet: Vladimir Kuts fra Sovjetunionen satte ny 5000 meter-rekord med tiden 13.56,6. Mikhail Krivonossov, også fra Sovjetunionen, oppnådde et sleggekast på 63,34 meter. Ungareren Sandor Rozsnyói senket rekorden på 3000 meter hinder til 8.49,6. I tillegg satte tyske Heinz Fütterer ny europarekord på 200 meter med tiden 20,9. Tour de Ski. Tour de Ski er langrennsløpernes svar på syklistenes Tour de France og skihoppernes hoppuke. Det arrangeres ni renn på elleve dager rundt årsskiftet. Tour de Ski inngår i verdenscupen i langrenn. Historie. Tour de Ski ble første gang arrangert årsskiftet 2006/07 med tyske Tobias Angerer og finske Virpi Kuitunen som vinnere, se detaljer 07. Årsskiftet 2007/08 ble det arrangert åtte renn på ti dager i perioden 28. desember 2007 til 6. januar 2008 i Nové Město og Praha, Tsjekkia og Asiago og Val di Fiemme, Italia, med tsjekkiske Lukáš Bauer og svenske Charlotte Kalla som vinnere, se detaljer 08. Årsskiftet 2008/09 ble det arrangert 7 renn i løpet av 9 dager i perioden 27. desember 2008 til 4. januar 2009 i Oberhof, Praha, Nové Město og Val di Fiemme med sveitsiske Dario Cologna og Virpi Kuitunen (for 2. gang) som vinnere, se detaljer 09. I 2010 ble touren arrangert mellom 1. og 10. januar i Oberhof (Tyskland), Praha (Tsjekkia), Cortina – Toblach og Val di Fiemme (Italia). I 11 inngikk åtte renn som ble arrangert fra 31. desember 2010 til 9. januar 2011. De to første rennene ble arrangert i Oberhof i Tyskland, deretter to renn i Oberstdorf, Tyskland, mens de fire siste rennene ble arrangert i Italia: i Cortina d'Ampezzo, Toblach og Val di Fiemme. Vinnere ble Dario Cologna fra Sveits og Justyna Kowalczyk fra Polen. Poeng i verdenscupen. Løperne som vinner Tour de Ski sammenlagt, får med seg 400 poeng inn i verdenscupen, mot 100 fra et normalt renn. De 30 første får poeng. En løper må gå alle rennene for å få tellende resultat sammenlagt. Fra 08-utgaven får i tillegg vinneren av enkeltrenn 50 verdenscuppoeng, forutsatt at hele touren gjennomføres. Her er det de 15 første som får poeng. Premiepenger. Totalt deler arrangørene ut drøyt fem millioner norske kroner i premiepenger. Sammenlagtvinnerne får med seg drøyt 750 000 kroner hver, mens vinneren av den innlagte sprintcupen, får drøyt 50 000 norske kroner. I tillegg er det 25 000 kroner for hver seier i enkeltrennene. Erling Aksdal. Erling Aksdal jr. (født i Molde den 18. februar 1953) er en norsk jazzmusiker (piano) og komponist, utdannet ved Berklee (1977–80) og med mastergrad fra New England Conservatory i Boston (1984). Han har siden 1991 undervist ved jazzlinja (NTNU), leder frem til 2005, der han også var leder for midtnorsk jazzsenter og representant i Norsk jazzforum. Aksdal var komponist ved Teatret Vårt i Molde (1988–1990). Den utøvende karriere startet i tilknytning til Storyville Jazz Club og band i hjembyen, samt Bergen. Han medvirket på Torgrim Sollids "Østerdalsmusikk" (1975) og i New Cool Quartet (1982). I Oslo spilte han med Bjarne Nerem, Bjørn Johansen ("Dear Henrik", 1986), Harald Gundhus og Atle Hammer kvintett, Harald Bergersen samt Krister Andersson. I Trondheim (1991–) spilte han med Asmund Bjørken sekstett ("Pot's On", 1992), turnerte med Lee Konitz og medmusikanter fra jazzlinja (plateutgivelse 1993), var med i Friends Connection (1994). Han har ellers medvirket i Eldbjørg Raknes kvintett (1997), plateutgivelsen "Sval Draum" av John Pål Inderberg (2005) og nå senest «Norsk Svensk Cool Quintet». Ånd. Ånd er et mangetydig begrep som er blitt brukt i filosofi og religion. Ordet kan brukes synonymt med sjel, spøkelse eller bevissthet. I religiøs sammenheng brukes ordet om ikke-materielle skapninger som kan være gode eller onde. I kristendommen oppfattes engler som åndsmakter og den hellige ånd som guds virksomme kraft. Ordet "ånd" betyr opprinnelig «pust». Ånd kalles på gresk "pneuma, nous", på latin "spiritus, mens, animus" eller "anima", på hebraisk "ruach", på arabisk "ruh", på engelsk "mind" («sinn») eller "spirit" («sjel»), fransk "esprit" og tysk "Geist". I betydningen "bevissthet" kan vi grovt sett dele begrepet i to: Begrepet psyke betegner ånd som menneskets mentale dimensjon, mens i begrepet sjel vises det til en åndelig, spirituell dimensjon. Kristendommen. Bibelen nevner ånder mange ganger, hovedsakelig i det nye testamentet hvor Jesus driver ut "onde" ånder. Den Hellige Ånd er en del av den hellige treenighet (Gud, Sønnen og Den Hellige Ånd) og er som en slags stedsfortreder for Jesus Kristus. Religionen lærer at når du blir frelst og bestemmer at du vil ha Jesus i ditt hjerte, strømmer Den Hellige Ånd inn i deg og den gjør deg sterk i troen. Særlig Pinsevennene legger mye vekt på Den Hellige Ånds kraft og mener at det er viktig å bruke de gavene som du kan få fra Ånden (tungetale, profetier osv.). Mølstertunet. Mølstertunet er to tidligere gårder med felles tun som ble overtatt av Voss Folkemuseum. Mølstertunet driftes idag som en del av stiftelsen Hardanger og Voss museum. Det ligger oppe i dalsida rundt 2 km fra Voss sentrum. På oppdrag fra Fortidsminneforeningen ble tunet målt opp av arkitekt Gerhard Fischer i 1910. Forretningsmannen og bygdebokforfatteren Lars Kindem var pådriveren for å overta Mølstertunet. I september 1917 fikk han en avtale med Botolv Mølster om kjøp av hans hus på tunet. Samme høsten ble Voss bygdemuseum etablert og overtok kjøpekontrakten. Noen år senere fekk museet også kjøpt Arnfinn Mølsters del av eiendommen. Det eldste huset er en årestue, antakelig fra 1500-tallet, og de nyeste husene er fra 1880-årene. I november 1926 ble museet midlertidig åpnet. 29. juli 1928 ble Voss Folkemuseum offisielt åpnet med et stevne hvor riksantikvar Harry Fett holdt hovedtalen. I 1985 ble det åpnet en ny brannsikker museumsbygning for faste og skiftende utstillinger. Mølstertunet har også en stor samling av brukskunst, møbler og redskap. Lee Konitz. Lee Konitz (født i Chicago den 13. oktober 1927) er en amerikansk jazzmusiker (saksofon) og komponist. Den Benny Goodman-inspirerte unge Konitz begynte med klarinett og spilte med Jerry Wald og Claude Thornhills Orchestra i 1947. Hans berømmelse ligger dog i at han, gjennom samarbeid med Lennie Tristanos sekstett (1949) og Miles Davis' utgivelse "Birth of the Cool" (1948–50), var sentral i dannelsen av cool jazz. Han samarbeidet mye med Wayne Marsh og Stan Kentons orkester anseelse for å ha utviklet sin egne stil, i en tid da mange kopierte Charlie Parker. Etter en pause rundt 1960, ga han ut spontanjazz med Elvin Jones ("Motions", 1961), og utvilket seg i datidens frijazz-retning, jf. utgivelsene "Lee Konitz Duets" (1967). Siden 1975 leder av nimanns-gruppa "Nonet". På 1980-tallet gjestet han jazzmiljøer i Danmark (Danske Jazzpar Prize, 1992) jazzlinja (NTNU), med innspill til den norske New Cool Quartet (1982) og senere turne og plateutgivelser (1993). Deltok på Oslo Jazzfestival senest i 2005, og ble i USA av Down Beat Alvar Aalto. Alvar og Elissa Aalto fotografert på 1950-tallet __NOTOC__ Hugo Alvar Henrik Aalto (født 3. februar 1898, død 11. mai 1976) var en finsk arkitekt og designer, en av de mest berømte finske arkitektene gjennom historien. Livsløp. Aalto ble fødd i 1898 i Kuortane og døde i 1976 i Helsingfors. Foreldrene hans var landmålerne Johan Henrik Aalto og Selly Matilda Aalto (f. Hackstedt). Alvar Aalto studerte arkitektur ved Tekniska högskolan i Helsingfors fra 1916 til 1921. Han dro da tilbake til Jyväskylä, der han åpnet sitt første arkitektkontor i 1923. Året etterpå giftet han seg med Aino Marsio, som var arkitekt, interiør-, glass- og møbeldesigner. De holdt sammen fra 1924 til Ainos død i 1949. Noen år senere, i 1952, giftet han seg på nytt. Denne gangen med arkitekten Elsa-Kaisa (Elissa) Mäkiniemi. Arkitektur. Auditoriet til den tekniske høgskolen i Helsingfors er tegnet av Aalto. Alvar Aalto er en av de mest kjente finske arkitektene gjennom historien, og var banebrytende innenfor moderne arkitektur. Blant kjente bygg som Aalto tegnet er Finlandiahuset i Helsingfors og et boligområde i Seinäjoki. I boligområdet inngår kirke, rådhus, bibliotek, teater og politistasjon. Det meste av arkitekturen hans var nydannende. Utenlandske bygg er blant annet studentboliger ved MIT i Boston, boliger i Zürich og et kunstmuseum i Shiraz i Iran. I Sverige har han tegnet huset til "Västmanlands-Dala Nation", ved Sysslomansgatan i Uppsala. Aalto ble kjent som en funksjonalist som etterstrebet enkle, geometriske, vakre og samtidig fungerende bygninger. Funksjonalismen hans har kommet i konflikt med det estetiske idealet, valget av marmor som fasademateriale på Finlandiahuset er vakkert, men passer dårlig med det finske klimaet, og har allerede blitt skiftet ut en gang. Aalto startet arbeide med funksjonalismen på 1920-talet, ikke direkte i Bauhaus-versjonen, men med en egen filosofi, der hensynet til menneskenes grunnleggende behov stod sentralt. Typisk for Aalto er at han tar tak i de rene linene til funksjonalismen, og bryter de opp i organiske buer, som for eksempel i operahuset i Essen. Design. Aalto vart i tillegg berømt som formgiver. Han arbeidet mye med glassdesign, et eksempel er den såkalte "Aalto- vasen". Andre kjente verk er Kulturhuset i Helsingfors, Rovaniemi bibliotek og Viborg bibliotek. Aalto tegnet den finske paviljongen på verdensutstillingen i 1939. Aaltoglass (både av Aino og Alvar) ble produsert av Iittala. Aaltomøbler ble produsert av Artek, en bedrift Aalto var med på å grunnlegge. Mellom anna har Aalto designet flere stoler. De mest kjente møblene til Aalto er de tre- og firbeinte krakkene, stol og lenestol. Krakken er en av de mest kopierte møblene til Aalto, spesielt er det mange kopier av den firbeinte krakken. Mange av møblene sine planla Aalto i samarbeid med "Korhonens møbelfabrikk" (Korhosen huonekalutehdas). New Cool Quartet. New Cool Quartet (etablert i Trondheim 1980, nedlagt 1989) var en norsk jazzgruppe bestående av John Pål Inderberg (baritonsax), Bjørn Alterhaug (bass), Espen Rud (trommelomme) og Åge Midtgård (flygelhorn); alle tilknyttet ved jazzlinja (NTNU). Gruppen samarbeidet med altsaksofonisten Lee Konitz, som også opptrådte på deres plateutgivelse "New Cool Quartet" (Hot Club Records, 1982). De hadde opptreden på Kongsberg Jazzfestival 1985, og med unntak av Midtgård spilte de med Konitz på Oslo Jazzfestival i 2005, med plateutgivelsen "Live in Oslo" som resultat (Ponca Jazz Records, 2007). Duck-familien. Duck-familien er en fiktiv familie fra Disney-tegneseriene. Familien er en av de tre hovedfamiliene i "Donald Ducks stamtre" av Don Rosa. Sortebill Duck. Sortebill Duck (1530–1564) er det eldste kjente medlemmet av familien. Han var båtsmann og pirat på «Falken» sammen med Hannibal McDuck. Han ble skapt av Carl Barks, og opptrådte i historien "Tilbake til fortiden", som for første gang ble utgitt i "Uncle $crooge" nr. 16 i 1956. Hilmar Duck. Hilmar Duck var bonde på en gård utenfor Andeby, og gift med Bestemor Duck, Kornelius Kvakks barnebarn. Hilmar var far til Didrik, Dora og Eddy Duck. Hilmar Duck ble skapt av Don Rosa, og opptrådte for første gang i 1994 i historien "Slaget om Andebyfortet", del 10 av serien om Skrues liv. Didrik Duck. Didrik Duck er gift med Skrue McDucks søster Lillegull McDuck, og far til Donald og Della Duck. Didrik er i likhet med Lillegull kjent for å være svært hissig, og denne egenskapen har gått i arv til Donald. Didrik arbeidet i noen år for Skrue. Han ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, og opptrådte i likhet med Hilmar for første gang i Don Rosas historie "Slaget om Andebyfortet". Donald Duck. Donald Duck er seriens hovedperson. Han dukket første gang opp i tegnefilmen "Den kloke lille høna" ("The Wise Little Hen") den 9. juni 1934, og gjorde seg utover på 1930-tallet bemerket sammen med Langbein i kortfilmene om Mikke Mus. Donald karikeres som en hissig, egoistisk, lat og uheldig and, men han er også romantisk, eventyrlysten og omtenksom. Et av Donalds kjennetegn er at han nesten alltid går kledd i matrosdress. Della Duck. Della Duck er Donalds tvillingsøster og Ole, Dole og Doffens mor. Hun sendte Ole, Dole og Doffen til Donald etter at guttene hadde smelt en kinaputt under farens stol mens han satt i den, og han måtte på sykehus. Della ble for første gang nevnt av Bob Karp og Al Taliaferro i søndagssiden for 17. oktober 1937, der guttene kommer til Donald. Ole, Dole og Doffen Duck. Ole, Dole og Doffen er trillinger som bor hos sin onkel Donald. De opptrådte for første gang i søndagssiden for 17. oktober 1937. De ble skapt av Ted Osborne og Al Taliaferro. Ole, Dole og Doffen er medlemmer av Hakkespettbevegelsen. De er ofte med onklene sine, Donald og Skrue, på eventyr, og har ved flere anledninger hjulpet dem ut av vanskelige kniper. Della Duck er moren til Ole, Dole og Doffen. Dora Duck. Dora Duck er gift med onkel Andrik, og mor til Anton. Hun var kjent for å være svært heldig, en egenskap som Anton har arvet. Dora ble skapt av Carl Barks for hans personlige stamtre, og opptrådte for første gang i 1994 i Don Rosas historie "Slaget om Andebyfortet", del 10 av serien om Skrues liv. Anton Duck. Anton Duck eller Anton Antonsen er Donalds fetter, og hans rival om Dolly. Han er særlig kjent for sin eventyrlige flaks. Denne flaksen har også gitt seg utslag i at Anton ikke trenger å jobbe, han kan bare overlate til flaksen å få tak i alt han trenger. At Anton alltid er så heldig har også ført til at han anses som lat. Anton ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i "Isbaderen", utgitt for første gang i "Walt Disney's Comics and Stories" nr. 88 i 1948. Eddy Duck. Eddy Duck, også kalt Edder, er gift med Lulla Lom, og far til Stokkstein og Klodrik Duck. Han ble for første gang nevnt av Carl Barks i historien "Donald Duck og falken", utgitt i "Walt Disney's Comics and Stories" nr. 47 i 1944, da han sendte Donald en falk i posten. Stokkstein Duck. Stokkstein Duck, også kalt Willy, er en hissig tømmerfløter som bor i skogen. Han ble skapt av Carl Barks, og opptrådte for første gang i historien "Fløterne", som for første gang kom i "Walt Disney's Comics and Stories" nr. 268 i 1962. Klodrik Duck. Klodrik er Donalds fetter, og er mest kjent som en klønete og irriterende person. Han skaper ofte problemer for Donald og resten av gjengen. Klodrik ble skapt av Dick Kinney og Al Hubbard, og opptrådte for første gang i 1964 i historien "Fetter Klodrik som helseapostel". Fortune. "Fortune" er et amerikansk mediehus med fokus på business- og finansnyheter. Fortune sender TV-nyheter gjennom CNN Money.com og utgir "Fortune Magazine" hver annen uke, både i en amerikansk utgave, samt to internasjonale utgaver. Magasinet ble grunnlagt av Henry Luce i 1930 ved begynnelsen av Den store depresjonen, og det ble ansett som Amerikas første næringslivsmagasin. "Fortune" er i dag en del av mediekonsernet Time Warner. Magasinet har et opplag på rundt en 1 million, og over 5 millioner lesere. "Fortune" er spesielt kjent for de lister over virksomheter med god inntjeningsevne som bladet offentliggjør en gang i året. Inntil september 2005 ble magasinet kun utgitt en gang i måneden. Fortune 500. «Fortune 500» er en liste over de 500 største selskapene i USA etter brutto omsetning. I tillegg utarbeides det en «Fortune Global 500» liste som rangerer de 500 selskapene på verdensbasis. Listene utarbeides av "Fortune" og publiseres en gang i året. Jazzlinja (NTNU). Jazzlinja på NTNU ble etablert 1979 ved Trøndelag Musikkonservatorium, det som i dag er Institutt for musikk (NTNU). Jazzlinja tilbyr utdanning innen utøvende jazz, og besto ved starten av lærere Trondheims musikkmiljø, Bjørn Alterhaug, Jan Tro og Terje Bjørklund. Sistnevnte hadde i en rekke år undervist i improvisasjon ved konservatoriet, og fikk med støtte fra daværende kirke- og undervisningsminister Kjølv Egeland og hans statssekretær Halvdan Skard, den nødvendige hjelp til starten av det som da var landets første jazzutdanning. Jazzlinja har samarbeidet nært med det veletablerte Bodega Band, og siden 1999, Trondheim Jazzorkester som i en årrekke har vært studentenes utøvende band, og som i 2006 deltok på den internasjonale festivalen for jazz-utdanning i New York. Den lokale Trondheim Jazzfestival er også en viktig samarbeidspartner. En jubileumskonsert ble avholdt ved 25-årsjubileet. En rekke av landets yngre jazzutøvere har sin utdannelse herfra. Erling Aksdal, Gunnar Andreas Berg, John Pål Inderberg, Ernst-Wiggo Sandbakk, og Carl Haakon Waadeland. Siri Gjære. Siri Gjære (født i 1972) er en norsk jazzvokalist, kjent fra samarbeid med bl.a. Tord Gustavsen, Stian Carstensen, Eirik Hegdal, Maria Kannegaard, Jarle Bernhoft, Tor Andreas Haugerud, Eldbjørg Raknes og Steinar Raknes. Karriere. Gjære har sin musikalske utdanning blant annet fra Jazzlinja (NTNU), der hun har medvirket med Trondheim Jazzorkester bl.a. i Moldejazz 2002 og plateutgivelse (2005). Siden 1999 har hun vært med i trioen Cricket Club (med Andreas Aase og Steinar Raknes) samt jazzduoen «Aire & Angels» med Tord Gustavsen (to utgivelser) og soulrockbandet Moving Oos. Hun har også arbeidet med barnemusikk og kirkemusikk, da med Eldbjørg Raknes, Stian Carstensen og Steinar Raknes. Gjære er Årets Fylkeskunstner for Sør-Trøndelag i 2006, og spiller "Mona" i musikalen "Survival Kit", som er skrevet av Klaus Hagerup, Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Utgivelser. , med Tord Gustavsen , med Eldbjørg Raknes & Stian Carstensen , med Trondheim Voices Aalto-universitetets tekniska högskola. Aalto-universitetets tekniska högskola (finsk "Aalto-yliopiston teknillinen korkeakoulu", eller "TKK") ble grunnlagt i 1849 under navnet "Polytekniska Realskolan" og fikk navnet "Tekniska högskolan" i 1908. Høyskolen flyttet fra Helsingfors til Esbo i 1966. I 2010 ble den en del av det nydannede Aalto-universitetet. Høyskolen har om lag 15 000 studenter og 250 professorer fordelt på tolv fakultet og nitten doktorgradprogram. Ambisjonen er at høyskolen skal være blant de ti fremste teknologi-universitetene i Europa. Det har et lavtemperaturlaboratorium som er kjent for fremdragende forskning, og som innehar verdensrekorden for lave temperaturer. Forskning og undervisning på mobilteknologi er anerkjent som noe av verdens beste og høyskolen er langt fremme når det gjelder kjemiske prosesser anvendt i treforedling. Nobelprisvinneren "Artturi Virtanen" har vært ansatt ved høyskolen. Høyskolen ligger i Esbo, nabobyen til Helsingfors, men ble grunnlagt i Helsingfors og blir oppfattet som en Helsingfors-høyskole. En stor del av universitetsområdet (campus) er tegnet av den verdenskjente finske arkitekten Alvar Aalto. Høyskolen er kjent under forkortingene "HUT" (Helsinki University of Technology), "TKK" (Teknillinen korkeakoulu) og "TH" (Tekniska högskolan), men har i det siste satset på å bare bruke forkortingen TKK for å unngå misforståelser. TKK er offisielt trespråklig (finsk, svensk og engelsk). Selv om undervisningen primært foregår på finsk og engelsk har svenskspråklige studenter rett til å avlegge eksamen på svensk, og kommunisere med skolen på morsmålet sitt. EM i friidrett 1958. __TOC__ EM i friidrett 1958 ble arrangert i Stockholm 19. – 24. august 1958. Konkurransene ble arrangert på olympiastadion fra 1912. Det ble satt to europarekorder: Tsjekkiske Dana Zátopková kastet spydet 56,02 meter, og tyskeren Martin Lauer tangerte rekorden på 110 meter hekk med 13,7. Tamara Press. Tamara Natanovna Press (ukrainsk Тамара Натанoвна Пресс født 10. mai 1937 i Kharkiv) er en tidligere ukrainsk kulestøter og diskoskaster. Hun representerte Sovjetunionen. Sammen med sin yngre søster Irina Press, som også var friidrettsutøver, vant hun nesten alt som var å vinne. Under OL 1960 i Roma vant Tamara gull i kulestøt og sølv i diskos. Fire år senere, under OL 1964 i Tokyo vant hun gull i begge øvelsene. Hun satte seks verdensrekorder i kulestøt og diskos. Hun hadde også suksess i europamesterskapene. Under EM 1958 i Stockholm vant hun bronse i kulestøt, og under EM 1962 i Beograd ble hun europamester i både kulestøt og diskos. Spørsmål om kjønn. Det ble sagt om begge søstrene at kjønnet deres ikke kunne bestemmes. Enkelte mente at de var hermafroditter, andre mente at de hadde tatt injeksjoner med mannlige kjønnshormoner. Etter at kjønnstesting av alle utøvere ble obligatorisk i 1968 (denne testen ble opphevet i 2000), forsvant begge søstrene fra konkurranseidrett. Vestlige medier tolket dette som en tilståelse, mens russiske aviser konsekvent har benektet påstandene. Det lille utestedet Tamara på Grünerløkka i Oslo er oppkalt etter Tamara Press og bl.a. dekorert med bilder fra hennes idrettskarriere. Susanne Ljungskog. Susanne Ljungskog (født 16. mars 1976 i Varberg) er en svensk syklist som har vunnet VM-gull i fellesstart i 2002 og 2003. Etter VM-gullet i 2002 ble hun tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Brødrene «Fåglum». Brødrene «Fåglum» er kallenavnet på brødrekvartetten Erik, Gösta, Sture og Tomas Pettersson fra Vårgårda i Västergötland som tilhørte verdens sykkelelite i 1960-årene. Brødrene «Fåglum» fikk sitt navnet etter stedet Fåglum i Essunga kommune. Brødrene var blant annet med i lagtempoløpet under OL 1964 i Tokyo og OL 1968 i Mexico. De tok sølv i Mexico (100 km lagtempo). I 1967 mottok de Svenska Dagbladets gullmedalje. I Vårgårda finnes det i dag et museum over brødrene Fåglum. Fåglum Vigleik Storaas. Vigleik Storaas (født 2. februar 1963 i Bergen) er en norsk jazzmusiker (piano) og komponist, utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1981–83), der han var leder i Bodega Band (1990–96), og i dag er fast tilsatt. Hans egen Vigleik Storaas Trio, der medstudentene Johannes Eick og Per Oddvar Johansen spilte, har hatt flere plateutgivelser. Den senere tid har han opptrådt i en kvartett med "studentene" Tore Johansen trompet, Rune Nergaard bass og Gard Nilssen trommer. Med Rikskonsertene har Storaas turnert i Nei Til Narkotika. Nei Til Narkotika (NTN) er en uavhengig partipolitisk organisasjon som arbeider mot narkotika. Organisasjonen utgir avisen "Nei Til Narkotika" to ganger årlig. Nei Til Narkotika ble stiftet av Gjermund Aadland i 1994. Hovedoppgaver er kursvirksomhet på skoleverket, utgivelse av undervisningsmateriell og delta i den politsike debatten innen narkotikapolitkk. Northrop N-3PB. Northrop N-3PB var et amerikansk en-motors sjøfly fra andre verdenskrig. Utvikling. Flyet ble produsert av Northrop på en norsk spesifikasjon som patrulje- og bombefly. Det norske forsvaret bestilte 24 fly 12. mars 1940. Produksjonen begynte i august, og i desember rullet det første flyet av samlebåndet. De første flytestene begynte 22. desember 1940 ved Lake Elsinore i California. Kontrakten hadde stipulert at første levering skulle finne sted i august, men leveringsproblemer av motorer og flottører hadde utsatt leveringen til februar 1941. I tjeneste. De første seks ble fløyet til Jericho Beach ved Vancouver, der den norske flyskolen hadde etablert en base. Havnen i Toronto, der Little Norway var basert, var igjenfrosset, og trening kunne ikke gjennomføres der. I mars 1941 ble de neste 18 flyene sendt i kasser til New York, der de ble lastet om bord i MS «Fjordheim». «Fjordheim» seilte så videre til Halifax, der mer utstyr ble lastet ombord. «Fjordheim» forlot Halifax med kurs for Island i mai 1941. 330 (Norwegian) Squadron og Northropene opererte fra tre baser på Island. A-flight nær Reykjavik i vest, B-flight i Akureyri i nord, og C-flight fra Budareyri på østkysten. Etter en tid ble det bestemt at skvadronen skulle gå over til Short Sunderland og flytte til Skottland. A- og B-flight ble avviklet i desember 1942, mens C-flight fikk tilført fly fra A-og B-flight og fortsatte virksomheten. Dette fordi RAF ønsket fortsatt vakthold på østkysten. I mars 1943 ble også C-flight lagt ned, og Northropene ble fløyet til Reykjavik for hugging. Tap av fly. Allerede ved utgangen av mars 1941, etter halvannen måned i bruk, hadde man tapt to fly i Vancouver, med tap av fire flygere. I juni, etter at Northropene hadde flyttet fra Vancouver til Toronto og Little Norway, kolliderte et tredje fly med en ferge. Her omkom ytterligere to flygere. I mars 1942 ble de tre gjenværende Northropene i Canada skipet til Island, og fordelt på de tre flightene der. På Island havarerte ni av Northropene i operasjoner eller uhell. Ni personer omkom eller ble aldri funnet. Da også C-flight avviklet på Island og flyttet etter de andre mannskapene til Oban i Skottland, hadde Northrop-flyene på Island fløyet 1041 operative tokt. 246 antiubåtpatruljer, 379 konvoieskorter, 250 rekognoseringer og 18 ambulanseflygninger var blant noen av toktene. De hadde oppdaget 15 ubåter, hvorav 9 ble angrepet og 7 skadet. 8 tyske fly ble angrepet, med ett trolig nedskutt. Serienummer 320 («U»). Det var på en siste tur med serienummer 320 fra Budareyri til opphuggeren i Reykjavik at flyger W.W. Bulukin og telegrafist Leif Rustad kom inn i dårlig vær ved Hekla, og måtte lande i elva Thjórsá. I landingen ble den ene flottøren slått løs fra flykroppen, og flyet havarerte. Begge ombord klarte seg, men flyet ble etterlatt ettersom det likevel skulle hugges opp. Vraket var synlig i mange år etterpå, men etterhvert sank det dypere og dypere i en sandbanke i elva. I forbindelse med søk etter et savnet britisk fly, kom islendingen Ragnar Ragnarsson over spor etter Northropen. Det ble satt i verk en redningsaksjon som i 1979 førte til at flyet ble hevet, og sendt til Northrop-fabrikken for restaurering. Det er dette flyet som i dag står utstilt på Forsvarets flysamling på Gardermoen. To fly av typen overlevde krigen og ble fløyet til Norge i 1945. 306 (GS-K) ble skrapet på Sola i 1949, og 322 (GS-F) ble skrapet på Kjevik i 1956. I 2002 oppdaget et islandsk kystvaktskip et vrak som er positivt identifisert som en N-3PB ved kysten utenfor Reykjavik. Krigsturisme. Krigsturisme er enten turisme i områder hvor det er krig, eller turisme på steder hvor det har vært krig og turistenes hensikt med besøket er å se krigsminnesmerker. Noen turister oppsøker en pågående krig. Krigsjournalister har ofte blitt anklaget for å være krigsturister. Den amerikanske journalisten og forfatteren Susan Sontag har gått kraftig ut mot et slikt syn. Folk som befinner seg i en krigssone av yrkesmessige grunner skiller seg fra den rene krigsturisten ved at krigsturisten oppsøker krigssonen i fritiden og uten annet enn opplevelsen som mål. Krigsturisme er således en form for ekstremsport der krigshandlingene og den menneskelig lidelse i krigssoner ses på som en turistattraksjon. En av de mest populære destinasjonene for denne typen krigsturisme var Sarajevo på nittitallet, mye på grunn av nærheten til store krigsturistproduserende land, som Tyskland, Nederland, Storbritannia, Frankrike og de skandinaviske landene. Etter den amerikanske invasjonen har Irak blitt den mest populære destinasjonen for krigsturister. I Irak-krigen har en ny form for krigsturisme oppstått: såkalt «embedded tourism» (avledning av begrepet embedded journalist), dvs en turist som reiser sammen med militære styrker eller andre krigsdeltakere og således får bedre tilgang til krigsturistattraksjonene. En vanlig måte å bli embedded på er å påberope seg journaliststatus. Den norske forfatteren Erik Bakken Olafsen har behandlet temaet i den delvis selvbiografiske romanen "Turisten" (Gyldendal Norsk Forlag, 2007). Eksempler på historiske steder som kan trekke turister er slagfelt, graver og andre minnesmerker som konsentrasjonsleiren Auschwitz, gravfeltene i Normandie fra første verdenskrig og Vietcongs underjordiske ganger fra Vietnamkrigen. Shawn Michaels. Michael Shawn Hickenbottom (født 22. juli 1965), bedre kjent som Shawn Michaels, også kjent som «Heartbreak Kid» (HBK), er en pensjonertamerikansk fribryter som sist var signert med WWE World Wrestling Entertainments "Raw". Han vær i bransjen i over 15 år og har vært WWF Champion tre ganger og World Heavyweight Champion en gang. Han startet for fullt i WWE i 1988. Han har Sweet Chin Music som sin finisher, og da han startet var han og vennen hans Marty Jannetty i et tag team sammen som de kalte The Rockers. I 1993 gikk de hver for seg og Shawn Michaels begynte å kalle seg Heartbreak Kid. Han var medlem av D Generation X sammen med Triple H. De var uberseirede inntil Cyber Sunday 2006 da Edge og Randy Orton, også kjent som Rated-RKO, slo dem i en tag team-kamp. Etter Cyber Sunday har DX og Rated R-KO vært bitre rivaler. En tid mellom 29. januar og 2. april var han WWE Tag Team Champion med WWE Champion John Cena. Imidlertid tapte de titlene til Hardy Boyz etter WrestleMania 23 de tapte titlene i en tag team elimination match, der Shawn eliminerte sitt eget lag ved og treffe John Cena med en Sweet chin music så han datt ut av ringen. Etter Wrestlemania 26 måtte han legge opp fordi Undertaker slo han. Shawn Michaels ble wrestler for han var alkoholiker og ikke hadde så mang venner. Mark Henry var også alkoholiker og ble wrestler, det er fordi WWE tar seg av folk som ikke har det så bra og hjelper dem. Shawn Michaels har fått ett godt liv uten alkohol etter han ble wrestler. Han la opp i 2010, han tapte mot Undertaker i Wrestelmania 26. Sprøytvarsleren. Sprøytvarsleren er et nettsted der kjemiprofessor Martin Ystenes presenterer og korrigerer det han mener er vitenskapelige feil og annet tull i media. Nettstedet ble opprettet i juni 1996 og var i første omgang aktivt fram til sommeren 2001. I 2006 gjenoppstod sprøytvarsleren for en kort periode i magasinet Memo, inntil dette ble nedlagt. Martin Ystenes har publisert også disse artiklene på nett, og de kan leses der og i papirutgaven av Memo. I desember 2007 gjenoppstod Sprøytvarsleren for andre gang, denne gangen som blogg på VGs nettdomene. Mange av sakene Ystenes tar opp er ting han får tips om fra lesere av nettstedet. En god del av kommentarene hans er humoristiske. Martin Ystenes skrev også en bok basert på noen av sakene på nettstedet:"Sprøytvarsel", Universitetsforlaget, 1998, ISBN 82-00-42442-1 Percy Pringle. William Alvin Moody (født 10. april 1954 i Mobile, Alabama), kjent profesjonelt som Percy Pringle, er en wrestlingmanager. Han er best kjent under artistnavnet Paul Bearer, og som manageren til Undertaker og Kane i World Wrestling Entertainment. Dobbeltbønder. I sjakk er dobbeltbønder to bønder av samme farge som står i samme linje. Slike bønder kan bare oppstå ved at en bonde slår en annen brikke. Strategisk betydning. Som regel regnes dobbeltbønder som en svekkelse i stillingen. Dobbeltbønder er ikke i stand til å forsvare hverandre, og kan derfor bli utsatt for angrep. Om dobbeltbøndene er isolerte i tillegg er det en alvorlig svekkelse. I sluttspillet er dobbeltbønder dårligere til å presse frem fribønder enn andre bønder. Likevel finnes det flere eksempler på at dobbeltbønder kan være gunstige. Ved å påta seg dobbeltbønder åpner man en linje som kan være nyttig for et tårn. I noen situasjoner kan dobbeltbønder ta viktige felt, spesielt i sentrum. I f.eks Sämischvarianten av nimzoindisk 1.d4 Sf6 2.c4 e6 3.Sc3 Lb4 4.a3 Lxc3+ 5.bxc3 (diagram) har hvit påtatt seg en dobbeltbonde i c-linjen. Bonden på c4 er svært svak og kan ikke lenger beskyttes av en bonde på b3. Den blir gjerne utsatt for angrep med...Sa5 og...La6. Likevel gir bonden hvit en åpen b-linje for tårnet og bonden på c3 gir støtte til sentrumsbonden på d4. Audun Sjøstrand. Audun Sjøstrand (født 11. april 1950 på Radøy) er en norsk forfatter og lektor. Sjøstrand har arbeidet som journalist i Gula Tidend og undervist i videregående skole. Eumetabole insekter. Eumetabole insekter'", «insekter med forvandling» er en delgruppe av de vingede insektene. Spørsmålstegnene antyder at viftevingenes og loppenes posisjon i stamtreet fremdeles er litt usikker. Epos. Epos eller episk diktning (epikk) (avledet fra det greske adjektiv ἐπικός ("epikos"), fra ἔπος ("epos") «ord, fortelling, dikt», eller «et uttalt ord, utsagn») er et lengre fortellende dikt som omhandler heroiske dåder og hendelser som har en viss storhet og er av betydning for en kultur eller nasjon. Epos er antagelig det eldste og mest opprinnelige av de litterære sjangre, den sjanger hvor «et folk våkner til åndelig liv». Ulike former for epos. Det er vanlig skille mellom muntlige og skriftlige epos. "Iliaden" og "Odysseen", "Beowulf", og "Rolandskvadet" er epos som tilhørte den muntlige litteratur før de ble nedskrevet. "Æneiden", "Os Lusíadas", "Det befridde Jerusalem" ("La Gerusalemme liberata") og "Det tapte paradis" tilhører den andre kategori. En annen måte, og kanskje mer tvilsomt, å skille disse to er som "folkeepos" med et antatt kollektivt forfatterskap som bevarer minnet om en mytisk eller legendarisk fortid, og "kunsteposet", som kan tilbakeføres til en bestemt forfatter. Disse to kategoriene epos har en del særegne trekk som skiller dem fra hverandre ved at skriftlig eller kunsteposet henvender seg til en lesers mer nøyaktige oppmerksomhet, men det sier ikke noe om diktets poetiske tyngde og estetikk. Det første epos er kjent som de primære epos, eksempelvis den angelsaksiske fortellingen "Beowulf" som antagelig hadde en eldre, muntlig tradisjon i sørlige Norden før den fant sin endelige, skriftlige form i England. Senere epos hadde enten disse primære epos som forbilde eller forsøkte å etterligne dem, eksempelvis John Miltons "Det tapte paradis", og kan således betraktes som litterære eller sekundære epos. Epos kan også inndeles i flere undertyper: det heroiske epos eller heltedikt (som "Iliaden" og "Rolandskvadet"), det mytologiske epos (som forteller om gudenes liv og bedrifter), det idylliske epos (hvor det heroiske element mangler og handlingen er lagt til skjønne enger hvor mennesket lever i fred og harmoni med naturen, se Hyrdediktning), det komiske og parodiske epos som enten framstiller ordinære figurer som helter (som Ludvig Holbergs "Peder Paars") eller framstiller opphøyde figurer eller begivenheter i et hverdagslig lys (som Paul Scarrons "Virgile travesti", en parodi på "Æneiden"). En annen type episk poesi er epyllion (flertall "epyllia"), korte epos, et begrep som først ble benyttet på 1800-tallet. Det er en kort fortellende dikt med et romantisk eller mytologisk tema. Det referer hovedsakelig til lærde, kortere dikt på heksameter fra den hellenistiske epoken, og tilsvarende dikt komponert av romere som Ovid og Catullus, og senere engelsk renessanse påvirket av Ovid. I Østen er de mest kjente verkene med episk poesi "Ramayana" og "Mahabharata" som har den samme tyngde i øst som "Iliaden" og "Odysseen" har i den vestlige kanon. Primære epos. "Odysseus overvinner Demodokos' sang", maleri av Francesco Hayez, 1813-15 De første epos, folkeeposene, var produkter av førlitterære samfunn og muntlige poetiske tradisjoner. I disse tradisjonene ble poesi overført til et publikum og fra framfører til framfører utelukkende på muntlig vis og virkemidler. Forskning tidlig på 1900-tallet av de levende muntlige episke tradisjoner på Balkan av Milman Parry og Albert Lord viste at parataksiske modell ble benyttet for å komponere og framføre disse diktene. Forskerne demonstrerte at muntlige epos tenderte til å bli konstruert i korte episoder, hver med en likeverdig status, interesse og betydning. Disse støttet memoreringen slik at dikteren eller framføreren gjenkalte hver episode etter hverandre og benyttet fullførte episoder for å gjenkalle hele eposet mens han resiterte det. Parry og Lord viste også at den mest sannsynlige kilden til skriftlige tekster av eposene til Homer var diktat fra muntlig framføring. Helten deltar gjerne i en syklisk reise eller leting, møter motstandere som forsøker å beseire ham på hans reise og helten vender til sist hjem betydelig omformet av sin reise. Den episke helt billedgjør egenskaper, utfører dåder, og eksemplifisere bestemte moralske verdier som er verdsatt av det samfunnet som eposet har sin opprinnelse i. Mange episke helter er gjentagende figurer som opptrer i flere legender i deres opprinnelige kultur. Kunstepos. Litterære samfunn har ofte kopiert det episke format; de tidligste europeiske eksempler er "Argonautica", skrevet av Apollonios, og Vergils "Æneiden", som følger både stilen og innholdet til Homer. Andre eksempler er Nonnus' "Dionysiaca", Tulsidas' "Sri Ramacharit Manas", som følger stilen og innholdet til Valmikis "Ramayana" og det persiske epos "Shahnama" av Ferdowsi. Med forskjellig utgangspunkt og mål blir episk poesi fortsatt skrevet i dag av noen få ambisiøse diktere som blant annet Ruth Mabanglo og Frederick Turner. En del aspekter opptrer også i lange dikt, som brede perspektiver, betydelig ikkebekjennende innhold, sterk fortelling og dramatiske elementer, hvilket kan bli sett i verkene til Walt Whitman, Henrik Ibsen, Nikos Kazantzakis, William Carlos Williams, Derek Walcott, og andre. Beslektede sjangre. Eposet har mye til felles med ballader – som "Rolandskvadet", og folkeviser som "Ormen lange." Episke dikt som "Terje Vigen" og "The Rime of the ancient Mariner" er også en videreføring av eposet. Helge Riisøen. Helge Ronald Gjessing Uchermann Riisøen (født i 1951) er en norsk nevrolog og forfatter. Mellom 1976 og 1980 utga han fire kriminalromaner, tre av dem fra sykehusmiljø. Han fikk Rivertonprisen i 1979. Liverpool Institute for Performing Arts. Liverpool Institute for Performing Arts (forkortet LIPA), også kjent som Paul McCartney-skolen, er et institutt i Liverpool stiftet av Sir James Paul McCartney. Instituttet startet opp i 1996 og tilbyr utdanning innen skuespill, dans, musikk, management, lydteknologi og teaterdesign. Skolen har om lag 670 studenter fra 40 forskjellige land og samarbeider med Liverpool John Moores University. Jim Lanier. Jim Lanier (født 28. oktober 1940 i Washington, DC i USA) er en amerikansk hundekjører fra Chugiak i Alaska. Lanier vokste opp i Fargo i North Dakota, før han flyttet til Alaska i 1967. Han startet med hundekjøring i 1977, men hadde ikke deltatt i noen konkurranseløp før han deltok i Iditarod 1979. Totalt har han deltatt 10 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er nummer 18 i 2004. Lanier er gift med den russiske hundekjøreren Anna Bondarenko, og i tillegg til hundekjøring jobber han som patolog. Ric Flair. Richard Morgan Fliehr (født 25. februar 1949), bedre kjent som Ric Flair, også kjent som «Nature Boy» (ofte forkortet til Naitch), er en amerikansk fribryter som nå er pensjonert (innlemmet i æresgalleriet hos WWE 29. mars 2008, og han hadde sin siste kamp dagen etter [Wrestlemania XXIV]). Han har vært World Champion 16 ganger. Ric Flair er den eneste (sammen med Kurt Angle og Bret Hart) som har vært WWE Champion, WWE Intercontinental Champion, WCW Champion og WCW United States Heavyweight Champion. Det er i skrivende stund (27.05.2009) diskusjoner mellom Ric Flair og WWE om hvorvidt han skal igjen gå inn i en aktiv rolle som wrestler for selskapet, tross tidligere forsikringer fra Flair om at han ikke ønsket å gjøre dette pga hvor høyt han satte ærbødigheten som ble vist han da han, formelt sett, forlot bransjen under "Wrestlemania weekend" i 2008 (Wrestlemania XXIV Hall of Fame Induction Seremony" 29.03.2008, Wrestlemania XXIV 30.03.2008 & Monday Night Raw 31.03.2008), og han ville dermed holde "æren" ved sin tilbaketrekning ved like ved ikke å gjøre flere wrestlingkamper. I flere "shoot-intervju" har han likevel gjort tydelig uttrykk for at han "klør" etter å komme tilbake inn i ringen, og nå kanskje vil det faktisk også skje. – Tiden vil vise. Lori Townsend. Lori Townsend (født 15. november 1962 i Seattle, Washington, USA) er en amerikansk hundekjører fra Willow, Alaska, USA. Townsend bodde i både Washington og Minnesota før hun flyttet til Alaska. Hun startet med hundekjøring i 1987, og debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 1996. Totalt har Townsend deltatt tre ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hennes beste plassering er fra 1996, da hun ble nummer 40. Paul Levesque. Paul Michael Levesque (født 27. juli 1969), bedre kjent som Triple H, også skrevet HHH som står for Hunter Hearst Helmsley, er en amerikansk fribryter Signert med WWE World Wrestling Entertainments "RAW". Triple tok over rollen som Chief Operating Officer of WWE 25 July.2011!. Han har vært World Champion tretten ganger (WWF Champion åtte ganger og World Heavyweight Champion fem ganger). Han er gift med Stephanie McMahon og de har ett barn. Triple H er tidligere medlem av DX D-Generation X sammen med «HBK» Shawn Michaels som er fortsatt er en av WWE`s mest legendariske Tag Teams etter sin slutt. Triple H ble skadet av sin tidligere beste venn "Kevin Nash" på slutten av Oktober måned og blir derfor ute av WWE med hode skader frem til Desember.2011. Dato er usikkert. Triple H er også kjent som «The Connecticut Blueblood», «The Game», «The Cerebral Assassin» og «The King of Kings». Ferdinand von Bismarck. Ferdinand von Bismarck (født 22. november 1930 i London) er den nåværende fyrsten av Bismarck. Oppvekst og utdannelse. Ferdinand er rikskansler Otto von Bismarcks oldebarn. Fra 1930 til 1936 vokste Ferdinand opp i London, hvor faren Otto von Bismarck var ambassaderåd. Fra 1936 til 1938 bodde familien i Berlin, og deretter i Roma, hvor Otto gikk på en tysk og senere en svensk skole. I 1943 ble han sendt til slektninger i Sverige. Mellom 1947 og 1950 gikk Bismarck på Schule Schloss Salem ved Bodensee, hvor han tok sin Abitur. Ferdinand arbeidet først på en kaffefarm i Brasil, og senere ved det tysk-brasilianske handelskammer. I 1952 begynte han å studere jus i Freiburg im Breisgau. Han tok embedseksamen i 1956 og assessoreksamen i 1960. Familie. Ferdinand ble i 1960 gift med den belgiske grevinne Elisabeth Lippens. Ekteparet har fire barn: grev Carl-Eduard, grev Gottfried, grev Gregor og grevinne Vanessa. Ferdinand var fra 1930 til 1975 greve av Bismarck. Da faren døde ble han slektens overhode og dermed fyrste av Bismarck. Yrke. Fra 1962 til 1967 arbeidet Bismarck som embedsmann ved Europakommisjonen i Brussel under kommisjonspresident Walter Hallstein, først i avdelingen for eksterne forbindelser og senere i eksekutivsekretariatet. I 1967 åpnet han en advokatpraksis i Hamburg, som han fremdeles leder fra sitt hjem i Friedrichsruh. Han beskjeftiger seg også med forvaltningen av forstvirksomheten Sachsenwald. Han leder også noen eiendomsprosjekter i Spania og Monte Carlo. Politikk. Ferdinand von Bismarck har vært medlem av CDU siden han var 30 år, og var i et tidsrom formann for lokallaget i Aumühle. Etter grunnleggelsen av Otto-von Bismarck-Stiftung i 1997 er han styremedlem. Han er også høy beskytter for Bismarckbund e. V. og Bismarckordenen, og styreformann i Stiftung Herzogtum Lauenburg. Óscar Gutiérrez. Óscar Gutiérrez Rubio (født 11. desember 1974), best kjent som Rey Mysterio, er en meksikansk-amerikansk fribryter signert med WWE World Wrestling Entertainment på deres RAW show!. Rey Mysterio returnerte i RAWs 999. episode da han angrep Alberto Del Rio etter Albertos kamp mot Zack Ryder. Tidlig wrestlingkarriere. Rey Mysterio startet sin karriere i Mexico hvor han wrestlet i begge de største meksikanske wrestlingforbundene Asistencia Asesoría y Administración og Consejo Mundial de Lucha Libre. Treneren var hans onkel Mistico. Extreme Championship Wrestling. Paul E. Dangerously (også kalt Paul Heyman) tok Gutiérrez og en rekke andre meksikanske fribrytere inn til sitt forbund, Extreme Championship Wrestling. Dette var starten for Rey Mysterios karriere i USA. World Wrestling Entertainment. Gutiérrez var også kjent i World Championship Wrestling før han kom til WWE i 2002. Under WrestleMania 22 ble han World Heavyweight Champion. Han tapte tittelen til King Booker på The Great American Bash i 2006 etter at Chavo Guerrero slo ham med en stol. Mysterio tapte en «I Quit»-kamp mot Chavo Guerrero, og endte på sykehuset. Senere før en operasjon, skulle han ta farvel med fansen sin. Mens han sto og snakket kom Chavo inn og begynte å terge ham. Gutiérrez ble sint og slo etter Chavo med krykken sin. Han bommet og Chavo begynte å slå på den skadde foten hans. Chris Benoit kom Gutiérrez til unnsetning, og jaget Chavo bort. Den 7. september 2007 på SmackDown fikk Gutiérrez en kamp igjen mot Chavo i en I Quit Match der Gutiérrez vant. Etter kampen gikk The Great Khali til angrep på Gutiérrez fordi Gutiérrez hadde fått en kamp mot Khali om World Heavyweight Championship. Batista kom Gutiérrez til unnsetning. Intercontinental Championship. Gutiérrez tapte Intercontinental Championship-tittelen sin til John Morrison den 9. april 2009 på BreakerPoint. Gutiérrez vant World Hewyweight Champion-tittelen på fatal 4 way mot Cm Punk, Jack Swagger og Big Show, men tapte den mot kane på money in the bank Titler. Rey Mysterio som WWE Tag Team Champion Sahana Pradhan. Sahana Pradhan (newar fra Kathmandu, født der i 1932) er den mest kjente kvinnelige politikeren i Nepal, og en av svært få kjente kvinnelige kommunistledere. Ungdom - ekteskapet med Pushpa Lal. Hun tilbrakte barndommen i Burma (nå kjent som Myanmar), og var fra 1940-tallet involvert i venstreorientert og femninistisk politikk. I 1947 var hun som skoleelev i Kathmandu med i en protestbevegelse som streika for krav om mer allsidig og moderne undervisning i tillegg til sanskrit. Hun blei fengsla i flere uker, og til slutt utvist til India. I 1953 gifta hun seg grunnleggeren og den første lederen av Nepal Kamyunist Parti, Pushpa Lal Shresta. Hun var med i partisplittelsen da han sammen med majoriteten i NKP brøyt ut i mai 1968 og stifta det nye NKP (Pushpa Lal). Hun og Pushpa Lal har en sønn og ei datter. Partileder etter Pushpa Lals død. Etter at Pushpa Lal Shresta døde i 1978, tok hun over som partileder. Partiet var nå kraftig svekka av splittelser, sammenlikna med den første tida etter stiftelsen ti år før. Hun fulgte Pushpa Lals linje med å søke aksjonsenhet med Nepals Kongressparti. Partiet deltok i aksjonsenhet med Kongressen og andre kommunistpartier i folkeopprøret mot det diktatoriske monarkistiske Panchayat-systemet i 1979, dreiv kampanje for flerpartistyret foran folkeavstemninga i 1980, og deltok sammen med Kongresspartiet i agitasjonen mot det kongelige diktaturet i 1985. I denne perioden dreide hun også partiet i moderat retning. I 1987 slo hun det sammen med den mindre gruppa til Pushpa Lals gamle rival i NKP, Man Mohan Adhikari (som var gift med hennes søster), til NKP(marxistisk)). Ahdikaris parti (kjent som NKP(Manoman) eller (Adhikari)), hadde mindre betydning i seg sjøl, men ved sammenslåinga blei to av de mest kjente og respekterte navna blant veteranene i det gamle NKPs partihistorie forent. Det befesta NKP (Marksbadi) som det nest viktigste av de to største partiene på den moderate kommunistiske fløya. Leder for venstrefronten i 1990. Det største moderate kommunistpartiet var NKP(ML) Det var opprinnelig et revolusjonært parti inspirert av de indiske naxalittene, men hadde på 1980-tallet brutt med maoismen og bevega seg i moderat og parlamentarisk retning. Det hadde langt flere yngre aktivister og et mye bedre landsomfattende apparat enn NKP (Marksbadi). Men Sahana Pradhans forente parti hadde eldre, respekterte og landskjente ledere, som NKP(ML) mangla. I 1989 gikk NKP (ML] og NKP (Marksbadi) i spissen for å stifte en allianse av sju stort sett moderate kommunistpartier, Den Forente Venstrefronten (ULF). De to partiene dominerte ULF, og Sahana Pradhan blei frontens leder. Nepals Kongressparti starta ei kampanje for demokrati våren 1990 med ULF som partner. Deres agitasjon skulle utløse det store demokratiopprøret, kjent på nepali som "Jana Mocha", som førte til det monarkistiske diktaturets fall og innføringa av demokrati og parlamentarisme. ULF sto i denne bevegelsen svært nær sammen med Nepals Kongressparti (mens revolusjonære kommunistpartier, samla i United National Peoples Movement (UNMP), sto i opposisjon til Kongressen og ULF fra venstre). Kongressen og ULF forhandla sammen med kong Birendra, de deltok med tre ministre hver i den første demokratiske regjeringa som blei utnevnt den 19. mai, og de var representert i kommisjonen som skreiv ei ny grunnlov høsten 1990 (der de stort sett skuffa sine mer radikale tilhengere ved å ta, nokså moderate standpunkter, bl.a. når det gjaldt kongens makt, hinduismen, rettigheter for kvinner, lavkaster og nasjonale minoriteter, osv.) Første leder for UML 1991. Lederne i ULF hadde venta at de skulle kunne stille til valg sammen med Kongressen i 1991. Da G. P. Koirala, bl.a. etter press fra USA, fikk gjennom at Kongresspartiet avviste dette i januar 2001, svarte lederne i NKP (ML) og NKP (Marksbadi) med å samme måned slå partiene sammen til et nytt parti: Nepal Kamyunishta Parti (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (NKP (forent marxist-leninistisk), vanligvis kalt UML). Sahana Pradhan blei UMLs president. Partiets reelle leder var den nokså ukjente siste generalsekretæren i NKP (ML), Madan Kumar Bhandari, som beholdt samme jobb i det nye partiet. ULF var alt i oppløstning da sammenslåinga skjedde. De fleste mindre partiene i ULF fikk ikke noe forhåndsvarsel og gikk nå hver sin vei. Flere av dem skulle likevel ende med å gå inn i ULF i de nærmeste åra. ULF blei overraskende nest største parti i det nye parlamentet etter valget i 1991. Den ukjente Bhandari slo ut Kongresspartiets statsministerkandidat K. P. Bhattarai, og tidligere NKP (Marksbadi)-medlem Man Mohan Adhikari blei i 1994 Nepals første erklært kommunistiske statsminister. UML etablerte seg i 1991 med et slag som et av landets to store partier, som seinere har konkurrert om å dominere parlamentet. Sahana Pradhan fikk nå mindre politisk betydning. I hennes politiske karriere blei revolusjonsperioden 1989 til 1991 høydepunktet. Ut av UML 1998 - inn igjen i 2002. I 1998 var hun blant de mange kjente partilederne og den halvparten av parlamentsgruppa som brøyt ut av UML, og danna et nytt parti med det gamle partinavnet NKP (ML) (1998). Hun fungerte også som leder i det nye NKP(ML). Partiet fikk ingen representanter ved valget i 1999. I januar 2002 var Sahana Pradhan med i det store flertallet i det nye NKP (ML) som forlot partiet og gikk inn i UML igjen. Etter det har hun spilt liten politisk rolle. I november 2006 blei hun foreslått til ambassadør i Moskva. Protester fra NKP(Maobadi) stoppt ansettelsen. 1. april 2007 fikk hun et overraskende politisk comeback, da hun blei utenriksminister og UMLs ledende representant i Nepals overgangsregjering 2007. Randy Orton. Randal «Randy» Keith Orton, eller the viper som han også blir kalt, (født 1. april 1980) er en amerikansk fribryter Randy Orton er for tiden signert med WWE World Wrestling Entertainment på deres SMACKDOWN Show! Randy Orton er også sønn av tidligere WWE Wrestler og WWE Hall Of Famer Bob Orton. Wrestling har gått i flere generasjoner i hans familie. Orton er foreløpig suspendert fra WWE. I 2007 ble han WWE Champion, siden John Cena (som da var WWE Champion), skadet seg etter en episode av Raw. Triple H tok tittelen fra ham samme kveld, men Orton ville ha omkamp. Det fikk han samme kveld. Orton utfordret Triple H til en Last Man Standing match. Orton vant tilbake tittelen etter en forrykende kamp. Han forsvarte tittelen på Armageddon i desember mot Chris Jericho. Denne matchen endte i (no contest) Ettersom JBL kom inn og angrep Jericho I 2009 utfordret han John Cena til en aller siste kamp om tittelen. Tapte Cena skulle han ut av Raw, vant han fikk han tittelen. Det endte med en Iron Man-kamp. Der har de 1 time på å få inn flest seiere. Denne vant Cena og fikk tittelen. Orton var også en fan av Hulk Hogan som barn. Han møtte Hogan i 1987, og i 2005 wrestlet Orton med Hogan på Summer Slam. Han er også en av verdens beste fribryter. Navnet på hans finisher er RKO. Det står for Randal Keith Orton har han sagt. Randy har vært WWE Champion 5 ganger, WWE Intercontinental Champion 1 gang, WWE Tag Team Champion 1 gang med Edge, vunnet Royal Rumble i 2009 og World Heavyweight Champion 3 ganger Ledhund. Ledhund eller bandhund er en jakthund som føres med en kort line (lengden varierer med terrenget – jo åpnere jo lengre) i en brystsele. Ledhunden skal lokalisere byttet og «leder» hunderføreren (jegeren) på skuddhold så raskt som mulig, og uten at viltet oppdager ekvipasjen. Ledhunder lokaliserer viltet gjennom såkalt "vitring" (overvær, svevende lukt), lyder og bevegelser som viltet genererer. Ledhunder kan sies å være motstykket til skjellende hunder. Typiske ledhunder er hunder som bruker både syn, lukt og hørsel aktivt, men som ikke skjeller. Slike hunder finner man først og fremst blant såkalte pariahhunder og spisshunder, men man kan selvsagt også bruke andre hunder med hell. Å trene en god ledhund tar tid, kanskje 2–3 år. Hunderføreren må også være spesielt god til å lese de signaler hunden gir, noe som også tar tid å lære. En god ledhund kan markere vilt på 2–3 km avstand om forholdene tillater det, selv om dette snarere er unntaket enn reglen. Når ekvipasjen nærmer seg viltet går hunden med løs line og avanserer så stille som mulig. På skuddhold skal hunden markere intenst (lydløst), gjennom å stirre direkte mot viltet. Ørene rettes gjerne direkte mot målet, som kan «siktes inn» i en rett linje mellom ørene og snutespissen på hunden. Noen hunder synker også gjerne noe sammen i bakparten og retter ut halen, slik fuglehunder gjerne gjør når de tar stand. Ledhunder brukes helst til elgjakt, men også reinsdyr, hjort, rådyr og bjørn kan jaktes med ledhund. Jakt med ledhund er imidlertid best i kupert terreng, der ekvipasjen lettere kan holde seg skjult for viltet. Ledhundjakt i åpent terreng er nærmest umulig. Booker Huffman. Robert Booker Tio Huffman (født 1. mars 1965 i Houston, Texas), best kjent som Booker T og King Booker, er en amerikansk fribryter i TNA Wrestling. Han har vært WCW World Heavyweight Champion fem ganger og World Heavyweight Champion en gang. Han er mest kjent for sin tid i WCW og WWE, men han hoppet over til TNA i november 2007. World Wrestling Entertainment. På "Judgment Day" 2006 vant han over Bobby Lashley i "King of the Ring"-finalen med litt hjelp av Finlay. Han vant World Heavyweight Championship tittelen fra Rey Mysterio på "The Great American Bash" etter at Chavo Guerrero slo Mysterio med en stol. Han tapte tittelen til Batista på "Survivor Series" 2006. Nattland skole. Nattland skole er en barne- og ungdomsskole på Nattland i Fana bydel i Bergen. Skolen er dimensjonert for 400 elever, men en utvidelse til en kapasitet på 600 elever skal være fullført i 2013. Historikk. Nattland skole startet opp som en barneskole i 1964, på Nattland i daværende Fana kommune, som ble innlemmet i Bergen kommune i 1972. Skolens opptaksområde var Nattland studentby, Birkelundsbakken, Nattlandsfjellet og Sædalen. Den store utbyggingen på Nattland og i Sædalen har ført til at skolens opptaksområde må begrenses og Nattland studentby og det meste av Birkelundsbakken hører ikke lenger til skolen. Barneskolen. Barneskolen som er fra 1.-7. klasse, bruker det største arealet av skolen. Det eldste bygget er på tre etasjer med lager og tilfluktsrom i bunnetasjen og klasserom i de to øverste. Det er og en egen fløy med spesialrom.I denne delen ligger arbeidsrom for lærere. Ungdomsskolen. I 1972 ble Nattland skole en kombinert skole med elever fra 1.-9.klasse. U-trinnet holdt til på klasserommene nærmest porten. I 1996 fikk skolen et nytt tilbygg med seks klasserom, tre grupperom i tillegg til personalrom og kontorer for administrasjon. U-trinnet disponerer undervisningsdelen av bygget. Idrett og skolen. Nattland skole har vunnet skolecup i fotball for gutter på barnetrinnet flere ganger, sist i 2009. De siste årene har skolen vært i finalen med både jenter og gutter. Nattland skole har også hevdet seg godt i den tradisjonelle TineStafetten. Flere idrettslag er knyttet til skolen. Nattland IL drev tidligere med flere idretter, men har de siste årene kun hatt mosjonspartier og mor-barn-partier. Fotballaget SK Trane etablerte seg på skolen i begynnelsen av 80-tallet og har i perioder hatt store deler av elevmassen som medlemmer. Klubben har 530 medlemmer og de fleste kommer fra skolen opptaksområde. Nattland basketballklubb,NBBK, har vært en viktig del av skolens identitet. Nattland skole var på 70,80 og 90-tallet kjent som "basket- skolen", og skolelagene, som gjerne var identisk med klubblagene i de ulike aldersgruppene, vant både innenbys turneringer og turneringer i landet forøvrig. De siste årene har rekrutteringen variert til NBBK og laget har slitt litt i motgang BHK, Bergen håndballklubb, har med varierende aktivitet, rekruttert spillere fra skolen. Sædalen idrettslag som ble stiftet høsten 2006 er et annet lokalt idrettslag som også blant annet trener ved Nattland skole. De tilbyr fotball og innebandy. Sandy McKee. Sandy McKee (født i Ohio, USA) er en amerikansk hundekjører fra Fairbanks, Alaska, USA. McKee bodde i både Ohio og Colorado før hun flyttet til Alaska i 1992. Hun startet med hundekjøring i 1993, og debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2002. I dette løpet brøt hun ved sjekkpunktet Elim, mens hun i 2005 brøt ved sjekkpunktet Grayling. Også i hennes 3. forsøk på å gjennomføre Iditarod, i Iditarod 2006, måtte Sandy McKee nok en gang melde pass, denne gang ved sjekkpunktet Rainy Pass. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi). Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi) (Communist Party of Nepal (Marxist) – Nepals Kommunistiske Parti (marxistisk), stifta 1987, var et moderat kommunistparti i Nepal, leda av Sahana Pradhan. Pradhan, som er en av Nepals få kjente, kvinnelige kommunistledere, tok over ledelsen av NKP (Pushpa Lal) da hennes mann. Pushpa Lal Shresta døde i 1978. I 1986 slo hun partiet sammen med et mindre parti leda av Man Mohan Adhikari, som var kjent som NKP (Manmohan) eller NKP (Adhikari). Politisk sto NKP (Marksbadi) nær det største legale indiske kommunistpartiet, Communist Party of India (Marxist), kjent som CPM. Sammenslåinga bekrefta at partiet nå var det nest viktigste av de moderate kommunistpartiene i Nepal, etter NKP (Marksbadi Leninbadi). NKP (Marksbadi) fortsatte NKP(Pushpa Lal)s politikk med å gå inn for samarbeid med Nepals Kongressparti. I 1999 danna det, sammen med NKP (ML), en enhetsfront av 7 for det meste moderate kommunistpartier: Den Forente Venstrefronten (ULF), der Sahana Pradhan blei leder. Under det store demokratiopprøret Jana Andolan 1990, blei ULF den viktigste samarbeidspartneren for Nepals Kongressparti. De to største moderate kommunistpartiene supplerte hverandre. NKP(ML) hadde flest og yngst medlemmer og et godt landsomfattende partiapparat. Men med mest unge ledere, som hadde vokst opp i illegalitet, mangla det kjente politiske personligheter. NKP (Marksbadi) var svakere organisatorisk, men hadde eldre, berømte og respekterte ledere. ULFs ledelse av Jan Andolan la grunnlaget for at de to partiene i januar 1991 slo seg sammen til et nytt, parlamentarisk kommunistparti: NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kjent som UML. Sahana Pradhan blei UMLs første president. Man Mohan Adhikari blei i 1994 UMLs første (og til nå eneste) statsminister. Ei lita gruppe tidligere medlemmer av NKP, som blei ekskludert fra UML i 1991, danna 1. november 1991 et nytt parti som seinere tok det samme partinavnet i bruk igjen. For å unngå forvekslinger med det opprinnelige partiet kalles det ofte Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi) Gjær. Gjær er en fellesbetegnelse på ulike encellede sopper med cellekjerne. De er mellom 5-10 mikrometer store. Det finnes over tusen forskjellige arter av gjærsopper; egentlig tilhører gjær klassen Saccharomycetes innen sekksporesoppene; de mest brukte gjærartene er ølgjær, "Saccharomyces cerevisiae" og vingjær "S. ellpisoideus". Enkelte gjærsopper, for eksempel innen slekta "Candida", kan gi sykdom hos mennesker. Gjær er en levende sopp. Som alt annet levende trenger gjærsoppen mat, vann og oksygen. I en deig får gjærsoppen mat fra stivelsen i melet, vann får den fra deigvæsken, og oksygen får den ved at deigen blir knadd. Gjær puster ut karbondioksyd. Gassen gjør at deigen hever en del. I tillegg til mat, vann og oksygen trenger gjærsoppen en temperatur på 28 til 38 grader. Gjær trives best ved en temperatur på 37 grader (kroppstemperatur), og dør hvis det blir over 50 grader. Frëawin. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Frëawin (2594 – 2659 tredje tideverv) den femte kongen av Rohan. Frëawin ble konge etter sin fars, kong Fréa av Rohan, død i året 2659 i det tredje tidevervet. Da var Frëawin allerede 65 år gammel. Han ble født i år 2594 T.T. mens hans bestefar, Aldor Gamle, fremdeles var konge, og da bestefaren døde var Frëawin alt blitt 51 år gammel og var selv blitt bestefar. Frëawin regjerte i 21 år, helt til sin død i år 2680, da han var 86 år gammel. Han ble etterfulgt av sin sønn Goldwin. Mycel. a> av sopp, der de underjordiske mycelene utvider diameteren av ringen årlig. Mycel eller mycelium (av gresk "mykes" = sopp), er den vegetative delen hos sopp, bestående av et mangegrenet nettverk av trådlike hyfer som vokser under jorden eller inni en annet substans (for eksempel i treverk). Soppens velkjente fruktlegeme er bare den reproduktive, sporebærende delen av soppen: den består også av hyfer, men betraktes som adskilt fra mycelet. Sopper absorberer næringsstoffer gjennom mycelet. Først utsondrer hyfene enzymer over næringskilden og disse bryter ned polymer til monomer; for eksempel brytes cellulose ned til glukose. Et enkeltindivid av sopp kan ha myceler som dekker flere km² jordsmonn, og kan således sies å være jordens største levende organisme. Mycelet er oftest flerårig, og kan hos enkelte sopparter (f. eks. svovelkjuke) bli svært gammelt. Gary Paulsen. Gary Paulsen (født 17. mai 1939 i Minnesota, USA) er en amerikansk forfatter og hundekjører som nå bor i Tularosa, New Mexico, USA. Perioden som forfatter. Paulsen vokste opp i Minneapolis, Minnesota, og han ble interessert i å lese bøker da han som tenåring var mye på biblioteket i hjembyen. I 1966 ble hans første bok utgitt, Some Ugly Birds don't Cry. Hans mest kjente bøker er de 5 bøkene i Hatchet-serien, The Transall Saga og The Winter Room. Bøkene Woodsong og Winterdance handler om hundesledeløpet Totalt har Gary Paulsen skrevet over 200 bøker der flesteparten kan karakteriseres som ungdomsbøker. Perioden som hundekjører. Gary Paulsen startet med hundekjøring i 1979, og i 1983 debuterte han i Iditarod med en 41. plass. Totalt har han deltatt 3 ganger i verdens lengste hundesledeløp, men han har bare fullført løpet en gang.. Ravensbrück. 200px Ravensbrück var en beryktet konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland under andre verdenskrig. Den lå i Nord-Tyskland, 90 kilometer nord for Berlin i nærheten av landsbyen Ravensbrück. Byggingen av leiren startet i november 1938 på ordre fra SS-sjef Heinrich Himmler, og det spesielle var at denne leiren var primært beregnet på kvinner. Leiren åpnet i mai 1939. Våren 1941 ble en mindre leir for menn etablert ved siden av hovedleiren. I løpet av årene fra 1939 til 1945 var over 130 000 kvinner og 20 000 menn innom leirsystemet som utgjorde Ravensbrück. I tillegg kom 1 000 unge kvinner i ungdomskonsentrasjonsleiren Uckermark og Moringen. Bare 40 000 overlevde. Selv om fangene kom fra alle land i tysk-okkupert Europa, var de polske kvinnene i flertall, det var ca. 40 000 av dem. Fangene. Den ble tatt bruk tidlig i 1939 og ganske raskt ble de første 50 kvinnene sperret inne. Ikke lenge etter ankom de første 1000 kvinnene fra konsentrasjonsleiren Lichtenburg. Ved utgangen av 1942 var det ca. 10 000 kvinnelige fanger i leiren, og i januar 1945 var det mer enn 45 000 fanger i leiren, mesteparten kvinner. 40 forskjellige nasjoner var representert, blant dem jøder og sigøynere. Fra Norge var det 103 kvinner. Av de 43 danske kvinnene var det mange som reddet livet ved hjelp av de tilsendte Røde Kors-pakkene. Ved ankomst ble kvinnene kledt nakne og deretter beordret i dusjen. Leiren var overfylt og maten og de hygieniske forholdene var elendige. I Ravensbrück opprettet man sommeren 1942 en egen konsentrasjonsleir for ungdommer som skulle tilpasses det germanske systemet. Kvinneleiren ble stadig utvidet med flere brakker, og man opprettet en egen industriavdeling for tradisjonelle kvinnearbeider. Tysk industri – bl.a. konsernet Siemens – utnyttet fangene maksimalt. Ved siden av selve leiren opprettet det tyske firmaet Siemens & Halske 20 fabrikkhaller, hvor fangene ble satt til slavearbeide. Mer enn 70 underleire sorterte under Ravensbrück. I disse underleirene ble kvinnene særlig utnyttet som arbeidskraft til krigsproduksjon. Kvinnene fra Lidice. 7. juli 1942 ankom 182 kvinner fra landsbyen Lidice utenfor Praha i Tsjekkia. Av disse var det 143 som overlevde. Byen Lidice ble totalt utslettet av nazistene etter attentatet på stedfortredende Riksprotektor Reinhard Heydrich i Praha. Alle menn over 15 år ble skutt, mens de øvrige barna – 82 med slavisk utseende ble sendt til Polen hvor de ble myrdet og de 22 med arisk utseende – ble sendt til Tyskland og tatt hånd om av Himmlers organisasjon Lebensborn. Kvinnene ble sendt til Ravensbrück. Medisinske eksperimenter. Titusener av fanger ble myrdet, døde av sult, sykdom eller ved såkalte «medisinske eksperimenter». Disse eksperimentene ble utført av leger. Svært ofte benyttet man polske kvinner. Fra 1942 ble det gjennomført en rekke «medisinske eksperimenter» på unge polske kvinner. Disse ble behandlet med sulfonamid i forbindelse med sår og beintransplantasjoner, eller de ble direkte infisert med bakterier. Også norske kvinner møtte denne skjebnen. På unge sigøynerkvinner ble det utført steriliseringseksperimenter. Den 7. juli 1942 hadde Himmler et møte med tyske leger hvor de drøftet hvordan jødiske kvinner kunne steriliseres. I den forbindelse fikk SS-legen og medisinprofessoren Carl Clauberg beskjed om at Auschwitz står til hans disposisjon. Men den 10. juli drar Clauberg, etter Himmlers ønske, til Ravensbrück for å starte steriliseringen av de jødiske kvinnene. Dette for at Himmler skal få beskjed om hvor mye tid som trengs for å «behandle» 1 000 kvinner. Året etter er han på plass i Auschwitz med sine eksperimenter. Kvinnelige fanger i Ravensbrück, krittmerket på ryggen viser at de er valgt ut for å transporteres bort. Gasskamre. Mellom 40 000 og 50 000 av alle registrerte fanger ble myrdet. Andre anslag går ut på 90 000 ofre for «tilintetgjørelse gjennom arbeid», sult, epidemier, drap og medisinske forsøk. Mellom 1 500 og 3 000 ble drept med gass. En forsker har konkludert med følgende: «På slutten av 1944 bygget leireledelsen gasskammer og fram til leiren ble befridd beordret SS 5 793 kvinner inn i gasskammeret.» I tillegg til dette hadde man en spesialaksjon for utryddelse av jødekvinner «14 f 13 for tilintetgjørelse av uverdig liv». Noen ble også drept med fenolinjeksjoner. Høsten 1944 var boforholdene så prekære at leirledelsen tok i bruk telt for å huse ungarske jøder og sigøynere. Kort før krigens slutt ble omkring 7 000 fanger brakt til Sveits og Sverige av det internasjonale, svenske og danske og sveitsiske Røde Kors. De titusener av kvinner som var igjen i leiren ble drevet ut på dødsmarsjer – mot nordvest. Barna i Ravensbrück. Mange av kvinnene som kom til Ravensbrück var gravide ved ankomsten, og endel kvinner ble sendt til leiren sammen med små barn. De fleste barna døde av sult. Det ble født mellom 800-900 hundre barn i Ravensbrück, men under de dårlige hygieniske forholdene var spedbarnsdødeligheten stor. Jødiske kvinner som fødte i Ravensbrück ble fratatt barna rett etter fødselen. De fleste henrettelsesmetodene for nyfødte barn var å bli slått til døde, slått i hjel i klosettskålen, druknet i klosettskålen, kastet til schæferhundene eller å bli brent levende i krematoriet. Det sies at de kvinnelige SS-offiserene, også kalt «flaggermusene» på grunn av deres svære, svarte flagrende kapper, var de verste til å drepe nyfødte barn. På vinterstid var det ofte at de lot nyfødte ligge i vinduskarmer med vinduet på gløtt, slik at de sakte men sikkert frøs ihjel. Noen offiserer brukte de nyfødte barna som fotball, og sparket dem rundt i luften til de døde. Frigjøringen. 27. og 28. april 1945 starter evakueringen av Ravensbrück, og fangene blir sendt vestover, på dødsmarsjer. Den 30. april 1945 befridde Den røde armé omkring 3500 syke kvinner og barn og noen få hundre menn som var igjen i leiren. Men selv om befrielsen nå var et faktum så var ikke fangenes lidelser slutt ennå. Mange døde i ukene etterpå, og andre døde underveis hjem. De hvite bussene. Fra Ravensbrück, Neu Brandenburg og Malchow hentet De hvite bussene 7 500 fanger (iflg. Niels Christian Ditleff). Etter frigjøringen ble Ravensbrück kaserne for russiske soldater. Helt fram til 1994 ble bygningene brukt som innkvartering for soldater fra Den røde armé. Dagens situasjon. I dag er leiren et nasjonalt minnested, innviet 12. september 1959. Foran nasjonenes murer er det laget et gedigent rosebed over massegraven for døde og myrdede fanger. Man tok i bruk det tidligere Zellenbau, av fangene kalt bunkeren. Her fikk 17 land som nazistene hentet sine fanger fra innrede egne rom til utstillingsøyemed. Siden har det kommet flere spesielle utstillinger her. I 1991 opprettet man en egen utstilling for fanger som ble arrestert i forbindelse med 20. juli-attentatet på Hitler i 1944. I 1992 kom et eget rom for jødinner og i 1994 et eget rom for sigøynere. Etter befrielsen tok russerne kommandantbygningen i bruk og holdt til i denne fram til 1977. I 1984 åpnet man permanente utstillinger i kommandantbygningen hvor SS hadde holdt til. I 1994 dro de russiske troppene seg tilbake (GUS-troppen) og først da åpnet man området rundt leirinngangen. Dette skjedde i forbindelse med 50-årsjubileet for frigjøringen. Hyfe. Hyfe eller hyfer er tynne tråder som ofte danner et forgrenet nettverk, kalt mycel. Under soppens fruktlegeme er det fler hyfer, som er soppens egentlige kropp. Hyfene består av soppceller som henger sammen i en tråd, på rekke og rad. Hyfene er ca. én celle tykke. Hver celle har en cellekjerne (sopp er eukaryot). Det som i dagligtale kalles sopp (f.eks. sjampinjong, kantarell, fluesopp osv.) er egentlig bare soppens fruktlegeme hos Basidiomycota. De fleste planter har et symbioseforhold til Mykorrhiza, en soppart som hjelper planten med vann og mineralopptak fra jorda, og planten hjelper mykorrhizasoppen med produkter fra fotosyntesen. Sasha Cohen. Alexandra Pauline «Sasha» Cohen (født 26. oktober 1984) er en amerikansk kunstløper. Hun er regjerende amerikansk mester, og tok sølv under OL 2006 i Torino. Sue Morgan. Sandy McKee (født i Chicago i Illinois i USA) er en amerikansk hundekjører fra Richmond i Utah. Morgan har i tillegg til Utah også bodd i statene Illinois og Alaska. Hun startet med hundekjøring i 1999, og hun debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2006. I dette løpet brøt hun ved sjekkpunktet Rainy Pass. Sue Morgan jobber som foreleser i geologi ved Utah State University. Goldwin. Goldwin (2619 – 2699 tredje tideverv) er den sjette kongen av Rohan i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Goldwin ble konge etter at hans far, kong Frëawin, døde i 2680 i det tredje tidevervet. Goldwin var da allerede 61 år gammel. Han ble født i 2619, mens hans oldefar, Aldor Gamle, ennå var konge, og han var 26 år og allerede far da Aldor tilslutt døde og tronen ble overtatt av Goldwins bestefar, Fréa. Goldwin styrte i Rohans "gullalder" og var svært rik. Men under hans styre ble det også færre vakter og mindre vakthold langs grensene, og Dunlendingene (som Aldor hadde drevet ut av landet) begynte å vende tilbake til det Nordre Rohan. Goldwin døde i 2699 etter å ha regjert i Rohan i 19 år. Han ble etterfulgt av sin sønn Déor. Vestfold Rundt. Vestfold Rundt er et tradisjonsrikt sykkelritt som arrangeres i Vestfold. Rittet har start og mål i Horten sentrum. Løypa er 165 km lang og går stort sett rundt hele Vestfold, fra starten i Horten, via Holmestrand, Hvittingfoss, Larvik, Sandefjord og Tønsberg, til den ender i mål i Horten. Vestfold Rundt ble arrangert for første gang i 1973, og rittet kjøres alltid siste søndag i mai. Vestfold Rundt er et landeveisritt og løypa går på trafikkerte veier. De første 10 milene fra Horten til Larvik er det er stort sett bare landevei. Derifra og inn til mål skifter det hele tiden mellom landevei og bysentra. På grunn av at starten går på en søndag formiddag oppleves likevel ikke trafikken som sjenerende. Løypa er småkupert og relativt lett, uten de lange og bratte klatringene som man finner i f.eks. Birkebeinerrittet, Styrkeprøven eller Jotunheimen Rundt. Den tøffeste bakken er ca 3 km lang og kommer tidlig i rittet, opp fra Holmestrand. De fleste opplever likevel de siste 6 milene, med sitt småkuperte terreng og mange byområder, fra Larvik og inn til mål som den tyngste biten. Jacques Offenbach. Jacques Offenbach (egentlig Jacob Eberst) (født 20. juni 1819 i Köln, død 5. oktober 1880 i Paris) var en tyskfødt fransk komponist. Han var sønn av en kantor ved en synagoge i Köln, men reiste til Paris og ble utdannet som cellist på musikkonservatoriet. Han ble boende i Paris, og fikk etter hvert suksess som komponist av operetter, blant annet "Orfeus i underverdenen". Offenbachs hovedverk er operaen Hoffmanns eventyr, som han ikke rakk å gjøre ferdig før sin død. Ngô Đình Diệm. Ngô Đình Diệm Jean Baptiste (født 3. januar 1901 i Huế, Fransk Indokina, død 2. november 1963 i Saigon, Sør-Vietnam) var Sør-Vietnams første president i årene 1955–1963. Han ledet aksjonen for å få etablert Republikken Vietnam da Frankrike trakk seg ut av Indokina etter Genève-konferansen i 1954. Bakgrunn. Diệm var født i Nguyễn-dynastiets hovedstad Huế hvor faren Ngô Đình Khả var mandarin hos keiser Thành Thái, hvor han steg i gradene og ble til slutt sjef for hoffet. Da keiser Thành Thái i 1907 ble avsatt av de franske kolonimaktene etter at han hadde protestert mot kolonistyret, trakk også Ngô Đình Khả seg fra sine stillinger og ble jordbruker. Diệm vokste deretter opp i landsbyen Phu Cam i det sentrale Vietnam. Den unge Diệm arbeidet på farens risåkre mens han gikk på først en fransk skole, deretter på en privatskole som farens startet. Diệm vurderte som 15-årlig å bli prest, men fant klosterlivet for strengt og forlot klosteret etter noen måneder. Han flyttet deretter til Hanoi for å gå ta høyere utdanning innen offentlig forvaltning. Det var mens han gikk på denne skolen i Hanoi han hadde sitt eneste romantiske forhold, med datteren til en lærer, men hun avviste ham for å gå i kloster. Han levde resten av sitt liv i sølibat. Tidlig karriere. Diệm avsluttet utdannelsen i 1921 som den beste på sitt kull, og gikk inn i offentlig tjeneste hvor han raskt steg i gradene. Allerede som 25-åring hadde av ansvaret for en området som inkludere 300 landsbyer. Han skal ha gjort seg positivt bemerket ved sin store arbeidsinnsats, men samtidige pådratt seg franskmenneske irritasjon over å stadig referere til vietnamesisk uavhengighet. Men det var også på denne tiden han møtte kommunistiske motstandsgrupper, og han engasjerte seg i bekjempelsen av disse. I 1929 sto han for arrestasjoner var kommunistiske agitatorer innen sine områder. Da Bảo Đại i 1933 ble 20 år og kronet, overtok han formelt styret og sørget for at den franske kolonimakten utnevnte Diệm til innenriksminister, men han gikk av etter tre måneder da han ikke lyktes i å få franskmennene med på å innføre en vietnamesisk lovgivning. Han ble fratatt alle utmerkelser og truet med fengsling. I de neste 21 årene hadde ikke Diệm noen formell stilling, men bodde sammen med familien. Men under den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig, forsøkte han i 1942 å få japanerne til å erklære vietnamesisk uavhengighet, uten å lykkes. Han dannet en hemmelig politisk gruppe, men da den franske administrasjonen oppdaget dette i 1944, flyktet han til Saigon, forkledd som japansk offiser. Etter at de japanske okkupasjonsstyrkene ble trukket ut i september 1945 etter krigens slutt, proklamerte Hồ Chí Minh Den demokratiske republikken Vietnam og Việt Minh innledet den militære kampen mot det franske kolonistyret. Diệm forsøkte å reise tilbake til Huế for å overtale Bảo Đại til å ikke slutte seg til Hồ, men ble arrestert av Việt Minh på veien og holdt på å omkomme i fangenskapet i en landsby i det vietnamesiske høylandet. Etter seks måneder ble han fraktet til Hanoi for å møte Hồ, men han nektet å slutte seg til Việt Minh, og beskyldte Hồ for drapet på hans bror Khoi som hadde blitt begravet levende av Việt Minh-kadre. Diệm tilbrakte den kommende perioden i å forsøke å etablere en anti-fransk politisk kraft som et alternativ til Viet Minh, men lyktes ikke i dette. Han ble etter hvert såpass forstyrrende for Hồ, at han beordret arrestasjon av Diệm. Men etter hvert som kampen mot franskmennene tok all VIet Minhs oppmerksomhet, slapp han unna langvarig fengsling. Men i 1950 mistet Viet Minh sin tålmodighet med ham, og dømte ham til døden "in absentia". Franskmennene nektet å beskytte ham og han reiste i eksil i august samme år etter at Viet Minh hadde forsøkt å gjennomføre et attentat mot ham mens han besøkte broren i Mekongdeltaet. I eksil. Gjennom kontakter lyktes det Diệm å få støtte i USA. Både utbruddet av Koreakrigen og den voksende Mccarthyismen skapte et klima som gjorde det lettere for vietnamesiske anti-kommunister å få muligheter i USA. Diệm ble tatt imot av fungerende utenriksminister James E. Webb i utenriksdepartementet. Han reiste også rundt i Europa for å prøve å samle politisk støtte. I 1951 vendte han tilbake til USA hvor han fikk møte utenriksminister Dean Acheson. De neste tre årene bodde han i Lakewood Township i Ocean County i New Jersey og i blant også i Ossining i Westchester County i New York og opprettholdt kontakten med politiske miljøer på høyresiden og akademiske miljøer. Etter det franske nederlaget i slaget ved Dien Bien Phu, trengte Bao Dai støttespillere som også kunne skaffe internasjonal støtte til Staten Vietnam, som ble opprettet etter fredskonferansen i Geneve. Bao Dai utnevnte da Diệm til statsminister og han ankom Tan Son Nhat internasjonale lufthavn 26. juni 1954. President. Bao Dai flyttet til Paris, men forble statsoverhode for Sør-Vietnam. Han utnevnte Diệm som sin statsminister. Året etter lyktes Diệm imidlertid ved en folkeavstemning å få Bao Dai fjernet og deretter etablere republikk. Han overtok selv kontrollen i Sør-Vietnam, og sikret seg samtidig amerikansk støtte. Folkeavstemningen ble mistenkt for grovt fusk – resultatet viste at hele 98 prosent ønsket seg Diệm. Bao Dai abdiserte på nytt og forble i sitt parisiske eksil. 26. oktober 1955 utropte han imidlertid sg selv for president, og lyktes å konsolidere makten og etablerte et sterkt, sentralisert styre rundt seg selv, som slo hardt ned på all politisk motstand og opposisjon. Særlig slo han hardt ned på religiøse og etniske minoriteter, men også på buddhistiske grupper, noe som førte til at det var stor religiøs/politisk uro og opptøyer mot ham. Styret var i tillegg preget av nepotisme, hvor hans mest betrodde medarbeider var broren Ngô Đình Nhu, som både var opiumsavhengig og en utilslørt beundret av Adolf Hitler. Han ledet Diệms politiske gruppering Can Lao og organiserte både deres måte å marsjere på og deres torturmetoder etter de nasjonalsosialistiske organisasjonene. Videre hadde den yngre broren den administrative kontrollen over Huế-området, til tross for at ingen av disse brødrene hadde noen offisiell posisjon. Også Nhus hustru Madame Ngo Dinh Nhu spilte både en aktiv økonomisk og politisk rolle, blant annet fylte hun rollen som Sør-Vietnams førstedame for den ugifte Diệm, og hun og ektemannen bodde også i Presidentpalasset samen med Diệm. Videre var styret preget av utstrakt korrupsjon, hvor familiemedlemmene beriket seg på brorens styre, og sto bak både smugling, opiumshandel og krydderhandel, og samlet store formuer i utenlandske banker. I tråd med Diệms religiøse idealer, kjørte han, særlig med støtte fra Madame Nhu, en hard politikk mot bordeller, opiumsbuler, forbød skilsmisse og abort. Han kjørte et vellykket væpnet oppgjør med Binh Xuyen i det såkalte Slaget om Saigon i 1955. Han sørget også for en avvæpning av de private hærene til Cao Đài og Hòa Hảo som kontrollerte deler av Mekongdeltaet. Diệm var en lidenskapelig anti-kommunist, og sto bak tortur og drap på virkelige og antatte kommunister i stor skala. Antall drepte skal ha komet opp i og arresterte. Hans harde styre gjorde at motstanden mot ham økte, og særlig viste de kommunistiske gruppene seg å være mest effektive. Etter Geneveavtalen hadde fortsatt mellom og kadre blitt igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet. Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør. Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper. Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».. I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør. For den kinesiske lederen Mao Zedong ble militær assistanse til Nord-Vietnam en måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen. Rundt kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963. FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962. Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år. Statskupp og død. a> under transport til generalstabens hovedkvarter Diệms styre mistet stadig mer støtte, både på grunn av hans undertrykking av buddhistene og håndteringen av deres ikke-voldelige protester, som blant annet besto av selvantennelser, og ikke minst hans undertrykking av alle politiske grupper under påskudd av kampen mot kommunistene. Dette medførte at det var flere aksjoner mot Diệm utover på 1960-tallet, og bare i 1963 var det flere konspirasjoner uavhengig av hverandre blant ulike grupper av offiserer, blant annet blir det anslått at seks grupperinger planla og fjerne Diệm i 1963, og disse skal også ha inkludert ulike grupper av samfunnet, foruten offiserer, også sivile politikere, fagforeningsledere og studenter. Han mistet etter hvert også den amerikanske støtten, og etter ordre fra president John F. Kennedy, nektet den amerikanske ambassadøren Henry Cabot Lodge å møte Diệm. Da USA fanget opp at det ble planlagt et statskupp mot Diệm, ga det amerikanske utenriksdepartementet ordre til Cabot Lodge om ikke å gjøre noe for å stoppe dette. CIAs kontaktperson på ambassaden, Lucien Conein informerte kuppmakerne at USA ikke ville blande seg inn i dette. Kuppmakerne besto av generaler fra Sør-Vietnams hær under ledelse av Dương Văn Minh. Kuppet ble iverksatt 1. november 1963, og ble raskt gjennomført da Diệms støttespillere ble arrestert at de ikke var på vakt og hans eneste gjenværende militære støtte var vaktstyrken rundt presidentpalasset. Dette ble umiddelbart omringet, og Diệm med sitt følge fikk tilbud om eksil dersom de overga seg. Imidlertid flyktet Diệm og hans følge samme kveld gjennom en hemmelig underjordisk gang, men ble arrestert dagen etter i den kinesiske bydelen Cholon i Saigon. Diệm og broren Ngô Đình Nhu ble drept bak i et pansret personellkjøretøy av kaptein Nguyễn Văn Nhung mens de var på vei til den vietnamesiske generalstabens hovedkvarter. Diệm ble gravlagt i en umerket grav på et gravsted rett ved boligen til den amerikanske ambassadøren. I følge Chairman of the Joint Chiefs of Staff, general Maxwell D. Taylor var det ikke Kennedys hensikt at Diệm skulle bli drept, men bli satt i et trygt eksil, og Kennedy reagerte sterkt på nyheten om at Diệm var drept. Richard Hum. Richard Hum (født i California, USA) er en amerikansk hundekjører fra Talkeetna, Alaska, USA. Hum bodde sine første 23 år i California. Deretter bodde han i Oregon, Utah og Idaho før han i 1999 flyttet til Alaska. Richard Hum startet med hundekjøring i 2001, og han debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2006. I dette løpet brøt han ved sjekkpunktet McGrath. Gerhard Fischer. thumb Kong Ussia på Nidarosdomen bærer ansiktstrekkene til Gerhard Fischer. Fischer hadde høydeskrekk, og fikk hjelp av sin kone Tulla til oppmålinger i høyden - her vist på stige på statuens sokkel. Johan Adolf Gerhard Fischer (født 12. juli 1890 i Bergen, død 10. september 1977 Oslo) var en norsk arkitekt og arkeolog, sønn av arkitekten Adolph Fischer. Fischer studerte ved Bergens tekniske skole, Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, samt kunstakademiet i København. I 1915 ble Fischer engasjert ved Ingeniørvåpenets arkitektkontor i Oslo. Her tegnet han bl.a bygningsmassen ved Trøgstad og Høytorp fort. Fra 1916 til 1926 var han ansatt ved NSB Arkitektkontor. I denne stillingen tegnet han blant annet Notodden nye stasjon (1917), Garnes stasjon (1918), Åneby stasjon i Nittedal (1919), en rekke stasjoner langs Numedalsbanen (1919), Ljan stasjon (1923) og Bækkelaget stasjon (1923). I 1917 ble det aktuelt med store utbygginger i forbindelse med forsterkningen av Østfoldbanen på Sørenga, Loenga og Gamlebyen. Det var fra før kjent at det var mange spor av bygninger fra det gamle Oslo i dette området. Det fantes på den tiden ingen ekspertise på middelalderens arkeologi i Norge. Det som var gjort inntil da var at arkitekter, som bygningskyndige, var de nærmeste til å dokumentere spor av hus og bygninger som ble påtruffet ved diverse større utbygginger. Som yngste arkitekt ved NSBs arkitektkontor var det Fischer som fikk som oppgave å dokumentere bygningsfunn ved de forestående arbeidene. I mars 1917 sto Fischer for første gang ute i Gamlebyen og skulle ta seg av noe som skulle vise seg å være en av de mest omfattende arkeologiske oppgavene i landet. Han var så godt som uten erfaring på feltet, og måtte lære seg faget etter hva som arbeidet bød. Etter hvert utviklet han seg som arkeolog, og skulle bli grunnleggeren av norsk middelalderarkeologi. I perioden 1938–1960 var Fischer konservator (senere førstekonservator) ved Universitetets Oldsaksamling og han ledet en rekke utgravninger og undersøkelser av norske middelalderbyggverk, bl.a. Sverresborg i Trondheim, Utstein kloster, Hovedøya kloster, kirke- og klosterruinene i Ruinparken i Gamlebyen i Oslo, Bergenhus festning, Tunsberghus, Stavanger domkirke, Erkebispegården og Nidarosdomen. Fischer var en pioner i den moderne bygningsarkeologien i Norge og bygget opp et fagmiljø som har ført denne forskningen videre. Fischer utgav bl.a. bøkene "Oslo under Eikaberg" (1950), "Norske kongeborger, bd. 1" (1951), "Domkirken i Stavanger" (1964) o "Domkirken i Trondheim" (1965). Han var en av de første mottagerne av St. Hallvardsmedaljen i 1956. Han var gift med Dorothea «Tulla» Stoud Platou (født 23. september 1903, død 25. august 1992), som jobbet mye sammen med Gerhard Fischer mye sammen med forskning. Hun hadde en mag.art. og utdanning innen museumskunsten fra Norsk Folkemuseum. Sammen mottok de Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 1965 «for deres arkeologiske og antikvariske arbeider, særlig verket Domkirken i Trondheim – Kirkebygget i middelalderen». Dorothea var datter av fylkesmann Theodor Christian Stoud Platou (1858–1942) og Helene Boe (1874–1957). Cellevegg. Celleveggen er det solide laget rundt en celle. Celleveggens hovedoppgave er å beskytte cellens indre mot fysiske bevegelser som kan skade cellen. Det er bare cellevegg på plante-, bakterie-, (noen) archaea-, alge-, og soppceller; dyr og protozoer har ikke noe lag utenpå cellemembranen. Malcolm David Kelley. Malcolm David Kelley (født 12. mai 1992 i Bellflower i California) er en amerikansk ungdomsskuespiller. Privatliv. De første elleve månedene av hans liv tilbrakte Malcolm i en fosterfamilie, før han ble adoptert av familien Kelley. Søsteren hans, Sydney, ble adoptert av familien to måneder senere. Kelly er også interessert i politikk, og leder egenskapene hans har gitt han tittelen Student Ambassadør. I juli 2006 reiste han til Storbritannia for å representere USA. Skuespilleren. Kelley har jobbet i flere reklamer og som statist i mange forskjellige TV-serier, blant annet Judging Amy, Malcolm in the Middle, My Name is Earl, For Your Love og Girlfriends and Eve. Selv om han har vært aktiv i fjensynet var det ikke før han fikk rollen som Walt i TV-serien Lost at han ble så kjent som han er nå. Eksterne lenker. Kelley, David Rick Perry. James Richard «Rick» Perry (født 4. mars 1950) er en amerikansk republikansk politiker. Han er guvernør i delstaten Texas og kandidat i den republikanske nominasjonen til det amerikanske presidentvalget i 2012. Han ble valgt til viseguvernør i 1998, og ble innsatt som guvernør 21. desember 2000, etter at den sittende guvernøren, George W. Bush, hadde blitt valgt til president. Perry ble gjenvalgt i 2002, 2006 og 2010. Han er den lengstsittende guvernøren i delstatens historie. Han gjorde seg bemerket som guvernør i Texas et halvt år etter at han ble innsatt som guvernør. 17. juni 2001 la han ned veto mot 79 lovforslag fra delstatsforsamlingen, en handling som senere ble kalt «Father's Day Massacre». Perry har stor støtte blant kristne i Texas. Han fokuserer sterkt på religion i sin kamp for presidentembetet, vil at staten skal kuttes maksimalt og statens inngripen skal være minimal. Han er mot homofiles rettigheter og viktigste kampsak er å senke skatter og skape jobber. Gram (Midgard). I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Gram (2668 – 2741 tredje tideverv) den åttende kongen av Rohan. Han var sønn av kong Déor. Gram ble konge etter at hans far, Déor, døde i år 2718 i det tredje tideverv. Hans styre var preget av krigen som herjet mellom Rohirrim og Dunnlendingene, som fortsatte å plyndre og herje fra festningen Jarnagard som de hadde tatt kontroll over i året 2710 T.T., under Déors styre. Gram døde i år 2741 etter 23 år med åpen krig, og ble etterfulgt av sin sønn Helm Hammerhand. Holmgang (TV-program). "Holmgang" var et norsk debattprogram på TV 2. Programmet ble sendt klokka 21.40 på onsdager. Programmet var det debattprogrammet som så langt har gått lengst på norsk TV – siden høsten 1992. Programmet ble inntil 1998 ledet av Nils Gunnar Lie, og ble siden ledet av Oddvar Stenstrøm (med unntak av Trude Teige som var programleder én enkelt gang i desember 2006 da Stenstrøm var syk). I 1996 og 1997 ble programmet enkelte ganger ledet av Pål T. Jørgensen og Gerhard Helskog da Lie var engasjert som programleder for "Jeopardy!. Programmet gikk siste gang på luften 12. mars 2008. Samme produsent siden begynnelsen var Per Kristian Gudmundsen, redaksjonssjef var Maria Ekornes Myhre og produksjonsleder var Kristin Hasberg Gran. Kritikk av programmet. Fra slutten av 90-tallet kom det mye kritikk fra flere hold mot debattprogrammet og mot Stenstrøm. Programmet ble flere ganger beskyldt for populisme og svart-hvitt-tenkning. Flere forskere og meningsmålere (inkludert professor Frank Aarebrot) har flere ganger kritisert de meningsmålingene som programmet la opp til. «Slike spørreundersøkelser har ingen verdi som uttrykk for folkemeningen», sier forsker Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Undersøkelser utført av Opinion viser at TV-avstemninger og instituttenes meningsmålinger kan gi stikk motsatt resultat enn de som kommer frem i Holmgang. På spørsmålet «Skal vi stenge grensene for flyktninger fra fjerne land?» svarte 89,4 prosent av Holmgangs seere ja. Da Opinion stilte det samme spørsmålet til sitt landsdekkende utvalg norske kvinner og menn dagen etter, svarte 16 prosent ja.. Programmet ble også flere ganger kritisert for å legge opp til hets overfor minoriteter som muslimer. I mars 2007 gikk advokaten Abid Raja hardt ut mot programmet der han tok til orde for at Stenstrøm burde fjernes som programleder. Raja kritiserte det han hevder var ledende og generaliserende spørsmål, og debattformuleringen: «Er radikale muslimer en trussel mot vestlige verdier?». Han har også gått ut med beskyldninger om at Stenstrøm er feig når han ikke ville delta i debatt om sitt program. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) er en statlig bygghytte, opprettet som ytre etat under Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, med hovedansvar for restaurering og bevaring av Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim. NDR står også for driften av begge bygningene og er ansvarlig for utvikling og formidling av bygningene som levende kulturminner og kirkelige byggverk. Navnet har gjennomgått flere faser. Fra 1869 til 1895 ble bygghytten kalt «Throndhjems Domkirkes Restauration». Mellom 1895 og 1906 var navnet «Trondhjems Domkirkes Restaurering». Fra 1906 til 1929 ble bygghytten kalt «Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider», etablert for restaureringen av Nidarosdomen 1869. Fra 1929 «Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider», som det også heter fortsatt. Fra 1997 holder virksomheten til i permanente lokaler, med hovedsete i Bispegata 11. Fram til 1972 var kunstnerisk leder domkirkearkitekt Helge Thiis 1930–1972, teknisk/administrativ ledere arkitektene August Albertsen 1926–1948, Wilhelm Swensen 1948–1964, Torgeir Suul 1964–1972. Etter dette år ble stillingene som domkirkearkitekt og byggeleder slått sammen og kalt ansvarshavende arkitekt (i praksis benevnt domkirkearkitekt), besatt av Torgeir Suul 1973–1988, Alf Jøstein Solem (fungerende) 1988–1989, Arne Gunnarsjaa 1989–1996. I dette år ble den administrative ledelse overdratt til en nyopprettet direktørstilling, besatt av tidligere riksantikvar Øivind Lunde. Arne Gunnarsjaa fortsatte som domkirkearkitekt. I 2004 ble Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider omorganisert med eget styre og direktør som daglig leder. Forvaltning av Erkebispegården kom til fra 1987/1988, likeledes teknisk ansvar for Riksregaliene fra 1988. NDR er i dag et nasjonalt kompetansesenter for restaurering av eldre steinbygninger, med ansvar for bevaring av tradisjonelle håndverk, og har ca. 50 ansatte. David Hasselhoff. David Hasselhoff på San Sebastian International Film Festival i 2005 David Michael Hasselhoff (født 17. juli 1952 i Baltimore i Maryland) er en amerikansk skuespiller, artist og låtskriver, mest kjent for sine hovedroller i "Knight Rider" og "Baywatch". Nå vil han spille Helmer i Ibsens "Et dukkehjem". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Akkurat nå er han en av dommerne i America's Got Talent. It's a Beautiful Day. It's a Beautiful Day var et av mange psykedelia-influerte rockeband fra San Francisco-området (San Francisco Sound). Bandet ble etablert i 1967 av David LaFlamme (født 5. april 1941) – en virtuos fiolinist med klassisk bakgrunn. Bandet eksisterer fortsatt. David LaFlamme er norsk amerikaner på morssiden. Utgivelsen Creed of Love ble utgitt av Strawberry Records. Utgivelser. Deres første og mest kjente utgivelse kom i 1969 og bar samme navn som gruppen. Mest kjente sanger fra utgivelsen er "White Bird" og "Girl with no Eyes". Introen til sangen "Bombay Calling" fra samme utgivelse er senere brukt av Deep Purple på "Child in time" fra utgivelsen "Deep Purple in Rock". Deres andre utgivelse "Marrying maiden" kom i 1970 og var countryinspirert. Jerry Garcia bidrar med steel gitar på to av sporene. Senere utgivelser (med varierende besetning) er "Choice Quality Stuff/Anytime i 1971", "Live at Carnegie Hall" i 1972, "It's a Beautiful Day...Today" i 1973, "1,001 Nights i 1974". Stig Johansen (fotballspiller). Stig Johansen (født 13. juni 1972 i Kabelvåg, Lofoten) er en tidligere norsk fotballspiller. Han har tre A-landskamper for. Johansen har tidligere spilt for Mjølner, Kabelvåg IL, FK Lofoten, Southampton, Bristol City FC og Helsingborg. Stig Johansen fikk sitt gjennombrudd i Tippeligaen med Bodø/Glimt i 1995 etter å ha blitt kjøpt fra FK Lofoten. Johansen ble kjøpt under tvil, da han hadde da hatt et mislykket opphold i 2. divisjon hos Mjølner. Under sesongforberedelsene vinteren 1994/95 ble Johansen sett på som en mulig back fordi Glimt hadde vansker med å finne en spillende back i sitt 4-3-3 system. Tilfeldigheter gjorde at Johansen fikk noen innhopp i treningskampene som spiss; noe som resulterte i at Johansen nå ble et alternativ til både spissplassen og back, selv om han manglet erfaring fra toppserien. Da serien startet ble Johansen en umiddelbar suksess, mye på grunn av evnen tl å være på rett sted til rett tid inne i 5 meteren. Han ble toppscorer med 19 mål i sin første sesong, og tok Glimt til bronse i serien. Han ble toppscorer i de to påfølgende sesongene med henholdsvis 13 og 12 mål. Grunnet gode prestasjoner i Glimt-drakten fikk Johansen i denne perioden prøvd seg på landslaget. Etter flere gode sesonger hos Glimt la Premier League klubben Southampton inn et bud på Johansen, og i 1997 ble han solgt. Han ble dermed den første proffspilleren i England solgt direkte fra Bodø/Glimt. Johansen klarte ikke etablere seg i troppen til Premier League-klubben og ble etter en tid utlånt til Bristol City FC. Etter en tid i England gikk Johansen til svenske Helsingborg, som ble ledet av nåværende landslagstrener Åge Hareide. Under Hareide fikk Johansens karriere en opptur, som blant annet resulterte i at laget ble seriemester i Allsvenskan i 1999. Året etter spilte Helsinborg og Johansen i Champions League, men ble slått ut i gruppespillet. I 2002 returnerte Johansen til Glimt, og ble det første året brukt som midtbanespiller og spiss. Han var kaptein for Bodø/Glimt i 2003 og ledet laget til sølv i serie og cup. Han scoret Glimts ledermål i cupfinalen, men laget tapte 3-1 mot Rosenborg etter ekstraomganger. Han er kjent for sin oppofrende spillestil, og er fremdeles en favoritt blant fansen i Bodø. I 2006/2007-sesongen var Johansen plaget av svært mange skadeavbrekk, noe som har resultert i at Johansen ikke spiller fast i Bodø/Glimt. Under Glimt-spiss Thiago Martins skadeavbrekk har Johansen spilt flere kamper på topp for Glimt, og har blant annet utmerket seg med to scoringer mot Molde hjemme på Aspmyra. Johansen har mye erfaring fra norsk og utenlandsk toppserie, og er derfor en viktig bidragsyter for Glimt, både på og utenfor banen. I sesongen 2009 er han toppscorer i Glimt med 8 mål. I 2009 fikk han ikke ny kontrakt med Glimt, så han valgte å legge opp. Den 30. mai 2011 gjorde imidlertid Johansen, etter en tids spekulasjoner, comeback for Glimt. Han signerte en kontrakt gjeldende ut sesongen 2011 og gikk inn i rollen som spillende spillerutvikler. Fat Man. «Fat Man» var kallenavnet på atombomben som ble sprengt over Nagasaki klokken 11.02 9. august 1945 under andre verdenskrig. Bomben hadde en sprengstyrke på 88 Terajoule (tilsvarende 21 kilotonn TNT). «Fat Man» ble detonert på en høyde av 550 m over byen og ble sluppet fra en B-29 bomberfly Bockscar, navigert av major Charles Sweeney. Den resulterte i 39 000 drepte, 25 000 skadde og at 39 % av alle bygningene i byen ble jevnet med jorden. Nagasakibomben benyttet en kjerne av plutonium. Plutoniumet var på størrelse med en grapefrukt og denne var så bygget inn i en «lagkake» av linseformede sprenglegemer. Hensikten med dette var å skape et så stort trykk fra sprenglegemene at plutoniumkjernen kollapset inn i seg selv, "imploderte", og dermed startet kjedereaksjonen. På grunnlag av dette ble det kalt en «implosjonsbombe» og i ettertid har denne vært brukt som mal for det som i dag blir regnet som en nominell atombombe. Se også. Little boy – atombomben som ble sluppet over Hiroshima Gunder Hägg. Gunder Hägg (født 31. desember 1918 i Albacken, død 27. november 2004) var en svensk friidrettsutøver, spesialist på mellomdistanseløp. Gunder Hägg var innstilt på å bli langrennsløper frem til 13-årsalderen. Fra 17-årsalderen satset han på løping, og gjennombruddet kom ved en konkurranse i Östersund, der han helt uventet gikk til topps på en 1500 meter med hard konkurranse. I årene 1941–1943 var han rangert som verdens beste løper på distansene fra 1500 til 5000 m. Han stod på høyden av karrieren mens andre verdenskrig pågikk, noe som gjorde at han ikke har fått stor internasjonal oppmerksomhet. I 1943 mottok han Svenska Dagbladets gullmedalje. I 1943 dro han på en mye omtalt USA-turné der han løp åtte oppvisningsløp og vant samtlige. I 1946 ble Gunder og løperkollegaen Arne Andersson utestengt av det svenske friidrettsforbundet på livstid for brudd på amatørreglementet, siden de gjentatte ganger hadde løpt mot betaling. Utestengningen, som trådte i kraft 17. mars 1946, skapte stor debatt innen den svenske idrettsbevegelsen, og mange anså utestengelsen som urettferdig. En statue som forestiller Gunder Hägg står utenfor den tradisjonsrike arenaen Strömvallen i Gävle, en arena der Gunder Hägg ofte konkurrerte i sin storhetstid. Drosjetransport i Mexico. I store deler av Mexico blir taxi benyttet som transportmiddel. Det er et varierende utvalg av drosjer. Både priser og standard på bil varierer veldig fra sted til sted. Mexico By. Mexico by har flere typer drosje. De vanligste er delt inn i gruppene, «Libre», «Sitio» og «Radio». Libre er en betegnelse på drosjer som kjører rundt i byen uten å være tilknyttet en egen sentral. Dette er de billigste alternativene av drosjer. Et kjennetegn tidligere for disse var bokstaven «L», for «Libre», som man finner først i deres registreringsnummer. Fra 2008 har alle autoriserte drosjer fått nye skilt. De begynner nå med «A». (Uformelt kalt for "«autorizado»"). «B» har også blitt tatt i bruk. Sitio er i utgangspunktet tilknyttet en egen sentral og dermed har de også høyere administrasjonskostnader, som fører til høyere takster. De starter fra egne holdeplasser der sentralen holder til. Selv om de er registrert som «Sitio», så hender det at dem operere som «Libre» og plukker opp passasjerer utenom holdeplassen. Et tidligere kjennetegn for «Sitio» var bokstaven «S» først i registreringsnummeret. Fra 2008 har også disse drosjene tatt i bruk nye skilt som begynner med «A» eller «B». Radio er en type drosjer som har radiokommunikasjon og som man også kan bestille pr. telefon. Dette er ofte litt større biler. Om man har litt bagasje, så er disse å foretrekke. De er også litt dyrere enn «Sitio» og «Libre». I tillegg til de 3 overnevnte, så finnes det en del andre alternativer i Mexico by. Blant annet, så finnes det drosjer som tilbyr faste priser innenfor gitte soner i tilknytning til bussterminaler. Spesielle turistdrosjer i forbindelse til hoteller tilbyr også biler av høyere standard men også til en mye høyere pris. Den typiske taxi i Mexico by er av bilmerket Volkswagen Type 1. (Også kalt Boble) men også 4-dørs Nissan Tsuru er veldig populære. Tidligere var drosjene gule. Det ble senere innført «miljøtaxi» med krav til utslipp og dermed ble flesteparten malt grønne. I den senere tid finner man også drosjer som er malt røde og hvite. Mexico By har hatt store problemer med piratdrosjer hvor passasjerene blir kidnappet. Derfor er det veldig viktig å vise forsiktighet når man skal benytte drosje. Om man skal benytte en drosje direkte fra gaten, så bør man gjøre dette på dagtid. De fleste kidnappinger skjer sent nattestid. Dette er ofte fordi de da kan benytte ditt bankkort de nærmeste dagene. Når man setter deg inn i en taxi, så må man passe på at man føler seg komfortabel med situasjonen. Om magefølelsen forteller noe annet, så bør man ta en annen drosje. Forskjeller mellom autoriserte og uautoriserte drosjer i Mexico By. Illustrasjon av en autorisert taxi i México byVed den første illustrasjonen til høyre kan man se hvordan man kan kjenne igjen en autorisert drosje i Mexico by. Øverst til venstre på den første illustrasjonen er det et identitetskort av en godkjent sjåfør. Til høyre for dette viser man hvordan bilen skal merkes på siden. Deretter skal samme merking finne sted på taket. Drosjens skilt skal ha samme nummer som resten av merkingen og dette skiltet skal være utstedt offisielt. Det finnes over 100.000 registrerte drosjer i Mexico By. Tidligere har det vært et stort problem at førere av piratdrosjer har kidnappet og ranet sine passasjerer. Illustrasjon av en typisk pirat-taxi i México By.Ved neste illustrasjon til høyre kan man se typiske trekk ved piratdrosjer. Drosjen er forsøkt malt så lik som mulig en godkjent taxi for å lure kunden. Det mangler nummer eller numrene er ikke overens. Skiltet er ikke et offisielt utstedt med løyve for drosjekjøring. Papirene til føreren er ikke offisielt utstedt og mangler stempler og godkjent fotografi. En annen viktig sak man bør merke seg er at det ofte ikke er takstometer i en pirattaxi. Alle autoriserte drosjer i Mexico By er påkrevd å benytte takstometer. Cancún. Cancún er et av stedene i México hvor det er dyrest å benytte seg av drosje. I hotellsonene finnes det et direktiv om priser per sone. Det står skrevet priser ved de fleste hoteller. I sentrum av Cancún er det billigere å ta drosje enn i hotellsonene. Jakten på Odin. "Jakten på Odin" er prosjekttittelen på Thor Heyerdahls siste serie med arkeologiske utgravninger i Azov i Russland. Teoretisk bakgrunn. Heyerdahls intensjon var å bevise sannheten i beretningene til Snorre Sturlasson i Ynglingesagaen, som er skrevet i det 13. århundre, om opprinnelsen til de norrøne kongedynastiene og de hedenske norrøne guder. Snorre tilbyr en euhemeristisk fortelling hvor han beskriver den norrøne guden Odin og de andre norrøne gudene, æsene som et virkelig folk som emigrerte fra området ved elva Don til Skandinavia da romerne ekspanderte inn i deres gamle hjemland. I Skandinavia, skriver Snorre, gjorde de et slikt inntrykk på den innfødte befolkningen at den begynte å dyrke dem som guder. Heyerdahl prøvde å søke opphavet til æsene ved å følge den ruten som Snorre Sturlasson staket ut i Ynglingesagaen, fra Svartehavet og elva Don (tidligere Tanakvisl) via Saksland i Nord-Tyskland, Odense på Fyn, til Gamle Sigtuna, i det som i dag er Sverige. Da han døde i april 2002, var utgravningene akkurat ferdige. Utgravningene. Utgravningene som ble utført i Azov, nær Dons utløp i Svartehavet har vist at Azov virkelig hadde en befolkning rundt den tiden Heyerdahl postulerer for emigrasjonen til æsene (omkring år 60 f. Kr., i følge referansene til romersk ekspansjon inn i Kaukasus). Heyerdahl hevdet også at russiske skriftlige kilder fra Kaukasus-området ikke bare bekrefter eksistensen til æsene eller de iranske osseter; dem han beskriver som «dagens Odin-folk»– men også eksistensen til en historisk folkegruppe som levde i området rundt Vansjøen i dagens Tyrkia. Kritikk. Heyerdahls Odin-prosjekt blir av det akademisk-vitenskapelige miljøet sett på som et eksempel på pseudoarkeologi, basert på selektiv lesning av kildene, og av manglende forståelse, eller mangel på villighet til å benytte grunnleggende vitenskapelig metodologi. Mye av fundamentet for hans teorier er basert på likheter i navn på personer i norrøn mytologi og geografiske stedsnavn i Svartehavs- og Kaukasusregionen. Sammenlikningen av disse navnene er gjort helt uten å ta hensyn til all lingvistisk teori. Byen Azov i Russland mente Heyerdahl har sitt navn fra "as-hof" – "æsenes tempel". Hovedtyngden av lingvister og historikere vil til dette si at byen Azov fikk navnet sitt fra tyrkerne, over 1000 år etter at Heyerdahl tror æsene levde der. Heyerdahl peker også på likhetene mellom ordene æsir og folkene azeri og osseter fra Kaukasus, mellom guden Odin og det kaukasiske folket udinere (udi) og språket udinsk og mellom guden Ty og Tyrkia, og mellom vaner (en gruppe norrøne guder) og ordet "vannisk", som i en periode i det 19. og 20. århundre ble brukt om urartisk språk, talt i tidligere tider i området omkring Van-sjøen. Lingvister og historikere peker på at det ikke er noen grunn til å tro at disse likhetene er noe mer enn tilfeldigheter. I særdeleshet gjør Heyerdahl ikke noe forsøk på å se på utviklingen av språk – han gjør anakronistiske sammenligninger av moderne former med tidligere tiders. For eksempel vil diakrone lingvister si at guden Odin for 2000 år siden ble kalt "Wotanaz", som ikke viser samme likhet med udi. Videre lesning. Prosjektets bakgrunn er beskrevet i en bok "Jakten på Odin—På sporet av vår fortid", skrevet av Thor Heyerdahl og Per Lillieström (ISBN 82-7201-316-9). Ț. Ț ț (T-komma) er en bokstav i det rumenske alfabetet. Den blir brukt til å representere lyden /ts/ i det rumenske språket. Denne bokstaven var dog ikke en del av de tidligere Unicode-versjonene. Dette er grunnen til at Ţ (T-cedille) er ofte brukt i digitale tekster på rumensk. T-komma ble introdusert i Unicode 3.0 i 1999 etter en oppfordring fra det rumenske standardiseringsbyrået, men fremdeles så bruker de fleste datamaskiner fonter som ikke har bokstaven. Windows-versjoner eldre enn Windows XP har ikke kompatible fonter. Dette er grunnen til at nesten alle rumenske tekster fremdeles bruker T med cedille (eller bare T), til tross for anbefalingene om å gå over til T-komma. Se også. T 08 Petsjora. Petsjora (russisk: Печо́ра) er ei stor elv i europeisk del av Russland. Elva har sitt utspring i Uralfjellene og renner gjennom de russiske enhetene Komi og Nenetsk, før den munner ut i Petsjorabukta i Barentshavet. Petsjora er i alt 1 809 km lang, og har et nedslagsfelt på 322 000 km². Petsjora har sine kilder på 1 100 meters høyde i sørøst Komi i de nordlige Uralfjellene, i begynnelsen flyter elven hovedsakelig i fjellandskap mot sørvest. Ved bosettingen "Yakshi" vender den mot nord gjennom "Petsjoralavlandet", etter at den møter elva Ust, svinger Petsjora mot vest igjen, og senere mot nord. Her har elva nådd en bredde på 2 kilometer, og er omgitt av store flomsletter. Om lag 130 km fra utløpet deler elva seg i to løp – østlig (store Petsjora) og vestlig (lille Petsjora) før den grener seg ut i et deltaområde og renner ut i Petsjorabukta i Petsjorahavet, sørøst i Barentshavet. Vannføringen er variabel med en flomtopp ved snøsmeltingen som begynner i april/mai og varer ut i juni. Utover sommeren synker vannstanden betraktelig og elva fryser til i oktober. Middelvannføringen er på 4 100 m³/sek. I perioder er en forholdsvis stor del av elva navigerbar, og det er en betydelig skipstrafikk. På 1990-tallet var det flere store lekkasjer fra oljeselskapet Komineft sin rørledning i området som drenerte til Petsjora. Disse utslippene som blir regnet som de tredje største verden har sett, og medførte stor forurensning i det sårbare arktiske økosystemet. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi) (1991). Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi) (1991) var et lite kommunistparti i Nepal, som blei stifta 1. november 1991. For å unngå forvekslinger med et tidligere NKP (Marksbadi), som fantes mellom 1987 og januar 1991, føyes (1991) til i tittelen. Det var i hele sin levetid leda av "Prabhu Naryan" (eller "Prabhunarayan") "Chaudhary". Partiet blei stifta av ei gruppe medlemmer av det opprinnelige NKP (Marksbadi), som forsvant da det i januar 1991 var med på å danne det nye, store NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (vanligvis kjent som UML) i januar 1991. Medlemmene av NKP(Marksbadi) fikk fra starten av 50% av lederstillingene i UML, først og fremst fordi dette partiet hadde flere gamle, landskjente ledere fra det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti. Det organisatorisk og politisk dominerende partiet i sammenslutninga, NKP(ML), hadde vokst fram i illegalitet med en ny generasjon av unge, ukjente ledere, og trengte kjente ansikter for å stille til valg. I løpet av 1991 mente mange tidligere medlemmer av NKP(Marksbadi) at folk fra NKP(ML) styrte UML i alt for stor grad. Særlig reagerte de på at de blei skjøvet til side i nominasjonene til parlamentsvalget. Det utvikla seg en partikamp, og ei gruppe tidligere Marksbadi-medlemmer blei ekskludert. I november 1991 danna gruppa et nytt kommunistparti som de så som fortsettelsen av det gamle NKP (Marksbadi). Fra starten av var partiet kjent under det engelske navnet "Communist Party of Nepal (15 September 1949)" (etter den offisielle stiftelsesdatoen til det første Nepal Kamyunishta Parti), men etter et år tok partiet tilbake det gamle partinavnet NKP (Marksbadi). Partiets studentorganisasjon var "Nepal Progressive Students Union", og partiets fagbevegelse var "Nepal Trade Union Centre (NTUC)". Partiet fikk liten betydning, og har aldri vært representert i nasjonalforsamlinga. Ved valget i 1994 stilte det 49 kandidater og fikk 0,39%. I 1999 stilte det 28 kandidater og fikk 0,094%. Noen kilder hevder at 6. april 1999 gikk 5 153 medlemmer av NKP (Marksbadi) inn i UML. Påstanden må tas med forbehold, fordi det lyder merkelig at partiet skulle ha så mange medlemmer på denne tida. 3. oktober 2002 gikk partiet sammen med fire andre små kommunistpartier om å stifte fellesorganisasjonen Samyukta Bammorcha (Den Forente Venstrefronten – også kjent som ULF – N). Etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005 gikk ULF – N inn som den minste partneren i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. I september 2005 slo NKP (Marksbadi) seg sammen med et annet lite parti i Samyukta Bammorcha, NKP(Sanyukta) (NKP(forent)). Om historia til NKP(forent), se artikkel om NKP(S). De danna det nye partiet NKP (Sanyukta Marksbadi) (Communist Party of Nepal (Unified Marxist) – NKP (forent marxistisk)). Ettersom NKP (Marksbadi) var en siste rest av den promaoistiske fløya til Pushpa Lal Shresta i det gamle NKP, mens NKP (forent) var den siste resten av flere små prosovjetiske partier som splitta seg nettopp fra Pushpa Lal, var denne sammenslutninga et litt ironisk historisk punktum for begge partiene. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi) (1991) Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi) (1991) Guerrero. Guerrero er en av Mexicos 31 delstater, og befinner seg sør for Mexico by. Guerrero grenser i nordvest til delstaten Michoacán, i nord til delstatene México, Morelos og Puebla, og i vest til Oaxaca. Mot sør har Guerrero kystlinje mot Stillehavet. Staten har et areal på 64 621 km², omtrent som Nordland og Troms til sammen. Staten er oppkalt etter Vicente Guerrero, en av landets helter i kampen for uavhengighet på begynnelsen av 1800-tallet. Største by i Guerrero er den kjente badebyen Acapulco, mens den mindre byen Chilpancingo, midt i delstaten, er hovedstad. Historie. Det meste av staten var underlagt aztekerne i perioden før den spanske erobringen. Fra 1500-tallet var Taxco en av Mexicos viktigste sølvbyer. Acapulco var utgangspunktet for handelen med Filippinene, en spansk besittelse som ble kolonisert ut fra Mexico fra 1572 av. Under uavhengighetskrigen 1810–21 var delstatshovedstaden Chilpancingo i 1813 åsted for den første store kongressen for uavhengighetskjemperne. I 1940 ble motorveien mellom Mexico by og Acapulco bygd, noen som førte til en rask utbygging av Stillehavskysten for turisme. Geografi og klima. Guerrero er meget fjellrikt, og preget av de to fjellkjedene Sierra Madre del Sur og las Sierras del Norte. Mellom de to fjellkjedene ligger elvedalen rundt Río Balsas. Store deler av staten er skogkledd, men det finnes en del jordbruk. Hovedproduktene er mais, sesam, soya, ris, tomater, lime, melon, grapefrukt, vannmelon, peanøtter og mango. Klimaet er tropisk langs kysten og mer temperert i høylandet, og regntida faller på sommeren. Turisme. Den kjente badebyen Acapulco er Guerreros største trekkplaster, kjent for sine flotte, beskyttede strender langs Bahía de Acapulco. Det finnes også andre feriesteder, for eksempel Ixtapa, som ble bygd ut på 1980-tallet, og Zihuatanejo, som er mer frittvoksende og meksikansk. Den historiske sølvbyen Taxco i høylandet er en av Mexicos mest maleriske byer. Flakt ørn. Flakt ørn er en allegorisk, grafisk og heraldisk figur som blir avbildet som en ørn med hodet til en side, vingene og bena ut til hver side og halefjærene rett ned. Denne stiliserte type er derfor forskjellig fra sittende ørn, flygeferdig ørn og andre mer naturalistiske positurer som også forekommer i våpenskjold. Den flakte ørnen i europeisk heraldikk skiller seg noe fra den såkalte Saladins ørn som er den dominerende delen i riksvåpnene til flere arabiske land, bl.a. Egypt, Irak og Palestina. Saladins ørn er også flakt, men både vingene og bena peker rett ned. I heraldiske, fagmessige beskrivelser, blasoneringer, vil bruken av bare ordet ørn om en våpenfigur bety at det er en flakt ørn, fordi dette er den mest vanlig utformingen av ørn i våpenskjold. Hele uttrykket "flakt ørn" brukes imidlertid også i blasoneringer med samme betydning. Når den flakte ørnen har to hoder, kalles den en dobbeltørn. Ørn var den romerske guden Jupiters symbol og ble brukt som fyrstesymbol i antikken. Vi finner flakt ørn i våpenskjold allerede fra middelalderen, i alle land med europeisk heraldikk og i både offentlige våpen og private våpen. I middelalderens og senere tids heraldikk, er ørnen brukt som våpenfigur av både keisere, fyrster, folk som ikke var adelige, samt i segl og våpen bl.a. for norske laug. Det er noe omdiskutert om ørn ble brukt som merke i den norske, kongelige sverreætten. Bruk av svart ørn på gull bunn ble i perioder brukt bl.a. i Italia som tegn på forbindelse med den tysk-romerske keiser. I norske våpenskjold finnes flakte ørner, både i slektsvåpen og i kommunevåpen, særlig Holmestrand kommune og slekten Wessel-Berg som begge har en flakt ørn hentet fra Tordenskiolds adelsvåpen. Pesero. Pesero er mikrobusser som man kan se i Mexico by. Navnet kommer fra «peso» da reisen kostet en peso. I starten var pesero store biler som bare kunne ta seks til åtte passasjerer. De var billigere enn ordinære drosjer og samtidig kunne de komme rundt i gater hvor normale busser ikke kunne komme frem. Senere ble det vanlig å benytte Volkswagen mikrobusser. Den senere tid, har de blitt enda større og tar nå 22 sitteplasser og over 50 totalt når folk presses sammen. Det finnes imidlertid ennå både Volkswagen med plass til 10–12 passasjerer og noen som nærmest ser ut som små privatbiler, Nissan Tsuru, i trafikk som pesero. Nissan Tsuru er vanligere å se som ordinær taxi enn som pesero i rutetrafikk i dag. Ved metrostasjonen som holder til ved universitetet (UNAM), er det enda en god del Volkswagen mikrobusser i ordinær rutetrafikk. .tv. .tv er Tuvalus nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Bortsett fra reserverte navn som ".com.tv", ".net.tv", ".org.tv" og andre, så kan alle personer i verden registrere et ".tv"-domene for ett beløp, hvor mesteparten går til Tuvalu. Domenenavnet er populært (og derfor verdifullt) fordi det er en forkortelse for ordet 'televisjon' (andre slike toppnivådomener er .fm, .am, .as, .cd og .dj). Domenet er kontrollert av The.tv Corporation, et Verisign-selskap (tidligere eid av Idealab). Det har vært strid om hvem som skal få reservere ".tv"-domenenavn. En stor prosent av internettsider med ".tv"-adresser er enten pornografiske eller inneholder annet seksuelt eksplisitt materiale. Selv om dette har gitt den lille nasjonen store inntekter, så har det også oppstått en konflikt. Mange av Tuvalus innbyggere er konservative kristne, og noen av de føler at inntekt fra disse sidene er umoralsk. Siden til er implementert som en wiki og bruker TikiWiki programvare. Idealab, United Nations, Taiwan. Å leie ut rettighetene til.tv til Idealab ga Tuvalu nok penger til å bli medlem i FN i 2000. Dette lot Tuvalu få sin støtte for Republikken Kina (Taiwan) bli hørt i FN. Rick Larson. Rick Larson (født 15. september 1965 i Montana, USA) er en amerikansk hundekjører fra San Coulee, Montana, USA. Larson startet med hundekjøring i 1992, og hans første distanseløp var Race to the Sky i 1999 der han ble nummer 8. 4 år senere deltok han nok en gang i Race to the Sky, og denne gang fikk han en 3. plass. I 2003 vant han Sealey 200. Første gang han deltok i hundesledeløpet Iditarod var i 2004 da han ble nummer 47. I 2006 var han nok en gang deltaker i verdens lengste hundesledeløp, men denne gang måtte han bryte ved sjekkpunktet McGrath. Votivsten. En votivsten er en sten eller stentavle med inskripsjon, innristning eller bemaling som viser at et løfte gitt til den betreffende guden har blitt holdt, eller at guden har beskyttet eller hjulpet giveren. I 1647 ble både rester av et tempel til ære for Nehalennia, en gudinne som både beskyttet sjøfarere (fiskere og sjømenn) og var en fruktbarhetsgudinne i keltisk-germansk mytologi, og flere votivstener funnet da en sanddyne i den nederlandske provinsen Zeeland ble tatt av storm. Funnene vakte oppsikt blant vitenskapsmenn, men ble glemt da kirken i Middelburg der stenene ble oppbevart ble ødelagt av brann. Nylig er det gjort flere funn i elven Scheldes delta. Disse var også tilegnet Nehalennia, og det antas at de ble ofret etter at skippere og handelsmenn hadde returnert etter en reise til Brittannia. Etter at "Onze Lieve Vrouw van 't Hart"-basilikaen (Vår frue av hjertet) i Sittard ble bygget i 1877, ble mer enn 1400 votivstener ofret i løpet av de tre påfølgende årene. Disse, sammen med andre ex-votos angir at kirken var en pilegrimskirke. Takknemlige pilegrimer hadde etterlatt takkofre i dekorasjonene av veggene og søylene etter å ha blitt bønnhørt. Kirkens bakvegg består av hundrevis glaserte votivstener. Under mudring i elven Maas ble en votivsten funnet ved Wijk bij Duurstede. På denne nevnes navnet "Batavi". Wim Sonneveld. Wim (Willem) Sonneveld (født 28. juni 1917 i Utrecht, død 8. mars 1974 i Amsterdam) var en meget berømt nederlandsk kabaretskuespiller og chanson-sanger i 1950-, 60- og 70-årene. Wim Sonneveld, sønn av Gerrit Sonneveld og Geertruida van den Berg, var fem år gammel da moren døde. Etter en skoletid der han utmerket seg som bajas, hadde han forskjellige jobber. Ingen av disse lot ham komme til sin rett. Karrieren starter. I 1932 ble han med i amatørgruppen "Keep Smiling Singers" som han forlot i 1934 da han sammen med Fons Goossens begynte å opptre på foreningsjubilea og i institusjoner. Senere samme år møtte han kritikeren Huub Janssen. Med ham reiste han rundt i Frankrike i 1936. Da de returnerte til Amsterdam flyttet de sammen, og bodde først på "Westermarkt" før de senere flyttet til Prinsengracht. I 1936 begynte han også å arbeide som sekretær for Louis Davids på dagtid, mens han spilte småroller og opptro med chansons på kveldstid. Han debuterte hos Louis Davids 12. februar 1936 i "Hollandsche Schouwburg" (det hollandske teateret). Ved siden av dette opptro han også med sitt eget selskap, "De Rarekiek". I 1937 sang Sonneveld i Suzy Solidor og Agnes Capris revyer i Frankrike. Etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939 reiste han tilbake til Nederland. Her opptrod han i revyer og teaterstykker, blant annet for Loekie Bouwmeester og i "Theater der Prominenten". Videre spilte han med "De Sprookjesspelers" (eventyrspillerne) der han blant annet møtte Conny Stuart. Tilbake i Nederland. I 1945 reiste han på turné gjennom Tyskland der han underholdt militære tropper, og i 1947 møtte han tekstskriveren Friso Wiegersma på Leidsepleinteateret. Wiegersma ble senere Sonnevelds partner. Kjente skikkelser portrettert av Sonneveld. En av hans berømte skikkelser var "Willem Parel" (no.: Willem Perle), sønn og barnebarn av en lirekassemann og formann for "En-pé-gé", Nederlands ParelGenootschap (no.: nederlandsk PerleSelskap). Denne skikkelsen ble først populær teateret, deretter i radioørespill i begynnelsen av '50-årene der "Parel" talte meget beveget over " det å betjene en lirekasse generelt, og øreboksens psykologi spesielt. (En " øreboks" (centenbak – er (blikk)boksen lirekassespillerne samlet inn penger fra tilhørerne i). I 1955 hadde filmen "De Wonderlijke Wereld Van Parel" (no.: Parels forunderlige verden) premiere. Film og fjernsyn. I 1956 reiste Sonneveld til Hollywood, der han spilte i fire filmer, den mest kjente av disse er "Silk stockings" (med Fred Astaire). To andre er fjernsynsthrilleren "The pink hippopotamus" og filmen "Wasp End". Tilbake i Europa har han i 1958 totalt åtte fjernsynsshow på BBC. I 1959 gikk revygruppen falitt, og fra 1960 spilte Sonneveld doktor Higgins i 702 forestillinger av musikalen "My Fair Lady", som regnes som en av Nederlands største suksesser. Da den ble tatt av plakaten hadde han "slitt ut" tre Eliza Doolittles (Margriet de Groot, Dorien Mijksenaar og Jasperina de Jong). Etter dette var han blant annet å se i fjernsynsshowene "Doe es wat, meneer Sonneveld" (1962) (no.: Gjør noe, herr Sonneveld) som bestod av gamle suksesser, og "Blijf in Holland" (1963) (no.: Bli i Holland). For musikken i "Doe es wat, meneer Sonneveld" ble han belønnet med en Edisonpris og en hitsingle. Før han i 1964 gikk tilbake til revyscenen, trådte han opp som skikkelsen "Frater Venantius" ved en prisutdeling. Den stand-up opptredenen ble vel mottatt av mange nederlendere, men han fikk også mange meget negative reaksjoner fra konservative kristelige grupper. Etter dette gikk han tilbake til revyscenen, der han i 1964 spilte i "Een avond met Wim Sonneveld" (no.: En kveld med Wim Sonneveld). Her opptrer han sammen med Marijke Merkens med Harry Bannink som akkompagnatør. Revyen var en suksess, og ble ikke tatt av plakaten før midten av 1966. Frankrike. Wim Sonneveld og Friso Wiegersma flytter til Frankrike i 1966, når han er i Nederland søker han å fostre nye talenter innen revy og teaterverdenen. Fra januar 1967 er han igjen å se i en suksess-revy, "Wim en Ina" (no.: Wim og Ina). Først etter sommeren 1969 blir den tatt av plakaten. I 1967 blir han også lagt merke til i en gjesterolle i fjernsynsserien "Ja zuster, nee zuster" (no.: Ja søster, nei søster), med tekst av Annie M.G. Schmidt og musikk av Harry Bannink. Regissøren Rob Touber lager i april 1970 programmet "Wim Sonneveld i Japan", der Sonneveld synger på lokasjon. I 1971 opptrod han i et show sammen med Willem Nijholt og Corrie van Gorp. I 1973 ble sin siste kinofilm spilt inn, "Op de Hollandse toer" (no.: På nederlandsk vis), den har premiere som julefilm samme år. Wim Sonneveld døde av hjerteinfarkt 8. mars 1974, 56 år gammel. Skriftsystem. Et skriftsystem eller en skrift er et symbolsystem, oftest i form av grafiske tegn, som blir brukt til å representere språklige uttrykk. Generelle karakteristika. a> er i dag uforståelig for oss. Skriftsystemer skiller seg fra andre mulige symbolske kommunikasjonssystemer ved at leseren må forstå noe av språket knyttet til dette systemet for å være i stand til å lese og forstå teksten. Skriftsystemer skiller seg dermed fra andre symbolske systemer, som for eksempel informasjonsskilt, kart og matematikk, som vi kan forstå uten å ha kjennskap til et visst språk. Alle menneskesamfunn har språk, og språk er av mange betraktet som det kriteriet som skiller mennesket fra andre dyr. Utviklingen av skriftsystemer har derimot funnet sted bare i visse menneskesamfunn. Når de har blitt etablert, har skriftsystemer endret seg saktere enn språkene de har blitt lagd for å representere. Basisterminologi. Skriftsystemer blir studert innenfor ulike fagfelter, og terminologien kan derfor variere en del. For mange engelske termer er det heller ikke allment aksepterte norske oversettelser. På samme måten som termen ord er for upresis til å kunne bli brukt i lingvistikken, er termen bokstav for upresis i studiet av skriftsystemer. Lingvistisk-baserte fremstillinger gir termen grafem en sentral plass. Denne termen er dannet analogisk med termen fonem, og refererer til det "minste signifikante" elementet som har selvstendig mening innenfor et skriftsystem. På samme måten som for fonem, kan individuelle grafemer bli representert på mange ulike måter, der hver variasjon er visuelt distinkt på en eller annen måte, men alle representerer det "samme" grafemet. Disse individuelle variasjonene blir kalt allografer av samme grafem (jf. termen allofon i fonologien). Et kjent eksempel er liten g, som har meget ulik form i ulike typesnitt, f.eks. i Helvetica (runding med krok fra nederste høyre hjørne og ned mot venstre) og Times (to rundinger oppå hverandre, med høyrevendt bue de i mellom i høyre kant, og en utstikker i øverste høyre hjørne). Disse to er allografer av grafemet liten g. I tillegg kommer så ulike former for kursiv, som også kan bli sett på som allografer. Merk at innenfor ulike skriftsystemer kan inndelingen av allografer i grafemer variere. F.eks. har typesnitt som Times, to meget ulike allografer for a etter om de er kursivert eller ikke, nemlig ɑ og det som ser ut som en opp-ned ɐ. I IPA, derimot, er disse to ulike grafemer. Innenfor informatikken er ikke ideen bak termen "grafem" så relevant, i og med at allografenes status relevant til et grafem alltid må defineres relevant til en viss bruk (f.eks. for et visst språk). Informatikeren relaterer den grafiske representasjonen ikke til mening, men til en numerisk verdi. Her er en glyff "en abstrakt symbol det er mulig å kjenne igjen", og et glyffbilde "et bilde av en glyff" (på papir, eller på skjermen). Et tegn er "et medlem av et sett av elementer som brukes for å organisere, kontrollere eller representere data". Visuelt blir tegnet representert av en glyff. Et typesnitt er "en samling av glyffbilder med samme visuelle grunnutforming". Innenfor studiet av maya-hieroglyffer, blir termen "glyff" brukt som term ikke for glyffer generelt (i betydningen ovenfor), men reservert bare for maya-glyffer. Skriftsystemenes historie. Det første skriftsystemet ble oppfunnet omtrent samtidig med starten av bronsealderen i sen neolittisk tid, på slutten av det fjerde millenniet før Kristus. Det første skriftsystemet var sumerisk skrift, som ble utviklet til kileskrift. Egyptiske hieroglyfer, og kanskje også urelamittisk skrift, som fortsatt ikke er tolket, stammer fra omtrent samme periode. Andre tidlige skriftsystemer som sannsynligvis er influert av disse innovasjonene er Indusdalskriften og gammeleuropeisk skrift. I begge tilfellene er det omdiskutert om disse var skriftsystemer, eller om de var symbolske, men ikke-språklige systemer. Kinesisk skrift, eller han, kan ha blitt dannet uavhengig av skriftsystemene fra Midtøsten, omtrent 1200 f.Kr.. De førkolumbiske skriftsystemene i Amerika (i alle fall olmekiske og mayiske hieroglyfer) har også uavhengig opphav. De første rene alfabetene oppsto omtrent 2000 f.Kr. i Egypt, selv om de egyptiske hieroglyffene allerede hadde hatt alfabetiske prinsipper i omtrent et millennium. Tilsvarende ser vi i maya-hieroglyffene en tendens til at et opprinnelig hieroglyfisk system får alfabetegenskaper. Typer av skriftsystem. De eldste skriftsystemene var primært logografiske av natur, basert på piktografiske og ideografiske elementer. De fleste skriftsystemene kan bli delt opp i tre hovedtyper: logografisk, syllabisk og alfabetisk (eller segmentell); men alle tre kan opptre i større eller mindre grad i et hvert skriftsystem, noe som ofte gjør det vanskelig å kategorisere et system på en entydig måte. Termen komplekst system blir nå og da brukt for å beskrive systemer som er vanskelig å putte inn i den ene eller andre båsen. Logografiske skriftsystem. Et logogram er et tegn som representerer et komplett grammatisk ord. En tredel av alle de kinesiske tegnene i en ordbok kan klassifiseres som logogram, og 45% av de kinesiske skriftegnene i en vanlig tekst kan det. 10% av Kinesiske tegn er meningsløse tatt ut av sin sammenheng (omtrent som suffikset "-er" i ordet "lærer" ikke gir mening isolert). 40% Av de kinesiske skrifttegnene skifter mening ihht. hvilke ord de står sammen med (akkurat som dyret "rådyr" og prisen "rådyr") I og med at hvert tegn representerer ett enkelt ord, eller ofte en rot, trengs det mange logogrammer for å skrive alle ordene i et språk. Mengden av logogrammer og det harde arbeidet det er å lære seg å huske betydningen til hvert enkelt logogram er den største svakheten logografiske system har i forhold til alfabetiske systemer. Logografiske systemer har også fordeler. For det første blir systemene meget kompakte, mye informasjon kan bli uttrykt på liten plass, når ett tegn er nok til å formidle ett ord. I teorien kan logografiske systemer også bli brukt over språkgrensene, slik at det samme logografiske symbolet kan bli brukt til å representere flere språk. I praksis gjelder dette som oftest for nært beslektede språk, som de ulike dialektene av kinesisk, i og med at ulik syntaks gjør det vanskelig å lese samme streng av tegn på et annet språk. Både koreansk og japansk bruker kinesiske logogrammer i skriftsystemene sine, og mange av symbolene har omtrent samme betydning i de ulike språkene. Men de er ulike nok til at det er vanskelig for en japansk eller koreansk leser å lese en kinesisk tekst. Selv om mange språk ikke bruker fullt logografiske skriftsystemer, er det mange som bruker noen logogrammer. Et godt eksempel er bruken av arabiske tall — alle som bruker disse symbolene vet hva betydning 1 har, selv om det kan bli kalt "en", "ein", "one", "yksi", "okta" eller "uno". Et annet logogram brukt i latinske alfabet er ampersand &, som står for "og". Før boktrykkerkunsten var kalveskinn dyrt, og logogrammer en del i bruk for å gjøre teksten kortere. Logogrammer blir også kalt ideogrammer, et ord som refererer til symboler som representerer abstrakte idéer grafisk. I den lingvistiske litteraturen om skriftsystemer er det mer vanlig å bruke termen "logogram", i og med at logogrammene ofte kombinerer semantisk og fonologisk informasjon, symbolene inneholder både informasjon om mening og informasjon om uttale. Det viktigste moderne logografiske skriftsystemet er det kinesiske, som blir brukt for å representere kinesisk, japansk og koreansk, og som tidligere også har blitt brukt for å skrive vietnamesisk og andre øst-asiatiske språk. Egyptiske hieroglyffer og maya-hieroglyffer har også systemer som har logografiske trekk, selv om de også har fonologiske egenskaper. De er dessuten ikke lenger i bruk. Stavelsesbaserte system. a>. Dette er stavingen "mu" fra det sistnevnte. Der logografiske systemer bruker ett eneste symbol for et helt ord, er et stavelsessystem et sett av skriftsymboler som representerer stavelser. For språk med enkle stavelsessystemer, der stavelsene er av typen KV (konsonant + vokal), representerer hvert symbol kombinasjonen av en konsonant pluss en vokal. I et rent stavelsessystem er det ingen systematisk grafisk likhet mellom fonologisk like tegn, slik at f.eks. symbolene for "ke", "ka", og "ko" ikke grafisk sett er mer like enn symbolene for "la", "tu" og "re". Jamfør med abugida-systemer, der hvert grafem representerer en stavelse, men der symboler med samme initiale konsonant og/eller final vokal har grafiske fellestrekk. Stavelsesbaserte systemer passer best til språk med relativ enkel stavelsesstruktur, åpne stavelser og få eller ingen konsonantgrupper initialt i stavelsen, slik som vi finner i polynesiske språk (som bruker alfabet) og i japansk, som delvis bruker stavelsesbaserte systemer. I germanske språk passer stavelsesbaserte systemer ikke så godt, der er det både lukkede stavelser og kompleks opptakt, som i "strakk, trakk, blakk, strank, straks, straff...". Andre språk med stavelsesbaserte systemer er mykensk gresk (Lineær B) og amerikanske indianerspråk som cherokee. Mange språk i Midtøsten brukte i oldtiden ulike former av kuneiform, som er et delvis stavelsesbasert system. Alfabet. a> forklart i en kinesisk skolebok. Et alfabet er et lite sett av "bokstaver" — symboler som ideelt sett representerer et fonem i et språk. Ordet "alfabet" er avledet fra alfa og beta (α, β), de første to bokstavene i det greske alfabetet. I et perfekt fonematisk alfabet er det et en-til-en-forhold mellom fonem og bokstav, det er mulig å spå stavelsen av et ord hvis en vet hvordan det uttales, og omvendt. Alle språk har regler for samsvar mellom bokstav og lyd, disse reglene kan være mer eller mindre konsekvent gjennomført. Perfekte fonematiske alfabeter er lett å lære og bruke, og språk som har tilnærmet perfekte fonematiske alfabeter, som f.eks. finsk, har mye lavere sperrer mot skriftlighet enn språk som har skriftsystemer der forbindelsen mellom fonem og skrift er indirekte og uregelrett, som f.eks. i fransk og engelsk. I og med at språk endrer seg over tid, mens skriftspråkene er mer konservative, blir alfabetiske skriftspråk dårligere og dårligere representasjoner av språket over tid. Dette misforholdet kan rettes på med hjelp av rettskrivningsreformer, men slike reformer blir ofte møtt med motstand av konservative krefter, som mener at lydrett representasjon av tidligere språktrinn representerer et mer "korrekt" språk enn det lydrett representasjon av moderne språktrinn gjør. Når lingvister lager skriftsystemer for språk som tidligere ikke har vært skriftspråk, prøver de som regel å lage fonematiske systemer. Unntak er skriftspråk som skal favne over flere dialekter. Da kan en fremgangsmåte være å velge konservative eller konstruerte former, som kan representere flere ulike dialektformer. Abjader. for å få ordet "pakai" (matlaging). Den første typen av alfabet som ble utviklet var abjaden. En abjad er et alfabetisk skriftsystem der det er et symbol per konsonant. Abjader skiller seg fra alfabeter i at de har bokstaver bare for konsonantfonemene. I abjader er vokaler vanligvis ikke markert i det hele tatt, selv om det i visse abjader er mulig å markere dem som diakritiske tegn, fremfor alt av pedagogiske grunner. Alle kjente abjader (med et mulig unntak av tifinagh) hører til den semittiske skriftfamilien, og er derivert av det originale nordlige lineære abjad. Grunnen til dette er at semittiske språk og berberspråk har en morfologisk struktur som i de fleste tilfeller gjør markeringen av vokaler overflødig. Mange skriftsystemer som har blitt avledet fra abjader har blitt utvidet med vokalsymboler og dermed blitt alfabeter, som f.eks. avledningen av det greske alfabetet fra den fønikiske abjaden. Termen "abjad" kommer av den gamle rekkefølgen av konsonanter i det det arabiske alfabetet, Alif (ا), Bá (ب), Jim (ج), Dál (د), men ordet kan også ha tradisjon fra fønikisk eller ugarittisk. Abjad er fortsatt ordet for alfabet i arabisk og indonesisk. Abugidaer. En abugida er et alfabetisk skriftsystem der de grunnleggende tegnet representerer konsonanter med en inherent vokal og der hvert symbol blir endret på samme måte for hver vokal annet enn den inherente vokalen som kan komme etter konsonanten. I en abugida er det dermed ikke noe symbol for "k", men et for "ka" (hvis "a" er den inherente vokalen), og "ke" er skrevet ved å modifisere "ka"-tegnet på samme måte som tegnet for "la" ville blitt modifisert for å få "le". I mange abugidaer er modifiseringen et tillegg av et vokaltegn (som for eksempel i devanagari), men andre metoder er også i bruk, som rotasjon av grunntegnet. Abugida kan sammenlignes med stavelsesalfabet, som har et separat symbol for hver stavelse, og der det ikke er systematisk grafisk likhet mellom de ulike symbolene. Den grafiske likheten kommer av at de fleste abugidaene er utledet av abjader, der konsonantsymbolet er basis i systemet, og der nye vokalsymboler er symboler lagt til det grunnleggende konsonantsystemet. Det etiopiske skriftsystemet er en abugida, selv om vokalmodifikasjonene ikke er helt systematiske. Det kanadiske stavelsesalfabetet er, trass i navnet, en abugida. Grunnen til at det likevel blir kalt for stavelsesalfabet er at det i andre sammenhenger enn skriftsystemtypologi ikke er vanlig å skille mellom abugidaer og stavelsesalfabet. Her er den systematiske modifiseringen "rotasjon", hvilken vokal som kommer etter konsonanten er avhengig av retningen på skrifttegnet. Den største gruppen av abugidaer er de brahmiske skriftsystemene, som omfatter nesten alle skriftsystemene som er i bruk i India og resten av Sør-Asia. Navnet "abugida" er utledet av de fire første symbolene i det etiopiske skriftsystemet. Termen ble lagd av Peter T. Daniels. Trekksystem. I et trekksystem korresponderer ulike deler av symbolet til et fonologisk trekk. Dermed har fonetisk relaterte fonem symbol som er relatert, og ulike fonologiske trekk, som artikulasjonssted eller stemthet blir representert på samme måte for ulike fonem. Det mest kjente trekksystemet er koreansk hangul. Det fins også skriftsystemer for å skrive tegnspråk. Noen av dem er trekksystemer, og representerer ulike håndbevegelser som separate trekk, mens andre systemer minner mer om logografiske systemer. Skriveretning. Ulike skriftsystemer har ulik skriveretning. De tidligste skriftsystemene kunne bli skrevet i alle retninger, horisontalt (venstre-til-høyre eller høyre-til-venstre) eller vertikalt (oppover eller nedover). Det kunne også bli skrevet i vekslende retning, start horisontalt i en retning og snu og skriver tilbake den andre retningen ved linjeslutt. Egyptiske hieroglyffer er en slik skrift, og retningen skriften skulle leses var den retningen som menneske- eller dyrelogogramma så. Det greske alfabetet og de alfabetene som ble avledet av det konsoliderte seg om en venstre-til-høyre-retning, ovenfra og nedover på siden. Andre skriftsystemer, som arabisk og hebraisk skrift, brukte høyre-til-venstre. Mange øst-asiatiske skriftsystemer, som kinesisk og japansk er skrevet ovenfra og ned, fra høyre til venstre på siden. Det fins også skriftsystemer som skriver nedenfra og opp, slik som de som tidligere ble brukt på Filippinene og andre Stillehavsøyer. Se også. I datamaskiner og telekommunikasjonssystemer er glyffer (grafemer og tilsvarende symboler som trengs for tekstreprosessering representert av "tegn", der hvert tegn er et par som består av en glyff og et unikt tall, et sett av slike par innenfor et tallområde fra 0 og oppover (typisk til en potens av 2, f.eks. 27 (128), 28 (256) eller 216 (65536)) danner en tegnsettabell. Tekniske aspekter ved datateknisk håndtering av ulike skriftsystemer er tatt opp under håndteringen av Unicode. Rob Szatkowski. Robert «Rob» Alexander Szatkowski (født 18. desember 1970), best kjent som Rob Van Dam (RVD), er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "ECW". World Wrestling Entertainment. På WrestleMania 22 vant han «Money in the Bank»-stigekampen, og fikk dermed en World Championship tittel mulighet. Han vant over Shelton Benjamin på Backlash 2006, og ble ny Intercontinental Champion. Benjamin vant tittelen fort tilbake på en episode av "Raw". På ECW One Night Stand 2006 vant han WWE Championship-tittelen fra John Cena. Han ble tildelt ECW World Heavyweight Championship-tittelen av Paul Heyman på en utgave av "ECW on Sci Fi". Edge vant WWE Championship-tittelen fra ham på en episode av "Raw" som også involverte John Cena. Dagen etter på "ECW on Sci Fi" tapte han ECW Championship-tittelen til Big Show etter Paul Heyman bedro ham. Siden den episoden av "ECW on Sci Fi" fikk han 60 dager suspendert fra ECW og WWE. Siden han kom tilbake til "ECW on Sci Fi" i august har han vært i rivaleri med wrestlere kjent som Hardcore Holly, Test og New Breed. Nå for tiden er han med i gruppen av wrestlere som kaller seg ECW Originals som består bare av medlemmer fra det originale ECW som var på 90-tallet. På WrestleMania 23 vant han og ECW originals kampen mot New Breed. Men etter bare tre dager vant New Breed en Hardcorematch mot dem på "ECW on Sci Fi". Morelos. Morelos er en av Mexicos 31 delstater og befinner seg i den sentrale delen av landet. I nord grenser Morelos til Distrito Federal (Mexicos føderale distrikt), til delstaten México, i sør til Guerrero og i øst til Puebla. Dette er en av Mexicos minste delstater i utstrekning, med et areal på 4 893 km², omtrent som Akershus fylke. Befoklkningen ligger på ca. 1,8 millioner innbyggere. Hovedstaden er Cuernavaca, et kjent utfluktsmål for mange innbyggere i den nærliggende Mexico by. José María Morelos, en av heltene fra den meksikanske uavhengighetskrigen 1810–21, er opphavet til delstatens navn. Geografi. Morelos ligger i det meksikanske høylandet, og er fjellrikt. Den høyeste toppen er Popocatépetl, 5452 meter høyt. Den sentrale delen er imidlertid et dalføre rundt hovedstaden Cuernavaca som ligger i ca. 1500 meters høyde. Her er klimaet noe varmere enn i Mexico by, og en del tropiske vekster som ikke gror i Mexico by, finnes her. Historie. Det frodige dalføret rundt Cuernavaca spilte en rolle under alle tidlige kulturer i det sentrale meksikanske høylandet. Rundt 1200 ble området intensivt oppdyrket av en kultur som kalles Tlahuica, med hovedstad i Cuernavaca. Rundt 1370 ble de undertvunget av aztekerne, og gjorde sterk motstand mot spanjolene da de kom i 1521. Morelos er også kjent fra den meksikanske revolusjonen, da Emiliano Zapata opererte fra området, og ble myrdet i 1919. Interessant i Morelos. Xochicalco, del av UNESCOs verdenarvsliste, Las Pilas og Coatetelco er de viktigste arkeologiske stedene i delstaten. Klosterkirken i Tepoztlán er en skatt fra kolonitida. Delstatshovedstaden Cuernavaca har mange historiske bygninger fra de aller første tiårene av spansk herredømme i Mexico, og er preget av en verdensvant atmosfære. Dakota Norway. Stiftelsen Dakota Norway eier og opererer Norges eneste veteran-passasjerfly, en Douglas DC-3 bygget i 1942/43. Flyet har 19 passasjerseter og flys til en hver tid av profesjonelle flykapteiner. Basen er Torp flyplass ved Sandefjord, og medlemsturer arrangeres både i Norge og utenlands. LN-WND. Maskinen som Stiftelsen Dakota Norway eier og flyr, ble satt i tjeneste hos US Army Air Force i 1943, og ble brukt under krigshandlingene i Europa. I 1948 ble flyet kjøpt av den finske staten og gikk på flyselskapet Finnairs ruter helt frem til 1969. Etter det ble flyet overtatt av det finske flyvåpen, og president Urho Kekkonen brukte denne maskinen som sitt representasjonsfly i mange år. Thore Virik fra Sandefjord og Arne Karlsen fra Stokke kjøpte Dakotaen fra det finske flyvåpen i 1985. Siden august 1986 har den fløyet i Norge med kjennetegn LN-WND. Samlet har flyet logget 39 112 flytimer pr. august 2009, noe som tilsvarer fire og et halvt år på vingene. Stiftelsen Dakota Norway har som formål å vedlikeholde flyet og å sørge for å holde det i flyvedyktig stand. Stiftelsen. Stiftelsen Dakota Norway er en medlemsorganisasjon som står ansvarlig for drift og vedlikehold. Et styre leder virksomheten, og i styret inngår også en operativ sjef (flygesjef). I 2009 er Gunnar Arnekleiv flygesjef. Stiftelsen har dessuten knyttet til seg en kontrollsjef som er ansvarlig overfor Luftfartstilsynet og signerer/godkjenner alle de arbeider av teknisk art som utføres på flyet. Dakotaen kan ikke fly med passasjerer, bare med medlemmer. Derfor blir alle som går ombord registrert som medlemmer for inneværende år. Året etter får de som ønsker videre medlemskap tilsendt en bankgiro, og stiftelsens medlemstall holdes oppe ved at en god del av de som tidligere har fløyet med Dakotaen også opprettholder sitt medlemskap i årene etter. José Raúl Capablanca. José Raúl Capablanca y Graupera (født 19. november 1888, død 8. mars 1942) var en kubansk sjakkspiller. Capablanca regnes som en av de største sjakkspillerne gjennom tidene, og har gjennom sin spillestil hatt stor betydning og innvirkning på en rekke stormestere. Capablanca viste meget tidlig fenomenale evner for sjakk, og han er en av sjakkhistoriens markante vidunderbarn. Han er spesielt kjent for sin intuisjon og spillforståelse, siden det på hans tid ikke fantes tilsvarende databaser med analyse og teori man i dag kan støtte seg på. Han var verdensmester i sjakk fra 1921 til 1927, og ble verdensmester første gang ved å beseire Emanuel Lasker i 1921. I 1927 overtok Aleksandr Alekhin VM-tittelen etter det som da var regnet som verdens lengste offisielle VM kamp noen sinne, med 6 seire, 3 tap og 25 remis i favør Alekhin. Denne rekorden ble slått av Karpov og Kasparov i 1984-85. Capablanca ble beæret ved at en bok med alle hans tapspartier ble gitt ut. Det er en liten, tynn bok. Capablanca tapte kun 36 partier i løpet av sin aktive periode, og de fleste tapene kom på slutten av denne perioden. Mick Foley. Michael «Mick» Francis Foley (født 7. juni 1965 i Bloomington, Indiana) er en amerikansk fribryter Mick Foley er signert med WWE World Wrestling Entertainment på deres RAW Show. Han er også kjent under navnene Cactus Jack, Mankind og Dude Love. Mick Foley fikk sparken fra WWE i 2007 av WWE-formann Vince McMahon. I 2009 signerte Mick Foley med TNA Impact Wrestling. Foley var med TNA i 2 år frem til januar 2011 før han gikk lei og signerte med WWE 1. mai 2011 og gjorde comeback på RAW, 14. november 2011. Jim Warren. Jim Warren (født 16. oktober 1944 i Michigan, USA) er en amerikansk hundekjører fra Linwood, Michigan, USA. Warren startet med hundekjøring i 2000, og hans første distanseløp var Tahquamenon Country i 2001 der han ble nummer 5. Året etter ble han nummer 10 i det samme løpet, mens han i 2003 endte som nummer 15. I 2002 og 2003 deltok han i Sealey 300, og begge gangene endte han som nummer 3 i dette hundesledeløpet.. Første gang han deltok i hundesledeløpet Iditarod var i 2004 da han ble nummer 73. I 2006 var han nok en gang deltaker i verdens lengste hundesledeløp, men denne gang måtte han bryte ved sjekkpunktet Takotna. .ae. .ae er De forente arabiske emiraters nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Etisalat. Andre- og tredjenivåsregistreringer. Registreringer er tillatt direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under flere kategorier..co.ae ble tidligere brukt for kommersieller sider, men er blitt faset ut til fordel for kommersielle sider registrert direkte på andre nivå. Eksisterende.co.ae-registreringer kan fortsatt bli brukt hvis registranten ønsker det. Ettersom navn kan bli registrert direkte på andre nivå, og mange engelske ord ender med -ae, er det store muligheter for domenehacking. Eksterne lenker. A e A e Balázs Nikolov. Balázs Nikolov (født 4. juli 1977 i Bonyhád) er en ungarsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Paksi SE. Han blir regnet som en teknisk sentral midtbanespiller og har spilt tre kamper for. Nikolov kom til Győri ETO FC etter å ha spilt en sesong for Hamarkameratene, hvor han til slutt ble frigitt fra kontrakten den 1. juli 2007. Nikolov ble frigitt etter at klubben kom til enighet med spilleren, som under sitt opphold i Ham-Kam ofte har vært skadeforfulgt og ikke funnet god nok for en fast plass på førstelaget. Nikolov ble hentet til Ham-Kam fra ungarske Debrecen VSC foran 2006-sesongen og fikk sin debutkamp mot Sandefjord den 17. april i 2. serierunde. Under sin tid i Ham-Kam fikk Balázs Nikolov 13 kamper og to mål, som for øvrig ble skåret i 4. serierunde mot Tromsø. Før klubbspill i både Debrecen VSC og Ham–Kam spilte han for Pécsi MFC, Bonyhádi SE, Dunaszentgyörgy, Paksi Atomerőmű, og Dunaferr SE. Eksterne lenker. Nikolov, Balázs Nikolov, Balázs Nikolov, Balázs EM i friidrett 1962. __TOC__ EM i friidrett 1962 ble arrangert i Beograd 12. – 16. september. Det ble satt tre nye verdensrekorder. Italieneren Salvatore Morale tangerte verdensrekorden på 400 meter hekk med tiden 49,2 sekunder. Maria Itkina fra Sovjetunionen tangerte verdensrekorden på 400 meter med 53,4 sekunder. Og sovjetiske Tamara Press satte ny verdensrekord i kuleringen med et støt på 18,55 meter. I tillegg ble det satt tre europarekorder. Ungareren Gyula Zsivótzky kastet 69,64 med slegge. Gerda Kraan fra Nederland løp 800 meter på 2.02,8. Det polske laget på 4 * 100 meter stafett for kvinner satte ny europarekord med 44,5 sekunder. EM i friidrett 1966. __TOC__ EM i friidrett 1966 ble arrangert i Budapest 30. august – 4. september. Konkurransene ble arrangert på Népstadion. Line Charlotte With. Glassmaleri av Line With, 2005 Line Charlotte With (født 10. februar 1956 i Oslo) er utdannet illustratør og grafisk formgiver, og har arbeidet med glassteknikker og kombinerte maleriteknikker som voks- og eggtempera, akvarell, strukturmaleri og har studert ved Århus Kunstakademi, Bergen kunst- og håndverksskole og Edinburgh College of Art. Kjent blant annet for sin utsmykning av Ullevål sykehus med glassmalerier. Line With er datter av oppfinneren Bror With. Mysterier. "Mysterier" er en roman av Knut Hamsun. Deler av boken er skrevet på Kristiansens Hotel i Sarpsborg, hvor Hamsun på den tiden oppholdt seg. Den kom ut i 1892, og følger gjennombruddsromanen "Sult" som kom ut i 1890. I sine 1890-talls romaner forsøkte Hamsun å bryte ut fra den realistiske tradisjonen som stod sterkt i Norge på 1880-tallet, representert ved sentrale forfattere som Ibsen og Kielland. Hamsun kritiserte realismens samfunnsengasjement, og mente dette fokuset gikk på bekostning av en helhetlig skildring av individet. Særlig var det det irrasjonelle som interesserte Hamsun, noe han gir uttrykk for i artikkelen «Det ubevidste sjeleliv» og altså i romanene sine. Det gjelder særlig nevnte "Sult", og "Pan" fra 1894. Romanen handler om hva som hender i en liten norsk kystby, da hovedpersonen Johan Nilsen Nagel kommer på besøk en sommer. Innledningen med Nagel som kommer seilende inn minner om tilsvarende innledning i Fjodor Dostojevskijs "Idioten", en forfatter Hamsun var tydelig inspirert av. Både idioten fyrst Mysjkin hos Dostojevskij og Nagel hos Hamsun kommer inn i et ellers lukket miljø, og røsker opp i hva som skjer der og får også alt til å se annerledes ut. Dette er et velkjent litterært virkemiddel. Gjennom Nagel viser Hamsun at alt slett ikke er som det skal være i det vesle kystsamfunnet, og hvordan det egentlig er, er det ingen som egentlig kan si. Alt avhenger av øynene som ser, og dette er både Hamsuns og Nagels poeng. Slik går Hamsun mye lenger enn den objektive sannhet Ibsen og Kielland mente å vise frem i verkene sine. Navnet Nagel kan leses som et anagram på «en gal». De to første navnene, Johan Nilsen, kan vise tilbake på kunstmaleren Johan Martin Nielssen, som hadde forlatt sin kone, malerinnen Clemence Lederer, fordi han mente hun hadde stått modell for Elida Wangel i Henrik Ibsens skuespill "Fruen fra havet". Det er uenighet om hvordan man skal karakterisere perioden og skrivemåten "Mysterier" er skrevet i. Den kan enten sies å peke bakover mot romantikken, med sin hyllest til individet, til mysteriene og intuisjonen, men den kan også sies å peke fremover mot de modernistiske verk med sine uforklarlige innfall, sin uforståelige verden og sin relative moral inspirert av Nietzsche og hans «Gud er død». "Mysterier" er løst sammenknyttet med de etterfølgende romanene "Redaktør Lynge" og "Ny jord" på den måten at deler av persongalleriet føres videre i de to bøkene. Konerne ved Vandposten. "Konerne ved Vandposten" er en roman av Knut Hamsun. Romanen kom ut i 1920, og følger direkte etter "Markens Grøde". "Konerne ved Vandposten" bryter veldig med den positive livsholdningen og troen på mennesket og naturen man finner i "Markens Grøde". Hovedpersonen Oliver er den driftige bonden Isak Sellanrås rake motsetning. Der Isak var kjernesunn, nøktern og selv tok ansvar for livet sitt, er Oliver krank, skrytende og prisgitt lykken. Romanen hører til blant Hamsuns sørlandsromaner, og skildrer et sørlandsk småbygdliv. Aldri gjør Hamsun det mer burlesk enn her, det er nesten så han overskrider grensene for satiren. Det er ikke stort som skjer i småbyen, men alle forsøker etter beste evne å skinne litt mer enn de er, og alt sammen blir fortalt med Hamsunsk mesterskap. Mye foregår på ryktebasis, det foregår litt av hvert i det skjulte, og slik har romanen fått sitt navn. "Konerne ved vandposten" er de som snakker sammen og vet beskjed om alt som skjer. Hamsun ble kritisert for å holde karakterene i både 'Konerne ved Vandposten' og Siste Kapitel på en armlengdes avstand, noe som var uvanlig for Hamsun, om man tenker på Segelfoss-bøkene og selvfølgelig Markens Grøde. Senere kom August-trilogien, da hadde Hamsun atter en gang trykket sine romanfigurer inntil seg, dermed ble bøkene også varmere. Der alt i "Markens Grøde" peker mot nyttig, sunn lærdom og har et klart og tydelig budskap, peker "Konerne ved vandposten" nese til alt som har nytteverdi og skal være godt. Postmesteren, det gode mennesket, med gjennomtenkt filosofi, sikkert ikke helt ulik Hamsuns, knekkes fullstendig mest av alle, filosofien blir latterliggjort, hele mennesket latterliggjort. Avkommet er bare tull, det er det som ruinerer ham. Stemningen nærmer seg det tsjekhovske, det er ingen som kan utrette noenting, samfunnet er trøstesløst, de bare fungerer som de best kan. Frank blir sendt på skole, Abel går til smeden, ingen kan egentlig bli til noe. Tsjekhov har inderlig ønske om noe annerledes, mens Hamsun i "Konerne ved vandposten" har ironi og komikk. Romanen regnes ikke blant Hamsuns største, men er en morsom inngang til hans forfatterskap og en fin kommentar til "Markens grøde". Man Mohan Adhikari. Manmohan AhdikariMan Mohan Ahdikari (transkriberes også "Manmohan") (født 1920 i "Lazimpat", Kathmandu, død 26. april 1999) var en berømt kommunistleder i Nepal. Han var Nepals Kommunistiske Partis andre generalsekretær. Fra 30 november 1994 til 12. september 1995 var han Nepals til nå eneste erklært kommunistiske statsminister. Før NKP blei stifta. Ahdikaris familie var velstående jordeiere fra Biratnagar. Han studerte "Benaras Hindu University", India fra 1938. Han blei med i "Quit India"-bevegelsen mot Storbritannia i 1942 og blei satt i fengsel i nesten 2 år. I fengslet møtte han medlemmer av "Indias Kommunistiske Parti", der han var aktiv fra 1942 til 1947. Seinere vendte han hjem til Nepal. I Biratnagar var det i 1947 streik i Biratnagar Jute Mills og Morang Cotton Mills. Ahdikari blei en viktig streikeleder og fikk nesten 3 års fengsel. (Nepals Kongressparti legger også vekt på at brødrene B.P. og G.P. Koirala var sentrale i denne streika.) NKPs 2. partisekretær. Han blei med i det nye Nepal Kamyunist Parti (Communist Party of Nepal – Nepals Kommunistiske Parti – NKP) fra stiftelsen i 1949. (Han satt i fengsel i april, da partiet i følge en versjon av historia blei stifta, og slapp ut i september.) I 1951 tok han over som generalsekretær (partileder) etter Pushpa Lal Shresta. Det innleda en periode med voksende partikamper i NKP, der Pushpa Lal blei oppfatta som leder for venstreopposisjonen. I 1955 erklærte Ahdikari at NKP respekterte kongen som landets statsoverhode. (Noen historikere mener at det var et ledd i en hemmelig avtale om å få NKP legalisert igjen, etter at partiet var blitt forbudt i 1952. Legaliseringa kom også, våren 1956.) Pushpa Lal kritiserte det som et brudd på grunnleggende partiprinsipper. Sjukdom og fengsel. I 1956 slutta Ahdikari som partisekretær, da han dro til Kina for langvarig behandling av tuberkulose. Han var gjest på KKPs 8. partikongress, og fortalte i sine siste leveår med stor stolthet om sine møter med Mao Zedong, Zhou Enlai og andre berømte kinesiske ledere fra denne perioden. Ahdikari blei også rekna som en svært prokinesisk politiker da den politiske striden mellom Kinas Kommunistiske Parti og Sovjetunionens Kommunistiske Parti blei offentlig kjent. Etter kong Mahendras statskupp i 1960, satt Ahdikari i fengsel til 1968. Angivelig mente han at tilstanden i partiet nå var så dårlig på grunn av politiske splittelser og indre oppløsning at han måtte ut for enhver pris. Derfor avga han ei erklæring om at han ikke skulle motarbeide kongen, men bistå ham på alle vis, og slapp ut av fengselet. Han blei imidlertid fengsla igjen, trolig for brudd på dette løftet. Med i Central Nucleus. Da han kom ut, var NKP splitta ei rekke ganger. Det største kommunistpartiet var Pushpa Lal Shrestas revolusjonære og promaoistiske NKP (Pushpa Lal), stifta i 1968. Adhikari skal i denne perioden ha hatt et slags ledelsesansvar for den lokale East Kosi Provincial Comitee, som i 1971 blei utgangspunkt for den mer kjente Jhapeli-gruppa. Mohan Bikram Singh, som slapp ut i 1971, gikk inn for at flere gamle partiledere skulle forsøke å gjenforene kommunistgruppene. I desember tok han initiativet til "Central Nucleus" (Den sentrale kjerna), der også Ahdikari, "Nirmal Lama" og flere andre partiledere fra det opprinnelige NKP var med. Men forsøket på å forene "Central Nucleus" med Pusha Lals parti stranda. Dermed sprakk "Central Nucleus" også. Singh, Lama og andre stifta i 1974 sitt eget parti, NKP (fjerde landsmøte), mens Ahdikari gikk sin egen vei. Han danna sin egen grupppe, som formelt konstituerte seg som parti i 1979. I de tre første åra var partiet kjent som CPN (Unity Conference), men det blei etterhvert kjent som NKP(Manmohan) (eller NKP (Ahdikari)). Partiet fikk liten oppslutting og betydning. På denne tida blei han rekna som en sentrist i den nepalske kommunistiske bevegelsen. NKP(Marksbadi). Adhikari gjorde et politisk comeback da han i 1987 forente sitt NKP(Manmohan) med Pushpa Lals parti, som nå var leda av Pushpa Lals enke (og søster av Adhikaris kone), Sahana Pradhan. Sjøl om dette partiet var kraftig redusert etter storhetstida på 1960-tallet, var det større enn Ahdikaris gruppe. Det nye NKP (Marksbadi), leda av Pradan, sto fram som et av de viktigste moderate kommunistpartiene i landet. Partiet var ikke så organisatorisk sterkt, men det samla landskjente, respekterte ledere fra det opprinnelige NKP. For Ahdikari (som var gift med Pradans søster) blei det nye partiet en viktig politisk plattform. NKP (Marksbadi] gjorde i 1989 felles sak med det største og nyeste moderate kommunistpartiet NKP(ML), som hadde mange unge aktivister men mangla kjente ledere. De to partiene tok initiativet til en allianse av 7 kommunistpartier som blei kjent som ULF (forkortelse for Den Forente Venstrefronten på engelsk), med Pradan som leder. ULF blei den viktigste allierte for Nepals Kongressparti i Jana Andolan, det store demokratiopprøret våren 1990. Ahdikari blei arrestert under demonstrasjoner tidlig på våren, og slapp ikke ut før flerpartisystemet blei innført. UML blir danna. Samarbeidet under demokratiopprøret la grunnlaget for at de to partiene danna et nytt, stort og moderat kommunistparti sammen i januar 1991, NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kjent som UML. Sahana Pradhan blei UMLs første president. UML blei overraskende nest største parti ved valget i 1991. Det tok over Kongresspartiets tidligere rolle som det store partiet for fattigfolk og venstreorienterte, og sikra seg stillinga som et av landets to dominerende parlamentariske partier. Partiet vokste voldsomt, men mangla i utgangspunktet kjente ledere. Man Mohan Ahdikari var en av dem som hadde stor fordel av det. Statsminister. Etter UMLs store valgseier i 1994 danna Ahdikari ei minoritetsregjering, og blei UMLs første statsminister. Som visestatsminister hadde han UMLs seinere leder, Madhav Kumar Nepal. Ahdikaris regjering satt fra 30 november 1994 til 12. september 1995, da den ikke lengre klarte å samle nok ekstern støtte til å hindre at Kongresspartiet tok regjeringa tilbake. I juli 1995 var Ahdikari i et alvorlig helikopterkrasj og lå på sjukehus, noe som hindra ham i å kjempe mot mistillitsforslaget. Dens kritikere hevda at UML og Ahdikari ikke hadde ført noen politikk som på noe viktig punkt atskilte seg fra Nepals Kongresspartis, i hvert fall ikke i radikal retning. Bl. a. begynte Nepals Radio i Ahdikaris periode å sende programmer på sanskrit, et språk ingen snakker i Nepal og som først og fremst er et viktig symbol for de kreftene som ønsker at Nepal skal være en hinduisk stat. Sanskrit-sendingene var derimot et rødt flagg både for de radikale og sekulære, og for religiøse og nasjonale minoriteter og lavkaster. Et problem for UML var at partiet i navnet var kommunistisk, og møtte store forventninger fra svære skarer av medlemmer og velgere. Både velgere og radikale velgere venta jordreform, oppgjør med kastevesenet, diskriminering av minoriteter og kvinner osv. Men den politikken UML nå i virkeligheten førte, var moderat sosialdemokratisk, og forsiktig pro-monarkistisk. For Man Mohan Ahdikari sjøl var statsministervervet en triumf og et høydepunkt i hans politiske karriere. Siste år. I januar 1998 hadde UML sin 5. kongress. Adhikari blei valgt til partileder (chairman, ikke general secretary som er den virkelige lederposisjonen) med stort flertall. Under UMLs valgkamp i 1999 snakka Adhikari til et massemøte "Gothatar" den 19. april. Han besvimte da han skulle gå inn i bilen etter at møtet var over, og kom aldri mer til bevissthet. Max Euwe. Machgielis (Max) Euwe (født 20. mai 1901, død 26. november 1981) var en nederlandsk sjakkspiller. Han var den femte sjakkspilleren som ble verdensmester i historien (1935–1937). Max Euwe var president i FIDE fra 1970 til 1978. Den siste glæde. "Den siste glæde" er en roman av Knut Hamsun. Romanen kom ut i 1912, da Hamsun bare var litt over 50 år og hadde store deler av sitt forfatterskap foran seg, men allerede kjente alderen tynge. Romanen handler om en jeg-person, fortelleren, som har levd livet sitt og nå har den siste glede i å melde seg ut av alt og bare være med seg selv i naturen. Men på Hamsunsk vis kan han ikke gjøre det uten å avsløre sitt selvbedrag, "men hvis dette gjør for stærkt indtryk på mig så sier jeg det er en kalv eller et fjærkrek og lyver mig godt fuld." Hovedpersonen klarer ikke å leve alene i hytten sin i skogen, selv om han kanskje tilsynelatende vil det. To andre sentrale personer er den sleske Solem, og skjønne frøken Thorsen hovedpersonen ikke kan la være å forelske seg i. Her blir hans selvpålagte avstand til menneskelivets gleder og sorger et stort problem, som løytnant Glahn i Pan vil han ikke innse sine sanne følelser, han vil tvert i mot distansere seg fra dem. Dermed er han – som Glahn – dømt til ulykke. Da er det annerledes med Solem, som tilsynelatende ureflektert tar for seg alt hva livet har å by på, og om han får det på ærlig eller uærlig vis utgjør ingen forskjell for ham. Også her vil jeg-personen være uengasjert og late som han ikke bryr seg, men særlig etter at Solem begynner å gjøre kur til frøken Thorsen skinner det igjennom at fortelleren bare bedrar seg selv. "Den siste glæde", det er å sitte "i mit rum og ha det godt og mørkt omkring mig", det blir han aldri ferdig med. Der Pan har den unge kjærlighetens fornektelse og rus, skildrer "Den siste glæde" den gamle. Glahns upålitelighet er imidlertid en følge av nødvendighet, han blir drevet inn i den, det er hans forsvar. Denne velger rett og slett å ta feil, vil ikke. Hamsun skulle vite et og annet om en gammel manns kjærlighet til yngre damer, han var selv gift med langt yngre Marie Hamsun. Hamsun hadde altså den handlekraft hovedpersonen i den siste glede mangler, men at han tidlig så på seg selv som gammel og utbrent viser også Nobeltalen han holdt da han fikk prisen for Markens grøde. Den siste glæde hører til Hamsuns romaner om en hovedperson som ser tilbake på sitt liv, et tema han stadig skulle vende tilbake til. Walter Bower. Walter Bower eller "Bowmaker" (1385–1449) var en skotsk kronikør og diplomat. Diplomat. Walter Bower ble født i Haddington, East Lothian, Skottland. Han var abbed i klosteret Inchcolm Abbey ved Firth of Forth fra 1418. Han var en av kommisjonærene som samlet inn penger til å betale løsepengene for kong Jakob I av Skottland i 1423 og 1424. I 1433 var han en av ambassadørene i Paris som forhandlet om ekteskap mellom kongens datter og "Dauphiné", det vil si den franske kongens eldste sønn. Han spilte en betydelig rolle i rådet i Perth i 1432 for å forsvare skotske rettigheter. De skotske krøniker. I løpet av hans siste år var han opptatt med arbeidet på "Scotichronicon", det arbeidet han kanskje først og fremst huskes for. Arbeidet ble påbegynt i 1440 etter ønske fra en nabo, Sir David Stewart av Rosyth, og var en fortsettelse av "Chronica Genus Scotorum" av John av Fordun. Det ferdige verket besto i sin opprinnelige form av 16 bøker hvor de første fem og del av den sjette (for årene fram til 1163) er John av Forduns tekst, eller i hovedsak hans tekst ettersom Bower utvidet disse betydelig. I de øvrige bøkene, fram til regimet til Robert I av Skottland (1371) brukte Walter Bower Forduns "Gesta Annalia", men derfra og resten er originalt fra Bowers side. Det han skrev har stor historisk betydning for å forstå hans samtid, spesielt årene under Jakob I. Med dennes død avsluttes også verket og oppgaven var fullført i 1447. Ulike utgaver og samlinger. I sine siste to siste år av livet var han opptatt med å redigere en forkortet utgave av "Scotichronicon", en utgave som er kjent som "Book of Cupar". Den blir oppbevart i Advocates' library, Edinburgh ("MS. 35. 1. 7"). En annen forkortet utgave, ikke av Bower selv, ble gjort på samme tid, en gang rundt 1450 (kanskje av Patrick Russell, et medlem av karteuserordenen i Perth) og en annen i 1461 av en ukjent skribent som også oppbevares i samme samling ("MS. 35. 5. 2"). Kopier av "Scotichronicons" komplette tekst, av ulike avskrifter, er også bevart. Det er to eksemplarer i British Library, i "The Black Book of Paisley", og i Harl. MS. 712; en i Advocates' library, fra den siste trykket Walter Goodalls utgave (Edin., 1759), og en i biblioteket til Corpus Christi College, Cambridge. Se for øvrig også W.F. Skenes utgave av Fordun i serien "Historians of Scotland" (1871). En passant. En passant (fransk "i forbifarten") er et sjakktrekk der en bonde under visse omstendigheter kan ta en annen bonde. En passant kan gjennomføres av en spiller, A, med en gang etter at den andre spilleren, B, har flyttet en av sine bønder to felt frem og havnet rett ved siden av en av As bønder. Om B bare hadde gått ett felt fremover, ville A hatt muligheten til å ta bonden på vanlig måte. En passant-regelen tillater at dette mottrekket kan gjennomføres likevel, som om B bare hadde gått ett felt frem. A må utføre en passant-trekket umiddelbart etter at B har flyttet bonden to felt frem – dersom man utfører et annet trekk, bortfaller muligheten. En passant-regelen ble innført for å rettferdiggjøre og forhindre misbruk av regelen om at bønder kunne få starte med å gå to felt frem (to bondesteg). To-stegsregelen var ment for å få bøndene fortere i kamp, ikke for at de skulle kunne unngå kamp. Thurstan. Thurstan, eller "Turstin" (født ?, død 6. februar 1140) var erkebiskop av York i årene 1114 til 1140. Han var sønn av en Anger eller Auger, som hadde en post som prebend ved St Paul's i London, og hans bror var biskop av Evreux i Normandie. Thurstan hadde selv et prebend ved St Paul's og var også kontorist under kong Vilhelm II av England og deretter for Henrik I av England. Den siste sikret hans valg som erkebiskop av York i august 1114. Som erkebiskop ble han involvert i en stor kontrovers som kom til oppta store deler av hans øvrige liv og sende ham i eksil fra England i flere år. Erkebiskopen av Canterbury, Ralph d'Escures, nektet å vigsle Thurstan om han ikke også underkastet lydighet for det sørlige erkebispedømme. Thurstan nektet dette og ba kongen om tillatelse for å reise til Roma og be pave Paschal II om konsultasjon. Kongen avslo mens paven på sin side ga en erklæring mot erkebiskopen av Canterbury. På konsilet eller kirkemøtet i Salisbury i 1116 ga den engelske kongen ordre om at Thurstan skulle underkaste seg, men Thurstan sa isteden fra seg erkebispedømmet, skjønt det ble ikke satt ut i effekt. Den nye pave Gelasius II, også dennes etterfølger Calixtus II, gjorde seg til talsmann for at konflikten lå i erkebiskopens stahet, og i oktober 1119, til tross for de løfter som var gitt til kong Henrik I, ble han vigslet av pave Calixtus i Reims. Rasende over dette sviket nektet kongen ham å komme tilbake til England og han forble for en tid ved pavens hoff. Etter en tid maktet hans støttespillere å skaffe ham et forlik med kongen, og etter å ha tjenestegjort for kongen i Normandie ble han kalt tilbake til England i 1121. En av hovedsvakhetene ved erkebispedømmet i York var mangelen på en biskop som suffragan, men Thurstan maktet å sikre bispedømmet i Whithorn. Det er mulig at han maktet å komme til en avtale med Fergus av Galloway for å sikre seg flere bispedømmer og samtidig øke prestisjen til kongedømmet i Galloway. Den første biskopen var en innfødt galwegianer, Gilla Aldan. Utnevnelsen vekket vreden til Wimund, en underlig krigerbiskop fra Man. Til tross for denne motstanden overlevde det nye bispedømmet i Galloway. Antallet bispedømmer under York var viktig for å sikre statusen for erkebispestolen og mindre sårbart fra angrep fra Canterbury. Da en ny erkebiskop av Canterbury ble innvigslet, William de Corbeil, nektet Thurstan både å anerkjenne ham og møte opp ved innvigslingen. Striden mellom erkebispestolene fortsatte og ved to anledninger sendte begge personlige klager til Roma. I 1138 var Thurstan med på å inngå en fredsavtale i Roxburgh mellom England og Skottland og tok en aktiv part i å samle den hærstyrken som beseiret skottene ved Fanenes slag i august 1138. Tidlig i 1140 dro han til bispedømmet i Pontefract og her døde han den 6. februar 1140. Hans ettermæle forteller at han var sjenerøs overfor kirkene i sitt bispedømme og at han var grunnlegger av flere religiøse hus. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi). Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (NKP (ML), Communist Party of Nepal (marxist-leninist], Nepals Kommunistiske Parti (marxist-leninister)) var et kommunistisk parti i Nepal som blei stifta i 1978. I januar 1991 gikk partiet opp i NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kjent som UML. Utgangspunktet for partiet var Jhapeli-gruppa, som utover 1970-tallet samla flere kommunistiske organisasjoner i All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist). Denne organisasjonen innkalte kongressen som stifta MKP (ML). Partiets første generalsekretær var et sentralt medlem av Jhapeli-gruppa, Chandra Prakash Mainali. I starten var NKP (ML) et maoistisk parti, inspirert av naxalittene i India. Men utover 1980-tallet utvikla det seg i moderat retning, og tok etterhvert et oppgjør med maoismen. Et første skritt i denne retninga var at "C. P. Mainali" i 1982 blei erstatta som partisekretær av "Jhala Nath Khanal". Madan Kumar Bhandari, som blei partisekretær i 1989, førte utviklinga i moderat retning videre. Han sørga for at partiet kvitta seg med Maos program for "nydemokratisk revolusjon", og innførte isteden ei politisk målsetting han kalte "folkets flerpartidemokrati". Partiet rekrutterte kraftig og vant mange unge medlemmer. På 1990-tallet blei det Nepals best organiserte og største kommunistparti. Ved starten på demokratiopprøret Jana Andolan 1990, hadde det om lag 2 000 medlemmer. I 1989 danna det sammen med et anna moderat kommunistparti, NKP (Marksbadi), en frontorganisasjon av sju kommunistpartier som blei kjent som ULF (etter den engelske forkortelsen for "United Left Front"). Framgangene til ULF i revolusjonsåret 1990 la grunnlaget for at NKP(ML) og NKP (Marksbadi) i januar 1991 slo seg sammen til det nye, store moderate og parlamentariske kommunistpartiet UML. "Madan Bhandari" blei UMLs første generalsekretær. Mange sentrale ledere i UML kommer fra NKP(ML). Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) UML. UML er den mest brukte forkortelsen på det største parlamentariske kommunistpartiet i Nepal, Nepal Kamyunishta Parti (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (nepali (नेपाल कम्युनिस्ट पार्टी (एमाले)), også kalt NeKaPa(EMaLe), "NKP(EML)", grunnlagt i 1991. Det offisielle engelske navn er "Communist Party of Nepal (Unified Marxist Leninist)" (Nepals Kommunistiske Parti (forente marxist-leninister). Det lange og tungvinte navnet, og vrimmelen av kommunistpartier i Nepals nyere historie, har gjort at den engelske forkortelsen "UML" er blitt vanlig i skrift og tale. Til tross for at flere partiledere har en bakgrunn som noe mange nå vil kalle terrorister, er partiets politikk moderat sosialdemokratisk, og knapt mer radikal enn den store konkurrenten Nepals Kongressparti. Leder for UML er i 2006 Madhav Kumar Nepal. Han reknes for å stå på høyrefløya i partiet, og har blitt utsatt for kraftig kritikk bl.a. fra UMLs ungdoms- og studentbevegelser. Forhistorie. Partiets historiske røtter går tilbake til den revolusjonære Jhapeli-gruppa, som inspirert av indiske naxalitter "likviderte klassefiender" i et forsøk på å utløse bondeopprør i distriktet Jhapa i 1971. Opprøret blei slått ned, men bidro til at ei lang rekke mindre grupper samla seg og i 1978 danna NKP(ML), et opprinnelig maoistisk, revolusjonært parti som blei 1980-tallets største og viktigste kommunistparti i Nepal. NKP(ML) utvikla seg i moderat retning. I 1990 stilte det seg i spissen for demokratiopprøret Jana Andolan i samarbeid med ei rekke mindre moderate kommunistpartier og alliert med Nepals Kongressparti. Etter at demokratiopprøret seira, ønska ledelsen i NKP(ML) å beholde alliansen med Kongresspartiet i det kommende parlamentsvalget. Men kongresslederen Girija Prasad Koirala fikk beskjed fra USA om at Washington ville kutte hjelp hvis Kongresspartiet samarbeida med kommunister. NKP (EML) dannes. Da alliansen med Nepals Kongressparti tok slutt, danna NKP(ML) sammen med et mindre parti, NKP (Marksbadi), i januar 1991 det nye partiet NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), som fort blei vanlig kjent som UML. Offisiell leder for det nye partiet blei NKP(Marksbadi)s leder Sahana Pradhan. Hun var enke etter den legendariske stifteren av det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti, Pushpa Lal Shresta. NKP(Marksbadi) fikk størst betydning for det nye partiet fordi det hadde mange eldre, landskjente ledere, som Pradan og en annen tidligere topp fra det første NKP, Man Mohan Adhikari. Dette gjorde at Pradans parti, skjønt det var mindre og svakere enn NKP(ML), ved starten fikk halvparten av lederposisjonene i det nye partiet. Men UMLs virkelige leder blei den unge generalsekretæren, Madan Kumar Bhandari. Han hadde også vært leder for NKP(ML) på den siste delen av 1980-tallet, stått i spissen for partiets endelige brudd med maoismen, og oppbygginga av den breie fronten av kommunistpartier og alliansen med Kongresspartiet i 1989 – 1990. NKP(ML) hadde rekruttert en ny generasjon av ledere som hadde jobba i illegalitet og var lite kjent. Det gjaldt også Bhandari. Men det var de som hadde kontrollen over partiapparatet i UML. Valgseire på 1990-tallet. UML fikk et stort gjennombrudd ved parlamentsvalget i 1991 og etablerte seg som det ene av landets to store, dominerende parlamentariske partier. Det blei parlamentets nest største parti, og overtok rolla som dominerende parti i den østlige, mest utvikla delen av Nepal, der Nepals Kongressparti tidligere hadde hatt sin hovedstyrke. Den på forhånd nesten ukjente Madan Bhandari blei overraskende valgt inn fra Kathmandu, der han slo ut NCs regjerende statsminister K. P. Bhattarai, som måtte gå av etter nederlaget. Etter valget kom det til splittelse med ei gruppe tidligere medlemmer av NKP(Marksbadi)som danna et nytt parti. De var misfornøyd fordi medlemmer fra NKP(ML) bl.a. hadde skjøvet tidligere Marksbadi-medlemmer til side under nominasjonene. Men langt viktigere var det at flere mindre kommunistpartier fortsatte å gå inn i det nye UML. UML blei igjen nest største parti i lokalvalget i 1992. I mai 1993 døde Bhandari og en annen UML-leder i ei mystisk bilulykke, som mange i og utafor partiet mente måtte være et politisk mord. Dette utløste store demonstrasjoner. De som tok over etter ham var Madhav Kumar Nepal som generalsekretar, Bamdev Gautam som sjef for partiorganisasjonen og K. P. Sharma Oli som leder for parlamentsgruppa. Alle tre var svært moderate partiledere. I parlamentsvalget i 1994 blei det største parti, men uten reint flertall. UML blir regjeringsparti. Etter valget danna UML ei mindretallsregjering leda av Man Mohan Adhikari med støtte av det høyreorienterte monarkistiske partiet RPP, som satt til 1995. Partiledelsen ville at UML skulle innlede et tettere samarbeid med RPP for at regjeringa skulle overleve, men Adhikari, som følte sterk motvilje mot politikere som hadde støtta det kongelige diktaturet, nekta, og klarte å hindre samarbeidet. I 1997 var UML det sterkeste parti innafor ei RPP-leda regjering, der UML-eren Bamdev Gautam var regjeringas sterke mann. Samme år vant UML lokalvalget, der det fikk kontroll over 60% av kommunestyrene. Visestatsminister og innenriksminister Bamdev Gautam blei beskyldt for å ha brukt sin posisjon til å sørge for at initiativer for å undertrykke NKP(Maobadi) blei utsatt til etter valget, fordi maoistene spesielt angrep kandidater fra UMLs viktigste konkurrent Nepals Kongressparti. Konkurranse fra venstre. I hele denne perioden la partiet seg kraftig til høyre i forhold til den erklært revolusjonære politikken NKP(ML) hadde stått for få år før. Dette gjaldt både praktisk politikk og viktige symbolsaker: Partileder M. K. Nepal erklærte bl.a. at UML nå godtok kongehuset, partiet bevilga da det satt i regjering penger til nyhetssendinger på radio på sanskrit (et dødt språk i Nepal, men med sterk symbolverdi for høyreorienterte hinduer, og det støtta en meget upopulær avtale med India om utbygging av elektrisitetsverk, mot en stor indre opposisjon. Innafor det parlamentariske systemet har UML hele tida hatt mindre kommunistiske konkurrenter til venstre. Nå åpna partiets moderate politikk et mye større rom for partier som erklærte seg som tilhengere av den revolusjonære og maoistiske tradisjonen UML hadde forlatt. Dette bidro til å legge grunnlaget til at UMLs store hovedkonkurrent til venstre blei det illegale, revolusjonære partiet som i februar 1996 starta et opprør: NKP (Maobadi). Fra en beskjeden start opererte NKP(Maobadi) snart over hele landet. Det rekrutterte kraftig, bl.a. blant UMLs medlemmer og tilhengere på landsbygda og i minoritetsnasjonaliteter. Etterhvert blei det klart at det også oppsto en ikke ubetydelig strømning innafor UML sjøl som sympatiserte med mye av maoistenes politikk. Partisplittelsen i 1998. I 1998 opplevde UML sin alvorligste partisplittelse. Ledere for partiopposisjonen var den høyreorienterte Bamdev Gautam og lederen for venstrefløya C. P. Mainali (som var første leder av det opprinnelige NKP(ML) fra 1978). De brøyt ut og danna det nye partiet med det gamle navnet NKP(ML) (nå ofte kalt NKP(ML) (1998) for å unngå forvekslinger). Utbryterne tok med seg over halvparten av parlamentsgruppa, mange kjente ledere (bl.a. den første UML-lederen Sahana Pradhan) og store deler av partiorganisasjonen, bl. a. et flertall i Kathmandudalen. Ved parlamentsvalget i 1999 fikk NKP(ML) 6,4% av stemmene, men valgordninga gjorde at partiet ikke fikk noen representanter. UML fikk 30,9% og blei nest størst i parlamentet igjen. Tilsammen kunne de to partiene ut fra sitt stemmetall fått reint flertall. Nå gikk flertallet isteden til Nepals Kongressparti, og la grunnlaget for at dette partiet kunne dominere parlamentet helt til 2007. Nye tusener av lokale partiaktivister på landsbygda gikk over til NKP(Maobadi) etter partisplittelsen. I 2002 gikk B. Gautam og et flertall av medlemmene i NKP(ML) 1998 tilbake til UML. Et mindretall leda av C.P. Mainali opprettholdt et nå meget sterkt redusert NKP (ML), som nå ofte for klarhetas skyld kalles NKP(ML) (2002). Borgerkrig og krympende demokrati. Våren 2001 lamma UML parlamentet gjennom en boikott i protest mot ei korrupsjonsaffære der statsminister G. P. Koirala fra Kongresspartiet var anklaga. Sommeren 2001 førte framganger for opprørerne og Massakren i Kathmandus slott til at Koirala måtte gå av. Den nye statsministeren Deuba innleda våpenhvile og starta samtaler med maoistene. I august 2001 deltok M. K. Nepal sammen med lederne for de andre legale kommunistpartiene på et møte med NKP (Maobadi) nær "Siliguri" i Vest-Bengal, India. Prachanda tilbøy samarbeid, men Nepal avslo. Da våpenhvilen brøyt sammen i november 2001, innleda Deuba en periode med kraftig økning i krigshandlingene og innskrenking av de demoratiske rettighetene. Unntakstilstand blei innført, og tortur og "forsvinninger" blei vanlig. I motsetning til de mindre parlamentariske kommunistpartiene støtta UML stort sett Deubas tiltak. Våren 2002 begynte innskrenkingene også å ramme UML. Deuba avskaffa de lokale kommunestyrene valgt i 1997, som UML dominerte, og satte inn representanter for regjeringa isteden. I mai oppløste Deuba 1999-parlamentet. I oktober avsatte kong Gyanendra Deuba i sitt første statskupp, og begynte å sette inn statsministre sjøl. Kuppet første til at Nepals Kongressparti sammen med UML og mindre parlamentariske partier starta et samarbeid for å gjenninføre parlamentarismen. Men etter ei tid brøyt UML ut og deltok i regjeringer med statsministre innsatt av kongen. I denne perioden støtta sentrale ledere i UML kongen og regjeringa i borgerkrigen, som de offisielt hevda at maoistene snart ville tape. Høsten 2004 gjorde Nepal seg internasjonalt bemerka da han kritiserte Amnesty International for å sette søkelyset på at Nepal lå på verdenstoppen i "forsvinninger". I følge Nepal var dette å bakvaske den Kongelige Nepalske Hær. Denne politikken møtte betydelig motstand i partiet, særlig fra partiets ungdoms- og studentbevegelser, som organiserte store demonstrasjoner med krav om forhandlinger og fred i 2004. Partiet var også ridd av indre fraksjonskamp. K. P. Sharma Oli hadde blitt M. K. Nepal viktigste indre motstander, og den tidligere utbryteren Bamdev Gautam støtta ham. UML i Sjupartialliansen. Etter kong Gyanendras statskupp den 1. februar 2005 gikk UML gått sammen med de fleste andre parlamentariske partiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, som i praksis styres av rivalene Nepals Kongressparti og UML. Utover våren 2005 blei det klart at det var mulig å få til en allianse med NKP(Maobadi mot diktaturet. K.P. Sharma Oli blei oppfatta som motstander av en slik allianse. Hans tidligere allierte, Bamdev Gautam nærma seg derimot maoistene. Mot sommeren blei alliansen et faktum. Den blei formalisert i 12-punktsavtalen i november, som la grunnlaget for opprøret mot Gyanendra året etter. Etter seieren i demokratirevolusjonen 2006. Etter seier i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006, gikk UML inn i den nye regjeringa danna av kongressveteranen G. P. Koirala. Partiets leder i regjeringa blei visestatsminister K.P. Sharma Oli, partileder M. K. Nepals viktigste rival. På forsommeren krevde UML at lokalstyrene fra 1997-valget skulle bli gjeninnsatt, men det blei avvist av alle andre partier. NKP (Maobadi) var nå legalt og rykka inn i byene. Det rekrutterte kraftig bl.a. til sin studentbevegelse og fagbevegelse. Det kom til sammenstøt mellom NKP(M)s og UMLs studentorganisasjoner. NKP(M)s fagforeninger vant mange medlemmer fra UMLs fagforeninger fordi de klarte å vinne mange lønnsøkninger. I rikspolitikken gikk de viktigste kampene mellom statsminister G. P. Koirala og hans kongressparti og NKP(Maobadi). UML stilte ei rekke særkrav, som stort sett ikke blei hørt. I Nepals overgangsparlament 2007 krevde UML-ledelsen at de skulle ha et mandat mer enn NKP(Maobadi), et krav som heller ikke blei hørt. Partiet blei stadig hardere pressa ved at det sto medansvarlig for den upopulære politikken leda av den diktatoriske G. P. Koirala, samtidig som dets rival til venstre, maoistpartiet, nå utfordra UML i dets sterkeste områder i byene. I denne situasjonen måtte partiledelsen forberede seg på det viktige valget til grunnlovsgivende parlament, som etter planen skulle holdes i juni 2007. Internasjonale forbindelser. Som et parti med bakgrunn i den maoistiske kommunistbevegelsen hadde UML opprinnelig internasjonale forbindelser med revolusjonære kommunistpartier i utlandet. I Norge hadde det på 1990-tallet partiforbindelser med AKP. I dag har det offisielle partiforbindelser med Sosialistisk Venstreparti. Dets hovedforbindelser er nå moderate kommunistpartier og sosialistpartier/sosialdemokrater. UML reknes for å ha gode forbindelser med Kina. Partiet var nylig tilstede på et møte for asiatiske medlemmer av Sosialistinternasjonalen (der også Det norske Arbeiderparti er medlem) i Kathmandu. Masseorganisasjoner. UML leder store masseorganisasjoner som er knytta til partiet, bl.a. en fagbevegelse og studentbevegelse. Partiet ser i den seinere tida også ut til å ha fulgt eksemplet fra NKP(Maobadi), og skapt egne partiorganisasjoner for forskjellige janjati-minoriteter. Eksterne lenker. NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) alias UML .il. .il er Israels nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. .il var et av de første toppnivådomenene som ble registrert. Da Israel registrerte domenet den 24. oktober 1985, var det den tredje registreringen etter .us og .uk, som begge ble registrert tidligere samme år. .je. .je er Jerseys landskodetoppnivådomene for Internett (ccTLD). Det er administrert av Island Networks. Registrering. Registreringer foretas direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under kategoriserte subdomener på andre nivå. Coimbra. Coimbra (lat. Conimbricae) er en by sentralt i Portugal ved elven Mondego, og er hovedsete for distriktet Coimbra og regionen Centro. Byen er regnet som Portugals tredje viktigste, etter Lisboa og Porto, med en befolkning på nærmere 150 000 innbyggere. Universitet i Coimbra ble opprettet i 1290, og er dermed et av Europas eldste. Byen har røtter i keltisk tid og het i romersk tid "Aeminium". Om denne tiden vitner blant annet akveduktens fundamenter og en kryptoportikus, forumets fundament som ligger under den gamle biskopspalassen, (i dag Museu Machado de Castro). 468 ble byen "Conimbriga" i nærheten ødelagt av svebere og "Aeminium" overtok som bispesetet og fikk også navnet. 711 ble byen erobret av maurere som hersket til 878. En ny maurisk erobring i 987 ødela byen på nytt. Coimbra ble først gjenerobret i 1064 av kong Fernando de Castilla y León. Coimbra var Portugals hovedstad fra 1139 til 1256. I 1290 grunnla Kong Dom Dinis (Dionysius) Universitetet i Coimbra, som var Portugals første og er et av Europas eldste. Andreas Aase. Andreas Aase (født 9. november 1967 i Bergen) er en norsk musiker (gitar) og komponist, kjent fra en rekke utgivelser nasjonalt. Han har medvirket i plateutgivelser med dansebandet Gluntan (1994), Torstein Flakne (1995), Postgirobygget (1996). Ellers har han samarbeidet med en lang rekke artister i de fleste musikksjangre, bl.a. Sigvart Dagsland og Trio de Janeiro. Han har siden 1997 vært med i Åge Aleksandersens «Sambandet» (2005), samt Svein Folkvords EU-band «Across». Duoen «Rag Bag» er Aase og Dag Bjørbekk. I den senere tid har han også spilt med Sturla Eide i en duo der Aase også spiller bouzouki. Han spilte med Tom Steinar Lund og Kirsti Huke på Kibnebfestivalen 2005, og er nå sist, festivalartist på Nidaros Bluesfestival 2006. Aase arbeider f.t. med dr.grads-prosjektet «Improvisasjon i skandinavisk gitartradisjon». Edith Ranum. Edith Thronsen Ranum (født 23. mai 1922, død 25. oktober 2002), var en norsk skuespiller, regissør, forfatter og dramatiker. Ranum var en mye benyttet dramatiker og regissør i NRK Radio. Hun måtte avbryte skuespillerkarrieren da hun ble blind tyve år gammelog satset i stedet på litteraturen. Hun utga flere noveller og romaner før hun i 1956 skrev sitt første barnehørespill "Bobbelidondsk" (ikke bevart). Siden skrev Ranum fire kriminalromaner under psevdonymet Peter Ogden. På Arild Feldborgs oppfordring forfattet hun krimhørespillet "Med eller uten cyankalium", hvor hun selv spilte hovedrollen. Originalversjonen er ikke bevart, men stykket ble innspilt på nytt i 1984. Hun utviklet en egen evne til å utnytte hørespillets egenart for å fortelle en historie. Særlig godt kom dette til uttrykk i hennes populære krimserier etter eget manus med kriminalforfatteren og amatørdetektiven Julia Tinnberg og politmannen Reinskau. Den tredje av disse seriene, "Ringer i mørkt vann", ble i 1986 belønnet med Rivertonprisen. Hennes siste krimserie "Blindspor" (2000), med den blinde artisten Janne Birk som detektiv, overrasket med et mer moderne uttrykk og eksperimenterte effektfullt med nye metoder for å bruke lydeffekter til å male hørebilder. 1962–1984 skrev Ranum tekst til 35 forskjellige barneproduksjoner, hvorav elleve serier. I samme periode instruerte hun 16 åproduksjoner (både egne og andres), flesteparten av dem større barneserier og medvirket også som skuespiller i flere av dem. Foruten dette har Ranum oversatt fra forskjellige språk og dramtisert 18 romaner til serier, deriblant John Dickson Carrs "Mord eller selvnord" (etter romanen "Dødstårnet', 1980), Gerd Nyquists "Avdøde ønsket ikke blomster" (1989) samt tre av Gunnar Staaelsens Varg Veumbøker. I 1975 vant hun NRKs jubileumskonkurranse med "Kattungen". "...men du kan ikke flykte..." skildrer Ranums egen opoplevelse av å bli blind. Trivia. Ranums hørespillserie "Spill med ukjent motiv" (1982) lånte kulisser fra et møte i Rivertonklubben hjemme hos forfatteren Gerd Nyquist i 1972. Herulere. Herulene eller erulene var betegnelsen på en rekke germanske stammer som lå i strid med østgotere, hunerne, og bysantinerne i tiden 200- til 400-tallet. Forbindelsen mellom de ulike gruppene av herulere er uklar, og det beskrives plyndingstokter av heruler på så vidt forskjellige steder som Gallia, Spania, Italia, Balkan og ved Svartehavet. Området rundt Østersjøen kan ha vært herulenes opprinnelige utgangspunkt og opphav. Historie. Herulene er tidligst omtalt av romerske skribenter i tiden under keiser Gallienus (260 – 268), da de var sammen med goterne som herjet langs kystene av Svartehavet og Egeerhavet. De sammensatte krigergruppene klarte å plyndre Bysants i 267, men deres østlige fraksjon ble nærmest utryddet på Balkan i slaget om Naissus (Serbia) to år senere. Det var det samme slaget som ga Marcus Aurelius Claudius hans beskrivende tilnavn «Gothicus». En vestlig fraksjon av herulene blir omtalt ved Rhinens munning i 289. Krønikeskriveren Jordanes på 500-tallet refererer til en historie om at herulene hadde blitt drevet ut av sitt hjemland lenge før av folket danene, noe som plasserer deres opprinnelse til de danske øyer eller i det sørlige Sverige. Ifølge den østromerske historikeren Prokopios hadde de nær forbindelser med sine slektninger i «Thule» (Skandinavia). Han fortalte videre at herulene drepte sin egen konge mens de oppholdt seg på Balkan (jf. Domalde), og at de sendte en emissær til Thule med anmodning om å få en ny konge. Deres anmodning ble innvilget, og en ny konge ankom sammen med 200 unge menn. Da Ermanariks østgotiske kongedømme ble ødelagt av hunerne en gang rundt 375, ble herulene underlagt hunerne. Bare etter hunernes undergang i 454 ble herulene i stand til å skape sitt eget kongerike i det sørlige Slovakia ved elvene Morava og Tisza. Etter at kongedømmet var ødelagt tok imidlertid herulenes medgang slutt. De gjenværende herulerne slo seg sammen med andre germanere som langobarderne og flyttet til Italia, og noen av dem søkte tilflukt sammen med gepidene. Marcellinus har nedtegnet at romerne (her i betydning bysantinerne) tillot dem å slå seg ned i avfolkede «land og byer» i Moravia, nær Singidunum (Beograd). Dette ble gjort «på Anastasius Caesars befaling» en gang mellom 29. juni og 31. august 512. Etter en generasjon hadde dette mindre sambands-kongeriket forsvunnet fra alle historiske nedtegnelser. Opptegnelser gir imidlertid indikasjon om at herulerne tjente i de bysantinske keisernes armeer i en årrekke, noe også andre germanske folkegrupper gjorde, særskilt under felttogene i Hviterussland, da store deler av det gamle romerske territoriet, inkludert Italia, Syria, og Nord-Afrika ble gjenerobret. Flere tusen herulere tjenestegjorde i Belisarius’ personlige livgarde gjennom kampanjene. De forsvinner fra den nedtegnede historiske arena på midten av 500-tallet. Ifølge Prokopios dro mange herulere tilbake til Skandinavia og slo seg ned side om side med Gøter ("Gautoi"). De steder hvor man antar at de igjen slo seg til har blitt identifisert til Värmland eller områder av Blekinge og Värend, to distrikter hvor kvinnene hadde samme arverettigheter som sine brødre. Noen svenske adelsfamilier i området gjør hevd på slektskapsbånd tilbake til herulene. Det skal bemerkes at slike identifiseringer vanligvis ikke blir akseptert. Ingen «heruli» blir omhandlet i angelsaksiske, frankiske eller norrøne krøniker, og i den grad de hadde opphav i Norden var under et annet navn. "Encyclopædia Britannica" for 1911 foreslår at siden selve navnet "heruler" av mange blir identifisert med angelsaksiske "eorlas" («adelige»), gammelsaksisk "erlos" («menn»), entallsformen av hvilket ("erilas") ofte forekommer i de tidligste nordlige inskripsjoner, at «Heruli» kan ha vært en ærestittel. Fra slutten av 200-tallet blir herulene også nevnt som overfallsmenn i Gallia og Spania hvor de nevnes sammen med saksere og alemannere. Disse herulene bir vanligvis antatt å være vestlige herulere – deres bosettinger blir antatt å ha vært i det nedre Rhinområdet. Kjente heruler. Av navn er det Odovakar, som huskes fordi han som leder for herulene i 476, avsatte den siste vestromerske keiser og i 480 overtok som konge av Italia. Ved slutten av det 400-tallet ble herulene underlagt østgoterne da deres leder Teoderik den store på oppdrag fra den østromerske keiseren avsatte Odovakar. Sigmund Lillebjerka. Sigmund Lillebjerka (født den 12. juni 1931 i Finneidfjord) er en norsk komponist, autodidakt og studert med Per Hjort Albertsen, Sigurd Berge, Bjørn Kruse og Olav Anton Thommessen. Han er far til musikerne Sveinung Lillebjerka (fiolin) og Ørnulf Lillebjerka (cello). Var tidlig aktiv i Korgens musikkmiljø, der han etablerte Korgen Skolemusikkorps, og har i en årrekke preget landsdelens seriøse musikkliv. Lillebjerka har bidratt bl.a. med bestillingsverker til Nordland Musikkfestuke (festivalartist 2005), Musikkteateret Bodø, Petter Dass-festivalen, Alstahaug. Hemnes Blues- og Jazzfestival. Bodø domkor, Arctic Brass, Fiolinistene Erika Toth og Arvid Engegård. Rønvik kirke, og Trio Valeria. Siden 1999 har han vært sentral leder og komponist for Bodø Sinfonietta. Lillebjerka skrev bestillingsverket "Natt og dag i Rana" til Havmanndagene 2004. I 2005 skrev han, som den første i Nord-Norge etter Ole Olsen, opera, nemlig barneoperaen "Jomfru Rosenving på Santavajasø", basert på Regine Normanns eventyr, og fremført av Bodø Sinfonietta i Bodø Kulturhus og Nordland Teater. I anledning Nordland Musikkfestukes 25-års jubileum, var Lillebjerka festivalartist og laget i den anledning "Den gale hanen", for symfoniorkester. Mahabharata. Mahabharata (sanskrit: महाभारत, IAST: Mahābhārata) er et indisk epos som med sine 100 000 dobbeltvers er et av verdenslitteraturens største verker. Mahabharata består av 18 bøker ("parvas"). Tradisjonelt sies det at Mahabharata ble skrevet av vismannen Vyasa (4. årh. f.Kr.). Det mangartete innholdet indikerer likevel at verket er satt sammen av eldre tekststykker, heriblant gamle heltedikt og bramanske belæringer. Sin endelige utformningen fikk verket omkring 400 e.Kr. Bakgrunn. Verket kan oppfattes som en polemikk mot prestekastens idealer om askese; et underliggende hovedtema i verket er krigerkastens etikk: hvordan gjør sin gudgitte plikt (dharma) som kriger, når det etiske idealet er respekt for alt levende. Innhold. Den overordnede fortellingen i eposet er en krig mellom søskenbarn. Forut for denne krigen er en forhistorie: Kong Shantanu ber sønnen Bhishma (som han har med gudinnen "Ganga", en personifisering av Ganges) om å frasi seg arveretten til troen (og hellr aldri få etterkommere), til fordel for sine halvsøsken, barn av kongens nye dronning Satyavati. Dronningens sønner Chitrāngada og Vichitravirya dør imidlertid barnløse. Satyavati ønsket at Vichitraviryas hustruer Ambika og Ambalika skulle sørge for å føre dynastiet videre, og ba først Bhishma om å avle barn med dem. Bhishma nekter, på bakgrunn av løftet om sølibat, og dronningen ber deretter sin sønn Vyasa om å gjøre svigerdøtrene gravide. Ambika får sønnen Dhritarashtra, som blir far til de hundre kauravaene. Ambalika får sønnen Pandu, som blir far til de fem pandavabrødrene, hvorav krigerhelten Arjuna særlig fremheves. Det er maktkampen mellom disse to søskengruppene som fører fram til den blodige Kurukshetrakrigen. I tillegg til disse to søskenflokkene, som nedstammer fra Ambika og Ambalika, blir Vyasa også lurt til å unnfange barn med deres tjenestepike; denne sønnen Vidura skildres som den viseste av personene i eposet, og han blir minister hos sine halvbrødre. Kurukshetrakrigen utspiller seg fra bok 6 til 10 i Mahabharata. Av disse bøker er især Bhagavadgita blitt berømt og gitaen har oppnådd status som kanskje det viktigste tekst innenfor hinduismen. På grunn av Bhagavadgita og andre religiøse tekststykker anser hinduene Mahabharata for å være i sin helhet en hellig tekst. Av samme grunn foredrages den ofte i templene ved hinduenes kultfester. Verket i nyere tid. Eposet er filmatisert flere ganger. En versjon fra 1989 er laget av Peter Brook og Jean-Claude Carrière. Filmen hadde utgangspunkt i en 9 timer lang sceneforestilling av Brook, og ble først laget som en 6 timer lang tv-serie, senere beskåret til en 3 timer lang kino-versjon. Tv-serien "Mahabharat", i regi av B.R. Chopra ble sendt i 94 episoder fra 1988 til 1990, både i India og England. Andre filmer tar utgangspunkt i deler av eposet. R.K. Narayan utga i 1978 en gjenfortelling av eposet. Cyrille Regis. Cyrille Regis (født 9. februar 1958) er en tidligere britisk fotballspiller. Han var tidlig sentral i West Bromwich på 1970- og 1980-tallet der han scoret mange mål sammen med spisskollega Laurie Cunningham. Nordland Musikkfestuke. Nordland Musikkfestuke (etablert i Bodø i 1980) er en årlig musikkfestival, arrangert rundt Olsok. André Wallann Larsen er Musikkfestukas direktør. Arrangementer avholdes ved flere steder i Bodø og omegn, samt Fauske, i lokaler som også omfatter Galleri Bodøgaard, Bodø Kunstforening, Bodø kulturhus, Bodø domkirke og Bodin kirke. Festivalen er også kjent for å holde utendørskonserter på spesielle arenaer som Keiservarden og Nyholmen skandse. H.K.H Kronprins Haakon Magnus er festivalen høye beskytter. Nordland Musikkfestuke har hatt en lang rekke festivalprofiler, både av utøvere, ensembler og komponister. Evelyn Glennie Christian Lindberg Ingebjørg Kosmo Birgitte Christensen Tore Johansen Terje Nilsen Sveinung Lillebjerka Susanne Lundeng Arvid Engegård Bodø Sinfonietta Ketil Hugaas Brodsky Quartet Sigmund Lillebjerka Rolf Wallin Leif Segerstam Årets Nordlandsprofil bestemmes av Nordland Musikkfestuka, og flere av artistene over har hatt denne tittelen. Flere av disse har hatt tittelen årets Nordlandsprofil. I 2005 var den utpekte Bodø Domkirkes Ungdomskor. Festivalen har også en tradisjon med kunstutstillinge på Galleri Bodøgaard og Bodø Kunstforening. Musikkfestuka er mottaker av offentlig støtte fra Norsk Kulturråd, Nordland fylkeskommune og Bodø kommune. Rolf-Cato Raade Kari Nystad Wilhelsen Tone Kolaas Roar Leinan Knut Kirkesæther Magne Hansen Kåre Johs. Brekke Fernando Pessoa. Fernando António Nogueira Pessoa (født 13. juni 1888 i Lisboa, Portugal – død 30. november 1935, samme sted) var poet og skribent, og blir i dag betraktet som en av de viktigste forfatterne i portugisisk historie, til tross for at han var nær ukjent i sin samtid og kun fikk en bok utgitt: "Mensagem" (Budskap). Internasjonalt blir hans betydning sammenlignet med Pablo Neruda og Jorge Luis Borges (Harold Bloom). Det som særlig kjennetegner Pessoas forfatterskap er hans bruk av såkalte heteronymer, oppdiktede forfattertyper med hver sin egenartete historie, skrivestil, temperament, filosofi og livsinnstilling. De mest kjente av disse er Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Ricardo Reis og semi-heteronymet Bernardo Soares. José Saramago skriver et av disse heteronymene inn som hovedperson i sin roman "Det året Ricardo Reis døde". Pessoas roman "Uroens bok" ble valgt inn som ett av litteraturhistoriens 100 viktigste verker da den i 2002 fikk plass i Verdensbiblioteket. Den jugoslaviske folkehæren. JNA hadde omtrent 8 millioner soldater til fra 1947-1990, hvorav over 1,2 var vernepliktige. Jugoslavia-krigene. I begynnelsen av Jugoslavia-krigene oppstod det en hel del forvirring med tanke på hva JNA stod for og for hvem. Ca 80 % av ledelsen i JNA var serbiske og det faktum at krigen foregikk i to forskjellige land, Bosnia og Kroatia, gjorde at det oppstod store splittelser i styrken. I forbindelse med oppløsningen av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia og opprettelsen av Den Føderale Republikken Jugoslavia i april 1992 ble JNA offisielt oppløst, og delt opp i flere avdelinger. Men JNA ble og blir fortsatt brukt som en betegnelse på styrkene som kjempet for Jugoslavia under hele konflikten. Anker Rogstad. Anker Rogstad (født 8. januar 1925 i Oslo, død 5. oktober 1994 i Oslo) var en norsk forfatter. Før Rogstad begynte å skrive bøker, var han domfelt som skapsprenger. Jazzpar Prize. The Jazzpar Prize (etablert i 1990) er en årlig dansk utmerkelse innen jazz, ansett for å være den høyeste internasjonale utmerkelse innen jazz. Vinneren er en av fem nominerte internasjonale utøvere av jazz. Prisen er i 2005 på 200 000 danske kroner og en bronsestatuett av Jørgen Haugen Sørensen. Utdelingen skjer i København på vårparten, og avstedkommer en uke med jazzlige aktiviteter i København. Hovedsponsor i en årrekke var Skandinavisk Tobakskompagni. Territorialt Forsvar (Jugoslavia). Territorialt Forsvar (Jugoslavia) (serbisk: "Територијална Oдбрана", kroatisk: "Teritorijalna Obrana", slovensk: "Teritorialna obramba", makedonsk: "Tериторијална Oдбрана", alle forkortes med TO) TO ble etablert i 1969, og ideen var at hver av de jugoslaviske republikkene skulle ha sitt eget lokale forsvar uavhengig av sentraliserte JNA. De ble finansiert av den respektive republikken, men var likevel offisielt sett under kommando av den nærmeste JNA avdelingen. Opprinnelig var TO enhetene meget selvstendige og arbeidet uavhengig av hverandre, men under oppbyggingen til Jugoslavia-krigene forsøkte JNA og Serbia å sentralisere og avvæpne de lokale TO’ene for å minske motstanden. Under krigene utviklet de forskjellige TO avdelingene seg til gerilja avdelinger. Det er anslått at en til tre millioner personer kjempet for de forskjellige TO avdelingene under krigene, mens det før var 860 000 soldater i de forskjellige TO avdelingene til sammen. Sparebanken Vest. Sparebanken Vest er den tredje største sparebanken, og den nest eldste banken i Norge. Forløperen, Bergens Sparebank, ble etablert i 1823. Banken har i dag en forvaltningskapital på 54,6 milliarder kroner og 800 årsverk. Hovedkontoret ligger i Bergen, og banken betjener personmarkedet, næringsliv og offentlig sektor i Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland med 61 salgssteder. Sparebanken Vest har 217 000 helkunder, 10 000 næringslivskunder og 125 000 nettbankkunder. Banken har hatt en sterk vekst innen næringslivet de siste årene, og viktige faktorene her har vært bankens lokale tilhørighet og kjennskap til ulike markeder. 31. desember 2003 gikk Sparebanken Vest ut av alliansen SpareBank 1 Gruppen. Sparebanken Vest kan bruke inntil 25 prosent av sitt overskudd, etter skatt og utbytte, til allmennyttige formål. Visjon Vest er navnet på den allmennyttige virksomheten i banken. I 2007 fordelte Visjon Vest 100 millioner kroner til allmennyttige formål. Banken er også hovedsponsor for Sportsklubben Brann og sykkellaget Team Sparebanken Vest. SpareBank 1 Gruppen. SpareBank 1 Gruppen AS er et holdingselskap eid av SpareBank 1 Nord-Norge, SpareBank 1 SMN, SpareBank 1 SR-Bank, Sparebanken Hedmark, Samarbeidende Sparebanker AS og fagforbund tilknyttet LO. Adm. direktør fra 2009 er Kirsten Idebøen. SpareBank 1 Gruppen ble etablert i 1996. SpareBank 1 Gruppen har et administrativt ansvar for samarbeidsprosessene i SpareBank 1-alliansen, der teknologi, merkevare, kompetanse, felles prosesser / utnyttelse av beste praksis og innkjøp står sentralt. Alliansen driver også utviklingsarbeid gjennom tre kompetansesentra innenfor læring (Tromsø), betaling (Trondheim) og kreditt (Stavanger). Som fellesbetegnelse på alle de selvstendige selskapene, alle SpareBank 1-bankene, SpareBank 1 Gruppen AS og datterselskaper benyttes Sparebank 1 Alliansen. SpareBank 1 Alliansen omfatter over 350 kontorer. Totalt har alliansen omtrent 5 400 ansatte, hvorav ca. 1 400 er tilknyttet SpareBank 1 Gruppen og datterselskaper. Eiendomsmegler. I SpareBank 1 Alliansen inngår også Eiendomsmegler 1, som er Norges største eiendomsmeglerforetak. Eiendomsmegler 1 har felles kjedekontor, men de enkelte kontorene eies direkte av de enkelte SpareBank 1-banker. Eksterne lenker. SpareBank 1 Alliansen __NOTOC__ Havmanndagene. Havmanndagene (etablert i Mo i Rana) er en norsk kulturfestival avholdt i mai. Den markerer fødselen til Anthony Gormleys skulptur «Havmannen» som er Ranas del av Skulpturlandskap Nordland. Den Nord-norske bokprisen Havmannprisen deles ut av Rana bibliotek og Nordland fylkesbibliotek, under Havmannsdagene. Det figurerer også årets «Havmannkomponist», som presenteres spesielt gjennom årets «Havmannskonsert». «Havmannutstillingen» (Juan Brito Vargas 2003; Karina Herteig 2004; Inge Jensen 2005; Elisabeth Alsos Strand 2006). Stig Wennerström. Stig Erik Constans Wennerström (født 22. august 1906 i Stockholm, død 22. mars 2006) var en svensk oberst i flyvåpenet, spion for Sovjetunionen og dømt for spionasje. Stig Wennerström var sønn av major Gustaf Wennerström og Ester Berggren. Han giftet seg i 1939 med Ulla-Greta Carlsson, datter av konsul Eric Carlsson og Helga Andersson. Han ble fenrik i marinen i 1929, og gjennomgikk deretter flyutdannelse. I 1936 ble han løytnant i flyvåpenet, i 1939 kaptein, i 1944 major, i 1946 oberstløytnant og i 1951 oberst. I andre verdenskrig var har flyattaché og han tjenestegjorde i Moskva i perioden 1940-41. Etter krigen var han i Moskva i årene 1949-52, og i Washington i 1952-57. Han var arveprins Gustaf Adolfs adjunkt i årene 1938-47. I tillegg var han virksom som lærer ved den svenske flykrigshøyskolen og den kongelige sjøkrigsskolen. Det fantes to høyt verdsatte svenske GRU-agenter i denne perioden, en hadde kodenavnet "Ørnen" (Wennerström), i tillegg var det også en agent som gikk under kodenavnet "Getingen" («vepsen»). Vedkommendes identitet er aldri blitt klarlagt. Wennerström avslørte så godt som hele det svenske forsvaret til Russland på 1950-tallet. Dessuten overlot han hele det danske "Drakenprosjektet" til Sovjetunionen. Wennerström arbeidet også som militærattaché i Washington hvor han var til stor nytte for GRU. Allerede i 1943 fikk den svenske Säkerhetspolisen (Säpo) mistanke om at Wennerström arbeidet i tysk tjeneste, og i 1947 ble det funnet indikasjoner på at han hadde inngående kontakter med Sovjetunionen, men dette kunne ikke tilstrekkelig bevises. Mot slutten av 1950-tallet ble spaningen mot Wennerström intensivert, og hans hushjelp ble vervet som agent for Säpo. I juni 1963 meldte hun at hun hadde funnet noen gjemte filmruller. Filmene viste seg å inneholde bilder av graderte dokumenter og Wennerström ble pågrepet noen uker senere, den 25. juni 1963. Han ble dømt til livsvarig straffarbeide, men 6. oktober 1973 bestemte regjeringen Palme å omgjøre straffen til 20 års fengsel, noe som medførte at han kunne prøveløslates etter at halve straffen var sonet. 6. september 1974 belsuttet riksdagen å innvilge prøveløslatelse. Han skrev sine memoarer etter løslatelsen. Han begrunnet sine handlinger med at han bidro til å opprettholde terrorbalansen og derigjennom freden. Innflytelse. Den svenske rockegruppen "Reeperbahn" (med blant andre Olle Ljungström) har skrevet en melodi med tittelen «Kalla kriget» som handler om Stig Wennerström. Norsk språkpris. Norsk språkpris ble utdelt fra 1992 til 2003 av Norsk språkråd, ifølge statuttene for «fremragende bruk av norsk språk i sakprosa som er utgitt i løpet av de siste fem år før utdelingen». Prisen ble gitt annethvert år til en bokmålsbruker og annethvert år til en nynorskbruker. Bjørn Andor Drage. Bjørn Andor Drage (født 1959) er en norsk komponist, musiker, konsertorganist og musikkonservatorieprofessor, opprinnelig fra Saltdal, Nordland. Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole 1984, debuterte i Oslo Konserthus 1984. Han har vært lektor i kirkemusikk ved Trøndelag musikkonservatorium fra 1985, domkantor i Bodø fra 1989, dirigent og kunstnerisk leder for Bodø Sinfonietta, samt gjestedirigent for Tromsø Symfoniorkester og Vokal Nord. Drage er professor i orgel ved Musikkonservatoriet i Tromsø Universitetet i Tromsø og professor ved Høgskolen i Bodø. Han var en av pådriverne til etableringen av det norske plateforlaget Euridice (1992). Drage har samarbeidet med bl.a. Ola Bremnes, Cikada, Kine Hellebust, Manna, Halvdan Sivertsen og Susanne Lundeng samt med MiN-ensemblet, Bodø Sinfonietta m.fl. fra Nordland. Med komponistene Bodvar Moe, Sigmund Lillebjerka og Knut Lamvik utgjorde han prosjektet "Komponistmøte Nordkalotten" (2002). Drage er bosatt i Bodø. Elevtinget. a> i Oslo under Elevtinget 2007 Elevtinget er Elevorganisasjonens landsmøte, det nest største landsmøte i Norge (etter LO). Elevtinget avholdes hvert år i mars, vanligvis på Folkets Hus i Oslo og er det høyeste organet i Elevorganisasjonen. På Elevtinget deltar opp til to representanter fra hver medlemsskole og basisgruppe, en delegat med stemmerett og en observatør med tale- og forslagsrett. Elevtinget har de siste årene hatt over 500 deltagere. Elevtinget vedtar hvert år organisasjonens vedtekter og politikk i kommende periode. Det er også valg av leder, sentralstyre, valgkomiteen, OD-prosjekt og Desisjonskomiteen. Balihund. Balihund er i realiteten en viltlevende blandingshund som lever fritt på Bali, ei øy i Indonesia. Balihund må ikke forveksles med kintamanihund, som også kommer fra Bali, men som forskere og kynologer skiller mellom. Opprinnelse og alder. Opprinnelsen til denne rasen er ukjent, men moderne forskning har fastslått at både balihund og kintamanihund er nærmere beslektet med dingo og tradisjonelle asiatiske hunderaser enn europeiske hunder. Man kan derfor tenke seg at typen som sådan har utgått fra den asiatiske villhunden for lenge siden. Både balihund og kintamanihund er i så måte typiske pariahhunder, som skiller seg fra hverandre på kun tre referansepunkt i en genetisk studie publisert i "Journal of Heredity" den 13. juli 2005. I dag lever balihunden fritt på Bali, der den formerer seg uten menneskelig påvirkning. Forskere har anslått at det finnes omkring 500 000–1 000 000 balihunder på Bali, og et overveiende flertall av de lever under svært vanskelige forhold. I så måte har organisasjonen "Bali Street Dog Foundation", som har sitt hovedkvarter i Australia, igangsatt et betydelig arbeid med å hjelpe de to hundetypene på Bali. Utseende, anatomi og fysikk. Balihunder kan best sammenlignes med primitive spisshunder og mynder. De er mellomstore av vekst, slanke og smale og relativt høybeinte. Hodet er trekantet og noe forlenget i forhold til tradisjonelle spisshunder. Ørene, som er meget bevegelige, er forholdsvis spisse og stående eller halvstående (dette varierer). Halen er middels lang og bæres gjerne i en krøll over ryggen. Når hunden løper strekkes den ut på myndevis og brukes som balanseror. Pelsen er kort og tett tilligende, og finnes i alle mulige farger og kombinasjoner av disse. Hanner blir gjerne omkring 35–50 cm i skulderhøyde, og vekten ligger normalt på 10–20 kg. Tispene blir typisk noe mindre enn hannene. Bruksområde. Balihunder er jakthunder og gatefeiere i ordets rette betydning. Som jakthunder bruker de både syn, lukt og hørsel like mye når de jakter. Som gatefeiere spiser de nærmest hva som helst. Hundetypen er meget hurtig og har en høyt utviklet luktesans, noe som gjør de til meget gode sporhunder eller ettersøkshunder. De skal også være ypperlige vakthunder, som lett tilpasser seg en tilværelse som familiehund. Lynne og væremåte. Balihunder er gjerne svært livlige og aktive. Den er leken og lojal mot de den kjenner og liker, men gjerne svært skeptiske til fremmede. Den trenger tidlig og massiv sosialisering i 4-8 ukers alder, og siden mye mosjon og psykiske utfordringer for å trives som familiehund. De knytter seg sterkt til flokken (familien) og passer kun for mennesker som har erfaring med primitive hunder. Innad i flokken er den tolerant og kjælen, også mot egne barn. Annet. Selv om balihunder gjerne er befengt med sykdommer, lus og midd, regnes den som en sunn rase når den først blir kurert for slike ting. I så måte har den få eller ingen arvelige belastninger. Geriljamarkedsføring. Geriljamarkedsføring betegner strategisk bruk av ukonvensjonelle og billige markedsføringsmetoder. Markedsføringen kan for eksempel skje ved hjelp av grafitti, klistremerkekampanjer eller flash mobs. Geriljamarkedsføring er nøye planlagt og målrettede, men forbrukerne og målgruppen vil ofte oppleve dem som uventede og spontane hendelser. Målet med geriljamarkedsføring er å skape en unik, engasjerende og tankevekkende reaksjon fra målgruppen. Begrepet ble skapt og definert av Jay Conrad Levinson i boken "Guerrilla Marketing". Begrepet er senere blitt referert til i markedsføringslærebøker. Kampanjer basert på geriljamarkedsføring iverksettes ofte på offentlige steder. De kan omfatte utdeling av gratisprodukter (profilprodukter) på gaten, regisserte "tilfeldige" møter mellom forbrukere og personer som har fått i oppdrag å påvirke forbrukerne uten å tilkjennegi at de driver markedsføring for et bestemt produkt, og andre PR-tiltak. Hensikten med geriljamarkedsføring er å få maksimale resultater ved hjelp av minimale ressurser. Smartphoneteknologien har åpnet for nye muligheter for å drive digital geriljamarkedsføring i den hensikt å engasjere forbruker og skape en minneverdig merkevareopplevelse. Opprinnelig var det små og mellomstore bedrifter (SMB) som drev geriljamarkedsføring. I dag er det blitt stadig mer vanlig at også store bedrifter tar i bruk slike metoder. Lewis (Hebridene). Lewis eller Isle of Lewis (skotsk-gælisk: Leòdhas) er den største øya i øygruppen Hebridene. Den er 2000 kvadratkilometer og det er 18 480 fastboende (1994). Det høyeste punktet på Ytre Hebridene ligger også på Lewis, det er Clisham på 800 moh. Den sørlige delen av øya heter Isle of Harris, selv om det i virkeligheten ikke er snakk om en separat øy. Lewis' eneste by er Stornoway med omkring 8 000 innbyggere. Amir Peretz. Amir Peretz (hebraisk:; arabisk:; (født 9. mars 1952) er en israelsk politiker og nåværende leder av the det israelske Arbeiderpartiet. Peretz er forsvarsminister i Israel. Han er tidligere leder av den israelske fagforenings-føderasjonen Histadrut, og overtok lederskapet i det israelske Arbeiderpartiet etter Shimon Peres, etter at han vant primærvalget i 9. november 2005. Yngre år. Amir Peretz ble født som Armand Peretz i byen Boujad i Marokko. Hans far var en lederskikkelse i det jødiske miljøet i Boujad, og eide en bensinstasjon. Familien emigrerte til Israel i 1956. De slo seg ned i byen Sderot, hvor Peretz gjennomførte grunnskole. Han tjenestegjorde i den israelske hæren som forsyningsoffiser i den 202. fallskjermjeger- brigade og oppnådde graden kaptein. Under Yom Kippur-krigen i 1973 ble Peretz alvorlig såret ved Mitla-passet. Han tilbrakte ett år på sykehus etterpå for rehabilitering. Etter at han hadde forlatt sykehuset, kjøpte han en gård i landsbyen Nir Akiva. Mens han fortsatt var lenket til rullestolen, begynte han å dyrke grønnsaker og blomster, som han eksporterte. Det var i denne perioden han han traff sin kone Ahlama. De har i dag fire barn. Politisk karriere. Valgkampbannere for Peretz fra 2006 I 1983, etter oppfordring fra venner, stilte Peretz til valg som borgermester i byen Sderot, som kandidat for det israelske arbeiderpartiet. I en alder av bare tretti år vant han valget, noe som satte sluttstrek for en lang periode med politisk dominans i byen av partiene Likud og Mafdal. Dette var det første i en rekke av lokale regioner som gikk tilbake i Arbeiderparti-kontroll i siste halvdel av 1980-tallet. Som borgermester jobbet han for bedre utdannelse, og for å forbedre det tidligere skjøre forholdet til kibbutz i området. Histadrut. I 1988 ble Peretz innvalgt til Knesset, det israelske parlamentet. I 1994, etter å ha mislyktes i å overta lederskapet i Histadrut, valgte Peretz å slå seg sammen med Haim Ramon for å forsøke å oppnå kontroll over den dengang så mektige fagforeningsunionen. De stilte på en uavhengig liste mot favoritten til Arbeiderpartilederen Yitzhak Rabin. De vant, og Peretz ble Ramons høyre hånd i Histadrut. Dette isolerte Peretz i Arbeiderpartiet. Han ble leder for Histadrut i desember 1995, da Ramon kom inn i parlamentet etter drapet på Rabin. I løpet av sine første år her ble Peretz regnet som en militant leder, med en løs hånd på avtrekkeren når det gjaldt streiker. I løpet av disse årene led Israels økonomi av mange streiker. Av og til var foranledningen for en streik simpelthen en uheldig uttalelse fra finansministeren (som med Ya'akov Ne'eman i 1996). Senere har Peretz blitt mer moderat, og noen hevder dette skyldes at han ønsker å stille sterkere ved et senere presidentvalg. Da Benjamin Netanyahu satt som finansminister var han relativt samarbeidsvillig med myndighetene, og bidro til flere strukturelle og økonomiske reformer, noe som har sørget for en mer markedsorientert økonomi i Israel. Han har uttalt at "den mest effektive streiken er den som aldri fant sted". Am Ehad. I 1999 trakk Peretz seg fra Arbeiderpartiet for å starte sitt eget parti, Am Ehad ("En nasjon"). Am Ehad fikk to plasser i Knesset i valget i 1999, og tre i 2003. Med Likud-partiet i regjering ble Arbeiderpartiet mindre populært, og etter hvert som Israels sosiale programmer ble revet i filler av de markedsorienterte reformene til finansminister Benjamin Netanyahu ble Peretz stadig mer populær hos arbeiderklassen i Israel. Tidlig i 2004 ble han snakket om som "en hvit ridder som vil redde arbeiderpartiet i Israel". Etter forhandlinger med Shimon Peres og andre ledere slo Am Ehad seg sammen med arbeiderpartiet sommeren 2004. Retur til Arbeiderpartiet. Etter sammenslåingen stilte Peretz til ledervalg i Arbeiderpartiet med den hensikt å avslutte koalisjonen med Likud, ledet av statsminister Ariel Sharon, og reintrodusere Arbeiderpartiets tradisjonelle sosialistpolitikk. Peretz vant såvidt over den tidligere statsministeren Shimon Peres i valget den 9. november 2005. Peretz vant 42 % av stemmene, mens Peres fikk 40 %, og den tidligere forsvarsministeren Benjamin Ben-Eliezer fikk 17 %. Etter å ha vunnet dette valget trakk han seg fra sin post i Histadrut for å fokusere på sin statsministerkampanje. Som en følge av sitt løfte om å trekke Arbeiderpartiet ut av den Likud-ledete koalisjonsregjeringen trakk partiet sin støtte til regjeringen den 11. november, og alle Arbeiderpartministere trakk seg fra sine poster. Denne handlingen sørget for at regjeringen mistet sitt flertall i Knesset, og resulterte i at statsminister Ariel Sharon annonserte et nytt valg den 28. mars 2006. Kort tid etter forlot Sharon Likud for å stifte et nytt parti, Kadima. Valg og regjering. Hvis Arbeiderpartiet hadde vunnet valget i 2006 ville Amir Peretz blitt den første statsministeren i Israels historie som ikke har vært "Ashkenazi". I stedet tok Arbeiderpartiet en sterk andreplass bak Kadima-partiet, ledet av Sharons etterfølger Ehud Olmert. Arbeiderpartiet gikk inn i en koalisjonsregjering med Olmert og Kadima-partiet. I forhandlingene ble Perez, etter å ha forsøkt finansministerposten, forsvarsminister, og tok plassen til Shaul Mofaz (Kadima). Peretz fikk også tittelen assisterende statsminister. På sin første dag som forsvarsminister ga Peretz ordre om et luftangrep som drepte fem medlemmer av organisasjonen for Palestinas frihet. Senere, den 9. juni, ble syv palestinere drept i en eksplosjon i Gaza. I et svar på palestinske myndigheters uttalelser om at Israel var ansvarlig for hendelsene beklaget Perletz, men etter at en etterforskning avviste at den Israelske hæren sto bak trakk Peretz sin beklagelse. Synspunkter, tro. Peretz jobber for sosiale saker, og styrkingen av velferdsstaten. Han har erklært at "han innen to år etter å ha blitt valgt vil ha sørget for at det ikke finnes fattige barn i Israel". I tillegg har han erklært sin forpliktelse til en markedsstyrt økonomi. De senere år har han beveget seg i andre retninger enn andre, og i tillegg til dette er han også kjent for en jordnær og varm personlighet. Peretz har blitt sammenlignet med den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva. Med hensyn til spørsmål som angår palestinerne og den arabiske verden, har Peretz et fredelig standpunkt. Han var en av de tidligste medlemmene i Israels "Peace Now"-organisasjon, og han var også et medlem av en gruppe bestående av åtte Arbeiderpartimedlemmer, kalt "De Åtte" og ledet av Yossi Beilin, som forsøkte å sette en liberal agenda for partiet med hensyn til fredsprosessen med palestinerne. Peretz trekker koblinger mellom fredsprosessen og interne sosiale problemer i Israel. Han tror at den uløste konflikten med Palestina også har vært en hindring for noen av Israels største problemer. Han mener at ressursene som har blitt brukt på konflikten er bortkastede ressurser, som heller kunne ha bidratt til å løse konflikten. Han hevder at konflikten har mutert israelsk politikk, slik at de tradisjonelle venstre-høyreposisjonene ikke lenger holdes. Arbeiderpartiet (Israel). Arbeiderpartiet i Israel (hebraisk:, "Ha‘Avoda" (Arbeiderpartiet), offisielt, "Mifleget Ha‘Avoda HaIsra’elit") er et politisk parti i Israel. Det er et sosialdemokratisk og sionistisk parti, medlem av Sosialistinternasjonalen og observatørmedlem av the Det Europeiske Sosialdemokratiske Partiet. Partiet er ett av de største i israelsk politikk og satt ved makten fra 1948 til 1977. Senere fra 1984-1986, 1992-1996 og 1999-2001. Alf R. Jacobsen. Alf Reidar Jacobsen (født 21. februar 1950 i Hammerfest) er en norsk journalist og forfatter. Jacobsen har studert litteraturvitenskap og sosiologi ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Han har vært frilansjournalist og ansatt som journalist i Finnmark Dagblad, Alle Menn, Klassekampen, Verdens Gang og Dagbladet. Han var redaktør i Økonomisk Rapport i perioden 1993–95 og redaktør i NRKs program «Brennpunkt» fra 1995 til 2001. Jacobsens litterære debut kom i 1982 med thrilleren "Stalins gull", og han har siden skrevet en rekke bøker fra norsk shipping- og finansmiljø, i tillegg til flere faktabaserte bøker om annen verdenskrig. Han har blitt belønnet med Rivertonprisen (1988) og SKUP-prisen (1991). I 2011 ble han tildelt Petter Dass-medaljen. John Cena. John Felix Anthony Cena (født 23. april 1977) er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments divisjon "Raw". Cena har vært fan av wrestling siden han var liten, og på skolen ble han mobbet fordi han var mye mindre og svakere enn alle andre. I flere år gikk John alene og det førte til han fikk psykiske lidelser i sin barndom. Men da Cena var i 14-årsalderen begynte han å trene for å få slutt på mobbingen han hadde blitt utsatt for siden han begynte på skolen, og med hjelp fra familie og venner nådde han sitt mål. John Cena spilte hovedrollen i "The Marine", som gikk på amerikanske kinoer i oktober 2006. Han spiller også hovedrollen i den amerikanske filmen 12 Rounds. Han har også spilt i filmen Legendary (2010) World Wrestling Entertainment. Cenas debut kom i WWEs divisjon SmackDown mot Kurt Angle i 2002. Kurt Angle sa at han tok imot utfordring fra hvem som helst, og ukjente Cena dukket dermed opp. Bare kommentatorene visste litt om ham, og ble veldig overrasket. Angle spurte hånlig om hvem han trodde han var som kunne utfordre ham. Cena svarte at han var «Ruthless aggression» og ga Angle en høyre hook. Kampen endte med at Cena tapte for Angle. Men Cena skulle senere vise seg som den mest dominerende fribryteren de neste årene. Første gang han entret Wrestlemania skulle han opp mot den over 2 meter høye og 225 kilo tunge Big Show, som den gang var WWE United States Champion. Cena veide snaut 100 kilo, men det var til slutt Cena som vant tittelen etter å ha avledet dommeren og deretter slått Big Show med ulovlige knokeringer, før han løftet ham opp og kastet ham i bakken med et av sine signatur-manøvere F-U. Dette F-U har nå fått navnet Attitude Adjusment. Cena gikk senere i en duell med hhv Brock Lesnar og JBL for den mest prestisjetunge tittelen WWE Championship. Cena tapte mot Lesnar, men skulle senere vinne beltet på Wrestlemania 21, da han slo JBL. Tre måneder senere, sommeren 2005, ble han draftet til WWEs hoveddivisjon, RAW, hvor han har vært siden. Han tok med seg tittelen og beltet dit, og har senere tapt (og vunnet den tilbake igjen) to ganger. Oktober 2007 røk Cena en muskel i en kamp mot Mr Kennedy, noe som satte en brutal stopper for hans ubeseirede tittelkamprekke fra september 2006; den lengste rekken siden Hulk Hogan på midten av 1980-tallet. Skaden var forventet å sette ham på sidelinjen i opptil et år, men han overrasket alle ved å dukke opp som deltaker nr 30 (av 30) i den årlige Royal Rumble-kampen i slutten av januar 2008, en kamp han for øvrig vant. Utover i 2008 skulle han også vinne Tag team-tittelen sammen med Batista, og til slutt WWE World Heavyweight Championship da han beseiret Chris Jericho den 23.11 i en tittelkamp på Survivor Series. På No Way Out tapte John Cena verdenstitelen til Edge I 2009 utfordret Randy Orton Cena til en aller siste kamp om WWE-tittelen i en "Iron Man" match under Pay-Per Viewen "Bragging Rights". Tapte Cena skulle han forlate RAW, vant han fikk han tittelen. Denne vant Cena og ble igjen WWE Champion. Sangen som spilles når John Cena kommer ut fra scenen heter "My Time Is Now" laget av Trademarc og Cena selv. Slutten av 2009 endte ikke godt for Cena. Sheamus kom på banen og tok WWE tittelen fra han. Etter den kampen lovet Cena å ikke tape flere kamper før han igjen var WWE champion. Dette gikk bra helt til aller siste kamp i 2009 da han igjen fikk utfordre Sheamus. Han vant den kampen på gunn av at Sheamus diskvaliserte seg selv ved å dra ned dommeren, men en tittel kan bare vinnes av pinfall eller overgivelse. Cena vant tilbake WWE-tittelen sin i februar etter å ha vunnet i Elimination Chamber etter en spennende avslutning hvor Triple H sendte ut Sheamus rett før Cena tok STF på nevnte Triple H for å vinne tilbake WWE-Tittelen. Sekunder etter Cena hadde vunnet kom formannen Vince McMahon ut og fortalte Cena at han måtte igjennom nok en kamp, da mot Batista. Cena mistet noen minutter senere tittelen igjen. På Wrestlemania 26 vant Cena WWE tittelen tilbake fra sin erkefiende Batista. På Hell in a Cell hvis John Cena vant skulle Nexus slutte i WWE, og hvis Wade Barrett vant skulle John Cena bli en del av Nexus. Det endte med at to mystiske mann kom og distraherte Cena og Wade Barrett tok en Wasteland og vant. På neste episode av RAW viste det seg at de mystiske mennene var Husky Harris og Michael McGillcutty. På Survivor Series, forrettet Cena en kamp for WWE Championship mellom Wade Barrett og Randy Orton. Som en del av en pre-match fastsettelse, hvis Barrett ikke vant mesterskapet, ville Cena bli sparket fra WWE. Orton beseiret Barrett å beholdt tittelen, og deretter mistet Cena sin karriere i WWE. Dagen etter på Raw, ga Cena en avskjedstale, etter avskjedstalen skulle Wade Barrett og Randy Orton ha en rematch etter Survivor Series. Dermed endte det at Cena kommer løpende inn på banen og dro dommeren ut etter at Wade Barrett tok pinfall etter han tok hans finiser Wasteland. Deretter tar Randy Orton en RKO på Wade Barrett. Og The Miz casher in hans Money in the Bank-koffert og deretter blir han den nye WWE Championship. Senere fikk Cena komme tilbake til WWE, RAW, på grunn av at Wade Barrett ville bevise at han kunne beseire John Cena. Lenge prøvde Barrett å ta igjen, men mislykkes i dette. På Raw 21. februar 2011 svarte John Cena The Rock etter The Great One hadde gjort narr av John Cena mandagen før. Han gjorde det som "Doctor of Thuganomics" Den 25, april episode av Raw ble John Cena draftet til Smackdown. Det ble også satt opp en Tag Team kamp med Cena, Christian, Mark Henry mot Alberto del Rio, The Miz og Alex Riley som Cena, Christian og Mark Henry tapte. Etter kampen ble den siste draften til Raw av klart og Cena ble draftet tilbake til Raw. Den 1. mai 2011 på Extreme Rules ble John Cena den nye WWE champion etter og ha slått The Miz og John Morrison i en Triple Threat Steel Cage kamp, etter kampen holdt han en tale etter at de amerikanske styrkene hadde drept Osama bin Laden. Dagen etter på Raw forsvarte Cena tittelen mot The Miz. 17.juli.2011 skulle Cena ha championship match med CM Punk. 17. juli var dagen da CM Punks kontrakt også gikk ut, altså CM Punks siste sjanse til og bli WWE Champion. Hvis Cena vant fikk han bli, hvis ikke fikk han gå. Altså, hvis Cena tapte beltet skulle han få sparken. Cena tapte bort beltet, og CM Punk stakk av med det. Da tiden kom og Vince skulle sparke Cena kom Tripel HHH og sparket Vince, noe som gjorde at Cena fikk forbli i WWE. 1.april. 2012 – Wrestlemania 28 var det kampen alle hadde ventet som hadde bygd seg opp i eit helt år. Det var kampen mellom John Cena og The Rock. John Cena mot The Rock kampen var Wrestlemania 28s 'Main Event' og det var et jubelskrik fra de 78 000 tilskuerne på Sun Life Stadium da det dingte for kampstart. Det viste seg å bli en jevn kamp mellom de to største WWE-superstjernene gjennom tidene, men det var til slutt The Rock som kom ut sterkest med seier etter en "Rock Bottom" fra The Rock. I løpet av kampen så pådro The Rock seg to "Attitude Adjustment", "Bear Hug", "STF" og utallige slag, men det var likevel ikke nok til å slå "The Great One" (The Rock) John Cena fikk Rock ned i bakken, og ydmyket The Rock og gikk for finisheren til Rock, "People's Elbow". Men når Cena ikke så reiste "The Great One" seg, og fikk inn en "Rock Bottom", pinnet Cena og dro seieren i land. Følgende kveld på RAW, adressert Cena til The Rock, bare for å bli avbrutt av den gjeninnførte Brock Lesnar, som fortsatte å treffe Cena med en F5. På 9. april episoden av Raw ble Cena angrepet av Lesnar på åpningen, etter John Laurinaitis kunngjorde at Cena skulle møte Lesnar i hovedkampen på Extreme Rules. John beseiret David Otunga senere i hovedkampen bare for å bli truffet av enda en F5 av Lesnar. den 16. april, ble det annonsert på WWE.com at Lesnar Vs Cena ville være en Extreme Rules Match. På den neste episode av Raw ble Cena konfrontert med Edge som anerkjente Cena manglende tillit kommer til å møte Lesnar være på grunn av tap hans til Rock før fortelle Cena å våkne opp og slo Brock Lesnar. Senere samme kveld, viste Cena sin mistillit ved å bringe en kjede til kontraktsignering og nekte å kjempe Brock Lesnar. Cena fikk en Kimura lås og flenger på hodet i løpet av kampen, men klarte å vinne mot Lesnar, skjønt han anstrengt musklene i armen hans. Dette tappet inn en rivalisering med John Laurinaitis, som ble sint på Cena på grunn av hans seier mot Brock Lesnar og hans hån og erklærte seg som Cena sin motstander på Over the limit. Cena tapte kampen mot John Lauranitis etter at The Big Show angrep Cena og dro Laurinitis oppå Cena. Den følgende kvelden på RAW, ville John Lauranitis kunngjøre for Cena at han skal møte The Big Show på No Way Out. John Cena er en av de beste wrestlere. Han har vært WWE Champion hele 10 ganger og flest ganger av alle i hele WWE's historie. Finisher & signature manøvre. 5 Knuckle Shuffle, Diving Leg Drop/Bulldog, Dropkick og Suplex FU eller AA – Attitude Adjustment og STF Njeld Larsen Kolbenstvedt. Njeld Larssen Kolbenstvedt (født 1828, død 1900) var en norsk politiker. Han var nesteldste sønn til Giske og Lars Kolbenstvedt og var oppvokst på gården Våge i Suldal, I 1853 giftet han seg med Oleana F. Lindbom og i 1855 tok de over slektsgården Kolbeinstveit som i dag er museum. Kolbenstvedt var ordfører i Suldal i periodene 1856–1859, 1862–1863, 1866–1869 og 1876–1880. Njeld avløste sin far som stortingsmann og satt første gang på Stortinget i 1865–1866. Deretter i flere perioder frem til 1891. Mellom 1883 og 1888 representerte han Venstre på Stortinget. I perioden 1889-1891 representerte han Det Moderate Venstre. Njeld Larssem Kolbenstvedt var meddommer i riksrettsaken der Selmer-regjeringa falt, en sak som åpnet for inføringen av parlamentarismen. Kolbenstvedt er også nevnt i de 9. bohembuda til Hans Jæger. ACF Fiorentina. Fiorentina er en italiensk fotballklubb fra Firenze, Toscana, grunnlagt 26. august 1926 ved sammenslåingen av "Sezione Calcio della Polisportiva Giovanile Libertas" og "Club Sportivo Firenze". Klubbens farger var opprinnelig rødt og hvitt (fra fargene til de to fusjonerte klubbene), men dette ble i 1929 endret til lilla. På grunn av denne særegne draktfargen har klubben siden den gang vært kjent som «i Viola» («de lilla»). Klubben spiller sine hjemmekamper på Stadio Artemio Franchi i Firenze (kapasitet 47 282). Historie. Fiorentina spilte første gang i Serie A sesongen 1931–32 og var med unntak av sesongene 38–39 og 93–94 i toppdivisjonen helt til 2002. I 2002 ble "A. C. Fiorentina" slått konkurs. Nye investorer opprettet snart selskapet "A. C. Fiorentina 1926 Florentia Viola" og laget "Florentia Viola" som ble innskrevet i Serie C2. Senere ble Fiorentina-navnet, sammen med rettighetene til klubbsymbolene og klubbens trofeer, kjøpt tilbake. Etter seier i Serie C2 ble "A. C. F. Fiorentina" flyttet fra Serie C1 til Serie B på grunn av «sportslige meritter» og utvidelsen av Serie B fra 20 til 24 lag. I 2004 rykket Fiorentina opp igjen til Serie A etter å ha spilt kvalifiseringskamp mot Perugia. Sesongen 2005–2006 kvalifiserte i utgangspunktet Fiorentina seg for Mesterligaen etter å ha blitt nummer fire i serie A. Spissen Luca Toni satte ny klubbrekord for antall scoringer i serien på en sesong med 31 mål, det høyeste antall mål scoret av en spiller i Serie A siden 1959. Gleden over triumfen ble imidlertid dempet da Fiorentina, som en av flere klubber ble tiltalt i forbindelse med mistanke om kampfiksing under sesongen 2004–2005. Klubbens eier, Diego Della Valle og hans bror, styreleder Andrea Della Valle, var også blant de tiltalte. Den endelige straffen til Fiorentina etter flere runder i idrettens rettssystem var å bli fratatt 30 poeng for sesongen 2005–06 og 15 poeng i sesongen 2006–07. Laget endte sesongen på 5. plass. I 2008-09 endte Fiorentina på 4. plass etter å ha kommet foran Genoa CFC ved hjelp av innbyrdes oppgjør. Eksterne lenker. Fiorentina Fiorentina Frengers. "Frengers" er bandet Mews tredje album og ble utgitt i 2003. Albumet ble møtt med gode anmeldelser og ble bandets internasjonale gjennombrudd. Albumets tittel er sammentrekking av ordene «friend» og «stranger». Betydningen av ordet «frenger» kommer fram av albumets fulle navn: "Frengers: Not Quite Friends But Not Quite Strangers". Dette er også blitt et kallenavn på Mew-fans. Mange av sporene på albumet finnes også på Mews to første album "Half the World Is Watching Me" og "A Triumph for Man". Begge disse albumene ble bare gitt ut i små opplag og er vanskelige å få tak i. Det er lite sannsynlig at de vil bli utgitt i nytt opplag. «Am I Wry? No», «156», «Symmetry», «Her Voice Is Beyond Her Years» og «Comforting Sounds» finnes på "Half The World Is Watching Me" og «She Came Home for Christmas» finnes på "A Triumph for Man". Selv om disse sporene ble spilt inn på nytt til "Frengers" er det bare «Am I Wry? No» og «156» som avviker vesentlig fra de originale opptakene. Grønsvik kystfort. Kommandobunkeren inneholder en utstilling, og er åpen for publikum i sommersesongen. Ellers på oppfordring. Grønsvik kystfort (HKB 16/974) ligger i Lurøy kommune nord på Helgeland. Kystfortet ble etablert av tyske tropper i perioden 1942 til 1945, som en del av Atlanterhavsvollen, og var operativt fra høsten 1942. Atlanterhavsvollen skulle beskytte Kontinentet og Norge mot britiske, og etter hvert også amerikanske, angrep. Forsvarsverket ble satt på prøve med den allierte invasjonen 6. juni 1944 i Normandie, men måtte gi tapt. Inngangen til kystfortet fra parkeringsplassen ved Riksvei 17. Et hærkystfort. I Norge var det ved krigens slutt nesten 300 kystfort væpnet med om lag 1100 kanoner. Av disse var ca. 70 marinekystfort og ca. 210 hærkystfort. Grønsvik kystfort var et hærkystfort, og utgjorde sammen med ni andre kystfort artillerigruppe Sandnessjøen. Artillerigruppens hovedoppgave var å forsvare fjordområdene inn mot Mo i Rana og Mosjøen, og dermed hovedveien gjennom Nordland (nåværende E6) og Nordlandsbanen mot invasjon. Hærkystfortene var bemannet av den tyske hæren, og for en stor del utstyrt med hærens våpen. Hovedutrustningen ved Grønsvika besto av fire 155mm K416(f) feltkanoner av fransk opprinnelse. Mens marinens kystfort var utstyrt med skipskanoner, og derfor kunne følge sjømål, ble hærens kystfort tvunget til å skyte sperreild mot skip. I tillegg til hovedskytset var fortet utstyrt med sekundærskyts (en 75mm K231(f) feltkanon), nærforsvarsvåpen og luftforsvarsvåpen. Fra utstillingen i en av brakkene. Etterkrigstiden. Etter krigen ble Grønsvik kystfort, på samme måte som andre norske kystfort, utsatt for til dels store ødeleggelser. Mye av utstyret ved fortet ble gjenbrukt og kanonene sendt til omsmelting. I dag. I dag er Grønsvik kystfort delvis gjenoppbygget og omgjort til museum med utstillinger om regionens krigshistorie generelt og om kystfortene mer spesielt. Her er også en utstilling om Omega, et verdensomspennende navigasjonssystem for amerikanske atomubåter i drift til 1997. Den eneste norske stasjonen i systemet lå i Aldersundet i Lurøy kommune. Museet i Grønsvika ligger ved riksvei 17, Kystriksveien, like nord for Stokkvågen, og er i dag en del av Helgeland Museum. Museet er åpent mellom 0845 og 1700 i sommersesongen, og ellers etter avtale. Sør for kystfortet er det laget en skiltet naturinformasjonsløype som går langs en gammel tysk veg ned til selve Grønsvika, hvor man også finner et monument over de sovjetrussiske krigsfangene som falt under arbeidene på kystfortet. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Udinsk. Udinsk er et dagestansk språk som snakkes av udinerne hovedsakelig i Aserbajdsjan, men også i Georgia, Russland og Turkmenistan. Man tror dette var hovedspråket i Albania i Kaukasus (Aghbania), som strakk seg fra dagens Aserbajdsjan til Nakhitsjevan og Tyrkia. Språket går tilbake til det 10. århundre f.Kr. Det tales av om lag 5000 mennesker i de aserbajdsjanske landsbyene Nij og Mirzabeyli, i Qabala-rajonen, og dessuten noe i Oguz-rajonen. Udinsk er i slekt med lezgisk og tabassaransk. Sammen med lakisk, darginsk, og andre, danner de gruppen lesgiske språk. Bussboikotten i Montgomery. Montgomery Bus Boycott var en politisk og sosial protestaksjon rettet mot raseskillelovene i den offentlige transporten i byen Montgomery i Alabama. Rasesegregeringen på bussene. Rasesegregeringen på bussene i Montgomery fungerte slik at hvite mennesker gikk på bussene foran, og sorte gikk på bak. Så lenge det var plasser, fylte passasjerene opp setene til nødvendigvis møttes et sted midt i bussen når den ble full av reisende. Hvis da nye sorte reisende kom på bussen, måtte de stå. Men om det i en slik situasjon kom på hvite mennesker, måtte de sorte som satt på plassene nærmest de hvite passasjerene avgi både plassen og hele rekken til de nyankomne hvite passasjerene, slik at en hel ny rekke ble frigjort for hvite passasjerer, samtidig som en unngikk at hvite og sorte passasjerer satt på samme rekke. Ofte var det slik at de sorte måtte gå på bussen foran, betale, og så gå av igjen, for å gå på bussen bak gjennom en egen dør. Ved noen anledninger kjørte bussjåføren fra de sorte passasjerene før de rakk å komme på bussen igjen. Busselskapet National City Lines eide det lokale busselskapet Montgomery Bus Line på denne tiden, og National City Lines eide en rekke busselskaper flere steder i USA. Rosa Parks. Boikotten ble utløst etter at afro-amerikanske Rosa Parks nektet å gi setet sitt på buss nr. 2857 til en hvit mann 1. desember 1955. Den hvite mannen hevdet han hadde rett på det «svarte setet» siden den hvite delen var full. Motivet var at hun var lei av bli behandlet som en annenrangs borger. Hun hadde også selv tidligere opplevd å blitt frakjørt av bussen etter at hun hadde betalt, dette var den samme bussjåføren, James F. Blake, som kjørte også denne gangen. Da Blake ba alle de sorte forlate den rekken Parks satt på, adlød alle unntatt henne. Parks ble arrestert for ikke å etterkomme bussjåførens seteanvisninger. Hun ble funnet skyldig 5. desember og ble ilagt en bot på Parks $10 pluss saksomkostninger på $4', men hun anket. Men E.D Nixon og Clifford Durr betalte kausjonen samme kvelden som hun ble arrestert. Boikottaksjonen. Saken ble en viktig symbolsak for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet, ledet av de nokså ukjente Martin Luther King jr. og Ralph Abernathy, seg for å diskutere passende aksjoner etter hendelsen. Resultatet var at hele det fargede miljøet gjennomførte en 381 dager lang bussboikotten som varte fra desember 1955 til desember 1956. Den førte til at et stort antall busser ble stående parkert i månedsvis, inntil lovene som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet. Denne hendelsen var med på å sette i gang flere protester mot segregeringen. Samtidig ble det motaksjoner fra enkelte hvite kretser i knytning til White Citizens' Council, hvor antall medlemmer ble doblet under aksjonen. Husene til både Martin Luther King og Ralph Abernathy ble utsatt for brannbomber, sammen med fire sorte baptistkirker. Mange av de som boikottet bussen ble angrepet. I henhold til en bestemmelse fra 1921 ble 156 sorte protestanter arrester for å «hindre» en buss, blant dem var King. Han ble lagt en bot på $500 fine eller 386 dager i fengsel, og sonet to uker. Dette slo tilbake da fengslingen av King ga protesten stor oppmerksomhet over hele USA. Selv kommenterte King arrestasjonen ved å si: «I was proud of my crime. It was the crime of joining my people in a nonviolent protest against injustice.» Virkning. Det viktigste resultatet var ikke at busselskapet mistet store deler av inntektene sine, da de sorte utgjorde den største brukergruppen, men at 20. desember 1956 kom De forente staters høyesterett fram til at raseskillelovene i Alabama og Montgomery var grunnlovsstridig. Denne seieren førte til at byen måtte endre sine vedtekter til at alle passasjerer kunne sitter hvor de ville. Busboikotten ble da opphevet, 20. desember 1956, etter 381 dager. Boikotten hadde virkninger langt utenfor Montgomery og den rasesegregering som hadde vært på offentlig transport flere steder. Den ga gjenklang gjennom hele USA og ble en viktig stimulans for borgerrettighetsbevegelsen. da den gjennom denne aksjonen fikk sin første, store seier. Den ga også Martin Luther King, jr. nasjonal oppmerksomhet og gjorde ham til en av borgerrettighetsbevegelsens viktigste ledere. Fondue. Fondue (fra fr. "fondre"; «å smelte») er et samlebegrep for flere vanlige franske og sveitsiske matretter tilberedt rett på bordet i en kjele over en flamme. Tilsvarende på italiensk heter "fonduta". Ostefondue. Ostefonduen ble oppfunnet i de sveitsiske alpene av ren nødvendighet, grunnet behovet for spiselig mat i vintersesongen. Det finnes mange typer ostefondue. Felles er at en kjele gnis inn med hvitløk. Det tilsettes ost, vin, krydder og maismel eller hvetemel. Brødterninger dyppes ned i blandingen. I en perfekt ostefondue, blir blandingen holdt på en temperatur som er lav nok til å forhindre at innholdet brenner seg fast i bunnen av kjelen, men samtidig høy nok til å holde osten jevn og flytende. Ideelt vil det nederst i kjelen være et tynt lag med stekt, men ikke brent, ost. På fransk blir dette laget kalt "la religieuse". Fondue Chinoise (kraftfondue). I denne fonduetypen blir tynne skiver med kjøtt dyppet i varm kraft. Dipper og sauser blir servert ved siden. Fondue Chinoise er oppkalt etter sin asiatiske variant, hot pot. Fondue Bourguignonne (kjøttfondue). I Fondue Bourguignonne blir små terninger med kjøtt og noen ganger grønnsaker eller sjømat spiddet på fonduegafler og stekt i olje av hver enkelt rundt bordet. Som tilbehør blir sauser brukt for dipping. Dessertfondue. På 1960-tallet dukket dessertfonduen opp. Vanligvis blir fruktbiter dyppet i en kjele med smeltet sjokolade. Ian McEwan. Ian McEwan (født 21. juni 1948 i Aldershot, England) er en britisk forfatter. Han debuterte som forfatter med novellesamlingen "First Love, Last Rites" (1975). Det er likevel som romanforfatter han er best kjent, med romaner som "The Cement Garden" (1978), "The Child in Time" (1987) og "Black Dogs" (1992). I 1998 fikk han Booker-prisen for romanen "Amsterdam". Big Show. Paul Randall Wight jr. (født 8. februar 1972), bedre kjent som The Giant og Big Show, er en amerikansk fribryter. Signert med WWE World Wrestling Entertainments "RAW!". Big Show kom tilbake til WWE i oktober 2011. Big Show holder rekord med Triple H for mest tap i WrestleMania. Han vant intercontinental-tittelen mot Cody Rhodes under Wrestlemania 28., men tapte den igjen på Extreme Rules mot Cody Rhodes. Personliv. Wight har Agromegali, da han var 12 år var han 188 cm høy og veide 100 kg. Han har spilt basket, og da han var 19 år var han 216-220 cm høy. Hans skostørelse 18EEEEEE (USA) så kalt 55 i europa. Wight sa i et interview at han har vært oppe i 530-540 lb (235-240 kg), men etter en stund (2008) hadde han gått ned 30 kg og sa at han veier rund 430-440 lb (195-200 kg). Wight har vært med i Hogan Know Best som går på MTV. nWo og WCW World Heavyweight Championship. Før Big Show kom til WWE var han i World Championship Wrestling. Der var han kjent under artistnavnet The Giant. Han var 218 cm høy og over 200 kg. Han ble medlem av nWo. 29. oktober ble Big Show WCW World Heavyweight Champions, etter han slo Hulk Hogan. Han hadde titlen i 8 dager. 5 måneder senere ble han for andre gang WCW World Heavyweight Champion etter at han slo Ric Flair. Han tapte titlen mot Hulk Hogan, han hadde titlen i 110 dager. På den 11. oktober 1998, episode av WCW Nitro Monday, slo Goldberg The Giant i en No Disqualification match. I et show av styrke, Goldberg avsluttet kampen etter en Jackhammer. Etter nWo og nWo Wolfpac flettet sammen igjen i januar 1999, erklærte Hogan at det bare var plass til en "gigantisk" i gruppen, og tvang Giant og Nash å kjempe for dette området. Nash slo ham etter en Run-in av Scott Hall og Eric Bischoff. The Giant ble deretter angrepet av hele nWo. Wight WCW kontrakt utløpet 8. februar 1999 på sin 27 års bursdag. World Wrestlig Federation. Big Show i Sheffield, i 1999. Wight inngått en ti-års kontrakt med World Wrestling Federation 9. februar 1999. Han debuterte som skurk og et medlem av Vince McMahon's stabile, The Corporation, på St. Valentinsdag Massacre: In Your House. Under McMahon mot Steve Austin i en Steel Cage match, rev han gjennom lerretet fra under ringen og angrep Austin. Imidlertid kostet Wight McMahon kampen da han kastet Austin inn i siden av buret og buret brøt sammen og Austin falt på gulvet og ga ham seieren. Wight var senere McMahon's livvakt. Den 3. januar 2000 episode av Raw, beseiret Triple H Wight for WWF Championship. For å prøve og få tittelen tilbake, deltok Wight i Royal Rumble kampen og snudde hælen når han antagonized The Rock. The Rock eliminert ham å vant Royal Rumble. Wight ble overbevist om at han hadde vunnet, og til slutt laget han en video som viste at The Rock's føtter traff bakken først. Han ble deretter gitt en kamp med The Rock på No Way Out, med WrestleMania tittelen skutt på linjen. Wight beseiret The Rock når Shane McMahon forstyrret med å slå The Rock ut med en stol. The Rock var desperat etter å gjenvinne sin tittel skutt, og til slutt var han enige om en kamp med Wight, den 13 mars episode av Raw – hvis han vant: det WrestleMania tittelen kampen ville bli en trippel trussel match, og hvis han tapte, ville han trekke seg tilbake fra WWF. Shane McMahon var aktivt støtter Wight er forsøket på å bli mester, utnevnt seg selv til og bli gjeste dommeren. Men, triumferte The Rock når Vince McMahon overfalt Shane og tatt på dommeren skjorte, personlig gjør de tre teller etter en Rock Bottom. Den 20 mars episode av Raw, forsvarte Triple H tittelen mot The Rock og Wight på betingelse av at kampen ikke ville finne sted på WrestleMania. Linda McMahon uttalte denne kampen ville ikke skje på WrestleMania som Triple H skulle forsvare tittelen der i en Fatal-4-Way Eliminering match, med Mick Foley som fjerde mann. Wight ble den første mannen eliminert fra kamp på WrestleMania 2000 etter de tre andre konkurrentene jobbet sammen mot ham. Etter WrestleMania ble Wight en fan favoritt igjen etter å ha starte med en komisk gimmick, der han begynte å etterligne andre brytere, lampooning Rikishi som Showkishi, The Berzerker som Shonan the Barbarian, og Val Venis som The Big Showbowski. Han beseiret Kurt Angle på Backlash kledd som Hulk Hogan, komplett med skullcap / parykk og gule tights. Wight begynte feider med Shane McMahon etter Shane uttrykt sin misnøye med Big Show's påfunn. På Judgment Day, slo Shane Wight i en Falls Count Anywhere match følgende forstyrrelser fra Big Boss Man, Bull Buchanan, Test, og Albert. Wight kom tilbake to måneder senere, han ville ha hevn på Shane. I stedet ble han en skurk igjen og angrepet The Undertaker dermed ble han med Shane igjen, danner en kortlivet stabilt kjent som «The Conspiracy" med Shane, Chris Benoit, Kurt Angle, og Edge og Christian. Etter The Undertaker kastet Wight gjennom et bord, ble han fjernet fra WWF TV for resten av året. Wight ble sendt til Ohio Valley Wrestling, en WWF utviklingsmessig territorium, til å gå ned i vekt og forbedre hans hjerte fitness. Tilbake til WWF. Big Show kom tilbake i Royal Rumble 2001 etter en liten pause. Han ble eliminert av The Rock. Han var med i WrestleMania X-Seven i en Triple Threet match for WWF Hardcore Champion med blant annet Kane og Raven. Big Show tapte mot Kane. Big Show var også med i Backlash 2001 der han tapte mot Shane McMahon i en Last Man Standing match. Han var med i Survivor Series 2001 på laget til Team WWF. Han ble den første som ble eliminert. Big Show kom til RAW. Og var partner til Ric Flair og de møtte Stone Cold Steve Austin der de tapte i en handicap match. Senere i Judgment Day prøvde de seg igjen men denne gang ble det også et tap. Big Show ble medlem i New World Order. Big Show ble kasta ut etter noen måneder siden de tapte mot Jeff Hardy, Booker T og, The Dudley Boyz. SmackDown! 2002-2005. Big Show og Brock Lesnar. Senere i 2002, i Survivor Series slo Big Show, Brock Lesnar i en Single match. Men tapte 1 måned senere mot Kurt Angle i Armageddon. Big Show møtte Brock Lesnar i en Kvalifiserings match i Royal Rumble 2003, for Royal Rumble matchen. Og Tapte. Senere begynte han og bli uvenn med The Undertaker. Etter et intervju med Big Show skulle han velge partner for WrestleMania XIX. Partneren hans var A-Train. Men de tapte etter forstyrelser av Nathan Jones. I Judgment Day skulle han møte Brock Lesnar i en Stretcher match, og han tapte kampen. På 26. juni 2003 i en episode av SmackDown: Big Show, Charlie Haas og Shelton Benjamin slo Mr. America, Brock Lesnar og Kurt Angle, i en Six-Man-Tag Team match. Det var Hulk Hogan som var Mr. America. I No Mercy, Big Show slo Eddie Guerrero, For United States Championship. Big Show tapte titlen i WrestleMania XX for John Cena. I en episode av SmackDown! den 15. april 2003. Big Show lovet å slutte dersom han ikke klarte å slo Eddie Guerrero den natten. Han mistet til Guerrero (Guerrero hadde satt en skiftenøkkel i baksiden av Wight's støvel, som fikk Wight diskvalifisert), og han trodde Torrie Wilson hadde ledd av ham.Big Show i 2005. Han truet med å tippe bilen overrenne og kaste henne ut av et 5 meters høy avsats. Big Show slo Kurt Angle i en Single match i No Mercy 2004. 3. april 2005 i WrestleMania 21 tapte han en sumo match for Akebono Taro. Neste uke i SmackDown etter WrestleMannia 21, tippet han over en Jeep. Og etter det ble han uvenn med Carlito og Matt Morgan. Raw 2005-2006. Den 27. juni 2005 ble han dratt tilbake til Raw. Den 17. oktober vant Big Show over Edge i en kamp der vinner skulle møte John Cena og Kurt Angle i en Triple Threet match for WWE Champions i Tabbo Tuesday. Shawn Michaels fikk mest stemmer og fikk en titlen kamp. Big Show og Kane ble Tag Team partnere samme natt, etter at de slo Lance Cade og Trevor Murdouch. 5 måneder senere vant Big Show og Kane over Carlito og Chris Masters, i WrestleMania 22. Noen uker tapte Kane og Big Show mot Spirit Squad. Kane ble sinna og tokk Chockeslam på Big Show. Den 30. april 2006 vant Big Show en Single Match mot Kane. ECW og ECW Champion. Den 7. juni 2006 debuterte han i ECW. Han møtte Rob Van Dam i en kamp om ECW World Heavweight Champion da han vant titlen. Big Show slo mange i ECW bla. Kane, Sabu, Ric Flair og The Sandman. 23. juli i The Great American Bash 2006 skulle han møtte The Undertaker i en Punjabi Prison match. Det var den første gangen i historien at det var en Punjabi Prison match i WWE historien. Undertaker vant kampen. Det var egentlig The Great Khali som skulle i kampen. Men Teddy Long nektet. Den 20. august 2006, i SummerSlam vant Big Show en Extreme Rules match mot Sabu det var en titel kamp. I Cyber Sunday 2006 møtte Big Show, John Cena og King Booker i en Triple Threet match om King Booker's titel World Heavyweight Champion. Booker vant kampen. I Survivor Series 2006 var det "Team Cena vs Team Show". Big Show hadde Test, Montel Vontavious Porter, Finlay og Umaga. Men laget til Big Show tapte etter en Spear fra Bobby Lashley og en FU fra John Cena. I December to Dismember skulle ECW titlen avgjøres i en Extreme Elimination Chamber match. Men han tapte titlen mot Bobby Lashley. SmackDown 2008-2009. Den 17. februar 2008 kom han tilbake etter en pause og han hadde gått ned 30 kg. på et år. Han veide ca. 200 kg. Han angrep Rey Mysterio og kom med masse ord. Det var en overraskende kveld etter at bokseren Floyd Mayweather jr angrep ham bakfra og bokset ham i nesa. Det ble satt opp en No Disqualification match i WrestleMania XXIV. Big Show tapte kampen. I Backlash 2008 møtte han kjempen fra India The Great Khali. Han vant kampen etter et ekslusivt Chockslam. I One Night Stand 2008 Slo han CM Punk, John Morrison, Chavo Guerrero jr. og Tommy Dreamer i en Signapore Cane match, hvis vinneren vant skulle han møte Kane. I Night of Champions 2008. Mark Henry vant kampen over Kane og Big Show. Dette var en kamp om ECW Champion. Big Show slo The Undertaker med Knockout Punch i No Mercy 2008. I Cyber Sunday 2008 tapte han mot Undertaker i en Last Man Standing match. Han tapte også en Casket match mot Undertaker i Survivor Series 2008. Tilbake til RAW, og Tag Team Championship med Chris Jericho). Den 13. april, var Big Show innkalt til Raw merkevaren som en del av 2009-WWE Draft. På glapp, blandet Big Show i en Last Man Standing match for World Heavyweight Championship mellom John Cena og Edge da han kastet Cena i en spotlight, noe som resulterer i Edge vant tittelen og Cena være alvorlig skadet. Fortsatte han å feide med John Cena, men tapte for Cena på Judgment Day 2009 av pinfall og Extreme Rules ved innsending av Cena sin høringsuttalelse kjent som STF-U, før han beseiret Cena på 22 juni utgaven av Raw å avslutte feiden. a> er WWE Unified Tag Team Championship. I ukene før Night of Champions, Big Show stadig angrepet US Champion Kofi Kingston og Evan Bourne blant andre. Han ville gå på å utvikle en feide med Kingston for USA Tittel og tjene seg en plass i de seks-pack utfordring på Night of Champions. På arrangementet, var Big Show annonsert som Chris Jericho's new tag team partner grunn Edge trenger fri for å tendens til en skade, og dermed tar Show ut av de seks-pack utfordring for USA Tittel. Sammen var de i stand til å forsvare Unified WWE Tag Team Championship mot The Legacy når Big Show tvunget Ted DiBiase jr. å sende til Colossal Clutch. På TLC: Tables, Ladders og Chairs den 13. desember, D-Generation X (Shawn Michaels og Triple H) beseiret Jericho og Show for å vinne tittelen på Tables, Ladders and Chairs kampen. Tag Team med The Miz. Show og The Miz vant kampen mot r-Truth og John Morrison i Wrestlemania XXVI Den 8. februar episode av Raw, gjenvant Vis tittelen fra DX med sin nye tag team partner The Miz i en Triple Threat Tag Team Elimination match som også inkluderte Straight Edge Society (CM Punk og Luke Gallows). Den 16. februar, han og Miz vant de mot Yoshi Tatsu og Goldust på den siste episoden av ECW. På 1. mars episode av Raw, beseiret Show og Miz Degeneration X i omkampen deres etter The Undertaker distrahert Shawn Michaels lenge nok for Miz å komme seg og pin ham. På WrestleMania XXVI, beseiret Show og Miz, John Morrison og R-Truth å beholde tittelen igjen. På Extreme Rules ShoMiz var i en tag team match gapestokk der hvis ShoMiz tapt, ville det vinnende tag team får et mesterskap match neste natt på Raw for Unified WWE Tag Team Championship. Den første tag team var R-Truth og John Morrison som mistet sin match. Så neste tag team ankom som var Mark Henry og MVP som også mistet sin match. Den neste tag team var Hart dynastiet (David Hart Smith og Tyson Kidd) med Natalya og Bret Hart. De vant kampen som ga dem tittelen kampen neste natt på Raw. Tillbake til SmackDown 2010-2011. Big Show i Royal Rumble 2010. Big Show møtte Jack Swagger på Over the Limit for World Heavyweight Championship han vant kampen med Diskvalifikasjon. Big Show var også med i Fatal 4-Way da han møtte CM Punk, Jack Swagger og Rey Mysterio i en kamp om World Heavyweigh Championship, Rey Mysterio vant kampen. Snart begynte han en feide med CM Punk og hans Straight Edge-Society konfrontere ham fredag kveld før Money in the Bank arrangementet og ville unmask Punk avslører hans skallet hodet. Etter å ha mislykkes i å vinne den stigen kampen for Money in the Bank kontrakten, kjempet han det mystiske maskerte medlem av SES også avsløre ham avslørende Joey Mercury som den maskerte medlem. Den 15. august 2010 Slo Big Show Straight Edge Society (S.E.S.) (CM Punk, Luke Gallows og Joey Mercury) i en Handicap match, i SummerSlam 2010. Den 19. september 2010 vant Big Show mot CM Punk i en Single Match i Night of Champions 2010. Big Show ble annonsert som Team SmackDown kaptein for å bli best på i 8. oktober utgaven av SmackDown. På arrangementet Bragging Rights, var Big Show regnet ut med Sheamus i løpet av kampen, men laget hans til slutt vant med Edge og Rey Mysterio igjen på laget. Han var også på Rey Mysterio's team i Survivor Series. Den 21. november på Survivor Series var han og Rey Mysterio de eneste på laget til Team Mysterio, de vant. Følgende utgaven av Smackdown, var han mislykket i kvalifiseringen for King of the Ring da han ble beseiret av Alberto Del Rio ved å telle ut takket være noen innblanding av hans personlige ring hallomann, Ricardo Rodriguez. WWE Tribute to the Troops var han partner med Kofi Kingston de slo Jack Swagger og Dolph Ziggler i en Tag Team kamp. 7. januar episode av Smackdown! var han med i en fatal-4-way kamp for å være første utfordreren for World Heavyweight Championship kamp mot Edge, vinneren ble Dolph Ziggler. World Heavyweight og Intercontinental Championships 2011-2012. I episoden av Smackdown 14. januar ble han angrepet av Wade Barrett bak fra. Den 10. februar tapte han mot Wade Barrett for en plass i Elimination Chamber kampen, i Pay-Per-View'en Elimination Chamber. Big Show tokk over plassen fra Dolph Ziggler etter at Ziggler fikk sparken fra Theodore Long. Big Show eliminerte Wade Barrett, men ble eliminert av Kane etterpå. I episoden av Smackdown 18. mars ble det satt opp en Tag Team match hvor Big Show og Kane møtte Tag Team mesterne The Corre (Justin Gabriel og Heath Slater). Men de tapte kampen med innblanding av Wade Barrett og Eziekel Jackson.På WrestleMania 27, 3. april, vant Big Show, Kane, Santino Marella og Kofi Kingston en 8-man tag team kamp mot The Corre (Justin Gabriel, Heath Slater, Wade Barrett og Eziekel Jackson). I episoden av Smackdown 22. april i Storbritannia ble Big Show og Kane nye WWE Tag Team Championship-mestere etter at de slo ut The Corre (Heath Slater og Justin Gabriel). Big Show og Kane forsvarte også titlene på Extreme Rules etter at de slo Barrett og Jackson i en Luberjack Tag Team kamp. Den 23. mai episode av Raw mistet Big Show og Kane Tag Team Championship beltene mot David Otunga og Michael McGillicuty, samme kveld kjørte Alberto del Rio over Big Show med bilen sin og han brakk leggen. Den 19. juli på WWE Capitol Punishment ble han slått av Alberto del Rio, på WWE Raw ble han satt opp for å møte Mark Henry. Når Henry kom inn gikk han brutalt løss på han. Han vant kampen. På Money in the Bank pay-per-view ble Big Show's høyre ben ødelagt av Mark Henry. Big Show returnerte på Smackdown 7. Okotober, hvor han tok hevn på Mark Henry og ble samtidig tittelutfordrer på Vengeance. En retur match for World Heavyweight Championship tok sted i Madison Square Garden i New York 20 November.2011. Men også da gikk det galt for Big Show. Mark Henry sparket han i privaten og forble World Heavyweight Champion pga Diskvalifisering. En tredje retur kamp fantes sted på WWE TLC, Tables, Ladders & Chairs den 18 December 2011. Big Show slo Mark Heney og vant tittelen, som gjorde han til den første personen til å holde WCW Champion, WWE Champion, ECW World Champion og World Heavyweight Champion. Etter 1 minutt og 56 sek. tapte han mot Daniel Bryan etter at Bryan cahset inn Money in the Bank kofferten. Den 2. mars 2012 episode av SmackDown! Sa Teddy Long at Big Show skulle Cody Rhodes på WresteleMania 28, Show slo Rhodes via en W.M.D. (KO punch) på Rhodes og ble ny Intercontinental Championships. Etter 4 uker tapte Big Show mot Cody Rhodes i Extreme Rules for tittelen. Heel Turn 2012-. Etter at John Laurinaitis ga Big Show sparken den 14. mai 2012 returnete Big Show på WWE pay-per-view'en Over the Limit. Under hovedkampen mellom Cena vs Laurinaitis hjalp han Laurinaitis ved å knocke ut Cena med WMD. Finisher & signature manøvre. Bearhug, Big Boot, Clothesline, Headbutt, Leg Drop, Military Press, Sidewalk Slam og Suplex Chokeslam, Cobra Clutch Backbreaker og WMD (Weapon of Mass Destruction) Titler og ferdigheter. Big Show er ECW World Heavyweight Champion. Minette Walters. Minette Walters (født 26. september 1949 i Bishop's Stortford, Hertfordshire i England) er en britisk forfatter. Hun studerte ved universitetet i Durham, og begynte så i 1987 å skrive. Hun debuterte i 1992 med "The Ice House", fulgt av "The Sculptress" (1993). Senere har hun skrevet en lang rekke kriminalromaner som selges i 35 land og som har vunnet en rekke priser. "The Sculptress" har blitt filmatisert av BBC med Pauline Quirke i hovedrollen. Fire andre romaner har også blitt filmatisert. Pauline Quirke. Pauline Quirke (født 8. juli 1959 i London, England) er en britisk skuespiller, best kjent fra fjernsyn. Hennes mest kjente rolle er som «Sharon» i serien "Birds of a Feather". Hun hadde også en rolle i filmen "Elefantmannen" fra 1980, der hun spilte mot Lesley Dunlop. Pauline begynte sin karriere som barneskuespiller åtte år gammel, og hun dukket opp i mange filmer og TV-programmer siden den gang. Som en tenåring på 1970-tallet, var Quirke med i tre TV-serier rettet mot barn. Quirke spilte rollen som Veronica i "Shine on Harvey Moon", en britisk TV-serie produsert av Central Television for ITV fra 8. januar 1982 til 23. august 1985. Hennes skuespiller-karriere begynte virkelig å ta av i 1989, da hun fikk rollen som Sharon Theodopolopodus i Birds of a Feather. Fra 2000 til 2003 spilte Qurike sammen med Warren Clarke i BBC-serien Down to Earth. Quirke ble ofte sett i den populære TV-serien Strictly Come Dancing. Quirke konkurrerte i BBCs Celebrity MasterChef i juni 2007. I mai 2010 ble det annonsert at Quirke skulle få en rolle i såpeoperaen Emmerdale i rollen som Hazel Rhodes, mor til den allerede etablerte karakteren, Jackson Walsh. Den 16. mai 2011 ble det kunngjort at Quirke hadde bestemt seg for å slutte i TV-serien Emmerdale. Dave Bautista. David Michael Bautista (født 18. januar 1969), bedre kjent som Dave Batista eller bare Batista, er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainment Tidlig wrestlingkarriere. Da Batista var i world Xtreme wrestling var han kjent som Kahn. I wXw ble han trent av Afa Anoia. Batista debuterte i Ohio Valley Wrestling som Leviathan i 2000. Han samarbeidet med Synn, og ble medlem av Disciples of Synn. Han vant OVW Heavyweight Championship tittelen fra The Machine. Etter han tapte tittelen til The Prototype «solgte» Synn ham til Reverend D-Von i WWE. I WWE debuterte han mot Randy Orton han vant etter å ha tatt spinebuster på han. Senere ble han med i Evelution med Ric Flair HHH (Triple H) og Randy Orton. Han ble for første gang World Heavyweight champion i Wrestlemania21, der han vant mot Triple H etter en hard og smertefull kamp. 2008 sesongen. Startet han med å vinne mot Edge. I Royal Rumble 2008 kom han inn som nummer seks og var der helt til det var tre stykker han HHH og John Cena som var igjen han kontrollerte, til han prøvd på Finisher sin Batista Bomb på John Cena, John Cena fikk kastet han vekk og da kom HHH med et Clotsline og fikk han ut kampen. John Cena vant kampen senere. I Juni ble han drfted til Raw med andre gode som Cm Punk, Rey Mysterio, Kane og Chris Jerico. Noen måneder senere vant han WWE Tag Team Champion med John Cena, Men mistet den da John Cena ble skadet. tre uker senere på No Mercy vinner han World Heavyweight Champion mot Chris Jerico, men taper til Chris jerico dagen senere på RAW. Han ble skadet etter at Randy Orton skadet han under en kamp på Raw. Noen mnd senere kom han tilbake for å si adjø til Raw før sin siste kamp som han arrangerte selv mot Randy Orton. I dag er han i Smackdown. WWE Champion og uvenn med John Cena. Batista ble så involvert i WWE formann Vince McMahon og Bret Hart's rivaliseringen i februar 2010 ved å bistå McMahon i angrep Hart. John Cena ville forsøke å hjelpe Hart, bare for å ende opp med å bli angrepet av Batista. På WWE Elimination Chamber, som betaling for Batista angripe Hart, lov McMahon Batista å møte Cena for WWE Championship rett etter Cena vant tittelen i en Elimination Chamber kamp. Batista ville vinne kampen, og hans andre WWE Championship, noe som resulterte i Batista flytte tilbake til Raw. På WrestleMania XXVI Batista mistet WWE Championship i en re-match mot John Cena etter at han hadde holdt tittelen i 35 dager. Batista hadde en Last Man Standing revansje mot John Cena på WWE Extreme Rules igjen for WWE Championship, men tapte etter Cena duct-tapet bena rundt en ring post, forhindrer ham fra å stå opp. Senere ble han igjen ble nummer en utfordrer til tittelen, og på WWE Over the Limit han tapte sin siste kamp for å Cena i en "I Quit" match. På 24 mai utgaven av Raw åpnet han showet i en rullestol og sluttet i selskapet, med sin profil senere ble flyttet til WWE.com alumni siden. Han sa senere i et intervju at han forlot WWE fordi han ikke liker retningen selskapet gikk inn og ville ikke være tilbake når som helst snart. Mixed Martial Arts. 16. juni 2010, deltok Batista Strikeforce: Los Angeles, og har tidligere registrert en interesse i å konkurrere i Mixed martial arts. 21. juni 2010, kunngjorde Batista til TMZ.com at han ville være fatt på en MMA karriere. Batista har nylig annonsert at han og Strikeforce er enige om en pris og forhandler en kontrakt. Baranor. Baranor var en fiktiv mann fra J.R.R. Tolkiens verden Midgard. Han var sønn av Baran, av Bëors hus, og var selv sønnesønn til Bëor den gamle. Han bodde i Estolad med folket fra Bëors hus. Baranor hadde en bror ved navn Boron, og en sønn ved navn Bereg. Pier Paolo Pasolini. Pier Paolo Pasolini (født 5. mars 1922 i Bologna, død 2. november 1975 i Ostia) var en italiensk filmskaper og forfatter. Typiske hovedkarakterer i filmene hans er mennesker på siden av det moderne samfunnet, sosialt utstøtte og opprørere. Pasolini foretrakk derfor å benytte amatører heller enn profesjonelle skuespillere, og mange av filmene hans ble filmet på steder fjernt fra den moderne sivilisasjonen. Den underliggende samfunnskritikken som preger så mange av filmene hans, medlemskapet i Det italienske kommunistiske parti (PCI), samt at han tidlig sto frem som homofil, førte til at Pasolini etterhvert ble en høyst kontroversiell kunstner. Det er spekuleres derfor fremdeles omkring årsaken til at han ble drept. Bakgrunn. Pasolini vokste opp i Nord-Italia, der han ble lærer, skribent og aktivt medlem i kommunistpartiet i småbyen Casarsa della Delizia. På slutten av sommeren 1949 ble livet hans snudd på hodet, da fire unggutter påstod at han hadde bedt dem om å onanere sammen med ham under et tre i utkanten av byen. Kommunistpartiets avis "L'Unità" var raskere ute med fordømmelsen av ham enn rettsvesenet var; de satte en flammende kritikk av ham på trykk, der han ble stemplet som en representant for borgerlig dekadanse. Han ble fratatt partimedlemskapet sitt og mistet jobben. Kl fem om morgenen 28.januar 1950 satte den 27-årige Pasolini seg på toget til Roma sammen med sin mor. Han bosatte seg ved piazza Costaguti i Romas jødiske ghetto, men flyttet senere ut i forstaden Rebibbia nordøst for sentrum. Selv sa han at han hadde flyktet fra hjemplassen sin «som i en roman». Rebellen. Hjemme i Casarsa hadde Pasolini følt seg som en synder, men Roma gav ham «fullstendig erotisk frihet». Der levde han som åpent homofil, lærte fort det mannlige prostitusjonsmiljøet rundt Circus Maximus å kjenne, og oppsøkte pissoarene og badehusene langs Tiberen – den gang var det fremdeles vanlig å svømme i elven. Han lærte å kjenne guttene som hang rundt Engelsborg, og konkurrerte med dikterkollegaen Sandro Penna om hvem av dem som hadde sex med flest gutter i et visst tidsrom. Senere tok han trikken fra Largo Argentina-plassen forbi Porta Portese-markedet til utkanten av Trastevere for å treffe gutter. Pasolini arbeidet også med enorm energi. I 1954 hadde han fått et navn som journalist, skribent og lyriker, og siden han også hadde lagt seg opp penger som lærer, flyttet han til en bedre bydel, Monteverde Nuovo. I løpet av fem år skrev han to romaner, to diktsamlinger, flere essays, ledet et litterært tidsskrift, skrev tretten filmmanus, oversatte en gresk tragedie og regisserte sin debutfilm "Accattone" med Bernardo Bertolucci som assistent. Pasolini hadde blitt et selvskrevet midtpunkt i Romas litterære salonger, med forfattere som Ivo Calvino og nære venner som Elsa Morante og Alberto Moravia. De spiste ute hver kveld, hvis ikke de møttes til det ukentlige middagsselskapet hos skuespillerinnen Laura Betti i Via del Babuino, som samlet alt fra pressen, folk fra moteverdenen og gategutter. Pasolini rakk å bli politianmeldt 33 ganger, som regel for sine umoralske filmer. "Accattone" ble sterkt kritisert av Kirken for å romantisere prostitusjon, og ved premieren 23.november 1961 trengte en gjeng nyfascister som kalte seg "Nuova Europa" (= Nye Europa), inn på kinoen Cinema Barberini på Piazza Barberini, kastet blekk på lerretet, slet løs stolsetene, og spredte stinkbomber blant publikum. Pasolini sa ubekymret: «"Hvis fascistene er ute etter meg, kan de komme dit jeg bor."» Ved premieren på hans neste film, "Mamma Roma", dukket en gjeng nyfascistiske studenter opp, kalt "Avanguardia Nazionale" (= Nasjonal fortropp), flokket seg rundt ham i kino-lobbyen og ropte skjellsord. Han slo den ene av dem ned. En professor i psykologi beskrev Pasolini som «"en instinktiv psykopat, en seksuell avviker, en homofil i den mest absolutte forstand..."» Pasolini ble stadig anklaget - og frikjent - for seksuelle overgrep. En debuterende forfatter hevdet at Pasolini hadde truet ham med pistol, men indrømmet senere at det var noe han hadde funnet på for å skape blest om seg selv. I sin faste spalte i Italias største avis, "Corriere della Sera", utfoldet Pasolini temperamentet sitt. Han regnet seg som kommunist, men blåste i partilinjen. Han var ateist, men fordømte skilsmisse. Provosert abort, som ikke ble tillatt i Italia før i mai 1978, beskrev han som et borgerlig tiltak for å gjøre heterofile samleier enklere. I hans øyne var homofili en bedre prevensjons-strategi. Han foreslo å forby fjernsyn, ettersom utsendelsene sløvet befolkningen. Langt hår hos menn som en protest mot samfunnet, beskrev han som en illusjon. Langt hår var ifølge Pasolini heller en vulgær måte å late som man er fri på, i et samfunn uten frihet. Han støttet ikke studentopprørene i 1968. Han også var imot politiet som institusjon, men studentopprørene ramte jo ikke institusjonen, bare de mennene som var utkommandert for å representere den, og disse kom fra underklassen og var «de fattiges barn». Han skjønte ikke hvorfor man lot seg inspirere av hippiebevegelsen fra USA med blomster i håret, når européere visste så mye mer om revolusjon. Det hele var i hans øyne bare borgerskapets barn som bråkte litt. Død. Pasolini ble funnet drept 2. november 1975. Han var på denne tiden opptatt med etterarbeidet til sin mest kontroversielle film, "Salò eller Sodomas 120 dager". 14.november 1974 skrev Pasolini, som et ekko av Emile Zolas "J'accuse!", en artikkel i "Corriere della Sera" med overskriften "«Jeg vet»: «Jeg vet hvem som stod bak attentatet i Milano i 1969. Jeg kjenner navnene på de som stod bak bombene i Bologna og Brescia i 1974...Jeg vet hva de heter, de som mellom én messe og den neste har stilt seg til rådighet for og gitt politisk beskyttelse til gamle generaler, til unge nyfascister...og til vanlige kriminelle, som helt til nå har vært navnløse, og kanskje alltid vil være det."» Artikkelen vakte oppsikt. Pasolini nevnte ingen navn, for han manglet bevis; men det, skrev han, fantes det politikere og journalister som hadde. De var bare for redde til å stå frem. «"Hvem skal så komme med de navnene? Det må være den som ikke bare har det nødvendige motet, som ikke er kompromittert av å utøve makt, en som ikke har noe å tape: Altså en intellektuell."» Artikkelen kunne leses som en oppfordring: «"Vet dere noe, så er jeg her og kan røpe det for dere."» Kanskje var det en advarsel til de med makten: «"Jeg vet hva som foregår. Dere slipper ikke unna."» Lørdag ettermiddag 1.november 1975 traff Pasolini den kjente journalisten Furio Colombo. Pasolini foreslo «"Vi er alle i fare"» som overskrift på intervjuet. De ble enige om at Pasolini skulle skrive en tilføyelse, som han ville gi Colombo neste dag. Senere lørdag kveld plukket Pasolini opp en gutteprostitueret, Pino Pelosi, ved piazza Esedra, ikke så langt fra Termini-jernbanestasjonen. De to hadde ikke møtt hverandre før. De spiste et måltid på Pasolinis stamrestaurant "Al Biondo Tevere" (= Ved den blonde Tiberen), mens Pasolini spurte ut Pelosi om livet hans. Halv tolv brøt de opp, satte seg i Pasolinis grå bil og kjørte til Ostia. Den offisielle versjonen av det følgende var at Pasolini prøvde å voldta gutten, som satte seg til motverge og slo Pasolini i hodet med et gammelt veiskilt. Han skulle ha drept Pasolini i selvforsvar, skylte blodet av seg ved en vannkran i nærheten, satte seg i bilen og kjørte tilbake mot Roma, der han ble stanset av politiet. Om morgenen 2.november 1975 ble Pasolini funet drept på stranden ved Ostia. Hodet var slått inn. Fingerneglene hans var knust, og det ene øret halvveis revet av. Han var overkjørt av en bil, og skamslått til det ukjennelige. Tolv dager senere fikk journalisten Oriana Fallaci en artikkel på trykk i "L'Europeo". Hun hadde fått vitner i tale som ikke turde å stå frem eller snakke med politiet. Den ene fortalte at han så tre menn – den ene var Pelosi – gå løs på Pasolini mordnatten. De ropte «gris, jævla gris» mens de slo, og to av dem kjørte over ham med hans egen Alfa Romeo. Vitnet hevdet også å ha sett gjerningsmennenes ansikter da de forsvant på motorsykkel. Det virket som et planlagt overfall, og sammenfalt med legens påstand, da han hadde foretatt obduksjonen, om at Pelosi alene ikke kunne ha utøvd så grotesk vol, uten å få på seg andre spor enn en blodflekk nederst på det ene buksebenet og én på genserermet. Pasolini var i bra form, og hadde året før jagd vekk en ungdomsgjeng som hadde truet ham og «homsevennene» hans. Den syttenårige Pelosi med sine 60 kilo og 1,70 cm kunne rett og slett ikke ha skadet ham slik. Likefullt ble Pelosi 26.april 1976 dømt til ni års fengsel for drapet. Retten slo imidlertid fast at han ikke kunne ha vært alene om det, men at andre, ukjente personer måtte ha deltatt; men i to senere rettsinstanser bortfalt den delen av dommen som omtalte andre gjerningsmenn. I 1979 konkluderte dommen med at Pelosi nok likevel var alene om mordet. Først i 2005 fortalte han i et TV-intervju at han hadde gått med Pasolini for å ha sex med ham mot betaling; men da Pelosi lot vannet ved et gjerde, dukket tre menn plutselig frem fra et skogholt, dro Pasolini ut av bilen og slo ham i hjel. De truet Pelosi med at han og familien hans skulle få svi hvis han fortalte hva som var hendt. I 2005 var Pelosis pårørende døde, og det var omsider mulig for ham å stå frem med historien; men i september samme år vedtok rettsvesenet i Roma at den nye forklaringen hans ikke veide tungt nok for en gjenopptakelse av saken. Etter hans død. Først i 1992 utkom Pasolinis ufullendte roman, "Petrolio", en 500 siders beskrivelse av det kristeligdemokratiske partiets manøvrer for å beholde makten, og av det statlige oljeselskapet ENI, hvis grunnlegger Enrico Mattei døde under mystiske omstendigheter i 1962. En av Pasolinis venner visste at Pasolini kort før sin død hadde mottatt ytterst kompromitterende dokumenter om en kjent, kristeligdemokratisk politiker. Det mangler noe i den "Petrolio" som omsider ble utgitt, og det sies at en blank side i boken er satt inn i stedet for et manglende kapittel som inneholdt de virkelige absløringene. En av Silvio Berlusconis nærmeste medarbeidere, senator Marcello Dell'Utri, dømt i to rettsinstanser for samarbeid med mafiaen, fortalte våren 2010 at han hadde hatt det forsvundne kapittelet mellom hendene og bladd i det, og at det straks ville bli offentliggjort på en litteraturfestival. I stedet forsvant kapittelet igjen, uten at Dell'Utri kunne forklare hva som var hendt. Etterforskningen av mordet var en ren skandale. Drapsstedet ble aldri sperret av, og nysgjerrige tilskuere vandret frem og tilbake. Pasolinis bil som var tilgriset med blod, stod ute i regnet i tre dager før noen kom på at den burde stå under tak. Da den franske presidenten François Mitterand kom på statsbesøk til Italia, bad han om å få se stedet der Pasolini var blitt drept. Men det fantes ikke noe minnesmerke der, bare en søppelhaug. Senere er det blitt reist et minnesmerke over Pasolini i Ostia. Pino Pelosi som ble dømt for drapet, hadde som en del av straffen i en årrekke ansvaret for å holde det rent og pent. Våren 2010 ble saken om Pasolinis mord gjenopptatt, i håp om å finne nye, tekniske spor. Leonardo (forening). Leonardo er linjeforeningen for Industriell design ved NTNU i Trondheim og er industriell design-studentenes sosiale og faglige forum. Linjeforeningen er oppkalt etter universalgeniet Leonardo Da Vinci som behersket kunst og estetikk såvel som teknikk, og således er idealet for en sivilingeniør i industriell design. Leonardo arrangerer sosiale aktiviteter som filmkveld, trening, fester, og faglige arrangementer på kveldstid, som akttegning og faglige foredrag. Lysefjordbrua. Lysefjordbrua er ei tradisjonell hengebru over Lysefjorden i Forsand kommune. Brua ble åpnet i desember 1997 og er 640 meter lang. Hovedspennet er på 446 meter og har sidespenn på til sammen 193 meter. Seilingshøyden er 50 meter. Tårnene på hver side av fjorden er 107 meter høye. Den ene enden av brua står på Giskalineset på Forsand-siden av fjorden og den andre enden kobler broen rett inn på riksvei 13/Ryfylkevegen. Lysefjordbrua har bedret samferselen i området ved å knytte Forsand og Strand kommune sammen. Innbyggerne i Forsand er ikke lenger avhengige av ferje for å komme til nærmeste by som er Jørpeland. Etter åpningen av brua ble også ferjeavgangene på Høgsfjordsambandet hyppigere med avganger hver halvtime ettersom ferjen kun går mellom kaiene på Oanes og Lauvik og ikke innom kaien på Forsand også. Dette har gjort at reisetiden og muligheten for å reise til Sandnes også ble bedret. I 1999 fikk brua prisen Vakre Vegers Pris av Vegdirektoratet. Prisen legger mellom annet vekt på de estetiske sidene med veger som får tildelt prisen. Begrunnelsen for at Lysefjordbrua vant var at brua ikke gjorde store naturinngrep i de krevende omgivelsene. Juryen synes den er vakker både på avstand og på nært hold. Det er i flere rapporter blitt omtalt brudd i bærekablene som går mellom de to tårnene. Etter 9 år (i 2006) hadde det blitt oppdaget over 1000 brudd. Det er ikke uvanlig med brudd, men så mange vil redusere levetiden til brua. Statens Vegvesen gikk til sak mot det østerrikske firmaet Austria Draht som hadde levert kablene. Statens Vegvesen vant både i Oslo tingrett og i Gulating lagmannsrett med krav om 15 millioner kroner i erstatning fra produsenten. Til tross for bruddene er ikke brua farlig. Brua har også fått kritikk for andre deler. I koblingene mellom sidespennene og hovedspennet er det store humper som ble kritisert i 2006. Saken var oppe flere ganger i Forsand kommunestyre uten særlig resultat. I sommerferien 2006 ble det enda verre da de midlertidige overlappingene ble dratt utover kjørebanene. Overgangene ble midlertidig reparert i slutten av juli 2006. Marinus van der Lubbe. Marinus van der Lubbe (født i Leiden 13. januar 1909 – død i Leipzig 10. januar 1934) var en nederlandsk kommunist og medlem av "Communistische Jeugd Bond" (forbundet av unge kommunister). I forbindelse med Riksdagsbrannen 27. februar 1933, omtrent en måned etter at Adolf Hitler hadde blitt rikskansler i Tyskland, ble han kjent skyldig, dømt og henrettet for å ha anstiftet brannen. Tysk rett endret i april 1967 dommen til åtte års fengsel, men den ble i januar 2008 opphevet med bakgrunn i en lov om nasjonalsosialistisk urett. Matt Hardy. Matthew «Matt» Moore Hardy (født 23. september 1974) er en amerikansk fribryter Som sist var signert til TNA IMPACT WRESTLING Matt Hardy`s kontrakt med TNA ble avbrutt pga Matt Hardy`s bil kræsj påvirket av narkotika 20 August.2011. Matt er også kjent fra tiden i World Wrestling Entertainment. Han er best kjent fra matchene han oppfant selv: TLC-kampene (tables, ladders & chairs) han hadde med broren sin Jeff Hardy (de kalte seg «Hardy Boyz») mot The Dudley Boyz og Edge & Christian. Han er tidligere Hardcore, European, Cruserweight og United States Champion. Under Unforgiven 7 september 2008 vant han ECW Championship som han tapte 127 dager senere mot Jack Swagger på ECW 12 Januar 2009 12. september 2010 bekreftet WWE at de hadde sendt Hardy hjem fra en turné. Etter dette begynte Hardy å. Legge ut videoer på sin Youtube-kanal og uttrykke sin frihet og lite interesse i WWE, og insisterte på at han ønsket å bli løst fra selskapet. 15. oktober 2010, kunngjorde WWE at Hardy hadde blitt løst fra sin kontrakt. Den 9. januar 2011, gjorde Hardy sin debut for Total Nonstop Action Wrestling (TNA) på Genesis pay-per-view, som en del av "heel" stabile Immortal. Han var overraskelsen motstanderen for Rob Van Dam, og slo ham for å hindre Van Dam i å motta en match for TNA World Heavyweight Championship, holdt av Hardy's bror Jeff Hardy. I main event, forsøkte Hardy å blande seg inn i Jeff's World Heavyweight Championship match med Mr. Anderson, men ble stoppet av Van Dam, noe som førte til Jeff miste både kampen og mesterskapet [139] 13. januar i episoden av TNA Impact! ble Hardy Boyz gjenforent å beseire Anderson og Van Dam i en tag team match, etter innblanding fra Beer Money John Thaw. John Edward Thaw (født 3. januar 1942, død 21. februar 2002) var en engelsk skuespiller. I Norge var John Thaw mest kjent for hovedrollen i TV-serien "Inspektør Morse", som ble laget mellom 1987 og 2000. I Storbritannia hadde han en lang skuespillerkarriere, og var blant annet kjent for rollen som detektiv Jack Regan i TV-serien "The Sweeney" (produsert mellom 1975 og 1978). For rollen som Inspektør Morse vant han to BAFTA-priser. Thaw spilte også i flere filmer, og han fikk en BAFTA-nominasjon for beste birolle i filmen "Cry Freedom". John Thaw døde av kreft i 2002. John Layfield. John Charles Layfield (født 29. november 1966), bedre kjent som John Bradshaw Layfield (JBL) eller bare Bradshaw, er en tidligere amerikansk fribryter og nåværende kommentator i World Wrestling Entertainments "SmackDown!". World Wrestling Entertainment. JBL holdt WWE Championship tittelen i nesten et år, før han ble slått av John Cena på WrestleMania 21. På WrestleMania 22 vant han over Chris Benoit, og ble dermed United States Champion. 26. mai 2006 på "SmackDown!" tapte JBL først tittelen til Bobby Lashley, før han ble slått av World Heavyweight Champion Rey Mysterio. Før deres kamp sa JBL til Theodore Long at hvis han tapte for Mysterio så forlot han "SmackDown!", og det måtte han eventuelt gjøre. Under ECW One Night Stand 2006 erklærte JBL at han var "SmackDown!"s nye kommentator. Brunton Park Stadium. Brunton Park Stadium er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Carlisle United FC og ligger i Carlisle i Nord-England. Stadionet har i dag en kapasitet på 16 981 tilskuere. Tilskuerrekorden er likevel 27 500, som er oppnådd ved to anledninger: F.A. Cup 3 runde 5. januar 1957 mot Birmingham og F.A. Cup 5. runde 7. februar 1970. Banens mål er 104 X 67,5 meter (114 yards X 74 yards). Hannover 96. Hannover 96 er en tysk fotballklubb fra byen Hannover, som er hovedstaden i delstaten Niedersachsen. Klubben ble stiftet 12. april 1896 under navnet "Hannoverscher FC 1896". Fotball har vært klubbens hovedidrett siden 1899. I 1913 slo klubben seg sammen med "BV Hannover 1898" og sammen dannet de "Hannoverscher Sportverein (HSV) von 1896". Tropp 2011/12. Hannovers spiss Mohammed Abdellaoue kom fra Vålerenga Ivorianeren Didier Ya Konan kom fra Rosenborg Henning Hauger kom fra Stabæk IF Eksterne lenker. Hannover Dick Dale. 220px Dick Dale (født Richard Anthony Mansour 4. mai 1937 i Boston i Massachusetts) er en amerikansk rockegitarist. Han var en av de tidligste foregangspersonene innen virtous gitarrock. Han er kjent som «The king of the Surf Guitar». I oppveksten interesserte han seg for trommer og ukulele. Omsider ble han imidlertid mest interessert i gitar. Etter at familien flyttet fra staten New York til California, begynte han å opptre på forskjellige måter. Han var også meget interessert i surfing. Meget tidlig begynte han å spille på egenhånd under navnet Dick Dale. Han sluttet seg til den såkalte surf-rocken og ble kjent med bl. a. The Ventures og The Beach Boys. Han spilte ofte sammen med et band og de kalte seg da Dick Dale and the Del-tones. Dick Dales superraske enkeltnote staccato plukketeknikk på gitaren samt hans fremtoning med gitaren er sett på som forløperen til heavy metal musikken, som påvirket gitarister som Jimi Hendrix og Eddie Van Halen. Fallosanalyse. Fallosanalyse, lingam gnosis, eller fallomantikk er en påstått kunstart som hevder å være i stand til å lese seksuelle tilbøyeligheter og personlige egenskaper basert på utseende og karakteristika ved mannens penis. Det hevdes at denne særegne formen for kuriøs kunnskap, tilsvarende andre for spådommer, går tilbake til oldtiden. Det er lite, om enn noe, av hva fallosanalyse forteller som er vitenskapelig holdbart og er derfor å betrakte som selskapsunderholdning eller sjarlataneri. Det er også forsøkt å avlese tilsvarende informasjon hos kvinner basert på deres bryster, såkalt «mammomantikk» eller mastomantikk» (bysteavlesning). Å hevde at det er mulig å avdekke personlig informasjon fra kvinners bryster og menns penis er overtro og pseudovitenskap. Historie. Fallosanalyse har blitt praktisert i India og Tibet i århundrer på lik linje med astrologi og spådommer om framtiden. Forfatteren Peter Holts hevder at «…tror tibetanerne det bringer ulykke for en mann å være for velutstyrt. Han vil være en rik og god ektemann hvis hans penis ikke er mer enn seks fingerbredder lang. Men dersom den berører nederst på hælen når han huker seg sammen vil hans liv bli fylt med sorg». i «...tror tibetanerne det bringer ulykke for en mann å være for velutstyrt. Han vil være en rik og god ektemann hvis hans penis ikke er mer enn seks fingerbredder lang. Men dersom den berører nederst på hælen når han huker seg sammen vil hans liv bli fylt med sorg». Hinduene tror mye av det samme. "Brihat-Samhita", en leksikalsk, astrologisk avhandling på 4000 vers skrevet på sanskrit en gang på 500-tallet e.Kr. av Varaha Mihira (Varāhamihira) fastslår at «en stor penis kan bare føre til trøbbel – mannen vil bli fattig og vil ikke få sønner». Imidlertid, «hvis hans lem er rett, lite og senete vil han bli rik». Penisen blir klassifisert i fire elementene: jord, luft, ild og/eller vann. I tillegg vil slike trekk som organets lengde, tykkelse, overflate, form og kurvatur vurderes. Det samme vil kjønnshår, sæd, føflekker og andre pletter. Polynesiske språk. De polynesiske språkene er en undergruppe av de oseaniske språkene, en gren av de austronesiske språkene. Gruppen polynesiske språk omfatter ca 30 språk med tilsammen en million brukere. De fleste brukerne er bosatt i Mikronesia og Melanesia. De mest kjente polynesiske språkene er tongansk, samoansk, tahitisk, maori og hawaiisk. Det eneste språket innen den polynesiske språkgruppen som har hatt et eget skriftsystem er rapanui, språket på Påskeøya. Alle levende polynesiske språk skrives med det latinske alfabetet. Språkene er kjent for å ha et svært enkelt lydsystem med mellom åtte og tolv konsonanter og fem vokaler. Flere konsonanter etter hverandre brukes ikke. Denne enkelheten fører til at språkene har mange homonymer. Grammatikalsk sett er språkene analytiske, siden de ulike grammatikalske betydningene uttrykkes ved bruk av partikler. Ord som tabu og tattoo er europeiske lånord fra det polynesiske språket tahitisk. Georg Frederik von Krogh (1777). Georg Frederik von Krogh (født 8. august 1777 i Trondheim, død 26. oktober 1826) var en norsk offiser. Innfallet i Jemtland (Bleckåsen) 1809 Han var sønn av general Georg Frederik von Krogh i andre ekteskap. Etter å ha vært underoffiser i et par år, ble han 1790 fenrik ved 1. trondhjemske infanteriregiment, 1800 kammerjunker, 1801 premierløytnant og 1802 generaladjutant-løytnant hos den kommanderende general nordenfjells. I 1808 var han blitt kaptein og divisjonsadjutant i Generalstaben og kommanderte som sådan de norske troppene under innfallet i Jemtland 1809. På grunn av sin dyktighhet ble han 1810 ridder av Dannebrog, og 1812 major. 1815 ble han utnevnt til oberstløytnant og generaladjutant-løytnant i hæren. 1821 ble han oberst. Han var gift to ganger; første gang 5. februar 1801 med Henriette Schønhøyer (1781–1809, datter av biskop i Trondheim Johan Christian Schønhøyer, og annen gang 8. august 1811 med Birgitte Johanne Vibe (1785–1875). Etter faren eide han gårdene Leira og Bakklandet i Lade sogn ved Trondheim, hvor han drev et rasjonelt jordbruk og anla forskjellige industrielle innretninger, som imidlertid ikke lønte seg, men ruinerte eieren. Harry Bannink. Harry Bannink (født 10. april 1929 Enschede, død 19. oktober 1999) var en nederlandsk komponist, arrangør, dirigent og pianist. I løpet av karrieren skrev han mer enn tre tusen sanger, men kaller seg likevel ikke komponist. Mange av sangene ble skrevet i samarbeid med Annie M.G. Schmidt, til hennes tekster. Totalt skriver de syv musicals, og mange av sangene fra disse kan regnes som klassikere. Biografi. Harry Bannink vokste opp i Lipperkerkstraat i Enschede. En av lekekameratene het Jenny, hun ble senere hans kone. Som mange andre hadde han ikke mulighet til å avslutte skolegangen, den andre verdenskrigen satte en stopp for det. Bannink velger da å bli medlem av en sanggruppe og et danseorkester, blant annet underholdt de de kanadiske troppene som befridde Nederland. Etter krigen, i 1946, tar han eksamen for piano ved det kongelige konservatoriet i Haag. Harry Bannink arbeider nå som musikklærer. I 1955 akkompagnerer Bannink en venninne på en audition det katolske radioselskapet "KRO" holder for å finne nye talenter. Han får kontrakt og arbeider fra 1956 for KRO. For revyprogrammet "Poppetjes op de ruit" skriver han musikk og akkompagnerer. I 1960 arbeider han for Wim Sonneveld i musikalen "My Fair Lady", ved siden av at han er orkesterleder for Henk Elsink. I 1961 møter han Annie M.G. Schmidt for første gang. Den første sangen fra deres samarbeide var "Hoezepoes". Fra 1963 er han Wim Sonnevelds faste akkompagnatør i showet "Een avond met Sonneveld" (no.: En kveld med Sonneveld). Han skrev musikken til flere av Sonnevelds sanger i dette showet, men også senere. "Heerlijk duurt het langst" (no.: Herlig varer lengst) i 1965 er den første musikalen fra som han og Annie M.G. Schmidt skriver. Musicalen blir en suksess, og samarbeidet mellom Schmidt og Bannink går videre i fjernsynsserien "Ja zuster, Nee zuster" (no.: Ja søster, nei søster). Sangene herfra spilles fremdeles, 40 år senere, regelmessig blant annet av radiostasjoner. Like før han døde i 1999 laget han nye piano-arrangementer for alt han hadde skrevet for denne serien. Den neste musicalen fra Bannink og Schmidt, "Met man en muis" (no.: Med mann og mus), har premiere i januar 1969. Generelt sett fikk den negative kritikker fra pressen. Noe som vel ble en suksess var fjernsynskomedien " 't Schaep Met De 5 Poten" (no.: Den fembeinte sauen) som ble sendt samme år. Serien fant sted i en brun kafé i Amsterdam, og flere av sangene ble slagere. Tekstene ble denne gangen skrevet av Eli Asser. Serien blir i 1970 belønnet med en fjernsynspris, "De Televizierring". I musicalen "En nu naar bed" (no.: Rett til sengs) fra 1971 samarbeider Bannink igjen med Annie M.G. Schmidt. Denne gangen går det bedre, sangen "Vluchten kan niet meer" (no.: å flykte er umulig) blir en klassiker. Året etter komponerer han sangene til en fjernsynsserie for barn, "Stratenmakersopzeeshow" (no.: gatestenleggeretilsjøsshow), som blir en suksess. Fra omtrent 1972 til 1999 opptrer han som hovedmann bak pianoet i barneserien "De Film van Ome Willem" (no.: Onkel Willems film). Ved siden av å akkompagnere setter han musikk til alle sangene i denne programserien. Han leverer også komposisjoner til andre program for barn og voksne, som for eksempel Sesamstraat, "Het Klokhuis" (no.: kjernehuset) og det satiriske programmet "Farce Majeure". Sammen med Jan Boerstoel (tekst) og Jasperina de Jong (sang) mottar han en revypris (Louis Davids-prisen) i 1980 for beste sang for " Spuit". Sammen med Annie M.G. Schmidt skriver han tre musicals, "Madam" i 1981, "De Dader Heeft Het Gedaan" i 1983 og "Ping Ping" i 1984. Ingen av disse blir godt mottatt av kritikerne. Til Annie M.G. Schmidts begravelse i 1995 skriver Harry Bannink musikken. Hun hadde bedt ham gjøre dette, for å forhindre at begravelsen skulle bli alt for trist. I 1998 utgis en boks med musikk, noter, bakgrunnsinformasjon og fotografier fra fjernsynsserien "Ja Zuster, Nee Zuster". Blant annet er i dette settet en "syng-med-cd" der han selv spiller piano. Samme år får han "Swiebertje Award" fra radio- og fjernsynsselskapet TROS. Denne prisen deles ut til mennesker som har etterlatt varige inntrykk hos det nederlandske fjernsynspublikum. Han mottok også andre priser som for eksempel "de Gouden Notenkraker" (no.: den gylne nøtteknekker (bokstavelig talt), eller også den gylne noteknekker) fra musikkindustrien og "de Gouden Harp" (no.: den Gylne Harpe) for sin betydning for "den nederlandske sangen". Det siste albumet han selv leverer stemme til blir utgitt i april 1999. Her synger han sine egne sanger. Seks måneder senere dør Harry Bannink da hjertet hans stopper. Han ble sytti år gammel. Til minne om…. komponisten og teatermannen Harry Bannink har Enschede der han ble født og vokste opp oppkalt et teater etter ham. I Amsterdam har navnet hans blitt gitt til en gate i en ny bydel. Cerin Amroth. Cerin Amroth er Amroths haug fra J.R.R. Tolkiens fiktiv verden Midgard. Haugen lå i hjerte av skogen og kongeriket Lothlórien, og haugen var bevokst av den vakre blomsten elanor. Kongens (Amroths) hus sto på denne haugen før han forsvant på letingen etter sin kjære Nimrodel. Det var også på denne haugen at Aragorn og Arwen lovet hverandre troskap århundrer etter, og det var her at Arwen valgte å dø etter at Aragorn allerede hadde dødd. Persevs. Persevs var mannen som i gresk mytologi drepte Medusa. Han var sønn Zevs og Danaë. Han ble gift med den etiopiske kongedatteren Andromeda og de fikk sønnen Perses.Han var også halvgud og sønn av Zevs. Persevs er en halvgud og en av de eneste halvgudene som ikke har hatt en " trist slutt". Persevs ble som nyfødt satt ut av morfaren Akrisios sammen med moren i en kasse på havet og kom i land hos kong Polydektes på Serifos. Etter at Persevs var vokst opp til en usedvanlig helt, ville Polydektes bli kvitt ham og lokket ham til et løfte om å bringe Medusas hode. Gudene hjalp Persevs; Hades overlot ham sin hjelm, som gjorde ham usynlig, Athene et speilblankt skjold, hvor han fanget bildet av Medusa uten å se henne selv, og Hermes vingesko. Veien måtte graiene si ham, tre gamle kvinner som han overrasket akkurat idet deres eneste, felles øye ble byttet fra en til en annen. Idet Persevs hugde hodet av Medusa med sverdet, sprang vingehesten Pegasus og uhyret Khrysaor frem av hennes blod. Til sagnet hører videre fortellingen hvordan Persevs befridde kongedatteren Andromeda i Egypt. Også Polydektes fikk sin straff; han ble til stein med hele sitt hoff. Siden ble Persevs herre over Tiryns og grunnet Mideia og Mykene. Perseus og Andromeda fikk seks sønner (perseidene): Perses, Alkaios, Helevs, Mestor, Sthenelos og Elektryon. Karmsundbrua. Karmsundbrua er en buebro på Europavei 134 som forbinder øyen Karmøy med fastlandsdelen av Karmøy kommune og Haugesund. Broen som går over Karmsundet, ble åpnet 22. oktober 1955, og er en av de få bue-/klingete stålfagverksbroer i Norge. Broanlegget kan betegnes som et resultat av stor ingeniørkunst. Broen gjorde Haugalandet til «ett rike» ved at Karmøy fikk fastlandsforbindelse. Broens lengde er 691 meter, og største spenn er 184 meter. Seilingshøyden er 46 meter, og broen har i alt 37 spenn. Broen ble åpnet av daværende kronprins Olav. De første fem årene var det bomstasjon på fastlandssiden, der også syklister ble avkrevd avgift. Fra februar 2009 ble det igjen innført bomavgift for passering av brua, denne gang for å finansiere Haugalandspakken, som blant annet inkluderer T-sambandet. Karmsundbrua betydde slutten for MF «Salhusfærgen» som i mange år hadde bundet ‘by og land sammen’. Fergen var svært liten, og det samme var motorkapasiteten, så når strømmen i Karmsundet var sterk, hadde fergen store problemer med å komme seg over. Kari Sverdrup. Kari Woxholt Sverdrup (født 21. mai 1958 på Nøtterøy) er en norsk forfatter. Hun er bosatt i Tønsberg. Sverdrup er utdannet cand.mag. og har vært lærer i ungdomsskolen, yrkesveileder og bokhandler. Hun skriver barne- og ungdomslitteratur. Hun debuterte i 1993 med ungdomsromanen "Hjemme er et annet sted". Flere av bøkene hennes er oversatt til dansk og tysk. Sverdrup har vært forfatter og oversetter på fulltid siden 2000. Kari Sverdrup satt i styret for interesseorganisasjonen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere i perioden 1999-2001, hun var nestleder fra 2001-2004 og var leder for organisasjonen fra 2004-2008. Georg Frederik von Krogh (1687). Georg Frederik von KroghFra Trondheim Byarkiv Georg Frederik von Krogh (født 29. januar 1687 på Flahammer i Luster, død 29. april 1768 på Øye i Melhus) var en norsk offiser. Han var sønn av kaptein Georg Frederik von Krogh ved "Det Bergenhusiske Regiment" og Birgitte Munthe Morgenstierne. 1708 ble han sekondløytnant og 1710 premierløytnant ved "det hvervede norske Infanteriregiment". 1713 ble han sendt med en del av dette for å ta del i krigen i Sønderjylland og Nord-Tyskland, og gjorde under denne tjeneste som generaladjutant hos sin regimentssjef, generalmajor F. C. Cicignon. 1716 ble han kaptein og kom samtidig til C. H. Paulsens regiment, 1724 ble han major og sjef for Trondhjems Garnisonskompagni, 1731 oberstløytnant, 1740 oberst og sjef for 1. vesterlenske Regiment, 1752 generalmajor, 1753 kommandant på Frederikssten, 1758 kommanderende general nordenfjells, og 1764 dessuten kommandant i Trondheim. 1759 ble han utnevnt til generalløytnant, 1760 hvit ridder. 1765 tok han avskjed. Han var gift med Hedevig Augusta Brüggemann (1707–40). Deres etterkommere i Danmark fikk anerkjennelse som dansk adel 1873. Kilde. Krohg, George Frederik von Krohg, George Frederik von Krohg, George Frederik von Vesterbrua. Vesterbrua, også kalt Gartnerløkka bro, er en veibro på i Kristiansand, Vest-Agder. Den strekker seg fra utløpet fra Baneheitunnelen ved Gartnerløkka i øst til Vesterveien ved utsiktspunktet Rundingen i vest. Her skifter skiltingen fra til. Broen er en kassebro i betong med 18 spenn, der største spenn er 46 meter. Broen er 679 meter lang, har to kjørefelt og ble åpnet i 1980. Vesterlenske infanteriregiment. Vesterlenske infanteriregiment var en norsk militæravdeling som var etablert i to perioder med 71 års mellomrom. Regimentet ble trolig opprettet første gang i 1658. Ved reskript av 24. desember 1718 ble det delt i 1. og 2. vesterlenske infanteriregiment. Ved reskript av 9. januar 1789 ble disse to avdelingene slått sammen igjen til et nytt Vesterlenske infanteriregiment, som kom til å bestå av to gevorbne og tre nasjonale bataljoner med i alt 19 kompanier. Regimentet ble nedlagt for andre gang 3. juli 1817. Svenska Akademien. Svenska Akademiens hus i Stockholm Svenska Akademien er et litterært selskap som ble stiftet den 20. mars 1786 av kong Gustav III. Ettersom det består av atten medlemmer kalles det også "De Aderton" («de atten»). Dets formål er å fremme den svenske litteraturen og det svenske språket. Akademien deler ut en rekke høythengende priser, og er internasjonalt mest kjent for sin rolle som jury for Nobelprisen i litteratur. I Sverige er akademien også kjent som utgiver av Svenska Akademiens ordbok, den mest anerkjente ordboken over svensk språk. Akademien deler blant annet ut den norsk-svenske Doblougprisen, Svenska Akademiens Finlandspris, Svenska Akademiens nordiske pris, Svenska Akademiens teaterpris, Bellmanprisen, Kellgrenprisen, Kungliga priset, Svenska Akademiens översättarpris og Svenska Akademiens stora pris. Akademien har 18 medlemmer på nummererte stoler, og er selvsupplerende. Når et sete blir vakant velges et nytt medlem av akademiets medlemmer i hemmelig valg. Medlemskapet er på livstid og man kan ikke avgå. Et av medlemmene velges til «permanent sekretær» (ständig sekreterare). Den permanente sekretæren går av som permanent sekretær ved fylte 70 år dersom akademiet ikke bestemmer annet eller sekretæren selv velger å fratre som sekretær tidligere. Den permanente sekretæren er akademiets talsmann og primus inter pares, og kunngjør bl.a. vinneren av Nobelprisen i litteratur. 1. vesterlenske infanteriregiment. 1. vesterlenske infanteriregiment var en norsk militæravdeling. Den ble opprettet ved reskript av 24. desember 1718, da Vesterlenske infanteriregiment ble delt i to. Regimentet bestod av 13 kompanier, og fra 13. september 1747 til 5. juli 1764 av 17 kompanier, som ble rekruttert fra Telemark, Aust- og Vest-Agder. Regimentet ble slått sammen med 2. vesterlenske regiment til et nytt Vesterlenske regiment ved reskript av 9. januar 1789. Se også. Vesterlenske regiment, 1. Megadeth. Megadeth er et thrash metal-band fra San Francisco, USA. Bandet har skilt seg fra de tre andre store thrash metal-bandene (Metallica, Slayer og Anthrax) i den forstand at de er mer tekniske. Stilen deres har opp gjennom årene utviklet seg fra å være et speed/thrash metal-band til et alternativt heavy metal-band på 90-tallet. De siste albumene på 90-tallet hadde i tillegg et mer «kommersielt lydbilde». Mange har kritisert denne utviklingen, men på deres senere album har Megadeth gått over til en renere heavy metal-stil med thrash og speed metal-elementer. Til dags dato er det bare Dave Mustaine som har vært medlem siden begynnelsen. Megadeths offisielle maskot heter Vic Rattlehead. Metallica. Da Lars Ulrich søkte etter en permanent gitarist for Metallica i en lokalavis i 1982, svarte Dave Mustaine og møtte opp på en audition. James Hetfield og Lars Ulrich ble så imponerte av ferdighetene til Dave Mustaine at de tok ham med i bandet. Året etter ble Mustaine kastet ut av bandet på grunn av mye krangling, stort inntak av alkohol og rusmidler, og i mange år var Mustaine og Metallica bitre fiender. Dette forholdet har bedret seg i den siste tiden. Dave og Metallica har faktisk spilt sammen i 2010 med Anthrax, Slayer, Megadeth og Metallica som "The Big 4". Dave spilte noen sanger på Metallicas 30 year anniversary i Desember 2011 Megadeth. Da Mustaine ble kastet ut av Metallica, var han fast bestemt på å starte sitt eget band. Målet var å bli større og selge mer enn Metallica. Bandet blir til (1983–1984). Dagen det hele startet bodde Dave Mustaine i en blokkleilighet. I leiligheten under han bodde det en annen musiker, som spilte bass så høyt at Mustaine ble irritert. Mustaine lukket opp vinduet, kastet en blomsterpotte ned i ventilasjonsanlegget og ropte «hold kjeft!». Senere den dagen kom musikeren opp til leiligheten til Mustaine og banket på. Han lurte på hvor han kunne få kjøpt sigaretter i nærheten. Mustaine svarte at han kunne kjøpe det på vinmonopolet like nedi gaten og lukket døra. Bassisten banket så på døra igjen og spurte om Mustaine kunne bli med bort og kjøpe øl for ham, ettersom han bare var 18 år gammel. Mustaine skal ha lettet på humøret og blitt med. Den kvelden ble Dave Mustaine kjent med bassisten David Ellefson som ville vise seg å være hans langtids musikerpartner. Siden både Mustaine og Ellefson har det samme fornavnet (David) endte Mustaine opp med å kalle Ellefson for «Dave jr.» De fant fort en trommeslager, Lee Rausch, og en ekstra gitarist, Kerry King. Megadeth sin første konsert i historien var 15. februar 1984. De vurderte å kalle bandet «Fallen Angel» som var navnet på et tidligere prosjekt av Mustaine, men navnet endte på Megadeth. Navnet tok de fra uttrykket «Megadeath» som betyr «en million døde», men valgte å droppe a-en for å gjøre det «deres eget.» På denne tiden spilte Slayer-gitaristen Kerry King også med på noen "gigger", men gikk snart tilbake til thrash metal-bandet Slayer han opprinnelig var medlem av. Men ikke før å ha hjulpet Mustane med å spille inn noen sanger. Mustaine ga Kerry King et ultimatum og sa han måtte velge mellom enten Slayer eller Megadeth. Han valgte Slayer, og gitaristen Greg Handevidt kom inn i noen uker, før han ble kastet ut av bandet på grunn av inkompetanse. Den neste gitaristen ble Chris Poland og sammen spilte de inn demoen "Last Rites". Trommeslageren Lee Rausch forlot bandet og Dijon Carruthers ble det nye medlemmet en kort periode før Gar Samuelson tok over. Thrash metal-alderen (1985 - 1992). Bandet var nå skapt, og Megadeth bestod av Dave Mustaine, David Ellefson, Chris Poland og Gar Samuelson. Tidlig i 1985 fikk Megadeth 8000 dollar til å spille inn debutalbumet, men før det skjedde hadde bandet klart å sløse bort halvparten på alkohol og festing, så bandet ble tvunget til å sparke produsenten sin og produsere albumet selv. "Killing Is My Business... And Business Is Good!" ble spilt inn og gitt ut i mai 1985. Til tross for dårlig produksjon mottok albumet strålende kritikker fra både presse og metal-fans. Neste år ga Megadeth ut "Peace Sells... But Who's Buying?" med den samme oppstillingen, men plateselskapet deres, Combat Records, hadde igjen gitt dem et lite budsjett og skiftet plateselskap. Capitol Records kjøpte rettighetene til det kommende albumet og i november 1986 (over et halvt år senere enn det egentlig var ferdig) ble albumet gitt ut. "Peace Sells... But Who's Buying?" mottok enda bedre kritikker enn det første og Megadeth slo gjennom for fullt. Gitarist Chris Poland slet med rusproblemer og under 1985-turneen måtte han stå over, mens Mike Albert tok hans plass. Chris Poland ble sparket to år senere, fordi det ble mistenkt at han stjal bandets musikkutstyr og solgte det for å finansiere heroinavhengigheten sin. Trommeslageren Gar Samuelson forlot også bandet, som ble erstattet med Chuck Behler. Nå søkte Megadeth etter en dyktig gitarist og hadde flere prøvespillinger. Jay Reynolds ble med som gitarist på noen konserter under 1987-turneen, før Jeff Young tok over som permanent gitarist. Det ble denne oppsetningen som spilte inn "So Far, So Good... So What!" (1988), men så fort førstkommende turné var ferdig fikk både Jeff Young og Chuck Behler sparken. Marty Friedman og Nick Menza tok så over og denne oppstillingen viste seg å vare lenge. Sammen spilte de inn hele fire album, før Nick Menza måtte forlate bandet i 1998 på grunn av en kneskade. Bandet hadde holdt på medlemmene åtte år. De spilte så inn albumet "Rust in Peace" (1990) som ble nok en suksess. Alternativ-perioden (1992 - 1999). Uansett hvor bra Dave Mustaine og Megadeth gjorde det, så gjorde Metallica det bedre. Metallica ga så ut det selvtitulerte albumet "Metallica" («"The Black Album"») og Mustaine bestemte seg for å følge i deres fotspor, legge om stilen og satse mer. Det neste albumet, "Countdown to Extinction" (1992), ble en suksess, men ikke like stor som "Metallica" som ble Metallicas største album noensinne. Megadeth ga så ut enda et album som ble tatt godt imot, "Youthanasia" fra 1994. Etter "Youthanasia" skifter Mustaine produsent til Dann Huff som overbeviser han om at det er en mer fengende og ikke like aggressiv musikk Mustaine må spille. Det neste albumet blir "Cryptic Writings" (1997) og mottar relativt middelmådige kritikker i heavy metal-miljøet men åpner en helt ny port til alle de andre. Musikken til Megadeth blir for første gang populær på radioen og får mye spilletid. Trommeslageren Nick Menza forlot Megadeth, og ble byttet ut med Jimmy DeGrasso som ble den nye line-upen på det neste albumet. Dave Mustaine hadde bestemt seg for å gå enda lenger med å lage mest mulig kommersielle sanger for å få bandet til å vokse og bestemte seg for å ansette Dann Huff igjen. Mustaine velger å kalle det neste albumet "Risk", fordi han var usikker på resultatet og hvordan det ville bli mottatt. Albumet ble slaktet av de fleste fans og medier, i tillegg til å bli en kommersiell fiasko. "The World Needs a Hero" og nerveskaden (2000 - 2002). Etter "Risk" bestemte Marty Friedman seg for å lage japansk pop-musikk og forlot Megadeth etter cirka ni år i bandet til fordel for j-rock-bandet Aikawa Nanase. Han ble snart erstattet med Al Pitrelli, og "The World Needs a Hero" (2001) ble spilt inn. 3. april 2002 fortalte Dave Mustaine fansen at han måtte forlate Megadeth på grunn av en nerveskade i armen hans. Legen hans hadde fortalt ham at han aldri kom til å kunne spille gitar igjen. Resten av bandet ville ikke fortsette Megadeth uten Mustaine og bandet var slutt. Comebacket (2004 - 2005). Etter hvert som Mustaine fikk behandling for armen sin viste det seg at det ble bedre og han begynte å skrive nye sanger som skulle bli et solo-album under navnet "Blackmail the Universe", men dette navnet ble endret til "The System Has Failed" (spilt inn med Dave Mustaine, Chris Poland, Jimmy Sloas, og Vinnie Colaiuta). Dave Mustaines platekontrakt med Sanctuary Records var ikke over, og han ble presset til å gi ut albumet under det gamle navnet, Megadeth. Megadeth var tilbake med en ny line-up. Denne bestod av Dave Mustaine (gitar og vokal), James MacDonough (bass) og brødrene Shawn (trommer) og Glen Drover (gitar) fra Eidolon. I juli 2004 ble bandet vitne til at deres nye album ble lekket ut på Internett. Mustaine ble svært skuffet over dette, men valgte å vente med å gi ut albumet til den planlagte datoen i september. I september 2004 startet Megadeth på en ny verdensturné kalt "Blackmail the Universe Tour" som fortsatte ut i 2005. 14. februar 2005 var de innom Oslo og spilte på et fullsatt Rockefeller. Samme år kunngjorde Dave Mustaine at Megadeth var kommet for å bli. United Abominations (2006 - 2009). I februar 2006 ble det klart at bassisten James MacDonough skulle forlate bandet. Han ble raskt erstattet av James Lomenzo fra White Lion og Black Label Society. Megadeth ga ut studioalbumet "United Abominations" 14. mai 2007. Megadeth dro ut på turné i Nord-Amerika våren 2007 med Heaven and Hell (Black Sabbath med avdøde Ronnie James Dio på vokal). I juni 2007 startet Megadeth sin egen turne kalt «Tour of Duty». Turneen startet i Europa i perioden 1. juni-2. juli. Megadeth spilte stort sett bare på musikkfestivaler, men gjestet ikke Norge. I september og oktober fortsatte «Tour of Duty»-turneen i USA, etterfulgt av Gigantour i Australia. Gigantour-turneen fortsatte i Nord-Amerika våren 2008 etter at Megadeth hadde fullført Europa-turneen sin. Den 13. januar 2008 offentliggjordet bandet at gitaristen Glen Drover forlot bandet for å fokusere på familien. Han ble erstattet med Chris Broderick (tidligere medlem av Nevermore og Jag Panzer. Den nye line-upen åpnet turneen i Finland 4. februar, og 7. februar 2008 spilte Megadeth en utsolgt konsert på Sentrum Scene i Oslo. Endgame (2009 -). I januar 2009 begynte Megadeth innspillingen av sitt nye album Endgame i Dave Mustaine og Megadeths eget studio, Vic's Garage. I mars var bandet med på Priest Feast turnéen, en turné bestående av heavy metal legendene Judas Priest som headliner og thrash metal-bandet Testament som åpningsband. De turnerte rundt i Europa i februar og mars samme året. I april ble Metallica innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Mustaine ble ikke innlemmet, men var invitert. Han avslo og begrunnet avslaget med at han hadde turnéforpliktelser til Megadeth på dette tidspunktet, uten at bandet hadde noen konsertdatoer denne måneden. 15. september 2009 utga Megadeth Endgame, det første albumet med Chris Broderick på gitar. De startet turnéen sin i november i Nord-Amerika og turnerte til og med 13. desember da de avsluttet året med en konsert i Las Vegas, Nevada. Megadeth skulle egentlig ha turnert med thrash metal-legendene Slayer og Testament i januar 2010, men denne turnéen ble utsatt fordi bassist og vokalist i Slayer, Tom Araya, måtte ryggoppereres. Megadeth annonserte senere at de skulle begynne på turné for å feire 20-års jubileet til deres platinaselgende album Rust in Peace 1. mars dette året. På denne turnéen skulle de spille albumet i sin helhet. Megadeth tok med seg Exodus og Testament på denne delen av turnéen sin. 8. februar 2010 ble den tidligere bassisten David Ellefson med i Megadeth igjen. Etter at Shawn Drover hadde sendt en tekstmelding til Ellefson og sagt at hvis de skulle bli venner igjen, måtte det skje nå, hadde Ellefson og Mustaine en telefonsamtale som resulterte i at de øvde sammen, og David Ellefson var tilbake. Ellefson sa selv at det føltes som at han aldri hadde forlatt bandet. I juni 2010 spilte Megadeth for første gang sammen med Metallica, Slayer og Anthrax, de tre andre bandene fra det så kalte «Big Four». Dette skjedde i regi av Sonisphere Festival, en festival som reiser rundt i Europa på sommertid. Begivenheten fant først sted i Warszawa, Polen 16. juni foran anslått 80 000 – 100 000 fans. Totalt spilte The Big Four i syv byer rundt om i Europa og konserten i Sofia, Bulgaria 22. juni ble filmet for en DVD/Blu-Ray utgivelse. Her spilte medlemmer fra alle fire bandene Diamond Head sangen «Am I Evil» som en del av Metallicas set. Etter disse konsertene i juni skal Megadeth i juli spille de flyttede datoene med Slayer og Testament i Nord-Amerika. Etter suksessen fra Big Four konsertene har Megadeth og Slayer annonsert at de tar med seg Anthrax som åpningsband på del to USA-turnéen som går av stabelen 24. september i Dallas, Texas. Megadeth vil da fortsette å spille hele Rust in Peace albumet og Slayer har sagt at de kommer til å spille hele sitt Seasons in the Abyss album, som også kom ut i 1990. Get Fuzzy. Get Fuzzy er en amerikansk tegneserie som blir skrevet og tegnet av Darby Conley. Serien om handler om det som skjer med en reklamemann i Boston, Rob Wilco, og hans to antropomorfe dyr, katten Bucky Katt og hunden Satchel Pooch. Tegneserien ble første gang trykket i 1999 og blir nå sett i over 200 dagsaviser over hele USA, kommer også ut i Norge. Serien er under utvikling for å bli filmatisert. Tegneseriens humor oppstår i konfliktområdet mellom Bucky og Satchels personligheter som er ekstreme stereotyper av hund og katt. Den søte, tillitsfulle og svært naive Satchel blir stadig utsatt og utnyttet av den tidvis grusomme, selvsentrerte og ikke helt skarpe Bucky. Rob blir gående i midten og forsøker å forsone de to, og blir ofte frustrerte av dem, spesielt for å leve med Buckys destruktive natur og generelle ondskapsfullhet. Katten har bare én hoggtann og hunden bærer armbåndsur. Hagelsundbrua. Hagelsundbrua er en hengebro som forbinder øyen Flatøy i Meland med tettstedet Knarvik i Lindås kommune i Hordaland. Broen er 623 meter lang, og hovedspennet er på 250 meter. Seilingshøyden er 50 meter. Broen er en del av europavei 39. Byggingen startet i 1978, og broen ble åpnet 1. april 1982. Den var en av broene i prosjektet «Salhus-Flatøy-broene». De to andre broene i prosjektet var Krossnessundbrua og Nordhordlandsbrua. Evangelista Torricelli. Evangelista Torricelli portrettert på forsiden av "Lezioni d'Evngelista Torricelli". Evangelista Torricelli (født 15. oktober 1608 i Roma, død 25. oktober 1647) var en italiensk fysiker og matematiker.Han var en av de viktigste matematikere og fysikere i det 17. århundre og var sterkt påvirket av Galileo Galilei. Den mest berømte oppdagelsen som Torricelli gjorde i fysikk var atmosfæretrykket og kvikksølvbarometeret som kunne måle dette trykket. Han ba Viviani, som var en vitenskapsmann og spesialist på glassrørproduksjon, om å lage et rør som var omtrent 1 meter langt og åpen i den ene enden. Dette røret fylte han med kvikksølv og snudde det i en bolle full av kvikksølv. Høyden på kvikksølvsøylen inni røret gir et mål på atmosfæretrykket, fordi en slik søyle kompenserer for vekten til luften utenfor. Høyden av søylen satte han i riktig forbindelse med den spesifikke vekten av materialet. Han regnet med at for vann så ville den korresponderende søylen være omtrent 10 meter høy. Dette ble senere bekreftet av Pascal. Torricelli inspirerte også den tyske vitenskapsmannen Otto von Guericke, som oppfant de Magdeburgske halvkuler Biografi. Torricelli var den eldste av tre barn og ble født 15. oktober 1608 i Faenza, en liten by nordøst i Italia. Byen hørte til Romagna- området som på den tiden var under pavens direkte styre. Faren hans, Alessandro, var en beskjeden tekstilhåndverker og så potensialet hos sønnen. I samarbeid med onkelen, camaldolesemunken Jacabo, var han i stand til å gi ham en grunnleggende humanistisk utdannelse, slik at han kunne begynne på matematikk- og filosofikurs ved jesuittskolen i Faenza. Der viste han så fremragende evner at han ble sendt til Roma og skolen til jesuitten Benedetto Castelli, en tidligere elev til Galileo. Castelli ansatte Torricelli som sin sekretær og mente han var en flink vitenskapsmann. Det første dokumentet som handlet om hans vitenskapelige studier, er hans korrespondanse med Galileo. Der erklærer han sin fulle støtte til det kopernikanske verdensbildet. Etter en tiårsperiode som sekretær for Monsignor Giovanni Ciampoli som var guvernør i ulike byer i Kirkestaten, dro Torricelli tilbake til Roma og skrev en artikkel om dynamikken til materielle gjenstander. Artikkelen ble lagt merke til av fader Castelli og Galileo, som inviterte ham til Arcetri. Torricelli tilbrakte de siste månedene av 1642 i Arcetri, som nær venn av Galileo. Etter at Galileo døde, ble Torricelli utnevnt til hans etterfølger i stillingen som matematiker og filosof for hertug Ferdinando 2. av Toscana. Der fikk han god lønn og losji i Medicipalasset. Torricelli ble i denne stillingen til han døde 25. oktober 1647. Han produserte arbeider som var av stor vitenskapelig betydning. Det eneste som ble publisert mens han levde, var «Opera geometrica» som gjorde han godt kjent i hele Europa som en geometriekspert. Innflytelse på vitenskapen. Mange av oppdagelsene hans i matematikk og fysikk ble kjent gjennom en omfattende korrespondanse mellom de italienske og franske lærde Cavalieri, Fermat og Roberval. Godt kjent er diskusjonen med Roberval om førsteretten på oppdagelsen av noen egenskaper til sykloiden, blant annet at arealet mellom sykloiden og grunnlinjen er tre ganger arealet til sirkelen som er utgangspunktet. Veldig viktig er også hans studier av hydrodynamikken, inkludert teorembeviset som bærer hans navn; farten til en vannstråle fra et hull i en full beholder er den samme som en væskedråpe ville hatt hvis den falt fritt fra væskeoverflaten og ned til utstrømmingshullet. Torricelli hadde en betydelig evne til å gjøre eksperimenter, noe som er dokumentert i hans evne til å lage optiske linser og teleskoper av veldig høy kvalitet. Noen av disse er fremdeles bevart på det historiske vitenskapsmuseet i Firenze. Linsene har en kvalitet som har vist seg å være sammenlignbar med de som er laget i nyere tid. Torricelli, Evangelista Torricelli, Evangelista Torricelli, Evangelista Torricelli, Evangelista Slyck.com. Slyck.com er et populært engelskspråklig nettsted som har spesialisert seg på fildeling. Nettstedet tilbyr nyheter, tester og artikler, og har et aktivt brukerforum. Slyck.com kommenterer de ulike fildelingsklientene og nyheter vedrørende fildelingstrafikk. Slyck ble opprettet sommeren 2000 under navnet Slyway.com. På den tiden var Slyck en nyhetstjeneneste med noe originalt innhold. Slyck var det tidspunktet banebrytende fordi det tilbød velskrevne brukermanualer for den tidens mest populære fildelingsklienter. I løpet av de påfølgende årene finpusset Slyck elementet som skulle gjøre nettstedet til ledende innfor denne nisjen; mens alle dens konkurrenter fungerte som nyhetstjenester som samlet fildelingsnyheter fra andre nettsteder til sine egne nettsteder, begynte Slyck derimot å produsere sine egne nyheter. Hovedansvarlig for dette var Thomas Mennecke, daglig nyhetsprodusent. Slyway skiftet navn til Slyck ett år etter åpningen. Etterhvert som Slyck har utviklet seg, har nettstedets anseelse som en viktig nyhetsressurs økt. Slyck har bl.a. publisert flere intervjuer med viktige personer innenfor fildelingsmiljøet, f.eks. Jon Lech Johansen (DVD Jon), Michael Weiss fra StreamCast, Nir Arbel fra SoulSeek, og Pablo Soto fra Optisoft. Slyck er forøvrig den eneste nyhetstjenesten som noensinne har intervjuet Kevin Hearn of WinMX. Einar Lasse Kolsrud. Einar Lasse Kolsrud (født 14. oktober 1959 i Drammen) er en norsk billedkunstner og illustratør. E. Lasse Kolsrud har sin utdannelse og diplomoppgave fra kunst- og håndverksskolen i Oslo der han gikk på grafisk linje fra 1981 til 1985. Han har som avistegner blant annet tegnet for Morgenbladet på 1980-tallet. Siden har han arbeidet mest med rein billedkunst, særlig grafikk. Lasse Kolsrud har blant annet samarbeidet med sin kone, billedkunstneren Gunhild Vegge, om en rekke fargetresnitt med stiliserte og humoristiske motiver. I 2002 illustrerte de poeten Henning Kramer Dahls barnebok "Treet som ikke sto stille". Lasse Kolsrud har deltatt på en rekke utstillinger, mottatt flere offentlige stipender og hatt flere verv i norske kunstnerorganisasjoner, blant annet i Tegnerforbundet og for Norsk kulturråd. Vegge og Kolsrud er innkjøpt av Norsk Kulturråd, Nasjonalgalleriet, Nord- Trøndelag Fylkesgalleri, Norsk Skogmuseum og Haugesund Billedgalleri. Lasse Kolsrud bor og arbeider i Oslo. I tilleg til å være kunstner driver Kolsrud også med musikk i garasjebandet The Good Guys Band Sibirsk husky. Siberisk husky (FCI #270), som også omtales som husky, er en hunderase som opprinnelig nedstammer fra laikahunder som fantes i det nordøstre Sibir i Russland. Dette er ingen urhund, men en moderne rase som fikk sin endelige utforming i Nord-Amerika. Sibirsk husky tilhører gruppen av nordiske sledehunder og er en spisshund i følge FCI. Hjemlandet for rasestandarden er USA. Opprinnelse og alder. Man har antatt at den sibirske huskyen nedstammer fra ulv og asiatiske spisshunder. Det sies at typen opprinnelig ble avlet fram av tsjuktsjistammen for bruk som trekkhund og gjeterhund for reinsdyr. Dessverre finnes det ingen dokumentasjon som fullt ut støtter denne teorien, som utmerket kan vise seg å være tett opp mot sannheten. Derimot er man rimelig sikre på at opprinnelsen til sibirsk husky består av krysninger mellom ulike russiske laikahunder av nordlig opprinnelse. Betegnelsene "husky" (amerikansk) og "laika" (russisk) har altså samme betydning og omfatter mange hunderaser. Dagens husky nedstammer fra nordamerikanske hunder. De første tsjuktsji-hundene ble importert til Alaska i 1908 for å delta i det 657 km lange sledehundløpet All Alaska Sweepstakes som gikk av stabelen året etter. I 1910 tok et siberian husky spann førsteplassen på rekordtid. I 1915, 1916 og 1917 vant normannen Leonhard Seppala (1877–1967) dette løpet med sitt huskyspann, og det skal nevnes at dette ga navn til den såkalte "seppälähuskyen" (som ikke anerkjennes som egen rase). Den første rasestandarden daterer seg til 1930 og den første raseklubben ble grunnlagt i 1938. Til Europa kom den først i 1950, der FCI anerkjente den i 1966. Man kan derfor trygt si at rasen er nordamerikansk, selv om de første hundene ble importert fra Sibir i Russland. Utseende, anatomi og fysikk. Rasen er kjent for sin nysgjerrighet, her «Lobo» under fottur Siberian husky er en av de hunderaser som påminner mest om ulv, men den er mye mindre. Kroppen er middels kompakt, langstrakt og har lange seige muskler. Brystkassen er dyp, men ikke alt for bred. Ryggen er rett, fast og middels lang. Hodet er middels stort, kileformet og har et spisst og middels langt snuteparti og tydelig markert stopp. Ørene er middels store, triangulære, høyt og tett ansatte, og stående. Lemmene har kraftig beinstamme og er muskuløse. Halen bæres forskjellig avhengig av om hunden er i arbeide eller ikke. Den bæres lett buet over ryggen når den ikke arbeider, mens den bæres omtrentlig rett bakover når den er i arbeid. En Sibirsk Husky som bærer halen i bue over ryggen når den arbeider som trekkhund, trekker som regel lite eller ingenting. Det hender også at hunden bærer halen rett ned når den arbeider som trekkhund. Dette er i enkelte hunders tilfelle et tegn på at hunden trekker tungt i lavere hastighet / skrittgange / langsom trav mens det i andre tilfeller kan være tegn på utmattethet eller at hunden av andre årsaker ikke trekker. Pelsen er middels tett, lang, rett, relativt glatt (aldri stri) og naturlig fettet. Underullen er myk og varierer i tetthet med temperaturen. Alle farger, fra sort til helhvit er tillatt. En variasjon av tegninger er vanlig. Underull og dekkhår skal være tilstrekkelig fettet og av en slik kvalitet at de tåler streng kulde og uten problemer skal kunne svømme over vinteråpne elver og råk uten å bli våte inn til kroppen og samtidig tåle å være slik våte i relativt streng kulde. Hannhundene blir gjerne 54–60 cm i skulderhøyde og veier som regel omkring 20–28 kg. Tispene blir gjerne 51–56 cm i skulderhøyde og veier som regel omkring 15–23 kg. Den er således den minste og letteste av de nordiske sledehundrasene. Seppälä husky. Legg merke til det markert lengre nesepartiet på disse Seppala huskyene Seppälähuskyen skiller seg fysisk fra vanlig sibirsk husky gjennom å ha mindre fargerike tegninger, lengre lemmer og en lengre kropp. Den er allikevel lettere bygd. Også ørene er gjerne noe lenger og stoppen noe mer markert. Bruksområde. Sibirsk husky er en utpreget brukshund, som spesielt egner seg som sledehund i kalde strøk. Den tåler imidlertid både kulde og varme godt, herunder også snø og regn. Rasen har også en rekke flotte egenskaper innen forskjellige former for hundesport, f.eks. som kløvhund. Huskyen er hurtig, arbeidsom og meget utholdende. Den blir gjerne også en meget habil og snill familiehund. Lynne og væremåte. Sibirsk husky er et typisk flokkdyr som trives best sammen med andre hunder eller en meget aktiv familie. Den er gjerne meget selvstendig og hårdfør og har utrolig stamina. Som selskapshund er den snill og sosial, og bryr seg sjelden om fremmede. Den er også svært sjelden aggressiv overfor andre hunder. Den har imidlertid gjerne et god porsjon jaktinstinkt, noe som kan føre til at den stikker etter både dyr og mennesker om den kommer løs. Jaktinstinktet blir gjerne forsterket i flokk med andre hunder. Rasen trenger en tydelig leder og store mengder mosjon for å trives maksimalt. Den kan overvintre utendørs, men bør ha en stor og god hundegård og et lunt og tørt sted å ligge. Hunder som tilbringer mye tid ute steller pelsen sin selv og trenger normalt lite hjelp til dette fra mennesker, selv om det varierer. Hunder som fungerer mest som familiehunder vil normalt ha et større behov for menneskelig hjelp med pelsstellet, spesielt under røyteperiodene vår og høst. Annet. Se også artikkelen om «Togo», Seppäläs lederhund som egentlig sto for flere av bragdene den legendariske hunden «Balto» ble kreditert for. The Glimmer Twins. The Glimmer Twins er et pseudonym som Mick Jagger og Keith Richards har brukt som produsenter på flere Rolling Stones-album. Ideen til navnet skal ha oppstått etter et feriecruise som de to tok til Sør-Amerika i 1973 sammen med sine kjærester Bianca Jagger og Anita Pallenberg. Under måltidene om bord ble de sittende sammen med et eldre engelsk par som mente å dra kjensel på sine bordfeller, men ikke kunne huske hvor de hadde dem fra. Jagger og Richards moret seg over situasjonen, og nekta å si noe. Paret ba dem flere ganger om å gi dem et hint («just give us a glimmer»). Pseudonymet The Glimmer Twins opptrer første gang på albumet "It's Only Rock 'n' Roll", som Jagger og Richards måtte overta ansvaret for under produksjonen. Det ble den gang ikke gitt noen forklaring på hvem som skjulte seg bak. Glimmer Twins, The Unit Link. Unit Link er en form for sparing/forsikring i livrente, pensjon eller fondskonto hvor spareren selv bestemmer plasseringen av hele eller deler av innskuddet/premien. Mens sparing eller forsikring tradisjonelt er knyttet til en gitt rente eller garantert minsteavkastning fra en bank eller forsikringsselskap, er avkastningen for Unit Link-investeringer knyttet til den aktuelle avkastningen som spareren oppnår gjennom sine plasseringsvalg. I motsetning til tradisjonelle spare- og forsikringsløsninger hvor institusjonene helt og fullt styrer plasseringene, gir Unit Link kunden en viss frihet og innflytelse på hvordan midlene plasseres. «Friheten» er vanligvis begrenset til et gitt utvalg av aksje-, obligasjons- eller pengemarkedsfond som er valgt/styrt av den enkelte institusjon. Normalt betraktes Unit Link-løsninger som plasseringer med høyere risiko, men også høyere avkastningspotensiale enn midler som plasseres i tråd med bankens/forsikringsselskapets normale investeringsstrategier for spare- og pensjonskapital. Fyksesundbrua. Fyksesundbrua er en veibro (hengebro) over Fyksesundet på fylkesvei 7 mellom Øystese og Ålvik i Kvam kommune, Hordaland. Broen er 344 meter lang, og største spenn er på 230 meter. Broen som har en fri høyde på 28 meter, ble åpnet av daværende kronprins Olav 9 oktober 1937. Den ble da regnet som Nord-Europas lengste hengebro. Broen er i dag lysregulert med bare ett kjørefelt. John Tverdahl. John Egil Tverdahl (født 1890 i Trondheim, død 1969) var en norsk arkitekt. Tverdal var utdannet ved Trondheim tekniske læreanstalt 1913. Arbeidet hos arkitekt Johan Osness 1913–1916 og hos arkitekt Einar Oscar Schou 1916–1917. Fra 1917 arbeidet han som domkirkearkitekt Olaf Nordhagens assistent ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Han utførte bl.a. detaljtegninger for det store rosevindufeltet på vestfronten. Han nedla dessuten et verdifullt arbeide i ordning og systematisering av skulptur- og steinsamlingen, med arkivkort, tegninger og fotos av hvert fragment. Etter Nordhagens død ledet Tverdahl restaureringsarbeidet 1926–1930 som konstituert domkirkearkitekt. Han deltok i arkitektkonkurransen 1929 om fullføringen av Nidarosdomen, som ble vunnet av Helge Thiis. Fra 1930 hadde Tverdahl egen praksis i Trondheim. Han samarbeidet med Thiis, som gjerne ville dra nytte av hans bygningsarkeologiske kunnskaper, og sørget for at han fikk et eget kontor ved restaureringen. Han var medarbeider for arkitekt Gerhard Fischer under dennes bygningsarkeologiske undersøkelser av Nidarosdomen 1936–1942. Tverdahl målte opp mange kirker, og ledet restaureringen av flere av dem, bl.a. i Nordland og på Nordmøre, f.eks. Edøy gamle kirke og Øverdalen kirke. Dessuten restaurerte han Selbu kirke 1935–1963. Eldste. Eldste er en betegnelse som brukes i visse sammenhenger om en person som har et ansvarsfullt verv. Betegnelsen eldste sikter gjerne til at de som har stillingen må ha nådd en viss alder eller modenhet, selv om det ikke nødvendigvis betyr at de rent bokstavelig må ha nådd en bestemt alder. Tittelen eldste (på gresk "presbyteros", fransk "anciens" og engelsk "elders") brukes både som urkirkelig æres- og embetstittel, overtatt fra jødedommen, om formann for et gilde eller laug og andre styrende funksjoner. Betydning. Betegnelsen har vært brukt både i administrasjonen i en stat, om personer som har lærestillinger, om personer som har ledende stillinger i stammer, og om verv i enkelte religioner. Det er da vanligvis snakk om trossamfunn som ikke har prester. Tittelen ble brukt av reformatoren Jean Calvin om medlemmene av menighetsråd. Eldste i Bibelen. Det hebraiske ordet "zaqẹn" og det greske "presbỵteros" i Bibelen betyr «eldre mann» eller «eldste», og er ofte brukt som en betegnelse på menn med spesielt privilegerte oppgaver. I det gamle Israel. Det gamle Israel-folket som levde i Kanaan før Kristus, og som hele Tanákh (Det gamle testamente) dreier seg om, hadde patriarker, dommere og konger blant seg som tok ledelsen. På lokalt plan, i landsbyer og byer var mange av mennene, men ikke alle, utnevnt til å virke som eldste, og skulle og ta hånd om ro og orden, dømme overtredere og avgjøre saker som angikk befolkningen. Disse omtales i Bibelen som «Israels eldste», «forsamlingens eldste», «mitt folks eldste» og «landets eldste». Om det var en større by, holdt de eldste gjerne råd ved byporten (5. Mosebok 16:18-20; Josva 20:4). De jødiske eldste ser ut til å ha hatt noenlunde samme funksjon på Jesu tid, og det nevnes at «folkets eldsteråd» eller «Rådet» i Jerusalem stod bak mye av motstanden Jesus og disiplene møtte (Apostlenes gjerninger 22:5; Lukas 22:66). I den kristne menighet. Paulus tjente i det første århundre som omreisende eldste, og skrev flere brev til eldsterådene i lokale kristne menigheter rundt omkring i Middelhavslandene. Timoteus, Titus og andre ledende kristne ble bemyndiget til å utnevne eldste «i by etter by» på vegne av apostelrådet i Jerusalem (Titus 1:5). Replikator. Eksempler på direkte replikatorer er prioner. Prioner er proteiner som kan omdanne andre proteiner de støter på til prioner. Indirekte replikatorer er langt vanligere. De mest kjente er gener. Gener koder for å bygge organismer, som igjen produserer etterkommere som inneholder kopier av opphavets gener. En annen typer av indirekte replikatorer er memer. Memer er enheten for kulturell arv. Gjennom koevolusjon med gener har memene utviklet hjerner hos mennesker og andre virveldyr til å kunne ta imot, lagre, bruke og (hos mennesket) aktivt videresende memer. Koevolusjon. Koevolusjon er den gjensidige påvirkningen to arter har av hverandre under evolusjonen. Dersom individer av en art har en positivt eller negativt effekt på individer av den andre arten, vil en få samevolusjon eller koevolusjon. Det skyldes altså et avhengighetsforhold mellom to arter. Begrepet koevolusjon ble foreslått av Paul Erlich og Peter Raven for å beskrive den innbyrdes evolusjonære innvirkningen mellom planter og plantespisende insekter. Erlich og Raven mente at koevolusjon forekommer når en egenskap hos art A evolverer som en respons på påvirkningen fra art B samtidig som en egenskap hos art B evolverer som en respons på den evolusjonære endringen av art A. Koevolusjon er i følge dette spesifikt rettet mot hver av de involverte partene og er gjensidig. I sin videste forstand kan koevolusjon defineres som den gjensidige evolusjonen av to parters innvirkning på hverandre og partenes adaptasjon til denne gjensidige innvirkningen. Flere enn to parter kan være involvert i dette samspillet. Dette blir kalt diffus koevolusjon og kan resultere i svært kompliserte mønstre som er vanskelig å oppdage. Tromøybrua. Tromøybrua (lokalt: Tromøybroa) er en hengebro som går over Tromøysundet øst for Arendal, den er en del av fylkesvei 409, og forbinder øya Tromøy med fastlandet. Byggingen. Det tok 50-60 mann to år å bygge brua, og den ble åpnet 21. oktober 1961 av samferdselsminister Trygve Bratteli som klippet snoren. Da den ble åpnet var den blant de største broene i Norge. Kostnadene beløp seg på syv millioner kroner. Høyesterettsadvokat Christian Stray var formann i byggekomiteen, som brukte 23 år på å realisert byggingen. En mann omkom under byggingen da han falt ned fra det ene tårnet. Spesifikasjoner og statistikk. Brua er 400 meter lang, og største spenn er 240 meter. Til sammen har brua 12 spenn, med seilingshøyde 37 meter. Årsdøgnstrafikk (ÅDT) i 2001 var omtrent 7 500, og trafikken hadde da siden 1990 hatt en årlig vekst på 3,4%. I 2008 var ÅDT på omtrent 8 350. Broa tåler 50 tonns vogntog med normalt akseltrykk på hver side av brua. Gang- og sykkelvei. I løpet av 2012 ferdigstilles en ny gang- og sykkelvei hengende på utsiden av selve brua på vestsiden. Bredden blir 2,5 meter, og med et 160 centimeter høyt rekkverk på begge sider. På grunn av vektproblemer blir underlaget laget av gitter i stål, for å forhindre for høy vekt, og ansamling av snø/is. Gang- og sykkelveien vil påkoble eksisterende gang- og sykkelveier på begge sider av brua, og fører til sammenhengende gang- og sykkelvei fra Arendal sentrum til vestre deler av Tromøy. Kostnadsrammen på prosjektet er 30 millioner norske kroner. I tillegg blir brua sikret samme år for å hindre personer som vil begå selvmord fra å hoppe fra brua, da det tidligere har vært flere tilfeller av dette. Eksterne lenker. __NOTOC__ Newswire. Newswire er et norsk nyhetsbyrå, etablert i 1992. Newswire er i følge seg selv verdens første oppdragsfinansierte nyhetsbyrå. De identifiserer, skriver og distribuerer nyhetssaker som kunder i privat og offentlig sektor ønsker at media tar opp, og som mediene vil benytte. Newswire er betalt av sine kunder, og levere stoffet gratis til mediene. Dette skiller dem fra radisjonelle nyhetsbyråer som NTB, som er betalt av mediene selv. Som oppdragsfinansiert nyhetsbyrå ligger Newswires utfordring i å overkomme medienes naturlige skepsis til stoff som er kjøpt og betalt. De oppgir derfor alltid hvem som har betalt for artikkelen. Newswire ble etablert av Christopher Hoelfeldt-Lund, som fortsatt er daglig leder. Christopher Hoelfeldt-Lund. Christopher Hoelfeldt-Lund (født 1953) er en norsk journalist, og er grunnleggeren av nyhetsbyrået Newswire. Han begynte i 1974 i Associated Press i Oslo, og har senere arbeidet i NTB. Deretter ble han Norden-sjef for United Press International (UPI) i Stockholm, før han flyttet til London for å inngå i ledelsen for UPI i Europa. Han deltok deretter i etableringen av CNN i Europa. Han ledet UPIs Norden-kontor da de var først ute med nyheten om katastrofen ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i 1986. Hoelfeldt-Lund er pr november 2008 fortsatt daglig leder av Newswire. Badekar. Et badekar er et porselenlagd komfortmøbel som fylles med vann og er mest til å ivareta kroppslig hygiene. De første badekarene stammer fra den gamle romertiden der de rike hjemmene var preget av utsmykkede baderom med fliser, bilder og fine vinduer. Trivia. USAs presidentbolig, Det hvite hus i Washington D.C. har i alt 35 baderom med badekar. Sandstein. Sandstein er en sedimentær bergart dannet av sandkorn bundet sammen ved et bindemiddel. I likhet med vanlig sand, er hovedbestanddelen kvarts og feltspat, siden dette er de vanligste mineralene i jordskorpa. Bindemidlet er oftest kvarts, kalk eller leire. Fargen varierer vanligvis fra gråhvit til rødbrun. Sandstein med mye feltspat kalles "arkose" (grovkornet, rødlig) eller "gråvakke" (finkornet, grågrønn). Sandstein finnes flere steder i Norge, bl.a. i Oslofeltet, på Vestlandet og i Trøndelag. Sandstein er mye brukt som bygningsstein. Endel sandsteiner er meget hardføre, men sandsteiner med kalk som bindemiddel forvitrer lett ved påvirkning av sur nedbør. Fra gammelt av også brukt til kvernsteiner, slipesteiner og bryner. De bygdene som hadde rett sort sandstein, hadde god sysselsetting med å bryte og forme disse.(Bl.a. i Sogn) Noen sandsteiner er porøse, idet mellomrommet mellom sandkornene ikke er helt fylt av bindemidlet. Disse kan holde vann eller petroleum, og er viktige reservoarbergarter ved olje- og gassutvinning, bl.a. ved Statfjord og Trollfeltet i Nordsjøen. Virvelløse dyr. Virvelløse dyr eller invertebrater er et samlebegrep for alle dyr som mangler en virvelsøyle. De fleste virvelløse dyr er protostomier. Blant disse er bløtdyr, leddyr, leddormer og flatormer de dominerende gruppene. Ser man bort ifra de egenskapene som man finner hos "alle" dyr, og at virvelløse dyr mangler de egenskapene som oppstod i stamarten til virveldyr, fins det ikke noen fellestrekk for virvelløse dyr. Variasjonen i kroppsbygninger blant virvelløse dyr er også mye større enn blant virveldyrene. Før i tiden opererte man med et «vitenskapelig» navn på gruppen («Evertebrata» eller «Invertebrata»). Det er imidlertid hevet over all tvil at gruppen er kunstig. For eksempel er både kappedyr og pigghuder nærmere beslektet med virveldyr enn med f.eks. blekkspruter eller insekter. Av den grunn brukes ikke lenger virvelløse dyr som noen systematisk betegnelse. Begrepet er likevel fremdeles i bruk i biologien, f.eks. i økologien, som en bekvem forkortelse for «alle slags forholdsvis små dyr som ikke er virveldyr». Når man f.eks. sier at størfisker lever av «bunnlevende virvelløse», så kan dette betegne bl.a. små krepsdyr, leddormer, slimormer og snegler. Sjakkbrett. a>arbeider og tilhørende skulpturbrikker. Bildet viser et moderne sjakkbord med stoler i en offentlig park i USA. Et sjakkbrett er brettet som blir brukt i spillet sjakk og dam. Det kan også brukes i en rekke andre spill som for eksempel Othello. Brettet består av 64 felt, 32 lyse og 32 mørke felt. De er plassert slik at annethvert felt er mørkt og annethvert felt er lyst. Brettet sett fra spilleren med de hvite brikkenes side består av åtte vertikale kolonner med linjer fra "a" til "h" (venstre mot høyre), og åtte horisontale kolonner med rader fra "1" til "8" (fra bunn til topp). Fargene kalles for «svarte» og «hvite» (eller «mørke» og «lyse»). Vanligvis er de svarte feltene og brikkene brune. Brettet skal alltid være plassert slik at feltet nede på høyre hjørne på raden nærmest den enkelte spiller er lyst. (”bright on right”).Størrelsen på brettet er vanligvis valgt ut i fra størrelsesforholdet til sjakkbrikkene som benyttes og motsatt. Ett brett med felter som er omtrent 1,25 til 1,3 ganger bredere enn diameteren til kongens sokkel foretrekkes. Mønster i heraldikk og slektshistorie. Figurene på sjakkbrettet med de kvadratiske rutene lagt inntil hverandre, har gitt navn til uttrykkene «sjakkbrettmønster», «sjakkmønster» og dansk «skaktavl». Disse uttrykkene brukes i heraldikk og slektshistorie for å beskrive figurer i våpenskjold, henholdsvis som slektsnavn dannet av slektsvåpenet (talende våpen). I beskrivelser (blasonering) av våpenskjold betyr disse uttrykkene at rutene er vekselvis sølv/hvite og svarte, dersom annet ikke er sagt. Rutene er ikke alltid helt kvadratiske i avbildninger av våpenskjold. Sjakkbrettmønsteret kan være på en figur i våpenskjold eller som bunn/bakgrunn. Dette mønsteret på en skråbjelke i skjoldet, brukes både av en norsk slekt kalt Skaktavl, og av en dansk slekt Friis. Den dansk-norske slekten Rosenkrantz har en sjakkbrettmønstret skråbjelke i to av skjoldets fire felter. Veracruz (by). Veracruz er en av de største havnebyene i Mexico, og befinner seg i delstaten med samme navn. Etter Tampico og Coatzacoalcos-Minatitlán er det den største byen på Mexicos Gulfkyst. Den befinner seg 105 kilometer fra delstatshovedstaden Xalapa. Befolkningen ligger på ca. 500 000 (2000). Byen kalles ofte Puerto de Veracruz (Havna Veracruz) for å skille den fra delstaten Veracruz. Innbyggerne kalles "jarochos". Historie. Havnebyen ble grunnlagt av Mexicos erobrer Hernán Cortés da han steg i land i 1519 for å erobre landet. Han ga stedet navnet "La Villa Rica de la Vera Cruz"; «den rike byen av det sanne kors». Dette ble etterhvert hovedutskipningshavna for sølvet fra de meksikanske gruvene til Spania. Også rikdommene fra den spanske kolonien Filippinene ble fraktet over Stillehavet til Acapulco, fraktet over land via Mexico by til Veracruz, og så fraktet over Atlanterhavet til Spania. Dette gjorde Veracruz til et attraktivt mål for engelske og franske pirater som herjet i Karibien, og i 1653 og 1712 ble byen plyndret av pirater. For å motvirke truslene ble den store festningen San Juan de Ulúa bygd på en øy i havna i 1565 og utvidet betydelig utover i kolonitida. De siste spanske styrkene etter den meksikanske uavhengighetskrigen forlot Mexico fra Veracruz i 1825. I 1838 ble byen okkupert av franskmennene. Kultur. Innbyggerne i byen kalles «jarochos», og er kjent for å svære morsomme, livsglade og festglade. I februar feirer de karnevalet, som er en heidundrende sak med parader, rytmisk «danzon» og «son jarocho» osv. Kjøkkenet i Veracruz er spesialisert på sjømat, og her spises «cocteles», skalldyr overhelt med skarp saus, og «pescado a al veracruzana», fisk i en skarp tomatsaus. Interessant å se. Festningen San Juán de Ulúa har Mexicos eldste kirke, kapellet San Francisco, og en lang rekke murer, bastioner og historiske bygninger. Bastionen Baluarte de Santiago er en annen del av befestningene som skulle beskytte byen. Sentrum er sentrert rundt Zócalo, stortorget, med domkirken parroquía i kolonistil. Mot havna ligger strandpromenaden Malecón, hvor jarocho'ene spaserer i skumringstimen. Strendene nærmest byen er for forurenset til å anbefales, men lengre ut ligger det flotte strender. Direktiv (Den europeiske union). Et direktiv er en rettsakt i Den europeiske union (EU). Unionens medlemsstater er innen en gitt tidsfrist pålagt å innføre i nasjonale lovverk den lovgivning som er nødvendig for å oppfylle direktivets intensjon. De direktiver som omfatter saksområder som inngår i EØS-avtalen må også innføres i de EFTA-land som er tilsluttet EØS-avtalen. Hensikten med direktiver er å tilstrebe størst mulig grad av rettslikhet mellom medlemslandene (såkalt harmonisering), samtidig som medlemsstatene står fritt til å velge form og metode for innføringen. Hjemmelen for, og definisjonen av, begrepet direktiv finnes i Roma-traktatens artikkel 249(3). EF-domstolen har i en rekke dommer utfylt og fastlagt i hvor stor grad medlemsstatene er tvunget til å oppfylle EU-direktivs intensjoner. Hvordan direktiver vedtas. Forslag om nye direktiver fremmes og utredes av Kommisjonen, og vedtas i et samspill mellom Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet. Vedtaksprosedyre avhenger av saksområde. Den hyppigst brukte prosedyren kalles medbestemmelsesprosedyren. Prosedyren følges i ca 80% av rettsaktene. I henhold til reformtraktaten av 13. desember 2007 skal medbestemmelsesprosedyrens område utvides slik at nær alle rettsakter skal vedtas etter denne prosedyren. Dersom Ministerrådet med kvalifisert flertall har vedtatt Kommisjonens direktivforslag, kan EU-parlamentet med absolutt flertall foreslå endringer eller legge ned veto. Dersom Ministerrådet ikke godkjenner EU-parlamentets endringsforslag, nedsettes det et forliksutvalg. Direktivforslaget blir ikke vedtatt dersom forliksutvalgets forliksforslag ikke får kvalifisert flertall fra Ministerrådet og simpelt flertall fra EU-parlamentet. Tidsfrist for innføring. Fra de er vedtatt i EU, har medlemsstatenes parlamenter en tidsfrist, vanligvis på 18 måneder, på å implementere direktivet i eget lands lovverk. Medlemslandene står fritt til å velge form og metode for å gjøre direktivet til eget lands lov. Medlemslandene har ikke anledning til å innføre lover som strider med gjeldende direktiv. Formfriheten for direktivimplementeringen innebærer at dersom et medlemsland lar være å innføre direktivet, eller trenerer innføringen av det, vil det likevel kunne gjøres gjeldende i henhold til prinsippet om direkte virkning. EU-direktiver og norsk rett. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å innføre EU-direktiver som gjelder det indre marked i norsk rett. Norge har mulighet til å reservere seg mot EU-direktiver. Dette har ikke blitt gjort i løpet av de årene Norge har vært et EØS-land, men Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen kommer til å vurdere å bruke reservasjonsretten vi har, dersom særlige interesser trues. Spørsmålet om bruk av reservasjonsretten har vært debattert ved innføringen av datalagringsdirektivet og tjenestedirektivet. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har til oppgave å kontrollerere at Norge tar direktivene inn i norsk lovgivning. Undercover. "Undercover" er et musikkalbum som ble utgitt av The Rolling Stones i 1983. Det var Stones' første album på 1980-tallet med bare nye låter, og viser gruppens forsøk på å tilpasse seg nye trender. Opptakene begynte i Paris i november 1982, rett etter bandets europaturne, og ble fullført i New York i august 1983. Produksjonen ble langvarig og slitsom, mye på grunn av de tiltakende motsetningene mellom Mick Jagger og Keith Richards. Jagger var innstilt på å prøve ut nye stilarter, mens Richards ville holde fast ved bandets røtter i rock og blues. Denne motsetningen skulle bli enda tydeligere de påfølgende årene. Tekstene på "Undercover" er blant gruppens mest dystre og makabre. Tittellåten er noe så sjeldent som en politisk tekst fra The Rolling Stones, og forteller om det hemmelige politiets behandling av opposisjonelle verden over, med spesiell referanse til Latin-Amerika. Det originale LP-coveret avbildet en naken modell med påklistrete merker. Dersom en fjernet merkene, kom geometriske figurer til syne. "Undercover" høstet generelt gode kritikker da det kom ut i november 1983. Mange kritikere var imidlertid negative til bandets nyorientering mot discomusikken, blant annet med bruk av synthesizer, og albumet har i ettertid blitt regnet blant The Rolling Stones' svakeste. Albumet ble gjenutgitt på CD av Virgin i 1994. Sporliste. Tekst og melodi ved Mick Jagger og Keith Richards når ikke annet er oppgitt. Harald Maddadsson. a>, formet som ikoniske bilder av det norrøne samfunnet på Harald Maddadssons tid.Harald Maddadsson (norrønt: "Haraldr Maddaðarson", gælisk: "Aralt mac Mataid"; født ca 1134, død 1206) var jarl på Orknøyene og jarl eller mormaer på Katanes (Caithness i Skottland) fra 1139 og til 1206. Harald var den siste av de store Orknøyjarlene som styrte øyene og deler av det skotske fastlandet på slutten av 1100-tallet, fra 1139 og fram til sin død i 1206. Bakgrunn. Skotske historikere framhever at Harald Maddadsson var halvt skotsk, mens norske historikere slår fast at han var halvt norsk. Begge deler er riktig, men likevel var han først og fremst en selvstendig norrøn-gælisk småkonge med kulturelle og etniske røtter i både Norge og Skottland. Samtidig la han seg ut med begge lands konger; kong Sverre Sigurdsson i Norge og kong Vilhelm I av Skottland. I det lange løp måtte Harald Maddadsson gi tapt for begge, men selv om han tapte slagene og deler av jarldømmet og til slutt ble en skygge av sin tidligere storhet, satt Harald Maddadsson fast på Orknøyene til tross for sine mektige naboer. Harald var sønn av Maddad, eller Matad, mormaer av Atholl og Margaret Håkonsdatter, datter av Håkon Pålsson jarl (1103–1122). Med røtter i begge leirer, og i slekt med de skotske konger var Harald en betydelig skikkelse i det nordlige Skottland "Orknøyingenes saga" navngir Harald som en av de tre mest mektige jarlene på Orknøyene sammen med Sigurd Øysteinsson og Torfinn Sigurdsson. I skotske annaler nevnes Harald Maddadsson som "Arailt mac Matada". Jarldømmet på Orknøyene, skjønt svekket siden Torfinns tid, styrte fortsatt Caithness i det nordlige Skottland og dominerte deler av Sutherland og deler av De ytre Hebridene. Arvefølgen på Orknøyene var derfor av betydning for skottenes konge David I. Ekteskapet mellom Maddad og Margaret ble inngått antagelig ikke lenge før 1134. Det etterfulgte kong Davids seier over et betydelig opprør som involverte mormaer Óengus av Moray, en slektning av kongehuset, og den påfølgende etablering av kongelig makt i provinsene Moray og Ross. Kong Davids nevø William fitz Duncan ble utpekt til å styre over Moray. Det har blitt foreslått at Maddad, som hadde makten sin i det skotske kongedømmets kjerneområde Atholl, også kan ha fått autoritet i de nye landområdene nord for elven Mounth og at ekteskapet med Margaret Håkonsdatter ble inngått nettopp med dette for øye. Haralds unge år. Harald ble født kort tid før Ragnvald Kale Kollsson tok kontroll over jarldømmet Orknøyene da jarl Pål Håkonsson på mistenkelig vis forvant. "Orknøyingenes saga" forteller den offisielle historien at Pål hadde abdisert, og ryktene fortalte at han ble drept på ordre av Haralds mor Margaret. Pål var øyensynlig ikke godt likt av sine kvinnelige slektninger. Påls mor og hennes søster Frakokk hadde tidligere forsøkt å få ham myrdet med en forgiftet skjorte, men som isteden tok livet av broren Harald Håkonsson. Ragnvald representerte den store pro-norske andelen i jarldømmet. Det er blitt sagt at Frakokk, og de som støttet henne, hadde opprinnelig til hensikt å fremme kravene til Harald Håkonssons sønn Erlend da Pål døde. Isteden fikk Maddad og Margaret, kanskje med kong David i ryggen, fremmet kravet om at barnet, Harald Maddadsson, skulle bli felles hersker sammen med Ragnvald. Hovedtrusselen mot Harald Maddadsson og Ragnvald Orknøyjarl kom fra Erlend Haraldsson, spesielt fra Erlands støttespiller Frakokk. Den gamle konspirator Frakokk ble snart fjernet ved at huset hennes ble brent ned ved dagens Helmsdale. "Orknøyingenes saga" nevner en Svein Asleivsson som drapsmannen, og forteller at han kom til Caithness fra sør, fra Atholl, med Ragnvalds velsignelse og med Maddads hjelp. Det var den samme Svein Asleivsson som hadde hatt Pål jarl i varetekt da han «forsvant». I Haralds tidligste år da makten ble utøvet på hans vegne av rådgivere sammen med Ragnvald, kunne Orknøyene nyte relativ stabilitet, skjønt sagaen fortsetter å fortelle om drap og innebrenning, inkludert drapet på Valthjov jarl som ellers er ukjent. I 1150 eller året etter besøkte Harald Norge sammen med Ragnvald jarl, og møtte sannsynligvis kong Inge Krokrygg. Harald var på denne tiden en ung mann på rundt 16 år og så vidt begynt å bli voksen. I løpet av dette besøket besluttet Ragnvald å dra på korstog, noe som blir omfattende opptegnet i "Orknøyingenes saga". Harald blir jarl alene. Etter at Ragnvald Orknøyjarl hadde dratt på korstog sammen med biskop Vilhelm den gamle, Erling Skakke og andre i årene 1151–1155 var Harald kommet tilbake til Orknøyene og blitt jarl alene. I Ragnvalds fravær kom kong Øystein Haraldsson, den eldre broren til kong Inge, til Orknøyene. Han kom over Harald og hans følge i nærheten av Torså, dagens Thurso på nordkysten av Caithness, tok Harald til fange og slapp ham først løs mot løslatelsessum på tre merker gull og hans påtvungne troskapsed. Øystein herjet deretter kysten av Skottland, inkludert Aberdeen, og deretter England hvor han kjempet flere slag mot kong Stefan av Englands styrker. Kanskje som et resultat av Øysteins herjinger ga kong David halvparten av Caithness til Harald Maddadssons fetter Erlend Haraldsson. Resultatet, som er gjengitt i "Orknøyingenes saga", var strid og rivalisering, og i september 1152 tok Harald Maddadsson tilflukt for sin fetter Erlend og Svein Asleivsson i festningen Castle Cairston ved Straumnes (dagens Stromsness). I tiden etter fikk Harald overtaket og det endte med at Erlend ble drept i 1154. Da Ragnvald i 1155 kom tilbake til Orknøyene hadde det i hans fravær oppstått en maktstrid som han ikke klarte å dempe eller ta kontroll over. Den ambisiøse Harald Maddadsson fikk ham drept i 1158 i Caithness. Etter Ragnvalds død oppsto det ry om hans hellighet, og det ble fortalt om mirakler ved hans grav i St. Magnuskatedralen i Kirkwall. Kong David døde i 1153 og ble etterfulgt av sin unge sønnesønn, Malcolm IV. Borgerkrigen mellom Harald Gilles sønner Øystein, Inge og Sigurd, endte i 1157 med den svakelige Inge som eneste overlevende. Med så mange mektige menn døde ble Harald Maddadsson den udiskutable jarlen av Orknøyene i 1158 da verken den norske eller skotske kongen var i stand til å utfordre hans makt. Strid med Norge. I 1194 da kong Sverre Sigurdsson (ca 1145–1202) var konge i Norge, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for øyskjeggene ("eyjarskeggjar") på Orknøyene og seilte mot Norge. Som konge hadde de Olavs unge fostersønn, Sigurd, sønn av kong Magnus Erlingsson. Øyskjeggene ble beseiret i slaget ved Florvåg utenfor Bergen. Om lag 2500 mann ble drept i det blodige slaget. Liket av Sverre Magnusson ble vist fram for kong Sverre i Bergen slik at han skulle forsikre seg at motstanderen var død. Deretter løftet kong Sverre hodet mot Orknøyene og krevde at Harald jarl måtte svare for seg for sin andel i opprøret. I 1195 seiler jarlen til Norge for å forlike seg med Sverre. Det såkalte "såttmålet" utredet de rettslige og politiske forbindelsene mellom jarl og konge. Som passende straff for å ha støttet opprørere tok kong Sverre jarldømmet over Shetland fra Harald og som ble lagt direkte under den norske tronen og aldri gitt tilbake. I praksis blir Harald Maddadsson sittende som jarl, men var underlagt den norske kongen. Harald måtte også akseptere en kongelig sysselmann, men denne ble drept etter Sverres død. Forliket mellom jarl og konge ble senere stadfestet i 1210 og på nytt i 1267. Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16 km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet. Strid med Skottland. Seglet til kong Vilhelm Løven. Hans gælisk tittel var antagelig "Uilleam Garbh" (= «Vilhelm den røffe»).Etter Ragnvalds død forsøkte Harald Maddadsson å balansere politisk ved å støtte skottekongens fiender. Først mot Malcolm IV av Skottland, som døde ung i 1165, deretter mot Malcolms bror Vilhelm Løven. De av kongens fiender som var aktive i nord var først og fremst den norrøn-gæliske Sumarlide, en småkonge i Argyll; sønnene til Máel Coluim mac Alasdair (en sønn utenfor ekteskap av Alexander I); den gæliske klanen Meic Uilleim (MacWilliams) som nedstammet fra en sønn utenfor ekteskap av William fitz Duncan; og klanen MacHeth som var blitt fratatt posisjonene i Ross. Kong Vilhelm I av Skottland styrket det føydale systemet i Skottland og grunnla burgher i Ayr, Dumfries, Dundee, Inverness og Elgin og bygde ut et upopulært nettverk av sheriffer og dommere. I 1197 forsøkte sannsynligvis kong Vilhelm og hans bror jarl David å overvinne den brysomme norrøne jarlen i nord ved å sende en hærstyrke mot ham. Den kom så langt nord som til Thurso i Caithness, den byen som ligger lengst nord på det britiske fastlandet. Skottekongens hær kom til kamp mot og beseiret Harald Maddadssons hærstyrke. To år senere gjorde sønnen til Máel Coluim mac Uilleim, Domnall, opprør i Ross og Moray, og det er antatt at jarl Harald også spilte en rolle i dette. Opprøret ble ikke endelig knust før i 1187. Domnalls nederlag førte til at motsetningene mellom Harald jarl og kong Vilhelm ble ytterligere tilspisset. I årene etter 1187 synes det som om skotsk-normanniske adelsmenn ble stasjonert i Ross og Cromarty, slik som det hadde vært gjort tidligere i Moray. Familien de Moravia, anglifisert som Moray eller Murray, og som med tiden framskaffet frihetshelten Andrew Murray, ble gitt land i Ross og Cromarty, og denne familien var neppe den eneste. Da kong Vilhelm ble syk i 1195 kom den siste konflikten med Harald jarl som varte fra 1197 og til 1201. Som et resultat av denne konflikten ga Vilhelm land i Caithness til Harald den unge, sønnesønn av Ragnvald Orknøyjarl, i 1197. Allerede året etter møtte Harald Maddadsson Harald den unge og fikk ham drept. I henhold til "Orknøyingenes saga" (kapittel 110) fikk kong Vilhelm den norrøne kongen på Man, Ragnvald Guthredsson, til å kjempe mot Harald Maddadsson, sannsynligvis for at Ragnvald hadde det skottekongen manglet, en flåte av krigsskip. Forfatteren McDonald mener at Ragnvald var en dominerende figur i Irskesjøen og de vestlige øyene på begynnelsen av 1200-tallet. Strid med biskopen. Kartet viser Orknøyenes plassering til Skottland. Shetland ligger lengst nord.Ragnvald Guthredsson kan neppe ha forstyrret Harald Maddadsson større. For det forhindret ikke at han erobret Caithness i 1201 og ødela festningen på Clardon Hill nær Scrabster Bay. Denne tilhørte biskop Jon av Katanes, eller John av Caithness, som engelske kilder kaller ham. Biskop John dro sammen med distriktets betydeligste menn for å møte Harald, tilsynelatende for å gi ham en sømmelig velkomst, men en rasende Harald jarl fikk ham grepet, kastet i et fangehull, torturert og lemlestet. Harald hadde en grunn for mishandlingen, noe som blir bevitnet av annalene "Gesta Annalia" som sier at biskop John var informatør for kong Vilhelm. Hensikten med å opprette bispesetet i Caithness i årene 1189–1190 var uten tvil gjort med den hensikt å øke skottenes autoritet i den norrøne regionen. Det nye bispesetet var kontroversielt og biskop John kom ganske snart i konflikt med Harald Maddadsson og biskopen på Orknøyene, Bjarne Kolbeinsson. Konflikten som blant annet hadde sin bakgrunn i innsamlingen av kirkeskatten, tiende, fra bispedømmet, og striden ble innklagd til pave Innocent III. Paven skrev tilbake til biskop Bjarne og biskop Reginald i Rosemarkie (= Ross) at biskop John skulle hindres i å forstyrre pengeinnsamlingen. Kong Vilhelm som nå hadde skaffet seg en grunn for en krig ved Harald jarls mishandling av biskop John fikk sendt en stor hær nordover i 1201–1202. Hæren var så stor, ble det sagt, at Harald Maddadsson kapitulerte uten kamp og sa seg enig å gi en fjerdedel av inntektene i Caithness til skottekongen. Samtidig klarte Haralds sønn å bli tatt til fange av skottene. Om det var en ren hevn for biskop John eller for å ydmyke Harald, eller ettersom Torfinn kan ha hatt et potensielt krav på den skotske tronen gjennom sin mor, er uvisst, og det kan gjerne ha vært summen av alt overstående som fikk kong Vilhelm til å gi ordre om at Torfinn Haraldsson skulle bli blindet og kastrert. Han døde senere i fengsel i Roxburgh Castle ved Roxburgh (eller Rokesburg) i det skotske grenseområdet mot England. I 1202 var pave Innocent overbevist om at Harald Maddadsson ikke var personlig ansvarlig for lemlestelsen av biskop John. Han skrev til biskop Bjarne (se ekstern lenke nedenfor) for sikre seg at Haralds mann Lumberd, som fikk skylden for misgjerningen, ble passende straffet. Med denne hendelsen går Haralds turbulente liv mot slutten. Han dør fredfylt etter et langt og begivenhetsrikt regime på 65 år i 1206, hele 72 år gammel. Harald Maddadssons ætt. Harald jarls første hustru het "Affrica", et gælisk navn. Datteren til Fergus av Galloway het det samme, men det er usikkert om dette er én og samme person. Det er likevel ikke usannsynlig ettersom det norrøne innslaget i Galloway var betydelig. Affrica og Harald hadde fire barn som "Orknøyingenes saga" navngir: Heinrek, Håkon, Helena og Margaret. Haralds andre hustru var "Hvarflod", datteren til jarlen av Moray. Harald giftet seg med henne en gang rundt året 1168, og med henne hadde han seks barn: Torfinn, som fikk en ulykkelig skjebne, David, Jon, Gunnhild, Herberg og Langleiv. Hvarflods far er antatt å ha vært "Máel Coluim mac Alasdair" slik at hennes sønner (det kan være at hun bare var mor til Torfinn) tilhørte ætten Meic Uilleim, og således hatt krav på den skotske tronen. Det synes som om kong Vilhelm krevde at Harald måtte skille seg fra Hvarflod som en betingelse på freden mellom kongen og jarlen. Av de sønnene som overlevde overtok David og Jon samstyre for jarldømmet Orknøyene da Harald døde, mens Heinrik styrte i Ross. Ingenting mer er kjent om Heinrik, og David jarl døde av sykdom i 1214. Han etterlot da for Jon jarl å styre jarldømmet alene på vegne av den norske kongen. Det besto da av Shetland; i tillegg til at han også holdt jarldømmet Caithness, inkludert Sutherland, på vegne av den skotske kongen. Han holdt det fram til 1231. Jon Haraldsson ble drept i 1231 ved Thurso av en sønnesønns sønn av Ragnvald Orknøyjarl som ble kalt for "Snøkoll" og som hadde krevd at Jon jarl skulle dele jarldømmet med ham. Jons folk og Snøkolls folk kjempet flere slag inntil de ble enige om at kong Håkon Sverresson av Norge skulle avgjøre striden. Alle som hadde part i tvisten satte seil for Norge. Et skip som fraktet Jon jarls folk og slektninger gikk tapt på tilbakereisen. Den tragiske ulykken på havet medførte at den norrøne jarlætten døde ut, og fra 1231 til 1236 var jarldømmet uten jarl. I 1236 ble jarldømmet gitt av kong Håkon Sverresson til Magnus, sønn av Gille Brigte, en mormaer av Angus. Til tross for at Orknøyene ble styrt av en ætt med sterkere røtter til Skottland enn til øyenes norrøne samfunn, forble jarldømmet underlagt den norske tronen for enda en tid. Old Wick. Festningen «Old Wick»Festningen Old Wick, også kjent som "Castle Oliphant", ble bygget på 1100-tallet da det norske jarldømmet Orknøyene inkluderte Caithness under Harald Maddadsson. Sannsynligvis ble festningen bygget av Harald Maddadsson og tenkt som forsterket brohode for hans tilstedeværelse på det skotske fastlandet. Det er bevis på at stedet var okkupert før festningen ble bygget. Navnet ‘Wick’ er avledet fra det norske ordet ‘vik’, tilsvarende for bukt. Festningen står på smal klippenakke mellom bratte fjellskrenter. En grøft skiller ankomsten til festningens port på nordsiden av tårnet. Denne bygningen er ikke mer enn tre steinvegger, strekker seg tre etasjer, men i dag uten gulv eller kjeller. Odden bak dekker gresset grunnmuren til andre bygninger. Oleg av Novgorod. "Oleg blir sørget over av krigerne sine" (1899). Oleg av Novgorod (eller Oleg av Kiev) var konge eller en væring-høvding som flyttet rusernes hovedstad fra Novgorod til Kiev og grunnla Kievriket som ble mektigere enn det Novgorodske. I henhold til østslaviske krøniker var han enehersker fra 879 til 912. Oleg var sannsynligvis av norrøn avstamming. Navnet Oleg svarer til Helge på norrønt (slavisk Олег, khazarsk muligens Helgu). Rus var et folk av norrøn opprinnelse som ga navnet til Russland. Navnet blir av mange forskere antatt å være avledet av det svenske landskapsnavnet Roslagen. To gravhauger hevdes å skjule levningen etter Oleg, den ene i Staraja Ladoga, den andre i Kiev. Sosialistinternasjonalen. Land der SI-medlemmer er i regjering. Sosialistinternasjonalen (SI) er en internasjonal organisasjon for demokratisk sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Sekretariatet ligger i London. Organisasjonen ble grunnlagt i 1951. Historie. Organisasjonen har sine røtter i Den andre internasjonalen som ble grunnlagt i Paris i 1889, men oppløst i 1916 da medlemspartiene ikke klarte å stå sammen gjennom den første verdenskrig. Den andre internasjonalen er blant annet kjent for 1889-deklarasjonen om 1. mai som den internasjonale arbeiderdagen, og 1910-deklarasjonen om 8. mars som den internasjonale kvinnedagen. Organisasjonen ble i praksis videreført i Den sosialistiske arbeiderinternasjonalen (SAI), som ble grunnlagt i Hamburg i 1923. Tyske SPD var dominerende i SAI, og organisasjonen brøt sammen ved inngangen til den andre verdenskrig i 1940. Etter andre verdenskrig gikk de tidligere medlesmpartiene sammen og grunnla Sosialistinternasjonalen i Frankfurt den 3. juli 1951. Frem til og med 1970-tallet hadde organisasjonen få medlemmer utenfor Europa. Ved Sosialistinternasjonalens sammenkomst i Athen i 2008, krevde flere svenske og tyrkiske politikere at det tyrkiske republikanske folkepartiet (CHP) skulle utestenges fordi de regnet partiet som antidemokratisk, men forslaget ble nedstemt. Etter opprørene i Nord-Afrika våren 2011 ble Egypt og Tunisias medlemspartier utestengt fra internasjonalen. Staraja Ladoga. Staraja Ladoga er en landsby (selo) i Volkhov kommune i Leningrad oblast i Russland. Hos Snorre omtales byen som "Aldeigjuborg". Stedet ligger ved elva Volkhov, sør for innsjøen Ladoga. Den er sammen med Novgorod en av Russlands aller eldste bosettinger, og Rurik brukte den antagelig som hovedstad før Novgorod. I dag er det en severdig liten russisk landsby, med en flott festning og flere gamle kirker til restaurering. Sommeren 2003 var det stor fest i anledning stedets 1250 års jubileum som Russlands første hovedstad (egentlig 1251 ettersom den ble grunnlagt i 753). Fra Norge deltok utøvere fra Steigen Sagaspill og representanter for Nordland fylkeskommune i dette jubileet. Schiltron. Schiltron eller "schiltrom" er en gruppe av menn som benyttet piker (fotsoldaters lange spyd) og lange, spisse stokker i en tett og rund formasjon som et piggsvin. Formasjonen er mest kjent fra skotske hærstyrker fra tiden under den skotske uavhengighetskrigen mot engelske kavalerister. Schiltrons opprinnelse. Når schiltron ble benyttet første gang er ikke kjent, men selve ordet «schiltron» tyder på at ordet er etymologiske avledet fra det angelsaksiske begrepet fra iallfall rundt år 1000 som tilsvarte «shield troop» eller «shield wall», det vil si skjoldborg. Snorre Sturlasson nevner i Heimskringla at en fylking kunne danner en sirkel for å stå imot angrep fra kavaleri, slik slaget ved Stamford Bridge i 1066 har gitt lærdom om, skjønt Snorre synes å forveksle detaljer fra dette slaget med enkeltheter fra slaget ved Hastings som skjedde noen dager senere. Et annet sted kunne som en mulig forgjenger ble brukt var under slaget ved Bouviners i 1214 hadde keiser Otto IV en brabantsk infanteristyrke i midten av hærstyrkene. Da resten av hæren tok til flukt, valgt de rundt 500-600 brabantske leiesoldater å bli stående og slåss til siste mann under Reginald av Boulognes ledelse. De bøyde fløyene bakover til det ble dannet en sirkel med kun to mann i dybden med lange spyd. Skotsk bruk av schiltron. Det er først og fremst fra skotsk krigføring man gjenkjenner bruken av schiltron-formasjonen, men det finnes bare to opptegnelser hvor på skotske stridene benyttet "runde" schiltroner: William Wallaces hær ved slaget ved Falkirk og Philip Mowbrays styrker på den første dagen ved slaget ved Bannockburn. Det finnes derimot tallrike eksempler på "rektangulære" og/eller "lineære" schiltroner: eksempelvis under hovedsslaget under Bannockburn, men også ved andre anledninger. I motsetning hva mange tror var ikke schiltron-formasjonens forsvarsegenskaper som viste seg å være utslagsgivende i slaget ved Bannockburn. Robert Bruce hadde brukt tid på å trene troppene sine bruke spydene offensivt, noe som krevde stor disiplin, foruten at han hadde planlagt det slik at de engelske motstanderne fikk et underlag som absolutt ikke ga dem fordeler. Det var sammenlignbart med det angrep som ga skottene seier ved Stirling Bridge. Faktisk ga skottenes tradisjonelle bruk av schiltron dem knusende nedlag ved Falkirk. Andres bruk av schiltron. Sirkulære masseformasjoner var ikke skottene alene om. I mindre slag i løpet av middelalderen var det mange andre enn skotter som benyttet schiltron. Snorre Sturlasson beskriver noe som kalles "krans-formasjoner" ettersom de ikke var komplett runde, men mer som en rekke av rette enheter som buet i form av en krans. Dette var blitt sett i mange land, også i Sveits og benyttet som effektivt forsvar mot kavaleriangrep fra alle kanter, selv om ulempen var at forsvaret ble statisk. Om man kunne holde ut, var man ikke særlig bevegelig. Man var ikke uovervinnelige for angrep av fotsoldater, men vanskelige å angripe for kavalerister. Likevel var den skotske schiltron noe spesiell ettersom slagordenen i større grad enn i andre europeiske land var regisserte for å kunne danne en krans-formasjon svært raskt, åpenbart som en konsekvens av mangel på skotske soldater på hest hos skottene i motsetningen til de effektive og velordnete engelske kavaleristyrkene. Tanum kirke (Bærum). Tanum kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1100–1130 i Bærum kommune i Akershus. Kirken ligger på Tanumplatået og er en av to middelalderkirker i Bærum. Kirken, som er romansk, er datert til ca. 1100-1130. Den har kalkmalerier fra 1300-tallet og middelalderske skulpturer. Tanum kirke ligger langs middelalderveien som gikk fra Oslo gjennom Bærum til Asker kirke og videre til Lier over Krokskogen. Innvendig og utvendig mur med stein mellom, og har 250 plasser. Kirken er noen ganger omtalt som bygd i angelsaksisk stil. Kultsted og gravplass. Kirken og kirkegården er bygget over en gammelt kultsted og har flere store gravhauger fra eldre jernalder like i nærheten. Dagens kirkegård er på ca. 6 mål og det er ca. 3000 graver. De eldste bevarte gravmonumenter er fra sent i det 17. århundre. Tanum kirkevei er stedvis i bruk i dag som vei mellom gårdene i området. Både veien og tunene er fredet. Den opprinnelige middelalderveien førte til Ringerike. Harriet Backer og Tanum kirke. Harriet Backer foreviget interiøret i gamle Tanum kirke flere ganger. Av de mest kjente er Barnedåp i Tanum kirke og i Inngangskoner, begge utført i 1892. Disse maleriene viser tydelig hennes koloristiske evner og hvordan hun skildrer lyset og fargenes spill i interiøret. HumAk. HumAk (Jusstudentenes Humanitæraksjon) er en festival og en innsamlingsaksjon som ble arrangert første gang i 1989 og nå avholdes annenhvert år (partallsår). De juridiske fakulteter i Oslo, Bergen og Tromsø har en felles innsamlingsaksjon. I tillegg arrangerer jussstudentene i Oslo, ved Juristforeningen en ukes festival i Universitetshagen ved Karl Johan i samband med aksjonen. I 2008 går festivalen fra fredag 29. august til fredag 5. september. Landets advokatfirmaer bidrar til aksjonen gjennom Advokatstafetten. Det samlede beløp fra innsamlingen og overskuddet fra festivalen går i 2008 til Flyktninghjelpen og deres fri rettshjelps-prosjekt på Sri Lanka. Bare i Oslo engasjerer aksjonen over 400 jusstudenter, i tillegg til flere hundre som deltar i bøsseinnsamligen. Bøsseinnsamlingen finner sted i Oslo, Bergen og Tromsø torsdag 4. september 2008. Neste HumAk blir i 2010, lederen for HumAk 2010 er Kjell-Eirik Johnsen i Oslo og Karoline Rakneberg Haug i Bergen. Ganddal. Ganddal er en bydel i Sandnes kommune. Den ligger mellom Sandnes sentrum og Jæren, og har navnet sitt fra Gandsfjorden som igjen har navnet sitt fra norrønt Gandr = stokk, eller stav. Dalen er mellom Stokkalandsfjellet i sør, Lundehaugen i nord, og Håbafjellet i øst. Parkdraget langs Storåna, Gandsparkene, ender her og elva kan følges videre til turområdet rundt Stokkelandsvannet. Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter er lokalisert i Vagleleiren i bydelen, men er vedtatt nedlagt. Næring. Ganddal har et betydelig jordbruk mot grensene til Malmheim bydel i vest og Klepp kommune i sør. Ved godsterminalen på Skjæveland ligger et av byens større industriområder, Kvål. Her ligger blant annet Bil og Maskin, Volvo, Stålverk, tidligere DBS sykkel, som var landets største fabrikk. Det finnes også noe industri ved Storåna gjennom Åsedalen, men dette er omregulert og fases ut til fordel for bolig- og friområder. På industriområdet Foss-Eikeland ligger blant annet den tradisjonsrike fabrikken SandnesGarn. Samferdsel. Ganddal har egen stasjon på Jærbanen, Ganddal stasjon. Fra denne går Ålgårdbanen, et nå nedlagt sidespor, til Foss-Eikeland, Figgjo og Ålgård. Ganddal godsterminal ligger på Skjæveland ved Ganddal og ble ferdigstilt sent i 2007. Den erstattet terminalene på Brueland i Sandnes og Paradis i Stavanger og er landets nest største etter Alnabru i Oslo. Riksvei 505 Jærveien går nordover tvers gjennom bydelen til Sandved og Sandnes sentrum, og sørover som Kvernelandsveien til Orstad i Klepp. Riksvei 44 fungerer som en ringvei vest for bebyggelsen, og går nordover via Sandved til Soma der den møter E39 og riksvei 509, og sørover til Øksnevad i Klepp. Utdanning. Ganddal har tre offentlige og en privat grunnskole. De offentlige er Ganddal barneskole ved Jærveien, og Sørbø skole på Lundehaugen. Dette er skoler for 1. til 7. trinn. I tillegg er det en offentlig ungdomsskole, Lundehaugen ungdomsskole, som har hele Ganddal og deler av Bogafjell som nedslagsfelt. Sandnes friskole er en grunnskole fra første til tiende trinn i regi av Familiekirken og Betel Hommersåk. I 1985 flyttet Sandnes handelsskole fra de gamle lokalene til Sandnes gymnas i Langgata, og over i nye lokaler på Lundehaugen. Skolen fikk navnet Lundehaugen videregående skole, og er i dag mest kjent for musikk-, dans- og dramalinjen, men har også service og samferdsel, media og kommunikasjon, allmennfaglig påbygging og innføringsklasse for internasjonale elever. Hele det videregående tilbudet, som Lundehaugen videregående skole omfattet, flyttet til helt nye lokaler i Vågen i Sandnes ved skolestart høsten 2010. Idrett. Ganddal Idrettslag har pr 2010 grupper i fotball, håndball, turn, idrettsskole, volleyball og orientering. Ganddal IL ble stiftet i 1929 og er eneste idrettslaget i bydelen Ganddal. Ganddal har også utøvere av blading (rollerblading) som tilhører de bedre i landet. Georges Clemenceau. Georges Benjamin Clemenceau (født 28. september 1841 i Vendée, død 24. november 1929) var en fransk statsmann, lege og journalist. Clemenceau var statsminister i periodene 25. oktober 1906 – 20. juli 1909 under president Armand Fallières og 16. november 1917 – 18. januar 1920 under president Raymond Poincaré. Johnny Weissmuller. Johnny Weissmuller (født 2. juni 1904, død 20. januar 1984) var en amerikansk svømmer og skuespiller. Weissmuller var en av verdens beste svømmere i 1920-årene. Han vant blant annet fem gullmedaljer i OL og satte 67 verdensrekorder i løpet av karrieren. Han deltok også på det amerikanske vannpololaget som oppnådde bronsjemedalje under OL 1924. Etter svømmekarrieren spilte han Tarzan i tolv spillefilmer. Andre skuespillere spilte også Tarzan, men Weissmuller er den best kjente av dem. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Weissmuller var gift fem ganger. Først med klubb-sangeren Bobbe Arnst (gift fra 1931 – skilt i 1933), og for andre gang med skuespillerinnen Lupe Vélez (gift 1933 – skilt i 1939). Hans tredje ekteskap var med Beryl Scott (gift 1939 – skilt 1948), og han var gift med Allene Gates (gift i 1948 og skilt i 1962), og hans siste ekteskap var med Maria Baumann, gift i 1963 og frem til han døde i 1984. Med sin tredje kone, Beryl, fikk han tre barn, Johnny Weissmuller Junior (født 23. september 1940 – døde i juli 2006), Wendy Anne Weissmuller (født 1.juni 1942), og Heidi Elizabeth Weissmuller (født 31. juli 1944 – død 19. november 1962). I 1974 brakk Weissmuller både hofte og ben, noe som markerte begynnelsen på en sviktende helse. På sykehuset fikk han vite at, til tross for hans styrke og livslange daglige trenings-regime med svømming og trening, han hadde et alvorlig hjerteproblem. I 1977 ble Weissmuller rammet av en rekke slag. I 1979 var han innlagt ved Motion Picture & Television Country House og Hospital i Woodland Hills, California i flere uker. Deretter flyttet han sammen med sin siste kone, Maria, til Acapulco, Mexico, hvor hans siste Tarzan-film var spilt inn i 1948. Han ble født som János Weißmüller i byen Freidorf i Østerrike-Ungarn (dagens x15F;oara i Romania). Foreldrene var østerrikske. Foreldrene emigrerte til USA da han var sju måneder gammel. Den 20. januar 1984 døde Weissmuller av lungeødem i en alder av 79 år. Han ble gravlagt i Acapulco ved Valley of the Light Cemetery. Samtidig som hans kiste ble senket ned i jorden ble et opptak fra hans berømte Tarzan-brøl spilt tre ganger, på forespørsel fra ham. Likud. Likud (hebraisk:, «konsolidering») er et konservativt politisk parti i Israel. Partiet ble etablert i 1973 som en allianse mellom flere høyreorienterte og liberale partier, og ble omdannet til et politisk parti i 1988. Likuds seier i valget i 1977 var et stort vendepunkt for landets politiske historie, som den første gangen venstresiden mistet makten. Skjønt Likud hadde makten i landet store deler av 1980-årene, har de kun vunnet ett Knesset-valg siden 1992, selv om deres kandidat Benjamin Netanyahu ble valgt til Israels statsminister i 1996. Etter brakseier under valget i 2003 fikk de en stor splittelse i 2005, og Likud-lederen Ariel Sharon forlot partiet for å danne det nye Kadima-partiet. Dermed falt Likud ned til fjerde plass under valget som kom året etter, men ble nest største parti igjen i 2009. Netanyahu har igjen vært statsminister siden 2009. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (1998). Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (1998) (Communist party of Nepal (marxist-Leninist) – Nepals Kommunistiske Parti (marxist-leninistisk)) var et kommunistisk parti i Nepal som eksisterte mellom 1998 og 2002. Partiet tok det samme navnet til et parti som eksisterte mellom 1978 og 1991. Dette tidligere NKP (ML) var 1990-tallets viktigste kommunistparti, og det største partiet blant dem som stifta Nepals nmye store, moderate kommunistparti i 1991 Partiet oppsto ved at landets største parlamentariske kommunistparti NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (vanligvis kalt UML blei sprengt. Splittelsen var den alvorligste UML har opplevd. UML var største parti i parlamentet etter valget i 1994, nå gikk 46 av 88 i parlamentsgruppa til det nye NKP(ML). Store deler av partiorganisasjonen fulgte med, bl.a. et flertall av medlemmer i Kathmandudalen. De to viktigste lederne av utbruddet var Bamdev Gautam og C.P. Mainali. Mainali var tidligere leder i Jhapeli-gruppa og første generalsekretær (leder) i det opprinnelige NKP(ML). Gautam var UMLs partileder Madhav Kumar Nepals viktigste rival. Mange kjente partiledere fulgte også med over. Blant dem var UMLs førte partipresident, Sahana Pradhan. Politisk kritiserte det nye NKP(ML) morpartiet fra venstre. Navnet symboliserte også et ønske om å vende tilbake til mer opprinnelige, revolusjonære kommunistiske prinsipper, som det stadig mer sosialdemokratiske og pragmatiske UML hadde gått fra. Dette vant nok mange av UMLs medlemmer for utbryterne. "Mainali" sto for denne tendensen. Men samtidig var flere av utbruddets arkitekter sjøl hovedansvarlige for UMLs høyredreining, bl. a. "Gautam". Deres politiske motiver var også uenighet om regjeringskoalisjoner, der flere NKP(ML)-ledere ønska å alliere seg med fløyer innafor det høyreorienterte promonarkistiske partiet RPP, og personlig rivalisering. Partiet blei derfor kritisert for å stå for ei blanding av venstre- og høyreopposisjon til UML. NKP(ML) deltok i G. P. Koiralas samlingsregjering høsten 1998. Da partiet gikk ut i september etter krangel om politikk og ministerposter, utskreiv Koirala nyvalg, og allierte seg med UML fram til valget. Parlamentsvalget i 1999 blei en katastrofe for det nye NKP(m-l). Det fikk 6,4% av stemmene, men ingen representanter. Tre mindre kommunistpartier som hver fikk færre stemmer kom derimot inn. NKP(ML) var av de kommunistpartiene som i hemmelighet møtte maoistopprørerne i NKP (Maobadi) i India høsten 2001 Etter at krigen mot maoistene blussa opp igjen og unntakslover blei innført seinere på høsten, gjenforente NKP(ML) seg med UML i januar 2002. De fleste kjente lederne gikk tilbake til morpartiet, blant dem Bam Dev Gautam og Sahana Pradhan. Et mndretall leda av "Mainali" ville ikke være med. De opprettholdt et lite NKP(ML), som ofte kalles NKP (ML) (2002) for å unngå forvekslinger med de to tidligere partiene med samme navn. Dette partiet eksisterer fortsatt. Eksterne lenker. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (1998) Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (1998) Toyotomi Hideyoshi. Toyotomi Hideyoshi, portrett fra 1601 Toyotomi Hideyoshi (født 1536, død 1598) var japansk kampaku. Han kom fra en svært beskjeden bakgrunn. Han fødtes i en fattig bondefamilie, og hadde derfor til å begynne med ikke noe etternavn. Fra å ha vært sandalbærer for Oda Nobunaga tok han seg fram, først til å bli dennes fremste general og siden til selv å styre landet. Da Nobunaga ble myrdet, ble Hideyoshi utsett til en av de fire formynderne for Nobunagas arv; han lyktes imidlertid snart å legge Nobunagas koalisjon under seg. Ettersom han ikke var slekt med Minamoto kunne han ikke bli shogun, og innstiftet derfor i stedet en ny tittel, "kampaku", for sitt eget styre av landet. Toyotomi Hideyoshi Toyotomi Hideyoshi Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (2002). Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (2002) (Communist party of Nepal (marxist-Leninist) – Nepals Kommunistiske Parti (marxist-leninistisk)) er et lite kommunistparti i Nepal. I april samme år gikk dette partiet inn i det nye NKP (Sanyukta)(2007). Stiftelsen i 2002. Da NKP (ML) (1998) ga opp, ville ei mindre gruppe radikale ledere med "Mainali" i spissen ikke være med tilbake i UML. De rekonstituerte NKP(m-l) for 3. gang våren 2002. Fronten Samyukta Bammorcha. 3. oktober 2002 stifta NKP(ML) sammen med fire andre små kommunistparter fellesorganisasjonen Samyukta Bammorcha (BMN – engelsk navn "United Left Front – Nepal" – Nepals Forente Venstrefront), også kjent under den engelske forkortelsen ULF-N. "C. P. Mainali" er leder av BMN. Etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005 gikk Samyukta Bammorcha inn i den store sammenslutninga av parlamentariske partier, Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. ULF – N er den minste partneren i Sjupartialliansen. Et fjerde NKP(ML) 3 måneder i 2007. 4. januar 2007 kom meldinga om at "Raj Bantawa", "Rishi Kattel" og "Bhupendra Nembang" var blant de partilederne som innkalte NKP(ML)s 3. landsmøte i opposisjon til C. P. Mainali. Kritikerne anklaga ham bl.a. for diktatorisk lederstil og for å ikke være for republikk. Det nye partiet blei kjent som "NKP(ML) (Kattel)" etter navnet på generalsekretæren. I april 2007 blei det annonsert at NKP(ML) (Kattel) hadde gått inn i det nye NKP (Sanyukta)(2007) sammen med to andre mindre kommunistpartier. NKP (S) (2007) blei stifta for å kunne stille til valget til den grunnlovsgivende forsamlinga, som var varsla dette året. (Parentesen (Sanyukta) betyr "forent". Parentesen (2007) er ikke en del av det offisielle navnet, men brukes for å skille dette partiet fra et annet parti med nøyaktig samme navn men helt ulik bakgrunn, NKP (Sanyukta), som eksisterte fra 1991 til 2005). Det 4. NKP(ML) fikk altså bare ei levetid på om lag 3 måneder. NKP(ML) i parlamentet og regjeringa. Det opprinnelige NKP(ML) beholdt plassen i Sjupartialliansen og SBM. 15. januar kom C. P. Mainali inn i Nepals overgangsparlament 2007 som en av de 3 representantene til SBM. I Nepals overgangsregjering 2007, som blei konstituert 1. april, blei "Jagat Bogati" fra NKP(ML) minister for jordreform og administrasjon (management). Mainali annonserte at han ville holde landsmøte i partiet i april 2007. Dette landsmøtet gjenvalgte ham som partileder i NKP(ML). Eksterne lenker. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi) (2002) Tiki 100. Tiki 100 var en stasjonær datamaskin produsert av Tiki Data i Oslo. Den ble lansert våren 1984 under det originale navnet Kontiki¹ 100². Maskinen var først og fremst ment for utdanning, spesielt grunnskolen. Tiki 100 hadde tre forskjellige grafikkmodus, men ingen tekstmodus siden den bare brukte grafikk. De forskjellige modus støttet 40, 80 eller 160 ganger 25 karakterer på skjermen. Rev. D. Senere laget Tiki en modell som brukte en Intel 8088 prosessor. Den kjørte MS-DOS og var IBM PC-kompatibel. Denne ble kalt for Tiki 100 Rev. D. I tillegg til å være PC-kompatibel (inkludert CGA-kompatibel grafikk), hadde den også en Z80 prosessor slik at den kunne kjøre programvare laget for den gamle Tiki 100, dog med redusert grafikk på grunn av oppgraderingen til CGA. Begge prosessorene delte på samme databuss og Z80-programmene kjørte under operativsystemet til Intel-prosessoren. William fitz Duncan. William fitz Duncan var en skotsk prins, en legitim sønn av kong Donnchad II (Duncan II av Skottland) med Octreda. Han var en hærfører og en territorial magnat i nordlige Skottland og nordlige England. Navnet som han er best kjent under er en moderne anglofisering av det gammelfranske "Guillaume fils de Duncan" eller middelirske "Uilleam mac Donnchada". I 1094 ble hans far drept av mormaer Máel Petair av Mearns som støtte til kravet til tronen av kong Domnall III Bán (Donald III av Skottland). Sannsynligvis forlot William Skottland det samme året sammen med sin mor og fant trygghet i Allerdale i Cumberland. Et tiår senere var han ved det skotske hoffet til sin onkel. Under regimet til hans onkel Alexander I av Skottland er meget sannsynlig at William ble sett på som «viable tanaiste» (= "utsett arvtager"), men kong Henrik I av England støttet David I av Skottland. Da David etterfulgte som konge ble William som den legitime konge ved regelen om førstefødselsrett høyst sannsynligvis «kjøpt» av David, sannsynligvis igjen gjort til "tanaiste". William ledet gjentatte ganger listene over vitner som opptrer i de skotske, kongelige charter under regimet til Alexander I og David I. En kilde fra 1200-tallets nordlige England påstår at William var mormaer av Moray. Ettersom den kilden ikke har noen grunn til å lyve er det sannsynlig at William ble gjort til hersker av Moray etter at kong Óengus av Moray ble beseiret i 1130. Det er mulig at denne tildelingen hadde noe å gjøre med Davids sønn, prins Henry av Skottland, 3. jarl av Huntingdon. Samtidig som William var hersker av Moray kontrollerte han engelsk land i Allerdale, Skipton og Craven, noe som gjorde ham til en av de mest betydningsfulle baronene i det nordlige England. William var en stor kriger. Han ledet ofte skotske hærstyrker. Under kampanjen i 1138 ledet han en hærstyrke av gælere som beseiret en engelsk hær i slaget ved Clitheroe, noe som høynet håpet om suksess for den kongelige hæren, et håp som ble knust i Fanenes slag. William var gift flere ganger. Hans første ekteskap ble avsluttet, sannsynligvis ved hans hustrus død, i 1137 da han giftet seg med Alice de Rumilly. Med den sistnevnte hadde han en sønn som også ble kalt William. Han hadde også en rekke barn utenfor ekteskap, sannsynligvis Wimund, biskop over de ytre øyene, og meget sannsynlig også Domnall «MacWilliam». MacWilliam-klanen gjorde ofte opprør mot de senere skotske kongene i håp om overta den skotske tronen. William døde i 1147, og da gikk Moray tilbake til tronen. Kilde. William fitz Duncan Fallskjermhopping. Fallskjermhopper som «swooper» over en dam Fallskjermhopping er en sport hvor en person hopper ut av et luftfartøy og bremser fallhastigheten ved hjelp av en fallskjerm. Fremgangsmåte. Typisk møtes opplærte fallskjermhoppere på et hoppfelt for å organisere hopping. En kvalifisert person er ansvarlig for hoppingen, denne personen kalles Hoppleder (HL). Han velger en person til å ha ansvaret for organiseringen på bakken; sørge for hvem som er i flyet og passe på at alle lander trygt og om uhellet er ute; iverksetter de rette prosedyrer. Denne personen kalles Hoppfeltleder (HFL). Normalt vil et lite motorfly frakte hopperne opp til ønsket høyde, normalt mellom 10 000 og 12 500 fot, dvs. ca. 3-4000 meter. Når flyet er over landingsfeltet, eller dropzone, hopper fallskjermhopperne ut og har en viss tid i fritt fall. Fra 12 500 fot har man omtrent 50 sekunder, før man må utløse skjermen i ca 3000 fots høyde. Fallskjermhopperne kan nå fly skjermen ned mot landingsområdet ved å trekke forsiktig i høyre eller venstre styreline, og skjermen vil svinge den respektive retningen.Etter noen minutters flyvetur til man kan trygt lande på bakken. Erfaring. I fallskjermhopping er det mange oppgaver som må læres, noen tar mange hundre hopp for å mestre, mens forståes etter bare noen få hopp. De fire basis områdene fallskjermhopperen må mestre er: sikkerhet, fritt-fallstillinger, fallskjerm oppførsel og landing. Sikkerhet innebærer å vite når og hvordan: sjekke utstyr, hoppe ut av flyet korrekt, hvordan reagere i nødstilfelle, utløse fallskjerm, håndtere feilfunksjoner, velge landingsområde og lande etter korrekt mønster. I fritt fall lærer elever først en stabil «boks» posisjon; magen ned. I denne stillingen er gjennomsnittsfarten cirka 200km/t. Å lære en stabil boksposisjon er viktig for å få en fin åpning av fallskjermen. Videre lærer fallskjermhopperen å snu og bevege seg i fritt fall, slik at hopperen sikkert kan gjøre formasjonshopp med flere hoppere sikkert. Tilslutt lærer man også free fly, å bevege seg i andre retninger enn med magen ned. Å vite hvilken høyde hovedskjermen skal utløses er veldig viktig, siden det må være høyt nok til at feilfunksjoner kan rettes på eller nødprosedyre kan iverksettes; ca 3000 fot. Å fly en fallskjerm har to utfordringer; å lande på planlagt sted, og unngå skader. I dag skjer de fleste ulykkene i landingen, ofte på grunn av feilvurderinger av hopperen selv. Fallskjermhopperene liker ofte å gjøre akrobatiske manøvre med fallskjermen i lav høyde, som en «swoop» hvor det er om å komme lengst 1 meter over bakken (ofte over 100meter). For å oppnå dette må vertikal hastighet være stor for så å få den fort over i horisontal bevegelse. Sikkerhet. Fallskjermhopping krever sertifisering og kontroll i alle faser av virksomheten. Sporten skal kun foregå i organiserte former med særskilte sikkerhetsnormer er ivaretatt. Moderne fallskjermhopping regnes for å være en svært sikker sport. Aktiviteten er nøye regulert av Norges Fallskjermforbund (en medlemsforening i Norges Idrettsforbund), og drives etter strenge regelverk. Ulykker skjer relativt sjelden, og da gjerne i form av små bruddskader. Mange vil påstå at i forhold til bedriftsfotball er fallskjermhopping en relativt skadefri sport! De fleste ulykkene skjer overraskende blant erfarne hoppere, og skyldes sjelden feil på utstyret. Oftest skjer ulykker fordi fallskjermhopperen gjør usikre manøvre med fallskjermen i lav høyde når han/hun skal lande, og treffer bakken med for stor hastighet. Dette er gjerne kombinert med at hopperne har små, høyverdige skjermer (jo mindre skjerm, desto større fart). Den antatt farligste perioden for en fallskjermhopper er mellom 100 og 500 hopp, da hopperen ofte overvurderer egen kunnskap, men ikke har erfaring nok til å bedømme alle situasjoner korrekt. Fallskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Reserveskjermen blir pakket av en spesielt utdannet person, ofte kalt "rigger" eller MK(materiellkontrollør). Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom selv om den ikke er blitt brukt. Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter; alt fra små feil som kan rettes i lufta og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør ("kutter") hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer. Mange fallskjermhoppere har også en nødutløser installert i utstyret; dette er et elektronisk (Cypress/Virgil) eller mekanisk (FXC) barometer som utløser reserveskjermen om man har en viss vertikal hastighet når man kommer under en bestemt høyde. Feks.: > 32m/s under 1000 fot høyde. En såpass stor fallhastighet i lav høyde indikerer at hopperen har problemer med hovedskjermen, og nødutløseren vil reagere med å aktivere reserveskjermen. Opplæring. Opplæring skjer gjennom kurs ved en fallskjermklubb. Det finnes mange typer fallskjermkurs; AFF, linekurs, AFF-FJC og tandem. AFF. Accelerated Freefall (AFF) er for de som vil bli selvstendig hopper fort, mot en høyere opplæringskostnad. Etter et par dagers bestått teori- og praktisk kurs på bakken, hopper en fra full høyde (12500 fot) med to instruktører. (3 hopp med 2 instruktører, deretter 4 hopp med 1 instruktør, og til slutt 13 solohopp) Linekurs. Den tradisjonelle opplæringen er et linekurs, hvor en etter bestått teori og praktisk kurs må utføre 6 godkjente linehopp, hvor et statisk tau løser ut fallskjermen. Deretter må en progressivt hoppe til full høyde (5, 7, 10, 15, 20, 30 sek og tilsammen 6 utsjekkshopp). Utstyr. Fallskjermhoppere bruker oftest firkantskjermer, fordi disse kan styres mye enklere enn rundskjermer. Firkantede sportsskjermer kan deles inn i to kategorier; høy- og lavverdige skjermer. Høyverdige skjermer har en mer elliptisk form; de er veldig manøvrerbare og kan oppnå stor hastighet. Disse skjermene krever erfarne fallskjermhoppere, siden gjennomsynk og landingshastighet er større enn hos de lavverdige skjermene. Lavverdige skjermer er mer firkantete og har mindre hastighet, både vertikal og horisontal. De er dermed enklere å manøvrere og lande for mindre erfarne hoppere. Utløsersystem. Sportsskjermer blir oftest trukket ut av en tøybeholder ved hjelp av en mindre pilotskjerm, som er festet i en egen lomme på hopperens seletøy. Hopperen trekker pilotskjermen ut av denne lommen, og slipper den. Pilotskjermen, som gjerne har en diameter på 60-80 centimeter, vil dermed fange luft, og trekke selve fallskjermen ut av sin beholder på seletøyet. Hopperen opplever ofte et svært høyt trykk under utløsningen, noen ganger opp mot over tre ganger kroppsvekten, avhengig av skjermens areal, og hvor stor hastighet hopperen hadde da han utløste skjermen. En annen måte å utløse en fallskjerm rett etter at hopperen forlater flyet er ved hjelp av en 4-5 meter lang line som er festet til flyet og som åpner beholderen til fallskjermen, og pilotskjermen. Reserveskjerm. Fallskjermhoppere har alltid to fallskjermer, hvorav den ene betegnes hovedskjerm, mens den andre betegnes reserveskjerm. Reserveskjermen anvendes dersom hovedskjermen skulle svikte (feilaktig eller manglende åpning etc.) Reserveskjermen er som regel mindre enn hovedskjermen, men manøvrerbar på samme måte som hovedskjermen. Nødutløser. En mekanisk eller digital høydemåler som kan utløse reserveskjemen om hopperen ikke er i stand til det selv. Virker ved at den måler høyden over pakken, fra takeoff. Hvis farten på vei den er for stor under en viss høyde kuttes reserveloopen. Reserveloopen er en tråd som holder kontaineren lukket, når denne kuttes kan sprettpiloten blir utløst og kan trekke ut reserveskjermen. Fra sesongen 2010 (1.April 2010) er det nå påbudt med nødutløser på alle skjermer som skal brukes til sportshopping i Norge. Cypres er en mye brukt digital nødutløser i verden. Pakking. Sportsskjermer må pakkes i henhold til strenge regler for å sikre korrekt åpning. Reserveskjermen må også pakkes opp og kontrolleres med jevne mellomrom, selv om den ikke er blitt brukt. Reserveskjermen skal kun pakkes av en spesielt utdannet materiellkontrollører (MK, eng. "rigger"). Feilfunksjoner. Fallskjermer kan feile på flere forskjellige måter; alt fra små feil som kan rettes i lufta og hvor skjermen fremdeles kan landes, til feil som krever at hovedskjermen blir frigjort og reserveskjermen aktivert. Man frigjør («kutter») hovedskjermen ved hjelp av festeanordningen mellom skjermens liner og hopperens seletøy, det såkalte 3-rings-systemet. Dette frigjør hovedskjermen, slik at reserveskjermen kan utløses uten hindringer. Organisering. Fallskjermseksjonen i Norges Luftsportforbund ivaretar bestemmelsene for fallskjermhopping i Norge. De ivaretar også lisensene og forsikringer som alle fallskjermhoppere må ha. All fallskjermaktivitet er regulert av Forskrift om sivil fallskjermhopping. som forvaltes av Samferdselsdepartementet gjennom Luftfartstilsynet. Fallskjermgrener. Nasjonale og internasjonale konkurranser arrangeres innen flere av grenene. BASE-hopping regnes ikke som fallskjermhopping, da aktiviteten ikke gjennomføres fra luftfartøy. Fallskjerm. a>-fly under en øvelse i Australia. En fallskjerm er en sammenleggbar ikke-avstivet innretning av duk og liner, som kan foldes ut under fritt fall, og som bremser en persons eller gjenstands frie fall i en atmosfære ved å øke luftmotstanden (runde skjermer) eller skape aerodynamisk løft (vingeskjermer). Fallskjermer brukes som regel til å bremse farten til en person eller objekt som faller mot jorda eller annet himmellegeme med atmosfære. For bremsing av horisontal fart, som for eksempel et fly, romferge eller en bil, benyttes såkalte bremseskjermer. Fallskjermer er laget av et tynt, lett stoff (som regel nylonbasert materiale, i motsetning til silke, som var vanlig inntil annen verdenskrig), med liner som samles og festes i et seletøy. Historie. Første kjente fremstilling av en konisk fallskjerm (Italia, ca. 1470). Fallskjermer og fallskjermlignende innretninger har en lang historie. I 852 hoppet Armen Firman fra et tårn i Córdoba, Spania, med stoff som var avstivet med trepinner for å bremse farten. Han fikk bare mindre skader. Leonardo da Vinci har kanskje den mest kjente tegningen av en fallskjerm. Han tegnet den mens han bodde i Milano ca 1485. Men ideen stammer ikke fra da Vinci; Lynn White fant et anonymt italiensk manuskript fra cirka 1470 med to skisser av fallskjermer, hvor en av dem er veldig lik da Vincis. Fallskjermen ble gjenoppfunnet i 1783 av franske Sébastien Lenormand. Lenormand fant også opp navnet «parachute», fra de franske ordene «para» (beskytte), og «chute» (fall). Jean-Pierre Blanchard demonstrerte to år senere fra en varmluftsballong at det var mulig å lande trygt ved hjelp av fallskjermen, da med en hund som passasjer. Han hoppet i 1793 selv fra en varmluftsballong og landet trygt. I 1797 var André-Jacques Garnerin det første menneske som foretok en vellykket landing med fallskjerm fra stor høyde. Første militære bruk var fra observasjonsballonger under første verdenskrig. Luftfart. a> kapslen lander trygt selv om en fallskjerm har feilet. Rundskjermer. a> i en 90 kvm. rundskjerm. Runde fallskjermer fungerer kun som en innretning for å øke luftmotstanden. Den genererer ikke løft som en firkantskjerm gjør, og har derfor begrensede manøvreringsmuligheter. Disse skjermene brukes i dag oftest militært, ved nødutsprang (nødskjerm), dropping av last og til vertikale oppbremsinger. Rundskjermer har en enkel duk og er formet som en kuppel, eller glassmanet. Firkantskjermer (vingeskjermer). Firkantede fallskjermer fungerer på en litt annen måte enn rundskjermer. På grunn av skjermens fasong, konstruert som en flyvinge, holdes personen oppe ved hjelp av aerodynamisk løft. Firkantskjermer består av to lag med stoff, med vegger imellom. Fasongen kan best beskrives som en rekke luftpølser (celler) som er sydd sammen langs sidene. Under åpningen blåses cellene (som regel 7 eller 9) i fallskjermen opp, og skjermen får sin korrekte form. Disse skjermene er veldig manøvrerbare og har også en fremoverhastighet på opptil 20 s. Glidetallet ligger rundt 1/3, noe som vil si at skjermen glir tre meter forover for hver meter den synker. Skjermene er sammenlignbare med paraglidere, men disse har høyere glidetall (rundt 1/7) og består gjerne av flere celler. Vingebelastning / Vingload. Vingload = (vekt * 2,2 + 25) / skjermareal Forskalingssnekker. En forskalingssnekker er en person som arbeider med å bygge forskalinger til betongkonstruksjoner. Forskalingssnekkere arbeider enten på en byggeplass eller i en betongelementfabrikk. Etter Kunnskapsløftet tredde i kraft i august 2006 ble forskalingssnekker slått sammen med fagbrevene jernbinder og betongindustriarbeider til det nye fagbrevet betongfagarbeider. Forskalingssnekkere jobber oftest i arbeidslag som kan bestå av 3-10 forskalingssnekkere og er ledet av en lagbas. For å bli forskalingssnekker kan man gå videregående skole "Bygg og anleggsteknikk VG1", "Byggeteknikk VG2" og deretter jobbe i to år som lærling i en bedrift. Når opplæringen er fullført er kan man avlegge fagprøve og få yrkesbetegnelsen forskalingssnekker. Tømrer. En tømrer i en illustrasjon fra 1880 Amerikansk tømrer i arbeide på et tidlig farvefoto fra 1942 En tømrer er en person som utøver tømrerfaget, et håndverksfag med lange tradisjoner. Bygger nybygg, påbygg og tilbygg av hus i tre. Utfører tre- og innredningarbeider på mur-, stål- og betongbygg. Restaurerer og rehabiliterer gamle hus. Legger panel, monterer kjøkken og garderobe, setter inn dører og vinduer, legger tak og isolerer gulv, tak og vegger. Opplæringen starter på videregående skole Vg1 Bygg- og anleggsteknikk. På Vg2 nivå har elevene fra de ulike Vg1-kursene flere valg. Etter 2 år på skole må de gå to år i lære før fagprøve eller svenneprøve kan avlegges. Etter ytterligere to år kan man ta mesterprøven. Tidligere, da også skip ble bygget av tre, var det vanlig å presisere "bygningstømrer" eller "skipstømrer". En skipstømrer arbeidet med bygging og vedlikehold av treskipskrog. Skipstømrerfaget betegnes i dag som en spesialitet innen båtbyggerfaget. Ognasundbrua. Ognasundbrua er en veibro på europavei 39 over Ognasundet mellom Ognøya og Austre Bokn i Bokn kommune i Rogaland. Broen er 420 meter lang, og er den fjerde lengste broen i Rogaland fylke. Stolmabrua. Stolmabrua er ei veibru over Stolmasundet i Austevoll kommune, Hordaland. Den forbinder øyene Stolmen og Selbjørn. Brua er 467 meter lang og har tre spenn, der største spenn er på 301 meter. Brua er ei fritt frembygg-kassebru i lettbetong, der seilingshøyden er 30 meter. Brua ble åpnet for trafikk 14. november 1998 og er del av Fv151. Den var da verdens lengste bru av denne konstruksjon. Nye Minnesundbrua. Nye Minnesundbrua er en veibro som inngikk i ny E6-trasé fra Gardermoen til Minnesund. Broen er en stålbjelkebro sammen med brodekke av armert betong. Broen har et 80 meter langt hovedspenn, men ellers varierer spennviddene mellom 49 og 59 meter. Seilingshøyden er 15 meter, og brua har 9 spenn. Broen er 532 meter lang, og kostet ca. 55 millioner kroner da den stod ferdig til OL på Lillehammer i 1994. De tre bruene over Minnesundet, samt ei fergekai fra 1800, ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet Nye og Gamle Minnesundbrua 17. april 2008. Utviding fra to til firefelts vei av E6 på strekningen Dal-Minnesund startet høsten 2009 og var ferdig i 2011. I den forbindelse ble også Minnesundsbrua utvidet til fire kjørefelt. Vanligvis ville en slik utvidelse blitt gjort ved å bygge en ny bro ved siden av den gamle, men i dette tilfellet ble broen ombygd med ett nytt felt på begge sider. 12. januar 2010 skrev Statens vegvesen kontrakt med entreprenøren NCC som skulle gjøre arbeidet. Verdenscupen i alpint 2006. Verdenscupen i alpint 2006 begynte 22. oktober 2005 i Sölden og ble avsluttet 19. mars 2006 i Åre. For herrene ble det arrangert 36 renn, (9 utfor, 6 Super-G, 8 storslalåm, 10 slalåm, 3 superkombinasjoner). For damene ble det også arrangert 36 renn (8 utfor og Super-G, 9 storslalåm og slalåm, og 2 superkombinasjoner. I tillegg kom en kombinasjonskonkurranse for herrene. Sesongens høydepunkt var OL 2006 i Torino (alpinrennene ble arrangert i Sestriere og San Sicario). Slalåm. Alpint Alpint Rongesundet bru. Rongesundet bru (Rongsundbrua) er en veibro på riksvei 561 over Rongesundet mellom Rongøy og Toftøy i Øygarden kommune. Broen er 584 meter lang, der største spenn er 163 meter. Seilingshøyden er 33 meter, og broen har til sammen ti spenn. Broen er en fritt frembygg-kassebro i betong, der det ble brukt hele 7 000 m³ betong. Broen ble bygget av entreprenør Selmer, og åpnet for trafikk i 1986. Broen er kjent for sin karakteristiske bueform. Dette gjør at den ofte blir et godt motiv på mange bilder, spesielt sett fra sør. Ulf Breistrand. Ulf Inge Breistrand (født i 1950) er en norsk manusforfatter, regissør og filmskaper. Breistrand og makker Jarl Emsell Larsen har stått bak flere tv-serier. Mest kjent er nok NRK-seriene "Svarte penger – hvite løgner", "De hvite bussene", "Fedrelandet" og "Offshore", samt TV 2-serien "Fox Grønland". Breistrand og Larsen mottok Rivertonprisen og Amandaprisen for "Svarte penger – hvite løgner". Jarl Emsell Larsen. Jarl Emsell Larsen (født i 1951) er en norsk manusforfatter, regissør og serieskaper. Larsen har laget en rekke TV-serier. Mest kjent er nok NRK-seriene "Kodenavn Hunter", "Svarte penger – hvite løgner", "De hvite bussene", "Fedrelandet" og "Offshore", samt TV 2-serien "Fox Grønland". Breistrand og Larsen mottok Rivertonprisen og Amandaprisen for "Svarte penger – hvite løgner". Kodenavn Hunter er solgt til WDR i Tyskland. Kjersti Stubø. Kjersti Stubø (født 25. april 1970 i Narvik) er en norsk jazzartist (vokal), datter av jazzgitaristen Thorgeir Stubø, mor til elektronicamusikeren Mathias Stubø og søster til jazzgitaristen Håvard og teaterdirektøren Eirik Stubø. Hun er utdannet ved Jazzlinja (NTNU), der hun i 1991 etablerte sitt eget Kjersti Stubø Band med besetning Vigleik Storaas (piano), Tore Brunborg (sax), Odd Magne Gridseth (bass) og Ernst-Wiggo Sandbakk (trommer). Med endret besetning utga den plate i 2000, og en tredje variant ga ut plate i 2010. Stubø var også med i Kvitrettens utgivelser 1991-97, samt i Ernst-Wiggo Sandbakks prosjekt Oofotr. Hun har opptrådt på de fleste nasjonale jazzfestivaler, i 1999 med Herbie Hancock på Kongsberg Jazzfestival, også på skandinaviske scener som Umeå Internasjonale Jazzfestival, Haparanda/Torneå Jazzfestival. I 2009 innledet hun et samarbeid med MiNensemblet. Referanser. Stubø, Kjersti Stubø, Kjersti Stubø, Kjersti Håvard Stubø. Håvard Stubø (født i 1977 i Narvik) er en norsk jazzmusiker (gitar) og komponist, sønn av jazzgitaristen Thorgeir Stubø og bror av jazzvokalisten Kjersti og teaterdirektøren Eirik Stubø. Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU), der han medvirket i jazzgruppene Marita Røstad & Velvet Lounge Orchestra, i bandet «Ping-Pong» samt trio med Tore Johansen og Roger Arntzen. Hans eget band Nordnorsk Kvintett, også kjent som North, inkluderer Trond Sverre Hansen (trommer), Atle Nymo (sax), Andreas Amundsen (bass), og Jørn Øien (piano). I den senere har han også hatt egen trio, «Jupiter», bestående av Magnus Forsberg (trommer) og Steinar Nickelsen (orgel), og fremfører i hovedsak Stubøs egne komposisjoner. En ofte medvirkende har vært vokalisten Kirsti Huke. Utgivelser. Stubø, Håvard Stubø, Håvard Stubø, Håvard Madhav Kumar Nepal. Madhav Kumar Nepal (Nepali: माधव कुमार नेपाल) (født 1953 i Tarai-distriktet "Rautahat" i "Sentralregionen") er Nepals statsminister siden 2009. Han er leder av landet Nepals store, moderate kommunistparti NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kalt UML. Nepal skal ha blitt med i Pushpa Lal Shrestas fløy i Nepals Kommunistiske Parti alt i 1966. Han brøyt seinere ut og danna sin egen gruppe, som på 1970-tallet slutta seg til ANCRCC (ML) – ei sammenslutning av mindre kommunistgrupper som forberedte dannelsen av et nytt, revolusjonært pro-kinesisk kommunistparti. Han var med i NKP (ML), som blei 1980-tallets største og viktigste kommunistparti, fra starten i 1978. I overgangsregjeringa etter Jana Andolan 1990 var han justisminister. Han deltok også i komiteen som utarbeida forslaget til den nye grunnlova av 1990. NKP (ML) gikk i spissen for å opprette UML i 1991. Nepal ble generalsekretær (leder) i UML etter at Madan Kumar Bhandari i 1993 døde i ei overraskende bilulykke. Etter UMLs store valgseier i 1994, da partiet blei størst i parlamentet, ble Nepal visestatsminister da Man Mohan Adhikari danna regjering. Denne første (og hittil eneste) reine UML-regjeringa satt fra 1994 til 1995. I 1998 var politisk og personlig opposisjon til Nepal en viktig grunn til at halve parlamentsgruppa i UML sprakk ut. Utbryterne laga et nytt parti som brukte det gamle navnet NKP (ML), men som for å unngå forvekslinger nå ofte kalles NKP (ML) (1998). Blant utbryterne var både folk som kritiserte Nepal fra venstre, som det opprinnelige NKP(ML)s første generalsekretær "C.P. Mainali", og personlige rivaler som politisk var nokså enige med ham, som Bamdev Gautam. De fleste i det nye NKP(ML) gikk tilbake til UML i januar 2002. Men før det hadde splittelsen kosta UML valgseieren i 1999. NKP (ML) (1998) fikk 6,4 % og ingen representanter, men sørga for at UML bare fikk 30,7 % og 71 mandater, og igjen blei mindre enn den største konkurrenten Nepals Kongressparti. (Med stemmene til NKP(ML) ville UML fått 104 mandater og rent flertall.) Politisk stod Nepal fram som en moderat sosialdemokratisk (noen vil si høyreorientert), forsiktig monarkistisk politiker. I Nepals lederperiode har UML ikke gjort stort for å oppfylle forventningene fra nasjonale minoriteter og lavkaster etter den demokratiske revolusjonen i 1990. Representasjonen av kasteløse (dalits) i parlamentet gikk tilbake til 1 i 1999, og sank i forhold til de siste parlamentene under det monarkistiske diktaturet på 1980-tallet. UML under Nepal har også flere ganger stemt for unntakslover og andre lover som innskrenker de demokratiske rettighetene (ikke minst for en mengde aktivister i selve UML), mens de mindre parlamentariske kommunistpartiene har stemt konsekvent mot. Nepal har i perioder, særlig når UML var i regjering, gått svært langt i politisk støtte til regjeringssida i borgerkrigen. Han vakte internasjonal oppsikt da han i for noen år sida kritiserte Amnesty International, fordi organisasjonen anklaga hæren i Nepal for alvorlige menneskerettighetsbrudd. I følge Nepal gjorde hæren ikke noe gærent, påstander om det var fabrikkert i utlandet. På denne tida sa menneskerettsorganisasjoner at staten Nepal hadde verdensrekord i "forsvinninger" (politiske motstandere som forsvinner uten spor, og er drept i hemmelighet eller holdes hemmelig fengsla). Nepal har heller ikke vært konsekvent i sin motstand mot kongens stadig mer autoritære politikk for å sette parlamentarismen ut av spill, og sette inn «sine» monarkistiske regjeringer istedet. I mai 2003 laga de 5 partiene UML, Nepals Kongressparti, Nepal Mazdoor Kizan Party, Janamorcha Nepal og Nepal Sadbhavana Party, et forslag til kong Gyanendra om å utpeke ei regjering med støtte av et parlamentarisk flertall. I følge forslaget skulle Nepal ta over som statsminister i ei koalisjonsregjering av disse partiene. Kongen avslo, formelt med det argumentet at Nepali Congress (Democratic) og de to fløyene av det monarkistiske RPP var mot. I 2004 brøyt UML under Nepals ledelse ut av dette samarbeidet for å gå inn i ei regjering dominert nettopp av de mest promonarkistiske partiene som hadde avvist Nepal som statsminister. I 2003–2004 fikk Nepal stadig sterkere motstand, særlig blant UMLs yngre medlemmer og i partiets studentforbund. I lihet med den yngre generasjonen i de fleste andre partiene er også ungdommen og studentene i UML kraftig mot kongedømmet, mens Nepal opp til nylig har forsvart et konstitusjonelt monarki. Ungdom i UML gikk i spissen for store demonstrasjoner som krevde forhandlinger og fred med maoistopprørerne i NKP (Maobadi). Etter at kong Gyanendra gjorde statskupp 1. februar 2005 var UML med på å stifte Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, som i praksis er leda av UML og Nepals Kongressparti. I løpet av året kom Sjupartialliansen fram til en allianse med NKP(Maobadi) mot kongen, forhandla fram av UML og Kongressen. Dermed hadde Madhav Kumar Nepal svingt over til å gå aktivt inn for en politikk han i mange år avviste prinsipielt: Samarbeid med maoistene. Etter seieren i det store demokratiopprøret Jana Andolan 2006, ble Nepals ledende rival i UML, K.P. Sharma Oli, visestatsminister. Den tidligere utbryteren Bamdev Gautam spilte også ei viktig rolle. Dette kunne tyde på at Nepals kontroll over partiet var mindre total enn før. Statsminister. Han ble statsminister i Nepal den 25. mai 2009 etter hans forgjenger Prachanda gikk av etter en konflikt med presidenten. Rovfluer. Rovfluer er en stor familie av fluer, der de voksne insektene er rovdyr. Denne familien omfatter noen av de største medlemmene av ordenen tovinger, opptil 7 cm lange. De fleste artene av rovfluer lever i varme områder, og vi har relativt få arter i Norge, særlig utenfor Sør-Østlandet. Utseende. Rovflue. Legg merke til det «sal-aktige søkket» mellom øynene. Forholdsvis slanke fluer med kraftige bein. Brystpartiet er forholdsvis liten, ofte med tett hårkledning og med kraftige børster. Bakkroppen er mer eller mindre sylindrisk, gjerne temmelig lang. De ytre kjønnsorganene er store, harde og ofte glinsende svarte. Hos hannene er det formet som et tangliknende redskap, hos hunnene ofte som et langt eggleggingsrør. Noen arter etterligner humler, bier og veps. Hodet er tydelig avsatt fra thorax (tydelig hals), bredt men kort. Fasettøynene er store og mer eller mindre runde, delt i en øvre del med store fasetter og en nedre del med mindre fasetter. Mellom fasettøynene er det er sal-aktig søkk som er karakteristisk for denne familien. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"), der det fremste er større enn de to bakerste. Antennene er forholdsvis lange til å være fluer, med tre tydelige, sylindriske ledd. Ytterst på det tredje leddet sitter det en antennebørste ("arista") som av og til kan være tykk og danne et fjerde ledd. Ansiktet buler ut under fasettøynene, og er kledt med mange, lange hår – rovfluene har en kraftig bart ("mystax"). Munndelene er korte men kraftige, stikkende/sugende. Beina er vanligvis meget kraftige, særlig er fotleddene (tarsene) kraftig bygd. Også beina har oftest flere kraftige børster. Vingene er lange og smale med mange tydelige årer og flere lukkede celler i vingen. Larvene er sylindriske, tydelig delt i 11 segmenter, tilspisset i begge ender men særlig i forenden. Hodekapselen er liten og smal men tydelig. Levevis. De voksne rovfluene er grådige rovdyr som kan fange og drepe insekter som er større enn dem selv, for eksempel bier, gresshopper og øyenstikkere. Små og spinkle arter, som slekten "Leptogaster", tar bare små insekter. Mange arter sitter og venter på bestemte utsiktsplasser, og flyr så raskt ut og fanger eventuelle byttedyr som passerer forbi, omtrent som fluesnappere gjør mellom fuglene. Det ser ut til at den enkelte flue har sine faste sitteplasser som den bruker. Når rovfluen har fanget et insekt, stikker den et hull med munndelene og sprøyter inn en blanding av gift og proteinoppløsende enzymer, som raskt dreper byttet. Noen store arter kan gi mennesker meget smertefulle stikk. Fluene suger så ut det oppløste innholdet av byttedyret. Ulikt mange andre fluer er begge kjønn rovdyr. Rovfluene er varmekjære dyr og er vanligvis bare aktive i solskinn. Noen arter har innviklede kurtise-ritualer som går forut for parringen. Larvene lever av ulike slags råtnende plantemateriale, og kan utvikle seg i jord, i død ved eller i møkk. Systematisk inndeling / norske arter. Rovfluene er forholdsvis dårlig undersøkt i Norge. Rundt 20 arter er funnet i landet men det er sannsynlig at vi har noen flere. Omega navigasjonssystem. Vedlikehold på OmegaantennenOmega var et amerikansk verdensomspennende navigasjonssystem for atomubåter som var i drift fra siste halvdel av 1960-tallet til 1997. Eneste stasjon i Norge lå i Aldersundet i Lurøy kommune på Helgeland. I tillegg var det stasjoner i Liberia, Nord-Dakota, Argentina, Australia, Japan, og på øyene Hawaii og La Reunion. Stasjonen i Norge var eid av amerikanerne, men ble drevet av Telenor. Dette førte til en opphetet forsvarspolitisk debatt på 1970-tallet. Posisjonsbestemmelsen ble gjort ved måling av tidsforskjell og faseforskyvning mellom signaler mottatt fra to stasjoner på langbølge. Andre systemer som benytter tilsvarende teknikk er Decca navigasjonssystem og Loran. Omegastasjonen på Bratland i Lurøy Langbølgesenderne trengte lange antenner, og antennestrekket i Aldersundet var 3500 meter langt mellom Liatind på fastlandet og Aldertind på øya Aldra. Dette var ei tid Nord-Europas lengste luftspenn. I dag er antennespennet tatt ned, men en liten utstilling ved Grønsvik kystfort viser med utstyr fra stasjonen, modeller, plansjer og bilder hvordan systemet fungerte. Jørn Øien. Jørn Øien (født i Narvik den 19. januar 1968) er en norsk jazzmusiker (piano), utdannet ved Nord-Norsk Musikkonservatorium (1987–1991). Malmbyen. Han vokste opp i en musikalsk familie i Narvik som på 70- og 80 tallet var et kraftsentrum innen Nord-Norsk Jazz, dette mye grunnet gitaristen Thorgeir Stubø (1943–1986) som hadde bevist at det gikk an å inneha en internasjonal karriere innen jazz og samtidig være bofast i Nord-Norge. Øiens jazzinteresse manifesterte seg slik at han fikk med seg de siste ringvirkningene etter byens engang så stolte jazzmiljø. Jazz i Nord. Han flyttet til Tromsø for å starte sine studier ved Nord-Norsk Musikkonservatorium i 1987. Her konsentrerte han seg mest om Edvard Grieg, mens han på fritiden spilte i bandene Stett, Tutu og Corny Horns. Øien medvirket i NRK serie "Ung norsk jazz" (v/ Erling Wicklund) på begynnelsen av 90-tallet. Her i trio sammen med Trond Sverre Hansen på trommer og Konrad Kaspersen på bass. Dette la også grunnlaget for den Troms-baserte landsdelsmusikergruppa "Jazz i Nord" der trombonist Øystein B. Blix også medvirket. Dette samarbeidet er dokumentert på plata "Song, fall soft" (Taurus/Gemini Records, 1995) med vokalist Marit Sandvik. Oslo. Øien flyttet så til Oslo og slo seg opp som en av hovedstadens mest benyttede frilans-pianister siste halvdel av 90-tallet. Andre samarbeid i Oslo (siden 1996) har vært med Knut Værnes, Staffan William-Olssons utgivelse "Smile" (1998), Alf Kjellman Project, Beady Belle og Trionic, og Ole Jacob Hansen, med Espen Linds band, i Espen Ruds band (Spellemannprisen 1998), i Tine Asmundsens «Lonely Woman», samt Geir Lysnes «Listening Ensemble». Øien er med i prosjektet Oofotr (to plateutgivelser) og nordlands-kvintetten North. I 2003 ledet han Nordnorsk jazzforums prosjekt "Milestones" og spilte på Moldejazz med George Garzone. Videre er han i Nils Olav Johansen Band (2006–), samt gruppa Moment med Tore Brunborg, Jens Fossum og Andreas Bye. Han leder sin egen Jørn Øien Trio i Oslo, med besetning Terje Gewelt bass og Roger Johansen trommer, som ga ut "Short stories" (Resonant Music, 2004). Tidligere medlemmer var Paal Nilssen-Love trommer og Kåre Garnes bass. Trioen har den senere tid bestått av Per Zanussi bass og Torstein Lofthus trommer. Herero. Herero er et bantuspråk (i nigerkongo-familien) som snakkes i av omkring 237 000 hereroer i Namibia og Botswana. Området herero snakkes i kalles for Hereroland; dette består av regionene Kunene, Omaheke og Otjozundjupa i Namibia og Ghanzi i Botswana. Det er også en del hererotalende i Namibias hovedstad Windhoek. Språket har vært skriftspråk (skrevet med det latinske alfabetet) siden slutten av 1800-tallet, da misjonæren Gottlieb Viehe (1839–1901) oversatte Bibelen til herero. Presten Peter Heinrich Brincker (1836–1904) oversatte også flere teologiske skrifter og sanger til herero. Det undervises i herero i namibiske skoler, både som morsmål og andrespråk, og skal også inkluderes som fag ved Universitetet i Namibia. Herero er også ett av seks minoritetsspråk som brukes i den statlige namibiske radiokanalen Namibian Broadcasting Corporation. Bayside. Bayside er et amerikansk rockeband fra Bayside i Queens i New York City, som ble grunnlagt vinteren 2000. De har utgitt fire studioalbumer på Victory Records, et live album og et akustisk album. I 2005 døde trommisen John «Beatz» Holohan i en bilulykke som involverte hele bandet. Kort tid etter bestemte de seg for å gi ut "Acoustic", som inneholdt en hyllest til Holohan og akustiske versjoner av noen av sangene deres. Sangen «Winter» er dedikert til han. Gamle Minnesundbrua. Gamle Minnesundbrua er ei vegbru på riksvei 177 (tidligere E6) over Minnesundet i Akershus. Brua er 598 meter lang, og største spenn er 102 meter. Brua har 18 spenn og ble åpnet i 1959. Seilingshøyden er ca. 23 meter. De tre bruene over Minnesundet, samt ei fergekai fra 1800, ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet Gamle og Nye Minnesundbrua 17. april 2008. North. North (etablert i 2002) er en norsk jazzgruppe med musikere fra Nord-Norge. Den består av Jørn Øien piano, Atle Nymo tenorsax, Trond Sverre Hansen trommer, Håvard Stubø gitar, og Andreas Amundsen bass. Tidligere var gruppen benevnt Nordnorsk kvintett og Håvard Stubø kvintett, der Konrad Kaspersen i en tid fungere som bassist. Bandet fremfører egenlaget musikk i genren hardcore jazz, basert på amerikansk post-bop. Helland bru. Helland bru (skiltet Hellandbrua, også kalt Hellandbroene) er to parallelle motorveibruer på europavei 18 like nord for «Kopstadkrysset» i Vestfold. Broene er 624 og 617 meter lange, og ligger ca. tre kilometer sør for Holmestrandtunnelen. Hvert av de 9 brospennene for hver bro er på 68 meter. Brobanen er dosert begge veier og har en horisontalkurvatur på 1000 meter. Broene er spenn-armerte kassebroer, der hver bro er fordelt på ni spenn. Broen er fundamentert på fjell og stålkjernepæler. Byggingen av Hellandbroene ble på mange måter en kamp mot vekten. Av en samlet forskalingsvekt på ca. 270 tonn, var det ca. 160 tonn som ble trukket frem syv ganger på hver bro. Det ble totalt investert i jekkeutstyr for til sammen én million kroner i broprosjektet. Prosjektet ble påbegynt i desember 1998, og broene ble åpnet for trafikk i 2001, og fikk samme år «Byggeindustriens Kvalitetspris». Esbjerg forenede Boldklubber. Esbjerg forenede Boldklubber, forkortet EfB, er et dansk fotballag fra Esbjerg som spiller i Superligaen. Historie. Esbjerg forenede Boldklubber ble stiftet den 23. juli 1924, hvor klubbene "E.B. 98" og "Esbjerg Amatør Klub" slo deg sammen etter 12 års rivalisering. E.B. 98 hadde som den første idrettsforening i lokalområdet fotball på programmet i 1900, og klarte seg fint inntil EAK i 1911 ble etablert. Det medførte at konkurransen i Esbjerg-området ble for stort, og fikk negativ innvirkning på begge klubbene. Ingen av klubbene skapte merkbare resultater. På tross av stridighetene mellom klubbene, valgte man i 1923 å forsøke å slå sammen klubbene, som lyktes 23. juli 1924. Den nye klubbens ambisjoner var mye større, og ga resultater med en gang. Meritter. Danmarksmesterskapet Tarai. Tarai (også transkribert som "Terai", et ord som egentlig betyr "fuktig") er i Nepal navnet på den smale stripa av flatt, tropisk eller subtropisk land, som ligger helt i sør, langs grensa til India. Tre store dalfører som har tilsvarende klima og topografi og ligger i retning øst-vest mellom åsene litt nord for det sammenhengende Tarai, blir kalt "indre Tarai" (Inner Tarai på engelsk). Dalene er, fra øst til vest, Siwaliks/Churia, Chitwan og Dang. Tarai skiller seg både fysisk, kulturelt, økonomisk og politisk fra resten av Nepal. Området kalles også "Madhesi", et ord som samtidig brukes om den tradisjonelle befolkninga i Tarai. I norsk Wikipedia behandler stikkordet Madhesi bare befolkninga. Tarais geologiske opprinnelse. Geologisk er Tarai oppstått som en utvida del av Ganges-deltaet. Mange elver renner bratt ned fra Himalaya og Tibet. De unge fjellene her er lette å slite ned, elvene river med seg enorme mengder masse, og har skåret ut voldsomme elvedaler i retning nord – sør. Nede på sletta samles de i Ganges eller bielver til Ganges, som tvinges østover for å renne ut i havet. Disse elvene synker bare slakt i sim vodere fart mot havet, går ofte over sine bredder, og har lagt igjen et kilometertjukt lag med sediment, som har gjort denne sletta både fruktbar og svært flat. Både landskap og elver er fullstendig forskjellig fra åsene (Pahar) og høyfjellet (Prabat) lengre mot nord, som utgjør mesteparten av Nepals territorium. Indre Tarai er danna ved at det engang lå store sjøer mellom Mahabharat- og Siwalik-kjedene, som går fra øst til vest rett nord for Tarai. Sediment fylte opp sjøbunnen, elvene skifta løp, og de tre store indre-Tarai-dalene blei til. Tarais geografi. Tarai strekker seg over 1000 km langs sørgrensa mot India. Derfra strekker Tarai-sonen seg nordover, fra 5 km på det smaleste til 50 km på det breieste. Totalt regnes Tarai til å være mellom 17% og 23% av Nepals territorium (grensa mellom hva som er Tarai og hva som er de lavere åsene er ikke knivskarp). Mesteparten av Tarai ligger mellom 100 og 200 moh. Laveste punkt, Kechana Kalan i Jhapa distrikt, er 70 moh. Jhapa er samtidig Nepals sørøstligste distrikt og avslutninga av Tarai mot øst. Historie. Grensa mot India. Mesteparten av flatlandet rundt Ganges som Tarai er en del av, tilhører staten India. Men ei bit av dette flatlandet helt i nord blei erobra av staten Gorkha (som seinere skifta navn til Nepal) da den ekspanderte kraftig i alle retninger seint på 1700 – og tidlig på 1800- tallet. Denne ekspansjonen stoppa da Gorkha tapte en krig mot det engelske Østindiske Kompaniet tidlig på 1800-tallet, og staten måtte gi fra seg mye land. Bare ei smal stripe av Tarai blei igjen innafor grensene.. Som takk for innsatsen fra Gorkha mot opprørerne i det store opprøret i India i 1857, fikk Gorkha tilbake et stykke av Tarai som engelskmennene tok i 1816. Etter det har Nepals grense mot India i Tarai ligget fast. Distriktene i Tarai. Ut fra en geografisk definisjon på skillet mellom Tarai og "åsene i Nepal", som går ut på at åsene er landskaper som ligger minst 500 moh, eventuelt at skillet går mellom subtropisk og temperert klima, vil visse av disse distriktene inneholde områder som regnes til åsene. Det fins også distrikter innafor som delvis regnes til "det indre Tarai". Befolkning. Tharais tette jungler med ville dyr, og den store utbredelsen av malaria, gjorde lenge at Tarai stort sett var dominert av ei urbefolkning som b.a. har naturlig malaria-resistens. Men med utviklinga av nye, effektive og billige malaria-medisiner og verdensmarkedets og særlig det indiske markedets økende behov, har det vært kraftig innvandring til Tarai. Innvandrere kommer både fra åsene i nord, der befolkninga vokser og det er stor fattigdom og jordhunger, og over den porøse grensa mot sør, fra et India der det er stor mangel på jord og arbeid. Ifølge folketellinga i 2001 var tallet på innbyggere i Tarai 11 212 453, mot 10 251 111 i åsdistriktene og 23 151 423 i hele landet. Ettersom mange innbyggere i Tarai ikke hadde papirer, og tilflyttinga til Tarai har fortsatt etterpå, er det klart at at litt over halvparten av Nepals befolkning nå bor i det lille Tarai-området. Befolkninga var fordelt mellom 7 223 723 i de to østlige regionene (som er dominert av indo-madhesi-befolkning), og 3 978 730 i de tre vestlige regionene (der tharu-folket står noe sterkere). Utenom den urbane Kathmandudalen er også den kraftigste veksten i Nepals større byer i Tarai. Nasjonaliteter. Før 1950 dominerte de og andre gamle befolkningsgrupper distriktet fordi de er immune mot malaria. Etter at malariamedisin blei tilgjengelig, og innvandring både fra åsene i Nepal og fra India har økt, har deres andel av befolkninga i området gått tilbake. De er i hovedsak buddhister. De snakker i dag i indoeuropeiske dialekter, men språket deres inneholder spor av eldre tibetansk-burmesiske språk. Ifølge folketellinga i 1991 hørte 5,4% av totalbefolkninga i Nepal til Tharu-minoriteten. Et annet anslag er 6,5%. Grovt anslått blir det mellom 1 og 2 millioner. Et stort antall mindre nasjonaliteter fins i Tarai. De snakker mange forskjellige religioner som ofte ikke viser noe indre slektskap, og holder fast på tradisjonelle religioner. Noen smågrupper er fortsatt jegere og sankere i junglene. Her fins også små grupper med mørk hud som kan stamme fra urbefolkninga på det indiske subkontinentet. Tilsammen er såkalte «etniske grupper» eller «stammefolk» ("tribals) i Tarai anslått til 9% av Nepals befolkning. Dette blir litt under 2, 5 millioner. I videre forstand, om både urbefolkningene og folk med indisk kultur i Tarai. I snever forstand, befolkning av indisk herkomst som snakker språk som er nær beslekta med hindi. Den indisk-kulturelle madhesi-befolkninga omfatter både grupper som har bodd i landet lenge og nye innvandrere. (Noen ganger regnes også Tharu-befolkninga som en del av Madhesiene.) Madhesi-aktivister har hevda at de er over halve befolkninga i landet. Madhesi-befolkninga er for det meste hinduer. Den tradisjonelle hinduismen deres skiller seg fra den statlige Gorkha-prega hinduismen, som inneholder fester som feirer Gorkhas overhøyhet og kongehuset. Størstedelen av Nepals muslimer, som særlig fins i sentrale og østlige Tarai, hører også til i denne gruppa. Det fins også små grupper av tilhengere av Sikh- og Jain-religionene. Et anslag over Madhesi-befolkninga som tilhører hinduismen, islam eller andre indiske religioner er noe over 20% – 5 – 6 millioner. Madhesi i videste betydning av ordet er anslått til over 30% – 8 millioner eller mer. Resten av befolkninga er innvandra fra åsene etter 1950. Tarai-befolkninga med sånn bakgrunn er anslagsvis noe over 3 – 4 millioner. Om dem brukes også samlebegrepet "pahade" (egentlig folk fra åsene, folk fra Himalaya kalles alternativt også "himal".) De tilhører forskjellige nasjonalitets- og språkgrupper. Mange av dem er parbatiya, andre tilhører etniske minoritetsgrupper (tradisjonelt kalt "hill and mountain tribes") men historisk vil deres fellesspråk stort sett ha vært nepali før de innvandra til Tarai. Jordbruk, industri og miljøproblemer. Innvandringa har bidratt til at Tarai er den delen av Nepal som har utvikla seg raskest. Malariamedisin har gjort det mulig å legge mye nytt land under plogen, og Tarai-jordbruket har vokst raskere enn i åsene ovafor. 53% av det som nå regnes som Nepals dyrkbare mark, ligger i Tarai. Tarais nærhet til India og gode kommunikasjoner, særlig sammenlikna med de ofte veiløse distriktene i åsene, gjør at mesteparten av de produktive industri-investeringene havner her. Den svært raske industrielle utviklinga i India vil sannsynligvis føre til at denne utviklinga fortsetter, og Tarais befolkning og økonomi vil vokse enda mer i forhold til resten av Nepal. Utviklinga av jordbruk og industri fører også til raskt økende miljøproblemer, bl.a. uthogging av den svært artsrike, ofte tidligere urørte jungelen som fortsatt dominerte Tarai for 50 år siden. Kommunikasjoner. Nepals eneste sammenhengende riksvei øst-vest ligger i Tarai. Høyere oppe har de enorme og dype dalene til nå gjort det håpløst å bygge noen hel riksvei i denne retninga, særlig for et fattig land som Nepal. Dette gjorde tidligere at at for å reise fra en dal i åsene til en annen måtte de reisende først dra sørover ned i lavlandet, så over i India for å dra lengre strekk mot øst eller vest, og til slutt nordover igjen i dalen de skulle til. Dette førte også til at dersom det var opprør vest i Nepal, måtte regjeringa i Kathmandu-dalen i åsene i vest ha tillatelse fra regjeringa i Delhi for å sende tropper i transit gjennom India. I borgerkrigene i 1950 til 1951 og 1961 til 1962 saboterte India transitten, for å svekke nepalske regjeringer Delhi ikke likte. Derfor fikk kong Mahendra, som var Indias fiende i 1961-62, bygd ferdig kong Mahendra-riksveien (Mahendra Rajmarg) gjennom Tarai med utenlandsk hjelp på 1960- og 1970-tallet. Sjøl om veien blei bygd av politiske og militærstrategiske grunner, gjør den det nå ihvertfall i teorien mulig å reise landveien fra åsene i det fjerne øst til åsene i det fjerne vest. (I dag er fly ofte et mer praktisk alternativ.) Nepal har nå bare ei kort jernbanestrekning. Den går fra grensa mot India og noen få kilometer nordover, og er bygd for å lette eksport fra Tarai til India. Regional og nasjonal undertrykking. Historisk sett ligger makta i Nepal i Kathmandu, som ligger i ås-distriktet i den østlige delen av landet. I de siste 250 åra har Kathmandu vært dominert av en politisk overklasse med røtter i den lille fjellstaten Gorkha, som snakker nepali. Etter at Tarai-området har tatt over som den delen av landet som har den mest dynamiske økonomien, der mesteparten av industrien er, veksten i jordbruket er sterkest og over halve befolkninga bor, er motsetningene mellom hovedstaden og Tarai blitt sterkere. Politikere fra Tarai hevder at området betaler over 70% av skattene, men får mindre enn 20% av statsbudsjettet tilbake. De hevder også at madheshi-befolkninga har under 5% av statsfunksjonærene og er kraftig underrepresentert i valg. Mens nepali er majoritetsspråket og språket som blir brukt mellom ulike andre språkgrupper i åsene og Himalaya, er hindi majoritetsspråket og språket som blir brukt i kommunikasjon mellom ulike språkgrupper i Tarai. Under det kongelige diktaturet fra 1960 til 1990 blei bruk av hindi i skoler og i radio forbudt. Også etter 1990 er hindi diskriminert. Den hinduiske og royalistiske gorkha-nasjonalismen i Kathmandu er for støtte til opplæring i det døde språket sanskrit, men mot opplæring i det levende språket hindi. Kulturelt henger Tarai sammen med resten av Gangesdeltaet som ligger på den andre sida av grensa, og økonomisk er Tarai tett knytta til India. Madhesi-befolkninga er allment for ei åpen grense med størst mulig frihet til inn- og utvandring. I Kathmandu-dalen derimot har regjeringa vært for strengere kontroll med grensa mot India. Mange millioner (noen sier nær 4) har søkt nepalsk statsborgerskap i Tarai og venter på svar. Blant nasjonale sjåvinister i Kathmandu og åsene er det en tendens til å beskrive madhesi-befolkninga som et fremmedelement i Nepal, som føler lojalitet til arvefienden India. Kongresspartiet. Begge opprørene som Nepals Kongressparti starta for å gjennomføre parlamentarisk demokrati, det første i 1950 til 1951 og det andre i 1961 til 1962, tok utgangspunkt i at man organiserte væpna enheter på indisk territorium, som med støtte av regjeringa i Delhi fikk lov til å gå inn i Tarai. Koirala-familien som har leda Kongresspartiet fra starten er fra det østlige Tarai. Dynastiets stamfar, "Krisna Prasad Koirala", var fra byen Biratnagar, der han opprinnelig var tollfunksjonær. UML. Nepals største legale kommunistparti og Kongresspartiets hovedkonkurrent, vanlig kjent som UML, har sine historiske røtter i det østligste og laveste distriktet i Tarai, Jhapa. Der forsøkte den såkalte Jhapeli-gruppa i 1971 å starte et bondeopprør etter naxalittisk mønster, da den hogde hodene av 8 godseiere. UMLs visestatsminister i regjeringa som blei oppretta i mai 2006, K. P. Sharma Oli, er et gammalt medlem av Jhapeli-gruppa som nå representerer Jhapa i parlamentet. Oppblomstringa etter 1990, NSP. Etter 1990 blei det oppretta flere titall grupper og partier som kjempa for rettighetene til forskjellige nasjonale minoriteter og diskriminerte regioner. Det eneste av disse partiene som klarte å etablere seg og komme inn i parlamentet, er madeshi-partiet Nepal Sadbhavana Party (NSP), som bl.a ønsker regional autonomi for Tarai. Partiet blei stifta av en kongress-veteran fra revolusjonen i 1950 til 1951, "Gajendra Narayan Singh". NKP(Maobadi). For Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) som starta et geriljaopprør på landsbygda i februar 1996, har Tarai vært både sosialt og militært viktig. Sosialt fordi her er det store fattigbondegrupper og rike storgodseiere. Det er derfor mulig å agitere for utdeling av jord, noe som er vanskelig i ås-distriktene der jordlappene er små. Militært bl.a. fordi NKP(M) utvikla et samarbeid med maoistiske opprørere på den andre sida av grensa. Det gjorde det mulig å få trening, behandling av sjuke og retrettmuligheter i India. I første omgang ser det ut til at opprørerne satte seg fast i og okkuperte mange av de jungeldstriktene som fortsatt fins. NKP(M) laga i 2001 et program for oppdeling av Nepal i 8 nasjonale og territoriale autonome områder. Tidlig i 2003 oppretta opprørerne regjeringer i disse to autonome områdene. er en av flere frontorganisasjoner organisasjon som støtter maoistene. Det sto artikler om den i pressa i mai 2006. Det er ikke kjent når den blei oppretta eller nøyaktig hvor den opererer. Tarai i Jana Andolan 2006. Under demokratiopprøret i april 2006 (kjent som Jana Andolan 2006) var det store demonstrasjoner i byene i Tarai. Disse demonstrasjonene fikk veldig stort omfang før demonstrasjonene i Kathmandudalen, og gjorde at Tarai spilte en langt større rolle for forløpet av den demokratiske revolusjonen enn under Jana Andolan 1990. Etter demokratiopprørets seier var det klart at Tarais politiske tyngde var større enn før. Demonstrantene sloss ikke bare mot kongens diktatur, men også for slutt på nasjonal og regional diskriminering av Tarai. NSP (A) som var med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og NKP(Maobadi) gikk begge inn for økte rettigheter for Tarai. En av de første og viktigste virkningene var at flere millioner innbyggere i Tarai for første gang fikk statsborgerskap i Nepal. Men regjeringa til G.P. Koirala unnlot i forhandlinger med NKP(M) høsten 2006 å innfri forhåpningene om at Tarai nå også skulle få føderale rettigheter innafor Nepal. NKP(M), som hadde dette på sitt program, ga i siste omgang opp å få med dette i fredsslutninga med regjeringa i november 2006, og den nye overgangsgrunnlova som blei proklamert 15. januar 2007. Dette viste seg å være en alvorlig feilvurdering av Tarai-befolkninga fra begge parter. Det utløste store protester, og spilte det politiske initiativet over i hendene på ekstreme sjåvinistiske og terroristiske grupper. Nye, militante organisasjoner i Tarai. Janatantrik Terai Mukti Morcha er en organisasjon danna på grunnlag av en splittelse i ledelsen for maoistenes Tarai-front i 2004. Ifølge nepalsk presse driver den bl.a. med pengeutpressing og kidnappinger. Den anklager NKP(M) for å svike madhesi-befolkningas interesser, og reiser Tarais atskillelse fra Nepal som et mulig alternativ. Sommeren 2006 var den innblanda i en væpna konflikt med maoistene. I løpet av høsten blei det klart at gruppa var delt i to fløyer, som blei kjent som JTMM (Goit) og JTMM (Singh). Madhesi Janaadhikar Forum (MJF) er en annen organisasjon, som sto bak store demonstrasjoner i det østlige Tarai i januar 2007. MJF er ikke ei militær gruppe, som de to JTMM-fraksjonene, og organiserer bl.a. lovlige demonstrasjoner i Kathmandu. Etter voldsomme demonstrasjoner med en del dødsfall, brenning av offentlige kontorer og partikontorer for Nepals Kongressparti, UML og NKP(M) osv., søkte regjeringa å få til forhandlinger med ledere i disse organisasjonene. Madhesi Tigers er ei mindre, lokal gruppe i det østlige Tarai som brøyt ut av NKP(M) sommeren 2004. Seint i februar 2007 blei det kjent at den hadde kidnappa 11 pahade-innvandrere til Tarai som et ledd i et press for å få landsbyen deres til å flykte. Operasjon Maslenica. Operasjon Maslenica var en offensiv som den kroatiske hæren satte i gang i nordvestlige Dalmatia mot Krajina styrkene tidlig i 1993. Formålet med operasjonen var å gjenerobre Maslenica området hvor en strategisk viktig bro befant seg. Denne broen var eneste forbindelsen mellom Dalmatia og resten av Kroatia, frem til den ble sprengt under omstendigheter som enda ikke er klarlagte. Operasjon Medak lomme. Operasjon Medak lomme var en militær operasjon satt i gang av den kroatiske hæren mellom 9. september og 17. september 1993 i området rundt den lille landsbyen Medak i den sentrale Lika regionen av Kroatia. Operasjon Flash. Operasjon Flash var en kroatisk militæroffensiv satt i gang i mai 1995 for å fjerne serbere fra Krajina-området under Kroatia-krigen. Operasjon Storm. Operasjon Storm var en stor kroatisk militær offensiv for å ta tilbake store områder i den kroatiske delen av Krajina, som var holdt av kroatiaserbiske styrker siden krigsutbruddet i 1991. Dette er betegnet som den største militære offensiv i Europa siden Den andre verdenskrig Offensiven som varte i 84 timer startet like før daggry 4. august 1995 og ble avsluttet med fullstendig seier til de kroatiske styrkene 4 dager senere Mellom 150 000 og 200 000serbere flyktet for de fremrykkende kroatiske styrkene, til serbisk kontrollerte områder i deler av Bosnia og til Serbia. Offensiven med tap av store landområder tvang serberne til forhandlingsbordet og forhandlingene førte i november 1995 fram til Dayton-avtalen. Jazz jorda rundt. Jazz jorda rundt er et ukentlig europeisk musikkprogram for radio, organisert av European Broadcasting Union, med konsertbidrag fra nasjonale radiostasjoner. Fra Norge har NRK radio bidratt med følgende artister Endocytose. Endocytose er en cellulær mekanisme for opptak av molekyler eller partikler ved innvaginering av cellemembranen. Exocystose er det motsatte av endocytose. Fagocytose er en annen mekanisme for opptak av større partikler, som allment oppfattes som et annet konsept enn endocytose. Tom Sawyer. Tom Sawyer prøver å lure en venn. "Tom Sawyer" (en.: "The Adventures of Tom Sawyer") er en verdensberømt roman av den amerikanske forfatteren Mark Twain som handler om gutten Tom Sawyer og hans spennende gutteliv. Romanen handler også om amerikansk ungdom og livet ved elven Mississippi på midten av 1800-tallet. Romanen ble så populær at Mark Twain skrev oppfølgeren Huckleberry Finn åtte år senere, der Tom Sawyer og Huckleberry Finn bytter plass som hovedperson og biperson. __TOC__ Om Tom Sawyer. Historien handler om Tom Sawyers barndom i byen St. Petersburg som ligger ved elven Mississippi i staten Missouri. Som gutter flest på den tiden var han like opptatt av å gjøre rampestrekker, byttehandel og leke fremfor å gjøre sine plikter og gå på skolen eller til gudstjeneste. Men han skiller seg fra de andre guttene ved sin klartenking og sympatiske væremåte, noe som mange av dem får merke. Sammen med Huckleberry Finn, står han ofte i spissen som ledende skikkelse i gjengen. En dag blir han og Huck vitne til et mord på kirkegården som medfører at feil mann blir tatt og skal bli henrettet. Denne hendelsen stiller både ham og Huck overfor et etisk dilemma, siden hendelsen skjedde på en tid da det normalt er leggetid for små gutter. Skal de være ærlige og ta imot straffen eller skal de ikke si i fra og se på at en uskyldig person blir drept? Romanen om Tom Sawyer har mange likhetstrekk fra Mark Twains eget liv. Byen St. Petersburg, som egentlig er en oppdiktet navn som brukes i bl.a. denne romanen, har mange likhetstrekk med den virkelige byen Hannibal der Twain vokste opp. Dermed kan man se på Tom Sawyer som Twains alterego da han var en liten gutt og mange av hendelsene som beskrives i romanen kan være egne opplevelser som Twain opplevde som liten gutt. Figuren Tom Sawyer er dessuten Twains favorittfigur som han har skapt og ofte selv uttrykket en slags slektskap med figuren. I motsetning til neste bok i serien om guttene fra byen St. Petersburg, er «Tom Sawyer» skrevet med et voksent og skriftlig språk. Virkemiddelet gjør at man får et bilde av at hendelsene som har funnet sted i romanen har skjedd for en stund siden, alt fra en dag til mange år tidligere. Man får også en inntrykk at det kan være Tom Sawyer selv som mange år senere forteller om sin barndom til en annen person, nesten slik Mark Twain gjør gjennom denne romanen. Tolkning. «Tom Sawyer» blir ofte kalt "«romanen om den amerikanske drømmen»", noe som på mange områder er en perfekt tolkning av romanen. Gjennom guttenes liv i den oppdiktede byen St. Petersburg, spesielt gjennom Tom og Huckleberry, der de driver med sine frie liv der de kan dyrke sin rampestreker og interesser samtidig som de lever i pakt med naturen og avskyr alt som smaker og minner om makt (i dette tilfellet foreldrenes, lærernes og prestenes makt). De lever et fritt og «uavhengig» liv, og gjør alt for å beskytte dette mot dens fiender. Men dette er ikke bare en roman som viser kun det positive ved den amerikanske drømmen. Mark Twain ville vise med romanen den idylliske og den virkelige amerikanske drømmen. Etter 100 år som nasjon (da romanen kom ut første gang, hadde USA nettopp feiret sine første 100 år som fri nasjon) vil Twain vise at den amerikanske drømmen, ideologien om at alle borgere i nasjonen skal ha et godt liv, ikke stemmer med det virkelige livet, noe som blir mer forsterket i bok «nummer to» i serien om livet til guttene fra byen St. Petersburg ved Missouri. Tom Sawyer er også en satirisk roman, der han blant annet latterliggjør voksenlivet og den litterære tradisjonen før Twains forfatterskap. Dessuten tar romanen opp sentrale ting ved samfunnet som rasismen og tar et oppgjør med den amerikanske romantikkens syn på «edle villmenn» (indianere) som bl.a. den kjente amerikanske forfatterne James Fenimore Cooper har skapt. I Norge. I Norge ble romanen første gang gitt ut som fortsettelse historie i bladet Norsk Barneblad i 1922, oversatt av Johannes Horvei. Romanen har siden den gangen kommet ut i en rekke barneutgaver på diverse forlag og en voksenutgave. Den mest kjente barneutgaven er Gyldendals utgave fra 1982, oversatt av Inger Berset. Voksenutgaven av romanen ble første gang utgitt i 1973 i Olav Angells oversettelse på Den norske bokklubben og er illustrert av Erik Palmquist. Referanser. Tom Sawyer Huckleberry Finn. Huckleberry Finn av EW Kemble, fra den originale utgaven fra 1884. Huckleberry Finn (også "Huck Finn", på engelsk "The Adventures of Huckleberry Finn") er en roman fra 1884 av Mark Twain og regnes som hans store mesterverk. Romanen handler for det meste om Huckleberry Finn og den rømte negerslaven Jims reise nedover Mississippi i tiden før den amerikanske borgerkrigen. Romanen har blitt kalt «den store amerikanske romanen», «den amerikanske Odysseen» og «den amerikanske saga». «All amerikansk litteratur stammer fra en bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn», har Ernest Hemingway sagt om boka. Om Huckleberry Finn. Handlingen i romanen fortsetter der romanen «Tom Sawyer» slutter. Denne gangen er det Huckleberry Finn, sønn av en alkoholiker og en god venn av Tom Sawyer, som er hovedperson. Etter løsningen av mordsaken fra forrige roman, ble han adoptert av en gammel tante, Enkefru Douglas, og blir tvunget til å legge opp sitt lofferliv, noe han ikke er spesielt glad for. Det er ikke hans alkoholiserte far heller, han misliker at sønnen skal ha det bedre enn ham selv. En natt kidnapper han sønnen og tar ham med til et hemmelig hus i skogen der han blir innelåst. Der legger Huckleberry en slu plan som fører til at faren og alle de andre tror at han er død. Med den friheten bosetter han seg på en liten øy hvor han senere møter den rømte slaven Jim som er mistenkt for mordet på Huck. Sammen reiser de nedover elven Mississippi for å komme nedover til slavefrie soner, og opplever mye rart under turen. På tross av at Samuel Langhorne Clemens (alias Mark Twain) var sønn født inn i en slaveeierslekt og deltok på Sørstatene sin side under den amerikanske borgerkrigen, tok han klart avstand fra prinsippet om at noen skal eie andre slik at de kan nytte fordelene mens de som gjør jobben lider. Dette oppgjøret gjorde han gjennom spesielt gjennom romanene «Huckleberry Finn» og «Den tvilsomme tvilling», til tross for at Mark Twain som liten gutt ble oppdratt til å forakte mørkhudede mennesker. Derfor er boken betegnet som en de første antirasistiske romanene i litteraturen. Jeg-forteller. I motsetningen til den første boken om guttene fra byen St. Petersburg, «Tom Sawyer», blir historien i romanen gjenfortalt av selve Huckleberry Finn og ikke en tredje person. Her forteller Huck om alt som har skjedd på sin egen barndommelige og munterlige språk og ikke i en voksen og skriftlig språk som «Tom Sawyer» er skrevet på. Derfor får man på mange måter en mer ekte følelse og en følelse av at man er tilstede ved å lese der bruken av slang er sentralt når man leser «Huckleberry Finn». På grunn av bruken av denne virkemiddelen, har derfor man stilt spørsmålstegn om Mark Twain virkelig var en rasist i og med at han formidler mange av den stereotypiske fordommene fra Sørstatene gjennom Hucks munn. Men det kommer også like mange holdninger fra Hucks munn som strider mot de typiske sørstatholdningene. Det viser bare hvor god Mark Twain var til å gjengi talspråk. Tolkning. «Huckleberry Finn» fortsetter på den samme linjen som man finner i «Tom Sawyer». Men til forskjell fra «Tom Sawyer», tar Mark Twain den lenger opp i voksenverden ved å introdusere et av de store politiske tingen man var opptatt av på tiden for Huck (som befinner i barneverden). Behandlingen av de ulike "rasene". Gjennom romanen, figuren Jim og vennskapet mellom Jim og Huck ville Mark Twain vise at det ikke er så farlig med dem som hadde mørkere hud enn deg selv og at de kan være like gode venner som alle de andre. I tillegg til dette kan «Huckleberry Finn» bli sett på to personers utviklingshistorie: gjennom etiske problemstillinger, morsomme episoder, nestekjærlighet, sorg, rå vold og psykisk terror. I Norge. I Norge ble romanen første gang gitt ut på Aschehoug forlag i 1930 under tittelen «Huck Finns bedrifter», oversatt av Egil Hjorth-Jenssen. Romanen har siden den gangen kommet ut i en rekke forkortede barneutgaver på diverse forlag, hvorav den mest gjenutgitte barneutgaven er Gyldendals utgave fra 1949, oversatt av Zinken Hopp. En fullstendig oversettelse av romanen, utgitt for en voksen målgruppe, ble første gang utgitt av Den norske bokklubben i 1973 i Olav Angells oversettelse, den er illustrert av Erik Palmquist. Referanser. Huckleberry Finn Dansefluer. Dansefluer er en ganske stor familie av små til middelsstore, slanke fluer. Det norske navnet har de fått fordi hannene av mange arter danner svermer der de "danser" opp og ned for å tiltrekke seg hunner. Ofte gir hannen hunnen en spiselig gave som hun fortærer under parringen. Utseende. Små til middelsstore, vanligvis slankbygde fluer. Hodet er ganske lite, med store fasettøyne. Oftest møtes fasettøynene i pannen hos hannene men ikke hos hunnene. I pannen sitter tre punktøyne (ocelli). Antennene er tre-leddete med en antennebørste ("arista") på det ytterste leddet. Det ytterste leddet er vanligvis kjegleformet og ofte forlenget. Mange av artene har en lang sugsnabel (lengre enn hodet) som peker nedover, hos andre er sugesnabelen ganske kort. brystet ("thorax") er kort og kraftig (bl.a. de fleste Empidinae) eller avlang og slank (bl.a. Hemerodromiinae, Clinocerinae), med eller uten kraftige børster og hårkledning. Beina er temmelig kraftige. Hos underfamilien Hemerodromiinae er frambeina omdannet for byttefangst, med forhoftene sterkt forlenget. Ofte er et eller flere fotledd (tars) fortykket. En del arter har rekker av flate, opprettstående skjell langs beina som får disse til å se mye større ut. Vingene er veldig variable i formen, ofte lange og slanke, men noen arter, som hannene av "Empis borealis" og hunnene av "Rhamphomyia marginata", har svært brede vinger. Bakkroppen er mer eller mindre kjegleformet, hos hunnene ender den i en spiss mens hannene ofte har store, innviklet oppbygde ytre kjønnsorganer. Larvene lever i jorden (Empidinae) eller i vann (Hemerodromiinae, Clinocerinae) og er trolig rovdyr, men larvebiologien er dårlig kjent for mange grupper. De er oftest hvite, mer eller mindre sylindriske med en tilpisset forende. De artene som lever i vann har ofte vorteføtter som ender i et knippe med kroker på bakkropps-segmentene. Levevis. Noen arter finner byttet på bakken eller i vegetasjonen, og flyr sjelden eller aldri – hos enkelte er vingene tilbakedannet. Man finner også ofte dansefluer på blomster der de drikker nektar. Det er vanlig at hannene gir hunnen et bytte som hun fortærer under parringen, en bryllupsgave. Bryllupsgave. Dansefluenes parringsatferd er ganske mangfoldig og interessant, og har blitt mye studert. Det er vanlig at hannene gir hunnen et bytte som hun fortærer under parringen, en bryllupsgave. Hannene er ikke selv rovdyr, men spiser nektar og lignende, men de fanger forskjellige insekter som de gir til hunnene, som «bryllupsgave». En hann som ikke bringer en slik bryllupsgave, eller hvis bryllupsgave blir forkastet av hunnen, får ikke parret seg. Hos noen arter spinner hannene bryllupsgaven inn i silke, som de produserer i spinnkjertler på frambeina. Formålet med dette kan kanskje være å øke tiden hunnen trenger til å håndtere (pakke opp) byttet, slik at parringen varer lenger. Hos noen arter har gave-overleveringen blitt symbolsk: hannen overrekker hunnen en uspiselig gjenstand (f.eks. et frø), eller også en tom ballong av silke. Kannibalisme. Den vanlige arten "Empis borealis" flyr tidlig på våren da det er få andre insekter på vingene. Hos denne arten er det derfor vanlig at hannene fanger og dreper artsfrender (andre hanner) som de gir som mat til hunnene. Også andre arter kan opptre som kannibaler på denne måten. Systematisk inndeling. Tidligere ble også familiene Hybotidae, Atelestidae og Microphoridae regnet til dansefluene. Artemis Fowl. Artemis Fowl er en romanserie for barn og ungdom skrevet av den irske forfatteren Eoin Colfer. Serien handler om forbrytergeniet Artemis Fowl den andre (en ung gutt med en IQ som overgår alle andres) som har oppdaget en hemmelighet som ingen vil tro på: Et underjordisk samfunn. Serien består av tilsammen 8 bøker, men kun 7 av dem er oversatt til norsk per i dag. Karakterene. Disse karakterene er med i alle eller mange av bøkene. Toba. Toba er en innsjø på Sumatra. Den er 100 km lang og 30 km bred. Den var engang en supervulkan. Ca. 74 000 f. Kr. brøt supervulkanen ut og kastet 3 000 km³ materiale opp i atmosfæren. Den vulkanske vinteren senket jordens gjennomsnittstemperatur med rundt 5°C. I henhold til "the Toba catastophe theory" førte dette til at Homo sapiens nesten døde ut. Kavaleriklubben. Kavaleriklubben er en forening for kavalerioffiserer, grunnlagt 1882. Det finnes avdelinger av denne foreningen i Oslo, på Rena, i Trøndelag og i Troms. Dagens medlemmer tjenestegjør eller har tjenestegjort i Kavaleriavdelinger. Det er (i 2011) over 300 medlemmer i foreningen. De årlige møtene holdes på gamle Krigsskolen i Tollbodgaten 10, i Akershus festnings Fanehall, eller på Rena. Formann i Kavaleriklubben er Rittmester Øyvind Isachsen Gutta fra St.Petri. "Gutta fra St. Petri" (dansk: Drengene fra Sankt Petri) er en dansk film fra 1991. Regien er ved Søren Kragh-Jacobsen, og manuskriptet ble forfattet av Bjarne Reuter, som også skrev boken som filmen bygger på. Filmen handler om en guttegjeng som driver sabotasjevirksomhet rettet mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Handling. Handlingen er løst bygget på historien om den danske sabotasjegruppen "Churchill-klubben" i Ålborg, som var en av de første organiserte motstandsgruppene i Danmark under den tyske besettelsen. I begynnelsen av filmen møter vi seks danske gymnasiaster som bruker tiden etter skolen til spilloppmakeri. Guttene har en egen klubb som holder til på loftet til Sankt Petri kirke i København. En dag kommer en ny gutt med i vennegjengen; det er Otto, som vil at klubben skal drive med noe mer seriøst enn guttestreker. Så begynner de å stjele våpen og å sprenge fabrikker og jernbanelinjer. En dag blir de avslørt av okkupasjonsmakten. Samtlige blir arrestert og satt i fengsel, bortsett fra Otto som lykkes i å flykte til det nøytrale Sverige. Karsten Alnæs. Karsten Ivar Alnæs (født 29. mai 1938 i Hønefoss) er en norsk forfatter og journalist som blant annet er kjent for de to historiske bokseriene "Historien om Norge" og "Historien om Europa". Arbeid. Karsten Alnæs er utdannet cand.philol med hovedfag i nordisk. Han debuterte som forfatter i 1975 med novellesamlingen "Veps". Alnæs slo igjennom med "Felttoget" i 1976. Hans forfatterskap rommer historiske romaner, fagbøker, barnebøker og romaner med handling fra lokalmiljø i hovedstaden. I 1992 mottok han Brageprisen og Bokhandlerprisen for romanen "Trollbyen". Romanen "Sabina" (1994) er oversatt til en rekke språk. Hans siste roman er "En fremmed" (2002), med handling fra den spanske borgerkrigen. Alnæs har arbeidet som lektor i videregående skole og undervist ved Journalisthøgskolen. Han var formann i Den norske Forfatterforening fra 1985 til 1987 og igjen fra 1999 til 2001. Han var dessuten kulturredaktør i Dagbladet fra 1987 til 1991. Alnæs ble brukt som konsulent for TV-serien "Kvardagsliv" som gikk på NRK julen 2000. I 2003 var han programleder for TV-serien "Historien om Norge" som var basert på hans egen bok-serie. I 2006 fullførte Karsten Alnæs sitt historiske storprosjekt i fire bind, "Historien om Europa". Han har tidligere utgitt det historiske verket "Historien om Norge", fem bind (1996–2000). For disse verkene fikk Alnæs og Gyldendal forlag kritikk for å ha brutt mot god sitatskikk, ved å unngå å oppgi mange av referansene. Fotokjemisk internalisering. Fotokjemisk internalisering (engelsk:Photochemical internalization, forkortet PCI) er en unik fotokjemisk metode for frigjøring av molekyler eller virus fra endosomer og/eller lysosomer til cellens cytosol. Slike molekyler/virus (som regel makromolekyler) tas opp i celler ved endocytose og er for store til å transporteres eller diffunderes direkte gjennom plasmamembranen eller membranen til den endocytiske vesikkelen (endosom/lysosom). Dette fører til enzymatisk degradering av molekylene i sene endosomer og lysosomer, noe som medfører til at en rekke terapeutiske molekyler blir hindret i å utføre sin biologiske funksjon. Ved hjelp av PCI kan man derfor fotokjemisk ødelegge membranen til endocytiske vesikler som resulterer i at medikamentet frigjøres til cytosol eller cellekjernen hvor det kan virke. Historikk. PCI er etablert av Dr. Kristian Berg sin gruppe ved Avdeling for strålingsbiologi (tidligere Avdeling for biofysikk), Institutt for kreftforskning ved Det norske radiumhospital. Metoden er demonstrert i over 25 forskjellige kreftcellelinjer. Forwardkontrakt. En forwardkontrakt ("terminkontrakt" på norsk) er en avtale mellom to parter om å kjøpe eller selge et underliggende aktivum på et forhåndsbestemt tidspunkt i fremtiden. Derfor skiller man mellom handelsdato og leveringsdato. Kontrakten brukes for å kontrollere og hedge risiko, som for eksempel i forbindelse med valutarisiko. Selger plikter seg til å levere kontraktens underliggende aktivum, mens kjøper forplikter seg til å kjøpe det avtalte aktivum ved kontraktens utøvelsesdato. Forwardprisen avtales før partene signerer under på kontrakten. I en forwardtransaksjon vil ingen reelle kontanter utveksles mellom partene; eventuelle tap og gevinster realiseres ved utøvelsesdatoen. Dersom transaksjonen sikres ved garanti, vil overføring av margin finne sted i henhold til forhåndsavtalte vilkår. Ellers vil ingen aktiva av noe slag skifte eier før forwardkontraktens utøvelsesdato. Forwardprisen i en slik kontrakt sees ofte i motsetning til spotprisen, som er den faktiske prisen hvor aktivumet skifter eier (på spotdatoen, normalt to virkedager). Differansen mellom spot- og forwardprisen blir gevinst og tap for de to partene. En standardisert forwardkontrakt som handles på børs kalles for en futureskontrakt. Ribaudequin. Ribaudequin hevdes å være det første ekte feltartilleriskyts med dets funksjon i antipersonnell både under beleiring og på slagmarken der betegnelsen indiserte hvilken lavett på hjul som kanonløpene var satt på fremfor hvilken artillerivåpen. Det var stor variasjon i type omkring hvilken kanonløp eller "rør" av smijern eller bronse som var montert på denne hjullavett. Men det karakteristiske ved våpenet er bruk av flere løp opptil syv om gang som et primitivt maskingevær med større ildkraft enn fra ett løp. De var for første gang nevnt i 1339 i dokumenter fra Brugge som et beleiringsvåpen mot bresjer i egne festninganlegg. Ved 1382 var "ribaudequin" tatt i bruk for første gang på et feltslag på Beverhoutsfeld mellom Gent og Brugge der gentenarene hadde stilt opp batterier av flerløps kanonskytser foran egne rekker rettet mot brugeoiserne som ble tatt under konstant beskytning og bundet ned under deres angrep at en gentenarsk infanteriformasjon utflankere den angripende formasjonen og brøt den opp. Det var kanskje det første slag på åpen lend som var avgjorde av artilleri i Europa. Ved 1387 var de første engelske opplysninger nedskrevet om engelsk bruk av våpenet også kalt "ribauldequin" som på norsk kan oversettes som «orgelkanon», det var etter franskmennene hadde under Slaget ved Westrozebeke i 1382 erobret de nye flamske ribaudequin skytser som skulle ble viktig under Hundreårskrigen som et revolusjonær våpen mot infanteri oppstilt i tette formasjoner. Som så mange andre skytevåpen under senmiddelalderen og renessansen finnes det forvirrende navner og forskjellige betegnelser på samme våpenet. "Ribaude", "ribaudekin", "ribaldi" og ribaudequin var noen få. Felles for alle var flerløps lavett der det var monterte kanonløpene på en tohjuls kjerre som kan være små eller lavliggende, senere var velegnede lavetter på hjul konstruert med større robusthet som større stykkvekt på løpene. Fra dette var lavetter med hjul på overført til andre artillerivåpen med kun et løp. De var ganske avansert for sin tid, hvordan de var brukt minnet om de napoleoniske batterier under slagene i Napoleonskrigene hele fire hundre år senere med ribaudequiner på lette lavetter som var mobilt nok for rask forflytting i slagets gang. I 1380-årene dukket virkelige giganter fram da Antonio della Scala, Verona`s hersker, ønsket seg noe ekstraordinært. Tre enorme ribaudequin var bygget på hele 144 rør montert i tre rekker med 48 løp, igjen delt i fire seksjoner hver på 12 rør, de var hele 6 m i høyde. Under Slaget ved Castagno i 1389 mot Padova var de for tung og uhåndterlig. De satt seg fast i myrlendt grunn under de intenste kampene uten å løse et skudd. I spørsmål om transport var det enkelt med å kunne ta av de mindre løpene som kan bæres av en mann. På dette grunnlaget ment flere historikere at ribaudequin kunne ha vært utgangspunktet for de bårne håndskytevåpen som hakebørse, det er kilder som ment at skytteren kan avfyrte løpet satt på bakken eller over en mur eller voll individuelt. Kaliberet på en ribaudequin er også en typebetegnelse på hva slags våpen det var snakk om, veuglaire eller "courtaut" indiserte et rør på mellom 0,9 og 3 m i lengde med et kaliber på 5 til 25 cm og couleuvrine ment et rør på 0,6 til 1,2 m i lengde med kaliber på 2,5 til 5 cm. De meste alminnelige var de mindre couleuvrine rør som er det våpenet som skulle blir hakebørse og de første geværer senere i renessansen. Ribaudequin overlevde videre som et populært våpen inn i renessansen, videreutviklet av innovatorer til de såkalte «Orgelgeschutze» ved 1450 i Tyskland med rundt fem løp eller rør, med mindre eller større kalibre. De var først erstattet med de kraftige musketter i hender på soldater kjent som musketer som hadde evnen for langskudd mens feltartilleriet var omgjort til kanonskyts med større kaliber både mot infanteri og befestede posisjoner. Tomaso Albinoni. Tomaso Giovanni Albinoni (født 8. juni 1671 i Venezia; død 17. januar 1751 samme sted) var en italiensk barokkomponist og -fiolinist. I sin egen tid var han en kjent operakomponist, men er i dag mest kjent for sin instrumentalmusikk, hvorav spesielt konsertene ofte blir framført. Biografi. Albinoni ble født i bydelen San Moisè i Venezia som det andre barnet og eldste sønnen til Lucrezia Fabris (ca 1645–1687) og Antonio Albinoni (ca 1634–1709). Faren produserte papir og spillekort, og etter at arbeidsgiveren døde arvet han hele bedriften slik at familien ble temmelig velstående; ved siden av bolighuset og de nærliggende produksjonsanleggene arvet faren også et gods i Prata di Pordenone. I tillegg til at faren lærte opp sønnen i kunsten å framstille spillekort, tok Tomaso fiolin, sang- og komposisjonsundervisning. Giovanni Legrenzi blir ofte nevnt som en sannsynlig lærer uten at det er funnet belegg for at det er riktig. I 1694 trådte Albinoni fram i offentligheten som komponist med operaen "Zenobia, regina de Palmireni" og en samling instrumentalverk (12 "Suonate a tre" op. 1). Siden han levde av inntekter fra håndverkvirksomheten behøvde han ikke musikken til å tjene til livets opphold, og kalte seg derfor "dilettante veneto" («ventetiansk amatør»). "Zenobia" var begynnelsen på en omfangsrik produksjon av operaer. Han skrev i gjennomsnitt 1–2 operaer årlig, først i Venezia, fra 1703 i stadig større grad for operahus i andre byer, som Firenze, Genova, Bologna, Ferrara, Brescia, Roma, Treviso. Han ledet ofte uroppføringene selv. I tillegg publiserte han i perioden fram til 1735/36 åtte flere instrumentalsamlinger og en samling solokantater. 17. mars 1705 giftet Albinoni seg med sangeren Margherita Raimondi (1683/84–1721) i Milano og slo seg ned i bydelen San Trovaso i Venezia. Hun debuterte i Venzia som femtenåring og opptrådte på operascenene også etter at hun ble gift, men åpenbart ikke i sin manns verk – bortsett fra i "I rivali generosi", Brescia 1715. Albinonis far døde i januar 1709 og Albinoni hadde nå bestemt seg for å konsentrere seg fullt ut om musikken. Tomasos brødre, Domenico og Giovanni overtok bedriften, mens Tomaso fikk rett til en tredjedel av inntektene. Fra nå titulerte han seg som "Musico di violino" på tittelbladene. I 1721 var familiebedriften blitt forgjeldet og ble overdratt til en kreditor. Albinoni, som nå selv måtte tjene penger til livsopphold, flyttet over til den mindre fornemme bydelen San Barnaba. Ifølge en kilde fra 1800-tallet drev han en blomstrende sangskole, men det finnes ingen andre opplysninger om denne. 22. august samme år døde kona av en tarmbetennelse. Fra 1720-årene av ble Albinonis operaer hyppig oppført utenfor Italia; mest populær var det komiske intermezzoet "(Vespetta e) Pimpinone" (1708). Høydepunktet i Albinonis karriere kom i året 1722. Etter å ha publisert sin mest ambisiøse samling konserter så langt, 12 "Concerti a cinque op. 9", som han tilegnet Maximilian II Emanuel av Bayern, fikk han to komposisjonsoppdrag fra München: For bryllupet mellom Maxmillians sønn Karl Albrecht, den senere keiser Karl VII, og Maria Amalia, datter av den avdøde keiser Josef I, skrev Albinoni operaen "I veri amici" og det mindre stykket «componimento poetico» "II trionfo d’Amore". Han dirigerte selv de svært vellykkede uroppføringene 24. oktober og 4. november i München. Johann Mattheson la i sin "Critica Musica" spesiell vekt på at det var "«der rechte Albinoni»" som medvirket, da en bedrager på denne tiden reiste rundt i Tyskland og Sverige og utga seg for å være «Tomaso Albinoni fra Venezia». Dedikasjonene i Albinonis publikasjoner viser at han hadde forbindelse med mange prominente personer i sin tid, blant annet kardinal Pietro Ottoboni (op.1 er tilegnet ham), hertug Carlo IV. Gonzaga (op. 2), prins Ferdinando von Toskana (op. 3), kardinal Francesco Maria de’ Medici (op. 4), marki Carlos Felipe Antonio Spinola Colonna (op. 5), grev Christian Heinrich von Watzdorf (op. 8) og marki Don Luca Fernando Patiño (op. 10). Ellers skrev Albinoni musikk for navnedagene til keiser Karl VIs ("Il nome glorioso in terra, santificato in cielo", 1724) og ektefellen Elisabeth Christina av Braunschweig-Wolfenbüttel ("Il nascimento dell'Aurora", ca. 1710). Derimot hadde Albinoni lite kontakt med sine musikerkolleger, for eksempel var han ikke medlem av de offisielle venetianske musikkforeningene "Arte de’ Sonadori" og "Società Santa Cecilia". Rett nok skrev han flere sceneverk sammen med andre komponister, men samarbeidet ble åpenbart formidlet av teaterledelsen. Det finnes belegg for et møte med Johann Georg Pisendel; Albinoni dediserte en fiolinsonate til ham. I 1730-årene svekket Albinonis skaperkraft seg betydelig; de to siste operaene fullførte han i 1734 ("Candalide") og i 1741 ("Artamene"). I 1743 søkte han – som 72-årig – om en godt betalt stilling som "maestro di coro" og sanglærer ved "Ospedale dei derelitti" ("Ospedaletto"); men valget falt på Nicola Porpora. De ti siste årene av sitt liv levde Albinoni i beskjedne kår sammen med tre av sine barn. De to siste årene før sin død var han sengeliggende, og døde i følge dødsattesten av «diabetes og katarr». Verk. Albinonis skrev mest operaer, kantater og instrumentalmusikk. Av kirkemusikk er det bare overlevert en tidlig messe for tre mannsstemmer a capella (før 1694) og titlene på to oratorier ("I trionfi di Giosuè", 1703, i samarbeid med Alessandro Scarlatti, Giovanni Battista Bononcini og andre, og "Maria annunziata", 1712). Et "Magnificat" i g-moll har gått for å være hans, men er det sannsynligvis ikke. Sceneverk. Av tolv operaer er i det minste enkelte arier overlevert, av 38 andre bare den trykte librettoen, av serie intermezzi bare tittelen ("Malsazio e Fiammetta", 1726). I librettoen til "Candalide" (1734) skriver Albinoni at dette er hans attende, og dersom dette ikke er en overdrivelse, må ytterliger 23 sceneverk regnes som tapt. Kantater. Det finnes 44 kjente kantater fra Albinonis hånd, deriblant 12 i den trykte samlingen "Cantate da camera a voce sola" op. 4 (Venezia 1702) og 18 i en samling i håndskrift i Staatsbibliothek zu Berlin. Alle kantater er for én sangstemme og basso continuo (ca tre fjerdedeler for sopran, en fjerdedel for alt); bare i den ufullstendig overleverte kantaten "E dove, Amor, mi guidi" er det ytterligere instrumenter. Instrumentalverk. Av soloinstrumenter opptrer vanligvis fiolin; åtte konserter fra op. 7 og 9 er skrevet for obo, åtte andre for to oboer. En samling med seks "Sonate a tre" op. 11 ble rundt 1739 forberedt for trykking, (sannsynligvis) av Albinoni selv, men ble likevel ikke gitt ut, og manuskriptene er tapt. Av håndskrevne instrumentalverk er det overlevert ni symfonier, fire fiolinkonserter og 29 sonater, hvorav tre autografe. En ytterligere fiolinkonsert ble ødelagt under bombingen av Dresden i 1945. I det minste 26 instrumentalverk som en eller flere kilder har tilskrevet Albinoni, må på grunn av stilistiske kriterier regnes som tvilsomme. Blant disse hører blant annet den kjente "Konsert i C-dur" for trompet, tre oboer og to fagotter, de seks "Sinfonie a quattro" (ca 1735) såvel som det mest populære stykket knyttet til Albinonis navn: "Adagio i g-moll" for strykere og orgel. Sistnevnte ble publisert av Albinonibiografen Remo Giazotto som hevdet å ha satt den sammen av fragmenter av en av Albinonis triosonater, men ektheten har ikke latt seg fastslå. Stil. I motsetning til landsmannen Vivaldis «romantiske» stil utmerket Albinoni seg gjennom en «klassisk» balanse etter Corellis mønster. Karakteristiske trekk er en lys grunnstemning, lange melodibuer, pulserende rytmer og en tendens til gjentakelser. Stemmeføringen er ofte kontrapunktisk; flere sluttsater i sonatene og konsertene er fugale. Albinonis soli er mindre krevende enn Vivaldis og er mulig å mestre også for amatører. Obosoli blir ofte overført til sangstemme, kromatikk og uventet modulering bruker han sjelden. Albinonis styrke ligger framfor alt i hans formale og tematiske klarhet og i hans melodiske oppfinnsomhet. Han var ingen musikalsk nyskaper og lot seg knapt påvirke av sin tids strømninger, men utviklet nettopp derfor en utpreget individuell stil som gir musikken hans en distinkt karakter. Betydning og mottakelse. I sin levetid var Albinoni en av de mest kjente italienske komponister og ble holdt for å være på samme nivå som Corelli og Vivaldi. De venetianske scenene spilte operaene hans i nesten 50 år, og det er lengre enn for de fleste av hans samtidige. Trykte instrumentalverk kom i flere opplag i Venezia, Amsterdam og London, og ble svært populære, særlig hos amatører. Albinoni var den første komponisten som konsekvent skrev tre-satsige konserter og var den første italienske komponist som publiserte obokonserter. Johann Sebastian Bach skrev fire fuger for cembalo over temaer fra Albinonis op. 1 (BWV 946, 950, 951 og 951a) og lot sine elever skrive generalbass-stemmer; Johann Gottfried Walther transkriberte to av konsertene fra op. 2 for orgel. Etter Albinonis død falt musikken hans i glemsel, og ble først gjenopptatt på midten av 1900-tallet. Musikkviteren Remo Giazotto spilte en viktig rolle, både gjennom hans Albinoni-biografi fra 1945 og på grunn av Adagio i g-moll som han tilskrev Albinoni. I den etterfølgende tiden er mesteparten av Albinonis bevarte verk nyutgitt; samlede instrumentalmusikk ble fra 1974 utgitt av Edition Kunzelmann. Det finnes kommersielt tilgjengelige opptak av de fleste instrumentalsamlingene med opustall, en rekke instrumentalverk uten opustall, Kantate nr. 4, såvel som de syv overleverte sceneverkene. Se også. Verkfortegnelse på Wikipedia på tysk Eksterne lenker. Albinoni, Tomaso Albinoni, Tomaso Albinoni, Tomaso Torill Thorstad Hauger. Torill Thorstad Hauger (født 22. november 1943 i Vika i Oslo) er en norsk forfatter og billedkunstner. Hauger er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, og hun har senere studert etnologi, folkeminne og nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo I perioden 1970–75 jobbet Hauger ved Oldsaksamlingen ved Historisk Museum i Oslo. Da arrangerte hun museets utstillinger om vikingtida, i tillegg til at hun drev med guiding av besøkende. De fleste av bøkene hennes er for barn og ungdom, og har handling fra ulike historiske perioder, ofte fra vikingtiden. De fem bøkene "Røvet av vikinger", "Flukten fra vikingene", "Sigurd Drakedreperen","Tord Illugesson" og "Ravnejenta" foregår i det samme miljøet, men sett fra ulike vinkler. I de to første bøkene ligger synsvinkelen hos irske treller, i den tredje hos en jarlesønn og i "Ravnejenta" hos ei jente som har legende evner, og derfor lever utenfor samfunnet. Filmen "Sigurd Dragedreper" fra 1989 bygger på romanen "Sigurd Drakedreperen". Australopithecus. "Australopithecus" (fra latin "austral", «sørlig» og gresk "pithecus", «ape») er en utdødd slekt av førmennesker. Kalles også søraper, sammen med søsterslekten "Paranthropus". Sørapene levde i Afrika etter at menneskets stamtre ble skilt fra sjimpansens, og er mest sannsynlige forløper for menneskeslekten ("Homo"). Den eldste kjente arten er "Australopithecus anamensis" som levde øst for Turkana-sjøen i Kenya for 4 millioner år siden. Seks andre arter av søraper er også beskrevet: "Australopithecus aethiopicus", "Australopithecus africanus" og "Australopithecus sediba" kalles de grasile sørapene, i motsetning til de robuste "Paranthropus aethiopicus", "Paranthropus robustus" og "Paranthropus boisei". De robuste sørapene danner en sidegrein i menneskets stamtre. Morfologi. Selv om "Australopithecus africanus" var på størrelse med en sjimpanse, var hjernen større enn denne apens. De delene av hjernen som står for språket var imidlertid ikke utviklet. De fleste antropologer mener at "Australopithecus afarensis" og "Australopithecus africanus" holdt til i trærne, mens andre antar at de var kommet ned på på bakken selv om skjelettene fortsatt viser tilpasninger til klatring. Evolusjon. Det er sannsynlig at "Australopithecus afarensis" ga opphav til "Australopithecus africanus" som igjen er en forløper for "Homo habilis". De robuste sørapene ble mer og mer apelignende. Den siste døde ut omtrent samtidig med at de to sjimpanseartene ble separert, og det er mulig at "Paranthropus boisei" møtte konkurranse både fra sjimpansene ("Pan") i skogene og "Homo" i det åpnere landskapet. Den amerikanske paleontologen og evolusjonsbiologen Steven M. Stanley hevder i boken "Children of the Ice Age" at "Australopithecus"-hunnene fraktet de nyfødte og småungene omtrent slik som sjimpansene gjør det. Deres unger klamrer seg fast i mora like etter fødselen. Dette krever at hjernen er så ferdig ved fødselen at ungen kan kontrollere kroppen sin. Når en sørape ble truet av et kattedyr, kunne mora flykte opp i et tre med ungen klamrende til kroppen. Denne overlevelsesmekanismen kan ha vært viktigere enn stor intelligens. For 2,5 millioner år siden inntraff den første av istidene på den nordlige halvkule, og vannet som ble bundet opp i is førte til at Afrika ble tørrere. Skogene minket på bekostning av savanner. Dette kan ha gitt støtet til endret levesett, der redskaper og gruppestørrelse ble viktigere overlevelsesmekanismer enn rask flukt til nærmeste tre. Ulvestad i Volda. Ulvestad er en liten bygd i Volda kommune. Bygda har hovedsakelig landbruksvirksomhet. Barneskolen for de omkringliggende bygdene ligger på Ulvestad. Samlenamnet Ulvestadbygda blir brukt om disse bygdene. Ulvestad i Haram. Ulvestad er en del av bygda Vatne i Haram kommune. Ulvestad ligger på østsiden av den lune bukta lengst inne i Vatnefjorden. Serpentine. Serpentine (fra lat. "serpens", slange, også slange kunne brukes som navn) var en tidlig kanontype som var i bruk kanskje så tidlig 1400-tallet og ble erstattet av feltkanoner på 1600-tallet. Serpentiner hadde lange løp med kalibre av vanligvis 6-8 cm og var laget av bronse. Ulike navn var i bruk i for tidlige kanoner i ulike land som "Feldschlange" på tysk, engelsk "culverine", fransk "couleuvrine", tyrkisk "kolomborna". Det var uskarpe overganger til større og mindre skytevåpen. Navnet «coulverin» kom av det latinske ordet "colubra" som betyr slangeaktig. Serpentine (avvikende skrivemåte "skerpentiner") var et antipersonnellvåpen og kunne være montert på relingen på skip, vollskyts på festninger og på lavett med hjul som feltskyts. Mindre serpentiner kunne også bæres og legges på bakken med støtte under løpet for elevasjon. Den større kanontypen «saker'"» var mer et festningsskyts og skipsvåpen med lang rekkevidde på 1500- og 1600-tallet. En serpentine er ofte avbildet som lange og smale løper montert på en lavett. De var som regel bakladere med åpninger i begge ender og tilsvarende farer for de som håndterte de. Serpentine hadde sin opprinnelse i Frankrike. Det var et artillerivåpen som ble introdusert i det burgundiske hær under 1400-tallet. Som våpen gikk serpentine av bruk ved slutten av 1500-tallet. Hensikten med våpenet som et rent antipersonnellsvåpen var overtatt av falkonetter fra 3 til 1/2 pund kaliber som i motsetning til eldre skyts bare kunne lades i munningen. Mats Eilertsen. Mats Eilertsen (født i Trondheim den 4. mars 1975) er en norsk jazzmusiker (kontrabass) og jazzkomponist, utdannet ved jazzlinja (NTNU). Han har medvirket i et titall plateutgivelser med Maria Kannegaard Trio, Ola Kvernberg, Nils Økland, Eldbjørg Raknes, Anders Aarum Trio, Sverre Gjørvad, Kåre Nymark Collective, SKRUK, Jazzmob, Dingobats, Håkon Kornstad Trio, bandet Food med engelske Iain Ballamy, Jacob Young Band, Solveig Slettahjells Slow Motion Orchestra, Håvard Wiik Trio og JazzCode. Han har to bandutgivelser som leder av Turanga med Fredrik Ljungkvist (klarinett), Ernst Reijseger (cello) og Thomas Strønen (trommer), i hovedsak det samme som kvartetten Parish. Med den finske pianist Alexi Tuomarilas trio utga han "Constellations" (Jazzaway, 2006) med Olavi Luohivuori (trommer). Veuglaire. Veuglaire (fra Tysk "Vogler" og "Vogelfänger", og Flamsk "Vogheler", etter en våpensmed ved navn Vögler) var en kanon i smijern, og en del av Frankrikes artilleri i Middelalderen. Den ble brukt til beleiringsvåpen og under feltslag. Kaliberet varierte fra 2,5 til 25cm, og lengde på løpet mellom 0,9 og 3m. Veuglaire var ikke bare ment til bruk på en ribaudequin ved siden av andre løp, men også på en hjullavett for kun et løp om gangen. En veuglaire har et stort, tungt jernløp, omkranset av en jernring, med samme utseende som den mye større bombard som var montert på en massiv trebjelke kalt "stokklade" og kunne forsynes med hjul som en hjullavett. En "Veuglaire" var opp til 3 meter lang, veide mellom 150kg og flere tonn, og kan sammenlignes med "Crapaudins" eller "Crapaudaux", som var kortere (1,2–2,4 meter) og lettere enn en "Veuglaire". "Veuglaires" var vanligvis bakladet og brukte derfor et separat kruttkammer ("boîte à poudre") der krutt og kule lå når ladd. "Veuglaire", sammen med "Crapaudin", ble ansett som å være et våpen av middels størrelse og pleide å ha mindre kammer enn en bombard. De tilhørte en kategori våpen som ble utviklet fra sent i 14. århundre, som hadde et trangere løp og flatere bane. Kategorien inkluderer "culverin", "curtall", "serpentines", "falcon (våpen)" og "arkebuse". Våpenet var tatt i bruk som feltskyts etter ca. 1420 som et viktig våpen under de siste slagene i Hundreårskrigen og under de burgundiske krigene fram til 1477. Deres tyngde i større kaliber gjorde disse mest egnet på bakken etter at hjulene var tatt vekk og stokkladen lagt på bakken for avfyring. I mindre kaliber kunne de avfyres fra sin hjullavett uten frykt for at hjulene skulle bryte sammen. De ble først laget av smijern, men utover 1400-tallet ble de støpt i bronse. Veuglairen som feltskyts ble oppgitt ved begynnelsen av 1500-tallet, erstattet av "feltslanger": lange kanonskyts med stor rørlengde laget av bronse og smijern eller støpejern. Romfartsforetak. De offentlige organisasjonene kjøper svært ofte tjenester eller produkter, som bæreraketter eller satellitter, av private selskap. Vaasan Palloseura. Vaasan Palloseura (også forkortet VPS) er den finske byen Vasas mest kjente fotballag. Klubben ble grunnlagt i 1924. Vannbrokk. Vannbrokk eller hydrocele er en væskeansamling i pungen. Tilstanden er som regel ufarlig, men kan være plagsom. Vannbrokk oppstår dersom det samler seg væske i en rest av den tidligere «gangen» hvor testiklene vandret ned fra buken til pungen. Vannbrokket oppstår vanligvis kun på den ene testikkelen. Operasjon. Hos nyfødte barn går tilstanden gjerne over i løpet av det første leveåret. Dersom den ikke gjør det, kan man vurdere operasjon. Hos voksne kan man operere dersom vannansamlingen er plagsom. Operasjon kan gi komplikasjoner som blodansamling i pungen, infeksjon, og det kan i noen tilfeller ta lang tid før såret gror. Manowar. Manowar er et amerikansk heavy metal-band, som ble grunnlagt i 1980. Manowar er kjent for å ha tekster om middelalderen, slag og norrøn mytologi. Historie. Før Manowar ble dannet var Joey DeMaio bass/pyrotekniker for Black Sabbath på Heaven and Hell-turneen deres i 1980. Joey DeMaio (bassist) startet Manowar, sammen med gitaristen Ross «The Boss» Friedman. Sammen fikk de med vokalisten Eric Adams og senere trommeslageren Donny Hamzik. Manowars første studioalbum heter "Battle Hymns" og ble sluppet i 1982. Etter "Battle Hymns" skrev bandet platekontrakt med Megaforce Records og ga ut plate nummer to ("Into Glory Ride"). Det tredje albumet ("Hail to England") ble spilt inn og mikset på seks(!) dager. Etter utgivelsen av "Hail to England" dro bandet på en Europa-turné som de kalte «Spectacle of Might». Rett etter utgivelsen av "Sign of the Hammer" kom albumet "Fighting the World" som ble etterfulgt av en ny turné. På denne turneen ble fans invitert opp på scenen for å både synge og spille gitar. Etter dette kom albumene "Kings of Metal" og "The Crown and the Ring". Manowar bygde seg så et eget studio i New York og fire år etter det forrige albumet ga de ut "The Triumph of Steel" i 1992. Under "The Triumph of Steel"-turneen «Secrets of Steel» satte Manowar rekord for å være det «mest høylytte bandet i verden», med 129,5 desibel på en konsert i Hannover i Tyskland. Bandet holder også verdensrekorden for "lengste heavy-metalkonsert", etter å ha holdt en konsert på 5 timer og 1 minutt i Bulgaria i 2008. Etter at albumet "Louder Than Hell" kom ut sa bassist Joey DeMario følgende (uoversatt): «We're perfectionists. Good songs do not grow on trees and great art does not abide by some arbitrary timetable. When we're inspired, we create. And when we create, our goal is to capture the attitude and power these songs possess when we play them live in the studio. Our live energy is the defining characteristic of this band.» «Ekte» heavy metal. Begrepet «ekte» heavy metal (engelsk: true metal) oppsto blant heavy metal-fans på 1980-tallet, men er mest kjent fra et utsagn av Manowars bassist Joey DeMaio: «'True metal' is music that's true to the style of classic heavy metal. It's not diluted. It's not pussied out. It's not wimped out. It's played from the heart, 100 percent.» Han (og andre som brukte begrepet) refererte denne gangen til sjangeren glam metal. Men da den nye bølgen med amerikanske heavy metal-band på 90-tallet skapte sjangrene nu metal og metalcore, i tillegg til det bredere begrepet alternativ metal, ble «ekte» heavy metal et vanlig uttrykk blant heavy metal-tilhengere verden over. Nu metal, metalcore og alternative metal-band blandet heavy metal med andre stilarter som gjorde at musikken tok et for stort steg bort fra heavy metal til å kunne kalles «ekte» heavy metal. Begrepet brukes ofte subjektivt, fordi det kan være vanskelig å sette et klart skille mellom hva slags musikk som ikke er sann nok til heavy metal-sjangeren. Isolert bonde. I sjakk er en isolert bonde en bonde som ikke har noen bønder av samme farge i nabolinjene. I diagramstillingen er bonden på d4 isolert. Slike bønder kan ikke forsvares av andre bønder og regnes ofte som svake. I tillegg er feltet foran en isolert bonde et «hull» som ikke kan angripes av noen vennlig bonde. Det er likevel flere stillinger der det er fornuftig å påta seg isolerte bønder. Diagramstillingen er en av stillingene som kan oppstå i mottatt dronninggambit. Ved å påta seg den isolerte d-bonden har hvit en terrengfordel i sentrum og fritt spillereom for offiserene sine. Svart på sin side har sjanser hvis offiserene avvikles og den isolerte bonden kan angripes i sluttspillet. Arthur O'Shaughnessy. Arthur William Edgar O'Shaughnessy (født 14. mars 1844, død 30. januar 1881) var en engelsk dikter, bosatt i London. Som syttenåring, i juni 1861, fikk han arbeid som transkribent i biblioteket ved British Museumdet britiske museum, angivelig med Sir Edward Bulwer Lyttons hjelp. To år senere fikk han en assistentstilling i naturhistorieavdelingen, hvor han spesialiserte seg i Ichthyologi. Hans sanne lidenskap var imidlertid litteratur. Han utga sin første diktsamling, "An Epic of Women", i 1870. Den ble fulgt av en ny utgivelse i 1872 og ytterligere en i 1874. Etter at han giftet seg, tretti år gammel, publiserte han ingen nye diktsamlinger. Et siste bind med dikt fra hans hånd, "Songs of a Worker", ble utgitt posthumt i 1881. Billedkunstnerne Dante Gabriel Rossetti og Ford Madox Brown tilhørte O'Shaughnessys vennekrets, og kvinnen han giftet seg med i 1873, Eleanor Marston, var datter av forfatteren John Westland Marston og søster til dikteren Philip Bourke Marston. I samarbeid med sin hustru skrev O'Shaughnessy en barnebok med tittelen "Toy-land" (1875). Paret fikk to barn, hvorav begge døde som små. Eleanor døde i 1879; O'Shaughnessy to år senere. I sin samtid var O'Shaughnessy en forholdsvis ukjent poet, men i løpet av 1900-tallet fikk diktene hans betydelig popularitet. I antologien "The Golden Treasury" erklærer Francis Turner Palgrave at av moderne poeter hadde O'Shaughnessy, trass den begrensede produksjonen, et talent som sto tilbake kun for Tennysons. "Ode". Diktet består i sin helhet av ni strofer. Åpningsstrofene har blitt rost av flere diktere, blant dem William Butler Yeats. Edward Elgar har komponert musikk til diktet, «Opus 69», som også Zoltán Kodály har gjort. Første linje av «Ode» blir sitert i filmen "Charlie og sjokoladefabrikken" (1971). Sauda Skisenter. En av anleggets svarte løyper, her like ved Smalanuten Sauda Skisenter er et norsk vintersportsted som ligger i Svandalen, i underkant av åtte kilometer fra Sauda sentrum og er et av de største skisentrene på Vestlandet. Pudderhopping i Sauda Skisenter med utsikt over Sauda sentrum. Historie. Anlegget så dagens lys i 1968 – som et resultat av iherdig dugnadsinnsats av skiforeninger og privatpersoner. Daværende navn var Sauda Skitrekk. Da anlegget åpnet besto det av en 750 meter lang tallerkenheis med tilhørende nedfart og varmestue nederst i bakken. Mange som tok skiheisen på 60- og 70-tallet vil huske hva som skjedde da heisen stoppet – da måtte alle hoppe av før motoren kunne dra den i gang igjen. Dette ble meddelt ved at en person nederst i heisen ropte på kav saudamål "Gå or hengjaradden" (Gå av medbringerne) På slutten av 70-tallet fikk anlegget sin første t-krokheis, og etterhvert ble det bygget en ekstra heis nederst for å gi anlegget bedre kapasitet. Etterhvert kom det en heis til Smalanuten (790 moh.), og i 2004 ble det åpnet en tallerkenheis fra Djuvsbotn, som tar alpinistene opp til 850 moh. I 2006 ble det åpnet en 200 meter lang barneheis nederst i anlegget. Den gamle heisen fra 1968 ble fjernet på begynnelsen av 90-tallet. Skianlegget har skiftet navn flere ganger, først fra Sauda skitrekk til Svandalen Skisenter, og deretter til Sauda Skisenter. De siste årene har anlegget opplevd en markant oppgang i antallet besøkende, noe som skyldes stor marknadsføring på kjente skifilmer som "Kong Vinter", økende turisme til Sauda og en voldsom hytteutbygging i området rundt senteret. Siden 2002 har det blitt satt opp nærmere 300 hytter i Svandalen, og det er planlagt over tusen nye. Anlegget i dag. Skisenteret har i dag fem skitrekk med en kapasitet på 5200 personer i timen. Lengste nedfart er seks kilometer, og høydeforskjellen nærmere 500 meter. Det er ulik vanskelighetsgrad på traséene – grønn, blå, rød og svart. Totalt kan alpinistene velge mellom elleve ulike nedfarter, men generelt sett er traseéne i Sauda Skisenter noe brattere enn det tilsvarende vanskelighetsgrader er i andre anlegg. Det finnes barneskitrekk med aktiviteter, rail-park, oppkjørte turløyper til fjells, servicesenter med kafeteria, kveldskjøring med flombelyst nedfart på 900 meter, skiutleie, snøkanonanlegg, afterski, skiskole og skibåter. Sauda Skisenter har mange aktiviteter som starter fra og med januar måned. Her tilbyr skisenteret studentkvelder, kjerringsleppet, nattåpent til klokka tolv, Big Jump weekend, snøfestival og Sauda Backcountry Challenge. Det finnes både ferieleiligheter og en campingplass i tilknytning til selve senteret. Fremtiden. Det foreligger planer om å bygge stolheis til Djuvsbotn. Opprinnelig var denne investeringen ikke tiltenkt før i 2012, men grunnet områdets voldsomme ekspansjon kan byggingen bli fremskyndet til 2009. Det bygges kontinuerlig nye hytter i dalen rundt skisenteret. Stadio Artemio Franchi. Stadio Artemio Franchi er et fotballstadion som ligger i Firenze i Toscana, Italia. «Franchi» fungerer som hjemmebane for fotballklubben Fiorentina i italiensk Serie A Stadionet har en kapasitet på 47 282 og gressmatta måler 105m x 68m. Opprinnelig ble det bygget i 1931, den gang med løpebane rundt hele gressmatta. En opprusting i forbindelse med Fotball-VM i 1990 erstattet løpebanen med nye tribuneseksjoner. Et tilbakevendende problem er at stadionet er fredet som et kulturminnesmerke, noe som gjør modernisering og/eller ombygging vanskelig. Artemio Franchi har gjennomsnittlig i overkant av 30 000 tilskuere når Fiorentina spiller kamp i serie A, med atskillig høyere tall på store kamper. Fra 2012 skal også det italienske rugbylandslaget spille sine hjemmekamper i seksnasjonersturneringen på Artemio Franchi. Bart. a> fra de første århundrene av vår tidsregning. En bart er hårvekst mellom overleppa og nesa. Friserte eller stelte barter kalles også mustasjer. Barter kommer med skjeggveksten i puberteten og forekommer hos unge gutter og menn. Hårveksten varierer imidlertid fra person til person og mellom folkegrupper, og også kvinner kan ha antydning til bart. Bartemotene har som skjegg- og hårfrisyrene, variert stort gjennom tidene. Bart og mustasje. Ordet "bart", ofte også i flertallsformen "barter" på grunn av de to delene, kommer fra tysk og stammer fra det norrøne "barð". Det betød opprinnelig «skjegg», i entall gjerne «overskjegg» eller «store barter». Ordet tilsvarer det engelske "beard" som fortsatt betyr «skjegg». "Bart" er etymologisk også i slekt med "børste" og "barde". Mens "bart" bare beskriver selve hårveksten på overleppa, brukes "mustasje" om en bart formet eller stelt gjennom frisering, voksing og liknende. Mustasje er et ord som har kommet til norsk fra fransk og italiensk der det er dannet av det greske "mystax" som betyr «overleppe». Mustasjer brukes på norsk særlig om store knebels- eller snurrebarter. Bartemoter. a>. Michelsen har velfrisert helskjegg, den yngre Haakon har stor bart. Kongen beholdt barten resten av livet, mens prinsen forble glattbarbert i tråd med tidens mote. Historikk. Bartebruken har som frisyrene og klesdraktene, variert stort i forskjellige perioder, områder og kulturer. Mens babylonerne og andre kulturfolk fra samme område bar langt krøllete skjegg, var oldtidens egyptere, grekere og romere glattbarberte. Under folkevandringstiden og middelalderen kom andre skikker i Europa, påvirket både øst- og nordfra. Bartebruken blant de franske gallerne kan nevnes spesielt. I Vest-Europa var barter vanlig for velkledde både i barokken og på 1800-tallet, og seinere blant hippier og «myke menn» med viltvoksende helskjegg på 1970-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet representerte for øvrig store, kraftige barter både den gamle moten, men også radikal politikk, mens små, velfriserte representerte det nye. I den hvite, amerikanske populærkulturen fra 1930-tallet og framover har barter særlig blitt forbundet med «utlendinger», for eksempel fra det europeiske kontinentet. I den vestlige herremoten etter første verdenskrig har barter ikke vært vanlig for velkledde herrer. I Kina og andre steder i det fjerne Østen har lange barter og skjegg vært tegn på autoritet og visdom som kommer med alderen. Karakteristisk er de tynne «flagrebartene», ofte båret sammen med hårpisk, en mote fra mandsju-kineserne som ble påbudt under Qing-dynastiet fra 1644 til 1912. Religiøse påbud. I visse religioner er det påbudt å bære skjegg og barter, for eksempel i sikhismen og retninger innen islam og jødedommen. I dag. I mange miljøer oppleves barter og skjegg som mer mandig enn det å være glattbabert. Ansiktshår kan gi assosiasjoner både til styrke og virilitet, men også modenhet og høy alder, autoritet og klokskap. Det kan samtidig virke upraktisk, gammeldags og ureinslig. I enkelte muslimske miljøer kan glattbarberte menn oppleves som mer kvinnelige enn menn med bart, og noen pakistansk-norske menn anlegger derfor bart før de reiser til Pakistan på besøk. Derfor assosieres barter særlig med arabisk og muslimsk kultur, men også sør-europeisk og latinamerikansk. Motsatt er det eksempler på at vestlige bedrifter, for eksempel Disney-konsernet, har nedlagt forbud mot barter og skjegg hos ansatte som skal representere firmaet utad og ha kontakt med kunder og publikum. Flere ganger i historien har for øvrig velstelte barter blitt regnet som mer jålete og forfengelig enn helskjegg. Kjente bartebærere. Den tyske nazistiske diktatoren Adolf Hitler, og den britiske filmkomikeren Charlie Chaplin, gjorde sin karakteristiske bartetype verdensberømt. Deres velfriserte, svarte, firkantede pensel- eller tannbørstebart var ikke helt uvanlig i samtiden, men utviklet seg etterhvert til et visuelt varemerke for disse bærerne. Slike barter blir derfor ofte kalt «hitlerbart» eller «chaplinbart». Den lille, firkantede barten ble populær i Tyskland i 1920-årene, angivelig som en slags protest mot at keiser Vilhelm 2., som hadde stor, «gammeldags» knebelsbart, hadde ledet tyskerne inn i første verdenskrig og sviktet. Sammen med skråkjemmet pannelugg ga barten Hitlers ansikt et visuelt slående utseende og barten fikk en slags signaturfunksjon. For Chaplin var imidlertid penselbarten en del av det komiske kostymet hans. Da han tok i bruk den for første gang i 1914, bestod den av svart kreppapir. Skuespilleren var for øvrig glattbarbert utenom filmingen. På grunn av sterkt negative assosiasjoner til Hitlers terrorregime er dette en av få bartetyper som siden er nesten ubrukelig. Ragnhild Jølsen. Ragnhild Theodora Jølsen (født 28. mars 1875 i Enebakk i Akershus, død i Enebakk 28. januar 1908) var en norsk forfatter. Ragnhild Jølsen regnes som den mest originale heimstaddikteren på tidlig 1900-tall. Hun levde og skrev i brytningen mellom det gamle bygdesamfunnet og det moderne industrisamfunnet. Arv, miljø og tidlig død. Ragnhild Jølsen kom fra en slekt med sterke kunstneriske og tekniske interesser. Felespill, treskjæring, trang til å gjøre oppfinnelser og sans for tekniske nyvinninger lå til slekta. Ragnhild Jølsens far, Holm Jølsen, var en av de tidlige industripionerer i Norge og drev utfra storgården Ekeberg gård i Enebakk Skandinavias største fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen i perioden 1866–1886. Han anla også cellulosefrabrikk. Fra før av hørte sagbruk og telgsteinsbruk til gården. Anleggene ble utsatt for branner, og Jølsen bygde seg opp igjen gang på gang. Til sist måtte han gi opp og ble satt under administrasjon. I 1889, da Ragnhild Jølsen var 14 år gammel, brøt familien opp fra den tradisjonsrike gården som hadde tilhørt slekta siden 1634, og flyttet til Kristiania. Her gikk den unge Ragnhild Jølsen på Hartvig Nissens skole. I tillegg tok hun timer i skulptur, og det finnes noen arbeider etter henne fra den tida og senere. Hennes innsikt i billedhuggerkunsten har tydelig bidratt til å bevisstgjøre henne som språkkunstner. Familien flyttet tilbake til Enebakk i 1896, og det var en påkjenning for den da 21 år gamle Ragnhild Jølsen å oppleve slektsgården i forfall. Det var nå hun tok til å samle tradisjoner og begynte å skrive for alvor. Begge foreldrene satt inne med tradisjonsstoff, og især var moren, Pauline Jølsen, en kilde for muntlig folketradisjon som datteren forsto å gjøre seg nytte av. Hun samlet også fra andre kilder. I 1903 pleiet hun sin mor til hun døde, samme år kom hennes første roman ut. I 1904 ble gården solgt. Hun tok seg også av sin far på dødsleiet. Han døde i 1906. Ragnhild Jølsen drev rovdrift på egne krefter og skapte de verker hun er kjent for i ettertid i løpet av en periode på fem år. Etter å ha mottatt et legat reiste hun til Roma i november 1906 og vendte tilbake til Enebakk i juli 1907. Hun døde i januar 1908, knapt 33 år gammel. Trolig var det et uhell at hun fikk i seg for mye av sovepulveret Kloral som var i bruk på den tid. Eller led hun av en alvorlig svekkelse? Hun bodde sammen med to eldre søstre da hun døde, og de har gitt detaljert informasjon om hendelsesforløpet. Ragnhild Jølsen var ung, vakker, begavet og med et visst ry som bohem. Det var ikke til å unngå at hennes brå død utløste spekulasjoner. Hun er begravet mellom sine foreldre ved Enebakk kirke, nær østveggen. Ragnhild Jølsen hadde mange planer for sitt videre forfatterskap da hun døde, blant annet var hun i gang med den romanen som skulle hete "Den røde høst". Til denne forelå det ved hennes død en disposisjon og to kapitler, «Haven» og «Vibe Vang». Med disse fragmentene som utgangspunkt har Kari Christensen bygd opp sin framstilling av Ragnhild Jølsens liv og diktning. Sterke skildringer av kvinneliv. Handlingen i bøkene utspiller seg ikke sjelden i grenselandet mellom drøm og virkelighet og har preg av det mytopoetiske (jf. Helge Nordahl). Forholdet mellom slekt og individ er et sentralt tema. I "Rikka Gan" (1904) fornyer hun den gotiske roman. Den myto-poetiske grunnkvalitet. Nordahl påpeker at Jølsen opplevde denne romanen som lite forstått i samtida. Selv satte hun den høyest av sine arbeider. Ved å legge vekt på betydningen av Rikkas møter med den gamle klokkedrageren i Ud, får Nordahl fram Rikka-skikkelsens dimensjoner på en måte som kaster fornyet lys også over Jølsens diktning. Nordahls analyse synes å bekreftes av den siste setningen i "Rikka Gan": «- Og dypt nedi sjøen var Rikka Torsens tanker stilnet.---» "Hollases krønike" og "Brukshistorier". Best kjent i ettertid er hennes "Brukshistorier", som inneholder fortellinger fra miljøet rundt fyrstikkfabrikken. De har oppnådd en posisjon i det som gjerne oppfattes som vår nasjonallitteartur. Ragnhild Jølsen har portrettert sin far i skikkelsen Helle Holm. Fascinerende menneske og dikter. Allerede året etter henne død, kom den første større biografien ved Antonie Tiberg: "Ragnhild Jølsen i liv og digning" (1909). I senere år er det kommet flere framstillinger: Øivind Ribsskog "Ragnhild Jølsens saga" (1976), Kari Christensen: "Portrett på mørk treplate" (1989) og Håkon Tysdal: "Fra Ign til Fontana di Trevi – en reise gjennom Ragnhild Jølsens siste leveår" (2008). Et betydelig bidrag til forståelsen av Ragnhild Jølsens kunst foreligger i Helge Nordahls bok "...Tre kyss for den ensomme fugl" (1991). Inspirert av Ragnhild Jølsens liv og verk skrev Jens Bjørneboe den halvdokumentariske romanen "Drømmen og hjulet" (1964). Der har han nok også gitt av sitt eget kunstnertemperament. Rockegruppa Moys har satt musikk til Ragnhild Jølsens tekster på CD-en "Måneskinn og tåke" (2009). Ved Ekeberg gård i Ragnhild Jølsens hjemkommune Enebakk ble det i 1938 reist en minnestein med et vakkert bronserelieff av Ragnhild Jølsen. Maleren Erling Enger skapte i 1943 et maleri fra Børter gård ved Børtervannet, nabogården til Ekeberg gård. Maleriet heter «Gammel gård», og sentralt i bildet kan en skimte Ragnhild Jølsens skikkelse, malt nærmest som et gjenferd på tunet. Enger har nok latt seg inspirere av romanen "Rikka Gan", der handlingen foregår på den dystre gården Gan som har Børter gård like ved "Børtervannet" som forbilde. I 1988 gav Aschehoug forlag ut "Ragnhild Jølsen Romaner og fortellinger" som gigantbok (ny utgave i 1996), og i 2008 markerte Enebakk kommune at det var 100 år siden hun døde. Idebasert historie. Idébasert historie er et historiesyn som i større grad enn andre historiesyn forfekter en tese om at det er idéer som er det grunnleggende premiss for å forstå historiske årsakssammenhenger. Kardinalpunktet kan formuleres på følgende måte: Det er idéene som former historien, og ikke historien som former ideene. Et idebasert historiesyn er klart polemisk mot et materialistisk syn, og vil i langt større grad betone enkeltmennesker, og ikke bare samfunnsklasser og økonomiske strukturer, som avgjørende for historisk utvikling. Galileo (romsonde). "Galileo" var et ubemannet fartøy sendt av NASA for å studere planeten Jupiter og dens måner. Sonden, som er oppkalt etter astronomen Galileo Galilei, ble skutt ut den 18. oktober 1989 med romfergen Atlantis på STS-34-oppdraget. Den kom til Jupiter omtrent seks år senere, den 7. desember 1995. Galileo utførte det første flyby av en asteroide, oppdaget den første asteroidemåne, var det første romfartøy i kretsløp rundt Jupiter og sendte den første sonden inn i Jupiters atmosfære. Den 21. september 2003, efter 14 år i rommet og 8 års aktiv tjeneste i kretsløp rundt Jupiter, ble Galileos oppdrag avsluttet ved å sende den ned i Jupiters atmosfære med en hastighet på nesten 50 km/s. Dette ble gjort for å sikre at sonden ikke styrtet ned på en av Jupiters måner og dermed forurenset denne med bakterier fra jorden. Det var spesielt ismånen Europa det var bekymring for i forskerkretser. Takket være Galileo spekuleres det nemlig nå på om der er et saltvannsosean under overflaten på denne månen. Kirkebygda. Kirkebygda er en bygd, et tettsted og administrasjonssenteret i Enebakk kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på vestsiden av Øyeren mellom Ytre Enebakk og Flateby langs fylkesvei 120. Kirkebygda var en av Enebakks fire fjerdinger. Stedet har navnet sitt fra Enebakk kirke som er sentral for bygda. Bygda huser én av de to ungdomsskolene i Enebakk kommune, og har også tre barnehager og én barneskole. Blant annet holder Enebakk skolemusikkorps, Enebakk Janitsjar, kulturskolen i Enebakk og Enebakk knivklubb til i Kirkebygda. Misjon. "Denne artikkelen handler om kristen ytremisjon." Misjon fra latin: "missio", «å sende», blir brukt om utadrettet virksomhet for å omvende, bevisstgjøre eller styrke menneskers forhold til den religionen og trosretningen misjonen har utgangspunkt i. Misjonsbegrepet er brukt om utadrettet informerende virksomhet om trosspørsmål i flere religioner, men ofte brukes «misjon» der det menes «kristen ytremisjon». Forutsetningen for å bli misjonær har i moderne europeisk sammenheng vært en personlig tro og motivasjon til å drive forkynnelse overfor folkegrupper som antas ikke å være orientert om det religiøse budskapets innhold. Misjon i betydningen å bringe drive kristen forkynnelse utenfor sin egen språk- eller kulturgruppe er kjent helt tilbake til oldkirken og apostlene. Under den europeiske kolonialismen id på 1700- og 1800-tallet var misjon en integrert del av kolonistatenes selvforståelse som sivilisasjonsbyggere i koloniene. Moderne misjonsteologi arbeider med stedliggjøring av den kristne troen. Misjonsbefalingen. Jesus Kristus ga de kristne misjonsbefalingen, som er gjengitt i Bibelen, i Matteusevangeliet 28,16-19. Kristen misjon er, enkelt sagt: å forkynne evangeliet om Jesus Kristus til alle mennesker. Misjon i praksis utføres på ulike måter med ulike oppgaver. Kristen misjon hadde sin begynnelse allerede mens Jesus levde, han sendte sine apostler ut for "å helbrede syke, vekke opp døde, drive ut onde ånder og forkynn at himmelriket er nær". Pinsedag, noen dager etter at Jesus hadde faret opp til himmelen, falt den hellige Ånd på disiplene, dette regnes som "kirkens fødselsdag". Den dagen ble tre tusen mennesker omvendt og lot seg døpe. Paulus tok med seg Barnabas på den første misjonsreisen fra byen Antiokia. Paulus dro på tre store misjonsreiser. Til å begynne med ble evageliet bare forkynt for jøder. Peter er den første som besøker hedninger (ikke jøder) og er kalt "hedningenes apostel" Siden den gang har kristendommen spredt seg til hele verden gjennom misjonærers kall og arbeid. Til Norge kom de første misjonærene omkring år 1000. De var engelske og irske munker som trosset frykten for vikingene og reiste til Norge som misjonærer. I dag finnes det kristne menigheter i alle verdens land. På tross av dette hevdes det at omtrent 30 % av jordens befolkning ennå ikke har hørt «Evangeliet om Jesus». Norsk misjon. Norsk misjon, i form av frivillige misjonssorganisasjoner eller menigheter, har sendt ut misjonærer i mange år. Tradisjonelt har misjonen engasjert seg i land i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Men også i Europa og Midtøsten etableres ny misjonsvirksomhet. I 2004 brukte norsk misjon omtrent 3 % av midlene i Midtøsten og Nord-Afrika. Misjonærene er lønnet og sendes ut av de frivillige misjonsorganisasjonene og kristne menigheter. Noen misjonærer reiser uten å ha en en organisasjon eller menighet som støtte. Den første norske misjonsorganisasjonen ble etablert i 1842 i Stavanger. Den eksisterer fremdeles og heter Det Norske Misjonsselskap. Det norske lutherske Kinamissionsforbund ble etablert i 1891 og skiftet navn etter krigen til Norsk Luthersk Misjonssamband. Den norske kirkes misjonsorganisasjoner har omkring 500 misjonærer i arbeid utenlands. Norske pinsemenigheter har omkring 300 misjonærer, hvorav omtrent halvparten er ute på misjonsfeltet. Den norske santalmisjon. Den norske Santalmisjon var den tidligere norske grenen av en multinasjonal misjonsvirksomhet med røtter i mange land. Misjonen blant det indiske santalfolket ble først etablert under navnet The Indian Home Mission to the Santals av den norske misjonæren Lars Olsen Skrefsrud og dansken Hans Peter Børresen, som begge regnes som stiftere og opphavsmenn for Santalmisjonen i sine respektive hjemland. Nordmannen Paul Olaf Bodding fortsatte pionerenes misjonsarbeid og forfattet flere verker om santalfolkets språk og folklore. Santalmisjonen i Norge ble stiftet i 1867. I tillegg til Den norske og Den danske Santalmission ble det etablert støtteforeninger i Sverige, Storbritannia og USA. De britiske santalforeningene avviklet sin støtte allerede før 1910. I Sverige ble de siste organisasjonene med engasjement for santalene nedlagt i 2003. I dag gjenstår derfor kun Normisjon, Danmission og den amerikanske World Mission Prayer League som giverorganisasjoner for The Santal Mission of the Northern Churches som i 1950 ble utgangspunktet for en egen indisk kirke, NELC. Siden misjonæren Oddvar Holmedal avsluttet sin tjeneste for Santalmisjonen ca. 1990 har det ikke vært vestlige misjonærer i det indiske santalområdet. Virksomheten er nå fullstendig overlatt til den nasjonale indiske kirken, NELC. Santalmisjonen fusjonerte i 2001 med Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Langesundsfjordens indremisjonsselskap til den nye misjonsorganisasjonen Normisjon. Normisjon viderefører misjonsarbeid blant santalene i Bangladesh, i tillegg til andre misjonsfelt: i Aserbajdsjan, Bangladesh, Bhutan, Cuba, Ecuador, India, Mali, Nepal og Uganda. Etter fusjonen har det også blitt opprettet misjonsvirksomhet i Kambodsja. En av Santalmisjonens mest kjente medarbeidere var den norske misjonspresten Olav Hodne. Ekstern lenke. Santalmisjonen Santalmisjonen Torsdagsklubben. Torsdagsklubben er et norsk satirisk humorprogram som første gang ble sendt sendt på TV 2 fra 2002 til 2004, og igjen høsten 2008. Programmet ledes av Silje Stang, med Otto Jespersen og Thomas Giertsen som faste paneldeltakere. I tillegg deltar to gjester i hvert program. Programmet ble raskt kjent for sine forsøk på å få frem noe humoristisk om kjendisnordmenn som f.eks Sven O. Høiby eller Ari Behn. Mange seere ble underholdt av denne formen mens atter andre ble opprørt, noe som igjen førte til presseoppslag. Allerede i oktober 2002 skapte serien store overskrifter og mye debatt etter en avslutningsmonolog av Otto Jespersens der kan kom med krenkende uttalelser mot statsminister Kjell Magne Bondevik. Innslaget ble såpass kontroversielt at reprisen av programmet ble droppet. Jespersen ble utsatt for drapstrusler etter uttalelsene. Torsdagsklubben hadde mange seere og et av de sterkere klippene i serien var da Otto Jespersen under sin faste vante sluttmonolog i programmet 13 februar 2003, brente det amerikanske flagget. Høsten 2008 var Torsdagsklubben tilbake på TV 2 men ble etter bare 11 episoder lagt ned igjen. Den siste sesongen var det i snitt 605 000 seere. Forløper. Torsdagsklubbens forløper var Mandagsklubben som gikk flere sesonger med ulik bemanning på TV Norge. Både Stang og Giertsen var innom her. Mandagsklubben ble brått tatt av luften av ledelsen i TV Norge etter flere kontroversielle programmer. Episoden som skal ha utløst beslutningen var programmet hvor den faste paneldeltakeren Bjarte Hjelmeland tilsynelatende urinerte på ukebladet Se & Hør. Mandagsklubben ble nedlagt og gjenoppstod flere ganger før det ble endelig nedlagt våren 2000. Folkemord. Ofre for den irakiske hærens gassangrep på kurdere i Halabja 1988 Bakgrunn. Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin introduserte under den annen verdenskrig begrepet folkemord, eller "genocid" (gresk "genos" betyr familie eller stamme, "cide" betyr mord). Folkemord var, ifølge Lemkin, å drepe andre mennesker på grunnlag av hva de var, for eksempel trosretning, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller kjønn, og ikke på grunn av noe de hadde gjort, som for eksempel å gjøre opprør eller revolusjon. Etter lenge å ha vist interesse for den omdiskuterte armenia-massakren, og på hans egen tid, det jødiske holocaust, ville Lemkin lage en lov som kunne vise at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Loven skulle forhindre slike grusomheter fra å skje igjen. I 1948 fikk Lemkin gjennomslag for loven som en del av folkeretten i FN, og den gjelder den dag i dag. Skyldige i folkemord kunne fra nå av dømmes for en internasjonal domstol, slik vi så med rettssaken mot Slobodan Milosevic i Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Han var den første statslederen som var i retten for folkemord. Han døde før en dom ble avsagt. I august 2006 ble Iraks tidligere president Saddam Hussein og flere av hans medarbeidere stilt for retten i Bagdad, anklaget for folkemord gjennom den såkalte "anfal"-kampanjen i 1988 mot den kurdiske befolkningen i Nord-Irak. Dødsdommen mot Hussein omfattet ikke anfal-kampanjen, men Ali Hassan al-Majid – kjent som "kjemiske Ali" – som var den militære lederen for anfalkampanjen ble dømt til døden for sitt ansvar. Synd. Synd er i religiøs sammenheng knyttet til tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte, synd står i et motsetningsforhold til Guds hellighet. Syndbegrepet er spesielt fremtredende i jødedommen, kristendommen og islam, men finnes også i for eksempel buddhismen. Buddhisme. I buddhismen har begrepet synd en bredere betydning enn i andre religioner. Brudd på en av de fem grunnleggende disipliner, Pankhasila, regnes som begynnelsen på syndighet. Tanker kan også være syndige. Konsekvensene av synd kan være dårlig livskvalitet, motgang, ødeleggelse og disharmoni. Buddhistisk filosofi ledes av et årsak/effekt-forhold, og synden utløser en negativ effekt. Det finnes ingen Gud som kan tilgi synd, men den kan veies opp ved fromme handlinger slik at effekten nøytraliseres. I buddhismen oppfordres man til å angre på det man har gjort galt slik at det ikke skjer igjen, men skyldfølelse regnes som en negativ sinnstilstand som det er ufornuftlig å dvele ved. Likeledes oppfordres man til å elske sine fiender og å ha medfølelse med de som synder, fordi de gjør seg selv vondt. Jødedom. Jødedommen regner brudd på guddommelige bud som synd. Synd anses for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket ble skapt med en dragning mot synd (1. Mos 8,21) og evnen til å overvinne denne dragningen (1. Mos 4,7). Man bruker også begrepet synd om brudd på jødisk lov, selv om disse ikke nødvendigvis utgjør et moralsk forfall. Man anser at Gud krever rettferdighet og straffer syndere, men at hans reaksjon mildnes av nåde. Det finnes en rekke ritualer for å få tilgivelse for synd. Kristendom. I kristendommen er det to forskjellige utgangspunkt i synet på synd. I den vestlige tradisjonen ser man på det som et lovbrudd eller et kontraktsbrudd, og det følger av dette at også spørsmålet om frelse tolkes ut fra en legalistisk vinkel. I østlig kristendom sees det mer som et spørsmål om forhold, både mellom mennesker og mellom menneske og Gud. Det greske ordet som brukes i Det nye testamentet er "hamartia", som egentlig betyr «å bomme på målet». Frelse sees derfor som et resultat av forbedring av forhold. De to konseptene utelukker ikke hverandre, og skyldes mer forskjellige tankesett i øst og vest enn en opprinnelig, teologisk uenighet. Synd anses generelt innen kristendommen for å være både en handling og en tilstand («å leve i synd»). Det skilles mellom personlige synder og arvesynd. Arvesynden, vil si menneskets første brudd med Gud. Det er forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden. I katolsk lære hever man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd, men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i lutherdommen, anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig. Derimot anses arvesynden å være brutt ved troen på Guds nådegave til menneskene ved Jesus – også kalt "den siste Adam." Det er også andre forskjeller mellom de ulike kirkesamfunn, som i større grad kan være teologisk betinget. Katolsk kristendom. Katolsk doktrine skiller mellom personlig synd og arvesynd, og blant de personlige synder mellom alvorlige synder (deriblant dødssyndene, også kalt "hovedsyndene") og venielle synder. Alvorlige synder (som dødssyndene) er de synder som ansees objektivt alvorlige, og hvor synderen er klar over hva som skjer (eller ikke skjer, også unnlatelser kan være dødssynder). Å begå en dødssynd medfører at mennesker avskjæres fra Guds nåde, og er i seg selv en avvisning av Gud. Konsekvensen av disse synder er fortapelse dersom synderen ikke forsones med Gud. Dødssynder kan kun tilgis gjennom individuelle skriftemål. Venielle synder er mindre alvorlige, enten fordi det som skjer ansees som objektivt mindre alvorlig, eller fordi synderen ikke er fullt ut klar over hva som skjer. Slike synder avskjærer ikke synderen fra Guds nåde, fordi de ikke innebærer en avvisning av Gud. Men de skader forholdet til Gud, og dersom de blir vanemessig begått kan de få samme konsekvens. Venielle synder kan tilgis gjennom en særlig, personlig bønn om tilgivelse, som ved bevisst og oppriktig deltakelse i den felles syndsbekjennelse, som man for eksempel har med i alle katolske messer. Alle former for synd medfører etter katolsk lære en straff i tillegg til at forholdet til Gud skades. Straffen kan sones gjennom fromme handlinger. Ved skriftemål pålegges den skriftende å utføre visse handlinger, for eksempel bønn, for å sone. Enkelte, syndige handlinger er også forbundet med avlat, som gir en garanti for at straffen er sonet. Ifølge katolsk lære må de som blir frelst, men som ikke har sonet all straff i det jordiske liv, i stedet sone den i skjærsilden. Soning av straff må ikke forveksles med tilgivelse, som er et resultat av Guds nåde overfor en angrende synder. Katolsk doktine hever at Jesus Kristus og Jomfru Maria levde sine liv uten synd. At Jesus ble unnfanget uten synd, den såkalte ubesmittede unnfangelse, er en oppfatning som deles av mange ortodokse kristne, men det er bare i den katolske kirke at læren er dogmatisk definert. Ortodoks kristendom. I den ortodokse kirke har man et syn på synd som ligger nær jødedommens. Man skiller ikke mellom forskjellige grader av synd slik katolisismen gjør. Protestantisk kristendom. De forskjellige protestantiske kirkesamfunn har avvikende oppfatninger av syndsbegrepet. En utbredt oppfatning er at mennesket er syndig av natur som en følge av arvesynden, og at dette medfører at man bare kan gjøre godt ved å bli reddet av Gud fra en håpløs situasjon. Frelsen anses dermed for å være Guds verk alene, gjennom Jesu Kristi sonoffer. Dette er spesielt fremtredende i lutherdommen og kalvinismen. Metodismen har en noe annerledes oppfatning, og man anser at mennesket er fullstendig syndig, men kan gjøre godt gjennom Guds alltid tilstedeværende nåde. Man skiller mellom forskjellige grader av synder. Definisjonen av dødssynd og veniell synd går først og fremst på det objektive innholdet, og i mindre grad på synderens forståelse av handlingen. Concupiscentia, dragningen mot synd, anses for å være syndig i seg selv, i motsetning til i katolisismen hvor den anses for å være noe som kan føre til syndige handlinger, men som ikke er syndig i seg selv. Synden kan bare tilgis gjennom Guds nåde. Skriftemål praktiseres også i lutherske kirkesamfunn, men har ikke en tilgivende effekt. Islam. Islam definerer synd (dhanb ذنب) som alt som går mot Allahs vilje. Som i jødedommen anser man synd for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket anses som syndig, og godt kommer fra Allahs nåde. Gode gjerninger er viktig i islam, men anses ikke å ha en frelsende effekt; bare guddommelig nåde kan frelse. Tilgivelse kan oppnås først og fremst gjennom anger. I noen radikale former for islam anser man at det å begå en synd, selv i enkeltstående tilfeller, fører til at personen ikke lenger er en muslim og vil gå fortapt. Sesam Stasjon. a>s barne-tv-serien Sesam Stasjon 1989-2000. Bildet viser stasjonsbygget malt i Sesam Stasjon-fargerSesam Stasjon var en norsk barne-TV-serie som ble sendt på NRK fra 1991 til 2000. Serien var basert på den amerikanske TV-serien "Sesame Street" (Sesamgata) som begynte i 1969. Det ble lagd over 250 norske episoder og var NRKs største satsning på pedagogisk underholdning for barn inntil da. Sesam Stasjon ble sist sendt i reprise i 2004. Handling og oppbygging. Handlingen i Sesam Stasjon foregår på en jernbanestasjon med et fast persongalleri på fem stasjonsansatte. Den norske hovedhistorien veksler med amerikanske kortfilmer eller pauseinnslag som har et pedagogisk gjennomgangstema for hver episode, som regel dagens bokstav eller tall. Seriens pedagogiske undertone henvender seg til barn i førskolealder, omfatter også kunnskap om etikk og presenteres i form av sanger, diskusjoner og dagligdagse situasjoner. Figurene i kortfilmene blir framstilt ved hjelp av hånddokker eller som enkle tegnefilmer. Hver fjerde episode hadde hvert sitt tema. Spesialepisoder. En julekalender på 24 episoder ble sendt på NRK i 1992 og har blitt sendt i reprise i 1996. En spesiell episode ble sendt på NRK Nyttårsaften 1993 hvor figurene fra Sesam Stasjon og figurene fra Sesamgata har kontakt med hverandre. Juleferien 1995 sendte NRK egne juleepisoder med morgentema siden episodene ble sendt på morgenen. Manusforfattere, produsenter og andre. Manusforfatter var opprinnelig Eyvind Skeie, som også stod bak andre barne-TV-suksesser som Portveien 2. Seinere skreiv blant annet Lena Seimler og Kaj Konrad Clausen manus til flere episoder. Produsenter var Herman Gran og Grete Høien. Til serien skreiv Eyvind Skeie en rekke sanger som ble tonsatt av komponisten Sigvald Tveit. Ansvarlig for de oversatte amerikanske kortfilmene var Harald Mæle. Kostymene til serien ble utformet av NRKs kostymedesigner Ellen Andreassen Jensen. Av hensyn til retningslinjene fra rettighetshaverne måtte hele seriens arbeidslag til New York for å observere produksjonen av Sesame Street og samkjøre kostymene og kulisser med den amerikanske originalversjonen. Stasjonen. Lørenskog stasjon i Akershus fungerte som kulisse i alle uteopptak, mens interiørene var bygd opp i studio hos NRK på Marienlyst i Oslo. Mens serien pågikk var det mulighet for barnehager å besøke Sesam Stasjon. De reiste med Sesam-toget fra Oslo Sentralstasjon og ut til Lørenskog. Av og til kunne de møte på Max Mekker, stasjonsmester O. Tidemann eller en annen av rollefigurene fra serien. I 2003 ble det bestemt at Sesam Stasjon-tårnet og fargene skulle fjernes fra Lørenskog stasjon og at den skulle tilbakeføres til opprinnelig utseende. Tilbakestillingen påbegynt våren 2006, og høsten samme år hadde stasjonen fått tilbake sitt opprinnelige utseende. Stasjonen har fått tilbakeført sine gulfargede vegger med brune lister og fremstår dermed i en stil som tilsvarer andre stasjoner på Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll. Sesamtoget. Et eget tog ble laget til produksjonen av TV-serien. Dette ble bygd opp av gammelt materiell fra NSB. Det bestod av El. 10, samt to ombygde BFV1 og en ombygd godsvogn. Alle enhetene ble lakkert i nye farger. Etter innspillingen ble sesamtoget brukt i ulike arrangementer i Norge. I forbindelse med dette ble enda et vognsett laget, samt enda ett El. 10 og to Di. 2 for bruk på ikke-elektrifiserte strekninger. Sesamtoget er i dag splittet, noe er solgt til privatpersoner, noe er utrangert og hugget, noe er i drift, og noe er blitt museumsmateriell. Lokomotivet til godstoget står på utstiling utenfor NSBs verksted på Grorud. I 2009 ble det lakkert på nytt. Kommersielle biprodukter. Sesam Stasjon var inntil da NRKs største satsning for barn. Etter amerikansk mønster ble det laget en rekke kommersielle biprodukter, ofte som en blanding av snill underholdning og pedagogikk rettet mot små barn. I samarbeid med Gyldendal forlag utgav NRK en lang rekke barnebøker, aktivitetshefter, spill og andre leketøy med figurene. Toneangivende illustratør var blant annet Egil Nyhus. Det ble også laget en julekalender. Tilsvarende ble Eyvind Skeies sanger utgitt på CD som solgte i store opplag. Det ble også laget et sceneshow med dokkene i helfigur som turnerte rundt i Norge. Annet. Alt materiale produsert for serien måtte godkjennes av The Children's Television Workshop (CTW) i USA. Max Mekker-figuren, som var en heldekkende drakt med stort dokkehode, kunne ikke reingjøres i Norge, men måtte sendes til hovedkontoret for rensing fordi de innvendige styremekanismene i Sesame Street-dokkene er hemmelige. Bare skuespilleren Geir Børresen fikk lov til å se innsida av drakta. Digitalkopier av Sesam stasjon-bøker med norskprodusert innhold. Lista viser avfotograferte bøker presentert i. Oversatte bøker med opprinnelig amerikansk innhold er ikke tatt med her. Thebe (måne). Thebe er en av planeten Jupiters måner. Den ble oppdaget 5. mars 1979 ved hjelp av romsonden Voyager 1, og er også kjent under betegnelsen Jupiter XIV. Kort etter oppdagelsen fikk den den midlertidige betegnelsen S/1979 J 2, men i 1983 vedtok den Internasjonale Astronomiske Union å oppkalle den etter nymfen Thebe fra den greske mytologien. Senere har man funnet bilder fra månen tatt den 27. februar 1979. Overflaten er dekket av minst tre eller fire kratre som er ganske store i forhold til månens egen størrelse. Thebe hører til den såkalte Amalthea-gruppe, som omfatter de fire Jupiter-månene som er nærmeset Jupiter. Gruppen har navn etter sitt største medlem; månen Amalthea. Gan De. Gan De (kinesisk: 甘德, Wade-Giles: Kan Te, circa 400 f.Kr. – circa 340 f.Kr.), var en kinesisk astronom født i staten Qi også kjent som Herren Gan (Gan Gong). Vi kjenner to bøker han skrev, nemlig "Avhandling om Jupiter" og åtte-bindsverket "Avhandling om astronomisk astrologi", begge tapt. Dette vet vi fra sitater i Shiji (bind 27) og Hanshu (bind 26), men mest er bevart gjennom "Avhandling om astrologi fra Kaiyuan-perioden". I 1973 ble en liknende katalog av ham og Shi Shen avdekket i Mawangdui, og under navnet «Divinering av fem planeter» er det der nedtegnet bevegelsene til Jupiter, Saturn, Venus og andre planeter i omløp mellom 246 f.Kr. og 177 f.Kr. Han rapporterte å ha sett en av Jupiters måner (muligens Ganymedes) med det blotte øye i 364 f.Kr., lenge før Galileo Galileis feirede oppdagelse av denne i 1610 (alle fire av de mest lyssterke månene er teknisk synbare for det blotte øye, men i praksis er de normalt dekket av skinnet fra Jupiter). Ved å skjule selve Jupiter bak en høy tregrein som står vinkelrett på satellittens baneplan, kan en eller flere av de galileiske satellittene beskues under gunstige forhold. Bundesligaen i fotball for menn. Bundesliga er den øverste fotballdivisjonen i Tyskland og tidligere Vest-Tyskland. Den klassiske avsparkstiden er kl. 15.30 på lørdager. Bundesligaen ble opprettet i 1963, og har gjennomgått flere forandringer og endringer opp gjennom tidene, helt frem til i dag. Før Bundesliga ble opprettet, spilte lagene i regionale serier. Vinnerne (og noen ganger nestvinnerne) møttes så i et sluttspill etter cup-system, med en seriefinale for å avgjøre seriemesterskapet. Oversikt. Bundesligaen er delt opp i to divisjoner, "Første Bundesliga" og "Andre Bundesliga". Første Bundesliga kalles som regel bare "Bundesliga", mens nr. 2 kalles "2. Bundesliga", eller "Zweite Bundesliga" for å skille de to divisjonene. Det er disse to divisjonene som regnes som Tysklands profesjonelle fotballserier, mens de lavere divisjoner regnes som amatørligaer. Lavere divisjoner er i stadig vekst, og det er særlig den tredje høyeste, "Regionaliga", som er i ferd med å nå et profesjonelt nivå. De to første årene hadde Bundesliga 16 klubber. Etter det har serien hatt 18 klubber, med unntak av sesongen 1991/92, da Bundesliga ble utvidet til 20 klubber fordi klubbene fra det tidligere DDR ble innført i det alltyske seriesystemet. Til og med sesongen 1973/74 besto nivå 2 av flere forskjellige Regionalligaer. I 1974 ble 2. Bundesliga opprettet, i to avdelinger (Nord og Süd). 2. Bundesliga ble samlet til en nasjonal divisjon i 1981. I 1991/92-sesongen ble 2. Bundesliga igjen utvidet til to avdelinger for en sesong, da de to beste klubbene fra Oberliga i DDR fikk plass i 1. Bundesliga, mens de seks nest beste klubbene i DDR kom inn i 2. Bundesliga. Nordmenn med flest scoringer i Bundesliga. "(Inntil 19. august 2011.)" Vinnere av Bundesliga. BFC Dynamo Berlin har gjort krav på å bli anerkjent som 10 ganger seriemester i Tyskland. Dette kravet er imidlertid ikke blitt godtatt, siden Dynamo Berlins seriemesterskap var i DDR, og mye også tyder på at mange av klubbens kamper på 1980-tallet var fikset. Se Oberliga DDR. Tidevannskraft. Tidevannkraft er en form for kraftproduksjon hvor tidevannet produserer energi ved å drive en generator. Siden middelalderen eller romersk tid har mennesker installert tidevannsmøller, en slags tidevannsdrevne vannmøller, og i moderne tid er tidevannskraftverk med turbiner installert både i Frankrike, Storbritannia, Canada, Norge, Kina og Sør-Korea. Det er store potensialer for utnyttelse av tidevannsenergi i trange sund slik som Gibraltarstredet, Bosporos, Messinastredet, osv. Tidsvannskraftverk passer også godt på steder med stor forskjell mellom flo og fjære, som eksempelvis i Fundybukta, Severn og Biscayabukta. Tidevannskraft lider under en syklisk energikilde som ikke er jevn, men varierer med et antall intense faser gjennom døgnet samt knyttet til månefasene (springflo, nippflo). Metoder. Det er i hovedsak tre metoder som er blitt brukt for å utnytte denne energien. Tidsvannskraft i Norge. Hydra Tidal Energy Technology AS i Harstad har utviklet prototypen Morild II, et flytende tidevannskraftverk som kan utnytte havstrøm og tidevann på større dyp og likevel være i overflateposisjon. Morild II er satt ut i Gimsøystraumen i Lofoten og er verdens første flytende tidevannskraftverk. Hammerfest Strøm AS installerte en 300 kW prototyp – Kvalsundet tidevannskraftverk i Kvalsundet ved Hammerfest i 2003. Der er det laget et tidevannskraftverk med en turbin, som var verdens første tidevannsturbin som konverterte bevegelsesenergien i tidevannet om til elektrisitet og leverte denne til energinettet. Turbinen leverer ennå strøm og gir viktig kunnskap til selskapet. Hammerfest Strøm utvikler også en turbin på 1 MW til skotsk farvann, og arbeider mot kommersialisering i 2012. Turbinene er installert på havbunnen og gir ingen visuell forurensning, og tillater skipstrafikken å gå som normalt. Tidevannskraftverk globalt. Tidevannskraftverk egner seg best på steder med meget stor forskjell mellom flo og fjære, spesielt i smale sund, eller ved utløpet av trange bukter og laguner. Slike steder omfatter for eksempel Strangford Lough i Storbritannia, hvor det er et anlegg installert i 2008. Verdens første kommersielle tidevannskraftverk er La Rance tidevannskraftverk, som ble åpnet 1966 i utløpet til elven Rance i Frankrike ved byene Dinard og Saint-Malo som ligger på Normandiekysten ved den engelske kanal. Det har vist seg at ved å føre vannet som flør gjennom turbinene klarer man ikke å fylle reservoaret optimalt. Derfor blir bare det vannet som strømmer ut av reservoaret anvendt til elektrisitetsproduksjon. Kraftverket har tildels store miljømessige ulemper. Seid. Seid er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker som ligger i grenselandet mellom religion og magi. Seid var å betrakte som skjult kunnskap i jernalderen og vikingtidens Norden. I magien er det teknikkene selv som er virkekraftige, det dreier seg om handlinger som i seg selv er så kraftfulle at de virker uten gudenes hjelp. Det er tale om en svært kraftig kunnskap som kunne gi et menneske makt over liv og død. Den som seidet kunne ta vettet fra folk og påføre dem alle slags ulykker. Men kunnskapene kunne også anvendes positivt. Den seidende kunne se alt som var skjult, i fortid og framtid, stille sjø og storm og finne tapte gjenstander. Denne formen for kunnskap gjorde et menneske både fryktet og respektert. I det norrøne samfunnet var seid hovedsakelig utøvet av kvinner som ble kalt for volver. Dog kunne en mann også drive med seid, men han nøt ikke samme respekt som volven. Seid ble primært regnet som kvinnelig aktivitet. En seidmann ble beskyldt for "egri", det vil si mannlig homoseksualitet, noe vikingtiden mente var svært skammelig. "Heimskringla" forteller at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid var seidmann. Kongen lot ham brenne inne på Hadeland sammen med en hel flokk seidmenn. Odin lærte seg seid av vanegudinnen Frøya. Dette viser at Odin var en guddom som sprengte alle grenser, også de strengeste sosiale normene. Djet. Djet (Wadj) (Antatt regjeringstid 2952-2939 f.kr.) var en av de tidligste faraonene i Oldtidens Egypt (tredje konge, første dynasti). Navnet har også vært skrevet Wadjet og Zet. Navnet betyr slange, og det egyptiske skriftstegnet for hans navn er derfor simpelthen en slange. Djet etterfulgte Djer, og var derfor trolig hans sønn. Dette er imidlertid ikke dokumentert. Hans grav befinner seg i samme område som hans forgjengere i Abydos (Grav Z). Som hos sine to forgjengere Hor-Aha og Djer er det funnet et antall graver (174) rundt kongens grav der det trolig er gravlagt personer fra hans tjenerskap i den hensikt at disse skulle følge ham til døssriket og tjene ham videre der. En grotesk skikk vi bare finner i det første dynasti. Djets dronning Merneith synes å ha hatt en meget sterk posisjon, og finnes sågar på enkelte av oldtidens kongelister. Hun er trolig mor til Djets etterfølger Den, og kan ha regjert landet en periode etter Djets død, kanskje i påvente av at sønnen skulle overta tronen. Flere av kongegravene i det første dynastiet ble delvis bygget i tre synes av ukjentet årsaker å ha blitt blitt brent ned med hensikt. Dette gjelder også Djets grav. Vi vet ellers lite om denne kongen. Kapital (roman). "Kapital" er en roman av Stig Sæterbakken. Romanen utkom på Cappelen i 2003 og er på 188 sider. Den er forfatterens sjette roman. Kapital handler om den fallerte småkjøpmannen Konrad Ofting som står for retten tiltalt for økonomiske misligheter og ildspåsettelse. Han er anklaga for ikke å ha informert kreditorene om sin økonomiske stilling, og dermed drevet butikken for deres regning – for så til slutt å ha tent på huset sitt med butikk og varelager minutter før skatteetatens folk skulle komme for å ta pant i eiendommen. Det eneste de får berga av verdier er postkassa og et fuglebad. Han vet at han kommer til å tape saken, og har like godt valgt å føre sitt eget forsvar. Nå nytter han høvet til å ta et generaloppgjør med det moderne samfunnet i sin alminnelighet, og det økonomiske liv i særdeleshet. Et hovedpoeng er at de som driver økonomisk virksomhet av en viss størrelse i dagens Norge, er mye større svindlere enn han sjøl: Aaser, Heyerdahl, Fjell, Jensen, Tønseth, Sveaas, Almskog og Korsvold. Hele teksten er forma som en forsvarstale mot – det vil si et angrep på – alt og alle i det moderne Norge. Ofting viser seg som en sann misantrop som er ferdig med menneskene og ikke har noe høgere ønske enn å få trekke seg tilbake fra samfunnet, bak murene. Her vil han dyrke uvirksomheten og melankolien, som han mener er det nærmeste et menneske kan komme lykken, slik samfunnet er blitt. Vadstena kloster. Vadstena kloster er et kloster grunnlagt av Birgitta av Vadstena i 1384. Klosteret ligger i Vadstena kommune i det svenske länet Östergötlands län. John Anders Rise. John Anders Rise (født 24. mars 1988 i Hamar) er en norsk fotballspiller som spiller for Hamarkameratene. Han kom fra Moelven foran 2004-sesongen, og ble tatt opp i A-troppen sesongen 2005. For Ham-Kam har han spilt 47 kamper og skåret 8 mål (2009). Han har 30 kamper for aldersbestemte landslag og spiller hovedsakelig i forsvar i en backposisjon, men har også blitt brukt som kant. I februar 2006 var han på et treningsopphold hos Chelsea FC., og sommeren 2007 ble han linket til den spanske klubben Málaga CF. John Anders er for øvrig lillebror av håndballspilleren Tove Elisabeth Rise, som for øyeblikket spiller for Storhamar. NorDan. NorDan fabrikker på Moi i Rogaland NorDan AS, etablert i 1926, er Skandinavias ledende vindus- og dørprodusent med 1100 medarbeidere og en konsernomsetning på 1,2 milliarder kroner. 70 % omsettes innenlands, resten eksporteres til Storbritannia, Danmark, Sverige og Nederland. Firmaet har hovedkontor og fabrikk på Moi i Sør-Rogaland, samt fabrikker på Otta, Egersund, på Arneberg i Solør samt i Sverige og Polen. Selskapet har salgskontorer i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Porsgrunn samt i Sverige, Storbritannia, og Irland. Moen Bjøllefabrikk. Moen Bjøllefabrikk AS ble grunnlagt av Tobias Moen i 1922. De første årene ble det stort sett bare produsert bjøller. Vareutvalget ble etter hvert utvidet og omfatter nå alt som har med husdyrmerking å gjøre. Et av hovedproduktene er øremerker for husdyr, SnapTag øremerker som passer på alle typer husdyr. Disse tilfredsstiller kravene satt av Mattilsynet og EU. I tillegg til vanlige visuelle øremerker er Moen Bjøllefabrikk godt i gang med utprøving av DigiTag, den elektroniske varianten av SnapTag. DigiTag er allerede i bruk i EU der systemet utprøvd og tilpasset den enkelte brukers behov. Allerede i 1981 ble den første av to roboter tatt i bruk ved produksjon av bjøller. Bedriften flyttet i 1994 inn i nye lokaler på Moi i Rogaland Norge fikk OL i 1994. For første gang i historien ble bjøller et offisielt lisensprodukt. Valget falt på Moen-bjøller ("MOEN BELL"), og det ble solgt mer enn 200 000 bjøller til Lillehammer 94 OL. Kvisti. a> sett fra øst. Kvisti til venstre. a> sett fra vest. Kvisti til høyre. Kvisti (av Kvitstein) er et sted på øyen Osterøy, i Osterøy kommune i Hordaland. Stedet ligger på et nes mellom Haus og Bruvik, og er mest omtalt i sammenheng med Osterøybrua, som gir forbindelse til Arna og fastlandet. Det er gjort funn av en steinalderboplass her. Et par kilometer øst for Kvisti ligger Havråtunet. Orknøyingenes saga. Orknøyingenes saga er en historisk beretning om de skotske Orknøyenes historie, fra de ble hærtatt av den norske kongen i det 800-tallet fram til omtrent 1200. Islendingesagaene ble skrevet omkring år 1200 av en ukjent islandsk forfatter og, slik det gjerne var tilfelle med det islandsk skriving i denne perioden, er sagaen vel så mye en oppdiktet fortelling som et historisk dokument. Man tror den har blitt satt sammen fra en rekke kilder og slår sammen muntlige legender med historisk fakta. Månedsnavns opprinnelse. Sagaen begynner med den halvmytiske erobringen av øyene av kongen av Norge før den flytter seg til mer faktabaserte hendelser. De tre første kapitlene dekker tekster som gir til gode de formentlige opphav til det svenske og norske (januar/februar) "torsmånad" etter "þorri" (Torre) og (februar/mars) "göjemånad" etter "Gói" (Goe). Kong Nor erobrer Norge. Sagaen inneholder blant annet den legendariske fortellingen om kong Nor, som til fots og ski begir seg ut for å lete etter sin søster Goe som har blitt bortrøvet for tre vintrer siden i sitt hjem i Kvenland. Med stort mannskap ferdes han nordover, forhekser arge samer som forbyr ham å krysse landet så de mister vettet og flykter fra strid, erobrer og gjør seg til konge i flere deler av Norge, men uten å finne sin søster. Der treffer han sin bror Gor, som også har lett etter Goe, men til sjøss på alle øyer i Østersjøen og til sist i Danmark. Men heller ikke han finner henne. Nor begir seg videre og kommer til et sted som kalles Hedenmarken, der han finner søsteren bortført og bortgiftet av kongen Rolf fra Berg. Han vil umiddelbart ha tvekamp og begge slåss lenge uten å begynne å blø. Men ingen vinner og det blir til slutt forlik. Nor får Rolfs søster til make, og Rolf fikk beholde Goe. Etter dette fortsetter han sine erobringer og legger under seg hele Norveg. Historiske personer. Opp gjennom beretningen blir mange personer presentert, både historiske og sagnfigurer: Sigurd den mektige, Håkon Pålsson, Ragnvald Mørejarl og Magnus Orknøyjarl. Alle disse personene er den dag i dag del av Orknøyenes folkelige kultur. Terje Vigen. "Terje Vigen" er et episk dikt, skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Det ble utgitt i hans bok "Digte" fra 1871. Diktet ble senere utgitt separat med illustrasjoner av Christian Krohg. Diktet bygger på fortellinger fra sørlandskysten under napoleonskrigen og kornblokaden 1808–1811. På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge. Diktets hovedperson ble tatt av et britisk marinefartøy og sendt i krigsfangenskap i Storbritannia, den såkalte «prisonen». I tidligere generasjoner gikk det sport i å kunne gjengi utenat så mye som mulig av diktet. Bakgrunnen for dette er at diktet inngikk i folkeskolens grunnpensum, og at det var påkrevd at alle barn skulle kjenne det. Diktet er regnet som sentralt i den nasjonale grunnfortellingen. Det er et av Norges mest berømte dikt og er høyt verdsatt, kanskje særlig i Grimstad-traktene hvor handlingen foregår. Historien. Terje Vigen er en sjømann, bosatt i Fjære i Aust-Agder, ikke langt fra Grimstad. Han gifter seg og får en datter, Anna, som gir livet en ny mening for ham. Når krigen kommer i 1809, blir han tvunget til å ro over havet til Danmark for å få tak i mat, tre tønner bygg, til den sultne kona og dattera. På vei tilbake fra Danmark blir Terje Vigen plukket opp av en engelsk skute, og kapteinen senker båten og lasten. Britene holder ham fanget i fem år, og når han kommer hjem, finner han kone og barn døde. Han tar arbeid som los langs kysten, men bærer samtidig på et sterkt nag mot dem som hindret ham i å redde familien sin. En virkelig person? Det har vært spekulert mye i hvorvidt fortellingen om Terje Vigen er basert på en virkelig person og en virkelig hendelse, eller eventuelt flere virkelige hendelser. Ibsen kjente flere folk på Sørlandet som var sjømenn. Han kan ha hørt historier om personer som reiste på havet og ble tatt til fange av engelskmennene. Man kjenner imidlertid ikke til navnet Terje Vigen fra noen av fangelistene. Det skal derimot ha eksistert en grav ved Fjære kirke som lignet den graven som nevnes i diktets siste vers. «H. Ibsen var som Lærling hos Apotheker Lars Nielsen i nogle Aar omkring 1850. I de sidste Aar var jeg meget fraværende, saa jeg havde mindre kjendskab til ham end mangen andre; men det var en bekjendt Sag at hans Principal ikke forskaffede ham nogen Fammiliehygge, men holdt ham i stadigt Arbeide. Foruden disse Aarsager til at blive forlidet bemærket, var han af en stilfærdig Karakter. Der var ikke mange af hans Jevnaldrende i den lille Byen, saa jeg ved ikke andre Saadanne af hans Omgangsvenner end Ole Schuleruds, Gunder Holst, Jacob Holst og Christopher Due. At han havde stor Interesse for Lotserne og Fiskerne, det kunde Svend Haaøen forklare; thi ham denne meget bekjendte, flinke og djærve Lots, med sit veirbidte Udseende, var i stor Yndest hos ham, som Fortæller om Krigsbegivenheder og Søvæsenet. Og det skal være af ham som Ibsen fik Ideen om at skrive sit de[i]lige og mageløse Digt Terje Wiken, som har gjort vort lille Sted og Omegn saa bemærket. Et lidet Portrait i Olje, som Ibsen malede paa Pap af den gamle Søulk, fandt vi Alle at ligne godt. Det stod bestandig paa Reolen i Apotheket hos Lars Nielsen og er nu hos hans Efterfølger Apotheker Arntzen.» Ona fyr. Ona fyr ligger på øya Ona i Sandøy kommune i Møre og Romsdal fylke. Fyret ble bygget i støpejern i 1867 og er 14,7 meter høyt. Fyret ligger på Onakalven som er det høyeste punktet på øya. Fyrmesterboligen som ligger lenger vest på øya, er i dag solgt. Boligen eies av private og inneholder bl.a. keramikkverksted. I tilknytning til fyrmesterboligen var det også en fyrassistentbolig som ble revet en gang på 1960-tallet. Hyrdesalmen. Jeg har laget dobble sider – som må flettes eller flyttes, for at det skal unngås i framtiden lages denne omdirigerte siden. --Halvard 29. mar 2006 kl.19:31 (UTC) Ona. Fiskeværet Ona sett fra leden Fiskeværet Ona sett fra fyret oppe på Onakalven Fiskeværet Ona med Ona fyr øverst på Onakalven Ona er ei øy i Sandøy kommune i Møre og Romsdal fylke, og har i dag ca. 30 fastboende. Befolkning. På det meste etter andre verdenskrig var det bortimot 370 innbyggere på Ona og Husøya. I tillegg var det i fiskesesongene en del fiskere fra øyene og fastlandet som bodde i rorbuer. Grunnlag. Grunnen til at fiskerne flyttet utover i fiskesesongene var på grunn av den korte seilingsavstanden fra Ona og ut til de rike fiskefeltene. Øya ligger i havgapet ytterst på Romsdalskysten og var det sydligste fiskeværet i Norge. De fastboende her ute livnærer seg på fiske, keramikkproduksjon og butikk/turisme. Øya har også en restaurant som er åpen i turistsesongen og serverer selvfølgelig blant annet sjømat. Her finnes også gode muligheter for overnatting. Før var det også salting av sild og klippfisk og tørrfiskproduksjon her ute. Det var ikke uvanlig at klippfisken lå utover alle svabergene til tørk, senere ble det kunstig tørking av klippfisken. Tørrfisken ble hengt og tørket på hjell. Øya har også en liten butikk med postkontor. Topografisk. Øygruppa Ona består av de to øyene Ona og Husøya, som er bundet sammen med en kort bro; ved fjære sjø kan en gå tørrskodd over fjæra mellom øyene. På Onakalven, øyas nest høyeste punkt (Heia er høyest), står Ona fyr, som ble bygd i 1867 og er 14,7 meter høyt. Fyret er et kjent turistmål, og mange turister besøker øya hvert år. Ona har også en fin, hvit sandstrand, kirkegård med en særegen steingard rundt laget av rullesteiner og et forsamlingshus, «Stormly», som benyttes til begravelser, bryllup, religiøse møter, fester etc. Historikk. I 1670 feiet en flodbølge over øya under en storm og tok med seg de fleste husene der og mange mennesker, men samfunnet ble med tiden gradvis bygget opp igjen. I tidligere tider var det også losstasjon med flere loser her ute. Flere av losene omkom under tjeneste. På 1950- og 60-tallet var det 3 fiskemottak og 3 butikker. I senere tid har øya også blitt kjent for keramikkproduksjon. I 2008 etablerte galleriet Atelier HF9 seg på Ona (Husøya). Ornitologisk aktivitet. Ona har vært kjent for et rikt fugleliv, og fra 1970-årene har det vært mange ornitologer som har besøkt øya. Før 1997 var det registrert 117 arter på Ona og Husøya, men fra 1997 har det vært systematisk registrering hver høst, som regel minimum i uke 39 – 40. Dermed har også observasjonene blitt bedre, og pr. september 2008 var det observert 230 arter fra Ona. Høsten 2009 bød på en sensasjon i og med at en hvitkronespurv oppholdt seg på øya i en periode i månedskiftet september/ oktober. Den holder normalt til i Amerika og er bare observert seks ganger tidligere i Europa. Ragna Stang. Ragna Thiis Stang (født 15. september 1909 i Kristiania, død 29. mars 1978 i Kenya) var en norsk kunsthistoriker, forfatter og museumsdirektør. Hun var mest kjent som Gustav Vigeland-kjenner og for sitt bidrag til utviklingen av Oslo kommunes kunstsamlinger. Familie. Ragna Thiis Stang var datter av museumsdirektør Jens Thiis og hustru Vilhelmine Dons, søster av arkitekt Helge Thiis, og venn av Edvard Munch. Hun var gift med kulturskribent Nic. Stang. Hennes datter Tove Stang Dahl (1938–93) var jusprofessor og gift med historiker Hans Fredrik Dahl. Utdannelse og karriere. Etter examen artium i 1929 studerte hun kunsthistorie, og foretok flere studiereiser rundt omkring i Europa. I 1937 tok hun magistergraden i kunsthistorie. I 1938-1944 var hun museumslektor ved Norsk Folkemuseum. Hun ble Vigelandsmuseets første direktør, og ledet museet fra 1947 til 1966. I årene 1940-1966 skrev en rekke bøker, mange av dem til bruk som pensumlitteratur. En bok hun utga i 1949 om "Barokk, rokkoko og klassisme" ble kritisert av Pola Gauguin for manglende dekning av Pieter Breugel og dansken Christoffer Wilhelm Eckersberg. Sammen med ektemannen Nic. Stang besøkte hun Italia i 1951–52, 1953 og 1957–58 for å studere renessansen. Boka til Nic. fra 1956 ble godt mottatt, mens Ragnas bok tre år senere ble karaktererisert som et mesterverk innen sitt område. Arbeidet ga henne en doktorgrad i 1960 med Gregor Paulsson og Reidar Kjellberg som opponenter. Hun ble direktør for Oslo Kommunes kunstsamlinger (herunder Munchmuseet og Vigelandsmuseet) i 1966. Den andre søkeren på stillingen, Reidar Revold, var førstekonservator ved Munchmuseet. Våren 1968 tilstod Revold å ha stjålet tre Munch-litografier som Pål Hougen oppdaget i en kunsthandel den 22. januar. Ordfører Brynjulf Bull fikk sjokk over somlingen, etter at Thiis Stang var arg på NRK fjernsyn fordi VG laget sensasjon av saken. I et brev av 27. januar ba hun om at Revold ikke skulle anmeldes, fordi han hadde sagt opp, var sykemeldt, og i det hele hadde jobbet for henne i ni samfulle år, men så viste det seg at besøket til museet i etterkant økte med godt over ti prosent. Revold døde i 1971. Ragna Stang Thiis hadde da vært sykemeldt en periode, og søkte avskjed som direktør i 1971. Pål Hougen etterfulgte henne i direktørstolen. Thiis Stang gikk over i en forskerstilling ved museet, og utga en bok om Munch i 1977. På vei fra Nairobi til Mombasa omkom hun i en bilkollisjon, der også datteren Nina Thiis Stang, som hadde jobbet for NORAD og Fredskorpset siden 1967, omkom. Lille Lungegårdsvannet. Båter på vannet under Landsutstillingen i 1928. Landsutstillingen i Bergen bygget opp rundt vannet. Lille Lungegårdsvannet er et åttekantet vann midt i Bergen by. Lille Lungegårdsvann er 700 meter i omkrets, og er ikke en kunstig innsjø. Lille Lungegårdsvann var opprinnelig sammenbundet med Store Lungegårdsvannet, men sundet ble fylt igjen i 1926. Det går imidlertid en underjordisk kanal til Store Lungegårdsvannet der det tidligere sundet gikk. Derfor er det mulig å spore en viss forskjell mellom flo og fjære i vannet. Navnet kommer av Lungegården, en herregård som ble dannet av kjernen i Nonneseter klosters gods etter at dette ved sekulariseringen i 1528 ble overdratt til riksråd Vincens Lunge. Lille Lungegårdsvann ble i middelalderen kalt Indre Alrekstadvågen etter kongsgården Ålrekstad (mens Store Lungegårdsvann ble kalt Ytre Alrekstadvågen). Idekonkurranse. Lille Lungegårdsvann lå som en stinkende pøl i et område som man antok skulle bli byens nye sentrum. Derfor ble den første norske idekonkuranse holdt i 1909. Det var to alternativ til utnyttelse: Å fylle igjen vannet eller å oppruste det. Første premie gikk til arkitekt Einar Oscar Schou, som ville oppruste vannet. Juryen hadde lagt vekt på akseføring, beplantete anlegg og plassdannelser, i tillegg til plassering av monumentale bygg som rådhus, bibliotek osv. Men planene ble ikke utført på grunn av byutvidelse og stort press på reguleringsavdelingen. Deler av dette området fikk ikke en løsning før etter reguleringen etter brannen i 1916. Ny fontene. 23. juni 2004 åpnet byrådsleder Monica Mæland den nye fontenen. Fontenen er større enn den gamle og består av 21 dyser og 36 lyskastere som skal lyse opp vanndansen om kvelden. Tidens tann satte en stopper for den gamle fontenen i 2003. Hamarkaupangen. Hamarkaupangen er navnet som brukes på middelalderbyen Hamar. Den lå på Domkirkeodden på Storhamar, nordvest for dagens bysentrum. Man vet ikke når byen ble oppført, men historikere mener det var i forbindelse med kristningen av landet, fra slutten av Vikingtiden. Det eldste sikre funnet stammer fra et myntfunn på Helgelandsmoen i 1892. Myntene kan dateres til rundt 1050, og på den ene siden står det "Haraldr rex", mens det på den andre står "Olafr á Hamarkaupangr". Det var på den tiden vanlig at myntene bar myntmesterens navn. I 1152 ble Hamarkaupangen gjort til bispedømme av den pavelige utsendingen Nikolaus Breakspere, noe den var fram til 1567. GMB type 71. GMB type 71, bedre kjent som flytoget, likner NSB type 73 (Signatur), men har andre farger, seter og har ingen krengemekanisme. Flytogene har i tillegg en ekstra trafo og to motorer mer enn NSBs BM73 etter at Flytogene fikk ei ekstra vogn i 2009. De oppleves med dette derfor sterkere og raskere enn BM73. Flytoget har en toppfart som er begrenset på 210 km/t i Norge, men under testing er det oppnådd en fart på 287km/t. Sarkasme. Sarkasme er håning, gjøn av eller latterliggjøring av en person, situasjon eller ting. Det brukes ofte på en humoristisk eller ironisk måte og uttrykkes gjennom stemmens intonasjoner så som å overvektlegge det aktuelle utsagn eller enkelte ord og framføres ofte med et nedlatende kroppspråk. Opprinnelse. Ordet kommer av det latinske ordet "sarcasmus", som igjen kommer fra det greske "sarkasmos", fra "sarkazein" – å bite seg i leppa av sinne,- fra sarx, sark-, hud – rotordet betyr bokstavelig talt «å kutte av et stykke kjøtt (fra personen man retter seg mot)». Det er berømmelig beskrevet som «den laveste form for vittighet» (et sitat som av og til feilaktig tilskrives Oscar Wilde men hvis kilde er ukjent). I 1983, utga Leonard Rossiter en bok med tittelen "The Lowest Form of Wit" (ISBN 0-7221-7513-2) som inkluderer sarkasmens historie, regler for sarkasme og mange sarkastiske kommentarer (noen av dem tvilsomme) fra berømte personer. Bruk. Begrepet blir ofte feilaktig anvendt som et synonym for ironi. "Ironi" refererer imidlertid til at den bokstavelige betydning og den tiltenkte mening av ordene som ytres er forskjellige, mens "sarkasme" refererer til den hånende betydningen av ytringen. Det er mulig å være ironisk uten å være sarkastisk, og å være sarkastisk uten å være ironisk. For eksempel kan man komme med en uttalelse som, riktignok sarkastisk, er det samme som (ikke det motsatte av) den bokstavelige tanken som blir uttrykt: "Nei, tro det eller ei, jeg kan ikke lese tankene dine!" Sarkasme blir også jevnlig sammenblandet med kynisme, som i vanlig bruk blir sett på som en fundamentalt nihilistisk holdning til andre mennesker eller livet i sin alminnelighet, mens sarkasme også kan brukes til å uttrykke positive ideer eller følelser. Sarkasme i skriftlig kommunikasjon. Fordi det er taleorientert, kan sarkasme være vanskelig å fatte i skriftlig form og blir lett mistolket. For å forebygge dette avrunder en del mennesker sarkastiske kommentarer på internett med et emotikon, vektlegger ordene med kursivskrift, fet skrift og/eller understreking (f.eks. Det var "fint"), eller omgir dem med selvlagede markeringsspråk-tagger, f.eks. *sarkasme*, eller . En annen tilpasning av sarkasme til elektronisk media kan kun skje via skrevet språk. Ved bruk av ekstremt dårlig staving i en setning kan man uttrykke at en som har et bestemt synspunkt er uintelligent eller overivrig. For eksempel: «but teh bias!!!11!1!one» (But the BIOS). Denne skriftlige slangen (sjargongen) er særlig populær i diskusjonsgrupper. Sarkasme kan også oppnås gjennom skriftspråk ved kapitalisering for å understreke enkelte ord. For eksempel: «Vel, er ikke DET helt supert». I Storbritannia har skriftspråket tatt opp i seg bruken av (!) (et utropstegn i parenteser) etterfølgende tale der sarkasme eller ironi kan registreres via tonelaget. EM i friidrett 1969. __TOC__ EM i friidrett 1969 ble arrangert i Athen 16. – 21. september. 4 x 400 m stafett. Allerede i kvalifiseringen hadde det vesttyske laget satt ny verdensrekord med tiden 3.33,9, men rekorden ble bare stående i et døgn. Wiktionary. Wiktionary (sammensatt av "wiki" og "dictionary"; eng. «ordbok») er en wikiordbok og et søsterprosjekt til Wikipedia. Målet er «å sammen skrive en åpen og fritt tilgjengelig ordbok». Wiktionary inneholder definisjoner og annen informasjon både på eget og andre språk. Som de andre MediaWiki-prosjektene ble det først startet på engelsk, men finnes nå på flere språk. Den franske utgaven har flest oppslagsord, mer enn 1,19 millioner oppslagsord pr. mars 2009, mens den engelske utgaven har 1,18 millioner oppslagsord (inkludert bøyningsformer). Madan Kumar Bhandari. Madan Kumar Bhandari (født i "Taplejung" distrikt i 1952, druknet ved Dasdhunga i 1993) var en kommunistisk leder i Nepal. Han var den første generalsekretæren og de facto partisjefen i det store, moderate og parlamentariske kommunistpartiet NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (også kjent som UML) fra det blei starta og til han døde i ei mystisk bilulykke i 1993." Politisk bakgrunn. Badnari blei først politisk aktiv som studentleder i NKP (Pushpa Lal). Han brøyt ut av partiet i 1976 for å danne sin egen kommunistgruppe "Mukti Morcha Samuha" (MMS, Frigjøringsfont-gruppa). I 1977 gikk MMS inn i All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist), den organisasjonen som Jhapeli-gruppa danna for å forberede et nytt kommunistparti. i 1978 blei det nye partiet NKP (ML) stifta. Partiet tiltrakk seg mange unge aktivister, og blei det største kommunistpartiet i landet på 1980-tallet. I utgangspunktet var det erklært revolusjonært og maoistisk, men det begynte snart å stille kritiske spørsmål ved maoismen. Leder av NKP(ML). Viktig for partiets endegyldige brudd med sin revolusjonære fortid var at den programmatiske tilslutninga til Maos teori om "nytt demokrati" på slutten av 1980-tallet blei skifta ut med Bhandaris teori om "folkets flerparti-demokrati". Madan Bhandari blei også partisekretær (altså partileder) i NKP(ML) i 1986. I 1989 gikk NKP (ML) og NKP (Marksbadi) sammen om å opprette en felles front av sju kommunistpartier som fikk navnet Den Forente Venstrefronten (vanligvis kalt ULF). Jana Andolan 1990. ULF leda, sammen med Nepals Kongressparti, det store "demokratiopprøret" (Jana Andolan) våren 1990, som førte til at det monarkistiske diktaturet blei erstatta med flerparti-parlamentarisme. Bhandari var en av de aller mest sentrale lederne for denne kampen, på godt og ondt. På den negative sida regner mer radikale kritikere at ULF var med på å skrive ei grunnlov som ga kongen betydelige rettigheter (som bl.a. er blitt brukt av kong Gyanendra for å forsvare statskupp), og skuffa folk fra lavkaster, undertrykte nasjonale minoriteter og kvinner, som alle hadde håpa å få støtte til sin frigjøringskamp i grunnlova. Den virkelige lederen av UML. Foran valget i 1991 hørte Bhandari til de lederne i ULF som ønska å stille opp sammen med Nepals Kongressparti. Da Kongressen avslo det på en konferanse i januar 2001, reagerte UL-ledelsen lynraskt. Alt samme måned stifta NKP (ML) og NKP (Marksbadi) det nye NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) – alias UML. Første president i det nye partiet blei NKP (Marksbadi)s og ULFs leder Sahana Pradhan. Men den reelle sjefen blei Madan Kumar Bhandari, som fortsatte i den samme stillinga han hadde hatt i NKP(ML), som partisekretær. UML tok også over det programmet han hadde formulert for "folkets flerpartidemokrati". Ved parlamentsvalget i 1991 detablerte UML seg i et slag som Nepals nest største parti etter Nepals Kongressparti. UML gjorde det spesielt godt i det mer utvikla, noe rikere østlige Nepal, som hadde vært Kongressens hovedfeste. Et eksempel var at statsministeren, kongressveteranen Krishna Prasad Bhattarai sensasjonelt blei slått ut av partlamentet av Bhandari, som hadde vært illegal partiarbeider opp til 1990 og var nærmest ukjent. (Dette åpna veien for at G. P. Koirala tok hele makta i Kongresspartiet og blei statsminister.) Mystisk dødsfall i 1993. I 1993 døde Madan Bhandari plutselig sammen med en annen UML-leder, "Jivraj Ashrit", da jeepen de kjørte i falt i "Narayani-elva" ved "Dasdhunga" på veien fra Kathmandu til "Narayanghadh". En undersøkelseskommisjon kom etterhvert til at dødsfallene hadde vært et ulykkestilfelle. (Nepal har mange dårlige og farlige veier, og ulykker av denne typen er vanlige.) Mange på venstresida både i og utafor UML, mistenkte at dette egentlig var ei likvidering. De krevde en ny undersøkelse, og at Koirala måtte gå. Dette førte til store demonstrasjoner. 24 demonstranter blei drept av politiet. Mindre revolusjonære partier til venstre for UML var også med på å drive fram denne demonstrasjonsbølgen (inklusive de som seinere skulle bli det store maoistpartiet, NKP (Maobadi).) I 1997 slo en høyesterettsdom fast at dødsfallene var ei ulykke. Sjaføren "Amar Lama", som først blei fengsla for uaktsom kjøring, slapp fri året etter. I 2001 blei han kidnappet og drept. Mange i UML og ellers på venstresida regner fortsatt Bhandaris død som et uoppklart politisk mord. Ettervirkningene av Bhandaris død. Etter Bhandaris død blei det suppleringsvalg i kretsen hans. K. P. Bhattarais tilhengere prøvde igjen å få ham valgt inn, men han blei slått av UMLs kandidat igjen. Denne gangen var det Madan Kumar Bhandaris enke som blei valgt. Bhattarais tap utløste en bitter partikamp i Kongressen. Hans tilhengere anklaga partileder og statsminister for å ha sabotert Bhattarais valgkamp for å hindre at han kom inn. Til gjengjeld saboterte Bhattarais tilhengere i nasjonalforsamlinga et tillitsvotum til statsminister Koirala. Følgen var at Koirala utlyste nyvalg i 1994. Kongressen tapte dette valget og UML blei nasjonalforsamlingas største parti. UML danna sin første regjering med Man Mohan Adhikari som statsminister. Madhav Kumar Nepal tok over som partisekretær etter Bhandaris død. Han blei også visestatsminister i Adhikaris regjering. Alfie. "Alfie" er en britisk film fra 1966 med Michael Caine i hovedrollen, bygd på et teaterstykke med samme tittel av Bill Naughton. Filmen ble nyinnspilt i USA i 2004 med Jude Law i hovedrollen – se "Alfie (2004)". Handling. Rundbrenneren Alfie lever et sorgløst liv i London, på evig vandring mellom alle sine erobringer. Han bor på en enkel hybel og har ikke alltid en jobb, men han har et uforliknelig drag på damene. Når de begynner å knytte seg til han og spør når han kommer tilbake, synes han det er tid for å bryte opp – han er livredd for å bli bundet til et annet menneske. Et visst alvor kommer inn i livet hans når han gjør ungjenta Gilda gravid, og hun velger å beholde barnet. Når Malcolm blir født, fortsetter Alfie å komme på besøk av og til, men fortsetter for øvrig å leve som før. Noe overrasket ser han at Malcolm elsker samværet med pappa, og han kjenner seg sjøl knytta til sønnen på en måte som han ikke har opplevd før. Når sønnen er 3-4 år orker ikke mora å leve enslig lenger, og hun tar en annen mann, som hun ikke elsker, men som hun kan stole på. Deretter mister Alfie kontakten med sønnen. Under et rekreasjonsopphold på landet kommer Alfie til å gjøre Lily, kona til en romkamerat, gravid. Hun har tre barn og en mann som er avhengig av henne, de lever i små kår, og det er klart at noe må gjøres. I 28. uke av svangerskapet ordner Alfie med en illegal abort for henne. Inngrepet blir gjort i hemmelighet på hybelen hans, og for første gang skjer noe som virkelig går inn på Alfie. Komedien får en tragisk undertone. Alfie bestemmer seg for at det er tid for å slå seg til ro i et varig forhold, og velger seg den rike Ruby, som er eier av tre frisørsalonger. Men når han dukker opp uanmeldt hos Ruby med blomster, oppdager han til sin forbløffelse at han er blitt danka ut av en yngre mann. Det er tid for Alfie å gjøre opp status for livet sitt. Rollebestning. Alfie er en velspilt og velregissert komedie med et underliggende alvor. Michael Caine lager et overbevisende portrett av den kynisk sjarmerende Alfie, og rundt seg har han et sett av dyktige engelske kvinnelige skuespillere. Caine fikk i 1966 Oscar for beste mannlige skuespiller, Vivien Merchant fikk Oscar for beste kvinnelige birolle og Burt Bacharach og Hal David for beste sang («Alfie»). Filmen fikk også Oscar for beste bilde og for beste manus overført fra teater. Michael D. Yates. Michael D. Yates er en marxistisk orientert økonom som tidligere arbeidet som professor ved Univerity of Pittsburgh at Johnstown, og som i dag er assosiert redaktør av tidsskriftet Monthly Review. Han har også jobbet i forhold til ulike fagforeninger, og har nettopp fagbevegelsens kår under kapitalismen som sitt fremste forskningsfelt. Yates har skrevet bøkene "Longer Hours, Fewer Jobs", "Why Unions Matter" og "Naming the System: Inequality and Work in the Global Economy". Ekstern lenke. Yates, Michael D. Harold Bloom. Harold Bloom (født 11. juli 1930) er en amerikansk litteraturprofessor og kritiker. Bloom har forsvart romantiske 1800-tallspoeter i en tid hvor disse sto lavt i kurs, forfattet kontroversielle teorier om poetisk innflytelse og kjempet for en estetisk tilnærming til litteratur i stedet for en ideologisk basert form for litteraturkritikk, eksempelvis marxistisk, feministisk, nyhistoristisk og postmoderne. Han er Sterling-professor i humaniora ved Yale-universitetet og Berg-professor i engelsk ved New York-universitetet. Biografi. Harold Bloom ble født i New York som sønn av William og Paula Bloom og vokste opp i sør-Bronx. Hjemme ble det snakket jiddisk, og han lærte dette samt hebraisk før han lærte engelsk. Bloom har ofte fortalt at hans forhold til poesi begynte da han som tiåring oppdaget Hart Cranes "White Buildings". Fra han var elleve, tolv år visste han at å lese og diskutere poesi var det eneste han likte å gjøre. Han begynte på Cornell-universitetet i 1947 med et stipend. Der fant han en mentor i M.H. Abrams, en ledende kjenner av romantikken og hovedredaktør av "The Norton Anthology of English Literature". Abrams fortale senere at Bloom var en ”skremmende” student, ”mer talentfull enn noen annen jeg hadde sett. Han hadde den ekstraordinære evnen til å lese en bok nesten like raskt som du kan bla om sidene, og ikke bare lese men praktisk talt memorere boken.” Bloom ble Bachelor of Arts i 1952, fortsatte på Yale og fikk sin Ph.D. i 1956. Han har siden blitt ved Yale. I 1959 giftet han seg med Jeanne Gould. De har to sønner, Daniel Jacob og Daniel Moses, hvorav den ene er sterkt funksjonshemmet. Blant kritikere regner Bloom Northrop Frye som sin fremste forgjenger. I et intervju med Imre Slausinszky i 1986 sa han: ”Jeg har forsøkt å finne en alternativ far i mr. [Kenneth] Burke som er en hyggelig mann og en sterk kritiker, men jeg slekter ikke på Burke, jeg slekter på Frye." Bloom startet sin karriere med å forsvare ryktet til de høyromantiske poetene fra tidlig 1800-tall mot kristne kritikere som var påvirket av forfattere som T.S. Eliot. Fremgangsmåten hans var kontroversiell: i den første boken, "Shelley’s Mythmaking", anklaget han mange moderne kritikere for å lese (Percy Bysshe) Shelley slurvete. Etter en personlig krise på slutten av 60-tallet, ble Bloom svært interessert i Ralph Waldo Emerson, Sigmund Freud og de gamle mystiske tradisjonene gnostisisme, kabbala og hermetisme. Senere har han kalt seg en jødisk gnostiker: ”Jeg bruker gnostisk i en svært vid betydning. Jeg kan ikke kalle meg noe, om ikke jødisk … Jeg er virkelig et produkt av jødisk kultur, men jeg kan ikke forstå at en Jahve eller en Gud som skal være allmektig og allvitende, kan tillate de nazistiske konsentrasjonsleirene og schizofreni. Etter denne krisen startet han å skrive en serie av bøker som tar for seg hvordan poeter kjemper for å skape sine egne individuelle poetiske visjoner, uten å bukke under for innflytelsen av tidligere poeter som inspirerte dem til å skrive. I introduksjonen til den første av disse bøkene, som omhandler William Butler Yeats, formulerer Bloom grunnprinsippene til sin nye kritiske tilnærming: ”Slik jeg ser det er poetisk innflytelse en variant av melankoli eller det freudianske angst-prinsippet.” En ny poet blir inspirert til å skrive fordi han har lest og beundret poesi av en tidligere poet, men denne beundringen blir til harme når den nye poeten oppdager at alt han ønsker å si allerede er sagt av disse poetene han forgudet. Poeten er skuffet fordi han ”kan ikke være Adam tidlig om morgenen. Det har vært for mange Adamer, og de har navngitt alt.” For å unnslippe denne psykologiske hindringen, må den nye poeten overbevise seg selv om at tidligere poeter har trått feil et sted og mislyktes i sine visjoner, og dermed gjøre mulig at han kan ha noe å tilføye tradisjonen allikevel. Den nye poetens kjærlighet til sine forbilder endrer seg til motstand: ”Opprinnelig kjærlighet til forgjengerens poesi blir raskt omformet til en endrende konflikt som individuasjon er avhengig av.” ("Map of Misreading", s.10). Boken som fulgte "Yeats", "The Anxiety of Influence" ble påbegynt i 1967 og presenterer Blooms nye doktrine i systematisk form. Her forsøker han å spore den psykologiske prosessen en poet følger for å bryte løs fra sine forgjengere og nå frem til sin egen poetiske visjon. Bloom skiller klart mellom ”sterke poeter” som gjør ”sterke feillesninger” av sine forgjengere og ”svake poeter” som kun gjentar ideene til forgjengerne som om disse var en slags doktrine. Han beskriver denne prosessen som en serie av ”endrende forhold” som enhver sterk poet gjennomgår i løpet av sin karriere. "Map of Misreading" fortsetter der "The Anxiety of Influence" ender, ved at Bloom gjorde flere bearbeidelser av sitt system av ”endrende forhold”. I "Kabbalah and Criticism" forsøker Bloom å benytte et esoterisk fortolkningssystem fra luriansk kabbala som et alternativ til å kartlegge poetisk innflytelse. "Figures of Capable Imagination" er en samling artikler Bloom hadde skrevet i løpet av arbeidet med bøkene om litterær påvirkning. Han avsluttet denne perioden av intens kreativitet med nok en monografi; en stor studie av Wallace Stevens, en forfatter han ifølge et intervju fra tidlig 1980-tall identifiserte seg mer med enn noen annen poet på dette stadiet av sin karriere. Blooms interesse for fantasy-romanen "A Voyage to Arcturus" av David Lindsay, førte til at han tok fri fra kritikken en kort periode for å forsøke å skape en oppfølger til Lindsays roman; "The Flight to Lucifer". Dette er Blooms eneste offentliggjorte skjønnlitterære forsøk. Selv om ikke anmeldelsene var fullstendig nedslående, slo han den selv rask fra seg og innrømmet at den var for tynget av forfatterens bevisste teoretiske interesse for den fantastiske litteraturens egenart. Bloom fortsatte å skrive teori om innflytelse i løpet av 1970- og 80-årene, og han har knapt skrevet noe siden den gang som ikke berører disse ideene. Fra "The Book of J" (1990) har Bloom utgitt en rekke ulike verk som har nådd et større publikum enn tidligere. I "The Book of J" argumenterer han for at de gamle dokumentene som danner grunnlaget for de fem første bøkene i Bibelen, er skapt av en stor litterær kunstner som ikke hadde til hensikt å lage et dogmatisk, religiøst verk. Bloom hevder videre at denne anonyme forfatteren var en kvinne tilknyttet hoffet til etterfølgerne av israelittenes konger, David og Salomo – en spekulasjon som tiltrakk seg mye oppmerksomhet. Senere har han tvetydig sagt at han ikke hadde gått langt nok og burde ha identifisert J med den bibelske Batseba. I "The American Religion" gjennomgår Bloom de viktigste variasjonene av protestantisk og etter-protestantisk religiøs tro i USA, og hevder at de forskjellige retningene har mer til felles med gnostisisme enn med historisk kristendom når det gjelder hvilket psykologisk grep troen har på sine tilhengere. I 1994 ga Bloom ut "The Western Canon" ("Vestens litterære kanon") som er en gjennomgang av de forfatterne Bloom anser å være de sterkeste i (vestlig) litteraturhistorie og der ingen forfatter overgår William Shakespeare. Boken inneholder en introduksjon og konklusjon som utrykkelig angriper fremveksten av ideologibasert litteraturvitenskap innen (amerikansk) akademia. Det som derimot fikk størst oppmerksomhet var den medfølgende listen over verk fra antikken frem til i dag, der Bloom presenterer sin store kanon av litterære klassikere og verk som kan være kandidater til en slik status. Blant Blooms mest kjente elever er Camille Paglia og Naomi Wolf. Kong Lear. «Kong Lear» (engelsk "King Lear") er et skuespill av William Shakespeare. Det er sammen med Hamlet, Othello og MacBeth regnet blant Shakespeares aller største tragedier, og dermed verdenslitteraturens største teaterstykker overhodet. Det er antatt skrevet i 1605, og er basert på sagnet om kong Leir som blir svindlet av sine døtre etter han har fordelt arven til de to som snakker best om ham. Slik tar sagnet opp problemet med at man ikke alltid skal høre på hva folk sier, og man skal ikke la seg forlede av ros, men Shakespeare gir historien en kunstnerisk form som løfter den til å omhandle langt mer enn dette. __TOC__ Kong Lear og de tre andre store Shakespeare-tragediene. Det et av Shakespeares mest sammensatte og komplekse stykker. Der Hamlet har én klar hovedrolle og én klar konflikt som driver hele stykket, har Kong Lear opptil 8 roller som gjennomgår en utvikling og har en karaktertegning som kjennetegner en hovedrolle. Likevel er det Kong Lear og hans tragedie som utgjør hovedhandlingen i stykket, og den får etterhvert sublime proporsjoner med store spørsmål om hva mennesket er og hvordan det skal utholde sin skjebne. Kong Lear mister forstanden i møte med sin, men kan likevel ikke unnslippe å være menneske og være konge. Dette er en skjebne han deler med Hamlet. Av de fire store tragediene til Shakespeare har Kong Lear og Hamlet flest felles trekk. Othello skiller seg ut ved at hele tragedien er iscenesatt av en enkel karakter – Iago – og baserer seg på en løgn. MacBeth skiller seg ut ved sin voldsherlighet, og ved å ha en hovedrolle (MacBeth) som ikke er noe godt menneske, og som er drevet av slette motiver som maktbegjær og grådighet. Kong Lear er selv skyld i sin tragedie, men han er selv uvitende inntil det er for sent og som kong Oidipus blind for konsekvensene. På denne måten oppfyller tragedien kriteriene for katarsis fra Aristoteles poetikk. Handling. Kong Lear av Britannia har bestemt å dele landet sitt mellom sine tre døtre Gonerill, Regan og Cordelia, på en slik måte at han ikke mister makten over landet. Til dette krever han troskapsløfte fra dem. «Gonerill og Regan» gir det han ber om, men hans yngste og den datteren han liker best kan ikke gi han det. Av intet kommer intet sier han og deler landet mellom de to andre døtrene og forviser Cordelia til kongen av Gallia. Men det han ikke viste var at han gjorde en uhyre stor feil ved denne besluttingen. Tragedien om Konge Lear er lagt til en fjern førkristen fortid der grensen mellom myte og historie er vanskelig å skille. Med Kong Lear videreutvikler han de samme temaene som i "«Macbeth»", men på en mer mørkere måte. Tolkning. Skuespillet blir ofte tolket i samsvar med skuespillet "«Macbeth»", som ble skrevet et år etter Kong Lear. Begge disse skuespillene tar for seg maktgalskap, ærgjerrighet, hovmot, stolthet, brutalitet og smerte. Mens "«Macbeth»" går dypere inn i det onde mennesket der begjæret og forræderi sloss mot moralen og etikken, dreier Kong Lear seg om samfunnet der begjær og forræderi styrer samfunnet og hva som blir oppnådd i samfunnet. For alle samfunnsborgere vil oppnå den samme posisjonen som den ledende personen, mens den ledende personen vil beholde dette og gjør alt for å beholde sin posisjon. Av den grunn er skuespillet brenn aktuelt og blir betegnet av litteraturhistorikeren A.C. Bradley som den viktigste Shakespeare skuespillet i moderne tid i sin bok "«Shakespearean Tragedy»" fra 1904. Karin Beate Vold. Karin Beate Vold (født 19. februar 1944) er en norsk litteraturhistoriker. Hun var leder for Norsk barnebokinstitutt 1985-2007. Kaja Vold er utdannet cand.philol. og har arbeidet som forlagsredaktør og litteraturkritiker i Dagbladet før hun begynte ved barnebokinstituttet. Hun har arbeidet med Inger Hagerups forfatterskap, og utgav i 1997 "Norsk barnelitteraturhistorie" sammen med Tone Birkeland og Gunvor Risa. Boka kom i ny utgave i 2005. Vold er søster av lyrikeren Jan Erik Vold og datter av Dagbladet-journalisten Ragnar Vold. Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize. Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize er en pris som gis til forfattere som skriver bøker «som eksemplifiserer de beste og mest innovative nye skriftene i eller om den marxistiske tradisjonen». Prisen, som ble innstiftet av Tamara Deutscher til minne av ektemannen Isaac Deutscher, ble først gitt i 1969, og har siden blitt utdelt hvert år unntatt 1971 og 1998. Selve prisen er en symbolsk sum, men utover dette inviteres prisvinnerne til å levere neste års "Deutscher Memorial Lecture", i tillegg til at prisen henger svært høyt blant marxistiske forfattere. Dio. Dio var et amerikansk heavy metal-band med vokalist Ronnie James Dio som frontfigur. Begynnelsen. Bandet ble stiftet i begynnelsen av 1983 av vokalist Ronnie James Dio og trommeslager Vinny Appice, etter at begge hadde forlatt Black Sabbath samtidig, grunnet uoverensstemmelser med øvrige medlemmer. Ronnie var lei av å låne sitt talent til andre, – for så å ikke få noe igjen når dagen var omme, som han uttalte i en rekke intervjuer. Hans gamle kamerat, bassisten og skotten Jimmy Bain, som sammen med Ronnie hadde spilt i supergruppa Rainbow på 1970-tallet, kom med nyheter om at han hadde gitarist til bandet. Det unge gitar-funnet Vivian Campbell ble valgt til fordel for storheter som Jake E. Lee og eks Thin Lizzy gitarist John Sykes. Dette var en stor kompliment til den unge iren som på denne tiden bare var 20 år gammel. Bain insisterte videre på at det var han selv som skulle spille bass. Ronnie ønsket ikke at bandet skulle være et soloprosjekt, men en demokratisk enhet der alle parter var likeverdige. Navnet "Dio" ble foreslått av Ronnies hustru og bandets nye manager, Wendy Dio, som mente at Ronnies etternavn var synonymt med kvalitet. Dette med tanke på hans fortid som vokalist i både Rainbow og Black Sabbath, noe som ville gi bandet en «flying start». "Dio" spilte inn debutalbumet "Holy Diver", som er å regne for en heavy-metal klassiker. Like etter albumet ble gitt ut gikk Dio til anskaffelse av keyboardist. Det var Ronnie selv som hadde spilt keyboard på "Holy Diver", men for å unngå å bli «fanget» bak et keyboard på scenen ble Claude Schnell nytt medlem av bandet. Utskiftninger av personell. Senere har Dios besetning gjennomgått en mengde forandringer. Det lengste én oppstilling har holdt var fem år, i perioden 1994–1999. I ettertid ser man nok at bandet på de fleste måter er bygget opp rundt Ronnies kunstneriske visjoner. Derfor har «Dio» i praksis med årene blitt Ronnie James Dios band der han er den eneste som har vært med fra starten av. Likevel levnes det liten tvil om at bandets mange talentfulle medlemmer opp i gjennom tiden har fått frihet til å sette sitt særpreg på musikken. Produksjon. "Dio" har gitt ut 10 studioalbum fra 1983 til 2004, og har i tillegg en rekke samlealbum og konsertalbum på samvittigheten. Bandet hadde sin storhetstid på 1980-tallet med skivene "Holy Diver" (1983), "Last in Line" (1984), "Sacred Heart" (1985), "Intermission" (1986) og "Dream Evil" (1987). "Dio" var også sentral som låtskrivere og produsent for et av hard rock-historiens største begivenheter, nemlig nødhjelpsprosjektet "Hear 'n Aid" med singelen "Stars". Dette var hard rockens svar på "We Are the World", som ble initiert av Vivian Campbell, da ingen av heavysjangerens artister ble invitert til USA for Africa. 1990-åra. Grunnet «grunge-periodens» inntog på 90-tallet, opplevde heavy-metal sjangeren store nedgangstider. Dio klarte likevel å overleve for en spesielt interessert fan-skare. Likevel ble bandet lagt på is i 1992 på ubestemt tid da det ble klart at Black Sabbath og Ronnie James Dio skulle gjenforenes. Dette samarbeidet ble kortvarig, da de samme samarbeidsproblemene dukket opp igjen. Dios musikk utover dette tiåret tok en ny retning, der lydbildet av de fleste ble oppfattet som dystert. Dette har ifølge Dio mye med hans egen sinnsstemning på denne tiden å gjøre, samtidig som bandets nye gitarist, Tracy G, med sin industrielle sound, spilte de gamle låtene på en utradisjonell måte. I år 2000, vendte bandets andre gitarist, Graig Goldy tilbake til Dio, og mye av den gamle sounden var på plass igjen. Oppstandelsen og slutten. Grunge-perioden gikk mot slutten og mange band som hadde klart å overleve de harde 90-åra kom ut av skapet igjen, som Iron Maiden, Judas Priest og Whitesnake. Dio kvitterte med konseptalbumet "Magica" og i 2002 med suksessalbumet "Killing the Dragon", der gitarist Doug Aldrich medvirker. I 2005 kom konsert DVD-en "Holy Diver – Live", der Holy Diver albumet for første gang i sin helhet blir framført live. Dio ble satt på pause i 2007 da det ble bestemt at Dio-utgaven av Black Sabbath skulle gjenforenes under navnet Heaven and Hell som også var navnet på Ronnies mest suksessrike plate med Sabbath. 16. mai 2010 ble det kjent via den offisielle hjemmesiden og på Facebook-fansiden til Ronnie James Dio at han var død. Han fikk diagnosen magekreft høsten 2009. Kuriositet. "Dio" betyr "Gud" på italiensk og bandnavnet har nok sin bakgrunn i familiens Italienske avstamning, samt et opprør mot hans «overreligiøse» oppvekst i et strengt katolsk miljø. Ronnie blir ofte kreditert for å ha oppfunnet det misforståtte tegnet «djevelhornene», et tegn der man vender handflaten mot publikum og lukker tommel, ringfinger og langfinger, mens lillefinger og pekefingeren står oppreist. Ronnie sier at han rett og slett «stjal» dette fra sin overtroiske bestemor, som var redd for trolldom og forhekselser. På tur igjennom byen, ville hun ofte vise dette tegn mot «onde øyne» eller «evil eyes». På godt norsk kan vel tegnet oversettes til «vik fra meg Satan!». EM i friidrett 2002. __TOC__ EM i friidrett 2002 ble arrangert i München 6. – 11. august. Konkurransene ble arrangert på Olympiastadion fra 1972. Maratonløpet fulgte en rundløype i sentrum av byen, med start og mål på stadion. Det deltok utøvere fra 47 land. Høydepunktene var ny verdensbestenotering på 50 km kappgang av Robert Korzeniowski og ny europarekord på 10000 meter av Paula Radcliffe. 4 x 100 m stafett. Stafetten ble opprinnelig vunnet av Storbritannia, men etter at Dwain Chambers' ble avslørt for bruk av dopingmidler, ble britenes lag diskvalifisert og fratatt medaljene. RS-232. RS-232 er i telekommunikasjonen en standard for seriell sammenkopling mellom en dataterminal (DTE) og datakretsløpsterminerende utstyr (DCE; for eksempel et modem). Standarden er ofte brukt i serieporter på PCer. En lignende ITU-T standard er V.24. RS er en forkortelse for «Recommended Standard» (anbefalt standard). Standardens omfang. Standarden definerer ikke koding av tegn (for eksempel ASCII, Baudot eller EBCDIC) eller innpakning av karakterene i datastrømmen (biter per karakter, start/stop-biter, paritet). Standarden definerer heller ikke sendehastighet, selv om standarden nevner at den er ment for hastigheter lavere enn 20Kbit/s. I dag bruker mange apparater hastigheter høyere enn dette. 38,4Kbit/s og 57,6Kbit/s er vanlig og 115,2Kbit/s og 230,4Kbit/s er også brukt. Historie. Standarden var originalt laget for å spesifisere sammenkoplingen mellom en elektromekanisk fjernskriver og et modem. Når elektroniske terminaler (smarte og dumme) først begynte å bli brukt, så var de ofte laget for å bytte eller bli byttet ut med fjernskrivere. Derfor støttet de også RS-232. C-revisjonen ble utgitt i 1969 for å tilpasse standarden til terminalenes elektriske egenskaper. Fordi at standarden ikke var laget for datamaskiner, printere og så videre, så implementerte ofte designerne av slike apparater RS-232 på sin egen måte. Vanlige problemer var andre pinneoppsett og uriktige eller ingen kontrollsignaler. På grunn av denne manglende overholdelsen av standarden så begynte mange firmaer med å lage breakout- og patchbokser, testutstyr, bøker og andre hjelpemidler for å kople sammen forskjellig utstyr. Senere begynte datamaskiner å ta i bruk standarden slik at de kunne koples opp mot eksisterende utstyr. RS-232-kompatible porter var i flere år en standard for seriell kommunikasjon, for eksempel for modem, for mange datamaskiner. Standarden var populær fram til slutten av 1990-tallet. Selv om den i dag har stort sett blitt byttet ut med andre standarder, så er den fremdeles brukt på bakoverkompatibelt utstyr. Standarden har blitt omdøpt flere ganger på grunn av at sponsororganisasjonen har skiftet navn. Andre navn er EIA RS 232, EIA 232, og senest TIA 232. Standarden fortsetter med på bli revidert og oppdatert av EIA og, siden 1988, TIA (TIA). Revisjon C ble utgitt august 1969 og revisjon D i 1986. Nåværende revisjon kalles "TIA-232-F Interface Between Data Terminal Equipment and Data Circuit-Terminating Equipment Employing Serial Binary Data Interchange" og kom ut i 1997. Forandringer siden revisjon C er timing og større samsvar med CCITT-standarden V.24. Utstyr laget for nåværende standard vil virke med utstyr bygd etter eldre revisjoner. Begrensninger i standarden. Det har blitt laget nye standarder for å gjøre noe med begrensningene i opprinnelige standarden. Disse ble laget først og fremst fordi RS-232s bruksområde ble utvidet til å bli brukt til mye mer enn det den var opprinnelig laget for (å kople sammen en terminal og et modem). Rolle i dagens datamaskiner. I boken "PC 97 Hardware Design Guide" anbefalte Microsoft å slutte med å bruke den RS-232-kompatible serieporten fra det originale IBM PC-designet. I dag blir RS-232 gradvis erstattet med USB for lokal kommunikasjon. USB er raskere, bruker lavere spenningsnivå og har mindre kontakter som det er enklere å koble ting til. USB er designet slik at det skal være enklere for driverne å kommunisere med tilkoplet maskinvare. USB er dog en mer kompleks standard som trenger mer programvare som støtter protokollen. RS-232 ble også brukt til å kontrollere forskjellig apparat som ikke hadde RS-232 implementert på apparatets side. Dette er ikke mulig med USB. Mange datamaskiner for kontorbruk blir ofte solgt uten bakoverkompatibilitet med RS-232. Det er dog ofte brukt på salgsteder (strekkode- og kortlesere), amatørelektronikk og industrielle måleapparater og fjernkontrollering. Datamaskiner laget for slike formål har derfor ofte en RS-232 port. Som et alternativ så finnes det maskinvare for USB som lar deg kople til apparater som bruker serieporten. Disse trenger da en ekstra driver slik at programmene kan bruke det som er koplet til serieporten som om det skulle være koplet direkte til maskinen. Detaljer. Data blir sendt som en serie med biter. Både synkrone og asynkrone overføringer er tillatt ifølge standarden. Hver krets opererer bare en vei, som for eksempel signal fra en DTE til en DCE eller omvendt. Siden datasending og datamottak er på separate kretser, kan grensesnittet operere i full dupleks, altså sende og motta data samtidig. Standarden definerer ikke innpakning av data eller koding av karakterer. Det vanligste oppsettet er en asynkron link som sender sju eller åtte biter om gangen. Bitene består av en startbit, sju eller åtte databiter (minst signifikante bit først), en valgfri paritetsbit og en stoppbit. Den konstante tilstanden er kalt for "Marking state". Begynnelsen på en ny karakter signaliseres ved å sette den til "Space state". Bitene blir da sendt ved å alternere mellom disse to og slutter med en stoppbit. Mange mekaniske fjernskrivere trenger ekstra tid for å klargjøres for neste karakter så mange systemer sender derfor to stoppbiter. Historisk sett så brukte fjernskrivere og lignende ASCII i USA, og forskjellige andre tegnsett andre steder. Noen veldig gamle fjernskrivere og Telex-systemene brukte Baudot. Spenningsnivå. RS-232-standarden definerer spenningsnivå som samsvarer med logisk en og null. Signaler er pluss eller minus 3-15V. Området rundt 0V er ikke et gyldig nivå. Logisk en er definert som negativ spenning og har funksjonen OFF. Logisk null er positiv og har funskjonen ON. Standarden spesifiserer en maks spenningsnivå på 25V. ±5 V, ±10 V, ±12 V og ±15 V er vanlige etter hvilken type strømforsyning apparatet har. Kretser som driver et RS-232-kompatibelt grensesnitt må kunne tåle endeløs kortslutning til jord eller spenning til og med 25V. "Slew-rate", eller hvor raskt signalet skifter mellom nivåene, er også kontrollert. Kontaktene. Apparater som bruker RS-232 er klassifisert som en DTE eller DCE. Dette definerer hvilke pinner som skal sende og ta imot signaler. Standarden anbefalte D-subminiature 25-pins kontakten men gjorde den ikke obligatorisk. Generelt sett så har terminaler hannkjønnskontakter med DTE-oppsett og modemer har hunnkjønnskontakter med DCE-oppsett. Andre apparater kan ha hvilken som helst kombinasjon av kontakter og pinneoppsett. En 25-pins D-sub kontakt trenger ikke bety at grensesnittet støtter RS-232. For eksempel hadde den originale IBM PCen en hannkjønnskontakt for RS-232 (med en ikke-standard loop på reserverte pinner) og en hunkjønnskontakt for parallell overføring til printere. Noen datamaskiner hadde også andre spenningsnivå og signal på sine serieporter. Standarden spesifiserer 20 forskjellige signalforbindelser. Siden de fleste apparatene bruker bare noen få signaler, så kan mindre kontakter bli brukt. For eksempel så var 9-pins DE-9-kontakten brukt på de fleste IBM-kompatible PCene siden IBM PC AT. Senere så har 8-pins RJ-45 kontakter blitt mer vanlig, dog med varierende pinneoppsett. Standarden TIA 561 spesifiserer et pinneoppsett, men "Yost Serial Device Wiring Standard" som ble funnet opp av Dave Yost er vanlig på Unix-maskiner, og mange apparater følger ikke noen av standardene. 10-pins RJ-50 kontakter er også brukt. Utgangspunktet er DTEen. TD, DTR og RTS blir sendt av DTEen og RD, DSR, CTS, DCD og RI blir sendt av DCEen. Jord er felles returledning for alle de andre pinnene. Den finnes på to pinner i Yost-standarden, men er det samme signalet. Kople sammen pin 1 (beskyttelsesjording) og pin 7 (signaljord) er vanlig, men ikke anbefalt. Bruken av felles jord er en av svakhetene ved RS-232. Hvis apparatene er for langt fra hverandre, eller på forskjellig strømtilførsel, så vil jorda bli degradert og kommunikasjonen vil feile. Dette er en vanskelig feil å lokalisere. Merk at EIA/TIA 561 kombinerer DSR og RI, Yost kominerer DSR og DCD. Kabler. Siden standarden ikke alltid er korrekt anvendt, så er det ofte nødvendig å bruke dokumentasjon, testkoplinger med en breakoutboks eller prøve og feile for å finne en kabel som virker mellom to apparater. For å koble sammen en fullt kompatibel DCE og DTE trenger man en kabel som kobler sammen identiske pinner på hver kontakt (en såkalt straight kabel). Kjønnsskiftere er tilgjengelig for å løse problemer med å koble sammen apparater og kabler. For å koble sammen apparater med forskjellig type kontakter trenger man en kabel som kopler sammen pinnene ifølge tabellen over. Kabler med 9 pinner på en side og 25 på den andre er vanlige og produsenter av utstyr med RJ-45 kontakter inkluderer som oftest en kabel med enten en DB-25 eller DE-9 kontakt (eller utbyttbare kontakter). Man trenger ett såkalt null modem for å kople sammen to DTEer. Denne vil da oppføre seg som en DCE og kobler sammen de rette pinnene (TD-RD, DTR-DSR og RTS-CTS). Man kan enten bruke to vanlige kabler og et apparat eller en kabel hvor pinnene er koblet sammen for dette formålet. En egenskap ved Yost-standarden er at en nullmodem-kabel er en "rollover"-kabel som bare kobler om pin 1 og 8. Hvis man skal konfigurere eller finne problemer med RS-232-kabler så kan en "breakoutboks brukes. Denne vil normalt ha en hunnkjønns- og en hannkjønnskontakt og er ment til å koples til mellom to apparater. Den har lys som indikerer aktivitet på de forskjellige pinnene og mulighet til å kople om pinnene til forskjellige konfigurasjoner. RS-232-kabler kan lages med kontakter som kan kjøpes på elektronikkforretninger. Kablene må ha mellom 3 og 25 ledninger, vanligvis brukes 4 eller 6. Flate RJ-kabler (telefonkabler) kan bli brukt med spesielle RJ-RS232 kontakter, som er de enkleste å konfigurere. Grunnen til at et tvo-veis grensesnitt kan bli laget med bare tre ledninger er at signalene deler jord. Bruken av ubalanserte kretser gjør at RS-232 er følsom overfor forandringer i jord mellom apparatene. RS-232 har også relativt dårlig kontroll over tiden mellom skifting av spenningsnivå, noe som kan forårsake krysstale. RS-232 var anbefalt for korte distanser (15 meter eller kortere). RS-232-kabler er vanligvis ikke laget med tvinnete par på grunn av de ubalanserte kretsene. Selv om kontrolllinjene på RS-232-grensesnittet var originalt laget for å sette opp og ta ned oppkoplinger, så kan andre "handshake"-metoder være nødvendig. Disse linjene kan bli brukt som flytkontroll slik at man kan verifisere mottak av data sendt til en skriver. Pinn 20 er ofte brukt for å indikere at apparatet er klart til mottak av data. Pinner kan også bli rutet tilbake på ett av apparatene. For eksempel så kan en pinne som sier "er du klar?" på apparat A bli sendt til pinnen som sier "jeg er klar" på apparat A hvis B ikke sendte signalet. Vanlige pinner for "handshake" er 20, 8, 4 og 6. Sjeldent brukte egenskaper. EIA-232-standarden spesifiserer koblinger for flere egenskaper som ikke er mye brukt. Disse egenskapene trenger en 25-pins kontakt og kabler, og selvfølgelig må både DTE og DCE støtte det. Signalhastighetsvalg. DTE eller DCE kan velge mellom en høy eller lav hastighet. Hastigheter og hvilken av de som skal bestemme hastighetet må være konfigurert i både DTE og DCE. Høy hastighet blir valgt ved å sette pin 23 til ON. Loopbacktest. Mange DCEer kan bruke loopback for testing av oppkoplingen. Når den er slått på så vil signalene bli sendt tilbake til senderen istedenfor å bli sendt til mottakeren. Hvis det er støttet så kan en DTE signalisere en lokal DCE (den DTEen er koplet til) at den skal gå inn i loopbackmodus ved å sette pin 18 til ON, eller en fjern DCE (den den lokale DCEn er koplet til) ved å sette pin 21 til ON. Når DCEen er i denne modusen så vil den signalisere DTEen ved å sette pin 25 til ON. En annen måte er å koble sammen pinnene i kabelen. Da trenger man ikke støtte for loopback i apparatene. Loopback er ofte utført med en spesialisert DTE kalt en "Bit Error Rate Tester (BERT). Timingsignal. Noen apparater som opererer synkront bruker et klokkesignal til å synkronisere dataoverføringen. Dette er gjort av DCEen på pinnene 15 og 17. Pin 15 er sendeklokka; DTEen sender neste bit på datalinjen (pin 2) når pin 15 går fra OFF til ON. Pin 17 er mottakerklokka; DTEen leser neste bit fra datalinjen (pin 3) når denne klokka går fra ON til OFF. Alternativt så kan DTEen sende ut et klokkesignal på pin 24 for både sendt og mottatt data. Igjen så er data sendt når klokka går fra OFF til ON og lest når den går fra ON til OFF. Relaterte standarder. Andre standarder for seriell overføring kan være ukompatible med RS-232. For eksempel så vil ikke TTL-nivåene på +5V og 0V virke da de er utenfor nivåene RS-232 bruker. Sliker nivåer brukes noen ganger av NMEA-kompatible GPS-mottakere og dybdemålere. 20mA strømsløyfe bruker fravær av 20mA for høy og tilstedeværelse av 20mA for lav. Denne signalmetoden er ofte brukt over lange distanser eller i optisk isolerte koplinger. For å kople et slikt apparat til en RS-232 port så trenger man en nivåomformer siden disse apparatene kan sende ut spenninger over de grensene RS-232-kompatible apparater er laget for å tåle. Det originale IBM XT serieportkortet implementerte en 20mA strømsløyfe som aldri ble brukt i noe annet utstyr laget av andre leverandører Store Lungegårdsvannet. Store Lungegårdsvannet er en våg i Bergen kommune i Hordaland. Store Lungegårdsvannet ligger i overgangssonen mellom Bergen sentrum og bydelene i sør. Vågen var opprinnelig en arm av Puddefjorden, og blir i dagligdags tale gjerne kalt Storlungeren. Navnet kommer av Lungegården, en herregård som ble dannet av kjernen i Nonneseter klosters gods etter at dette ved sekulariseringen i 1528 ble overdratt til riksråd Vincens Lunge. Store Lungegårdsvann ble i middelalderen kalt Ytre Alrekstadvågen etter kongsgården Ålrekstad (mens Lille Lungegårdsvann ble kalt Indre Alrekstadvågen). Historie. I 1930-årene var Store Lungegårdsvannet et attraktivt rekreasjonsområde med båthavner og strandbredder der byfolk holdt seg på fine dager. Fra 1950-årene ble vannet sett på som en ressurs for byen for å dekke akutte arealbehov innen trafikk og godstransport. Som en følge av dette har østre bredd lenge vært en «bakgård» preget av tilfeldige og gjentatte utfyllinger, og med en utilgjengelig og en lite attraktiv strandsone. Gamle Nygård bro går over Store Lungegårdsvannet, og er en vippebro som slapp dampbåten fra Lille Lungegårdsvannet ut til Laksevåg. Rede. Et rede (også reir) er et tilholdssted for visse dyr, særlig fugler og andre ovipare dyr. Et rede skal gjerne fungere som et trygt, lunt sted for egg under hekking og ruging. Når eggene er klekket skal redet være et sted der foreldrene trygt kan forlate ungene for å hente mat til dem. Bakkropp. Bakkroppen ("abdomen") er en del av kroppen. Hos utvokste ("imago") insekter utgjør abdomen bakkroppen. Ytre organer. Bakkroppen ("abdomen") består hos virvelløse dyr, opprinnelig av elleve segmenter, pluss en såkalt «hale» ("telson"), men mange arter har færre synlige bakroppssegmenter, fra noen få, som hos husfluen, som bare har fem store synlige segmenter på bakkroppen. I mange arter er rester etter utvekster bevart på bakkroppen i form av haletråder ("cerci"), eggleggingsbrodder ("gonopoder") og noen "styli" med ukjent funksjon. Hos larver av holometabole insekter er bakkroppsspissen forsynt med en fingerformet utvekst ("pygopodium"), som noen ganger er besatt av små torner, og som fungerer som en sjuende fot. Hvert bakkroppsledd er horisontalt delt i en øvre del, et ryggskjold ("tergitt"), og en nedre del, et bukskjold ("sternitt"). Brukt til kommunikasjon. Honningbien bruker bakkroppen til å kommunisere med de andre biene ved å «danse» og bevege seg i ulike mønster. Dette for å gi opplysninger om hvor og hvor langt det er til rike forekomster av mat. Lysbiller har spesielle lysproduserende organene er plassert på bakkroppen. Larvene lyser nok som en advarsel til rovdyr om at de kan inneholde giftige kjemikalier. Men for de voksne er det ofte hunnen som sender ut lysblink. Hun er vingeløs, sitter i vegetasjonen og gjør det for å tiltrekke seg partnere. Bekkefaret (Stavanger). Bekkefaret er en del av Hillevåg bydel i Stavanger med beliggenhet omtrent tre kilometer utenfor Stavanger sentrum. I bydelen ligger blant annet Stavanger Universitetssjukehus, og den er også en viktig gjennomfartsåre for trafikk, både privat og industriell. I Bekkefaret finner vi skolene Auglend (1.–7. og 1.–10. for avd. for hørselshemmede) og Ullandhaug (8.–10.), og idrettslagene Stavanger IF og SK Jarl befinner seg også i nærområdet. Bekkefaret skateanlegg ligger også her. Bekkefaret avgrenses av E39, Armauer Hansens vei og Haugåsveien, samt sørligste del av Svend Foyns gate og Bekkefarettunellen. I tillegg er det ofte vanlig å ta med nære steder som Schankeholen, Saxamarkå og nedre deler av Vålands sørside som en del av stedet. Nyinnflyttere som ikke kjenner den gamle bydelen Bekkefaret bruker i dag andre betegnelser. Dermed viskes Bekkefaret-navnet mer og mer ut. I dag er den indre kjernen i Bekkefaret området hvor Bekketunet barnehage og Ullandhaug skole ligger. Folk på nordsiden sier de bor på Våland, folk på sørsiden sier Åsen, folk på vestsiden (Siffen) sier Saxemarken mens folk på østsiden sier Hillevåg. Stavanger ble rundt 1995 inndelt i syv store bydeler. Hillevåg bydel dekker alt eller det meste av Bekkefaret, men grensen mot bydelen Våland og Eiganes er noe uklar. Rekkehusene mellom Fylkeslege Ebbelsgate og Våland kolonihage hører til BBL Våland, men skolekretsen er Auglend skole. Bekkefaret regnes som det mest typiske rekkehusområdet i Stavanger, et resultat av bydelens konstruksjon på 1950-tallet, hvor alle kluter ble satt inn for å spre sosialboliger og arbeiderklassen over flere områder enn kun Storhaug. De karakeristiske Stavanger-husene finnes det mange av i Bekkefaret, men det finnes slike hus flere steder i byen, blant annet i Christian Bjellandsgt. I Stavanger kommunes levekårsundersøkelse ligger Bekkefaret stabilt blant den dårligste fjerdedelen. Ved Stortingsvalget 2005 fikk valgkretsen Ullandhaug, hvor blant annet Bekkefaret inngår, et valgresultat som sammenlignet med Stavangers øvrige bydeler var betraktelig mer venstrevridd. Totaloppslutningen for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ble 43,3 % Et resultat kun overgått av nabobydelen Tjensvoll. Navnet Bekkefaret stammer fra bekken som tidligere rant fra Mosvatnet til Gandsfjorden. Skrimfjella. Skrimfjella, eller bare Skrim, er et fjellområde i Kongsberg kommune i Buskerud, beliggende mellom Kongsberg og Skien. Området er et mye benyttet friluftsområde, og det finnes om lag 600 fritidshytter der. Høyeste topp er Styggmann med 871 moh., mens Skrim er nest høyest med 859 moh. I 2002 ble deler av Skrimfjella vernet – Skrim-Sauheradfjella på 12 daa som naturreservat og Skrimfjella landskapsvernområde på 33 000 daa. I desember 2008 ble Skrim-Sauheradfjella kraftig utvidet til 123 km². Hytter. Den norske turistforening holder flere ubetjente hytter i området: Darrebu, Ivarsbu, Sørmyrseter og Sveinsbu, samt en nødbu på toppen av Styggemann. Breidsethytta er en privat turisthytte. Skrimhytta og Rajehytta var tidligere turisthytter. Statskog Sølvverket har flere skogshytter til utleie. Våle prestegård. Våle prestegård er en fredet tidligere prestegård med hoved- og sidebygning, stabbur og en verneverdig driftsbygning. Gården inneholder mange gamle redskaper (som også er i bruk!) og fremstår som et bygdemuseum. Vedlikeholdere og ansvarlige er Stiftelsen Våle Prestegård som overtok eiendommen på 1990-tallet.. Re kommunes tusenårssted. Gården ligger langs Gjeldstadveien, 700 meter nordvest for Våle kirke. Eldste del (en "høgstue") ble oppført i 1641. Dette er den eldste høgstue som er funnet i Norge. Hovedbygningen er fra 1738. Thorax (leddyr). Thorax er gresk for "brystparti", og utgjør hos de fleste leddyr ett av kroppsavsnittene. Hos leddyr med vinger består brystpartiet hovedsakelig av musklatur for vingene. De fleste indre organer finnes i bakkroppen. Generelt om kroppen. Virvelløse dyr har ikke et indre skjelett som holder og støtter opp kroppen, men hudplater ("kutikula"), et ytre skjelett, noe lignende som hos en soldats rustning. Mellom huplatene er det fleksible, membranøse partier som muliggjør bevegelse. Derfor er kroppen hos leddyr er sammensatt av ledd, antall ledd varierer. Leddene gjør det mulig for dyret å bevege seg. Hudplatene fungerer også som «fuktsperre» slik at dyret kan leve selv i tørre omgivelser. Edderkoppdyr og krepsdyr. Edderkoppdyr og krepsdyr, har en todelt kropp. Hodet og brystet er sammenvokst til et segment, et hodebryststykke ("cephalothorax"), resten utgjør, det andre segmentet som er bakkroppen ("abdomen"). Hos noen grupper, som vevkjerringer og de fleste midder, er disse to delene igjen mer eller mindre sammenvokste og danner en enhet. Insekter. Insekter har en tredelt kropp, og "thorax" brukes om det andre kroppsavsnittet, som sitter mellom hodet ("caput") og bakkroppen ("abdomen"). Bryststykket hos insekter består av tre segmenter, ett forbryst ("prothorax"), ett mellombryst ("mesothorax") og et bakbryst ("metathorax"). Brystet kan ha flere stive børster ("seta"), og noen arter er delvis hårkledde. Fargene kan være alt fra svart til lyst gul, ofte i brungule nyanser. Men noen er metallisk farget, en farge som oppstår ved lysbrytning. Sideplatene ("pleuron"), har navn etter segmentene de tilhørerer. De er ikke alltid like godt synlige, som hos billene. Men hos flere grupper, som hos tovinger og veps, er de lett synlige. Buksiden ("sternum") er nokså komplisert sammensatt av mange mindre hudplater som har navn etter segmentene de tilhører. I hovedsak er også buksiden tredelt, med er ett par bein på hvert av disse tre brystsegmentene, tilsammen blir det seks bein, eller føtter. Insekter, eller "hexapoda", betyr «seksfotinger». Beina brukes til å gå med, men også for å fange (holde) byttedyr, som hos øyenstikkere og enkelte fluer, som dansefluer og andre. Ryggsiden ("notum") av brystet har navn etter segmentene de tilhører, forryggen ("pronotum"), mellomryggen ("mesonotum") og bakryggen ("metanotum"). Det bakerste ryggsegmentet danner hos mange et trekantet bakoverrettet stykke ("mesoscutellum" eller "scutum") med et enda mindre "scutellum" lengst bak. Oppe på ryggsiden kan det være langsgående rekker med børster, som hos tovingene. Disse børsterekkene har navn, og er viktige i artsbestemmelsen. Den miderste rekken heter "akrosticale børster", utenfor der "dorsocentrale børster". Langs kanten finnes mindre grupper med børster, foran noen "posthumerale børster", bakover, "presuturale børster", "notoplurale børster", på "scuttellumet' finnes ofte "scutellare børster". Navn på børstene er ofte det samme som navnet (det latinske navnet) på den del av brystet børstene finnes på. Ofte er det også et eller to par vinger plassert henholdsvis på for- og mellombrystet. Centronics. Centronics Data Computer Corporation var en banebrytende amerikansk produsent av printere for datamaskiner. I dag er de stort sett bare husket for parallellinterfacet som de ga navnet til. Historie. Selskapet begynte som avdeling i Wang Laboratories. Gruppen produserte fjernterminaler og systemer for casinoindustrien under Robert Howard. Skrivere ble utviklet for å skrive ut kvitteringer og pengeoverføringsrapporter. Avdelingen ble senere til et eget selskap i 1971 og tok navnet Centronics. Howard fikk da stillingen som direktør og formann. Model 101 ble introdusert i 1970 på National Computer Conference. Skrivehodet brukte et nyskapende slagsystem med sylinderspole. Centronics påstod senere at de hadde, med denne skriveren, laget den første punktmatriseskriveren. Howard ble kjent med sin nabo, Max Hugel, som var grunnlegger og direktør i Brother International, USAs filial for Brother Industries, Ltd, produsent av symaskiner og skrivemaskiner. Et samarbeid oppstod etter at Centronics trengte pålitelig fremstiling av maskineri for skrivere – et samarbeid som hjalp Brother til å starte å produsere skrivere. Huge ble senere executive vice president i Centronics. Skrivehoder og elektronikken ble laget på Centronics' fabrikker i New Hampshire og Irland. Maskineriet ble bygd i Japan av Brother og skriverne ble satt sammen i New Hampshire. På 1970-tallet opprettet Centronics et samarbeid med Canon for å utvikle slagfri skrivere. Det resulterte i ingen produkter, men Canon fortsatte med å utvikle laserskrivere og utviklet en suksessfull serie motorer for skrivere. I 1975 skrev Tandy og Centronics under på en OEM-avtale og Centronics produserte printere i DMP og LP-serien for Tandy i årevis. 6000-serien ble introdusert i 1978. I 1979 hadde de tjent over $100 millioner. I 1977 saksøkte Centronics konkurrenten Mannesmann, A G på grunn av et patent som omhandlet returfjæra i skriveutløseren. I 1980 ble Mini-Printer Model 770 introdusert – en liten, lavkost, stasjoner matriseskriver. Dette var den første skriveren de hadde laget selv, og det var problemer med den. Feil i mikroprosessoren endte med et tilbakekall og en stopp i produksjonen som varte ett år. I løpet av dette året tok Epson, Brother og andre selskap over mye av markedet og Centronics fikk aldri tilbake markedsandelen sin. Dette året ble også E Series 900 og 1200 LPM introdusert. I 1982 integrerte Control Data Corporation sin skriveravdeling CPI inn i Centronics og investerte også $25 millioner i selskapet, noe som ga dem kontroll. Control data kontrollerte selskapet fram til 1986 da deres andel ble kjøpt opp av investorer assosiert med Drexel Burnham Lambert. Drexels andel ble kjøpt opp av Centronics i 1987. LineWriter 400 ble introdusert i 1983, tett fulgt av en raskere LineWriter 800 i 1984. LineWriter-serien fortsatte til og med 1995. GLP (Great Little Printer) var en serie med lavkvalitets matriseskrivere som ble introdusert i 1984. Forholdet med Brother fortsatte med flere av PrintStation-modellene som var ommerket produkter fra Brother. Eksklusive rettigheter til å markedsføre Trilog fargematriseskrivere ble anskaffet i 1984 og Trilog ble kjøpt opp i 1985. Advanced Terminals (produsent av arkmatere) og BDS Computer Australia Pty Ltd ble kjøpt opp i 1986. PrinStation 350-serien med matriseskrivere var suksessfull i OEM-markedet og ble solgt med logoene til Data General, ITT Courier, NCR, CDC, Decision Data og ISI. Mest lønnsom var avtalen om å bygge IBM 4214 basert på en modifisert PrintStation 350. I 1985 så var inntektene på $126 millioner, hvor $65 millioner fra produksjonen av IBM 4214. I 1986 ble produksjonen av denne skriveren stanset og inntektene sank. PrintStation 350 ble senere basisen for GENICOM 3600-serien som ble solgt frem til 1992. Den eneste laserskriveren Centronics lagde ble lansert juli 1986: PagePrinter 8. Den brukte en motor fra Sharp identisk med den i en Sharp kopimaskin. Den brukte også en 6800-basert kontroller utviklet av Sharp og Centronics. Den ble solgt for $2,495 som var $500 lavere enn HPs LaserJet. En raskere versjon var annonsert, men kom aldri ut. I 1987 ble Centronics solgt til GENICOM. Centronics Data Computer Corporation fortsatte som et selskap på New York-børsen og investerte inntekter fra salg av skriver-relaterte verdier i en del oppkjøp. Det skiftet navn til Centronics Corporation i 1987 og til Ekco Group, Inc. i 1988. Interfacet. Dr. An Wang, Robert Howard og Prentice Robinson utviklet Centronics parallell interface hos Wang Laboratories. Wang hadde et overskuddslager med 20000 Amphenol 36-pins micro ribbon-kontakter som ble brukt på en av kalkulatorene de solgte tidligere. Kontakten har blitt så assosiert med Centronics at den i dag blir kalt for Centronics skriverport. Til og med 50-pins kontakten brukt i det originale SCSI-interfacet er kjent som "SCSI Centronics". Interfacet ble raskt en "de facto"-standard. Produsenter på denne tiden brukte forskjellige typer kontakter på systemsiden så flere forskjellige kabler ble benyttet. Når IBM implementerte et parallell-interface på sin IBM PC, så brukte de en DB25-kontakt på PCen og lagde den nå velkjente kabelen med en DB25M på en ende og en 36-pins micro ribbon på den andre enden. HP adopterte Ceontronics parallellkontakt på sine skrivere og introduserte toveis kommunikasjon, som de kalte Bitronics, på sin LaserJet 4 i 1992. Bitronics og Centronics ble avløst av IEEE 1284] i 1994. Centronics parallell er generelt sett kompatibelt med IEEE 1284 i kompatibilitetsmodus. Den orignale Centronics-implementasjonen forandret på "busy lead" etter hver linje med data (busy by line), mens IEEE 1284 forandrer på den etter hvert mottatt tegn (busy by character). Noen vertssystemer og skriverservere bruker et markeringssignal med en relativt lav spenning eller en rask forandring på "busy lead". Dette kan forårsake ingen eller intermitterende skriving, tapte eller gjentatte tegn eller sider fylt med rot. Noen skrivere kan ha en bryter hvor du kan sette den til "busy by character", andre kan trenge et "handshake"-adapter. Tiki Data. Tiki Data var en produsent av mikrodatamaskiner i Oslo, Norge. Bedriften ble grunnlagt i 1983 av Lars Monrad Krohn, og siktet på å utvikle datamaskiner for utdanningssektoren. Etter lanseringen av Tiki 100 som var designet av Tiki Data, startet selskapet med å lage programvare for utdanningssektoren. Etter at IBM PC etablerte seg som en standard, gikk selskapet over til å selge PC-kompatible datamaskiner. Tiki Data ble kjøpt opp av Merkantildata i 1996 og sluttet å eksistere fra da av. Intel 8088. Intel 8088 er en 16-bits mikroprosessor som ble introdusert av Intel den 1. juli 1979. I likhet med 8086, har den 16-bits registre, 20-bits adressebuss og den kan adressere 1 Megabyte eksternt minne. Forskjellen er at 8088 har en 8-bits databuss, mens 8086 har en 16-bits ekstern databuss. Dette medfører også at den såkalte "prefetch"-køen var på 4 byte, i motsetning til 6 byte på 8086. Kretskort med 16-bits bussbredde var fremdeles ganske dyre da prosessoren ble lansert. 8088 ble derfor lansert for å redusere prisen på datamaskiner. Prosessoren ble introdusert og brukt i den originale IBM PC. Etterkommerne av 8088 er 80186, 80188, 80286 (foreldet) og 80386 som fremdeles er i bruk i dag. Den mest innflytelsesrike mikrodatamaskinen som brukte 8088 var IBM PC. Den kjørte på en klokkefrekvens på 4.77 MHz. En populær klone var Leading Edge Model D (1987). IBMs egne ingeniører ville tilsynelatende bruke Motorola 68000, og den ble brukt senere i den glemte IBM Instruments 9000 Laboratory Computer. En viktig grunn for å bruke 8088 var at den kunne brukes med eksisterende komponenter for Intel 8085, og man kunne basere maskinen på et modifisert 8085-design. Komponenter for 68000 var ikke lett tilgjengelig på den tiden, selv om den også kunne bruke Motorola 6800-komponenter til en viss grad. En kompatibel brikke, V20, ble produsert av NEC. Den hadde en 20% forbedring innen prosessorkraft. COMAL. COMAL ("COMmon Algorithmic L'"anguage") er et programmeringsspråk utviklet i Danmark av Benedict Løfstedt og Børge Christensen i 1973. COMAL var laget som en blanding av rådende programmeringsspråk innen utdanning på den tiden, BASIC og Pascal. Det var ment for å brukes til å introdusere elementer fra strukturert programmering i et miljø hvor BASIC ble normalt brukt. "COMAL 80 PROGRAMMING LANGUAGE REPORT" inneholder den formelle definisjonen for språket. På første del av 1980-tallet vant Apple en kontrakt som lot dem selge Apple II-maskiner som kjørte M og COMAL til irske ungdomsskoler. Larry Sanger. Lawrence Mark «Larry» Sanger (født 16. juli 1968) var ansatt av Jimmy Wales som redaktør for Nupedia, og spilte en viktig rolle i oppstarten av Wikipedia fra 2001 frem til han trakk seg 1. mars 2002. Han har senere gjort seg bemerket som kritiker av Wikipedia, men lanserte høsten 2006 likevel sin egne uavhengige videreutvikling av prosjektet. Sanger presenterer seg selv som «medgrunnlegger» av Wikipedia. Jimbo Wales bestrider at Sanger var en av grunnleggerne av leksikonet. Moderne forsvar. Moderne forsvar er en halvåpen sjakkåpning (ECO: B06) som defineres av åpningstrekkene Som regel følges dette opp med 2.d4 Lg7. Åpningen er svært nært knyttet til jugoslavisk (1.e4 d6), og de to åpningene kan ofte gå over i hverandre. I moderne forsvar pleier imidlertid svart å utsette...Sf6 trekket. Ideen bak 1...g6 er å utvikle sortfelts-løperen til g7 der den vil herske over en lang diagonal og utøve press på sentrum. Da 1...g6 i seg selv ikke angriper sentrum får hvit sjansen til å okkupere sentrum tidlig i partiet, mens svart vil forsøke å angripe dette sentrumet. Moderne forsvar er derfor en «hypermoderne» åpning, som ikke ble regnet som fullverdig før ut på 1960-tallet. Steinar Sørlie (1975). Steinar Sørlie (født 25. mars 1975 i Trondheim) er en norsk tidligere fotballspiller (målvakt) som har spilt for Ranheim, Utleira, Strindheim, Rosenborg, Byåsen, Vålerenga, Romerike, Fredrikstad og Lisleby. Han har vært assistentrener/keepertrener for Toppserielaget til Kattem Kattem. Pål André Czwartek. Pål André Czwartek (født 25. april 1975 i Askim) er en norsk fotballspiller som spilte for Fredrikstad fotballklubb i en årrekke. Han ble hentet fra Moss FK i 1998-sesongen og var i klubben ut 2009-sesongen, da FFK rykket ned fra eliteserien. Etternavnet Czwartek kommer av at hans farfar er fra Polen. Trond Erik Bertelsen. Trond Erik Bertelsen (født 5. juni 1984 i Sandnes) er en norsk fotballspiller som spiller for Viking. Fredrikstad. Bertelsen kom til Fredrikstad fra FK Haugesund vinteren 2004, og var en av de første spillerne Egil «Drillo» Olsen hentet til klubben. Han er opprinnelig fra Sandnes der han spilte for Lura IL. Den hurtige venstrebacken har 32 U21-landslagskamper og 30 kamper for andre aldersbestemte landslag. I januar 2006 fikk han sin debut for, i en privatlandskamp de tapte 2-1 mot Viking. Bertelsen ble sommeren 2007 koblet til Viking FK, der det var meningen at han skulle overta venstrebackplassen til Thomas Pereira. Bertelsen uttrykte ved overgangen stor glede over å returnere til Nord-Jæren for å spille for Viking. Viking kansellerte derimot overgangen som en følge av at kneskaden hans trengte enda noen måneder før han kunne spille elitefotball igjen. Men Bertelsen og de to klubbene ble til slutt enige om en kontrakt med Stavanger-klubben. Raio Piiroja. Raio Piiroja (født 11. juli 1979) er en estisk fotballspiller, som for tiden spiller forsvar i FC Flora Tallinn. Han er fast på landslaget til Estland der han har mer enn 100 kamper. Han startet karrieren i Pärnu før han gikk til FC Flora Tallinn. Senere ble han lånt ut til Vålerenga, og i 2004-sesongen signerte han kontrakt med Fredrikstad fotballklubb. Han scoret to mål i finalen i NM i fotball 2006, da Fredrikstad slo Sandefjord 3-0. Raio fikk sin 150 kamp for Fredrikstad fotballklubb, hjemme mot Ranheim 4. juli 2010. Jubilanten gikk tapende ut av kampen med 2-3. FFKs to mål ble scoret av Celso Borges. Utover i 2011 ble det klart at Piirojas kontrakt med Fredrikstad ikke kom til å bli forlenget. Noen timer før overgangsvinduet stengte 31. august 2011 ble det kjent at FFK hadde akseptert et bud fra nederlandske Vitesse, og etter syv sesonger var dermed klubblegenden ferdig i Fredrikstad. Han fikk totalt 191 kamper for Fredrikstad. (159 serie, 24 cup, 4 e-cup, 4 kvalik) Raio Piiroja har to ganger vunnet prisen Årets estiske fotballspiller, i 2002 og 2006. Kate Hudson. Katherine Garry Hudson (født 19. april 1979 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne som har vært Oscar-nominert. Tidlig liv. Hudson ble født i Los Angeles. Foreldrene var William Louis Hudson (en artist, komiker og medlem av Hudson-brødrene) og Goldie Hawn (filmskuespillerinne). Foreldrene skilte seg kort tid etter at Hudson var født, og hun og hennes bror, Oliver Hudson, ble oppdratt av deres mor, og morens daværende kjæreste, Kurt Russell. Hudson har tre halvsøsken, Emily og Zachary Hudson (fra farens påfølgende ekteskap med skuespillerinnen Cindy Williams), og Wyatt (fra morens forhold til Russell). Hudson ble uteksaminert fra Crossroads dramaskole i Santa Monica i 1997 Karriere. Hudsons gjennombruddsrolle var som «Penny Lane» i Cameron Crowes film "Almost Famous" fra 2000, en rolle hun ble Oscar-nominert for i kategorien «Beste kvinnelige birolle». Tidligere hadde hun opptrådt i mindre kjente filmer som "Gossip" og "200 sigaretter". Hudson avslo rollen som Mary Jane Watson i 2002-innspillingen av "Spider-Man", og medvirket isteden i en gjeninnspilling av "The Four Feathers", en film som fikk dårlig kritikk. Hennes neste film, "Hvordan bli dumpet på 10 dager", ble en stor suksess i kinosalene, og spilte inn over $100 millioner. Etter dette opptrådte Hudson i flere romantiske komedier, blant annet "Alex and Emma" og "Livet med Helen"; filmer som hadde moderat suksess. I 2008 spilte Kate Hudson i musikalen "Nine" sammen med Oscar vinnerene Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Nicole Kidman, Penélope Cruz, Judi Dench og Sophia Loren med Grammy Award-vinner «Fergie» i biroller. Filmen hadde premiere i november 2009. Personlig liv. På grunn av at Hudsons biologiske far var fraværende gjennom det meste av hennes barndom, kjenner ikke de to hverandre. I 2000 fortalte Hudson at hennes far «ikke kan skille meg fra et hull i veggen» til "Vanity Fair". Hun anser sin mors kjæreste, Kurt Russell som sin far. I 2000 giftet Kate seg med frontpersonen i Black Crowes, Chris Robinson. Sammen har de en sønn, Ryder Russell Robinson, som ble født 7. januar 2004. Nå er hun sammen med Muse-vokalist Matthew Bellamy, og sammen har de en sønn, Bingham Hawn Bellamy. Bora Zivkovic. Bora Zivkovic (født 4. september 1974) er en dansk fotballspiller som spiller for Vejle Boldklub i Danmark. Bora Zivkovic har tidligere spilt for Fredrikstad fotballklubb og FC København Jørgen Magnussen. Jørgen Magnussen (født 17. april 1986) er en norsk fotballspiller som har spilt for Fredrikstad fotballklubb. Jørgen Magnussen ble tatt opp i FFKs A-lagsstall juni 2005. Den 15. februar 2007 ble han tatt ut av A-stallen til FFK. Han fikk en kamp i Tippeligaen for FFK. Dan Aykroyd. Daniel Edward Aykroyd (født 1. juli 1952 i Ottawa, Ontario, Canada) er en canadisk komiker, skuespiller, manusforfatter og musiker. Han var en av de opprinnelige medlemmene av "Saturday Night Live", medlem av The Blues Brothers og har en lang karriere som filmskuespiller og filmmanusforfatter. Christian Petersen (fotballspiller). Christian Petersen (født 25. mai 1978) er en norsk fotballspiller som spiller for Follo Fotball. Han har tidligere spilt for Ski, Moss, Oslo Øst og Fredrikstad (2003–2006). James Belushi. James Adam «Jim» Belushi (født 15. juni 1954 i Chicago i Illinois) er en albansk-amerikansk skuespiller, komiker og musiker og han er en yngre bror av John Belushi. Han har blant annet spilt hovedrollen i TV-serien "According to Jim". Fra 1977-1980 jobbet han med Chicago Theater gruppen The Second City. Barndom. Belushi ble født i Chicago i Illinois, sønn av Agnes (født Samaras), som var av albansk herkomst og jobbet som en geitebonde, og Adam Belushi, en albansk immigrant og restaurantoperatør som forlot sitt opprinnelige landsby, Qyteza, i 1934 som sekstenåring. Etter eksamen fra Wheaton Central High School, gikk Belushi på College of Dupage og ble uteksaminert fra Southern Illinois University med en grad i tale og teater. Hans Erik Ramberg. Hans Erik Ramberg (født 8. august 1976) er en norsk fotballspiller som spiller for Fredrikstad Fotballklubb. Hans Erik Ramberg var regnet som et av Norges største talenter, og dro tidlig på proffeventyr til Ajax Amsterdam, der han spilte på aldersbestemte lag med bl.a. Patrick Kluivert. Etter en vond strekkskade måtte han reise hjem til Norge igjen. Han spilte to sesonger for FFK, før han dro til tippeligaen for å spille for Moss FK. Men etter en ødeleggende kneskade måtte han legge opp, og av legene ble han erklært fotballinvalid. På tross av legenes dystre spådom klarte Hans Erik å trene seg opp igjen og har de siste sesongene vært en av de sentrale spillerne i FFK. I cupfinalen i 2006 mellom Fredrikstad og Sandefjord, skåra han det første målet i 3-0-seieren til Fredrikstad. Ved siden av fotballkarrieren har han vært lærer ved Kråkerøy ungdomsskole i Fredrikstad. John Belushi. John Adam Belushi (født 24. januar 1949, død 5. mars 1982) var en amerikansk skuespiller og komiker. Belushi vokste opp i Chicago, som første generasjon albansk-amerikaner. Belushi var perioden 1975–1979 med i TV-programmet "Saturday Night Live", hvor han ble landskjent i USA, sammen med bl.a. sin mangeårige venn og kollega Dan Aykroyd. I 1979 forlot han "SNL" for å satse på en filmkarriere. Hans mest kjente filmer er "Deltagjengen" (1978) og "Blues Brothers" (1980). Belushi døde av en kokain- og heroinoverdose i 1982. Han var bror til James Belushi. Ettermæle. Den 1. april 2004, tjue år etter hans død, fikk John Belushi post mortem en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Rollene som Peter Venkman i "Ghostbusters" og Emmett Fitz-Hume i "Spioner som oss", som begge ble skrevet av Dan Aykroyd, var opprinnelig tiltenkt Belushi før hans død. Rollene gikk i stedet til henholdsvis Bill Murray og Chevy Chase, som begge hadde vært kolleger med Belushi og Aykroyd på "Saturday Night Live". Christian Berg. Christian Berg (født 17. mai 1978) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Glimt. Han har spilt hele sin karriere i klubben, bortsett fra 2006- og 2007-sesongene i Fredrikstad, mens Bodø/Glimt var i Adeccoligaen. 21. november 2005 ble det klart at Christian Berg forlot Bodø/Glimt gratis som Bosman-spiller, til fordel for Fredrikstad, etter 2005-sesongen da klubben rykket ned. Han var mye plaget med skader i sine to år i Fredrikstad og klarte aldri å etablere seg på førstelaget. Hans høydepunkt i sine to år i Østfold-klubben var cup-seieren over Sandefjord i 2006, da Berg spilte hele finalen som endte 3-0. 5. desember 2007 bekreftet Bodø/Glimt at Christian Berg hadde skrevet under en toårsavtale med klubben. Dette ble Bodø/Glimts første forsterkning av spillerstallen etter å ha rykket opp til Tippeligaen. Baburam Bhattarai. Baburam Bhattarai (transkriberes også "Babu Ram", partinavn Laldhoj) (født 26. mai 1954 i distriktet Gorkha), en kommunistleder i Nepal, er den mest kjente lederen i NKP (Maobadi) ved sida av Prachanda. Han var maoistenes sjefsforhandler i 2001 og 2003, og leder av deres statsapparat Nepals Forente Folkeråd fra 2001. Etter at maoistenes statsapparat formelt blei nedlagt i januar 2007, leder han NKP(M)s arbeid i Nepals overgangsparlament 2007 (der han ikke er representant), og han er fra februar leder av "Nepals Forente Folkeråd" som er omdanna til NKP(M)s fellesfront av masseorganisasjoner. Denne paraplyorganisasjonen har anslagsvis over 5 millioner medlemmer. Bhattarai er også internasjonalt kjent som de nepalske maoistenes "sjefsideolog". Bakgrunn. Som mange kommunistledere og kjente politikere i Nepal, kommer Bhattarai fra en familie som tilhører Bahun-kasten. Han gikk på en videregående misjonsskole på landsbygda i distriktet Gorkha og blei tidlig kjent som en ypperlig student. Han studerte arkitektur på universiteter i India, der han tok "Bachelor" i Chandigarth i 1977 og doktorgrad ved "Jawaharlal Nehru universitetet" i New Delhi i 1986. I India blei han politisk aktiv. Han stifta "All India Nepalese Students Association" i 1977, og blei medlem av det revolusjonære maoistpartiet NKP (Chautho Mahadhiveshan). Seinere fulgte han veteranen fra det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti, Mohan Bikram Singh, over i hans nye parti NKP (Masal). Men da flertallet brøyt med Singh og stifta enda et nytt parti, NKP (Mashal) – blant dem Prachanda, seinere leder for maoistpartiet – blei Bhattarai i NKP(Masal) hos Singh. Leder under Jana Andolan 1990. Under den store "demokratirevolusjonen" i 1990, stifta flere revolusjonære maoistpartier en felles front, Samyukta Rashtriya Janaandolan (United National People's Movement, Den Forente Nasjonale Folkebevegelsen), vanligvis kalt UNPM. UNPM var den viktigste venstreopposisjonen til de to større og mer moderate bevegelsene som leda opprøret, Nepals Kongressparti og ei gruppe mer moderate kommunistpartier i fronten ULF. De viktigste partiene i UNPM var NKP (Masal), og et anna parti med et forvirrende likt navn, NKP (Mashal), leda av Prachanda. Baburam Bhattarai blei UNPMs leder. Leder av parlamentets 3. største parti i 1991. Etter at demokratirevolusjonen seira, stifta NKP (Mashal), et annet maoistisk parti, NKP (Chautho Mahadhiveshan) (fjerde landsmøte), og noen mindre grupper et nytt parti: NKP (Ekda Kendra) (Unity centre, enhetssenteret), med Prachanda som leder. Da det viste seg at NKP(Masal)s leder Mohan Bikram Singh ville boikotte valget i 1991, brøyt Baburam Bhattarai og en mindre gruppe av hans tilhengere ut og laga sitt eget NKP(Masal), som snart etter gikk med i NKP (Ekda Kendra). NKP (Ekda Kendra), som fungerte som et underjordisk, revolusjonært parti, stifta en legal valgfront, Samyukta Janamorcha Nepal ((संयुक्त जनमोर्चा नेपाल, United People's Front of Nepal, vanlige forkortelser SJM og UPFN – Nepals Forente Folkefront). B. Bhattarai blei UPFNs leder. Ved valget i 1991 blei UNPN 3. største parti i parlamentet, med 9 representanter. Ettersom Prachanda hele tida var under jorda, var Bhattarai både valgfrontens og partiets viktigste offentlige talsperson. Leder i NKP(Maobadi) fra 1994. I 1994 sprakk NKP(Ekta Kendra) i to. Prachandas og Bhattarais fløy beholdt flertallet av medlemmene, og fram til mars 1995 brukte både de og utbryterne under "Nirmal Lama" samme partinavn. Først i mars 1996 bestemte Prachandas og Bhattarais fløy seg for å skifte partinavn, til NKP (Maobadi) (Maoist eller maoistisk) (men NKP(M) rekner sin offisielle stiftelsesdato til partisplittelsen i 1994). UNPM sprakk også i to organisasjoner som brukte samme navn. Men her fulgte et flertall av parlamentsmedlemmene Lama, et mindretall av representanter fulgte Bhattarais fløy. Da Lamas UNPN fikk retten til å bruke dette navnet i valg, erklærte Bhattarais UNPN at de boikotta valget i 1994. (Lamas UNPM fikk ikke valgt inn noen representant.) Offisiell talsperson for opprøret fra 1996. På det samme møtet i mars 1995 der det nye partinavnet blei vedtatt, beslutta NKP(m) å starte et væpna bondeopprør, den såkalte "folkekrigen". Opprøret starta offisielt ved at B. Bhattarai på vegne av UNPM den 4. februar 1996 sendte et brev til statsministeren, som inneholdt 40 krav som måtte oppfylles innen 16. februar hvis opprør skulle unngås. Tre dager før fristen, den 13. februar, angrep maoistene flere politistasjoner og distriktshovedkvarterer. Dette var starten på en borgerkrig som til nå har vart i over 10 år. Under opprøret har Baburam Bhattarai stått fram som maoistenes mest tilgjengelige internasjonale talsperson. Han har skrevet artikler i nepalsk og utenlandsk presse. Sjefsforhandler og leder for opprørernes stat fra 2001. Sommeren 2001 skreiv B. Bhattarai en artikkel om den kongelige Massakren i Kathmandus slott, som fikk stor innflytelse. Fra 2001, da NKP(m) begynte å forhandle med regjeringa og andre politiske partier, har han vært maoistenes sjefsforhandler under våpenhvilene høsten 2001 og januar til august 2003. Samme år begynte maoistene å opprette det de kalte begynnelsen på et statsapparat i de områdene de behersker, "Nepals Folkeråd". Bhattarai er den offisielle lederen for Nepals Folkeråd. Konflikt med Prachanda i 2004 - 2005. I 2005 blei det offentlig kjent at det hadde brutt ut en skarp politisk konflikt mellom Prachanda og Babuam Bhattarai. Bhattarai kritiserte bl.a. Prachanda for autoritær lederstil og for persondyrkelse i partiet, og kritiserte politikken han førte på viktige områder. Prachanda svarte med skarp personlig og politisk kritikk av Bhattarai. Baguram Bhattarai og hans medarbeidere Hisila Yami og Dinanath Sharma blei fratatt alle verv i partiet, og internert i en kort periode. I mai dukka Bhattarai overraskende opp i India, der han var på oppdrag for maoistene. Han ga offentlige intervjuer der han opprettholdt kritikken av Prachanda. I juni erklærte Prachanda at konflikten var løst, og Bhattarai og hans medarbeidere var gjeninnsatt i partiledelsen. Hvordan og hvorfor dette skjedde er ikke offentlig kjent. Det kan virke som om flere synspunkter som Bhattarai fremma om maoistopprørets strategi, bl.a. om forholdet til India, nå er NKP(m)s linje. (Mer om den indre partikonflikten, se artikkelen om NKP (Maobadi). Forhandler med India og Sjupartialliansen 2005. Det virker som om B. Bhattarai var en hovedforhandler bak avtalen mellom Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og maoistene i november 2005. B. Bhattarai har bl.a. hatt samtaler i India med ledere for det største indiske kommunistpartiet, Communist Party of India (Marxist) (kjent som CPM). Ettersom CPM er et støtteparti for den sittende indiske regjeringa, har det vært spekulert på om det er gjennom disse samtalene at NKP(Maobadi) har oppnådd kontakt med den indiske regjeringa. (Indias regjering var åpenbart vertskap for forhandlingene mellom NKP(m) og Sjupartialliansen høsten 2005 og i mars 2006, og har trolig pressa på for at Sjupartialliansen skulle inngå en avtale med maoistene.) Tidlig i 2006 deltok B. Bhattarai sammen med Prachanda i et intervju med indisk presse og BBC. Etter seieren i Jana Andolan 2006 deltok B. Bhattarai sammen med Prachanda i den andre runden i forhandlingene med Sjupartialliansens nye regjering, som starta den 11. juni. B. Bhattarai som teoretiker. B. Bhattarai er, ved sida av Prachanda, den internasjonalt best kjente av maoistlederne i Nepal. Han reknes som den viktigste teoretikeren, og som den som har utforma NKP(M)s nye partilinje som går inn for flerpartidemokrati og parlamentarisme også under sosialismen, der også kommunistpartiet må være villig til å gi fra seg makta til andre partier dersom det blir nedstemt i valg. Han har gitt ut flere bøker, og artiklene hans er oversatt til mange språk. Han er antakelig den nålevende asiatiske marxisten som har funnet flest internasjonale lesere etter år 2000. Privatliv. Baburam Bhattarai er gift med Hisila Yami, som var en kjent leder av demokratiopprøret i 1990. Hun er også arkitektutdanna, og er den best kjente kvinnelige lederen i NKP(m), der hun bl.a. leder det høyt prioriterte kvinneutvalget. Paret har et levende barn. Michael Røn. Michael Røn (født 25. juli 1984) er en norsk fotballspiller som spiller for. I perioden 2003-2006 spilte han for. Han er regnet som et stort talent, og han har sin styrke i en enorm løpskapasitet. Røn kommer opprinnelig fra Danmark, men flyttet til Norge etterhvert, mer bestemt til Sarpsborg. Der spilte han gutte- og juniorfotball for. Deretter gikk ferden til daværende Borg Fotball, hvor han ble værende til hentet ham til nabobyen. Pga for lite spilletid gikk han i 2006 til. Foran 2008-sesongen tegnet han igjen en 3-års kontrakt med. John Anders Bjørkøy. John Anders Bjørkøy (født 8. januar 1979) er en norsk fotballspiller som senest spilte for Odd Grenland. Han kom fra Lillestrøm Sportsklubb sommeren 2009 etter halvannen sesong i Romeriksklubben. Han har tidligere spilt for Fredrikstad Fotballklubb og Hønefoss Ballklubb. Bjørkøy er sønn av den norske tenoren Svein Bjørkøy. Den 19. oktober 2009 ble Bjørkøy taklet av Fredrikstad Fotballklubbs Abgar Barsom og pådro seg en kraftig hjernerystelse. Som følge av dette er slet Bjørkøy med konsentrasjonsvansker, svimmelhet, hodepine, kvalme og synsforstyrrelser. I juni 2011 ble Bjørkøy og Odd Grenland enig om å avslutte arbeidsforholdet etter at Bjørkøy etter skaden ikke var i stand til å spille fotball for Odd. Øyvind Hoås. Øyvind Hoås (født 28. oktober 1983 i Molde) er en norsk fotballspiller som spiller for Sarpsborg 08. Han har tidligere spilt for Fredrikstad, Molde og Sunndal. Hoås har også en rekke kamper på aldersbestemte landslag for Norge. Øyvind er også bror av Torgeir Hoås. Hoås har flere ganger uttalt at han ønsker å bli i Sarpsborg ut karrieren. Brian West. Brian Christopher West (født 10. juni 1978) er en amerikansk tidligere fotballspiller som spilte for Fredrikstad fotballklubb. Han var en av Tippeligaens hurtigste spillere. Han står bokført med en håndfull landskamper for. Etter 2008-sesongen la West opp da FFK hadde for mange utlendinger i troppen. Tarik Elyounoussi. Tarik Elyounoussi (født 23. februar 1988) er en norsk-marokkansk fotballspiller som spiller for Rosenborg. Bakgrunn. Elyounoussi ble født i byen Al-Hoceima ved kysten av Marokko og flyttet til Norge som 12-åring. Allerede da han kom til Norge viste han seg å være et særskilt talent i fotball og spilte i ungdomsårene i en periode Nylende fotballklubb. Den siste sesongen hvor Tarik spilte i Nylende, vant laget samtlige av sine 15 kamper med en målforskjell på 135-23. Tarik Elyounoussi hadde skåret 45 mål den sesongen. Ungdomsårene. Etter at Elyounoussis familie flyttet nærmere Fredrikstad byttet han klubb til Trosvik IF, og han fikk stjernestatus i klubben. Fredrikstad FK oppdaget Elyounoussis talent raskt og tok ham med i sitt «Byprosjekt», hvor han fikk være med på trening to ganger i uken. Han trente samtidig fire ganger i uken med Trosvik IF. Som 13-åring fikk han være med på treninger til G16-årslaget til Byprosjektet. Gjennombrudd som 17-åring. Som 17-åring fikk Tarik Elyounoussi muligheten til å delta på U17-landslaget til Norge og skåret sitt første mål i en kamp mot Tyrkia. Han var også alene med på å snu 0-1 til 2-1 mot Island. Prestasjonene på U17-landslaget medvirket til at han som 17-åring ble tatt opp i A-stallen til Fredrikstad FK. Han debuterte på Fredrikstads A-lag under ledelse av Egil Drillo Olsen den 3. juni 2005. I sesongoppkjøringen før 2006-sesongen storspilte han mot Vålerenga IF, IFK Göteborg og Viborg FF. På tre år hadde Elyounoussi gått fra å spille i 5. divisjon til å vinne cupfinalen med Fredrikstad FK mot Sandefjord Fotball 3-0. For innsatsen i 2006-sesongen ble Tarik Elyounoussi nominert til Kniksenprisen for «årets unge spiller». Samme år vant han NISO sin pris som «beste unge spiller», stemt frem av norske fotballspillere i Norge og utlandet. I 2007-sesongen ble Elyounoussi Fredrikstads toppskårer med ni mål. Anders Grönhagen overtok laget og sammenlignet ham med Tomas Brolin. Samme år ble han kåret til «årets unge spiller» av NFF. Både Chelsea og Portsmouth viste sin interesse, men Elyounoussi valgte å bli i Norge. Tarik Elyounoussi ble fast spiller på U21-landslaget til Norge etter å ha vært innom alle aldersbestemte landslag. Debut på A-landslaget, utenlandsopphold. Den 19. mai 2008 fikk han sin debut på A-landslaget mot og skåret ett mål i debutkampen som endte 2-2. I Tippeligaen 2008 var Elyounoussi sammen med Garðar Jóhannsson sterkt medvirkende til at Fredrikstad FK vant en sølvmedalje i ligaen. Fredrikstad FK godtok i 2008 et bud på fra Le Mans FC, men Elyounoussi ønsket ikke å spille i Frankrike. Flere av hans barndomsvenner fra Marokko spilte i Nederland, og han skrev under for SC Heerenveen under ledelse av Trond Sollied for en overgangssum på omlag. Oppholdet i Heerenveen ble ikke vellykket og han ble en periode utlånt til Lillestrøm. Fast på A-landslaget, nytt spill i Tippeligaen. Før 2011-sesongen signerte Tarik Elyounoussi en ny 3-årskontrakt med Fredrikstad FK. Han ble fra 2010 tatt ut til de fleste av A-landslagets kamper og ble også en av lagets faste straffeskyttere. I overgangsvinduet sommeren 2012 var det også flere utenlandske klubber som var interessert i Elyounoussi, men den 9. august 2012 ble han presentert som ny spiller for Rosenborg BK sammen med Mikkel Diskerud. Han har nå en treårskontrakt med klubben. Dag Frode Hornseth. Dag Frode Hornseth (født 1. februar 1982) er en norsk tidligere fotballspiller som senest spilte for Nybergsund. Han har tidligere spilt for Stor-Elvdal FK, Trysil, Bryne, Rosenborg og Fredrikstad. Etter 2009-sesongen la Hornseth opp som fotballspiller. Mihály Tóth. Mihály Tóth (født 27. desember 1974) er en ungarsk fotballspiller som tidligere spilte for Fredrikstad fotballklubb. Mihály Tóth kom fra den ungarske klubben Matav Sopron til Fredrikstad i juli 2005. I juli 2007 ble Tóth enig med Fredrikstad om å avslutte samarbeidet og at Tóth skulle fortsette sin karriere i Ungarn. Martin Wiig. Martin Wiig (født 22. august 1983 i Bodø) er en norsk fotballspiller som spiller for Sarpsborg 08. Martin Wiig kom på «bosman-overgang» fra Odd Grenland til Fredrikstad fotballklubb i januar 2005, etter et utlån til Sandefjord Fotball i 2004. Han var på utlån i Sarpsborg sommeren 2006, men ble fra 2007 en permanent overgang. Martin Wiig ble i 2002 kåret til «Årets talent» i Tippeligaen, kåret av NISO. Han ble norgesmester med Fredrikstad i 2006 etter å ha spilt de tre første cuprundene. Martin Wiig spilte ungdomsårene sine i Glimt, men forlot Aspmyra da han var 15 år. Han har 27 kamper for Norge på aldersbestemte landslag. Ni av dem på U21-landslaget. 6. november 2009 ble han kjent som den som i en kvalifiseringskamp sendte Fredrikstad ned fra Tippeligaen gjennom sine to mål for Sarpsborg 08. Iain Ballamy. Iain Ballamy (født i Guildford, Surrey den 20. februar 1964) er en engelsk jazzmusiker (saksofon) og komponist, kjent for sine bidrag innen hard bop og world music. Han etablerte tidlig egen kvintett (1983), medvirket med Graham Colliers band, senere Loose Tubes; var med i Voice of God collective, og i samarbeid med Gil Evans i dennes filmmusikk til «Absolute Beginners». Ballamy medvirket siden 1986 med Django Bates på en rekke utgivelser, sist i duo "You Live and Learn... (apparently)" (2003); tidligere som del i Bates' band-sammensetninger «Human Chain» og «Delightful Precipe», samt i Bill Brufords Earthworks. Var også med i John Stevens ensemble (1993), og med Eric Starr ("She"). Han er timelærer ved Royal Academy and Trinity College of music i London, og var mottaker av BBCs jazzutmerkelse for innovasjon i britisk jazz (2001). I 2005 debuterte han som filmmusiker. Han har samarbeidet mye med norske musikere som Stian Carstensen trekkspill og gitar (plateutgivelser og turne), med Arve Henriksen, samt med Food (Thomas Strønen), som også har levert bestillingsverk til flere større jazzfestivaler i England. Food er i 2007 klare for sin 5. plateutgivelse. Øyvind Gram. Øyvind Gram (født 11. oktober 1985) er en norsk fotballspiller fra Molde som spiller for svenske Gefle IF, ut 2009-sesongen spilte han for Aalesunds FK. Han har også spilt for naborivalene Molde Fotballklubb og fotballklubben Træff. I august 2006 gav Gram seg med toppfotball i Molde for å satse på matematikkstudier i København. 21. februar 2007 signerte Gram en utlånsavtale med FC Lyn Oslo. Kontrakten bandt ham til Oslo-klubben frem til juli, men Lyn sikret seg en opsjon på kjøp etter utløpet av utlånsperioden. 19. juli 2007 skrev Gram under en toårskontrakt med Aalesunds FK gjeldende fra 1. januar 2008. Alexander Lund Hansen. Alexander Lund Hansen (født 6. oktober 1982) er en norsk fotballkeeper som spiller for. Hansen begynte sin karriere i, før han gikk til. Han gikk til høsten 2009 etter lite spilletid grunnet mye skader og treneres valg av andre, mer meritterte målvakter. Han kom til før 2011-sesongen og debuterte med å holde buret rent i kvartfinalen mot 13. august samme år. 8. august 2012 ble det bekreftet at Hansen har signert for. Lund Hansen gikk på fotballinjen ved KVT fra 1998 til 2001. Hans moderklubb er. Richard Herrmann. Fritz Richard Herrmann (født 11. september 1919 i Ahlefeldts gate 17 på Torstrand, død 14. juni 2010) var en norsk journalist, kåsør og forfatter. Han var blant annet NRKs London-korrespondent 1964–1977, og skrev en rekke bøker om britisk historie og hverdagsliv. Bakgrunn. Etter examen artium i Larvik i 1939 studerte han filologi ved Universitetet i Oslo. Han fikk imidlertid tilbud om ansettelse i Norsk Telegrambyrå (NTB) høsten 1941, men var da nødt til å melde seg inn i Nasjonal Samling, noe som var et krav til alle som arbeidet der. Dette gjorde de motvillig og proforma, primært for å unngå at nyhetstjenesten skulle bli overtatt av partitro nasjonalsosialister. Herrmanns medlemskap varte bare noen uker, men det ble allikevel sett strengt på dette under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. De fleste NTB-medarbeiderne unngikk strafferettslig forfølgelse, men det ble bestemt av Norsk Presseforbund at disse ble utelukket som medlemmer i en periode. London 1952-1977. Herrmann var ansatt i Reuters' europeiske avdeling i London fra 1952 til 1964. Fra 1961 fungerte han som redaktør for Reuters' britiske avdeling. Fra 1952 var han frilansmedarbeider i NRK, før han ble fast London-korrespondent for NRK fra 1964 til 1977. Tilbake i Oslo. Deretter jobbet han i Radioens programsekretariat fram til 1984, hvor han hadde særlig ansvar for oppbygging av NRK P2. Han hadde en rekke radiokåserier i perioden. Herrmann har skrevet flere bøker om britenes historie og samfunns- og dagligliv. Nabisco. Nabisco er en amerikansk produsent av kjeks og snacks, inkludert merker som Chips Ahoy!, Fig Newtons, Mallomars, Oreos, Ritz Crackers og Wheat Thins. Selskapet ble grunnlagt i 1898. Nabisco har hovedkontor i New Jersey og er eiet av Kraft Foods, som igjen eies av Altria Group. Snacks. Snacks eller knask er mat og nytelsesmidler som spises mellom de faste måltidene (frokost, lunsj og middag). Det spises enten for å stille sulten, gi energi eller fordi det er godt. Det er vanlig å bruke ordet snacks om salte nytelsesmidler som f.eks. potetgull, saltstenger, saltede peanøtter m.m. Enkelte mener at begrepet har en videre betydning, og at snack omfatter både junk food, potetgull og slikkerier såvel som frukt, nøtter og rå grønnsaker. Chili con carne. En tallerken med chili con carne med bønner Chili con carne er en aromatisk matrett, en slags stuing, med biffkjøtt, svinekjøtt eller annet modent kjøtt, og chilipepper. Varianter inneholder tomater, løk, bønner eller andre ingredienser. Denne matretten blir regnet som Tex-Mex-mat. Rune Nilssen. Rune Meås Nilssen (født 24. oktober 1975) er en norsk tidligere fotballspiller som i en årrekke spilte for. I 2009 var han utlånt til FC København. Han er opprinnelig fra bydelen Tinnheia i Kristiansand. Han var sentral i laget da Start tok sølv i Tippeligaen 2005, men ble delvis utdanket av Kenneth Høie fra 2006-sesongen. Etter 2010-sesongen la han opp og gikk over til en jobb i Kvinesdal Sparebank. Vannfluer. Vannfluer er en familie av små, stort sett mørke fluer der mange arter har tilplasset seg å leve i miljøer der få andre dyr overlever. Vannfluelarver lever i eller ved vann, og noen arter tåler veldig høye konsentrasjoner av salt, som i saltsjøer eller varierende konsentrasjoner som i saltsumper. Andre tåler uvanlig høye temperaturer og kan leve i varme kilder. Siden det er lite konkurranse fra andre arter på slike steder blir vannfluene ofte svært tallrike og kan danne tette svermer. Utseende. Vannfluer er små, 2-3,5 mm lange, mørke fluer. Kroppen har lange børster hos noen grupper, eller bare kort hårkledning hos andre. Hodet er middels stort med middels store, runde fasettøyne. I pannen sitter det tre punktøyne ("ocelli"). Antennene varierer i form og størrelse, men antennebørsten ("arista") er alltid fjærgrenet. De fleste artene har en påfallende stor, halvsirkelformet munnåpning på undersiden av hodet. Vingene er forholdsvis små med få, men tydelige årer, og ofte flekkete. Beina er slanke hos de fleste artene men noen har frambeina omdannet til griperedskaper som de bruker til å fange byttedyr. Larvene er maggot-lignende uten tydelig hodekapsel. Levevis. Vannfluene har tilpasset seg en lang rekke forskjellige habitater i og ved vann. Mange arter lever i mudrete vannkanter ved ferskvann, men noen tåler høye saltkonsentrasjoner og finnes ved saltsumper, tidevanns-dammer og saltsjøer, der de kan bli svært tallrike. De fleste larvene lever av å filtrere mikroorganismer (bakterier, alger og gjærsopp) fra vannet men andre lever av råtnende plantemateriale, og noen minerer inne i vannplanter, for eksempel nøkkeroser. Andre lever i kadaver eller er rovdyr som spiser fjærmygglarver og andre smådyr. En gruppe lever også som parasitter i eggkokonger av edderkopper. De voksne fluene i de fleste gruppene spiser alger men det er også noen som er åtseletere og en gruppe som er aktive rovdyr som fanger forskjellige små insekter. Mange kan ta forskjellige slags føde. Database. En database er strukturert samling av relaterte data, begrepet er vanligvis knyttet til elektroniske datasystemer. Et databasesystem skal kunne behandle store mengder data effektivt, motsetningsfritt og sikkert. Databasesystemet skal sikre at endringer og tilføyelser ikke fører til motsetninger eller feil, og skal kunne levere riktig informasjon effektivt til brukere og programvare. Et databasesystem har to deler – databasehåndteringssystemet (DBMS) som er programvaren som administrerer systemet, og selve databasen, som er de data som håndteres av systemet. DBMSen organiserer dataene og styrer all lesing og skriving til databasen. For å kommunisere med DBMSen brukes et spørrespråk. Det finnes ulike sorter databasesystemer. Metoden man bruker for å organisere data kalles en datamodell. Den vanligste formen for databasesystem er basert på relasjonsmodellen. Datamodell. Databasemodellen er en teori eller en spesifikasjon for hvordan en database er strukturert og brukt. Det første kommersielle DBMS, IDS, var en nettverksdatabase. IMS, som ble det første utbredte databasesystemet var en hierarkisk database. I moderne tid er den vanligste formen for databasesystem relasjonsdatabaser. Relasjonsdatabaser bygger på relasjonsmodellen, som er basert på førsteordens predikatlogikk og ble formulert i 1969-70 av Edgard Codd. Sentrale begreper i Codds arbeider er normalisering og relasjonsalgebra. I en relasjonsdatabase er dataene organisert i tabeller. Disse tabellene bindes sammen og reguleres av nøkler. Det finnes en rekke ulike databasehåndteringssystemer for relasjonsdatabaser. Informasjonen i Wikipedia er organisert i en MySQL relasjonsdatabase. Objektdatabaser er basert på samme grunnprinsipper som datastrukturer i objektorientert programmering. I objektdatabaser lagres informasjon i objekter som står i relasjoner til hverandre. Objekter er organisert i klasser og man bruker vanlige programmerings-strukturer som subklasser og interface. Objektrelasjonelle databaser er basert på relasjonsmodellen, men de har en utvidet funksjonalitet som gjør at de håndtere objekter/ sammensatte faktatyper. Det er også mulig å lage pekere til andre relasjoner og legge metoder til faktatypene. Et viktig motiv for utviklingen av denne modellen er å gi bedre samsvar mellom relasjonsdatabaser og objektorienterte programmerings- og modelleringsspråk. SQL:1999-standarden tok inn en rekke av idéene bak den objekt-relasjonelle modellen, og enkelte vil si at DBMSer som følger denne standarden kan betraktes som objektrelasjonelle. XML er et markeringsspråk som kan brukes til "semi-strukturerte" data. Semistrukturerte data har en viss struktur, men kan være irregulær og ufullstendig. På grunn av fleksibiliteten til XML kan språket brukes som kommunikasjonsspråk mellom ulike databaser og til organisering på World Wide Web. Standarden for XML 1.0 ble publisert i 1998 av W3C. ACID-prinsippet. ACID (Atomicity, Consistency, Isolation, Durability) er et sett av krav som sikrer at operasjoner på databaser utføres pålitelig. En operasjon på en database er atomær hvis DBMSet sikrer at hvis en del av operasjonen ikke utføres så utføres heller ikke andre deler – alt eller ingenting. En serie operasjoner på en database som sammen bevarer databasens konsistens kalles en transaksjon. En serie operasjoner som fører til inkonsistens eller brudd på integretsregler er ikke gyldig og må kunne oppheves/tilbakeføres. Databasen skal være konsistent med reglene for databasen både før en operasjon utføres og etter at den er avsluttes (men den kan være inkonsistent mens operasjoner utføres). Konsistensen sikres med "integretetsregler". I relasjonsdatabaser er nøkler viktige integretetsregler innenfor og mellom tabeller. "Skranker på enkeltattributter" bestemmer lovlige statuser for en enkel verdi. "Assertions" er fastsatte kontroller som kan omfatte alle deler av databasen, denne funksjonaliteten støttes bare av enkelte DBMSer. "Triggere" er operasjoner som utføres når fastlagte hendelser inntreffer. Isolasjon innebærer at operasjoner ikke kan arbeide med data som er i en midlertidig endret tilstand på grunn av at andre prosesser arbeider med dem. Dette er ikke noe problem hvis systemet arbeider serielt – hvis det bare behandler en og en operasjon. Men i praksis designes databasesystemer for at mange prosesser skal kunne arbeide parallelt. Prinsippet om serialiserbarhet innebærer at operasjoner skal utføres slik at det finnes en seriell utførelse som gir samme resultat. Rekkefølgen av operasjonene kan ha stor betydning for resultatet, men det skal ikke være slik at forskjellige operasjoner blandes sammen og gir et helt uventet resultat. Varighet innebærer at resultatet av utførte transaksjoner aldri kan forsvinne. Dette innebærer at databasen skal takle ulike forventede og ikke-forventede hendelser, som for eksempel systemkrasj eller fysiske feil. Systemarkitektur. 3-skjemaarkitektur er et viktig prinsipp i moderne databasesystemer. Denne innebærer en deling av databasesystemet i presentasjonslaget, det konseptuelle(logiske) laget og det fysiske laget. Målet med denne delingen er at man skal kunne endre deler av databasesystemet uten at det er nødvendig å endre andre lag. For eksempel kan man endre måten tall lagres på(fysisk lag) uten å endre informasjonen om hva som skal lagres i systemet(logisk lag). Databasehåndteringssystem (DBMS). Den sentrale programvaren i et databasesystem er databasehåndteringssystemet (DBMS). Databasehåndteringssystemet skal ta seg av opprettelse, endringer og lesing i databasen. Det første kommersielle databasehåndteringssystemet, IDS, ble utviklet i 1964 av General Electric. I 1968 lanserte IBM systemet IMS, som fikk en bred anvendelse, og som fremdeles er i bruk i mange gamle datasystemer. I 1979 lanserte Oracle den første kommersielle DBMS som var basert på relasjonsmodellen. I første del av åttitallet kom også flere andre relasjonsdatabasesystemer på markedet. Relasjonsdatabasene fikk stadig høyere markedsandel i slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Transaksjonslogg. Logging er den viktigste teknikken et databasesystem har for å hindre feil og tap av data. Loggen arbeider vanligvis både etter både undo- og redo-prinsippet. Undo-loggen har en linje for hver skriveoperasjon der det er registrert hva den aktuelle verdien var før endringen. Først utføres operasjonen i arbeidsminnet, deretter skrives loggen til lagringsmediet og til slutt skrives de nye verdiene til lagringsmediet. Hvis operasjonen var vellykket noteres "commit" i loggen, hvis den ikke var gyldig skrives "abort" og endringene tilbakeføres. Da er kun fullstendig transaksjoner som overholder prinsippet om atomitet og konsistens utført (se ACID). Hvis det skjer en feil, f.eks. hvis strømmen går midt i en eller flere transaksjoner, kan systemet bruke undo-loggen til å tilbakeføre alle operasjoner der det ikke er notert commit eller abort. Man taper de halvferdige operasjonene, men man sikrer at databasen er i en konsistent tilstand. Redo-loggen virker på samme måte, men noterer hva de aktuelle verdiene var etter endringen. Redo-loggen kan brukes til å gjenopprette databasen fra en tidligere versjon, eller et såkalt sjekkpunkt, der man vet at databasen var konsistent. Man tar utgangspunkt i siste sikre versjon og gjenoppretter alle verdier som er merket commit. Hvis operasjonen innebærer fysiske endringer, for eksempel uttak fra minibank, utføres fysisk operasjon etter at commit er notert. Spørrespråk. Et spørrespråk (en: Query language) er et forenklet språk som brukes i kommunikasjon med databaser og informasjonssystemer. I 1976 lanserte IBM spørrespråket SQL. SQL er nå regulert av standarder fastsatt av ISO og støttes av praktisk talt alle relasjonsdatabasesystemer. De fleste DBMSer har imidlertid egne tolkninger og tillegg til standarden, man snakker derfor om ulike dialekter av SQL. Objektdatabaser behandles ved hjelp av spørrespråket OQL, som bevisst er gjort så likt SQL som mulig. XQuery er et spørrespråk som er utviklet for å kunne gjøre spørringer mot XML-data. Distribuerte databaser. En distribuert database er en database som er spredt over flere datamaskiner, noder, som er bundet sammen i et nettverk. Hvis samme data finnes på flere noder sier man at disse data er "replikerte". Hvis alle data er replikert til alle nodene er databasen "fullreplikert". Appleton Estate. En flaske med Appleton Estate sammen med et glass Appleton Estate er et destilleri som ligger i Nassau Valley ved Jamaica's sørkyst. Der har det vært produsert rom siden 1749. Hisila Yami. Hisila Yami, som også bruker partinavnet Parvati, (født 25. juni 1959 i Gorkha) er den mest kjente kvinnelige lederen i NKP (Maobadi). Hun er en av ganske få kjente kvinner som er kommunistisk leder i Nepal. Hun er med i politbyrået i maoistpartiet, har vært president for partiets kvinneorganisasjon "All Nepal Womens Association (Revolutionary)", og er også kjent internasjonalt for artikler om kvinnefrigjøring. Bakgrunn. Yamis familie kommer opprinnelig fra Kathmandu og tilhører newar-nasjonaliteten, som historisk har dominert Kathmandudalen. Hun har eksamen som arkitekt fra Universitetet i Newcastle og "the School of Planning and Architecture" i Delhi, India, i 1982. Hun var lærer i arkitektur ved Pulchok tekniske høyskole fra 1983 til hun gikk under jorda i 1996. Under det store demokratiopprøret Jana Andolan 1990 mot det monarkistiske diktaturet, var hun en kjent leder. Det blei utstedt arrestordre mot henne og hjemmet hennes blei raidet av politiet, etter at tilhengere av kvinneorganisaskonen ANWA (All Nepalese Women's Association, Det All-Nepalske Kvinneforbundet) blei anklaga for å ha steina dronningas bil. 8. mars 1990 var hun en av talerne på et stort kvinnemøte i Kathmandu, der kvinner demonstrerte mot den reaksjonære volden med svarte armbind og svarte flagg og diskuterte kvinners ansvar og rolle i kampen for å forandre samfunnet. I NKP(Maobadi) har hun bl.a. vært nestleder for partiets internasjonale utvalg. Kvinnepolitikk. Hun er maoistenes mest profilerte kvinnepolitiker. I en periode ledet hun maoistpartiets Kvinneforbund, som skal ha har over 2 millioner medlemmer. Nepal topper statistikker over kvinneundertrykking i Sør-Asia. Levealderen var opp til nylig 2 1/2 år "lavere" for kvinner enn for menn. Barnedødeligheten er høyest i Sørøst-Asia, og svært mange kvinner dør i barselsseng. Undersøkelser fra ås-distriktene viser at menns daglige arbeidstid er 9 – 10 timer, kvinners 16. Veldig mange unge kvinner og barn selges til prostitusjon i India. Voldtekt er ei vanlig form for terror politiet bruker mot fattigfolk og opposisjonelle. Legalt har kvinner fortsatt ikke samme arverett som menn, osv. Dette har etterhvert bidratt til at maoistene prioriterer kvinnekamp høyt. Kvinner spiller ei større rolle i NKP(Maobadi) enn i andre partier, både fordi de ledende partiene etter 1990 skuffa sine kvinnelige tilhengere ved å ikke ta opp sånt som dette, og fordi maoistenes kvinneforbund har gått til aksjon, noen ganger mot sine mannlige kameraters ønske, mot problemer som spesielt rammer kvinner, som alkoholisme, polygami osv. Særlig oppsikt vakte kvinneforbundets direkte aksjon for å stenge bryggerier, som skal ha ført til protester fra mannlige partimedlemmer. I følge Yami er 1/3 av maoistsoldatene kvinner. Det finnes også reine kvinneavdelinger. Hisila Yami er forfatter av flere artikler om kvinnespørsmål i revolusjonen og folkehæren i Nepal, som har blitt oversatt til mange språk. Hun kritiserer bl.a. at ikke flere kvinner kommer i ledelsen for den revolusjonære kampen på alle nivåer, og diskuterer problemer i den revolusjonære bevegelsen som hindrer det. Partikonflikten 2005 og etterpå. Under den åpne konflikten mellom partilederne Prachanda og Baburam Bhattarai våren 2005, blei Yami, i likhet med Bhattarai og Dinanath Sharma, fratatt alle verv i partiet og internert. I juli samme år fikk hun og de andre igjen postene sine i ledelsen. Etter at NKP(M) blei legalt i slutten av april 2006 har hun stått fram som talsperson for partiet i samband med initiativer i Kathmandudalen. Det kan virke som om hun har som særskilt oppgave å jobbe med newari-spørsmål. 15. januar 2007 blei hun representant for NKP(M) i det nye overgangsparlamentet. 1. april samme år blei hun en av partiets 5 representanter i Nepals overgangsregjering. Der blei hun minister for offentlige arbeider og planlegging, noe hennes bakgrunn som anerkjent arkitekt og allsidige organisatoriske og politiske erfaring gjør henne høyt kvalifisert for. Familie. Hisila Yami er gift med Baburam Bhattarai. De har datra "Manavi Yami". Et annet barn døde kort tid etter fødselen. Hennes eldre søster Dr. Kayo Devi Yami, er en agrikulturell mikrobiolog, og leder for vitenskapsfakultetet i Nepals Akademi for vitenskap og teknologi. Ei anna søster, Timila Yami, er leder av arkitektfirmaet "Design Co. Pvt. Ltd." Ford F-serie. Ford F-serie er Fords serie med store pickuper. F-serien har vært i produksjon siden 1948, og pickupene har vært verdens mest solgte kjøretøy i 23 år. Man regner med at F-serien har utgjort om lag halvparten av Ford Motor Companys inntekter de siste årene. Den mest populære varianten av F-serien er F-150. I Norge er F-250 og F-350 mere populære fordi disse har en totalvekt på over 3.500 kilo og derfor kan registreres som lastebil. Oofotr. Oofotr (dannet 1993) er en norsk musikkgruppe, bestående av Narvik-musikerne Ernst-Wiggo Sandbakk trommer, Kjersti Stubø vokal og Jørn Øien piano. De arrangerer folkemusikk fra Ofoten, og hadde sin debutkonsert i Kjeldebotn kirke, juni 1994, da med musikkbidrag fra lokalhistoriker Magnus Pettersen fra Ballangen. Etter en rekke fremføringer på nordnorske musikkfestivaler, og plateutgivelse, tilkom nytt materiale fra Tromsø Museum og plate i 2001. Arrangementene er karakterisert som en blanding av etno, ambient og world music, og er delvis inspirert av Sandbakks engasjement med Trondheims-koret "Chorus" som i 1981–82 hadde plateutgivelser med Ballangen-musikk. Navnet «Oofot» ble først brukt om det geografiske området Ofoten, i Aslak Bolts jordebok. Dpi. DPI (fra engelsk "dots per inch", «punkter per tomme»), er en måleenhet for bildeoppløsning og brukes i forbindelse med utskrift og skanning. Noen ganger referert til som ppt. a> ved en lavkvalitetsutskrift. Området bildet dekker er i virkeligheten 0,6 cm. Enkeltdråper av farget blekk er synlige. Utskriften her er ved rundt 150 DPI. Som regel produserer skrivere med høyere DPI klarere og mer detaljerte utskrifter. DPI avgjøres av flere faktorer, blant annet hva slags metode blekk blir lagt på, kvaliteten på komponentene i skriveren, og kvaliteten på blekket og papiret som blir brukt. En punktmatriseskriver, for eksempel, legger på blekket ved hjelp av bittesmå stålpinner som slår på et blekkbånd, og har en relativt lav oppløsning, ofte mellom 60 og 90 DPI. En blekkstråleskriver spruter blekk gjennom bittesmå dyser, og kan vanligvis klare 1200 DPI, men dyrere utgaver kan klare 9600 DPI. En laserskriver legger på toner gjennom en kontrollert elektrostatisk ladning, og klarer typisk mellom 600 og 1200 DPI. DPI-tallet til en skriver trenger ofte å være betraktelig høyere enn en skjerms PPI (fra engelsk "pixels per inch", «piksler per tomme») for å produsere utskrifter med tilsvarende kvalitet. Dette skyldes det begrensede utvalget av farger en skriver har tilgang på: de fleste fargeskrivere bruker bare fire blekkfarger, mens en skjerm ofte kan produsere flere millioner farger. Hvert punkt på en utskrift kan være en av fire farger, mens hver piksel på en skjerm kan være en av flere millioner farger. Skrivere må produsere flere farger gjennom en halvtoneprosess eller gjennom dithering. Utskriftsprosessen kan kreve et område fra fire til seks punkter på hver side for å kunne gjengi en enkelt piksels farge på en troverdig måte. Et bilde som er 100 piksler bredt, kan trenge å være fra 400 til 600 punkter bredt på utskriften. Om et 100 × 100 piksler bredt område skal skrives ut innenfor et kvadrat på en tomme, må skriveren klare mellom 400 og 600 DPI for å gjengi bildet nøyaktig. Det er flere som ønsker å forlate DPI som enhet, og vil heller måle punktstørrelsen i mikrometer (µm). Enhetsskiftet er hindret av store skriverprodusenter i USA, et av de få gjenværende landene som ikke benytter det metriske systemet utelukkende. En utskrift på 72 dpi tilsvarer f.eks en punktstørrelse på 350 µm, 96 dpi tilsvarer 265 µm, 160 dpi tilsvarer 160 µm, 300 dpi tilsvarer 85 µm og 4000 dpi tilsvarer 6,4 µm. Om vi går den andre veien: 1 µm tilsvarer 25400 dpi, 30 µm tilsvarer 850 dpi og 200 µm tilsvarer 127 dpi. Legg merke til at 25400 = 1 dpi·µm, så om vi dividerer 25400 med en måling i en av disse to enhetene, får vi målingen i den andre enheten. Noen har også foreslått dpcm (fra engelsk "dots per centimetre", «punkter per centimeter»). Et bilde på 10 × 10-piksler på en skjerm kan kreve mer enn 10 × 10 punkter på en utskrift for å gjengi skjermbildet presist, på grunn av begrensninger i tilgjengelige blekkfarger i skriveren. Misbruk av DPI-tallet. DPI-tallet blir ofte misbrukt, men er delvis skyldig med sin likhet med andre måleenheter for grafisk oppløsning. F.eks er det vanlig å oppgi en scanners sampling-oppløsning med DPI som enhet, selv om et mer presist mål hadde vært sampler per tomme. Antall piksler på en skjerm blir av og til også spesifisert som DPI. Bruk av DPI i disse tilfellene blir av mange sett på som unøyaktig og misvisende, selv om meningen nok er å få sammenheng. Et annet misbruk stammer fra en ufullstendig forståelse om hva DPI-tallet betyr. For at en tommebasert måling skal gi mening, må et antall tommer ligge til grunn. Et digitalt bilde fra en skanner eller et digitalt kamera har ingen fast DPI-oppløsning, før bildet skal skrives ut (og selv da ville en måling av piksler per tomme vært mer presis). For eksempel kan et bilde på 1000 × 1000 piksler skrives ut på 4 × 4 tommer og 250 piksler per tomme, eller på 10 × 10 tommer og 100 piksler per tomme. Digitale bilder inneholder et bestemt antall piksler, størrelsen de skrives ut med er relativt vilkårlig. Når noen spør etter et «bilde på 300 DPI», forventer de muligens et bilde med 300 punkter per utskrevne tomme, men med mindre størrelsen på det som blir skrevet ut er kjent på forhånd, gir ikke den målinga noe mening. En mer fullstendig spesifisering ville tatt med den ønskede utskriftsstørrelsen i tillegg til antallet ønskede piksler per tomme. En enda mer komplett spesifisering ville også tatt med skriverens DPI-kapasitet. Om ikke skriveren klarer å gjengi 100 piksler per tomme på en troverdig måte, er det ingen grunn til å bruke et høyere oppløselig bilde. Video. Video (latin "jeg ser") er et system for innspilling, redigering, gjengivelse og kringkasting av bilde og lyd. Informasjonen ble opprinnelig kun lagret analogt men senere også digitalt på en videotape i en kassett. Avhengig av kostnad i forhold til kvalitet brukes ulike bredder, lengder og hastighet på tapen. Til forskjell fra vanlig lydtape (lydkassetter) for hjemmebruk brukes videotapens hele bredde samtidig, og inn- og avspilles derved kun i én retning. Teknikk. Teknikken for inn- og avspilling på tapen består blant annet av oppdeling av bilde og lydsignalene. Bildesignalene er videre delt opp i ulike frekvensområder som skiller mellom svarthvit- og fargeinformasjon. Tapen transporteres i jevn hastighet ved inn- og avspilling og trekkes da av to vertikale "pigger" i en U-form rundt en relativt stor skråstilt roterende skive med en eller flere magnethoder montert i periferien av skiven. Ved hjelp av varierende elektriske signaler polariseres magnetisk følsomme partikler på tapen. Ved hurtigspolning frem og tilbake går "piggene" til utgangsposisjonen og tapen passerer da godt adskilt fra det roterende systemet. På grunn av skråstillingen blir lydhodenes vei over tapen lenger enn ellers, og skivens rotasjonshastighet vil da være betydelig høyere over tapen enn tapens fremdrifts-hastighet. Derved oppnår mann den tilsiktede effekten at mer informasjon per tidsenhet kan lagres, det vil si at signaler med høyere frekvens kan lagres, hvilket er nødvendig for å oppnå god bildekvalitet. Omvendt avspilles videoinformasjonen ved at tapen passerer roterende magnethoder. Den elektriske strøm som da oppstår blir så forsterket med ulike teknikker og sendt til en monitor eller TV-skjerm. Lydinformasjonen lagres og avspilles med separate magnethoder på et spor parallelt på tapens ytterkant og frekvensområdet blir derved lavere. Her er prinsippet det samme som ved inn- og avspilling av lydkassetter. Som nevnt ovenfor kan man på lydtape imidlertid velge å bruke deler av bredden av gangen slik at tapen kan transporteres i begge retninger (med fordoblet spilletid) eller for å kunne separere ulike lydkilder i flere parallelle og derved tidsmessig eksakt synkroniserte spor. Marked. Ulike teknikker har siden begynnelsen av 60-årene konkurrert på både forbruker- og det profesjonelle markedet. På forbrukersiden var det VHS (Video Home System) som var det dominerende på 1980- og 1990-tallet, men ulike typer digitale DVD-systemer begynte etter 2000 å overta forbrukermarkedet. Lagringsmediet er her DVD-plater i stedet for kassetter med tape. En av fordelene ved den digitale på DVD og harddisker kvalitet samt muligheten til å finne og forflytte seg til ulike steder på innspillingen uten lang ventetid. I Norge. Videospilleren begynte å gjøre sitt inntog i Norge høsten 1978. På dette tidspunkt var det rundt 6000 spillere i Norge, og rundt halvparten av disse var å finne i private husholdninger, mens resten befant seg på diverse institusjoner, TV-produksjonsselskaper osv. Det ble solgt 2000 videospillere i Norge i 1977. I 1980 ble det solgt 11 000. Videosystemene som var tilgjengelig på slutten av 1970-tallet var VCR, VHS og Betamax. Videospilleren var å finne å relativt få hjem på begynnelsen av 1980-tallet, men utover tiåret ble den allemannseie. Movieboxens inntog i 1985 bidro man kunne leie filmer uten å eie egen videomaskin. I 1985 foregikk halvparten av de 20 millioner videofilmutleier ved at kunden leide en Moviebox. Rene utleieforretning for videofilmer begynte å etablere seg rundt 1980. I løpet av tiåret økte denne typen forretninger betraktelig og i begynnelsen av 1988 var det registrert bortimot 2400 videobutikker i Norge. I tillegg kom et stort antall uregistrerte utsalgssteder som førte tallet opp i rundt 3000. Utleiemarkedet hadde en stor vekst på 1980-tallet. I 1991 hadde den en omsetning 260 millioner kroner. I 2000 hadde den falt til 171 millioner og i 2009 var omsetningen på 119 millioner. Etter millenniumskiftet begynte en nedgang i leiemarkedet. Fra 2004 til 2009 hadde leiemarkedet en omsetningssvikt på en tredjedel. Omsetningssvikten kom som følge av økende tilgjengelighet til film i medier som TV. Atelestidae. Dvergdansefluer (Atelestidae) er en liten familie av små, mørke fluer som ligner dansefluer. De er ikke vanlige og forholdsvis lite er kjent om deres levevis. En art er funnet i Norge. Utseende. Små, 2-3 mm lange, mørke fluer. De ligner små og kompakte dansefluer. Brystet ("thorax") er høyt hvelvet. Hodet er stort, halvkuleformet, med store fasettøyne som hos hannene møtes i pannen. Antennene sitter festet i eller under midten av hodet, er ganske små og består av 2-3 ledd med en lang antennebørste ("arista") ytterst. Vingene er mer eller mindre trekantede med et tydelig, karakteristisk årenett og et tydelig vingemerke (pterostigma) ved forkanten. Beina har i alle fall den bakre tibiaen (leggen) fortykket. Levevis. Veldig lite er kjent om disse fluenes levevis, men i alle fall noen av artene lever i skog. Munndelenes form tyder på at de voksne fluene er rovdyr, og hannenes fasettøyne tyder på at de danner parringssvermer, men det er få eller ingen relevante observasjoner på dette. Trondheim Jazzfestival. Trondheim Jazzfestival (etablert 1994) er en årlig musikkfestival arrangert på våren; en videreføring av JazzMazz (1979–1994), og sentrert rundt Jazzlinja (NTNU) som da også fikk dedikert jazzfestivalen til sitt 25-års jubileum i 2004. Festivalen er et samarrangement mellom Trondheim Jazzforum, konsertstedet Blæst, Trondheim Symfoniorkester, Studentersamfundet i Trondhjem, Dokkhuset og Norsk jazzforum. Leder var Bjørn Willadsen, etterfulgt av Ernst-Wiggo Sandbakk. Fra 2007 deler de ut «talentpris», og innleder et lengre finansielt samarbeid med NTNU. Lycée Pierre-Corneille. Lycée Pierre-Corneille er en videregående skole i hjertet av Rouen som har huset en norske seksjon siden 1918. Det går både jenter og gutter på skolen, som har ca. 1750 elever og 160 lærere. Ettersom norske elever må bo på et internat for gutter første året, er det bare gutter som kan søke på denne skolen. Norske jenter kan søke seg til videregående skole i Bayeux i naboregionen, eller Lyon. Da internatet er stengt i helgene, får hver elev en vertsfamilie som de kan bo hos i helgene. Det gir relativt god kontakt med fransk miljø også utenfor skolen. Rouen, som ligger ved Seinen, er hovedstaden i Normandie og har en rik historie med mange, vakre, gamle bygninger fra middelalderen og renessansen. Den ligger 130 km fra Paris, ut mot kysten, noe som gir den et fuktig klima. Byen har et generelt "Englandsklima" som kan likne på været man ofte finner på Sør-Vestlandet i Norge. Rouen er en viktig havne- og industriby. Det har de siste årene vært en relativt laber søkermasse, til tross for at programmet er unikt og givende på flere plan. Kunnskap om det statsfinansierte skoletilbudet kommer ikke frem til potensielle søkere. Fylkesmannen i Vest-Agder, som er ansvarlig for tilbudet, jobber aktivt for å nå frem til flere ungdom. Man kan finne fram til mer informasjon om skoletilbudet på. Organisering. Det kommer hvert år 4-8 nye norske gutter til Lycée Pierre Corneille. 1. klasse, VG1, kalles "seconde" på fransk. VG2 tilsvarer "première", og VG3 "terminale". Alle guttene som drar til Rouen skal opprinnelig bo her i alle tre år, men de kan om ønskelig reise hjem og fortsette på norsk videregående skole i løpet av denne perioden. Den norske seksjonen har til alle tider en norsk kontaktperson med lektorutdannelse, som ved ansettelse er engasjert for to års arbeid med seksjonen. Vedkommende kan, forutsatt at FIVAI () legger opp til det, velge å jobbe lenger som som ansvarlig ved seksjonen. Denne kontaktpersonen kalles "seksjonsleder" og er ansvarlig for de norske elevene ved Lycée Pierre Corneille. Seksjonslederen underviser alle elevene i norsk, og har i tillegg ekstra franskundervisning for førsteklassingene (eller "secondene"). Seksjonslederen er de norske elevenes mellomledd til skoleadministrasjonen, og han/hun fungerer til alle tider som et hjelpe- og støtteapparat for de norske elevene. Kost og losji. Lycée Pierre-Corneille har et nyåpnet internat (ferdigstilt høsten 2011), og det første året må norske elever bo på dette internatet som ligger ti minutter unna skolen. Internatet stenger kl. 07:15 hver morgen mandag til fredag, og åpnes kl. 19:00 den samme kvelden. På lørdagene stenges internatet kl. 07:15 om morgenen og åpner kl. 08:00 søndag kveld. Onsdager og lørdager slutter skolen kl. 12:00. Det er relativt strenge regler for når man kan gå ut av internatet om kveldene. Tillatelse for å gå ut må skje under avtale med seksjonslederen og skoleadministrasjonen. I helgene, fra lørdag til søndag kveld, er internatet stengt og elevene bor hos vertsfamilier. Førsteklassingene som bor på internatet og spiser middag og frokost på den videregående naboskolen Lycée Jeanne D'arc. Frokost serveres rundt kl. 07:30, og middagen serveres kl. 18:45. Her spiser de med andre elever fra Lycée Pierre Corneilles internat, samt elevene som bor på Lycée Jeanne D'arcs internat. Lunsj serveres på selve skolen, hvor alle elevene (franske som norske) som har et kantinekort til disposisjon blir servert. Lunsjen serveres mellom kl. 11:00 og 13:40. Man har som regel bare én eller to timer til å spise lunsj, avhengig av hvilken timeplan man har. Man kan også selvfølgelig kjøpe seg noe å spise i byen. Lekser gjøres på internatrommet (tremannsrom med skrivepult til hver elev), i oppholdsrommet på skolen for de norske, på biblioteket eller i et av de andre tilgjengelige arbeidsrommene på skolen. Om været skulle tillate det, kan man så klart gjøre lekser i en av de nærliggende parkene. De norske, som de franske, har tilgang til Internett på internatet. På skolen kan man bruke datamaskiner på biblioteket. Mot slutten av det første året i Rouen finner de norske elevene seg en leilighet på selvstendig vis. Man kan velge å bo så godt som hvor man vil, og med hvem (uansett nasjonalitet) og hvor mange man vil. Leilighetene blir finansiert av stipend (og lån, om man vil) fra den norske Statens lånekasse for utdanning. Leilighetene gir elevene stor frihet, og de får en god forsmak på det voksne og selvstendige liv. Her får de norske elevene for eksempel ansvaret for å komme seg på skolen selv, uten internatvaktene som sørger for å tømme internatet før stengetid. Skolestart. I løpet av første trimester ved skolen vil de norske elevene i VG1 utgjøre en egen gruppe som vil bli gitt intensiv undervisning i fransk både av den norske læreren og av franske lærere. De tas i tillegg ut av fransk-, historie/geografi- og økonomitimene. De norske elvene følger altså til å begynne med bare timene i matematikk, fysikk-kjemi, biologi-geologi og gymnastikk sammen med klassen sin. Det blir også gitt ekstra undervisning for de norske i matematikk og fysikk-kjemi. Alt dette blir gjort for å gjøre det lettere for de norske å komme inn i systemet fra begynnelsen av, og for at de ikke slites ut med det første de kommer. Full integrering i alle fag skjer senest ved slutten av første trimester. En del av støttetimene beholdes hele første skoleåret. Miljø, fritid. De norske elevene har eget oppholdsrom på skolen. Den norske seksjonen har et lite bibliotek i norskklasserommet og får tilsendt et par norske dagsaviser, for eksempel Aftenposten. Men det anbefales likevel at de norske finner seg franske venner istedenfor å stenge seg inne på norskrommet til alle mulige tider. Det er flere, gode muligheter til å drive sport som elev ved Lycée Pierre Corneille. Skolen har skolelag i volley-, basket- og håndball, og i løpet av året arrangeres turneringer i fotball. Skolen arrangerer også klatring, badminton og golf. Man kan derimot også delta i andre sportslige aktiviteter utenfor skolens regi. Det finnes for eksempel flere treningsstudioer i byens sentrum. Jan Gunnar Hoff. Jan Gunnar Hoff (født 22. oktober 1958 i Bodø) er en norsk jazzmusiker (piano), komponist, arrangør og professor, bosatt i Bodø der han debuterte på Ad Lib Jazzklubb (1976) med egen trio. Han spilte også med artister som Jon Christensen og Jon Eberson i 1977-78, i lokale jazzprosjekter. Hoff er utdannet ved lærerhøgskolen i Bodø og Bergen (1977–78), Jazzlinja (NTNU) under Terje Bjørklund (1986–89) og i komposisjon fra Norges Musikkhøgskole (2001). Mellom 1989 og 91 var han i Trio Nord, med Finn Sletten og Kåre Garnes, tidvis Terje Venaas, som bl.a. turnerte med Marit Sandvik og Karin Krog i Skandinavia. Hoff ga ut soloplatene "Syklus" (Odin Records, 1993), "Moving" (Curling Legs, 1995) og "Crosslands" (Curling Legs, 1998). Han debuterte ved Festspillene i Nord-Norge (1992) med egen suite. Hans egen jazzgruppe Jan Gunnar Hoff Group ble etablert 1993, med besetningen Audun Kleive, Bjørn Kjellemyr, Knut Riisnæs, Trond Kopperud, Tor Yttredal og Celio de Carvalho. Bandet debuterte live under Nordland Musikkfestuke i 1993 som kvartett med Hoff, Riisnæs, Kleive og Kjellemyr. Med tillegg av Per Jørgensen hadde Jan Gunnar Hoff Group sin Vossajazz-debut i 1995. Den fusion-inspirerte Jan Gunnar Hoff Group inkluderte fra ca 1995 Tore Brunborg (saxofon), Bjørn Kjellemyr (bass), Audun Kleive (trommer), med bidrag fra Mathias Eick (trompet) og også Børge Petersen-Øverleir (gitar). De ga ut "In town" (Curling Legs, 2003), har turnert internasjonalt, og opptrådt på EBUs konserter, i form av TV-sending fra Moldejazz i 1996. I 2001 spilte kvartetten med Pat Metheny på Moldejazz. I 2007 og 2008 har Jan Gunnar Hoff Group gjort turnéer i Ukraina og Estland sammen med gitaristen Mike Stern, i tillegg til plateinnspilling og konserter med Maria Joao. Den siste platen med Jan Gunnar Hoff Group, "Magma", ble utgitt April 2008. Jan Gunnar Hoff har også et triokonsept med slagverkeren Alex Acuna, kjent fra bl.a sin medvirkning i gruppa Weather Report, og bassisten Per Mathisen. "Acuna/Hoff/Mathisen" har i perioden 2009-2011 gjort turnéer i Norge og Norden samt konserter i bl.a Los Angeles, New York, Lima (Peru), Stockholm, Rochester jazzfestival, Zagreb, Bratislava, London, Svalbard Polarjazz, Stockholm, Gøteborg, Malmö. De ga også ut platen "Jungle City" i 2009 samt en konsert-DVD fra Los Angeles, utgitt på Drumchannel i november 2011. I 2005 turnerte han med "Free Flow Songs" med vokalisten Maria João og besetningen Ståle Storløkken, Rune Arnesen, Helge Norbakken, Bjørn Kjellemyr, Mathias Eick, Ivar Kolve og Bergmund Skaslien. Ellers har han medvirket på utgivelser med Arvid Martinsen Band, Terje Nilsen, Halvdan Sivertsen, Ove Bjørken, Tore Johansen og Jan Eggum. Hoff er ansatt som professor ved Universitetet i Tromsø og Universitetet i Agder. Han var med å starte The Groove Valley JazzCamp i Beiarn, og var kunstnerisk leder for TGV-Jazzcamp i perioden 2005-2009. Hoff har også initiert Bodø Jazz Open som ble lansert i januar 2011, der han er styreleder. Hoffs siste bandprosjekt er Hoff/Mazur/Jormin/Henriksen som spilte på Bodø Jazz Open og Maijazz 2012 i Stavanger. Av nyere plateprosjekter kan nevnes "Stille, stille vinternatt" med musikk av Bøhren & Åserud, som kommer på Universal høsten 2012. Her står Hoff som arrangør og medvirker som pianist. Videre har han i 2012 gjort et solo piano prosjekt for 2L v/Morten Lindberg samt en ny plate med trioen "Acuna/Hoff/Mathisen", på Losen records. Elisabeth Dored. Elisabeth Braadland Dored (født 1908 i Idd, død 1972) var en norsk forfatter. Hun vant Bokhandlerprisen i 1964, og har bl.a. skrevet bøker som de historiske romanene fra keisertidens Roma "Jeg elsket Tiberius", "Den fønikiske trappen" og "Pilatus og nasareeren". Tuomas Holopainen. Tuomas Holopainen (født 25. desember 1976 i Kitee, Finland) er grunnlegger av, låtskriver og keyboardist i bandet Nightwish. I perioden 1996–1997 var han også vokalist (sammen med Tarja Turunen) i Nightwish, og synger også på deres debutalbum "Angels Fall First". Han er også keyboardist i bandene For My Pain... og Timo Rautiainen. Tidligere var han også keyboardist i Darkwoods My Betrothed, Nattvindens Gråt, Rautiainen & Trio Niskalaukaus og Darkwoods My Betrothed, i tillegg til session-keyboardist for Sethian. Nordlysprisen. Nordlysprisen (etablert 1989) er en årlig utmerkelse delt ut av avisen Nordlys under Nordlysfestivalen i Tromsø. I 2008 var prisen på 50 000 norske kroner. Barlavento. Detaljert kart over Kapp Verde Barlavento er Kapp Verdes nordlige øygruppe. Sotavento. Detaljert kart over Kapp Verde Sotavento er Kapp Verdes sørlige øygruppe og består av de fire øyene Maio, Brava, Fogo og Santiago. Maio ligger i øst og er en flat ørkenaktig øy, mens de tre siste er klippeformet og vulkanske og er de øyene som ble først befolket på Kapp Verde. Martine Jonassen. Martine Jonassen (født 14. juli 1987) fra Tjøme i Vestfold ble 14. januar 2006 kåret til Frøken Norge og representerte Norge i Miss Universe. Eksterne lenker. Jonassen, Martine Jonassen, Martine Jonassen, Martine Fogo. Fogo (portugisisk for "ild") er en vulkansk øy i den kappverdiske øygruppen Sotavento. Fogo er den mest fremtredende av øyene i denne øygruppen ettersom øyas høyeste punkt, Vulkanen Fogo, er 2 829 meter over havet. Vulkanen hadde sitt siste utbrudd i 1995. Ved foten av vulkanen ligger den lille landsbyen Chã das Caldeiras. Areal: 476 km². Antall innbyggere var i 1991 40 000, men har blitt redusert til 37 409 i 2001. Lucio Colletti. Lucio Colletti (8. desember 1924 – 3. november 2001) var en italiensk filosof, idéhistoriker og politiker. Han begynte å undervise ved universitetet i Messina tidlig på 1950-tallet, men gikk snart over til universitetet i Roma. På denne tiden sluttet han seg også til det italienske kommunistpartiet. Etter opptøyene i Ungarn i 1956 tok han som en av de første vestlige kommunistene til orde for et mer avbalansert syn på Sovjetunionen. Det var imidlertid som marxistisk teoretiker og filosof Colletti skulle bli best kjent. Han skrev flere artikler og bøker, og la stor vekt på behovet for å bryte med den hegelianske innflytelsen på marxismen. Følgelig var han kritisk til partiets filosofiske grunnlag, som i stor grad var konsentrert rundt partiledelsen og partileder Palmiro Togliatti sin fortolkning av Antonio Gramsci. Colletti helte snarere mot teoriene til Galvano Della Volpe. Han ble også kjent for sin teori om at det fantes en grunnleggende uenighet mellom Karl Marx og Friedrich Engels, der han tilskriver Engels et syn på marxismen som tilsier at det er et lukket system. I 1973 fikk han Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize for boka "From Rousseau to Lenin". Colletti tok avstand fra opprøret i 1968, og i 1974 brøt han med marxismen i form av et intervju i tidsskriftet New Left Review. Etter hvert som kommunistpartiet fikk fremganger mot slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet ble Colletti en stadig mer perifer skikkelse. Politisk ble han tilhenger av moderate sosiale reformer i et markedssystem. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og korrupsjonsskandalen Tangentopoli i 1992, som omformet hele Italias politiske landskap, sluttet Colletti seg til Silvio Berlusconis høyreparti Forza Italia, noe som av mange ble betraktet som et svik. Han ble valgt inn i parlamentet i 1996, en plass han beholdt gjennom neste valg og til sin død. I 2005 innstiftet det italienske parlamentet en årlig minnepris for Colletti som består i offentlig utgivelse av forskningsartikler rundt temaene Colletti skrev om. Stig Bang. Stig Bang (født 1951) er en norsk dramatiker og forfatter, bosatt på Mo i Rana. Var leder på Nordland Teater, ansvarlig for Kulturnett Norge og ansatt på Nasjonalbiblioteket. Microphoridae. Smådansefluer (Microphoridae) (navnet betyr små-fluer) er en liten familie av små fluer som ligner dansefluer. De voksne fluene er trolig rovdyr, og larvene lever sannsunligvis i jorden. En art er nokså vanlig i Norge. Utseende. Små (1,5-2,5 mm lange), mørke tettbygde fluer som ligner små dansefluer. Brystpartiet ("thorax") er høyet hvelvet, med sparsomme men lange hår. Hodet er ganske stort, halvkuleformet, med store fasettøyne som møtes i pannen hos hannene. I pannen sitter tre punktøyne (ocelli). Antennene består av tre ledd, der de to innerste er ganske små, det tredje langt og kjegleformet. Ytterst på det tredje leddet sitter en antennebørste (arista). Munndelene er stort sett ganske små. Vingene er nokså store, trekantede eller ganske smale, med tydelig årenett og et tydelig, mørkt vingemerke (pterostigma) nær forkanten. Beina er slanke hos noen arter, hos andre er bakbeina, særlig første fotledd, oppsvulmet. Larvene har med ett unntak ikke blitt beskrevet. Levevis. De voksne fluene er rovdyr men kan også besøke blomster. Man har observert at hunner av denne familien spiser på insekter som er fanget i edderkoppnett. Både hunner og hanner former svermer, men man vet ikke om at hannene gir hunnene «bryllupsgaver» som hos dansefluene. De eneste kjente larvene ble funnet under råtnende bøkeløv i skog. Arter av slekten "Microphorella" har blitt funnet i tørre, sandige habitater, men også ved bekker. Kadima. Kadima (hebraisk:, "Qādīmāh", «fremad» eller «forover») er et israelsk nasjonalistisk og liberalt politisk parti, dannet 21. november 2005. Ved valget til Knesset 28. mars 2006 ble partiet landets største, med 28 av 120 representanter. Partiet ble stiftet av statsminister Ariel Sharon etter at han forlot partiet Likud. Navnet "Kadima" () dukket opp få dager etter partisplittelsen, og fikk støtte fra Sharon. Ehud Olmert ble valgt til fungerende partileder 16. januar 2006. Utenriksminister Tzipi Livni ble valgt som ny leder 18. september 2008 med en margin på 1,1 % til transportminister Shaul Mofaz. Partiet har per 18. september 2008 74 000 medlemmer. I 2008 har Kadima 29 representanter av tilsammen 120 representanter av nasjonalforsamlingen Knesset. Navn. Sharon vurderte først å kalle partiet sitt Ahrayut Leumit (אחריות לאומית) («nasjonalt ansvar»). Et annet alternativ var HaTihkva (Håp). Da partiet ble registrert den 24. november 2005 valgte de likevel å kalle det Kadima. Politikk. Kadima er et nasjonalistisk og liberalt sentrumsparti, noe til venstre i forhold til Sharons gamle parti, høyrealliansen Likud. Partiet støtter i hovedsak veikart for fred i Midtøsten, og arbeider for prinsippet «land for fred». Partiet vil likevel ikke at Israel skal trekke seg ut fra hele Vestbredden, og heller ikke fra Jerusalem, da partiet ser på Jerusalem som Israels udelelige hovedstad. Vafler. Vaffelkake, normalt omtalt som vaffel, er et «bakverk» med liknende basis som pannekaken. De vanligste ingrediensene er hvetemel, melk, egg og sukker. Ofte tilsettes også litt smeltet fett i form av margarin eller smør, dessuten også krydderet kardemomme. Noen tilsetter også litt bakepulver eller vaniljesukker. Selv om vaffel er ett «bakverk» er det viktig å påpeke at man ikke "baker" vaffel, men steker dem i et vaffeljern, der flere vaffelhjerter er satt sammen til en rund, noen ganger firkantet, kake eller jern. Vaflene får en lett brunlig farge under stekingen og er sprø med en gang de er ferdige. De blir myke når de får ligge litt. Et gammelt triks for å få sprøere vafler er å lage røren så tykk som mulig, og deretter la den stå og svelle minst en time før steking. Når vaffeljernet så er varmt blandes vann i røren til den får ønskede konsistensen. Vafler spises enten som de er, eller med tilbehør som syltetøy, pisket krem, rømme eller smør og brunost. Eple og nøtter og wienerpølse er også kjent som tilbehør. Når man steker vafler i jern, med for mye røre, vil røren flyte utenfor selve mønsteret. Disse utvekstene som dannes kalles badikker, og mange foretrekker å fjerne dem før man serverer pga. estetikken. Vaffeljernet ble oppfunnet av Cornelius Swarthout og ble tatt patent på den 24. august 1869. Amerikanerne feirer dette med vaffeldag, mens i Europa feires vaffeldagen den 25. mars. Rolf Moen fra Nord-Odal innehar Guinness' Rekord for å ha stekt verdens største vaffel. Kappverdisk escudo. Kappverdisk escudo (ISO 4217-kode: CVE) er myntenheten på Kapp Verde. Navnet kommer av at landet tidligere var en portugisisk koloni, og Portugals valuta var escudo frem til den ble erstattet av euro. Kappverdiske escudo er har en fast valutakurs mot euro. Historie. Escudo ble Kapp Verdes valuta i 1914, da den erstattet "real". Frem til 1930 brukte Kapp Verde de samme myntene som Portugal, men fikk sine egne pengesedler i 1869. Arabesk. Arabesk eller mauresk er et mønster av stiliserte bladranker. Det oppstod i hellenistisk kunst og var brukt også i romersk og bysantinsk kunst. På grunn av billedforbudet i Islam ble mønsteret populært og ble videreutviklet i arabisk kunst. I islamsk kunst er motivet særlig brukt i ornamentikk som element i dekor av veggene i moskeer. Inspirert av arabisk kunst ble motivet populært i vestlig kunst fra tidlig renessanse. Navnet kommer av det italienske ordet arabesco (arabisk) og betegner egentlig den vestlige bruken av motivet. Maxine Rodinson. Maxine Rodinson (26. januar 1915 – 23. mai 2004) var en fransk marxistisk historiker og sosiolog som særlig var kjent for sine betraktninger over religionens og særlig islams betydning i samtiden. Hans mest kjente verk er biografien "Muhammed" fra 1961, som kom i en rekke reviderte opplag. Her går han blant annet mot idéen om at terrorisme kan forsvares ut fra Koranen og andre hellige tekster. Rodinson var sønn av polsk-russiske innvandrere og vokste opp under tunge kår. Han måtte ut i arbeidslivet i en alder av 13, og ble dermed tvunget til å studere på egenhånd. I 1932 ble han tatt opp ved École des Langues Orientales i Paris. I 1937 sluttet han seg til det franske kommunistpartiet, der også foreldrene var med, og i 1940 ble han sendt til Damaskus for å jobbe ved det franske universitetet der. Dette reddet trolig livet hans, da han var av jødisk avstamning. Begge foreldrene omkom imidlertid i Auschwitz. Etter krigen fortsatte han sin akademiske karriere. Han forlot komunistpartiet i 1957, men forble marxist til sin død. I 1967 var han en av de første franskmennene som offentlig uttalte seg til fordel for palestinernes sak i Midtøsten, og tok til orde for en palestinsk stat. I 1974 fikk han Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize for boka "Marxism and Islam". Etter den iranske revolusjonen i 1979 kritiserte han blant andre Michel Foucault for å ikke se faren som lå i det han kalte for «halv-arkaisk fascisme» Gamle Hvam Museum. Sted: Hvam, 6,5 km. sydvest for Årnes Gamle Hvam museum består hovedsaklig av den den gamle storgården Store Hvam, som ligger høyt og vakkert til på Hvam i Nes kommune i Akershus. Gården har vært en av de rikeste på Romerike, og slektene kan følges tilbake til 1300-tallet. I tillegg til husene på tunet omfatter museet også en husmannsplass, en tømmerkoie og et seteranlegg med tre bygninger. Etablering. På Hvam er det drevet jordbruk i mer enn 1500 år. Navnet "Hvam" hører med til de enkle, usammensatte naturnavnene som de eldste gårdene fikk – liksom Fjell, Berg, Ås osv. Hvam betyr kort dal eller senkning omgitt av høyder, men med en utgang til en av sidene. Årsaken til senkningen var et leirras som tok store masser ut i Glomma. Den opprinnelige Hvams-gården ble sannsynligvis etablert der hvor Hvam videregående skole ligger i dag, noen steinkast unna museet. Rundt år 1000 ble gården delt i to, med ett bruk her hvor museet ligger i dag – "Store Hvam" – og ett bruk på østsida av "Hvammen" – "Vesle Hvam". Rundt år 1300 ble en ny gård etablert på tomtene av den opprinnelige, og denne gården fikk navnet "Tomter". Fra gård til museum. Gården var i privat eie frem til 1908. Da ble den solgt til Udenes sognestyre, som også kjøpte Tomter og Vesle-Hvam. Videre fikk Akershus amt (Akershus fylke) kjøpe 900 mål jord fra sognestyret, inkludert Tomter og Vesle-Hvam. Fylket ønsket å bygge ny landbruksskole og hadde vurdert flere eiendommer før de bestemte seg for Hvam i Nes. Skolen stod ferdig i 1911 på det som hadde vært Tomter gård. I 1910 besluttet Udenes sognestyre å forære Akershus amt Svalgangsbygningen, så fremt den ble flyttet opp til landbruksskolen på Tomter. Imidlertid mente mange, deriblant amtmann Ole Furu, arkitekt Arnstein Arneberg samt arkitekt Carl Berner i Fortidsminneforeningen, at bygningen måtte settes i stand der den stod. Denne innstillingen ble fulgt, og det var Arnstein Arneberg som ledet restaureringsarbeidet. Dette arbeidet var ferdig i 1915. Svalgangsbygningen ble nå tatt i bruk som museumsbygning. Landbruksskolen hadde ansvaret for museet, som i starten altså var den restaurerte Svalgangsbygningen, og første rektor på landbruksskolen, Martin Døsen, var også første museumsbestyrer. Døsen sørget for at både inventar og gammelt landbruksutstyr ble samlet inn. Siden 1980 har skolen og museet vært to selvstendige enheter. I dag er Gamle Hvam en avdeling av Akershusmuseet, mens bygninger og samlinger eies av Akershus fylkeskommune. Bygninger. Bua som deler tunet i to På Gamle Hvam museum er det i alt 21 antikvariske bygninger, der seks av bygningene er fredet og de øvrige er verneverdige. Bygningene er godt sikret med sprinkleranlegg og varslingsanlegg, samt sikret mot lynnedslag. Samlinger. Gamle Hvam museum har store samlinger av landbruksmaskiner og -redskaper fra de siste 200-250 år. Det er en omfattende samling med ca 7000 gjenstander innen landbruk, håndverk og innredning. Museet har også en samling av gammelt leketøy. I tillegg til gjenstander knyttet til jordbruket, har museet satset på innsamling av stauder og prydbusker fra Østlandet. Samlingen omfatter ca 250 ulike arter. Det er også utstillinger fra moderne landbrukshistorie og fra okkupasjonstiden. Arrangementer. Gamle Hvams-dagen i august er tradisjonelt museets største arrangement gjennom året. Det samler mellom 1100 og 1700 mennesker. Da er det salg av rømmegrøt og byggmelsvafler, man kan få sitte på med en gammel Gråtass, se hvordan gammelt håndarbeid utføres og hvordan man steker flatbrød på takke, i tillegg til mye annet. Videre er Førjul på Gamle Hvam i desember et arrangement der man får se hvordan juleforberedelser foregikk på en storgård i gamle dager. Museet arrangerer også hagevandringer og eventyrdager. Litteratur. Bauer, Tom Jøran: "Gamle Hvam – storgård og museum", Akademisk publisering, Oslo 2009. ISBN 978-82-8152-028-8 Cântico da Liberdade. Cântico da Liberdade er Kapp Verdes nasjonalsang. Den ble offisiell nasjonalsang i 1996. Frem til da hadde Kapp Verde felles nasjonalsang med Guinea-Bissau (Esta é a Nossa Pátria Bem Amada). Musikken er komponert av Adalberto Higino Tavares Silva og teksten er skrevet av Amilcar Spencer Lopes. Norsk oversettelse. I støvet av den nakne øy Håpet er like stort som sjøen Urokkelige vakt av sjø og vind Extreme Championship Wrestling. CM Punk som ECW Champion Extreme Championship Wrestling (ECW) (tidligere medlem av National Wrestling Alliance, og het da NWA Eastern Championship Wrestling) var et «hardcore» wrestlingforbund som varte fra 1992–2001. Etter dette ble rettighetene kjøpt opp av WWE(med alle de originale medlemmene av ECW).I 2006 gjenåpnet WWE ECW. Paul Heyman har mye av æren til ECWs popularitet. Vince McMahons World Wrestling Entertainment har sender foreløpig et ECW-program ved siden av "Raw" og "SmackDown!" kalt "ECW on Sci Fi" med Tommy Dreamer som eneste gamle ECW-stjerne igjen. Den 23. februar 2010, ble ECW erstattet av WWE NXT. Malibu (rom). Malibu er en kokosnøtt-basert rom som kommer fra Barbados. Malibu ble et internasjonalt varemerke tidlig på 1980-tallet. Malibu finnes i flere varianter, men den hvite og milde er mest kjent og den benyttes blant annet ofte i drinken Piña Colada. Malibu rom ble først laget i 1895. Francis Bacon. Francis Bacon, 1. vicomte St. Albans (født 22. januar 1561, død 9. april 1626) var en engelsk filosof, statsmann, jurist, advokat, forfatter og en pioner av den vitenskapelig metode. Han tjenestegjorde både som riksadvokat (Attorney General) og rikskansler. Selv om hans politiske karriere endte i vanære, fikk han stor innflytelse på ettertiden, særlig som en forkjemper for filosofi og utøver av den vitenskapelige metode under den vitenskapelige revolusjonen. Bacon har blitt kalt empirismens far. Hans arbeid etablerte og gjorde kjent de induktive metoder for vitenskaplige undersøkelser, som ofte kalles den «baconianske metode», eller rett og slett den vitenskapelige metode. Hans krav på en planlagt og strukturert prosedyre for undersøkelsen av alle naturlige ting markerte et vendepunkt i vitenskapens retoriske og teoretiske rammeverk, mye av det utgjør fortsatt begrepene innenfor riktig metodologi den dag i dag. Hans egen hengivenhet og engasjement førte antagelig til hans død, noe som plasserer Bacon blant den historiske gruppe av forskere og vitenskapsmenn som ble drept av sine egne eksperimenter og undersøkelser. Bacon ble adlet i 1603 og ble gjort til både baron Verulam i 1618 og vicomte St. Alban i 1621. Da han døde uten arvinger døde begge hans titler ut med ham. Han er kjent for å ha dødd av lungebetennelse som han pådro seg mens han undersøkte effekten av frysing som en bevaringsmetode for kjøtt. Bacons hovedverk er «Organum scientarum» (1620) – «Vitenskapens nye verktøy». Tidlige liv. a> York Water Gate – inngangspartiet til York House, bygget cirka 1626 etter Bacons død Bacon ble født den 22. januar 1561 i York House nær Strand i London, som sønn av sir Nicholas Bacon og hans andre kone Anne (Cooke) Bacon, datter av den anerkjente renessansehumanisten Anthony Cooke. Hans mors søster var gift med William Cecil, 1. baron Burghley, som gjorde Burghley til Francis Bacons onkel. Biografer antar at Bacon ble utdannet hjemme i hans yngre år på grunn av hans dårlige helse (som plaget ham hele livet), hvor han ble undervist av John Walsall, som var utdannet ved Oxford og som hadde en sterk dragning mot puritanismen. Han startet på Trinity College ved Universitet i Cambridge, den 5. april 1573 i en alder av kun tolv, hvor han bodde i tre år sammen med sin eldre bror Anthony under privatundervisningen til doktor John Whitgift, den fremtidige erkebiskop av Canterbury. Bacons utdannelse ble i all hovedsak utført på latin og fulgte et middelalderpensum. Han studerte også ved University of Poitiers. Det var ved Cambridge at han første gang møtte Dronning Elizabeth, som var imponert over hans modne intellekt, og var vant til å kalle ham «the young Lord Keeper». Bacons studier førte ham til å tro at metodene og resultatene av vitenskap som da ble praktisert var feilaktige. Hans ærbødighet for Aristoteles kom i konflikt med hans forakt for den aristoteliske filosofi, som han syntes var skrinn, argumentativ og med feil mål. Den 27. juni 1576 begynte han og Anthony på "de societate magistrorum" ved Gray's Inn. Noen få måneder senere reiste Francis utenlands med Sir Amias Paulet, den engelske ambassadøren til Paris, mens Anthony fortsatte sine studier hjemme. Situasjonen til regjeringen og samfunnet i Frankrike under Henrik III gav ham verdifull politisk lærdom. I de neste tre årene besøkte han Blois, Poitiers, Tours, Italia og Spania. Under Bacons reiser studerte han språk, statsvitenskap og sivil rett mens han utførte rutinemessige diplomatiske oppgaver. I minst ett tilfelle leverte han diplomatiske brev til England for Walsingham, Burghley og Leicester, i tillegg også for dronningen. Den bråe døden til Francis' far i februar 1579 resulterte i hans hjemreise til England. Sir Nicholas hadde lagt opp en betydelig sum penger for å kjøpe en eiendom til sin yngste sønn, men han døde før han gjorde det, og Francis ble avspist med kun en femtedel av beløpet. Da Bacon hadde lånt penger, fikk han dermed finansielle problemer. For å forsørge seg selv tok han en juridisk posisjon ved Gray's Inn i 1579. Parlamentarikeren. Bacons trefoldige mål var å avdekke sannheten, tjene sitt land og tjene sin kirke. Han forsøkte å muliggjøre disse målene ved å søke en prestisjefylt post. I 1580, gjennom sin onkel, Lord Burghley, søkte han en stilling ved hoffet, noe som kunne gjøre ham i stand til å satse på et liv i læring. Hans søknad mislyktes. I to år jobbet han i det stille ved Gray's Inn, inntil han ble tatt opp som en junior skrankeadvokat i 1582. I 1584 tok han sitt sete i parlamentet for valgkretsen Weymouth and Melcombe Regis i Dorset, og senere for for valgkretsen Taunton i Somerset (1586). På denne tiden begynte han å skrive på betingelse til partene i kirken, så vel som på temaet filosofisk reform i de tapte skriftene, "Temporis Partus Maximus". Likevel klarte han ikke å få en stilling han trodde ville føre ham til suksess. Han viste tegn på sympati til puritanisme, deltok på prekener av den puritanske kapellan av Gray's Inn og fulgte moren for å høre Walter Travers. Dette førte til utgivelsen av hans tidligste bevarte skrift, som kritiserte den engelske kirkens undertrykkelse av puritanske prester. I parlamentet i 1586 argumenterte han åpenlyst for henrettelsen av Maria, skottenes dronning. På denne tiden spurte Bacon sin innflytelsesrike onkel om hjelp noe som førte til hans raske fremgang i rettsvesenet. Han ble «Bencher» i 1586, og han ble valgt en leser i 1587, og han leverte sin første sett med forelesninger i fastetiden året etter. I 1589 mottok han verdifull utnevnelse som reviderer ved kontorstaben til Stjernekammeret, selv om han ikke formelt inntok posten før 1608 - en post som var verdt 16 000 pund i året. Regjeringsadvokat. Bacon ble tidlig kjent med Robert Devereux, 2. jarl av Essex, Dronning Elizabeths favoritt. Per 1591 fungerte han som jarlens konfidensielle rådgiver. I 1592 fikk Bacon oppdraget å skrive et svar til jesuitten Robert Parsons anti-regjeringspolemikk, som han kalte "Certain observations made upon a libel", som identifiserte England med idealene til antikkens Athen mot det krigførende Spania. Bacon inntok sin 3. parlamentplass for Middlesex da Elizabeth innkalte parlamentet i februar 1593 for å etterforske et romersk-katolsk plott mot henne. Bacons motstand mot et lovforslag som ville tredoble subsidier på halve den vanlige tid, fornærmet mange mennesker. Motstanderne beskyldte ham for å søke popularitet. For en tid ble han ekskludert av det kongelige hoff. Da posisjonen som regjeringsadvokat ble ledig i 1594 var ikke innflytelsen til Lord Essex nok til at Bacon kunne sikre seg denne posten. Bacon klarte heller ikke å sikre seg den lavere posten som Solicitor General i 1595. For å trøste ham etter disse nederlagene ga Essex ham eiendommen Twickenham, som han senere solgte for 1 800 pund. I 1596 ble Bacon Queen's Counsel, men ble ikke utnevnt til Master of the Rolls. I løpet av de neste årene forble hans finansielle situasjon dårlig. Hans venner klarte ikke å finne et offentlig embete for han, og et forsøk på å fremme hans stilling gjennom et ekteskap med den velstående og unge enken Lady Elizabeth Hatton sviktet da hun brøt forholdet deres ved å akseptere ekteskap til en rikere mann. I 1598 ble Bacon arrestert for gjeld. Imidlertid bedret hans stilling seg i Dronningens øyne. Gradvis ble Bacons sett på som en av de lærde juristene, men han hadde ingen provisjon eller bevilgninger og fikk ingen lønn. Hans forhold til Dronningen ble ytterligere forbedret da han brøt båndene med Robert Devereux, 2. jarl av Essex, et heldig trekk fordi Essex senere ble henrettet for landssvik i 1601. Bacon ble sammen med andre utnevnt for å undersøke anklagene mot Essex, hans tidligere venn og velgjører. En rekke av Essex' tilhengere bekjente at Essex hadde planlagt et opprør mot dronningen. Bacon ble senere en del av den juridiske team ledet av Attorney General Sir Edward Coke ved Essex' forræderirettssak. Etter henrettelsen beordret Dronningen Bacon til å skrive den offisielle beretningen om rettssaken som senere ble utgitt som "A DECLARATION of the Practices and Treasons attempted and committed by Robert late Earle of Essex and his Complices, against her Majestie and her Kingdoms..." etter at Bacons første utkast ble sterkt redigert av Dronningen og hennes ministre. Jakob I bestiger tronen. Da Jakob I kom på tronen førte det blant annet til at Bacon kom i økt favør hos monarken og han ble adlet i 1603. En annen forstandig handling var at han skrev sin "Apologie" («Unnskyldning») til forsvar av sin framgangsmåte i forbindelse med saken mot Essex ettersom Essex hadde støttet Jakobs rett til å arve tronen. Året etter, i løpet av begivenhetsløs første sesjon i parlament, giftet Bacon seg med Alice Barnham. I juni 1607 ble han til slutt belønnet med posisjonen som "Solicitor General", det vil si stedfortreder for regjeringsadvokaten underlagt kronen. Året etter begynte han å arbeide som revisor ved kontorstaben til Stjernekammeret, en overdomstol som satt ved det kongelige Palace of Westminster. Til tross for en sjenerøs inntekt hadde han fortsatt problemer med å betale gammel gjeld. Av den grunn søkte han videre forfremmelse og rikdom ved å gi sin støtte til kong Jakob og dennes vilkårlige politikk. I 1610 kom den fjerde sesjon av Jakobs første parlamentet sammen. Til tross for Bacons råd befant kongen og Underhuset seg på hver sin side på grunn av de kongelige privilegier og kongens pinlige ødsling. Underhuset ble endelig oppløst i februar 1611. I løpet av denne perioden klarte Bacon den politiske balansekunsten å beholde sin favøren hos kongen og samtidig opprettholde tilliten til Underhuset. Bacon ble i 1613 endelig utnevnt til generaladvokat etter at han rådet kongen til å rokere juridiske utnevnelser. Som generaladvokat straffeforfulgte han Somerset i 1616. Det såkalte «Prinsens parlamentet» i april 1614 protestert mot Bacons nærvær i posisjonen for valgkretsen Cambridge og til de ulike kongelige planer som Bacon hadde støttet. Selv om han fikk lov til å forbli, vedtok parlamentet en lov som forbød generaladvokaten å sitte i parlamentet. Hans innflytelse over kongen hadde tydeligvis ført til bitterhet eller frykt hos mange av hans likemenn. Bacon fortsatte dog å ha kongens tillit, noe som førte til at han i mars 1617 ble utnevnt som midlertidig regent av England (for en periode på en måned), og i 1618 som rikskansler. Den 12. juli 1618 opphøyde kongen Bacon til Baron Verulam av Verulam eller, som den nye adelsmannen Bacon lot seg tiltale, "Francis, Lord Verulam". Bacon fortsatte å utøve sin innflytelse ovenfor kongen ved å megle mellom tronen og parlamentet, og i denne kapasitet ble han videre opphøyet, som vicomte St. Albans den 27. januar 1621. Rikskansler og vanære. Bacon ble Rikskansler i 1618, men hans offentlige karriere tok slutt i vanære i 1621. Etter at han fikk gjeldsproblemer, anklaget en parlamentarisk komité for administrasjon av lovene ham med tjuetre separate tilfeller av korrupsjon. Til Lordene, som sendte en komité for å spørre om en tilståelse virkelig var hans, svarte han: «Mine Lorder, det er min handling, hånden min og mitt hjerte, jeg bønnfaller Dere ærbødige Lorder til å være nådig mot et ødelagt siv.» Han ble dømt til en bot på 40 000 pund som ble ettergitt av kong Jakob og innsatt i Tower of London etter kongens ønske, hans fengsling varte bare noen få dager. Mer alvorlig av det at parlamentet erklærte Bacon ute av stand til å holde fremtidige poster eller sitte i parlamentet. Han unnslapp hårfint å bli fratatt sine titler. Deretter viet den vanærede Viscount seg til å studere og skrive. Det synes liten tvil om at Bacon hadde tatt imot gaver fra saksøkte/saksøkere, men dette var en akseptert skikk på den tiden, og ikke nødvendigvis bevis på dypt korrupt atferd. Mens han erkjente at hans oppførsel hadde vært slapp, fasthodt han at han aldri hadde tillatt gaver til å påvirke sin dom. Faktisk hadde han til tider avsagt dom som gikk mot de som hadde betalt ham. Den virkelige årsaken til hans erkjennelse av skyld er gjenstand for debatt, men det kan ha vært et resultat av hans dårlige helsetilstand, eller av en oppfatning at gjennom hans berømmelse og sin høye post ville bli spart for hard straff. Han kan også ha blitt utpresset til å bekjenne, med en trussel om å anklage ham for sodomi. Forhold. Da han var 36 innledet Bacon et forhold til Elizabeth Hatton, en ung enke på 20. Angivelig, brøt hun ut av forholdet deres ved å akseptere ekteskapet til en rikere mann, Edward Coke. Flere år senere skrev Bacon fortsatt med anger om at hans ekteskapet til Hatton ikke hadde funnet sted. I en alder av 45, giftet Bacon seg med Alice Barnham, den fjorten år gamle datteren til en innflytelsesrik London oldermann, parlamentsmedlem og medlem av Corporation of London. Bacon skrev to sonetter der han proklamerer sin kjærlighet til Alice. Den første ble skrevet under hans frieri og den andre på hans bryllupsdag 10. mai 1606. Da Bacon ble utnevnt til Rikskansler, «ved spesielle ordre av Kongen», ble Lady Bacon gitt forrang fremfor alle andre hoffdamer. Rapporter om økt friksjon i Bacons ekteskap til Alice dukket opp, med spekulasjoner om at noe av dette kan ha vært på grunn av de økonomiske ressurser ikke var så lett tilgjengelig for henne som hun var vant til fra før. Alice var visstnok interessert i rikdom og berømmelse, og når det var lite penger tilgjengelig, ble det klager om hvor alle pengene ble av. Alice Chambers Bunten skrev i sin bok "Life of Alice Barnham" at da de ble gjeldstyngede, reiste hun faktisk på reiser for å spørre om gaver og hjelp fra deres vennekrets. Bacon gjorde henne arveløs da han oppdaget hennes hemmelig romantiske forhold til John Underhill. Han skrev om sitt testamente, som tidligere hadde vært svært raus mot henne (etterlater henne land, varer og inntekt), og tilbakekalte alt. Selv om antikvaren John Aubrey bemerket blant hans private notater om Bacon, «Han var en Pederast. Hans Ganimeder og favoritter mottok bestikkelser», fortsetter biografer å debattere om Bacons seksuelle tilbøyeligheter og den presise arten av hans personlige relasjoner. Flere forfattere tror at på tross av hans ekteskap var Bacon hovedsakelig tiltrukket av det samme kjønn. Professor Forker for eksempel, utforsket de «historiske dokumenterte seksuelle preferansene» til både Kong Jakob I og Bacon, og konkluderte med at de var orientert mot «maskulin kjærlighet», en samtidsterminologi som «ser ut til å blitt brukt ensbetydende for å referere til seksuelle preferanser av menn for personer av samme kjønn». Den jakobinske antikvarist, Sir Simonds D'Ewes sa underforstått at det hadde vært et spørsmål om å bringe ham for retten for sodomi. Denne konklusjonen har blitt motsatt av andre, som vurderer kildene for å være mer åpne for tolkning. Dødsfall. Den 9. april 1626 døde Francis Bacon av lungebetennelse mens han var i herskapshuset til Arundel ved Highgate utenfor London. En innflytelsesrik beretning om omstendighetene rundt hans død ble gitt av John Aubreys "Brief Lives". Aubrey har blitt kritisert for sin tydelig troskyldighet i dette og andre verk, derimot, kjente han Thomas Hobbes, Bacons medfilosof og venn. Aubreys levende beskrivelse, som skildrer Bacon som en martyr for den eksperimentelle vitenskapelige metode, fikk ham på reise til Highgate gjennom snøen med kongens lege da han plutselig ble inspirert av muligheten til å bruke snøen til å bevare kjøtt: «De var bestemt på at de ville prøve eksperimentet. De steg ut av vognen og gikk inn i en fattig kvinnes hus nederst på Highgate Hill, og kjøpte en fugl, og fikk kvinnen til å fjerne innvollende til den». I begravelsen til Bacon, samlet over tretti store lærde sammen sine lovtaler av ham, som ble senere utgitt på latin. Bacon etterlot seg verdier på omtrent £7.000 og land som realiserte £6.000 når det ble solft. Hans gjeld beløp seg på mer enn £23.000, som tilsvarer mer enn £3m i dagens verdi. Forfatterskap. Bacon utga i en alder av 36 år en samling essayer som ble hans mest populære bok. «Essays» (1597) tar opp hvordan menneskene lever, hva de gjør og hva de burde gjøre. Gjennom hele sitt voksne liv produserte han skrifter som skulle få avgjørende innflytelse på utviklingen av vitenskapen og filosofien i Vesten. «Kunnskapens fremskritt» (1605) er en oversikt over tidens kunnskapsunivers. I «Novum Organum» (1620) presenterte Bacon sin vitenskapelige metode. Vitenskapens gudfar. Bacon ville bruke sin politiske innflytelse for å fremme vitenskapen. Han prøvde å overtale Jacob I til å opprette en kongelig institusjon som skulle stå i spissen for dette, og til å grunnlegge et college for studiet av eksperimentell vitenskap. Han ønsket også at det ble opprettet professorater i den nye vitenskapen i Oxford og Cambridge. Det ble ikke noe av mens han levde. Men da Jacobs barnebarn Karl II grunnla Royal Society i 1662, var medlemmene hovedsakelig tilhengere av Bacons vitenskapelige holdning og betraktet ham som selskapets intellektuelle gudfar. Noen av de viktigste senere engelske vitenskapsmenn, Isaac Newton og Charles Darwin, vedkjente seg sin gjeld til ham, og hans innflytelse ble like stor i Frankrike som den var i England. Bacon var et teoretisk geni, men var svak og uetterrettelig i praktiske forhold. Dikteren Alexander Pope har beskrevet ham som den «klokeste, mest intelligente og tarvligste av alle». Vitenskapelig metode. Bacon var en av de første som innså at vitenskapelig kunnskap kunne gi menneskene makt over naturen. Følgelig kunne utviklingen av vitenskapen brukes til å fremme menneskenes interesser og velstand i en grad det var vanskelig å forestille seg. Men han mente at ingen hadde grepet dette an på riktig måte. Han mente at de mer rasjonalistiske tenkerne var som edderkopper som spant sine nett ut av seg selv: Mønstrene er imponerende, men alt kommer innenfra og mangler tilstrekkelig kontakt med den ytre virkeligheten. På den annen side er de mer empirisk orienterte tenkerne som maur som tankeløst samler data uten å ha klare begreper om hva de skal brukes til. Bacon mente at den tradisjonelle logikken som stammet fra Aristoteles, ikke var brukbar som et verktøy for oppdagelser. Den kan bekrefte det som er, men den avdekker ikke noe nytt ifølge Bacon. Det samme gjelder definisjoner: Troen på at definisjoner fremmer kunnskapen, er en illusjon. «Ord er bare avbildninger av materien», sa Bacon. «Å bli forelsket i dem, er det samme som å bli forelsket i et bilde». Bacon mente at det som er nødvendig for at vi skal få større kunnskap om naturen, er følgende systematiske fremgangsmåte. For det første må vi observere kjensgjerningene, nedtegne våre observasjoner og samle pålitelige data, jo flere desto bedre. Dette gjøres mer effektivt av flere mennesker som samarbeider, enn av enkeltindivider som arbeider hver for seg – derav behovet for vitenskapelige selskaper og skoler. På dette stadiet mener han vi må være forsiktige slik at vi ikke tvinger våre ideer på kjensgjerningene, men lar de tale for seg selv. Når vi har samlet nok data, vil de gjøre det: Regelmessigheter og mønstre vil komme til syne, årsakssammenhenger vil åpenbare seg. og vi vil begynne å se naturens lover virke i de enkelte tilfeller. På dette stadium er det imidlertid viktig at vi er oppmerksomme på eksempler som tyder på det motsatte. Alle mennesker har en tendens til å trekke forhastede slutninger som bare er basert på det som bekrefter dem. Hvis for eksempel en mann har en drøm som viser seg å gå i oppfyllelse, vil han ofte si at dette betyr at drømmer er profetiske, og med dette ser han ganske enkelt bort fra alle drømmene som ikke har gått i oppfyllelse. Negative eksempler er like viktige som positive når det gjelder å lede oss til de riktige konklusjonene, men hvis vi er tilstrekkelig selvdisiplinerte når det gjelder dette, vil vi se generelle lover eksemplifisert i enkelttilfeller. Når man har formulert en velformulert hypotese av denne typen, har vi ifølge Bacon oppdaget en naturlov. Og når man har gjort det, kan det trygt utledes enkelttilfeller av den, med andre ord foreta nøyaktige forutsigelser. I den prosessen som fører frem til oppdagelsen av en vitenskapelig lov, beveger man seg fra enkelttilfeller til det generelle, en prosess som kalles induksjon. Men når man anvender en lov som er etablert, beveger man seg fra det generelle til det spesielle, en prosess som kalles deduksjon. a>, påviser eksistensen av klaffer i venene. Denne formuleringen av den vitenskapelige metoden fikk enorm innflytelse fra det syttende til det tyvende århundre. Generasjon etter generasjon av vitenskapsmenn hadde den som rettesnor, og mange filosofer, inklusive noen av de største, betraktet Bacon som den som hadde satt menneskeheten på riktig spor når det gjaldt å skille vitenskapelig kunnskap fra all annen type kunnskap – for eksempel satte Kant et Bacon-sitat foran i den reviderte utgaven av sitt hovedverk «Kritikk av den rene fornuft». I det attende århundre betraktet Voltaire og de franske encyklopedistene ham som den som hadde innført den kritiske, vitenskapelige tenkemåten som de arbeidet for å etablere i Europa. En slik posisjon hadde denne metoden helt til Albert Einstein og Karl Popper introduserte en ny holdning i det tyvende århundre. Illusjoner. Etter at Bacon hadde fremsatt denne vitenskapelige metoden som veien til pålitelig kunnskap, advarte han mot negative innflytelser på vår tenkning, det som fører oss bort fra den. Fordi disse påvirkningene består av falske forestillinger som vi altfor lett underkaster oss, kaller han dem «illusjoner». og han nevner fire spesielt farlige. Fremtidens tenkning. Bacon var en stor tenker. Han foretok et systematisk skille mellom vitenskap og metafysikk (de tingene man må anta før man kan tenke i det hele tatt), og han så klart at vitenskapelige forklaringer i sitt vesen var kausalforklaringer, ikke forklaringer utfra hensikter eller mål. Av spesiell og blivende verdi var hans påvisninger av at observasjon og eksperimenter var avgjørende for tilegnelsen av kunnskap om verden, og hans insistering på at man aldri må glemme de negative eksemplene når konklusjoner trekkes. Spekulasjoner. Det har vært fremmet spekulasjoner om at Bacon var den «egentlige» forfatteren av William Shakespeares dramaer, blant disse teosofen og okkultisten Alice Bailey. I Norge fremmet Petter Amundsen lignende spekulative tanker i boken "Organisten" (2006) som ble ble videreformidlet av en dokumentar på NRK. Ingen av disse teoriene har blitt bevist. Alversund bru. Alversund bru er en hengebro på riksvei 565 over Alverstraumen i Lindås kommune, Hordaland. Broen ble åpnet for trafikk 29. juni 1958, og knyttet Radøy til fastlandet. Alversundbrua var det første prosjektet Nordhordlandskommunane solidarisk stod sammen om å finansiere med bompenger. Broens hovedspenn er på 198 meter, 27 meter over sjøen. Etter at broen var nedbetalt i 1968, holdt innkrevingen frem med «forhåndsbompenger» til Nordhordlandsbrua – eller «Salhusbrua», som var navnet den gangen. Krossnessundet bru. Krossnessundet bru er ei fritt frambygg-bru på riksvei 564 i Meland kommune, Hordaland. Brua forbinder Holsnøy med Flatøy og ble åpnet for trafikk i 1977. Brua er 391,5 meter lang, med lengste spenn 175 meter. Henrik Ormåsen. Henrik Ormåsen (født 29. mars 1974) er en norsk politiker fra Brumunddal. Han var tidligere tilknyttet AKP og Rød Ungdom, men ble begge steder ekskludert i 1997. Han var en av grunnleggerne av Tjen folket – et marxistisk-leninistisk forbund i 1998, og er fortsatt organisasjonens talsperson. Han har også innehatt en rekke verv i SOS Rasisme, det mest framstående av dem som nestleder. I dag er han 1. vara til organisasjonens arbeidsutvalg, og har også en mindre lønnet stilling samme sted. Henrik Ormåsen ble i april 2008 ekskludert fra Rødt på grunn av sin tilknytning til Tjen folket. Henrik Ormåsen er også bror av sangeren Gaute Ormåsen. Kallestadsundet bru. a> fra Osterøys første bro over Kallestadsundet. Kallestadsundet bru er en bro over Veafjorden som forbinder den delen av Vaksdal som ligger på Osterøy med fastlandet i Vaksdal kommune i Hordaland. Broen ble åpnet i 1985 og var den første broen til Osterøy. I 1997 ble Osterøybrua åpnet for trafikk som den andre bro til Osterøy. Kjetil & Kjartan Show. "Kjetil & Kjartan Show" er en TV-serie hvor Kjetil Hasselberg og Kjartan Eide trer inn i forskjellige skikkelser og lurer folk. Alt blir filmet, og ofte er det Kjetil og Kjartan selv som spiller den underlegne parten i sketsjene. I sesong tre forandret formatet seg litt, og oppgaven ble å undersøke forskjellige myter om det norske samfunnet. Karakterene fra de to første sesongene ble lagt litt til siden. Serien gikk i 2003, 2004 og 2005 (med repriser etter det, senest i 2007). Høsten 2007 startet sesong 4 med serien på TV 2. Sesong 1. Kjartan, Gunni & Peder, Leif, Kjetil, Britt, Sigurd & Sondre Seim Sesong 2. Gredne, Oddvar Sayed, Johs, Pappa & Linnea, Fritz. Utgivelser. Kjetil & Kjartan Show – Sesong 1 DVD (2002) (finnes ikke lenger i butikk) Kjetil & Kjartan Show 2 – Sesong 2 DVD (2004) Kjetil & Kjartan Show vol. 1 LYD-CD (2005) Kjetil & Kjartan Show III DVD (2006) Kjetil & Kjartan Show – Best of sesong 1-3, DVD (2006) Nygårdsbroen. Nygårdsbroen under arbeidene i forbindelse med Bybanen. Nye Nygårdsbro til høyre, Gamle Nygårdsbro skimtes i midten og Nye Nygårdsbro II er under bygging til venstre. Nygårdsbroen er navnet på flere broer over Strømmen, Store Lungegårdsvann i Bergen, fra Nygårdstangen til Danmarksplass. Den eldste Nygårdsbroen stod ferdig i 1851, og knyttet sammen Bergen og Årstad. Broen hadde til å begynne med bomavgift både for kjørende og gående. Broene utgjør i dag hovedtraséen ut fra Bergen sentrum, i retning sørover. Strømmen ses i dag som skillet mellom Store Lungegårdsvann og resten av Puddefjorden. Broanlegget har blitt forandret en rekke ganger, og en helt ny bro, «Nye Nygårdsbro» stod ferdig i 1978. Denne var mye lengre enn den gamle, den går høyere opp og i en litt annerledes vinkel. Dermed ble det to broer, Gamle og Nye Nygårdsbro. I forbindelse med byggingen av Bybanen i Bergen ble det bygget en tredje bro, «Nye Nygårdsbro II», som åpnet i november 2008. Bybanen skal da gå over den eldste broen, og får et stopp like nord for broene. Strømmen under broen. Det offisielle navnet på strømløpet under broen er Nygårdsstrømmen. Opprinnelig hadde Strømmen fire løp. I midten lå en nokså stor holme som het Nygårdsholmen. Det nordlige løpet skilte holmen fra Nygård, og ble ofte tørt ved lavvann. Det andre løpene var farbare. På bunnen lå noen store klebersteinsblokker som en måtte passe seg for. Disse skulle stamme fra et fartøy som forliste der i storm. Skipets eier skulle være befalingsmann på Bergenhus, Eske Bille, som i årene før reformasjonen rev flere kirkebygg i Bergen og lot steinen frakte til sitt hjemland Danmark (som den gang også omfattet Skåne). Klebersteinsblokkene i Strømmen kan ha stammet fra nedrevne kirker på Holmen, fra Nonneseters Mariakirke, eller fra Det hellige kors' kirke på Årstad. I 1599 besøkte Christian IV Norge, og tok da turen til Strømmen for å se på tidevannsmøllen som var bygd omtrent der Florida sykehus ligger nå. Møllen hadde kort levetid, men idéen om å utnytte tidevannskreftene levde videre, og 29.september 1827 søkte kjøpmann Johan C.Boalth om å få anlegge en slik mølle igjen. Han lovet i søknaden at det midterste og dypeste strømløpet ikke skulle bli berørt av foretaket, og at han skulle dekke alle ekstraomkostninger om møllen ble til hinder for en eventuell bro over Strømmen. I utgangspunktet skaffet møllen ham nok problemer. Den stod på et bolverk ute i sjøen, og en stor mur ble bygd i fjæren for å maksimere effekten av tidevannet, men en tidevannsmølle ville uansett jevnlig stoppe. For å bøte på dette, lot han oppføre en vindmølle på mølletaket, men kastevinder krevde stadige reparasjoner av vindmøllen. Like fullt formalte Boalth 6-8 000 tønner korn årlig, og møllen dugde også til sagbruksvirksomhet. Men i 1851 stod Nygårdsbroen ferdig, og madam Prom krevde erstatning for tapte fløtt-inntekter. Riktignok hadde verken bro eller vei lagt beslag på hennes eiendom på Nygård. Men hun påpekte at staten hadde kjøpt Nygårdsholmen av en Frich, og hun var odelsberettiget til hans eiendom. Nå ville madammen kreve holmen tilbake på odel. «Strømmøller» Boalth (som han ble titulert av ligningsmyndighetene) måtte tas med på råd da man stakk ut hvor broen skulle lande i Fjæreveien. Det var stiftsamtmann Bull som i 1808 hadde anlagt Fjæreveien fra Fløen over til Damsgård, noe som åpnet området ved Ulrikens fot for gående og kjørende trafikk, og gjorde det populært å ha landsted der. Samme år ble området mellom Solheim og Damsgård lagt under Bergens politidistrikt, men derfra var det lett for en lovbryter å smette inn i Årstad distrikt, og da kunne ikke bergenspolitiet gjøre ham noe. I 1826 besluttet man derfor at bergenspolitiet fikk myndighet rundt hele Store Lungegårdsvann i 2 000 alens bredde fra fjæren. Boalth krevde først at man endret broens retning, så det ble åpent løp foran møllen, og han fikk løfte om et bolverk i strømmen, så ikke vannkraft gikk tapt. Men nå mente Boalth at vannet ville undergrave møllen, og forlangte at broselskapet bekostet steinkar som skulle hindre møllen i å styrte sammen. Da dette ble innvilget, kom han med nye krav. Men så fant man frem konsesjonsbetingelsene for mølleanlegget som var tinglyst 3.april 1827, og hvor Boalth fraskrev seg all erstatning hvis det noen gang skulle bygges bro over Strømmen. Han hadde til og med forpliktet seg til å rive sin mølle hvis den var til hinder for broen. Nå satt han med en tapt sak. Konsul Michael Krohn, far til Bjørnsons venn Georg Krohn og pådriver bak byggingen av Nygårdsbroen, var blant de som motsatte seg at Boalth fikk noen erstatning. Krohn var også blant de som hadde kjøpt skipsplank fra Boalths mølle, så for ettertid måtte han få folk fra Osterøy til å gjøre arbeidet for seg. Dengang som nå var Nygårdsbroen bompenge-finansiert. Gående slapp med én skilling, det samme gjaldt én person med hest og kløv. Brovokter Hovland, som tidligere var bestillingsmann ved byens tukthus, kunne alt første dag innkassere 36 speciedaler, dvs at 4 300 gående hadde krysset broen i regnværet. På åpningsdagen var broen stengt for hest og kjøretøy, men fra neste dag var takstene for dem 1/2 skilling for en sau, kalv eller gris, 1 skilling for en hest eller ku, 1 1/2 skilling for en rytter eller én person med hest og kjerre eller arbeidsvogn, 2 skilling for én person med hest og slede eller firehjult arbeidsvogn, 3 skilling for én person med to hester, og hele 4 skilling for én person med firehjult vogn og to hester. I tiden 1.april – 30.september var det dobbelt takst mellom kl 23 og 4 om morgenen. Resten av året var det dobbelt takst frem til kl 5 om morgenen. Brovokter Hovland hadde sin vokterbolig på Nygårdsholmen, siden han måtte stille som oppkrever både dag og natt. Selv med et øye på hver finger kunne han ikke hindre at noen smatt forbi uten å betale, og for noen ble det en ren sport. Men i 1860-årene var selskapets årlige inntekt likevel rundt 1 900 speciedaler, så aksjene stod godt. I 1852, da han ikke lenger klarte sine økonomiske forpliktelser, solgte Boalth Strømmøllen til apoteker Lars Krohn for 3 000 speciedaler. Dette var et tap på 5 000 speciedaler i forhold til tidligere taksering. Broselskapet betalte mindre enn halvparten av dette som erstatning. Nok var Boalth ute av saken, men hans kausjonister, Valentinsen og Hans Dahl, kom nå i knipe. De reiste sak med krav om å få broen revet, og Hans Dahl appellerte i den anledning til broselskapets aksjonærer i et skriv fra april 1859, der han flettet inn sitater av Shakespeare, Bulwer-Lytton og Charles Dickens på engelsk, og peker ut Michael Krohn som erkeskurken i den ulykken som i skikkelse av Nygårdsbroen har rammet ham, Boalth og Valentinsen, mens resten av brobestyrelsen holdes utenfor: «Din stemme, Michael Krohn, vil jeg late utenfor. Vi ere jevnaldrende, have været barndoms- og skolekammerater, have òg paa én og samme dag avlagt vort konfirmationsløfte for én og samme prest, nu ere vi begge gamle mænd og staa "ludende ved vore dages ende paa evighetens tærskel", og kunne snart vente at "høre natvagtsraabet og kjende dødens pust omvifte vort hvide haar". Lad da alt nag hvile mellem os som brosaken har fremkaldt. Havde du kjendt til alle de sorger og al den elendighet saken har forvoldt Boalth og de haarde krænkelser hvorfor Valentinsen har været utsat ved den, da havde du – det tiltror jeg din bedre natur – sikkerligen ikke drevet saken paa den maate som skeet er mot Boalth.» I 1855 hadde Krohn solgt Strømmøllen videre til kjøpmann Caspar Lunde. I 1861 tok Louis Mühlhaus over. Han produserte sikori, «de fattiges kaffe». (Også under andre verdenskrig ble brent og malt sikori-rot brukt som kaffe-erstatning.) Rundt 1860 overtok Carl Sigvard Berg fra Salten. Han flyttet sin fyrstikkproduksjon fra lokalene i Ytre Sandviken til Strømmøllen, som måtte påbygges kraftig for formålet. I sikorifabrikkens øverste etasje ble det boliger for fjorten familier, og i tillegg var det produksjon av brissel, et stoff utvunnet av bark til farging av ull. Svovelet som ble brukt til fyrstikkene, var imidlertid svært brannfarlig, og 30.juni 1870 tok bygningen fyr. Bergens brannkorps rykket ut både fra Corps de Garde og stasjonen i Hagerupsgården, men bare den omkringliggende bebyggelsen lot seg redde. En syv år gammel gutt omkom. Også i juni 1862 måtte et menneske bøte med livet her. Da forulykket en liten hjulbåt som arbeiderne ved Strømmens Jernstøberi selv hadde konstruert. Den ble drevet med håndkraft, og arbeiderne brukte den til fornøyelsesturer på Lungegårdsvannet og Puddefjorden. Ulykken inntraff da maskinen gikk i stykker like etter at hjulbåten hadde lagt fra land. Det fantes ikke årer i båten, så de seks som var om bord, var hjelpeløse da den rivende strømmen drev båten under Nygårdsbroen og i retning av møllens innerste hjul, som snurret raskt rundt. Som siste utvei grep de tak i rekkverket rundt Strømmøllen, men det var gammelt og gav etter under vekten av seks mennesker, slik at alle ramlet i vannet. Tre menn og en kvinne reddet seg ved å klamre seg til møllens bolverk, mens en mann og hans forlovede ble dradd med båten under møllehjulet. Båten ble sittende fast mellom møllevingene, mens strømmen førte de to uheldige passasjerene ut i Puddefjorden. Piken ble trukket opp i forkommen tilstand, mens hennes forlovede, som ble funnet en time senere, omkom. Samme år, i 1862, anla man veien som følger dalbunnen til Fjøsanger og videre til Midttun. Den nåværende Nygårdsgaten ble omlagt til å gå rundt Florida, der sykehuset ble reist, mens man tidligere hadde kjørt opp den bratte bakken til Alléen. I 1870 overtok Bergen kommune etter inngått avtale eiendomsretten til broen. Da ble det omsider gratis å krysse den. Men kommunen måtte fortsatt betale avgift til eieren av Krohnsminde gård, fordi broen delvis lå på hans eiendom, og denne avgiften ble først innløst i 1907, ved utbetaling av kr 7 000. Havnevesenet ønsket lenge å utvide og fordype strømløpet. I desember 1894 kjøpte Christian Michelsen Strømmøllens eiendom for kr 27 000,- og tilbød Bergen kommune overtakelse for samme pris. Formannskapet gikk med på dette, siden Nygårdskaien var under oppføring, og man forventet tiltagende skipstrafikk gjennom Strømmen. 23.januar 1895 var området blitt Bergen bys eiendom. I 1938 ble det oppført en ny Nygårdsbro med et element som kunne heves og slippe skip igjennom. Reginald Joseph Mitchell. Reginald Joseph Mitchell (født 20. mai 1895, død 11. juni 1937) var en britisk flykonstruktør, mest kjent for å ha konstruert Spitfire-flyet. Bakgrunn. Mitchell ble født i landsbyen Talke i Stoke-on-Trent. Etter å ha fullført Hanley High School 16 år gammel fikk han lærlingeplass hos lokomotivfabrikanten Kerr Stuart & Co. i Fenton. Her arbeidet han ved tegnekontoret, og studerte ingeniørfag og matematikk om kveldene. I 1917 begynte han hos flyfabrikanten Supermarine Aviation Works i Southampton, der steg han raskt i gradene, og ble sjefsingeniør i 1920 og teknisk-direktør i 1927. Han var så høyt skattet at da Vickers tok over Supermarine i 1928 var en av betingelsene at Mitchell fortsatte som sjefsdesigner de neste fem årene. Mellom 1920 og 1936 designet 24 fly, deriblant småfly, jagerfly, flybåter, bombefly og sjøfly. Han er imidlertid mest kjent for flyene Supermarine "S6B" og "Spitfire". S6B-flyet vant flere priser og satte hastighetsrekord for fly. Mitchell ble adlet i 1932 for sine bidrag for høyhastighetsflyvning og hans erfaring førte til at Supermarine, som først og fremst var en sjøflyfabrikant, fikk kontrakt på å konstruere et nytt jagerfly for RAF. Mitchell leverte sitt forslag – Type-224 – i februar 1932, men flyet som var på vingene i 1934 var en skuffelse og ble vraket av RAF som valgte dobbeltedekkeren Gloster Gladiator istedet. Allerede mens Type 224 ble byggd fikk Mitchell tillatelse til å begynne på et nytt fly – Type 300. Dette skulle være ett moderne helmetall mono-plan som var så lovende at RAF ble tidlig interessert og finansierte den første prototypen til det som skulle bli Spitfire-flyet. Mange av de tekniske fremskrittene i Spitfire var utviklet av andre, slik som de tynne ellipseformede vingene, plasseringen av radiatorene under vingene og «monocoque» konstruksjonen. Mitchells geni var at etter sin erfaring med Type-224 og høyhastighetsflyving kunne sette sammen de forskjellige elementene til et høytytende og balansert jagerfly. Sent i 1933 gjennomgikk Mitchell er utmattende kreftbehandling, men tross kreften fortsatte han arbeidet, ikke bare med Spitfire, men også med et fire motors bombefly – Type-317. Han tok også flytimer og fikk flysertifikat i juli 1934. Spitfire. Den første Spitfire prototypen – K5054 – var på vingene den 5 mars 1936 ved Eastleigh. Den oppnådde etterhvert en hastighet på 349 miles i timen, og RAF likte flyet så godt at de bestilte 310 stykker. Vickers styreformann "Sir Robert McLean" ga flyet sitt navn som Mitchell skal ha uttalt var et «Bloody silly sort of a name». I 1936 slo kreften til igjen og Mitchell måtte slutte å arbeide i 1937 og døde i juni samme år. Hans liv og den innsatsen han ytte tross kampen mot kreften og en snarlig død var tema i filmen «The First of the Few», som viste verden hvor viktig hans arbeide var. Filmen skapte imidlertid også endel myter, som den om at Mitchell arbeidet seg ihjel med Spitfire-flyet, i virkeligheten levde han et fullverdig liv, og arbeidet for det meste med bombeflyet de siste årene av sitt liv. Etter Mitchells død ble stillingen som sjefsdesigner hos Supermarine tatt over av Joseph Smith som fikk ansvaret med å fullføre utviklingen av Spitfire. Mitchells grunndesign var så god at Spitfire hadde utviklingspotensiale til å være på høyden gjennom hele krigen, mens dens samtidige Hawker Hurricane raskt ble umoderne. Da produksjonen av Spitfire stoppet i 1947 var over 22 000 fly blitt bygget. Mitchell giftet seg med Florence Dayson i 1918 og de fikk sønnen Gordon. Mitchell, Reginald Joseph Mitchell, Reginald Joseph Sotrabrua. Sotrabrua er en hengebro som forbinder øyen Litlesotra og fastlandet i Hordaland og er en del av riksvei 555. Broens lengde er 1236 meter, og den var den lengste broen i landet da den ble bygget. Broen har en fri innseglingshøyde på 50 meter og hovedspenn på 468 meter, og ble åpnet for trafikk 11. desember 1971 kl. 0600. I mai 1972 ble broen høytidelig åpnet av kong Olav V. Totalkostnaden for broen var ca. 40 millioner kroner (1971-kroner). Broens historie. Allerede i 1950-årene var det interesse for å få bro-forbindelse mellom Sotra og fastlandet. Derfor ble en interkommunal «bronemnd» stiftet 16. oktober 1965. Av de ca. 40 millioner kronene broen kostet, ble ca. 23,5 millioner dekket av bompenger, og innkrevingen av bompenger ble avsluttet i slutten av 1983. Broen ble bygget for å gi bedre ruteforbindelse til Bergen fra Fjell og Sund. Broen skulle også gi kortere og mindre stressende reisetid for pendlere i øykommunene. I 2005 var trafikken over broen kommet opp i ca. 25 000 biler pr. døgn, og den store trafikken gjør at det ofte danner seg køer. Planleggingen av en ny veiforbindelse mellom Bergen og Sotra er startet. Det anbefalte alternativet til Statens vegvesen er en ny firefeltsbro på sørsiden av dagens bro. Kostnaden, inkludert tilhørende veisystemer, er anslått til 4,1 milliarder kroner. Axel Paulsen. Axel Paulsen (født 18. juli 1855, død 9. februar 1938) var en norsk skøyteløper og kunstløper. Han fant opp kunstløphoppet axelhoppet, som er oppkalt etter nettopp ham. Paulsen var Norges første idrettsstjerne og folkehelt. Axel Paulsensgate, som ligger i nærheten av Siddishallen i Stavanger er oppkalt etter han. Karriere. Axel Paulsen tilhørte en velstående kjøpmannsfamilie i Kristiania, og vokste opp i den tiden skøyteløp ble byens mest populære fritidssyssel vinterstid. Faren lærte opp både sønner og døtre til skøyteløpere, men bare Axel og broren Edwin utviklet seg til konkurranseløpere. En Europa-turné på 1870-tallet ble mislykket, men på 1880-tallet konkurrerte brødrene med suksess både i Europa og Nord-Amerika. Begge hevdet seg i kunstløp, mens Axel også var suveren i lengdeløp. I 1880 noterte han den første, uoffisielle verdensrekord på 5 000 meter, i samløp med en ung Fridtjof Nansen. Senere satte han en rekke verdensrekorder på distanser målt i engelske mil, sjømil med mere. Skøytesporten var på denne tiden profesjonell, og Edwin fungerte etter hvert som brorens «manager». I 1884 turnerte brødrene i Nord-Amerika. 2. februar vant Axel tittelen "Champion Skater of the World", i konkurranse med amerikanske, canadiske og norske løpere i et løp over 25 miles fellesstart i Brooklyn, New York. Underveis brøt han rekordene ved alle passeringer. Paulsen ønsket å forsvare sin tittel mot den frisiske mesterløperen Renke van der Zee. Siden begge ønsket å avholde løpet etter sitt eget lands regler, ble det vanskelig å komme til enighet. «Matchen» ble imidlertid avholdt etter norske regler på Frognerkilen ved Kristiania vinteren 1885. Axel Paulsen ble betraktet som profesjonell verdensmester i lengdeløp til han ble slått av den 11 år yngre Harald Hagen i 1888. Ved siden av pionerinnsatsen i lengdeløp og kunstløp bidro Paulsen til skøytesportens utvikling ved, i samarbeid med børsemaker Ole M. Flagstad på Hamar, å konstruere den moderne skøytetypen med lærstøvel og fastmontert skøytejern. Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at Paulsen selv brukte den nye skøytemodellen i sine kjente løp, men skøytetypen spredte seg raskt fra slutten av 1880-tallet (blant annet takket være Harald Hagen og den engelske lengdeløperen James Smart) og ble snart enerådende. Under «matchen» mot van der Zee var tilskuertallet like stort som Kristianias samlede befolkning. Etter avsluttet idrettskarriere drev Paulsen som kjøpmann og restauratør. Sønnen Harry ble norsk mester i kunstløp flere ganger. Rosens navn. "Rosens navn" (originaltittel "Il nome della rosa") er en postmoderne roman skrevet av den italienske semiotikeren, filosofen og forfatteren Umberto Eco. Den ble utgitt på italiensk i 1980, og ble oversatt til norsk i 1984. I 1986 ble den filmatisert, med Sean Connery og Christian Slater i hovedrollene. Eco ga i 1984 ut en essaysamling om "Rosens navn" ("Postille al Nome della rosa"), som kom på norsk i 1988 ("Randbemerkninger til Rosens navn"). Litterær teknikk og tema. "Rosens navn" er et eksempel på den litterære teknikk som kalles «Leserens respons-kritikk», som fokuserer på leserens fortolkning av teksten ut fra den erfaring leseren besitter (man sier at teksten er «åpen», dvs. fri til fortolkning, ikke «lukket» i én tolkning gitt av forfatteren). Eco understreker dette i "Randbemerkninger til Rosens navn": «Ingen glede kan være større for en romanforfatter enn å kunne oppdage at det han har skrevet lar seg lese på måter han ikke hadde tenkt seg, særlig når det er leserne som setter ham på det.» En av hovedpersonene i boken, William fra Baskerville, sier det samme: «Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem.» Det er to fortellerstemmer i boken. I forordet påstår en jeg-person (muligens ment å være Umberto Eco) at han har funnet et middelaldermanuskript forfattet av en munk Adso fra Melk. I resten av boken er det Adso som er fortelleren. Den oppmerksomme leser vil finne referanser til moderne personer og intertekstuelle forbindelser til nyere litteratur i hans beretning, og vil dermed «gjennomskue» teksten og følgelig også forordet. Noen ganger snakker Eco (via Adso) direkte til leseren, f.eks. fjerde dag, sext: «Men nå fortapte jeg meg i minner, tålmodige kjære leser, dette har liten interesse, det er andre begivenheter som uroer oss», og gir dermed inntrykk av at boken nærmest er en metaroman. Handlingen i boken utspiller seg en uke i november 1327 i et benediktinerkloster i Nord-Italia. Hovedtemaet er et kriminalmysterium: En rekke av beboerne i klosteret blir myrdet under bisarre omstendigheter. Samtidig er det flere bi-temaer, som beskriver sosiale og teologiske forhold i denne perioden av middelalderen. Flere av bi-temaene har referanser til vår tid. En av hovedpersonene, fransiskaneren William fra Baskerville, klarer til slutt å avsløre de fleste sammenhenger ved å bruke skolastiske og logiske metoder. Boken er delt inn i hovedavsnitt for hver av de syv dagene, med underkapitler etter de liturgiske tidebønnene (matutin, laudes, prim, ters, sext, non, vesper og kompletorium). Det fremkommer av en kommentar andre dag (matutin) om en spesiell mandagssalme, at første dag er en søndag. a>, der romanen forteller at Adso skrev manuskriptet De to forordene. "Rosens navn" starter med to forord, ett skrevet av ham som påstår å ha funnet manuskriptet til Adso, det andre skal være en prolog av Adso selv. På denne måten bygger forfatteren lag på lag av «fiktiv autentisitet» til sin historie. Det første forordet er datert 5. januar 1980, samme år som boken kom ut. Det er Eco som har skrevet romanen, men han gir i forordet en illusjon av at den bygger på et originalt middelaldermanuskript, utgitt i fransk oversettelse i Paris i 1842. Samtidig bryter han selv ned illusjonen med en lite troverdig forklaring om bokens vandring: Han skal tilfeldigvis ha kommet over en bok med fransk oversettelse og bearbeidelse av fortellingen i Praha i 1968, som han straks oversatte til italiensk og skrev ned for hånd. Dette viste seg å være heldig, for boken forsvant med en kjæreste kort tid etter. Senere skal forfatteren ha funnet henvisninger til manuskriptet både i Paris og Buenos Aires, men begge gangene er det ting som ikke stemmer med den opprinnelige boken. Illusjonen brytes ytterligere ned ved at forfatteren sier rett frem: «Slik følte jeg meg fri til bare å fortelle fortellingen til Adso fra Melk, og jeg gjorde det simpelthen fordi jeg liker å fabulere.» På denne måten leker Eco med å plassere flere fortellinger inne i hverandre. I "Randbemerkninger til Rosens navn" skriver han: «Slik skrev jeg straks min introduksjon, jeg puttet min historie inn som et fjerde ledd, etter tre andre fortellinger, jeg nevnte at Vallet hadde sagt at Mabillon hadde sagt at Adso sa...» Videre viser Eco leseren at dette kan være en fortelling også om vår tid, ved de ironiske setningene: «En fjern tid, heldigvis uten enhver kontakt med vår egen. En underlig fjern tid, uten vår egen tids håp og trygghet.» Det første forordet avsluttes med en hyldest til bøkenes verden: «Overalt søkte jeg ro, men fant det ikke før jeg satt i min krok med en bok.» I hovedteksten er Adso jeg-forteller, og i hans prolog etableres et "nå-tidspunkt" hvor teksten nedskrives; der er han en gammel og syk mann, som ser tilbake på det som skjedde i hans ungdom. Prologen starter på en snedig måte ved at Eco lar teksten referere til seg selv, akkurat som i Johannesevangeliet er første linje: «I begynnelsen var...» Adso beskriver den historiske bakgrunnen for det som foregikk i klosteret. Han tilkjennegir klart sine egne sympatier (pave Johannes omtales som en Antikrist, på den annen side støtter Adso fransiskanerne og ideen om apostolisk fattigdom). Adso havnet midt i handlingen ved at faren var en av keiser Ludvigs menn og deltok i felttoget til Italia og tok Adso med. Under beleiringen av Pisa ville Adso se seg mer om i Toscana, dette fikk han lov til dersom han reiste sammen med en erfaren veileder. Følgesvennen som ble plukket ut var den lærde fransiskaneren William fra Baskerville. Historisk bakgrunn. Perioden Adso skildrer i sin krønike er svært urolig. I Avignon satt den stridbare Johannes XXII som den andre paven under Avignon-pavedømmet (pavesetet var flyttet fra Roma til Avignon i 1305). Paven var i opposisjon til keiser Ludvig IV av Bayern og ekskommuniserte ham i 1324. Som en reaksjon på dette invaderte Ludvig IV Italia i 1327 og innsatte i 1328 en motpave i Roma (Nikolas V). Samtidig lå pavedømmet i skarp strid med den nye fransiskanerordenen om apostolisk fattigdom. Ordenen hadde på et generalkapittel i Perugia i 1322 vedtatt at hverken Kristus eller apostlene hadde hatt eiendom, og at de kristne måtte følge dette eksempelet. Paven fordømte denne tesen, av taktiske grunner valgte benediktinerne å støtte fransiskanerne i striden. En retning innen fransiskanerordenen holdt strengt på fattigdomsidealet og ble kalt "spiritualene", en annen tilsvarende gruppe brøt ut av ordenen og ble kalt "fraticelli" ("småbrødrene"). Det oppsto også en rekke radikale sekter i opprør mot den katolske kirkes materialisme og de sosiale ulikhetene, "Rosens navn" forteller detaljert om én av dem, ledet av broder Dolcino ("dulcianerne"). Da Eco skrev "Rosens navn" var Italia på tilsvarende måte preget av sosiale konflikter, uro og vold. Disse årene kalles i Italia for «blyårene» («anni di piombo») på grunn av all skytingen og bombingen. På den ytre venstresiden spredte De røde brigader frykt. I 1978 bortførte og drepte de den forhenværende italienske statsministeren Aldo Moro. Samtidig planla det ytre høyre statskupp og sprengte flere terrorbomber, bl.a. ble 85 mennesker drept i terrorangrepet i Bologna 2. august 1980. Eco skrev derfor om en periode som lignet på hans egen, full av spenninger. Ecos plassering av handlingen i tid og rom. Eco forteller i "Randbemerkninger til Rosens navn" at han helst ville plassert handlingen på 1100- eller 1200-tallet, da det var denne perioden han kjente best. Han ble tvunget til å flytte den til 1300-tallet, fordi han hevder at en skarpsindig etterforsker kun var mulig etter Roger Bacons tid. Han la handlingen til november 1327, siden det er et historisk faktum at Michele av Cesena ankom Avignon i desember samme år. For å følge profetiene i apokalypsen ville han ha med en tønne griseblod, Griser ble slaktet først når det var blitt kaldt, for å få det til å passe med november måtte handlingen plasseres på et høytliggende sted i den nordlige delen av Italia. Klosterets plassering. a>, der klosteret sannsynligvis er plassert Adso skriver selv at han prøver å skjule hvor klosteret lå, på grunn av alt det forferdelige som skjedde. Likevel gir han et hint i prologen: «vi fulgte fjellveien fra Pisa, samme vei og samme retning som San Giacomo...». San Giacomo er det italienske navnet på Apostelen Jakob, og her menes en av pilegrimsveiene til Santiago de Compostela i Spania, der han etter tradisjonen skal være begravet. Adso sier de brukte to uker på reisen, ut fra det og at det må ligge i nærheten av en av pilegrimsveiene prøver forfatteren av forordet å foreta en plassering («Om dette sier Adso ingenting, men etter det som er antydet, kan man regne med...»). Først plasserer han stedet svært upresist «mellom Pomposa og Conques». Pomposa er et benediktinerkloster utenfor Ferrara øst i Nord-Italia, mens Conques er et stoppested for pilegrimer på vei til Santiago, midt i Syd-Frankrike. Dernest prøver han å presisere, ved å si at det ligger «i Apenninene mellom Piemonte, Liguria og Frankrike», dette dekker store deler av Italias nord-vestlige hjørne. Til sist gir han den mest presise lokaliseringen: «så å si mellom Lerici og Turbia.» Lerici er en kystby helt syd i Liguria, mens Turbia er det italienske navnet på franske La Turbie, på den franske rivieraen tvers over grensen fra Italia. Fortsatt dreier det seg om et område på over 20 mil i utstrekning. Stedsnavnene Eco bruker refererer til et sitat fra Dantes Den guddommelige komedie: «De av stupene mellom Lerici og Turbia som er mest utilgjengelige, kan sammenlignes med komfortable trapper i forhold» (Skjærsilden III,49-51). På Dantes tid (som også er tiden for handlingen i "Rosens navn") var de ulendte liguriske fjellene på denne strekningen nesten ufremkommelige. Severino sier noe som plasserer klosteret i sydhellingen av Apenninene ned mot Middelhavet (første dag, før non): «...vårt platå her i høyden langs ryggen av en kjede som ser havet på den ene siden, derfra kommer det varm vind, i nord har vi høye fjell som gir oss frisk og kjølig luft.» Dette stemmer med hva Adso skriver fjerde dag, sext: «Den morgenen vi ankom kunne vi fra enkelte punkter på de høyeste stedene skimte havet, kanskje ti mil borte.» Ubertino bekrefter plasseringen når han sier tredje dag, etter kompletorium: «i bispedømmet Novara, det er i denne delen av Italia, bare litt lenger mot nord.» Kolossen. Klosteret ligger på en høy åskam og er dominert av et gammelt og svært tårn, den såkalte "Kolossen". Livet i klosteret dreier seg om Kolossen, siden det største biblioteket i kristenheten fyller den øverste etasjen, opp dit har bare bibliotekaren Malachia adgang. I andre etasje ligger scriptoriet, der mange av munkene skriver av og illustrerer bøker som blir bragt ned. I første etasje ligger kjøkkenet og refektoriet. Om natten er Kolossen låst for adgang utenfra, likevel ser munkene flakkende lys fra biblioteksetasjen på nattestid. Første dag (søndag). William leverer et brev med keiserlig segl til abbeden, noe som viser at William ikke er på et tilfeldig besøk, men har et offisielt ærend. Abbeden forteller at en av klosterbrødrene (miniatyrmaleren Adelmo) en natt rett før har styrtet ned fra et vindu i Kolossen, og at vinduet har blitt lukket etter ham. Dette er starten på kriminalmysteriet som er hovedhandlingen i boken. Abedden ber William undersøke hva som har skjedd og gir ham frie hender, men han får ikke gå inn i biblioteket. Senere treffer de Williams gamle venn Ubertino av Casale, og vi får høre at det skal være et viktig møte i klosteret noen dager senere. Videre avslører Ubertino at han har søkt tilflukt i klosteret fra religiøs forfølgelse, sammen med tiggermunken Salvatore og materialforvalteren. Botanikeren Severino, som bl.a. lager medisin av urter, antyder at han kan lage hallusinasjonsfremmende midler, og at den drepte Adelmo hadde et spesielt forhold til bibliotekarens assistent Berengario. I scriptoriet finner William og Adso uferdige manuskripter og en liten bok på pulten til Adelmo. Det er også tydelig at skrivermunkene er tynget av en merkelig uro. Her møter de Jorge fra Burgos. Han kommer med voldsomme utfall mot humor og latter, som han mener kan forføre de kristne. Igjen kommer det påstander (fra Aristoteles-eksperten Venanzio) om at det skal ha vært et forhold mellom Adelmo og Berengario. På slutten av dagen gjør William og Adso to viktige oppdagelser. Adelmo ble ikke myrdet, men begikk selvmord ved å kaste seg ut fra den lave muren under Kolossen. Dessuten skjønner de at det må være en hemmelig tunnel fra klosterkirken og inn i Kolossen. Andre dag (mandag). Tidlig om morgenen blir Venanzio funnet død, dyttet ned i en tønne som slakterne har fylt med griseblod. Adso oppdager spor i snøen etter noen som i løpet av natten har slept liket fra Kolossen til tønnen. Under de påfølgende avhør får William vite at det to dager før Adelmos død hadde det vært en voldsom diskusjon mellom Jorge og endel yngre skrivemunker, hvor man bl.a. hadde referert til det tapte andre bindet av Aristoteles' Poetikken, som omhandler komedien og latter. Berengario hadde antydet at det fantes noe spesielt i biblioteket, dette hadde vekket Adelmos og Venanzios interesse. Bencio forteller at Adelmo lot seg forføre av Berengario samme natt som han døde, dette gjorde han for å oppnå noe. Etterpå hadde Adelmo skriftet hos Jorge, og forlatt ham i dyp fortvilelse for så å begå selvmord. Under et nytt besøk i skriptoriet ser William og Adso en gresk bok i Venanzios pult, men får ikke anledning til å undersøke den. William gir beskjed om at pulten ikke må røres. Vi får vite mer om møtet som snart skal holdes i klosteret, det er ment som et forsøk på megling mellom pavestolen og fransiskanerordenen. William skal delta som keiserens utsending og han har ansvaret for å organisere møtet, mens pavens delegasjon har fått lov til å ta med soldater. Etter at de andre har gått til ro for natten, klarer William og Adso å trenge inn i Kolossen via den hemmelige tunnelen fra kirken. I skriptoriet finner de et manuskript Venanzio etterlot, delvis skrevet med usynlig blekk og alt i kode. Den greske boken er fjernet fra pulten hans. De merker at det også er en annen inne på det forbudte området. Det er denne som har tatt boken og klarer å flykte med den. Da de så går opp i biblioteket, oppdager de at det er utformet som en komplisert labyrint av små rom. Over hver buedør mellom rommene står et latinsk sitat fra Johannes' åpenbaring. Det er svært vanskelig å finne frem i labyrinten. For ytterligere å verne biblioteket er det utplassert speil som skremmer inntrengere og røkelseskar med hallusinogener. Da de vender tilbake er Berengario forsvunnet. Tredje dag (tirsdag). a> viser en skrivermunk i arbeid William klarer å dechiffrere linjene Venanzio skrev med usynlig blekk. Han skjønner ikke innholdet, men det dreier seg om "finis Africae". Han og Adso klarer å lage et kart over labyrinten basert på hva de så inni den og hva de observerer fra utsiden, og William skjønner at første bokstav i sitatene over dørene danner ord når man beveger seg fra rom til rom. Om kvelden forteller Ubertino Adso om Dolcinos opprør, og advarer ham mot å la seg friste av kjærligheten. Litt senere sniker Adso seg inn i den låste Kolossen og virrer rundt i bibliotekslabyrinten. På vei ned igjen overrasker han en ung pike fra landsbyen nedenfor klosteret. Hun har fått mat som er stjålet fra kjøkkenet. For ikke å bli avslørt forfører hun Adso. Dette var eneste gang han hadde kroppslig samkvem med en kvinne («den slags hender ikke ofte i livet, faktisk opplevde jeg det bare denne eneste gang»). Seksti år senere beskriver han henført og skyldbetynget det som skjedde med sitater fra Høysangen og middelalderens mystikere («Dette var nettopp et tegn på, tror jeg, hvordan ekstasen åpner for dypet av din egen identitet»). Senere på natten antyder oldingen Alinardo at drapene er koreografert etter straffer beskrevet i Johannes' åpenbaring. Neste drap skal derfor ha med vann å gjøre. Adso og William oppsøker klosterets bad og finner der den døde Berengario i et av karene. Fjerde dag (onsdag). Tidlig om morgenen undersøker William og Severino liket av Berengario. William tror det var Berengario de møtte i skriptoriet natten før og at han tok med seg en bok derfra, men de finner den ikke i sakene hans. Derimot oppdager de at Berengario har et sort stoff på to av fingrene på høyre hånd (det hadde liket av Venanzio også) og på tungen, som sannsynligvis er restene av en farlig gift som ble stjålet fra Severinos laboratorium flere år tidligere. William skjønner fortsatt ikke hvordan de har fått giften i seg. Salvatore og Remigio innrømmer overfor William at de har vært med i opprørsbevegelsen til Dolcino, William lover å ikke bringe dette videre til inkvisisjonen. Remigio innrømmer også at han hadde funnet liket av Venanzio i kjøkkenet i Kolossen natten mellom søndag og mandag, men siden han ulovlig skulle treffe en pike fra landsbyen der, lot han liket bare ligge. William greier å dechiffrere teksten Venanzio skrev med vanlig blekk, sannsynligvis en avskrift av boken som stadig forsvinner og alle er ute etter. I løpet av dagen ankommer delegasjonene fra pavestolen og fransiskanerordenen, som skal holde meglingsmøte i klosteret. Pavens delegasjon har med seg soldater under kommando av Bernardo Gui, fransiskanerne har med seg sin ordengeneral Michele av Cesena. Kriminalmysteriet utvides mer enn avklares da Alinardo forteller at en bibliotekar før Malachia hadde blitt sendt til Silos i Spania, og derfra brakte tilbake «et herlig bytte» av bøker, hvorpå han ble straffet av Gud ved å bli hentet «før tiden til skyggeverdenen». Denne bibliotekaren skal også ha snakket de «ikke-troendes» sprog (maurisk). På kvelden går William og Adso på nytt inn i biblioteket. Denne gangen noterer de første bokstaven i sitatene over dørhvelvingene på kartet de har laget, og oppdager at labyrinten er organisert etter (datidens) verdenskart. Bokstavene i rekkefølge, rom etter rom, angir områder på dette kartet, og rommene inneholder bøker fra de angitte områdene. De oppdager et rom uten åpning, og skjønner at det er "finis Africae". De finner ingen måte å komme inn dit på. Det er denne hemmeligheten Venanzio hadde notert med usynlig blekk (anvisningen hadde han fått fra Adelmo som hadde fått den fra Belengario), men William skjønner fortsatt ikke meningen med det Venanzio skrev. Da de om natten kommer ned fra biblioteket, finner de at Bernardo har arrestert piken fra forrige natt og Severino, hun hadde oppsøkt ham for å bytte seksuelle tjenester mot mat. De blir begge ført vekk til skjerpet forhør, Bernardo mener hun er heks. Femte dag (torsdag). Dagen starter med at de to delegasjonene diskuterer apostolisk fattigdom. Diskusjonen utarter tidvis til håndgemeng (bl.a. prøver en biskop å rive skjegget av en annen). Under møtet kontakter Severino William og forteller at Berengario har plassert en merkelig bok i laboratoriet hans rett før han døde, men innen møtet avsluttes er Severino blitt drept ved at hodet hans blir kløvd med et astronomisk instrument. Boken Severino fortalte han hadde funnet er blitt fjernet. Senere finner Adso og William ut at Bencio har tatt den med seg til cellen sin, og siden overlevert den til Malachia mot å få assistentstillingen til Berengario. Salvatore røper under avhøret at han og Remigio har vært sammen om ulovlige ting, derfor blir også Remigio satt under arrest av de pavelige soldatene. Bernardo forhører ham og får ham til å innrømme at han har vært en tilhenger av Dolcino. Videre presser han ham til (uriktig) å påta seg skylden for drapene i klosteret. Om kvelden holder Jorge en dommedagspreken, hvor han hevder at drapene i klosteret har skjedd med Guds godkjennelse, for å straffe munkene for deres intellektuelle hovmod. Menneskenes kunnskap er allerede fullendt og det er derfor hovmodig å søke ny kunnskap ved f.eks. å lese forbudte bøker fra biblioteket. Sjette dag (fredag). I dette kapitelet benytter Eco et tradisjonelt grep fra kriminallitteraturen ved å kaste frem endel blindspor rett før oppklaringen: Kanskje mordene er motivert i uvennskap mellom italienske og utenlandske munker, eller de kanskje skyldes homofile forhold blant munkene? Under morgensangen faller Malachia død om med svart tunge og tre svarte fingre på høyre hånd, han har tydeligvis også blitt forgiftet. Nicola forteller at Malachia ble innsatt som bibliotekarens assistent femti år tidligere, istedenfor den langt bedre egnede Alinardo, og at Malachia lot seg styre av Jorge. William går gjennom en bibliotekskatalog og finner at den mystiske bibliotekaren de hørte om fjerde dag hadde vervet fra 1275 til 1285, i løpet av denne perioden var han svært aktiv med bokinnkjøp. Det var altså han som ansatte Malachia. På formiddagen drar de to delegasjonene fra klosteret. På ettermiddagen råder en spent stemning i klosteret, og Jorge er forsvunnet. Abbeden krever at William avslutter etterforskningen og drar sin vei neste dag. Enda en gang bruker Eco et tradisjonelt grep fra kriminallitteraturen: Når etterforskeren finner ut for mye, prøver oppdragsgiveren å avslutte etterforskningen. Endelig skjønner William oppskriften Venanzio skrev med usynlig blekk, for å komme inn i "finis Africae". Sent om kvelden går han og Adso igjen opp i biblioteket. De hører at en eller annen er blitt sperret inne i en hemmelig gang i veggen. Ved å trykke på to bokstaver over et speil, åpner en dør seg inn til det avlukkede rommet. Syvende dag (lørdag). Inne i rommet sitter Jorge, han har lurt abbeden inn i en lønngang i veggen der han omkommer av oksygenmangel. Det var Jorge som var bibliotekar tidligere, men måtte fratre da han ble blind. Etter det har han viet seg til å forsvare bibliotekets hemmeligheter, bl.a. andre bindet av Aristoteles' "Poetikken", som ble fjernet av Venanzio. Han hadde innsatt bladene i den boken med gift. De som kom i kontakt med den (Venanzio, Berengario og Malachia) døde etter en stund fra å ha slikket på fingrene for å bla. Berengario puttet den døde Venanzio opp i blodtønnen i frykt for at hans egne hemmeligheter skulle bli avslørt. Jorge hisset opp Malachia til å slå i hjel Severino, som også hadde hånd om boken. Abbeden truet med å åpne biblioteket for alle munkene, derfor drepte Jorge ham. Det fremgår ikke klart hvorfor Adelmo begikk selvmord, med det har å gjøre med skriftemålet han hadde hos Jorge og hva Jorge sa under det. William og Jorge har en siste diskusjon om latter, som belyser forskjellen på personlighetene deres. Jorge er styrt av frykt og er redd latteren kan rive ned de «evige sannheter» og advarer også William mot den, mens han har en helt annen åpen og offensiv innstilling: «Jeg ville kjempe. Jeg ville sette all min skarpsindighet opp mot andres skarpsindighet. Det kunne bli en bedre verden enn den hvor Bernardo Guis ild og glødende jern knuser Dolcinos ild og glødende jern.» Jorge dreper seg selv ved å spise de forgiftede sidene i "Poetikken". Før han dør klarer han å sette fyr på biblioteket. Brannen sprer seg til hele klosteret, som blir fullstendig ødelagt. De siste blad. Etter at munkene har begravet de døde fra brannen, forlater alle det ødelagte klosteret. William og Adso skiller lag i München, langt senere får Adso høre at William døde under Svartedauen. Som voksen får Adso mulighet til å gjense klosteret, alt ligger nå i ruiner. Adso finner rester av manuskriptene i biblioteket, som fragmenter av den store sannheten. Bi-temaer. Romanen inneholder flere sidetemaer som i varierende grad har å gjøre med den sentrale kriminalfortellingen. Intertekstuell bruk av Rosens navn. I romanen "Francis Meyers lidenskap" av Henrik H. Langeland beskrives et fiktivt foredrag av Eco i Universitetets Aula, der teksten er en gjengivelse av innholdet i "Randbemerkninger til Rosens navn". Romanens navn. Tittelens mangetydighet er åpenbar, og Eco har selv uttalt at «En forfatter som har gitt sin bok tittelen "Rosens navn" må være forberedt på å møte mangfoldige fortolkninger til sin tittel.». Det har vært gitt flere forklaringsmodeller og referanser, til blant annet Pierre Abelard som William Shakespeare. Eco sier selv litt om den i "Randbemerkninger til Rosens navn". Opprinnelig hadde han tenkt på andre titler, som "Forbrytelsens kloster" og "Adso fra Melk". Han påstår at han kom til å bruke den endelige tittelen fordi begrepet rose gir leseren mange tolkningsmuligheter under lesningen. Romanen avsluttes med et sitat fra benediktinermunken Berhard fra Morlas i det tolvte århundre: «Stat rosa pristina nomine, nomina nuda tenemus» («For den rosen som en gang var, er bare et navn, det vi har igjen er et nakent navn»). Som semiotiker er han fascinert av at ting som har forsvunnet eller aldri har eksistert, likevel kan leve ved sitt navn, hvordan dette reflekteres i romanen overlater han til leseren å tolke. Eksterne lenker. Rosens navn Havana Club. Havana Club-flasker på en bar. Havana Club kan spores tilbake til 1878. Grunnleggeren, José Arechabala, opprettet destilleriet La Vizcaya i Cardénas ved Cubas kystlinje. Navnet Havana Club kommer fra hovedstaden i Cuba og det internasjonale utelivet ved nattklubben. I 1935 åpnet Havana Club bar midt i hjertet av Havana. Celebre gjester, slik som Ernest Hemingway besøkte ofte baren der de fikk servert Havana Club drinker. På grunn av diverse internasjonale konflikter på 50-tallet, var det dårlige tider for selskapet. Havana Club ble relansert etter revolusjonen, eiet av den cubanske stat. Fra 1972 til 1993 ble Havana Club eksportert til Sovjetunionen og Øst-Europa fra det statlige selskapet, Cubaexport. I 1993 startet det franske selskapet Pernod Ricard samarbeid med det statlige cubanske selskapet. Dette må ikke forveksles med den originale Arechabala Havana Club. Arechabala og Bacardi har hatt diverse konflikter med rettigheter. Den cubanske regjeringen eier rettighetene til navnet registrert i USA, men har ikke hatt mulighet til å bruke dette på grunn av handelsboikotten siden 1962. Bacardi har ikke brydd seg om dette og Bacardi-Martini har dermed solgt sin egen versjon av Havana Club mellom 1995 og 1996 i USA. Pernod saksøkte dem for å bryte varemerkeloven til en rettsinstans i New York. Det ble enigheter mellom Bacardi og Arechabalas i 1997. Aquavelvas. Aquavelvas er en non-profit nettlabel som ble opprettet i 2004. Aquavelvas lanserer gratis elektronisk musikk i mp3-format, under en Creative Commons-lisens. Akuttpost for ungdom. Akuttpost for ungdom, eller "APU", er en avdeling av Nordlandssykehuset avd. psykiatri for ungdom mellom 14 og 18 år. Den er en del av det psykiatriske helsevernet for barn og unge i Nordland, og avdelingen har seks plasser. Som regel kommer henvisning til APU fra de lokale ungdoms- og barnepsykiatriske poliklinikkene, eller fra lege. Det er mulig å ta imot familie og venner etter avtale, og lengre eller kortere permisjon fra avdelingen er ikke uvanlig. Målgruppe. Akuttposten er et tilbud til ungdom med psykiske problemer, der et poliklinisk tilbud ikke er nok. Tilfeller av psykose eller mistanke om psykose og depresjoner med selvmordsfare er prioriterte inntaktskriterier. Hybel. Pasientene bor på egen hybel med dusj og WC. Det er felles stue, kjøkken og aktivitetsrom. Det er også to familieleiligheter til bruk i lengre eller kortere perioder mens ungdommen er innlagt. Er det ikke plass i leiligheten, kan familiemedlemmer overnatte på Zefyr sykehushotell. Daglig opplegg. Det er et felles dags- og ukesprogram med felles aktiviteter og rutiner. Hamar under andre verdenskrig. Hamar under andre verdenskrig handler om hamarsamfunnet under okkupasjonsårene i andre verdenskrig. Hamar og Hedmark hadde en dramatisk rolle under aprildagene i 1940 da byen i all hast ble landets hovedstad, og både konge, storting og regjering på flukt fra tyske tropper holdt viktige stortingsmøter i byens rådhus. Disse dramatiske stortingsmøtene skulle vise seg å bli viktige for Norges videre skjebne. Hamar stod riktignok ikke like mye i sentrum for tyskernes engasjement senere, men både dens strategiske beliggenhet, knutepunktet med jernbanen og oppbyggning av lokal motstand gjorde at byen ikke spilte en mindre viktig rolle i motstandskampen ettersom krigen eskalerte. Opptakten. Da annen verdenskrig startet i september 1939, erklærte Norge seg nøytralt, slik som under første verdenskrig. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. På Hamar ble det i Hamar Katedralskoles russeavis for 1939 skrevet en interessant artikkel hvor skribenten tok for seg et mulig skrekkscenario med overskriften Annekteres Hamar idag?. Klarsynt tok den for seg scenarioet med et eventuelt angrep fra Tyskland, og understreker dermed at den reelle trusselen virkelig var tilstede blant Hamars befolkning. Utover våren 1940 økte presset på Norge, og i følge utenriksminister Halvdan Koht var regjeringen enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var unngåelig. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som formål å drive Norge ut i krigen. Operasjon Weserübung. Den 3. april la tyske krigsskip ut fra havn for å delta i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Rundt midnatt natt til 9. april faller den første nordmann, kaptein Leif Welding Olsen på vaktskuta Pol III i Ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning senket flaggskipet Blücher. Dette forsinket tyskernes fremmarsj slik at konge og regjering fikk mulighet til å rømme fra Oslo i retning Hamar. I de andre byene som ble angrepet møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang. I Sør-Norge ble hovedmålet å sinke tyskerne, redde konge, regjering og gullbeholdning og forhindre at tyskerene fikk opprettet en akse mellom Oslo-Trondheim via Hamar gjennom Gudbrandsdalen eller Østerdalen. Felttoget – Hamar som hovedstad. Fra morgentimene den 9. april innså stortingspresident C.J. Hambro at dersom de sentrale styresmaktene i Oslo var tilstede når det tyske felttoget invaderte hovedstaden, ville landet falle i fiendens hender ganske raskt. En evakueringsplan ble derfor planlagt og iverksatt på kort tid. Resultatet var å dra nordover fra hovedstaden og Hamar ble pekt ut som det første stoppestedet. Byen lå strategisk til med jernbane og vei både nordover til Trondheim og østover til Elverum. Hambro iverksatte tiltakene, la planene frem for statsministeren, regjeringen og kongen, før han rekvirerte et ekstratog som skulle gå i retning Hamar fra Østbanestasjonen kl. 07.15. Med på toget skulle kongefamilien, Regjeringen og Stortinget samt deres personale og arkiver være med. Når alt dette var klarlagt dro Hambro i forvegen til Hamar med bil, og hvor han omsider kontaktet politimester Reidar P.R. Beichmann og ga han en situasjonsrapport. Deretter ble fylkesmann Knut Nordanger og ordførerne Kristian Bakken og Rudolf Hedemann fra henholdsvis Hamar og Vang underrettet om at Hamar denne dagen var blitt Norges hovedstad i henhold til Grunnlovens paragraf 68. Så ble det avholdt møte med områdesjefen for det militæret og andre lokale myndigheter før statsminister Johan Nygaardsvold og hans familie ankom byen med bil. Nygaardsvold var ifølge vitner ganske så psykisk nedbrutt på grunn av krigssituasjonen og det betydelige ansvaret han satt med. Han og Hambro ble observert gående langs perrongen på Hamar stasjon og ventet sammen med en stor nysgjerrig folkemengde på ekstratoget fra Oslo. Samtidig ble toget stoppet på Lillestrøm og passasjerene ble evakuert for å søke ly mot fiendtlige bombefly som angrep flystasjonen på Kjeller. Stortingsmøtet i Festiviteten. Toget kom omsider til Hamar stasjon kl. 11.10, en time forsinket, og de frammøtte fikk melding om å møte i teatersalen Festiviteten, som var valgt til ekstraordinær stortingssal, to timer senere. Møtet ble åpnet stortingsmøtet med en kort orientering og utenriksminister Halvdan Koht overtok ordet for å redegjøre om de viktigste hendelsene og regjeringshandlingene det siste døgnet. (Det var på dette tidspunkt kjent at Danmark var blitt annektert med de samme kravene som Norge hadde avslått). Koht redegjorde også for at England og Frankrike hadde sagt seg villig til å hjelpe med militære styrker så snart det lot seg gjøre. I pausen etter dette første møtet leverte Nygaardsvold inn regjeringens avskjedsøknad som straks ble avvist av stortingspresidenten, som på sin side fikk med seg Kong Haakon, Kronprins Olav, partiledere og regjeringsmedlemmer for å overtale Nygaardsvold til å fortsette i sin stilling. Det ble etter dette også vedtatt å ta kontakt med den tyske diplomaten Curt Bräuer for å prøve å innlede forhandlinger. Til ettermiddagsmøtet i Festiviteten hadde nesten samtlige av 150 stortingsrepresentanter nådd frem til Hamar, og disse kunne da ta del av forhandlingene. Hambro orienterte på nytt om situasjonen mens forsvarsminister Birger Ljungberg informerte om den militære situasjonen og at Vidkun Quisling hadde tatt over kontrollen i Oslo. Deretter fikk stortingspresidenten melding om at en tysk fallskjermjegertropp som omfattet om lag 96 soldater og befal hensatt på fire kaprede busser og en norsk millitærlastebil var blitt observert ved Jessheim, Akershus på veg nordover. Møtet ble hevet umiddelbart og et nytt møte ble planlagt avholdt ved Elverum senere samme kveld. Et ekstratog for 150 personer ble satt opp ved stasjonen som forlot byen kl 20.05. Tyske fortropper ankommer byen. Allerede da det ble kjent at tyskerne hadde rykket inn i landet og krigshandlinger og bombing hadde begynt, kom det en strøm av biler med evakuerende folk sørfra gjennom sentrum av byen, noe som resulterte i lange bilkøer. Disse ble vist veg nordover, enten gjennom Østerdalen eller Gudbrandsdalen. Også byens befolkning fryktet bombeangrep og evakuerte dermed Hamar. Den tyske fortroppen som jaktet på kongehus, regjering og storting var ledet av flyattasjé Eberhard Spiller nådde Stangebrua rundt kl 23.00 og ble møtt av en sperring bygd av en norsk styrke som hadde lagt seg i stilling med mitraljøser på hver side. Riktignok ble ingen ild-ordre gitt og styrken trakk seg tilbake slik at den tyske troppen fikk fri veg inn til byen. Vel inne i sentrum ble politivakta inntatt og vakter ble utplassert på strategiske gatehjørner. Politimester Beichmann ble beordret hentet og Eberhard Spiller forlangte å vite hvor de norske styresmaktene befant seg, og om det fantes militære styrker i området som kunne hindre dem i jakten. Politimester Beichmann sa han ikke viste, men Spiller fikk klarlagt hvor styresmaktene var og besatte viktige stillinger i byen før de dro videre mot Elverum. Ved Disenbrua var det utplassert en liten norsk styrke som løsnet skudd mot troppen, men ingen i skuddvekslingen ble skadet og nordmennene ble raskt avvæpnet og sluppet fri fordi de ikke hadde tid eller mannskap til å ta seg av fanger. Situasjonen snudde i to-tiden natt til 10. april ved Midtskogen gård, rundt fem kilometer fra Elverum. Der møtte fallskjermjegertroppen en skytterstilling av om lag 90 militære og sivile skyttere. Kampen var kortvarig, Eberhard Spiller ble dødelig såret og trakk seg sammen med troppen tilbake til Hamar og sykehuset, hvor Spiller omsider døde. Hamar okkuperes. Tidlig om morgenen den 10. april dro den tyske fallskjermtroppen fra Hamar i retning Oslo og skulle omsider bli avløst av nye tropper som sakte avanserte gjennom øvre del av Akershus. Det første kjøretøyet med 3-4 soldater og befal dukket opp i byen ved ettermiddagstider. De tilhørte trolig diplomaten Curt Bräuers eskorte og ble omsider tatt hånd om og arrestert av en norsk lastebil med militært personell som kom kjørende fra Ridehuset. Etter denne episoden var det faktisk ikke tysk militært personell i byen på en uke. Målrettede militære beslutninger. Fra 12. til 17. april var det nedre Mjøsområdet en krigsskueplass hvor jernbanetunnelen og Minnesund bru ble sprengt og norske tropper satte seg i stillinger. Den opprinnelige resignasjonsholdningen som preget offiserstanden i begynnelsen av krigen var blitt snudd, og det hele ble mer systematisk organisert. I disse dagene var det også trafikk på Hamar stasjon, hvor man satte opp tog for mannskaper og ammunisjon. Men tyskerne bygget en midlertidig bru ved Minnesund og kom seg dermed over på østsiden hvor de så rykket stadig nærmere nordover til tross for de norske styrkenes innsats. Det foregikk kamper ved Mostu, Morskogen, Strandlykkja og rundt Espa-distriktet før nordmennene i Tangen-området gjorde retrett tilbake til Hamar den 18. april. Etter hvert som tyske styrker nærmet seg byen ble det organisert full evakuering av alt rullende materiell under parolen «Kjør nordover». Utover torsdagen den 18. april var sårede, viktige forsyninger og verdisaker evakuert, samt at 50 tyske fanger var blitt sendt med tog nordover. Statsbanen tok med seg alt materiell og folk rømte byen slik at Hamar framsto nesten helt folketom ut på kvelden. De militære stillingene sør for byen hadde også rykket nordover slik at den da stod uten forsvar og lagt åpent for fienden etter meldinger fra den tyske offiserstanden om at byen ville bli skutt i brann hvis motstand ville forekomme. Rett før midnatt den 18. april ankom de tyske troppene uhindret Hamar. "Okkupantene etablerte seg i byen og tok i bruk ulike lokaler og bygninger:" Ellers ble det lagt beslag på viktige bygningsmasse som Festiviteten, Ridehuset, Frimurerlosjen, Håndverkeren, katedralskolen, lærerskolen og andre mindre viktige bygninger. Kamper i distriktet. Til tross for at Hamar by var inntatt var det norsk motstand i distriktet rundt, og da især Furnes og Ringsaker hvor tyskerne var i ferd med å rykke mot nord. På kort tid nedkjempet tyskerne norske og engelske tropper, (som forøvrig var satt i land fra Åndalsnes), noe som forverret moralen ytterligere. Sivilbefolkningen i bygdene nord for Hamar ble helgen 21.-22. april offer for terror i form av plyndring, nedbrenning av hus og gårdsanlegg samt henrettelser. 22 sivile, alle hjemmehørende i Ringsaker, ble regelrett henrettet denne helgen. Grunnen til disse handlingene var at Adolf Hitler hadde fødselsdag den 20. april og fylte da 51 år. De tyske soldatene feiret dette med et stort konsum av alkohol og narkotiske stoffer noe som ifølge kilder gjorde de ute av stand til å opptre «normalt». Ved midnatt 22. april stod tyskerne i stilling foran Lillehammer og i slutten av måneden, etter at tyskerne hadde erobret byen og distriktet, returnerte folk tilbake til Hamar. De fleste hadde søkt tilflukt i omkringliggende bygder og var ironisk nok i større fare der enn hvis de hadde tilbrakt tiden i sine egne hjem. Etter denne perioden gjenopptok byens befolkning sine sysler og tilpasset seg den nye situasjonen etter beste evne, til tross for frykten for flyangrep og bombing i aprildagene. Tyske styrker fikk stadige gjennombrudd oppover Gudbrandsdalen og senere Nord-Norge, før Norge kapitulerte for Tyskland den 10. juni. Lokal motstand og illegal virksomhet. Begynnelsen av okkupasjonen sommeren 1940 var preget av usikkerhet og med unntak av dem som hadde kastet seg inn i motstandskampen umiddelbart, var holdingene blant hamarsinger beskrevet som «nærmest apatisk». Til tross for den usikre og spente situasjonen vokste motstanden tidlig, mye på grunn av kongens faste standpunkt og holdninger samt når Quislings medvirkning til situasjonen ble kjent. De første antydningene til illegal virksomhet i Hamar og omkringliggende bygder var blant venner. Grunnlaget til å opprette motstandsnett, over hele landet forøvrig, ble bygget på mennesker som kjente og stolte på hverandre. Et eksempel på dette var Hamar-legene Per Riise og Helge Imerslund samt Røde Kors-leder Lyder Larsen, som samlet sammen og gjemte unna sanitetsmateriell som kunne komme til nytte senere. Denne trioen skulle komme til å bli kjernen i den fremtidige motstandskampen i byen og knyttet til seg kontakter (venner og bekjente) i både Hamar, distriktene og i Oslo. Presse og rykteflom. Tyskerne og deres norske sympatisører tok raskt kontrollen over både NRK og norsk presse. Til tross for at tyskerne gjorde dette, ble ikke radioapparatene ulovlig før tidlig i september, slik at innbyggerne kunne få inn utenlandske nyhetskanaler og da særlig den britisk kanalen BBC. Avisene i Hamar derimot ble tidlig kontrollert av okkupasjonsmakten, noe som igjen førte til behov for alternative nyheter. Allerede forsommeren 1940 ble det trykket illegale og spontane skrifter med tilfeldige nyhetsbulletiner, som effektivt ble spredt rundt av byens ungdom. De tidlige distribusjonene var også her som i resten av landet preget med sympatierklæringer til kongen og hans klare holdning samt inspirasjon til motstandskampen. Et etablert sambandsnett til Oslo manglet i begynnelsen, men det ble likevel opprettet et sterkt distribusjonsnett slik at illegale aviser kunne nå frem til Hamar. Folkets behov for nyheter i de begivenhetsrike dagene fra og med 9. april var stort. Nyheter og rykter gikk rundt i et stort omfang og redaktørene av både Hamar Arbeiderblad, Hamar Stiftstidende og senere illegale medier, arbeidet i et kaotisk og uoversiktlig miljø. Muligheten for at nyheter og rykter som svirret enten grunnet ut i at de var falske eller rett og slett plantet var meget store. Ryktene var i denne perioden ustoppelige og de oppstod alle steder og spredte seg med stor hastighet rundt i byen, distriktene og til andre byer. Det oppstod flere ganger nærmest panikktilstander da feilaktige rykter om tyske krigføringsmetoder ble spredt. Dette førte til at fylkesmann Nordanger faktisk rykket inn et opprop i Hamaravisene hvor han advarte folk mot å tro på alt de hørte. Hamar Arbeiderblad skrev også i en kommentar: «"Gjør som spionene: Si lite, men lytt mere». Idretten. Flere eldre skole- og idrettsungdom på Hamar hadde allerede under vinterkrigen i Finland 1939 fått opplæring i våpen og tilhørende skytetrening. Dette var under ledelse av major og katedralskolens gymnastikklærer Lyches ledelse, som sammen med et par andre idrettsledere hadde tatt initiativet til militær trening og opplæring. Til tross for at norsk idrett var splittet av politiske og sosiale skillelinjer i mellomkrigstiden, gjorde potensialet i organisert idrett som rekrutteringsinstutisjon for motstand mot okkupasjonsmakten det mulig for partene å bli enige. Idrettsorganisasjonene ble forsøkt nazifisert ved en forordning den 21. november 1940, men dette førte til en landsomfattende idrettsstreik som varte krigstiden ut. Ungdomsdgruppen som organiserte militær trening i Hamar, var forberedt på dette. Det var også denne gruppen som deltok sterkt i å spre illegale skrifter i byen. Styrene i de lokale idrettslagene, som Hamar Idrettslag og Storhamar A.I.L., ble mer eller mindre truet til å legge ned engasjementet fordi de kom i konflikt med det nye styret i Norges Idrettsforbund. Hamar Idrettslag nektet blant annet å stille Hamar stadion til disposisjon for et nasjonalt skøytestevne med norgesmesterskap i kunstløp, noe som førte til arrestasjoner blant skøytegruppa. Flere medlemmer meldte seg ut av idrettslagene i sympati. Våren 1941 fikk Storhamar A.I.L melding fra NS-myndighetene om at laget måtte oppløses, noe som igjen førte til at idrettslagenes styrer i Hamar møttes og ble enige om å redde lagenes eiendeler og legge ned styrevervene. Etterhvert som kamporganisasjonene (det som senere skulle bli Milorg) ble bygget opp, var det naturlig å rekruttere ledere fra idrettsungdommen. Dette var naturlige ledere med god fysikk, rett alder og stor motivasjon. Selv om den organiserte formen for idrett var rammet av streik, foregikk det likevel idrettsaktiviteter. Mer eller mindre åpne arrangementer ble satt igang, og spesielt vinterstid, hvor det ble konkurrert i langrenn, hopp og skøyter. Det ble også konkurrert illegalt på sommeren, med friidrett og fotball. Noen av disse stevnene ble avslørt og deltakere ble arrestert og forhørt. Kollaborasjon og NS. I løpet av de første krigsårene ble de folkevalgte ordførerne erstattet av NS-politikere. Også ordføreren i Hamar ble byttet ut med NS-medlemmet Einar Grill Fasting. Sammen med resten av Hedmark-ordførerne og andre sentrale skikkelser, ble det holdt en konferanse i byen hvor de fikk møte Vidkun Quisling. Commerzbank-Arena. Commerzbank-Arena (tidligere kjent som Waldstadion) er et stadion i Frankfurt, som i hovedsak brukes til fotball og amerikansk fotball. Det har en kapasitet på 48 500 tilskuere og er hjemmebanen til Eintracht Frankfurt. Initiativet til byggingen av Waldstadion ble tatt av Frankfurts overborgermester Ludwig Landmann, og det ble åpnet i 1925. Under andre verdenskrig ble det også brukt til politiske samlinger. Det har hett "Commerzbank-Arena" siden juli 2005, etter sin største sponsor, Commerzbank. Under VM i fotball 2006 ble det kalt "FIFA World Cup Stadium, Frankfurt" fordi FIFA ikke tillater kommersielle navn på stadionanlegg under mesterskap. Før turneringen ble stadionet nesten totalrenovert og modernisert. Det er nå et av Tysklands største stadioner og har allerede vært arena for viktige kamper, slik som finalen i Confederations Cup i 2005. Den 28. mars 2007 spilte her mot Tyrkia 2-2 i en kvalifikasjonskamp for EM i fotball 2008. Denne kampen fant sted her og uten tilskuere på grunn av FIFAs beslutninger etter opptøyer i sammenheng med Tyrkias kvalifisering til VM 2006. Olene Walker. Olene Smith Walker (født 15. november 1930 i Ogden, Utah, USA) er Utahs 15., og første kvinnelige guvernør, og startet sin gjerning 5. november 2003. Walker har sine bachelor-, master- og doktorgrader fra Brigham Young University, Stanford University og University of Utah. Hun er gift med Myron Walker, har syv barn og 25 barnebarn. Iskaldt bedrag. "Iskaldt bedrag" (2001, no.utg. 2006) er en bok av Dan Brown, som også har skrevet "Den Digitale Festning" (1998, no.utg. 2005), "Engler og demoner" (2000), "Da Vinci-koden" (2003, no.utg. 2004) og "Det tapte symbol" (2009). Handling. "Iskadt bedrag" åpner med at den amerikanske romfartorganisasjonen NASA har gjort et sensasjonelt funn. En forhistorisk meteoritt har blitt funnet begravd 60 meter nede i den arktiske isen ved Milne-platået. Kjerneprøver fra meteoritten viser tydelig at det er insektliknende fossiler inni den. Er oppdagelsen beviset på utenomjordisk liv, og er den redningen for en sittende amerikansk president som har gitt bort masse penger til mislykkede NASA-prosjekter? For å svare på spørsmålene sendes fire sivile forskere til Arktis for å studere og vurdere meteoritten og fossilene. Sammen med dem reiser Rachel Sexton, etterretningsanalytiker for det hvite hus. Men før den offisielle kunngjøringen dør en av forskerne under mystiske omstendigheter, og de resterende oppdager at alt ikke er som det gir seg ut for i NASA's forskningsleir mens de kjemper for å skille sannheten fra bedraget. For å ikke ødelegge masse spennende lesing, vil ikke slutten fortelles her. Emu. Emu ("Dromaius novaehollandiae") er en flygeudyktig strutsefugl (Struthioniformes) som er stedegen for Australia. Den er eneste nålevende art i slekten "Dromaius". Beskrivelse. Den har en høyde på 150- 190 centimeter og en vekt på 30-55 kg. Emuen eter friskt gress, gressfrø, røtter, insekter og frukter. Den kan normalt klare seg gjennom lang tid uten vann. Faktisk er den en ganske dyktig svømmer. Emuene parer seg i løpet av sommeren. Det er hannene som står for reirbyggingen og ruger ut eggene. De vokser i tolv til fjorten måneder. En vill emu kan leve i omkring ti år, mens emuer i fangenskap kan bli opptil dobbelt så gamle. Hviterussland under Paralympiske vinterleker 2006. Hviterussland deltok med seks deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, alle i nordiske grener. Ungarn under de paralympiske vinterlekene 2006. Ungarn deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, begge i alpin skiidrett. Kenny Stamatopoulos. Kyriakos «Kenny» Stamatopoulos (født 28. august 1979) er en canadisk fotballspiller, og målvakt for AIK, Stamatopolous kom til Tromsø før 2006-sesongen, og har tidligere spilt for Kalamata (Hellas), Enköping (Sverige) og Bodens BK (Sverige). Han har fem landskamper for. Karrieren i Tromsø fikk en problematisk start etter at Stamatopolous fikk to kampers karantene etter et masseslagsmål i debutkampen mot Molde Fotballklubb. I 2007-sesongen fikk Stamatopoulos tillit fra start i fire kamper på rad, ettersom førstemålvakt Sead Ramović var skadet. Stamatopoulos gjorde sine saker meget bra, men ble satt rett ut av førstelaget da Ramovic var tilbake. Etterhvert ble han utleid til MLS-klubben Toronto FC. Der har sto han så bra i mål, at han ble invitert til prøvespill i den tyske storklubben FC Bayern München. Første halvdel av sesongen 2009 ble Stamatopoulos utlånt til Lyn, før han ble utlånt til Fredrikstad for høstsesongen. I 2010 ble han enig med AIK Fotboll om et utlån fram til 30. november 2010Kenny tegnet 3 års kontrakt med AIK etter at utlånsperioden fra TIL var over. Ukraina under de paralympiske vinterlekene 2006. Ukraina deltok med tolv deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, alle i nordiske grener. Anders Wejryd. Anders Wejryd (født 8. august 1948 i Falköping i Sverige) er luthersk erkebiskop av Uppsala, og tiltrådte dette embede i september 2006. Anders Wejryd er oppvokst i bl.a Uppsala og Västerås. Han har siden 1995 vært luthersk biskop av Växjö, og forblir i det embedet til han tiltrer som den 69ende erkebiskop av Uppsala (Svenska kyrkans tellemåte, idet de katolske førreformatoriske erkebiskoper medtelles). Han ble presteviet i Västerås i 1972 og var fra 1976 til 1985 sogneprest i Munktorps pastorat i Västerås stift, og fra 1985 til 1987 sogneprest i Arboga pastorat. I 1987 ble han direktør for Ersta diakoniselskap i Stockholm. I 1995 ble han så biskop av Växjö stift. Bispevalgsprosessen. I den første valgomgangen i 2006 fikk Wejryd 44% av stemmene. Det ble dermed en andre valgomgang mellon ham og Ragnar Persenius som fikk 30%. Ved den endelige avstemingen den 30. mars 2006 vant Wejryd med 176 stemmer mot Persenius' 127. Anders Wejryd ble den første lutherske erkebiskop i Sverige som valgt av den svenske lutherske kirke selv istedet for av Sveriges regjering. Keylogger. Keylogger er et verktøy for å avlytte tastetrykk og informasjon om hva brukeren foretar seg på en datamaskin. Verktøyet kan bestå av programvare eller en elektronisk enhet som f.eks. kan kobles mellom tastatur og datamaskin. Keyloggeren loggfører tastetrykk, og evt. annen informasjon som skjermbilder, for så å overlate disse til en tredjepart. Enkelte varianter av spyware er keyloggere som er i stand til å fange opp brukerens skjermbilder og tastetrykk. Det hevdes at det bare i USA har blitt stjålet 24 milliarder dollar på denne måten. Keyloggere kan altså la skurken komme i besittelse av ditt kontonummer, pinkode, osv. Politimyndigheter benyttet slike verktøy i enkelte tilfeller der den mistenkte har vært i besittelse av kryptert informasjon. Ved å avlytte tastetrykkene har de kommet frem til passord slik at informasjonen kan dekrypteres. Ron Zacapa Centenario. Ron Zacapa Centenario er en rom fra Guatemala. Romen ble først utviklet av "Alejandro Burgaleta". Ron Zacapa Centenario er i mange år på rad kåret som verdens beste rom. (Caribbian Week Romfestival) Ron Zacapa Centenario ble introdusert i 1976 i anledning byen Zacapas 100 års jubileum. Den blir fremstilt av sukkerrør og presset sukkerrørjuice. Deretter blir den lagret i opp til 30 år i en høyde på rundt 4000 meter over havet i Guatemala. Produsent er «Licorera Zacapaneca». Ron Zacapa Centenario i Norge. Som annen høykvalitets-rom, er den veldig vanskelig å få tak i Norge fordi det statlige Vinmonopolet ikke har den med i sitt utvalg, dette fordi ingen importører har ønsket å ta den inn. Dersom man vil ha den i Norge er det to alternativer: Postordre (nettbestilling) eller ut å reise. Etter at Diageo har underskrevet distribusjonsrettigheter for Zacapa-rom, er den blitt litt lettere tilgjengelig i Europa, som for eksempel ved duty free-butikkene på blant annet Gardermoen, Flesland, Sola, Værnes, Kjevik og Kastrup, men også på Vinmonopolet som bestillingsvare. Gullfjellet. Gullfjellet (Gullfjelltoppen) er med sine 987 moh. det høyeste fjellet i Bergen. Grensen mellom Bergen og Samnanger kommuner går rett gjennom Gullfjelltoppen. Gullfjellet er høyt nok til å fungere som nedbørsintensivator. Vassdragene fra Gullfjell og vannene der fungerer som hoveddrikkevannskilde for store deler av Bergensregionen. Fjellet er populært som turterreng for mange bergensere, noe som har ført til flere redningsaksjoner i årenes løp. Der er flere turstier som er merket med varder som kan være vanskelige å finne i dårlig sikt. Der er flere skrenter og stup, foruten at bekkeløpene kan svulme opp på kort varsel. Fra øst: start fra hovedveien ved Gullbotten mellom Trengereid og Tysse, passer lysløypen, følg stien langs elva opp til Gullbotn og følg deretter varderekken til toppen. NRK Hordaland. NRK Hordaland er NRKs distriktskontor i Hordaland fylke. Hovedkontoret ligger på Minde i Bergen. NRK Hordaland har 135 ansatte innen TV, radio og internett og er NRKs største distriktskontor. NRK Hordaland produserer daglige lokale radio- og TV-sendinger for Hordaland. NRK Hordaland har lokalkontor på Stord og i Odda. Eksterne lenker. Hordaland Stikksag. En stikksag er en sag med smalt blad som er spesielt egnet til å sage ut hull og buer. En stikksag kan være håndsag eller elektrisk drevet. En stikksag som håndsag har et smalnende blad. Når en stikksag brukes til å skjære ut hull og åpninger, må det først bores et hull slik at stikksagen kommer til. Femrader. En femrader er et kort dikt på fem linjer. Femraderen er populær, kanskje mest fordi den er enkel å skrive (den følger et stramt, men enkelt oppsett) men også fordi den kan formidle et poetisk innhold på en svært lettfattelig måte. En femrader følger alltid en fast mal. Man kan gjerne skrive slik at linje fire avsluttes av linje fem. Se eksempel 1 under. Kamerakran. En kamerakran er en kran med et kamera montert i den ene enden, og motvekter og kamerakontroller i den andre. En kamerakrans lengde varierer vanligvis fra to meter til 40 fot. Den fungerer nesten som en dumphuske, men siden balansepunktet ligger nær vektene, kan kameraenden av kranen bevege seg i en utstrakt bue. En slik kran gjør kameraet i stand til å bevege seg både horisontalt og vertikalt, og er nyttig i film- og TV-produksjoner der det er nødvendig at kameraet beveger seg en større distanse oppe i luften. Ingen grunn til begeistring. "Ingen grunn til begeistring" er en TV-serie hvor vi følger Seinfeld-skaperen Larry David på jobb, hjemme og i byen. Serien er en blanding av fiksjon og virkelighet, og kan betegnes som en fiktiv dokumentar-serie. Larry David spiller seg selv, men mange av bifigurene er fiktive. Blant de virkelige birollene, møter man samtlige hovedrolleinnehavere fra Seinfeld, som i løpet av en rekke episoder i syvende sesong, diskuterer en mulig reunion-episode av Seinfeld. Ellers er det en lang liste med virkelige biroller som deltar i flere episoder, blant annet Ben Stiller, David Schwimmer, Ricky Gervais og Michael J. Fox. Serien har høstet god kritikk og blitt nominert til 34 Emmy-priser (vunnet en) og har vunnet en Golden Globe-pris for beste fjernsynskomedie (2003). Åttende sesong ble avsluttet i løpet av september 2011, det har ikke kommet opplysninger om flere sesonger er på vei. I Norge. I Norge var Harald Eia en av de som jobbet for å få serien hit. Da serien hadde premiere på NRK2 den 26. januar 2006 var det Harald Eia som introduserte serien for seerne. Repriser av serien er blitt vist på NRK1 og nå på NRK3. Serien vises også på Canal+ under tittelen "Slapp av Larry!" Angmar. Angmar (Sindarin: "Jern-hjem") er et fiktivt kongerike fra J.R.R. Tolkiens litterære verden Midgard. Angmar ble grunnlagt i år 1300 i det tredje tidevervet, langt nord i Tåkefjellene, av den onde herren til ringskrømtene, som senere ble kjent som "Heksekongen av Angmar". Siden heksekongen var en tjener av den mørke herren Sauron, er det antatt at Angmars kriger mot kongeriket Arnor ble iverksatt på Saurons bud. Hovedstaden i Angmar var Carn Dûm. Kort tid etter at Angmar ble grunnlagt startet den krig mot de delte Dúnedains riker Arthedain, Cardolan og Rhudaur. Heksekongen beseiret Rhudaur, det svakeste av de tre delene av det tidligere Arnor, og erstattet den Dúnedainske kongen med en av de innfødte Åsmennene, en vill stamme av men som muligens var etterkommere av den "forbannede" slekten til Ulfang. Da det var under heksekongens kontroll invaderte Rhudaur i 1356 T.T. delen Arthedain og i dette angrepet ble Arthedains Kong Argeleb I drept. Men med hjelp av en arme fra Cardolan klarte Arthedain likevel å opprettholde en forsvarslinje ved Blåsteråsene. I 1409 T.T. ble Cardolan angrepet av Angmar, og kongeriket ble ødelagt. På denne tiden forsvant Rhudaur, og dette gjorde at Arthedain ble igjen som den eneste gjenværende delen av Arnor. Arthedain kjempet videre i enda 500 år, med mangel på allierte. I 1974 T.T. samlet Angmar sine styrker og gjorde et siste angrep mot Arthedain. Angmar tok hovedstaden i Arthedain, Fornost, og ødela dermed det siste kongeriket av nordens Dúnedain. Et år senere ankom prins Eärnur av Gondor for å hjelpe Arthedain, men han kom for sent. Hæren hans, sammen med de gjenværende Dúnedain, alvene fra Lindon, og alvestyrken sendt ut fra Kløvendal ledet av Glorfindel, knuste Angmars styrker i Slaget ved Fornost, men heksekongen ble ikke drept. Han unnslapp og flyktet til Mordor, og kongeriket hans, Angmar, fantes ikke mer. Det var etter dette slaget at Glorfindel skapte den berømte profetien om at heksekongen ikke skulle bli drept av noen mann. Frank Swift. Frank Swift (født 26. desember 1913 i Blackpool, død 6. februar 1958) var en engelsk fotballspiller. Han voktet målet for Manchester City og. Frank Swift blir av mange omtalt som tidenes beste Manchester City-keeper. Han debuterte for klubben i 1933, og var fast på laget frem til fotballen ble stoppet på grunn av andre verdenskrig. Etter krigen spilte han 19 landskamper, og i en kamp mot i 1947 var han kaptein, den første målvakten som fikk denne æren siden Alexander Morten i 1873. Swift var med på å vinne FA-cupen i 1934 og ligaen i 1937. «Swifty» la opp i 1950 etter å ha spilt 338 ligakamper, og begynte å arbeide som journalist. Han omkom i München-ulykken etter å ha skrevet om Manchester Uniteds europacupkamp i Beograd for avisen News of the World. Kapteinløytnant. Kapteinløytnant er en offiser i Sjøforsvaret med grad mellom løytnant og orlogskaptein. Det var tidligere også en grad i Hæren. Kenneth Fuglemsmo. Kenneth Fuglemsmo (født 13. januar 1983) er frontfigur og talsmann for gruppen Revolusjonær Kommunistisk Ungdom (RKU). Fuglemsmo var nestleder i AKP fram til partiet la seg ned i 2007 og er i dag aktiv i den marxist-leninistiske gruppa Tjen Folket. Han har vært aktiv i Rød Ungdom, Rød Valgallianse, Arbeidernes Kommunistparti og LO Ungdom. Han har hatt en rekke verv, blant annet som leder av Midt-Norge Rød Ungdom (2002–2004), leder for Trondheim RU (2004), som landsstyrerepresentant i RU (2002–2004), som sentralstyremedlem i AKP (2001–2007), nestleder (2006–2007), og som leder av ungdomsutvalget i Trondheim LO (2005–2007), og han satt i Rødts bystyregruppe i Trondheim som vararepresentant, men er nå uavhengig. Fuglemsmo sitter også i landsstyret for SOS Rasisme. Kenneth Fuglemsmo har de siste årene jobbet i forskjellige tverrpolitiske ad-hoc-grupper og var blant organisatorene for trøndersk deltagelse i demonstrasjoner mot diverse toppmøter for vestlige politikere og byråkrater i Praha 2000 (mot Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken), Göteborg 2001 (mot EU), København 2002 (mot EU) og Oslo 2002 (mot en forskerkonferanse arrangert av Verdensbanken). Han har vært aktiv i bevegelsen mot EU, som leder for Trondheim Ungdom mot EU (2002–2004), medlem av UMEUs landsstyre (2001) og sekretær i Sør-Trøndelag Nei til EU (2002). Han har også deltatt i arbeidet med det selvstyret ungdomshuset UFFA (ungdom for fri aktivitet), i antiimperialistisk arbeid for Irak, Afghanistan og Palestina samt med antirasistiske markeringer og demonstrasjoner. Kenneth Fuglemsmo sto fram som åpent medlem av Tjen folket i boka "klasse mot klasse" utgitt av organisasjonen i 2007. Kenneth Fuglemsmo jobbet tidligere som maler og byggtapetserer i farens malerfirma. Hans foreldre kommer fra bygda Selbu i Sør-Trøndelag. Noen av hans uttalelser. "«Hizbollahs raketter er folkets raketter, de er våre raketter.»" "«Vi har ingen tro på en ren parlamentarisk overgang til kommunismen. Historien har vist oss at væpnet revolusjon er den eneste måten arbeiderne kan frata borgerskapet makten»" "«Ingen har oppnådd så store resultater som folkene som blei ledet av kommunister.»"Fra åpningstalen på Tjen folkets sommerleir 2008 Amílcar Cabral. Cabral avbildet på et østtysk frimerke Amilcar Cabral (født 21. september 1924, død 20. januar 1973) var en afrikansk agronom, skribent og geriljaleder. Han var født i Bafata, Guinea-Bissau som sønn av kappverdere, og fikk sin utdannelse i Lisboa, Portugal, hvor kom i kontakt med afrikanske nasjonalistbevegelser. Han var med å stifte og lede Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde (PAIGC), som blant annet drev væpnet motstandkamp mot den portugisiske kolonimakten i portugisisk Guinea (Guinea-Bissau) og Kapp Verde. Hans bror, Luís Cabral, var president i Guinea-Bissau. Flyplassen på den kappverdiske øya Sal, Amilcar Cabral internasjonale lufthavn er oppkalt etter ham. Utmerkelser. Cabral ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Supermarine. Supermarine var en britisk flyprodusent som er mest kjent for å ha produsert jagerflyet Spitfire. Selskapet ble grunnlagt av Noel Pemberton-Billing som "Pemberton-Billing Ltd" i 1913 for å produsere sjøfly. Han solgte det videre til Hubert Scott-Paine som forandre selskapets navn til "Supermarine Aviation Works Ltd" i 1916. Supermarine hadde begrenset suksess med sine sjøfly og flybåter inntil de ansatte den unge flyingeniøren R.J Mitchell. Mitchell viste seg å være meget talentfull og konstruerte moderne sjøfly som vant hastighetsrekorder og priser mot slutten av 1920-tallet. Linjen av høyhastighets sjøfly kulminerte med modellen S.6.b, som vant "Schneider-prisen" til «odel og eie» i 1931 med en hastighet på 340 miles i timen. I tillegg til høyhastighetsflyene produserte Supermarine også mer ordinære sjøfly og flybåter, i alt 24 typer under ledelse av Mitchell. Selskapet hadde finansielle problemer og ble i 1928 overtatt av våpenkonsernet Vickers som gjorde det mulig å fortsette satsingen på høyhastighetsfly. I 1938 ble selskapet overtatt av Vickers-Armstrong. I oktober 1931 ble britiske flyprodusenter bedt av RAF om å komme med utkast til en ny genersjon av jagerfly, disse flyene skulle ha minst fire maskingevær og være god for en hastighet på over 200 miles i timen. Mitchell, som hadde relevant erfaring, fikk i oppdrag å konstruere sitt første landfly. Resultatet, Type-224 som gikk på vingene i 1934, var en skuffelse og ble vraket av RAF som valgte dobbeltedekkeren Gloster Gladiator istedet. Allerede mens Type 224 ble bygd fikk Mitchell klarsignal til å begynne på et nytt fly, Type-300. Dette skulle være et moderne helmetall mono-plan skrog, som sammen med den nyutviklete Rolls-Royce Merlin V-12 motoren ga et så lovende resultat at RAF ble tidlig interessert og finansierte den første prototypen til det som skulle bli Spitfire. I juni 1936 fikk Supermarine ordre på de første 310 Spitfire-flyene, og flere store ordrer fulgte etterhvert som testflyvningene oppfylte forventningene. Masseproduksjon av fly skapte nye utfordringer for Supermarine som hadde vært vant til å nærmest håndprodusere fly i små serier. Samtidig med at produksjonssystemene ble forbedret måtte fabrikken i Woolston, Southampton, bygges kraftig ut. Dette førte til til store forsinkelser i levering av flyene, i tillegg hadde Mitchell kreft og døde i juni 1937. Grunnet forsinkelsene ble ikke de første Spitfire levert til RAF før august 1938, og for å klare produksjonen ble byggingen av en ny stor fabrikk satt i gang nær Birmingham som startet med en ordre på 1000 Spitfire Mk II, og utenlandske ordre fulgte på til Supermarine som hadde mer enn nok med å følge opp etterspørselen. I september 1940, før Birmingham-fabrikken var i produksjon, ble Woolston-fabrikken bombet og lagt i ruiner av tyskerne. Dette stoppet Spitfire-produksjonen helt i en tid da landet hadde desperat behov for fly, og produksjonen ble flyttet over til underleverandører og provisoriske lokaler over hele Southampton. Etter noen uker var produksjonen i full gang og tilsammen 8000 fly ble produsert på denne måten. Etterhvert løste produksjonsproblemene seg, og sammen med underleverandører produserte Supermarine over 22 000 Spitfire-fly før produksjonen ble lagt ned i 1947. I tillegg produserte selskapet sjøfly, blant annet Walrus-flybåten. Umiddelbart etter krigen var det en enorm overkapasitet i luftfartsindustrien, og Supermarine produserte flere fly som hadde begrenset suksess, det siste som bar Supermarine-navnet var jetjageren Scimitar og produksjonen ble lagt ned i 1963. Løft. I aerodynamikken er «løft» og vekt viktige. De er like store og motsatte vertikale krefter på et objekt som beveger seg med konstant fart, retning og høyde i luft (eller andre gasser og væsker). På samme måte er luftmotstand og trekkraft motsatte og like store horisontale krefter på det samme objektet. Når vingen til et fly går gjennom luften, dannes det et undertrykk på oversiden samt et overtrykk på undersiden. Trykkforskjellen som da har oppstått gjør at vingen presses oppover og lufta sendes nedover. Oversiden på vingen trenger ikke å være lenger enn undersiden på vingen for at løft skal oppstå. Noen vinger er faktisk lengre på undersiden enn oversiden i visse deler. Løftekraften av vingen, vindkraften på seilet, dragkraften av propellen, motkraften mot avdrift på seilbåtkjølen og styrekraften av vann eller luftror er alle avhengig av riktig angrepsvinkel. Samme prinsipp er også brukt på litt mindre opplagte områder som; propeller til fly og båter, rotorene på helikoptre, vifter, seil og kjøl på seilbåter, ror på båter og fly og noen vindturbiner... Fugler flyr også på grunn av samme prinsipp. Santiago de Cuba (provins). Provinsen Santiago de Cuba ble grunnlagt av spanske conquistadorer i 1514 samtidig som de slo seg til på sydkysten. Etter hvert vokste ladestedet Santiago de Cuba fram, og i 1522 fikk ladestedet bystatus og ble Cubas første hovedstad. I løpet av 15- og 16-tallet ble byen utsatt for mange angrep fra pirater og engelske kapere, noe som førte til at det ble bygget flere festningsverk. Mest kjent er festningen "San Pedro de la Roca" (bygd i perioden 1638 og 1643) som er beskyttet av UNESCO på samme måte som Røros i Norge. I dag tjener festningen som et museum over sjørøvernes historie i Karibien. "Baconao naturreservat" ligger i Sierra Maestra og er på 80 000 hektar. Befolkning. Nest etter provinsen La Habana er Santiago de Cuba er den mest folkerike provinsen på Cuba. Det bor omtrent 1.2 millioner mennesker i området - se kart. Den største byen er Santiago de Cuba, med rundt 550 000 innbyggere og byen er også provinsens administrative hovedstad. Befolkningen i provinsen har både afrikansk, spansk og fransk opphav. Provinsen er rik på mineraler som jern og nikkel. I tillegg dyrkes det bananer, kakao, kaffe, sitrusfrukter og tobakk. Provinsen Santiago de Cuba har vært åsted for mange konflikter opp gjennom årene. Både i uavhengighetskrigene mot Spania og i den cubanske revolusjonen i 1959 foregikk mange politisk viktige kamper i provinsen. Historie. Frem til 1975 var Cuba delt inn i 5 provinser. En av disse var provinsen Oriente. Oriente betyr øst på spansk og oriente provinsen ble kalt for Santiago de Cuba provinsen frem til 1905. Nobby Stiles. Norbert «Nobby» Peter Stiles, (født 18. mai 1942 i Manchester) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han spilte for Manchester United på sekstitallet og vant bl.a. serievinnercupen i 1968 og VM på hjemmebane i 1966. Han og Bobby Charlton er de eneste engelskmennene som har klart det kunststykket. Stiles var svært nærsynt, og hvis kontaktlinsene ramlet ut, kunne han takle aldeles forferdelig. Under VM i 1966 kom han i miskreditt etter en slik takling mot Frankrike. Under ledelse av Alf Ramsey på det engelske landslaget, spurte han sjefen om hva hans oppgave egentlig var. – Du er bikkja til Bobby Charlton! var svaret. – Når Bobby mister ballen, skaffer du ham den tilbake! Oppdrift. Oppdrift er en oppadrettet kraft som virker på et legeme nedsenket eller delvis nedsenket i en væske (eller en gass). Oppdriften er like stor som tyngden av den mengden væske legemet fortrenger. Kraften gjør oss i stand til å forklare hvorfor båter og skip kan flyte i vann, og hvorfor ballonger og luftskip kan flyte i luft. Hvis et legeme har lavere massetetthet enn væsken det fortrenger vil oppdriften få legemet til å flyte i væsken. Veldig enkelt kan vi si at en trekloss på 1 cm³ veier mindre enn 1 cm³ vann og derfor flyter. Mens 1 cm³ jern er tyngre enn 1 cm³ vann og derfor synker. Krefter og likevekt. Matematisk kan oppdriftskraften som virker på et legeme beskrives som der formula_2 er væskens massetetthet, formula_3 er volumet av væsken legemet fortrenger og formula_4 er tyngdeakselerasjonen. Minustegnet viser at kraften virker i motsatt retning av tyngdekraften, altså oppover. Hvis vi antar at tyngdeakselerasjonen er konstant, vil oppdriften et legeme opplever avhenge av to faktorer: volumet til legemet og tettheten til den omkringliggende væsken. Jo større legemets volum og væskens tetthet er, jo større er oppdriften. Legemet vil også oppleve en nedadvirkende tyngdekraft, der formula_6 er legemets masse. Om vi antar at det kun er tyngdekraft og oppdrift som virker på legemet, er den totale Dette viser at et legeme vil synke dersom vekten til legemet er større enn vekten til væsken det fortrenger, og at det ellers vil flyte. Eksempler på oppdrift. Tettheten til atomsfæren er avhengig av høyden. Når et luftskip stiger i atmosfæren vil derfor oppdriften minke, siden tettheten til den omkringliggende luften blir mindre. Tettheten i vann er derimot så godt som konstant. En ubåt støter ut vann fra oppdriftstankene sine (og fyller dem med luft), og kan dermed stige fordi oppdriften er den samme (volumet til ubåten er det samme), men vekten blir mindre. Når et flytende legeme stiger eller synker vil kreftene rundt legemet endre seg, og siden alle legemer til en viss grad er kompressible, så vil også volumet til legemet endre seg. Oppdrift er avhengig av volum, slik at oppdriften til et legeme blir mindre dersom legemet komprimeres, og øker om legemet utvider seg. Dersom kompressibiliteten til et legeme er mindre enn komressibiliteten til væsken som omgir det, er legemet i stabil likevekt, og vil holde seg i ro. Hvis kompressibiliteten er større enn i omgivelsene vil likevekten til legemet derimot være ustabil, og den vil stige eller synke om den kommer litt ut av likevekten. Dypet til en ubåt er ustabilt. En ubåt er mer kompressibel enn det omkringliggende vannet, og når dypet øker, fører det økte trykket til at volumet til ubåten minker. Dette fører til at mindre vann blir omplassert, og oppdriften blir mindre. Høyden til en ballong er stabil. Når en ballong stiger vil volumet øke på grunn av det minkende trykket, men lasten til ballongen blir ikke utvidet. Den gjennomsnittlige tettheten til ballongen minker derfor mindre enn den omkringliggende luften, og oppdriften reduseres fordi vekten av den omplasserte luften minker. En stigende ballong vil derfor etter hvert slutte å stige. På lignende måte vil en fallende ballong slutte å falle. Oppdrift omhandler evnen et legeme har til å flyte i en væske. Båter flyter i vann og ballonger svever i luften på grunn av oppdrift. Så godt som alt har oppdriftskrefter. Et sunket skip flyter ikke, men oppdriften gjør den likevel lettere, mens et menneske veier mindre på grunn av oppdriftskreftene i luften. Oppdrift var kjent av selv de første menneskene som for eksempel så vedkubber flyte, lagde kanoer og etterhvert mer sofistikerte båter. Konseptet bak oppdrift ble derimot ikke fullt ut forstått før man begynte å studere væsker. Arkimedes' prinsipp. Vekten av den omplasserte væsken er direkte proporsjonal til volumet av den omplasserte væsken (særlig om den omkringliggende væsken har uniform tetthet). Derfor vil legemet med størst volum blant like store legemer ha størst oppdrift. Vi kan tenke oss at en stein veier 10 newton når den henger i en streng i vakuum. Dersom vi videre tenker oss at steinen senkes ned i vann, og at vannet som presses bort veier 3 newton, vil kraften som steinen virker på strengen med være: 10 newton − 3 newton = 7 newton. Tetthet. Dersom vekten til et legeme er mindre enn vekten til væsken legemet presser bort, så har legemet mindre gjennomsnittlig tetthet enn væsken, og har en oppdrift som er større enn vekten. Hvis væsken har en overflate, slik som en sjø, vil legemet flyte slik at det presser vekk samme mengde vann som vekten av legemet. Dersom legemet er nedsunket i væsken, slik som en ubåt under vann eller en ballong i luften, så vil legemet stige. Dersom legemet har nøyaktig samme tetthet som væsken, så er oppdriften like stor som vekten, og legemet vil hverken stige eller synke. Et legeme med høyere gjennomsnittlig tetthet enn væsken vil ha mindre oppdrift enn vekten av legemet, og det vil synke. Et skip flyter selv om det er laget av stål som er mye tyngre enn vann fordi skroget omgir et luftvolum, og dette fører til en gjennomsnittlig tetthet som er mindre enn tettheten til vannet. Heggelia leir. Heggelia leir i Målselv kommune er en av mange militærleirer i Indre Troms. Tidligere var Heggelia og Rusta leir en del av Bardufoss leir, men har nå blitt skilt i to leirer. Heggelia leir huser for tiden Sambandsbataljonen. Halperke. Den irakisk-kurdisk folkedansgruppen Jwany To’o opptrer under «National Unity Performing and Visual Arts Academy» i Irak i 2007 Halperke betyr «den tradisjonelle folkedans» på kurdisk. Halperke regnes først og fremst som kurdisk tradisjonell folkedans, men ordet brukes også om andre typer dans uten kurdisk opprinnelse. Dansen sies å være over 3000 år gammel. Denne dansen blir brukt mye i dag og er blitt populær i mange områder, bl.a. Kurdistan, Irak, Iran, Syria, Tyrkia, Armenia, Norge, Sverige, Danmark, Finland, Russland. Santiago de Cuba. Santiago de Cuba er hovedstad i Santiago de Cuba provinsen i den østlige delen av Cuba. Santiago de Cuba ligger sørøst på øyen. Santiago de Cuba har lenge vært nest viktigst av byene i Cuba, etter dagens hovedstad, Havana. Historie. La Catedral de Santiago de Cuba Santiago de Cuba ble grunnlagt av den spanske erobreren Diego Velázquez de Cuéllar den 28. juni 1514. I 1516 ble bosetningen ødelagt av brann, men ble bygget opp igjen med det samme. Dette var starten på ekspedisjonene ledet av Juan de Grijalba og Hernán Cortés til kysten av Mexico i 1518, og i 1538 av Hernando de Sotos ekspedisjon til Florida. Den første katedralen ble bygget i byen i 1528. Fra 1522 til 1589 var Santiago hovedstad for den spanske kolonien på øyen. Byen ble plyndret av franske styrker i 1553. I 1607 ble Havanna offisielt erklært som ny hovedstad og tok dermed fullt over for Santiago de Cuba. Santiago de Cuba ble igjen plyndret i 1662. Denne gang av britiske styrker. Den 12. juni 1766 ble byen nesten ødelagt av et voldsomt jordskjelv. Byen fikk stor tilstrømning av franske innvandrere i det 18. århundre og tidlig i det 19. århundre. Noen kom via Haiti. Sammen med den spanske og den afrikanske kulturen, ble byen multikulturell. Den cubanske forfatteren José Martí er gravlagt i Cementerio Santa Efigenia. I 1953 begynte den cubanske revolusjon med et militært angrep på Moncada-kasernen av en gruppe unge revolusjonære under ledelse av Fidel Castro. Det endte i et stort blodbad, og de av opprørerne som ikke mistet livet ble sendt i fengsel. Under rettssaken forsvarte den unge advokaten Fidel Castro seg selv med ordene «Historien vil frikjenne meg». Han ble satt fri i 1955 og reiste til Mexico. Der traff han Ernesto Guevara som skulle bli en viktig brikke sammen med Fidel Castro i revolusjonen den 1. januar 1959. Inntil endringene av provinsgrensene i 1976 var Santiago de Cuba hovedstad i Cubas østligste provins "Oriente". Provinsen Oriente ble i 1976 erstattet av provinsene Holguín, Las Tunas, Guantánamo, Granma og Santiago de Cuba. Bon Jovi. Bon Jovi er et amerikansk rockeband fra Sayreville, New Jersey. Jon startet bandet i 1983, og det består av vokalist og navnebror Jon Bon Jovi (John Francis Bongiovi, Jr), gitarist Richie Sambora, keyboardist David Bryan, trommeslager Tico Torres, samt nåværende bassist Hugh McDonald. Bandets lineup har holdt seg stort sett statisk under deres historie, det eneste unntaket er Alec John Such som sluttet i 1994, som ble uoffisielt erstattet av Hugh McDonald. Bandet ble kjent for å skrive flere berg hymner og oppnådd utbredt anerkjennelse med sitt tredje album, Slippery When Wet, utgitt i 1986. Etter å ha turnert og laget album non-stop på slutten av 1980-tallet, tok bandet en pause etter New Jersey Tour i 1990, hvor Jon Bon Jovi og Richie Sambora begge utga vellykkede soloplater. I 1992 kom bandet med albumet Keep the Faith. Deres 2000 singelen "It's my life", som ble fulgte en ny pause, introdusert med hell bandet til et yngre publikum. Bon Jovi har vært kjent for å bruke forskjellige stiler i sin musikk, noe som viste seg da de inkludert Country for deres 2007 album Lost Highway. Deres siste album, The Circle, ble utgitt den 10. november 2009 i USA. Gjennom sin karriere, har bandet gitt ut elleve studioalbum, tre samlealbum og en live-album, og har solgt 130 millioner plater verden over. De har holdt mer enn 2600 konserter i over 50 land for mer enn 34 millioner fans, og ble innlemmet i Storbritannia Music Hall of Fame i 2006. Bandet ble også hedret med Merket of Merit på American Music Awards i 2004. Jon Bon Jovi og Richie Sambora ble innlemmet Låtskrivere Hall of Fame i 2009. Biografi. Bon Jovi ble lagt merke til i USA da de gav ut sitt første album, "Bon Jovi", i 1984. Dette albumet inneholdt deres første hit, «Runaway». Det inneholdt også den eneste sangen som så langt Jon Bon Jovi ikke har vært med på å lage, «She Don't Know Me», en sang Mercury Records ville at de skulle ha med. Etter oppturen med Bon Jovi lagde bandet sitt andre album i rekordfart, "7800 Farenheit". Dette er smeltepunktet for sten, altså «rock». albumet ble ingen stor salgssuksess, men de mistet ikke troa på det de holdt på med. Tidlig i 1986 kom det store gjennombruddet, Bon Jovi tok verden med storm med gigantselgeren «Livin' on a Prayer» fra det tredje albumet, "Slippery When Wet". Albumet gav også flere store hiter som «You Give Love a Bad Name», «Wanted Dead Or Alive», «Raise Your Hands» og «Never Say Goodbye». Med albumet slapp de tre singler: «You Give Love a Bad Name», «Livin' on a Prayer» og «Wanted Dead or Alive». I en periode lå singelen «Livin' on a Prayer» på første plass på topp ti for singler, mens «You Give Love a Bad Name» lå på andreplass, og «Wanted Dead or Alive» lå på syvende plass. Totalt lå albumet hele 94 uker på topp ti i USA. Åtte av disse ukene lå det på første plass. Bon Jovi var mer populære en noensinne. Etter å ha reist seiersrunden verden over på turné, gikk de i studio igjen, resultatet ble nok en gigant av et album, nemlig "New Jersey" (1988). Med dette albumet viste de at de ikke hadde til hensikt å bli noe døgnflue, også denne gangen fikk de flere store slagere, som «Bad Medicine», «Lay Your Hands On Me», «Living In Sin», «Born To Be My Baby» og «I'll Be There For You». Naturlig nok bar det ut på nok en lang og slitsom turné, Bon Jovi var i røyken som aldri før. De slapp også ut fem singler med dette albumet; «Bad Medicine», «Lay Your Hands on Me» og «Livin' In Sin», «Born To Be My Baby» og «I'll Be There For You». Interne konflikter innad i gruppa, gjorde at de gikk hver til sitt etter New Jersey"-turneen. Alle var slitne etter mange års hardt arbeid, en masse konserter og turneer og lite privatliv, de begynte å gå hverandre på nervene. Dessuten ble det et problem av at Jon Bon Jovi hele tiden hadde en såpass dominerende rolle i bandet, og også naturlig nok fikk det meste av mediekjøret og oppmerksomheten. I 1990 skjedde det endelig noe igjen, selv om det da dreide seg om solo-prosjekter. Jon Bon Jovi ble invitert til å lage filmmusikken for "Young Guns II", han fikk også sin skuespiller debut gjennom en statistrolle i filmen. Jons album, "Blaze of glory" (1991) ble en suksess, tittellåta «Blaze Of Glory» ble en slager. Den fikk Grammy for beste album, Golden Globe for beste filmmusikk, og Oscar for beste filmmusikk. Året etter fulgte Richie Sambora opp med et eget soloalbum. "Stranger In This Town" gjorde det bare sånn passelig på salgslistene, men han fikk i hvert fall bevist at han kunne klare seg på egen hånd også. Jon og Richie har ofte samarbeidet om materialet til Bon Jovis album, og på soloalbumene kan man høre at de har hver sin genre. Da er det naturlig å tro at det er balansen mellom disse ytterpunktene som gir Bon Jovi sin utpregede stil. I 1992 var det endelig tid for comeback. Folk hadde ikke glemt dem, og forventningene var store til albumet "Keep The Faith". Fansen ble heller ikke skuffa, dette ble et sterkt album med hiter som «Keep The Faith», «In These Arms», «Bed Of Roses» og «I'll Sleep When I'm Dead». Det er også verdt å nevne at låta «Dry County» fra dette albumet, er ansett som en av de store favorittene til svorne Bon Jovi fans. Medlemmene i bandet hadde blitt mer voksne, og de fant fort ut at de kunne legge problemene bak seg og bruke erfaringen til å ikke gå i samme fella igjen. Nå hadde Bon Jovi mer en nok låter til et «best of»-album, og det kom i 1993. "Crossroad" inneholdt også 2 nye låter, begge gjorde det bra, spesielt monsterhiten «Always» (singelen har solgte mer en tre millioner da på verdensbasis). Bon Jovi la vekt på at dette albumet ikke var gikk ut for å avslutte karrieren, men for å markere en ny æra i bandets historie. På denne tida ble det også for første og foreløpig siste gang endret på bandet. I 1994 forlot bassist Alec John Such Bon Jovi. Historien angående dette er ikke helt klar, noen kilder tror at Alec sluttet av egen vilje, men de fleste mener at han ikke lenger holdt et høyt nok musikalsk nivå til at han var ønsket lenger. Uansett, så har han aldri offisielt blitt erstattet. Selv om Hugh McDonald (tidligere Meatloaf) siden den gang har spilt bass både på albumene og konsertene, så har han aldri fått status som bandmedlem. Det spekuleres i om dette er for å holde plassen åpen i tilfelle Alec noengang skulle ønske seg tilbake. Det første albumet med den nye bandsammensetningen ble "These Days" i 1995. Igjen solgte albumet ganske bra, men de store hitene uteble, selv om «This Ain't A Love Song» gjorde det akseptabelt. Av fansen blir albumet ansett som litt dystert, Bon Jovi hadde beveget seg i en ny retning. Mange mener at dette albumet ble «for vanskelig» for den gjennomsnittlige kjøper, altså at man må gi låtene tid til å synke inn. Uansett, Bon Jovi har alltid trukket fulle hus på turneene sine, så også denne gangen. Igjen tok bandet en pause fra hverandre, denne gangen mer fredelig, rett og slett fordi de forskjellige medlemmene hadde lyst til å gjøre ting for seg selv. I 1997 kom Jon Bon Jovis andre solo-album, "Destination Anywhere". Denne gangen uteble den helt store suksessen, men det var heller ingen fiasko, og Jon fikk vist fram en ny eksperimenterende side av seg selv. Jon benyttet også pausen til å for alvor begynne sin skuespiller karriere, og har siden den gang medvirket i en rekke filmer. Richie Sambora gav også ut sitt andre soloalbum i 1998, "Undiscovered Soul", uten at det er så mye mer å si om det, albumet svant så å si ubemerket hen i historien. Det skal også nevnes at David Bryan gav ut to album i denne fem-års pausen, "On A Full Moon" allerede i 1995, og "Lunar Eclipse" i 2000. Bon Jovi kom sammen i pausen for å lage en låt til filmen "EdTV", ellers gjorde de lite sammen i denne perioden. I tusenårsskiftet kom også bandet sammen igjen for å lage albumet "Crush". Et sterkt comeback ble det, og albumet gav oss monsterhiten «It's My Life» og i tillegg «One Wild Night». Med albumet slapp de ut tre singler, «It's my life», «Say it isn't so» og «Thank you for lovin' me». Året etter kom det første offisielle livealbumet, "One Wild Night – Live 1985 – 2001". Bon Jovi er kjent for sine live opptredener, og det var nok på tide med et helt album med klassiske live-låter. Året etter kom nok et studio-album, "Bounce". Albumet solgte greit nok, og musikkvideoen til sangen «Everyday» ble en kjempesukssess. Mye av sangene ble laget på grunn av hendelsene den 11. september 2001, og som de sier i sangen «Undivided»: "«Where we once were divided, now we stand united, we stand, as one, undivided.»" Den 20. oktober 2001 deltok Bon Jovi på konserten til minne om ofrene for terrorangrepet. Et album som fikk lite oppmerksomhet ble utgitt i 2003, og fikk navnet "This Left Feels Right – Greatest Hits With A Twist". Låtene på albumet er tidligere utgitt, men her blir de vist frem på en helt annen måte. Sangene blir tonet ned og vridd og vrengt i alle retninger, elsket av noen, hatet av andre. Bon Jovi fulgte opp i 2004 med samleboksen "100 000 000 Bon Jovi Fans Can't Be Wrong...", rett og slett en samling av låter som aldri har blitt utgitt, i tillegg til andre rariteter og demoer av tidligere hiter. Dette var rene gullgruva for fansen, til og med kritikerne roste materialet i denne boksen. Det samme året kom albumet "Have A Nice Day", som ble godt mottatt. Tittellåta ble en stor hit. I tillegg ble det gjort en countryversjon av den ene låta på albumet. «Who Says You Can't Go Home» som ble nr. 1 på countrylistene i USA, med gjesteopptreden av bandet Sugarland. 19. juni 2007 kom bandets nest siste album, "Lost Highway", med hiter som for eksempel «Summertime». 18. juni 2008 kom Bon Jovi til Ullevaal Stadion i Oslo. Dette var den eneste konserten de skulle spille i Norge på denne verdensturneen som har navnet Lost Highway. 15. juni 2011 kom Bon Jovi tilbake til Ullevaal Stadion i Oslo i forbindelse med bandets nye greatest hits-turné. Daim. Daim (tidligere Dajm) er en kombinasjon av sprø mandelkrokan og myk Marabou-melkesjokoladetrekk. Sjokoladen er mest populær i Skandinavia, men blir også solgt i blant annet Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Sjokoladen ble lansert i Sverige og Norge i 1953, i Finland rundt 1963 og i Danmark i 1971. Tidligere het sjokoladen Dajm, men den byttet navn i Norden i 1990 for å få samme uttale i alle land. I Storbritannia het sjokoladen tidligere Dime, men Kraft Foods byttet i 2005 navnet til Daim. Daim blir produsert på en fabrikk i Upplands Väsby, nord for Stockholm. I 2007 ble det lansert en "Limited Edition" Daim med Cappuccino-smak, mens det i 2008 er kommet en med skogsbærsmak. 2 Unlimited. 2 Unlimited var et av de viktigste bandene innen euro-dance. De var nederlandske og var aktive i 1990-årene. Til 1996 bestod de fast av Raymond Lothar Slijngaard og Anita Danielle Dels og ble produsert av Philip Wilde og Jean-Paul de Coster. Wilde og de Coster hadde begynt å lage noe av musikken da de kontaktet Slijngaard for å være med på å skrive tekster og opptre. Han fikk med seg Doth, som han kjente fra noen klubber i Amsterdam. I 1991 begynte de å utgi musikk. Albumet "Get Ready" kom i 1992. I løpet av kort tid vant de et stort publikum og ble et av de mestselgende bandene innen sjangeren. I 1996 oppstod det imidlertid uoverensstemmelser, og Dels og Slijngaard sluttet å opptre sammen. Dels har senere fortalt at artistlivet aldri var enkelt og at Slijngaard hadde kraftige humørsvingninger som han lot gå ut over andre. Hun gir Wilde mesteparten av skylden for å ha krevd alt for mye av dem. Isteden prøvde man å fortsette med en helt ny besetning som bestod av to kvinnelige sangere, Romy van Ooijen og Marjon van Iwaarden. De utgav albumet "II" i 1998. Det ble ingen stor suksess, og fikk dårlig kritikk. Bandet ble oppløst like etterpå. Fra og med 2008 har Slijngaard og Dels opptrådt sammen igjen ved flere anledninger. I januar 2010 kom nyheten om at Dels skulle behandles for brystkreft. Kylie Tennant. Kylie Tennant (født 1912, død 1988) (gift Kylie Tennant Rodd) er en av de viktigste forfatterinnene i Australia. Hun skrev både barnelitteratur, skildringer av livet på landet og annen litteratur. Hun gjennomgikk en ikke fullført utdannelse i Sydney og arbeidet en tid i kringkastingen. Senere i sitt liv arbeidet hun som journalist. Hun ble en høyt anerkjent skribent og mottok mange priser. Hun er kjent som en som gjorde mange undersøkelser før hun skrev og hun bodde også en tid sammen med australske stammer. Josef Miso. Josef Miso (født 18. oktober 1973) er en slovakisk fotballspiller. Han spilte for Sandefjord i vårsesongen 2006, men fant seg ikke til rette i Norge og returnere tilbake til Costa Rica. Miso har spilt ti år i Costa Rica, og ble toppscorer i sesongen 1996/1997. Han kom fra klubben Club Sport Herediano foran 2006-sesongen, der han dannet spisspar sammen med ikke ukjente Paulo Wanchope. Miso, Josef Miso, Josef Miso, Josef Testikkelkreft. Testikkelkreft er en sjelden kreftype som rammer rundt 250 menn i Norge hvert år. Dette utgjør bare ca. to prosent av kreftdiagnosene som stilles på norske menn hvert år. Men mens kreft generelt oppstår oftest hos eldre mennesker, er testikkelkreft oftest diagnostisert hos yngre menn (15-50 år). I følge data fra Kreftregisteret utgjør testikkelkreft 44 % av alle kreftdiagnoser i aldersgruppen 15-29 år, og er her den klart hyppigste. De aller fleste pasienter kan bli helbredet fra testikkelkreft. Det gjelder å starte behandlingen så raskt som mulig for å unngå spredning til andre organer. Behandlingsformer som benyttes er kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi. De aller fleste blir behandlet med kirurgi i starten og det avhenger om man har non-seminom eller seminom om man får kjemoterapi eller strålebehandling. Mengden og typen av behandling bestemmes også ut ifra hvor langt spredningen har kommet. Mengden av markør-proteinene AFP og HCG i blod-serum forteller om hvor langt sykdommen kan ha kommet og de er vesentlige for valg av videre behandlingsform. I de fleste tilfeller av testikkelkreft er det såkalte kjønnsceller, celler som er forløpere til sædcellene, som utvikler seg til kreftceller. I sjeldne tilfeller kan testikkelkreft også oppstå i såkalte Leydigceller og Sertoliceller. Typen som oppstår i kjønnscellene (germinalcelletumor) kan deles inn i to hovedgrupper basert på utseende til kreftcellene, seminomer og nonseminomer. Det er fortsatt ikke klarhet i årsaken til at testikkelkreft oppstår, men forskere har holdepunkter for at det første steget fra normale celler til kreftceller skjer allerede i fosterstadiet, og at en forstyrrelse av hormonbalansen i mors liv kan være av betydning. Det er også en overhyppighet av sykdommen hos menn som har vanskeligheter med å få barn og for menn hvor ikke begge testiklene har kommet helt ned i pungen ved fødselen. I Norge får alle pasienter tilbud om nedfrysing av sæd dersom de skal ha tilleggsbehandling som kan påvirke fruktbarheten. Voksesmerte. Voksesmerter er fysiologiske symptomer vanlige hos barn. Voksesmerter forekommer ofte i to perioder i et barns liv. Første gang når barnet er mellom tre og fem år gammelt, senere når det er 8 til 12 år gammelt. Voksesmerter føles som generell verk og smerte, som regel i lemmene (oftest i beina). Diagnosen voksesmerter blir stilt ved å ekskludere andre, mer alvorlige årsaker. Det er få faktiske bevis på at voksesmerter skyldes vekst, og mye tyder derfor på at smertene skyldes aktivitet eller fall. Voksesmertene forekommer ofte på kveldstid, noe som forsterker denne hypotesen. I tillegg pleier barn med voksesmerter å trives med kjæling, noe som sannsynligvis ikke hadde vært tilfellet om de var rammet av noe mer alvorlig. Garborgheimen. Garborgheimen er et jærhus i Time kommune. Den er kjent som et kunstnerhjem ettersom forfatteren Arne Garborg (1851–1924) ble født og vokste opp bodde her inntil han flyttet hjemmefra som 16-åring. Stedet har vært museum siden 1951. Huset ligger på gården Garborg i Time på Jæren, ca 8 km fra Bryne og 5 km vest for Undheim. Huset ble bygget av Arne Garborgs foreldre Ane Oline og Eivind Aadneson Garborg i 1848, og var i familiens eie og bruk frem til 1869, da Eivind tok sitt eget liv. 3. februar 1939 ble Garborgheimen og Hå gamle prestegard fredet av Riksantikvaren. Etter initiativ fra garborgvennene Inge Krokann, Knut Liestøl og Rolf Thesen, overtok Time kommune Garborgheimen 8. april 1940. Kjøpesummen på 3000 kroner kom fra Bondeungdomslaget (1000) og Kirke- og undervisningsdepartementet (2000). Fram til 1947 bodde det folk i huset. Ved hundreårsjubileet for forfatteren i 1951 ble det museum. Huset er skildret i Garborgs selvbiografiske skrifter, særlig i romanen "Fred", men også i "Bondestudantar" og "Den bortkomne Faderen". Også i "Haugtussa" og i "Knudaheibrev" omtales huset og interiøret. Huset er et godt bevart jærhus og har vært fredet som kulturminne fra 1939. Innredningen og møbler fra 1850-tallet gir et godt bilde av den kulturelle og sosiale bakgrunnen til dikteren. Noen få gjenstander er stedsautentiske, blant annet den blå kisten, en hylle og en lysestake, mens det meste er tidsautentisk. Garborgheimen er tilgjengelig for publikum i sommersesongen og ellers etter avtale. I forbindelse med den planlagte etableringen av Nasjonalt Garborgsenter ble det i 2007-09 diskutert om senteret burde ligge i Bryne sentrum eller i tilknytning til eldre bygg med tilknytning til dikterens liv; Garborgheimen eller Knudaheio. Senteret ble til slutt lagt i sentrum av Bryne. Prince (artist). Prince Rogers Nelson (født 7. juni 1958 i Minneapolis, Minnesota), også kjent i perioden 1993 til 2000 som (omtalt som The Artist Formerly Known As Prince eller TAFKAP eller bare The Artist) foregangsartist hovedsakelig innen genrene funk, pop, rock og soul. Han er sønn av jazzpianisten John L. Nelson og Mattie Shaw. Navnet Prince Rogers Nelson kommer fra farens jazztrio The Prince Rogers Trio. Foreldrene skilte seg etter at Princes søster, Tika Evene, kom til verden i 1960, og moren fant seg en ny kjæreste. Prince gikk dårlig sammen med sin stefar og bodde derfor en periode hos sin far, som for øvrig gav ham hans første gitar. Han flyttet senere inn hos sin venn Andre Andersons (senere kjent som Andre Cymone) familie, som bodde i samme nabolag. Han var tidlig et stort talent når det gjaldt å spille musikkinstrumenter, og lærte både trommer, keyboard og gitar i en tidlig alder. Han regnes for en på alle måter talentfull musiker og har vært meget produktiv. En av de mest kjente sangene hans er den store 1980-talls slageren «Purple Rain». Han har også laget en rekke andre store hits gjennom 1980-, 1990-, og 2000-tallet. Andre artister har også hatt suksess med låter skrevet av Prince, blant andre Sinead O'Connor med «Nothin' Compares 2 U», The Bangles med «Manic Monday» og Chaka Khan med «I Feel for You». Han har ofte opptrådt med forskjellige kostymer og teatralske numre. Han er kjent for å ha vært en provokativ artist i deler av sin karriere. Prince har vært et dedikert Jehovas vitne siden 2001. Diskografi. "Dette er en liste over utvalgte album utgitt av Prince siden debuten i 1978. Jodie Foster. Jodie Foster i under Oscargallaen i 1989 Jodie Foster (født Alicia Christian Foster 19. november 1962 i Los Angeles i California i USA) er en amerikansk filmskuespiller, -produsent og -regissør. Hun har vunnet to Oscar-statuetter for beste kvinnelige hovedrolle, i "The Accused" (1988) og "Nattsvermeren" (1991). I 1975 spilte hun «Tallulah» i gangstermusikalen Bugsy Malone. 14 år gammel var hun nominert til Oscar for beste birolle som en 12 år gammel prostituert i filmen "Taxi Driver", mot Robert De Niro. De Niros figur i filmen hadde til hensikt å snikmyrde en presidentkandidat. I 1981 skjøt John Hinckley jr. president Ronald Reagan og tre andre personer, og hevdet at motivet var å imponere Foster. Hans besettelse av Foster kom etter at han hadde sett "Taxi Driver" en rekke ganger, og han forfulgte henne mens hun studerte ved Yale University i New Haven. I 1991 debuterte Foster som filmregissør og hadde hovedrollen i Little Man Tate. Foster har også blant annet spilt i filmene "The Hotel New Hampshire" (1984), "Maverick" (1994), "Contact" (1997), "Anna og kongen" (1999) og "Panic Room" (2002). Foster snakker flytende fransk og har spilt i franskspråklige filmer, slik som "Un long dimanche de fiançailles" (2004). John Hinckley jr.. John Warnock Hinckley jr. (født 29. mai 1955) er en amerikansk attentatmann som forsøkte å snikmyrde president Ronald Reagan den 30. mars 1981. Hinckley hevdet å ha sett filmen "Taxi Driver" en rekke ganger, der en forstyrret mann planlegger å drepe en presidentkandidat for å imponere en kvinne. Hinckley var besatt av skuespillerinnen Jodie Foster, som spiller hovedrollen i "Taxi Driver". Han trodde ved å drepe Ronald Reagan, så ville Jodie Foster erkjenne hennes kjærlighet til ham. Bjørn A. Larsen. Bjørn Arild Larsen (født 30. mars 1926) er en norsk interiørarkitekt, møbeldesigner og industridesigner, og professor på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole fra 1973 til 1994. a> 1980». Han har også tegnet veier, benker, belysning og søppelkasser til Studenterlunden 1986 Han var utdannet ved SHKS 1948, og ble raskt timelærer ved skolen, etterhvert overlærer og fra 1973 professor. Fra 1952 hadde han i tillegg egen praksis som interiørarkitekt og industridesigner. Som interiørarkitekt samarbeidet han med Bendt Winge og arkitektene Arne Korsmo og Lund & Slaatto. Han har deltatt i utredningsarbeid og organisasjonsarbeid, blant annet som leder av Norske interiørarkitekter og møbeldesigneres landsforening 1965-68, leder av Norske Industridesignere 1969-71 og president i Landsforbundet Norsk Form 1991-94. Som industridesigner har han blant annet utført dørvridere for Trio – som gav ham en gullmedalje ved Triennalen i Milano 1957, en snøskuffe for Fiskars og en sammenleggbar spade. Han har mottatt Merket for God Design fire ganger. I 1973 vant han sammen med Terje Meyer og Jan S. Christensen førstepris i en internasjonal designkonkurranse i Japan om fremtidens sykkel. Han har også tegnet reoler og lysarmatur, kontormøbler, auditoriestoler og støpegods for kaminer. Som møbeldesigner har han blant annet utført stolene til salongen i Nationaltheatret 1982 og i Det Norske Teatret 1983. Han har også hatt innredningsoppdrag i Asker rådhus 1963–64, Høvringen høyfjellshotell 1971 og 1977, Chateau Neuf 1972 og 1990–92, Det Norske Veritas på Høvik 1972–76 og Norges Bank 1976–86. Han var sentral da Brenneriet i Røykenvik på Hadeland ble omformet til kulturhus med mere 1985–90. Han mottok Jacobprisen i 1976; fikk Oslo bys kulturstipend i 1988, IFI Award fra International Federation of Interior Architects/Designers i 1989, Norsk Forms hederspris i 2002 og ble æresmedlem i Norske interiørarkitekter og møbeldesigneres landsforening i 2005. Han er innkjøpt av kunstindustrimuseene i Oslo og Trondheim. Dave Tresino. Dave Tresino (født 1957 i Buffalo, New York, USA) er en amerikansk hundekjører fra Talkeetna, Alaska, USA. Tresino flyttet til Alaska i 1974, og han startet med hundekjøring i 1976. Første gang han deltok i hundesledeløpet Iditarod var i 2000 da han ble nummer 67. Totalt har han deltatt tre ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2001 da han ble nummer 56. Kirketjener. Kirketjeneren er ansatt i en menighet i et kirkesamfunn og har hovedansvaret for kirkebygningen. Kirkelig fellesråd i den gjeldende kommunen tilsetter kirketjenerne som lønnes ved kommunale tilskudd. Medlemskap i Den norske kirke er en forutsetning for å jobbe som kirketjener. Om jobben. En kirketjener er ansatt i Den norske kirke for å ta seg av kirkebygget. Kirketjenerne har en slags vaktmesterfunksjon, og driver med renhold, rydding, reparasjoner og omvisninger for turister og andre som vil lære mer om kirkebygget. Kirketjenerne er også til stede under gudstjenester, hvor de for eksempel henger opp salmenummer og ordner alterbordet. Kirketjeneren er også til stede når kirken holder vielser og begravelser. Utdanning. Det kreves ingen formell utdanning for å bli kirketjener, men det kan likevel være en fordel å ha en fagutdanning. Alternativt kan du ha vaktmesterskole, eller den opprettede Kirketjenerskolen. Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon står bak Kirketjenerskolen, et tilbud organisert som fjernundervisning. Svenska kyrkan. Svenska kyrkan, det vil si Den svenske kirke, regnes for Sveriges nasjonalkirke. Siden 1. januar 2000 er den ikke lenger statskirke. Den er evangelisk-luthersk og erstattet katolisismen i forbindelse med reformasjonen. Navnet "Svenska kyrkan" dukker for første gang opp i en lovtekst i 1860 (i den første svenske dissenterloven). Et eget navn for kirken i Sverige ble da nødvendig for å skjelne mellom "Svenska kyrkan" og andre trossamfunn, hvis eksistens ble erkjent for første gang av staten gjennom dissenterlovgivningen. Tidligere talte man heller om "kyrkan i Sverige" eller "den svenska kyrkan". Den 1. januar 2000 ble relasjonene mellom Svenska kyrkan og staten endret, og innebærer at kirken ikke lenger er statskirke, men anses like fullt som Sveriges folkekirke. Imidlertid er Svenska kyrkan fortsatt til en viss grad styrt av riksdagen, gjennom «Lag om Svenska kyrkan» (1998:1591), «Lag om införande av lagen om Svenska kyrkan» (1998:1592) samt «Lag om registrerat trossamfund» (1998:1593) og «Lag om avgift till registrerat trossamfund» (1999:291). Et særtrekk er at Svenska kyrkan hevder seg å ha del i apostolisk suksesjon. Blant protestantiske kirkesamfunn er det bare Svenska kyrkan og den anglikanske kirke som påberoper seg dette. De svenske bispedømmer. Den svenske kirke er inndelt i tretten bispedømmer, "stift", og Uppsala stift er et erkebispedømme. Kalmar domkyrka og Mariestad domkyrka har fortsatt rang av domkirker, men er ikke lenger hovedkirke i sitt bispedømme. Matt Hayashida. Matt Hayashida (født i Massachusetts, USA) er en amerikansk hundekjører fra Willow, Alaska, USA. Hayashida flyttet til Alaska i 1973, og han startet også med hundekjøring dette året. Første gang han deltok i hundesledeløpet Iditarod var i 1998 da han ble nummer 36. Totalt har han deltatt tre ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 1999 da han ble nummer 33. Klokker. Klokker (tidligere også degn og kirkesanger) er en funksjon innen kirken. Klokkeren har som oppgave å hjelpe til ved gudstjenesten og å bidra til at det liturgiske liv foregår som det skal. Den norske kirke. I Den norske kirke har klokkeren vanligvis kirkevergen (kommunal stilling) som nærmeste overordnede. Klokkeren har sognepresten som foresatt ved kirkelige handlinger. Stillingen kan også omfatte diakonale funksjoner, kontorarbeid, administrative funksjoner og andre funksjoner. Den siste loven om klokkere av 5. april 1963 gjelder ikke lenger. Tidligere var dette en lønnet og lovregulert stilling, men nå er det opp til hver kommune å bestemme. Historie. Tittelen klokker ble brukt alt i middelalderen, og som navnet sier var en av funksjonene å ringe med kirkeklokkene. På den tiden brukte man klokkene daglig, for å kalle til bønn morgen og kveld. Før reformasjonen hadde man dessuten noen små klokker som man benyttet inne i kirken, i forbindelse med nattverden. Klokkeren hadde også oppgaver med belysning, salmer, renhold og annet tilsyn. Før i tiden var det heller ikke uvanlig at klokkeren forrettet ved gravferder og lignende, siden det ofte var langt til der presten bodde. Da foretok presten jordfestelse ved første anledning etter gravferden. I kirkeordinansen fra 1607 er het det seg at prest og klokker skulle samle barn og ungdom «en sinde om Ugen». Og da skulle klokkeren «Underviise Bønderfolch udi Chatecisme». Klokkeren ble også kalt degn og kirkesanger tidligere. Hva tittelen ble var gjerne avhengig av hvilke funksjoner stillingen ble tillagt. Degnen hadde gjerne en mer omfattende stilling, spesielt fra 1730-tallet og framover (i forbindelse med loven om konfirmasjon og den nye skoleloven). Det var dessuten slik at degnen også ofte var lærer, selv om funksjonene var atskilte. I Danmark bruker man fortsatt degn som tittel på klokkeren. Kirkesangerens oppgaver var gjerne noe mer begrensede i forhold, også til klokkerens posisjon. Med innføring av kirkeorgler i landskirkene ble kirkesangeren avløst av organist og kantor-stillingen. Før denne tida var kirkesangeren langt på vei ansvarlig for menighetssangen, og klokkeren ble dermed valgt etter stemmekvalitet og tonefølelse. Klokkerembedet var allmuens kontrollinstans i eneveldets hierarki. Folketradisjonen gjør ofte klokkeren til en vettug kar, som synes å være mer fornuftig enn presten. Litterære fremstillinger, fra Holberg til Hans E. Kinck, kan ellers fremstille ham som noe selvhøytidelig, sentimental og enfoldig. Ulrich Hoeneß. Ulrich Hoeneß, ofte kalt Uli, (født 5. januar 1952 i Ulm, Baden-Württemberg) er manager for fotballaget FC Bayern München, noe han har vært siden 1979. Som spiller startet han i VfB Ulm, men dro senere til FC Bayern München, hvor han ble i 8 år, fra 1970 til 1978. Han spilte som amatør i Bayern München, for å kunne delta i OL i München i 1972 på. Deretter spilte han for FC Nürnberg fra 1978 til 1979. 1972–1976 spilte han på. Hoeneß hadde en meget suksessrik karriere, og i løpet av 250 kamper i Bundesligaen scoret han 86 mål. I 1982 var han den eneste overlevende i et flykrash, som resulterte i 3 dødsfall. Han er bror til Dieter Hoeneß. Bacardi. Bacardi er et av verdens største privateide brennevinsproduserende selskap som blant annet selger brennevinet rom. Selskapet ble opprettet av Don Facundo Bacardi Masso i 1862 i Santiago, Cuba. I dag er hovedkvarteret til Bacardi i Hamilton på Bermuda mens storparten av produksjonen foregår i Puerto Rico. Den eldste sønnen til Don Facundo, Emilio Bacardi, ble landsforvist fra Cuba på grunn politiske konflikter og hans eldste sønn var en Cubansk uavhengighetsforkjemper i opprørstyrken. Emilio sine brødre, Facundo og José, og hans svoger, Henri Schueg, holdt seg i Cuba under krigen. Selskapet led nød og kvinnene i familien flyktet til Kingston i Jamaica. Etter Uavhengigkrigen og den amerikanske okkupasjonen av Cuba kom drinkene «Cuba Libre» og «Daiquiri cocktail» til verden. Begge to benyttet Bacardi rom. General Leonard Wood utnevnte i 1899 Emilio Bacardi til borgermester i Santiago de Cuba. Noen år senere begynte selskapet å ekspandere. Den spredde seg til Barcelona og New York City. Forbudstiden gjorde det slik at fabrikken i New York stengte og amerikanske turister begynte å invadere Cuba. Emilio åpnet senere et nytt destilleri i Santiago. I Havanna ble det berømte Baccardi bygningen med Art deco-stilen bygget. Bacardí bygningen ble bygget av et internasjonalt team ledet av Esteban Rodríguez Castells sammen med ingeniøren Rafael Fernández Ruenes og arkitekten José Menéndez som skisserte. Tårnet var regnet som en av de første skyskraperne i Havana og det var kronet med Bacardi-flaggermusen som også ble brukt som værhane. Granitten var importert fra Bayern og fra Norge. Bacardi bygget er enda i god stand og i 2001 gikk bygningen igjennom en renovering. 30-årene ble det opprettet en fabrikk i Mexico by og et nytt destilleri i Puerto Rico under ledelse av Ron Bacardi. Flere rettssaker ble holdt på grunn av bruken av varemerket for rom produsert utenfor Cuba. Under den andre verdenskrig ble selskapet ledet av Jose Pepin Bosch. Pepin grunnla Bacardi Imports i New York City. Mies van der Rohe tegnet i 1958 planer for et nytt hovedkvarter for selskapet. Revolusjonen i 1959 ødela for at disse planene kunne realiseres. Etter den Cubanske revolusjonen, flyktet Bacardi selskapet til Bahamas. Fidel Castro overtok det som var igjen av Bacardi i Cuba. Det har vært veldig store motsetninger mellom Bacardi selskapet og Fidel Castro. I 1992 overtok Bacardi Martini & Rossi S.p.A., den italienske produsenten av Martini vermut og musserende vin. Arechabala og Bacardi har hatt diverse konflikter med rettigheter. Den cubanske regjeringen eier rettighetene til navnet, Havana Club som også er registrert i USA, men har ikke hatt mulighet til å bruke dette på grunn av handelsboikotten som har vart siden 1962. Bacardi har ikke brydd seg om dette og Bacardi-Martini har dermed solgt sin egen versjon av Havana Club mellom 1995 og 1996 i USA. Pernod saksøkte dem for å bryte varemerkeloven til en rettsinstans i New York. Det ble enigheter mellom Bacardi og Arechabalas i 1997. I 2004 kjøpte Bacardi merket Grey Goose, som er en fransk vodka, fra Sidney Frank for 2 milliarder USD. Kjerrfluer. Kjerrfluer (Sciomyzidae) blir også kalt sneglefluer'", og er en middels stor familie av fluer som er vanlige ved vann. De er som oftest middels store, gjerne rødaktige på farge, og har ganske lange antenner. Larvene til denne familien er rovdyr som lever av snegler og muslinger, de fleste i ferskvann men noen går også på landsnegler. Utseende. Små til middelsstore (2-14 mm lange) fluer med ganske slank kropp og forholdsvis lange, kraftige bein. Hodet er ganske stort med forholdsvis små fasettøyne. Det sitter flere kraftige børster langs innerkanten av fasettøynene. Antennene er festet høyt oppe på hodet, nær pannen. De består av tre ledd med en mer eller mindre fjærgrenet antennebørste ("arista") på oversiden av det ytterste leddet. Det ytterste leddet er forlenget, mer eller mindre kjegleformet, og ofte er det midtre leddet også ganske langt. Ansiktet under antennene er flatt, hårløst og oftest dekket av lys bestøvning. Kroppen er ofte rød- eller brunlig, men kan være mørk. Det er oftest noen mørkere lengdestriper på oversiden av thorax. Vingene er store, middels brede med en iøynfallende, langstrakt trekantet celle midt i vingen. Mange arter har mer eller mindre flekkete vinger, de er enten klare med mørke flekker eller mørke med klare/hvite flekker. Beina er ganske lange og temmelig kraftige, og lårene har ofte pigger på undersiden. Larvene er pølseformet, tilspisset i forenden. De har ingen tydelig hodekapsel men munndelene stikker ut som et par kroker. Det bakerste leddet har ofte to eller flere lange utvekster. Levevis. De fleste, kanskje alle, artene har larver som lever av bløtdyr (Mollusca), enten snegler eller ferskvannsmuslinger. Larvene til underfamilien Salticellinae ser ut til å klare seg som åtseletere på døde snegler, men de andre er rovdyr som dreper levende snegler eller muslinger. De fleste artene angriper skallbærende snegler i ferskvann, men det er også noen som går på kulemuslinger (Sphaeriidae) og på nakensnegler på land (Arionidae og Limacidae). Noen arters larver spiser på sneglenes eggmasser, men ikke på de voksne dyrene. Siden de lever av snegler kan kjerrfluene kanskje være nyttige til biologisk bekjempelse der det er problemer med snegler som er mellomvert for farlige parasitter (for eksempel bilharzia og leverikte på sau). De voksne fluene finner man oftest nær vann eller på fuktige steder der de sitter i vegetasjonen. Systematisk inndeling / norske arter. Denne oversikten har fokus på norske arter. Tidligere var familien tusenbeinfluer systematisk plassert i kjerrfluer, som en av underfamiliene. Arve Henriksen. Arve Henriksen (født på Stranda den 22. mars 1968), oppvokst i Stryn, er en norsk jazzmusiker (trompet) og komponist, kjent som en av landets fremste i samtidsjazzen. Henriksen er utdannet på Jazzlinja (NTNU) 1986-1989 og var samtidig medvirkende i Bodega Band, bandet Luft, Veslefrekk, Close Enough, Nutrio, samt frilans i plateutgivelser med Bjørn Alterhaug, Tre Små Kinesere og Håvard Lund. Henriksen har også spilt med Jon Fosse, Silje Nergaard, Sondre Bratland, Motorpsycho, D'Sound og Terje Isungset Senere har han vært i Jon Balkes Magnetic North Orchestra, Audun Kleives GeneratorX, Trygve Seim ensemble, Christian Wallumrød ensemble, Supersilent, i Iain Ballamys Food, med Stian Carstensen, samt i Arild Andersens band. Radiokanal. Radiokanal er et uttrykk som benyttes både i kringkasting og i generell radioterminologi. Den egentlige betydningen henviser til en fastsatt frekvenstildeling fra offentlige myndigheter, og da vanligvis som en duplekskanal, en kombinasjon mellom sende- og mottakerfrekvens mellom to stasjoner, slik at begge stasjoner kan føre kommunikasjon uten avbrudd. En radiokanal kan også være en simplekskanal der flere enkeltfrekvenser inngår i en kanalplan og der sende- og mottaksfrekvens er den samme. Kringkastingstasjoner kan også omtale som radiokanaler. Dette skyldes at mange britiske og amerikanske radio- og fjernsynstasjoner har ordet i sitt navn, f.eks. "Channel One, Channel Two, Channel 3, Channel 4" osv. I denne betydningen henviser ordet kanal ikke til en bestemt frekvenskombinasjon, men til radiostasjonen som mediainstitusjon. Consolidated PBY Catalina. Consolidated PBY Catalina er et amerikansk sjøfly for transport, rekognosering og u-båtkrigføring. Historikk. Catalina fløy første gang i mars 1935, da som et rent sjøfly. Den amerikanske marine innså tidlig at det var en bra konstruksjon og bestilte 166 fly i første omgang. Det var først i forbindelse med at RAF bestilte sine Model 28 at det fikk navnet «Catalina». Flyet kunne holde seg i luften ca 18 timer med de innebygde tankene og med ekstratanker ble flytiden øket til ca 24 timer. Hele den midtre delen av vingen er en eneste stor bensintank – senere ble også denne utvidet. Flere fabrikker produserte Catalinafly; en versjon ble lisensprodusert i Sovjetunionen under navnet GST. De første variantene (PBY-1 till PBY-5) var sjøfly. Fra og med varianten PBY-5A, som ble utstyrt med opptrekkbare og innfellbare landingshjul, ble Model 28 et amfibiefly. Catalina i Luftforsvaret. Etter krigen og frem til 1961 disponerte skvadronen 21 Catalina. Luftforsvaret hadde to alvorlige ulykker med Catalina; Catalina-ulykken på Førdesveten og Bjørnøya-ulykken. Sivile Catalina. Vingtor Luftveier anskaffet i 1946 to Catalina, Mk.IVb som ble registrert i Norges luftfartøyregister som LN-OAP og LN-OAR Catalina i bruk etter annen verdenskrig. Sivil Catalina, ombygget til brannslukningsfly Catalina var primært et militært overvåknings- sjørednings- og patruljefly som ble bygge i et antall av ca. 3 500 eksemplarer. Etterhvert som de ble faset ut fra de alliertes flyvåpen ble de solgt til en rekke land og enkelte ble tatt i bruk som brannslukningsfly mot skogbranner. Flyet ble ansett for velegnet da det på grunn av sin lave hastighet kunne etterfylle vann svevende over forholdsvis små skogstjern. Et Canadisk Catalina var i flere år på 1970- og 1980-tallet fast stasjonert på Fornebu til bruk mot skogbranner. Flere ble etter krigen tatt i bruk som ordinære transportfly i Canada, på Amazonas i Brasil og til å frakte turister langs Nilen, I det hele ble de satt inn der hvor det var vanskelige forhold å anlegge flyplassser. Det finnes fortsatt, over 70 år etter at modellen ble introdusert, en håndfull flygedyktige Catalina-fly. Mange Catalina har funnet veien til både sivile og militære flymuseer. I Norge finnes to gjenværende Catalina, på Norsk Luftfartsmuseum i Bodø og på Flyhistorisk Museum, Sola, Stavanger. Ytelser. Motorer: 2 P&W 1830-92, 1 200 H/k Botulisme. Botulisme (Latin: "botulus" – pølse) er en alvorlig lidelse forårsaket av en nervegift laget av bakterien Clostridium botulinum. Det finnes tre former for botulisme: mat-, sår- og spedbarn-botulisme. Bakterien Clostridium botulinum trives særlig i mat som oppbevares over tid (hermetiserte grønnsaker, salt kjøtt, pølser, spekeskinke, salt fisk etc.). Spesielt potent smittekilde i Norge er hjemmelagd rakfisk, hvor fiskekjøttet har blitt forurenset under produksjon av enten tarminnhold fra fisken selv, eller fra jord, hvor bakterien finnes naturlig. Siden rakfisk lages under kontrollert anaerob gjæring (uten oksygen) påvirker ikke dette bakterien, da den også er anaerob (lever uten oksygen). Rakfisk produseres også uten varmebehandling. Bakterien produserer toksinet ved middels varme temperaturer, omkring 40 grader. Toksinet ødelegges ved temperaturer over 60 grader. En typisk risikosituasjon er store skinker som er kokt, som blir avkjølt over lang tid. Botulisme kalles ofte for «pølseforgiftning» på norsk. Botulintoksinet hører til de sterkeste gifter som er kjent. Det har vært beregnet at 1 mg av et renset toksin kan drepe 1 500 tonn marsvin, dvs. ca. 3 millioner dyr. 1 µg blir sett på som dødelig dose for et menneske. Fordi bakterien er sporedannende kan den overleve i mat som har vært utsatt for høy temperatur. Det finnes seks forskjellige typer av bakterien, A til F. Symptomene på botulisme er lammelse av øyemusklene, tørrhet i munnen, svelgebesvær og talebesvær. I alvorlige tilfeller kan det være dødelig. Det kan gå noen timer til et døgn før symptomene melder seg. Hos spedbarn er inntak av honning også en risikofaktor for botulisme Sakristan. En sakristan er en person som har ansvar for driften av sakristiet i en kirke, og spesielt for å forberede til gudstjenester. Stillingen kan være lønnet eller ulønnet, og den kan innehas av både geistlige og legfolk. Sakristanen har ansvar for at paramenter, annet utstyr og liturgiske bøker er på plass og i god stand. I forbindelse med gudtjenester påligger det også et ansvar for at de rette tekster brukes og at rett liturgisk farge velges; dette er et ansvar som i stor grad deles med presten. I Den norske kirke er sakristanens oppgaver normalt fordelt mellom kirketjener og klokker. I Den ortodokse kirke er det vanlig at sakristanen er en diakon, og det kan ikke under noen omstendigheter være en kvinne. The Spectacle. The Spectacle var et punk/hardcore/metalband fra Bodø i Nordland. De eksisterte fra 2000 til 2006. Historie. The Spectacle oppsto i Bodø høsten 2000. Medlemmene i bandet hadde vært aktive i musikkmiljøet i Bodø fra midten av 90-tallet med å spille i band, arrangere konserter, lage fanziner og "politisk" aktivisme. The Spectacle oppsto da forløperen Nagazaki ble oppløst og et par av medlemmene bestemte seg for å fortsette, si opp dagjobbene sine og gjøre det nye bandet til et nærmest fulltidsprosjekt. The Spectacle var hele veien tro mot "gjør-det-selv" idealene i punken, de gav ut platene sine selv, booket turnéer selv og spilte (med noen få unntak) konserter med fri aldersgrense. Alle medlemmene i The Spectacle var (og de fleste er fortsatt) veganere eller vegetarianere. Bandet var nært knyttet til det amerikanske anarkistiske punkkollektivet CrimethInc, som blant annet gav ut CD-versjoner av bandets to album. The Spectacle turnerte Europa flere ganger og var dessuten på en omfattende turné i USA sammen med det amerikanske punk/crustbandet Requiem. I september 2003 ble bandet invitert til å delta i programmet Lydverket på NRK. Bandet takket nei, noe som skapte en del debatt i lokalpressen og i musikkmiljøet i Bodø. The Spectacle holdt sin siste turné i mai og juni 2006, hvor de hovedsakelig spilte i Skandinavia og Nord-Europa. Den siste konserten spilte de for et fullsatt «Sinus» fredag den 9. Juni 2006 i hjembyen Bodø. Nesten ett og et halvt år senere, under Bodø Hardcore Festival #10, høsten 2007 spilte fem av medlemmene en enkeltstående konsert. Jørgen Larsen flyttet til Oslo og fortsatte i indiebandet Lukestar. Kjetil Jensen fortsatte en liten stund som vokalist med sideprosjektet sitt Beyond The Fences, og senere som trommeslager for det amerikanske indiebandet Mount Eerie før han startet opp soloprosjektet The Well In Hell. Endre Njøs ble medlem i Kollwitz og Martin Bowitz og Torbjørn Hafnor ble med i Cold Mailman. Etter at bandet ble oppløst så ble begge deres fullengde-album trykt opp i nye opplag av to ulike amerikanske plateselskap, henholdsvis P. W. Elverum & Sun og Scenester Credentials. Dette var eksklusive og forseggjorte vinylutgaver som supplerte de norske vinylutgavene. Den 21. august 2011 ble I, Fail kåret av Morgenbladet til å være norgeshistoriens 92. beste plate gjennom tidene Navnet The Spectacle er inspirert av boka "The Society of the Spectacle" av den franske situasjonisten Guy Debord, utgitt i 1967. Requiem (band). Requiem er et amerikansk punkband som gir ut sine plater gjennom CrimethInc.kollektivet. Eksterne lenker. Requiem Oahu. Oahu er den tredje største og mest folkerike av øyene i Hawaii, og et eget fylke (county) på øygruppen. På Oahu ligger Hawaiis hovedstad Honolulu. Arealet er på 1600 kvadratkilometer mens befolkningen er på rundt 900 000 mennesker. Som de andre øyene i Hawaii er Oahu vulkansk, og består av to vulkaner, Waiʻanae og Koʻolau. Det japanske angrepet på Pearl Harbor, en amerikansk marinebase vest for Honolulu i 1941 markerte det amerikanske inntog i andre verdenskrig. Oahu er også den øya som tvserien LOST spilles inn på. LOST hadde premiere i 2004. NHH-Symposiet. NHH-Symposiet er Nord-Europas største studentdrevne konferanse for arbeidslivet og arrangeres annethvert år ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Konferansen ble arrangert for første gang i 1983, og har siden det hatt mange kjente gjester og foredragsholdere. Konferansen varer i to dager og inneholder blant annet store aulaforedrag, parallelforedrag og work shops. Blant de kjente foredragsholderne som har gjestet NHH-Symposiet finner vi den tidligere britiske statsministeren Edward Heath, USAs utenriksminister Henry Kissinger, GATTs direktør Arthur Dunkell, World Trade Organization (WTO) sin første direktør, Peter Sutherland, Bodyshop-grunder Anita Roddick og SAS-sjef Janne Carzon. Også akademikere som Henry Mintzberg, Michael Porter, Jeffrey D. Sachs, Peter Lorange, Stéphane Garelli og Jay. B. Barney har gjestet konferansen. Videre har flere norske statsministre og statsråder holdt foredrag, alt fra Kåre Willochs åpning i 1983, via Gro H. Brundtland (1991) til Sigbjørn Johnsen og Trond Giske i 2011. H.M. Kong Harald gjestet konferansen i 1995, og H.K.H Kronprins Haakon var deltaker i 2007. Han ble så inspirert at han kom tilbake og holdt åpningsforedraget to år senere. Gjennomføringen av NHH-Symposiet er basert på frivillig arbeid av studenter ved NHH. Når alle stillinger i organisasjonen er besatt, har over 300 studenter engasjert seg i arbeidet. Neste konferanse vil bli holdt 13. og 14.mars 2013, som også markerer NHH-Symposiets 30-års jubileum. NHH-Symposiet 2013. Det neste NHH-Symposiet vil bli arrangert fra 13. til 14. mars 2013 ved Norges Handelshøyskole i Bergen. Dette markerer også NHH-Symposiets 30-års-jubileum. Konferansen arrangeres av rundt 300 studenter fra høyskolen, og flere hundre mennesker fra næringslivet, det offentlige, akademia og kulturlivet vil delta. Tema for denne konferansen er foreløpig ikke satt. Fokus. NHH-Symposiets visjon er å være "Den perfekte møteplass". Over 400 deltakere fra næringslivet, det offentlige, politikken, akademia og kulturlivet møter studentene og deres perspektiver og løsninger. Konferansens form, struktur og dens arrangører, gjør NHH-Symposiet til en unik begivenhet i både norsk og europeisk sammenheng. NHH-Symposiet har også sterk fokus på aktiv deltakelse. De store linjene rundt konferansens tema blir trukket opp i plenumsforedragene i aulaen på NHH, og så får deltakerne mulighet til å dykke dypere ned i problemstillingene gjennom mindre parallellforedrag og workshops. Historie. NHH-Symposiet har opp i gjennom årene hatt varierte program og temaer. Det har vært satset på nye tanker og kontroversielle idéer, både fra talerstolen og gjennom workshops. Ved å være en gjennomgående studentdrevet konferanse, har NHH-Symposiet hatt frie tøyler til å velge temaer som utfordrer dagens sannheter og gir deltakerne et annerledes syn på morgendagens næringsliv. Blant konferansens tidligere ledere finner man nåværende konsernsjef i Statoil, Helge Lund, og nåværende konsernsjef i Rieber&Søn, Frank Mohn. Tidligere konsernsjef i Rieber&Søn, Asbjørn Reinkind, var også en sentral initiativtaker til å starte NHH-Symposiet i 83. Nat King Cole. Nat «King» Cole (født Nathaniel Adams Coles 17. mars 1919 i Montgomery i Alabama, død 15. februar 1965) var en amerikansk sanger, pianist og skuespiller. Han begynte sin karriere som jazzpianist, men ble mest kjent som sanger. Nat King Cole hører til populærmusikkens mestselgende artister og regnes i samme klasse som Frank Sinatra og Bing Crosby. Biografi. Cole vokste opp i Chicago i staten Illinois. Foreldrene var aktive baptister. Faren var predikant. Moren var organist, og den som gav Cole de første musikalske inntrykk. Hun lærte ham å spille piano og gjorde sønnen fortrolig med alt fra jazz og gospel til europeisk klassisk musikk. Familien bodde i en del av Chicago som på 1920-tallet var kjent for sitt livlige natteliv og mange jazzklubber. Cole snek seg ut om kveldene og fikk oppleve store jazzartister, blant dem Louis Armstrong. Cole var bare fire år da han første gang opptrådte for en forsamling. Inspirert av pianisten Fatha Hines begynte Cole i tenårene å opptre i jazzklubber. Sammen med broren Eddie dannet han et band og spilte inn sin første plate i 1936. Det var på denne tiden han tok kunstnernavnet. Etter å ha giftet seg med en danserinne, flyttet Cole i slutten av 1930-årene til Los Angeles og dannet jazzbandet "Nat King Cole Trio" som opptrådte en del i radio. Det endelige gjennombruddet kom i 1940 med platen "Sweet Lorraine". I 1943 fikk trioen kontrakt med plateselskapet Capitol Records. Cole kom til å være tilknyttet selskapet resten av livet. Kombinasjonen av utsøkt låtmateriale fra datidens ledende slagerkomponister, fremragende musikalske arrangementer og Coles distinkte syngestil resulterte i en lang rekke slagersanger som solgte i milliontall. Det sies at fortjenesten på Coles platesalg mer enn finansierte byggingen av den enorme "Capitol Records Building" i Hollywood. I underholdningsbransjen sa man at denne bygningen var "’’The House that Nat Built’’". I takt med den stigende suksessen ble Cole stadig oftere markedsført som soloartist, det opprinnelige imaget hans som jazzbandpianist kom mer i bakgrunnen. Cole var den første afro-amerikaner som fikk sitt eget radioprogram. På slutten av 1950-tallet fikk han også et eget tv-show. Cole opptrådte dessuten i en rekke kortfilmer og hadde også roller i spillefilmer, blant annet i "Saint Louis Blues" og "Cat Ballou". I 1948 flyttet han inn i et flott hus i Los Angeles’ fasjonable strøk "Hancock Park". Han giftet seg på nytt og fikk 5 barn. Artisten Natalie Cole er hans datter. Hun hadde stor suksess med en innspilling fra 1991 der hun sang duett med sin for lengst avdøde far på hans storslager "Unforgettable". Både på scene og på plate viste Cole seg alltid som en høyst profesjonell sanger og musiker. Hans musikalske timing og frasering var perfekt, tolkningene var alltid preget av innlevelse. På scenen fremstod han med betydelig karisma. Cole var storrøyker og døde av lungekreft 45 år gammel. Musikk. Nat King Cole var innom flere musikalske stilarter i sin karriere. Han skrev lite musikk selv, men opparbeidet seg isteden et ry som jazzvirtuos og vokalfortolker av andres materiale. Et tegn på at hans rang stadig er ubestridt er det faktum at knapt noen av sangene han blir forbundet med, senere er blitt sunget inn av andre artister. Den rådende oppfatningen er at de ikke kan gjøres bedre. Nat King Cole var i utgangspunktet jazzpianist. Han sjenerte seg lenge for å synge. Med "Nat King Cole Trio", som han var musikalsk leder for, skapte han en tradisjon med å sammenstille piano, gitar og bass i en periode da jazzen helst ble fremført av storband. Coles instrumentasjon og spesielle pianospill fikk senere stor stilistisk innflytelse på andre musikere. Han spilte sammen med størrelser som Art Tatum, Oscar Peterson og Ray Charles, senere også Lester Young og George Shearing. Det var imidlertid Coles vokale prestasjoner som gjorde ham til superstjerne. Han begeistret publikum med sin sjelfulle stemme, perfekte frasering og rytmiske timing. Mot slutten av 1940-årene beveget han seg i retning av mer pop-influert materiale som var beregnet på et bredere marked. I nært samarbeid med den dyktige arrangøren og dirigenten Nelson Riddle ble fremførelsene hans stadig oftere akkompagnert av strykeorkester, pianospillingen havnet gradvis mer i bakgrunnen. Med sanger som "The Christmas Song" (1946), "Mona Lisa" (1950) og "Unforgettable" (1951) var grunnen lagt for Cole som crooner. Kritiske røster mente at han med dette forlot sine musikalske røtter. Beskrivelsen stemte bare delvis. Cole vendte med jevne mellomrom alltid tilbake til sitt musikalske utgangspunkt. På konsertene hans inngikk som oftest et og annet jazznummer med Cole selv på piano. Lytter man nøye etter vil man på mange av de mest mainstream-pregede sviskesangene finne spor av jazz og blues i Coles måte å synge på. I 1953 kom Coles første LP; "Nat King Cole Sings For Two In Love". I årene som fulgte var Cole innom flere stiler, blant annet med et par latino-inspirerte album og den rock-influerte "Send for me". I 1962 kom den country/pop pregede "Ramblin’ Rose". Det var imidlertid som balladesanger i klasse med Bing Crosby og Frank Sinatra at han fortsatte å briljere og selge mest plater. Hans siste album "L.O.V.E" nådde fjerdeplassen på Billboard våren 1965. På midten av 1980-tallet utviklet det seg en fornyet interesse for Coles musikk. I 1986 fikk "Mona Lisa" en renessanse da den ble brukt som tittelmelodi i en film med samme navn og med Bob Hoskins i hovedrollen. I 1987 nådde Coles 30 år gamle innspilling av "When I Fall In Love" førsteplass på salgslistene i Storbritannia. Sommeren 1991 utkom en digitalmixet versjon av "Unforgettable" der Cole synger duett med datteren Natalie Cole. Singelen gikk til topps i en rekke land og solgte i nesten 15 millioner eksemplarer. Nat King Coles sangstil var kjennetegnet av perfekt frasering og timing. Analyserer man hans sangteknikk finner man ingen feil. De få filmopptak som eksisterer av hans sceneshow bekrefter myten om ham som en godlynt, verdensvant gentleman som gang på gang avleverte musikalske glansnummere med den mest perfeksjonerte kvalitet og eleganse. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Helgeland Sinfonietta. Helgeland Sinfonietta (etablert i Mosjøen den 17. april 1998) er et norsk orkester med ansvar for oppsetning av variert klassisk musikk på Helgeland. Det er basert ved Kulturverkstedet i Mosjøen. Orkesteret ledes og drives av et styre med representanter for alle distriktsmusikergruppene på Helgeland, herunder Nesna, Mo i Rana, Brønnøysund og Mosjøen. Organisasjonen samarbeider ellers med gruppene Vefsn-Ensemblet, KammeRana og Trio Nesna. Oppsetninger. Et utdrag av deres oppsetninger følger Svingfluer. Svingfluer (Sepsidae), er en liten familie av små fluer. De fleste artene er blanke, slanke og ligner litt på maur. Det finnes ikke spesielt mange arter men noen av dem er meget vanlige. Svingfluene har en interessant parringsatferd som har blitt mye studert. Hannene forsvarer territorier som hunnene kommer til, og markerer territoriet ved å vifte med vingene. Utseende. Små, slanke fluer (2-6 mm lange), kroppen er ofte blank og vanligvis lite hårete. Brystpartiet ("thorax") har en del kraftige børster. Bakkroppen er lang og slank, sylindrisk eller noe kølleformet. Hodet er nokså lite, nesten kulerundt, med forholdsvis små fasettøyne. Punktøyne ("ocelli") mangler. Hodet har ganske få børster. Antennene er små, og består av tre ledd med en antennebørste ("arista") på det ytterste leddet – denne formen er felles for de fleste høyere fluer. Vingene er lange og smale. Hos den største slekten, "Sepsis", er de klare med en mørk tydelig flekk nær spissen. Beina er lange og slanke, frambeina hos hannene har vanligvis forskjellige utvekster, knøler og stive børster på leggen ("tibia"), disse brukes til å holde hunnen fast under parringsakten. Larvene er pølseformede, tilspisset i forenden, uten noe tydelig markert hode. Mellom hvert av de 11 kroppsleddene er det tverr-rader av små pigger eller kroker. Levevis. Larvene lever i en rekke forskjellige typer råtnende materiale, som sopp, åtsel og døde insekter. Trolig spiser de bakterier. Særlig mange svingfluer finner man på kumøkk, der hunnene legger egg på ferske kuruker. De voksne fluene spiser ulike slags råtnende materiale, men også nektar fra blomster. Forsvarer territoriet sitt. Hannene forsvarer territorier enten på kurukene eller på slette flater som steiner eller bygningsvegger. De vifter (signaliserer) med vingene for å markere territoriet og kanskje også tiltrekke seg hunner. Hos slekten "Sepsis" har hannene en mørk flekk i spissen av vingen som virker som et signalflagg. Hannen bruker sine spesialiserte frambein til å holde hunnen fast under parringen, da han griper hunnens vinger mellom forlåret og leggen. Hannen passer ofte på hunnen en tid før selve parringen, og i denne fasen kan det oppstå voldsomme slagsmål mellom hannene om hunnene. Atle Nymo. Atle Nymo (født 9. juni 1977 i Valnesfjord utenfor Fauske) er en norsk jazzmusiker (tenorsaksofon og klarinett), og bror av jazzmusikeren Frode Nymo. Han er kjent for sine bidrag i orkestrene Motif, et av hovedprosjektene hans, og Trondheim Jazzorkester der han bl.a. har samarbeidet med Pat Metheny og Chick Corea. Karriere. Nymo medvirket i «Bodø Big Band» under lærer Henning Gravrok, og ble senere utdannet ved Jazzlinja (NTNU), og har desuten spilt i Håvard Stubøs kvintett North. I den senere tid har han spilt i Ole Morten Vågans band Motif der han var med å bli kåret til «Young Jazz Comets» 2001 ved Copenhagen Jazz Festival. I «next MGN Trio» spiller han med Mats Monstad og Ketil Gutvik, samt i sistnevntes «Gutvik5». Ellers har han medvirket i Trondheim Jazzorkester (turne med Pat Metheny i 2001, Moldejazz med Chick Corea i 2003), Norsk jazzforums "Milestones in Jazz", og spilt med Kaizers Orchestra. Nymo er en flittig brukt storbandmusiker og deltar bl.a. på trommeslageren Børre Dalhaugs «Big Band Blast» (2004) og trombonist/komponist Helge Sundes «Denada» (2005), og var fra 2002-2003 medlem av Geir Lysnes Listening Ensemble. Han har også spilt i Trondheim Jazzorkester, og deltok på orkesterets samarbeidsprosjekter med Chick Corea i 2000/2001 og Pat Metheny i 2003. Nymo har også egne plateutgivelse med «Atle Nymo & Frode Nymo Quartet» (med Håkon Mjåset Johansen trommer og Ole Morten Vågan bass). I hans egen «Atle Nymo Quartet» spiller Vigleik Storaas (piano), Magnus Forsberg (trommer) og Ole Morten Vågan (bass). Utgivelser. , med Axel Dörner Eksterne lenker. Nymo, Atle Nymo, Atle Frode Nymo. Frode Nymo (født 27. november 1975 i Egersund), oppvokst i Valnesfjord utenfor Fauske, er en norsk jazzmusiker (saksofon), bror av jazzmusikeren Atle Nymo. Han ble tidlig med i Bodø Big Band under lærer Henning Gravrok, og senere utdannet ved Jazzlinja (NTNU), der han og medstudenter etablerte Urban Connection med Spellemannprisen og to plateutgivelser som resultat. Med broren har han plateutgivelser med Atle Nymo & Frode Nymo Quartet (2004). Mottaker av Valnesfjords «Årets Oppmerksomhet» i 1997. Referanser. Nymo, Frode Nymo, Frode Ad Lib Jazzklubb. Ad Lib Jazzklubb (etablert i Bodø i 1976) er en norsk musikkorganisasjon med det formål å fremme rytmisk musikk i Bodø og omegn. Navnet Ad lib er et vanlig musikkuttrykk. Den er tilsluttet Norsk jazzforum og er Nordnorsk jazzsenters hovescene for jazz, med ansvar for konsertdrift, og der man på «Sinus» har rundt tretti arrangement årlig, også i samordning med Nordland Musikkfestuke. Nytt av 2006 er «Bodø Latinofestival». Klubben har vært ledet av blant annet Jan Ole Otnæs og Henning Gravrok. Leder i 2004 ble Otto Kjelstrup. Linda Storholm ble tilsatt som daglig leder i 20%. Woodstockfestivalen. Woodstockfestivalen var en rockefestival som ble avholdt i USA i august 1969. Den skulle opprinnelig avholdes i Woodstock, New York, men ble flyttet til en melkegård i byen Bethel, New York. Navnet Woodstock ble imidlertid beholdt. Det var ventet et publikum på 200 000 personer, men det kom utrolige 500 000 mennesker som samlet seg under mottoet «Three days of peace, music and love» ("«Tre dager med fred, musikk og kjærlighet»"). Om festivalen. Festivalen var typisk for motkulturen sent på 1960- og 1970-tallet og hippie-tiden. Trettito av datidens beste musikere og grupper opptrådte i løpet av en helg, ofte avbrutt av torden og kraftige regnbyger. Til tross for mange forsøk på senere å gjenskape festivalen har originalen bekreftet seg som enestående og legendarisk. Den er anerkjent som en av de mest historiske øyeblikk innen popmusikk og oppført av magasinet "Rolling Stone" som "50 Moments That Changed the History of Rock and Roll" ("«De femti hendelser som har endret rock'n'roll-historien»"). De enorme folkemassene skapte kaos og trafikken gikk i stå. Ferdselen på utfartsveiene nordover fra New York City sto nesten stille i to dager. Regn og tordenvær bidro til vanskene. Siden Woodstock ikke var rustet for den store tilstrømningen var det mangel på ressurser, slik som flyttbare toaletter og førstehjelpstelt. Festivalen var bemerkelsesverdig fredelig med bare to registrerte dødsfall: ett fra hva man tror var en heroinoverdose; et annet forårsaket av en person i en sovepose ved et uhell ble overkjørt av en traktor på en nærtliggende gresseng. I tillegg til de store logistiskkproblemer var det også to fødsler som ble registrert (en i en bil som satt fast i trafikken og en annen i et helikopter). Woodstockfestivalen hadde imidlertid noen av datidens største rockstjerner på programmet, blant andre Richie Havens, Country Joe & the Fish, John Sebastian, The Incredible String Band, Tim Hardin, Ravi Shankar, Melanie, Arlo Guthrie, Joan Baez (den gang svanger i sjette mnd), The Grease Band, Santana, Canned Heat, Mountain, Janis Joplin, Grateful Dead, Creedence Clearwater Revival, Sly & the Family Stone, The Who, Jefferson Airplane, Mountain, Joe Cocker, Ten Years After, The Band, Blood, Sweat & Tears, Johnny Winter (med broren Edgar Winter på to låter), Crosby, Stills, Nash & Young, Paul Butterfield Blues Band, Sha-Na-Na, Jimi Hendrix & «Gypsy Sun and Rainbows». Blant de mest minnerike øyeblikk fra festivalen var "Janis Joplins" sterke opptreden, "Jimi Hendrix" tolkning av den amerikanske nasjonalsangen, og "Richie Havens" fremførelse av «Freedom» som han av mangel på andre sanger improviserte der og da. Med sitt budskap "Tre dager med fred og musikk" kom Woodstock til å bli en representativ begivenhet og høydepunktet for hippiene, og deres livsstil på slutten av 1960-tallet. Den var i pakt med deres håp og idealer og var til glede for de fleste tilstedeværende. Særlig minneverdig var følelsen av fellesskap, og fredelig samvær samt kvaliteten på musikken og den overveldende folkemassen. Det er laget flere dokumentarfilmer om festivalen. Harald Haugen (1941). Harald Jostein Haugen (født 19. november 1941 i Volda) er en norsk bokhandler, som gjennom butikken Haugen Bok i hjembygda har vært primus motor for boksalg per postordre og på Internettet. Av utdanning har Haugen handelsskole og bokhandlerskolen (1961). I 1965 overtok han farens bokhandel, som denne hadde drevet i Volda siden 1929. Da Haugen følte behov for å utvide markedet utover det reint lokale, begynte han med salg av bøker – hovedsakelig verker – per postordre, og fra 1978 ble dette en vesentlig del av virksomheten. Firmaet annonserte i aviser og tidsskrifter og etter hvert også i fjernsyn. I 1998 tok Haugen Bok som en av de første i Norden i bruk Internettet som salgskanal, også det med stor suksess. I 2009 ble den regulære bokhandeldriften avviklet. Haugen trakk seg tilbake fra ledelsen av firmaet fra 2007 Marek Woloszyn. Marek Andrzej Wołoszyn (født 4. september 1963 i Polen) er en polsk-norsk illustratør, designer og kunstskribent. Marek Woloszyn har utdannelse fra kunstakademiet i Kraków i Polen. Han har illustrert vel 14 bildebøker i Norge, blant annet «Frosken og sjiraffen» (1993), skrevet av Thorvald Steen. Han lager også "SIRKEL – teknisk kunstmagasin" for Kunstnernes eget materialutsalg (KEM) i Oslo. Marek Wolyszyn kom til Norge tidlig på 1990-tallet. Han er gift med illustratøren Hilde Kramer. De bor på Enebakkneset i Akershus. Sandro Grande. Sandro Grande (født 29. september 1977) er en kanadisk midtbanespiller i fotball. Han ble kjøpt til Molde Fotballklubb før 2006-sesongen. Han har tidligere spilt for Viking i Norge, samt for lag i Canada og Italia. Han pådro seg en kneskade i en eliteseriekamp for Molde i 2006, og var skadet i hele 2007-sesongen. I 2008 ble han fristilt fra kontrakten med Molde. Han fikk med seg totalt 14 kamper i 2006-sesongen, ingen i 2007 og 2008. Golden Globe. Fra Golden Globe Awards 2007 Golden Globe er en amerikansk prisutdeling for film og fjernsyn, som årlig finner sted under en formell middag. Prisutdelingen har siden 1944 vært arrangert av Hollywood Foreign Press Association (HFPA), og er en viktig del av filmindustriens «prisutdelingsårstid», som hvert år toppes av Oscarutdelingen. Utdelingen av Golden Globe-prisene har siden 1996 blitt sendt på NBC, og er vanligvis den tredje mest sette fjernsynssendte prisutdelingen hvert år, bak Oscar og Grammy. Utdelingen finner sted tidlig på året, basert på stemmer fra 86 journalister bosatt i Hollywood og med tilknytning til media utenfor USA. Utvelgelsen for Golden Globe-prisene begynner 1. oktober. Cecil B. DeMille-prisen er en ærespris til spesielt talentfulle skuespillere som har utmerket seg. Cecil B. DeMille var en av de mest suksessfulle filmskaperne gjennom første delen av 1900-tallet. Han var også den første som mottok prisen i år 1952. Hvert år blir det bestemt en som skal være Miss/Mr. Golden Globe. Det er ofte døtre og sønner av godt kjente kjendiser som blir plukket ut. Petter Dass-dagene. Petter Dass-dagene (etablert i Alstahaug 1983) er en norsk kulturfestival, arrangert annethvert år. Det har gjennom årene blitt arrangert Petter Dass-fokuserte litteraturseminar, teater, jazzcruise, konserter, utstillinger og fjelltur på De syv søstre. I 2009 ble det et opphold i avviklingsfrekvensen som siden 1983 hadde vært annet hvert år, og det ble i stedet arrangert festival i juni 2010. Dette skyldtes at eierskapet til festivalen ble overført fra Alstahaug kommune til Helgeland Museum avd. Petter Dass-museet. Festivalen i 2010 var den første hvor det nybygde Petter Dass-museet var hovedarena for flertallet av arrangementene. Roman Kienast. Roman Kienast (født 29. mars 1984 i Salzburg) er en østerriksk fotballspiller som for øyeblikket spiller for FK Austria Wien. Kienast har en fortid hos Hamarkameratene og har spilt kamper for det østerrikske herrelandslaget samt aldersbestemte landslag. Han er også nevø av tidligere Rapid Wien-kaptein Reinhard Kienast, som har nærmere 400 kamper for klubben. Rapid Wien. Kienast startet karrieren i ASV Vösendorf, hvor han spilte til han var 14. Han ble oppdaget av Rapid Wien, og spilte flere år for Rapid Wien Amateure før han som 18-åring i 2002-sesongen første gang fikk prøve seg i den østerrikske bundesligaen. I 2004 ble han lånt ut til den daværende førstedivisjonsklubben SC Rheindorf Altach, men ble hentet tilbake etter seks kamper og fire mål. I 2004–05 sesongen spilte han 21 kamper, skåret to mål og ble ligamester med Rapid Wien. Hamarkameratene. Kienast kom til klubben fra Rapid Wien på en opsjonsavtale foran 2006-sesongen etter at han den 17. juli 2006 underskrev en treårs-kontrakt med Ham-Kam, noe som gjorde at Kienast forble i klubben ut sesongen 2009. Gjennombruddet hans i Ham-Kam kom i 10. serierunde i Tippeligaen 2006, da laget vant 3-0 over Rosenborg på Lerkendal, og Kienast skåret de to siste målene. I siste serierunde ble for øvrig Kienast beskyldt for rasisme etter å ha kalt Daniel Nannskog «you fucking monkey» i kampens hete. Kienast fikk i ettertid tre kampers karantene fra Norges Fotballforbund for uttalelsen, som han måtte sone i begynnelsen av 2007-sesongen. Etter å ha hjulpet Hamarklubben opp igjen til Tippeligaen 2008 med 14 skåringer i Adeccoligaen ble det måltørke i serien for Kienast. Til tross for dette var det flere klubber som var interessert i hans tjenester etter hans positive EM–deltakelse, og Viking var en av klubbene som offentlig sa de ønsket Kienast. Kienast var midten av november 2008 på prøvespill hos Norwich City FC, men ble skadet i en treningskamp mot reservelaget til Arsenal FC. I midten av januar 2009 var han også på prøvespill hos den engelske rivalen Plymouth Argyle FC, men ble sendt hjem etter at klubbens manager Paul Sturrock mente han var i for dårlig form. Kienast forlot Hamarklubben høsten 2009 etter at kontrakten hans gikk ut, og står dermed bokført med totalt 93 kamper og 36 mål. Helsingborgs IF. Dagen før overgangsvinduet i Norge åpnet ble Kienast noe overraskende bekreftet utlånt fra Hamarkameratene til svenske Helsingborgs IF. Klubbene hadde også forhandlet seg frem til en opsjonsavtale for Kienast, som vil si at Helsingborg-klubben fikk opsjon på å kjøpe ut kontrakten hans ved sesongslutt. I følge klubbens nettsider trakk Kienast klubbens trener Bosse Nilssons oppmerksomhet under en treningskamp mot Hamarkameratene i Tyrkia under sesongoppkjøringen i mars 2008. Kienast dro tilbake til Hamarkameratene ved årsskiftet 2009 etter at Helsingborg ikke valgte å benytte seg av opsjonen for spilleren. Sturm Graz. Etter at Hamarkameratene rykket ned fra førstedivisjon høsten 2009 ble Kienast bosmannspiller og stod fri til å skrive kontrakt med en annen klubb. Valget falt til slutt på SK Sturm Graz, som skrev under en kontrakt med Kienast ut 2010–sesongen med opsjon på ytterligere to år. I 2010/2011-sesongen scorte han 19 seriemål og var en av lagets nøkkelspillere da klubben vant seriemesterskapet. Høsten 2011 ble han skadet i mellomfoten og var ute med behandling i nesten to måneder. Etter skadeavbrekket spilte han 13 seriekamper og scorte seks mål. Austria Wien. Den 30. januar 2012 ble Sturm Graz og Kienast enige om en overgang til rivalen FK Austria Wien, på en overgangssum som ikke ble offentliggjort. Landslagsfotball. Han har flere kamper for yngre landslag, og kom på tredjeplass i U-19 EM i 2003. 13. oktober 2007 debuterte han for A-landslaget i en treningskamp mot. Kienast ble tatt ut til Østerrikes EM-tropp, og kom innpå i alle Østerrike sine tre kamper som innbytter. Grenader (Norge). Grenader (fra fransk "grenadier", granatkaster) er en betegnelse på vervede soldater i den norske Hæren og Luftforsvaret. Grenader i det norske forsvaret. I Norge benyttes betegnelsen nå som yrkestittel for en vervet soldat ansatt i Hæren eller Luftforsvaret. I Sjøforsvaret er motstykket til en grenader en matros. Personell som har signert kontrakt med Forsvaret etter fullført førstegangstjeneste kalles vervede. Vervede kan være inne til daglig tjeneste eller de kan stå på beredskap. En vervet som er ansatt i daglig tjeneste i Luftforsvaret eller Hæren kalles «grenader». De er personell uten militær lederutdanning som tar en midlertidig ansettelse i militær stilling som menig/korporal i Forsvaret. Vervede må derfor ikke forveksles med befal eller offiserer som må ha gått befalskolen, evt også krigsskolen. Tittelen «grenader» er ikke en grad, men en status. Derfor finnes ikke «grenader» på noen gradsoversikt. Ettersom grenaderer ikke har befalsutdanning er det naturlig å sammenlikne disse med det vi i Norge kjenner som menige og korporaler. I de fleste andre NATO land finnes det såkalte underoffiserskorps som innebærer en egen karrierestige parallelt med offiserers. I Norge har vi ikke lenger et underoffiserskorps, men i likhet med menige og korporaler vil grenaderer til sammenlikning falle innunder denne samlekategorien. Forsvarsstaben og Hærstaben utreder hvordan et slikt underoffiserskorps kan innføres i Norge. Personell ansettes på åremål. Grenaderer jobber inntil to tre-årskontrakter. Dersom grenaderen skal jobbe utover 6 år må det søkes tillatelse hos Hærstaben. Denne innvilges kun unntaksvis da tjeneste utover 6 år utløser krav om studiestønad. Samlet tjenestetid som grenader skal ikke overstige 10 år da det innebærer yrkestilsetting. Ansettelse som grenader eller matros skal normalt skje innenfor alderen 18–35 år. Førstegangstilsetting som grenader eller matros skal normalt finne sted før fylte 24 år. Lønn for grenaderer varierer. Generelt brukes hele lønnsramme 32. En grenader tjener omtrent like mye som en fenrik, og mer enn en sersjant. Det er ganske vanlig at grenaderer får midlertidig grad som sersjant, men de beholder grenaderes lønn. I tillegg til lønn fikk tidligere grenaderer flere andre goder. Grenaderer hadde frem til 1. januar 2008 gratis bolig. Frem til 1. januar 2005 var ikke grenaderer disponeringpliktige. Det innebar at de signerte en separat beredskapskontrakt som hadde en betydelig bonus. Innføringen av disponeringplikten fjernet denne bonusen for grenaderene. I 2008 ble det imidlertid innført en refusjonsordning for utdanning med tak på 30000 kroner årlig under tjeneste og tre år etter endt tjeneste ved fullført kontrakt. Grenaderer og matroser er midlertidig tilsatte tjenestemenn med militær status. De skal ved åremålstilsetting anvendes i tjenestestillinger/funksjoner hvor det kreves lengre opplæring, spesialutdanning eller tjenesteerfaring ut over det som kan oppnås gjennom førstegangstjenesten. Videre skal grenaderer og matroser forsøkes anvendt til den tjeneste som faller inn under det fagområdet de er ansatt for, jfr Tjml § 12. Under særlige omstendigheter kan grenaderer og matroser beordres til andre, kortere tjenesteoppdrag innen relatert fagområde, eller til tjenesteoppdrag som må anses som normal, militær tjenesteplikt. Grenaderer og matroser skal ikke beordres i stilling som erstatning for befal eller sivile, men tilsettes for å kompensere for manglende fagkompetanse innen soldatfaget som må være tilstede kontinuerlig, så som fagpersonell på verksted som ikke ble dekket av TC-befal, stridsvognfører, radarpersonell, rakettskyttere og annen spesialkompetanse. Grenaderer og matroser i militære stillinger i Nato eller FN kan etter tilsettingsmyndighetens vurdering gis midlertidig sersjant- eller kvartermester-grad, men med lønns- og arbeidsvilkår som grenader eller matros. I utlandet praktiseres sjelden grenader som grad. Mer vanlig er at grenader der er en type soldat, slik som maskingeværskytter eller liknende. En grenader er da gjerne en tyngre utstyrt soldat. Norske grenaderer og deres forhold reguleres av Forsvarets personellhåndbok del D. Ragnvald Vaage. Ragnvald Vaage (født 29. april i Kvinnherad 1889, død 1966) var en norsk forfatter og gårdbruker. Vaage ble født og bodde på Våge på Sunde i Kvinnherad. Han gikk på Voss folkehøgskole 1906, ble grundtvigianer av livsholdning og var knyttet til ungdomslagsbevegelsen som taler. Det meste av livet drev han hjemgården, en virksomhet med knappe marginer og lite overskudd. Vaage utga 20 bøker gav mellom 1912 og 1965: syv diktsamlinger, barnebøker, romaner, fortellinger og noveller. I dag huskes han best for barnebøkene, og barnebokdebuten "Gutane paa Tedneholmen" (1923) er den som oftest trekkes frem. Hovedpersonen Torvall er 12 år gammel, og brytes mellom barndom og voksenliv i et trangt bygdemiljø. Hans forsøk på å bygge sin egen båt mislykkes. Bøkene "Den forunderlege vegen" og "Den gode sumaren" er basert på forfatterens egen barndom. Ståle Kyllingstad laget en statue av Ragnvald Vaage som ble avduket ved broa på Sunde i 1979. Forfatteren Lars Amund Vaage og komponisten Knut Vaage er barnebarn av Ragvald Vaage. Knut Vaage har satt melodi til flere av bestefarens dikt. Folkedemokrati. Folkedemokrati er en pleonastisk betegnelse som ble tatt i bruk etter 2. verdenskrig for å betegne landene i sovjetiske innflytelsessfæren i Øst-Europa. I henhold til marxistisk teori er kommunismens lavere stadium, også kalt sosialismen, bare mulig å realisere gjennom at arbeiderklassen gjennom sine politiske institusjoner tar makten. Med unntak av i Jugoslavia og Albania hadde imidlertid kommunistpartiene kommet til makten gjennom at sovjetiske styrker hadde drevet ut den tyske okkupantmakten. Dette skapte en motsetning – på den ene siden var det kommunistiske partier som satt med makten, på den andre siden hadde det ikke funnet sted noen sosialistisk revolusjon. Løsningen på denne motsetningen ble folkedemokratiet. Slik forklarte den ungarske kommunistiske veteranen Eugen Varga begrepet i 1947: «Den sosiale strukturen i disse statene er ulik alt det vi har sett tidligere; det er noe helt nytt i menneskehetens historie. Det er verken et borgerlig diktatur eller et proletarisk diktatur. Det gamle statsapparatet er ikke knust slik som i Sovjetunionen, men omorganisert ved hjelp av å trekke inn alle støttespillere for det nye regimet. De er ikke kapitalistiske stater i ordets tradisjonelle betydning. Men de er heller ikke sosialistiske stater. Basisen for deres overgang til sosialismen er gitt ved nasjonaliseringen av de viktigste produksjonsmidlene og ved statens essensielle karakter. De kan, ved å opprettholde det nåværende statsapparatet, gradvis gå over til sosialisme ved stadig å utvikle den sosialistiske sektoren som allerede eksisterer side om side med den vareproduserende sektoren (bonde og håndverker) og den kapitalistiske sektoren, som har tapt sin dominerende posisjon.» I motsetning til klassisk marxistisk statsteori, som sier at staten først og fremst er et redskap for den herskende klasse, mente altså Varga at folkedemokratiene representerte en ny form for stat der en klasse var i ferd med å gi fra seg makten til en annen. En annen fremtredende ungarsk kommunist, József Révai, uttalte i 1949 at «et folkedemokrati som ikke beveger seg i retning av sosialismen (…) mangler klarhet i forhold til problemene rundt utviklingen mot sosialisme.» Derfor ble det etter hvert et behov for folkedemokratienes selvlegitimering at de kunne bevise denne utviklingen. Fra slutten av 1960-tallet begynte derfor flere av folkedemokratiene å omtale seg selv som sosialistiske stater. Begrepet "folkedemokrati" fortsatte imidlertid å figurere i offentlige kretser frem til omveltningene i 1989. Begrepet har senere også blitt tatt i bruk i andre land med regimer som omtaler seg selv som marxistiske. Selv om begrepet "folkedemokrati" språklig skulle tilsi at land som titulerte seg som dette var utpregede demokratier var de preget av sentralstyring og ensretting. Ordet er en pleonasme fordi demokrati allerede inneholder ordet folk (på gresk), dvs. folkedemokrati betyr «folkefolkestyre». Eöl. Eöl, alltid kalt "Mørkalv", var i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var en alv fra Beleriand, som levde i det første tidevervet. Han var en av Avarene ("de uvillige") som bodde i skogen Nan Elmoth, formelt regnet som en del av Doriath. Han var en dyktig smed, og en venn av dvergene fra Nogrod og Belegost. Eöl "oppfant" galvorn, et svart metall av stor styrke og som var lett å smi, som han skapte om til rustninger som han brukte når han dro ut av skogen han bodde i. Han smidde også to sverd av metall fra en meteoritt, men måtte gi det ene sverdet, Anglachel, til Thingol som betalig for at Eöl fikk bo i Nan Elmoth. Det andre sverdet, Anguirel, behold han selv. Han fanget "Aredhel Ar-Feiniel", søsteren til Turgon, mens hun vandret gjennom hans skoger, og giftet seg med henne. Deres sønn var Maeglin. Eöl hatet Noldoene, og nektet derfor Aredhel og Maeglin å lete etter deres slekt. Aredhel og Maeglin dro siden til Gondolin, og stjal Anguirel fra ham, og fulgte etter dem. Da han ikke fikk lov å dra derfra med Meaglin, prøvde han å drepe sønnen i stedet for. Men han endte opp med å drepe Aredhel, og for denne handlingen ble han henrettet. Andre versjoner av legendariet. I boka "Silmarillion" er Eöl framstilt som en Sindarin alv med et uspesifisert slektskap med Elwe Thingol, men i de svært sene skriftene til Tolkien (spesifisert: "Quendi and Eldar", som er utgitt i "The War of the Jewels") viser det seg at Tolkiens senere syn på Eöl var at: Eöl var en Avar som nedstammet fra den samme "klanen" som Noldoene ("Tatyar" klanen), men at Eöl hatet sine slektninger i Valinor. Eöls kjærlighet til smedkunsten, og han vennskap med dvergene, stemmer overens med Tolkiens syn på Noldoene, som også er beskrevet som "dvergevenner" i det første og andre tidevervet. Tåke. Tåke eller skodde er en sky som er i kontakt med bakken. Den eneste forskjellen mellom skyer og tåker er at tåken er i kontakt med jordoverflaten. En sky som ikke er tåke i lavland, kan være tåke i høyere nivåer hvis skyen er i kontakt med fjell. For å kalles tåke må sikten være under 1000 m. Det stedet med mest tåke i verden er Grand Banks utenfor øya Newfoundland, Canada. Det oppstår ofte tåke her fordi den kalde havstrømmen Labradorstrømmen fra nord her møter den mye varmere Golfstrømmen fra sør. I Norge er Norskehavet, Ishavet og kysten ned til Jæren mest utsatt for tåke om sommeren, mens Sørlandskysten er mest utsatt om våren (pga av kaldt smeltevann fra Østersjøen). Innlandet og enkelte kyststrøk med mye "strålingståke" (se nedenfor), som for eksempel Oslo eller Kirkenes. Kjennetegn. a> i California i USA viser forskjellen mellom en klar dag og en dag med tåke. De fleste typer tåke oppstår når relativ fukt når 100 % på bakkenivå. Tåke kan dannes brått, og løses opp like brått, avhengig av på hvilken side av duggpunktet temperaturen er. Et viktig unntak til denne generelle regelen er havtåke. Dette kommer av effekten salt har på tåke. Alle skyer krever et minimum av hygroskopiske partikler som vanndamp kan kondensere på. Over havoverflaten er de vanligste partiklene salt som kommer av brytende bølger. Med unntak av områder med mye kraftig vind, er kysten det vanligste området med brytende bølger, og derfor har kystområdene stor tetthet av saltpartikler i luften. Det har vært observert kondensasjon på saltpartikler ved så lav fukt som 70 %, så tåke kan oppstå selv i relativt tørr luft. Vanligvis fører slik tåke i luft med lavere fukt til en gjennomsiktig dis, fordi kondensasjonen konkurrerer med fordampingen. Tåke kan produsere nedbør i form av yr. Yr oppstår når fuktigheten i tåken når 100 %, og de ørsmå skydråpene koaliserer til større dråper. Dette kan skje når tåken blir løftet og tilstrekkelig avkjølt, eller dersom den blir presset sammen ovenfra. Yr kan bli underkjølt hvis temperaturen faller under frysepunktet. I såfall kan tåken fryse direkte til is om den kommer i kontakt med en flate. Dette er kjent som frosttåke. Tåken reduserer sikt. De fleste sjøfartøy kan uten problem kjøre i tåke hvis de har radar, men for veitrafikk er det verre, og kjøretøyene må kjøre saktere. Lokal tåke kan være farlig, siden den kan overraske sjåfører. Flyplasser kan få store problemer med forsinkelser ved tåke, og man har prøvd å utvikle metoder for å løse opp tåke (for eksempel oppvarming eller å drysse saltpartikler ned i tåken). Metodene virker til en viss grad med frosttåke. Da vil iskrystallene i tåken fryse på saltpartiklene og falle ned som snø. Forskjellige typer tåke. Tåke kan oppstå på flere forskjellige måter, alt etter hvordan avkjølingen fører til kondensasjon. Strålingståke. Strålingståke oppstår når jordoverflaten blir avkjølt ved langbølget (infrarød) utstråling etter solnedgang i stille vær med klar himmel. Den kalde overflaten fører til kondensasjon i luftlaget like over bakken ved varmekonduksjon. Ved vindstille forhold kan tåkelaget være mindre enn en meter tykt, men turbulens kan gjøre laget tykkere. Strålingståke er vanlig om høsten, og varer vanligvis ikke lenge etter soloppgang. Her til lands oppstår tåke typisk i indre strøk om høsten. Adveksjonståke. Adveksjonståke oppstår når fuktig luft strømmer over en kald overflate ved adveksjon (vind) og blir nedkjølt. Det er vanlig når en varmfront passerer over et område dekket av snø, når varm luft strømmer over kaldt hav på høyere breddegrader, eller over havområder med oppstrømning. Dette er et fenomen vi kjenner her til lands. Sent på våren eller tidlig på sommeren mens havet fremdeles er kaldt, fører ofte milde sørlige luftstrømmer til tåke i Nordsjøen og Skagerrak, eller om sommeren i Barentshavet og Øst-Finnmark ved nordlig og østlig vind. Adveksjonståken kan så flytte seg inn mot kysten på flere måter. En kaldfront kan presse det marine luftlaget mot kysten, noe som vanligvis skjer om våren eller sent på høsten. På varme dager med tåke i havet kan solgangsbrisen føre til at tåke om ettermiddagen og kvelden blåser inn over land. Fordampningståke. Fordampingståke er den mest lokale formen for tåke og oppstår når kald luft strømmer over et mye varmere vann eller fuktig overflate. Vanndamp fordamper raskt inn i atmosfæren, og kondenserer dersom temperaturen er under duggpunktet. Det blir da dannet en tynn tåke. Fordampningståke er mest vanlig i polare strøk og rundt store innsjøer sent på høsten og tidlig om vinteren mens innsjøene og havet fremdeles er varmt. Tåken blir ofte til frosttåke som da medfører rim. Fronttåke. Nedbørståke (eller "fronttåke") oppstår når nedbør faller inn i et tørrere luftlag under skyen, og vanndråpene fordamper til vanndamp. Vanndampen blir avkjølt til under duggpunktet og kondensarer til tåke. Orografisk tåke ved Mt. Lushan i Jiangxi provinsen in Kina. Orografisk tåke. Orografisk tåke blir dannet når luft blåser opp en skråning (kalt orografisk heving) og blir adiabatisk avkjølt mens den stiger. Dette får luften til å kondensere. På fjelltopper der skyene ikke er lave nok til å lage tåke, fører denne stigningen ofte likevel til frosttåke. Daltåke. Daltåke oppstår i fjelldaler, ofte om vinteren. Den kommer som et resultat av at tung, kald luft synker ned i dalbunnen og danner en temperaturinversjon der varmere luft passerer over fjellene ovenfor. Dette er altså egentlig strålingståke som er styrt av lokal topografi. I rolige værsituasjoner kan den vare i flere dager. Daltåke oppstår i daler, ofte om vinteren. Iståke. "Iståke er en form for tåke der dråpene har frosset til ekstremt små iskrystaller. Vanligvis må man ha temperaturer under -35°C for at dette skal skje, og tåken er derfor mest vanlig i arktiske og antarktiske strøk, og da gjerne i urbane områder. Vanndamp som finnes i eksos fra kjøretøy eller røyk fra oppvarming og kraftstasjoner fryser til is, og denne urbane iståken kan bli svært tett og vedvare dag og natt til temperaturen stiger. Iståke kan føre til et spesielt halofenomen, som kalles lyssøyler. Frosttåke. "Frosttåke" oppstår når vanndråper fryser på overflater og danner hvit rimis. Dette er vanlig på fjelltopper som er eksponert for lave skyer. Dette er samme prinsipp som underkjølt regn. Kunstig tåke. Kunstig tåke blir dannet ved å fordampe vann og glykol- eller glyserol-baserte væsker. Væsken blir sprøytet inn i en oppvarmet boks, og fordamper raskt. Trykket som oppstår presser dampen ut en åpning. Når dampen kommer i kontakt med den kjøligere luften utenfor, kondenserer den til tåke – se røykmaskin. Yr. Yr er lett, rolig nedbør. Dråpestørrelsen er lavere enn hos regn, med en gjennomsnittsdiameter på 0,5 mm. Yr kan være forårsaket av lavtliggende haugskyer, men forbindes gjerne med tåkeskyer. Underkjølt regn er underkjølte dråper som lander på overflater med temperaturer under frysepunktet og raskt fryser til is. Nord-Norgesmesterskap i fotball. Nord-Norgesmesterskapet i fotball ble arrangert i perioden 1929–1969. Mesterskapet, som var i regi av klubbene i Nordland, Troms og Finnmark, ble arrangert fordi klubbene hverken fikk delta i Norgesmesterskapet i fotball eller hadde anledning til å kvalifisere seg til den øverste divisjonen. Etter at de nord-norske klubbene fikk delta i Norgescupen fra 1963 mistet turneringen noe av interessen. Imidlertid ble nord-norske klubber ikke invitert til å delta i seriespill i den øverste norske divisjonen før sesongen 1973. Først etter sesongen 1979 ble det like kvalifiseringregler for nord-norske og sør-norske lag til den øverste divisjonen i Norge. Bak fasaden. Bak fasaden er bok nummer 18 i serien sagaen om Isfolket skrevet av Margit Sandemo. Elisabet Paladin hadde sine meningers mot og lot seg ikke påvirke av morens stadige snakk om fine familier og en rik ektemann. Faktisk hadde ingen mann klart å vekke hennes interesse – før hun traff Vemund Tark. Men da Vemund kom for å snakke med hennes foreldre om giftermål, var det ikke for seg selv han fridde – men for sin yngre bror... Kaliumcyanid. Kaliumcyanid eller cyankalium er et hvitt pulver (krystaller) med en smak av bitre mandler. Det har kjemisk formel KCN. Det er et svært giftig stoff som ved inntak forårsaker øyeblikkelig lammelse av åndedrettsfunksjonen. Giften ble benyttet i selvmordsampuller av nazister og allierte agenter under andre verdenskrig. Når det blandes med en syre dannes det hydrogencyanid, noe som skjer i magesekken der det finnes saltsyre. Det ble benyttet ved henrettelse av fanger i amerikanske fengsler. Dødelig dose kaliumcyanid er ca. 0,1 gram. Cyanidforgiftning kan gi symptomer som slapphet, hodepine, forvirring, angst, kvalme, oppkast, respirasjonssvikt, kramper og tilslutt død. Cyanid hemmer enzymet cytokromoksidase og blokkerer siste ledd i respirasjonssyklusen. Bindigen mellom cytokromoksidase og cyanidionet hindrer transport av elektroner til oksygen, noe som hindrer elektrontransportkjeden. Cellene kan derfor ikke lenger produsere ATP. Hjertet og sentralnervesystemet er spesielt sårbart. Motgiften for cyanidforgiftning er amylnitritt eller natriumnitritt (E250) som frigjør cyanid-ionet. Kaliumcyanid kan fremstilles i laboratoriet ved å blande saltene kaliumheksacyanoferrat og kaliumkarbonat, og deretter varme opp denne blandingen til saltenes smeltepunkt. I flytende tilstand vil saltene reagere med hverandre og danne kaliumcyanid og grunnstoffet jern. Pedro Almodóvar. Pedro Almodóvar (født 25. september 1951 i Calzada de Calatrava, Ciudad Real i Spania) er en spansk filmregissør og manusforfatter. Han er kjent for å fortelle spanske hverdagshistorier med bisarre innslag og rollefigurer på en varm og underholdende, sensuell og rytmisk måte. Boligsparing for ungdom. Boligsparing for Unge (BSU) er en sparetjeneste som tilbys av de fleste banker i Norge. BSU fungerer slik at det opprettes en egen BSU-konto i en bank hvor beløpene som settes inn gir skattefordeler. Rentebetingelsene på BSU-kontoen er normalt betydelig gunstigere enn de banken tilbyr for vanlige høyrente- og sparekonti. I mange tilfeller er BSU-renten til og med bedre enn boliglånsrentene. Osj. Osj er den nest største byen i Kirgisistan, og administrasjonssenter i provinsen Osj. Her produseres silke og bomull, og byen er en av Sentral-Asias eldste, kjent fra 700-tallet. Osj har en etnisk blandet befolkning på rundt 220 000 (i 2003) som består av kirgisere, usbekere og tadsjikere. Osj ligger langs den historiske Silkeveien. Petra Behle. Petra Behle (født "Petra Schaaf" den 5. januar 1969 i Offenbach am Main) er en tidligere tysk skiskytter Lars-Erik Andersen. Lars-Erik Andersen (født 17. september 1976) er en dansk statsborger, men som har bodd det meste av sitt liv i Norge. Han ble 10. mars 2006 dømt i Stavanger tingrett til 15 års fengsel for deltakelse i NOKAS-ranet. Dommen ble anket til Gulating lagmannsrett, som dømte Andersen til åtte års fengsel. Denne dommen ble igjen påanket til Høysterett, som dømte Andersen til ni års fengsel. Under rettssaken i tingretten nektet Andersen enhver befatning med ranet. Men den 31. mars 2006 fremkom opplysninger i media om at han i nye avhør hadde innrømmet å ha vært med på ranet. Global Crop Diversity Trust. Global Crop Diversity Trust (global stiftelse for avlingsmangfold) er navnet på en internasjonal stiftelse som jobber for å utrydde fattigdom og bevare miljøet gjennom å sikre bevaringen av frø og genmateriale til planter som har betydning for verdens matvareforsyning. Fokuset er å sikre mangfold, da man mener det er av største viktighet for å oppnå et bærekraftig og produktivt landbruk. Stiftelsen skal ved midten av 2005 fungere som et uavhengig internasjonalt fond som skal ledes av et styre som overtar etter interimsekretariatets arbeid. Den internasjonale paktens styringskomité vil instruere styret gjennom prinsipperklæringer. Finansiering av arbeidet. Ulike regjeringer, stiftelser og private selskaper har så langt betalt 58 millioner dollar Oversikt over den økonomiske situasjonen har giverrådet. Interimpanelet. GCDT er stiftet av et interimpanel bestående av elleve fremtredende eksperter. Disse ekspertene er igjen er utpekt av generaldirektøren for FNs matvareorganisasjon FAO (Food and Agriculture Organization) og IPGRI (International Plant Genetic Resources Institute), etter å ha konsultert med de interesserte parter. Dette interimsekretariatet befinner seg ved FAOs hovedkontor i Roma. Et svært vidt spekter av interesserte grupperinger har vært med på å diskutere disse to dokumentene. Disse to styringsinstrumenter ble antatt av interimpanelet da det nøttes til sitt andre møte i oktober 2003. Det forventes at FAOs generaldirektør sirkulerer stiftelsesavtalen slik at regjeringene kan signere den tidlig i 2004. Interimpanelet holdt sitt sjuende møte i oktober 2005. Der mottok man bl.a. en rapport om det første nylig avholdte møtet i donorrådet. Donorrådet vurderer å fastsette en minimum giversum på 25 000 dollar for å kunne være medlem i rådet. Rådet har vedtatt sine vedtekter og utpekt sin ledelse. Rådet var blitt enige om en prosess for nominering av medlemmer til det utøvende styret. Stiftelsens administrasjon består av et mindre sekretariat. Stiftelsen ledes av Cary Fowler som fungerer som administrasjonssekretær i interimpanelet. Cary Fowler er professor i Internasjonal miljø- og utviklingsstudier ved Universitetet for Life vitenskap. Hun er en internasjonalt anerkjent matsikkerhetsforsker, i følge TV 2 Nettavisen. Hun har tidligere jobbet for Noragric og overtar stillingen etter Geoff Hawtin. Et intervju Hawtin gjorde med BBC i januar 2006 satte det internasjonale medias fokus på organisasjonen. Dommedagsvelvet på Svalbard. Stiftelsen er kjent i mediene pga. det såkalte «dommedagsvelvet» – Svalbard globale frøhvelv – som Norge planlegger å etablere i permafrosten på Svalbard. Velvet planlegges av en norsk tverrdepartemental gruppe, og Global Crop Diversity Trust fungerer her som en blant flere konsulentgrupper. Helge Krog. Helge Krog (født 9. februar 1889 i Kristiania, død 31. juli 1962 i Oslo) var en norsk forfatter og oversetter. Krog var utdannet økonom, et yrke han aldri praktiserte. Fra 1911 var han teater- og litteraturanmelder i "Verdens Gang." Senere jobbet han også i "Dagbladet" og "Arbeiderbladet." Han kom i denne tiden i kontakt med Gunnar Heiberg og Olaf Bull, som han ble sterkt påvirket av. Han debuterte som dramatiker i 1919. Som dramatiker var Krog kjent som en samfunnsrefser i tradisjonen etter Heiberg og Henrik Ibsen. Selv om Krog var uttalt sosialist, spilte imidlertid aldri arbeiderklassen noen rolle i skuespillene hans, i motsetning til hos forfattere som Oskar Braaten og Rudolf Nilsen. Frigjøringsaspektet handler snarere om den individuelle frigjøringen, gjerne innenfor et borgerlig miljø. Rundt 1924 kom Krog med i kretsen rundt Mot Dag, og selv om han aldri ble medlem av organisasjonen blir han ofte regnet som en av organisasjonens fremste kulturpersonligheter, og sammen med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel ble han beskrevet som en del av "den røde troika". I motsetning til disse opprettholdt imidlertid Krog sitt radikale engasjement til sin død. På 1930-tallet, etter Mot Dags oppløsning og tilslutning til Det norske Arbeiderparti, ble Krog en del av det lille miljøet rundt det trotskistiske tidsskriftet Oktober. Inspirert av Romas «snakkende statuer», skrev han infame epistler i "Dagbladet" under pseudonymet «Pasquino». Krog tilbragte store deler av annen verdenskrig i landflyktighet i Sverige. Der arbeidet han blant annet med utgivelsen av avisen "Håndslag", en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge. Han ga i 1944 anonymt ut pamfletten "6-te kolonne", et skrift som etter krigen, da forfatteren ble gjort kjent, skapte stor debatt og avfødte til dels sterk kritikk mot Krog. I pamfletten gikk Krog til angrep på ledelsen av Hjemmefronten, som i følge ham førte et dobbeltspill der de, samtidig som de gikk hardt ut mot de norske quislingene, tjente penger på handel med de tyske krigsindustrien. Han trakk blant annet frem det faktum at Milorg ikke drev med industrisabotasje. Da skriftet ble nyutgitt, under forfatterens eget navn, i 1946 inkluderte han også en kritikk av landssvikoppgjøret der han ga uttrykk for at han mente at industriherrene og krigsprofitørene – den sjette kolonne – slapp alt for lett unna. Etter krigen markerte Krog seg som en tidlig kritiker av norsk medlemskap i NATO, og han var også fra starten av blant medarbeiderne i avisa "Orientering." Han bidro også til andre blader og tidsskrifter, som "Aktuell" og Fossegrimen. Sistnevnte ga i 1964 ut et spesialnummer om Krog i forbindelse med det som ville vært hans 75-årsdag. Oskjell. Oskjell (vitenskapelig navn "Modiolus modiolus")er et skjell som tilhører en annen slekt enn blåskjell (Mytilus edulis). De ligner blåskjell, men levere noe dypere enn disse da de ikke tåler uttørring. Oskjell er også noe større, og brukes ofte til agn. De er også spiselige. Snakk til henne. "Snakk til henne" (spansk: "Hable con ella") er en film fra 2002 av den spanske regissøren Pedro Almodóvar, som også har skrevet manus. Filmen fikk Oscar for beste manus og for beste fremmedspråklige film i 2002. I 2003 fikk den Golden Globe-prisen for beste fremmedspråklige film. Handling. «Snakk til henne», sier sjukepleieren Benigno til Marco ved sjukesenga til kjæresten Lidia, som ligger i koma etter en ulykke. Journalisten Marco er blitt sammen med den kvinnelige matadoren Lidia etter at han skulle gjøre et intervju med henne, og har fulgt henne rundt på opptredener på ulike tyrefekterarenaer i Spania. Siste gang gikk det galt, da oksen stanga henne ned og feide henne rundt i ringen. Benignos jobb på sjukehuset er å passe en annen pasient som ligger i koma – den unge jenta Alicia, som ligger bevisstløs på fjerde året etter en trafikkulykke. Benigno skjøtter oppgaven svært samvittighetsfullt: Han vasker henne, masserer henne og gir henne skjønnhetspleie, og tar gjerne vakter for de andre som steller Alicia. Hele tiden mens han steller henne, snakker han med henne, viser henne ting, og behandler henne i det hele tatt som en våken pasient. I tilbakeblikk kommer det fram at Benigno har hatt mer enn et profesjonelt forhold til Alicia. I lang tid før ulykken var han avstandsforelska i den unge jenta, som han først oppdaga inne på et ballettstudio tvers over gata for leiligheten som han nå bor i alene etter at mora døde. Alicia ble etter hvert en besettelse for han; da han fant ut at hun var datter av en psykiater, bestilte han time hos han bare for å komme i nærheten av henne. Her forteller han at han ikke har vært sammen med en kvinne; all hans erfaring med kvinner er femten års samliv med en enslig mor. Ved et tilfelle blir Alicia lagt inn for pleie på det samme sjukehuset som Benigno er ansatt ved, og Benigno tar med glede på seg arbeidet med å stelle henne. De ukene Marco oppholder seg på sjukehuset, oppstår et vennskapelig forhold mellom han og Benigno. En kveld betror Benigno en sjokkert Marco at han ønsker å gifte seg med Alicia. Marco innser at muligheten for at Lidia skal våkne igjen er liten, og han reiser ut i verden for å komme seg vekk. En dag leser han i en tilsendt spansk avis at Lidia er død. Når han ringer sjukehuset for å få snakke med Benigno, får han vite at Benigno ikke arbeider der lenger, at han tvert imot sitter i fengsel, dømt for voldtekt på Alicia. Han reiser hjem, og oppsøker Benigno i fengselet. Det ender med at han låner leiligheten til Benigno. En dag ser han gjennom vinduet til ballettstudioet ei jente som han innser må være Alicia. Hun er tydelig prega av hva hun har vært igjennom, men hun lever! Marco finner ut at hun har født barnet, at barnet var dødfødt, men at svangerskapet og fødselen brakte henne til bevissthet igjen. Benigno må ikke få vite at Alicia lever; tvert imot blir han fortalt at hun fortsatt er i koma og at ungen er dødfødt. En dag får Marco en telefon fra Benigno der han sier takk for seg. Marco iler til fengselet, men for seint. Leira i Ørsta. Leira er en liten bygd i Ørsta kommune på Sunnmøre. Det ligger mellom de to nabobygdene Viddal og Bjørke, i enden av Hjørundfjorden. Pr. dags dato bor det 16 personer på Leira. Disse livnærer seg hovedsakelig av gårdsbruk, men mange har også andre jobber ved siden av. Nærmeste tettsted, Volda, ligger 45 minutter med bil fra Leira. Leira i Ørsta må ikke forveksles med Leira i Valdres. Kate Havnevik. Kate Havnevik (født 27. oktober 1975) er en norsk artist fra Oslo. Hennes debutalbum som soloartist, "Melankton", ble lansert 3. april 2006. Musikken på dette albumet er en blanding av trip hop og elektronika. Hun har tidligere samarbeidet med Röyksopp, som vokalist på sangene «Only This Moment» og «Circuit Breaker» fra albumet "The Understanding". Hun er også med på live-EP-en "Röyksopp's Night Out" som ble tatt opp under en konsert på Rockefeller i november 2005. Her bidrar også Anneli Drecker. I tillegg synger hun bakgrunnsvokal på singelen «Someday (I Will Understand)» med Britney Spears fra 2005. Havneviks sang «Grace» ble tatt med på volum 2 av soundtracket til tv-serien "Grey's Anatomy". I senere episoder har også følgende sanger fra "Melankton" blitt med i den kjente tv-serien: «Unlike Me», «Nowhere Warm» og «You Again». Veerse Gatdemningen. Veerse Gatdemningen ("Veerse Gatdam") er demningen som stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Veerse Gat og Nordsjøen. 27. april 1961 ble Veerse Gat forandret til Veerse Meer, en kunstig innsjø. Dette er den tredje av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: "Deltawerken"). Demningen ble bygget for å beskytte deler av øyene Walcheren og Noord-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland mot springflo og ekstremt høyvann. Byen Veere ble avstengt fra Nordsjøen, og dens fiskerhavn ble flyttet til Colijnsplaat like før demningen var ferdig. Veerse Meer er i dag et populært sted for ulike vannsporter og lystbåter. Særlig brukes innsjøen av seilbåter og vindsurfere. Veerse Gatdemningen er 2,8 km lang, og forbinder Walcheren og Noord-Beveland. Over demningen er riksvei 57 lagt, en av hovedforbindelsene mellom Walcheren og Zuid-Holland. Konstruksjonen er dels et asfaltdekket dike som ble bygget over "Plaat van Onrust" (den urolige sandbanken) og dels over firkantede, hule betongkasser (caissons). Disse ble støpt i en dokk anlagt mellom Veere og Vrouwenpolder. Videre er caissonnene utstyrt med åpninger slik at de ikke hindret tidevannet mens demningen ble bygget. Først da demningen var ferdig ble lukene lukket, og dammen stengt. Zwin. Zwin var en fjord i regionen Zeeuws-Vlaanderen, opprinnelig ved navn Sincfala. Den strakte seg fra Nordsjøen gjennom Nederland og Belgia til Brugge. Fjorden ble til da en springflo satte en del av den flamske kysten under vann tidlig i det 12. århundre. Da vannet trakk seg tilbake hadde fjorden blitt til, med en munning på mer enn 6 km bredde. Frem til omtrent 1550 var den viktig for skipsfarten til og fra Brugge. To sjøslag har funnet sted mellom franske og engelske tropper, et i 1213 og et under hundreårskrigen – 24. juni 1340. Engelskmennenen vant begge slagene. Mens fjorden var åpen for ferdsel fungerte kirketårnene i Westkapelle og Knokke som fyrlykter for skip underveis til Damme. Etter 1550 hadde Zwin slibbet igjen og blitt så grunn at den ikke lengre var farbar. Dette førte til at uthavner ble anlagt, fra Nordsjøen av Sluis, Mude (nå Sint Anna ter Muiden), Hoeke og Damme. I dag forbinder en kanal kalt "Groot Zwin" ("Store Zwin") Brugge med Oostende. Av fjorden var det da ikke mye igjen, kun en tidevannspøl på stranden. Den ligger på grensen mellom Nederland (Cadzand) og Belgia. Naturreservatet "Het Zwin". Het Zwin er et naturreservat på 1,75 km², hvorav 1,5km² i ved Knokke-Heist i Belgia og resten i den nederlandske kommunen Sluis. Det ble i 1952 av grev Léon Lippens utnevnt til naturreservat, det første i Belgia. Det har et rikt fugleliv (fortrinnsvis sjø- og vadefugler), med en liten fuglepark og en klekkestasjon for stork (lat. "Ciconia ciconia"). Takket være dette er Het Zwin et populært mål for fugle-elskere. Videre er reservatet kjent for en flora rik på planter som tåler salt, som for eksempel marrisp (lat.: "Limonium vulgare"). Frem til Vlaamse Gemeenschap, ansvarlig for styret av den flamske delen av Belgia, tok over ansvaret for Het Zwin i 2005 var "Compagnie het Zoute" ansvarlig for området. Vlaamse Gemeenschap satte seg som mål å gjøre reservatet større og å bremse gjenslibbingen. Fugleparken ble overtatt av den belgiske provinsen Vest-Flandern. I dette området, og strendene rundt har man funnet 40.000.000 år gamle haitenner (fossil). Dustin Runnels. Dustin Patrick Runnels (født 11. april 1969), bedre kjent som Dustin Rhodes og Goldust, er en amerikansk fribryter og jobber for tiden i WWE sin RAW divisjon. Han kan for tiden ikke bryte på grunn av en ukjent skade. Goldust er halvbroren til Cody Rhodes. Gjennom karrieren har Dustin vunnet mange mesterskap. I World Championship Wrestling har han vært United States Heavyweight Champion 2 ganger, World Six-Man Tag Team Champion 1 gang, og 2 ganger World Tag Team Champion. I World Wrestling Entertainment har han vært Intercontinental Champion 3 ganger, og utrolige 9 ganger Hardcore Champion. Han er også 1 gang World Tag Team Champion. Marta Breen. Marta Breen (født 11. april 1976 i Larvik) er en norsk sakprosaforfatter og journalist. Hun gikk ut fra Larvik gymnas i 1995. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien, bl.a. Dandy Girls, som var Norges første jenteband. Hun utga boken fordi hun mener det har vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien. Breen har bakgrunn fra RadiOrakel og har de seneste årene vært freelancejournalist i NRK, Dagbladet samt Kvinner og klær. Hun er i dag bosatt i Oslo. Hun er datter av forfatteren Arnstein Hølmebakk, og sønnedatter av forfatteren Sigbjørn Hølmebakk Kirkeverge. Kirkevergen er lederen i et kirkelig fellesråd, som fins i hver kommune i Norge. Kirkevergen kan ansettes i heltids- eller deltidsstilling. De fleste av stillingene i Den norske kirkes menigheter har fellesrådet som arbeidsgiver. Norgesglass. Norgesglass er et fellesnavn på glass for hermetisering, sylting og annen konservering. De har et lokk av glass, en gummipakning mellom lokket og selve glasset og en metallring som skrues på for å feste lokket til glasset. Glasset revolusjonerte lagring av mat i Norge. Definisjonen på typen er «Norgesglasset», produsert fra 1908 til 1978. Produksjonen ble etter hvert tatt over av Drammen Glassverk, fra 1958 Moss Glassverk. Glasset finnes i minst seks forskjellige størrelser og er produsert i om lag 75 millioner eksemplarer. Kilner jar. Et Kilner glass fra før 1928 Oppfinnelsen ble tatt fra det engelske Kilner jar oppfunnet av Kilner-familien og produsert av John Kilner & Co, i Yorkshire. Caleb Kilner oppfant Kilner jar. Sønnen John Kilner lagde selskapet John Kilner & Co glass company i 1842 og produserte mengder av glasset. Glassene ble kopiert og produsert av andre, og forretningsvirksomheten til Kilner-familien ble slått konkurs i 1937. World Championship Wrestling. World Championship Wrestling (WCW) var et av USAs ledende fribryterforbund, sammen med World Wrestling Federation (World Wrestling Entertainment) og Extreme Championship Wrestling. WCW var eid av Ted Turner fra 1986–2001, da det ble kjøpt opp av Vince McMahons WWF. Eric Bischoff har mye av æren til WCWs popularitet. Santo Antão. Santo Antão (portugisisk for "Sankt Antonius"), eller Sontonton på kreolsk, er den vestligste og største av øyene i Kapp Verdes øygruppe Barlavento, samt den største vestligste øya i Afrika. Øya er Kapp Verdes nest største. Øyas hovedby er Ribeira Grande på nordkysten, som også har en flyplass. Byen Porto Novo har en fergehavn og ligger på sørkysten. Historie. Øya ble oppdaget i 1462 av Diogo Afonso, men fikk ikke sitt nåværende navn før på 1500-tallet. Øya ble først bosatt i 1548. På 1600-tallet skjedde det en tilflytting til byen Ribeira Grande fra de nærliggende øyene Santiago og Fogo, samt fra nordlige deler av Portugal. Geografi. Det høyeste fjellet er Topo de Coroa på 1979 moh, og det nest høyeste er Pico da Cruz på 1585 moh. Kommuner på øya. Opprinnelig var hele øya en kommune, men i 1990 ble øya inndelt i dagens tre kommuner. Veltins-Arena. Veltins-Arena (tidligere Arena Auf Schalke) er et stadion i Gelsenkirchen. Det har en kapasitet på 61 481 tilskuere og er hjemmebanen til FC Schalke 04. Store kamper som er spilt her er: Mesterligafinalen 2004 mellom AS Monaco og FC Porto. Dette var et av stadionene til VM 2006. Kapasiteten under VM var redusert til 53 804 tilskuerplasser. Åpningskampen under Ishockey-VM 2010 mellom Tyskland og USA ble spilt på arenaen med rekordpublikum for ishockey, 7. mai 2010 fikk 77 803 tilskuere se Tyskland vinne med 2-1 etter forlengning. Brostein. Brostein lagt i buemønser, en type brolegning som ble oppfunnet i Tyskland i 1885, "Kleinpflaster" eller chausséebrolegning. Brukt i Oslo fra 1910. Brostein er naturlig eller tilhogd stein som brukes til å lage brolegning, en renslig, solid og slitesterk overflate på veier, fortau, torv og andre plasser. Som regel er brostein hugget av granitt, men diabas, sandstein,basalt og gneis har også vært brukt. Navnet «brostein» kommer av at «broer» eller brolegning av trevirke ble lagt over sølete gater imiddelalderbyene. I veibygging har brostein så å si helt blitt erstattet av asfalt, men den brukes fremdeles i begrenset omfang spesielt på torv og gågater i bysentra. Magnar Nordtun. Magnar Nordtun (født 28. juni 1983 på Stord) er målvakt i Randaberg. Han ble solgt fra Ålgård FK til Viking FK i januar 2006. Tidligere har han spilt for klubben Bremnes. Han har spilt kamper for det norske U16- og U19-landslaget. São Vicente (Kapp Verde). São Vicente (portugisisk for "Saint Vincent"), også Sanvicente eller Sanvcênt på kreolsk, er en av øyene i Kapp Verdes øygruppe Barlavento. Nordvest for øya ligger São Vicentekanalen og øya Santo Antão. I sørøst ligger øya São Nicolau. Øyas flyplass ligger i sørvest. Øya har en befolkning på 67 163. Hovedbyen er Mindelo, som er Kapp Verdes nest største, har 96 % av befolkningen. Historie. Øya ble oppdaget på St. Vincents dag (22. januar) i 1462, men øya var tilnærmet ubebodd frem til midten av 1800-tallet. I 1838 ble det opprettet et kulldepot i Porto Grande for å forsyne skip på trans-atlantiske ruter. Administrativ inndeling. São Vicente kommune inkluderer øya Santa Luzia (ubebodd) i sørøst. Interessentskabet Hardangeren. Interesseselskapet Hardangeren (Etabl. 1868) var et dampskipsrederi i Hardanger. Etter en tid på midten av 1800-tallet med en del spredte forsøk på dampskipsferdsel på Hardangerfjorden, tok Kaptein Helje Aga i 1868 initiativet til å stifte et nytt selskap eid av lokale krefter. Aksjekapitalen på kr. 100 000, fordelt på 500 aksjer, ble fulltegnet sommeren 1868. Høsten samme år ble det holdt stiftelsesmøte i Øystese og 19. mars 1869 ble lover for «Interessentskabet Hardangeren» vedtatt på Utne, og følgende styre ble valgt: Skipsbyggermester Jens Gran, lensmann D. O. Opheim, gårdsbruker J. Lillegraven, lærer Lars Haugse og Bankkasserer Joh. Jak. Utne. Selskapets første skip fikk navnet DS Hardangeren og ble bygget ved Bergens Mekaniske Verksted i 1869. Hardangeren var etter tidens krav et vakkert og tidsmessig skip. Helje Aga ble tilsatt som skipets første kaptein, og den første turen ble foretatt 15. juni 1869. Skipet hadde to ukentlige turer mellom Bergen og Hardanger. Til tross for sterk konkurranse fra andre skip som for eksempel DS Vikingen (1865), DS Vøringen og DS Bjørnen klarte Hardangeren seg meget bra og selskapet kunne flere år gi opp til 20 prosent utbytte til eierne. Etterhvert fikk de sin fulle hyre med å ta unna trafikken. På samme tid slet naboselskapet Det Søndhordlandske Dampskibsselskab med inntjeningen og hadde ledig kapasitet, og det var mange som så potensialet i å slå sammen de to selskapene for å optimalisere bruken av skipene og få til et enda bedre samferdselstilbud i Hardanger og Sunnhordland. På generalforsamlingen til Interessentskabet Hardangeren i Bergen 31. mai 1880 ble det vedtatt at selskapet fra 1. juli 1880 skulle slå seg sammen med Det Sønhordlandske Dampskipsselskab. Det nye selskapet ble konstituert 23. oktober 1880 og fikk navnet Hardanger Søndhordlandske Dampskipsselskab. Dette var opprinnelsen til Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) som etterhvert skulle utvikle seg til å bli et av landets største transportselskap. Gneis. Gneis. Legg merke til lagdelingen. Gneis er en metamorf bergart, det vil si at den er omdannet fra en annen eller flere andre bergarter, etter å ha vært utsatt for stort trykk og varme. Gneis inneholder derfor de samme mineralene som de bergartene den er dannet av. Gneiser inneholder i hovedsak kvarts, biotitt, granat og plagioklas. På grunn av at den har vært utsatt for trykk og varme har den fått endret sin struktur, den har blitt lagdelt og fått et bølget og flammet utseende. Lagdelingen og det bølgete utseendet kommer av at de opprinnelige bergartene i ulik grad er blitt blandet. Også de tekniske egenskapene som spaltbarhet, trykk- og bøyestrekkfasthet kan være kraftig endret i forhold til utgangspunktet. Gneis er en vanlig bergart flere steder i Norge. Det er mange kvaliteter og typer gneis. De har ulike navn, avhengig av innholdet (mengde) av opprinnelige bergarter. Vi snakker ofte om båndgneis. Gneisgranitt. Granitt er en vanlig bergart i Norge, og mye av den norske gneisen er derfor omdannet fra granitt. Gneisgranitt er en blandingsbergart, som har oppstått når omdanningen (metamorfosen) ikke er fullstendig, men i grenseland mellom en metamorf bergart og en magmatisk bergart. Slike blandingsbergarter har ofte et stripet utseende og kan være sterkt lagdelt. Flere farger. Farger oppstår etter hvilke mineraler bergartene er dannet fra. Kjente norske forekomster av gneis.. Flere steder er det steinbrudd som tar ut gneis. Disse gneisene har som regel navn (handelsnavn) etter sted bruddet ligger. Annet. "Gneis" er en steinalderprinsesse i Donald Duck som følger etter ham i en tidsmaskin. Angels and Airwaves. Angels And Airwaves er et amerikansk rock-supergruppe anført av Blink-182 gitarist / vokalist Tom DeLonge. Bandet inkluderer også gitarist David Kennedy, kjent fra Over My Dead Body, Hazen Street og Box Car Racer, trommeslager Atom Willard fra The Offspring og Rocket from Crypt, og bassist Matt Wachter fra 30 Seconds to Mars, som erstattet Ryan Sinn fra The Distillers i 2007. Historie. DeLonge fikk med David Kennedy, som er en gammel venn av Tom og som spilte i Box Car Racer med ham i 2002, på gitar, Ryan Sinn fra The Distillers på bass og Atom Willard fra The Offspring og Rocket From The Crypt på trommer. Fansen fikk vite om bandet høsten 2005, da e-mailer ble sendt ut til alle som bla. var på mailing-listen til blink-182. Det ble lansert en hjemmeside like etterpå der det var en video med et lite intervju med bandet og en trailer til filmen som også skal lages til albumet. Fansen ble lovet en sang som skulle komme 13. desember 2005, men den kom ikke før i januar 2006. Bandet ble booket forskjellige plasser i verden for å spille konserter. Den lille «turneen» begynte 12. april 2006 og varte i to måneder. I et intervju med et fransk rocke-magasin ble utgivelsesdatoen for albumet satt til den 23. mai 2006 under navnet "We Don't Need To Whisper". Men den 11. april ble flere av sangene fra albumet lagt ut på Internett. Dette ble gjort av en person som hacket seg inn på e-postkontoen til DeLonge. Først ut kom The Adventure, som fort ble bandets største suksess. Dette kom frem i Angels and Airwaves sin dokumentar, Start the Machine. Våren 2007 annonserte Ryan Sinn at han ikke lenger var en del av Angels and Airwaves på grunn av vanskeligheter internt i bandet. Matt Watcher (tidligere bassist i 30 Seconds To Mars ble midlertidig satt inn for å fylle Ryan's sko og erstattet senere denne rollen permanent. Medlem - endring og fremtid: 2011-nåtid. Før utgivelsen of Love II, avslørte Tom DeLonge at Angels & Airwaves hadde allerede begynt arbeidet med to nye album og to tilsvarende filmer. 4. oktober ble det annonsert på deres Facebook-side om at trommeslager Adam Willard forlot bandet. Atom takket medlemmene av Angels & Airwaves for 6 flotte år å lage musikk sammen. Også på 7. oktober ble det annonsert at Angels & Airwaves ville være en del av lineup for SOUNDWAVE Festival i Australia i løpet av februar gjennom til mars i 2012. Det ble avslørt den 20. oktober 2011 som Ilan Rubin, berømt for sitt arbeid med Lostprophets og Nine Inch Nails, er den nye trommisen i bandet. Mohan Bikram Singh. Mohan Bikram Singh, også kjent som "MBS" (født 1935) er en kommunistleder i Nepal. Han er bl.a. grunnlegger av partiet NKP (Chautho Mahadhiveshan) i 1974, som seinere, etter flere splittelser og samlinger, blei utgangspunktet for det store revolusjonære kommunistpartiet NKP (Maobadi). Til tross for det er Singh og maoistene bitre fiender. Familiebakgrunn og første politiske aktiviteter. Mohan Bikram Singhs far var en godseier i Pyuthan distrikt i det vestlige Nepal som sto nær kong Tribuvan. Singh gikk som unggutt inn i Nepals Kongressparti og var med i revolusjonen i 1950 til 1951. Han gikk med i Nepals Kommunistiske Parti i 1953. I 1954 deltok han i "The Progressive Study Group" som gjennomførte 3 måneders ideologisk og fyskisk trening av 150 ungdommer i distriktet "Pyutan". Etter dette var det væpnede sammenstøt med feudalister i Narikot. I denne perioden bygde Singh opp en sterk kommunistisk organisasjon i det vestlige Nepal, som har vært hans hovedstøtte siden. Hans første posisjon i NKP skal angivelig ha vært partisekretær i hans hjemlige distrikt Pyuthan. Det blir hevda at hans arbeid la grunnlaget for kommunistenes dominans i landsbyen "Tawang", som seinere blei et feste for NKP (Maobadi). Singh blei valgt inn i partiledelsen i NKP 1957, og fikk andremandatet til Pyutan distrikt i parlamentsvalget i 1959. I oppgjøret etter kong Mahendras statslupp i 1960 var han på den ytterste venstresida, i motsetning ikke bare til den monarkistisk instilte partiledelsen, men også til Pushpa Lal Shresta. Han klarte å holde kommunistiske celler i live i det østre Pyutan og nabodistrikter etter kuppet. Singh blei fengsla av Mahendra, og satt inne til 1971. Singh og "the Central Nucleus". Etter at Singh slapp ut, laga han i 1971 sammen med andre tidligere NKP-ledere, bl.a. Man Mohan Adhikari, "Samburam Shresta" og Nirmal Lama, organisasjonen The Central Nucleus (Den Sentrale Kjerna), som hadde som oppgave å samle forskjellige kommunistiske partier og organisasjoner for å gjenopprette det nå sterkt oppsplitta NKP. Men forhandlinger med Pushpa Lal Shresta, leder av det sterkeste kommunistpartiet i Nepal på denne tida NKP(Pushpa Lal), førte ikke fram. Sentralkjerna sprakk i flere deler, Adhikari var blant dem som nå starta for seg sjøl. Singh skreiv ei bok han kalte "Pushpa Lal – forræder". Jhapeli-gruppa skal også ha søkt kontakt med Sentralkjerna, men blei skarpt fordømt av Singh, noe som trolig førte til at den starta sitt eget, konkurrerende partibyggende prosjekt ANCRCC(ML) i 1975. Singh stifter NKP (Chautho Mahadhiveshan). I september 1974 stifta Singh, sammen med bl.a. Nirmal Lama, et nytt kommunistparti som blei kjent som NKP (Chautho Mahadhiveshan) Parentesen betyr (fjerde landsmøte), fordi stifterne mente at partiet skulle ta opp arven etter det gamle NKP, som i praksis hadde gått i oppløsning etter sitt tredje landsmøte i 1962. NKP (Chautho Mahadhiveshan) blei det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal på 1970-tallet. Det blei også historisk viktig fordi det kom til å danne utgangspunktet (etter diverse splittelser og samlinger) for partiet som starta opprøret i 1996, det nå verdenskjente NKP (Maobadi). Singh i partisplittelser på 1980-tallet. En partikamp mellom Sing og "Nirmal Lama" gjorde at Singh blei satt utafor partiet. Det førte til at Mohan Bikram Singh i 1983 danna det nye partiet NKP (Masal). Navnet betyr "fakkel" på nepali. I 1985 kom det til et nytt brudd i NKP(Masal). Denne gangen beholdt Singh kontrollen over partiledelsen (og partinavnet), men et flertall av medlemmene brøyt ut. De stifta et nytt parti, som forvirrende nok hette nesten det samme: NKP (Mashal). Mashal betyr også fakkel, men er bare stava på en litt annen måte på nepali. Ved splittelsen i 1983 fulgte partiorganisasjonene i de vestlige åsene Singh. Men ved bruddet i 1985 derimot, gikk viktige deler av disse organisasjonene med det nye partiet NKP(Mashal). Partileder Mohan Pokharel Vaidya (som seinere blei en viktig leder i NKP(Maobadi)) kom sjøl fra dette området. Fra nå av blei Singh alvorlig utfordra i den delen av Nepal der han tradisjonelt sto sterkest. Blant utbryterne i NKP(Mashal) fantes også Prachanda. Blant mindretallet som fulgte MBS i NKP(Masal) var Baburam Bhattarai. Begge de to viktigste lederne av maoistpartiet har bakgrunn som nære medarbeidere av Mohan Bikram Singh. Singh under demokratiopprøret i 1990. Under demokratiopprøret Jana Andolan 1990 danna NKP(Masal), NKP(Mashal) (der Prachanda nå var blitt partisekretær) og noen mindre grupper en radikal kommunistisk fellesorganisasjon, Samyukta Rashtriya Janaandolan. Denne fronten var leda av Baburam Bhattarai fra Singhs NKP(Masal). Etter at politiske partier var legalisert og det var klart at det skulle bli valg, slo Prachandas NKP(Mashal) seg sammen med Nirmal Lamas NKP (Chautho Mahadhiveshan) til et nytt parti: NKP (Ekta Kendra). Navnet betyr "enhetssenteret" på nepali. Dette partiet forberedte å stille til valg. Mohan Bikram Singh var mot å stille til valget i 1991 og hans NKP(Masal) blei ikke med i denne partisamlinga. Baburam Bhattarai var uenig. Han brøyt nå ut og danna sitt eget NKP(Masal), som kort tid etter gikk inn i Prachanda/Lamas NKP(Ekta Kendra). B. Bhattarai blei leder for partiets valgfront, Samyukta Janamorcha Nepal, forkortelse SJM. SJM fikk valgt inn 9 representanter i 1991, og blei 3. størst i parlamentet. Singh i de tre parlamentsvalga på 1990-tallet. Singhs NKP(Masal) gjennomførte en valgboikott i 1991, og prøvde også fysisk å hindre valgkamp fra bl.a. Kongresspartiet i områder der Masal sto sterkt. Valgboykotten fikk liten betydning. Ved valget i 1994 deltok ikke NKP(Masal) offisielt, men stilte en del uavhengige kandidater. Tre blei valgt inn. I 1998 blei Singhs parti NKP(Masal) ekskludert fra den internasjonale maoistorganisasjonen RIM, der partiet hadde vært med fra starten i 1984. Singh svarte med å skrive ei bok der han bl.a. anklaga RIM for å være trotskistisk. Ved valget i 1999 stilte NKP(Masal) med sin egen valgfront, Rashtriya Jana Morcha, som fikk valgt inn 5 representanter. Den delen av NKP(Ekta Kendra) som ikke blei med da maoistpartiet blei stifta i 1994, fikk valgt 1 representant gjennom sin valgfront, SJM. En sentral leder i NKP (Masal), Dinanath Sharma, protesterte mot denne utviklinga. Han brøyt ut med ei mindre gruppe som stifta sitt eget NKP (Masal). Dette partiet slo seg sammen med NKP (Maobadi) i 2000, og Sharma blei en sentral maoistleder. Singh i NKP(Ekda Kendra Masal) fra 2002. I juli 2002 slo de to partiene NKP(Masal) og NKP(Ekta Kendra) seg sammen til et nytt parti, (NKP-Ekta Kendra Masal). Navnet betyr enhetssenteret fakkelen. Mohan Bikram Singh blei det nye partiets leder. De to partienes valgfronter, Rashtriya Jana Morcha og Samyukta Janamorcha Nepal, blei slått sammen til en ny front, Janamorcha Nepal – forkortelse JMN. Navnet betyr Enhetsfronten, Nepal. JMN hadde da tilsammen 6 representanter i parlamentet, som riktignok kort tid etter blei oppløst av kongen. Etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005 gikk Singh under jorda. JMN gikk inn i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Sjupartialliansens forhandlinger med maoistene høsten 2005 blei gjennomført av representanter for de to største partiene Nepals Kongressparti og UML. Resultatet blei kritisert av mindre partier i alliansen. Ved Sjupartialliansens forhandlinger med NKP(Maobadi) i Delhi i mars, 2006, var Singhs parti også representert i tillegg til de to store, med en representant for NKP(EKM) og en representant for JMN. Singh splitter NKP(EKM) i 2006). Etter at diktaturet falt, sprakk NKP(EKM) og valgfronten JNM i to i mai 2006. Splittelsen skyldtes motsetninger om holdninga til maoistene. Lederen for valgfronten JMN Amik Sherchan og partiet NKP(EKM) "Prakash" kom begge fra NKP(Ekda Kendra), som før 2002 hadde et svært godt forhold til maoistpartiet. Singh derimot var svært forbitra på maoistene og deres sentrale ledere, som var hans tidligere medarbeidere, og hans tilhengere klate maoistene "sosialfascister". Nå støtta majoritetsfløya forhandlingene med maoistene, og Sherchan og co ønska å gå med i den regjeringa Sjupartialliansen holdt på å danne. Singh-fløya var derimot prinsipielt mot å gå i regjering. Den ville stille krav til maoistene som de fleste mente ville få forhandlingene til å bryte sammen. I slutten av mai sprakk valgfronten JMN. Singh-tilhengerne hadde sitt eget landsmøte der de valgte en ny ledelse med "Chitra Bahadur KC" i spissen. Organisasjonen blei i pressa kalt Da de to valgfrontene slo seg sammen i 2002, kom halvparten av lederne fra hver organisasjon. Av de 23 som kom fra Singhs side i 2002, fulgte bare 13 med i utbruddet nå. 5 av de 6 parlamentsrepresentantene kom inn med Singh. Men bare 3 av dem fulgte ham ut igjen. Det kom også til brudd i NKP(EKM). Bikram Singh sjøl blei generalsekretær i utbryterpartiet, også kjent som Også ipartiet var det mange gamle medarbeiderne av Singh som ikke fulgte han ved dette nye veikrysset. En av dem var tidligere generalekretær i Singhs NKP(Masal) før 2002, "Ram Singh Shrish". Han skulle i april 2007 bli leder for et nytt, konkurrerende kommunistparti, NKP (Sanyukta) (2007). Singhs utvikling etter bruddet i 2006. Singhs JMN (KC) blei ikke godtatt som medlem av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal (i likhet med andre utbrytergrupper fra partier i alliansen). Hans politiske standpunkter kom også på stadig kraftigere kollisjonskurs ikke bare med de fleste partiene på venstresida, men også de mer moderate demokratiene i Nepal. Da demokratiet blei gjenninført i april 2006, mangla mange innfødte nepalere statsborgerskap. Dette skyldtes bl.a. diskriminering av ugifte kvinner (et barn fikk ikke bli statsborger uten en far), folk fra lavkaster og madhesi-innbyggere (med indisk kultur og familiebakgrunn). Blant de demokratiske tiltaka parlamentet raskt fikk gjennom, var å gi statsborgerskap til flere millioner som tidligere var nekta det. Singh og hans tilhengere slutta seg nå til ei lita gruppe ekstreme rojalister og høyreorienterte hinduer som fordømte dette og krevde at statsborgerskapet skulle tas fra dem igjen. Sing begrunna dette med at utdeling av statsborgerskap tjente Indias interesser. Av samme grunn gikk han mot kravene fra madhesi-innbyggere som bl.a. krevde et mer demokratisk valgsystem. En del av den føydale arven i Nepal er en ekstrem sentralisering av staten i Kathmandu, og ei sterk statlig diskriminiering mot andre nasjonale grupper enn parbatiya, nepali-talende hinduer som fulgte kongene fra Gorkha til makta etter 1768. Kongen hadde diktatorisk makt som strålte ut fra slottet i Kathmandu. Andre skulle snakke kongens språk, dyrke hans religion, og henvende seg ydmykt til tronen. Etter de demokratiske gjennombruddene i 1951 og 1990 fortsatte Kathmandu- og parbatiya-dominansen som før. Lokaldemokratiet var svakt, Kathmandu bestemte som i den absoluttistiske kongemaktas dager. Provinsenes språk og religioner fortsatte også å bli diskriminert. Dette har skapt sterke krav fra diskriminerte regioner og nasjonaliteter om at Nepal må føderaliseres. Sjølstyre for nasjonale hjemland var et krav som vokste med den demokratiske revolusjonen. NKP (Maobadi) vant mye av framgangen sin ved å være det eneste viktige partiet som støtta dette kravet. Da Nepals overgangsgrunnlov 2007 blei proklamert uten å ta hensyn til dette kravet, førte det til store demonstrasjoner for lokalt og nasjonalt sjølstyre i mange deler av landet. Kravet var ikke med i grunnlova etter sterk motstand fra statsminister Koirala, men også han blei nå tvunget til å snu, og love føderal reorganisering av Nepal etter valget på grunnlovsgivende forsamling. Igjen tok Singh stilling mot mesteparten av venstresida og demokratene, og slutta seg til monarkister og høyreorienterte hinduer som tok avstand fra lokalt sjølstyre for regioner og minoriteter. I følge Singh kunne føderalisering føre til Nepals oppløsning og undergang. Kritikk av Singhs person. Singh har blitt skarpt kritisert av mange tidligere medarbeidere, som har brutt med ham. Han har blitt karakterisert som en autoritær personlighetstype som ikke tåler motargumenter, og oppfatter enhver kritikk som uttrykk for intriger. Slik kritikk fra politiske motstandere bør alltid tas med en klype salt. Men det er tankevekkende at så mange av hans nærmeste medarbeidere og elever seinere er blitt hans bitreste motstandere. Bl.a. Nirmal Lama, Mohan Pokharel Vaidya alias Kiran, "Pushpa Kumar Dahal" alias Prachanda, Baburam Bhattarai, Dinanath Sharma, "Ram Sing Shrish", "Narayan Kazi Shrestha" alias Prakash og Amik Sherchan hører til den svært lange rekka av kjente politikere som en gang var leda av Singh, men vendte seg mot ham. Singhs personlige stil ser også ut til å avspeile en hissig personlighet. Som omtalt tidligere i denne artikkelen, skreiv han etter forhandlinger om å stifte et kommunistisk parti sammen med partiveteranen Pushpa Lal Shresta ei bok med tittelen "Pushpa Lal, forræder". Denne typen polemikk gjentok han da hans parti NKP (Masal) blei ekskludert av den internasjonale organisasjonen RIM, i ei bok der han karakteriserte RIM som trotskister – et grovt skjellsord i nepalske kommunisters vokabular. På 2000-tallet har han skrevet at NKP(Maobadi)s opprør kan være et resultat av at partiet arbeider for den indiske etterretningstjenesten. Maoistenes kritikk av Singh er til gjengjeld også meget skarp. Prachanda anklager ham bl.a. for sekterisk holdning til Phushpa Lal og til Jhapeli-gruppa, og kaller ham "dogmatisk revisjonist". Det virker uansett klart at Singh har spilt ei viktig historisk rolle, bl.a. ved å bygge opp kommunistiske organisasjoner i åsene i vest-Nepal på 1950-tallet, grunnlegge partiet NKP (Chautho Mahadhiveshan) i 1974, og ved å på 1960- og 1970-tallet insistere på at kommunistene måtte sette parolen om å få valgt ei grunnlovsgivende forsamling sentralt. Dette blei seinere ei hovedparole for NKP(Maobadi), som for alvor blei satt på dagsordenen etter seieren i Jana Andolan 2006. Det Søndhordlandske Dampskibsselskab. Det Søndhordlandske Dampskibsselskab (Etabl. 1871) var et damskipsrederi i Sunnhordland. Fra ca. 1865 begynte dampskipsfarten på Sunnhordland, bl. annet med DS «Vøringen», DS «Bjørgvin» og DS «Constitutionen». Ingen av disse skipene klarte imidlertid å få til en tilfredsstillende tjeneste for lokalbefolkningen, og behovet for en egen båt eid av lokale krefter meldte seg raskt. På initiativ fra bl. annet Kaptein Simonsen ble det invitert til tegning av aksjer for å etablere et eget selskap og finansiere et eget skip. Det nye selskapet, Det Søndhordlandske Dampskibsselskab, ble stiftet i 1871 med en kapital på Kr. 48 000. DS «Søndhordland» ble sjøsatt året etter og startet en rute på Sunnhordland 11. juni 1872 med Kaptein Simonsen som kaptein. De første årene gikk driften med underskudd, men etter å ha fått tilskudd fra staten noen år ble driften etterhvert lønnsom. I 1879 fikk selskapet levert sitt andre skip, DS «Hordaland» fra et verft i Malmö. DS «Hordaland» ble satt inn i rute mellom Bergen – Sunnhordland – Stavanger, men det ble fort klart at dette ikke var lønnsomt. På samme tid hadde Interessentskabet Hardangeren med sitt skip DS «Hardangeren» sin fulle hyre med å ta unna sin trafikk, og det var mange som så potensialet i å slå sammen de to selskapene for optimalisere bruken av skipene og få til et enda bedre samferdselstilbud i Hardanger og Sunnhordland. Dette resulterte i 1880 i en sammenslutning mellom Interessentskabet Hardangeren og Det Sønhordlandske Dampskipsselskab. Det nye selskapet ble konstituert 23. oktober 1880 og fikk navnet Hardanger Søndhordlandske Dampskibsselskab. Dette var opprinnelsen til Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) som etterhvert skulle utvikle seg til å bli et av landets største transportselskap. Janamorcha Nepal. Janamorcha Nepal (nepalsk: जनमोर्चा नेपाल) (forkortelse JMN, People's Front, Nepal, Enhetsfronten, Nepal) var opprinnelig en valgfront for et kommunistparti i Nepal, NKP (Ekda Kendra Masal). Etter to splittelser i mai og oktober–november 2006 fantes det i en periode tre organisasjoner som alle kalte seg JMN. Fra april 2007 skiftet to av disse gruppene navn, og det fins igjen bare et JMN. Fra starten i 2002 til mai 2006. NKP (EKM) ble stiftet i juli 2002 ved at de to partiene NKP (Masal) og NKP (Ekda Kendra) slo seg sammen. De to valgfrontene ble den 10. juli 2002 formelt slått sammen til Janamorcha Nepal, med til sammen 6 representanter fra 1999. Antallet fikk i første omgang liten praktisk betydning, for kong Gyanendra oppløste parlamentet allerede samme høst. Etter Gyanendras statskupp 1. januar 2005, gikk Jana Morcha Nepal inn i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. I mars 2006 var JMN en av de tre partene i Sjupartialliansen, som var med på forhandlinger i Delhi i India, med opprørspartiet NKP (Maobadi). JMNs morparti, NKP (EKM), var også representert. (De to andre partene fra Sjupartialliansen som var i forhandlingene, var Nepals Kongressparti og UML.) Splittelse i mai 2006. I perioden fra november 2005, da Sjupartialliansen offisielt startet sitt samarbeid med NKP (Maobadi), og fram til diktaturet falt i april 2006, ble det klart at det var stadig større motsetninger mellom to fløyer i JMN ledet av kommunistveteranen Mohan Bikram Singh og Amik Sherchan. De to fløyene delte parlamentsgruppa på midten, og fikk 3 representanter hver. Ved den opprinnelige sammenslåingen laget JNM en sentralkomite med 46 medlemmer, 23 fra hver fløy. Men i JNM (Singh) fulgte bare 13 av disse medlemmene med. Majoritetsfløya i JNM hadde som parlamentarisk leder Amik Sherchan. 10. juni gikk han inn i Sjupartialliansens regjering som visestatsminister og helseminister. Ny splittelse i oktober–november 2006. På høsten 2006 gikk JMN (Sercham) gjennom en ny splittelse. En minoritet gikk ut, som fra nå av også ble kalt "Pari Thapa" ble oppfattet som den politiske lederen av den nye organisasjonen. Formelt er han visepresident, mens president er "Chitra Bahadur Ale". Utover høsten trykte flere nepalske aviser spekulasjoner om at JMN (Sherchan) kan gå sammen med NKP (Maobadi). I november hevdet Madhav Kumar Nepal at JMN-fraksjonen til Ale kan gå med i hans parti UML. Representasjon i Sjupartialliansen og overgangsparlamentet. JMN (Sherchan) beholdt JMNs medlemskap i Sjupartialliansen. De to andre JMN-organisasjonene ble nektet å delta i alliansens forhandlinger med NKP (M), og underskrev ikke på de to partenes felles avtaler. Konflikt ved dannelsen av overgangsregjeringen. Da Nepals overgangsregjering 2007 ble dannet, ble de mindre partiene i Sjupartialliansen igjen satt utafor forhandlingene. Regjeringssjef G. P. Koirala førte forhandlingene i hemmelighet sammen med maoistlederen Prachanda, uten at de andre fikk vite noe før alt var avgjort. Like før konstitueringa av den nye regjeringen 1. april fikk Janamorcha Nepals leder Amik Sherchan vite at han mistet stillingen som visestatsminister. Han fikk beskjed om at JMN fikk tilbud om å beholde jobben som helseminister. Sherchan protesterte, og nektet å nominere noen minister fra JMN innen tidsfristen. Regjeringen ble derfor konstituert uten noen minister fra JMN. Senere i april nominerte JMN ikke en, men to ministerkandidater: Leder av parlamentsgruppen "Giriraj Mani Pokhrel", og leder av kvinneforbundet til NKP (EKM) "Shashi Shresta". 29. april ble Pokhrel innsatt som helseminister. (I følge noen nyhetsartikler kunne JMN få en minister til senere.) JMN (Sherchan) tar monopol på Janamorcha Nepal-navnet. Foran valget på Nepals grunnlovsgivende forsamling, registrerte JMN(Sherchan) seg under partinavnet Janamorcha Nepal. Det tvang de to andre fløyene til å gi opp JMN-navnet og ta andre partinavn isteden. Dermed hadde Amik Sherchans fløy igjen sikret seg eneretten til bruken av navnet Janamorcha Nepal i parlamentet og foran neste valg. KV «Malene Østervold». Malene Østervold ble bygd i 1965 av Selby i Storbritannia. Hun ble bygget som seismikkskip, men brant i 2000 og ble da bygd om av Rabben Mek. Verksted, og tilpasset kystvaktens behov. «Malene Østervold» inngikk så i Kystvakt Nord, ytre. KV «Malene Østervold» (W-316) opererte i Ytre Kystvakt (YKV) og hadde sitt hovedansvarsområde i Barentshavet, norsk økonomisk sone, fiskerivernssonen rundt Svalbard og i fiskerivernssonen rundt Jan Mayen. Fartøyet sorterte under Kystvaktsskvadron Nord og hadde sin hovedbase ved Sjøforsvarets Kystvaktsstasjon, Sortland (SKYS). Båten var innleid på kontrakt fra Shipman A/S og hadde en del sivilt mannskap, deriblant navigatørene, byssepersonell og maskinister. Det var til en hver tid tre militære befal ombord, samt 8-10 menige. Dette er normalt for kystvaktens innleide fartøyer. Fremtid. KV «Malene Østervold» gikk ut av tjeneste for kystvakten 31. januar 2007. Båten la seg i dokk hos Bergen Yards og gjennomgikk en omfattende konvertering til seismikkskip. Malene Østervold opererer i dag i Egeerhavet for seismikkselskapet Wavefield. Det Vestlandske Dampskibsselskab. Det Vestlandske Dampskipselskap (Etabl. 1878) var et dampskipsrederi på Vestlandet. Selskapet kom i stand etter at de tre rederiene som drev DS «Vikingen», DS «Folgefonden» og DS «Lyderhorn» i fart mellom Bergen – Hardanger – Stavanger, slo seg sammen i 1878. DS Lyderhorn var bygget ved Bergens Mekaniske Verksted i 1878 og var et hurtig skip som skulle trafikkere strekningen Bergen – Stavanger. Dette skipet viste seg å være meget dyrt i drift og det førte til at selskapet lenge slet med økonomien, og til slutt ble det i 1883 overtatt av Hardanger Søndhordlandske Dampskibsselskab (HSD). Denne sammenslutningen ble regnet for å være det viktigste som skjedde i dampskipsfartens historie i Hordaland, og hadde meget stor betydning for den økonomiske utviklingen i Hardanger og Sunnhordland. Metrobús. Metrobús ved holdeplassen Rio Churubusco. Rutekart for de to linjene Egen påstiging for kvinner, barn, eldre og funksjonshemmede. Metrobús er et bussystem i Mexico by i Mexico. Det ble offisielt åpnet for allmennheten 19. juni 2005. Rute A. Rute ADen første ruten dekker en distanse på rundt 28,5 kilometer og har 45 stasjoner. Den går langs Avenida de los Insurgentes, hvor et eget kjørefelt er reservert for den. Den unngår dermed all trafikken, og kan frakte passasjerene raskt gjennom byen. Avenida de los Insurgentes er en sterkt trafikkert vei som går gjennom byen fra nord til sør, og den sies å være verdens lengste aveny. Rute B. Den andre ruten ble åpnet 16. desember 2008, og går langs Eje 4 Sur, fra vest til øst. Den har overgang til linje 1 ved stasjonen Nuevo León. Den har 36 stasjoner og en lengde på 18,9 kilometer. Priser. Fra den 28. desember 2008 er taksten satt til 5,00 pesos uavhengig av reisedistanse. Nattakst er satt til 5,50 pesos. Kritikk. Mange har vært kritiske til metrobussen, fordi ett av de fire kjørefeltene i hver retning langs Avenida de los Insurgentes ble reservert til denne bussen. I tillegg har mikrobussene blitt fjernet fra gaten, noe som førte til at mange bussjåfører mistet jobben. Seksuell lavalder. Seksuell lavalder i hele verden Seksuell lavalder er en aldersgrense som et lands lov har satt for når man kan ha seksuell omgang. Den norske straffeloven regulerer dette i to ulike straffebud, §§ 195 og 196. Sistnevnte forbyr seksuell omgang med personer under 16 år, mens førstnevnte straffer seksuell omgang med barn under 14 år. Derfor er maksimumsstraffen for brudd på § 195 høyere, i tillegg til at samleie gir en minimumsstraff på 3 år. Ifølge loven (§ 196) er det ulovlig også for mindreårige å ha sex med hverandre. Når det kommer til straff ønsker man imidlertid å ta noe lettere på seksuell omgang mellom jevnaldrende mindreårige på samme modningsnivå når det ikke bærer preg av utnyttelse, men er et uttrykk for ungdommelig utprøving. I 2003 ble følgende lagt til i de aktuelle straffelovsparagrafer: "Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort...dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling." Selv om lovens bokstav sier at straff "kan" bortfalle (og at straff dermed fremstår som det normale) så har praksis vært at ungdom ikke blir straffeforfulgt. Selv om sex mellom to femtenåringer normalt ikke vil medføre straff så er det altså ikke lovlig og vil kunne virke straffeskjerpende kombinert med en annen forbrytelse. F.eks. vil det virke straffeskjerpende om en femtenåring voldtar en jevnaldrende hvis offeret er under den seksuelle lavalder. I Europa er lavalderen mellom 13 og 18 år. I USA er den 18 år i noen stater, og 17 og 16 i andre. I noen land har lavalderen for sex mellom personer av samme kjønn vært høyere enn for mellom personer av motsatt kjønn, og noen steder også høyere for menn som har sex med menn enn for kvinner som har sex med kvinner. Klimasjokket i 535-536. Klimasjokket i 535-536 er en av de alvorligste episodene med langvarig nedkjøling av den nordlige halvkule de siste 2000 årene. Årsaken til sjokket var antagelig et stort vulkanutbrudd i tropene som la ut et omfattende støvdekke i atmosfærens. Virkningen var omfattende, med betydelig kaldere vær, sviktende avlinger og verdensomspennende sult i befolkningen. Skriftlige vitnesbyrd. Den bysantinske historikeren Procopius skrev i 536: «dette året fant et ytterst fryktelig forvarsel sted, for solen avga sitt lys uten styrke… den minnet mer og mer om en solformørkelse, for strålene den kastet var ikke klare.» Årringanalyse gjort av dendrokronolog Mike Baillie ved Universitetet i Belfast, viser unormalt liten vekst i irsk eik i 536, og et annet brått fall i veksten i 542, etter en delvis bedring. Liknende mønstre er funnet i årringer fra Sverige og Finland, i Sierra Nevada i California i USA, og i årringene fra chilenske trær. Mulige årsaker. Man antar at disse endringene kom av aske eller støv i luften etter et nedslag fra en komet eller meteoritt, eller et vulkanutbrudd (et fenomen kjent som «vulkansk vinter») Et liknende, mindre markant klimaavvik ble observert i 1816, etter hvert kjent som «Året uten sommer», har blitt koblet til eksplosjonen av vulkanen Tambora i Sumbawa i Indonesia. I en bok fra 1999 foreslo David Keys, med støtte fra den amerikanske vulkanologen Ken Wohletz at den indonesiske vulkanen Krakatau eksploderte på den tiden, og forårsaket forandringene. Dallas Abbott fra Columbia-universitetets "Lamont-Doherty Earth Observatory" i New York påviste i 2009 at iskjerner fra Grønland inneholdt ørsmå kuler som kan forklares som det støvet som en serie med komet-nedslag ville ha sendt opp i luft i 536. Ett av de mulige nedslagskraterne er Grendel-krateret i Skagerrak. Historiske konsekvenser. David Keys spekulerte ytterligere i om klimaforandringerne kanskje også hadde forårsaket flere større utviklinger, som fremkomsten av byllepest, mongolske stammers migrasjon mot vest, avslutningen på Det persiske riket, islams oppblomstring og avslutningen på flere sivilisasjoner i Mellom-Amerika og Sør-Amerika. Disse spekulasjonene er det ikke bred enighet om. Hendelsen i 536 og den påfølgende nøden har blitt foreslått som en forklaring på det faktum at skandinaviske eliter ofret store mengder gull mot slutten av folkevandringstiden, kanskje for å formilde de sinte gudene og få sollyset tilbake. Den store byen Teotihuacán i Mellom-Amerika ble forlatt. Også dette har blitt satt i forbindelse med tørke som, sammen med sult og sosiale uroligheter, har kommet som en følge av klimaendring. Harald Stabell. Harald Stabell (født 16. januar 1947) er en norsk advokat (jurist). Han er gift og har tre barn. Stabell er kjent for en lang rekke profilerte straffesaker, og for sitt engasjement mot overgrep fra politiet og andre offentlige myndigheter. På 1970-tallet var han politisk aktiv i AKP(m-l), og har de senere årene blant annet stilt opp på opprop for Rød Valgallianse. Han er i dag leder av Advokatforeningens strafferettsutvalg. I 2009 stod Stabell på 22. plass på Rødts stortingsvalgliste i Oslo. Misjonær. Den skotske misjonæren David Livingstone var også oppdagelsesreisende En misjonær er en person som har fått et kall, en livsoppgave og som er utsendt for å oppfylle sitt kall eller livsoppgave. Forutsetningen for å bli misjonær er en personlig tro og en motivasjon til å være en forkynner. De fleste religioner har misjonærer. Vanligvis brukes misjonær om en person som forkynner en religion, som oftest i utlendighet. Ofte forstås "misjonær" som en person som arbeider med å forkynne den kristne troen. Når kristne misjonærer forkynner "Evangeliet", kalles det Evangelisering. Også personer som viser stort engasjement for en sak kalles gjerne en "misjonær", selv om saken ikke har noe med religion. Norske kristne misjonærer. Misjonærene er lønnet og sendes ut av de frivillige misjonsorganisasjonene og kristne menigheter. Noen misjonærer reiser uten å ha en en organisasjon eller menighet som støtte. Mange norske kristne misjonsorganisasjoner samarbeider gjennom Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Kristian Erslev. Kristian Sophus August Erslev (født 28. desember 1852, død 20. juni 1930) var en dansk historiker. Egentlig ble han døpt "Christian", men den formen sees ikke brukt offentlig, men forekommer konsekvent i kirkebøkene også siden. Erslev, som var professor i historie ved Københavns Universitet fra 1883 til 1916 og riksarkivar fra 1916 til 1924, betraktes av mange som kildekritikkens far. Han ble urnebegravet på Frederiksberg Kirkegård. Utdannelse og karriere. Erslev ble født i København som sønn av forlagsbokhandler Jacob Erslev og Jacobine Marie, født Castenschiold. Da han ble født, bodde familien i Gothersgade 28, men da han ble døpt 19. juni, skjedde det «paa Frederiksberg», som det står i kirkeboken fra Trinitatis kirke. 10. juli 1870 gikk Erslev ut fra Mariboes Skole i København, og begynte studier ved Københavns Universitet i København. Etter at magistergraden var ferdig (i 1986) la han ut på en utenlandsreise som varte frem til august 1879. Reisen gikk til Tyskland, Italia, Hellas og Paris i Frankrike. Etter hjemkomsten ble han 8. november samme år dr.phil. med avhandlingen "Konge og Lensmand i 16. Aarh. Studier over Statsomvæltningen 1536 og dens Følger for Kongemagt og Adelsvælde". Disputasen bygde på studier av de danske lensmenn og forleningsvilkårene for de danske len i perioden 1513–1596. 1. januar 1881 ble Erslev stipendiat ved Gehejmearkivet, og 1. mars 1883 ble han professor i historie ved Københavns Universitet. Året før var Erslevs gamle læremester, professor Caspar Paludan-Müller, blitt avløst av Johannes Steenstrup. Erslevs virksomhet innenfor historisk metode de kommende år ble på mange måte preget av et oppgjør med Paludan-Müllers metode, mens Steenstrup i høyere grad videreførte hans arv. Eksterne lenker. Erslev, Kristian Erslev, Kristian Erslev, Kristian Folkekirken. Folkekirken er betegnelsen på den danske statskirken. Kirken er den største kristne kirken i Danmark. Etter prosentvis oppslutning i befolkningen er den pr. 2008 også den mest omfattende nasjonale kirke i Skandinavia. I den danske grunnloven slås det fast at Folkekirken skal være en evangelisk-luthersk kirke. Ca 82,1 % av innbyggerne i Danmark er per 1. januar 2008 medlemmer, men under 5 % går til gudstjeneste ukentlig. Medlemstallene i kirken synker svakt år om annet: Fra 1985 til 2003 har andelen dansker som tilhører Folkekirken sunket med 7,3 %. Det er et langt lavere tall enn f.eks. i Norge. Nedgangen skyldes i første rekke innvandring til Danmark og lavere dåpstall. I motsetning til i Norge har det i Danmark aldri vært massiv utmelding av Folkekirken, noe som delvis skyldes kirkens tette bånd til statsforvaltningen, men også fraværet av et aktivt og sterkt livsynshumanistisk alternativ. Inntil reformasjonen i 1536 var Den katolske kirken dominerende i Danmark i historisk tid. Etter reformasjonen ble en luthersk kirke opprettet med kongen som øverste leder. Inntil 1849 var dette den eneste tillatte religion i kongeriket. Etter at religionsfriheten ble innført som følge av liberale idealer skiftet kirken formelt navn til folkekirke. Dette skjedde for å understreke at kirken hadde majoriteten av folket med seg. Denne ordningen bidro også til at kongen ikke lenger var formell leder av kirken, men at han fortsatt skulle være medlem og kirkens beskytter. Hvis man blir døpt i den danske kirke er man medlem resten av livet, man kan melde seg ut, men det må gjøres skriftlig. Organisering og økonomi. Folkekirken styres av det danske kirkedepartementet der kirkeministeren til enhver tid er øverste autoritet. Administrativt er kirken inndelt i elleve bispedømmer (Den færøyske kirke er pr. 29. juli 2007 blitt selvstendig og er derfor ikke lenger en del av Den danske folkekirke). De 11 bispedømmene er inndelt i 111 provinser, 1340 pastorater og 2200 sogn, med ca. 2400 kirker. Folkekirken har i alt ca. 2400 sogneprester, sognene styres av 2200 menighetsråd med i alt ca. 18 000 medlemmer. (Tallene for prostier, pastorater, sogn, kirker, sogneprester og menighetsråd er foreløpig (2007) ikke korrigert etter utskillelsen av den færøyske kirken). Kirken finansieres via skatt betalt av Folkekirkens medlemmer. Denne skatten/avgiften innkreves gjennom staten. Ordningen med kirkeskatt ble innført i 1920. Kirken hjelper staten med oppgaver knyttet til folkeregistrering og begravelser, disse tjenestene tilbys også personer som ikke er medlemmer av Folkekirken. Alle danske innbyggere kan derfor registrere fødsler gjennom kirkens organisasjon. Ettersom Den danske kirke er tett sammenvevd med statsforvaltningen – både på grunn av folkeregistrering og begravelser – har debatten om et skille mellom stat og kirke vært langt mindre framtredende i Danmark enn i Norge og Sverige. Et eventuelt skille mellom kirke og stat vil av samme grunn være en vanskelig prosess i Danmark. Kirkens funksjoner. Ut over de normale gudstjenestene i kirken på søndager og helligdager er det fire begivenheter som for folkekirkemedlemmer skal markeres i kirken: Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Folkekirken registrerer fødsel, navneskifte og død i Danmark. Kirken betjener i denne sammenhengen alle dansker, ikke bare medlemmer av kirken. I distriktet Sønderjylland utføres disse oppgavene av kommuneforvaltningen. Dette skyldes at distriktet fortsatt forholder seg til tidligere tysk lovverk. Denne praksisen har eksistert i Sønderjylland/Nordslesvig siden 1873 (disse områdene var tidligere helt eller delvis administrert fra Tyskland). Den 4. mai 2005 kunngjorde kirkeministeren at det ville bli opprettet et offentlig kontor uavhengig av kirken som kunne foreta deler av Folkekirkens forvaltningsoppgaver. Denne avgjørelsen kom etter kritikk fra ikke-kristne som opplevde det problematisk å skulle henvende seg til kirken for registring av barns fødsler og eventuelt navneskifte. Referanser. Danske kirke Danske kirke Framtiden i våre hender. Framtiden i våre hender er en frivillig organisasjon som arbeider for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Organisasjonen er kritisk til det stadig økende forbruket i rike land som Norge og mener at hensynet til natur og klima er viktigere enn vekst i forbruk og økonomi. Framtiden i våre hender er Norges største miljøorganisasjon, og ble grunnlagt av Erik Dammann i 1974. Den ledes i dag av Arild Hermstad. Historie. I 1972 utgav Erik Dammann boka "Fremtiden i våre hender". Leserinteressen boka skapte førte til stiftelsen av organisasjonen i april 1974. Stiftelsen foregikk på et folkemøte i Nadderudhallen i Bærum. Der holdt i tillegg til Dammann, Arne Næss, Trygve Bull og Georg Borgstrøm foredrag. Over mennesker var kommet fra hele landet for å høre foredragene. I boka "Fremtiden i våre hender", som raskt ble en bestselger, beskrev forfatteren forskjellene mellom fattige mennesker i u-land og overfloden i land som Norge. Dammann reagerte særlig på at det hver dag døde mer enn barn av unødvendig fattigdom – unødvendig fordi det fantes nok mat og ressurser til alle. Folkeaksjonen tok i bruk informasjon som sitt viktigste virkemiddel for samfunnsforandring. Et informasjonssenter ble opprettet i Oslo med Erik Dammann som daglig leder. Flere tusen mennesker støttet sentret med en årlig kontingent. Etter hvert ble det også dannet lokale grupper over det meste av Norge. Etter at boka Fremtiden i våre hender ble utgitt på engelsk oppsto det også grupper og søsterorganisasjoner i Sverige, Danmark, England, Sri Lanka og noen andre land. Siden etableringen har Framtiden i våre hender vært med på å sette dagsorden og vært en viktig aktør i den norske samfunnsdebatten. I 1994 uttalte daværende LO-sjef Yngve Hågensen: «Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at jeg ser med interesse på det arbeidet Framtiden i våre hender gjør. Jeg tror dere har innvirkning på de vedtak som fattes, langt utover det dere er klar over. Vekstfilosofien hadde hatt atskillig bedre grobunn i Norge hvis ikke flere og flere hadde stilt spørsmålstegn ved den.» Siden starten i 1974 og fram til nå er det Erik Dammann, Steinar Lem og Arild Hermstad som har vært Framtiden i våre henders viktigste ansikter og talspersoner. Medlemstallet i Framtiden i våre hender har svingt fra rundt til opp mot. I 2011 er medlemstallet rundt, og organisasjonen er med det største miljøorganisasjonen i Norge. Kjernesaker. Framtiden i våre hender jobber for et grønt forbruk og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Organisasjonen mener at hensynet til natur og klima er viktigere enn vekst i forbruk og økonomi. Framtiden i våre hender arbeider for at myndigheter og næringsliv legger til rette for at folk skal kunne gjør grønne og etisk riktige valg. I tillegg til et kritisk syn på forbruksveksten i den rike del av verden, prioriterer Framtiden i våre hender også følgende saker i sitt informasjonsarbeid og politiske påvirkningsarbeid: «Etikk i alle investeringer«, «Økologisk økonomi», «Høyhastighetstog i Norge», «Ja til sol, nei til olje» og «Levelønn i sør». Framtiden i våre hender utgir magasinet Folkevett, driver overvåkingstjenesten «Norwatch», som setter søkelys på norske næringsinteresser i fattige land, prosjektet «Mitt klima» som tilbyr organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner å kompensere for klimagassutslipp, og "Rene klær", den norske delen av den internasjonale Clean Clothes Campaign. Framtiden i våre hender driver også aksjonen "Besteforeldre krever en ansvarlig klimapolitikk". Besteforeldrenes klimaaksjon. «Besteforeldrenes klimaaksjon» ble lansert som underskriftskampanje i 2006. Initiativtaker var Halfdan Wiik. Besteforeldreaksjonen er en del av Fremtiden i våre hender og har hatt flere større opprop gjennom media, med støtte fra kjente besteforeldre innen politikk, kulturliv, akademia og kirken. Aksjonens slagord er «Barnas klima er vår sak». Hovedfokus ligger på etiske aspekter ved klimakrisen og rettferdighet mellom generasjonene. Blant sakene som har vært prioritert, er kampen mot Statoils tjæresandprosjekt i Canada. Besteforeldreaksjonen hadde høsten 2011 ca. 2 500 støttespillere. Ledelsen består av en styringsgruppe med 7 medlemmer og et råd med 50 medlemmer. Aksjonens første landsomfattende rådsmøte ble holdt på Sørmarka 2-3. september 2011. Etter at Statoil ble tiltalt for 19 lovbrudd av kanadiske miljømyndigheter i forbindelse med deres prosjekt for utvinning av tungolje fra oljesand i Athabasca-regionen i Alberta, Canada fikk Besteforeldreaksjonen 5. april 2011 satt inn en helsides protestannonse i Albertas største avis Edmonton Journal der de beklaget Statoils virksomhet i landet. Mette Newth frontet Besteforeldreaksjonen i en debatt på NRK2 og annonseaksjonen ble også lagt merke til i Canada, der den ble dekket av Global Edmonton TV, CBC News og NG News. Aksjonen har også siden markert sin kritikk mot Statoils oljesandprosjekt. 17. april 2012 holdt de en demonstrasjon utenfor Statoils hovedkvarter på Vækerø. Blant dem som deltok var Statoils tidligere styreleder Inge Johansen, som er medlem i Besteforeldreaksjonen. I 2012 gikk aksjonen sammen med Birgitte Grimstad og fikk utgitt albumet "Vi må bli gode mot menneskenes jord" der overskuddet fra salget går tilbake til aksjonen. Organisasjon. Organisasjonen har per 2011 ca 20 000 medlemmer. Dagens styreleder er Anne Skranefjell. Nestleder er Christian Fossen. Arild Hermstad er daglig leder. Steinar Lem var frem til sin død i 2009 Framtiden i våre henders informasjonsrådgiver og talsperson. Slaget ved Carham. Slaget ved Carham sto mellom skotter og anglesaksere fra Northumbria i 1018. Kongen av Alba (Skottland), Malcolm II av Skottland, sammen med Owen den skallete (Eógan II av Strathclyde), en småkonge av Strathclyde, dro sørover og utkjempet et viktig slag mot jarl Uhtred av Bamurgh og hans hær av northumbrianere i Carham ved Tweed ikke langt fra Roxburgh. Slaget endte med overveldende skotsk seier at området Lothian ble under lagt kongeriket Skottland og markerte begynnelsen på Skottland som det dominerende kongdømmet i Nord-Britannia. En annen krønike, "Den angelsaksiske krønike", oppgir at Uhtred døde i 1016, to år før han ble overvunnet ved Carham. En del historikere mener at slaget fant sted i 1018 og at den danske kongen Knut den mektige fikk Uhtred fjernet eller mest sannsynlig drept etter nederlaget. Detaljene fra selve slaget eksisterer derimot ikke lengre, men det synes som om Northumbria var blitt svekket gjennom års stridigheter med sine naboer og overkjørt av de aggressive gælerne fra nord. Etter slaget var kongeriket Skottland blitt den rådende stormakten i nordlige Britannia ved at Lothian ble lagt inn i riket og dermed var store deler av dagens Skottland dannet. De norrøne jarlene holdt fortsatt stand i Ross, Caithness, Sutherland, Hebridene og på de ytre øyene. Det sørlige området Galloway, preget av norrøn kontakt i triangelet mellom den britiske østkysten og øya Man, var også fortsatt uavhengig det skotske kongedømmet. Ekstern lenke. Carham Carham Åpen post. "Åpen post" var et talkshow som gikk på NRK i tidsrommet 1998–2002, hvor programlederne Harald Eia og Bård Tufte Johansen tok imot dagsaktuelle gjester. Ved siden av gjestene, hadde programmet en rekke faste innslag, hvor vi fikk møte blant annet narkomane Jarle (Egil Birkeland), korrespondenten Finn Olav Bjørgan (Bård Tufte Johansen) og den svenske reporteren Classe Ekman (Robert Gustafsson). Med årene gikk programmet mer og mer vekk fra talkshow-formatet. Seriens navn er hentet fra Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wigs debattprogrammer på NRK på 1960-tallet. «Kyllingstuntet». Serien skapte samfunnsdebatt flere ganger, blant annet etter at Bård Tufte Johansen 15. januar 2002 kledde seg i kyllingkostyme og løp fram og tilbake bak TV 2-reporter Elin Sørsdahls rygg og lagde høylytte kaklelyder under en direktesending fra Rikshospitalet, hvor Thorbjørn Jagland lå inne etter et illebefinnende. Bård Tufte Johansen skal i kyllingkostymet ha sagt blant annet: «Først er vi slemme, så er vi snille – vi er så flinke som har direktesending!» Ifølge Bård Tufte Johansen selv, var kritikk av medienes dobbeltmoral i behandlingen av Jagland utgangspunktet for stuntet. Stuntet førte til stor debatt om nyhetsdekning i norske medier. Kringkastingssjef John G. Bernander beklaget episoden, og innslaget som var tenkt vist på "Åpen post" 17. januar, ble det bestemt at ikke fikk sendes under et oppvaskmøte med Bernander, prosjektleder for "Åpen post" Lars Hognestad, satiresjef Charlo Halvorsen og NRKs underholdningssjef Tordis Aavatsmark. «Finn Kalvik-nyhetene». Serien skapte også oppstyr i forbindelse med en av sine faste programposter, «Finn Kalvik-nyhetene», da artisten Finn Kalvik i år 2000 innrømmet at han i etterkant av innslagene måtte søke profesjonell hjelp. Imidlertid var Finn Kalvik selv med i det siste programmet i våren 1998, angivelig for å sette et punktum for spalten. Bård Tufte Johansen beklaget sjikanen på TV 2s «Tabloid» i november 2000. Andre har også følt seg støtt av serien. Terje Søviknes uttalte at han følte seg såret etter en vits våren 2001. «Skrukken». Harald Eia skapte debatt i 1999 om hva som bør vises på TV da han i en spalte hvor han parodierte seksualopplysning lå på ryggen og utforsket huden mellom anus og skrotum. Begrepet «skrukken» er nå blitt tatt i bruk av mange som betegnelse for området, noe Harald Eia selv er stolt av. Somerled. Somerled eller "Somairle mac Gillai Brigte" (? – 1164) av både norrøn og gælisk herkomst var en hærfører og leder for øyene på den skotske vestkysten på 1100-tallet. Han erobret det norrøne kongedømmet Man, før han falt i et slag i Galloway på det skotske fastlandet. Somairle mac Gillai Brigte er hans skotsk gæliske navn. I norrøne kilder kalles ham for "Sumarlidi", i engelske for "Somerled" og en latinsk tekst benevner ham som "Somerled Rex Insularum". Somairle mac Gillai Brigte opptrer første gang i historiske krøniker i året 1140 som "regulus", dvs. konge, av "Cinn Tire" (Kintyre) da han blir gift med Raghnailt (Ragnhild?), datter av kongen på Man. I året 1143 dør to konger; kong David I av Skottland og Amhlaibh (gælisk eller mansk for "Olav") av Man. I forvirringen og uordenen som oppstår i vakuumet ser Somairle sin sjanse og angriper både Skottland og Man. På Man er det hans svoger Goraidh (mansk for "Guorror" eller "Godfred") mac Amhlaibh som styrer. I 1156 ble Goraidh beseiret i et sjøslag mot Somairles 80 skip, og de to fiendene kom til fredsforhandlinger og delte øyene mellom seg i en avtale hvor Somairle stilte vilkårene. Goraidh beholdt øyene nord for Ardnamurchan mens Somairle overtok de øvrige. To år senere kom Somairle tilbake til Man med 53 skip og beseiret Goraidh for andre gang. Goraidh måtte flykte og seilte helt til Norge. Somairle var nå hersker ved makt over Man og hans rike strakte seg fra Man i syd til Hebridene i nord og de ytre øyene i mellom. Over tid hadde den norrøne og gæliske kulturen blitt sammenslått, og var nå forent under en hersker. På Galloway ble de kalt for "Gall Gaidheal", bokstavelig for "de fremmede gælere". Sannsynligvis tospråklige, både norrønt og gælisk, med det sistnevnte som førende språk. Deres makt var bygget på den norrøne kunnskap om skipsfart. Derimot truet nye farer fra øst. Stewartene kom langs vestkysten og etter hvert følte øyensynlig Somairle seg nødtvunget til å samle en hærstyrke og møte skottene. Somairle invaderte Stewartenes eget landområde ved Renfrew, hvor et stort slag ble utkjempet i 1164. Det er lite håndfast som foreligger om slaget, men det er klart at Somairle ble drept, skjønt ingen detaljer finnes. I kjølvannet av hans død gikk hærstyrken i oppløsning og trakk seg tilbake. En følge ved Somairles død var at flere hærførere i øyriket trådde fram, først og fremst fra to ætter; Somairles slektninger og slektningene til Goraidh mac Amhlaibh. I løpet av 1100-tallet og 1200-tallet utviklet Norge seg i tiden etter borgerkrigen til et sentralisert kongedømme av europeisk modell. Det skjedde derimot ikke på de skotske øynene, som også lå for langt unna til at Norge kunne ha tilsvarende sentralstyring der som hjemme. De ytre øyene ble derfor absorbert av Skottland, men områdenes lojalitet til skottenes konge forble perifer og preget av motstridende følelser i flere århundrer. Somairles ettermæle ble at han var den som først overvant den norrøne styringen på den skotske vestkysten, inkludert Man, og var dermed begynnelsen på den utvikling at norrøn kultur og språk svant hen og befolkningen ble absorbert i den gæliske. Referanser. Somairle mac Gillai Brigte Isach Jørgen Coldevin. Isach Jørgen Coldevin (født den 28. juli 1724, død på Dønnesgodset den 13. desember 1793) var en norsk militær av Coldevinslekten, sønn av en skipper i Nord-Trøndelag. Coldevin ble godseier på Dønnesgodset 1751, gjennom giftermål med enearving Maria Anna Emahus Tønder, og i 1760 eier av Tjøttagodset, da eid av Dass-familien. Som godseier var han tidvis i strid med leilendinger og husmenn, som i 1764 da han i brevs form klaget til biskopen av Trondheim, vedrørende manglende inntekter fra de straffesaker han gikk glipp av fordi ulovlige leiermål ikke ble rapportert. Likeledes var han i strid om retten til å kreve kirketiende for bruk av Dønnes kirke som da var del av godset. Han var også tidvis arkitekt, ivrig i restaurering av de samme kirkene, og fra 1770 i embeds medfør, engasjert i meteorologien med daglig loggføring. Forfremmet til oberstløytnant i 1782. Sønnesønnen Isach Jørgen Coldevin (1802–1885) bar altså samme navn og var en senere eier av gården. Ola Bremnes. Ola Bremnes (født i Svolvær den 18. april 1955, nå bosatt i Kvæfjord i Troms) er en norsk musiker, forfatter og trubadur; bror av musikerne Kari Bremnes og Lars Bremnes. Han har arbeidet mye med Petter Dass, blant annet i oppsetningen "Vær hilset!" (1995) som har vært fremført på en rekke festivaler. Hans "Reysetøy" var bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge 2001. Han fikk Spellemannprisen 2000 sammen med søskenene Kari og Lars i klassen viser og viserock for "Soløye" (2000), Nordlysprisen (2004), Kardemommestipendiet (2006) og Prøysenprisen 2009 sammen med Lars. Han deltok dessuten på Torskeaften i Nordlendingenes Forening 2006. Ola Bremnes utgav i 2007 barneboka "Trøbbel i trapesen", illustrert av Odd Henning Skyllingstad. Bjørnøya-ulykken. Bjørnøya-ulykken var en flyulykke som rammet Luftforsvaret den 28. mars 1954. Et av Luftforsvarets Catalina–sjøfly fra 333 skvadron med kjennetegn KK-N (tidligere LN-OAP fra Vingtor Luftveier) hadde som oppdrag å droppe postsekker til de meteorologiske stasjonene på Bjørnøya, Hopen og gruvesamfunnene i Longyearbyen og Ny-Ålesund på Spitsbergen. Det var en flytur beregnet på rundt 17-18 timer. Hendelsesforløp. KK-N startet fra Skattøra sjøflyhavn i Tromsø på morgenen og droppet først posten på Bjørnøya og fortsatte mot Spitsbergen og deretter Hopen. Etter en vellykket gjennomføring av postslippene på alle stasjonene ble kursen satt hjem igjen mot Tromsø. Flyet kom inn over Bjørnøya etter 13 timers flyvning, men like syd for stasjonen i tett snødrev gikk flyet i bakken etter en høyresving om lag klokken 15.00 på ettermiddagen. Flyet hadde da det styrtet en besetning på åtte og en passasjer. Passasjeren var for øvrig en programsekretær fra NRK Tromsø, som skulle lage reportasje om postflygningene til Svalbard. Mens flyet hadde fløyet over Bjørnøya hadde stasjonen på øya hatt radiokontakt, men da kontakten like etter ble brutt regnet de med at flyets radio hadde blitt ødelagt. Etter et par timer ble det over radio meldt fra Tromsø at sjøflyet var savnet. To av mannskapet på stasjonen gikk deretter ut på ski sydover for å lete etter spor av flyet. Disse lokaliserte det brennende flyvraket omlag fem kilometer fra stasjonen ved 19-tiden. Fremme ved vraket fant de kun én overlevende som hadde brukket foten, mens resten hadde omkommet i styrten. Dagen etter ankom to marinefartøy til Bjørnøya med havarikommisjon og hjelpepersonell. Flyet hadde da det styrtet en besetning på åtte og en passasjer. Bildet er tatt i 2009. Petter Dass-medaljen. Petter Dass-medaljen (etablert i 1912) er en utmerkelse gitt av Nordlendingenes Forening i Oslo, til folk fra Nord-Norge som har utmerket seg i sitt virke for landsdelens utvikling. Sofus Arctander. Sofus Arctander. Foto av R. Ovesen i Oslo Museums samlinger Sofus Anton Birger Arctander (født i Kristiansand 22. januar 1845, død i Oslo 1924) var norsk politiker (Venstre), og flere ganger statsråd. Han var lærer bl.a. på Selje og Nordfjordeid ca 1865, tok juridisk embetseksamen 1870, og arbeidet som fullmektig, sorenskriver og senere lensmann i Lofoten. Han var ordfører i Hadsel 1872–1878, senere stortingsmann fra 1879. Han var innenriksminister i Sverdrups regjering (1884–88) og handelsminister i Michelsens regjering (1905–), der han var konstituert statsminister 31. august – 23. september 1905. Andre verv han hadde var borgermester i Bergen, tollskriver i Oslo, president i Odelstinget og første borgermester i Kristiania. Han var aktiv i Nordlendingenes Forening. Arctander var gift med Maren Sofie, født Aars.(1849–1940); de hadde en datter. Utmerkelser. Arctander ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble av kongen 1. juli 1887 forfremmet til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenstfuld embedsvirksomhed», etter å ha blitt utnevnt til ridder i 1885. Arctander ble igjen forfremmet 31. oktober 1907, denne gang til ordenens høyeste grad, storkors. Han var også innehaver av Kroningsmedaljen 1906 og av 7. juni-medaljen. Videre var Arctander innehaver av storkors av Dannebrogordenen og var kommandør av den svenske Nordstjerneordenen. Han var storoffiser av den belgiske Leopoldsordenen og av den franske Æreslegionen, samt ridder av den Den prøyssiske krones orden. Videre ble han tildelt Thailands krones orden. Noen som Angela. "Noen som Angela" er en roman av Bror Hagemann, utgitt på Gyldendal i 1989. Den er Hagemanns andre roman. Romanen er kort – 118 sider – og har et hurtig tempo med mange av den velskrevne detektivromanens kjennetegn. Handling. 32 år gamle Henry Ruud lever et regelmessig og lite bemerkelseverdig liv i Bergen. Han gjør det han kan for ikke å vekke andres interesse på noen måte; utfører jobben sin som systemkonsulent punktlig, men uten å utmerke seg, later som han er interessert i de samme tingene som arbeidskameratene, dvs, fotball, og ser ellers mest på TV om kveldene. Han er livredd for at noen skal få kjennskap til hans hemmelige lideskap for opera, og holder platene innelåst. En dag ser han i et magasin en fotomodell som gjør et besynderlig inntrykk på han - «noe i blikket hennes han ikke kunne forklare; noe vilt, fandenivoldsk, og samtidig veldig sky, som om det var første gang hun ble fotografert». Han begynner å gjennomsøke ulike magasiner, og finner henne igjen under skiftende identiteter. Etter å ha fulgt henne i nærmere to år, slutter hun å opptre i bladene. Hun er sporløst forsvunnet. Dette får Henry Ruud til å ta sitt livs beslutning: Han vil finne henne, snakke med henne, gi seg til kjenne. Når ferien kommer, setter han seg i Granadaen og kjører nedover i Europa på det eneste sporet han har - navnet på en fotograf som forekommer på et bilde. Nye spor bringer han etter hvert høyt opp i Romas underverden, og oppdraget viser seg å medføre fare for eiendom, helse og liv. For Henry Ruud er det å finne Angela blitt et livsnødvendig prosjekt, og viktigere enn alle andre hensyn. Han vet ikke hva som er mest uvirkelig – det utenkelige som han nå foretar seg, eller hans tidligere, velordna liv. Sleipneråpningen. Sleipneråpningen er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekket 1.Sc3. Navnet kommer antagelig av at Sleipner har åtte bein og at en springer kan gå til opp til åtte felt (selv om springeren på c3 for øyeblikket må nøye seg med 5). Åpningen har flere navn, og har også blitt kalt for Van Geets åpning, Dunsts åpning m.fl. Dirk Daniel van Geet er en nederlandsk stormester i postsjakk, og åpningen spilles en del av sterke postsjakkspillere, bl.a. Van Geet selv og Ove Ekebjærg. 1.Sc3 er et spillbart trekk som utvikler springeren til et godt felt der den utøver press mot sentrum, men det er likevel langt mindre populært enn 1.Sf3. Grunnene er flere. For det første så hindrer ikke 1.Sc3 svart fra å spille 1...d5 mens 1.Sf3 hindrer svart fra å spille 1...e5. Etter 1.Sc3 d5 truer faktisk svart med å true springeren vekk i neste trekk. Å stanse dette med 2.d4 er mulig, men hvit blir noe hemmet av at muligheten til å angripe sentrum ved å spille c2-c4 mangler. Hvit kan også la svart true springeren, noe som gir svart en terrengfordel i sentrum som hvit kan forsøke å underminere og angripe. Konventikkelplakaten. Konventikkelplakaten var en lov som ble opprettet 13. januar 1741 av kong Kristian den 6. og forbød en predikant å avholde gudelige forsamlinger – "konventikler" – uten sogneprestens godkjennelse. Loven ble opphevet i 1842 og la grunnlaget for forsamlingsfriheten i Norge. Loven var i utgangspunktet et forsøk fra statens side på å kneble de radikale pietister, som ikke ville la seg binde av kirkens krav om enhet under kirken, men holdt frie møter uten sogneprestens godkjennelse. Med loven søkte man å bevare en kirkelig enhet. Men vekkelsesbevegelsene på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet lot seg ikke stoppe. Predikanten Hans Nielsen Hauge ble særlig kjent for kampen mot konventikkelplakaten. Leken går videre. "Leken går videre" er en roman av Ernst Orvil, utkommet på Gyldendal i 1952. Romanen er på 156 sider og er Orvils ellevte. Orvil bruker i "Leken går videre" en allvitende forteller som kjenner flere av personenes indre, og som i tillegg for egen regning kommenterer personene og begivenhetene. Det er avsnitt av essayistisk karakter, som handler om «leken» i livet, dvs. hvordan det sosiale spillet mellom menneskene fortoner seg: «Kampen om likevekten i livet er uten hensyn. Hver og en søker sin egen likevekt. Derfor blir kampen om likevekten en kamp mellom mennesker istedenfor en kamp inne i hver enkelt. Det blir en avgjørelse mellom mennesker istedenfor en avgjørelse i mennesket. Og leken går videre -» Stundom kan utsagnene få et aforistisk preg: «Men braket er ikke til i og for seg. Det fødes i hørselen.» Orvils lyriske evne kommer godt til uttrykk i romanen. Han unngår konsekvent det alminnelige og banale i uttrykksmåten, og gjør i særlig grad bruk av allitterasjon som virkemiddel. Handling. Erik og Hjertrud driver en gard et sted på Østlandet, ikke langt fra hovedstaden. Deres store sorg er at de ikke kan få barn. Etter seks års ekteskap byr Hjertrud seg fram for gardskaren Anders, og blir med barn. Etterpå forlanger hun at Anders skal dra fra garden. Anders reiser, men kommer etter en stund tilbake. For annen gang blir Hjertrud med barn, og på Hjertruds bud må Anders reise. Sønnene Arild og Bent viser seg å bli ganske ulike. Bent er tung og stødig, går ikke på dans, men interesserer seg for bergarter og fossiler. Arild har et flyktig sinn, og blir ikke avkrevd mye arbeid på garden. Faren har en gang da han ble redda opp av en råk gitt Gud det løftet at Arild skal bli prest, og det løftet tenker han å holde. Arild blir sendt til byen til teologiske studier, men studiene ender i utskeielser både med hensyn til livssyn og livsstil, og han blir en belastning på familieøkonomien. Når det er forbi med teologien, finner Arild ut at han vil til teateret. Her seg det ut til at han har funnet det rette for seg; hans hang til det uegentlige og forstilte folder seg ut ved teateret, og han gjør en slags karriere. Bent blir hjemme, og må ta av for farens og moras stigende vanskeligheter. En periode omgås han Hild, som er datter av Anders. Anders har i mellomtida slått seg stort opp på skogspekulasjon og sagbruksdrift, og er blitt en kakse i bygda. Bare Hjertrud vet at Bent og Hild er halvsøsken, og når hun tror at de to er i ferd med å utvikle et forhold, får hun det for seg at Hild må vekk. Faren har bare hatt uhell i sine økonomiske disposisjoner; han må selge skogen og snart er garden pantsatt til opp over pipa. Erik ser i et forvirret øyeblikk Anders som den som er skyld hans egne ulykker, og en måte å ramme Anders på, er å ta fra han noe han har kjær. Boaslanger. Boaslanger er en gruppe av store og kraftig bygde slanger med en vid utbredelse i de varme delene av verden. De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles. Kroppsbygning og levevis. Boaslangene blir som regel maksimalt lange, men anakondaen kan bli nesten lang. Det finnes usikre rapporter om anakondaer på opptil, og den utdødde "Titanoboa" ble hele. Bukskjellene er små, og det er en enkelt rekke av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. De fleste boaslanger har varmefølsomme organer på leppene. Pytonslangene og boaslangene har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at boaslangene ikke har tenner på mellomkjevebeinet ("premaxilare"), og at nesten alle boaslanger føder levende unger. Det er enkelte unntak fra regelen om at boaslanger føder levende unger. Jordpytonen ser ut til å bevart egglegging som et opprinnelig trekk. Noen sandboaer som stammer fra forfedre som fødte levende unger, har derimot utviklet egglegging på nytt. Boaslanger finnes i mange ulike habitater. De finnes stort sett i varme strøk, men gummiboaen lever i barskog og høyfjell. Noen er marklevende, mens andre klatrer i trær. Sandboaene er tilpasset et underjordisk liv i tørre ørkener og stepper, og anakondaene er delvis akvatiske. De eter stort sett ulike virveldyr, som pattedyr og fugler. En regner ofte boaslanger som typiske representanter for den neotropiske faunaregionen, men de finnes også andre steder som i det vestlige Nord-Amerika, på Madagaskar, og på Sulawesi, Ny-Guinea, Salomonøyene og Fiji. Jordpytonen lever i Afrika, og de gravende sandboaene har en vid utbredelse i Nord-Afrika, det sørøstre Europa, Sørvest-, Sentral- og Sør-Asia. Denne utbredelsen er blitt forklart både med at boaslanger fulgte med de ulike delene av superkontinentet Gondwana da det ble splittet opp, og med at de har klart å krysse verdenshavene ved å seile på flåter av vegetasjon. En mener nå at boaslangene kom til Madagaskar via en landbru til Antarktis, og at artene på Stillehavsøyene har levd der siden Gondwana ble brutt opp. Kvelerslanger. I linneansk systematikk er boaslangene familien Boidae. Noen forskere mener at pytonslangene hører hit som underfamilien Pythoninae, men en velger her å plassere dem i en egen familie. Tidligere ble også mudderslanger, spisshodepyton, dvergboaer og bolyeriaslanger regnet til Boidae, men det er nå enighet om at de hører til i egne familier. Den utvidede familien Boidae kalles på norsk kvelerslanger. Dette navnet kan misforstås ettersom mange slanger som ikke er kvelerslanger, også dreper byttet ved å slynge seg rundt det. Delgrupper. Systematikken innenfor Boidae er omstridt, og inndelingen nedenfor bygger på Lee "et al." "Gongylophis" er betraktet som et synonym for "Eryx", og "Xenoboa" som et synonym for "Corallus". Arnold Kluge ved University of Michigan publiserte tidlig på 1990-tallet flere fylogenetiske studier av boaslangene basert på morfologi. Han regner "Acrantophis" og "Sanzinia" som synonymer for "Boa", og "Calabaria" og "Lichanura" som synonymer for "Charina". De gravende slektene "Charina" (inkludert jordpyton) og "Eryx" utgjør i følge Kluge underfamilien Erycinae, mens de andre slektene tilhører Boinae. Etter at moderne molekylærgenetiske metoder ble tatt i bruk på 2000-tallet er det gjort flere nye fylogenetiske studier. Resultatene avviker både fra Kluges arbeid, og fra hverandre. Noonan og Chippindale har publisert en systematikk der boaslangene fordeles på fem geografisk adskilte delgrupper. "Exiliboa" og "Ungaliophis" som av Lee "et al." regnes til en egen familie, Ungaliophiidae, plasseres i en av deres delgrupper sammen med "Lichanura" og "Charina". Sverre Steen. Sverre Steen (født 1. august 1898, død 1983) var en av 1900-tallets mest leste norske historikere. Steen var født i Bergen i en handelsfamilie. Hans første jobb var som postassistent i Bergen og han var elev ved Bergen katedralskole fra 1911 til 1916. Da han var 20 år og historiestudent ved Universitetet i Oslo skrev han sitt første historiske verk, om Kristiania Postvesens historie, som et resultat av forskning på oppdrag fra Handelsdepartementet. Steens veileder, professor Edvard Bull d.e., skaffet ham dette prosjektet, men Bull unnlot å fortelle oppdragsgiveren om Steens alder, ettersom dette kunne ført til at han ikke ville fått oppdraget. Etter å ha avlagt universitetseksamen, tiltrådte Steen som lektor ved Trondheim katedralskole. I denne perioden sørget Bull for å skaffe Steen midler slik at han kunne ta permisjon fra lærergjerningen og arbeide med historieprosjekter. Bull viste seg nok en gang som en akademisk døråpner for Steen da han sikret ham et universitetsstipendiat i Oslo, som varte fra 1927 til 1932. Det første Steen gjorde da han fikk denne femårige stillingen var å reise utenlands for første gang i sitt liv, til København. Stipendperioden ble brukt til å skrive fire bind i forbindelse med Bulls prosjekt "Det norske Folks Liv og Historie". Ved Bulls død i 1932 overtok Steen hans stilling midlertidig, før han deretter ble dosent i historie ved Universitetet i Oslo året etter. Dette medførte at han også måtte overta ansvaret for Bulls norgeshistorieprosjekt, som ble fullført i 1938. Han overtok som historieprofessor etter Halvdan Koht i 1938, og hadde denne stillingen til 1965. Steen var deltaker i Undersøkelseskommisjonen av 1945 som skulle granske myndighetenes handlinger under krigen. Fra 1949 til 1953 var Steen viseformann i Norges Allmennvitenskaplige Forskningsråd (NAVF). I 1964 kom det som en overraskelse da Steen meldte at han ville gå av med pensjon året etter. Men historikeren Sverre Steen forble like travel: 12 bøker skulle komme fra hans hånd frem til han avsluttet sin skrivekarriere i 1977. __NOTOC__ Steens historiesyn. Steens forfatterskap henter sine emner fra norsk historie. Kronologisk spenner derimot forfatterskapet vidt, med viktige bidrag fra middelalder til tiden etter andre verdenskrig. Steen etablerte seg som historiker på 1930-tallet gjennom sine fire bind i "Det norske folks liv og historie" hvor han skrev om perioden 1500 – 1814. Hans egentlige hovedverk er imidlertid serien "Det frie Norge", som ble innledet med bindet "1814" (1951). Dette fem-bindsverket ble avsluttet med "Konge og Storting" i 1962, før det fikk en frittstående fortsettelse med "Grev Wedels stattholdertid" i 1972. Gjennom serien hadde Steen som ambisjon å kombinere det som han gjerne kalte "historieforskning" og "historieskriving". Dette uklare teoretiske skille var nokså utbredt blant historikere av hans generasjon, og reflekterer hos Steen en grunnleggende splittelse i oppfatningen av vitenskapelighet i historisk sammenheng. Han klarte aldri helt å få forsont en faktapositivistisk oppfatning av kildekritikken (som han koblet til "historieforskning") med en i realiteten hermeneutisk tilnærming til historieskriving. Steens posisjon er her på mange måter lik den Kristian Erslev stod for i Danmark. Påpekningen av Steens problematiske vitenskapsteoretiske posisjon er en hovedsak i Jan Thomas Kobberrøds doktorgradsavhandling om Steen fra 2004. I "Det frie Norge" lar Steen politikken gi rammen til fortellingen, men ser konsekvent politikken i relasjon til sosial og økonomisk utvikling. Bindet "Det gamle samfunn" (1957) stikker seg slik sett noe ut, gjennom at Steen der i mer abstrakt form skildrer samfunnsordningen som politikken spilte seg ut mot. Gitt at Det gamle samfunn er blitt en klassiker, har dette bindet fått overskygge at Steens forfatterskap var dominert av politisk historie, i bred forstand. Ethvert historisk forfatterskap har en politisk implikasjon. Steen tok alvorlig på den sannhetsforpliktelse han insisterte historikere var underlagt. Dette forhindrer ikke at Steens forfatterskap, i følge Jan Thomas Kobberrød, kan oppfattes som systemkonformt under hva Berge Furre har kalt «den sosialdemokratiske orden». Steens moderniseringsoptimistiske grunnsyn på historien, som kommer tydelig frem gjennom hans forfatterskap, kunne på mange vis tjene som historisk legitimering av det avideologiserte og moderniseringsivrige sosialdemokrati. Slik sett er det et visst teleologisk trekk i forfatterskapet, men dette balanseres gjennom en tydelig markert bevissthet om egen feilbarhet, gjerne uttrykt i en mild selvironisk form. Sammenlignet med mange av sin egen generasjon historikere var Steen dypt engasjert i formidling av historie ut over fagmiljøet. Hans skrivestil bidro til at han ble vidt lest, han likte å si at man skulle skrive så alminnelige folk som hadde gått en alminnelig skole skulle kunne lese det en skrev. Hans viktigste forskerarbeider fikk dermed et langt større publikum enn vanlig er for slike arbeider. Lengst ut nådde nok Steen da han våren 1967 gjennom 14 foredrag i radio formidlet sin oppfatning av norsk historie fra istiden til 1814. Foredragene ble senere samlet i boken Langsomt ble landet vårt eget. Senere ble denne fremstillingen ført frem til Steens samtid gjennom de utpreget poplærvitenskeplige bøkene "Drømmen om frihet", "På egen hånd" og "Frihet og liv er ett". Bibliografi, i utvalg. En tilnærmesvis komplett bibliografi over bøker, artikler og anmeldelser av Steens verker er laget av Janne Strand: "Sverre Steen. En bibliografi" (Hovedoppgave ved Statens Bibliotekskole), 1976. Steen ble i 1958 hedret med festskriftet "Tusen års norsk historie" hvor mange av hans mest sentrale artikler var samlet. Sverre Steen-prisen. I pakt med Steens arbeide for formidling, har HIFO knyttet sin formidlingspris til Steens navn. Sverre Steen-prisen deles årlig ut til noen som "i løpet av foregående år har utmerket seg ved ypperlig formidling av historie på høyt faglig nivå. Prisen kan også tildeles for en persons samlede formidlingsvirksomhet." Sverre Steen var gift med Ellisiv Steen. Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra Masal). Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra Masal) (Communist Party of Nepal (Unity Centre Masal) – Nepals Kommunistiske Parti (enhetssenteret Masal)) er et kommunistparti i Nepal, som fra starten av var leda av kommunistveteranen Mohan Bikram Singh. NKP(EKM) er fra juni 2006 regjeringsparti i Nepal gjennom valgfronten Janamorcha Nepal. I Nepals overgangsregjering 2007 har JMN helseministeren. I mai 2006 blei NKP(EKM) splitta i minst to partier. Høsten 2006 sprakk det ut minst to til. Ytterste venstre i parlamentet slo seg sammen. NKP(EKM) blei stifta i 2002. Den 22. april blei sammenslutninga av NKP (Masal) og NKP (Ekda Kendra) proklamert. Begge var parlamentariske partier med hver sin valgfront. Den 10. juli slo de seg sammen til en ny valgfront, Janamorcha Nepal (forkortelse JMN). Den fikk tilsammen 6 representanter i parlamentet. NKP(EKM) var sannsynligvis det tredje største kommunistpartiet i Nepal, etter det moderate, parlamentariske UML, og det maoistiske, revolusjonære NKP (Maobadi). Det var ihvertfall nest størst av kommunistpartiene i parlamentarisk representasjon. I følge programmet bygde partiet på marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenkning, og var for væpna revolusjon. Det samla de delene av den promaoistiske kommunistbevegelsen som var nærmest til å gå med i NKP (Maobadi). De som sto nærmest og lengst fra maoistene. NKP(Ekda Kendra) blei før partisammenslåinga rekna som det av de legale partiene som sto maoistene nærmest. Etter 2001 hadde NKP(Maobadi) tilbudt dem sammenslutning. Generalsekretæren i det nye partiet, partinavn "Prakash" alias "Narayan Kazi Shrestha", kom fra NKP (Ekda Kendra). NKP(Masal) derimot, var leda av Mohan Bikram Singh, som hadde vært partileder for både Prachanda og Baburam Bhattarai. Etter at disse to hadde splittet seg fra ham, fikk Singh et ekstremt dårlig forhold til deres nye parti NKP (Maobadi). I 2002 blei Singh den politiske lederen for det sammeslåtte partiet NKP(EKM). Hans holdning blei også det nye partiets linje. Våren 2006, mens NKP(EKM) og NKP(M) deltok i en felles front som bekjempet diktaturet i Nepal, siterte pressa NKP(EKM)-ledere som i samsvar med Sings syn kalte NKP (M) "sosialfascister". Fraksjonskamper 2005-2006. Våren 2005 gikk partiet gjennom valgfronten JNM med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Under forhandlingene mellom maoistene og Sjupartialliansen i Delhi i november 2005 og mars 2006, var både JNM og NKP (EKM) tilstede (til tross for at NKP (EKM) formelt er med i Sjupartialliansen gjennom JNM), i tillegg til sjupartialliansens to dominerende medlemmer, Nepals Kongressparti og det store parlamentariske kommunistpartiet UML. En grunn kan ha vært at to fløyer i NKP(EKM) var uenige om taktikken i forhandlingene. I samband med Delhi-forhandlingene kritiserte "Mohan Bikram Singh" åpent at NKP(EKM)s generalsekretær "Prakash" hadde forsøkt å få kontakt med NKP(Maobadi), i følge Singh uten å være autorisert av partiet. Etter demokratirevolusjonens seier i april 2006, fikk partiet gjennom valgfronten JNM tilbud om å sitte i Sjupartialliansens nye regjering. Tilbudet skjerpa motsetningene i partiet, som hadde blitt kjent i løpet av det siste året. Et flertall i sentralkomiteen sa ja til tilbudet, mens et mindretall fordømte det som «mot partiets prinsipper» og sa det tjente maoistenes interesser. Resten av 2006 skulle bli et annus horribilis for NKP(EKM), med gjentatte partisplittelser. JMN (KC). På en pressekonferanse 8. mai sa parlamentsmedlem og representant for partiopposisjonen "Dilaram Acharya" at 3 av 6 parlamentsrepresentanter var mot ledelsen, og han antyda partisplittelse. På et møte i "Butwal" den 26. og 27. mai stifta Singh-fløya sin egen fraksjon av JNM, støtta av 3 parlamentsmedlemmer. Til president og parlamentarisk leder for Singh-fløyas JNM blei valgt "Chitra Bahadur KC", og til generalsekretær "Dilaram Acharya". Denne valgfronten blei fra mai 2006 til april 2007 ofte identifisert som Janamorcha Nepal (KC) (mens den opprinnelige organisasjonen også blei kalt JMN (Serchan)). De to fløyene delte i første omgang parlamentsrepresentantene, og tok 3 hver. Som grunn for splittelsen blei oppgitt uenhighet om forhandlinger med maoistene og om demokratikampen. Minoritetsfløya, leda av Singh, blei nå i praksis satt utafor Sjupartialliansens interne forhandlinger. Den andre fløya var positiv til forhandlingene og ønska plass i regjeringa. Det blei etterhvert klart at majoritetsfløya, som var leda av partiets generalsekretær "Prakash" og JMNs leder og nye visestatsminister Amik Sherchan, var den gruppa i Sjupartialliansen og den nye regjeringa som sto nærmest maoistpartiet. NKP (EKM) (Singh). Sommeren 2006 blei det stadig tydeligere at ikke bare JMN, men også partiet NKP(EKM) reelt var splitta i to deler, som begge fortsatte å bruke samme navn. Dette er partiet denne artikkelen handler om. Dette er utbryterpartiet til Mohan Bikram Singh (og det 5. partiet han har leda). Når det nye partiet reelt splitta seg ut fra det gamle NKP(EKM), er ikke klart. I følge noen nyhetsartikler kan det se ut som om Prakash-fløya først formelt ekskluderte Singh etter sommeren 2006. Ny splittelse i august 2006. Dette partiet var leda av generalsekretær "Bijaya Kumar" og talsperson "Narendraman KC". Enda en sentral person var "Keeshab" (eller "Keeshav") "Nepal". Ingen medlemmer av sentralkomiteen i det gamle partiet skal ha vært med. Presseartikler hevda at NKP(2006) la seg nær maoistene. Det kritiserte ledelsene for de fløyene som hadde brutt med hverandre i mai, men spesielt Mohan Bikram Singh. Dette partiet hadde ikke støtte fra noen parlamentsmedlemmer, og det ser ikke ut til at det danna sin egen utgave av valgfronten JMN. Det fikk lite oppmerksomhet i pressa og det politiske liv utover høsten. I følge noen opplysninger gikk det i oppløsning over nyttår. I mai 2007 sa Prachanda i en tale i Kathmandu at NKP(2006) hadde gått opp i NKP(Maobadi) for flere måneder sida. JMN(Ale). På høsten 2006 gjennomgikk JMNs majoritetsfløy (leda av Sherchan), en ny splittelse. I parlamentet tok utbryterne 2 av 3 representanter, så Sherchans fløy blei sittende med 1. Utbryterne laga også sitt eget Janamorcha Nepal, så tre grupper i parlamentet brukte nå dette navnet. Disse JMN-utbryterne sa også at de rekna seg som medlemmer av Sjupartialliansen. De forsøkte å komme inn på møtet der fredsforhandlingene mellom regjeringa og NKP(Maobadi) blei avslutta i november, og nominerte nye medlememr til Nepals overgangsparlament. I tråd med det som nå var blitt praksis ved partisplittelser i Sjupartialliansen, blei de avvist over hele linja. NKP (EKM) (Singh Shrish). Ut fra partiet NKP (Ekda Kendra Masal) leda av "Prakash", sprakk i oktober/november enda et nytt parti. Dette partiet hadde som generalsekretær "Ram Singh Shrestha", bedre kjent som "Ram Singh Shrish", partinavn "Rajbir". Han var tidligere generalsekretær i Mohan Bikram Singhs NKP(Masal) før sammenslåinga i 2002, men hadde i 2005-2006 kommet mer og mer på kant med Mohan Bikram. En mindre forvirrende variant er NKP (EKM) (Singh Shrish). (Problemet blei løst i april 2007, da NKP(EKM) (Singh Shrish) gikk inn i et nytt parti, NKP (Ekikrit)).) Våren 2007: Nye parlamentarikere, ny minister. Høsten 2006 kom det også ei ubekrefta melding om at partisekretær "Prakash" i det opprinnelige NKP(EKM) ønska at hans parti skulle slutte seg sammen med NKP(Maobadi). Hva Amik Sherchan og maoistpartiets ledelse mente om dette, er ikke kjent. I Nepals overgangsparlament 2007 som blei konstituert den 15. januar, fikk NKP(EKM)s front JMN 3 nye representanter. JMN var nå igjen størst av de kommunistiske småpartiene med 4 plasser, like mange som NMKP, og en mer enn Mohan Bikram Singhs gruppe. I Nepals overgangsregjering 2007 mista Amik Sherchan stillinga som visestatsminister, men fikk på ny tilbud om helseministeriet. (Sherchan hadde hatt begge ministerier). Partiet protesterte mot at det ikke hadde fått være med på avgjørelsen og unnlot å komme med kandidater, slik at regjeringa blei konstituert 1. april uten noe medlem fra JMN. Seinere nominerte JMN ikke en, men to ministerkandidater: Parlamentsgruppas leder "Giriraj Mani Pokhrel", og lederen av partiets kvinneforbund, "Shashi Shrestha". Regjeringsleder G. P. Koirala tok seg god tid med å reagere, men den 29. april blei Pokhrel innsatt som helseminister. (Noen avisartikler hevda at JMN ville få en ministerpost til seinere.) I april 2007 registrerte Janamorcha Nepal seg som parti foran valget på grunnlovsgivende forsamling. Dette førte til at de to nye gruppene med samme navn fra 2006 måtte skrifte navn. NKP(EKM) blei dermed aleine om å ha valgfronten Janamorcha Nepal. Ettersom både NKP(EKM) (Sing Shrish) og deres valgfront JMN (EKM) (Ale) gikk inn i det nye NKP (Ekikrit), satt NKP(EKM) (Prakash) også igjen med bare en konkurrent om partinavnet, NKP (EKM) (Bikram Singh). Masseorganisasjoner. (ANNFSU-U) blei danna 25. september 2002, da NKP (Ekta Kendra)s studentorganisasjon "All Nepal National Free Students’ Union (sixth)" slo seg sammen med NKP (Masal)s "All Nepal National Free Students’ Union (2022)". "Krishna Adhikari" blei valgt til leder. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra Masal) Androth. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Androth navnet på et gruppe huler i fjellkjeden Mithrim fjellene. Etter slaget Nirnaeth Arnoediad søkte noen av de overlevende Sindaene og Eldaene tilflukt der. Tuor ble fostret opp av alvene fra Androth. Chris Benoit. Christopher "Chris" Michael Benoit (født 21. mai 1967, død 24. juni 2007) var en canadisk pro wrestler som var under kontrakt med World Wrestling Entertainment da han døde. Benoit er sett på som en av de beste tekniske pro wrestlere i sportens historie. Benoit ble funnet død 26. juni 2007 i sitt hjem i Fayetteville, Georgia med sin kone Nancy og sin syv år gamle sønn, Daniel. Politiets etterforsking viste at han drepte sin kone og sin sønn, før han han hengte seg selv. Hans A. Djurhuus. Hans Andrias «Hanus» Djurhuus (født 20. oktober 1883 i Tórshavn, død 6. mai 1951 i Tórshavn) var en færøysk lærer og forfatter. Han er særlig kjent for sine fedrelandssanger og for sine barnesanger, men skrev innenfor de fleste sjangre, og etterlot seg dikt, salmer, noveller, eventyr, skuespill og en roman. Hans to år eldre bror Janus Djurhuus er også en av øyenes mest anerkjente diktere, og det sies at mens Janus er den mest respekterte dikteren på Færøyene, er Hanus (Hans Andrias) den mest folkekjære. Hans A. Djurhuus regnes som Færøyenes mest produktive dikter gjennom tidene. Liv. Hans Andrias Djurhuus ble født i Tórshavn i 1883, som sønn av Óla Jákup Djurhuus og Else Marie (født Poulsen, fra Hósvík). Han ble døpt Hans Andreas, men ble kjent under den mer færøyske navneformen Hans Andrias, foruten sitt kallenavn Hanus. Hans to år eldre bror var Janus Djurhuus, og sammen ble de kjent som "Áarstovubrøðurnir" (Áarstovabrødrene), etter barndomshjemmet Áarstova i Tórshavn. Han var gift med Jutta Ziska fra København, senere med med Petra Petersen fra Nólsoy. Som mange før ham arbeidet han i unge år som fisker. Etter lærereksamen i 1905 ble han lærer i Klaksvík, Tórshavn, Sandavágur (1909–1916) og Tvøroyri (1916-1919). Fra 1919 til sin død i 1951 var han dosent på lærerskolen i Tórshavn. Som sin bror Janus regnes Hans A. Djurhuus til de fremste dikterne på Færøyene. I modsetning til den klassiske filolog Janus var Hans Andrias' språk enkelt og lettfattelig. Begge brødrene var ivrige forkjempere for færøysk selvhevdelse, men Janus` fedrelandskjærlighet var problemfylt, fordi han ofte betragtet sine landsmenn som svake. Hans A. Djurhuus' patriotisme var derimod ukomplisert og umiddelbar. I 1905 debuterte han med "Hin gamla søgan" (Den gamle historien). Hans barnesanger ble skrevet i perioden fra 1915 til 1919 til tidsskriftet Varðin. I 50 år var de Færøernes første og eneste barnesanger og de er stadig en del av den færøyske kulturarven. Regin Dahl komponerte melodier, og især "Annika Hoydal"s plate "Til børn og vaksin" med sangene har siden 1975 vært en færøysk klassiker. Ved siden av dikt og sanger for barn og voksne skrev han også prosa, noen skuespill, noveller og skolebøker. Bibliografi. Djurhuus på frimerke fra 1984 "Ein firvaldur" - "En sommerfugl". Frimerke fra 2003 til en barnesang av Hans A. Djurhuus Tsjukotka. Tsjukotka, (russisk Чукотский автономный округ) er et autonomt distrikt (okrug) i Russland og et av de 88 føderasjonssubjektene i den russiske føderasjonen. Tsjukotka ligger helt øst i Russland og omfatter det østligste punktet på det eurasiske fastlandet. I øst er avstanden til Alaska bare noen få kilometer, over Beringstredet. Landskapet er stort sett fjell og fjellvidder, med litt lavland rundt elva Anadyr. Høyeste punkt er 1 843 meter over havet. Her finnes forekomster av tinn, kvikksølv, kull, gass og gull. Klimaet er arktisk – middeltemperaturen i januar er -29˚C og i juli + 9˚C. Havet rundt Tsjukotka er islagt store deler av året. De viktigste næringsveiene er gruvedrift og reindrift. Flesteparten av innbyggerne er russere (66,1%) og ukrainere (9,4%), 20% er diverse urfolk, som tsjuktsjere (10%) inuitter (0,9%), evenere (0,8%) og tsjuvenere (0,6%). Historie. Tsjuktsjukere, inuitter og andre urfolk har bodd i dette området siden før-historisk tid. De første russiske oppdagerne kom til området på 1600-tallet. Den første permanente russiske bosettingen oppstod ved elva Anadyr. På midten av 1800-tallet kom amerikanere til området og startet opp industrivirksomhet. De lokale folkeslagene levde ennå som stammefolk på starten av 1900-tallet. Etter den russiske revolusjonen kom Tsjukotka under kontroll av de kontrarevolusjonære "hvitegardistene". I juli 1920 vant styrker fra den røde armé et slag her, men i 1921 kom nye hvitegardister fra Vladivostok og gjenopprettet kontroll. Først i 1923 fikk bolsjevikene endelig kontroll over området – dette var et av de siste områdene i Russland som kom under kommunistisk kontroll. Den 10. desember 1930 ble det autonome området opprettet. Før 1991 var Tsjukotka et autonomt område underlagt Magadan oblast. Med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble Tsjukotka et føderasjonssubjekt direkte under den russiske føderasjonen. I 2000 ble oligarken Roman Abramovitsj valgt til guvernør i Tsjukotka. Han kommer ikke fra området, bor der ikke og er sjelden på besøk, men har investert store summer i området og også startet leteboring etter petroleum der. 21. oktober 2005 ble han utpekt av president Vladimir Putin som guvernør for ein ny femårsperiode. Geografi. Tsjukotka har i nord kystlinje mot Tsjuktsjerhavet og Østsibirhavet og i øst mot Beringstredet og Beringhavet. I sør grenser Tjukotka mot Kamtsjatka kraj og Magadan oblast, og i vest mot den russiske republikken Sakha. Tsjuktsjerhalvøyas østligste punkt, Kapp Dezjnjov, er Tsjukotkas og Russlands østligste fastlandspunkt. Tsjukotka kan deles inn i tre: den nordlige arktiske ørken, den sentrale tundra og taigaen i sør. Omtrent halvparten av Tsjukotka ligger nord for polarsirkelen. De to største innsjøene er Krasnoye og Elgygytgynsjøen. Juan Serralles. Juan Serralles (født rundt 1845, død 1921) var grunnleggeren til det som skulle bli «Serralles Distillers, Inc."», produsent av Don Q. Juan Serralles var sønn av Sebastian Serralles. Sebastian Serralles immigrerte fra Catalonia i Spania tidlig en gang i det 19. århundre. Sebastian Serralles slo seg ned i Ponce, Puerto Rico hvor han begynte å drive sukkerplantasje. Sebastian Serrales døde i 1865 og Juan Serralles overtok da sukkerplantasjen. Juan startet med produksjon av rom. Han ga navnet «Don Q», fra den legendariske Don Quixote til sin første rom. Don Q ble veldig populær i Puerto Rico og familieselskapet begynte å ekspandere. I 1903 tok de i bruk det første sammenhengende destillisjonsapparat i Puerto Rico. Juan Serrales døde i 1921 og romproduksjonen stoppet opp i forbudstiden på grunn av Puerto Rico sin tilknytning til USA. Juan Serralles er far til Juan Eugenio Serralles. Han er også oldefar til Felix Juan Serrales, Jr som nå er administrerende direktør for Distelerias Serralles, Inc. Selskapet har en salgsandel på over 60% av rom solgt i Puerto Rico. WrestleMania. WrestleMania er den største pay-per-viewen i World Wrestling Entertainment oppfunnet av WWE-formann Vince McMahon. På WrestleMania III var det omtrent 93 000 tilskuere på tribunen i Pontiac Silverdome som kom for å se Hulk Hogan vs. Andre the Giant. Undertaker har vunnet flest seiere på WrestleMania, med en rekord på 20-0. Jamalo-Nenetsk. Jamalo-Nenetsk (russisk Ямало-Ненецкий автономный округ) er et autonomt distrikt (okrug) i Russland. Det er en del av Tjumen oblast men er samtidig et eget subjekt i den russiske føderasjonen. Administrasjonssenter er Salekhard med 36 827 innbyggere, de største byene "Nojabrsk" og Novy Urengoy med like under 100 000 innbyggere. Jamalo-Nenetsk ligger helt nordvest på den sibirske sletta. I nord ligger Nordishavet. Her munner elva Ob ut i en nesten 1000 kilometer lang vik eller fjord, "Ob-golfen". Området er for det meste lavland, men i vest omfatter det de nordligste utløperne av Uralfjellene – det høyeste punktet er fjellet "Pajer" (1499 moh.) Havet er tilfrosset store deler av året, og landskapet er for det meste tundra. Kun i sør fins det litt skog. Middeltemperaturen i januar er -25°C, i juni +7°C. I 1962 ble det funnet store petroleumsforekomster i Jamalo-Nenetsk. Over 90% av all naturgass i Russland blir utvunnet her, og også mye olje. Området er et av de viktigste reindriftsområdene i Russland. Dessuten forekommer endel pelsdyroppdrett. I forbindelsen med oljeindustrien har Jamalo-Nenetsk hatt stor innvandring fra utlandet og resten av Russland. Dermed utgjør urbefolkningen bare en liten del av folketallet. De største etniske gruppene er: Etniske russere – 62,8%, ukrainere – 5,8%, tatarer – 5,8%, nenetskere – et samojedisk folkeslag – 4%, khantiere – 1,5%, komiere – 1%. Historie. Området har vært befolket av nenetsere i alle fall siden det første årtusen e.Kr. På 1000-tallet kom kjøpmenn fra Novgorod til dette området. Sidan rundt 1500 hadde herskerane i Moskva overherredøme, men først i 1595 ble det første russiske støttepunktet opprettet – festningen "Obdorsk" (dagens Salekhard). Utover 1700-tallet utvikla dette seg til ein handelsplass der russiske handelsfolk bytte til seg pelsverk, fisk, elfenbein av mammut og hvalrosstenner. Etter den russiske revolusjonen ble sovjetisk styre opprettet i april 1918. Det jamalo-nenetsiske nasjonale distrikt ble opprettet i 1930. I Stalintiden var det fangeleire her som var en del av gulagsystemet, og slavearbeidskraft fra disse leirene bygde blant annet en jernbanelinje østover fra Salekhard. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble området ett av føderasjonssubjektene i den uavhengige russiske føderasjonen. Believe (Cher-album). "Believe" er et album av den amerikanske artisten Cher, utgitt i 1998. Dette er hennes hittil mest suksessrike album og singel. Albumet har solgt ca 130 000 eksemplarer i Norge alene. «Believe» var den mest solgte singelen i 1998, foran Celine Dions «My Heart Will Go On» fra filmen "Titanic". Faithful. "Faithful" er en komedie fra 1996. Den var regissert av Paul Mazursky, produsert av Robert De Niro og skrevet av Chazz Palminteri. Dette var Chers mindre suksessrike comeback på kinolerettet i 1996. Hun spiller en forsmådd kone som får et uventet møte med en leiemorder. If These Walls Could Talk. "If These Walls Could Talk" er en amerikansk TV-film fra 1996, regissert av skuespilleren og artisten Cher. Cher spilte også selv en av rollene i denne filmen, og hun ble nominert til en Golden Globe for sin rolletolkning. Handling. Filmen er en trilogi av historier fra det samme huset, men med forskjellige beboere og spredt over en tid på 40 år. Filmen tar for seg tre forskjellige kvinner som opplever en moralsk krise når de uventet blir gravide. De må ta valg i forhold til abort. Den første delen er fra 1952, da abort var ulovlig. En sykepleier må takle sin uventede graviditet og hun må gå til drastiske skritt for å få abort. I 1974 er det en husmor med fire barn fra før som oppdager at hun er gravid. Hun bestemmer seg for at hun ikke takler enda et barn. I 1996 bestemmer en gravid collegestudent seg for abort, men hun forstår ikke hva hun må gå gjennom for å få en. Faraohund. Faraohund (FCI #248) er en podenco som av FCI plassert regnes som en primitiv spisshund, selv om andre internasjonale kennelklubber plasserer denne hunden sammen med myndene. Faraohund er Maltas nasjonalhund. Opprinnelse og alder. Faraohunden, som gjennom en årrekke har blitt kalt «verdens eldtse hunderase», er utvilsomt svært gammel som type, men ny forskning med såkalt mtDNA har avdekket at rasen, i likhet med de andre podencoene, i sin nåværende form, ikke kan være mer enn ca. 150–200 år gammel (Peter Savolainen). Den ble før dette ofte regnet som en direkte etterkommer av tesem, selveste urmynden. I dag vet man imidlertid ikke nøyaktig hva eller hvilke hunder som ligger til grunn for rasen. I hjemlandet Malta, der denne hunden er utpekt som nasjonalhund, kalles den "kelb tal-fenek", som oversatt til norsk blir "hund som jakter kanin". Rasen ble på 1920-tallet importert til Storbritannia, men først omkring 1970 ble den anerkjent av The Kennel Club. Den har siden spredt seg til andre land, og i dag regner man med at det finnes omkring 3000–4000 av disse hundene i verden. På Malta har imidlertid rasen vært på retur. Rasestandarden hos FCI er fra 24. juni 1987. Utseende, anatomi og fysikk. Faraohunden er en elegant og langbeint hund med en langstrakt kropp, som har mange fellestrekk med myndene. Den er kvikk og hurtig, og galopp er en naturlige bevegelsesform. Den har et edelt utseende med tørre, rene linjer. Den er elegant og lettvint, men likevel kraftig og muskuløs. Hodet er kileformet, langt og smalt som hos myndene, men den har stående spisse ører. Den lange halen bæres på myndevis. Pelsen er fin, kort og glatt tilliggene. Fargen er rød, hvite tegninger i brystregionen og ei smal hvit stripe i pannen er tillatt. Hvit haletipp er ønskelig. Hannene blir normal 56–63,5 cm i skulderhøye og veier gjerne 25–30 kg. Tispene blir normalt 53–61 cm i skulderhøyde og veier gjerne ca. 2–5 kg mindre enn hannene. Bruksområde. I Norge er denne hunden først og fremst en flott familiehund og en spennede utstillingshund, men på Malta og flere andre steder brukes den fortsatt som jakthund på småvilt. Den er meget hurtig og bruker både syn, lukt og hørsel når den jakter. Den regnes også som en ypperlig sporhund og kan med stor sikkerhet også bli en god ledhund, siden rasen sjelden bjeffer utenfor sitt domene. I tillegg er den ypperlig egent til mange former for hundesport. Lynne og væremåte. Faraohund er en livlig, trofast og lojal hund som krever mosjon og menneskelig kontakt for å trives maksimalt. Rasen regnes som flink med egne barn, men er gjerne noe reservert overfor fremmede. Den passer trolig best for folk som har litt erfaring med hund fra før. Annet. Rasen regnes som sunn. Den er kjent for ikke å trives når det blir for kaldt eller om det regner. Frans Lasson. Frans Lasson (født 20. oktober 1935 i Århus, død 22. mars 2009) var en dansk operasanger og forfatter. Han var sønn av filmprodusenten Poul Hjertholm (1896–1975) og Aase Lasson (1904–88). Han studerte litteratur ved Københavns universitet 1954–58, og tok senere sangerutdannelse. 1967–90 var han operasanger ved Det Kongelige Teater. Frans Lasson var en av stifterne av Karen Blixen Selskabet og var formann for stiftelsen i perioden 1975–1985. Han var også medlem av styret for Rungstedlundfonden. Han og selskapets nestformann, kulturredaktør Hans Andersen redigerte sammen ti årganger av "Blixeniana", som var Karen Blixen Selskabets årbok (utgitt i tidsrommet 1976–1985). Evenkia. Evenkia (russisk Эвенкийский автономный округ) var et selvstyrt distrikt ("okrug") i Russland. Evenkia er del av Krasnojarsk kraj, men samtidig en egen enhet i den russiske føderasjonen. Det administrative senteret er Tura, arealet er 767 600 km² og innbyggertallet var 17 700 i 2002. Geografi. Evenkia er det minst tettbygde området i Russland og har lavere befolkningstetthet enn Grønland. På et område om lag like stort som Norge og Sverige til sammn bor det om lag like mange mennesker som på Stord. Evenkia ligger i den sentrale delen av den sibirske vidda. Det høyeste punktet er fjellet "Kamen" (1701 moh.). Store områder i nord har permafrost, men om lag 80 prosent av området er taiga. Middeltemperaturen i januar er -34°C, og i juli 15°C. Reindrift er en viktig næring. Etterhvert håper man å utvikle oljevirksomhet og turisme. Jernbane eller veier finnes praktisk talt ikke. Kommunikasjonsmiddel er hovedsakelig elvebåt, fly eller reinsdyr. Demografi. Folketallet i 2002 var på 17 697. Av disse var det representanter fra 67 etniske grupper, hvor etniske russere (62 %) og evenkere (21,5 %) er de dominerende. Som andre autonome okruger var Evenkia bygd opp rundt en minoritet, i dette tilfelle evenkerne, som snakker evenkisk som er et tungusisk språk. Historie. Bilde fra 1927 viser ødeleggelser etter Tunguskahendelsen Evenkia har vært del av Russland sidan 1600-tallet. Både i tsar-tiden og sovjet-tiden var det fangeleire for politiske fanger her. 30. juni 1908 var Evenkia åsted for en av de største naturlige eksplosjonene på jorda i moderne tid. Skogen i et område på over 3000 km² ble lagt flatt etter en eksplosjon på mellom 10 og 15 megatonn, forårsaket av en meteoritt. Området er så øde at den første ekspedisjonen ikke nådde fram til eksplosjonsstedet før i 1927. Det autonome området ble opprettet i 1930. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble Evenkia et av føderasjonssubjektene i den russiske føderasjonen, men også fremdeles en del av Krasnojarsk kraj. Boris Zolotarjov var den siste guvernøren i Evenkia (2001–2007). 17. april 2005 ble det vedtatt i en folkeavstemning at Evenkia, sammen med Tajmyr, vil bli slått sammen med Krasnojarsk kraj. Dette skjedde 1. januar 2007. Fredrik Wandrup. Fredrik Wandrup født (1. mars 1951) er en norsk journalist og forfatter, han har vært journalist i Dagbladet siden 1976. Wandrup han har vært utenriksreporter, featurejournalist, petitskribent og kommentator, og har dessuten skrevet en rekke essays og artikler i ulike tidsskrifter og antologier. Han har skrevet om et stort antall emner, fra haikudikt til hardkokt krim, fra Hongkong-action til countryrock, jazz og James Bond. Wandrup har også forfattet to litterære biografier om Jens Bjørneboe og Olaf Bull, og skrevet et portrett av kronprins Håkon som ung. I 2006 debuterte Wandrup som romanforfatter med spenningsromanen "Svart poker" om reklamemannen Benjamin Brenner, som motvillig innblandes i planleggingen av et ran, og senere blir drevet på flukt til Kambodsja og Vietnam. Utgivelser (utvalg). Boken om Jens Bjørneboe er oversatt til tysk (1986). Priser. 1995: Riksmålsforbundets litteraturpris for biografien om Olaf Bull Captain Morgan. Captain Morgan rom er oppkalt etter «Captain» Henry Morgan, født i Wales rundt 1635, død 25. august 1688. I 1944, startet Joseph E. Seagram & Sons, Inc produksjon av rom på Jamaica under navnet «Captain Morgan Rum Company» Captain Morgan rom blir i dag produsert i Puerto Rico. Det har vært flere diskusjoner og rettssaker rundt hvem som skal få retten til varemerket Seagram's Captain Morgan rom. Enten Diageo eller Distelerias Serralles, Inc. Skøyenåsen. Skøyenåsen er et strøk i bydel Østensjø i Oslo, mellom Godlia i nord og Oppsal i sør. Navn og historie. Navnet kommer fra gamle Skøyen gård som ligger i området og var delt i to bruk: Nordre Skøyen hovedgård og Søndre Skøyen, begge med intakte gårdstun. Hovedbygningen på Nordre Skøyen fra 1750-årene er fredet, nå populært samfunnshus for strøket. Gården ligger på et høydedrag mellom strøkene Høyenhall, Bryn, Hellerud og Godlia, og avgrenses av Thygesons vei, Petter Aas' vei og Skøyen allé. Promenaden og Skøyenbakken går inn i parken. Leif Mæhle. Leif Mæhle (født 17. mai 1927 i Sunndalen) var fra 1969 til 1997 professor i nordisk, særlig nynorsk litteratur og nynorsk målbruk ved Universitetet i Oslo. Han er også språkkonsulent ved Det Norske Teatret. Han tok filologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1952. I 1969 tok han doktorgraden. Han hadde et studieopphold i København før han ble universitetslektor i norsk ved Georg-August-Universität Göttingen. Siden var han også universitetslektor ved Lunds universitet. Han har vært gjesteforeleser ved en rekke europeiske og amerikanske universiteter. Mæhle var grunnlegger og redaktør for Norsk Litterær Årbok fra 1966-1988. Inge Krokann. Inge Krokann (født 19. august 1893 i Oppdal, død 27. desember 1962 i Gausdal) var en norsk forfatter. Krokann arbeidet som lærer inntil 1922, da han måtte trekke seg tilbake på grunn av sykdom. Han ble i 1938 medlem av Den norske Forfatterforeningens litterære råd. Fra 1945 mottok Krokann kunstnerlønn (diktergasje) fra Stortinget. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1954. Fra 1954 fikk han også Gyldendals æresgasje. Han skrev for det meste på nynorsk, med sterke innslag av oppdalsdialekt. Krokann er i ettertiden kanskje best kjent for romanen "I Dovre-sno" (1929), første bind i romansyklusen om Lo-ætta (fortsatt i "Gjenom fonna" (1931), "På linfeksing" (1934) og "Under himmelteiknet" (1941)). Han lanserte uttrykket «hamskiftet», om overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning i jordbruket. Tatarer. Tatarer (tatarsk: "Tatarlar", med kyrillisk skrift Татарлар) er en tyrkisk folkegruppe som har tatarisk som morsmål. De fleste tatarer bor i Russland, der de er den nest største folkegruppen. Ved folketellingen i Russland i 2002 var det 5 558 000 mennesker som registrerte seg som tatarer, noe som utgjør 3,8% av landets befolkning. Den største konsentrasjonen av tatarer finnes i republikken Tatarstan, der tatarer utgjør et knapt flertall, 51 % av befolkningen, og i naborepublikken Basjkortostan der de utgjør 28%, men det bor tatarer over hele Russland. De fleste tatarar er sunni-muslimer. Det fins flere undergrupper av tatarer, som av og til blir regnet som egne folkeslag. Disse omfatter blant annet krim-tatarer på Krim-halvøya i Ukraina og sibir-tatarer. En kompliserende faktor er at det i Russland i tsar-tida var vanlig å kalle tyrkiske folkeslag fra aserbajdsjanerer til sibirske folkeslag for tatarer. Opprinnelse og historie. De opprinnelige tatarer ("Ta-ta") oppholdt seg i de nordøstlige deler av ørkenen Gobi og trakk østover til et område som strakk seg fra det som i dag er det sørøstlige Mongolia. De ble først underkuet av khitanerne som tidlig på 900-tallet etablerte Liao-dynastiet i Kina, og trakk seg da sørover. På 1100-tallet ble de underkuet av og vel for det meste assimilert med mongolerne under Djengis Khan. Men grupper av tatarene hadde da allerede migrert vestover, og i forskjellige migrasjoner kom de inn i Vest-Sibir og de russiske stepper. I Europa i middelalderen ble betegnelsen tatarer brukt om mongolene. I omtale av russisk middelalder blir også uttrykkene tatarer og mongoler brukt om hverandre i Russland i dag. Sannsynligvis er dagens tatarer resultat av en assimilering av mongolene, som invaderte store deler av Asia og Øst-Europa på 1200-tallet, med noen av folkeslagene de hadde erobret, spesielt volga-bulgarerne. På 1400-talet fantes det flere mongolsk-tatariske statsdannelser eller khanater: Kazan-khanatet, Astrakhan-khanatet, Krim-khanatet og Sibir-khanatet. Kazan ble erobret av russerne i 1552, Astrakhan i 1556 og Sibir-khanatet i 1582. Krim-khanatet overlevde, til dels som en vasall av Det osmanske riket frem til 1783. Intel 4004. Intel 4004 er en 4-bits mikroprosessor (CPU) produsert av Intel Corp. i 1971. Den er regnet for å være den første kommersielle, integrerte mikroprosessoren. 4004 var opprinnelig designet for å bli brukt i kalkulatorer, men endte opp med å bli brukt i mange andre apparater som en fleksibel erstatning for logiske mikrobrikker. Dette indikerte at det fantes et marked for mikroprosessorer og resulterte i at Intel og flere andre produsenter av integrerte kretser fortsatte med å utvikle bedre og bedre mikroprosessorer. Dette er en trend som har fortsatt frem til i dag. Historie og beskrivelse. 4004 ble utgitt som en 16-pins CERDIP 15. november 1971. 4004 var den første prosessoren som var designet og produsert av Intel, som tidligere laget minnebrikker. Sjefsingeniørene som utviklet den var Ted Hoff (1969: arkitektoniske forslag) og Federico Faggin (1970-1971: design) fra Intel og Masatoshi Shima fra Busicom (senere ZiLOG: selskapet ble grunnlagt av Federico Faggin med Ralph Ungermann ved utgangen av 1974). I 1969 dro en gruppe ingeniører fra det japanske firmaet Busicom til Intel for å diskutere utviklingen av sju integrerte kretser for å bygge en ny generasjon kalkulatorer. Marcian"Ted" Hoff undersøkte arkitekturen til Busicoms planlagte kalkulator,og synes den var altfor komplisert. Han foreslo en enklere struktur som reduserte de sju kretsene til fire: én ROM brikke, én RAM brikke, én I/O (inn og ut) brikke og én CPU som potensielt kan bli integrert till en enkelt chip. Busicoms ingeniører (blant dem var Masatoshi Shima, enprogramvaredesigner) evaluerte Hoff's forslag og aksepterte det i oktober 1969. Den nye arkitektoniske forslag ble ikke utviklet før mange måneder senere. (Hoff var ikke en chip designer og deltok ikke i utformingen av 4004). Den faktiske byggeprosessen begynte i april 1970 da Intel hentet Federico Faggin, en MOS chip og prosess designer, fra Fairchild Semiconductor for å lede MC-4 prosjektet og design 4004. I 1968 hadde Faggin laget verdens første siliciumport teknologi ("Silicon Gate Technology"), som gjorde det mulig å bygge halvlederminne og mikroprosessorer. I tillegg hadde han laget den første MOS integrerte kretsen med silisiumport teknologi – Fairchild 3708. Faggin var også godt kjent med datamaskinarkitektur og logisk og kretsdesign fordi han hadde konstruert og bygget en liten elektronisk datamaskin mens han arbeidet for Olivetti i Borgolombardo, Italia i 1961. Så snart han ble ansatt av Intel, formulerte Faggin en ny metodikk for såkalt "random logic" med silisiumporter som tidligere ikke hadde eksistert. Denne metodikken, sammen med andre teknologi- og kretsinnovasjoner han bidro til, gjorde at 4004 kunne bli integrert i én enkelt brikke. Masatoshi Shima fra Busicom, uten tidligere erfaring i chip design, assisterte Federico i seks måneder under utviklingen av MCS-4 før han dro tilbake til Japan. Der skrev han programvaren for Busicoms kalkulator, det første produktet som tok i bruk en mikroprosessor. Siden 4004 var designet for å bli brukt i Busicoms kalkulatorer, ble det også utviklet tilleggsbrikker til den (for eksempel "programm"-ROM). 4004 bestod av 2300 transistorer og den ble etterfulgt det neste året av den første 8-bits prosessoren 8008, som hadde 3500 transistorer (og 4040, en revidert 4004). Intels fjerde mikroprosessor var den som startet mikrodatamaskinrevolusjonen; 8080. Mikroarkitektur og pinout. "Klikk på bildene for å se de i full størrelse." Tilleggsbrikker. (*) 4001 kan ikke brukes sammen med 4008/4009. Ingeborg Refling Hagen. Ingeborg Nancy Refling Hagen (født 19. desember 1895 på Tangen i Stange, død 30. oktober 1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun debuterte i 1920 med "Når elv skifter leie", noveller fra gammelt Hedmarksmiljø. I tiåret som fulgte kom det en rekke romaner og novellistiske fortellinger skrevet i en fortettet, lyrisk-musikalsk stil med sterk egentone. I 1932 stod hun fram som lyriker med samlinga "Jeg vil hem att", som ble en nordisk salgssuksess for lyrikk. Nå ble hun også en kjent og kjær oppleser av egne dikt. Under andre verdenskrig gikk hun inn i motstandsbevegelsen og var aktiv i arbeidet med å gi ut illegale aviser. Sommeren 1941 startet hun "Send Videre", en avis som i september endret navn og ble kjent som "Jøssingposten". Denne virksomheten førte til at hun ble arrestert midt i desember 1941. Ingeborg Refling Hagen er opphavet til et særegent kulturarbeid som etter krigen fikk ny giv og ble kjent som Suttung-bevegelsen. Den hadde utspring i hennes eget hjem Fredheim. En frukt av dette arbeidet var Suttungteateret på Tangen, gjennom mange år Norges eneste statstøttede friteatergruppe. I 1967 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 1975 mottok hun Norsk kulturråds ærespris. Foreldrene. Ingeborg Refling Hagens mor Johanne (1860–1942) fra Ringsaker, var såkalt uektefødt barn av enken Johanne Angelset og overjeger Ole Simensen Lier Refling. Som tenåring fikk hun arbeid i bokhandelen hos Edvard Olsen Bodding på Gjøvik. Der var Lars Skrefsrud gjest når han var i Norge. Skrefsrud underviste sønnen i huset, den senere misjonæren Paul Olaf Bodding, som kom til å overta etter sin læremester. Johanne lyttet til undervisningen når anledningen bød seg, og tok til seg atskillig kunnskap om språk, diktning og dikteriske bilder som hun siden skulle komme til å gi videre til egne barn. På denne tida stiftet hun også bekjentskap med Anders Sandvig. Hans Petter Hagen (1862–1908), Ingeborg Refling Hagens far, var fra Biri. Han avtjente militærtenesten i HMKs Garde. Siden ble han forpakter og møller på Gjøvik gård hos Augusta Mjøen. Utpå 1880-tallet møtte han den to år eldre Johanne fra Ringsaker og ble dypt betatt. Hun hadde egentlig tenkt å reise ut som misjonær, men i 1887 giftet de seg, og samme år ble Louise født. Hans-Petter fikk tilbud om stilling som møller på gården Vik på Tangen. Han takket ja, og vinterstid 1889 dro den vesle familien over Mjøsisen med sitt jordiske gods. De første årene på Tangen bodde de i Møllerstua ved Vikselva, og der ble Hjalmar og Gustav født. Etter en tid klarte de å bygge sitt eget hus, «Fredheim», der Ingeborg, Hilda og Ragna kom til verden. Oppvekst. Ingeborg, foto fra ca 1913 Ingeborg Refling Hagens barndomshjem var preget av et levende fortellermiljø. Mye folketradisjon ble overlevert gjennom mormoren, moren og andre bygdefolk. Tradisjoner etter Hans Nielsen Hauge og Lars Skrefsrud løp sammen i hjemmet og ble skapende videreformidlet av Johannemor, som også drev sin egen utradisjonelle søndagsskole for barn i bygda. Faren kom til å si opp stillingen som møller da det kom inn elementer som brøt ned det gode miljøet i mølla. Etter dette var han dagarbeider. I 1907 ble han utsatt for en alvorlig arbeidsulykke som førte til hans for tidlige død i 1908. Moren måtte selge huset for å dekke legeregningen på 60 kroner, som dengang var mye penger. Den nye eieren lot enken og de farløse bo på et kammers i det som hadde vært deres eget hjem. Ingeborg var da 12 år gammel. Allerede før farens sykeleie og død hadde moren og barna hjulpet til med inntjeningen. De trange levekårene hadde ført til at Louise, den eldste i søskenflokken, emigrerte til USA. Hjalmar dro til sjøs. Et halvt år etter farens død emigrerte også Gustav til statene, der han tok seg fram og med tida ble en kjent arkitekt. Moren og de gjenværende barna tok de arbeidsoppgaver de kunne få. Ingeborg og de to yngste søstrene fikk oppleve hvordan unger ble utnyttet som barnearbeidere. Ingeborg, som var den eldste av de gjenværende og mest ettertraktet som arbeidskraft, måtte arbeide også i skoletida. De tunge erfaringene førte til et brennende sosialt engasjement som aldri forlot henne. Som fjortenåring reiste Ingeborg til England som barnepike. Her var hun i 2 1/2 år. I England lærte hun seg såpass engelsk at hun kunne lese Shakespeare på originalspråket. Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda en vinter på Viken Folkehøgskole på Gjøvik. Moren betalte for dem ved å vaske internatet. Denne tida var som en ferie etter alt slitet. Folkehøyskolevinteren ble, ved siden av ufullstendig folkeskole, den eneste formelle utdannelsen hun fikk. Læretid i Kristiania. Deichmanske bibliotek var den fattiges universitet I 1914 kom hun til hovedstaden for å søke arbeid. Hun jobbet en tid bak disken i en melkebutikk på Simensbråten som fram til Oslos byutvidelse av 1948 lå i Østre Aker. Hun arbeidet også noe på kontor. I ledige stunder leste hun det hun kom over. Hun hadde bøker gjemt i hyllene, slik at hun kunne utnytte tida dersom det innimellom var få kunder i butikken. Deichmanske bibliotek og Nationalteatret ble hennes universitet. Det hun kunne avse av sin lønn, sendte hun hjem. Hun sørget også for at de to yngre søstrene, Hilda og Ragna, fikk lærerutdannelse. På Simensbråten ble hun kjent med kunstmaleren Birgit Abrahamsen som var kunde i melkebutikken. Birgit forsto at den mørkhårede jenta bak disken kanskje egentlig hadde lyst til annet enn å arbeide i butikk. Arbeidsdagen var lang, men hun kunne likevel ta imot invitasjon til Birgits hjem i Ilaveien (nå Olleveien). I hjemmet hos Abrahamsens kom det interessante mennesker. Birgit hadde gått på Harriet Backers malerskole, var venn av Nikolai Astrup og tilhørte en krets av intellektuelle og kunstnere. Birgits bror var lyrikeren Enok Abrahamsen. En av dem som gjorde inntrykk på Ingeborg Refling Hagen var den kunnskapsrike Anders Krogvig, som skulle bli en konkurrent til litteraturprofessoratet ved vårt eneste Universitet på den tid. I "Store norske leksikon" kan man lese at Krogvig «som «kritisk skribent» [sitat fra bedømmelseskomiteens innstilling] ble stilt foran sine konkurrenter Francis Bull og Just Bing.» Likevel fikk han ikke stillingen. Professoratet ble besatt av Francis Bull i 1920. I erindringsboka "De unge" (1979) har Ingeborg Refling Hagen gitt glimt av Krogvigs sjeldne formidlingskunst. Han kunne holde inspirerte forelesninger på stående fot. Birgit Abrahamsen hadde selv sterke litterære interesser og dertil bakgrunn fra teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen sugde til seg nye kunnskaper. Birgit Abrahamsen oppmuntret henne også til å skrive selv. Det var hun nok så smått begynt med i hemmelighet. Men nå gikk hun i gang for alvor. Hun tok på seg å pleie gamle fru Abrahamsen til hun døde, og lovet henne å ta vare på Birgit som levde og åndet for kunst, men som ikke var mye innstilt på det praktiske. «En ny forfatterinde». Da den første novellesamlingen forelå i 1920, ble den strålende omtalt av Hans E. Kinck. Han skjønte at det var framstått en «ny forfatterinde» med sans for form og stil, evne til å gjøre bruk av hedemarksdialekt i replikker, og som dertil satt inne med et helt spesielt stoff. Kinck visste å verdsette hennes språklige musikalitet som nok var noe i slekt med hans egen i et verk som "Flaggermusvinger". Det kom en strøm av bøker fra henne utover på 20-tallet; mange av dem komprimerte romaner med et dystert, ja til dels uhyggelig innhold. Oftest ble bøkene godt mottatt. Enkelte kritikere sammenliknet hennes diktning med Edvard Munchs malerier, som på den tid ikke alltid ble forstått. Det var tvil om hvilken litterær katergori hennes produksjon skulle plasseres i. Var det krass realisme, vill romantikk, eller kanskje først og fremst ekspresjonisme? I ettertid har man også forsøkt seg med termen magisk realisme. Hennes bruk av dialekt var banebrytende, en halv generasjon før diktere som Hans Børli og Alf Prøysen. Hun offentliggjorde etter hvert en god del arbeider i pressen, f.eks. i "Tidens Tegn", "Arbeiderbladet" og "Arbeidermagasinet". Ekebergkolonien. Parallelt med forfatterskapet skapte Ingeborg Refling Hagen sammen med Birgit Abrahamsen et kulturmiljø på "Nordjordet" i Ekebergskrenten. Nordjordet var en tidligere husmannsplass under Ekeberg Hovedgård som de fikk kjøpt i 1922. Ingeborg Refling Hagen bodde i første etasje, mens Birgit Abrahamsen innrettet seg på kvisten der hun også hadde sitt atelier. Miljøet som oppsto på Nordjordet, fikk tilnavnet "Ekebergkolonien" i pressen. Det ble drevet litteraturstudier, og det ble dannet en friteatergruppe med utaddrettet virksomhet: «De unge» eller «Kinck- Wergelandteateret». Blant dem som vanket i miljøet kan nevnes billedkunstnerne Gunnar Janson, Dagfin Werenskjold og – etter hvert – Henrik Sørensen og musikere som pianisten Melvin Simonsen. Komponisten Eivind Groven kom inn i miljøet gjennom Ingeborgs yngste søster Ragna, som han giftet seg med i 1925. Svogerskapet resulterte i et fruktbart samarbeid, idet Eivind Groven skrev musikk inspirert av Ingeborg Refling Hagens verk, først og fremst "Marihand" og "Brudgommen". Man hadde også kontakter med kunstnere og litterater i nabolandene. Lyrikerdebut. Ingeborg i midten, med søskene Gustav (1892–1981) og Louise (1887–1980). Begge utvandret til USA, bildet er fra et besøk i «gamlelandet» på 1970-tallet I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen "Jeg vil hem att". Den besto av emigrant-dikt og små noveller preget av eventyr og sagn. Emigrantenes situasjon opptok henne både fordi tre av søsknene hadde reist ut, og fordi hun selv hadde levd i utlendighet. Samlingen, som er tilegnet «mine landsmænd i Amerika», ble en salgssuksess for lyrikk det året. Lyrikk og politikk. Fra tidlig på 1930-tallet var hun oppmerksom på den økende trusselen fra fascismen og nazismen i Europa. Forfatterskapet fikk et tiltagende radikalt, politisk preg, og hun fikk venner som soknet til «Mot Dag». Hun arbeidet i et voldsomt tempo, og gav ut opp til flere bøker i året, noen av dem under pseudonym. Et høydepunkt i produksjonen fra slutten av 1930-tallet, er romantrilogien "Tre døgn på storskogen" 1937-39. Den tar utgangspunkt i norsk virkelighet, men handler like mye om stemningen i Europa og varsler om krigsutbruddet som hun så måtte komme. Verket kan i så måte sammenliknes med Olav Duuns "Menneske og maktene" (1939) og Tarjei Vesaas' "Kimen" (1940), skjønt det er store forskjeller i fortellerteknikk og stemning. To av hennes bøker vakte særskilt debatt: "Hvor kom vi fra?" og "Utenfor balkongen". "Utenfor balkongen" utkom 1936, men var skrevet tidligere. Den tar for seg forholdene i Italia under Mussolini. Boka ble forstått i Sverige, men ikke i Norge. "Hvor kom vi fra?" fra 1935 forteller i en poetisk form om hvordan barn blir til, noe som den gangen ble oppfattet som altfor vovet. Debatten om bøkene trengte like inn i stortingssalen, der det skulle avgjøres om hun skulle få kunstnerlønn. Hun fulgte selv med fra publikumsplass, og i boka "De unge" gir hun en frisk skildring av hvordan debatten forløp. Da avstemningen var over, var resultatet at hun, som den yngste norske dikter noen sinne, var tildelt Statens kunstnerlønn i 1936. Wergeland-formidling. a>, tegnet av tegnet av Per Teigen, som også har illustrert flere av Ingeborg Refling Hagens bøker. Hun sitter med en diktbok i fanget, og styrer livsseilasen etter den Hun satte mye inn på å «ruste opp sitt folk åndelig». Bl.a. overførte hun Henrik Wergelands bok "Jødesaken i det norske Storting" til moderne norsk og fikk den utgitt i 1936. Her satte hun også inn et eget dikt om Wergeland som blant annet inneholder formuleringer som, «Han blir den seige rota, som hver voldsmann snubler i», og «Wergeland oppstanden er et farlig, brennbart lyn». Hun oppfattet Wergelands diktning som en vaksine mot nazistisk ideologi, og intensiverte sitt arbeid for å gi barn og unge del i den. Hun skapte da det første store "Wergelandstevnet" på Eidsvoll 17. juni 1938, dvs. på Henrik Wergelands fødselsdag. Hun holdt selv hovedtalen det året. Neste år gjentok hun stevnet, men med en annen taler. Hun aktet å gjøre "Wergelandsdagen" til en årlig tradisjon. Stein skole på Romerike kalles i dag «Eventyrskolen». Sammen med lærer Erling Elverhøy bidro Ingeborg Refling Hagen aktivt til utsmykningen av skolen. Dette ble en oppgave hvor hun utnyttet sitt nettverk av gode venner blant samtidskunstnerne, mellom dem Reidar Aulie, som malte et berømt bilde av Henrik Wergeland som den store såmannen. Maleriet dekker en vegg i ett av klasserommene. inspirert av Ingeborgs diktning om ham, slik som boka "I natt red'n Henrik forbi", og «Steinbarnas Wergelandsang». Innsats under andre verdenskrig. Krigen kom i Norge i 1940, som hun hadde fryktet. Ved krigsutbruddet gikk hun inn i det illegale motstandsarbeidet og redigerte undergrunnsavisen «Jøssingposten». Parallelt opprettet hun, på initiativ fra venner, en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og hun skrev også en litteraturhistorie for barn på vers som kunne synges på kjente melodier. Ingeborg Refling Hagen stensilerte opp Jøssingposten og barnesanger om hverandre mens Gestapos nett snørte seg om henne. Midt i desember 1941 ble hun arrestert i sitt hjem på Nordjordet. Birgit Abrahamsen ble av venner smuglet over til Sverige. «Dag og natt lå hun anspent og parat til å ta imot inspeksjon. Aldri lykkedes det noen uvedkommende å se annet enn et elendig menneskevrak, som lå apatisk, klynkende i sengen. Men i hennes indre flammet en hellig ild, som ingen tysker kunne slukke. Når jeg bøyet meg over sykesengen, skiftet ansiktet øyeblikkelig uttrykk. Den imbecile maske falt bort, og man opplevde plutselig å stå på randen av en vulkan hvor det kokte og boblet. Man sto ansikt til ansikt med et temperament som selv da evnet å juble med de glade og hulke med de bedrøvede. I 2 1/2 år kjempet Ingeborg Refling Hagen sin kamp mot mørkets makter, en vill, fortvilet og betagende kamp, hvor hun seiret stort. Mine fattige ord er ikke gode nok til å skrive det epos hun fortjener.» (Fra den danske avisen "Land og Folk", 25. juli 1946.) Da man ingen vei kom med 'Kjerringliket' som Gestapo kalte henne, gav okkupasjonsmakten opp. Hun ble løslatt sommeren 1944. Ettersom hun ikke kunne stå på bena, ble hun sendt på båre til barndomshjemmet Fredheim. Hennes mor var død i 1942, mens Ingeborg Refling Hagen var i fangenskap, men søsteren Hilda Hagen, som hadde kjøpt huset tilbake i 1930, tok i mot henne. Under sykehusoppholdet hadde hun i all hemmelighet undervist sykepleierskene på Ullevål i verdenslitteraturen. Disse pleierskene ble hennes venner for livet. Et livskall til kulturarbeid. a>, ca 1930-35. I.R. Hagen helt til høyre. I fangenskapet hadde hun gitt seg selv det løfte, at om hun noen gang kom levende fra det, skulle hun ikke kaste bort fem minutter. Hun mente at den litterære arven og gammel visdom kunne virke personlighetsutviklende og bevisstgjørende og var egnet til å motarbeide at nazistiske tendenser skulle blomstre opp igjen. Den bakgrunn hun hadde fra sitt hjem, fra sine erfaringer som utnyttet barnearbeider, fra kulturarbeid før krigen, og fangenskap under krigen og ikke minst, erfaringen som skapende og utøvende kunstner, gjorde at hun kjente det som en plikt, for ikke å si et kall, å gi videre noe av det fond av innsikt hun satt inne med. «Kunnskap er makt, men visdom er tjeneste» pleide hun å si. Hun ønsket å tjene sitt folk, og bidro stort til å oppøve sansen for og gleden ved god, klassisk litteratur. Hun oppfattet denne som en arv barn hadde rett på. Hun mente at de hadde bruk for å få del i den så tidlig som mulig slik at den ble personlig eiendom, og derved kunne skape vekst i sinnet. Under fangenskapet, da hun ikke hadde tilgang på bøker, hadde hun erfart hva det ville si å kunne diktningen så godt at den fungerte som opplagsnæring. Erfaringene fra fangenskapet var nok også medvirkende til at hun skapte verket "Livsfrisen". Suttung-bevegelsen. Etter krigen blev hun boende på Fredheim. Det litterære arbeidet Ingeborg Refling Hagen begynte i fangenskapet, grep om seg og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tida fikk navnet Suttung, og som er kjent som "Suttung-bevegelsen". Det heter seg i norrøn mytologi at den som drikker av skaldedrikken Suttungs mjød enten blir skald eller vis. Ingeborg Refling Hagen mente at den som arbeider seriøst med å tilegne seg diktning, samtidig får i seg dråper av Suttungs mjød. Suttungarbeidet gikk hånd i hånd med hennes dikteriske virksomhet. Wergelandsstevnet fra Eidsvoll ble tatt opp igjen på Romerike i 1948 med Stein skole som base. Siden 1950 har det vært avviklet på Tangen, med en Blomsterprosesjon som sentral del av programmet. De neste tiårene hadde hun konstant huset fullt av unge mennesker som bodde i hennes hjem i kortere eller lengre perioder. Noen ble boende i mange år, andre deltok i arbeidet på andre måter. Parallelt med at hennes elever studerte og arbeidet med litteratur med Fredheim som arnested, tok de gjerne gymnas, lærerskole og universitetseksamener. Hun reiste også til Oslo hver uke og drev lesesirkler og undervisning i opplesning og teaterarbeid i en årrekke. Noen av pleierskene fra Ullevål var av dem som var på Fredheim. Hun tok aldri betalt for sin undervisning. «For intet har jeg fått mine kunnskaper, og for intet gir jeg dem videre», kunne hun si. Hun førte sine elever inn i deler av verdenslitteraturen, fra Homer og Vergil til Shakespeare og Dostojevskij, fra Dante og Wergeland til Søren Kierkegaard, Ibsen og Kinck. Det ble ikke lest bare bruddstykker, men hele verk. Hele "Brødrene Karamasov", alle Shakespeares kongedramaer osv. Etter hvert arrangerte de elevene som hadde fordypet seg i særlige emner, egne studieleirer i sommermånedene. Tre somre etter hverandret kunne temaet f.eks. være Dante. Leirene ble hver gang avsluttet med uteframføringer av utvalgte Dantesanger. Et annet år kunne Wergelands kosmologiske dikt være tema. Det ble det også i noen grad studert bakgrunnslitteratur/sekundærlitteratur i samband med leirene. Men det var alltid diktningen som sto i sentrum. Etterhvert ble det arrangert teaterleirer der man forberedte Suttungteaterets hovedsatsing kommende år. Tradisjonen med litterære sommerleirer for henholdsvis barn og ungdom er siden ført videre, bl.a. av Wergelandakademiet. Kulturarbeidet og 17.-juni-stevnet vokste gradvis og var på sitt aller største på 1970-tallet og inn på 1980-tallet. Ingeborg Refling Hagen understreket ofte at "Suttung" ikke var en organisasjon, men en organisme. Det kan også kalles en levende tradisjon eller kulturstrømning, riktignok preget av hennes originale innsats, men som gjennom de dikterne hun prioriterte sterkest, skyter røttene dypt ned i europeisk åndshistorie. Suttungteatret. Suttungteatret bør nevnes spesielt. Utgangspunktet var husteatret på Fredheim. Da samfunnshuset på Tangen sto ferdig i 1965, hadde kommunen gått inn for å bygge scene og sal med tanke på Ingeborg Refling Hagens teaterarbeid. Suttungteatret skiltet stadig med nye heldagsforestillinger på Tangen samfunnshus. I tur og orden kom Wergelands og Kincks mer eller mindre uspilte dramatikk opp på scenen. Også verker av Gunnar Heiberg, Jonas Lie og ungdomsverk av Henrik Ibsen ble framført. Publikum kom langveisfra til den lille bygda på Hedemarken for å være til stede på disse kulturbegivenhetene. Det sies at Suttungteatret er årsaken til at Tangen stasjon i motsetning til andre større og mindre stasjoner på Dovrebanen, ikke ble nedlagt. Suttungteatret kom ellers inn på statsbudsjettet og oppnådde god omtale også i hovedsstadspressen. Livsfrisen. Parallelt med suttungarbeidet skapte hun det eiendommelige litterære verket "Livsfrisen" i 6 bind, 4 bind 1948–50 og 2 bind i 1975–77. Det er blitt karakterisert som et folkepedagogisk verk. I en særegen kombinasjon av diktning og søkende refleksjoner i rammefortellingen kaster hun lys over sin egen utviklingsvei gjennom ledefiguren, sitt alter ego, Ingrid Mostua. Framgangsmåten kan best karakteriseres ved tittelen på annet bind i "Livsfrisen", "Jeg vil lete og banke". Til "Livsfrisen" hører også seksbindserien, "Eventyr og historier fra Mostua" (1967–73), som er gjennomillustrert av Olav Bjørgum. Ved veis ende. En litterær bragd var de tre erindringsbøkene som hun skrev mellom 1979 og 1982. Den første av dem, "De unge", omhandler begivenhetene på 1920- og 30-tallet. I "Gnister i mørket" forteller hun om de første Wergelandstevnene og om krigsårene, mens hun i "Løfet må holdes" forteller om kulturarbeidet etter krigen. Hun fortsatte dessuten å gi ut lyrikksamlinger til det siste. Diksamlingen "Vårvåt Lørdagskveld" kom i 1984, og kan sies å knytte forbindelsen tilbake til "Jeg vil hem att". I 1984 begynte Ingeborg Refling Hagens jernhelse å svikte, og hun lot arbeidet med Wergelandsstemnet gå over til yngre krefter. Hun døde i sitt barndomshjem i 1989 nesten 94 år gammel og ligger begravet på Tangen Kirkegård, under samme gravstein som søsteren Hilda Johanne Hagen (1898–1972). I nærheten ligger den yngste søsteren Ragna (1902–1960) og hennes mann, komponisten Eivind Groven (1901–1977). Arven etter henne. Ingeborg Refling Hagen fikk et langt og aktivt liv, og virkningen av hennes arbeid er uoverskuelig. Det strekker seg fra barnehagen til Universitetet på høyeste nivå og ut over landets grenser: Hennes elever bar med seg en uvurderlig åndelig ballast inn i sitt videre liv. Mange ble lærere. Man finner hennes elever og samarbeidspartnere – og deres elever igjen – på alle nivå i skoleverket. Flere har gått inn i barne- og ungdomsarbeid med klar foranking i Ingeborg Refling Hagens virke. Impulsene har og gitt støtet til friteatergrupper, kulturarbeid og kunstnerisk virksomhet av ymse slag. Enkelte av hennes elever har havnet ved institusjonsteatre. "Wergelandakademiet" i Oslo er også en avlegger av hennes kulturarbeid. Skøyenåsen skole. Skøyenåsen skole er en ungdomsskole som ligger på Oppsal, øst i Oslo like ved T-banestasjonen Oppsal stasjon. Skolen ble bygget i 1968 og fikk elever fra Østensjø, Godlia og Trasop barneskoler. I en 5-årsperiode stod skolen tom, men har nå 16 klasser. Rolv Thesen. Rolv Thesen (født 14. juli 1896 i Hamnøy, Lofoten, død 1966) var en norsk litteraturkritiker og statsstipendiat fra Moskenes. Han tok artium i Oslo 1916, arbeidet ved "Kvæfjord Middelskole" ved Harstad i tre år, og studerte deretter filologi i Oslo, samtidig med at han fra 1920 var styrer for en ettårig "middelskole for landsungdom" i Oslo. Da han ble ferdig med hovedfag i historie arbeidet han 1926-31 som lektor på Eidsvoll landsgymnas. Thesen virket som kritiker og spaltist i Arbeiderbladet i en årrekke fra 1928 til 1966. Thesen var medlem av Forfatterforeningens litterære råd frå 1937 til 1963, var litterær konsulent for Aschehoug forlag, og i 1946 var han med på å stifte Norsk Litteraturkritikerlag. Thesen skrev bøker både om samtidige som Tore Ørjasæter og Johan Falkberget, og om forrige generasjons store forfattere, mest omfattende om Arne Garborg. Hans hovedverk var det ufullførte verket "Diktaren og bygda", som utkom med tre av fem bind. Her ville Thesen sette skildringer av bygdeliv inn i en sosialpsykologisk sammenheng. Han ga også ut tre kritikerroste diktsamlinger under pseudonymet Harald Hamre, der han blant annet skildrer minner knyttet til oppveksten i Lofoten. Bibliografi. Thesen, Rolv Thesen, Rolv Thesen, Rolv Thesen, Rolv Buorm. Buorm ("Natrix natrix") er en av de tre slangeartene som lever fritt i Norge. Buormen er den lengste av slangene i Norge, ca en meter lang. Den kan bite, men er ikke giftig. Buormen er flink til å svømme og spiser helst fisk og amfibier. Beskrivelse. Buormen kan gjenkjennes på de karakteristiske gule flekkene i nakken. Ellers er buormen grå eller gråbrun. Enkelte individer kan være helt svarte, men de er sjeldne. Buormen er slank. I motsetning til hoggormen har buormen mange buktninger når den kryper. Buormen er den største av slangene som lever fritt i Norge. Den kan bli mer enn 1 meter lang, den lengste buormen som er rapportert i Norge var 135 cm. Pupillen er rund. Adferd. Buormen er en glimrende svømmer og liker seg godt ved vann. Der kan den ligge på bredden og varme seg i solen, klar til å unnslippe i vannet hvis det skulle bli nødvendig. Den lever også i myrer, eller i nærheten av bondegårder, der den legger egg i gjødselkjellere. Buormen blir kjønnsmoden når den er 3-5 år gammel. Paringen foregår i mai, og de ca 20 eggene som legges i juni/juli klekkes etter omtrent en måned. Buormen biter sjelden eller aldri, og den er ikke giftig. Hvis den føler seg truet kan den hvese kraftig og sprøyte ut illeluktende væske fra analåpningen. Andre ganger spiller den død ved å ligge stille på ryggen. Slanger i Norge. De to andre slangeartene som lever fritt i Norge er hoggormen "Vipera berus" og slettsnoken "Coronella austriaca". Stålormen "Anguis fragilis" blir ofte tatt for å være en slange, men den er en øgle. Alle frittlevende slanger i Norge er fredet etter viltloven. Alnwick. Alnwick (uttales "ælnik") er en liten handelsby i nordlige Northumberland i den nordøstlige delen av England. Alnwick er administrativt senter for distriktet Alnwick og hadde en befolkning på 7 100 i 2001. Alnwick er en landlig by med lange historiske røtter, og er setet til hertugen av Northumberland. Byen ligger bortimot 50 km sør for Berwick-upon-Tweed og den skotske grensen, og rundt syv km fra kysten. Oversikt. Byen kan dateres tilbake til rundt 600 f.Kr. og gjennom tidene har den blomstret som et jordbrukssenter, stedet for Alnwick Castle og hjemstedet for flere av middelalderens mest mektige baroner i Nord-England; jarlene av Northumberland. Alnwick er også en gjennomferdsåre for "Den store vegen nord" ("Great North Road") mellom Edinburgh og London, og i senere tid som en moderne landlig bosted for pendlere. Sentrumsstrukturen har endret seg svært lite og har beholdt sin opprinnelige karakter, men det har vært en betydelig vekst i de siste ti årene og hvor flere boligfelt har blitt bygd på steder som var grønne rekreasjonsfelter tidligere, foruten nye fabrikker og handelssteder langs innfartsårene til byens sydside. Severdigheter. Brizlee Tower, et observasjonsplattform med utsikt over Hulne Park, hertugen av Northumberand innmurete eiendom ved Alnwick Castle. Byens mest betydningsfull bygning er slottet Alnwick Castle, hjemmet til familien Percy, hertugene av Northumberland, og hvor hage- og parkanlegget Alnwick Garden dominerer vestsiden av byen og ligger på oversiden av elven Aln. Slottet er et senter for en rekke kommersielle, utdannings- og turistbedrifter. Stedet huser kontoret for amerikanske studenter som studerer i Europa, er basen for boliger og god i Northumberland, hertugens kommersielle foretagender, og ikke minst er Alnwick Castle i seg selv en turistattraksjon. Slottet er åpent fra april til september mens hagen er åpen året rundt. Alnwick Castle er det andre største bebodde slottet i England etter Windsor Castle. Benjamin Disraeli beskrev Alnwick som 'Montacute' i hans roman "Tancred". Festningen er populær hos de som lager film. "Harry Potter"; "Sorte Orm"; "Robin Hood, Prince of Thieves" er blant de engelske og internasjonale filmer som har blitt filmet her. Byens senter er dens handelsplass med dens gamle markedskryss, men i våre dager er det relativt moderne Northumberland Hall benyttet som et møtested. Rundt markedsplassen er ligger de viktigste handelsgatene; Narrowgate, Fenkle Street, og Bondgate Within. Den sistnevnte er en vid, romslig gate dekket av attraktive kommersielle bygninger. I middelalderen var Alnwick en befestet by, og en mur står igjen – Hotspur Tower, en oldsgate, som skiller Bondgate Within fra Bondgate Without, og begrenser bilisme til et enkelt vegfelt som må kjøres skiftvis i begge retninger. Pottergate Tower, på den andre siden av byen, står også ved en oldtidsgate, men tårnet selv ble gjenoppbygd på 1700-tallet. Dets dekorative tårn ble ødelagt av en storm i 1812. På utsiden av murene ligger en altfor prangende jernbanestasjon for en by av Alnwicks størrelse, men bygget grunnet byens hyppige besøk av kongelige gjester som besøkte hertugen og Alnwick Castle. Byen har et levende teater, et flerkulturelt kunstsenter som oppfører et hektisk program for teater, dans, musikk, kino og kunstutstillinger. Byens lokalavis heter – "the Northumberland Gazette". I 2003 ble idretts og underholdningssenteret "Willowburn Sports and Leisure Centre" åpnet i utkanten på sydsiden av byen og hvor det er fotball, cricket, rugby, bergklatring, vannsport, sykling og hesteriding. 30 minutters biltur fra byen finnes det også golfanlegg. Historie. Byens historie er historien om festningen og dens herskere, fra tiden med normanneren Gilbert Tyson, også varierende skrevet som "Tison", "Tisson", og "De Tesson", som var en av Vilhelm I av Englands fanebærere, og som fikk de nordlige eiendommene skjenket. Etter at eiendommene ble holdt av familien De Vesci (modernisert som Vasey – et navn som finnes over hele sydøstlige Northumberland) for over to hundre år, ble de overtatt av Huset Percy i 1309. Byen har flere steder som mines de utallige krigene mellom Huset Percy og skottene, kriger som mange medlemmer av Percy-familien tilbrakte store deler av livene sine i. Et kryss i nærheten av Broomhouse Hill på andre siden av elven fra festningen marker det stedet hvor kong Malcolm III av Skottland ble drept i 1093. Ved siden av den brede, skumle vegen kalt Rotten Row, som leder fra West Lodge til Railiffgate, marker minnetavle av stein det stedet hvor Vilhelm I av Skottland, også kalt Vilhelm Løven, ble ydmykende fanget i 1174 av Odinel de Umfraville og hans venner. Det er også mange andre steder av tilsvarende interesse. Hulne Priory på utsiden av bymurene og innenfor Hulne Park, hertugens innmurete eiendom, var et kloster som ble grunnlagt på 1200-tallet av carmelittene. Det er sagt at stedet ble valgt på grunn av en vag likhet med fjellet Mount Carmel hvor ordenen opprinnelig ble grunnlagt. Betydelige ruiner er fortsatt synlige. Vinteren 1433 ble store deler av byen brent av et skotsk herjingstokt. Slettsnok. Slettsnok ("Coronella austriaca") er en av de tre slangeartene som lever fritt i Norge. Slettsnoken kan bite, men er ikke giftig. Den er en varmekjær slange som i Norge lever langs kysten fra svenskegrensa til Jæren. Beskrivelse. Slettsnoken blir inntil ca 80 cm lang, den lengste som er målt i Norge var 89 cm. Fargen er brun eller grå, med en stor mørk flekk på hodet. Hannene er noe lysere enn hunnene. Det mest karakteristiske trekket er de to rekkene med mørke flekker på ryggen. Slettsnoken er ikke giftig. Den er varmekjær og regnet som en sårbar art i norsk natur. Større enn en 89 cm lang slettsnok er sett.. Den kan bli 200 gram tung. Slettsnokene i Norge er opptil dobbelt så store som ellers i Europa. Adferd. Slettsnoken er en god klatrer, men den liker seg best når den er nede på bakken og kan gjemme seg innimellom vegetasjonen. Slanger er vekselvarme dyr, så de må la omgivelsene varme seg opp. I motsetning til hoggormen som legger seg på steiner og stubber i solsteken for å få varmen i kroppen, foretrekker slettsnoken å varme seg ved å ligge under en stein som er oppvarmet av sola. Slettsnoken er en kvelerslange som slynger seg rundt sitt bytte som består av huggorm, stålorm og fugleunger med mer. Den kan også ty til kannibalisme. Slettsnoken beveger seg raskt og har kraft i bevegelsene. Tar du den i halen, klarer den å sno seg opp og bite deg i hånden. Slettsnoken blir kjønnsmoden når den er 3-5 år gammel. Paringen skjer i mai, og 2-15 unger fødes i august/september. Om høsten går slettsnoken i dvale, der den ligger hele vinteren. Slanger i Norge. Slettsnoken er en av tre slangearter som lever fritt i Norge. De to andre er hoggormen og buormen. Stålormen blir ofte tatt for å være en slange, men den er en øgle. Slettsnoken er oppført på rødlisten over truede arter. Alle frittlevende slanger i Norge er fredet etter viltloven. Shangdu. Shangdu (kinesisk: 商都县, pinyin: "Shāngdū Xiàn") er et fylke i byprefekturet Ulanqab i Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina.Det har et areal på 4.304 km² og teller 330.000 innbyggere (1999). Historie. "Shangdu" (i diktningen også kjent under navnene Zanadu og Xanadu) var sommerhovedstaden for det mongolske Yuan-dynastiet i Kina. Det var Djengis Khans barnebarn Kublai Khan som tok byen i bruk for dette formål på 1200-tallet. Arkeologer har funnet og identifisert stedet i dette fylket, 275 km nord for Beijing, nordvest for Duolun. Hovedstaden bestod av en ytre by og en indre by, Selve palasset antas å ha dekket et område omtrent halvparten så stort som Den forbudte by i Beijing. Byen ble antagelig ødelagt av kineserne i 1359. Når navneformen Xanadu brukes, dreier det seg som regel om en henspilling på dikningens legendeby som heller stedfestes til Himalaya eller Sør-Kinas fjellområder. Teskjekjerringa. Teskjekjerringa ble skapt av Alf Prøysen Teskjekjerringa er hovedpersonen i en serie på fire barnebøker skrevet av Alf Prøysen fra 1957. Teskjekjerringa ble født i Kooperatøren som var et medlemsblad for Samvirkelagene. På sidene "Klimpre-klonken" skrev og illustrerte Alf Prøysen de første historiene om Teskjekjerringa. Så dukker hun opp i Barnetimen for de minste i 1955. I 1956 kom hun ut i bokform på svensk med navnet "Teskedsgumman" og året etter på norsk med "Kjerringa som ble så lita som ei teskje". I 1960 kom "Teskjekjerringa på nye eventyr ut". Alf Prøysen skrev 4 bøker om teskjekjerringa og bøkene er oversatt til 23 språk. I tillegg til de fire bøkene ble det publisert flere fortellinger om Teskjekjerringa på svensk. Enkelte av disse har blitt «tilbakeført» til norsk i ettertid, som billedbøker med illustrasjoner av Björn Berg. Mens Borghild Rud utførte illustrasjonene i de norske utgavene av bøkene, har Bergs tegninger blitt brukt i Sverige og de fleste andre land. Eddie Guerrero. Eduardo «Eddie» Gory Guerrero Yañez (født 9. oktober 1967 i El Paso, Texas, død 13. november 2005 i Minneapolis, Minnesota) var en meksikansk-amerikansk fribryter best kjent i Extreme Championship Wrestling, World Championship Wrestling og World Wrestling Entertainment. På "No Way Out" 2004 vant Eddie Guerrero WWE Championship tittelen fra Brock Lesnar, med litt hjelp fra Goldberg. 1. april 2006 ble han innført i WWEs Hall of Fame. Eddie Guerrero døde av hjertestans som følge av mange år med narkotika og alkoholmisbruk. Hovedårsaken til hjertestansen var bruk av anabole steorider, men han hadde ikke brukt dette på cirka fire år. Xanadu. Xanadu er en legendarisk by som skulle befinne seg i Kina eller i Himalaya. Det historiske forbildet er egentlig Shangdu i Indre Mongolia, som var de mongolske herskeres sommerhovedstad da de hersket over Kina og 1200- og 1300-tallet (Yuan-dynastiet). Xanadu gikk inn i diktningen som en metafor for et sted fullt av prakt og velstand. Xanadu knyttes også til Shangri-La og noen teorier går ut på at Xanadu og Shangri-La er samme byen/stedet. Hvit Valgallianse. Hvit Valgallianse var et norsk politisk parti som ble stiftet i 1995 etter en sammenslåing av Stopp Innvandringen og Hjelp de fremmede hjem ellers mister vi landet vårt. Partilederen var Jack Erik Kjuus. Partiet stilte til stortingsvalget i 1997 med lister i Oslo, Akershus og Buskerud. Partiet fikk til sammen 463 stemmer. Partiet gikk blant annet inn for å stoppe all innvandring og fjernadopsjon til Norge samt tilbakesending av alle innvandrere som var kommet til Norge etter 1975. For fjernkulturelle skulle dette gjelde fra 1960. Dersom dette ikke ville være mulig gikk partiet inn for sterilisering under tvang. Det samme gjaldt for innvandrere i parforhold med nordmenn. Ifølge partiet selv var dette for å bevare det norske folks etniske sammensetning. På grunn av disse delene av partiprogrammet ble partileder Jack Erik Kjuus av Oslo byrett dømt til 60 dagers betinget fengsel og 20 000 kroner i bot for brudd på straffeloven § 135a, også kjent som rasismeparagrafen. Dommen ble anket til Høyesterett. I Høyesterett ble saken behandlet i plenum, noe som ikke hadde hendt på 27 år. Dommen fra byretten ble opprettholdt. Fem av dommerne gikk inn for frifinnelse, mens de resterende tolv stemte for opprettholdelse av dommen. Som en protest mot dommen trakk partistyret seg kort tid etter. Jack Erik Kjuus trakk seg også ut av politikken. Mange av medlemmene gikk over i det nystartede partiet Nasjonalalliansen. Ifrit. En ifrit eller efreet (arabisk: "ʻAfrīt": عفريت, i flertall: "ʻAfārīt": عفاريت) er en djinn av ild i arabisk mytologi. Ifrit er nevnt i Koranen, Sura-An-Naml som en religiøs skapning. Ifrit i populærkultur. Dette er den nest beste krigeren til fraksjonen "Inferno". Disse har en egenskap som gjør at hver gang de blir angrepet, blir angriperen skadet av et flammeskjold. Ved død, blir angriperen (morderen) også skadet av flamme. Efreet er en av nøkkelkrigerne til Inferno, spesielt ved kamper mot fraksjonen Tower. Alpha-kurs. Alpha-kurs er et introduksjonskurs til kristen tro. Alpha ble grunnlagt i den engelske menigheten "Holy Trinity Brompton Church" i London. Det var Nicky Gumbel som først tok initiativet til Alpha-kurset. Per 2010 er det mer enn 40 000 kurs over hele verden, i mer enn 152 land. Man regner med at så mange som 13 millioner mennesker har gått på et Alpha-kurs på verdensbasis. De fleste kristne trossamfunn i Norge arrangerer Alpha-kurs. Prins. Prins er en tittel for et ikke-regjerende mannlig medlem av et konge- eller fyrstehus. Den tilsvarende tittelen for kvinner er prinsesse. På fransk og engelsk brukes ordet "prince" for både tittelen prins og tittelen fyrste. Rapping. Rapping, eller rap (engelsk for «"snakke (fort)"») er en betegnelse på en måte å bruke vokal på som inneholder tekster som rimer og framføres på en bestemt rytmisk måte. Rap regnes gjerne som et av de «fire elementene» av hip-hop-kulturen, og "rap-musikk" brukes ofte synonymt med "hip-hop-musikk", selv om rapping også blir brukt innen en rekke forskjellige musikkgenre, som foreksempel nu metal, og hip-hop-musikk trenger heller ikke å inneholde rap. Selv om rapping i stil skiller seg fra spoken word, regnes ofte vokalist/poeter som Gil Scott-Heron og Bob Dylan som proto-rappere. Freestyling. En form for rapping er freestyling, hvor utøveren improviserer teksten, ofte inspirert av foregående handlinger av de tilstedeværende, og enda oftere ved «dissing» av motstanderen. Dette foregår ofte som «freestyle battles». «Seremonimester». "MC" er en forkortelse for "Master of Ceremonies" og er i dag synonymt med "rapp-artist". Uttrykket har sin opprinnelse i den libanesiske katolske kirke, der det betegner en person som organiserer de religiøse seremoniene. Innenfor populærmusikk ble termen MC først tatt i bruk i Jamaicas dansehaller hvor man alltid hadde en «seremonimester» på dansetilstelninger. Han introdusere de forskjellige bandene og artistene ved hjelp av rap. Han hadde også andre oppgaver som konferansier, som å gi praktiske beskjeder, og framføre reklamebudskap fra arrangementets sponsorer. Uttrykket ble brakt til New York med jamaicanske immigranter på 1970-tallet, og ble en del av den nye musikkstilen hip-hop. Rap (fysiologi). Rap er luft i magesekken som slippes ut gjennom munnen, i motsetning til tarmgass, der gassen går gjennom tarmen og gir næring til tarmbakterier. Lukten av rap skyldes lukten av mageinnholdet, samt eventuelt dårlig ånde. Et lite stykke Norge. "Et lite stykke Norge" er en dokumentarfilm av Erling Borgen fra 2006 som omhandler Norges involvering i internasjonale konflikter. Filmen hadde førpremiere på Frogner Kino 18. mars 2006. Den var planlagt å bli sendt på NRK, som også hadde vært med på å finansiere filmen. NRK bestemte seg for ikke å vise filmen, da de mente den ikke holdt journalistfaglige og kvalitetsmessige mål. 9. mai 2006 ble filmen vist på TV 2. Omtrent 301 000 personer så filmen. Filmen fikk terningkast én av Dagbladets film- og TV-anmelder Astrid Meland. Hun skrev blant annet at «Filmen er så tendensiøs at den i realiteten står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig». Filmen lovte på forhånd at den skulle avsløre at Aker Kværner hadde vedlikeholdt «forskjellig type utstyr som brukes til vanntortur og lydtortur» i USAs fangeleir på Guantanamo Bay Naval Station på Cuba. «Avsløringen» viste seg å bestå av at et av Aker Kværners datterselskaper i USA hadde installert strøm og vannklosetter i marinebasen. Rashtriya Jana Morcha. Rashtriya Jana Morcha (National People's Front, Den Nasjonale Folkefronten) var en valgfront for kommunistpartiet NKP (Masal) i Nepal. RJM blei trolig grunnlagt i 1999, og blei slått sammen med en annen valgfront sommeren 2002. I april 2007 skifta valgorganisasjonen Janamorcha Nepal (KC) navn til Rashtriya Jana Morcha. Parentesen (2007) blir uffisielt føyd til for å unngå forveksling med den opprinnelige SJM-organisasjonen. Historie. Etter at flerpartidemokrati blei innført i Nepal i 1990, var NKP (Masal)s leder Mohan Bikram Singh i utgangspunktet prinsipielt mot å delta i valg. Hans parti boikotta valget i 1991. Valgboikotten var ikke vellykka, og det var et politisk tilbakeslag for ham at flere andre relativt små kommunistpartier som stilte opp, fikk valgt inn representanter. Ved det neste parlamentsvalget i 1994 stilte NKP(Masal) flere formelt uavhengige kandidater, og fikk valgt inn 3. Foran valget i 1999 hadde partiets valgpolitikk omsider dreid 180 grader. Det satsa åpent på valgdeltakelse, og stifta RJM for å delta. RJM stilte 53 kandidater, fikk 1,4 % av stemmene og 5 representanter. RJM blei nest sterkeste venstreparti i parlamentet etter UML, og det største partiet i gruppa av tre kommunistiske småpartier, som også omfatta Nepal Mazdoor Kizan Party og Samyukta Janamorcha Nepal. Sammenslåing 2002. I 2002 slo NKP(Masal) seg sammen med NKP (Ekda Kendra). Det nye, sammenslåtte partiet fikk navnet NKP (Ekda Kendra Masal). De to partiene hadde hver sin valgfront, som også slo seg sammen. NKP(Masal)s "Rashtriya Jana Morcha" slo seg sammen med NKP (Ekta Kendra)s Samyukta Janamorcha Nepal. Den nye sammenslåtte valgfronten fikk navnet Janamorcha Nepal, som til sammen fikk 6 parlamentsrepresentanter. Det nye RJM (2007). I løpet av 2006 sprakk JMN i 3 deler. Alle tre fortsatte å bruke JMN-navnet. En av dem, som var under politisk ledelse av Mohan Bikram Singh, blei leda i parlamentet av "Chitra Bahadur KC", og blei derfor kalt Foran valget på "Nepals grunnlovsgivende forsamling" i 2007 registrerte Janamorcha Nepal (Sherchan) dette navnet. De to andre fløyene måtte derfor registrere seg under andre navn. JMN (KC) valgte da å gå tilbake til navnet til NKP(Mashal)s valgfront fra før 2002, og registrerte seg i april 2007 som "Rashtriya Jana Morcha". Leder var "Chitra Bahadur KC", som også var leder av det opprinnelige RJM da det gikk inn i Janamorcha Nepal i 2002. RJM (2007) har 3 representanter i Nepals overgangsparlament 2007. Internt er valgfronten leda av kommunistpartiet NKP (Ekda Kendra Masal) (Singh). Tor Halvorsen. Tor Halvorsen (født 24. november 1930 i Skien, død 4. november 1987) var en norsk fagforeningsmann og politiker (Ap). Han var leder for Landsorganisasjonen (LO) i perioden 1977 til 1987. Halvorsen hadde fagbrev som rørlegger. Fra 1962 var han fastlønnet tillitsmann i Herøya Arbeiderforening, hvor han var formann fra 1965 til 1968. Fra 1968 til 1969 var han instruktør i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) i Telemark. Deretter ble han valgt inn i LOs toppledelse som sekretær. Halvorsen ble miljøvernminister i Trygve Brattelis regjering i 1973, før han året etter ble sosialminister. Han gikk ut av regjeringen i 1976. I 1977 ble Halvorsen valgt til LO-leder, et verv han innehadde fram til sin død. Noe helt annet. "Noe helt annet" er en norsk spillefilm fra 1985. Handlingen spinner rundt figuren Dracula, skapt av Bram Stoker, og er en crazykomedie. Et mangfold av norske kjendiser medvirket i filmen. Den var, som tittelen indikerer, inspirert av Monty Python-filmen "And Now for Something Completely Different". Passasjerskip. Et passasjerskip er et skip som er konstruert helt eller delvis for å transportere passasjerer. "Den Internasjonale Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS)" danner grunnlaget for Sjøfartsdirektoratets regler for norsk skipsfart. I denne konvensjonen er et passasjerskip definert som et skip som frakter mer enn 12 personer som ikke er engasjert i driften av skipet. Denne artikkelen befatter seg i hovedsak med havgående skip som "linjeskip", "cruiseskip" og til dels "RoPax-skip". Overgangen er glidende til de mindre ferjene som omtales i en egen artikkel. Historie. Frem til midten av det forrige århundre ble store passasjerskip hovedsakelig brukt til passasjerbefordring. Det var regulære passasjerruter over store havstrekninger fra det Fjerne Østen over Stillehavet til Nord-Amerika og fra Europa over Atlanterhavet til Nord-Amerika. På attenhundretallet og tidlig på nittenhundretallet gikk det skip fra Europa praktisk talt daglig. Med tiden utkonkurrerte flyene passasjerskipene som viktigste transportmiddel over slike strekninger. De største passasjerskipene har etter hvert blitt cruiseskipene som tilbyr opplevelser og underholdning fremfor transport. Det første cruiseskipet som nådde samme størrelse som de tradisjonelle linjeskipene var SS «Norway». Nordmannen Knut Kloster ga skipet dette navnet etter at det tidligere linjeskipet SS «France» hadde vært igjennom en større ombygging på 1980-tallet. Det største cruiseskip til nå er «Freedom of the Seas» som er eiet av "Royal Caribbean Cruise Line". Det kan ta 3 600 passasjerer, det er 339 meter langt og måler 158 000 brt. De såkalte RoPax-skipene, eller "danskebåtene" som de populært kalles, er fremdeles i transportbransjen. De kombinerer bildekkene på et "RoRo-skip" (Ro-) med passasjerfasilitetene (-Pax) på et cruiseskip. Østersjøen, Skagerrak og områdene rundt de britiske øyer har stor trafikk av slike skip. Størst i denne skipskategorien er MS «Color Fantasy» på 74 500 brt. Skipet har siden levering 10. desember 2004 gått i linje mellom Oslo og Kiel i Tyskland. Gjenkjennelse. a>Havgående passasjerskip er lettest gjenkjennelige på store overbygg i hele skipets bredde. Overbygget danner terrasser akter som skaper dekksareal i ly. Det store antallet passasjerer krever også et stort antall livbåter som vil ligge i en linje langs store deler av skipssiden. Skipene skal ha et tiltalene ytre samt være kjøligst mulig innvendig. Derfor males skipne som regel i hvitt. Det er også en vanlig å velge marineblå farge på skroget. Norske redere. Under emigrasjonstiden gikk mange skip i linjetrafikk til Nord-Amerika. Den Norske Amerikalinje seilte med flere skip igjennom en periode på 70 år fra 1910. Restene av dette rederiet er nå en del av "Cunard Line". Norske redere var blant pionerene da cruisefarten begynte å vokse hurtig på 1980-tallet. "Norwegian Cruise Line" er solgt til asiatiske interesser, men Royal Caribbean Cruises Ltd, har rederiet "Anders Wilhelmsen" som hovedaksjonær. Internt fordreven person. Internt fordreven person er betegnelsen på en person som er på flukt i eget land. I motsetning til flyktninger har ikke internt fordrevne noen spesiell status under internasjonal lov og heller ikke eget FN-organ som kan gi dem beskyttelse. Det er meget omstridt om verdenssamfunnet skal gripe inn for å gi en beskyttelse av slike flyktninger. FN har imidlertid bidratt til å utvikle et veiledende rammeverk (Guiding Principles on Internal Displacement). Disse retningslinjene sier at myndighetene er ansvarlig for internt fordrevne i egen stat. Ifølge Internal Displacement Monitoring Centre var det anslagsvis 1,2 millioner internt fordrevne i 1982. Dette tallet hadde økt til anslagsvis 23 millioner i 2006. Det er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som har hovedansvaret for flyktningene i verden. Men FNs definisjon av en flyktninger omfatter bare dem som har flyktet fra hjemlandet sitt. Definisjonen tar altså ikke med alle dem som er flyktninger i sitt eget land – internflyktninger. Man regner med at det er rundt 25 millioner internflyktninger i verden i dag. De fleste av dem holder til i Asia. Her er det omtrent 4 millioner palestinske flyktninger, 2,5 fra Afghanistan og 3 millioner fra Irak. Afrika er den delen av verden som har flest internflyktninger. Det er borgerkriger som for det meste skaper internflyktninger. Selv om Internflyktninger faller utenfor FNs definisjon, er det mange land, blant annet Norge, som tar imot dem som flyktninger. Aleksandr Morozevitsj. Aleksandr Sergejevitsj Morozevitsj (ru. "Александр Сергеевич Морозевич", født 18. juli 1977) er en russisk sjakkspiller. Han slo gjennom i turneringen i Lloyd Banks i 1994, da han som 17-åring oppnådde poengsummen 10,5 av 11 i et sterkt internasjonalt felt. Allerede den gang gjorde han seg bemerket med en sans for kompliserte og uvanlige stillinger, og en slags egen logikk for hvordan brikkene skal plasseres. Spillestilen gjør at han scorer høyt mot lavere ratede spillere, men mot den ypperste verdenseliten blir han straffet for svakhetene han pådrar seg i stillingene sine. Det gjør at han aldri har nådd helt på topp i klassisk sjakk (eller sjakk med normal betenkningstid til forskjell fra lynsjakk og hurtigsjakk, der betenkingstiden er kortere). Per mars 2010 er Morozevitsj rangert som nummer 24 på FIDEs topp-100 liste med en rating på 2715. I blindsjakk (sjakk der spillerne ikke får se brettet, men må huske hvor brikkene er plassert) dominerer han også i verdenseliten, med årlige topprestasjoner i blind- og hurtigsjakkturneringen Melody Amber i Monaco. I mars 2006 vant han blindsjakkdelen igjen, med 9,5 poeng av 11. Det gav han delt førsteplass sammenlagt, med inderen Viswanathan Anand. Ferchar av Ross. Den såkalte Krøtterpassasjen, «Pass of the Cattle», var inntil sent på 1900-tallet den eneste veg som forbandt Applecross med resten av Skottland. Applecross er det tradisjonelle, skjønt ikke det sannsynlige fødestedet til Ferchar.Ferchar av Ross, eller "Ferchar mac in tSagairt" (stundom anglofisert som "Farquhar MacTaggart"), var den første mormaer eller jarl av Ross (1223–1251) som kjennes fra 1200-tallet, og hvis karriere brakte Ross innenfor grensene til det skotske kongedømmet, og han er husket for å være grunnleggeren av jarldømmet Ross. Opprinnelse. Den tradisjonelle fortellingen er at Ferchar var medlem av en gammel familie som opprettet den arvelige stillingen som abbed ved Applecross. Denne ideen går tilbake til skriftene til den berømte historikeren William Forbes Skene (1809–1892), men også før denne. Historikeren Alexander Grant har derimot utfordret den fortellingen ved å argumentere at dens opprinnelse er altfor tynn til å motsi den mer selvinnlysende og mer dokumenterte teorien at Ferchar kom fra Easter Ross. Grant mener at etternavnet "mac an t-Sacairt" (= "Sønn av presten") sannsynligvis refererer til en bakgrunn som vokter av helligdommen til Sankt Duthac ved Tain i Skottland. Liv. Ferchars evner til beseire de samlete styrkene til klanene MacWilliams og MacHeth tyder på at Ferchar kunne kommandere store militære ressurser, og som historikerne har pekt på, det er ikke noe som er forventet av en nedarvet prest fra Tain, men samtidig var ikke de skotske kongene uten innflytelse i Ross. Deres posisjon kunne kommandere betydelige ressurser selv i et så fjerntliggende område, noe som blir bevist med MacWilliams-klanen, hvis autoritet var avhengig av deres avstamming fra en skotsk konge. Ferchars makt er derfor ikke uforståelig. Forfremmet til mormaer. Huttons skisse av Ferchars grav, Fearn Abbey, 1819.Det er mulig at Ferchar ble gjort til mormaer da den takknemlige kong Alexander II av Skottland besøkte Inverness i 1221. Noen indikasjoner tyder på at det er for tidlig og at 1226 er en mer sannsynlig dato, men han var uten tvil mormaer ved 1230, og helt bestemt i 1232 som var det året da Ferchars signatur (sammen med hans sønn Uilleam) opptrer i et charter som "Comes de Ross" (= "mormaer av Ross"). Hans signatur og tittel opptrer også i et annet charter som attesteres at han har tildelt noe land til Walter de Moravia, datert en gang mellom 1224 og 1231. Var Ferchar den første i en nyutnevnt posisjon som mormaer av Ross? Etter den forrige kjente mormaer av Ross, da Malcolm MacHeth døde i 1168, har historiens mørke ligget over jarldømmet. Ross kan derimot sammenlignes med andre tilsvarende jarldømmer/mormaerdomer som Lennox og Carrick. Disse var øyensynlig nye marmaerdomer som ble gitt til innfødte herskere som allerede hadde klanlederskap og "de facto status" som provinsherskere. I dette lyset er gjenopprettelsen av posisjonen bare en fortsettelse av den bestående gælisk samfunnsstrukturen til det politiske, terminologiske og ideologiske rammeverket til "regnum Scottorum", kongeriket Skottland. Ferchar og Skottland. I 1235 viser rapporter at Ferchar var aktiv i Galloway. Opprøret til Gilla Ruadh i Galloway i årsskiftet 1234-1235 krevde en storstilt mobilisering av den skotske kongen. Kong Alexander invaderte Galloway og Gilla Ruadh overfalt den kongelige hærstyrken og nesten knuste den, men kongen ble berget av Ferchar som kom til redning med sine menn fra Ross. Overvinnelsen av de opprørske galwegianerne av en avsidesliggende gælisk krigsherre i den skotske kongens tjeneste hadde en parallell i 1187 da Lochlann av Galloway beseiret den opprørske Domnall Bán mac Uilleim, som krevde den skotske tronen, ved Mam Garvia i nærheten av Dingwall. Faktisk har en historiker koblet disse to hendelsen sammen som en hevnakt. Ferchar har også blitt navngitt ved å være tilstede under forhandlingene som ledet til York-traktaten, signert i 1237. Ekteskap og familie. Historikerne kjenner til at Ferchar ektet en av sine døtre, Euphemia, til Walter de Moravia, en magnat som hersket over Duffus. Walters familie var flamsk opprinnelse og hadde blitt plassert i Moray av den skotske kronen som kongens stedfortreder, men som isteden bygget opp en uavhengig maktposisjon. Christina, en annen av Ferchars døtre, ble giftet bort til Amlaibh, kongen av Man. "Kronologien til kongene av Man" vil da indikere at det skjedde en gang før 1223 og etter 1188. Denne alliansen er ikke overraskende da kongen av Man allerede hersket over øyene Skye. Det kan tyde på at Ferchar ikke kun var den skotske kongens vasall, men også en gælisk krigsherre med større ambisjoner enn lokal kontroll og en som ville posisjonere seg innenfor det norrøn-gæliske verden rundt Irskesjøen, verden til Alan av Galloway og de manske kongene. Beskytter av kirken. Ferchars videre forbindelser vises i hans støtte til religiøse institusjoner. På 1220-tallet bevilget han den premonstratensianske ordenen av Whithorn i Galloway et nytt kloster ved Mid Fearn i Ross, og flyttet det et tiår senere til New Fearn. Munkene brakte med seg relikviene til Sankt Ninian, hvilket er grunnen til at klosteret Fearn Abbey er assosiert med denne helgenen. Hendelsen er ikke en kuriositet ettersom alle strebende lokale herskere trengte et eget kloster. Død. Det nøyaktige årstallet for Ferchars død er ikke kjent med sikkerhet. Den tradisjonelle datoen, 1251, er basert på den datoen som er gitt i den falske "Breve Cronicle" til Erllis av Ross. Denne oppgir at hans fødselssted er Tain. Til tross for den upålitelige kilden var han høyst sannsynlig død ved 1250-tallet da hans sønn opptrer som mormaer i egen rett. Nirmal Lama. Nirmal Lama (født i "Kurseong", India i 1930, død 9. mai 2000 i Kathmandu) var en kommunistleder i Nepal. Unge år i Kongresspartiet og Kommunistpartiet. 20 år gammal flytta han til Nepal og blei medlem av Nepals Kongressparti. Lama kjempa i opprøret 1950 til 1951 og gikk inn i det unge Nepals Kommunistiske Parti i 1951. Etter kong Mahendras statskupp og forbud mot alle politiske partier i desember 1961 kom Lama mange år i fengsel. Han slapp ut i 1971, samtidig med Mohan Bikram Singh. Medstifter av NKP (Chautho Mahadhiveshan). På denne tida var det gamle NKP gått i oppløsning, både i ei rekke forskjellige partier og grupper splitta ut fra politisk uenighet, og i regionale og lokale organisasjoner som ikke hadde kontakt med hverandre fordi det sentrale partiapparatet hadde brutt sammen under diktaturet. Mohan Bikram Singh fikk med seg flere partiledere fra tida før forbudet for å forsøke å gjenforene og bygge opp partiet igjen. Blant de som blei med på dette initiativet var "Lama" og Man Mohan Adhikari, som også hadde sittet inne, men slapp ut noen år før. Leda av Singh stifta de i 1971 "The Central Nucleus" ("Den Sentrale Kjerna") som hadde som mål å gjenopprette NKP. Men Sentralkjerna mislyktes i å få med seg den største og viktigste biten av det gamle NKP på denne tida, NKP (Pushpa Lal). Dette førte til brudd i "Den Sentrale Kjerna". "Adhikari" og andre gikk sine egne veier, mens "Nirmal Lima" var en nær medarbeider for "Singh" i innkallinga av det de kalte NKPs "fjerde landsmøte". (Etter NKPs 3. landsmøte i 1962 hadde partiet gått i oppløsning.) I praksis betydde det at denne gruppa under ledelsen av "Singh" stifta et nytt kommunistparti i 1974, som blei kjent under navnet NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr "fjerde landsmøte"). NKP (CM) bygde programmatisk på marxismen-leninismen Mao Zedongs Tenkning, og hadde på programmet at det arbeidet for et væpna bondeopprør. Det blei 1970-tallets største og viktigste kommunistparti i Nepal. "Nirmal Lama" var partiets viktigste leder ved sida av "Singh". Nirmal Lama i folkeopprøret 1979. I folkeopprøret i 1979 var NKP (CM) meget aktivt, sammen med det andre store og helt nystifta NKP (ML). De samarbeida med NKP (Pushpa Lal), som var sterkt redusert av splittelser, og andre mindre kommunistpartier. Nirmal Lama var ei hoveddrivkraft i arbeidet for å få kommunistpartiene til å stå sammen og samarbeide med Nepals Kongressparti mot det kongelige diktaturet, og hans kurs viste seg svært politisk slagkraftig. Men Singh, som bl.a. var prinsipielt mot samarbeid med Kongressen, kritiserte Lamas linje. Da kong Birendra utlyste ei folkeavstemning i 1980 der det kongelige autoritære såkalte Panchayat-demokratiet sto mot flerpartisystem og parlamentarisme, ville Lama at NKP (CM) skulle agitere for å stemme mot kongens diktatur. Singh ønska boikott, og fikk Lama avsatt fra partiledelsen. Etterhvert fant partiledelsen likevel ut at å boikotte valget ville være å støtte kongens diktatur, og kom i praksis til å agitere for et nei til kongen. Lima gjorde comeback i partiledelsen, men motsetningene i partiet og splittelsen mellom ham og Singh vokste etter dette. Brudd med Mohan Bikram Singh. I 1983 sprakk NKP (Chautho Mahadhiveshan) i to. Denne gangen var det Nirma Lama som hadde flertallet i partiledelsen, men Mohan Bikram Singh fikk med seg en stor del av partimedlemmene da han stifta det nye partiet NKP (Masal). På slutten av 1980-tallet var det tre revolusjonære maoistpartiet av ei viss betydning i Nepal: NKP (CM), NKP(Masal) leda av Singh, og et parti stifta etter et nytt utbrudd fra Singhs parti: NKP (Mashal), leda av Prachanda. Splittelsen mellom dem hadde gjort at NKP(ML) nå var landets største og sterkeste kommunistparti. Samtidig hadde dette tidligere revolusjonære maoistpartiet bevega seg i moderat retning. Lama i Jana Andolan 1990. I demokratiopprøret i 1990 deltok Nirmal Lama og NKP (CM) i den store fronten av stort sett moderate kommunistpartier, ULF, som var leda av Sahana Pradhan, sammen med NKP (ML), Nepal Mazdoor Kizan Party, NKP (Marksbadi) osv. ULF samarbeida med Nepals Kongressparti. Etter at kongen hadde gått med på å innføre flerpartisystem og parlamentarisme, var Nirmal Lama en av ULFs representanter som sammen med folk fra Kongressen utforma Nepals nye (og ikke helt demokratiske) grunnlov. I motsetning til ULF laga de to andre revolusjonære maoistpartiene, NKP (Masal) og NKP (Mashal), en mer radikal front, Samyukta Rashtriya Janaandolan, leda av Baburam Bhattarai fra Singhs NKP(Masal). Men på høsten 1990 sprakk samarbeidet mellom Masal og Mashal, og NKP (Mashal) innleda et samarbeid med Lamas parti isteden. Medstifter av NKP(Ekda Kendra). I november 1990 slo NKP (Mashal) og NKP (Chautho Mahadhiveshan) seg sammen til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr "enhetssenteret"), med Prachanda som generalsekretær. B. Bhattarai brøyt seg også med ei gruppe ut av Sings NKP (Masal), og slutta seg til det nye partiet. Bruddet mellom Singh, Prachanda og Bhattarai dreide seg bl.a. om valg. Singh ville ha valgboikott, og NKP (Masal) forsøkte å hindre valgkampen og oppfordra folk til å "ikke stemme" i parlamentsvalget 1991. Prachanda og B. Bhattarai var enige med Nirmal Lama om at de ville stille til valg. NKP (EK), som fungerte som et halv-illegalt parti, stifta valgfronten Samyukta Janamorcha Nepal (forkortelse SJM) leda av B. Bhattarai for å delta i valget. SJM fikk valgt inn 9 representanter og blei 3. største parti i parlamentet. Brudd med maoistene i 1994. I mai 1994 sprakk NKP(Ekta Kendra) i to partier – et leda av Prachanda og Baburam Bhattarai, og et leda av Nirmal Lama. Striden dreide seg bl.a. om holdinga til væpna oppstand. Stiftelseslandsmøtet i 1990 hadde vedtatt at partiet skulle forberede revolusjon og underordne det parlamentariske arbeidet dette målet. Men mens Prachandas fløy så dette som noe umiddelbart, mente ikke Nirmal Lama at dette var riktig på kort sikt. De to partiene hadde i omtrent et år samme navn. Maoistpartiet i Nepal rekner nå bruddet med Lama som sin stiftelsesdato, men det skifta formelt navn til NKP (Maobadi) først i mai 1995. Det ser ut til at Prachanda og B. Bhattarai tok med seg et flertall av medlemmene og tilhengerne. Men etter at de skifta navn i 1995, blei Nirmal Lama uansett sittende som leder av det eneste NKP (Ekta Kendra). Valgfronten SJM sprakk også. Her fikk Lama med seg et flertall på 6 av 9 i parlamentsgruppa. De to fløyene søkte begge om å få bruke partinavnet Samyukta Janamorcha Nepal i parlamentsvalget i 1994. Den offisielle avgjørelsen var i Nirmal Lama-fløyas favør. Etter dette erklærte B. Bhattarais fløy av SJM at den ikke ville stille til valg. (Men NKP(Maobadi) fortsatte å bruke "Samyukta Janamorcha Nepal"-navnet på erklæringer, i demonstrasjoner osv Politisk arbeid 1994 -1990. Nirmal Lama gikk altså tilsynelatende seirende ut av kampen om SJM. 6 av 9 representanter fulgte ham, og han fikk beholde valgnavnet aleine i 1994. Det viste seg å være en hul seier. SJM mista mesteparten av stemmene og alle representanter ved valget i 1994. Ved valget i 1999 fortsatte tilbakegangen i stemmetall, men Lamas SJM gjorde et lite comeback i parlamentet ved å få valgt inn en representant. I 1999 skreiv pressa at Nirmal Lama hadde kreft, og at den nepalske staten skulle betale alle kostnader for behandling i India. Han døde i 2000. Sommeren 2002, under press både fra maoistopprørets framgang og kong Gyanendras stadig åpnere antidemokratiske tendenser, slo Nirma Lamas NKP (Ekta Kendra) seg sammen med Singhs NKP (Masal) til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra Masal). Nirmal Lamas gamle fiende, Mohan Bikram Singh, blei partisekretær (leder). Golden Dawn. Golden Dawn, eller med sitt fulle navn The Hermetic Order of the Golden Dawn, var en esoterisk orden som eksisterte i England, Skottland og Frankrike mellom 1887 og 1901. I 1937 brøt et av medlemmene i en av grenene etter splittelsen – Israel Regardie, sitt taushetsløfte, og publiserte alt sitt materiale fra Golden Dawn i et bokverk på 4 bind. Grunnleggerne. Golden Dawn ble grunnlagt i London i 1887 av tre engelske frimurere som også var medlemmer av Societas Rosicruciana in Anglia, en studiegruppe for frimurere av 3. grad. The Hermetic Order of the Golden Dawn ble etablert i et London-miljø som bestod av H. P. Blavatskys teosofiske samfunn og Anna Kingsfords «Hermetic Society» (en avskalling fra Blavatskys bevegelse). En orden etableres. Det hevdes at rettsmedisiner William Wynn Westcott en dag kom over en bunke manuskripter skrevet i kode. Av det lille Westcott greide å tyde, skjønte han at manuskriptene var esoteriske. Men selv om Westcott forstod lite, var han en venn av Samuel Liddell MacGregor Mathers. En mann som gjennom sin militære interesse kjente koder av diverse slag. Manuskriptene ble følgelig forelagt ham. Mathers fant etter hvert at manuskriptene besto av kabbalistiske innvielsesritualer. Ut av disse kom ritualene for Golden Dawns fem første grader til. "Arven" skulle komme fra den tyske orden «Die Goldene Dämmerung» og dens tempel #1: "Licht, Liebe und Leben" i Frankfurt am Main. Westcotts manuskripter avkodet også en adresse til en adeptus i Tyskland – Sapiens Dominabitur Astris – S.D.A. – mer kjent som Anna Sprengel. Fraulein Sprengel ble tilskrevet av Westcott. Gjennom hyppig korrespondanse over kanalen, overbeviste hun ham om at hennes orden var i besittelse av den dypere kunnskap om livets mysterier og også evnen til å utnytte denne. Han på sin side overbeviste den tyske adeptus om at de tre engelskmenn var verdt å innvie i kunnskapen. Følgelig kom Anna Sprengel på besøk til London høsten 1887, utdelte charter – et bevis på ordenens lovlighet og dens kunnskapsbesittelse – og innviet Woodman, Westcott og Mathers i graden adeptus minor, 5=6. Senere hevet Sprengel graden til 7=4 (første tall betegner gradsnivået, det siste relaterer til en sefira på Livets Tre). På dette grunnlag formet Woodman, Westcott og Mathers "the Hermetic Order of the Golden Dawn" og et tempel ved navn Isis-Urania #3 høsten 1887. Arbeidet begynner. De tre grunnleggerne arbeidet med den nye studieplanen for ordenen som skulle være ferdig bearbeidet til vårjevndøgn i 1888. I de lavere gradene, dvs. I. og II. grad, kunnskap om det hebraiske alfabet, grunnleggende kabbala, tarot, alkymi, astrologi og introduksjon i Tattviske energistrømmer (meditasjonsmetoder). III. og IV. grad var sentrert om feltene: talismaner, symboler, samt mer utfyllende kunnskap om kabbala, alkymi og ritualer. Ved vårjevndøgn 1888 innviet Woodman, Westcott og Mathers de første åtte medlemmene. Etter dette økte ordenens medlemstall raskt, og allerede høsten 1888 ble det etablert to nye templer i Weston-super-mare og Bradford. På det meste hadde bevegelsen noen hundre medlemmer. Golden Dawn så på seg selv som en hemmelig organinsasjon og man vet i dag derfor svært lite om ordenens indre liv og sosiale omgangsform fra tiden før intrigene blant medlemmene begynte. Etter et kort liv ble ordenen splittet pga. uenigheter. Samuel Liddell MacGregor Mathers reiste sammen med sin kone til Paris i 1891. Men intrigene i ordenen fortsatte selv om Mathers forlot den. Etter eget utsagn fordi ordenens skjulte ledere påla ham det. Han måtte flytte til Paris for å motta innvielsesritualene og lærdommene opp til graden 10=1. Dyret og forbannelsen. I England ble det opprettet et gransknings-utvalg. Dette førte lite med seg, de gransket og gransket, mens Mathers holdt en lav profil. Han etablerte ordenens siste tempel (noen måneder etter det skotske i 1893): Det syvende (egentlig det femte, ettersom de to første er udokumenterte), kalt Ahathoor, og altså beliggende i Paris. I 1896 begynte ordenen å ekskludere medlemmer. For å temme uroen i London, befalte Mathers at Westcott skulle ekskludere soror Annie Horniman. Hun hadde underholdt ham og Moina på deres tokt til Paris – og også i årene forut. Mathers gjorde noe så tilsynelatende selvutslettende som å stenge av sin egen pengestrøm. Eksklusjonen medførte ikke mindre uro. Og i 1897 fikk Westcotts arbeidsgiver – som jo var Londons myndigheter; siden Westcott var byens rettsmedisiner – et anonymt brev der Westcotts befatning med "Golden Dawn" ble gitt til kjenne. Westcott ble av sin arbeidsgiver stilt overfor et ultimatum: ordenen eller jobben. Westcott valgte jobben og trakk seg offisielt fra alt ordensarbeid. Aleister Crowley bemerket senere at rettsmedisineren hadde fått beskjed om at hans oppgave faktisk var å sitte på likene, ikke å vekke dem til live igjen. Aleister Crowley ble innviet som frater Perdurabo i neofyttens grad, 0=0, den 18. november 1898. Frater Perdurabo steg raskt gjennom gradene: Zelator (desember 1898), Theoricus (januar 1899), Practicus (februar 1899) og Philosophus (mai 1899). I 1900 var han klar for innvielse i adeptus minor graden, 5=6. Dette nektet imidlertid den offisielle leder av London-tempelet Isis-Urania #3 å imøtekomme. Westcott hadde for lengst overlevert dette vervet til skuespillerinnen Florence Farr (forfatteren George Bernard Shaws elskerinne). Også poeten William Butler Yeats var en del av tempelets daværende ledelse, og hadde innflytelse på avgjørelsen om å nekte Aleister Crowley videre avansement. Farr, Yeats og de andre som bedømte ham, fant ikke frater Perdurabo menneskelig egnet til å inneha graden 5=6. Frater Perdurabo meldte derfor overgang til Mathers' Ahathoor-tempel i Paris, og ba Mathers innvie ham. Mathers gjorde den nyinnviede adeptus minor til sin medsammensvorne i sitt første forsøk på å ta livet av Golden Dawn. Etter innvielsen fikk Aleister Crowley i oppdrag å overta Golden Dawns tempel, møterom og regalier i London. Oppdraget ble en fiasko. Følgene var i stedet at Florence Farr og William Butler Yeats ekskluderte både Mathers og Crowley fra the Hermetic Order of the Golden Dawn. Før Mathers kunne overtales til å fratre lederskapet, skifte navn på sin del av ordenen og gi avkall på Golden Dawn, gjorde han i 1901 et siste forsøk på å gi ordenen dødsstøtet. På en eller annen måte lot han seg sjarmere og lure trill rundt av to amerikanske svindlere. De oppsøkte ham i Paris, og foregav å være et ektepar innviet i Die Goldene Dämmerungs USA-losje. De vant Mathers fortrolighet i en slik grad at de kom i besittelse av en god del hemmelig materiale og også tempelutstyr, med Golden Dawns navn og segl. Dette tok de med seg til London, hvor de satte opp et slags tempel. Her leste den kvinnelige halvpart opp tekster fra Golden Dawns ritualer, mens den mannlige utførte «sexmagi» på byens nysgjerrige og velstående unge damer. En rekke voldtektsanmeldelser gjorde slutt på det hele. Under rettssaken ble alt Golden Dawn-materiale amerikanerne hadde lurt fra Mathers, lagt frem til journalistenes store fryd. Her var materiale til mange saftige historier: Sex, vold og skjulte hemmeligheter. Skandalene bruste omkring Mathers og the Hermetic Order of the Golden Dawn. Ordenen fragmenterte. Mathers hadde til slutt greid å ta livet av den. Arven etter Golden Dawn. Men Golden Dawn har nektet å dø. Den opprinnelige ordenen splittet seg i en rekke mindre. Ekteparet Mathers kalte sin del for Alpha&Omega, noen dannet Stella Matutina, andre Order of the Independent and Rectified Rite, etc. Alpha&Omega forsvant i 1928 da Moina Mathers døde, mens de øvrige opprettholdt en viss form for virksomhet opp mot 2. verdenskrig. Israel Regardie ble innviet i Stella Matutina i 1934. Han brakte med seg en betydelig kunnskap inn i ordenen, både fra egne studier og etter flere år som Aleister Crowleys sekretær. Han kom inn i et selskap som han oppfattet var i sterkt forfall. Etter å ha passert gjennom den ytre orden, til graden filosofus, 4=7, sa Regardie takk for seg i 1936. Et år senere gav han ut alle sine Golden Dawn-papirer i bokform. På 1960-tallet og 1970-tallet økte etterspørselen i USA og Europa etter bøker skrevet av Eliphas Levi, Samuel Liddell MacGregor Mathers, Aleister Crowley, Dion Fortune og Israel Regardie. Israel Regardie ble mer og mer tildelt rollen som den som brakte arven videre i ny og moderne språkdrakt. Da Regardie døde i 1985, tok Golden Dawn-interessen av i praktisk handling. Det finnes nå en rekke utgaver av ordenen. I september 2006 møttes lederne for flere ulike Golden Dawn-grener i Austin, Texas på et større Golden Dawn-konvent for å legge grunnen for et nytt samarbeid på tvers av de forskjellige grenene. Møtet ble åpnet av Chic Cicero, tilstede var også lederne for Sodalitas Rosae+Crucis (som er det skandinaviske Golden Dawn) og grunnleggeren av Golden Dawn open resource society. Sodalitas Rosae. Sodalitas Rosae + Crucis (SRC)er en Golden Dawn-orden med hovedsete i Oslo og Stockholm. Ordenen praktiserer de klassiske Golden Dawn-innvielsene skrevet av Westcott, Woodman og Mathers. SRC tilbyr også opplæring innen enkelte aspekter fra eldre rosenkreutziske linjer og tradisjoner. SRC så første gang dagens lys høsten 2002, og har i dag medlemmer i Norge, Sverige, Danmark, USA, Hellas, Nederland og England. Sodalitas Rosae + Crucis deltok på Golden Dawn-konventet i USA høsten 2006, der lederne for mange av dagens Golden Dawn-ordener møttes for å bygge bro og vennskap mellom de ulike organisasjonene. Faktorisering. Faktorisering er en prosess for å dele opp et matematisk uttrykk som f. eks. en ligning eller et tall i mindre enheter (faktorer) som kan ganges sammen for å få det opprinnelige uttrykket. Primtall kan ikke faktoriseres. Algebraiske uttrykk. formula_1 Faktorisering av andregradsutrykk. formula_2 Man får da to løsninger, x1 og x2. Faktoriseringen er da: formula_3 Dersom x1 = x2, så blir faktoriseringen: formula_4 Kvadratsetningene. Kvadratsetningene blir normalt brukt motsatt ved faktorisering, enn når uttrykk trekkes sammen. Sånt som skjer. "Sånt som skjer" er ei novellesamling av Laila Stien. Den ble utgitt i 1988, og var forfatterens fjerde novellesamling. Her viser hun at vanlige menneskers liv i hverdagsnære og lite glamorøse omgivelser også kan gi stoff til novellen med dens krav til overraskende og brå vendinger. Som oftest handler det om mann og kvinne og den vanskelige kjærligheten. Personene er alle nordfra og snakker dialekt; dessuten er synsvinkelen som regel personal, og stilen er farga av personenes muntlige uttrykksmåte. "Spiller ingen rolle" er historia om anleggsarbeideren med hjemmeværende kone som lever et jevnt og rolig liv, helt til det flytter nye naboer inn over gangen med borgerlige vaner og verdier. Det blir rot i ekteskapet, og det ender med at brakkekameraten, som tidligere nesten ikke har gitt lyd fra seg, må si de forløsende ord. "Hvit brud" er om to unge mennesker som går fra forelskelse via graviditet og vielse til et samliv som viser seg å bli komplisert. De får ikke til å snakke med hverandre om de ulike forventningene de har til samlivet, og hennes ordløse bønn om nærhet tar form av irrasjonelle handlinger som forvirrer og forskrekker han. "Det går alltid et tog" er ei lita fortelling om ei ung, enslig mor som kommer for seint til et stevnemøte når ungen ikke vil roe seg. Men tap for én blir til vinning for en annen; for den eldre, barnløse kvinna som sitter barnevakt er samværet med det vesle barnet en rik stund. "Reisen til Benidorm" blir avbestilt etter at han har truffet henne på Maritim bar i byen. Men situasjonen er vanskelig: Hun er vokalist i et utenlandsk danseorkester, mens han er en ganske vanlig arbeider som lengter etter kjærligheten. Han satser alt, og fallet må bli deretter. "Takk for sist" handler om forholdet mellom fornuft og følelser. Forelskelsen tar gjerne helt andre veier enn fornuften tilsier. «"Sånt som skjer"», prøver han å forklare et sidesprang med. Men hun lar han ikke få fred, og forfølger han med spørsmål til det blir uutholdelig i huset. Kanskje er likevel ikke den fremmede kvinna hovedgrunnen til at forholdet skranter, kanskje er det like mye det tette forholdet mannen har til mora si. "Høl i himmelen" er sprekken som åpner seg i det tunge skydekket når hun endelig har klart å komme seg ut av et umake forhold til en mann som åpenbart mener at hun ikke er fin nok for han. "Ros-Mari" følger vi gjennom et langt ekteskap med Hans – danseløve, livskunstner og periodedranker. Alle mener at hun hadde fortjent bedre enn å drages med en slik ustadig ektemann, men Ros-Mari holder fast ved Hans og bærer over med alle feiltrinna, så nær som ett. Fra da av blir forholdet et helt annet. Folkeskole. Folkeskole var navnet på grunnskolene i Norge inntil opprettelsen av 9-årig grunnskole i 1969. Folkeskolen var 7-årig og ble eventuelt påbygd med 1-årig framhaldsskole og/eller 2- til 3-årig realskole (tidligere middelskole) og 3-årig gymnas. Barna startet på skolen ved fylte 7 år, dvs. den praktiske grensen var 1. august. Folkeskole har tidligere vært brukt som betegnelse på grunnskolen i en rekke land, deriblant i Østerrike, Sveits og Tyskland ("Volksschule"), Danmark ("folkeskole") og Sverige ("folkskola"), og er fortsatt navnet på grunnskolen på Færøyene ("fólkaskúli"). Aleksander II av Skottland. Alexander II (24. august 1198 – 6. juli 1249), konge av Skottland, sønn av Vilhelm I, «Løven», og av Ermengarde av Beaumont, ble født i Haddington, East Lothian, i 1198 og ble kronet som skottens konge ved sin fars død den 4. desember 1214. Strid med England. Året etter kroning brøt de to klanene, MacWilliam and MacHeth, inngrodde fiender av den skotske tronen, ut i et opprør, men kongelige stridsstyrker nedkjempet hurtig opprøret. Det samme året deltok Alexander II sammen med engelske baroner i deres kamp mot kong Johan I av England og ledet en hærstyrke inn i kongeriket England som støtte for baronenes sak. Kong Johan blir tvunget til å signere Magna Carta og ved den engelske kongens svekkelse, erobrer Alexander II Northumberland, men blir likevel slått tilbake og en periode av hærtog fram og tilbake over grensen fortsetter fram til den engelske kongens død i 1216. Ved fredsavtalen med dennes unge sønn kong Henrik III av England og den franske prins Ludvig VIII av Frankrike, deltok den skotske kongen i forsoningen. Diplomatiet styrket foreningen ytterligere ved at Alexander giftet seg med kong Henriks søster Joanna eller Joan av England den 18. eller den 25. juni 1221. Strid innenlands. Mens Alexander sloss for ene fastlands-Skottland under tronen styrket kong Håkon Håkonsson av Norge direkte norsk styre over de ytre øyene, spesielt Hebridene, nordøst for Skottland. Dette inkluderte et angrep mot Rothesay Castle, som ligger på øya Bute, sør for Inveraray, hvor skottene ikke hadde noe å stille opp mot de norske styrkene. Året etter markerte underkastelsen av det hittil delvis uavhengige distriktet Argyll. Kongelige styrker knuste deretter et opprør i Galloway i 1235 uten større vanskeligheter, heller ikke et invasjonsforsøk av dets ledere i eksil året etter førte til suksess. Kort tid etter kom et krav om hyllest fra Henrik av England ble møtt at et motkrav fra Alexander om de nordlige engelske fylkene. De to kongedømmene avsluttet uenigheten om grensene med et kompromiss i 1237, det som ble kalt for York-traktaten. Nytt ekteskap. Joanna døde i mars 1238 i Essex og det påfølgende året, 1239, giftet Alexander seg på nytt med sin andre hustru, Mary av Coucy ("Marie de Coucy") fra den franske kongelige familie. Bryllupet skjedde den 15. mai 1239 og ga en sønn, den framtidige konge, Alexander III av Skottland, født 1241. En trussel om invasjon av den engelske konge i 1243 avbrøt det vennlige forholdet mellom de to nasjonene, men de engelske baronenes motvilje til krig fikk fredssamtaler i gang i Newcastle. Strid med Norge. Alexander vendte deretter oppmerksomheten mot de ytre vestlige øyene som fortsatt var eid av Norge. Han åpnet for forhandlinger med Norge om å kjøpe øynene, men uten hell. Alexanders neste forsøk på å overtale Ewen, sønnen til Duncan, herre av Argyll, til å bryte alliansen med kong Håkon Håkonsson av Norge. Ewen avslo den skotske kongens forsøk på å svikte de norske forbindelsene. Rasende over avslaget og ikke minst hevnlysten etter det norske angrepet mot Rothesay Castle, seiler Alexander deretter ut for å tvinge ham og angriper det norrøne territoriene. Angrepsmålet er Dunstaffnage Castle, klanen Macdougalls festning og jarler av Øyene, utpekt av den norske kongen. Under seilasen får Alexander feber ved øya Kerrera ved Indre Hebridene, og døde der i 1249. Han ble fraktet tilbake og begravd ved Melrose Abbey, Roxburghshire. Hans sønn Alexander III av Skottland i en alder av åtte år etterfulgte ham som skottenes konge. Tankeforstyrrelse. Tankeforstyrrelser betegner i psykiatrien en forstyrret tenkning som ofte opptrer i forbindelse med schizofreni eller andre psykotiske lidelser. Begrepet beskriver en grunnleggende forstyrrelse i bevisst tenkning. Forstyrrelsen kan eksempelvis komme til uttrykk som patologisk taletrang, tankeflukt, tankeblokk, assosiasjonsfortyrrelser, neologismer, inkoherens, logisk brist og ordsalat. Ross-shire. Ross-shire (skotsk gælisk "Siorrachd Rois") eller vanligvis kun Ross, var et administrativt område i Skottland, med grenser mot Sutherland, Cromartyshire (hvor det hadde mange enklaver), Inverness-shire og med en eksklave av Nairnshire. Fylket inkluderte også den nordlige delen av øya Lewis på Hebridene. Navnet Ross kommer antagelig fra et gælisk ord som betyr "hovedland" – med muligens referanse til Black Isle. Ross er en historisk region og derfor er tillegget –shire en heller merkelig og overflødig anglisering. I 1889 ble Ross-shire, sammen med Cromartyshire, en del av det nylige dannede grevskapet Ross og Cromarty. Loven av 1889 slo også fast at «grevskapene Ross og Cromarty skal opphøre å eksistere som egne grevskap, og skal bli forent for alle hensikter uansett, under navnet grevskapet Ross and Cromarty.» Det tilhører i dag regionen Highland, unntatt den nordlige delen av Lewis og Harris som er del av regionen Ytre Hebridene. Dingwall var det tradisjonelle administrasjonsbyen til Ross-shire. Navnene Ross-shire og Ross fortsetter likevel å bli brukt kulturelt. Avisen "Ross-shire Journal" dekker området. Dingwalls største fotballklubb heter Ross County. Førdesveten-ulykken. Førdesveten-ulykken var en flyulykke som inntraff ved fjellet Førdesveten i Sund kommune i Hordaland den 6. september 1948. En Catalina fra Luftforsvarets 333 skvadron, med kjennetegn KA-K, var på et transportoppdrag fra Sola flystasjon til Herdla, da det fløy i tett tåke inn i Førdesveten. Flyet hadde en besetning på 9, med 6 militære passasjerer på tjenesteoppdrag. Kun to overlevde ulykken, som var den største ulykken Luftforsvaret til da hadde hatt i fredstid. På 50-årsdagen for ulykken ble det reist et minnesmerke på Førdesveten (284 moh) og ved Sund kirke i Klokkarvik. Minnesmerket på Førdesveten består av restene av den ene motoren fra K-AK. Nardo Fotballklubb. Nardo Fotballklubb (stiftet 14. januar 1971) er en norsk fotballklubb fra bydelen Nardo i Trondheim. Klubben ble stiftet av en utbrytergruppe fra fotballklubben Nidelv. Fra den dag av har klubben utviklet seg til å bli en klubb med over 500 medlemmer og et A-lag i 2. divisjon, et B-lag i 4. divisjon og et juniorlag i 1. divisjon junior. Forlag. Kontorene til Aschehoug forlag i Oslo, et av landets største Et forlag er en virksomhet som utgir bøker, blader og andre publikasjoner. Et forlag får teksten eller manuskriptet fra en forfatter og sørger for å få det publisert, som regel gjennom å få det trykt og distribuert til forhandlere som selger det videre til de enkelte leserne. Forlagene dekker oftest alle utgifter i forbindelse med produksjonen, for eksempel til illustratør, trykkeri og bokbinder, og kostnader til reklame og annet. Forlagenes redaksjoner kan også selv stå for eller organisere arbeidet med innholdet i bøkene eller bladene, for eksempel i ukeblader, leksika og skolebøker. Etymologi og andre betydninger. Ordet forlag brukes vanligvis om bokforlag, både om forretningsvirksomheten eller firmaet, om selve aktiviteten, det vil si selve forleggeriet, og om forlagets kontorlokaler. Ordet stammer fra det tyske "Verlag" eller "Vorlage" som igjen er avledet av "vorlegen", det vil si «å forelegge». Forlag betød altså opprinnelig det som blir lagt fram eller satt foran noe annet og ble særlig brukt om utlegg og forskudd av penger. Dette ble etter hvert spesielt brukt om en bokhandlers støtte til å utgi en bok. Forlag har siden gitt ord som "forlegger" og "forleggeri". Et forlagshus er et moderselskap som i tillegg til selv eventuelt å stå for utgivelser også organiserer mindre, spesialiserte forlag inn under seg (paraplyorganisasjon). Et merkenavn som er noe annet enn det egentlige bedriftsnavnet, og som brukes til utgivelser innen spesialiserte områder, kalles et imprintnavn eller imprintforlag. Å utgi noe «på eget forlag» betyr at forfatteren selv betaler utgivelsen. Fordi forleggervirksomhet ofte er i skjæringspunktet mellom ønsket om å gi ut en bok på grunn av innholdet og behovet for å selge nok bøker til at investeringen kan forsvares, brukes ofte uttrykket børs og katedral om forlagsvirksomhet. Historie. De første forleggerne var boktrykkere. Siden begynte også bokhandlere med forlagsvirksomhet. I dag drives de fleste bokforlag som selvstendige foretak uten direkte tilknytning til trykkerier og bokutslag. Norske bokforlag (utvalg). Det er mange hundre små og store forlag og bokutgivere i Norge. Rundt femti av disse er medlemmer i Den norske Forleggerforening. De største norske forlagene er The Hollies. The Hollies er en populærmusikalsk gruppe fra Manchester, stiftet av Graham Nash (senere Crosby, Stills & Nash) og Allan Clarke. Gruppen hadde 26 topp-30-hits i England i perioden 1963-74, førsteplasser var «I'm Alive» (1965) og «I Can't Let Go» (1966). Annenplasser var «Just One Look» (1964), «Stop Stop Stop» (1966), «He Ain't Heavy, He's My Brother» (1969) og «The Air That I Breathe» (1974). Tredje plass ble nådd med «Carrie Anne» (1967) og «Sorry Suzanne» (1969). Storslagere i USA kom med «Bus Stop» og «Long Cool Woman in a Black Dress». Suksesser som var mer spesielle for Norge var «Very Last Day» og «Jennifer Eccles». Etter 1974 hadde de fortsatt suksess på hitlistene i land som Tyskland, Holland og New Zealand, men listeplasseringene uteble i England og USA inntil en medley slo an i 1981. Etter det klarte «Stop in the name of love» med Graham Nash på laget å komme inn på USA topp 30 i 1983. Endelig gikk «He Ain't Heavy, He's My Brother» helt til 1. plass ved gjenutgivelsen i England i 1988. I 2010 ble The Hollies inkludert i det prestisjefylte amerikanske «Rockens æresgalleri». Gruppens musikalske særpreg er trestemt harmonisang og gitarer, i samme tradisjon som «The Beatles». The Hollies er en av ytterst få engelske popgrupper som har turnert kontinuerlig i 50 år. Etter å ha spilt i noen kortlivede besetninger som The Fourtones, slo Nash og Clarke seg sammen med bassgitarist Eric Haydock, trommeslager Don Rathbone og sologitarist Vic Farrell og kalte seg Dominators of Rhythm. I desember 1962 skiftet de navn til The Hollies. Det er usikkert om navnet er avledet av deres eget idol Buddy Holly eller også planten kristtorn – på engelsk «holly». Før de spilte inn sin første plate, trakk Farrell seg. Da rekrutterte de Tony Hicks, sologitaristen i den rivaliserende gruppen «the Dolphins», som også besto av Bobby Elliott på trommer og Bernie Calvert på bass. Elliott erstattet Rathbone i 1963, da de skulle spille inn den tredje singelen «Stay». Calvert kom inn til erstatning for Haydock ved innspillingen av «Bus Stop» i 1966, og ble til 1981. Manchester-Beatles. The Hollies fikk sitt gjennombrudd i 1963, samtidig med «The Beatles» og flere andre grupper fra området rundt elva Mersey, sjangeren ble derfor kalt for «Merseybeat». På denne tiden var det mange engelske band som lagde cover-versjoner av amerikanske låter med fargete grupper. Hollies' to første singler var Coasters-originaler fra 1957 og 1961. Den første, «(Ain't That) Just Like Me», kom så vidt inn på «New Musical Express» (NME) Top 30, den neste, «Searchin'», skrevet av de kjente parhestene Leiber og Stoller, nådde 12. plass. Først med den tredje singelen ble de allment kjent utenfor Storbritannia med «Stay», som gikk inn på topp 10 i både Storbritannia og Sverige. «Stay» hadde vært Billboard-1. plass med Maurice Williams and the Zodiacs i 1960. Baksiden av «Stay» var den selvkomponerte «Now's The Time» fra filmen "It's All Over Town" der gruppen opptrer i farger, noe som var svært tidlig for sekstitallsgruppene (nå tilgjengelig på DVD). Med den fjerde singelen «Just One Look» nådde de 2. plass på «NME top 30» og 10. plass i Norge i 1964. Denne hadde vært en hit med Doris Troy året før i USA. Med dette hadde de etablert seg i toppsjiktet av engelske beatgrupper. Men de hadde ennå ikke skrevet noen av sine hits, slik The Beatles hadde. «Here I go again» var riktignok en låt skrevet spesielt for dem av Mort Shuman sammen med Clive Westlake. Mort Shuman var en utrolig produktiv låtskriver, og sto bak en rekke av Elvis Presleys største suksesser, som «Surrender», «She's Not You» og «Suspicion». Mort Shuman samarbeidet også med Kenny Lynch – samme Lynch skrev senere en lang rekke sanger i kompaniskap med Tony Hicks, blant annet USA topp 30-hiten «Long Dark Road». Den første singelen the Hollies skrev selv var den 6. singelen, «We're Through». Siden den bare nådde 7. plass på NME-listen i 1964, turde de ikke utgi flere egenkomponerte singel-A-sider før i 1966. I mellomtiden fikk de sin første listetopper i England med «I'm Alive», skrevet av Clint Ballard jr. Han hadde tidligere skrevet storslagerne «Game Of Love» (Wayne Fontana & the Mindbenders) og «You're No Good» (Swinging Blue Jeans). Chip Taylor-melodien «I Can't Let Go» nådde delt 1. plass på NME-listen, men bare 2. plass på andre engelske lister. De fikk to store slagere med låter av Graham Gouldman (senere 10CC), «Look Through Any Window» og «Bus Stop». Det var først med disse at de slo an i USA, sistnevnte nådde 5. plass. En serie med selvkomponerte låter startet først med den originale «Stop Stop Stop», som var inspirert av en magedanserinne i New York. Etter denne suksessen fulgte utelukkende selvskrevne sanger på singelforsidene, som «On A Carousel» og «Carrie Anne», inntil Graham Nash forlot gruppen i 1968 for en karriere i Crosby, Stills & Nash. Dette skjedde etter skuffelsen over at den eksperimentelle og nærmest psykedeliske melodien «King Midas in Reverse» ble dårlig mottatt av det platekjøpende publikum. Han skrev riktignok lettvekteren «Jennifer Eccles», men det at den slo såvidt godt an, bidro nok bare til at han søkte sammen med David Crosby, som var kastet ut av The Byrds, og Stephen Stills som hadde spilt sammen med Neil Young i Buffalo Springfield. De etablerte den første såkalte supergruppen, og ble verdenskjent etter sin opptreden ved Woodstock-festivalen. Etter Nash. Mange trodde the Hollies var ferdige da Graham Nash, som hadde vært gruppens midtpunkt, gikk ut. Som erstatning rekrutterte de i 1969 Terry Sylvester, som kom fra «Swinging Blue Jeans» – noe som skulle vise seg å være et godt valg. Suksessen fortsatte, spesielt med «He Ain't Heavy, He's My Brother», med den kjente munnspill-introduksjonen og sterke teksten inspirert av filmen om gutteanstalten Boystown. Den ble etterfulgt av nok en rekke store slagere. Elton John, som da var ukjent, spilte på både «He Ain't Heavy, He's My Brother» og «I Can't Tell the Bottom from the Top». De ga også ut albumet «Hollies Sing Dylan», som Nash hadde motsatt seg, et album som ved siden av «Greatest Hits»-utgivelser ble en av de største suksessene i England. I Norge nådde det 11. plass på VG-lista, bare klassikerne "Evolution" og "For Certain Because" – begge i 1967 – gjorde det bedre i Norge. Allan Clarke prøvde seg på en solokarriere, sannsynligvis inspirert av Graham Nash' suksess i USA, og ble erstattet av svenske Mikael Rickfors i perioden 1971-1973. Med ham hadde de internasjonale listeplasseringer med «The Baby» og «Magic Woman Touch». De ga også ut to album, «Romany» og «Out on the Road», men det siste kom ut bare i et par land og er i dag en sjeldenhet for samlere. Mens Hollies med Rickfors som vokalist turnerte USA, nådde de 2. plass på Billboard-listen med «Long Cool Woman In A Black Dress», som Allan Clarke hadde skrevet sammen med låtskriverparet Cook og Greenaway. Den var spilt inn for Hollies-LP-en "Distant Light" før han gikk ut. Da Clarke samtidig ikke gjorde særlig suksess som soloartist – bare en topp 30-single i USA og ingen slagere i England – kom han tilbake i 1973. Back-Nash. I 1983 kom Graham Nash sammen med Hollies i en kort periode, de ga ut albumet "What Goes Around", og ga en del konserter i USA. Fra albumet kom singelen «Stop In The Name Of Love», en tidligere slager med The Supremes, og den klatret inn på USAs topp 30. For øvrig turnerte Hollies med vokalist og gitarist Alan Coates (tidligere Buck's Fizz og Broken English) som erstattet Terry Sylvester i 1981. Gruppen som på 1960-tallet var gitarbasert, brukte etter hvert i økende grad tangentinstrumenter. Bassisten Calvert var også en habil piano- og orgelspiller. På 1980-tallet hadde de en rekke til dels meget kjente orgelspillere både på plater og konserter, som Pete Wingfield, Peter Arnesen, Paul Bliss og Denis Haines. Dagens versjon av the Hollies benytter Ian Parker, som også spiller tangentinstrumenter for Clannad og Enyas søster Maire Brennan. Bassist og vokalist fra glamrock-gruppen Mud, Ray Stiles, har vært med i the Hollies fra 1987. Han hadde en sentral rolle ved 1996-produksjonen av Buddy Holly-melodien «Peggy Sue Got Married». Graham Nash ble gitt et demo-opptak med Buddy Holly av hans enke, Ray Stiles fjernet backingen, justerte hastigheten uten å endre tonehøyden, og Graham Nash, Allan Clarke, Tony Hicks, Bobby Elliott, Ray Stiles og Ian Parker spilte inn nye harmonier og instrumental-backing i Abbey Road studio. Innspillingen ble utgitt på hyllingsalbumet "Not Fade Away" der Buddy Hollys backinggruppe the Crickets deltok på to andre melodier, dessuten som bonusspor på nyutgivelsen av det siste Hollies-albumet fra 1970-tallet, "Buddy Holly", da dette kom som remastret CD i 2007. The Hollies hadde flere topp-10-plasseringer i Storbritannia i gullårene 1964-66 enn The Beatles (10 mot 9), og de to gruppene hadde begge 23 topp-30-hits i perioden 1963-76. Det kan selvsagt innvendes at the Beatles ble oppløst og derfor hadde lite å bidra med på 1970-tallet. Teller man topp-20-hits i perioden 1964-70 hadde the Hollies 19, mot the Beatles' 18. Gruppen er nok i dag mest kjent for melodiene «He Ain't Heavy, He's My Brother» og «The Air That I Breathe», som begge var internasjonale millionselgere. Den mest omfattende dokumentasjonen på plate er 40-års-jubileumsboksen "The Long Road Home", som med 6 CD-er dekker 1963-2003. Denne boksen er imidlertid kritisert av flere fordi den ikke inneholder originalinnspillingene til alle de store slagerne. Disse er bedre dekket på dobbelt-CD-en «Greatest Hits» fra 2003, som også har med den eneste innspillingen de gjorde med Carl Wayne (tidligere sanger i the Move). I 2011 ble det utgitt en lavpriset 6-CD-boks som inneholder alle The Hollies' innspillinger med Graham Nash i kronologisk rekkefølge. Nyheter på denne var noen franskspråklige versjoner og store deler av et konsertopptak fra 1968 i Lewisham, der blant annet Butterfly fremføres med orkesterbacking. Det er utgitt to godt illustrerte diskografier med The Hollies, og en fullstendig liste over konsertene i perioden med Graham Nash finnes i trebindsverket «Crosby, Stills, Nash (And Sometimes Young)». 15. mars 2010 ble the Hollies inkludert i den prestisjefylte Rock and Roll Hall of Fame. Selve muséet ligger i Cleveland, men seremonien skjedde i Waldorf Astoria, New York. Det var de tidligere medlemmene Graham Nash (i 1997 også hedret som medlem i Crosby, Stills & Nash), Allan Clarke, Terry Sylvester, Eric Haydock og Bernie Calvert som mottok hedersbevisningen, etter en introduksjonstale av Little Steven. Tony Hicks og Bobby Elliott deltok ikke ved seremonien, da dagens Hollies gav en konsert i det historiske teateret London Palladium kvelden før. Allan Clarke og Graham Nash spilte tre låter etter å ha holdt sine takketaler, «Bus Stop», «Carrie Anne» og «Long Cool Woman in a Black Dress». På sistnevnte låt, som var en kjempehit i USA, spilte «Little Steven» (fra «Bruce Springsteeen»s «E Street Band») sologitar, og Terry Sylvester sang ett vers. Allan Clarke sang «Bus stop» sammen med Graham Nash i Royal Albert Hall, London, under Crosby-Nash sin europaturné høsten 2011. Still Going. I motsetning til flere andre grupper som slo an på 1960-tallet, har The Hollies aldri gått i oppløsning, men spiller fortsatt med Tony Hicks og Bobby Elliott, som begge har vært med fra tidlig 1960-tall. Besetningen etter 2005 inneholder i tillegg til Ray Stiles (bass) og Ian Parker (tangentinstrumenter), rytmegitaristen og vokalisten Steve Lauri. Både Stiles og Lauri bidrar til de velkjente flerstemte harmoniene. Lauris lyse stemmer passer spesielt godt til «King Midas in Reverse». De ga i 2006 ut det første album med nyinnspillinger siden 1983, "Staying Power". Nåværende vokalist er Peter Howarth, som har sunget hovedrollen i en musikal om Roy Orbison, og også har turnert med Cliff Richard. Howarth var også med gruppen til Skandinavia i august 2006, da de ga en konsert på operascenen som er bygget i et kalksteinsbrudd, Dalhalla, Dalarna. De spilte svært mange av de gamle og kjente hitlåtene, inklusive «Very Last Day», samt noen melodier fra det siste albumet. Denne platen ble produsert av Stiles og Parker, som driver eget studio, men inneholder ingen melodier de har skrevet selv. Mange av de øvrige melodiene på albumet er skrevet av Mark Read, tidligere medlem av boybandet A1. «If You See Her» har han skrevet i samarbeid med norske Hanne Sørvåg, som også skrev vinnermelodien i den norske Melodi Grand Prix-finalen 2010. I 2009 kom det andre albumet med den nåværende besetningen, "Then, Now, Always". Dette var først bare til salgs på konserter og fra gruppens hjemmeside, men offisiell utgivelse på EMI kom høsten 2010, da med en sang til,«She'd Kill For Me» skrevet av Bobby Elliott til sin avdøde kone Maureen, som var søster av Tony Hicks. Flere kritikere mente dette var den beste på albumet, og den ble spilt på konserter i Storbritannia høsten 2010. Tittelmelodien er også skrevet av trommeslageren Bobby Elliott i samarbeid med Mark Nelson, som dessuten har tegnet omslaget. Vokalist på sangen er Tony Hicks, og teksten beskriver den tidlige historien til Hollies, fra bandet the Dolphins, der tre senere medlemmer av Hollies spilte sammen (Hicks, Elliott og Calvert). I februar 2010 kom en ny dobbel-CD, "Midas Touch". Den inneholder slagere fra hele karrieren, to nye live-opptak fra turnéen i 2009, og en ny mix Tony Hicks' sønn Paul har gjort av «King Midas in Reverse». Dobbeltalbumet gikk inn på 23. plass på den britiske listen, og the Hollies har således nådd hitlisteplasseringer i England i seks tiår på rad. Tony Hicks' sønn Paul er for øvrig prisbelønnet for sitt arbeid med å remikse Beatles-katalogen. I mai 2012 utgis en CD med 32 BBC-live opptak, inneholdende to innspillinger av sanger ikke tidligere utgitt med the Hollies, «Ride your pony» og «Shake». Hollies i Norge. The Hollies har en karriere i Norge som ikke er omtalt i internasjonal litteratur. Spesielt var de populære i Norge på 1960-tallet, og som det fremgår av singeldiskografien nedenfor, er det flere interessante norske plateutgivelser som var særegne for Skandinavia. «Just One Look» var deres første slager i Norge, fulgt av ytterligere 10 topp ti-liste-plasseringer i løpet av 1960-tallet. Deres høydepunkt i Norge var nok i 1966. Det året gikk «I Can't Let Go» til første plass på Arbeiderblad-lista og første plass på Ti i Skuddet. Senere samme år tilbrakte «Very Last Day» 6 uker på Ti i Skuddet. Dette var også året de ga en serie utsolgte konserter i de største norske byene. I Oslo spilte de to konserter i Folkets hus, og hadde Beatnicks og Public Enemies som oppvarmingsband på Tony Hicks' fødselsdag. Senere kulturminister Åse Kleveland var til stede. Hovedstadspressens konsertomtaler var overstrømmende. Terje Mosnes skrev i Dagbladet: «Årets pop-opplevelse i Norge». Under denne turnéen skrev de kjempehiten «Carrie Anne» i Stavanger. Dette var egentlig en hyllest til Marianne Faithfull, men navnet ble omskrevet. Norge er ett av de få land der «Jennifer Eccles» slo spesielt godt an. Den nådde førsteplass på Ti i Skuddet, og tilbrakte 8 uker på listen. Først 11 år senere kom de tilbake til Norge, i 1977. De spilte da blant annet i Chateau Neuf, der australske Sherbet var oppvarmere. Neste Norgesturne var i 1986, da de blant annet spilte i Grieghallen i Bergen, Oslo Konserthus og på Momarkedet. De hadde også en avstikker til Tromsø. På denne tiden hadde de en tangentspiller, Denis Haynes, som i sitt klassiske potpurri i midten av «Draggin' My Heels» inkluderte «I Dovregubbens hall» og «Solveigs sang». Hollies kom også på Norgesvisitt i 2004, da de var hovedattraksjon ved Egersund visefestival. Den opprinnelige vokalisten Allan Clarke hadde trukket seg tilbake i 1999, og var erstattet av tidligere «Move»-vokalist Carl Wayne. Dessverre døde Wayne av kreft høsten 2004, så Egersunds-konserten ble hans siste offentlige opptreden. Den prisbelønte forfatteren Jan Kjærstad har skrevet om sitt forhold til the Hollies i leksikonet Store Norske. For full tekst se link nederst på siden. Kjærstad omtaler ikke bare leksikalske fakta, men også sitt forhold til slagermusikk og hvilke følelser musikken til the Hollies bidro til å skape, i hans pubertetsår. Graham Nash og the Hollies er også omtalt i hans roman "Kongen av Europa". The Hollies kom tilbake til Oslo 8. mai 2010, nesten 24 år etter deres siste opptreden i Oslo. Denne gang spilte de på Sentrum scene. Siden lørdagskonserten ble utsolgt 4 måneder i forveien, ble det satt opp ekstrakonsert 7. mai. Gruppen fikk stående applaus flere ganger begge dager. The Hollies opplevde returen til Norge som så positiv at det ble ny konsert på Sentrum scene i Oslo 10. september 2011, fulgt av Olavshallen, Trondheim dagen etter. Overskuddet fra konsertene i Norge i 2011 gikk til et helseprosjekt i fjellene i Nepal. I forkant var det to konserter i Sverige, i Stockholm konserthus 8. oktober og i Baltiska hallen i Malmö 9. oktober. Her spilte de låtene som ble særlig kjent i Skandinavia på grunn av Tio i topp og «Ti i skuddet»; Very last day, Stewball og Dear Eloise. 50 års-jubileumsturnéen går i Storbritannia og ellers til Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Sverige og Norge (25.-28.4.2013). Norske cover-artister. Flere norske popartister har blitt inspirert av The Hollies. Dette gjelder både harmoni-stilen og valg av låtmateriale. Enkelte grupper viste sin inspirasjon uten at plateutgivelser bekrefter det – et eksempel her er Kolbotn-gruppa the Hugger Muggers, med relasjon tilBeatniks» og Titanic. Men det finnes noen plater med norske gruppers versjoner av deres selvkomponerte materiale. «Sandie and the Shakemen» med den til da ukjente vokalisten Gro Anita Schønn utga i 1966 en singelplate på platemerket Aksent (AK-13) med: «That's My Desire» som A-side (en sang the Hollies nådde 1. plass med i Sør-Afrika) og med Clarke-Hicks-Nash-komposisjonen «Put Yourself in My Place» som B-side (sistnevnte også utgitt av Episode Six med Ian Gillan og Roger Glover, som senere ble medlemmer av Deep Purple). Trondheimsbaserte Firestones vant NM for popband i 1967. Deres spesialitet var harmonier, veldig likt det Hollies var kjent for. De spilte inn «Take Your Time», en Buddy Holly-låt fra Hollies' fjerde album, og Clarke-Hicks-Nash-sangen «I've Been Wrong Before» (også utgitt av Buckinghams) i 1967. Den første var B-side samme år, mens den andre først kom ut på et samlealbum i 1987. Gjenutgivelsen av Pussycats sitt andre album «Mrrr...Mrrr...Mrrr» på CD i 1995 inneholdt som ett av flere bonusspor den Hollies-komponerte «Please Don't Feel Too Bad». Bemerk at Clarke-Hicks-Nash benyttet pseudonymet «L. Ransford» i denne perioden. Men fra og med albumet "For Certain Because" i 1966 benyttet de igjen egne navn – et album som ble utgitt i Norge før det kom ut i England. Dette skyldtes naturlig nok turnéen i Skandinavia. Mange norske musikere var nok tilstede på konsertene i Norge ved utgangen av 1966. Av dagens norske grupper står Peter Berry and the Shake Set frem som ivaretakere av tidlig 1960-talls-tradisjon. De har spilt inn en fengende versjon av Clarke-Nash-melodien «Little lover» på albumet "Wildberry Shake!". Live-opptak er tilgjengelig på YouTube. Norske 7" singel-utgivelser. Skandinaviske platekompanier har blant platesamlere internasjonalt blitt kjent for sine særegne singelutgivelser med fargerike omslag som var ulike dem i andre land. Norske, svenske og danske omslag var heller ikke like. Dessuten kom enkelte singler ut bare i Skandinavia, eventuelt også i Tyskland og Holland. Ofte ble det brukt bilder av foreldede besetninger, eksempelvis figurerte trommeslageren Don Rathbone som sluttet i 1963, på omslaget til «If I Needed Someone», som for øvrig ble skrevet av George Harrison. Graham Nash var avbildet på «Sorry Suzanne», selv om han gikk ut i 1968. Den mest kjente ikke-engelske singelen var Peter, Paul and Mary-melodien «Very Last Day», som tilbrakte 14 uker på «Tio i Topp» i Sverige, og nådde 1. plass. I Norge var den 6 uker på Ti i Skuddet og nådde 4. plass. Fanzinen "Platesamleren" nr. 93 (2006) gir en omtale av skandinaviske singelomslag med the Hollies. Skandinaviske og internasjonale plateomslag for øvrig er omtalt i Kees Rosendaals "The Hollies 45 Vinyl Catalogue Picture Sleeves", Manfred Schwanbeck & Peter Krauses "Write on – Die illustrierte Diskographie der Hollies" (Star Cluster forlag, ISBN 3-925005-61-7) og Heinz Dietz' "Just One Look – Hollies Collector's Dreams". Auklandshamn. Auklandshamn er ei bygd i Sveio kommune i Hordaland. Stedet ligger på sørsiden av Bømlafjorden på Haugalandet, vest for Førdespollen, 30 kilometer nord for Haugesund. Stedet har egen barneskole, Auklandshamn skole, med 40 elever. Stedet har flere utleiehytter for turister, flere større religiøse foreninger, et aktivt idrettsmiljø og gode muligheter for turer i skog og mark. Bygda har blandet bebyggelse med både bolighus og mange hytter. Det er rundt 500 fastboende i bygda. Da det er begrenset næringsliv i bygda, er det mange pendlere der, både til Haugesund og til offshorerelaterte yrker. Kulturliv. Bygda har mange frivillige organisasjoner og er aktiv på mange felt. Blant annet kan nevnes bygdelag (velforening), kystkulturlag, ungdomslag, idrettslag og flere religiøse foreninger. Det er egen skole i bygda. Det er lite næringsliv utenom turistbransjen og oppdrettsnæringen stiller ganske sterkt med dykkerselskapet Stava dykk, Sjøtroll havbruk avd Sveio, Briliant fiskeoppdrett og Lier fiskeoppdretts administrasjon, dagligvarebutikk samt en del mindre selskaper og enkeltpersonforetak. Det er ikke noe bestemt sentrum i bygda, både næringsliv og foreningsliv er godt spredt utover hele bygda. Geografi. Geografisk er bygden plassert langs sjøen med en strandlinje på flere mil til sammen, fra inngangen til Rødspollen, langs vestsiden av Førdespollen og langs Bømlafjorden fra Grimsholmen til Tjernagel. Ved Lambeidvågen er det et statlig regulert friområde som kommunen i samarbeid med Auklandshamn bygdelag har ansvaret for. Bygdelaget har også fått disposisjonsrett til en større eiendom til vannet Langevatn, hvor det er og vil bli badeplass om sommeren, muligheter for fiske med mer. Det er ellers mange mindre vann i bygda med bademuligheter og fiske. Utmarken er for det meste dekket av barskog, noe lauvskog og lynghei. Flora. Vestkysten av Sveio var tradisjonelt dekket av lyng, for det meste røsslyng. I den senere tid, med lite husdyrhold i utmarka, har det vokst opp mye skog, både bar og lauvskog. Mye av skogen, spesielt i ytre deler av bygda, er forholdsvis ung. Fauna. Det er en stor stamme med rådyr i Auklandshamn. Det finnes også en hel del hjort. En del andre smådyr, som rev, pinnsvin, ekorn osv. varierer sterkt fra år til år, men finnes i bygdas utmark. Fjorden er rik på fisk, blant dem er torsk og sei vanligst. I sesongen er det også mye makrell og sild som kommer inn til Auklandshamn. I ferskvannene finnes det noe fisk, blant annet en del ørret. Det er ingen fiskeoppdrett i ferskvann i bygda. Det finnes noen få i sjø langs kystlinja som bidrar med solide arbeidsplasser. Ålgård stadion. Ålgård stadion er Ålgård Fotballklubbs hjemmebane, men er også friidrettsbanen på Ålgård. Banen ligger i sentrum, ved elva Figgjo, og ble åpnet i 1950. Etter dette har anlegget også fått klubbhus, løpebane, tribune, treningsfelt og grusbane. Byggingen av klubbhuset startet 12. mai 1972, og det ble tatt i bruk våren 1973. Målsetningen med klubbhuset var at «vi skulle skape et miljø som ville få alle medlemmer, uansett alder, til å trives i klubben.» Klubbhuset ble bygget på i 1977 og i løpet av 1984–1986. Det har vært mange diskusjoner på Ålgård om fremtiden til Ålgård stadion, særlig etter at arbeidet med sentralidrettsanlegget på Solås har kommet i gang. Solås har en gressbane og en kunstgressbane, men dette anlegget skal bygges ut med løpebane rundt gressbanen og ytterligere en kunstgressbane. Næringslivet på Ålgård ønsker å bygge ut sentrum. Ålgård FK og menigheten i kirken på Ålgård har alliert seg med hverandre for å sikre både stadion og kirke i sentrum etter at det ble utsatt et vedtak på at Ålgård kirke skulle rives. Sirkus. a> sirkus Barums sirkustelt. Sirkus kommer fra latin "Circus", som betyr «sirkel» eller «veddeløpsbane». I dag betegner sirkus i første rekke en underholdnings- eller kunstform med vekt på fremvisning av akrobater, sjonglører, luftartister, klovner og dresserte dyr i en rund arena som kalles manesje. Sirkus i Norge er gjerne omreisende virksomheter som presenteres i store telt som settes opp på idrettes- og festplasser rundt om i landet i den varme årstid. Sirkusforestillinger kan også foregå i klubber, haller, på gaten, i teatersaler og ute i naturen. Historikk. Begrepet sirkus kan føres tilbake til Circus Maximus som lå mellom Palatinerhøyden og Aventinerhøyden i Roma. Dette er den første form for sirkus i ordets underholdningsmessige betydning. Circus Maximus besto av et langstrakt amfiteater omsluttet av en veddeløpsbane, hvor hesteveddeløp og stridsvognskjøring sto på programmet. Selve sirkusteknikkene har eksistert enda lengre. Den kan spores så langt tilbake som et dynasti styrt av Makedoniske konger, Egypt 323 f.kr til 30 f.kr. På denne tiden ble dyretemmeres arbeid brukt for det meste i guddommelige ritualer og fester. En av de mest utpekte festene på denne tiden var for guden Dyonysus hjemkomst fra India, den ble stelt i stand av Aleksander den stores sønn Ptolemy den andre. Der var det et opptog som inneholdt ca 3000 dyr fra hele verden, 300 vogner og bur, 400 mennesker og bakerst i paraden en albinobjørn. På nesten samme tid i Roma (326 f.kr) fantes det allerede en sirkel\ manesje\ scene, Sirkus Maximus. Den var opprinnelig gravd ut for å brukes i ridekonkurranser. Men Romerfolkets lyst på blod var sterk og det ble tidlig innført gladiatorkamper. Sirkus Maximus var en av de få stedet hvor folkets stemme ble hørt av Romas ledere. Å en av de få stedene lederne hadde kontakt med folket. Det finnes to skikkelser som har brukte sirkus Maximus til å vinne folkets politiske støtte. Pompai og Julius Caesar. I år 55 f.kr, prøvde Pompai å vinne folkets gunst ved å holde en forestilling fem dager i strekk. En tilskuermengde på 150 000 personer vitnet til noe av det mest spektakulære innenfor romersk forestilling. Men Pompei hadde overvurdert folkets lyst på blod da over 600 dyr ble drept slutten av femte dag. Etter dette gikk folket imot han og hans ønske om å bli keiser kunne aldri bli gjennomført. Julius Caesar, hadde en langt bedre evne for å forstå publikumpsykologien. Han bygde opp forestillingene etter folkets ønske, han hadde mindre dyr og mer gladiatorkamper. Gjennom disse to personene har uttrykket brød og sirkus til folket oppstått. Etter slutten på det Romerske storhetstid, ca det 4 århundre etter Kristus død, forsvant også alle samlingspunkter for sirkus. Sirkuset tok aldri slutt, men levde gjennom familier som livnærte seg på gamle tradisjoner. I vår tid er sirkus litt mer fredelig, da det oftest er omreisende artister som opptrer med eksotiske dyr, akrobatikk og klovnenumre i eget sirkustelt. Sirkusforestillingen. I de tradisjonelle sirkusene er det ofte en sirkusdirektør eller "ringmaster" som innleder og avslutter forestillingen og presenterer hver akt. Såkalte nysirkus prøver ofte å unngå bruken av en sirkusdirektør ved isteden å få alle nummer til å flyte inn i hverandre uten pauser. Forestillingen vises som regel i ett stort sirkustelt med en manesje i midten, men nå er det også helt vanlig å vise sirkus på teaterscener eller spesialbygde sirkusscener ala Cirque du Soleils «Ka» da dette gir større muligheter for bruk av multimedia som videoprojeksjon og mere. Det var hesten som dro raservognene i det gamle sirkuset, og det var hester, over tusen år senere, som skulle bli grunnlaget for gjenoppstandelsen av sirkuset. Philip Astley (1742–1814) er navnet på engelskmannen som i 1760 åpnet den første rideskolen ”Ha penny hatch”, og nå regnes som sirkusets ”far”. Det var ikke før ti år senere, etter å ha åpnet et nytt sted, at han tok i bruk andre artister enn hestekunstnere. Kort etter ble klovnen introdusert i ringen, og forestillingene tok en helhet nærmere sirkuset vi kjenner i dag som det tradisjonelle. Philip Astley var mannen som ”skapte en manesje hvor melodramaet var spilt og kombinert med en sirkusring hvor sirkuskunstner ble utført” skriver Charles Dickens i sin bok ”The Curiosity Shop”. Etter Philip Astleys gigantiske suksesser, tok det ikke lang tid før det oppstod nye rivaler. En av Astleys nærmeste medarbeidere, Charles Hughs, flyttet praktisk talt over gaten og startet sitt eget sirkus. En annen, John Bill Richets, emigrerte til Amerika ca. 1790, hvor han innførte den nye kunstformen. Det tok ikke lang tid før amerikanske statsborgere omfavnet sirkuset og dannet flere sirkuser. Etter hvert ble sirkuskonseptet spredt verden over, bare på 25 år. I 1825 ble sirkusteltet oppfunnet, og fra dette tidspunktet ble det lettere å reise rundt og ha forestillinger. Man var ikke lenger avhengig av sirkusbygninger. Slaver ble brukt til å reise teltene, og som en del av det musikalske ensemblet. Dette var også med på å utvikle jazzen da kulturer møter nye kulturer på reisene. Den mest sentrale og utspekulerte personen for sirkusets utvikling i Amerika er Phineas T. Barnum (1810 – 1881). Han startet med å stille ut uvanlige mennesker og skape stor media og presseomtale på de rare ”funnene” sine. Senere stilte han også ut alt av ting man kunne gi en historie, kjøpte sitt eget avisforlag og trykte sine egne sannheter. Han kjøpte ”American museum” på kredit at han eide en egen øy, som viste seg å være en løgn. Det var ikke før 1870 at han koblet seg opp til sirkuset i ”Barnums great moral show”. Ti år senere gikk han strategisk i samarbeid med sin største rival og de dannet ”Barnum and Bailey” som ble kjent som verdens største sirkus. De formulerte de tre ting som skulle kjennetegne et sirkus; Nysgjerrighet, blant publikummet. Hurtighet, slik at man ønsket å komme tilbake flere ganger for å få med seg alt. Uavhengighet, for å vise friheten i sirkuslivet og desto mer interessante. Skape drømmen om hvordan det er å være fri på veien og alltid reise til nye spennende steder. På 1900 tallet, blir toget blir tatt i bruk av ”William Cameron Group”. Dette gir muligheten til å reise fortere, og konseptet ”La Ville d`un jour – en by om dagen” oppstår. 1927 – Den første sirkusskole blir bygget i Moskva. 1940 – Sirkuset er en av de første kunstformene som tar i bruk elektrisk lys på scenen. Mer spektakulære virkemidler. Fra bare å ha hvite telt (for å slippe mest mulig lys inn) får vi nå fargede telt. Sirkusdyr. Med sirkusdyr mener man dyr som er dressert til å opptre på sirkus. Tradisjonelt har dette vært pattedyr som hester, hunder, katter, elefanter, løver, tigre, bjørner, primater, sjøløver og seler, men også eksotiske fugler, amfibier og krypdyr kan sies å tilhøre gruppen av sirkusdyr. Mange har stilt spørsmål ved om det er bra for dyr å opptre og reise rundt med et sirkus, ikke minst dyrevernorganisasjonene. De fleste industriland har et lovverk som regulerer sirkusvirksomheten. Noen av disse har i de senere årene gjort dette regelverket strengere, blant annet Norge. Det har ført til at en rekke dyr ikke lenger kan vises fram på sirkus i Norge, eksempelvis løver, tigre, bjørner og aper. Støttet av moderne forskning forventer mange at lignende forbud vil komme i flere land, og etter hvert omfatte flere stadig flere arter. I 2006,helt i begynnelsen av sesongen, ble artister ved Cirkus Arnardo tatt for å ha vanskjøttet dyr og begått klare brudd på dyrevernloven. Inspeksjonsrapporten fra Mattilsynet viste at blant annet at 62 hunder var oppstallet, noen uten drikkevann, og det var i noen binger avføring. Flere hunder hadde ubehandlet øyebetennelse og forvokste klør, og katter var oppstallet i transportbur (60*40*60) der de ikke hadde plass nok til å legge seg ned, og de manglet kattetoalett. Cirkus Arnardo sendte artistene med hundene ut av landet, med krav om å rette opp i forholdene og velferden til dyrene. Sirkuset revolusjoneres. 1970 årene, i hippiebevegelsen revolusjoneres sirkusets tankegang, en reaksjon mot det tradisjonelle sirkuset. I tre forskjellige kontinenter starter bevegelsen: Frankrike, Canada og Australia. Det første kompaniet ble kalt ”Cirque bonjour – god morgen sirkus” Å ble startet i Frankrike av datteren til Charlie Chaplin, Victoria Chaplin og mannen hennes Jhon Babtiste Thiree. De som kommer kort etter, men har hatt en stor mening for sirkusets dramaturgiske og historiske utvikling er; Cirque Barroc, Cirque Plume, Cirque Arcaos, (Frankrike) Cirque du soleil, (Canada) og Zingaro.(Australia) Sirkushistoriker Jean Michelle Guy har laget en oversikt fra når sirkuset var helt nytt til det ble hva vi har i dag. ”Cirque novau” (”ny-sirkus”) Er den formen som ble utviklet/skapt i Frankrike i perioden 1975-1985. Fra 1985 til 1995 snakket man om ”Arts du cirque” (”Sirkus kunsten”) Som frigjør den enkelte sirkusteknikken fra hele forestillinger. Fra 1995 til i dag omtales sirkuset som ”Cirque contemporain” (”Kontemporær eller samtids, sirkus”) (Samtiden er mer brukt for det sier noe om tiden man skaper kunsten i.) Ny-sirkusets hovedtrekk. Sirkuset har nå gått fra å være underholdning til å bli et kunstnerisk uttrykk. Og de største forandringene har ifølge Jean-Michel Guy, ha skjedd på fire grunnpilarer i det som er mest kjent som et oppgjør mot det tradisjonelle sirkuset. Norge. Fjordane Folkehøgskule er en ettårig folkehøyskole med Norges eneste sirkuslinje i Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Det er ingen opptaksprøve og undervisningen er godkjent av Lånekassen. KULTA Tromsdalen Kulturhus i Tromsø har kulturskoleverksteder i sirkus for barn og ungdom. Rundt 110 elever i alderen 8-16 år følger dette tilbudet hver uke. Høsten 2007 startet KULTA også opp gymnaslinje med sirkus fordypningsfag, i samarbeid med Tromsdalen Videregående Skole, avdelig for idrettsfag. Sirkuslinja tar i mot 5 elever pr år. Sverige. Vasaskolan i Gävle er en treårig videregående skole hvor en tredjedel av undervisningen omhandler sirkus. Én dags opptaksprøve, og undervisningen er godkjent av Lånekassen. Danshögskolans Nycirkusutbildning er en treårig høyskole med profesjonell utdannelse i sirkus. Opptaksprøve holdes hvert andre år og pågår i fem dager. Undervisningen er godkjent av Lånekassen. Danmark. Akademiet For Utæmmet Kreativitet i København er en treårig ny-sirkusutdannelse. Belgia. Ecole Supérieure des Arts du Cirque i Brussel er en treårig høyskole med profesjonell sirkusutdanning. Det er en opptaksprøve på seks dager. Godkjent av Lånekassen. England. The Circus Space i London er en treårig profesjonnel sirkushøyskole med to dagers opptaksprøve. Undervisningen er ikke godkjent av Lånekassen. Canada. École Nationale de Cirque i Montréal er en treårig profejonell sirkusutdannelse med en ukes opptaksprøve. Det er ukjent om Lånekassen gir støtte til denne utdanningen. Chaim Weizmann. Chaim Azriel Weizmann (hebraisk:) (født 27. november 1874 i Motyli ved Pinsk (i dagens Hviterussland), død 9. november 1952 i Jerusalem) var en kjemiker, sionist og israelsk politiker. Han var Israels første president, og innehadde dette vervet fra 1949 til sin død. Liv. a>. Weizmann, som ble Israels første president, bærer arabisk hodeplagg som tegn på vennskap. Chaim Weizmann var sønn av en trehandler. Etter cheder og gymnasium studerte Weizmann fra 1892 kjemi ved Technische Hochschule i Darmstadt og fra 1894 ved universitetet i Berlin. I 1897 dro han til Freiburg im Üchtland i Sveits, han han tok doktorgraden i 1899, "summa cum laude". Fra 1901 arbeidet han som dosent i biokjemi ved universitetet i Genève og fra 1904 som professor ved universitetet i Manchester. I 1910 ble han britisk statsborger, og arbeidet som direktør for et militært laboratorium fra 1916 til 1919. Han utviklet en ny syntese for aceton, som var viktig for fremstillingen av sprengstoffet TNT, og tok noen patenter. Under sitt studium ble han kjent med Theodor Herzls bok "Der Judenstaat", og begynte å interessere seg for sionismen. Ved siden av hans karrière som kjemiker spilte det sionistiske engasjementet tidlig en viktig rolle i hans liv, og han arbeidet gjennom mange år for å vinne europeiske land for idéen om en jødisk stat. Han ble president for den jødiske verdenskongressen i 1920, og beholdt dette vervet med et avbrudd mellom 1931 og 1935 til 1946. Da det britiske arbeiderpartiet kom til makten, og inntok en avvisende holdning til sionismen, ble det stilt spørsmålstegn ved Weizmanns samarbeid med britene og han ble ikke gjenvalgt som president for verdenskongressen. Etter annen verdenskrig gikk Weizmann først inn for en deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del. 17. mai 1948 ble Weizmann president for det provisoriske statsrådet i Israel, og 16. februar ble han valgt til den nye statens første president. Han ble gjenvalgt i november 1951, men led av alvorlig hjertesykdom og døde året etter. Personlig forhold. Weizmann var gift med Vera Weizmann (1881–1968) fra 1906 til sin død i 1952. Paret hadde to sønner. Deres yngste sønn, Michael Weizmann, ble skutt ned og drept over Biscayabukten under Andre verdenskrig da han var pilot for britiske RAF. Likudpolitikeren Ezer Weizman (1924–2005), som var israelsk president fra 1993 til 2000, var hans nevø. Freestyle under Vinter-OL 1994. Under Vinter-OL 1994 i Kanthaugen Freestyleanlegg, Lillehammer ble det arrangert fire øvelser i freestyle.Det ble også arrangert freestyle ballett som en demonstrasjonsgren. Hopp. * Freestyle Tennspole. En tennspole, eller coil, er en viktig del av tenningsystemet i en bensinmotor. Coilen har til oppgave ved hjelp av den «opphakkede» lavspente strøm å levere strømstøt med en så høy spenning at gnistene under alle forhold springer over tennpluggelektrodene. I et tradisjonelt tenningsystem med fordeler går det en ledning (coilkabel) fra coilen til fordeleren, og derfra en pluggledning til hver av tennpluggene. I beskrivelsen av coilens virkning er det tatt utgangspunkt i tenningsanlegg for eldre biler og fordeler med stifter. Coilen har en jernkjerne sammensatt av tynne jernplater. Utenpå jernkjernen er coilens sekundærvikling viklet av tynn tråd utenpå denne igjen. Primærviklingen er av tykkere tråd. Denne ligger ytterst for at varmeutviklingen på grunn av strømgjennomgangen bedre kan ledes bort. Primær- og sekundærviklingen begynner begge ved coilens ene lavspenningstilkobling (6 eller 12 volt). Sekundærviklingens andre ende går til coilens høyspentuttak (coiltårnet). Primærviklingen går til lavspentuttaket på coilen og videreføres over stiftene i fordeleren til «gods». En strøm som går gjennom coilens primærvikling omgir seg med et kraftlinjefelt. Når strømmen brytes (via stiftene i fordeleren) faller kraftlinjefeltet brått sammen og de enkelte kraftlinjene skjærer vindingene i sekundærviklingen, hvor det induseres en spenning. Størrelsen på denne spenningen avhenger blant annet av hastigheten hvormed kraftlinjefeltet bryter sammen, strømstyrken i primærviklingen og av antall vindinger i vindingene. Sekundærviklingen i en bilcoil har flere tusen viklinger mer enn i primærviklingen. Den maksimale sekundærspenningen vil altså kunne økes med økt spenning i primærvindingen. Av praktiske grunner vil denne strømstyrken ikke økes ut over 2 til 4 ampere ettersom større strømstyrke vil redusere levetiden til stiftene i fordeleren og medføre at coilen blir for varm. Et av de uønskede trekkene ved et tenningsannlegg med stifter i bil er at sekundærspenningen i coilen synker ved økende turtall på motoren. Årsaken til dette er at stiftene i fordeleren ved stigende turtall er lukket i stadig kortere tid, og at denne tiden ikke er tilstrekkelig lang til at strømmen, og dermed kraftlinjefeltet, får bygget seg opp til sin fulle styrke. Da kraftlinjefeltets styrke er en av de faktorer som påvirker den induserte spenning blir altså denne mindre. Khanty-Mansia. Khanty-Mansia (russisk: Ханты́-Манси́йский автоно́мный о́круг – "Khanty-Mansijskij avtonomnyj okrug") er et autonomt distrikt (okrug) og en føderal enhet i Russland. Khanty-Mansia er en betydelig oljeprodusent og har stor betydning for russisk økonomi. Nedslagsfeltet til elva Ob utgjør en stor del av distriktet, som strekker seg fra Uralfjellene i vest og østover inn i den asiatiske delen av Sibir. Det grenser i vest mot republikken Komi, i nord mot Jamalo-Nenetsk, i sørøst mot Tomsk oblast og i sør mot Omsk, Tjumen og Sverdlovsk oblaster. Urbefolkningen i området er Khanty- og Mansifolkene, som blir betegnet som "Ob-ugriske", og har et språk som er nært beslektet med ungarsk. I dag er urbefolkningen i klart mindretall og området domineres av etniske russere, som utgjør over 60 % av folketallet. Sveits under de paralympiske vinterlekene 2006. Sveits deltok med tjueen deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Storbritannia under de paralympiske vinterlekene 2006. Storbritannia deltok med tjue deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Battlefield 2142. "Battlefield 2142" er et Gullstikka-belønnet førstepersonsskytespill som er utviklet av svenske Digital Illusions CE til PC. Det er oppfølgeren til "Battlefield 2" og benytter seg av samme grafikkmotor. Det ble lansert i oktober 2006. Spillets handling foregår i fremtid, nærmere bestemt i år 2142, akkurat 200 år etter originalspillet Battlefield 1942. Som i de andre spillene i serien handler det om slag i stor skala, hvor både infanterister og mekaniserte hærstyrker samarbeider tett. man har bygget videre på de nye idéene fra Battlefield 2 og lagt til en rekke våpen som kan låses opp etter hvert. Kommunikasjonsmulighetene i kampgruppene har også blitt forbedret. En av de store nyhetene siden sist er en helt nytt spillmodus, kalt "Titan mode". I mars 2007 ble en såkalt boosterpakke (ekspansjon) ved navnet "Northern Strike" sluppet på markedet. I denne utvidelsen finnes tre nye baner og to nye kjøretøy. Spillerne får også tilgang til mer opplåsbart utrustning. Spillet. Battlefield 2142 er en førstepersonsskytespill der spilleren kan gå med i en allerede pågående kamp, bli plassert på et av de to lagene og deretter velge soldatklasse. Alle ulike klasser har sine fordeler og ulemper. I stedet for å kjempe til fots kan spilleren også ta kontrollen over både feltkjøretøy og kampfly, og på den måten bidra til at eget lag kommer seirende ut av konflikten. Handling. Året er 2142, og en ny istid har kastet verden ut i kaos og panikk. Områdene av jorden som ikke er dekket av is, kan bare produsere nok mat til en brøkdel av jordens befolkning. Menneskene kjemper for det som er igjen av planeten vår. Det er et enkelt og brutalt regnestykke. Noen vil overleve, noen vil dø! I Battlefield 2142 kan spillerne velge mellom to sider å slåss for, to militære supermakter som kjemper for å overleve i en storslagen krig; Den Europeiske Union (EU) eller den nyopprettede Pan-Asian Coalition (PAC). Du er bevæpnet med et arsenal av høyteknologiske rifler, usynlighetsutstyr og maskingeværer, og du kan bruke hypermoderne fremkomstmidler. Enorme, vandrende stridsvogner (Battlewalkers, Bogatyr 39) lager kaos på bakken, og futuristiske fly dominerer himmelrommet. Når du skal kjempe mot disse, må du bruke kløkt og et arsenal av nye høyteknologiske hjelpemidler som EMP-grantater og smartbomber(Magnetiske bomber, ikke kraftige, umulige å unnslippe) for å jevne ut oddsene på slagmarken. Lagspillfunksjonene gjør at opp til 64 spillere kan kastes ut i kampens hete samtidig, som medlemmer av et soldatlag (Squad) eller som bakmenn i Commander Mode, der man dirigerer strategiske angrep for lagkameratene. For første gang i seriens historie vil Battlefield 2142 ha med en helt ny spillvariant som et tillegg til den klassiske måten å spille på. I den storslagne, nye titan-varianten av spillet må spillerne ødelegge motstandernes Titan – et enormt og tungt pansret flygende krigsskip – mens de forsvarer sitt eget. Når du skal slå en Titan, må du først ta deg av skjoldene, så komme deg om bord i fartøyet og deretter slåss deg vei til sentrum i skipet og sprenge det fra innsiden. Denne innovative spillvarianten endrer måten å spille på, og oppfordrer spillerne til å delta i voldsomme og eksplosive konfrontasjoner. Det er også mulig å fortsette kampen på bakken der det handler om å overta Anti-Titan Rocket Silos. Etter hvert som du får flere poeng (kills, teamwork-score, heals, assists, revives) vil du gå opp i rangeringen og du kan da låse opp nye ting, som for eksempel nye våpen og tilleggsutstyr. Du vil få utmerkelser når du gjør spesielle ting. Gary Neville. Gary Alexander Neville (født 18. februar 1975 i Bury, Greater Manchester) er en engelsk tidligere fotballspiller og nåværende ekspertkommentator og trener. Han var kaptein for Manchester United og er den høyrebacken med flest landskamper for. Neville spilte hele sin karriere på Old Trafford, noe som ikke er veldig vanlig i dagens fotball. Han fikk sin landslagsdebut i 1995 og var førstevalg på høyrebacken på både klubb- og landslag i mer enn 10 år. Neville kunngjorde den 2. februar 2011 at han la opp med øyeblikkelig virkning. Han fikk til sammen 602 kamper og syv mål for Manchester United Han er bror av Premier League-spilleren og Everton-kaptein Phil Neville, som også har spilt for Manchester United (fra 1993 til 2005). Hans søster Tracey Neville spiller netball for England. Moren hans, Jill, jobber i resepsjonen hos Bury FC, mens faren hans, Neville Neville, en gang spilte cricket for Lancashire. Manchester United. Den eldre av Neville-brødrene kom til Manchester United på lærekontrakt da han gikk ut av skolen i 1991. I hans første sesong var han kaptein på juniorlaget som vant FA Youth-cup. Han fikk sin debut for førstelaget i september 1992 mot Torpedo Moskva i UEFA-cupen. Gary var en del av Alex Fergusons fenomenale ungdomsrekke på 90-tallet (de fikk kallenavnet "Fergie's Fledglings", en "oppdatert" versjon av 50-tallets "Busby Babes") som inkluderte hans bror Phil, Ryan Giggs, David Beckham, Nicky Butt og Paul Scholes. I 1994 ble Gary klubbens førstevalg på høyrebacken, idet han tok over for en aldrende Paul Parker. Siden da har Neville spilt mer eller mindre fast for United. Sommeren 2004 signerte Neville en ny fireårskontrakt med United. I desember 2005 ble Neville oppnevnt som ny United-kaptein, etter at Roy Keane forlot klubben. I januar 2006 var Neville involvert i kontroverser etter å ha jublet foran de tilreisende Liverpool-supporterne på Old Trafford. Neville løp fra midtbanen og over til motstanderens fans for å feire Rio Ferdinands matchvinnende scoring på overtid. Oppførselen hans ble kritisert av Jamie Carragher, media og politiet, som mente at Neville var skyld i gnisninger som oppstod mellom fansen etter kampen. Han ble senere tiltalt for upassende oppførsel av FA. Neville protesterte på dette, og spurte om fotballspillere skulle opptre som "roboter" uten å kunne vise følelser. Han ble idømt en bot på £5 000. Gary Neville har vunnet åtte Premier League-titler, tre FA-cup-titler, to Champions League-titler og én Ligacup-tittel. Sistnevnte var hans første trofé som kaptein. Neville pådro seg i mars 2007 en alvorlig ankelskade under kamp mot Bolton. I hans første kamp etter skadeavbrekket, en reservelagskamp mot Everton i januar 2008, scoret han et sjeldent mål i det 21. minutt, og hjalp med det laget til et 2-2-resultat. Den 9. april 2008 fikk Neville sitt etterlengtede comeback på førstelaget. Det kom i kvartfinalen av Champions League mot Roma på Old Trafford. Han kom inn i det 81. minutt for Anderson. Neville ble ønsket velkommen tilbake på banen med stående ovasjoner, og ble også tildelt kapteinsbindet med en gang. Det var Nevilles 99. kamp i Champions League. På tross av dette var han ikke med i troppen til Champions League-finalen den 21. mai. Han sluttet seg dog til troppens feiringer etter å ha slått Chelsea på straffesparkkonkurranse. Neville startet sin første førstelagskamp på 17 måneder da han som kaptein ledet Manchester United ut på banen mot Portsmouth i Community Shield den 10. august 2008. Han startet på nytt mot Zenit St. Petersburg i Supercupen, før han fikk sin første start på hjemmebane siden skaden, mot Villarreal i gruppespillet i Champions League. Den 21. september 2008 startet Neville sin første ligakamp på nesten 18 måneder, mot Chelsea. Neville spilte sin siste kamp den 1. januar 2011. Den 2. februar 2011 ble det klart at han gav seg som fotballspiller. 24. mai fikk han sin testimonialkamp mot Juventus på Old Trafford hvor blant andre hans bror Phil Neville stilte opp i tillegg til David Beckham, Nicky Butt, Michael Owen, Wayne Rooney og et par andre. Juventus vant kampen 2-1. Trenerkarriere. Neville ble den 14. mai 2012 ansatt som assistenttrener for, under ledelse av Roy Hodgson. Personlig. Gary kommer fra en stor sportsfamilie. Hans bror Phil spiller til daglig i Everton FC. Hans søster, Tracey Neville, har representert England i nettball. Gary var også en talentfull cricketspiller i sin ungdom og har spilt for Bolton Cricket League. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 10. desember 2009" Drive-through. En drive-through eller drive-thru er en restaurant eller serveringssted der man kan kjøre en bil eller annet kjøretøy opp til et vindu, og bli betjent uten å måtte gå ut av kjøretøyet. Det er vanlig å spise maten i bilen eller å ta den med seg. Ordet kommer fra USA og betyr «kjør igjennom». I Norge er det vanligvis amerikanske restauranter, som for eksempel McDonald's, som har drive-through-muligheter. I USA er det vanlig at også andre typer bedrifter kan ha drive-through-muligheter, som for eksempel banker. Norgesmesterskapet i fotball for menn 2004. Norgesmesterskapet i fotball for menn 2004 var en norsk fotballturnering som ble arrangert i 2004. Det var det 99. norgesmesterskapet i fotball. Brann ble norgesmestre etter å ha slått Fotballklubben Lyn i finalen, som ble spilt søndag 7. november på Ullevaal Stadion i Oslo. Brann kom til finalen ved å slå Åkra, Norheimsund, Hødd, Glimt, Bryne og Stabæk. Lyn kom til finalen ved å slå Salangen, Østsiden, Frigg, Vard Haugesund, Hamarkameratene og Lillestrøm. Finale. 2004 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 2003. Norgesmesterskapet i fotball for menn 2003 var en norsk fotballturnering som ble arrangert i 2003. Det var det 98. norgesmesterskapet i fotball. Rosenborg ble norgesmestre etter å ha slått Glimt i finalen, som ble spilt søndag 9. november på Ullevaal Stadion i Oslo. Bodø/Glimt kom til finalen ved å slå Verdal, Mo, Tromsdalen, Ørn-Horten, Aalesund og Tromsø. Rosenborg kom til finalen ved å slå Buvik, Clausenengen, FK Lofoten, Fotballklubben Lyn, Haugesund og Skeid. Finale. 2003 Fotball for herrer Servitør. En servitør eller servitrise (kvinnelig, men sjelden brukt) er en som serverer mat og drikke til gjestene, gjerne på en restaurant, men også i private hjem. Jobben til en servitør innebærer å istandsetting av alle typer lokaler for ulike arrangementer, dekking og pynting av bord, servering, tilbereding av retter ved gjestens bord og oppfølging av gjestene gjennom hele måltidet. Servitører har som regel en uniform, spesielt på temarestauranter. Servitør er en fagutdanning på videregående skoles nivå, med grunnkurs i studieretning for restaurant og matfag, videregående kurs I i servitørfag på skole og to års læretid i bedrift. Våren 2005 var det 377 elever som fullførte serveringsfag på videregående kurs I. I mange land er det vanlig å gi 10–20 prosent av regningen til servitørene i drikkepenger eller tips. For mange servitører er dette den viktigste inntektskilden ved siden av eventuell fast lønn. I Norge er tips inkludert i prisene, og det er ulike meninger om bruk av tips. Tidligere ble en servitør eller oppvarter kalt "kelner". Ordet kommer fra det tyske "kellner" som stammer fra det latinske "cellarius", det vil si «kjellermester». Crazy Horse (band). Crazy Horse er et amerikansk rockeband, mest kjent som backingband for Neil Young på flere av hans utgivelser. Bandet er av mange betraktet som USAs fremste garasjeband med et karakteristisk rufsete lydbilde. Neil Young hentet inn Danny Whitten (gitar), Bill Talbot (bass) og Ralph Molina (trommer) fra gruppen The Rockets til sin andre soloutgivelse "Everybody Knows This Is Nowhere" (1969). De tre brøt ut av The Rockets og inngikk i et mer permanent samarbeid med Neil Young under navnet Crazy Horse. Bandet deltok også på Youngs neste utgivelse "After the Gold Rush" (1970). De benyttet anledningen til å spille inn sitt første album, også kalt "Crazy Horse", mens Neil Young var opptatt med sitt samarbeid i Crosby, Stills, Nash & Young. Nils Lofgren og Jack Nitzsche, begge med sterke bånd til Neil Young, bidro på albumet. Selv om albumet aldri ble noen kommersiell suksess, viste det at bandet hadde mer å fare med enn bare å opptre som backingband for andre. Danny Whittens "I Don't Want to Talk About It" fra albumet ble i 1975 spilt inn og gjort til en hit med Rod Stewart. Crazy Horse deltok ikke på Youngs fjerde album "Harvest" (1972), men låten «The Needle and the Damage Done» fra albumet skal ha sitt utgangspunkt i blant annet Danny Whittens avhengighet av heroin. Whitten døde av en overdose 18. november 1972, og ble erstattet med Frank «Poncho» Sampedro i 1973. Sammen med Talbot og Molina har de tre utgjort Crazy Horse helt frem til i dag. Neil Youngs "Tonight's the Night" er dedikert Danny Whitten og en annen av Youngs gode venner som led samme skjebne som Whitten. Diskografi. I tillegg deltar de enkeltvis på flere andre av Youngs utgivelser. Fordeler. En fordeler er en viktig komponent i tenningssystemet på en bensinmotor. Komponenten finnes ikke i en dieselmotor, som heller ikke har noe tenningssystem. Virkemåte. Oppgaven til en klassisk fordeler er todelt: å bryte strømmen til tennspolen slik at denne induserer en høyspenning til tennpluggen, og å lede denne spenning til riktig tennplugg/sylinder. Fordeleren består av en rotor som på en firetaktsmotor går rundt med halvparten av motorens turtall, og et fordelerlokk som festes over rotoren. Rotoren er ofte koblet til kamakselen. Det er i en firesylindret motor fire kontaktpunkter på innsiden av fordelerlokket, som er koblet til hver sin tennplugg. Når rotoren roterer, blir det nesten kontakt mellom kontaktpunktet på rotoren og kontaktpunktene i fordelerlokket. Luftgapet er så lite at gnisten hopper over. Optimalt tidspunkt for tenning er avhengig av motorens turtall, gasspedalens stilling og en rekke andre parametre. En klassisk fordeler har kun to reguleringemekanismer for tenningstidspunkt: en sentrifugalregulator og en vakummembran. Disse er koblet til bryterplaten i fordeleren hvor stiftene sitter montert. (Stiftene bryter batterispenningen til tennspolen som igjen induserer høyspenning) For å forhindre at stiftene brenner opp på grunn av gnistgapet som dannes hver gang de åpner, sitter en kondensator tilkoblet stiftene og reduserer slitasjen på kontaktene ved å lede strømmen vekk. Ved å bevege platen og derved stiftenes åpningstidspunkt kan man øke eller senke tenningstidspunktet avhengig av motorens belastning/turtall. Sentrifugalregulatoren kan øke fortenningen så mye som 30 grader avhenging av turtall. Vakumregulatoren kan senke tenningen med 3-5 grader når gasspedalen trykkes ned under akselerasjon. For riktig grunninnstilling av tenningstidspunkt kan en løsne og dreie fordeleren. Normalt ved tomgang er fortenningen satt til 5-12 grader. I en moderne motor med elektronisk innsprøytning har man gjerne elektronisk tenningsstyring. Strømmen i tennspolen slås da av og på av motorstyringsenheten. Slik kan altså tenningssystemet justere tenningstiden elektronisk og mer optimalt avhenging av turtall, temperatur, gasspådrag, avgassmåling etc. Tenningstidspunket fastsettes fortsatt som oftest av «bryterkontakten» i fordeleren selv om denne nå gjerne er et Hall-element eller en optisk gaffel. På nyere biler begynner en å flytte sensor for tenningstidspunkt til svinghjulet. Dette gir et mer presist tidspunkt. Da må grunninnstillingen justeres elektronisk. Alternativer til fordeleren. Fordeleren er naturlig nok en veldig aktuell gjenstand for slitasje, særlig blir bryterkontakten for tennspolen slitt. Anlegget mot knastaklingen blir også slitt slik at tennignstidspunktet forskyves. I nye biler finner en ofte en tennspole per tennplugg (eller en for hvert par), såkalt «coilpack», som er en løsning som erstatter fordeleren. Da må tenningssystemet kunne kontrollere strømmen til hver av tennspolene. Dette kan også bli referert til som «direct ignition». Tyskland under Paralympiske vinterleker 2006. Tyskland deltok med tjue deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Varg Veum. Varg Veum (født 15. oktober 1942 i Bergen) er en fiktiv privatdetektiv og hovedperson i Gunnar Staalesens kriminalromaner. Han har vært gift, er skilt og har en sønn som nå etter hvert er blitt voksen. Han ble utdannet som sosionom og arbeidet i barnevernet i Bergen. Fremdeles hender det han får saker med røtter bakover til denne tiden. Han måtte slutte i barnevernet etter en episode der han gikk til fysisk angrep på en som hadde misbrukt en mindreårig. Bøkene. Varg Veum figurerer også som en av mange figurer i bøkene "1950 – High Noon" og "1999 – Aftensang". Filmene. Flere av bøkene om Varg Veum har vært dramatisert for radioteateret og spilt der. Høsten 2006 startet et stort prosjekt med å filmatisere Varg Veum. I første omgang ble seks filmer spilt inn, der to gikk på kino og fire direkte til DVD. Filmprodusentene samt flere nordiske og tyske TV-stasjoner har budsjettert med at innspillingen vil koste 84 millioner kroner. Den første filmen fikk tittelen "Varg Veum – Bitre blomster". Våren 2008 ble det klart at det skal spilles inn totalt tolv filmer i serien. Selv om det meste av historiene er basert på bøkene, er det flere ulikheter mellom bøkenes og filmenes Varg Veum. Blant annet snakker Veum, i likhet med Hamre, østlandsdialekt, og han er betydelig yngre enn det bøkenes Veum ville vært i den samtiden filmene er satt i. Han har heller ingen ekskone eller sønn, og er involvert i flere romantiske forbindelser som ikke er å finne i bøkene. Eksterne lenker. Varg Veum BergeNSBaneløpet. BergeNSBaneløpet er en årlig stafett hvor studentene ved Norges Handelshøyskole (NHH) og Handelshøyskolen BI kjemper mot hverandre om å bli den sprekeste skolen. Stafetten består av omtrent 120 etapper med ulik lengde og høydeforskjell. Stafetten ble arrangert første gang i 1973 og hadde sin bakgrunn i EF-avstemningen året før. På NHH hadde det hersket stor uenighet omkring spørsmålet, noe som skapte en heller dårlig atmosfære blant de engasjerte studentene. Etter hvert dannet det seg to grupper; en ja- og en nei- side, med sine respektive frontfigurer i henholdsvis Jan R. Stavik og Alf Hildrum. I etterkant av avstemningen ble imidlertid de to enige om at det var dumt å bruke så mye tid og krefter på å kjempe mot medstudentene – disse kreftene burde heller samles og settes inn for å kjempe mot BI på en eller annen måte. Resultatet ble arrangementet som etter hvert har blitt kalt "BergeNSBaneløpet". Det har skjedd en del forandringer siden den første stafetten gikk av stabelen i 1973. Den gang stilte løperne til start på Universitetsplassen i Oslo og stafetten gikk under navnet «Kienzle-stafetten», siden datafirmaet Kienzle var hovedsponsor. I 1984 tok DnC over som hovedsponsor. Hvert år frem til 1977 gikk stafetten faktisk bare fra Oslo til Bergen, og det var vanligvis en seiersdukkert i Vågen. Stafetten går nå fra Bergen til Oslo hvert oddetall år og fra Oslo til Bergen hvert partall år, og det er også blitt en tradisjon at tapende lags leder blir kastet i vannet. Stafetten var opprinnelig mellom siviløkonomstudentene ved BI Sandvika og NHH, men etter flyttingen fra Sandvika til Nydalen har tradisjonene blitt videreført av BI Oslo. De senere år har det blitt åpnet for en større andel studenter og kvoteløpere, men det er fortsatt en overvekt siviløkonomstudenter. I begynnelsen gikk også stafetten sammenhengende dag og natt, og med svært få stopp underveis. Etterhvert fant man ut at stafetten kunne gjøres mer spennende og sosial ved å legge forholdene bedre til rette for deltakerne. I dag løpes det over tre dager med flere stopp underveis. Nå er det "pesebiler", følgebusser, fotobil, heiagjeng, musikk, prominente gjester ved start og mål og en heidundrende bankett som avslutning på det hele. Stafetten blir organisert at en stafettkomitee, forkortet «stafkom», ved hver skole. Av totalt 40 løp har NHH stukket av med seieren 31 ganger (1973-78; 1980-81; 1983-84; 1987-93; 1995; 1997-98; 2002-12) og BI ni ganger (1979; 1982; 1985-86; 1994; 1996; 1999-2001). Water frame. Spinnemaskinen water frame førte til et historisk vendepunkt. Water frame var den første maskinen som ble drevet av vannkraft. Den ble oppfunnet av oppfinneren Richard Arkwright i 1769. ECU (motordel). En ECU (Engine Control Unit) er en nødvendig styringsenhet i nyere bensinmotorer og dieselmotorer. En ECU styrer innsprøytningsdysene og tennspolen, og bestemmer hvor mye bensin som skal sprøytes inn i forbrenningskammeret, akkurat når det skal skje, etc. I motorer med turbo kan også ECU'en styre turbotrykket. Selve systemet består gjerne av ett eller to kretskort innkapslet i en boks. Den er plassert i motorrommet, og blir ofte henvist til som «hjernen» i motoren. Det er koblet en rekke sensorer til styringsenheten som f.eks. forteller den om oksygennivået i eksosen og temperaturen på inntaksluften. Dette er faktorer som er med på å bestemme detaljene rundt motorstyringen. Ved trimming av motorer er det vanlig å skifte ut en liten microchip som befinner seg i ECUen. Hofsjökull. Hofsjökull er Islands tredje største isbre, med et areal på 925 km² og høyeste punkt på 1 765 moh. Breen ligger nesten midt i landet, med Vatnajökull i øst og Langjökull i vest. Før het den Arnarfellsjökull, men heter nå etter gården Hof i Vatnsdalur på Nord-Island. Fra Hofsjökull renner elven Þjórsá mot øst og Jökullfall mot vest (og havner siden i Hvítá). Mot nord renner Blanda, Austari-Jökulsá og Vestari-Jökulsá. Rekkemotor. Rekkemotor, sylinderarrangement av en stempelmotor. Rekkemotor innebærer at sylindrene er plassert etter hverandre og ligger i samme plan som veivakselen. Dette er det mest vanlige blant motorer opp til seks sylindere. (Kalles også I-motor). Sylindertoppen på en seks-sylindret rekkemorotor. Den «omvendte rekkemotoren» var ofte forkommende i mindre fly som ble produsert i Europa på 1930- og 40-tallet. Veivakselen er plassert høyest og sylindrene henger i en rekke under. Dette gir flyet en smal nese, gir flyet mindre luftmotstand og piloten får fri utsikt uten at sylindrene sperrer for utsikten fremover. Eksempel på fly med omvendt rekkemotor er de Havilland DH 71 Tiger Moth m.fl. mothtyper, Auster Autocrat, Klemm 35 samt SAAB Safir. Alf van der Hagen. Alf van der Hagen (født 18. mai 1962) er en norsk redaktør og forlagsmann. Han var ansvarlig redaktør for "Morgenbladet" fra 2003 til 2. april 2012. Han har studert idéhistorie, statsvitenskap og litteraturvitenskap, og har tidligere arbeidet for Bokklubben, "Dagbladet", "Vårt Land" og NRK. Hagen er fra Moelv. Shelton Benjamin. Shelton Albert Benjamin (født 9. juli 1975) er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainment "ECW". Han har vært Intercontinental Champion tre ganger. Han har også vært WWE Tag Team Champion to ganger, begge gangene med Charlie Haas. De gikk under navnet «The World's Greatest Tag Team». Alan Moore. Alan Moore (født 18. november 1953 i Northampton, England) er en britisk tegneserieforfatter. Han er mest kjent for tegneserieromanene "Watchmen" (1986-87, med Dave Gibbons), "V for vendetta" (med David Lloyd) og "From Hell" (med Eddie Campbell). I tillegg har han skrevet en lang rekke andre serier, bl. a. Tom Strong (med Chris Sprouse), "The League of Extraordinary Gentlemen" (med Kevin O'Neill), "Promethea" (med J. H. Williams III), "Swamp Thing" (med Steve Bissette), "Marvelman/Miracleman" og "Lost Girls" (med Melinda Gebbie) Han har også skrevet en roman, "Voice of the Fire". Fatale egg. "Fatale egg" (russisk: Роковые яйца, Rokovyje jajtsa) er en kortroman av den ukrainsk-russiske forfatteren Mikhail Bulgakov, utgitt første gang 1925 i samlinga "Diaboliade" av tidsskriftet "Nedra" i Moskva. "Fatale egg" er en science fiction-fortelling med handling lagt til Moskva sommeren 1928. Her bruker Bulgakov sjangeren til en satire over betenkelige tendenser i sovjetsamfunnet. Fortellinga ble skrevet under den perioden av tidlig sovjetisk historie som kalles NEP-tida. Etter at fedrelandskrigen var vunnet, tillot Lenin og bolsjevikene en visse former for privat økonomisk virksomhet. Det resulterte i en kortvarig oppblomstring av økonomien, særlig i Moskva. Samtidig var det en periode med en frenetisk eksperimentering innafor alle kunstarter, og en uhemma framtidsoptimisme. Troen på at forskere, teknikere og kulturarbeidere sammen med folket skulle kunne skape en strålende framtid, var sterk. Fortellinga handler om den geniale naturvitenskapsmannen Vladimir Ipatjitsj Persikov, som en dag ved et tilfelle finner en stråle eller et særlig slags lys som viser seg å ha en overraskende virkning på egg av alle slags dyr. For det første vokser de utklekka individene raskt til mange ganger sin naturlige størrelse, og for det andre viser de en særlig aggressiv atferd. Når først pressen og dernest alle slags politiske kommissærer får fatt i nyheten, kommer eksperimentet ut av professor Persikovs kontroll, og når den erkerevolusjonære altmuligmannen Aleksander Semjonovitsj Rokk – som for øyeblikket er leder for et kollektivbruk i nærheten av Smolensk – med myndighetenes hjelp får fatt i oppfinnelsen, blir det farlig. I en tidligere, ikke bevart versjon som forfatteren skal ha presentert ved en opplesning i Moskva, lot han begivenhetene ende i total katastrofe. Seinere innførte han en deus ex machina i sluttkapitlet som bringer verden tilbake til det normale igjen. Denne og andre lite politisk korrekte historier bidro til at Bulgakov midt på 1920-tallet fikk store problemer med sensuren. Stalin skal personlig ha grepet inn mot forfatterskapet ved å plassere Bulgakov i en stilling som direktør ved Moskvas kunstneriske teater, og han tilbrakte resten av sitt liv som systemtro skuespillforfatter og regissør. Imens skrev han for skrivebordsskuffen, og de seinere verkene hans ble enten utgitt utenlands etter hans død, eller først under glasnost på slutten av 1980-tallet. Carlito. Carlos «Carly» Edwin Colón jr. (født 21. februar 1979 i Santurce, Puerto Rico) best kjent som Carlito Caribbean Cool eller bare Carlito, er en puertoricansk fribryter i World Wrestling Entertainments "RAW". Han er sønnen til den legendariske fribryteren Carlitos Colón. Chris Mordetsky. Christopher «Chris» Mordetsky (født 8. januar 1983), bedre kjent som Chris Masters, også kjent som «The Masterpiece», er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "RAW". Ingen har ennå klart å knekke hans «Masterlock» (full nelson), unntatt Bobby Lashley. Mordetsky er per @ ute i suspensjon etter å testet positivt i en doping test. Avenida de los Insurgentes. Avenida de los Insurgentes er en aveny i Mexico by. Den sies å være verdens lengste aveny. Den strekker seg over 28,8 kilometer, og går gjennom hele byen fra nord til sør. Langs Avenida de los Insurgentes er det et stort antall restauranter, diskoteker og moderne bygninger. Et sentralt knutepunkt er Glorieta de los Insurgentes, en stor rundkjøring rett ved Zona Rosa, hvor avenyen forbindes med bl.a. Avenida Chapultepec, og hvor metrostasjonen Insurgentes ligger. Avenyen har på det meste fire kjørefelt i hver kjørereting, hvorav ett av dem er reservert for metrobús og sperra av med gule klosser. Beskrivelse. Avenida de los Insurgentes er byens lengste vei, og kanskje verdens lengste aveny. Med sine 28,8 kilometer er den en av de viktigste gjennomfartsårene i Mexico by. Den strekker seg fra Guadalupe-akvedukten i nord, hvor den munner ut i motorveien til Pachuca, til krysset med Viaducto Tlalpan i sør, hvor den munner ut i motorveien til Cuernavaca. I nord går den hovedsakelig forbi boligområder, mens den lenger sørover omsluttes av butikker, kontorbygninger, banker, restauranter og utesteder. I sør går den gjennom Ciudad Universitaria før den fortsetter mot motorveien til Cuernavaca. Historie. Avenyen ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet for å forbinde det historiske sentrum med de sørlige delene av byen. Den het opprinnelig "Vía del Centenario". Under Miguel Alemán Valdés' presidentperiode bytta den navn til Avenida de los Insurgentes for å hedre De tre garantiers armé, eller Insurgentes-armeen, som spilte en viktig rolle under Mexicos uavhengighetskrig. I denne perioden ble den også utvida nordover. Krabbefeiden. Krabbefeiden er i Norge navnet på de krigshandlinger som foregikk ved den norske grense under Karl Gustav-krigene 1657–1660. Norsk hærordning. Etter at Hannibalsfeiden var endt 1645, ble det besluttet å oppheve det nasjonale fotfolk og opprette en vervet hær. Men etter et års forløp ble det igjen opprettet tre nasjonale regimenter i lenene nærmest grensen mot Sverige. Ved krigens utbrudd 1657 ble regimentenes antall øket til syv; dessuten ble det opprettet et nasjonalt dragonregiment og et rytterregiment. Den sønnenfjelske hærs anfører var Ivar Krabbe, og krigen fikk derfor navnet «Krabbefeiden». I det nordenfjelske hadde Jørgen Bjelke ledelsen. Krigens gang. De troppene som stattholderen, Niels Trolle, hadde klart å utruste sønnenfjells, hadde Krabbe samlet i Båhuslen. De skulle passe på at svenskene ikke gikk over grenseelven Göta älv. I juli 1657 ble svenskene, som falt inn i Båhuslen under Douglas og Stake, slått ved Hjertum og Turholm. 28. august fikk Krabbe ordre om å gå forbi Göteborg inn i Halland for å avlede svenskene som var gått inn i Skåne. Krabbe slo broer over elven ved Hisingen, forskanset seg ved Göteborg, og sendte ryttere inn i Halland og Dalsland under oberst Fircks. En svensk tropp ble slått ved Mynge og 30 ryttere tatt til fange. For å dra Krabbe bort fra Göteborg, samlet Otto Stenbock noen regimenter ved Vänersborg og gikk i sydlig retning frem i Båhuslen. Krabbe gikk imot ham, og om formiddagen 27. september kom det ved Hjertum igjen til en trefning, som varte til kvelden. Svenskene ble slått tilbake over elven i stor uorden med et betydelig tap av mannskap, faner og to kanoner. Av nordmennene ble flere kvestet av deres egne geværer. Etter slaget ble mannskapet sendt hjem på grunn av mangel på brød. 10. oktober ble mannskapet samlet igjen, og et korps på 14 kompanier til fots, 4 til hest og 3 dragonkompanier samt 8 kanoner rykket forbi Göteborg inn i Halland, for å forene seg med en dansk hær fra Skåne. Da nordmennene kom til Kungsbacka i det nordlige Halland, fikk de vite at den danske hæren hadde vendt tilbake til Skåne. Krabbe førte derfor korpset inn i Västergötland, hvor det inndrev brannskatt og ble stående til 31. oktober. Siden soldatene igjen krevde brød og led stor nød, fant krigsrådet det best å føre mannskapet tilbake til Båhuslen og legge det i kvarter hos bøndene, til man fikk midler til brød. I november samlet svenskene en ny hær ved Vänersborg under grev Oxenstjerna, brødrene Stenbock og Harald Stake. For å stanse den ble nordmennene samlet ved Uddevalla. Hæren besto av seks kompanier av Fircks' regiment, fire av Skades, syv av Reichweins og tre av Vedbergs regiment, fire kompanier under rittmesterne Nielsen, Andersen, Eicksted og Thott, to kompanier dragoner under Urne og Brockdorf, 6 trepundige, 4 sekspundige og 3 tolvpundige kanoner. I flere måneder sto begge hærene uvirksomme, og på grunn av sykdom og deserteringer svant den norske inn til 1700 mann. Svenskene benyttet seg av dette og rykket frem i januar 1658 med 5000 mann, hvorav halvdelen til hest. Krabbe måtte forlate Uddevalla; han gikk mot nord til Kvistrumbro og derfra til Svarteborg. Tre kompanier og tre kanoner ble etterlatt ved Uddevalla skanse; etter to dagers forsvar måtte disse ivergi seg til svenskene, som sendte besetningen hjem etter å ha fratatt den våpnene. I mellomtiden hadde den norske hær fått en forsterkning på åtte kompanier til fots og to til hest, som Reichwein hadde hentet ved Halden. Nordmennene rykket frem igjen i frostvær. Kulden var så sterk, at mange soldater ble ødelagt av frosten, en del døde straks, mange mistet førligheten for alltid. Svenskene, som nå ble ledet av Gustaf Stenbock, Lindrot og Stake, måtte rømme Uddevalla, men etterlot en sterk besetning ved skansen. Denne ble innesluttet av Fircks' regiment, som dannet fortroppen. 12. februar rykket nordmennene inn i Uddevalla. Den svenske kommandanten ba om å få forlate skansen under våpen, men fikk til svar at han ville få samme betingelser som nordmennne hadde fått noen dager før. Han ba så om å få bli i skansen natten over, men da også dette ble nektet, overga han seg. Besetningen overleverte våpnene og fikk deretter lov til å dra hjem. Svenskene ble forfulgt til Vänersborg, og det ble sendt et korps inn i Värmland, hvor Eda skanse ble erobret. Nordenfjells hadde Jørgen Bjelke rykket inn i Jemtland med syv kompanier av det trondhjemske regiment og to kompanier dragoner. Jemtene mottok de norske troppene som befriere, og hele provinsen ble besatt. De norske troppene sto overalt på svensk grunn, da de i mars 1658 fikk beskjed om at det var sluttet fred i Roskilde med avståelse av hele Båhuslen og Trondhjems len. Eda skanse. Eda skanse lå i Eda sogn i Värmland ca. 15 km. fra den norske grensen, straks syd for Eda kirke ved hovedveien til Karlstad. Sammen med Morast skanse lenger nord var den anlagt for å forhindre norske innfall i Värmland. Eda skanse ble anlagt omkring 1650, men allerede 1657 inntatt av nordmennene. Under Store nordiske krig ble skansen satt i forsvarsstand igjen og tjente som replipunkt. Den samme rolle spilte den også i 1808 og 1818. Japan under de paralympiske vinterlekene 2006. Japan deltok med førti deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Rick Swenson. Rick Swenson (født i Minnesota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Two Rivers, Alaska, USA. Swenson flyttet til Alaska i 1973 for å kunne drive med hundekjøring. Han deltok for første gang i Iditarod i 1976 der han ble nummer 10. Året etter vant han verdens lengste hundesledeløp, og den bedriften gjentok han i 1979, 1981, 1982 og 1991. Med sine fem seire er han den mestvinnende hundekjøreren i løpets historie. Swenson har også rekorden for flest deltagelser i Iditarod, og den er etter Iditarod 2006 på 29 løp. Totalt har han gjennomført løpet 28 ganger, og den eneste gangen han har brutt var i 2005 da han brøt ved sjekkpunktet McGrath. I 1980 ble hundesledeløpet Kuskokwim 300 arrangert for første gang med Rick Swenson som vinner. Han vant også dette løpet i 1984. Polen under Paralympiske vinterleker 2006. Polen deltok med ti deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. __NOTOC__ Tsjekkia under de paralympiske vinterlekene 2006. Tsjekkia deltok med fem deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, alle innen alpin skiidrett. Bjelkefeiden. Bjelkefeiden eller Revansjekrigen er det norske navn på den andre del av Karl Gustav-krigene, 1658–1660. Angrepene på Frederikshald. Få måneder etter freden i Roskilde brøt krigen ut igjen. Denne gang angrep svenskene Frederikshald; tre ganger i løpet av to år ble deres angrep slått tilbake her. Etter hvert nederlag vendte de tilbake med større styrker, men klarte ikke å innta festningen. Bjelkefeiden er gitt navn etter felttogets norske leder, generalløytnant Jørgen Bjelke. Mellom hver angrepsbølge mot Fredrikshald ledet Bjelke den norske hæren på gjenerobringsfelttog til Båhuslen, som i praksis ble nesten helt tilbakeerobret i korte perioder både i 1658 og 1659. Endel av de frammarsjer og tilbaketog som ble gjennomført under Bjelkes ledelse hører til den norske krigshistoriens mest bemerkelsesverdige og bidro avgjørende til et vellykket forsvar av Fredriksten. Det første angrepet ble foretatt 14. september 1658 ved et korps på 1600 mann under Harald Stake, som nærmet seg byen i den tro at den var ubesatt. Haldens forsvarsstyrke besto av to kompanier av Smålenenes regiment og noen av byens borgere under Peder Olsen Normand, som hadde tatt stilling sydøst for byen, på Overberget. Under kampen fikk de norske unnsetning av noen kompanier av Opplands og Smaalenenes regiment under oberstene Skade og Krasse, som førte med seg fire kanoner, samt av et kompani dragoner under Brockdorf. Svenskene var overrasket over å finne en så stor styrke og ble fullstendig slått. Dagen etter ankomsten vendte de tilbake til Sverige. Det andre slaget om Halden stod i februar 1659. Da kom Stake tilbake med 4000 mann. Denne gangen gikk han over det islagte Svinesund og beskjøt byen fra Sauøya. Deretter angrep han byen fra vest med fotfolket og forsøkte å erobre broen over Tistedalselva. Broen ble forsvart av noen kompanier under kommandanten Tønne Huitfeldt og Peder Normand. I byen sto resten av regimentene Oppland og Smålenene samt fire kompanier ryttere. Den norske hærs overgeneral, Jørgen Bjelke, som noen dager tidligere var kommet til byen, ledet selv forsvaret. Svenskene trengte forsvarerne tilbake over broen, men ved brohodet ble angriperne stoppet. Etter stort mannefall ble svenskene drevet tilbake over broen. Angrepet ble deretter avblåst. Straks etter at svenskene hadde trukket seg vekk fra byen, befestet nordmennene de svake punktene i omegnen for å være klare til en ny dyst. I januar 1660 rykket en ny svensk hær på 9000 mann under Lorens Kagge, Gustaf Horn og Harald Stake inn i Norge og lot Frederikshald beleire. Svenskene inntok noen forverker, men kong Karl X Gustafs død gjorde en brå ende på beleiringen. Trøndelag. Trondhjems len, som var avstått til Sverige ved freden i Roskilde, ble frigjort av norske hæravdelinger under felles strategisk ledelse av generalløytnant Jørgen Bjelke alt høsten 1658. Bjelke hadde som overordnet krigsleder definert krigens oppgaver som forsvar i sør-Norge og tilbakeerobring i nord. Svenskene utskrev under sin okkupasjon to regimenter trøndere, som skulle sendes til fronten ved Pommern. Svenskene la høy skatt på tørrfisken fra Nord Norge, noe som medførte at skipene heller førte fisken til Bergen. Befolkningen i Midt-Norge ble forbitret og lot seg lett mobilisere til motstand, et nytt trekk i norsk forsvarshistorie. Georg Reichwein trådte til med et vervet regiment over Dovre, mens bøndene i dalførene sluttet seg til følget og det bergenhusiske regiment støtte til sjøveien. Den svenske kommandant Stjernskiöld gikk i stilling inne i Trondheim og ble raskt utsatt for full innringning og beleiring. Svenskene forsøkte å komme Stjernskiöld til unnsetning med et korps på 3000 mann under Drakenberg, som rykket frem gjennom Jemtland. Deres fortropp ble slått av bøndene i Verdalen, og de øvrige trakk seg tilbake og ga opp angrepet, til Karl X Gustavs store forbitrelse. Stjernskiöld måtte endelig overgi seg, og svenskene fikk fri utmarsj tilbake over grensen. Italia under de paralympiske vinterlekene 2006. Italia var vert for de niende paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, og deltok selv med trettini deltakere. De var en av fem nasjoner som deltok i alle fire idretter; de fire andre var Canada, Norge, Sverige og USA. Samyukta Rashtriya Janaandolan. Samyukta Rashtriya Janaandolan (transkriberes også Sanyukta) (United National People's Movement (UNPM), Den Forente Nasjonale Folkebevegelsen), var en fellesorganisasjon av radikale kommunistpartier under det store demokratiopprøret Jana Andolan 1990. Partier i UNPM. UNPM blei danna på høsten 1989, da folk begynte å regne med at nå kom det snart en stor folkebevegelse mot det kongelige diktaturet. Leder for UNPM var Baburam Bhattarai fra NKP (Masal). Forhistorie. De største partiene i UNPM hadde røtter tilbake til NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr "fjerde landsmøte"), et revolusjonært, maoistisk parti som blei stifta av Singh og Nirmal Lama i 1974. Etter en splittelse danna Singh et nytt parti, NKP (Masal), i 1984. I 1987 brøyt flesteparten av medlemmene i dette partiet ut og danna enda et parti med det forvirrende like navnet NKP (Mashal). Alle større kommunistpartier i Nepal hadde opprinnelig vært prokinesiske. Men mange hadde etterhvert endra politikk vekk fra den ortodokse maoismen. På slutten av 1980-tallet var disse tre de viktigste maoistiske partiene i landet. Motsetninger til ULF. I 1989 danna flertallet av mer moderate kommunistpartier en fellesorganisasjon som blei kjent som ULF. ULF blei, sammen med Nepals Kongressparti, svært viktig for ledelsen av demokratiopprøret i 1990. Et av de tre radikale maoistpartiene – Nirmal Lamas NKP (Chautho Mahadhiveshan) – blei også med der. NKP (Masal) og NKP (Mashal) derimot, blei ikke med. Ei historie som gir seg ut for å forklare hvorfor, er at ULFs leder, Sahana Pradhan, nekta dem å bli med, fordi Singh engang hadde kalt hennes avdøde mann, kommunistveteranen Pushpa Lal Shresta, "forræder". Mer sannsynlig er det nok at politiske motsetninger gjorde samarbeid umulig. Partilederne i ULF – inklusive Nirmal Lama – var tilhengere av samarbeid med Nepals Kongressparti. Gjennom hele 1990 var ULF og Kongressen nære partnere. De var også langt mer villige til å forhandle med kong Birendra om avvikling av det monarkistiske diktaturet. Mohan Bikram Singh hadde i over 30 år vært en konsekvent motstander av samarbeid med Kongresspartiet. Han hadde også stått for at kompromisser med kongedømmet ikke var mulige. Det eneste riktige kravet var at løftet fra revolusjonen i 1951 om valg på en grunnlovsgivende, folkevalgt forsamling, nå måtte innfris, og kommunistene måtte kjempe for republikk. Disse standpunktene hadde også NKP (Mashal). Grunnleggende trodde ikke de to partiene på at nødvendige forandringer av det nepalske samfunnet kunne skapes gjennom fredelige forhandlinger med kongen. De ønska å drive opprøret videre til en voldsom revolusjon, som feide tilside kongedømmet og mest mulig av det gamle føydalveldet i landet. Derfor var de fiendtlige til alle forsøk fra Kongressen og ULF til å få ei avslutning på den store massebevegelsen, tilby kompromisser til kongen om at han skulle få sitte og beholde deler av makta si hvis han godkjente frie valg, osv. UNPM våren 1990. UNPM fungerte våren 1990 som ei revolusjonær venstrefløy i opprøret, som kritiserte de mer moderate i ULF for å stille for svake krav og kapitulere overfor kongemakta. UNPM demonstrerte noen ganger sammen med ULF og Kongressen, men tok også initiativer til store aksjoner uavhengig av dem. Flere ganger fikk UNPMs aksjoner stor politisk betydning. Det gjaldt bl.a. UNPMs oppfordring til demonstrasjon i Kathmandu 6. april. Da aksjonen fikk stor oppslutning, tok Kongressen og ULF over ledelsen av gatedemonstrasjonen. UNPM organiserte et utbrudd som gikk mot kongens slott. Følgen var at Kong Gyanendra kapitulerte, gikk med på å tillate de politiske partiene, og begynte å forhandle om flerpartivalg og parlamentarisme. UNPM avviste etter dette gjennombruddet å delta i regjeringsforhandlinger, og å sitte i den komminsjonen som utarbeida et nytt forslag til grunnlov. I følge UNPM var det en politisk kapitulasjon fra UPF og Kongressen når de ikke insisterte på valg av ei grunnlovsgivende forsamling og republikk, og tillot betydelige konsesjoner til det kongelige diktaturet i den nye grunnlova. UNPM splittes høsten 1990. Høsten 1990 sprall UNPM på spørsmålet om holdninga til valget 1991. Mohan Bikram Singh og hans parti NKP (Masal) avviste prinsipielt å delta i et valg som blei holdt på grunnlag av grunnlova av 1990, og gikk inn for valgboikott. Prachandas parti NKP (Mashal) ville derimot delta i valget. Det ville også ei gruppe rundt Baburam Bhattarai fra NKP (Masal). Sammen med et parti som hadde vært med i ULF, NKP (Chautho Mahadhiveshan), danna de et nytt parti: NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr enhetssenteret). NKP (EK) danna en ny valgfront som deltok i 1991-valget: Samyukta Janamorcha Nepal. Betydning i 1990. Den store vinneren av demokratiopprøret 1990 var Nepals Kongressparti, og i andre omgang det store, sosialdemokratiske kommunistpartiet UML, som blei danna av de største partiene i ULF. UNMP hadde utvilsomt historisk betydning i 1990 som den hissige, radikale minoriteten til venstre, som tok initiativer som de store, moderate opposisjonspartiene ikke kunne eller ville ta, dreiv opprøret videre, og skapte situasjoner som de store og moderate kunne dra fordel av når de gikk inn og forhandla. Kongressen og ULF brukte trusselen fra UNMP som riset bak speilet når kong Birendra ikke ville gå med på krava de stilte. Sånn fungerte nok UNMP som en taktisk nyttig hjelper for dem i 1990, uten at noen av de to fløyene vil ha lyst til å innrømme det. Et skritt på veien mot maoistopprøret. Men det historisk viktigste var at UNPM kom til å forberede maoistopprøret i 1996, organisatorisk og politisk. I 1991 fikk den nye valgfronten som var danna på grunnlag den ene fløya i UNPM, Samyukta Janamorcha Nepal, en overraskende valgseier. Den fikk 9 representanter og blei parlamentets 3. største parti. Året etter vant SJM lokalvalget i distriktet "Rolpa", der maoistopprøret starta i 1996. Maoistpartiet som starta opprøret, NKP (Maobadi), blei til ved at NKP (Ekta Kendra) sprakk i to i 1994. Vinnerne av partikampen var fløya til UNPF-lederne Prachanda og Baburam Bhattarai, taperen var Nirmal Lama. Alliansene som danna maoistpartiet – kanskje særlig den mellom Prachandas NKP (Mashal) og Bhattarais tilhengere fra NKP (Masal) – blei til i UNPF. Året 1990 gjorde de to til de viktigste politiske lederne på den revolusjonære venstresida, som overskygga kjente eldre ledere som Singh og Lama. UNPF gjorde Baburam Bhattarai til ei landskjent politisk stjerne, og skapte mye av hans seinere posisjon. (Prachanda levde og jobba illegalt og sto ikke offentlig fram). Svært mange av de grunnleggende krava fra maoistopprøret blei opprinnelig reist i UNPM. NKP (Maobadi)s krav om ei grunnlovsgivende forsamling og republikk, som opprinnelig blei reist av det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti og Nepals Kongressparti på 1950-tallet, blei også aktualisert og satt i sentrum av agitasjonen til UNPF. Mer allment skapte demokratiopprøret store forventninger – om jordreform, like rettigheter for kvinner, frigjøring for lavkaster, for nasjonale minoriteter, en sekulær stat uten religiøs tvang osv. – som det raskt viste seg at revolusjonens viktigste vinnere ikke kunne eller ville innfri. Hverken Kongressen eller det nye UML, som til sammen hadde enorme flertall i alle parlamenter som blei valgt på 1990-tallet, kom til å gjøre noe særlig på noen av disse områdene. Det førte til en enorm bølge av skuffelse blant deres mest radikale tilhengere, som også ga mange en følelse av at kritikken fra UNPF hadde vært riktig hele tida: Revolusjonen slutta for tidlig, kompromissene med kongedømmet var feil. Det bidro til den raske framgangen for opprøret etter 1996. De som ikke blei opprørere. De delene av maoistpartiene fra 1990 som ikke gikk med maoistene, Singhs NKP (Masal) og Nirmal Lamas fløy av NKP (Ekta Kendra), samla seg i etter Nirmal Lamas død år 2001, i 2002 til et nytt parti, NKP (Ekda Kendra Masal), leda av Mohan Bikram Singh. I 2002 gikk de to småpartiene "NKP (MLM)" og "NSP (MLM)" inn i den nye fronten av kommunistiske småpartier, Samyukta Bammorcha. Begge disse partiene deltar fra 2005 i den store Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, som i løpet av året gikk inn i en stadig fastere allianse med NKP (Maobadi). Slovenia under de paralympiske vinterlekene 2006. Slovenia deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Astor Fotballklubb. Astor Fotballklubb er et idrettslag fra Byåsen i Trondheim. Klubben har seniorlag i 5. divisjon (fra 2011), og flere lag i aldersdelte klasser. Astor er moderklubb for Steffen Iversen, Michael Jamtfall, Børge Hernes og Christian Steen, alle nåværende eller tidligere Rosenborg-spillere. Klubben har egen kunstgressbane og klubbhus på Havstad. Triatlon. Triatlon er en multisport som består av svømming, sykling og løping. Distansene for hver disiplin varierer, men de avvikles alltid i denne rekkefølgen. Konkurransen foregår på tid og med fellestart. Konkurransen foregår kontinuerlig fra starten av svømming til man er ferdig med løpingen, og tiden man bruker i skiftesonene mellom overgang fra svømming til sykling og sykling til løping teller med i totaltiden. Idretten drives med et eget internasjonalt forbund, ITU, og i Norge med Norges Triathlon Forbund som eget særforbund under Norges Idrettsforbund. Triatlon kom på det olympiske programmet i Sydney i 2000. Historie. Normalt regner man at sporten har sitt opphav på Hawaii i 1978, da en liten gruppe marinesoldater kranglet om hvem av de som var den best trente idrettsmannen. Commander John Collins foreslo at den beste måte å avgjøre det på var å kombinere svømmekonkurransen Waikiki Rough (3,8 km), deretter sykkelløpet Around Oahu (180 km) og til sist Honolulu maraton på 42,2 km. Fortsatt holdes Ironman-verdensmesterskapet hvert år på Hawaii, men nå er det svært vanskelig bare å bli blant de 1700 kvalifiserte til dette stevnet. Det er mange forskjellige distanser, 1500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp var første gang på OL-programmet i Sydney. Det avholdes også konkurranser over kortere distanser. Organisering. Det Internasjonale Triathlonforbundet (ITU) sorterer under den internasjonale idrettsbevegelsen. Norges Triathlonforbund er medlemsforbund i ITU. Olympisk leker i triathlon sorterer under ITU. Det finnes også en World Cup serie og VM som arrangeres i ITU regi. Her brukes normalt Sprint, Normal og Langdistanser. Ironman er et registrert varemerke hos det amerikanske selskapet World Triathlon Corporation (WTC). De lisensierer ut Ironman navnet til stevner på Ironman og halv Ironman distanse. Fra sesongen 2011 vil WTC også arrangere stevner over Normaldistanse. WTC arrangerer verdensmesterskap på Ironman og halv Ironman distanse. Man kvalifiserer seg til Ironman VM gjennom kvalifiseringsplasser på de resterende stevnene i Ironman serien. Challenge er en konkurrerende kommersiell arrangør av stevner over Ironman distanse gjennom Challenge-serien. Verdens raskeste tid på Ironman distansen for både kvinner og menn er satt på Challenge Roth, men det er omdiskutert hvorvidt Challenge Roth holder korrekt distanse. Regler. Konkurransene kan utføres med start i vann eller på strand. Under svømmingen er det lov å ligge i bakevjen av foranliggende svømmer, og hos dyktige triatleter ser man ofte taktisk svømming. Om temperaturen tilsier det kan deltakerne bli pålagt å svømme i våtdrakt (i kaldt vann), fritt velge om de vil bruke våtdrakt (i normalt vann) eller forbys å bruke våtdrakt (i varmt vann). Temperaturgrensene for når våtdrakt er påbudt eller forbudt varierer med distanse og hvilken klasse man konkurrerer i. Det er normalt ikke lov å bruke våtsokker. Hansker er ikke tillatt å bruke. Etter svømmingen kommer man inn i skiftesone 1, eller transition 1 (ofte kallt bare T1). Alle har sin tildelte plass i skiftesonene. I skiftesone 1 skal man skifte fra svømming til sykkel. Hjelm er påbudt, og man har ikke lov å begynne å sykle før man er ute av skiftesonen. Skiftesonen skal lages slik at alle utøverne har like lang vei gjennom skiftesonen for å ikke gi noen en fordel. Man skal heller ikke forhindre andre deltakere i skiftesonen, og man kan for eksempel bli straffet om man ikke setter fra seg sitt utstyr på anvist plass, slik at henslengt utstyr kan hindre andre deltakere. På syklingen er det i noen konkurranser ikke lov å ligge i dragsuget av andre syklister. Da må man ligge 10m (I noen konkurranser 7m) bak foranliggende syklist til envher tid. En forbikjøring skal skje i løpet av 30 sekunder, og da er det den forbikjørte syklist som har ansvar for at det holdes lovlig avstand til rytter foran. Man kan tildeles tidstraff eller en "stop and go" for uregellmessig sykling. En "Stop and go" straff medfører normalt at man må stoppe, gå av sykkelen og løfte denne over hodet eller opp fra bakken, før man kan fortsette. Noen konkurranser tillater at man sykler i dragsuget av andre ryttere. Å ligge i dragsuget omtales ofte som å drafte etter det engelske ordet drafting. Dette er blant annet lov i Olympiske leker. Det fører ofte til at syklingen blir et taktisk spill, der ingen ønsker å ødsle med kreftene for å kjøre fra et felt som kan samarbeide om å kjøre fortere. I konkurranser der det er lov å drafte blir det derfor viktig å nå ut av skiftesone 1 sammen med lederfeltet. Sterke svømmere som har fått en luke på svømmingen blir ofte kjørt inn på syklingen. Etter syklingen står skiftesone 2, eller T2, for tur. Man må gå av sykkelen før man kommer inn i skiftesonen, og hjelmen må være på til man har satt fra seg sykkelen på sin plass i skiftesonen. Dersom man har pådratt seg tidstraff for uregelmessig sykling er det ofte en tidstraff boks ved inngangen til skiftesone 2 der pålagt tidsstraff skal sones. På løpingen som gjenstår etter skiftesone 2 er det fritt frem å løpe i følge med andre i klynger og felt. Normalt har man ikke lov å motta hjelp fra andre deltakere eller tilskuere underveis. Om man pungterer e.l. på sykkelen må man selv ordne problemet før man fortsetter. Noen konkurranser som Norseman gjør unntak fra denne regelen. Uten spesielle unntak er det ikke lov å bruke mobiltelefon eller annet komunikasjonsutstyr underveis. I ført drakt skal dekke torso under løping og sykling. Utstyr og teknikk. Utstyret man trenger til triatlon er selvsagt ustyr for svømming, sykling og løping. Mosjonsutøvere vil ofte ikke investere i spesialustyr, og det går godt an å bruke helt vanlig svømmetøy, en hverdagssykkel og en short, bomulls T-skjorte og joggesko. For de som ønsker å det finnes det en rekke optimaliseringer og spesialutstyr likevel. For svømmingen er det vanlig å bruke våtdrakt av neopren. Denne gir mindre varmetap til vann, og i kaldt vann vil det ofte være nødvendig å ha en slik våtdrakt. Våtdraktene finnes i hel modell og en overall modell (Også kalt Long John; altså en modell uten armer og skuldre). Våtdrakten vil i tillegg til isolering mot kaldt vann også gi en oppdriftsfordel. Noen som deltar på triatlon som et engangsstunt velger å bruke en rimeligere vannsportsvåtdrakt, ment for surfing, vannski o.l. aktiviteter, istedet for å kjøpe en modell spesifikt for triatlon og svømming. Det som skiller disse er at en vannsportsmodell ikke er like tettsittende som en triatlon modell. Dette gjør at vannsports våtdrakten har større motstand i vannet. Den er heller ikke nødvendigvis konstruert med tanke på bevegelsene i svømming. Spesielt på crawl trenger man godt og lett bevegelighet i skulderpartiet. Triatlon modeller er derfor ofte laget med tynnere stoff i armhulen, knehasen og andre steder der man trenger god og uhindret bevegelse. Triatlon våtdrakt modellene finnes i forskjellige kvaliteter og de dyrere draktene har ofte større bruk av variert stofftykkelse i drakten for nettopp å bedre bevegeligheten. Toppmodellene har ofte også en neopren av an mykere og lettere kvalitet, og de kan ha en overflate coating som skal være med å redusere motstanden i vannet. De vil derfor gjerne også være lettere utsatt for rifter og slitasje enn rimeligere nybegynner modeller. Nybegynner modellene er ofte også laget for mindre øvede svømmere og kan derfor være laget for å gi mer hjelp til å få riktig flytestilling i vannet under crawl svømming, samt å være lettere å svømme bryst med enn det toppmodellene ofte er. Et moment i triatlon svømming som er forskjellig fra svømming innendørs er at man ofte trenger å navigere seg mer frem. Istedet for et kort strekk i basseng med siktelinje i bunn på hver bane, skal man svømme lengre distanser ofte uten å kunne se bunn. Mange velger derfor en litt annen type svømmebrille som gir større og bredere synsfelt enn en vanlig svømmebrille. Mange ønsker også en brille som sitter bedre på ansiktet enn en bassengtypisk svømmebrille, fordi man ofte kommer i kontakt med andre svømmere underveis, og ikke vil ha en brille som løsner om en annen svømmers fot eller arm kommer i veien. Utvalg av modeller er stor, fra de som ligner dykkermaske til små konkurransebriller for bassengsvømming. Valg av brille vil ofte avhenge av ansiktsform og hvilke brille som sitter godt, samt hvor stort synsfelt man trenger for å føle seg komfortabel og kunne navigere som ønsket. Svømmehettene er normalt helt standard svømmehetter av silikon eller latex. For kaldere vann finnes det svømmehetter i neopren med hakestropp som isolerer bedre. Neopren sokker og hansker finnes også for bruk i kaldt vann, men disse er normalt ikke lov å bruke i konkurranser. Syklene som brukes i triatlon er ofte laget noe anderledes. Dersom det ikke er lov å drafte på andre syklister på sykkeldelen, er ofte syklene laget med tanke på å redusere luftmotstanden. Hensyn til lav vekt er da ikke så fremtredende som for racersykler, spesielt ikke om sykkelløypen ikke er veldig kupert. En triathlon sykkel er stort sett lik en temposykkel for konkurransesykling og de fleste fabrikanter bruker samme modeller til både triatlon og temposyklings markeder. Triatlon har vært en pådriver i utviklingen av aerodynamisk sykkel og utstyr, og temposyklingen innunder ordinær sykkelsport har arvet mye av utviklingen fra triatlon sykler. Men det er noen mindre forskjeller i regelverk som gjør at noen få sykkelmodeller kan være tillatt brukt i triatlon men ikke i temposykling etapper og ritt. Hovedforskjellene i dette regelverket er at tuppen av setet på en temposykkel skal være minimum 5cm bak loddlinjen gjennom senter av krankakslingen, mens en triatlon sykkel skal ha setetuppen bak selve loddlinjen. Det tillates med andre ord en sitteposisjon lenger frem på sykkelen i triatlon enn på temposykling. Bakgrunnen for ønske om å sitte langt foran er at man ved å flytte hoften fremover kan man senke overkroppen mer ned og sykle med mindre tverrsnittsareal mot fartsvinden uten at man får større ledddutslag i hofteleddsbøyer musklene. Et for stort utslagi hofteleddsbøyer musklene vil gi mindre kraft i tråkket, slik at gevinsten i redusert luftmotstand går tapt i mindre effektfullt tråkk. En annen forskjell på tempo og triatlon sykkel er at internasjonale sykkelforbundet UCI som bestemmer reglene for temposykling ikke tillater at lengde:bredde forhold på rørene som utgjør ramme, setepinne og styre ikke skal overgå 3:1, mens det Internasjonale Triathlonforbundet ITU ikke har denne begrensningen. Man kan derfor se triatlon spesifikke sykler med mer fri utforming av rammerørene. ITU krever heller ikke at rammegeometrien utgjøres av det tradisjonelle "dobbelt triangel" oppsettet som normale sykler har, og endel triatlon spesifikke sykler kan derfor ha mer fri utforming av rammen, for eksempel uten seterør slik at hele rammen blir et trapes, eller som fabriantens TREK sin nå utgåtte Y-foil ramme. På triatlon konkurranser der det er lov å sykle i felt og drafte på hverandre, brukes normalt vanlige racersykler med noen mindre tempobøyler på styret i tillegg. Konkurransedrakten som brukes på sykling og løping i triatlon, og ofte også under våtdrakten eller som svømmedrakt på svømmingen, lages som en kombinasjon av svømme, sykkel og løpetøy. Stoffet er som oftest av en hurtigtørkende kvalitet med lite motstand i vannet under svømming. Bare skuldre er vanlig. Korte ben er vanlig på herremodellene, og høy skjæring som på badedrakter for damer er vanlig. Putene som er vanlig i sykkelshorts finnes ofte ikke eller er av en minimal utforming i forhold til sykkeldrakter. Noen triatlon drakter har en eller to små lommer for medbringing av sportsernæring underveis, evt ingen lommer i det hele tatt. Sykkelhjelm er påbudt og envher godkjent hjelm kan brukes. Konkurranseutøvere vil, spesielt på konkurranser der drafting på syklingen ikke er lov, velge en aerodynamisk utformet hjelm. Disse er normalt tettere og varmere enn en vanlig sykkelhjelm, så under varme forhold kan man likevel se noen velge en vanlig sykkelhjelm. Sykkelsko spesiallaget for triatlon er veldig like vanlige sykkelsko, med stiv såle og kleat under sålen til å klikke skoen fast i pedalene. Triatlon skoene er ofte laget med bedre drenering av vann ut enn en vanlig sykkelsko. En hurtigere lukkemekanisme og en hempe på hælkappen for hjelpe rask påsetting og stramming av skoen er vanlig. Ofte ser man også at utøverne klikker skoene i pedalene og løper barfot ut av skiftesonen med sykkelen og tar på seg skoene på syklingens første meter. Man binder da ofte opp pedaler og sko så de står vannrett med skoene i posisjon kl 3 og 9 ved å bruke en tynn ulltrå eller strikk fra hempen i hælkappen på skoen til pedalarm og ramme for å lettere få på seg skoen i fart på sykkel. Strikk eller ulltråd vil ryke når man begynner å sykle. På løpingen brukes vanlige løpesko av den type hver enkel utøver foretrekker. Det finnes spesielle triatlon modeller som skal drenere fuktighet bedre, samt redusere plager med gnagsår ved løping uten sokker. For å spare tid er det vanlig at triatleter sykler og løper uten sokker, siden det er vanskelig og tidkrevende å ta på seg sokker på en fuktig fot etter svømming eller sykling. Mange bruker også hurtiglisser eller strikklisser som ikke trenger å knytes for å spare tid i skiftesone 2. Norske Konkurranser. Norseman Xtreme Triathlon er internasjonalt anerkjent som verdens hardeste triatlon-konkurranse over Ironman distansen, og arrangeres i Norge. Denne består av 3,8 km svømming i Hardangerfjorden, 180 km på sykkel fra Eidfjord til Tessungdalen og 42,2 km løp via Rjukan til Gaustadtoppen. Totalt er konkurransen på 226 km og har en høydeforskjell på rundt 5.000 meter. Konkurransen har et tak på antall deltakere på 200, og disse kommer til Norge fra hele verden. Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon er internasjonalt anerkjent som verdens hardeste triatlon-konkurranse over halv Ironman distansen. Den går i Aurlandsfjorden, til Lærdal og tilbake (vei 243) og har løp oppfor Aurlandsdalen til Østerbø, med høydeforskjell på rundt 4.000 meter. Oslo Triathlon er Norges eldste, nåværende konkurranse. Den arrangeres over normaldistanse med svømming i Sognsvann i Oslo. Bergen Voss Triathlon ble arrangert i 2008 og 2009 koordinert med sykkelrittet Bergen-Voss. I 2010 ble den erstattet av Bergen Triathlon Trollveggen Triathlon ble første gang arrangert i 2009 i en spektakulær løype med svømming i Isfjorden, sykling opp Trollstigen og avslutning med løp opp til toppen av trollveggen. HoveTri ble arrangert 1. gang i 2009 med 276 påmeldte deltakere. Hove Tri gjennomføres i vakre omgivelser på Hove (hvor Hovefestivalen også arrangeres) i Arendal kommune. Norgesmesterskap. Oversikt over medaljevinnere siden 2000, klasse herrer og damer senior – normaldistanse og langdistanse. 1 I 2012 ble svømmingen erstattet med en 4.2km løpeetappe på grunn av vanntemperatur på ca 10°C som gjorde svømming uorsvarlig. Norske Ironman-stevner. Følgende stevner over Ironman-distanse har vært arrangert i Norge Rick Casillo. Rick Casillo (født 14. mars 1973 i New York, USA) er en amerikansk hundekjører fra Big Lake, Alaska, USA. Casillo flyttet til Alaska i 1999, og han begynte også med hundekjøring dette året. I 2004 debuterte han i Iditarod med en 57. plass. Neste gang han deltok i verdens lengste hundesledeløp var i 2006, og i dette løpet ble han nummer 34. Framgangen på 23 plasseringer siden hans første løp gjorde at Casillo ble kåret til "Hundekjøreren som har hatt størst framgang" i 2006. Rick Casillo jobber som guide i tillegg til hundekjøring. Péter Lékó. Péter Lékó (født 8. september 1979 i Subotica i Serbia) er en ungarsk sjakkspiller. Han ble utnevnt til stormester i 1994, 14 år gammel (den gang verdensrekord). På FIDEs liste over verdens høyest rangerte spillere har han en rating på 2762 per september 2009, og ligger med det på 6. plass. I september–oktober 2004 spilte Lékó 14 partier i verdensmesterskapet mot Vladimir Kramnik i Brissago i Sveits. Totalresultatet endte uavgjort 7:7, og Kramnik beholdt dermed tittelen etter gjeldende regler. Home and Away. "Home and Away" er en australsk såpeopera som har pågått siden 1988 med over 5000 sendte episoder. Den sendes fortsatt på det australske "Seven Network", som står som produsent av serien. I Norge vises den på TV 2 og hver episode varer ca. 20 minutter. Handling. Handlingen er lagt til Summer Bay, en fiktiv kystlandsby i New South Wales ved Palm Beach. Historien kretset i begynnelsen om én familie, Pippa og Tom Fletcher og deres fosterbarn Frank Morgan, Carly Morris, Steven Matheson, Lynn Davenport og Sally Fletcher som de hadde adoptert. Familien ble utvidet da Bobby Simpson (datter av Donald Fisher og Morag Bellingham) kom til sammen med hennes adopterte yngre søster Sophie flere år senere. Dagens episoder fokuserer på flere nye familier: Hunter-familien, Holden-familien, Fletcher-Saunders-familien, Patterson-Baker-familien og i tillegg Alf Stewart fra de tidlige episodene og hans barnebarn Ric og Martha. Hver sesong har rundt 200 episoder. Seergruppe og skuespillerne. I likhet med Australias andre daglige halvtimesåpe "Naboer" er det for det meste tenåringer som ser på serien, og den tilbyr dertil en permanent roterende liste med tiltrekkende tenåringsfigurer. De få eldre skuespillernes rollefigurer har til gjengjeld en vesentlig lenger varighet. Per 2010 er Ray Meagher som Alf Stewart eneste originale skuespillere som fortsatt er med. For øvrig har stjerner som Guy Pearce (kjent fra LA Confidencial, Memento), Naomi Watts (King Kong, The Ring) og Heath Ledger (Brokeback Mountain, Batman: the Dark Knight) hatt mindre roller i sine tidlige skuespillerdager, henholdsvis i 1991-1992 og 1997. Home and Away i Norge. I Norge startet TV3 å sende serien i 1994, men TV3 valgte å ikke sende serien fra begynnelsen. Man startet i stedet å sende episoder av serien fra 1993, og hoppet inn i handlingen like før Bobbys tragiske død. På TV3 gikk serien under tittelen "Borte bra..". Etter ett år tok TV 2 over sendingen. De viste serien fra da Shannon og Curtis kom til Summer Bay i 1994. De senere år har episodene blitt vist i Norge omtrent to år etter å ha blitt sendt i Australia. «Grace Dieu». Dette skipet under navnet «Grace Dieu» av type «great ship» som ment storskip, hevdes å være ett av de største middelalderlige fartøyer som er kjent i Europa. Nyere marinearkeologiske undersøkelser som blant annet var gjort av det berømte arkeologiske TV-teamet Time Team i 2004 for TV-kanalen Channel 4 forsterket denne påstanden. Grace Dieu. Vraket etter «Grace Dieu» er fremdeles å finne i bunnen av elven Hamble selv om det bare er snakk om spanter og bunnplanker tilbake som likevel kunne gir et solidt inntrykk av dimensjonene som gjorde «Grace Dieu» enestående i sin samtid. Disse dimensjonene over «Grace Dieu» hadde vært objekt for debatt om vrakets opprinnelse ved slutten på 1800-tallet da man trodde først at det var et moderne fraktfartøy eller et langskip fra Danmark. Dette blir senere tilbakevist idet man kom over kongelige dokumenter fra 1400-tallet om et storskip som brant ned i 1439 ved lynslag og sank i den grunne elven. Vraket vist seg å være rester etter sin samtids største fartøy i Atlanteren, «Grace Dieu» som ble bygget og sjøsatt i 1418 som en av flere storskip som var blitt bygget og rustet for krig mot Frankrike. Krigen. Hundreårskrigen ble gjenstartet av det nye kongehuset Huset Lancaster i England ved Henrik Vs overtakelse av tronen. Den nye kongen begynte å planlegge en ekspedisjon til Frankrike i hensikt på å fullføre ambisjonene om en engelsk erobring, man hadde forstått viktigheten på sikringen av overgangene på Kanalen mellom de to lander. Piratvirksomhet i de første femten år av 1400-tallet var skjulte brudd på våpenstillstanden siden begge parter leiet inn kapteiner med deres skip fra egne havn som andre land, det fulgt til en vekst i sjørøveri og forstyrrelse på kommunikasjoner over Kanalen. Henrik 5. kunne ikke ignorerte en slik trussel etterhvert franskmennene kunne leie inn skip fra andre land, og som et svar rustet ut den engelske kongelige flåten med nye skip. Ved 1413 var det bare 8 skip, seks år senere skulle kongen ved sin død ha 36 skip under egne kontroll. Storskipene som «Grace Dieu», «Trinity Royal», «Holighost de la Tour» og «Jesus» var primært bygget som motstykker mot den formidable trusselen som flere store genoesiske storskiper i fransk tjeneste representerte med ny skipsteknologi. Disse var karavellbyggede karakker med rommelige og rundformet skrog. Med høy forkastell på et stort baug og lavere, men lange akterkastell bak som lå høyt opp over vannet var denne skipstypen en festning til sjøs. Et slikt storskip vanligvis var på 400 tonn eller mer. Et genoesisk skip, «Sancta Maria & Sancta Brigida» var tatt av engelske pirater og senere beslaglagt inn i Royal Navy i 1410, det var straks realisert at den nye typen representert en alvorlig fare for egne skip som var balinger eller kogge opptil 220 tonn. Dette fikk engelskmennene til å starte byggingen av flere klinkbyggede karacker. «Grace Dieu» aldri så kamp og seilte bare et tokt fra Southampton under William Payne i 1420, men allerede da hadde trusselen fra de genoesiske skipene blitt fjernet i forveien. Slaget ved Harfleur i 1416 og flere andre sjøsammenstøter hvor opptil åtte genoesiske skip på 400 til 600 tonn var tatt, gav engelskmennene herredømmet over Kanalen. Konstruksjonen. «Mary Rose» og «Grace Dieu» begge var klinkbygget ettersom den nye byggingsteknikken kom ikke til de britiske øyene før begynnelsen av 1500-tallet. De første engelske karacker skilte seg ut ved å være bygget først med bunnplankene og spantene på samme måte som vikingskipene fire hundre år før i tråd med etablerte tradisjoner for skipsbygging. De engelske skipsbyggerne var fremdeles ikke kjent med den avanserte skjelettsbyggingen i forbindelse med kravellbygging fra Middelhavsområdet. Skipsbyggerne under ledelse av burgess William Soper fra Southampton har blitt navngitt for ettertiden som "John Hoggekyns" og "Robert Berd", disse bygget skipet i årene mellom 1416 og 1420 ved Town Quay der et dokk var også oppført, for et budsjett på 3000 pund, en betydelig sum den gang. I juli 1418 kom biskopen fra Bangor til byggingsstedet for å velsigne skipet, og i det samme året den 14. desember ble William Payne utnevnt som skipskommandant på det nye skipet. «Grace Dieu» har enorme spanter som det ble hamret lange nagler gjennom helt til plankene som var lagt i hud eller "garnering", såkalte bordkledning på hele tre bordganger eller hud. Deretter lagt man brede bjelker på tvers av skroget som på andre handelsfartøyer den gang. Denne ulike konstruksjonen var mulig å undersøke allerede under marinarkeologiske undersøkelser av vraket som fremdeles lå i bunnen av elven Hamble. Storskip av type karack bygd i klink ble også delvis kalt holk som også hadde blitt videreutviklet med sterk innflytelse fra den eldre skipstypen koggen. Et krigsskip i 1400-tallet før artilleriets gjennombruddet fungerte som et plattform for bombardement med prosjektilsvåpen som pil og stein mot andre fiendtlige skip. Forkastellen skulle skyves over det fiendtlige skipets ubeskyttede midtskipet eller hoveddekket for deretter å kaste ned stein, bolt og pil, endog droppet ankeret ned med et voldsomt brak. Taktikken ved bruk av høye plattformer for bombardementsformål gikk ut på å svekke motstanderen. «Grace Dieu»s forkastell var 52 engelsk fot eller 16 m over vannlinjen, det høyeste punktet av skroget, normalt lå akterkastellet lavere. I sjøslag forsøkt den angripende parten å skyve egne forkastell over motpartens skip og når man ment å ha redusterte motstanden, skulle man entre motpartens skip for å avgjøre kampene med mengder av soldater. Dessuten var «Grace Dieu» det første dokumenterte tremastede skip i historien med fullrigg. For i tillegg til den massive stormasten med en stor mastekurv på toppen hadde det vært en mesan på aktermast og en fokk på forreste mast (kan også betyr råseil i tidlige tider). Tomastede karacker var regelen fram til midten av 1400-tallet med bare stormasten med råseil og aktermast med mesan seil i begynnelsen av 1400-tallet. «Grace Dieu» med sin størrelse kan ha vært nødt til å ha en ekstra seil forutover for manøvering. Stormasten skulle være 200 fot høyt og ha en bredde på 7 fot ved hoveddekket ifølge de bevarte opplysninger. «Grace Dieu» hadde et mannskap på 250 sjømann og tre kanonskyts, kunne dessuten ha et stort antall soldater om bord i tillegg til disse 250 fra før. Toktet i 1420. Tidligere var det antatt at dette storskipet som formodentlig var en av de største skipene i verden i sin samtid, var i opplag fra begynnelsen til slutten. Nyere undersøkelser foretatt av historikeren Susan Rose bevist at det hadde vært ét tokt til sjøs under kommando av William Payne, jarlen av Devon. Toktet fra Southampton som en del av en ekspedisjon sammen med eskorteskipene «Valentine» og «Falcone» i året 1420 til Isle of Wight ble utsatt for et mytteri blant mannskapet ombord på storskipet. Etter ekspedisjonen til sjøs var storskipet «Grace Dieu» opplagt på elven Hamble som munnet ut i Southampton Water ved byen Southampton. Den italienske kaptein Luca degli Albizzi ombord på en såkalte «"galea di Fiandra"», en stor galei for den luksuriøse handelsruten mellom Venezia og Flandern på middelhavet og atlanterhavet, kom til opplagsstedet på River Hamble i januar 1430. Der hadde engelskmennene opplagt flere storskip inkludert «Holigost» og «Trinity Royal» uten deres master og annet utstyr. De ble alle inspektert av den besøkende italieneren som bedømte «Grace Dieu» som «det største og praktfulle skipet han noensinne hadde sett». Albizzi`s observasjonene av storskipet har blitt nedskrevet i hans dagbok som er bevart for ettertiden. Albizzi dokumenterte også dimensjonene på skipet han hadde tilbrakt en middag ombord sammen med William Soper for ettertiden. Hoveddekket på «Grace Dieu» er oppgitt til rundt 184 fot i lengde med bredde på 50 fot, nesten alle opplysninger om skipets dimensjoner og deplasement kom fra dagboken. De kongelige storskipene var kostbart å vedlikeholde i fredstid selv i opplag. I juni 1431 ble stormasten på «Grace Dieu» tatt bort og flyttet til en lagerbygning på landet. Senere i 1434 ble skipet satt i et midtertidig dokk utgravd i mudderet sammen med balingeren «Little Jesus». Etterhvert var tilstanden på storskipene så forverret at de var ikke mulig å ruste ut på nytt i 1435-1436. Under sjøekspedisjonen i sommeren 1436 ledet av hertugen av Gloucester som dro over Kanalen for å unnsette byen Calais som var lagt under beleiring, deltok opptil 500 fartøyer. Et lyn om natten 6. til 7. januar 1439 rammet storskipet «Grace Dieu» som deretter kom i brann. Det var ikke et vaktmannskap som kunne ha forhindret brannen fra å brenne skroget helt ned til vannlinjen, formodentlig var skipet forlatt uten ettersyn. Så mye som mulig var reddet fra vraket for gjenbruk, men ble oppgitt og senere glemt helt fram til 1875. Vraket. Vrakrestene etter «Grace Dieu» er fremdeles i elven Hamble på Bursledon ved Southampton, Hampshire. Opprinnelige hadde man vært i den tro om at vraket var etter et dansk vikingskip eller et handelsfartøy fra 1800-tallet, men i 1933 under arkeologiske undersøkelser var det mulig å bekrefte vrakets identitet som et kongelige storskip fra Henrik Vs tid med uante dimensjoner som en kjøl på 130 fot lengde. Funnstedet med vrakrestene ble offentlig beskyttet fra 5. februar 1974 som forskrevet i «Protection of Wrecks Act», og var underlagt nærmere undersøkelser av TV-teamet som besto av arkeologer i Time Team fra TV-kanalen Channel 4 i 2004. Vraket er bare synlig ved lavvann for cirka en time hver dag i elven som har dårlige sikte i vannet med strømmer, men hadde en gang stukket opptil flere fot høyt over vannet fram til 1875. I dette året ble den farebare kanalen i elven forstørret, og under arbeidet ble de øverste deler av vraket avsaget og deretter ødelagt. Alt som gjenstod av vraket lå under mudderet på bunnen av elven. Tredimensjonelle rekonstruksjon av vrakrestene for første gang er mulig ved bruk av moderne teknologi som gjorde det mulig å analysere dypere ned i mudderet på elvebunnen siden begynnelsen på 1990-årene. Vraket har blitt beregnet til å være cirka 36,7 meter langt og 11,3 meter bredt med en dybde på 1,9 meter dypt ned i mudderet i en oval form. Engelsk langbue. Engelske langbuer (også kalt walisiske langbuer) var kraftige, ca. 2m lange, buer brukt av engelskmenn og walisere under middelalderen som våpen og til jakt. Buene er kjent som noen av de beste og mest effektive våpen som ble utviklet i middelalderen. Langbuen ble, som andre europiske buer, som regel laget av tresorten barlind som har naturlig fjæring med en harde kjerne innerst og en mykere overflate. Det ble også benyttet andre typer tresorter som ask eller rogn men også, om man hadde tilgang til det, hickory og bambus. Langbuens effektivitet. Rekkevidden på de engelske langbuene er ikke kjent. I følge mytologien som vokste rundt langbuene kunne de drepe på en avstand på flere hundre meters hold, muligens opptil 350 m. Det ble sagt at en langbueskytter kunne drepe en hest på inntil 300 meter. Disse påstandene må imidlertid tas med en klype salt, siden de ikke kan etterprøves med moderne replikaer. Den meste effektive avstand under kamp med tanke på drepende gjennomtrengbarhet beregnes til rundt 180 meter. Lengderekorden med en moderne replika er ca. 330 m. Dette ble gjennomført med et kopi av en bue fra skipet «Mary Rose», med en dragvekt på 150 lb. Buene hadde stor rekkevidde og var, for sin tid, svært nøyaktige våpen. De hadde imidlertid ikke begge disse egenskapene samtidig. Moderne mesterskyttere hevder at man ikke kan garantere å treffe mål som ligger lenger enn 80 m unna, med hvilken som helst bue. Hemmeligheten bak langbuens suksess lå derfor ikke i dens treffsikkerhet, men i mengden av piler som ble skutt ut mot fienden. En bueskytter kunne derfor ikke regne med å treffe en utpekt soldat på 180m hold, men kunne regne med å treffe 'noen' i en hel hær. Det var forventet av en walisisk eller engelsk langbueskytter skulle fyre av mellom 10 og 20 piler per minutt. I den første halvdelen av 1300-tallet var langbuen et svært effektivt verktøy for å gjennomborre fiendens ringbrynjer. Når rustningen senere besto av jernplater ble imidlertid gjennomtrengbarheten redusert til en rett skuddlinje på rundt 30 meter. Langbuens suksess var ikke bare knyttet til slaget ved Crecy, slaget ved Poitiers og slaget ved Agincourt under Hundreårskrigen, men også til flere andre slag i Italia, Portugal, Spania, Flandern, Nederland og Burgund fram mot slutten av 1400-tallet. Taktikken ved å bruke et massebombardement ved at en hærfører samlet bueskyttere i formasjoner for å gjøre stor skade på defensive motstanderne i tette formasjoner ble gjort allerede under slaget ved Hastings i 1066. Langbuens suksess var ingen revolusjon, men en praktisk evolusjon av de buene som menneskene hadde brukt i lang tid. I en videre evolusjon ble buene selv avløst av kuler og krutt. Nøkkelen bak suksessen lå i en profesjonalisering med streng treningsdoktrine og privilgerier for å opprettete stående hærstyrker slik at man fikk bueskyttere som kunne håndtere buer som få andre. Å treffe et mål som sto 225 meter unna var den endelige testen for en bueskytters dyktighet. Langbuens begrensning. Langbuens dødelighet og treffsikkerhet er ofte overdrevet, ettersom undersøkelser har vist at i alle slag var det de pansrede til fots og bueskytternes egne innsats med dolk, sverd og kjappe bevegelse som sikret seieren. Langbuens er på sitt mest dødelige med flatt skuddlinje. Ved å skyte oppover faller pilene ned samlet som vann fra en dusj og dødeligheten blir langt mindre ved at fienden kan verge seg med skjoldene. Det var dessuten et spørsmål om hvor mange piler en bueskytter kunne sløse bort. Denne taktikken var først og fremst med på å skape uorden og hindre fienden å rykke fram. Det kunne bare skje når bueskytterne var forberedt og hadde fått en plassering i sikkerhet bak grøfter eller bak plantede påler. I senere slag kunne man forsvare seg mot langbuen ved enten å ha god nok pansring eller å forhindre at bueskytterne fikk fri sikt mot målet. Fotfolk eller infanteri hadde derimot ikke den samme fordelen som de som bar rustning. Langbuen som våpen mistet sin effektivitet på slutten av 1400-tallet og ble redusert til å være et forstyrrende middel for å spre uorden. I steden begynte feltskyts å nå den samme avstand og kunne samtidig ha større gjennomslagskraft. Sosial betydning. Betydningen av introduksjonen av langbuen kan ikke undervurderes. I The Assize of Arms fra 1252 påpekes det at alle borgere og frie menn i England mellom 15 og 60 år skulle bære våpen. De fattigste av disse skulle minst være i besittelse av en bue, noe som gjorde det enklere for kongen å stille en hær. Utfordringene ved å benytte seg av langbuene skulle løses ved at alle skulle øve langbueskyting i høytidene. Avløst av gevær. Skytevåpen var langt billigere ved at det ikke trengte samme mengde med trening. En langbueskytter måtte trenes helt fra barndommen av under streng trening, mens en person bare trenger uker på seg for å lære hvordan man bruker et skytevåpen. Samtidig var muskettens gjennomslagskraft, treffsikkerhet og rekkevidde avgjørende for langbuens skjebne. Links (nettleser). 250px Links er en nettleser for CLI i Unix og Linux basert på tekst og grafikk. Links utgis under GPL. Mjøsjolle. Mjøsjolle er en liten seilbåt med senkekjøl, på omtrent 16 fot. Den er laget i få eksemplarer, sannsynligvis færre enn 10. Båten ble produsert på 40- og 50-tallet og hadde en skrogform med bredt akterspeil og forholdsvis flat bunn. Båten hadde stort seil og meget gode seilegenskaper. Mjøsjollen ble benyttet også utenfor Mjøsa, blant annet i Oslofjorden. Links (begrep). Links (fra tysk "links", «venstre») er et adverb som brukes også på norsk for å beskrive handlinger som foretas "med motsatt hånd" sammenlignet med det som er vanlig. Man kan for eksempel skyte links (ha venstrehånden på avtrekkeren) eller spille musikkinstrument links (stryke eller klimpre på strengene med venstrehånden). Av nålevende og tidligere musikere som spiller links kan nevnes barokkfiolinisten Reinhard Goebel (på grunn av yrkesskade), den venstrehendte norske fiolinisten Holger Aresvik og mridangam-spilleren Pazhani Subramanya Pillai. I golf betegner "links" den måten å spille på der man fører svingen bakover mot venstre og slår fremover mot høyre, i motsetning til det som er mest vanlig. Blant kjente linksgolfere er Phil Mickelson og Mike Weir. Links er også en spesiell type golfbane som gjerne finnes i Storbritannia. I blant annet boksing og baseball brukes uttrykket southpaw om utøvere som først og fremst bruker venstre hånd og arm. American Wrestling Association. American Wrestling Association var et wrestling forbund eid av Verne Gagne fra 1957–1991. De viste bare en pay-per-view, og den het «SuperClash III». Men de hadde en rekke store show («Super Cards»), blant annet SuperClash I, II og IV, Wrestle Rock '86, Rage in a Cage, Twin Wars 1990 og mange fler. Grefsen stasjon. Grefsen stasjon er en jernbanestasjon på Gjøvikbanen. Den ligger i Bydel Nordre Aker i Oslo, 6,6 kilometer fra Oslo S og nord for Sinsenkrysset. Stasjonen har aldri ligget på Grefsen, men på de tidligere jordene til gårdene Storo og Nordre Åsen. Ettersom den ligger innenfor ringveien vil Storo være det mest presise strøket i dag. For 100 år siden ble dog området i en av planene omtalt som Sandaker, og gatene/adressene rett vest for stasjonsområdet er kjent som nettopp dette. Stasjonen ble åpnet i 1900. De to første årene var den midlertidig endestasjon for persontogene inntil Etterstadskjæringen ble ferdig og banen kunne fullføres i 1902. Den var tenkt som utgangspunkt for Nordbanen og en planlagt ringbane nord for Kristiania. Grefsen er en av svært få stasjoner som fremdeles betjenes av togekspeditør, men billetter selges ikke lenger ved stasjonen. Grefsen stasjons lokomotivstall er ikke lenger i bruk til jernbaneformål, det er heller ikke godshuset eller den bevarte svingskiven. Alnabanen, godsbanen mellom Grefsen og Alnabruterminalen, tar av mot øst i søndre enden av stasjonen. Fra stasjonens nordre ende gikk tidligere et sidespor til diverse industrivirksomheter i Nydalen, blant annet Christiania Spigerverk, men denne er nå avkortet ved Storo, og et omfattende nett av godsspor er fjernet. Grefsen stasjon har en sporforbindelse til Oslo T-bane, slik at det skal være mulig å transportere T-banens materiell på jernbanens spor. Det er ikke mulig å transportere jernbanens materiell på T-banenettet. Trikken. I Storoveien vis á vis jernbanestasjonen har Oslo Sporvognsdrift en vognhall for trikker. Denne åpnet i 1957, og tok over oppgavene til vognhallene i kvartalet Slemdalsveien, Garderveien og Harald Hårfagres gate på Majorstua samt Homansbyen i Sporveisgata, som etter hvert ble nedlagt. På grunn av vognhallen er Grefsen stasjon derfor også trikkeholdeplass og endestasjon. Ring 3 ligger mellom trikkestoppet og stasjonen, så sammenknyttningen mellom dem gjøres ved hjelp av en undergang. Fremtid. a> og til venstre for denne igjen går trikkelinjene I 2006 åpnet Oslo Sporveiers nye strekning T-baneringen gjennom deler av stasjonområdet, på sin vei mellom Storo og Sinsen. Dette har påvirkning både for den planlagte tog- og trikke-driften. slik at den ligger like ved Storo stasjon, noe som forenkler overgangen mellom tog og t-bane. Om det i så fall blir navneskifte er ukjent. Samtidig går nå t-banen parallelt med trikkebanen mellom Storo, Sinsen og Carl Berner, og Oslo Sporveier / Ruter As har i sine fremtidsplaner for trikken fjernet Grefsen stasjon som endepunkt for begge linjene som går hit. De ønsker at linje 13 stopper på Disen holdeplass, og linje 17 skal fortsette i en ny trase opp Trondheimsveien og ende på Tonsenhagen. Kjelsås. Kjelsås er i dag et boligstrøk mellom Maridalsvannet og Grefsen, med navn etter Kjelsås gård. Området tilhører bydelen Nordre Aker i Oslo. Akerselva har sitt løp gjennom Kjelsås. Historie. Tidligere var Kjelsås skogs- og jordbruksområde, gammel sagbruksindustri (Kjelsaas Sag og Brække Brug), ståltråd- og trådstiftfabrikk fra 1856 (Kjelsaas Brug), overtatt av O. Mustad & Søn 1884, nedlagt i 1961. Arbeider- og funksjonærboliger ble oppført i tilknytning til fabrikken. Etter at Gjøvikbanen ble åpnet i 1900 og det ble stasjon på Kjelsås kom større utparsellering av tomter til småhusbebyggelse. Kjelsås vel ble dannet i 1910. Kjelsås skole ble opprettet 1879 og nedlagt 1911 under sterke protester. Ny skole ble åpnet i 1917. Sporveisforbindelse, Kjelsåsbanen, kom i 1934. Sterk byggevirksomhet etter 2. verdenskrig med oppføring av småhus og boligblokker (Myrer-blokkene 1948). Rønningen folkehøyskole åpnet i 1969. Samme år ble Frysja kunstsenter etablert i de gamle fabrikkanleggene. Norsk Teknisk Museum flyttet til Kjelsås i 1986 og er nærmeste nabo til Kjelsås stasjon. Idrett. Kjelsås Fotball holder også til her, og spiller sine kamper på Grefsen Stadion. Se også Kjelsås IL De har mange håndballag også, men er kanskje mest kjent for sine prestasjoner i damelangrenn på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Myrer IL er en lokal volleyballklubb i Kjelsås. Samfunn. Fra gammelt av har Kjelsås vært å regne som et arbeiderstrøk i Oslo, det var kun enkelte større boliger beregnet på sjefer og bestyrere på fabrikkene som lå øverst langs Akerselva. Opp gjennom årene har Kjelsås utviklet seg til å bli dyrere, med mye utbygging, renovering og nystilling av gamle tomter. Selv om Kjelsås ligger tett mot Akerselva, har det tradisjonelt vært å regne for et arbeiderstrøk og en del av østkanten. I de senere tiår har det vært diskusjon om dette ettersom stadig mer kapital har flyttet inn til området. Ust-Ordynsk-Burjatia. Ust-Ordynsk-Burjatia (russisk Усть-Ордынский Бурятский автономный округ) et autonomt distrikt (ogrug) i Russland samtidig som det er en del av Irkutsk oblast. 16. april 2006 ble det holdt en folkeavstemning om full samenslåing av Ust-Ordynsk-Burjatia med Irkutsk oblast. Resultatet ble ja, og sammenslåingen vil skje 1. januar 2008. De viktigste næringsveiene i distriktet er skogbruk og treforedling, samt landbruk som har gode vekstvilkår og et nært marked i storbyen Irkutsk. Cape Cod Potato Chips. Cape Cod Potato Chips er et amerikansk potetgull-merke, etablert 4. juli 1980. Selges i deler av USA, Canada, Storbritannia og Spania. Cape Cod Potato Chips kan smaksmessig sammenlignes Sørlandschips. Aleksander Stokke Vallestad. Aleksander Vallestad (født 2. juli 1983) er musikkprodusent i NRK P1. Vallestad har arbeidet i NRK siden 2009, og har blant annet vært programleder og reporter. Han har også bakgrunn som praktikant ved NRK Nynorsk mediesenter i Førde. Han var tidligere leder i Røde Kors Ungdom og medlem av Landsstyret i Røde Kors (fra 2005 til 2008). Han var medlem i Røde Kors Ungdoms sentralstyre fra 2004-2005. Han har også vært varamedlem i FN-sambandets hovedstyre og medlem i Red Cross/Red Crescent Youth European Coordination Committee. I 2007 var han ungdomsdelegat på UN-Habitats Generalforsamling. Janus Djurhuus. thumb Janus Djurhuus, egentlig Jens Hendrik Oliver Djurhuus, ofte forkortet J.H.O. Djurhuus (26. februar 1881 i Tórshavn, død 31. august 1948) var den første moderne forfatteren på Færøyene. Hans to år yngre bror Hans A. Djurhuus er også en av øyenes mest anerkjente diktere, og det sies at mens Janus er den mest respekterte dikteren på Færøyene, er Hanus (Hans Andrias) den mest folkekjære. Biografi. Jens Hendrik Oliver var født i Tórshavn som sønn av Óla Jákup Djurhuus og Else Marie (født Poulsen fra Hósvík). Familien omtales av Isaksen som «en fattig fiskerfamilie». Han var gift med Anna Kathrine Sofie Christiansen, men ekteskapet ble oppløst. Han viste tidlig uvanlige evner, og leste allerede i realskoletiden latin og gresk med sin mentor, den danske presten Emil Bruun. Hans sans for færøysk språkreisning ble etter sigende vekket da han hørte en klassekamerat, Jákup Dahl, lese diktet "Nú er tann stundin..." av Jóannes Patursson. Janus Djurhuus reiste i 1897 til Danmark for å gå på latinskole. Han bodde først i København, men flyttet etter kort tid til Rønne på Bornholm, hvor Emil Bruun var prest. Janus Djurhuus tok artium i 1900, og året etter debuterte han med diktet "Blíð er summarnátt á Føroyalandi" i bladet Tingakrossur. I 1911 blev Djurhuus "cand. jur." og han arbeidet siden som sakfører først i Danmark og fra 1922 på Færøyene. I 1914 udkom hans første diktsamling: "Yrkingar" ("dikt"). Han utga i alt fem diktsamlinger og en rekke oversettelser fra gresk, mest betydelig trolig oversettelsen av Iliaden ("Ilionskvæði" på færøysk). Hans gjendiktning av deler av Odysseen er ikke utgitt. Den klassiske oldtidslitteraturen på gresk og latin gjennomsyrer Janus Djurhuus dikt. Men de preges også av tidens nasjonalromantiske strømninger, hans kjærlighet til det færøyske språket og kjennskapet til norrøn litteratur. William Heinesen har i en kronikk fra 1981 (sitert etter Isaksen, s 122) karakterisert han som "«et forargelsens tegn, en provokatør og rabulist og en med god grund frygtet spottefugl». Karakk. En karakk (fra fransk: "carraque") var et handelsfartøy som hadde to eller tre master. Den ble utviklet i middelhavsområdet på 1400-tallet. Karakken førte vanligvis et eller to råseil på stormasten, et på fokkemasten og latinseil på mesanmasten akter. Etterhvert ble seilene på større karakker flere, blant annet ble båtens latinseil i blant rigget opp på akterkastellet som en ekstra mast, noe som på store karakker etterhvert ble til en fast fjerde mast. Under baugspydet førtes på større karakker enda et råseil. Skroget var sterkt avrundet og hadde en konveks, nesten loddrett stevn og et flatt akterspeil. Karakken hadde samme virkning på omgivelsene i sin samtid som jumbojet i våre dager. Størrelsen og de store overbygningene høyt over vannoverflaten gjorde dem lett gjenkjennelige. Disse fartøyene var i tiden 1400 til 1550 de største i europeiske farvann. Opprinnelse. Opprinnelsen til karakken er, som de fleste andre skipstyper fra middelalderen, ikke kjent i detalj. De første karakker finner vi på 1300-tallet i middelhavsregionen. Den må regnes som en videreutvikling av typen kogge, også kjent som "cocha" eller "coche" i genoesiske og venetianske dokumenter, som ble populær fordi den trengte mindre mannskap enn tidligere skip på grunn av den enkle riggen med råseil, samtidig som den kunne frakte stor last. Koggene på Middelhavet fortrengte ikke bare galeiene, men også de eldre «rundskip». På grunn av denne populariteten ble den også omtalt som "nave" på italiensk eller "não" på spansk, som rett og slett betyr «skip». De ble deretter utviklet av Middelhavets skipsbyggere etter lokale behov, og resultatet ble en ny skipstype. Navnet «karakk», som er kjent i mange nasjonale varianter, som «karack» på tysk og «carrack» på engelsk, er et arabisk låneord, "qarâqîr", flertall av "qurqur" som betyr «lite handelsfartøy». Det er imidlertid bare navnet som forbinder karakken med de opprinnelige arabiske typene. I Nordsjøområdet dukket den flamske betegnelsen "Kraeck" opp i 1468. I Skandinavia kom likevel ikke ordet karakk i bruk som annet enn som oversettelsesord. I stedet brukte man navn som holk for klinkbygde handelsskip og karavell for kravellbygde. I Danmark og Sverige var en karakk en holk eller karavell. Beskrivelse. Typiske trekk ved karakken er en avrundet skrogform og en robust konstruksjon, stor dypgang og stort indre volum. De store overbyggingene er bygd sammen med skroget,og baugen hever seg høyere opp slik at forkastellet blir ekstra høyt. I datidens kamper til sjøs var det viktig å ha overhøyde i forhold til motparten. Skipets forholdtall kjølslengde mot bredde skal være på 2,5/1 til 3,3/1 slik at en karakk generelt sett var minst tre til fire ganger så lang som den var bred. Den minste størrelsen for en karakk skulle i 1420 være på 400 tonn på en lengde på 37 meter, en på 600 tonn på 43 meter lengde. «Mary Rose», som var bygget i 1510 (da i klink, senere ombygget til karavell), hadde en lengde på 32 meter i kjøl og 7 ekstra meter ved vannlinjen. Fra slutten av 1400-tallet finnes det i venetianske dokumenter en beskrivelse av et skip med 25,5 meter i kjølslengde, men 37,5 meter i lengde i vannlinjen og en bredde på 10,2 meter. Karakkene var til å begynne med enmastede skip med en lang klyverbom, som bruktes ved rigging og dropping av ankeret fra forkastellet. I tiden etter 1367 kommer i stedet to eller flere store master, bestående av tømmerstykker tvunget sammen med jernring. De første tomastede karakkene dukket opp først på 1400-tallet, da man satte opp en mindre mast for et latinseil forut, deretter som mesan akterut fordi en karakk i motsetning til en kogge kunne seile opp mot vinden. Dermed var en kombinasjon av seiltyper mulig. På midten av 1400-tallet hadde tremastede skip som "Grace Dieu" dukket opp. I begynnelsen hadde disse bare et mindre råseil (fokk) forut, et stort råseil på stormasten og en mesan på aktermasten. Senere ble denne seilplanen utviklet til den seilføringen som skulle prege skipsfarten i hundrevis av år. Rundt 1500 vet man at et ekstra seil kom øverst på stormasten og klyverbommen forut skulle få blindseil. Ved 1520 var det nå to mersseil på hver mast mens de to bakeste kun hadde hver latinseil som bonaventure og mesan. Størrelsen gjorde karakkene velegnet til tungfrakt og massegods, men også til forsvar mot sjørøvere ettersom de var høybygde og sterke. Akterkastellet ble med tiden tettere integrert inn i skroget mens forkastellet ble høyere og etterhvert beskyttet slik at man kunne utholde fiendtlige beskytning. I krig ble disse nesten uangripelige for mindre fartøyer, men fra Hundreårskrigen og andre konflikter vet man at sinnrik manøvering med et antall åredrevne fartøyer kunne gjøre det mulig for disse å beseire en karakk. Karakkens egenskaper som fraktfartøy for tyngre last gjorde at man kunne sette på kanoner for kamp til sjøs. Rundt 1500 fantes det kanonporter saget ut i skipssiden og dusinvis av kanoner på enkelte store karakker. Noen av disse, fra første halvdel av 1500-tallet, kunne ha opptil 200 kanoner, de fleste dog småkalibrede skyts som ikke var særlig forskjellige fra hakebørse og muskett, bare noe forstørret. Inn på 1500-tallet blir krigsskipene slankere og overbygningene blir gradvis mindre. Da "Mary Rose" kantret i 1545 under Slaget på Solent var det mange som først trodde at årsaken var en overdreven overbygning, men senere undersøkelser har vist at man hadde for mange menn og mye våpen i forhold til hva skipet kunne tåle under kjappe bevegelser. Uansett, "Mary Rose" viste hvordan de siste karakker så ut på midten av 1500-tallet. De siste karakker. Som koggen hadde gradvis blitt forandret til karakk på 1300-tallet, så skulle karakken forandre seg til gallion i løpet av den siste halvdelen av 1500-tallet, idet man søkte å forbedre seilegenskapene og hurtigheten. En gallion var fra 3,5/1 i kjølslengde mot bredde til 3,9/1, og den var dessuten lavere og lettere. "«Henry Grace à Dieu»" i England var kanskje det beste eksempelet på overgangen, ettersom det var bygget som karakk i 1515 og siden ombygget til gallion rundt 1540. Karakkens slagkraft og størrelse ble forent med gallionens slankhet og lavere overbygning slik at man rundt 1620 hadde ekte krigsskip som skulle blir til linjeskip gjennom "Tre Kronor" og "Prince Royal", begge galeoner med 3 mot 1 i lengde mot bredde, mens mindre skip forble rendyrkede gallioner. Aleksandr Lukasjenko. Aleksandr Grigorjevitsj Lukasjenko (hviterussisk: Аляксандр Рыгоравіч Лукашэнка, [alʲaˈksandr rɨˈɣoravʲɪtʃ ɫukaˈʂɛnka] – "Aljaksandr Ryhoravitsj Lukasjenka"; russisk: Александр Григорьевич Лукашенко; født 30. eller 31. august 1954) er en hviterussisk politiker, han har styrt som president i Hviterussland siden 20. juli 1994. Før Lukasjenko startet i politikken arbeidet han som direktør i et statseid jordbrukkollektiv. Under Lukasjenkos styre har Hviterussland vokst frem til å bli en stat som bryter med internasjonal rett, styret er blant annet kjent for grove overtredelser av menneskerettighetene. Så langt har Hviterussland med Lukasjenko som president aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører. Lukasjenko er derfor kjent som Europas siste diktator for sin systematiske undertrykkelse av all politisk opposisjon. Sammen med andre tjenestemenn er Lukasjenko under sanksjoner fra den europeiske union på grunnlag av grove brudd på menneskerettighetene. Barndom og karriere (1954-1994). Lukasjenko ble født 30. eller 31. august 1954 i Kopys i provinsen Vitebsk Voblast som var en del av Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikken. Bestefaren til Lukasjenko, Trofym Lukasjenko ble født i Sumy Oblast som ligger i Ukraina. Lukasjenko vokste opp uten at faren var til stede, dette førte til at han ble mobbet av skolekamerater for å ha en mor som ikke var gift. Han ble uteksaminert fra det Pedagogiske Institutt i Mahiljoŭ i 1975 og fra det Hviterussiske jordbruksakademiet i 1985. Han tjenestegjorde som grensevakt fra 1975 til 1977 og i den sovjetiske hæren fra 1980 til 1982. Mellom 1977 og 1978 ledet Lukasjenko en avdeling av Komsomol i Mahiljoŭ. Da han tjenestegjorde i den sovjetiske hæren, ble Lukasjenko offiser i den 120. motoriserte infanteridivisjon, som var stasjonert i Minsk. Etter at han forlot militæret ble han nestformann i et kollektivbruk i 1982 og i 1985. Han ble forfremmet som visedirektør i det statseide kollektivbruke Gorodets og byggevarefabrikken i Sjklov-distriktet. I 1990 ble Lukasjenko valgt som nestleder i den Hviterussiske republikken. Han var den eneste representanten i det hviterussiske parlamentet som stemte imot ratifiseringen av Minsk-avtalen i desember 1991 som oppløste Sovjetunionen og førte til Samveldet av uavhengige stater. Grafisk fremstilling av Lukasjenkos velgerstøtte ved første valgomgang ved presidentvalget i 1994 Etter å ha fått et rykte som en veltalende motstander av korrupsjon, ble Lukasjenko valgt i 1993 til å styre anti-korrupsjons komiteen i det Hviterussiske parlamentet. Senere det samme året beskyldte han 70 høytstående embetsmenn, også Stanislav Sjusjkevitsj, for korrupsjon og tyveri fra statskassen til personlige formål. Ordstyreren i parlamentet, Sjusjkevitsj, tapte etter et mistillitsvotum og gikk av. Noen tror de vage tiltalene indikerte at de kun var et påskudd for å fjerne Sjusjkevitsj som hadde blitt stadig mer upopulær blant den konservative majoriteten i parlamentet. En ny Hviterussisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994 banet vei for det første demokratiske valget i juli. Til valget stilte seks kandidater, inkludert Lukasjenko, som stilte til valg med en populistisk agenda som gikk ut på å overvinne mafiaen. Sjusjkevitsj og Vjatsjeslav Kebitsj stilte også til valg, hvorav den sistnevnte var storfavoritt. Lukasjenko vant med 45.1 % av stemmene mens Kebitsj fikk 17.4 %, Zjanon Paznjak 12.9 % og Sjusjkevitsj 9.9 % av stemmene. Lukasjenko vant andrerunden av valget i juli med 80.1 % av stemmene. Kort tid etter at han var innsatt som president i Hviterussland, henvendte han seg til Statsdumaen i den russiske føderasjonen i Moskva og foreslo en ny union av slaviske stater. Samarbeidet kulminerte i opprettelsen av Unionsstaten Russland og Hviterussland i 1999. Første periode (1994–2001). En av de første avstemningene under Lukasjenko skjedde i mai 1995. Ikke bare ble landets nasjonale symboler endret, men Lukasjenko ble også gitt retten til å oppløse parlamentet. Sommeren 1996, signerte 70 representanter av 199 et forslag om å stille Lukasjenko for riksrett på bakgrunn av at han hadde brutt med grunnloven. Like etter ble det holdt en folkeavstemning den 24. november 1996 hvor fire spørsmål var fra Lukasjenko og tre fra en gruppe parlamentsmedlemmer. Forslagene ble godkjent, men møtte både internasjonal og indre fordømmelse. Den 25. november ble det annonsert at 70,5 % av stemmene av en valgdeltagelse på 84 %, hadde samtykket til en endret grunnlov, som i stor grad økte Lukasjenkos makt. USA og EU, på den andre siden, nektet å akseptere legitimiteten av folkeavstemningen. Etter folkeavstemningen innbød Lukasjenko til et nytt parlamentarisk møte for de medlemmene av parlamentet som var lojale til han. 12 varamedlemmer trakk sin signatur fra den anklagende protesten, noe som førte til at kun 40 varamedlemmer fra det gamle parlamentet stod igjen. Disse hadde svært begrensede muligheter til å samles siden administrasjonen stengte parlamentsbygningen «for oppussning». I en periode har EU og Europarådet vurdert restene av det gamle parlamentet som den lovlige nasjonalforsamlingen. Ved begynnelsen av 1998, stoppet den russiske sentralbanken handelen med den hviterussiske rubelen, noe som førte til en kollaps av valutaen. Lukasjenko svarte ved å ta kontroll over Hviterusslands nasjonalbank, sparke hele lederskapet, og legge skylden på vesten for det som skjedde. Lukasjenko og Putin sammen med Leonid Kutsjma i Slavianski Bazaar i Vitebsk i 2001 Lukasjenko beskyldte utenlandske regjeringer for konspirasjon mot ham, og i april 1998, utviste han ambassadører fra Drazdykomplekset nær Minsk, ved å tilby dem en annen bygning. Drazdy konflikten forårsaket en internasjonal fordømmelse, noe som resulterte i et innreiseforbud for Lukasjenko i Europa og USA. Selv om ambassadørene omsider vendte tilbake etter at striden stilnet, gikk Lukasjenko inn for retoriske angrep mot vesten. Han mente at vestlige statsmakter prøvde å undergrave Hviterussland på alle nivåer, til og med i idretten som under de olympiske leker i Nagano, Japan. Ved utbruddet av Kosovokrigen i 1999, foreslo Lukasjenko for den Jugoslaviske presidenten; Slobodan Milosevic at Jugoslavia skulle bli med i union med Russland og Hviterussland. Som følge av Irak-krigen i 2003, kom USAs etterretningsorganer ut med en rapport som fortalte at medarbeiderne til president Saddam Hussein klarte å tilegne seg Hviterussiske pass, mens de var i Syria. Den samme rapporten nevnte at det var usannsynlig at Hviterussland ville tilby et sikkert tilfluktssted for Saddam og hans to sønner. Disse opplysningene førte til at vestens statsmakter måtte innta en tøffere stilling mot Lukasjenko. USA var spesielt irritert over Hviterusslands våpenhandel med Iran og Irak. Amerikanske politiske ledere begynte å referere til Hviterussland som «Europas siste diktatur». EU var bekymret for sikkerheten til sine gassleveranser fra Russland, som transporteres gjennom Hviterussland og hadde en aktiv interesse for landets offentlige anliggender. I 2004 delte EU og Hviterussland en grense på over 1000 kilometer, med opptak av Polen, Latvia og Litauen som medlemmer. Andre periode (2001-2006). Valget ble holdt 9. september 2001 med Vladimir Gintsjarik og Sergei Gaidukevitsj som Lukasjenkos motkandidater. I valgkampen lovet Lukasjenko å forbedre standarden i jordbruket, styrke de sosiale godene og øke industriproduksjonen i Hviterussland. Lukasjenko vant første runde av valget med hele 75,65 % av stemmene. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mente at valgprosessen ikke hadde lyktes å oppfylle internasjonale standarder. Dette på tross av at de verken hadde observert valget, eller lyttet til leder av OIDHR (kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter) i OSSE, Gerard Stoudmann, som mente det «ikke fantes tegn på manipulasjon eller svindel». Russland ønsket derimot Lukasjenko velkommen i sitt gjenvalgte embete. Russlands president, Vladimir Putin ringte Lukasjenko både for å gratulere, samt tilby et samarbeid. "Jane's Intelligence" antydet at prisen for et slikt samarbeid ville bety en overgivelse av Minsks kontroll over sin seksjon av Yamal-Europa gassrørledningen. Gjennom en folkeavstemning i 2004 ble begrensingen på antall ganger man kunne bli gjenvalgt som president fjernet, noe som gjorde at Lukasjenko kunne stille til valg igjen i 2006. Økonomisk vokste Hviterussland under Lukasjenko, men mye av denne veksten kan forklares i russisk olje som ble importert til under markedspris og deretter raffinert før den ble solgt videre til Europa. Presidentvalget i 2006. Etter at Lukasjenko bekreftet at han tok gjenvalg i 2005 begynte opposisjonsgrupper å lete etter en kandidat de kunne samle seg rundt. 16. oktober 2005, på dagen for solidaritet med Hviterussland, oppfordret de politiske gruppene Zubr og Tredje Vei i Hviterussland alle opposisjonspartiene til å samle seg bak én kandidat til å utfordre Lukasjenko i valget i 2006. Aleksander Milinkevitsj stilte mot Lukasjenko, og store deler av opposisjonen stilte seg bak han. Lukasjenko reagerte med å si at alle som deltar på opposisjonens protester ville få «nakken vridd som en and». Den britiske skyggeutenriksministeren William Hague kommenterte; «Mr. Lukasjenko organiserer et illegitimt og udemokratisk valg for å utvide sin makt og kontroll over folket». Den 19. mars 2006 ble Lukasjenko gjenvalgt, opposisjonen mente dette skyldes stemme-rigging og folks frykt for vold. EcooM ga Lukasjenko 84,2 % av stemmene og Milinkevich bare 2 prosent, mens den hviterussiske Republikanske Youth Union, ga Lukasjenko 84,2 % og Milinkevitsj 3,1 %. The Gallup Organisation har bemerket at EcooM og hviterussiske republikanske Youth Union er statlig kontrollert og at begge ga ut sine resultater før middag på valgdagen, selv om stemmelokalene stengte kl 20:00. Myndighetene lovet å slå hardt ned på uroen i etterkant av valget. Til tross for dette, var det mengder av demonstranter som protesterte etter valget. Dette var den største opposisjonen hadde mønstret, med nattlige protester og demonstrasjoner i Minsk. Deltakelsen i den største protesten fant sted på valgkvelden hvor det var rundt 10 000 ifølge reportere fra Assosciated Press. OSSE erklærte den 20. mars 2006 at «presidentvalget klarte ikke å oppfylle OSSEs forpliktelser for demokratiske valg.» Lukasjenko «tillot at statens autoritet til å bli brukt på en måte som ikke tillater borgerne å fritt og rettferdig uttrykke sin vilje ved valgurnene... et mønster av trusler og undertrykking av uavhengige stemmer... var tydelig gjennom hele valgkampen.». Lederne for alle de 25 EU-landene erklærte at valget var «fundamentalt feil», til motsetning av den russiske utenriksminister som erklærte, «Lenge før valget, hadde OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter erklærte at valget ville være illegitim, og det var ganske partisk i sin kommentarer på fremdrift og resultater, og dermed var en bidragene rolle.» Lukasjenko hevdet senere at han hadde rigget valgresultatene mot seg selv å få flertall mer typisk for vestlige land. Selv om resultatene viste at han fikk 93,5 prosent av stemmene, regisserte han regjeringen til å kunngjøre et resultat var 86 prosent. Han viste til at, tross løfter om det motsatte, hadde ikke dette gjort utenlandske kritikere fornøyde. Enkelte russiske nasjonalister, som Dmitrij Rogozin og Bevegelsen mot ulovlig innvandring, uttalte at de ønsket å se Lukasjenko bli president i Russland i 2008. Lukasjenko erklærte at han ikke ville stille til presidentvalget i Russland; dersom helsen hans er fortsatt bra, kan han stille til gjenvalg i 2011. Tredje periode. I september 2008 ble det avholdt parlamentsvalg. Lukasjenko hadde latt noen opposisjon kandidater stille, men i de offisielle resultatene, fikk opposisjonen bare ett sete ut av de tilgjengelige 110. Valget ble sett på som «irregulært», og opposisjonens medlemmer og støttespillere demonstrerte. Ifølge Nizjnij Novgorod-baserte CIS valgobservatører, som ofte får avvist sine rapporter av vestlige land, ble valget i Hviterussland holdt innenfor internasjonale standarder. President Lukasjenko kommenterte senere at opposisjonen i Hviterussland er finansiert av utlandet og er unødvendig. I april 2009 holdt han samtaler med pave Benedikt XVI i Vatikanet, det markerte hans første besøk til Vest-Europa etter et innreiseforbud mot ham ti år tidligere. Presidentvalget i 2010. Ved det Hviterussiske presidentvalget i 2010 var Lukasjenko en av ti kandidater registrert som presidentkandidat. Valget ble avholdt i Hviterussland 19. desember 2010. Valget var opprinnelig planlagt til 2011, men ble avholdt tidligere for å sikre maksimal deltakelse av borgere i valgkampen da dette var et mer passende tidspunkt for velgerne. Innledningen til valgkampen ble markert med en serie av russiske medieangrep på den sittende Aleksandr Lukasjenko. Den sentrale valgkomiteen mente at alle de ni opposisjonelle ville få mindre enn 50 % av stemmene. Selv om opposisjonelle mottok trusler og «skitne triks» ble brukt, ble valget sett på som relativt riktig gjennomført som en følge av ønske om å bedre forholdet med Europa og USA. På valgdagen, ble to av opposisjonens presidentkandidater alvorlig banket opp av politiet under demonstrasjoner etter valget. Opposisjonsleder og poet Uladzimir Niaklajeu (Vladimir Nekljajev), ble påført en hodeskade av politiet og ble ført til sykehus. Senere på natten ble han bortført fra intensiv pleie av de hviterussiske myndigheter. Natten etter valget demonstrerte opposisjonen med slagord som «Ut!», «Lenge leve Hviterussland!» og andre lignende rop mens de forsøkte å storme regjeringsbygninger i Hviterussland. Vinduer og dører ble knust før politiet klarte å presse dem tilbake. Antallet av demonstranter ble rapportert av troverdige medier til å være rundt 10 000 personer. Hundrevis av mennesker som protesterte mot valgresultatet ble arrestert, blant dem sju av ni presidentkandidater. CEC erklærte at Lukasjenko fikk 79,65 % av stemmene. 90,65 % av velgerne stemte. OSSE kategorisert valgene som «irregulære», mens CIS observatørerne roste det som «fritt og transparent». Flere europeiske utenriksministere kommenterte valgresultatet og protestene beskrev resultatet som et «uheldig steg bakover i utviklingen av demokratiske styresett og respekt for menneskerettighetene i Hviterussland.» Men, OSSE bemerket at noen forbedringer ble gjort i oppkjøringen til valget, inkludert at opposisjonskandidatene fikk delta i fjernsynsdebatter og levere sine budskap uhindret. Lukasjenkos innvielsesseremoni den 22. januar 2011 ble boikottet av EUs ambassadører, mens andre SUS-land sendte tjenestemenn ikke høyere enn ambassadører. I løpet av denne seremonien forsvarte Lukasjenko legitimiteten av gjenvalget, og sverget at Hviterussland aldri ville få sin egen versjon av den ukrainske Oransjerevolusjonen I 2004 og Georgias Roserevolusjonen i 2003. Med virkning fra 31. januar 2011, fornyet EU et innreiseforbud for Lukasjenko og 156 av hans medarbeidere, som følge av den voldelige motstanden mot opposisjonsprotestene etter valget. Innenrikspolitikk. Lukasjenko fremstiller seg selv som en mann av folket. På grunn av måten han leder på blir han ofte referert til som far. Han ble valgt til leder av den Hviterussiske Olympiske komite i 1997. I en fjernsynstale til nasjonen den 7. september 2004 offentligjorde han planer for en folkeavstemning om man skulle fjerne grensen på antall perioder for presidentembetet. Folkeavstemningen ble holdt 17. oktober 2004, samme dagen som parlamentsvalget, og ifølge offisielle resultater, ble det godkjent med 79,42 % av stemmene. Om dette ikke gikk igjennom hadde Lukasjenko vært begrenset til å sitte i to perioder og ville måtte gått av etter valget i 2006. Opposisjonen, OSSE, EU og USA uttalte at valget ikke oppnådde internasjonale standarder. Et eksempel, beskrevet av OSSE, var forhåndsutfylling av stemmesedler. I begynnelsen av sin tid som president ville Lukasjenko bygge opp igjen Hviterussland. Økonomien var i fritt fall, på grunn av nedadgående tendenser i industrien og en lav etterspørsel etter hviterussiske produkter. Lukasjenko holdt mange industrier under kontroll av styresmaktene og privatiseringen ble bremset. Siden 2001 har Lukasjenko fokusert på å forbedre den sosial velferden hos sine innbyggere og bygge et Hviterussland som er «sterkt og rikt». På spørsmål om Hviterusslands innenrikspolitikk sa Venezuelas president Hugo Chavez at; «Vi ser her en sosial modell slik vi nå har begynt å bygge». Kritikere av Lukasjenko bruker «Lukasjisme» for å betegne det politiske og økonomiske systemet Lukasjenko har innført i Hviterussland. Lukasjisme er også brukt som en betegnelse for å referere til en autoritær politisk ideologi basert på en personkult og en nostalgi for sovjettiden, blant noen grupper i Hviterussland. Det er ikke sikkert når Lukasjisme var først brukt, men den tidligste dokumenterte forekomsten er fra 1998. Her var ordet brukt i et museum for å minnes ofrene av kommunismen med en spesiell avdeling dedikert til Lukasjisme. Ordet blir mest brukt av grupper som står i opposisjon til Lukasjenko. Lukasjenko møter opposisjon hos en koalisjon av opposisjongrupper støttet av USA og Europa. USAs kongress har forsøkt å støtte opposisjonen gjennom Belarus Democracy Act of 2004 som introduserte sanksjoner mot Lukasjenkos regime og økonomisk og annen støtte til opposisjonen. De som støtter Lukasjenko hevder at hans styre har hindret kaoset som man har sett i mange andre tidligere sovjetstater. Lukasjenko har selv kommentert på kritikken med å si at; «Jeg har hørt disse anklagene i over 10 år og har blitt vant til det». Før valget sa han: «Vi kommer ikke til å svare. Jeg bygger på premisset om at valg i Hviterussland her holdt for oss. Jeg er sikker på at det er det hviterussiske folket som er herre i vår stat.» Han advarte at de som deltar på opposisjonens protester ville bli behandlet som en terrorist og la til: «Vi vil vri deres nakker, som man gjør på en and». Utenrikspolitikk. Lukasjenkos forhold til EU har vært anstrengt, delvis med vilje og delvis på grunn av hans undertrykkelse av opposisjonen. Lukasjenkos’ undertrykkelse av opposisjonen har ført til at han har blitt kalt «Europas siste diktator» og resultert i at EU har implementert visumsanksjoner på ham og en rekke andre hviterussiske embetsmenn. I oktober 2008 valgte EU å for en tid løfte visum sanksjonene, for å prøve å overbevise Hviterussland om å ikke anerkjenne selvstendigheten til Sør-Ossetia og Abkhasia. Den 16. september 2009 besøkte Lukasjenko EU for andre gangen siden den tidsbestemte hevingen av sanksjoner, for å besøke en hviterussisk handelsmesse i Vilnius, Litauen. Datoen markerte også 10-års jubileumet for forsvinningen og sannsynligvis mordet av lederen av den hviterussiske opposisjonen, Viktar Hantsjar. Siden har EU gjennomført en politikk som vektlegger endring gjennom engasjement. EU har støttet det internasjonale pengefondets lån for å stabilisere den hviterussiske økonomien Støttespillere til denne politikken har en rekke argumenter. EUs gamle politikk som gikk ut på å isolere Hviterussland slo feil. Engasjement gir håp for endring, for det om det ikke er noen garanti for endring. Det gir mulighet for å komme i dialog og presse på for endring. Til sist kan engasjement influere personer i Lukasjenkos regime, ved å vise dem det europeiske system og ved å vise dem at europeiske verdier er ekte, ikke bare et konsept eller for å skjule en politisk agenda. I det siste har Lukasjenkos forhold til Russland, som har vært en sterk støttespiller, blitt dårligere. I tiden opp mot valget i 2010 hadde russisk media en rekke angrep på Aleksander Lukasjenko. Det statskontrollerte TV-selskapet NTV sendte i juli en flere episoder dokumentar med navnet "Gudfaren" som viste de mistenkelige forsvinningene av en rekke opposisjonsledere i siste halvdel av 1990-tallet. Dokumentaren viste også et klipp hvor Lukasjenko visstnok hadde skrytt av Adolf Hitler. Lukasjenko refererte til dette som «skitten propaganda». Kontroversielle uttalelser. Lukasjenko er kjent for kontroversielle uttalelser. Han har blitt beskyldt for en uttalelse i 1995 hvor han lovpriste Adolf Hitler: «Den tyske historien er en kopi av den hviterussiske. Tyskland ble reist fra ruiner takket være sterk autoritet og ikke alt tilknyttet den kjente personen Hitler var dårlig. Tysk orden utviklet seg over århundre og fikk sitt høydepunkt under Hitler.» Men denne beskyldningen ble først fremmet av den russiske tv-stasjonen NTV, basert på et intervju som Lukasjenko først gav til den tyske avisen "Handelsblatt", hvor Hitler ikke var nevnt. Vedkommende som foretok det opprinnelige intervjuet, Dr. Markus Zeiner sa om NTVs beskyldning mot Lukasjenko at: «et opptak av intervjuet hadde blitt sitert, utenfor sammenheng, og med rekkefølgen av kommentarene endret av russisk media.» I oktober 2007 ble Lukasjenko beskyldt for å komme med anti-semittiske og anti-israelske uttalelser. Da han snakket om den «miserable standarden som byen Babrujsk» var i på statlig radio sa han at «dette var en jødisk by, og jødene bryr seg ikke om plassen de lever på. De har gjort Babrujsk om til en svinesti. Se på Israel – jeg var der og så det selv… jeg appellerer til jøder med penger om å komme tilbake til Babrujsk.» Medlemmer av representantenes hus i USA sendte et brev til Hviterusslands ambassadør til USA, Mikhail Khvostov, hvor de ba Lukasjenko om å trekke sine uttalelser. Uttalelsene skapte også reaksjoner fra Israel. Som en følge av reaksjonen på uttalelsene ble Pavel Jakubovitsj, redaktør av "Belarus Today", sendt til Israel, hvor han i et møte med det israelske utenriksdepartementet sa at Lukasjenkos uttalelser var «en feiltagelse som var sagt med humor, og representerer ikke hans syn på det jødiske folk» og at han «ikke er anti-semittisk» og «fornærmet av beskyldningen». Den hviterussiske ambassadøren til Israel, Igor Lesktsjenja, uttalte at presidenten har en «vennlig innstilling til det jødiske folk.» Sergei Rytsjenko, pressesekretæren i den Hviterussiske ambassaden i Tel Aviv, sa at deler av uttalelsene til Lukasjenko var oversatt feil. Faktisk ble to hviterussiske aviser – "Nasja Niva" og "Narodnaia Volia" stengt i 2006, etter å ha ignorert flere advarsler, fordi de publiserte anti-semittiske og rasistiske artikler. Personlig liv. Lukasjenko giftet seg med Galina Rodionovna i 1975. De lever nå separat og har to voksne sønner Victor og Dmitry.. Lukasjenko har også en utenomekteskapelig sønn-Nikolai, født i 2004, moren er sannsynligvis Irina Abelskaja, presidentens personlige lege. John Barron. John Barron (født i Texas, USA) er en amerikansk hundekjører fra Helmville, Montana, USA. Biografi. Barron flyttet med familien sin til Alaska da han var en ung gutt, og han begynte med hundekjøring i 1978. Året etter deltok i hundesledeløpet Iditarod der han ble nummer 37. Totalt har John Barron deltatt 27 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er nummer 11 som han ble i 1986. I 1994 deltok Barron i Yukon Quest, og i det hundesledeløpet endte han som nummer 11. Han flyttet til Montana i 2000 sammen med konen Kathleen, og i tillegg til hundekjøring og hundeoppdrett arbeider han med hesteoppdrett. John Barron er far til Jason Barron og svigerfar til Harmony Barron. Morten Pedersen. Morten Pedersen (født 12. april 1972) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han spilt for en rekke klubber i Norge og Europa, den siste klubben han spilte i var Tromsø IL. Fra 2008 til og med 2010 var han trener for Tromsdalen Fotball. Pedersen (som gjerne kalles «MP») startet karrieren i Storsteinnes IL på 80-tallet. I 1990 gikk han til Brøndby IF, hvor han kun fikk spille én kamp. Klubben ble da trent av Morten Olsen. I 1992 ble han kjøpt av Tromsø IL, hvor han etablerte seg som venstrekant/venstreback. Etter det kjøpte Brann ham i mars 1996, og der spilte han seg til fast på laget som spilte mot Liverpool og PSV Eindhoven i Cupvinnercupen. Deretter bar det til tysk Bundesliga og Borussia Mönchengladbach i 1997/98-sesongen, men der fikk han lite spilletid. Rosenborg kjøpte ham året etter, da han ble sett på som den ideelle erstatter for André Bergdølmo, og han fikk spille fast under Trond Sollied. Da det ble mindre spilletid etter at Nils Arne Eggen kom tilbake, dro han på lån til VIF. Året etter kjøpte Trond Sollied han til den belgiske toppklubben AA Gent, der han fikk spille fast på et lag som gjorde det svært godt i serien. Så bestemte «MP» seg for en retur til norsk fotball, og signerte for Tromsø IL i 2003. Han var en viktig spiller i den forrykende vårsesongen i 2005. Den 27. august 2007 kunngjorde Pedersen at han la opp som fotballspiller. Grunnen var en nakkeskade han pådro seg i kampen mot Start i den 25. serierunden 2006. Pedersen står oppført med 201 tippeligakamper og har skåret 14 tippeligamål. Samt 15 U21 landskamper og ett mål. Var i landslagsdiskusjon flere ganger på slutten av 90 tallet. Tajmyr. Tajmyr (russisk: Таймы́рский автоно́мный о́круг – "Tajmyrskij avtonomnyj okrug") en tidligere føderal enhet og autonomt distrikt (okrug) i Russland. Hele distriktet lå nord for polarsirkelen og omfattet den nordligste delen av det russiske fastlandet. Det hadde navnet fra Tajmyrhalvøya, og ble også kalt "Dolgan-Nenets autonome distrikt", etter urbefolkningsgruppene i området, dolganere og nenetsere. Distriktet har enorme uutnyttede ressurser i form av blant annet olje, naturgass og kull, diamanter og mange andre metaller og mineraler. I en folkeavstemming 17. april 2005 ble det bestemt at Tajmyr, sammen med Evenkia, skulle slås sammen med Krasnojarsk kraj. Sammenslåingen ble gjennomført fra 1. januar 2007. Kobbskartunnelen. Kobbskartunnelen er en veitunnel i Sørfold kommune i Nordland. Tunnelen er en del av europavei 6 mellom Kobbvatnet og Sildhopen. Den er ble åpnet i 1986 og er 4457 meter lang og er den lengste av tunnelene på europavei 6 mellom Fauske og Innhavet i Nordland. Den var lengst på E6 fram til Korgfjelltunnelen åpnet i 2005 Kobbskartunnelen og Middagsfjelltunnelen er stengt for syklister. Syklister kan i stedet sykle fylkesveien om Bonåsjøen. (Se Fv613.) Balinger. Balinger er den engelske betegnelse på åredrevede fartøyer videreutviklet fra langskip, de større ble omtalt som galley, som på engelsk ment galei i litterære omtalelser. Denne skipstypen så bruk på de britiske øyene, Frankrike, Tyskland, Nederland og Danmark i senmiddelalderen. Balingeren. I løpet av 1200-tallet hadde en separasjon oppstått innad i den engelske skipsbyggingen av langskipet. Større fartøyer med provisoriske plattformer, såkalte "kasteller" med seildrift som het «barge» overtok mye av langskipets rolle som krigsførende fartøy. En andre ny skipstype med åredrift var også utviklet fram som «balinger», større rofartøyer likesom de eldre langskipene. Bargen som i begynnelsen var nesten lik stor som nef, skulle over årene bli et seilfartøy. «Balinger» overtok som et åredrevede havgående fartøy med et råseil på én mast som transport for både last og tropper. Hva slags skip en «balinger» var, er omdiskutert ettersom de fleste kilder antydet at disse var langskip som hadde blitt videreutviklet til åredrevede fartøyer mer lik galeier for raiding og rekognosering. Disse hadde begrensede verdi under sjøstrid mot større krigsfartøyer. Men det er mangel på billedmessige kilder med rimelig sikkerhet eller nærliggende beskrivelse som kunne forklare hvordan en «ballinger» så ut i utseendet. Det varieres ifølge de mange kilder, blant annet kunne en balinger ha en til tre master med et seil hvert, 30 til 62 årer med én roer hver åre og deplasement fra 16 til 160 tonn. Det hadde blitt bevart et stort antall dokumentasjon omkring skipsbyggingen med utgifter som fra 1290-årene gjenskapte det konstruksjonsmessige utseendet på en engelsk "royal galley". Mester William i Newcastle som bygget flere krigsskip bekostet av den engelske kongen, hadde blitt nødt til å produsere regnskap over utgifter omkring innkjøp av materiell, arbeidsinnsats og separate skipsdeler som hudplanke/bord, kjøl, forstavn, mast f.eks for å få ut forskudd fra statskassen. 8 krigsskip ble bygget i årene 1294 og 1296, de var store med kastell både i for og akter med mers eller mastekurv som hadde 40 til 50 par årer med et mellomrom på bare 0,60 m til 0,90 m. Denne galeien som ble bygd av skipsmesteren i Newcastle, hadde kjøpt inn to tømmerstykker som skulle tilsammen utgjort et kjøl på cirka 30 meter lengde. Det ble bare brukt korte planker opptil 3,7 m i lengde med et par unntak på 8,5 m. Stevnroret hadde blitt tatt i bruk på de engelske galeier, men det hendt at sideror på begge sider, babord og styrbord, også var tilføydet. Mester William i Newcastle skrevet ned regnskapet i latin. Han var nødt til å ta med engelske ord i skipsterminologien omkring galeiene som var klinkbygd. Henvisninger fra det engelske språket var nødvendig ettersom skipsterminologi omkring klinkbygging eksisterte ikke i latinspråket. Fra eldre dokumenter produsert i 1442 er det beskrevet om en balinger hadde minst 40 mann om bord med deplasement på mellom 40 og 100 tonn, et dekk og en mast eller flere master. En «barge» hadde dobbelt så stor mannskap som en balinger. De kjente balingerne. I 1416 under Henrik V.s opprustningen av den kongelige flåten var to tomastede balinger omtalt som galeier, «George» og «Anne» bygget og sjøsatt med 120 tonn skipsvekt hver med et mannskap på 130 og 143 mann. Det var lagt årene etter samme måte som galeiene på Middelhavet, to årerekker på den ene skipssiden. Engelskmennene trolig hadde kopierte de genoesiske galeiene fra Middelhavet under Hundreårskrigen. Et monster av en galei eller balinger dersom begge betegnelser gikk ut på det samme fra et teknisk standpunkt, var «Jesu Maria» i 1410-11 på ufattelig 240 årer eller 120 årer på hver side. «Jesu Maria» var en balinger beskrevet som en klinkbygget galei. En mulig teori om arrangementet av årene er om skipet hadde årene i to rekker, 60 årer øverst og 60 underst. Betegnelsen «galley» var på de engelske dokumenter benyttet om de større mens «balinger» var betegnelsen om de mindre. Det var ikke indisier om at galeien oppført i kravell fra Middelhavet var bygget i England. Klinkbyggingen dominerte den lokale skipsbyggingen på de britiske øyene fram til cirka 1500. Fra 1435-36 var en stor balinger eller galei bygd med navnet «Petit Jesus» som hadde tre master med en fokk foran, storseil og mesan som skildret på de engelske kildene om den kongelige flåten i middelalderen. Balinger i krig. Balinger var ikke et mislykket konsept i en periode der storskipene var den dominerende faktoren under sjøkrig på havet. De mindre fartøyene hadde vist seg velegnet som patruljefarkost, de var uvurderlig i disse viktige oppdrager som rekognosering, raid og som mellomledd for kommunikasjon mellom befal på storskipene eller fra sjø til land. Balingerne hadde ved flere tilfeller gått til angrep på store karakker i sjøslag med suksess. En stor balinger på 120 tonn hadde 60 til 100 soldater om bord i tillegg til besetningen. Denne skipstypen også var i skandinaviske farvann, fra Danmark var åredrevede fartøyer med flere master betegnet «bally» omtalt i 1416 og 1461. Den betegnes som et lett og hurtig seilførende skip med åredrift i tillegg. De hadde mindre kanoner om bord som bestykning mot andre skip. Det er spekulerte om at snekken som eksisterte som et krigsskip fram til 1500-tallet, muligens likestilles med balingeren i de danske dokumentene. De var benyttet av engelskmennene i Royal Navy fram til midten av 1500-tallet. De ble deretter erstattet av andre typer som «pinnace» i 40-100 tonn og «galleasse» på 150-200 tonn som større åredrevet skip med kanondekk øverst. Balinger i fred. Betegnelsen ble også tatt i bruk på en lokal kystfarende fartøytype under det engelske fellesbetegnelsen «coaster» med lite dypgang, én mast med råseil, latinerseil eller spritseil for lokal frakt. De større kunne ha to master og akterkastell eller skanse på akterskipet. Nenetsk. Nenetsia (russisk Ненецкий автономный округ) er et autonomt distrikt ("okrug") som ligger som en stripe langs kysten av ishavet i Nordøst-Europa i Russland. Administrativt ligger distriktet under Arkhangelsk oblast, men er samtidig en egen enhet i den Russiske Føderasjonen. Geografi. Nenetsia blir avgrenset i vest av Kvitsjøen, i nord av Barentshavet, i nordøst av Karahavet, i øst av Jamalo-Nenetsk, i sør av republikken Komi, og i vest av Arkhangelsk oblast. I tillegg til fastlandsområdet hører øyene Kolgujev og Vajgatsj til Nenetsia. Karastredet skiller Vajgatsj fra Novaja Zemlja, som hører til Arkhangelsk oblast. Landskapet er stort sett flatt. De største høydedragene er Uralfjellene i øst og den 300-400 meter høye Timan-ryggen i vest. Over 75 % av Nenetsia er tundra, bare helt i sør er det skog. Viktige dyr er rein, fjellrev, rødrev, isbjørn, sel og hvalross. Den største elva er Petsjora som har et løp på 220 km innenfor Nenetsia. I tillegg er det mange mindre sjøer og elver. Klimaet er arktisk. Årsnedbøren varierer mellom 280 og 420 mm. Historie. Nenetsia ble en del av Russland på slutten av 1400-tallet. Ved munningen av Petsjora og bredden av "Pustosjøen" ble byen "Pustozersk", på komi Sar-dor grunnlagt i 1499, denne byen mistet den militære og kommersielle rollen sin på slutten av 1700-tallet. Til byen flytta det i løpet av hundreårene både russere og komiere. Den samojediske nasjonale kretsen (край) ble grunnlagt i 1929, som et resultat av Stalin sin nasjonalitetspolitikk. Narjan-Mar ble administrativt senter i 1932. Statusen ble endret til «område» (округ) i 1977. Nenetsene var nomader som levde på reindrift, jakt og fiske. På 1930-tallet ble de kollektivisert inn i reindrifts- og fiske-kolkhoser, og russerne og komiene ble kollektivisert til fiske- og landbrukskolkhoser. Noen av nenetsene bosatte seg på 1930-50-tallet i landsbyer rundt de nyoppstartede kolkhosene, og levde som fiskere og jegere for kolkhosene. På 1960-talet ble det startet en aktiv politikk for å gjøre reindriftsnomadene bofaste, familiene skulle bo i landsbyer, mens mennene var på tundraen og drev med rein. Denne politikken var bare delvis vellykket, for også i dag er det mange nenetsiske samfunn som lever på tundraen som nomader. Fra og med 1920-talet ble det opprettet egne skoleinternat for nomadebarna. Undervisningen har vært på russisk, med et par timer i uka på nenetsisk. Skálavík. Frimerke fra 2006 med motiv fra havnen i Skálavík. Skálavík (, dansk: "Skålevig") er en bygd på Færøyene. Den ligger lengst øst i en liten vik på Sandoy, og er administrasjonssentrum og eneste bebyggelse i Skálavíkar kommuna. 1. januar 2009 hadde Skálavík 169 innbyggere, mot 225 i 1985 og mot 246 i 1960. Dette gjør den til den største bygda på Sandoys østkyst, samt den tredje største bygda på hele øya etter Sandur og Skopun. Samfunn. Kommunen omfatter blant annet Sandoys høyeste fjell, Tindur (479 moh.), men landskapet forøvrig er mest lavtliggende og småkupert. Det drives endel fiskerivirksomhet med base i bygdas lille havneanlegg fra 1970-tallet. Hvert år i begynnelsen av juli arrangeres Sandoyarstevna i Skálavík og i de andre bygder, en slags miniutgave av Ólavsøka. I Skálavík finner blant annet et pensjonat og en kro. Det er en vandresti til Húsavík i sør. Historie. Bygda er første gang nevnt i Hundebrevet fra slutten av 1300-tallet, men er sannsynligvis endel eldre. Den er antageligvis grunnlagt i vikingtiden helt ved sjøen, og senere flyttet lengre inn i dalen tidlig på 1600-tallet. Dalsgarður i Skálavík var en av de største kongsgårdene på Færøyene, og blant annet bosted for lagmann Jákup Jógvansson. Dagens steinkirke i bygda, Skálavíkar kirkja, er fra 1891. Stedet hadde også et eget postkontor fra 1. oktober 1918 til 12. januar 2007. I august 2006 ble det meldt at Skálavík i fremtiden kanskje skulle få et sports- og rekreasjonssenter for hele Sandoy. I slutten av januar 2008 var Skálavík av de stedene som ble verst utsatt for ekstremværet Tuva. Mange fiskebåter sank eller ble kunst til pinneved i havnen i Skálavík. Skadene var såpass omfattende at Skálavíkar kommuna ikke kunne dekke utgiftene, og dermed måtte motta finansiell nødhjelp fra Island etter en pengeinnsamling. Kommunen fikk også til sammen 145 000 kr. i støtte fra Sands kommuna, Leirvíkar kommuna og Húsa kommuna. De første båtene ble først hevet fra havnebassenget den 7. februar. Reparasjoner av selve havneanlegget ble påbegynt i slutten av juni samme år. Gerald Sousa. Gerald Sousa (født i California, USA) er en amerikansk hundekjører fra Talkeetna, Alaska, USA. Sousa bodde i California fram til 1971 da han flyttet til Alaska. Han startet med hundekjøring i 1978, og han debuterte i hundesledeløpet Iditarod i 2002. Totalt har han deltatt 5 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2004 da han ble nummer 16. I tillegg til hundekjøring jobber Gerald Sousa også som guide. Invers funksjon. Uttrykket må "ikke" forveksles med formula_4 En funksjon har en invers hvis og bare hvis den er bijektiv. Judit Polgár. Judit Polgár (født 23. juli, 1976) er en ungarsk sjakkspiller, og den desidert sterkeste kvinnelige sjakkspiller i historien. Hun er rangert som nummer 54 i verden på FIDEs rankingliste per juli 2010 med en FIDE-rating på 2682. Hun er også den eneste kvinnelige sjakkspiller som i det hele tatt er plassert på FIDEs Topp 100 liste. Hun oppnådde stormestertittelen i 1991 i en alder av 15 år og 4 måneder. Hun slo på den tiden gjeldende verdensrekord for tidenes yngste stormester som Robert James «Bobby» Fischer hadde vært innehaver av helt fra 1958. Judit deltar ofte i de store sjakkturneringer og VM. Hun deltar ikke i rene kvinneturneringer, sannsynligvis på grunn av den store klasseforskjellen fra henne til nest beste kvinnelige sjakkspiller. Også hennes eldre søstre, Susan og Sofia Polgár hevder seg blant mannlige spillere. Susan (tidligere Zsuzsa) er stormester (fra 1991) og den nest høyest rangerte kvinne etter sin søster Judit. Hun ble verdensmester for kvinner 1996–99. Sofia er internasjonal mester. Bárður Jákupsson. Bárður Jákupsson (født 23. desember 1943 i Tórshavn) er en færøysk kunstmaler, grafiker og kunstkritiker. Hans egne bilder er koloristiske og ekspressjonistiske. Som forfatter skriver han især om færøysk kunst, og regnes som Færøyenes ledende kunstkritiker. Boka "Myndlist í Føroyum" / "Færøernes Billedkunst" regnes som et standardverk. Bárður er sønn av forfatteren Heðin Brú og Katrina Malena Dalsgaard. han giftet seg i 1967 med skuespilleren Kristin Hervør Lützen fra Gjógv. Paret bor i Hoyvík. Etter utdannelse som lærer 1970–1972 studerte han ved Kunstakademiet i København. Deretter ble han lærer på Føroya Fólkaháskúli, og fra 1978 direktør for Listasavn Føroya. Han vil også være kjent for sitt arbeid som formgiver og kunstner på frimerker fra Postverk Føroya. Korjak. Korjak (russisk Коря́кский автоно́мный о́круг) var et autonomt distrikt ("okrug") som bestod av den nordligste del av "Kamtsjatkahalvøya" langs Russlands østkyst mot Beringhavet. Etter folkeavstemming i 2005 ble det bestemt at Korjak skulle slås sammen med Kamtsjatka oblast. Det skjedde så den 1. juli 2007, og slik oppstod den nye enheten Kamtsjatka kraj. Havområdene rundt Kamtsjatkahalvøya har noen av verdens rikeste fiskeforekomster og fiske og fiskeforedling er den viktigste næringen i Korjakdelen. Andre viktige næringer er treforedling og kullutvinning. Dimmalætting. "Dimmalætting" (, «Daggry»), ofte kalt "Dimma", er Færøyenes største og eldste avis, utgitt siden 5. januar 1878. "Dimmalætting" regnes i dag for å være Færøyenes journalistisk mest profesjonelle avis, og er dessuten autorisert avis for offentlige kunngjøringer. Avisen hadde et opplag på 8 500 i 2009. "Dimmalætting" var organ for partiet Sambandsflokkurin fra partiet ble stiftet i 1906 og frem til avisen erklærte seg selv partipolitisk uavhengig i 1995, men avisens redaktør forble medlem av Sambandsflokkurins sentralstyre frem til 2005. Redaksjonen ligger i Staravegur i Tórshavn, og Árni Gregersen er avisens redaktør. __NOTOC__ Mediehus. Utgiverselskapet for "Dimmalætting" er P/F Dimmalætting. P/F Dimmalætting er Færøyenes eldste aksjeselskap (opprettet i 1919), og før salget i 2010 var majoriteten av aksjene eid av Samuelsen-familien, med Lisbeth L. Petersen som største enkeltaksjonær. I 2010 ble P/F Løkir, et datterselskap eid av BankNordik (tidligere Føroya Banki), P/F Krúnborg, P/F Tjaldur og islandske Lækir Capital, eneeier. Senere samme år kjøpte Sp/f Reyðberg, heleid av bankmannen Eyðfinn Reyðberg, alle aksjene fra P/F Løkir. I 2008 kjøpte P/F Dimmalætting alle aksjene i de to avisene "Vinnuvitan" og "Vikublaðið", men begge avisene ble nedlagt senere samme år grunnet finanskrisen som også rammet selve "Dimmalætting" hardt. Foruten selve "Dimmalætting", driver mediehuset i dag registrene Vinnuvitan.biz og Skipalistin, samt reisebyrået Vikutúr. "Dimmalætting" har en delvis gratis nettutgave på dimma.fo, som er en av få færøyske nettaviser. P/F Dimmalætting eier trykkeriet Prentmiðstøðin, hvor den konkurrerende avisen "Sosialurin" også trykkes. Dette er det eneste større avistrykkeriet på øyene, bortsett fra det lille trykkeriet som eies og kun brukes av avisen "Norðlýsið". P/F Dimmalætting eier også majoriteten av aksjene i boktrykkeriet Føroya Prent, som er Færøyenes største. Historie. Avisen ble først utgitt med et prøvenummer 8. desember 1877. 5. januar 1878 utkom det første ordinære nummeret, og avisen het i begynnelsen "Amtstidene for Færøerne". Inntil 1910 var avisen utelukkende skrevet på dansk, inntil 1947 tospråklig, og siden skrevet hovedsakelig på færøysk. Navnet "Dimmalætting" kombinerer ordet "dimmi" («mørke») og "lætting" fra verbet "lætta" («lette»). "Dimmið lættir" betyr «daggry» eller «demring», eller bokstavelig «mørket letter». Avisens navn var opprinnelig et forslag fra filologen V.U. Hammershaimb. Først utkom avisen kun på lørdager, men fra 1911 også på onsdager. Fra 1920-årene ble avisen utvidet fra fire til seks sider, fra 1970 utkom avisen tre dager i uken med minst åtte sider, og fra 1996 utkommer "Dimmalætting" fem dager i uken (hvorav tirsdagsutgaven er gratis). Den har i dag et opplag på 8 500, etter en topp i 1991 med 13 300 i opplag. Dúgvan. "Dúgvan" (, «Duen») var et færøysk månedsblad. Det utkom fra januar 1894 til 1928, på dansk og med undertittelen «afholdsblad for Færøerne». En ny avis med samme navn og formål utkom fra 1941 til 1942, denne gangen på færøysk. Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier. Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier var ikke bare et oppgjør mellom adelskapens øverste maktskikkelser og kongen i Frankrike, det var også en kamp om Bretagnes selvstendighet, idet hertug Frans II av Bretagne søkte å begrense den kongelige maktsentraliseringen i det franske kongedømmet. Slaget var begynnelsen på slutten for Bretagnes selvstendighet under middelalderen ved at nederlaget ledet til svekkelse av den bretonske posisjonen over tid. Bakgrunnen. Bretagne under Frans II hadde opplevd en storhetstid da det kom til en mindre oppstand blant bretonske adelige som fikk støtte av folkemengden. Disse var rasende vanstyret i statsadministrasjonen og i mars 1487 kalte 60 adelige på hjelp fra regenten Anne av Beajeu. Regenten styrte på vegne av sin bror Karl VIII. Regenten var allerede i strid med de fleste fyrster i Frankrike. Frans II var en av disse. Regenten, eller hennes rådgivere, så derfor en anledning til å fjerne en motstander og sendte inn en hær som plyndret seg gjennom Poitou, deretter inn i Bretagne. Hæren støttet på hardere motstand enn ventet og måtte oppgir beleiringen av Nantes den 6. august 1487 da informasjonen om en hær fra Dunois var på veg. Den franske hæren etterlot seg garnisoner i flere byer inkludert Saint-Aubin-du-Cormier. Det neste året, mars 1488, vendte hæren tilbake, nå med italienske og sveitsiske leiestyrker. Den 1. juni blir det våpenhvile som varer fram til 9. juli, deretter tok den franske hæren Ferns 19. juli slik at en allierte bretonsk-fransk hær til gjengjeld besluttet å erobre Saint-Aubin-du-Cormier. Slagoppstillingen. Den 28. juli 1488 hadde den bretonske hertug Frans II nådde fram til Saint-Aubin-du-Cormier hvor den franske kronehæren hadde ankommet med 15 000 mann hvorav 5 000 var sveitserne og få hundre var italienerne under ledelse av Ludvig II av Tremoille. Frans II gav kommandoen til marskalken av Rieuxes som ledet 11 500 mann hvorav 7 000 bretonere, 2 500 gascognier og bearnaiser samt 1 000 aragonesere fra Spania, 800 landknekter og 300 engelskmenn samt et artilleri som var underlegen det franske artilleriet. Slaget. Den allierte hæren besto av en tynn rekke trente soldater først, venstre fløy under marskalken, senteret under Alain av Albret og høyre fløy var avsatt til å støtte artilleriet bakerst. Marskalken fikk malt et rødt kors på de 1 000 bretonske bueskyttere blant de trente soldatene sammen med tre hundre engelskmenn for å sprede panikk i de franske rekkene, men denne planen kunne bare ha lykket om den franske kronhæren ble angrepet midt i forberedelsene. Av en uforklarlig årsak lot bretonerne være å angripe selv om begge parter duellere med hverandre med kanonskytse i en lang tid mens Ludvig II av Tremoille fikk tid til å sette sin egne hær i tre slagordner og dermed være klar for å kamp. Først da valgt bretonerne å angripe. Angrepet rammet den franske høyre flanken med hissige angrep som brøt inn i rekkene, men idet man skulle utnyttet bresjen svikte landknektene de gitte ordrene og kom ved feil ut foran det franske artilleriet som blåser store gap i dem slik at italienske rytterne stormet inn og feidet dem til side. Deretter red de videre inn i de bretonske rekkene som kollapser da fremstøtet blir omringet på tre kanter. Etter fire timer med blodige kamp var 5 000 til 6 000 bretoner og allierte falt mot 1 500 falne hos den franske kronhæren som nå dominerte slagmarken. Etterspillet. Frans II måtte akseptere Le Verger-traktaten den 19. august 1488 som formelt avsluttet krigen. Han måtte tillatte sin datter Anne av Bretagne å bli holdt som gissel hos den franske tronen. Hertugen av Orleans, fremtidig Ludvig VIII av Frankrike, ble holdt i egne varetekt. Allerede i september 1488 døde Frans II og etterlot seg kun et eneste barn, den 11 år gamle Anne av Bretagne. I strid med kongens ønske giftet hun seg med keiser Maximilian i desember 1490, og deretter ble Bretagne okkupert. Hundreårskrigen var ikke formelt avsluttet slik at Henrik VII av England blandet seg inn i krigen med 6 000 mann i februar 1489, deretter juli 1490 og siden 1492 med 26 000 mann. Dette løse seg da Anne av Bretagne måtte annullere sitt ekteskap med keiseren i desember 1491 for så å gifte seg med Charles VIII som deretter gikk inn i forhandlinger med Henrik VII. I skyggen av slutten på den bretonske selvstendighetskrigen og kongemaktens seier over adelstanden, opphørte endelig Hundreårskrigen helt og holdt i 1492. Med Ètaples-traktaten ble 39 år med ufred og politisk ustabilisering avsluttet mellom Frankrike og England. Saint-Aubin-du-Cormier Hósvík. Hósvík (, dansk: "Thorsvig") er en bygd på sentralt østsiden av Streymoy, den største av Færøyene. Bygda dannet fra 1954 til 2005 en egen kommune, Hósvíkar kommuna, men er i dag en del av Sunda kommuna. 1. januar 2009 bodde det 330 personer i Hósvík, mot 236 i 1985. Kirken i Hósvík er fra 1929. Nepal Kamyunishta Parti (Mashal). Nepal Kamyunishta Parti (Mashal) (Communist Party of Nepal (Mashal), Nepals Kommunistiske Parti (Mashal)) var et kommunistisk parti i Nepal fra 1985 til 1990. Partiet blei den viktigste og største organisasjonen som gikk sammen med flere andre om å stifte det som etterhvert skulle bli maoistpartiet NKP (Maobadi). Betydninga av en ekstra h. NKP (Mashal) var fra starten av leda av Mohan Pokharel Vaidya (navnet transkriberes også som "Badiya"). Partiet blei danna da et flertall av medlemmer brøyt ut av NKP (Masal), leda av kommunistveteranen Mohan Bikram Singh. Den forvirrende navnelikheta mellom de to partiene skyldes at parentesene – (Masal) og (Mashal) – på nepali egentlig betyr det samme, "fakkel", bare stava på litt forskjellig måte. (Angivelig "uttales" ordet likevel likt, uansett stavemåte!) Splittelse mot Mohan Bikram Singh. Politisk virker det heller ikke som om det i utgangspunktet var stor forskjell på de to partiene. Fra tilhengere av det nye partiet blei kritikk av Singh, hans autoritære stil og personlige og politiske feil, brukt til å forklare splittelsen. Splittelsen mellom de to fakkel-partiene var ei videreutvikling av oppsplittinga av NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr fjerde landsmøte), stifta i 1974, som var Nepals største og viktigste kommunistparti på 1970-tallet. Singh var fra starten av leder i partiet. NKP (Masal) blei danna etter at Singh blei kasta ut i 1983. Splittelsene førte til at NKP (ML) i løpet av 1980-tallet tok over som landets største kommunistparti. "Mao Zedongs Tenkning" eller "maoismen"? Alle disse partiene definerte seg som revolusjonære kommunistpartier, som bygget på marxismen-leninismen Mao Zedongs Tenkning. Målsettinga var å forandre Nepal ved å starte et bondeopprør, med nydemokratisk revolusjon som mål. NKP (Mashal) gjorde i 1986 ei programmatisk endring: De omdefinerte partiets grunnlag fra å være marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenkning (ei ortodoks formulering, som Kinas Kommunistiske Parti hadde insistert på at utlendinger skulle bruke på 1960 – og 1970-tallet) til marxismen-leninismen-maoismen. Denne forskjellen, som virker uklar for utenforstående, har maoistene i Nepal seinere lagt stor vekt på. I følge dem betyr formuleringa at maoismen er et sprang framover i utviklinga av marxismen på linje med leninismen. På den andre sida har partier i Nepal og India som holder fast på formuleringa Mao Zedongs Tenkning, kritisert bruken av begrepet maoismen. Seinere skulle denne programendringa føre til at etterfølgerpartiet til NKP (Mashal) tok navnet NKP (Maobadi) (parentesen betyr maoistisk). Partier i andre land har også kopiert denne navneforma. Det viktigste av dem er ei sammenslutning av revolusjonære, illegale partier i India, "Communist Party of India (maoist). Prachanda blir partileder. I mars 1986 gjorde NKP (Mashal) noe som virka som et mislykka forsøk på å starte et væpna opprør. Dette blei i partihistoria seinere kalt "sektorhendninga" (The Sector Incident). Noen politiposter blei angrepet, og statuen av kong Tribuvan i "Tripureshwor" i Kathmandu blei farga svart. Etter aksjonene blei 50 – 60 aktivister fra partiets studentbevegelse arrestert som mistenkte. Aksjonen blei internt oppsummert som feilaktig, bl. a. fordi det gjorde partiet kjent for offentligheta. Sektorhendinga førte til at partisekretær Vaidya og mange andre i partiledelsen måtte gå. "Pushpa Kamal Dahal", som nå brukte partinavnet Prachanda, blei den nye generalsekretæren. UNPF i revolusjonsåret 1990. Høsten 1989 stifta NKP (Mashal), sammen med Singhs NKP (Masal) og mindre grupper, fellesorganisasjonen Samyukta Rashtriya Janaandolan, også kjent som UNPM. Baburam Bhattarai fra Singhs parti blei leder for UNPM. Dette var et mottrekk mot at flere i hovedsak moderate kommunistpartier hadde stifta fellesfronten som blei kjent som ULF. Da det store demokratiopprøret ("Jana Andolan") mot det kongelige diktaturet kom våren 1990, danna Nepals Kongressparti og ULF en tett allianse som forsøkte å styre revolusjonen. UNPF fungerte som ei revolusjonær venstrefløy, som tok mange initiativer som de store og moderate partiene ikke kunne eller ville ta. Fra (Mashal) til (Ekda Kendra). Etter at opprøret var over, politiske partier var tillatt og det blei varsla frie valg, sprakk UNPM, og NKP (Mashal] og NKP (Masal) gikk hver sin vei. En viktig grunn var at Singh så det som prinsipielt feilaktig å delta i valga i 1991. Hans parti gjennomførte isteden en valgboykott, som inkluderte at partiet forsøkte å hindre politiske motstandere i å drive valgkamp. Prachandas NKP (Mashal) derimot, gikk inn for å stille til valg. Det førte til at partiet i november 1990 slo seg sammen med NKP (Chautho Mahadhiveshan) (som hadde vært med i ULF på våren og sommeren) til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr "enhetssenteret"). Prachanda blei generalsekretær. Baburam Bhattarai, som også mente det var riktig å stille til valget, gikk ut av Singhs NKP (Masal) sammen med ei gruppe tilhengere, og slutta seg til det nye partiet. Fortsatt hovedfløy i maoistpartiet? Et brudd i NKP (Ekta Kendra) i 1994, mellom Prachanda/Bhattarais majoritetsfløy og et mindretall rundt Nirmal Lama, førte til at majoriteten danna maoistpartiet NKP (Maobadi), som starta det store opprøret i 1996. Under den åpne fraksjonskampen våren 2005 hevda B. Bhattarai at dette partiet fortsatt er prega av motsetninger mellom gruppene som gikk sammen om å stifte det. Dette kan tolkes som en anklage om at Prachandas tilhengere fra det gamle NKP (Mashal), som var den største enkeltgruppa som bidro til å danne NKP (Maobadi), fortsatt utgjør ei mer eller mindre samla, sterk gruppe innafor maoistpartiet. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Mashal) Hugh Neff. Hugh Neff (født i Tennessee, USA) er en amerikansk hundekjører fra Nenana, Alaska, USA. Biografi. Neff vokste opp i Evanston, Illinois som er en by ved Michigansjøen. Han flyttet til Alaska i 1995, og startet med hundekjøring samme år. Han debuterte i Yukon Quest i 2000 som nummer 13. Totalt har han deltatt seks ganger i dette løpet, og hans beste plassering er nummer 3 i 2005. I 2004 debuterte han i Iditarod med en 22. plass, og ble med den plasseringen "Beste førstegangskjører" dette året. Totalt har han deltatt 3 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2006 da han ble nummer 21. Hugh Neff jobber som turistguide i tillegg til hundekjøring. Hannover (stat). Hannover er en historisk stat i dagens Niedersachsen i Tyskland. Det var fra 1692 den uformelle betegnelsen på hertugdømmet og kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg, og fra 1814 til 1866 det offisielle navnet på et uavhengig kongerike. Staten Hannover var oppkalt etter sin hovedstad, Hannover. Hannovers historie er tett knyttet til Storbritannia, som fyrstehuset Hannover også regjerte fra 1714 til 1901, frem til 1837 i personalunion. Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg, kurfyrstedømmet Hannover. Hannovers herskere var Welferne, som frem til Henrik Løve mistet sine besittelser i 1180 hadde regjert det gamle hertugdømmet Sachsen. Det welfiske husgodset ble i 1235 opphøyet til hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg. Braunschweig-Lüneburg ble delt i flere fyrstedømmer. I 1634 falt fyrstedømmene Calenberg og Göttingen til fyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg-Celle, og ble til den staten som etter 1692, da det mottok kurverdigheten, ble kalt kurfyrstedømmet Hannover, etter byen Hannover, som siden 1636 hadde vært hovedstad i fyrstedømmet Calenberg. De hannoverske kurfyrstene ble konger av Storbritannia i 1714, etter at dronning Anne (Stuart) døde uten å etterlate seg barn. Den britiske Settlement Act fra 1701 bestemte at nærmeste protestantiske arving skulle overta tronen. Dermed besteg kurfyrst Georg Ludwig av Hannover den britiske tronen som kong Georg I. Kurfyrstedømmet Hannovers innflytelse i Tyskland vokste også: Kurfyrstene kjøpte fyrstedømmet Lüneburg i 1705, de tidligere svenske territoriene Bremen-Verden av Danmark i 1719 etter at Sverige tapte dette etter Store nordiske krig, og overtok fyrstebispedømmet Osnabrück i 1803. Napoleonstiden. I 1803 ble kurfyrstedømmet okkupert av Frankrike, og forble under fransk styre i forskjellige former i ti år. Fra 1807 var det en del av kongeriket Westfalen. Kongeriket Hannover. a> var den første konge av Hannover Hertugdømmet ble gjenopprettet i 1813, og ved Wienerkongressen ble det oppgradert til "Kongeriket Hannover" for å gjøre Georg III til likemann med Württembergs hersker, som hadde blitt gjort til konge av Napoleon. Wienerkongressen førte til en avtale mellom Hannover og Preussen som innebar at Hannover i betydelig grad utvidet sitt territorium. Hannover fikk bispedømmene Hildesheim, Øst-Frisland, det nedre grevskapet Lingen og den nordlige delen av bispedømmet Münster. Det mistet de delene av hertugdømmet Lauenburg som lå øst for Elbe, og en rekke små eksklaver i øst. Kongeriket Hannovers våpen. Det er med unntak av hjerteskjoldet identisk med det britiske kongevåpenet Personalunionen med Storbritannia tok slutt i 1837 da Victoria arvet den britiske tronen. Hannovers saliske arvefølgelov innebar at kvinner ikke kunne arve tronen dersom det fantes mannlige arvinger, mens britisk lov kun gav menn fortrinnsrett fremfor søstre. Victorias onkel, Ernst August, hertugen av Cumberland, arvet dermed kongetronen i Hannover. Under den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 mistet Hannover sin uavhengighet. Kongeriket hadde sammen med andre stater først forsøkt å beholde sin nøytralitet i krigen mellom stormaktene Preussen og Østerrike, men stemte i den avgjørende avstemningen om mobilisering av forbundstropper 14. juni 1866 mot Preussen; kort etter erklærte Preussen Hannover krig. Prøyssiske tropper invaderte Hannover, men ble slått i slaget ved Langensalza. Det varte likevel ikke lenge før Welferne var avsatt, og kongeriket Hannover ble, i likhet med kurfystedømmet Hessen, Hertugdømmet Nassau og bystaten Frankfurt annektert og omgjort til en prøyssisk provins, provinsen Hannover. Forsøk på å gjenopprette kongeriket Hannover. Kong Georg V reiste i eksil i Østerrike og senere Frankrike, hvor han appellerte til stormaktene om å hjelpe ham mot Preussen og organiserte en privat armé som skulle kjempe på Frankrikes side i tilfelle krig mellom Frankrike og Tyskland og gjenerobre Welfernes landområder. Dette førte imidlertid til at Preussen gikk bort fra sitt løfte om å gi en økonomisk kompensasjon til den tidligere kongefamilien, og isteden beslagla kongens privatformue. Kong Georg V døde uforsont og blind i Paris i 1878, og ble begravet i St. George's Chapel i Windsor Castle. Det ble først oppnådd forsoning mellom huset Hannover og huset Hohenzollern da slektene ble forbundet gjennom ekteskap mange årtier senere. Også i Tyskland fortsatte hannoverske lojalister å spille en viktig rolle, særlig gjennom partiet Deutsch-Hannoversche Partei. Syklamat. Syklamat eller cyklamat er et syntetisk søtningsstoff som er 30-50 ganger søtere enn sukrose. Som mange andre søtningsstoffer har syklamat en svak bismak. Mens syklamat har en litt honninglignende smak, har sakkarin en litt bitter smak, så ved å blande syklamat med sakkarin i forholdet 10:1 kan de to bismakene i stor grad maskere hverandre og gi en nøytral søt smak. Syklamat er rimeligere å produsere enn mange andre søtningsstoffer, som sukralose, men mange land har innført restriksjoner på stoffet fordi enkelte dyreforsøk har tydet på at det kan være kreftfremkallende. Stoffet er et godkjent tilsetningsstoff i Norge og EU med E-nummer E-952. Syklamat ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1937 av doktorgradsstudenten Michael Sveda ved Universitetet i Illinois. Sveda har fortalt til New York Times at han jobbet med å fremstille et febernedsettende legemiddel, da han en dag i laboratoriet kom til å tørke vekk litt løs tobakk fra leppene og oppdaget at fingrene hadde en søtlig smak. Entusiastisk smakte han så på kjemikaliene i alle kolbene han hadde foran seg og fant ut hvor smaken kom fra. Sveda ferdigstilte prosessen med å syntetisere stoffet hos DuPont, og tok patent på det i 1939. Patentet ble solgt til Abbott Laboratories, som utviklet prosessen videre frem til kommersialisering. Først i 1951 ble stoffet godkjent som et tilsetningsstoff i USA, og ble da det andre syntetiske søtningsstoffet på markedet etter sakkarin. Den norvagiserte navneformen «syklamat» ble innført av Språkrådet i 2000, og navneformen er sidestilt med den eldre formen «cyklamat». Acesulfam K. Asesulfam K (også E950) ble oppdaget i 1967 og som med de fleste andre søtstoffene var oppdagelsen en tilfeldighet. Asesulfam K er 200 ganger søtere enn sukker. I matindustrien går den under navnet Sunett. Den har en ren søtsmak, men smaker bittert ved høye konsentrasjoner og blir derfor som regel brukt sammen med andre søtstoffer. Asesufam K er tillatt i mer enn 25 land. Bruksområder. Lettprodukter, lettbrus, iskrem, syltetøy og snus (Catch). Varðin. "Varðin" («Varden») er det ledende litteraturtidsskriftet på Færøyene, og har utkommet siden 1921. "Varðin" var opprinnelige en kulturforening som ble grunnlagt 1912 og først arbeidet med å utgi barnelitteratur. Fra 1919 ble den en allmenn litteraturforening, og fra 1921 ble den en tidsskriftutgiver. Så godt som samtlige færøyske forfattere har gjennom årene bidratt til tidsskriftet. Varðins første redaktør var Rikard Long (1921–1931 og 1935–1943), som fikk ry som en førende litteraturkritiker på øyene. Fra 1944–1951 fulgte Hans Andrias Djurhuus som redaktør. Heðin Brú var redaktør 1961–1970, og publiserte blant annet sin oversettelse av Shakespeares "Stormen" i bladet i denne perioden. Sukralose. Sukralose ble forsket frem og patentert i 1976. Sukralose er kjent under merkenavnet Splenda og er 400–800 ganger søtere enn sukrose (sukker). Sukralose fremstilles av sukrose gjennom en prosess der tre hydrogen-oksygengrupper erstattes med tre kloratomer. Resultatet er at kroppen ikke kjenner det igjen som et karbohydrat, og det gir derfor ingen kalorier. Det har en ren søtsmak og tåler oppvarming i motsetning til de fleste andre kunstige søtstoffer i dag. Sukralose er tillatt i mer enn 80 land Sukralose ble nylig tillatt i EU og har fått tildelt E-nummeret E-955. I Norge har myndighetene gitt en midlertidig godkjenning til en håndfull norske produsenter. Cola Light er etter et par års bruk ikke lenger søtet med Sukralose. I USA har stoffet vært tillatt siden 1999. I 2008 er sukralose brukt som ingrediens i Yoplaits Dobbel 0% yoghurt. Nå tror svenske forskere at stoffet kan være kreftfremkallende. Deler av sukkermolekylene erstattes med kloratomer i en kjemisk prosess, klororganiske stoffer kan føre til mutasjoner, kreft og skader på forplantningsorganene. Ottar Dahl. Ottar Dahl (født 5. januar 1924 i Nannestad, død 4. april 2011 i Oslo) var en norsk historiker. Han ble dr. philos. i 1957 på en historieteoretisk studie om årsaksforklaringer i historiefaget. Han ble universitetsstipendiat 1957 og dosent i historie ved Universitetet i Oslo i 1960. Dahl var ansatt som professor i historie samme sted fra 1966 til 1991. Ottar Dahl var den norske historiker som tidligst spesialiserte seg på historieteori og historiefagets fagutvikling i Norge, såkalt historiografi. Ottar Dahl har utøvd størst innflytelse gjennom verket "Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre" som i over 40 år har vært standardverket om historiefagets utvikling i Norge fra 1700-tallet til tiden etter 1970-tallet. Her drøfter Dahl sammenhengen mellom historiske synteser fremsatt av de ulike epokers ledende historikere og de ideologiske formål som han mener å kunne avdekke at disse syntesene ser ut til å tjene. Han har også skrevet en metodebok i kildekritikk som var i bruk i lang tid. Dahl har også skrevet om fascismens fremvekst i Italia i mellomkrigstiden. Intel 4040. Intel 4040 var etterfølgeren av 4004 og den ble introdusert i 1974. 4040 ble brukt mest i spill og prøve-, utviklings- og kontrollutstyr. Innpakningen av 4040 er over dobbelt så vid som 4004 og har 24 pinner i motsetning til 4004 som hadde 16. 4040 hadde ytterligere 14 instruksjoner, større stakk (8 nivå), 8KB programmlager, 8 ekstra registre og avbruddsmuligheter (inkludert "skygging" av de første 8 registrene). 4040-familien er også referert til som MCS-40. Designere. Ted Hoff, Federico Faggin, Stan Mazor og Masatoshi Shima Intel 8008. Intel 8008 (kodenavn: 1201) var en mikroprosessor som ble lansert av Intel i april 1972. 8008 ble bestilt av Computer Terminal Corporation for å brukes i Datapoint 2200 som var en programmerbar terminal. Brikken ble dog ikke brukt i terminalen fordi den ble levert for sent og den møtte ikke CTCs ytelseskrav. En avtale mellom Intel og CTC tillot Intel å selge brikken til andre kunder. De første versjonene av 8008 kjørte på 0.5MHz. Dette ble senere økt til 0.8MHz. Selv om prosessoren var litt tregere enn den 4-bits 4004 og 4040, så prosesserte den 8 biter om gangen og kunne aksessere mye mer RAM. Denne gjorde at den faktisk var tre til fire ganger så raskt som 4-bits-brikkene. 8008s instruksjonssett, som også ble brukt i Intels følgende CICS-prosessorer, var hovedsakelig bygd på CTCs design. Brikken ble bygd med 18 pinner i en DIP-pakke. Den hadde en enkel 8-bits buss og trengte en vesentlig mengde eksterne logiske kretser for å virke. 14-bits adressen, som kunne aksessere 16KB minne, måtte bli koblet sammen av disse kretsene til et eksternt minneadresseregister. 8008 kunne aksessere 8 innporter og 24 utporter. For styreenheter og dataterminaler så var dette akseptabelt, men det var for innviklet til at brikken kunne brukes til andre ting. Noen tidligere datamaskiner var basert på den, men de fleste brukte etterfølgeren 8080 istedenfor siden den var forbedret på mange områder. 8008-familien er også referert til som MSC-8. Designere. Marcian "Ted" Hoff, Stan Mazor, Hal Feeney og Federico Faggin Banak fort. Banak fort er et militært anlegg i Porsanger kommune i Finnmark, like utenfor Lakselv. Fortet ligger vest for Lakselv lufthavn, Banak og ble påbegynt av tyskerne under andre verdenskrig. Tyskerne rakk ikke å fullføre anlegget før de trakk seg tilbake i 1944, men etter krigen ble arbeidet fullført og artillerifortet inngikk i forsvaret av flyplassen, daværende Banak flystasjon. Befestningen består av et fjellanlegg med to kanonstillinger og fire observasjonsposter. Fortet er i dag nedlagt, inngangene sveiset igjen og området for det meste ryddet for etterlatenskaper fra den operative perioden. Porsangmoen. Porsangmoen ligger i Porsanger kommune, knapt 15 kilometer fra Lakselv, i retning Skoganvarre og Karasjok. Porsangmoen er standkvarter for Garnisonen i Porsanger (GP), Vest-Finnmark Heimevernsdistrikt 17 og ISTAR. Sammen med Hálkavárre utgjør Porsangmoen et av Forsvarets store skyte- og øvingsfelt. Historie. Distriktskommando Finnmark ble etablert på Skoganvarre (8 km Sør for Porsangmoen) fra begynnelsen av april 1945. Skoganvarre egnet seg ikke til en større militærleir. Sjefen oberst Arne Dagfin Dahl ba ingeniørsjefen om å rekognosere for en ny leir ved Ikkasvannene. Ingeniørsjefen anbefalte å bygge leiren lenger ned for å utnytte trykket fra vannene. Oberst Dahl godkjente anbefalingen, tegnet inn skytefeltgrensene på et kart og sendte dette til regjeringen i London. Rettssaken etter denne grunnervervelse var ferdig behandlet i 1986. Avdelinger. Forsvaret er i dag representert ved garnisonen i Porsanger på Porsangmoen og med redningshelikopterskvadronen ved Banak flyplass. Porsanger jegerkompani er den nordligste hæravdelingen i den nordligste garnisonen i verden. Kompaniet har både vervet og profesjonelle soldatar i tillegg til soldater i førstegangstjeneste. Hybotidae. Hybotidae, av og til kalt buskdansefluer, er en artsrik familie av små fluer som kan ligne noe på dansefluer. De ble tidligere regnet til denne familien. De voksne fluene er rovdyr som fanger forskjellige slags små insekter. De er svært vanlige i Norge, særlig der det er litt høy vegetasjon. Utseende. Små (1,5–6 mm lange), slanke fluer, vanligvis lite hårete. Hodet er tydelige avsatt fra kroppen, mer eller mindre halvkuleformet. Fasettøynene er store, hos noen hanner møtes de i pannen, hos andre møtes de under antennene. I fremkanten har fasettøynene en dyp innskjæring ved antennefestene. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"). Antennene er vanligvis middels lange, består av tre tydelige ledd med en antennebørste (arista) i spissen av det ytterste leddet. Det tredje leddet er tilspisset i den ytre enden. Munndelene er vanligvis korte men kraftige, av og til noe forlenget (slektene "Euthyneura" og "Hybos"). brystet ("thorax") er ofte noe langstrakt (underfamilien Tachydromiinae) men kan også være høyt hvelvet (slekten "Bicellaria"). Børstene på thorax er ikke lange men kan være kraftige. Vingene er lange og smale hos underfamiliene Tachydromiinae og Hybotinae, brede og trekantede hos underfamilien Ocydromiinae. De har tydelig årenett med flere lukkede celler, vanligvis er de klare uten fargeflekker eller bånd, et unntak her er slekten "Tachydromia" der vingene har mørke tverrbånd. Beina er lange og kraftige. Ofte er et av beinparene spesielt kraftig utviklet for å fange eller holde fast på byttedyr. Bakkroppen er forholdsvis lang og sylindrisk. Hos hannene er de ytre kjønnsorganene store og danner en kraftig, hard kapsel i enden av bakkroppen. Levevis. De voksne fluene er rovdyr, og fanger helst andre tovinger. Begge kjønn fanger bytte, og i motsetning til dansefluene inngår ikke overlevering av bytte som en del av parringsritualet. Fluene i underfamilien Tachydromiinae løper rundt i vegetasjonen, og flyr sjelden (navnet «"Tachydromia"» betyr "hurtigløper"). Fluene i underfamilien Ocydromiinae er temmelig gode flyvere som danser i luften slik som dansefluene. Overraskende lite er kjent om larvene til denne vanlige familien, men i alle fall noen grupper lever i jorden eller i råtnende ved, og er sannsynligvis rovdyr. Ruslan Ponomarjov. Ruslan Olehovitsj Ponomarjov (ukrainsk "Руслан Олегович Пономарьов", født 11. oktober 1983 i Horlivka) er en ukrainsk sjakkspiller. Ponomarjov fikk sjakkundervisning av faren fra sjuårsalderen, og ble junioreuropamester allerede da han var tolv år gammel. Året etter vant han VM for sin aldersklasse. I 1998 ble han utnevnt til stormester. I 2002 vant han FIDEs verdensmestertittel. I arbeidet med å forene de to konkurrerende verdensmestertitlene, skulle Ponomarjov i 2003 spille en match mot Garri Kasparov, denne matchen kom imidlertid aldri i stand. Per mai 2010 ligger Ponomarjov på 18. plass på FIDEs verdensranking, med en rating på 2733. Just Qvigstad. Just Knud Qvigstad (født 4. april 1853 på Lyngseidet, død 15. mars 1957 i Tromsø) var rektor ved lærerhøyskolen i Tromsø, filolog, folklorist og forsker på samisk språk. Han var dessuten politiker og statsråd for Kirkedepartementet. Enda mer oppsiktsvekkende enn hans høye alder – han døde knapt tre uker før sin 104 års dag – er Qvigstads eksepsjonelt innholdsrike yrkesaktive liv. Hans første vitenskapelige publikasjon utkom i 1881, og hans siste, om samiske kjærlighetsfortellinger, ble trykt 72 år senere, i 1953. Qvigstad tok examen artium som 16-åring ved Tromsø Latinskole, og ble immatrikulert til filologiske studier ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i 1869. Han tok to embedseksamener. Først ble han cand.philol. i språk og historie i 1874, så cand. teol. i 1881. Samtidig som han studerte teologi var han lærer ved real- og latinskoler i Kristiania og Tromsø 1874-78, og fra 1878 lærer i samisk ved Tromsø Seminarium. Hans forsking begynte med studietur til Kautokeino i 1878, men det vitenskapelige engasjementet lå en tid nede grunnet skolearbeid og politikk. I 1883 ble han lærerseminarets bestyrer. Tittelen ble endret til overlærer da seminaret i 1902 ble omdøpt til Tromsø Lærerskole. Qvigstad hadde flere kommunale verv og skjøttet flere offentlige oppgaver. Han virket bl.a. som bystyremedlem for Høyre i 1899-1907 og var ordfører i Tromsø 1899, 1903 og 1907. I perioden 1910-12 fungerte han også som landets kirke- og undervisningsminister. I 1920 ble Qvigstad statsstipendiat, med full lønn som fristilt rektor fra lærerskolen for å vie seg til studier av samisk kultur og historie, og for å fortsette sin lingvistiske forskning innen finsk, kvensk og samisk. Arbeidet med ord og uttrykk resulterte også i større tekstsamlinger. Mye av dette stoffet fikk han tilsendt fram et nettverk av lærerkontakter i de nordligste fylkene. Disse sendte inn sagn og svarte på spørrelister om etnomedisin og folketro. En av Qvigstads flittige informanter, som har blitt viet spesiell oppmerksomhet for sine verdifulle samlinger var lærer Ole Andreas Thomassen i Porsanger. Som bestyrer for Den samiske avdeling ved Tromsø Museum (frem til 1931), lyktes det Qvigstad å få samlet inn over 2300 fortellinger, mens boksamlingen ble bygget opp til et verdifullt bibliotek på rundt 2000 bind. Ved opprettelsen av Instituttet for sammenlignende kulturforskning var Qvigstad den som ivaretok det samiske fagfeltet. Han var dessuten styremedlem i Det norske samemisjonsselskapet. Ved Tromsø Museum satt han i styret 1884-1934. I 1943 ble Qvigstads gullmedalje innstiftet. Den blir delt ut hvert femte år for fortjenestefulle bidrag til lappeforskingen. Ellers ble han innvalgt i Videnskapsakademiet i Kristiania i 1888, samt Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1894. "Qvigstad-auditoriet" ved Høgskolen i Tromsø ble i anledning 150-årsjubileet for Qvigstads fødsel oppkalt etter ham i 2003. Opplevelsesproduksjon og interaktive medier. Opplevelsesproduksjon og interaktive medier (OPIM) er et bachelorstudium ved Høgskolen i Hedmark, avdeling Hamar, med hovedfokus på utvikling av videospill. Tilbyr fordypning i animasjon, spilldesign og interaktiv engineering. Studiet hører til fagområdet design, spill og medier. Santalmisjonen. Santalmisjonen er en samlebetegnelse for europeisk og amerikansk misjon blant det indiske stammefolket santaler. Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen etablerte først en indisk hjemmemisjon blant santalfolket med base i landsbyen Benagaria i delstaten Jharkhand i nordøst-India. Siden har det blitt etablert en rekke internasjonale støtteorganisasjoner for misjon blant santalene. I Norge er Santalmisjonen gjerne synonymt med Den norske Santalmisjon. Richard With. Byste av Richard With på Stokmarknes Richard Bernhard With (født 18. september 1846 i Tromsø, død 9. februar 1930 i Oslo) var en norsk forretningsmann, skipsfører og stortingsmann. Han var far til journalist og redaktør Nanna With, og kjent som "Hurtigrutens far". Han var sønn av Tromsø bys første skipperborger, Sivert Regnor With. Denne var fra rundt 1860 fyrforvalter på Andenes. Handelsmann i Risøyhamn. Richard With tok styrmannskolen og var i utenriksfart, før han gjennom firmaet «With & Kiil» på Andenes i 1875 overtok handelsstedet Risøyhamn på Andøya. Allerede året etter gikk stedet konkurs, men han kom seg på bena igjen. Mens han bodde i Risøyhamn døde den første kona, Oline født Wennberg i 1845 i Trondheim. Hun var mor til Nanna With. Oline er gravlagt på den gamle kirkegården i Bjørnskinn. Richard giftet seg deretter med Olines søster, Septima. De to fikk syv barn sammen mens de bodde i Risøyhamn. Mudring i Risøyrenna. Han så problemene med det grunne farvannet mellom Andøya og Hinnøya og klarte å få midler til en liten utdyping av det som senere skulle bli Risøyrenna. Som stortingsmann i tiden 1910-1912, fikk han gjennomslag for bevilgninger til den store mudringen i Risøyrenna som ble avsluttet i 1922. Hurtigruten. With innså gjennom handelsvirket et økende transportbehov, og var pådriver i etableringen av Vesteraalens Dampskibsselskab i 1881. De to første årene var han selv kaptein på selskapets DS «Vesteraalen», hvorpå han ble kontorsjef og senere direktør. Han sikret selskapet konsesjon på å føre helårsrute langs kysten (Hurtigruten) med et statstilskudd på 70 000 kroner, og var selv kaptein på den første turen i juli 1893. Selskapet var ledet av ham frem til 1909, da hans helse fremtvang avgang. Den Norske Amerikalinje. Rundt 1910 var han sentral i etableringen av Den Norske Amerikalinje der han også satt i styret frem til 1913. Han var også pådriveren i etableringen av "Lofotens og Vesteraalens turistforening". Han relokaliserte til Kristiania der With var leder i Nordlendingenes Forening. Mottok St. Olavs Orden i 1895. Navneopphav. a>, som er oppkalt etter Richard With. Hans navn har vært brukt på to hurtigruteskip: DS «Richard With» (1909) og dagens MS «Richard With» (1993). I Hadsel finner vi tusenårsstedet «Richard Withs plass». Også i Risøyhamn har man en «Richard Withs plass», stedet han en gang eide og der det lokale bygdetunet er lokalisert. Også i Tromsø finner man «Richard Withs plass», mens Trondheim og Bodø har kalt opp veier etter ham. Både Vardø, Stokmarknes og Alstadhaug har sin Richard Withs "gate". Det samme gjelder Andenes, der Richard With vokste opp. I 1993 ble han avbildet på et. Stortingsmann. Richard With satt også på Stortinget en, for Frisinnede Venstre. Han representerte Vesteraalen krets i Nordland mellom 1910 og 1912. 2. bataljon. Personell på øvelse i 2007 2. bataljon er en kampavdeling i den norske hæren. Bataljonssjef er oberstløytnant Håkon Warø (fra 14.12.2010), basen deres er på Maukstadmoen leir på Skjold i indre Troms, Målselv Kommune. Avdelingen teller 550 mann, og består av fire kompanier: Kp B, Kp C, Kavalerieskadronen, og Støttekompaniet. 2.Bataljon har også en egen befalsskole i Kp C, der man utdanner fotlagførere til 2.bn, Kesk og Pbn. Maukstadmoen Leir i Øverbygd (Skjold), Målselv kommune. Befal og mannskaper utdannes og trenes for strid i bebygde områder, nærstrid og patruljetjeneste, samt regulær angreps- og forsvarsstrid. Bataljonen skal kunne forflytte seg raskt ved bruk av pansrede hjulkjøretøyer, helikopter eller båt for deretter løse oppdrag til fots i alle typer terreng eller i by og tettbebygde områder. I alle operasjonstyper understøttes bataljonen av enheter fra artilleriet, sambandet, saniteten, ingeniørvåpenet, militærpolitiet og forsyningsvåpenet. Bataljonen vektlegger realistisk trening i krevende omgivelser under alle klimatiske forhold. Vintertjeneste er svært høyt prioritert i 2.bn. Gjennom stor vektlegging av grunnleggende ferdigheter og et høyt fokus på læring og erfaring, kvalifiserer bataljonen befal og vernepliktige mannskaper for oppdrag på nasjonal beredskap og ute i internasjonale operasjoner. 2.bn står på nasjonal beredskap. I denne perioden, inngår det i bataljonen enheter fra artilleriet, sambandet, saniteten, ingeniørvåpenet, militærpolitiet og forsyningsvåpenet. Denne enheten kalles en bataljonsstridsgruppe. - Kavalerieskadron (oppklaringspatruljer, skarpskyttere og MUAS - Mini Unmanned Aerial System) - Støttekompani (kommandoplass, bombekaster, panserbekjempelse, sanitet og etterforsyning, reparasjon, vedlikehold og bergingsenheter). - Bataljonstab (stabsoffiser med ansvar innenfor personellforvaltning, etterretning & sikkerhetstjeneste, operasjoner og utdanning, forsyning og vedlikehold, sambandstjeneste og økonomistyring) Avdelingsmerke. 2. bataljons avdelingsmerke er en griff i gull med hevet sverd på svart bakgrunn. Merket ble godkjent av HM Kong Harald i 2003. Griffen er et nord-norsk våpenmerke som har vært kjent helt siden vikingtiden. Fabeldyret griff har løvekropp og ørnehode og vinger. Dyret er kjent for å være svært beskyttende, i tillegg til klok og smart. Den representerer både kreftene på jorden og i luften hvor den er overlegen i styrke og kampvilje. «In hoc signo vinces», er bataljonens motto, og betyr; «under dette merket skal du seire.» Organisering. Kompani B og Kompani C driver kun med infanteritjeneste, og er oppsatt med Sisu XA 186 og PASI 203. Øystein Dolmen. Øystein Dolmen (født 19. februar 1947 i Trondheim) er en norsk artist og komiker som er best kjent som Knutsen i duoen Knutsen & Ludvigsen (1970–1986). Sammen med Gustav Lorentzen, som var den andre halvdelen av duoen, har han blant annet fått 2 Spellemannpriser, Sør-Trøndelag fylkes kulturpris (1984), Kardemommestipendiet (1989) og Gammleng-prisen (2006). Dolmen har også illustrert duoens platecovere. Strektegningene hans er karakteristiske og preges av den samme overskuddshumoren som tekstene og melodiene på platene. I 1989 ga han ut sitt første album uten Gustav Lorentzen. Han samarbeidet da med Ellen Klemp under pseudonymet Nellie Neuf og sammen ga de ut "På frifot" under navnet «Knutsen og Nellie Neuf». For dette ble de belønnet med Spellemannprisen 1989 i klassen barneplate. Øystein Dolmen er frimurer. Øksenvågen. Øksenvågen er et sted med 60 innbyggere, som ligger helt på nordspissen av Bremsnes-halvøya i Averøy kommune i Møre og Romsdal. Den lange vågen skjærer seg inn i landet fra nordøst og gir gode havneforhold, og dette var en av grunnene til at dette var et etablert fiskevær tidlig på 1800-tallet. Flere nye boliger skal bygges i løpet av 2011. Det tar 10 minutter med bil fra Øksenvågen til Kristiansund og til kommunesenteret på Averøy, Bruhagen. Derav utrrykket 10-10. Nanna With. Nanna With (født 30. mai 1874 på Andenes, død februar 1965 i Oslo) var en norsk musiker og forfatter, kjent som en av Norges Hun var datter av Richard With og flyttet med familien og seks søsken til Bergen (1889) der hun gikk på fru Griegs skole. Etter studier i musikk og sang i Paris og Berlin, virket hun som musikklærerinne før hun i 1905 vendte tilbake til Stokmarknes som redaktør i Vesteraalens Avis, og således ble Norges første kvinnelige redaktør. Samme sted etablerte hun Vesteraalens Kvindesaksforening (1907). Etter en tid i Tyskland (1908) bosatte hun seg i Kristiania der hun etablerte avisen «Hver 14de dag» som blant annet oppdaget Johan Falkberget. Bladet ble senere solgt oftere og endret navn til «Hver 8de dag» inntil det ble solgt (1918). Hun beholdt dog Nanna With Forlag'", som utga et godtselgende biografisk leksikon, samt den første norsk-skrevne tegneserien «Kari, Per og Søren på bytur» (1912–1913), med tekst av henne selv. Hun var også frilansjournalist bl.a. for Aftenposten. Sammen med Agathe Backer-Grøndahl og Thorvald Lammers etablerte hun Oslo Musiklærerforening (1905) og ble dens første leder. Videre ledet hun Norsk Yrkeskvinneforening og satt sentralt i Norske Kvinners Sanitetsforening der hun angivelig var den som tok til orde for etableringen av «Maiblomsten». Hun etablerte kvinneavdelingen i Frisinnede Venstre, hvorfra hun meldte seg ut (1927) og etablerte Oslo Kvinneparti. With var sentral i Nordlendingenes Forening, der hun var leder og også sentral i etableringen av Nordnorsk Student- og Elevhjem (1960) hvor man i dag finner en byste av With. Nordnorsk Student- og Elevhjem. Nordnorsk Student- og Elevhjem (etablert i Oslo i 1945) er en norsk stiftelse. Den var igangsatt av Nordlendingenes Forening og ledet av Nanna With, for å sikre nordnorsk ungdom bosted under sine studier i hovedstaden. Det ble finansiert av bidrag fra Nord-Norge, "Foreningen det nordnorske student- og elevhjems venner" (1949), femøres brevmerke av Axel Revold (1948) og andre. Den endelige beliggenhet er utenfor Oslo sentrum, ved Kaj Munks vei vest for John Collets allé, og har i 2005 rundt 150 hybler, adresse John Collets allé 110. Bygget er oppført i 1960 i naturbetong og er tegnet av Erling Viksjø. Vasilij Ivantsjuk. Vasilij Ivantsjuk (ukrainsk: Василь Михайлович Іванчук – "Vasil Mykhajlovytsj Ivantsjuk"), født 18. mars 1969 i Berezjany) er en ukrainsk stormester i sjakk. På FIDEs rankingliste per 1. mai 2010 har Ivantsjuk en rating på 2741, og er med det rangert som verdens tolvte beste spiller, og Ukrainas nest beste etter Pavel Eljanov. Ivantsjuk slo for alvor gjennom i internasjonal toppsjakk da han vant Linares-turneringen i 1991. Fjorten spillere deltok, åtte av dem rangert blant verdens topp ti, blant annet verdensmesteren Garri Kasparov, og alle de øvrige var blant verdens 50 beste spillere. På dette tidspunktet trodde mange at Ivantsjuk ville bli den neste verdenmesteren, men slik ble det ikke. Han har vært rangert blant verdens ti fremste spillere siden 1990, og har enkelte ganger vært helt oppe på andre plass. Ivantsjuk har iblant vært preget av dårlige nerver, og har gjort tabber i kritiske stillinger. Ivantsjuk har blant annet vunnet Corus-turneringen i 1996, og Linares i 1989, 1991 og 1995. I finalematchen under FIDEs VM i sjakk i 2002 tapte Ivantsjuk for landsmannen Ruslan Ponomarjov i finalematchen. Herbie – Full tank. "Herbie – full tank" er en amerikansk familiefilm og filmkomedie fra 2005. Den ble laget av Walt Disney Productions, basert på figurer skapt av Gordon Buford. Filmen er en oppfølger til "Herbie drar til Monte Carlo" fra 1977, og "Herbie gir seg aldri" fra 1980. Handling. Etter en lang karriere som racerbil havner til slutt folkevognen Herbie hos bilopphuggeren. Når «Maggie Peyton» (Lindsay Lohan) uteksamineres fra universitetet bestemmer hennes far (Michael Keaton) seg for å gi henne en bil. Han kjører henne til bilopphuggeren der hun etterhvert bestemmer seg for Herbie. «Maggie» stiller opp i en kappkjøring mot racerbilføreren «Trip Murphy» (Matt Dillon). Aasulv Løddesøl. Aasulv Løddesøl (født 4. juli 1896 i Øyestad, død 1978) var en norsk forsker på jordbruk, dr. agric, lenge leder av Det norske myrselskap, der han var sentral i utviklingen av et mer effektivt myrbruk. Han studerte til agronom ved Holt landbruksskole (1917) og tok eksamen fra Norges Landbrukshøgskole i 1920, hvorpå han var innom bygnings- og kulturteknikk ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim 1923-24. Så var han stipendiat i faget jordbunnslære fra 1926 og fikk doktorgrad i 1929, han hadde forskeropphold i England, Sverige, Berlin, USA. Løddesøl satt som formann for Jordvernkomiteen av 1936, som dannet grunnlag for Stortingets vedtak om Lov om vern mot jordødelegging av 1949 (Jordvernloven, se Jordvern). I 1951 satt han i styret for Bygg Ditt Land. I 1965 lærte han tyrkerne myrdyrking. Han hadde en rekke verv innenlands og internasjonalt. Han var far til jurist og forretningsmann Leif Terje Løddesøl (født 1935). Nils Lykke. Nils Lykke var fange her på Steinvikholm slott. Nils Lykke (eller "Niels Lykke") (født ca. 1492 i Danmark, død 24. desember 1535 på Steinvikholmen) var en dansk-norsk adelsmann, riksråd og lensherre. Norge var på hans tid inne i en brytningstid politisk og religiøst. Mange ønska Norge frigjort fra unionen med Danmark og landet var i ferd med å gå fra katolsk tru til Luthers lære. Nils Lykke kom til Norge for å innhente opplysninger om Grev Sture som leda et angrep mot Danmark fra Sverige. Lykke kom til Austrått og ble gift med Eline Nilsdatter i 1528. Hun var datter av Inger Ottesdotter Rømer ("Fru Inger til Austråt") og Niels Henrikssøn. Eline var den tredje av fem søstre. Eline og Nils hadde flere barn sammen. Nils Lykke hadde god kontakt med erkebiskop Olav Engelbrektsson og det kom godt med da Fru Inger og erkebiskopen var uvenner. Lykke fikk megla fred mellom de to i 1530. Eline døde i 1532 og Nils inngikk et nytt forhold med Elines yngre søster, Lucie Nilsdatter Gyldenløve. De fikk et barn sammen. Samleie (leiermål) mellom personer i besvogrede ble etter Christian IVs norske lover (1604) og datidens katolske rett regnet som incest. Nils Lykke ba erkebiskopen flere ganger om dispensasjon til å gifte seg. Forholdet ble utnyttet som en brikke i maktspillet mellom Fru Inger og hennes svigersønn, riksråd Vincens Lunge, og erkebiskopen. Nils Lykke fikk Storfosen gods av Fru Inger og bodde der i tre år, i tillegg til at han arvet stillingen som lensherre over Sunnmøre, Nordmøre og Romsdalen. Her laga han voller og graver rundt hovedgården til vern mot angrep. Folk var pålagt strengt pliktarbeid for å få laga festningsverka. Lykke tar også med seg sønnen han har med Lucie hit, men sønnen dør kort tid etter. Han får også tak i Tautra kloster på denne tida. Fange på Steinvikholmen. Vincens Lunge var uvenn med Nils Lykke, og Olav Engelbrektsson så ham som sin fremste rival. Han og andre riksråder utnytta det tragiske forholdet Nils Lykke hadde til Lucie i sin kamp om makta. Vincens Lunge påsto at erkebiskopen beskytta Nils Lykke og la hans skjebne i erkebiskopens hender. Erkebiskopen lot seg presse og i juni 1535 gikk mennene hans til angrep på Storfosen og arresterte Nils Lykke. Fangen ble ført til Steinvikholmen slott og en rett på 24 mann dømte han til døden. Men fangen kunne ikke avrettes før Norges riksråd hadde dømt i saken. I følge ryktene ble Nils Lykke røkt ihjel 24. desember 1535 og ble dermed et offer i et kynisk maktspill. Nils Lykke opptrer både i Henrik Ibsens skuespill "Fru Inger til Østeraad" og Edvard Hoem og Henning Sommeros «midnattssopera» Olav Engelbrektsson. Axel Revold. a>Axel Julius Revold (født i Ålesund den 21. desember 1887, død i Bærum 1962) var en norsk maler. Han utdannet seg ved Statens Tegneskole i Kristiania (1906–1908) under Henrik Sørensen, gikk i lære hos Henri Matisse i Paris (1908–1910) og debuterte på Høstutstillingen 1910. Inspirert av naturen i Nord-Norge, kombinert med kubisme, ble han oppfattet som modernist. Axel Revold var med og innledet og ledet den såkalte «freskoepoken» i norsk kunst sammen med Per Krohg og Alf Rolfsen. Freskene i «Frescohallen» i Bergen børs ble malt i tidsrommet 1921–1923. Senere, med Per Krohg, malte han trappeveggene i Universitetsbiblioteket i Oslo i 1933, og i 1950 bidro han med fresker til Oslo Rådhus. Revold var professor på Statens Kunstakademi 1925–1946, og drev under krigen undervisning i Det Illegale Akademi. Ellers drev han egen malerskole med John Savio blant elevene. Revolds "Fiskevær i Lofoten" ble trykket på norske pengesedler fra 1955–1963 (seddel pålydende "5 kroner"). Han var initiativtager til kunstnerhuset i Svolvær Han var sønn av en handelsmann, beboende i Narvik 1900–1906, og giftet seg i 1929 med Irmelin Nansen (1900–77), dattera til Eva Nansen og Fridtjof Nansen; se forresten slekten Heiberg. De fikk datteren Dagny Hald (1936–2001) som ble billedkunstner og sønnen Helge Revold (født 1931), som er kunstmaler. Fra sitt første ekteskap i 1915 med Ingrid Müller (1897–1959) var Axel far til kunsthistorikeren Reidar Revold (1918–1973). Ibestadtunnelen. Ibestadtunnelen er en undersjøisk veitunnel mellom øyene Andørja og Rolla i Ibestad kommune i Troms. Tunnelen går mellom Sørvika på Andørja og Hamnvik på Rolla. Sammen med Mjøsundbrua knytter den Rolla til fastlandet. Ibestadtunnelen er 3396 meter lang, og dypeste punkt er 112 meter under havet. Tunnelen ble åpnet den 2. desember 2000. Den er en del av fylkesvei 848. Største stigning i tunnelen er 9,9%. Et annet navn på veiforbindelsen mellom Andørja og Rolla er "Bygdeforbindelsen", etter navnet på sundet Bygda. Ibestadtunnelen har vært plaget av at asfaltstøv og salt sjøvann som siver inn i tunnelen har gjort tunnelen glatt. Ibestadtunnelen er den eneste av de undersjøiske veitunnelene i Norge som ikke har ventilasjon. Tunnelen er stengt for gående og syklende. Nappstraumtunnelen. Nappstraumtunnelen er en undersjøisk veitunnel mellom Vestvågøya og Flakstadøya i Lofoten. Tunnelen går under Nappstraumen mellom Flesa på Vestvågøya og Napp på Flakstadøya. Nappstraumtunnelen er 1776 meter lang, og dypeste punkt er 63 meter under havet. Største stigning i tunnelen er 8 %. Tunnelen ble åpnet den 11. juli 1990, og er en del av europavei 10. Den erstattet fergesambandet mellom Lilleeidet og Napp, som ble satt i drift i 1956. I likhet med mange andre tunneler i Norge er Nappstraumtunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen., Tunnelen var nedbetalt i 2003 og veien ble da bompengefri. Amund Helland. Amund Theodor Helland (født 1846 i Bergen, død 1918) var en norsk geolog og politiker (Venstre). Han ble "cand.min." i 1868, og ble i 1885 ansatt ved Det Kongelige Frederiks Universitet i et "ekstraordinært professorat" i bergbygningslære og geologi, et embete han beholdt til sin død. Helland var en allsidig person. I dag huskes han best som kulturgeograf, og hans omfattende verk "Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet" i førtito tykke bind, er i format og omfang en unik kilde til landet i denne tiden. Verket inneholder skildringer av landskap, samfunn og folk. Hans karakteristikker av samer kategoriserte disse som å befinne seg på et laverestående utviklingstrinn. Om sin kollega Thekla Resvoll «Hon er en meget betydelig vitenskapsmann, eg hadde aldri trodd at et kvinnfolk kunde nå så langt». Helland var også utdanningspolitisk interessert, og ivret for universitetets autonomitet i forhold til de økonomiske bidragsytere, samt professorens frihet i forhold til rektor. Erik Werenskiold malte et frodig portrett av Helland i 1885. Nina Schenk Gräfin von Stauffenberg. Elisabeth Magdalena («Nina») Schenk Gräfin (grevinne) von Stauffenberg (født 27. august 1913 i Kaunas, død 2. april 2006 i Kirchlauter ved Bamberg) var hustru av Claus von Stauffenberg. Hun ble født friherrinne Nina von Lerchenfeld i Kaunas, Russland (nå i Litauen), som datter av generalkonsul Gustav Freiherr von Lerchenfeld og Anna Freiin von Stackelberg. Etter mannens mislykkede attentat mot Hitler i 1944 (20. juli-attentatet) ble hun og hennes barn arrestert. Den gravide Nina, sønnen Berthold og alle familiemedlemmer over 15 år ble sendt i konsentrasjonsleir, hvor hennes femte barn, Konstanze, ble født i januar 1945. I krigens siste dager planla SS å henrette henne og barna, men gav opp planene da de oppdaget at britiske soldater var like i nærheten. Nina døde 2. april 2006, 92 år gammel, i Kirchlauter i nærheten av den bayerske byen Bamberg. Toppentunnelen. Toppentunnelen er en 3986 meter lang veitunnel på Grytøya i Troms. Den går under fjellet Toppen mellom Hallevika ved Vadskinn og Sørvikneset ved Dale, på Harstads del av øya. Tunnelen ble åpnet 12. juli 1996 og er en del av fylkesvei 15. Tunnelen har ett kjørefelt med møteplasser. Toppentunnelen ga bygdene Grøtavær, Alvestad og Dale veiforbindelse mot Bjørnrå. Da tunnelen ble åpnet ble fergestrekningen mellom Alvestad på Grytøya og Stornes på Hinnøya nedlagt. Imidlertid gjenstår det et stykke med svært rasfarlig vei mellom Dale og Alvestad, og veien er stengt av ras og rasfare i flere perioder hvert år. Når veien er stengt, går ferga mellom Stornes og Bjørnrå ekstraturer til Alvestad. Den rasfarlige veistrekningen skal erstattes med en tunnel som skal stå ferdig i oktober 2010. Toppentunnelen er den lengste veitunnelen som går helt i Troms (Sørdalstunnelen er 6338 meter lang, men bare 400 meter av den tunnelen ligger i Troms), og den 3. lengste tunnelen på en fylkesvei i Norge, etter Heggurtunnelen og Viketunnelen i Møre og Romsdal. Se Veitunneler i Norge. Jardar Lunde. Jardar Lunde (født 21. september 1909 i Steinkjer, død 18. september 1990) var en norsk maler og grafiker, oppvokst i Trondenes ved Harstad. Han var utdannet ved Carl von Hannos malerskole og Statens Kunstakademi under Axel Revold, som også inspirerte hans kantete stil, inspirert av Nord-Norge. Lunde besørget fylkesmerket for Troms og Harstads byvåpen, han laget glassmaleri i Harstad kirke, Hammerfest kirke og Båtsfjord kirke (Europas største). Han mottok Petter Dass-medaljen i 1950 og er biografert i Asbjørn Eidnes, "Jardar Lunde – ein nordnorsk kunstnarprofil", eget forlag (2005). Nordic Heritage Museum. Nordic Heritage Museum i Seattle Nordic Heritage Museum er et museum for skandinavisk immigrasjon til byen Seattle, Washington i USA. Museet befinner seg i bydelen Ballard, som er kjent for sitt utvalg av skandinaviske butikker, gallerier og foreninger. Berthold Maria Graf Schenk von Stauffenberg. Berthold Maria Graf Schenk von Stauffenberg Berthold Maria Graf (greve) Schenk von Stauffenberg (født 3. juli 1934 i Bamberg) er en tysk generalmajor. Han er eldste sønn av grev Claus von Stauffenberg og baronesse Nina von Lerchenfeld. Etter farens mislykkede attentat mot Hitler, ble han som 10-åring sendt i konsentrasjonsleir sammen med sin mor, og senere på barnehjemmet Bad Sachsa, hvor han ble gitt et annet navn. SS planla i krigens siste dager å henrette ham og resten av hans familie, men gav opp planene da britiske soldater dukket opp like i nærheten. Etter krigen gikk han på Schule Schloss Salem og studerte teknikk, før han trådte inn i Hæren. Etter å ha vært befalshaver for kommando Syd, ble han pensjonert i 1994. Han ble gift med grevinne Mechthild von Bentzel-Sturmfeder-Horneck i 1958 og bor nord for Stuttgart. Stauffenberg, Berthold Graf Schenk von Edvard Ruud. Edvard Ruud (født 6. november 1907 på Elgsnes utenfor Harstad, død 2001) var en norsk lyriker, folkeminne-og folkemusikksamler fra Nord-Norge. Ruud besørget opptak og lagring av flere hundre gamle folkesanger gjennom NRK og også hos Tromsø Museum, og er ellers medvirkende på en rekke plate- og CD-utgivelser med folkemusikk. Han ble statsstipendiat i 1974. Spania under de paralympiske vinterlekene 2006. Spania deltok med ni deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino, alle innen alpin skiidrett. Marit Bockelie. Marit Bockelie (født i Bodø den 9. oktober 1933) er en norsk billedkunstner og musiker (fløyte), oppvokst i Tromsø og bosatt i Oslo.vHun er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (1953–56), Accademia di Belle Arti («Mosaikkakademiet»), Ravenna (1956–59) og Statens Kunstakademi (1960–64). Hennes verker inkluderer mosaikk, tegning, akvarell, maling og grafikk. Hun har også illustrert flere bøker, med hovedvekt på utgivelser med tema fra Nord-Norge. Hun er representert i flere utstillinger, deriblant Nasjonalgalleriet. Senere studerte hun utøvende musikk ved "Instituto Verdi" (fire år), og Norges musikkhøgskole, diplomeksamen 1977, og har spilt solo i flere orkestre og NRK. I 1994 åpnet hun Skulpturlandskap Nordland. Hun skrev og illustrerte sin egen musikkbok "Marits egne drikkeviser", Emilia forlag, 2001. Georg Fredrik Fasting. Den røde telefonkiosken, «Riksen» ble tegnet i 1932 av bergensarkitekten Gerorg Fasting (født i Spydeberg 1903). Utkastet ble sendt inn i forbindelse med en konkurranse utlyst av Oslo telegrafanlegg. Georg Fredrik Fasting (født i Spydeberg 7. juni 1903, død 11. februar 1987 i Steinkjer) var en norsk arkitekt. Han tegnet den berømte norske røde telefonkiosken, som finnes i stort antall rundt omkring i Norge. Fasting tok examen artium ved Bergen Katedralskole i 1923 og studerte ved NTH i Trondheim årene 1924-1928. Etter studiene var han arkitektassistent for Leif Grung (mellom 1928-29), Thorolf Hals Frølich (1929–32) og Sigurd Lunde (1932–36). Fra 1936 til 1950 hadde Fasting eget arkitektkontor. Årene 1949-66 var han fylkesarkitekt i Nord-Trøndelag og mellom 1966-73 i Hordaland. Fasting har tegnet boligbygg, forretningsgårder, reguleringsplaner, skoler og sykehus. Carl Schøyen. Carl Schøyen (født 6. juli 1877 i Kristiansand, død 5. mars 1951 på Jeløy ved Moss) var en norsk sakprosaforfatter, mest kjent for skildring av livet i Nord-Norge. Han ivret også for beskrivelse og preservering av fuglelivet, eksempelvis på Nord-Fugløy og i Fuglevikbukta ved Jeløy der han bodde. I 1948 var han pådriver for fredning av Øvre Pasvik nasjonalpark. Han mottok Petter Dass-medaljen i 1947. Professor Balthazar. "Professor Balthazar" er tittelen på og hovedpersonen i en animert, jugoslavisk barne-TV-serie skapt av den kroatiske animatøren Zlatko Grgic i Zagreb Films studio. Serien handler om en gammel professor og oppfinner som løser ulike problemer og hjelper sine venner i den lille byen de bor i, ved hjelp av en universalmaskin som lager fantastiske dråper. Tegnestilen er barnevennlig og humoristisk påvirket av datidens vitsetegninger og psykedeliske flower power-design. Det ble laget 59 episoder av tegnefilmserien i perioden fra 1967 til 1974, hver med en spilletid på fra 5 til 10 minutter. Filmene ble vist de påfølgende år i en rekke europeiske land, både i det tidligere Jugoslavia, Danmark, Finland, Nederland, Norge, Portugal og Sverige. "Professor Balthazar" ble også vist i Iran og på barnekanalen Nickelodeon i USA på 1980-tallet. En dataanimert versjon var planlagt å komme på slutten av 1990-tallet. NRK sender serien i reprise på NRK Super fra våren 2011. Christian Dior. Christian Dior (født 21. januar 1905 i Granville, Normandie, død 24. oktober 1957 i Montecatini Terme, Italia) var en innflytelsesrik fransk motedesigner. Familien flyttet til Paris i 1915. Mens han studerte, fikk han mange venner blant kunstnere og intellektuelle i byen. Han etablerte derfor et kunstgalleri, hvor han stilte ut verker av flere avantgardistiske malere, blant andre Georges Braque, Maurice Utrillo og Max Jacob. Men galleriet gikk konkurs, og Christian Dior livnærte seg da av å selge motetegninger og lage moteillustrasjoner til Le Figaro. I 1941 fikk han ansettelse hos Lucien Lelong, en moteskaper i byen. Dior åpnet sitt motehus i Avenue Montagne i 1946 og presenterte sin første kolleksjon 12. februar 1947. Etter 12 år hadde firmaet over 2000 ansatte og drev virksomhet i 15 land. Etter Diors død i 1957 fortsatte firmaet under ledelse av Yves Saint-Laurent. Særpreg. Dior er fremfor alt kjent for den såkalte «New Look», som han presenterte i 1947. For kvinner innebar den spisse skuldre, et smalt liv, en fremhevet barm og en ankelsid kjole. Diors design representerte en klassisk eleganse som fremhevet det kvinnelige i utseendet. Dior designet også undertøy og nattøy for kvinner med merket "Christian Dior Lingerie". Jaan Kirsipuu. Jaan Kirsipuu (født 17. juli 1969 i Tartu) er en estisk profesjonell syklist. Kirsipuu ble profesjonell syklist i 1993. Fra 1998 til 2004 syklet han for det franske laget "Casino" (omdøpt til "AG2R" i 2000). Fra 2005 til 2006 syklet han på det franske laget Crédit Agricole. Kirsipuu var blant de beste spurterne, og vant over 130 seire i løpet av sin karriere. Han vant i alt fire etapper i Tour de France, i 1999, 2001, 2003 og 2004. Han er den hittil eneste etappevinneren fra Estland. Han har også kjørt med den gule ledertrøya. Han har startet i Tour de France tolv ganger uten å komme til mål i Paris, en negativ prestasjon han er alene om. To år etter at han la opp, i 2008, ble han estisk mester i landeveisritt for femte gang, tyve år etter sin første tittel. Til 2009-sesongen valgte han å gjøre comeback med det belgiske laget "Geofco-Jartazi". Svampebob Firkant (figur). Svampebob Firkant er hovedfiguren i animasjonsserien med samme navn, som først ble sendt 1. mai 1999 på Nickelodeon. Figuren ble designet av marinbiologen og animatøren Stephen Hillenburg, og stemmen blir gitt av Tom Kenny. Opptreden. Svampebob Firkant er en porøs sjøsvamp med øyne, en munn med fremtredende fortenner og smilehull, armer, føtter og hender. Han likner mer på en kjøkkensvamp enn en sjøsvamp; dette for å fremheve bildet av en «ren» nerd. Svampebob kan forvandles til andre former etter ønske, og han kan sette på plass biter som ramler av ham. Armene hans kan variere i lengde og form etter ønske og kan trekkes inn. Svampebob går vanligvis i hvit skjorte, slips og brune bukser selv om han har blitt sett naken (eller i undertøyet). Som en del av antrekket er skoene hans skinnende svarte, med en sfærisk bul frempå (selv om det fortsatt er en del av den egentlige skoen, til forskjell fra ballene på klovnesko). Han bruker vanligvis et par hvite underbukser under buksene, selv om han er blitt observert med blå, grønne og røde underbukser (ikke desto mindre alle samtidig) og til og med rosa for å hedre hans beste venn, Patrick. Om natten bruker han noen ganger en grønn badekåpe, men går for det meste til sengs i undertøyet, sokker og sko. Når han «svømmer» bruker han et par blå badebukser (selv om han fortsatt bruker underbukser og sko, og ermene går av og på fra tid til annen) og av og til en svart speedo. Han bruker også en rød sløyfe istedenfor slips ved spesielle anledninger. Svampebob kan bli sett naken i «Ripped Pants», «Hooky», «Nature Pants», «Pranks a Lot» og i senere tid naken med bare føtter i «All That Glitters» fordi han solgte alt han eide (inkludert sko og sokker) for en fancy stekespade. Generelt. Svampebob Firkant er beskrevet som ekstremt søt, snill, morsom, generøs, lystig, vennlig, glad, kjærlig, hardtarbeidende, irriterende (ifølge Squidward) og mest av alt, pålitelig. Han har et smil med utstående tenner, enormt uttrykksfullt fjes og en firkantet kropp som utfyller hans rene og gode natur. Svampebob vil sjelden gjøre noen noe vondt med viten og vilje, unntatt på 1. april og aldri uten anger. Han har likevel vært kjent for å rope og banne (selv «obskøniteter») når han er sint eller frustrert. Selv om han er en voksen person, er han veldig barnslig, noe som vises tydelig i episoden «Grandma's Kisses», hvor han er på sitt barnsligste. Selv om han er en godmodig og kjærlig svamp, er det mange karakterer som unngår ham. Svampebob blir veldig lett overivrig om nesten alt, som for eksempel daglige gjøremål og ting han ikke vet noe om (som da Squidward inviterte ham til å streike på Krusty Krab, Svampebob jublet selv om han aldri hadde hørt ordet før). Dette, sammen med hans gjentatte prating og høylytte delfinaktige latter gjør ham til et stort irritasjonsmoment for andre, spesielt Fru Puff, Squidward og Plankton. Han er kjent for å ha store vanskeligheter med å løfte selv de letteste objekter. Normalt kan han likevel fungere på et fornuftig nivå. Svampebobs indre og skjelett har blitt vist enkelte ganger (for eksempel når han opptrer «død» i noen fremtidige «flashbacks»), men hver gang opptrer de forskjellig. Skjelettet hans varierer fra en enkelt ryggrad, selv om han er et virvelløst dyr, til et perfekt kvadrat. Han kan ikke bli skadet i slåsskamper fordi han er en svamp; dette vises i episoden «The Bully» der Svampebob møter en bølle. Svampebob føler ingenting når bøllen faktisk slåss med ham og istedenfor å slåss tilbake, fortsetter han dagen sin på normal måte, helt til bøllen er helt utslitt og ikke kan slåss mer. Han brakk likevel baksiden sin i en skiulykke i «I Had an Accident». Svampebob har et kjæledyr, en snegle ved navn Gary (som en katt på land. Til sammenligning er en orm som en hund på land). Garys mjauing blir som regel forstått av de fleste beboerne i Bikini Bottom. I motsetning til noen få uvanlige/uventede krangler, liker Svampebob Gary enormt og kan ikke leve uten ham. Gary har vanligvis løsninger som hjelper Svampebob ut av hans dilemmaer. Gary og Svampebob bor sammen i en ananas under havet i 124 Conch Street, Bikini Bottom] (denne adressen kunne ses på Svampebobs førerkort i episodene «Sleepy Time» og «No Free Rides»). Svampebob har også veldig gode stekekunnskaper og derfor kan han mange kalkuleringer som involverer penger, som kan ses i «Squid's Day Off». Karriere. Svampebob har en karriere som en frityrkokk på restauranten Krusty Krab, hjemmet til Krabby Patty. Han tar jobben sin seriøst og er veldig flink. Han har vært månedens ansatt over 26 ganger, hvilket skulle bety at han har arbeidet der i to år og to måneder. I filmen "Svampebob Firkant" har han 374 sammenhengende månedens-ansatt-titler, som vil bety at han har jobbet der i 31 år og to måneder. Ifølge amerikanske arbeidslover vil det sette minimumsalderen hans til omtrent 52 år og to måneder, men i episoden «Sleepy Time» sier «førerkortet» hans at han ble født 14. juli 1986. Han arbeider sammen med Squidward (til Squidwards umake), som tar seg av kassen for hans pengefikserte sjef, herr Eugene Krabs. I noen episoder ser det ut som om Svampebob har en kjendisaktig status i Bikini Bottom på grunn av hans mesterlige fritering. I en episode der Svampebob og Squidward går til streik, blir han omtalt som en «legende» av en ung frityrkokk som vil ta jobben hans og han blir spurt om å signere den unge guttens stekespade. I en annen episode blir han tilbudt en jobb som Neptuns frityrkokk, men avslår fordi Patrick ikke fikk bli med ham. Svampebob har aldri kommet et minutt for sent på jobb (utenom i «Hooky» der han var to minutter for sen fordi han ble hektet, og i «Have You Seen This Snail?» der han var 15 minutter for sen fordi han var så trøtt etter å ha lett etter Gary). Svampebob kom også for sent i filmen "Svampebob Firkant", der han var flere minutter for sen etter å ha spist iskrem hele natten med Patrick på Goofy Goobers, og ble dermed ikke forfremmet. Han setter ofte pris på sin punktlighet som i «SpongeBob Meets the Strangler», der han har en fest for hans 100 % punktlige oppmøte, og en ny fest 20 sekunder etter for hans fødselsdag. Fritid. Han tilbringer fritiden sin sammen med sin beste venn sjøstjernen Patrick, og setter spesielt pris på å utføre karate med sin andre venn Sandy Cheeks (et ekorn fra Texas som bruker en romdrakt for å puste under vann). Han liker også å fange maneter ved Jellyfish Fields. Til dags dato har han fanget, navngitt, og sluppet fri hver eneste manet i Jellyfish Fields minst en gang, utenom den blå maneten, No name (også kjent som Friend) frem til senere i episoden «Jellyfish Hunter». Svampebob har enda ikke greid å beholde et båtsertifikat (analogt til et bilsertifikat) fordi han stryker på hver test ved Fru Puffs båtskole, hovedsakelig fordi han har en tendens til å bli nervøs med en gang han befinner seg bak et ratt. Til tross for dette går han gjentatte ganger til båtskolen for å prøve å få et sertifikat (og fordi han liker det), mye til frustrasjon hos hans båtinstruktør Fru Puff. En gang blir Fru Puff så frustrert at hun gir Svampebob båtsertifikatet ved å la han gjøre «ekstra gjøremål». Hun tar det tilbake når hun innser hvor mye kaos han lager. Når fru Puff blir sparket i «Mrs. Puff, You're Fired», trener Svampebobs nye lærer han faktisk opp så mye at han kan kjøre veldig bra, men bare hvis han har bind for øynene. I mange episoder, som «As Seen on TV», «The Camping Episode» og «Ripped Pants», i de fleste "Svampebob"-spillene og i "Svampebob Firkantbukser"-filmen, blir det antydet at han er flink til å spille gitar og synge. Han liker også å blåse bobler, surfe, sole seg, spille ukulele, se på sin favoritt-TV-serie, "The New Adventures of Mermaid Man and Barnacle Boy" og å jobbe på Krusty Krab. Brynjulf Bull. Brynjulf Friis Bull (født i Oslo den 17. oktober 1906, død den 18. juni 1993) var en norsk jurist, høyesterettsadvokat og politiker for Arbeiderpartiet, oppvokst på Alfaset. Oppvekst og utdannelse. Brynjulf Bull ble født i Kristiania som en av flere sønner til forretningsmannen Trygve Bull og Sally, født Friis. En av brødrene hans var Trygve Bull. På farssiden tilhørte familien den trønderske slekten Bull. Etter skolegang på Fru Nielsens Latin- og realskole avla han examen artium ved Oslo katedralskole i 1925 og begynte deretter på jusstudier ved Universitetet i Oslo. Som student ble han med i den kommunistiske akademikergruppen Mot Dag og organisasjonen Clarté som var mer internasjonalt orientert, men i Norge nært knyttet til Mot Dag. Han ble leder for Clarté i 1933. I 1935 var han leder for Studentersamfundet. Han var interessert i skuespillerkunst og involverte seg både som skuespiller og som leder i Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund. Han avla juridisk embetseksamen i 1930. Karriere. I 1933 etablerte Bull sin egen advokatpraksis hvor han blant annet tok saker for fagbevegelsen og straffesaker. Under krigen ledet arbeidet for fagbevegelsen til at han ble arrestert av tyskerne og satt fengslet blant annet på Grini fra 1942 til 1944. Han var statsadvokat for landssviksaker 1945–47. Fra 1953 til 1963 var han leder i Arbeidsretten. Etter Mot Dag gikk inn i Arbeiderpartiet ble også Brynjulf Bull engasjert der. Han ble valgt inn i Oslo kommunestyre i 1945. I 1948 ble han varaordfører og i 1952 ordfører. Ordførerposisjonen innehadde han til 1975 med unntak av periodene 1958-1959 og 1962-1963. I 1966 var han sentral i løsningen av «teaterstreiken». Bull var pådriver for, og første styreleder i Oslo Konserthus. I Oslo er vestre del av Rådhusplassen oppkalt etter ham. Han mottok St. Hallvardsmedaljen i 1976. Familie. Bull var fra 1937 gift med Ruth Berhnardina Øgrim og far til tidligere statssekretær Bernt Bull. Mario Cipollini. Mario Cipollini (født 22. mars 1967 i San Giusto di Compito, Lucca) er en italiensk syklist. Han ble regnet som den beste sprinteren i 1990-årene. Den eksentriske mediestjernen, som gjerne omtalte seg selv som «Il Re Leone» (Løvenes konge), var prototypen på en ren sprinter. Praktisk talt samtlige seire var fra massespurter etter flate etapper. Svært mange av Cipollinis triumfer skriver seg fra de store etapperittene. Karriere. Cipollini kom for alvor i rampelyset i 1989, da han vant sin første etappeseier under Giro d'Italia. Siden den gang vant Cipollini hvert år (med unntak av 1993 og 1994) ytterligere etappeseire, inntil han i 2003 med sin 42. seier overtok den gamle rekorden til Alfredo Binda. I tillegg vant han tre ganger poengkonkurransen i Giro d'Italia. Cipollini var også fremgangsrik i Tour de France, der han vant 12 etapper mellom 1993 og 1999. I 1999 vant han fire etapper på rad. Sitt beste år hadde «Super Mario» utvilsomt i 2002. 35 år gammel vant han bl.a. klassikeren Milano-Sanremo, seks etapper i Giro d'Italia, og om høsten vant han VM i landeveissykling. Han la opp i april 2005, men gjorde et kort comeback i 2008-sesongen for "Rock Racing" under Tour of California. Radioselskapet. Radioselskapet er et talkshow på NRK P2 som sendes fra 11:03 til 12:30 alle hverdager. Programledere er Nina Stensrud Martin og Kristian Bendiksen. Programmet er et aktuelt talkshow om politikk, utenriks, kultur og kuriosa. Programmet har gjort seg bemerket med «eksperimentell forskning» innen høy- og lavkultur, politikk og polemikk og blitt berømmet for god og tilgjengelig forskningsformidling. Birger Bergersen. Birger Martin Bergersen (født i Kvæfjord den 25. juli 1891, død 14. juli 1977) var en norsk tannlege, diplomat og politiker (Arbeiderpartiet). Han oppnådde lærereksamen (1915), "cand.real." i zoologi ved Universitetet i Oslo (1925), og ble senere professor i odontologi ved samme universitet og hadde flere studieturer i utlandet samt Rockefellerstipend (1926–1927). Denne bakgrunnen gjorde at han ble innvalgt i den norsk-russiske selfangstkommisjonen fra 1926 og formann i Hvalrådet 1936—54, og senere president i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen 1947-53. Han var også i Sjøfartsmuseets styre fra 1928. I perioden 1925-1947 var han ansatt ved Norges Tannlegehøyskole, professor i anatomi fra 1932 og rektor fra 1939, avsatt i 1942. Som byråkrat og diplomat var han i Forsyningsdepartementet i London (1942–45), hvorpå han arbeidet som sendemann (1946) og senere ambassadør i Stockholm (1947–1953). Han var deretter Kirke- og undervisningsminister (1953–1960). Bergersenfjella, Statsrådsbreen og Birgerhøgda i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Hans Kristian Eriksen. Hans Kristian Eriksen (født 4. april 1933) er en norsk forfatter og lyriker. Født og oppvokst i Indre Kiberg på Varangerhalvøya, bosatt på Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja. Hans forfatterskap har i hovedsak omhandlet nordnorsk kultur, natur og historie, med spesiell fokus på bl.a kvener og 2. verdenskrigs partisaner. I 1978 grunnla han Nordnorsk Magasin, der han var redaktør og drivende kraft fram til 2005. Han har vært statsstipendiat siden 1992. Spissvingefluer. Spissvingefluer (Lonchopteridae) er en artsfattig men vanlig familie av fluer. De er slanke, ofte rødlige på farge, og kan kjennes på at vingespissen er tilspisset. Både larvene og de voksne fluene lever på bakken, der de ofte er ganske tallrike. Utseende. Små til middelsstore (2-5 mm lange), slanke fluer, ofte rødbrunlige på farge. Spissvingeflue, Longopteridae - vingeHodet er ganske lite, med middels store fasettøyne og flere kraftige børster. I pannen sitter tre punktøyne (ocelli). Antennene er forholdsvis små, med tre runde ledd og en lang antennebørste (arista) ytterst. Munndelene er av vanlig fluetype og ikke forlenget. Brystet ("thorax") har flere kraftige, lange børster. Oversiden har som oftest mørke lengdestriper. Vingene er ganske lange og smale, og litt spisse i enden. De har ingen tverrårer (tverribber) i vingene utenom i den innerste fjerdedelen (like ved vingeroten). Beina er ganske lange og kraftige, med kraftige børster. Bakkroppen er sylindrisk. Hannens ytre kjønnsorganer er store og bøyd framover under bakkroppen. Larvene er litt flattrykte, ovale sett ovenfra. Hodet, det fremste thorax-leddet og det siste bakkroppsleddet har lange, trådaktige vedheng. Levevis. Både de voksne og larvene lever nede på bakken, mellom løvstrø og lignende. Hva de spiser der vet man ikke. Man kan finne voksne fluer året rundt, de er en av de få tovingegruppene som kan være i aktivitet som voksne om vinteren (under snøen). Norsk Luftfartsmuseum. Norsk Luftfartsmuseum ble åpnet av Kong Harald V den 15. mai 1994 og er norges nasjonale museum for luftfart. Museet ligger i Bodø i en bygning formet som en gigantisk propell, og omfatter militær og sivil luftfartshistorie fordelt på rundt 10 000 m². Utstillingen er Nordens største innen luftfart. Utstillingene. Norsk Luftfartsmuseums utstillinger forteller historien om luftfart, med fokus på den norske historien – fra begynnelsen og fram til i dag. I utstillingen finnes bl.a. fly som Supermarine Spitfire, F-5 Freedom Fighter, CF-104 Starfighter, Junkers Ju 88, spionflyet U-2, Junkers Ju 52, Twin Otter og Fokker F.28. Museet har eget verksted for restaurering av fly, og mange av flyene i utstillingen er restaurert her. Hvis man er spesielt interessert er det mulig å kontakte museet på forhånd og be om å få besøke restaureringsverkstedet. I tillegg har museet, i samarbeid med Bodø Luftfartshistoriske Forening og andre samarbeidspartnere, berget og samlet inn flere gamle flyvrak, og vrakdeler fra både fjell og under vann. Sjekk hjemmesiden til museet for mer info. Strid om lokaliseringen. Det var lenge strid om hvor museet skulle ligge. Miljøet rundt Forsvarets flysamling på Gardermoen ønsket å bygge museet der, mens miljøet i Bodø ønsket å lokalisere museet i Bodø. 31. mars 1992 vedtok Stortinget at det skulle bygges ett felles museum for sivil og militær luftfart i Bodø. Beliggenhet. Norsk Luftfartsmuseum ligger i Bodø i Nordland fylke. Museet ligger i Olav V gate dvs. museumsbygget ligger faktisk over Olav V gt. Du kjører under Norsk Luftfartsmuseum hvis du kjører fra flyplassen og mot riksveien som leder til Fauske. Fra Bodø sentrum er det ca. 1,5 km til museet. Sentrumsbussen går innom museet, og har holdeplass der. Nordlandsbadet på folkemunne kalt badeland ligger rett ved. Det samme gjør Bodø Spektrum og Nordlandshallen. Kjøpesenteret City Nord og Trekanten ligger også like ved museet. Bodø videregående skole avd. flyfag har lokaler i samme bygg. Sulitjelmabanen. Sulitjelmabanen var ei jernbanestrekning som gikk fra Finneid ved Fauske til Sulitjelma i Nordland. Jernbanestrekningen er nedlagt, og strekningen (inkludert flere tunneler) er i dag fylkesvei 830. Historie. Aktiebolaget Sulitjelma gruber besluttet å bygge en jernbane, og arbeidet på banen begynte i mai 1891. 15. oktober 1892 åpnet jernbanen mellom Sjønstå og Fossen. Sporet ble umiddelbart forlenget til Hellarmo, dit det ble ferdig året etter. Jernbanen var Nord-Norges første jernbaneanlegg. I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen til Fagerli. Sporvidden på den smalsporede banen ble økt fra 750 mm til 1067 mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915. Jernbanesporet mellom Sandnes (Lomi) og Fagerli ble fjernet i 1950. I 1953 begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Det ble bygd 3 lange tunneler: Grønnlifjelltunnelen, Hårskoltentunnelen og Sjønståfjelltunnelen. Hver av disse tunnelene hadde en lengde på mellom ca 2400 og 2800 meter. Strekninga til Finneid ble satt i drift i desember 1956. En ny tunnel gjennom Stokkviknakken ble åpnet 30. november 1962. Etter dette hadde jernbanen en lengde på 35.8 km. Sulitjelmabanen ble nedlagt den 22. juli 1972. Jernbanestrekninga (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei. I løpet av tre uker fra 24. juli ble skinnegangen revet og veien gjort kjørbar. Videre arbeid med veien (blant annet utstrossing av tunnelene) ble utført fram til 1975. Veien er i dag fylkesvei 830. Det finnes to ulike tunneler med navnet Stokkviknakken på Sulitjelmabanen. Den første ble bygd etter at banen var åpnet forbi et rasfarlig område. Den andre ble bygd der veitunnelen er idag. Den første er blant annet kjent fra en film om «Svarta Bjørn». Slovakia under de paralympiske vinterlekene 2006. Slovakia deltok med sytten deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. Tore Johansen (musiker). Tore Johansen (født 23. desember 1977 i Bodø) er en norsk jazzmusiker (trompet), utdannet ved Jazzlinja (NTNU) i Trondheim, og senere timelærer samme sted. Musikalsk oppvekst. Han vokste opp på Tverlandet utenfor Bodø sammen med sin eldre, trommespillende bror, Roger. Ett av hans musikalske forbilder var trompetisten Chet Baker. Johansen fikk en god oppdragelse i musikk ved å allerede som 16-åring ha sin første jazzgruppe med bass-nestor, Terje Venaas, som da var ansatt som landsdelsmusiker i jazzgruppa Trio Nord sammen med Finn Sletten og Jan Gunnar Hoff. Internasjonal. Johansen har spilt med den svenske saksofonisten Nisse Sandström og samarbeider ofte med norges jazzdronning Karin Krog. Han har og, i ulike settinger, jobbet med bl.a. pianist Lars Jansson (Sverige) og altsaksofonist Jukka Perko (Finland). Hans samarbeide med den amerikanske pianisten Hal Galper er også verd å nevne. Sistnevnte prosjekt ble dokumentert i 2004 av NRK P2 Jazzklubben fra klubben Blå i Oslo. Han har også turnért med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea i bl.a USA, Skandinavia og Japan. Dette er dokumentert på plate på Midtnorsk Jazzsenters eget plateselskap, MNJ Records. Andre samarbeidsprosjekter de senere årene har bl.a. vært med trompetisten Kenny Wheeler i 2008 og bassisten Steve Swallow i 2009. Nord-Norge. Ellers er Johansen ofte å oppleve med musikere fra hans egen landsdel (Nord-Norge). Bl.a med Bjørn Alterhaug, Jan Gunnar Hoff (klaver), Finn Sletten (trommer) og Ole Morten Vågan (bass). Johansen spilte på Moldejazz i 2002 med sistnevnte og Hallgeir Pedersen (gitar). Dette ble utvidet til kvartett med storebror Roger Johansen på trommer. Kvartetten Johansen/Pedersen/Vågan/Johansen la også grunnlag for andre prosjekter, som komp for Nord-Norges store visekunstner, Terje Nilsen på Trondheim Jazzfestival i 2006 og nonetten "Lars Gullin Tribute" med bl.a John Pål Inderberg på barytonsax og svenske Lars Sjösten på piano (original medlem av Gullins kvartett fra 70-tallet). Spennende Label. Johansen har også jobbet mye i duoformat med pianisten Vigleik Storaas, dokumentert på hans utgivelse Rainbow Session (2007). Denne utgivelsen foreligger på Johansen-brødrenes nystartede plateselskap, "Inner Ear". Utmerkelser. Johansen var «Nordlandsprofil» på Nordland Musikkfestuke 2002, tilknyttet Nordnorsk Jazzsenters aspirantordning 2002-2004, mottok Norsk Kulturråds ensemblestøtte i 2005 og var mottakeren av Stubøprisen samme år. Hans trompetspill kjennetegnes med en varm tone og beskrives ofte som elegant, med fokus på mellomregisteret og avslappet-intenst. Michaloff Wigdehl. Michaloff Wigdehl (født Jon Michael Andreassen Wigdehl 16. juli 1856, død 14. juli 1921) var en maler fra Gildeskål i Nordland. Mange av maleriene hentet motiv fra Nordland og Spitsbergen. Familie. Jon Michael Andreassen Wigdehl ble født på Vigdel i Gildeskål den 16. juli 1856, og døpt i Gildeskål gamle kirke den 16. november samme år. Faren Andreas Michaloff Johnsen var født i Bodø by, og var sønn av John Russ, en russer som kom til Bodø ved en tilfeldighet i 1820-årene. Andreas flyttet til Vigdel. Jon skulle senere ta navnet Michaloff Wigdehl. Utdanning og jobb. Han vokste opp midt i den mektige naturen på Forstranda. Da han var 18 år, kom han inn på underoffisersskolen i Trondheim, og deretter fulgte tre og et halvt år i Stockholm, hvor han var tilknyttet Garden. Her gikk han blant annet på tegneskole. I de følgende årene var han i Garden i Kristiania, fulgt av 3 år hjemme på gården i Gildeskål og et år som huslærer hos fyrvokteren på Støtt. I denne tiden malte han såpass mye at han kunne holde sin første store utstilling i Tromsø i 1895. Deretter dro han til Kristiania igjen, hvor han gikk på den kongelige tegneskolen og Harriet Backers malerskole. I de følgende årene holdt han en rekke utstillinger. Da faren ble syk i 1906, dro han hjem og var der i to år. I mange år oppholdt han seg på Vigdel om sommeren og i hovedstaden om vinteren. Han elsket naturen i Gildeskål, og hadde Fugløya, Sandhornet og Forsvatnet som yndlingsmotiver. Han hadde fått en del av Vigdel hos faren, men bygde aldri hus på parten. I 1912 holdt han utstilling i Bodø; her var han på hjemmebane, og solgte visstnok en hel del bilder. «Spitsbergens maler». Michaloff Wigdehl er også kjent som «Spitsbergens maler». Han var i alt på tre ekspedisjoner til dette fascinerende landskapet, og malte en rekke motiver derfra. Høsten og vinteren 1920 var han hjemme i Gildeskål, og ble alvorlig syk. Kanskje hadde de strevsomme ekspedisjonene til Spitsbergen tatt på. Han døde på Rikshospitalet i Kristiania 14. juli 1921, 65 år gammel. En vakker sommerdag like etter ble han ført i skøyte fra Vigdel og stedt til hvile på Gildeskål gamle kirkegård. Gården på Vigdel eies nå av en ukjent familie, mens eiendommene og skogen rundt gården fortsatt eies av familien. Primus. Primus (av latin: «den første») er et folkelig uttrykk for kokeapparat for væskeformig brensel i gassform. Navnet stammer fra den mest kjente produsenten av slike fra omtrent første halvdel av 1900-tallet. Primus er fortsatt et varemerke. I dagligtalen i de senere år, har primus blitt et generelt uttrykk for turkokeapparat uavhengig av brenselstype. Den tradisjonelle primusen i Norge, er en 3-benet messingtank for parafin, med brenner og kjelestøtte montert oppå tanken. Norske produsenter har vært: Fuhrmeister nær Bergen og Høvik Verk nær Oslo. Brennstoff, vanligvis parafin, blir ved hjelp av lufttrykk presset gjennom en brenner med dyse, slik at det dannes damp som forbrennes med luft. Forbrenningen er nesten fullstendig, og det dannes lite sot. For å oppnå parafindamp i starten, forvarmes brenneren, oftest med en spritflamme. Fra ca. andre verdenskrig begynte Forsvaret å bruke en sammenleggbar primus, montert i en beskyttende stålkasse. Etter Norges inntreden i EØS, ble også bensin tillatt som drivstoff på kokeapparater, og utvalget ble større. Fuhrmeister primus fra etter 2. verdenskrig. Kjente polfarere, fra Nansen på 1890-tallet til Monika Kristensen i 1986-87, har benyttet primuser av tradisjonell type. På senere polferder, har det vært benyttet mer kompliserte brennere, som likevel er enkle å betjene. Primus er utbredt i enkelte u-land, og ikke minst blant beduiner i Sahara. Det finnes fortsatt flere produsenter av primuser, og pr. 2006 er,, og de mest brukte i Norge. Det har vært liten teknisk utvikling av primusen siden introduksjonen. Endringene går hovedsakelig ut på at brennerene er blitt lettere, enklere å behandle og mer driftssikre. Siste nytt i utviklingen, er osmotisk pumping av drivstoff. Dette er pr. februar 2006 ikke lansert kommersielt, men er under utprøving hos forsvaret i USA. Resultatet pr 2011 er at disse er for følsomme for urenheter i drivstoffet. Både her til lands og internasjonalt har primuser blitt samlerobjekter. Til vanlig tur- og campingbruk har gasskokeapparater, på grunn av enkel betjening og lavere pris, stort sett tatt over markedet. Foruten den tradisjonelle primusen og gassapparatet, finnes også en tredje variant: Spritbrenneren som fyres med rødsprit benyttes av mange på grunn av sin hendige størrelse og enkle konstruksjon. Reidar Carlsen. Reidar Carlsen (født 1. juli 1908 i Bodin, død mai 1987) var en norsk forstmann og politiker for Arbeiderpartiet. Han var handelsminister og fiskeriminister i Gerhardsen-regjeringen, og ble senere direktør for Utbyggingsfondet for Nord-Norge og Distriktenes Utbyggingsfond og leder for Ja til EF. Reidar var sønn av fiskerbonde Johan Edvard Carlsen (d. 1910) og Amalie, og studerte ved Statens Skogskole Steinkjer (1928–29). Han flyttet til Bodø og tok i 1930-årene etterhvert styreverv i Nordland AUF, i Bodø Arbeiderparti, var formann i Søre Salten kretsparti av DNA, innvalgt i Bodin herredsstyre (1937). Samtidig arbeidet Carlsen som herredskogmester for Bodin, Kjerringøy, Sørfold og Leiranger, og tok jobben som sekretær i Nordland fylkes fiskarlag (1939). Carlsen var stortingsrepresentant 1945-1961, handelsminister 1945-1946 og fiskeriminister 1946-1951 i Einar Gerhardsens andre regjering, der han fikk etablert trålerloven i 1951. Carlsen var ellers den første direktør i Utbyggingsfondet for Nord-Norge (1952) og var sjef for Distriktenes Utbyggingsfond (1962–78). Han mottok Petter Dass-medaljen og satt i styret for Nordnorsk Student- og Elevhjem. Med den svenske "landshövding" Ragnar Lassinantti var han sterkt opptatt av Nord-Norge og Nordkalotten, og var sentral i Stortingsmelding nr. 82, Utbyggingsplan for Nord-Norge (1951). I 1972 var Carlsen leder for organisasjonen Ja til EF. Han var styreformann for Norges Familieråd. Grønnlifjelltunnelen. Grønnlifjelltunnelen er en tunnel på riksvei 830 mellom Finneid og Sulitjelma. Tunnelen er 2811 meter lang. Den ble bygd som jernbanetunnel som en del av forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Jernbanen ble nedlagt i 1972, og jernbanestrekninga ble omgjort til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Hårskoltentunnelen. Hårskoltentunnelen er en tunnel på riksvei 830 mellom Finneid og Sulitjelma. Tunnelen er 2425 meter lang. Den ble bygd som jernbanetunnel som en del av forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Jernbanen ble nedlagt i 1972, og jernbanestrekninga ble omgjort til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Sjønståfjelltunnelen. Sjønståfjelltunnelen er en tunnel på riksvei 830 mellom Finneid og Sulitjelma. Tunnelen er 2827 meter lang. Den ble bygd som jernbanetunnel som en del av forlengelsen av Sulitjelmabanen til Finneid i 1956. Jernbanen ble nedlagt i 1972, og jernbanestrekninga ble omgjort til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Matboks. En matboks er en boks man kan transportere eller oppbevare (niste)mat i, f.eks matpakke. Den blir fortrinnsvis brukt til medbrakt lunsjmat, men kan også benyttes til oppbevaring av restemat fra et tidligere måltid. Matbokser er vanligvis laget av tre, metall eller plast. Matbokser kan være utsmykket med logoer og tegninger. Gamle matbokser kan bli samleobjekter. Verdens største befinner seg i Columbus i den amerikanske delstaten Georgia. Museet er bare fire år gammelt, men inneholder allerede mer enn tusen matbokser og matchende tilbehør som kjølebager og termoser. Her kan man beskue alt fra gamle metallbokser til skolebarnas moderne plastvarianter. Stokkviknakkentunnelen. Stokkviknakkentunnelen er en tunnel på riksvei 830 mellom Finneid og Sulitjelma. Tunnelen er 568 meter lang. Tunnelen ble bygd som jernbanetunnel i 1962, som en del av Sulitjelmabanen. Den erstattet en kortere tunnel og jernbanesporet rundt Stokkviknakken. Jernbanen ble nedlagt i 1972, og jernbanestrekninga ble omgjort til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Russland under de paralympiske vinterlekene 2006. Russland deltok med tjueni deltakere i de paralympiske vinterlekene 2006 i Torino. De var landet som vant flest medaljer, med 33 medaljer, hvorav 13 var gull. Circum Polaris. Circum Polaris er en skjønnlitterær antologi utgitt av Nordnorsk Forfatterlag i 1997 med forfattere fra Nord-Norge, redaktør for utgivelsen var Liv Lundberg. Haslum. Haslum er et delområde i Bærum med 5286 innbyggere. Haslum kirkesogn tilhører Bærum prosti, og Haslum kirke fra middelalderen tilhører Haslum prestegjeld og Oslo bispedømme. Haslum kirkegård er prisbelønt. Første ledd av Haslum kommer av trenavnet hassel eller elvenavnet Hasla; siste ledd heim. Bebyggelsen finnes i sørlige del av delområdet, mens nordlige del tilhører Bærumsmarka. Løkeberg og Haslum skole ligger på Haslum. Langvassdalen i Kvæfjord. Langvassdalen er en dal på Hinnøya, i Kvæfjord kommune i Troms. Dalen går fra Langvassbukt ved Gullesfjorden, vestover til det lave skaret mot Sigerfjorden. Den aller øverste delen av Langvassdalen tilhører Sortland kommune i Nordland. Midt i dalen ligger Langvassvatnet. Riksvei 85 (tidligere europavei 10) følger Langvassdalen og Langvassvatnet mellom Langvassbukt og sør-åpningen av Sigerfjordtunnelen øverst i dalen, like vest for kommunegrensa. Jess Willard. Jess Willard (født 29. desember 1881 i St. Clere i Kansas, død 15. desember 1968 i Los Angeles i California) var en amerikansk tungvektsbokser. Willard var verdensmester i tungvektsboksing i perioden 5. april 1915 til 4. juli 1919. Han startet sin boksekarriere sent, nesten tredve år gammel. Han ble sett på som det "Store Hvite Håpet" i en tid da rasismen var vanlig i USA. Den 5. april 1915 hadde han slått seg frem til en kamp om mesterskapstittelen. Kampen gikk i Havana, Cuba og hans motstander var den svarte bokseren Jack Johnson. I den 26. runden vant Jess Willard på knockout. Jess Willard var boksehistoriens høyeste verdensmester med sine 1,99 meter, helt til våre dagers Vitali Klitschko og Nikolay Valuev. Trettisju år gammel tapte han tittelen til Jack Dempsey, i en kamp 4. juli 1919 i Toledo, Ohio. I 2003 ble han posthumt medlem av International Boxing Hall of Fame. Snøblindhet. Snøblindhet eller solblindhet ("Keratoconjunctivitis nivalis" på latin) er midlertidig blindhet forårsaket av brannskader på hornhinnen på øyet. Brannskaden kan være som følge av sterkt sollys eller annet skarpt og spesielt ultrafiolett lys. Navnet kommer av risikoen for slik skader på steder der det er mye snø, hvor snøen forsterker/reflekterer lyset. Når skaden er forårsaket av lys fra sveiseflammer eller det mer ultrafiolette lyset fra lysbuesveising, kalles tilstanden gjerne sveiseblindhet. Man hindrer blindheten ved å beskytte seg, for eksempel med solbriller. Snøblindheten kan lett bli leget og har som regel ingen varige skader. Kloramfenikol øyedråper eller øyesalve vil virke lindrende. Er plagene betydelige er den mest effektive behandlingen å legge øyesalve i øynene og legge lapp på øynene så øyelokkene holdes igjen. What Would Jesus Do? What Would Jesus Do? (WWJD?) er en frase som ble mye brukt blant kristne i USA på 1990-tallet. Det er (var) et motto som minnet mange tusen kristne på deres tro og på at Jesus er et eksempel man kan følge i dagliglivet, prøve å se ting og gjøre slik Jesus hadde sett ting og gjort. Uttrykket kom fra boka I hans fotspor av Charles M. Sheldon På norsk kan vi oversette uttrykket til "Hva ville Jesus gjort?" eller "Hva hadde Jesus gjort?". Initialene brukes også som en forkortelse for "Walk With Jesus Daily" ("Gå med Jesus daglig"). Det er i dag populært med fargede armbånd med påskriften "WWJD", som kan stå for både "What Would Jesus Do?" og "Walk With Jesus Daily". Førstnevnte betydning kan av og til ha et spørsmålstegn etter seg. Eksterne lenker. de kristne har flere slike "forkortelser", bl.a. HITS som betyr He Is The Saivior. Worms 3D. "Worms 3D" er et turbasert dataspill i "Worms-serien", utviklet av Team 17 og utgitt høsten 2003 til Windows, Xbox, GameCube og PlayStation 2. "Worms 3D" er det første spillet i "Worms"-serien som foregår i tre dimensjoner. Oppbygning. Som med forgjengerne styrer spilleren i "Worms 3D" en gruppe makk væpnet til tennene med en mengde forskjellige våpen, og skal utslette de andre lagene. De andre lagene kan være styrt av datamaskinen, av en annen person på samme datamaskin, eller av en annen person over et nettverk eller Internett. Den norske musikeren Bjørn Lynne har laget musikken i "Worms 3D". Rørvikskartunnelen. Rørvikskartunnelen er en tunnel mellom Kabelvåg og Rørvika på Austvågøya, i Vågan kommune i Nordland. Tunnelen er 726 meter lang, og den ble åpnet i 1974. Den er en del av europavei 10. Tunnelen erstattet veien over Rørvikskaret, som i dag kan gås til fots. Byggingen av tunnelen tok hele 5 år, fordi tunnelbyggerne traff på en svakhetssone inne i fjellet. Fjellet raste ut, og det ble til slutt hull tvers gjennom fjellet fra skaret og ned til tunnelen. Inne i tunnelen ble det støpt et tykt tak i bruddsonen. Hullet oppe på skaret er omkranset av et høyt gjerde for å hindre at sauer eller folk skal falle ned. Paul Scheuring. Paul T. Scheuring (født 20. november 1968 i Aurora, Illinois) er en amerikansk regissør og manusforfatter for filmer og TV-serier. Han er mest kjent for å ha laget serien "Prison Break", der han også har skrevet flere episoder. Eksterne lenker. Scheuring, Paul Bånsull. Bånsull, barnesull, vuggevise eller god-natt-sang er sanger som synges for å roe barne når de skal sove. Mange bånsuller er gamle folkeviser, og det er i stor grad disse gamle god-natt-sangene som kalles bånsuller. Navnet kommer av ordene "barn (bån)" og "sulle". Man skal sulle barnet i søvn med en rolig sang. Folklorister skiller mellom "god-natt-sanger" og "svævingssanger" (av verbet svæve som betyr å få til å sove). Svævingssang brukes for babyer som må synges helt inn i søvnen. Slik sang trenger ikke ha meningsfullt innhold, kan gjerne improviseres, men de må være jevnt rytmiske og vare ved helt til barnet sover. God-natt-sangen brukes til større barn. Det er en sang som synges som en del av leggeritualet. Sangen har meningsfull tekst og kan gjerne være kort. Disse sangformene er naturligvis ikke barnetradisjon. I klassisk musikk kalles bånsuller berceuse, som er et fransk ord for bånsull. Den antagelig mest kjente bånsullen er Johannes Brahms' sang "Wiegenlied". Av norske bånsuller er "Gjendines bådnlåt" blant de mest kjente. Edvard Grieg hørte den av den unge seterjenta Gjendine Slålien på Skogadalsbøen i Jotunheimen. Han skrev den ned, og arrangerte den for piano. William Hanes. William Hanes (født 24. januar 1974 i Kentucky, USA) er en amerikansk hundekjører fra Kasilof, Alaska, USA. Hanes flyttet til Alaska i 1993, og han begynte med hundekjøring i 1997. I 2002 deltok han, og ble nummmer 19 i Canadian Challenge 340. To år senere var han med i Kuskokwim 300 der han endte som nummer 21, og han ble nummer 5 i Tustumena 200 i 2006. I 2004 debuterte han i Iditarod med en 40. plass. Neste gang han deltok i verdens lengste hundesledeløp var i 2006, og i dette løpet ble han nummer 19. William Hanes jobbet tidligere som fisker og er nå guide for fiskere. C.L. Johannesen. Frimerke fra 1988. Johannesen i midten Christian Ludvig Johannesen (født 1862, død 1935) var en færøysk folkeskolelærer og selvstendighetsaktivist. Han var en av de 9 mennene som innbød til Julemøtet i 1888, et møte som regnes som startet på Færøyenes selvstendighetskamp. Jens Olsen. Frimerke fra 1988. Olsen til høyre Jens Olsen (født 1860, død 1921) var en færøysk kjøpmann og og selvstendighetsaktivist. Han var en av de ni mennene som innbød til Julemøtet i 1888, et møte som regnes som starten på Færøyenes selvstendighetskamp. Skyttergravsfot. Skyttergravsfot (også kalt livbåtfot) er en råtesykdom som kan angripe føttene til soldater hvis de står for lenge i våte skyttergraver. Spesielt under første verdenskrig, som er et av de beste eksemplene vi har på en skyttergravskrig, var det mange soldater som ble utsatt for denne sykdommen. Hele 115 000 tilfeller ble registrert. Der hendte det ikke sjelden at soldater sto i vann til langt oppover beina i flere dager i strekk. Ved andre verdenskrig ble det registrert 60 000 tilfeller. Tilstanden oppstår når kroppsvev utsettes for en kombinasjon av fuktighet og kulde over lengre tid. Skyttergravsfot er ikke en frostskade, da temperaturen i vevet aldri synker under null grader, derfor dannes det heller ingen iskrystaller i vevet. Skyttergravsfot kan utvikles ved eksponering for fuktighet og kulde så raskt som på 6-8 timer, men det tar som regel lengre tid (over to døgn). Skyttergravsfot er en sykdom man bærer resten av livet. Šibenik. Šibenik er en historisk kroatisk by med 51 553 innbyggere (2001). Den er lokalisert i sentrale Dalmatia, og er hovedstad i Šibenik-Knin fylke, som strekker seg fra Adriaterhavet i vest til Bosnia-Hercegovina i øst. Sibenik Holøyen. Holøyen er ei lita bygd i Tolga kommune. Bygda ligger sørøst for kommunesenteret, "stasjonsbyen" Tolga, langs Holavassdraget, og ved mellom Tolga og Drevsjø. Den sogner til Holøydalen kapell. I bygda ligger det en nedlagt skole, som nå brukes som vevstue. Sandavágur. Sandavágur (, dansk: "Sandevåg") er et tettsted sør på øya Vágar, en av Færøyene. Stedet var inntil 2009 administrasjonssenter i Sandavágs kommuna, som nå er blitt en del av Vága kommuna. Sandavágur hadde 805 innbyggere den 1. januar 2008, mot 768 i 1985. Ifølge en runestein fra det 13. århundre skal stedet ha blitt grunnlagt av rogalendingen Torkil Onandarson. Steinen ble funnet i 1917, og befinner seg i dag i kirken på stedet. Sandavágur er hjemstedet til fotballagene SÍF Sandavágur og 07 Vestur. Jamie Nelson. Jamie Nelson (født 6. mai 1948 i Washington, USA) er en amerikansk hundekjører fra Togo, Minnesota, USA. Nelson startet med hundekjøring i 1968, og i 1989 debuterte hun med 25. plass i Iditarod. Totalt har Nelson deltatt 4 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og fortsatt er hennes beste plassering fra debutåret 1989. Jamie Nelson har deltatt en gang i Yukon Quest. Det var i 2002 der hun endte som nummer 19. Iver Krabbe. Iver Krabbe (født 22. mars 1602 på Øvids kloster, død 30. oktober 1666) var en dansk adelsmann, offiser og stattholder i Norge. Han var sønn av Tage Krabbe (død 1612), studerte 1625 i Padova, ble etter sin hjemkomst 1628 hoffjunker, men forlot stillingen den 25. august samme år, da han feiret bryllup med Karen Ottesdatter Marsvin på Københavns slott. Året etter ble han forlent med Laholm, som han 1636 byttet med Varberg. 1636 var han sjef for de såkalte unionstropper i hertugdømmene, og 1641 fikk han ordre om å inspisere Båhus festning. Under krigen med Sverige hadde han en ansvarsfull post. I begynnelsen av februar 1645 fikk han ordre om å forene seg med Hannibal Sehested, som sto ved Båhus. Dette førte ikke til noe, men i april hadde han en heldig trefning med svenskene i nærheten av Kongsbakke. Kort etter kom freden i Brömsebro med dens bestemmelse om Hallands pantsettelse til Sverige. Med tungt hjerte måtte Krabbe overgi sin festning til fienden i september, etter forgjeves å ha skrevet til Corfitz Ulfeldt for å be om å bli forskånet for vervet. Også rent personlig hadde krigen gått inn på ham, i det hans gård Jordbjærg i Skåne ble brent av svenskene i 1644. 1646 fikk han Båhuslen som erstatning for Varberg, ble utnevnt til ridder ved kroningen 1648, og utfoldet i den følgende tid en betydelig virksomhet for utbedringen av grensefestningene. Da krigen nærmet seg, ble han i januar 1657 også utnevnt til generalmajor over det sønnenfjelske Norge. Krigsforberedelsene ble tillagt ham, og i april ble han kalt til København for å konferere med kongen. Under selve krigen utførte han imidlertid ikke store bedrifter; hans virksomhet begrenset seg mest til grensetrefninger. De forsøk han i september og oktober 1657 gjorde på en diversjon inn i Halland måtte oppgis uten resultat, dels av mangel på proviant, og dels av mangel på støtte fra den danske hær i Skåne. I november samlet han sitt korps ved Uddevalla mot et svensk angrep fra Vänersborg, men søkte forgjeves hjelp hos stattholderen på Akershus, Niels Trolle. I januar 1658 falt også Uddevalla skanse. Kort etter erobret han den tilbake, men umiddelbart etterpå gikk Båhuslen tapt ved freden i Roskilde. Krabbe hadde dermed mistet sitt len, men hans stilling ble enda sterkere rokket ved Skånes avståelse. Her hadde han sine besittelser Jordbjærg, Krogholm og Marsvinsholm. Han sto som den skånske adels formann, både ved sin person og ved sine slektskaps- og vennskapsforbindelser. Derfor gjorde den svenske regjering sin ytterste umake for å vinne ham for seg. Og selv om han hittil hadde vært en ivrig fiende av svenskene, avla han etter Roskildefreden ed til sin nye herre. Det betydde imidlertid ikke at han trådte ut av dansk tjeneste. I september 1660 foreslo Riksrådet at han skulle bli opptatt som riksråd, men kongen fulgte ikke innstillingen. Til gjengjeld fikk han æren av å bære Blodfanen ved arvehyldingen 18. oktober. I juli 1661 tilbød han ved en mellommann å tre i Karl XI's tjeneste, men Frederik III anså det for klokt å knytte ham nærmere til seg. Han ble medlem av Statskollegiet og av den store lovkommisjon, og ble deretter utnevnt til stattholder i Norge som Niels Trolles etterfølger. Befolkningen klaget over ham, slik de hadde klaget over forgjengeren, men viktigere var det at han hadde fiender i København. Det ble ventet at han ville få avskjed sommeren 1663, men han holdt seg i stillingen til januar 1664, da han ble avløst av Ulrik Frederik Gyldenløve. Kilde. Krabbe, Iver Krabbe, Iver Krabbe, Iver Krabbe, Iver Paal Flaata. Paal Flaata (født Pål Flåta 8. april 1968) er en norsk vokalist. Musikkarriere. Flaata startet sin karriere i Skien-bandet Memphis News og siden i Paal & Pål Band med blant annet Pål Jensen, Carsten «Kesh» Holt og Vidar Busk. I begynnelsen av 90-årene reiste Flaata til Oslo sammen med to andre musikere. Der spilte de hillbilly på gaten og kalte seg Hashbrowns. Da gruppen fikk platekontrakt, og senere skulle spille inn plate i USA, måtte de legge om profilen. Hashbrowns ble da forandret til Midnight Choir. Flaata frontet i 10 år bandet Midnight Choir, der han var med å gi ut fem album pluss en samleplate. Han har etter oppløsingen av Midnight Choir fortsatt sin solokarriere. I 2008 var Flaata også med på barneplaten «Magiske kroker & hemmeligheter» produsert av Linn Skåber og Jacob Young, med sangen «Fredag». Andre artister som var med var Simone Larsen, Maria Haukaas Storeng, Egil Hegerberg, Venke Knutson, Alejandro Fuentes, Julius Winger, Live Maria Roggen, Jørn Christensen, Alexander Rybak og Andrea Bræin Hovig. Regin Dahl. Regin Dahl (født 5. november 1918 i Tórshavn, død 29. mars 2007 i København) var en færøysk lyriker og komponist. Han var bosatt i Danmark det meste av livet, men diktet på morsmålet færøysk. Dahl koblet kvadtradisjonen til mer moderne og personlig særegne uttrykksmåter, og frigjorde seg tidlig fra den nasjonalromantikken som dominerte færøysk lyrikk. Hans lyrikk er dessuten utpreget musikalsk, ofte sangbar, med sterk vekt på rytmiske elementer og språklig velklang. Dahl har blitt omtalt som den «største lyrikeren Færøyene har fostret» av Carl Jóhan Jensen, og regnes som en av Færøyenes betydeligste lyrikere på 1900-tallet. Bakgrunn og karrière. Han ble født i Sandagerði i Tórshavn i 1918, som den yngste av Maria (født Hansen) og prost Jákup Dahls fire barn. Maria Dahl fra Tórshavn var datter av den kjente musikklæreren Georg Casper Hansen, også kalt Bakar Hansen, som opprinnelig var fra Bornholm. Jákup Dahl fra Vágur var sønn av kjøpmannen Petur Hans Dahl. Regin Dahl vokste opp i et hjem hvor faren forfektet kristendom og klassisk dannelse, men også selvstyre- og nasjonalbevegelsens krav om anerkjennelse av det færøyske språket, og fikk også opplæring i latin fra faren. Gudstroen kan også spores i noe av hans senere diktning. Mye brukte karakteristikker om Regin Dahls væremåte skulle bli usnobbete, bluferdig, selskapsmenneske og levemann. Regin Dahl dro etter folkeskolen til Danmark i 1934, og tok examen artium ved Sorø Akademi i 1937. Vinteren 1937/1938 var han hjemme på Færøyene, og han dro senere tilbake til Danmark og studerte litteratur og norrønt ved Københavns Universitet. I 1947 ble han ansatt som konsulent i sin venn Ole Wivels forlag, og ble med videre som konsulent da dette inngikk i Gyldendal i 1953. Ved siden av rådgiverstillingen mottok han etterhvert kunsterstipend. Dahl ble boende i Danmark resten av livet, men hadde tett kontakt med andre færøyinger i landet, blant annet gjennom aktiv deltagelse i Føroyingafelag. Han var medredaktør i Føroyingafelags juleblad, "Jól uttanlendis", sammen med Karsten Hoydal 1940–1944. Dahl var gift og hadde tre døtre. Diktning. Dahl fikk sin første prosa på trykk i "Varðin" i 1936, og senere i "Jól uttanlendis" og "Útiseti", men denne skilte seg lite fra den stilen man fant hos Jóannes Patursson, Hans A. Djurhuus og Janus Djurhuus. I 1937 debuterte han imidlertid med diktsamlingen "Í útlegd" («I landflyktighet»), hvor han beviselig hadde funnet sin egen stil. Årelating. Årelating er en behandlingsmetode som går ut på å åpne en blodåre for å tappe ut blod. For å åpne blodåra bruker man et kniv- eller tanglignende redskap som kalles flitt eller sneppert. Alternativt kan man la blodsugende igler suge ut blodet. Årelating er en av de eldste behandlingsformene vi kjenner, og har sannsynligvis vært brukt helt fra legevitenskapens begynnelse. Til tross for store naturvitenskapelige oppdagelser og medisinske fremskritt fra rundt år 1500 og utover, ble ikke troen på årelating svekket før rundt år 1900. Etter 100 år i skyggen av moderne behandlingsmetoder har årelating blitt tatt i bruk igjen på pasienter som lider av hemokromatose. Sneppert. Sneppert er et redskap som ble brukt til årelating i gamle dager. Elinborg Lützen. Elinborg Lützen (født 26. juli 1919 i Klaksvík, død 22. november 1995 i Tórshavn) var en færøysk grafiker. Hun er særlig kjent for sine tresnitt og bokillustrasjoner. Hun var gift med maleren Sámal Joensen-Mikines fra 1944–1952. Hun døde barnløs i Tórshavn, etter å ha bodd i Klaksvík 1947–1981. Hun var utdannet i København fra 1937, og på Kunst- og håndverksskolen i Bergen 1957–1958, og hadde blant annet utstillinger på Galleri F15 og andre steder i Norge. Den norske utgaven av Jørgen-Frantz Jacobsens roman "Barbara" (Bokklubben, 1977) var illustrert av henne. Niels Trolle. Niels Trolle (født 20. desember 1599 på Lundenæs, død 20. september 1667) var en dansk riksviseadmiral og stattholder i Norge. Han var sønn av Børge Trolle, gikk to år i Herlufsholms skole, ble så sendt til Leipzig og kom hjem 1615. En tid var han så i huset hos kansleren Christian Friis til Borreby og deretter hos daværende professor, senere biskop Jesper Brochmand. Han studerte i Giessen og foretok til slutt en lengre utenlandsreise med opphold i blant annet Strasbourg, ved universitetet i Padova, hvor han ble immatrikulert 1621, i Frankrike og England. Tilbake i Danmark var han hoffjunker 1623–25 og fulgte Christian IV til Tyskland i keiserkrigens første år. 23. juli 1626 giftet han seg med Mette Corfitsdatter Rud, ble 1628 rittmester og 1634 lensmann på Københavns slott, en post han beholdt til 1641, da han byttet den mot Roskilde len. I mellomtiden var hustruen død 25. februar 1632, og han hadde giftet seg igjen 16. oktober 1636, med Helle Rosenkrantz, datter av Holger Rosenkrantz til Glimminge. Etter flere ganger å ha vært fullmektig for adelen på stendermøter, ble han 1638 også valgt til landkommissær i Sjælland og 1639 medlem av admiralitetsretten på Bremerholm. Ved svenskekrigens utbrudd 1643 ble han generalproviantkommissær, men våren 1645 tilbød kongen ham en langt større stilling, nemlig som riksviseadmiral. Først ville han ikke motta den, siden han ikke før hadde hatt med sjøvesenet å gjøre, men til slutt ga han etter og overtok stillingen omkring 1. juni. Samtidig ble han medlem av Riksrådet. Han kom ikke til å spille noen større rolle som flåtefører. I juni fikk han ordre om å unnsette Bornholm, men allerede før ordrens utstedelse var Bornholm i fiendens hender. Flåten var dessuten i dårlig forfatning, og hans virksomhet kom til å innskrenke seg til å holde den innenfor Københavns havn. Etter Freden i Brömsebro i august deltok Trolle i utvekslingen av ratifikasjonene i Markaryd i september. 1647 var han medlem av en kommisjon som skulle undersøke finansenes tilstand, i august 1648 fulgte han Frederik III til hyldingen på Akershus, og mottok samme år ridderslag av kongen. I februar 1650 var han medlem av en kommisjon som skulle undersøke sjøetaten, men i januar 1651 fikk han avskjed på grunn av svakelighet. Han var nå blant Hannibal Sehesteds og Corfitz Ulfeldts motstandere, og da den siste falt, fikk han i juli 1651 sete i revisjonskommisjonen som skulle undersøke leveransene til Holmen. 1655 ble han medlem av det nyopprettede admiralitetet. Han hadde allerede vært på tale som stattholder i Norge etter Hannibal Sehesteds fall, og 1656, etter Gregers Krabbes død, fikk han utnevnelsen og byttet samtidig Akerhus len mot Roskilde. Senere angrep generalløytnant Jørgen Bjelke ham for hans motløshet og uvirksomhet under den andre krigen med Sverige 1658–60. 1660 var han til stede under det store stendermøtet i København, og ble da regnet som en av de riksrådene som var mest forbitret over kongens planer. Som de andre bøyde han seg imidlertid, og var Riksrådets ordfører ved Arveerklæringens overdragelse 13. oktober. Ved arvehyldingen 8. oktober bar han rikssverdet, og 7. november avla han den nye rådseden. I september 1661 ble han avløst som stattholder av Iver Krabbe. Han bosatte seg deretter i København, men ble ikke opptatt i noen av de nye forvaltningskollegiene. Trolle, Niels Trolle, Niels Trolle, Niels Assistentdommer. Assistentdommer i fotballkamper ble tidligere kalt linjedommer. Det er assistendommeren som vurderer og markerer for innkast og offside, men skal også assistere hoveddommeren i andre avgjørelser som frispark, hjørnespark og «fem-meter». Det er minst to assistentdommere i en fotballkamp, plassert på hver sin langside av fotballbanen. I de øverste divisjonene og i internasjonale fotballkamper er det også en tredje dommerassistent, som oppholder seg ved innbytterbenkene. Denne assistentdommeren, ofte kalt "fjerdedommeren", skal ta seg av spillerbytter og hjelpe hoveddommeren med å holde orden på spillere, trenere og ledere som oppholder seg i dette området. En assistentdommer hjelper dommeren med å ta avgjørelsene i løpet av kampen. Assistentdommerens hovedoppgave er offside. Han tar som regel også innkastavgjørelser på den sidelinjen han er på, mens dommeren som regel tar avgjørelsene på de to hvor det ikke er assistentdommere. Avhengig av nivå og erfaring får assistentdommeren tildelt ansvarsområde på banen. Dommeren deler gjerne banen opp i to diagonaler, der dommeren løper mot venstre hele tiden, og tar de fleste avgjørelser der, mens de to assistentdommerne gir råd om avgjørelser særlig i sitt nærområde. Han kan imidlertid også gi dommeren råd om avgjørelser andre steder på banen, for eksempel hvis noe skulle være skjult bak dommerens rygg. Dommeren har full anledning til å ikke følge assistentdommerens råd, men i toppfotballen er det sjelden man ser det annet enn ved fordelssituasjoner. På offsideavgjørelser ser man det svært sjelden. I lavere divisjoner er det ikke påkrevet med autorisert assistentdommer, men hoveddommeren kan sørge for at det finnes en person på hver langside for å markere når ballen forlater banen. Etter at Ole Hermann Borgan måtte legge opp etter Champions League-finalen i 2006 der han i forkant ikledde seg det ene lagets drakt, er det få assistentdommere som har fått medieoppmerksomhet. Våre beste assistentdommere (om man skal se på internasjonale oppdrag) er Erik Ræstad og Geir Åge Holen, som assisterer Tom Henning Øvrebø i internasjonale kamper, og Steinar Holvik og Jan Petter Randen som internasjonalt assisterer Terje Hauge. Tingakrossur. "Tingakrossur" var en færøysk avis. Avisen utkom med sitt første nummer 1. januar 1901, og gikk inn i 1990. Den ble heller ikke utgitt i årene 1955–1959. Selv om avisen i begynnelsen ble skrevet hovedsakelig på dansk var den selvstyreorientert, og ble senere organ og partiavis for Sjálvstýrisflokkurin fra 1906. Det uttalte formålet med avisen var å fremme opplysning og kjempe mot undertrykkelse. Lyrikk og prosa fikk en sentral rolle i avisen, og Færøyenes første roman, "Babelstornið" (1909) av Rikard Long, gikk som føljetong. Avisens navn kommer fra færøysk "tingakrossur", «budstikke»: En korsformet budstikke som bar bud om tingsamling på Tinganes. Flere av avisens redaktører har vært sentrale politikere for partiet. Johan von Fircks. Johan von Fircks (død 3. januar 1667 i Fredrikstad) var en dansk offiser. Han var sønn av en kurlandsk godseier, Magnus von Fircks, og Anna von Syberg. I 1641 ble han kaptein i dansk tjeneste. På samme tid giftet han seg med enken etter Ditlev Rantzau til Clewitz, Anna van der Wisch, en datter av Johan van der Wisch. Senere skrev han seg til Åby i Norge og Blansgård i Sundeved. 1645 tjenestegjorde han i den norske hær under Hannibal Sehested med grad av oberstløytnant som rytterfører, og 1648 ble han sjef for det regimentet i Båhus. At han var ansett for en erfaren og krigskyndig offiser, kan man slutte av at Frederik III kalte ham ned fra Norge for å ta del i forhandlingene på herredagen i Odense i februar 1657, da krigen mot Sverige nærmest ble besluttet. I april samme år ble han utnevnt til å være nestkommanderende under Iver Krabbe over den norske hær. Han deltok med heder i felttoget, ble utnevnt til generalmajor og ble kommandant iFredrikstad, hvor han døde. EM i friidrett 1990. __TOC__ EM i friidrett 1990 ble arrangert i Split 27. – 1. september. Det franske herrelaget på 4x100 meter stafett satte ny verdensrekord med tiden 37,79. I tillegg ble det satt en ny europarekord: Det britiske herrelaget på 4x400 meter stafett løp på 2.58,22. Under dette mesterskapet deltok for siste gang to tyske lag. En måned før den tyske gjenforeningen deltok for siste gang et lag fra DDR i et internasjonalt mesterskap. Latinskole. Latinskole betegner en skoleform som fantes i Europa etter 1200, men skolens historie går tilbake til middelalderens kloster og katedralskoler. De første "klosterskolene" ble opprettet på 500-tallet, og fram til 1200-tallet var de ryggraden i middelalderens skolevesen i Europa. Lenge var alle hellige skrifter skrevet kun på latin (frem til reformasjonen). Latinskolene skulle primært dekke den katolske kirkens behov for prester med kunnskaper i latin, og kirken bestemte skolenes innhold. Latin var også språket for de som skulle inn i statstjenesten, og mange adelsmenn og velstående sendte barna sine for å studere og erverve seg bokkunnskaper. På denne tiden var universitetsinstitusjonen lite utbygd i Europa. De første universitetene kom rundt 1350, i København i 1479 og i Oslo først i 1811. I stiftsbyer ble latinskolene kalt katedralskoler. Norge hadde før reformasjonen katedralskoler i Bergen, Trondheim, Oslo og Hamar. Flere av disse ble grunnlagt under kardinal Nikolas Brekespears rundreise i Norge 1152–1153. Katedralskolen i Hamar forsvant igjen da bispesetet ble nedlagt i forbindelse med reformasjonen. Fredrikstad fikk katedralskole i tidsrommet 1572 og 1582. Kristiansand fikk katedralskole i 1686. Examen artium ble etablert som opptakskrav ved Universitetet i København i 1630. Dette medførte at undervisningen ved latinskolene i Danmark-Norge ble standardisert og tilpasset universitetets krav. Katedralskolene ble latinskoler i 1734. I 1739 kom en forordning om latinskolenes antall og innhold og man så også de første sentraliseringstiltak, latinskolene i de mindre byene ble lagt ned. Fag som morsmål, historie, geografi og realfag ble styrket. I 1756 ble opptakskravene skjerpet og latin fikk på nytt større plass i fagplanen. Årsaken var at fattige elever tok opp skoleplasser og skremte bort velstående elever. «Da det endnu ofte skal arrivere, at heel slette og maadelige Ingenia antages i Skolerne, og derfra siden forsendes til Academiet, hvor man saa meget mindre af Dem kan vente nogen synderlig Forbedring i Deres Studeringer, som de tillige ere Fattige, og formedelst Fattigdom... nødes til strax at forlade Universitætet…» I 1775 kom en ny «Forordning angaaende Skoele-Væsenets Forbedring ved de publiqve Skoele». Forordningen innførte mer undervisning i klassiske språk og morsmål. Andre fag forsvant. Bakgrunnen var klager fra universitetet om at nivået på studentene hadde sunket. Rektor ble truet med mulkt på 20 riksdaler om han uteksaminerte uegnede elever. Bare de 4 katedralskolene eksisterte nå som latinskoler. På 1800-tallet ble det gjennomført en rekke reformer. Skolen fikk faggrupperinger og faglærere, de ble betraktet som en almendannende, (lov i 1869) og det ble slutt på at kirken kunne overstyre skolen. Realskole og middelskole ble innført fra 1848 og begrepet «normalplan» ble brukt for første gang. Først i 13. skoleår kom latin inn på planen. Begrepet latinskole ble i 1903 erstattet av gymnas. - Elevene kom når de var 7-8 år. - Bodde i klosteret eller hos ansatte i domkirken. - Lærte å lese og skrive, latin og sang (korgutter). - Katedralskolene i byene var forbeholdt gutter med tanke på presteutdanning. - 4 klassetrinn(lectier), som man rykket oppover i ettersom man mestret kunnskapsstoffet for hvert trinn. - Trinnene var altså uavhengig av alder, elever som startet sent på skolen startet og gikk på det første nivået til han hadde mestret nok til å gå videre til det neste. (Ikke aldershomogene) - Ikke alle nådde det øverste trinnet/nivået "mesterlectien", de som nådde dette kunne gå ut i prestetjeneste eller studere teologi. - "De 7 frie kunster" - Ofte ett stort "klasserom" for alle, atskilt med skillevegger for mesterlectien. EM i friidrett 1994. __TOC__ EM i friidrett 1994 ble arrangert 9. til 14. august 1994 i Helsingfors. Konkurransene ble arrangert på Olympiastadion fra 1952. EM i friidrett 1998. __TOC__ EM i friidrett 1998 ble arrangert i Budapest 18. – 23. august. Øvelsene ble arrangert på Népstadion, der også EM i friidrett 1966 ble arrangert. Det deltok 1330 utøvere fra 44 land. Otte Skade. Otte Skade (død 1673) var en dansk offiser. Han var en bror av Offe Skade. 1646 ble han kaptein, 1650 kommandant i Christianopel. 1653 ble han oberstløytnant og kommandant på Kronborg, men kom snart etter til Norge, hvor han var oberst ved krigens begynnelse 1657, da han fikk befaling om å sitte i krigsrådet. 1658 fikk han igjen overdratt seg kommandantskapet over Kronborg, men deltok ellers som oberst for smålenske regiment med stor dyktighet i krigen i Norge inntil fredsslutningen i 1660. Han var anfører for den norske troppene som kom Halden til unnsetning ved svenskenes angrep 14. september 1658, da han fikk en hest skutt under seg og en kule gjennom klærne. Følgende høst deltok han i innfallet i Sverige. Ivar Orgland. Carl Ivar Orgland (født 13. oktober 1921, død 16. juni 1994) var en norsk lyriker, lektor, gjendikter og ordboksredaktør. Han debuterte med diktsamlinga "Lilje og sverd" i 1950, og ga deretter ut i alt 15 egne diktsamlinger, 23 gjendiktninger fra islandsk, én fra Gotland og én fra Færøyene (Janus Djurhuus). Gjendiktningene omfatter både samtidslyrikk og kristne middelalderkvad som "Harmsol, Solarljod, Nådens veg" og "Lilja". Orgland var universitetslektor i norsk ved både Universitetet i Reykjavik og Universitetet i Lund. Siden ble han lektor i islandsk ved Universitetet i Oslo. Han hadde dessuten doktorgrad i islandsk litteratur. Han utga i 1981 språkkurset "Lær litt islandsk"; og sammen med Frederik Raastad utga han i 1985/1992 "Islandsk-norsk ordbok" og i 1993 "Norsk-íslensk orðabók", samt lærerboken "Við lærum íslensku". For sitt arbeid mottok Orgland Bastianprisen i 1986. Han ble også mottaker av den islandske falkeorden og utnevnt til statsstipendiat i 1980. Den siste tiden av sitt liv tilbrakte han i Asker. Luftforsvarets stasjon Kautokeino. Luftforsvarets stasjon Kautokeino var en kontroll- og varslingsstasjon som ble opprettet i Kautokeino kommune i 1955. LSTN Kautokeino ble nedlagt som selvstendig stasjon 40 år senere, i 1995. Stasjonen var en del av NATOs NADGE-system og dens militære kallesignal var "«Brandy»". Ved nedleggelsen ble anlegget omgjort til et radarhode under Luftforsvarets stasjon Sørreisa. Eksterne lenker. Kautokeino Ekte frosker. Ekte frosker er en familie av springpadder som har kraftige bakben (springben) med svømmehud, korte forben, glatt, slimet hud med enkelte vorter (kjertler) på ryggsiden, små tenner bare i overkjeven, og baktil todelt tunge, festet forrest i munnen. Til disse hører de fire norske artene, nemlig buttsnutefrosk, spissnutefrosk, damfrosk og latterfrosk. Ellers er det kjent en rekke andre arter både i Europa, Asia, Afrika og Amerika. I Australia finnes bare en art, australsk skogsfrosk, som holder seg helt nord i landet. Gruppen er veldig variert når det gjelder størrelse. De fleste artene legger eggene sine i vann og går gjennom et rumpetroll-stadium. Bret Hart. Bret Sergeant Hart (født 2. juli 1957 i Calgary, Alberta), også kjent som Bret «The Hitman» Hart, var en legendarisk fribryter i World Wrestling Federation (senere World Wrestling Entertainment) og World Championship Wrestling. Han er innført i begge forbundenes Hall of Fame. Mandag 04.01.10 er han også gjestevert på WWE Monday Night Raw Den 17. mai 2010 vant han U.S Championchip for femte gang. Han slo The Miz med god hjelp av The Hart Dynasty. Miz hadde Jericho, William Regal og Koslov på sin side. Fra 2010, ble Hart utropt av sjefen av WWE til General Manager for RAW. Føringatíðindi. "Føringatíðindi" («Færøyingetidende») var en færøysk avis. Den utkom fra januar 1890 til desember 1901, og igjen fra januar til februar 1906. Avisen var organ for foreningen Føringafelag, og var den første avisen skrevet på færøysk. Den lengstfungerende redaktøren, Rasmus Effersøe, var en av de ledende menn i den færøyske selvstyrekampen i sin generasjon, og var en av innbyderne til Julemøtet i 1888. Redaktør i den korte perioden i 1906, Andrias Christian Evensen, var blant de første til å utbre færøysk som undervisnings- og kirkespråk. Drømmemilen. a>s friidrettsbane, der Roger Bannister løp under 4 minutter på en engelsk mil for første gang, 6. mai 1954 Drømmemilen er et begrep som er knyttet til løp av en engelsk mil (1609 meter) innen friidrett. Drømmegrensen som knyttes til begrepet drømmemilen var 4 minutter. Briten Roger Bannister var først i verden med å klare det, han løp i mai 1954 på 3.59,4 i Oxford. Verdensrekorden per 1. januar 2008 er 3 minutter 43,13 sekunder, et løp Hicham El Guerrouj presterte i Roma i 1999. Drømmemilen på Bislett. Begrepet er også knyttet til Bislett Games, der drømmemilen har hatt lang tradisjon som et av høydepunktene. Spesielt mye oppmerksomhet var det i perioden Britene Sebastian Coe, Steve Ovett og Steve Cram dominerte verdens mellomdistanseløp. Disse tre satte hver sin verdensrekord på en engelsk mil på Bislett stadion. Coe med 3.48,95 17. juli 1979, Ovett med 3.48,8 1. juli 1980, og sist Cram med sin fantastiske rekord på 3.46,32 den 27. juli 1985. Et annet høydepunkt fra drømmemilen på Bislett var 31. juli 1974 da Knut Kvalheim vant på fortsatt gjeldende norsk rekord med 3.56,2. I det samme løpet kom Larvik-løperen Lars Martin Kaupang på 5. plass, også han under drømmegrensen, med 3.59,9. Statistikk. I Norge er det kun 6 løpere som har løpt under drømmegrensen på 4 minutter. Ved siden av Kvalheim og Kaupang er dette storebror Arne Kvalheim, Jim Svenøy (Bislett Games 1994), Lars Ove Strømø og Tommy Gjølga. John Walker fra New Zealand presterte 129 løp under 4 minutter, og var på veien dit først med 100 løp under i drømmegrensen. Steve Scott, USA har flest løp under 4 minutter med sine 136. Anne Marie Carl Nielsen. Anne Marie Carl-Nielsen på arbeide. Anne Marie Carl Nielsen (født "Brodersen" 21. juni 1863 i Sønder Stenderup, død 21. februar 1945 i København) var en dansk billedhugger, gift med komponisten Carl Nielsen. Hovedserien 1948–49. Hovedserien 1948-49 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra august 1948 til mai 1949. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. Vålerengen vant gruppe A, og Fredrikstad gruppe B. De to klubbene spilte finale over to kamper. Fredrikstad vant begge, henholdsvis 3–1 og 3–0. Føringafelag. Føringafelag ble stiftet 6. januar 1889 med en todelt målsetting. Dårlig vær hadde hindret mange fra de fjerneste bygdene i å reise til Julemøtet i 1888 2. juledag, i Torshavn. Derfor ble det innkalt til et nytt møte 6. januar 1889. Som med julemøtet var det Rasmus Christoffer Effersøe og Jóannes Patursson som var de førende kreftene. Foreningen startet i 1890 sitt eget tidsskrift Føringatíðindi. Kalvinisme. Kalvinisme er en retning innen protestantisk kristendom. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509–1564), som la grunnlaget for trosretningen. Den er også kjent som "den reformerte tradisjon". Blant de mest kjente elementene i læren, er predestinasjon og ukondisjonell utvelgelse. Tradisjonen ble først fremmet av personer som Martin Bucer, Heinrich Bullinger og Peter Martyr Vermiglo. Den påvirket også engelske reformatorer som Thomas Cranmer og John Jewel, i tillegg til den skotske reformatoren John Knox Bakgrunn. Jean Calvins internasjonale innflytelse begynte med utviklingen av den protestantiske reformasjonens doktriner da han var 25 år gammel. Han begynte å skrive "Christianae Religionis Institutio" i 1534, året etter at han hadde brutt med Den katolske kirke. Verket ble publisert i 1536, og ble revidert flere ganger i løpet av Calvins liv. Den kom også ut i fransk oversettelse. Gjennom dette og andre polemiske og pastorale verker, hans konfesjonsdokumenter og Bibelkommentarer hadde Calvin en sterk innflytelse på protestantismens utvikling. De reformerte kirkenes økende betydning fant sted i reformasjonens andre fase, da de evangeliske kirker begynte å etablere seg etter ekskommunikasjonen av Martin Luther. Calvin levde da i eksil i Genève. Han signerte "Confessio Augustana" i 1540, men den sveitsiske reformasjon fulgte Zwinglis lære mer enn Luthers. Det ble snart klart at de reformerte kirkene tok en annen retning enn de lutherske, og Calvin var den fremste av flere teologer som ledet denne utviklingen. Spredningen av kalvinisme. Calvins tyngdepunkt var i Genève, men hans verker ble spredd til mange deler av Europa. Flere steder ble kalvinismen den dominerende retningen, spesielt i Skottland, Nederland og deler av Tyskland. Den stod også sterkt i Frankrike, Ungarn (spesielt i Transilvania) og Polen. De fleste nybyggerne i New England var kalvinister, inkludert puritanerne og nederlandske emigranter. Nederlandske kalvinister var også blant de første europeere som bosatte seg i Sør-Afrika, hvor retningen fortsatt er sterk blant boerne. Noen av de største kalvinistiske kirker ble grunnlagt av misjonærer i 19. og 20. århundre. De i Korea og Nigeria utmerker seg spesielt ved sin størrelse. Grunnleggende beskrivelse. Kalvinismen har flere forskjellige retninger, som har en del innbyrdes forskjeller. Man kan ikke finne alle sider ved kalvinistisk tro i Calvins verker, mye kommer fra andre teologer. Blant de mest innflytelsesrike utover de som er nevnt ovenfor finner man Calvins etterfølger Theodore Beza, den nederlandske teologen Franciscus Gomarus, grunnleggeren av Den presbyterianske kirke John Knox. Man finner også senere innflytelse, fra den engelske baptisten John Bunyan, den amerikanske predikanten Jonathan Edwards og den neo-ortodokse teologen Karl Barth. Et sentralt element i kalvinismen, som skiller den fra andre retninger, er dens unike soteriologi, det vil si lære om frelse. Den fremhever at mennesket er ute av stand til å gjøre noe som helst for å oppnå frelse, og at Gud alene er initiativtager på ethvert stadium av menneskets frelse, inkludert å tro og omvende seg. Denne doktrinen ble definitivt formulert ved synoden i Dort (1618–1619), men kalvinister vil naturligvis si at denne læren har eksistert siden Bibelens grunnleggelse. Synoden i Dort avviste samtidig den alternative, og på mange måter motsatte oppfatningen kjent som arminianisme. Kalvinismen står altså for et monergistisk frelsessyn, som er det motsatte av det synergistiske frelsessynet. Monergismen forkynner at Gud alene frelser og bevarer et menneske, og at ingen mennesker kan innvirke på sin egen frelse. Grunnen til at menneske omvender seg og tror, er at Faderen drar ham (Joh 6:65). Kalvinismen har noen ganger blitt kalt "augustinianisme", fordi sentrale poenger i soteriologien ble formulert av Augustin av Hippo i hans disputt med Pelagius. I motsetningen til den frie vilje som det ble argumentert for av Charles Finney og andre dissentere (som ofte ble kalt pelagianere eller semi-pelagianere) la kalvinismen sterk vekt på den vedvarende godhet i skapelsen kombinert med menneskets absolutte fall og sivilisasjons ødeleggelse gjennom synd. Den ser derfor frelse som en ny skapelseshandling foretatt av Gud fremfor som noe som enkelte som blir frelst oppnår. Suveren nåde. Kalvinismen legger vekt på den fullstendige ødeleggelsen av menneskets etiske natur, satt opp mot Guds suverene nåde i frelsen. Den lærer at mennesket er fullstendig ute av stand til å følge Gud eller unnslippe hans fordømmelse, og at den eneste veien til frelse ligger i at Gud overstyrer deres uvillige hjerter slik at de vendes om fra opprør til villig lydighet. Alle mennesker er etter dette synet fullt ut prisgitt Guds nåde. Han kunne på rettferdig måte fordømme alle mennesker for deres synder, men har valgt å vise nåde mot noen for å bringe ære for sitt navn. Et menneske frelses mens et annet går tapt, og dette skjer ikke på grunn av vilje, tro eller dyd, men fordi Gud har fattet en suveren avgjørelse om å vise nåde. Personen må handle for å tro og bli frelst, men denne lydigheten i troen er ifølge kalvinismen Guds gave, og ikke et valg tatt gjennom fri vilje. Kalvinister mener dette demonstrerer rekkevidden av Guds kjærlighet når han frelser de som ikke kan eller vil følge ham. Man mener også at det å minnes om denne læren fjerner stolthet og selvgodhet. Helliggjøring søkes av kalvinister gjennom en kontinuerlig tillit til Gud, som renser den troendes hjerte. «Livet er religion». Det kalvinistiske levesett er et resultat av en fundamental religiøs bevissthet som er sentrert omkring Guds suverene nåde. Kalvinismen forutsetter at Guds godhet og makt har et fritt og ubegrenset handlefelt, og dette leder til en overbevisning om at Gud virker i alle livets sider, både det sekulære og det sakrale, det offentlige og det private, og det åndelige og det fysiske. Som en følge av dette synet mener man at Guds plan er til stede og utvikler seg i enhver hendelse. Dette fører til et absolutt avhengighetsforhold til Gud, som ikke bare forbindes med fromme handlinger som bønn, men også med alle andre ting i livet. Ut fra Moselovens annet bud tillates ikke bilder i kalvinistiske kirker. Skriftsteder er de eneste tillatte dekorasjoner. Kalvinismens fem punkter. Kalvinistisk teologi oppsummeres ofte i de såkalte "fem punkter", som er en sammentrekning av bestemmelsene gjort ved synoden i Dort og som ble publisert som svar på fem utfordringer fra arminianerne. Calvin brukte selv aldri en slik modell, men punktene er et praktisk hjelpemiddel til å identifisere viktige elementer som skiller kalvinismen fra andre kristne retninger. Osp. Osp er dominant og sprer seg raskt. Den karakteristiske stammen er ofte grågrønn og glatt. Osp eller asp ("Populus tremula") er et løvtre av poppelslekten innenfor vierfamilien. Beskrivelse. Ospa blir i under gode vekstforhold høyreist med rett stamme, barken er glatt, grågrønn og ofte dekket av messinglav på sørsiden. De runde buttannete bladene har stilk som er lenger en bladet. Bladstilken er flattrykt, noe som gjør at selv den minste bevegelse i luften får dem til å skjelve, derav uttrykket «skjelve som et ospelauv». Men unge rotskudd av osp har hjerteformede blad. Skuddene er knoklede og vinterknoppene spisse. Bladene blir vakkert gule om høsten. Ospa vokser raskt på god mark og kan bli over 25 m høy. Den blir vanligvis ikke over 100 år gammel, men den kan bli opp til 150 år. Ospa begynner å blomstre i 15 – 25 års alder. Den er særbu og blomstrer på naken kvist mars-april. Raklen er myke og gråaktige og opp til 10 cm lange. Ospa er avhengig av vinden for pollinering og frøspredning. Den formerer seg også villig vegetativt med stubbe og rotskudd. Utbredelse og habitat. Du finner osp i nesten hele Europa, i Asia og i Nord-Afrika. Den vandret inn i Norge like etter siste istid og er vanlig i hele landet fra fjord til 1200 moh.. og fra Lindesnes til Øst-Finnmark. Treslaget er utbredt over hele landet, men de største osperessursene finner du i Telemark og Agderfylkene. Totalt står det 11,5 millioner kubikkmeter osp i de norske skogene og 8 % av lauvskogen i Norge er osp. Den kan vokse i nesten alle lokaliteter, men trives best i godt drenert dyp jord med frisk fuktighet. Ospa er et pionertre som raskt okkuperer åpent land for eksempel rasmark, brannfelt og brakklagt åker. Den regnes som Norges mest lyskrevende tre og blir etter hvert utkonkurrert av skyggetålende trær som gran. Ospa finner du som innblanding blant andre treslag som enkelttrær, grupper eller holt. I løvskog sprer den seg lettere og er ofte dominant hvor den fortrenger andre løvtrearter. Bruk av osp. Virket blir brukt som råstoff til fyrstikkproduksjon, den brenner med en rolig flamme og gløder lite etter at flammen er slukt. Den brukes i finer, sponplate og celluloseproduksjon. Trelast av osp er godt egnet til konstruksjon og ubehandlet ytterkledning, der får den etter hvert en patinert sølvgrå farge. Innendørs panel og tak av osp beholder den lyse fine fargen. Det er spesielt godt egnet til innredning av badstuer da veden ikke inneholder harpiks og leder varme dårlig. Veden er lett å bearbeide og setter ikke smak derfor er den brukt til emballasje, boller, trau og fat. Ospematerialer er også brukt som innredning i sauehus da sauen ikke gnager på den. Det lages droger av bark og blader som inneholder glykosidene salisin, salikortin og tremulasin, salireposid, garvestoff og glykosidet tremuloidin. Drogene virker blant annet feberdempende og smertestillende. Tidligere ble både bark, kvister og lauv av osp brukt til dyrefor. Ospevirkets tekniske egenskaper. Ospevirket har en gulhvit homogen farge, årringene er lite markerte og det er liten forskjell på ytterved og kjerneved. Styrkemessig kan den sammenlignes med gran og krymper forholdsvis lite ved tørking. Veden tørker raskt opp noe som reduserer faren for soppangrep, men i fuktige omgivelser råtner den veldig raskt. Vedens mykhet gjør den uegnet til bruk i gulv, men har i følge Villy E. Risør vært nyttet til stallgulv. Husbukken angriper ikke osp, dette gjør den til et godt alternativ der den gjør stor skade. Ytterveden kan trykkimpregneres, men ikke kjerneveden. Veden er lett å bearbeide med vanlige redskaper og maskiner med unntak av polering som er arbeidskrevende. Osp - en nøkkelart. Larveganger i ospeblad etter ospeminermøll Ospa er på grunn av sin utbredelse, næringsrike bark og korte liv et av de viktigste trærne i de norske skoger når det gjelder biologisk mangfold. Den har det vi kaller rikbark, som vil si at barken har høy pH. Derfor er den voksested for sjeldne lavarter som grynfiltlav, ospeblæreglye og olivenlav. I tillegg vokser en mengde moser der og et utall insekter, midd og andre kryp har sitt tilhold der. Barken er den mest næringsrike og lett fordøyelige blant treslagene derfor er osp favorittmaten til bever i tillegg er elg, rådyr og hare veldig glad i den. Utover sommeren forandrer bladene farge til sølvgrå da er det ospeminermøllen som har vært på ferde. Ospeveden er ganske løs og det er derfor forholdsvis greit for hakkespettene å lage seg reirhull i dem. Hakkespettene bruker hullet bare en hekkesesong, men året etter står en mengde andre fuglearter klare til å ta hullene i bruk i tillegg til mår, ekorn og flaggermus. Svært mange vedboende insekter lever i død osp, i en 8 m høy ospestubbe ble det funnet 193 forskjellige arter. Osp er sammen med eik det treet som er viktigst for vedboende rødlistede sopper som ospehvitkjuke, lys hårkjuke og ospepigg. Det samme gjelder insekter som ospedreper, stor kortvingebukk og ospebarkbukk. Menneskelig aktivitet har gjennom tiden redusert ospeinnslaget i norske skoger betraktelig. I det moderne skogbruket har ospa vært betraktet som et ugras og derfor blitt fjernet manuelt og kjemisk i stor utstrekning. Krav til effektivitet i jordbruket har resultert i fjerning av osp i kulturlandskapet. Landbruksnæringene bevarer nå mye av ospa gjennom innføringen blant annet Levende Skog-standarden. Det som nå ser ut til å være den største trusselen for ospa, er den meget høye elgbestanden. Mange steder i landet finner du ikke ung osp i det hele tatt, fordi elgen spiser den opp så fort den spirer. En annen årsak til at ospa ikke får etablere seg på samme måten som før, er den sterke skogbrannkontrollen vi utøver: Tidligere, da det var vanlig med skogbranner, vandret ospa raskt inn på brannflatene. Bryan Mills. Bryan Mills (født i Wisconsin, USA) er en amerikansk hundekjører fra Merango, Wisconsin, USA. Mills startet med hundekjøring i 2002 etter at han hadde vært aktivt med i Ben Stamm sine forberedelsene for Iditarod 2002. I 2005 debuterte han i Iditarod med en 53. plass, og med den prestasjonen ble han den andre hundekjøreren fra Wisconsin som hadde fullført Iditarod. Neste gang han deltok i verdens lengste hundesledeløp var i 2006, og i dette løpet ble han nummer 32. Bryan Mills har jobbet som selvstendig næringsdrivende siden 1990. Jógvan Isaksen. Jógvan Isaksen (født 25. august 1950 i Tórshavn) er en færøysk forfatter og litteraturhistoriker. Han er særlig kjent for sine kriminalromaner og for boken "Færøsk Litteratur" (1993). Isaksen har siden 1986 vært lektor ved Universitetet i København. Han fikk kulturprisen M.A. Jacobsens Heiðursløn i 2011 i kategorien "Andre kulturelle verk". Switchfoot. Switchfoot er et amerikansk band fra San Diego. Bandet er kjent for sine tekster om spirituelle og sosiale temaer. I følge en av bandets medlemmer, Jon Foreman, stammer navnet fra surfing. «Alle i bandet elsker å surfe og vi har surfet hele vårt liv, så navnet var logisk for oss. Å bytte føttene dine ("to switch your feet") betyr å ta en ny stilling i motsatt retning. Det handler om forandring og bevegelse, en annerledes måte å takle livet og musikken på.» Mainstream suksessen kom med at fire av deres sanger ble inkludert i filmen "A walk to remember" (med bla Mandy Moore og Shane West). Dette førte til at de ble signert av storselskapet Sony BMG og utgivelsen "The Beautiful Letdown". Band historie. Switchfoot ble etablert i 1997 og bestod da av Jon og hans bror Tim, med seg hadde de Chad på trommer. Bandet signerte en avtale med re:think records, en avdeling av Sparrow Records, som produserte Switchfoots tre første album. Jerome Fontamillas (Keyboard) ble med i bandet i 2000 for albumet «Learning to Breathe». I filmen "A Walk to Remember" fikk bandet et større ansvar for musikken i filmen. Skuespiller/sanger Mandy Moore sang en av deres sanger "Only Hope" i filmen og hun gjorde også en duett med Jon Foreman for filmmusikken. Totalt ble fire av Switchfoots sanger brukt i forbindelse med filmen. «The Beautiful Letdown», som var deres første store utgivelse, hadde en mer mainstream sound og produksjon. Albumet solgte til dobbel platinum, og solgte over 2,5 millioner. De turnerte mye i denne perioden og singlene "Meant to Live" og "Dare You to Move" ble mye spilt på radio. "Dare You to Move" fikk også «Nickelodeon Kids' Choice Award» i 2005. En DVD, «Live in San Diego», solgt også til platinum. I 2005 mottok Switchfoot fire «Dove Awards» nominasjoner, inkludert «Artist of the Year». Nothing is Sound. Gitaristen Drew Shirley ble et offisielt medlem i 2005 etter å ha turnert med bandet siden 2003. Switchfoots siste album «Nothing is Sound» inkluderer Drews arbeid med bandet. Albumet ble utgitt 13. september 2005. Singelen "Stars" ble utgitt for å promotere albumet. "We Are One Tonight" har også blitt utgitt som singel. Albumet debuterte som #3 på Billboard 200 album listen, noe som var det høyeste bandet noensinne har oppnådd. Bassisten Tim Foreman skapte blest da han offentlig kritiserte kopieringsbeskyttelsen som ble brukt av plateselskapet og la ut en detaljert beskrivelse av hvordan man kunne unngå denne på bandets forum, dette ble selvfølgelig fort slettet av Sony. Denne kopibeskyttelsen er blitt kjent som Extended Copy Protection, som har blitt identifisert som trojansk hest og en rootkit av ledende antivirusselskaper. Innflytelser. Switchfoots frontfigur og gitarist Jon Foreman beskriver hans innflytelser som U2, The Police, Beatles, Bach, Ronny Jordan og Miles Davis. Gitaristen Drew sier at U2, Miles Davis, Stevie Ray Vaughn, Tommy Walker, Phil Keaggy, Michael Jackson, Dave Matthews Band og The Brand New Heavies er hans innflytelser, mens bassist Tim hyller Paul McCartney og Stevie Wonder (som også er trommeslager Chads største innflytelse). Til tross for mange varierte innflytelser, ligner de veldig lite på noen av sine helter musikalt sett. «Vi har aldri passet inn i en sjanger boks», har Jon sagt. «Jeg tror det er variasjonen som er vår styrke». Bill Pinkham. Bill Pinkham (født 1958 i Washington D.C., USA) er en amerikansk hundekjører fra Glenwood Springs, Colorado, USA. Pinkham vokste opp i New Jersey, men flyttet til Colorado i 1980. Han startet med hundekjøring i 1994, og debuterte i Yukon Quest i 2001. I dette løpet endte han som nummer 15, mens han ble nummer 23 i 2002. I 2003 debuterte Bill Pinkham i Iditarod som nummer 37. Totalt har han deltatt 4 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2004 da han ble nummer 33. Hovedserien 1949–50. Hovedserien 1949–50 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra august 1949 til mai 1950. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. Fram (Larvik) vant gruppe A, og Fredrikstad gruppe B. De to klubbene spilte finale over to kamper. Fram vant etter å ha vunnet og spilt uavgjort. Thomas Kuhn. Thomas Samuel Kuhn (født 18. juli 1922 i Cincinnati, død 17. juni 1996 i Cambridge, Massachusetts) var en amerikansk vitenskapsteoretiker og -historiker. Kuhn er kjent for å ha popularisert begrepene paradigme, og paradigmeskifte i vitenskapsfilosofien. Biografi. Tok doktorgrad i fysikk i 1949 fra Harvard. Han underviste i vitenskapshistorie fra 1948 til 1956. Etter å ha jobbet på Harvard, foreleste han i Berkeley ved både filosofi- og historieinstituttet. Han ble utnevnt til professor i vitenskapshistorie i 1961. I 1964 ble han professor i vitenskapsfilosofi og vitenskapshistorie ved Princeton. Fra 1979 til 1991 forsket han ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Thomas Kuhn var en av flere vitenskapsteoretikere som omkring 1960 stilte spørsmålstegn ved den rådende oppfatning av vitenskapens utvikling og karakter, og som henviste til vitenskapshistorien som belegg for at denne ikke var riktig. Kuhns argumentasjon i boken "Vitenskapelige revolusjoners struktur" er nært knyttet til historiske eksempler på hvordan vitenskapen utvikles. Utgangspunktet i vitenskapshistorien betyr imidlertid ikke at Kuhn bare ønsket å si noe om hvordan vitenskapen faktisk har utviklet seg. Vitenskapshistorien danner grunnlag for en vitenskapsteori, en allmenn teori om vitenskapens karakter og spesielle funksjonsmåte. Den klassiske oppfatningen av vitenskapens utvikling og arbeidsmåte passer ifølge Kuhn godt på det han kaller normalvitenskap. Normalvitenskapen er imidlertid bare en fase av vitenskapens utvikling. Forutsetningen for normalvitenskapens arbeidsmåte er at den bygger på og forholder seg ukritisk til et allerede etablert paradigme. Under det normalvitenskapelige arbeid framkommer det imidlertid alltid anomalier, resultater som ikke passer med det gjeldende paradigme. Dersom det oppstår spesielt sta eller alvorlige anomalier, kan dette lede fra den normalvitenskapelige tilstand til en tilstand av krise og ekstraordinær vitenskap. Denne kjennetegnes av viljen til å prøve ut teorier som ikke passer med paradigmet for å forklare de fenomener som ikke passet. Vitenskapen er dermed på vei mot et nytt paradigme, som blir grunnlag for en ny normalvitenskapelig tradisjon. Kuhns framstilling av vitenskapens utvikling som en syklisk prosess, og understrekningen av normalvitenskapens grunnlag i et paradigme, er imidlertid ikke det viktigste ved hans teori. Det avgjørende ved teorien er beskrivelsen av den situasjon der det finnes to konkurrerende paradigmer. Kuhns kontroversielle påstand var at valget mellom to paradigmer ikke kunne foretas ut fra rasjonelle kriterier, da hva som egentlig er rasjonelle kriterier vil være blant de tingene som de to paradigmene bestemmer ulikt. Herav betegnelsen revolusjon. Striden lar seg ikke avgjøre ved appell til en høyere instans, fordi selve det som pleide å være en appellinstans er omstridt. Utfallet av konkurransen vil dermed avhenge av hver enkelt forskers overbevisning, hver enkelts valg ut fra subjektive kriterier. På det mest fundamentale plan bestemmer ifølge Kuhn paradigmet hvilke kategorier av ting som finnes i verden, hva forskeren ser. To paradigmer er inkommensurable, det vil si usammenlignbare. Selve tilblivelsen av et nytt paradigme er derfor umulig å redegjøre for, mens forskerens aksept av et nytt paradigme bare kan forstås som en omvendelse. Kuhn påsto at vitenskapens valg av paradigme ikke kan avgjøres ved hjelp av logiske argumenter, at hele vitenskapens rasjonalitet og metodiske framgangsmåte hviler på et fundament som ikke fullt ut lar seg rasjonalisere. Det betyr at det til enhver tid er gruppen av vitenskapsmenn som avgjør hva som er god vitenskap og hva som ikke er det. Selv om dette kan være vanskelig å svelge for vitenskapens utøvere må det kunne sies å være en historisk rimelig påstand. Vitenskapshistorikeren Kuhn anså i hvert fall konkurransen blant forskere for å utgjøre den faktiske verifikasjons- og falsifikasjonsprosess. Vitenskapelige revolusjoners struktur. Kuhns mest kjente verk er "Vitenskapelige revolusjoners struktur" (en: "The Structure of Scientific Revolutions") fra 1962. Her hevdet Kuhn at vitenskapen ikke utviklet seg ved gradvise akkumulering av viten, men gjennom omveltninger i den vitenskapelige forståelsen. Kuhn kalte disse omveltningene «paradigmeskifter», et uttrykk lånt fra lingvistikken. Paradigmeskiftene inntraff sjelden ved at forskersamfunnet aksepterte de nye teoriene, men ved at den gamle forskergenerasjonen pensjoneres og en ny forskergenerasjon rykker inn i deres posisjoner. I følge Kuhn kan ikke flere paradigmer eksistere samtidig, ettersom begrepet betyr den "dominerende", etablerte metoden og forklaringsrammen innen en vitenskap på et gitt tidspunkt. Kuhns begreper fra "Vitenskapelige revolusjoners struktur" har gått inn som startpunkt i enhver diskusjon om vitenskapsfilosofi de siste 40 år. Det kan derfor argumenteres for at bokens teori selv har status som paradigme. Vitenskapen har hatt en helt spesiell posisjon i moderne tid. Den har vært ansett som leverandør av en type kunnskap som er sikrere enn den kunnskap som andre disipliner kan gi. Historisk har vitenskapen fullstendig fortrengt tidligere konkurrenter som teologi og filosofi. Spesielt fra omkring midten av 1800-tallet har en slik oppfatning vært støttet av den teknologiske utviklingen, som på en håndfast måte ser ut til å bekrefte at vitenskapens kunnskap er av overlegen kvalitet og at vitenskapen i motsetning til andre kunnskapsdisipliner gjør framskritt. Vitenskapsteorien forsøker å si noe om karakteren av den vitenskapelige praksis. Vitenskapens suksess har naturlig nok skapt interesse for hva det er den egentlig gjør. Ifølge den klassiske forestillingen om vitenskapens arbeidsmåte skyldes suksessen at vitenskapen forholder seg strengt til det som faktisk kan observeres. Vitenskapens teorier utledes på bakgrunn av observasjon og prøves mot observasjon. Dersom teorien lykkes i å forutsi tingenes oppførsel er den verifisert, lykkes den ikke er den falsifisert. Denne klassiske forestillingen er forlatt. Verken observasjon eller induksjon kan regnes som helt uproblematiske. I stedet har det kommet opp nye teorier om vitenskapens arbeidsmåte. Kuhn hadde en historisk tilnærming til vitenskapsteorien og hevdet at ny viten var å betrakte som et paradigmeskifte. Edith Aas. Edith Aas (født 1924 i Trondheim, død 1976) var en norsk billedhugger. Hun gikk på Kunstakademiet 1946-49 og studerte i Paris 1949-50 under Ossip Zadkine. Hun fikk La Medaille d'argent de la ville de Paris i 1959 og Morgenbladets pris i 1967. Gipsy Kings. Gipsy Kings er et band fra Arles og Montpellier i Frankrike. Forfedrene rømte dit fra Katalonia under den spanske borgerkrigen. Medlemmene stammer fra to familier som er i slekt med hverandre; Reyes og Baliardos. Bandet spiller tradisjonell flamenco-musikk med en popvri. Kjente singler er f.eks. "Amoramor", "Bem Bem Maria" og "Bamboleo". I 2006 spilte Gipsy Kings på Nattjazz i Bergen. Chico Bouchikhi medgrunnlegger og medlem frem til albumet "Mosaique" Arthur Albiston. Arthur Richard Albiston (født 14. juli 1957) er en skotsk tidligere fotballspiller. Han startet sin karriere i Manchester United hvor han debuterte i 1974. Som en solid forsvarsspiller for klubben var han med på å vinne FA-cupen i 1977, 1983 og 1985. Han spilte senere for klubber som WBA, Chesterfield, Chester City og Molde FK. Han spilte også 14 landskamper for, inkludert 1 i Mexico-VM i 1986. TidsBanken. TidsBanken er et programvaresystem for budsjettering, planlegging og registrering av tidsforbruk. Programvaren inneholder funksjonalitet for administrering av personell, prosjekter og logistikk. Planleggingsmodulen inneholder en turnusplanlegger utviklet for handelsbransjen, sykehjem og andre som arbeider etter en fast plan. Turnusplanleggeren er adskilt fra bemanningsplanleggeren, som benyttes for å planlegge enkeltvakter, eller til planlegging av prosjekter i entreprenør- og produksjonsbedrifter. TidsBanken brukes også som et web-basert stemplingsur hvor forbrukt tid kan registreres i sanntid med tastatur, kortleser, strekkodeleser eller andre inndata-enheter. De innsamlede timeopplysningene blir så sammenlignet med de planlagte. Eventuelle avvikende stemplinger (overtid, fravær, etc.) blir behandlet etter bedriftens regler. Timefordeling på ordre, avdeling, lønnsart og lignende skjer fortløpende etter hvert som timene registreres. Resultatene tas ut som ferdige rapporter eller eksporteres til et annet program. TidsBanken kan integreres med flere CRM- ERP- og lønnsystemer, blant annet Mamut, SuperOffice, Visma og systemer basert på SQL-databaser. TidsBanken i media. Den 19. februar 2007 ble programmet nevnt i en episode av Hotel Cæsar (episode 26, sesong 24) på TV 2, da rollefiguren «Benedicte Brubak» ville innføre TidsBanken for å øke effektiviteten på hotellet. Studentisert residual. Studentisert residual er residualet justert ved å dividere det med et estimat av standardavvik. Studentisering av residualer er en viktig teknikk ved å avdekke enkeltobervasjoner som avviker fra data. Begrepet "Studentisert residual" er oppkalt til ære for William Sealey Gosset som skreiv under pseudonymet "Student". Å (Moskenes). Å var frem til slutten av 1990-tallet et fiskevær i Moskenes i Nordland. Stedet ligger på sørøstsiden av Moskenesøya, og er endepunktet for europavei 10. I dag er turismen stadig viktigere for Å, selv om stedet tradisjonelt har vært et fiskevær med blant annet tørrfiskhjeller og trandamperi. På Å finnes to museer: Lofoten Tørrfiskmuseum og Norsk Fiskeværsmuseum. NM i sjakk. Norgesmesterskapet i sjakk arrangeres årlig av Norges Sjakkforbund. Det er blitt kåret en norgesmester hvert år siden 1918 (med unntak av årene 1940–44 på grunn av krig og 1928 og 1939 på grunn av nordisk turering). Per 2007 har stormestrene Simen Agdestein og Berge Østenstad flest NM-titler med sju hver. Vinnere. I tillegg kan Eliteutvalget til sjakkforbundet ta ut flere spillere, og siden walk-over er uønsket i eliten, har man som regel satt opp noen reserver for å sikre at det blir et partall i eliteklassen. Reglementet om eliteklassen tillater at den kan arrangeres som en alle-mot-alle turnering med 10 eller 12 deltakere (altså 9 eller 11 runder), men i de senere år har den, som de andre klassene i landsturneringen, blitt arrangert som en 9-runders monradturnering med rundt 20 deltakere. Referanser. Norgesmesterskap Moskenesøya. Moskenesøya er den ytterste av de veifaste øyene i Lofoten. Øya har et areal på 186 km². Den nordøstligste delen av øya tilhører Flakstad kommune; resten hører til Moskenes kommune. Moskenesøya er ei bratt og fjellrik øy. Høyeste punkt på øya er Hermannsdalstinden på 1029 moh. Bebyggelsen på øya ligger på sør- og østsiden. I Moskenes ligger fiskeværene Å, Sørvågen, Reine og Hamnøy. På Flakstad-delen av øya ligger Mølnarodden og Fredvang. Nord- og vestsiden av øya samt den aller sørligste delen er i dag ubebodd, men det finnes flere flate viker mellom fjellene på yttersida, der det var spredt bosetning fram til rundt 1950. Øst for Moskenesøya ligger Flakstadøya, som utgjør den største delen av Flakstad kommune. Sørvest for Moskenesøya ligger Moskstraumen, Mosken, Værøy og øyene på Røst. Fredvang på Moskenesøya er knyttet til Flakstadøya med to bruer (Fredvangbruene) og fylkesvei. Kåkern bru fører europavei 10 fra Flakstadøya til Moskenes. Veien krysser Reinefjorden på tre bruer og ender på Å. Fra stedet Moskenes er det fergeforbindelse til Bodø, Værøy og Røst. Robert Bundtzen. Robert Bundtzen (født 1949 i Nord-Dakota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Anchorage, Alaska, USA. Bundtzen flyttet til Alaska da han var 11 år. Selv om han startet med hundekjøring som tenåring, var det først i 1993 at han begynte å satse seriøst på sporten. I 1995 debuterte han i Iditarod med en 40. plass. Totalt har han deltatt 8 ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 1997 da han ble nummer 27. Robert Bundtzen har jobbet som spesialist innen infeksjonssykdommer siden 1984. Augusta (Georgia). Augusta er en by i den amerikanske delstaten Georgia. Ved folketellingen i 2000 hadde byen et folketall på 195 182. Augusta ligger på Georgias grense mot South Carolina, omkring 240 kilometer øst for Atlanta. Frode Fjerdingstad. Frode Fjerdingstad (født 16. desember 1975 i Oslo) er fotograf. Han studerte fotografi ved London College of Printing. Fjerdingstad har stilt ut bilder i blant annet: London, Oslo, Zürich, Stockholm, Tokyo, New York og Paris blant annet på ICA i London, Notting Hill Arts Club og Essex University Gallery, National Art Center Tokyo. Han var også blant finalistene på Diesel New Art award i 2005 og 2006. Han fikk representere norsk kunst i England på en DVD-produksjon ved navn STÆRK. Prosjektet var en del av hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen og var en utgivelse av den norske ambassaden i London og utenriksdepartementet. STÆRK var bilag til mai utgaven av Creative Review, 2005. Han har publisert bilder i internasjonale magasiner som: The Guardian weekend, Mother, Rodeo. Frode Fjerdingstad er mest kjent for sitt samarbeid med den Paris-baserte fotografen Marcus Palmqvist. Deres samarbeidsprosjekt, "Le Poisson D'Autre Chose", har høstet gode kritikker internasjonalt. Deres samarbeidsprosjekter går under navnet: Frode & Marcus Frode Fjerdingstad er oldebarn av lærer og nynorskmann Johan Austbø. Fjerdingstad, Frode Fjerdingstad, Frode Hovedserien 1950–51. Hovedserien 1950-51 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra august 1950 til juni 1951. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. De to klubbene spilte finale over to kamper. Fredrikstad vant begge, med 3-1 borte og 4-2 hjemme. Gimsøya. Butikk og bensinstasjon på Gimsøy Gimsøya er ei øy i Lofoten. Øya ligger mellom Austvågøya og Vestvågøya, og tilhører Vågan kommune. Øya har et areal på 46,4 km². Gimsøya har tidligere vært egen kommune. Kommunen ble skilt ut fra Vågan kommune i 1856, under navnet Gimsøy kommune. Ved opprettelsen hadde Gimsøy kommune 987 innbyggere. 1. januar 1964 ble Gimsøy, Vågan og bykommunen Svolvær slått sammen igjen til nye Vågan kommune. Ved sammenslåingen hadde Gimsøy kommune 1551 innbyggere. Den sørlige og østlige delen av Gimsøya er kupert. Høyeste punkt er Svarttinden på 767 moh. I nord og vest er øya flat og myrlendt, med unntak av fjellet Hoven på 368 moh. Det er store vernede områder på Gimsøy knyttet til særskilt fauna og fugleliv. Gimsøymyrene naturreservat ligger på øya. Herfra kommer også Gimsøysteinen; en av de tre kjente runesteinene fra Nordland. Den står i dag på Tromsø museum. Gimsøya består av stedene Vinje (hvor butikk, barnehage og Gimsøy barne- og ungdomsskole ligger), Saupstad, Hov (hvor golfbane og hyttefelt mot Hovsund befinner seg), Hovsund (hvor småbåthavna og det nedlagte fiskebruket befinner seg), Vik, Årstrand, Sundklakk, Barstrand (hvor en del fiskeindustri er lokalisert: Gimsøy Pelagiske AS og Notø AS, i tillegg til Gimsøy Gård som er en statlig drevet barnevernsinstitusjon), Gimsøysand (hvor Gimsøy kirke ligger) og Gjendalen. Gimsøy har butikk med drivstoffsalg, eldreboliger, barne- og ungdomsskole og barnehage. Hovednæringen er jordbruk, men også fiske og turisme er viktige inntektskilder på denne øya som har ca 230 innbyggere. På øya finnes også annet næringsliv slik som golfbane, elektrisk installatørfirma, maskin- og transportvirksomhet, en statlig barnevernsinstitusjon, en større tørrfiskprodusent, mottak og produksjon av pelagisk fisk, hjemmebakeri, samt en del andre mindre virksomheter. Det er også et større hyttefelt under oppbygging i området Hov/Hovsund. Gimsøy historielag er en aktiv del av kulturen og bygger per 2011 opp et bygdetun. Det finnes også et større antall aktive frivillige lag og foreninger på stedet, som Ungdomslaget Viking (disponerer et større lokale som leies bort til forskjellige anledninger), Gimsøy Jeger og Fiskeforening (som også har en aktiv ungdomsdel, samt skytebane og lokaler på Barstrand), Gimsøy Grende- og Prosjektutvalg som er bygdas talerør overfor det offentlige. Gimsøy har et meget aktivt skole- og ungdomsskorps. Europavei 10 passerer sørsiden av Gimsøya, og knytter øya til Austvågøya i øst via Gimsøystraumen bru og Vestvågøya i vest via Sundklakkstraumen bru. Ellers går det fylkesvei og kommunal vei rundt hele øya. Lofotkraft har planer om å sette opp et vindkraftverk i området Årstrand/Vik, men dette prosjektet har ikke bare tilhengere lokalt. Det har vært fremmet planer om å bygge en storflyplass for Lofoten på de flate myrene på Gimsøya, til erstatning for kortbaneflyplassene i Svolvær og på Leknes. Hovedserien 1951–52. Hovedserien 1951-52 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra juli 1951 til juni 1952. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Fredrikstad 3-1. Slaget på Solent. Slaget på Solent er et av de største maritime sammenstøt mellom England og Frankrike noensinne. Hele 460 skip var innblandet i operasjonene i 1545 selv om bare en mindre del var krigsskip og enda færre var i skarp strid. Slaget på Solent var et engelsk invasjonsforsvar mot et fransk forsøk på å invadere England via Portsmouth som var base for Royal Navy. Bakgrunnen. De italienske krigene 1494-1559 førte til en rivalisering mellom stormakter i Europa og til flere konflikter mellom England under den ærgjerrige kong Henrik VIII av England og Frankrike. Da Henrik 8 valgte å bryte med pavestolen og etablere en egen engelsk kirkeorganisasjon som siden skulle blir en reformasjonskirke, kom han på kant med de katolske landene på kontinentet. Pavestolen forsøkte først forgjeves å kalle sammen til et korstog. Eksplosjonen kom i Skottland da kong Jakob V av Skottland døde i 1542 og etterlot seg datteren Maria på seks uker. Først sluttet skottene fred med England, men enigheten ble brutt da Maria ble forlovet med dauphin Frans II av Frankrike. Henrik 8 kunne ikke sitte stille og ignorere en gjenoppliving av den århundregamle alliansen mellom Skottland og Frankrike og erklærte krig mot begge land i 1544. Han sendte en militærekspedisjon inn i Skottland som sies å ha vært spesielt ondskapsfull i sine herjinger. Henrik 8 reiste en hær på 40 000 mann og inngikk en allianse med keiser Karl V av det tysk-romerske rike og Spania. Deretter angrep han Boulogne som ble inntatt da nyheten kom om at Karl V hadde inngått en fredsavtale med Frankrike. I følge denne avtalen skulle Karl vende sin fulle makt mot England. Henrik 8 visste at hans hær ikke var stor nok til å stå mot et samlet Frankrike og trakk seg tilbake over Kanalen. Boulogne ble deretter beleiret mens begge parter innledet en kraftig opprustning av sine flåtestyrker med krigsskip, farkoster som var tatt i arrest og innleide fartøyer fra mange kanter i Europa. Kriseåret 1545. 1545 var et alvorlig kriseår for Henrik 8 ettersom skottene seiret i slaget ved Ancrum Moor i februar. Dermed var den skotske trusselen mot England blitt levende på ny og med en stor invasjonsstyrke samlet rundt munningen av Seinen sør for Kanalen befant han seg i en tofrontskrig. I mars hadde deler av den franske galeiflåten under Antoine Escalin og Leo Strozzi med 25 skip kommet til Étaples fra Marseille. En eskadre inkludert galeier var sendt til Skottland og i mai samlet admiral d`Annebaut minst 300 fartøyer i Le Havre, Harfleur, Honfleur og andre franske havner. Til å begynne med skulle den store flåten blokkere Boulogne og de engelske styrkene der, men kong Frans I av Frankrike ville bruke den til en invasjon av England. Lord Lisle var klar over denne trusselen og i mai og juni samlet han en flåte på 160 farkoster av alle typer med 12 000 soldater. I flåten var 46 kongelige krigsskip, men bare en mindre del var rustet til kamp til sjøs. For å forhindre at den franske flåten seilte ut i Kanalen la Lord Lisle ut og gjennomførte startet en rekke angrep. Først prøvde han å stanse flåtestyrkene i Biscaya-bukta uten å lykkes, deretter prøvde han å hemme forberedelsene ved å legge seg i munningen av Seinen med flåten og foreta raid og angrep med brannfartøyer. Men de franske galeier var formidable motstandere med sine manøvreringsevner og tyngre kanonskyts på forskipet. De kunne seile i ganske grunt farvann, angripe og trekke seg tilbake etter behov. I det ukjente farvannet gikk mange engelske skip på grunn og da det slo om til røffere vær ble det umulig å ligge så nær strendene. Lord Lisle fant derfor ut at han måtte trekke seg tilbake over Kanalen. Dersom alle forsøk på å forhindre invasjonen skulle gå galt, besluttet man å vente ut franskmennene som fremdeles ikke var ferdige med sine forberedelser. 6. juli 1545 seilte den store franske flåtestyrken ut i Kanalen. Vindforholdene var da slik at den engelske flåten ikke i styrke kunne stikke ut fra Portsmouth. Invasjonsforsøket. Motivet for den franske kongens invasjonsplan er ikke helt klare. Det var et korstog mot "det kjetterske England", men aldri oppklart hvorfor han valgte å engasjere den engelske flåten og ikke landsette hæren sin et annet sted. Det er spekulert i om han hadde tenkt seg å ødelegge Royal Navy eller ta Isle of Wight og Portsmouth. 16. juli 1545 landsatte d`Annebault styrker i Brighton. Byen ble brent og med sin flåte vendt mot Isle of Wight stevnet han mot det østlige utløpet av Solent. Etter et sjøtrefning ved Alderney kom den franske flåten inn på Solent, galeier ble sendt fram og mindre fartøyer gjode strandhugg mens de sonderte framover. Men uhell forfulgte franskmennene allerede fra begynnelsen av operasjonene. Allerede idet man la ut på Kanalen tok storskipet "Caraquon" på 800 tonn fyr ved en ulykke ombord. D`Annebault måtte gå over til "La Maitresse" som underveis gikk på grunn og sprang lekk. I det fiendlighetene på Solent startet 18. juli måtte "La Maitresse" sendes tilbake til Frankrike og dermed var to av de franske storskipene satt ut av spill. Under raid på Sussex-kysten opplevde de franske soldatene flere tilbakeslag. Framskmennene kjente heller ikke farvannet på Solent godt nok så forsiktighet måtte til. Gruntgående galeier ble sendt inn 16. og 17. juli. Deler av den engelske flåten forsøkte å angripe disse i svak vind uten å lykkes. Taktikken. Om morgen den 18. juli 1545 stilte d`Annebault opp flåten på 128 skip i fire skvadroner, først 26 galeier i en avantgarde, deretter tre "formasjoner" med lik styrke. Så stevnet han inn på Solent. Planen var å la galeiene angripe med sitt svære skyts, og hvis vindstyrken var slik at den engelske flåten på 80 skip ble lokket ut skulle den fanges inn av den franske flåten. Lisle på sin side organiserte sine 80 skip klare for sjøkamp i tre skvadroner for "line abreast"- side om side i linje. Dermed var bare forskipene vendt mot fiendens skip, ikke sideveis som var vanlig i linjestrid. Hensikten var å la frontlinjen bryte seg gjennom den franske formasjonen. Skipsartilleriet var fremdeles primært ment som assistanse under kapring av fiendens skip, de store skipsødeleggende kanonene kunne bare fraktes på galeier med deres vide baug. Slaget. Trefningene den første dagen mellom de to flåtene var sporadisk i de skiftende vindsforholdene. Det ble med hit-and-run-angrep fra galeiene og forfølgelse av fiendens skip som endte opp i kortvarige skuddvekslinger som gjorde liten skade. Vinden var ikke sterk nok for mer aggressive handlinger. Kong Henrik 8 bivånet kamphandlingene fra Southsea Castle og om kvelden kom han til flaggskipet «Henry Grace à Dieu» (også kjent som "Great Harry") for et møte med Lisle. Den neste dag fortsatte kampene, men nå våget de franske galeiene seg nærmere og kom i skarp kamp med 4-5 galeier og galeasser støttet av 13 mindre farkoster ("row-barges"). Senere på kvelden økte vinden til frisk bris som gjorde det mulig for Lisle å angripe i full bredde. På dette tidspunktet rammes et av de britiske skipene av en katastrofe. "Mary Rose" som var visadmiral sir George Carews skip, var underveis mot de flyktende galeiene som var tatt under beskytning av storskipene. Etter å ha avfyrt en salve skal vindstyrken ha økt så kraftig at "Mary Rose" la seg over slik at vann rant inn gjennom kanonportene før de ble lukket. Deretter kantret Mary Rose og sank. 500 liv gikk tapt. Bare 35 overlevde havariet. (Dette skipet ble hevet over fire hundre år senere og satt på museum.) En dokumentar på History i 2010 har dokumentert at det ble funnet en fransk kanonkule inni vraket. Mary Rose ble antageligvis truffet akter. Til tross for tapet av "Mary Rose" søkte Lisle å fortsette slaget, men måtte avbryte da mørket falt på. Neste dag idet han forberedte seg på fortsatt kamp oppdaget engelskmennene at d`Annebaut hadde trukket seg ut fra Solent. Vinden var nå slik at flåtene etter hvert ble skilt av Isle of Wight. To dager senere, 21. juli 1545, ga d`Annebaut opp og trakk seg tilbake over Kanalen. Etterspillet. D`Annebaut seilte langs Kanalen opp til Dover og deretter tilbake til han nådde Boulogne. Der ble 7 000 soldater landsatt for beleiringen, men været gjorde det vanskelig å opprettholde en effektiv blokade over tid. 10. august 1545 slo været om og d`Annebaut ble tvunget ut i Kanalen. Etterhvert kom han opp mot kysten av Sussex – der Lisle ventet med 114 skip og 14 000 mann om bord. Det påfølgende Slaget ved Shoreham den 15. august 1545 endte med engelsk seier, og begge flåtene brøt kontakten og vendte tilbake til sine baser. Det franske invasjonsforsøket hadde falt i fisk, og Lisle hadde sikret det engelske herredømmet over Kanalen. D`Annebaut hadde fått sykdom om bord på sin flåte og kunne ikke dra ut fra Le Havre etter ankomsten 17. august 1545. Lisle gikk til angrep mot Normandie 2. september 1545 og svidde av byen Treport. Forsyninger til Boulogne kunne gjenopptas. 13. september ble den store flåten demobilisert etter at det hadde brutt ut sykdom. Lisle gjorde dette for å unngå store tap av mannskaper, noe franskmennene ikke klarte å unngå. Det neste året fortsatte sjøkrigen idet Henrik 8. samlet en flåte på 45 skip med 20 000 soldater. Med denne flåten dominerte han Kanalen der begge parter hadde kaperskip som rammet sjøfarten. Det kom til flere sjøslag som er lite kjent som for eksempel Slaget i Kanalen 1546 18. mai bare tre dager etter Cercamp-freden kom. 7. juni 1546 var krigen mellom Frankrike og England over. Kilder. Solent Mopedbil. Mopedbil er et kjøretøy. Kjøretøyet er utformet som en bil. Motorvolumet i en mopedbil kan overstige 50 cm3 i motsetning til en vanlig moped. Ytelsen kan derimot ikke overskride 5 kW (6.8 hk). Navnet "Mopedbil" kommer av sammenflettingen av ordene moped og bil, noe som også reflekterer kjøretøyet. I Norge har ikke toppfarten på en mopedbil lov til å overskride 45 km/t. Regelen sier at hvis du er under 18 kan du ikke kjøre en mopedbil som er tyngre enn 150kg. Dette er en veldig ukjent regel, som de fleste ikke vet om. Politiet pleier ikke å reagere på denne regelen, fordi den er så i gråsonen. Hvis politiet skulle gjøre noe med det, så ville det være å gi deg en liten bot eller i værste fall en prikk på førerkortet. David Sawatzky. David Sawatzky (født i Minnesota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Healy, Alaska, USA. Biografi. Sawatzky flyttet til Alaska i 1983 etter tidligere å ha jobbet i Montana. Han startet med hundekjøring i 1986, og året etter deltok han i Yukon Quest. Totalt har han deltatt ti ganger i dette løpet, og hans beste plassering er nummer 3 fra 1993. I 1995 debuterte han i Iditarod med en 15. plass, og ble med den plasseringen "Beste førstegangskjører" dette året. Totalt har han deltatt sju ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 1996 da han ble nummer 8. Han har også deltatt i Copper Basin i årene 1995, 1998 og 1999. David Sawatzky har jobbet som utstyrsoperatør i kullgruven Usibeli siden 1991. Slaget ved Shoreham. Slaget ved Shoreham er et av de mange glemte sjøslag fra de engelsk-franske krigene. Det var et av de største sjøslagene i historien som kom i skyggen av slaget på Solent den 18.-19. juli 1545. Over tre hundre krigsskip var involvert i sjøslaget som endte uavgjort, men som engelskmennene strategisk sett vant ettersom franskmennene dro tilbake til sine baser. Bakgrunnen. Solent-slaget sluttet godt for engelskmennene etter at d`Annebault måtte avslutte sitt angrep på Portsmouth og den engelske flåten under admiral Lisle. Den franske admiralen seilte tilbake over Kanalen og nådde Boulogne der han overførte 4 000 soldater og 3 000 ingeniørsoldater til beleiringshæren. Deretter prøvde d`Annebault å sette havnebyen under blokade, men vindforholdene var vanskelig. Blokaden ble ikke en stor suksess for den franske flåten. Små smuglerfartøy fra andre land kunne uten store vansker frakte forsyninger inn til Boulogne. 10. august tvang en østlig kuling d`Annebault vekk fra strendene og ut i Kanalen. Den franske flåten ble drevet opp mot kysten av Sussex på det engelske fastlandet. Lisle hadde allerede kommet ut på sjøen med en sterk flåte på 116 skip og kongelige ordrer om å søke opp og beseire franskmennene i et sjøslag og deretter sikre seg herredømmet over den engelske kanalen. Med tanke på de franske galeiene som hadde vist sitt store potensial i kamp, tok lord Lisle med seg en respektabel styrke på 9 nye og 6 eldre galeasser i tillegg til andre åredrevede fartøyer. Disse skipene skulle uavhengig av vinden stoppe angrepene fra galeiene. D`Annebault og Lisle observerte hverandre utenfor Sussex og innledet de første manøvreringer for å kunne engasjere hverandre etter egne valg. Den som klarte å komme i lovart, kunne gå til angrep med vinden i ryggen. Først 15. august 1545 var flåtene så nære hverandre at det kom til trefninger. Allerede under de innledende kampene kom de franske galeiene i kamp med de engelske galeasene. Den franske slagplanen. D`Annebaut som hadde kommet i lovart, startet slaget med et angrep med sine galeier. Galeiene skulle være avantgarden i det franske storangrepet på den engelske krigsflåten, i tråd med det taktiske konseptet franskmennene hadde utarbeidet. Disse 26 galeiene med åredrift og kraftig bestykning skulle rekognosere, teste fiendens styrke og deretter angripe i samlet styrke for å bryte opp fiendens slagordenen. Deretter skulle hoveddelen den franske flåten i slagorden gå til angrep for å spre engelskmennene i alle retninger. Dersom vinden snudde eller økte i styrke, skulle galeiene vende tilbake til den franske armadaen som i en defensiv slaglinje skulle avvise ethvert angrep fra engelskmennene. Lord Lisle hadde organiserte flåten i tre formasjoner, avantgarde, slagorden og «the wing», flankestyrkene. Fra flankestyrkene kom de engelske galeassene fram for å møte det franske angrepet. Galeasser. De franske galeier under tidligere stridigheter hadde vist sitt potensial som et farlig våpen, spesielt i kystnære farvann og i rolig vær med lite eller ingen vind. Henrik VIII fikk som svar på dette utviklet et «hemmelig» våpen: den engelske galeassen. Det var en krysning mellom en galei og et seilskip som en karavell eller gallion. Den engelske galeassen var et meget velegnet seilfartøy som kunne ha et stort antall årer sammen med et undervannskrog var tatt fra galeien. Over hoveddekket med årene satte man et batteridekk med kanoner. Den engelske galeassen var inspirert av handelsgaleiene fra Venezia kjent som "galea grosse" som ble brukt til luksusfrakt mellom Venezia og Flandern. En vanlig galeass på Henrik VIIIs tid var fra 80 til 200 tonn og delt i to klasser. De minste hadde tre master og 60 årer og mindre skyts. De store fire master og vanlig kanonskyts om bord. Lord Lisle hadde seilt ut i den engelske kanalen med seg tre store galeasser: «Grand Mistress» (28 kanoner), «Anne Gallant» (50 kanoner) og «Greyhound» (45 kanoner) – muligens med tyngre kanoner i forstevnen. Totalt 15 galeasser hadde dratt til sjøs sammen med flere row-barges, en mindre variant av galeassen, for å møte den franske galeieskadren på 26 galeier. Slaget. De engelske galeassene støttet av row-barges klarte å få overtaket i kampene mot galeiene. Den sterke ildkraften fra de engelske fartøyene stoppet og slo tilbake det franske angrepet. Galeiene snudde for å søke beskyttelse hos den franske flåten, men vinden tok seg opp i styrke og det var ikke lenger mulig å komme seg i sikkerhet på grunn av motvind. Galeiene brøt derfor av for å flykte vekk fra de forfølgende engelskmennene. D`Annebaults slagplan var tilintetgjort for uten galeiene kunne han ikke innlede noe større engasjement med resten av flåten i møte med en intakt engelsk flåte organisert for et sjøslag under ledelse av Lisle. Lord Lisle hadde stilt opp sin flåte i den samme formasjon som under Slaget på Solent: delt i tre store grupper – avantgarden, senteret og vingene, som gav et inntrykk av to midte formasjoner med én formasjon på hver flanke. Ettersom det var nesten bare galeassene som hadde kommet i kamp, betyr det at både avantgarden og flankestyrkene var i kontakt med franske skip under sjøslaget. D`Annebault valgte å holde seg i lovart slik engelskmennene måtte krysse opp mot vinden og ikke kunne gå til angrep med samlet styrke. Dermed utviklet resten av sjøslaget seg utover dagen som langvarige artilleridueller uten avgjørende resultater, men slaget var allerede vunnet av engelskmennene. De franske galeiene som var ansett for å være uovervinnelige på grunn av sin manøvreringsevne og bestykning var blitt beseiret i et viktig sjøslag. Etterspillet. Etter at flåtene hadde brutt kontakten med hverandre da mørket falt på, dro lord Lisle tilbake til Portsmouth mens d`Annebault trakk seg tilbake til Le Havre. I begynnelsen var det ikke mulig å si om sjøslaget var vunnet eller ikke, men flere uker senere ble det åpenbart at engelskmennene hadde vunnet en strategisk seier. Lord Lisle seilte den 2. september til Normandie med den engelske krigsflåten og angrep byen Tréport som ble plyndret og brent av ekspedisjonshæren på 12 000 mann. I havnen ødela engelskmennene 30 skip. Den franske armadaen viste seg ikke i den engelske kanalen, ikke bare fordi Lisle hadde vunnet sjøslaget, det var brutt ut epidemier av byllepest i Le Havre som rammet de franske marinestyrkene hardt. Epidemiene tvang franskmennene til å oppløse den store armadaen, men ikke før besetningene ombord på 13 skip var rammet av den dødelige sykdommen. Den engelske admiralen var rask med å demobilisere den store engelske krigsflåten og klarte dermed klarte å unngå et sykdomsutbrudd blant sjømennene i de engelske havnebyene. Litteratur. Shoreham Slaget i Kanalen 1546. Slaget i Kanalen 1546 er det siste sjøslaget i krigen i tidsrommet 1544–1546 mellom Skottland, Frankrike og England som del av den italienske 1542-krigen. Slaget. Sjøslaget skjedde tre dager etter at freden ble inngått på Cercamp den 15. mai 1546 og som ble formalisert den 7. juni samme år. Det eneste ved sjøslaget som var spesielt var at en fransk galei ble erobret. Det var muligens den eneste gangen at en fransk galei ble tatt av engelskmennene på et halvt århundre. Kilde. Kanalen 1546 Kanalen 1546 Opetiidae. Opetiidae er en liten familie av små fluer beslektet med flatfotfluene. De ble tidligere regnet til denne familien men er skilt ut fra den etter nærmere analyser av slektskapsforholdene. En art er funnet så langt vest som Dalarna i Sverige og det er sannsynlig at den også kan finnes i Norge. Utseende. Små til middelsstore (2-5 mm lange), mørke fluer. Brystet ("thorax") er kraftig med flere lange børster. Bakkroppen er sylindrisk og ganske tykk. Hodet er tydelig avsatt fra kroppen, ganske stort med store fasettøyne som møtes i pannen hos hannene. I pannen sitter tre punktøyne (ocelli). Hos hunnene er det 3-4 par kraftige børster langs innerkanten av fasettøynene, og fasettøynene har en vinkelformet innskjæring like ovenfor antennefestet. Antennene er ganske lange, består av tre ledd, der det ytterste er omtrent dobbelt så langt som bredt og kjegleformet. I spissen av det ytterste leddet sitter det en antennebørste (arista) som mer ganske tykk og litt lengre enn resten av antennen til sammen. Vingene er trekantede hos hannene, ovale hos hunnene. De har tydelige lengde-årer, men ingen tverrårer i de ytterste to tredjedelene. Hos hannene er den fremste tredjedelen av vingen mørk, hos hunnene bare et lite område ved basis. Beina er kraftige, kledd med korte men kraftige hår. Levevis. Lite er kjent om leveviset til disse fluene. Man kjenner ikke larvene, men man har klekket "Opetia nigra" fra sterkt nedbrutt, råtten bjørkeved. Fluene ser ut til å være vanligst i skog. Hannene danner små svermer rundt landemerker, for eksempel en person som står stille. Trolig besøker disse fluene blomster og drikker nektar. Voksne fluer kan finnes i de fleste av årets måneder (februar til november i Storbritannia). Systematisk inndeling. Det er kjent fire eller fem arter, derav en, "Opetia nigra," fra Europa. Otto Øgrim. Johan Otto Øgrim (født 1. oktober 1913, død 6. desember 2006) var en norsk fysiker og forfatter. Han ble sammen med Helmut Ormestad rikskjent gjennom NRKs programserie Fysikk på Roterommet. De to skrev også sammen med Kåre Lunde et meget brukt fysikkverk for videregående skole, "Rom Stoff Tid", som de tre vant Cappelenprisen for i 1983. Øgrim var i mange år ansatt som universitetslektor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Han er forfatter og medforfatter av ei rekke bøker om fysikk, blant annet i forbindelse med "Roterommet"-serien, skolebøker og målestandarder. Øgrim var sønn av Tobias Immanuel Øgrim, som blant annet var leder for Frelsesarmeen i Norge. Otto Øgrim var far til forfatteren Tron Øgrim, og professor Leikny Øgrim. Han var bestefar til rapperne Elling og Aslak Borgersrud i Gatas Parlament, og til journalist og politiker Liv Gulbrandsen. Under andre verdenskrig var Øgrim et sentralt medlem i den norske etterretningsorganisasjonen XU, hvor han gikk under kallenavnene «Nr. 8» og «Jørgen». Skru'n som Beckham. "Skru'n som Beckham" er en britisk film, lansert i 2002, regissert av Gurinder Chadha, og med manus skrevet av Chadha, Paul Berges og Guljit Bindra. Filmen forteller historien om en ung britisk Sikh-jente som må kjempe mot familiens ortodokse tankegang hvis hun skal oppnå sin drøm om å spille profesjonell fotball i USA. Filmens tittel en en referanse til den britiske fotballspilleren David Beckham, og hans evne til å score mål på frispark ved å skru ballen. Filmen ble spilt inn i London. Tagline: "Who wants to cook Aloo gobi when you can bend a ball like Beckham?" Handling. Filmen er en historie om tenåringsjenta «Jesminder 'Jess' Bhamra» (Parminder Nagra), som bor i en forstad ved London, ikke langt fra Heathrow Airport. Hennes foreldre, som er førstegenerasjons innvandrere fra India, forsøker så godt de kan å få henne til å gå på universitetet for å bli lege, og ønsker å arrangere et ekteskap for henne. «Jess» drømmer imidlertid om å bli fotballspiller, og hun er inspirert av en av Englands mest kjente spillere, David Beckham. Hun viser et uvanlig talent for spillet da de spiller kamper i parken mot de lokale guttene. Mens hun spiller i parken blir «Jess» oppdaget av «Juliette 'Jules' Paxton» (Keira Knightley), stjernespilleren på Hounslow Harriers (et lokalt amatørlag for damer). «Jess» blir veldig glad og takker ja da «Jules» inviterer henne til å bli med på laget, og de to utvikler et sterkt vennskap. Hun utvikler i tillegg et spesielt bånd til lagets trener (Jonathan Rhys-Meyers), en ung mann hvis drømmer om stjernestatus innen fotballen ble knust da han ødela kneet sitt. I mellomtiden går det rykter om at en speider fra Santa Clara University i USA er i London for å se etter spillere til skolens damelag. Den resulterende situasjonen blir en mengde kulturkollisjoner da «Jess», hennes venner både fra den indiske kulturen og fotballen, og hennes familie alle forsøker å få henne til å velge den veien de mener er rett. Musikk. Filmmusikken inkluderer bhangra, soulmusikk, sanger av Victoria Beckham, Mel C og Texas, og arien Nessun Dorma, fra Puccinis Turandot. Mottakelse. Filmen var populær blant kinopublikum over hele verden, inkludert i USA, der David Beckham var lite kjent i tiden da filmen ble lansert (filmen gjorde at han ble bedre kjent der). Kritikkene av filmen var blandede, der enkelte kritikere beskrev filmen som «"Billy Elliot" med fotball isteden for ballett», og andre sa at filmen bare fulgte den samme malen innen humor som "Mitt store fete greske bryllup". Helmut Ormestad. Helmut Johan Ormestad (født 12. mai 1913 i Oslo, død 10. august 1993 i Oslo) var en norsk fysiker og professor ved Universitetet i Oslo. Ormestad ble sammen med Otto Øgrim kjent for NRK-serien Fysikk på Roterommet, og han var medforfatter i en rekke lærebøker. Han var også mye brukt som foredragsholder om human-etiske emner. I 1983 var Ormestad én av fire mottakere av Cappelenprisen for et meget brukt verk om fysikk for videregående skole, "Rom Stoff Tid", som han skrev sammen med Otto Øgrim og Kåre Lunde. Kåre Lunde. Kåre Lunde er en norsk forfatter. Han var, sammen med Helmut Ormestad og Otto Øgrim, en av delvinnerne av Cappelenprisen i 1983 for et meget brukt verk om fysikk for videregående skole, "Rom Stoff Tid". Carl Johan Nielsen. Carl Johan Nielsen (født 10. september 1836 på Ulvøy, død 2. mai 1879 i Kristiania) var en norsk filolog og skolemann. Nielsen ble utdannet ved Tromsø Seminarium (1857), før han tok jobb som lærer for samiske barn i Lyngen. I 1859 reiste han til Kristiania for teologistudier ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Sammen med Elias Blix og andre medelever fra Tromsø, var han med i Nordlændingernes Forening, og (som Blix) arbeidet han som lærer ved Hartvig Nissens skole (1860–74) og senere Oslo katedralskole (1877–79). Hans sterkt agiterende stil ga ham tilnavnet «Den norske løve» i retorisk sammenheng, og han var kjent som å være uvanlig nasjonalpatriotisk og tenderte til Grundtvig. Nielsen var sentral i etableringen av Det Norske Samlaget, styremedlem 1872-1876. Nielsen var modell i Arne Garborgs "Bondestudentar", og etter hans død skrev Garborg et minneord. Fredrikke Tønder-Olsen. Fredrikke Tønder-Olsen (født på handelsstedet Kopardal på øya Løkta i Dønna kommune, Helgeland den 26. september 1856, død i Kristiania i 1931). Gikk i gravør-lære i Bodø, men svaksyn fremtvang omskolering, og hun fikk Helgeland-agenturet for forsikrings-selskapet "Norden" og ble landets første kvinnelige forsikringsagent. I Kristiania startet hun "Kristiania Visergutkontor", landets første (1894). Hun var initiativtaker til tidsskriftet Landets Kvinder, var æresmedlem i Norsk Kvindesagsforening og mottok Kongens fortjenstmedalje i 1926. Hennes engasjement og innovative tenking er gjenspeilet i hennes livsmotto, «Er du halt er du lam, har du vilje kjem du fram». En minnestatue over henne er reist på Vår Frelsers gravlund. Fredrikke Olsen-Tønders legat forvaltes i dag av Nordlændingernes Forening, som i 2006 arrangerte 150-års jubileum i Oslo Rådhus. Ved Høgskolen i Nesna er skriftserien «Fredrikke» i hennes navn. Tromsø lærerhøgskole. Tromsø lærerhøgskole er en tidligere høgskole for lærerutdanning, etablert som "Trondenes Seminarium" i Trondenes den 7. februar 1826. Skolen er i dag en del av Institutt for lærerutdanning og pedagogikk (ILP) ved Universitetet i Tromsø (UiT). "Trondenes Seminarium" i Trondenes den 7. februar 1826) ble opprettet ved Kongelig resolusjon av 2. juni 1824, som det første offentlige lærerseminar i Norge. De ni elevplassene ved seminaret var forbeholdt hvert prosti, samt Øst-Finnmark (2), Vest-Finnmark (2), hvorav halvparten skulle komme fra samisk befolkning. Som bestyrer og førstelærer ble prost Simon Nicolai Kildal (f.1796) ansatt. Annenlærerstillingen ble besatt av Nils Gundersen, eller Gundar-Niljas som han het på samisk (f.1771). Kvinner fikk adgang i 1890. Seminaret ble flyttet til Tromsø i 1848 og fikk det nye navnet "Tromsø Seminarium". I 1902 nytt navn "Tromsø offentlige lærerskole", i 1980 "Tromsø lærerhøgskole". Fra 1994 ble lærerhøgskolen inkludert i Høgskolen i Tromsø som "avdeling for lærerutdanning". I 2009 fusjonerte Høgskolen i Tromsø med Universitetet i Tromsø. Jølle. Moloen på Jølle - tatt fra havet mot øst Bilde av Jølle, tatt fra havet mot øst I forgrunnen noe av bebyggelsen i Jøllestø. Bak til venstre nabogården Kjølleberg, mot syd-vest Utsikt over Jølle mot vest Jølle er et gårdsbruk (grend) på Lista i Farsund kommune i Vest-Agder, mellom Farsund by og Flekkefjord, helt i havgapet. Det ligger langs en omvei til fylkesvei 463. Området har vært bosatt lenge. Jølle har vært havn for et større bosettingsfelt. Arkeologer har gravd ut 9 hustufter fra jernalderen. Disse er omgitt av ca. 350 (grav)hauger. En finner også et helleristningsfelt på nabogården Penne. Storbøndene i området var storavtakere av sesongleiehjelp fra dalstrøkene innenfor inntil korndyrkingen dabbet av og Amerika ble det store reisemålet. I nyere tid var også Jølle med i den tyske planen for Festung Norwegen, noe en ennå kan se spor av. Thekla Resvoll. Thekla Susanne Ragnhild Resvoll (født 22. mai i Vågå, død 14. juni i Oslo) var en norsk botaniker. Etter examen artium 1892 og hovedfag 1899 (veiledet av Axel Blytt), var hun amanuensis ved Det Kongelige Frederiks Universitet 1902-1936 og tok dr.grad på avhandlingen "Om planter som passer til kold og kort sommer" (1917), der hun studerte fjellplantens tilpasningsdyktighet i goldt klima, og påviste issoleiens mangeårige opplagring av energi. Hun var oppdager av Aursunds-aster, "Aster subintegerrimus" ved Røros (1897). Hun hadde forskeropphold på Java, ved den botaniske hagen i Buitenzorg et halvt års tid 1923–24. Hun grunnla i 1924 fjellhagen på Kongsvold på Dovrefjell, opprinnelig anlagt ved Kongsvoll stasjon, men flyttet til knausene bak Kongsvold Fjeldstue, der man i dag finner hennes minnesten i klebersten fra Sel av Per Haugen. Hun var søster av botaniker Hanna Resvoll-Holmsen og ble i 1895 gift med hydrograf og bergmann Andreas Holmsen (1869–1955), bror til Gunnar Holmsen som var gift med hennes søster (Hanna). Disse fire etterlot seg også en stor fotografisamling som nå i det vesentligste befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Oslo, bildeavdelingen (Resvoll-Holmsen-samlingen) Iztaccíhuatl. Iztaccíhuatl. Om man ser litt nærmere på fjellet, kan man se kvinnen som ligger med hodet til venstre og brystet som øverste punkt. Iztaccíhuatl (også skrevet Ixtaccíhuatl) er en vulkan i Mexico, på grensa mellom delstatene México og Puebla. Toppen befinner seg 5 286 moh og Iztaccíhuatl er dermed det tredje høyeste fjellet i Mexico etter Pico de Orizaba (5 675 m) og Popocatépetl (5 452 m) Navnet har opprinnelse fra nahuatl "iztāc", som betyr «hvit», og "cihuātl", som betyr «kvinne». Dette er en prinsesse omtalt i aztekisk mytologi. Fjellet har flere topper. Den høyeste er «brystet». «Hodet» stikker også frem. Det samme gjør «bena». Fjellets profil, som vanligvis er dekket av snø, former seg som en sovende kvinne. Håret strekker seg til andre siden av kroppen hennes. På grunn av dette er er hun også kjent som den sovende kvinne. Iztaccíhuatl befinner seg rund 70 km sørøst for Mexico by og noen ganger har man muligheter til å se fjellet derifra. Tidligere, når det ikke fantes forurensing i Mexico by, var både Iztacciíhuatl og Popocatépetl alltid synlige fra byen. Faktisk, så har man fått et uendelig antall kunstneriske og literære uttrykk rundt disse fjellene på grunn av at Mexico by har vært et viktig kultursentrum både politisk og økonomisk. Først fra aztekerne sitt imperium og nå i landet Mexico. Den første registrerte bestigningen av dette fjellet er fra 1889, men arkeologiske bevis har vist at aztekerne, inkludert tidligere kulturer, også har besteget dette fjellet mye tidligere. Jesús Enrique Helguera ble blant annet kjent for det berømte maleriet som beskrev La Leyenda de los Volcanes «Sagnet om vulkanene» fra 1940. Sagnet om Popocatépetl og Iztaccíhuatl. I aztekisk mytologi var Popocatépetl en kriger som elsket Iztaccíhuatl. Faren til Iztaccíhuatl sendte ham til krig i Oaxaca og lovet Popocatépetl at han kunne gifte seg med hans datter om han returnerte (Noe som Iztaccíhuatl sin far antok at han ikke ville gjøre.) Når Iztaccíhuatl mottok nyhetene om at hennes elskede var død i kamp, da døde hun av sorg. Da Popocatépetl returnerte og han fikk vite om det tragiske dødsfallet til sin kjære, så døde også han av sorg på grunn av sin elskedes bortgang. Gudene ble rystet over dem og dekket dem med snø for å gjøre de om til fjell. Fjellet Iztaccíhuatl ble kalt for «Den hvite kvinne» fordi man kan ganske tydelig se formen av en liggende kvinne i dette fjellet. Popocatépetl ble forvandlet til en vulkan, som slynger ut ild mot jorden med et blindt raseri over tapet av sin elskede. Marit Breivik. Marit Breivik (født 10. april 1955 på Skogn) er en tidligere håndballspiller, og tidligere trener for Norges kvinnelandslag i håndball. Hun er coach i lagspillidretter i Olympiatoppen. Hun sitter i Arbeiderpartiets programkomite. Karriere. Marit Breivik begynte å spille håndball i Nessegutten og gikk senere over til Skogn IL. Hun spilte også for Nordstrand Idrettsforening. Hun vant i alt tre norske mesterskap. Hun debuterte på det norske landslaget 7. september 1975 mot Danmark og spilte i alt 139 landskamper og skåret 286 mål. Hun har vært trener for Nessegutten, Byåsen Idrettslag og Larvik Håndballklubb (1992–1994). I 1994 overtok hun som landslagstrener etter Sven Tore Jacobsen, og hun var landslagstrener til 2009 da hun ble avløst av Þórir Hergeirsson. Landslaget tok 13 medaljer i internasjonale mesterskap på de 15 årene Breivik var landslagstrener. Priser og utmerkelser. Hun ble kåret til «Årets trener» under Idrettsgallaen 2001, 2004, 2007 og 2009. "Adresseavisen" kåret henne til «Årets trønder» i 2007, og NRK Trøndelag kåret henne til «Årets trønder» i 2008. I 2008 ble hun også tildelt Olavstatuetten, hun ble «Årets navn» i "VG", og hun ble tildelt prisen "Kunsten å lede" av HR Norge. I 2009 ble hun tildelt Fredrikkeprisen. Prispengene på 100 000 kr valgte hun å la gå til Right To Play. Det kongelige hoff kunngjorde 16. mars 2009 at kongen har utnevnt Breivik til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes innsats som rollemodell i norsk idrett.» Siden 2009 har Marit Breivik sittet i styret i Rosenborg Audun Nilsskog. Audun Nilsskog (født 28. november 1930, død 7. november 2002), var en norsk lyriker, oppvokst i Drevja, Vefsn og senere bosatt på Notodden. Han var sønn av kunstneren Einar Nilsskog. Einar Nilsskog var igjen bror til Andreas Nilsskog. Utover tre utgivelser, var han representert i flere antologier og mottok Blixprisen 1983. Han er biografert i Kristian Halse, "Audun Nilsskog – lyrikaren frå Vefsn", 1988. Andreas Nilsskog. Andreas Bech Danielsen Nilsskog (født 14. september 1879, død 8. oktober 1940) var en norsk kunstner (treskjæring), bosatt på Drevja i Vefsn, bror til kunstner, treskjærer og bygdemusiker Einar Nilsskog samt onkelen til lyrikeren Audun Nilsskog. Utdannet hos Lars Kinsarvik (1898–1901), Statens Kunst- og Handverkskole i Kristiania (1903–1905) også tegning, under Harriet Backer, Erik Werenskiold og Jens Munthe Svendsen. Han hadde flere utstillinger, laget altertavlene og kunst for et titalls kirker i midt-Norge. Ove Røsbak. Ove Røsbak (født 1959 på Furnes, Hedmark) er en norsk forfatter. Han er bosatt på Lillehammer. Røsbak debuterte som lyriker med diktsamlingen «Lævandes dikt» i 1978. Han har siden skrevet både for voksne og barn, og gitt ut diktsamlinger, prosabøker, barnebøker og biografier. Han har dessuten skrevet politiske artikler blant annet om 11. september og om president Bush og hans rolle i "Krigen mot terror". Han er spesielt kjent for sine biografier om Alf Prøysen og Rolf Jacobsen. Hovedserien 1952–53. Hovedserien 1952-53 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra august 1952 til juni 1953. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Larvik Turn 3-2. Word of Mouth (album). "Word of Mouth" er et album av Jaco Pastorius. Flatfotfluer. Flatfotfluer (Platypezidae) er en liten familie av fluer som er beslektet med pukkelfluene. Som navnet sier, er bakføttene (tarsene) gjerne mer eller mindre flate og ofte ganske brede. Men dette gjelder ikke alle artene. Larvene lever i sopp av ulike slag. Utseende. Små til middelsstore (1-10 mm lange) fluer. Brystet ("thorax") har kraftige børster på sidene av ryggen, små, fine børster midt oppå. Hodet er stort med store fasettøyne som møtes i pannen hos hannene. I pannen sitter tre punktøyne (ocelli). Antennene er små og består av tre ledd med en lang antennebørste (arista) ytterst på det tredje leddet. Kinnene (under fasettøynene) har flere kraftige børster. Vingene er ganske store og trekantede, vanligvis med tydelig, mørkt vingemerke (pterostigma). Beina er kraftige, og bakføttene (tarsene) er vanligvis flate og brede, i alle fall det innerste leddet. Larvene er korte og tykke, uten noen tydelig hodekapsel. Det sitter en fingeraktig utvekst på siden av hvert segment. Levevis. Larvene lever i ulike slags sopp. De voksne fluene kan man ofte se sittende på solbelyste blad, der de løper omkring med rykkvise bevegelser. Hannene av mange arter svermer, og hunnene blir tiltrukket til svermene. Artene i slekten "Microsania" blir tiltrukket av røyk, og hannene kan forme svermer over bål eller på skogbrann-felter. Fluene besøker ikke blomster men kan trolig spise honningdugg fra blader. De fleste artene er aktive som voksne om høsten da det er mest sopp tilgjengelig. Tippeligaen 2002. Tippeligaen 2002 startet 13. april og sluttet 27. oktober. Det ble spilt 26 runder. Vålerenga og Start rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Sistnevnte rykket ned igjen etter bare en sesong, sammen med Moss. Brann beholdt tippeligaplassen etter å ha slått Sandefjord 2 – 1 sammenlagt i to kvalifiseringskamper. Karin Sveen. Karin Sveen (født 17. august 1948 i Hamar) er en norsk forfatter. Sveen er utdannet fra lærerhøyskole og universitet, og debuterte som forfatter i 1975. Hun har vært medlem av Norsk Kulturråds Essayutvalg, Den norske forfatterforenings styre og Forfatterforeningens Litterære Råd. Karen Anna Økland. Karen Anna Økland (født Forsdahl, 4. februar 1932) er en norsk marinbiolog og filolog, utdannet cand.real. zoologi, botanikk og kjemi ved Universitetet i Oslo (1959), ansatt ved Universitetsbiblioteket (1953–1961) og som amanuensis og forsker ved Zoologisk Laboratorium og senere Biologisk institutt (1958–2002). Hennes arbeide har fokusert på ferskvann, og har resultert i flere Hun er kjent for en rekke bøker publisert med hennes mann, biologen Jan Økland. Bong. En bong et et redskap som brukes for å mest mulig effektivt få i seg rusmidler, og er derfor populære festinnslag i visse miljøer. Det finnes to hovedtyper bong, nemlig bongpipe som brukes for inntak av røyk fra cannabis eller andre urter eller narkotiske stoffer, og ølbong som brukes for inntak av alkohol. Bong-piper. En bong er en pipe med "choke", altså et hull som kan åpnes for å slippe inn luft slik at brukeren fortere kan trekke ut røyken. En vannpipe med choke kalles vannbong'". Bonger som er utviklet for bruk med cannabis-røyking er særdeles effektiv fordi man får i seg nesten all røyken som produseres, og røyken filtreres gjennom vann to ganger, som gjør det mer behagelig å røyke. Uten denne filtreringen gjennom vann, kan røyking av cannabis ofte være litt smertefullt hvis man tar mye røy ned i lungene på en gang. Ølbong. En ølbong består av en trakt med en slange på. Den som skal drikke ligger gjerne under, med slangen i munnen. En assistent holder trakten og heller øl eller andre alkoholholdige væsker i den. Tyngdekraften sørger så for at væsken med stor hastighet spyles inn i mottakerens munn. Nepal Kamyunishta Parti (Chautho Mahadhiveshan). Nepal Kamyunishta Parti (Chautho Mahadhiveshan) ("Communist Party of Nepal (Fourth Convention)", "Nepals Kommunistiske Parti (fjerde landsmøte)"), kommunistparti i Nepal fra 1974 til 1990. NKP (CM) var det største og viktigste kommunistpartiet i landet på 1970-tallet. Dets første leder var Mohan Bikram Singh, fra 1983 Nirmal Lama. Partiet var begynnelsen på en familie av kommunistpartier som etterhvert ga opphav til NKP (Maobadi). Forhistorie - Central Nucleus. Etter at kong Mahendra gjorde statskupp seinhøstes 1961 og forbøy alle politiske partier, blei Nepal Kamyunishta Parti splitta opp og gikk i oppløsning. Partiets generalsekretær "Keshar Jung Rayamajhi" blei ekskludert, og laga sitt eget parti, NKP (Rayamajhi). Resten av partiet fortsatte å splittes opp, til majoriteten i 1968 danna et nytt parti, NKP (Pushpa Lal), som også fortsatte å splittes opp. Det landsomfattende partiapparatet fungerte ikke i illegalitet. Mange regionale grupper fortsatte å arbeide hver for seg, uten kontakt med noen partisentral. I denne situasjonen kom Mohan Bikram Singh ut av fengsel. Han tok kontakt med flere andre gamle partiledere, og i desember 1971 stifet de "Central Nucleus" (Den Sentrale Kjerna) for å gjenforene kommunistpartiet. Ledelsen var, i tillegg til Singh, Man Mohan Adhikari og "Sambhu Ram". Blant andre som var med var Nirmal Lama, som blei Singhs nære medarbeider. Sentralkjerna forhandla med Pushpa Lal Shestra om å få med hans parti. Men forhandlingende stranda, bl.a. fordi Pushpa Lal ønska at de andre skulle bli med i hans parti, han var ikke villig til å gå inn som en av flere parter i et nytt parti. Et annet viktig stridspunkt var at Shestra ville samarbeide med Nepals Kongressparti mot det kongelige diktaturet. Singh var fra mange år tilbake en prinsipiell motstander av samarbeid med Kongressen, som han så som en representant for det aggressive og ekspansive India. NKP (Chautho Mahadhiveshan) stiftes i 1974. Følgen av de mislykka forhandlingene, var at Mohan Bikram Singh, sammen med Nirmal Lama, stifta et nytt parti i september 1974, på et hemmelig sted i India. Partiet fikk tilnavnet "fjerde landsmøte" fordi det gamle Nepals Kommunistiske Parti hadde hatt tre landsmøter som partistifterne anerkjente (det siste i 1962). Partinavnet betydde altså at NKP (CM) regna seg som en fortsettelse av det gamle partiet, som fortsatte der det slapp. Politisk bygde partiet på "marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenkning", og hadde som mål å få til et væpna bondeopprør, for å gjennomføre en "nydemokratisk revolusjon" etter Maos oppskrift. NKP (CM) blei raskt det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal. På partiets konferanse av distriktssekretærer i 1979 foreslo den nye generalsekretæren, Nirmal Lama, at partiet skulle "trene geriljasoldater, proletarisere kadrene, skape baseområder, gå til aksjon mot lokale svinldere, og ta initiativ til et jordbruksopprør". Dette nokså ortodokse maoistiske forslaget om å forberede en revolusjon blei vedtatt. En grunn til at NKP (CM) tok dette initiativet, var kanskje at Jhapeli-gruppa seinhøstes 1978 hadde stifta et nytt, konkurrerende, og mer ungdommelig prega revolusjonært, promaoistisk parti: NKP (ML) Opprøret i 1979, og folkeavstemninga i 1980. Før noen av de revolusjonære partiene kom noen vei med revolusjonsforberedelsene, brøyt det ut et spontant opprør, der både NKP (CM) og NKP (m-l) kom til å spille ei viktig rolle. Etter store gatedemonstrasjoner blei kong Birendra nødt til å love reformer i det kongelige diktaturets politiske form, Panchayat-systemet. Han lovet også ei folkeavstemning i 1980 om Panchayat-systemet skulle bestå eller bli erstatta av parlamentarisk flerparti-demokrati. Nirmal Lama hadde utvikla en politikk under opprøret som hadde forent de fleste andre kommunistgruppene. Han samarbeida særlig med NKP (m-l) og NKP (Pushpa Lal) (som nå var leda av Pushpa Lal Shestras enke, Sahana Pradhan). Nå gikk han i spissen for å få venstresida til å skape "aksjonsfellesskap" for å sørge for at folkeavstemninga blei fri og rettferdig. Alle viktige kommunistpartier samla seg i en bevegelse for fem krav som skulle sørge for at avstemninga blei rettferdig. Disse krava blei avvist av kongen. Panchayat-alternativet vant også avstemninga, etter en svært ensidig valgkamp med godt begrunna mistanker om valgfusk. Kongen blei likevel nødt til å innføre reformer, bl.a. direkte valg til folkevalgte forsamlinger, som ga mye større rom for opposisjonelle partier utover 1980-tallet. I NKP (CM) blei Lama nå utsatt for skarp kritikk, fordi han, tross at krava ikke var blitt innfridd, gikk inn for å delta i folkeavstemninga. En grunn til kritikken skal også ha vært at han gikk inn for samarbeid med Nepals Kongressparti, som også agiterte for å stemme nei til Panchayat-systemet. Mohan Bikram Singh var for boikott av folkeavstemninga. Nirmal Lama måtte gå som generalsekretær i partiet. Men den nye partiledelsen fant ut at ei rein boikottlinje i praksis ville bety å støtte kongen, og kom derfor til å drive en slags agitasjon for å stemme nei til kongens forslag, likevel. Splittelser og tilbakegang på 1980-tallet. Tross partiets viktige rolle i 1979 og 1980 kom de indre motsetningene til å føre til splittelser og tilbakegang. Til grunn for det lå nok også at det blei synlig at Mohan Bikram Singh og Nirmal Lama hadde ulike syn på hva som var hovedoppgava og hvem som var hovedfienden i Nepal. Litt forenkla så Singh India som hovedfienden, som også støtta opp under reaksjonen og kongedømmet i Nepal. Ut fra dette blei det utillatelig å samarbeide med Nepals Kongressparti, som Singh så som Indias viktigste politiske redskap i landet. Lama derimot, så føydalismen i Nepal som hovedfienden. Kongehuset og det kongelige diktaturet var ei hovedstøtte for den innenlandske føydalismen. Første og viktigste oppgave var å bli kvitt det kongelige diktaturet. I denne kampen var Nepals Kongressparti en mulig alliert. I 1983 gikk en stor del av partimedlemmene, leda av Mohan Bikram Singh, ut. Noen historikere sier at Nirmal Lama, som nå var partisekretær igjen, kasta ut Singh. Andre sier at Singh ikke ville være med på en partidiskusjon og gikk ut. Blant de som fulgte ham var Prachanda. Splittelsen var bitter, med kraftige gjensidige anklager om å at den andre parten var agenter for monarkiet, India, politiet osv. Singh stifta et nytt parti: NKP (Masal). I 1985 blei NKP (Masal) splitta ved at et flertall av partimeldemmene gikk ut og danna enda et parti med et nesten helt likt navn: NKP (Mashal). Prachanda var blant flertallet som gikk inn i det nye partiet. Baburam Bhattarai var i mindretallet som blei igjen i Singhs parti, NKP (Masal]. Partisplittelsene førte til at alle tre partier gikk tilbake. NKP (Chautho Mahadhiveshan) mista rolla som det ledende kommunistpartiet i Nepal. Den blei nå tatt over av NKP (ML), som hadde gjort det godt i massebevegelsene i 1979 og 1980, og vokste sterkt. Tidligere medlemmer og tilhengere av de tre partiene fra fjerde landsmøte-familien gikk også over til NKP (ML) og bidro til at det blei det største og viktigste kommunistpartiet på 1990-tallet. Samtidig bevega dette partiet seg vekk fra den revolusjonære maoismen til et mer moderat politisk ståsted. Revolusjonsåret 1990. Seinhøstes 1989 blei NKP (Chautho Mahadhiveshan) med i en front av i alt sju kommunistpartier, som blei kjent som ULF. Sentrale stiftere av denne fronten var de moderate kommunistpartiene NKP (ML) og NKP (Marksbadi), leda av Sahana Pradhan (hun blei også leder av ULF). De fleste andre partiene var også politisk langt mer moderate enn Nirmal Lamas NKP (CM). Men Lama var tilhenger av å samarbeide bredt, både med andre kommunistgrupper og med Nepals Kongressparti. Da det store demokratiopprøret ("Jana Andolan") brøyt ut våren 1990, blei også ULF og Kongressen svært nære allierte. Dette samarbeidet fortsatte etter at kong Birendra kapitulerte politisk i april 1990, tillot legalisering av alle politiske partier og lovte flerpartivalg. ULF og Kongresspartiet blei hovedpartnere i regjeringa, og i kommisjonen som laga ei ny grunnlov (sammen med representanter for kongen) høsten 1990. Nirmal Lama representerte ULF i grunnlovskomisjonen. Han var med på utforme ei grunnlov med viktige demokratiske mangler, som bl.a. fortsatt ga kongen stor makt. Dette viste seg på 2000-tallet å være en grov feil, da kong Gyanendra brukte sine rettigheter i følge grunnlova til å først utsette og avskaffe valg, og så gjøre statskupp. NKP (Chautho Mahadhiveshan) går inn i NKP (Ekta Kendra). De to andre radikale promaoistiske partiene på denne tida, NKP (Masal) (leda av Mohan Bikram Singh og NKP (Mashal) (leda av Prachanda), hadde sammen med mindre grupper sin egen, radikale front, som var kjent som UNPM. Den kritiserte ULF fra venstre og gjennomførte bl.a. mer radikale aksjoner. Samtidig ønska de ledende partiene i ULF å samarbeide med Nepals Kongressparti i valget. (Dette blei avvist av Kongressen i januar 1991, noe som førte til at ULFs to ledende medlemmer, NKP (ML) og NKP (Marksbadi), straks stifta et nytt, moderat kommunistparti sammen, som blei kjent som UML.) Men på høsten 1990 sprakk både ULF og UNPN. Prachandas NKP (Mashal) ønska å delta i parlamentsvalget 1991, mens Singh i NKP (Masal) enda en gang var prinsipielt for valgboykott. I november førte det til at Prachandas NKP (Mashal) og Lamas NKP (Chautho Mahadhiveshan), sammen med mindre grupper, danna et nytt parti: NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr enhetssenteret). Prachanda blei generalsekretær i partiet. Baburam Bhattarai som var uenig med Singh om valgboikott, slutta seg også til det nye partiet. Han blei leder av NKP (EK)s valgfront, Samyukta Janamorcha Nepal. På kongressen vedtok det nye partiet at det bygde på "marxismen-leninismen-maoismen" (ei formulering som NKP (Mashal) hadde vedtatt i 1986) og at det deltok i parlamentsvalg bare for å forberede væpna opprør. Arven etter NKP (Chautho Mahadhiveshan). I mai 2004 sprakk NKP (Ekta Kendra) i to. Grunnen skal ha vært at Prachanda og Baburam Bhattarai mente at det var på tide å forberede væpna opprør på kort sikt, mens Nirmal Lama var mot. Majoriteten av partimedlemmene ser ut til å ha fulgt Prachanda og Bhattarai. Maoistene regner dette bruddet som stiftelsesdato for sitt nye parti, NKP (Maobadi). Men formelt endra de ikke partinavn før i mars 2005. I et knapt år fantes det derfor to forskjellige partier med samme navn: NKP (Ekta Kendra). Men fra 1995 blei fløya til Nirmal Lama enearvinger til navnet, fordi maoistene slutta å bruke det. Noe liknende skjedde med valgfronten Samyukta Janamorcha Nepal. Av dens 9 representanter i parlamentet fulgte 3 lederen, Baburam Bhattarai, mens 6 fulgte Nirmal Limas fløy. Begge fløyer fortsatte å bruke samme navn. I 1994 bestemte en domstol at Limas fløy hadde rett til å bruke dette navnet i parlamentsvalget samme år. Bhattarais fløy erklærte da at den ikke ville stille til valg (men den fortsatte å bruke navnet fram til om lag år 2000). Ved parlamentsvalga i 1994 og 1999 var derfor Nirmal Limas fløy aleine om å bruke Samyukta Janamorcha Nepal som valgnavn. (Resultatet blei dårlig. I 1994 fikk fronten ikke valgt inn noen, i 1999 en.) Etter år 2000 var partiet aleine om å bruke dette frontnavnet, også utafor parlamentet. Etter Nirmal Lamas død i 2000, slo NKP (Ekta Kendra) i juli 2002 seg sammen med NKP (Masal) til et nytt parti NKP (Ekda Kendra Masal). Lamas gamle fiende, Mohan Bikram Singh, blei generalsekretær. Valgfronten Samyukta Janamorcha Nepal gikk også opp i en ny valgfront: Janamorcha Nepal. NKP (Chautho Mahadhiveshan) blei dermed grunnlaget for det ene av de to store kommunistpartiene i Nepal, det illegale, revolusjonære NKP (Maobadi). (Det er i 2006 vanskelig å si om maoistpartiet eller det legale, moderate UML er det største kommunistpartiet i landet.) Det blei også opphavet for det nest største legale kommunistpartiet, NKP (Ekda Kendra Masal), som samler opp resten av "fjerde landsmøte"-familien. De gamle partikammeratene – og fiendene – samarbeider i 2006 i en felles front av på den ene sida maoistpartiet, og på den andre sida Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, der NKP (Ekda Kendra Masal) er medlem gjennom valgfronten Janamorcha Nepal. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Chautho Mahadhiveshan) Nepal Kamyunishta Parti (Chautho Mahadhiveshan) Nepal Kamyunishta Parti (Chautho Mahadhiveshan) Det europeiske grønne partiet. Det europeiske grønne partiet er et paneuropeisk grønt parti. Partiet er en sammenslutning av 33 nasjonale grønne partier fra 30 europeiske stater, og ble grunnlagt 22. februar 2004 i Roma. Det etterfulgte Den europeiske føderasjonen av grønne partier. Grunnleggelsen fant sted i samme sal hvor Romatraktaten hadde blitt underskrevet i 1957. Partiets talsmenn er Grazia Francescato og Pekka Haavisto, mens dets to fraksjonsledere i Europaparlamentet er Daniel Cohn-Bendit (Tyskland/Frankrike) og Monica Frassoni (Italia). Ungdomsorganisasjonen er FYEG (Federation of Young European Greens). Historie. Før etableringen av Det europeiske grønne partiet i 2004 var Europas grønne partier organisert på ulike måter, i en løs koordinering mellom 1979 og 1993 og i en føderasjon mellom 1993 og 2004. 1979 til 1993. I 1979 ble Coordination of European Green and Radical Parties (CEGRP) etablert for å koordinere deltakelsen av Grønne og Radikale partier ved valget til Europaparlamentet. Siden forskjellene mellom de grønne og de radikale partiene var så store, ble det umulig å formalisere en felles all-europeisk valgplattform. Selv om noen av partiene fikk gode valgresultater, ble ingen grønne valgt inn i parlamentet. Før valget til Europaparlamentet i 1984 gjennomførte man en kongress i Liège (Belgia) og etablerte en restrukturert European Green Coordination (EGC), med et sekretariat hos det nederlandske Politieke Partij Radikalen. De utga også en "Felleserklæring for de europeiske grønne partiene ". Videre hadde medlemspartiene generelt vokst seg sterkere, og 11 representanter (MEP) ble valgt inn. Partiene etablerte Green Alternative/ European Links (GRAEL) i parlamentet. Gruppa var for liten til å oppnå finansiering og komite-utnevnelse og slo seg derfor sammen med Rainbow Group, som også hadde regionalister som den danske Folkebevegelsen mod EF og noen radikale og sosialistiske partier/lister. De europeiske grønne partiene fikk dermed en løs trekantstruktur med GRAEL i parlamentet, den svake EGC som overnasjonal koordinator og medlemspartiene. Posisjonen til de europeiske grønne ble også svekket gjennom prinsippet om rotasjon, hvor MEPer ble byttet ut etter halv periode, som noen medlemspartier praktiserte (Tyskland og Nederland). Rotasjonsteknikken kom opprinnelig fra de tyske grønne og deres nasjonale parlament (Bundestag), men fungerte dårlig i Europaparlamentet. For de nederlandske partiene var rotasjon et kompromiss mellom tre partier som bare hadde to seter i parlamentet: et fast sete for listetoppen og det siste roterte mellom andre- og tredjekandidaten. På denne måten kunne hvert av de tre partiene ha en representant i parlamentet. Det var dessuten store uenigheter blant de grønne partiene, spesielt mellom tilhengere av europeisk integrasjon og de euroskeptiske. Disse faktorene svekket de grønnes rolle i Europaparlamentet. I 1989 vant de grønne partiene 26 seter i Europaparlamentet. De grønne i Tyskland fikk 7 seter, 8 gikk til de franske Les Verts, nederlandske GroenLinks vant 2. Fra Belgia fikk Ecolo 2 og Agalev 1, det spanske IP 1, mens italienske Verdi Arcobaleno og Federatione Verdi begge fikk 2. På grunn av politiske konflikter med Regnbuegruppa etablerte de europeiske grønne en egen partigruppe; Den grønne gruppe i Europaparlamentet. 1993 til 2004. I Juni 1993 ble Den Europeiske Føderasjon av grønne partier formelt etablert i Kyrkslätt, Finland av mer enn tretti partier hvoriblant Miljøpartiet De Grønne. Organisasjonen ble mer strukturert, holdt kongresser hvert tredje år og valgte styre og arbeidsutvalg. Føderasjonen styrket sine bånd til den grønne partigruppa i det europeiske parlamentet. I 1994 vant de grønne partiene 20 mandater i Europaparlamentet. De grønne i Tyskland fikk 12, nederlandske GroenLinks fikk 2, de belgiske Ecolo og Agalev fikk ett hver, liksom Dei Greng fra Luxemburg og til spanske IP, den italienske grønne føderasjonen fikk 2 til de irske grønne ytterligere 2. Representanten fra det danske Socialistisk Folkeparti sluttet seg også til den grønne gruppa, det samme gjorde to medlemmer fra de italienske partiene Sør-Tyrols Folkeparti og La Rete. De grønne etablerte seg nå som European Radical Alliance. I 1999 gjorde de grønne et spesielt godt valg og oppnådde 38 mandater. 7 til De grønne i Tyskland, 4 til GroenLinks, 3 til Ecolo og 2 til Agalev, 1 til Dei Greng, 2 til de italienske grønne, 2 til de irske grønne, 9 til franske Les Verts, 2 til østerrikske Die Grünen, 2 til de finske grønne, 2 til Miljöpartiet de Gröna i Sverige og samt 2 til Green Party of England and Wales. De etablerte ei felles partigruppe med European Free Alliance, som representerer regionale partier og uavhengige bevegelser, som tidligere deltok i European Radical Alliance. Forholdet mellom de grønne og disse partiene var anderledes enn før, siden de grønne var betydelig styrket. Siden 2004. Det Europeiske Grønne Parti ble etablert ved den fjerde kongressen til den Europeiske Føderasjonen av Grønne Partier den 20.-22. februar 2004 i Roma, Italia, der 1.000 partidelegater var samlet. 32 grønne partier fra hele Europa ble med i dette nye all-europeiske partiet, herunder det norske Miljøpartiet De Grønne. Etableringen av det nye partiet ble avsluttet med signering av stiftelsesavtalen i Campidogliopalasset. Dermed var de grønne partiene de første til å etablere et politisk parti på et europeisk nivå, de andre partiføderasjonene fulgte etter i perioden 2004-2006. Ved Europavalget i 2004 vant de grønne medlemspartiene tilsammen 35 seter. I 2009 vant partiet tilsammen 46 seter, selv om antallet plasser parlamentet ble redusert. Dette er det beste resultatet for partiet på 30 år. Partiets struktur. Det europeiske grønne partiet består av politiske partier fra europeiske nasjoner, som ikke trenger å være EU-stater. Partiene har medlemsstatus eller de kan være observatører. Siden 2004 har privatpersoner hatt mulighet å være medlemmer, men dette gir ingen spesielle demokratiske rettigheter. De viktigste organene i partiet er Kongressen (Congress), Styret (Council) og Sekreteriatet (Comittee), og de tar avgjørelser med ⅔ flertall. Det europeiske grønne partiet er organisert gjennom flere regionale nettverk. Disse tar utgangspunkt i sjøområder, som dermed skaper et bio-regionalt demokrati og struktur; De Grønne øyene (britiske, irske og nærliggende øyer), Østersjøen, Middelhavet, Adriaterhavet, Svartehavet og Nordsjøen. Partiet utnevner arbeidsgrupper som presenterer sitt arbeid ovenfor Styret. Medlemspartier og observatører. Det danske partiet "De Grønne" ble ekskludert fra Det europeiske grønne partiet i 2008. Tilknyttede Organisasjoner. De viktigste organisasjonene som er tilknytt til EGP er Federation of Young European Greens, som er den paneuropeiske organisasjonen til Grønn Ungdom, ungdomsorganisasjonen til Miljøpartiet De grønne i Norge. Det europeiske grønne partiet har etablert European Network of Green Seniors og et "Europeisk grønnes kjønns Observatorium" (Eggo). Formelt sett er European Greens–European Free Alliance i Europa parlamentet en selvstendig organisasjon med offisielle bånd til Det europeiske grønne partiet (EGP). Tessungdalen. Tessungdalen er en dal i Tinn i Telemark. Dalen strekker seg fra Austbygde ved Tinnsjå og nordover mot gården Tessung. Der svinger etter hvert dalen vestover og skifter navn til Sandsetdalen. Fra den øvre delen av Tessungdalen går det en vei nordover over fjellet forbi Sønstevatn og Imingfjellet og ned til Uvdal. Gjennom Sandsetdalen og den øvre delen av Tessungdalen renner elva Tessungåe, som lenger ned skifter navn til Austbygdåe. Tessungdalen har egen kolonialbutikk og bensinstasjon. I dalen finnes en landets største produsenter av tresleiver og kjøkkenutstyr i tre. Alf Wiig. Alf Kristian Theodor Wiig (født 24. august 1891 i Kristiansund, død 10. juli 1974) var en norsk biskop og ordfører. Wiig tok sin teologiske embedseksamen i 1917 og var de kommende årene knyttet til KFUM i Bergen. Han gjorde tjeneste som sokneprest i Karasjok fra 1923 og Sortland fra 1934, og var også prost i Hammerfest og Vesterålen. Han var også ordfører i Karasjok (1932–34). Etter krigen ble han fylkesprost i Finnmark (1945–1952) med spesielt ansvar for gjenreisning av kirkens bygg og eiendommer. I 1952 ble han først domprost i Tromsø, før han ble oppnevnt til den første biskop i det nye Nord-Hålogaland bispedømme (1952-1962). Han var pådriver for landets første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås (1961). Han ble hedret med Petter Dass-medaljen i 1967. Han fikk også St. Olavs orden. Wiig var gift med Margrethe Wiig (født 9. april 1903 i Bergen, død 4. april 2002), forfatteren av den første samiske ABC. Balsatre. Balsatre er et lett og mykt trevirke fra det tropiske løvtreet "Ochroma lagopus", som kommer fra det nordvestlige Sør-Amerika. Veden er lys og gråhvit med brune striper. Balsatreets ("Ochroma lagopus") tetthet er 0,13 g/cm³ ved 0 % fuktighet, 0,16 g/cm³ ved 15 % fuktighet og 0,31 g/cm³ i rå tilstand. Flåten «Kon-Tiki» var bygd av balsatre. Det er også «Tangaroa», farkosten som seilte i Thor Heyerdahls fotspor i 2006. Schackenborg slott. Schackenborg er et slott utenfor den lille byen Tønder i Syd-Jylland, ikke langt fra grensen til Tyskland. De opprinnelige bygningene kan dateres tilbake til 1200-tallet og tilhørte dengang biskopen av Ribe..Det het opprinnelig Møgeltønderhus. I forbindelse med reformasjonen ble eiendommen overtatt av Kronen og i 1661 kom den i familien Schacks eie. Det er kjent som Schackenborg slott fra dette tidspunkt. Selve slottet slik det fremstår i dag, ble oppført i 1664–1667 på de gamle vollene som lå på området. Slottet er senere bygget om. Slottet i dag. Godset eies og drives av Prins Joachim av Danmark. Godset er i dag en moderne landbruks- og skogbruksbedrift. I 1993 ble Schackenborg og de tilhørende avlsgårdene og jordene overtatt av Prins Joachim, som har gjennomgått en dansk og internasjonal landbruksfaglig utdannelse. Prins Joachim og hans daværende hustru Prinsesse Alexandra bosatte seg i 1995 på Schackenborg, og i forbindelse med deres bryllup iverksattes en landsinnsamling under navnet Folkegaven. Det innsamlede beløpet på 13 mill. kr ble og blir fortsatt løpende brukt til restaurering av slottet, som i dag fremstår i meget god stand. Schackenborg Gods er på 9 690 dekar. Skrim. Skrim (859 moh.) er et fjell i Kongsberg kommune i Buskerud fylke. Skrim er den nest høyeste toppen i området Skrimfjella. Bare Styggmann (872 moh.) er høyere. Styggmann. Styggmann eller Styggemann (871 moh.) er et fjell i Kongsberg kommune i Buskerud fylke. Styggmann er den høyeste toppen i området Skrimfjella. Fritzøe Skoger bygde i 1927 en hytte av stein på toppen til brannvakt med telefonlinje. Hytta disponeres nå av Tønsberg og Omegn Turistforening (TOT) og har to sengeplasser. Et gammelt sagn forteller at det bodde et troll i fjellet Styggemann. Trollet mislikte sterkt at folk gikk rundt hjemmet hans og forstyrret han. Derfor lå trollet på toppen og fulgte med. Hver gang det kom noen for nære, kastet han en stein nedover. Går du i dag stien til Sørmyrseter, kan du fortsatt se mange av disse steinene. Trollet var bare ute i gråvær, men en gang ble det overrasket av sol. Da ble trollet forsteinet der på toppen av fjellet. Ser man fra den rette kanten og på litt avstand, kan en tydelig se både nese, munn og hake til den det forsteinede trollet; den stygge mannen. Elektrisk batteri. Et elektrisk batteri er en komponent som har en lagret energi i kjemisk form, og som kan avgi den i elektrisk form. Begrepet "batteri" er opprinnelig navnet på en samling av galvaniske celler, men har gått mer over til å bety en enkelt galvanisk celle. Strengt tatt er de fleste batteriene vi omtaler (AA, AAA, C og D) elementer eller celler, og ikke batterier. Eksempler på ekte batterier er 4,5-volts-batterier (som består av tre runde celler under papiret), og såkalte 9V-blokker. På bilbatteriet kan en se de enkelte cellene. Et batteri frigjør energien sin ved hjelp av en redoksreaksjon. Spenningen avhenger av energien som frigjøres i denne reaksjonen. For å lagre mest mulig energi, er det gunstig å bruke to stoffer som står lengst mulig unna hverandre i spenningsrekka. Den elektriske spenningen blir summen av oksidasjonspotensialet til stoffet som oksideres og reduksjonspotensialet til stoffet som reduseres. Det finnes hovedsakelig to typer celler, kalt primær- og sekundærceller. Primærcellene kan ikke lades opp igjen når de er utladet, og pleier oftest å ha høyere kapasitet og spenning enn sekundærbatterier. Væskefylte celler kalles våtceller eller våtbatterier, mens de vanligste er tørrbatterier der elektrolytten er sugd opp av et nøytralt stoff og er i grøtform. Et batteri eller en celle karakteriseres fysisk ved den elektriske spenningen mellom polene (tilkoplingene) og hvor mye energi som lagres når det er fullt (sekundærcelle) eller nytt (primærcelle). Spenning måles i volt, "V" og energien angis oftest i ampere-timer, "Ah". Multiplisert med spenningen blir kapasiteten målt i watt-timer, "Wh", som er den egentlige energibeskrivelsen. Sekundærbatterier. Blyakkumulator ofte kalt «bilbatteri» da denne type brukes som startbatteri i biler. Blybatterier. Blybatterier er robuste og hovedsakelig brukt til motorstart for kjøretøy som bil, båt, fly og motorsykkel. I forbrukerelektronikk som bærbare datamaskiner og mobiltelefoner, er litium-ion-batterier nesten enerådende på grunn av høy kapasitet og lav vekt. Disse batteriene er ømfintlige for feil behandling og inkluderer derfor elektronisk intelligens i batteripakken eller laderen for å overvåke og kontrollere ladning og utladning. Feil behandling kan medføre intern kortslutning med ekstrem hurtig utladning i form av varme. Dette kan i verste fall utløse brann eller eksplosjon. Blybatterier bruker flytende svovelsyre som elektrolytt, og er dermed det eneste batteriet der elektrolytten er en separat komponent. Ladningstilstanden til et batteri kan anslås ved hjelp av en såkalt syremåler, som er et hydrometer, hvis batteriet er utstyrt med skrukorker for hver celle. Elektrolyttens egenvekt påvirkes av ladetilstanden. Polene på et blybatteri består av blydioksid (PbO2) og metallisk bly (Pb). Elektrolytten er svovelsyre (H2SO4). Under utladningen vandrer sulfationene (SO42-) til elektrodene. Under oppladning blir prosessen reversert. Sulfatering. Under utladning danner sulfationene en finkrystallisert struktur. Hvis dette laget blir liggende lenge, vil krystallene øke i volum og delvis isolere den interne strømveien. Krystallene er vanskelige å ta bort. Lading og utladning. Åpene blybatterier er relativt ufølsomme for ladeprosessen. De lades vanligvis med en konstantspenningslader. Ladingen skjer ved at en har en spenningskilde som gir en konstant spenning, samt en maksimal strøm. Ved starten av ladingen er strømmen den begrensende faktor, når batterispenningen har nådd den spenning som laderen er innstilt på begynner strømmen å synke. Dersom spenningen ved lading tillates å øke, går den tilførte energien i stedet til dannelse av hydrogengass og oksygengass, også kalt knallgass. Dette forbruker vannet i cellen. Normal spenning for en lader for et 12-volts blybatteri er på 14,4 V. denne spenningen gjelder for romtemperatur (+20 C). Nikkel-kadmium (NiCd). Nikkel-kadmium-celler ble svært populære da de først ble tilgjengelige. De kunne gjenlades og kjemien var kapslet som hos primærceller. Dette gjorde dem velegnet for bruk i mobiltelefoner siden lading er billigere enn nykjøp. NiCd-batterier har kalilut som elektrolytt, og har en cellespenning på 1,2 V. NiCd celler plages av spenningsdepresjon om de gjentatte ganger overlades. Den såkalte minneeffekten som gjør at de mister kapasitet når de lades uten å være helt utladet først, er fullstendig ubegrunnet. NiCd batteriet har derimot godt av kladdlading – såfremt det ikke overlades hver gang. Dette er ofte tilfellet med billige celler og/eller billige ladere. Lading. NiCd-batterier må lades med omtanke fordi det er mulig å overlade dem. Hvis batteriet lades videre når det alt er fullt, vil den tilførte energien gå over til varme i stedet for til kjemisk energi. Dette sliter på systemet, og batteriet eldes fortere. Intelligente ladeapparater for NiCd-batterier kan enten sjekke cellenes temperaturstigning eller følge med i små endringer i cellens spenning for å bestemme tidspunktet for å avbryte ladningen. Reversering. NB: Andre batterier har tilsvarende effekter. Ucellespenning= Cellespenningen (avhenging av type batteri) Når et batteri (flere celler i serie) dyputlades (tømmes helt), kan det oppstå reversering av enkelte celler. Nikkelelektroden i batteriet vil få negativ spenning, når den overskrider –0,2 V begynner den å produsere hydrogengass. Etter hvert vil den andre elektroden også reverseres og da oppstår oksygengass som ikke kan nøytraliseres. Etter hvert som reverseringen skjer, vil det bli mer trykk i cellen, og det vil til slutt ventilere. Dette kan unngås ved at batteriet ikke lades helt ut. Mye nytt utstyr som er laget for akkumulatorer, har elektronikk som hjelper mot dette. Hver enkelt NiCd celle kan godt lades helt ut. Nikkel-metallhydrid (NiMh). Nikkel-metallhydridbatteriene kom i kjølvannet av NiCd, og har også en cellespenning på 1,2 V. Det har ikke en uttalt memoryeffekt, men er kresen på god behandling ved lading og utlading for langt liv. Kapasiteten er langt høyere enn for NiCd for samme størrelse. I kulde avtar kapasiteten vesentlig. Litium-ion. Disse batteriene, ofte kalt LiIon-batterier, er ofte brukt i moderne elektronikk. Cellespenningen er hele 3,7 V, avhengig av type. Batteri typen er følsomme for feil behandling, det er en ikke ubetydelig fare for brann om batteriene feilbehandles. En brann i en LiIon celle kan i praksis ikke slukkes, da cellen inneholder både oksidasjons middel og sterkt brennbar elektrolytt. Store mengder vann eller annen ikke brennbar veske, er eneste virksomme middel. Det slukker ikke den cellen som brenner men brannen hindres i å spre seg ved at de øvrige cellene i et batteri ikke blir så varme at de antenner. Det meldes til stadighet om at forskjellige firmaer har/er i ferd med å utvikle LiIon batterier som har en levetid på 10 tusenvis av sykler. Det er helt riktig at det forskes på dette men ennå er ingen produkter kommersialisert. Elektrisk komponent. Selv om elektrolytten i et batteri er en god leder, som elektrodene også er det, inneholder batteriet dog en liten elektrisk motstand (resistans). Dens størrelse kan lett måles ved å belaste batteriet med en kjent strøm et øyeblikk, og samtidig måle hvor mye spenningen gir etter når strømmen går. R=dU/I gir resistansen i ohm, hvor dU er spenningsendringen i volt og I strømmen i ampere. Stoffene i elektrodene bestemmer primært spenningen til batteriet enten det er fullt eller tomt. Det er problematisk å måle ladningstilstanden for et batteri fordi spenningen er noenlunde konstant helt til batteriet er tomt. Det som varierer mest med ladetilstanden er den indre motstanden. Den er noenlunde lav gjennom levetiden, men stiger enormt når batteriet er nær ved å bli tømt. Parallellkobling og seriekobling. Flere celler i et batteri kan koples i serie eller i parallell. Parallellkoblingen betyr at den positive polen av alle cellene kobles sammen, og de negative polene av alle cellene kobles sammen. Et slikt batteri gir samme spenning som en enkelt celle, men kan levere like mange ganger høyere strøm og mere energi som antallet celler. Med en seriekobling er cellene koblet etter hverandre slik at den positive polen på en celle er koblet til den negative polen på neste celle. Dette gir batterispenning tilsvarende spenningen for en celle ganger med antall celler. Dette gir en høyere spenning og energi, men strømmen begrenses til den som en enkel celle kan yte. En potensiell ulempe med parallellkobling er at hvis cellene har ulik spenning vil det gå en utjevnende strøm mellom cellene. Parallellkopling tilrås bare for celler som har samme merke og historie. Når en starter opp en bil kan en måle at spenningen over bilbatteriet faller. Er batteriet dårlig faller spenningen drastisk. Den indre motstanden øker når batteriet eldes og ved synkende temperatur. Innlevering av brukte batterier. I Norge kan man, av miljømessige hensyn, levere brukte batterier gratis hos enhver forhandler som selger den aktuelle batteritypen, uten krav om nykjøp. Brukte batterier kan i Norge også leveres inn til kommunale mottak for farlig avfall. Det er forskjellige ordninger for mottak av farlig avfall i de ulike kommunene. Allan Kardec. Allan Kardec (født 3. oktober 1804 som Hippolyte Léon Denizard Rivail i Lyon, død 31. mars 1869 i Paris) var en fransk lærer som bidro til å utvikle og utbre spiritismen i 1850-årene. Han studerte i Sveits hos Johann Heinrich Pestalozzi. I 1826 åpnet han sin egen skole i Paris. Som lærer utga han 22 undervisningsbøker om grammatikk, matematikk og om pedagogiske teorier og metoder. Ved siden av den spiritismen som fra 1848 ble utviklet av Margaret Fox og Kate Fox i Hydesville New York, er Kardacs modell den andre som vant utbredelse. Det er flere likhetstrekk mellom de to, men «et avgjørende skille er at Kardecs spiritisme inneholdt forestillinger om reinkarnasjon og karma». Det var Kardec som introduserte begrepet "spiritisme". Han tok sitt nye navn Kardec etter at han hadde fått meddelt at det hadde vært hans navn i et tidligere liv. I alt skrev han fem bøker. Utdrag fra hans hovedverk "Åndenes bok" er utgitt i antologien "New Age", 2007. Boken inneholder referat fra åndekommunikasjon gjennom ulike medier. Eksterne lenker. Kardec, Allan Kardec, Allan Johan H. Grimstad. __NOTOC__ Johan H. Grimstad (født 31. august 1924 i Hareid, Sunnmøre, død 8. mars 2006 i Hareid) var komponist av korverker. Grimstad var også politiker, billedkunstner, lyriker, dirigent, solist, tekstforfatter og arrangør. Grimstad vokste opp på Sørngarden på Grimstad i Hareidsdalen. Han var den eldste blant seks søsken, mellom andre Arnljot Grimstad. I Volda tok han lærerutdanning og begynte der å skrive musikk. Komposisjoner. Hans kanskje mest kjente verk er mannskorsatsen «Høgt frå den himmelske klåra» som ble skrevet i perioden i Volda. Grimstad-koret som ble startet opp på denne tida hadde for en stor del medlemmer som enten bodde på eller var av Grimstad-slekta. Koret hadde flere TV-opptredener på 1960-tallet. Ellers var Grimstads utgangspunkt for sine komposisjoner spent såvidt vidt som tekster fra Salmene til Jim Reeves-schlageren «I love you because». Mannskoret Frendar har flere Grimstad-komposisjoner på sin seneste CD, "Strö lite rosor". Dirigent. Grimstad var i en lang periode dirigent for Hareid blandakor og Sunnmøre Kristelege Mannskor. De fleste av korverkene hans er utgitt på Norske Komponisters Forlag. Han var æresmedlem av Norges Korforbund Sunnmøre. Grimstad var engasjert i IOGT og høgnorskbevegelsen. Truls Birkeland. Truls Birkeland (født 27. april 1964) er en norsk musikkprodusent og tekniker. Han er kanskje mest kjent som produsent for Haugesunds-gruppen Vamp. Birkeland har arbeidet med flere norske artister, blant annet Hellbillies, Bjørn Eidsvåg, Morten Harket, Trang Fødsel, Anne Grete Preus, Dronning Mauds Land, Steinar Albrigtsen, Kari Bremnes, Iver Kleive, Knut Reiersrud, Jørund Bøgeberg og Bendik Hofseth. Birkeland har kompetanse innen kriminalteknisk lydarbeid, og utfører oppdrag for private og offentlige etater. Birkeland startet sin karriere som musiker. Han spiller piano, synthesizer, fløyte, saksofon og klarinett. I sin musikerkarriere spilte han i sitt eget band, Blonde on Blonde, samt medvirket på plater med Rønnaug Foss Alsvik, The Gutta, Truls Birkeland er sammen med Chris Sansom aktiv eier i Engine Ears. Engine Ears er et kompetansesenter for lyd i Norge. De eier og driver blant annet Engine Ears Mobile, som er et mobilt digitalt kontrollrom for plateproduskjon og større avviklinger for radio og TV. Harald Titus Alexis Wergeland. Harald Titus Alexis Wergeland (født 1. mai 1811 i Kristiansand, død 1893) var sønn av Alette og Nicolai Wergeland, bror til Henrik Wergeland og Camilla Collett. Sierra Negra. Sierra Negra til venstre og den «hvite storebroren», Pico de Orizaba til høyre.Sierra Negra, sett fra sør. Sierra Negra eller Cerro La Negra er nabotoppen til Mexico sitt høyeste fjell, Pico de Orizaba. Fjelltoppen inngår i det transmeksikanske vulkanbelte og rager omtrent 4.650 meter over havet. Fjelltoppen er en av de høyeste i Mexico. På grunn av at den blir overskygget av storebroren som nabo, så er ikke denne fjelltoppen så godt kjent. Det har vært fastslått en god stund at Nevado de Toluca er det 4. høyeste fjellet i Mexico, men nylige målinger kan vise at Sierra Negra er høyere. Navnet Sierra Negra er forvirrende fordi «sierra» som oftest blir oversatt som «fjellkjede» eller «bergrygg» på norsk og ikke noen fjelltopp. Folk som snakker nahuatl kaller toppen for «Istaktepetl ikni» som betyr broren (eller søsteren) til det hvite fjellet. Det henvises da til naboen, Pico de Orizaba, som det hvite fjellet. Negra Negra Negra Negra Engine Ears. Engine Ears er et norsk kompetansesenter for lyd og lydarbeide. Firmaet ble startet av Studio 1-veteran Truls Birkeland og frilanser Chris Sansom for å tilby norsk lydindustri et samlet kompetansesenter og en enklere og sikrere produksjonsform. Gjennom ett kontaktpunkt får klienter tilgang til alt det produksjonene trenger av teknisk hjelp innen lyd for musikk, film, tv, radio, internet og forensic/Kriminalteknisk lydarbeid. EM i friidrett 1938. __TOC__ EM i friidrett 1938 ble arrangert i to forskjellige byer. Herrenes øvelser ble arrangert i Paris 3.–5. september, mens damenes øvelser ble arrangert i Wien 17.–18. september. Høydepunktet var verdensrekorden på 80 meter hekk av Claudia Testoni (11,6 sekunder) og europarekorden på 100 meter hekk av Donald Finley (14,3 sekunder). Odd Reidar Solem. Odd Reidar Solem (født 7. juli 1949 på Gossen i Aukra kommune i Møre og Romsdal) er en norsk journalist. Solem var med i det første kullet ved medielinjen på Høgskulen i Volda i 1973. Han har vært journalist i Romsdal Folkeblad, Romsdals Budstikke og begynte i NRK i 1977. Han var også redaktør i Romsdals Budstikke i perioden 1990–1993. Han ble senere utenriksjournalist i TV 2 i Bergen. Solem ble høsten 2006 ansatt som nyhetsanker i TV 2 Nyhetskanalen. Solem mottok under Dei Nynorske Festspela i Ørsta 26. juni 2008 Kulturdepartementet sin nynorskpris for journalistar. Juryen begrunnet tildelingen med at Solem i flere tiår har skilt seg ut med å bruke en levende og god nynorsk som journalist i avis, radio og fjernsyn. Han er svært opptatt av hvordan vi bruker språket vårt og er selv et godt eksempel. Béarnaisesaus. Béarnaisesaus (fransk: "Sauce béarnaise" [be.aʁnɛz]) er en gul, klassisk, fransk smørsaus som ble oppfunnet av kokken Collinet i 1836, ved restaurant Le Pavillon Henri IV utenfor Paris. Sausen er populær til en rekke retter, spesielt retter der stekt eller grillet mørkt kjøtt (særlig oksekjøtt) inngår. "Béarnaise" betyr egentlig «fra Béarn», regionen hvor kong Henrik IV ble født. Sausen består av eggeplommer, smør, eddik og krydderurter (især estragon). Det krever litt trening for å lage en vellykket saus, og den vil lett skille seg. Sausen er svært lik hollandaisesaus, men med andre krydder. Skjevik. Skjevika er et tettbebygd sted som ligger i Molde kommune i Møre og Romsdal, rundt to mil utenfor Molde sentrum. Skjevika rommer både skole (Skjevik barne- og ungdomsskole), barnehage, bensinstasjon, bank, nærbutikk, blomsterbutikk, kafé,en av landets tre frittstående Scania lastebilforhandlere, bruktbilforhandler og propellfabrikk. Bygda har også et skolekorps i Hjelset Kleive skolekorps. Skanner. En skanner eller scanner er et apparat som digitaliserer et fysisk bilde. De fleste av dagens skannere er variasjoner av planskanneren (skrivebordsskanneren). Planskanneren er den letteste i bruk, men i en periode var en håndholdt utgave populær, men den måtte vike på grunn av dårligere bildekvalitet og vanskelig bruk. Begge disse skannertypene baserer seg på CCD-brikker (charge-coupled device) som bildesensorer, mens trommelskannere benytter seg av fotomultiplikatorrør. Det finnes også spesialiserte bokskannere som fotograferer boksider, slik at man unngår å brette ut gamle bøker flatt på planskannere, og 3D-skannere som kan lage digitale 3D-modeller av virkelige gjenstander. Abiogenese. Abiogenese er teorien om hvordan livet på jorden kan ha oppstått fra livløs materie. Abiogenese går inn under biologi, men må ikke forveksles med evolusjon som er læren om hvordan grupper av alt levende ting forandres over tid. Selv om emnet omhandler en opprinnelse, må det heller ikke forveksles med kosmologi som prøver å forklare hvordan universet ble til. Christian Paus Stockmann. Christian Paus Stockmann (født 1780, død 1842) var en av Skiens rikeste kjøpmenn og eier av den store Stockmanngården på hjørnet av Telemarksgaten og Prinsens gate, der Henrik Ibsen ble født i 1828. Henrik Ibsen skal ha blitt født i hjørnerommet i andre etasje, med vinduene vendt mot datidens torg og kirke. Christian Stockmanns far døde da han fremdeles var i ungdomsårene. Ved folketellingen i 1801 er hans mor, Dortea Christiandatter, oppført som «Enke efter første Egteskab», «Lever af sin Handel», 61 år gammel, og boende på adressen; ”Tellemark Gade No. 136, Scheen”, sammen med ugift sønn «Christian Stokmann», 21 år, og datter, «Fridericha Fransischa Stokmann», 26 år. Christian Stockmann ble senere gift med Rachel Nilsen. Deres datter Margrethe Cathrine (født 19. november 1806) ble den 8. oktober 1838 gift med Hans Severin Arentz (1806–1875), som var adjunkt ved Skiens lærde Skole, borgermester i Skien og senere stortingsrepresentant. Bygningen, som bar hans navn, Stockmanngården, var blant de mange bygninger som brant ned til grunnen under den store bybrannen i Skien i 1886. Maynor René Suazo. Maynor René Suazo (født 10. august 1979) er en honduransk fotballspiller, som for tiden spiller for tyrkiske Antalyaspor. Suazo var våren 2006 på lån i Brann fra den østerrikske klubben Red Bull Salzburg, men oppholdet var mislykket i det Suazo bare fikk en kamp som innbytter for Brann. Suazo er midtbanespiller og har 27 A-landskamper for Honduras. Suazo har spilt fem og en halv sesong i Salzburg og ble for to sesonger siden kåret til årets spiller i den østerrikske eliteserien. Av den østerrikske landslagssjefen Josef Hickersberger blir Suazo beskrevet som en av ligaens absolutt beste midtbanespillere. Suazo ble sendt tilbake til Red Bull Salzburg i begynnelsen av juni 2006. Branns trener Mons Ivar Mjelde oppga spillerens anledning til å spille seg inn i Salzburg-laget som grunn til at spilleren ble løst fra kontrakten noen uker før tiden. Folk for Jagland. Folk for Jagland ble opprettet og økonomisk støttet av LO under valgkampen i 1997. Kampanjen som skulle støtte Thorbjørn Jagland som videre statsminister var sammensatt av kjendiser i forskjellige samfunnsgrupper. Lederen var Trond Erik Henriksen som var tidligere narkoman og kjent fra filmen "Store gutter gråter ikke". Kampanjen ble kritisert fordi LO støttet den med flere millioner kroner. Puma (stormpanservogn). Puma er en tysk stormpanservogn utviklet og produsert av Projekt System & Management GmbH (PSM), et selskap deleid 50/50% av Krauss-Maffei Wegmann og Rheinmetall. Den første førproduksjonsmodellen sto ferdig i desember 2005, og den tyske hæren har bestilt 410 kjøretøyer, som etter planen skal komme i tjeneste fra 2010. Tidligere har Puma vært kjent som Igel og Neuer Schützenpanzer (NsPz). Puma skal erstatte den tyske hærens Marder 1, som har vært i tjeneste siden 1971 og nå begynner å nærme seg slutten på økonomisk drift. Historie. Prosjektorganisasjonen PSM for å utvikle Puma eies av Krauss-Maffei Wegmann og Rheinmettall Landsysteme, og er basert i Kassel i Tyskland. Utviklingen av kjøretøyet foregår under et program autorisert av den tyske forbundsdagen i 2002. I desember 2004 godkjente Bundestag produksjon av de første fem kjøretøyene, og prototypen skal etter planen leveres i mai 2006, med den påfølgende førproduksjonsserien fra sent i 2006 til midt i 2007. Et totalt antall på 410 kjøretøyer skal produseres for den tyske hæren, og Puma skal i tjeneste fra 2010. Teknisk. Vognføreren sitter framme til venstre i skroget. Vognkommandøren og skytteren sitter side-om-side bak vognføreren, og deres kontrollstasjoner er fullstendig redundante. Infanterilaget sitter bak disse igjen, langsetter kjøretøyet med ansiktet inn mot senterlinjen. Bak i kjøretøyet er det en stor rampe. Spesielt for Puma er at alle ombord sitter i det samme rommet; det er ikke avdelte rom for vognfører, for eksempel. Pansringen leveres i flere forskjellige konfigurasjoner, etter hva som ønskes av beskyttelse i forhold til mobilitet. Vogna er bestykket med en Mauser 30/2 ABM 30 mm maskinkanon. Den er montert i et fjernstyrt tårn. 200 skudd ligger klare til kanonen, og 200 skudd til kan lagres i skroget. Kanonen har en ildtakt på 200 skudd i minuttet, og det er to separate matemekanismer, noe som gjør at skytteren kan bytte ammunisjonstype uten å lade om kanonen. En 5,56 mm mitraljøse er montert koaksialt med hovedskytset, og har 1000 skudd klart til bruk. Motoren er en MTU High Power Density 892 dieselmotor på 800 kW. Den driver beltene gjennom en hydrodynamisk kraftoverføring. Hjulopphenget er hydropneumatisk. Slaget ved Chickamauga. Slaget ved Chickamauga ble utkjempet den 18.-20. september 1863 under den amerikanske borgerkrig. Slaget er spesielt interessant for nordmenn, da det var under dette slaget den norsk-amerikanske oberst Hans Christian Heg ble såret og senere døde som leder for regimentet som bestod av vesentlig norske, men også andre skadinaviske frivillige i det 15th Wisconsin Volunteer Infantry. Chickamauga CCD. CCD (engelsk: Charge-coupled device) er en type elektronisk halvlederbrikke som benyttes blant annet i digitalkameraer og innen astronomi (fotometri, spektroskopi). CCD består av en integrert krets med rekker av sammenkoblede kondensatorer. CCD-brikken ble funnet opp i 1969 av Willard Boyle og George E. Smith ved AT&T Bell Labs. Sudden death. Sudden death er en metode for å kåre vinneren i et mesterskap eller en turnering som ellers ville endt uavgjort. Ved uavgjort etter full tid forlenges konkurransen inntil en av deltagerne (eller et av lagene) tar poeng og dermed vinner. Ålvundfjorden. a> inn til høyre). Fjorden til høyre i bildet er Sunndalsfjorden. Ålvundfjorden er ei fjordarm av Breifjorden i Tingvoll og Sunndal kommune på Nordmøre. Fjorden strekker seg 12 km sørøstover til Ålvund i botn av fjorden. Fjorden ligger på sørvestsida av Nesøya og ei lang og smal halvøya som strekker seg nordvestover frå Ålvund. På andre sida halvøya ligger Stangvikfjorden. Fjorden har innløp mellom Nesøytangen på Nesøya i øst og Bølset i vest. Litt inn i fjorden, rett vest for Nesøya går Meisingsetvågen 4,5 km innover på vestsida og er for en fjordarm å regne med bratte fjell på hver side. Innerst i vågen ligger Meisingset. Riksvei 70 følger vestsida av fjorden inn til Meisingset og videre vestover. Fra Meisingset går Fv302 videre nordover langs fjorden. Riksvei 670 går langs østsida i den indre delen av fjorden. Bildet er tatt fra Ålvundfjord, mot Mulvik og Meisingset. Stangvikfjorden. Stangvikfjorden er en fjordarm av Breifjorden i Surnadal og Sunndal kommune på Nordmøre. Fjorden strekker seg 15 km sørøstover til Todalsfjorden, og inkludert Todalsfjorden er lengden 19 km. Fjorden har innløp mellom Nesøytangen på Nesøya i vest og Stangvik, som fjorden er kalt opp etter i øst. Det meste av fjorden ligger på nordøstsida av Nesøya og en lang og smal halvøy som strekker seg nordover fra Ålvund. På andre sida ligger Ålvundfjorden. Fra Rykkjem på vestsida går det ferjesamband over fjorden til Kvanne. Ferjestrekninga er en del av riksvei 670. Sør for Kvanne svinger fjorden østover, før den ved grenda Nordvik snur sørover igjen. Ved neset Nausta ligg innløpet til Todalsfjorden som går inn til Todalsøra i botn av fjorden. Fra Kvanne og sørover på østsida går riksvei 671. Stangvikfjorden var, før 1964, sammen med Stangvik kirke sentrum i gamle Stangvik prestegjeld og Stangvik kommune. Pukkelfluer. Pukkelfluer (Phoridae) er en meget artsrik familie av små fluer. De har et karakteristisk utseende, med et lite hode med kraftige børster, tettbygd og krumrygget kropp, kraftige bein og vinger med bare to tydelige årer som sitter ved fremkanten. De er i slekt med flatfotfluene. De er meget vanlige og utnytter mange ulike ressurser – kanskje er pukkelfluene den allsidigste insektfamilien som finnes. Utseende. Knøttsmå til middelsstore fluer (0,5-6 mm lange), de fleste er mindre enn 2,5 mm. Pukkelflue. Phoridae - "Phora sp." - vinge Kroppen er tettbygd, og fluen virker pukkelrygget. Brystet ("Thorax") har flere lange og kraftige børster. Hodet er ganske lite, mer eller mindre halvkuleformet, med lange, kraftige børster. Fasettøynene er ofte forholdsvis små (sammenlignet med andre fluer) og møtes ikke i pannen. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"). Antennene består av tre ledd, men det midterste er svært lite og neppe synlig. Det ytterste leddet er nokså stort, ofte omtrent kulerundt, men kan også være kjegleformet. En lang, tre-leddet antennebørste (arista) sitter på det ytterste leddet. Palpene (munnfølerne) er ganske store med kraftige børster. Vingene er avrundete, med et karakteristisk åremønster: bare to årer (Costa og Radius) er tydelig utviklet. Disse sitter ved fremkanten i den indre halvdelen av vingen. Resten av vingen har bore noen (vanligvis tre) svakt antydede lengdeårer. Noen arter har helt eller delvis reduserte vinger. Beina er kraftige med flere lange børster på tibia (leggen). Særlig lårene er tykke. Larvene er korte og tykke, litt flate, tydelig oppdelt i segmenter som hvert har en lang, fingeraktig utvekst på siden. Et veldig allsidige levevis. De mange artene av pukkelfluer utnytter en mengde forskjellige ressurser. Derfor finnes de på mange slags forskjellige habitater. Det finnes også noen arter som har larver i fjæra (i tropene), eller i de vannfylte hulrommene i tropiske epifyttiske planter. Voksne pukkelfluer løper raskt med karakteristiske, rykkvise bevegelser. De fleste pukkelfluer flyr sjelden, men det finnes også noen arter de hannene danner svermer (slekten "Phora"). En del arter besøker blomster. Voksne pukkelfluer er ofte verter for midd. Åtseletere. Mange arter er mer eller mindre åtseletere og kan finnes i møkk, ulike slags kadavere, insekt-frass, vepsebol med mye mer. Plantetere. Mange arter lever på ulike slags sopp, noen kan gjøre skade i sjampinjongdyrking. Noen ser ut til å minere i planter, men kanskje spiser de heller sopp som har angrepet planten først, og ikke selve plantevevet. Rovdyr eller parasitter. Andre er rovdyr eller parasitter. De parasittiske pukkelfluene kan angripe mange ulike verter, det finnes arter som agriper meitemark, egg eller voksne snegler, edderkopper, tusenbein, biller, fluer og fluelarver, bladlus, maur og sommerfugler. Systematisk inndeling. Pukkelfluene er veldig like hverandre av utseende og vanskelige å bestemme til art. Derfor er denne familien dårlig undersøkt og mange arter er fortsatt ukjente. Den norske pukkelfluefaunaen er nesten helt ukjent, men det er sannsynlig at vi har 200-300 arter. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Willard Boyle. Willard Boyle (født 19. august 1924 i Amherst, Nova Scotia, død 7. mai 2011) er en kanadisk fysiker og Nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 2009 sammen med George E. Smith for oppfinningen av CCD-brikken. Smith og Boyle delte den ene halvparten av prispengene, mens Charles K. Kao ble tildelt den andre halvparten. Boyle ble i 2010 utnevnt til "companion" av Order of Canada. Nevado de Toluca. Beiteområder mot vulkanen Nevado de Toluca (Xinantécatl). Nevado de Toluca, eller Xinantécatl, er en vulkan nær Toluca i delstaten México i Mexico. Nevado de Toluca blir vanligvis rangert som den fjerde høyeste fjelltoppen i México, etter Pico de Orizaba, Popocatépetl og Iztaccíhuatl. Det kan imidlertid vise seg at det er usikkert om Nevado de Toluca kan regnes som nummer fire på grunn av målinger av Sierra Negra. Vulkanen har sitt høyeste punkt på 4 577 meter og i godt vær er den synlig fra Toluca. Karakteristisk for vulkanen er at det finnes to innsjøer i små utbrente kratere. Disse to kalles for Solsjøen og Månesjøen. En sti fører inn til krateret, og dette gjør kanskje denne fjelltoppen til en av de lettest tilgjengelige i Mexico. Det er ikke kjent når Necado de Toluca sist hadde utbrudd. Navnet. Vulkanen ble på nahuatl kalt for Xinantécatl. Navnet har ingen direkte betydning slik som Popocatépetl. Noen vil ha det til at det betyr «Señor desnudo», som igjen på norsk kan oversettes med «naken mann» eller «avkledd mann». Det har senere blitt oppdaget andre navn med andre betydninger, men det vanlige er å benytte Nevado de Toluca eller Xinantécatl for å beskrive fjelltoppen. Sagn. En historie som er berettet av dem som snakker nahuatl, forteller at Iztaccíhuatl var konen til Popocatépetl, men vulkanen Nevado de Toluca ville ha henne, og han og Popo kastet stein på hverandre i sinne. Dette var begynnelsen til den besteinede fjellrekkens deling av kontinentet og det transmeksikanske vulkanske beltet, som befinner seg mellom dem. Popo fikk til slutt et raseriutbrudd og kastet et stort stykke is som halshugget Nevado de Toluca. På grunn av dette er Nevado flat på toppen, med brede skuldre men ikke noe hode. Det er mulig at dette sagnet bevarer minnene av katastrofale utbrudd fra Popocatépetl. George E. Smith. George E. Smith (født 10. mai 1930 i White Plains, New York) er en amerikansk fysiker og Nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 2009 sammen med Willard Boyle «for oppfinnelsen av en halvlederkrets – CCD-sensor». Smith og Boyle delte den ene halvparten av prispengene, mens Charles K. Kao ble tildelt den andre halvparten «for banebrytende oppnåelser innen overføring av lys i fiber for optisk kommunikasjon». Smith fikk en bachelor of science ved University of Pennsylvania i 1955 og en filosofisk doktorgrad ved University of Chicago i 1959 med en avhandling på bare tre sider. Han jobbet ved Bell Labs i Murray Hill, New Jersey, fra 1959 og frem til han gikk av i 1986. Her ledet han forskningen på nye laser- og halvlederkomponenter. Matlacuéyetl. Vulkanen med navnet Matlacuéyetl, Matlalcueitl, Matlalcueye, Malintzin eller La Malinche er for tiden ikke aktiv. Toppen strekker seg til 4 503 meter over havets overflate. Den er regnet som den 6. høyeste fjelltoppen i Mexico. Om den står oppført som nummer 5 noen steder, er det fordi Sierra Negra ikke er regnet med. Navnet stammer fra «La Malinche» (spansk) «Malintzin» (nahuatl), som var navnet på den spanske erobreren Hernán Cortés' tolk og elskerinne. AMSN. aMSN (Alvaro's Messenger) er en MSN Messenger-klone for Windows, Mac OS X og Linux lisensiert under GPL. Programmet støtter webcamera, noe som gjør det svært attraktivt blant macbrukere som ikke har støtte for det i Windows Live Messenger for Mac Kongen av Queens. "Kongen av Queens" (engelsk: "The King of Queens") er en amerikansk TV-serie som handler om budbilsjåføren Douglas (Doug) Steven Heffernan og hans nærmeste familie og venners dagligdagse problemer i bydelen Queens i New York City. Hovedaktører. Doug selv spilles av komikeren Kevin James, og jobber i budbilfirmaet IPS (International Parcel Service). Han er en overvektig mann som nyter en god matbit i tide og utide. Han er også lidenskapelig fan av baseball-laget New York Mets, og er videre interessert i også amerikansk fotball og de fleste andre av idrettene som er populære i USA. Hans kone, Carrie, spilles av Leah Remini og er advokatsekretær. Hun har et hardt skall, men er god på bunn. Hennes far, Arthur Eugene Spooner, bor i kjelleren deres, siden han ikke ville flytte på gamlehjem da kona døde. Han spilles av Jerry Stiller. Han er en eksentrisk type, og kommer ofte på mer eller mindre gode ideer om ting han har tenkt å gjennomføre, ofte til Doug og Carries fortvilelse, da en del av hans krumspring går på deres bekostning. I 2012 erklærte Jerry Stiller at han er homofil, og har hatt mannlige forhold opp gjennom årene. Andre roller. Dougs kamerater Deacon Palmer, Spence Olchin og Dougs fetter Danny, som trer inn i vennegjengen da Richie Ianucci åker ut av serien (etter sesong 2), er også ofte med. Deacon John Palmer (Victor Williams) er Dougs mest normale venn, og er hans kollega som budbilsjåfør for IPS. Hans kone Kelly (Merrin Dungey, er også å se nå og da, og omtales ofte som Carries næreste venninne. Spence Olchin (Patton Oswalt) bor i første del av serien hjemme hos sin mor, men senere sammen med Danny Heffernan. På tross av, eller kanskje på grunn av, dette har han aldri hatt intim omgang med en kvinne. Dette fører til mye bespottelser og vittige situasjoner og misforståelser. Danny Heffernan (Gary Valentine) er i forhold til sin fetter noe mindre overvektig, men ser allikevel opp til Doug. Han får seg etter hvert jobb i IPS etter å ha mislyktes som mye annet. Lou Ferrigno (som spiller seg selv) – flytter inn som familiens nabo i en sentral sesong. Han blir fort en av Dougs venner, og opptrer ofte moralsk, dog har også han sine menneskelige feil. Vitser og henvisninger til hans rolle som Hulken i TV-serien med samme navn, er det ikke få av. Holly Shumpert (Nicole Sullivan) – dukker opp i rollen som hundepasser som tar med seg Arthur på sine turer i parken mot lønn fra Doug og Carrie, siden de vil ha fred i huset. Etter hvert blir hun en venn av familien. Richie Iannucci (Larry Romano) er Dougs barndomsvenn og en italienskættet skjørtejeger av rang. Han åker ut av serien etter sesong 2, men dukker opp igjen i en liten rolle i sesong 3. Videre er også Dougs søster Stephanie (Ricki Lake), og Dougs foreldre Joe (Dakin Matthews) og Janet (Jenny O'Hara) innblandet i en episode nå og da. Kobling til andre serier. Kongen av Queens har en nær tilknytning til serien Alle elsker Raymond, og hovedpersonene er ofte å se i hverandres serie, dog med litt forskjellig omstendighet. I Kongen av Queens, opptrer noen ganger Ray Barone (Ray Romano), og hans familie i sine nøyaktige roller i forhold til Alle elsker Raymond, og de har følgelig samme rollenavn og lik oppførsel. I Alle elsker Raymond, derimot, opptrer ofte Kevin James, men her i varierende rolle. Noen ganger som en nøytral person kalt Kevin, men i de nyere episodene har hans rolle som budbilsjåfør, og til og med navnet Doug, dukket opp. Andre rolleskikkelser fra Kongen av Queens, har imidlertid ikke vært å se i Alle elsker Raymond, med unntak av Gianni som jobber på Danny Heffernan's Pizza-restaurant. DVD-utgivelser. Alle 9 sesongene er utgitt på DVD med norsk tekst. Good Charlotte. Good CharlotteGood Charlotte er en amerikansk punk-gruppe fra Waldorf, Maryland. Gruppen ble startet i 1996. Georg V av Storbritannia. Georg V (George Frederick Ernest Albert; født 3. juni 1865, død 20. januar 1936) var konge av Storbritannia, samveldelandene og keiser av India fra 1910 til 1936, samt konge av Irland og senere Den irske fristaten. Han tilhørte det tyske fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha. I 1917, under første verdenskrig, tok han navnet Windsor. Fra en alder av 12 år tjenestegjorde Georg i den kongelige marine, men etter hans eldre bror Albert Victors uventede død, ble han tronarving og giftet seg med brorens forlovede, Mary av Teck, kjent som «May» i hennes familie. Selv om de tidvis besøkte det britiske imperiet, foretrakk Georg å være hjemme med sin frimerkesamling, og levde hva biografer kaller et kjedelig liv; en konvensjonell livsstil. Da Georgs far, kong Edvard VII døde i 1910, ble han konge og keiser. Han var den eneste keiser av India som ble kronet i landet. Under første verdenskrig gav han avkall på alle sine tyske titler på grunn av den nasjonalistiske stemningen i landet på den tiden. Han endret navnet på kongehuset til Windsor. Under hans regjeringstid delte Westminster-statutten kronen, slik at Georg hersket over dominionene som separate kongeriker, og fremveksten av sosialisme, fascisme og irsk republikanisme endret det politiske spektrum. Georg var plaget av sykdom under store deler av regjeringstiden; han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Edvard, etter sin død. Oppvekst og utdannelse. Georg ble født 3. juni 1865, ved Marlborough House i London. Hans far var prins av Wales (senere Kong Edvard VII), den eldste sønnen til Dronning Victoria og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var prinsesse av Wales (senere Dronning Alexandra), den eldste datteren av Kong Christian IX av Danmark. Som mannlig barnebarn av Dronning Victoria, ble Georg nevnt til Hans Kongelige Høyhet Prins Georg av Wales ved fødselen. Han ble døpt i det private kapellet i Windsor Castle den 7. juli 1865. Som en yngre sønn av prinsen av Wales, var det ingen forventninger om at Georg skulle bli konge. Hans eldre bror, prins Albert Victor, var første tronarving i rekken etter deres far. Georg var kun 15 måneder yngre enn sin bror, prins Albert Victor, og det ble derfor bestemt at de to prinsene skulle utdannes sammen. Prinsen av Wales hyret John Neale Dalton som deres lærer, selv om hverken Albert Victor eller Georg utmerket seg intellektuelt sett. I september 1877, sluttet brødrene seg til skoleskipet HMS «Britannia» i Dartmouth. Faren deres mente at marinen var «den best mulige treningen for en hvilken som helst gutt». Fra 1879 tjente de kongelige brødrene i tre år som sjøkadetter på korvetten HMS «Bacchante», under oppsyn av Dalton. De reiste rundt i det britiske imperiet og besøkte Norfolk, koloniene i Karibia, Sør-Afrika og Australia, så vel som Middelhavet, Sør-Amerika, Det fjerne østen og Egypt. I Japan fikk Georg tatovert en blå og rød drage på armen av en lokal kunstner. Dalton skrev en reiserapport med navnet "Reisen med HMS Bacchante". Mellom Melbourne og Sydney skal Dalton, ifølge ham selv, ha fått et glimt av «Den flygende hollender», et mytisk spøkelsesskip. Da de returnerte til Storbritannia, skilte brødrene veier. Albert Victor begynte på Trinity College i Cambridge, mens Georg fortsatte i den kongelige marinen. Han reiste verden rundt og besøkte ulike steder av det britiske imperiet, og tjente aktivt i marinen frem til 1891. Etter dette fungerte hans militære rang kun som et hedersbevis. Ekteskap. Prins Georg, hvis skjebne hadde vært å tjene marinen, levde deretter i flere år under sin onkels kommando, prins Alfred, hertug av Edinburgh, som befant seg i Malta. Der forelsket han seg i onkelens datter, sin kusine, Marie av Edinburgh. Hans bestemor, far og onkel godtok forholdet, men mødrene, prinsessen av Wales og hertuginnen av Edinburgh, var begge imot. Prinsessen av Wales mente at familien var altfor pro-tysk, mens hertuginnen av Edinburgh mislikte England. Da Georg fridde nektet Marie, et valg som ble støttet av hennes mor. Hun ble senere dronning av Romania. I 1891 forlovet prins Albert Victor seg med prinsesse Victoria Mary av Teck (alltid kalt for «May»), den eneste datteren til prins Francis, hertug av Teck og prinsesse Mary Adelaide av Cambridge. Men prins Albert Victor døde av lungebetennelse seks uker senere, hvorpå Georg ble første tronarving etter deres far. Dette gjorde brått slutt på Georgs marinekarrière, da det nå var forventet at han skulle ha en mer politisk rolle. Dronning Victoria favoriserte fortsatt prinsesse May som en passende ekteskapskandidat for en fremtidig konge, så hun overtalte Georg til å forlove seg med May. Georg gjorde dette, og May aksepterte. Ekteskapet var en suksess, og de sendte hverandre kjærlighetsbrev i resten av livet. Georg og May ble gift den 6. juli 1893 i Chapel Royal, St. James's Palace i London. "The Times" hevdet at gjestene i bryllupet kan ha forvekslet hertugen av York (senere Georg V) og Tsaren (senere Nikolaj II) av Russland, fordi deres skjegg og dresser gjorde dem like av utseende. Derimot var deres ansiktstrekk ganske forskjellige på nært hold. Hertug av York. Georg som hertug av York, 1893. 24. mai 1892 ble Georg gjort til hertug av Dronning Victoria; hertug av York, jarl av Inverness og baron Killarney. Etter Georgs giftemål med May, ble hun nevnt til "Hennes Kongelige Høyhet Hertuginnen av York". Hertugen og hertuginnen av York levde hovedsakelig i "York Cottage", et relativt lite hus i Sandringham (Norfolk) hvor deres livsstil lignet mer på komfortabel middelklasse enn kongelig. Georg foretrakk det enkle livet, i sterk kontrast til sine foreldre. Selv hans offisielle biograf fortvilet over Georgs tid som hertug av York: «Han kan være ålreit som en ung sjøkadett og en vis, ung konge, men da han var hertug av York...gjorde han ikke noe annet enn å drepe dyr og drive med frimerker.» Georg var en velkjent frimerkesamler, og hadde en viktig rolle i omdanningen av Royal Philatelic Collection til den mest omfattende samlingen av britiske og samveldefrimerker i verden; i noen tilfeller satte han kjøpsrekorder i priser på filatelistiske objekter. Hans entusiasme for frimerker ble hånet av intelligentsiaen. Georg som hertug av Cornwall og York i 1901. Randolph Churchill hevdet at Georg var en streng far, i den grad at hans barn var skremt av ham, og at Georg hadde sagt til Edward Stanley, 17. Jarl av Derby: «Min far var redd for sin mor, jeg var redd for min far og jeg skal pokker meg se til at mine barn er redde for meg.» I virkeligheten er det ingen direkte kilder for dette sitatet, og det er sannsynlig at Georgs forelderstil var litt forskjellig fra normen på den tiden. Georg og May hadde fem sønner og én datter. Som hertug og hertuginne av York, var Georg og May involvert i en rekke offentlige geskjeftigelser. I 1901 reiste de rundt i det britiske imperiet, besøkte Australia, hvor hertugen åpnet sin første parlamentsesjon i Australian Parliament, i forkant av dannelsen av «Samveldet i Australia». Turen inkluderte også Sør-Afrika, Canada og New Zealand, hvor (da de nå var hertug og hertuginne av Cornwall og York) Cornwall Park i Auckland ble navngitt til ære for dem av donatoren, John Logan Campbell, daværende borgermester i Auckland. Prins av Wales. 22. januar 1901 døde Dronning Victoria, og Georgs far, Albert Edvard, tok over tronen som Kong Edvard VII. På det tidspunktet arvet Georg titlene hertug av Cornwall og hertug av Rothesay. Senere det samme året ble Georg nevnt til "Hans Kongelige Høyhet Hertugen av Cornwall og York", frem til 9. november 1901 da han ble prins av Wales og jarl av Chester. Kong Edvard VII ønsket mer erfaring og forberedelse for sin sønn, i forkant av hans fremtidige rolle. I kontrast til Edvard selv, som Dronning Victoria hadde ekskludert fra alle statssaker, ble Georg gitt bred tilgang til statlige dokumenter av sin far. Georg lot videre sin kone få tilgang til disse papirene, da han verdsatte hennes rådgivning, og May hjalp ofte til med å skrive ektemannens taler. I 1906 reiste han til India, hvor han følte sterk avsky mot rasediskrimineringen og agiterte for sterkere involvering fra den indiske staten. Konge og keiser. 6. mai 1910 døde Kong Edvard VII, og prinsen av Wales tok over tronen. Georg var nå Kong Georg V og May var dronning. Georg hadde aldri likt sin kones vane for å signere offisielle dokumenter og brev med «Victoria Mary», og insisterte på at hun kvittet seg med et av navnene. Ingen av dem mente at hun skulle bli kalt Queen Victoria, så dermed endte det med Queen Mary. Kroningen fant sted i Westminster Abbey den 22. juni 1911. I 1911 reiste kongen og dronningen til India på grunn av Delhi-durbaren den 12. desember, hvor de ble presentert for et samlet publikum av indiske geistlige og fyrster som keiser og keiserinne av India. Georg bar den nyskapte Imperial Crown of India under seremonien. Senere reiste keiseren og keiserinnen gjennom India, hvor de besøkte sine landsmenn. Georg benyttet muligheten til å jakte tigere, og skjøt til sammen 21 stykker. Den 18. desember 1913 skjøt Georg over 1 000 fasaner på seks timer ved hjemmet til Lord Burnham, men selv han måtte medgi at han «gikk litt for langt» den dagen. Første verdenskrig. Fra 1914 til 1918 var Storbritannia i krig med Tyskland. Den tyske keiseren Vilhelm II, som for britene symboliserte alt det grusomme med krig, var kongens fetter. Dronning Mary var datteren til hertugen av Teck, en etterkommer av det tyske kongehuset i Württemberg, selv om både hun og hennes mor var britiske. Kongens farfar var prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha; kongen og hans barn bar titlene «prins» og «prinsesse» av Sachsen-Coburg og Gotha og hertug og hertuginne av Sachsen. Kongen hadde svogere, fettere og kusiner som var britiske, men som bar tyske titler som f.eks. hertug og hertuginne av Teck, prins og prinsesse av Battenberg, prins og prinsesse av Hesse og ved Rhinen, og prins og prinsesse av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenberg. Forfatter H. G. Wells skrev om Storbritannias «fremmede og uinspirerende forsamling», og Georg kom med det velkjente svaret: «Jeg kan sikkert være uinspirerende, men jeg er pokker ikke fremmed.» Den 17. juli 1917 kom Georg V med en kunngjøring, som endret navnet på det britiske kongehuset fra det tysklåtende Huset Sachsen-Coburg-Gotha til Huset Windsor, for å berolige de britiske nasjonalistiske følelsene. Han gav også navnet Windsor som etternavn til alle etterfølgere av Dronning Victoria som da levde i Storbritannia, ekskludert kvinner som giftet seg inn i andre familier og deres etterkommere. Til slutt, på vegne av diverse britiske slektninger, forbød han bruk av tyske titler og gav britisklåtende etternavn. Georg kompenserte sine slektninger ved å gi dem i den britiske adelstitler. Dermed ble fetteren, prins Louis av Battenberg, til Louis Mountbatten, første marki av Milford Haven, mens svogeren, hertugen av Teck, ble til Adolphus Cambridge, første marki av Cambridge. Andre, slik som prinsesse Marie Louise av Schleswig-Holstein og prinsesse Helena Victoria av Schleswig-Holstein, sluttet simpelthen å bruke sine opprinnelige titler. I nyhetsbladet «Letters Patent» den 11. desember 1917, begrenset kongen stilen «Hans (eller Hennes) Kongelige Høyhet» og rangen «prins (eller prinsesse) av Storbritannia og Irland» til monarkens barn, barna til sønnene av monarken, og den eldste levende sønn av den eldste levende sønn av prinsen av Wales. «Letters Patent» skrev også at «titlene Kongelig Høyhet, Høyhet eller Fyrstelig Høyhet, og titlene prins og prinsesse skal opphøre med unntak av de titlene som allerede er godkjent og ikke er avskaffet.» Slektninger av den britiske kongefamilien som kjempet på den tyske siden, som f.eks. prins Ernst Augustus av Hannover, 3. hertug av Cumberland og Teviotdale og prins Carl Eduard, hertug av Albany og regjerende hertug av Sachsen-Coburg-Gotha, ble enkelt og greit fjernet; deres britiske adelstitler ble fjernet av «1919 Order in Council» etter forskriftene i Titles Deprivation Act 1917. Georg fjernet også deres adelsflagg fra St. George's Chapel ved Windsor Castle etter press fra sin mor, Dronning Alexandra. Da Tsar Nikolaj II av Russland, fetter av Georg via sin mor, Dronning Alexandra (Nikolaj IIs mor var Maria Feodorovna, Dronning Alexandras søster) ble fjernet fra tronen mot sin vilje under den russiske revolusjonen i 1917, tilbød den britiske staten ham og familien asyl, men gjorde tilstanden verre for det britiske folk, og frykt for at revolusjon kunne komme til de britiske øyer gjorde at Georg begynte å tenke at tilstedeværelsen til familien Romanov kunne virke upassende, omstendighetene tatt i betraktning. På tross av senere påstander fra Lord Mountbatten av Burma om at David Lloyd George, statsministeren, var imot redningen av familien Romanov, viser materiale fra kongens privatsekretær, Lord Stamfordham, at Georg V var imot redningen, i strid med rådet fra Lloyd George. Detaljert planlegging for en redning ble gjort av MI1, en del av det britiske «secret service», men på grunn av styrkingen av bolsjevik-posisjonen og andre problemer med gjennomføringen av krigen, ble planen aldri gsatt ut i livet. Tsaren og hans næreste familie ble dermed igjen i Russland, og ble drept av de revolusjonære bolsjevikene i Yekaterinburg i 1918. To måneder etter krigens slutt døde kongens yngste sønn, John, i en alder av 13 år, etter liv preget av dårlig helse. Georg ble informert om sønnens død av dronningen, som skrev; «John hadde skapt stor nervøsitet hos oss i mange år… Det første tapet i familiesirkelen er hardt å takle, men folk har vært både snille og sympatiske, og det har hjulpet oss mye.» Senere i livet. Kong Georg V i 1923 Under og etter den første verdenskrigen, hadde mange av monarkiene som hadde styrt flere av de europeiske landene, falt i grus. I tillegg til Russland, hadde monarkiene Østerrike, Tyskland, Hellas og Spania også endt i revolusjon og krig, selv om det greske monarkiet ble gjenskapt rett etter Georgs død. Mesteparten av disse landene ble styrt av Georgs slektninger. I 1922 ble et Royal Navy-skip sendt til Hellas for å redde hans fettere og kusiner, Andreas av Hellas og Danmark og prinsesse Alice av Battenberg og deres barn, inkludert prins Philip, som senere skulle gifte seg med Georgs barnebarn, Elisabeth II. Georg interesserte seg også i det politiske opprøret i Irland, og uttrykte avsky overfor de statssanksjonerte drapene og represaliene til statsminister Lloyd George. Under generalstreiken i 1926 gjorde kongen et unntak til forslagene om at streikerne var 'revolusjonære' ved å si; «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem.» Han frarådet også staten fra å begå provoserende handlinger. I 1932 godtok Georg å holde en kongelig juletale på radio, noe som senere skulle vise seg å bli en årlig tradisjon. Dette var noe han i utgangspunktet ikke ønsket, men han ble overtalt til å tro at folket ønsket det. Han var bekymret over fremveksten av nazistiske partier i Tyskland på den tiden, og advarte den britiske ambassadøren i Berlin om å være skeptisk til fascistene. Ved sølvjubileumet (25 år) av hans regjeringstid i 1935, hadde han blitt en godt likt konge, og sa i respons til sine tilhengere; «Jeg kan ikke forstå det, jeg er egentlig bare en veldig ordinær gutt.» Derimot ble Georgs forhold til hans arving, prins Edvard, forverret i de senere år. Georg var skuffet over at Edvard ikke klarte å slå seg til ro i livet, og forferdet over hans mange forhold med gifte kvinner. Han var tvilende til å la Edvard overta kronen. I sterk kontrast, han likte svært godt sin nest eldste sønn, prins Albert (senere Georg VI) og også sitt eldste barnebarn, prinsesse Elisabeth; han gav henne kallenavnet «Lilibet», og hun kalte ham kjærlig for «Bestefar England». Georg ble sitert å si følgende til sin sønn Edvard: «Når jeg dør, vil gutten ødelegge seg selv innen 12 måneder» og senere om Albert og Lilibet: «Jeg ber til gud at min eldste sønn ikke vil gifte seg og få barn, og at ingenting vil komme i mellom Bertie, Lilibet og tronen.» Død. Første verdenskrig svekket Georgs helse og hyppig røyking forverret hans pusteproblemer. Han led lenge av lungeemfysem, bronkitt, KOLS og pleuritt. I 1928 ble kongen virkelig dårlig, og hans sønn Edvard tok over mange av hans oppgaver de følgende to årene. Kongen trakk seg tilbake i en kort periode til feriestedet Bognor Regis i West Sussex. En myte vokste senere frem om at kongens siste ord, før han ble fortalt at han snart var frisk nok til å dra tilbake, var «Pokker ta Bognor!» Georg ble aldri helt frisk igjen. I hans siste år fikk han tidvis tilført oksygen på grunn av dårlig pust. Om kvelden 15. januar 1936 gikk kongen til sitt soverom i Sandringham House, mens han klaget over forkjølelse; han forlot aldri rommet i live. Kongen ble gradvis svakere, og gikk fra og til bevissthet. Dagboken til hans lege, Bertrand Dawson, forteller at kongens siste ord, et mumlende «Pokker ta deg!», ble gitt til sykepleieren da hun gav ham et beroligende middel om natten 20. januar. Da kongen allerede var bevisstløs og nær døden, innrømmer Dawson at han fremskyndet kongens død ved å gi ham en dødelig injeksjon av kokain og morfin, begge for å forhindre videre smerte for familien, og slik at nyheten om hans død kunne bli annonsert i morgenutgaven av "The Times". Han døde kl. 23.55 og er gravlagt ved St. George's Chapel, Windsor Castle. Under opptoget til fremvisningen av Georgs kiste (Lit de parade) i Westminster Hall, mens opptoget vendte inn mot New Palace Yard, falt Malteserkorset av kronen, og landet i avløpet. Den nye kongen, Edvard VIII, så den falle og lurte på om dette var et dårlig tegn for hans kommende periode som konge. Han abdiserte før året var omme. Hyllester. En statue av Kong Georg V ble avduket utenfor Brisbane rådhus i 1938, som en hyllest til kongen fra innbyggerne i Brisbane i Queensland, Australia. Plassen som statuen står på ble originalt kalt for Albert Square, men ble senere omdøpt til King George Square til ære for Kong Georg V. I London står en statue, laget av William Reid Dick, utenfor østsiden av Westminster Abbey. King George's Fields (Kong Georgs områder) i London ble skapt som et minnesmerke av en komité i 1936, ledet av daværende borgermester av London. I dag er de drevet av veldedighet, og styres av National Playing Fields Association. Nasjonalarenaen til Newfoundland på St. John's ble døpt til King George V Park i 1925. "Rehov ha-Melekh George ha-Hamishi" («Kong Georg Vs Gate») er en enorm passasje i både Jerusalem og Tel-Aviv, de eneste gatene i disse israelske byene som er navngitt etter en ikke-jødisk monark. I Paris ble en stor aveny fra toppen av Champs-Elysées og ned til elven Seine og en undergrunnsstasjon navngitt til ære for Georg V; det samme er «Avenue Georges», lokalisert i Shawinigan, Quebec, Canada; og Kong Georg Vs Skole i Hongkong. Den britiske kongelige marinens krigsskip HMS "King George V" fra første verdenskrig og HMS "King George V" fra andre verdenskrig ble navngitt til ære for ham. Som fyrste av Wales ble Georg 22. juni 1906 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Annen informasjon. Newfoundland dollarseddel med Kong Georg V Asono. Asono var et norsk selskap som designet, solgte og distribuerte MP3-spillere, DVD-spillere, "Portable Multimedia"-spillere og DAB-radioer. Selskapet ble etablert i 2003. Hovedkontoret lå i Stortingsgt. 8, Oslo. I 2005 fikk Asono avdelingskontor i Seoul i Sør-Korea, avdelingen styrte det meste av den teknologiske utviklingen i selskapet og har hånd om salg og markedsføring i Asia. Firmaet hadde 10 ansatte MP3-spilleren Asono Mica, som henger rundt halsen som et smykke og har ørepropper integrert i spilleren, ble i 2005 tildelt Merket for God Design av Norsk Designråd. Spilleren ble utviklet i samarbeid med Norway Says. Konkurs. I november 2007 ble det meldt at Asono hadde gått konkurs. Etter et resultat for 2006 på minus 11,6 millioner kroner, og med en omsetning på 15 millioner kroner. Selskapet hadde på dette tidspunktet 14,8 millioner i gjeld. Slaget ved Trafalgar. Slaget ved Trafalgar ble utkjempet den 21. oktober 1805 og var en del av krigen «den tredje koalisjonen», ledet av Storbritannia, førte mot Frankrike. Det var det viktigste sjøslaget under Napoleonskrigene og det sentrale sjøslaget i det 19. århundre. En flåte på 27 linjeskip fra Royal Navy ødela en fransk-spansk flåte på 33 linjeskip vest for Kapp Trafalgar, sørvest i Spania. Den franske og spanske flåten under den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve mistet 22 skip, mens britene ikke hadde skipstap. Britenes tap av sjøfolk og soldater var på 449 døde og 1 241 sårede, mens de fransk-spanske tap var på 4 408 døde og 2 545 sårede. Den britiske sjefen for eskadren, viseadmiral Horatio Nelson døde mot slutten av slaget; han hadde da sikret sin plass som Storbritannias største helt til sjøs. Den britiske seieren bekreftet den sjømilitære overmakten Storbritannia hadde etablert under syttenhundretallet. Etter slaget var Royal Navy suveren på havet inntil det keiserlige Tyskland bygget seg opp før første verdenskrig, hundre år senere. Idet slaget ved Trafalgar ble utkjempet hadde imidlertid Napoleon gitt opp planene om å invadere England og utførte i stedet suksessfulle militære operasjoner i Tyskland mot britenes allierte på kontinentet. Bakgrunn. I 1805 var Frankrike under Napoleon den dominerende militære makt på det europeiske kontinent, mens den britiske Royal Navy kontrollerte havet. Som en del av sin strategi hadde britene innført en blokade mot Frankrike, det hemmet fransk handel og oppbyggingen av franske sjømilitære ressurser. På tross av flere vellykkede omgåelser av blokaden var de franske sjømilitære styrkene ikke i stand til å påføre britene større tap. Britenes kontroll over havet gjorde det relativt lett å angripe franske interesser hjemme og ute. Da «den tredje koalisjonen» erklærte Frankrike krig etter den kortvarige freden i Amiens var Napoleon fast bestemt på å invadere Storbritannia. For å klare det var han imidlertid nødt til å sikre at Royal Navy ikke kunne ødelegge invasjonsstyrken, som ville trenge den franske flåtens kontroll av den engelske kanal. Den franske marinens hovedstyrke var ved Brest, i Bretagne og i Toulon ved middelhavskysten. Andre havner langs den franske atlanterhavskysten hadde mindre marineenheter. I tillegg var Frankrike og Spania allierte, så den spanske flåten i Cádiz og Ferrol var også tilgjengelig. Britene hadde erfarne og veltrente marineoffiserer mens de beste franske offiserene enten hadde blitt henrettet eller avskjediget fra tjenesten under den første delen av den franske revolusjonen. Den mest erfarne franske marineoffiseren var derfor viseadmiral Pierre-Charles Villeneuve, sjef for Frankrikes middelhavsflåte. Villeneuve hadde imidlertid vært lite offensiv overfor Nelson og Royal Navy etter sitt nederlag mot Nelson ved slaget ved Nilen. Napoleons sjøkrigsstrategi i 1805 var at de franske og spanske styrkene i Middelhavet og Cádiz skulle bryte gjennom blokaden og samle seg i Karibien. Derfra skulle de returnere, støtte flåten i Brest når de brøt ut, og sammen skulle de rydde den engelske kanal for britiske marinefartøy, og slik sikre overfarten for invasjonsstyrkene. Flukt til Vestindia. I begynnelsen av 1805 kommanderte Lord Nelson den britiske flåten som blokkerte Toulon. I motsetning til William Cornwallis, som ledet britenes tette blokade av Brest, så la Nelson an en lett blokade, i håp om å narre den franske flåten ut. Nelsons plan var å møte og ødelegge den franske flåten i et avgjørende slag. Men da den franske flåten under Villeneuve seilte ut var Nelsons skip ikke i posisjon, grunnet en storm. Mens Nelson lette etter den franske flåten i Middelhavet, passerte franskmennene Gibraltarstredet, møtte den spanske flåten og seilte som planlagt til Vestindia. Da Nelson oppdaget at den franske flåten hadde unnsluppet og var på vei over Atlanterhavet, forlot han Middelhavet og fulgte etter. Den tids admiraler hadde stor grad av selvstyre, grunnet dårlige kommunikasjonsmuligheter. Nelsons oppgave var å stenge inne, eller ødelegge den franske flåten under Villeneuve. Tilflukt i Cádiz. I Vestindia klarte den franske flåten å unngå britene. De seilte tilbake til Europa, planen var å bryte blokaden ved Brest. Da to spanske skip ble erobret av britene under slaget ved Kapp Finisterre avbrøt Villeneuve forsøket, og seilte istedet til Ferrol. Napoleons plan for invasjonen av England var helt avhengig av evnen til å samle en tilstrekkelig antall linjeskip ved Boulogne. Det betød at Villeneuves styrke på 32 linjeskip sluttet seg til viseadmiral Ganteaumes styrke på 21 linjeskip ved Brest. Med en skvadron på 5 linjeskip under kommandør Allemand ville det gi en total styrke på 53 linjeskip. Da Villeneuve seilte fra Ferrol den 10. august hadde han mottatt ordre fra Napoleon om å seile nord mot Brest. I stedet ble han nervøs av at britene observerte hans manøvre og den 11. august endret han kurs og seilte mot Cádiz. Den 26. august avsluttet de tre franske armekorps som var samlet ved Boulogne ventingen på Villeneuve og marsjerte mot Tyskland, uten fransk kontroll av kanalen var en invasjon umulig. Nelson hadde returnert England i august, etter to års sjøtjeneste. Han var på land i 25 hektiske dager og ble varmt mottatt av sine landsmenn, som var nervøse for en mulig fransk invasjon. Den 2. september fikk man i England melding om den kombinerte fransk-spanske flåten i Cádiz. Den 15. september satte Nelson seil med sitt flaggskip HMS «Victory». Den 15. august bestemte admiral Cornwallis seg for å avse 20 linjeskip, og sendte de mot den fransk-spanske styrken i Spania. Det var et sjansespill da den engelske kanal nå bare var forsvart av 11 linjeskip; men den avgitte styrken ville danne kjernen i slaget ved Trafalgar. Denne styrken, under viseadmiral Calder nådde Cádiz den 15. september. Den 29. september sluttet Nelson seg til og tok kommando over hele styrken. Den britiske flåten holdt vakt utenfor Cádiz havn ved en mindre styrke fregatter og skonnerter, mens hovedstyrken lå 50 nautiske mil ute. Nelsons plan var å narre den kombinerte fransk-spanske flåten ut og engasjere den i et kaotisk tilintetgjørende slag. Styrken som voktet havnen var under kommando av kommandør Blackwood ombord på HMS «Euryalus», den 8. oktober hadde han syv skip; fem fregatter og to skonnerter. Forsyningssituasjonen. a> Horatio Nelsons flaggskip ved slaget ved Trafalgar, «HMS Victory», i Portsmouth ca år 1900. I begynnelsen av oktober hadde Nelsons styrke et akutt behov for forsyninger. Den 2. oktober ble fem linjeskip og en fregatt sendt til Gibraltar under kontreadmiral Louis for å hente forsyninger. Disse skipene ble senere beordret til konvoitjeneste i Middelhavet, mens Nelson hadde regnet med at de ville returnere. Andre britiske skip ankom imidlertid og den 15. oktober var styrken kampklar. Villeneuve hadde også forsyningsproblemer, og det var ikke lett å løse de da franskmennene manglet penger. Den britiske blokaden hindret etterforsyninger og skipene var i dårlig stand. De fransk-spanske skipene manglet over 2000 mann for å sette seil. Villeneuves besetninger var også dårlig trenet, de manglet seilerfaring og kanoneksersis. Situasjonen var så dårlig at et flertall av hans fartøyssjefer var stemt for å holde seg i havnen. Den 14. september ga Napoleon ordre om at den fransk-spanske styrken i Cádiz skulle seile ut ved første anledning og slutte seg til syv spanske linjeskip ved Cartagena. Sammen skulle de seile til Napoli og landsette soldatene de hadde ombord for å støtte de franske troppene der; om de møtte en underlegen britisk styrke skulle de angripe den. Nelsons slagplan. Mens de britiske linjeskipene ventet på en fransk-spansk utbrudd, holdt Nelson to middager ombord på HMS «Victory», hvor han instruerte sine fartøyssjefer hvordan det forestående slaget skulle utkjempes. Det grunnleggende prinsippet var at den formasjonen flåten hadde når fienden ble oppdaget, skulle holdes; ingen tid skulle kastes bort på å danne en linje. Angrepet skulle skje i to grupper, en gruppe under viseadmiral Collingwood skulle angripe de aktre skipene (de lengst bak), mens den andre gruppen skulle sørge for at skipene i senter og front ikke kunne assistere de som ble avskåret. I korthet skulle utførelsen bli slik forholdene tillot, underlagt det styrende prinsipp at fiendens baktropp skulle avskjæres og overlegne styrker konsentreres på ett sted i fiendens linje. Tegning av Nelsons angrep, den britiske flåtestyrken kommer inn tvers om babord (90 grader) for den fransk-spanske flåten Planen hadde tre viktige fordeler. Den lot den britiske flåten engasjere fienden så raskt som mulig, og reduserte sjansen for at fienden ville trekke seg tilbake uten kamp. Ved å bryte fiendens linje ville planen skape et kaotisk slagfelt, hvor de mer trente britiske linjeskipene ville vinne. Nelson visste at britenes overlegne sjømannskap, bedre kanoneksersis og høyere moral var en fordel som ikke kunne oppveies av heltedåder hos motparten. Konsentrasjonen ville bli på den siste delen av fiendens flåte, skipene i front måtte snu for å støtte baktroppen, og det ville ta tid. Den store ulempen ved å angripe rett på var at de fransk-spanske skipene kunne avfyre bredsider mot baugen på de ledende britiske skipene når de nærmet seg, og britene kunne ikke besvare denne ilden før de brøt den fransk-spanske linjen. Nelsons plan var et radikalt brudd med gjeldende marinetaktikk, som dikterte at man manøvrerte for å møte fienden på en linje og så engasjerte man parallelt. Nelson var imidlertid ikke den første som angrep slik, admiral Duncan i slaget ved Camperdown og admiral Jervis i slaget ved Kapp St. Vincent, begge i 1797, hadde brukt tilsvarende taktikk. Som en viktig del av forberedelsene til slaget beordret Nelson fartøyene malt i karakteristiske gule og sorte mønstre (senere kjent som Nelsons mønster) som ville gjøre skipene lett gjenkjennelige under det kaotiske slaget. Slaget. Den 18. oktober mottok viseadmiral Villeneuve et brev som informerte han om at viseadmiral François Rosily hadde ankommet Madrid med ordre om å overta kommandoen over den fransk-spanske flåten. Han mottok samtidig etterretning om at seks britiske linjeskip hadde anløpt Gibraltar (dette var kontreadmiral Louis skvadron). Med utsiktene til å bli degradert bestemte Villeneuve seg for å seile ut før hans etterfølger nådde Cádiz, og flåten klargjorde for avreise. Avreisen. Været hadde imidlertid blitt rolig etter en uke med kuling. Dette forsinket prosessen med å få den store flåten ut av havnen, og ga britene god forhåndsvarsling. Villeneuve hadde lagt planer for dele styrken i fire skvadroner, hver med en blanding av franske og spanske skip. Villeneuves skipssjefer, som tidligere hadde stemt for å bli i havn, var fremdeles negativt innstilt til avreisen og fulgte ikke hans ordre. Som et resultat av det avseilte flåten uten noen spesiell formasjon. Det tok mesteparten av 20. oktober for Villeneuve å få flåten organisert, og den seilte så i tre kolonner mot Gibraltarstredet i sørøst. Den samme kvelden så man fra skipet «Achille» en styrke på 18 britiske linjeskip som hadde tatt opp forfølgelsen. Flåten begynte å forberede seg på kamp og i løpet av natten ble skipene samlet på en linje. Den neste dagen ble Nelsons flåte på 27 linjeskip og 4 fregatter oppdaget i nordvest, på vei mot dem. Villeneuve beordret igjen tre kolonner, men skiftet raskt mening og gikk tilbake til en linje. Resultatet av vaklingen var en uregelmessig formasjon. Den britiske flåten seilte i den formasjonen de ville slåss med, under signal 72 heist på HMS «Victory», Nelsons flaggskip. Klokken 0540 var britene 21 nautiske mil nordvest av Kapp Trafalgar, med den fransk-spanske flåten mellom seg og land, mens de forsøkte å unnslippe. Klokken 06 ga Nelson ordre om klart skip (forberede seg på kamp). Villeneuve innså at han ikke kunne unngå kamp, klokken 08 ga han ordre om at flåten skulle snu for å seile tilbake til Cádiz i tett formasjon. Denne ordren snudde om på rekkefølgen for den fransk-spanske flåten, baktroppen under kontreadmiral Pierre Dumanoir le Pelley kom nå i front. Vinden var svak og stadig skiftende og gjorde manøvrering vanskelig for de uerfarne mannskapene, det tok derfor halvannen time før flåten hadde tørnet rundt. Den fransk-spanske flåten dannet nå en halvmåneaktig formasjon, med de mer tungseilende skip i le og nærmere kysten. Villeneuve var pinlig oppmerksom på at den britiske flåten ikke ville angripe ham på tradisjonelt vis, på en parallell linje, men istedet konsentrere angrepet på en del av linjen. Han var imidlertid altfor opptatt med sine uerfarne mannskaper til å kunne foreta mottiltak. Klokken 11 på formiddagen var hele Nelsons flåten synlig for Villeneuve, på to parallelle kolonner. De to flåtene ville være innen rekkevidde av hverandre innen en time. Villeneuve var fremdeles opptatt av å få sine skip på linje, da det var ujevn avstand mellom de, og fordelt på fem nautiske mil. Etterhvert som britene nærmet seg kunne de se at den fransk-spanske flåten ikke seilte i tett formasjon, men mer i uregulære grupper. Nelson hadde problemer med å finne det franske flaggskipet da ingen av fartøyene førte kommandoflagg. De seks britiske linjeskipene som hadde blitt sendt til Gibraltar hadde ikke returnert, så Nelson måtte kjempe uten dem, hans styrker var underlegne både i menn og kanoner. Den fransk-spanske flåten hadde nesten 30 000 menn og 2 568 kanoner mot Nelsons 17 000 menn og 2 148 kanoner. Den fransk-spanske flåten hadde også seks flere linjeskip enn britene, og kunne således lettere konsentrere sin ildgivning, med to og inntil tre skip på hvert britisk. Slaget starter. Slaget utviklet seg stort sett etter Nelsons plan. Klokken 11:35 sendte Nelson det senere så berømte flaggsignalet «England expects that every man will do his duty» ("England forventer at hver mann gjør sin plikt"). Nelson hadde opprinnelig tenkt å sende «confides» i stedet for «expects», men ordet «confides» var ikke med i kodeboken. Ordet «duty» var heller ikke i boken, så det ble sendt bokstav for bokstav, «D-U-T-Y». Nelson ombord i HMS «Victory» ledet så angrepet med kolonnen i lo, mens Collingwood ombord i HMS «Royal Sovereign» ledet kolonnen i le. Nelson ledet sin kolonne i en finte, tilsynelatende siktet han mot fronten av den fransk-spanske linjen, for å falle av (forandret kurs) mot angrepsmålet. Collingwood justerte kursen på sin kolonne tilsvarende, så de to kolonnene kom tettere sammen ved angrepslinjen. Siden vinden var laber, seilte skipene langsomt og de britiske skipene var under kanonild fra flere skip i nesten en time før deres egne kanoner kunne skyte (den britiske flåten seilte rett på, og i seilskutetiden kunne man ikke skyte fremover, kun sideveis). Situasjonen kl 1200, i det HMS «Royal Sovereign» bryter inn i den fransk-spanske linjen Klokken 1200 heiste Villeneuve signalet «engasjer fienden», og det franske skipet «Fougueux» avfyrte sin første bredside mot HMS «Royal Sovereign». HMS «Royal Sovereign» hadde alle seil oppe, hadde nettopp fått ny bunnsmøring og seilte derfor fra de andre britiske skipene. I det hun nærmet seg fienden kom hun under ild fra fire skip; «Fougueux», «Indomptable», «San Justo» og «San Leandro». Da HMS «Royal Sovereign» brøt linjen rett aktenfor admiral Alavas flaggskip «Santa Ana» avfyrte hun en ødeleggende dobbelt bredside. Det andre skipet i den britiske lekolonnen, HMS «Belleisle» kom under ild fra fire franske skip; «Aigle», «Achille», «Neptune» og «Fougeux». Hun var snart masteløs, ute av stand til å manøvrere eller skyte, men holdt ut i 45 minutter inntil de andre britiske skipene kom henne til hjelp. Slaget ved Trafalgar, situasjonen kl 13 I 40 minutter var HMS «Victory» under beskytning fra de franske skipene «Héros», «Redoutable» og «Neptune» og det spanske skipet «Santísima Trinidad». Selv om mange av skuddene bommet, så traff andre og drepte endel av hennes besetning. Hun fikk også skutt vekk rorhjulet så hun måtte styres fra nedre dekk. Klokken 1245 brøt HMS «Victory» fiendens linje mellom Villeneuves flaggskip «Bucentaure» og «Redoutable». HMS «Victory» kom tett på «Bucentaure» og avfyrte en ødeleggende langskips bredside mot hennes akterende, salven drepte og skadet mange av besetningen på kanondekket. Villeneuve trodde at britene ville borde (komme langsmed og sette over marinesoldater) og var klar for et motangrep. Kommandør Hardy på HMS «Victory» engasjerte imidlertid istedet «Redoutable». Villeneuves «Bucentaure» ble overlatt til de tre neste britiske linjeskipene fra lovartkolonnen; HMS «Temeraire», HMS «Conqueror» og HMS «Neptune». Et større sammenstøt utviklet seg, og under kampen kom HMS «Victorys» master inn mot mastene til det franske linjeskipet «Redoutable». Besetningen på «Redoutable» som inkluderte en sterk infanterienhet (med tre kapteiner og fire løytnanter) samlet seg for et forsøk på å borde og erobre HMS «Victory». En muskett avfyrt fra misanmasten på «Redoutable» traff Nelson i venstre skulder og gikk gjennom kroppen inntil den stoppet i ryggraden. Nelson utbrøt; «De klarte det til sist, jeg er død.» Han ble båret under dekk og døde om lag klokken 1630, i det slaget som ville gjøre han berømt endte i favør av britene. «Bucentaure» blir beskutt av HMS «Temeraire» ved Trafalgar HMS «Victory» sluttet å skyte da kanonmannskapet ble beordret på dekk for å slå tilbake det franske bordingsmannskapet, men ble tvunget ned av fransk ild. I det besetningen på «Redoutable» var klar for å borde HMS «Victory» kom HMS «Temeraire», det andre linjeskipet i lovart kolonne inn fra «Redoutables» styrbord baug, avfyrte en bredside og drepte mange blant den franske besetningen. Klokken 1355 hadde kommandør Lucas på «Redoutable» 99 mann igjen av sin besetning på 643, og selv hardt såret var han tvunget til å overgi seg. Den franske «Bucentaure» ble isolert av HMS «Victory» og HMS «Temeraire», og engasjert av HMS «Neptune», HMS «Leviathan» og HMS «Conqueror». Tilsvarende ble «Santísima Trinidad» isolert og overmannet og overga seg etter tre timer. Slaget ved Trafalgar, situasjonen kl 17 Etterhvert som stadig flere britiske skip kom med i slaget ble de fransk-spanske skipene i senter og akterut i linjen gradvis overmannet. Fortroppen som lenge hadde holdt seg passiv, gjorde en maktesløs demonstrasjon og seilte så vekk. Britene overtok 22 skip og tapte ingen. Av de erobrede skipene sank en, to ble senket av britene, ett eksploderte, to brant, og fire havarerte i en kuling etter slaget. Etter slaget. Nelson ligger dødelig såret på dekket på HMS «Victory» Bare elleve fransk-spanske skip nådde Cádiz og bare fem av dem ble ansett som sjødyktige. Under kommandør Julien Cosmao seilte de ut to dager etter og forsøkte å ta tilbake noen av de erobrede skipene. De klarte å gjenerobre to skip og tvang Collingwood å senke flere andre. Fire skip fra fronten av linjen som hadde unnsluppet ble tatt den 4. november i slaget ved Cape Ortegal. Da viseadmiral François Rosily ankom Cádiz fant han bare 5 franske linjeskip, i stedet for de 18 han forventet å ta kommando over. Skipene som hadde klart seg var stengt inne i Cádiz inntil 1808 da Napoleon invaderte Spania. De franske skipene ble da erobret av de spanske styrkene og satt inn i kampen mot Frankrike. HMS «Victory» klarte å nå Gibraltar, og ble midlertidig reparert der, slik at hun kunne seile tilbake til England. Av det mannskapet som var blitt såret ble de fleste brakt i land og behandlet ved marinehospitalet. De som døde av sine skader ble begravet på Trafalgar kirkegård, ved sørenden av hovedgaten. Viseadmiral Villeneuve ble tatt til fange og tatt med til England. Etter han ble frigitt returnerte han til Frankrike, og på vei til Paris ble han funnet på sitt rom med seks knivstikk i brystet, dommen var at han hadde begått selvmord! Slaget ved Trafalgar fant sted dagen etter slaget ved Ulm og Napoleon fikk ikke vite om nederlaget før et par uker etter. Napoleon hadde streng kontroll med media og holdt tapet hemmelig, i stedet ble det i et propagandafremstøt erklært som en stor seier. Mindre enn to måneder etter britenes seier ved Trafalgar endte krigen til den tredje koalisjonen med en avgjørende fransk seier over britenes allierte, Russland og Østerrike, i slaget ved Austerlitz. Preussen bestemte seg for å holde seg utenfor koalisjonen og Frankrike hadde igjen fred. Storbritannia var imidlertid suveren på havet, slik at Napoleon etablerte en kontinental blokade i et forsøk på å stoppe britenes handel med fastlandseuropa. Konsekvenser. Nelson på toppen av sin søyle på Trafalgar Square Etter slaget ved Trafalgar ble Royal Navy aldri mer utfordret av den franske flåten i en større trefning. Napoleon hadde oppgitt sine planer om invasjon av Storbritannia før slaget, men de ble aldri senere tatt opp grunnet frykten for Royal Navy. Nelson ble Storbritannias største maritime krigshelt og en inspirasjon for Royal Navy, men hans uortodokse taktikk ble bare sjelden etterlignet av senere generasjoner. Det første monumentet som ble reist i Storbritannia for å minnes Nelson ble plassert på Glasgow Green i 1806. Det 44 meter høye monumenter ble konstruert av David Hamilton og ble betalt av en innsamling. Rundt fundamentet er navnene på hans berømte seire; Aboukir (1798), København (1801) og Trafalgar (1805). Londons berømte Trafalgar Square fikk navnet etter hans seier, og Nelsons statue på søylen ble ferdig i 1843. Franske skolebarn ble imidlertid i generasjoner fortalt at Trafalgar var et ubetydelig slag hvor den britiske admiralen ble drept. Forskjellen i tap har av noen historikere blitt forklart med hvor ulik trening og erfaring de to flåtestyrkene hadde. Nelsons flåte var bemannet av sjømenn med lang erfaring fra mange slag, mens den franske flåten var mest vant med å etterforsyne tropper. Slaget kan følgelig sees som en uunngåelig massakre av en overlegen fiende, men det svekker uansett ikke dets symbolske betydning. Royal Navy fortsatte å dominere havet under de neste hundre år. Selv om seieren ved Trafalgar typisk ble gitt som grunn for dette, gir moderne analyser av historikere som Paul Kennedy grunnlag for å se at økonomisk styrke var vel så viktig for å beholde makten på havet. Ablativ. Ablativ er et kasus som blir brukt til å merke visse adverbiale setningsledd. Ablativs grunnbetydning betegner en bevegelse opp og bort fra, jf. latin "ab latus" – "båret fra", men brukes oftest om "fra, ut av". Ablativ finnes i latin, finsk og i andre østersjøfinske språk. Et eksempel fra finsk er "Vauva putosi pöydältä" «Spedbarnet datt ned fra bordet» ("pöytä", «bord»). Ablativ på latin. Ablativ har på latin minst femten forskjellige bruksmåter. Den mest brukte er i adverbiale setningsledd, hvor ablativen modifiserer eller avgrenser verbet i henhold til sted, tid, måte osv. Forholdet mellom ablativ og adverbialer er så tett at man i oversettelse fra latin ofte kan oversette med et adverb, for eksempel "magna (cum) celeritate", egentlig «med stor fart», som også kan oversettes med «svært raskt». Noen preposisjoner tar substantiv i ablativ, blant annet "pro". Det er også noen få som tar enten akkusativ eller ablativ; akkusativ brukes da der det er bevegelse mot noe, mens ablativ brukes der det ikke er bevegelse, f.eks. "in casam" (akkusativ, «inn i huset»), "in casa" (ablativ, «i huset»). Kreator. Kreator er et tysk thrash metal-band fra Essen, stiftet i 1982. Bandet ble startet av vokalist og gitarist Mille Petrozza under navnet "Tyrant", men ble fort skiftet til "Tormentor", før bandet på nytt skiftet navn til "Kreator" i 1984. Utgivelser. Både deres første demo og debutalbumet "Endless Pain" (begge 1985 under navnet Kreator), inneholder sporet «Tormentor», som ble utgitt for første gang på demoen "End of the World" (1984 under navnet Tormentor). Etter debutalbumet ga Kreator ut albumene "Pleasure to Kill" (1986), "Terrible Certainty" (1987) og "Extreme Aggression" (1989). Disse tre albumene førte til at bandet ble store internasjonalt. Det neste albumet, "Coma of Souls" fikk en dårligere mottakelse. Kreator begynte å eksperimentere med industrial, avant-garde og gothic metal. "Renewal" markerte starten på nedgangen for bandet, etterfulgt av "Cause for Conflict", "Outcast" og "Endorama". Kreator mottok dårligere og dårligere kritikker og "Endorama" fra 1999 fikk masseslakt fra tilhengerne av deres gamle album. I 2001 ga de ut albumet "Violent Revolution", det første Kreator-albumet på flere år som fikk gode kritikker. Kreator var nå ute av 90-tallsfasen og spilte mer i stil med sine gamle album. På albumet "Enemy of God" fra 2005 fortsatte de med den samme spillestilen, og fikk relativt gode listeplasseringer. "Hordes of Chaos" kom i 2009 og nådde en 19. plass på den tyske albumlista, og fikk en 16. plass i Sveits. Både Michael Wulf og Frank Gosdzik har tidligere spilt i Sodom. Jan Greve Thaulow Petersen. Jan Greve Thaulow Petersen (1887–1967) var en norsk arkeolog som først og fremst arbeidet med to temaer; vikingtiden og jernalderens gårdsanlegg i Rogaland. Petersen ble cand. philol i historie i 1914, og ble året etter ansatt som konservator ved Universitetets Oldsaksamling, og bearbeidet bl.a. Gabriel Gustafsons funn fra gravfeltet på Store Dal i Skjeberg med det første bind i serien "Norske Oldfunn" i 1916. Petersen tok doktorgrad i arkeologi i 1919 med avhandlingen "De Norske Vikingesverd". Dette er fortsatt et standardverk for klassifikasjon av vikingtidens våpen. Den ble fulgt opp med "Vikingetidens smykker" (1928) og "Vikingetidens redskaper" (1951). Petersen var direktør ved Stavanger Museum fra 1923 til 1958, og i perioden han satt der nedla han et stort arbeid med utgraving og publisering av jernaldergårdene på Sørvestlandet. Han har en stor del av æren for bevaringen og restaureringen av Utstein kloster. Han var bror av arkeologen Theodor Petersen. Death metal. Death metal er en undersjanger av heavy metal og videreutvikling fra den amerikanske grindcore- og thrash metal-scenen. Navnet «death metal» kommer av bandet Death som introduserte sjangeren, i tillegg til at tekstene ofte omhandler død. Utviklingen av death metal startet på begynnelsen av 1980-tallet. Death metal tar oftest i bruk meget brutalt, hurtig og teknisk spill og "growl-vokal". Det finnes mange forskjellige varianter av death metal, og disse er som regel delt inn i følgende kategorier: "melodisk/melodic", "gothenburg", "brutal", "teknisk/technical", og "blackened" death metal. Melodisk death metal er ofte forkortet til "melodeath". Gothenburg metal. I Göteborg i Sverige vokste det i begynnelsen av 1990-tallet frem en heavy metal-scene som laget melodisk death metal for et bredere publikum. Denne bølgen av svensk heavy metal har senere fått betegnelsen «Gothenburg metal» eller «Gothenburg death metal». Gothenburg er det engelske navnet for Göteborg. Til å starte med var Gothenburg metal kun en betegnelse på den svenske scenen (slik som «Bay Area thrash metal»), men i dag brukes begrepet også om band fra andre regioner, selv om det oftest kalles melodisk death metal. De mest kjente gothenburg-bandene er In Flames, Dark Tranquillity, The Crown, At the Gates, Dimension Zero, Soilwork og Arch Enemy. Mengden av "death metal" i gothenburg death metal varierer veldig fra band til band, og skiller seg enormt fra tradisjonelle death metal-band. Derfor vil betegnelsen «Gothenburg death metal» eller «Gothenburg metal» være en bedre betegnelse enn bare «melodisk death metal». Blackened death metal. Blackenede death metal (også kalt "death/black metal" eller "black/death metal", avhengig av hvilken sjanger som er dominerende) er en krysningsjanger av Ekstrem metal. Sjangerne er kjent for å spille death metal og black metal 50/50 og det er ganske vanlig at bandene kommer fra Europa. Progressiv death metal. Progressiv death metal er en undersjanger av vanlig death metal som inkorporerer "tids-signaturer" og musikkflyt fra progressiv metal. Ved siden av progressiv musikk, er også Jazz vanlig med i sjangeren. Eksempler på band: Death, Cynic, Nocturnus og Atheist (tidlig). Opeth og Sadist (nåtid). Teknisk death metal. Teknisk death metal bygger på at musikken skal være mer teknisk komplisert og variert. Musikken er vanligvis spilt raskt, men forandrer tempo, riffing o.l. ofte. Lange og raske soloer er også vanlig. Eksempler på band: Nile, Atheist og Necrophagist. Sal (Kapp Verde). Sal er en av øyene i øygruppen Barlavento i Kapp Verde. Areal: 216 km². 14 451 innbyggere, hvorav 1367 bor i Santa Maria og 5877 i Espargos. Kapp Verdes internasjonale flyplass ligger ved Espargos. Sympatomimetisk amin. Sympatomimetiske stoffer er substanser som kopierer effektene til hormonene adrenalin og noradrenalin. Klassiske sympatomimetiske stoffer er amfetamin og tyrosin. De virker gjennom på en eller annen måte å reversere noradrenalintransportører og dermed stanse deres virkning. Noradrenalintransportører er det molekylære apparatet som uttrykker seg på enkelte cellers overflate ved å transportere hormonene/nevrotransmitterne noradrenalin og adrenalin fra det interstitielle rommet og inn i cellene. Akkurat hvordan sympatomimetiske stoffer virker er ukjent, men det finnes flere teorier. Slåtthaug videregående skole. Slåtthaug videregående skole er en fylkeskommunal videregående skole ved Nesttun i Fana bydel i Bergen. Skolen er en knutepunktskole for både hørende, døve og hørselhemmede elever. Skolen ble åpnet som "Fana yrkesskole" i 1966, og fikk sitt nåværende navn i 1992. Den ble slått sammen med "Bjørkåsen videregående skole" i 2005. Natron. Natron, natriumhydrogenkarbonat eller natriumbikarbonat, NaHCO3 er et hvitt pulver som brukes som hevemiddel ved baking, som syrenøytraliserende middel i medisin, eller som brannslukkende middel. I baking reagerer natron med syrer, for eksempel surmelk, og frigjør CO2 (karbondioksid), som danner små hulrom i baksten. Natron er en av bestanddelene i bakepulver. Kan også brukes i hjemmelaget brus. Kan brukes mot halsbrann, og virker klødempende mot atopisk eksem/utslett.1\2 ts svelges ned med vann. Virkning etter ca 10 min. Natron er et godkjent tilsetningsstoff i matvarer, og har E-nummer: E500. São Nicolau. São Nicolau er en av øyene i øygruppen Barlavento i Kapp Verde. Areal: 388 km². innbyggere, hvorav 4892 bor i Ribeira Brava. Anders Haugen. Anders Haugen (født 24. oktober 1888, død 17. april 1984) var skihopper. Han var født i Bø i Telemark og emigrerte som ung til USA, landet han representerte i internasjonale mesterskap. Under OL 1924 i Chamonix fikk han en fjerdeplass. Mange år senere ble det oppdaget at det var blitt gjort en regnefeil, og at Haugen skulle hatt bronsemedaljen, som var blitt tildelt Thorleif Haug. Anders Haugen ble overrakt sin rettmessige bronsemedalje under en seremoni i Oslo 17. september 1974, over femti år etter lekene i Chamonix. Maursyre. Maursyre (eller metansyre) er en karboksylsyre (organisk syre) med formelen HCOOH. Bruksområder. Maursyre brukes blant annet i landbruket ved ensilering av gress til lagring som vinterfôr. Maursyren hindrer blant annet at det utvikles bakteriekulturer i gresset, ved å senke pH-verdien, og på den måten brytes ikke gresset ned på grunn av «varmgang». Pottaske. Pottaske er trivialnavnet på "kaliumkarbonat" (K2CO3). Navnet kommer av at man tidligere lagde stoffet ved å koke opp aske i potter eller kjeler. Pot er på engelsk ordet for kjele. Man brukte helst aske fra helt tørr bjørkeved "(ca. 0,5 vekt-% av det opprinnelige materialet)", som ble tilsatt og utrørt i vann, som så igjen ble tørrkokt i en kjele. Stoffet ble/blir brukt i bakverk som hevemiddel i stedet for natron eller bakepulver. Under påvirkning av syre, blir det dannet CO2, som hever deigen, og gjør bakverket luftig og porøst. Pottaske kan også brukes som syrenøytraliserende middel. Pottaske er et godkjent tilsetningsstoff i matvarer, og har E-nummer: E501. Trivialnavn. Trivialnavn er navn på kjemiske stoffer som vi bruker i dagliglivet, eller som ble brukt på stoffene før i tiden. Santa Luzia (Kapp Verde). Santa Luzia (portugisisk for "Saint Lucia") er en øy i øygruppen Barlavento i Kapp Verde. Den ubebodde øya ligger mellom São Nicolau og São Vicente. Areal: 35 km². Øyas høyeste punkt er "Monte Grande" (395 moh). Fengel. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Fengel (2870 – 2953 tredje tideverv) den femtende kongen av Rohan. Han var den tredje, og eneste overlevende, sønnen til Folkwin, og overtok tronen ved sin fars død i 2903. Siden hans eldre brødre Fastred og Folkred var blitt drept mens de kjempet for Gondor, vokste Fengel opp som eneste sønn, og ble ganske bortskjemt. Som voksen mann ble han kjent for sin store kjærlighet til, og grådighet etter, gull. Fengels tredje barn, og eneste sønn, Thengel, forlot Rohan da han nådde manndoms alder fordi han vantrivdes med sin far. Thengel dro til Gondor hvor han fikk seg kone og flere barn, og levde der til sin fars død. Han tjente under Turgon riksforstander av Gondor. Etter å ha styrt i 40 år døde Fengel i år 2953, og hans sønn Thengel ble kalt tilbake til Rohan for å etterfølge sin far som konge. Razo. Razo ligger vest for São Nicolau Razo er en liten ubebodd øy i øygruppen Barlaventos i Kapp Verde, og er kjent som razolerkens (Alauda razae) eneste tilholdssted. Øya er sammen med øya Branco det eneste kjente tilholdsstedet for kappverdisk kjempeøgle, som nå antas å være utdødd. Håndbak. Håndbak, også kalt "armbrytning" er en sport som har sitt utspring fra de olympiske leker i Athen. Sporten har i den senere tid endret seg mye, både med tanke på omfang, stil og regler. En vanlig kamp varer som regel mellom 1–2 sekunder, avhengig av hvilke teknikker utøverne benytter seg av, og deres reaksjoner på den andres teknikk. Konkurranseregler. Ved konkurranse er det alltid to utøvere, og minimum én dommer. Det benyttes bord med gitte mål; høyden er ca 120 cm (stående vanlig bryting), denne har tilsammen fire puter og to stenger. To av putene er skråstilt ovenfor hverandre; disse er ment til plassering av albuen. De to andre langputene er litt høyere og angir tap eller seier når en av deltagerne får sitt håndledd ned i denne. Stengene er ment for å holde i, samt at de skal kompensere trekket du får når du bryter. Begge må ha skuldrene sine parallelt med bordets langside. Avstanden mellom håndledd og skulder kan ikke være mindre enn en knyttneves størrelse. Før start skal dommeren sentrere armene slik at de kommer i senter av bordet, håndleddet skal også være strake på begge utøverne. Konkurransen starter når dommeren sier «Ready-Go». Det er tillatt å bøye håndleddet så mye man vil. Mange tror faktisk at dette er juks. Utøverne er også tillatt å flytte albuen fritt rundt på bordet, så lenge de holder seg innenfor albueputens grenser. Detter albuen utenfor puten, eller blir løftet over puten får man en advarsel. To advarsler gir tap. For øvrig må utøverne holde i stangen under hele kampen. Den utøveren som får motstanderen i langputene vinner. Digital fotografi. I digital fotografi, i motsetning til i tradisjonell fotografi med fotografisk film, bruker en elektronisk bildebrikke til å lagre bilder som binærdata i kameraet eller på et annet elektronisk lagringsmedium. Et digitalbilde framkommer ved at en bildebrikke i kameraet eksponeres for lys. Bildebrikka er bygd opp av et visst antall lysømfindtlige sensorer, som svarer til de lysømfindtlige sølvkornene på en film. Den lysmengden og fargetonen hver sensor utsettes for, blir lagra som tallverdier i en bildefil. Når bildet gjenskapes på en dataskjerm eller via en printer på papir, representeres verdiene fra hver enkelt sensor i bildebrikka som et bildeelement eller piksel. Det antall bildeelementer som utgjør bildet, kalles bildets oppløsning. Oppløsning. Ved sterk oppforstørring av et bilde med lav oppløsning blir de enkelte bildeelementene synlige Pikseloppløsningen til et digitalt fotografi bestemmes av hvor mange sensorer bidebrikken i kameraet er bygget opp av. Pikseloppløsningen benevnes i antall piksler, altså antall bildeelementer sensoren har produsert. I moderne kameraer er antall piksler oftest i størrelsesordenen antall millioner piksler, da angitt med prefikset "mega". Ved vanlige forstørrelser oppfatter ikke det blotte øyet hvert bildeelement for seg, men rettere som et helhetlig bilde på grunn av kontinuerlige overganger mellom ulike fargetoner og lysstyrker. Ved stor relativ forstørring trer bildeelementene tydelig fram, og man får et godt inntrykk av hvordan bildet er bygget opp. Et digitalbilde med en oppløsning på seks megapiksler gir et bilde med utmerket fotokvalitet i A4-format, mens et bilde på tolv megapiksler gir utmerket fotokvalitet på forstørrelser opp til 40 x 50 cm. Bildene kan forstørres mer enn det, men kvaliteten blir gradvis forringet parallelt med størrelsen. 35mm film, kalt fullformat i digitalkameraer, tilsvarer rundt 20-25 megapiksler. Half-Life 2. "Half-Life 2" (også kalt "HL 2") er et Gullstikka-belønnet førstepersonsskytespill i science fiction-sjangeren utviklet av Valve Software, utgitt høsten 2004 til PC og Xbox. Fysikkmotoren revulosjonerte fysikken, slik objekter beveger seg, i dataspill. Med den nye grafikkmotoren Source ble også mange av de tradisjonelle "Half-Life"-modifikasjonene omprogrammert til den, for eksempel "Counter-Strike" til nyeste versjon '. Historie. I "Half-Life 2" fortsetter man å spille Gordon Freeman. Spillet foregår i store deler i City 17 som blir administrert av Wallace Breen og starter flere år etter der "Half-Life" slapp opp. Advisorene's styrker, Combine. Gordon må stoppe Combine i å utrydde menneskene, eller å gjøre dem til denne zombielignenede skapningen kalt "Stalker". Han vil også møte gamle og nye fiender gjennom spillet, slåss seg gjennom "The Citadel", og til slutt redde menneskeheten fra Combine. Handling. I starten av spillet ser vi G-Man snakke til Gordon Freeman i et surrealistisk syn. Han plasserer så Gordon Freeman på toget på vei inn til City 17. De andre passasjerene blir en smule forvirret av Gordon Freemans plutselige ankomst, men lager ikke noe oppstyr rundt dette. Når toget kommer til holdeplassen i City 17 går Gordon av toget og fortsetter gjennom en sikkerhetssjekk voktet av Civil Protection (aka CP, Anticivils)-styrker. En vakt tar Gordon med inn på et avhørsrom, og vi får en ekkel følelse av hva som kommer til å skje. Det er mye blod på gulvet og i en tannlege-lignende stol, spesielt i hode-høyde. Vakten tar av seg masken og det viser seg å være hans gamle kollega Barney Calhoun. Han hjelper Gordon Freeman til Dr.Isaac Kleiners laboratorium. Her møter han på den kvinnelige hovedrollen i serien; Alyx Vance. Dr. Kleiner hjelper Gordon inn i teleportør så de kan sende ham trykt til Black Mesa sammen med Alyx. Dessverre finner kjeledyret til Kleiner ut at det vil sabotere planene deres og Freeman teleporteres raskt til forskjellige områder som Dr. Breens kontor, sjefen for jorden på vegne av Combinene. Freeman må komme seg ut av City 17 på en annen måte og sloss seg gjennom kanalsystemet, med hjelp fra de menneskelige motstandskjemperne. Disse ser på Gordon som frelseren deres og de er villige til å gi sitt liv for å beskytte ham. Gordon Freeman kommer seg trygt til motstandsbasen i Black Mesa East. Dr. Eli Vance (Alyx' far) og Dr. Judith Mossman oppdaterer Freeman på hva som har skjedd siden ulykken på Black Mesa. Mens Alyx introduserer ham til Dog (hennes mekaniske kjeledyr) og lærer Gordon å bruke Gravitasjonspistolen, blir Black Mesa East angrepet av Combine-styrker og de må flykte. Dr. Eli Vance blir fanget, Alyx og Gordon sepparert. Alyx gir Gordon instrukser om å reise gjennom Ravenholm for å nå Nova Prospekt og man får med en gang en dårlig følelse i magen da man husker kommentaren hennes et par scener før, "We dont go to Ravenholm anymore...". Ravenholm er et dystert sted, infisert av flere hundre Headcrabs som har skapt zombier av befolkningen. Vi annkommer Ravenholm om natten. Ravenholm består stort sett av trehus med blod rennende ned veggene og avrevne kroppsdeler liggende rundt. Vi lærer å bruke Gravitasjonspistolen til å kaste ting på zombier som venter rundt hvert hjørne. Dette er muligens det mest skremmende og forstyrrende stedet i spillserien hittil (før Episode 3). Her møter vi den siste overlevende av befolkningen i Ravenholm, Father Grigori. Han har satt opp feller over hele Ravenholm for å bekjempe zombie-befolkningen. Etter et fryktelig førstemøte med en ny type zombier (som løper på alle fire og kommer forstyrrende fort med mareritt-aktige skrikelyder som hviner i ørene) kommer Gordon Freeman seg tilslutt gjennom dette fryktelige stedet. Gordon setter så kursen videre mot Nova Prospekt. Freeman kommer så til et stort strand-område og solen står endelig opp. Her møter vi et par sivile som forteller og demonstrerer hva som skjer om man tråkker på sanden; noen udyr kalt Antlions spretter opp og går til angrep. De sivile forsvinner og Gordon kommer seg sakte men sikkert gjennom dette området også. Endelig når han Nova Prospekt, og kjemper seg inn i denne Combine-basen. Alyx møter Gordon underveis i slaktingen av Combinene og sammen finner de ut at Dr. Mossman er en spion for Combinene, men før de får stoppet henne tar hun med seg Alyx' far, Eli Vance og de teleporterer seg til Combinenes hovedkvarter kjent som The Citadel i City 17. Gordon og Alyx prøver å følge etter med den samme teleportøren, men den eksploderer og de havner på mystisk vis i Dr. Kleiners.(egentlig endra alyx kordinatane) laboratorium i City 17, 2 uker senere. Her viser det seg at Gordons innsats i Nova Prospekt har inspirert store deler av den undertrykte befolkningen til å gå inn i motstandsbevegelsen og de har tatt opp kampen mot Combinene i City 17, og gjort byen om til en slagmark. Alyx hjelper Kleiner med å evakuere sivil på Combinene, men Alyx blir fanget og tatt med opp til The Citadel. Gordon Freeman tar seg inn i dette gigantiske tårnet bygget av Combinene, lokalisert i hjertet av City 17, The Citadel. Gordon havner i et energifelt hvor alle våpnene hans blir ødelagt, bortsett fra Gravitasjonspistolen som blir mye sterkere. Gordon bruker denne til å ta tak i vaktene hive dem hvor han vil, ta tak i store maskiner og kaste dem på de som kommer i hans vei. Han kjemper seg inn til Dr. Breens kontor, hvor Dr. Mossman også venter. Mossman får inn Eli og Alyx Vance. Her bytter Mossman side nok en gang og slipper løs de to fangene. Dr. Breen rømmer til reaktoren på toppen av tårnet omtalt som "The Dark Energy Reactor" og prøver å teleportere seg vekk fra jorden. Freeman følger etter ham og angriper reaktoren. I det reaktoren eksploderer noen få meter unna Gordon og Alyx stanser tiden og G-Man kommer frem igjen. Han kommenterer Gordons suksess i oppdraget før han forlater dem gjennom en dør av lys. Viktige figurer. "Gordon Freeman" Du ser gjennom øynene til den 27 år gamle MIT-utdannede Gordon, og kan aldri se stort mer enn armene. Han har alltid på seg en oransje Mark-V Hazardous Environment Suit(HEV) som beskytter mot radioaktivitet og stråling. "G-Man" G-Man er den mystiske arbeidsgiveren din, alltid med stresskoffert og iført blå dress. Du kan se G-Man flere ganger i spillet. "Alyx Vance" Alyx er datteren av forskeren Eli Vance, en av de som unnslapp katastrofen ved Black Mesa. Hun er eier av roboten Dog. "Eli Vance" Eli er en gammel bekjent av Gordon. Han mistet den ene foten under flukten fra Black Mesa, men har erstattet den med en slags klo. Han er en av lederne av motstandsbevegelsen. "Barney Calhoun" Barney var en sikkerhetsvakt i det første spillet, og greide seg tydeligvis. Du kan spille side om side med Barney mot slutten av spillet. I Half-Life 2 er han en spion som jobber som "Civil Protection". Han skal tydeligvis ha "prøvd" å skremme deg med å ta deg inn i ett forhørsrom hvor han skal deretter ha kontaktet Dr. Isaac Kleiner om denne nyheten. "Isaac Kleiner" Isaac er enda en av de overlende. Han er blant de fremste forskerne motstandsbevegelsen har, og har bidratt mye til Teleporteren. "Wallace Breen" Breen, eller "administratoren", arrangerte jordens overgivelse og er blitt en slags leder. "Advisorer" En advisor er en leder for Combine, en slags "rådgiver" (noe som forklarer navnet) til Breen. De kan bli sett snakke med telepati til Breen. Combinesoldater. "Civil Protection" Civilprotection, eller CP og metrocops, er en slags "politierstatning" i de siste menneskelige byene. De har en gassmaskelignende maske, med en innebygd vocoder, og en batong kjent som stunstick. Ikke ulikt det nazistiske politi i Tyskland i førkrigstiden, er disse også iført grå klær og ridestøvler. Civil Protection er vanlige mennesker som frivillig har takket ja til å være med i styrkene i bytte mot husly og mat. "Combine Soldier" Vanlige combine soldater, har gjerne mørkegrå klær og en maske med vocoder, men denne masken ser dog annerledes ut enn CP sin. Combine soldater er sett med tre forskjellige våpen: Heckler & Koch MP7, Franchi SPAS-17 og AR-2 Overwatch Standard Issue Pulse Rifle. De har også gjerne en granat på lur. Combine Prison Soldier er en variant av de originale Combine Soldier som man kun møter på i Combine-basen og eks-fengslet Nova Prospekt. "Combine Elite" Disse elite soldatene er bevæpnet med Pulse Rifle, men ulikt den vanlige soldaten kan denne også sende ut såkalte Combine Balls. Dette er små energikuler som skytes ut av den nedre delen av våpenet. Combine Kampteknologi. "Hunterchopper" Hunterchopperet er en raskere, kraftigere og mer utholdende versjon av det menneskelige helikopteret. Med et kraftig og rasktskytende maskingevær og en uendelig mengde "vannbomber" er dette en vanskelig fiende. Det skal nevnes at helikopteret tåler ufattelig mye og du får kun se hunterchoppers som dør i kapittel 4 – Water Hazard og Lost Coast. Hunterchoppers er kun vist i kapittel 3 – Route Canal, kapittel 4 – Water Hazard og i det uavhengige kapittelet Lost Coast. "Gunship" Gunships er en annen type helikopter som tar over for Hunterchopperet. Mens hunterchopperet baserer seg på styrke og utholdenhet, baserer gunships seg på fart, presisjon og smidighet. Hunterchopperet kan ta flere titalls skudd av Rocket Propelled Grenadelauncher (RPG) (dette gjelder ikke på Lost Coast, hvor den har like mye HP som gunships, men livespawns gjennom konsollen tåler mye mer), mens gunships bare kan ta 3(easy), 5(normal) eller 7(hard). Gunships har dog muligheten til å skyte ned RPG-granatene i luften, noe som bare blir vist at hunterchoppers kan gjøre i Lost Coast. Gunships har også en kanon på magen, kjent som "bellycannon", og er lik stridernes "warp cannon". Denne blir kun sett i bruk av livespawns. "Striders" er biomekaniske styrker som brukes for å takle fiendtlig infanteri. Striders ser ut som forparten på et gunship. De har et kraftig våpensystem; en kanon som skyter prosjektiler lignende de AR2 (Overwatch Standard Issue Pulse Rifle), men de er mye kraftigere. De har også en kraftigere kanon som er lik gunships bellycannon. Striders kan overleve en utrolig mengde RPG granater, men om du har nok av dem og et skjulested burde det gå ganske greit. Amber Valley. Amber Valley er et administrativt distrikt i Derbyshire, England. Det har navn etter elven Amber, og består for det meste av landsbygd med noen små byer og noen kullgruver. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at bydistriktene Alfreton, Belper, Heanor og Ripley samt landdistriktet Belper ble slått sammen. Området er kjent gjennom ITVs serie "Peak Practice", som ble filmet i Crich. Stikkamp. Stikkamp blir i sjakksammenheng brukt for å beskrive en omkamp. Hvis to spillere ender med samme poengsum i en turnering har de gjort en like god prestasjon og bør normalt dele plasseringen. Men f.eks. i et NM eller en annen turnering kan det være nødvendig eller ønskelig å skille mellom spillerne, for eksempel ved likhet om førsteplassen. Vi ønsker én Norgesmester eller klubbmester, da foreslår vi en omkamp, som i sjakk ofte kalles stikkamp. Hvis praktisk nødvendig kan det – fortrinnsvis på forhånd – avgjøres at en eventuell omkamp spilles med kortere betenkningstid enn selve turneringen. Svarteborg. Svarteborg er et sogn i Munkedal kommune i Västra Götalands län i Sverige, med omkring 290 innbyggere. Hisingen. Hisingen i Göteborg kommune i Västra Götalands län er Sveriges fjerde største øy (etter Gotland, Öland og Orust). 3/4 tilhører landskapet Bohuslän, 1/4 tilhører landskapet Västergötland. I sør og øst renner Göta älv og på nordre siden renner Nordre älv. I vest ligger Kattegat. Øya har et areal på 199 kvadratkilometer, og utgjør vel halvparten av arealet i Göteborg kommune, og hadde i 2008 en fjerdedel av kommunens innbyggere. Med et innbyggerantall på over 130 000 er Hisingen den øya i Sverige som har størst befolkning. Göteborg City Airport ligger sentralt på øya. Historie. I følge Snorres kongesagaer spilte Olav Haraldsson og svenskekongen Olof Skötkonung terning om hvem som skulle ha Hisingen i forbindelse med fredsforhandlinger mellom de to kongene i 1020. Til tross for svenskekongen trilla seks på begge terningene, vant Olav Hisingen for Norge da de ene terningen delte seg da han kasta dobbelt seks, og han ble tilkjent 13 poeng. På 1200-tallet mista Norge to sogn på østsiden av øya til Sverige, og riksgrensa mellom Norge og Sverige gikk i 400 år tvers over øya til Danmark-Norge måtte avstå Hisingen og resten av Bohuslän til Sverige ved freden i Roskilde i 1658 Arna vidaregåande skule. Arna vidaregåande skule (tidligere "Arna Yrkesskole") er en av to fylkeskommunale videregående skoler i Arna bydel i Bergen. Se også. Garnes vidaregåande skule er naboskole og tilbyr studiespesialiserende utdanningsprogram. Thengel. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Thengel (2905 – 2980 tredje tideverv) den sekstende kongen av Rohan. Han var tredje barn, og eneste sønn, av Fengel, og ble konge etter sin fars død i 2953. Fengel var en grådig mann, og Thengel forlot Rohan allerede i ung alder og dro for å leve med sin mors familie i Gondor. Thengel giftet seg sent, men i året 2943 giftet han seg med Morwen av Lossarnach som var hele 17 år yngre enn han selv, og han levde med henne der i en tide. Etter at Fengel døde ble Thengel kalt tilbake til Rohan for å overta som konge, og han dro tilbake skjønt det var motvillig. Morwen gav Thengel i det hele fem barn, hvor av fire var jenter. Den eneste sønnen var Théoden, som var det andre barnet. Thengels yngste datter var Théodwyn, som senere ble mor til både Éomer and Éowyn. Kort etter at Thengel kom tilbake til Rohan erklærte Sarumann seg selv som herre av Jarnagard, og begynte å volde landet vansker. Thengel hadde lært Sindarin mens han var i Gondor, og i hans hus i Rohan gikk dagligtalen nettopp på Gondors tungemål, og på Vestrønt, som var alltungemålet. Rohirric ble ikke snakket av verken han eller hans arvinger. Da Thengel døde i 2980 ble han etterfulgt av sin sønn Théoden. Landnåm. Landnåm betegner i historiefaget at (tilsynelatende) en gjør krav på nytt land. Ordleddet "-nåm" er det samme som i "anamme", det vil si erverve, tilegne seg. Nam eller Nåm betyr å kreve/gjøre krav på. Uttrykket indre landnåm betegner det faktum at en gjør krav på nye landområder i landet, mens ytre landnåm brukes f.eks om ekspansjonen vestover havet. I norrøn historie snakkes det om landnåm på Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Grønland og Vinland/Newfoundland. Landnámabók er den islandske saga som forteller historien om de første slektene som bosatte Island. Begrepet kan brukes på en etnosentrisk/nasjonalistisk måte som ved Færøyene og i Vinland, ved å legge vekt på norske initiativ til bosetning. Dermed kan begrepet innebære at man overser tidligere utforskning eller lokal befolkning. Føroya Fólkaháskúli. Føroya Fólkaháskúli ble stiftet i 1899 og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøgskole. Grunnleggerne var Símun av Skarði, hans kone Sanna av Skarði, hans søster Anna Suffía Rasmussen og hennes ektemann Rasmus Rasmussen. Både Símun og Rasmus er også kjent som forfattere. Føroya Fólkaháskúli begynte vinteren 1899 i foreløpige lokaler i Klaksvík, stilt til rådighet av en kjøpmann. Det var den første skole på Færøyene som underviste på færøysk. Folkehøgskolen flyttet i 1909 til Tórshavn. Símun var inntil sin død i 1942 skolens rektor. Middelhavslandene. Middelhavslandene er et fellesnavn på landene som ligger rundt eller i Middelhavet og har lignende klima, geografi og historie. Selv om landene i dag ligger i tre forskjellige verdensdeler var de lenge betraktet som én enhet bundet sammen av den transportveien som Middelhavet er. Klima og natur. Landområdene rundt Middelhavet er preget av tørre, varme og lange somre og våte, milde vintre. Denne klimatypen, som ofte kalles middelhavsklima, finner man flere steder i verden. Klimaet egner seg godt for å dyrke druer, oliven, fiken, sitron, appelsin, mandel og kork. Andre arter man finner mye av er pinje, steineik, kermeseik og aleppofuru. Sypresser og palmetre finnes også noen steder. Plantelivet består gjerne av kortvokst krattskog. Historie. Landene rundt Middelhavet har oppfostret flere tidligere sivilisasjoner, som det gamle Egypt, fønikerne, de gamle grekerne og Romerriket. Havet bandt dem sammen til krig og handel. Den første viktige handelsruta som gikk over Middelhavet var mellom Egypt og den minoiske sivilisasjonen på Kreta. Ulike sivilisasjoner dominerte og spredde seg i området. Greske bystater på nordsiden og fønikere på øst- og sørsiden utviklet seg fra ca år 1000 f.Kr., romerriket fra ca rundt 500 f.Kr., arabere fra 700-tallet og osmanere fra 1400-tallet. Alle disse har preget store deler av middelhavslandene og bidratt til at de har fått en felles kulturarv. Hele denne tida har Middelhavet vært en viktig ferdselsåre for handel mellom Europa, Afrika og Asia. Dette endret seg noe med oppdagertiden og utviklingen av større skip som kunne seile rundt Afrika til det fjerne østen. De gamle handelsrutene mellom Europa og Asia ble lagt ned og Middelhavet mistet mye av gjennomgangstrafikken av varer fra Østen. Leif Grung. Villa Lau-Eide, Funksjonalisme. Fjellveien 126, Bergen. Blauwgården, C. Sundts gate 1, Bergen. Opprinnelig kontor- og lagerbygg. I dag er også delen mot Vågen innredet til kontorer. Kalmarhuset, Funksjonalisme. Jon Smørs gate 11, Bergen. Bygård Fortunen ved Tårnplass (1938). Leif Kuhnle Grung (født 1894 i Bergen, død i 1945), var en norsk arkitekt, utdannet i Stockholm. Han etablerte egen praksis i Bergen i 1923, fikk en stor produksjon bak seg og ble en av de mest aktive foregangsmennene for funksjonalismen. Leif Grung var en svært allsidig arkitekt og en sterk arkitektpersonlighet som besatte en særegen artistisk nerve. Han var svært våken for impulser utenfra, leste mye og lot seg inspirere av Bauhaus og Frank Lloyd Wright. Han engasjerte seg også sterkt for selvbyggerbevegelsen og for modernisering av kommunikasjonene og utbyggingen av veinettet rundt Bergen. Historikk. I slutten av tyveårene ble han den førende skikkelse innen funksjonalismen i Bergen. Som sådan møtte han ofte stor motstand, også blant kolleger. Likevel var han en respektert arkitekt som nøt stor anseelse og popularitet. Etter hvert ble han den mest produktive av arkitektene i 1930-årenes Bergen. Etter krigen ble han beskyldt for å ha samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten og ekskludert fra Bergens arkitektforening. Dette gikk slik innpå ham at han tok sitt eget liv. Få dager etter at han var gått bort, kom de første tysklandsfangene hjem, de første vitner på at han hele tiden i all hemmelighet hadde vært mellommann for englandsfarten og hadde sabotert tyske byggeplaner. I 1949 fikk han Houens fonds diplom post mortem. Sønnen Geir Grung er også en kjent norsk arkitekt. Arbeider. Han har blant annet tegnet Kalmarhuset og Blaauwgården i Bergen. Han har også tegnet mange villaer i Tveiterås-området og i Fjellveien/Starefossen-området. I tillegg har han tegnet eneboliger på Jægers minde, Årstad, Langhaugen. Grung tegnet flere industri- og lagerbygg i sin karriere, men den kanskje mest ”funksjonelle” av alle hans bygninger var Statens kornsilo ved Vaksdal Mølle. Bobby Lashley. Franklin Roberto «Bobby» Lashley (født 16. juli 1976) er en amerikansk MMA kampsutøver og tidligere fribryter i World Wrestling Entertainments "ECW". World Wrestling Entertainment. Lashley debuterte i World Wrestling Entertainment på en episode av "SmackDown!" 23. september 2005 hvor han slo Simon Dean. På Judgment Day tapte han for Booker T i King of the Ring-finalen, på grunn av innblanding av Finlay. 26. mai 2006 på en episode av "SmackDown!" vant Lashley United States Championship tittelen fra JBL. Lashley tapte tittelen til Finlay under to måneder senere. Han var med i en Extreme Elimination Chamber kamp på ECWs December to Dismember 2006, der han vant ECW World Heavyweight Championship tittelen. Etter den tid har han forsvart ECW World Heawyweight Championship tittelen mot Big Show, Test, Rob Van Dam, Hardcore Holly, Kenny Dykstra fra "Raw" og Mr. Kennedy fra "SmackDown!". På en episode av "Raw" ble han valgt av Donald Trump til å representere ham i en kamp mot Vince McMahons representant på WrestleMania 23. Vince McMahon valgte Umaga som sin representant. Den som tapte var nødt til å bli barbert av håret. En stund før WrestleMania ble det klart at Stone Cold Steve Austin skulle bli dommeren i denne kampen. WrestleMania endte med at Lashley vant kampen mot Umaga, og Vince McMahon måtte få hodet sitt barbert. Bobby Lashley tapte ECW World Heawyweight tittelen på Backlash i en 3-on-1 handicap match mot Vince McMahon, Umaga og Shane McMahon. Lashley var den første som greide å bryte seg ut av Chris Master's "Masterlock". Han har også jobbet for TNA Kariere. Lashley gjorde sin mixed martial arts debut i Mixed Fighting Alliance (UD) første mesterskapet "There Will Be Blood" 13. desember 2008 på American Airlines Arena i Miami, Florida. Han vant via TKO (cut) over Joshua Franklin i 41 sekunder av første runde. Lashley's neste kamp var den 21. mars 2009. Han var ment å bekjempe Ken Shamrock, men hans motstander var endret til veteran Jason Guida etter Shamrock testet positivt for steroider. Lashley vant kampen etter et enstemmig vedtak. Lashley signert med Maksimal Fighting Championship og gjorde sin debut den 15. mai mot Mike Cook, som gjorde sin entré ringen iført en Rey Mysterio maske, som Lashley tok som en fornærmelse. Han fortsatte med å beseire Cook med en giljotin choke bare. 24 sekunder inn i første runde. Den 27. juni 2009, beseiret Lashley Bob Sapp på PFP: Ultimate Chaos hendelse i Biloxi, Mississippi. Han vant kampen via TKO (streik) i første runde, noe som gjør. Lashley's MMA posten 4-0. Han var planlagt å gjøre sin Strikeforce debut mot ubeseirede tungvekter Shane Del Rosario på Strikeforce: Miami, men av ukjente årsaker, besluttet Strikeforce å endre sin motstander Lashley var da forventet å møte svenn Jimmy Ambriz 30. januar 2010 kl Strikeforce.:. Miami, men det matchup var også vraket Lashley avvikles mot tidligere UFC fighter Wes Sims på arrangementet Lashley beseiret Sims via 1.omg TKO seier å forbli ubeseiret.. Lashley var ventet å kjempe den 17. april 2010 på Strikeforce: Nashville, som kampanjen hadde allerede sendt en motstander for Lashley og ventet på godkjenning fra Tennessee Athletic Commission, Ifølge Strikeforce CEO Scott Coker, vil kampen trolig bli. den fjerde kampen på CBS TV-delen av arrangementet. Den 5. april bekreftet Lashley at han ikke vil vises på kortet siden Strikeforce tjenestemenn ikke kunne garantere en opptreden på TV-delen av kortet på grunn av tidspress. Bobby ble satt til å vises på Strikeforce:. Los Angeles i juni kampene Ron Sparks men han fikk en kneskade og ikke konkurrere. Lashley møtte Chad Griggs på Strikeforce: Houston den 21. august 2010. Lashley kom ut skyte Takedown, og bakken og pounding.. Lashley dominerte i begynnelsen, men Griggs tok ham med en serie av uppercuts på en av takedowns i første runde, åpne en flenge under venstre hjørne av Lashley's venstre øyet. Lashley var i stand til å fortsette i andre runde, fortsetter takedowns og bakken og pund. Lashley til slutt gikk å montere halvveis i andre runde og losset mange gode slag på Griggs samtidig opprettholde kontroll. Dommeren Jon Schorle Deretter spurte kampen for å bli sto opp på grunn av inaktivitet, selv om Lashley var i full montere på den tiden, Lashley deretter klaget til dommeren om kutt under øyet, dommeren Jon Schorle Deretter spurte ringside legen med 33 sekunder igjen i andre runde for å inspisere kutte med Lashley bestemmer seg for å fortsette å kjempe, skapte dette en del kontrovers som dommer Jon Schorle ikke sette kampen tilbake i fjellet der det opprinnelig ble stoppet. Griggs så sprawled ut av en desperat slå ut ved Lashley nær slutten av runde to og hammerfisted siden av Lashley hode før runden ble avsluttet. Lashley tapte kampen på slutten av andre runde av TKO. Backstage etter kampen, ble Lashley tatt ut på en båre på grunn av dehydrering. Et returkampen mot Chad Griggs har vært snakket om og er ventet å skje før utgangen av 2010 muligens på Strikeforce St. Louis. Ingálvur av Reyni. Ingálvur av Reyni (18. desember 1920 i Tórshavn, død 26. november 2005 i Tórshavn) var en kunstmaler og grafiker av "annen generation" på Færøyene. Ingálvur av Reyni har med sin ekspresjonisme gjort opprør mot det tidligere kravet til "episk innhold" i kunsten, som hans forgjengere forholdt seg til. Han har ledet billedkunsten inn på nye veier, inspirert av en klar koloristisk fransk tone, med røtter hos Paul Cézanne og Henri Matisse. En separatutstilling i Tórshavn i 1961 ble banebrytende – i og med at den for første gang viste en direkte abstrakt oppfatning av naturen. Bildene hadde navn som "Kurpali" (uorden) og "Sjón í fuglaeyga" (utsikt fra et fugleøye). Utstillingen varslet ikke noen absolutt overgang til nonfigurativ kunst – Ingálvur av Reyni dyrket på 60- og 70-tallet fremdeles landskabsmotivene, om enn mer abstrahert, især når det gjaldt sentraltemaet "bygda ved havet". Farveholdningen veksler fra sterke klare farver, via et gråskjær til det dypt sorte register. En sereie verk fra 70-taller er abstraksjoner over figurgrupper, med titler som "pike" og "mennesker ved havet". Spesielt må nevnes et triptykon fra 1979, som eies av Listasavn Føroya. De siste årene var Ingavlur overveiende "abstrakt kunstner", hvis man kan bruke dette begrepet om nonfigurativ kunst som så tydelig bygger på naturens strukturer. Reyni døde den 26. november 2005 i sin hjemby Tórshavn. Psykoaktivt stoff. Et psykoaktivt eller psykotropisk stoff et kjemisk stoff som i hovedsak virker på sentralnervesystemet der det forandrer hjernens funksjon og fører til midlertidige endringer i persepsjon, humør, bevissthet, eller adferd. Disse stoffene kan brukes som rusmidler for en ønsket endring av ens bevissthet (slik som kaffe, alkohol eller cannabis), som enteogener for spirituelle formål (slik som meskalininneholdende peyotekaktus eller psilocybininneholdende sopper, og også som legemiddel (slik som bruken av narkotiske stoffer for å kontrollere smerte, stimulanter for å behandle narkolepsi og oppmerksomhetsforstyrrelser samt antidepressiva og antipsykotika for behandling av nevrologiske og psykiatriske lidelser). Mange av disse substansene (særlig stimulantene og de beroligende stoffene (sedativer)) kan være vanedannende og forårsake kjemisk avhengighet og lede til stoffmisbruk. Omvendt kan andre (nemlig de psykedeliske stoffer) hjelpe å behandle og til og med helbrede slik avhengighet. De fleste psykoaktive stoffene står på narkotikalisten. Diagram over psykoaktive stoffer. Det følgende Venn-diagrammet forsøker å organisere og tilby en grunnleggende oversikt over de mest vanlige psykoaktive stoffer inn i overlappende grupper og undergrupper basert på farmakologisk klassifisering og virkningsmetode. Navn innen hver enkelt undergruppe er nær de med mest lik virkning og følger også en generell plassering i henhold til tegnforklaringen under diagrammet. Primær overlapping vises gjennom fargeblanding. "(Merk: Dette er et arbeid under utvikling hentet fra den engelske artikkelen om emnet. Gå til dennes diskusjonsside for å diskutere feil, endringer og forslag)." En kort historisk oversikt over bruk av stoff. Stoffbruk er ikke på noe vis et nytt fenomen. Det finnes arkeologiske beviser på bruken av psykoaktive substanser datert minst 10 000 år tilbake og historiske beviser for kulturell anvendelse i de siste 5000 årene. Mens medisinsk bruk spiller en svært stor rolle, har det blitt foreslått at en driftsimpuls til å endre sin bevissthet er like grunnleggende som impulsen til å stille tørst, sult eller den seksuelle driften. Mens noen vil rette fingeren mot markedsføring, tilgjengelighet eller det moderne livets press som årsaker til at mennesker bruker så mange psykoaktive stoffer i sitt daglige liv, behøver man bare å rette blikket mot historien, eller ganske enkelt mot barns lyst på å snurre, svinge, skli blant flere aktiviteter for å se at driften til å forandre på sin bevissthetstilstand er universell. Dette forholdet begrenser seg ikke til mennesker. Et overraskende antall dyr konsumerer forskjellige psykoaktive planter og dyr, bær og til og med gjæret frukt, og blir åpenbart beruset. Tradisjonelle legender om hellige planter inneholder ofte henvisninger til dyr som introduserer mennesket til bruken av dem. Biologi antyder en evolusjonær forbindelse mellom psykoaktive planter og dyr for hvorfor disse kjemiske stoffene og deres reseptorer eksisterer som del av nervesystemet. Hvordan psykoaktive stoffer virker på hjernen. Det fins mange måter psykoaktive stoffer kan påvirke hjernen på. Mens noen stoffer affekterer nevroner presynaptisk, virker andre postsynaptisk og noen stoffer angriper ikke en gang synapsen, men virker på det nevrale aksonet i stedet. Her er en generell oversikt over på hvilke måter psykoaktive stoffer kan virke. "- basert på informasjon som ble lært bort i semesteremne NSC 201, Vanderbilt University" Hardcore Holly. Robert William Howard (født 29. januar 1963 i Mobile, Alabama), best kjent som Bob «Hardcore» Holly eller bare Hardcore Holly, er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "ECW". Han er best kjent fra "SmackDown!". Sigerfjord. Sigerfjord er et tettsted i Sortland kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Sigerfjorden på Hinnøya, ca. 10 kilometer sørøst for Sortland. Navnet Sigerfjord kommer av kvinnenavnet Sigrid. Stedet. Sigerfjord har barneskole og barnehage. På Dalsand nord på tettstedet er det to kirkegårder og ei badestrand som er populær om sommeren. Kirka i Sigerfjord er fra 1933. Inne i kirka er en St. Olavsfigur fra 1400-tallet, fra ei tidligere kirke. Det tidligere tuberkulosehjemmet Lihallen ligger oppe i lia med utsikt over Sigerfjorden. Tuberkulosehjemmet var i drift mellom 1914 og 1956, men er i dag et privateid kunst- og seminarsted under navnet Lihallen Kulturgård. Postkontoret i Sigerfjord var i drift fram til 1. mai 1997. Næringsliv og kommunikasjon. Sigerfjord har hatt variert næringsaktivitet oppgjennom årene, men mye har hatt tilknytning til sjøen. Blant annet var Sigerfjord hjemsted for rederiet Hindø Dampskibsselskap fra 1899 og framover. Tidligere gikk hovedveien mellom Sortland og Harstad/Lødingen (i dag riksvei 85) gjennom Sigerfjorden. Veien var smal og svingete og til dels rasfarlig, så innbyggerne i Sigerfjord ønsket sterkt en ny vei. Men det tok lang tid før nyveien ble bygd, blant annet fordi det var stor uenighet om hvor nyveien skulle ligge. Til slutt ble det bestemt å legge veien helt utenom Sigerfjorden, med vei fra Kjerringnes opp Kjerringnesdalen og tunnel gjennom fjellet til Langvassdalen. Nyveien og Sigerfjordtunnelen ble åpnet høsten 1995. Gammelveien gjennom Sigerfjord er i dag kommunal. Kjente personer med tilknytning til Sigerfjord. Sigerfjord er hjemsted for flere etter hvert kjente vesterålinger, og bygda har gjennom mange år hatt et rikt musikkliv. Kjente danseband som Rikingan, Outlaws, Beat Coats, Madeira Band, Ceylon og Nago har alle en tett tilknytning til Sigerfjord. Tippeligaen 2001. Tippeligaen 2001 startet 16. april og sluttet 28. oktober. Det ble spilt 26 runder. Lyn, Strømsgodset og Sogndal rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Sistnevnte rykket opp etter å ha spilt 3 – 3 mot Vålerenga i kvalifiseringskampene og vunnet på bortemålsregelen. Strømsgodset og Tromsø rykket ned etter sesongen, mens Bryne vant kvalifisering mot Hamarkameratene og beholdt tippeligaplassen. Sigerfjorden. Sigerfjorden er en fjord i Sortlandsundet i Sortland kommune i Nordland. Fjorden strekker seg åtte kilometer inn til gården Austpollen på Hinnøya. Fjorden har innløp mellom Kjerringneset i nord og Brokløysklubben i sør. Kjerringnesøya og Åserøya ligger midt i innløpet. Like nordøst for Åserøya ligger tettstedet Sigerfjord. På andre siden av fjorden, litt lenger inn, ligger grendene Spjutvik og Husvik. Fjorden går først rett østover, men ved Husvik svinger den sørover til Vangpollneset, der den snur østover igjen. Riddarset ligger rett nord for neset. På vestsiden av Vangpollneset ligger viken Vangpollen, mens den innerste delen av fjorden inn til enden av fjorden blir kalt Austpollen. Riksvei 822 går langs hele sørsiden av fjorden. Veien langs nordsiden av fjorden er i dag kommunal, men var tidligere en del av europavei 10/riksvei 19, fram til veien gjennom Kjerringnesdalen med Sigerfjordtunnelen ble åpnet i 1995. Rasulykka. 7. mars 1956 gikk det et stort snøras i Skredbukta i Sigerfjorden. Mennene i bygda var på fiske, men åtte barn og fire kvinner omkom i raset. Samme dag gikk det også snøras flere andre steder i Vesterålen og Lofoten, og til sammen 21 mennesker omkom. Radioteatret. Radioteatret er en underavdeling i NRK Drama som produserer hørespill for barn og voksne. Avdelingen ble opprettet i 1926 og produserer både drama, krim og underholdning samt hørespill for Lørdagsbarnetimen. Avdelingen har hatt en rekke kjente medarbeidere, spesielt må nevnes Nils Nordberg som regissør og tilrettelegger av kriminaldrama. De aller fleste norske skuespillere har opptrådt ved teateret. Til sammen har Radioteatret opp mot 100 000 lyttere på sine dramatiske produksjoner, mens enda flere følger krimsendingene. Sjef for Radioteatret i NRK Drama er Yngvil Kiran, mens sendingene ofte starter med en introduksjon av Else Barrat-Due. Tidligere sjefer. Påskekrimmen på NRK Radio Andre makedonerkrig. Den andre makedonerkrig (200 f.Kr.-196 f.Kr.) ble utkjempet mellom Makedonia, ledet av Filip V og den romerske republikk, alliert med Pergamon og Rhodos. Filip hadde lenge vært interessert i de greske bystatene, men fordi de var under romersk kontroll, våget han ikke å gå til angrep. I stedet begynte han å erobre deler av Illyria. Roma truet med krig, noe som førte til at Filip trakk seg tilbake. Makedona begynte deretter å erobre de greske bystatene. Roma svarte med å gi Filip et ultimatum: han måtte akseptere at Makedonia ble undelagt romersk kontroll og at hans kongedømme skulle bli en romersk provins. Filip nektet naturlig nok, og den andre makedonske krig var et faktum. Krigens avgjørende slag stod ved Cynoscephalae i Thessalia i 197 f.Kr., der legionene til Titus Flaminus slo kong Filips makedonske falanks. Drømmen om makedonsk kontroll over Hellas ble knust, og ved de istmiske leker i Korint i 196 f.Kr., erklærte Flaminius Hellas' frihet, selv om Hellas i virkeligheten ble et romersk protektorat. En annen grunn til at romerne gikk til krig var at de betraktet Filip som en forræder; Han hadde støttet Hannibal av Karthago, noe som hadde ført til den første makedonerkrig. Linda McMahon. Linda Marie Edwards-McMahon (født 4. oktober 1948 i New Bern, Nord-Carolina) er en amerikansk forretningskvinne og politiker. Hun var republikanernes kandidat i senatorvalget i Connecticut 2010, hvor hun brukte over 50 millioner dollar av sine egne penger i valgkampen uten å vinne. Hun prøver igjen i 2012. McMahon er tidligere administrerende direktør for World Wrestling Entertainment, og kona til WWE-formann Vince McMahon. Barna hennes Shane McMahon og Stephanie McMahon jobber også i WWE. Liste over byer i Australia. Vest-Australia. Australia Taras Borodajkewycz. Taras (von) Borodajkewycz (født 1. oktober 1902 i Ukraina, død 3. januar 1984 i Wien) var en østerriksk historiker av ukrainsk opprinnelse. Han var professor ved Hochschule für Welthandel i Wien. I mellomkrigstiden var han tilhenger av katolsk-nasjonale idéer, og ble medlem av det i Østerrike fremdeles illegale NSDAP i 1934. Han var også medlem av studentforeningen Norica Wien, som tilhørte Cartellverband der katholischen deutschen Studentenverbindungen. Han ble utvist fra studentforeningen i 1945, men hans fortsatte sympati for nasjonalsosialismen var åpenbar. Som professor ved Hochschule für Welthandel ble han kjent for sine nasjonalsosialistiske og antisemittiske bemerkninger under sine forelesninger. Dette gjorde ham til en svært populær foreleser blant studentene, ettersom de fleste delte mange av hans høyreorienterte meninger. I 1962 angrep Heinz Fischer, dagens østerrikske president, Borodajkewycz i en artikkel på grunn av hans bemerkninger under en forelesning. Fischers artikkel bygget på notater fra en medstudent, Ferdinand Lacina. Fordi Fischer ikke ville oppgi kilden (noe som kunne ødelagt Lacinas mulighet til å avslutte utdannelsen) ble han dømt for ærekrenkelse av Borodajkewycz, som i sin tur følte seg bekreftet i sine holdninger og la dem frem enda mer åpent i sine forelesninger. Tre år senere, i mars 1965, arrangerte venstreorienterte studenter og tidligere antinazister en demonstrasjon mot Borodajkewycz. Under demonstrasjonen kom det til sammenstøt med Ring Freiheitlicher Studenten, ungdomsorganisasjonen til Det østerrikske frihetspartiet, som arrangerte en motdemonstrasjon. Ved denne anledningen ble antinazisten Ernst Kirchweger drept. I april 1965 ble saken mot Fischer gjenopptatt, og som følge av Lacinas vitnemål ble dommen mot Fischer opphevet. Til slutt ble Borodajkewycz, tross sterk motstand fra utdannelsesminister Theodor Piffl-Percevic, pensjonert. I de senere årene offentliggjorde han artikler i høyreorienterte tidsskrifter. Hovedserien 1961–62. Hovedserien 1961-62 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet og gikk fra juli 1961 til oktober 1962. Dette var den siste sesongen det øverste nivået gikk under navnet Hovedserien. Det ble ikke spilt kamper mellom 8. oktober 1961 og 29. april 1962 på grunn av vinteren. Serien går også under navnet Maratonserien, og var første gangen det øverste nivået kun besto av én avdeling. Det var bestemt at det bare skulle være én toppserie, og forbundet løste dette ved å putte lagene fra de to tidligere avdelingene i en og la halvparten rykke ned. ble seriemester, fikk sølv og bronse. Cerro de la Silla. Cerro de la Silla (spansk for "salås" eller "salhøyde") har sitt navn på grunn av salen man ser når man observerer fjellet fra vest. Det er et berømt landemerke for staten Nuevo León i Mexico. Fjellet befinner rundt byene Monterrey og Guadalupe. Omkretsen er på 60.5 km². Selve fjellet har fire fjelltopper (picos). Toppene er som følger: Pico Antena, Pico Norte, Pico Sur og Pico la Virgen. Pico Norte er den høyeste på 1 820 meter, mens Pico la Virgen er 70 meter lavere og dermed også den laveste av dem. Området er populært som rekreasjonsområdet. Til toppen kan man benytte seg av en 2,5 kilometer lang sti. Veien oppover beskrives som ganske hard og det tar rundt 3 timer å komme til toppen, men når man først er oppe så vil man ikke angre fordi utsiktene over Monterrey er fantastisk. Eksterne lenker. Silla, la Silla, la Norgesmesterskapet i fotball for menn 1962. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1962 var en norsk fotballturnering som ble arrangert i 1962. Gjøvik-Lyn ble norgesmestre etter å ha slått Vard Haugesund i finalen, som ble spilt 28. oktober på Ullevaal Stadion i Oslo. Finale. 1962 Fotball for herrer Øystein Ekroll. Øystein Ekroll (født 16. januar 1957 på Larsnes på Sunnmøre) er en norsk arkeolog og forsker. Han har magistergrad i nordisk middelalderarkeologi ved Universitetet i Bergen fra 1986. I dag er han førsteamanuensis ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, der han har arbeidet siden 1992. Ekroll er spesialist på bygningsarkeologi, og har arbeidet med konservering av steinbygninger og ruiner i hele Norge, bl.a. middelalderruinene i Gamlebyen i Oslo. Bidro til oppbyggingen av museet i Erkebispegården i Trondheim (åpnet 1997). Har deltatt ved en lang rekke utgravninger i Norge og Hellas, og har publisert et større antall artikler om bygningshistorie i middelalderen. Tifo. Tifo er en forenkling av det italienske ordet "tifosi", som betyr supporter. Med tifo mener man tribunearrangementer utført av supportere. Tifo kan komme i form av store og små bannere, flagg, plakater, kasteruller eller lignende og arrangeres i all hovedsak ved spillernes entre før kamp. Tifo har utspring helt tilbake til ultraskulturens blomstring i Italia på 60- og 70-tallet. Hvert år blir «Gullblusset» delt ut av Norsk Supporterallianse for å hedre det en utvalgt jury mener er årets beste norske tifo. Cartellverband der katholischen deutschen Studentenverbindungen. Cartellverband der katholischen deutschen Studentenverbindungen eller Cartellverband (CV) er en paraplyorganisasjon for katolske studentforeninger for menn. Dens motto er "In necessariis unitas, in dubiis libertas, in omnibus caritas". Organisasjonen ble grunnlagt i 1856. Den ble delt i 1933, da "Cartellverband der katholischen österreichischen Studentenverbindungen" ble opprettet for å forhindre at organisasjonen i sin helhet kunne bli forbudt av nasjonalsosialistene. CV og den østerrikske søsterorganisasjonen ÖCV har idag 177 aktive og 12 inaktive medlemsorganisasjoner i Tyskland, Østerrike, Sveits, Belgia, Frankrike, Italia, Polen, Ungarn, Slovakia, Syria og Japan. Alle disse har etablert egne hus i universitetsbyene hvor medlemmene bor under sine studier. I tillegg utgjør organisasjonene et nettverk av medlemmer som er lojale mot sin forening, Cartellverband og hverandre. Cartellverband har tilsammen 42 000 medlemmer, og er dermed den største akademiske forening i Europa. De grunnleggende prinsippene for alle medlemsorganisasjoner i Cartellverband er "religio" (bekjennelse til den romersk-katolske kirke), "scientia" (akademiske studier er felles for alle medlemmer), "amicitia" (et livslangt vennskap mellom alle medlemmer) og "patria" (patriotisme). Cartellverband var historisk ikke tilhenger av akademisk fekting (Mensur), fordi det var forbudt av den katolske kirke. Akademisk fekting er vanlig i mer liberale studentforeninger i de tyskspråklige landene. Cofre de Perote. Cofre de Perote fra nordvest Cofre de Perote har navnet Naupa-Tecutéoetl på nahuatl. Det er også kjent som Nauchampatépetl. Nauchampatépetl er ikke lenger aktiv. Den reiser seg 4 201 meter over havoverflaten og er dekket med snø om vinteren. Fjellet er betegnet som det åttende høyeste av fjelltoppene i Mexico og det befinner seg i staten Veracruz. Cofre de Perote er videre navnet på den meksikanske nasjonalparken. Nord for Cofre finner man byen Perote som også navnet til vulkanen stammer fra. Nahuchampatépetl er et veldig bra sted for å gå på fotturer. Godøy. Godøy, eller Godøya, er den vestligste av øyene i Giske kommune. Øya er 10,87 km² stor og har 1063 innbyggere (2012). Fiske og fiskeforedling er de viktigste næringsveiene, og banklineflåten i Geilevika er en av de største i Norge. Veiforbindelsen til øya kommer fra øya Giske gjennom Godøytunnelen. De interne veiene på øya er Fv 125 og Fv 127 hvor Alnestunnelen går gjennom fjellet hundagjølet til Alnes. Geografi. Landskapet er berglendt, og Storehornet (497 moh.) er det høyeste punktet. I sørøst er det en del dyrkbar mark i kystsonen. På fjellet er det et fiskevann. Ytterst på Alnes, nordøst på øya, står det et fredet fyr. Kulturlandskapet rundt fyret er vernevedig. Kultur. Eilivrøysa på Hogstein sør på Godøya er det en stor gravhaug fra bronsealderen. Like ved er også Hogstein fyr, som nå er fredet. Fotball. Godøy har et eget idrettslag, Godøy IL Seniorlaget i fotball spiller i 3. divisjon. Hjemmekampene spilles på Myrtun fotballbane. San Francisco Sound. Musikken som oppstod i San Francisco fra midten av 1960 til tidlig på 1970 tallet blir ofte omtalt som San Francisco Sound. San Francisco var på denne tiden et oppkomme av innflytelsesrike og viktige grupper. Spredningen i sjanger var stor, fra relativt mainstream til mer obskure grupper, men det er i første rekke psykedelia en tenker på når en snakker om San Francicsco Sound. Typiske representanter for San Francisco Sound er Musikken bar preg av mye improvisasjon og var lite egnet for radioens krav til standard tre-minutters-låter. Mange vil mene at den største eksponenten var Grateful Dead, som gjennom sine konsertopptredener dro improvisasjonen til det ytterste. Mange av bandene hadde også store problemer med å overføre energien fra scene til vinyl og oppnådde liten kommersiell suksess gjennom sine studioutgivelser Fra det samme miljøet kom også grupper med et mer kommersielt og uklomplisert uttrykk. Eksempler på dette er Creedence Clearwater Revival som gjerne ikke omtales når en snakker om San Francisco Sound, men som hadde en kommersiell suksess uten sidestykke. Top Gear. "Top Gear" er en TV-serie på britiske BBC om biler. Det anslås at programmet har over 350 millioner seere verden rundt, hvorav rundt 5 millioner ser programmet ukentlig i England. Programledere i dag er Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May. En mystisk testsjåfør kalt The Stig er også med i programmet, som er både provoserende og humoristisk. Den åttende sesongen ble avsluttet på BBC den 30. juli 2006, og hver episode er tilgjengelig via Top Gears nettsider etter at de er sendt på TV. Den niende sesongen skulle startet den 8. oktober 2006, men dette ble utsatt da Richard Hammond var ute for en ulykke i september 2006. 10. sesong kom i gang 7. oktober 2007 og varte frem til 23. desember 2007 (fordelt på 10 episoder). En halv time lang versjon av serien blir også sendt på BBC World. "Top Gear Magazine" er en publikasjon som utgis av BBC Magazines. 1977 til 2001. "Top Gear" startet i 1977, og ble ledet av BBCs Angela Rippon, selv om serien i utgangspunktet ikke ble sendt på britisk TV. Blant tidlige programledere finner vi Noel Edmonds, William Woollard, Peter Burgess og Chris Goffey. Programmet var 30 minutter langt. Opprinnelig var serien en tradisjonell magasinserie, som presenterte nye bilmodeller og andre bilrelaterte saker, men serien opplevde en massiv vekst i seertall tidlig på 1990-tallet, da den ble en mer humoristisk og kontroversiell serie, frontet av Jeremy Clarkson. Blant Clarksons tidlige programledere var Quentin Wilson, en tidligere bilselger, og racingsjåførene Tiff Needell og Vicki Butler-Henderson. Etter at Jeremy Clarkson forlot Top Gear i 1999 falt seertallet fra seks millioner til under tre millioner, noe som førte til at BBC sluttet å produsere serien i 2001. En av programlederne som kom inn da Clarkson forlot serien var James May, som senere ble en av de tre programlederne i dagens serie. Channel Five kjøpte rettighetene til "Top Gear" i 2002, og serien ble sendt der, men BBC nektet å selge rettighetene til navnet "Top Gear", slik at Channel Fives serie fikk navnet "Fifth Gear". Etter "Top Gear"s store suksess midt på 1990-tallet ble det også produsert en rekke liknende serier på andre kanaler. Top Gear vinter OL i Lillehammer. Vinteren 2006 reiste Top Gear programlederne til Lillehammer for å holde deres versjon av vinter OL. De forskjellige grenene inkluderte skøyteløping, skiskyting, skihopp, ishockey og bob kjøring. Alle aktivitetene ble selvfølgelig utført med biler. I skøyteløp grenen konkurrerte den norske skøyteløperen Eskil Ervik mot en Jaguar XK kjørt av Jeremy Clarkson inne i Vikingskipet.. Jaguaren hadde tilnærmet null grep på isen som førte til at Eskil Ervik vant OL grenen. Skiskytingen var mellom James May og Jeremy Clarkson, begge i hver sin bil. James May kjørte en Audi Q7 og Jeremy Clarkson kjørte en Volvo XC90. Siden denne grenen inkluderer våpen bestemte James May seg for å bruke en standard rifle og Jeremy Clarkson valgte seg ut en Heckler & Koch MP5. Jeremy Clarkson bestemte på forhånd at taperen måtte spise gul snø. Det ble klart ganske tidlig at Jeremy hadde valgt feil våpen da han bommet flere ganger. Selv med James May som kjørte utfor i Audien klarte han allikevel å vinne over Jeremy Clarkson som da etter sin egen regel måtte spise gul snø. Skihoppet ble utført med en Mini Cooper Leyland. Formålet med denne grenen var å slå lengden satt av en norsk skihopper. Det ble montert ski på Mini Cooperen slik at den skulle holde seg i sporene. Siden Mini Cooperen er mye tyngre enn en vanlig skihopper, trengte de ekstra kraft. De monterte raketter på bilen og fastmonterte styringen på bilen da det var for farlig å ha en sjåfør i bilen. De slo ikke skihopperen men det var et fantastisk syn for de på Lillehammer. Ishockey grenen ble utført av James May, Richard Hammond og åtte andre norske rally kjørere. Bilene var 10 stk Suzuki kombikupé. Bob kjøringen var utført av Richard Hammond med det norske bob landslaget der de konkurrerte mot James May og Henning Solberg ved akebanen i Øyer. Richard Hammond og laget vant konkurransen med bare få sekunder. 2002 til i dag. Etter at Clarkson hadde jobbet med andre serier en stund leverte han, sammen med produsent Andy Willman, en idé til "Top Gear"s nye format til BBC, og en ny sesong kom på lufta i 2002. Det nye formatet inkluderte en lang rekke store forandringer. Episodene ble forlenget til én time, og to nye programledere ble introdusert: Richard Hammond og Jason Dawe. James May erstattet Dawe etter den første sesongen. The Stig, en anonym, maskert racingsjåfør, ble introdusert som testsjåfør. Programmet filmes i Dunsfold Park, en flybase i Surrey, England, hvor en racerbane ble bygget og en stor hangar brukes til innendørs filming. Et stående publikum, som programlederne også snakker med, er med i hver episode. 9. sesong skulle startet på BBC Two den 8. oktober 2006, men grunnet Richard Hammonds ulykke den 20. september 2006, da han ble alvorlig skadet i en krasj med en jetdrevet bil i 450 km/t under produksjonen av en episode, ble sesongstarten utsatt på ubestemt tid. Først 27. januar 2007 var programmet tilbake, da også med Richard Hammond som snakket ut om sin voldsomme opplevelse. Top Gear's 10. sesong startet 7. oktober 2007 og varte frem til 23. desember 2007 (fordelt på 10 episoder). Sesong 11 begynte 14. mars 2008. Gjennom årene har de tre programlederne utviklet et godt vennskap og kjører gjerne sammen på lengre turer og innimellom mot hverandre i en "Top Gear Challenge". Humoren blant dem har blitt ganske kjent, Clarkson har fått ryktet om at alt handler om kraft og ren kjøreglede (ofte uttrykket av Clarkson med ordet "«pooower!»"), mens Hammond ofte blir omtalt som "«Hamster»" av Clarkson, grunnet hans lave høyde i forhold til Clarkson selv. May er mest kjent for som regel å rote seg bort eller kjøre veldig sakte, og har derfor fått klengenavnet "«Captain Slow»", selv om han i 2007 kjørte en Bugatti Veyron til hele 407 km/t på Volkswagen's testbane i Tyskland. Jeremy Clarkson og James May er også de eneste i menneskets historie som har kjørt til den magnetiske nordpol. De kjørte da en modifisert 2006-modell Toyota Hilux fra Arctic Trucks, og Toyota lagde til og med en egen nettside med navnet Hilux Arctic Challenge. I Norge vises "Top Gear" på NRK2, NRK3, MAX, BBC Knowledge, BBC Entertainment og BBC World News. I Oktober 2012 signerte Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May en 3 års kontrakt med BBC for nye sesonger av Top Gear. Kontrakten spesifiserer blant annet at Hammond og May nå skal få inntekter av Top Gears kommersielle omsetning, i tillegg til programleder lønnen. Denne ordningen har tidligere kun tilfalt Clarkson - da han igjennom Bedder 6 eier 30% av Top Gears kommersielle rettigheter. De resterende prosentene er forøvrig eid 50% av BBC og 20% av Andy Wilman. Dette eierskapet gjør Clarkson til Englands best betalte TV personlighet, med en inntekt på ca. 27,3 millioner norske kroner. Giske (øy). Giske er den minste øya i Giske kommune, og har om lag 700 innbyggere. Jordbruk, fiske og trevareindustri er de viktigste næringsveiene. Giske fikk fastlandsforbindelse i 1987, da Giskebrua til Valderøy stod ferdig. Giske fikk senere utvidet veiforbindelse til Godøy gjennom Godøytunnelen som åpnet i 1988. Kultur. Navnet Giske er trolig avledet av norrønt "gizki" (duk eller klut), som viser til øyas flate form. Giske var sete for flere mektige slekter; slekten til Ragnvald Mørejarl, Arnungeætta fra 900-tallet, og Giskeætta videre oppover i middelalderen. Øya har fornminner fra mange epoker, for eksempel Mjelthaugen fra bronsealderen, Giske kyrkje fra middelalderen og det tidligere Giskegodset. Det historiske Giskespelet, som blir fremført annen hver sommer, forteller om sagaen til Arnungane. Øya er også kjent for å huse Sommerfesten, som i 2010 hadde 25.000 besøkende. I 2011 arrangeres den 30. juli. Geografi. Øya har et areal på 2,67 km². "Ørnebakken" (26 moh.) er øyas høyeste punkt. Våtmarksområdet Makkevika er et fredet fugleområde. Kystlinjen har mange fine sandstrender som blir brukt av både fastboende og turister. På Kvalneset, vest på øya, ble det tidligere tørket fisk. King Diamond. King Diamond er et dansk heavy metal-band oppkalt etter artistnavnet til vokalisten Kim Bendix Petersen. De fleste musikkalbumene er konseptalbum med handling i overnaturlige og satanistiske hendelser, og både sceneshow på konserter og i musikkvideoer er sterkt teatralske. 1985–1987. Bandet King Diamond ble opprettet etter at at Mercyful Fate ble oppløst 13. april 1985 pga stridigheter om hvilken musikkstil bandet skulle ha. Vokalist Kim Bendix Petersen med artistnavnet King Diamond fikk med seg Michael Denner og Timi Hansen fra Mercyful Fate, samt svensken Andy LaRocque (erstattet Floyd Konstantin som fikk sparken omtrent umiddelbart) og Mikkey Dee fra bandet Geisha, og startet et nytt band med navn King Diamond. De gikk i Sound Track Studio i København for å spille inn sitt debutalbum allerede i juli 1985. I desember samme år gå de ut sin første utgivelse, en single med navn "No Presents For Christmas". Debutalbumet "Fatal Portrait" ble sluppet 14. mars 1986. Albumet solgte raskt 100.000 eksemplarer bare i USA, og bandet la ut på turne i Europa og USA, sammen med Megadeth. Fra desember 1986 til februar 1987 var bandet tilbake i Sound Track Studio for å spille inn oppfølgeren til debutalbumet. Albumet fikk navnet "Abigail" og var et konseptalbum, det første av mange. Albumet ble sluppet 15. juni 1987 og ble dedikert til faren til Petersen, da han døde mens albumet ble laget. Albumet solgte 175.000 eksemplarer i USA og var det første albumet til Roadrunner Records som kom inn på Billboard Top 200 album listen. Det ble spilt inn en musikkvideo for sangen «The Family Ghost», og den ble også sluppet på single, med sporet «Shrine» på B-siden. Dette sporet ble kuttet fra albumet da det ikke passet inn i historien. Kort tid etter albumutgivelsen forlot gitaristen Michael Denner bandet for å være mer sammen med sin familie, og han ble erstattet av svensken Michael Moon, som kun deltok på 1987-turneen og konsertalbumet "In Concert '87" som ble utgitt i 1990. Moon ble så erstattet av Pete Blakk. Timi Hansen forlot så bandet etter trusler fra kjæresten om at hun ville gå ifra ham. Seks måneder senere gikk hun ifra ham likevel. Han ble erstattet av tidligere Maltese Falcon bassist Hal Patino. Petersen var nå det eneste gjenværende Mercyful Fate medlemmet i bandet. 1988–1989. King Diamond i Moskva i 2006 Bandet spilte inn albumet ""Them"" i M.M.C. Studio i København, og albumet ble utgitt i juni 1988, samme måned som bandet flyttet basen sin til Los Angeles i USA, for å enklere kunne nå sine USA-fans og for å lettere kunne promotere bandet. Albumet solgte over 200.000 eksemplarer og ble en stor suksess, mye takket være musikkvideoen til sporet «Welcome Home» som ble en hit på MTV. Mikkey Dee forlot så bandet, han hevdet at Petersen fikk all oppmerksomheten og at han styrte bandet på egenhånd, mens bandets forklaring var at han krevde for mye penger for å være med, noe de ikke kunne gå med på. Uansett grunn så sluttet han. Chris Whitemeier var den nye trommeslageren, men han ble fort sparket for ikke å være kreativ nok. I oktober 1989 ga bandet ut EP-en "The Dark Sides", som er et samlealbum og en EP med noen spor som ikke var tidligere utgitt på album. Bandet ble kontaktet av advokaten til Kiss bassist Gene Simmons hvor det ble hevdet at Petersen kopierte ansiktsminken til Simmons. Advokatene klarte å ordne saken uten å gå til retten, og Petersen måtte endre noe på sminken. Presseoppslagene rundt saken ga bandet ekstra oppmerksomhet. På bandets nye album "Conspiracy" hadde Petersen endret sminken og nå lagt inn rødfarge (blod). Han foretrakk nå å sminke seg selv, og brukte ca en times tid på dette. Fra dette albumet og frem til idag har han foretrukket å sminke seg selv. Mikkey Dee ble lånt inn som trommeslager, og albumet ble det første av bandets album som ble innspilt i USA, i Rumbo Recorders, Canoga Park, i California. Albumet ble utgitt i august 1989, og var en fortsettelse på historien fra albumet "Them". Det originale albumomslaget hadde en tegning av King Diamond som står i døren på «Amon» (huset fra historien om "Them") og kaster ut en kiste. Petersen likte ikke omslaget og fikk disse ødelagt, men noen overlevde, og er idag ekstremt sjeldne og meget etterspurte. På det nye omslaget er det et nærbilde av Petersens ansikt med den nye sminken. Omslaget ble sensurert i flere land, blant annet Korea. 1990–1991. Bandet var fremdeles på jakt etter ny trommeslager, og etter å ha hørt over 40 trommeslagere fra hele verden fikk Snowy Shaw jobben. Bandet spilte så inn en musikkvideo for sporet «Sleepless Nights», i gammel skrekkfilmstil i sort/hvitt. Bandet turnerte så en tid, og Petersen flyttet under dette hjem til Danmark igjen da han ikke trivdes noe særlig i USA. Under Europa-delen av turneen klarte Shaw å brekke benet i Spania tidlig i 1990, men klarte allikevel å fullføre turneen. Den siste konserten på turnen ble holdt 9. mars 1990 i København, og tidligere Mercyful Fate medlemmer Shermann, Denner og Hansen kom på scenen og jammet med Petersen. Fra juni til august 1990 spilte bandet inn et nytt studioalbum i Sweet Silence Studios i København, med navn "The Eye". Albumet ble utgitt 30. oktober samme år. Roadrunner Records hadde nå lenger ikke spesielt interesse for bandet, og ville ikke promotere albumet. Det ble derfor ikke spilt inn noen musikkvideo fra albumet, og heller ikke holdt noen turne. Kun en konsert ble spilt, det var i København 21. juli 1991. Bandet spilte utendørs og hadde kun med sporet «Eye Of The Witch» fra albumet. Det ble spilt en Mercyful Fate-medley under konserten med flere av de tidligere Mercyful Fate medlemmene. Sporene som medleyen ble satt sammen av var: «Satan's Fall», «The Oath», «A Dangerous Meeting», «Nuns Have No Fun» og «Evil». Pete Blakk og Hal Patino fikk sparken i bandet blant annet pga alkoholproblemer, og de startet bandet "Blakk Totem" sammen. Den nye bassisten ble svensken Sharlee D'Angelo, som hadde vært kompis med Shaw helt fra 15 års alderen. Ny gitarist ble Mike Wead også fra Sverige, som var blitt anbefalt av Candlemass, da han var en venn av bandet, og tidligere medlem. Nå besto King Diamond av fire svensker, pluss Petersen som er dansk. 7. juli 1990 finner Petersen noen kassetter i en boks i kjelleren, det viser seg å være opptak fra diverse konserter fra Abigail-turneen i 1987. Båndene var innspilt for eget bruk, og etter å ha hørt på dem bestemte han å bruke disse for å få løst seg fra kontrakten med Roadrunner Records, da han var forpliktet til å gi ut et konsertalbum før han kunne skifte selskap. Albumet var rå-opptak og det var ikke mulig å få mikset disse. En kan faktisk høre at på ett av sporene så ryker en gitarstreng og at gitaristen ikke spiller i en kort periode etter dette. 1992–1997. I 1992 gjenforenes Mercyful Fate, mens bandet King Diamond fortsetter parallelt. Petersen flytter tilbake til USA, til Dallas denne gangen, hvor han fremdeles bor. Kun Petersen og LaRocque er igjen i bandet, så nye medlemmer blir hentet inn; Herb Simonsen på gitar, Chris Estes på bass og Darrin Anthony på trommer. Alle kom fra bandet Mindstorm. Bandet gir i 1995 ut albumet "The Spider's Lullabye" som ble skrevet flere år tidligere, men kunne ikke utgis før nå pga skifte av plateselskap. Roadrunner Records er nå historie og albumet blir utgitt på Metal Blade Records. Albumet er det første siden debutalbumet som ikke er konseptalbum, kun de 4 siste sporene hører sammen. Ifra mars til mai 1996 er bandet igjen i studio for å spile inn nytt album; "The Graveyard". Albumet blir utgitt 30. september samme år på Massacre Records. Petersen endrer igjen ansiktsminken sin dramatisk, nå tilbake til en enklere utgave, ganske lik den han hadde på begynnelsen med Mercyful Fate. Bandet turnerte så sammen med Meryful Fate, noe som var tøft for Petersen som måtte stå på scenen i omtrent 3 timer hver kveld det var konsert. Darrin Anthony ble skadet i en bilulykke og måtte slutte i bandet i 1997, han ble erstattet av amerikaneren John Luke Hebert fra Louisiana. Petersen har mye å gjøre dette året, da han jobber med begge bandene for å gi ut nye album. I tillegg kom arbeidet med å gi ute endel remastered-utgaver av de gamle albumene. Disse ble utgitt i november 1997. 1998–2000. 23. februar 1998 slippes bandets åttende studioalbum, "Voodoo". Albumet skulle egentlig hett «Plague» og handlet om Svartedauen som herjet i Europa, men etter hvert så Petersen at historien ble for lik «The Eye». Chris Estes tok noen kurs på college og fortalte Petersen om voodoo, og han lånte også noen bøker om emnet til ham. Petersen ble tent og skrev om konseptet for albumet. Han spurte Panteras gitarist Dimebag Darrell om å spille gitarsoloen på tittelsporet, da Darrel var en venn av Petersen. Kort tid etter at albumet ble utgitt sluttet Herb Simonsen i bandet, og han ble erstattet av Glen Drover som tidligere hadde sendt en video av seg selv hvor han spilte King Diamond materiale. Bandet gikk i Nomad Recording Studio 3. januar 2000 for å spille inn nytt album. Chris Estes hadde giftet seg og planla en baby, så en turne ville passe dårlig. Han bestemte seg for å forlate bandet, og David Harbour fra Dallas ble anbefalt av John Luke Hebert, da de hadde spilt sammen i Chastain tidligere. Han ble offisielt med i bandet 19. februar 2000. Han ble med på innspillingen av albumet som fikk navnet "House of God". Albumet ble utgitt 20. juni, og turneen i USA begynte 20. juli. Harbour fungerte dårlig i bandet og ble sparket, og Hal Patino som tidligere var sparket fikk fornyet tillit. Rett før jul fikk Hebert en baby og bestemte seg for å forlate bandet, samme gjorde Drover, som ville bruke mere tid på sitt band han hadde sammen med broren. Petersen diskuterte behovet for ny gitarist med Mike Wead i Mercyful Fate, og han sa seg villig for å hjelpe til på turneen om han ikke fant noen andre. Etterhvert ble han offisielt med, og spilte nå i begge bandene, som Petersen. 2001–2002. Bandet trengte fremdeles en ny trommeslager, og Matt Thompson, som tidligere spilte i Michael Harris band, ble rekruttert etter at Petersen hørte et album som han spilte på. Han begynte i bandet i januar 2001. 19. februar samme år utgir bandet et album som ble innspilt under en bandøvelse 30. september 1980 da Petersen var med i bandet Black Rose. Albumet, med navn "King Diamond & Black Rose 20 Years Ago", ble utgitt som et King Diamond album. Europaturneen til House of God begynte 13. mars i Russland og endte 30. april i Nederland. Allerede 15. mai var bandet i studio igjen for å starte innspilling av et nytt album. Denne gang tok innspillingen fem måneder, og i september var ferdig innspilt, oppfølgeren til albumet "Abigail" fra 14 år tidligere. Albumet var ment å bli utgitt til Halloween 2001, men kom ikke ut før 28. januar 2002. Det ble planlagt turne både i Europa og USA, og det var også snakk om et trippel-konsertalbum med begge Abigail-albumene på, samt en DVD. Men pga sviktene økonomi for plateselskapene ble det ikke gitt penger til promotering, og det ble ikke noe av turneen. 2003–2004. Roadrunner Records ga ut endel «Best of» album 12. september 2003, blant annet "The Best of King Diamond" med 15 spor og med kommentar i omslaget fra Dave Ellefson, tidligere bassist i Megadeth. Studioalbumet "The Puppet Master" blir så sluppet 20. oktober 2003, men i noen land ble albumet forsinket og kom først ut i november, og i Canada så sent som 23. desember. Ideen til albumet fikk Petersen da han turnerte med Mercyful Fate for å promotere albumet "9". De var i Budapest og så det nasjonale dukketeateret, et enormt bygg som så ut til å kunne romme 1500 tilskuere. Han så flere dukker i dukkebutikker i samme gaten, og han syntes de så skumle ut. Ut ifra dette ble konseptet til albumet bygget. For første gang har bandet en kvinnelig gjestevokalist på et album; Livia Zita, som også var med på turneen da hennes rolle i albumet er ganske vesentlig. Den amerikanske delen av turneen begynte 18. oktober i Los Angeles og endte i San Antonio, Texas, 22. november. Den europeiske delen ble aldri gjennomført da Petersen ventet på permanent oppholdstillatelse som han hadde søkt på i mars måned, og kunne dermed ikke forlate USA. 21. september 2004 blir konsertalbumet "Deadly Lullabyes Live" utgitt. Albumet ble innspilt under Puppet Master-turneen. Albumet var ikke avtalt med plateselskapet, men bandet hadde et så stort ønske om å lage dette albumet at de selv kjøpte utstyret og tok det opp uten at en kontrakt var skrevet om utgivelse. 2005–2007. Bandet reiste på en mini turne i USA som startet 14. april 2005 i Fort Lauderdale, Miami. Meningen var at turneen skulle vare litt over en måned og bestå av 29 konserter. Petersen ble syk og kunne ikke gjennomføre alle konsertene, og måtte kansellere en konsert i Denver Colorado 2. mai. Turneen ble avsluttet 21. mai i Tampa, Florida. Spillelisten på turneen var stor sett den samme som på Puppet Master turneen. For å feire Roadrunner Records 25-års jubileum ga plateselskapet ut endel eldre album ut på nytt, blant annet albumet Abigail til King Diamond. Albumet fikk 4 bonusspor (samme som på 1997 utgaven) og en bonus-DVD med en 32 minutters konsert fra Göteborg, Sverige (19. november 1987) og musikkvideoene «The Family Ghost», «Welcome Home» og «Sleepless Nights». Bandet gikk i studio igjen 7. mars 2006, først i Texas, så i Sverige hos Los Angered Recording. De tok så en pause for å holde en mini-turne i Europa i to måneder, som begynte i Danmark 15. april og endte i England 12. juni. Albumet ble utgitt 26. juni 2007 og fikk navnet "Give Me Your Soul...Please". Livia Zita har også gjestevokal på dette albumet. Sangen «Never Ending Hill» ble nominert til 2007 Grammy Award for «Best Metal Performance», men tapte til Slayers «Final Six» fra «Special Edition» utgaven av albumet "Christ Illusion". 2008–2009. Pga Petersens ryggproblemer ble USA 2008-turneen avlyst. Musikkvideoen til «Give me your soul» hadde premiere på MTV2 Headbangers Ball 4. mars 2008. Johann Strauss d.y.. Johann Strauss d.y. (født 25. oktober 1825, død 3. juni 1899) var en østerriksk komponist, dirigent og fiolinist. Han var sønn av orkesterlederen og komponisten Johann Strauss d.e. Han er kjent som «valsekongen» og var den lette musikkens mester, hans valser er melodiøse og sjarmfulle. Men om han er mest kjent for sine wienervalser så bestod hans livsverk også av andre komposisjoner, blant annet fjorten operetter og flere polkaer. I unge år tok han fiolintimer i hemmelighet mot sin fars vilje og allerede i 1831 komponerte han sin første vals. I 1842 forlater faren hans familien for Emilie Trampusch. Som 19-åring i 1844 stifter han sitt eget danseorkester, og når faren dør (i 1849) slår han sammen sitt eget med farens orkester. Han gjorde suksess med orkesteret i Wien med konserter i Volksgarten og også på sine utenlandsturneer. Han giftet seg i 1862 med Jetty Treffz, den første av i alt tre koner. Under USA-turneen i 1872 dirigerte han 20 000 sangere og 10 000 musikere i Boston. Hans fremgang i USA har også spilt en stor rolle for utviklingen av filmmusikalens stil og 1900-tallets populærmusikk. Valsene som ble komponert til Wiens mange ballsaler og byens kafeer og hager var med på å gjøre valsen til hele verdens favorittdans. Hans mest kjente vals er "An der schönen blauen Donau" (1867) som er et fast innslag ved den berømte årlige Nyttårskonserten i Wien som blir kringkastet i hele Europa. En annen berømt vals er "Rosen aus dem Süden" og av hans operetter kan nevnes Die Fledermaus (Flaggermusen) (1874), Der Zigeunerbaron (Sigøynerbaronen) (1885) og Wiener blut (1899). Eksterne lenker. Strauss, Johann d.y. Homologi (biologi). Homologi er et samsvar mellom karakterer (egenskaper, organer osv.) hos forskjellige arter som skyldes at en tilsvarende karakter har blitt ervervet én gang i den delen av artenes evolusjonære historien som artene har hatt til felles. Karakterene det gjelder kalles også "homologier" eller "homologe egenskaper". Homologe karakterer må m.a.o. ha blitt nedarvet, som regel fra en felles stamart. Motsatsen til homologi er «analogi», eller «analoge egenskaper». Eksempler. Fuglevingen og armen vår er f.eks. homologe, selv om vi bruker dem på nokså ulike måter. Både fuglevingen og vår arm hadde sitt evolusjonære opphav i forlemmet til en øglelignende amniot. Selv om de involverte beina (overarmsbein, albubein, spolebein, håndrotsbeina osv.) kan ha ulik form og størrelse, er det nøyaktig like mange, og de ligger i samme posisjon i forhold til hverandre. Ikke alle likheter mellom organismer skyldes homologi. Likheter kan også oppstå uavhengig av hverandre i ulike arter. Disse kalles analogier (eller av og til "konvergenser" eller "parallelismer"). I det biologiske fagspråket er man veldig nøye med å spesifisere "som hva" eller "på hvilket grunnlag" to egenskaper er homologe. Ifølge ovenstående argumentasjon er flaggermus- og fuglevingen homologe organer. Begge går tilbake på forlemmet i en felles stamart, og begge inneholder nøyaktig de samme beina. Men det betyr bare at de er homologe "som forlem". De er derimot "ikke" homologe "som vinger". Den siste felles stamarten for flaggermus og fugler (som også var vår og hvalenes siste felles stamart!) hadde nemlig ikke vinger. "Som vinger" er derfor flaggermus- og fuglevingen "analogier", ikke homologier. På samme måte brukes blekksprut- og virveldyrøyet ofte som eksempel på en analog egenskap. Dette er selvfølgelig korrekt, fordi blekksprutenes og våre øyne "som linseøyne" oppstod uavhengig av hverandre i fullstendig adskilte «grener» av dyrenes stamtre. Begge er imidlertid avledet av lysømfintlige celler i vår felles stamart (en havlevende ormelignende bilaterier). Man kan derfor godt si at blekksprut- og virveldyrøyet er homologe "som lysømfintlige organer". Ikke bare morfologiske egenskaper kan være homologe. Det samme gjelder selvfølgelig for gener, for fysiologiske funksjoner (f.eks. åndedrett) og til og med atferd. Til slutt er det heller ikke slik at alle homologer nødvendigvis er likheter. Organer kan være veldig ulike hverandre og likevel være homologe. Et eksempel er knoklene i mellomøret vårt (ambolt, hammer og stigbøyle), som er homologe med deler av fiskenes kjever. Også vår skjoldbruskkjertel ligner lite på den såkalte "hypobrankialfuren" i lansettfiskenes gjelletarm, som den er homolog med. Homologikriterier. Hvordan vet man at to organer – som av til ikke en gang ligner på hverandre – er homologe? For å besvare dette spørsmålet, bruker biologien såkalte homologikriterier. De mest brukte slike kriteriene er egenskapenes plass, oppbygning og dannelse. Med "plass" menes posisjonen i kroppen i forhold til andre organer. "Oppbygning" sikter både til materialet og strukturene (f.eks. delene) et organ består av. "Dannelsen" betegner organets tilblivelse i løpet av individualutviklingen (f.eks. fosterutviklingen). Også "overgangsformer" har ofte vist seg å være nyttige for å dokumentere homologi mellom to egenskaper. Amfibier og fugler har f.eks. også en stigbøyle (bare at den her kalles "søylebein"). I fossile dyr kan man dessuten iaktta den gradvise overgangen fra de to kjeveknoklene til sin nye funksjon i mellomøret. Betydningen av homologier. Homologier har avgjørende betydning for fylogenetikken, dvs. for vitenskapen som rekonstruerer organismenes stamtre. Deler to organismegrupper en homolog egenskap, betyr dette vanligvis at de har hatt en felles stamart. På denne måten kan slektskapsforholdene mellom grupper avsløres. Et viktig skille i fylogenetisk sammenheng er om homologiene er «evolusjonære nyvinninger» eller «opprinnelige egenskaper» (se apomorfi og plesiomorfi). Apomorfi. Apomorfi er fagordet som brukes i fylogenetikken for å betegne homologier som er er "avledete" ("apomorfe"). "Apomorfi" danner et begrepspar med fagordet plesiomorfi, som betegner de homologe egenskapene som er "opprinnelige" ("plesiomorfe"). Å identifisere apomorfier for grupper av organismer er et viktig skritt i rekonstruksjonen av slektskapsforholdene mellom disse gruppene. Alle homologier kan være både apomorfier og plesiomorfier, avhengig av «hvor i stamtreet man ser på dem». Begrepsparet er m.a.o. "relativt", og biologer spesifiserer derfor vanligvis "for hvilken gruppe" en egenskap er apomorf eller plesiomorf. Egenskapen «pels» er for eksempel en homologi for pattedyr. Pels oppstod i stamarten til pattedyr, og er derfor en "apomorfi" for pattedyr – et såkalt "avledet" (eller «nytt») trekk ved pattedyrene eller en «evolusjonær nyvinning». Alle tre gruppene – og like viktig: "ingen annen" gruppe – har pels. Når pels er en homologi for pattedyr, er selvfølgelig håret vårt (som er en rest av pelsen) også homolog med bjørnens pels. Det betyr selvfølgelig ikke at bjørnen er spesielt nært beslektet med oss. Når man ser på "delgrupper" av pattedyr, kan pels ikke fortelle noe om slektskap. For to pattedyr er det å ha pels en "opprinnelig" egenskap, og kan derfor ikke brukes for å avlede slektskap. Man ser altså at en egenskap betegnes som apomorf eller avledet bare når den (evolusjonært sett) er ny for en gitt gruppe. "Innenfor" denne gruppen er denne homologien derimot en plesiomorfi eller opprinnelig egenskap. «Opprinnelig» (plesiomorf) trenger slett ikke å bety «primitiv». Flere hulelevende fiskearter har for eksempel mistet øynene sine (eller i det minste øynenes funksjon). At disse fiskene er blinde, er apomorft for dem, mens det å ha funksjonsdyktige øyne var den "opprinnelige" – men neppe «primitive» – tilstanden for fisk. Begrepsparet analogi/plesiomorfi er viktig i fylogenetikken fordi det synliggjør hvor i stamtreet man kan bruke en gitt homologi som et argument for et slektskapsforhold. For å kunne skille mellom naturlige og kunstige grupper må man for eksempel lete etter apomorfier. En naturlig gruppe vil ha én eller flere apomorfier. Er en gruppe utelukkende kjennetegnet ved plesiomorfier, er det sannsynlig at den er kunstig, at den altså ikke utgjør noen slektskapsgruppe. Man har for eksempel definert fisk på grunnlag av at de lever i vannet og har finner. Det samme gjaldt imidlertid for stamarten til de landlevende virveldyrene. Et akvatisk levevis er opprinnelig for virveldyr (faktisk for alt liv på jorden!) og kan derfor ikke brukes for å begrunne fisk som en naturlig gruppe. Parede finner oppstod i stamarten til kjevemunnene, er altså en apomorfi for disse og kjennetegner dem som en naturlig gruppe. For ulike fiskegrupper er derimot finner en opprinnelig egenskap (plesiomorfi). «Fisk» er derfor en kunstig gruppe. Homologi. Substantivet homologi og adjektivet homolog har flere betydninger. Agaricaceae. Agaricus Allopsalliota Anellaria Barcheria Bovista Calvatia Chamaemyces Chlorophyllum Coprinites Coprinus Cystoagaricus Cystoderma Cystodermella Cystolepiota Endoptychum Gyrophragmium Hymenagaricus Lepiota Leucoagaricus Leucocoprinus Lycoperdon Macrolepiota Melanophyllum Micropsalliota Montagnea Notholepiota Podaxis Ripartitella Smithiomyces Tulostoma Verrucospora Volvolepiota Agaricaceae er en familie av basidiomyceter og inkluderer bl.a. slekten Agaricus, og basidiomyceter som tidligere var klassifisert i familiene Tulostomataceae, Lepiotaceae, og Lycoperdaceae. Familien inneholder 85 slekter og 1340 arter. Colimavulkanen. Colimavulkanen eller som den også kalles for, volcán de fuego de Colima, befinner seg 3 860 meter over havoverflaten. Dette er i dag den mest aktive vulkanen i Mexico og den har hatt mer enn 40 utbrudd siden 1576. Vulkanen befinner seg ikke i delstaten Colima, men like over grensen til delstaten Jalisco. Det er to fjelltopper på vulkanfjellet. Den eldste ruger 4 330 meter over havoverflaten og den kalles for "Nevado de Colima". Denne er ikke aktiv. 5 kilometer lenger sør finner man den 3 860 meter høye "Volcán de Colima" som er meget aktiv. Geologisk historie. Colima har vært åsted for vulkansk aktivitet i omtrent 5 millioner år. I den senere Pleistocen tidsalder, skjedde det et stort jordskred i fjellet, hvor omtrent 25 km³ med masse beveget seg 120 kilometer og nådde frm til Stillehavet. Et område på 2 200 kvadratkilometer ble dekket med masser fra jordraset. Store ødeleggende sammenbrudd ser ut til å hende om og om igjen med noen få tusen års mellomrom. Kronen (vulkankjeglen), som befinner seg inne i krateret, har antageligvis blitt dannet av en kombinasjon mellom jordskred og store utbrudd. Det bor rundt 300 tusen mennesker i en avstand av 40 kilometer fra vulkanen. Siden vi kjenner en del fra historien, og den befinner seg så nære et tett befolket område, så taes det stadig prøver av den. Siste aktiviteter. I de senere år har det vært ofte temporære evakuasjoner av innbyggere i landsbygder som befinner seg tett opp til vulkanen på grunn av dens truende oppførsel. Uttbrudd har skjedd i 1991, 1998–1999 og fra 2001 frem til nå. Tyktflytende lava blir presset og det dannes en «lavakuppel» som av og til fører til større eksplosjoner og det kan bli dannet pyroklastiske skyer eller flommer som igjen vil påvirke omgivelsene med aske og lavarester. Det største utbruddet på flere år skjedde den 24. mai 2005. En sky av aske steg 3 kilometer opp fra vulkanen og satellittmålinger viser at asken spredde seg over et område på 200 kilometer vest for vulkanen i timene etter utbruddet. Pyroklastiske flommer beveget seg 4 til 5 kilometer fra åpningen og lavastein beveget seg 3 til 4 kilometer. Myndighetene satte opp sperreområder 6.5 kilometer fra foten av vulkanen. Den 7. juni 2005 kom der et nytt utbrudd og dette er det kraftigste utbruddet på flere tiår. Røykskyer rakk opp til 5 kilometer fra kraterkanten, noe som førte til evakuering av minst 3 nabolandsbyer. Paso de Cortés. Paso de Cortés er fjellpasset mellom vulkanene Popocatépetl og Iztaccíhuatl i det sentrale Mexico. Det er en del av Det transmeksikanske vulkanbeltet. Passet ligger rundt 3 400 meter over havet, og befinner seg 55 km fra Puebla og 60 km fra Mexico by. Navnet kommer av at Hernán Cortés og hans menn marsjerte over dette passet i 1519 etter en massakre i Cholula, på sin vei inn til Mexicodalen og hovedstaden Tenochtitlan for å angripe aztekerne og høvdingen Moctezuma. Det er en asfaltert vei fra Popo Park ved Mexico by opp til Paso de Cortés, og videre sørover til Tlamacas og nordover til foten av Iztaccíhuatl. Passet kan også nås på uasfalterte veier fra Cholula. Cortés, Paso de Cortés, Paso de Cortés, Paso de Kjell Alrich Schumann. Kjell Alrich Schumann (født 8. april 1966) ble i mars 2006 dømt til 16 års forvaring for å ha deltatt i NOKAS-ranet. Han er ofte omtalt som «Skyggen» i media, fordi han ofte skiftet utseende. I ankesaken for Gulating lagmannsrett ble Schumanns straff redusert til 13 års fengsel. Etter anke ble straffen omgjort til 16 års forvaring av Høyesterett. Meddømte Lars-Erik Andersen utpekte Schumann som ransmannen som drepte politimannen Arne Sigve Klungland med en AG-3. Den 27. september 2006 tilsto Schumann at det var han som drepte Klungland. Han ble ikke tiltalt eller dømt for dette punktet, men det ble vektlagt i straffeutmålingen for Høyesterett. EM i friidrett 1971. __TOC__ EM i friidrett 1971 ble arrangert i Helsingfors 10. – 15. august. Konkurransene ble arrangert på Olympiastadion fra 1952. Det ble satt tre nye verdensrekorder under mesterskapet: Faina Melnik fra Sovjetunionen kastet diskosen 64,22 meter. Karin Burneleit (DDR) løp 1500 m på 4.09,6. 4x400 m stafett-laget fra DDR satte ny verdensrekord med tiden 3.29,3. I tillegg ble det satt to europarekorder. Hartmut Briesenick (DDR) oppnådde 21,08 i kulestøt. Vest-Tysklands 4x100 meter-lag løp på 43,3. EM i friidrett 1974. __TOC__ EM i friidrett 1974 ble arrangert i Roma 1. – 8. september. Konkurransene ble arrangert på Olympiastadion fra 1960. Det ble satt fire nye verdensrekorder. Riita Salin fra Finland løp 400 meter på 50,14 sekunder. 4x100 m stafett-laget fra DDR satte ny verdensrekord med tiden 42,51. Rosemarie Witschas (DDR) hoppet 1,95 i høyde, og Ruth Fuchs (DDR) kastet spydet 67,22 meter. Árbol del Tule. Árbol del Tule (Tule-treet) er det treet med størst diameter (rundt trestammen) i hele verden. Det er av typen sypress ("Taxodium mucronatum"), «ahuehuete» på språket nahuatl. Treet har en diameter på 14,05 m, tykkelse (grosor) på 58 meter og høyden er 42 meter. Volumet er estimert til 816 829 m³ og vekten er estimert til 636.107 tonn. Treet befinner seg på kirkegrunn i landsbyen Santa María del Tule som ligger i delstaten Oaxaca i Mexico. Om man følger veien fra Oaxaca by by til Mitla, så er avstanden omtrent 13 kilometer. Det koster 3 pesos i inngangspenger for å komme inn på kirkegården for å få bedre utsikt til treet og lese dets historie Treets alder er ukjent, men man regner med at det er mer enn 2000 år gammelt. Etter Zapotec-sagnet ble treet plantet for 1400 år siden av en prest ved navn Pechocha. Dette var en prest som tilbad guden Ehécatl (også omtalt som «vindguden»). Treets hellige plassering (senere okkupert av kirken) skulle vel bekrefte dette. Treet har også fått kallenavner «Livstreet» på grunn av at man kan skimte mange tegninger av dyr i barken. "Bilde av trestammen i sine omgivelser." Eksterne lenker. Tule Tule Tule Slaget ved Bornholm 1511. Slaget ved Bornholm i 9. august 1511 var den danske orlogsflådens første større sjøslag i historien fordi Hans 1. av Danmark hadde bygget en permanent flåteorganisasjon ved 1500 istedenfor bare rekvirere handelsfartøyer som var regelen for de danske konger i 1400-tallet. Inspirert av England som gjort den kongelige flåten, Royal Navy permanent i 1480-årene, oppretter Hans 1. verft flere steder og deretter et infrastruktur for opprettelse av en permanent flåteorganisasjon. Bakgrunnen. Etter det voldsomme prestisjetapet under Slaget ved Hemmingstedt i 1500 blusser den danske-svenske unionsstriden opp på ny, i året 1505 så man det første sjøslaget i den danske orlogsflådens historie da leiede lübeckske skip i svensk sold vant over en eskadre der et skip var erobret. Sjøslaget var startspunktet for en opptrapping mellom Danmark og hanseaterbyen Lübeck for lübeckerne eller lyberne på dansk hadde i sterkere grad knyttet seg til det svenske markedet som blir underlagt blokade i år etter år. Samtidig gikk danske eskadrer til angrep på svenske, ålandske og finske kysttrakter for herjing og plyndring som vekker mye harme i Østersjøsregionen. Angrepet på Åbo i om natt til 2. august 1509 av Otto Rud var sjokkerende selv på den tid idet hele byen var satt i brann og befolkningen jaget vekk i et skånselløst blodbad. Det var signalet for Lübeck- de valgt å ta opp kampen og selv om Sverige sluttet fred i København 17. august 1509 før nyheten om Åbo kom dit. I september 1509 dro en stor flåte på 18 storskip til Stockholm i hensikt på å få svenskene til å gjentar kampen mot Danmark. Sjokket over overfallet på Åbo og Lübecks innblanding ledet til at freden blir brutt det neste året og dermed måtte Danmark utkjemper en landkrig i tillegg til en sjøkrig mot hver motstander. Sjøkrigen. For å tvunget Lübeck ut av krigen besluttet Hans 1. av Danmark å væpnet en ekspedisjon som samler seg på Falster som deretter blir skipet over til Mecklenburgs kyst ved midten av oktober 1509 med Søren Norby som kommandant for en flåte på 30 til 40 mindre farkoster ment for tropptransport. Herjingstoktene helt opp mot bymurene av Lübeck blir forsøkt hindret ved et angrep på Norbys flåtestyrken som var i Haffkrug, men i seierens stund kom selve Hans 1. til Mecklenburg med en større hær som siden herjer og berger Norbys troppene. Ved november blir herjingene stoppet, men politisk sett var det en feil dersom Lübeck nektet å sluttet fred med andre hanseaterbyers sympati. Til tross for tap av flere skip under en storm som rammet flåten på vei hjem fra Stockholm i november 1509, seiler lübeckerne ut på Østersjøen med 18 skip under Claus Hermelinck som jagde vekk tre skip ved Gedser så Øresund blir forsvarløst. Som svar på herjingene i høsten for lübeckerne på brutal vis i Øresund våren 1510 dersom orlogsflåden var ikke klar for sjøtokt ennå. Den lübeckske flåten vende tilbake til Lübeck og siden i juli kom til Bornholm som blir plyndret, deretter til Bleksinge og Lolland. Der forente de seg med en svenske flåtestyrke så det var rundt 40 skip som inntok Öland med Borgholm festning, deretter setter Kalmar under beleiring til den falt i høsten 1510, dermed var alle vinninger Hans 1. hadde gjort gått tapt i Sverige. Hans 1. kunne ikke ta opp kampen med en hær på Skåne som vant over svenskene i Slaget ved Fantahåla den 27. august 1510 for det var ikke råd nok for å kunne ruster ut en sterk flåte for å ta på den lübeckske-svenske fellesflåten. Dessuten hadde den lübeckske flåten landsatt en sterk hær ved Nakskov som kom opp mot en lik sterk dansk hær under Henrik Krummedige som hadde skipet over soldatene til Lolland. Etter et blodig slag måtte lübeckerne trakk seg tilbake. Men forberedelsene for det neste året var satt i gang og ved mai 1511 var herre Jens Holgersen Ulfstand blitt admiral for en usedvanlig godt rustet flåte som består av storskip inkludert "Engelen" og "Maria", to karaveller (bygget i karavell) med 7 000 mann om bord. Dessuten hadde det brutt ut en handelskrig mellom nederlandske byer og hanseaterbyer slik at Ulfstand skulle eskortere en stor konvoi på 250 farkoster fra Øresund til Preussen og Livland på Baltikum. Etter å ha eskortert den store konvoien til deres bestemmelsessteder vende Ulfstand seg mot den lübeckske kysten på Mecklenburg sammen med Wismar og Rostock som blir underlagt store angrep der 14 skip blir ødelagt av danskene. Siden var Rügen tatt under angrep i juni 1511 med store ødeleggelser, så vende Ulfstand seg mot Öland. I juli 1511 kom den danske flåten til København lastet med mye krigsbytte. Den 26. juli 1511 sende Lübeck ut sin flåte og der fikk man opplysninger om at orlogsflåden var kommet tilbake til København. Deretter besluttet man å angripe Bornholm. Men ved ankomsten oppdager de den danske flåten på vei, for Ulfstand med hans visadmiraler Søren Norby og Tisle Giseler hadde holdt flåten klar for å seile ut på kort varsel. Slaget. Den 9. august 1511 stevnet den danske flåten på tyve skip under Ulfstand mot den lübeckske flåten under Bornholm som straks løfter deres ankre og kom opp mot danskene. Taktikk under sjøslaget var interessant, for de større skip var på fløyene med de mindre i midten, tydde på side-mot-side linjeformasjon, "line abreast" og de større skip hadde egne følg med en ledsager hver side. Fra Lübeck er det beretninger om at "Engelen" likner en høne blant sine kyllinger, antyder at "Engelen" var meget stort. Etter de første artillerisalver var utvekslet, glir kampene raskt seg inn i en uordnet skip-mot-skip engasjementer hvor man så admiralskipene "Engelen" og "Maria" kom i meget intenste kamper der begge skip skjøt løs på hverandre og forsøkt forgjeves å entrer hverandre for kapringskamp. De mindre skipene på begge sider holde seg unna, bare griper inn for å hjelper storskip i knipe og et av de danske kom seg utenfor sin gruppe, blir tatt av lübeckerne som føre vekk deres prise. Idet natten kom, hadde ingen av partene vunnet noe og i ly av mørket trakk lübeckerne seg tilbake, overlatt deres ankerplass til danskene som den neste dagen oppdager tre skip på vei mot seg. Disse lübeckske skiper var kommet sent og visst ikke at ankerplassen var tatt av danskene, noe man oppdaget for sent. To av de tre skiper blir tatt av danskene den 10. august 1511. Etterspillet. Lübeckerne som trakk seg vekk, var ved 11. august kommet til Hela halvøya der de fant den nederlandske konvoien på 250 skip som hadde samlet seg der etter å ha vært i Preussen og Livland. De fire krigsskiper flykter vekk for å varsler danskene ved Bornholm mens konvoien blir oppgitt av mannskapene som kom på land. Lübeckerne plyndrer de forlattede skipene og laster de 18 større og beste fartøyer med bytte, deretter brenne ned resten. Ved varselen om dette seile så Ulfstand fra Bornholm sørover for å avskjærer freden til Lübeck. Slaget ved Rixhöft, Travemünde den 14. august 1511 ved munningen av floden Wisla var et hardt slag der lübeckerne konsentrer deres artilleri mot admiralskipet "Engelen" som fikk roret skadet og storseilet falt ned, utløst forvirring blant danskene så lübeckerne slapp gjennom med deres bytte til Travemünde. Det var dessuten en historisk begivenhet dersom artilleri som et avgjørende element under sjøslag var først sett ved Rixhöft nå Rozewie i Polen- istedenfor være til assistanse som før. De to sjøslager var noe nytt med utelukkende artillerikamp etterfulgt av forsøk på å kapre hverandre gjennom entring, før var artilleri ment for å behjelpe entringsforsøk. Ved 23. april 1512 blir det sluttet fred mellom Danmark og Lübeck for den danske orlogsflåden var blitt en for sterk motstander og i Sverige døde riksforstanderen Svante Nilsson den 2. januar 1512 så Sten Sture den yngre overtok. En våpenstillstand fram til 1517 var inngått den 23. april 1512 også. Kilder: Danmark i krig ISBN 87-567-7269-6 Sören Norby Sjökrigare i Östersjön på 1500-tallet av Ödins Forslag AB Bornholm 1511 Skadedyr. Skadedyr er et eller flere dyr som utnytter en ressurs som også har interesse for oss mennesker, som forårsaker «en skade», og som oftest et økonomisk tap. Andre dyr som er smittebærere av sykdommer eller på ett eller annet vis er til plage eller sjenanse for menneskeheten, blir ofte regnet som skadedyr. Motsatsen til et skadedyr er et nyttedyr. Grunnen til at enkelte arter blir regnet som skadedyr er at de har et slikt «livsmønster» at de lett kommer i konflikt med de aktiviteter som menneskene driver. Alle kan bli utsatt for skadedyr. Skadedyr finner ofte veien inn i utette bygninger eller som blindpassasjerer i varer og bagasje. Økonomisk tap. I landbruket er skadedyr et problem på flere steder, både som skadedyr utendørs på avlingene, eller innendørs i driftsbygninger. Ute er det ofte insekter som er problemet. Særlig de artene som lever på, av eller i planter. I moderne landbruk anlegges ofte store områder med samme slag planter. Dette kalles "monokultur" og dette miljøet er svært gunstig for enkelte arter som har nettopp denne planten som sin næringsplante. I driftsbygninger kan det være mus og rotter. Ulike arter av insekter, kan finne ideelle leveforhold i lagret varer. Et annet stort problem i landbruket er alle flyvende insekter i forskjellige besetninger. Begrensning av skadedyr er viktig i landbruket, både for å hindre smitte og oppblomstring av epidemier, men også for å ta vare på utstyr og bygningsmasse. Angrep fra skadedyr i bygninger kan øke risiko for branntilløp. De store rovdyrene ulv, bjørn, jerv og gaupe kan gjøre stor skade blant annet i rein- og sauebestander på beite, og blir derfor tidvis karakterisert som skadedyr, særlig i de politiserte rovdyrdebattene. Men disse betegnelsene ligger utenfor den alminnelige oppfatning av skadedyr. Smittebærere. Skadedyr kan noen ganger være smittebærere av sykdommer, de kan true vår helse. Noen skadedyr. Larver (og / eller voksne) av insekter som: bladvepser, bladlus, teger, maur, trips, stankelbein, fruktfluer, kakerlakker, støvlus, klannere, trebukker og barkebiller På planter og trær. De artene som lever på trærnes knopper, barnåler og blad tilhører ulike insektgrupper. Antall individer av bladspisende insekter varierer normalt fra år til år, avhengig av næringskvalitet, klima og antall naturlige fiender. De fleste artene skadedyr finnes vanligvis i små mengder som sjelden blir så stor at beitingen går særlig ut over vertsplantens tilvekst. Skaden er derfor vanligvis ubetydelig. Men noen ganger skjer det at det kommer masseangrep eller masseutbrudd. Det er resultat av mer eller mindre tilfeldige foranliggende hendelser, eller de kommer i sykluser med årvisse mellomrom. Ved masseutbrudd øker individmengden sterkt i antall og til slutt vil de utnytte sin næringsplante fullstendig. Etter to til tre år vil masseangrepet vanligvis opphøre av seg selv, og artens individantall reduseres til det normale. De mest økonomisk betydningsfulle skadedyr på bartrær finnes på furu. De alvorligste skadedyr på nåler og skudd her i Norge er arter av sommerfugler. Skader som oppstår i treverket av margborere, som enkelte biller (trebukker), har kanskje størst betydning. Skadedyrangrep i og på blad, i knopper og skudd på busker og trær kan føre til store skader. Noen planteetere spiser hele blader eller deler av det, andre kan leve inne i bladet eller barnålen. Dette er særlig alvorlige på unge trær. Om toppskuddet skades, kan ett eller noen ganger flere sideskudd overta for toppskuddet, trestammen blir skjev eller forgreinet. Kvaliteten og den økonomiske verdien på treet blir forringet, fordi slike trær lett får en uheldig form. Angrepet på eldre trær medfører oftest bare en reduksjon av nåler, sjelden til særlig veksthemmelse. Angrep på eldre trær som er i hogstmoden alder, er minst alvorlig, fordi trestammens form er ferdigvokst. De fleste trær og busker har mer blad enn nødvendig og tåler at en del av blad- eller nålemassen reduseres, uten at det får en nevneverdig reduksjon i treets vekst. Stort blad- eller nåltap, der det meste dør, fører til vekstreduksjon i tremassen. Ett års fullstendig avnåling hos furu kan gi tilveksttap tilsvarende to års normal vekst. Enkelte treslag, som eik og ask, lager nye blader utover hele sommeren. Bartrær som har bare en årgang nåler, erstatter forholdsvis lett det tapte. Furu har gjerne 2-3 nåleårganger og tåler som regel å bli fullstendig avnålet. Gran tåler ikke så lett et kraftig angrep med stort tap av nåler, og dør ofte av slike angrep. Maur. Bolet til jordmaur er oftest anlagt i hager, i jorden, ofte under en større stein, eller annen gjenstand. Det dannes ofte løse tuer av jord over bolet. Det hender at jordmaur etablerer bol i råteskadet treverk innendørs, eller isolasjonen, som f.eks. under baderomsgulv. Maur i bygningsmaterialer er et problem som bør tas alvorlig. Ofte er det jakten på mat som er årsaken til at maur etablerer seg i hus. Stokkmaur kan etablere bol i trekonstruksjoner og isolasjon (isopor) i hus. Stort sett bare plagsomme eller nyttige. Noen dyr i hus har ikke direkte økonomisk betydning som skadedyr. Kanskje er de heller til nytte, da enkelte lever av andre mindre dyr. De er heller mer til "plage" eller "sjenanse". Slike dyr er flaggermus, stikkvepser, skrukketroll, edderkopper, vevkjerringer, mosskorpioner, saksedyr og mange andre. Noen insekter kan virke plagsomme, men er egentlig svært nyttige, som snylteveps eller parasittveps, marihøner, bløtvinger og mange flere. Disse dyrene lever av bladlus og mindre dyr og de hjelper derfor til med å holde bestanden av slike skadedyr nede. Humler er svært viktige nytteinsekter, men plasserer de f.eks. bolene sine i og rundt hus kan de være plagsomme, og humlene vil forsvare bolet sitt om dette blir forstyrret. Men noen direkte skade gjør de ikke. Parasitter. Parasitter er ikke skadedyr, men dyr som lever på eller i et annet dyr (verten). Ken Anderson. Ken Anderson (født 20. juli 1972 i Minnesota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Fairbanks, Alaska, USA. Anderson flyttet til Alaska i 1993 for å kunne drive med hundekjøring. Mellomdistanseløp som han har deltatt i er Kuskowim 300, Wyoming Stage Stop Race og Atta-Boy 300. I 1999 debuterte Ken Anderson i Iditarod, og i det løpet endte han som nummmer 26. Totalt har han deltatt seks ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2003 da han ble nummer 5. Samyukta Janamorcha Nepal. Samyukta Janamorcha Nepal (transkriberes også Sanyukta – forkortelse SJM) – संयुक्त जनमोर्चा नेपाल – engelsk navn "United People's Front Nepal" (forkortelse UPFN) – norsk "Nepals Forente Folkefront" – var fra 1991 valgfronten til det nye kommunistiske partiet NKP (Ekda Kendra). Da dette partiet sprakk i to i 1994 sprakk SJM i to forskjellige organisasjoner, som fortsatte å bruke samme navn. Den ene organisasjonen blei nedlagt våren 2000, den andre sommeren 2002. Det opprinnelige SJM 1991 til 1994. NKP (Ekda Kendra) blei stifta ved at flere partier slutta seg sammen i november 1990. De viktigste var NKP (Mashal), leda av Prachanda, NKP (Chautho Mahadhiveshan) leda av Nirmal Lama, og ei mindre gruppe leda av Baburam Bhattarai som våren 1991 splitta seg ut fra NKP (Masal) og gikk med i NKP (EK). Leder i det nye partiet blei "Prachanda". NKP (Ekta Kendra) vedtok på sitt stiftelseslandsmøte at partiet ville stille til valg, men valgdeltakelse var bare et middel til å forberede en væpna arbeider- og bonderevolusjon. Det var derfor naturlig at partiet fungerte halvillegalt og under jorda, mens valgoppstillinga skjedde gjennom en åpen masseorganisasjon, også kalt en valgfront. SJM blei stifta som valgfronten til NKP (EK). Til leder for SJM blei 10. mars 1991 valgt Baburam Bhattarai. Ettersom Prachanda var under jorda og ikke sto fram offentlig, blei B. Bhattarai dermed også i praksis partiets mest kjente offentlige leder. Nepal Mazdoor Kizan Party var innom SJM i starten, men gikk ut før valget og stilte egne lister. Det lille NKP (MLM), som hadde samarbeida med NKP (Mashal) og NKP (Masal) i 1990, var med til valget var over, men gikk ut etterpå. Til parlamentsvalget i 1991 stilte SJM 70 kandidater av 205 mulige, fikk 351 904 stemmer, 4,83% og 9 representanter. Dermed blei SJM 3. største parti i kongressen. SJM var også eneste større parti som hadde et flertall av representanter fra nasjonale minoriteter. Ved lokalvalga i 2002 danna SJM en valgfront sammen med de mindre kommunistpartiene Nepal Mazdoor Kizan Party, NKP (15. september 1949), NKP (MLM) og "Nepal Communist League". SJM vant i det vestlige distriktet "Rolpa" og noen nærliggende distrikter. Valgseirene gjorde det mulig å ta over lokalregjeringene over store deler av Rolpa-distriktet, men utløste også forfølgelser fra det lokale partiapparatet til Nepals Kongressparti som var i regjering, og polititropper som blei sendt ut av Kongressens brutale og udemokratiske innenriksminister. Både de lokale regjeringsposisjonene og sinnet som fulgte undertrykkelsen blei viktig for å forberede opprøret i 1996. Splittelsen og kampen om retten til valgnavnet 1994. I mai 1994 sprakk NKP (Ekta Kendra) i to. Majoriteten fulgte trolig Prachanda og Baburam Bhattarai, mens ei minoritetsfløy fulgte Nirmal Lama. Men begge partiene brukte i de neste ti måneder samme navn. Maoistpartiet NKP (Maobadi) rekner sin stiftelse fra denne splittelsen. Men partiet tok ikke i bruk navnet NKP (Maobadi) før i mars 2005. 22. mai sprakk SJM også i to forskjellige organisasjoner, som fulgte de to fløyene. Det vi kan kalle SJM (B. Bhattarai) var fra nå av NKP (Maobadi)s frontorganisasjon. SJM (Vidya) blei navnet på Lama-fløyas valgfront. ("Niranjan Govinda Vidya", en veteran fra stiftelsen av det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti i 1949, var leder av Lama-fløyas SJM.) Av de 9 parlamentariske representantene fulgte 3 SJM (B. Bhattarai) og 6 SJM (Vidya). Begge fløyer krevde å få bruke SJM-navnet til å stille til parlamentsvalget i 1994. Da en domstol beslutta at SJM (Vidya) skulle få denne oppstillingsretten, erklærte SJM (Bhattarai) at de ikke lengre ville delta i parlamentariske valg. I 1997 bestemte høyesterett at B. Bhattarais SJM egentlig hadde retten til valgnavnet. Denne beslutninga hadde da bare kuriositetens interesse, ettersom denne fløya for lengst hadde vendt ryggen til alt som hette parlamentariske valg. SJM (Bhattarai) etter 1994. Bruddet i mai kom av at fløya til Prachanda og Baburam Bhattarai mente at det nå var på tide å sette fart på forberedelsene av folkeopprøret, mens Nirmal Lama og hans fløy mente at tida ikke var inne. Flere vedtak om dette blei fatta på plenumet i partiledelsen i februar 2005, der partiet formelt skifta navn til NKP (Maobadi). Det var nå ikke lengre aktuelt å bruke SJM som en valgfront, ettersom partiet anså at tida med valgdeltakelse var forbi for godt. Men NKP (Maobadi) utvikla forskjellige legale masseorganisasjoner, som skulle fortsette å arbeide lovlig, i de områdene regjeringa holdt og i byene også etter at krigen hadde starta, og partiet sjøl hadde gått fullstendig under jorda. (De fleste organisasjonene av denne typen var legale fram til unntakstilstanden seinhøstes 2001. Partiet anså i denne perioden SJM som sin viktigste legale, samlende front, som skulle bli det formelle felles uttrykket for alle krefter som støtta opprøret. Da opprøret starta i februar 2006, blei det derfor formelt lansert i et brev med 40 krav til statsministeren, sendt fra SJM og undertekna av B. Bhattarai den 4. februar, med beskjed om at hvis krava ikke var innstilt innen 16. februar ville opprør være uunngåelig. (Opprøret starta faktisk alt 13. februar.) (Se artikkelen Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996.) Navnet SJM blei også seinere på 1990-tallet brukt til demonstrasjoner, til å sende ut erklæringer osv. Etterhvert kom maoistpartiet til at SJM ikke fungerte som et samlende forum for å danne en brei folkefront til støtte for opprøret. NKP (Maobadi)s SJM blei derfor lagt ned i februar 2000. Isteden begynte partiet å opprette de breiere lokale "folkekomiteene", som de også så på som grunnenhetene i en ny, revolusjonær stat. Nirmal Lama-fløyas SJM lider nederlag 1994. Dommen i 1994 og maoistenes beslutning om fullstendig valgboikott som fulgte den, ga Lama-fløyas SJM (Vidya) monopol på å bruke SJM-navnet i valg. Men valget i 1994 blei et stort nederlag for Nirmal Lama-fløya. Ingen fra flertallet av representanter som fulgte dem i bruddet klarte å bli valgt inn igjen. SJM (Vidya) stilte 49 kandidater, fikk 100 285 stemmer, 1.32% og ingen representanter. Dette bekrefta at ikke bare flertallet av partimedlemmene, men også flertallet av aktivister og velgere hadde fulgt Prachanda/Bhattarais fløy, eller ihvertfall ikke hadde fulgt Nirmal Lamas fløy. Inn igjen 1999. Etter at maoistene omdøpte sitt parti i mars 1995, var Lamas fløy også uten konkurranse når det gjaldt partinavnet NKP (Ekta Kendra). I 1999 stilte de til parlamentsvalg igjen gjennom SJM. Med 40 kandidater fikk de 74 669 stemmer og 0,86%, igjen en tilbakegang i forhold til 1994. Men denne gangen fikk Lamas SJM valgt inn en representant og var en deltaker i det parlamentariske spillet igjen, såvidt. Fra 1999 til 2002 spilte SJMs ene representant stort sett på lag med de to andre små kommunistpartiene: Nepal Mazdoor Kizan Party som også hadde en representant, og Rashtriya Jana Morcha (valgfronten til NKP (Masal)) som hadde 5. Disse tre partienes representanter stemte sammen mot unntakstilstand og repressive lover, offensiver mot maoistopprøret, og protesterte mot tortur og menneskerettighetsovergrep. Det store, moderate kommunistpartiet UML støtta en del slike vedtak, særlig hvis UML satt i regjering. De tre småpartiene til venstre unngikk de endeløse regjeringskabalene. Sammenslåing 2002. Sommeren 2002 slo NKP (Ekta Kendra) seg sammen med NKP (Masal) til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra Masal). De to partienes valgfronter gikk også sammen. Samyukta Janamorcha Nepal forente seg med NKP (Masal)s valgfront Rashtriya Jana Morcha Den nye sammenslåtte valgfronten fikk navnet Janamorcha Nepal (JMN), og 6 parlamentsrepresentanter. Spar (kortspill). Spar (♠) er en av de fire fargene i en vanlig kortstokk. De tre andre er; hjerter (♥), ruter (♦) og kløver (♣). Historie. I Frankrike begynte en å masseprodusere spillkort ved hjelp av tresnitt på slutten av 1400-tallet. Symbolet «♠» var muligens opprinnelig ment å etterligne et løvblad, noe som var vanlig på tyske kortstokker, men det ble iallfall tidlig oppfattet som en spyd eller lansespiss. Det franske ordet for spar er «pique» «spyd/lanse». I germanske land ble imidlertid dette symbolet oppfattet som bladet på en spade – og i alle germanske språk er ordet for kortfargen og ordet for spade (i flertall) identisk. Unntaket er moderne norsk, men dette skyldes at den eldre formen «spader» er blitt forkortet til «spar» – på samme måten som at «fader» er blitt til «far». Dette bekreftes ved at kortfargen «spar» i tysk og nederlandsk også kan omtales som «Schüppen»/«schoppen» «liten spade/skovl». På spanske kortstokker og tarotstokker bruker en symbolene «sverd» (spar), «beger» (hjerter), «mynter» (ruter) og «stokker» (kløver). Det spanske ordet for «sverd» er «espadas», og mange mener derfor at ordet spader/spar kommer fra spansk. Men dette er lite trolig: Spanske kortstokker har vært lite eller ingenting brukt i germanske land – og de andre kortfargene i germansk har heller ikke spanske navn. Grunnen til forvirringen er at det latinske ordet «spatha» (bredt slagsverd; vevskei), som er lånt fra gresk «spathe» (flatt trestykke; bredt arbeidsredskap), har samme indoeuropeiske rot som det germanske ordet «spade» (spade). Det bør forøvrig nevnes at det spanske ordet for det franske kortsymbolet spar er «picos» – ikke «espadas». I Storbritannia regnet en opprinnelig hjerter for å være den høyeste kortfargen, og på 1700- og 1800-tallet var det vanlig å lage kortstokker hvor kortfargene representerte de fire verdensdelene: hjerter = Europa, ruter = Asia, kløver = Afrika og spar = Amerika. Australia ble ikke regnet som en egen verdensdel på den tiden. Men når en brukte slike kortstokker i USA regnet en selvsagt spar for å være den høyeste kortfargen. Og siden flere av de mest kjente kortspillene har sin opprinnelse i USA (ikke minst bridge og poker) har dette ført til en generell internasjonal aksept for at spar skal rangeres som den høyeste kortfargen. Datalogi. Spar symbolet finnes i tegnsettet unicode. Eric West. Eric West (født 18. mai 1980) er en amerikansk R&B-sanger. Danny Seavey. Danny Seavey (født 1982 i Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra Seward, Alaska, USA. Biografi. Seavey startet med hundekjøring i ung alder, og han ble nummer to i Iditarod Junior i 1997. I 1998 ble han også nummer to i dette løpet, mens han i 1999 endte som nummer fire. I 2001 debuterte han i Iditarod med en 43. plass, og fem år senere ble han nummer 52 da han var med for annen gang i verdens lengste hundesledeløp. Han har også deltatt to ganger i Sheep Creek Classic, to ganger i Grand Portage Passage og en gang i Copper Basin 300. Flere i Danny Seavey sin familie har drevet med hundekjøring. Bestefaren er Dan Seavey, faren er Mitch Seavey og to av brødrene er Tyrell Seavey og Dallas Seavey. Fra 2002 til 2005 gikk han på universitetet i Montana. Amecameca de Juárez. Amecameca de Juárez er en by i delstaten México i Mexico. Den er administrasjonssentrum for Amecameca kommune. Byen hadde 31 687 innbyggere i 2010. Den ligger 2480 meter over havet. Landskapet er spektakulært siden landsbyen har vulkanene Popocatépetl og Iztaccíhuatl som naboer. Dette stedet er et populært startpunkt for ekspedisjoner opp i fjellene. Amecameca. Amecameca er en kommune i "sone III" av delstaten México i Mexico. Administrativt sentrum og største by er Amecameca de Juárez. Kommunen befinner seg sørøst i delstaten. Den dekker et område på 181,72 km², og hadde en befolkning på 48 421 i 2010. Kommunen er kjent for sin natur og sine fjell, spesielt Sierra Nevada-fjellkjeden, og det er kort avstand til vulkanene Popocatépetl og Iztaccíhuatl. Klima. Det er regntid mellom mai og oktober. Gjennomsnittstemperaturen (gjennom hele året) er på 14,1 °C. Den kaldeste måneden er januar, med en gjennomsnittstemperatur på 2,4 °C. April er den varmeste måneden, med en gjennomsnittstemperatur på 24 °C. Det faller 935,6 millimeter nedbør i løpet av et gjennomsnittsår. Juli er den måneden med mest nedbør, hvor det gjennomsnittlig faller 341 millimeter. Februar er den tørreste, med rundt 6,2 millimeter nedbør i kommunen. Liste over kommuner i delstaten México. Oversikt over kommuner i delstaten México i Mexico México Sebra. Sebra er egentlig et paraplynavn for tre nålevende arter i hestefamilien. Disse relativt store pattedyra er kjent for sin stripete pels. Tidligere ble artene gjerne beskrevet i en rekke underarter, men ny kunnskap om disse dyra har endret på dette. I dag er det derfor bare bergsebra som beskrives i to distinkte underarter. Hanne Aga. Hanne Aga (født 28. mars 1947 på Røra i Nord-Trøndelag) er en norsk lyriker, bosatt i Tromsø. Hennes lyrikk er karakterisert som modernisme og romantikk, og finnes i egne litterære utgivelser og antologier såvel som i filmatisk og konsertmessige fremføringer. Hun er medlem i Nordnorsk Forfatterlag, Den norske Forfatterforening (1984) og dennes litterære råd (1991, 1993). Vigdis Hjorth. Vigdis Hjorth (født 19. juli 1959 i Oslo) er en norsk forfatter. Hjorth har en cand.mag.-grad bestående av idéhistorie, statsvitenskap og litteraturvitenskap, samt påbegynt magistergrad i litteraturhistorie. Hun har jobbet i NRK Barneradioen, og hun var redaktør for Barnetimeboka (1989 og 1991). Hjorth er oversatt til dansk, islandsk, russisk, svensk, tysk samt ukrainsk. Hun er trebarnsmor, bosatt på Nesøya i Asker, og har tidligere bodd i København, Bergen, Sveits og Frankrike. Etter en trafikkforseelse i 2009 ble Vigdis blant annet ilagt en fengselsstraff på 30 dager. Fengselsoppholdet inspirerte henne til å skrive boken "Tredve dager i Sandefjord". Folkeakademiet. Folkeakademiet (etablert 1905) er en norsk ideell organisasjon, med det mål å bidra til norske enkeltindivids vekst gjennom erverv av kunnskap og kulturopplevelser. Det ble etablert som et nasjonalt samlende organ for lokale folkeakademi, som igjen rettet sin aktivitet inn mot arbeiderklassen. De første folkeakademi i Norge, ble etablert i Kristiania (1885), «Foredrag for hvermand» i Bergen og «Trondheims Forelesningsforening» (1886), «Arbeiderakademiforeningen» i Drammen (1891) og «Stavanger forelesningsforening» (1891). Mange flere tilkom, det nasjonale Folkeakademienes Landsforening ble formet (1905), og staten bidro lenge med støtte, men etter bråstopp i 1925, falt antallet akademi til rundt 30 (1940). Nazismen ville gjenreise folkeakademiet, og i 1945 var 255 tallet på slike akademi, som etter krigen igjen ble tilgodesett med statlig støtte. I 2005 har man rundt 2000 enkeltvise medlemslag, organisert i 180 lokale Folkeakademi, som igjen er organisert i 11 distrikt; rundt 3000 arrangement (foredrag, musikk, teater) ble gjennomført med anslagsvis 200 000 bivånere. Aktiviteter inkluderer foredrag og kurs avholdes bl.a. med støtte fra Populus, landsomfattende turneer, samt medlemsbladet «Nøkkelen» (fire årlige utgivelser, opplag 3000). Øyefluer. Øyefluer er en familie av umiskjennelige fluer. Deres mest karakteristiske trekk er at fasettøynene er enormt store. Hos hannene dekker de hele det halvkuleformede hodet, hos hunnene er det en smal stripe mellom dem i pannen. Disse fluene er parasitter på sikader. Deres nærmeste slektningen er blomsterfluene. Øyefluene er vanlige, spesielt på gressmarker der sikadene de snylter på er tallrike, men blir lett oversett da de er ganske små og holder seg mest nede i vegetasjonen. Utseende. Øyefluene er lette å kjenne igjen hvis man en gang har sett en. Hodet er meget stort, halvkuleformet til nesten helt kuleformet, og fasettøynene dekker nesten hele hodet. Hos hunnene er det en smal stripe i pannen mellom dem, men hos hannene møtes de i pannen. Bakerst i pannen sitter tre små punktøyne ("ocelli"). Antennene er små, tre-leddete, de to innerste leddene er små. En kraftig antennebørste ("arista") sitter på oversiden av det tredje leddet, nær roten. Munndelene er små og knapt synlige fra siden. Kroppen er påfallende kort, mye kortere enn vingene, vanligvis svart på farge men ofte med tett, grålig bestøvning. Brystet ("thorax") har fin hårkledning men ingen kraftige børster. Vingene er lange og smale. Hos de fleste gruppene går de to lengste årene (R4+5 og M1) mot hverandre ytterst i vingen slik at det dannes en linseformet celle. Beina er temmelig korte, uten noen spesielle særtrekk. Bakkroppen er sylindrisk, nokså kort. Hunnene har et spisst eggleggingsrør som de bruker til å bore eggene inn i vertsdyret. Larvene er tykke, hvite med få tydelige ytre strukturer, et utseende som er typisk for larver som lever som parasitter inne i andre organismer. Levevis. Hele familien er parasitter på sikader (Auchenorrhyncha), og hunnene legger egg på nymfer eller voksne insekter. De legger bare ett egg på hvert vertsdyr. Larvene utvikler seg inne i verten, men tar ikke livet av den før de er ferdigutviklet. Til slutt har larven spist opp alle indre organer hos verten, de mest livsviktige til slutt. Den utvokste larven kryper ut av verten, som nå er redusert til et tomt skall, og forvandler seg til en puppe. En slik livssyklus, der larven spiser på en levende vert, men tar livet av den til slutt, kalles en parasitoid livssyklus. De voksne hunnene bruker sitt gode syn til å finne vertsdyr. Parringen skjer i luften. Øyefluene kan stå stille i luften liksom deres slektninger blomsterfluene, og hannene forfølger og griper hunner som passerer. Øyefluene er vanlige der sikadene de lever av er tallrike, særlig på blomsterenger eller lignende. Systematisk inndeling / norske arter. Mange av slektene er lite undersøkt i Norge, og det er sannsynlig at vi har en del flere arter enn de 40 som til nå er registrerte, da det finnes mange flere i våre naboland. Gunvor Stornes. Gunvor Stornes (født 5. mai 1924 i Korgen) er en norsk forfatter og lyriker, bosatt på Hemnesberget. Hun er representert i en rekke antologier. I 1972 var hun med på etableringen av Nordnorsk Forfatterlag. Stornes er med i Norsk Forfatterforening og Helgeland litteraturlag. Ænima. "Ænima" er et album av bandet Tool. Sangen «Ænima» handler om verdens undergang (armageddon), og om «hølet» Los Angeles. Anarchopedia. Anarchopedia beskriver seg selv som «en folke-encyklopedi». Den er en wiki-encyklopedi slik som Wikipedia, men fokusert på emner slik som arbeiderbevegelsen og anarkisme. Anonymitet på engelsk og Meta Anarchopedia er for tiden ikke tillatt på grunn av spamming. Det hele drives gjennom direkte demokrati. Anarchopedia har wikier på flere språk, iberegnet engelsk, dansk, fransk og tysk. Sydvaranger. A/S Sydvaranger (etablert i Kirkenes i 1906), Finnmark, er et norsk gruveselskap med det formål å utnytte store forekomster av jernmalm i Varanger; eksport siden 1910. Drift og eierskap. Jernmalmen ble brutt i Bjørnevatn, og ble transportert med selskapets private jernbane til Kirkenes hvor malmen ble finmalt og gjort om til pellets. Leveransene gikk blant anna til Tyskland med båt. Hovedeieren, Staten, vedtok nedleggingsplan i 1985, og kuttet statsstøtten i 1996. Bidjovagge Gruber og Rana Gruber på Storforshei, Nordland, var datterselskap. Selskapet ble etter nedleggelsen omgjort til industripark og delvis eid av Sør-Varanger kommune og Varangerkraft. Ny drift. 1. juni 2006 ble alle aksjene i Sydvaranger kjøpt av Tschudi Shipping Company (TSC), som eies og drives av Felix Henry Tschudi. TSC har siden mai 2007 arbeida med planer om å starte opp igjen utvinninga av jernmalm fra dagbrudda i Bjørnevatn, under navnet Sydvaranger Gruve AS. Seinhøsten 2007 ble det foretatt en emisjon i Australia, hvor Sydvaranger fikk inn over 600 millioner kroner. TSC sitter fortsatt på 51,4 % av aksjene. Etter emisjonen ble det klart at gruva i Bjørnevatn skal være i drift igjen i 2009. Det gamle pelletsverket er revet, produksjonen vil derfor i utgangspunktet begrense seg til jernkonsentrat (slig). Ellers vil drifta minne mye om slik den var før nedlegginga, med bl.a malmtogene fra Bjørnevatn til Kirkenes i drift igjen. Finanskrisa 2007-2008 førte til en utsettelse av de planlagte utvidelsene av gruvevirksomheta. Oppstarten går likevel som planlagt. Museum. Sydvaranger var hjørnesteinsbedriften i Kirkenes og for øvrig Norges største gruveselskap. Dagbruddet i Bjørnevatn er Nord-Europas største dagbrudd. Mye historisk materiale er samlet i "Sør-Varanger museum". UKEN. UKEN i Bergen er en studentuke, stiftet i 1946. Den er Vestlandets nest største kulturfestival etter Festspillene i Bergen, og arrangeres hvert partallsår av rundt 1000 studenter ved Norges Handelshøyskole (NHH). NHH's egne revyartister underholder fra aulascenen, mens det også avholdes diverse konserter og andre kulturarrangementer. Neste UKEN er fra 8. til 25.mars 2012. UKEorganisasjonen. UKEN er delt inn i syv seksjoner (Info-, PR-, Marked-, Økonomi-, Salg-, Arrangement- og Revyseksjonen), hver med sin seksjonssjef. Sammen med UKEsjefen utgjør disse åtte personene UKEstyret (US), som stemmes frem av NHH-studentene på høsten i hvert partallsår. Hver seksjon har i tillegg en assisterende seksjonssjef som ansettes i den første ansettelsesrunden på nyåret. Sammen med UKEstyret utgjør disse StorUKEstyret (STUS). Seksjonene i UKEN er igjen inndelt i grupper, hver med sin gruppeleder. Maskoten Orvil. Orvil ble unnfanget ved en stor konkurranse til den første moderne UKEN i 1980, og overtok da stillingen som UKENs maskotfigur etter Bole med harpen. Navnet ble han siden skjenket, oppkalt etter den norske lyrikeren Ernst Orvil. Maskotfigurens velkjente grønnfarge, som siden har blitt hele UKENs farge, har sitt opphav fra at tegneren kun satt med en grønn fargestift for hånden. Orvil har sin egen sang, Orvils vise, og serverer mat til besøkende under UKEN ved Orvils Delikatesser. Historie. UKEN som revytradisjon startet allerede i 1946. Den gang var StudenterUKEN et samarbeid med studenter fra Universitetet i Bergen. Revyen "Ta tonen" ble satt opp på Ole Bull kino, med nå ÆresfUKENsjonær og mangeårig NRK-mann Jakob Skarstein blant aktørene. Instruktør var danseskolelæreren Gunner Gunero, som holdt koken i UKEsammenheng til langt utpå 60-tallet. Nyvinningen i det bergenske kulturlandskap var en umiddelbar suksess, og ble fra den dag av fulgt opp med ny revyforestilling i marsmåned annet hvert år. UKEN hadde fra 1946 til 1972 en egen maskot, Bole med harpen, som prydet revyplakaten til "Ta tonen" og flere av de andre første revyene. Utover 50- og 60-tallet ble StudenterUKEN utvidet til å inkludere en nattklubb for byens befolkning etter forestillingene. Nattklubben bar i god UKEånd navnet Boles nattklubb. Studentdagen så også sin spede begynnelse, i form av den populære kapproingen på Lille Lungegårdsvann mellom studenter fra NHH og UiB. Institusjonene stilte med hver sin båt og heiagjeng, sistnevnte i form av både kor, hornorkestre og andre grupperinger med evne til å lage mye lyd og larm. Da NHH i 1963 flyttet ut i Breiviken ble det klart at både den geografiske og politiske avstanden til universitetsstudentene var en utfordring for samarbeidet. Studentpolitikken var den gang kraftig polarisert, noe som også ga gjenklang i revyoppsetningene. Den gode UKEfølelsen og samholdet var på retrett, og UKErevyen "Dryl´an" fra 1972 med selveste Per Lillo-Stenberg som instruktør ble en foreløpig krok på døra for UKEtradisjonen. Etter revyfloppen og konkursen i 1972 skulle det gå hele seks år før en gjeng i 1978 begynte å kjenne på UKEfølelsen igjen, under det sagnomsuste ”Hyllamøtet” i Aulaen på NHH. To år senere, våren 1980, var det duket for den første studentfestivalen UKEN slik vi kjenner den i dag. UKEN 1980 ble en publikumssuksess og starten på en gullalder i både Breiviken og Bergens kulturliv. UKENs maskot Orvil ble også unnfanget dette året, til stor glede for mange store og små UKEbesøkende. I UKEN '88s revy, "Boomerangen som forsvant (eller annet par utvendig)," ble sågar Sandkassa, en av revysangene, så populær at den havnet på Norsktoppen på NRK. Et annet viktig UKEsymbol rullet i 1984 fra Portugal til Bergen og UKEN. UKEbussen har siden den dag av hatt fast plass på Torgalmenningen som billettkontor og naturlig midtpunkt. I 2006 ble den portugisiske skjønnheten nødt til å gi stafettpinnen videre, og UKEbussen Torvald Menningen fra London ble den heldige arvtageren. Med årene har UKEN gått fra å være mye mer enn kun revy. Konserter og andre arrangementer har etter hvert blitt en vel så viktig del av kulturfestivalen. Verdensstjerner som The Ark, The White Stripes, Blood Hound Gang, Travis, Turboneger, Spiritualized, The Boo Radleys, Primal Scream, Ash, Belle & Sebastian, The Cardigans, 50 Cent, Jason Mraz, Klovner i Kamp og Kaizers Orchestra har alle gjestet UKEN med stor suksess. Foruten et nytenkende og spennende konsertprogram kan UKEN også skilte med verdensrekordforsøk, barne- og eldredag, Studentdag, korhelg, og venne- og familiehelg for å nevne noe. UKEN 08. UKEsjef var Adrian Geelmuyden. UKEorganisasjonen omfatter 900 fUKENsjonærer, engasjerte og ulønnede NHH-studenter. Artistene var: Jason Mraz, CC Cowboys, DDE, Ace of Base, Sondre Lerche, Kaizers Orchestra, The Grand, Moving Ooz, Lorraine og Jan Eggum. UKEN 10. UKEsjef var Kristen Holt. Noen av artistene under UKEN 10 var 50 Cent, Klovner i Kamp, Casiokids, Oral Bee, Thom Hell, deLillos, Superfamily, Kråkesølv, Kathinka og Mr. Jones. UKEN 12. UKEstyret 12 ble valgt høsten 2010, med som UKEsjef. UKENs Forkurs i Festing er UKENs store bidrag til Førstekullsuken, og arrangeres i begynnelsen av august 2011. Med blant annet sceneshow får de nye NHH-studentene her en smakebit på hva UKEN har å tilby. Scott Thoe. Scott Thoe (født i Minnesota, USA 5. august, 1947) er en amerikansk kunstner. Han rømte til Norge på 60-tallet for å komme vekk fra sitt høykapitalistiske hjemland, og for å få inspirasjon fra Nordens natur. Han gjorde seg straks kjent med lokalbefolkningen og etablerte seg omsider som lokalkunstner i fiskebygden Stamsund. Etter hvert utviklet seg han til å bli en av Nord-Norges mest kjente kunstnernavn, hans utsmykking av Ballstad Slipphall i 1992 som ble verdens største veggmalleri bidro og til dette. Mest kjent er han for prosjektet «Tank for Peace» eller «fredsbruen» som den kalles på norsk. Prosjektet går ut på å lage en bru med 43 000 stridsvogner, slik at man skal slippe å ruste dem ned, noe som vil føre til store miljøskader. Dette prosjektet gjorde at han fikk besøke Dumaen i Moskva og holde møter med Mikhail Gorbatsjov, og fikk i stand en kongress i Lofoten med norges toppledere og Mikhail Gorbatsjov. Prosjektet er ikke realisert, men er fortsatt i full gang. For tiden driver han Galleri 2 i Stamsund med sin kone. Tromsø Museum. Historikk. De tidligste tanker om et museum for Nord-Norge ble lansert i 1840 og resulterte i den første utstilling for Tromsø amt i 1870. To år senere ble et fast museum for Tromsø stift etablert i leide lokaler og senere i et nybygg i Muségata (1894). Museet ble flyttet til Folkeparken i 1961. Museets tidsskrift «Ottar» er blitt utgitt siden 1954. Tromsø Museum ble 1. januar 1976 en del av Universitetet i Tromsø og fikk tilnavnet Universitetsmuseet. Siden 1998 har det vært med i «Museumsprosjektet» for utvikling av online museum. Pr. 2012 omfatter museet to vitenskapelige seksjoner: seksjon for naturvitenskap og seksjon for kulturvitenskap. Avdelinger på Tromsø museum. Museet forvalter i dag nordnorsk folkemusikksamling (ledet av Ola Graff), Arktisk-alpin Botanisk hage (verdens nordligste sådanne) (18 dekar), en digital fotoutstilling på 50 000 objekt, faste utstillinger som viser en jordskjelvstasjon, en geologisk utstilling, arkeologi i Nord-Norge som tar særlig for seg vikingtid og steinalder, objekt fra nordnorske kirker og en samisk. Ballstad Slipphall. Ballstad Slip AS, 22. desember 2010. Ballstad Slipphall tilhører Ballstad Slip AS og er verdens største veggmaleri og ble malt av Scott Thoe i 1992. Maleriet måler kvadratmeter og er malt med Jotun farger. Hallen ligger i Ballstad på Vestvågøy. George Fox. George Fox (født juli 1624, død 13. januar 1691) var en engelsk predikant og grunnlegger av Kvekerne, Vennenes samfunn. Emmylou Harris. Emmylou Harris (født 2. april 1947 i Birmingham, Alabama, USA) er en amerikansk musiker, sanger og låtskriver innen country og alternativ rock. Barndom og utdannelse. Emmylou Harris ble født 2. april 1947 kl.12.10 på East End Memorial Hospital i Birmingham, Alabama, USA. Faren Walter Rutland «Bucky» Harris, var offiser i den amerikanske marinen, mens moren Eugenia (Murchison) Harris var hjemmeværende. Harris har en eldre bror, Walter Rutland Harris Jr. Barneårene ble tilbrakt i Greensboro, North Carolina og Woodbridge, Virginia. Som 16-åring fikk hun sin første gitar, en Kay obtained. Den var en bursdagsgave fra bestefaren. Harris studerte drama ved University of North Carolina i Greensboro, North Carolina fra 1965-1967. Hennes første idoler var Peter, Paul and Mary, Bob Dylan, Joan Baez, Son House, The Carter Family, Judy Collins og Woody Guthrie. Personlig liv. Harris har vært gift tre ganger, og er mor til to døtre. Hun bor i dag i Nashville med sin mor. Faren døde i 1993, 72 år gammel. Einar Niemi. Einar Niemi (født 16. september 1943 i Nord-Varanger) er en norsk historiker, oppvokst i Vadsø, utdannet cand.philol. ved Universitetet i Oslo 1972. Niemi var lektor ved Vadsø gymnas (1972-75), amanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø (1975-77) og senere professor (1989-) og styremedlem, samt fylkeskonservator i Finnmark (1977–89). Han har publisert arbeider innen migrasjons-historie, minoritets- og etnisitet-historie og regionalisme rundt Nordkalotten; se også pomorhandel. Niemi var fra høsten 1997 til 2002 hovedredaktør for forskningstidsskriftet Historisk tidsskrift. Niemi har gitt oppmerksomehet til hvordan begrepet «Nord-Norge» oppsto i emigrantmiljøer i USA på 1880-tallet. Studio 1. Studio 1 eller Norlyd Studio 1 var et musikkstudio i Nedregate 5, Oslo. Norlyd Studio 1 ble eid av Robert Jørgensen som også er eier av NISS, (Norsk Institutt for Sal go Scene). Studioet var i drift fra 1989 til 1996. Studioet i Nedregate 5 var opprinnelig bygget som nye Scanax Studio. Studioet var i driftstiden blant Norges og Skandinavias best utstyrte, og med en akustikk som var etterspurt av musikere. Gliding Bird. "Gliding Bird" er debutalbumet til Emmylou Harris, utgitt i 1970. Før hun møtte Gram Parsons og før hun ble en kjent countryartist, startet Emmylou Harris med å synge folkemusikk. Tittelsangen «Gliding Bird» er skrevet av hennes daværende make Tom Slocum. Akustikk. Akustikk er en klassisk disiplin innen fysikken som i første rekke befatter seg med hørbar lyd. (gr.: akuein ακουειν = å høre). Akustikk betyr derfor opprinnelig 'lydlære'. Senere har svingninger i væsker og faste stoffer, samt i andre gasser enn luft, blitt opptatt som del av akustikken. Lydbegrepet er også utvidet i frekvens med "ultralyd" (høyere enn hørbare frekvenser) og "infralyd" (lavere enn hørbare frekvenser). Akustikk er i dag læren om "elastiske", "mekaniske" svingninger og bølger i gasser, væsker og faste stoffer, samt i overgangene mellom disse. Det skilles mellom fysisk akustikk som er underlagt klare fysiske lover og regler, og psykoakustikk som beskriver lydens forskjellige virkninger på mennesker. Kunnskaper om den fysiske akustikken utnyttes i fagområder som "elektroakustikk", "rom"- og "bygningsakustikk" og "undervannsakustikk". "Støybekjempelse" er en egen disiplin som benytter viten fra flere av disse grenene. "Begrepet" akustikk brukes også som betegnelse på hvordan lyd oppfører seg i forskjellige rom. Ordet "akustikk" er i dette tilfellet en kvalitativ "rombeskrivelse" ("god akustikk"). Forskjellige aspekter ved akustikken til et rom blir ofte planlagt før bygging. Eksempler er kirker, kinoer, klasserom, lydstudioer og konsertlokaler. For noen av disse gjelder normer som søkes fulgt. Jernbanestasjoner er notorisk uregulerte, akustisk sett. Akustisk musikk er musikk som utnytter den naturlige akustikken i rommet, det vil si musikk som ikke forsterkes elektrisk eller framføres på elektriske instrumenter. Bygningsakustikk handler om svingningstransmisjon mellom deler av en bygning, for eksempel gjennom "bærekonstruksjonen", mellom "naborom", gjennom "gulv" og gjennom "vinduer". Undervannsakustikk behandler transmisjon og refleksjon av svingninger under vannflata og bryr seg om fisk i stim, samt lokalisering og beskrivelse av bunnen og gjenstander som vrak og undervannsbåter. For det aller meste brukes refleksjon av kjent utstrålt lyd for dette. Denne grenen av akustikken utnyttes både militært og sivilt. De viktigste størrelsene innenfor "fysisk" akustikk er De viktigste verktøy innen akustikken er "matematikk", "kjente kilder", kjente "mikrofoner / forsterkere" og "lydnivåmåleren". Oppførselen til sistnevnte er spesifisert i internasjonale standarder, som sikrer at oppgitte tall kan bli globalt objektive. Veiekurver fra psykoakustikken er frekvensavhengige filtre som fletter hørselens egenskaper inn i målingene. Fire slike kurver er blitt normerte og har fått navnene A, B, C og D. En lydnivåmåling som angår hørselen skal alltid bruke en veiekurve og denne skal angis, som eksempelvis som 90 dBA. Veiekurver brukes ikke i fysisk akustikk. Offisielle dokumenter kan fravike kravet om at veiekurven skal angis; her er da A-veiing alltid underforstått. Gyldige standarder i Europa for fysisk akustikk, psykoakustikk og tilhørende kalibratorer er i i dag (år 2012) gitt av Andre lands standarder er meget lik de europeiske. Klangrom ved universitetet i Dresden, Tyskland To store og dyre spesialverktøy hører også akustikken til: Ekkorom og ekkofrie rom. Flatene i et ekkofritt rom sluker omtrent all lyd slik at meget lite reflekteres. Slik kan avstrålingen fra kilder måles i alle retninger uten forstyrrelser fra refleksjoner. I et ekkorom, også kalt klangrom, søkes det å la veggene reflektere så mye som mulig slik at avstrålt energi blir værende i rommet i lang tid. I et slikt rom har lydens retning ingen betydning; lyden betegnes da som diffus. Veggene og gulv-tak-flatene i et klangrom er utført ikke-parallelle for å unngå stående bølger med frekvenser gitt av flateavstandene. For ytterligere diffusering henges det opp et lite antall krumme, reflekterende flater i romvolumet for å bøye av lydenergitransporten andre steder enn bare ved veggene. Et klangrom virker integrerende; å måle summen av et objekts utstrålte energi er klangrommets hovedformål. For rom er etterklangstiden i sekunder [s] en viktig størrelse, som også romabsorbsjonen målt i formula_3 som 'ekvivalent hull', samt den såkalte hallavstanden, eller hallradien. Hallradien er den avstanden fra en kilde hvor lydnivået fra kilden er lik lydnivået i den diffuse romlyden. På engelsk kalles denne "critical distance". Romlyd er så komplisert at man for det meste bruker statistiske betraktninger i beskrivelser. I et ekkorom er etterklangstiden lang, i et ekkofritt rom er den nær null. I psykoakustikken er begreper som veiekurver og hørestyrke [sone] i bruk. Store deler av psykoakustikken beror på objektive målinger av hørselens egenskaper. Muligheten for kraftig komprimering av digitale lydfiler nesten uten at det merkes, som ved Fraunhofers MP3-format, baserer seg på kunnskaper om blant annet hørselens maskeringseffekt. Vanlige lydnivåer transporterer ganske små energimengder. Det vil si at det er ganske små utslag (for eksempel i lydtrykk sammenlignet med det statiske lufttrykket), og at akustikk derfor er en svært linjær disiplin. Mye av matematikken for akustikk ser på den klassiske resonatoren, bestående av "masse", "fjær" og "friksjon". Bølger i gasser og væsker er longitudinelle trykkbølger. Man sier at en kilde "stråler ut" lyden til mediet. Hovedtema i beskrivelse av utbredelse av bølger i gasser og væsker er "stråling" fra kilder, "forplantning" i medier samt "refleksjon" og "transmisjon" ved overganger. I faste stoffer kan det finnes flere typer bølger, for eksempel transverselle bølger og vridningsbølger. Det kan bygges akustiske kretser hvor luft både kan opptre som fjær og som masse. Et eksempel er blåsing over en flasketut. Her er massen lik massen av luften i tuten og fjæra dannes av kompresjon av luften i flaskevolumet. "Lydpotter" i biler består av akustiske kretser. Væsker kan knapt opptre som fjærer fordi de ikke kan komprimeres mye. Lyd forplanter seg med forskjellige hastigheter i forskjellige media. Lydhastigheten er en materialkonstant for et stoff. Lydhastigheten er alltid noe temperaturavhengig. I gasser er den også ganske trykkavhengig. Lydhastigheten er omtrent 340 m/s i luft og 1500 m/s i vann. For lynnedslag kan en derfor telle sekunder mellom lys og lyd, dele på tre og slik grovt finne avstanden til nedslaget i km. Musikkinstrumenter utnytter de fleste sider av akustikken. Toner stammer fra svingende strenger, flater og luftsøyler. Lengdeendringer fører til frekvensendringer. Instrumentene bruker i stor utstrekning strålende kropper som er med på å danne instrumentets klang. Elektroakustikken handler primært om elektromekaniske omvandlere som mikrofoner og høyttalere. Bruk av disse krever kunnskap om elektroniske forsterkere i tillegg til akustikk. Elektronikk brukes i all akustisk måling, både for kilder og mikrofoner, og er for det meste også svært viktig for fremføring av musikk og tale. En stor del av akustikken beskjeftiger seg med "støy" på flere nivå. "Veitrafikkstøy", "flystøy" og "støy på arbeidsplassen" er tre av de viktigste områdene i både fysisk akustikk og psykoakustikk. Psykoakustikken beskjeftiger seg ellers også med støyens innflytelse på velværet og helsen, både på kort og lang sikt. De hyppigste signalene som vurderes av akustikken er sinustonen, talestemme, musikk, hvit støy, rosa støy, oktavstøy og 1/3-oktavstøy. I tillegg kommer støy fra omgivelsene og naturlyder. Bjørn Gabrielsen. Bjørn Vidar Gabrielsen (født 22. august 1967) er en norsk forfatter, næringslivsjournalist og litteraturkritiker. Han skriver om og anmelder litteratur i "Dagens Næringsliv", og tok høsten 2006 over ansvaret for avisens tradisjonsrike spalte «På nattbordet», etter Per Bang. Han er i tillegg fast spaltist i "Vårt Land". Han er tidligere redaktør i filmtidsskriftet «Z», og har blant annet skrevet for "Morgenbladet" og gratisavisen "Natt&Dag". Gabrielsen bokdebuterte i 2001 med reiseskildringen "Lutefisk på prærien", og har siden skrevet ytterligere 3 bøker. Utmerkelser. Årets litteraturkritiker 2003 (Norsk kritikerlag) Kari Bøge. Kari Bøge (født 19. august 1950 i Stockholm) er en norsk maler, tegneserieskaper og forfatter bosatt i Arendal. Hun har dansk mor og norsk far. Som barn bodde hun i en lang periode i Roma. Som ung jente begynte hun som journalist for en lokalavis i Norge. Hun begynte også, når hun hadde fullført grunnskolen, som maler. Kari Bøge debuterte som forfatter i 1970 med romanen "Asmorelda", på samme tid som hun ble tatt opp som maler i Unge Kunstneres Samfunn. I etterkant har hun skrevet ni voksenbøker og fire ungdomsbøker i tillegg til at hun har illustrert sju bøker (fem av dem er skrevet av Einar Økland) Eiður Guðjohnsen. Eiður Smári Guðjohnsen (født 15. september 1978 i Reykjavik), kjent som Eidur Gudjohnsen på engelsk, er en fotballspiller fra Island. Han spiller for øyeblikket for den belgiske klubben Cercle Brugge. Gudjohnsen er også kaptein på. Klubbkarriere. Den 24. april 1996, i en kamp mot, ble Eidur og hans far Arnór Gudjohnsen historiske etter at de representerte i samme kamp. Arnór startet kampen, mens Eidur kom inn som innbytter for faren i andre omgang. Kort tid etter denne kampen brakk Eidur ankelen, og ble borte fra fotballen en god stund og hadde problemer med å komme tilbake. I mellomtiden la faren opp, og de har senere uttrykt skuffelse over at de ikke fikk spille samtidig for landslaget. Han hadde da vært to år i nederlandske PSV Eindhoven, hvor man hadde store forventninger til ham. Skadeproblemene førte senere til at klubben fristilte ham, og han vendte hjem til KR Reykjavik. Samtidig signerte lagkameraten Ronaldo for FC Barcelona, en klubb Eidur endte opp i 10 år senere. Etter et år i hjemlandet, signerte han for Bolton Wanderers i 1998. Bolton. Han hadde imponert på klubbens sommerturne i Irland, og ble tilbudt kontrakt av den daværende manageren Colin Todd. Fortsatt var han skadeplaget, og det ville ta tid å komme opp på det nivået han måtte være. I september 1998 fikk han en kort opptreden for førstelaget i en kamp mot Birmingham City, som førte til en enda større motivasjon for å komme tilbake. Tidlig i 1999 besluttet Todd å flytte Gudjohnsen til førstelaget for å forsterke angrepsrekken til klubben, etter salgene av Arnar Gunnlaugsson og Nathan Blake. Umiddelbart etter at Gudjohnsen fikk sjansen på førstelaget, scoret han i en 3-3 kamp mot Swindon Town på County Ground og allerede i neste kamp scoret han igjen, mot Barnsley FC på Reebok Stadium. Ved slutten av sesongen hadde han scoret fem mål totalt for førstelaget. Etter å ha scoret 21 mål for "The Trotters" i 1999-00 sesongen, og ha hjulpet dem til semifinalen i både FA-cupen og Ligacupen uttalte styreleder Phil Gartside at det ville koste minst £ 10 millioner for å kjøpe spilleren fra klubben. Chelsea. I 2000 signerte Gudjohnsen for Chelsea, i en periode hvor Bolton hadde store økonomiske problemer. Han ble kjøpt for £ 4 millioner av Gianluca Vialli (som fikk sparken i september samme år, og ble etterfulgt av Claudio Ranieri). Gudjohnsen dannet et radarpar på topp sammen med den nederlandske spissen Jimmy Floyd Hasselbaink. I 2001-02 sesongen, scoret han 23 mål og bidro til at Hasselbaink nådde 27 scoringer. Tidlig i 2003, innrømmet han at han hadde spilleprobler, og hadde tapt £ 400.000 på kasinoer over en fem måneders periode. Hans driblinger og gode ballkontroll, kombinert med hans dødelige avslutninger, gjorde at han scorte noen fantastiske mål i løpet av sin tid på Stamford Bridge. Målet hans mot Leeds United i 2002-03 sesongen er regnet som en av hans fineste mål i karrieren. I sesongen 2004-05 ble hans scoring mot Southampton rangert som nummer ti i kåringen "Goals of the season". Hans første hat-trick kom mot Blackburn Rovers i oktober 2004, og han gjorde over 60 assists i sin tid i klubben. Ved ankomsten til José Mourinho, ble Gudjohnsen satt i en dypere midtbanerolle, noe som han tok lett. Han endte opp som en allsidig spiller, som kan spille sentralt på midten, som høyre eller venstre ving, dypt midtbaneaker og som spiss. Etter ankomsten til Roman Abramovitsj, som kjøpte av Chelsea i 2003, ble flere høyprofilerte spillere kjøpt. Adrian Mutu, Didier Drogba og Hernán Crespo var alle kjøpt av klubben, og for første gang var hans plass på laget truet. Til tross for dette spilte han jevnlig under 2003-04- og 2004-05 sesongen, og spilte en betydelig rolle da klubben vant Premier League i 2005, og scoret totalt 12 mål. Han scoret også for Chelsea under kvartfinalen mot Barcelona i Champions League 2004-05. I 2006 signerte klubben flere store navn, deriblant spissene Andrij Sjevtsjenko og Salomon Kalou, samt midtbanespiller Michael Ballack. På grunn av dette ble det økende spekulasjoner om hans muligheter for spilletid og hans fremtid i klubben. Til tross for at han var linket til både Manchester United og Real Madrid, ble han enig med Barcelona om en kontrakt på tre år, med opsjon på ett ekstra år. FC Barcelona. Han ble i 2006 signert av FC Barcelona for å erstatte Henrik Larsson, som hadde bestemt seg for å avslutte sin karriere i klubben Helsingborgs IF i Sverige. Overgangssummen ble hevdet å være € 12 millioner med et tillegg på € 3 millioner, avhengig av hvor bra han gjorde det i sin nye klubb. Den 28. august 2006 gjorde Gudjohnsen sin debut La Liga, i en kamp mot Celta Vigo. Med tre minutter igjen av kampen, scoret han vinnermålet, og klubben vant til slutt 3-2. En Celta Vigo-forsvarer blokkerte først Gudjohnsens forsøk på klubb. Da ballen kom i retur, vippet han ballen opp og på hel volley scoret han et fantastisk mål. Han scoret også mot gammelklubben Chelsea i Champions League i oktober 2006, og scoret et av målene mot Werder Bremen i sekstendelsfinalen i turneringen. Gudjohnsen ble også berømt i USA da han scoret et imponerene mål i mot Club Deportivo Guadalajara foran nesten 100 000 tilskuere i Los Angeles. I 2007 scoret han for Barcelona i en Champions League-kamp mot Liverpool på Anfield. Til tross for at klubben vant kampen, røk de ut av turneringen på bortemålsregelen. Han avsluttet sesongen 2006-07 med 12 mål totalt, uansett turnering. Bare Ronaldinho, Samuel Eto'o og Lionel Messi, scoret flere mål. Han ble også klubbens toppscorer i Champions League, men med kun tre mål. Selv om Gudjohnson spilte rimelig bra i sin første sesong i Spania, virket det som om han ikke hadde oppfylt forventningene til enten Frank Rijkaard eller fansen. Sommeren 2007 var det forventet at at ville finne seg en ny klubb, og han var linket nesten alle Premier League-klubbene. Barcelona gjorde ikke noe konkret for å få han solgt, og på grunn av skade skjedde ingenting. På høsten tok han plass på Barcelona-benken igjen, og var fast bestemt på å kjempe seg tilbake på laget. Han hadde en formidabel oppgave, da klubben hadde kjøpt Thierry Henry, og gitt ungguttene Giovani dos Santos og Bojan Krkić tillitt. Han gjorde sin første kamp for sesongen 23. oktober mot Rangers FC i Champions League, og spilte sentral midtbanespiller. Han scoret sitt første mål i 2007-08 sesongen på straffespark mot CD Alcoyano i Copa del Rey 13. november. Hans første La Liga-mål kom mot Valencia CF, hvor klubben vant 3-0 på Mestalla. Den 20. februar 2007, gjorde han sin kamp nummer 50 i Champions League. I løpet av sesongen spilte Gudjohnsen mange kamper, og endte på 34. Han startet kun 18 av dem, og ble ofte byttet ut under kampene. Han spilte kun 4 hele kamper denne sesongen. I 2008 ble Josep Guardiola ansatt som ny hovedtrener i klubben, og mange trodde da at han var ferdig i klubben. Han ble nok en gang koblet til engelske klubber, deriblant West Ham og Portsmouth. I motsetning til det mange trodde, valgte Guardiola å satse på Gudjohnson. Han spilte en betydelig rolle i klubbens pre-seasons kamper, og scoret to mål i en kamp mot Hibernian FC. Han uttalte at han visste at manageren hadde tro på ham, og at han ville bli i klubben. Den 21. september spilte han sin første kamp for sesongen i en kamp Barcelona vant 6-1, mot Sporting Gijón. Han scoret ikke, men spilte bra og var involvert i de to siste målene. Tre dager senere kom han inn som innbytter igjen, og scoret vinnermålet 3-2, i en kamp mot Real Betis. Gudjohnsen konkurrerte med Seydou Keita om spilletid, og fikk mindre spilletid på slutten av sesongen. I 2009 ble Gudjohnsen den første islendingen til å vinne Champions League, etter at Barcelona slo Manchester United i finalen på Stadio Olimpico. Monaco. Sommeren 2009 skrev Gudjohnsen under en to-års avtale med den franske klubben AS Monaco. Utlån til Tottenham og Stoke. Den 30. januar 2010 ble det klart at Gudjohnsen skulle spille på utlån hos den engelske klubben Tottenham på lån ut vårsesongen 2010. Her fikk han 13 kamper og scoret to mål før han returnerte til Monaco. Den 31. august 2010 ble det klart at Gudjohnsen gikk på utlån til Stoke City FC, som også sikret seg Jermaine Pennant på lån samme dag. Internasjonal karriere. Gudjohnsen debuterte på landslaget i 1996 og har siden spilt over 60 kamper og scoret 24 ganger for Island. Han ble den mestscorende på landslaget den 13. oktober 2007 etter to scoringer i et 2-4 tap mot. Den gamle rekorden tilhørte Ríkharður Jónsson, med sine 17 mål. Han er også den eneste spilleren som har erstattet sin far i en landskamp. Spillestil. Eidur regnes for å være en meget dyktig spiller med god ballkontroll, en utmerket touch og kreativitet. I tillegg fungerer han godt som ballfordeler i en dyp rolle på midtbanen, som en slags playmaker. Han er en allsidig spiller, og en målgarantist som ofte scorer mål på hodet. Selv om han ikke er den raskeste, tar han det igjen med hurtig fotarbeid og stor styrke, samt gode holdninger. Han er også regnet som en spiller med god arbeidsmoral. Personlig liv. Han har tre barn, Sveinn Aron, Andri Lucas og Aryan sammen med sin kone, Ragnhildur. Eksterne lenker. Eidur Gudjohnsen Eidur Gudjohnsen Eidur Gudjohnsen Eidur Gudjohnsen Fiskebøl. Fiskebøl er et sted i Hadsel kommune i Nordland. Stedet ligger nord på Austvågøya, på sørsiden av Hadselfjorden. Fiskebøl er fergested på Europavei 10, med ferge til Melbu på Hadseløya. Etter at Lofotens fastlandsforbindelse («Lofast») åpnet i 2007, fikk ferga til Melbu færre avganger, men den vil ikke bli nedlagt. Nye Europavei 10 tar av like sør for Fiskebøl, og går i Sløverfjordtunnelen gjennom den lille Årnøya og under Sløverfjorden til Raftsundet. Sørover går Europaveien til Svolvær, Kabelvåg og Vest-Lofoten. Det går også fylkesvei vestover til Laukvika. Fiskebøl har etter hvert fått et navn innenfor oljevernarbeid. På stedet finnes NorLense Beredskapssenter, som er et beredskapssenter for oljevern, sikkerhet og opplæring, og NorLense AS, som lager oljelenser og også oppblåsbare telt til bl.a. forsvaret og brann-/redningstjenesten. Gad Rausings pris. Gad Rausings Pris för framstående humanistisk forskargärning er en årlig utmerkelse gitt til viktige nordiske bidragsytere til humanistisk-samfunnsfaglig vitenskap. Prisen forvaltes fra en stor donasjon i 2002, fra Birgit och Gad Rausings stiftelse for Humanistisk Forskning, og bestemmes av det svenske Kungl. Vitterhetsakademien. Prisen deles ut av Kong Karl Gustav i Rikssalen på det svenske slott i Stockholm. Pieces of the Sky. "Pieces of the Sky" er et album av Emmylou Harris, utgitt i 1975 Hennes andre album kom fem år etter at det folkemusikkpregede debutalbumet "Gliding Bird" 1970. "Pieces of the Sky" var det albumet som virkelig fikk fart på karrieren til Emmylou Harris, og regnes av mange som hennes reelle debut. Albumet inneholder blant andre "«If I Could Only Win Your Love»" som nådde en fjerde plass på the Billboard Country Hit, også "«Too Far Gone»" kom på listen, som best 73. plass. Albumet fikk som best en 7. plass på the Billboard Country Albums Chart. Demiurg. Demiurg var ifølge Platons verk Timaios verdensskaperen. Begrepet ble senere brukt av nyplatonske og gnostiske tenkere. I gnostisk filosofi er demiurgen en ond herre som hersker over de lavere makter. Elite Hotel. "Elite Hotel" er et album av Emmylou Harris. Det var hennes andre album i 1975 og hennes tredje totalt. Etter suksessen med "Pieces of the Sky" tidligere på året ble denne utgivelsen enn mer suksessrik. Hun nådde helt til topp med albumet på the Billboard Music Charts. To av sporene på albumet, "«Together Again»" og "«Sweet Dreams»" toppet også countrysingellisten og "«One of These Days»" nådde som best en 3. plass på samme liste. Hennes versjon av The Beatles-låten "«Here, There and Everywhere»" kom på en 63. plass på poplisten. Vårsøg. «Vårsøg» er et dikt av Hans Hyldbakk skrevet i april 1945. Det blir regnet som Hyldbakks mest kjente dikt ved siden av «E slåttatæja». Hyldbakk skrev diktet mot slutten av andre verdenskrig, og det heter seg at «våren» i teksten er en metafor for frigjøringen. Slik skal diktet være en hyllest til fred. Henning Sommerro og gruppa Vårsøg platedebuterte i 1977 med en svært kjent viseversjon av diktet, til Sommerros melodi. Sigmund Grovens tolkning av denne melodien ble lenge brukt som kjenningsmelodi i NRKs radioprogram "Nattønsket". Alexander Rybak har en engelsk versjon av sangen ("If You Were Gone") på sitt album Fairytales. Hans Hyldbakk. Hans Hyldbakk (8. mai 1898–18. august 2001) var en norsk dikter og bygdebokforfatter fra Surnadal på Nordmøre. Mange av diktene hans, som oftest er skrevet på nordmørsdialekt, ble viden kjent da Henning Sommerro satte musikk til dem og gjorde dem til hoveddelen av gruppen Vårsøgs repertoar. Spesielt kjent er diktene «Vårsøg» og «E slåttatæja». Hyldbakk er også kjent unde navnet "Kleivakongen", da han bodde mesteparten av sitt liv i Kleiva over Surnadal sentrum. Som lokalhistoriker og bygdebokforfatter skrev Hyldbakk til sammen om lag 11 000 sider, bl.a. bygdebøker for seks ulike kommuner og i flere jubileumsskrifter fra hjemtraktene. Hyldbakk utførte et nybrottsarbeid da han skrev historien om hjembygdas husmenn og husmannsplasser, som utkom i 1942. For dette arbeidet fikk Hyldbakk tilnavnet «småkårsfolkets historiker». Han debuterte med diktsamlinga Harpespel i 1929, og det kom i alt ti diktsamlingar, seks prosabøker, elleve bygdebøker og sju jubileumsskrift frå Hyldbakk si hand. Hyldbakk drømte om å bli romanforfatter, men Aschehoug refuserte debutmanuset «Gunnar Hjelen» i 1930 og Hyldbakk brente manuset. Avisføljetongen "Brotne band" (1927–28) ble gitt ut i 2011 ti år etter at han døde. Heder. Bysta utanfor kommunehuset i Surnadal. Hans Hyldbakk ble hedret med flere ærespriser, bl.a. fylkeskulturprisen i Møre og Romsdal i 1973 og Kongens fortjenestemedalje i gull i 1994. Utenfor kommunehuset på Skei i Surnadal står det en bronsebyste av Hyldbakk, laget av Tore Bjørn Skjølsvik i 1979. Som pensjonist sparte Hyldbakk opp en sum på nesten en million kroner. Disse pengene og alt han eide (inkludert hjemmet på Kleiva og opphavsretter) ga han til Surnadal kommune. Hyldbakk-huset på Kleiva er nå midtpunktet for Vårsøghelga hver pinse. Kommunen deler hvert år ut Kleivaprisen og tilskudd fra Kleivafondet, der pengene skal gå til å «fremje kulturelle og lokalhistoriske føremål, unnateke stjerneidrett og fotball». Annet. Hans Hyldbakk ble offer for «leksikografisk mord» av "Norsk Allkunnebok", der det står skrevet i sjette bind at han døde i 1947. Utenom "Norsk Allkunnebok" levde han videre i beste velgående i over et halvt århundre. Luxury Liner. "Luxury Liner" er et album av Emmylou Harris fra 1977. Albumet var det andre av til nå fire album av Emmylou Harris som gikk til topps på listen the Billboard Music Charts, (det første var "Elite Hotel"). Men ingen av låtene på albumet nådde helt til topps på singellisten. De to låtene som gjorde det best var; coverversjonen av Chuck Berrys «(You Never Can Tell) C'est la Vie» som kom på sjette plass og «Making Believe» som nådde en åttende plass. Kriminalteknisk lydarbeid. Kriminalteknisk lydarbeide er en fornorskning av det engelske begrepet forensic audio. Det beskriver arbeidet som gjøres med lydopptak, enten for å tydligjøre hva som skjer på ett opptak, for å kunne si noe om et opptak er originalt eller redigert, eller for å kunne si noe om opptakets opprinnelse. For å behandle opptaket brukes en mengde hjelpemidler. Rene lydprosessorer, datamaskiner, magneitsk analyseredskap, kritisk lytting samt dedikerte redskap er blant verktøy som benyttes. Mye kan gjøres med lydopptak hvor taletydelighet er redusert. Fjerning av statisk støy som vifter, hvit støy, motorstøy etc. er ofte relativt enkelt. Disse tilfeller tillater oss bruk av utstyr som er laget for film industrien for å fjerne uønsket støy på location opptak. Av kjente fabrikanter finnes Cedar, Sonic Sollutions, Waves og Dolby. Den uønskede støy lagres som en maske, som så legges i negativ over opptakene for å eliminere innholdet av masken. Fjerning av plutselig støy, som plutselige hendelser, gsm støy, dårlige elektroniske forbindelser etc. er mere komplisert. Flere metoder brukes, alt etter støyens beskaffenhet. Noen nye produkter har mulighet for å fjerne enkelte av disse plutselige hendelser. Kompresjonsteknikker og editeringer brukes også for å minimere plutselige hendelser. Egne designede Eq'er, ofte kamfiltre, brukes for å fjerne gsm støy og annen elektronisk støy. Den viktigste operasjonen vil ofte være en utflatning dynamikken og samtidig en fokusering av lydbildet rundt taleområdet. Dette vil ofte være nok for å gjøre opptakene verdifulle. I dag er mange utstyrt med mp3 spillere eller telefoner med opptaksmulighet. Det har blitt enkelt å ta opp lyd. Ofte reises spørmålet om lyden som er tatt opp i ettertid har blitt endret for å få frem en bestemt mening. Dette er av de mere komplekse oppgaver en som arbeider med kriminalteknisk lyd står ovenfor. Hva må ligge til grunn for å i det hele tatt kunne si noe om ett lydopptaks originalitet? En analyse av et opptak vil prøve å vise om opptaket har blitt stoppet underveis, om sletting av innspilt materiale har blitt foretatt, om noen omrokering av ord har forekommet eller om nye ord og setninger har kommet i tillegg. Metoder for å belyse dette vil være; Hvis ikke originalt opptaksmedium foreligger kan originalitet vanskelig bevises. Ved kritisk lytting kan man dog i mange tilfeller finne spor av editeringer, men å analysere ett opptak ved kritisk lytting dit hen at en utelukker at editeringer har skjedd, kan ikke gjøres. Malcolm Young. Malcolm Mitchell Young (født 6. januar 1953 i Glasgow, Skottland) er gitarist i det australske bandet DC. Han er bror til bandets andre gitarist og frontfigur Angus Young. Da Malcolm var 7 år, utvandret familien fra Skottland til Melbourne Australia. Han er en av 7 søsken. Da han var ung sluttet han på skolen, for å realisere drømmen om å bli rockestjerne. I mellomtiden hadde han jobb i et BH-firma. Han hadde mange forsøk på å bli stjerne, men aldri noe suksess ble det på den unge rockeren fra Melbourne. Tidlig på 1970-tallet (1973) fikk endelig Malcolm satt sammen et band som dugde. Bandet fikk navnet AC/DC og spilte rundt om i Australia. I 1977 kom albumet «Let There Be Rock». I 1980 døde AC/DC´s populære sanger Bon Scott av alkoholforgiftning, og bandet vurderte å gi opp, men Malcolm visste at det var Bon´s ønske at de skulle fortsette. Bandet fikk en ny sanger, Brian Johnson, og i 1980 kom albumet «Back In Black» ut, og det ble bandets aller største hit. På midten av 80-tallet hadde Malcolm et stort alkoholproblem. Midt i Who Made Who-turneen la han seg frivillig inn på avrusningsklinikk. Det var hans nevø (Stevie Young) som spilte mens han var på avrusning. Malcolm Young blir kalt for "The Brain" i bandet. I disse dager bor Malcolm i England sammen med kone og to sønner. Angus Young. Angus McKinnon Young (født 31. mars 1955 i Glasgow, Skottland) er gitarist og låtskriver i det australske bandet DC. Familien Young emigrerte til Australia i 1959. Han begynte å spille gitar som femåring, og grunnla AC/DC sammen med sin bror Malcolm Young i 1973. Et av AC/DCs kjennetegn er Angus Youngs skoleuniform, en ide som kom fra hans søster. Når han opptrer på scenen, er han kjent for å "danse" eller "hoppe" på en spesiell måte. Angus Young fant også på navnet AC/DC sammen med sin bror Malcolm etter at de så det sto på søsterens symaskin. Hans spillestil er bluesinspirert. Angus Young bruker Gibson SG Standard gitarer, og han har i tillegg en egen "signaturmodell". Oftest bruker han Gibson SG Cherry red eller Ebony svart gitar. Han bruker diverse Marshall forsterkere, men det er JTM45 modellen han benytter mest. Angus Young er kjent for å opptre energisk, og dette har ledet til mye av populariteten hans. Han og AC/DC har spilt i Norge flere ganger, i Chateuf Neuf i Oslo i 1980, et par ganger i Drammenshallen på 80-tallet, i Oslo Spektrum i 1995 og 2000, Telenor Arena i 2009, og 2010 på Valle Hovin i Oslo. For mange år siden hevdet bandet selv at Angus ble født i 1959 i stedet for 1955 for å videreføre myten om at han fortsatt var en skolegutt da bandet ble dannet. Angus Young fulgte et forslag fra sin søster og begynte å bruke Ashfield Boys High skoleuniform på scenen, som siden har blitt et av varemerkene til AC/DC. Musikkstudio. Musikkstudio er et eller flere rom laget for innspilling av musikk. Det består vanligvis av flere rom som er akustisk tilpasset en aktivitet. Det kan være innspilling av sang, trommer og andre instrumenter, eller det kan være akustikk tilpasset miksing av musikk. Rommet som brukes til miksing av musikk kalles kontrollrom. Her arbeider teknikere og produsenter. Rommet er optimalisert for å lytte på musikk og lyd som kommer ut fra monitorene. Finn Sletten. Finn Sletten (født 11. august 1952 i Bodø) er en norsk jazzmusiker (trommer). Etter studietur til Arizona (1968–70) spilte han i hjembyen med bl.a. Paul Weedens band på Festspillene i Nord-Norge (1972) og plate (1974). I Oslo medvirket han i Magni Wentzel kvintett, med Jon Eberson, Tore Brunborg, Jon Balke, Michael Bolton og en rekke andre. Fra 1988 var han med i Trio Nord (1988), Ola Bremness "Vær hilset!" (1995), Marit Sandvik band, Nordland jazzforums "Distant Reports" (2001), Tore Johansen og Jan Gunnar Hoffs oppsetning "Free Flows" (2005). Sletten assisterte jazzpoet Triztán Vindtorn med perkusjon på Cecilie Jordal (2001)., en del av fremsyningen «Philosophiske Smuler». Han bidrar ellers til Bodø Domkors julejazz og Beiarn jazzcamp, og var nylig bidragsyter på Kristin Mellem og Bjørn Andor Drages filmmusikk til "Nærkontakt med brunbjørn". Sletten ble under Festspillene i Nord-Norge 2009 tildelt Stubøprisen for å ha vært «en betydelig pionér og inspirasjonskilde for flere generasjoner nordnorske jazzmusikere». Samme år mottok han også den høythengende Gammleng-prisen i klassen jazz fra Fond for utøvende kunstnere. Sigurd Ulveseth. Sigurd Ulveseth (født 13. juli 1953 i Bergen) er en norsk jazzmusiker (bass) og orkesterleder, kjent fra en rekke utgivelser. Ulveseth har med egen kvartett utgitt tre plater. Gruppen består av Adam Nussbaum trommer, Knut Riisnæs sax, og Dag Arnesen piano. Han er også med i Marit Sandvik band, gruppa SWAP med Jan Gunnar Hoff, North West Quartet med bl.a. Frode Nymo. Han har medvirket på plater med Bergen-musikerne Dag Arnesen, Frank Jakobsen, Tore Faye, Knut Kristiansen, Ole Jacob Hystad, Jan Kåre Hystad og Merethe Mikkelsen. Forøvrig reiste han til Vietnam med Urban Connection på turne. Boris Kagarlitskij. Boris Juljevitsj Kagarlitskij (russisk: Бори́с Ю́льевич Кагарли́цкий; født 29. august 1958 i Moskva) er en russisk marxistisk sosiolog og dissident. Kagarlitskij ble politisk engasjert i studenttiden sin, og i 1982 ble han dømt til 18 måneder i fengsel for å ha spredt den illegale avisa "Levyj povorot". I 1988 ble han kjent for et internasjonalt publikum da boka "The Thinking Reed" ble utgitt på engelsk. Den tar for seg forholdet mellom staten og de intellektuelle i Sovjetunionen siden 1917, og for denne fikk han Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize. I forbindelse med glasnost ble Kagarlitskij er fremtredende venstre-kritiker av det sittende regimet. Han var en av lederne for Folkefronten i Moskva mellom 1988 og 1990, og var medlem av bystyret i Moskva i årene 1990–1993, først som representant for Russlands Sosialistiske Parti, fra 1992 for Det Russiske Arbeiderpartiet, som han var med på å stifte. I kjølvannet av Boris Jeltsins kupp i 1993, da parlamentet ble satt ut av funksjon, ble Kagarlitskij nok en gang arrestert for sine synspunkter, men en internasjonal kampanje førte til at han ble satt fri dagen etter. I årene har han jobbet som rådgiver overfor de uavhengige fagforeningene, og i 1998 ble han også hyret inn som rådgiver av arbeidskomiteen i parlamentet. Siden 2002 har Kagarlitskij vært sjef for det Moskva-baserte Institute of Globalization Studies. Han er også fast bidragsyter til magasiner som "The Nation", "Neues Deutschland" og "Junge Welt". Han har også gitt ut en rekke bøker, hvorav de mest kjente utgjør trilogien "Recasting Marxism". I denne trilogien tar Kagarlitskij til orde for at utfordringen i dag er å gjenvinne hegemoniet over staten gjennom å reise et tredje venstre som verken er kommunistisk eller sosialdemokratisk. Tredje venstre. Tredje venstre er et begrep som først ble lansert av Jan Otto Andersson i det finske Vänsterförbundet. For Andersson var begrepet ment å betegne en ny form for sosialisme som overskred kommunismen og sosialdemokratiet. Begrepet har senere blitt utviklet av blant andre Boris Kagarlitskij. I Norge er det fremfor alt tidligere Attac-leder Magnus Marsdal og forlagsredaktør Bendik Wold som gjennom sin bok Tredje venstre har vært talspersoner for begrepet. For Marsdal/Wold, og delvis også for Andersson og Kakarlitskij, er de såkalte nye bevegelsene en helt sentral del av det tredje venstre. Stiftelsen Manifest bygger i stor grad på disse teoriene, og både innenfor Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er det strømninger som ligger nært opp til dette idealet. Eric Hobsbawm. Eric John Blair Hobsbawm (født 9. juni 1917, død 1. oktober 2012) var en britisk marxistisk historiker, mest kjent for sin fire-binds verdenshistorie siden 1789 som består av "The Age of Revolution", "The Age of Capital", "The Age of Empire" og "The Age of Extremes". For sistnevnte bok fikk han for øvrig Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize. Hobsbawm ble født i Alexandria i det britiske protektoratet Egypt og vokste opp i Wien og Berlin, før han i 1933 endte opp i London. Han giftet seg i 1943, og ble skilt i 1951. I 1936 sluttet han seg til Det britiske kommunistpartiet, der han forble medlem i 20 år. Senere sluttet han seg til kretsen rundt tidsskriftet Marxism Today. Han var også i en periode knyttet til Labour Party, og selv om han var en kritiker av politikken til Tony Blair støttet han tidligere partileder Neil Kinnock i kampen mot venstrefløyen i partiet. I 1998 ble han tildelt den prestisjetunge Order of the Companions of Honour. Gjennom sin karriere jobbet han ved flere ulike universiteter. Han pensjonerte seg i 1982, men fortsatte å ta på seg verv, og var inntil sin død president for Birkbeck College ved University of London. Ved siden av sin nyere verdenshistorie skrev Hobsbawm en rekke bøker om andre temaer. Han ble blant annet regnet en av de fremste marxistiske nasjonalismeteoretikerne. Han skrev også flere bøker om arbeiderbevegelsens historie og om opprørere generelt. Ved siden av sitt historikervirke var Hobsbawm også kjent som en jazzekspert, og skrev i flere år jazzanmeldelser for New Statesman under pseudonym. Han skrev også to bøker om jazz, hvorav han i den ene, "Uncommon People", satte sine to store interesser, jazz og opprør, i sammenheng. Røstlandet. Røstlandet er den største øya på Røst i Nordland. Øya er flat og gresskledd, med mye myr og med høyeste punkt bare 11 moh. Øya har et areal på 3.6 km². De fleste av innbyggerne på Røst bor på Røstlandet. Et område vest på øya er vernet som naturreservat. Nord på øya ligger Røst lufthavn. Tettstedet Røstlandet. Røstlandet er også navnet på tettstedet og administrasjonssenteret på Røst. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Dog Soldiers. "Dog Soldiers" er en britisk-luxembourgsk skrekkfilm fra 2002, skrevet og regissert av Neil Marshall, og med blant annet Kevin McKidd, Liam Cunningham & Sean Pertwee, i noen av hovedrollene. I USA ble filmen aldri vist på kino, men gikk direkte til video og DVD. Filmen er ment av fans og være en kultklassikker (ofte nevnt sammen med filmer som Shaun of the Dead og 28 Days Later) grunnet manuskript, regien, filmingen, kjemien mellom skuespillerne og sterke skuespiller prestasjoner og mangelen på spesialeffekter skapt ved hjelp av PC. • Tagline: Six soldiers. Full moon. No chance. Handling. Filmen handler om en gruppe soldater fra den britiske hæren, som er på et treningsoppdrag i det skotske høylandet. De forventer seg en vanlig trenings-øvelse, men oppdager snart restene av en gruppe spesialsoldater som var på et annet oppdrag. De finner kun en overlevende som er i sjokk og hard skadet. I det fjerne hører de ulvehyl som flerrer stillheten, mørket holder på å senke seg og fullmånen stiger frem. Soldatene prøver og komme seg unna uten å bli oppdaget, men det går snart opp for dem at de blir forfulgt, de kommer seg unna i siste liten da de blir plukket opp av en zoolog som tar dem med til en øde gård langt inne i skogen. Huset blir snart omringet av forfølgerne, som viser seg og være varulver. Resten av filmen omhandler beleiringen av huset. E slåttatæja. «E slåttatæja» er et dikt av Hans Hyldbakk. Diktet blir regnet som Hyldbakks mest kjente dikt ved siden av «Vårsøg». Diktet er skrevet på nordmørsdialekt. På bokmål blir tittelen «I slåtteteigen». Henning Sommerro har satt melodi til diktet. Marius Lundeberg Enger. Marius Lundeberg Enger (født 3. februar 1989 i Porsgrunn) er en norsk fotballspiller som spiller i angrep for Notodden. Han ble hentet opp i A-troppen til Odd Grenland før 2006-sesongen fra egen ungdomsstall, og var dermed den yngste spilleren i Tippeligaen denne sesongen og Odds yngste proffspiller noensinne. Før han gikk til Odd hadde han spilt for Eidanger, Urædd og Team Porsgrunn. Enger har én landskamp på G15-nivå, seks på G16-nivå, ni på G17-nivå og fem på G18, og regnes som et av fotball-Norges fremste talenter i sin årsklasse. Enger debuterte i Tippeligaen sommeren 2007 mot Sandefjord Fotball, noe som er hans eneste innhopp så langt. Manglende spilletid gjorde at han høsten 2007 er på utlån til Pors Grenland, senere var han også utlånt til Lørenskog Idrettsforening. Den 20. desember 2007 skrev Enger under en ny toårsavtale med Odd. Like før sesongstart i 2009 skrev Enger under for Pors. Gaukværøya. a>, en gang på 1800-tallet. Fotograf ukjent. Gaukværøya er ei øy i Bø kommune i Nordland, vest for Steine på Langøya og nord for Litløya (med Litløy fyr). Øya har et areal på ca. 1,1 km² og høyeste punkt er Skjerdingstadtinden på 273 moh. I middelalderen var Gaukværøya et av de største fiskeværene i Vesterålen, men etter 2. verdenskrig ble øya fraflyttet. De siste innbyggerne flyttet fra øya i 1951, og i dag står bare hustuftene igjen. Gaukværøya er lokalt kjent som «Værøya», som gjør at den kan forveksles med Lofotøyen med samme navn. Påskevigilien. Påskevigilien eller påskenatt er en gudstjeneste som i mange kirkesamfunn feires på kvelden påskeaften. Den feires etter solnedgang, når påskedagen har begynt ifølge kirkelig tidsregning, som den første feiringen av Kristi oppstandelse. I oldkirken ble dåp gjennomført denne dagen. Senere ble det vanlig å døpe også andre dager, men man forsøker gjerne også å ha dåp, spesielt voksendåp, under vigilien. Dåpsvann blir vanligvis velsignet under gudstjenesten. En annen viktig tradisjon er tenningen av påskelyset. Katolsk liturgi. Under påskevigilien ringer kirkeklokkene, sammen med små håndklokker inne i kirken, for første gang siden skjærtorsdag, mens man synger "Ære være Gud i det høyeste". Ettersom dette skjer rundt midnatt er det mange steder vanlig at man av hensyn til naboer ikke bruker kirkeklokkene, men bare håndklokker. Et annet spesielt element er «det store Halleluja». Under fastetiden brukes ikke dette gledesropet i gudstjenestene, og når man tar det i bruk igjen under vigilien skjer dette gjerne under spesielt høytidelige former. KNM «Fridtjof Nansen». KNM «Fridtjof Nansen» er en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen, bygget ved det spanske verftet Navantia og overlevert til det norske Sjøforsvaret 5. april 2006, seks måneder forsinket. Overleveringen skjedde i den spanske byen Ferrol. Forsvaret hadde planlagt å overta fem fregatter i denne klassen, samt seks NH90-helikoptre til bruk på fregattene, i perioden 2006–2009. Fregattprosjektet har en totalkostnad på 21 milliarder kroner, noe som gjør prosjektet til det største i Forsvaret noensinne. «Fridtjof Nansen» var den første båten som ble overlevert. Den siste fregatten, KNM «Thor Heyerdahl» skulle etter planen overleveres høsten 2009, men ble først levert januar 2011. Piratjakt. I februar 2009 bestemte regjeringen at KNM «Fridtjof Nansen» fra og med 1. august 2009 skulle settes inn i oppdrag i Aden-bukta utenfor Afrikas horn som del av EU-styrke Task Force Atalanta, i kampen mot somaliske pirater som herjet dette sjøområdet. «Fridtjof Nansen» var i området i seks måneder, i en operasjon som kostet ca. 200 millioner kroner. I forkant av oppdraget ble skipet utstyrt med ekstra våpen og annen utrustning. Et eget fengsel for potensielle fangete pirater ble også bygget ombord. Norske marinejegere fra Forsvarets marinejegerkommando ble med skipet sydover, og bemannet to hurtiggående båter som opererte ut ifra skipet. Natt til 14. august seilte fregatten gjennom Suezkanalen, og sluttet seg dermed til EUs anti-piratoperasjon «Atalanta». Allerede om morgenen 22. august fanget mannskapet syv mistenkte pirater da de bordet et mistenkelig fartøy og fant bl.a våpen og leidere ombord. De syv mistenkte ble i forvaring av de norske spesialstyrkene. Den norske fregatten brukte sine hurtiggående båter i samarbeide med et helikopter fra den hollandske fregatten Evertsen og et japansk overvåkingsfly. Episoden skjedde ca 42 nautiske mil, 70 kilometer fra kysten av Jemen, og 115 nautiske mil, omtrent 200 kilometer fra kysten av Somalia. Etter en diskusjon med den nederlandske lederen av styrkene i området, ble de syv satt fri igjen grunnet «mangel på bevis for piratvirksomhet». Eksterne lenker. __NOTOC__ Hallusinogen. Hallusinogene stoffer (eller bare hallusinogener) er en gruppe psykoaktive stoffer som har blitt antatt å kunne få brukeren til å hallusinere. De kan gjøre at brukeren får hallusinasjoner, hvilket vil si syns- og hørselsillusjoner, sanseendringer, vrangforestillinger eller overdrevent sterke følelser. De mest kjente hallusinogener er dinitrogenoksid, DMT, LSD, psilocybin (spiss fleinsopp), meskalin fra Peyote-kakutusen, 2C-B samt LSA. Hallusinogener er en gruppe substanser som kan deles opp i tre ulike kategorier, psykedelika, dissosiative substanser og derilanter. I motsetning til andre psykoaktive stoffer som stimulanter og opiater, forsterker ikke bare hallusinogener vanlige mentale tilstander men induserer tilstander som er helt annerledes enn vanlig bevissthet. Rusopplevelsen er ganske lik, skjønt dosering og varighet varier fra menneske til menneske. Christianfjeld festning. Christianfjeld Festning ved Øverleiret i Elverum ble anlagt i 1683 av feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg under navnet Hammersberg skanse. Under kong Christian 5. s besøk 14. juni 1685 fikk festningen navnet Christianfjeld. I dag preges området av ruiner, samt et stort vanntårn som forsyner Elverum sentrum med vann. Historie. Festningen ble anlagt på en høyde på østsiden av Glomma som en av flere forsvarsanlegg (de andre var Elverum skanse og Grindalsskansen på andre siden av Glomma) i nærområdet for å beskytte veien til Hedemarken mot svenske angrep. Denne første skansen ble kalt Hammersberg. Da kong Christian 5. inspiserte anlegget 14. juni 1685, ga han festningen navnet Christianfjeld etter seg selv. I årene som fulgte ble det gjort omfattende utbygging og forbedringer. I 1709 ble anlegget utvidet med en ytre mur med et kanontårn. Utenfor selve festningen ble det allerede i 1683 ryddet et område tilsvarende festningens skuddfelt. I dette området fikk soldater og underoffiserer tillatelse til å rydde seg boliger. Dette ble opprinnelsen til tettstedet Leiret som i dag utgjør en stor del av Elverum sentrum. Denne bebyggelsen var delt i søndre og nordre Leir som lå på hver sin side av festningen. I festningens velmaktsdager var Grundset marked lagt til nordre Leir. Ved kgl. resolusjon av 13. juli 1742 ble Basmo og Christianfjeld besluttet nedlagt, og festningen ble demontert. Inventar, brukbare bygningsdeler og til og med bygninger ble solgt på auksjon i 1745, og festningen var offisielt nedlagt. I 1811 ble det igjen bestemt at festningen skulle settes i stand og få en garnison på 30 menige, 3 korporaler og 1 premiærløytnant. I årene som fulgte frem mot 1814, ble det nedlagt et omfattende arbeid i å sette festningen og de omkringliggende skansene i stand, og etter Kieltraktaten januar 1814 ble arbeidet kraftig påskyndet. Under felttoget i 1814 ble garnisonen forsterket av 6 kompanier fra Søndenfjellske Dragonregiment, i alt 420 mann. Ved kongelig ordre av 17. desember 1814 ble det bestemt at Christianfjeld skulle nedlegges og skytset fraktes til Kongsvinger festning. Den 25. mars 1815 ble festningen besluttet evakuert. Også denne gang ble bygningene fjernet og solgt, og etter hvert ble murene revet for å brukes til andre murer i området. Festningen kom aldri i kamp, og har aldri vært beleiret. Festningen har mange ganger i årene etterpå blitt benyttet i forbindelse med feiring av nasjonaldagen, hvor deler av arrangementet har blitt lagt til dette området. Det var under saluttering 17. mai 1840 at Elverums første ordfører Hans Øvergaard (1795–1840) ble drept. I 1930-årene ble det satt i gang restaureringsarbeider ledet av kommuneingeniør Dahl. Området ble ryddet som parkområde, og murene etter de forskjellige bygningene ble markert for å vise hvor de hadde stått. I 1964 ble kommunens vanntårn anlagt på toppen av festningen, og restene etter det gamle tårnet ble revet. I dag finner man tre bautaer på Christianfjeld, en for ordfører Øvergaard, en for falne 1808-1814 og en for falne 1940-1945. Garnison. Garnisonens størrelse har variert betydelig gjennom årene. I 1686 var besetningen 32 med befal og menige. I 1716 var det 264 mann, men denne store besetningen må sees i sammenheng med at det var midt under den store nordiske krig. I perioden 1811-1814 var garnisonen i størrelsesorden 25-35 mann. Espen Stueland. Espen Stueland (født 30. mai 1970 i Porsgrunn) er en norsk lyriker og litteraturkritiker. Han bokdebuterte i 1992 med diktsamlingen "Sakte dans ut av brennende hus", og har siden skrevet ytterligere 7 bøker. Han er bokanmelder i avisen Klassekampen, har vært redaktør av litteraturtidsskriftet Vagant, og ble i 2005 kåret til Årets litteraturkritiker. Han mottok Halldis Moren Vesaas-prisen i 2003. Otto Gelsted. Einar Otto Gelsted (født "Jeppesen" 4. november 1888 i Middelfart, død 22. desember 1968) var en dansk lyriker og venstreorientert litteraturkritiker. Hans virksomhet faller i flere faser: En tidlig virksomhet som lyriker med debutsamlingen "De evige ting" i 1920, aktivt engasjement som medlem av Danmarks kommunistiske parti fra 1929. Under krigen skrev han, på samme måte som Nordahl Grieg, mobiliserende og patriotiske dikt. I sine siste år tok han opp interessen for gresk språk og kultur, og utga i 1954 og 1955 gjendiktninger av Homers Odysseen og Iliaden. Gelsted var den første som gjorde Freuds skrifter tilgjengelige i oversettelse for skandinaviske lesere. Han forhandlet med Freud om en oversettelse av deler av hans verker i 1918, og i 1920 utkom disse som "Det ubevidste" samtidig i København og Kristiania. Blindtarm. Diagram som viser bl.a. blindtarmen ("cecum") og blindtarmsvedhenget ("appendix") Blindtarmen (latin" cecum") er en del av overgangen mellom tynntarmen og tykktarmen, som hos mennesker utgjør ca. 10 cm, men som ikke inngår i selve fordøyelsessystemet. Blindtarmen består av den sekkformede utbuktningen (den egentlige blindtarmen) som tynntarmen munner ut i, i overgangen til tykktarmen, og blindtarmsvedhenget ("appendix vermiformis"). Blindtarmen finnes hos pattedyr, fugler og noen reptiler. De fleste planteetere har relativt store blindtarmer, mens kjøttetere har mindre, eller kanskje ingen i det hele tatt. Størrelsesforskjellen stammer fra den store mengden bakterier i planteeternes blindtarm, som hjelper til med enzymatisk nedbrytning av plantemateriale. Kjøttetere, som spiser lite plantemateriale, har ofte delvis eller helt erstattet blindtarmen sin med blindtarmsvedhenget. Ordet blindtarm blir ofte brukt feilaktig i dagligspråket når man mener blindtarmsvedhenget som sitter ytterst på blindtarmen. I blindtarmsvedhenget kan man få blindtarmsbetennelse (latin "appendisitt"), som behandles med kirurgisk fjerning av vedhenget (appendektomi). I motsetning til med blindtarmen, er det ingen debatt om vedhengets funksjon. Den ligger på høyre side ved underlivet. Glatt muskulatur. Den glatte muskulaturen er autonom, det vil si at organismen ikke bevisst kan styre den selv, i motsetning til tverrstripet muskulatur. Den glatte muskulaturen styrer de indre organene, og er med på å styre blodstrømmen. Den kalles glatt, fordi den ser glatt ut under mikroskop. Paradigmeskifte. Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken "The Structure of Scientific Revolutions" i 1962. Innenfor naturvitenskapen er det utviklet et veldig antall av teorier og nye ideer. Bare et ytterst lite fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde når det gjelder å endre vitenskapens og hele kulturens syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte. Et eksempel på et paradigmeskifte kan være det heliosentriske verdensbildet slik det ble formulert av Nikolaus Kopernikus og lagt fram på nytt av Galileo Galilei. Før denne ideen ble formulert og akseptert gjaldt det syn at sola, planetene og stjernene gikk i bane rundt jorda. Med den nye teorien ble sola sett som sentrum i vårt solsystem, og med jorda og de andre planetene kretsende i bane omkring. Den nye ideen fikk veldig betydning på flere måter. Den ene var selvsagt den store endringen i oppfatningen av denne delen av virkeligheten. I tillegg førte ideen med seg et oppgjør mellom kirke og vitenskap. Kirken hadde av forskjellige grunner satt sin autoritet inn i forsvaret av det gamle synet på planetenes orden. Når det etter hvert ble klart at det ikke var mulig å tilbakevise det nye syn som vitenskapen stod for, stod verden ikke bare med en viktig ny ide. Kirkens autoritet hadde samtidig lidd et nederlag overfor vitenskapen. I ettertid førte dette til at tiltroen til kirken minket og tiltroen til vitenskapen økte. Begge disse faktorene var med å gi både en avgjørende ny måte å tenke på og en ny utvikling – et paradigmeskifte. Andre ideer fra naturvitenskapen som kan karakteriseres som paradigmeskifter er Charles Darwins utviklingslære, Albert Einsteins relativitetsteori og kvanteteorien (Max Planck). Trommehinne. Anatomi. Trommehinnen sitter helt innerst i den ytre øregangen hvor den grenser til mellomøret. Her er den skråstilt i forhold til vertikalplanet (ca. 30 grader over horisontalplanet). Selve trommehinnen kan deles inn i ulike områder, hvorav de viktigste er "pars tensa" og "pars flaccida". Det førstnevnte er det største området, og inkluderer alt under og rundt hammeren. Det sistnevte tilsvarer et lite område over. Pars tensa kan deles inn i fire kvadranter for å kunne orientere seg nøyaktig (se illustrasjon under). Store Molla. Storemolla er ei øy i Vågan kommune i Nordland. Øya ligger øst for Svolvær, i Austre Lofoten. Øya har et areal på 34,4 km², og høyeste punkt er Heggedalstind på 751 moh. De to største bygdene på Storemolla er Brettesnes og Ulvåg. Brettesnes ligger lengst sør på øya, og har i dag ca. 20 fastboende, men tidligere var det blant annet sildoljefabrikk på stedet. Sildoljefabrikken ble lagt ned i 1990. Ulvåg ligger på østsiden av øya og har ca. 20 fastboende. I 2001 ble byggingen av 13,4 km fylkesvei på Storemolla ferdigstilt. Den gikk mellom bygdene Ulvåg, Øyhelle og Brettesnes med et fergeleie i Finnvika. Feiringen med åpningen av at veien på Storemolla ble åpnet ble holdt på ungdomshuset i Ulvåg den 8. september 2001. Tidligere gikk det ferge mellom Svolvær og Våtvika ved Brettesnes. Men siden veien ble bygd rundt det meste av øya, har ferga gått mellom Finnvika nord på øya og Digermulen på Hinnøya. Innbyggerne på Brettesnes er lite fornøyde med ordninga, siden det paradoksalt nok nå tar lengre tid å reise om Digermulen, Raftsundbrua og Fiskebøl til kommunesenteret Svolvær, enn det gjorde da ferga gikk direkte fra Brettesnes til Svolvær. Hurtigruta passerer Store Molla på vei mellom Svolvær og Raftsundet. Skuespiller Wenche Kvamme bor på Brettesnes og er bestyrer på vertshuset Den Glade Skrei. Hindrem. Hindrem er ei lita bygd mellom Leksvik og Vanvikan i Leksvik kommune. Ifølge sagaen utspilte seg Kong Sverres sjøslag mot Baglerne, "Slaget på Strindsjøen", ved Amborneset like ved Hindrem i 1199. Ei stavkirke på Hindrem nevnes i Trondhjems reformats av 1589 og den ble beskrevet som ganske gammel. Videre skal stavkirka ha blitt ødelagt, etter at et lyn slo ned i kirka, og da falt den sammen. I 1653 ble derfor Hindrum Kirke bygd. Denne stod til 1895 da den ble revet og soknet flyttet fra Hindrem til Vanvikan. I nyere tid har bygde fått sin egen båthavn. En lokal initiativ holder på å bygge en ny stavkirke på Hindrem. På Borgen eller Borgåsen, åsen mellom Hindrem og Seter finner en spor etter det som kan ha vært en borg fra romertiden eller folkevandringstiden, men også bare steinhauger dannet av isbreer under den siste istid. Seter. Ei seter er et sesongdrevet anlegg for husdyrbruk i fjellet; en type bebyggelse som oppsto for å utnytte beitet i områder som ikke egnet seg til helårsbosetning. Setra hører til en gård som vanligvis ligger lavere i landskapet der driftssesongen er lengre. Setring var en driftsform som sto sentralt i eldre jordbruk der landskapet lå til rette for det, særlig i fjellområder som f.eks. i Norge og Alpene. Melkeproduksjon med foredling til mer holdbare produkter sto sentralt i all seterdrift. Etymologi. Ivar Aasens "Ordbog" beskriver sæter slik: «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori koernes Mælk bliver tilberedt til hjembringelse». Sæterbol: «Sæterplads med dertil hørende Huse, betragtes som Eiendom». Falk og Torps etymologiske ordbok definerer «seter» som «sommeropholdsted for buskapen» av oldnorsk der det også kunne bety «opholdssted». I følge Falk og Torp er ordet også i slekt med ord på andre indoeuropeiske språk med betydninger som «sæde», «leir» eller «bolig». Ordet «støl» definerer Falk og Torp som «melkeplads, sæter» og skriv at det kommer av oldnorsk «stǫðull» som betyr «grundvold, stilling, plads». «Støl» og «seter» har vært brukt om en annen. Bygningene. Setrer kunne ligge enkeltvis i landskapet eller flere sammen i ei setergrend. På ei seter var det vanligvis bygninger til boligformål, til melkestell og til lagring av melkeproduktene. Dessuten var det gjerne fjøs til buskapen og det kunne være løer til lagring av for. Bolighuset på setra kalles ofte sel. Det var husvære for budeia. Bebyggelsen på setra var tilpasset driftsformen, som varierte mellom landsdelene, avstanden mellom gård og seter og transportmulighetene. Der landskapet var bratt kunne en gård ha opptil tre setrer som ble brukt til ulike tider i sesongen. I dag blir gammel seterbebyggelse i fjellet helst brukt til friluftsformål, særlig som hytter. Synnøve Skarbø. Synnøve Skarbø (født 15. oktober 1970 i Stranda) er en norsk programleder og reality-TV-deltaker som ble norgeskjent etter at hun i 2001 deltok i reality-serien "Muldvarpen" på TVNorge. Deltakelsen førte henne inn i en ny karriere som programleder på kanalen, først som værmelder og senere som programleder for en rekke underholdningsprogrammer. Ikke alle programmene slo like godt an, men hun hadde en viss suksess med "Make my day" (2003) og "Wipeout" (2009-12) og ble i løpet av disse årene kanalens mest profilerte programleder. Skarbø har tidligere hatt en karriere som redaksjonssjef i motebladet Elle. Hun skulle opprinnelig delta i første sesong av Robinsonekspedisjonen, men trakk seg. Mette Iversen fikk plassen hennes istedet. Hun ble i 2003 kåret til Norges mest sexy kvinne av magasinet "Mann". Skarbø er født og oppvokst i Stranda i Møre og Romsdal, men flyttet til Oslo rundt 1990. Berria. Berria er den eneste fullstendig baskiskspråklige avisa i Baskerland (Euskal Herria). Opplaget er på vel 25 000, og avisa utgis alle dager unntatt mandag. Ansvarlig redaktør er Marxello Otomendi. Avisa er politisk uavhengig og mottar driftsstøtte fra den baskiske regjeringa. Berria er de ansattes oppfølger av avisa Egunkaria, som ble stengt. Etter løslatelse fra isolasjonsfengsling hevdet flere av avisas ansatte at de var blitt torturert av spansk politi. Domstolen etterforsket ikke torturanklagene. Aksjonen mot avisa ble igangsatt av den spanske spesialdomstolen Audiencia Nacional etter ordre fra dommer Baltazar Garcon, som hevdet avisa støttet terrorisme. Domstolen har ikke funnet beviser for påstanden, og avisa er slått konkurs. Dagfinn Lyngbø. Dagfinn Lyngbø (født 10. november 1972) er en norsk standup-komiker fra Askøy utenfor Bergen. Han har mottatt Komiprisen seks ganger; beste stand up-artist i 2001, 2005, 2008 og 2011, beste mannlige artist i 2003 og årets morsomste – publikumspris i 2008. Dagfinn Lyngbøs karriere startet gjennom en uvanlig popularitet under russerevyen. Han har senere jobbet seg opp som komiker til gjennombruddet kom i 1999 med Minitimen. Han er kjent for å ta for seg hverdagslige situasjoner og fremføre dem igjennom humoristiske vinklinger. De fleste vil også huske ham som stemmen til «Sid» i Istid-filmene der han med sin dialekt gir figuren sitt eget særpreg. Han giftet seg i august 2006 med komikerkollega Pernille Sørensen. Truse. Truse er en kort, liten underbukse uten bein. Som undertøy for kvinner finnes truser i ulike varianter: vanlige truser, tanga, stringtruse og annet. For menn finnes også truser med gylf, boxershorts, jockstrapp til sportsbruk og mer sjeldne typer for menn er tanga og g-string. Trusers/underbuksers hovedfunksjon er å kunne opprettholde en hygiene på underlivet; det medfører altså at en kan redusere frekvensen på å skifte bukser. Billedvev. Gobelinteknikk. Innslagene vender om hver sin tråd. Der oppstår en spalte som må syes igjen. Slyng. Innslagene slynges om hverandre og skaper en kant i fargeskillet på baksiden av veven. Hakketeknikk. Innslagene vender vekselvis om sanmme renningstråd. Der oppstår hakk i fargeskillene som er "varemerke" på tradisjonell, norsk billedvev Billedvev er et tekstilt bilde eller dekorativ vevnad dannet ved kryssing av to tråder. Veving av bildet skjer som oftest vertikalt med en kartong stående bak renningen. I Norge var en tradisjonelt mye brukt vev var en såkalt uppstadgogn hvor renningen ble holdt stram med kljåsteiner. Teknikk. Veven består av renning og innslag. Renningen, oftest av lintråd, er stammen i veven. Innslaget er garnet som danner bildet eller mønsteret. Innslaget går i prinsippet vekselvis under og over annenhver renninnigstråd. Fargeskillene parallelt med renningen og skaper er en svakhet i den tekstile strukturen som i hovedsak løses på to måter. Gobelinteknikken går ut på at innslagstråden i et fargefelt vender om samme renningstråd. Dette skaper en åpen spalte som må syes sammen etter hvert. Hakketeknikken går ut på at innslagstråden fra to fargefelt som grenser mot hverandre vender om samme renningstråd. Derved blir fargeskillet sikksakkformet, eller ”hakket”. Denne teknikken er nesten et varemerke på tradisjonell, norsk billedvev. Europeisk og norsk billedvev skiller seg klart fra hverandre nettopp på dette området. De store europeiske gobelinene har et høyt teknisk nivå, og forsøker å ta opp konkurransen med maleriet ved å gjengi så å si hvert eneste penselstrøk. De norske dekorative vevnadene fra renessansen og barokken har sin styrke i det dekorative og gjengir motivene med fri bruk av flaten. Norske vevnader benytter nesten utelukkende hardt spunnet, totrådet garn av spælsau. Til farging ble der benyttet plantefarger. Kikki Danielsson. Ann-Kristin «Kikki» Danielsson'", (født 10. mai 1952 i Osby i Sverige) er en svensk country-, danseband- og popsangerinne. Hun spiller trekkspill. Kikki Danielsson har deltatt i Melodi Grand Prix, Melodifestivalen og Eurovision Song Contest. Hun innledet karrieren som vokalist og forgrunnsfigur i dansebandet Wizex i 1973. På den tiden skrev hun svenske covertekster til en rekke internasjonale hits som gruppen spilte inn. Kikki Danielsson forlot Wizex i 1982. Slaget ved Brest. Slaget ved Brest var det første større sammenstøt mellom de engelske og franske flåter i løpet av 1500-tallet. Det skulle dessuten sette sitt preg på fremtidlige sjøslag. Ved 1509 hadde det skjedd en militærrevolusjon innenfor den sjøtaktiske utviklingen ved at kanonporten kom på engelske storskipene som motsvar til den franske bruken av åpninger for tyngre skyts. Fordelen var at åpningene kunne lukkes som på en port slik at kanonene kunne ligger lavere mot vannflaten. På meget kort tid spredte denne nyheten seg til resten av Europa inkludert Danmark siden. Bakgrunnen. De italienske krigene 1495–1559 leder til en rivalisering mellom stormaktene og ved 1508 blir den såkalte "Hellige Ligaen" eller "Ligaen av Cambrai" opprettet av pave Julius II i 1508, først mot Venezia, deretter gikk Frankrike ut i krig i 1510. Ligaen blir da en antifransk stormaktallianse i juni 1511 når pave Julius II proklamerte en ny liga med Spania og Tyske-Romerske Riket som England under Henrik VIII sluttet seg til i løpet av desember 1511. Hensikten var å utvide det engelske brohodet med Calais i den nordlige Frankrike i ly av storkonflikten og beherske farvannene rundt Frankrike med spansk assistanse for å tvunget fram innrømmelser. Sjøkrigen. I april 1512 startet sjøkrigen da den energiske kommandanten Edward Howard, som hadde høstet anerkjennelse for hans kampanje mot piratvirksomhet året før, gikk aktivt ut med en flåte bestående av 18 skip med 2 000 mann, hvorav 1 730 soldater og 1 233 sjømann, men bare seks skip var storskip. I mai 1512 returnerte Howard til Portsmouth for å hente storskipet "Regent" på 1000 tonn og to mindre farkoster. 3 000 mann var da i den engelske flåten. Etter å ha eskortert ekspedisjonsstyrken i en transportflåte under Lord Dorset nedover Den engelske kanal og ut i Biscaya-bukta i juni og siden dro videre til Navarra, vendte Howard seg mot den bretonske kysten og gjorde strandhugg med store ødeleggelser som resultat. Dessuten hadde sjøfarten blitt forstyrret ved at Howard tømte kanalen for handelsfartøyer, hele 66 fartøyer ble kapret. I juli 1512 vende Howard tilbake til Portsmouth hvor kongen hadde skipet "Sovereign" på 800 tonn og fire andre skip gjort klare. Flåten var nå øket til 25 skip uten at man nøyaktig vet hvor mange menn som tilsammen var på skipene. I mellomtiden hadde franskmennene mobilisert, for det var ingen permanent flåteorganisasjon så sammensatte flåtestyrker fra Middelhavsregionen, Bretagne og Normandie, hver bidrag av krigsskip under egne ledelse, utgjorde den franske flåten i året 1512. Admiral Rene de Clermont holde til i Brest hvor den atlantiske delen av den franske flåten ble samlet i påvente av en eskadre med galeier fra Middelhavsregionen under admiral Pregent de Bidoux. Om kvelden den 9. august 1512 var det feiring om bord på admiralskipet "La Louise" på 790 tonn fra Normandie som lå ankret midt mellom 22 skip og hvor det bretonske storskipet "La Cordelière" på 600 tonn var regnet som det største fra Bretagne. Slaget. Om morgen den 10. august 1512 ved kl. 11 observere admiralskipet "Mary Rose" og "Mary James" den franske flåten 7 km vekk og varsler resten av den engelske flåten som lå 1,5 km bak. De Clermont så først en rekke av seil, telte rundt 18, men deretter dukker en andre rekke av seil over horisonten, minst 18 stykker, hvilket ment 36 skip mot 22 skip. Hva han ikke visst var at det var kaprede handelsfartøyer uten verdi i kamp som fulgt etter den engelske flåten for å få beskyttelse. Han valgt å gi ordre om å trekke seg fra ankerplassen og seile innover til havnebyen Brest. Howard organiserte sin flåte i "line abreast", side-mot-side linje mens de Clermont forsøkte å berge flest mulig av egne skip i sikkerheten. Howard prøvde å ta igjen de flyktende franske skipene før de kom inn i for farlige farvann for videre forfølgelse. Howard sammen med viseadmiralene nådde fram og tok flere franske skip under skarpe angrep, men flaggskipet "La Louise", "La Cordelière" og "Nef de Dieppe" holde det engelske angrepet unna til kl. 12.30 helt til disse kunne kom seg vekk til tross for store skader. Den engelske flåten angrep så uordnet at de kunne ikke fange inn den franske flåten og enkeltskipskamp oppstår når "Mary Rose" angriper "La Louise". Ved et eneste skudd blir stormasten på "La Louise" kuttet slik at admiralen valgte å trakk seg vekk slik at bare to skip ble tilbake. Disse blir kapret av engelskmennene. "Nef de Dieppe" kjemper tappert i syv timer mot fem engelske skip og lykkes å unnslapp med store skader, men Herve de Porzmoguer var ikke så heldig om bord på "La Cordelière" som blir ringet inn av flere storskip. Først angriper "Mary James" på 400 tonn som blir slått tilbake ettersom Porzmoguers skip var det eneste ved siden av "Mary Rose" som hadde kanonporter for opptil 16 store steinskytser under sjøslaget. Deretter angriper "Sovereign", mister en mast og må trekke seg vekk, men ikke før det hadde redusert "La Cordelière". Så kom det største skipet i den engelske flåten, "Regent" på 1000 tonn, under sir Thomas Knyvet til og lykkes å gripe seg på "La Cordelière" fast og entre det franske skipet. Siden da startet blodige kamper om herredømmet over det franske skipet. Portmouger oppdaget at skipet hans drev farefullt nær klippene og senker ankrene slik at skipet stoppet opp og snur om begge skip. "Regent" lå da i le med vinden mot seg overfor det franske skipet. Det skulle blir katastrofalt, for idet engelskmennene var ved å erobre "La Cordelière", traff en steinkanon masten på "Regent" som falt ned over "La Cordelière". Det oppstår brann uten at årsaken er kjent og som raskt sprede seg til begge skip. Først eksplodere "La Cordelière"s kruttmagasin, deretter "Regent"s egne kruttmagasin. Begge skip sank i løpet av få minutter etter to og en halv timer med blodig entringskamp. Kanskje så mange som 1 000 og 1 500 liv om bord gikk tapt. Sjøslaget sluttet med den katastrofale skipseksplosjonen og selv om Howard hadde vunnet, var prisen høy. Den franske flåten forble intakt og tapet av det største krigsskipet og med minst 600 til 1000 døde var et tungt tap. Etterspillet. Howard dominerte siden kanalen uhindret, men i oktober 1512 kom en galeieskadre på seks galeier under Pregent de Bidoux til Brest. Det skulle vise seg å bli en formidable motstander i det kommende året. Dessuten hadde sjøslaget i Brest bevist viktigheten av kanonporter ettersom mindre skyts ikke kunne få ned master eller forårsaket store ødeleggelser. Samtidig fikk skipsartilleriet en nå avgjørende virkning på et sjøslag ved dets evne til å skade motstanderen så mye at videre strid ikke var mulig. De Bidouxs galeier blir noe annet. Med skipsødeleggende storskyts i baugskipet kunne de angripe og ødelegge selv storskip, noe som Howard innser slik at han fra februar til april 1513 prøvde å eliminere disse til tross for vanskelige vindsforhold. Ved St. Malo, ikke langt fra Brest, blokkere han både de Clermont og de Bidoux helt til et angrep med galeier senket et storskip og skadet andre så hardt at Howard vil slå tilbake. Med flere balinger roskip angriper Howard Bidouxs admiralskip, en galei. Men Howard hadde bundet sammen sine fartøyene med kabler som blir kuttet slik at balingerne flyter fra hverandre i den sterke strømmen. Howard og 17 andre menn som hadde entret Bidouxs galei blir massakrert. Seieren ved St. Malo sikret de franske galeienes ry som et farlig våpen og Howards død var så demoraliserende at den engelske flåten trakk seg tilbake til Plymouth en uke senere, den 30. april 1513. Istedenfor å utnytte seieren ble den franske flåten oppløst ut året og frem til februar 1514. I desember 1514 utrustet franskmennene en ny flåte som seilte ut i februar for å angripe engelsk skipsfart, men hver gang Henrik 8. lot sin flåte eskortere ekspedisjonsstyrkene i årene 1513 og 1514, holdt fienden seg unna. I juni 1514 ble krigen avsluttet, men under krigen hadde Henrik 8. benyttet anledningen til å ombygge eldre storskip og bygge flere andre som «Henry Grace à Dieu», noe som styrket den engelske marinen for fremtiden med ny teknologi og større ressurser enn før. Ekstern lenke. Brest Hånd. Hånden, hånda, handen eller handa, (på latin "manus") sitter ved enden av underarmen ("antebrachium") og gjør mennesket i stand til å gripe. Hånden består av 27 knokler, og deles inn i håndroten ("carpus"), mellomhånden ("metacarpus") og fingrene ("phalanx/phalanges"). Mennesket har vanligvis to hender og fem fingre (lillefinger, ringfinger, langfinger, pekefinger og tommel) på hver hånd. Det som gjør menneskets hånd spesiell, er tommelens opposisjonsbevegelse, en bevegelse der tommelen kan føres inn mot de øvrige fingrene. Påskedag. En kunstners fremstilling av kvinnene med den tomme graven. Påskedag, også kalt første påskedag, er en helligdag som i kristen tradisjon feires til minne om Kristi oppstandelse. Tidspunktet for påskedagen i den gregorianske kalenderen blir beregnet etter påskeformelen. Den faller på i, og på i. I Norge definerer Lov om helligdager og helligdagsfred første påskedag som første søndag etter første fullmåne som inntreffer på eller etter 21. mars (ved skuddår 20. mars). Andre påskedag er første mandag etter første påskedag. Påskedagen innleder for øvrig påskeuka, det vil si uka etter fastetida, altså fram til første søndag etter påske, og ikke, som flere feilaktig tror, uka mellom palmesøndag og første påskedag. For kirken er påsken den viktigste høytiden. Liturgi. Feiringen av påskedagen starter i mange kirkesamfunn med påskevigilien sent på påskeaften. Opprinnelig våket man hele natten, men i moderne tid er dette sjelden. Påskedagen er den første dagen i en oktav. De påfølgende dager frem til neste søndag har derfor, liturgisk sett, samme status som søndager. Skikker. Påskedag markerer også slutten på fastetiden, og dette markeres av mange med et stort påskemåltid. Lam er spesielt vanlig. I mange land får barn påskeegg på påskedag, eller på påskeaften som faller på lørdagen før. Skikkene omkring dette varierer; i noen land får man papp- eller plastegg fylt med godteri, mens man i andre gjemmer sjokoladeegg (lagt av påskeharen) som barna leter etter. Amborneset. Amborneset er et historisk sted i Leksvik kommune like ved Hindrem. I dag ligger den Svenska Sport & Dykambassaden her og Saga Vikings hovedsete. Svenska sport & dykk ambassaden arrangerer flere aktiviteter som dykking i Trondheimsfjordens koraller som også er verdens grunneste dypvannskoraller. Det blir arrangert flere turer og vandringer i fjellområdene i Leksvik og ved Borgen turområde. Den Svenska Sport & Dykambassaden har også ansvaret for Munkstigen, Nord-Europas lengste klatresti. Saga Viking holder også til i samme bygning som Svenska Sport & Dykambassaden. Saga Viking er en nordisk vikingforening med historiske interesser og har som formål å bevare og spre kunnskap om de nordiske og norrøne skikkene fra vikingtiden. Kong Sverres monument. På Amborneset har Saga Viking reist et monument over Sverre Sigurdssons siste sjøslag som skjedde den 8. juni 1198. Like utenfor Amborneset skal slaget mellom kong Sverre og birkebeinerhæren mot Nikolaus Arnesson og baglerhæren ha stått. Slaget er kjent som slaget på Strindfjorden, hvor Sverres hær på 1 200 mann slo baglerhæren. De overlevende fra baglerhæren skal ha flyktet, men ble opphentet og drept av Sverres menn. De ble gravlagt ved Amborneset, hvor monumentet i dag står. Monumentet ble reist og avduket i oktober 2005. Blide. En krønike fra 1000-tallet avbilder en bysantinsk beleiringsmaskin. Norges «første krigsmaskin», en blide eller valslynge som den også het, her i Norge ble i 2005 bygd på Amborneset. En fransk kilde fra 800-tallet beskriver en kastemaskin vikingene brukte i et slag ved en borg i Normandie. Modellen som ble bygd på Amborneset har en kastearmen på 8 meter og et lodd på 2 tonn. Under testene klarte maskinen å hive 14 kilo store steiner over 300m, og bliden ble avduket samtidig som kong Sverres monument ble avduket. Borgåsen. Borgen eller Borgåsen er i dag et turområde på en forhøyning mellom Hindrem og Sæter i Leksvik kommune. Området ble åpnet i 1997 og er lett tilgjengelig for turister og rullestolbrukere, med 500 meter til nærmeste parkeringsplass. På toppen 160 meter over havet ligger utsiktspunktet og en rasteplass. Her finnes store steinhauger som kanskje har vært en borg fra romertiden eller folkevandringstiden. Men det finnes lite med beviser, og en annen mulighet er at steinhaugene ble dannet av isbreene under den siste istid. I Borgåsen skal det ha bodd et troll i følge gamle sagn. Et av dem beskriver trollet på Borgåsen da den ble så sint av kirkeklokkene på den nybygde Hindrum Kirke at den kastet en stor stein mot kirka. Men han bommet, og steinen ligger i Hindremsfjæra og vitner om forfedrenes folketro. Aspen (Colorado). Aspen er en amerikansk by som ligger i Pitkin County i delstaten Colorado. Byen har rundt 36 000 innbyggere, og har blitt en veldig sentral plass for skiaktiviteter. Aspen ligger 1800 meter over havet ved fjellkjeden Rocky Mountains. I 1950 ble verdensmesterskapet i alpint arrangert i Aspen. X-Games har blitt arrangert i Aspen årlig siden 2002. Xgames er ekstremsportens svar på OL. Operaelskeren. "Operaelskeren" er en roman fra 1966 av den danske forfatteren Klaus Rifbjerg. "Operaelskeren" er en satirisk samtidsroman, der Rifbjerg utleverer hulheten og selvbedraget hos en mann av det høyere borgerskap. Hele teksten er komponert som hovedpersonens dagboksopptegnelser i tidsrommet februar til april, en dagbok som det har blitt tvingende nødvendig for han å skrive. Dagboka gir gjennom tilbakeblikk en oversikt over hans liv fra barndommen av og fram til nåtida, med vekt på det siste årets begivenheter. Det er også en ironisk roman, idet hovedpersonen framstiller seg selv på en åpenbart fordreid måte, slik at leseren mellom linjene må skape seg et inntrykk av personen. Helmer Franck er professor i matematikk ved universitetet i København, og har dertil en del innbringende verv i nærings- og organisasjonsliv. Han er gift med legedatteren Ellen; de har to barn i skolealder. Franck er en mann som vet å nyte livets goder på solsida av samfunnet; særlig har han en forkjærlighet for gode viner, utsøkte middager og sigarer. I noen grad er han politisk aktiv på den konservative siden. Han lever et velordna liv der rasjonalitet og kontroll råder. Han omtaler Ellen som sin beste venn og støtte. Hen elsker henne og hun elsker han og gir han gjennom sitt fornuftige og kontrollerte vesen den støtten han trenger. Det som har skjedd, er at han under en konferanse i Oslo har innledet et forhold til operasangerinnen Mira Hjelm. I begynnelsen en stormende forelskelse og svimlende utvidet livsfølelse, samtidig som han tror at han uten vanskelighet skal kunne få Ellen til å forstå og godta det som er skjedd. De er begge frigjorte og fornuftige mennesker som aksepterer hverandres valg. Det viser seg å bli umulig for han å fortelle Ellen om forholdet, og det blir til slutt hun som må spørre han like ut om det er en annen. Ellen lar seg overtale til å tillate at han treffer Mira igjen for å finne ut av følelsene sine. Etter hvert makter han verken å snakke åpent med Mira eller Ellen, og han begynner å arrangere møter med Mira i hemmelighet. Til slutt blir det åpenbart at han er ute av stand til å få kontakt med både sine egne, Miras og Ellens følelser. Alle tre lider, og dagboka avspeiler en nedadgående moralsk kurve hos hovedpersonen, akkompagnert av et stadig stigende alkoholforbruk. Til slutt er alt borgerlig-liberalt ferniss borte, og han står tilbake som en avstumpet kyniker. Teksten er et eksempel på høyt oppdrevet språkkunst med en overgiven humor som imidlertid blir mer og mer svart. Royal League 2005/2006. Royal League 2005/2006 ble arrangert av av de nordiske fotballforbundene. Turneringen begynte i november og ble avsluttet i mai. De 4 beste klubbene fra seriene i Norge, Sverige og Danmark deltok. Norge stilte med lagene, og. De 12 lagene ble delt opp i 3 innledende grupper. Nummer 1 og 2 fra hvert land ble plassert i samme gruppe som nummer 3 og 4 fra de andre landene. Nummer 1 og 2 fra gruppespillene pluss det to beste 3'erne gikk videre til sluttspillet. Finale. 5 Lille Molla. Lille Molla sett fra Svolvær Lille Molla (Litlmolla) er ei øy i Vågan kommune i Nordland. Øya ligger øst for Svolvær, mellom Store Molla og Skrova. Den har et areal på. Høyeste punkt på øya er Nonstinden på. Øya har tidligere vært bebodd, men den er i dag for lengst fraflyttet. GeoForum. GeoForum er en landsomfattende organisasjon for personer og bedrifter/etater som jobber innenfor fagområdene kart, oppmåling og geografisk informasjon. GeoForum ble stiftet 30. mai 1969 under navnet Norges Karttekniske Forbund. I starten hadde NIF ansvaret for sekretariatet, men fra 1983 fikk organisasjonen eget sekretariat. Sekretariat er plassert i Hønefoss. GeoForum har pr. januar 2011 rundt 2 020 medlemmer fordelt på 15 lokalavdelinger, som dekker hele landet. GeoForum utgir bransjeavisa «Posisjon», som kommer ut seks ganger pr. år. Roger Gustavson var generalsekretær i perioden 1983-2003, Torbjørn Paule daglig leder 2003-2006, og Karsten Lien daglig leder 2006-2010. Daglig leder fra mars 2010 er Marianne Meinich. GeoForum er norsk medlem i den nordiske GIS-organisasjonen GI Norden. GeoForum er også medlem av de internasjonale organisasjonene FIG, ICA og ISPRS. Posta. Posta, tidligere Postverk Føroya (), er Færøyenes postvesen. Det ble etablert 1. april 1976 som et ledd i øyenes økende selvstyre. Øyenes første frimerker ble utgitt 30. januar 1975 av det danske postvesenet. Postverk Føroya skiftet navn til Posta i 2009. Posta har omtrent 290 ansatte. Landet har 34 postkontor og 90 landpostbud. Skyssvesen. Posthuset i Torshavn er fra 1906 Før det ble etablert regelmessige båtruter mellom øyene, fantes det en ordning med "Skjúts" og et "Skjútsskaffari" i hver landsby, som hadde som plikt å organisere transport av personer og post fra landsby til landsby. Prisene varierte: offentlige formål var lavest betalt, mens man kunne kreve mer av private. Alle menn ved god helse mellom 15 og 50 år var pliktige til å delta som skysskarer. Skyssvesenet vedvarte til omkring første verdenskrig, men ble gradvis faset ut av postvesenet og rutetrafikk. Postvesen. Det første postkontoret ble åpnet i Tórshavn 1. mars 1870. Fogden på Streymoy foresto driften av postkontoret de første årene. I 1884 åpnet et kontor i Tvøroyri i sør, og i 1888 kom et kontor i Klaksvík i nordøst. Først i 1903 ble det flere kontorer, da i alt syv kontorer ble åpnet. I løpet av de følgende 25 år ble det åpnet postkontor i de aller fleste bygdene på øyene. Fram til 1. april 1976 ble posttjenestene på Færøyene besørget av det danske postvesenet. Etter Lagtingsvalget i 1974 ble det bestemt at Færøyene ønsket sitt eget postvesen. Forhandlingene i 1975 førte fram til postalt selvstyre 1. april 1976. Det færøyske postvesenet ble da utvidet med Filatelihistorie. Det første 2-øresprovisoriet, gjengitt på frimerke fra 1979 Frimerke fra 2002, Kåret til "2nd most beautiful stamp in Europe" in 2004 På grunn av uregelmessig kommunikasjon mellom København og øyene ble det ved to anledninger i 1919 mangel på frimerker. Dette førte til at man etablerte "provisorier". En portoøkning fra 1. januar 1919 – fra 5 til 7 øre – ble offentliggjort så sent at det ikke var mulig å skaffe nok 7-øresfrimerker i tide. Postkontoret i Torshavn fikk derfor adgang til å dele 4-øres frimerker i 2, og selge dem som 2-øres. Når det ble knapt med 4-øres merker, ble neste nødløsning å overstemple 5-øres frimerker. Et håndstempel ble skåret til av tre stolben, og den nye provisoriefrimerket er derfor ofte kalt "stolbensfrimerket". En tilsvarende situasjon oppsto vinteren 1940/41. I 1974/75 begynte det danske postvesenet å utgi færøyske frimerker. Helt siden de første merkene utkom 30. januar 1975 har færøyske merker vært svært populære blant samlere, og frimerkesalget har i flere perioder vært øyenes neste største eksportartikkel. Siden Postverk Føroya ble grunnlagt i 1976, har postens frimerketjeneste tatt over alt arbeide i forbindelse med utgivelse av frimeker. Frimerketjenesten tar hånd om produksjon, utgivelse og salg. Blant filatelister er Postverk Føroya kjent for sine frimerker. Alle frimerkeugivelser har motiver hentet fra Færøyene, og de fleste er tegnet av landets egne kunstnere. Slaget ved Flodden Field. Vestlige side av slagfeltet med utsikt sør-sør-øst fra et monument som reist i 1910. Den skotske hæren rykket ned den pløyde marken, engelskmennene ned gressmarkene i forgrunnen og de møttes antagelig i dalen mellom.Slaget ved Flodden eller Flodden Field ble utkjempet i fylket Northumberland i nordlige England den 9. september 1513 mellom en invaderende styrke fra Skottland under ledelse av kong Jakob IV og en engelsk hær ledet av Thomas Howard, jarl av Surrey. Slaget endte i et blodig og katastrofalt nederlag for skottene og var det største slaget (i antall stridende menn) som ble utkjempet mellom de to nasjonene. Bakgrunnen. Denne konflikten begynte med at kong Jakob erklærte krig mot England for å hedre Auld-alliansen og for å avlede kong Henrik VIIIs tropper fra deres felttog mot den franske kongen Ludvig XII. England var involvert i en større konflikt; forsvarte Italia og paven fra franskmennene ("se De italienske kriger") som et medlem av «Den katolske liga». Ved å benytte påskuddet om å hevne mordet på Robert Kerr, en vokter av den skotske grensen East March, som var blitt drept av John «Bastarden» Heron i 1508, invaderte Jakob IV England med hær på rundt 30 000 mann. Slaget ble snarere utkjempet i nærheten av landsbyen Branxton i Northumberland enn ved Flodden — derav det alternative navnet «Slaget ved Branxton». Grunnen til det første navnet var at skottene tidligere var stasjonert ved Flodden Edge, sør for Branxton. Skottene krysser grensen. Med oppbudet fulltallig krysset kong Jakob grensen den 22. august. De fleste av soldatene som kom med ham var bevæpnet med fem meter lange kontinentale pik, noen opptil 2 meter lenger enn de tradisjonelle skotske schiltron-spydene. I hendene på sveitsiske og tyske landsknechter hadde disse våpnene fått rykte som fryktelige våpen, men de kunne kun bli brukt effektivt i en disiplinert formasjon. I Jakobs følge var den franske kapteinen grev d'Aussi med førti av sine landsmenn som hadde hjulpet til å trene skottene i å bruke våpnene. Det var et åpent spørsmål om de skotske infanterisoldatene hadde fått nok tid til mestre den nye kampteknikken, eller om det landskapet de marsjerte inn i ville tillate dem å utnytte treningen best mulig. Etter hæren fulgte mesterkanonéren Robert Borthwick med artilleriet, 17 kanoner som man måtte bruke 400 okser til å dra fra Edinburgh. Den majestetiske gamle kanonen Mons Meg ga mer problemer enn den var verd og ble etterlatt. Til tross for dette var hele det skotske artilleritoget altfor tungt og langsomt for en feltkampanje og bare forsinket hærens framrykning. Selv om de store kanonene kunne ødelegge festningsmurer var de altfor vanskelige å manøvrere i kampsituasjoner. Dessuten, våpnene måtte håndteres med dyktighet for å være effektive, og kong Jakob hadde sendt sine beste artillerister med flåten. Et stort antall av soldatene i den skotske hæren var ferske rekrutter. Mange ble demoralisert av de høye tapene med drepte og skadede de hadde lidd i det langvarige angrepet på Norham Castle som skottekongen innledet beleiringen av straks han hadde krysset grensen. Ytterligere vanskeligheter kom med elendig vær, vedvarende vått og vindfylt gjennom hele felttoget. Sykdommer begynte å spre seg og moralen dalte ytterligere. Noen av soldatene tok hvilket utbytte de kunne skaffe seg og stakk av hjemover. Tidlig i september kom det menn tilbake til Edinburgh i et slikt høyt antall at byrådet ble tvunget til utstede følgende proklamasjon: «We charge straitli and command in our Soverane Lord the Kingis name that all manner of persons that ar cummyng fra his army that thai address thame and returne againe thairto». I korthet at man beordret alle menn som kom fra kongens hær om øyeblikkelig å dra tilbake til den. Surreys marsj og invitasjon til Jakob. Tidlig i september var jarlen av Surreys oppbud fullstending, og den gamle generalen hadde da rundt 26 000 mann under sin kommando. Hovedsakelig besto hans styrke av bueskyttere og andre infanterister med hellebarder, den engelske versjonen av den kontinentale hellebarden, et rundt 2,5 meter langt våpen med et fryktinngytende øksehode som kunne både stikke og flenge. Alle var til fots, unntatt William Dacre, 3. baron Dacre, som hadde med seg en avdeling lett kavaleri på 1 500 mann. Surrey var nervøs for at skottekongen skulle kunne unnslippe slik han hadde gjort i sin invasjon i 1497. For å sikre seg at han ble værende sendte Surrey en budbringer fra sin base i nærheten av Alnwick med en invitasjon til møtes til slag den 9. september. Kong Jakob svarte med sin egen beskjed hvor han annonserte sin hensikt å vente på jarlen av Surrey fram til ettermiddagen den samme dagen. Jakobs grunner for å akseptere utfordringen er uklar. De fleste skotske kommandanter siden Robert Bruce hadde unngått storslåtte slag med engelskmennene om ikke omstendighetene var usedvanlig gode. Den tradisjonelle forklaringen er at han hadde overdrevne forestillinger om gammeldags ære og ridderlighet, skjønt det kan ha vært to andre grunner som påvirket skottenes konge. For det første synes det åpenbart at Jakob hadde stor tro på at hæren hans var like sterk og tallrik, om ikke sterkere og mer tallrik, enn den hans fiende rådde over. Han var stolt over sine kanoner og sine spydmenn og ivrig etter å la dem prøve seg i kamp. De engelske langbuene var farlige våpen i hendene på dyktige soldater, men mange i skottekongens hær var innkapslet i den mest moderne rustning eller bar med seg tunge treskjold for å parere effekten av det farlige engelske pilregnet. For det andre hadde han valgt en sterk posisjon for å møte et frontalangrep fra Surrey. Rett over elven River Tall ved Ford Castle lå den nordøstlige fjellrekken Cheviot Hills. Den høyeste av disse toppene var Flodden Hill, i de dager en treløst område som strakte seg over 150 meter over havet. Fra Flodden falt terrenget mot nordvest før det igjen hevet seg mot Branxton Hill. Mot vest var ankomsten dekket av Moneylaws Hill. Hele posisjonen minnet en stor uregelmessig hesteskoform med en åpen ende østover mot fjellrekken. Det var her, i en stor naturlig festning at kong Jakob hadde plassert sin hær. Slaget ved Bannockburn hadde vist hvor viktig det var å velge en god posisjon ved slag, men posisjonen ved Flodden var, om noe, "for" sterk: et hvert forsøk på et direkte angrep ville ha vært militært selvmord. Skottens konge var ingen Robert Bruce, og jarlen av Surrey var ingen kong Edvard II. Ved kanten av Flodden. For andre gang sendte Surrey sin budbringer og klagde på at kong Jakob hadde tatt en posisjon «mer lik en festning» og inviterte ham til kjempe et slag på en jevn og flat mark ved Milfield i nærheten. Naturlig nok avslo Jakob tilbudet. På dette tidspunktet var det klart at Jakob ønsket et slag, men på egne betingelser: jarlen av Surrey måtte komme til ham. Han ønsket ikke selv å gå mot Surrey. Ironisk nok, av det som er kjent fra det historiske slaget, hadde resultatet kanskje vært annerledes om han hadde tatt i mot tilbudet og latt spydmennene sine dra fordel av å kjempe på et jevnt underlag. Surrey måtte ta et rent valg. Mens han løp tom for forsyninger måtte han enten oppgi posisjonen eller ta risikoen med å omgå skottene ved å marsjere mot nord og vest og ta en ny posisjon på tvers av Jakobs kommunikasjonslinjer. Det ville tvinge skottenes konge ut av hans nåværende posisjon gjennom en hastig marsj bakover mot grensen. Det faktum at Jakob ikke oppga Flodden eller gjorde det da det var altfor sent, ga England en av de mest knusende seire over Skottland gjennom hele deres konfliktfylte historie. Surrey begynte marsjen om kvelden den 8. september. I løpet av den påfølgende morgen hadde hans hær krysset elven på flere steder. Den ledende delen av hæren, divisjonen til hans egne sønner Edmund Howard og Thomas Howard og det meste av artilleriet, krysset ved Twizel Bridge, mens de øvrige, bestående av troppene til Surrey selv, Dacre og Edward Stanley, ved Milford Ford i nærheten. Deretter marsjerte de sørover mot Branxton Hill. Branxton. Det er uklart om kong Jakob visste eller ikke at han ble omgått inntil utpå ettermiddagen. Sikten var dårlig og været fortsatte å være vått og med harde vindkast. Den eneste forsvarsposisjonen var nå ved Branxton, den nordlige veggen av festningsleiren, og den skotske hæren begynte sin langsomme omgruppering. Straks det var gjort arrangerte Jakob sin frontlinje i fire divisjoner. Den venstre, under felleskommando av Lord Home og jarlen av Huntley (sistnevnte en av de få skotske adelige som overlevde slaget, besto av menn fra grensetraktene og fra det nordøstlige Skottland. Den neste divisjonen var under kommando av jarlene av Errol, Crawford og Montrose. På deres høyre side sto den mest slagkraftige og best utstyrte gruppen av dem alle under kommando av kongen selv. Til høyre for Jakob var høylenderne under kommando av jarlene av Argyll og Lennox. En femte divisjon, kommandert av jarlen av Bothwell, ble holdt tilbake som en reserve tett ved kongen. Det var et område på omtrent 180 meter mellom hver av formasjonen og med artilleriet i mellom. Surrey gjorde sine disposisjoner for å speile de til fienden. Helt ute på den høyre siden, mot Huntly og Home, var hans yngste sønn Edmund Howard. Deretter kom hans eldste sønn, Thomas Howard. Tett til sistnevnte, mulig noe tilbake, var Dacre og kavaleriet. Denne gruppen var utsett til å utføre en viktig oppgave som en mobil reserve. På deres venstre side sto Surreys egen divisjon. På den motsatte venstre siden var Edward Stanley med menn fra Lancashire og noen fra Cheshire (som ble kommandert av Richard Cholmondeley) var også fortsatt noe bakenfor. Det kongelige artilleriet var stasjonert hos Thomas Howard. Samtidige og nær samtidige opptegnelser om det følgende slaget, alle skrevet ut fra seierherrens synsvinkel, er for uklare til å bygge opp et presist bilde. Det er ikke alltid mulig å forene det selvmotsigende i opptegnelsene, og mange av dem tenderer å gjengi standardiserte historier. Flodden kan best bli sett på som en serie av mindre slag som sammen danner et større hele. De engelske bueskytterne som var fraværende i den ene delen av slaget, hadde enorm virkning på andre deler av slaget. Artilleriet spilte kanskje en kortvarig rolle, men den var avgjørende. Grensekavaleriet på begge sider hadde ikke gitt opp slaget, som noen har antydet, men ble kun holdt tilbake. Jarlenes angrep. Klart er det at slaget ved Flodden begynte som en duell mellom artilleristene klokken fire om ettermiddag den 9. september 1513. Mens engelskmennene okkuperte dødt område nedenfor Branxton hadde det skotske artilleriet liten effekt. Det engelske artilleriet med rundt 22 kanoner, kommandert av Sir Nicholas Appelby, var lettere og mye enklere å håndtere. De hadde også større nøyaktighet. Snart ble alle de skotske kanonene tause. Det engelske skuddene ble nå konsentrert oppover i en bue og rammet de skotske divisjonene som sto i silhuett mot himmelen og rammet med morderisk kryssild. Dette var begynnelsen på slutten for skottene. Kong Jakob ble nå fanget slik den fjerde jarlen av Douglas var blitt i slaget ved Homildon Hill. Kongens menn kunne ikke overleve den engelske beskytningen i lengre tid, men ethvert forsøk på å trekke seg tilbake og utenfor rekkevidde til det engelske artilleri bakenfor Branxton Hill kunne bety at hæren gikk i oppløsning i panikk. Hva kongens hensikter på dette tidspunktet var er ukjente, men han ble nødt til å ta en beslutning da mennene til Huntley og Home på hans venstre side overilt gikk til angrep. I ordene til "Trewe Encountre": «our gonnes did so breake and constreyn the Scottische great army, that some part of thaim wer enforsed to come doun towards our army». («våre kanoner brøt og snøret inn den store skotske hæren slik at noen av dem var tvunget til å komme nedover mot vår hær».) Deler av jordet var brattere enn resten av den skotske posisjonen, og terrenget flatet ut mot der hvor Edmund Howards menn var posisjonert. Med løftede spyd gjorde skottene god framgang mot fienden. Vinden og regnet blåste inn i ansiktene på bueskytterne som kun fikk skutt noen få piler med liten effekt. Mennene til Home og Huntly slo inn i Howards divisjon som gikk i oppløsning i sammenstøtet. Mange ble drept og mange flere flyktet. På dette kritiske tidspunktet hvor de hadde stor fremgang var skottene lite organisert, ble de angrepet av Dacre og hans lette kavaleri. Folkelige sagn vil ha det til at Edmund Howard selv holdt unna flere skotter som aktet å ta ham til fange for løsepenger, og at han ble reddet av noen av Dacres menn under ledelse av «Bastarden Heron». Home og Huntly ble drevet tilbake. I denne delen av området var slaget ved Flodden over. Kong Jakobs angrep. Da de så den suksessen kampfellene på den venstre siden hadde, begynte de neste to skotske divisjonene på sitt stormangrep nedover bakken ved Branxton hvor Errol og Crawford gikk mot Thomas Howard og kong Jakob mot jarlen av Surrey. Denne delen av marken var derimot adskillig vanskeligere enn de tilsvarende på venstre side. Bakken var bratt, våt og glatt og tvang mange til å ta av seg skoene for å kunne stå støtt. Rekken med spydmenn som avanserte i den formasjonen som tyske landsknechter hadde gjort kjent, var sannsynligvis begynt å miste formasjonen sin allerede før de nådde bunnen av bakken. Fremdriften var tapt da de nådde engelskmennene rundt Piper's Hill og antagelig ble de også truffet av artilleriild. Mens den skotske formasjon var i uorden kunne de engelske soldatene med hellebarder ("billmen") trenge gjennom hullene og slå rundt seg med dødelig hakking og stikking. Istedenfor lange spyd sto hver mann igjen med en rundt fem meter lang stokk. De trakk sverdene, men med sverdene hadde de ikke den samme rekkevidden som de morderiske øksene som svingte rundt og halshugde dem. Ikke lenge etter var jarlene Crawford, Errol og Montrose døde og deres divisjon drept og utslettet. Thomas Howard kunne da vende oppmerksomheten sin mot den utsatte flanken til den skotske kongen. Jarlen av Surreys kamp var spesielt hard. Mot ham sto de beste soldatene i den skotske hæren og til tross for de problemer som de skotske spydmennene hadde i holde formasjonen var han tvunget til gi fra seg mark. Men kong Jakob og hans menn ble etterhvert bremset opp og da begynte hellebardene sitt dødelige verk. Hva som skjedde med Bothwells reserve er noe av et mysterium. Det er kjent at jarlen ble drept på et tidspunkt i slaget og det må derfor antas at han gikk i angrep for å støtte sin konge kort tid etter at slaget begynte. I mellomtiden lå Stanley betydelig bak Surrey på den engelske venstresiden og kom for seint. Hans ankomst ble ikke sett av høylenderne under Argyll og Lennox som øyensynlig var totalt fokusert på den blodige kampen i sentrum av slaget. Stanley så at Argyll og Lennox var i en sterk posisjon, men han kunne også se at den østlige delen av bakketoppen hvor de sto, rundt 450 meter sør for Mardon, var udekket. Et dykk inn i her ville gjøre det mulig for ham til å komme uoppdaget bak fienden. Hans taktikk var modig, deler av hans styrke ble sendt for å gjøre et frontalt angrep, mens han selv ble igjen på siden og avanserte oppover den bratte bakken. Bakken var like våt og glatt som den var for skottene og som dem fjernet de skoene, noen krøp på hender og knær til de kunne begynne å beskyte fienden bakfra. I fronten begynte høylenderne som var dårligere utrustet, å falle for de engelske bueskytterne. Da pilregnet kom fra uventet hold ble det rett og slett for mye. Argyll og Lennox ble begge drept, og deres opprevne brigade ble spredt mot vest mot den sentrale delen av slagmarken, der det nå lå mange døde og sårede. Kongens død. Det er ikke helt klart hvordan kong Jakob ble hogget ned. Ettersom han sto i første rekke kan det ha skjedd i begynnelsen av kampen. Home som fortsatt holdt grunnen til venstre, er blitt kritisert for ikke å ha kommet kongen og hans soldater i sentrum til unnsetning. Denne anklagen er ikke rettferdig. Ved å dømme til hvor enkelt det var for Dacre å avansere synes det som om Homes avdeling av spydsoldater allerede var blitt hardt brukket opp. Mange av dem hadde brutt ut av rekkene for å plyndre de døde. Å reorganisere dem og deretter vende i formasjon mot sentrum ville ha vært vanskelig og å utsette flanken mot Dacre ville ha vært selvmorderisk. Dessuten holdt Home denne delen av marken hvor resten av den knuste skotske hæren kunne flykte eller trekke seg tilbake. Det er takket være ham og Huntly at den skotske ulykken, ille som den var, ikke ble en katastrofe av cannaeiske proporsjoner. Robert Lindsay Pittscotties fortelling (1809) om at han forlot sin konge etter å ha gjort sitt ble satt sammen lenge etter at Home var blitt henrettet for forræderi under regimet til kong Jakob V av Skottland. Det ble sagt at kong Jakobs angrep brakte ham en spydlengde unna Surrey, skjønt det synes å ligne litt for mye på historien om Rikard III i slaget ved Bosworth Field, lagt til for å vise hvilken fare den eldre Howard var i. Faktisk ble kongens lik først funnet dagen derpå og med en viss besværlighet, avkledd sin rustning og dekket av tallrike sår. Den svarte fredagen. Slaget ved Flodden ble avsluttet kort tid etter klokken seks da høstmørket kom. Jarlen av Surrey, fortsatt uviss på utgangen, holdt mennene sine i beredskap, og det var ikke før den påfølgende morgenen at han forsto hvor fullstendig hans seier hadde vært. Foran ham rundt Piper's Hill lå fjellet dødt. Noen skotske ryttere viste seg på Branxton Hill, men ble hurtig drevet avsted, og Surreys menn tok Borthwicks tause kanoner. Det som var igjen av den store skotske hæren halset tilbake over elven Tweed. Mange ble igjen for å hvile i England for alltid. Kong Jakob ble fulgt i døden av ni jarler og fjorten lorder fra parlamentet og flere høvdinger fra det skotske høylandet. Kongens sønn utenfor ekteskap, Alexander Stewart, erkebiskop av St. Andrews, var også blitt drept sammen med andre prominente geistlige. I alt ble opptil rundt 10 000 menn, en tredjedel eller mer av den skotske hæren drept. Det var få som ble tatt til fange. Engelske sårede, foruten over rundt 1 500 døde, var høyest blant de menn som hadde kjempet sammen med Edmund Howard. Flodden i historien. Flodden var hovedsakelig en seier for hellebarder over spyd. Som våpen var spyd kun effektivt så lenge som det ble brukt i en formasjon i bevegelse, spesielt i et kavaleriangrep. Det åslendte terrenget i Northumberland, slagets natur, og det glatte underlaget tillot ikke spyd å bli brukt effektivt. Skottene ville ha klart seg bedre om å de hadde holdt seg til seg til sine tradisjonelle schiltron-spyd. Infanteriet ved Flodden, både skotter og engelskmenn, hadde hovedsakelig kjempet i et mønster som ville ha vært kjent for deres forfedre, og slaget er korrekt blitt beskrevet som det siste store middelalderlaget på De britiske øyer. Dette var også siste gang skotter og engelskmenn møttes som likeverdige i slag. To år senere nedkjempet Frans I av Frankrike sveitsiske spydsoldater i slaget ved Marignano ved å bruke en kombinasjon av kavaleri og kanoner og således åpne for en ny tid i krigshistorien. Ettervirkning av slaget. Taktisk var dette slaget et av de første på De britiske øyer hvor artilleri spilte en avgjørende rolle. Slaget er blitt betraktet som det siste der langbuen spilte en avgjørende rolle til tross for at engelske langbuer fortsatt ble brukt med hell gjennom hele 1500-tallet mot kongedømmets fiender. Mange av disse bueskytterne ble rekruttert fra Lancashire og Cheshire. Sir Richard Asseton kom med en gruppe fra Middleton i nærheten av Manchester. I takknemlighet for at han kom trygt fra slaget bygde han om St. Leonard's, den lokale sognekirken. Den har det unike glassmaleriet «Flodden Window» som viser hver av bueskytterne og presten som fulgte dem med navn. Som belønning for sin seier fikk jarlen av Surrey gjenopprettet sin familietittel som hertug av Norfolk. Den gikk tapt da hans far støttet Rikard III i slaget ved Bosworth Field hvor han også ble drept. Da Surrey ble den andre hertug av Norfolk gikk hans tidligere tittel videre til hans sønn Thomas som senere ble den tredje hertug av Norfolk. Både far og sønn kjempet like mye for å gjenopprette familiens ære og vise sin troskap til den engelske kongen som mot skottene. Eksterne lenker. Flodden Field Flodden Sandur. Kart over Sandur med omegn Sandur (dansk: "Sand"), eller Heima á Sandi, er en bygd på Færøyene Den er den eneste bygda i Sands kommuna på Sandoy. 1. januar 2009 hadde Sandur 585 innbyggere, mot 657 i 1985. Sandur er en av Færøyenes eldste bygder, og har vært hovedbygd på Sandoy siden landnåmstiden omkring år 825. __NOTOC__ Geografi. Sandur ligger sør på øya Sandoy. Sandur er inndelt i tretten tradisjonelle grender, hvorav de fleste vokst sammen til dagens bygdesentrum. Bygdesenteret ligger på en halvøy mellom innsjøene Gróthúsvatn i nordvest og Sandsvatn i nordøst, samt buktene Grótvík og Sandsvágur. Sandsvágur er en av Færøyenes få sandstrender, og er den desidert største. Noe av bygda Sandur er allikevel adskilt fra bygdesenteret, slik som bebyggelsen ved Sandsvatn. Landskapet rundt Sandur er forholdsvis flatt, og de fjellene som finnes er ikke spesielt høye sammenlignet med fjell andre steder på Færøyene. Derfor er Sandurs omegn, og forøvrig hele Sandoy, godt egnet for fotturister og sykkelister. Fra Sandur går det en vei til Søltuvík, en ubebodd vik på vestkysten som er et yndet badested. For å komme seg til Sandur fra Tórshavn må man ta ferge fra Gamlarætt ved Kirkjubøur og over til Skopun, og deretter kjøre langs Sandsvatn og til Sandur. Den lille passasjerfergen M/S «Sildberin» forbinder Sandur med Skúvoy, som ligger like sør for Sandoy. Historie. Sandur er en av Færøyenes eldste bygder, og har vært hovedbygd på Sandoy siden landnåmstiden omkring år 825. Den er første gang nevnt skiftlig i Hundebrevet fra 1300-tallet. På Sandur holdt man vårtinget for Sandoy. Utgravinger har påvist at det har vært stavkirke her allerede på 1000-tallet. Den nåværende kirken ble innviet i 1839. I 1863 ble en myntskatt funnet i forbindelse med en begravelse på kirkegården. Av de 98 sølvmyntene er de eldste fra ca. år 1000. I 1969–1970 ble en arkeologisk utgravning utført under den nåværende kirken, og man fant rester av fem eldre kirker, den eldste en stavkirke fra ca. år 1100. I de siste årene er det foretatt utgravninger nord for kirken, og man har funnet beviser for bosettelser fra omkring år 900. Dagens Sands kirkja ble ferdigstilt i 1839, og er en av Færøyenes gamle, tradisjonelle trekirker. En påsatt brann i 1988 forårsaket at en del av kirken brant. Den nedbrente delen ble gjenoppbygd, og den nåværende kirken er en nøyaktig kopi av den fra 1839. Sands Fornminnissavn har drevet et bygdemuseum i det gamle huset "Norðara Koyta" siden 1988. Bleiksøya. Bleiksøya er ei lita, ubebodd øy vest for Bleik på Andøya i Nordland. Høyeste punkt på Bleiksøya er 160 moh. Hoveddelen av øya er bratt fjell, men den sørvestlige delen av øya er flatere. I likhet med Torghatten har Bleiksøya et hull tvers gjennom øya. Bleiksøya er Nordlands nordligste fuglefjell. På øya er det gode bestander av blant annet lunde, krykkje, alke, lomvi, havhest, havsvale, toppskarv og havørn. Øya er vernet som naturreservat. I juni og første halvdel av juli er det forbudt å gå i land på øya. Bleiksøya er et gammelt egg- og dunvær. Historiografi. Historiografi er utforskningen og fremstillingen av historiefagets egen historie. Ordet historiografi på norsk, svensk og dansk må ikke blandes sammen med det engelske ordet "historiography", som har en langt videre betydning og også kan bety historieskriving generelt. Historie som myter. Før skriftkulturen ble utbredt hadde historiefremstillinger oftest form av myter som levde på folkemunne før de ble nedtegnet. De to viktigste kategoriene myter var skapelsesmyter som i Mosebøkene og den Eldre Edda. Disse skulle forklare hvordan verden var blitt til. Den andre kategorien myter var genealogier som er slektsskapsrekker som oftest hadde til hensikt å begrunne hvorfor herskeren hadde arverett til å herske. Histoiske myter fra Østen er oftest sykliske (gjentakende og uten retning), mens europeiske gjerne var linjære (utviklingen hadde en fremadskridende retning). Historie som krønike. I krønikefasen utartet historieskrivingen seg i en berettende kronologisk oppramsning av hendelser av bestemte typer. Krøniketiden varte i Europa fra Herodot på 400-tallet f.Kr. til opplysningstiden på 1700-tallet. Felles for krønikører var at fremstillingene alltid var kronologiske («så skjedde det, og så skjedde det etc») ikke tematiske. Krønikene var mer berettende enn forklarende, og dersom forklaringer forekom, var de ofte religiøse eller preget av forsyn og tro på skjebnen. Krønikene hadde ofte et belærende eller moraliserende formål som kunne være å «lære av historien». Eller de hadde til hensikt å dokumentere heltegjerninger (sagaer) eller vise Guds inngripen (kirkelige annalister og hagiografer). Opplysningstiden. Under Opplysningstiden utviklet historieskriving et mer kritisk forhold til kildene. Imidlertid forble historiesynet førvitenskapelig, ettersom forfatterne regnet sin egen tids ideer og idealer som målestokken på fortidens samfunn. Når fortidens mennesker handlet og tenkte annerledes, ble dette latterliggjort og forklar som et utslag av uvitenhet, ikke at datidens tenkemåte var grunnleggende forskjellig fra samtiden. Historien som vitenskap. Det er først på 1800-tallet at systematiske metoder ble utviklet for å finne sannhetsgehalt i kildene («kildekritikk»). Dermed oppsto historie som vitenskap og ble skilt fra litteraturen. Historismen. Under romantikken i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet ble historiefaget profesjonalisert. I følge Historismen hadde enhver tidsepoke sin egenart. Dersom fortiden skulle forstås, måtte en forsøke å undersøke tidsepoken så fordomsfritt som mulig. Dette skulle skje ved å forsøke å skille ut hva som var sant fra hva som var usant i primærkilder. Målet var å rekonstruere «hva som faktisk skjedde» (tysk: "«wie es eigentlich gewesen ist»"), ikke å moralisere over fortidens dumskap som ofte var motivet under opplysningstiden. Evolusjonisme. På slutten av 1800-tallet mottok historiefaget impulser fra Darwinismen via fortolkere som Comte og Spencer. Perioden var preget av tro på skrittvise fremskritt og utviklingsoptimisme. Nasjonalisme og at tro på at historiestudier kunne avdekke kontinuitet fra storhetstid i Middelalderen var fremherskende. Senere generasjoner historikere tar avstand fra evolusjonistenes synspunkter ettersom den gav legitimitet til rasistisk, nasjonalistisk, imperialistisk eller militaristisk ideologi. Marxisme. Marxistisk inspirert historie la vekt på at grunnleggende interessemotsetninger mellom klasser var drivkraften som forklarte historisk utvikling. Marxistisk inspirerte historikere flyttet fokus fra elitekulturen og over på økonomiske og demografiske forhold i fortiden. Historien ble ofte skildret som overklassers bestrebelser på å underkue og utbytte bønder og senere arbeidere, og deres opprør mot førstnevnte. Empirisme. Misbruk av historie til ideologiske formål av totalitære regimer under første halvdel av 1900-tallet førte til en grunnleggende skepsis mot «store fortellinger» og (over-)generaliseringer i historiefremstillinger. Empirister ønsket heller å fremskaffe ny kunnskap om fortiden gjennom detaljundersøkelser av fortiden. Annales-tradisjonen. I mellomkrigstiden tok franske historikere et oppgjør med den til da herskende tradisjonen om at historie kun handlet om «konger og kriger». Historikerne Marc Bloch og Lucien Febvre stiftet i 1929 tidsskriftet "Annales" der fokus var flyttet vekk fra den politiske historien til en interesse for hele samfunnet i fortiden («Totalhistorie»). Annales-historie skrev ypperlig historiske fremstillinger der temaet var fortidens mentalitet og tenkemåter, folkekultur, landbruk, klimahistorie, kommunikasjon etc. Historiefagets metode ble beriket med teknikker fra sosiologi, geografi og sosialøkonomi. I steden for å skrive kronologisk, ble historieskrivingen tematisk. Sosialhistorie. Sosialhistorien vokste frem på 1970 og 1980-tallet. Ved hjelp av samfunnsvitenskapelige metoder ønsket en å skrive historien om «glemte grupper», det vil si folk som ikke hadde fått noen plass innenfor den politiske historien. Ofte ble kvantitative teknikker benyttet i analysene. I følge G.M. Trevelyan var sosialhistorie «history with the politics left out». Særlig mye forskning ble rettet innen kvinnehistorie og arbeiderhistorie. Sosialhistorie er på grunn av metode og fremstillingsform ofte god vitenskap, men kjedelig lesning. Manic Street Preachers. Manic Street Preachers (Manics) er et walisisk rockeband. De debuterte med albumet "Generation Terrorists" i 1992. 1. februar 1995 forsvant låtskriver og andregitarist Richey James Edwards. Han er ikke blitt sett siden. De to albumene som fulgte etter forsvinningen, "Everything Must Go" (1996) og "This Is My Truth Tell Me Yours" (1998), er de mest populære albumene de hittil har gitt ut. Sistnevnte hadde også hitsingelen «If You Tolerate This Your Children Will Be Next», en sang om Den spanske borgerkrigen. I 2001 ble Manics det første vestlige rockebandet som spilte på Cuba. Fidel Castro var til stede, og sa etter konserten at den hadde vært «louder than war». Marit Aschehoug. Marit Aschehoug (født 16. september 1947 i Oslo) er en norsk journalist og redaktør. Hun har vært journalist i Akersposten, Programbladet og Adresseavisen, dessuten journalist, vaktsjef og redaksjonssekretær i Aftenposten. Hun har vært redaktør i Osloavisen, bladet Tique, Hadeland og Østlandets Blad. Siden 2001 har hun vært ansvarlig redaktør i Advokatbladet. Hun er utdannet journalist ved Norsk journalisthøgskole og har første avdeling juss fra Universitetet i Oslo i tillegg til en rekke kurs og lederutdanning. Sammen med Marit Haukom og Johanne Grieg Kippenbroeck har hun gitt ut "Kvinner i ledelse" (1991). Hun er tildelt Paul Harris Fellow av Nordby Rotary. Aschehoug er styreleder i Den Norske Fagpresses Forening. Tonnesgrotten. Tonnesgrotten er et landemerke i Tonnes i Lurøy kommune i Nordland. Det er en 180 meter lang grotte i fjellet, laget av århundrer med istid. Den spektakulære grotten er et turistmål og landemerke. Lokalt blir den ofte kalt Hellerhulen (Hellarholet, Tonneshølæ). Underlaget er dekket med rød sand. Historier om Tonnesgrotten. Tonnesgrottens proporsjoner har ført til mange sagn og historier. Noen hevder å ha sett en rødrev gå inn på den ene siden for så å komme ut på andre siden uten hår. Den er også sentral i Sagnet om de syv søstre. Henry van de Velde. Henry Van de Velde (født 3. april 1863, død 15. oktober 1957) var en belgisk maler, arkitekt og interiørarkitekt. Sammen med Victor Horta kan han betraktes som en av de viktigste grunnleggerne av og representantene for art nouveau. Van de Velde studerte malerkunst i Antwerpen og Paris. Han malte i neo-impressionistisk stil; i 1889 ble han medlem av Brussel-baserte kunstnergruppen "Les Vingt" (de fem). Fra 1892, ga han opp malerkunsten og henga seg til dekorasjon og arkitektur. Han eget hus, "Bloemenwerf" i Uccle, var inspirert av arts and crafts-bevegelsen. Han tegnet også interiører og møbler for den innflytelsesrike utstillingen "Art Nouveau", som var organisert av Samuel Bing i Paris i 1895. Van de Velde var en av de første arkitekter og møbelformgivere som arbeidet i den abstrakte stilen med svungne linjer som kom til å kjennetegne art nouveau. I 1907 ble han invitert til Trondheim for å designe et kontor ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; rommet er bevart og er i dag et av museets permanente attraksjoner. Omkring århundreskiftet tegnet Van de Velde flere bygninger i Tyskland, innbefattet Folkwang Museum i Hagen (i dag huser bygningen Karl Ernst Osthaus-Museum). Han ble også grunnleggeren av Kunstgewerbeschule og kunstakademiet i Weimar, forløperen til Bauhaus som ble videreutviklet av Walter Gropius. Dessuten var Van de Velde nært knyttet til Deutscher Werkbund. Under den første verdenskrig, bodde han i Sveits og i Nederland, hvor han tegnet Kröller-Müller Museum i Otterlo. Fra 1926 til 1936, var Van de Velde professor ved Universitetet i Gent, hvor han ble arkitekt for universitetsbiblioteket (det såkalte Boekentoren eller Boktårnet). Eksterne lenker. Velde, Henry van de Velde, Henry van de Velde, Henry van de Velde, Henry van de Velde, Henry van de Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra). Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra) (Communist Party of Nepal (Unity Centre), Nepals Kommunistiske Parti (enhetssenteret)) var et kommunistisk parti i Nepal grunnlagt i 1990. Partiet blei splitta i mai 1994. Majoriteten tok seinere navnet NKP (Maobadi). Minoritetspartiet fortsatte med navnet NKP (EK) fram til juli 2002. Da slo det seg sammen med NKP (Masal) til et nytt parti, NKP (Ekda Kendra Masal). Forhistorie. Utgangspunktet for NKP (EK) var NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr "fjerde landsmøte"). Stifta i 1974 og med Mohan Bikram Singh og Nirmal Lama i ledelsen som et parti som bygde på "marxismen-leninismen Mao Zedongs Tenkning" og forberedte en væpna arbeider- og bonderevolusjon, blei NKP (CM) 1970-tallets største og viktigste kommunistparti i Nepal. Partiet blei svekka av en serie splittelser på 1980-tallet. I 1983 blei Singh kasta ut av Nirmal Lama (i følge andre gikk han ut etter eget valg), tok med seg en stor del av medlemmene og stifta NKP (Masal). Blant de som fulgte Singh, var Prachanda og Baburam Bhattarai. I 1985 sprakk majoriteten ut av Singhs NKP (Masal), og stifta et nytt parti med et svært likt navn: NKP (Mashal). Prachanda var med over i det nye partiet, og blei etter ei tid partisekretær der. 1980-tallet slutta med den store demokratirevolusjonen ("Jana Andolan") mot det kongelige diktaturet. Denne tida førte også til en serie sammenslåinger i den oppsplitta nepalske kommunistiske bevegelsen. NKP (Chautho Mahadhiveshan), nå leda av Nirmal Lama, gikk høsten 1989 inn i et forbund av 7 i hovedsak moderate kommunistpartier, som blei kjent som ULF. ULF spilte sammen med Nepals Kongressparti ei dominerende rolle i demokratiopprøret i 1990. De sto for ei relativt moderat linje, og gjorde viktige politiske kompromisser med kongen ved avslutninga av opprøret. NKP (Mashal), nå leda av Prachanda, NKP (Masal), leda av Mohan Bikram Singh, og noen mindre grupper, laga den revolusjonære fronten Samyukta Rashtriya Janaandolan som kritiserte ULF og Kongressen fra venstre. Etter at demokratiopprøret var over, sprakk begge disse frontene. De ledende partiene i ULF forsøkte først å få til et valforbund med Kongresspartiet. Da det ikke gikk, stifta de i januar 1991 det nye, moderate kommunistpartiet NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) også kjent som UML. Prachandas NKP (Mashal) ville delta i valget i 1991. Singh var derimot prinsipielt mot å delta i valget. Ei mindre gruppe, leda av Baburam Bhattarai, var uenig med Singh, brøyt ut og laga sitt eget NKP (Masal). NKP (Ekda Kendra) stiftes. I november 1990 slo flere partier og grupper seg sammen til det nye partiet "NKP (Ekda Kendra)". De viktigste var Prachandas NKP (Maskal) og Nirmal Lamas NKP (Chautho Mahadhiveshan). Mindre grupper var "NKP (Janamukhi)" og "Proletarians Workers Organisation" leda av Ruplal Bishvakarma. Baburam Bhattarais splittgruppe fra Singhs NKP (Masal) gikk i følge noen kilder med i det nye partiet fra denne kongressen. Men andre hevder at splittelsen i NKP(Masal) først skjedde i mars 2001 og Bhattarais NKP(Masal) gikk inn i NKP(EKM) kort tid etterpå. Den viktigste av disse partiene var Prachandas Mashal. Det nye partiet vedtok at det bygde på marxismen-leninismen og maoismen, ei formulering som NKP (Mashal) hadde begynt å bruke i 1986. Prachanda blei også generalsekretær. Partiet vedtok at det skulle forberede et væpna opprør for å gjennomføre en nydemokratisk revolusjon. Valgdeltakelse skulle bare ha til hensikt å fremme det revolusjonære arbeidet og forberede revolusjonen. Det var derfor naturlig at partiet fungerte illegalt og under jorda. Prachanda, som hadde jobbet illegalt under diktaturet og opprøret våren 1990, sto heller ikke nå offentlig fram. For å delta i valget stifta partiet en egen masseorganisasjon eller valgfront, Samyukta Janamorcha Nepal (forkorta SJM), med Baburam Bhattarai som leder. Han blei dermed i praksis også den mest kjente offentlige talspersonen for det nye partiet. NKP (Ekda Kendra) fram til mai 1994. Valget i 1991 blei en stor framgang for partiet. SJM fikk 9 representanter, og blei 3. største parti i parlamentet. Det var også det eneste av de større partiene som hadde et flertall av representanter fra nasjonale minoriteter. I 1991 og 1992 sto NKP (Ekda Kendra) i spissen for store demonstrasjoner i Kathmandu og andre storbyer, ofte sammen med Singhs NKP (Masal). I flere tilfeller skøyt politiet, og mange blei drept. Nepals Kongressparti, som danna regjering aleine etter valget, blei en skuffelse for mange som hadde venta store reformer etter demokratiopprøret, som jordreform, store framganger når det gjaldt kvinnefrigjøring og frigjøring for lavkaster, økte rettigheter for nasjonale minoriteter osv. Tvert imot hadde Kongressen lagt seg på en forsiktig, moderat politikk som tok med seg mye fra de siste åra av det kongelige diktaturet. Mange monarkistiske politikere fra grunn- og mellomplanet under diktaturet hadde også gått inn i Kongresspartiet. Dette skapte økende misnøye blant store masser som hadde venta mer av revolusjonen. Kongresspartiet vant lokalvalga i 1992. SJM gjorde det godt i den vestlige delstaten "Rolpa", der partiet var i stand til å ta over lokalregjeringnene i mesteparten av delstaten, og i en del naboområder. Kongresspartiets antidemokratiske innenriksminister og lokale partiapparat, der det nå satt mange gamle monarkister fra diktaturets tid, svarte med harde forfølgelser mot lokale kommunister og fattigbønder. Prachandas og B. Bhattarais fløy i NKP (Ekda Kendra) oppfatta dette som at situasjonen holdt på å modnes for å starte revolusjonen. NKP (Ekda Kendra) sprekker i mai 1994. I mai 1994 sprakk NKP(Ekda Kendra) i to partier, som begge gjorde krav på navnet. Det virker klart at majoriteten av partimedlemmene fulgte fløya til Prachanda og Baburam Bhattarai. Ei minoritetsfløy fulgte Nirmal Lama. Blant dem var bl.a. Ruplal Bishvakarma. Bruddet skyldtes uenighet om tida var inne for å starte det begge fløyer kalte "folkekrigen". Prachanda/Bhattarais fløy mente at det nå var på tide å sette farten opp og starte konkrete forberedelser. Nirmal Lamas fløy mente at tida ikke var inne. Bruddet i partiet blei fulgt av et brudd i Samyukta Janamorcha Nepal, som nå også blei splitta i to organisasjoner som begge gjorde krav på samme navn. Her fulgte 6 av de 9 representantene Nirmal Lamas fløy, som blei kjent som SJM (Vidya) (etter navnet på Lama-fløyas nye leder for sitt SJM, "Niranjan Govinda Vidya"). Prachanda-fløya blei fra nå av kjent som SJM (Bhattarai), og beholdt 3 representanter, inklusive de fra Rolpa. NKP (Ekda Kendra) (Prachanda) blir NKP (Maobadi). Nepals maoistparti rekner bruddet i mai 1994 som sin stiftelsesdato. Men Prachandas og Baburam Bhattarais fløy fortsatte å bruke navnet NKP (Ekda Kendra) fram til mars 1995. Partiet fortsatte etter splittelsen å kjempe for at deres valgfront Samyukta Janamorcha Nepal skulle ha rett til å stille opp til valget i 1994. Da en domstol ga denne retten til Lama-fløyas SJM (Vidya), erklærte Prachanda-fløya at den ikke mer ville stille til valg. Prachandas NKP (Ekda Kendra) intensiverte nå forberedelsene til å starte folkekrigen, bl.a. på grunnplanet i Rolpa og andre utkantdistrikter der det sto sterkt. Det skjedde en omfattende utskifting av medlemmer, der eldre medlemmer som ikke var klare til å bli med på et opprør på landsbygda gikk ut, mens unge folk, særlig med bakgrunn som fattigbønder, lavkaster og politiske minoriteter, blei rekruttert. På partiets 3. plenum i mars 1995 blei det vedtatt å starte opprøret. Partiet skifta også formelt navn til NKP (Maobadi). Det partiet kalte "folkekrigen" starta 13. februar 1966. (For historie etter dette, se artikkel om Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). NKP (Ekda Kendra) (Nirmal Lama) 1994 til 2002. Nirmal Lamas fløy av NKP (Ekda Kendra) stilte til parlamentsvalget i 1994 gjennom sin del av valgorganisasjonen, Samyukta Janamorcha Nepal (Vidya). Men til tross for at 6 av 9 representanter fra valget 3 år før fulgte Lama, blei resultatet dårlig. SJM (Vidya) fikk under 1/3 av stemmene som SJM fikk i 1991, og ingen representanter. Dette viste at et flertall av både medlemmer, aktivister og velgere hadde fulgt Baburam Bhattarais fløy. Lamas NKP (Ekda Kendra) og SJM var redusert til et blant mange andre ikke-representerte parlamentariske småpartier. Ved valget i 1999 fikk partiet et mindre parlamentarisk comeback. Det stilte færre kandidater og mista 1/4 av stemmetallet, men fikk valgt inn 1 representant. I de kommende 3 åra, før kong Gyanendra oppløste parlamentet høsten 2002, tok partiet omtrent samme parlamentariske stantpunkter som de to andre kommunistiske småpartiene Rashtriya Jana Morcha (valgfronten til NKP (Masal)), og Nepal Mazdoor Kizan Party. Disse partiene stemte mot innskrenkninger i det parlamentariske demokratiet, opptrapping av krigen, osv. mens de andre partiene i parlamentet (inklusive det store, moderate kommunistpartiet UML) stort sett stemte for. Nirmal Lama døde i 2000. Det er vel grunn til å tro at det rydda veien for at partiet slo seg sammen med partiet til hans gamle fiende, Mohan Bikram Singhs NKP (Masal). I samme periode innleda NKP(Maobadi) en sjarmoffensiv for å vinne over partiet. Maoistene kalte NKP(EK) «et marxist-leninistisk parti», og det partiet som sto dem nærmest i nepalsk politikk. (Singhs NKP(Masal) blei i motsetning til det kalt «revisjonistisk». NKP (EK) valgte likevel Singh og Masal. I juli 2002 blei partiene forent. Det nye partiet fikk et navn som var slått sammen av de to gamle partinavna: NKP (Ekda Kendra Masal). De to partienes valgfronter blei slått sammen til Janamorcha Nepal. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra) Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra) Sporeslaget. Sporeslaget eller slaget ved Guinegate var hovedsakelig et rent kavalerislag, men med delvis støtte fra fotfolk. Slaget ble stående som en stor begivenhet for adelstanden, men skjedde ved tilfeldighet ved at det var et mislykket forsøk på å trekke engelskmennene fra den beleirede byen. Bakgrunnen. De italienske krigene i årene mellom 1495–1559 fulgt som en rivalisering mellom stormaktene. Den gang hadde pave Julius II opprettet en ny allianse som ble kalt for "Den hellige ligaen". Denne ble en antifransk allianse i desember 1511 da kong Henrik VIII av England sluttet seg til den. Så snart krigen var et faktum forberedte Henrik VIII en ekspedisjon over Kanalen og sende 1 500 langbueskytterne over til Nederlendene hvor å bidra til å slå ned en oppstand. Henrik VIII var bundet av løfter om hvor militærassistanse skulle sendes og året etter sende han en ekspedisjonsstyrke på 5 000 mann under lord Dorset. Dorset seilt i juni 1512 til Navarra i nordøstlige Spania. Spanjolerne var mer interessant i å angripe kongedømmet Navarra fremfor å invadere Guyenne i sørvestlige Frankrike og Dorset måtte vende skuffet tilbake flere måneder senere. Uforferdet besluttet Henrik VIII å lede den neste ekspedisjon som til slutt organisert våren 1513 med rundt 30 000 mann. Den skal til Calais og derfra angripe franske holdepunkter mot Flandern i keiser Maximilian Is interesse. Den 30. juni 1513 gikk den engelske hæren på land fra 53 storskip i Calais. Derfra rykket Henrik VIII til Thèrouanne som blir satt under beleiring, men Thèrouanne ble ikke helt avsperret ved at det var hull som forsyninger kunne komme gjennom. Dette oppmuntret marskalken La Palite til å planlegger et angrep for å unnsette festningsbyen. Den 16. august 1513 hadde La Palite samlet sine styrker, delt de i to, den ene skulle være synlig for å lokke vekk engelskmennene ved avledet deres oppmerksomhet slik at La Palice kunne setter inn et angrep med den hensikt å åpne veien for en kompani med krutt og forsyninger til byen. Henrik VIII møtte derimot opp med keiser Maximilian 1. og flytte hæren, nå forsterket med tyske landsknekter, lengre sørover. Kavalerivåpenet. Tross populære oppfatninger var de pansrede rytterne i rustning ikke utdatert ovenfor skytevåpen, derimot hadde den tekniske spesialisering skilt ut kavaleriet i "tungt kavaleri" og "lett kavaleri". Det tunge kavaleriet i rustning blir et gjennombruddsvåpen for "coup de grace" mens det lette kavaleriet ble øremerket for forfølgelse, sikring og rekognosering av fiendtlige styrker. De pansrede rytterer blir færre, men de var bortimot usårbare med ny rustningsdesign. Etterhvert som pansringen ble bedre, ble den også tyngre og på midten av 1500-tallet var man nødt til å redusere rustningen i omfang. Skytevåpen var bare effektivt på kloss hold, skjønt det ble stadig større og større avstand mellom skytteren og det tunge kavaleriet utover 1500-tallet. Allerede under Hundreårskrigen på 1400-tallet dukket platebeskyttelse for hest opp og i et århundre så man stridsvogner, bokstavelige talt på fire bein med plater over nesten hele hestekroppen, unntatt på undersiden og på halsen. Både engelskmenn og franskmenn hadde tung beskyttelse på hestene under Sporeslaget, avbildelser vist pansrede menn og hester med tykke lanser og "kjoler" av metall på rytterne. Slaget. Henrik VIII og Maximilian 1. gikk til angrep på den franske kavalerihæren, men ikke før ridende langbueskyttere som eskortert batterier av lette feltskytser ble sendt forover. Disse tok oppstilling bak en hekk slik at de kunne skyte ut piler og kanonkuler uten å blir overløpt. La Palice skjønner at planen hans hadde slått feil og at langbueskytterne og artillerister vil fange franskmennene under et veldig angrep. Han ga ordre om retrett. Det var på dette tidspunktet at det berømte kavalerislaget skjedde ved at det engelske kavaleriet på 1 000 mann angriper det franske kavaleriet som blir oppholdt i harde kamper lanse mot lanse. Deretter sendet Henrik VIII og Maximilian 1. det lette kavaleriet i sirkel slik at det kunne overraskende angripe franskmennene i ryggen. Sjokket brøt ned de franske rekkene og de la seg på flukt med skarp forfølgelse av engelskmennene. De tyske panserrytterne, de såkalte "reiter", leiesoldater på upansrede hester, deltok også. Det var av denne grunn at slaget sitt populært navn: Sporeslaget. 40 franskmenn var blitt drept og 120 tatt til fange. Blant fangene var også La Palice selv. I mellomtiden hadde sir Ap Thomas i spissen for egne lette kavaleri slått unna avledningsstyrken. Etterspillet. Den 22. august 1513 måtte Thèrouanne overgi seg og Henrik VIII fortsatte mot Tournai som blir satt under beleiring fram til den 25. september da byen overgir seg. Da hadde den engelske kongen fått meldning om Slaget ved Flodden Field som nesten overskygget de militære prestasjoner på kontinentet. I oktober haster Henrik VIII hjem til England med hæren. Det neste året, i 1514, seilte «Henry Grace à Dieu» for første gang ut på tokt som flaggskip for en flåte på 45 skip som overfører 8 000 mann til Calais og 6 000 andre ble forberedt for å kom over senere. Det kan ha vært på dette tidspunktet at Henrik VIII får den tanke at krigsinnsatsen ikke er i samsvar med Englands interesser og at oppmerksomheten i steden må rettes mot Englands tradisjonelle fiende Skottland. Krigen var på kontinentet var uansett hans personlige krigseventyr og det var lett å slutte separatsfred i sommeren 1514. Kilder. Sporeslaget Flister. Flister er et stedsnavn, opprinnelig navnet på hovedbruket, som senere også har blitt et etternavn. I denne artikkelen omtales Flister som ligger i Selje kommune, Sogn og Fjordane. Stedet ligger nesten helt ytterst i Nordfjord, og vender rett ut mot øya Barmen. Nærmeste bygd er Flatraket og nærmeste tettsted er Måløy. Før i tiden var aktiviteten stor i Flister, både med tanke på fiske og jordbruk. I dag er stedet så å si urørt, forutenom en og annen turist som tar turen innom, for ikke å nevne de få som ennå bor der fast. Etter alt å dømme er det kun én person som lever av å fiske i Flister den dag i dag. "Naturen" rundt er preget av lite menneskelig intervensjon de siste årene; det meste vokser ganske uhemmet. Fjellene rundt er massive, Flistrahornet med sine om lag 600 meter rager over det meste som et klart landemerke, der det skyter opp med siden til havet. Fjellformasjonen er formet av et utall ras, og innerst inne i pollen står Botnasteinen, som vi kan kalle Flisters egen bauta. Mannjaskaret er en skyggevirkning som viser en mann med hatt når sola står et visst sted på himmelen. Dette skal være om lag klokka 14 og utover på sommeren. Han er veldig lett å se fra den delen av Barmen som vender mot Flistrapollen. Elektrisiteten kom til Flister i 1954. Veien kom i 1966. Eksterne lenker. Mer historikk og informasjon om Flister finner du på den litt uferdige men likevel informative siden Sipaliwini (distrikt). Sipaliwini, som befinner seg i sør, er det største distriktet i Surinam. De viktigste landsbyene i distriktet er Apetina, Apoera, Bakhuis, Bitagron, Pokigron, Kajana, Kamp 52, Pelelu Tepu, Cottica, Anapaike, Benzdorp, Kwamalasamutu, Nieuw Jacobkondre, Aurora, Boto-Pasi, Goddo, Djoemoe og Pontoetoe. Det bor 29 210 innbyggere i Sipaliwini, som dekker et område på 130 567 km². Dette distriktet er større enn alle de 9 andre distriktene i Surinam til sammen. Erikstad. Erikstad er en bygd ved Kanstadfjorden i Lødingen kommune i Nordland omtrent 6,5 kilometer vest for tettstedet Lødingen (luftlinje). Bygda har få fastboende og husene blir i dag mest benyttet som fritidsboliger. Det var tidligere et levende samfunn med blant annet landhandel og fiskebruk. Fiskebruket er nedlagt og brukes nå som lager/base for oppdrettsanlegg. Veiforbindelse fra Fv837 til Erikstad og videre sørover til Svensgam. Morten Gjesvold. Morten Gjesvold (født 17. juli 1986) er en norsk skihopper som representerer Hosle IL/kollenhopp. Morten er tidligere elev på Wang Toppidrett. Eksterne lenker. Gjesvold, Morten Gjesvold, Morten Andreas Vilberg. Andreas Vilberg (født 14. november 1985) er en tidligere norsk skihopper som representerer Idrettslaget Jardar. Vilberg debuterte i verdenscupen 07. Han fikk hoppe to renn den sesongen, og endte begge ganger på 49. plass. Sine første verdenscuppoeng tok han i den påfølgende sesongen i Trondheim 9. desember 2007. Hans beste plassering i verdenscupen er en 18. plass. Han kom på tredjeplass i NM i hopp storbakke på Lillehammer i 2007 bak vinneren Thomas Lobben og Anders Jacobsen. Den 10. februar 2011 hoppet Vilberg 220,5 meter i den nye Vikersundbakken. I mai samme år la ha opp etter flere svake sesonger. Eksterne lenker. Vilberg, Andreas Vilberg, Andreas Ronald Venetiaan. Ronald Runaldo Venetiaan (født 18. juni 1936 i Paramaribo) er matematiker og tidligere president i Surinam. Han representerer Surinams nasjonalparti (Nationale Partij Suriname) og er den som har vært president i landet lengst. Venetiaan var president fra 1991 til 1996 og igjen fra 2000 til 2010. Biografi. Venetiaan fulgte basisundervisningen i Surinam og reiste, takket være at han vant et av fem studiestipend, i 1955 til Nederland for å videreutdanne seg. I Nederland skrev han seg inn ved Universitetet i Leiden for å studere matematikk og fysikk, med hovedvekten på matematikk. I 1964 bestod han den nederlandske «doctoraalexamen», noe som i dag kan tilsvare mastergrad. Deretter returnerte han til Surinam, og arbeidet som matematikk- og fysikklærer. Fra 1969 var han rektor for «Algemene Middelbare School» der han selv som ung hadde blitt undervist. I 1973 ble han minister for «Onderwijs en Volksontwikkeling» (undervisning og folksutvikling) for Surinams nasjonalparti i Henck Arrons regjering. Dette endte i 1980 da Desi Bouterse ledet det såkalte Sersjantkuppet 25. februar som veltet Arrons regjering. Venetiaan gikk da tilbake til å undervise, denne gangen ved Anton de Kom Universitetets tekniske fakultet. Etter at demokratiet var gjenopprettet ved valget i 1987, fikk Venetiaan igjen posten som minister for «Onderwijs en Volksontwikkeling». 24. desember 1990 felte hærledelsen kabinettet Shankar/Arron under statskuppet som ble kjent som «telefonkuppet» eller «julekuppet». I 1991 ble Venetiaan Nieuw Front voor Democratie en Ontwikkelings presidentkandidat, og 7. september ble han valgt for en periode på fem år. Som president visste han å minske militærets innflytelse, og fikk han byttet ut Bouterse som øverste leder for hæren med en lojal offiser. Forholdet til Nederland ble normalisert, selv om utviklingssamarbeidet ikke ble som tidligere. Dette var ikke bra for landets økonomi. I 1996 vant partiet på nytt valget, men på grunn av splittelse innen det Verenigde Hindoestaanse Partij nådde ikke «Nieuw Front» de 2/3 flertall i parlamentet som Venetiaan trengte for å fortsette som president. I «Verenigde Volksvergadering», en forsamling bestående av nasjonale og regionale representanter, vant kandidaten fra det Nasjonalt Demokratisk Parti (NDP) og tidligere statsminister Jules Wijdenbosch. Venetiaan forble i Surinames parlament, men regjeringen Wijdenbosch forårsaket hyperinflasjon og falt etter kraftige protester («Bosje go home»). 12. august 2000 ble Ronald Venetiaan igjen valgt til president som «Nieuw Front»partiets kandidat, med 37 av de 51 stemmene ved valget. 3. august 2005 ble han igjen gjenvalgt. Denne gangen etter at det viste seg at kandidaten til «Nationale Democratische Partij», Rabin Parmessar, ikke oppfylte kravene grunnloven stilte til ham for at han skulle kunne bli president. Ved avstemningene i parlamentet fikk ingen kandidat et 2/3-flertall, noe som betød at Verenigde Volksvergadering («stortinget») måtte velge basert på vanlig flertall. Av 879 folkevalgte på forskjellige nivå som hadde stemmerett, stemte 560 for Venetiaan ved avstemningen som fant sted i «Anthony Nesty Sporthal». Kandidaten som ble støttet av NDP og Volksalliantie voor Vooruitgang (VVV), Rabin Parmessar, fikk 315 stemmer. Fire stemmer var blanko. Visepresident Jules Ajodhia ble etterfulgt av parlamentets formann, Ramdien Sardjoe. Både Venetiaan og Sardjoe ble tatt i ed 12. august 2005. Den nye regjeringen og dens ministre hadde en lavere gjennomsnittsalder enn tidligere. Andre oppgaver og utmerkelser. Venetiaan forble aktiv innen Surinams nasjonalparti (Nationale Partij Suriname). Mellom 1987 og 1993 var han formann for partiets rådgivende organ, deretter formann for Johan Adolf Pengel Instituttet (JAPIN) og fra 1993 av er han partiets formann. I 1978 ble han utnevnt til storkorsridder av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen, og ble dessuten blant annet kommandør av den surinamske Den gule stjernes orden i 1978, og stormester av den samme i 1991. Venetiaan er gift med Liesbeth Vanenburg, og de har tre døtre og en sønn. Dikter. Siden studietiden har han også skrevet flere dikt, hovedsakelig under psevdonymet Vene, men også under Herrvé, Herrvé L. og Krumanty. Hans dikt ble publisert i tidsskriftene "Mamjo" (1963), "Moetete" (1968) og i "De Ware Tijd Literair". Videre skrev han revytekster, sanger og én-aktere. Hans arbeider har aldri blitt utgitt i samlinger og har en nasjonalistisk tone. Atlas (oppslagsverk). Et politisk og fysisk verdenskart fra 2005 Et atlas er en samling av kart, vanligvis over jorda eller deler av den, men det finnes også atlas over andre planeter (og måner) i solsystemet, Atlas er tradisjonelt i bokform, men i dag finnes det også digitale versjoner, blant annet på CD-ROM. Et atlas inneholder gjerne geopolitisk, sosial, religiøs og demografisk statistikk, i tillegg til geografiske trekk og politiske grenser. Historikk. De første atlasene som kom, ble ikke kalt atlas da de kom ut. Den første boka som kunne kalles atlas, ble laget ut ifra geografen Klaudios Ptolemaios' beregninger. Ptolemaios jobbet i Alexandria rundt år 150. Den første utgaven ble utgitt i Bologna i 1477, og var illustrert med 27 kart, men det er uvisst om disse kartene var innpregede utgaver av Ptolemaios' originalkart, eller om de var konstruert av greske lærde i middelalderen ut ifra Ptolemaios' tekster. Fra ca. 1544 ble det produsert mange kart, spesielt i de viktige handelssentrene Roma og Venezia. Utgiverne arbeidet sammen, og lagde kart basert på egne behov og interesser. Kartene varierte ofte dramatisk i størrelse. Over tid ble det vanlig å samle kartene i sammensatte verk. Abraham Ortelius blir kreditert for å ha gitt ut det første moderne atlaset 20. mai 1570. Hans "Theatrum Orbis Terrarum" inneholdt 53 kart-ark over verdens land. Dette verket var den første boka av sitt slag til å redusere de beste kartene som var tilgjengelige, til en ensartet størrelse. Ordet "atlas" om en innbundet samling av kart kom ikke i bruk før utgivelsen av Gerhard Mercators «Atlas, Sive Cosmographicae Meditationes De Fabrica Mundi …» (Atlas, eller beskrivelse av universet) i 1595 (Duisburg, 1585-1595). Andreas Holmsen. Andreas Holmsen (født 5. juni 1906 i Kristiania, død 20. februar 1989 i Bærum) var en prisbelønt norsk professor, lektor, historiker og fremste representant for den agrarhistoriske tradisjonen. Biografi. Andreas Holmsen var en pioner innen lokal- og regionalhistorie og agrarhistorie hvor han brakte forskningen opp på internasjonalt nivå, inspirert av blant annet Marc Bloch. Holmsens viktigste norske læremestere var Edvard Bull d.e. og Asgaut Steinnes. __NOTOC__ Mens tidligere historikere hadde analysert eldre historie med utgangspunkt i politikk og samfunnseliten, tok Holmsen istedenfor utgangspunkt i økonomien (jordbruk, driftsformer, bosetning og eiendomsforhold). Innsikter i agrarøkonomiens utvikling ble brukt til å analysere skattenivå og lokale eliter, slik at politikk på samfunnets topplan kunne forstås som utslag av demografi og økonomi. Denne materialistiske «nedenfra-og-opp» modellen hadde mange likhetstrekk med den samtidige franske "Annales"-historieforskningen som var i ferd med revolusjonere historieforskningen om Middelalderen. Holmsens hovedinnsats var hans lokalhistoriske studier for å kaste lys over rikshistorien, og å se lokalhistorien i sammenheng med rikshistorien. Som initiativtager til "Det nordiske ødegårdsprosjektet" på 1970-tallet anvendte han agrarhistoriske metoder til å framskaffe ny viten om graden av avfolkning i senmiddelalderen. Prosjektet brukte den retrospektive metode for å kartlegge eiendomsforhold i tiden forut for de eldste bevarte skriftlige kilder, en metode han hadde presentert teoretisk i 1941. Datering av norske gårdsnavn var en viktig metode som sto sentralt i Holmsens forskning. Holmsens bok "Norges historie Fra de eldste tider til 1660" var såpass solid og nyskapende at den holdt seg som innføringsbok i Norgeshistorie på universitetsnivå i 60 år. Boka forklarte vikingtidens ekspansjon og politikk som et utslag av demografiske forhold. Holmsen ble Cand.philol. i 1931, lektor ved høyere skoler i Oslo og Aker fra 1932 til 1933. Han var assistent ved Institutt for sammenlignende kulturforskning fra 1933 til 1934 og ble her vitenskapelig medarbeider fra 1943. Andreas Holmsen var konsulent i historie ved Sosialøkonomisk institutt ved UiO 1934 til 1940 da han ble professor i historie 1955-1975. Fra 1947 til 1962 var han leder for granskingsprosjektet "Garden i norsk samfunnshistorie" og ledet "Det nordiske ødegårdsprosjektet" fra starten i 1968 og frem til 1971. Han ble pensjonert i 1975. Holmsen giftet seg i 1961 med etnologen Rigmor Frimannslund Holmsen. Vepsefluer. Vepsefluer (Conopidae) er en ganske liten familie av spesialiserte fluer. Alle våre arter er parasitter på broddveps (Hymenoptera, Aculeata), en gruppe som omfatter blant annet veps, bier, humler og rovveps. Vepsefluene kan kjennes på slank, lite hårete kropp, stort hode med forholdsvis små fasettøyne, og nedoverkrummet bakkropp. Utseende. Små til ganske store (3-20 mm lange), slanke fluer. Kroppen mangler kraftige børster, noen ganger helt snau, andre ganger med fin hårkledning. Vepsefluene er gjerne livlig farget, enten i gult og svart eller brunrøde. Vepsefluer er helt hårløse eller i alle fall uten kraftige børster. Bakkroppen er sylindrisk og krummet nedover, slik at bakkroppsspissen peker fremover. Hodet er stort, med fasettøyne som gjerne er forholdsvis små (sammenlignet med andre fluer). Punktøyne ("ocelli") finnes hos noen grupper, mangler hos andre. Antennene er festet nokså høyt oppe på hodet (over midten), og består av tre ledd. Det andre og/eller det tredje antenneleddet er ofte forlenget. På det tredje antenneleddet sitter en antennebørste ("arista") som vanligvis er kort og tykk. En del grupper har store, lyse kinn under fasettøynene. Munndelene er ofte forlenget til en fremoverrettet snabel. Beina mangler børster og sporer på leggene ("tibia"). De er ofte slanke men hos slekten "Myopa" er beina svært kraftige. Vingene er lange og slanke, ofte med forskjellige slags fargetegninger eller flekker. De fleste gruppene har en linseformet celle nær spissen av vingen. "Sicus ferrugineus", en av de vanligste artene i Norge Larvene er pæreformede, tilspisset i forenden. Hodet synes bare som et par munnkroker som stikker ut foran. På det bakerste leddet sitter ett par åndehull (spirakler) som gjerne sitter på vortete knøler. Levevis. Mange arter ligner på bier og veps, noe som gir beskyttelse mot fugler og andre rovdyr, og kanskje også gjør det lettere for fluene å komme innpå sine offer. Mange arter kan finnes på blomster som for eksempel løvetann, dette kan også være et gunstig sted for dem å vente på bier de kan angripe. Parasitter. Alle våre arter er parasitter på broddveps, særlig bier og stikkeveps. Noen grupper, som ikke finnes i Norge, parasitterer også kakerlakker og andre fluer. Hunnene fanger vertsdyret i flukten og legger egg på det, det kan forklare hvorfor disse fluene har et usedvanlig hardt hudskjelett, da vertene har ofte har giftbrodd og er godt i stand til å forsvare seg. Den framoverbøyde bakkroppen hjelper trolig hunnen å legge egg raskt før bien får summet seg til å gå til motangrep. Larven utvikler seg inne i vertsdyret og spiser det opp innenfra. Det ser ut til at de utvokste larvene får verten til å grave seg ned i jorda, der larven så forpupper seg. Noen arter kan gjøre en viss skade ved å angripe honningbier. Robin Williams. Robin McLaurin Williams (født 21. juli 1951) er en Oscar-belønnet, amerikansk skuespiller og komiker. Som skuespiller har han hatt roller både på TV, teaterscenen og i kinofilmer. Biografi. Williams ble født i Chicago i Illinois, og vokste opp i Bloomfield Hills i Michigan og i Marin County i California. Hans far, Robert Fitzgerald Williams, var av skotsk, walisisk og irsk opphav, og var leder for Ford Motor Company i midtøsten i USA. Williams' mor var født i New Orleans, og fotomodell. Williams fikk oppmerksomhet da han gjorde et stand-up-show i San Francisco. Etter å ha fullført studiene ved Claremont McKenna College, og ved Juilliard Drama School, fikk han en rolle av Gerry Marshall i TV-serien "Happy Days" som romvesenet «Mork». «Mork» ble så populær blant seerne at det førte til en egen TV-serie, "Mork and Mindy", som gikk i USA fra 1978 til 1982. Størsteparten av Williams' skuespillerkarriere har vært innen kinofilmer, men han har også hatt noen bemerkelsesverdige opptredener på teaterscenen også. Hans første hovedrolle var i filmen "Skipper'n" i 1980, og "Garp og hans verden" i 1982. Begge disse filmene hadde et lavt billettsalg, men filmen "Good Morning, Vietnam" fra 1987 ble nominert til Oscar, og gjorde at Williams ble verdenskjent som skuespiller. Williams er også kjent som en flink stemmeskuespiller, og har gitt stemme til flere animerte filmer, som "Aladdin" (1992) og "Robotene" (2005). I 1997 vant Williams Oscar for beste birolle, etter hans opptreden som psykolog i "Den enestående Will Hunting". Williams er også godt kjent for sine ville improteater-egenskaper og parodier. Han er en talentfull imitator, og kan gå ut og inn av roller ekstremt raskt. Williams har uttalt at han begynte med parodier og imitasjoner som barn, da han etterlignet sørstatsdialekten til sin tante. Han har også deltatt som gjest på improvisasjonsprogrammet Whose Line Is It Anyway?. Williams' første ekteskap var med Valerie Velardi den 4. juni 1978. De to fikk ett barn sammen, Zachary. Dette ekteskapet endte i 1988, og i 1989 giftet han seg for andre gang, med Marsha Garces. De fikk to barn sammen. Williams og hans kone grunnla Windfall Foundation, en filantropisk organisasjon som samler inn penger til flere veldedige saker. Williams vier mye energi til veldedighetsarbeid, blant annet for Comic Relief. Han er også en sykkelfan, og skal visstnok eie hundrevis av sykler og delta i Tour de France. Gjennom sine interesser for sykling er han en god venn og tilhenger av Lance Armstrong og hans stiftelse, og opptrer ofte på stiftelsens begivenheter. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Gent–Wevelgem. Tom Boonen og Mathew Hayman på Kemmelberg i 2011 Gent–Wevelgem er et sykkelritt som arrangeres Belgia i april hvert år. Selv om rittet ikke er en av klassikerne, regnes det som et av de viktigste rittene tidlig på sesongen. Løypa går to ganger over den brosteinsbelagte stigningen Kemmelberg, men rittet har en flat avslutning og kalles ofte sprinternes klassiker. Siden 2005 har Gent–Wevelgem vært en del av UCI ProTour-serien. Fra 1981 har rittet blitt arrangert på onsdagen mellom Flandern rundt og Paris–Roubaix, og arrangørene ønsket å flytte det til en søndag for å få mer oppmerksomhet. Fra og med 2010 arrangeres det søndagen før Flandern rundt. I tillegg ble det økt fra 200 til 250 km. Othar Holmboe. Othar Holmboe (født 1. mars 1868 i Vefsn, død 4. november 1928 på Jessheim) var en norsk apoteker, illustratør og maler, oppvokst i Tromsø der han ble utdannet farmasøyt (1887), og var med i etableringen av Tromsø Kunstforening med sin far, Othar Ervigius. Senere ble han, som sin bror Thorolf Holmboe, student ved Tegneskolen i Kristiania med studieturer til Paris (1896) og København (1900), og debuterte på Høstutstillingen (1898). Han hadde et bredt interessefelt, illustrerte bl.a. Gabriel Scotts "Lillehavns mysterier" (1898), dekorerte altertavlen i Såner kirke, og utga biografien "Foged Jens Holmboes efterkommere", Bogtrykkeriet Concordia (1890). Holmboe tegnet også plakatserier som NSBs "Norge – Midnatsolens Land" (1905) og "Mustads margarin" (1905). Han ble etterhvert bosatt i Son, der han drev apotek og var ordfører. Han er biografert i pamfletten "Thorolf og Othar Holmboe, Tromsø Kunstmuseum (1996). Molekylærbiologi. a>Molekylærbiologi er læren om biologi på et molekylært nivå. Feltet overlapper med andre områder innenfor biologi og kjemi, spesielt genetikk og biokjemi. Molekylærbiologi omhandler for det meste å forstå forholdene mellom de forskjellige systemene i en celle, inkludert forholdene mellom DNA, RNA og proteinsyntese og forstå hvordan disse forskjellene er regulert. William Astbury har beskrevet molekylærbiologi som Teknikker. Siden slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet har molekylærbiologer lært å karakterisere, isolere og manipulere de molekylære komponentene av celler og organismer. Disse komponentene inkluderer DNA, oppbevaringsstedet til den genetiske informasjonen, RNA, som er nært knyttet til DNA og fungerer som en midlertidig kopi av en del av DNA-tråden og proteiner, hovedstrukturen til molekylene i cellene. Når molekylærbiologiske teknikker kombineres med genetiske metoder eller brukes til å utforske genetikk, kalles det ofte molekylærgenetikk. Tidlig historie. Molekylærbiologi ble opprettet i 1930, og navnet ble satt av Warren Weaver i 1938. På denne tiden var Warren direktør for naturvitenskap i Rockefeller Foundation og var sikker på at biologi var i ferd med å gjennomgå store forandringer på grunn av nylige gjennombrudd i felt som røntgenkrystallografi. Derfor sendte han store summer inn i biologiske disipliner fra Rockefeller Foundation. Purpurbakterier. Purpurbakterier er fototrofe bakterier som kalles ikke-svovel fordi grønne og purpursvovelbakterier kan vokse på sulfidkonsentrasjoner som er giftige for ikke-svovel purpurbakteriene. Noen ikke-svovel purpurbakterier kan vokse anaerobt i mørke ved fermentering, andre kan vokse aerobt i mørke ved respirasjon hvor de både kan bruke uorganiske stoffer (hydrogen) og organiske stoffer som elektronkilde. Noen kan bruke metanol som eneste karbonkilde. Alle ikke-svovel purpurbakteriene viser stor tilpasningsdyktighet til voksemiljø. UCI ProTour 2006. UCI ProTour 2006 var den andre utgaven av det internasjonale sykkelforbundets (UCI) ProTour-system, der ProTour-lagene er garantert, og forpliktet til, deltakelse i rittene som innegår i ProTour-serien. Opptakten til ProTour 2006 var preget av uenighet mellom lederne av Grand Tour-rittene og UCI, der de tre store etapperittene opprinnelig ikke skulle være en del av ProTour-serien i 2006. Birger Jåstad. Birger Jåstad (født 1904 i Leirfjord, død 1984) var en norsk lyriker, dramatiker for ungdomslag og forfatter. Jåstad var med i Nordnorsk Forfatterlag tidlig og ofte brukt radio-kåsør for NRK. Virket som lærer og var ordfører i Leirfjord 1958-59. Det internasjonale sykkelforbundet. Det internasjonale sykkelforbundet (Union Cycliste Internationale – UCI) er det øverste organet for profesjonell sykkelsport. UCIs hovedkvarter ligger i Aigle i Sveits. UCI utsteder kjørelisenser til rytterne og fastsetter disiplinærreglementet, for eksempel når det gjelder doping. UCI administrerer også klassifisering av sykkelritt og poengsystemet i ulike disipliner, som terrengsykling, landeveissykling og banesykling for både herrer og damer. Historikk. UCI ble grunnlagt 4. april 1900 i Paris av de nasjonale sykkelforbundene i Belgia, USA, Frankrike, Italia og Sveits. Kolibri Kapital. Kolibri Kapital ASA er et norsk investeringsselskap etablert i år 2000 som låner penger til mikrokredittinstitusjoner i utviklingsland. Bedriften gir lån til små og mellomstore mikrofinansinstitusjoner i Afrika, Asia og Sør-Amerika som har god forvaltning og en sosial målsetting, det vil si fokus på fattige og kvinner. Mikrofinansinstitusjonene driver smålånsvirksomhet overfor fattige som kan være avskåret fra å låne i lokale banker fordi de ikke kan stille sikkerhet. Lånene blir finansiert gjennom at nordmenn kjøper omsettelig akskjer i Kolibri Kapital. Dette kan gjøres gjennom. I dag har Kolibri Kapital ca. NOK 25 millioner i aksjekapital, som er lånt ut til mikrofinans institusjoner i Bolivia, Ecuador, Georgia, og Ghana. Mikrokreditt. Mikrokreditt, og mer generelt mikrofinans, er en form for utviklingshjelp som oppstod i Bangladesh i 1970-tallet. Innenfor mikrokreditt for kunder relativt små lån som skal hjelpe dem med å hjelpe seg selv. Slike lån kan finansiere bedre bomuligheter, små investeringer og mat. Tildelingen av Nobels fredspris 2006 til Muhammad Yunus og Grameen Bank var en anerkjennelse av mikrokreditt som et effektivt og viktig verktøy i fattigdomsbekjempelse. Pseudopomyzidae. Reliktfluer (Pseudopomyzidae) er en liten og lite kjent familie av fluer. En art, "Pseudopomyza atrimana", er funnet i Norge. Utseende. Små (1,7 - 5,5 mm), mørke fluer med slank kropp og nokså kraftige bein. Brystet ("Thorax") har mange kraftige børster. Hodet er noe kortere enn bredt, med store, runde fasettøyne. I pannen sitter tre små punktøyne ("ocelli"). Langs innerkanten av fasettøynene sitter det tre-fire par kraftige børster. Antennene er korte, tre-leddete, det tredje leddet er rundt. Antennebørsten ("arista"), som sitter på oversiden av det tredje leddet, er uvanlig lang og fjærgrenet. Fluene har ett par kraftige kinnbørster ("vibrissae"). Vingene er middels store, avrundet. Fremkantåren ("costa") har ett eller to brudd. Det er to avlange, lukkede celler i den indre halvdelen av vingen. Beina er kraftige med ganske lange hår men uten kraftige børster. Levevis. Disse fluene er sjeldne og deres levevis er lite kjent. De eneste kjente larvene av denne familien ble funnet under barken på død ved. Noen arter er også funnet ved kadavere og yngler kanskje i disse. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Podengo português. Podengo português (FCI #94) er en primitiv spisshund som kommer fra Portugal og finnes i tre størrelsesvariteter, hver med to pelstyper. Opprinnelse og alder. Hvor gammel denne hunderasen er vet man ikke, men man har lenge antatt at den nedstammer fra såkalte urhunder (tesem). Som type har den en rekke fellestrekk med ibizahund, podenco canario, faraohund og etnahund, men aller mest ligner den på den andalusike podencoen – podenco andaluz. Kynologene har derfor antatt at disse har et felles opphav, og mange mener til og med at de er varieteter av samme hund. Utseende, anatomi og fysikk. Podengo português er en meget hurtig hund som har en litt langstrakt kropp med tørr hud. Brystkassen er relativt smal og dyp og buken godt opptrukket, som hos myndene og pariahhundene (som den trolig har et felles opphav med). Rygglinjen er rett og muskulaturen tørr og flat, noe som peker mot en utholdende hund. Hodet er langstrakt og trekantet i formen. Stående triangulære ører, som bæres lett framover. Alle tre variantene finnes i to pelstyper, glatthåret og ruhåret/langhåret. Den minste varianten er ikke like langhåret som de to andre. De mest dominerende fargene er gul og fawn (gulrød) med lysere og mørkere nyanser med sorte skiftninger, sort (gråsort eller bleket), ensfarget med eller uten hvite tegninger. Grunnfargen kan også være hvit med tegninger i tidligere nevnte farger. Bruksområde. Podengo português er en utpreget hurtig og utholdende jakthund, som i hjemlandet først og fremst har vært benyttet til småviltjakt. Denne hundetypen bruker syn, lukt og hørsel like aktivt når den jakter, og den har derfor kvaliteter innen mange jaktformer, herunder også som ledhund. Rasen er også en ypperlig brukshund. Den er energisk og har høyt utviklet luktesans og kan med fordel benyttes som ettersøkshund, sporhund, narkotikahund og en rekke andre formål. Den er også en godt vakthund. Rasen har på grunn av sin hurtighet og spenstighet dessuten en rekke egenskaper innen hundesport, og den regnes som en god og stødig familiehund. Lynne og væremåte. Podengo português regnes som en ekstremt livlig og svært lojal hund. Den krever mye mosjon og trives best når den får nok psykiske utfordringer og oppgaver i hverdagen. Som rase er den normalt noe tilbakeholden og skeptisk til fremmede, men den skal ikke være aggressiv. Den har et tydelig kroppsspråk og vil trolig varsle når det kommer fremmede. Den regnes som en god familiehund som passer best sammen med erfarne hundefolk som liker å ferdes mye ute i skog og mark. Annet. Rasen regnes som meget sunn og har få eller ingen arvelige sykdommer. Den ruhårede/langhårede varianten krever daglig pelsstell. Boa Vista (Kapp Verde). Kart som viser Boa Vistas plassering. Boa Vista (portugisisk for "God utsikt") er en flat ørkenøy i øygruppen Barlavento i Kapp Verde, og er også den østligste. Øyas økonomi var opprinnelig basert på jordbruk, men ørkenspredning gjorde at utvinning av salt ble viktigere. I dag er dyrking av dadelpalmer og turisme de viktigste næringsveiene. Øyas areal er på 620 km² og er Kapp Verdes tredje største øy, etter Santo Antão og Santiago. Øya ligger 455 km vest for Afrikas fastland. Øyas høyeste punkt er Monte Estância (387 moh). Det er 3353 innbyggere på øya. Podenco andaluz. Podenco andaluz er en primitiv spisshund som kommer fra Andalusia i det sørlige Spania og finnes i tre størrelsesvariteter, hver med to pelstyper. I Norge er den også kent som andalusisk podenco og andalusiahund. Opprinnelse og alder. Hvor gammel denne hunderasen er vet man ikke, men man har lenge antatt at den nedstammer fra såkalte urhunder (tesem). Som type har den en rekke fellestrekk med ibizahund, podenco canario, faraohund og etnahund, men aller mest ligner den på den portugisiske podengoen – podengo portugues. Kynologene har derfor antatt at disse har et felles opphav, og mange mener til og med at de er varieteter av samme hund. Rasen har en lokal rasestandard i Spania, men har ikke oppnådd internasjonal anerkjennelse ennå. En lokal variant av rasen er kjent som podenco malagueño, eller podenco andaluz malague. Den regnes ofte som en egen rase av spanjolene langs Malagakysten sør i Spania, men den anerkjennes ikke utenfor dette distriktet. Den har imidlertid visse særtrekk som skiller den fra den ordinære podenco andaluz, blant annet i størrelse og jaktform. Den finnes kun i en middels stor variant og er først og fremst en jakthund på kanin. Utseende, anatomi og fysikk. Podenco andaluz er en meget hurtig hund som har en litt langstrakt kropp med tørr hud. Brystkassen er relativt smal og dyp og buken godt opptrukket, som hos myndene og pariahhundene (som den trolig har et felles opphav med). Rygglinjen er rett og muskulaturen tørr og flat, noe som peker mot en utholdende hund. Hodet er langstrakt og trekantet i formen. Stående triangulære ører, som bæres lett framover. Alle tre variantene finnes i to pelstyper, glatthåret og ruhåret/langhåret. Den minste varianten er ikke like langhåret som de to andre. De mest dominerende fargene er gul og fawn (gulrød) med lysere og mørkere nyanser med sorte skiftninger, sort (gråsort eller bleket), ensfarget med eller uten hvite tegninger. Grunnfargen kan også være hvit med tegninger i tidligere nevnte farger. Bruksområde. Podenco andaluz er en utpreget hurtig og utholdende jakthund, som i hjemlandet først og fremst har vært benyttet til småviltjakt. Denne hundetypen bruker syn, lukt og hørsel like aktivt når den jakter, og den har derfor kvaliteter innen mange jaktformer, herunder også som ledhund. Rasen er også en ypperlig brukshund. Den er energisk og har høyt utviklet luktesans og kan med fordel benyttes som ettersøkshund, sporhund, narkotikahund og en rekke andre formål. Den er også en godt vakthund. Rasen har på grunn av sin hurtighet og spenstighet dessuten en rekke egenskaper innen hundesport, og den regnes som en god og stødig familiehund. Lynne og væremåte. Podenco andaluz regnes som en ekstremt livlig og svært lojal hund. Den krever mye mosjon og trives best når den får nok psykiske utfordringer og oppgaver i hverdagen. Som rase er den normalt noe tilbakeholden og skeptisk til fremmede, men den skal ikke være aggressiv. Den har et tydelig kroppsspråk og vil trolig varsle når det kommer fremmede. Den regnes som en god familiehund som passer best sammen med erfarne hundefolk som liker å ferdes mye ute i skog og mark. Annet. Rasen regnes som meget sunn og har få eller ingen arvelige sykdommer. Den ruhårede/langhårede varianten krever daglig pelsstell. SAS Ladies Masters. Turneringen ble opprinnelig spilt på Oslo Golfklubb SAS Masters, tidligere Ladies Norwegian Masters, er en profesjonell golfturnering for kvinner, og en del av Ladies European Tour. Den ble første gang spilt i 2002, da under navnet P4 Norwegian Masters. I 2006 var turneringen tilbake, også denne gang arrangert av Oslo Golfklubb, før Losby Golfklubb overtok i 2007. I 2008 ble turneringen arrangert på Haga Golfpark, med en premiepott på € 200 000. Premiepotten var den samme i 2009, men da ble turneringen arrangert på Fritzøe Gård Golfbane i Larvik. Turneringen er en del av Volvo Cross Country Challenge, sammen med Scandinavian TPC hosted by Annika i Sverige, Finnish Masters i Finland og Nykredit Masters i Danmark. Dersom én spiller vinner alle disse turneringene vil hun motta $ 1 000 000, den største premiesummen i LETs historie. Dahuk. Dohuk våren 2006Dahuk, Dihuk (en: "Dohuk") er en kurdisk by på ca 1 000 000 innbyggere. Byen ligger i nord i Iraks kurdiske region. Dahuk ligger i naturskjønne omgivelser på 585 meters høyde og er et populært feriemål. Saddam Hussein hadde et sommerpalass nær byen. Under Husseinregimets arabifisering av de sørlige kurdiske områdene ble mange kurdere og turkmenere drevet nordover og mange bosatte seg i Dahuk som vokste til en moderne by på om lag 350 000 innbyggere. Dahuk er hovedstad for regionen med samme navn. Byen huser ett av de fire universitetene i den kurdiske regionen. Fotballklubben Dohuk FC hører hjemme i Dahuk. Podenco canario. Podenco canario (FCI #329) er en middels stor jakthund som kommer fra Kanariøyene og trolig nedtammer fra urgamle pariahhunder som ble ført til øyene rundt Middelhavet og Afrikas nordvestkyst av sjøfarende handelsmenn for mer enn 2000 år siden. I Norge kalles gjerne rasen også kanarihund og kanarisk podenco. Opprinnelse og alder. Det er høyst usikkert hvor gammel hunderasen er i sin nåværende form, men av type kjenner man slike hunder fra mer enn 5000 år gamle grottetegninger funnet i Egypt og Midtøsten. Å hevde at den er en direkte etterkommer av tesem blir imidlertid feil, siden det ikke kan føres bevis for dette. Det er allikevel grunn til å tro at rasen som sådan er svært gammel, selv om den først ganske nylig (rasestandarden er 24. juni 1987 og ble sist revider i 1999) fra) ble anerkjent som egen rase av FCI. Podenco canario har en rekke fellestrekk med ibizahund, faraohund, etnahund og andre lignende hunder. Trolig har alle disse hundene et felles opphav, uten at dette har blitt dokumentert vitenskapelig. Rasen er av FCI klassifisert som en spisshund i gruppe 5 seksjon 7. Utseende, anatomi og fysikk. Podenco canario har en morfologi og anatomi som ligner myndenes, men den har stående spisse ører. Som sådan har den en langstrakt og svært muskuløs kropp med rene linjer og lange flate og tørre muskler. Dyp smal brystkasse og godt opptrukket buk. Hodet er langstrakt og skallen smal og flat. Ørene er middels store og ofte svært beveglige, noe som ellers bare er vanlig blant pariahhunder og ville canider. Rasen har lange slanke ben og kompakte labber, som alltid har hvite klør. Halen er høyt ansatt, lang og bæres sabelformet. Podenco canario er korthåret og har tett tilliggende pels. Fargen er normalt rød og hvit, der rødfargen kan variere fra nærmest orange til dyp mahognyrød. Alle kombinasjoner med disse fargene er tillatt. Normalt blir hannhunder ca. 55–64 cm i skulderhøyde og har en vekt på ca. 18–22 kg som voksen, mens tispene blir omkring 53–60 cm høye og vil veie ca. 16–20 kg. Dersom typen eller er riktig godtas et avvik i skulderhøyden på +/- 2 cm, siden dette er vanlig i hjemlandet. Bruksområde. Denne hunden har en rekke kvaliteter som jakthund. Podecoene burker både syn, hørsel og luktesans aktivt når de jakter. På Kanariøyene har den først og fremst vært benyttet til hetsjakt på kanin og annet småvilt, men den er også egnet til andre jaktformer. Den har også glimrende egenskaper som sporhund og rasen regnes som en god familiehund. Lynne og væremåte. Podenco canario kan være litt primitiv sammenlignet med vanlige hunder, så den passer nok best for folk som har litt erfaring fra før. Man må regne med at den er litt skeptisk og sky overfor fremmede, men den er normalt aldri aggressiv. Overfor medlemmene i familien er den gjerne godheten selv, trofast, lydig, leken og tolerant – den perfekte familiehund for mange. Den kan være egenrådig, og den trives slett ikke alene. Den regnes som flink med egne barn. Annet. Podenco canario er en sunn rase med få helsemessige problemer. Ben Crane. Ben Crane (født 6. mars 1976) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Han er født i Portland i Oregon, og studerte ved University of Oregon før han ble profesjonell i 1999. Som profesjonell vant Crane en turnering på Nationwide Tour i 2000 og 2001, før han fikk spillerett på PGA-touren for 2002. I 2003 tok han sin første seier, i BellSouth Classic, og i 2005 tok han sin andre seier på touren. I februar 2006, rett før han fylte 30, var han den høyest rangerte amerikanske spilleren under 30 år på verdensrankingen i golf. Eksterne lenker. Crane, Ben Crane, Ben Podencoer. Podencoer er en gruppe spisshunder som regnes som primitive og trolig er nært beslektet med mynder. Slike hunder finnes opprinnelig i kyststrøkene rundt det nordlige Middelhavet, fra Kreta, Malta og Italia med Sicilia, Sardinia og Pelagieøyene i øst til Frankrike med Korsika, Portugal og Spania med Balearene og Kanariøyene i vest. Gruppen. Gruppen utmerker seg gjennom å ha en tilnærmet lik anatomi innad, selv om de varierer mye i størrelse. Slektskapet til mynder og pariahhunder er trolig svært nært. Mange steder i verden blir de også regnet som mynder, eller en gren av myndene, for eksempel i Storbritannia og USA. Alle rasene i gruppen har en slank strømlinjeformet kropp, med et forholdsvis dypt og smalt bryst og godt opptrukket buklinje. Hodene er tilnærmet pyramideformet, skallen er lang og relativt flat, og alle hundene har triangulære stående ører, som i størrelse varierer fra mellomstor til store. I likhet med myndene bærer også podencoene halen hengende som en sabel når de ikke løper, jakter eller er opphisset. Opphav og avstamming. Kynologer og forskere har en teori om at disse hundene, eller kanskje stamfaren deres, kom til disse strøkene med sjøfarende handelsreisende for mer enn 2000 år siden. Kanskje var det fønikerne som bragte de med seg på sine ferder vestover. Typen er imidlertid mye eldre, kanskje nærmere 5000–6000 år gammel eller mer. Det er i så måte funnet en rekke grottetegninger av lignende hunder i både Egypt og i Midtøsten. Urhunden tesem står i så måte sentralt, uten at noen kan bevise et slektskap med denne. Kynologene ser imidlertid på denne urhunden som selve opphavet til både podencoene og myndene. Trolig har slike hunder en gang i tiden vært forholdsvis likt spredd i strøkene rundt Middelhavet, men i dag er de mest vanlig på øyene og i kyststrøkene nordvest i dette havområdet. Dette kan ha sammenheng med arabernes inntog i Nordafrika å gjøre, siden disse for det meste var muslimer. Blant disse ble nemlig ikke alle hundetyper akseptert, og det kan ha ført til at denne typen hunder ble fortrengt. Egenskaper. Podencoene har myndenes smekre kropp og hurtighet og pariahhundens utholdenhet og evne til å jakte med både syn, lukt og hørsel like aktivt. Gruppen som sådan er utpregede jakthunder som gjennom århundrer vært benyttet til småviltjakt, og da spesielt til jakt på kanin og hare. Disse hundene kan imidlertid også med fordel brukes til jakt på annet vilt, herunder også fugl og storvilt. Mange av rasene vil kunne utgjøre en ypperlig ledhund, siden de normalt er meget stillferdige utenfor sitt naturlige domene. De har ypperlig luktesans og meget gode egenskaper som sporhund. Podecoene har også en rekke andre flotte egenskaper, blant annet som brukshund og innen en rekke former for hundesport. De er svært spenstige og meget hurtige. Rasene har også naturlige egenskaper som vakthunder, i det de fleste er reserverte og skeptiske til fremmede. De regnes imidlertid som ypperlige familiehunder. Hunderaser i gruppen. Listen nedenfor er ikke nødvendigvis komplett. Ornithischia. Ornithischia eller fuglehoftedinosaurer er ei gruppe planteetende dinosaurer. Navnet «fuglehoftdinosaurer» viser til et av hovedkjennetegnene til gruppa. Tross av navnet ga ikke Ornithischia opphav til fuglene. Fuglene utviklet seg fra Ornithischias søstergruppe Saurischia, «øglehoftene». Likeheten i hoftestruktur mellom fugler og Ornithischia oppsto altså parallelt. Ornithischia besto utelukkende av planteetere og mange tilpasninger vitner om denne livsstilen. Et fellestrekk for hele Ornithischia er at underkjeven slutter i et tannløst nebb, antagelig en tilpasning for lettere å klippe opp planteføde. En annen tidlig tilpasning var utvikling av store, romslige kjaker samtidig som kjevene ble smalere. Dette gjorde det mulig å effektiv male i stykker føden i munnen og dermed forenkle selve fordøyelsen. Hos f.eks. andebebbdinosaurene var knoklene i den øvre kjeven som ble benyttet til tygging fleksible, og beveget seg inn og ut under tyggingen og sørget for å male føden skikkelig. Tannsettet deres var tilpasset dette, og kjevene inneholdt bokstavelig talt mange hundre tenner. De hornede dinosaurene, med Velociraptor som det mest kjente medlemmet (og også den eneste kjente med en kompat benkrage i nakken) hadde derimot få men store jeksler, hvorav hver jeksel var utstyrt med flere røtter. I kontrast svelgde sauropodene maten rett ned og var avhengig av gastrolitter og et omfattende tarmsystem. Ornithischia oppsto i løpet av trias. Den eldste kjente arten, "Pisanosaurus" er datert til sentrias. De første ornithischene var små og tobeinte, i utseende nokså like sine kjøttetende slektninger. De forble sjeldne gjennom hele trias, men økte sterkt i antall og diversitet i løpet av jura. Det var en tendens til utvikling av stadig større og tyngre arter, og dette medførte at mange ble helt eller delvis firbeinte. I kritt var ornithischene de dominerende planteterne. Denne storhetsperioden endte brått med den store masseutdøingen i overgangen mellom kritt og tertiær hvor Ornithischia døde fullstendig ut. Finn Myrvang. Finn Myrvang (født 20. juni 1937 på Bø i Andøy) er en norsk filolog og arkivar, utdannet i filologi, nå bosatt i Bø i Vesterålen. Han er mest kjent for å frem til 2005 ha ledet "Stadnamnregisteret i Nordland" som har registrert 200 000 stedsnavn i Nordland, og er konsulent til Norsk Språkråd og Statens Kartverk. Myrvang har også publisert historiske artikler om Nord-Norge, spesielt Hålogaland. Han har óg gitt ut flere bøker med lokalhistorisk innhold. Sparing med skattefradrag. Sparing med skattefradrag (også kjent som "SMS"), var en spareordning der spareren kunne trekke fra en viss andel av spart beløp pr. år på skatten. Ordningen ble avskaffet ved skattereformen av 1992. Skuddag. En skuddag er en dag som skytes inn i kalenderåret for å bringe det i overensstemmelse med det astronomiske året. I den julianske kalender er det skuddår hvert fjerde år, men da året mangler 11 minutter på å være 365, 25 døgn, så forskyver dette kalenderdatoen i forhold til årstiden (man brukte vårjevndøgn som markør). Da den gregorianske kalender ble innført i 1582 (i år 1700 i Norge) så endret man skuddår til hvert fjerde år, unntatt de årene som sluttet på hele hundretall og ikke var delbare med 400. I den julianske kalender var skuddagen den sjette dag før 1. mars. Den ble kalt "ante diem bis sextum kalendas martias", forkortet "bissextum". Skuddag i den gregorianske kalender er 24. februar. Dog er det en vanlig oppfatning at skuddagen er 29.februar. Johan Ernst Berg. Johan Ernst Berg (født 19. oktober 1768 i Strinda i Sør-Trøndelag, død 15. oktober 1828 i Bodin) var en norsk politiker og embedsmann. I 1803 ble han fut og i 1814 innkalt til Eidsvoll-forsamlingen, senere amtmann i Nordlands amt (1815–1828), bosatt på amtmannsgården Løp Gård i Bodin, ved Bodø. Berg var stortingsrepresentant i to perioder, 1815–1817 og 1821–1823, representant for Nordlands amt sammen med bl.a. Mathias Bonsak Krogh. Han var innehaver av Nordstjerneordenen. Levan Melkadze. Levan Melkadze (georgisk: ლევან მიქელაძე; født 12. desember 1979) er en georgisk fotballspiller. Han er spiss, spiller for den kasakhstanske klubben Sjakter. Melkadze spilte i hjemlandet for TSU Tbilisi, Dinamo Tbilisi, FC Tiblisi og WIT Georgia Tbilisi. I 2006 gikk han til Vålerenga Fotball i Norge, men etter svake resultater ble han løst fra kontrakten. Han reiste så til Sjakter i Kasakhstan. Megamerinidae. Megamerinidae, eller barkfluer er en liten familie av middelsstore, slanke fluer. Bare en art, "Megamerina dolium", finnes i Europa, også i Norge. Utseende. Middelsstore (8-10 mm lange), slanke fluer. Hodet er rundt med middels store fasettøyne og tre punktøyne (ocelli) i pannen. Antennene er tre-leddete, det ytterste leddet er rundt. På oversiden av det ytterste leddet sitter en tynn, tre-leddet antennebørste (arista). Munndelene er små, ikke tydelig synlige fra siden. Beina er lange, baklårene er fortykket med to rekker av korte torner på undersiden. Den arten som finnes i Norge er svart, bortsett fra at området under fasettøynene som er gråaktig bestøvet. The Masters Tournament 2006. The Masters Tournament 2006 var den 70. utgaven av The Masters Tournament, en av de fire store turneringene i golf. Turneringen fant sted på Augusta National Golf Club i den amerikanske delstaten Georgia 3.–9. april 2006. Tittelforsvarer var Tiger Woods. Selve turneringen fant sted torsdag 6. til søndag 9. april. Premiepotten var 7 millioner dollar. Startfeltet bestod av 90 spillere. Mandag 3. til onsdag 5. ble det holdt treningsrunder, og onsdagen ble det tradisjonen tro arrangert en par 3-konkurranse. Amerikaneren Ben Crane vant konkurransen med 23 slag. Det var dramatikk i forkant av turneringen da bilen til spilleren Tom Lehman ble beskutt mens han var på vei til flyplassen for å hente sin sønn. Lehman kjørte i vestlig retning på Bobby Jones Expressway da en bil passerte ham og han hørte en eksplosjon. Det ble senere funnet kulehull i vinduet. Lehman kom ikke til skade, og stilte til start i turneringen. Politiet arresterte og siktet en 26 år gammel mann for udåden neste dag. Tittelforsvarer Tiger Woods var bookmakernes favoritt før turneringen, men Phil Mickelson, som vant BellSouth Classic på 28 under par én uke tidligere, ble også av mange regnet som favoritt. Begge hadde vunnet The Masters tidligere. Banen var forlenget med 142 meter til 6808 meter foran 2006-turneringen, noe som gjorde Augusta til den nest lengste "major"-banen i historien. Første runde. Etter første runde ledet verdenstoer Vijay Singh, vinneren fra 2000, etter en 67-runde, ett slag foran Rocco Mediate. Arron Oberholser var nok et slag bak på 69, fulgt av fire spillere på 70: Phil Mickelson, Retief Goosen, Geoff Ogilvy og Tim Clark. Mickelson misset en 6-fots birdieputt på hull 18 som ville gjort ham til den fjerde spilleren med en score på 60-tallet. Tittelforsvarer Tiger Woods, som har vunnet fire ganger, gikk på par med 72 slag. Andre runde. Etter andre runde leder Chad Campbell på 6 under par, tre slag foran Rocco Mediate, Vijay Singh og Fred Couples. Cutten gikk på +4. Blant spillere som misset cutten var Ben Crane (74-75), Colin Montgomerie (74-75), Michael Campbell (75-74), Lee Westwood (75-75), Chris DiMarco (76-74), David Toms (72-78), Tom Lehman (76-75), Henrik Stenson (77-74), Nick Faldo (79-74), Bernhard Langer (79-74), John Daly (74-79), Mark O'Meara (82-72) og Fred Funk (76-81). Phil Mickelson og Ernie Els er på −2, mens Tiger Woods og Retief Goosen er ett slag under par. David Howell og Darren Clarke er beste europeere på delt femteplass, mens svensken Carl Pettersson ligger på delt 30. plass. Tredje runde. Tredje runde ble forsinket fire timer på grunn av regnvær, og det ble kun spilt 140 minutter på tredje dag. Lederen Chad Campbell satte birdie på de to første hullene for å øke ledelsen til fire slag på åtte under, men gjorde deretter bogey på de to neste hullene før mørket kom og spillet ble avsluttet. Da runden fortsatte neste dag ble han innhentet av Phil Mickelson, som leder før siste runde på fire under par. Veteranen Fred Coules ligger delt med Campbell ett slag bak Mickelson. Tiger Woods gjorde en 71-runde og er to under par på en delt fjerdeplass sammen med Rocco Mediate, Stephen Ames, Tim Clark, Darren Clarke og Vijay Singh. Par 3-konkurransen. Ben Crane vant par 3-konkurransen med en score på 23 slag (-4). I par 3-konkurransen utdeles det trofeer til spillerne som slår ut nærmest flagget på hvert hull. Andreas Amundsen. Andreas Amundsen (født på Senja 1980) er en norsk jazzmusiker (kontrabass), utdannet ved Jazzlinja (NTNU), kjent for sitt øst-europeiske snitt til sitt musikkuttrykk. Han har medvirket i Håvard Stubøs kvartett North, i Tore Johansen kvartett, i kvartett med Ed Phigben, Espen Reinertsens Platoon, og på Trondheim Jazzfestival 2005 med John Pål Inderberg og Erling Aksdal. Han er i dag med i sigøynerbandet Bengalo, jazzbandet Ola Kvernberg Trio, Petter Vågans kvartett, samt i «Hekla Stålstrenga» som vil fremføre ved Festspillene i Nord-Norge 2006. Amundsen, Andreas Amundsen, Andreas Silinger. Silinger var en østgermansk stamme, en undergruppe av vandalene, som slo seg ned i det nåværende Schlesien (latin: "Silesia"), som de ga navn til. Silingerne invaderte sammen med asdingerne Gallia i 406, og deltok i den vandaliske plyndringen av Roma i 450. De reiste videre til Spania og slo seg ned i provinsen Baetica, i det nåværende Portugal. Etter avgjørende nederlag i krigen mot vestgoterne, underkastet de gjenværende silingerne seg de asdingiske kongene. Under ledelse av Geiserich reiste de sammen med asdingerne og alanerne til Afrika, hvor de opprettet et vandalerrike som bestod til 533. Wells Fargo's Gold Coast Award. Wells Fargo's Gold Coast Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som tildeles «den første hundekjøreren som kommer til sjekkpunktet Unalakleet». Innledning. Utmerkelsen ble første gang utdelt i 1987, men etter 1988 hadde den et opphold fram til 1993. I 1993 startet "The National Bank of Alaska", som nå heter "Well Fargo Bank Alaska", som sponsor for prisen. Denne banken har sponset prisen siden den gang, og vinneren får, i tillegg til et trofe, gull til en verdi av 2 500 USD. Det er først en seremoni i Unalakleet for å markere vinneren, deretter en ny markering ved banketten i Nome. Vinnere. Dewey Halverson ble i 1987 den første som vant prisen, og året etter ble Martin Buser den første fra Europa som vant. Buser er med sine fire priser den mestvinnende sammen med Doug Swingley. Tre av seirene til Buser kom da han var sveitsisk statsborger, mens den siste ble vunnet det året han ble amerikansk statsborger. I 2003 ble Robert Sørlie den første nordmannen som vant prisen. Han vant også i 2005, mens Ketil Backen var vinneren i 2004. Tim Clark. Tim Clark (født 17. desember 1975) er en sydafrikansk profesjonell golfspiller. Clark er født i Durban i Syd-Afrika og lærte å spille golf av sin far da han var tre år gammel. Han studerte ved North Carolina State University i USA, der han gjorde suksess i collegegolfen. Mens han studerte vant han U.S. Amateur Public Links i 1997, som gav ham spillerett i hans første turnering på PGA-touren, The Masters Tournament i 1998. Clark ble profesjonell senere i 1998 og begynte på Nike Tour, der han vant to turneringer i 2000 for å kvalifisere seg til PGA-touren året etter. Hans første sesong ble avbrutt av en håndleddskade etter kun tre turneringer. Clark gjorde comeback i 2002 og tjente inn nok penger til å beholde spilleretten på PGA-touren. Eksterne lenker. Clark, Tim Clark, Tim Nepal Kamyunishta Parti (Masal). Nepal Kamyunishta Parti (Masal) "(Communist Party of Nepal (Masal)", "Nepals Kommunistiske Parti (Masal)" – parentesen betyr "fakkel)" var et kommunistisk parti i Nepal, leda av Mohan Bikram Singh, som blei stifta i 1983 og slått sammen med et annet parti i 2002. Etter at majoriteten brøyt ut i 1985 og danna NKP (Mashal), var det opprinnelige NKP (Masal) ei tid kjent som "NKP (Masal) C.O.C.". NKP (Masal) stiftes. Mohan Bikram Singh, en veteran fra det opprinnelige Nepals Kommunistiske Parti på 1950-tallet, har hele tida vært den dominerende lederen i NKP (Masal). I 1950-åra var han partileder i sitt hjemdistrikt i åsene i det vestlige Nepal, bl.a. i distriktet Rukum', der radikale kommunistiske partier har stått sterkt hele tida siden. Det gjelder spesielt de partietne Singh har tatt initiativ til, eller som har splitta seg fra disse partiene. (NKP (Maobadi) starta opprøret i 1966 og har sitt sterkeste feste i distriktet Rolpa, som på 1950-tallet var en del av Rukum.) I 1974 organiserte han, sammen med Nirmal Lama, stiftelsen av et nytt, revolusjonært parti som bygget på marxismen-leninismen Mao Zedongs Tenkning, NKP (Chautho Mahadhiveshan). (Parentesen betyr "fjerde landsmøte".) Dette partiet blei det største og viktigste kommunistpartiet i landet på 1970-tallet. (For den delen av partihistoria, se artikkel om NKP (Chautho Mahadhiveshan).) NKP (Masal) blei stifta i november 1983 etter at "Mohan Bikram Singh" blei kasta ut av NKP (Chautho Mahadhiveshan) av Nirmal Lama. (Andre sier at Singh ikke ønska å delta i en intern partidebatt og forlot NKP (CM) for å stifte sitt eget parti.) En stor del av det opprinnelige partiet fulgte med over i Singhs nye parti. Blant dem som fulgte Singh var Prachanda. Motsetningene mellom Singh og Lama handla bl.a. om at Singh prinsipielt avviste ethvert samarbeid med Nepals Kongressparti, og kanskje også om at Lama ikke totalt avviste deltakelser i folkeavstemninger og valg under det kongelige diktaturet. Bruddet var svært bittert, med gjensidige beskyldninger om at den andre parten var agenter for India, for politiet, slottet osv. NKP (Masal) og RIM: Nepals mest radikale kommunistparti. I London i 1984 var NKP (Masal) med på å stifte "Revolutionary Internationalist Movement" (bedre kjent som RIM), et internasjonalt forbund av revolusjonære maoistpartier. Den faktiske organisatoren var et lite parti i USA, "Revolutionary Communist Party", men den viktigste attraksjonen var at det peruanske partiet som var internasjonalt kjent som Sendero Luminoso (egentlig navn "Partido Comunista del Perú") var med. Sendero leda på den tida et stort opprør i Peru som blei fulgt med interesse av revolusjonære av alle avskygninger over hele verden. Medlemskapet til "Sendero Luminoso" ga RIM prestisje. De fleste andre partiene som var tilstede var stort sett nokså små og ukjente. RIM hadde som erklært oppgave å skape væpna revolusjon overalt i Verden, og å etterhvert lage en ny Kommunistisk Internasjonale bygd på marxismen-leninismen-maoismen. (Formuleringa maoismen blei ikke tatt i bruk før noe seinere, fordi den vanlige terminologien blant ortodokse tilhengere av Mao var å kalle hans ideologi for "Mao Zedongs Tenkning"). RIM mente også at det hadde vært en kontrarevolusjon i Kina etter at Mao døde, og at Kina nå var et kapitalistisk diktatur. Baburam Bhattarai var NKP (Masal)s representant i RIM. Medlemskapet i RIM symboliserte at Singh og hans Masal blei oppfatta som ytterste venstre i Nepal: Det mest radikale og revolusjonære kommunistpartiet i et land med mange radikale kommunister. Flere splittelser. Demokratiopprøret i 1990. Etter mindre enn to år brøyt majoriteten av partimedlemmene, leda av Mohan Pokharel Vaidya, ut av Singhs NKP (Masal) og laga et parti med et navn så likt at det ofte har ført til forvirrining: NKP (Mashal). (Parentesen betyr også i dette tilfellet "fakkel", bare stavet på en litt annen måte, både på nepali og engelsk.) Prachanda blei med over i det nye partiet, der han seinere blei generalsekretær. Foran demokratiopprøret i 1990 samla et flertall av nepalske kommunistpartier seg i en front som blei kjent som ELF, som sammen med Nepals Kongressparti kom til å dominere opprøret. Singhs NKP (Masal) danna sammen med utbryterne i Prachandas NKP(Mashal] og mindre grupper, en radikal venstreopposisjon til ELF og Kongressen, som fikk navnet Samyukta Rashtriya Janaandolan, også kjent under den engelske forkortelsen UNPM. UNPM tok opp igjen kommunistenes og venstredemokartenes gamle krav, om at løftet fra 1951 om valg på ei konstitusjonell forsamling nå måtte holdes. Grunnova måtte slå fast folkesuvereniteten: Folket og ingen konge skulle være æverste myndighet i Nepal. Staten måtte være sekulær og likestille alle religioner, ikke offisielt hinduisk, som den hadde vært fra den diktatoriske kongelige grunnlova i 1962. Kompromiss med kongen var uakseptabelt, målet var republikk. UNPF gikk også inn for mer militante aksjoner, og leda bl.a. en folkemengde som forsøkte å storme det kongelige slott 6. april. Etter at demokratiopprøret var over og ULF og Kongressen hadde gjort de kompromissene med kongestyret som UNPF var mot, sprakk både UNPF og NKP (Masal). Singhs NKP (Masal) avviste prinsipielt å stille til parlamentsvalga i 1991. Dette førte til at Baburam Bhattarai sprengte seg ut med ei mindre gruppe tilhengere og laga sitt eget NKP (Masal). Flere revolusjonære, promaoistiske partier som ville stille til valg, Prachandas NKP (Mashal), NKP (Chautho Mahadhiveshan) leda av Nirmal Lama og B. Bhattarais NKP (Masal), slo seg sammen til et nytt parti: NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr enhetssenteret). NKP (Masal)s valgboikott i 1991. At Singhs NKP (Masal) boikotta valget i 1991 var forutsigelig, ut fra de standpunktene Mohan Bikram Singh hadde tatt tidligere. Venstrefløya i det gamle Nepals Kommunistiske Parti hadde hele tida krevd at løftet fra revolusjonen i 1951 om ei folkevalgt grunnlovsgivende forsamling måtte innfris. Da kong Mahendra utlyste valg i 1959 uten å holde dette løftet, men isteden proklamerte ei ny grunnlov rett før valget som i praksis ga kongen avgjørende makt, gikk venstrefløya i NKP inn for valgboikott. Etter kong Mahendras statskupp i 1960 fikk Singh flertall i partiet for at kravet nå måtte være republikk, og at ei grunnlovsgivende forsamling skulle velges. Dette hadde også vært ei hovedsak på programmet til de to partiene han hadde stifta etterpå, NKP (Chautho Mahadhiveshan) og NKP (Masal). Demokratirevolusjonen i 1990 endte uten at disse krava var innfridd. Ei ny grunnlov var alt vedtatt på høsten. Der var Nepal definert som et monarki, der kongen bl.a. har kommandoen over hæren. Bestemmelser for unntakstilstand, som gjorde at kongen kunne ta makta fra parlamentet, fantes som i 1959. På noen punkter var grunnlova tilmed dårligere enn den fra 1959 – det står bl.a. at Nepal er en hinduisk stat, noe både de radikale sekularistene og de religiøse minoritetene var sterkt mot. At Singh i denne situasjonen gikk inn for aktiv valgboikott, var derfor ikke uventa. Men dette blei også av samtidige kommentatorer oppfatta som et varsel om at partiet var rede til å starte væpna revolusjon. Dette var jo programmet til RIM, der NKP (Masal) var medlem. Flere kommentarartikler sammenlikna NKP (Masal) med Sendero Luminoso som også avviste valg, og gjorde opprør isteden. Prachandas, B. Bhattarais og N. Lamas NKP (Ekda Kendra) blei på denne tida oppfatta som mindre revolusjonært, bl.a. fordi dette partiet jo skulle stille til valg. Singhs NKP (Masal) gjennomførte en aggressiv valgboikottlinje der partiet hadde styrke til det, og forsøkte bl.a. å jage vekk valgarbeidere fra andre partier. Valgboikotten ga også synlige utslag i de vestlige distriktene der Singh tradisjonelt hadde stått sterkt. Valgdeltakelsen var den laveste i landet. Men alt i alt var den ingen framgang. Den gjorde ikke noe sterkt intrykk på folk, mens valgfronten til NKP (Ekta Kendra), Samyukta Janamorcha Nepal (også kjent som SJM), gjorde det svært godt, også i Singhs gamle kjerneområder, og blei 3. største parti i parlamentet. To mindre kommunistiske partier blei også representert. NKP (Masal) blir parlamentaristisk - 1991 til 1999. I den nærmeste tida etter 1991 deltok NKP (Masal) i demonstrasjoner som ofte blei voldsomme. Politiet skøyt med skarpt, og det var mange dødsofre. Som regel demonstrerte partiet sammen med NKP (Ekta Kendra). I 1994 sprakk NKP (Ekta Kentra) sprakk i to. En majoritet, leda av Prachanda og Baburam Bhattarai, blei nå til NKP (Maobadi). Dette flertallspartiet var i begynnelsen innstilt på å stille til valg i 1994, men etter at det tapte den juridiske kampen mot minoritetspartiet, leda av Nirmal Lama, om retten til valgnavnet SJM, beslutta det å ikke stille. I februar 1996 starta maoistpartiet det programmet deres kalte "folkekrigen". I de samme åra så det ut som om NKP (Masal) gikk presis motsatt vei. Mens NKP (Maobadi) først tenkte å stille til valget i 1994 og så trakk seg, så det ut som om NKP (Masal) hadde lyst til å stille til valg, men ikke helt kunne bestemme seg for å gjøre det uten forbehold. Partiet stilte en del formelt uavhengige kandidater i 1994, og fikk valgt inn 3. I 1996 blei NKP (Masal) ekskludert av RIM for å ikke støtte folkekrigen i Nepal. NKP (Maobadi) blei tatt opp som fullt medlem av RIM. Sendero Luminoso hadde på denne tida tapt opprøret i Peru og var gått i oppløsning som parti. RIM, som trengte et framgangsrikt maoistisk opprørsparti som medlem for å bevare sin internasjonale revolusjonære legitimitet, gjorde nå Prachandas parti til sin store internasjonale stjerne. Mens RIM i andre land har hatt flere konkurrerende partier som medlemmer, var det i denne situasjonen ikke lengre plass for Singhs parti i Nepal. Foran parlamentsvalget i 1999 hadde NKP (Masal) og NKP (Maobadi) nærmest bytta plass. Nå var det maoistene som hadde fatta et prinsipielt vedtak om å boikotte valg, og delvis også hindra valgkampen og gjennomføringa av valget der de sto sterkt. NKP (Masal) derimot, danna en egen valgfront, Rashtriya Jana Morcha, som fikk valgt inn 5 representanter. Nå var det deres tur til å være det største kommunistiske småpartiet i det parlamentet som Singh få år før mente det var prinisppielt feil å delta i. NKP (Masal) mellom maoistopprørerne og kongehuset. 6. april 1999 brøyt ei ny gruppe seg ut av NKP (Masal). Den var leda av av Dinanath Sharma, og fortsatte å kalle seg det samme som morpartiet. Shamas NKP (Masal) ville boikotte valget i 1999 og støtte det væpna opprøret. Partiet innleda samarbeid med NKP (Maobadi) og gikk seinere inn der. Dinanath Sharma blei medlem av NKP (Maobadi)s politbyrå. Våren 2005 dukka han opp i nyhetene som en nær medarbeider av Baburam Bhattarai som hadde mista alle posisjoner og angivelig skulle være internert i samband med partikampen. Han fikk igjen postene i partiet sommeren 2005 sammen med Bhattarai. Historisk var det rekna som det mest radikale og revolusjonære kommunistpartiet i landet. I følge partiprogrammet var NKP (Masal)s oppgave å starte folkekrig for å gjennomføre nydemokratisk revolusjon. Nå gjorde et annet maoistisk parti akkurat det. Hvordan kunne det da ha seg at NKP (Masal) tok avstand fra denne prosessen, og isteden omfavna det parlamentet det kort tid før hadde fordømt? Formelt sett var NKP (Masal) det partiet som sto NKP (Maobadi) nærmest. Så man på programmene skulle man tro de to partiene ville akkurat det samme. NKP (Masal)s svar blei at de var for å utløse folkekrigen, men dette var feil tidspunkt. Dessuten var ikke NKP (Maobadi)s folkekrig den riktige folkekrigen. Singh sa f.eks. at maoistenes opprør hjalp kongen i hans forsøk på å ta tilbake all makt, og at det tjente Indias interesser. Dette problemet fantes i større eller mindre grad i alle de legale kommunistiske partiene. Maoistenes programposter var populære. Dette gjaldt de sosiale problemene som ikke var blitt løst etter 1990, som jordspørsmålet, undertrykkinga av kvinner, lavkaster, nasjonale og religiøse minoriteter osv., og det gjaldt forholdet til kongedømmet. "Folkekrig" var dessuten en populær parole, sjøl i det moderate og sosialdemokratiske UML, som tross alt hadde vært et ekstremt radikalt maoistisk parti for bare 20 år siden. Alle fikk problemer med at maoistene nå "gjorde" det alle disse partiene hadde "snakka om", men aldri "gjort noe med". Men problemet var størst i NKP (Masal), fordi dette partiet programmatisk var mer revolusjonært og sto maoistene sosialt nærmere enn alle andre. NKP (Masal) fortsatte å kalle maoistenes "kamerater", som det gjaldt å vinne over. I parlamentet stemte deres representanter sammen med de andre små kommunistpartiene (men ulikt det store, moderate kommunistpartiet UML) mot antidemokratiske unntakslover, tiltak for å trappe opp krigen osv. Det motsetningsfylte i denne politikken blei illustrert av at NKP(Masal) den 14. august 2001 organiserte et møte mellom de legale kommunistpartiene, inklusive UML, og NKP (Maobadi), nær "Siliguri" i Vest-Bengal, India. Der foreslo Prachanda at partiene skulle gå sammen med maoistene om å kjempe for en valg av en grunnlovsgivende forsamling og republikk. Dette var krav som Singh hadde kjempa for i over 50 år, og de hadde vært med i programmet til NKP (Masal) fra starten. NKP (Masal) avslo. Veksten av maoistpartiet og dets folkekrig pressa Singh og hans parti til å i praksis ta avstand fra de mest sentrale delene av NKP(Masals) politikk. NKP (Ekda Kendra Masal) 2002 - 2006. Etter at Nirmal Lama døde i 2000, slo hans parti NKP (Ekda Kendra) seg sammen med NKP (Masal) til et nytt parti, som fikk navnet NKP (Ekda Kendra Masal), med Mohan Bikram Singh som generalsekretær. NKP (Masal) var den største gruppa i det nye partiet, som i hovedsak førte NKP (Masal)s politikk og dilemmaer videre. I mai 2006 sprakk NKP(EKM) i to igjen. Det virker som om splittelsen i hovedsak fulgte skillelinjene mellom de to partiene som slo seg sammen i 2002, med det forbeholdet at flere tidligere Singh-tilhengere nå fulgte den andre fløya. Høsten 2006 var det enda et brudd i anti-Singh-delen av partiet. Igjen kan det se ut som om tidligere Singh-tilhengere brøyt med tidligere Singh-motstandere. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Masal) Astroburger. Astroburger er et norsk band som ble startet av Geir Stadheim, Helge Waaler og RC Thrap-Meyer i 1987. Stadheim er den drivende kraften i gruppa, og den eneste som er gjenværende av originalbesetningen. Utgivelser. Første utgivelse: "She's a Girl" 1988 Tributeplate. Det er gitt ut en 10" tribute til Astroburger som heter "I Smell an Ambush! A Tribute to Astroburger". Den ble gitt ut på plateselskapet 35G. På utgivelsen bidro blant annet Loch Ness Mouse og Ring. Victor Horta. Victor Horta i arbeid, ca 1900 Victor Horta (født 6. januar 1861, død 9. september 1947) var en belgisk arkitekt. John Julius Norwich beskrev ham som «den utvilsomme nøkkelarkitekten i europeisk art nouveau». Han ble født i Gent og ble tidlig tiltrukket av arkitektyrket da han hjalp sin onkel på en byggeplass i en alder av 12 år. Han studerte i Gent, reiste derfra til Montmartre i Paris for å bli interiørarkitekt. Der ble han inspirert av de gryende impresjonistene og pointillistkunstnerne, og mulighetene som lå i å arbeide med stål og glass. Da Hortas far døde i 1880, vendte han tilbake til Belgia og flyttet til Brussel for å studere ved kunstakademiet. Han giftet seg og ble far til to døtre. I Brussel utviklet Horta et vennskap med Paul Hankar som senere kom til å trykke art nouveau til sitt bryst. I studiene oppnådde Horta gode resultater, og ble assistent for professor Alphonse Balat, arkitekt for Léopold II av Belgia. Sammen tegnet de de kongelige Veksthusene i Laeken, Hortas første arbeid hvor han bruker glass og stål. I 1885 arbeidet Horta på sitt eget og tegnet hus som ble oppført dette året. Deretter bestemte han seg for å unngå å tegne boliger for rike klienter og ofret seg heller for konkurranser om offentlige arbeider som omfattet statuer, til og med graver. Han konsentrerte seg om kurvaturen i utformingen idet han mente at formene han skapte var høyst praktiske og ikke artistisk kunstferdighet. I denne periode knyttet Horta et vidt sosialt kontaktnett og ble medlem av frimurerne. Dette sikret ham en jevn strøm av klienter da han igjen fra 1893 begynte å tegne hus og butikker. Victor Horta ble begravet i Ixelles Cemetery i Brussel. Tippeligaen 2000. Tippeligaen 2000 startet 8. april og sluttet 22. oktober. Det ble spilt 26 runder. Haugesund, Bryne, og Start rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen, Start etter å ha slått Strømsgodset 3 – 2 sammenlagt etter to kvalifiseringskamper. Haugesund, Start, og Vålerenga rykket ned etter sesongen, Vålerenga etter å ha spilt to kvalifiseringskamper mot Sogndal som gikk videre på bortemålsregelen etter sammenlagtresultatet 3 – 3. EM i friidrett 1978. __TOC__ EM i friidrett 1978 ble arrangert i Praha 29. august – 3. september. Det ble satt fire nye verdensrekorder. Tatjana Tselentsova fra Sovjetunionen satte ny verdensrekord på 400 m hekk med tiden 54,89. Vilma Bardauskiene fra Sovjetunionen hoppet 7,09 meter i lengdekvalifiseringen. Marita Koch fra DDR løp 400 m på 48,94. Italienske Sara Simeoni hoppet 2,01 i høyde, og tangerte dermed den gjeldende verdensrekorden. I tillegg ble det satt en ny europarekord: Ruth Fuchs fra DDR kastet spydet 69,16 meter. Lengdesprang. I kvalifiseringen satte Wilma Bardauskiene ny verdensrekord med 7,09. Muskimol. Muskimol (agarin, panterin) er et av de psykoaktive stoffene i "Amanita muscaria" (rød fluesopp) og Amanita Pantherina. Det er produktet av dekarboksylering av ibotensyre. Det er en spesifikk agonist til GABAA-reseptorer. Det er klassifisert som et Zwitter-ion. Inntak av kullsyreholdige drikkevarer med sopper som inneholder muskimol vil bare tilbakestille det til ibotensyre. Ingvald Undset. Ingvald Martin Undset, født 9. november 1853 i Trondheim, død 3. desember 1893 i Kristiania, var en norsk arkeolog. Undset var sønn av fanejunker Halvor Halvorsen Undseth og Øllegaard Christine Dahl. Han var gift med Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, og var far til forfatteren Sigrid Undset, og morfar til arkeologen Charlotte Blindheim. Liv og virke. Undset vokste opp i Trondheim, og gikk på latinskolen der. Han tok examen artium som preseterist i 1871, og året etter dro han til Kristiania og begynte å studere arkeologi og klassiske fag under Oluf Rygh og Sophus Bugge. Han rakk aldri å ta noen avsluttende eksamen, men skaffet seg en imponerende spisskompetanse innenfor feltet. I 1875 ble han ansatt som assistent ved Universitetets Oldsaksamling, en stilling han hadde til sin død. Da hadde han allerede vært på sin første utenlandsreise. Senere fikk han anledning til å ta flere europareiser, og han fikk etter hvert en egen status som internasjonalisten i norsk arkeologi. Dette gjenspeiler seg i doktorgraden, "Jernalderens begyndelse i Nord-Europa", der han sammenfatter datidens samlede kunnskap på dette feltet. Avhandlingen ble utgitt på tysk i 1881, og den gjorde ham berømt i fagmiljøet i hele Europa, og han ble medlem av flere nasjonale vitenskapelige selskaper. Undset fikk nå statsstøtte til flere studiereiser fram til 1884. Han bodde da en periode i Roma, der han drev studier i romersk arkeologi, og gikk inn i det skandinaviske miljøet her. Her skal ekteparet Undset ha truffet berømtheter som Henrik Ibsen og Franz Liszt. Etter Roma bodde de en periode i Kalundborg i Danmark før han og familien kom tilbake til Kristiania i 1884. Deretter var han meget aktiv som foreleser og vitenskapelig forfatter, og han fikk en egen årlig bevilgning av Stortinget i tillegg til sin lønn fra Oldsaksamlingen. Publikasjonslisten hans omfatter hele 154 titler, og omfatter både nordisk og europeisk forhistorie. Hans siste verk ble monografien "Fra Akershus til Akropolis", som kan sies å oppsummere hans korte, men intense forskerkarriere. Undset hadde under Romaoppholdet pådratt seg en alvorlig kronisk sykdom. Hvilken er uklart, malaria og tyfoidfeber har vært foreslått. Resultatet var imidlertid en stadig skrantende helse. Familien måtte stadig flytte nærmere Universitetet for at han skulle orke å holde kontakt med arbeidsplassen. Samtidig fikk de stadig dårligere råd, noe som avspeilte seg i bostandarden. Dette er levende skildret av datteren Sigrid i boken "Elleve aar". Her er også hennes gripende skildring av farens død. Ibotensyre. Ibotensyre er en aminosyre og et av de giftige psykoaktive stoffene i "Amanita muscaria" (rød fluesopp). Muskazon. Muskazon er en aminosyre og et av de giftige psykoaktive stoffene i "Amanita muscaria" (rød fluesopp). Tippeligaen 1999. Tippeligaen 1999 startet 10. april og sluttet 24. oktober. Det ble spilt 26 runder. Odd Grenland og Skeid rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Skeid rykket ned igjen ved sesongslutt, det samme gjorde Kongsvinger. Strømsgodset rykket også ned etter å ha blitt slått 2 – 3 av Start i kvalifiseringskampene. Fabula. "Fabula" (eller "Rollespillet Fabula", som er den fulle tittelen) er et norsk rollespill skrevet av Tomas H.V. Mørkrid. Det ble gitt ut av Cappelen våren 1999. Fabula gjør nytte av en tyvesidet terning i et konfliktsystem som er enkelt og robust. Det blir brukt både av barn og voksne. Spillet er satt til et fantasiland i et «verdensegg», halvveis fylt av verdenshavet Albumar (fra latin «albumen», som betyr eggehvite). I verdenshavet ligger et dragefoster og drømmer. Drømmene manifesterer seg som liv på skorpen der dragens rygg stikker opp av verdenshavet. Ettersom livet i Fabulaens verden utvikler seg vokser også dragen. Når livet til slutt blir avansert nok vil dragen vokse, omslutte egget i sin ild og sprenge seg ut i verdensrommet, der alle voksne drager lever. Rollespillet Fabula finner sted i denne verdenen. Rollene man spiller er mennesker, eller menneskelignende. At alt er drøm, bundet til materie, gjør at verden har trolldom og andre magiske krefter, og danner bakteppet for en fantasi som vokser i mange retninger. I samme verden har forfatteren også skrevet tre andre rollespill: Romanse, Joker og Noblesse, og nettromanen Ulvesang. Liste over land med store petroleumsreserver. Kilde for alle tall i tabellen over: "BP Statistical Review of World Energy 2005", offentliggjort av som en offentlig informasjonstjeneste om verdens energiressurser, tallene er ikke verifisert av EIO. 1 Andel er andel i prosent av verdens totale sikre oljereserver 2 R/P-rate er gjenværende reserver dividert på uttak i 2004, vil indikere antall år inntil reserven er tom, antatt samme volummessige uttak, målt fra 1. januar 2005 3 Tall ikke oppgitt i kilde 4 Canada: Tallet inkluderer estimat for «oljesand under utvikling», dette kan avvike fra andre kilder 5 Norge: Estimatet er noe høyere enn tilsvarende fra Oljedirektoratet, en sannsynlig forklaring er at kilden her også inkluderer naturgasskondensat og NGL mens OD opererer med separate tall for hver av gruppene Petroleumsreserver Halmstad (Sverige). Kart over Sverige der Halmstad er markert med rødt Halmstad (tidligere dansk: Halmsted) er en svensk by i Hallands län, i landskapet Halland. Den er administrasjonssenter for både Hallands län og Halmstad kommune. I 2006 hadde byen 59 005 innbyggere, mens Halmstad kommune i 2009 hadde 91 087 innbyggere. Halmstad ligger ved elven Nissans utløp i Kattegat. Historie. Selve navnet opptrer første gang i formen "Halmstæde" i Valdemar Sejrs jordebok fra 1231, den gang som navnet på et herred og en kongsgård. Fra et pavebrev i 1264 kan man se, at Halmstad på det tidspunkt hadde et dominikanerkloster. I andre dokumenter fra samme periode kalles Halmstads innbyggere for borgere, og det står at de bedrev handel og eide skip. De første kjente kjøpstadsprivilegier er fra 1307, utstedt av kong Erik Menveds bror, den senere Christoffer II, som var hertug av Halland. Halmstad var Kalmarunionens kongressby. Unionens traktat inneholdt bestemmelser om at kongevalg skulle holdes i byen, og borgerne drømte om at den skulle bli Nordens hovedstad. På 1430-tallet ble byen herjet og plyndret av svenske tropper under Engelbrekt. Sankt Nikolai kirke, er et av få minnesmerker som står igjen fra middelalderen. I 1563 ble byen igjen beleiret av svenskene, men innbyggerne forsvarte seg tappert, hvilket fikk Frederik II til å belønne dem med store jordeiendommer. Christian IV har satt sitt preg på byen. Han oppholdt seg mye i det danske Halland, og lot blant annet bygge befestningsverk, samt Halmstad slott. Slottet sto nesten ferdig i 1619, da Christian IV innbød Gustav II Adolf til Halmstad. Det ble festet på slottet i syv dager. Samme år ødela en brann byen, og Christian fikk mulighet til å gjøre Halmstad til en moderne renessanseby med rette gater og regelmessige bykvarter. Ifølge den andre fred i Brømsebro fikk Sverige Halland som pant i 30 år, og i Roskildefreden ble avståelsen definitiv. I 1676 sto slaget ved Halmstad, hvor Karl XI beseiret den dansk-norske hæren. På 1800-tallet ble byen takket være sjøfart og industri en av Sveriges raskest voksende. Halmstad (Rygge). Halmstad er et tettsted i Rygge kommune i Østfold, og har 2.382 innbyggere. Rygge kommune ligger i landlige omgivelser, mellom Oslofjorden og Vansjø. Tettstedet kalles også tidvis "Ryggebyen". I øst ligger Vansjø med sine grønne og frodige kantsoner. Stedet har et sentralt beliggende næringsområde med direkte tilknytning til E6. Yiannis Ploutarhos. Yiannis Ploutarhos (gresk Γιάννης Πλούταρχος, "Jánnis Ploútarkhos") (født 18. desember 1970) er en gresk sanger og musiker. Yiannis Ploutarhos (eller Yiannis Kakossaios, som er hans virkelige navn) ble født i en liten landsby utenfor Orxomenos kalt Mavrogia. Der bodde han til han ble 16 år, da han bestemte seg for å flytte til Athen for å oppfylle sin store drøm om å blir sanger og musiker. Yiannis opptrådte for første gang som profesjonell i et lite konserthus i Koridalos-området. Skuffet over fremførelsen, og musikkbransjens ærlighet, droppet han to ganger planen om å bli sanger på fulltid, og livnærte seg som frisør ved siden av å synge. Men etter to år bestemte han seg igjen å forsøke seg som en profesjonell sanger, og han sang i «Rodolfo» et stort konserthus sammen med andre greske sangere som Giannis Poulopoulos, Rita Sakelariou, Themis Adamantidis, Stelios Rokos og Giorgos Mazonakis. I 1998 gav han ut sin første CD-singel, som inneholdt tre låter fra sitt kommende album. Hans første album med tittelen «Mono Esi» ble gitt ut en og en halv måned etter. I 2000 gav han ut sitt andre album med tittelen «Ipirxan Orkoi». Det var dette albumet som virkelig gjorde Yiannis populær i Hellas, og som satte fart på karrieren hans. Yiannis Ploutarhos er gift og har to barn. Som hobby liker han å male, og han har uttalt seg at hans store «tabbe» i livet var å ikke lære seg det greske språket korrekt. Eksterne lenker. Ploutarhos, Yiannis Venom. Venom er et black metal-band fra Storbritannia som sammen med Mercyful Fate, Celtic Frost og Bathory, var pionerer av den første black metal-bølgen, og kreditert for å ha kommet med begrepet «Black Metal». Venom ble stiftet under navnet «Oberon» av Mantas og Abaddon etter at de møttes under en Judas Priest-konsert i 1979. En bassist og en vokalist ble med i bandet en kort periode før de forlot bandet, og Cronos tok over. Cronos er i dag det eneste gjenværende medlemmet. Bandet skiftet etter hvert navn til Guillotine, før de igjen byttet navn til Venom. Venom ga ut sitt debutalbum "Welcome to Hell" i 1981. Året etter ga Venom ut albumet "Black Metal". Senere ble «Black Metal» navnet på den nye ekstreme heavy metal-sjangeren hvor ofte både speed metal og thrash metal er hovedtrekkene, men med sataniske tekster. Bandet selv kategoriserer seg som et black metal band. Da Venom var med å startet black metal sjangeren var musikken thrash / speed, mens ettervert utviklet sjangeren seg, og det er stor forskjell på den "første" og den "andre" bølgen av black metal. Venom er inspirert av band som The Sex Pistols, Motörhead og Judas Priest. Mange thrash / black og death metal band fra 80-tallet har vært påvirket av Venom i stor grad, blant annet Mayhem, Slayer, Metallica, Megadeth, Anthrax, Testament, Hellhammer, Exodus, og Morbid Angel. 29. mai 2007 spilte Venom konsert i Norge for aller første gang. Konserten ble holdt på Betong i Oslo. Utgivelser. Bandet har også gitt ut 3 demoer, 3 box set, 7 singler, 10 EPer og 24 samlealbum. Samisk arkiv. Samisk arkiv eller Sámi Arkiiva er organisert som en stiftelse, og finansieres med bevilgninger over statsbudsjettet og med tilskudd fra Kautokeino kommune. Fra 1. januar 2005 er forvaltningsansvaret overtatt av Arkivverket. Arkivet ble opprettet 1. januar 1995. Det er beliggende i Kautokeino i Diehtosiida, og har spesielt ansvar for samiske privatarkiver. Vedavågen. Veavågen (tidligere Vedavågen) er et tettbebygd sted i Karmøy. Det danner tettstedet Veavågen sammen med Åkrehamn og den tilliggende tettbebyggelsen. Stedet ligger midt mellom Åkrehamn og Kopervik, ved munningen av den 1,5 kilometer lange fjorden Veavågen, som har gitt navn til stedet. Navnet Vea stammer fra en av de fem gardene i området; Salvøy, Sævik, Østhus, Munkejord og altså Vea. Stedet har omtrent 2900 innbyggere og omtrent 880 husstander. Funn av blant annet steinøkser flere steder i området tyder på at folk har ferdes her i 4000 år, mens man regner med ordinær bosetting i eldre jernalder, før år 600. Veavågen er blant de største stedene på Karmøy og har blant annet fasiliteter som museum, fiske, båtkjøring og holmer som en kan bade på. Veavågen eller Vea bygger stadig ut mer industri, næringsliv og husstander. Det sies at Vea kommer til å bli et bindeledd mellom flere større plasser på Karmøy, derav Åkrehamn, Veavågen og Kopervik. Lengden på Vea er på det meste fem kilometer og bredden på det meste er tre kilometer. Navnet. Skriveformen "Veavågen" ble vedtatt i 1978 som godkjent skrivemåte av Karmøy kommune. "Vedavågen" kunne brukes offisielt frem til 1995, da formen ble avslått. Tippeligaen 1998. Tippeligaen 1998 startet 13. april og sluttet 25. oktober. Det ble spilt 26 runder. Moss og Vålerenga rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Haugesund og Sogndal rykket ned ved sesongslutt. Kongsvinger måtte spille kvalifisering, og beholdt plassen i Tippeligaen etter å ha slått Kjelsås 7 – 2 sammenlagt. Grønhaug. Grønhaug er en stor gravhaug ved Bø ungdomsskole, en kilometers vei nord for kirkestedet på Avaldsnes, Karmøy. Haugen ble undersøkt av Haakon Shetelig i 1902. Det viste seg at den inneholdt en skipsgrav; en omtrent 15 meter lang båt med rester av en mannsgrav fra slutten av 700-tallet. Sheteligs undersøkelse. Haugen er ca. 30 meter i diameter og fire meter høy, den ligger ca 20 meter over havet, og i forlengelsen av rekken med bronsealderhauger på Reheia. Man gikk opprinnelig ut fra at også denne haugen var fra bronsealderen. Dette var utgangspunktet for Shetelig. Han var inspirert av Oscar Montelius’ arbeider og hadde bestemt seg for å spesialisere seg på bronsealderen. Han hadde helt bevisst valgt en storhaug ved Avaldsnes som utgravningsobjekt på grunn av sjansen for å finne en intakt høvdinggrav fra denne perioden. Før undersøkelsen var haugen ca. 30 meter i diameter og fire meter høy. Det var et langstrakt søkk tvers over haugen, som ved Storhaug, men Shetelig mente likevel at det kunne være sjanser for at en sentralgrav kunne være intakt. Han gikk inn i haugen med en tre meter bred sjakt fra nordsiden, og kunne konstatere at haugen var bygget som en kjernerøys dekket av en jordkappe – en ikke uvanlig foreteeelse ved norske gravhauger. Tvers gjennom kjernerøysa var det en forsenkning, og ned i denne var det – sikkert til Sheteligs store overraskelse ‒ satt en båt. Sjakten ble utvidet og båten frilagt. Inne i den lå restene av gravgodset. Graven var plyndret og gjennomrotet. Likevel var enkelte gjenstander bevart. Det mest spektakulære er et fragment av et meget fint engelsk glassbeger, laggede trekar og dreide treskåler. Det ble også funnet enkelte deler av et skjelett. Det mest framtredende trekket er likevel rester av tekstiler; tepper og dyner, som ble funnet gjennom hele haugen og ut gjennom gravrøvernes inngangsssjakt. Shetelig gjør ikke noe forsøk på å datere funnet ut over at han går ut fra at det er fra vikingtiden. Senere analyser av funnet. Grønhaugfunnet kom antakelig i skyggen av Osebergfunnet, og har bare i liten grad vært viet særlig oppmerksomhet gjennom første halvdel av det 20. århundre. I 1980 gjorde imidlertid Bjørn Myhre et forsøk på å datere flere av våre mer anonyme skips- og båtfunn, deriblant Grønhaugbåten. Han kom, etter studie av skipsteknologien og en radiologisk datering fram til en sannsynlig datering til tidligere enn vikingtiden, sannsynligvis merovingertid. Senere har Arnfrid Opedal utført flere C14-dateringer og kommet fram til en sannsynlig datering til 880-970, dvs. vikingtid. I 2009 lyktes det å gi en dendrokronologisk datering. Den viste at båten er bygd omtrent 780, og graven anlagt en gang i tidsrommet 790-795. Litteratur. Niels Bonde og Frans-Arne Stylegar: Fra Avaldsnes til Oseberg. Dendrokronologiske undersøkelser av skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug på Karmøy. "Viking LXXII", Oslo 2009 Bjørn Myhre: Ny datering av våre eldste båter. "Arkeo", Bergen 1980 Opedal, Arnfrid: Kongemakt og kongerike. Gravritualer og Avaldsnes-områdets politiske rolle 600-1000. "Oslo Arkeologiske Serie (OAS) vol 13". Unipub, Oslo 2010. ISBN 978-82-7477-490-2 Haakon Shetelig: En plyndret baadgrav. "Bergen Museums Aarbog 8", Bergen 1902. Reheia. Reheia er et høydedrag på Nord-Karmøy, omtrent en kilometer vest for Avaldsnes kirke. Det er også kjent som Blodheia. Langs ryggen av Reheia finnes det eneste norske eksemplet på gravhauger fra bronsealderen i rekke. Ellers er dette bare kjent fra Danmark og Sør-Sverige. Man kan trygt si at Reheia er Norges største monument fra bronsealderen. I dag er det seks store gravhauger igjen her, men på en kartskisse fra 1832 er det 14 større og mindre hauger, samt tre små, runde steinsetninger og fem firkantede steinlegninger. "... under den overliggende helle fantes et dobbelt lag av næver og derunder benraden af en mand af almindelig størrelse, men som tilligemed de klæder, som havde omgivet liget, ved luftens paavirkning strax falt hen i støv; endvidere fantes et 1 alen langt sverd med firkantet knap og levning av haandtagets træbekledning, stykker af skjeden, som der synes af træ med beslag, et stykke af haandtaget af en dolk eller sverd, 2 knapper af form som nuværende ermeknappe og en paa den noget ophøjede overplade indhamret femoddet stjerne, endvidere smaa stykker af metalsirater, af uvis bestemmelse og nogle stumper af grovt uldent tøj." Gjenstandene fra Guttormshaug skriver seg fra eldre bronsealder, og ble solgt til Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Navnet på haugen er en moderne konstruksjon. Ved midten av 900-tallet sto det et slag ved Avaldsnes mellom Håkon den gode og hans bondehær og en dansk invasjonsstyrke ledet av Eirik Blodøks’ sønner. Danskene led store tap og måtte trekke seg tilbake. En av de døde var Guttorm Eiriksson. Det er tradisjon på stedet om at slaget sto her oppe på Reheia, og at Guttorm ble begravet i denne haugen. Men den er altså to tusen år eldre enn som så. Omtrent 50 meter vest for Guttormshaug ligger den største av haugene på Reheia. Den kalles «Prinsehaugen», og er den største på feltet; 30 meter i diameter og 7,5 meter høy. Fra graven i Prinsehaugen er det bevart noe så sjeldent som en gullhalsring fra bronsealderen. Den ble sendt inn til Bergens Museum i 1823. Det var sogneprest Hadeln som hadde gravd i haugen og funnet gravkammeret. Sjakten etter denne utgravningen sees fortsatt som et søkk fra østkanten av haugen inn mot midten. Hundre meter vest for Prinsehaugen ligger nok en haug, nå er den 22 meter i diameter og 3,5 meter høy, men den var opprinnelig betraktelig større. Haugen har ikke noe særskilt navn, i den arkeologiske registreringen kalles den bare R6, men den er utvilsomt den av haugene vi vet mest om, takket være utgravningsrapporten etter rektor B.E.R. Bendixen fra 1876. Det viste seg at under en svær jordkappe lå en like stor kjernerøys. I sørenden av denne kom de på et lite gravkammer bygd av skiferheller. I den lå det en samling brente bein, antakelig av et barn. Bendixen kom også på noen ganske opprustede jerngjenstander i nærheten av kammeret. Muligens er dette etter en sekundærgrav fra eldre jernalder. "Da fandtes … et lidet Gravkammer … sammensat af 4 velpolerede Granitstene, med en elliptisk Helle i Bunden, ovenpaa hvilken de brændte Benlevninger laae omhyggelig nedlagde, alle Kraniestykkerne for sig selv paa den sydlige Side. De bleve samlede og forvarede." Charlottenlund slott. Charlottenlund slott ligger i Gentofte kommune, nord for København, i et skogsområde som tidligere var kjent som Gyldenlund. Slottet er oppført til og oppkalt etter kong Christian VI av Danmark-Norges' søster Charlotte Amalie i 1731–33, antagelig av arkitekten Johan Cornelius Krieger under ingeniøroffiseren H.H. Scheels ledelse. I virkeligheten var det ikke et nytt slott, men en ombygning og utvidelse av et eldre lystslott, kalt Gyldenlund. I en lengre periode på 1800-tallet bodde prinsesse Louise Charlotte og landgreve Vilhelm av Hessen her. Kronprinsparet Frederik VIII og Louise overtok i 1869. De lot arkitekt Ferdinand Meldahl stå for en radikal endring av slottet i 1880–81. Slottet ble forlenget med to fag og forsynt med to tverrfløyer og en kuppel. Barokkslottet skiftet helt karakter og fremsto nå i fransk renessansestil. I 1883 oppførte Meldahl ytterligere en kavalerbygning og en økonomibygning langs Jægersborg Allé. Både Christian X og hans bror prins Carl, som ble valgt til konge av Norge som kong Haakon VII i 1905, ble født på Charlottenlund slott. Enkedronning Louise bodde her til sin død i 1926. I 1935 var slottet ikke lenger i bruk av den danske kongefamilien og det ble gjort om til bruk for Danmarks Fiskeriundersøgelser, som flyttet inn året etter og som fremdeles holder til på slottet. Gunnar Asplund. Gunnar Asplund "(Erik Gunnar Asplund)" (født 22. september 1885 i Stockholm, død 20. oktober 1940) var en internasjonalt kjent arkitekt. Asplund regnes som en av de store arkitektene i mellomkrigstiden og var en av de fremste representantene for 20-talets nyklassisisme så vel som en av pionerene i funksjonalismen. Han er arkitekten for eksempelvis Stockholms stadsbibliotek (1920–1928), tillbygget på Göteborgs rådhus (1913–1937), Skogskyrkogården med Skogskapellet (1915–1920) og Karlshamns läroverk (1912–1918). Han var også arkitekten bak en lagerhustype som ble bygget flere steder i Sverige. Gunnar Asplund var også hovedarkitekt for Stockholmsutstillingen 1930. Året etter ble han professor ved Tekniska högskolan i Stockholm. Gunnar Asplund er far till arkitekten Hans Asplund. Eksterne lenker. Asplund,Gunnar Asplund,Gunnar Asplund,Gunnar Pokémon Emerald. "Pokémon Emerald" er et rollespill i Pokémon-serien fra Nintendo til Game Boy Advance. Spillet ble lansert i Europa i 2005. Spillet er det tredje rollespillet i tredjegenerasjonen etter "Pokémon Ruby" og "Sapphire". Etter å ha slått Pokémon-ligaen blir et par nye områder åpnet: Battle Frontier og Altering Cave. Dessuten blir Safari Zone utvidet, slik at man kan fange noen nye Pokémon som ikke var tilgjengelige i "Pokémon Ruby" og "Sapphire".Den har også ny grafikk på hele spillet.Som sagt har spillet også en måte å få de gamle pokemonene som er totodile,chikorita og cyndaquil ved å ha sett hele national pokedex. Gamlebyen. Se også. Stare Miasto (for polske byer) Neopets. Neopets er et virtuelt internettspill som simulerer kjæledyrhold. Siden ble åpnet for publikum den 15. november 1999, av Adam Powell og Donna Williams, men selskapet ble kjøpt opp av Dough Dohring raskt etter oppstart. I dag er selskapet eid av Viacom. Selv om selskapet har base i USA, er grunnleggerne britiske. I tillegg til at siden er på engelsk, er den også tilgjengelig oversatt til ti andre språk. Neopets Inc. opererer også en asiatisk gren som delvis er eid av Green Dot Capital. I september 2003 lanserte Wizards of the Coast "Neopets Trading Card Game", et samlekortspill basert på figurene og miljøet fra nettspillet. Spillet er nært knyttet opp mot historier fra nettsiden. Det fins over 50 Neopets, blant annet Korbat (flaggermus),Kau (ku), Uni (enhjørning), Grarrl (dinosaur) og Gelert (hund). Hvert Neopet kan og ha sitt eget «kjæledyr», kalt Petpets, blant annet Meepit, Warf og Spardel. Petpets kan og få «lopper», kalt Petpetpets. Det finnes også over 200 spill, og man kan tjene NeoPoints (NP) ved å sende inn poengsummen sin. NeoPoints kan brukes til å kjøpe mat, leker, klær og annet som det virtuelle kjæledyret trenger. Svingning. Svingninger eller "oscillasjoner", er fram- og tilbakebevegelser om en likevektsstilling. Svingninger ligger også til grunn for bølger. Joey DeMaio. Joey DeMaio (født 6. mars 1954) er en amerikansk musiker. Han er best kjent som bassist og låtskriver i heavy metal-bandet Manowar, som han var med å stifte sammen med vokalist Eric Adams i 1980. DeMaio var tidligere bass- og pyrotekniker for Black Sabbath. DeMaio er av italiensk hærkomst, og den første kjente til å bruke begrepet «ekte» heavy metal. I senere tid har Joey DeMaio også begynt i business-verden. I 2003 startet han et eget plateselskap, Magic Circle Music. Like etterpå ble han også manageren til det italienske power metal-bandet Rhapsody of Fire, og produsent for bandet HolyHell. I det siste har DeMaio også prøvd seg som eiendomsmegler. OL-medaljører i friidrett, damer. __TOC__ Dette er de kvinnelige OL-medaljørene i friidrett. Se også OL-medaljører i friidrett, herrer. Femkamp. NB: Etter 1980 ble kvinnenes mangekampøvelse endret til sjukamp. Sjukamp. Friidrett, damer Storkyrkan. __NOTOC__ Storkyrkan, (eller "Sankt Nicolai kyrka") er domkirke i Stockholms stift. Den ligger mellom Stockholms slott og Börshuset i Gamla stan. Den er Stockholms eldste forsamlingskirke og kan regne sin historie tilbake til Birger jarls tid. Kirken selv regner året 1279 som grunnleggingen av kirken ettersom dette er året den første gang er nevnt i skriftlige kilder. Kirken er særlig kjent for statuen av «Sankt Georg og dragen» skåret i tre av Bernt Notke i 1489 og «Vädersolstavlan». Kirkebygningen. Storkyrkan er en hallkirke med fem skip oppført av tegl med et noe uregelmessig rektangulært plan. Vesttårnet flankeres av to utbygg, et trappehus er føyet til det sydlige. Fasadenes barokkutforming bryter mot interiørets gotiske formspråk. Storkyrkan har blitt bygget om og utvidet mange ganger og restene etter den første 1200-talls-kirken finner man spor etter i tårnets nordmur. Brannspor tyder på at denne tidlige kirken har blitt herjet av brann før en ny treskipet kirke ble innviet i 1306. Rester av denne finnes i de nåværende fire vestligste travéene. I forbindelse med en ombygging rundt 1340 ble det oppført et kvadratisk kapell på sydsiden av kirken. Det ble dekket av fire krysshvelv rundt en midtstolpe og var tilegnet jomfru Maria; Vårfrukapellet. Senere på 1300-tallet ble det føyet til to helgenkapell på nordsiden ved andre og tredje travé fra vest og kort etter enda et vest for disse. Den største utbyggingen ble foretatt på begynnelsen av 1400-tallet. Kirken ble utvidet med fem travéer mot øst, den østligste, koret, med polygonal avslutning, samt åtte sidekapeller, fire mot nord og fire mot syd. Sannsynligvis ble det i denne perioden også oppført en forhall vest for Vårfrukoret. Rundt 1420 ble vesttårnet bygget om og på og deretter oppførte man det sydlige tårnkapellet. I tillegg kom et kapell i langhusets vestre hjørne. På slutten av 1400-tallet, Sten Sture den eldres tid, var neste store ombyggingsperiode. Sidekapellenes mellomvegger ble slått ut og noen ble fjernet, kirken ble høyere, fikk større vinduer og den hallkirkeformen med fem skip som den har hatt siden da. Tårnet ble forhøyet og på nordsiden føyet man til et kapell lignende det som tidligere hadde blitt oppført mot syd. Under Christian IIs siste regjeringsår i Sverige, 1521, forsterket man pelene i den sydøstre delen og loftet ble innredet til bruk som forsvar. Gustav Vasa fikk revet det polygonale koret og Vårfrukorets mellomvegger av forsvarstekniske grunner. Inventar. Storkyrkans skulpturgruppe Sankt Georg og dagen er et verk av den tyske maleren og skulptøren Bernt Notke. Det ble fullført i 1489. I kirken henger også maleriet «Vädersolstavlan» som er en kopi fra 1630-tallet utført av Jacob Heinrich Elbfas etter Urban målares original fra 1535. Prekestolen er fra 1680-tallet og er utført av Burchardt Precht etter Nicodemus Tessin den yngres anvisninger. Altertavlen er en alteroppsats fra 1654 av ibenholtsfaner på furu med sølvdekor. Kirken har to døpefonter; èn kalkstensfont fra 1514 og en fra 1995 utført av Carola Hedman. Begivenheter i kirken. Kirken har tradisjonelt fungert som kroningskirke av Sveriges regenter. Magnus VII og Blanka av Namur var de første som ble kronet der i 1336. Neste kroning i Storkyrkan skjedde ikke før Hans ble unionskonge. Derimellom og på 1500-tallet foregikk kroningene i Uppsala domkirke. Fra og med dronning Christina ble tradisjonen befestet. Gustav IV Adolf ble imidlertid ikke kronet i Storkyrkan, men deretter ble samtlige regenter kronet her inntil 1907 da Gustaf V besluttet at han ikke skulle la seg krone. Den siste kroningen i kirken foregikk 12. mai 1873 da Oscar II og dronning Sofie ble kronet. Bryllupet mellom Carl XVI Gustaf og Silvia Sommerlath ble forrettet i Storkyrkan av Svenska kyrkans daværende erkebiskop Olof Sundby den 19. juni 1976. Også vielsen ved bryllupet mellom kronprinsesse Victoria og Daniel Westling den 19. juni 2010 ble forrettet i Storkyrkan. Maroon 5. Maroon 5 er en Grammy Awards-prisvinnende pop/rock-gruppe som kommer fra Los Angeles i California. Historie. 1995: Adam, Ryan, Mickey og Jesse hadde gått på skole sammen og startet bandet Kara´s Flowers. Da Adam hørte James spille på en bar (da i bandet Square) sa han at det var det beste han hadde hørt. Da James ble med i bandet kalte de seg Maroon 5. 2006: Ryan Dusick måtte forlate Maroon 5 pga nerveskader som gjør det umulig å fortsette som trommeslager i et liveband. Matt Flynn tar over etter Ryan Dusick. 2011: Opptreden sammen med Christina Aguilera på The Voice med den nye sangen deres, Moves Like Jagger. Singler. Fra "It Won't Be Soon Before Long Eksterne lenker. Maroon 5 Damokles. Damokles (gresk: Δαμοκλῆς; levde ca. 400 f.Kr.) var hofftjener hos kong Dionysios av Syrakus, og mente at kongen måtte være verdens lykkeligste menneske. Kongen lot ham da ta sin plass. Damokles følte seg beæret, men ble skremt da han så et sverd som var opphengt i et hestehår rett over sitt hode. Kongen hadde hengt det der for å symbolisere livets uforutsigbarhet. Herav uttrykket "damoklessverd", som er en hentydning til truende fare, gjerne når alt ser ut til å stå bra til. Steigentunnelen. Steigentunnelen er en veitunnel i Steigen kommune i Nordland. Tunnelen er en del av riksvei 835 og går under Veggfjellan mellom Tømmerneset i Hamarøy og Forsan i Steigen. Tunnelen er 8079 meter lang, og den ble åpnet 12. juli 1990. Den var lengst av tunnelene i Nordland fram til Korgfjelltunnelen åpnet i 2005. Steigentunnelen ga Steigen kommune fergefri veiforbindelse. Tunnelen erstattet fergestrekningene mellom Skutvik og Bogøy, og Røsvik og Nordfold. I likhet med mange andre tunneler i Norge er Steigentunnelen plaget med kondens. Kondensen kan føre til farlige situasjoner fordi bilrutene plutselig dugger når en kjører inn i tunnelen. Ved rasteplassen på Steigen-siden av tunnelen står skulpturene «Alger, sneller og calamitter» av Gunn Harbitz. Dave Mustaine. David Scott Mustaine (født 13. september 1961 i La Mesa, California) er gitarist og vokalist i det amerikanske speed/thrash metal-bandet Megadeth. Dave Mustaine spilte for Metallica i 1982–1983, og har vært med på å skrive en rekke materiale på "Kill 'Em All" og "Ride The Lightning". Dave Mustaine er også mannen bak Gigantour-turneen. Metallica. I 1981 forlot Mustaine bandet sitt, Panic, for å bli medlem av Metallica som 1. gitarist. Dave Mustaines tid i Metallica varte i mindre enn to år. Brian Slagel, en tidligere manager for Metallica sa en gang: "Dave Mustaine er en svært talentfull fyr, men han har også et stort problem med dop og alkohol." En natt, i alkohol-påvirket tilstand, helte han en kasse med øl nedover Ron MacGovney's bassgitar, som førte til at MacGovney fikk støt og forlot Metallica. I april 1983, ble Dave Mustaine sparket fra Metallica. Han ble brått vekket og satt på en buss til Los Angeles. På denne turen fant Mustaine ut at han skulle skape et band; større og mer suksessfullt en Metallica. Skapelsen av Megadeth begynte. Dave Mustaine fikk store problemer med seg selv etter han ble kastet ut av Metallica og dop-inntaket økte. Etter bruddet var det mye mellom Dave Mustaine og Metallica om opphavsrettighetene til materiell som Metallica hadde på deres første album "Kill Em All". Dave Mustaine har også hevdet åpent i et talkshow i ettertid at han lå med den nåværende 1. gitaristen Kirk Hammets kjæreste like før han forlot Metallica. Megadeth. Straks Mustaine ankom Los Angeles begynte han å skape Megadeth sammen med bassist David Ellefson. Etter noen prøvelser ble den første suksessfulle band-besetningen bestående av Mustaine på gitar og vokal, Ellefson på bass, Chris Poland på 1. gitarist og Gar Samuelson på trommer. I 1985 slapp Megadeth sitt første album, Killing is my Business... And Business Is Good! Høvding. En høvding er en leder for en stamme, en gjev ætt eller et hierarkisk oppbygd samfunn av slektsgrupper, for eksempel blant indianere eller vikinger. Høvdinger ble ofte begravet sammen med skatter og verdifullt utstyr som gull, smykker og våpen. Ordet høvding henger etymologisk sammen med det norrøne ordet for «hode». Høvdinger kunne i vikingtida også kalles "herse", antakelig avledet av hær. Betegnelsen ble særlig brukt om en høvding uten et nærmere kjent maktområde. Lofotveggen. Lofotveggen er det populære navnet på rekka av bratte fjell på øyene i Lofoten slik de ser ut som en sammenhengende vegg når man ser dem på avstand. Det mest kjente av fjellene er Vågakallen på Austvågøya. Blandeverk. Et blandeverk er et anlegg eller en fabrikk som produserer ferdigbetong. Kjølhaling. Kjølhaling (fra nederlandsk "kielhalen") var en avstraffelse og torturmetode brukt på skip. Offeret ble festet i et tau og dratt under skroget på tvers av kjølen av båten til vedkommende kom opp til overflaten på den andre sida. En kunne i enda alvorligere tilfeller også bli kjølhalt langsetter kjølen. Kjølhaling, også kalt overhaling, kan dessuten bety å krenge en båt ved hjelp av taljer slik at en kan reparere bunnen og kjølen på båten. Straffemetode. Kjølhaling langs kjølen var vanligvis en dødsstraff, siden det kunne ta så mye som tre minutter eller mer å trekke synderen under fartøyet. I de fleste tilfeller var kjølhaling en uoffisiell straff, ilagt av kapteinen som representerte loven ombord. Det skal ifølge mytene også ha vært straff for sjørøvere. Kjølhaling var en lovlig straffemetode i den hollandske marinen. Den som ble kjølhalt ble dratt tverrskips, raskt nok til at han ikke druknet, men langsomt nok til at det var en prøvelse da den som ble kjølhalt også ble oppskrapt av skjell og rur på skroget. Hvis skipets lege tillot det, kunne straffen gjentas. Den første offisielle beskrivelsen av kjølhaling er i en hollandsk forordning av 1560, og straffen ble ikke formelt avskaffet før 1853. Kjølhaling ble også praktisert i den britiske Royal Navy og den franske marinen inntil 1720–1750. Britiske krigsskip skal ha innført ordningen allerede på 1000-tallet. I tillegg til den britiske marine, skal også britiske handelskompanier som Ostindiakompaniet og Afrikakompaniet, ha brukt metoden. Å krenge en båt for ettersyn. Å kjølhale kan også bety å krenge en båt kraftig slik at den ene sida av kjølen kommer over vann. En kan dermed etterse og reparere skroget på én side av gangen. Krengingen oppnås ved hjelp av kraftige taljer og halinger som festes mellom mastene, skutesida og land, det vil si mot en kai, en strand eller et svaberg med helling eller en holk eller pram med kran. Kjølhaling ble foretatt først og fremst for å stoffe og tette bordkledningen med drev og bek, såkalt kalfatring. Seilskuta Stockholmsbriggen i tørrdokk, sluseporten er bak fotografen. Metoden med å vippe kjølen fri fra vannet har vært vanlig langs hele norskekysten, og det er mange lokale stedsnavn som antyder hvor kjølhalingen foregikk. Navn og betegnelser som «Bekhus», «Bekhuskai» og «Steinkar» antyder at det har vært kjøhaling av båter like ved. På flere sjøfartsmuseer er det utstilt kjølhalingsblokker, det vil si ekstra grove blokker med en skivediameter på rundt en halv meter. Slike blokker ble rigget med løper for å lage de kraftige taljene som trengtes for å krenge store skuter 40, 50, og kanskje 60 grader. I stedenfor kjølhaling brukes i dag slipp, der hele farkosten heves opp på land, eller dokk, en pongtongkonstruksjon eller et basseng med sluseporter (tørrdokk) der skipene kan laste, losse eller repareres. Kjølhalingsskjeret i Jondal. I havna i Jondal i Hardanger, kan man se et skjær som er brukt til kjølhaling ved overhaling (vøling) av seilskuter i eldre tider. Sementpasta. Sementpasta eller sementlim er en blanding av vann og sement. Betong består av en blanding av vann, sement, tilslag og tilsetningsstoffer. Når man produserer betong blander man alltid vannet med sementen før man tilsetter resten. Denne blandingen av vann og sement kalles sementpasta. Vektforholdet mellom vann og sement kalles c-tallet. Dette er en meget viktig parameter ved betongproporsjoneringen fordi den har stor innvirkning på hvilke egenskaper den ferdige betongen vil få. Hvis man blander betong med v/c-tall som er lavere enn 0,4 risikerer man at ikke all sementen blir utnyttet fordi den ikke har vann nok å reagere med. Betong med v/c-tall på 0,4 er nær det optimale mht kvaliteten på den ferdige betongen. Ofte blandes det betong med v/c-tall opp mot 0,7 og i ekstreme tilfeller opp mot 0,9. Dette vil føre til redusert betongkvalitet, men fordelen er at betongen blir lettere å jobbe med fordi den blir mer flytende. MD.45. MD.45 var et punk/heavy metal-band fra San Francisco, California. Bandet ble startet som et sideprosjekt av Dave Mustaine i 1996, etter å ha gått lei av Megadeth. Bandet rakk bare å gi ut en singel, "Day The Music Died", og ett album, The Craving (1996), før det ble oppløst. Navnet "MD.45" kommer av Dave Mustaine baklengs som blir "MD" og Lee Ving som blir "LV". LV baklengs blir "VL", som er det romerske tallet for "45". Når man legger sammen dette blir det "MD.45". Da bandet skulle gi ut den remixede versjonen av "The Craving" i 2004 fikk de ikke tak i Lee Ving, så Dave Mustaine måtte synge sangene inn på nytt selv. Derwentside. Derwentside er et administrativt distrikt i Durham. Det har navn etter elven Derwent, og ligger vest for Chester-le-Street og nordøst for Wear Valley. De viktigste byene er Consett og Stanley; førstnevnte er administrasjonsby. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved at de to byene samt Lanchester landdistrikt ble slått sammen. Resten av distriktet landsbygd, med en rekke landsbyer omkring nedlagte gruver. Derwentside var tidligere kjent for stålindustri og kullgruvedrift. Etter å ha mistet begge industrier har distriktet hatt høy arbeidsløshet. I senere år har midler fra EU gitt en del nye arbeidsplasser innen andre næringer. Plasmider. I tillegg til kromosomalt DNA kan prokaryoter ha plasmider. Plasmider er relativt små, oftest sirkulære DNA molekyler. Plasmider kopieres uavhengig fra det kromosomale DNA til prokaryoter og kan variere i antall fra én enkelt kopi (stringently controlled plasmider) til flere hundre kopier (relaxed controlled plasmids) per celle. Plasmider inneholder ofte gener som ikke essensielle for cellen under vanlige vekstforhold, men som det er fordelaktig å kunne uttrykke i store mengder og gir cellen en økt overlevelsesrate under bestemte miljøer. Noen plasmider kan overføres mellom prokaryoter og inneholder gener for sekundære egenskaper som R-faktorer (antibiotikaresistens), Col-plasmider (har gener for produksjon av bakteriocid; forbindelser som hemmer vekst eller dreper nært beslektede organismer) og F-faktorer som fører til konjugasjon – (overføring av donorgener). Bakterier med F-faktor plasmider kan via konjugasjon utveksle ekstrakromosomalt DNA, og derav egenskaper. Det skjer ved at de cellene trekkes inntil hverandre via en sex-pili, dvs en rørformet struktur mellom bakteriene. Deretter kopieres plasmidet over fra den ene bakterien til den andre. Dersom F-faktoren integreres i det kromosomale DNA (Hfr-faktor) kan kromosomale gener overføres. Plasmider kan benyttes som vektorer for å innsette rekombinante gener i bakterier, via transformasjon. Bakteriene vil så uttrykke disse genene i store mengder dersom det har en aktiv promotor. Dette kan utnyttes til produksjon av medisin; ved å sette inn et humant gen som koder for ønsket protein (f.eks. insulin) i vektoren (plasmidet) og klone dette inn i en bakterie. Bakteriene med innklonet gen vil så kunne uttrykke dette. Ved at bakteriene formere seg vil proteinet uttrykkes i store mengder og kan renses ut. Da bakterier kan vokse i store kulturer og krever minimalt med omtanke kan dette benyttes som en billig og effektiv måte å fremstille ønsket protein. Sands kommuna. Sands kommuna er en kommune på Færøyene. Den er den største kommunen på Sandoy, men eneste bebyggelse er bygda Sandur. 1. januar 2009 hadde kommunene 585 innbyggere, mot 657 i 1985. Arealet er på 48 km². Borgermester siden 27. oktober 2009 er Brandur Sandoy. Skálavík, Húsavík, Skúvoy og Skopun ble utskilt som egne kommuner fra Sands kommuna i 1930. Politikk. Siste kommunestyrevalg ble gjennomført 11. november 2008, og valgte kommunestyre med virkning fra 1. januar 2009. Stockholmsutstillingen 1930. Stockholmsutstillingen 1930 ble arrangert av Svenska slöjdföreningen og var en arkitektur-, formgivnings- og kunsthåndverksutstilling. Utstillingen ansees som den viktigste enkeltbegivenhet for etableringen av den nye stilen, funksjonalismen i Skandinavia og for modernismens gjennombrudd i skandinavisk arkitektur. Stockholmsutstillingen var åpen mellom den 16. mai og den 29. september 1930 og registrerte i disse seks ukene nesten fire millioner besøkende. Lokalisering. Stockholmsutstillingen var lokalisert langs Djurgårdsbrunnsvikens nordre strand. Utstillingens sjefarkitekt, Gunnar Asplund, fikk gjennom denne utstillingen sitt store internasjonale gjennombrudd. Utstillingens mest synlige arkitektoniske innslag var blant annet den store reklamemast som ble kronet med arkitekten Sigurd Lewerentz v-formede utstillingslogo. Utstillingens innhold. Inne på området kunne man se på funksjonalismens nye stilideal med industrielt framstilte – masseproduserte- varer. Der fantes også en restaurant som het Paradiset. Stockholmsutstillingen førte framfor alt fram radikale tanker omkring bolig og miljø. Man propaganderte for at man gjennom fornuftig utnytting av ressursene skulle kunne tilgodese det store boligbehov som fantes i Sverige i denne perioden. Man viste frem ideelle boligtyper som var billige og rasjonelle. Tanken var at man skulle bruke ressursene til å skape hygieniske og lyse boliger med plass for alle. Fróðskaparsetur Føroya. Fróðskaparsetur Føroya (dansk: "Færøernes Universitet", latin: "Academia Færoensis") er et universitet i Tórshavn på Færøyene. Det ble grunnlagt 20. mai 1965 som Academia Færoensis og fikk universitetsstatus i 1990. Universitetet har i dag tre fakulteter, 13 professorer, omlag 150 studenter og utdannelser på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. Fróðskaparsetur Føroya er medlem av utdanningsnettverket University of the Arctic og samarbeider tett med Københavns Universitet og Háskóli Íslands i forskningsprosjekter. Universitetet er offentlig eid og finansiert av Færøyenes regjering og sorterer under Kulturdepartementet. Universitetsstyret er ansvarlig for oppnevelse av universitetets rektor, dekaner og direktør (administrasjonssjef) samt for fordelingen av det årlige budsjettet på 19 millioner danske kroner. Styret består av syv medlemmer, hvorav fire er utenfra og oppnevnt av kulturministeren, to er valgt blant de ansatte, mens studentene velger ett medlem. Rektor siden 2011 er Sigurð í Jákupsstovu. Historie. Universitetets historie går tilbake til det vitenskapelige selskapet Føroya Fróðskaparfelag, som ble grunnlagt i 1952. Selskapets hovedmål var å skape et sted for videnskap og forskning på Færøyene. Selskapet foreslo overfor Lagtinget å opprette en høyere utdannelsesinstitusjon i 1965, noe Lagtinget sluttet seg til. Da Academia Færoensis åpnet samme år, hadde det bare én professor: Språkforskeren og forfatteren Christian Matras, som også var tidligere dosent ved Københavns Universitet. Matras hadde i tillegg assistanse fra en sekretær, Maud Heinesen. I de første årene drev man hovedsakelig med årsstudier i naturhistorie og færøysk for lærere. Dette var studier som Føroya Fróðskaparfelag hadde vært intiativtagere til, og som Academia Færoensis videreførte. Etterutdannelse for lærere ble tilbydd frem til slutten av 1980-årene. I 1967 ble en nemnd nedsatt til å samle inn færøysk folkeviser og lignende, i 1970 ble det nedsatt en nemnd for innsamling av færøyske folkeminner, og i 1972 ble en lignende nemnd nedsatt for å samle inn færøyske salmer. Det innsamlede materialet fra dette storstilte arbeidet er i dag å finne hos Fakultetet for færøysk språk og litteratur. I 1970 startet man med de virkelige akademiske utdannelsene, og først ute var filosofi. Fakultetet for naturvitenskap kom til i 1972, med betydelige utvidelser i 1981, og fra 1999 er det mulig å studere petroleumsteknologi her. I 1987 ble det også mulig å ta graden cand.phil. ved Fakultetet for færøysk språk og litteratur. I 1976 ble det åpnet for en toårig utdannelse innenfor teologi, og i 1978 ble Fakultetet for teologi etablert. Dette fakultetet ble etterhvert slått sammen med Fakultetet for historievitenskap, og av ulike grunner stanset undervisningen i teologi i 1988. I 1990-årene ble det opprettet årsstudier i økonomi og samfunnsvitenskap, og etter noen års avbrekk er disse fagene tilbake fra 2000. Fra 2002 er det mulig å studere informasjonsteknologi. Fra semesteråret 2004/2005 er alle utdannelsesløpene ved universitetet organiserte i henhold til Bologna-deklarasjonen. Den opprinnelige loven for universitetet av 1965 ble først erstattet med en ny i 1987. I 1990 ble loven endret samtidig som det ble tildelt universitetsstatus. Universitetets struktur ble forenklet ved en lovendring i 1995, og fra 1. august 2008 er Føroya Læraraskúli (lærerhøyskolen), Sjúkrarøktarfrøðiskúlin (sykepleierhøyskolen) og gamle Fróðskaparsetur Føroya samlet under navnet Fróðskaparsetur Føroya. Studier. Ved siden av årskurs for lærere i færøysk språk og naturhistorie arrangerte universitetet offentlige forelesninger og aftenundervisning i færøysk. Fróðskaparsetur Føroya begynte også å engasjere seg i arbeidet for færøysk folklore og kulturarv. Universitetet fikk sin første doktorgradsstudent i 1996. Oosterscheldekering. Oosterscheldekering sett fra Neeltje Jans Oosterscheldekering ("kering" betyr barriére) er den største av Deltaprosjektets tretten deler. Prosjektet ble satt i gang for å forhindre at store deler av Zeeland og Nordsjøkysten igjen skulle bli ramponert av springflo eller ekstremt høyvann ved storm, slik som det skjedde under "de watersnood" i 1953. Ikke bare beskytter Oosterscheldekeringen området rundt Oosterschelde mot springflo, den er også en del av riksvei "N57" mellom Schouwen-Duiveland og Noord-Beveland. Den ble offisielt åpnet av Dronning Beatrix 4. oktober 1986. Oosterscheldekering er designet slik at den skal holde i 200 år. I den ene enden av Oosterscheldekering ligger Neeltje Jans, en øy som ble anlagt for arbeidet med barrriéren. Her er en plakett med følgende inskripsjon plassert: «Hier gaan over het tij, de wind, de maan en wij» (Her beherskes tidevannet av vinden, månen og vi (mennesket)). Av og til kalles barriéren "det åttende underverk", og av den amerikanske organisasjonen «American Society of Civil Engineers» har det blitt utropt til et av de syv moderne underverkene. Innledning. Barriéren har 62 store slusedører fordelt over en fire kilometer lang del av diket. Disse beveges vertikalt og kan stenges når vinden når en styrke på ni beaufort (storm) og ved springflo. Slik forhindres høyvannet fra å nå Oosterschelde. Dørene kan stenges både manuelt og automatisk. Om vannet forventes å stige til tre meter eller mer over NAP (NAP er tilnærmet sjønivå), stenges slusedørene av tilsynspersonellet fra sentralen i Ir. J.W. Topshuis på øyen Neeltje Jans. Hvis ingen er til stede, vil dørene lukkes automatisk når nivået er høyere enn tre meter. Etter at barriéren ble åpnet har slusedørene blitt stengt 23 ganger, testing av dørene ikke medregnet. Årlige driftsutgifter er på 17 millioner Euro. Barriéren styres av mennesker, men et elektronisk sikkerhetssystem er installert slik at en menneskelig feil ikke kan føre til en katastrofe. Under hvilke forhold slusene kan eller skal stenges er fastlagt ved lov. Vannet må stå minst tre meter høyere enn normalt havnivå før de stenges helt. Testprosedyrer foreskriver at hver dør skal stenges en gang i måneden, og at nødprosedyrer med jevne mellomrom skal utføres. Etter at testen er utført, skal slusedøren åpnes med en gang slik at økosystemer og tidevannsbevegelser ikke blir utsatt for større forstyrrelser enn absolutt nødvendig. Stengning av en slusedør tar gjennomsnittlig en time. Ikke stengt men halvåpen. Opprinnelig var det meningen at forbindelsen mellom Oosterschelde og Nordsjøen skulle stenges med en demning. I slutten av '60-årene begynte konstruksjonen av demningen ved at flere kunstige øyer ble anlagt, blant annet Roggenplaat (1969), Neeltje Jans (1970) og Noordland (1971). På slutten av 1973 var demningen fem kilometer lang, men etter tallrike protester fra miljøorganisasjoner ble konstruksjonen midlertidig stoppet i juli 1974. For å undersøke saken nærmere, og å finne en løsning som var tilfredsstillende, ble en rådgivende kommisjon ("Commissie Klaasesz") oppnevnt av regjeringen. I 1976 ble det bestemt at de resterende fire kilometrene skulle bli utrustet med slusedører. Normalt sett er disse ikke stengt, men åpne slik at tidevannet kan gå sin gang, og dermed holdes saltvannsbiotopen på innsiden av barrieren i stand. Det er på denne måten dessuten fremdeles mulig å drive fiske i Oosterschelde. Byggingen av barriéren. Nærbilde av en av slusedørene I april 1976 ble arbeidet på den største, dyreste og vanskeligste delen av Deltaprosjektet gjenopptatt. Barriéren består totalt av 65 betong-pilarer og 62 brede slusedører av stål. På Neeltje Jans ble de store betongpilarene støpt i en tørrdokk som lå under sjønivå og var stor. Tørrdokken var delt i fire, og da alle pilarene i en del var ferdige, ble denne satt under vann. Det spesialbygde kranskipet "Ostrea" (latinsk for østers) ble da satt inn for å transportere pilarene til deres endelige plass i barriéren. Hver pilar er mellom og høy med en maksimal vekt på; gjennomsnittlig trengtes betong til en pilar. Byggetiden for én pilar var omtrent; hver tredje uke begynte man på en ny. Slik ble det arbeidet døgnkontinuerlig på opptil 30 pilarer samtidig. To reserve-pilarer står på arbeidsøyen Neeltje Jans. Pilarene ble plassert på spesiallagde matter som sørger for at sanden ikke vaskes bort under dem. Disse mattene ble lagt på havbunnen av et annet spesialbygd skip, "Cardium". Før noe av dette kunne gjøres, hadde et tredje spesialskip, "Mytilus", sørget for at sanden under pilarene var mer kompakt enn i området rundt. Dette ble gjort med en spesiell teknikk (vibrasjoner). Den siste slusedøren ble heist på plass 26. juni 1986 og 4. oktober samme år åpnet den nederlandske dronningen barriéren med ordene "De stormvloedkering is gesloten. De Deltawerken zijn voltooid. Zeeland is veilig." (no.: Springflobarriéren er stengt. Deltaprosjektet er ferdig. Zeeland er trygt.) I 1997 viste det seg at hun ikke hadde hatt dekning for disse ordene: Hun gjentok dem da hun offisielt tok Maeslantkering ved Hoek van Holland i bruk 10. mai 1997. Prinsesse Juliana åpnet veien over Oosterscheldekering 5. november 1987, et år etter at demningen offisielt ble tatt i bruk. Regjeringens avgjørelse om at barriéren skulle være halvåpen gjorde at Oosterscheldekering overskred budsjettet. Grunnen til dette var å finne i tekniske problemer. Children of Bodom. Children of Bodom er et finsk melodisk death metal band som ble stiftet i 1993 og tok navnet sitt fra innsjøen Bodom i Esbo, Finland hvor 3 ungdommer ble knivdrept på en campingtur i 1960. Den siste personen overlevde angrepet og hevdet han så den personifiserte «Døden». «Døden» har blitt Children of Bodoms maskot og er inkludert på alle bandets albumcovere, og blir spøkefullt kalt for Roy, etter frasen i "Hot Shots":"Roy, ROY! That guy's been ignoring me all day!" Da Children of Bodom ble stiftet av Alexi Laiho og Jaska Raatikainen kalte de seg "IneartheD", men skiftet navn til Children of Bodom samme år for de måtte skifte navnet for og signere med SpineFarm Records, etter å ha gitt ut deres 3 eneste demoer. Children of Bodom blir ofte forkortet til "CoB". Alexi Laiho er bandets frontfigur, og blir ofte nevnt som en av de beste gitaristene i sin sjanger. Mange vil også hevde at han er av en de beste uansett sjanger. Flesteparten av sangene til bandet har som regel en heftig gitar- og keyboardsolo i seg. Etter at bandet slapp ut "Something Wild" prøvde Alexi å begå selvmord med sovepiller. Han lå en uke i koma. 3 måneder etter det sterke oppfølgingsalbumet Hatebreeder, kom livealbumet Tokyo Warhearts ut i butikkene. Dette var et veldig respektabelt album, siden de nettopp hadde gitt ut sitt andre album, og leverer et veldig bra livealbum. Mange vil hevde at dette er et av de beste livealbumene i sin sjanger. Follow the Reaper er navnet på det tredje albumet, som kom ut i Oktober i år 2000. Albumet inneholder låter som Everytime I Die, Hate Me!, Kissing the Shadows og Mask of Sanity. Tre coverlåter ble også utgitt i forskjellige utgaver. Låtenes eiere er Ozzy Osbourne, WASP og Scorpions. Hate Crew Deathroll er betraktet som det beste albumet av gjengen fra Esbo. Mange av låtene kan lett komme på en eventuell "Best Of"-cd. Dette er det siste albumet der Alexander Kuoppala var rytmegitarist. Roope Latvala kom susende inn som en reddende engel, og ble med på turneen til det femte albumet. Are You Dead Yet? ble debuten til Roope i bandet. Skiven kom ut i 2005. Vi merker sjangerskifte veldig godt på dette albumet – skiftet fra å være "melodisk" til å være "trashy". Et solid album, der altså. We're Not Gonna Fall, In Your Face, tittellåten og Trashed, Lost & Strungout er de største godbitene. Skiven kom på Billboard-lista i USA – en god prestasjon. Blooddrunk var det sjette albumet fra bandet. Det ble utgitt 9 April 2008. Banned From Heaven, Tie My Rope og tittellåten Blooddrunk er tre låter som blir sett på som de beste fra dette spektakulære albumet. Stilen på albumet var mer preget av thrash metal enn de foregående. Høsten 2010 ble brukt til å spille inn det sjuende og foreløbig siste albumet fra bandet, Relentless Reckless Forever. Albumet slippes 8. mars 2011, og følges opp med turneen "The ugly world tour 2011" der bandet også kommer til Norge. Rebel Meets Rebel. Rebel Meets Rebel er et prosjekt startet av Pantera-medlemmene «Dimebag» Darrell på gitar, Rex Brown på bass og Vinnie Paul på trommer. De fikk med seg country-stjernen David Allan Coe og spilte inn et album sammen som ble gitt ut 2. mai 2006. Albumet har fått navnet "Rebel Meets Rebel" og krysser heavy metal med country. Kamstål. Kamstål delvis innstøpt i betong Kamstål er en type armeringsstål som brukes i armerte betongkonstruksjoner. Fra man begynte å bruke armert betong som byggemateriale på slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet ble betongkonstruksjonene armert med stålstenger med glatt overflate, glattstål. For å være sikker på at glattstålet skulle sitte godt fast i betongen ble endene bøyd. Da kamstålet kom var det et stort framskritt for byggebransjen. Kamstål er stålstenger med knaster (kammer) på overflaten som sørger for at armeringsstålet får god forankring til betongen selv uten bøyde ender. Grip fyr. Grip fyr er et fyr på skjæret Bratthårskollen på Nordmøre. Skjæret er det nordligste av gruppen med øyer, holmer og skjær som utgjorde den tidligere Grip kommune, som ble innlemmet i Kristiansund i 1964. Grip fyr ble bygget i 1888 og er 44 meter høyt. Det består av et støpejernstårn plassert på et høyt fundament av hugget stein. I tillegg til fyrtårnet, består stasjonen av et hvelvet betongnaust og to landinger. Landingsforholdene er vanskelige, og Grip er en av landets mest særpregede fyrstasjoner med sin dramatiske beliggenhet. Fyrstasjonen har relativt høy aldersverdi og stor grad av opprinnelighet. Stasjonen har stor miljøbetydning i sammenheng med fiskeværet Grip. Grip fyr ble avfolket og automatisert i 1977. Speed metal. Speed metal er en undersjanger av heavy metal. Speed metal er en tradisjonell heavy metal-sjanger som har opphav i 1970-tallets NWOBHM og hardcore punk. Spillestilen inkluderer hurtig og jevn riffing. Tidlige eksempler på teknikken inkluderer «Fireball» av Deep Purple og «Stone Cold Crazy» av Queen. Tilslag. Betong hvor man ser tilslaget Tilslag er fellesbetegnelsen på sand og stein som er blandet i betong eller asfalt. Tilslaget utgjør ca 60–70 % av betongvolumet, og kvaliteten på tilslaget vil dermed ha stor betydning for kvaliteten på den ferdige betongen. Bergarter som egner seg godt som tilslag er granitt og gabbro. I asfalt utgjør tilslaget opptil 95 % av volumet. Uttrykket brukes også ved auksjoner, der tilslaget er hammerslaget som markerer at noe er solgt, og at budgiver NN «har fått tilslaget», og i vektløfting, der tilsaget markerer slutten på det andre draget i både rykket og vendinga. Effekten av tilslaget er omstridt. Ommatidae. Ommatidae er en liten gruppe nattaktive biller som lever i døde eller dødende trær eller deres røtter. De er mørke, slanke, flate biller, dekkvingene har opphøyde ribber og nettmønster. Kjevene ("mandiblene") er fremoverrettede og ganske store. Antennene er mer eller mindre sylindriske eller perlekjede-aktige. Brystskjoldet ("pronotum") er omtrent så langt som bredt (slekten "Omma") eller lengre enn bredt (slekten "Tetraphalerus"). Beina er ganske korte, slanke og mørke. Ingen av de seks artene forekommer i Norge. Systematisk inndeling. Dessuten er det beskrevet 8 slekter med bare fossile arter Cupedidae. Cupedidae er en liten gruppe vedspisende biller. Ingen av de om lag 30 kjente artene forekommer i Norge. Det er beskrevet flere fossile enn nålevende arter av Cupedidae. Utseende. Brunlige, slanke, nokså flate biller. Hodet har framstående kjever ("mandibler") og små, runde, utstående fasettøyne. Antennene er ganske lange og trådformede eller sagtakkede. Brystskjoldet ("pronotum") er lite og kort, omtrent så bredt som hodet og omtrent så langt som bredt. Dekkvingene er lange (ca. 5 ganger så lange som brystskjoldet), jevnbrede, med rekker av kraftige punkter, og ofte flekkete. Systematisk inndeling. Dessuten er det beskrevet sju slekter med bare fossile arter. Bostrichiformia. Bostrichiformia er en gruppe biller. I Norge forekommer rundt 80 arter. Gruppen tilsvarer «overfamiliene» bore- og hettebiller (Bostrichoidea), Derodontoidea og klannere (Dermestoidea). De fleste av disse billene lever av dødt organisk materiale, inkludert død ved. En del arter i familiene klannere (Dermestidae), hettebiller (Bostrichidae) og borebiller (Anobiidae, inkludert tyvbiller – Ptininae) kan gjøre en del skade på treverk og lagrede matvarer. På den andre siden er én art i familien Derodontidae brukt til biologisk bekjemping av bladlus. Cucujiformia. Cucujiformia er en stor delgruppe av billene. Over halvparten av alle kjente billearter hører til her. De fleste av artene lever på døde eller levende planter, eller sopp, men det finnes også noen få rovdyr, for eksempel marihønene. Utseende. I størrelse varierer de fra mindre enn 1 mm til 18 cm (trebukken "Titanus giganteus", som lever i Sør-Amerika). De varierer også svært mye i utseende, men mange har kølleformede antenner. Levevis. Gruppen omfatter alvorlige skadedyr, særlig i familiene bladbiller (Chrysomelidae) og snutebiller (Curculionidae), hvor enkelte arter kan gjøre stor skade på planter. Men gruppen har også arter som er nyttige for mennesket, som mange marihøner (Coccinellidae), hvor flere arter lever av bladlus. De fleste av artene lever i tropene og er dårlig kjent, det finnes også trolig svært mange hittil ubeskrevne arter. Omtrent halvparten av norske biller, nærmere 2000 av artene forekommer i Norge. Kjente representanter er bark-, blad-, glansbiller, marihøner, mugg-, snutebiller og trebukker. Elateriformia. Elateriformia er en gruppe biller. Knappe 200 arter dokumentert i Norge. Blant kjente delgrupper er bløtvinger, praktbiller og smellere. Disse billene varierer mye når det gjelder utseende og biologi, men de er ofte forholdsvis langstrakte. Antennene er temmeelig lange, trådformede, sagtakkede eller kamformede. Billene i denne gruppen er av liten økonomisk betydning bortsett fra larvene til noen smellere (Elateridae) som kan være brysomme skadedyr. Det kan også nevnes at alle biller som lyser i mørket tilhører denne gruppen, enten til familien smellere (Elateridae) eller til en av flere familier innen gruppen bløtvinger og lysbiller (Cantharoidea). Scarabaeiformia. Scarabaeiformia er en gruppe biller. I Norge forekommer rundt 60 arter. Staphyliniformia. Staphyliniformia er en gruppe biller. I Norge forekommer mer enn 1200 arter. Whose Line Is It Anyway? "Whose Line Is It Anyway?", noen ganger kalt bare "Whose Line?" (1988-), er opprinnelig et britisk radioprogram som baserer seg på improvisasjon. Konseptet ble på slutten av 1988 flyttet over på britisk fjernsyn hvor det ble sendt 136 episoder fordelt på 10 sesonger. I 1998 ble programmet flyttet til USA hvor det fortsatt sendes, men med en annen programleder. Programmets konsept består av et panel med fire deltakere som ved hjelp av improvisasjon lager sketsjer ved hjelp av karakterer og handlinger eller synger og danser på en scene foran et publikum. De ulike formene er gitt på forhånd, men innholdet blir til ved hjelp av publikum eller ferdigskrevet plot fra programlederen. Programmet er ikke et tradisjonelt underholdningsprogram med utkonkurering, premier eller poeng, men det har likevel en useriøs poengutdeling og kåring av en «vinner». Programmets historie. "Whose Line Is It Anyway?" ble skapt av Dan Patterson og Mark Leveson som et underholdningradioprogram på BBC Radio 4. De flyttet så programmet over til fjernsyn på britiske Channel 4 med noen forandringer i innholdet. Både det britiske radioprogrammet og fjernsynsserien ble ledet av Clive Anderson. Den amerikanske komikeren Drew Carey, som jobbet med skuespilleren og improvisatoren Ryan Stiles på sin egen serie "The Drew Carey Show", ble oppmerksom på programmet og overbeviste ABC om å sende noen prøveepisoder i USA. Programmet viste seg å være et billig og populært underholdingsbidrag, og ABC beholdt Drew Carey i rollen som programleder i den amerikanske versjonen. Det dro fordeler av de lave forventingene i sendeplanen på torsdagskvelder, som i stor grad var dominert av NBC og de sendte ofte to nye episoder etter hverandre, noe som gjorde at noen episoder ble flyttet eller utsatt på grunn av spesielle episoder. Den amerikanske versjonen var nesten identisk til den britiske, men rotasjonen av de forskjellige sketsjene og deltakerne var begge i mer eller mindre grad forskjellige. Det var også direkte innblanding av programlederen i de ulike sketsjene når det var kjente gjestedeltakere med i programmet. I løpet av de tidlige årene av den amerikanske versjonen foregikk det en debatt om den nye versjonen hadde den samme kvaliteten som den originale britiske versjonen, men den amerikanske ble etterhvert akseptert på grunn av grunnleggende likheter, tilnærmelser og fordi begge versjonene har noenlunde samme faste deltakere. Den siste sesongen av den britiske versjonen var i 1998, med Clive Anderson som programleder, og ble filmet i det samme studioet som den amerikanske versjonen. Den amerikanske versjonen ble kansellert av ABC i 2003 på grunn av lave seertall, men fortsetter å sendes på kabelkanalen ABC Family. Disse episodene ble riktignok så populære at ABC laget nye episoder ved hjelp av gamle opptak som ikke ble vurdert gode nok for tidligere sendinger. Det siste av disse opptakene ble sendt 24. mars 2006 og det er hverken avkreftet eller bekreftet av ABC om det vil komme flere episoder. "Whose Line Is It Anyway?" er også inspirasjonskilden for "Drew Carey's Green Screen Show", som premierte i 2004 på WB Television Network. Radio. Den originale radioversjonen ble ledet av Clive Anderson sammen med de faste deltakerene Stephen Fry og John Sessions. Disse sendingene hadde 2 gjester. Britisk fjernsynsversjon. Clive Anderson fortsatte som programleder og rotasjonen med gjester ble mer variert. Kjente skuespillere, improvisatører og komikere med erfaring fra radio og fjernsyn var med. Mest kjent er nevnte Stephen Fry og John Sessions samt Josie Lawrence, Paul Merton, Tony Slattery, Ryan Stiles, Sandi Toksvig, Colin Mochrie, Mike McShane, Brad Sherwood, Stephen Frost, Chip Esten og Greg Proops. Av disse var Ryan Stiles den som deltok på flest episoder og er en av de som var mer eller mindre fast deltaker. Amerikansk fjernsynsversjon. Den amerikanske reinkarnasjonen av programmet inkluderte Wayne Brady, Colin Mochrie, og Ryan Stiles som sine faste deltakere, men med Greg Proops, Chip Esten, Brad Sherwood, Denny Siegel, Jeff Davis, Kathy Greenwood og flere andre som det fjerde medlemmet. Noenganger tok gjestende kjendiser også den fjerde plassen, inkludert Robin Williams, Kathy Griffin, Stephen Colbert, Whoopi Goldberg, David Hasselhoff, Florence Henderson, Jerry Springer, og Richard Simmons. I en episode var komikerlegenden Sid Caesar den fjerde gjesten, og den påfølgende applausen og stående ovasjonen for Caesar var så lang at mye av det måtte kuttes før det kunne sendes. Musikere. Flere av sketsjene inkluderte musikk, og det har vært flere musikere i løpet av sesongene. Britiske Colin Sell var musiker på de originale radioepisodene, mens, Richard Vranch tok jobben da konseptet ble flyttet til fjernsyn. Den amerikanske musikeren Laura Hall begynte på slutten av den britiske versjonen, da det ble bestemt at programmet skulle bli flyttet over til USA. Hun fikk i de senere episodene med seg andre musikere som Linda Taylor, Cece Worral-Rubin, Anne King, Candy Girard og Anna Wanselius for å få litt mer variasjon i musikksketsjene. De mest populære musikksketsjene var «Greatest Hits», «Hoedown» og «Song Styles», som alle var sterkt basert på musikk. Eksterne lenker. Whose line is it anyway? Skoganvarre. Skoganvarre er ei bygd i Porsanger kommune, ved E6 midtveis mellom Lakselv og Karasjok. Navnet er en fornorskning av det nordsamiske "Shuvvanvárri" («susendefjellet»), som den har sitt navn fra. Bygda var fra gammelt av et viktig kommunikasjonsknutepunkt i Finnmark, som krysningspunkt mellom reiserutene Lakselv – Karasjok og Alta – Tana, og bebodd av både samer, nordmenn og finlendere. I 1853 reiste staten fjellstue ved bredden av Øvrevann, og i 1870 telegrafstasjon. I 1924 fikk bygda for første gang veiforbindelse, til Lakselv. Med tyskernes "brente jords taktikk" i 1944 gikk fjellstua tapt. Den ble ikke gjenreist, men på stedet ble det i 1969 åpnet campingplass, og Skoganvarre er fortsatt viktig i lokalturismen, særlig som utfartssted i vintersesongen. Geopolitikk. Geopolitikk er studiet om et lands politikk, historie og samfunn på grunnlag av dets geografi. Begrepet ble lansert på begynnelsen av 1900-tallet av Rudolf Kjellén, en svensk politisk geograf. Kjellén var inspirert av den tyske geografen Friedrich Ratzel, som ga ut sin bok «Politische Geographie» i 1897. Forskningsretninga geopolitikk kom i vanry etter at den tyske professoren Karl Ernst Haushofer brukte den i nasjonalsosialistisk propaganda 1924—1944. Vladimir Propp. Vladimir Jakovlevitsj Propp (født i St. Petersburg, død i Leningrad 22. august 1970) var en russisk folklorist og språkforsker. Hans mest kjente arbeid er en epokegjørende strukturalistisk analyse av russiske folkeeventyr. Avhandlingen utkom på russisk i 1928, men forble ukjent i Vesten inntil 1958, da "Morphology of the Folk Tale" var blitt oversatt til engelsk. Verket har hatt stor innflytelse på strukturalistisk litteraturteori og studier innenfor narratologi, og har blant annet inspirerte forskere som Claude Lévi-Strauss, Algirdas Julien Greimas, Roman Jakobson og Roland Barthes. Propp hadde som siktemål å avdekke den gjennomgående strukturen i undereventyret. I sin undersøkelse brukte han et utvalg på 100 russiske eventyr. Målet var å finne fram til de minste handlingsenhetene i eventyret. Tidligere var motivet ansett for å være den minste handlingsdrivende enhet. Propp viste at også motivet kan løses opp i mindre enheter, og at disse enhetene – som han kalte "funksjoner" eller "motifem" – kan beskrives i generelle termer. Dessuten kommer funksjonene i en fast rekkefølge. På den måten kom han frem til det resultat at alle undereventyr har den samme, underliggende strukturen. Substansiell versus formalistisk strukturalisme. Liksom diffusjonsteoretikerne er også Propp gjennom sin formalstrukturalisme opptatt av urtyper og opprinnelseskarakter. Propp mente imidlertid, som et alternativ til kulturvandring (= «diffusjon») fra ulike sentra, at alle undereventyr egentlig går tilbake på kun én eneste urtype, med alle de 31 funksjonene intakt. Propp regner således de ulike eventyrtypene utelukkende for å være varianter av en opprinnelig urtype, som har vært utsatt for både adapsjon og nedbrytende prosesser (= «zersingen»). Syntagmatisk lesemåte eller både/og-relasjoner. I motsetning til Claude Lévi-Strauss' paradigmatiske lesemåte (verken – eller), er Propps retning basert på syntagmatisk lesning (både – og). I den formalistiske strukturalismen er handlingsgangen det sentrale. Den består av en sammenhengende rekke begrepspar eller motsetninger som satt sammen på en slik måte at de forårsaker en fremdrift i fortellingen. Påstanden om at fransk strukturalisme var bygget på Propps strukturalistiske teorier, fikk Lévi-Strauss selv til å peke på de grunnleggende forskjellene mellom de to retninger. Samtidig berømmet han sin russiske kollegas pionerinnsats på området: Propp leste handlingsgangen syntagmatisk som en lang rekke motiver som avløste hverandre. Her spilte det f.eks. ingen rolle for motivet «bortføring» hvorvidt den som røvet prinsessene bort fra kongsgården var skogtroll, sjøuhyre, drage eller nordavinden. Og nettopp her var det at de to skilte lag. Lévi-Strauss ville nemlig gjøre hvert av elementene; jord, sjø, ild og luft til studieobjekter. Propp svarte med en artikkel hvor han påviste at uenigheten i tilnærmelsesmåte skyldtes ulike diktgenre. Mens franskmannen viet til seg studiet av énepisodiske myter og sagn, var det i første rekke de flerepisodiske undereventyrene som var gjenstand for russerens egen forskning. Alle dere som har lest essayet som jeg skrev i 1960 om Propps pionerarbeid i dette bind av den italienske utgiver kan ikke ha unngått å ta det for hva det var ment å være: en hyllest gitt til en stor oppdagelse som kom et kvart århundre forut for alle bestrebelser gjort av andre, og meg selv, i samme retning. Det er derfor jeg noterer med overraskelse og skuffelse at den russiske vitenskapsmann, til hvis fortjenestefulle bragder jeg trodde å ha gitt anstendig tributt, så noe ganske annet i mine ord: ikke en ærbødig diskusjon av noen teoretiske og metodologiske aspekter ved hans eget arbeid, men som et sjofelt angrep. Jeg ønsker ikke å inngå i en polemikk med ham på dette feltet. Det er opplagt at han ved å omtale meg som filosof ignorerer alt mitt etnografiske arbeide, hvor en givende utveksling av synspunkter kunne ha tatt utgangspunkt i våre respektive bidrag til studiet og fortolkningene av muntlig tradert stoff. Men uansett hvilke konklusjoner bedre informerte lesere vil trekke av denne konfrontasjonen, vil Propps arbeider, for dem og for meg, for alltid ha æren av å ha vært den første. Propps funksjonsanalyse har vist seg anvendelig på andre fortellinger; også på filmer. Den italienske forskeren Umberto Eco har i nyere tid gjort en tilsvarende analyse av Ian Flemings James Bond-romaner, og funnet 9 strukturtrekk. Den fransk-litauiske forskeren A.J. Greimas videreutviklet Propps "teori om sju funksjoner", og kom fram til aktantmodellen med seks funksjoner. Hovedhandling. I følge Propp er den eneste funksjonen som må være til stede i alle eventyr, misgjerningen eller mangelen. Dette er den viktigste funksjonen i undereventyret. De andre funksjonene trenger i praksis ikke alltid å komme i den foreskrevne rekkefølgen; for eksempel kan forflytningen komme før prøven. Mange av funksjonene danner par, for eksempel forbud og overtredelse, kamp og seier, forfølgelse og redning. Roller. Det som kalles person eller rolle trenger ikke å være et menneske, heller ikke et levende vesen, men kan være en ting eller en kvalifikasjon hos et menneske. På samme måte som at ikke alle funksjoner trenger å forekomme i en gitt variant av et eventyr, trenger heller ikke alle sju personer å opptre. En enkelt person kan fylle flere roller, og en rolle kan også fordeles på flere personer. Jens Christian Svabo. Jens Christian Svabo (født 1746 i Miðvágur, død 14. februar 1824 í Tórshavn) var den første som arbeidet med det færøyske språket som vitenskapsmann. Francesco Borromini. Francesco Borromini (født 25. september 1599 nær Lugano i Sveits, død 3. august 1667 i Roma) var en barokkarkitekt som tegnet flere rikt utsmykkede kirker i Roma, som for eksempel San Carlo alle Quattro Fontane. Et av hans kjente kunstverk er Narrekorridoren. Johan Henrik Schrøter. Johan Hendrik Schrøter (født 25. februar 1771 í Tórshavn, død 14. november 1851) var prest í Suðuroy 1804–1826, og en av de første som forsøkte å utforme et færøysk skriftspråk. Han var dattersønn av Lagmann Jørgen Frantz Hammershaimb. Lingvisten Venceslaus Ulricus Hammershaimb var således Schrøters morbror, og dertil hans svigerfar, idet Schrøter giftet seg med sin kusine Mariane Sophie. Svend Grundtvig. Svend Hersleb Grundtvig (født 9. september 1824, død 14. juli 1883) var dansk litteratur- og språkforsker, som særlig arbeidet med folkeviser. Han var sønn av dikterpresten N.F.S. Grundtvig. Kulturkanonen. Folkemelodien «Det var en lørdag aften» fra "Højskolesangbogen" gjendiktet av Svend Grundtvig er tatt opp i den danske kulturkanonen. Skomvær fyr. Skomvær fyr ligger på den lille øya Skomvær på Røst, ytterst i Lofoten. Fyret ble bygd i 1887 og automatisert og avfolket i 1978. Fyret har et 31.7 meter høyt støpejernstårn, og er konstruert av paneler som måler ca. 1 × 1,5 meter. Disse panelene er produsert i Halden, og siden transportert nordover til Skomvær, og boltet sammen til et tårn. Veggtykkelsen i tårnet er ca. 2,5 cm, mens veggtykkelsen i betongfundamentet er 1,5 meter. Fyrvokterboligen er støpt i betong med vegger som er 0,5 meter tykke, og taket er dekt med skiferplater fra Alta. Trelastfrakten fra Arkhangelsk i Russland var en viktig grunn til at fyret ble bygd. Etter avbemanningen av fyret i 1978 sto fyrvokterboligen til forfall i mange år. I tiltakspakken som regjeringen la frem i forbindelse med finanskrisen, fikk Kystverket tildelt midler for oppussing av Skomvær fyr, og i 2009 ble arbeidet med fyrvokterboligen startet. Året etter fortsatte arbeidet med selve fyrtårnet og andre bygninger. Røst kommune ønsker å tilrettelegge fyret for turister og andre besøkende. På Skomvær bodde det 4 familier den tiden det var familiestasjon. Øya har ca. 40 da jord. Midt mellom husene er det en brønn. Fyrvokterne hadde rundt 1950 2 kyr, 1 okse, sauer og høns. I 1957 ble stasjonen omgjort til «tørnstasjon» og familiene til fyrvokterne flyttet til Røst og Bodø. Fyvokterne ble da pendlere med 3 måneders vakt og 3 uker fritørn. Skomvær var meteorologisk stasjon som foretok værobservasjoner hver 4. time året gjennom. I sommerhalvåret var fyret slukket, men pga tåkelur og meteorologisk observasjon var stasjonen bemannet også på denne årstiden. Stasjonen hadde flere strømaggregat (3 til strømproduksjon og 2 til produksjon av trykkluft til tåkesignal). Den svenske fotografen Sven Hörnell laget en reportasje fra Skomvær fyr sommeren 1954. Den ble publisert i magasinet Time. Det går daglige, guidede båtturer fra Røstlandet til fuglefjellene og Skomvær fyr i sommersesongen. Kunstneren Theodor Kittelsen bodde hos sin søster og svoger på Skomvær fyr i to år mellom 1887 og 1889. Svogeren hans var fyrvokter på fyret. Den 15. september 1956 gikk det amerikanske malmskipet SS «Pelagia» ned 40 km sørsørvest av Skomvær fyr. 32 av mannskapet omkom, mens fem overlevde etter 20 timer i livbåt. Årsaken til havariet var dårlig vær med sterk kuling og stormbyger. Skomvær fyr ga navnet til seilskuta «Skomvær», som Erik Bye sang om i visa "Skomværvalsen". Senere gikk navnet i arv til redningsskøytene «Skomvær II» (1960) og «Skomvær III» (1986). Skomvær er en del av Røstøyan landskapsvernområde. Tippeligaen 1997. Tippeligaen 1997 startet 12. april og sluttet 19. oktober. Det ble spilt 26 runder. Haugesund, Sogndal og Lyn rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Etter sesongen rykket Lyn og Skeid ned, Tromsø beholdt plassen i Tippeligaen etter å ha slått Eik-Tønsberg 6–1 sammenlagt i kvalifiseringen. Penair's Spirit of Alaska Award. Penair's Spirit of Alaska Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som tildeles «den første hundekjøreren som kommer til sjekkpunktet McGrath». Innledning. Utmerkelsen ble første gang utdelt i 2000, og flyselskapet PenAir har hele tiden vært sponsor. Hundekjøreren som når McGrath først får en original «spirit mask» av kunstneren Orville Lind. I tillegg gir flyselskapet kreditt til en verdi på $500 som vinneren enten kan bruke på flybilletter eller flyfrakt. Utdelingen skjer ved banketten i Nome. Paul Gebhardt var den den første som vant, mens Robert Sørlie er med sine to seire den mestvinnende. Sørlie var også den første fra Europa og Norge som vant prisen. GCI Dorothy G. Page Halfway Award. GCI Dorothy G. Page Halfway Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som tildeles «den første hundekjøreren som når det sjekkpunktet hvor en offisielt er halvveis i løpet». Innledning. Når den nordlige traseen blir valgt, som er i partallsår, er dette offisielle sjekkpunktet Cripple. Når den sørlige traseen blir valgt, som er i oddetallsår, er dette offisielle sjekkpunktet Iditarod. Navnevalget på prisen er for å hedre "Iditarods mor", Dorothy Page. Selv om det også i de første årene av Iditarod må ha vært noen hundekjørere som nådde disse sjekkstedene først, ble prisen offisiell først i 1980. Vinneren får, i tillegg til et trofe, gull til en verdi av $3 500. Også hundekjørerne som blir nummer 2 og 3 blir belønnet med henholdsvis $2 000 og $1 000. Utdelingen av prisen skjer ved sjekkpunktet, men det er også en symbolsk markering ved banketten i Nome. Data- og telekommunikasjonsfirmaet GCI har vært sponsor av prisen siden 1994. Vinnere. Herbie Nayokpuk ble den første som vant prisen, mens Susan Butcher i 1989 ble den første kvinne som vant. I 1991 ble det delt seier mellom Susan Butcher og DeeDee Jonrowe. Martin Buser ble i 1996 den første fra Europa som vant, og han vant også prisen to ganger etter at han hadde blitt amerikansk statsborger. Doug Swingley er den mestvinnende med sine seks seire. I 2003 ble Robert Sørlie den første nordmannen som vant prisen, og han gjentok denne bedriften i 2005. Endosymbiontteorien. Endosymbiontteorien er en teori som angår mitokondrier og kloroplaster og deres mulige opprinnelse. Nå er disse celleorganeller som finnes i eukaryote celler. Men ifølge denne teorien var de opprinnelig separate prokaryote organismer, som skal ha gått i symbiose med cellene. De utviklet seg da fra å være ulike bakterier til å bli en del av cellen, og ute av stand til å leve uavhengig av den. Teorien ble først brakt opp av Andreas Schimper i 1883. I 1905 foreslo Konstantin Mereschkowsky muligheten for at kloroplaster opprinnelig var endosymbionter, mens Ivan Wallin i 20-årenenutvidet teorien til også å gjelde for mitrokondrier. Teorien ble først avvist fordi man trodde de ikke hadde DNA, noe som ble motbevist i 1960-årene. Dette førte til at Henry Ris brakte teorien fram i lyset igjen, før Lynn Margulis utdypet og populariserte den rundt 20 år senere. Selv om mitokondriene og kloroplaster ikke kunne overlevd utenfor cellen nå, så kan det være på grunn av at de har tapt de nødvendige genene for dette opp igjennom årene. På grunn av de overbevisende bevisene er teorien generelt akseptert blant de fleste av dagens biologer. Nordrana. Nordrana er en fjord som ender opp i Mo i Rana. Studiested Moheia. Moheia vgs. i november 2006 Studiested Moheia ligger i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Skolen ble opprettet i 1953 som "Mo kommunale høgre allmennskole", og ble senere kalt "Rana kommunale høgre allmennskole" og "Rana gymnas". I 1975 fikk den navnet Moheia videregående skole. Den 1. august 2007 ble skolen en avdeling av Polarsirkelen videregående skole sammen med Kongsvegen videregående skole og Mjølan videregående skole. Siv Lysvold, som var rektor ved Moheia videregående skole, ble da rektor for alle tre skolene. Skolen ble aktuell i riksmedia våren 2006 etter en voldsepisode hvor en elev ble stukket i mageregionen med en saks. Skolen tilbød programområdet studiespesialisering innen realfag, samfunnsfag og språkfag, samt det yrkesfaglige programområdet "service & samferdsel" etter Kunnskapsløftet. Fra Reform 94 var studieretningene "allmenn", "økonomiske og administrative fag" og "salg & service". Elevrådet. Etter at skolen ble slått sammen til Polarsirkelen VGS, er elevrådet organisert i Elevrådsutvalg (ERU) ved hvert studiested, mens skolens Elevrådsstyret (ES) ivaretar hele skolen som helhet. Elevrådsutvalget ved Studiested Moheia består av åtte medlemmer, hvor sju har stemmerett. Elevrådet ved studiestedet har 17 tillitsvalgte. Elevrådsutvalget er også representert i Elevrådsstyret for Polarsirkelen VGS. Elevrådet ved Moheia er medlem i Elevorganisasjonen(EO). Russ. Moheiarussen har et eget russestyre, men arrangerer fester, russetog og russeavis sammen med de øvrige avgangselevene ved Polarsirkelen videregående skole. Stankelbeinfluer. Stankelbeinfluer er en liten familie av fluer som lett kjennes på sine lange, tynne bein. De er vanlige på busker og trær, der de løper omkring på bladene. Utseende. Små til ganske store fluer (3,5- 20 mm lange) med slank kropp og lange, tynne bein. Brystet ("thorax") har bare korte hår midt oppe på ryggen, men det finnes noen kraftige børster langs kanten av ryggen. Sidene er kledt med lange hår. Bakkroppen er sylindrisk, lang og tynn hos hannene, men gjerne noe oppsvulmet hos hunnene fordi de bærer mange egg. Et eller flere av hannens bukledd har oftest forskjellige slags utvekster som står i sammenheng med de store, ytre kjønnsorganene på bakkroppsspissen. Hodet er vanligvis rundt, men pannen kan være flat og dermed gi hodet et trekantet omriss. Fasettøynene er ganske store og mer eller mindre runde. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"). De har alltid to kraftige børster i bakhodet ("occiput") rett bak fasettøynene, ellers mangler de fleste kraftige børster langs fasettøyekanten (orbitalbørster). Kinnbørster ("vibrissae") mangler. Antennene er ganske små, tre-leddete, det tredje leddet er avrundet. Oppe på det tredje leddet nær roten sitter en antennebørste ("arista") som ofte er tydelig hårete. Munndelene er av typisk fluetype og gjerne litt forlenget nedover til en kort sugesnabel. Vingene er lange og smale med en lang, linseformet celle midt i vingen mot spissen og en avlang, rektangulær celle rett under og innenfor denne. De har vanligvis ingen fargeflekker eller bånd. Beina er svært lange og tynne, uten kraftige børster. Larvene er hvite, pølseformede, tilspisset i hodeenden, uten noe tydelig avsatt hode. Bakerst sitter to åndehull (spirakler) som gjerne står opp som et par korte horn. Levevis. Larvene lever stort sett i råtnende plantemateriale eller møkk, men enkelte utenlandske arter har gjort skade på hagevekster. De voksne fluene løper omkring i vegetasjonen. De er rovdyr som fanger forskjellige slags små insekter. Noen arter har avanserte parringsritualer. Baard Næss. Baard Næss (født 19. mai 1966 i Drøbak) er en norsk fotograf. Næss arbeider både som reklamefotograf og naturfotograf. Han har hatt flere separatutstillinger, og har gitt ut en rekke fotobøker. I 2005 vant han norgesmesterskapet i naturfoto, arrangert av bladet Villmarksliv. I 2010 tok han en 2. plass i den internasjonale, russiske fotokonkurransen «Gul skilpadde». Han er medlem av foreningen Norske Naturfotografer og tilknyttet bildebyrået Samfoto. Næss er medlem av BioFoto og var i en periode redaktør av Biofotos medlemsblad "Naturfotografen". I 2010 ble han (sammen med Tom Schandy) redaktør av det nystartede norske tidsskriftet Natur & Foto. Bibliografi. Næss,Baard Næss,Baard Pelecorhynchidae. Pelecorhynchidae er en liten familie av fluer som ligner snappefluer og ibisfluer. De finnes ikke i Europa, men noen arter lever i Øst-Asia og Nord-Amerika. Utseende. Middelsstore til ganske store fluer, 4-18 mm lange. Kroppen er vanligvis ensfarget mørk. Brystet (thorax) er tett hårkledt men mangler kraftige børster. Hårkledningen kan være ganske fargerik. Hodet er tydelig avsatt fra kroppen, ganske stort og bredt, med store fasettøyne. Hos hannene møtes fasettøynene i pannen. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"). Antennene består af opptil 10 ledd, der de to innerste (scapus og pedicellus) er noen større, de åtte ytterste er temmelig like av størrelse eller blir gradvis mindre utover. Denne antennetypen ligner mygg, og er ganske uvanlig hos fluer. Munndelene er av vanlig fluetype. Vingene er store og nokså brede, med et årenett som ligner det hos klegger. Det er to avlange, firkantede celler i den indre vingehalvdelen, en fire- eller femkantet celle utenfor og mellom disse og en avlang celle (cup) som ender i en spiss i den indre halvdel av vingebakkanten. Beina er slanke, bakkroppen er kjegleformet. Larvene er lange og tynne, sylindriske og tilspisset i begge ender men mest i forenden. De består av 11 ledd. Huden er helt glatt uten noen slags utvekster. Hodekapselen er trukket helt inn i kroppen og ikke synlig utenfra. De har to par åndehull (spirakler), på det første og det siste leddet, men disse er veldig små og vanskelige å se. Levevis. Larvene er knyttet til vann eller fuktige miljøer. Noen er trolig rent akvatiske (vannlevende), andre lever i fuktig jord. De er rovdyr. De voksne fluene suger ikke blod, i alle fall noen arter besøker blomster. Georgs magiske medisin. "Georgs magiske medisin" (originaltittel: "George's Marvelous Medicine") er en barnebok skrevet av Roald Dahl, og illustrert av Quentin Blake. Handling. Georg er en 8 år gammel gutt som bor på en gård sammen med moren, faren og bestemoren sin. Georg er lei av sin bestemors surmuling, og planlegger å lage en spesiell medisin for å kurere henne (en medisin han lager av alt som finnes i huset). Medisinen fører til at bestemor blir like høy som et hus. Georgs far, en bonde, syns ideen med medisinen er kjempegod, og vil bruke den til å gjøre dyrene på gården større og fetere. Hvis bare Georg kunne huske oppskriften... Dramatiseringer. Den norske komponisten Gisle Kverndokk har skrevet en opera buffa over Roald Dahls bok, med libretto av John Hollen. Verket fra 1994 ble uroppført den 22. september 1995 av Operaen i Kristiansund. Tanypezidae. Tanypezidae, eller langbeinfluer er en liten familie av slanke fluer. En art, "Tanypeza longimana", finnes i Norge nord til Nord-Trøndelag. Utseende. Middelsstore (5-8 mm lange), slanke fluer med stort hode og lange bein. Kroppen er slank, med noen få kraftige børster. Hos slekten "Tanypeza" er det påfallende felter av tett, sølvgrå bestøvning på ryggen og sidene av brystet ("thorax"). Bakkroppen er slank, og hos hunnene trukket ut til et langt eggleggingsrør. Hodet er stort og bredt, med store, runde fasettøyne. I pannen sitter tre punktøyne. Mesteparten av ansiktet et dekket med tett, grålig bestøvning hos slekten "Tanypeza". Antennene er tre-leddete, det ytterste leddet er ganske stort og ovalt. En antennebørste ("arista") sitter nær roten på oversiden av det ytterste leddet. Denne har kort hår. De har ikke kinnbørster ("vibrissae"). Munndelene er av vanlig fluetype, middels store. Vingene er store uten noen spesielle særtrekk. Beina er lange og tynne, stort sett gule hos den europeiske arten. Særlig er føttene ("tarsene") lange. Artsnavnet til "Tanypeza longimana" betyr «med lang hånd». Larvene er pølseformede, tilspissede i hodeenden. Munndelene er bare synlige som et par små kroker som stikker ut. På det bakerste segmentet sitter to åndehull (spirakler) på hver sin korte utvekst som peker bakover. Levevis. Larvene lever trolig i fuktig, råtten ved. De voksne dyrene kan finnes på fuktige steder i skog, men de er sjeldne. Lite er kjent om biologien. Blågrønnbakterier. cyanobakterienes taksonomi er for øyeblikket under utredning Blågrønnbakterier eller cyanobakterier, tidligere kjent som blågrønnalger, stammer fra det greske ordet "κυανοs", som betyr blå. Blågrønnbakterier er en gruppe av svært enkle bakterier fra arkeikum med basis mer enn 3,5 milliarder før nåtiden. De er feilaktig blitt kalt alger. Blågrønnbakterier er, sammen men noen andre mindre bakteriegrupper, fotoautotrofe, og får sin energi gjennom fotosyntese. Som alle andre bakterier har blågrønnbakterier ingen cellekjerne – de er ikke eukaryote. Fotosyntesen er knyttet til selve cellemembranen, og ikke kloroplaster, slik som hos eukaryote fotosyntetiserende organismer (bl.a. planter og forskjellige algegrupper). Fytoplanktonoppblomstring i Østersjøen (3. juli 2001) Blågrønnbakterier omfatter ca 150 slekter med 1 500 arter. De lever i ferskvann, brakkvann, saltvann, i og på jord og på fuktige klipper. Noen trives til og med i varme kilder med temperatur opptil 75 grader Celsius, andre lever i klippesprekker i ørkener, men andre igjen finnes i arktisk klima. Enkelte lever i symbiose med sopparter og bidrar til dannelse av lav. Hovedmengden av blågrønnalger finnes imidlertid i ferskvann. Det finnes både planktoniske og fastsittende former av cyanobakterier. Man tror man har funnet Cyanobacteria-fossiler som spores tilbake 3,8 milliarder år, men dette er omstridt. Utvikling. I proterozoikum, før utviklingen av større dyr var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) som kjempet seg gjennom lag av kalkstøv, ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stomatolitter. Det faktum at stomatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ventet én milliard år før de spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850-550 millioner år siden fortrengte stomatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m. Flere arter er giftige, og ved algeoppblomstring kan det dannes en grøtaktig masse ved kyster og strender. Taksonomi. Noen slekter i gruppe, med foreslåtte ordner. Divisjon Cyanobacteria (blågrønnbakterier) – 150 slekter, 2 000 arter Anton Wilhelm Brøgger. Anton Wilhelm Brøgger (født 11. august 1884 i Stockholm, død 29. august 1951 i Oslo) var en norsk arkeolog og politiker. Brøgger var sønn av geologen Waldemar Christoffer Brøgger. Han fikk to barn med sin kone Inger Ursin; forfatteren og oversetteren Waldemar Christoffer Brøgger og oversetteren Niels Christian Brøgger. Han var farfar til antropologiprofessoren og skribenten Jan Brøgger. Anton Wilhelm Brøgger ble dr.philos. i 1909 og arbeidet som konservator og bestyrer ved Stavanger Museum i perioden 1909–1913. Han var underbestyrer ved Universitetets Oldsaksamling i perioden 1913-1915 og bestyrer og professor fra 1915 til 1950.. I 1930-31 var han formann i partiet Frisinnede Venstre, og han var vararepresentant til Stortinget 1928-30. Brøgger ble tidlig klar over farene ved nazismen og spådde alt i 1936 den nazistiske fremmarsjen i Europa. I et notat fra juni 1939 skriver han «Jeg synes vi efterhånden må følge det program å ha minst mulig med tyske forbindelser å gjøre for å slippe alle disse piggtrådgjerdene til Hitler». Dette skulle senere få personlige konsekvenser for Brøgger. I september 1939 fikk han pakket ned Oldsaksamlingens mest verdifulle oldtidsskatter, blant dem Snartemosverdet, og fikk sendt dem ut av Oslo. Bare noen ganske få visste hvor de ble lagret, Brøgger selv, understyrer Sigurd Grieg ved Oldsaksamlingen og banksjef Thomas Ranheim ved Fagernes Sparebank. Brøgger ble første gang arrestert i juni 1941 som styremedlem i Nationaltheatret, men løslatt igjen få dager senere. 11. september samme år ble Oldsaksamlingens ledere arrestert. Grieg ble sendt til Tyskland, mens Brøgger ble overført til Grini fangeleir 30. september og holdt i fangenskap til 22. oktober 1942. Anton Brøggers gate på Madla i Stavanger er oppkalt etter ham. Axel Olrik. Axel Olrik (født 3. juli 1864 i København, død 17. februar 1917 i Øverød) var en dansk filolog og folklorist. Han var sønn av Henrik Olrik. Olrik ble tidlig påvirka av Adam Oehlenschlägers nordiske dikt, og gjennom dem ble interessen for nordisk filologi og folkloristikken vakt. Han studerte nordisk filologi ved Københavns universitet, og kom der i et nært forhold til Svend Grundtvig. I 1892 studerte han under Sophus Bugge og Moltke Moe ved universitetet i Kristiania, og samme år tok han sin doktorgrad på "Forsøg på en tvedeling af kilderne til Sakses oldhistorie", dvs. et forsøk på å skille Saxos norsk-islandske kilder fra de danske kildene. Foruten studiene av Saxo var framhaldet av Svend Grundtvigs utgaver av "Danmarks gamle Folkeviser" og "Danske Ridderviser" viktige arbeider fra Olriks hånd. Mellom 1903 og 1910 utkom "Danmarks heltedigtning" i to bind. Etter Olriks død utga Hans Ellekilde "Folkelige afhandlinger" (1919), som er en samling av Olriks avhandlinger, og i 1921 "Nogle Grundsætninger for Sagnforskning". Her bruker han kildekritiske metoder på folkloristisk stoff. Denne utgivelsen er også forsynt med en lengre innledning om Olrik og en bibliografi over Olriks skrifter. Mest kjent er han kanskje for sine "Episke love i folkedigtningen", der han på grunnlag av sammenliknende studier av et stort antall myter, eventyr, sagn og viser fra hele Europa stiller opp en del narratologiske lover for folkediktninga. Olrik blev i 1897 ansatt ved Københavns Universitet som midlertidig dosent i nordiske folkeminder, og ble i 1913 utnevnt til professor i faget. I 1904 var han med på å stifte Dansk Folkemindesamling, der han var forstander til han i 1915 trakk sig tilbake af helbredsgrunner. I 1907 var han en av stifterne av en internasjonal organisasjon for folklorister, Folklore Fellows. Han ligger gravlagt på Søllerød kirkegård. Verker. Axel Olrik, trolig fotografert i Fuglehaugsgate, 1912. Tippeligaen 1996. Tippeligaen 1996 startet 13. april og sluttet 20. oktober. Det ble spilt 26 runder. Moss, Strømsgodset og Skeid rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Etter sesongen rykket Start, Vålerenga og Moss ned til 1. divisjon. Skeid var på mange måter det laget som overrasket mest. Laget kjempet om medalje, men en lang rekke med tapte kamper på slutten ødela mye. Kampen mellom og 8. september endte opprinnelig 1-1, men Kongsvinger leverte protest på Vålerengas bruk av Juro Kuvicek. NFF tok protesten til følge, resultatet ble satt til 0-0, Kongsvinger fikk tre poeng, mens Vålerenga mistet sitt ene. Robert Skjærstad. Robert Skjærstad (født 7. mai 1966 i Oslo) er en norsk skuespiller og Amandapris-vinner. Hjerterknekt. Hjerterknekt er et folk- og countryinispirert band fra Harestua i Lunner kommune, Oppland. Tippeligaen 1995. Tippeligaen 1995 startet 21. april og sluttet 22. oktober. Det ble spilt 26 runder. På grunn av overgangen fra 12 til 14 lag var det fire lag som rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen. Disse lagene var, and. De tre nederste lagene rykket ned ved sesongslutt. Strongylophthalmyiidae. Strongylophthalmyiidae, eller bastfluer er en liten familie av slankbygde fluer. En art, "Strongylophthalmyia ustulata", finnes i Norge nord til Møre og Romsdal. Lite er kjent om biologien til denne familien, der de fleste artene lever i Sørøst-Asia Utseende. Små (3,5 - 5,5 mm lange), slanke, svarte fluer, beina er gulaktige. Hodet er rundt med store, runde fasettøyne. I den brede pannen sitter tre små punktøyne ("ocelli"). Langs innerkanten av hvert fasettøye er det fire kraftige børster, det er også et par børster ved punktøynene og et par i bakhodet, bak punktøynene. Antennene er små, runde, med en temmelig kraftig, hårete antennebørste ("arista"). Kroppen er lang og slank og noe flattrykt, med tett hårkledning og ganske små børster. Vingene er av normal størrelse og form, fremkanten ("costa") har ett tydelig brudd. Beina er lange og tynne, gulaktige. Bakkroppen er langt tilspisset hos hunnene. Larvene er slanke, på undersiden av bakkroppen er det piggete felt som hjelper dem å få feste til underlaget. Levevis. Lite er kjent om denne familiens levevis, men de er skogsinsekter. Hos i alle fall noen arter utvikler, larvene seg i fuktig, død ved. Strongylophthalmyiidae gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Systematisk inndeling. Denne familien er tidligere vært en del av Tanypezidae. Tippeligaen 1994. Tippeligaen 1994 startet 21. april og sluttet 22. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre lagene som rykket opp fra 1. divisjon til denne sesongen var Vålerenga, Strømsgodset og Sogndal. Dette var siste året Tippeligaen besto av tolv lag. De to nederste lagene rykket ned, og på grunn av overgangen til en liga med 14 lag ble det ikke spilt kvalifiseringskamper på slutten av sesongen. Toppscorer denne sesongen ble Harald Martin Brattbakk (RBK) med 17 mål. Episke love i folkedigtningen. "Episke love i folkedigtningen" er en avhandling fra 1908 av den danske folkloristen Axel Olrik, trykt i "Danske studier" samme år. På grunnlag av et stort materiale av folkeviser, myter, eventyr og sagn fra nesten hele Europa stiller her Olrik opp noen generelle lover for fortelleteknikken i den episke folkediktninga. Tippeligaen 1993. Tippeligaen 1993 startet 1. mai og sluttet 17. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 1. divisjon. Tippeligaen 1992. Tippeligaen 1992 startet 25. april og sluttet 18. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 1. divisjon. Tippeligaen 1991. Tippeligaen 1991 startet 27. april og sluttet 13. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 1. divisjon. NGA Hooters Tour. NGA Hooters Tour er en turneringsserie ("tour") i golf for herrer i USA. Den regnes for å ligge to nivåer under PGA-touren og ett nivå under Nationwide Tour, men ligger også bak Champions-touren – som kun er for spillere over 50 år – når det gjelder premiepenger. Til forskjell fra Nationwide Tour, som er den offisielle utviklingsserien til PGA TOUR, er NGA Hooters Tour organisert som et privat foretak eiet av en enkeltperson, T.C. «Rick» Jordan, som grunnla touren i 1988 under organisasjonen National Golf Association (NGA). Touren har hovedkontor i North Myrtle Beach i South Carolina. Restaurantkjeden Hooters of America er hovedsponsor. I 2003 var den totale premiepotten over 2,5 millioner dollar, og i 2004 tjente serievinneren 137 000 dollar. Dette tilsvarer en brøkdel av pengepremiene på Nationwide Tour, og bare én prosent av summene på PGA-touren, så det er sterke incentiver for spillerne å kvalifisere seg til de andre tourene. Hooters of America. En Hooters-restaurant i Morrisville, North Carolina Hooters of America, Inc. er et privateid selskap med hovedkontor i Atlanta i USA. Selskapets hovedvirksomhet er franchising av Hooters-restauranter. Selskapet ble etablert i 1983 og hadde tidligere også et flyselskap, Hooters Air. Det spesielle med restaurantene, som selger hamburgere, sjømat og spesialiteten kyllingvinger, er at servitørene er lettkledde i uniformer som som fremhever kvinnelige attributter. De fleste restaurantene selger også alkohol. Da den første Hooters-restauranten åpnet i 1983, hadde gründerne så liten tro på prosjektet at de valgte 1. april som åpningsdag. Dermed kunne de skjule seg bak at det hele hadde vært en aprilspøk om suksessen skulle utebli. I dag finnes 425 Hooters-brystauranter i 26 land, kjeden har også et eget kasino i Las Vegas. Dermed er det så mange ansatte at man kan arrangere konkurranse om å bli årets Hooters-girl, hvor vinneren får 50 000 dollar. Podenco galego. Podenco galego er kanskje den best bevarte av podecorasene, men den er lite kjent utenfor Spania. Den er også kjent som galisisk podenco og galiserhund. Opprinnelse og alder. Podenco galego har fått sitt navn etter provinsen der den oppsto, Galicia, i det nordvestre hjørnet av Spania, der den spesielt er kjent fra distriktene Pontevedra og Ourense. Hvor gammel denne hunderasen er vet man ikke, men man har lenge antatt at den nedstammer fra tesem, selveste urmynden. Dette er imidlertid svært lite trolig, noe moderne forskning med DNA har vist. Som type er den nok svært gammel og har den trolig blitt ført til disse strøkene av sjøfarende handelsmenn på reise i Middelhavsregionen. Podenco galego har en rekke fellestrekk med ibizahund, podenco andaluz, podenco canario, podengo portugues, faraohund, etnahund og andre podencoer. Kynologene har derfor antatt at disse hundene har et felles opphav, og mange mener til og med at flere av de bør regnes som varieteter av samme hund. Podenco galego skiller seg imidlertid så mye fra de andre, at den i Spania ble anerkjent som en egen rase i 2001. Rasestandarden ble publisert av lokale myndigheter den 26. april 2001, og var en direkte følge av en handlingsplan om å promotere lokale hunderaser i Galicia, igangsatt av mat- og landbruksdepartementet i 1999. Den nasjonale anerkjennelsen forelå den 2. august 2001. Den første raseklubben, «Podenco Galego» Breed Club, ble stiftet 2. februar 2002. Utseende, anatomi og fysikk. Podenco galego er en middels stor hund og kommer kun i en størrelsesvariant, i motsetning til mange av de andre podencoene. Kroppen er rektangulær, huden tørr og brystet dypt og relativt smalt, mens buken er godt opptrukket (men ikke like mye som hos myndene). Halen er høyt ansatt og middels lang, og ofte noe mer behåret enn resten av kroppen. Den bæres normalt hengende som en sabel, men strekkes ut i hoftehøyde når den løper eller beveger seg raskt. Den kan også holdes høyt når den blir opphisset, men den skal ikke bæres med krøll. Hodet er pyramideformet og skallen smal og flat uten særlig stopp. Ørene er triangulære, stående og middels store, men en relativt bred base. Pelsen er normal kort, tett og relativt tykk. Noen hunder kan ha lenger pels og antydning til skjeggvekst (noe lengre hårvekst) på snutepartiet, men hårene skal ikke være stive eller strie. Grunnfargen er helst kanelfarget, men den kan variere fra nærmest sandfarget til rødbrun og mørk lever-/sjokoladebrun. Også kanelspettet og orangespettet er vanlig. Hunder med lever-/sjokoladebrun grunnfarge har ofte et hvitt bånd rundt halsen og hvite tegninger i brystet, pannen, halen og labbene. Hannene skal ha en skulderhøyde på 46–52 cm og veie ca. 12–15 kg, og tispene skal ha en skulderhøyde på 42–46 cm og veie ca. 10–13 kg. Podenco galego er en meget hurtig hund med god stamina. Den beveger seg lett og uanstrengt og har en hoppende galopp. Bruksområde. Podenco galego er en utpreget jakthund for småvilt, og da spesielt kanin, hare, rødrev og rapphøne. Den bruker både syn, lukt og hørsel like aktivt når den jakter. Rasen skal også være en glimrende apportør av skadd eller dødt vilt. Rasen er kjent for å ha en meget god luktesans, som den villig bruker. På grunn av den ypperlige luktesansen og viljen til å bruke den, har denne hunden også kvaliteter som ettersøkshund, sporhund, redningshund og mye mer. Den er også en ypperlig vakthund. Lynne og væremåte. Podenco galego regnes som en svært aktiv hunderase. Den krever mye mosjon og nok av psykiske utfordringer for å trives. Som familiehund passer den best for jegere og svært aktive hundefolk, som helst bør ha god erfaring med primitive hunder. Den er naturlig skeptisk til fremmede og vil vokte eget domene mot inntrengere. Den binder seg gjerne til en tydelig leder, som den vil være totalt hengiven og lojal mot. Som familiehund regnes den som flink med egne barn. Annet. Rasen har få helsemessige problemer. Den er svært sjelden utenfor den spanske regionen Galicia. Alps Tour. Alps Tour er en turneringsserie ("tour") i golf for herrer som sanksjoneres av golfforbundene i Frankrike, Italia, Østerrike, Sveits og Marokko. Den regnes for å ligge to nivåer under Europatouren og ett nivå under Challenge-touren, på linje med den britiske PGA EuroPro Tour og den tyske EPD Tour. De fleste av spillerne på Alps Tour kommer fra arrangørlandene. De beste spillerne på tourens pengeliste får tildelt plasser i del 2 på Europatourens kvalifiseringsskole, og de fem beste får begrensede spillerettigheter på Challenge-touren. FF «Gunnerus». FF «Gunnerus» ved kai i Trondheim, oktober 2006 FF «Gunnerus» er et forskningsfartøy bygget i 2006. Båten ble bestilt av NTNU for å drive forskning på havbruk og marine miljøer. FF «Gunnerus» tar over som forskningsfartøy for NTNU etter FF «Harry Borthen». «Gunnerus» er for øvrig oppkalt etter Johan Ernst Gunnerus (1718–73), som var en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). Han var biskop i Trondheim, og i tillegg aktiv vitenskapsmann og forsker innen zoologi og botanikk. Det nye forskningsfartøyet som har kostet ca 40 millioner kroner, er bygg nr 41 ved Larsnes Mek. Verksted. Skroget er bygd ved Riga Shipyard mens utrustningen av skroget er gjort ved Larsnes Mek. Verksted. De elektrotekniske installasjonene er gjort av Hareid Elektriske AS. Båten er bygd etter klasset +1A1 – Ice C – E0 – R2 i Det Norske Veritas, men båten har ingen offisiell DnV klassegodkjenning. 3 x Nogva/Scania DI 16 44 M dieselmotorer hver på 475 kW med Stamford generatorer på 500kVA. 440V Hovedtavle er levert av Hareid Elektriske AS med PMA300 Power Management System fra Siemens AS. 2 x 500 kW elektriske framdriftsmotorer med frekvensomformere fra Siemens AS, og som hver driver en FP propell i nozzle. Finnøy Gear & Propeller har levert gir og propellanlegget. En S-250-300E tunnelthruster på 200 kW er fra Brunvoll thruster drevet av elektromotor og frekvensomformer fra Siemens AS. 2x styremaskiner type SR 562 og 2 x ror FB-H 1200 er fra. Bropaneler og thruster control for framdriftspropellene er levert av Siemens AS, tilsvarende for tunnel thruster er levert av Brunvoll thruster. Alarmanlegget ombord er levert av Hareid Elektriske AS. På prøveturen kom farten opp i 12,55 knop. På dekk er det dekksmaskineri fra MB Hydraulikk, som består av en ankervinsj AW-1200/9592, CF-801 capstan, to 6000 kgs trålvinsjer, 4000 kg/5 m3 nettrommel, hydraulikkaggregat, samt to HWS-100 oceanografiske vinsjer. Hiab har levert en 033T oceanografisk kran. Dekkskranen er en Palfinger PK32080. Dyn Pos System SDP-11 er fra Kongsberg Simrad. Tråldører og dekksutstyr på FF «Gunnerus» Elektronisk utstyr består av FAR 2117BB radar, Simrad GC-80-S gyrokompass, Furuno FCV-1200 ekkolodd, Seahawk CCTV, Furuno T-2026 kartplotter, Furuno RT-4822 og RT-2048 VHF, GMDSS, Vingtor/Phonetec callingsystem. Se også. MK «Gunnerus» (1920) Gunnerus EPD Tour. EPD Tour ("European Professional Development Tour") er en turneringsserie ("tour") i golf på nivået under Challenge-touren og to nivåer under Europatouren. Andre tourer på dette nivået er Alps Tour og PGA EuroPro Tour. EPD Tour ble grunnlagt av den canadiske golfspilleren Wayne Hachey i 1997 og har vært anerkjent som en offisiell tredjenivåtour av PGA European Tour siden 2001. I 2005 tok PGA of Germany over ansvaret for EPD Tour. Premiepotten har økt fra 7500 euro i den første sesongen til 450 000 euro i 2006. De fem beste spillerne på tourens pengeliste kvalifiserer seg til neste sesongs Challenge-tour og blir tildelt plasser i del 2 av Europatourens kvalifiseringsskole. Blant kjente spillere som tidligere har spilt på EPD Tour er Tobias Dier og Marcel Siem, som begge har vunnet på Europatouren. Hjerneinfarkt. Hjerneinfarkt (medisinsk betegnelse; "apoplexia cerebri") er et infarkt som oppstår når det ikke har kommet nok blod til en del av hjernen, slik at denne delen får for lite oksygen og næring. Denne stenger for blodtilførselen til deler av hjernen. Det oppstår også ødem rundt der infarktet er. Dette kan oppstå som følge av lavt blodtrykk generelt. Spesielt i de områdene der det er trangt om plass til årene. Dette kan oppstå som følge av alvorlig anemi og etter alvorlig pustesvikt. Spesielt i de områdene der det er trangt om plass til årene. Først og fremst må en stabilisere pasienten slik at han/hun kan få puste normalt. Legg pasienten i en komfortabel stilling, og sørg for åpne luftveier. IKKE benytt sideleie, da dette kan forårsake nerve/klemskader grunnet lav blodgjennomstrømning. En kan gjerne gi pasienten litt oksygen, for å få metningen til pasienten over 95%. Men utover dette, kan litt pustehjelp virke svært beroligende. Hvis en gir over 95% metning, kan dette være skadelig for den syke delen av hjernen. Slik at en må være veldig forsiktig med hvor mye oksygen en gir til pasienten. Transporten bør være så behagelig som mulig. På grunn av kvalmen pasienten hadde tidligere. Altså sjåføren kan ikke redusere svingene for mye, og sirenene bør ikke være på. Dette er for å holde pasienten rolig. Urartisk. Urartisk er det vanlige navnet på språket som ble talt av innbyggerne i det tidligere armenske kongedømmet Urartu i Nordøst-Anatolia, tidligere Vest-Armenia (nåtidens Tyrkia), i regionen omkring Vansjøen. Urartisk var et agglutinerende språk, som hverken tilhører den semittiske eller den indo-europeiske språkfamilien, men derimot den hurro-urartiske familien. Det har overlevd i mange inskripsjoner som er funnet i området der det urartiske kongedømmet lå, skrevet i den assyriske kileskriften. Urarterne hadde også et eget hieroglyfisk skriftsystem, men i det senere Urartu begrenser denne skriften seg til bokføring og religion. Basert på lingvistiske likheter med nordøst-kaukasiske språk, plasserer noen forskere det samt det nært beslektede hurrittisk i den foreslåtte alarodianske familien. Det er også en forbindelse mellom urartisk og moderne armensk, i og med at armensk antagelig har lånt ord fra urartisk. PGA EuroPro Tour. PGA EuroPro Tour er en turneringsserie ("tour") i golf for herrer som ble grunnlagt i 2002 ved sammenslåingen av EuroPro Tour og PGA Mastercard Tour. Den er hovedsakelig basert i Storbritannia, med noen få turneringer andre steder. De fleste spillerne er britiske, mens noen er fra Irland, det europeiske kontinent, Australia, New Zealand og Syd-Afrika. Formålet med PGA EuroPro Tour er å tilby unge, profesjonelle spillere en plattform for å kunne satse på en karriere som turneringsspiller. Touren er ikke spesielt lukrativ i seg selv, men gir spillerne mulighet til å begynne klatringen mot de store premiepengene som ligger på høyt nivå i golfsporten. De beste spillerne på tourens pengeliste får spillerett på Challenge-touren, og blir også tildelt plass i del 2 av kvalifiseringsskolen til Europatouren. Hver turnernering på PGA EuroPro Tour sendes som et 90-minutters sammendrag på Sky Sports i Storbritannia. Touren vises også på The Golf Channel i USA, og på flere andre kanaler i andre land. Edith Ogden. Edith Ogden er et pseudonym brukt av dramatikeren og forfatteren Edith Ranum på fire kriminalromaner utgitt på Nasjonalforlaget i perioden 1958–61. Otoskop. a> til venstre og otoskop til høyre. Otoskop (av "gr." "oto", som angår øret, og "gr." "skopein", undersøke) er et medisinsk instrument som brukes til å undersøke øret. Gjennom instrumentet kan en få oversikt over øregangen og trommehinnen. På eldre otoskop er det en liten lyspære som kan sees i otoskopet og kan sperre noe for utsikten. I nyere otoskop benyttes en bunt glassfibre som fører lys fra en pære nede i festet av otoskopet til åpningen av otoskopet slik at lys kommer fremover rundt fra alle retninger rundt synsretningen og belyser alle deler av øregangen og trommehinnen. Vanligvis settes en engangs, plast øretube foran på otoskopet. Etterpå kastes øretuben og man slipper vaske otoskopet for eventuell ørevoks. Det finnes øretuber for barn med åpning på øretuben på 2,5 mm diameter og for voksne med åpning på 4 mm. De fleste otoskop kan ved hjelp av en påsatt gummiballong blåse luft inn i øregangen slik at legen kan få undersøkt bevegelighet av trommehinnen. Serøs otitt er en tilstand der øretrompeten er tett og luft i mellomøret er sugd opp og erstattet av væske. Med vann på innsiden av trommehinnen vil den ikke bevege seg ved trykkvariasjon. Undersøking av øret med dette instrumentet blir kalt otoskopi. Instrumentet blir ofte levert samnen med et oftalmoskop, et instrument for undersøking av øyet, da disse to instrumentene kan benytte det samme håndtaket. Begge benytter en liten spesialpære som lyskilde. For legekofferter leveres et etui med ett otoskop, ett oftalmoskop og ett håndtak med batteri. For legekontor leveres et veggstativ med transformator, to håndtak med kabel med otoskop i det ene og oftalmoskop i det andre. Både på batterihåndtaket og veggstativet er det regulering for å variere spenning og lysmengde i otoskop og oftalmoskop. På det norske markedet dominerer varemerkene Welch Allyn og Heine dette markedet. Oftalmoskop. Et oftalmoskop er et medisinsk instrument som ved hjelp av en lyskilde blir brukt til å undersøke øyet. Det ble oppfunnet av Hermann von Helmholtz i 1851. Det er et helt vesentlig hjelpemiddel for at en skal kunne undersøke øyets netthinne (lat. "retina)", glasslegemet (lat. "corpus vitreum") og øyets linse (lat. "lens crystallina"). Undersøkelse av øyet med dette instrumentet kalles oftalmoskopi. Instrumentet leveres ofte sammen med et otoskop, et instrument for undersøkelse av ørene, da det samme håndtaket kan benyttes for, og være strømforsyning for begge disse instrumentene. Undersøkeren ser inn i oftalmoskopet og rett inn i pasientens øye på kort hold. I oftalmoskopet kan lysstyrken, formen og fargen på lysstrålen varieres, og det kan settes inn ulike fargefiltre for at man lettere skal kunne vurdere spesielle tilstander i øyet. Det sitter et prisme som sender lys rett inn i pasientens øye. Det er også valgmulighet mellom mange linser som gir mulighet for å stille skarpt ved å korrigere brytning i linsene i øynene til pasient og undersøker, slik at undersøkeren ser skarpt strukturene på pasientens netthinne. Dersom man hos pasienter finner hevelse (ødem) omkring synsnerven, papilleødem, tyder dette på økt trykk i kraniet. Dette kan skyldes høyt blodtrykk (hypertensjon), hydrocephalus, hjernesvulst, eller en rekke andre tilstander. Ved grønn stær (glaukom) er synsnervens innmunning uthulet (konkav), eller "excavert", som er den medisinske betegnelsen. Katarakt (Grå stær) viser seg som mørke eller gråaktige flekker (fortettinger) forskjellige steder på øyets linse. For pasienter med diabetes mellitus anbefaler man regelmessig oftalmoskopi (halvårlig, årlig eller annet hvert år) for å se etter tegn til om sykdommen har påvirket netthinnen (diabetisk retinopati). Skader på synet ved denne tilstanden kan forhindres ved behandling med laser dersom den blir oppdaget i tide. Ved høyt blodtrykk som har påvirket blodårer i netthinnen, kan disse synlige forandringene i blodårene i netthinnen være tilsvarende endringene i årene i hjernen, og altså si noe om tilstanden (atheromatose, arteriosklerose, åreforkalkning). Rotfluer. Rotfluer (Psilidae) er en liten familie av fluer, som oftest med blank og lite hårete kropp. Den mest kjente arten er gulrotfluen ("Chamaepsila rosae"), som kan gjøre skade på en rekke nyttevekster, ikke bare på gulrot. De fleste av de andre artene i familien er uskadelige. Utseende. Små til middelsstore (2,5 - 12 mm lange), blanke fluer, lite hårete, ofte kontrastrikt fargede. Hodet er middels stort med store fasettøyne av varierende form. I pannen sitter tre punktøyne på en ganske stor knøl (forhøyning). Tallet på børster på hodet varierer mye innen familien. De har ikke kinnbørster ("vibrissae"). Antennene er tre-leddete, med en antennebørste ("artista") nær roten av det tredje leddet. Hos slekten "Loxocera" er det tredje antenneleddet stavformet og sterkt forlenget. Kroppen er blank, med lite påfallende hårkledning og uten tydelige, store børster, gjerne kontrastrikt farget i svart og gult/brunt/rødt. Vingene er store med en stor, rektangulær celle midt i vingen. Vingekantåren ("costa") er brutt på ett sted og det går en lys linje fra dette stedet ned gjennom vingen. Beina er slanke, oftest gule eller rødlige. Larvene er avlange, pølseformede og tilspisset i forenden. a> er skadedyr blant annet på gulrot. Levevis. Larvene til denne familien utvikler seg inne i planter, enten i røtter, knoller eller stengler. De fleste artene holder seg til ville planter, men gulrotfluen og noen til kan gjøre skade i hagen og grønnsakdyrkinger. Artene i slekten "Loxocera" lever i siv ("Juncus") og frytler ("Luzula"). De voksne fluene kan man finne mellom tett vegetasjon. Alle tovinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Skadedyr. Noe rotfluer regnes som skadedyr på grunn av sitt levevis. Gulrotfluen ("Chamaepsila rosae", ofte kalt "Psila rosae") er et alvorlig skadedyr, ikke bare på gulrøtter, men på mange forskjellige nyttevekster i skjermplantefamilien og korsblomstfamilien, for eksempel selleri, pastinakk, persille, neper og kål. Larvene borer i røttene og gjør plantene uselgelige. I tillegg til den skaden larvene i seg selv gjør, gir larvegangen innpass for råte slik at røttene lett råtner. I småskaladyrking kan det være effektivt å dekke gulrotplantene med en insektskjerm i denne tiden for å hindre at fluene skal komme til. Ellers har sprøyting vært brukt for å bekjempe denne arten. Systematisk inndeling / norske arter. Slektene "Chyliza" og "Loxocera" er bra undersøkte i Norge. Derimot er slektene rundt "Psila", bortsett fra gulrotfluen, mindre velkjente. NRK Østafjells. NRK Østafjells er NRKs distriktskontor for Buskerud, Telemark og Vestfold. Hovedkontoret ligger i Porsgrunn, hvor fylkessendingene for Telemark blir produsert. Fylkessendingene for Buskerud blir sendt fra Drammen. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert i Tønsberg. I tillegg er det lokalkontorer i Kongsberg, Seljord, og Ål i Hallingdal. Distriktskontoret produserer daglig 12 timer distriktsradio (i NRK P1), ca 30 minutter distriktsfjernsyn (i NRK1), en nyhets- og aktualitetstjeneste på internett, og en regional nyhetstjeneste på nettfjernsyn. NRK Østafjells er også leverandør av innslag og programmer for NRKs rikssendinger i radio og fjernsyn. Redaktør er Heidi Pleym. Eksterne lenker. Østafjells Juridisk person. Juridisk person er en juridisk betegnelse på et rettssubjekt som ikke er en fysisk person og som opptrer utad som en enhet. En juridisk person har kapasitet til inngå avtaler som om de var en fysisk person. NRK Nordland. NRK Nordlands hovedkontor i Bodø NRK Nordland er NRKs distriktskontor i Nordland. NRK Nordland har hovedkontor i Bodø og lokalkontorer i Narvik, Sortland, Svolvær, Mo i Rana og Brønnøysund. Distriktskontoret har egne sendinger på P1s radiofrekvens fra 0600-0900 og fra 1600-1730, og på NRK1s TV-frekvens fra 1840-1900 og fra 2055-2100. Eksterne lenker. Nordland Pedro Carmona-Alvarez. Pedro Carmona-Alvarez (født 1972 i Chile) er en norsk-chilensk forfatter og musiker. Carmona-Alvarez debuterte som forfatter i 1997 med diktsamlingen "Helter". Den er preget av forfatterens bakgrunn fra to svært forskjellige kulturer. Han har vært elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Han arbeider også med gjendiktninger fra spansk, og er medredaktør i litteraturtidsskriftet Vagant. Carmona-Alvarez spiller dessuten i bandet Sister Sonny, hvor han skriver tekstene, synger, og spiller flere instrumenter. Siden 2003 har han vært redaktør for Cappelens debutantantologi "Signaler". Louis Sullivan. Louis Henry (Henri) Sullivan (født 3. september 1856 i Boston, Massachusetts, død 14. april 1924) var en amerikansk arkitekt, også kalt «modernismens far». Han er av mange ansett som skaperen av den moderne skyskraperen og var en toneangivende arkitekt og kritiker av Chicagoskolen, og var veileder for Frank Lloyd Wright. Biografi. Sullivan studerte arkitektur en kort periode ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Da han ble klar over at han både kunne ta avsluttende eksamen ved videregående skole et år tidligere og hoppe over de to første årene ved MIT ved å ta en serie eksamener, begynte Sullivan på MIT i en alder av 16 år. Etter ett års studier flyttet han til Philadelphia og snakket til seg en jobb hos arkitekt Frank Furness. Den lange depresjonen i 1873 tørket ut mye av virksomheten hos Furness', og han ble tvunget til å si opp Sullivan. Sullivan flyttet da til Chicago i 1873 for å få del i byggeboomen som fulgte den store brannen i Chicago i 1871. Han arbeidet for William LeBaron Jenney, arkitekten som ofte krediteres den første bygningen med stålskjelett. Etter mindre enn ni år hos Jenney reiste Sullivan til Paris og studerte ved École des Beaux-Arts i ett år. Han vendte så tilbake til Chicago. De neste årene arbeidet han for forskjellige arkitekter, men i 1879 ble han ansatt hos Dankmar Adler Sullivan. Et år senere ble medeier i firmaet. Dette var begynnelsen på Sullivans mest produktive år. Med en rekke triumfer som 1889 Auditoriumbygg in Chicago (hvor Adler og Sullivan reserverte tårnets toppetasje for deres egen tegnekontor), 1891 Wainwright Building i St. Louis og 1899 Carson Pirie Scott Department Store i State Street i Chicago, var Louis Sullivan den første arkitekt som kom frem til den rette høybygg av stål. Stålskjelettet tillot høyere bygninger med store vindusåpninger, som igjen innebar bedre lysforhold innendørs som igjen betød mer tilgjengelig gulvareal. De tekniske begrensningene i murteknikken hadde alltid representert formelle begrensninger, og nå var disse begrensningene med ett slag borte. Ingen av de historiske forbilder var lenger til noen hjelp, og denne nye friheten skapte en slags teknisk og stilmessig krise. Sullivan var den første til mestre denne krisen. Han møtte den ved å ta til seg de endringene som fulgte med bruken av stålskjelett ved å skape en slags form-grammatikk for høybygg (base, skaft, og pediment). Hans skyskraperfilosofi er presentert i hans artikkel «The tall office building artistically considered» fra 1896, der han også lanserte sitt senere berømte slagord «form follows function». Han forenklet bygningens utseende ved å benytte utvalgte ornamenter som brøt med de historiske stilene og i stedet benytte sin egen flora av egenhendig utformete ornamenter som han brukte i vertikale bånd for å trekke blikket oppover og fremheve bygningens vertikalitet. Dermed skapte han en sammenheng mellom bygningens form og dens formål. Alt dette var revolusjonerende, besnærende ærlig og kommersielt vellykket. I 1890 ble Sullivan en av ti arkitekter, fem fra det østlige USA og fem fra det vestlige, utvalgt til å bygge hvert sitt store bygg for «White City», World's Columbian Exposition, som ble holdt i Chicago i 1893. Sullivan's massive Transportation Building og veldige, buete «Golden Door» fremhevet seg som det eneste fremtidsrettede form I et hav av Beaux-Arts historiske kopier, og den eneste strålende mangefargete fasaden i White City. Sullivan og utstillingsdirektør Daniel Burnham var uttalt misfornøyde med hverandre. Sullivan hevdet at utstillingen skrudde utviklingen i amerikansk arkitektur to tiår tilbake. Hans bygg var var gjenstand for utstrakt anerkjennelse utenfor Amerika og mottok I de følgende år tre medaljer fra "Union Centrale des Artes Decoratifs". Adler og Sullivan brøt kompaniskapet etter Gauranty Building. Deretter gikk Sullivan inn i en tyveårig finansielt og følelsesmessig forfall med alkoholisme og kroniske fiansielle problemer. Han ble tildelt flere oppdrag for småbybanker i Midtvesten (se nedenfor), skrev bøker, og i 1922 fremsto han som kritiker av Raymond Hood's seirende utkast Tribune Tower konkurransen, et tårn av stålskjelett ikledt Gotikk murverk som Sullivan kalte et skammelig stykke historisme. Han og hans tidligere assistent Frank Lloyd Wright blew forsonet tidsnok til at Wright hjalt til å finansiere Sullivan's begravelse etter at han døde fattig og ensom på et hotellroom i Chicago. A beskjeden gravtein markerer hans siste hvilested i Uptown's Graceland Cemetery. Sullivan's arv er motsetningsfylt. Han er den første modernist. Hans nakne, teknikkdrevne, og fremoverskuende formgiving er preget av en klar forståelse for Modernismens kjerneproblem og løsninger. Sullivan ble i sine senere år tilsynelatende villig til helt å oppgi ornamentering til fordel for "ærlig" behandling av bygningsmassene. Men å oppleve Sullivan's bygninger er å erfare den uimotståelige appell i hans utrolige formgiving, de vertikale båndene på Wainwright Building, den spontane velkomsten i art nouveau smijernsarbeiden på hjørnet av inngangen til Carson Pirie Scott stormagasin, den (tapte) griffen i terrakotta og de runde vinduene på bygningen tilUnion Trust, de hvite englene på Bayard Building. Bortsett fra noen av byggene av hans tegner gjennom mange år George Grant Elmslie, og tilfeldige hyllester til Sullivan som Schmit, Garden og Martin's First National Bank in Pueblo, Colorado (built across the street from Adler og Sullivan's Pueblo Opera House), er hans stil helt enestående. Et besøk til den bevarte omsetningsetasjen i Chicago Stock Exchange, som nå befinner seg på Art Institute of Chicago, er et vitnesbyrd om den umiddelbare og intuitive kraft i ornamentene han så omhyggelig valgte ut. Utvalgte arbeider. Bygg fra 1895 er av Adler & Sullivan. Bankene. På slutten av det første tiår i det 20. århundre, var Sullivans stjerne dalende og i resten av sin levetid besto produksjonen hans i det vesentlige av en mengde småbanker og forretningsbygg i Midtvesten. Men bare et blikk på disse byggene avslører at hans muse ikke hadde forlatt ham. Da en bankdirektør vurderte å engasjere ham spurte han Sullivan om hvorfor de burde bruke ham fremfor billigere tilbud på konvensjonelle nyklassisitiske bygg fra andre arkitekter. Sullivan skal ha svart: «Tusenvis av arkitekter kunne tegnet disse byggene, men bare jeg kunne tegnet dette.». Han fikk jobben. I dag er disse oppdragene kollektivt omtalt som Sullivan's "smykkeskrin." Alle står ennå. Eksterne lenker. Sullivan, Louis Sullivan, Louis Sullivan, Louis Sullivan, Louis Sullivan, Louis Inkubasjonstid. Inkubasjonstid betegner den tid det tar fra man blir smittet av en sykdomsfremkallende organisme til man viser symptomer på sykdommen. Det kan gå ganske hurtig (få minutter) eller meget langsomt (30 år for Creutzfeldt-Jakob). Inkubasjonstiden varierer mye fra person til person, og derfor angir man den helst som middeltallet og den 10. og 90. persentil. Svartedauden anses i dag for å ha vært en bakteriell sykdom, og man ble raskt klar over at perioden fra smitte til død lå på ca. 37 dager. Den presise inkubasjonstiden var derimot ukjent, så man fikk først bukt med sykdommen da man innførte streng karantene i 40 dager. I nåtiden kan inkubasjonstiden for denne sykdom beregnes slik: Fra smitte til de første tegn på sykdommen gikk det 10-12 dager (den egentlige inkubasjonstiden). Dernest var man smittefarlig i 21 dager, men først i de siste 5 døgn kunne andre se åpenlyse tegn på sykdommen. Mange mennesker er skjulte smittebærere fordi de er smittet, men ikke viser symptomer på sykdommen. Eksempler på inkubasjonstiden for forskjellige sykdommer. I mange tilfeller er inkubasjonstiden lengre hos voksne enn hos barn. Ian MacKaye. Ian MacKaye (født 16. april 1962) er en amerikansk bassist, gitarist og vokalist. Han er mest kjent som frontfigur for band som Minor Threat, Embrace og Fugazi. Han er også mannen bak plateselskapet Dischord Records og regnes som grunnleggeren av den såkalte straight edge-bevegelsen. MacKaye vokste opp i Washington D.C. der han kom i kontakt med den fremvoksende punk-scenen. Særlig var han inspirert av Black Flag fra California og det lokale Bad Brains, og i 1979 grunnla han bandet The Teen Idles der han spilte bass. Bandet ga ut en 7"-EP med hele åtte sanger, og ble den første utgivelsen på Dischord. Året etter ble han vokalist i Minor Threat, som ga ut tre 7"-EPer og en mini-LP. Begge bandene spilte rå tregreps punk, selv om man gjennom Minor Threats utgivelser merker en viss utvikling. En kort periode sang han også for Skewbald, som spilte inn en demotape som først ble gitt ut på plate mange år senere. Embrace, som MacKaye tok initiativet til etter Minor Threats sammenbrudd i 1984 markerer imidlertid en merkbar overgang. Bandet, som ga ut en LP, regnes av mange som selve fundamentet for emo-musikken. I 1987 startet han opp Fugazi der han opprinnelig bare ville være gitarist. Siden imidlertid bandet hadde problemer med å finne en tilfredsstillende gitarist, endte MacKaye opp også som vokalist. Gjennom sine utgivelser har bandet vist en stadig evne til å utvikle seg, selv om punken helt klart ligger i bunnen. Fugazi eksisterer fortsatt, men har i følge medlemmenes egne utsagn «gått i dvale». Siden 2001 har han også spilt med bandet The Evens. MacKaye har også gitt ut plater med bandene Egg Hunt og Pailhead. Alle MacKayes band har vært preget av politiske tekster, selv om de etter hvert har blitt mindre eksplisitte. Han har også engasjert seg i en rekke venstresideaktiviteter og lokale initiativer i Washington D.C., både i forhold til spørsmål om krig, mishandling av kvinner, dyrevern, fattigdom m.m. MacKaye og Straight Edge. Ian MacKaye forbindes mer enn noen med den såkalte straight edge-bevegelsen. I Washington D.C. var det aldersgrense på konsertene, men mindreårige slapp inn dersom de fikk et kryss på hånda som betydde at de ikke fikk kjøpe alkohol. Dette ble symbolet for yngre punkere, og etter hvert som de opplevde forfallet hos den eldre generasjonen punkere, ble det et symbol for punkere som ikke benyttet seg av rusmidler. Coveret på EPen til The Teen Idles var for eksempel preget av to hender med kryss. Etter hvert som bevegelsen har utviklet seg har MacKaye uttalt at han ikke regner som som en del av den. Mens sangen opprinnelig var skrevet mot gruppepress opplever han at dagens bevegelse nettopp fører en streng indre justis som er uforenelig med idealene hans. Urartu. Urartu (assyrisk: "māt Urarṭu"; hebraisk: "Ararat"; babylonsk: "Urashtu"; urartisk: "Biai", "Biainili") var i oldtiden et kongedømme i tidlig jernalder på det armenske høylandet i østlige Anatolia (Lilleasia), sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. Det eksisterte fra rundt 1000 f.Kr. eller tidligere, og frem til 585 f.Kr.. I streng forstand er Urartu den assyriske betegnelsen for en geografisk region mens «kongedømmet Urartu» eller det innfødte, stedegne navnet «Biainili-landene» er den jernalderstaten som oppsto i denne regionen. At en sondring burde bli gjort mellom det geografiske området og den politiske eksistensen ble allerede pekt ut av König (1955). Landskapet tilsvarer til det fjellrike platået mellom Lilleasia, Mesopotamia og Kaukasus, senere kjent som det armenske høylandet. Rikets storhetstid var mellom fra rundt 1000-tallet f.Kr. og fram til rundt 600-tallet f.Kr. Det var en rival til Assyria, som til slutt beseiret Urartu. Landet kom siden under mederne og omkring Kristi fødsel armenerne. Urarturikets kultur var høyt utviklet. Innbyggerne var fremragende kunstnere, åpenbart påvirket av minoisk kultur. De var også dyktige ingeniører og smeder. Navnet. En store kjele framstilt i Urartu. Navnet Urartu kommer fra assyriske kilder: den assyriske konge Salmanassar I (1263-1234 f.Kr.) nedtegnet et hærtokt hvor han underkastet hele området til «Uruatri». Denne teksten benytter navnet Urartu for å henvise til et geografisk område, ikke et kongedømme, og nevner åtte «landområder» innenfor Urartu (som på tiden av dette hærtoktet var fortsatt ikke forent). Kongedømmets innfødte navn var "Biainili", også stavet "Biaineli", (som det armenske toponymet Վան, «Van» er avledet fra), men ved slutten av 800-tallet f.Kr. kalte de også deres nå forente kongedømme for «Nairi». Forskerne mener at Urartu er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i "Det gamle testamente", og faktisk er Araratfjellet lokalisert i samme område som oldtidens urartianske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad. I tillegg til å referere til det berømte bibelske fjellet opptrer Ararat også i navnet til et kongedømme nevnt i Bibelens Jeremias bok 51:27, nevnt sammen med Minni og Asjkenas. Forskere som Carl Friedrich Lehmann-Haupt (1910) mente at folket Urartu kalte seg selv Khaldini etter deres guddom Khaldi. Nairi, et jernalderfolk i området Van, er tidvis blitt betraktet som beslektet eller faktisk også identisk med Urartu. Historie. Sarduri I (ca. 832–820 f.Kr.), sønn av Lutipri, stod seg mot assyrernes angrep som ble ledet av Salmanassar III. Han gjorde Tushpa (dagens Van, ved Vansjøen) til hovedstad. Hans sønn Ispuini (ca. 820–800 f.Kr.) erobret nabostaten Musasir og gjorde sin sønn Sarduri II til regent der. Under Argishti I (ca. 785–760 f.Kr.) var Urartu et virkelig mektig rike. Tidlig på 500-tallet f.Kr. ble kongedømmet Urartu erstattet av det armenske dynastiet Orontidene. I den trespråklig Behistuninnskriften, utskåret i rundt 515 f.Kr. på ordre av Dareios I av Persia, ble landet på babylonsk kalt Urartu omtalt som "Arminiya" på gammelpersisk og "Harminuia" på elamittisk. Shubria var en del av sammenslutningen Urartu. Senere er det en referanse til et distrikt i området kalt "Arme" eller "Urme", noe som en del forskere mener kan vært knyttet til navnet Armenia. Trommeslager i buekorps. En trommeslager i buekorps er en sentral og dominerende musiker i buekorpsene i Bergen. Vanligvis er de plassert midt i korpset og er ledet av en tamburmajor. De fleste buekorpsene har egne trommemarsjer men det finnes også en del felles. Av og til har korpsene konkurranser der et er om å gjøre å få det andre korpset ut av sin takt. Det er også konkurranse om byens beste trommeslager på Buekorpsenes dag som holdes hver fjerde år. Hver vår er det utallige avisskriverier da studenter syns det blir for mye bråk av trommeslagerne i buekorpsene. Slagerkonkurransen på Buekorpsenes dag. Siden 1970 har det hvert arrangert konkurranse om beste trommeslaøger under Buekorpsenes dag. I 1970 hadde hvert korps tre slagere hver, og alle disse tre fra vinnerkorpset ble dermed regnet som vinnerne i 1970. Fra 1974 måtte hvert korps velge én slager hver, og én slager ble dermed regnet som beste slager – og kan smykke seg med tittelen «verdensmester i tromming». Støv. Støv (eller dust) er det alminnelige navnet på meget små faste partikler med diameter på mindre enn 500 mikrometer (se ellers sand eller granulat), og, mer generelt, for findelt materie. I jordens atmosfære forekommer støv fra forskjellige kilder: jordstøv spredt av vinden, vulkanske utbrudd og forurensing er noen eksempler. Luftbåren støv betraktes som en aerosol som kan ha en sterk og lokal påvirkning på varmestråling i atmosfæren, og dermed på klimaet. I tillegg, hvis støvet består av en lettantennelig subtans (som mel), kan det medføre eksplosjonsfare. Fysisk atferd. Den fysiske adferden til støv følger lover som ikke alltid er sammenlignbart med faste stoffer eller flytende stoffer. For eksempel er trykket på en boks fullt av støv ikke nødvendigvis enhetlig. Generelle helseeffekter. Støv er årsaken til lungesykdommen kjent som Pneumoconiosis, en sykdom som blant annet forekommer blant kullgruvearbeidere. Dette har resultert i en rekke arbeidsmiljølover. Minor Threat. Minor Threat var et innflytelsesrikt hardcore-band fra Washington D.C. bestående av Ian MacKaye på vokal, Jeff Nelson på trommer, Brian Baker på bass og Lyle Preslar på gitar. På de siste utgivelsene spilte Baker gitar mens Steve Hansgen overtok bassen. Bandet er kanskje mest kjent som gudfedrene til den såkalte straight edge-bevegelsen. Bandet ble grunnlagt i 1980 etter at MacKaye og Nelsons gamle band The Teen Idles hadde gått i oppløsning. De var inspirerte av band som Black Flag og Bad Brains, men spilte, særlig til å begynne med, en langt råere musikk. Tekstene var politisk orientert, og tok for seg temaer som religiøs indoktrinering, A4-samfunnet og behandlingen av ungdom. Men fremfor er det sangene deres mot alkohol, dop og fyll, som "Bottled Violence", "Out of Step" og ikke minst "Straight Edge", som huskes. Sangen "Guilty of Being White" ble beskyldt for å være en rasistisk sang, noe bandet selv benektet, og viste til at den handlet om hvordan fortidens synder reproduseres i stadig nye generasjoner. Minor Threat ga ut to 7" EPer på Dischord Records i 1981, før bandet tok pause mens Preslar var på college. I denne perioden startet Nelson og MacKaye Skewbald, mens Baker var innom Government Issue. Da Preslar kom tilbake kom bandet sammen igjen, nå med Hansgen som en forsterkning som ga musikken et noe mer fyldig lydbilde, og spilte inn mini-LPen «Out of Step». Musikalske uenigheter gjorde imidlertid at det ble uenigheter i bandet, og etter utgivelsen av 7" EPen «Salad Days» i 1983 var det slutt. Etter Minor Threat startet MacKaye bandet Embrace, og senere også band som Fugazi, Egg Hunt, Pailhead og The Evens. Baker startet etter en pause bandet Dag Nasty, og spiller i dag i Bad Religion. Preslar var innom bandet Samhain og er i dag ansatt ved Atlantic Records. Nelson var innom flere mindre band før han bestemte seg for å satse fullt ut på tegnekunsten. Han er også en av Washington D.C.s mest prominente politiske aktivister. Heller ikke Hansgen har siden spilt i spesielt prominente band. Siden bandet ble oppløst har det også blitt gitt ut en CD med alle bandets offisielle utgivelser, samt en live-video både på VHS og DVD. I 2005 presenterte sportsklesselskapet Nike en kampanje der de benyttet seg av illustrasjoner knyttet til Minor Threat uten tillatelse. Dette fikk MacKaye til å true med søksmål, ikke minst fordi Nike benytter seg av billig arbeidskraft i fattige, men det hele løste seg ved at selskapet trakk tilbake kampanjen og kom med en uforbeholden offentlig unnskyldning. Polyamori. Polyamori (engelsk "polyamory") betegner det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig, som alle involverte kjenner og aksepterer. Det åpnes for flere samtidige, intime og tillitsfulle kjærlighetsforhold, som normalt inkluderer sex, men ikke nødvendigvis. Mennesker som er i stand til å ha slike forhold, betegner seg selv som «polyamorøse», i dagligtale gjerne forkortet til «poly». Polyamori er ofte beskrevet som samtykkende, etisk, eller ansvarlig ikke-monogami. Begrepet benyttes av og til i videre forstand når det henvises til seksuelle forhold eller kjærlighetsforhold som ikke er seksuelt eksklusive, men det er uenighet om hvor bredt det gjelder. Imidlertid legges det stor vekt på etikk, ærlighet og åpenhet. Begrepet kan også brukes som et paraplybegrep som omfatter polygami, polyseksualitet, polyfidelitet (trofasthet til flere) og alle aspekter ved kjærligheten, mer eller mindre løsrevet fra de andre, så lenge det er snakk om flere involverte. Polyamori betegner også et nettverk eller en subkultur, hvor de involverte ønsker og velger åpne forhold, og hvor man gir hverandre støtte gjennom samtaler og utveksling av erfaringer. Polyamori setter spørsmålstegn ved parforhold som den eneste samlivsform, og åpner for at de involverte kan ha flere kjærlighetsforhold samtidig. Terminologi. Akkurat som «Internett» er polyamori en moderne orddannelse og sammensatt av det greske «poly» for mange og det latinske «amor» for «kjærlighet». Ordet ble skapt uavhengig av flere personer. Morning Glory Zell-Ravenheart var en av de som benyttet ordet første gang på engelsk i artikkelen «A Bouquet of Lovers» (1990). Utbredelsen av begrepet ble fremmet av Jennifer Wesp, som i 1992 grunnla Usenet- nyhetsgruppen. "Alt.polyamory." «Praksis, tilstand eller evne til å føre flere kjærlige og seksuelle forhold på samme tid, med alle involvertes fulle inneforståelse og viten.» Denne definisjonen er inkluderende, og utelukker dermed bevisst ikke for eksempel «swinging», så sant de som bedriver dette gjerne vil identifiseres med polyamori. Mange swingere har tette vennskapelige forhold med sine sexpartnere. Mange mennesker innenfor swinging og polyamori ser begge deler som en integrert del i åpen omgang med nærhet, tillit og seksualitet. De fremherskende elementer i polyamori er «flere enn en» og «kjærlig». Det betyr at de involverte i slike forhold bør ha en kjærlig og omsorgsfull relasjon til de mennesker som er en del av forholdet. Dermed er begrepet ikke beregnet til å brukes på forhold eller praksis, som utelukkende bygger på sex, orgier, prostitusjon, utroskap, sidesprang, seriemonogami eller partnerbytte. Ordet "polyamori" er ennå ikke akseptert i norske ordbøker. Avgrensning. Det er en markant forskjell mellom polyamori og begrepet polygami. Fremfor alt er polyamori ikke bundet til en samfunnsinstitusjon som ekteskapet. Som en logisk konsekvens skulle et kjærlighetsforhold mellom to mennesker i virkeligheten betegnes som «monoamori» istedenfor monogami. Og istedenfor å bruke ordet monogam, skulle ordet monoamorøs brukes som en motsetning til polyamorøs. Ofte brukes likevel ordet «polygami» om polyamorøse forhold, da det har vært det mest kjente og etablerte ordet for slike fenomener. Generelt. Mennesker som regner seg som polyamorøse, oppfatter og erfarer det som helt naturlig at man kan ha kjærlighetsforhold til flere personer samtidig. De setter spørsmålstegn ved om parforholdet eller ekteskapet skal være den eneste legitime samlivsform. Slik polyamorøse mennesker ser det, kan kjærlighet oppstå mellom flere mennesker på hver sin måte ettersom kjærlighet ikke er en endelig eller delelig vare. Polyamori defineres gjennom forholdets emosjonelle side. Seksualiteten står ikke i sentrum, men kan og skal – som i tradisjonelle forhold – gjerne spille en vesentlig rolle. Forutsetninger for polyamori er størst mulig ærlighet mellom alle involverte og gjensidig innforståtthet. Konseptet polyamori kjenner derfor ikke til hemmelige elsker, men muliggjør flere åpne kjærlighetsforhold. Alle mennesker som man liker/elsker, kan møtes med så mye hengivenhet og intimitet som de involverte finner ønskelig. Det er ingen grunn til å lyve når man har følelser for flere mennesker. Sjalusi og angst for å miste oppstår også blant polyamorøse mennesker, men det er ingen grunn til å fornekte disse følelsene heller. Derimot forsøker man å forhindre at slike følelser bestemmer ens handlinger, da dette i motsatt fall hurtig vil bryte ned forholdene. I motsetning til monogami, er det ved polyamori ingen grunn til å avslutte et forhold når en partner har et eller flere forskjellige, intensive forhold ved siden av. På tross av den deilige følelsen, ses akutt forelskelse i blant på med en viss forsiktighet, i det forelskelse kan gjøre det vanskelig å balansere alle partneres behov, og kan fremprovosere forhastede beslutninger. Polyamorøse forhold kan i verste fall fremprovosere følelsesmessig stress, hvis konflikter eller sjalusi mellom partene oppstår. Derfor legges det vekt på at alle involverte er klar over det, og fritt velger denne samlivsformen. Nye forhold har det dessuten med å avdekke usikkerhet og uløste konflikter i allerede etablerte forhold, selv om disse har bestått i lang tid. Derfor forhandler partnere i langvarige forhold ofte om en avtale eller regler om atferd i nye forhold. Orienteringen mot polyamori ses av noen mennesker som et valg. De fleste polyamorøse anser likevel sin preferanse for å være en slags «programmering». Mange mennesker som lever i polyamorøse forhold, har gjentatte ganger erfart at monogame forhold enten ikke fungerer for dem, eller at de ikke blir lykkelige. Likevel er det ikke monogami som individuelt valg som fordømmes. Til gjengjeld settes det spørsmålstegn ved monogami som samfunnsnorm (heteronormaktivitet eller mononormaktivitet) og den ofte medfølgende dobbeltmoral. Et omfattende, nødvendig og stadig pågående «parforholdsarbeid» er noe som ofte kjennetegner gode monogame forhold. Polyamorøse mennesker opplever i stor grad det samme i sine forhold, men i utvidet forstand. Det at man gir avkall på subjektiv eller reell sikkerhet, kompenseres ved mangfold, dynamikk, flere å dele gledene og kjærligheten med og støtte fra et utvidet forholds- eller familienettverk. Mange polyamorøse opplever dette som mer ekte for dem selv og at det gir grobunn for sterkere personlig utvikling og selvrealisering. Variasjoner. Polyamorøse forhold kan leves i forskjellige former, ettersom hvert forhold er unikt. Noen ganger finner man et primært forhold hos et samlevende par, der begge partnere har forskjellige, intensive forhold ved siden av (åpent ekteskap). Det er også mulig at en gruppe mennesker danner et eksklusivt nettverk, hvor man kun har kjærlighetsforhold med hverandre ("polyfidelity"). Også partnerskap mellom flere enn to mennesker (gruppeekteskap), forholdsnettverk mellom ikke samboende personer (intime nettverk) samt utvidede vennskapsforhold kan iakttas. Mange av disse forholdene varer over lang tid. Også kjærlige forhold, som ikke inkluderer sex – for eksempel fordi det ville være å krenke en avtale fra et annet forhold – kan betegnes som polyamorøse. En utførlig skildring av forskjellige forholdsformer, kan man finne i Dossie Eastons og Catherine Liszts bok "The Ethical Slut". Polyamori som subkultur. I praksis danner polyamori i dag en subkultur, som tildels er organisert ved hjelp av internett, dels via regionale møter hvor erfaringer utveksles. En høy prosentandel av denne subkulturen er biseksuelt orientert, men det finnes alle seksuelle orienteringer. Noen i subkulturen taler åpent om sin foretrukne forholdsform, for eksempel på arbeidsplassen, eller til familie og venner. Det har vært fryktet at polyamorøse kjærlighetsforhold kunne ha negative følger for eventuelle barn i forholdet. Erfaringene har vist at dette ikke stemmer, da under forutsetning av at de involverte lever i stabile forhold. For tenåringsbarn i identitetsutviklingsfasen kan foreldrenes forholdsform utløse usikkerhet. Mindre barn profitterer derimot ofte av å ha ekstra kontaktpersoner. Barn i disse forholdene ser i noen tilfeller ikke-ekskluderende relasjoner som en mulighet for seg selv, men det skjer også at velger tradisjonelle samlivsformer senere i livet. I blant fortelles det at barn viser mindre eller ingen sjalusi, noe som underbygger teorien om at sjalusi er en (om enn meget dypt) tillært kulturnorm. Polyamori-subkulturen leverer også viktige informasjons- og opplysningsbidrag, i sær på områder som kommunikasjon, insistering på klare forhold, familieplanlegging, prevensjon og sikker sex. Verdier i Polyamori. Verdiene omtalt her er "idealer" og som ved alle idealer, er det ikke sikkert man oppnår dem. Om det forekommer alvorlige avvik fra idealene i et polyamorøst forhold, anses dette som like graverende som i et hvilket som helst annet forhold. Troskap. Monogame forhold har troskapsbegreper i relasjon til følelser og seksualitet basert på eksklusivitet. Når man overtrer denne grensen, betraktes det som utroskap. Polyamorøse forhold definerer sin satsing på forholdet på andre hensyn enn seksuell eksklusivitet, som for eksempel «tillit og ærlighet» eller «la oss bli gamle sammen». Ærlighet og respekt. De fleste mennesker som lever polyamorøst, anser ærlighet overfor alle partnere for å være meget viktig. Man fraråder normalt stilltiende avtaler i stil med «gjør hva du vil, men la meg slippe å høre om det», da man underforstått sier at den slags avtaler hevder at elskeren ikke kan tåle sannheten, eller ikke ville overholde avtaler likevel. En partners elsker/elskerinne skal aksepteres som som en del av partnerens liv, og ikke bare tolereres. Respekt for et annet menneske inkluderer respekt for vedkommendes liv og helbred. Intim omgang med flere partnere forutsetter derfor sikker sex, og at man setter seg inn i risikoen med seksuelt overførte sykdommer. Kommunikasjon og forhandling. Fordi det ikke finnes noen «standardprosedyre» for polyamorøse forhold, kan alle involverte ha forskjellig oppfatninger av forholdet. Hvis man ikke snakker om disse forskjellige forventningene, kan forholdet gå i stykker. Derfor fastlegger mange poly-folk i fellesskap regler for forholdet. I motsetning til for eksempel de i ekteskapet gitte regler, er poly- forhandlinger ofte en prosess, som varer like lenge som selve forholdet. Ekteskapets regler følger ofte samfunnsnormene, som overflødiggjør en nærmere diskusjon. Der det ikke finnes normer for polyamory, må emner som barn, barneoppdragelse, prevensjon, økonomi osv. avtales innbyrdes på en respektfull og forstående måte. Som polyamoryforholdenes mantra hører man derfor ofte: «Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon!» Noen polyamorøse kan ha en avslappet innstilling til forhold, man vet at feiltrinn kan skje, og hvor vanskelig det er å leve opp til idealene. Når feil skjer, er kommunikasjon et av de viktigste redskaper for å utbedre skaden og å gjenopprette den gjensidige tillit. Ikke-eiende atferd. Mennesker som lever i konvensjonelle forhold avtaler sjelden under noen omstendighet å inngå forhold med andre fordi nye forhold vil kunne utvanne eller erstatte det bestående forholdet. Polyamorøse mennesker anser at denne problemstillingen er problematisk. Årsaken er at den gjensidige tilliten erstattes av eiende forbud og fornemmelse av eierskap slik som «du er min». Dette er en avspeiling av en kulturell formodning om at en partner skal bindes for at han eller hun ikke skal «drive vekk» og at nye forhold vil bringe bindingen i fare. Denne begrensningen tjener også delvis til å forhindre sjalusiutbrudd. Å leve polyamorøst krever en stor mengde tillit. Polyamorøse mennesker har en tendens til å se på sine partneres forhold som en berikelse snarere enn en trussel. Fritt etter mottoet «hvis du elsker noe, gi slipp. Vender det tilbake, har du ikke mistet det. Vender det aldri tilbake, har du aldri eid det.» ser de fleste polyamorøse «eiende» atferd som noe som skal unngås. Dette krever både tillit og selvtillit. Og selv om det kan virke umulig, opplever noen mennesker lykke ved å iaktta deres partners gjensidige kjærlighet til andre. Men selv om ikke-eiende atferd er en viktig del i mange poly-forhold, er dette punkt ikke så universelt som de andre verdiene. I noen poly-forhold finnes det et primært forhold, som har høyere prioritet. Dette kan gi utslag i en primærpartners vetorett eller ved andre asymmetriske avtaler. Kompersjon. Kompersjon eller lykkemedfølelse er følelsen av lykke eller glede som oppstår når en person opplever glede i en annens Verdienes betydning i polyamori og monogami. Som man kan se av det ovenstående, er det ikke så meget selve verdiene, som adskiller polyamori og monogami, men snarere verdienes prioritering. Selv om det finnes tilhengere av polyamori som ser sin verdiprioritering som overlegen, finnes det mange andre som ser begge samlivsformer som likeverdige, og som uttrykk for et personlig valg. Konformitet og «eiende» atferd ses like så lite som nødvendige egenskaper i monogame forhold, som polyamori ses som uttrykk for manglende evne til å forplikte seg. Seksuell identitet. Når et menneske oppdager polyamori som behov eller selvvalgt alternativ forholdsform, kan det oppstå en seksuell identitetskrise. Omvendt kan mennesker med en alternativ seksuell rolleforståelse eller identitet ved hjelp av polyamori finne en mulighet til å inngå faste forhold, uten å undertrykke eller tilsidesette deler av sin seksualitet. Både polyamori og "gender trouble" (se Judith Butler) krever imidlertid forklaring og møter derfor ofte avvisning hos de mennesker som ser monogame parforhold og fasttømrede seksuelle identiteter som eneste legitime samlivsform. Uviljen til å beskjeftige seg mere inngående med polyamori og gender trouble, kan være en av årsakene til en hyppig sammenblanding med henholdsvis biseksualitet og swinging og/eller promiskuitet. Polyamori vs. ”fri kjærlighet”. Noe av det viktige i et polyamorøst forhold, er at de involverte er entusiastiske partnere som er informert om hverandre. Veien til et velfungerende forhold går via god kommunikasjon, ærlighet og respekt. Disse faktorene utgjør en klar avgrensning fra 1970-årenes populære begrep «fri kjærlighet». Det er viktig å påpeke at polyamori i dag tar mer høyde for alle mellommenneskelige følelsesmessige aspekter, blant annet sjalusi, enn det som var tilfellet på 1970-tallet. Polyamori i Norge. 7. april 2006 kom artikkelen om polyamori på norsk i wikipedia. Siden dukket det opp flere blogger som tar opp emnet, en av dem "Våre liv som oss" inviterte til det første polyamorøse møte 10 juni 2007 i Oslo. Ut fra dette har forumet PolyNorge utviklet seg, som også jevnlig møtes i den virkelige verden. Her diskuteres polyamori med alle dens ulike uttrykksformer. Det har også vært flere avisartikler i den norske presse om polyamori og åpne forhold (som er beslektet, men ikke det samme). Kråkerøybrua. Kråkerøybrua er ei veibru over Glommas vestre løp på Kråkerøyveien, riksvei 108, i Fredrikstad kommune i Østfold. Brua forbinder Kråkerøy med fastlandet i Fredrikstad sentrum, og ble åpnet 29. juni 1957. Den er ei klaffebru med lengde 180 meter og hovedspenn 48 meter. Seilingshøyden er 9,5 meter. Dischord Records. Dischord Records er et amerikansk plateselskap som først og fremst gir ut punk og hardcore. Selskapet ble grunnlagt av Ian MacKaye og Jeff Nelson i 1980 for å gi ut The Teen Idles' 7" EP. Selskapet er den dag i dag et utpreget undergrunnsselskap, og kommer kun med utgivelser med band fra området rundt Washington D.C.. Blant de mer kjente bandene som har kommet med utgivelser på Dischord er Minor Threat, Embrace, Fugazi, Dag Nasty, Scream, Lungfish, Jawbox og Shudder to Think. Flere av utgivelsene er for øvrig produsert av Joan Jett. Selskapet ga ut flere av de utgivelsene som i ettertid har blitt stående som de første utgivelsene i emo-sjangeren Dag Nasty. Dag Nasty er et amerikansk punk/hardcore-band som ble grunnlagt i 1985 av Brian Baker (gitar), Colin Sears (trommer), Roger Marbury (bass) og Shawn Brown (vokal). Den melodiske hardcoren bandet spilte øvde en stor innflytelse på utviklingen av emo, og Dag Nasty regnes av mange som en av sjangerens pionerer. Brown forlot bandet før innspillingen av den første LPen «Can I Say», som kom i 1986 og ble erstattet av Dave Smalley som tidligere hadde vært med i DYS. Året etterpå kom oppfølgeren «Wig Out at Denko's», nå med Doug Carrion på bass og Peter Cortner på vokal. I 1988 ga bandet ut «Field Day», som i enda større grad enn tidligere utgivelser var pop-preget. Albumet fikk en blandet mottakelse, og kort tid etter valgte bandet å legge inn årene. I 1991 ble albumet «85-86» gitt ut. Dette inneholdt, som tittelen antyder, opptak fra før «Can I Say». Kort tid etter ble bandet gjenforent med Smalley på vokal. De ga ut «Four on the Floor» før de igjen ble oppløst. I 2002 ble de nok en gang gjenforent, og ga ut LPen «Minority of One», som var råere enn tidligere Dag Nasty-utgivelser. Bandet har vært gjenforent flere ganger siden, men det har ikke kommet noen utgivelser siden. Baker er i dag gitarist i Bad Religion, mens Smalley driver bandet Down by Law ved siden av jobben som medredaktør for lokalavisa Free Lance-Star i Fredericksburg, Virginia der han, i kontrast til sin punk-fortid, har fremstått som en forvarer av George W. Bush. Endometriose. Endometriose er en sykdom som kan oppstå hos kvinner i fruktbar alder.Endometriose er en tilstand der vev som tilsvarer den blodrike slimhinnen i livmoren, endometrium, finnes andre steder i kroppen. Vevet påvirkes av hormonforandringene under menstruasjonssyklus. Endometriosen kan være på en overflate som vil blø under menstruasjonen på samme måte som fra livmoren. Vevet kan også være inne i fast vev, og vil da fungere som en cyste som blir mer blodfylt og større under menstruasjonen. Endometriose er vanlig på organer i bukhulen. Den vanligste forklaringen på endometriose i bukhulen er at noe av menstruasjonsblodet med celler fra endometriet føres gjennom egglederen ut i bukhulen og fester seg på bukhinnen, eggstokker,tarmen og urinveier. Det skapes lesjoner, blodfylte cyster og sammenvoksninger, som resulterer i betennelser, smerter, barnløshet og mulige andre medisinske problemer. Det kan forekomme endometriose i neseslimhinnen. Kvinnen vil da blø neseblod under menstruasjonen. Endometriose kan oppstå i gamle arr på huden eller indre arr etter operasjoner. Symptomene: Smerter ved menstruasjon, eggløsning, samleie, tarmbevegelse/avføring og vannlating. Tretthet. Oppblåsthet, kvalme, sterke menstruasjonsblødninger. Problemer med å bli gravid. Aktuell behandling er smertestillende, p-piller, hormonbehandling(varierte grader) og kirurgisk fjerning (kikkehullsoperasjon) / hysterektomi (kirurgisk fjerning av livmoren). Man vet ikke hvordan sykdommen oppstår og det finnes heller ingen definitiv kur. Iboga. Iboga ("Tabernanthe iboga"), også kjent som svart klaseormdrue, er en staudebusk som vokser i regnskog. Planten inneholder ibogain, et hallusinogen som stimulerer sentralnervesystemet når det tas i små doser og fremkaller visjoner i høyere doser. Iboga vokser normalt til en høyde av to meter, og kan til slutt vokse seg til et lite tre opptil ti meter høyt, forutsatt ideelle forhold. Den har små, grønne blader. Blomstene er hvite og lyserøde, mens den avlange, ovale frukten er oransje. Dens gulfargede røtter inneholder en rekke indol alkaloider, først og fremst ibogain, som finnes i høyest konsentrasjon i rotbarken. Materialet i rota er bittert og forårsaker nummenhet i munnen. Tradisjonell bruk. Ibogatreet er hovedpillaren i bwiti-religionen som praktiseres vest i Sentral-Afrika, særlig i Gabon, Kamerun og Republikken Kongo, og som benytter plantens alkaloidinneholdende røtter i en rekke seremonier. Iboga blir tatt i massive doser av innvidde når de opptas i religionen, og på en mer jevnlig basis blir det spist i mindre doser i forbindelse med ritualer og stammedanser, som vanligvis utføres om natten. Bwitiene har blitt utsatt for forfølgelse av katolske misjonærer som til denne dag er sterkt motstandere av bwitienes voksende religiøse bevegelse. Léon M'ba, Gabons første president gikk ut og forsvarte Bwiti-religionen i fransk kolonirett. Avhengighetsbehandling. Utenfor Afrika blir ibogaekstrakter, og i tillegg renset obogain-alkaloid, også brukt i behandlingen av opiat-avhengighet. Rusopplevelsen kan vare i flere dager, og når den er fullført vil personen generelt ikke lenger være fysisk avhengig. En metadon-avhengig fortalte til det nederlandske nyhetsbakgrunns-programmet "2 vandaag" at han på bare fire dager nådde en tilstand som normalt ville tatt ham tre måneder, men uten pinslene. Beviser tyder på at ibogain også kan hjelpe til å avbryte avhengighet av alkohol og nikotin. Det har imidlertid ikke blitt utført dybdeundersøkelser på mennesker. De farmakologiske virkningene er ganske ukontroversielle med hundrevis av fagfellevurderte forskningsrapporter som støtte. Formelle kliniske undersøkelser er imidlertid ikke blitt fullført. Juridisk status. Iboga er forbudt eller underlagt restriksjoner i USA, Belgia, Sverige, Polen, Sveits og Danmark. Rotmateriale og ekstrakter av det kan skaffes gjennom forskjellige europeiske «smart shops». Hovedserien 1953–54. Hovedserien 1953-54 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra juli 1953 til juni 1954. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. Skeid vant gruppe A, og Fredrikstad gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Fredrikstad 2–1. Hovedserien 1954–55. Hovedserien 1954-55 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra juli 1954 til mai 1955. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Larvik Turn 4-2. Scientific American. "Scientific American" (forkortet "SciAm") er et amerikansk populærvitenskapelig tidsskrift som har utkommet månedlig siden 28. august 1845. Det er det tidsskriftet som har utkommet lengst kontinuerlig i USA. "Scientific American" selger omtrent 555 000 blader i USA og 90 000 i Europa, hver måned. Andre språkutgaver. Den første fremmedspråklige utgaven av "Scientific American", spanske "La America Cientifica", ble utgitt i 1890. Utgivelsen av denne publikasjonen stoppet i 1905, og det gikk 63 år før den neste fremmedspråklige utgaven så dagens lys. I 1960 ble den italienske utgaven "Le Scienze" lansert, og en japansk utgave fulgte tre år senere. Idag publiseres "Scientific American" i atten språkutgaver. Hovedserien 1955–56. Hovedserien 1955-56 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra juli 1955 til mai 1956. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Larvik Turn 3-2. Fotballklubben Kvik. Fotballklubben Kvik, også kalt Kvik Trondheim (stiftet 6. oktober 1900) er en norsk fotballklubb fra Trondheim. Idrettslaget har spilt på det øverste nivået tre sesonger, i Norgesserien 1947–48 og i Hovedserien i 1951-52 og 1955-56. A-laget stiller i 2012-sesongen med lag i 3.- og 5. divisjon. Historie. Fotball har alltid vært hovedgrenen i Kvik, selv om det i perioder har vært også andre aktiviteter som ski, boksing og bandy. Kvik hadde sin gullalder i 1920-årene. De fleste kampene gikk da på datidens hovedarena, den gode Sorgenfri gressbane. Takket være nøktern ledelse kom klubben ut av 1930-årene (økonomisk depresjon) med en lovende rekruttering og utvikling. Under 2. verdenskrig ble klubborganisasjonen holdt intakt ved at ledelsen ganske regelmessig samlet seg rundt bridgebordet. I 1960-åra kjempet Kvik i 2. divisjon mot lag som Rosenborg, og. Kvik rykket ned i 1968 og har siden den gang stort sett holdt seg i 3. og 4. divisjon. Kvik'an var representert høyt i serie og cup med deltakelse i Hovedserien både i 52 og 56. Fra 1979–98 hadde Kvik også en avdeling for kvinnefotball, der seniorlaget i årene 1985 – 87 var i den øverste divisjonen i Trøndelag. Drakt. Draktene har vertikale blå/hvite striper og blå shorts, med brodert kvik-logo på øvre venstre side, og Sparebank 1 logo midt på drakten og på begge skuldre. Kvik-cup. FK Kvik arrangerer hvert år Norges største innendørs fotball cup i Trondheimsområdet. Kvik-cup har siden starten i 1981 vært svært viktig for Kviks drift, både på grunn av økonomi og for å rekruttere nye ildsjeler. Kvik-cup er svært tradisjonsrik og er en av hovedinntektskildene til klubben. Blant annet deltok Ole Gunnar Solskjær i cupen som spiller for Clausenengen. Portlandsement. Portlandsement er den mest brukte sementtypen. Portlandsement ble patentert i England i 1824. Navnet er avledet fra «Portland-stein», en type stein som ble tatt ut fra øya Portland i England. Da portlandsementen ble utviklet skilte den seg ut fra de andre sementtypene som ble produsert, og fikk et eget navn. Med tiden har begrepet «portlandssement» blitt utvannet til å bli en fellesbetegnelse for nær sagt all sement som brukes. Oluf. Oluf er en opprinnelig dansk form av mannsnavnet "Olaf". "Oluf" har dansk navnedag 29. juli. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Volsetåtten. Volsetåtten (norrønt "Vǫlsa þáttr", også referert til som Volseblotet) er en tått, en kort islendingesaga fra 1200-tallet. Historien foregår i Norge i tiden mellom Olav den helliges regjeringstid (1015-1028) og Olavs død i 1030. Tåtten baserer seg på minner om en hedensk falloskultus. Volse (norrønt "vǫlsi" = fallos) blir oppbevart i lin og løk, urter som spiller en betydning som seksualsymbolikk. Som tekst betraktet tilhører den gruppen av «omvendelseståtter» ("conversion tættir"); det er fortellinger hvor kontrasten mellom hedensk praksis og kristen tro synliggjøres, og hvor historien ender med at de gammeltroende tar dåpen og omvender seg. «Vǫlsa þáttr is a Christian satire on paganism that might date from the fourtenth cenutry, but its verses preserve some very old ritual formulas, and the portrait of a phallic cult contains genuine ancient features.» Handlingsreferat. Det fortelles at en gammel mann og en gammel kvinne levde sammen med deres livlige sønn og oppvakte datter på en odde langt fra andre mennesker. De hadde også en mannlig og en kvinnelig trell. Da trellen hadde slaktet hesten og skulle til å kvitte seg med penisen løp akkurat gutten forbi, tok den og dro til det stedet der hans mor, søsteren og den kvinnelige trellen satt. Der ertet han trellkvinnen med at lemmet ikke ville vært kjedelig mellom bena på henne, hvorpå trellkvinnen lo. Datteren sa til broren at han skulle kvitte seg med den ekle saken, men hennes gamle mor reiste seg og sa at den var en nyttig sak og ikke skulle slenges bort. Hun pakket den inn i et lintørkle sammen med løk og urter for å bevare den og la den i skrinet sitt. Hver kveld den høsten tok hun den ut av skrinet og ba til den som til sin gud og lot resten av husholdet ta del. Hun framsa en regle over den, ga den til sin husbond som gjorde det samme og så videre til alle hadde tatt del. En dag da Olav den hellige var på rømmen fra Knut den store, kom han forbi odden der de bodde. Han hadde hørt om deres tilbedelse og ønsket å omvende dem til den kristne tro. Han dro til boplassen deres og hadde bare med seg Finn Arnesson og Tormod Kolbrunarskald, og de var alle kledd i grå kapper for å skjule hvem de var. De steg inn i huset og da det var mørkt, møtte de datteren som spurte dem hvem de var. Alle svarte de at navnet deres var "Grím" som betyr hettekledd. Jenta lot seg ikke lure og sa at hun så det var kong Olav. Han ba henne da om å holde tett om dette. Så møtte de resten av husfolket og de ble invitert til middag. Den gamle kvinnen kom sist og hun bar på völsi, penisen. Hun puttet völsi i fanget på mannen sin og leste et kvad som sa: «måtte jettekvinnen ("Mǫrnir") ta imot denne hellige gjenstanden». Husbonden godtok det og leste et kvad som bar i seg den samme setningen, og dette fortsatte helt til alle i selskapet, med unntak av kongen, hadde resitert et kvad med denne setningen i seg. Da det var kongens tur avslørte han hvem han var og prekte om kristendommen, men den gamle kvinnen var svært mistroisk mens derimot husbond hennes var veldig interessert. Til slutt godtok de alle å bli døpt av kongens kapellan og de forble kristne i all tid siden. Teksthistorie. Teksten er kjent fra "Flatøyboken", der den fins som et innskudd i "Olav den helliges saga". Den ble oversatt til norsk av Magnus Rindal i 1978, og finnes også i antologien "Voluspå, og andre norrøne helligtekster". Dashiell Hammett. (Samuel) Dashiell Hammett (født 27. mai 1894, død 10. januar 1961) var en amerikansk kriminalforfatter og filmdramatiker. Som foregangsmann innenfor den «hardkokte skolen» regnes han idag som en av 1900-tallets betydeligste, amerikanske forfattere. Forfatteren. Hammett hadde ingen formell utdannelse, men arbeidet i et utall bransjer fra 14-årsalderen. I et par perioder før og etter første verdenskrig var han ansatt som etterforsker i Pinkertons detektivbyrå. Erfaringene herfra preger mange av Hammetts fortellinger. Forfatterskapet begynte da tuberkulose tvang Hammett til å gi opp detektivjobben. Senere arbeidet han også periodevis i reklamebransjen, og som kritiker og filmmanusforfatter. Dashiell Hammett ble rammet av skrivesperre, og fullførte ingen fortellinger etter midten av 1930-tallet. Etter at han ble idømt en fengselsstraff under McCarthy-prosessene og mistet inntektene fra Hollywood, slet han med bunnløse, økonomiske problemer. Dashiell Hammett var svært belest, og fortellingene hans er påvirket av alt fra klassisk drama og myte via islandske sagaer til 1900-tallets populærlitteratur. Forfatterskapet består stort sett av noveller; de fleste publisert i «pulp»-magasinet "Black Mask". Hammetts romaner ble først publisert som føljetonger eller novellesuiter i dette bladet. Han arbeidet også med tegneserier og var den første forfatteren av avisserien "Secret Agent X-9" (illustrert av Alex Raymond). Hovedpersonene. I et flertall av novellene, i novellesuiten "The Dain Curse" og romanen "Red Harvest" (også opprinnelig en novellesuite), er hovedpersonen den navnløse detektiven fra Continental detektivbyrå (modellert over Pinkerton's): En liten, tykkfallen og skallet, middelaldrende mann uten påtrengende privatliv. Hammetts mest kjente detektiv er likevel (takket være Humphrey Bogarts rolle i John Hustons "The Maltese Falcon") Sam Spade, som opptrer i romanen "The Maltese Falcon" og tre noveller. Tematikk. Et gjennomgangstema i Hammetts forfatterskap er det korrupte og voldsplagede lokalsamfunnet, i fortellinger som «Nightmare Town», «Corkscrew» og "Red Harvest". "Red Harvest" bygger delvis på forfatterens egne erfaringer som innleid streikebryter i Butte, Montana, like etter verdenskrigen. "Corkscrew" er også et eksempel på Hammetts interesse for genrelitteratur – her en westernhistorie plassert i forfatterens samtid. «This King Business» er til dels en parodi på datidens populære «Ruritania»-historier, der en ung amerikaner ender som konge i en europeisk lilleputtstat (hos Hammett får den navnløse detektiven oppgaven med å redde amerikaneren og pengene hans ut av det politiske kaoset som oppstår). Også andre fortellinger skildrer samfunn der vold og kriminalitet truer selve samfunnsstrukturen. Hammetts politiske synspunkter tatt i betraktning, kan dette leses som en advarsel mot kapitalismen på sitt verste. Et annet innflytelsesrikt Hammett-motiv finner vi i romanen "The Glass Key": Et ødipalt preget far/sønn-forhold mellom en korrupt samfunnsstøtte og hans yngre assistent. De fleste av Hammetts helt/antihelt-fremstillinger har preg av selvportrett. Hammett og filmen. Fortellinger som «Nightmare Town», «Corkscrew» og "Red Harvest" har dannet grunnlag for utallige western-filmer (og for Akira Kurozawas "Yojimbo"); oftest uten at Hammett er kreditert. "Malteserfalken" ble filmet flere ganger; mest suksessfullt av John Huston i 1940. Da var filmatiseringen av "The Thin Man" allerede blitt en suksess, i den grad at det ble laget flere oppfølgere med Hammet selv blant manusforfatterne. Dashiell Hammett er selv blitt «fiksjonsfigur» i flere filmer, som Wim Wenders "Hammett" (etter Joe Gores roman). Han portretteres også, pseudonymt, som alkoholisert Hollywood-legende i brødrene brødrene Coens "Barton Fink" (der Hammetts samboer Lillian Hellman er modell for drapsofferet). Coen-brødrene har forøvrig også brukt hans roman "The Glass Key" som forelegg for "Miller's Crossing". Av andre nyere filmadapsjoner kan nevnes Walter Hills "Last Man Standing" (vesentlig basert på "Red Harvest", med trekk fra «Nightmare Town»). Bibliografi. Alle Hammetts tekster ble først utgitt i magasiner som "Black Mask". Romanene i bokform er bearbeidelser av novellesuiter etter føljetonger. Novellesamlinger. Hammetts noveller er utgitt i samlinger fra 1940-tallet av; de ovennevnte utgivelsene kan regnes som de mest «autoritative». Norske utgaver overensstemmer ikke med de amerikanske. Finn Moe. Finn Moe (født 12. oktober 1902 i Bergen, Hordaland, død 6. august 1971) var en norsk politiker (Ap). Han ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 1950. Han var vararepresentant fra 1945 til 1949. Moe var FN-ambassadør i 1948–1949 og utenriksredaktør i Arbeiderbladet. Rollefigur. En rollefigur, også kalt rolleskikkelse, rolleperson, eller bare rolle, figur eller person, er den personen som en skuespiller spiller i et skuespill, en spillefilm eller TV-serie. Betegnelsen brukes også om andre fiktive, det vil si oppdiktede, personer som blir omtalt eller framstilt i fortellinger, bøker, dataspill og liknende. I rollespill brukes gjerne betegnelsen rollekarakter om de figurene som hver deltaker spiller eller representerer. Ordet karakter kan brukes om egenskaper ved rollefigurer (eller personer alment), men ikke om selve figurene. Det er en mengde kjente rolleskikkelser fra berømte teaterstykker, såvel som personer og figurer fra eventyr, historier og moderne populærkultur. Rollekarakterer i rollespill. I verbale rollespill er informasjonen om rollekarakteren som oftest beskrevet på et ark som spilleren har foran seg under spillets gang. Rollekarakterens egenskaper er beskrevet på arkene. Hvordan denne beskrivelsen er foretatt er ulik fra spill til spill. Ofte er rollekarakterens utseende, personlighetstrekk og tidligere historie beskrevet i korte trekk med tekst. Rollekarakterens evner (f.eks. styrke og visdom) og ferdigheter (f.eks. riding og klatring) er gjerne beskrevet med tall. En "rollekarakter" som er sterk vil ha et høyere tallnivå på styrke enn en rollekarakter som er svak. Disse tallverdiene blir i de fleste rollespill brukt sammen med terninger for å avgjøre hvor godt rollekarakterene lykkes i det de prøver på. For eksempel kan spillerne trille en terning og legge til styrke når de skal se hvem som gjøre det best i en styrkeprøve. Teoretiske og praktiske tilnærminger til rollen. I en del nyere rollespill, så som Dogs in the Vineyard, blir rollekarakteren sett på ikke som en representasjon av rollens evner, men som en samling med ressurser "spilleren" har tilgjengelig for å påvirke fortellingen. Ifølge Big Model-teorien vil spillere ha forskjellige tilnærmelser til spillet, som vil påvirke hvordan de opplever og bruker rollen. Spillere kan f. eks. velge å behandle rollen som en taktisk brikke i et spill, som et fokus for å leve seg inn i en fiktiv verden, eller som et verktøy for å skape en dramatisk fortelling. Truls Ørpen. Truls W. Ørpen (født 27. mars 1880 i Krødsherad, død 28. mars 1958 i Modum) var en norsk spellemann fra Krødsherad i Buskerud. Han var den fremste tradisjonsbæreren av Kryllingspel, og hadde gått i lære hos spellemennene Wilhelm Sorteberg og Johan Kleven, Anders Vinna og Ole Skogly. Truls Ørpen var kanskje den mest velhavende spellemannen i sin tid. Ørpen begynte å spille fele da han var 7–8 år gammel, og fikk mye av spellet sitt fra eldre spellemenn i bygda. Han reiste tidlig ut, og lærte seg slåttespill fra andre bygder. De viktigste læremestrene hans i Telemark var Torkjell Haugerud og Gunnulf Borgen. Han skaffet seg også Arne Bjørndals notenedskrifter av spell fra Vestlandet. Noter hadde han lært seg mens han gikk lærerskolen. Der fikk han også en smule musikkteori. Gjennom å studere nedskriftene til Bjørndal fikk Ørpen en idé om hvordan han selv kunne skrive slåttene ned. Han tok også i bruk båndopptager som redskap i dette arbeidet, og han fikk etterhvert statsstipend for å samle nedskrifter. Ørpen ble en svært slåttekyndig spellemann, og var flink til å legge fram historisk stoff knyttet til slåttene. Han traff Ola Mosafinn på Voss året før denne døde i 1912. Truls Ørpen skaffet seg også solid kjennskap til tradisjonen i Numedal gjennom Steingrim Haukjem, som kjørte tømmer til Krødsherad i mange år. Ørpen skrev ned 40 slåtter etter Haukjem. Han underviste også Odd Bakkerud fra Rukkedalen, som en tid var gårdsgutt på Ørpen. Det var først etter at han fylte femti at Ørpen ble lagt merke til og anerkjent som storspellemann. Han vant Landskappleiken i 1929 og 1933. Fra da av deltok han i mange radiosendinger av folkemusikk, og ble etterspurt som kappleiksdommer. Han flyttet til Drolsum i Modum i 1940, og bodde der til sin død i 1958. På Drolsum virket han som skolelærer. Fra 1954 arbeidet han med sjubindsverket "Norsk folkemusikk" eller Hardingfeleverket, sammen med Arne Bjørndal og Eivind Groven. 300 av slåttene i verket er det Ørpen som har skrevet ned. Han fikk vært med på det første bindet og deler av det andre før han døde. På samme tid spilte han inn en rekke gamle kryllingslåtter for NRK, og gjorde en del opptak av muntlig tradisjon fra Krødsherad. Han sendte også opplysninger om kryllingdialekta til Norsk Målførearkiv. Selv om Ørpen gjorde en stor innsats for slåttespellet i Krødsherad, var det ingen i den kommunen som kom til å løfte arven etter ham. Han fikk til gjengjeld registrert og spilt inn mye av materialet sitt. I dag blir tradisjonen etter ham tatt vare på at Per Åsmund Omholt fra Veme og Steinar Strøm fra Sigdal. Det ble reist en statue av Truls Ørpen utenfor kommunehuset på Noresund i 1970. Anne-Kari Skarðhamar. Anne-Kari Skarðhamar (født 1946) er en norsk litteratur- og språkviter. Hun er professor i nordisk litteratur ved Høgskolen i Oslo, og har en doktorgrad på en avhandling om Christian Matras' poesi. Hun har også gjendiktet Matras' til norsk, skrevet om William Heinesen og om "litteraturpedagogikk". Willibald Alexis. Willibald Alexis, egentlig Georg Wilhelm Heinrich Häring (født 29. juni 1798 i Breslau, død 16. desember 1871 i Arnstadt) var en tysk forfatter og dikter. Alexis var av hugenottisk opprinnelse, og studerte jus i Berlin og Breslau, før han arbeidet ved Berlins kammerrett. Samtidig skrev han for "Berliner Conversationsblatt", som han ble redaktør for noen år senere. I Berlin grunnla han en rekke bokhandler. Willibald Alexis ble særlig påvirket av den skotske forfatteren Walter Scott, av Ludwig Tieck og den ungtyske bevegelsen. Han utgav fra 1842 en samling kriminalromaner sammen med Julius Eduard Hitzig, med handling fra Mark Brandenburg. Hans kulturhistoriske skildringer gav ham æresnavnet «den markiske Scott» allede i samtiden. Alexis regnes som grunnlegger av den historiske realismen i tysk litteratur, som Theodor Fontane førte til et høydepunkt. Alexis besøkte Norge i 1828. Bl.a. var han gjest hos direktøren på Blaafarveværket, Benjamin Wegner, og har skrevet om Norgesbesøket i boken "Høstreise gjennom Skandinavia". Ibogain. Ibogain er et indolalkaloid og et lengevirkende hallusinogen som i økende grad har blitt kjent for sin anvendelse i behandling av opioid-avhengighet og liknende avhengighets-syndromer. Det forekommer naturlig i en rekke av plantene i gravmyrtfamilien, blant dem først og fremst i iboga. Historie. Ibogain ble første gang isolert fra rotbarken til "tabernanthe iboga" i 1901 av Dybowski og Landrin og uavhengig av dette av Haller og Heckel samme år. Eksemplarer av planten ble skaffet til veie fra Gabon på midten av 1800-tallet, der den har blitt brukt i innvielsesritualer i bwiti-religionen. Den utfordrende fullstendige syntese oppnådde G. Büchi i 1966. Siden den gang har ytterligere fullstendig syntetiske fremstillingsruter blitt utviklet. Bruken av ibogain i behandlingen av forstyrrelser knyttet til stoffbruk hos mennesker ble først gang foreslått av Howard Lotsof i en amerikanske patent i 1985. Ibogains evne til å mildne opiodabstinenser bekreftet hos rotter, ble først publisert av Dzoljic og andre (1988). Ibogains anvendelse for å redusere selvadministrering av morfin i prekliniske studier ble vist av Glick og andre (1991) og ibogains evne til å redusere selvadministrering av kokain hos rotte ble vist av Cappendijk og andre (1993). Støtte til påstanden om at ibogain behandler alkoholavhengighet ble fastslått av Rezvani (1995). Forskning som viser ibogains effektivitet i å redusere opioidabstinenser hos stoffavhengige forsøkspersoner ble publisert av Alper og andre (1999) og Mash og andre (2000). Det har riktignok ennå ikke fremkommet fagfellevurderte studier som viser noen statistisk signifikant langtidsforbedring etter administrering av ibogain til mennesker med stoffproblemer. Virkninger. Det har blitt observert at ibogain kan avbryte avhengighet til opioider. En integrert del av ibogains virkning er å mildne symptomer på opiodabstinenser. Forskning tyder også på at ibogain kan virke avbrytende på flere former for substansavhengighet, som til alkohol, metamfetamin og nikotin, og til og med ha en avbrytende virkning på avhengighetsliknende, destruktive adferdsmønstre som ikke handler om substansmisbruk eller kjemisk avhengighet. Ibogain er blitt benyttet som adjuvans til psykoterapi av Claudio Naranjo, og noe av dette arbeidet ble beskrevet i boka "The Healing Journey" Farmakologi. Ibogains farmakologi er ganske kompleks, og innvirker på mange forskjeligge nevrotransmittersystemer på en og samme tid. På grunn av sin rimelig lave potens på sine målsteder, blir ibogain anvendt i store doser på hundresvis av milligram, opp til ett gram. Mekanisme og farmakodynamikk. Blant nylig framsatte hypoteser om ibogains virkemekanismer er aktiveringen av virkningsveien for gliacelle-linjederivert nevrotropisk faktor (GDNF)i det ventrale tagmentale området (VTA) i hjernen. Arbeidet har primært blitt utført i preklinisk etanolforskning hvor 40 mg/kg av ibogain forårsaket økninger av rNA uttrykk av GDNF kongruent med reduksjon av etanolinntak hos rotte, fravær av nevrotoksisitet eller celledød. Ibogain er en nonkompetitiv antagonist (kanalblokkerer) på α3β4 nikotinreseptorer, og binder seg med moderat affinitet. Flere andre α3β4 antagonister er kjent, og enkelte av disse, så som bupropion (Zyban) og mekamylamin, har blitt brukt til behandling av nikotinavhengighet. Denne α3β4-antagonismen korrelerer nokså godt ved den observerte virkningen med avbrytelse av avhengighet. Man mistenker at ibogains virkning på de dopaminerge, opioide og glutamaterge systemer også er involvert i dets anti-addiktive virkning. Mange brukere av ibogain rapporterer likeartede visuelle opplevelser, så som at de ser instruktive avspillinger av livshendelser som førte dem inn i avhengigheten, mens andre rapporterer terapeutiske sjamanistiske visjoner som hjelper dem til å overvinne frykt og negative følelser som ligger til grunn for avhengigheten deres. I tillegg rapporterer de som blir behandlet med ibogain et umiddelbart opphør av symptomene på opiodabstinens. Noen kilder mente at ibogains anti-addiktive egenskaper delvis kan skyldes at det er en NMDA-reseptorantagonist, ettersom andre NMDA-antagonister slik som ketamin har blitt brukt til å behandle amfetamin-avhengighet. Ibogain er en svak 5HT2A reseptor-agonist og også en sigma2reseptor-agonist. Metabolitter. Ibogain blir hurtig metabolisert i det menneskelig legeme av cytokrom P450 2D6. Virkningene etter ibogainbehandling med varighet over 48 timer vil derfor trolig ikke skyldes administreringen av ibogain i utgangspunktet. Hovedmetabolitten i mennesker er noribogain (12-hydroksyibogamin) som inneholder en fenolsk hydroksy istedenfor en metoksy-gruppe. Både ibogain og noribogain har et plasmahalveringstid på omtrent tretti minutter. Det er framsatt forslag om at ibogain avsetter seg i fettvev og blir metabolisert til noribogain etter hvert som det frislippes. Noribogain har gjennomgående høyere plasmakonsentrasjoner enn ibogain og kan derfor registreres over lengre tidsperioder enn ibogain. Metabolitten er noe mer aktiv ved flere reseptorer og transportører. Noribogain er mest potent som en serotoninreopptakshemmer og som κ og µ-opioidreseptor full agonist og kan derfor opptre som en opiaterstatning i liknende forbindelser som metadon. Noribogain er også mer potent enn ibogain i rotteforsøk der det testes for ibogains subjektive virkninger. Derivater. Et syntetisk derivat av ibogain, 18-metoksykoronaridin (18-MC) er en selektiv α3β4-antagonist som ble utviklet i et samarbeid mellom nevrologen Stanley D. Glicks (Albany) og kjemikeren Martin E. Kuehne (Vermont). Avhengighetsavbrytelse. Tilhengere av ibogainbehandling av stoffavhengighet har etablert formelle og uformelle klinikker eller selvhjelpsgrupper i Canada, Mexico, Karibien, Costa Rica, Tsjekkia, Frankrike, Slovenia, Nederland, Brasil, Sør-Afrika, Storbritannia og New Zealand der ibogain blir tilført i kontrollerte omgivelser som et eksperimentelt legemiddel. I Sverige, et av de få land der ibogain er forbudt, ble «Stiftelsen Iboga» opprettet våren 2006 «som är en religiöst och partipolitiskt obunden stiftelse som arbetar för att svensk missbrukarvård skall ta till sig ibogain som redskap i behandling av drogberoende.» Selv om den fulle innsikt om ibogains virkninger ennå er framvoksende, virker det som den mest effektive behandlingen skjer ved visjonære doser av ibogain som produserer en avbrytelse av opiat-lyst, etterfulgt av intens veiledning og terapi gjennom hele avbruddsperioden. Noen pasienter har behøvd en andre eller tredje sesjon i løpet av de neste 12 til 18 måneder for å kvitte seg helt med opiatavhengigheten. En minoritet blant pasientene får fullt tilbakefall til opiatavhengighet i løpet av dager eller uker. En omfattende artikkel om temaet ibogainterapi som beskriver prosedyrer, virkninger og ettervirkninger er «Ibogaine in the Treatment of Chemical Dependence Disorders: Clinical Perspectives» av Howard Lotsof. Behandling av kroniske smerter. I 1957 oppdaget Jurg Schneider som var farmakolog ved CIBA at ibogain potenserer morfinanalgesi. Ytterligere forskning ble oppgitt og ingen flere data ble noensinne publisert av forskere fra Ciba omkring ibogain/opioid-interaksjoner. Nesten 50 år senere offentliggjorde Patrick Kroupa og Hattie Wells den første behandlingsprotokoll for administrering av ibogain parallelt med opioider hos mennesker som anga at ibogain reduserer toleransen overfor opioid-medikamenter. Kroupa og andre utgav sine forskningsresultater i Multidisciplinary Association for Psychedelic Studies (MAPS) Journal som viste at administrering av lave «vedlikeholdsdoser» av ibogain HCl sammen med opioider nedsetter toleransen. Bivirkninger. I terapeutiske doser har ibogain et aktivt vindu på fra 24 til 48 timer, er psykisk intenst og medfører ataksi så lenge som 12 timer, noen ganger lenger. Kvalme som kan føre til oppkast er ikke uvanlig i løpet av behandlingen. Slike ubehagelige symptomer medfører at ibogains misbrukspotensial som et rekreasjonelt rusmiddel er lavt. Middelet er eksperimentelt og kontroversielt, og isolerte tilfeller med dødelige hjertearytmier ved behandling skal ha forekommet. Det gjenstår ennå i disse tilfellene klart å få fastslått kausal forbindelse mellom mortalitet og ibogaininntak fordi det er uklart hvorvidt andre stoffer (så som heroin) ble inntatt samtidig av pasienten selv, mot anvisningene som var gitt, og fordi obduksjonene ikke har gitt noe entydig svar. Arytmier har blitt observert på EKGer ved konversjonspunktet fra ibogain til noribogain. Forskning. Et forskningsprosjekt omkring ibogain ble finansiert av det amerikanske nasjonale institutt for narkotikamisbruk (NIDA) på begynnelsen av 90-tallet. NIDA ga opp sine bestrebelser på å videreføre dette prosjektet til kliniske undersøkelser i 1995, og viste da til at andre rapporter antydet en risiko for hjerneskade ved ekstremt høye doser, og dødelig hjertearytmi hos pasienter som fra før hadde hatt tidligere helseproblemer, og dessuten mangelfull budsjettdekning for ibogainutvikling. NIDA-støtte til ibogainforskning fortsetter imidlertid gjennom indirekte bevilgninger, hvilket det ofte henvises til i fagfellevurderte ibogain-publikasjoner. Ingen andre kilder til finansiering dukket opp før i 2005, da dr. Deborah Mash mottok den nødvendige økonomiske støtte fra en anonym kilde. Med denne støtten har FDA-godkjente Fase I kliniske forsøk med bruk av ibogain på stoffavhengige menneskelige forsøkssubjekter blitt restartet ved University of Miami, uavhengig av NIDA. Juridisk status. I 1966 ble ibogain klassifisert som «Schedule I Controlled Substance» i USA, sammen med andre psykedeliske stoffer slik som LSD og meskalin. Siden har flere andre land, inkludert Sverige, Danmark, Belgia og Sveits også forbudt salg og besittelse av ibogain. Ibogain er ikke oppført på den norske narkotikalisten. Velbastaður. Velbastaður (, dansk: "Velbestad") er en liten bygd på Færøyene, på vestsiden av hovedøya Streymoy. Bygda tilhørte Kirkjubøar kommuna frem til 2005, da denne ble innlemmet i Tórshavnar kommuna. 1. januar 2009 hadde Velbastaður 187 innbyggere, mot 92 i 1985. Fra Velbastaður har man god utsikt til øyene Hestur og Koltur. Velbastaður er nevnt for første gang i 1584, men kan være eldre. Den var folketom i en periode etter Svartedauen i 1349. I dag bygger flere familier fra Tórshavn hus i bygda. Siden 1986 har alkoholikerhjemmet "Heilbrigdið" vært drevet i Velbastaður. Hardingfeleverket. Hardingfeleverket er et sjubinds verk med samlet norsk folkemusikk, utgitt i perioden 1958 til 1981 på Universitetsforlaget. Den offisielle tittelen er "Norsk folkemusikk, serie I: Hardingfeleslåtter". Redaksjonen besto fra begynnelsen av Arne Bjørndal fra Bergen, Truls Ørpen fra Krødsherad og Eivind Groven fra Lårdal i Telemark, alle tre gode spelemenn. De hadde fått dette oppdraget fordi de hver for seg hadde samlet og skrevet ned slåtter fra sine distrikter. Verket danner basis for nedtegnelsen av slåttemusikken på hardingfele i Norge. Inndeling. I tillegg til selve nedskriftene, tok redaksjonen også med notater om overlevering av slåttene, forklaring av slåttenavnene, og såvidt det var mulig, inndeling i variantgrupper. Hver gruppe ble katalogisert etter nummer, og varianter av samme slått fikk tillagt bokstav etter nummeret. Slik vil alle varianter av slåtten "Den Blårandute" finnes under nr. 520 i bind sju, og nedskriftene står i rekkefølge fra A til K. Gullguttene. "Gullguttene" (engelsk: "The Persuaders!") er en britisk TV-serie. I hovedrollene møter vi "Lord Brett Sinclair", spilt av Roger Moore, og "Danny Wilde", spilt av Tony Curtis i rollene som internasjonale playboymillionærer. Deres bakgrunn er vidt forskjellig, den ene kommer fra den engelske overklassen, den andre fra USA. Sammen med "Judge Fullton", spilt av Laurence Naismith, har de i oppgave å oppklare forbrytelser som politiet selv ikke klarer å løse. Roger Moore har selv også regissert to episoder i serien (for mer info se episodelisten). Første episode ble første gang vist 17. September 1971 og siste episode først vist 25 Februar 1972. Tv-serien resulterte også til fire spillefilmer, spillefilmene er to episoder som er spesialklippet til å vere en spillefilm, spillefilmene er utgitt på DVD i Sverige. Serien ble først vist på britisk ITV, og amerikansk ABC Network i 1971 og 1972. Serien har totalt 24 actionfylte episoder, hver på 50 minutter. Hele serien var remastret og utgitt på DVD i Europa i 2001, og i Nord-Amerika i 2003. Serien ble vist på NRK Detektimen under tittelen "«Gullguttene»". Den gikk fra 1. oktober 1971 til 20. oktober 1972, og ble sendt i reprise på NRK høsten 1985. Den ble sendt på TV3 i 1992. DVD-utgivelsen (utgitt av PanVision Norge) har også fått samme navn. Spillefilmer. Inneholder de spesialklipte episodene "Angie, Angie" og "The Ozerov Inheritance" Inneholder de spesialklipte episodene "Powerswitch" og "The Golden Napoleon" Inneholder de spesialklipte episodene "Someone Waiting" og "Anyone can play" Inneholder de spesialklipte episodene "Greensleeves" og "A Home of One's Own" Episodeliste. Brett og Danny mottar anonyme invitasjoner til et hotell. Her møtes de for første gang, havner i slåsskamp med hverandre og blir arrestert. De blir løslatt mot et løfte om at de skal oppspore en ganstersjef som har iscenesatt sin egen død. Noen skyter på Danny, eller var det kvinnen ved siden av ham? Kvinnen er en talentfull kunstner som skaper former hun skal bruke til å lage kopier av mynter fra Napoleons tidfor sin aldrende onkel. Det blir eksplosive tilstander når Danny og Brett prøver å hjelpe en vakker kvinnelig arving npr hennes "bror", som har vært forsvunnet lenge, dukker opp og tilsynelatende har rettmessig krav på eiendommen hun har arvet. Greensleeves, Sinclair-familiens forlatte herskapsbolig, skal være ubebodd, men Brett oppdager ved en tilfeldighet at noen bor der og må spille seg selv for å komme til kjernen av mysteriet. Når liket av en vakker jente blir funnet i en bukt på det franske rivieraen, blir Danny og Brett kastet ut på dypt vann. Det får uhyggelige følger for "Gullguttene" når det blir klart at jenta er blitt myrdet! Danny og Brett stopper for å hjelpe en vakker jente som ser ut til å ha fått motorstopp, men farene lurer når Danny oppdager liket av en mann i nærheten, og jenta forsvinner. Danny må forholde seg til en person som gir seg ut for å være Brett Sinclair. Brett har mer enn nok å bryne seg på i utgangspunktet, men nå blir han dessuten tvunget til å avsløre hvem som er inntrengeren og hvem er den virkelige Brett – eller er situasjonen mer alvorlig enn som så? Danny er i sør-engelske Brighton og gambler. En person forvekslingssak fører Danny inn i et rulettspill han ikke kan tape. Danny har helt uvitende blitt kasserer for et kommunistisk nettverk. Brett blir automatisk trukket inn, og en rekke forvirrende hendelser oppstår. Danny havner i vankeligheter når han kommer i kontakt med en fanatisk tidligere nazizt, en jente som prøver å rengjøre farens navn fra et stigma fra krigens dager, og en mystisk fuglestatue. Et amerikansk gangsterdrama utspiller seg på den franske rivieraen når Danny møter en gammel venn, og litt for sent oppdager at alt oppstusset rundt en filmfestival kan legge forholdene til rette for mord. Danny er låst fast til en ugjennomtrengelig stresskoffert uten å vite at den kan blåse ham til himmels. For å gjøre situasjonen enda verre, er MI6-agenter ute etter kofferten til enhver pris. Danny utgir seg for å være lord Brett Sinclair i et forsøk på å avsløre en millionær som har skapt formuen sin ved hjelp av tvilsomme fremgangsmpter. Problemer oppstår når den ekte lord Sinclair blir kidnappet. Danny og Brett oppdager et skjelett i et flyvrak i det skotske høylandet, og virvles inn i et spennende eventur og etter hvert også en mordetterforskning. En spion blir oppdaget i den britiske etterretningstjenesten. For å avsløre ham må Brett anta spionens identitet og møte hans medskyldige. Brett blir tatt med til den andre siden, og DAnny må redde ham ut av situasjonen. Den velkjente gansteren Lomax annkommer London og gjemmer kofferten sin sammen med Dannys bagasje. Dannys identitet blir forvekslet med Lomax', og han får vite om et ran han skal delta i. Danny kjøper seg et lite hus på landet. DEn lokale godseigeren, Rupert Hathaway, eier landområdet tundt huset, og tilbyr å kjøpe det av Danny. Han frykter nemlig innblading i sine ulovlige aktiviteter. Brett og Danny havner naturligvis i klemma. En snikmorder tar livet av en italiensk boss i underverdenen. Han inngår en avtale med myndighetene for å få redusert straff mot at han avslører en kriminell gruppering, men først må Danny og Brett få ham levende ut av landet. Lisa er forelsket i Michael, men hennes rike far Zorakin godkjenner ikke den unge mannen. De iscenesetter en kidnapping for å presse Zorakin for penger. Zorakin legger skylden på Danny og utlyser en pris for hodet hans. Det er imidlertid Lisas tur til å havne i trøbbel når det viser seg at hun selv er blitt lurt. Manus: David Rolfe og Tony Barwick Når Brett våkner etter en fuktig fest og det går opp for ham att han er blitt gift – med en veldig glamorøs svensk kvinne – trengs mer enn Dannys vennskap for å løse opp i intrigene. Brett tilbyr Felix Meadows sitt flotte hjem i Berkshire. Meadows er en dobbeltagent på flukt, etterlyst etter et dristig Øst-Vest-dobbelt-oppdrag. Men noen overvåker alt de foretar seg, og ting går ikke etter planene. Sinclair-klanen krymper. En fjern slektning prøver å posisjonere seg ved å ta livet av alle som står mellom han og Sinclair-tittelen. Er Brett den neste som må dø? Hvilket ansikt skjuler seg bak morderens smil? Storhertuginne Ozerov ber Brett og Danny om hjelp til å fremme sitt krav på en samling uvurderlige juveler. Oppdraget virker enkelt, men de vet ikke at også andre involverte parter vilha tak i juvelene, og ikke skyr noen midler for å få det som de vil. Brett og Danny sklir på en såpeglatt vei av sammensvergelser og lureri når de blir leid inn for å ødelegge kjærlighetsforholdet mellom en vakker kvinnelig arvtaker av et såpeimperium verdt 30 millioner dollar og hennes nye kjæreste.. en velkjent svindler. Racerkjøring er farlig både på og utenfor banen. Det oppdager Brett og Danny når Brett mottar skremmende trusler på livet etter at han har meldt på sin nye bil "The Sinclair Special" i et billøp. Eksterne lenker. Persuaders, The Helgenen. "Helgenen" (originaltittel: "The Saint") er en serie med kriminalromaner skrevet av den britiske forfatteren Leslie Charteris mellom 1928 og 1963. Serien om den eventyrglade karakteren Simon Templar opptrådte også i en tegneserie publisert fra 1948 til 1961, opprinnelig med manuskript av Charteris. Helgenen ble første gang filmatisert i 1938 med Louis Hayward, og siste gang i 1997 med Val Kilmer som Simon Templar. Kriminalserien er mest kjent for TV-serien med Roger Moore som Simon Templar, som ble til hele 118 episoder, herav 2 spillefilmer. Serien var forøvrig også Roger Moores store gjennombrudd. I 1965 fikk Helgenen sin platedebut i Norge med singelen «Og så kom Helgenen frem» med gruppen Key Brothers & Quivers. The Saint (1962-1969). I 1962 lanserte ITV TV-serien "The Saint" med Roger Moore i hovedrollen. Serien startet på ITV 1. oktober 1962. Det ble spilt inn 118 episoder, herav 47 i farger. Siste episode ble vist for første gang 9. februar 1969. Return of the Saint (1978-1979). I 1978 kom det en ny TV-serie med «Helgenen», denne gangen med Ian Ogilvy i rollen som Simon Templar. Det ble innspilt 24 episoder av TV-serien. Serien hadde premiere på NRK "Detektimen" den 7. september 1979. Fotonovelle. Leslie Charteris selv spilte Helgenen i en fotonovelle i magasinet "Life": «The Saint Goes West». Tony Curtis. Tony Curtis (født Bernhard Schwartz 3. juni 1925 i New York, død 29. september 2010 i Las Vegas) var en amerikansk skuespiller. Han ble født i en jødisk familie som sønn av en ungarsk emigrant. Curtis var mest populær på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet. Han har medvirket i over 100 filmer og i flere TV-serier, og gestaltet både dramatiske og komiske rollefigurer. Fra begynnelsen av 1980-tallet har han konsentrert seg mest om sin store hobby som er å male bilder. Tony Curtis huskes kanskje mest for sitt spill i filmen Noen har det hett. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Curtis spilte også Danny Wilde i TV-serien The Persuaders (på norsk Gullguttene) sammen med Roger Moore i rollen som lord Brett Sinclar. Tidlige år. I ungdomsårene var Curtis med i flere teaterstykker i New York. Han arbeidet også i ved Yiddish Theatre i Chicago på tross av at han ikke kunne språket. Han lærte seg manuset fonetisk. Han kalte seg selv B. White i denne perioden. Jacob Nolsøe. Jacob Nolsøe (døpt 7. januar 1775 på Nólsoy, død 18. august 1869 i Tórshavn), eller Jákup Nolsøe'", var en færøysk handelsforvalter og politiker. Han var sønn av Súsanna Djónadóttir fra Velbastaður og Poul Joensen fra Nólsoy, og bror til nasjonalhelten Nólsoyar Páll. Jacob Nolsøe giftet seg med Anne Catherine Pedersdatter, som han fikk sønnen Napoleon Nolsøe med. Jacob Nolsøe var handelsforvalter for den danske monopolhandelen på Færøyene, som hans bror var en aktiv forkjemper mot, fra 1831 til 1851. Han satt på Lagtinget fra 1858 til 1859. Fosters hjem for fantasivenner. "Fosters hjem for fantasivenner", engelsk originaltittel "Foster's Home for Imaginary Friends", er en amerikansk animasjonsserie som vises på TV-kanalen Cartoon Network. Serien handler om fantasivenner som er funnet opp av små barn som bor samlet i et stort herskapshus. Hovedpersonen er Mac, og hovedfantasivennen er Bloo. Handling. Mac får ikke lenger lov til å beholde sin fantasivenn Bloo, og plasserer han hos Madame Foster, som driver et hjem for forlatte fantasivenner. De lager en avtale om at Bloo ikke kan adopteres vekk, men da må Mac besøke han hver dag før klokken 3. Den forsvundne pølsemaker. "Den forsvundne pølsemaker" er en norsk filmkomedie fra 1941. Hovedrollefigurene er detektiv Stein Rask (Leif Juster) og detektivassistent Simon Gløgg (Ernst Diesen). Filmen er blitt en norsk klassiker, og den er vist i reprise mange ganger, både på norsk kino og TV. Den handler om at en av byens personligheter, pølsemaker H. Brand (Joachim Holst-Jensen) er forsvunnet, og privatetterforskerparet Rask og Gløgg får i oppdrag å oppspore ham. Etter mange viderverdigheter blir forbryterligaen oppsporet, og Rask og Gløgg får sin vel fortjente belønning. Den mest kjente scenen i filmen er da Leif Juster fremfører den klassiske sangen "Pølsemaker, pølsemaker. Arne Bjørndal. Arne Bjørndal (født 11. februar 1882, død 11. januar 1965) var spillemann og folkemusikksamler fra Hosanger i Nordhordland. Han ble opplært av blant andre Ola Mosafinn fra Voss og andre spillemenn i Nordhordland. Han var og en av de første spillemennene til å spille inn på voksrull da opptaksarbeidet tok til omkring 1910. Han reiste mye rundt og holdt hardingfelekonserter, noe som var svært vanlig på den tida. Bjørndal var notekyndig og skrev ofte ned de slåttene han lærte seg. Derfor ble hans samlerarbeid et viktig tilskudd til Hardingfeleverket da dette skulle redigeres fra 1954 og framover. Det var Bjørndal som tok initiativet til dette arbeidet. Her samarbeidet han med Eivind Groven og Truls Ørpen. Han arbeidet med dette til sin død i 1965. Han ble statsstipendiat i 1949. Brandy og Herr Visvas. "Brandy og Herr Visvas" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om hunden Brandy og kaninen Visvas. De falt ut fra et fly, og landet midt i Amazonas. Visvas er såre fornøyd med livet her, men Brandy ser alltid etter nye anledninger til å komme seg hjem. Rollefigurer. Brandy er en bortskjemt og snobbete hund som opprinnelig bor i Florida. Visvas er en skitten og uoppdragen kanin som har en hjerne på størrelse med en peanøtt. Lola er en slange med spansk aksent. Hun er venn med Brandy. Ed er en sløv oter. Han er en av vennene til Herr Visvas. Meryl og Cheryl er to tvillingsøstertukaner som alltid krangler. Margo er et pinnedyr som ikke liker Herr Visvas. Gaspar er en gekko som har et stort begjær til å spise Herr Visvas. Har prøver også forgjeves å få en date med Brandy. Olav Groven. Olav Groven (født 1895, død 1929) var spelemann fra Vest-Telemark. Han var sønn av Olav Aasmundsson Gøytil (1865–1947) og Aslaug Rikardsdotter Berge (1863–1946) og en eldre bror av komponisten Eivind Groven. Olav Groven fikk tidlig ry som storspelemann og satte sitt preg på slåtter som "Urjen" og "Huvestaden", men det er visst bare en slått han skal ha laget selv, springaren som går under navnet "Olav Grovens Minne". I sjubindsverket "Norsk folkemusikk: hardingfeleslåttar" er han oppgitt som kilde for 20 slåtter. Eilev Smedal som forbilde. Han vokste opp på garden Groven i Gøytilsgrend i Tokke kommune, omgitt av folkemusikk i levende tradisjon. Olav fikk seg fele da han var ni år gammel, ble tidlig god spelemann, og fór mye omkring på stevner og kappleiker. Han lærte det han kunne fra spelemennene i bygda, men interesserte seg etter hvert for spelet fra Bø, og la seg etter de store slåtteformene som er typisk for Bøherdingspelet. Det fremste forbildet hans regnes helst for å være Eilev Smedal fra Seljord. Olav hørte ham i 15-års alderen og ble bergtatt. Senere skrev han til bror Eivind at spelet til Eilev Smedal var det beste han noengang hadde hørt. Fra 1918 og framover deltok Olav på mange kappleiker og fikk plasseringer i tetsjiktet. Til forskjell fra broren Eivind, var han ikke interessert i musikkteori og lærte seg aldri noter. Men Olav var glad i de slåttene som Eivind lagde og brukte dem gjerne. «I dag spilar me». Olav drev en tid landhandel på Nesland i Vinje, men var mer kunstner enn handelskar. Han hadde for vane å stenge butikken når andre spelemenn kom innom. Da kunne det komme opp et skilt med følgende tekst: «I dag spilar me». Den som kanskje tok til seg mest spel fra Olav var den noe yngre Eivind Mo fra Seljord, om man ser bort fra broren Eivind, som satte minnet om den begavede eldre broren høyt. På en CD med Eivind Mo, utgitt på plateselskapet Ta:lik, er det med flere slåtter i tradisjon etter Ola"v Groven. Jf. http://www.talik.no/content/view/40/40/ "Olav Grovens minne" er spilt inn og utgitt på Lp-plate med Eivind Groven. Jf. "Med hardingfele og seljefløyte på gamle og nye vegar" ("Heilo"). Med Olav Groven selv finnes det ikke lydopptak. Rikard Berge (folkekulturgranskeren) ville forevige spelet hans på fonograf, men Olav ville ikke. Han syntes spelet ble forringet. En av de unge døde. Han giftet seg med Margit Hylland i 1922. De fikk tre sønner: Johans, Einar og Magne. Margit døde avĝ blodpropp i 1925, tre måneder etter at den yngste sønnen ble født. Olav og Margit bodde heime på Groven på det tidspunktet, og besteforeldrene tok seg av barna og den syke faren. Etter hvert kom han til å tilbringe mye tid på sanatorium. Olav Groven døde av tæring på Solbakken sanatorium i Heddal i 1929, bare 33 år gammel. Minnesmerker. Billedhoggeren Knut Skinnarland har laget en vakker statuett av Olav Groven. Den står i dag på Institutt for folkekultur på Rauland som sorterer under Høgskulen i Telemark. Olav Groven er også minnet på et monument ved Eidsborg stavkirke sammen med broren, Eivind Groven. Eksterne lenker. Groven, Olav Groven, Olav Groven, Olav Oaxaca. Oaxaca, eller offisielt Estado Libre y Soberano de Oaxaca (Den frie og suverene staten Oaxaca), er Mexicos femte største delstat, og ligger i den sørlige delen av landet. Oaxaca grenser til delstaten Guerrero i vest, Puebla i nordvest, Veracruz i nord og Chiapas i øst. Oaxaca har også en lang kyst mot Stillehavet. Arealet er på 93 793 km², omtrent som Norge nord for Polarsirkelen. Befolkningen ligger på ca. 3,8 millioner mennesker. Delstaten har navn etter hovedstaden Oaxaca by. Navnet Oaxaca (utt: Åaháka) er avledet av nahuatl "Huaxyacac", som refererer til cochinille, et tre som produserer rødfarge. Geografi. Fjellkjedene Østlige Sierra Madre, Sydlige Sierra Madre og den tversgående Sierra Atravesada møtes i Oaxaca, og spesielt i nordvest er det høye fjell. Midt i Oaxaca, ved hovedstaden Oaxaca by ligger Valles centrales, sentraldalene, i ca. 1500 meters høyde. Mot øst har Oaxaca del av det varme, fuktige lavlandet Istmo de Tehuantepec, det smale eidet mellom Mexico-golfen og Stillehavet som utgjør Mexicos smale «midje». Klima. Høydeforskjellene gjør at klimaet er svært variert i Oaxaca. De høyeste fjellene er snøkledde om vinteren, mens kysten og Tehuantepec-eidet har et varmt og fuktig klima. I sentraldalene er klimaet svært behagelig, med lite nedbør og temperaturer som sjelden overstiger 30 grader. Historie. Mennesket har i alle vært i Oaxaca i 11 000 år. Et mer avansert jordbrukssamfunn utviklet seg rundt 1200 før Kristus i sentraldalene i Oaxaca. Her utviklet også zapotek-høykulturen seg i området i tida 900 til 1300. Dette var en av Mesoamerikas viktigste høykulturer, og hadde sitt sentrum i Monte Albán, som fungerte som politisk og seremonielt sentrum. Etter påtrykk fra mixtec-kulturen gikk zapotek-kulturen under i sentraldalene ca. år 1300. Mixtekerne overtok Monte Albán og mange av kulturtrekkene til zapotekerne, men ble selv erobret på 1400-tallet av aztekerne. Lenger øst, ved Tehuantepec-eidet, holdt derimot zapotekerne ut, og klarte å slå tilbake et angrep fra aztekerne i 1496. Spanjolene møtte sterk motstand i Oaxaca, og først i 1529 bet de seg fast i den nygrunnlagte byen Oaxaca by. Conquistadoren Hernán Cortés gav seg selv store jordegods i Oaxaca, og som overalt ellers måtte urbefolkningen arbeide hardt under slavelignende forhold på de spanske storgodsene. Befolkningen gikk sterkt tilbake, det bodde ca. 150 000 mennesker i sentraldalene i 1568, 70 år senere var befolkningen redusert til 40–50 000 mennesker. I kolonitiden var spesielt sentraldalene viktige for produksjonen av cochinille, en rødfarge som utvinnes av et spesielt tre. Etter frigjøringen fra Spania har Oaxaca fostret viktige politiske størrelser. Benito Juárez, Mexicos store reformator ved midten av 1800-tallet, var en zapotek født i en landsby nær Oaxaca by. Diktatoren Porfirio Diaz var også fra Oaxaca. Den sterke undertrykkingen av urfolket under Diaz' styre fram til 1910 gjorde motstanden mot det bestående ekstra sterkt i Oaxaca, og i 1913 tok en gruppe lokale opprørsledere, kalt «jefes serranos» (sjefer fra åsene) makta i Oaxaca, og isolerte delstaten fra resten av landet. Oaxaca by gikk tapt for dem i 1916, men motstanden varte fram til 1920. Økonomi. Oaxaca er en av Mexicos fattigste stater, og jordbruk er svært viktig. Det dyrkes sukkerrør, lime, appelsiner, alfalfa, mais, avocado, ananas, ris, melon, vannmelon, agave og tobakk. Turismen er også viktig, både til sentraldalene og til badesteder på kysten. Steder som Puerto Escondido og Puerto Angel har mer og mindre grodd opp av seg selv, mens Bahías de Huatulco lenger øst er et gigantisk utbyggingsprosjekt som skal bringe økt aktivitet til en svært avsides del av Mexico. Politikk. Oaxaca er delt inn i 570 kommuner. Delstaten er en bastion for partiet PRI, det institusjonelle revolusjonspartiet, som hadde makten i Mexico fra 1920 til 2000. Befolkning. De sosio-kulturelle regionene i Oaxaca Urfolket i Oaxaca utgjør minst en million mennesker, og minst 14 ulike etno-språklige grupper er representert. Fra sentraldalene mot øst bor minst en halv million zapotekere, mens det bor omtrent like mange mixtekere fra sentraldalene og vestover. I fjellet i nord bor det over 100 000 mazatekere, mens Mixe-nasjonen fra fjellene i nordøst teller ca. 80 000 mennesker. Kultur. a>s er et av Oaxacas mest typiske håndverksprodukter. Regionen er kjent for sitt håndverk. Innen keramikk lages det for eksempel svart og grønn keramikk uten hjelp av dreiehjul. Alebrijes er figurer skåret i tre og malt i strålende farger. Vevde klær, tepper, belter og duker i sterke farger er en annen spesialitet, likesom smijern og figurer i blikk. Folkedans har dype tradisjoner i Oaxaca, og staten oppviser en stor variasjon. La Güelagetza er Oaxacas svar på landskappleiken, og feires to mandager etter 16. juli. Dette er et fyrverkeri i folkedrakter og folkedans, og har røtter tilbake til førkristen tid. Kjøkken. Oaxaca har et av de mest spennende kjøkkener i hele Mexico. Tamales er like populært til frokost her som i resten av Mexico, men her pakker man maisdeigen inn i bananblader og ikke i maisblader. Moles er chilisauser til å ha over svinekjøtt eller fugl, den røde er smaksatt med tomat, den svarte med sjokolade og den gule med karve. Osten queso oaxaqueño er hard og trådete, og smakssetter mange retter. Chapulines, gresshopper, er en prekolumbiansk, proteinrik spesialitet. Interessant i Oaxaca. Oaxaca er en av Mexicos mest fargerike og kulturelt rike delstater. De mange blomstrende kulturene har etterlatt arkeologiske steder som Monte Albán, et anlegg med pyramider og store seremoniplasser. Ruinene i Mitla er fra et senere stadium. Oaxaca by imponerer med sitt velbevarte sentrum fra kolonitida, med en mengde kirker, klostre, palasser og hus, og har en livlig atmosfære og fine markeder for håndverk. I fjellene ligger det en rekke befestede klostre fra den aller tidligste kolonitiden. I relativ avstand til dette ligger de avslappede strandstedene langs kysten. Puerto Escondido er et langhåret surfeparadis, mens Bahías de Huatulco er et miljøvennlig, smakfullt utbygd område av luksushoteller beregnet på rike gjester fra nord. Hierve el Agua er helt spesielle steinformasjoner. Kim Possible. "Kim Possible" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om tenåringen Kim Possible, som daglig redder verden fra superskurker. Det er ikke en utfordring som er for stor, eller for farlig for Kim. Serien kommer fra USA og er dubbet til en rekke språk. Serien ble fornyet i 2006, og sesong fire hadde verdenspremiere 10. februar 2007. Den nye sesongen kom til Norge 14. september samme år. Om serien. Kim velger stadig å reise på kryss og tvers over kloden for å redde folk, stoppe kriminalitet og slåss med superskurker på ideelt grunnlag, samtidig som hun skal komme hjem og gjøre leksene i tide. Kim Possible er elev ved Middleton High School, og kaptein på cheerleaderlaget, men den rødhårete superhelten kan ikke redde verden alene. Ved sin side har hun Ron Stoppable, sin sprø partner, bestevenn og senere kjæreste, og hans faste følgesvenn og kjæledyr, nakenrotta Rufus. Serien hadde premiere i juni 2002, og den første episoden som gikk på lufta, «Crush», ble nominert til en Primetime Emmy året etter. Med denne premieren ble "Kim Possible" ansett som den mest sette og beste serien på Disney Channel på dette tidspunktet. Serien som helhet ble nominert til Emmy for dagtid i 2004 og 2005 (dette året fikk serien fem nominasjoner, og vant én). Den har mottatt mange godord for dyktig dialog, velgjort animasjon og engasjerende, velskrevne rollefigurer (både skurker og helter). Kim har møtt mange ulike fiender og skurker gjennom karrieren. Hun har slåss mot onde værmaskiner, superhurtigvoksende gress og ble en gang satt under hjernekontroll av erkefienden, Doktor Drakken. Mange av skurkene setter også fingeren på skurkeklisjéene ved å kalle dem gamle eller klassiske. I mange av episodene er det parodier og/eller referanser til andre kjente serier og filmer i samme sjanger. Kims dialog er krydret med mange slanguttrykk som er heller atypiske for tenåringer, for eksempel; «Så udramatisk» (So not the drama), «Null stress» (No big), i tillegg til seriens slagord; «Hva skjer?» (What's the sitch?). Tittelsangen «Ring meg, søk meg» blir i den norske utgaven sunget av Maria Haukaas Storeng. Den engelske originalutgaven, «Call Me, Beep Me» blir sunget av Christina Milian. Ifølge skaperne Mark McCorkle og Bob Schooley ble serien skapt i en heis. De sier selv at McCorkle så på Schooley og sa; «Kim Possible, hun kan gjøre hva som helst». Schooley svarte da umiddelbart; «Partneren hennes er Ron Stoppable; han kan ikke gjøre noe som helst». 22. februar 2005, etter tre sesonger, 65 episoder og to filmer, ble serien tatt av, men på grunn av seriens popularitet og grasrotaksjoner av innbitte "Kim Possible"-fans, erklærte Disney 29. november 2005 at serien skulle fortsette i en fjerde sesong. Den nye sesongen hadde premiere på Disney Channel i USA 10. februar 2007. I den nye sesongen har introfilmen gjennomgått store forandringer, mens tittelsangen er den originale. Team Possible. Kim er en ung skolejente og cheerleader med et helt vanlig liv. Men når hun får beskjed fra Wade om Doktor Drakken og Shegos onde planer, er hun sammen med bestevennen Ron, en superhelt. Ron er Kims medhjelper. Han elsker meksikansk mat og har en nakenrotte som heter Rufus. Han har også apefobi på grunn av at han måtte dele rom med en ape på Camp Wannaweep. Den allvitende koordinatoren. Wade sitter alltid foran PCen sin og holder øye med skurkeaktivitet. Han holder fortløpende kontakt med Kim ved hjelp av en bærbar bildetelefon, Kimmunikatoren. Rufus er en nakenrotte. Han er kjæledyret Ron kjøpte på Smarty Mart. I likhet med Ron liker Rufus også meksikansk mat. Rufus har vist seg mange ganger til å være smartere enn både Ron og Kim. Familie. Kims far, som er rakettforsker. Han gikk på college sammen med Drew Lipsky, Kims erkefiende. Kims lillebrødre, de er tvillinger og er oppkalt etter faren. Skurker. Kims selverklærte erkefiende. Doktor Drakken er en ond, ekkel skurk, og en typisk gal vitenskapsmann. Sammen med Shego lager han trøbbel for Kim. Doktor Drakkens onde medhjelper. Hun har ofte heftige slåsscener med Kim. Britisk lord som er besatt av kampsporten Ape-Kung-Fu. Han har fått hender og føtter genetisk manipulert for å likne mer på en ape. Hvor enn han er, så følger apeninjaene hans etter. En eksentrisk, spansk milliardær som ønsker å overta verden, nærmest på hobbybasis. Han prøver ofte å lære sønnen «skurke-tradisjoner». Er generelt mer opptatt av tradisjoner og detaljer enn resultater. Seniors sønn, en enfoldig og bortsjemt playboy som er skurk mest for å jatte med faren. Hans egentlige ambisjon er å bli filmstjerne eller popartist. En gal vitenskapsmann. Selv om han er en trussel for Kim og Ron, er han like opptatt av å være bedre enn rivalen, Doktor Drakken. Et mutert sumpvesen, som egentlig heter Knut. Hans store besettelse er å få tatt hevn over Ron. Kvinnelige morderroboter. De ble bygget av Dr. Drakken, men begynte med kjeltringsstreker på egenhånd. En gal, kvinnelig forsker som genmanipulerer dyr for å skape nye og bedre kosedyr. Meget kjærlighetssyk. En ond skotsk golfspiller og skurk som bruker golfballene sine til å bombardere Kim og Ron med. Han kaller seg selv for «verdens dødeligste golfspiller». Hva hans skurkeambisjoner er, er dog litt uklart. Dr Drakkens fetter. En skurkaktig maskiningeniør som elsker store biler. Han har en diger hockeysveis og sier ordet «seriøst» minst én gang i hver setning. Navnet hans kan være et ordspill på bandet Motörhead. Et moteikon med evnen til å skifte form. Andre figurer. Kims besteveninne. Selv om hun ikke innehar spesielle evner, har hun vært til hjelp på oppdrag noen ganger. Jobber i klesbutikk. Kims rival i privatlivet. Bonnie er også med i cheerleadertroppen. Lærer på Middleton High School. Tidligere yrkesmilitær. Hovedserien 1956–57. Hovedserien 1956-57 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra juli 1956 til juni 1957. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Fredrikstad 6-1. Dolly Parton. Dolly Parton i Nashville i april 2005 Dolly Rebecca Parton (født 19. januar 1946 i Sevierville, Tennessee) er en amerikansk country-sanger, låtskriver og skuespiller. Hun eier en radiostasjon, et filmselskap og et klesmerke samt temaparken Dollywood i fødebyen sin, som hun har hedret med en egen sang, «My Tennessee Mountain Home». Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Dolly Parton har vært aktiv med sin musikk siden hun var barn. Tretten år gammel platedebuterte hun. I 1967 ble Partons første album "Hello I'm Dolly" utgitt. Dolly er Miley Cyrus' gudmor. Parton har per 16. juni 2008 skrevet mer enn 3000 sanger, har vunnet syv Grammy-priser, er blitt nominert til Oscar for beste filmmusikk og har toppet hitlister i mer enn tre tiår. Hun er kåret til én av USAs femti mektigste av The Wall Street Journal. Parton holdt konsert på Sør Arena i Kristiansand 17. juni 2008. Kristiansand var den eneste norske byen hun besøkte på sin verdensomspennende Backwoods Barbie Tour. Scenemusikalen "9 to 5" (basert på filmen med samme navn) inneholdt sanger skrevet av Parton. Den hadde premiere i 2008. Barbaren Dave. "Barbaren Dave" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om en pysete barbar som heter Dave, og livet hans i det fiktive landet Udrogoth i middelalderen. Rollefigurer. Tagg er Daves lillesøster og en apeliknende sinnatagg. Candy er Daves storsøster og en jålete prinsesse. Oswidge er Daves onkel og er en under middels trollmann. Faffy er Daves kjæledyr og er en tjukk, liten drage. Lula er Daves våpen, et snakkende (og svært nedlatende) sverd med feminin personlighet. Sludder er Daves erkefiende, også kjent som den gale gris. Han er en typisk ond lord. Darwin (Australia). Darwin er hovedstaden og den største byen i Nordterritoriet i Australia, med 109 478 innbyggere (est. juni 2004). Byen ligger ved Australias nordlige kystlinje og har tropisk klima. Byen er spesielt utsatt for tropisk tordenvær og sykloner; mye av byen ble ødelagt av syklonen Tracy i 1974. Darwin har størst andel aboriginer av australske hovedsteder, og en relativt stor del er immigranter fra Sør- og Øst-Asia, og blir derfor ofte kalt for «Australias flerkulturelle hovedstad». Darwin er en viktig havn, spesielt for eksport av sauer og kyr, og av mineraler. Oljesøl 2009. Den oppjekkbare boreriggen West Atlas på Montarafeltet rundt 690 kilometer utenfor byen Darwin brøt ut i brann 1. november 2009 etter at oljefeltet hadde lekket olje i ti uker. Operatør på feltet var det thailandske selskapet PTTEP. Boreriggen tilhørte riggselskapet Seadrill. Friminutt. "Friminutt" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om de seks fjerdeklasse vennene T.J., Vince, Spinelli, Gretchen, Mikey, og Gus, og hovedsakelig friminuttene på Third Street-skolen. Rollefigurer. T.J. er den såkalte kule lederen av gjengen. Han blir sett på som en helt av vennene sine. Vince er en sportslig gutt. Han liker best å spille basketball i friminuttene. Spinelli er en guttejente som liker fribryting. Fienden hennes er Randall, og hver gang han er på lur truer hun med å banke ham. Gretchen er en nerd som tar skolearbeidet sitt veldig alvorlig. Hver gang gjengen er i knipe kommer hun ofte med en god idé. Mikey er en stor gutt som liker mat veldig godt. Noen av interessene hans er å danse og dikte. Gus er en liten gutt som virker veldig redd. Han er veldig god i kanonball. Frøken Finster er en sur, gammel dame som er veldig høy. I friminuttene inspiserer hun elevene veldig grundig, og setter anmerkning for nesten alt (en gang satt hun anmerkning fordi en elev nøs). Prickley er Third Street-skolens strenge rektor. En gang innførte han gjensitting for enhver elev som brukte T.J.s fiktive ord «gomp» som egentlig ikke betyr noe. Randall er frøken Finsters lille assistent. Med en gang han ser en elev som bryter en av skolens regler, iler han til frøken Finster for å rapportere saken. Huskejenta tilbringer alle friminuttene på husken. Målet hennes er å gå over toppen. Det har vært nære på ved flere anledninger, men hun har aldri nådd helt opp. En myte sier at hvis man går over toppen, husker man rett inn i en annen dimensjon. I en av episodene ser Spinelli at Huskejenta går over toppen. Hun danner mildt sagt en religion som går ut på hva Huskejenta gjorde og ikke gjorde. Det ender med at alle begynner å tro på Huskejentas «lærde». Til slutt finner de ut at Huskejenta slettes ikke gikk over toppen, men at hun bare har vært på ferie. Kong Bob er sjefen i skolegården. Han er "kongen" over alle de andre barna, og alle må gjøre som han sier.Hvert år blir det en sjetteklasse gutt som blir konge. Men det går ikke alltid like bra... Oppnedjenta henger alltid oppned på en turnstang i friminuttene, som oftest når hun skal noe sted så er det jentevennene hennes som hjelper henne og bærer henne oppned. Nuevo León. Nuevo León, offisielt "Estado Libre y Soberano de Nuevo León" (Den frie og uavhengige staten Nuevo León), er en delstat nordøst i Mexico og grenser til delstaten Tamaulipas i øst, til Coahuila i vest, og i sør til Zacatecas og San Luis Potosí. Staten har også en 15 kilometer lang grense mot Texas i USA. Delstaten har et areal på 64 210 km² og et innbyggertall på over 4,6 millioner. Hovedstaden heter Monterrey og er Mexicos tredje største by og den viktigste industribyen i landet. Historie. I 1582 ga kong Filip II av Spania Luis Carvajal y de la Cueva oppdraget å kolonisere en nytt område for kolonien Ny-Spania, som fikk navnet Nuevo Reino de León, etter León, ett av de gamle rikene som utgjør Spania. Caravajal kom til området med hundre familier, hvorav de fleste var omvendte jøder fra Portugal. I 1590 ble de dømt til eksil, og i 1596 ble flertallet av kolonistene henrettet på stortorget i Mexico by. Indianere fra Tlaxcala ble også brakt inn for å befolke området. Til tross for stadige angrep fra urbefolkningen i området blomstret kvegdrift og sauehold i området. Monterrey var også utgangspunkt for spansk ekspansjon inn i Texas, som ble styrt fra Nuevo León. Etter uavhengigheten kom Nuevo León i en spesiell situasjon i forhold til Mexico by. Misnøye oppsto med sentralstyret fra Mexico by, og Monterrey var også utsatt for angrep fra USA. Dermed forsøkte regionen å løsrive seg både i 1840 og i 1855, men begge forsøkene ble kvalt av sentralregjeringen. Mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet begynte den lokale industrien å nyttiggjøre seg en relativ politisk stabilitet og nærheten til markeder i USA, og en sterk økonomisk utvikling fant sted. Den meksikanske revolusjonen hadde liten innvirkning på dette. Geografi. Staten kan grovt deles opp i tre klimasoner: En tørr og varm del i nord, en temperert, høytliggende del i midten og halvørken i sør. Skoger av eik og furu vokser i fjellene, mens lavlandet i nord til dels benyttes for jordbruk. Økonomi. a> er verdens største produsent av alkoholholdige drikkevarer. Staten har 213 større industriforetak, og de fleste finnes i Monterrey-området. De mest kjente er bryggeriet Cervecería Cuauhtémoc-Moctezuma som eksporterer øl til hele verden, CEMEX, som er verdens nest største sementprodusent, og petrokjemi- og næringsmiddelgiganten Alfa. Befolkning. Ifølge folketellingen i 2010 bodde det 4 653 458 innbyggere i Nuevo León. Over tre millioner bor i Monterrey. Mindre enn en halv prosent av befolkningen tilhører landets urfolk, mens ca. 77,8 % er katolikker og 10,68 % tilhører andre religioner, først og fremst ulike protestantiske grupperinger. Kultur. Kulturen i Nuevo León er påvirket av jødiske, tyske og slaviske befolkningselementer, i tillegg til spansk og meksikansk kultur. Den rike og selvbevisste byen Monterrey inviterer årlig til en rekke festivlaer, slik som den nasjonale teatermønstringen osv. Kjøkkenet i Nuevo León er typisk enkelt nord-meksikansk, og den mest kjente spesialiteten er "cabrito", helstekt geit. Folkemusikken har både tysk/tsjekkisk innflytelse og påvirkning fra country, og kalles "norteña". Barnevernloven. Lov om barneverntjenester (barnevernloven) er en norsk lov av 17. juli 1992 som trådte i kraft 1. januar 1993 som har som formål å sikre at mindreårige som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Lovens virkeområde. Loven gjelder for mindreårige. Dersom barnevernet eller klienten ønsker det kan tiltak som er satt i gang før fylte 18 år, videreføres til klienten fyller 23 år, såkalt ettervern. Loven gjelder for alle personer som oppholder seg i Norge, også utenlandske statsborgere. Folkeretten setter imidlertid visse begrensninger for anvendelsen av loven – særlig når det gjelder tvangsinngrep overfor utenlandske borgere med kortvarig opphold i riket. Ansvarsområder. Kommunene, fylkeskommunene og staten i fellesskap ansvarlige for at loven utøves. Kommunens barneverntjeneste utfører det daglige arbeidet overfor barn og deres familier. Fylkeskommunens oppgaver er å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, mens statens oppgaver er å overse det hele, og å komme med lov og retningslinjer for arbeidet. Praksis. Barnevernloven og dens praksis, bygger grovt sett på 3 hovedpillarer; det biologiske prinsipp, minste inngreps prinsipp, og hensynet til barnets beste. Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon. Gateshead. Gateshead er en by i Tyne and Wear i England. Den ligger på den andre siden av Tyne enn Newcastle upon Tyne, og har i stor grad vokst sammen med denne byen og blir ofte regnet som en bydel, selv om den fortsatt har selvstendig bystatus. Gateshead har flere kjente attraksjoner, blant annet Gateshead Millennium Bridge, konserthuset The Sage og kunstmuseet Baltic Mill. Black Sabbath (album). "Black Sabbath" er debutalbumet til Black Sabbath. Albumet ble først utgitt fredag den 13. februar 1970, og har senere vært gitt ut i forskjellige versjoner. Det ble også utgitt i samleboksen Black Box i 2004. Sporlister. Alle låter er skrevet av Osbourne, Iommi, Butler og Ward, unntatt «Warning» (Dunbar/Hickling/Moreshead/Dmochowski) NB! «Wasp», «Bassically» og «A Bit Of Finger» er instrumentale introer til «Behind The Wall Of Sleep», «N.I.B.» og «Sleeping Village». Disse er ikke påført alle sporlistene selv om de er med. Samurai Jack. "Samurai Jack" er en amerikansk animert TV-serie som går på Cartoon Network. Den handler om samuraien Jack og hans utallige kamper mot den onde Aku. Serien vant en Emmy-pris i 2004. Stavanger studentsangforening. Stavanger studentsangforening ble stiftet våren 1993 etter initiativ fra tidligere studentsangere og andre ildsjeler som savnet et akademisk kor i Stavanger. Målet var å få et like attraktivt og sosialt studentkor-miljø som i mange universitetsbyer i Norden. Viggo Pettersen var korets første dirigent og det viste seg snart at koret hadde livets rett. Over 60 ivrige sangsjeler var med på den første offisielle opptreden i desember 1993, på juleavslutningen til lærerne ved daværende Høgskolen i Stavanger (HiS). Høsten 1994 overtok Per Dahl, nåværende rektor ved HiS, dirigentstokken. SSS har siden stiftelsen markert seg ved flere anledninger i Stavanger regionen. Foruten om faste konserter og opptredener i regi av Høgskolen i Stavanger er koret blitt en fast tradisjon i byens offisielle 17. mai feiring. Våren 1996 satte SSS for første gang opp et større korverk. Valget falt på «Carmina Burana». Oppsetningen var et kunstnerisk samarbeid med orkester og solister fra Avdeling for Kunstfag, HiS. Verket ble framført foran en fullsatt Tjodhall på Høgskolen. Senere på våren ble suksessen gjentatt i København, på Nordisk studentsangerstevne. Denne gang med 1500 sangere på scenen. Høsten 1997 startet SSS et nytt samarbeidsprosjekt under sin nye dirigent Jørn Snorre Andersen. Duke Ellington,s «Sacret Concert» sto på programmet, og partner denne gang var Statoil Storband. Verket ble framført i St. Petri kirke med Bodil Arnesen som solist. Koret har ved flere anledninger deltatt på sangerstevner og prosjekter hovedsakelig i Norge, men også Norden og Estland. SSS startet det nye årtusen med for første gang å delta i en korkonkurranse. Etter å ha vunnet fylkesfinalen i Norge Korforbunds nasjonale konkurranse ble koret nummer 8 i finalen som ble avholdt I Trondheim. Januar 2001 var premieren på nå etterhvert kjente spillefilmen «Mongoland» der koret deltok med sang. Agora. En agora (αγορά) var en sentral del av den antikke greske polis eller bystaten. Agoraen fungerte som markedsplass og et forum for byens borgere. Agoraene oppsto samtidig med bystatene etter den mykenske sivilisasjonens undergang, og var en veletablert del av de greske byene på Homers tid. Den mest kjente agoraen er agoraen i Athen. Agoraen i Izmir, som i dag er museum, er trolig den best bevarte agoraen i dag. Agora (tidsskrift). "Agora – Journal for metafysisk spekulasjon" er et filosofisk tidsskrift som utgis av Aschehoug forlag og utkommer med fire nummer pr. år på tilsammen 800-900 sider. Agora kom med sitt første nummer i 1983, og ble fram til 1993 utgitt av Institutt for lingvistikk og filosofi ved Universitetet i Oslo. Redaktør for tidsskriftet er (2010) Lars Bugge. Tidsskriftet utgir tverrfaglige temanummer innen fagfelt som filosofi, litteratur, samfunnsvitenskap og humaniora som inneholder både nyskrevne artikler og klassiske tekster om samme tema tidligere trykket i andre publikasjoner. Alle artikler blir underlagt dobbeltanonym fagfellevurdering før publisering. Agora utgis med støtte fra Norges forskningsråd. Wirtschafts und Verwaltungshauptamt. Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (forkortet WVHA, «Sentralkontoret for økonomi og forvaltning») var en av hovedavdelingene i Schutzstaffel under andre verdenskrig. Kontoret ble opprettet i 1942 for å kontrollere alle økonomiske foretak innenfor SS, herunder konsentrasjonsleirene. Det var dermed direkte involvert i å administrere massedrapene som ble foretatt i leirene. Øverste leder for WVHA var Obergruppenführer Oswald Pohl, som etter krigens slutt ble henrettet for forbrytelser mot menneskeheten. 17 andre personer knyttet til WVHA ble stilt for retten sammen med ham i Pohlprosessen i Nürnberg. Oswald Pohl. Oswald Pohl (født 30. juni 1892, henrettet 8. juni 1951) var Obergruppenführer i SS. Som leder for Wirtschafts und Verwaltungshauptamt (WVHA) var han ansvarlig for driften av konsentrasjonsleirene. Pohl ble født i Duisburg. Han sluttet seg til NSDAP i 1926. I 1929, mens han gjorde tjeneste som offiser i marinen, gikk han inn i Sturmabteilung. Han forlot marinen i 1934 og ble administrativ leder for Reichssicherheitshauptamt. Han ble omkring 1939 en del av Freundeskreis Heinrich Himmler. I 1942 ble han forfremmet til Obergruppenführer og til leder for det nyopprettede WVHA. Dette innebar blant annet at han førte kontroll med eiendeler som var tatt fra jøder i konsentrasjonsleirene, og at han gjennom økonomiske føringer var direkte delaktig i massedrapene i leirene. På det første tiltalepunktet mente tribunalet at det ikke hadde nødvendig jurisdiksjon. Pohl ble kjent skyldig i punkt 2, 3 og 4 den 3. november 1947, og dømt til døden. Året etter, den 14. juli 1948, ble dommen stadfestet. Pohl ble henrettet ved hengning i Landsberg fengsel den 8. juni 1951. Pohl, Oswald Pohl, Oswald Pohl, Oswald Pohl, Oswald Pohl, Oswald Transkjønnethet. Transkjønnethet (fra engelsk "transgender") (også omtalt som transseksualisme) er en kjønnsidentitetsforstyrrelse der et individs kjønnsidentitet er motsatt av individets biologiske kjønn. Dette vil si at en person med kvinnelig biologisk kjønn opplever å ha en mannlig kjønnsidentitet (transkjønnet mann), eller en person med mannlig biologisk kjønn opplever å ha en kvinnelig kjønnsidentitet (transkjønnet kvinne). Personer med transkjønnethet ønsker som regel hormonell og evt. kirurgisk behandling for å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med sin kjønnsidentitet, og å leve og bli akseptert som dette kjønnet. En person med transkjønnethet kalles transkjønnet eller transseksuell (sml. de engelske begrepene "transgender" og "transsexual"). Til tross for at transkjønnethet er klassifisert som en psykiatrisk lidelse i ICD-10 regnes den i Norge, Storbritannia og mange andre land ikke som en psykisk lidelse i seg selv, men som et fenomen som virker sterkt belastende på den psykiske helsen og som noen ganger krever medisinsk/kirurgisk behandling. Personer med transkjønnethet har blitt behandlet av det offentlige helsevesenet siden 1960-tallet. Moderne behandling består av å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med deres opplevde kjønn. Den internasjonalt anerkjente behandlingsstandarden, Standards of Care, er utarbeidet av World Professional Association for Transgender Health (WPATH). I Norge foregår behandling på Seksjon for transseksualisme (tidligere "G.I.D.-klinikken", dvs. G.I.D. for "Gender Identity Disorder") ved Rikshospitalet. Tilbudet til transkjønnede i Norge har fått sterk kritikk av bl.a. LLH for ikke å følge internasjonale retningslinjer. Enkelte leger gir behandling (ikke genitalkirurgi) utenom Rikshospitalets tilbud, men disse legene er ofte vanskelige å finne da få leger har kunnskap om denne tematikken. Behandling. De fleste personer med transkjønnethet lider så tungt at de før eller senere må søke hjelp. I Norge har Rikshospitalet landsfunksjonen for behandlingen av personer med transkjønnethet. Det betyr at det kun er ved Rikshospitalet man utfører en trippelbehandling (psykiatrisk evaluering, hormonbehandling og kirurgi) av personer med transkjønnethet. Rikshospitalet krever at man oppsøker lege, psykiater eller psykolog i nærheten av der man bor for så å bli henvist til Rikshospitalet. Behandlingen av personer med transkjønnethet i Norge følger ikke behandlingsmodellen "Standards of Care", versjon 7 http://www.wpath.org/publications_standards.cfm. Denne behandlingsmodellen er anerkjent i de fleste vestlige land. Standards of Care har sin opprinnelse fra Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association. Harry Benjamin var en tyskamerikansk lege som gjorde mye for å forbedre behandlingen av personer med transkjønnethet. Når pasientens lege og/eller psykolog skriftlig har henvendt seg til GID-klinikken på Rikshospitalet, vil man bli innkalt til konsultasjonstime hos psykiater for diagnostisk vurdering. Den dreier seg blant annet om å bekrefte diagnosen transkjønnethet, og at pasienten ikke har noen sosiale eller psykiske problemer. Pasienten vil deretter ha jevnlig kontakt med psykiaterne i en evalueringsperiode som vanligvis varer i ett år. Når pasienten har fått diagnosen transkjønnethet, og arbeidsgruppen ved Rikshospitalet anbefaler kjønnsbekreftende kirurgi, vil man bli undersøkt hos endokrinolog (hormonspesialist). Dersom det ikke er noen medisinske hindringer for videre behandling, vil man begynne den hormonelle behandlingen. I løpet av hormonbehandlingsperioden på normalt ett til to år, forventes det at pasienten starter å leve som sitt nye kjønn. Dette kalles "virkelighetserfaring" («Real Life Test»). Etter denne perioden tilbys pasienten kirurgisk behandling, dersom psykiateren mener det er forsvarlig. Behandlingen er individuell, og behandlingstiden varierer derfor mellom pasienter. Den beskrevne saksgangen tar normalt to til tre år. Den lange utredningstiden er meningsfull og helt nødvendig, blant annet for å unngå feildiagnostisering og påfølgende irreversibel behandling. Det er i dag ca. 400 personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende korreksjonskirurgi i Norge. Rikshospitalet utfører 12-15 kjønnsbekreftende operasjoner per år. Seksuell legning. Transkjønnethet er uavhengig av seksuell orientering. Transkjønnede kan være heterofile, homofile eller bifile. Personnummer og kjønn. Norge er et av få land i verden som har et system med kjønnsbestemt personnummer. Det tredje siste sifferet er partall for kvinner og oddetall for menn. For å eksistere som juridisk individ må man ha enten mannlig eller kvinnelig kjønn. I Norge tildeles transkjønnede som gjennomgår kjønnsbekreftende behandling, nytt personnummer i samsvar med sitt nye kjønn, etter at hovedoperasjonen er gjennomført. AB Aktion. AB Aktion (forkortelse for "Ausserordentliche Befriedungsaktion", «Ekstraordinær pasifiseringsaksjon») var kodenavnet for den tyske likvideringen av intellektuelle og ledere i Polen etter invasjonen i 1939 og frem til juni 1940. Aksjonen ble ledet av generalguvernør Hans Frank og hans nestkommanderende Arthur Seyss-Inquart. Mer enn 2000 polakker, inkludert mange jøder, ble arrestert og likvidert. Frank dokumenterte selv aksjonen i en protokoll på 42 bind. Hester. Hester, hestedyr eller hestefamilien (Equidae) er en delgruppe av de upartåede hovdyrene. Ved siden av villhest omfatter gruppen esler og sebraer. Det er fortsatt uavklart om vanlig hest skal regnes som en egen art eller en underart av villhest, slik den er oppført her. En slik oppføring er i henhold til IUCNs rødliste, som kun nevner sju nålevende arter. Utbredelse. Dyra i denne familien er som domestiserte tamdyr utbredt over hele verden, unntatt i Antarktis. I naturlig vill tilstand er utbredelsen hovedsakelig orientert til de østre delene av Afrika, deler av Europa og Asia fra Midtøsten til Mongolia, der hestedyr trives i mange forskjellige typer habitater. Beskrivelse. Hestedyrene er tågjengere som har en hard hov som danner tuppen av tåen og er såkalt "hesteskoformet". Artene er tykkskalla og har en kompakt kroppsbygning. Hodet er langt og ender foran i en såkalt mule, et mykt og meget følsomt neseparti. Den dentale utrustningen består av 40–42 tenner med følgende formel: 3/3, 1/1, 3–4/3, 3/3. Hunner kan mangle hjørnetennene. Kroppen har tett pels, men lengden på behåringen varierer. Disse dyra kjennes også på den karakteristiske manen som vokser langs nakkekammen og ned mot ryggen på dyret. De har også gjerne en kraftig pannelugg. Ekte villhester skiller seg fra domestiserte hester ved at manen deres vokser (stritter) rett opp. Domestiserte former, med unntak av norsk fjordhest, har hengende man. Hestedyrene er relativt hurtige, men hurtigheten varierer både mellom artene og individene. Mens ville hestedyr gjerne varierer i vekt fra 250 til 500 kg, varierer vekten hos tamme individer fra godt under 140 til langt over 1 000 kg. Atferd. Hestedyr er polygame flokkdyr som trivs best i fellesskap bestående av artsfrender. Hester kan også kalles fluktdyr, fordi artene har fluktatferd dersom de føler seg truet. Hestedyr okkuperer gjerne store territorier med åpent sletteland, enten i form av gressganger, semitørre og tørre områder eller fjellstrøk. Hester og sebraer kommuniserer ofte med relativt sterke lyder, mens esler gjerne er mer stillferdige. Klassifisering. Antall arter kan være litt omstridt, siden noen av artene har flere underarter og mange domestiserte raser, der overgangene kan være flytende. Mange anerkjente taksonister og nettsteder har til nå regnet med åtte nålevende arter. Hestedyrenes nærmeste slektninger er trolig neshorn og tapirer. Et eksempel er villhesten, som mange har regnet som en underart av vanlig hest ("E. caballus"), men denne klassifiseres nå som en egen art. Dette har reist spørsmål om vanlig hest bør regnes som en underart av denne, noe flertallet mener for øyebliket. Også den nå utdødde kvaggaen regnes som egen art. Tidligere ble kvagga og burchellsebra, som gjerne kalles vanlig sebra, regnet som underarter av steppesebra, som skulle være en slags progenitor for flere underarter. Den siste kvaggaen døde i en zoo i Amsterdam i 1883. I naturen ble arten utryddet omkring 1870. En annen utdødd form er underarten tarpanhest. Dette var en europeisk villhest som mange regnet som en progenitor for den domestiserte hesten (og en nær slektning av przewalskihesten). Det er gjort flere forsøk på å gjenskape denne hesten eksteriørmessig. Konsentrasjon (psykologi). Konsentrasjon av latin "cocentrare" i betydningen "samling, fortetting" (også fokusering), brukes i psykologi og hverdagstale om det å være så opptatt av noe, at andre faktorer blir borte. Eksempelvis når man leser og ikke hører at telefonen ringer og kaffen koker over. Evnen til å konsentrere seg synes å variere fra individ til individ, men kan til en viss grad trenes opp. For mye og for lite kan være like ille. Aspergers Syndrom og MBD (ADHD) er kjente diagnoser der svak evne til konsentrasjon er en del av bildet. På den andre side av spekteret finner vi den superkonsentrerte som ikke klarer seg i hverdagslivet fordi «noe annet» er viktigere. "Gammel distre professor". Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten. Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten (tysk for «Stålhjelm, frontsoldatenes forbund»), ofte forkortet Stahlhelm, var en av flere paramilitære organisasjoner som vokste fram i Weimarrepublikken etter det tyske nederlaget i første verdenskrig. Organisasjonen var i første rekke for krigsveteraner fra første verdenskrig, men ble etter hvert også et samlingsted for nasjonalistiske elementer og motstand mot Weimarrepublikken. Organisasjonen ble grunnlagt 23. desember 1918 av Franz Seldte, reserveoffiser i Magdeburg, og Theodor Duesterberg, tidligere offiser ved Preussens krigsministerium, for å stå imot tilløpene til revolusjon fra venstresiden i Tyskland. Organisasjonen blad, "Stahlhelm" ble redigert av grev Hans-Jürgen von Blumenthal, som senere ble hengt for sin deltakelse i 20. juli-attentatet. a> i juni 1929 på Deutsches Stadion i Berlin De fleste av medlemmene var sterkt nasjonalistiske, og mange var tilhengere av å gjeninnsette huset Hohenzollern. Organisasjonen hadde en rekke underavdelinger, blant annet en avdeling for krigsveteraner med jødisk bakgrunn, "Reichsbund jüdischer Frontsoldaten". Med rundt 500 000 medlemmer i 1930, var Stahlhelm den største paramilitære organisasjonen i Weimarrepublikken. Stahlhelms medlemmer bar feltgrå uniformer under offentlige marsjer. En del medlemmer gikk etterhvert over i Reichswehr, men Stahlhelm ble en viktig politisk styrke i 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. I 1929 samarbeidet denne under ledelse av Duesterberg med NSDAP og DNVP og en rekke andre høyreorienterte grupper mot Youngplanen, noe som vakte oppsikt. Disse arbeidet for å få avsatt regjeringen tilHeinrich Brüning. Duesterberg stilte som uavhengig nasjonalistkandidat i presidentvalget i 1932 for Deutschnationale Volkspartei og fikk 2 557 729 stemmer. I andre valgomgang trakk han seg til fordel for Adolf Hitler. Etter at Hitler kom til makten ønsket han ikke å ha noen konkurrerende grupper i Tyskland, og ved et dekret av 1. desember 1933 ble alle medlemmer av Stahlhelm som var yngre enn 35 innlemmet i Sturmabteilung (SA). De eldre medlemmene ble innlemmet i SAs reserve. Dette var en svært upopulært handling, ettersom disse organisasjonene var ulike både ideologisk og medlemsmessig. Det hadde lenge vært et dypt fiendskap mellom Stahlhelms og SAs medlemmer, og de hadde til tider angrepet hverandre under møter eller gatekamper. Forskjellene lå blant annet i Duesterbergs og andres uvilje mot den skarpe antisemittismen hos NSDAP og den venstreorienteringen som var innen SA. Samtidig var et et eksempel på hvordan Hitler sikret egen kontroll gjennom både å splitte og nøytralisere ved å skape indre spenninger, potensielle maktstrukturer utenfor hans direkte kontroll. 17. februar 1934 ble Stahlhelm omdøpt til "Den nasjonalsosialistiske liga for veteraner". Franz Seldte forble arbeidsminister inntil andre verdenskrigs slutt. Det gjenopplivede Stahlhelm. I 1951 ble Stahlhelm gjenopprettet med hovedkvarter i Köln. Året etter, i 1952 og før han ble løslatt fra fengsel, ble den tidligere generalfeltmarskalken Albert Kesselring valgt til leder av organisasjonen, et verv han hadde fram til sin død i 1960. Den gjenopplivede organisasjonen har aldri oppnådd noen støtte av betydning, og har ikke hatt noen nevneverdig innvirkning på Tysklands politikk. Jernbinder. En jernbinder er en person som utøver armeringsfaget. Jernbindere jobber oftest i arbeidslag som kan bestå av 3-10 jernbindere og er ledet av en lagbas. For å bli jernbinder kan man gå videregående skole "Vg1 Bygg- og anleggsteknikk", "Vg2 Byggteknikk" og deretter jobbe i to år som lærling i en bedrift. Når opplæringen er fullført er kan man avlegge fagprøve og få yrkesbetegnelsen jernbinder. Betong- og grunnarbeider. Betongarbeidere jobber oftest i arbeidslag som kan bestå av 3-10 betong- og grunnarbeidere og er ledet av en lagbas. For å bli betongarbeider kan man gå videregående skole "Bygg og anlegg VG1", "Byggtekikk VG2" og deretter jobbe i to år som lærling i en bedrift. Når opplæringen er fullført er kan man avlegge fagprøve og få yrkesbetegnelsen betong- og grunnarbeider. Olaf Skavlan. Olaf Skavlan (født 25. januar 1838 på Sunnmøre, død 31. mai 1891 i Kristiania) var en norsk litteraturhistoriker. Han ble juridisk kandidat 1861. Mens han var student skrev han tallrike studentviser og studentkomedier, blant andre "Gildet paa Mærrahaug", en parodi på Ibsens "Gildet paa Solhaug". 1871 ble han universitetsstipendiat i nyere europeisk litteratur og en kort tid artistisk direktør ved Christiania Teater. 1871 utkom også hans eneste større verk, "Holberg som Komedieforfatter". Kort etter hadde han et lengre opphold i København. Både før og siden reiste han adskillig. Mens han var i Paris 1876, fikk han vite at regjeringen hadde foreslått for Stortinget å opprette en egen post i alminnelig litteraturhistorie for ham. Stortinget bevilget den uten motsigelse. I sin tid ved universitetet utga han bare en eneste avhandling, "Henrik Wergeland". Omtrent ni år før sin død ble han rammet av en hjernesykdom, som førte til at han i flere år var fullstendig arbeidsudyktig. Senere gjenopptok han sin universitetsgjerning på ny, men uten den tidligere styrke. Han var gift med en søster av Alexander Kielland. Kristian Elster d.e.. Kristian Mandrup Elster (født 4. mars 1841 i Overhalla, død 11. april 1881 i Trondheim) var en norsk forfatter og forstmann. På grunn av nærsynthet måtte han oppgi planen om å gjennomgå krigsskolen, og vendte seg i stedet til studier. Hans interesse for scenekunst og dramatisk forfatterskap virket imidlertid så forstyrrende på studiene, at han 1864 strøk til examen artium. Siden levde han som aviskorrespondent i Kristiania, studerte skogsvitenskap i Giessen 1867–68, og var fra 1869 bosatt i Kristiania som medarbeider i «Aftenbladet» og «Norsk Folkeblad». Fra 1873 til sin død bodde han i Trondheim som ansatt ved skogetaten. Han var sønnesønn av amtmann Christen Elster og far til Kristian Elster d.y. Paul Botten-Hansen. Paul Botten-Hansen (født 26. desember 1824, død av lungebetennelse natt til 7. juli 1869) var norsk redaktør, boksamler, arkivar i Riksarkivet og sjef for Universitetsbiblioteket. Han vokste opp hos sine besteforeldre på Botten i Sel i Gudbrandsdalen. Utdannelse. «Dette Brev er til Paul Hansen, som boer i Doktor Kjølstads Gaard. Hans Værelset er kjendeligt derpaa, at det ene Vindu er stablet fuldt, af en uhyre Mængde gresselig domme Bøger, som ikke tjener til andet end at faa Lyset "udestenkt", saaat han aldrig faar Vorhærres Sol, jeg vil ikke snakke om Maanen, 'som skinner saa inderlig blæg.' hurra!» (Edvardsen 2003, s. 22). Redaktøren og forfatteren. Vårsemesteret 1850 tok Botten-Hansen «Anden Examen», men valgte fra nå av å vie seg fullt ut til litterære sysler. Sammen med Henrik Ibsen og Vinje startet han i 1851 et litterært tidsskrift som i begynnelsen utkom navnløst. Bladet ble gjerne omtalt som "Manden" etter ulike tittelvignetter, som Ibsen hadde tegnet av en lang, hengslet redaktør i ferd med å bringe trykksaken ut til leserne, som repporter ved debatter i Stortinget eller i redaksjonen travelt opptatt med å forfatte artikler for pressen. Senere ble bladet døpt "Andhrimner" etter kokken i Valhall. Botten-Hansen var hovedredaktør, og ble ikke minst en betydningsfull venn, forsvarer og inspirasjonskilde for Ibsen. Botten-Hansen hadde selv ambisjoner om å bli forfatter. En av føljetongene hans i "Andhrimner", "Huldrebryllupet", som også ble utgitt i bokform, gjør bruk av de tre vennene som modeller for fortellingens gjennomgangsfigurer. "Huldrebryllupet" (1851) hadde nok knapt fått noen plass i litteraturhistorien om det ikke var for at flere temaer og figurer ble tatt opp igjen og kommentert av Ibsen i "Peer Gynt" (1867). Hollenderkretsen og boksamleren. Etter at "Andhrimner" gikk inn høsten 1851 fortsatte Botten-Hansen, fra 1851 til 1866, som redaktør for "Illustreret Nyhedsblad". Fra 1850-årene av samlet det seg en krets av intellektuelle i Paul Botten-Hansens stuer i Rådhusgaten 15 med leilighetens vinduer vendt ut Kongens gate. Kjernemedlemmene som kalte seg Det lærde Holland. ’’Denne Husvært saa surt til Hansens Bibliothek, da man havde gjort ham vis paa, at den tunge Bogmasse maaske bragte den gamle Gaard til at synke, og Hansen truedes ofte med Opsigelse, ja maatte for at undgaa den love ikke at kjøbe flere Bøger (!), hvorfor han stundom indsmuglede sine nye Bogkasser paa Tider, da Værten ikke kunde iagttage det." (Daae 1888, s. 339f.) Allerede ute på gangen møttes de besøkende av et større parti bøker, (sannsynligvis litteratur av noe mindre verdi), og innenfor var der reoler over alt; ’’selv Sengen var saaledes indesluttet af saadanne, at der fremkom en bibliothekarisk Alkove. Man forbausedes ved de ofte fortrinlige Exemplarer paa Skrivpapir og Velin. (…). Hvad var her ikke at lære og iagttage for den, som havde Sands derfor!’’ (Daae 1888, s. 340.) I 1856 begynte Botten-Hansen som assistent i Riksarkivet. Fra 1864 var han leder for Universitetsbiblioteket i Christiania (Oslo). Under det nordiske studentmøtet i 1869 pådro han seg lungebetennelse etter å ha vist en del av de fremmede gjestene rundt i biblioteket, som fremdeles var fuktig etter storrengjøring. Legene trodde alt han var på bedringens vei da han om morgenen 7. juli ble funnet død i sin seng på Rikshospitalet. Botten-Hansen var en av Norges største bibliofiler. Han etterlot seg en betydelig privat boksamling på hele 12 000 bind, som skal ha vært den største som til da hadde eksistert i Norge. Originalmanuskriptene ble solgt til Riksarkivet, hvor Paul Botten-Hansens privat arkiv (pk. 17) utgjør tre rikholdige esker. De fleste av bøkene kom i 1872 til å danne grunnlaget for Bergens offentlige Bibliotek. Slekt og etterslekt. Paul Botten-Hansen var i 1861 blitt gift med Johanne Evine Karine Elisabeth Sang (født 27. februar 1833, død 19. oktober 1917). Hun ble til vanlig kalt Hanna og var datter av soknepresten til Romedal, Ole Christian Sang og hans andre hustru, Petronelle Elisabeth Kreutz. De fikk tre barn; Sigrid (f. 1862), Paul (1864–1948), som ble lektor ved gymnasiet i Molde og Johanna (1868–1941). Johanna ble også utdannet lærer, fra Hartvig Nissens pikeskole, og ble lærer i Svelvik, pikeskolen i Halden, samt en periode som lærer i Tyskland. Hun var lærer ved Bolteløkka skole i Oslo frem til i 1928. Charles Bukowski. Henry Charles Bukowski (født 16. august 1920 i Andernach, Tyskland, død 9. mars 1994 i San Pedro, California) var en amerikansk forfatter. Hans far var en amerikansk soldat og hans mor var tysk. Da Charles var tre år gammel ble han tatt med til USA og vokste opp i Los Angeles, hvor han bodde i femti år. I løpet av et langt og uryddig liv fikk han publisert mer enn førtifem bøker, bestående av både noveller, romaner og dikt. Bukowski døde 9. mars 1994 i San Pedro, California, 73 år gammel, like etter at han hadde fullført sin siste roman, Pulp. Coluccio Salutati. Coluccio Salutati (født 16. februar 1331 i Stignano i Toscana i Italia, død 4. mai 1406) var kansler i Firenze i Italia. Han var en av de første italienske samfunnsstøttene som sluttet seg til den åndsretning som senere skulle bli kjent under navnet humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving. I 1389 fikk han fra Vercelli tak i en kopi av et ciceronsk manuskript som viste seg å omfatte den gamle romerske forfatterens "Epistulae ad familiares". Han innhentet også andre lignende tekster fra Cicero og andre, og hans personlige forkjærlighet for denne epistulære stil smittet over på andre lærde i det florentinske samfunn. Han forsvarte Petrarcas og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Salutati ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Betongbil. En betongbil (eller mørtelbil) er en type lastebil som i stedet for lasteplan har en trommel til å transportere betong fra blandeverket til byggeplassen. Trommelen går rundt for å holde den ferske betongen riktig blandet fram til leveringen. Tromlene har vanligvis et lastevolum på opptil 9 m³. Betongbilen kan ha tilleggsutstyr som forenkler leveringen av betongen, så som hydrauliske teleskoprenner (opptil ca 9 meter lange), transportbånd (vanligvis opptil 16-17 meter lange) og pumpe (opptil ca 25 meter lange). Betongbiler blir ofte feilaktig kalt for sementbil. En sementbil er imidlertid en tankbil som frakter sement i bulk (tank) fra sementforhandler til blandeverk. Pumpebil. En pumpebil er en lastebil med utstyr som kan pumpe betongen det siste stykket fra betongbilen fram til formen. Tobb. En tobb, eller betong-tobb, er en beholder som løftes med kran og brukes til å frakte betongen det siste stykket fra betongbilen fram til formen. Håvard Gibøen. Håvard Gibøen (født 1809, død 27. juli 1873) var en norsk spellemann fra Møsstrond under Rauland Prestegjeld i Vinje kommune i Telemark. Håvard var sønn av "Knut Håvardsson Gibøen" og "Åsne Steinarsdotter Gjuvland" fra Rauland. Hun var søskenbarn av Aslak Berge, oldefar til Eivind Groven. I likhet med Myllarguten var han tidlig ute etter fela, og han lurte seg til å prøve farfarens fele før han var ute av kjolestubben. Den som kom til å lære ham opp, var spelemannen Knut Lurås. Han møtte også Myllarguten ganske tidlig. Denne var åtte år eldre enn Håvard. Da de møttes, var Håvard åtte og Targjei seksten. De to guttene satt i fjellet og spilte hele dagen. Myllarguten var sendt til Møsstrond som gjetergutt den gangen. Fra Håvard var ti år, spilte han i bryllup og gjestebud i øvre Telemark. Han var liten av vekst, og pleide å sitte på ei tønne oppe på et bord og trampe takta med føttene mot tønnestavene. Ettersom han ble eldre, lærte han nok mest av Myllarguten og Knut Lurås. Disse kunne spille bort hele arbeidsdagen når de møttes. Lurås hadde stor respekt for spellet til Håvard. Han mente ingen kunne spille så fint som han. Myllarguten sa en gang: "Ja, Håvar æ nók meister åt kånn alle". Targjei var ellers ikke så glad for å bli overgått i spell. Disse to blir ofte satt ved siden av hverandre når det er snakk om spelemenn i Norge. Myllarguten mente at Håvard var bedre på fingerbruk enn han selv. Til gjengjeld var Targjei flinkere med strøket sitt. Mens Myllarguten diktet nytt og spilte ulikt fra gang til gang, var Håvard den som prøvde å feste en bestemt form. Han var svært tradisjonsbevisst. Han refset av og til Myllarguten når han mente denne gikk for langt i nyskaping. Håvard var også den som tok vare på alderdommelige tonetrinn, altså det som kan kalles "blå" tonalitet i slåttespillet. Håvard Gibøen er husket som en stillfarende kar. Han trampet ikke hardt når han spilte. Han reiste heller aldri så langt på spelferd som Myllarguten, men holdt seg for det meste hjemme på Møsstrond. Til gjengjeld kom mange tilreisende spelemenn på besøk. Håvard fór av og til på Kongsbergmarken, men ikke så svært mye lengre enn det. Han giftet seg i 1834 med Mari Kjetilsdotter Eikja fra Bø. Sønnen Kjetil Håvardsson (1844–1919) tok opp spelet etter faren; etter ham har spelet gått videre i rett mannslinje like til i dag. Den mest kjente læregutten til Håvard var Knut Dale fra Tinn. Han fekk uhorvelig mange slåtter etter Gibøen. Denne tradisjonslinja ble opprettholdt av sønnesønnene til Knut, Johannes og Gunnar Dale, og har i dag en sterk posisjon i Tinn og Tuddal. Det var Knut Dale som ble kilden for nedskriftene Johan Halvorsen gjorde i Telemark, og som Edvard Grieg arrangerte for klaver i samlingen "Opus 72". Da Håvard fikk høre at Myllarguten var død, regnet han med at han selv ikke hadde lenge igjen. Da var han gammel og skral. Han døde stilt 27.07. 1873. Han ble gravlagt på Møsstrond kirkegård. Som for Myllarguten, ble det også reist en minnestein over Håvard Gibøen. Betongblandemaskin. En betongblandemaskin er en maskin som brukes til å blande vann, sement og tilslag til betong. Betongblandemaskiner finnes i mange typer og størrelser, alt fra små og mobile blandemaskiner som brukes av selvbyggere, til større varianter som man finner på blandeverk. Betongbiler er også en form for blandemaskiner fordi tilsetningsstoffene ofte blandes i betongen når den ligger i betongbilen. Den konstantinske skjenkelse. Den konstantinske skjenkelse (latinsk: "Constitutum Donatio Constantini" eller "Constitutum domini Constantini imperatoris") er et falsk romersk keiseredikt som antagelig ble oppstilt mellom 750 og 850. Grunnen til at det ble utferdiget er ikke sikkert, men det tjente i alle fall til å styrke pavelige interesser, muligens mot Østromerrikets eller frankerkongen Karl den Stores og politiske og territorielle ambisjoner. Det kan synes som det er mest sannsynlig at dokumentet ble til i begynnelsen av perioden, og det er ofte blitt hevdet at det ble skrevet under pave Stefan IIIs pontifikat, rundt 752. Dokumentet presenterer seg som et edikt fra den romerske keiser Konstantin I. Den er en donasjon til pave Sylvester I og hans etterfølgere: De skjenkes herredømmet over byen Roma og hele Vestromerriket, mens Konstantin skulle beholde den keiserlige myndighet over Østromerriket fra dets nye hovedstad Konstantinopel. Teksten hevder at skjenkelsen er keiserens takk for at paven hadde undervist ham i den kristne tro, døpt ham, og helbredet ham fra spedalskhet på underfullt vis. Dette dokumentet ble benyttet av middelalderpaver for å styrke deres territorielle og sekulære myndighet over Roma og deler av den italienske halvøy. Det var alminnelig ansett som ekte, skjønt det var én keiser, Otto III, som avviste det som et falsum. Dikteren Dante Alighieri fremholdt i sitt hovedverk La Divina Commedia at disse skjenkelser var roten til pavedømmets verdslighet. I første halvdel av 1400-tallet begynte den katolske kirke selv å mistenke at dokumentet umulig kunne være ekte. Den italienske humanisten Lorenzo Valla kunne i 1440 føre tekstkritiske beviser for at dokumentet ikke kunne ha blitt forfattet på 300-tallet. Det inneholdt enkelte formuleringer som ikke var utviklet på dette tidspunkt, og han påpekte også at dokumentets egen datering ikke rimer (et par senere hendelser er nevnt). Senere kunne andre forskere påpeke at noen andre elementer, som Sylvesters helbredelse av Konstantin, går tilbake til senere legendedannelser. Gulating lagmannsrett. Gulating lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge. Dens juridisksjon omfatter alle kommuner i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane fylker samt Sirdal kommune i Vest-Agder, jf. oversikten nederst på siden over de tingretter som hører til Gulating lagdømme. Navnet har domstolen fått fra det gamle Gulatinget som ble holdt i Gulen kommune i Sogn og Fjordane og som dekket det samme område som dagens domstol og mer enn det. Gulating lagmannsrett har sete i Bergen der den holder til i nytt bygg på Gulatings plass 1, like ved Bergen rådhus. Frem til høsten 2011 holdt lagmannsretten til i Bergen tinghus. Den er den nest største av lagmannsrettene både i antall saker og antall dommere (33). Domstolen ledes av en førstelagmann, (for tiden Bjørn Solbakken) og det er fem lagmenn og 27 fast utnevnte lagdommere. Domstolen er delt i to dømmende avdelinger. I tillegg er det et sekretariat og en administrativ fellesavdeling som ledes av en administrasjonssjef (p.t. Arne Støle). Gulating lagmannsrett holder mange rettsmøter i Stavanger og den har faste kontorer og rettslokaler i Stavanger tinghus der det er ansatt en konsulent og en rettsbetjent. Ellers holdes det rettsmøter andre steder når det er behov for det – særlig gjelder det i saker der det er nødvendig med befaring. Lagmannsretten behandler alle anker over avgjørelser i de tingretter som hører til lagdømmet – både i straffsaker og sivile saker, se nærmere om saksbehandlingen i artikkelen lagmannsrett. Lagmannsrettens avgjørelser kan – i noe begrenset utstrekning – ankes til Høyesterett. Asgaut Steinnes. Asgaut Steinnes (født 1892 i Klepp, død 1973) var en norsk arkivar, historiker og spesialist på middelalderen. Han tok dr.philos.-graden i 1928 om skattesystemet i middelalderen. Fra 1933 til 1960 var han riksarkivar. Fra 1961 var han statsstipendiat. Steinnes var en av grunnleggerne av den agrarhistoriske tradisjonen i norsk historieforskning. Steinnes hovedinnsats var først og fremst detaljstudier av skattesystem, eiendomsforhold og bosetning i eldre tid. Innsikter herfra ble brukt til å kaste lys over store historiske spørsmål som årsakene til at Norge opphørte å være en selvstendig stat i senmiddelalderen, pestens innvirkning og vekst i kongemakten. Steinnes metode var grundig og eksakt (kvantitativ) analyse av stedsnavn, jordebøker, hjemmelsdokumenter, regnskaper og matrikler m.m. Steinnes systematiske arbeid med å kartlegge enheter for mål, vekt og regnskapsenheter i Middelalderen var en forutsetning for alle senere kvantitative analyser økonomisk historie i eldre tid. Anders Lorange. Anders Lund Lorange (født 12. mai 1847 i Halden, død 26. september 1888 i Bergen) var en norsk jurist og arkeolog. Etter examen artium 1865 og cand.jur. 1872, ble han i 1874 den første arkeologen ved Bergens Museum. Allerede i 1866 hadde han gjort utgravninger i Østfold, mellom 1869 og -70 undersøkte han Raknehaugen i Ullensaker. På det sted han avsluttet gravingen, etterlot han seg en flaskepost datert 8. august 1870, som Sigurd Grieg åpnet den 9. august 1940. Han fortsatte senere videre utover på Østlandet. Han undersøkte Åkerfunnet på Vang (Hamar) i 1873, Myklebustskipet i Nordfjordeid 1874. Den potetsatte gravhaugen til Kong Bele ved Balestrand fikk han restaurert i 1884. Han drev store utgravninger på Vestlandet, blant annet av Storhaug ved Karmsundet i 1886. Han var innom Rønstadhelleren på Lepsøya i 1887. Lorange fikk etter hvert opparbeidet en stor og viktig privat samling av oldsaker, som etter hans død ble overtatt av Universitetets Oldsaksamling. Han var formann i Bergensavdelingen av Fortidsminneforeningen i den perioden da man nærmet seg en ferdig restaurering av Håkonshallen (ferdig 1895), og han var sentral i gjenreisingen av Fantoft stavkirke 1883. Lorange ble etterfulgt av Gabriel Gustafson som var konservator frem til 1899. Burano. Burano, forbundet med Mazzorbo via trebro. Burano er en italiensk øy i den venetianske lagunen, eller rettere: Flere små øyer som er skilt av kanaler og knyttet sammen med broer. Den ligger like ved den mer kjente Torcello i lagunens nordlige del og kan nås med ferge fra Fondamenta Nuova, Venezia. Landsbyen dekker hele øya og er den mest fargerike i hele lagunen. Årsaken skal være en filminnspilling på 1950-tallet hvor gondoler og bygninger ble malt i friske farger. Siden er det blitt værende slik. Mange kunstnere har slått seg ned her. I dag kan man ikke male husene uten å søke godkjenning på fargen. Øyene ble trolig befolket av romerne og på 500-tallet okkupert av folk fra Altinum. Burano ble administrert fra Torcello og hadde ingen av de privilegiene som Murano hadde. Stedet blomstret opp på 1500-tallet da kvinnene begynte å produsere silkearbeider og broderier. Det begynte som hjemmeindustri overvåket av kvinner fra overklassen. Senere spredte virksomheten seg til hospitaler og kvinnehus hvor kvinnene ble pålagt å utføre silkearbeider. Virksomheten var i tilbakegang på 1700-tallet og tok seg ikke opp igjen før i 1872 da myndighetene åpnet en skole for silkearbeider og silkebroderi for å sikre håndverket, kunnskapen og de gamle mønstrene. I dag er der få som arbeider etter de gamle, tidkrevende mønstrene, som falt meget kostbare. I dag er skolen silkemuseum, Museo del Consortio Merletti di Burano. Andre attraksjoner er kirken San Martino fra 1500-tallet med kampanilen fra 1700-tallet som heller slik at toppen er 1,85 m ute av lodd. Burano er forbundet med Mazzorbo via en trebro. Kulturmøte. Kulturmøte kan defineres enkelt som møtet mellom to separate Kulturforståelser. En kultur møter en annen. Begrepet brukes ofte om folkegruppers eller nasjoners møter med hverandres kulturer, og utvekslingen mellom disse. Resultatet av et kulturmøte er ideelt sett at begge parter får beriket sin Delkultur. Vise. a>s nasjonalskalder. Han har indirekte også betydd mye for norsk visekunst. Vise er et ord som i skandinaviske språk blir brukt om en type sang, som har flere definisjoner – «"en strofisk dikt med strofisk melodi såväl litterärt som musikalisk oftast präglad av en viss enkelhet i stilen"» er definisjonen til en tidligere leder for Svenskt Visarkiv, Bengt R. Jonsson. (Enkelte revyviser derimot kan oppfattes som «tungebrekkende» kompliserte og med intrikate strofeformer.) Ordet "vise" har forandret innhold gjennom tiden. På 1800-tallet og utover mot 1950 var fremdeles "vise" et nedvurderende ord for noe som ikke var særlig verd. I 1799 sidestiller Hans Jacob Wille slagsbrødre, drukkenbolter og visekvedere. Ivar Aasen skiller i sangen, Gagnløysa, mellom «sanger» og «fusk og fillevisur». Først etter at Visens Venner hadde startet sin gjerning, ble visa et anstendig kulturuttrykk. Viser kan være både lyriske og episke. I det eldre visematerialet, (skillingsviser, folkeviser etc.) dominerer de episke (fortellende) visene. Det engelske "song", tyske "Lied" og franske "chanson" er alle mer omfattende enn "vise" og svarer bedre til det norske begrepet "sang". Betegnelsen sang virker ofte mer høystemt og betoner samtidig det kollektive (for eksempel: arbeidersang eller fedrelandssang) mens viseteksten oftere uttrykker et «jeg». Begrepet "vise" finnes bare i nordiske språk. Etymologi. Ordet «vise» kommer fra det gammelnorske "vísa" som er avledet av "vis" i betydningen «måte å synge på». Historikk og visetyper. Viser er i dag ofte korte, lettfattelige dikt sunget til enkle melodier, men kunne tidligere, for eksempel i middelalderen, være lange, fortellende eller lyriske dikt eller skaldekvad som ofte skulle synges til dans. Folkevisene og middelalderballadene er en del av denne tradisjonen. Det samme gjelder den tyske minnesangen og franske trubadurdiktningen. Mange viser har blitt svært populære i sin samtid, blant annet skillingsviser på 1800-tallet og revyvisene fram mot 1960-tallet. Med radioen kom det en ny visebølge i Norge fra 1940-tallet. Også det internasjonale ungdomsopprøret og protestsangene på 1960-tallet førte til flere viser med tydelig tekstinnhold og enkle melodier, ikke sjelden med flytende overganger til folkemusikk, popballader og barnesanger. De kristne visene har utspring både i katolske middelalderballader, salmer og internasjonal popmusikk. Norsk visekunst var opprinnelig en del av den tradisjonelle folkemusikken med lokale og regionale varianter, men har seinere blitt sterkt påvirket av både svenske forbilder og irske og engelske musikktradisjoner. Visene kan framføres a cappella, det vil si kun med sang, men teksten kan også akkompagneres av instrumenter, gjerne akustiske strengeinstrumenter som lutt og gitar, piano eller for eksempel fløyte eller munnspill. Uttrykket er ofte lavmælt. Visekunst i forskjellige land. Det en vanligvis kaller viser i Norge, er i snever forstand en skandinavisk eller nordisk musikksjanger. Den folkelige vise- eller balladekunsten finnes imidlertid i de fleste land i en mengde musikalske og tekstmessige stiler, sjangre og tradisjoner. Visene i Vesten spenner fra gamle folkeviser, salmer, populære skillingsviser, voggesanger og enkle barnesanger til kabaretslagere og revyviser, arbeider- og kampsanger, protestviser og popballader der teksten og sangen og det enkle og nære uttrykket er det viktigste. Nordiske viser. I Norden har tradisjonelt Sverige stått særlig sterkt med stilskapende visekunstnere og store fortellere som Carl Michael Bellman på 1700-tallet og Birger Sjöberg og Evert Taube på 1900-tallet. Disse inngår som en del av grunnstammen i den svenske allsangtradisjonen. Den nye visebølgen i Norden kom tidlig på 1960-tallet med en rekke populære artister som sang egne viser, tonsatte dikt eller oversatt materiale. Dette gjaldt blant annet de svenske visetalentene Olle Adolphson, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. I Norge stod Alf Prøysen i en særstilling som visekunstner. Alf Cranner og Åse Kleveland kom som fornyere av visesangen i Norge, før en yngre generasjon, med Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Ole Paus, Øystein Sunde, Kari Svendsen, Finn Kalvik med fler, ble stående som representanter for den såkalte visebølgen i Norge i årene omkring 1970. Franske chansons. Den franske visetradisjonen, de såkalte chansons, har sitt utspring i kabaretviser og den urbane populærmusikken. Denne tradisjonen omfatter sanger med poetisk og fortellende tekst framført med et enkelt musikkakompagnement. Disse «visene» kan være både lavmælt og enkel, men også voldsom og patosfylt, har stått sterkt både i Frankrike og andre land på kontinentet med berømte chansonniers som Georges Brassens, Jacques Brel, Edith Piaf og en mengde andre. Også franskspråklig visesang fra Canada blomstret opp i 1960- og 1970-åra og fikk et stort publikum internasjonalt, blant annet med chansonkunstneren Felix Leclerc. Tyske lieder. Lied er en betegnelse som på norsk dekker den tyske kunstvisetradisjonen. I motsetning til for eksempel den svenske visetradisjonen som legger mere vekt på det lyriske, er den tyske, klassiske liedertradisjonen særlig konsentrert om musikken, ofte av etablerte komponister til tekster med et enkelt folkelig preg. Men også her har variasjonene vært store. På 1960-tallet tok den østtyske dikteren og sangeren Wolf Biermann betegnelsen "Liedermacher" («visemaker») etter mønster av dramatikeren Bertolt Brecht som omtalte seg selv som "Stückeschreiber" («stykkeskriver»). Ellers omfatter den moderne tyske visetradisjonen både historiefortellere som Gerhard Schöne, Reinhard Mey og Manfred Maurenbrecher, lyriske toneformidlere som Hans-Eckardt Wenzel og Barbara Thalheim, samfunnskritiske, politiske visesangerne som Wolf Biermann, Franz Josef Degenhardt, Hannes Wader, Konstantin Wecker og Bettina Wegner og tyske chansonniers. Anglo-amerikanske singer/songwritere. I USA, Canada og etterhvert Storbritannia gjorde visekunsten seg særlig bemerket gjennom den politiske protestbevegelsen og songwriter-stilen som fra 1960-tallet kombinerte viser, folkemusikk, pop og rock i iørefallende låter med tydelig tekst og enkel instrumentbruk. Kjente visesangere, -diktere og -komponister. Visesangere kan i engelskspråklige land bli kalt songwriter, i Sverige og andre land gjerne trubadur, særlig for de som også lever et omflakkende liv, mens det franske ordet er chansonnier for den spesielle franske chansontradisjonen. I Tyskland brukes "liedermacher" og "chansonnier" om visediktere og sangere med egne tekster og "liedersänger" og "chansonsänger" om sangere. Ofte er det popartister som også framfører viseaktige slagere og ballader. Mange visesangere og «pub-musikere» opptrer også med band og innen andre musikksjangre. Personene i listene er i hovedsak ordnet kronologisk etter fødselsår. Rikard Berge. Rikard Berge (født 7. november 1881, død 26. september 1969) var en norsk konservator, folkeminnegransker og folkemusiker fra Telemark. Han ble født på gården Berge på Rauland i 1881 og vokste opp hos morfaren, Rikard Aslaksson Berge. På Berge var det et levende forteller- og tradisjonsmiljø, og bestefaren satt inne med mangt av fortellinger, viser og stubber fra Rauland og områdene rundt. Moren Sigrid som var en stø kvedar med god formidlingsevne, satt også inne med mye gammelt folkeminnestoff. Dette ble således en selvsagt del av Rikard Berges grunnutdanning. Berge var selv en god kvedar med et rikt og sammensatt repertoar. Rikard var ikke gamle karen da han tok til å notere fortellinger etter legdefolk og andre farende folk som stakk innom på garden, foruten hva bestefaren og andre slektninger fortalte. I voksen alder reiste han over hele Telemark på jakt etter stoff. Med tiden fikk han samlet mer folkeminnestoff i fylket enn noen annen før eller etter ham. Rikard Berge var svært grundig, nøye på å oppgi kilder, og å gjengi kildene riktig. En kan si at han satte en vitenskapelig standard for norsk folkeminnegransking. Etter lærerskolen på Notodden opererte han som lærer i ulike skolekretser på Østlandet, inntil han i 1907 slo seg ned i Kviteseid. I 1908 ble han gift med Johanna Bugge, en datter av den avdøde språkmannen og forskeren Sophus Bugge (1833–1907). Dermed fikk han tilgang til enda mer vitenskapelig materiale. Berge satt med deler av svigerfarens samlinger, mens Universitetet i Oslo mente at Bugges materiale burde tilfalle Norsk Folkeminnesamling. Helt siden han tonet flagg i desentraliseringsstriden i 1919 var Berge imot å samle alt innsamlet materiale i en sentral institusjon, og gikk i stedet inn for fylkes- og bygdesamlinger. Både i årene som skolelærer, og spesielt i perioden 1908 til 1916 drev Berge intense innsamlingsarbeider. Han hadde også lengre studieopphold i Oslo og København, hvor han dessuten gjorde arkivarbeid og gjorde avskrifter av mengdevis med arkivstoff om bygdene i Telemark, som senere kom ham til nytte med arbeidet med de siste to bindene av bygdeboka om Rauland og Vinje. Berge var opptatt av tradisjonsmiljøet, og la vekt på dette i innsamlingene sine. Fordi han var vokst opp i et slikt, og ikke møtte tradisjonsbærerne som som kom «utenfra», hadde han lett for å komme i kontakt med sangere og fortellere. Han hadde en imponerende arbeidskapasitet, og ble en viktig samler og forsker innenfor norsk folkloristikk. I 1916 ble han ansatt som bestyrer av Fylkesmuseet for Telemark og Grenland (i dag: Telemark Museum). Museet skulle bli hans arbeidsplass inntil han gikk av med pensjon i 1951. Til tross for vanskelige økonomiske tider gjorde han en stor innsats for Fylkesmuseet i Skien. I tillegg redigerte han gjennom 20 årganger tidsskriftet "Norsk Folkekultur". Men Berge var en stri natur. Først etter hans død fikk Universitetet tilgang til å få kopier av hans eget innsamlede materiale. Sigurd Grieg. Sigurd Jebsen Grieg (født 22. august 1894 i Fana, død 3. november 1973 på Lillehammer) var en norsk arkeolog; museumsassistent ved Universitetets Oldsaksamling 1915. Grieg tok magistergraden i arkeologi i 1923, og han ble dr. philos. med avhandlingen "Hadelands eldste bosetningshistorie" i 1926. Etter at Anton Wilhelm Brøgger ble professor ved Oldsaksamlingen tok han initiativ til en kraftig opptrapping av utgravningsvirksomheten ved institusjonen. Grieg ble en viktig medarbeider i dette, og tok del i flere store undersøkelsesprosjekter. Den største var undersøkelsen av Raknehaugen i 1939–40. Grieg fattet etter hvert interesse for håndverkshistorie i yngre jernalder og middelalder, noe som sporet ham videre inn på nyere tids industrihistorie. Dette var noe han forfulgte da han tiltrådte som direktør ved De Sandvigske Samlinger (Maihaugen) på Lillehammer i 1946. Her sto han bl.a. for ordning av de store samlingene med håndverksredskaper, og fikk dem montert i et eget nybygg. Grieg gikk av ved aldersgrensen i 1964, men fortsatte enda noen år som museumsassistent ved Universitetets Oldsaksamling. Han skrev en detaljrik bok om Ringsaker kirkes alterskap i 1955. Folkevise. Folkevise (av tysk,"Volkslied") er et begrep som ble lansert av filosofen og litteraturkritikeren Johann Gottfried Herder i 1770. Etter hans syn var ikke poesi først og fremst knyttet til den klassiske litterære tradisjon, men levde i «øre og hjerte». Begrepet folkevise innebar et paradigmeskifte i synet på Poesi. Begrepet ble også i sin tur opphav til Ord som Folkemusikk, folkekultur, folkediktning og så videre. Sivert Langholm. Sivert Langholm (født 19. mai 1927 i Haugesund) er en norsk professor i historie. Langholm ble universitetslektor i 1961, og professor ved Universitetet i Oslo fra 1976. Sivert Langholm er en av etterkrigstidens mest betydningsfulle sosialhistorikere. Han uttalte i 1970 at hans forskningprogram var å «frigjøre sosialhistorien fra den politiske historiens dominans». Hans metode gikk ut på å analysere individdata for å dra slutninger om sosiale grupper i fortiden. Teknikken med å kvantitativ analyse av individdata kalte omtalte Langholm som mikrohistorie, men med en noe forskjellig anvendelse av begrepet fra den gjort kjent av Carlo Ginzburg. Langholm var en pioner i å anvende datateknikk på analyse av historiske kilder. Han var prosjektleder for prosjektet "Norsk samfunnsutvikling 1860-1900", der to områder ble utvalgt og gjort til gjenstand for saksstudier (Ullensaker og Christiania). Disse to områdene ble analysert gjennom 4 bøker og 30 hovedoppgaver, og var utvalgt fordi disse to områdene ble antatt å være representative for samfunnsendringer på nasjonalt plan i denne perioden. Prosjektet rekrutterte flere forskningstalenter som senere har gjort seg bemerket i sosialhistorie, bla. Jan Eivind Myhre og Tore Pryser. Langholm var også av de første til å analysere valgdata med datateknikk. I 1996 tok han initiativ til Forum for Universitetshistorie, et arbeid som skal munne ut i 200-årsjubileumsverk om Universitetet i Oslo i 2011. Han var på 1950-tallet medarbeider i Norsk Allkunnebok. Ballade. Ballade er først og fremst et sjangernavn for den typen episke viser som i høy- og seinmiddelalderen kom på moten over store deler av Europa. Ordet kommer fra det provençalske "ballada", som betyr dansevise, noe som tyder på at balladene opprinnelig har vært dansa til. Sjangeren og brorparten av balladematerialet ser ut til å stamme fra middelalderen. I tillegg er en god del ballader skapt i påfølgende hundreår, i middelalderballadens formspråk. Balladene er først og fremst overlevert gjennom muntlig tradisjon og gjennom hundreårene tilslipet og/eller utbrodert i ulike retninger etter hvem som har videreformidlet dem. Konsistensen må likevel sies å være stor, i alle fall med tanke på tekstene – hovedlinjene i den enkelte ballade er i stor grad de samme i de ulike variantene. Bortsett fra noen få unntak er balladene skrevet ned først etter middelalderen – og i første omgang var det helst tekstene som ble nedskrevet. Fra rundt år 1500 har det vært en vekselvirkning mellom skriftlig og muntlig formidling. Det finnes i mange land trykte og håndskrevne visebøker med ballader – ballader som er blitt nedtegna etter å ha levd på folkemunne. I neste omgang er de spredt muntlig fra nedskriftene. Ballademelodiene og framføringspraksisen er i større grad muntlig overlevert. I enkelte tradisjoner lever balladen som sangkunst i en muntlig ubrudt tradisjon den dag i dag. I Skandinavia er det først og fremst Færøyene og tradisjonen knyttet til Vest-Telemark der man kan snakke om en tung ubrudt balladetradisjon som lever den dag i dag. Historikk. Trubadur fra fransk 1200-talls manuskript om trubadurmusikk «Ballade» har rot i det provençalske verbet "ballare", «å danse», og man regner med at balladens opprinnelse er å finne i Sør-Frankrike – i området rundt Provence. Balladen er nevnt i franske kilder fra 1228 og omtales da som ny og moderne. Sannsynligvis oppsto balladen rundt 1220. Balladen ble populær som morskap ved det franske hoffet, og derfra ble den spredt til andre høviske miljøer rundt om i Europa. Den ble dessuten spredt til alle lag av folket. I Frankrike overtok etterhvert Chanson de gueste i høyere samfunnslag. Chanson de gueste var mer av en vise-seg-fram-tradisjon, der den enkelt utøver, trubaduren, kunne brilljere. Balladen ble nå omtalt som Chanson de populaire da balladetradisjonen ble opprettholdt, dyrket og videreformidlet på folkemunne. På 1500-tallet hadde balladen, i enkelte områder, en slags renessanse i adelige og høyadelige kretser. Fra denne tida finner vi adelsvisebøker som inneholder både eldre balladestoff og nydikta ballader. Da nasjonalsinnede forskere og folkeminnesamlere utover på 1800-tallet begynte å interessere seg for de gamle balladene, var de beste tradisjonsbærerne å finne hos samfunnets underklasse. Fellestrekk. Balladen fikk en noe ulik utforming i forskjellige språkområder og det skilles i dag mellom sju balladeområder: det romanske, det britiske, det nordiske, det tyske, det vestslaviske, det russiske og balladeområdet Balkan. Felles for samtlige ballader uansett språkområde, er at de forteller en historie, som regel med dramatiske virkemidler og lyriske innslag. Balladene er overlevert som anonym diktning. Man regner med at det har vært spesifikke balladediktere som i utgangspunktet har skapt den enkelte ballade. Stoff til de ulike balladefortellingen fant balladedikterne i eldre tekstmateriale som heltediktning, romaner, krøniker, legender, eventyr og i de bibelske fortellingene. Allerede på et tidlig tidspunkt ble balladeforma også brukt til å dikte om samtidige begivenheter. Tekstene inneholder ofte faste poetiske vendinger som gir balladene formelpreg. Det benyttes gjerne vandrestrofer som kan gjenfinnes (med variasjoner) i vidt forskjellige ballader. Variantstrofer, d.v.s. at samme innhold gjentas med nytt enderim, er også typisk for sjangeren. I mange balladeområder kan strofene ha omkved eller andre former for gjentakingslinjer, noe som antyder at de har vært sunget i vekselsang mellom en forsanger som har framført selve strofen, mens de øvrige har falt inn som et kor på repitisjonsdelene. Balladestrofen har hatt til dels ulik utforming innafor de forskjellige balladeområdene. Vanligst har vært to- eller firelinja strofer med eller uten omkved og med enderim. Rimet kan være helrim eller assonans. Sju balladeområder. Kvinnelig trubadur fra fransk 1200-talls manuskript trubadurmusikk Det romanske balladeområdet. Balladen var på 1200-tallet et populært tidsfordriv i franske hoffkretser. Både to- og firelinja strofer har vært i bruk; mest vanlig har tolinja strofe med omkved vært, mens den firelinja oftest var uten omkved. En ballade som er kjent i Norge som "Olav Liljekrans", stammer sannsynligvis fra balladens tidligste periode i Frankrike. Ettersom tida gikk, ble balladen upopulær i toneangivende kretser, men ivaretatt av menigmann. Balladen ble nå noe nedsettende omtalt som "Chansons populaires" av overklassen i det standsdelte Frankrike – dette som kontrast til Chanson de gueste – som nå ble dyrkede i høyere kretser. I Spania brukte en ikke betegnelsen ballade, men "romance". a>s illustrasjon til den engelske balladen "The Twa Corbies" Det britiske balladeområdet. En kjenner ca. 300 engelske ballader. Balladen kom til England i og med de tette båndene mellom det franske og britiske hoffet under den aktuelle tidsepoken. England tok etter Frankrike i mangt og mye. De hadde gjennom flere generasjoner pratet anglonormannisk ved det engelske hoffet, det vil si en slags fransk med britisk svip. Franskorienteringen førte til at balladen kom til det engelske hoffet under siste halvdel av 1200-tallet. Mange engelske ballader bygger direkte på franske forløpere. Andre henter stoff fra franske romaner. Det ble også skapt ballader over engelske romaner og eldre krøniker. Kong Arthur og hans riddere har vært populært stoff; en annen gjennomgangsfigur er Robin Hood. En annen gruppe ballader er de religiøse carols som svarer til den nordiske undergruppen av ballader som kalles legendeviser. Engelske ballader har oftest firelinja strofer uten omkved, men det finnes også en del med tolinja stofe og omkved. De engelske er ofte lengre enn de franske; 50 strofer er ingen sjeldenhet. En kuriositet i sammenhengen er at det ser ut til at det har kommet en og annen ballade fra det nordiske balladeområdet til De britiske øyer. "The Twa Sisters" eller "Binnorie", i Norge kjent som "De to søstre", er trolig opprinnelig en norsk ballade. I Skottland har balladedikterne hatt en forkjærlighet for fortellinger med overnaturlig tilsnitt – tilsvarende de naturmytiske visene i Norden. a>", en ballade utbredt i hele Norden og på de britiske øyer. Det nordiske balladeområdet. Det nordiske balladeområdet omfatter Danmark, Sverige med det svenskspråklige Finland, Norge, Island og Færøyene. Ingen steder har balladen vært så populær som i Norden; herfra kjenner en ca. 700 ulike balladetyper med opptil mange hundre varianter av hver enkelt type. Danmark utgjør det rikeste delen av tradisjonsområdet med 540 ballader, Norge har 220 og Sverige 250. Mange viser finnes i ulike varianter i flere nordiske land. Mange teorier har vært framsatt om opprinnelsen og alderen til den nordiske balladen. Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonssons teori har gjennom senere tiår fått stadig større tilslutning. Allerede fra 1100-tallet hadde man i kretsene rundt kongen en uttalt orientering mot fransk kultur. Senere i århundre gikk kontakten mot det franske via det britiske franskvennlige hoffet. Jonssons teori går ut på at balladen kom til Norden mot slutten av hundreåret i.o.m. kontakten mellom det norske hoffet og det nordmanniske hoffet i England. Den nordiske balladen ble utvikla rundt år 1300 av diktere (svenske og norske) tilknytta det norske hoffet. Jonssons balladeteori faller forøvrig sammen med tanker Knut Liestøl framsatte i sin doktoravhandling "Norske trollviser og norrøne sogor" fra 1915. Det finnes ikke et sikkert bevis for at det har vært dansa til ballader i Skandinavia, men alt tyder likevel på at det har vært skikken. Både balladestrofer, omkvedslinjer og veggmalerier peker i samme retning. Et sterkt indisium er dessuten balladetradisjonen på Færøyene. Her danses det (lang)dans til ballader den dag i dag i en levende og ubrudt tradisjon. Samtidig ser det ut til at balladen allerede fra tidlig tid er blitt formidlet som rein fortellertradisjone, slik balladen utenfor Færøyene stort sett er overlevert opp til i dag. Den historisk-geografiske metode. Den finske skole, også kjent som den historisk-geografiske skole, gjennomsyret mye av balladeforskningen fra andre halvdel av 1800-tallet og opp mot 1970. Metoden som nøt respekt i nærmere 100 år, gikk ut på å studere alle kjente «varianter» av en «balladetype» med siktemålet å komme til kunnskap om utspring og opprinnelig form. Gjennom å kartlegge balladenes «vandringsveier», prøvde man å nærme seg den opprinnelige balladen som «variantapparatet» var sprunget ut fra. Et uttalt mål var gjennom denne vitenskapelige metoden å kunne konstruere balladens urform eller «arketype». Fra denne tida finns mange og grundige arbeider vedrørende en rekke ballader. Balladekatalogene der hver enkelt «balladetype» er registrert i henhold til innhold og utbredelse er også en frukt av den finske skolen. På 1930-tallet (?) kom den svenske og biologiutdannede folkloristen Carl Wilhelm von Sydow med velfunderte ankepunkt mot metoden. Han mente f.eks. at vandring ikke nødvendigvis kan følges langs veier da tradisjon gjerne utbres gjennom sprang, jf. frøspredning. I 1969 kom Alan Dundes banebrytende artikkelen "The Devolutionary Premise in Folklore Theory". Dundes hovedbudskap var at mye av hovedtrenden vedrørende arbeidet med muntlig tradisjon hadde et lite nyansert syn på tradisjonsprosessen. Gjennom sin kritikk formidlet han at tradering ikke nødvendigvis trengte å være en nedbrytende prosess. Den kunne like gjerne være en skapende og foreldlende prosess (jf. Wikipedia som tradisjonsprosess). Balladeforskning i kjølvannet av Dundes. Etter Dundes fikk man på mange måter en blåmandag innen folkloristikken. Mye av det arbeidet som hadde vært gjort gjennom det siste hundreåret ble på sett og vis satt til nullverdi, det gjaldt også de omfattende undersøkelsene vedrørende mang en ballade. Den positive konsekvensen var at den enkelte tradisjonsbærer fikk forhøyet status. De få historisk-biografiske arbeidene som var gjort vedrørende enkelte balladekvedere og deres tradisjonsmiljø, fikk fokus. Og det ble skrevet nytt. Den mer tekstorienterte forskningen flyttet fokuset over på hva balladene faktisk formidler - jf. verdensbilder og folketro. Dessuten fikk man direkte undersøkelser av selve tradisjonsprosessen. Slagsida var at da f.eks. viseforskeren Bengt R. Jonsson framsatte sin teori om den nordiske balladens opphav, var man så vaksinert mot dette med opphavstankegang at det nok var vanskelig for mange å ta teorien innover seg som seriøs forskning. Balladeforskning i dag. I dag ser man i større grad verdiene av de arbeidene som er gjort gjennom ulike tider. Bengt R. Jonsson for stadig større gjennomslag for sin balladeteori om opphav. Og mange finner interessant stoff i arbeidene som ble gjort under den finske skolens tid. Samtidig er bevisstheten om at en ballade består av både tekst og melodi (ikke bare tekst) blitt stadig større. Den norske viseforskeren Velle Espeland er mellom dem som har flyttet fokuset over mot selve framføringen, og ikke minst frodigeten i nedarvet balladeformidling. Nevnes i sammenhengen børe verdifulle CD-utgivelser med balladeopptak av eldre sangere utgitt av både svensk og norsk visearkiv i tur og orden. Overklasseballader i Frankrike fra 1300-tallet. I Frankrike oppsto det en ny sjanger på 1300-tallet som også omtales under navnet ballade. Denne nye sjangeren forveksles ofte med den egentlige balladen, men er altså en ny (men beslekta) sjanger med et nytt formuttrykk. Sentrale navn vedrørende denne nye typen ballade er den franske komponisten og dikteren Guillaume de Machaut (ca. 1300-1377). Han dikta over 200 viser i en form som er blitt stående som typiske for denne nyere typen franske balladen: Tre strofer à åtte eller ti linjer og med et omkved som viser til diktets grunnstemning eller bærende idé. Noe seinere ble Eustache Deschamps (1346–1407) et stort navn innen denne sjangeren; han skrev over 1000 ballader. Han fornya formen ved å innføre en "envoi" på slutten, dvs. en direkte henvendelse til tilhøreren. Et interessant navn er Christine de Pisant (1365–1430) som i "Cent ballades d'Amant et de Dame" (1405) innfører et til da ukjent likestillingsperspektiv: De hundre kjærlighetsballadene er skiftevis lagt i munnen på den mannlige og den kvinnelige elskende. Disse franske balladene tok ikke stoffet sitt fra fortellende tekster i samme grad som den eldre dansevisa, og de er derfor overveiende kortere. Vanlig lengde er mellom 40 og 120 verselinjer. I det mer standsdelte Frankrike virker det som om det fra 1300-tallet har utviklet seg et tydelig skille mellom balladene skrevet for en kulturell elite og den opprinnelige balladen som ble i varetatt og dyrket av folket. Balladen i nyere musikkuttrykk. Fra folkediktninga og folkesangen er balladen gått over i nyere populærmusikk, og er brukt av artister som Bob Dylan («Ballad of a Thin Man») og The Beatles («The Ballad of John and Yoko»). I jazz, pop og rock brukes betegnelsen ballade generelt om sanger i langsom takt. I bluesen betegner balladen en sammensmeltning av bluesfølelse og bluesakkorder med Tin Pan Alleys 32-takters popsanger. Bluesballaden har en annen struktur enn konvensjonell blues. I stedet for tradisjonelle 12- eller 8-taktere har bluesballaden 32 takter med oppbygninga vers-vers-overgang-vers, men ellers med bluesskala og de vanlige tre akkordene. Gode eksempler på bluesballader er Percy Mayfields «Please Send Me Someone to Love», Buddy Johnsons «Since I Fell for You» og Clarence Carters «Slip Away». Bluesballader er også populære i countrymusikken, f.eks. hos Hank Williams («Your Cheating Heart») og Freddy Fender («Wasted Days and Wasted Nights»). Harald Grieg. Harald Vollan Grieg (født 3. august 1894 i Bergen, død 6. oktober 1972 i Oslo) var en norsk forlegger. Han var direktør for Gyldendal Norsk Forlag 1925–70 (med et avbrudd 1941-1945, da Tore Hamsun for det meste fungerte i stillingen), sønn av skolemann Peter Lexau Grieg og bror til forfatter Nordahl Grieg. Etter examen artium ved Bergen katedralskole 1912 studerte han pressen i Bergen og fikk cand.philol. i historie 1917 ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han skrev for Morgenavisen og Tidens Tegn inntil han startet i det danske Gyldendals norske filial i 1920, og ble direktør da det ble norsk i 1922. Referanser. __NOTOC__ Bwiti. Bwiti er en vest- og sentralafrikansk animistisk religion som praktiseres blant de tre-boende babongo- og mitsogo-folkene i Gabon (der det er en av de tre offisielle religionene) og fang-folket i Gabon og Kamerun. Bwiti benytter den hallusinogene rotbarken til Tabernanthe iboga-planten, særskilt kultivert for religionens behov, til å bevirke åndelig opplysning og for å løse problemer av åndelig karakter (noen ganger så brukeren blir kvalm nok til å kaste opp). Virkestoffet i rota, ibogain, har blitt gjenstand for vitenskapelige studier. Den uekstraherte rotbarken har blitt benyttet i hundrevis av år som del av bwitis invielsesseremoni for inntreden i de voksnes rekker, og den fremkaller sammensatte syner og innsikter. Bwitiseremonier ledes av en (mannlig eller kvinnelig) åndelig leder som kalles "N'ganga" som er et svært viktig medlem av samfunnet og har omfattende kunnskaper om tradisjonelle helbredelsesmetoder, forheksing og forbannelser. Det avgjørende ritualet i bwiti er innvielsesseremonien, der unge gabonske menn tar iboga for første gang i mennenes hytte for å bli medlemmer av religionen. Det er mange seremonier til ulike tider av året for å ære forfedrene. Spesielle seremonier kan bli holdt for å helbrede syke personer eller drive ut skadelige ånder. I løpet av mange av seremoniene blir en tradisjonell fakkel laget av bark og sevje brent. Ofte blir musikk spilt av innleide musikere på trommer og en tradisjonell harpe man har i fanget som kalles "sitar". N'ganga og andre deltakere er som regel kledd i røde, svarte eller hvite kleder. De har på seg skjørt av raffiabast og små skjell eller kuler (perler). Dyreskinn, så som desmerkattpels, blir ofte båret. Ibogaroten lages vanligvis til en te som blir drukket av seremonideltakerne, mens tilskuere ofte tygger roten for å holde seg våkne. Brus og øl blir også servert. Seremonier starter vanligvis ved midnatt og varer til morgengry. Fastred. Fastred er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard en sønn av Folkwin, den fjortende Konge av Rohan. Han og hans tvillingbror, Folkred, ble drept mens de sloss for Gondor mot Haradrim. Deres yngre bror Fengel, ble den neste kongen av Rohan etter at deres far døde. Skjebnen til deres yngre søster, Folkwins fjerde barn, er ikke kjent. Olaf Norlis Forlag. Olaf Norlis Forlag var et norsk forlag. Det ble stiftet i 1890 av Olaf Norli (1861–1959), som alt hadde opprettet sitt eget bokhandelutsalg i Kristiania i 1883. Norli var inntil ca 1940 regnet som det fremste nynorskforlaget, og utga forfattere som Olav Duun, Tore Ørjasæter og Tarjei Vesaas' første bøker. Forlaget Tanum-Norli ble overtatt av Aschehoug i 1982; Aschehoug ga forlaget det nye navnet "Tano Aschehoug" inntil det i 2000 ble fusjonert med den rest av Universitetsforlaget de hadde overtatt. Folkred. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Folkred var sønn av Folkwin, den fjortende Konge av Rohan. Han og hans tvillingbror, Fastred, ble drept mens de sloss for Gondor mot Haradrim. Deres yngre bror Fengel, ble den neste kongen av Rohan etter at deres far døde i år 2903 tredje tideverv. Skjebnen til deres yngre søster, Folkwins fjerde barn, er ikke kjent. Olaf Norli. Olaf Olsen Norli (født 1861, død 1959) var en norsk forlegger. Sammen med Olaf Husebye grunnla han 1883 bokhandelen «Olaf Huseby & Olaf Olsen» i 1883. I 1890 grunnla han Olaf Norlis Forlag og Olaf Norlis Bokhandel i Universitetsgata i Oslo. Bokhandelen ble overtatt av Aschehoug forlag i 1985 og er i dag (2008) den største enkeltbokhandelen i Norden. Olaf Huseby. Olaf Huseby (født 12. desember 1856 i Leikanger, død 1942 i Amerika) var en norsk forlegger. I 1883 åpnet han en bokhandel sammen med Olaf Norli. I 1893 startet han tidsskriftet «Kringsjaa» sammen med Hans Tambs Lyche. Ekstern lenke. fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Elfhild. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Elfhild dronning av Rohan. Hun var gift med Théoden, som var den 17. kongen av landet, og mor til gutten Théodred. Hun døde dessverre i barselseng. I tidligere versjoner av Tolkiens legendarium hadde Elfhild også en datter med Théoden, ved navn "Idis", før hun døde. Denne jenta ble fort fjernet fra historien, og hun ble erstattet med Éowyn. Olav Sletto. Olav Sletto (født 1886 i Hol, død 1963) var en norsk forfatter, lærer og folkehøgskolestyrer. Han gav ut mellom 40 og 50 bøker, og var dertil svært aktiv som foredragsholder. Liv. Olav Slettos mor var Anne Jensdotter Sletto(1867–1946). Hun var 19 år gammel og ugift da dikteren ble født. I følge et seiglivet rykte skulle faren være Bjørnstjerne Bjørnson, men dette er blitt avvist av lokalhistorikere. Han vokste opp hos besteforeldrene på Sletto i Hol i Hallingdal, en gard som ligger høgt oppi lia med utsyn mot Hallingskarvet og Sangenuten. Selv har han gitt uttrykk for at disse storslåtte omgivelsene hadde mye å si for hans utvikling som dikter. Som smågutt var han gjerne gjetergutt. Etter hvert ble det folkehøgskole på Voss 1902–03 fulgt av lærerskole på Notodden. Etter lærerskolen hadde han et stipendopphold i Tyskland og Danmark. I København møtte han bl.a. Georg Brandes. Han livnærte han seg ved forskjellige lærerjobber kombinert med foredragsreiser, og i 1911 giftet han seg med Karin Bryde fra Sandefjord. De ble bl.a. foreldre til skuespillerinnen Eva Sletto. I 1917 ble han lærer ved Buskerud Folkehøgskole på Fiskum. I 1923 ble han skolestyrer ved Romerike Folkehøgskole på Årnes, en stilling han hadde inntil skolen ble okkupert av tyske soldater under andre verdenskrig. I 1941 fikk Sletto slag, og fra 1944 fikk han invalidepensjon. Han ble innvilliget Statens kunstnerlønn under krigen, og igjen i 1960. Fra 1946 til han døde var han bosatt på Geilo. Forfatterskap. Sletto debuterte i 1908 med romanen "Dei gamle", «en fin og stillferdig skildring av den trygge ro i det gamle bondesamfunnet». Men sine betydeligste ting skrev han etter 1930. Han huskes særlig for sin mytologiske syklus om Loke (1915–18), sine historiske romaner fra kirkehistorien (1920–24) og den historiske romansyklusen "Soga om Røgnaldfolket" (1943–46). Per-bøkene (1939–42) og Olver-syklusen (1954–56) er delvis selvbiografiske. Perbøkene. Olav Sletto var godt inne i folketradisjonene og spilte selv litt hardingfele. Han skal ha spilt svært musikalsk, men syntes ikke han kunne bruke tid på å utvikle seg som spelemann. Hovedpersonen i de såkalte Per-bøkene er imidlertid spelemann. Her skildres bl.a. dans, spel og spelemannsopplæring med bakgrunn i førstehånds kjennskap til emnet. Per-bøkene er især verdsatt for sine barneskildringer. "Gildet" og "Broder Hans". I 1932, hundre år etter Bjørnsons fødsel i 1832, kom boka "Gildet". Forbildet er tydeligvis Platons "Symposion" (Gjestebudet). Fire karer stifter en slags klubb som de kaller "Klunken". De fire gir seg selv greske navn, og boka handler om et gjestebud der temaet er Bjørnstjerne Bjørnson. Alle har forberedt seg til samværet, og Bjørnson blir belyst fra ulike synsvinkler. Boka gir i sum et interessant bilde av Bjørnsons innsats med vekt på ætt og arv og sentrale emner i hans diktning, bl.a. hvordan kristendommen er behandlet i diktningen. Dramaet "Over Evne 1" får en innsiktsfull tolkning. Det er ikke kristendommen i seg selv som er over evne, men den edle presten Sang som fristes til å overstige de grenser som er satt for menneskene. "Over Evne 1" leses altså som en tilnærmet klassisk hybristragedie. Bjørnsons kristendomssyn, slik det framstilles i boka, synes til slutt å falle sammen med budskapet i Bård skolemesters vise i "En glad Gut" (1860): «Elsk din næste, du kristen sjel». I resonnementet trekkes også den sene boka "Paa Guds veje" (1889) inn. En av de fire forteller om en audiens hos den aldrende Bjørnson i 1908. Skildringen bygger på et autentisk møte mellom Bjørnson og Sletto. I 1948 kom dokumentarromanen "Broder Hans". Hovedpersonen er Hans Nielsen Hauge, som framstilles med god kjennskap til Hauges liv og virke, og med særlig vekt på hans tilknytning til Hallingdal. Fantasy. Han er også blitt nevnt som en «glemt» norsk fantasy-forfatter. Halden stasjon. Halden stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Halden stasjon ligger i Halden kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, og er endestasjon på NSBs rute mellom Halden og Oslo S. Fra Halden stasjon til Oslo S er det 136,64 km. Stasjonen ligger 2,8 meter over havet. Stasjonsbygget ble tegnet av Peter Andreas Blix, og ble bygget i murkonstruksjon i 1879, og er i dag fredet. Fram Larvik. Idrettsforeningen Fram, bedre kjent som Fram Larvik'", ble stiftet 15. januar 1894 og holder til på Torstrand i Larvik. Den er en av Norges eldste klubber med organisert fotball på samme område. Fotballaget til Fram spiller i 2. divisjon. Erkerivalen til Fram er Larvik Turn. Klubben driver også med andre sportslige aktiviteter, som friidrett, håndball og skøyter. Framsangen. Den «klassiske» blant dem, ble lansert i 1934. Teksten,"«Det er Fram som skal opp i finalen, det er Fram som skal seire til slutt...» går på melodien «The Old Spinning Wheel» («Det er rokken som spinner i stuen») av Billy Hill. Førstefremførelsen fant sted i Bøkeskogen med Larvik Salongorkester og Marie Sachnowitz som vokalist. Det finnes også en Fram-sang som bruker melodien til «Norge i rødt, hvitt og blått» («Obligationsmarchen») av Lars-Erik Larsson: «Det er Frammane i rødt, hvitt og blått». Sarpsborg stasjon. Sarpsborg stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. I Sarpsborg deler Østfoldbanen seg i en østre linje som går via Mysen og Askim til Ski, og en vestre linje som går via Fredrikstad og Moss til Ski. Sarpsborg stasjon ligger i Sarpsborg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, og er stoppested på NSBs rute mellom Halden og Oslo S. Fra Sarpsborg stasjon til Oslo S er det 109,47 km. Stasjonen ligger 37,7 meter over havet. Stasjonsbygget ble bygd i mur i 1878, og ble tegnet av Peter Andreas Blix. __TOC__ Østfoldbanen. Tog til Oslo S klar til avgang Sarpsfossen med kombinert vei og jernbanebru ca 1900 Fredrikstad stasjon. Fredrikstad stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Fredrikstad stasjon ligger i Fredrikstad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, og er stoppested på NSBs rute mellom Halden og Oslo S. Fra Fredrikstad stasjon til Oslo S er det 94,26 km. Stasjonen ligger 7,5 meter over havet. Råde stasjon. Råde stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Råde stasjon ligger i Råde kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, og er stoppested på NSBs rute mellom Halden og Oslo S. Fra Råde stasjon til Oslo S er det 77,010 km. Stasjonen ligger 17,9 meter over havet. Stasjonsbygget ble bygd i tre i 1879, og var tegnet av Peter Andreas Blix. Rygge stasjon. Rygge stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Rygge stasjon ligger i Rygge kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, ble ombygget i 2000, og er stoppested på NSBs rute mellom Halden og Oslo S. Fra Rygge stasjon til Oslo S er det 69,280 km. Stasjonen ligger 26,4 meter over havet. Stasjonsbygget ble bygd i tre i 1879, var tegna av Peter Andreas Blix, og har samme konstruksjon som Råde stasjon. Det går skyttelbuss mellom stasjonen og Rygge lufthavn i korrespondanse med regiontogene mellom Oslo og Halden. Moss stasjon. Moss stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Moss stasjon ligger i Moss kommune. Stasjonen ble åpnet i 1878, er stoppested på NSBs rute mellom Halden og Oslo S og endestasjon på NSBs rute mellom Moss og Spikkestad. Fra Moss stasjon til Oslo S er det 60,160 km. Stasjonen ligger 3,8 meter over havet. Kambo stasjon. Kambo stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Kambo stasjon ligger på Kambo i Moss kommune. Stasjonen ble åpnet i 1895 og ombygd i 1996. Den er stoppested på NSBs rute mellom Moss og Spikkestad, samt for ett tog hver kveld på ruten mellom Oslo S og Halden. Stasjonen slik den står i 2006 ble tegna av NSB Arkitektkontor og oppført i 1995. Det opprinnelige stasjonsbygget ble trolig bygd i 1898, og ble revet i 1985. Fra Kambo stasjon til Oslo S er det 53,84 km. Bløtvinger. Bløtvinger (Cantharidae) er en gruppe av biller. Disse insektene har fått sitt navn ettersom de ikke har harde, men bløte (lite kitiniserete) dekkvinger. Det er over 4 500 arter i verden, men bare 42 arter i Norge. Utseende. Små til mellomstore (1,2 – 30 mm), slanke biller. Disse billene har bløte, eller lite kitiniserte dekkvinger. De har velutviklede flygevinger under de bløte dekkvingene, og tar seg gjerne en flygetur. Dekkvingene har korte, tett oppstående hår, hos flere av artene. Hodet er ganske stort, fremstrakt, med små, runde, utstående fasettøyne. Antennene er 11-leddete, ganske lange og trådformede. Brystskjoldet (pronotum) er mer eller mindre firkantet sett ovenfra. Dekkvingene dekker hele bakkroppen hos storbløtvinger (Cantharidae) men er en del forkortet hos småbløtvinger (Malthininae), der de gjerne ender i en lys flekk. Beina er lange og kraftige, leggene som oftest noe krumme. Storbløtvinger (Cantharinae) er vanligvis livlig farget i svart, rødt og gult, mens småbløtvinger (Malthininae) er gul- eller brunaktige. Larvene er tykke og pløsete, med korte bein og en forholdsvis liten hodekapsel. De kan særlig kjennes på at huden er fint og tett hårete, fløyelsaktig. De lever i jorden. Enkelte arter har larver som kalles "snømark", fordi de kan sees på snø, i mildvær. Levevis. Bløtvingene er dagaktive insekter. Mange har kraftige farger i gult, rødt og svart, og mange av artene er vanlige. De oppsøker blomster på jakt etter nektar og pollen, men spiser også små insekter. Både voksne og larver er predatore (rovdyr). Ofte kryper de rundt i vegetasjonen, både i gresset og i trærne. Larvene lever i jorden og blir regnet som nyttedyr da de spiser blant annet bladlus. De finnes i mange ulike naturtyper ("habitat"), som enger, langs skogsbryn, bekker, i hager og parker. De finnes i lavlandet men kan også finnes oppover i fjellet, men ikke over skog-grensen. Systematisk inndeling med nordiske arter. Bløtvinger er inndelt i fem underfamilier (delgrupper). Denne oversikten har med slektene og nordiske arter. Herbert Weichmann. Herbert Weichmann (1971)Herbert Weichmann (født 23. februar 1896 i Landsberg O.S., Oberschlesien, død 9. oktober 1983 i Hamburg) var en tysk politiker (SPD). Han var førsteborgermester (regjeringssjef) i den tyske delstaten Hamburg fra 1965 til 1971. Liv. Herbert Weichmann studerte jus og arbeidet i statstjenesten. Årene 1933–1948 tilbragte han i eksil i USA, siden han var jøde. Etter at han kom tilbake til hjemlandet var han først finanssenator, og senere førsteborgermester i Hamburg. I hans regjeringstid oppnådde SPD store flertall ved valgene. Pauly-Wissowa. "Pauly-Wissowa" er navnet som vanligvis brukes for "Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft", en tysk encyklopedi over den klassiske verden fra 1894. Med supplementsbind utgjør den til sammen 83 bind, og er det viktigste klassiske oppslagsverk. Det første volumet ble publisert av August Pauly i 1839. Pauly døde i 1845, mens verket var uferdig. Christian Waltz og Wilhelm Teuffel fullendte det i 1852. Den første utgaven bestod av seks bind. En annen utgave ble utarbeidet mellom 1861 og 1866, men aldri utgitt. I 1890 begynte Georg Wissowa arbeidet med en ny og mer ambisiøs utgave. Han regnet med å fullføre verket i løpet av ti år, men det siste av de 78 bindene utkom først i 1978 og et indexbind i 1980. Hver artikkel ble skrevet av en anerkjent spesialist innen det relevante fagområdet, men ikke overraskende for et verk som spenner over tre generasjoner kan de underliggende antagelsene variere betydelig. De fleste biografiene ble skrevet av Friedrich Münzer. Både prisen og størrelsen på Pauly-Wissowa har alltid gjort verket vanskelig tilgjengelig, så mellom 1964 og 1975 utgav Metzler Verlag "Der Kleine Pauly" i fem bind. En oppdatert utgave kalt "Der Neue Pauly", bestående av 15 bind og en index, utkom mellom 1996 og 2003. Verizon Heritage. The Heritage er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres på Harbour Town Golf Links på Hilton Head Island i South Carolina. Turneringen ble arrangert for første gang i 1969 og har gjennomgått en rekke navneendringer, men "Heritage" har alltid vært en del av navnet. Blant vinnerne av turneringen er et stort antall medlemmer av Golfens æresgalleri, inkludert Nick Faldo, Hale Irwin, Bernhard Langer, Johnny Miller, Jack Nicklaus, Greg Norman, Nick Price, Arnold Palmer, Tom Watson og Payne Stewart. Rapid Wien. Rapid Wien er en østerriksk fotballklubb. Klubben ble stiftet i 1899 og holder til i den østerrikske hovedstaden Wien. Klubbens hovedtrener er Peter Pacult, og laget spiller sine hjemmekamper på Gerhard Hanappi stadion som har en kapasitet på 18 400 tilskuere. Spillerstall. "Oppdatert 29. november 2009" Eksterne lenker. Rapid Wien Adelaide. Adelaide er hovedstaden i den australske delstaten Sør-Australia, og er landets femte største by, med over 1,1 million innbyggere. Byen er oppkalt etter dronning Adelaide, Vilhelm IVs gemalinne. Adelaide ble grunnlagt som en planby i 1836. William Light, en av grunnleggerne, var inspirert av William Penn og hagebybevegelsen, og dette spilte en stor rolle i byens planlegging. Universiteter. Adelaide har tre offentlige og to private universiteter. University of Adelaide, med 20478 studenter er Australias tredje eldste universitet, det har fem campuser i byområdet. University of South Australia med 30901 studenter og Flinders University med 16237 studenter. Peter Lonard. Peter Lonard (født 17. juli 1967) er en australsk profesjonell golfspiller på PGA-touren og Europatouren. Lonard er født i Sydney og ble profesjonell i 1989, først på PGA Tour of Australasia, og senere på Europatouren i 1991 og 1992, der han oppnådde nokså middelmådige resultater. Han ble tatt ut av spillet i nesten halvannet år i 1993–94 etter å ha blitt smittet av et virus som skadet øynene hans, og han arbeidet som klubbpro i tre år før han vendte tilbake til turneringsgolfen og vant pengelisten på PGA Tour of Australasia i 1996/97. Lonard returnerte til Europatouren i 1997 og har oppnådd gode resultater siden, med blant annet en 18. plass på pengelisten i 2002. Samme år begynte han på PGA-touren og fikk en god førstesesong, med over én million dollar i premiepenger. Hans første seier på PGA-touren kom i MCI Heritage i 2005. Han var med på det internasjonale laget i The Presidents Cup i 2003 og 2005. Agar. Pletter med agar for bakteriedyrking Agar er en geleaktig substans (polysakkarid) som utvinnes av visse rødalger. Det kan være et alternativ til gelatin for vegetarianere og veganere, og brukes som næringsemne for dyrking av bakterier og sopp. Vienne (Isère). Vienne er en by og kommune i departementet Isère i regionen Rhône-Alpes sør-øst i Frankrike. Byen har omkring 30000 innbyggere og ligger 30 km sør for Lyon ved elven Rhône. Det er den nest største byen etter Grenoble i Isère, og Vienne er "sous-préfecture" i departementet. Vienne var betydningsfull for det tidlige bispesete i kristne Gallia. Dens mest berømte biskop var Avitus av Vienne. Ved kirkemøtet i Vienne som ble holdt her i oktober 1311 forbød pave Klemens V den militære Tempelridderordenen det påfølgende året. En bro leder fra byen til høyresiden av elven Rhône hvor det industrialiserte området Ste Colombe nå okkuperer deler av oldtidsbyen. Her er et tårn, bygget i 1349 av Philip av Valois for å forsvare den franske siden av Rhône, som må skilles fra den venstre siden av elven som tilhørte kongedømmet Provence, som var avhengig av det hellige romerske imperiet. Denne forbindelsen har også et ekko i navnet på landsbyen St Romain en Gal som ligger nordvest for Ste Colombe. Vienne er mest kjent for sin årlige jazzfestival som blir holdt i det gamle romerske teateret i juli. Maglemosekulturen. Maglemosekulturen er en betegnelse på en kultur fra Nordens eldste steinalder, ca. 7500-6000 f.Kr. Kulturen er oppkalt etter boplassfunn på Sjællands vest-kyst. Ved disse er det funnet redskaper av bein og horn. Maglemosekulturen brukes også som betegnelse på funn fra England og Tyskland. Liste over golfspillere med flest seire på PGA-touren. Denne listen inneholder alle golfspillere som har vunnet 20 eller flere offisielle turneringer på PGA-touren. Spillere som ennå ikke har fylt 50 år, vises i fet skrift. Fra og med fylte femti år kan spillere delta på Champions Tour, og det er små sjanser for at antallet PGA-seire vil øke etter denne datoen. Å oppnå tjue seire er en viktig milepæl, fordi det gir golfspillere livstidsmedlemskap på PGA-touren. Det innebærer at spillerne slipper å kvalifisere seg på nytt foran hver ny sesong, f.eks. ved å bli blant de 125 beste på pengelisten. Listen er oppdatert per 3. juni 2012. PGA Tour godkjente The Open Championship som en offisiell del av touren i 1995. I 2002 besluttet man at Open Championship-seire fra før PGA skulle telle som seire på PGA-touren, og antallet seire i tabellen gjenspeiler denne endringen. Golfspillere med flest seire på PGA-touren Rosa-Mystique Jones. Rosa-Mystique Jones (født 7. november 1990) er en naurisk friidrettsutøver. Hun spesialiserer seg på 100 og 200 meter, men trener også 400 meter og diskoskast. Hun trener vanligvis ved Linkbelt Oval i Nauru. Jones' familie er en velkjent friidrettsfamilie på Nauru. Hennes mor, Denise Jones var tidligere sprinter og diskoskaster, og deltok i friidretts-VM i Roma i 1987. Hennes far, Gerard Jones, er i dag vektløftingstrener i Nauru, og var tidligere suksessfull i kulestøt, diskos, sleggekast og spydkast, og holdt landsrekorden i alle disse utenom spydkast. Jones' søsken er også friidrettsutøvere. Jones deltok som eneste nauriske deltaker utenom Deamo Baguga i Arafura Games 2005 i Darwin. Jones og Baguga deltok også i VM i friidrett 2005 i Helsingfors, hvor hun løp 100 meter på 13,16 sekunder. Hun var også den yngste deltakeren i dette mesterskapet. Jones' beste tid på 100 meter er 12,61 sekunder, løpt i Apia, Samoa, 16. desember 2006. Hennes rekord på 200 meter er 27,11 sekunder, løpt 15. desember 2005 i Saipan i Mikronesia. Begge rekordene er landsrekorder. Eksterne lenker. Jones, Rosa-Mystique Jones, Rosa-Mystique Sverre Marstrander. Sverre Marstrander (født 24. oktober 1910 i Kristiania, død 20. september 1986 i Oslo) var en norsk professor i arkeologi. Han var førstekonservator og bestyrer av den antikvariske avdelingen ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim mellom 1947 og 1968. Sverre Marstrander ble professor i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo i 1968, og fra samme tid bestyrer av Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo, til 1980. Marstrander ble dr. philos. i 1963 med avhandlingen "Østfolds jordbruksristninger", om helleristninger. Han gjorde sine viktigste arbeid innen forskning på helleristninger, som blant annet vises i hans avhandling fra 1963. Marstrander gjorde også viktige feltarbeid i Stjørdal. Jan Timman. Jan Timman (født 14. desember 1951) er en nederlandsk sjakkspiller som hadde sin storhetstid innen sjakken på 70- og 80-tallet. Han har vunnet nederlandsk mesterskap ni ganger. Han har vært kandidat for Verdensmesterskapet flere ganger. Han spilte for FIDEs Verdensmesterskapstittel i 1993. Da tapte han for Anatolij Karpov. På 80-tallet og i begynnelsen av 90-årene var han regnet for å være den beste ikke-sovjetiske spiller, og kjent som «best i vest». Timman har fortsatt å spille aktivt. På FIDEs rankingliste for oktober 2008 har han en rating på 2580. Han spilte likt med Krishnan Sasikiran for førsteplassen i Sigeman-sjakkturnering 2005 i København/Malmö. Han er en av sjefsredaktørenen av magasinet "New In Chess". Hans bok "The Art of Chess Analysis" (ISBN 1-85744-179-6) er regnet for å være en av de moderne klassikerne av sjakklitteraturen. Deamo Baguga. Deamo Baguga (født 14. mars 1986) er en naurisk friidrettsutøver. Han er broren til Paner Baguga, og har spesialisert seg på 100-meter. Hans trening på Nauru foregår ved Linkbelt Oval. Baguga deltok i friidretts-VM i Grosseto, Italia i 2004, og løp der med en bestetid på 11,89 sekunder. Han deltok sammen med Rosa-Mystique Jones i Arafura Games 2005 i Darwin. Han deltok også sammen med Jones i VM i friidrett 2005 i Helsingfors, Finland, og løp der med en bestetid på 11,64 sekunder. Baguga spiller også australsk fotball, og var toppskårer i den nauriske ligaen. Rastriya Prajatantra Party. Rastriya Prajatantra Partys flaggRastriya Prajatantra Party (forkortelse RPP – "National Democratic Party", "Det Nasjonaldemokratiske Parti") har etter 1990 vært det viktigste monarkistiske høyrepartiet i Nepal. I 2006 var det minst tre forskjellige partiorganisasjoner som brukte dette navnet. I tillegg har en fjerde fløy, også representert i parlamentet, registrert seg under et nytt navn (se omtale og peker til RJP, nedafor). RPP (også kjent som "RPP(Rana)"), som sommeren 2006 fikk dom på at det har retten til å bruke RPP-navnet i valg. Fortsettelse av det tidligere "RPP(Thapa)" (leda av Surya Bahadur Thapa), og av det RPP som vant 12 mandater i parlamentsvalget i 1999. Største rojalistiske parti i overgangsparlamentet som skal sitte fram til valget i 2007. Nå leda av Pashupati Shumshere Rana. RPP (Chand), leda av Lokendra Bahadur Chand. Har ikke hatt parlamentarisk representasjon etter 1999 og spiller ingen viktig rolle. RPP (Nepal) ("RPP(N)"), leda av "Rabindra Nath Sharma". Ekstremistisk fascistisk og rojalistisk parti, opprinnelig kjent som "RPP (Khamal Thapa)" (eller RPP (Thapa), til forveksling med partiet tidligere leda av Surya Bahadur Thapa). Dette partiet oppsto i 2005, da RPP-politikeren Khamal Thapa sprengte seg ut av RPP. Hadde 1 representant i det gjeninnkalte 1999-parlamentet i 2006, men blei utelukka fra overgangsparlamentet som fungerte fra desember 2006. I tillegg til disse partiene fantes også Rashtriya Janashakti Party (RJS), danna da den tidligere RPP-lederen Surya Bahadur Thapa. Dette partiet oppsto i 2005, da RPP-politikeren Surya Bahadur Thapa med ei gruppe tilhengere brøyt ut av RPP i 2005. Nest største rojalistiske parti i overgangsparlamentet. Forhistorie og stiftelse. RPP blei stifta etter demokratiopprøret i 1990, da politiske partier blei legale og valget i 1991 blei proklamert. Det representerte den mest kongetro og høyreorienterte delen av den politiske eliten under det monarkistiske diktaturet, i det politiske systemet som offisielt kalte seg Panchayat-demokratiet. Dette var kretser som sosialt, økonomisk og politisk sto nær slottet, rike jordeiere, politikere som hadde sittet i kongens regjeringer og andre posisjoner under diktaturet, osv. Ideologisk var denne eliten erklært (skjønt ikke alltid i praksis) monarkistisk, hinduistisk og tradisjonalistisk, den forsvarte posisjonene til de høyeste kastene, den herskende religionen (hinduismen) og den herskende nasjonaliteten (som snakker nepali), kjempa mot økte rettigheter for lavkaster, språklige og religiøse nasjonaliteter og kvinner, osv. Store deler av denne eliten gikk over til andre partier. Særlig gjaldt det Nepals Kongressparti, bl.a. i distrikter der Kongressen sto sterkt og der tidligere Panchayat-politikere mente at Kongressen best kunne beskytte dem og forsvare deres interesser. Kongehuset har siden 1951 alltid spilt ei sjølstendig politisk rolle, også når det gjaldt utspill i folkevalgte parlamenter, og flere ganger betalt for opprettelsen av politiske partier. Det er grunn til å tro at kongehusets ønske om direkte innflytelse i parlamentet etter Panchayat-systemets sammenbrudd var viktig for stiftelsen av RPP. Striden mellom L. B. Chand og S. B. Thapa. Sentrale i stiftelsen av RPP var de to tidligere statsministrene under Panchayat-systemet, Lokendra Bahadur Chand og Surya Bahadur Thapa. Kampene mellom dem har prega partiet hele tida siden. De to danna fra starten splitta to fiendtlige fløyer, kalt RPP (Chand) og RPP (Thapa) etter sine ledere, som noen ganger stilte til valg som to forskjellige partier, andre ganger som ett parti. Uansett opptrådte de to fraksjonene som regel uavhengig i parlamentet. Alt før valget i 1991 splitta de partiet i to, sånn at RPP (Chand) og RPP (Thapa) stilte hver for seg i 1991. Katastrofevalget i 1991. Det var venta at RPP skulle gjøre det godt i de lite utvikla ås-distriktene vest i landet. Men her blei de feid vekk av Nepals Kongressparti, som hadde rekruttert mange monarkister og Panchayat-politikere til sitt partiapparat. (Til gjengjeld var det venta at Kongressen skulle gjøre det godt i det mer utvikla østlige Nepal. Men her dominerte, til de flestes store overraskelse, det nye, moderate kommunistpartiet UML.) Valgresultatet førte til at Kongresspartiet kunne danne regjering aleine. Kongressperioden blei helt dominert av kampene i Kongressen og mellom kongressen og UML. Med bare 4 representanter tilsammen (til sammenlikning hadde mindre kommunistiske partier 12 og Tarai-partiet Nepal Sadbhavana Party 6) var RPP helt uten politisk innflytelse. RPP blei også boikotta av de andre partiene fordi mange av lederne hadde stått sentralt under diktaturet. Formelt forent fra 1992. RPP var nr. 3 i parlamentet, alle andre partier var små. UML gikk dessuten forbi Kongresspartiet, og ingen av dem hadde reint flertall. Det brøyt ut rasende indre kamper i Kongresspartiet, og UML sprakk i perioden i to partier. Dette førte til at den politiske blokaden av RPP også brøyt sammen. Partiet blei innbudt til en serie regjeringskoalisjoner av alle fire fløyer i de to største partiene. RPP sprekker igjen. Men RPP opptrådte også som to fullt ut sjølstendige og gjensidig fiendtlige partier. Følgen var at da "Chand" i 1997 for første gang under parlamentarismen blei statsminister (i ei samlingsregjering med UML og Sadbhavana-partiet), blei hans regjering sabotert av "Thapa"s tilhengere i RPP. Da "Thapa" tok over samme år (i ei samlingsregjering med Kongressen og Sadbhavana), gikk "Chand"s tilhengere med i kampen mot hans regjering. Det var ingen klare politiske skiller mellom de to fløyene. Striden sto fram som rein maktkamp – kamp om regjeringstaburetter og posisjoner. RPP under kong Gyanendra. Da kong Gyanendra kom til makta etter den mystiske massakren i Kathmandus palass sommeren 2001, satte han i gang med å utvide kongehusets makt på bekostning av parlamentet. Høsten 2002 gjorde han det første viktige skrittet i sin kamp for enevoldsmakta, da han oppløste parlamentet uten å utskrive nyvalg, og avsatte statsminister Deuba. Gyanendra begynte nå å bruke samme politiske taktikk som hans forfedre på 1950-tallet, kong Tribuvan og kong Mahendra: Han innsatte pro-monarkistiske statsministre som ikke hadde noe sjølstendig parlamentarisk grunnlag eller støtte i befolkninga, og som derfor var helt avhengige av ham for å beholde makta. Kongens første valg etter oppløsninga av parlamentet var Chand. Han innsatte altså en statsminister fra et parti som hadde blitt urepresentert i siste valg (og i følge grunnlova fra 1990 derfor heller ikke kunne sitte i regjering, så lenge 1999-parlamentet fantes). Statsministerstillinga under Gyanendra var ikke uproblematisk. Kongen krevde at statsministeren skulle demme opp for maoistopprøret, som hadde store framganger. Chand starta forhandlinger med maoistene, men oppdaga at hverken kongen eller hæren ville godta de forhandlingsresultatene han kom fram til. Etter ei tid var Chand politisk utslitt, og kongens neste valg var Thapa I juli 2004 var Thapa også ferdig. Kongen fikk satt inn ei samlingsregjering under statsministeren han hadde avsatt i 2002, "Debua", der RPP deltok. Opprørets framganger fortsatte uansett regjeringer, og dette begynte nå også å bli klart for kong Gyanendras internasjonale støttespillere, særlig i Delhi. Det kom internasjonale krav om at Nepal skulle gjeninnføre det parlamentariske demokratiet. Gyanendra reiste spørsmålet om nyvalg, men alle de store partiene avviste det. Partiene var dypt upopulære på grunn av de endeløse kranglene mellom dem, og flere alvorlige korrupsjonshistorier. Dessuten kunne de ikke drive valgkamp i de fleste valgkretsene, som var okkupert av maoistene. Etter statskuppet 2005. 1. februar 2005 tok Gyanendra all politisk makt sjøl og gjenninførte fullt kongelig diktatur, som i perioden 1960 til 1990. Det blei også klart at han planla noe som likna på en ny versjon av Panchayat-demokratiet. På tvers av de gjenstridige partiene forberedte han nyvalg med bare promonarkistiske partier. Resultatet var at han dreiv de fleste parlamentariske partiene sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Ettersom kongens plan var å tilintetgjøre dem, mens NKP (Maobadi)s leder Prachanda tilbøy dem felles kamp for å gjeninnføre flerpartidemokrati og fri tilgang til politisk virksomhet i de maoistisk kontrollerte områdene, allierte de seg med maoistpartiet. Partiet som tidligere ofte blei kalt RPP(Thapa) blei blei derfor nå ofte omtalt som RPP (Rana). RPP (Rana) beholdt 9 av representantene valgt i 1999. Disse representantene fortsatte også i Nepals overgangsparlament, som blei konstituert 15. januar 2007. Khamal Thapas RPP vinner Gyanendras såkalte lokalvalg. Kong Gyanendra gjennomførte et lokalvalg (bare i større byer, der om lag 10% av befolkninga bor) etter sin nye modell, 8. februar 2006. Valget blei boikotta av Sjupartialliansen og NKP (Maobadi). Regjeringa hevder at 20% stemte, og mange steder måtte valget innstilles på grunn av mangel på kandidater. Innenriksminister Khamal Thapas RPP gjorde det best i «valget». Surya Bahadur Thapas Rashtriya Janashakti Party, Ranas RPP og Chands RPP deltok ikke. "Khamal Thapas" RPP etablere seg dermed som det viktigste partiet innafor kongens nye monarkistiske skinndemokrati. Hadde diktaturet fortsatt, kunne Kamal Thapa derfor drømt om å spille en enda mer sentral rolle. Men ettersom Gyanendras eksperiment med et nytt monarkistisk «demokrati» falt sammen i april 2006, fikk det ingen praktisk betydning. Monarkistene etter demokratiopprørets seier. Etter at demokratiopprøret i april 2006 seira og tvang kong Gyanendra til å gi opp den politiske makta, deltok Ranas RPP og Thapas RJP i det nyinnkalte parlamentet (opprinnelig valgt i 1999). På den første sesjonen i mai 2006 så det ut som om RJP stort sett stemte sammen med den regjerende Sjupartialliansen. I Ranas RPP dukka det opp stemmer som kritiserte at RPP ikke hadde slutta seg til Sjupartialliansen under diktaturet. I juli 2006 ga en høyesterettsdom retten til å bruke RPPs navn og symbol i valg til RPP (Rana). Den gamle RPP-gruppa fra 1999 var nå delt i tre. I følge noen nyhetsartikler hadde RJP 4 og RPP(Rana) 6 representanter. Seinere viste det seg at RPP fikk støtte av 9 representanter, mens RJP fikk støtte av 1. De to partiene beholdt denne representasjonen i det nye overgangsparlamentet, som blei konstituert 15. januar 2007. Gyanendras tidligere innenriksminister Khamal Thapa sto på ei liste over politikere som ikke får lov til å forlate landet i påvente av rettsoppgjør. De representantene hans parti, RPP (Khamal Thapa), fikk valgt i februar, blei kasta ut av stillingene sine. RPP(Khamal Thapa) hadde angivelig støtte fra 1 representant valgt i 1999. Denne representanten blei kasta ut av overgangsparlamentet fra 15. januar 2007. Khamal Thapa sjøl trakk seg som partileder den 26. oktober 2006. Som ny leder blei valgt "Rabindra Nath Sharma". Partiet blir etter det omtalt som RPP(Nepal). Både RPP (Rana) og RJP sa seg høsten 2006 villige til å gå inn for republikk. Det eneste partiet som offentlig forsvarte kongedømme, var RPP(N). Det ser ut til at en eventuell framtid for rojalistene i Nepal nå finnes hos Ranas RPP og Surya Bahadur Thapas RJP – i hvert fall så lenge demokratiet består, og kongehuset eller hæren ikke gjennomfører et nytt kupp. Eksterne lenker. Rastriya Prajatantra Party Palisade. Palisade (fra latin "palus", skansepæl) er en betegnelse på en type forskansning hvor pæler er spisset til oventil og satt ned i bakken eller i murverk til vern og hindring. Palisader er kjent fra sivilisasjoner i alle verdensdeler. I Norge forbindes de gjerne med bygdeborger. Hardkokt (litteratur). Hardkokt er en betegnelse på en litterær stil/genre, med opphav i mellomkrigstidens USA. I utgangspunktet sikter betegnelsen til selve stilen, der alt «bløtt» og overflødig er skåret bort. Tilbake står det beskrivende. Senere er betegnelsen blitt knyttet til fortellingenes handling og persongalleri, og assosieres helst med kriminallitteratur. Det har vært en utbredt oppfatning at stilen oppsto fordi de sentrale utøverne hadde bakgrunn som journalister. Denne teorien har dårlig dekning i faktiske forhold, og må betegnes som spekulativ. Blant de viktigste «hardkokte» forfatterne kan nevnes Dashiell Hammett, Raymond Chandler, James M. Cain, og etter krigen Ross Macdonald (Kenneth Millar). I Norge Arthur Omre. Roman noir. Roman noir er en betegnelse på en variant av den hardkokte romanen. Betegnelsen stammer fra de «svarte seriene» europeiske (først franske) forleggere ga ut med amerikansk kriminallitteratur i etterkrigstiden. Betegnelsen vil ofte, men ikke nødvendigvis, brukes om en kriminalroman. Mens den vanlige kriminalfortellingen oftest fokuserer på oppklaringen av en forbrytelse, vil en "noir"-fortelling gjerne fokusere på en hovedperson i eksistensiell krise (jf. thriller). Eksempler på nyere, norsk "roman noir" er Kjell Ola Dahls "Miniatyren" og "Siste skygge av tvil". Tyoni Batsiua. Toni Batsiua (født 14. oktober 1981 i Boe, død 1. februar 2004 i Denigomodu) var en suksessfull naurisk vektløfter. Hun var flere ganger oseaniamester, og vant til sammen seks gullmedaljer i South Pacific Games. Hun deltok også i flere verdensmesterskap, og i Samveldelekene 2002 i Manchester. Batsiua vant første gang i "South Pacific Mini Games" 1997 i Pago Pago. I South Pacific Games 1999 i Hagåtña, Guam, vant hun tre medaljer, og gjentok suksessen i South Pacific Games 2003 i Suva, Fiji. Batsiua holdt både junior- og seniorrekorden i 58-kilosklassen, og skulle ha deltatt i Sommer-OL 2004 i Aten. Batsiua døde på det nasjonale nauriske sykehuset i Denigomodu 1. februar 2004 som følge av ei bilulykke hun hadde vært involvert i noen dager før. Hun etterlot seg en datter (født 2000). Batsiua, Tyoni Batsiua, Tyoni Batsiua, Tyoni Pontius Pilatus. a>s tolkning av Pontius Pilatus som viser fram en pisket Jesus fra Nasaret til beboerne av Jerusalem.Pontius Pilatus var en romersk guvernør eller prefekt i Palestina, den daværende romerske provinsen Judea, fra år 26 til rundt år 36 e.Kr. under keiser Tiberius. Han er mest kjent fra Bibelen hvor han er den som tok den endelige beslutningen om Jesus Kristus’ korsfestelse. De biografiske detaljer om hans liv før og etter hans stilling i Judea er stort sett ukjente, men har blitt utvidet av legendarisk materiale som hevder at hans hustrus navn var Procula (hun er kanonisert som en helgen i Den ortodokse kirke) og hans fødested var i Fortingall i Perthshire i Skottland. Pilatus selv er en helgen i Den etiopiske ortodokse kirke. Titler. En inskripsjon som er blitt funnet ved Caesarea Maritima (som ligger ved kysten mellom Tel Aviv og Haifa i dagens Israel) kaller Pontius Pilatus for prefekt, mens Tacitus omtaler ham som promagistrat av denne provinsen. Pilatus' fornavn er ikke kjent. Det fantes ikke mer enn ca 20 romerske guttenavn i bruk, men enten han har fått fornavnet Gaius eller Markus, ville familienavnet ta over etterhvert som han vokste opp. Familienavnet Pilatus betyr «spydkaster». "Pilum" var en type spyd bestående av et fem fots treskaft med en to fot smalnende spiss av jern. Når denne boret seg inn i fiendens skjold, bøyde skaftet seg og hang ned, slik at spydet ikke kunne kastes tilbake. Pilatus’ rolle i de verdslige opptegnelser. En standard romersk denarius av sølv I henhold til de kristne evangelier ledet Pilatus rettssaken mot Jesus av Nasaret og til tross for at han uttalte at han ikke kunne finne ham skyldig i en forbrytelse som kunne straffes med døden, lot han ham likevel korsfeste etter å ha vasket sine hender som et tegn på at han ikke kunne bebreides for henrettelsen. Pilatus er berømt først og fremst som betydningsfull figur i Det nye testamentet, men det meste som vi faktisk vet om Pilatus kommer fra skriftene til den jødiske historiker Josephus (ca. 37–ca. 100 e.Kr.). Da soldatene under Pilatus’ kommando kom til Jerusalem lot ham dem bære deres flagg med seg og med dens vanlige bilde av keiseren. Flaggene ble fraktet inn om natten, men ble hurtig oppdaget og jødene strømmet i store mengder til Caesarea for å få dem fjernet fordi de oppfattet dem som krenkende. Pilatus overhørte protestene i fem dager, men den neste dagen lot han høre på klagene. Han lot jødene bli omringet av soldater og truet med at de ville bli drept om de fortsatte å plage ham med dette spørsmålet. Jødene kastet seg til bakken og blottet nakkene, erklærte at de foretrakk døden enn å vanhellige sine lover. Pilatus som ikke var lysten på å drepe så mange, ga etter og fjernet flaggene. Josephus navngir ikke lederen av den ikkevoldelige motstanden, men i "Testimonium Flavianum" (et verk hvis ekthet er fortsatt omdiskutert) kun fire vers senere forteller han at Pilatus ga ordre om korsfestelsen til en som ble kalt for Jesus. Det har derfor blitt argumentert at lederen for opprøret var Jesus av Nasaret, men religionshistorikere har gitt liten vekt til denne slutningen. Filon av Alexandria, eller Philo Judaeus, har slått fast at ved en annen anledning dediserte Pilatus noen forgylte skjold til keiserens ære på palasset til Herodes Antipas. Disse skjoldene var ikke en representasjon av noe som var krenkende eller forbudt, men kun en inskripsjon av navnene til Pilatus selv og til keiseren. Jødene oppsøkte ham likevel for å få dem fjernet, og da han nektet appellerte de til keiser Tiberius selv som ga ordre om at hyllesten skulle flyttet til Caesarea. Pilatus kan muligens ha reagert så strengt mot de urolige ettersom at de romerske naboprovinsene ikke var i stand til å gi ham militær støtte. I tiden rundt 36 e.Kr. benyttet Pilatus arrestasjoner og henrettelser for å knuse noe som synes å ha vært en samarittisk, religiøs våpenprosesjon som kan ha bli tolket som et opprør. Etter klager til Vitellius, den romerske legaten i Syria, ble Pilatus tilbakekalt til Roma for å forsvare seg selv, og hvor han i henhold til legenden skal ha tatt sitt eget liv. Noe slikt selvmord har intet historisk grunnlag. Ifølge Eusebius ble han derimot forvist til Vienne i Gallia (Frankrike), mens han i henhold til Malalas-krønikene ble halshugget under keiser Nero. Pilatus i de kristne evangelier. a> – Jesus Kristus føres fram for Pilatus, 1881 I henhold til Det nye testamentet ble Jesus brakt fram for Pilatus av de jødiske autoritetene i Jerusalem etter at de hadde arrestert og forhørt ham, og fått svar som de mente var blasfemiske. Pilatus’ spørsmål til Jesus var om han anså seg selv for å være «Jødenes konge». I det påfølgende forhøret ved Pilatus, i henhold til Johannesevangeliet, slo Jesus fast at han «er kommet til verden [...] for å vitne om sannheten [, og] hver den som er av sannheten, hører min røst», til hvilket Pilatus svarer «Hva er sannhet?» Pilatus tilbyr jødene valget mellom å løslate en fange i henhold til Pesach-tradisjonene, den jødiske påske, og de velger å løslate en forbryter ved navn Barabbas framfor Jesus. Markusevangeliet gjør det klart at Pilatus hadde fulgt konflikten mellom Jesus og prestene, og var av den formening at den bunnet i misunnelse. Han innså øyensynlig at Jesu «kongedømme» ikke innebar noen trussel mot Roma. Opplært til å utøve det romerske mandat ("debellare superbos et parcere subjectis" – «slå ned de hovmodige og spare de underlegne») var Pilatus hele tiden overbevist om at Jesus var uskyldig i de anklager som ble bragt mot ham, og ikke fortjente noen dødsstraff. Bare da han ble konfrontert med valget mellom sin egen politiske framtid og Jesu løslatelse, bøyde Pilatus seg for folkets krav og tillot at Jesus ble korsfestet. Pilatus’ egen avsmak vises i at han håner de tilstedeværende ved å si: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» Svaret til prestene er «Vi har ingen annen konge enn keiseren», noe som er en tvilsom påstand ved at Judea siden år 63 f.Kr. hadde vært en uavhengig nasjon i allianse med Roma, og ikke en provins erobret av Roma, og det gav Pilatus en slags unnskyldning for å sette lovens bokstav til side for egen personlig vinning. Markusevangeliet forteller at før Pilatus dømte Jesus til døden, vasket han sine hender foran menneskemengden som krevde Jesu død, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod.» Spørsmålet om ansvaret for Jesus’ død. I alle opptegnelser i Det nye testamentet nølte Pilatus med å dømme Jesus inntil menneskemengden insisterte. Noen har foreslått at dette kan ha vært et forsøk fra tidlige kristne polemikere på å stille romere i et heldig lys, ved å legge ansvaret for Jesu død på jødene, og at det var en del av en plan hos de Paulus-tro kristne, i den hensikt å marginalisere den tilstedeværende jødisk-kristne sekten som ble kalt for ebionittene. Senere, etter at den romerske stat avsluttet sin forfølgelse av kristne, tok kirken i bruk Den nikenske trosbekjennelse (fra år 325 og Det første kirkemøte i Nikea, sammenkalt av keiseren selv). Der ble det slått utvetydig fast at Jesus «var korsfestet under Pontius Pilatus». Det kristne Roma var dermed forberedt på å kritisere selv relativt nylige handlinger av en hedensk romer. Andre har foreslått at hovedårsaken for inkluderingen var å slå fast overbevisningen om at Jesus var et ekte menneske som levde på et bestemt tidspunkt og på et bestemt sted. Pilatus i mytologien. Det finnes liten faktisk kunnskap om Pilatus, men mytologien har fylt hullene på sin måte. Fiktive hendelser har blitt bygd rundt Pilatus’ dramatiske skikkelse fra sultne kristne som ønsket å lære mer enn hva de kanoniserte evangeliene avslørte. Mytisk fødested i Skottland. En muntlig fortelling i Skottland fastholder at Pontius Pilatus ble født i Fortingall ikke langt fra Kenmore i Perthshire, som ligger i den østlige enden av dalen Glen Lyon og 13 km vest for Aberfeldy. Etter sigende var faren en romersk offiser som var sendt som ambassadør på et fredsoppdrag til den piktiske konge Metellanus som styrte fra år 10 f.Kr. og til 29 e.Kr., og oppholdt seg i festningen Dun Geal overfor dagens Fortingall. Arkeologene har funnet restene av et romersk fort i utkanten av landsbyen. Her skal romeren ha involvert seg med en lokal kvinne, kanskje fra Metellanus’ eget hus, og resultatet ble en sønn som ble født på stedet. Ambassadøren tok senere familien med seg tilbake til Roma. Et folkeminne i Tyskland forteller at hans fødsel var i Forchheim, eller i en liten landsby kalt Hausen som ligger fem km fra førstnevnte sted. Det sies også at Pontius Pilatus’ familie har forbindelser til regionen Pilat i nærheten av den franske byen Lyon, hvor han sies å ha dødd i høy alder. Historikerne vil understreke at det finnes ingen faste holdepunkter for verken den skotske, tyske eller den franske forbindelsen, men det betyr ikke at legendene er usannsynlige. Den antikke steininskripsjonen som i 1961 ble funnet i Caesarea Maritima, hovedstaden i provinsen Judea, «Pilatus-steinen», har den noe ødelagte teksten "Tiberieum Pontius Pilatus", det vil si en "Pontius Pilatus av Tiberieum". Dedikasjonen slår fast at han var "prefectus" (vanligvis skrevet "praefectus"), det vil si guvernør, av Judea. Ordet Tiberieum er derimot ukjent, men noen forskere mener at det kan henvise til et tempel, kanskje bygd til ære for keiser Tiberius. En annen forklaring som har vært nevnt, er at det står "Hiberieum". På Pilatus’ tid refererte romerne til de nordlige regioner av det britiske øyer som Hibernia. Den skotske mytens problem er at selv om Julius Cæsar invaderte sydlige England i år 55 f.Kr., rykket ikke romerne inn i Skottland før i år 43 e.Kr. Mytisk endelikt. Kirkehistoriens far, Eusebius av Cæsarea siterer i "Historia Ecclesiae" noen tidlige apokryptiske opptegnelser som han ikke nærmere identifiserer, om at Pilatus kom i unåde under keiser Caligulas herskertid, ble sendt i eksil til Gallia og til slutt begikk selvmord der i byen Vienne. Andre detaljer kommer fra mindre troverdige kilder. Hans lik, forteller «Mors Pilati» ("Pilatus’ død") ble kastet i elven Tiber ved Roma, men vannet ble så forstyrret av onde ånder at liket ble fraktet til Vienne og senket i Rhône. Et monument i Vienne som kalles for Pilatus’ gravsted står fortsatt. Ettersom også vannet i Rhône avviste Pilatus’ lik, ble det igjen fjernet og senket i en innsjø ved Lausanne. Dets endelige plassering var et dyp og avsidesliggende fjellvann ved Luzern, som i henhold til en senere tradisjon fortsatt bærer hans navn. Hver langfredag dukker kroppen opp fra vannet og vasker sine hender. Pilatus’ død ble dramatisert i et middelaldersk mysteriespill i Cornwall i England, kalt "Den Corniske Ordinalia". I den koptisk-ortodokse kirke i Egypt ble Pontius Pilatus opphøyd til helgen. I henhold til den koptiske tradisjon omvendte han seg i all hemmelighet til kristendemmen noe etter at Jesus ble korsfestet. Den viktigste påvirkningen skal ha vært hans kone Claudia Procula (se Sankt Procula). Både Pilatus og Claudia blir feiret som helgener den 25. juni. I den østlige ortodokse kirke blir Claudia Procula feiret som helgen, men ikke Pilatus selv, ettersom evangeliene forteller at Claudia bønnfalt Pilatus om å ikke ha noe å gjøre med Jesus. I noen østlige, ortodokse tradisjoner begår Pilatus selvmord på grunn av anger over å ha dømt Jesus til døden. Godfrey Thoma. Godfrey Thoma (født 1938?) er en naurisk politiker. Han sitter i det nauriske parlamentet, og er valgt inn fra distriktet Aiwo. Thoma ble valgt inn i parlamentet i valget mai 2003, og ble formann, men trakk seg fra denne posisjonen allerede etter én dag. I René Harris' regjering ble han først justis- og fiskeriminister. I Ludwig Scottys nåværende regjering er han justisminister. Thoma fikk fornyet tillit i parlamentsvalget i oktober 2004. Anders Hagen. Anders Hagen (født 15. mai 1921 i Vang (nå i Hamar), død 15. juli 2005 i Bergen) var en norsk arkeolog. Hagen tok sin magistergrad i 1945, doktorgraden i 1954, og ble ansatt som professor i nordisk arkeologi ved Universitetet i Bergen i 1961. Han var formann i Norges Naturvernforbund 1961-1969, i Statens naturvernråd 1970-1972. Hagen ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1989 Liste over ordførere i Bodin. Ordførere i Bodin er en liste over ordførere i tidligere Bodin kommune (fra 1968 innlemmet i Bodø kommune). Kilder. Bodin Grev Dooku. Grev Dooku er en rollefigur fra Star Wars. Hans sithtittel er Darth Tyranus og er spilt i filmene av Christopher Lee. Grev Dooku var en gang en jedi-mester, trent opp av mester Yoda, men da hans beste venn mester Sifo-Dyas døde, følte han at han ikke hadde noe å gjøre i jedi-ordenen. Han var læremesteren til Qui-Gon Jinn. Dooku var også leder av separatistbevegelsen under Klonekrigen. Hans sith-læremester var Darth Sidious. Dooku ble drept av Anakin Skywalker under en lyssabelduell i ombord på et separatistisk kommandoskip over planeten Coruscant. Sheba Deireragea. Sheba Deireragea (født 28. mai 1986 i Denigomodu) er en naurisk vektløfter, som stiller i 75-kilosklassen. Deirerageas første internasjonale suksess var under Samveldelekene 2002 i Manchester, hvor hun vant tre bronsemedaljer. Under Arafura Games 2005 i i Darwin i mai 2005 vant hun gull i sin vektklasse i både junior- og seniorklassen. Deireragea deltok for første gang i et vektløftings-VM i november 2005, i Doha, Qatar, som eneste nauruer ved siden av Yukio Peters. Her kom hun på fjortende plass. I Samveldelekene 2006 vant hun sølvmedalje, etter australske Deborah Lovely. Leukippos. Leukippos [trolig] fra Miletos, var en gresk filosof, som levde på 400-tallet f.Kr.. Han var grunnlegger av den filosofiske skolen rundt atomteori i de greske områdene i det sørlige Italia (Magna Graecia). Hans elev Demokrit videreførte og videreutviklet atomteorien og derfor tilskrives ofte atomteorien han. I følge Leukippos finnes bare atomer og tomrom. Han mente at alt synlig består av atomer, små biter av materie som er usynelig for mennesker. Atomene er stabile, uforanderlige og har ulike geometriske former (som forklarer hvordan alt i verden består av atomer). Leukippos annså at atomene var i konstant bevegelse. Opphavsmannen til den kjemiske atomlæren John Dalton valgte navnet atom på de minste bestandsdelene da han i 1803 presenterte atomlæren for Manchesters litterære og filosofiske selskap (Manchester Literary and Philosophical Society) Mendels arvelover. Mendels arvelover er et sett av grunnregler for overførsel av arvelige egenskaper fra en moderorganisme til dets avkom. Reglene er i dag grunntanken bak dagens genetikk. De har sitt opphav fra de klassiske verkene til Johan Gregor Mendel, publisert i 1865 og 1866, og ble gjenoppdaget i 1900, og var opprinnelig kontroversielle. Da Mendels teorier ble integrert med Thomas Hunt Morgans kromosomteorem i 1915, dannet dette så kjernen innen klassisk genetikk. Historie. ”Eplet faller ikke langt fra stammen” Da Charles Darwin skrev Artenes Opprinnelse i 1859 hadde han selv kun én innvendig mot sin teori – han kunne ikke fatte hvordan en egenskap spontant kunne oppstå i en organisme og bringes videre til kommende generasjoner uten å utvannes. Dette spørsmålet kom av at man på den tiden oppfattet blodet som arvestoff, hvilket er bakgrunnen for uttrykk som blodsbånd og kongelig blod. Det Darwin imidlertid ikke var klar over, var at det på samme tid gikk en mann og lurte på nøyaktig det samme i Tsjekkoslovakia. Munken Johan Gregor Mendel (1822–1884) ville vite hvorfor partikulær arv ikke var selvsagt, og ble som følge av sine eksperimenter genetikkens opphavsmann med sine arvelover. Hvem vet hva Darwin og Mendel kunne oppnådd om de noensinne hadde møttes for å diskutere deres teorier. Darwins utsagn øverst på siden om barn og nedarvede egenskaper kunne like godt ha vært ”hvorfor faller ikke eplet langt fra stammen?”, og forklaringen er enkel nok; en egenskap som kommer til syne hos både besteforeldre og barnebarn, men ikke foreldre, blir dannet av en arvestoffenhet man i dag kaller et gen. Dette kan overføres gjennom generasjoner uten å komme til syne, for så å dukke opp igjen. Under denne tiden blir ikke genet blandet, derfor skjer det heller ingen utvanning. Slike gener som ligger skjulte i generasjoner er recessive, mens gener med synlig effekt er dominante. Hovedinnholdet i Mendels arvelov er at enheter, eller partikler er det som formidler arv. Av den grunn kalles den teorien om partikulær arv, framfor tidligere teorier om blandingsarv. Blant Mendels mest kjente forsøk er det med erteplanter. Det første forsøket gikk ut på at Mendel krysset en høy og en lav erteplante med hverandre. Resultatet ble at deres avkom (F1) kun bestod av høye planter. Med da han krysset plantene i denne første generasjonen med hverandre ble omtrent en fjerdedel av andre generasjon (F2) lave. Forklaringen bak dette mente Mendel var at avkommet hadde fått dobbel dose av hver arvefaktor, som vi i dag kaller gen. Med andre ord mente Mendel at avkommet hadde ett gen fra hver av foreldrene, og at det ene, dominante genet (F) skjulte det andre recessive (f). Men dominansen var ikke alltid like fremtredende. I krysningen mellom røde og hvite erteplanter ble første generasjon rosa, altså var det en ufullstendig dominans. Dette kunne fort se ut som blandingsarv, slik som den Darwin trodde eksisterte, men i den følgende generasjonen kom de røde og hvite kronbladene tilbake i forholdet 1:2:1 mellom hvitt, rosa og rødt. Dette forholdet fins også i genotypen (arveanlegget) til andregenerasjonen med høye og lave planter, men fordi F var dominant ble forholdet der 3:1 i fenotypen (resultatet av sampillet mellom individets arvelige egenskaper og miljøbetingelsene). Da Mendel prøvde seg på å krysse glatte, gule erter med de som var rynkete og grønne, ble resultatet igjen annerledes. Første generasjon bestod riktignok av glatte, gule erter, men da denne generasjonen ble krysset fikk avkommet fire forskjellige type utseender i forholdet 9:3:3:1. Dette ledet Mendel til å forstå at de to egenskapene farge og form ble spaltet uavhengig av hverandre, slik at det for eksempel kunne oppstå rynkete, gule erter. Likevel var det var gul og glatt dominante over grønn og rynkete. De oppsiktsvekkende forholdstallene 9:3:3:1 og 27:9:9:9:3:3:3:1 dukket opp hver gang Mendel så på krysning mellom mer enn et par egenskaper samtidig, og etter tusenvis av forsøk begynte han å se logikken i dem. Forklaringen var at hvert gen i alle planter og dyr har en partner. Når disse organismene formerer seg vil avkommet kun få ett gen av hver av foreldrene. Tallene ble kalt mendelske forholdstall. Alternative egenskaper blir ofte bestemt av gener som er på samme sted eller locus på et kromosom. Disse genene kalles alleler, og om et locus har identiske alleler på de to kromosomene i et kromosompar, er organismen homozygot (FF eller ff). Om allelene derimot er forskjellige (Ff) er den heterozygot. Recessive egenskaper kommer kun frem i homozygote organismer. Videre er ofte planter med selvbestøving og andre innavlede sorter homozygote på flere loci, og om avkommet er et resultat av innavl, kalles det hybrid. Den første hybridgenerasjonen kalles F1, og den andre kalles F2. To organismer med samme egenskaper trenger ikke nødvendigvis å ha lik genetisk sammensetning – en plante er høy uansett hvis den har minst ett dominant gen. Utseendet til organismen kalles fenotype, og den genetiske sammensetningen kalles genotype. Ytre faktorer kan virke inn på fenotypen, for eksempel kan dårlig ernæring hemme dyrs vekst. Mendels arbeid hadde ikke stort betydning mens han levde, men ble gjenoppdaget på 1900-tallet. Slaget ved København 1427. Slaget ved København 1427 kunne vært dekket av glemselens slør om det ikke var for Kr. Eslevs bok "Erik af Pommern" fra 1901 som omtalte den slesvigske kampen. Istedenfor kunne sjøslaget i Øresund dermed huskes som en av Kalmarunionens største militære prestasjoner idet hanseatene led et stort nederlag, påført dem av en unionsflåte fra alle tre land, inkludert Norge. Bakgrunnen. Den ellers ufeilbarlige dronning Margrete foretok et strategisk valg i 1386 som på kort sikt var klokt idet man fikk sikret egen rygg i den kommende kampen om Sverige mot Albrecht av Mecklenburg – på lengre sikt førte det til ulykke. Ved en seremoni ble grev Gerhard 6. av Schauenburg gjort til vasall under den danske kronen som hertug Gerhard 1. av Slesvig. Etter at Kalmarunionen var dannet i 1397, ville danskene innskrenke den tyske fyrsteslektens myndighet i ly av en arvefølgestrid i 1404 og i det skjulte kjøpe opp eiendommer så bare en tredjedel var tilbake i slektens besittelse. Men Henrik av Lüneberg som en av de tre sønner ante det og provoserte fram en krig i 1410 mellom kong Erik av Pommern og regenten Elisabet som styre etter sin manns død i 1404 som Margrete prøvde å bilegge i 1411-1412. Ved hennes død var det ingenting som kunne stoppe den brautende Erik av Pommern fra å ville inndra Slesvig under eget styre. Storkonflikten brøt endelig ut etter langvarige forhandlinger i 1416 da Erik av Pommern sendte en krigserklæring til Schauenburg-slekten og fór så med en flåte til Femern samtidig som grevene i Slesvig åpnet deres havner for vitaljebrødrene, en organisasjon som drev med sjørøveri. Krigen var gjennom årene i hovedsak en kamp om besittelser hvor beleiringskrigføring var essensielt og en sjøkrig der flåter satte ut for å angripe kysttraktene. Krigen rammet hansaforbundets interesser etter hvert som sjørøveri gjorde innhugg i deres flåte av handelsfartøyer samtidig som Erik av Pommern stadig økte innkrevingen av toll og andre avgifter for å ha penger til krigsinnsatsen. I 1421 oppstod det spenning mellom Kalmarunionen og Hansaforbundet ettersom hanseatene ikke ville akseptere Erik av Pommerns motvilje mot å inngå kompromisser. Omkring 1426, akkurat idet Erik av Pommern kunne knust schauenburgslekten i Slesvig, gikk Bremen og Lüneberg til krig mot unionen. Det spørs om hanseatene lot sin etnisitet farget deres syn på en konflikt som rammet dem mest fra schauenburgsk hold, istedenfor forverret de situasjonen. Lübeck, Hamburg, Stralsund, Wismar og Rostock sluttet seg til schauenburgslekten i Slesvig i oktober 1426. Forspillet. I april 1427 fór en hanseatisk flåte med 15 storskip og flere mindre skip ut på havet der de forente seg med den slesvigske flåten og vitaljebrødrene, for siden å angripe Danmark ved Øresund. Etter å ha plyndret og herjet, vende så flåten kursen mot Flensburg for å støtte beleiringen av det danske støttepunktet. Dette gav Erik av Pommern muligheten til å mobilisere en stor flåte og sende ut bud til havner i Danmark, Sverige og Norge. Dessuten visste han at en konvoi på 64 skip fra Loire i Frankrike med saltlast ville komme til Øresund i juli 1427. Hanseatene måtte derfor komme til Øresund for å sperre unionsflåten inne og sikre konvoiens ferd gjennom Øresund. Unionsflåten var satt sammen av skip tatt fra mange havner i Kalmarunionen deriblant norske havner og utgjorde til slutt 33 større fartøyer og muligens flere småfartøyer. Danske skip utgjorde mesteparten av flåten som også hadde innleide/rekvirerte skip fra Nederland og England. Hvor mange menn det var på skipene, er ikke kjent, men et anslag over hanseatenes styrke er kjent, for deres flåte skulle ha 2 400 mann, da er ikke Slesvig, vitaljebrødrene og Danzig tatt med. Dersom begge flåter hadde noenlunde lik styrke kan man gå ut fra at det var i overkant av 5 000 opptil 10 000 mann som deltok. Slaget. Kong Eriks flåte lå for anker ved København idet seil ble synlig i horisonten i sør den 25. juli 1427. På signal heiste flåten anker og seilte nedover langs Amager. Tidemann Steen var bare en felleskommandant for den løst sammensatte flåten og mangel på indre orden skulle vise seg fatal da hamburgerne angrep uten å kjenne farvannet. Hamburgs eskadre gikk på grunn sør for Amager og blir hurtig nedkjempet av unionsflåten som nå vende seg mot den lübeckske delen med admiralskipet under Steen som befant seg under hissige angrep fra et storskip som kan ha vært Erik av Pommerns holk. Kampen var kort, men rasende og dersom unionsflåten hadde styremenn som kjente farvannet, kunne de beholdt initiativet. Etter at den danzigske og wismarske del av flåten var tilintetgjort, valgte Steen å bryte av og trakk seg tilbake etter et tap anslått til 9 skip. I "Danmarks Krønicke" omtaler Arlid Huitfeldt sjøslaget og antar at begge flåter hadde et ukjent antall småfarkoster med. 36 hanseatiske skip var erobret, 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og 9 fra Lübeck, den hamburgske eskadre var utslettet hvor besetningene på angivelig 500 mann var tvunget til å overgi seg medregnet borgermester Henrich Høyer. Det finnes ikke tall over hamburgske skip tatt av unionsflåten under sjøslaget. Tapene som unionsflåten hadde lidd var oppgitt til 1 000 falne, "blev slagen" etter Huitfeldts ord og 2 skip var tatt, det ene svensk under Greger Magnusson. Det interessante var erobringen av et flagg som ble bevart fram til 2. verdenskrig i Lübeck med fire våpenskjold i hver felt på korsflagget og to apostler. Den ene av de to apostler kan henvise til et navn, "St. Ib" eller "Jacob" på det danske skipet. Sjøslaget var ennå ikke over, for konvoien fra Frankrike var kommet tidlig og da hanseatene på konvoien trodde det var deres eskorte som ventet i Øresund seile de rett på unionsflåten. Etter en kort kamp var 30 skip kapret og den verdifulle lasten ble tatt og ført inn til København. Erik av Pommerns seier synes total. Etterspillet. Erik av Pommern skulle forspille den muligheten som seieren ved København hadde gitt da meklingsforsøk slo feil, det var ikke noe villighet hos kongen til å nå et kompromiss. I det neste året rustet så hanseatene opp og den 5. april 1428 var en mektig flåte på 240 fartøyer og 12 000 mann samlet ved Wismar under grev Gerhard av Schauenberg. Formålet var å tilintetgjøre unionsflåten med dens base København hvor 3 000 soldater holde til. Beleiringsslaget om København i 1428 var en tvekamp mellom to flåter om kontrollen over havnebyen med dens innfallsveier. Dersom hanseatene hadde en sterk og overlegen styrke i Øresund kunne ikke unionsflåten ta opp kampen i åpne farvann. Under dronning Philipa samarbeider flåten med byens befolkning mot utfall til lands og til sjøs. Admiral Herman Westphal kunne ikke lykkes å innta København så han lot 10 skip senke ved Refshalen for å sperre dem inn – et tokt om natt av danskene vist at dette forsøket var gått galt. Mens Westphal planla hvordan sperre havnens inn- og utløp, bygget hanseatene en tømmerflåte også kalt et "bolværk" med tre store bombardkanoner ment for beleiring som så ble ført inn over grunne farvann mot befestninger og skip som ble satt under ild. Danskene bygde også et "bolværk" som kom i kamp med sitt tyske motstykke ettersom det grunne farvannet rundt København ikke kunne forseres med vanlige storskip. I juni til juli senket hanseatene 24 til 38 skip før de snur og vender hjem fordi det var oppstått mangel på forsyninger etter å ha herjet Landskrona i Skåne. Uenighet og en storm brøt opp den store flåten. Kilder. København Folkeoppstanden 17. juni 1953. Folkeoppstanden 17. juni (eller 17. juni-oppstanden) er navnet som brukes om en oppstand som fant sted i juni og juli 1953 mot det sovjetinnsatte kommunistregimet i DDR. En streik gjennomført av bygningsarbeidere i Berlin den 16. juni utviklet seg til en omfattende oppstand dagen etter. Oppstanden ble slått ned av sovjetiske stridsvogner. 55 dødsoffere blant demonstrantene und politfolk er kjent. Til tross for den sovjetiske bruken av stridsvogner, var oppstanden vanskelig å slå ned, og også etter 17. juni fant det sted demonstrasjoner i mer enn 500 byer og landsbyer. Protestene var størst i midten av juli. Til minne om oppstanden ble 17. juni erklært som Vest-Tysklands nasjonaldag og har siden 1990 vært nasjonal minnedag, og fortsettelsen av gaten Unter den Linden i Vest-Berlin, som før het Charlottenburger Chausee, ble omdøpt til Straße des 17. Juni. Bakgrunn. I juli 1952 ble SEDs 2. partikonferanse arrangert i Øst-Berlin. Kommunistlederen Walter Ulbrichts mål var å gjennomtvinge en «sovjetifisering» av samfunnet og en styrkelse av statsmakten, under mottoet «planmessig oppbyggelse av sosialismen». Dette innebar bl.a. at de fem delstatene ble omdannet til 14 distrikter (pluss Øst-Berlin), men spesielt at middelklassen, deriblant bønder, selvstendig næringsdrivende og håndverkere, ble angrepet og forsøkt tvunget til å oppgi all selvstendig virksomhet. Denne beslutningen ble fattet på bakgrunn av den katastrofale økonomiske situasjonen i DDR. Som følge av at Sovjetunionen tvang igjennom en militarisering av DDR vokste de direkte og indirekte militære utgiftene kraftig og omfattet allerede i 1952 ca. 11 % av statsbudsjettet. Sammen med systematisk overføring av verdier til Sovjetunionen omfattet disse utgiftene over 20 %. SEDs økonomiske politikk prioriterte tungindustrien på bekostning av matvare- og forbruksindustrien, noe som førte til stor mangel på nødvendige varer. Den dramatiske befolkningsflukten fra DDR utgjorde både et økonomisk og et sosialt problem. Andre faktorer som bidro til stor misnøye og et vanskelig politisk klima var det høye antallet fanger og undertrykkelsen av kirkelige organisasjoner, bl.a. ungdomsorganisasjonen Junge Gemeinde. Økning av arbeidskvotene. På denne bakgrunnen ble den økning av arbeidskvotene som SEDs sentralkomité besluttet den 13. og 14. mai 1953, og som ministerrådet bekreftet 28. mai, oppfattet som en provokasjon. Arbeidskvotene ble øket med ti prosent frem til 30. juni, Ulbrichts 60-årsdag. Det innebar at arbeiderne måtte arbeide ti prosent mer for samme lønn. Ny kurs. Samtidig hadde ledelsen i Sovjetunionen gjort seg sine egne tanker om situasjonen i DDR, og utarbeidet i slutten av mai «tiltak for forbedring av den politiske situasjonen i DDR». En SED-delegasjon til Moskva fikk meddelt tiltakene den 2. juni 1953. Ønsket fra enkelte SED-politikere om en enda mer forsiktig og langsom kursendring ble bryskt avvist av den sovjetiske høykommissæren i DDR, Vladimir Semjonov, som sa at «om 14 dager har dere kanskje ikke lenger noen stat». 11. juni ble politbyråets «nye kurs» offentliggjort i propagandaorganet "Neues Deutschland". Enkelte tiltak for «oppbyggelse av sosialismen» ble trukket tilbake. Bl.a. ble det gitt avkall på skatte- og prisøkninger, håndverkere og selvstendig næringsdrivende kunne søke om få tilbake sine virksomheter, alle fengslinger og dommer skulle gjennomgås og kampen mot Junge Gemeinde skulle innstilles. Tiltakene forbedret situasjonen for middelklassen, mens arbeiderne ikke oppnådde noen begunstigelser. Økningen av arbeidskvotene ble ikke trukket tilbake, noe som førte til misnøye blant mange arbeidere. Regimets kursendring ble ellers først positivt mottatt av større deler av befolkningen. Samtidig ble den tolket som en fallitterklæring fra SED-diktaturet, og i de følgende dagene kom det til de første protestene og demonstrasjonene mot regimet. 14. og 16. juni utkom to artikler i de regimekontrollerte avisene "Neues Deutschland" og "Tribüne" som rettferdiggjorde økningen av arbeidskvotene. Artiklene ble utløsende for protestene som fulgte. Tirsdag 16. juni. Tirsdag den 16. juni la arbeiderne ned arbeidet på to store byggeplasser i Berlin. På begge byggeplassene ble det dannet protesttog, som begav seg til "Haus der Gewerkschaften" og senere til regjeringskontorene i Leipziger Straße. Flere personer, særlig bygningsarbeidere, sluttet seg til protestene. Etter at fagforeningslederne hadde nektet å snakke med arbeiderne, fikk demonstrasjonstoget foran regjeringskontorene meddelt at politbyrået hadde besluttet å trekke tilbake økningen av arbeidskvotene. De opprinnelige kravene utviklet seg imidlertid til politiske krav, og de protesterende forlangte at regjeringen skulle gå av og krevet frie valg. Demonstrasjonstoget begav seg gjennom den indre byen og tilbake til byggeplassen. Demonstrantene oppfordret til en generalstreik og ba folk møte opp til en protestdemonstrasjon på Straußberger Platz klokken åtte neste morgen. Allerede 15. juni rapporterte amerikansk radio i Berlin (RIAS) detaljert om de første streikene. 16. juni berettet radioen utførlig om streikene og protestene. 17. juni oppfordret formannen for den tyske fagforeningen i Berlin, Ernst Scharnowski, befolkningen i DDR til oppsøke sine «Straussberger-plasser overalt». Dette bidro trolig til at protestbevegelsen fort spredte seg i hele DDR. Onsdag 17. juni. Om morgenen 17. juni utbrøt i hele DDR det som senere ble kjent som 17. juni-oppstanden. Det var særlig arbeidere i store virksomheter som la ned arbeidet og dannet demonstrasjonstog, som samlet seg i sentrum av de store byene. Under oppstanden var vestlige medier enda ikke klar over oppstandens omfang. RIAS rapporterte nesten utelukkende fra Berlin. Først senere har det blitt kjent at demonstrasjoner og streiker fant sted i over 500 byer og landsbyer. En rekke offisielle bygninger ble inntatt av demonstrantene, deriblant 34 forskjellige politiske bygninger, mens ni fengsler, to Stasi-bygninger, åtte politikontorer og fem folkepolitibygninger ble stormet. Mer enn dobbelt så mange bygninger ble omringet. Tyngdepunktet for protestene lå i Berlin og i de tradisjonelle industriregionene, bl.a. rundt Halle. Antallet som deltok i protestene har blitt anslått å ligge mellom 400 000 og 1,5 millioner. Protestene fant svært spontant sted, og det fantes hverken planlegning eller ledere. De fleste protesterende var arbeidere, og lenge ble oppstanden i Vest-Tyskland betraktet først og fremst som en arbeideroppstand. Nyere forskning viser imidlertid at også andre samfunnslag og grupper var aktivt involvert i oppstanden. Det som i utgangspunktet var en arbeiderprotest ble til en bred oppstand mot det kommunistiske diktaturet. Politiet var i begynnelsen rådville overfor demonstrasjonen, og flere politifolk sluttet seg sogar selv til de demonstrerende. Det kom imidlertid også til blodige sammenstøt mellom de demonstrerende og politiet. DDR-regjeringen flyktet til Karlshorst hvor den ble beskyttet av den sovjetiske hæren. Kl. 14 ble en erklæring fra DDRs statsminister Otto Grotewohl kringkastet. Der ble tilbaketrekningen av arbeidskvoteøkningen bekreftet. Samtidig ble oppstanden betegnet som «verket til provokatører og fascistiske agenter for utenlandske makter». Han oppfordret «arbeidere og alle ærlige borgere» til å hjelpe å slå ned oppstanden og utlevere «disse provokatørene» til DDRs myndigheter. Oppstanden blir slått ned. Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig Sovjetunionen reagerte med å erklære unntakstilstand i 167 av 217 kommuner i DDR. Kl. 13 ble unntakstilstanden annonsert i Berlin av den sovjetiske kommandanten Pavel T. Dibrovka. Sovjetiske T-4-stridsvogner rykket inn i Berlin, og en massakre på demonstranter fulgte. De sovjetiske stridsvognene klarte å undertrykke det meste av protestene allerede 17. juni, men protester fortsatte frem til midten av juli. Umiddelbart etter oppstanden fulgte en bølge av arrestasjoner. Mer enn 6 000 personer ble arrestert av Stasi, Den røde armé eller folkepolitiet, anklaget for å være «provokatører». De fleste ble imidlertid løslatt etter kortere tid, og senere straffeforfølgelse var mindre omfattende. En grunn var trolig at befolkningen sterkt solidariserte seg med de forfulgte, og man ikke ønsket å utløse en ny oppstand. Flere arresterte ble likevel henrettet. Ofre. Hvor mange som døde under og etter oppstanden er ikke kjent. I vesten antok man at 507 mennesker hadde mistet livet, mens DDR-regjeringen hevdet at tallet var 25. Nyere forskning har konkludert med at minst 55 døde, derav 5 politimenn. Minst 18 sovjetiske soldater ble også standrettslig henrettet for å ha nektet å skyte på demonstranter. Et av de mest kjente ofrene var en demonstrant som ble overkjørt av en sovjetisk stridsvogn. Hendelsen ble filmet. Minnedag. 17. juni var nasjonaldag i Vest-Tyskland fra 1954 til 1990, da 3. oktober (datoen for gjenforeningen) ble ny nasjonaldag. Siden 1990 har 17. juni vært nasjonal minnedag i Tyskland. Naurus riksvåpen. Utseendet til Naurus riksvåpen stammer fra Naurus uavhengighet i 1968; det kom i offisiell bruk i begynnelsen av 1970-åra. Skiltet i midten er delt i tre. Øverste halvdelen består av det kjemiske tegnet til fosfat i sølv på gullfarga bakgrunn. Nederst til venstre er avbildet en fregattfugl med havet i bakgrunnen. Nederst til høyre er en grein av "calophyllum"-treet. Skiltet er omringa av palmegreiner som stammehøvdingene pleide å bruke under seremonier, fjær fra fregattfuglen, og haitenner. Stjerna øverst er henta fra flagget; på banneret over stjerna står landets navn på naurisk, "Naoero". På banneret nederst står Naurus motto, "God's Will First" (eng.: "Guds vilje først"). Oppstanden i Ungarn. Oppstanden i Ungarn var en oppstand mot de sovjetiske okkupantene i Ungarn mellom 23. oktober og 4. november 1956. Oppstanden ble slått ned av sovjetiske tropper. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere, og ca. 7 000 sovjetiske soldater ble drept. Mange tusen flere ble skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Oppstanden i Ungarn var en spontan nasjonal revolt mot det autoritære kommuniststyret i Ungarn og dets sovjetiske politikk, som varte fra 23. oktober til 10. november 1956. Oppstanden startet som en studentdemonstrasjon, hvor tusenvis av mennesker marsjerte til parlamentet. En studentdelegasjon gikk inn i rikskringkastingen og forsøkte å få kringkastet sine krav, men ble anholdt. Da folkemassen utenfor krevde deres løslatelse, løsnet sikkerhetspolitiet skudd mot demonstrantene. Nyheten om dette spredte seg raskt i byen, og førte til voldelige opptøyer omkring i hovedstaden. Oppstanden spredte seg raskt til resten av Ungarn, og regimet falt. Tusenvis av mennesker organiserte seg i militser og kjempet mot sikkerhetspolitiet og sovjetiske tropper. Pro-sovjetiske kommunister og medlemmer av sikkerhetspolitiet ble ofte henrettet og satt i fengsel, samtidig som tidligere fanger ble løslatt og ble bevæpnet. Spontant etablerte lokale råd overtok makten fra kommunistpartiet, og krevde politiske forandringer. Den nye regjeringen oppløste sikkerhetspolitiet, og erklærte at de aktet å trekke seg fra Warszawapakten og tillate frie valg. Mot slutten av oktober hadde kampene i landet nærmest gitt seg, og en normaltilstand var i ferd med å komme tilbake. Etter først å ha annonsert en vilje til å forhandle om en tilbaketrekning av sovjetiske styrker, endret Politbyrået sin mening og sendte store styrker til Ungarn. 4. november invaderte Sovjetunionen Budapest og Ungarn, under kampene som fulgte ble tusenvis av sivile drept. Den organiserte motstanden tok slutt 10. november, etterfulgt av massearrestasjoner. Anslagsvis 200 000 ungarere flyktet fra landet, blant disse kom omkring 1200 til Norge. Innen januar 1957 var all offentlig opposisjon effektivt knust. Sovjetunionens handlinger fikk mange vestlige marxister til å ta avstand fra regimet, samtidig som kommunismen ble styrket i Øst-Europa, ettersom hendelsene i Ungarn styrket en oppfatning om at de kommunistiske styreformene var kommet for å bli. Krans ved minnemarkering, 50 år etter oppstanden Offentlig diskusjon om oppstanden i 1956 ble undertrykket i Ungarn i over 30 år, men siden 1980-tallet har emnet vært intenst studert og debattert. I dag er 23. oktober nasjonaldag i Ungarn. Rock in Rio (album). "Rock in Rio" er et konsertalbum fra Iron Maiden, utgitt mars 2002. Konserten ble innspilt 19. januar 2001 i Rio de Janeiro i Brasil i forbindelse med bandets "Brave New World-turné". Det ble laget både CD og DVD av konserten. Under filmingen var hele 18 kameraer i bruk, blant annet kamera i helikopter. Den startet nøyaktig to minutter på midnatt, som en referanse til låten «2 Minutes to Midnight» fra deres tidligere album "Powerslave". Hele 250 000 tilskuere var tilstede under konserten. Liste over ordførere i Skjerstad. Skjerstads ordførere er en liste over ordførere i tidligere Skjerstad kommune (i 1905 ble Fauske kommune fradelt og i 2005 ble resten av kommunen innlemmet i Bodø kommune). Kilder. Skjerstad Windhoek. Windhoek (tysk: "Windhuk") er hovedstaden og den største byen i Namibia. Den ligger sentralt i Namibia på Khomas-platået rundt 1700 meter over havet. I 2012 hadde Windhoek 334 580 innbyggere og vokser stadig på grunn av tilflytting fra resten av Namibia. I 1840 grunnla Jonker Afrikaner den første bosetningen i byen og bygget en steinkirke på stedet. Denne bosetningen forsvant gradvis de neste tiårene og byen ble grunnlagt på nytt i 1890 av den tyske majoren Curt von François. Windhoek er det sosiale, økonomiske og kulturelle senteret av Namibia. Nesten alle namibiske selskaper, utdannelsessteder og kulturelle institusjoner har hovedkvarter i Windhoek. Navn. Windhoek har vært tradisjonelt kjent under to navn "ǀAiǁGams", (Khoekhoe: "varme kilder") og "Otjomuise" (Otjiherero: "stedet med damp"). Begge navnene viser til de varme kildene i byområdet. Det er usikkert hvor det moderne navnet Windhoek kommer fra. Mest sannsynlig kommer det fra afrikaans "Wind-hoek" som betyr "vindhjørne". En annen teori er at Jonker Afrikaner kalte opp stedet etter Winterhoek fjellene ved Tulbagh i Sør-Afrika, der han hadde slekt. Windhoek er første gang nevnt i et brev fra Jonker Afrikaner til Joseph Tindall datert 12. august 1844. Førkolonial tid. Rundt 1840 opprettet Jonker Afrikaner en bosetning ved Windhoek. Han og følget hans bosatte seg ved de varme kildene som ligger i bydelen "Klein Windhoek". Han bygget en steinkirke med plass til 500 personer, som også ble benyttet som skole. Denne bosetningen forsvant senere på grunn av stridigheter mellom nama og hererofolkene. Kolonitiden. Sanderburg, en av de tre festningene rundt Windhoek I 1878 annekterte Storbritannia Walvis Bay som ble del av Kappkolonien i 1884. Storbritannia forble i Walvis Bay og rykket ikke lenger inn i landet. En oppfordring fra handelsmenn i Lüderitzbucht gjorde at Tyskland erklærte området som i dag er Namibia som protektorat i 1884 under navnet Tysk Sørvest-Afrika. Tyske myndigheter sendte soldater, Schutztruppe, til området. Disse soldatene bygget en garnison i dagens Windhoek som hadde god tilgang på vann fra kildene og lå strategisk plassert mellom nama- og hererofolkene. Dagens Windhoek ble grunnlagt 18. oktober 1890 da major Curt von François la ned grunnstenen for festningen Alte Feste. Byen vokste etter 1907 med tilflytting fra landsbygda til byen. Det var også en stor tilstrømning av europeiske nybyggere fra Tyskland og Sør-Afrika. Under Sør-Afrikansk styre. Under første verdenskrig okkuperte Sør-Afrika Namibia på vegne av det britiske imperiet. De neste fem årene ble området styrt av sør-afrikansk militære. Samtidig stoppet nesten utviklingen av Windhoek. Etter andre verdenskrig begynte byen og vokse igjen, på grunn av et bedre økonomisk klima. Blant annet ble det gjort flere offentlige byggverk i denne tiden. For eksempel nye skoler, asfaltering av veiene og en mer stabil vannforsyning. I 1958 åpnet verdens første vannrenseanlegg i Windhoek. Siden selvstendigheten. Før Namibia ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 lå koloniadministrasjonen i Windhoek og stedet ble Namibias første hovedstad etter selvstendigheten. Byen har opplevd en stor vekst de siste 20 årene. Geografi. Windhoek ligger på en bakke på nordsiden av Khomas Hochland (Khomas-platået) rundt 1657 meter over havet. Utvidelser av byområdet har vist seg vanskelig på grunn av den geografiske plasseringen. I sør, øst og vest ligger steinete fjellområder som gjør byutvidelser i disse retningene svært dyrt. Dette har gjort at mesteparten av utvidelsen har foregått mot Brakwater-området i nord. Klima. Windhoek ligger i et område med steppeklima. Sommerdagene er for det meste svært varme med kalde netter. Den årlige middeltemperaturen ligger på 19,47 grader. I vintermånedene i juni, juli og august er det vanligvis lite regn og minimumstemperaturer mellom -5 og 18 grader. Det regner svært lite i området med middels årlig nedbør på 360mm. Dette er for lite nedbør til at hager og avlinger kan overleve uten kunstig vanning. Demografi. Per 2010 var Windhoeks befolkning på rundt 300 000 innbyggere. Av disse var 67% svarte, 16% hvite og 17% fargede eller asiater). Byen vokser med 4% årlig og slumbebyggelsen vokser med 10% årlig. Sport. Windhoek har flere fotballag, blant annet African Stars F.C., Black Africa F.C., F.C. Civics Windhoek, Orlando Pirates F.C., Ramblers F.C. og SK Windhoek. Byen har også fostret flere boksere, slik som Paulus Moses, Paulus Ambunda og Abmerk Shindjuu. Nambibas landslag i Cricket spiller flesteparten av sine hjemmekamper ved Wanderers Cricket Ground, men har også spilt ved andre cricketarenaer i byen. Luftfart. Windhoek har to flyplasser, den nærmeste er Eros som er en mindre flyplass rundt 7 kilometer sør for sentrum og Windhoek Hosea Kutako internasjonale lufthavn som ligger 42 kilometer øst for sentrum og håndterer rundt 400 000 passasjerer årlig med daglige flyvninger til Frankfurt internasjonale lufthavn og Johannesburg. Utdanning. Windhoek har tre høyere utdanningsinstitusjoner, University of Namibia, Polytechnic of Namibia og International University of Management. Waldemar Christopher Brøgger (1851–1940). W. C. Brøgger, universitetsrektor, 1911 Waldemar Christofer Brøgger (født 10. november 1851 i Christiania, død 17. februar 1940) var en norsk geolog og universitetsrektor. Han tok artium ved Christiania Katedralskole i 1869 og anneneksamen i 1870. Deretter studerte han realfag og zoologi under professor Theodor Kjerulf. Hans tidlige forskning ledet til avhandlingen "Über Apatitvorkommnisse im südlichen Norwegen" (sammen med Hans Reusch, 1875). Brøgger ble så umiddelbart ansatt i Norges geologiske undersøkelse som assistent og arbeidet vesentlig på Korsika og Elba. Han ble amanuensis ved Universitetets mineral-kabinett (1876), stipendiat (1878) før han i 1881 ble utnevnt til professor i geologi og mineralogi ved Stockholms högskola. Han overtok Kjerulfs professorat i Christiania (1890) og ble der til 1917 for å vie seg til forskning i sin helhet. Fra 1906-1911 var han universitetets første rektor. Han var en viktig person under unionsoppløsningen med Sverige rundt 1905. Professor Brøgger ble sendt til Stockholm som hemmelig agent for å se de svenske reaksjonene. Waldemar Christofer Brøgger var sønn av boktrykkeren Anton Wilhelm Brøgger, far til arkeologen og politikeren Anton Wilhelm Brøgger, farfar til forfatteren og oversetteren Waldemar Christoffer Brøgger og oldefar til antropologiprofessoren og skribenten Jan Brøgger. Utmerkelser. Byste av Brøgger nær Geologisk museum Brøgger mottok en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1895 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ble i 1902 forfremmet til kommandør med stjerne. I 1911 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden «for videnskabelig fortjeneste og fortjeneste av Universitetet». Han fikk storkors av Finlands hvite roses orden, var kommandør av første klasse av den svenske Nordstjerneordenen og ridder av Dannebrogordenen. Han ble utnevnt til kommandør av den franske Æreslegionen og av Italias kroneorden. Brøgger var innehaver av 1. klasse av Den prøyssiske krones orden og 2. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen. Brøgger ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Heidelberg, Universitetet i Oxford, Universitetet i Cambridge og Stockholms universitet. Han ble belønnet med Murchisonmedaljen i og med Gunnerusmedaljen i. Brøggerhalvøya, Brøggerbreane og Brøggertinden på Spitsbergen er oppkalt etter ham. Brøgger er også avbildet på et norsk frimerke. 2. september 2011 ble bygningen som huser Geologisk museum på Tøyen i Oslo offisielt døpt om til Waldemar C. Brøggers hus, i anledning UiOs 200-års jubileum. Rashtriya Janashakti Party. Rashtriya Janashakti Party (RJP – "Det Nasjonale Folkeparti") er et monarkistisk parti i Nepal danna i mars 2005 av Surya Bahadur Thapa. Partiet er en fortsettelse av "Thapa"s fraksjon innafor det store monarkistiske partiet Rastriya Prajatantra Party (RPP). Denne fraksjonen var opp til 2005 kjent som Rastriya Prajatantra Party (Thapa). RJP samler mer moderate og forsiktige politikere enn de mer ekstreme fløyene i RPP. Partiet har etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005 med en viss forsiktighet både støtta og kritisert det kongelige diktaturet. RJP har kritisert arrestasjonen av politikere fra de parlamentariske partiene og ekstreme uttalelser fra monarkister i regjeringa, men har også latt partimedlemmer delta som ministre. Det kan virke som om Thapa er innstilt på at den nåværende politiske situasjonen ikke kan vare, og ønsker å kunne fungere som brubygger og holde seg inne med begge sider, uansett hva som skjer. I 1999-parlamentet som blei gjeninnkalt etter at diktaturet falt i april 2006 hadde RJP 1 representant. Partiet beholdt denne ene representanten i det nye overgangsparlamentet som blei konstituert 15. januar 2007. Partiets studentforbund heter "Rashtriya Janashakti Students Union". Eksterne lenker. Rashtriya Janashakti Party Slaget ved Kullen 1428. Slaget ved Kullen i juli 1428 hendt etter beleiringsslaget om København våren og sommeren 1428 som hadde mislykket for hanseaterflåten som gikk i oppløsning mens Erik av Pommern ved 28. juli rustet og førte ut en flåte på syv storskip med 700-900 væpnede menn og 500 sjømenn i Øresund. Forspillet. 28. juli seilte den kongelige eskadren ut av Øresund og da motvind kom, måtte eskadren ligget ved Kullen på Skånekysten nord for Øresund. Den store hanseaterflåten var sør for Øresund der det var konferanse mellom de alliert hvor grev Gerhard av Schauenberg ønsket å vende tilbake til Flensburg for å gjenta en ny beleiring fra året før mens hanseatene vil til Öland for å plyndre. Vitaljebrødrene på sin side hadde hensikter på å dra gjennom Øresund til Norge for et plyndringstog. Med ulike interesser splitter flåten seg i to kontingenter, vitaljebrødrene fór nordover mens greven satt kurs vestover med store deler av flåten som underveis kom ut for storm som spredte dem. Vitaljebrødrene visste at sjøforsvaret på Norge var ikke god nok til å forhindre strandhuggeri så det var derfor fristende for dem med et fremstøt mot nord der mulighet for krigsbytte var stor. Men de var i uvitenhet om at kong Erik av Pommern hadde dratt nordover, de var ikke underrettet av hanseatene som var kjent med denne kongelige eskadren ved Kullen. Slaget. Så snart den kongelige eskadren observerte vitaljebrødrenes eskadre som var på vei ut av Øresund, seilte Erik av Pommern straks etter på forfølgelse mot sjørøverne som for sent oppdaget storskipene på vei mot seg. Først prøvde de å flykte, men ble inntatt av de danske skipene. Kampene var kort, for sjørøverne fortrakk å overgi seg selv om døden ventet de meste beryktede sjørøverer i kongens rett. Rundt 500 var trolig tatt til fange på syv skip med mastplattformer eller "mers" på toppen av stormasten og tre snekke. Erik av Pommern innlemmet de erobrede skipene inn i egne flåte som nå bestod av holk med både forkastell og "dobbelte forkasteller", "bardse" som kan være en busse med fast forkastell, kogge som ikke lenge var enerådende som krigsskip og "snicker" som ment snekker. Av de 23 snekker i eskadren som var knust, unnslapp hele tyve dersom en snekke regnes som hurtigsgående fartøyer drevet med åre og seil, de kan betraktes som en fortsettelse av langskip og en mindre versjon av balinger kjent i Danmark som "balling" ved å ha bare en mast. Typebetegnelse over denne skipstypen eksistere helt siden vikingtiden og var den vanligste type blant langskip. Ved midten av 1300-tallet var ikke en snekke lenge lik et langskip fra 1000-tallet. De fremdeles var ved bruk i raid, rekognosering og strandhugg som kunne angripe storskip. Etterspillet. I "Medeltidens Svenska Krig" er det hevdet at vitaljebrødrene hadde plyndret i Norge. Det var i virkeligheten to sjøtog mot Norge dette året, et i foråret men det annet i sensommeren hadde vært stoppet ved Kullen av Erik av Pommern. Istedenfor, dette motiverte vitaljebrødrene til å forberedere et tredje sjøtog som skulle dra ganske tidlig ut det neste året. Etter seieren i Slaget ved København 1427, Beleiringsslaget om København i 1428 og seieren ved Kullen behersker nå Erik av Pommern Østersjøen i sensommeren og høsten 1428 at de allierte besluttet seg å angripe på land mot danske besittelser i Slesvig og Jylland. Fra Sverige kommer Axel Pedersson med åtti skip som kan ha vært leidangsfartøyer med 2 000 mann hvorav 400 væpnede som seilte rundt omkring i den vestlige del av Østersjøen der de lamslått all hanseatisk sjøfart. Judasevangeliet. Judasevangeliet er tittelen på et koptisk papyrusmanuskript fra 200-tallet eller 300-tallet som ble funnet i 1978 i en hule ved Nilen, i nærheten av Minya i Egypt. Dets eksistens var imidlertid kjent allerede fra 180 e.Kr, da det ble fordømt av biskop Ireneus av Lyon som kjettersk. Teksten har sitt opphav i en gnostisk sekt i Egypt, men allerede den tidlige kristne kirke anså gnostisismen som heretisk. Teksten dekker 13 papyrusark, som sannsynligvis er en oversettelse av en eldre tekst. Ifølge National Geographic Society i Washington, som publiserte en komplett oversettelse til engelsk, samt bilder av de falmede arkene 6. april 2006, gjengir teksten samtaler mellom Judas Iskariot og Jesus, og redegjør for Jesu siste dager. Ifølge denne oversettelsen kan dokumentet tolkes som at Jesus bad Judas angi ham. I stedet for den bibelske versjonen der Judas tar sitt liv, beskriver Judasevangeliet hvordan Judas forsvinner i en skinnende sky. Folk på bakken hører en stemme fra skyen, men hva den sier, blir kanskje aldri kjent, pga en sprekk i papyrusen her. I Judasevangeliets åpningsscene ler Jesus av disiplene fordi de ber til «guden deres», dvs den katastrofale guden som skapte verden. Jesus sammenligner disiplene med en prest i tempelet, som planter «trær uten frukt, i mitt navn, på en skammelig måte». Han utfordrer disiplene til å se på ham og forstå hva han virkelig er, men de snur seg vekk. I nøkkelscenen sier han til Judas: «Du skal ofre den mannen som innhyller meg.» Han ber videre Judas om å se skyen, lyset inni den og stjernene rundt: «Den stjernen som viser vei, det er din stjerne.» Geistlige har ment at Judasevangeliet ikke er troverdig, men forskere har akseptert at det er ekte. Tester utført på fem separate prøver av papyrusen og lær-innbindingen ved universitetet i Arizona, tidfester teksten til mellom 220 og 340. Blekket virker som en gammel oppskrift. Koptiske lærde hevder at avslørende vendinger i språket tyder på at det er oversatt fra gresk, språket som de fleste av de eldste kristne tekstene opprinnelig ble skrevet på. Mange forskere anser at dette dokumentet i likhet med mange andre gnostiske evangelier er skrevet på 100-tallet e.Kr. Rodolphe Kasser med flere daterer Judasevangeliet til å være fra mellom år 90-100 (da Apostlenes gjerninger ble skrevet) og år 180, da biskop Ireneus stemplet den som kjettersk. Den eldste grensen er satt ut fra en antakelse om at en opplysning er hentet fra Apostlenes gjerninger. Har opplysningen en eldre felles kilde, kan Judasevangeliet vise seg å være eldre enn først antatt. Marte Heggelund. Marte Heggelund (født 1980) er en norsk artist. Kommer opprinnelig fra Rypefjord ved Hammerfest, og er nå bosatt i Oslo. Hun har mastergrad i engelsk litteratur ved Universitetet i Tromsø. Heggelund debuterte som plateartist i mars 2006 med albumet "I Abide", som etter hennes egne uttalelser er inspirert av litteraturen. I august 2008 utkom albumet "Treason" på hennes eget plateselskap Mate Music. Slått (musikk). Slått er betegnelse på et musikkstykke som særlig blir framført på hardingfele eller vanlig fele. Ordet skriver seg fra verbet "slå", og peker mot en praksis der musikkstykket ble «slått», slik som på munnharpe, harpe eller langeleik (=langharpe) jamfr. "Horpeslått". Begrepet varierer noe fra bygd til bygd. I Setesdal omtales slåtten som "slag", i Hallingdal og Valdres oftest "lått", avl. av verbet "låte". Gudbrandsdalen bruker vanligvis betegnelsen "leik" eller "læk". Slåttebetegnelsen skriver seg helst fra Telemark med Numedal og Vestlandet, som var de første områdene hardingfelemusikk ble omtalt fra. Slåttene inndeles i grupper etter takt og dansepraksis. Disse gruppene er Gangar og halling eller laus, i todelt takt, 6/8 eller 2/4, springar i 3/4, marsj eller reiselått i todelt takt, og lyarlått. Ofte finner man slåttebegrepet i sammensatte ord som forteller om hva slags instrument slåtten er blitt overlevert på: (harding)feleslått, (munn)harpeslått, langeleiklått, (selje)fløyteslått, trommeslått og kjaftelått. Gjesping. Gjesping er en ufrivillig, dyp innpusting gjennom åpen munn, ofte ledsaget av strekking av overkropp og armer. Ordet "gjespe" kommer fra norrønt "geispa". Munnen åpnes kraftig under en gjesp. Fenomenet inntreffer vanligvis som følge av trøtthet, og oftest i timen før og etter nattesøvnen. Både pattedyr, reptiler, fugler og fisker gjesper. Også fostre er observert med en tydelig gjesp. Gjespingens årsak. Dette fenomenet har fremdeles ingen vitenskapelig forklaring, noe som har sammenheng med gjespingens lave status blant medisinske forskningsområder; kun et fåtall forskere i verden vier sin tid til forskning på gjespingen. En seiglivet teori om årsaken til gjesping har vært at blodet trenger mer oksygen, eller at det er for mye karbondioksid i blodet. En studie fra 2005 kunne imidlertid ikke dokumentere at gjesping hadde noen effekt på blodets oksygeninnhold. Gjesping hører tett sammen med at man strekker ut armer og overkropp. Begge fenomener øker blodtrykket og hjertefrekvensen. I løpet av en gjesp kan pulsen øke med opptil 30 prosent. Å kvele en gjesp gir ingen tilfredsstillelse. Det å gape vidåpent og samtidig strekke seg er sentralt for å få en tilfredsstillende gjesp. Det synes trolig at gjesping forekommer når man har behov for å holde seg våken eller øke konsentrasjonen. Sistnevnte kan forklare hvorfor mange idrettsutøvere gjesper like før konkurranser. En nyere teori dreier seg om at gjesping brukes til regulering av kroppstemperatur. En annen teori er at gjesping styres av de samme nevrotransmitterne som påvirker følelser, humør, appetitt og andre fenomener. Det er interessant at alle gjespingens karakteristika dekker seg med behovet for å trene kjeveleddene. Kraften i gjespet definerer endepunktene nøye, som også er kroppens uttrykk for andre ledd, som sett på maleriet. Siden treningen er viktigst for rovdyr, hvor munnen er hovedvåpenet, gjesper rovdyr oftere og tydeligere enn byttedyr. De sosiale uttrykkene ved gjespet, som smittsomhet, har nok da utviklet seg oppå gjespet som et tillegg. Gjespingens smittsomhet. Smittsomhet av gjesping er observert kun for strutser, primater og mennesker. Hvis en person gjesper i andres nærvær, vil dette høyst sannsynlig føre til at en annen person gjesper like etter. Ifølge forskning vil 55 prosent av mennesker som har vært vitne til en gjesp, selv gjespe innen fem minutter. Gjesping kan også smitte gjennom telefon, og til og med når man leser om gjesping. Dette fenomenet har opptatt mange forskere, spesielt innenfor evolusjonspsykologi. Siden gjesping er så smittsomt som det er, betyr det antakelig at våre førspråklige forfedre oppnådde noe gunstig ved at flere gjespet samtidig. Gjesping relateres dermed til våre ur-instinkter. En vanlig teori om gjespingens funksjon går i retning av en synkronisering av stammens årvåkenhet, døgnrytme og søvnmønster. Gjesp smitter lettere mellom venner enn mellom fremmede, og er mest smittsomt mellom familiemedlemmer. Sosialt sett er det i flere kulturer ansett som uhøflig å gjespe, da det ofte forbindes med kjedsomhet. Derfor er det vanlig å forsøke å kvele gjesper, eller skjule den bak en hånd. Einsatzgruppen. a>. En kvinne forsøker å beskytte barnet sitt med egen kropp før de ble skutt på nært hold Einsatzgruppen («Innsatsgrupper»), egentlig Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD var en paramilitær dødsskvadron tilhørende Schutzstaffel. De var mobile formasjoner, som særlig ble brukt til likvideringer i okkuperte områder, og var underlagt Amt IV i Reichssicherheitshauptamt (RSHA). De enkelte gruppene ble kalt "Einsatzkommando", mens staben ble kalt "Einsatzstab". Hver kommando var delt i "Einsatztruppe". Ved behov ble gruppene forsterket med polititjenestemenn og utkommanderte fra lokalbefolkningen. De første gruppene ble satt inn under Anschluss og invasjonen i Tsjekkoslovakia. Deres oppgave var da å sikre viktige dokumenter og å eliminere personer som kunne skape problemer. De sørget også for at lokale nasjonalsosialister ble plassert i viktige stillinger, og for opprettelse av konsentrasjonsleirer. I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert, og under angrepet på Polen ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand. Etter operasjon Barbarossa i 1941 ble gruppene sendt østover for å likvidere «uønskede elementer». De er spesielt beryktet for sin rolle i massedrap på jøder. Sammen med spesialpolitistyrker antas de å være ansvarlige for drap på omkring 2 millioner jøder, en tredjedel av det totale antallet som ble drept. Gruppene sto også bak massakrer og enkeltlikvideringer av blant annet sigøynere og kommunister. De fleste ledere i Einsatzgruppen ble etter andre verdenskrigs slutt dømt til døden; en del unngikk dette ved å ta sitt eget liv mens noen få klarte å gå i dekning. Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta Marksbadi). Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta Marksbadi) (NKP (SM) – nepali (नेपाल कम्युनिस्ट पार्टी (संयुक्त मार्क्सवादी), "Communist Party of Nepal (United Marxist)" (CPN (UM) – "Nepals Kommunistiske Parti (forent marxistisk)") er et lite kommunistparti i Nepal, grunnlagt i september 2005. Forhistorie. Partiet blei til ved at to små partier, NKP (Marksbadi) (1991) og NKP (Sanyukta) (parentesen betyr "forent") slo seg sammen. NKP(Marksbadi) (1991) var siste rest av det første erklært promaoistiske partiet i Nepal, NKP (Pushpa Lal). Dette partiet skifta i 1987 navn til NKP (Marksbadi) og gikk i januar 2001 inn i det store, moderate kommunistpartiet UML. Etter at medlemmer og ledere mente at de blei satt til side innafor UML, brøyt mange ut igjen, og stifta NKP(Marksbadi) (1991). NKP (Sanyukta) blei danna i 1991 for å samle alle da eksisterende prosovjetiske kommunistpartier i Nepal. Et av disse partiene hadde fått 2 representanter ved parlamentsvalget samme år, og det la grunnlaget for at andre partier med tilsvarende politikk også var villige til å slå seg sammen med det. Men etter kort tid brøyt samlingsprosessen sammen. Flere grupper brøyt ut og slutta seg etterhvert til UML. NKP(S) blei et lite og uviktig parti. Sammenslutninga i 2005. I 2002 gikk begge disse partiene sammen med 3 andre, og danna fronten Samyukta Bammorcha (SBM). Alle 5 var små kommunistpartier som ikke var representert i parlamentet i 1999. Etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005 gikk SBM inn som det minste partiet i den parlamentariske fronten Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Dette ga de 5 småpartiene økt politisk betydning, og bidro til at 4 av dem slo seg sammen til 2 litt større partier. I november 2005 slo NKP(M) og NKP(S) seg sammen. Sammenslåinga var ironisk, ut fra disse to partienes historie som de siste representantene for hver sin politiske tradisjon som hadde utvikla seg som motstandere. "Bishnu Bahadur Manandhar", en kjent leder som kom fra NKP(S), blei partiets første generalsekretær. "Prabhu Narayan Chaudhari" fra (NKP(Marksbadi) blei første partileder. Regjeringsparti fra mai 2006. Etter seieren i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006 danna Sjupartialliansen regjering. SNM fikk en ministerpost. Fra mai gikk "Prabhu Narayan Chaudhari" inn i G. P. Koiralas regjering som ULFs eneste representant. Han var minister for jordreform og økonomisk styring (Land Reform and Management). Han var også leder av SBM fra 31. mars til 12. oktober 2006. (Ledelsen roterte mellom de forskjellige partiene i fronten hver 6. måned). Splittelsen i oktober 2006. Chaudharis arbeid i regjeringa blei kritisert internt i partiet og innafor SBM. Det utvikla seg ei krise innafor SBM og i alle de 3 medlemspartiene. Fra oktober til januar sprakk alle 3 partier i to. Det var også ei ledelseskrise i SBM, der både Chaudhari og C. P. Mainali fra NKP(ML)(2002) gjorde krav på å være leder. (Det er mulig at SBM også for ei tid sprakk i to.) NKP (SM) var det første partiet som sprakk. Etter en partikamp 15. oktober 2006 blei det rapportert at "Prabhu Narayan Chaudhari" blei erstatta av "Chandra Deb Joshi" som partileder. "Bishnu Bahadur Manandhar" støtta kritikken av Chaudari, men trakk seg fra partiledelsen (trolig uten å gå ut av partiet) og blei erstatta av "Lok Narayan Subedi" som generalsekretær. NKP(SM) sprakk i to partier, i hvert fall i store trekk slik at de to partiene som hadde slått seg sammen i 2005, gikk hver til sitt. Joshis og Subedis fløy fortsatte som medlem av Sjupartialliansen og SBM. Men det er ikke klart hvilken av de to fløyene i partiledelsen som fikk kontroll over dette partiet. Det andre partiet fikk ikke fortsette i Sjupartialliansen og SBM. har fått lite oppmerksomhet og ser ut til å ha fått liten politisk betydning. Nepalsk presse på engelsk har ikke rapportert hva det heter eller hvem som leder det. Det er mulig at det også kalte seg NKP(SM). Det kan også hende at dette partiet er identisk med et parti som i aprtil 2007 registrerte seg foran valget til grunnlovsgivende forsamling som NKP(Marksbadi). (I så fall som det 3. partiet som har brukt dette navnet.) Representasjon i Nepals overgangsparlament. I Nepals overgangsparlament 2007 fikk SBM fra 15. januar 3 representanter, en fra hvert av medlemspartiene. "Ganesh Shah" var representanten fra NKP(SM). Da Nepals overgangsregjering 2007 blei oppretta 1. april fikk SBM igjen en minister, men denne gangen kom han ikke fra NKP(SM), men fra NKP(ML)(2002). Masseorganisasjoner. Fagbevegelsene til NKP (Sanyukta), "Nepal Trade Union Federation", og MLP (Marksbadi), "Nepal Trade Union Centre", slo seg 19. november 2005 sammen til "Nepal Progressive Trade Union Federation" (NPTUF). De to partienes studentorganisasjoner, NKP (Sanyukta)s "Nepal National Students Union" og NKP (Marksbadi)s "Nepal Progressive Students Union", slo seg 10. desember 2005 sammen til "Nepal Progressive Student Federation". Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta Marksbadi) Rasse und Siedlungshauptamt. Rasse und Siedlungshauptamt (RuSHA, «Sentralkontoret for rase og bosetning») var en av hovedavdelingene i Schutzstaffel (SS). Kontoret ble opprettet for å autentisere «ariskheten» til kvinner som ville gifte seg med SS-medlemmer. Etterhvert ble virkefeltet utvidet til å ivareta alle spørsmål omkring raserenhet innenfor SS. Blant annet hadde avdelingen ansvaret for Lebensborn-prosjektet. Da stadig større områder i øst ble okkupert fikk kontoret også ansvaret for å organisere bosetning for SS-medlemmer i disse områdene. Slaget ved Stralsund 1429. Slaget ved Stralsund var slutten på en dansk ekspedisjon med mange små skip ment for overfall, forstyrrelse av sjøfartvirksomhet og angrep på havneanlegger med liggende skip mot den nordtyske østersjøskysten under hanseatisk kontroll. Sjøtoget. I Lübeck i mars fikk man vite at en Peder Oxe hadde samlet en flåte på hundre snicker og robåter i Grønsund ved Falster, som er det tradisjonelle samlingsstedet for sjøtog inn i Østersjøen under middelalderen. Arild Huitfeldt forteller i "Danmarckis Rigis Krønicke" at dronning Filippa av England i sin manns fravær utruster 75 småfartøyer med 1 400 mann, antyder at dette var foretatt uten Erik av Pommerns medviten. Fra Grønsund angriper flåten på åtti skip kysten av Mecklenburg og fortsetter til havnebyen Stralsund som blir overrasket da snekkene og skutene ved midnatt til 5. mai 1429 stormer havnen hvor byens handelsflåte ligger. Etter å ha brent flåten og tatt en del med seg dro danskene ut mot Wolgast. Deretter brente de kystene av Rügen og Mecklenburg fram til Greifswald. I mellomtiden hadde Lübeck og Wismar kommet til hektene og rustet ut seks storskip som var klar for å avskjære den danske flåten. Slaget. Den 9. mai 1429 vendte den danske flåten tilbake for å hærta Stralsund, men der hvor stredet mellom fastlandet og Rügen var på sitt smaleste hadde hanseatene plassert sine storskip. Kampene ble harde til tross for at det var bare få mellomstore storskip med i den danske flåten, men til slutt klarte stralsunderne å erobre to storskip som de siden styrte for å bryte opp den danske slagorden og drive flere på grunn. Deretter gikk den danske flåten i oppløsning og store deler flyktet over til Danmark. Valget av sted for slaget var heldig. En holme på midten av stredet har siden blitt kalt for "Danaholmen" til minne om sjøslaget. Hvor mange skip gikk tapt er ikke kjent og heller ikke hvor mange var falt, bare at 300 var tatt til fange av hanseatene. Etterspill. Da Erik av Pommern fikk høre om nederlaget ved Stralsund skal han ha blitt rasende på sin dronning Philipa. Dronningen dro til et kloster i Vadstena der hun døde et halvt år senere i januar 1430 da hun føde et dødfødt barn. Slaget i Stralsund hadde, til tross for nederlaget, gitt resultater. Det separatfred med Kalmarunionen i juli 1430. Jørgen Gunnerud. Jørgen Gunnerud (født 2. juni 1948 i Oslo) er en norsk forfatter og lektor. Gunnerud er utdannet cand.philol med hovedfag i historie. I sin ungdom var han aktiv i ml-bevegelsen, og stilte blant annet som formannskandidat for Rød Front i Det Norske Studentersamfund i Oslo, der han ble valgt som leder i 1973. Debuten som forfatter i 1994 med kriminalromanen "Raymond Isaksens utgang" med handling fra en bygd i Finnmark vakte betydelig oppsikt blant kritikerne. Senere er han av flere, men særlig av Dagbladets kritiker Kurt Hanssen, blitt nevnt som en av Norges mest lesverdige – og lenge mest oversette – krimforfattere. Gunneruds gjennomgangsfigur er Kripos-etterforskeren Knut Moen. For romanen "Høstjakt" mottok han Rivertonprisen 2007. Ved tildelingen uttalte juryen om Gunnerud: «Gjennom forfatterskapet har han utviklet seg til en særdeles god og høylytt kritikerrost kriminalforteller. Bøkene hans preges av et grunnsolid og kompetent kriminallitterært håndverk.» Videre om vinnerromanen "Høstjakt" at «forfatteren er en mester i å finne de presise språklige detaljene som skaper nærvær og nysgjerrighet til teksten – men også overbevisende realisme. Dette er troverdig og levende.» Vågan kirke. Vågan kirke, også kjent som Lofotkatedralen, ligger i Kabelvåg i Nordland. Kirka er ei korskirke i tømmer i nygotisk stil. Den ble innviet 9. oktober 1898 og har 1200 plasser. Arkitekt for kirka var Carl Julius Bergstrøm. Kirka erstattet ei eldre kirke fra 1798, som var blitt for lita. Den nye kirka er den største trekirka og trebygningen nord for Trondheim. Tømmeret til kirka ble levert av trelastfirmaet Jacob Digre i Trondheim. Delene ble prefabrikkert på fabrikken i Trøndelag og satt sammen i Kabelvåg. Kabelvåg har vært kirkested i omtrent 900 år, og det første Håløygske kirkehus ble opprinnelig reist av Øystein Magnusson rundt år 1114, sannsynligvis i forbindelse med at den daværende kongen deltok i en sak mot Sigurd Ranesson. Fem eller seks kirker har ligget innenfor området til dagens kirke. Ei tidligere kirke ble flyttet til Værøy i 1799. I 2003/04 ble det strid da menighetsrådet i Vågan hengte opp et regnbueflagg i kirkens våpenhus for å vise at kirken var en sone fri for diskriminering. Hal Lindes. Hal Lindes (født 30. juni 1953) er en engelsk-amerikansk gitarist og komponist. Han ble født i Monterey i USA. I 1980 ble han med i den britiske gruppen Dire Straits han turnerte og ga ut plater med gruppen før han ga opp gitarspillet for å konsentrere seg om sin store kjærlighet nemlig filmmusikk. Han har skrevet musikk til flere filmer. Natur. Med natur menes noe som ikke er skapt av mennesker. Det kan bli brukt som motsetning til kultur. Ordet kommer fra latin "natura", som betyr 'fødsel'. Det ble opprinnelig brukt om egenskapene som var medfødt i hver en person eller nedfelt i hver en ting, men i dag blir begrepet "natur" helst brukt om den utemmede verden rundt oss. De voldsomme kreftene som styrer jord og hav, liv og klima, blir gjerne kalt for "naturkrefter". I mange samfunn har en fryktet disse kreftene og sett på dem som ondskapsfulle eller likegyldige. Først i nyere tid, med den romantiske kulturretningen, tok en til å akte og elske naturen. Havretunet. Kart over SørfjordenHavretunet eller Havråtunet er et klyngetun på gården Havre eller Havrå på øya Osterøy i Osterøy kommune, Hordaland. Tunet er et av de aller siste og det best bevarte av klyngetunene på Vestlandet. Det fikk veiforbindelse først på slutten av 1960-tallet. Gården dukker først opp i skriftlige kilder i 1303. Tidlig på 1600-tallet var gården delt i fire bruk, sent i århundret var det åtte, og dette tallet holdt seg uforandret bortsett fra tidsrommet 1840–1906 da det var ni bruk. Gården var, som stort sett ellers på kysten, eid av andre, og fikk ingen odelsbonde før sent på 1700-tallet. Tunet ligger i et svært bratt terreng på øyas sydside og fellestunet eller klyngetunet har form av rekketun typisk for bratte vestlandslandskap. Det er lett synlig fra Bergensbanen og Europaveien Bergen-Oslo. Gården var det første kulturmiljøet som ble fredet i henhold til kulturminnelovens §20. Fellestunet fremviser eksempler på bygningstyper typisk for det indre kystområdet mellom Bergen og Sognefjorden med tyngdepunkt i Lindåsområdet: Kombinasjonen av tørrmur og einerkledning (kalles "brakjekledning") mot påkjente himmelretninger. Navnestrid. Gården har i skriftlig kilder blitt omtalt som Hafra (1303), Haure, Hoffræ, Haffre, Houffre, Hovre, Houre, Hafre, Haurre, Hawre, Havre (1801, 1950), Hovre (1886), Havraa (1938, 1943), Havrå (1973, 2011) og Havro (1990). Skriftformen Havrå fantes ikke før 1950. Alle med familienavn fra gården skriver slektsnavnet Havre. I tillegg er slektsnavnet "Havro" avledet fra Havre. En teori tilsier at navnet kommer av gammelnorsk "Hafrá" (á uttales å) av dyrenavnet "hafr", bukk, og "á", å eller liten elv, altså «Bukkeåa». Dette kan ha vært et gammelt navn på bekken som renner i Smørdalen nedover lia ved gårdstunet. I 1949–1950 ble det laget en film om livet på tunet, «Havretunet», som ble klar til fremvisning i 1952. Noen som deltok i filmen startet arbeidet for å få skrivemåten endret fra Havre til Havrå. Havrå samsvarer med uttalen av gårdsnavnet på det lokale hausmålet. Uttalen er Havrå med lang a. Skrivemåten "Havrå" ble vedtatt av Statens kartverk og tatt i bruk som offisielt navn av myndigheter og offentlige institusjoner, under sterk protest fra befolkningen på gården. Befolkningen fra gården og deres etterkommere har gitt uttrykk for at de har opplevd endringen av skrivemåten som en krenkelse av deres identitet og røtter. Solheimsviken. Fra småbåthavnen i Solheimsviken med messehallen og kontorbyggene i bakgrunnen. Solheimsviken ligger inne i Puddefjorden ved foten av Løvstakken i Bergen Området omtales gjerne som «Viken», her lå Bergen Mekaniske Verksted. I dag er verftsområdet revitalisert og bebygget med kontorbygg og bl.a. Arenum messehall. Solheimsgaten er strøkets handelsgate. Danmarks plass, som er et av Norges mest trafikkerte kryss, ligger ved Solheimsviken. John Fearn. John Fearn (født 1768, død 1837) var en offiser i den britiske marinen, skipskaptein og oppdagelsesreisende. Fearn ble berømt for å ha vært den første europeer som kom til Nauru, som i dag er en selvstendig republikk. Fearn oppdaga Nauru 8. november 1798 på vei fra Ny-Zealand til Kinahavet med hvalfangstskipet sitt, "Hunter". Han kalte øya "Pleasant Island" på grunn av dens vakre miljø og på grunn av nauruernes gjestmildhet. Fearn, John Fearn, John Fearn, John Fearn, John Bevegelsesmengde. Bevegelsesmengde er en fysisk størrelse. I klassisk fysikk er den definert som masse multiplisert med hastighet. Bevegelsesmengde er en vektor, dvs. det er en størrelse med retning i rommet. Vanlig symbol er "p" og SI-enheten er kilogram * meter per sekund, dvs. kg ms-1. Bevegelsesmengde er en svært sentral størrelse i fysikken siden den, i motsetning til hastighet, er en bevart størrelse i kollisjoner og andre gjensidige kraftutvekslinger, dersom summen av ytre kraftpåvirkninger er null. Andre betegnelser for bevegelsesmengde er massefart, impuls og driv, hvor driv er mest brukt i dagligtale og impuls er vanlig i mer abstrakt betydning. For betydninger av bevegelsesmengde utenfor klassisk mekanikk, se impuls. Definisjon. I newtonsk mekanikk defineres bevegelsesmengde som produktet av masse og hastighet. En vektor i rommet har tre komponenter, og dermed har vi For et system sammensatt av flere deler, er den totale bevegelsesmengden summen av bevegelsesmengden til hver enkelt del hvor summen angir en vektoraddisjon. Newtons lover. Newtons lover kan formuleres ved hjelp av begrepene kraft og bevegelsesmengde. Kalimantan. Kalimantan er den indonesiske delen av Borneo. Den indonesiske delen er delt i Kalimantan Barat, Kalimantan Tengah, Kalimantan Selatan og Kalimantan Timur. Den høyeste fjellet er Bukit Raya. Det er 2278 meter høyt og ligger på grensen mellom Kalimantan Barat og Kalimantan Tengah. Geografi. Kalimantan er temmelig flatt de fleste steder, men har til gjengjeld ganske høye fjell i sentrale områder. De største fjellområdene er Pegunungan Iban, Pegunungan Kapuas Hulu, Pegunungan Schwaner, Pegunungan Muller og Pegunungan Meratus. Det meste av havet rundt Kalimantan er grunt, og på steder der forholdene ligger til rette, er det store og små korallrev. Natur. Naturen på Kalimantan har de siste årene blitt kraftig ødelagt av gruver og og ulovlig hogst. Men i nasjonalparker lever fortsatt naturen og mange særegne dyrearter blir oppdaget ved spesielle anledninger. De mest berømte dyreartene er blant annet orangutang og neseape. De lever begge i de forsvinnende skogene. Skogtypene er regnskog og mangroveskog, to helt forskjellige livsmiljøer. I havet er det store populasjoner med fisk og andre sjødyr. De fleste artene lever ved korallrevene, men også revene er truet av forurensning og global oppvarming. Religion. De fleste innbyggerne er muslimer og bor i lavlandet eller ved kysten. I innlandet er det mest lokale religioner. Spredt rundt om kring er det flere kristne, buddhistiske, taoistiske og andre religioner. Demografi. De fleste bor ved de store byene Banjarmasin, Sanmarinda, Pontianak, Palangkaraya og langs hele kysten. Til sammen bor det omtrent 10 millioner mennesker på Kalimantan. Urbefolkning. Urbefolkningen består for det meste av dayak-folket. De snakker Dayak-språket og bor i jungelen. Dessverre har store deler av boplassene deres forsvunnet under miljøødeleggelser. Man gjenkjenner dayaker med at både kvinner og menn har tatoveringer. De fleste bor i hus på påler, som verner dem mot flom og plagsomme insekter på bakken. Før var de kjent som hodejegere men i dag som fredelige jordbruksarbeidere, jegere og fiskere. Før skal det nok ha bodd dayaker helt til kysten, men etter at nybyggerene kom, har de blitt drevet lenger og lenger inn i skogen. Drama (band). Drama var et norsk popband fra Larvik som ble stiftet i 1981. Bandet ble splittet i 1984 og gjenforent i 1987 før de ble oppløst igjen i 1989 og ga ut totalt fire studioalbum. Bandet besto i utgangspunktet av fem medlemmer: Per Kristian «Muffe» Indrehus (vokal og gitar), Geir Olav «Gækki» Bøkestad (gitar, vokal og keyboard), Per Arne «Perry» Strandbakken (keyboard), (bass, vokal) og (trommer). Alle medlemmene fylte 15 år året debutalbumet kom ut, bortsett fra Indrehus som fylte 17 år. I 1983 ble bandet utvidet med på gitar, vokal og keyboard. Bandet ga ut to album, "Breaking Away" i 1982 og "High Time" i 1983, før Indrehus og Bøkestad valgte å begynne som en duo. De to ville fortsette å bruke Drama-navnet, noe som resulterte i en rettssak mot resten av bandet. Rettssaken resulterte i at de to ikke fikk bruke navnet, og kalte dermed duoen for Creation mens de fire gjenværende medlemmene fortsatte under navnet New Drama. Creation ga ut fire album og New Drama to album før de ble gjenforent igjen under navnet Drama i 1987 og ga ut ytterlige to album. Bandet ble endelig oppløst i 1989. Drama og Creation ga ut et dobbelt samlealbum 29. mai 2006. Albumet inneholder 42 spor, hvorav én ny sang, «Hello». Freundeskreis Heinrich Himmler. Freundeskreis Heinrich Himmler («Heinrich Himmlers vennekrets») er betegnelsen på et nettverk knyttet til Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Kretsen bestod av rike velgjørere fra industri, bankvesen og forsikringsbransjen, og fungerte som et bindeledd mellom den økonomiske og den politiske eliten i Det tredje rike. Gruppen spilte en viktig rolle for NSDAP gjennom finansiering av valgkampen i 1932–1933. Under andre verdenskrig finansierte den våpen og uniformer til enheter i Waffen-SS. Det ble ikke avgitt noe regnskap til giverne, som heller ikke forventet noe slikt. Himmler brukte også midler fra kretsen til prosjekter som ikke kunne finansieres over vanlige budsjetter, som blant annet kulturelle aktiviteter og medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirene. For forretningsmennene som tilhørte gruppen fulgte en rekke fordeler, både indirekte gjennom vennskapet med Himmler og direkte ved at de fikk tildelt arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene. De fleste av dem fikk også tildelt høy rang i SS. Kretsen møttes annenhver mandag i Berlin, og Himmler førte nøye oversikt over oppmøtet. Det ble bemerket dersom noen unnlot å møte flere ganger på rad, og man må anta at det lå et visst press på deltagerne når de først hadde kommet inn i kretsen. Slaget ved Bergen 1429. Slaget ved Bergen 1429 var det siste kjente sjøslaget der den norske leidangen deltok under et oppbud da en tysk piratsflåte under Bartolomeus Voet fra Vitaljebrødrene eller Vitalinerbrødre kom til Bergen i hensikt på å plyndre byen som var forlatt av hanseatene. Bakgrunnen. Beleiringsslaget om København var gått mindre heldig for hanseatene som hadde forlatt deres kontor i Bergen i 1427 i strid med egne interesser for det åpner for inntog av engelskmenn, hollendere og bremere. Som mottiltak blir det besluttet å gi løyve til vitaljebrødrene under Bartolomeus Voet om å drar mot Bergen og fordriver handelsrivalene, hensikten var å avskremme forsøk på å vinne seg fordeler i fraværelse av hanseatene på den viktige handelsbyen Bergen. Dessverre var vitaljebrødrene også angripere mot hanseatisk eiendom helt til 1426 og dermed var notorisk upålitelig og altfor destruktiv i deres fremferd. Ved våren 1428 kom Bartolomeus Voet til Bergen med en styrke på to større og syv mindre skip med 300 til 600 mann. Engelske kjøpmenn som var allerede kjent med vitaljebrødrenes hensynsløshet fra før, flykter for livet sammen med mange borgere og biskop Aslak Bolt mens sjekter i Bergens våg blir stoppet og tvunget til å avhende fisk uten betaling. Deretter plyndre sjørøverne bispegården og senere i mai 1428 var de dratt til Wismar med rik bytte. Et annet tokt blir stanset i Slaget ved Kullen 1428 i sensommeren, men tilbakeslaget var raskt overstått dersom suksessen i toktet til Bergen leder til hurtig erstattelse av menn og skip så en ny flåte nå med Wismars støtte blir rustet ut. Tidlig mulig dro så vitaljebrødrene og wismarerne ut og kom seg forbi Øresund før Erik av Pommern kunne sette ut sin flåte på sjøen. Men dette gang var de ikke kommet uanmeldt for de var oppdaget 4 dager fra Bergen så en mobilisering av kystforsvaret kunne skjer i Hordaland og Sogn. Som vanlig gikk piratene på land ved Bergen for å angripe kongsgården og som året før var det tatt med artilleri som blir benyttet for å redustere det lokale forsvaret. Det var da Voet blir klar over at en norsk flåte var på anmarsj som skulle ha kommet til Bergens våg hvor havnen lå. Skipene. Voet hadde 7 skip med bare 400 mann om bord og deres skipstype forblir ukjent tross alle antakelser dersom det var ikke snakk om typiske storskip- det er en reell mulighet at det verken var kogge eller holk, det vanligste piratskipet var en snekke også kjent som "snicke". To skipstyper, "krejert" opptil 120 tonn og "everen" opptil 100 tonn var rommelige fartøyer som ikke krevde et stort mannskap. Det som kom fram i kildene som bare omtalt sjøkamp og tyske krønikeskriverne var ikke helt pålitelig stilt ovenfor dokumenter, var at Voet`s skip var "høye som tårn". Erik av Pommern i fakta skulle ha større skip som holk som dokumenter fra flere kanter vist. Om det var kogge kan det stemme dersom denne typen var ved å blir avløst, som et velegnet alternativ for piratvirksomhet- billige, tilgjengelig og brukt. Leidang i Norge hadde gjennomgått store utartinger siden Svartedauden da demografiske endringer og ressursmangel samt fraværelse av reformer i leidangsvesenet ledet til undergraving i bestemmelser om bygging av skip som måtte bemannes fra et skipreide. Dokumenter som er sjelden nok, vist at et leidangskip måtte bygges og bemannes av flere skipreider om gang- og størrelse på et leidangsskip sank betydelig. Kjøllengde på 20 alen eller 40 fot ment et skip på 15 m lengde- under 13 sesser. Dessuten blir skipbyggeri mer og mer konsentert i by og utlandet så oppkjøp var vanligere fremfor lokal bygging. Flåten som kom til Bergen var derfor deformert om til en styrke av småfarkoster med ringe verdi. Hva slags type de var, er også ukjent, det er ikke riktig å tro de var tradisjonelle langskip med samme utseende som vikingskip. De kan ha vært større robåter i praksis ment for transportformål. Styrkeforholdet. Krønikeskriveren som omtalte sjøslaget, ment det var 100 skip men dette virker lite sannsynlig med bare mobilisering i Hordaland og Sogn som var startet, kan det ha vært minst 40 skip. Det kan ha vært mellom førti og femti skip under sjøslaget. Hvor mange menn under våpen det var, er bare gjetting- med 25 mann hver båt/skip og 75 på hver større skip var det kanskje 1 500 mann. Med bare 400 mann kunne Voet ha fått problemer mot en slik styrke, men hans menn var krigsvant og under kompetente ledelse med bakgrunn i aktuell strid mens nordmenn på oppbud var uvant ved strid dersom det var vanligere å ytret utgifter mot å slippe forpliktelser. Det var verken teknologi eller dyktighet som vant dagen for Voet, det var mentalitet og kamperfaring som utgjør det avgjørende elementet i kampene. Slaget. Voet så straks at de fire større skip i midten av flåten utgjør den største trussel og deretter stevnet rett på i hensikt på å nedkjemper disse. Under kampene kjempet nordmenn hard og lykket med å ta ett av de 7 skiper, tok 19 til fange uten at resten av mannskapets skjebne var kjent. Men to av de større norske skiper var tatt med kanskje 100 til 150 mann av sjørøverne som uten skånsel massakrere besetningene mens kampene foregikk. Etter det begynner detaljer å blir uklar om fortsettelse av sjøslaget. Det er påstått at sjørøvernes brutalitet kan ha ledet til et sjokk for de utestet mannskaper på de mindre skipene som måtte ha fått panikk. Krønikeskriveren forteller ikke om størrelseforhold eller om de tyske skipene var meget høy, dette kom i senere versjoner. Det kan virker malplassert dersom entring fra lavliggende skip mot høyere skip var sett i sjøkrig. Det kan være at de fire større skip som kan være snekke eller balinger var likestilt med Voet`s skip mens de mindre skipene var ikke rustet for å entre høyere skip. I andre forestillinger sies det at Voet i virkeligheten var slått vekk eller i så alvorlig disfavør at ankomsten av de ti skip fra Wismar reddet situasjonen. Rystet over opplevelsene med dødsfall og sjokket som kamp utløser på folk uvant ved blodig kamp, kan ha fått flåten ved Bergen til å mister sin disiplin. Disse flykte vekk i alle retninger så vitaljebrødrene kunne angripe de siste to større skip og rydder dem. 300 på de fire skip var drept eller kastet over bord, tap på de mindre skipene er ukjent. Hvor mange som var falt på Voets side, kan mulig reflektere på den brutalitet som var utøvdet på Bergen der plyndringen var brutal, bispegården og kongsgården blir satt i brann og mye skade var gjort. Deretter var deler av byen satt i brann. Dette skulle underminer hanseatenes stilling for resten av 1400-tallet og deretter startet forfallet for Hansaforbundet. Etterspillet. Overfallet på Bergen skulle være den siste krigshandling i krigen for Norge siden Flenburgs fall i 1431 fulgt til en våpenstillstand som sluttet med freden i 1435. Men fredsbestemmelsene blir tolket ulik av partene. Det redustere ikke spenningen mellom skandinaviere og hanseatene som fortsettet å forblir høy så andre parter i England, Nederland og Bremen kunne ekspandere deres handelsnettverk. Ved 1500-tallet var hanseatene blitt en minne i Bergen. Litteratur. Bergen 1429 Andenes fyr. Andenes fyr ligger på Andenes i Nordland. Fyret ble bygd i 1859 og automatisert og avfolket i 1978. Fyret har et tårn på 40 meter. Andenes fyr ligger som en del av bebyggelsen på Andenes, helt nede ved havna. Fyrtårnet er et av landets høyeste støpejernstårn. Resten av bebyggelsen som hører til fyret ligger litt bak fyret. Fyrvokterboligen og uthuset er solgt til privat eier. Det arrangeres guidede turer opp i fyret hver dag om sommeren. Liste over figurer i Prison Break. Dette er en liste over rollefigurer i "Prison Break". De følgende rollefigurene er listet alfabetisk etter etternavn i deres respektive seksjoner. Informasjonen om karakterene er à jour-ført frem til episoden Bolshoi Booze (2x11). Konspirasjonsmedlemmer. Figurer Lomografi. Et lomografi av en tilfeldig trikk.Lomografi er et fotografi som er tatt med et kamera av russisk fabrikat, kalt for "Lomo". Kameraet, spesielt optikken, er ikke regnet for å være verken den beste eller den dyreste kvaliteten, og derfor blir bildet ofte både uskarpt eller forvrengt. Selve komposisjonen av bildet blir gjort vanskelig ved at kameraet ikke tar akkurat det billedutsnittet som man ser i søkeren. Stikkordet for lomografi er lange lukkertider, samt at alle normale regler for hvordan en bør eksponere og komponer et fotografi skal glemmes. Ikke-kunst blir kunst. I løpet av 1990-tallet ble disse lomografier opphøyet til en form for kunst, nettopp på grunn av den underlegne teknikken. Kameraet er på mange måter et ubrukelig kamera, men samtidig kan det være morsomt å bruke. Det ble holdt flere utstillinger av bilder som var delvis i ufokus og av mer eller mindre tilfeldige motiver. Den første store lomografiutstillingen ble arrangert høsten 1994, med parallelle utstillinger i Moskva og New York. Parolen var at når man likevel ikke kunne ta et bilde av et tilsiktet komposisjon og så godt som man ville, trengte man ikke benytte søkeren i det hele tatt. Bildet ble isteden skutt fra hoften. Hermann Fegelein. Hans Georg Otto Hermann Fegelein (født 30. oktober 1906, henrettet 28. april 1945) var Gruppenführer i Schutzstaffel (SS) og svoger av Eva Braun. Bakgrunn. Han ble født i Ansbach i Bayern, som sønn av den pensjonerte oberleutnant Hans Fegelein. Som ung arbeidet han på farens rideskole i München. Da denne ble stengt som følge av den økonomiske depresjonen på 1920, arbeidet han som stallgutt hos Christian Weber, som var en gammel venn av Adolf Hitler og som hadde samlet seg en stor formue gjennom sine kontakter i NSDAP. Etter å ha studert i to semestre ved Ludwig-Maximilians-Universität München, gikk han inn i 17. rytter-regiment i 1925, og 27. april 1927 gikk han inn i Bayerische Landespolizei som offiserskadett. Mens han oppholdt seg i München, fikk han kontakt med nasjonalsosialistene og gikk inn i NSDAP som medlem nr, og i 1930 gikk han inn i Sturmabteilung hvor også faren var aktiv, og året etter ble han overført til Schutzstaffel (SS). SS. 25. juli 1937 opprettet Heinrich Himmler en rideskole for SS i München under ledelse av Fegelein, med tittel "Führer der SS-Hauptreitschule München". Hans stedfortreder var den yngre broren Waldemar. Inspektør for skolen var Fegeleins politiske mentor Christian Weber. Det var egentlig bare tidligere kongelige fra Hohenzollern og andre tidligere keiserlige familier i Tyskland som kunne sende elever til rideskolen, samt store økonomiske bidragsytere fra det tyske industrimiljøene. Men Fegelein brukte sine kontakter, blant dem kaptein Marten von Barnekow om å få komme til rideskolen, og Himmler aksepterte dette. Da militariseringen av SS kom igang, meldte Fegelein seg til SS-Totenkopf-Verbände, forløperen til Waffen SS. 30. januar 1937 ble Fegelein utnevnt til SS-Obersturmbannführer og allerede 25. juli samme år utnevnt til SS-Standartenführer. Andre verdenskrig. I mai 1942 ble han inspektør for kavaleriet og transport ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA), en stilling han hadde til desember samme år. 2. desember 1942 ble han forfremmet til SS-Oberführer. 30. oktober 1943 ble han såret i kamp. Etter rekonvalesens ble han sendt til Førerhovedkvarteret som liaisonoffiser for Heinrich Himmler. Han ble der kjent med Eva Brauns søster Margarete «Gretl» Braun, og da han giftet seg med henne steg han ytterligere i anseelse innen partiet. Fra 1. januar 1944 var han som liaisonoffiser Himmlers representant ved Førerhovedkvarter resten av krigen. Under 20. juli-attentatet ble han bare lettere skadet. Død. Fegelein var med i Førerbunkeren i Berlin april 1945. Den 26. april snek han seg avsted til sitt hjem i bydelen Charlottenburg. Hitler merket neste dag at han hadde forsvunnet, og sendte en gruppe fra SS for å hente ham. Han ble brakt tilbake til bunkeren, hvor Hitler degraderte ham og satte ham under arrest. Hans flukt førte til at Hitlers mistanker til Himmler ble styrket. På kvelden 28. april kom the en melding fra Stockholm om at Himmler forsøkte å forhandle med de allierte bak førerens rygg. Hitler ble rasende, og da han ikke kunne få fatt i Himmler vendte han seg mot Fegelein. Hitler fikk ham brakt inn i bunkeren og spurte ham ut, og Fegelein insisterte på at han ikke kjente til Himmlers planer, samt at han hadde tenkt å komme tilbake til bunkeren selv. Hitlers raseri lot seg ikke stagge, og den eneste som på dette tidspunktet kanskje kunne reddet Fegelein, Eva Braun, var opptatt av å planlegge sitt eget selvmord. Noen overlevende fra bunkeren hevdet at Eva Braun først klarte å få Hitler til å vise nåde ved å fortelle ham at hennes søster, Fegeleins kone, var gravid, mens andre sier at hun ikke gjorde noe. Wilhelm Mohnke ledet en krigsrettssak mot Fegelein, og konkluderte med at han ikke var i stand til å bli stilt for retten. Han skal så ha overlevert ham til SS-vakter. Mohnkes beretning er usikker, ettersom de to meddommerne ikke overlevde, og ettersom han fortalte dette i et intervju under sin egen rettssak etter krigens slutt kan han ha pyntet på detaljene. Det er ingenting som tyder på at Fegelein overlevde denne dagen, men det er usikkert om han ble skutt etter en krigsrettsdom eller etter direkte ordre fra Hitler, eller om han ble hengt i en kjeller i nærheten uten dom. Coahuila. Coahuila er en delstat i Mexico, og befinner seg i nordøst i landet og har en 512 kilometer lang grense mot Texas, USA. I øst grenser Coahuila til Nuevo León, i sør til San Luis Potosí og Zacatecas, i vest til Durango og Chihuahua. Coahuila utgjør 7,7 % av Mexicos areal, og flatemålet er 151 563 km², noe som tilsvarer ca. 40 % av Norges areal. Befolkningen var i 2010 på ca. 2,7 millioner mennesker. Befolkningstettheten ligger på ca. 18 per km², mot 13 i Norge og 50 i hele Mexico. Befolkningssentrene er hovedstaden Saltillo, Torreón, Monclova, Piedras Negras, Acuña m.fl. Omtrent halvparten bor i de to største byene Saltillo og Torreón. Det meste av arealet er svært tynt befolket. Geografi. I nord ligger Río Bravo del Norte, kjent i USA og Norge som Rio Grande, og gjennom staten flyter det en rekke bielver til denne store elva. Staten er også fjellrik, med topper over 3000 meter i Sierra Madre Oriental, som går fra nord til sør i området. Mye av staten er tørr ørken og halvørken, men det finnes også fjellområder med furuskog. Klima. Over det meste av staten er det en kort regntid i juli–august, mens det er tørt resten av året. Somrene er svært varme i lavlandet, mens vintrene er kalde etter meksikansk målestokk, med tidvis snø og temperaturer under null. I fjellet er det mer behagelig om sommeren, men desto kaldere om vinteren. Historie. Før spanjolenes ankomst mot slutten av 1500-tallet var området preget av jeger- og sankerkulturer. Urbefolkningen gjorde sterk motstand mot spanjolene helt fram mot 1700-tallet. Fra slutten av 1500-tallet etablerte imidlertid spanjolene misjonsstasjoner og kvegfarmer, og jordeiendommene kunne bli svært store. Lojale urfolk fra Tlaxcala ble bragt inn for å befolke området. Etter selvstendigheten i 1821 var Texas en del av staten Coahuila, men Texas gikk tapt i 1846. I 1864 søkte frihetshelten Benito Juárez tilflukt i Saltillo mens kampene mot franske inntrengere fortsatte lenger sør. Under revolusjonskrigene ble det utkjempet flere slag mellom Pancho Villa og regjeringsstyrkene i 1913 og 1914. Fra slutten av 1800-tallet var veksten i kvegdrift og industri svært stor i Coahuila. Befolkning. I forhold til statene lenger sør i Mexico er befolkningen i Coahuila lyshudet og europeisk preget. Urfolk utgjør en forsvinnende liten del av befolkningen. Økonomi. Coahuila befinner seg i Nord-Mexicos industribelte, og industrien konsentrerer seg i La Laguna-området rundt Torreón i sørvest, i Saltillo og langs grensa i nord. I grensebyene finnes tallrike "maquiladoras", fabrikker som lager forbruksvarer for det nord-amerikanske markedet. Rundt Saltillo er metallindustrien konsentrert, såvel som bilindustri, tekstiler og kjemi. I La Laguna er det først og fremst tekstiler og næringsmidler slik som øl og kjøtt. Det finnes også kullgruver i Coahuila, og gassfeltene er blant de viktigste i Mexico. Jordbruket produserer kjøtt, poteter, epler og valnøtter. Turismen fra USA til grensebyene, samt til historiske Saltillo er heller ikke ubetydelig. Futsal. Futsal i TysklandFutsal er en internasjonal betegnelse på innendørsfotball, og er en sammenstilling av spansk "fútbol de salón". Futsal-sesongen starter normalt når den ordinære fotballen slutter, og varer frem til den ordinære fotballen starter på våren. Det er vanlig at spillere spiller futsal for ett lag, og fotball for et annet lag. Regler. Det spilles på håndballbaner med håndballmål. Det er fem spillere på hvert lag, hvorav én målvakt. Det taes innspark i stedet for innkast. Ballen er mindre enn en fotball og litt bløtere og tyngre, og har ikke sprett. Harde kroppstaklinger eller sklitaklinger er ikke tillatt. Historisk bakgrunn. Futsal oppsto i Uruguay som et turneringsspill brukt i lokale foreninger. Spillet ble videreutviklet i Brasil, særlig i Sao Paulo. Her ble futsal populært fordi det stilte mindre krav til baner og var utviklende teknisk. Flere kjente brasilianske fotballspillere var også aktive futsalspillere, blant annet Pele, Rivelino og Zico. I 1971 ble et internasjonalt futsalforbund, FIFUSA, etablert. Det internasjonale fotballforbundet FIFA overtok administrasjonen av spillet på 80-tallet, og arrangerte sitt første VM i Nederland i 1989. I 2004 etablerte Den Panamerikanske Futsalføderasjonen (PANAFUTSAL) et eget internasjonalt futsalforbund, AMF. Både FIFA og AMF opererer egne turneringer og mesterskap. Futsal i Norge. I Norge er administrasjonen av ligaene/seriene delt mellom to organisasjoner; Norges Fotballforbund (NFF), som er medlem av UEFA/FIFA, og Indoor Football Scandinavia (IFS) som er medlem av UEFS/AMF. IFS organiserer Norgesautomaten Indoor Cup med aktivitet i 5 avdelinger i Norge(de fem største byene i Norge). De 15 beste lagene fra hver avdeling kvalifiserer seg til Norgesmesterskapet. Vinneren og toeren i NM kvalifiserer seg til EM i futsal for klubber. NFF har etablert et seriesystem for futsal for begge kjønn. For herrene er Eliteserien definert som en del av norsk toppfotball, mens første- og andredivisjon er definert som breddefotball.Vinneren av Eliteserien kvalifiserer seg til UEFA Futsal Cup. Vegakameratene Futsal ble i 2011 det første norske laget som tok seg videre til hovudrunden i denne turneringen. I 2011-12 er førstedivisjon delt i sju puljer etter geografi, samt en pulje i 2.divisjon. Damenes serie har en divisjon, 1.divisjon, som er delt i to puljer etter geografi. NFF samarbeider også med Norges mosjons- og bedriftsidrettsforbund og Coca-Cola med å organisere Coca-Cola cup; en cup som sikter på å være fleksibelt, uformelt og uforpliktende. Futsal internasjonalt. Futsal er en av verdens raskest voksende innendørsidretter, og det spilles i dag Futsal i 38 av UEFAs 53 medlemsland. Det er stigende interesse for idretten internasjonalt. Tradisjonelt har idretten blitt dominert av lag fra Sør-Amerika og Sør-Europa. I de senere år har også Øst-Europeiske lag som f.eks. Russland, Ukraina og Serbia også hevdet seg. Idretten er også populær i en del asiatiske land, som bl.a. Iran, Japan og Thailand. Det arrangeres både av det europeiske fotballforbundet (UEFA) og EM og VM av henholdsvis UEFS (Union Europea de Futsal) og Det Internasjonale Futsalforbundet (AMF) NFF etablerte sitt landslag i mars 2010. Laget blir trent av Esten O. Sæther.Laget har i løpet av sine første to år bl.a slått Irland, Andorra og Belgia. I kvalifiseringen til VM i Thailand 2012 vant laget sin kvalifiseringsgruppe, og møter Italia til avgjørende play-off i mars-april 2012. Nick Santora. Nick Santora er en forfatter og produsent født i Queens, New York. Santora er utdannet ved Columbia Law School og praktiserte juss i seks år før han startet med å jobbe med TV-serier. Han har blant annet skrevet og/eller produsert for seriene "Sopranos", "The Guardian", "Law & Order", "Prison Break" og "Lie To Me". Priser. «Best Screenplay» New York Uavhengig Internasjonal Filmfestival. Santora, Nick Chihuahua (delstat). Chihuahua er en delstat nord i Mexico. Det er landets største delstat, og har en utstrekning på 247 455 km², eller like stort som Norge sør for Vestfjorden. Befolkningen er på ca. 3,4 millioner innbyggere (2010). Chihuahua by er hovedstaden, med ca. 800 000 innbyggere, mens Ciudad Juárez er den største byen med ca. 1,2 millioner innbyggere. Delicias, Parral, Cuauhtémoc, Nuevo Casas Grandes og Camargo er andre viktige byer i Chihuahua. Chihuahua grenser mot Coahuila i øst, Durango i sør og Sonora i vest. Guvernøren heter César Horacio Duarte Jáquez, og han representerer PRI, det institusjonelle revolusjonspartiet. Geografi. Den aller største delen av Chihuahua er ørken og stepper, men det finnes også fjellkjeder som går i nord/sør-retning, med furuskoger. Fjellet Cerro San Jose går opp til 2700 meter over havet. Grensa mot USA dannes av elva Río Bravo del Norte, i USA og Norge kjent som Rio Grande. I elvedalen er det viktig jordbruk, noe som tærer på vannressursene i området. Historie. Før spanjolenes ankomst var det meste av området befolket av jeger- og sankerkulturer. Ruinene i Paquimé, nordvest i delstaten, vitner likevel om en høykultur basert på jordbruk. Paquimé hadde kanskje 10 000 innbyggere, og eksisterte fra rundt 900 til 1340. Kulturen minner både om pueblo-kulturen i sørvestre USA og toltekernes kultur i det sentrale Mexico. I 1340 ble Paquimé plyndret, muligens av apasje-folket, og forlatt. Spanjolene etablerte seg i Ciudad Juárez i 1659 og Chihuahua by i 1708. Begge bosetningene var imidlertid svært utsatt for angrep fra apasjer og comancher, og veksten var derfor kun langsom. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid kvegdriften svært viktig for området. Under revolusjonen 1910–20 brukte Pancho Villa Ciudad Juárez som utgangspunkt for sine angrep på regjeringsstyrkene i sør. Befolkning. Befolkningen i staten er svært sammensatt på grunn av innvandring fra andre delstater lenger sør. Eksempelvis er 74,5 % av befolkningen i Ciudad Juárez første- eller andregenerasjons innvandrere. Noen isolerte grupper av urfolk holder fremdeles til i delstaten, og mest kjent er tarahumara-folket, som selv kaller seg "raramuri" – «de som løper». Grupper av europeere holder også til i området; mest kjent er de tysktalende mennonittene. Økonomi. Chihuahua er blant de mer velstående delstatene i Mexico, og først og fremst er det en stor industri i Ciudad Juárez. Såkalte maquiladoras produserer ferdigvarer for markedene i USA og Canada, noe som skaffer arbeid til mange. Jordbruk, først og fremst kvegdrift, er også viktig. Turisme, først og fremst i form av dagturisme til Ciudad Juárez fra El Paso, er også viktig. Turistene er der både for å ha det moro, kjøpe billige medisiner og få sett over tennene hos rimeligere meksikanske tannleger. Liste over stasjoner på Østfoldbanen. Liste over stasjoner på Østfoldbanen er en oversikt over jernbanestasjonene på Østfoldbanen. Østfoldbanen ble åpnet i 1879 og er 170 kilometer lang. Filip II August av Frankrike. Filip II August (fransk "Philippe II Auguste") (født 21. august 1165 i Gonesse, død 14. juli 1223 i Mantes, begravd i klosterkirken Saint-Denis) var konge av Frankrike fra 1180 til sin død. Han var sønn av Ludvig VII av Frankrike og Adèle av Champagne. Han fikk opprinnelige tilnavnet "Dieudonné" – «Gudsgaven» – da han var den første sønnen til Ludvig VII sent i dennes liv. Filip II August var en av de mest suksessfulle franke monarkene i middelalderen i utvide de kongelige områder og øke monarkiets innflytelse. Under sitt styre befestet han huset Capets stilling i Frankrike. Han brøt om det store Angevin-riket og beseiret et forbund av sine rivaler (tyske, flamske og engelske) i slaget ved Bouvines i 1214. Han reorganiserte regjeringen, brakte økonomisk stabilitet til landet og gjorde det således mulig med en rask økning i velstanden. Hans kongedømme var populært hos folk flest ettersom han kontrollerte adelens makt og fordelte en del av denne til den voksende middelklassen. Han klarte også å erobre de fleste engelske besittelsene i Frankrike. Tidlige år. Med stadig svekket helse fikk Ludvig VII sin sønn kronet og salvet ved Reims av erkebiskop Guillaume aux Blanches Mains ("Vilhelm Hvithender") den 1. november 1179. Han ble gift den 28. april 1180 til Isabella av Hainaut som brakte med seg grevskapet Artois som sin medgift. Hans far døde den 20. september 1180. Konsolidering av de kongelige områder. Mens de kongelige områdene hadde økt under Filip I og Ludvig VI hadde de under kong Ludvig VII minsket en del. I april 1182 utviste Filip II August alle jøder fra riket og konfiskerte deres eiendommer. Hans eldste sønn, Ludvig, ble født den 5. september 1187 og arvet Artois i 1190 da hans mor Isabella døde. Krig med vasallene. Filip II, "denier", Laon, 1180–1201 I 1181 gikk Filip i krig med greven av Flandern, Filip av Alsace. Filip greide å imøtegå grevens ambisjoner ved å bryte hans allianse med Henrik I, hertug av Brabant, og Filip av Heinsberg, erkebiskop av Köln. I juli 1185 bekreftet trakten i Boves at den franske kongen fikk Vermandois, Artois, og Amiénois. I 1184 herjet Stefan I av Sancerre og hans brabantske leiesoldater området Orléanais. Filip beseiret ham med støtte fra krigerorganisasjonen Confrères de la Paix («Fredens brorskap») Krig med Henrik II. Filip begynte også å våge seg med krig mot Henrik II av England som også var greve av Anjou og hertug av Normandie og Aquitaine i Frankrike. To år med krigføring (1186–1188) uten at det ble en avgjørelse. Filip allierte seg opprinnelig med Henriks unge, ambisiøse sønner, blant annet Rikard og Johan, som hadde gjort opprør mot sin far. Imidlertid, nyheten om at Jerusalem hadde falt for muslimene og Saladin, fulgt av Henrik IIs død, avledet oppmerksomheten fra konflikten med England og Angevin-riket. Filip var nære venner med samtlige av Henriks sønner og han benyttet dem til å hisse opp til opprør mot deres far, men vendte seg mot båe Rikard og Johan etterhvert som de overtok den engelske tronen. Med Henrik den unge konge og Geoffrey II, hertug av Bretagne, forble han venner inntil de døde. Faktisk ble det påstått at under gravferden til Geoffrey ble han så sorgtung at man måtte holde ham tilbake for at han ikke skulle kaste seg i graven. Det tredje korstog. a>) ble gitt til Filip i 1191 Filip dro på det tredje korstog (1189 – 1192) med Rikard I av England (1189 – 1199) og den tysk-romerske keiser Fredrik Barbarossa (1155 – 1190). Hans hær forlot Vézelay den 1. juli 1190. I begynnelsen reiste de franske og engelske korsfarerne sammen, men hærene delte seg i Lyans da Rikard besluttet å ta sjøvegen mens Filip tok landevegen over Alpene til Genova i Italia. De franske og engelske hærene ble gjenforent i Messina hvor de overvintret. Den 30. mars 1191 satte franskmennene seil for Det hellige land og kom fram den 20. mai. Filip og hæren marsjerte deretter opp til Akko som da allerede var under beleiring av en mindre gruppe korsfarere. Filip satte i gang konstruksjonen av beleiringsmaskiner før Rikard ankom den 8. juni ("se Beleiringen av Akko"). Ved den tiden som Akko overga seg den 12. juli var Filip allerede blitt alvorlig syk av dysenteri, noe som reduserte hans korsfarerglød. Båndene til Rikard ble anstrengte da den engelske kongen opptrådte på hovmodig måte etter at byen hadde overgitt seg. Av større betydning for den franske konge var at Filip av Alsace, som holdt grevskapet Vermandois, noe som truet å avspore traktaten i Gisors som kong Filip hadde forhandlet fram for isolere den mektige fraksjonen Blois-Champagne. Filip besluttet å reise tilbake til Frankrike for avgjøre rekkefølgen i Flandern. Denne beslutning ble dårlig likt av Rikard som skal ha uttalt: «Det er en skam og uredelig av min herre om han drar uten å gjøre ferdig det som førte ham hit. Men dog, om han befinner seg i dårlig helse, eller er redd for å dø her, la hans vilje skje!» Den franske hæren på rundt 10 000 mann (sammen med rundt 5 000 sølvmark for å betale soldatene) ble igjen i "Outremer" (et fast fransk begrep for å være oversjøisk) under kommando av Hugo III, hertug av Bergund. Den 31. juli 1191 dro kong Filip og hans fetter Pierre av Courtenay, greve av Nevers, tilbake til Genova og derfra tilbake til Frankrike. Denne beslutningen hadde også sin årsak i realisering av at så lenge som Rikard I av England var bundet opp med krig i Det hellige land var de engelske besittelsene i Frankrike sårbare for angrep. Etter Rikards forsinkede tilbakereise fra korstoget brøt det ut krig mellom England og Frankrike om herredømmet over de engelskkontrollerte områdene i dagens Frankrike. Krig med kong Johan. Kart som viser Filips erobringer. I mai 1200 signerte kong Filip traktaten i Le Goulet med Rikards etterfølger kong Johan av England, den yngste sønn av Henrik II, nå også hertug av Normandie. Traktatens hensikt var å bringe fred til Normandie ved å avgjøre grensetvistene for det sterkt redusert hertugdømmet og vilkårene for Johans vasallforhold for det og Anjou, Maine, og Touraine. Johan gikk med tunge vilkår i utbytte for at Filip aksepterte Johan som konge av England, noe som formelt utelukket Arthur I, hertug av Bretagne, Johans nevø, og som Filip tidligere hadde støttet. Han anerkjente også Johans overhøyhet av hertugdømmet Bretagne. For å besegle avtalen ble et ekteskap mellom Blanka av Castilla, Johans niese, og Ludvig, Filips sønn. Til tross for traktaten ble krigen ikke forhindret. I 1202 krevde misfornøyde baroner den franske kongen å stevne kong Johan til å svare på deres anklager og da den engelske kongen nektet fratok Filip ham de franske områdene. I løpet av to år hadde det meste av Normandie og områdene i Angevin, inkludert det meste av Aquitaine, blitt erobret. Krigen som ble kalt for «Bouvines-krigen» fortsatte inn i det neste tiåret inntil Filip vant en avgjørende seier i slaget ved Bouvines (1214) over en sammenslutning av styrker som omfattet keiser Otto IV av Det tysk-romerske rike og Ferdinand, greve av Flandern. Slaget var avgjørende i å tilrettelegge en ordning i den vesteuropeiske politikken i både England og Frankrike. I England var den beseirete kong Johan såpass svekket at han snart ble nødt til å underkaste seg engelske baronenes krav og signere "Magna Carta" som sikret folket rettigheter overfor kongen og etablerte en felles lov. For Filip var slaget medvirkende til å danne en sterk og sentralisert kongemakt som kom til å karakterisere Frankrike helt fram til den første franske revolusjon. Ekteskapelige problemer. Filip II August, konge av Frankrike, i et ikke samtidig portrett. Etter Isabellas tidlige død i barsel i 1190 besluttet Filip å gifte seg igjen. Den 15. august 1193 giftet han seg med Ingeborg (1175 – 1236), datter av kong Valdemar I av Danmark. I Frankrike fikk hun nytt navn, "Isambour", og Stefan av Dornik, beskrev henne som «meget vennlig, ung av alder, men gammel av visdom». Av ukjente grunner ble Filip frastøtt av henne, og han nektet å tillate en kroning av henne til dronning. Ingeborg protesterte mot denne behandlingen, og hans svar var å sende henne i kloster. Deretter ba han pave Celestin III om å oppløse ekteskapet ved at det ikke var blitt fullbyrdet. Filip hadde dog ikke tatt Ingeborg med i beregningen og at hun insisterte på at ekteskapet faktisk hadde blitt fullbyrdet, og at hun således var hans hustru og den rettmessige dronningen av Frankrike. Den fransk-danske geistlige abbed Vilhelm av Paris gikk i mellom på Ingeborgs side, tegnet opp en slektstavle over de danske kongene for motbevise den påståtte hindringen av blodsslektskap. I mellomtiden hadde Filip søkt en ny brud. Innledende avtale hadde blitt nådd for ham til å gifte seg med Marguerita av Geneva, datter av Vilhelm I, greve av Geneva, men den unge brudens reise til Paris ble forstyrret av Thomas I av Savoia som kidnappet henne og giftet seg med henne under påskuddet at kong Filip allerede "var" gift. Filip greide til slutt å oppnå et tredje ekteskap den 7. mai 1196 til Agnes av Merania fra Dalmatia i dagens sørvestre Kroatia (ca 1180 – 29. juli 1201). Deres barn var Marie (1198 – 15. oktober 1224) og Philippe Hurepel (1200–1234), greve av Clermont og til slutt også greve av Boulogne ved ekteskap. Pave Innocent III (1198 – 1216) erklærte Filip II Augusts ekteskap til Agnes for ugyldig og annullert da han fortsatt var ektet til Ingeborg. Han beordret kongen å skille seg fra Agnes, og da han så ikke gjorde ble Frankrike lagt under interdikt i 1199. Dette fortsatte fram til 7. september 1200. På grunn av press fra paven og fra Ingeborgs bror, kong Valdemar II av Danmark (1202 – 1241), tok kong Filip til slutt Ingeborg tilbake som sin dronning, men først i 1213. De siste årene. Levninger av den mur som kong Filip bygde rundt Paris før han dro på korstog. I dag langs rue des Jardins-Saint-Paul, Paris. Forståelig nok vendte Filip det døve øret til paven da han ble spurt om kjettere i Languedoc, og da pave Innocent III krevde korstog mot katarene i 1208 gjorde Filip intet for å støtte det, men heller intet for å forhindre det. Krigen mot katarene endte ikke før i 1244 da deres siste festning ble erobret. Fruktene av katarenes nederlag ble høstet av Filips sønn Ludvig VIII og sønnesønnen, Ludvig IX, ved at sørlige Frankrike kom inn under den franske kronen. Fra 1216 til 1222 meglet Filip i krigen om arverekkefølgen i Champagne og bidro til krigstoktene til Eudes III, hertug av Burgund, og Fredrik II av Det tysk-romerske rike kom til en avslutning. Filip II August kom til å spille en betydelig rolle i et av de mest nyskapende århundrene i middelalderen i henhold til arkitektur og utdannelse. Med Paris som sin hovedstad fikk han de viktigste gjennomfartsvegene dekket med brostein, bygget et sentralt marked, Les Halles, og fortsatte byggingen av den gotiske katedralen Notre-Dame, konstruerte Louvre som en festning og ga et charter til Universitet i Paris i 1200. I 1224 skrev den franske poeten Henri d'Andeli et dikt om den store vinsmakerkonkurransen som kong Filip hadde bestilt, "Vinslaget" ("La Bataille des Vins"). Filip II August døde 14. juli 1223 ved Mantes og ble gravlagt i klosterkirken Saint-Denis. Filips sønn med Isabella av Hainaut, Ludvig VIII, ble hans etterfølger. Familie og barn. Hans sønn fra første ekteskap var Ludvig VIII av Frankrike, gift med Blanka av Kastilien. Fra det tredje ekteskapet hadde han sønnen Philippe Hurepel. Dessuten hadde han en datter, Marie, med Agnes. I fiksjonen. Kong Filip opptrer som figur i William Shakespeares historiske teaterstykker "Kong Johan". Han er også en figur i James Goldmans skuespill "The Lion in Winter" som også fremmer den historiske teorien at han og Rikard Løvehjerte hadde et homoseksuelt forhold. I filmutgaven av "The Lion in Winter" (1968) som nedtonet det homoseksuelle aspektet i skuespillet ble Filip spilt av Timothy Dalton. I en TV-versjon fra 2003 som resirkulerte den samme fortellingen ble Filip spilt av Jonathan Rhys Meyers. Sonsveien holdeplass. Sonsveien holdeplass er en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (vestre linje). Sonsveien ligger i Vestby kommune, omkring tre kilometer fra tettstedet Son. Holdeplassen ble åpnet i 1932. Fram til 1996 besto holdeplassen av et leskur og en treplattform. Da strekningen ble utvidet til dobbeltspor i 1996, ble holdeplassen flyttet omkring 100 meter og en langt større struktur og dobbel plattform i betong ble konstruert. Sonsveien er holdeplass for NSBs lokaltog mellom Moss og Spikkestad, samt for ett regiontog fra Oslo S til Halden hver kveld. Fra Sonsveien til Oslo S er det 49,59 kilometer. Holdeplassen ligger i Ruters sone S 09. Det var fra 1879 en vokterbolig på stedet hvor holdeplassen ble anlagt. Denne ble i 1984 revet og gjenreist på Norsk jernbanemuseum på Hamar. Vestby stasjon. Vestby stasjon er en jernbanestasjon i Vestby kommune på Østfoldbanen, vestre linje. Den ble åpnet i 1879 da Østfoldbanen ble tatt i bruk. Da Østfoldbanen ble utbygd med dobbeltspor mellom Ski og Sandbukta i 1996 ble også Vestby stasjon ombygd og modernisert. Stasjonen er stoppested på NSBs rute mellom Moss og Spikkestad. Den betjenes med fast takt hver time, i rushtiden hver halvtime. Siste tog hver kveld fra Oslo S til Halden stopper også her. Ås stasjon. Ås stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Ås stasjon ligger i Ås kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879 og er tegnet av Peter Andreas Blix. Den er stoppested på NSBs rute mellom Moss og Spikkestad, samt for ett tog hver kveld på ruten mellom Oslo S og Halden. Våren 2006 la NSB ned billettutsalget. Det arrangeres av og til konserter og utstillinger av forskjellige slag på stasjonen. Fra Ås stasjon til Oslo S er det 31,15 km. Stasjonen ligger 94,2 meter over havet. Ski stasjon. Ski stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. I Ski deler Østfoldbanen seg i en østre linje som går via Askim og Mysen til Sarpsborg, og en vestre linje som går via Moss og Fredrikstad til Sarpsborg. Ski stasjon ligger i Ski kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, og er stoppested på NSBs ruter mellom Halden og Oslo S, Moss og Spikkestad, Mysen og Skøyen, og endestasjon på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Ski stasjon til Oslo S er det 24,290 km. Stasjonen ligger 128,9 meter over havet. Østfoldbanen. Ski nye stasjon ble overlevert 17. februar 1989 av entreprenørfirmaet Selmer. Offisiell markering ved ruteendring samme sommer. Denne dag kom også en aldrende pensjonist i rullestol. Han begynte ved Ski stasjon i 1911 i stillverket. Han hadde følgende motto: «Det skal gå, det skal gå godt óg». Det gamle sikringsanlegg, med elektrisk mekanisk AEGsystem av 1942 byttet ut med ECTC. Ski stasjon ligger i Ski kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, og er stoppested på NSBs ruter mellom Halden og Oslo S, Moss og Spikkestad, Mysen og Skøyen, og endestasjon på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Ski stasjon til Oslo S er det 24,290 km. Stasjonen ligger 128,9 meter over havet. Ski stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. I Ski deler Østfoldbanen seg i en østre linje som går via Askim og Mysen til Sarpsborg, og en vestre linje som går via Moss og Fredrikstad til Sarpsborg. Deler av sikringsanlegget ble oppgradert i storanlegg i 1994. Ny stasjon. I forbindelse med utbyggingen av Follobanen oppgraderes stasjonen, og byggestart var i 2010. Stasjonen skal bli et moderne knutepunkt i Ski sentrum, og bygges ut i flere trinn. Tilgjengeligheten skal bedres, og stasjonen får blant annet seks spor med nye plattformer og nytt servicebygg. Slaget ved Helsingborg 1362. Slaget ved Helsingborg var hanseatenes første større sjøslag og dessuten begynnelsen på etableringen av den danske flåten av det skulle bli til orlogsflåden over hundre år senere. Bakgrunnen. Valdemar Atterdags angrep på Gotland i 1361, hvor Slaget ved Visby fant sted, var et ledd i en pågående krig med Sverige. Danmark hadde siden 1360 forsøkt å gjenerobre de «østdanske» besittelsene, Skåne, Halland og Blekinge. Valdemar Atterdag hadde vist seg som en listig konge, men var også en arrogant, brutal og ærgjerrig mann. De tyske handelsbyene på Østersjøskysten hadde bygget et handelsnettverk og Gotland var svært viktig i dette. I 1362 allierer flere hanseatiske byer seg med både Sverige og Holstein mot Danmark. I juni 1362 seilte en stor flåte fra Lübeck med kurs mot Øresund. Forspillet. Lübecks borgermester Johan Wittenborg kommanderte flåten, bestående av 27 kogger og 25 snekker hvorav fem fartøyer var bekostet av Magnus Eriksson, konge av Sverige. Magnus kom til Øresund i tråd med den tidlige enigheten om å angripe det viktige holdepunktet Helsingborg med en styrke på 2 730 mann og beleiringsmaskiner. Byen var ansett som nøkkelen til Skåne. Man hadde også vært enig om å angripe København, men Wittenborg, som uten erfaring som admiral, lot seg overtales til å gå etter Helsingborg. Da blottstilte han også ryggen for danskene. Valdemar Atterdag hadde bygget opp et nytt system for mobilisering av skip til krigsformål etter at leidangen som system hadde blitt avløst på første halvdelen av 1300-tallet av Erik Menved. Han rekvirere nå skip fra kjøpstedene som blir forpliktet til å stille skip sammen med lensmennene og kunne i 1349 ha en flåte for et angrep på Mecklenburg. Ved 1358 var den danske flåten blitt en respektabel motstander som skremte en mecklenburgsk hær fra å ta seg over Øresund til København. I 1361 kunne hans flåte frakte en hær på 2 500 mann i tillegg til besetningene. Wittenborg gikk i land og begynte å beleire den viktige festningen i Helsingborg for de neste fire ukene framover. Samtidig ble en svensk hær forberedert av Magnus Eriksson. Norge under Håkon 6. Magnusson var ikke militært involvert selv om norsk støtte kunne ha store negative konsekvenser for danskene. Slaget. Mens hæren står på land, gikk den danske flåten overraskende til angrep den 8. juli 1362 med et ukjent antall skip, men muligens like mange mann som under ekspedisjonen til Gotland tidligere, og angripe de hanseatiske skipene som bare var bemannet med mannskapet og noe få soldater om bord. Sjøslaget var mer et vellykket overfall enn et tradisjonelt sjøslag. Wittenborg forstår at hans flåte var i ferd med å bli utslettet og klarer å få til en våpenhvile i siste øyeblikk. Med et tap på 12 store kogger med store forråd og med mange viktige stormenn tatt til fange var nederlaget katastrofalt for Lübeck. Men i seierens øyeblikk etter usedvanlige intense kamper var kongen og hans sønn skadet under et voldsomt bombardement med blidesten og steinkuler. Mens Valdemar Atterdag kom seg fikk hans sønn varige mén av sine sår og som til slutt skulle ta livet av ham ett år senere. For Valdemar Atterdag var seieren dyrkjøpt. Kun hans datter Margrete kunne fortsette hans slekt. Etterspillet. Byborgernes vrede over nederlaget ble først tilfredsstilt da Wittenborg ble halshogd foran sitt eget rådhus i Lübeck. Samtidig gikk Magnus Eriksson i forlik med Valdemar Atterdag som sikret Danmark de østdanske landskapene mot å avstå Nordre Halland til Sverige. I 1364 kom hanseatene og danskene til enighet om løsepenger for fangene som var tatt til fange under sjøslaget. 202 000 mark ble betalt. Som en senere konsekvens gjorde de svenske adelige opprør mot Magnus Eriksson og startet en krig som Danmark i 1365 igjen blandet seg inn. I Vordingborg i 1365 ble det sluttet fred mellom Danmark og hanseatene, men bare to år senere den 11. november 1367 danner 77 byer alliansen Hansaforbundet for å stå opp imot mot Valdemar Atterdag av Danmark. Det ble starten på en århundrelang konflikt mellom de hanseatiske byene og de skandinaviske kongedømmene som først sluttet på begynnelsen av 1500-tallet. Torjus Hansén. Torjus Hansén (født 29. oktober 1973) er en tidligere fotballspiller fra Skien. Hansén, som la opp etter halvspilt sesong i 2011, har tre landskamper på A-lagsnivå og tre på U-lagsnivå. Holmlia holdeplass. Holmlia holdeplass er et stoppested i Oslo kommune på Østfoldbanen som ble åpnet i 1932. I 1982 ble en helt ny holdeplass bygget 350 m nærmere Oslo. På Holmlia stopper NSBs ruter mellom Mysen og Skøyen, og Ski og Skøyen. Stasjonsområdet med trappen er tegnet av NSB Arkitektkontor v/ Arne Henriksen. Prosjektet mottok Houens fonds diplom for 1988. Holdeplassen er utstyrt med heis og mobile ramper for funksjonshemmede. Den er på størrelse med Lysaker og Drammen når det gjelder antall togpassasjerer, og skal pusses opp vinteren 2010/11. Kolbotn stasjon. Kolbotn stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Kolbotn stasjon ligger i Oppegård kommune. Stasjonen ble åpnet i 1895, og er stoppested på NSBs ruter mellom Moss og Spikkestad, og Ski og Skøyen. Fra Kolbotn stasjon til Oslo S er det 12 km. Stasjonen ligger 101,3 meter over havet. Allan Kaprow. Allan Kaprow (født 23. august 1927 i Atlantic City, død 5. april 2006) var en amerikansk kunstner. Han gjorde seg kjent gjennom sine «happenings» på 1950- og 60-tallet, og regnes som en av foregangsfigurene for performance-kunsten. Karl Haushofer. Karl Haushofer (til venstre) og Rudolf Hess General Karl Ernst Haushofer (født 27. august 1869, død 13. mars 1946) var en tysk geopolitiker. Med påvirkning fra Friedrich Ratzel, som hadde lansert begrepet "Lebensraum", og den svenske statsviteren Rudolf Kjellén, la Haushofer grunnlaget for tysk geopolitikk. Haushofer ble i 1921 professor i München, og ble der kjent med Rudolf Heß, som var en av hans studenter. Etter at utenlandsk presse rettet anklager mot Haushofer og anså han som medskyldig i Nazitysklands ekspansasjonspolitikk, valgte Haushofer å begå selvmord sammen med sin kone i mars 1946. Biografi. Karl Haushofer tilhørte en familie med mange kunstnere og vitenskapsmenn. Faren het Max Haushofer og var en økonomiprofessor, og moren het Adele Haushofer (født Fraas). Etter avsluttende eksamen ved gymnaset i München så han egentlig for seg en akademisk karriere, men militærtjenesten i Bayern viste seg å være så interessant at han fortsatte med å jobbe som instruktør ved militærakademier og i generalstaben. I 1887 begynte han i 1. feltartilleri-regimentet «Prinzregent Luitpold» og fullførte den bayerske krigsskolen ("Kriegsschule"), artilleriskolen ("Artillerieschule") og det bayerske krigsakademiet ("Kriegsakademie"). Han giftet seg med Martha Mayer Doss i 1896. Han fortsatte som profesjonell soldat i det tyske keiserrikets hær, og ble forfremmet til generalstaben i 1899. I 1903 begynte han å undervise ved det bayerske krigsakademiet. I 1908 ble han av hæren sendt til Tokyo for å studere den japanske hæren og gi den råd som artilleriinstruktør. Denne oppgaven forandret hans livs bane, og markerte begynnelsen av hans kjærlighetsforhold til Orienten. De neste fire årene reiste han mye i den fjerne østen, og lærte seg japansk, koreansk og kinesisk. Fra før kunne han russisk, fransk og engelsk. Karl Hausenhofer hadde vært en andektig student av den tyske filosofen Schopenhauer, og under sitt opphold i den fjerne østen, ble han introdusert til orientalsk hemmelig lærdom. Han ble kyndig nok til å oversette flere hinduistiske og buddhistiske tekster, og ble en autoritet innen orientalsk mystisisme. Noen forfattere tror til og med at han var lederen av et hemmelig satanistisk fellesskap, som han forsøkte å heve Tyskland til verdensmakt gjennom. Disse okkulte koblingene har blitt avvist. Haushofer reiste rundt i det fjerne østen og lærte østlig filosofi og politisk ideologi. Land han besøkte var India, Tibet og Japan. Spesielt interessert var han i en utdødd arisk stamme som en gang hadde slått seg ned i Iran-India-området. Haushofer spredde også interessen i japanske ideologier til blant annet Heinrich Himmler. Himmler kom senere til å betrakte SS som en tysk utgave av japanske Samurai. Det er påstått at Haushofer kan ha utviklet ideer om raseoverlegenhet gjennom det gamle hinduistiske kastesystemet. Fra 1911 til 1913 jobbet Haushofer med en avhandling om Japan til sin doktorgrad i filosofi ved Universitetet i München. Tittelen var "Dai Nihon, Betrachtungen über Groß-Japans Wehrkraft". Innen første verdenskrig hadde han blitt general, og kommanderte en brigade på vestfronten. Han ble desillusjonert etter Tysklands tap, og hadde omfattende sanksjonering. Han trakk seg tilbake seg som generalmajor i 1919. I likhet med andre fremtredende tyskere, ga han jøder og kommunisters forræderi skylden. På denne tida stiftet han bekjentskap med unge Rudolf Hess. Haushofer begynte å studere, med sikte på å gjenopprette og gjenskape Tyskland. Han trodde tyskernes mangel på geografisk kunnskap og geopolitisk bevissthet var en av hovedgrunnene til Tysklands tap i første verdenskrig. Politisk og geografisk vitenskap ble derfor hans spesialfelt. Da han var 45 år fikk han doktograd i politisk geografi. Haushofer var en stor beundrer av japansk kultur, og da han begikk selvmord i 1946, gjorde han det på tradisjonelt japansk vis. Før og under andre verdenskrig, hadde han omfattende gjensidig påvirkning med japanerne, og påvirket utvikling av japansk biologisk krigføring. Haushofer hadde vært militærattaché i Japan i 1909 og 1910. Under hans besøk i Japan stiftet han bekjentskap med japanske politikere, og kan ha bidratt til å skape den tysk-japanske alliansen under krigen. Etter at Hitler kom til makten i 1933 var professor Haushofer medvirkende i utviklinga av Tysklands allianse med Japan. Flesteparten av møtene mellom høytstående japanske funksjonærer og naziledere fant sted i Haushofers hjem ved München. Han så på Japan som en brodernasjon for Tyskland. Etter at han vendte tilbake til Tyskland i 1921 begynte Haushofer å jobbe som geografiprofessor ved Universitetet i München, og høstet internasjonal anerkjennelse blant akademikere og intellektuelle. Adolf Hitler og Rudolf Hess satte sin lit til Haushofers internasjonale kontakter for å legitimere nazistisk ideologi og filosofi. Det er også antatt at han tilhørte den esoteriske sirkelen til George Gurdjieff. Mange av disse påstandene, som hadde sitt opphav i Lewis Pauwels' bok, «Monsieur Gurdjieff», ble siden trukket tilbake av Lewis Pauwel selv. Andre har også hevdet at han var et hemmelig medlem av «Thule Society». Noen forfattere har også trukket inn Haushofer i forbindelse med en annen esoterisk gruppe, «Vril Society» også kalt «Luminous Lodge», som var en hemmelig organisasjon bestående av okkulte i perioden før nazistene kom til makten. Det ble også hevdet at Haushofer og hans sønn, Albrecht, før krigen hadde kontakt med britiske medlemmer av «Golden Dawn». Haushofers sønn, Albrecht (1903–1945), ble også siktet for å ha vært involvert i komplottet som 20. juli 1944 skulle ta livet av Hitler, og ble drept av nazistene i Moabit-fengselet i Berlin. Haushofer ble forhørt av Fader Edmund A. Walsh på vegne av de allierte styrker for å avgjøre om han skulle stilles for retten i Nürnberg for krigsforbrytelser. Walsh kom til den konklusjonen at Haushofer ikke hadde utført krigsforbrytelser. 13. mars 1946 tok begikk Haushofer og hans kone selvmord sammen ved å drikke gift. Haushofer utførte i tillegg også «Seppuku». Friedrich Ratzel. Friedrich Ratzel (født 30. august 1844 i Karlsruhe, død 9. august 1904 i Ammerland ved Starnberger See) var en tysk geograf. Fra 1886 var han professor ved universitetet i Leipzig. Ratzel lanserte i 1897 begrepet "Lebensraum". Ratzels teorier påvirket blant andre Karl Haushofer. Ekstern lenke. Ratzel, Friedrich Ratzel, Friedrich Munken Eustace. Munken Eustace (født ca. 1170, død 24. august 1217) var en leiesoldat og pirat i middelaldertradisjonen av lovløse. Eustace hadde også et rykte for å være en magiker. Han var en av de mest fryktede menn i sin tid. Munken Eustace var en yngre sønn av adelsfamilie i Boulogne-sur-Mer i nordlige Frankrike. Hans betegnelse som munk kom fra hans ungdom da han var i et benediktinerkloster. I følge legenden skal han i sin ungdom ha besøkt Toledo i Spania og studerte sortekunster slik at ingen var hans like. I henhold til legenden tjenestegjorde han hos hertugen av Boulogne i en høyere stilling, men ble anklaget for å ha misbrukt sin posisjon. Eustace flyktet og ble erklært lovløs. Da hertugen konfiskerte hans eiendommer brente han to møller som hevn. Han ble deretter en fribytter som opererte i den engelske kanalen og langs kysten av Dover. Øyensynlig ble han en lederskikkelse blant lovløse, sannsynligvis på grunn av sin hensynsløshet. Han solgte sin «tjenester» og sine skip til den høystbydende. Fra 1202 og til 1212 gjorde han tjenester for kong Johan I av England i dennes krig mot kong Filip II av Frankrike, gjorde tokter mot kysten av Normandie og grunnla sin base på Kanaløyene med den engelske kongens føyelighet. Han og mennene hans holdt festningen Castle Cornet på Guernsey i en betydelig periode. Da han begynte å herje engelske kystlandsbyer ble han gjort lovløs i England også for en kortere periode, men kong Johan ga ham amnesti ettersom han fortsatt trengte hans tjenester. I 1212 skiftet Eustace side og herjet Folkstone da engelsk tropper erobret hans base på Guernsey. Da borgerkrigen brøt i England i 1215 hjalp han de opprørske baronene og den planlagte franske invasjonen. I 1217 da Munken Eustace og hans flåte fraktet franske tropper til England ble de møtt av en engelsk flåte. I det påfølgende slaget ved Sandwich den 24. august 1217 fungerte Eustace som kong Filips admiral og gjorde store ødeleggelser blant sine tidligere venner inntil engelskmennene maktet å blinde franskmennene med å tømme tønner med kalk ned på skipet. Deretter bordet de skipet hans og beseiret mennene hans i nærkamp. Eustace ble halshugd på stedet. En folkelig romanse fra 1200-tallet, "Li Romans de Witasse le Moine", omhandler hans handlinger og har i nyere tid blitt oversatt til engelsk ved Glyn Burgess. Den samtidige historikeren eller kronikøren Matthew Paris har gitt flere detaljer fra Eustaces liv i sin "Chronica Maiora" ("Hovedkrøniken"). Munken Eustace må ikke forveksles med Sankt Eustace, (død 625 e.Kr.), en yndlingsdisippel og munk av Kolumban av Bobbio som han etterfulgte som andre abbed av Luxeuil i 611. Referanse. Eustace, Munken Eustace, Munken Eustace, Munken Masada. Masada, det nære flate platået, sett fra luften. Den romerske angrepsrampen stiger opp mot platået Angrepsrampen sett fra Masadas topp Masada (hebraisk:) er en antikk festning som ligger på toppen av en 400 meter høy klippe i Negevørkenen, vest for Dødehavet, i dagens Israel. Geografi. Masada er en klippe vest for Dødehavet. Fjellet er nær flatt på toppen med steile klipper på alle kanter. Mot øst er klippene ca 400m høye, mot vest ca 90m. Adkomsten opp til platået er smale, bratte og vanskelige. Topplatået har en rombeform og er ca 275*550m. Langs kanten var det en festningsmur med boligrom, ca 1,3km lang og 3,7m bred, utstyrt med en rekke tårn. Festingen hadde også lagerbygninger, brakker, våpenlager og et kongelig palass. Palasset var delvis bygget i terrasser nedover den skyggefulle nordsiden. Regnvann ble samlet opp i store underjordiske sisterner. Opp til festningen ble det anlagt tre stier som slynger seg opp til de befestede adgangsportene. Historie. Festningen ble bygget av Kong Herodes den store. Dette var Herodes sikreste tilfluktssted. Det var, og er, stupbratte klipper på alle kanter, det var store sisterner med vann og enorme kornlagre. Herodes skulle være forberedt dersom han ble angrepet. Han fikk også bruk for festningen, men de fleste forbinder Masada med en liten gruppe jøders kamp mot mektige romerriket. Noen av de overlevende jødene etter romernes rasering av Jerusalem, inntok festningen og holdt stand i tre år mot romersk beleiring (ca. 69-72 e. Kr.). Dette klarte de på grunn av Herodes store matlagre, som fortsatt var der sju til åtte tiår etter hans død (ca. 4 f. Kr.). Ved hjelp av en angrepsrampe og tårn med rambukk klarte romerne å innta festningen. Dette var problematisk i begynnelsen fordi de beleirede jødene kastet stein og drepte bygningsarbeiderene. Men etter hvert fikk romerene jødiske slaver til å bygge rampen. Da kunne jo ikke de beleirede jødene lenger kaste stein på dem og etter ca. 3 år var rampen ferdig og romerene inntok festningen. Natten før forsto jødene at romerne ville klare beleiringen. De hadde et møte om hva de skulle gjøre. Jødene visste at de nå kunne velge å gjøre en av to ting: Hvis de ble tatt til fange ville de bli slaver av romerne. Alternativet var at romerne kom inn og fant dem alle døde. Siden selvmord er helligbrøde i jødisk tro ble de enige om at et kollektivt selvmord ville være bedre enn romersk fangenskap. Det ble besluttet at alle menn skulle drepe sin egen familie. Så skulle ti utvalgte menn drepe alle de andre mennene. Deretter skulle en av de ti drepe de siste ni mens den aller siste mannen skulle begå selvmord. Det førte til at 960 menn, kvinner og barn døde – ikke av romerne, men av jødene selv. Det var bare i underkant av 10 som slapp levende fra det. Det var noen kvinner som hadde gjemt seg med sine barn nede i vannsisternesystemet. Masada-massakren er i dag en historie mange jøder ser på med stolthet – men selvsagt også med en blandet stolthet. Etter slaget ble Masada i stor grad glemt, og de siste innbyggerene var bysantinske munker, som forlot festningen på 400-500-tallet. Masada i nyere tid. Det var ikke før i 1842 at stedet ble funnet igjen og mellom 1963 og 1965 var Masada åsted for en større arkeologisk utgraving. I dag er festningsanlegget og slottet i ferd med å bli fullstendig restaurert og bygget opp igjen. Det er også blitt stor turistindustri og det er bygget en moderne taubane opp til festningsanlegget. Masada har fått en spesiell mytisk posisjon i det moderne Israel – et sted der nye israelske soldater avlegger en ed om at et slikt nederlag aldri skal skje igjen. I 2001 ble festningen opptatt på UNESCOs Verdensarvliste. Masada i litteraturen. Beleiringen av Masada utgjør handlingen i s roman The Dovekeepers fra 2011. Romanen forteller fire sterke kvinners historie og årsakene til at hver har valgt å tilslutte seg opprørerne i Herodes gamle slott. Per Maurseth. Per Maurseth (født 7. juni 1932 i Bergen) er en norsk historiker. Maurseth ble dr. philos. i 1979 på en avhandling om "Sentraladministrasjonens historie 1814-1845". Per Maurseth var elev av Jens Arup Seip. Ham var en av initiativtakerne til Sosialistisk Folkeparti som brøt ut av Arbeiderpartiet i 1961. I Sosialistisk Folkeparti var han en periode nestformann og han satt i sentralstyret. Han ble førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo 1971, og senere professor i historie ved Universitetet i Trondheim siden 1982. Maurseths hovedforskningsområde har vært arbeiderbevegelsens historie. Han har vært redaktør av Tidsskrift for Arbeiderbevegelsens Historie i perioden 1976 til 1986. Maurseth var oppnevnt av Kongen i statsråd som medlem i Innsynsutvalget som behandlet krav om innsyn i Overvåkingspolitiets arkiver og registre i perioden 2001 – 2007. Han er far til sosialøkonom og tidligere statssekretær Per Botolf Maurseth. Ime. Gårdsnummer 40 Ime ligger øst for Mandals bykjerne, i Mandal kommune. Ime er et rikt jordbruksområde, men etter utbygginga av Imeheia og Imeskauen til boligformål er området for mange mest kjent som et boligstrøk. 1 584 innbyggere bor på Ime i følge SSB pr 2009. Det var på Ime Morten Baad gikk Landskrona i næringa, da han på midten av 1500-tallet drev utstrakt handel med laks og trelast. Hus, brygge og pakkboder ble oppført i Mortensbua øst for elva. Den dag i dag omtales stedet hvor Morten Baad skal ha drevet sin handel for "Mortensbua". Under andre verdenskrig oppførte de tyske okkupantene luftvernbatteri på Langåsen på Ime. I dag finnes fortsatt rester etter kanonstillinger og bygninger fra "Ime Batteri". Like ved E-39 ligger Ime skole som er en stor barneskole for østre del av Mandal. Ime boligområde deles opp i Ime 1, 2 og Skinsnesheia (omtales av mange som Ime 3) og ligger i åsen opp fra Imesletta. Skinsnesheia er et nytt boligområde i Mandal, og er fortsatt under utbygging. Tregdeveien starter på Ime som en avkjørsel fra E-39 mellom Ime skole og Ime bedehus. Bein (insekt). a>".T - leggen (Tibia)1 - 1. fotledd (1. tarsi) 2 - 2. fotledd (2. tarsi) rød farge - 3. fotledd (3. tarsi) gul farge - 4. fotledd (4. tarsi) grønn farge - 5. fotledd er kloleddet (5. tarsi)K - de to klørne (chela) Bein hos insekter brukes til å gå, løpe, klatre eller grave med. Men også til å fange (holde) byttedyr, som hos øyenstikkere og enkelte fluer, som dansefluer og andre. Bein finnes på hvert av de tre brystsegmentene, tilsammen blir det seks bein, eller føtter. Insekter, eller "hexapoda", betyr «seksfotinger». Noen har utvekster, mange børster og/eller grupper med hår på beina. Det er store variasjoner hos de forskjellige gruppene. Det er vanlig med torner og børster plassert ulike steder på leggene. Navnet på disse tornene og børstene har som regel navn etter plasseringen. Beina er ofte svarte, brune eller gule, gjerne med mørkere/lysere partier. Noen arter, som Pillebiller (Coleoptera), har fordypninger på brystet som beina, som kan trekkes opp i, slik at billen blir rund som en pille. Hofter ("coxa"), er det første av leddene i beinet. Hos enkelte er det stort og dominerende som hos soppmygg, der hoftene snart er like store som hele brystpartiet. Andre har svært små hofter, som hos noen biller (som Marihøner). Hoftering ("trochanter"), er en liten ring, mellom låret og hoften. Låret ("femur"), varierer i utseende svært mye. Det kan være både tykt eller tynt og langt. Være rett eller bøyd. Leggen (tibia), varierer også mye i utseende. De fleste har en tynn og lang legg. Men den kan være rett eller bøyd. Ofte er det en solid rett torn eller spore ("spur") i enden av leggen, noe som hindrer insektet med å gli. Børster og lengre hår finnes som regel på beina, en sentral børste (i alle fall hos fluer) er den preapikale børsten. Navnet (latin) forteller bare om plasseringen på leggen. Føttene (tarsi), som består vanligvis fem ledd (tarser), Det nærmest leggen, kalles for «det første leddet» (basistarsi). Antall ledd i foten (tarsi) varierer fra ett par til vanligvis fem. Kloleddet finnes hos leddyr kalles "chela" (plural chelae) på latin. Det er det ytterste leddet på foten. Et bein med et kloledd heter "chelipeds". Her er normalt et par klør "unguiculus". Disse kan være ubetydelige, små, eller kraftige med store haker, som hos lusefluene. Hos noen (fluer), finnes det to små puter (pulvilli) og hos en delgruppe av fluene er det i tillegg en ekstra midtstilt «pute» (empodium) eller en «hårbørste» ("arolium"). Hos enkelte arter er kloleddet lite, mens andre har kraftige klør. Det kan være tilbakedannet eller lite utviklet. Særlig arter som graver i jorden har ofte velutviklede kloledd, ofte i kombinasjon med utvekster på beina. Slik som hos enkelte biller i gruppen skarabider Hans Fallada. Rudolf Ditzen (født 21. juli 1893 i Greifswald; død 5. februar 1947 i Berlin), bedre kjent som Hans Fallada, var en tysk forfatter. Gjennombruddsromanen "Kleiner Mann – was nun?" om kontoristen og butikkekspeditøren Pinneberg og hans vesle familie som prøver å slå seg igjennom i mellomkrigstidas Tyskland, ble en stor suksess i hjemlandet og ble oversatt til mange språk. I løpet av 1930- og 40-tallet skrev Fallada en rekke store romaner som fikk stor utbredelse hjemme og ute. Til ære for Fallada stiftet den tyske byen Neumünster Hans Falladas litteraturpris i 1981. «Fallada» er egentlig navnet på en hest i "Gåsepiken", et av brødrene Grimms eventyr. Hesten kan bare tale sannhet, også etter å være blitt halshugd, og hodet hengt opp på en vegg. I dagboken Fallada etterlot seg, står det blant annet: «Ofte tenker jeg på om mitt liv kunne tatt en annen vending, om jeg bare hadde lært å danse». Fallada selv var sønn av en dommer og en prestedatter. Han ble mobbet og jult opp fordi han måtte gå med jentefrisyre. Først da han var 54, tok han et oppgjør med sin mor – i et brev. 11 år gammel forbrente han seg alvorlig på glødende magnesiumpulver da han skulle ta bilde av foreldrene. Han haltet resten av livet etter å ha blitt overkjørt av en bil da han falt av sykkelen. 17 år gammel pådro han seg tyfus etter å ha drukket en kjele med forurenset vann. 18 år gammel inngikk han en selvmordspakt med en venn, skjøt den andre med revolver, men overlevde selv, hardt såret. Etter dette ble han holdt på lukket avdeling i ett år, og her begynte han å skrive. 52 år gammel prøvde han også å drepe Anna Margrethe Issel, som han var gift med i 17 år og hadde to barn med. Fallada var agronomutdannet – hans spesialfelt var potetdyrking. Like manisk som han var i sin skriving (romanen "Der Trinker" på 800 sider skrev han på drøye tre uker), var han i å rydde land og bære stein. Han begikk underslag for å kunne finansiere sitt narkotikamisbruk – frokosten hans bestod av svart kaffe, 4 glass konjakk på tom mage og en sprøyte morfin eller kokain. Han valgte å flytte til Berlin med Ursula Losch, en 30 år yngre enke som også var narkoman. Hun trakk på gaten innimellom og pådro seg syfilis, som hun smittet Fallada med. Han ble tvangsinnlagt på "Charité"-sykehuset i Berlin, der han ble vist frem for medisinerstudentene som et skrekkeksempel på stoffmisbruk – et utmagret vrak i en rullestol. Han døde av hjertestans etter å ha fullført romanen "Jeder stirbt für sich allein". Boken ble oversatt til norsk av Andreas Eriksen i 1954 med tittelen "Den veien du går alene". I 2011 ble boken nyoversatt av Nina Zandjani med tittelen "Alle dør alene" etter at den var blitt nyutgitt både på tysk og engelsk og fått betydelig suksess. Bokbål. Et bokbål er en seremoni eller aksjon der bøker blir brent, ofte som en politisk eller religiøs handling eller ytring. Bokbål kan også være uttrykk for meningssensur i diktaturer eller gjennomføres som et anslag mot «moralsk forfall», «vestlig ytringsfrihet» eller andre ikke-ønskelige tendenser og meninger. Brenning av bøker gir i vår tid særlig assosiasjoner til nasjonalsosialistiske bokbål i Hitler-Tyskland. Offentlig brenning av bøker kalles også autodafé, oppkalt etter den spanske og portugisiske inkvisisjonens seremonielle «troshandlinger», offentlige domsavsigelser og henrettelser av kjettere, som ble foretatt fram til 1700-tallet. I moderne tid har også andre massemedier, som CD-er, videofilmer og blader, blitt brent offentlig. Bokbål i Norge. I 1997 brente Olav Torheims humoristiske mediastunt «Volda Militante Målungdom» skolebøker på bokmål i protest mot bokmålsdominansen i samfunnet. I 2005 brente den unge Høyre-politikeren Harald Victor Hove en nynorskordliste i protest mot obligatorisk opplæring i sidemål på skolen. Brenningen ble filmet for bruk i en reklamefilm på internett, men ble ikke publisert på grunn av mye negativ medieoppslag. I mars 2006 brente komikeren Otto Jespersen flere bøker i Ålesund for et innslag i fjernsynsprogrammet Rikets Røst. Innslaget var blant annet en protest mot Jantelovens sterke stilling i Ålesund. Han brente blant annet Aksel Sandemoses bok "En flyktning krysser sitt spor", bøker av Ari Behn og Märtha Louise, falske tusenlapper og Bibelen. Ålesunds ordfører Arve Tonnig var også med på bokbålet, men reagerte da Bibelen skulle bli brent. Jespersen rev da ut Det gamle testamentet og hev det på bålet. Jespersen har også uttrykt at han hadde lyst til å brenne Koranen, men hadde problemer med å få tak i en utgave. Volkswagen Vento. Volkswagen Vento er en bilmodell fra tyske Volkswagen, og er en sedanversjon av Volkswagen Golf III. Vento ble lansert i 1992 som en etterfølger til Jetta, og var i produksjon frem til 1997 da den ble erstattet av Bora. Hardware.no. Hardware.no er en norsk nettside for datainteresserte. Nettsiden ble startet i 1998 da grunnleggeren Martin L. Wirak ønsket å lage en søkemotor for å finne laveste pris på produkter fra ulike nettbutikker. Etter hvert ble Hardware.nos innhold utvidet til også å inkludere redaksjonelle artikler som vurderte og sammenlignet ulike produkter. I dag. Hardware.no er eid av Edda Media, som igjen eies av britiske Mecom. Hardware.no-nettverket dekker og vurderer produkter på ulike deler av det tekniske markedet. Fagredaktør for Hardware.no er Rolf Wegner, som overtok redaktørrollen høsten 2008. Wegner har tidligere jobbet som journalist, testansvarlig og redaksjonssjef i Hardware.no. Langhus stasjon. Langhus stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen, i sydenden av Langhus tettsted i Ski kommune. Stasjonen ble åpnet i 1919 og er stoppested på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Langhus stasjon til Oslo S er det 20,770 km. Stasjonen ligger 111,3 meter over havet. Vevelstad holdeplass. Vevelstad holdeplass er en jernbaneholdeplass på Østfoldbanen, sentralt i Langhus tettsted i Ski kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1985 og betjenes for tiden av NSBs lokaltog mellom Ski og Skøyen. Fra Vevelstad til Oslo S er det 20,120 km. Oppegård stasjon. Oppegård stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Oppegård stasjon ligger i Oppegård kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879 og er stoppested på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Oppegård stasjon til Oslo S er det 18,25 km. Stasjonen ligger 97,9 meter over havet. Greverud holdeplass. Greverud holdeplass er en holdeplass på Østfoldbanen. Greverud ligger i Oppegård kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1939 og betjenes av lokaltogene mellom Ski og Skøyen. Fra Greverud til Oslo S er det 17,360 km. Myrvoll stasjon. Myrvoll stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Myrvoll stasjon ligger i Oppegård kommune. Stasjonen ble åpnet i 1919 og er stoppested på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Myrvoll stasjon til Oslo S er det 15,780 km. Stasjonen ligger 119,5 meter over havet. Solbråtan holdeplass. Solbråtan holdeplass er en holdeplass på Østfoldbanen. Solbråtan ligger i Oppegård kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1939 og betjenes for tiden av lokaltoget mellom Ski og Skøyen. Fra Solbråtan til Oslo S er det 14,050 km. Steinen i fundamentet for stasjonen skal angivelig stamme fra det som skulle blitt Hitlers seiersmonument etter andre verdenskrig. Preussenkoalisjonen. Preussenkoalisjonen (ty. "Preußenkoalition") betegner en regjeringskoalisjon i den tyske delstaten Preussen under den såkalte Weimarrepublikken. Fra novemberrevolusjonen i 1918 til Kappkuppet i 1920 ble koalisjonen ledet av sosialdemokraten Paul Hirsch, og deretter, med to korte avbrudd i 1921 og 1925, av sosialdemokraten Otto Braun. I sin sammensetning tilsvarte Preussenkoalisjonen tidvis den koalisjonen som på nasjonalt nivå var kjent som Weimarkoalisjonen, og fra slutten av 1921 til begynnelsen av 1925 storkoalisjonen. I de 8,5 årene SPD ikke deltok i den føderale regjeringen, hadde partiet likevel regjeringsmakten i Preussen, Tysklands mest betydelige delstat. Det katolske senterpartiet, som også satt i de føderale regjeringene i hele denne perioden, deltok også hele tiden i Preussenkoalisjonen. Preussenkoalisjonen ble avsatt i 1932 av Franz von Papen ("Preußenschlag"). Nordstrand stasjon. Nordstrand stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Nordstrand stasjon ligger i Oslo kommune. Stasjonen ble åpnet i 1880 og er stoppested på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Nordstrand stasjon til Oslo S er det 5,950 km. Stasjonen ligger 39,8 meter over havet. Stasjonen var åsted for Nordstrand-ulykken 3. oktober 1993 da et skiftelokomotiv med bremsesvikt raste nedover linjen fra Rosenholm stasjon inntil den kolliderte med et lokaltog. Fem passasjerer omkom i ulykken. Ljan stasjon. Ljan stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Ljan stasjon ligger på Ljan i Bydel Nordstrand i Oslo. Stasjonen ble åpnet i 1879 og er stoppested på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Ljan stasjon til Oslo S er det 7,150 km. Stasjonen ligger 50,8 meter over havet. Kulturminne. Ljan jernbanestasjon er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hauketo stasjon. Hauketo stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Hauketo stasjon ligger i Oslo kommune. Stasjonen ble åpnet i 1925 og er stoppested på NSBs rute mellom Ski og Skøyen. Fra Hauketo stasjon til Oslo S er det 8,680 km. Stasjonen ligger 63,7 meter over havet. Stasjonen har også en bussterminal som betjenes av busslinjene 76 (Hauketo Stasjon – Helsfyr T), 79 (Holmlia Stasjon – Grorud T), 81A (Greverud Kirke – Nationaltheatret), 81B (Ødegården – Nationaltheatret). Rosenholm holdeplass. Rosenholm holdeplass er en jernbaneholdeplass på Østfoldbanen. Rosenholm ligger helt syd på Holmlia i Oslo kommune, rett nord for grensa til Oppegård kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1988, og betjenes for tiden av NSBs lokaltog mellom Ski og Skøyen. Fra Rosenholm holdeplass til Oslo S er det 11,350 km. Sølvi Sogner. Sølvi (Bauge) Sogner (født 15. mars 1932 i Trondheim) er en norsk historiker. Det meste av hennes forskning har dreid seg om familiehistorie, historisk demografi og kvinnehistorie i tidlig moderne tid (1600/1700-tallet). Hun ble inspirert til å forske på befolkningshistorie av den franske demografen Louis Henry i 1960. Hun tok i bruk Henrys familierekonstitusjonsmetoden på norske kilder fra Rendalen i sin doktorgradsavhandling. Sogner avdekket at utvandringsbølgen til USA for et århundre siden langt fra var første store utvandrerbølge fra Norge. På 1600-tallet var det en tilsvarende meget stor utvanderbølge (spesielt fra Sør-vestlandet) til Nederland. Sogner ble universitetslektor 1975 og dr.philos. 1976. Førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo 1974, professor fra 1988. Peacemaker. Peacemaker («fredsskaper») er et engelsk ord og henviser til en person eller organisasjon som tar sikte på å forsone parter i en konflikt. Sabina Guzzanti. Sabina Guzzanti (født 25. juli 1963 i Roma) er en italiensk skuespillerinne og satiriker. Guzzanti er den eldste datteren av den kjente politiske kommentatoren og journalisten Paolo Guzzanti og søster av Corrado Guzzanti og Caterina Guzzanti. Hun studerte ved skuespillerakademiet i Roma. I 1988 begynte hennes fjernsynskarrière da hun deltok i en rekke humorprogrammer på fjernsyn. Guzzanti har blitt kjent for sine imitasjoner av pornostjerner og av politikere, deriblant Silvio Berlusconi. Hun spilte også i filmen "I Cammelli" av Giuseppe Bertolucci. I november 2003 skrev, regisserte og spilte Sabina Guzzanti i den første og eneste sendingen av "Raiot", et politisk satireprogram som ble sendt sent om kvelden på RAI-3. Etter å ha angrepet statsminister Silvio Berlusconi ble Guzzanti saksøkt av Berlusconi for «løgner og insinuasjoner», og programmet ble tatt av luften. Sabina Guzzanti laget en film om saken, "Viva Zapatero!", som kom i 2005. Kanalbrua i Tønsberg. a> som kan åpnes for å slippe høye båter gjennom kanalen. Bildet viser rundkjøringa på Nøtterøy-sida av brua. Kanalbrua er ei 4-felts klaffebru i stål som forbinder Tønsberg by med øya Nøtterøy. Brua ble bygd i 1957. Den har dobbel klaff med motvekter, og spennvidden er 38 m mellom hver svingaksel. Bruas totale lengde er 89 meter. Fundamentet er på pæler/pilarer til fjell. Kanalbrua ble oppgradert i 2005. Elektronikk og hydraulikk er installert på vippebrua, som også ble fornyet med blant annet fire nye el-motorer, to til hver av klaffene som heises opp ved bruåpninger. Det har tidligere stått tre bevegelige bruer på stedet: Ei klaffebru bygd i 1735, ei rullebru bygd i 1838 og ei svingbru bygd i 1896. Dagens bru ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Lyskrysset på Tønsberg-sida av kanalbrua, populært kalt Mammutkrysset, er Vestfolds tettest trafikkerte veikryss. Spikkestad stasjon. Spikkestad stasjon er en jernbanestasjon på Spikkestadbanen, som er en sidebane til Drammenbanen. Spikkestad stasjon ligger i Røyken kommune. Den ble åpnet som holdeplass i 1885 og fikk status som stasjon i 1911. Spikkestad er i dag endestasjon på NSBs rute mellom Moss og Spikkestad. Fra Spikkestad stasjon til Oslo S er det 37,510 km og reisetiden er 45 min. Knut Kjeldstadli. Knut Kjeldstadli (født 6. juni 1948 i Oslo) er en norsk historiker, professor og politiker (SV). Hans hovedarbeidsområder er sosialhistorie, arbeiderhistorie, arbeiderbevegelsens historie, migrasjonshistorie og byhistorie. Han har vært medredaktør for større historieverk som Aschehougs Norgeshistorie og Norsk innvandringshistorie. Han har skrevet den mest brukte innføringsboka i historiefaget på universitetsnivå, "Fortida er ikke hva den engang var". Kjeldstadli har spesialisert seg på perioden norsk historie fra 1900 til 1940. Han forsvarte i 1989 doktorgraden på en avhandling om arbeiderorganisering i Oslo. Kjeldstadli var professor II ved Universitetet i Bergen 1992-96. Han ble i 1996 professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Politisk er Knut Kjeldstadli tilknyttet venstresiden i SV. Han er medlem av SVs etniske likestillingsutvalg. Kjeldstadli er også engasjert i globaliseringsmotstand og i ATTAC. Kjeldstadlis bok fra 2010, "Akademisk kapitalisme" er en kritikk av det han mener er markedsstyring og byråkratisering av universitetene. Fossum bru. Fossum bru er en veibru (hengebru) som går over elven Glomma i Spydeberg og Askim kommuner i Østfold. Brua ble innviet 22. november 1961 og er en av innfallsportene til Askim vestfra. Brua har spennvidde 125 meter og var tidligere en del av Europavei 18. Etter at motorveiparsellen Krosby – Knapstad ble åpnet i 2010 er den gamle veien over Fossum bru benevnt Fylkesvei 128. Gamle Fossum bru ble bygd i perioden fra høsten 1854 til mai 1856. Det var en buebru i to spenn. Brua ble forsøkt sprengt i forbindelse med krigshandlingene i 1940. Konstruksjonen ble skadet, men brua ble likevel brukt fram til høsten 1944. En provisorisk hengebru ble så satt opp over den gamle brukonstruksjonen, og den ble brukt fram til nye Fossum bru ble åpnet i 1961. Det gamle brudekket ble revet i 1965. I 1992 ble en gangbru som utseendemessig er ganske lik den gamle brua bygd på de gamle brupillarene og landkarene. Krigshandlingene. Ved gamle Fossum bru lå det fra 10. april 1940 129 norske soldater i stillinger på Askimsiden. Leder for de norske styrkene ved Fossum bru var kaptein Fredrik Solie. Disse skulle forsøke å hindre at tyske tropper kom over elven. Angrepet kom ved syvtiden om morgenen 12. april. Et tysk regiment som hadde startet framrykking fra Oslo kvelden før var da kommet til Spydeberg. Et kompani i spissen var satt opp på beslaglagte busser, og de to første av dem ble lagt under kraftig ild fra de norske mitraljøsene. Tyskerne gjorde gjentatte forsøk på å komme over elva utover dagen, men ble holdt nede av den norske ilden. Et forsøk på å krysse elva på isen gikk galt da forsvarerne like før hadde åpnet damlukene på Solbergfoss, og et ukjent antall tyskere druknet da flodbølgen brakk isen opp. Klokken to om natten innledet tyskerne et kraftig angrep dekket av bombekastere. Omtrent kl. 0400 klarte mindre enheter å ta seg over elva nord og sør for de norske styrkene. De begynte med en gang å rulle opp de norske stillingene fra flankene. Kl.0600 var de siste norske ute av stillingene sine og var på vei østover mot den norske hovedstyrken som lå ved Askim. 20 norske soldater falt i kampene. De tyske styrkene hadde mange flere falne, men antallet er ukjent. Et minnesmerke over de norske falne – inkludert kaptein Solie – her ved Fossum bru, Hurrahølet og Høytorp fort er reist på Askimsiden. Kanalbrua i Moss. Kanalbrua i Moss er en veibro som forbinder øya Jeløya og fastlandsdelen av Moss kommune og Moss by. Denne lave broen ble først en skyvebro, som i 1888 ble erstattet av en dobbelt svingbro, og av en klaffebro i 1957. Broen er nå sveiset og er ikke til å åpne. Kanalen. Kanalen i Moss ble laget for at blant annet trelastskuter skulle slippe å seile rundt hele Jeløy for å komme til brygger som lå i Mossesundet. Kanalen ble først foreslått gravd av kong Christian IV, som i 1605 uttalte at det ville være en fordel med en kanal som gir en sammenhengende seilingsled mellom Værla og Sundet. De første planene som ikke ble iverksatt, kom i 1647. Nye planer kom i 1704 etter befaring av kong Fredrik IV, men arbeidet startet først den 7. august 1812. På grunn av pengemangel stoppet arbeidet opp i 1814. Først i 1851 ble gravingen startet opp igjen. Åpningen av kanalen skjedde den 6. november 1855. Kanalen ble starten på en av de viktigste utviklingsperioder for Moss. Fem, seks tusen båter passerte gjennom kanalen hvert år, og etter få år ble det bygget tollbod. Ved forrige århundreskifte var begge sider av kanalen opparbeidet som park og var et populært promenadestrøk hvor byens befolkning spaserte og lyttet til parkkonsertene. Kilstraumen bru. Kilstraumen bru er ei veibru på riksvei 565 over Kilstraumen i Austrheim kommune i Hordaland. Brua er 205 meter lang og ble åpnet i 1971. Drømtorp holdeplass. Drømtorp holdeplass er en holdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Drømtorp ligger i Ski kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, og betjenes av NSB Lokaltog mellom Mysen og Skøyen. Fra Drømtorp holdeplass til Oslo S er det 25,840 km. Holdeplassen blir lagt ned i desember 2012 i forbindelse med innføring av ny grunnrutemodell for jernbanetrafikken i Østlandsområdet. Stasjonen hadde 44 på/avstigende pr døgn i 2008. Kråkstad stasjon. Kråkstad stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Kråkstad stasjon ligger i Ski kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Kråkstad stasjon til Oslo S er det 30,090 km. Stasjonen ligger 92,8 meter over havet. Langli holdeplass. Langli holdeplass er en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens østre linje. Langli ligger i Ski kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, og betjenes av NSBs lokaltog mellom Mysen og Skøyen. Fra Langli holdeplass til Oslo S er det 31,990 km. Holdeplassen blir lagt ned i desember 2012 i forbindelse med innføring av ny grunnrutemodell for jernbanetrafikken i Østlandsområdet. Holdeplassen har i dag (tall fra 2008) et passasjertall på 15 sum av- og påstigende pr. årsdøgn. Skotbu stasjon. Skotbu stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanens østre linje. Skotbu stasjon ligger i Ski kommune. Stasjonen ble åpnet i 1908, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Skotbu stasjon til Oslo S er det 32,090 km. Stasjonen ligger 128,6 meter over havet. Holdeplassen har pr 2008 et passasjertall på 101 sum av- og påstigende pr. årsdøgn. Tomter stasjon. Tomter stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanens østre linje. Tomter stasjon ligger i Hobøl kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Tomter stasjon til Oslo S er det 37,200 km. Stasjonen ligger 98,2 meter over havet. Knapstad stasjon. Knapstad stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanens østre linje. Knapstad stasjon ligger i Hobøl kommune. Stasjonen ble åpnet i 1912, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Knapstad stasjon til Oslo S er det 41,790 km. Spydeberg stasjon. Spydeberg stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Spydeberg stasjon ligger i Spydeberg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Spydeberg stasjon til Oslo S er det 44,630 km. Stasjonen ligger 107,3 meter over havet. Langnes holdeplass. Langnes holdeplass er en holdeplass på Østfoldbanens østre linje. Langnes ligger i Askim kommune. Holdeplassen åpnet i 1932, og betjenes av NSB Lokaltog mellom Mysen og Skøyen. Fra Langnes til Oslo S er det 49,610 km. Stasjonen ligger omtrent en halv kilometer fra der slaget ved Langnes Skanse sto i 1814. Holdeplassen har pr 2008 et passasjertall på sum 28 av- og påstigende pr. årsdøgn. Holdeplassen blir lagt ned i desember 2012 i forbindelse med innføring av ny grunnrutemodell for jernbanetrafikken i Østlandsområdet. Askim stasjon. Askim stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Askim stasjon ligger i Askim kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Askim stasjon til Oslo S er det 53,410 km. Stasjonen ligger 130,1 meter over havet. Jens Peter Broch. Jens Peter Broch (født 6. november 1819 i Kristiansand, død 15. mars 1886) var en norsk orientalist. Han studerte først teologi og deretter østerlandske språk, særlig arabisk, i det han var elev av Fleischer i Leipzig. Hans hovedarbeide er en meget omhyggelig utgave av Zamakhsharis grammatiske verk "Al-Mufassal" (1879). Næringsparken holdeplass. Næringsparken holdeplass er en holdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Næringsparken ligger i Askim kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1994, og betjenes av NSBs lokaltog mellom Mysen og Skøyen. Fra Næringsparken holdeplass til Oslo S er det 55,330 km. Holdeplassen har pr 2008 et passasjertall på 44 sum av- og påstigende pr. årsdøgn. Holdeplassen blir lagt ned i desember 2012 i forbindelse med innføring av ny grunnrutemodell for jernbanetrafikken i Østlandsområdet. Slitu stasjon. Slitu stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Slitu stasjon ligger i Eidsberg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er stoppested på NSBs rute mellom Mysen og Skøyen. Fra Slitu stasjon til Oslo S er det 59,330 km. Stasjonen ligger 131,8 meter over havet. Stasjonen har pr 2008 et passasjertall på 28 sum av- og påstigende pr. årsdøgn. Den europeiske unions delegasjon til Norge. Den europeiske unions delegasjon til Norge ligger i Oslo og er EUs representasjon i Norge. Delegasjonen ivaretar de offisielle forbindelsene mellom EU og Norge. Det finnes tilsvarende delegasjoner i rundt 130 land, og en viktig oppgave er å informere om EUs oppbygging, politikk og aktiviteter. Mysen stasjon. Mysen stasjon er en jernbanestasjon på Indre Østfoldbanen. Mysen stasjon ligger i Eidsberg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er normalt endestasjon for NSBs lokaltog på linje 560 som går mellom Mysen og Skøyen. I rushtiden er imidlertid en del avganger forlenget til Rakkestad. Fra Mysen stasjon til Oslo S er det 64,770 km. Stasjonen ligger 106,7 meter over havet. Sonora. Sonora er en av Mexicos 31 delstater, og befinner seg i landets nordvestre del. Mot nord har Sonora grense mot Arizona, USA, mot øst ligger delstaten Chihuahua, mot sør Sinaloa og mot vest Baja California. Sonora har også en lang kyst mot Californiabukta (Mar de Cortés på spansk). I utstrekning er Sonora den nest største delstaten, med en utstrekning på, større enn Nord-Norge, Trøndelag og Møre og Romsdal til sammen. Det bor om lag 2,7 millioner mennesker i Sonora, eller ca. 12 mennesker per kvadratkilometer. Hovedstaden heter Hermosillo og ligger i en oase midt i Sonora-ørkenen. Geografi. Det meste av territoriet er preget av Sonoraørkenen, som også strekker seg inn i California og Arizona. I tillegg går fjellkjeden Sierra Madre Occidental i nord-sørretning gjennom staten. Et annet fjell er Cerro del Pinacate i Cabeza Prieta-fjellene. I nordvest renner elva Colorado inn fra USA og danner et lavtliggende området som er preget av intens jordbruk. Utenfor kysten ligger det flere øyer. Haiøya (Isla Tiburón) er Mexicos største øy med (litt mindre enn Senja). Økonomi. Kvegdrift og gruvedrift er tradisjonelt de viktigste næringsveiene. Imidlertid er det også en sterk vekst i antallet maquiladoras, fabrikker som lager ferdigvarer til markedene i USA og Canada. Befolkning. Befolkningen øker sterkt i Sonora. Det er først og fremst på grunn av innvandring fra fattigere områder sør i Mexico, og innvandrerne jobber først og fremst i den nye industrien som blomstrer opp langs grensen i nord. Urfolksgrupper som seri, yaquí og mayo hører hjemme i Sonora, men de aller fleste innbyggerne er mestiser. Eidsberg stasjon. Eidsberg stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Eidsberg stasjon ligger i Eidsberg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er stoppested på NSBs rute mellom Rakkestad / Mysen og Skøyen. Fra Eidsberg stasjon til Oslo S er det 68,630 km. Stasjonen ligger 152,8 meter over havet. Heia stasjon. Heia stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (Østre linje). Heia stasjon ligger i Rakkestad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1896, og er stoppested på NSBs rute mellom Rakkestad / Mysen og Skøyen. Fra Heia stasjon til Oslo S er det 73,450 km. Stasjonen ligger 133,2 meter over havet. Historie om stasjonen og nærområdet. Etter en heftig debatt om hvor jernbanetraseen i Indre Østfold skulle gå, var Østre linje endelig klar for ordinær drift den 24. november 1882, selv om den store feringen og markeringen uteble. Brødrene Hans og Nils Andreasen Heia brukte sin innflytelse som venstrepolitikere og medlemmer av herredsstyret for å sikre at det ikke skulle bli stasjon på Gutu stasjon, da man fryktet at en stasjon på Heia ville bli vanskelig å gjennomføre med en annen stasjon så nær. Etter jernbanens åpning i 1882 var det nemlig ingen stasjon mellom Eidsberg stasjon og Rakkestad stasjon. Men den 10. juli 1896 ble Heia stoppested med ekspedisjonshus uten bolig åpnet. Seinere, ca. en ti års tid (1907/08), ble nytt godshus satt opp i tillegg til en plattformsutvidelse. I 1909 ble stasjonsbygget flyttet og står i dag på Bjørgeseter stasjon, nytt stasjonsbygg ble satt opp. På østsiden av jernbanen satte Johan Anton Larsen opp bygningen Nordby rundt 1914. Dette bygget solgte han til NSB noen år seinere. I 1. etasje bodde banemesteren, mens stasjonsmesteren bodde i 2. etasje. Folk møtte fram for å se toget, melkebøndene kom for levere melka som ble sendt én gang i døgnet, og dyra som skulle til Fellesslakteriet i Oslo måtte også gå gjennom Heia stasjon. Østre linjes stasjoner opplevde fram til 1920 en rekke forbedringer og oppgraderinger. Godshus ble utvida, flere spor kom til, nye lasteramper ble satt opp og noen ganger ble til og med stasjonsbyggene utvidet på grunn av den store trafikken. Området Heia huset også ei sag, Gran, dette førte til at man på Heia fikk et sidespor med lasterampe for å kunne frakte plank til høvleriene i Sarpsborg og Fredrikstad via Heia stasjon. Heia stasjon huset også et poståpneri allerede fra 1902 av, og det var stasjonsekspeditør Th. Heen som hadde jobben som poståpner. Helt til slutten av 1950-tallet lå bla. poståpneriet i et hus på Gran i Rakkestad, før det ble flyttet til Lilleby ved Heiaveien en tid før 1960. Fram til minst midten av 1960-tallet var det postsortering der. I 1974 ble poståpneriet nedlagt og erstattet av et landpostbud som tok seg av distribusjonen av post til nærområdet. Poststedsnavnet tilhørende Heia forandret seg som årene gikk, selv om nummeret holdt seg stabilt: 1882 Heia Station (1902), 1882 Heia Stasjon (1917), 1882 Heia stasjon (1954), 1882 Heia (1959), 1880 Eidsberg (1974–). Egen telefonsentral kunne man også finne på Heia, etter byggingen av telefonlinjen mellom Heia og Trømborg i 1906. Automatiseringen av denne sentralen skjedde før 1950. Det var med tiden to butikker på Heia. Vest for jernbanesporet, på Nyland og nord for Heiaveien fantes det landhandel fra slutten av 1890-åra fram til rundt 1980, T. Valebjørg og H.G Thune stod bla. for driften. Bak stasjonsbygget fant man Samvirkelaget i området, som fikk selge øl, noe som var lov i Rakkestad. Det spesielle med Heia og området generelt er at grensen mellom Rakkestad og Eidsberg går rett gjennom området. Dette førte derfor til at øltørste eidsberginger kunne gå de få metrene det var over til Samvirkelaget og få kjøpt seg øl, som ikke var lov å selge i Eidsberg. En tredje butikk skal det også ha vært på begynnelsen av 1900-tallet i det såkalte «Kremmerhuset», hovedbygget på Flatberg. Et hønseri fant man et stort lokale til, sør for Heiaveien. Dette lokalet fant plass til to leiligheter og kontor i tillegg til produksjonslokalet, og huset bedriften Norvia AS mellom 1972 og 2000. Bedriften drev med produksjon av bygningsbeslag og ventilasjonskanaler, det var opp mot 7-8 mann som hadde sitt arbeide der. Etter nedleggelsen har deler av lokalene blitt brukt til lagerplass. Et fryseri og flere minkbur lå litt sørvest for produskjonslokalet, på 1980-tallet ble disse minkburene revet. Med unntak av misjonshuset er det lite aktivitet på Heia i dag. Stasjonsbygget ble revet på slutten av 1980-tallet og Mysen er, med bare noen få unntak om dagen, endestasjon for togene fra Oslo, dette gjør at Heia og Rakkestad får kun noen ytterst få avganger om dagen. Og etter Rakkestad er det helt slutt og ingen ordinær passasjertrafikk til Sarpsborg i det hele tatt. Jernbanegården Nordby står ennå, men «butikken til Thune» som butikklokalet på Nyland lød under ble revet på begynnelsen av 1990-tallet (1993–1994), selv om lageret og bolighuset som gav rom til den eldste butikken på Nyland ennå står. Til tross for at Samvirkelaget la ned i 1972 står butikkbygningen, som i dag huser leiligheter, og lageret fortsatt. «Misjonshuset». Heia Misjonshus, Ebeneser ble bygget i 1931 av Østre Os Manns- og Kvinneforening (Rakkestad) og Heensfjerdingen Manns- og Kvinneforening (Eidsberg), etter mange husmøter rundt på gårdene i området i årene før (fra slutten av 1800-tallet og fram til da). Byggingen ble anført av Ole Anton Degnes (f. 1871, d. 1946). «Heia Misjonshus» eller simpelthen «Misjonshuset» som det det på folkemunne går under, har oppgjennom tiden funnet rom for Indremisjon, Santalmisjon, Sjømannsmisjon, søndagsskole, barneforening og Yngres. Misjonshuset har i tillegg stått bak flere årlige arrangementer hvor man i tillegg til bla. påskefrokost og grøtfest, har juletrefest og en 17. mai-feiring som kan samle opp mot 100 mennesker. Heia misjonsforening ble siftet i 1994, etter sammenslåing av Østre Os Manns- og Kvinneforening og Heensfjerdingen Manns- og Kvinneforening, og står i dag for driften av misjonshuset som er tilknyttet Normisjonen. Søndagsskole, barneforing og basar arrangeres den dag i dag (Yngres har det vært helt til det siste), og 2003 var det ca. 60 møter i året. Misjonshuset har 100 sitteplasser, en stor sal, en mindre sal, et komitérom, kjøkken, stor kjeller (som tidligere har blitt benyttet som møtelokale) og en vaktmesterbolig i 2. etasje. Fra 2009 er det også byggningsarbeide med blant annet nye toaletter. Rakkestad stasjon. Rakkestad stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Rakkestad stasjon ligger i Rakkestad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og er endestasjon på NSBs rute mellom Rakkestad / Mysen og Skøyen. Fra Rakkestad stasjon til Oslo S er det 78,62 km. Stasjonen ligger 103,8 meter over havet. Standardmodellen. Standardmodellens partikler og vekselvirkninger, referanseplakat Standardmodellen i partikkelfysikken er en teori som beskriver de tre naturkreftene fargekraft, svak kjernekraft og elektromagnetisme, og av elementærpartiklene. Den inneholder de lovene som styrer hvordan partiklene og kreftene oppfører og utvikler seg. Dette er grunnlaget for hvordan atomer bygges opp og forbinder seg med hverandre til molekyler, og dermed all vanlig materie rundt oss. Standardmodellen er en kvantefeltteori (QFT) som er konsistent den spesielle relativitetsteorien. En kvantefeltteori skiller seg fra eldre kvantemekanikk, slik som Schrödingerteori, ved at også bølgefunksjonen er kvantisert, i tillegg til størrelser som energi, posisjon, og bevegelsesmengde. Kvantisering av bølgefunksjonen er det som gir opphav til partikler. I standardmodellen er alle felter kvantisert, og til og med vekselvirkning mellom partikler skjer ved utveksling av virtuelle partikler. Et eksempel på en vekselvirkning er elektrisk frastøtning mellom elektroner, som skjer ved utveksling av virtuelle fotoner. Standardmodellen beskriver også hvordan partikler kan skapes og tilintetgjøres, eller hvordan de går over til andre typer partikler ved kollisjoner. Ved slike overganger er bevaringslover viktige siden de gir rigide skjema for hvilke overganger som er lov og hvilke som er ikke. Eksempler på bevarte størrelser er ladning, energi, og bevegelsesmengde. Standardmodellen beskriver ikke gravitasjon og er dermed ikke koplet til den generelle relativitetsteorien. Gravitasjon antas å ha liten betydning på avstander på størrelse med et atom og mindre, men er viktig for en total beskrivelse som ikke bare kan anvendes på atomært og subatomært nivå. Standardmodellen ble utviklet mellom 1970 og 1973 basert på arbeid tilbake til tidlig på 1900-tallet. Det er en viktig test for naturvitenskapelige teorier at de tillater oss å formulere hypoteser og forutsi verdien av størrelser som kan utprøves og måles. Standardmodellen har forutsagt en rekke nye partikler og verdier som hittil har vist seg å stemme svært godt med testresultater fra forsøk, for eksempel i partikkelakseleratorer. Massen til partiklene, koplingskonstantene for kreftene samt flere bevaringslover er ikke avledet av grunnprinsipper, men bestemt eksperimentelt. Dette gir en rekke uløste spørsmål (se under). Man vet også at de partiklene som i dag beskrives av standardmodellen bare utgjør omtrent 2–4 % av all masse og energi i det observerbare universet. Historikk. Standardmodellen er et resultat av mange uavhengige oppdagelser og teorier. Flere viktige prinsipper som Maxwells likninger og lorentztransformasjonen var beskrevet allerede i det 19. århundre sammen med elektronet (1894) og tidlige atommodeller. I 1900 forklarte Max Planck svart-legeme-stråling ved å postulere at energien fra et svart legeme ble formidlet i lyskvanter (fotoner), og regnes som grunnleggeren av kvanteteorien. I 1905 kom Einstein med den spesielle relativitetsteorien som etablerer prinsipper om relativitet mellom observatører i forskjellige referansesystemer, relasjonen mellom masse og energi ("E" = "mc"²), noe som også ledet fram til den moderne beskrivelsen av fotonet. I 1917 beskrev Bohrs atommodell atomet som en positiv kjerne sammensatt av protoner og nøytroner med elektroner med kvantiserte energinivåer i baner rundt atomkjernen. Omkring 10 år senere fikk partikkelfysikken mange gjennombrudd, med Erwin Schödingers bølgeligning (1926) som forklarer elektronets bølgenatur, Wolfgang Paulis utelukkelsesprinsipp (1926) som forklarer det periodiske system, Werner Heisenbergs uskarphetsrelasjon (1927) og Diracligningen (1928) som er den relativistiske bølgeligningen for elektroner. Diraclikningen er det første som kan regnes som en egentlig del av standardmodellen. Viktige bidrag på 1930 tallet var betastråling og postuleringen av nøytrinoet (Enrico Fermi) samt kvanteelektrodynamikken, som bygger på Diraclikningen og ble ferdigutviklet på 1940-tallet av Richard Feynman, Freeman Dyson, Julian Schwinger, og Sin-Itiro Tomonaga. Den store innsatsen i våpenprogrammene under og etter annen verdenskrig ga tilgang til partikkelakseleratorer med stadig høyere energi og førte til oppdagelsen av en stadig økende mengde kortlivede, energirike partikler. I 1960-årene var behovet for en modell som kunne systematisere alle disse observasjonene åpenbart. Murray Gell-Mann og uavhengig George Zweig foreslo midt på 60-tallet at disse partiklene var bundne tilstander av tre mer fundamentale partikler som Gell-Mann kalte "kvarker" (etter en linje i James Joyces roman "Finnegans Wake": "Three quarks for muster Mark"). I utgangpunktet ble kvarker betraktet som en hensiktsmessig matematisk modell mer en virkelige partikler. Men utover 1960-årene ga en rekke eksperimenter med observasjon av f.eks. partikkelspredning bevis på at kvarkene var virkelige partikler. Videre arbeid gjorde at man mellom 1970 og 1973 kunne utvikle standardmodellen. De partikler og vekselvirkninger som denne beskriver er senere blitt bekreftet eksperimentelt, med unntak av higgspartikkelen som ikke er funnet eksperimentelt (per 2008). Som nevnt er standardmodellen ikke en fullstendig beskrivelse, og en rekke egenskaper ligger fremdeles utenfor det området standardmodellen beskriver. Basis. Partikler og krefter på kvantenivået har ofte en oppførsel som ikke er intuitiv, og som bare kan bestemmes i fra sine matematiske beskrivelser og verifiseres eksperimentelt. En rekke av disse egenskapene er det vanskelig å beskrive i dagligtale, eller illustrere visuelt. På samme måte som "partikkel" brukes en rekke navn fra vanlig dagligtale i beskrivelsen av standardmodellen. Eksempler er "farge", "spinn", "opp", "topp" osv. som opprinnelig ble valgt fordi de skulle være lett å huske, men uten noen annen betydning eller bare en tilfeldig sammenheng med begrepene slik de brukes i vanlig tale. Man kan dermed forledes til å tro at man intuitivt kan forstå hvordan disse systemene oppfører seg, noe som ofte er langt fra realiteten. Det er et viktig mål innen fysikken at egenskapene skal kunne utledes fra en grunnleggende teori om alt der de enkelte lover, masser, energinivåer osv. bare er spesialtilfeller og instansieringer av generelle prinsipper og der «Detaljene kan beregnes dersom situasjonen er enkel nok til å gjøre en tilnærmelse, noe som sjelden er tilfelle, men der vi ofte allikevel stort sett kan forstå hva som skjer» (R. Feynman). Standardmodellen er ikke en fullstendig slik teori (se figur). Oversikt over teorier innen partikkelfysikk og relativitet Egenskapene. der "m" er masse, "m"0 er hvilemasse, "c" er lyshastigheten og "p" er bevegelsesmengde. Partikler. Oversikt over partikler og familier i standardmodellen Basisegenskapene og bevaringslovene gir opphav til metastabile tilstander som kommer til uttrykk som partikler. Standardmodellen gir ikke en fullstendig beskrivelse av hvordan disse tilstandene oppstår. Antallet og energinivåer kan derfor ikke utledes av grunnprinsipper, men er bestemt ved observasjon. Dette skjer f.eks ved spredningsforsøk når man kolliderer partikler med høy energi, og observerer hvordan de partiklene som dannes spres, og hvilke egenskaper disse har. Dette gir informasjon f.eks om massefordeling, ladningsfordeling og spinn, og leder til modeller for oppbygningen. Siden det eksisterer en rekke symmetrier (se nedenfor), kan man ofte regne med at en kjent observasjon vil være gyldig for lignenede partikler og interaksjoner og lede til ytterligere postulerte egenskaper som senere kan verifiseres i nye forsøk. I tillegg har alle partikler en antipartikkel. Det er i tillegg flere andre hypotetiske partikler som hittil ikke er observert og som dels beskrives senere. Kvarkene bygger opp en rekke forskjellige hadroner (baryoner og mesoner). Av disse partiklene er det bare elektronet, nøytrinoene og fotonet, samt opp- og ned-kvarkene i protonet og nøytronet, som har en levetid som gjør at de kan observeres. Alle andre partikler har i utgangspunktet en levetid som er kortere enn 10-10 sekunder (og tildels mye kortere). Disse kan bare observeres indirekte via sine nedbrytningsprodukter eller andre effekter. Alle partiklene har egenskapen spinn som beskrevet over. Leptoner og baryoner har spinn ½ og er derfor fermioner. Disse utgjør tilsammen all vanlig materie i universet. De er underlagt Paulis utelukkelsesprinsipp, som postulerer at ulike partikler ikke kan eksistere i samme posisjon og kvantetilstand. (De må ha antisymmetriske bølgefunksjoner.) En virkning av dette er at det forhindrer vanlig materie fra å kollapse til en svært kompakt tilstand. Det er tilsammen 6 kvarker, 6 leptoner og deres antipartikler, altså tilsammen 24 fermioner. Krefter. Oversikt over vekselvirkning mellom partikler i standardmodellen Standardmodellen forklarer kraftvirkningen mellom partikler i vanlig materie (fermioner) ved utveksling av vekselvirkningskvanter (som er bosoner). Denne modellen av hvordan kreftene mellom partiklene formidles, kan beregnes svært presist og bekreftes av laboratorieforsøk. Vekselvirkningskvantene kan opptre som virkelige partikler, men som kraftformidlere er de virtuelle i den betydning at de sendes ut og opptas begrenset av uskarphetsrelasjonen. Det er bare utgangsposisjonen og sluttresultatet som må bevare f.eks. total energi, mens vekselvirkningspartikkelen kan ha mye høyere energi (og masse) enn tilfellet ville vært for en virkelig partikkel. Dette begrenser imidlertid levetid og rekkevidde for vekselvirkningskvantene som beskrevet over og dess mer massiv partikkelen er, dess kortere er levetiden og rekkevidden. Kraftvirkningen kan være tiltrekkende eller frastøtende. Symmetri. Venstrehendte (L) og høyrehendte partikler (R) En viktig egenskap ved standardmodellen er chiralitet, dvs. «venstre- og høyrehendthet». En partikkel er etter definisjonen "venstrehendt" hvis indre spinn er medurs når urskiven peker i bevegelsesretningen. Huskeregel: Når venstre hånds fingre følger spinnet og den utstrakte tommelen peker i bevegelsesretningen er partikkelen venstrehendt, og tilsvarende høyrehendt for høyre hånd. Forskjellen er relativistisk: Chiralitet forholder seg til hastighetsvektoren, mens helisitet tar observatørens hastighet i betraktning. Om observatøren (f.eks. en annen partikkel) beveger seg fortere enn partikkelen endrer helisiteten fortegn sett fra observatøren, for 1/2-spinn-partikler, er den f.eks formula_19 eller formula_20 etter definisjonen over. For partikler med null masse, f.eks. fotoner og gluoner som alltid beveger seg med lysets hastighet, kan observatøren ikke bevege seg fortere, og for slike partikler er alltid helisiteten lik chiraliteten ganger formula_21 Standardmodellen er en chiral teori, som vil si at partiklene i enkelte vekselvirkninger oppfører seg forskjellig avhengig av om de er venstrehendte eller høyrehendte. For eksempel virker svak vekselvirkning kun på venstrehendte partikler (og høyrehendte antipartikler). Fermioner er også chirale, og venstrehendte fermioner kopler sterkere til andre venstrehendte fermioner enn venstre – høyre- og høyre – høyre-par. Dette symmetribruddet har etablert en «preferanse» i naturen for venstrehendte partikler. Denne typen symmetri kalles for P-symmetri (av "paritet"), og man sier at svak kjernekraft har stort P-symmetribrudd. Dette har vært brukt til å studere nøytrinomasse, for ettersom det foreligger indikasjoner på symmetribrudd ved svak kjernekraft, må nøytrinoet også ha masse. Symmetri for motsatte ladninger kalles C-symmetri (for "charge"). Det vil for eksempel si at et elektron – proton-par har samme elektromagnetiske vekselvirkning som et positron – antiproton-par (positroner er anti-elektroner). I en del tilfeller der det forekommer P-symmetribrudd, kan det likevel forekomme CP-symmetri. Det var tidligere antatt at svak kjernekraft hadde CP-symmetri, men nå vet man at det også forekommer mindre CP-symmetribrudd. Den siste symmetrien er T-symmetri, det vil si at man speiler bakover i "tid". Det er ikke kjent noen vekselvirkninger som ikke tilfredsstiller kombinert CPT-symmetri. Bevaringslover. Allerede i klassisk mekanikk hadde man teorier om bevaring. Termodynamikkens første lov sier f.eks. at energi hverken kan oppstå eller forsvinne. Tilsvarende er summen av de elektriske ladningene i et system bevart. For vekselvirkninger er en egenskap bevart dersom summen for partiklene er lik før og etter vekselvirkningen. Det ble tidlig observert at visse vekselvirkninger er vanlige mens andre forekommer svært sjelden («forbudte vekselvirkninger»). Disse eksperimentene har ledet til beskrivelsen av kvantetall for elementærpartiklene og bevaringslover som beskriver hvilke tilstander og overganger som forekommer. Baryoner og mesoner. Man legger merke til at massen for Baryoner og Mesoner er svært forskjellige og mye høyere enn summen av de renormaliserte verdiene for de kvarkene som bygger opp partiklene. Dette skyldes vesentlig bindingsenergi som følge av fargenøytral innelukking. Masse og higgspartikkelen. Higgspartikkelen er et hypotetisk elektrisk nøytralt vekselvirkningsboson med spinn 0. Det har en viktig funksjon både i elektrosvak teori og som opphav til masse i partiklene. Det er den eneste partikkelen i standardmodellen som ikke er eksperimentelt oppdaget, og er gjenstand for stor oppmerksomhet, blant annet som et resultat av forestående oppstart av ATLAS-eksperimentet ved CERNs Large Hadron Collider (LHC). Higgsbosonet er nødvendig får å tilfredsstille gaugesymmetri for vekselvirkningsbosoner med heltalls spinn, spesifikt W+, W- og Z0. Om de kjente vekselvirkningsbosonene var de eneste i standardmodellen, ville dette av symmetrigrunner betinge null masse, som det er tilfelle for gluoner (kvantekromodynamikk) og fotoner (kvanteelektrodynamikk). Ettersom W- og Z-bosonene har svært høy masse (typisk 80–90 GeV/c²) kreves det en mekanisme som kan forklare dette store symmetribruddet. Også andre effekter krever kanselleringer som i prinsippet ville føre til at alle elementærpartikler (leptoner, baryoner og bosoner) måtte ha null masse om det ikke fantes flere bosoner. For å løse dette problemet, har man postulert et skalarfelt kalt "higgsfeltet" (etter Peter Higgs). Et skalarfelt har samme konstante verdi i hele universet, og ingen retning (i motsetning til en vektor). Det har en "vakuumforventingsverdi" (forventet verdi for feltets variabel i vakuum) som er beregnet til 246 GeV. Higgspartikkelen er en kvanteverdi som kopler dette feltet til partikler som har masse ("massive partikler"), og koblingens styrke (koblingsfaktoren) avgjør dermed hvor stor massen til partikkelen blir. Tidligere eksperimenter setter en nedre grense for higgsbosonets masse på ca 115 GeV/c². Det ligger i vekselvirkningen at higgspartikkelen kobler svakt til partikler med lav masse (som opp-, ned-, sær-, sjarm-kvarker og leptoner), og kan trolig bare fremstilles via svært massive partikler som topp- og bunn-kvarker og W- og Z-bosoner, og kan siden detekteres via sine henfallsprodukter som vist i figuren. CERNs LHC har tilstrekkelig energi til å produsere partikler med dette energinivået og forventes enten å finne Higgs bosoner eller partikler med andre egenskaper som forklarer symmetribruddet og opphavet til partiklenes masse. Strengteori og supersymmetri. Det er naturlig å tenke seg at det finnes et mer fundamentalt beskrivelsessystem (enten virtuelt eller reelt) enn de partikler og vekselvirkninger som beskrives i standardmodellen. En slik modell er strengteorien, som beskriver standardmodellens dimensjonsløse punktformede partikler ved hjelp av endimensjonale strenger. Strengteori er et samlebegrep som også omfatter M-teori (inneholder fem strengeteorier) og superstrengteori. Strengene kan være åpne eller lukkede (endepunktene berører hverandre som f.eks. i en sirkel), og typisk størrelsesorden er plancklengden på Strengenes struktur og vibrasjonsmodi gir opphav til de forskjellige elementærpartiklene som beskrives i standardmodellen. Selv om strengteori kan forklare mange egenskaper, krever vitenskapelig metode at man kan etablere eksperimenter som kan bekrefte teorien eller forutsi andre virkninger som må skyldes strenger. Dette er foreløpig ikke tilfelle. Men heller ikke for strengteori foreligger det forutsigbare eksperimentelle resultater som entydig bekrefter teoriens gyldighet. Supersymmetri kan være gyldig teori selv om superstrengteorien ikke er korrekt. Berg stasjon (Sognsvannsbanen). Berg stasjon er en stasjon på Sognsvannsbanen i Oslo, mellom Ullevaal Stadion og Tåsen. Stasjonen ble anlagt ved åpningen i 1934, men er ombygd og forlenget flere ganger, senest i 2002. Berg har stor trafikk til og fra Berg videregående skole, som ligger i nærheten. Ole Jacob Broch. Ole Jacob Broch (født 14. januar 1818 i Fredrikstad, død 5. februar 1889 i Sèvres) var en norsk matematiker, fysiker, sosialøkonom og politiker. Han var sønn av den kjente offiseren og stortingsmannen Johan Jørgen Broch. Alt som skolegutt studerte han høyere matematikk, og da han ble student 1835, la han seg etter denne vitenskapen som hovedfag ved siden av mekanikk og fysikk. Etter at han et par år hadde fortsatt disse studiene med statsstipend i Paris, Berlin og Königsberg, fikk han 1842 et dosentur ved Universitetet i Kristiania. Han fratrådte imidlertid snart denne stillingen for å være medbestyrer i Nissens Latin- og Realskole 1843–47, en skole han grunnla sammen med Hartvig Nissen. 1847 disputerte han for doktorgraden som den første i Norge som anvendte morsmålet, med en betydningsfull avhandling om «Lovene for Lysets Forplantelse i isofane og eenaksig krystalliserede Legemer» (1847). Undervisningsvirksomhet. 1848 ble det opprettet en lektorstilling for Broch i anvendt matematikk. Hans helse var imidlertid nedbrutt ved overanstrengelse, så han oppholdt seg de følgende to år i Frankrike, Spania og på Madeira. Han etterfulgte så i 1850 professor Holmboe i hans lærestol i ren matematikk, før han selv ble utnevnt til professor i 1858. Ved siden av universitetsstillingen virket han 1854–58 som lærer i matematikk og mekanikk først ved Krigsskolen, senere ved den militære høyskole, hvor den gang også ingeniørene fikk sin utdannelse. Ved sin lærervirksomhet ga Broch de matematiske studier i Norge et sterkt løft, særlig fordi han som matematisk pedagog tok hensyn til det praktiske livs behov. Denne forkjærligheten satte også preg på mange av hans lærebøker, ikke minst den store "Lehrbuch der Mechanik" (Berlin, 1849–54). Forsikringsvesenet, grunnleggelsen av Gjensidige. Men enda større betydning skulle Brochs praktiske anlegg få for en rekke viktige institusjoner og foretagender. I 1847 grunnla han Gjensidige, Skandinavias første forsikringsselskap (under navnet "Christiania almindelige, gjensidige Forsørgelsesanstalt"). Broch ble som knapt noen annen betrodd et utall offentlige og private verv. I 1850 ble han medlem av tilsynskomiteen for de private forsørgelsesselskaper, samt medlem av bestyrelsen for rikets alminnelige «Enkekasse». I 1874 ble han direktør for «Norsk Livrente- og Kapitalforsikrings-Anstalt», opprettet etter hans initiativ og som senere ble til Gjensidige. I 1852 valgte Stortinget ham inn i «Den norske Hypothekbank»s direksjon, og fra 1859 var han en årrekke administrerende direktør for «Den Norske Creditbank». Det metriske system, internasjonale konferanser. Broch viet også mye oppmerksomhet til landets kommunikasjonsvesen og innførelsen av det metriske system for mynt, mål og vekt. Fremfor noen var det hans fortjeneste at Norge 1875 fikk metrisk mål og vekt og 1877 gullmyntfot. Han representerte Norge, flere ganger også Sverige, ved de internasjonale myntkonferansene i Paris 1867, 1876 og 1881. Som en anerkjent autoritet på dette området ble han 1879 direktør for det internasjonale byrå for mål og vekt i Sèvres. I denne ærefulle stillingen fikk han ikke bare betydningsfulle praktisk-vitenskapelige og tekniske oppgaver å løse, men også en kjærkommen anledning til å virke for sin yndlingsidé: alminneliggjørelsen av det metriske system. Ved siden av denne faste stillingen i Sèvres hadde han ofte representative eller diplomatiske verv; han møtte som Norges og Sveriges delegerte ved den internasjonale diplomatiske konferansen i Paris 1880, var 1881–82 Norges forhandlingsmann ved avslutningen av en ny handelstraktat med Frankrike, medvirket 1883 ved den internasjonale kongress i Paris for industriens rettsvern, 1884 i konferansen om de elektriske enheter, og var ved sin død utnevnt til Norges generalkommissær ved Verdensutstillingen i Paris (1889). Politisk virksomhet. Broch tok også utstrakt del i norsk politikk. Allerede 1857 fikk han sete i Kristiania kommunestyre, hvor hans virksomhet fikk varig betydning, særlig ved at han fikk byens finansforvaltning tilbake på rett spor. 1859–60 var han en av Kristianias representanter på Stortinget. Fra 8. mars 1869 til 28. mai 1872 var han statsråd og sjef for Marine- og postdepartementet. Han var sympatisk til Venstres krav om innføring av parlamentarismen, og da denne reformen ble nektet kongelig sanksjon 1872, trådte han ut av regjeringen. Han sto så utenfor det offentlige liv, inntil den lange forfatningskonflikten, som nådde sitt høydepunkt i riksrettskrisen 1883–84. Da C. H. Schweigaards regjering hadde inngitt sin avskjed 5. juni 1884, ble Broch kalt hjem fra Paris, oppfordret til å danne en ny regjering av moderate venstremenn, og forhandle om dette med Sverdrup. Dette mislyktes på grunn av Høyres motstand mot det de anså som en kapitulasjon. Broch rådet da kongen til å henvende seg til Sverdrup, i det han nedla sitt mandat som forhandler 22. juni og vendte tilbake til Paris. Han hadde dermed definitivt tatt farvel med politikken. Ordener og utmerkelser. Broch ble hedret med en rekke ordener for sitt virke. Han ble utnevnt til ridder av den norske St. Olavs Orden i 1855, forfremmet til kommandør i 1866 og tildelt storkors i 1879 «for fortjenstfuld Udførelse af offentlige Hverv». Broch ble også tildelt storkors av den svenske Nordstjerneordenen og var storoffiser av den franske Æreslegionen. Ole Jacob Brochs gate i Oslo, som fikk sitt navn i 1936, er oppkalt etter ham. Flere i slekten Broch har vært, eller er professorer, men Professor Brochs gate i Trondheim er oppkalt etter Ole Jacob Broch. Hesperidene. Hesperidene er nymfer fra gresk mytologi. De er søstre, og blir i noen beretninger omtalt som døtre av nattens gudinne Nyx og tussmørkets gud Erebos, mens andre overleveringer oppgir titanen Atlas som faren. Mange av historiene opererer med syv søstre, nemlig Aigle, Arethusa, Erytheia, Hestia, Hespere, Hesperusa eller Hesperthusa og Hespereia. Disse blir stundom omtalt som "de afrikanske søstrene". Noen historier opererer bare med tre eller fire søstre. Hesperidenes hager. Hesperidene holder til i "den vestligste del av verden", det vil antakelig si et sted ved atlanterhavskysten vest for Atlasfjellene i Nord-Afrika. Noen kilder omtaler øygruppen "Hesperidene" lengst vest i verden, og henviser muligens til Kanariøyene eller Kapp Verde-øyene. Her steller Hesperidene med de sagnomsuste hagene sine, som egentlig er gudinnen Heras frukthager. I disse hagene vokser trær som ble drevet frem av grener som Hera fikk i bryllupsgave av Gaia da hun giftet seg med Zevs. Disse trærne bærer gyldne epler, som gir udødelighet og evig ungdom til den som spiser dem. Selv om Hesperidene fikk ansvaret for å stelle disse trærne, hendte de stjal av eplene og spiste dem selv. Hera hadde mistanke om dette, og satte derfor den hundrehodete, søvnløse dragen Ladon, til å vokte over gulleplene. Herakles' ellevte storverk var å stjele disse eplene og bringe dem til kong Eurysthevs. For i det hele tatt å finne stedet hvor Hesperidenes hager lå, måtte Herakles få hjelp av havguden Nereus og titanen Promethevs. I noen beretninger røvet Herakles eplene ved å drepe dragen Ladon, mens i andre histiorier får han Atlas til å stjele eplene for seg. Eplene ble senere bragt tilbake av Athene. Hesperidene, eller "De syv søstre", var navnet for stjernebildet "Lille bjørn" til rundt 6. århundre f.Kr. Hassel-Nødder. Forsiden til utgaven fra 1845 "Hassel-Nødder" (full tittel: "Hassel-Nødder, med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnede Livs-Busk") er et selvbiografisk verk skrevet av Henrik Wergeland mens han lå på dødsleiet 1845. Wergeland presenterer her en samling episoder fra sitt begivenhetsrike liv, for eksempel reisen til England og Frankrike. Den første bok med xylografier utført i Norge. "Hassel-Nødder" utkom posthumt med xylografiske illustrasjoner etter Adolph Tidemands og Johannes Flintoes tegninger. Andreas Aubert har gjort rede for måten Wergeland selv laget direktiver og forlegg for tegningene, og Erik Henning Edvardsen har fortalt hvordan det gikk til at han fikk høre om at xylografen Hans Peter Hansen var kommet til Christiania med et dansk teaterselskap. Wergeland sendte bud på Hansen og tok den lovnad av ham at han skulle bli i byen og lage tresnittene for boka. Gjennom dette arbeidet kom Hansen, ved også å få lært opp den første norske utøver av xylografikunsten, Haakon Adelsten Lunde, til å etablere xylografikunsten i Norge. "Hassel-Nødder" ble senere illustrert av Chrix Dahl. Knut Røed. Knut Røed (født 1961) er en norsk økonom og seniorforsker ved Frischsenteret for Samfunnsøkonomisk forskning ved Universitetet i Oslo. Han tok doktorgrad (dr. polit.) ved Universitetet i Oslo i 1998. Han har særlig forsket på arbeidsmarkedsøkonomi, arbeidsledighet, tilbud av arbeidskraft, pensjonsreformer, trygdeøkonomi og mikroøkonomi. I 2009 ble han med i det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget, eller Velferds- og migrasjonsutvalget. Utvalgets rapport ble lagt frem i mai 2011. Røed har argumentert for at Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ikke har kraftige nok virkemidler til å få ned sykefraværet og har anbefalt økt bruk av gradert sykemelding. Han har deltatt i forskningsprogrammet som evaluerer Nav-reformen. Her har forskningsgruppen han har deltatt i sammenlignet resultater fra kommuner som hadde Nav-kontor med andre som ennå ikke hadde etablert slike. Resultatet av denne studien var at Nav-reformen hadde ført til dårligere arbeidsformidling og integrering i arbeidslivet i kommunene som hadde innført reformen. Røed har også forsket på bruk av trygdeytelser blant innvandrere. Ved å koble folkeregisteret, trygderegister og arbeidstakerregister har han fulgt utvikling i blant innvandrergrupper av forskjellig nasjonalitet over tid etter hvor mange år de har bodd i landet. 1. FC Union Berlin. 1. FC Union Berlin er en tysk fotballklubb stiftet januar 1966, og spiller sine hjemmekamper på "An der Alten Försterei" i Berlin-Köpenick. De siste årene har de vært i 2.Bundesliga. Høydepunkter er tysk cupfinale mot FC Schalke 04 og 8-0 seier over erkerivalen FC Dynamo Berlin. eksterne lenker. Berlin Union Berlin Grevelingendemningen. Grevelingendemningen ("Grevelingendam") forbinder Bruinisse på Schouwen-Duiveland i den nederlandske provinsen Zeeland med Oude Tonge på Goeree-Overflakkee i Zuid-Holland. Den er 6 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Grevelingen og Krammer. Grevelingendemningen er den fjerde av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: "Deltawerken"). Den er en sekundær demning som først og fremst ble bygget for å forhindre at strømmen ble for sterk i Zijpe når Brouwersdemningen ble bygget. Fra starten i 1958 frem til den offisielle «åpningen» av demningen og riksvei "N59" som forbinder provinsene 1. april 1965 hadde syv år gått. Grevelingendemningen ble åpnet av minister van Aartsen. Ved byggestart var Grevelingendemningen Nederlands lengste demning. For å realisere den ble ulike byggemetoder tatt i bruk. På grunn av forholdene måtte den deles i tre ulike deler: fra Bruinisse til Oude Tonge er det først smalt og dypt, deretter kommer sandbanken som kalles "Plaat van Oude Tonge" og det siste stykket er bredt og grunt. Teknisk sett ville man begynne med å gjøre sandbanken høyere, så skulle caissons stenge den første, dype delen, før den grunne delen ved Oude Tonge delvis ville bli stengt ved at man la en demning av betongblokker. Til slutt ville en sluse og bro bli anlagt ved Bruinisse. For å transportere betongblokkene til rett sted, ble en kabelbane bygget. Design og konstruksjon. Løsning 1 og 2 hadde tre store ulemper: demningen ville måtte passere over tre dype deler av Grevelingen; den ville bli for lang i forhold til kostnadene forbundet med byggingen og den ville bli bygget på et sted der vannstrømmene stadig varierte. Dette siste kunne føre til at fjordbunnen under demningen kunne bli skylt bort. Løsning nummer to hadde fordelen at Oude Tonges havn ikke ble berørt av demningen. Den tredje løsningen var kortere og også billigere enn de to første da den gjorde bruk av en sandbanke ("Plaat van Oude Tonge"). Den fjerde muligheten var en variant av den tredje, men her ville det bli bygget to demninger i steden for en. Etter å ha overveiet konsekvenser og kostnader ble den tredje løsningen valgt, den var den billigste og korteste. Sluse og bro. Grevelingensluis ligger ved Bruinisse. Man forventet at den ville bli brukt først og fremst av fiskebåter, mindre transportskip, fritidsbåter og transporter til Brouwersdemningen som skulle bygges etter at Grevelingendemningen var ferdig. Størrelsen, 125 x 16 meter og en dybde på 5,5 meter, ble basert på transportene til Brouwersdemningen da man ikke ventet større skip enn disse. Slusen er bygget i armert betong, med dører av stål. I dørene er det et antall luker som kan åpnes slik at vannet fremdeles kan strømme mellom Grevelingenmeer og Krammer. På samme sted ble også en bro bygget, demningen skulle tjene som veiforbindelse Zeeland og Zuid-Holland. Broen er 14,25 meter bred, der 11 meter er reservert for biler og 3,25 for syklister. Broens underside ligger 6,5 meter over havnivå, slik at den ikke trenger åpnes mer enn strengt tatt nødvendig. Den ble tatt i bruk 18. juni 1962. Senere, i 1984, ble "Flakkeese Spuisluis" anlagt ved Oude Tonge. Denne ble satt inn i demningen for å gjøre det mulig å regulere vannstanden i Krammer, slik at oversvømmelser (for eksempel ved mye nedbør) kan unngås. Minnesmerke. På sørsiden av demningen, på grensen mellom Zeeland og Zuid-Holland, står fremdeles et av ankerpunktene for kabelbanen. I 1994-'95 ble det renovert i regi av et antall bedrifter, og 19. januar 1995 ble det overdratt til Rijkswaterstaat (det nederlandske direktoratet for offentlige arbeider og vannforvaltning). Slaget ved Gergovia. Slaget ved Gergovia ble utkjempet i 52 f.Kr. ved Gergovia (dagens Gergovie, Frankrike). Slaget stod mellom den romerske republikk, ledet av prokonsul Julius Cæsar, og galliske styrker, ledet av Vercingetorix. Slaget ble vunnet av gallerne. Gergovia Campbellerslaget. Campbellerslaget var et teaterslag ved andre framføring av Henrik Wergelands dramatiske arbeid "Campbellerne" 28. januar 1838. Framføringen av syngespillet "Campbellerne" fikk Wergelands kulturpolitiske motstandere gjennom flere år, Intelligenspartiet eller «Troppen» (de konservative studentene), til å mobilisere til pipekonsert. De mente at forestillingen var en skam for teateret, skjønt stykket var fullstendig uskyldig og ikke vanskelig å forstå. Wergelands støttespillere, de såkalte «klapperne» slo seg sammen mot «piperne», og klapperne vant. Forestillingen endte med slagsmål i og utenfor teatret. For Wergeland var Campbellerslaget en stor seier, for motstanderne et komplett nederlag. Deres hensikt hadde vært å vippe ham av pinnen med et «coup de main», men de konstaterte at den store publikumssympatien var på hans side. Etterpå hevnet taperne seg i Den Constitutionelle med en serie artikler ved Peter Jonas Collett. Han ble senere Wergelands svoger. Henry Morgan. Sir Henry Morgan, i et populært tresnitt fra 1700-tallet.Henry Morgan (født ca. 1635, død 25. august 1688) var en dristig og hensynsløs pirat av walisisk opprinnelse som fikk et navn i Karibien som leder for sjørøvere og kapere. Bakgrunn. Henry Morgan var den eldste sønn av Robert Morgan, en lavadelsmann (væpner) i Llanrhymny i Glamorgan helt syd i Wales. Detaljene fra hans tidligste liv er uklare. Etter sigende ble han som gutt kidnappet i Bristol og solgt som slave til en plantasjeeier på Barbados og kom deretter til Jamaica. Derimot var hans onkel Edward Morgan viseguvernør (Lieutenant-Governor) av Jamaica, det vil si "defacto" nestleder av provinsen, og må ha maktet å få satt ham fri eller han rømte selv. Henry Morgan giftet seg med sin onkels datter, sin kusine Mary. Kaptein. Det er derfor sannsynlig at han var den kaptein Morgan som slo seg sammen med flåten til Christopher Myngs i 1663 og deltok i ekspedisjonen som erobret de spanske bosetningene ved Vildemos, Trujillo og Granada. I 1666 var Morgan kommandør av et skip i Edward Mansfields ekspedisjon som tok øya Old Providence (Santa Catalina), og da Mansfield ble fanget og drept av spanjolene kort tid etter ble Morgan valgt av buccaneerene som deres admiral. Admiral. I 1668 ga guvernøren av Jamaica, Sir Thomas Modyford, ham oppdraget å ta noen spanske fanger på Cuba for å kunne avsløre noen detaljer om et truende angrep mot Jamaica. Med ti skip og til sammen 500 mann gikk Morgan i land på Cuba, erobret og herjet Puerto Principe, og seilte deretter mot den befestede og godt voktede byen Puerto Bello i Panama. Det er sagt at Morgans menn benyttet jesuitter som de hadde tatt til fange som menneskelige skjold da de erobret det tredje og den aller vanskeligste festningen. Den spanske guvernøren av Panama ble forskrekket av den dristige ekspedisjonen og forsøkte forgjeves å tvinge inntrengerne ut, og til slutt klarte Morgan å presse ut en løslatelsessum for å forlate stedet. Kritikk for grusomheter. Disse ekspedisjonene hadde i betydelig grad gått hinsides det oppdrag som Morgan hadde fått og ble fulgt av betydelige grusomheter og overdrivelser, men guvernøren av Jamaica dekket over det hele under begrunnelsen at det var nødvendig for England å ha frie hender til å angripe spanjolene hvor enn det var mulig. I London påsto Admiralitetet offentlig at de var uvitende til hendelsene mens Morgan hans mannskap returnerte til deres base i Port Royal på Jamaica for å feire. Nye ekspedisjoner. Modyford ga imidlertid Morgan et nytt oppdrag mot spanjolene, og han utførte det ved å herje de cubanske kystområdene. I januar 1667 ble Morgans største skip ved en ulykke blåst i filler som følge av en overstadig fest om bord. Morgan og hans offiserer unnslapp uten større men. Herjingen av Maracaibo. I mars herjet han Maracaibo i Venezuela hvor beboerne hadde flyktet da de engelske seilene først ble oppdaget. Morgan tilbrakte en del uker i den venezuelanske bosetningen Gibraltar ved innsjøen Maracaibo hvor han torturerte flere av de rike beboerne for å få avslørt hvor rikdommen var skjult. Da han kom tilbake til Maracaibo lå det tre spanske skip og sperret utfarten til Det Karibiske havet. Likevel klarte han å ødelegge disse, fikk betydelig med skatter fra ett av de spanske skipene som hadde strandet, og presset en stor løslatelsessum for å forlate området. I tillegg klekket han ut en sinnrik plan for et falskt angrep fra land mot festningen som overbeviste guvernøren at han måtte snu kanonene. Dermed kunne Morgan og hans skip seile trygt ut uten beskytning. Tilbake på Jamaica fikk han igjen kritikk for unødvendige grusomheter, men ble ikke straffet av Modyford. Kaper. Spanjolene på siden side handlet tilsvarende og da Morgan fikk en ny kommando, som kommandør for alle krigsskip på Jamaica, og krige mot alle spanske interesser, ødelegge deres skip og havner, betalt ved utbytte tatt fra spanjolene. Morgan og hans mannskap var derfor i juridisk forstand kapere, ikke pirater. Følgelig, etter å ha herjet kysten og innlandet i og på Cuba satte Morgan kursen for Panama. Han gjenerobret øya Santa Catalina den 15. desember 1670 og den 27. desember hadde han også tatt festningen Chagres med det resultat at rundt 300 av garnisonen ble drept. Med 1400 mann dro han oppover elva Chagres og kom fram til byen Panama den 18. januar 1671, beseiret en mye større styrke enn sin egen og tok byen. Tyvgodset ble sagt å ha oversteget 100 000 pund av datidens valuta. Berømmelsen fra dette vågestykket ble opphevet av den sedvanlige herjingen og grusomhetene som hans mannskap utførte på den vergeløse byen. Samtidig hadde England avsluttet sin krig mot Spania, og til tross for at Morgan tidligere hadde mottatt kongelig støtte for sine handlinger mot spanske interesser ble han arrestert og sendt til England i 1672 for stå ansvarlig som pirat. Hans hell snudde seg igjen ved at kong Karl II av England hørte om hans dåder, og adlet ham i 1674 og lot ham returnerte til Jamaica det påfølgende året for få stillingen som nest-guvernør. Alkoholiker. Morgans helse var bortimot ødelagt av drikking og utsvevende liv og det tok til slutt livet av ham. Han døde rik på gods, øyensynlig av tuberkulose, men uten barn. Han ble gitt en helts begravelse ved salutt fra skipene i havnen og fra festningen Fort Charles. Hans hustru Mary arvet ham. Fire år senere, i 1692, ødela et jordskjelv Port Royal, inkludert gravlunden og Morgans grav. Eksterne lenker. Morgan, Henry Morgan, Henry Morgan, Henry Kornsjø stasjon. Kornsjø stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Kornsjø stasjon ligger i Halden kommune, på grensen til Sverige. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Kornsjø stasjon til Oslo S er det 169,20 km. Løvmoen stasjon. Løvmoen stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Løvmoen stasjon ligger i Halden kommune. Stasjonen ble åpnet i 1933, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Løvmoen stasjon til Oslo S er det 167,65 km. Bøen holdeplass. Bøen holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanen. Bøen ligger i Halden kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1933 og nedlagt i 1965. Fra Bøen holdeplass til Oslo S er det 162,30 km. Prestebakke stasjon. Prestebakke stasjon er en tidligere jernbanestasjon på Østfoldbanen. Prestebakke stasjon ligger i Halden kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Prestebakke stasjon til Oslo S er det 158,66 km. Buer stoppested. Buer stoppested er et jernbanestoppested på Østfoldbanen. Stoppestedet ligger i Halden kommune. Stoppestedet ble åpnet i 1916, og var betjent for billettsalg og ekspedering av gods inntil 1959. Da ble stoppestedet nedgradert til holdeplass. Fra 1965 var det ikke lenger persontrafikk ved Buer, selv om det enda noen år gikk an å sende vognlaster med gods hit. Fra Buer stoppested til Oslo S er det 154,79 km. Aspedammen stasjon. Aspedammen stasjon er en jernbanestasjon mellom Halden og Kornsjø på Østfoldbanen. Aspedammen stasjon ligger i Halden kommune. Stasjonen ble opprettet i 1879, mistet passasjertrafikken i 1965 og ble en ubetjent, fjernstyrt stasjon med kryssingsspor i 1975. Kryssingssporet er 760 meter langt. Aspedammen er for tiden eneste kryssingsmulighet mellom Halden og Kornsjø. Stasjonsbygningen fra 1879 er tegnet av Balthazar Lange. Anders Geval Pettersen utgav i 2001 romanen "Stasjonsstedet", som handlet om livet på Aspedammen på 1930-tallet. Pettersen er en tidligere NSB-ansatt som er vokst opp på stedet. Fra Aspedammen til Oslo S er det 150,12 km. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata 2004. Norsk Jernbaneklubb 2004. ISBN 82-90286-28-7 Tistedal stasjon. Tistedal stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Tistedal stasjon ligger i Halden kommune. Stasjonen som opprinnelig het Femsjøen stasjon ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Selve stasjoneen er nedlagt, men den østlige delen av stasjonsanlegget er beholdt som sidespor. Fra Tistedal stasjon til Oslo S er det 140,65 km. Jernbanelinjen mellom Halden stasjon og Tistedal stasjon regnes som en av de bratteste linjestrekningene i landet. Over en avstand av 4 kilometer mellom stasjonene, er høydeforskjellen 93 meter. Dette stigningsforholdet overgås bare av Flåmsbanen. Hafslund holdeplass. Hafslund holdeplass er en nedlagt holdeplass på Østfoldbanen i Sarpsborg kommune. Den var endestasjon for Hafslundbanen frem til 1973. Det er 111,960 km fra Hafslund holdeplass til Oslo S og 78,96 km til Ski stasjon om Østre linje. Historie. En togmeldingstasjon ble åpnet på stedet 15. mai 1926. Denne blir erstattet med en holdeplass i 1933. Holdeplassen har ikke vært i bruk etter at persontrafikken ble innstilt på Østre linje i 2002 Skjeberg stasjon. Skjeberg stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Skjeberg stasjon ligger i Sarpsborg kommune. Stasjonen ble åpnet 2. januar 1879, og lagt ned 29. mai 1983. Fra Skjeberg stasjon til Oslo S er det 119,1 km. Høyde over havet 2,5 meter. Ingedal stasjon. Ingedal stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Ingedal stasjon het tidligere Døle stasjon og ligger i Sarpsborg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1891, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Ingedal stasjon til Oslo S er det 126,1 km. Berg stasjon (Østfoldbanen). Berg stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Berg stasjon ligger i Halden kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Berg stasjon til Oslo S er det 130,930 km. Stasjonen drives idag som godsterminal (Haldenterminalen). Eksterne lenker. Berg stasjon Stasjon Nexus. Stasjon Nexus er en romstasjon som opptrer i flere av historiene til Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, særlig i tilknytning til romskipet Marco Polo. Stasjon Nexus er også navnet på en tegneserie tegnet av Thore Hansen etter manus av Bing & Bringsværd, publisert i ', Bing & Bringsværd, Gyldendal 1976. Serien handler om NASA-astronautene Portobello og Cyrano som i sine forberedelser til en Venusekspedisjon, finner spor som sender dem tilbake i tid og hvor de til slutt finner Atlantis. Rundt 1970 kjøpte ukebladet "Illustrert" tegneserien «Stasjon Nexus», men de måtte legge ned virksomheten, før serien ble utgitt. Deretter ble serien kjøpt av "Vi Menn", som aldri utga den. «Stasjon Nexus» ble noe senere utgitt i «Bobbla». I 1976 ble serien utgitt på ny. Denne gang i Bings og Bringsværds antologi «Åndeskrift» (fra side 112 til side 163). Karl Ernst. Karl Ernst (født 1904, likvidert 1934) var en av lederne for Sturmabteilung (SA). Han ble født i Wilmersdorf i Berlin, og arbeidet som ung mann som pikkolo på et hotell der, og som utkaster på en kafé med et intellektuelt klientell. I 1923 gikk han inn i NSDAP. Han tiltrakk seg raskt lederen Ernst Röhms oppmerksomhet, angivelig ikke minst fordi han hadde utseendet med seg, og kom inn i Röhms indre krets. 4. april 1931 ble Ernst forfremmet til SAs leder for Berlin og Brandenburg. Gjennom Röhms innflytelse ble han valgt inn i Riksdagen i 1932. Tidlig i 1934 ble han forfremmet til SS-Gruppenführer, og han ble samtidig innlemmet i den nasjonale ledelsen for SA. 30. juni 1934 giftet han seg, og brudeparet kjørte til Bremen for å dra videre på bryllupsreise til Madeira. Utenfor Bremen ble han forbikjørt av SS-medlemmer som åpnet ild mot bilen. Han kone og sjåfør ble såret. Han ble tatt av SS-mennene og sendt til Berlin hvor han ble henrettet som en del av utrensningen under De lange knivers natt. Urbanitet. Urbanitet er et uttrykk for bymessighet. Graden av urbanitet styres av menneskelig aktivitet i et avgrenset område. Det er ikke nok at området er tett bebygget eller tett befolket, dersom de yrkesaktive arbeider innen primærnæringene. Summen av tett bebygget, tett befolket og aktivt benyttet areal øker den subjektive opplevelsen og dermed også graden av urbanitet for et område. Bygeografer har ulike typer kategorisering for å måle urbanitet, i nasjoner, i regioner eller kommuner. Begrepet tettsted er utviklet som et verktøy for å måle urbanitet. Tema innen urbanitet kan være byens historiske utvikling, urbant hverdagsliv og senmoderne byutvukling. Om personer. Urbanitet kan også brukes om personer og deres oppførsel. Enkelte personer og deres handlinger kan beskrives som urbane. Aktiviteter som «shopping» og cafébesøk har sin opprinnelse fra urbane strøk og beskrives ofte som urbane handlinger. Rutine for Nemesis. Rutine for Nemesis er et hørespill laget av NRK. Manuset er skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Hørespillet ble første gang sendt høsten 1978 og var en frittstående fortsettelse av "Rutine for ukjent planet". Historien. Hørespillet er utformet som en rapport fra stjerneskipet Marco Polo til Hovedkontroll Jord. Utgangspunktet for historien er at datamaskinen ombord på Marco Polo fanger opp et nødsignal mens skipet er på vei til NGC 4481/5. Besetningen ombord ligger i nedfrosset tilstand. Datamaskinen legger om kursen og når besetningen våkner finner de ut at skipet er i sektor 567651 og er plassert i bane rundt den solløse planeten Nemesis. Nemesis er en såkalt søppelplanet; dens beliggenhet og beskaffenhet gjør den passende som et lagringssted for radioaktive stoffer. Kontrollstasjonen på planeten styres av en robot. Imidlertid, hvert 25 år kommer et kontrollskip for å overhale stasjonen. Besetningen reagerer på å være i bane rundt søppelplaneten; det er et sted det fortelles rykter og historier om. Disse får vi lite kjennskap til. Som datamaskinen på Marco Polo sier: «Historiene er irrasjonelle, ulogiske og blir ikke arkivert.» Besetningen finner ut at nødsignalet stammer fra et stjerneskip av typen Mandeville. Besetningen går ombord og finner ut at mannskapet har vært borte fra skipet i 6 år. Det blir klart at besetningen på Mandeville har dratt ned til Nemesis for å ta en rutinesjekk av kontrollstasjonen der. Hva som siden har skjedd med dem er uvisst. Mannskapet på Marco Polo drar ned til Nemesis for å undersøke hva som har skjedd med kontrollmannskapet. Landingsfartøyet deres blir skadd når de lander på kontrollstasjonen, men ikke verre enn at det kan repareres. På kontrollstasjonen møter de roboten Edgar Allan 16, som har utviklet visse bisarre personlighetstrekk. Den snakker om spøkelser, stemmer og mennesker som dreper hverandre. Det blir snart klart at den forrige kontrollgjengen drepte hverandre. Snart merker besetningen på Marco Polo de fenomener Edgar Allan 16 snakker om. De merker stadig vind inne i den hermetisk lukkede stasjonen, de får hallusinasjoner og mareritt og de stoler mindre og mindre på hverandre. Etter en stund kan besetningen også se hverandres mareritt og bruker det de får se i et hensynsløst forsøk på å bryte ned hverandres selvfølelse. Spørsmålet blir hva og hvem som kan greie å bevare det menneskelige i en slik situasjon. Temaer. Temaene som problematiseres i Rutine for Nemesis er de samme Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har arbeidet med i tidligere verker der Marco Polo er benyttet. Forfatterne undersøker hvordan mennesker reagerer når de settes under press og føler sin identitet og eksistens truet. I Rutine for Nemesis bruker forfatterne en ironisk vri når de lar den eneste rasjonelle representanten for menneskelighet være en maskin. Annet. Som ofte ellers i sin produksjon putter Bing & Bringsværd inn referanser til andre forfattere og oppdagere. Kontrollskipet Mandeville er nok kalt opp etter globetrotteren og reiseskildreren John de Mandeville og Edgar Allan 16 er selvsagt en referanse til Edgar Allan Poe. Man kan også merke seg at den virkelige John de Mandeville var sterkt påvirket av den virkelige Marco Polo. Rutine for ukjent planet. "Rutine for ukjent planet" er et hørespill laget av NRK. Manuset er skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Historien. Stjerneskipet Marco Polo (med besetningen Gaia, Akeron og Jason) blir sendt for å undersøke hvor det ble av stjerneskipet Vasco Da Gama som forsvant i planetsystemet NGC 1099 flere hundre år tidligere. Det siste budskapet som ble mottatt fra skipets sentrale datamaskin var:«Mannskapet borte, årsaken ukjent». Marco Polo lander på planeten NGC 1099/4 og oppdager at planeten er bebodd. Skapningene der er humanoide men mye høyere og blekere enn mennesker på jorden. Besetningen finner etter en stund skipet Vasco Da Gama og greier å få liv i datamaskinen ombord. Det viser seg imidlertid at den er blitt mer eller mindre «senil» og den kan ikke fortelle dem noe de ikke vet fra før av. Besetningen døper planeten Cathay og lærer snart å snakke med cathayerne. Det viser seg snart at disse, til tross for sitt menneskelignende utseende, har en kultur som skiller seg sterkt fra det besetningen oppfatter som typisk menneskelig. De har for eksempel ingen klare skiller mellom fortid og fremtid. De skifter navn etter omstendighetene og vil helst si alt i presens. Når en cathayer vil snakke om en som er død sier han for eksempel: «En jeg husker/en som ikke er her». Når Gaia snakker med en innfødt og spør hva han heter så svarer han: «Jeg heter jeg, Gaia, her». Hvis for eksempel Akeron slutter seg til samtalen vil han svare at han heter «Jeg, Gaia, Akeron her». Som cathayeren sier: «Hvordan kan du hete det samme hele livet? Da er du som en hummer som aldri skifter skall. Hummeren skifter skall». Cathayerne har ingen skrift. Hver gang et dikt eller en sang fremføres, er det for første gang. De tegner vakre bilder på sandstranden som snart fjernes av havet. Vakre treskupturer spikkes og kastes så på bålet som brensel. Det som finnes av muntlige overleveringer, gis en ny språkdrakt hver gang de fremføres. Det viser seg snart at besetningen finner cathayernes kultur skremmende, sløvende og farlig. Datamaskinen ombord deler ikke denne oppfatningen. Gaia spør maskinen:«Hvor ville menneskene vært med en slik innstilling?» Maskinen:«Stenalderen.» Gaia:«Akkurat. Og hvem ønsker det?» Maskinen: «Det er et spørsmål jeg ikke er programmert for.» Etter at besetningen har vært på Cathay en lengre tid har de ikke klart å finne frem til en tilfredsstillende forklaring på hvor mannskapet på Vasco Da Gama har blitt av. Besetningen fremholder at de antagelig har blitt «smittet» av befolkningen på Cathay og rett og slett har blitt cathayere. Maskinen finner ikke denne forklaringen god nok og nedlegger veto når besetningen ønsker å dra fra planeten, noe den har rett til i henhold til skipsvedtektene. Mannskapet og maskinen sender sin rapport til Hovedkontroll Jord, den avsluttes med at kommandøren ombord, Jason, ber Hovedkontroll Jord om tillatelse til å forlate Cathay. Besetningen går deretter i dvale for å avvente svaret fra Hovedkontroll Jord. Tema. I dette stykket brukes et klassisk fortellergrep: ved å innføre en totalt fremmed tenkemåte tvinges vi til å reflektere over vår egen verdensanskuelse. Besetningen på Marco Polo blir provosert og skremt av cathayernes kultur. De tenker uvegerlig på hvordan jorden ville ha vært hvis vi hadde vært på samme måte. Man kunne kanskje mistenke Bing & Bringsværd for å falle for fristelsen til å bruke klisjeen om den edle villmann her. Cathayernes samfunn er uten stress, uten krig; det finnes ingen åpenbar nød og alle er mette. Menneskenes høyteknologiske samfunn kan ikke tilby en slik ro og sikkerhet som cathayerne har. Imidlertid går ikke Bing & Bringsværd i den fellen det ville være å glorifisere det enkle og primitive og sette det opp mot det moderne kjas og mas. Det er verdt å merke seg at navnet Cathay er det gamle riket den historiske Marco Polo gikk i tjeneste for. Kanskje besetningen har rett; at man kan bli smittet av letargi og bekymringsløshet og at dette på ingen måte er gode egenskaper? Ellers er det kanskje verdt å merke seg at den virkelige Vasco Da Gama døde i utlendighet? Rutine for Terra Nova. Rutine for Terra Nova er et hørespill produsert av NRK etter et manus av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Hørespillet ble første gang sendt i 1981. Handling. Stjerneskipet Marco Polo blir omdirigert til sektor 332185 for å lete etter stjerneskipet Nobile som forsvant 600 år tidligere. Besetningen, Gaia, Akeron og Jason, setter seg inn i årsaken til jakten og finner ut at Nobile var et gammel stjerneskip som ble sendt ut fra kolonien 3711/5 med alle barna (400 stykker pluss en håndfull lærere) fra planeten. Bakgrunnen for dette var at man var sikker på at planetens sol ville gå nova og derfor tilintetgjøre kolonien. Imidlertid viste det seg at solen ikke eksploderte. Alle forsøk på å kontakte Nobile feilet. Et helt skip fullt av barn forsvant altså mellom stjernene. Siden dette har kolonien fortvilet forsøkt å få hjelp fra Hovedkontroll Jord for å finne Nobile. Dette har tydeligvis lykkes, selv om det har tatt flere generasjoner. Besetningen på Marco Polo ser ganske kynisk på situasjonen og tolker Hovedkontroll Jords ordre som et rent propagandastunt; igangsatt for å gi organisasjonen et menneskelig ansikt. Besetningen ser det som helt umulig å lokalisere Nobile. Besetningen får 200 år på seg til å utføre oppdraget. Datamaskinen anslår sannsynligheten for å finne Nobile til å være rundt 5 prosent. Allikevel finner de skipet Nobile. Etter 54 år lokaliserer de skipet i sirklingsbane rundt planeten NGC 1060/1. Skipet er ikke funksjonsdyktig. Gaia og Akeron går ombord og finner det tomt og forlatt. Besetningen forstår at menneskene på Nobile har dratt ned til planeten skipet går i bane rundt. Gaia og Akeron lander på planeten med et landingsfartøy og oppnår snart kontakt med menneskene der. Ganske forfjamset må de konstatere at hele befolkningen ikke består av andre enn barn og ungdommer. Når de spør hvor de voksne er, får de til svar at alle er dratt til jorden. Snart viser det seg at barna ser på jorden som et slaraffenland der alle er mette, kan fly og er evig lykkelige. Når Gaia og Akeron ikke samstemmer i dette reagerer barna med fiendtlighet og sinne. Samtidig snakker barna stadig om at noen av dem snart også skal reise til jorden. Når de blir spurt om hvordan dette skal skje peker de på et lekeromskip av tre som de har bygget. Det viser seg at når barna har nådd en viss alder er det forventet at de skal reise til jorden. Dette skjer etter rituelle regler og barn som motsetter seg å reise blir drept. Mannskapet sliter med å forstå samfunnet. De leter fortsatt etter voksne, særlig Akeron er overbevist om at de holdes skjult et eller annet sted på planeten. Klimakset nåes i det Akeron finner en av de avdøde lærerne, inne i en haug som er tabu. Det viser seg at «haugen» er et gammelt landingsfartøy. Akeron ser for seg hvordan den siste læreren har sittet med barna rundt seg og fortalt eventyr om et fantastisk sted der alle har det godt. Dette stedet har hun kalt «hjem» og «jorden». Samtidig deltar Gaia i ritualet som skal sende en gruppe barn til jorden. Det viser seg at ritualet består i at barna går inn i treromskipet og at det deretter settes fyr på. I generasjoner har altså barna på planeten begått rituelt selvmord i det de har nådd en viss alder, i den tro at de da kommer til jorden. Besetningen på Marco Polo forstår at denne situasjonen overskrider deres ressursser og ber Hovedkontroll Jord om at de setter inn en gruppe samfunnsingeniører for å redde barna på planeten. Tema. Stykket problematiserer her forholdet mellom barn og voksen. Er det slik at barn er edlere enn voksne eller vil de uvegelig forfalle til et primitivt og overtroisk nivå uten veiledning av voksne? Man kan også se stykket som en parallell til omsorgssvikt. Barna på "Den nye jorden" er overlatt til seg selv og er tvunget til å finne sin egen vei. Denne veien fører inn i drap og pinsel, men hvilket alternativ hadde de? Stykket anklager også de voksne indirekte for å ha ført barna inn på denne feilslåtte veien. Lærerne som har vært med barna har trøstet dem og seg selv ved å fortelle om en jord som de skulle komme til. Slik har de skapt forestillinger som med årene har blitt mer og mer forvridd og som har gjort barna hjelpeløse i forhold til faktisk å skape et fungerende samfunn. Barna har, forlatt og med fragmenterte kunnskaper, søkt å finne mening i tilværelsen. Slik blir de også et bilde på menneskeheten generelt og forsømte barn spesielt. Annet. Akkurat som i hørespillet Rutine for ukjent planet (der vi foruten Marco Polo også treffer på skipet Vasco Da Gama), er det også her med et romskip som er kalt opp etter en kjent oppdager. Skipet Nobile er kalt opp etter italieneren Umberto Nobile. Nepali Congress (Democratic). Nepal Congress (Democratic) (ND(C), "Nepals Kongressparti (demokratisk)") er et politisk parti i Nepal, som oppsto ved en sprengning i Nepals Kongressparti våren 2002. ND(C)s leder er Sher Bahadur Deuba. Det rekner seg som et moderat sosialdemokratisk parti. Forhistorie. Bishweshwar Prasad Koirala (også kjent som BP) er Nepals Kongresspartis stifter og viktigste historiske leder. Da han lå på dødsleiet i 1982 utpekte han en troika av tre partiveteraner til å lede partiet etter ham. De hadde vært BPs nære medarbeidere fra 1940-tallet: "Ganesh Man Singh", Krishna Prasad Bhattarai og Girija Prasad Koirala (kjent som GP), BPs yngre bror, som også hadde fungert som en slags privatsekretær for ham. I det store demokratiopprøret mot det kongelige diktaturet Jana Andolan 1990, var Nepals Kongressparti den store vinneren. "K.P. Bhattarai" var statsminister i overgangsregjeringa etter at diktaturet falt, og Kongresspartiets statsministerkandidat til parlamentsvalget i 1991. Men i dette valget blei han overraskende slått ut av parlamentet av den unge og ukjente partisekretæren Madan Kumar Bhandari i det nye, moderate kommunistpartiet som blei kjent som UML. Dette åpna veien til at G.P. Koirala blei statsminister. Han satte ut K. P. Bhattarais tilhengere fra regjeringa og andre posisjoner, og det utvikla seg en voldsom partikamp mellom Koirala og de to andre lederne i Kongressen, K.P. Bhattarai og G. M. Singh. Enda Kongresspartiet hadde reint flertall i parlamentet førte partikampen til at Koirala-regjeringa kom i mindretall. Koirala utskreiv nyvalg i 1994, der partiet for første gang blei nest størst etter UML. Ingen partier hadde flertall. Kongresspartiet kom tilbake i etter under et år med UML i mindretallsregjering. Men denne gangen sørga Koiralas motstandere for at den yngre Sher Bahadur Deuba blei Kongressens statsminister. Dette innleda en periode på 7 år med voldsomme partikamper i Kongresspartiet, der K. P. Koiralas og... Singhs tilhengere støtta Debua, I parlamentet blei disse 7 åra også kaotiske. Alle de tre største partiene splitta seg i to fraksjoner som sloss mot hverandre om regjeringsmakta. De fungerte som 6 stridende partier som allierte seg med snart en, snart en annen part for å få has på hovedmotstanderen, som vanligvis var den andre fløya av det egne partiet. Dette førte til at det i praksis blei umulig å skape stabile regjeringer, sjøl etter at Nepals Kongressparti fikk igjen reint flertall ved valget i 1999. I denne perioden med svingdørsregjeringer som sjelden satt så lenge som et helt år, blei fiendskapet mellom Koirala og Debua stadig hardere. Deuba skyver ut Koirala fra regjeringa i 2001. I 2001 satt GP Koirala som statsminister. Maoistpprøret vokste kraftig og hadde blitt et akutt problem som dominerte nepalsk politikk. NKP (Maobadi) hadde sagt seg villig til forhandlinger, men neka å snakke med Koirala, som de så som en politiker med et særlig ansvar for kommunistforfølgelser. (Prachanda kalte på denne tida Koirala for Hitler.) Våren 2001 arbeidet både opposisjonen, NKP (Maobadi), opposisjonen i Kongressen og kanskje også kong Birendra og hæren for å bli kvitt Koirala. I juni blei kong Birendra og hele hans familie – inklusive kronprinsen – drept i en mystisk massakre i slottet i Kathmandu. Birendras yngre bror, Gyanendra, blei plutselig konge, Like etter det satte maoistene inn noen voldsomme militære angrep som førte til at Koirala måtte gå. Den nye kongen utnevnte Deuba til statsminister. 23. juni proklamerte Deuba våpenhvile, maoistene svarte straks med å si seg villig til forhandlinger. Ut over høsten virka det som om Deuba trodde at det nå var realistiske muligheter for å få til fred. I denne perioden sto han fram som en mer moderat og fredsvennlig politiker enn Koirala, som hadde forsøkt å framstille seg som en hauk i sin regjeringsperiode. Våpenhvilen bryter sammen og krigen blir voldsommere. Men i november erklærte Prachanda at forhandlingene ikke førte til noe, og opprørerne starta borgerkrigen igjen. For første gang gikk de til angrep på militærforlegninger, Nå slo Deuba helt om. Han erklærte at maoistene hadde fart med lureri, og 26. november svarte han med unntakstilstand. Pressesensur blei innført. Aviser og organisasjoner som var positive til maoistopprøret blei for første gang forbudt. I denne innskrenkinga av de demokratiske fri- og rettighetene blei også mange som ikke sympatiserte med maoistopprøret ramma. Det samme skjedde i den kraftige opptrappinga av krigen. Deuba fikk nå støtte av stormaktene for å knuse opprøret, særlig fra India og USA. Tapstallene gikk opp, og menneskerettighetsorganisasjonene begynte å rapportere om sterk økning i brudd på menneskerettigheter, De kritiserte begge sider, men understreka at det store flertallet blei drept av hæren og politiet, som også fikk skylda for et stort antall "forsvinninger", tortur og voldtekt. Partisplittelsen i mai 2002. Unntakstilstanden måtte fornyes i parlamentet hver 3. måned. Ved første fornyelse i februar støtta både hele Kongresspartiet og de moderate kommunistene i UML fornyelsen (bare de kommunistiske småpartiene stemte mot). Men andre gang så Koirala sjansen til å få has på Deuba. I mai 2002 erklærte både han, som leder av Kongresspartiet, og UML at de ville stemme nei. Koirala fikk gjennom et pålegg om at Deuba å forklare seg for partiledelsen, fordi han forsøkte å fornye unntakstilstanden i strid med vedtak i partiet. Deuba svarte med å oppløse parlamentet 22. mai og erklære at valg skulle holdes innen 1/2 år. 27. mai brukte han unntaksbestemmelser i grunnlova fra 1990 til å forlenge unntakstilstanden med 3 måneder ved regjeringsdekret. Deuba svarte med å bruke unntaksbestemmelser i grunnlova fra 1990 for å gå utenom parlamentet og med støtte av kongen, fornye unntakstilstanden ved dekret. 23. mai blei Deuba suspendert fra Kongresspartiet, og 26. mai blei han ekskludert. Deubas tilhengere erklærte seg til gjengjeld som "Det sanne Kongresspartiet" og ekskluderte Koirala. Partiet var nå splitta i to deler, som begge hadde støtte av omtrent halvparten av Kongressens delegater i nasjonalforsamlinga. Kongresspartiets flertall fra 1999 var vekk, og UML tok for andre gang over som parlamentets største parti. Seinere på året erklærte en domstol at Koiralas fløy hadde den lovlige retten til å kalle seg Kongresspartiet. Deubas fløy stifta da formelt et nytt parti, som de kalte "Nepali Congress (Democratic)". Deuba mot demokratiet 2001 til 2002. I sin regjeringstid på drøyt et år fra sommeren 2001, gjennomførte statsminister Deuba en serie tiltak som kom til å bli skjebnesvangre for det parlamentariske demokratiet. Gjennomføringa av unntakstilstanden og utvidelsen av krigen førte til en kraftig forverring av situasjonen både for formelle og reelle menneskerettigheter. Journalister og aviser var av de som blei ramma. Nepal begynte nå også å nærme seg verdenstoppen i "forsvinninger". Våren 2002 hadde Deuba stoppa nyvalg til tusener av lokale kommunestyrer. Isteden avsatte han de valgte lokale parlamentene, og satte inn representanter for statsbyråkratiet i Katmandu isteden. (Et flertall av de lokale kommunestyrene var beherska av UML, som vant lokalvalget i 1996. Ved å oppløse parlamentet og bruke unntaksbestemmelser i mai 2002, bidro han nå til at også parlamentet fra 1999 blei skjøvet tilside. Deuba fortsatte som statsminister etter partisplittelsen, som representant for det nye mindretallspartiet NC (D). Men det utsatte nyvalget begynte å nærme seg, og Deuba så ikke fram til det med særlig glede. 4. oktober 2002 foreslo han derfor for kong Gyanendra at paramentsvalget skulle utsettes på ubestemt tid, og Deubas regjering skulle fortsette ut fra ekstraordinære fullmakter. Kong Gyanendra svarte med å avsette regjeringa og ta makta sjøl. Gyanendra erklærte at Deuba ikke hadde klart å gjøre jobben sin, og at han derfor måtte bruke sine unntaksrettigheter til å ta over. Det Deuba ser ut til å ha sett bort fra, var at kong Gyanendra sjøl hadde antidemokratiske politiske ambisjoner. Gyanendra var ingen tilhenger av parlamentarisk demokrati, men ønska å gjeninnføre et diktatorisk kongestyre som i tida mellom det kongelige statskuppet i 1960 og demokratiopprøret i 1990. Nå hadde Deuba rydda veien for ham, ved å skritt for skritt avvikle de demokratiske rettighetene, oppløse alle folkevalgte forsamlinger, og som demokratisk valgt statsminister ta i bruk unntakslover som underminerte parlamentarismen. Når Deuba tilslutt kompromitterte seg ved å foreslå nyvalg utsatt på ubestemt tid, så kongen muligheten til å bli kvitt ham og sjøl ta makta. Deuba var på denne tida meget upopulær, så Gyanendra rekna neppe med sterke reaksjoner. På gata i Kathmandu var folk likegyldige da nyheten kom om at Deuba var avsatt. NC(D) under perioden uten parament 2002 til 2005. Han utpekte regjeringer med statsministre som hadde liten støtte, og derfor blei desto mer avhengig av kongehuset. Når en statsminister blei politisk utslitt, kasta kongen ham tilside og innsatte en ny av samme typen. Gyanendra begynte med å utpeke Lokendra Bahadur Chand, leder for monarkistpartiet RPP(Chand) som hadde falt helt ut av parlamantet etter 1999. Rivalene i Nepals Kongressparti og UML slutta seg sammen med de fleste mindre parlamentariske partiene i en protest mot denne styreforma. I denne sammenslutninga deltok ikke NC(D) Etter Chand utnevnte kongen Surya Bahadur Thapa, en mer moderat og sjølstendig rojalist som leda RPP(Thapa), den fløya av monarkistpartiet som blei representert i 1991. Etter at Thapa heller ikke var tjenelig mer, gikk Gyanendra 3. juni 2004 tilbake til å utnevne Sher Bahadur Deuba, den statsministeren han sjøl hadde kasta i 2002. Deuba og hans parti lot seg villig bruke til å danne regjering. Nå brøyt også UML ut av fronten som protesterte mot Gyanendras kupp i 2002, og gikk inn i regjeringskoalisjonen. NC(D) stilte seg dermed i denne perioden i tjeneste for Gyanendras gradvise avskaffing av det parlamentariske demokratiet, ved å være villig til å ta regjeringsansvar for ham. Partiet sto fram nærmest som det største av monarkistpartiene i 1999-parlamentet. Utover høsten 2004 vokste likevel motsetningene mellom Gyanendra, Deuba og regjeringa. Gyanendra ønska nå nyvalg. Deuba, hans NC(D) og de andre parlamentariske partiene var absolutt mot det. Partiene var meget upopulære på grunn av indre strid og korrupsjonsaffærer. Maoistene hadde dessuten jagd dem ut fra de fleste valgkretsene der de var blitt innvalgt i 1999, så de fleste parlamentsmedlemmer hadde ikke vært i kontakt med velgerne sine på flere år. Deuba var leder for et parti som aldri hadde stilt til valg, og ville slett ikke risikere noen nyvalg i denne situasjonen. Dette bidro til at Gyanendra bestemte seg for å gjøre et nytt statskupp og ta resten av den politiske makta. 1. februar 2005 avsatte han Deuba og hans regjering, og innsatte seg sjøl i statsministerens posisjon isteden. NC(D) under Gyanendras diktatur. Det var nå klart at Gyanendra planla å skape et kongelig diktatorisk system som likna på det som hans far, kong Mahendra, skapte etter statskuppet i 1960. Mens Mahendra kalte diktaturet sitt et pariløst Panchayat-demokrati, planla Gyanendra et system der bare rojalistiske partier loyale mot ham stilte opp. Dette var ei krigserklæring mot de parlamentariske partiene. Tross alle tidligere rivaliseringer slutta de seg sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, der også NC(D) var med sammen med den tidligere dødsfienden, Kongresspartiet. Sommeren 2005 var det klart at Sjupartialliansen holdt på å danne en allianse mot kongen sammen med NKP(Maobadi). Denne alliansen blei formalisert offentlig ved at de to partene undertekna en 12-punkts avtale på et møte i Delhi, India i November 2005. I Sjupartialliansen dominerte de to gamle rivalene Nepals Kongressparti og UML. De gjennomførte bl.a. forhandlingene med maoistene i Delhi. NC(D) var politisk ganske passivt. Noen kommentatorer trodde det kom av at Deuba i juli 2005 blei dømt til to års fengsel for korrupsjon, og dermed mista den daglige ledelsen av partiet. De pekte også på at da Deuba overraskende kom ut av fengselet i mars 2006, nekta plutselig NC(D) å undertekne ei ny felleserklæring som Kongressen, UML og NKP(Maobadi) hadde forhandla fram i Delhi. Noen mente at han var løslatt av kongen for å hindre samarbeidet mellom Sjupartialliansen og maoistene. NC(D) i Sjupartialliansens regjering. Etter at parlamentet fra 1999 (som NC(D)s leder Deuba hadde oppløst 22. mai 2002) blei gjeninnkalt, gikk NC(D) inn i Sjupartialliansens regjering. Den var leda av erkefienden G. P. Koirala. Dette var første gang etter partisplittelsen at Nepals Kongressparti og NC(D) deltok i samme regjering. NC(D) hadde i mai 2006 to ministre. I mai utsatte parlamentet et vedtak om å frata kongen politisk makt. I følge ryktene skyldtes det at NC(D)s partileder Deuba bl.a. ikke ønska at kongen skulle fratas makta over hæren. Deuba benekta dette, men mange trodde på ryktene likevel. Dette førte til voldsomme demonstrasjoner, og vedtaket blei gjort få dager seinere. Uansett om historia om Deubas motstand mot vedtaket er sann eller ikke, så uttrykker historia en politisk sannhet: Kretser innafor NC(D) blei ansett for å være Sjupartialliansens mest høyreorienterte, kongevennlige og USA-vennlige fløy. Prosjekt Dracos. Prosjekt Dracos er et hørespill laget av NRK. Manuset er skrevet av Bing & Bringsværd. Det ble første gang sendt 5. februar 1996. Historien. Stjerneskipet Marco Polo omdirigeres til planetsystemet rundt stjernen Dracos Omega for å foreta rutinekontroll av planetsystemet. Grunnen til dette er at koloniseringsskipet Tasman drog til dette systemet mange hundre år tidligere for å finne en planet som var egnet til terraforming. Marco Polo går inn i bane rundt planeten Dracos Omega 3 da dette virker som den best egnede planeten for kolonisering. Stjerneskipet Tasman fraktet 461 mennesker i dvale, tusenvis av frø og 3 alternative økosystemer. Allikevel regner datamaskinen på Marco Polo det som svært usannsynlig at noen terraforming har forekommet. Imidlertid finner besetningen liv på Dracos Omega 3, som viser seg å være en tropisk planet. De får kontakt med store intelligente øgler. Det viser seg snart at øglene er hjemsøkt av stadige angrep fra skapninger de omtaler som «De Blodrøde». Disse skapningene terroriserer øglene ved å knuse eggene deres; noe som strengt tatt er et forsøk på etnisk rensing. Det viser seg snart at «De Blodrøde», som omtaler seg selv som «Pippls» ikke er noe annet enn deformerte etterkommere av de opprinnelige passasjerene på Tasman. Deres forfedre opplevde at terraformingen gikk galt, teknologien sviktet og snart falt de tilbake til stenaldernivå. Også språket mistet de gradvis; «people» ble til «pippls» for eksempel. Besetningen på Marco Polo finner seg i en konflikt mellom lojalitet til sin egen, fiendtlig innstilte art og lojalitet til en fremmed, men fredelig rase. Tema. Bing & Bringsværd utforsker i dette stykket temaer de har jobbet med før: hva betyr det å være menneskelig? Kan det være slik at andre enn menneskearten faktisk kan være mer menneskelig enn oss? Når slutter vi å være menneskelige? Dessuten tar stykket opp problemene rundt genmanipulering. Forfatterne stiller spørsmålet: Kan livet virkelig styres? Navnet på koloniseringsskipet Tasman bringer tankene hen til Tasmania, der nesten alle de opprinnelige beboerne ble utryddet på 1800-tallet. En roman som kan sammenlignes med stykket er Michael Crichtons Jurassic Park. Adolf Wagner. Adolf Wagner (født 1. oktober 1890, død 1944) var NSDAPs gauleiter for Øvre Bayern, hadde flere ministerposter i Bayern og var under andre verdenskrig riksforsvarskommissær. Wagner ble født i Algringen i Lothringen. Under første verdenskrig gjorde han tjeneste som offiser. Etter krigen meldte han seg tidlig inn i NSDAP, og ble utnevnt til gauleiter for Øvre Bayern. Han støttet ølkjellerkuppet i 1923 og ble senere oppnevnt som seremonimester for de årlige 9. november-markeringene for kuppforsøket. I 1933 ble han innenriksminister og visestatsminister i Bayern, og han var også representant i Riksdagen for valgkretsen Bayern-Schwaben. To år senere ble han innlemmet i Adolf Hitlers personlige stab i Det brune hus i München, etter at han i 1934 hadde hatt ansvaret for utrensningen av SA-medlemmer i München under De lange knivers natt. I 1936 ble han utnevnt til utdannings- og kulturminister i Bayern. Han gjennomførte da den nazistiske kampen mot den katolske kirkes selvstendige skolevesen i Bayern slik at de alle sammen ble omgjort til «samfunnsskoler». Prosessen hadde skutt fart i 1937 etter at pave Pius XII forsømte den nasjonalsosialistiske ideologi i sin tyskspråklige encyklika Mit brennender Sorge, og var fullført før utgangen av 1938. Ensrettingen hadde startet tidligere med en ideologisk kampanje koblet med pressmidler for å få foreldrene til å sende sine barn til nazikontrollerte skoler. Politikken ble fordømt fra prekestolen av kardinal Michael von Faulhaber. I september 1939, kort tid etter utbruddet av andre verdenskrig, ble han utnevnt til riksforsvarskommisær for militærdistrikene VII og XIII. Wagner irriterte Hitler i 1941 da han insisterte på å fjerne kors fra skolene i Bayern. Denne avgjørelsen provoserte katolikker ikke bare i Bayern, men i hele Tyskland. Dette ble, sammen med den katolske motstand mot eutanasiprogrammet, sentralt ansett som alvorlig, idet landet var i krig og man ved tiltakene risikerte å svekke lojaliteten til regimet fra en stor nasjonal minoritet. Motstanden mot denne ordren var så stor at Wagner måtte trekke tilbake ordren. En sjelden og vellykket folkelig motstand mot beslutninger under det tredje riket. Wagner fikk slag i 1942 og døde to år senere. Han fikk en statsbegravelse, som var den siste hvor "Blodfanen" ble vist offentlig. Erik Hivju. Erik Hivju (født 24. september 1947) er en norsk skuespiller. Han har mottatt flere utmerkelser og fikk Amandaprisen i 1988, Teaterforeningens stipend og Nationaltheatrets venners stipend i 1994. Han har vært engasjert ved Nationaltheatret siden 1968, og har hatt en rekke større og mindre roller, blant annet i flere av Henrik Ibsens skuespill og andre klassikere. I 2009 spilte han tittelrollen i John Gabriel Borkman ved Trøndelag Teater, hvor også sønnen Kristofer var med. Han er også kjent for rollen som Pozzo i Vente på Godot av Samuel Beckett. Han gjorde seg også bemerket i rollen som Sigmund Freud i Gjesten av Éric-Emmanuel Schmitt. Erik Hivju er sønn av skuespiller Inger Worren (25. desember 1908 – 20. september 1997) og far til skuespiller Kristofer Hivju. Hivju er også en mye brukt lydbokinnleser. Han har blant annet lest inn trilogien om Bjørn Beltø av Tom Egeland og Idioten av Fjodor Dostojevskij, hvor han også spilte rollen som Rogosjin i Oslo Nye Teaters oppsetning i 1996. Han har også lest inn bøker av forfatterne Dan Brown og Arto Paasilinna. Bab Christensen. Barbra Karine Kolstad, kjent som Bab Christensen, (født Barbra Karine Christensen 8. januar 1928) er en tidligere norsk skuespillerinne som var ansatt ved Det norske teater i en årrekke. Christensen var elev ved Nationaltheatret i 1947. Etter det var hun tilsatt ved Den Nationale Scene (1949–52), ved Nationaltheatret (1952–63), ved Trøndelag Teater (1963–64) og ved Fjernsynsteateret (1964–70). Hun ble så ansatt ved Det norske teater i 1970 og var der til hun gikk av med pensjonen i 1999. Teater. Bab Christensen slo igjennom som Julie i "Romeo og Julie" på Den Nationale Scene i 1951, fulgt av rollen som Hilde i "Fruen fra havet" samme år. Hun spilte senere i flere Shakespeare-roller som Hermia i "En midtsommernattsdrøm" på Nationaltheatret (1958) og Lady Macbeth i "Macbeth" på Det norske teater i 1977. Hun har også vist styrke i realistisk samtidsdrama som blant annet fru Abigael i Arthur Millers "Smeltedigelen" (1953) og Charlotta i O'Neills "Ei natt lengre enn livet" (1991). Hennes innsats i Fjernsynsteatret spenner fra Olga i Sartres "Skitne hender" i 1963 til overlegen i Friedrich Dürrenmatts "Fysikerne" i 1988. Film og TV. Bab Christensen filmdebuterte i 1954 som hovedrolleinnehaver i "Heksenetter" og fikk en ny hovedrolle i thrilleren "På slaget åtte" (1957). Hun har ellers hatt notable filmroller i "Stevnemøte med glemte år" (1957) og i "Ture Sventon - Privatdetektiv" (1972). Bab Christensen TV-debuterte i 1963 på Fjernsynsteatrets oppsetning av "Skitne hender". Mest notablel er kanskje hennes rolle som Fru Sørby i NRK Fjernsynsteatrets legendariske oppsetning av "Vildanden" i 1970. I perioden 2000-2001 hadde hun rollen som Inga-Lill i TV-serien "Soria Moria" på NRK. Personlige forhold. Bab var gift med skuespiller Lasse Kolstad. De har ett barn sammen. Teaterkunsten fikk Bab tidlig inn som datter av Halfdan Christensen (1873–1950) og Gerda Ring (1891–1999). Svein Tindberg. Svein Randor Tindberg (født 25. juni 1953 i Oslo) er en norsk skuespiller som har vært en årrekke ved Det norske teater. Tindberg er utdannet ved Statens Teaterhøgskole 1974–76. Han var før det elev ved Det Norske Teatret 1972–74. Teater. Tindberg scenedebuterte ved Det Norske Teatret allerede i 1966 i en barnerolle i stykket "The King and I". Han var fast ansatt der fra 1976 til 1980 og igjen fra 1982. Tindberg hatt mange større roller ved teatret, på 1980-tallet bl.a. Prins Paris i Holbergs "Ulysses von Itachia", Clitandre i Molieres "Lærede damer", samt en rekke kjente Shakespeare-skikkelser. På 2000-tallet har han blant annet hatt roller som Martin i "Bikubesong" (2003), Otte i "Juvikfolke" (2004), tittelrollen i "Ivanov" (2005) og Porfirij i "Brotverk og straff" (2006). Blant internasjonalt kjente roller han har hatt opp gjennom årene kan en nevne Romeo, Hamlet, Gregers Werle, Figaro og Cyrano de Bergerac. Han har også hatt vist talent for musikaler og kabareter som bl.a. Action i "West Side Story". Tindberg har også i perioder vært ved Trøndelag Teater, første gang 1987–89 og igjen fra 2007. Her hadde han på 80-tallet blant annet rollen som Osvald i Ibsens "Gjengangere" og den Elvis-fikserte hovedpersonen i Klaus Hagerups "Heartbreak Hotel". Han hadde våren 2007 tittelrollen i William Shakespeares "Kong Lear" og er i 2008 aktuell i musikalen "Cabaret". Han har også hatt opptredener på Nationaltheatret og Riksteatern i Sverige. Han var dessuten i perioden 1980–81 ansatt ved Fjernsynsteatret. Mest kjent er han imidlertid for fortellerteaterforestillingen "Markusevangeliet" ("Evangeliet etter Markus"), en forestilling som gikk sin seiersgang flere steder i Norge i 1995 og året etter også på Folketeatret i København under Nordiske Teaterdager. For denne denne forestillingen ble han tildelt Kritikerprisen og Telenors kulturpris. Totalt så 75 000 nordmenn de 220 forestillingene da de gikk i 1995 og 96. I 2000 hadde han suksess med oppfølgeren "Apostlenes gjerninger", som trakk stappfulle hus der han fremførte forestillinger. Begge forestillingene var i regi av Kjetil Bang-Hansen. Tindberg har utover skuespill på scenen også gjestet Mostraspelet flere år som Olav Haraldsson (Fra 2005 til 2007 hadde han også regien på stykket). Film og TV. Tindberg filmdebuterte i 1979 i den norske filmen "Rallarblod". Han har etter det hatt viktige roller i filmer som "Kjærleikens ferjereiser" (1979), "Liv og død" (1980) og rollen som Ulv i Liv Ullmanns film "Kristin Lavransdatter" fra 1995. Han har utover det hatt små biroller på film. På TV huskes han kanskje best fra rollen som frustret koneplager i Fjernsynsteatrets oppsetning av "Alma" i 1985, basert en bok av Oskar Braaten. Minken Fossheim var hans motspiller. Stykket ble sendt i reprise i 1996 på NRK. De to spilte også sammen i Fjernsynsteatrets oppsetning av Hans E. Kincks "Når eplene modnes" fra 1981, i regi av Per Bronken. Han hadde også notable opptredener de to miniseriene "Ved kongens bord" (2005) og "Kodenavn Hunter" (2007). Fra 1998 til 1999 var hans fast tekstleser i Egil Svartdahls livssynsprogram "SøndagsÅpent" på TV 2. Tindberg trakk seg fra samarbeidet i 1999 i protest mot at Svartdahls menighet, Filadelfia Oslo, boikottet grupper med homofile medlemmer. Boikotten bunnet i at Oslo Gospel Choirs manager, Ole Edvard Reitan inngikk partnerskap tidligere på året, og at koret derfor ble nektet å opptre i menigheten. Personlige forhold. Tindberg er gift med Jannicke og har to barn. Hans far Snorre Tindberg var scenograf og teknisk sjef ved Det Norske Teatret og Svein Tindberg vokste bokstavelig opp på teatret. Wells Fargo's Red Lantern Award. Wells Fargo's Red Lantern Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som tildeles «den siste hundekjøreren som passerer målgang i Nome». Bakgrunn. Utmerkelsen har vært utdelt helt siden Iditarod startet i 1973. "Well Fargo Bank of Alaska", som tidligere het "The National Bank of Alaska", er prisens sponsor. Vinneren får en rød lanterne, og prisen blir markert ved banketten i Nome dersom det da er klart hvem som er vinneren. Vinnere. John Schultz ble i 1973 den første som vant prisen, og han er med 32 døgn, 5 timer og 9 minutter den som har brukt lengst tid på å bli "Red Lantern". I 1980 vant Barbara Moore som den første kvinne, mens David Straub er den raskeste "Red Lantern" vinner med 14 døgn, 5 timer og 38 minutt. Ingen har ennå vunnet prisen mer enn en gang, og ingen norske hundekjørere har fått denne prisen. Knut Rød. Knut Rød (født 30. juni 1900, død 19. mai 1986) var en norsk jurist og politiinspektør. Han arbeidet i det norske politiet fra 1927 til 1943 og fra 1952 til han gikk med pensjon i 1965. Rød deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig fra 1941 og ble senere beskrevet som «ryggraden i det illegale arbeidet» og som et av de mest sentrale medlemmene i Hjemmefronten. Samtidig organiserte han arrestasjonene av norske jøder i 1942. Han ble i 1948 fullstendig frifunnet for å ha bistått fienden, og retten fremhevet tvert imot hans arbeid i motstandsbevegelsen som svært verdifullt. Dommen har vært mye debattert med ulike synspunkter. Etter krigen arbeidet Rød som politiinspektør og avdelingssjef for vaktstyrken, dvs. det sentrale koordineringsorganet, i kriminalpolitiet i Oslo. Han var også involvert i registrering av kommunister under den kalde krigen. Karriere. Rød var utdannet cand.jur. i 1927 og begynte i kriminalavdelingen i Aker-politiet 10. juni 1927. Høsten 1940 ble han ansatt i Oslo-politiets overvåkningsavdeling. Han ble våren 1941 forfremmet til politifullmektig. 1. juli 1941 ble den eksisterende Overvåkningsavdelingen hvor han arbeidet innlemmet i Statspolitiet. Han ble da forfremmet til politiinspektør og ble leder for dens Oslo/Aker-avdeling, men sluttet i Statspolitiet i september 1943. Han meldte seg i januar 1941 inn i Nasjonal Samling, men meldte seg ut igjen 30. september 1943, etter å ha sluttet i Statspolitiet. Etter andre verdenskrig avsa Eidsivating lagmannsrett i 1948 frifinnende dom hvor det het at innmeldingen i NS i 1941 utelukkende skjedde for å motarbeide okkupasjonsmyndighetene og hjelpe motstandsbevegelsen. Rød ble derfor frifunnet for sitt tidligere medlemskap. Han begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Rød var bl.a. beskjeftiget med overvåkning av kommunister under den kalde krigen. Rolle i arrestasjonene av jøder. Som politiinspektør var Rød ansvarlig for aksjonene mot jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942, da jødiske menn ble arrestert og internert i Norge, og 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet DS «Donau» til Auschwitz. Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». Elleve personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds jurisdiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og de ble utført på en usedvanlig effektiv måte. Frifinnelse for landssvik. Rød ble tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret, men ble fullstendig frifunnet i to rettsrunder i 1946 og 1948 med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser» og at «han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeide, og det har han gjort også». Ved dom i Oslo byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. I retten ble Rød beskrevet av vitner som «ryggraden i det illegale arbeidet» og «den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg». Debatten i etterkant. Av enkelte kriminologer, historikere, journalister, litteraturvitere og kunstnere på den politiske venstresiden har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie. Flere har hevdet at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet. I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av Knut Sveri, som ble publisert i et festskrift til Johs. Andenæs fra 1982, drøftet Sveri inngående Rød-saken og stilte blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til Hjemmefronten var særlig vesentlig. I følge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av arrestasjonene av jødene ble ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art». Jahn Otto Johansen beskrev i sin historiske roman, ”Det hendte også her” (1984), aktivitetene til politiet både i Oslo og Norge ellers. Knut Rød sin aktivitet beskrives tidlig i boken i kapittelet ”Veien til Auschwitz”, s. 15-30. Knut Rød er her anonymisert til "politiinspektør R". Jahn Otto Johansen omtaler også motstandsfolks støtte til Knut Rød, både under jødeaksjonene og i rettssakene som fulgte i kjølvannet av krigen. I en kronikk i "Dagbladet" 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skrev professor i historie Tore Pryser at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn. Per Ole Johansen baserer seg også på Sveris artikkel og skrev avslutningsvis i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren Victor Lind at «Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.» I sin anmeldelse av biografien, «Gunnar Sønsteby – 24 kapitler i Kjakans liv», skrevet av Arnfinn Moland, påpekte Espen Søbye at Gunnar Sønsteby i sin egen bok "Rapport fra Nr. 24" hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien. Han spekulerte så om at Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme, dels fordi de hadde svært tette bånd til ham og dels fordi flere av deres dobbelagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene. I en serie leserinnlegg og kronikker i "Dagblade"t våren 2007 satt litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne Mats Tangestuen og Bjarte Bruland rettssaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel Frankrike og Nederland særmerker Norge seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i Holocaust i rettsoppgjøret. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er i følge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til Straffelovens §47 «Nødrettsparagrafen». Høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn skrev i "Dagbladet" 14. februar 2007 at etter hans mening var «lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs – rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.» Rieber-Mohn skrev videre at den overnevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Stapo. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene – 'medvirket til jødenes undergang', som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.» 21. februar 2007 utdypet Rieber-Mohn og påpekte hva det fremgår fra dommen i lagmannsretten i 1948 at de hadde funnet bevist etter en omfattende bevisførsel. «Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til gasskamrene i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.» I Samtiden 04/2009 gir Rieber-Mohn ytterligere utdyping til argumentene sine. I en kronikk i "Aftenposten" tok redaktør Per Anders Madsen utgangspunkt i Olav Njølstads biografi over Jens Chr. Hauge og spekulerte i hvorfor tiltalen mot Knut Rød ble endret i den andre rettsrunden. I 1948 ble han ikke lenger tiltalt for frihetsberøvelse, bare bistand til fienden, hvilket skulle tilsi at det ville være vanskeligere å dømme tiltalte. Rød hadde vært aktivt deltagende i registrering av kommunister og kommunistsympatisører i privat regi. Dette var aktivitet som regjeringen med Hauge i spissen var sterkt opptatt av og ønsket kontroll over. Knut Rød kunne altså bli en nyttig mann for myndighetene, han hadde vist seg å være en pålitelig og dyktig informant. Men dersom Hauge og overvåkingstjenesten skulle ha kunne nytte av tjenestene til Rød, kunne han ikke bli dømt for landssvik og avskjediget fra politiet, skriver Madsen. Victor Linds statue og striden om denne. Kunstneren Victor Lind, som selv er jøde og unnslapp holocaust, har laget en statue som framstiller Knut Rød som gjør hitlerhilsen iført statspolitiets uniform. Til tross for skarpe protester fra Røds familie bestemte Holocaustsenteret på Bygdøy seg for å stille ut statuen på sine områder. Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og de påpeker dessuten at Rød ikke benyttet uniform. De hevdet videre at dersom enkeltpersoner eller -grupper er uenige i vedtaket som ble fattet i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret, Odd-Bjørn Fure, mener på sin side at det er problematisk å ta slike hensyn til familien. Valaskjold holdeplass. Valaskjold holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (vestre linje). Valaskjold ligger i Sarpsborg kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk. Fra Valaskjold holdeplass til Oslo S er det 108,38 km. Sandesund stasjon. Sandesund stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje), like nord for Sarpsborg. Sandesund ligger i Sarpsborg kommune Sandesund stasjon het inntil 1881 "Alvim". Stasjonen åpnet i 1879, ble fjernstyrt i 1974 og ubetjent i 1980. I 1983 ble Sandesund nedgradert til fjernstyrt stasjon med kryssingsspor uten gods- eller passasjertrafikk. Kryssingssporet er 742 meter langt. Stasjonsbygningen fra banens åpning var tegnet av Peter Andreas Blix, og ble revet i 2006. Fra Sandesund stasjon til Oslo S er det 106,640 km. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata 2004. Norsk Jernbaneklubb 2004. ISBN 82-90286-28-7 Greåker stasjon. Greåker stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Greåker stasjon ligger i Sarpsborg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Greåker stasjon til Oslo S er det 103,070 km. Rolvsøy stasjon. Rolvsøy stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Rolvsøy stasjon ligger i Fredrikstad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1990, men brukes ikke til passasjertransport. Fra Rolvsøy stasjon til Oslo S er det 101,010 km. Stasjonen er idag tilrettelagt for godstrafikk (Østfold Godssenter), men har ikke fast trafikk. Lisleby stasjon. Lisleby stasjon er en nedlagt jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Lisleby stasjon ligger i Fredrikstad kommune. Stasjonen ble åpnet som stoppested i 15. januar 1888 og oppgradert til Stasjon den 1. mars 1917. Lisleby stasjonen ble lagt ned i 1999. Stasjonsbygningen er nå revet. Fra Lisleby stasjon til Oslo S er det 97,750 km. Onsøy stasjon. Onsøy stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Onsøy stasjon ligger i Fredrikstad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, men ble gjort om til et fjernstyrt kryssingsspor i 1983 og er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Stasjonsbygningen ble revet sommeren 2007. Fra Onsøy stasjon til Oslo S er det 86,510 km. Ørmen stasjon. Ørmen stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Ørmen stasjon ligger i Fredrikstad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1914, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Ørmen stasjon til Oslo S er det 82,210 km. Dilling stasjon. Dilling stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Dilling stasjon ligger i Rygge kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Dilling stasjon til Oslo S er det 65,340 km. Såner stasjon. Såner stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Såner stasjon ligger i Vestby kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk etter omlegging til dobbeltspor på ny trasé i 1996. Fra Såner stasjon til Oslo S er det 47,920 km. Hølen stasjon. Hølen stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Hølen stasjon ligger i Vestby kommune. Stasjonen ble åpnet i 1931, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Hølen stasjon til Oslo S er det 46,730 km. Kjenn holdeplass. Kjenn stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Kjenn stasjon ligger i Vestby kommune. Stasjonen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Kjenn stasjon til Oslo S er det 43,900 km. Holstad stasjon. Holstad stasjon er en tidligere jernbanestasjon på Østfoldbanen (vestre linje). Holstad stasjon ligger i Ås kommune. Stasjonen ble åpnet i 1897 og nedlagt i forbindelse med omlegging av banen mellom Ski og Ås i 1994. Menstadbrua. Menstadbrua er ei veibru mellom riksvei 36 og fylkesvei 32 i Skien kommune, Telemark. Seilingsløpet ved Menstadbrua er 40 meter og seilingshøyden er 27 meter. Brua er 170 meter lang og ble åpnet i 1921. Den nåværende brua ble åpnet oktober 1991. Bob Charles. Robert «Bob» James Charles (født 14. mars 1936) er en newzealandsk golfspiller som har vunnet mer enn 70 profesjonelle turneringer og som ble den første venstrehåndsspilleren til å vinne en "major"-turnering. Charles ble i 1998 utnevnt til ridder følgesvenn av New Zealands fortjenstorden. Han ble derved adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. I dronningens nyttårsliste for 2011 ble han utnevnt til medlem av New Zealand-ordenen. Han er også kommandør av Order of the British Empire. Bekkelaget stasjon. Bekkelaget stasjon var en jernbanestasjon på Østfoldbanen i Oslo kommune. Stasjonen ble åpnet i 1879. Den 7. oktober 1953 gikk et jordras der grunnen forsvant under toglinja like sør for stasjonen. Da raset gikk var allerede arbeid i gang med å legge jernbanen i tunnel. På grunn av raset ble arbeidet framskyndet, men det var ikke ferdig før september 1958. Stasjonen ble da nedlagt og erstattet av en holdeplass ved tunnelmunningen. Denne holdeplassen ble nedlagt 1983. Fra der Bekkelaget stasjon lå til Oslo S er det 4,3 km. Omlegging av Østfoldbanen ved Bekkelaget 1958 Loenga stasjon. Loenga stasjon er en jernbanestasjon på et sidespor til Østfoldbanen: Loenga–Alnabrulinjen som ligger like ved Oslo S. Stasjonen, som ble åpnet ca 1925, brukes ikke som stoppested for passasjertransport, men har alltid blitt benyttet som godsterminal. Det ble derfor bygget en linje som går til et annet sted med mye gods i Oslo, nemlig Alnabru, derav navnet Loenga–Alnabrulinjen. Østfoldbanen gikk fra høsten 2006 til høsten 2008 forbi Loenga-området med Loenga stasjon, som en midlertidig løsning i fobindelse med byggingen av E18 i Bjørvika. Harley-Davidson. Grunnleggerne av Harley-Davidson, William A. Davidson, Walter Davidson Sr., Arthur Davidson og William S. Harley Harley-Davidson Motor Company er en amerikansk produsent av motorsykler grunnlagt i 1903 og med hovedkontor i Milwaukee i Wisconsin. Syklene ble populære som racesykler, og har også blitt populære for ombygging til «custom-bikes» og choppere. HD har i mange år blitt brukt av både politi og militære i USA, og er også blitt kjennemerke for såkalte outlaw-bikers (kriminelle motorsykkelbander). Historie. Firmaet ble stiftet av William S Harley og Arthur Davidson etter at William hadde tegnet en motor som passet i en tråsykkel i 1901, 21 år gammel. Walter Davidson, Arthurs bror, slår seg sammen med de to litt senere. Den første sykkelen var en racer med 79,375 mm boring og 88,9 mm slaglengde. Harley Davidson ble snart kjent for sin høye driftsikkerhet. I 1909 ble den første tosylindrede motoren produsert. Den var på 811 cm2 og hadde sylindrene plassert i en V med 45 graders vinkel, noe som også har gitt den det dekkende kallenavnet V-twin motor. Dette var en holdbar konstruksjon, og de produseres fortsatt med denne sylindervinkelen i 2007. Harley-Davidsons motorsykler er kjent for sin særegne motorlyd og klassiske design. Første verdenskrig. I 1917 gikk USA med i første verdenskrig, og myndighetene trengte motorsykler til de militære styrkene. Harley-motorsykler hadde allerede blitt brukt i grensetrefninger mot Pancho Villa, men en motorsykkel hadde aldri tidligere blitt approbert til militær tjeneste. Harley-Davidson leverte over 20 000 sykler til de militære styrkene under første verdenskrig. Ise stasjon. Ise stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Ise stasjon ligger i Sarpsborg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Ise stasjon til Oslo S er det 96,690 km. Mikkelshytta holdeplass. Mikkelshytta holdeplass var en holdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Mikkelshytta ligger i Rakkestad kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1928, men er ikke lenger i bruk. Fra Mikkelshytta til Oslo S er det 88,820 km. Vestvoll holdeplass. Vestvoll holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Vestvoll ligger i Sarpsborg kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1960, men er ikke lenger i bruk. Fra Vestvoll til Oslo S er det 95,390 km. Rudskau holdeplass. Rudskau holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens østre linje. Rudskau holdeplass lå i Rakkestad kommune, og ble etablert i 1928. Holdeplassen ble nedlagt i 2002. Distansen fra Rudskau stasjon til Oslo S er 86,960 km. Gautestad stasjon. Gautestad stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanens østre linje. Gautestad stasjon ligger i Rakkestad kommune. Stasjonen ble åpnet i 1882, og var betjent for togkryssing, billettsalg og godsekspedering fram til 1969. Da ble stasjonen ubetjent med kryssingsmuligheter ved behov. Fra 2002 stopper ikke lenger togene ved Gautestad. Stasjonsbygningen regnes som en av de mest autentiske av stasjonene langs Østfoldbanen og som svært verneverdig, men den ble likevel planlagt revet i 2007. Den står fortsatt. Fra Gautestad stasjon til Oslo S er det 84,860 km. Hverven holdeplass. Hverven holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Hverven lå i Rakkestad kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk. Fra Hverven holdeplass til Oslo S var det 83,270 km. Kåen holdeplass. Kåen holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanen (østre linje). Kåen ligger i Rakkestad kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1928, men ble nedlagt i 2002. Fra Kåen holdeplass til Oslo S er det 75,640 km. Skorpioner. Skorpioner er en gruppe edderkoppdyr som kjennetegnes ved at pedipalpene er omdannet til kraftige klør og på at bakkroppen er langt uttrukket og ender i en giftbrodd. Utseende. Skorpionene er middelsstore til ganske store leddyr, lengden varierer fra en centimeter eller så til over 21 centimeter for de største artene. Pedipalpene er utformet som store klør. Disse er gjerne kraftige for arter med relativt svak gift, tynne og pinsettlignende for arter med kraftig gift. Chelicerene er små og ender i en liten klo. To små øyne sitter midt oppe på hodet (det fremste leddet) på en liten knøl, men det finnes også helt blinde arter, og de bruker gjerne vel så mye sansehår (trichobothrier) som øynene for å orientere seg. Det er også 2-5 ganske små øyne på hver side av hodet. Bak hodet følger sju relativt brede ledd, hvert med sin separate ryggplate. På forkroppen sitter fire par forholdsvis tynne gangbein. På undersiden av det tredje til sjette leddet er det avlange, slisselignende opninger inn til boklungene, skorpionenes pusteorgan. Deretter følger en smal hale av fem mer eller mindre sylindriske ledd, før det tykkere siste leddet som bærer en krum giftbrodd. På undersiden bak beina har de et særskilt, kamformet sanseorgan kalt "pecten". Skorpionene har et nokså tykt og hardt skall som gir god beskyttelse mot uttørking. Utvikling. Skorpionene hører til blant utviklingshistoriens lengsteksisterende dyregrupper, da de i løpet av nærmere 400 millioner år har utviklet seg til de dyr vi kjenner dem som i dag. Gjennom denne lange historien har skorpionene utviklet seg fra å være store dyr (inntil et par meter lange) og havlevende, til å kunne bli inntil bare et par desimeter lange og landlevende. Dyregruppen anses å være en av utviklingshistoriens mest vellykte, da den har vist en god evne til å tilpasse seg blant annet klimaendringer. Reproduksjon. Skorpioner har to adskilte kjønn, og parring med overføring av en sædpakke (spermatofor) fra hannen til hunnen. Hannen griper tak i hunnens klør, og trekker henne inn til seg. Dette fører til en paringsdans, som går ut på at hannen søker en plass på marken som egner seg til å legge igjen en spermatofor (sædpose). Han trekker så hunnen over denne spermatoforen, og hennes reproduksjonsorganer plukker dette opp. Etter dette er akten over, og hannen bør forte seg vekk. Det forekommer at hunnen spiser ham opp etter parringen. Mat. Skorpioner er rovdyr, og spiser det de kan fange av insekter og små dyr. Det er ikke alle skorpionarter som bruker giften sin for å drepe byttet, noen klemmer byttet med sine sterke klør. Mye av skorpionens fordøyelse foregår utenfor kroppen, skorpionen biter byttet og spytter enzymer som gjør muskler og kjøtt til væske, for så å suge i seg denne væsken. Mange skorpioner har slike enzymer i giften sin også, det betyr at allerede når et byttedyr er stukket er fordøyelsesprosessen i gang. "Selvlysende skorpioner". Alle skorpioner er nattaktive, og gjemmer seg om dagen, gjerne under steiner. Da skorpioner er nattaktive, er dette tidspunktet å lete etter dem. I lyset fra en UV-lampe vil skorpioner lyse opp, dette er måten forskere leter etter disse dyrene. Det er ikke anbefalt for folk flest å gå ut og lete etter skorpioner i det fri. Selv etter at skorpionen har lagt igjen sitt gamle skall, vil dette lyse opp under en UV-lampe, men skorpionen selv vil ikke ha denne egenskapen før det nye skallet er ferdig herdet. Farlige arter. I motsetning til hva mange tror er de færreste av skorpionartene farlige for mennesker. Av de ca. 1500 kjente skorpionartene er det 30 eller så som antas å ha et stikk som kan drepe et menneske, stikkene fra de øvrige er gjerne ikke verre enn et bistikk. Nesten alle de farlige artene er i den artsrike familien Buthidae, som kan kjennes på smale, pinsettlignende klør og en tykk hale. Særlig farlige er slektene "Androctonus" og "Centruroides", som særlig finnes i tørre områder. Utbredelse. Skorpionene er utbredt over det meste av Jorda men mangler i de kaldeste områdene. I Europa finnes den nordligste bestanden i det sørlige England. Noen arter kan overleve vintertemperaturer på -25 grader Celsius, de er likevel regnet som en varmekjær gruppe. Mange arter lever i ørkener og andre tørre områder, de unngår uttørking ved å være nattaktive og ligge nedgravd om dagen. Systematisk inndeling. Skorpionene blir regnet som de eldste og mest primitive av de nålevende gruppene av edderkoppdyr. Familie-inndelingen synes ikke å ha satt seg i denne gruppen, denne har endret seg hyppig i de siste årene. Folkenborg holdeplass. Folkenborg holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Folkenborg ligger i Eidsberg kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1936, men er ikke lenger i bruk. Fra Folkenborg til Oslo S er det 65,130 km. Hotvedt holdeplass. Hotvedt holdeplass er en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Hotvedt ligger i Eidsberg kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk. Fra Hotvedt holdeplass til Oslo S er det 66,060 km. Gutu stasjon. Gutu stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen (østre linje). Gutu stasjon ligger i Eidsberg, i Eidsberg kommune. Stasjonen ble åpnet i 1928, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Gutu stasjon til Oslo S er det 70,740 km. Elverød holdeplass. Elverød holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Elverød lå i Hobøl kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk. Fra Elverød holdeplass til Oslo S er det 40,170 km. Solberg holdeplass. Solberg holdeplass er en nedlagt holdeplass på Østfoldbanens østre linje. Solberg lå i Hobøl kommune. Fra Solberg holdeplass til Oslo S var det 36,010 km. Australian Security Intelligence Organisation. Australian Security Intelligence Organisation (ASIO) er Australias sikkerhetstjeneste, med ansvar for å beskytte landet og dets innbyggere mot spionasje, sabotasje (spesielt viktig infrastruktur), politisk motivert vold og terrorisme. ASIO er en sivil etat og tjenestemennene har ikke myndighet til å foreta arrestasjoner eller bære våpen. ASIO-operasjoner som krever politimakt utføres i samarbeid med det føderale politiet eller politiet i delstatene. Vang holdeplass. Vang holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Vang lå i Ski kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk. Fra Vang holdeplass til Oslo S var det 29,030 km. Løkenholtet holdeplass. Løkenholtet holdeplass var en jernbaneholdeplass på Østfoldbanens (østre linje). Løkenholtet lå i Ski kommune. Holdeplassen ble åpnet i 1932, men er ikke lenger i bruk. Fra Løkenholtet holdeplass til Oslo S var det 28,290 km. Australian Secret Intelligence Service. Australian Secret Intelligence Service (ASIS'") er en australsk etterretningsetat med ansvar for å innhente etterretning i utlandet, utføre kontraetterretningsaktiviteter og samarbeide med andre etterretningsetater i utlandet. ASIS er underlagt handels- og utenriksministeren. Etatens eksistens var unndratt offentligheten inntil avisen "The Daily Telegraph" 1. november 1972 avslørte at ASIS-agenter ble rekruttert ved Australias universiteter. Crown Office and Procurator Fiscal Service. Crown Office and Procurator Fiscal Service er påtalemyndigheten i Skottland. Etter skotsk rett påtales nesten alle lovbrudd av Kronen ved "'s Lord Advocate", som leder påtalemyndigheten. Det er påtalemyndigheten som selvstendig avgjør om det skal igangsettes strafferettslige undersøkelser, selv i tilfeller der den mistenkte hverken er arrestert eller siktet av politiet. Påtalemyndigheten har også ansvar for etterforskning av dødsfall; det eksisterer ikke noe eget "coroner"-system i Skottland. I tillegg er det påtalemyndigheten som etterforsker saker der polititjenestemenn mistenkes for lovbrudd. Scottish Executive. Scottish Executive er den utøvende grenen av det skotske parlament, og fungerer således som Skottlands regjering. Den består av en førsteminister, som fungerer som regjeringssjef, og et antall ministre med individuelle porteføljer og ansvarsområder. Førsteministeren og de andre ministrene velges av parlamentet blant dets medlemmer, men ethvert parti eller koalisjon med majoritet kan velge førsteministeren, som deretter utnevner de andre regjeringsmedlemmene. John F. Kennedy Stadium. Bilde av stadion fra 1927 John F. Kennedy Stadium (tidligere kjent som Philadelphia Municipal Stadium, og ofte omtalt som JFK Stadium) var et stadion i Philadelphia, Pennsylvania. Bygget i 1925 og revet i 1992. Stadionet hadde kapasitet til 100 000 tilskuere, men mot slutten var kapasiteten redusert til 75 000. Siste gang et arrangement ble avholdt på JFK Stadium var 7. juli 1989 av Grateful Dead. Flere konserter ble arrangert på JFK Stadium, som Live Aid (13. juli 1985). Andre musikkgrupper som har arrangert konserter her er U2, The Rolling Stones, The Who, Yes, The Beatles og Pink Floyd. Philadelphia Eagles hadde JFK Stadium som hjemmebane i perioden 1936 til 1939. På tomten til den tidligere stadion ble Wells Fargo Center bygget i 1996. Scotland Office. Scotland Office ("Skottland-kontoret") er et departement i den britiske regjeringen med ansvar for reserverte (ikke-delegerte) saker i Skottland og gjennomføring av selvstyre. Frem til opprettelsen av Skottlands parlament og regjering var Skottland-kontorets forgjenger, Scottish Office, et stort departement med ansvar for det meste av forvaltningen av Skottland. Etter gjennomføringen av selvstyre og delegering av myndighet har kontorets ansvarsområde blitt begrenset til reserverte saker som ikke håndteres av andre britiske departementer. I likhet med Wales Office er Skottland-kontoret nå integrert i Departementet for konstitusjonelle saker. Iberiaskogsnegl. Iberiaskogsnegl ("Arion lusitanicus") er et bløtdyr og tilhører de landlevende lungesneglene i familien skogsnegler. Den er en av «nakensneglene» uten synlig skall. Iberiaskogsnegl var lenge antatt å være den brune sneglen som ble innført som fremmed dyreart til Norge rundt 1988, og har spredd seg i de sørlige delene av Norge. Den fikk navnet som brunsnegl, mordersnegl og ble regnet som skadedyr på flere planter og en stor plage for mange hageeiere. Den vidt utbredte «brunsneglen» som rundt årtusenskiftet spredte seg i Nord-Europa er i stedet "Brunskogsnegle" . Iberiaskogsnegl er fra mars 2011 artens norske navn. Den finnes ikke Norge, men hovedsakelig lengst sør og vest i Europa, i Iberia, (Portugal og Spania). Iberiaskogsnegl er en snegleart som til forveksling likner den mer kjente brunskogsnegl. Likheten mellom de to (og vanskeligheten med å fastslå art på dyr som kan variere så mye i form og farge som snegler), gjorde at den spanske brunsneglen ble bestemt til å være "Arion lusitanicus" i 1956, og denne feilbestemmelsen har blitt hengende ved senere. En gjenbeskrivelse av Iberiaskogsnegl fra den originale lokaliteten, viser at den skiller seg fra sin spanske slekning både i indre anatomi, fasongen på spermatophoren og kromosomtall. Nesledyr. Nesledyr er en stor dyrerekke. Koraller, sjøanemoner og maneter er velkjente nesledyr, men de omfatter også mange mindre kjente grupper. De har en enkel bygning, der kroppen består av to cellelag: en indre entoderm, og en ytre ektoderm. Skjønt de genetisk sett kan være like kompliserte som dyr med mer avansert anatomi. I motsetning til de fleste andre dyr er de radiærsymmetriske. Nesledyr er blant de eldste dyrefossiler, og forekom allerede i prekambrium for 550 millioner år siden. Gruppens suksess skyldes en rekke forhold: De kan danne kolonier ved ukjønnet formering. Den enkelte polypp i det fastsittende polyppstadium som finnes hos mange arter kan i tillegg produsere en mengde frittlevende medusestadium. Deres gelatinaktige kropper krever mindre ressurser enn f.eks. fisk, og deres unike nesleceller har utvilsomt bidratt betydelig til deres suksess. Mye tyder på at nesledyrene kan ha skilt seg ut som en egen gruppe allerede for 700 millioner år siden, et tidsrom de har benyttet godt til å mestre sine omgivelser. Hva nå – lille mann? "Hva nå – lille mann?" (originaltittel: "Kleiner Mann, was nun?") er en roman av den tyske forfatteren Hans Fallada. Boka ble et gjennombrudd for forfatteren da den kom i 1932, og den ble raskt oversatt til en rekke språk. På norsk kom boka ut på Aschehoug året etter i oversettelse ved Arnulf Øverland, med tittelen "Hvad nu, unge mann?" Handling. Romanen gir et bilde av Tyskland i mellomkrigstida, før Hitlers statskupp, med massearbeidsløshet, klassemotsetninger og vanskelige kår for folk flest. Første del av boka foregår i en liten provinsby i Pommern, mens det meste av handlinga er lagt til Berlin. Hovedpersonen er en mann av småborgerskapet – «en ganske alminnelig liten handelsfunksjonær, som meget tidlig fikk vite at han ikke var noe særlig – bare et lite dyr som man kan la leve eller krepere, det er virkelig ikke så betydningsfullt.» Samtidig som småborgerne tviholder på sin fattigfornemhet og kjemper hardt for å holde en avstand til arbeiderne, er de også mer sårbare: De mangler den solidariteten og den fagorganiseringa som er arbeidernes styrke, og kan styrtes ned i avgrunnen av en lunefull sjef: «Vi er alene. Og de andre som er av samme sorten, de er også alene. Men alle innbiller de seg noe. Hvis vi enda var arbeidsfolk! De sier kamerat til hverandre og hjelper hverandre..» 23 år gamle Johannes Pinneberg er kontorist i en såvare- og gjødselhandel på det vesle stedet Ducherow i Pommern. Den ett år yngre kjæresten Emma Mörschel er blitt med barn, og de finner ut at de må gifte seg. Emma, eller «Tuppa» («Lämmchen») som Pinneberg helst kaller henne, er av solid arbeiderklassefamilie, og Pinneberg må på vegne av sin stand finne seg i å bli tatt i skole av sin sosialistiske svigerfar og svoger. De anklager funksjonærforbundet for å være et gult forbund. Pinneberg blir ikke gammel i såvarebransjen. Han er egentlig tatt inn i firmaet Kleinholz fordi eieren og kona i han ser en framtidig ektemann til den noe til tilårskomne dattera. Kleinholz er en drikkfeldig tøffelhelt som tar ut sin egen frustrasjon på de ansatte, og når det kommer for en dag et Pinneberg i all hemmelighet har gått hen og gifta seg, er vegen ut av firmaet kort. Johannes og Tuppa står nå på bar bakke, helt til det kommer et brev fra fru Pinneberg i Berlin, som forteller at det er en ledig stilling til han i det store klesmagasinet Mandel, og at de kan bo hos henne. Johannes Pinneberg har et anstrengt forhold til mora, som aldri har brydd seg særlig om sønnen, mens han på sin side skammer seg over hennes tvilsomme og litt uklare levevei innafor serverings- og forlystelsesbransjen. Nå har de imidlertid ikke noe valg, og bryter opp med kurs for Berlin. Det viser seg at hans bange anelser slår til. Lønna hos Mandel er ikke stort mer enn det halve av hva mora har forespeilet, mens hun på sin side forlanger en ublu husleie – tatt i betraktning at Emma må gjøre alt husarbeid hos svigermora, som holder stort hus nettene igjennom. For Johannes og Emma er dagene prega av evige overlegninger om hvordan de skal få endene til å møtes når barnet kommer, samtidig som de drømmer om alle tingene de trenger for å leve nett, men som de sannsynligvis aldri kommer til å få råd til å kjøpe seg. Det som tross alt gjør livet lett og lyst, er den aldri sviktende beundringa og kjærligheten de føler for hverandre. Da det en dag kommer for en dag at mora driver en slags finere bordell, og at hun annonserer i avisene, blir det umulig å bli boende. Emma traver byen rundt for å finne en rimelig leilighet, og en stund er hun farlig nær arbeiderkasernene – før det ved et tilfelle dukker opp noe utenom det vanlige. Men alt er bare en utsettelse. Tidene er slik at hver og en prøver å kravle seg over de andre, for ikke sjøl å havne helt underst. Ærlig arbeid til fastsatte tariffer og på anstendige vilkår eksisterer ikke lenger. Nei, hvis De forlanger sånn luksus i dag … et fast arbeid uten svindel og løgn … Pinneberg nekter å gjøre seg til kjeltring, og må likevel oppleve å bli behandla som en kjeltring bare på grunn av sitt etter hvert loslitte utseende. Som andre i hans situasjon står han og vipper mellom kommunismen og nazismen. I romanen "Hva nå – lille mann?" viser Fallada med stor innsikt hvilke forhold som beredte grunnen for nazismen i Tyskland på 1930-tallet. Deltaprosjektet. Kart over Deltaprosjektets enkelte deler Deltaprosjektet ("Deltawerken") er et beskyttelsessystem mot oversvømmelser ved stormer og høyvann i Nederland i deltaet til elvene Rhinen, Maas og Schelde. De ulike forsvarsverkene ligger i provinsene Zeeland og sydlige deler av Zuid-Holland. Prosjektet ble påbegynt etter de omfattende oversvømmelsene i 1953 som kostet over 1800 mennesker livet. I prosjektet inngår flere demninger og barrierer i de mange elvegrenene og havvikene i deltaet. Planen ble gjennomført over en periode på omtrent 40 år. Den første ferdige barrieren var Stormvloedkering Hollandse IJssel som sto ferdigbygget i 1958. Den siste delen, Maeslantkering, ble ferdig i 1997. Under byggingen av prosjektets ulike deler ble ny og unik teknologi tatt i bruk. Spesielt gjaldt dette ved byggingen av Oosterscheldekeringen og Maeslantkeringen, som da også fikk mye oppmerksomhet fra utlandet. American Society of Civil Engineers utropte Deltaprosjektet til et av verdens syv moderne underverker. Bakgrunn. Deltaprosjektet var allerede på tegnebordet før den store oversvømmelsen som på nederlandsk ble kalt «Watersnood» rammet landet, og den største pådriveren var ingeniør Johan van Veen som arbeidet for Rijkswaterstaat. Likevel er det ikke uvanlig at man tror at oversvømmelsen som inntraff 1. februar 1953 var årsaken til Deltaprosjektet. Denne oversvømmelsen kostet 1835 menneskeliv, og satte store områder under vann. For å beskytte landet i fremtiden avgjorde den nederlandske regjeringen at Deltaprosjektet skulle fremskyndes og anleggene skulle bygges i høyere tempo enn tidligere planlagt. I løpet av 25 år skulle flere demninger bygges, og landets kyst ville dermed bli rundt 700 km kortere. Jesper Mathisen. Jesper Aleksander Mathisen (født 17. mars 1987) er en norsk fotballspiller fra bydelen Gimlekollen i Kristiansand, som spiller for. a> etter kamp mot, august 2012. Mathisen bar kapteinsbindet i hele denne kampen, hvor han selv scorte og Start vant 2-1. Han har tidligere spilt for Gimletroll, og er sønn av tidligere Start-spiller Svein «Matta» Mathisen og barnebarn av Alf Mathisen. Jesper Mathisen slet mye med skader og fikk derfor aldri etablert seg skikkelig på A-laget i starten av sin seniorkarriere. Han ble i 2008-sesongen omskolert fra spiss til midtstopper, en posisjon der han gradvis fikk spilletid av det årets trener Arne Sandstø. Med Knut Tørum ved roret i Start ble det spilletid som midtstopper i sesongene 2009 og 2010. Sesongen 2011 har Mathisen befestet sin posisjon på Starts førstelag som midtstopper, først under trener Knut Tørum, og deretter under trener Mons Ivar Mjelde. I -sesongen har Mathisen i flere kamper båret kapteinsbindet, skiftevis sammen med kaptein Glenn Andersen. Generalstatene. Generalstatene ("Staten-Generaal") er det nederlandske parlamentet, bestående av to kamre: Tweede Kamer (underhuset, med 150 medlemmer) og Eerste Kamer (overhuset, med 75 medlemmer). Forsamlingene møtes i Binnenhof i Haag. "Staten-Generaal" betyr i direkte oversettelse "den alminnelige stenderforsamling" (av stand). David Hanssen. David Antonius Hanssen (født 13. november 1976 i Tromsø) er en norsk fotballspiller som spiller for Stabæk, og tidligere har spilt for Faaberg Fotball, Lillehammer FK, Strømsgodset, Start, Vålerenga og Hønefoss Ballklubb, Skader satte David Hanssen utenfor førstelagsfotball siden høsten 2004, da en bruskskade i kneet ble konstatert. Han har spilt for Hønefoss Ballklubb siden 2007, men etter sesongen 2011 fikk han ikke fornyet kontrakten sin. 28. februar 2012 signerte han for Stabæk. Geir Ludvig Fevang. Geir Ludvig Fevang (født 17. november 1980) er en norsk fotballspiller som spiller for. Han er tremenning av Morten Fevang, som spiller for. Han spilte tidligere for og gikk til foran 2006-sesongen. I september 2010 ble han utenlandsproff da han signerte en treårskontrakt med den belgiske klubben. I mars 2012 signerte han for Haugesund. Jóhannes Harðarson. Jóhannes Þór Harðarson (født 28. juli 1976) er en islandsk fotballspiller som spiller for Flekkerøy Idrettslag. Han har tidligere spilt for klubbene FC Groningen, ÍA Akranes og. Hardarson spilte for det før han ble skadet. Eksterne lenker. Johannes Hardarson Tom Berhus. Tom Berhus (født 12. januar 1975) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Start. Han la opp etter 2006-sesongen etter 12 år i Start på grunn av skade. Han har tidligere spilt for Randesund. Storbritannias regjering. Storbritannias regjering er den utøvende makt i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Regjeringen ledes av statsministeren og et antall ministre som utnevnes av monarken. Siden innføringen av parlamentarismen er regjeringen avhengig av Parlamentets tillit. Omkring 20 av de mest fremtredende ministrene er medlem av Kabinettet, den sentrale delen av regjeringen, som fungerer som den utøvende delen av Det kongelige råd. Kabinettet. Kabinettet er den sentrale delen av den britiske regjeringen, bestående av de mest fremtredende ministrene, de fleste sjef for et departement. Kabinettet ledes av statsministeren, selv om hans rolle gjerne beskrives som "primus inter pares" – først blant likemenn. Alle kabinettministrene er medlem av Det kongelige råd. Departementer. Regjeringen består av et antall departementer, som finnes i to varianter. Den første typen departement ledes av en statsråd og dekker virksomhetsområder som krever direkte politisk overoppsyn. Statsråden har vanligvis tittelen "Secretary of State" og er medlem av Kabinettet. Den politiske ledelsen består videre av et antall underordnede ministre. Administrativt ledes departementet av en embetsmann med tittelen "Permanent Under-Secretary of State", forkortet til "Permanent Secretary". Underlagt disse departementene er utøvende etater ("executive agencies"), som har en viss grad av uavhengighet og som styres politisk og strategisk av ett eller flere departementer. Den andre formen for departementer dekker områder der direkte politisk styring ansees å være unødvendig eller uklokt. Disse ledes av en høyere embetsmann, ofte med tittelen "Permanent Secretary". Mange tilsynsmyndigheter er organisert på denne måten. Eksterne lenker. Regjeringen Regjeringen Leif Otto Paulsen. Leif Otto Paulsen (født 13. januar 1985) er en norsk fotballspiller som har spilt for Start, Bryne og FK Vigør. Nå er han trener for det laget han engang selv spilte på, FK Vigør. Lars Martin Engedal. Lars Martin Engedal (født 11. september 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for Flekkerøy Idrettslag. Engedal har tidligere vært kaptein for det norske U21-landslaget. Han har tidligere spilt for FK Vigør, og Moss Fotballklubb. Kronen. Kronen er en betegnelse for kongsmakt og brukes gjerne for å skille statens regjeringsmakt og eiendom i et kongedømme fra den regjerende monarkens personlige innflytelse og eiendom. Kronen har stilling som juridisk person, et rettssubjekt som kan ha eiendom og rettigheter og plikter. Kjetil Ruthford Pedersen. Kjetil Ruthford Pedersen (født 22. mai 1973) er en norsk fotballspiller. Pedersen har tidligere spilt for klubbene Odd Grenland, Molde, Skeid, Elfsborg, Lask Linz, Esbjerg, Sogndal, Start og FK Mandalskameratene. Han er sønn av Erik Ruthford Pedersen og bror til Steinar Pedersen. Alkaloid. Et alkaloid er et nitrogenholdig organisk molekyl som har en farmakologisk virkning på mennesker og dyr. Navnet er avledet fra ordet alkalisk. Opprinnelig var begrepet brukt til å beskrive enhver nitrogen-inneholdende base (et amin i moderne termer). Alkaloider finnes som sekundære metabolitter i planter (for eksempel i poteter og tomater, dyr (for eksempel i skalldyr og sopp, og kan ekstraheres fra kildematerialet ved behandling med syrer (vanligvis saltsyre og svovelsyre, men organiske syrer som maleinsyre og sitronsyre brukes av og til). Vanligvis er alkaloider derivater av aminosyrer. Selv om mange alkaloider er giftige (slik som stryknin eller koniin), blir noen benyttet i legevitenskapen som smertelindrende eller smertestillende midler, i særdeleshet morfin og kodein. De fleste alkaloider har en svært bitter smak. Selv om de formelt klassifiseres som alkaloider, vil klassen pyrazoler inneholde to nitrogenatomer i den aromatiske ringstrukturen og finnes ikke i naturen. De må fremstilles syntetisk. Alkaloidklassifisering. Alkaloider klassifiseres vanligvis etter sine felles molekylforstadier basert på den stoffskiftebane som er benyttet for å konstruere molekylet. Da lite annet var kjent om alkaloidenes biosyntese, ble de gruppert under navnene til kjente forbindelser, selv enkelte som ikke inneholdt nitrogen (siden de molekylenes strukturer åpenbarer seg i det framstilte produktet: for eksempel blir opiumalkaloidene av og til kalt «fenantrener»), eller under plantene eller dyrene de ble isolert fra. Når man vet mer om et bestemt alkaloid blir grupperingen endret for å gjenspeile den nyvunne kunnskapen, vanligvis ved å bli gitt navnet til et biologisk viktig amin som skiller seg ut i synteseprosessen. Khamal Thapa. Khamal Thapa er en ekstrem, rojalistisk politiker i Nepal, som blei kjent for sin rolle under det kongelige diktaturet i 2005 og 2006. I 1999 blei han valgt inn i parlamentet som representant for det rojalistiske partiet Rastriya Prajatantra Party(RPP). Thapa i Gyanendras kuppregjering. Etter at kong Gyanendra gjorde sitt andre statskupp 1. februar 2005, tok all makt og innsatte seg sjøl i statsministerens sted, blei Thapa innenriksminister. Han gjorde seg bemerka ved å gå offentlig inn for å slå hardt ned på all opposisjon. 10. januar 2006 erklærte han seg som leder av det opprinnelige RPP. En majoritet fortsatte å følge RPPs partileder, Pashupati SJB Rana, så følgen blei at Thapa i praksis danna sitt eget, høyremonarkistiske parti, som blei kjent som RPP (Thapa). (Dette partiet har ingen forbindelse med den fløya av RPP som var leda av den kjente politikeren Surya Bahadur Thapa, som siden 1991 har vært kjent i Nepal som RPP (Thapa).) Vinner av Gyanendras lokalvalg. Gyanendras mål var å skape et nytt, monarkistisk politisk system, der bare kongetro partier deltok. Da de fleste parlamentariske partiene i protest danna Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, planla Gyanendra nyvalg uten dem. I første omgang utlyste han lokalvalg den 8. februar 2006. Valget blei boikotta av alle parlamentariske partier, også de rojalistiske. Av de nye småpartiene som stilte opp, var Khamal Thapas RPP det partiet som gjorde det best. Khamal Thapa uttalte at dette viser befolkningas store tillit til regjeringa og til hans parti spesielt. Valget blei bare holdt i storbyer som tilsammen hadde under 10% av befolkninga. Siden deltakelsen i følge offisielle tall lå rundt 20% (opposisjonen sa den var lavere), kan Thapas parti i aller beste fall ha fått oppimot 1% av stemmene til alle med stemmerett. Dette gjorde Thapas parti til den sterkeste kandidaten til å vinne Gyanendras planlagte parlamentsvalg. Valgseieren gjorde også at Thapas parti et part måneder våren 2006 fikk ordførere og mange andre poster i ei rekke byer. Thapa i demokratiopprøret 2006. Under demokratiopprøret Jana Andolan 2006 var Khamal Thapa blant de aller mest uforsonlige i regjeringa. Som innenriksminister trua han med at politiet skulle skyte med skarpt mot demonstrantene. Amnesty International og FNs representant i Nepal var blant dem som protesterte mot uttalelsene hans. Thapas parti etter demokratiets seier. Da diktaturet var styrta, blei det bekrefta at Thapas parti var inspirert og finansiert av kongehuset. De lokale kommunestyrene som blei valgt i februar blei jaga ut av kontorene, angivelig etter at de hadde prøvd å bevilge seg sjøl store pengesummer da diktaturet falt. Sommeren 2006 ga høyesterett hovedfløya av RPP, nå også kjent som "RPP(Rana)", enerett til å bruke partinavnet og partisymbolet. 26. oktober 2006 gikk Khamal Thapa av som leder for sitt parti, og blei erstatta av "Rabindra Nath Sharma". Partiet er nå kjent som "RPP(N)" eller "RPP(Nepal)". Khamal Thapa etter april 2006. I mai 2006 blei Khamal Thapa satt på ei liste over rojalistiske politikere som ikke fikk lov til å forlate Nepal. Han blei arrestert, men noe seinere satt fri av høyesterett. I januar 2007 blei han arrestert igjen. Denne gangen blei han anklaga for å være medansvarlig for urolighetene i Tarai. Kenneth Høie. Kenneth Høie (født 11. september 1979), er 188 cm høy og veier ca 89 kg. Han er en norsk fotballkeeper fra Haugesund som spiller for. Han har tidligere spilt for klubbene,, og. Kenneth Høie kom til Bryne foran 2003-sesongen, og var også en tid aktuell for den skotske eliteserieklubben Dundee FC i 2004. I 2005 gikk han til i hvor han varierte mellom å være første- og andrekeeper. I 2006 signerte Høie en ny toårskontrakt med Start. På starten av 2007-sesongen ble Høie degradert til tredjekeeper og ble etterhvert lånt ut til i 1. divisjon. Bodø/Glimts førstekeeper Pavel Londak ble langtidsskadet etter to serierunder i 2007 sesongen. Siden klubben da hadde bare én spilleklar keeper på A-laget søkte de om dispensasjon fra Norges fotballforbund til å hente inn Kenneth Høie som erstatning. Høie sto fast som førstekeeper mens han var i Bodø/Glimt og fikk 10 kamper på låneoppholdet. Etter at han kom tilbake til Start til høstsesongen har Høie vært førstekeeper. Tommy Runar. Tommy Runar (født 25. april 1982) er en norsk fotballspiller som er målvakt for Jerv. Han har tidligere spilt for klubben. Runar er opprinnelig fra Grimstad, og kom til Start i 2004. Deler av sesongen 2008 blir han utleid til Fredrikstad og har der fått flere kamper for en skadet Lasse Staw. Etter 2009-sesongen gikk Runar fra Start tilbake til Jerv. Fysisk person. Fysisk person er en juridisk betegnelse på et anskuelig menneske som er underlagt de fysiske lover, til forskjell fra en juridisk person, som er en organisasjon som etter loven behandles som et selvstendig rettssubjekt uavhengig av sine fysiske medlemmer eller eiere. For eksempel gjelder menneskerettighetene kun for fysiske personer. Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi Maobadi Kendra). Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi Maobadi Kendra) (NKP (Malema Kendra)) – "Communist Party of Nepal (Marxist-Leninist-Maoist Centre)" – "Nepals Kommunistiske Parti (marxist-leninist-maoistisk senter)") var et lite kommunistparti i Nepal. Partistifting 15. november 2005. NKP(Malema Kendra) blei danna 15. november 2005 ved sammenslåinga av to enda mindre partier. NKP (MLM) skal ha oppstått ved en splittelse i NKP (Chautho Mahadhiveshan) i 1981. Det andre, og sansyligvis minste partiet var NSP (MLM) oppsto ved en splittelse i NKP (MLM) på 1980-tallet. Partiet var også kjent som NSP(Malema) og Communist Party of Nepal (Samyabadi). Partileder var "Nanda Kumar Prasai". Et annet ledende medlem var "Kumar Belbase". Ingen av partiene var på 1990-tallet representert i parlamentet. (Om deres historie før november 2005, se hovedartikkel om hvert enkelt parti.) ledere i det nye NKP(Malema Kendra) var fra starten "Krishna Das Shresta", tidligere leder i NKP(MLM), og "Nanda Kumar Prasai" fra NSP(MLM). Med i alliansen Samyukta Bammorcha. Som begge sine forgjengerpartier, var NKP (SMLM) med i fronten av kommunistiske småpartier, Samyukta Bammorcha (SBM). Gjennom det var partiet også med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, der Samyukta Bammorcha var den minste partneren. Fra mai 2006 har Samyukta Bammorcha en minister i Sjupartialliansens regjering. SBM fikk 3 representanter i Nepals overgangsparlament 2007. NKP(Malema Kendra)s generalsekretær Nanda Kumar Prasai var en av SBMs representanter. NKP(MLM) (Tamang). Det nye partiet, "Nepal Kamyunishta Parti (Malema Kendra) (Tamang)", så ut til å ha identisk navn med partiet det brøyt ut fra. Det nye partiet hevda at det representerte flertallet i partiet, og hadde ekskludert de tidligere lederne, president "Krishna Das Shrestha" og generalsekretær "Nanda Kumar Prasai". Til leder valgte de "Sitaram Tamang". Med i ledelsen var "Ashok Kumar Siwa" og "Raj Kumar Lama". Det nye partiet annonserte at det valgte representanter til SBM og innstilte representanter til Nepals overgangsparlament. Men som andre partier som blei rekna som splittelsesgrupper fra medlemmer av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal blei det avvist både i Sjupartialliansen, SBM og parlamentet. Slutt i april 2007. Tamangs parti eksisterte bare i fire måneder, før det gikk inn i et nytt parti i april 2007. Samlingspartiet blei danna av tre små kommunistpartier: NKP(EKM) (Sing Shrish), NKP(ML) (2007) og NKP(MLM) (Tamang), for å registrere et felles parti til valget på grunnlovsgivende forsamling i 2007. Inn i parlamentet i 2007. Det opprinnelige NKP(SMLM), fortsatt leda av Krishna Das Shresta, beholdt medlemskapet i Sjupartialliansen og SBM. I Nepals overgangsparlament 2007, som blei konstituert 15. januar, fikk Samyukta Bammorcha (SBM) tre plasser, som blei delt mellom de tre medlemspartiene. NKP(SMLM)s representant blei tidligere NSP(MLM)-leder "N.K. Prasai". NKP(SMLM) fortsatte som regjeringsparti via SBM i Nepals overgangsregjering 2007 som blei proklamert 1. april. Heller ikke denne gangen var partiet representert direkte. Regjeringsmedlemmet var henta fra NKP(ML). I mai 2007 sa Prachanda på et åpent møte i Kathmandu at Krisna Das Shrestas parti hadde avtalt å gå inn i NKP(Maobadi). Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta Marksbadi Leninbadi Maobadi) J.J. Abrams. Jeffrey J. Abrams (vanligvis kreditert som J.J. Abrams) (født 27. juni 1966) er en amerikansk, Emmy-vinnende film- og TV-produsent, manusforfatter, skuespiller, komponist og regissør. Abrams ble født i New York og vokste opp i Los Angeles i California. Han gikk på Sarah Lawrence College i Bronxville i New York. Abrams skapte og produserte flere TV- og filmprosjekter som "Alias", "Felicity" og "Armageddon", samt at han var medskaper for TV-serien "Lost". Han var også medforfatter og regissør for ', og står også bak filmer som "Cloverfield" og "Star Trek". Martin Hollund. Martin Hollund (født 11. august 1974) er en norsk tidligere fotballmålvakt som spilte blant annet for Brann og Løv-Ham Fotball. Han er i dag trener for målvaktene i FK Fyllingsdalen. Hollund er oppvokst på Bømlo, der han spilte for Bremnes I.L. Han fikk flere kamper for aldersbestemte landslag før han før sesongen 1994 ble hentet til Branns a-lag. Med unntak av sesongen 1995 fikk han lite spilletid, og i 1997 dro han til den engelske klubben Hartlepool United FC. I 2002 vendte han tilbake til Bergen og den daværende 2. divisjonsklubben Løv-Ham. Han ble siden en av bærestolpene i laget, og var i sesongen 2006 visekaptein. Etter 2006 sesongen bestemte Hollund seg for å legge opp. Han gikk da over i en rolle som keepertrener for Løv-Ham i Adeccoligaen. Han har også løst inn spillerlisens etter at han la opp. Senest i 2010-sesongen satt han på benken for Løv-Ham. For 2011-sesongen var han oppmeldt på B-listen til Løv-Ham som tredjemålvakt. Den 3. oktober 2011 gjorde han sin første opptreden for klubben siden han la opp i 2006, da han kom inn som innbytter etter at Johan Thorbjørnsen ble utvist. Han spilte også hele den påfølgende kampen på grunn av Thorbjørnsens karantene og at Harald Aksnes var skadet. Etter at Løv-Ham og Fyllingen ble slått sammen fortsatte Hollund som trener for målvaktene i den nye klubben FK Fyllingsdalen. Han har hatt comeback til gamleklubben Bremnes. Han har der spilt flere kamper som spiss, og et par i mål. Fensyklidin. Fensyklidin, også kalt PCP eller englestøv er et psykoaktivt stoff med dissosiative effekter. PCP brukes ikke mye i Norge, blant annet pga. stoffets mange ubehagelige virkninger. Ved inntak av PCP – som forøvrig kan gjøres via inhalering, sniffing, taes opp via huden, gjennom munnen, intravenøst, via endetarmen eller vagina – oppnår man maksimal ruseffekt etter ca 15 minutter, og rusen varer i 4-8 timer. PCP er syntetisk fremstilt, og ble opprinnelig utviklet til bruk som anestesimiddel. Stoffet ble aldri noen stor suksess på sykehusene, på grunn av sine mange uheldige bivirkninger. Den medisinske bruken ble senere overtatt av det kjemisk beslektede stoffet ketamin. PCP er oppført på den norske narkotikalisten. Historie. Det faglige navn på rusmiddelet er «phencyclidine», mens det blir omtalt som ”englestøv”. Stoffet er lett å lage og det fremstilles i laboratoriet. I løpet av 1970-årene ble stoffet erkjent illegalt. Når det ble solgt på gaten gikk det under navnene «Angel Dust», «Rocket Fuel», «Crystal», «Ozone», «Killer joints» og «PeaCe Pill». Disse navnene uttrykker hvor voldsomt og uforutsigelig denne narkotikaen virker. Dette rusmiddelet ble aldri en «hit» i Norge på grunn av dødeligheten ved bruk. Opprinnelig ble stoffet brukt i USA som et smertedempende middel fra og med 1956. Etter noen år med bruk ble stoffet fjernet som et medisinsk middel fordi mange av pasientene opplevde psykotiske episoder. Som legemiddel har den aldri blitt brukt i Norge. Virkning. Det er et stoff som fremkaller hallusinasjoner, stimulerer og virker dempende. PCP er et så sterkt rusmiddel at det kan gi alvorlige psykiske symptomer. Det kan føre til sinnsforstyrrelser og det endrer virkelighetsoppfatningen. De hallusinogene egenskapene ved stoffet påvirker sinn og hørselsansene. De stimulerende virkninger fører til oppstemthet og sovevansker. Man får forhøyet blodtrykk, økt hjertefrekvens og spyttproduksjon. På det psykiske plan som inkluderer endret virkelighetsoppfatning, truer bruk med stoffet til voldelige handlinger, ikke sjelden med død til følge både som selvmord og drap. Man får ruseffekt etter 15 minutter. Rusen varer i 4-8 timer selv om det kan i noen tilfeller fortsette opp til 24 timer. Forskjellen mellom PCP og de fleste andre narkotiske stoffer er at «englestøvet» har samme effekt over tid uten at dosen økes. Ved jevnt bruk kan stoffet forårsake avhengighet. Konsekvenser av å bruke PCP går både på det fysiske og det psykiske plan. På det psykiske opplever brukeren psykisk avhengighet, der han eller hun lengter etter mer bruk av stoffet. Vedvarende bruk av stoffet fører til depresjon. Statistikker over konsekvenser av stoffbruk melder også om hukommelsestap, talevansker og problemer med å lære. Hvis tatt sammen med alkohol og sovemidler kan bruk av stoffet føre til koma eller tilfeldig overdose. Bruk av englestøv blant ungdommer kan forårsake hormonanomalier, noe som videre fører til vekststopp og forstyrrelser i mental utvikling. Medisinsk terapi er ikke uproblematisk. Helsepersonalet risikerer å bli utsatt for voldelige handlinger fra pasientens side. Behandlinger må foretas ofte i intensive avdelinger. Noen ganger må pasientens personlige bevegelsesfrihet begrenses for deres egen og de andres sikkerhet. Politiet og brannvesenet oppfatter PCP som et spesielt farlig stoff. Under yrkesopplæring får de høre historier om at PCP-brukere forsøkte å bryte seg gjennom vegger, glass osv. Slik adferd gjør at pasienter som blir innlagt med påvist bruk av PCP også ofte har rhabdomyolyse. Dette er som følge av ekstrem fysisk aktivitet og grunnet PCP sin virkning på muskariniske reseptorer i muskelvev. Disse ekstreme atferdsmønstre skyldes at brukeren påstås å ikke kjenne smerte. Den selvdestruktive oppførsel tilkjennes bivirkninger ved PCP og kalles «Bug Bites». Marius Solberg. Marius Solberg (født 3. desember 1981) er en norsk fotballspiller fra Porsgrunn, som spiller for Førde. Han spilte for Hei da han ble hentet til Grenland Fotball-systemet. Han spilte som junior for Odd Grenland, men ble som senior plukket opp av Pors Grenland. Solberg spilte i Pors i fem sesonger, fra 2001 til 2005. I denne perioden markerte han seg som en av lagets støttespillere, og han spilte nesten alle sine kamper for Pors som back. Sommeren 2005 flyttet Solberg til Bergen for å studere ved Norges Handelshøyskole, og begynte å trene med Løv-Ham Fotball samtidig som han spilte for Pors. Før sesongen 2006 skrev imidlertid venstrebacken under to-årskontrakt for «Løvene». Solberg annonserte før 2007-sesongen at han ville legge opp, men ble overtalt til å fullføre vårsesongen for Løv-Ham. På grunn av skadeproblemer i klubben mot slutten av sesongen sa han likevel ja til å stille opp i sesongens siste kamper. Etter dette ville han være ferdig utdannet revisor og hadde uttalt at han ikke lenger ville satse på toppfotball. Han lot seg likevel overtale til å signere en ny toårskontrakt med Løv-Ham. Etter 2009-sesongen signerte han en ny kontrakt ut 2010-sesongen. Skader gjorde at han ikke spilte for Løv-Ham i 2010-sesongen og i august meldte han overgang til Førde. Ørjan Låstad. Ørjan Låstad (født 12. juli 1977) er en norsk fotballspiller som for tiden spiller for Åsane Fotball. Låstad er kjent som en angriper som i sin beste øyeblikk er svært giftig, men som også er preget av å være ujevn i prestasjonene. Han har tidligere spilt for Bergen Nord og Løv-Ham Fotball, og har vært i søkelyset til Tippeligaklubber som SK Brann og Odd Grenland. Han ble hentet til Løv-Ham fra Åsane sommeren 2005 for å bidra til å sikre klubben ny kontrakt i Adeccoligaen, noe han også bidro sterkt til. Før starten av 2007-sesongen fikk Låstad en forespørsel om spill for den italienske Serie B klubben Verona, men han takket nei. Skader gjorde at Låstad var ute deler av 2007- og 2008-sesongen. Etter 2009-sesongen signerte han igjen for Åsane. Frihetens regn. "Frihetens regn" (originaltittel: "The Shawshank Redemption") er en amerikansk dramafilm fra 1994, skrevet og regissert av Frank Darabont og basert på novellen "Rita Hayworth and Shawshank Redemption" av Stephen King. Hovedrollene innehas av Tim Robbins (Andy Dufresne) og Morgan Freeman (Ellis Redding). Filmen skildrer hovedsakelig Andys liv i fengsel etter at han er dømt for mordet på sin hustru og hennes elsker, til tross for at han hevder å være uskyldig. Om filmen. "Frihetens regn" er stemt fram til en av tidenes beste filmer i flere avstemninger, blant annet på Internet Movie Database. Per mai 2011 ligger den på 1-plass med karakteren 9,2 (av 10) med ca 600 000 stemmer. Likevel synes mange kritikere at den er veldig overvurdert. Filmen var nominert til hele sju Oscar, blant andre Morgan Freeman for beste mannlige hovedrolle, men vant ingen. Ingeborg Arvola. Ingeborg Arvola (født 7 juli 1974 i Honningsvåg) er en norsk forfatter. Arvola debuterte høsten 1999 med romanen "Korellhuset". Som bakgrunn har hun grunnfag i teatervitenskap og litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. For sitt forfatterskap har hun mottatt Cappelenprisen 2004 og Havmannprisen 2008, den siste for romanen "Ingen dager uten regn". Ingeborg Arvola er oppvokst i Tromsø og er nå bosatt i Oslo. Slaget ved Sabis. Slaget ved Sabis, også kjent som Slaget ved Sambre, (det er ukjent om slaget virkelig ble utkjempet ved elven Sambre), ble utkjempet i 57 f.Kr. mellom Den romerske republikk og styrker fra flere belgiske stammer i Gallia. Julius Cæsar, som ledet de romerske styrkene, ble overrumplet og nesten slått. Men gjennom en kombinasjon av målbevisst forsvar, dyktig strategi og ankomsten av forsterkninger klarte romerne å snu kampen i sin favør. Referanse. Sabis Tor-Mattis Kåven. Tor-Mattis Kåven (født 21. april 1982 i Porsanger) er en norsk fotballspiller som spiller for Nest-Sotra, etter en overgang fra Notodden FK etter 2011-sesongen. Han har tidligere spilt for Porsanger IL, Løv-Ham Fotball, Alta IF og Bryne FK. Kåven, som spiller høyreback, har tre kamper for Samelandslaget. Morgan Freeman. Morgan Freeman (født 1. juni 1937) er en amerikansk skuespiller og filmregissør. Han er født i Memphis i Tennessee. Freeman hadde sin første filmrolle i "Who Says I Can't Ride a Rainbow?" fra 1971. Freeman spilte i flere storfilmer i 1980-årene. Etter tre tidligere Oscar-nominasjoner (beste birolle for "Street Smart" (1987) og beste hovedrolle for "Driving Miss Daisy" (1989) og "Frihetens Regn" (1994)), vant Freeman en Oscar for beste birolle for rollen som «Eddie Scrap-Iron Dupris» i filmen "Million dollar baby" under den 77. Oscar-utdelingen. Freeman har spilt rollen som Red i "The Shawshank Redemption" fra 1994. Freeman har dessuten spilt rollen som Gud i komedien "Bruce Almighty" samt oppfølgeren "Evan Almighty". Freeman spiller Nelson Mandela i storfilmen "Invictus", som er regissert av Clint Eastwood. Morgan Freeman har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. 3. august 2008 ble Freeman alvorlig skadet i en bilulykke. Chemical Abstracts Service. Chemical Abstracts Service (CAS) er en divisjon av "American Chemical Society" som lager Chemical Abstracts ("kjemiske sammendrag"), en indeks av vitenskapelig litteratur innen kjemi og relaterte fagfelt. Chemical Abstracts har blitt utgitt siden 1907. CAS vedlikeholder også CAS registry (CAS-registret), en omfattende database over kjemiske substanser. Hver substans in denne databasen får et CAS registernummer, og disse numrene er nå vanlig i bruk til å foreta unike identifiseringer av kjemiske substanser. Substanser får også unike CA indeksnavn som vanligvis konstrueres ved hjelpe av rigide nomenklaturregler. I et forsøk på å tilby søk etter relaterte forbindelser blir den viktigste funksjonelle gruppene i en substans navngitt først, etterfulgt av sine modifikasjoner. Det er også andre forskjeller mellom CA indeksnavn og IUPAC-navn. De forskjellige databaseproduktene som utarbeides av CAS er proprietære og blir normalt solgt til private firmaer og universitetsbiblioteker. Disse databasene inkluderer SciFinder og SciFinder Scholar, STN og varianter av STN. CAS er lokalisert i Columbus i Ohio. Erlend Storesund. Erlend Kjellevold Storesund (født 22. februar 1985 i Bergen) er en norsk fotballspiller som spiller for FK Fyllingsdalen. Fra 2005 til og med 2011 spilte han for Løv-Ham, de første to årene på utlån fra Brann. Storesund ble i 2002 norgesmester for juniorer for Brann og var frem til sommeren 2007 var Storesund under kontrakt med Brann. Han ble da fristilt fra kontrakten. Dette på grunn av UEFAs regler som begrenser antallet spillere som er på utlån fra en klubb. Storesund signerte da en halvtårskontrakt med Løv-Ham. Etter sesongen fornyet han denne med to år. Etter 2009-sesongen fornyet han først ikke kontrakten med Løv-Ham. Storesund ble invitert på prøvespill av Strømsgodset, men måtte takke nei på grunn av eksamener. Storesund planla opprinnelig å studere i Australia og ville ikke satse på fotballen. Han ombestemte seg imidlertid og signerte en ny kontrakt med Løv-Ham. For 2010-sesongen var Storesund kaptein for Løv-Ham. I 2010 spilte han som innbytter for Brann i en treningskamp mot Leeds. Etter 2010-sesongen signerte Storesund ny kontrakt med Løv-Ham, etter å ha takket nei til Bryne og Sandnes Ulf. I februar 2011 var han på treningsleir med Brann i Tyrkia og ble tilbudt kontrakt med klubben. På grunn av at han bare ble tilbudt en ettårskontrakt takket han nei. Løv-Ham rykket ned fra 1. divisjon etter 2011-sesongen og Storesund takket i utgangspunktet nei til spill for FK Fyllingsdalen, som Løv-Ham har blitt en del av. Han takket også nei til et tilbud fra Notodden Fotballklubb. I forkant av 2012-sesongen trente han likevel med Fyllingsdalen og har uttalt at han kan bidra i klubben når det trengs, han spilte sin første kamp for den nye klubben i tredje serierunde mot Levanger Fotballklubb. Knut Walde. Knut Grøvan Walde (født 16. juni 1981 i Bergen) er en norsk fotballspiller som spiller for Fløy. Han har tidligere spilt for Brann, Løv-Ham og Haugesund. Walde er storebror til Arve Walde som spiller for Løv Ham. Han slo gjennom sesongen 2002 med 23 seriekamper i Brann, dit han hadde kommet fra SK Trane. Samme år fikk ha to kamper for U21-landslaget. Etter at Mons Ivar Mjelde tok over treneransvaret fikk imidlertid Walde liten tillit, og i 2004 ble han lånt ut til Haugesund. Året etter ble han lånt ut til Løv-Ham, og høsten samme år ble overgangen gjort permanent. Sesongene 2006 og 2007 var han kaptein for klubben. Halvveis ut i 2007-sesongen ble det klart at Walde igjen ville returnere til Brann. Han underskrev en kontrakt til ut 2009-sesongen, men fikk bare tre kamper for klubben i 2007. Han ble derfor lånt ut igjen til Løv-Ham foran 2008-sesongen. I forkant av 2009-sesongen ble det inngått en ny låneavtale som i første omgang strakk seg frem til 1. august 2009. Utlånsavtalen ble senere utvidet ut sesongen, selv om Walde flyttet til Stavanger på grunn av studier og må pendle til kampene. Etter 2009-sesongen var Walde kontraktsløs og var i søkelyset til Stavanger og Bryne. Vårsesongen spilte han ikke for noen klubb, men sommeren 2010 ble han klar for Fløy, etter å ha fått tilbud om spill for Løv-Ham. Damien Duff. Damien Anthony Duff (født 2. mars 1979) er en irsk fotballspiller. Han spiller for den engelske fotballklubben Fulham. Han har tidligere spilt for Blackburn Rovers, Chelsea og Newcastle United. Landslaget. Damien spilte flere kamper for Irlands junior-landslag og var med i junior-VM i 1997 der han bidro stort til en sterk tredjeplass. Han var også med i 1999. Han debuterte for den 25. mars 1998 mot mens han spilte for Blackburn. Kampen endte 2-1 fordel. I 2002 var han en viktig brikke i Irlands lag i VM. I gruppespillet skåret han et mål mot. gikk videre, men ble slått ut i åttendedelsfinalen av. Senere har han fått 71 offisielle kamper og 7 mål på landslaget. Irland klarte imidlertid ikke å kvalifisere seg til VM 2010 i Sør-Afrika. Jon Voight. Jonathan Vincent «Jon» Voight (født 29. desember 1938) er en amerikansk skuespiller. Han er født i Yonkers i New York til en tsjekkisk far og engelsk-amerikansk mor. Voights bror er sanger og låtskriver Chip Taylor. Voight studerte kunst ved The Catholic University of America. Han mottok en Oscar for sin rolle i filmen "Coming Home". Voight har også vært Oscar-nominert for sine roller i filmene "Midnight Cowboy" og "Runaway Train". Han har en fast tilhengerskare og fikk kultstatus etter en gjesteopptreden i TV-serien "Seinfeld" der han biter «Kramer» i armen. Voight giftet seg med den franske skuespillerinnen Marcheline Bertrand 12. desember 1971, og de fikk to barn sammen; Angelina Jolie og James Haven. Voight og Bertrand tok ut separasjon i 1976, og ble skilt i 1978. Norge under VM i friidrett 2005. Dette er en oversikt over de norske deltakerne under VM i friidrett 2005. Lille OSC. Lille Olympique Sporting Club er et fransk fotballag. Klubben kommer fra den franske byen Lille, og spiller sine hjemmekamper på Stadium Lille-Metropole. Craig T. Nelson. Craig Theodore Nelson (født Craig Richard Nelson 4. april 1944) er en amerikansk skuespiller som har hatt hovedrollen i TV-serier som "Coach" og "The District". Han gav også stemmen til «Mr. Incredible» i animasjonsfilmen "The Incredibles" fra 2004. Han er født i Spokane i Washington og studerte drama og skuespill både ved University of Utah og New York Universitys Tisch School of the Arts. SL Benfica. Sport Lisboa e Benfica er et portugisisk fotballag. Klubben kommer fra den portugisiske byen Lisboa, og spiller sine hjemmekamper på Estadio da Luz. Trener for klubben er Jorge Jesus. Klubben ble dannet som et resultat av en sammenslåing i 1908 mellom Sport Lisboa (grunnlagt i 1904) og Grupo Sport Benfica. Benfica regnes, sammen med Sporting og Porto, som en av «De tre store» i portugisisk fotball. Største klubb i medlemmer 2006. På Guinness rekorddag (9. november) godkjente Guinness rekordbok Benfica som den klubben i verden som har flest medlemmer. Verdensrekorden er på 160 398 aktive medlemmer. For Manchester United, fjorårets lag med flest medlemmer, var antallet 152 000. Ingar Sletten Kolloen. Ingar Sletten Kolloen (født 9. juli 1951 i Kvam i Gudbrandsdalen) er en norsk redaktør, journalist, biograf og forfatter. Kolloen har vært journalist i en rekke aviser. Han har vært leder for Aftenpostens kulturredaksjon og sjefredaktør i Gudbrandsdølen Dagningen. Videre har han også jobbet som forlagsredaktør i Den norske Bokklubben, og han var sentral i planlegginga av kulturprogrammet for Lillehammer-OL. Han har også vunnet Melsom-prisen og Den norske leserprisen. Høsten 2007 debuterte han som skjønnlitterær forfatter med romanen "Den fjerde engelen". Høsten 2008 kom biografien om Joralf Gjerstad også kjent som den synske helbrederen «Snåsamannen», «Snåsakaill'n» eller «Trollmannen fra Snåsa». I oktober 2012 kom Kolloen med sin biografi om Dronning Sonja, "Dronningen". Oddrane. Oddrane (eg. ODD'rane Supporterklubb) er den offisielle supporterklubben til Odd Grenland med rundt 1000 medlemmer. Oddrane tok over der den gamle supporterklubben "Den Hvite Skare" slapp. Leder er Tommy Hagen. Oddranes nettside har ved flere tilfeller blitt kåret til den beste supportersiden i Tippeligaen. Hver ukedag presenteres en ny "dagbok" som ser med et skjevt blikk på utviklingen innen fotballverdenen generelt og Odd Grenland spesielt det siste døgnet. Oddrane lager også et medlemsblad som kommer med svært ujevne mellomrom, samt et utadrettet blad som kommer med enda mer ujevne mellomrom. Klubben hadde tidligere et samarbeid med sportsbaren "Mets", men åpnet ved sesongstart 2010 sin egen pub "Fort Falkum" vis-à-vis Skagerak Arena. Oddrane skal i 2011-sesongen stå på felt J1 på HRL tribunen. Joaquin Phoenix. Joaquin Phoenix på filmfestivalen i Toronto i 2005 Joaquin Rafael Phoenix, også kalt Leaf Phoenix, (født 28. oktober 1974) er en puertoricansk-født amerikansk skuespiller. Phoenix' far, John Lee Bottom, er av irsk og spansk herkomst; hans mor, Arlyn Sharon Dunetz, var født i The Bronx i New York til jødiske emigranter fra Ungarn og Russland. Kort etter at de møttes ble paret med i sekten Guds barn og begynte å reise rundt i Syd-Amerika som misjonærer. Joaquin Phoenix ble født i San Juan i Puerto Rico og bodde der til han var seks år gammel; han snakker flytende spansk. Joaquin er nummer tre av fem barn; de andre er River (1970–1993), Rain (også kjent som Rainbow Joan of Arc, født 1973), Liberty Butterfly (født 1976) og Summer (også kjent som Summer Joy, født 1978). Etter å ha forlatt sekten og returnert til USA (hvoretter de tok etternavnet Phoenix), oppmuntret John og Arlyn Phoenix barna til å utvikle sine kreative evner. Siden søsknene hadde naturrelaterte navn, endret Joaquin navnet sitt til Leaf (løv). Karriere frem til 2008. Phoenix' første skuespillerjobb var gjesteroller i to TV-programmer med broren River: "Seven Brides for Seven Brothers" (1982) og "Backwards: The Riddle of Dyslexia" (1984). Han gjorde sin debut på kinolerretet i "Space Camp" (1986), og fikk sin første hovedrolle i "Russkies" (1987). I 2000 fikk han sitt gjennombrudd som den maktsyke romerske keiseren Lucius Commodus i Ridley Scotts storslagne episke dramafilm Gladiatoren, en rolleprestasjon han ble belønnet med Oscar for. I 2004 hadde han hovedrollen i filmen "Ladder 49" som brannmannen Jack Morrison, i en film hvor John Travolta hadde hovedrollen. Han spilte også i M. Night Shyamalans "The Village" og Terry Georges drama "Hotel Rwanda" med Don Cheadle. I 2005 spilte han hovedrollen i filmen om musikeren Johnny Cash, "Walk the Line". Han ble nominert til nok en Oscar for tolkningen av den avdøde stjernen. Etter "Walk the Line" var han også med i "We Own the Night" med Mark Wahlberg og Eva Mendes, "Reservation Road" med Jennifer Connelly og Mark Ruffalo, samt "Two Lovers" med Gwyneth Paltrow. Dette ble de siste filmprosjektene hans på en stund. Prosjektet "I'm Still Here". Det ble et voldsomt kjør rundt Phoenix da han tilsynelatende møtte opp beruset i talkshowet "Late Show with David Letterman" i 2008. Han var iført solbriller, tykt skjegg og et fjernt uttrykk, og svarte aldri med hele setninger. Det hele ble avsluttet med at Letterman – tydelig forbannet – gjorde narr av Phoenix på slutten av programmet, hvor han sa: "Joaquin, I'm sorry you couldn't be here tonight." ("Joaquin, det var leit at du ikke kunne være til stede her i kveld.") Etter denne opptredenen mente mange at skuespilleren trengte hjelp og at han var mentalt forstyrret. En rekke kjendiser gjorde deretter parodier på oppførselen hans, og Ben Stiller gikk lengst da han og Natalie Portman latterliggjorde Phoenix på direkten under Oscar-utdelingen. Stiller spilte en beruset Phoenix i full kostyme fra Letterman-showet mens han tygget på en tyggegummi og gav pinlige svar på spørsmål fra Portman. Det var mange teorier rundt hvorfor Phoenix oppførte seg som han gjorde, men det viste seg at alt hadde sin naturlige forklaring. Vennen og svogeren Casey Affleck gikk nemlig ut omtrent ett år etter Letterman-fadesen og innrømmet at det hele var et spill for galleriet, fordi han og Phoenix laget en såkalt fiktiv dokumentarfilm (altså en parodi på en dokumentar) som heter "I'm Still Here", hvor Phoenix spiller seg selv i en historie der han gir opp skuespill og satser alt på rappemusikk. Affleck hadde regien på prosjektet. Phoenix beklaget seg overfor Letterman, stilte opp på et nytt intervju med talkshow-verten og måtte tåle små stikk gjennom hele programmet. Han returnerte deretter til vanlig skuespill. Karriere etter 2012. Phoenix har i 2012 to høyprofilerte prosjekter. Den første er et James Gray-regissert romantisk drama, hvor også Marion Cotillard og Jeremy Renner er med. Tittelen på prosjektet er ennå ikke offentliggjort. Den andre filmen er "The Master", et religiøst drama regissert av Paul Thomas Anderson. Filmen har Philip Seymour Hoffman og Amy Adams i to av de andre hovedrollene. I 2013 spiller han i en annen film som har til gode å bli navngitt, en komedie av Spike Jonze, som har Carey Mulligan, Amy Adams og Samantha Morton i andre roller. Eksterne Lenker. Phoenix, Joaquin Phoenix, Joaquin Phoenix, Joaquin Phoenix, Joaquin Connie Nielsen. Connie Inge-Lise Nielsen (født 3. juli 1965) er en dansk skuespillerinne. Hun er født i København og flyttet til Frederikshavn da hun var 10 år gammel. Sitt første møte med skuespilleryrket fikk hun 15 år gammel i en kabaret skrevet av hennes mor. Da hun ble 18 reiste hun til Paris, Roma, Milano, Syd-Afrika og New York for å forsøke seg på en skuespillerkarriere. Etter noen mindre roller fikk Nielsen sitt gjennombrudd i 1997 med filmen "Djevelens advokat" mot Keanu Reeves, Al Pacino og Charlize Theron. Siden har hun hatt fremtredende roller i flere store filmer, inkludert "Gladiatoren" (2000), "One Hour Photo" (2002) og "Basic" (2003). Gloria Vanderbilt. Gloria Laura Vanderbilt (født 20. februar 1924) er en suksessrik kunstner, skuespillerinne og sosietetsfrue, og er kjent som talsperson for designerjeans. Hun er medlem av den prominente amerikanske Vanderbilt-familien. Gloria Vanderbilt er eneste datter av den amerikanske jernbanearvingen Reginald Claypoole Vanderbilt (1880–1925) og hans andre hustru, Gloria Laura Mercedes Morgan (1904–1965). To år gammel ble Gloria arving til fire millioner dollar da faren døde, men kontrollen over midlene mens hun var mindreårig tilhørte moren. Barnet ble derfor gjenstand for en bitter strid om foreldreretten i en skandaleomsust rettssak i 1934 mellom moren og den mektige Vanderbilt-familien. Sydney Pollack. Sydney Pollack (født 1. juli 1934 i Lafayette i Indiana, død 26. mai 2008) var en amerikansk skuespiller, filmprodusent og regissør. Hans karriere begynte i 1960-årene gjennom å regissørere episoder i TV-serier som "The Fugitive" og "Alfred Hitchcock Presents". Han mottok en Oscar for beste regi for filmen "Mitt Afrika" (1985). Pollack studerte under Sanford Meisner ved skolen Neighborhood Playhouse i New York før han begynte sin skuespillerkarriere. Han spilte i drøyt tredve Hollywoodfilmer. Pollack flyttet etterhvert bak kamera for å regissere og produsere. Han hadde regien på over tyve og var produsent for drøyt førti produksjoner. Pollack var Oscar-nominert for beste regi for filmene They Shoot Horses, Don't They og Tootsie. Elfwin. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Elfwin den 19. kongen av landet Rohan. Elfwin var den første sønnen av Éomer Éadig (Konge av Rohan) og Lothíriel (datter av Prins Imrahil av Dol Amroth). Gjennom sin mor var Elfwin i slekt med Prins Faramir av Ithilien, riksforstanderen av Gondor. Siden Elfwin styrte i det fjerde tidevervet etter at Vestmarks røde bok var skrevet ferdig er det lite som er kjent fra hans regjeringstid, men det er antatt at siden han var en alliert med Gondor var det igjen kommet fred til Rohirrim etter krigen om ringen. Han ble konge av Rohan i år 63 av det fjerde tideverv, og regjerte i lang tid. Randy Quaid. Randall Rudy «Randy» Quaid (født 1. oktober 1950) er en amerikansk skuespiller. Han er født i Houston i Texas og er bror til skuespiller Dennis Quaid. Han ble oppdaget av regissøren Peter Bogdanovich mens han studerte på Universitetet i Houston, og fikk sin første rolle i filmen "Siste forestilling". Det var den første av flere roller der han ble regissert av Bogdanovich. Quaid spilte i flere av National Lampoons "Hjelp, vi er på ferie"-filmer, som «fetter Eddie». Han ble Oscar-nominert for rollen som marinesoldat i "The Last Detail" (1973) og vant en Golden Globe for rollen som Lyndon Johnson i "LBJ: The Early Years" (1987). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. John C. Reilly. John Christopher Reilly (født 24. mai 1965) er en amerikansk skuespiller av irsk og litauisk herkomst. Han er født i Chicago og tilskriver byens teaterscene en stor del av æren for hans suksess. Reilly fikk sin filmdebut i "Casualties of War" (1989) og har hatt en rekke biroller siden. Hans profil som filmskuespiller ble betydelig mer kjent i 2002 da han hadde større roller i tre av årets Oscar-nominerte filmer; "Chicago", "Gangs of New York" og "The Hours". Han ble selv Oscar-nominert for rollen som Renée Zellwegers ektemann i "Chicago". Éothain. Éothain er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive univers Midgard. Han var en mann fra Rohirrim. Han var et medlem av Éomers éored som kjempet mot orkene som hadde fanget Munti og Pippin, og senere støtte de sammen med Aragorn og hans følge da de streifet vidt rundt på Rohans vide vidder. Éothain var ikke like tillitsfull til Aragorn og følge som sine følgesvenner, og han hånte ideen om at hobbitene fantes, og talte imot at Aragorn skulle få låne hestene. En annen Éothain finnes i Peter Jacksons filmversjon av "Ringenes herre". Han var en ung gutt i Rohirrim, og ble sent sammen med sin søster "Freda" av deres mor "Morwen" for å alarmere Kong Théoden om at villmennene herjet gjennom Rohan og brente hus og gårder. Éothain og Freda blir holdt i Edoras til de ble gjenforent med sin mor en gang på veien til Helmsdjupet. Oxfam. Oxfam er en internasjonal, ideell, humanitær organisasjon som arbeider i mer enn 100 land for å redusere fattigdom og urettferdighet. Oxfam koordineres på verdensbasis av Oxfam International, en konføderasjon av Oxfam-organisasjonene i Australia, Belgia, Canada, Tyskland, Storbritannia, Hongkong, Irland, Nederland, New Zealand, Quebec, Spania og USA. Oxfam International har sekretariat i Oxford i England og avdelingskontorer i Washington, DC, New York, Brussel og Genève. Oxfam har sin opprinnelse i Oxford. Organisasjonen ble grunnlagt i 1942 som "Oxford Committee for Famine Relief" av kannik Theodore Richard Milford og Oxford-forsamlingen av Vennenes samfunn for å sende mat gjennom De alliertes blokade til innbyggerne i det tysk-okkuperte Hellas. Den første utenlandsavdelingen av Oxfam ble opprettet i Canada i 1963. Venn-diagram. Venn-diagrammer er illustrasjoner som brukes i den gren av matematikk som kalles mengdelære. De brukes for å vise de matematiske eller logiske forbindelsene mellom ulike grupper av ting (mengder). Et Venn-diagram viser alle de logiske forbindelsene mellom mengdene. Euler-diagrammer er liknende, men de behøver ikke vise alle forbindelsene. Eksempler. Den oransje sirkelen (mengde "A") kan representere, for eksempel, alle levende vesener som er tobeinte. Den blå sirkelen, (mengde "B") kan representere alle levende vesener som kan fly. Det området hvor den blå og den oransje sirkelen overlapper (som kalles "skjæringsfeltet") inneholder alle levende vesener som både kan fly og som har to bein – for eksempel papegøyer. (Tenk deg hver enkelt type vesen som et punkt et sted i diagrammet). Mennesker og pingviner ville befunnet seg i den oransje sirkelen, i det området som ikke overlapper med den blå sirkelen. Mygg har seks bein, og flyr, så punktet for mygg ville være i den delen av den blå sirkelen som ikke overlapper med den oransje. Ting som ikke har to bein og ikke kan fly (for eksempel hvaler og klapperslanger) ville alle sammen blitt representert av punkter utenfor begge sirkler. Teknisk sett kan Venn-diagrammet tolkes som «forbindelsene mellom mengde "A" og mengde "B" som kan ha noen (men ikke alle) elementer felles». Det samlede arealet av mengdene "A" og "B" blir kalt "unionen" av mengdene "A" og "B". Unionen i dette tilfellet inneholder alle ting som enten har to bein, eller som flyr, eller begge deler. At sirklene overlapper innebærer at unionen av de to mengdene ikke er tom – at det faktisk er vesener som er i både den oransje og den blå sirkelen. Noen ganger blir et rektangel (som kalles universalmengden) tegnet omkring Venn-diagrammet for å vise rommet for alle mulige ting. Som tidligere nevnte ville en hval blitt representert av et punkt som ikke er i unionen men som er i universet (av levende vesener, eller av alle ting, avhengig av hvordan man velger å definere universalmengden for akkurat det diagrammet). Johnston-diagram. Johnston-diagram for påstanden "Hverken A eller B er sanne" Johnston-diagrammer blir brukt for å illustrere påstander i proposisjonslogikk slik som "Hverken A eller B er sanne" og er en visuell måte å illustrere sannhetstabeller på. De kan være identiske utseendemessig med Venn-diagrammer, men de representerer ikke noen objektmengder. Karnaugh-kart. Karnaugh-kart eller veitch-diagrammer er en annen måte å visualisere boolsk algebra-uttrykk. Peirce-diagrammer. Peirce-diagrammer, utformet av Charles Peirce, er utvidelser av Venn-diagrammer som inkluderer informasjon om eksistensielle påstander, atskillende informasjon, sannsynligheter og relasjoner.. Utvidelser til høyere antall mengder. Venn-diagrammer har gjerne tre mengder. Venn var oppsatt på å finne "symmetriske figurer...elegante i seg selv" som representerte høyere antall mengder og han utformet et firemengdersdiagram ved bruk av ellipser. Han ga også en konstruksjon for Venn-diagrammer for "ethvert" antall kurver, der hver ny kurve innfelles i de tidligere kurvene, begynnende med 3-sirkelsdiagrammet. Edwards' Venn-diagrammer. A. W. F. Edwards ga en fin konstruksjon for høyere antall mengder som innehar enkelte symmetrier. Hans konstruksjon kan oppnås ved å projisere Venn-diagrammet på en sfære. Tre mengder kan enkelt representeres ved å ta tre halvkuler i rette vinkler ("x"≥0, "y"≥0 og "z"≥0). En fjerde mengde kan representeres ved å ta kurver lik dem du finner på sømmen på en tennisball som snor seg opp og ned rundt ekvator. Den resulterende mengden kan så projiseres tilbake til planet for å gi et "tannhjul"-diagram med økende antall tenner. Disse diagrammene ble utformet under lagingen av et glassmalerivindu til minne om Venn. Andre diagrammer. Edwards' Venn-diagrammer er topologisk ekvivalente med diagrammer utformet av Branko Grünbaum som var basert omkring polygoner som skjærer hverandre med økende antall sider. De er også 2-dimensjonale representasjoner av hyperkuber. Smith utformet liknende "n"-mengdediagrammer ved bruk av sinus-kurver med likningen "y"=sin(2"i'x")/2"i", 0≤i≤"n"-2. Charles Lutwidge Dodgson (også kjent som Lewis Carroll) utformet et fem-mengders diagram. Opprinnelse. John Venn var en britisk filosof og matematiker i det 19. århundre som introduserte Venn-diagrammet i 1881. Et glassmalerivindu på Caius College på Cambridge-universitet er til minne om oppfinnelsen hans. Medgift. Medgift er en formue som foreldrene eller slekten til en kvinne overlater henne når hun gifter seg. Medgiften kan sees som en måte å balansere den mannlige arveretten, slik at et hushold skal få økonomisk hjelp fra både mannens og hustruens familie. Gimse Idrettslag. Gimse Idrettslag (stiftet 24. oktober 1977) er et idrettslag fra Gimse i Melhus kommune, to mil sør for Trondheim. Klubben ble til etter at flere boligfelt var utbygd i området. Klubbens hjemmebane er Brekkåsen stadion. Anlegget er heleid av idrettslaget, og består i hovedsak av en 11-er kunstgressbane som ble åpnet til høstsesongen 2010. Hovedaktiviteten i klubben er fotball, men har i tillegg en allidretts- og trimavdeling. Håndballavdelingen i klubben samarbeider med Melhus Idrettslag, og lagene spiller under navnet Gimse. En periode på 80-tallet hadde man også en egen alpint-avdeling, med et eget anlegg i Olastubakken nedenfor Trøndertun Folkehøgskole. Fotball. I 1978, under klubbens første sesong, spilte seniorlaget i 6. divisjon, men rykket ned og spilte i 7. divisjon sesongen etter, den laveste divisjonen i Trøndelag Fotballkrets. I 1995-sesongen spilte Gimse i 3. divisjon, noe som fortsatt er klubbens beste plassering i divisjonssystemet. Det ble med den ene sesongen i 3. divisjon, og har de senere årene spilt i 4. divisjon og 5. divisjon. I 2010 rykket seniorlaget ned fra 5. divisjon, og i 2012 spiller klubben fortsatt i 6. divisjon. Schengen Information System. Schengen Information System (SIS) er et elektronisk informasjonssystem hvor etterlyste personer og stjålne gjenstander registreres, som et hjelpemiddel i forbindelse med utlendingskontroll og pågripelse av etterlyste personer. Systemet ble opprettet som et resultat av ikrafttredelsen av Schengen-traktaten. Baldor. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Baldor en mann av Rohan. Han var sønn og arving av Brego, den andre konge av Rohan. Ved festen for å feire at byggingen av den gyllne hallen Meduseld, ga han en ed om at han skulle gå de dødes stier. Han forsøkte dette, men ble aldri sett igjen. Hans levninger blir funnet av Aragorn, da han under krigen om ringen. Théodred. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Théodred (2978-3019 tredje tideverv) en mann av Rohan. Han var den eneste sønnen og barnet til kong Théoden av Rohan. Hans mor Elfhild døde i barselseng. Théodreds navn er antakelig tatt fra det Anglosaksiske ordet "þeod" (folk, nasjon) og "ræd" (rådslagning, råd). Théodred ble drept i det første slaget ved Jarnavad da han og hans menn sloss mot orkene fra Jarnagard. Dette gjorde at hans fetter Éomer ble arving til tronen i Rohan. Lite annet er kjent om Théodred, unntatt at han elsket Éomer som en bror, og den eneste personen som han elsket mer enn Éomer var sin egen far Théoden. Framstillinger på lerret. I Peter Jacksons filmversjon er Théodreds død en større hendelse i begynnelsen av den første delen av boka "To tårn", mens i boken har denne hendelsen allerede funnet sted før fokuset i boka ble rettet mot Rohan. I filmen ble han ikke drept umiddelbart, og Éomer greier å finne Théodred blant de døde kroppene etter slaget. Théodred dør senere av sine sår, men det blir hintet til at Gríma Ormtunge hjalp til med denne døden. Théodred er framstilt som en ung mann på rundt 20-25 år gammel. Leprechaun. En leprechaun tegnet i det 20. århundre En leprechaun (av irsk «leipreachán») er et mytologisk vesen fra irsk folketro. En leprechaun er en mannlig alv med spisse ører som bor på Irland. Man trodde at man kunne be disse skapningene om en gryte med gull dersom man møtte på en, og ga den deg ikke gullgryten sin, så skulle du ta ham i bena og holde ham opp ned. Da ville han straks bli til en firkløver. Slaget ved Axona. Slaget ved Axona ble utkjempet i 57 f.Kr. mellom den romerske republikk, anført av Julius Cæsar, og belgerne som ble ledet av kong Galba. Belgerne angrep, men Cæsar klarte å drive dem tilbake og vant slaget. Axona Surya Bahadur Thapa. Surya Bahadur Thapa (født 28. mars 1928 i "Dhankuta") er en monarkistisk politiker og leder av Rashtriya Janashakti Party (Det Nasjonale Folkepartiet) i Nepal. Politisk karriere på 1950-tallet og under diktaturet. Opprinnelig var han med i Nepals Kongressparti i opprøret mot Rana-dynastiet i 1950 til 1951. Seinere var han uavhengig leder for overhuset i parlamentet i 1960. Etter kong Mahendras statskupp i 1960 blei han en kjent panchayat-politiker. Under Panchayat-systemet viste han også politisk sjølstendighet og sivilt mot. Etter å ha vært statsminister på store deler av 1960-tallet kritiserte han kongens politiske system og krevde reformer. Kong Mahendra sørga for at han fikk et par år i fengsel for det. Kong Birendra bragte han tilbake som statsminister da reformer blei nødvendige, etter at et stort opprør hadde trua med å styrte kongehuset våren 1979. Han har blitt anklaga for å bl.a. ha tuska bort statlige skogeindommer for å «fikse» at kongens forslag vant folkeavstemninga om statssystemet i 1980. Da kong Birendra uttrykte ønske om at han skulle gå av etter at krisa var over, nekta Thapa å adlyde kongen, og krevde at det måtte være vanlig flertall for mistillit mot ham i parlamentet hvis han skulle gå av. Etter at han var sparka, innleda Thapa en offentlig kampanje mot den hemmelige, kriminelle gjengen han sa styrte nepalsk politikk. Leder av RPP under parlamentarismen. Fra innføringa av flerpartisystem og parlamentarisme etter demokratiopprøret (kjent som "Jana Andolan") i 1990, blei han sammen med en annen panchayat-politiker, Lokendra Bahadur Chand, leder for det nye monarkistiske høyrepartiet Rastriya Prajatantra Party (RPP). Chand kom til å bli rekna som mer lojal mot slottet og mer høyreorientert enn Thapa, som med tida blei oppfatta som en mer moderat rojalist. Dette partiet sprakk straks i to, og Thapas fløy, som stilte til valg i 1991 under navnet RPP (Thapa), fikk en representant i valget. De to fløyene av RPP var politisk isolert hele den første kongressperioden, fordi de blei forbundet med det rojalistiske diktaturet før 1990. Thapas og Chands fløyer gjenforente seg i 1992, og det forente RPP fikk under Thapas ledelse ved valget i 1994 inn 20 representanter. Etter valget var UML største parti, men mangla flertall til å danne regjering. Både UML og det tidligere regjeringspartiet Nepals Kongressparti var nå avhengige av RPP for å få flertall. Dermed var isolasjonen av partiet fra første kongressperiode brutt. Men i parlamentet skilte Thapas og Chands fløyer av RPP lag igjen, og ga seg til å slåss om ministerposisjoner. Thapas fløy var mest for samarbeid med Nepals Kongressparti, mens den mer høyreorienterte fløya til Chand foretrakk UML. Følgen var at Chands fløy først støtta ei mindretallsregjering av UML, mens Thapas fløy etter dette gikk inn i ei mindretallsregjering fra kongresspartiet. Dette spillet fortsatte i resten av den andre kongressperioden. Det bidro til å splitte både RPP og de andre store partiene i parlamentet enda mer, og gjøre parlamentet og de politiske lederne svært upopulære. Ved valget i 1999 beherska Thapas fløy RPP og fikk 11 representanter. RPP (Chand) gjorde det dårlig og blei ikke representert. Thapa og Gyanendras to statskupp 2002 og 2005. Etter Gyanendras første statskupp i oktober 2002, da kongen sparka Deuba og begynte å utpeke statsministre med svak politisk støtte, tok Thapa over som statsminister etter Chand i et år, fra juni 2003 til juni 2004. Han kritiserte kong Gyanendras forfølgelse av parlamentariske politikere og hans bruk av ekstreme høyrepolitikere i regjeringa etter kongens andre statskupp 1. februar 2005, men enkelte av hans tilhengere deltok også i det kongelige diktaturets regjering. I mars 2005 lanserte Surya Bahadur Thapa et nytt parti, Rashtriya Janashakti Party (RJP – Det Nasjonale Folkepartiet). I 2005 brøyt også den ekstreme innenriksministeren i kong Gyanendras regjering, Khamal Thapa, ut av det gamle RPP og organiserte sitt eget RPP, som også omtales i pressa som "RPP (Thapa)". Dette partiet blei bl.a. størst i Gyanendras lokalvalg 8. februar 2006, der bare ekstreme monarkistiske småpartier deltok. Det kan skape forvirring, fordi dette RPP (Khamal Thapa) altså ikke har noen ting å gjøre med Surya Bahadur Thapas fløy av RPP, som har vært kjent som RPP (Thapa) fra 1991. Etter at demokratiet seira i opprøret i april 2006 og parlamentet fra 1999 blei gjeninnkalt, så det ut til at Thapas nye RJP stort sett stemte sammen med den regjerende Sjupartialliansen. RJP stemte bl.a. sammen med resten av parlamentet for å redusere kongens politiske rettigheter. Mieczysław Moczar. Mieczysław Moczar (egentlig "Mikołaj Diomko", pseudonym "Mietek", født 25. desember 1913 i Łódź, død 1. november 1986 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker. I 1937 ble han medlem av det polske kommunistpartiet, som kort etter ble oppløst av Stalin. Mellom 1938 og 1939 satt han i fengsel. Etter utbruddet av annen verdenskrig begav han seg til det sovjet-okkuperte Białystok, og begynte å arbeide for de sovjetiske okkupantenes etterretningstjeneste. Senere spilte han en viktig rolle i koordineringen av kommunistiske undergrunnsstyrker i Lublin og Kielce-regionene. Fra slutten av krigen koordinerte han kampen mot den antikommunistiske polske opposisjonen i Łódź, og ble kjent for spesiell grusomhet. Han ble utnevnt til landbruksminister i 1956, og var innenriksminister fra 1964 til 1968. Fra 1971 til 1983 var han formann for NIK, den polske riksrevisjonen. Dessuten var han medlem av sentralkomitéen i Polska Zjednoczona Partia Robotnicza fra 1965 til 1981, som sekretær mellom 1968 og 1971. Moczar var også medlem av politbyrået mellom 1970 og 1971 og igjen mellom 1980 og 1981. Han var dessuten general i den polske folkearméen. På 1960-tallet var Moczar en ledende representant for den grupperingen som var kjent som «partisaner», og som kombinerte kommunisme med nasjonalistiske synspunkter. Han ble regnet som en sterk motstander av politiske reformer og derfor som en «hardliner» innenfor kommunistpartiet, og ble etter 1965 en av partisjef Władysław Gomułkas bitreste rivaler. Moczar ble særlig kjent for sin rolle under protestene i 1968. Moczar brukte det som opprinnelig var studentprotester som et påskudd til å organisere en antisemittisk kampanje som rettet seg mot det han kalte en «sionistisk infiltrasjon», og ble den ledende kraft i fjerningen av jøder fra viktige posisjoner i samfunnet. Samtidig anklaget han jødiske studenter for å være ansvarlige for studentprotestene. Kampanjen førte til en masseemigrasjon av polske jøder i 1968. Det var imidlertid en utbredt oppfatning at Gomułkas avhengighet av Moczar under protestene i 1968 gjorde Moczar for sterk for Gomułka. Etter at Gomułka var avsatt avviste den sovjetiske ledelsen å godkjenne Moczar som hans etterfølger, og foretrakk Edward Gierek. Moczar, Mieczyslaw Moczar, Mieczyslaw Moczar, Mieczyslaw Gallerkrigen. Gallerkrigen var en serie med trefninger mellom Den romerske republikk og stammer i Gallia i det første århundre f.Kr. Krigene kulminerte med slaget ved Alesia i 52 f.Kr., som førte til at hele Gallia ble en romersk provins. Krigene er beskrevet i Cæsars berømte biografi, "Commentarii de Bello Gallico". Selv om Cæsar beskrev disse krigene som et defensivt tiltak mot en ekstern trussel, er de fleste moderne historikere enige om at krigene ble utkjempet for å underbygge Cæsars politiske posisjon, og for å skaffe midler som kunne dekke hans store gjeld. Flere ganger gikk han til angrep på galliske stammer som ikke var en trussel mot romerske interesser. Gallerkrigen kan grovt sett inndeles i tre faser: Romersk innblanding i interne galliske konflikter (58 f.Kr. – 57 f.Kr.); forfølgelser av anti-romerske styrker (56 f.Kr. – 55 f.Kr.); og konsolideringsfasen (54 f.Kr. – 51 f.Kr.), der romerne bekjempet flere galliske opprør. Romersk innblanding. Krigene begynte i 58 f.Kr. med de storstilte migrasjonene til galler-stammen Helvetii, vest for det som i dag er Sveits, som truet den romerske provinsen Gallia Transalpina. Cæsar angrep og drev Helvetii-stammen tilbake til deres hjemland (Helvetiikrigen). Senere det samme året, ba en annen gallisk stamme, Aedui, romerne om assistanse mot rivalene Sequani, som hadde startet en invasjon ledet av den germanske krigsherren Arivistus. Cæsar hjalp aeduine, bekjempet Ariovistus og drev hans styrker tilbake til den andre siden av Rhinen. I 57 f.Kr. blandet Cæsar seg nok en gang inn i interne galliske konflikter da han angrep Belgae-stammen, som kontrollerte området som i dag er Belgia. De hadde angrepet en stamme som var alliert med Roma. Cæsars hær ble overrumplet mens soldatene hans bygde en leir nær elven Sambre og var nær ved å bli slått. Romerne ble imidlertid reddet av sin strenge disiplin og Cæsars egen deltakelse i kampen. Belgaerne led store tap og måtte til slutt kapitulere da romerne begynte å angripe byene i nærheten. Forfølgelser. I 56 f.Kr. vendte Cæsar sin oppmerksomhet mot stammene ved den atlantiske kystlinjen, særlig Veneti-stammen i Armorika (dagens Bretagne), som hadde bygd opp en konføderasjon av anti-romerske stammer. Veneti-stammen var et sjøfarende folk som hadde bygd en flåte i Morbihangulfen og dette tvang romerne til å gjøre det samme. I det påfølgende ukonvensjonelle land- og sjøfelttoget beseiret Cæsar nok en gang gallerne. Cæsar førte sine styrker over Rhinen i 55 f.Kr. i en straffeekspedisjon mot germanere. Suebiene, som ekspedisjonen egentlig var rettet mot, deltok imidlertid aldri i de kampene som fulgte. Deretter krysset Cæsar den engelske kanal med to legioner, for å gjennomføre en lignende straffeaksjon mot britene. Hans britiske felttog endte nesten i katastrofe, da dårlig vær ødela mesteparten av flåten og et uvant møte med stridsvogner skapte forvirring blant legionærene hans. Cæsar trakk seg tilbake, men kom tilbake året etter med en større styrke som klarte å slå den mektige stammen Catuvellauni. De ble tvunget til å betale tributt til Roma. Ekspedisjonene hadde små varige effekter, men var et effektiv propagandaredskap for Cæsar, som vakte oppmerksomhet hjemme i Roma. Kampanjene som Cæsar førte i 56 og 55 f.Kr. har gjennom århundrene skapt kontroverser. De var til og med kontroversielle på Cæsars tid, spesielt blant hans politiske motstandere, som beskrev dem som kostbare utvidelser av hans personlige makt. I moderne tid er historikerne splittet mellom to synspunkter: Et syn som kritiserer Cæsars åpenbare imperialisme, og et syn som legger vekt på den gevinsten de galliske kampanjene gav Roma. Konsolidering og opprør. Misnøye blant de underkuete gallerne var med på å skape et stort opprør vinteren 54/53 f.Kr., da eburonesene i nordøst-Gallia samlet seg under ledelse av Ambiorix. Femten romerske kohorter ble utslettet ved Atuatuca Tungrorum (dagens Tongeren i Belgia). En garnison som ble ledet av Quintus Tullius Cicero, overlevde så vidt etter å ha blitt reddet av Cæsar i siste sekund. Det følgende året ble en rekke straffeaksjoner rettet mot eburonesene og deres allierte, som til slutt ble nær utryddet av romerne. Dette opprøret ble i virkeligheten et forspill til et langt større opprør som skulle komme senere, ledet av Vercingetorix, lederen av Arvrni-stammen i sentral-Gallia. Han klarte å forene gallerne i kampen mot romerne. Vercingetorix var klar over romernes overlegenhet på slagmarken. Derfor unngikk han å møte romerne i åpne slag og brukte heller den brente jords taktikk for å hindre at fienden fikk forsyninger. Cæsar vendte i all hast tilbake fra Italia for å ta ledelsen i felttoget. Han klarte å drive gallerne tilbake og erobre byen Avaricum, men gikk senere på en smell i slaget ved Gergovia. Ved Alesia i 52 f.Kr. slo Cæsar gallerkongen og gjorde slutt på den ni år lange krigen i Gallia. Det forekom imidlertid noen småopprør i Gallia i tiden etter 52 f.Kr., men den romerske kontrollen av området var ikke lenger alvorlig truet. Omstendigheter rundt den romerske suksessen. Den romerske suksessen i krigene mot gallerne var bygget på en kombinasjon av utspekulert politikk, effektive felttog og en overlegen romersk militær organisasjon. Cæsar førte den berømte «splitt og hersk»-taktikken, der han allierte seg med visse stammer i deres interne kamper i Gallia. Han samlet inn etteretningsinformasjon for å identifisere de ulike stammes karakteristikker og svakheter, for deretter å kvitte seg med dem en etter en. Mange av Cæsars soldater var gallere, så konflikten var i realiteten ikke bare en krig mellom Roma og Gallia. Til tross for at den romerske hæren bestod av mange gallere, var den fortsatt en svært disiplinert og velfungerende enhet. Kjernen bestod av seks (senere ti) legioner av tungt infanteri. Cæsar stolte på utenlandske allierte i sitt kavaleri og lette infanteri, bestående av numidiere,kretanere, spanjoler, germanere og gallere. Cæsars galliske motstandere var militært underlegne i forhold til romerne. Gallerne kunne samle store armeer, men klarte ikke å oppnå den samme fleksibiliteten og disiplinen som de romerske motstanderne hadde. Galliske krigere var voldsomme motstandere, noe de ble beundret for av romerne (se Døende galler), men de manglet disiplin i felten. Deres taktikk var å møte sin motstander "en masse", og deres mangel av godt disiplinerte kohorter fratok dem muligheten til å bli sofistikerte motstandere. I tillegg manglet de logistikk i sine forsyningslinjer og klarte derfor ikke å oppholde seg i felten så lenge som romerne. Gallerkrigen i litteraturen og kulturen. Primærkilden til Gallerkrigene er Cæsars egne skildringer ("Commentarii de Bello Gallico" på latin), som er en av de best bevarte eksemplene på uforfalsket, antikk latin. Skriftene har vært gjennom grundige studier av latinister og har tradisjonelt vært brukt som læreboktekst i moderne latinundervisning helt frem til nyere tid. Gallerkrigene har vært et populært tema i moderne historiefiksjon, spesielt i Frankrike og Italia. Claude Cueni skrev den halv-historiske romanen «Cæsars druide», om en oppdiktet druide som tjenestegjorde som sekretær hos Cæsar. Tegneserien Asterix, for eksempel, foregår under Gallerkrigene. Théodwyn. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Théodwyn (2963-3002 tredje tideverv) en kvinne fra Rohan. Hun er den yngste datteren (og det femte barnet) til kong Thengel av Rohan og Morwen Stålskjær. Hun var dermed også yngste søster av kong Théoden. Théodwyn giftet seg i 2989 med "Éomund av Østfold". Sammen fikk de to barn: sønnen Éomer ble født i 2991, og datteren Éowyn i 2995. Begge spilte en viktig rolle i krigen om ringen. Éomund ble drept i år 3002. Ikke lenge etter dette døde også Théodwyn av sykdom. Hennes bror Théoden oppfostret barna som sine egne etter søsterens død. Hilton Head Island. Stranden på Port Royal-plantasjen på Hilton Head Island Hilton Head Island er en øy Beaufort County på kysten av den amerikanske delstaten South Carolina. Ved folketellingen i 2000 var det 33 862 innbyggere på øya. Hilton Head Island ligger 70 kilometer nord for Savannah i Georgia og 150 kilometer syd for Charleston i South Carolina. Øya har 20 kilometer strandlinje mot Atlanterhavet og er et populært feriemål. Hilton Head Island betjenes av flyplassene Savannah-Hilton Head International Airport og Hilton Head Airport, som ligger på selve øya. Hilton Head Island er berømt for sine svært gode golfbaner, og turneringen Verizon Heritage på PGA-touren arrangeres hvert år på Harbour Town Golf Links i feriekolonien The Sea Pines Resort. Selv om øya er mest kjent som et reisemål, har Hilton Head en hurtigvoksende, fast bosetning, hovedsakelig bestående av velstående innflyttere fra Ohio, New Jersey og andre nordlige delstater. Øya får også en stadig større latinamerikansk bosetning. Morwen av Lossarnach. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Morwen Stålskjær (2922-???? tredje tideverv) en dronning i Rohan. Hun var gift med kong Thengel av Rohan. De giftet seg i år 2943, og hadde sammen fem barn (fire jenter og en gutt), og blant dem var Théoden og Théodwyn (mor til Éomer og Éowyn). Morwen var 17 år yngre enn ektemannen hennes, og derfor var hun antakeligvis født i 2922. hun fikk navnet Stålskjær av Rohirrim på grunn av sin skjønnhet. Morwen døde før begynnelsen av Ringkrigen. Skrova fyr. Skrova fyr ligger på den lille Saltværsøya ved Skrova i Vågan kommune i Lofoten. Fyret ble bygd i 1922. Før det faste fyret ble bygd, hadde et mindre fiskefyr stått på Skjåholmen. Skrova fyr var et av de siste fyrene i Norge som ble avfolket. Det ble automatisert og avbemannet 29. juli 2005. Fyret har et støpejernstårn på 24,5 meter. Skrova fyr ble i 1932 utstyrt med radiofyr. Mastene til radiofyret står fremdeles. Fyret ble elektrifisert i 1951. Skrova fyr er kjent som værstasjon på kysten. Den automatiske værstasjonen ble lagt ned da fyret ble avfolket, men manuelle værobservasjoner blir nå foretatt av en person på selve Skrova. Det tidligere fiskefyret på Skjåholmen ble opprettet i 1856 og erstattet med ei fyrlykt da dagens fyr ble bygd. Dette fyret hadde fra starten av brennetid mellom 1. januar og 14. april. Fra 1860 ble brennetida utvidet til 1. september – 14. april. Jafet Lindeberg. Jafet Lindeberg (født 12. september 1873, død november 1962) kom fra gården Bankenes i Kvænangen. Han fant gull i Alaska, og var med på å grunnlegge byen Nome. Krisehjelp. Høsten 1897 besluttet den amerikanske kongressen å sende hjelp til gullgraverne i Klondike i Canada. Gullrushet hadde tatt fullstendig av. Tusenvis av mennesker strømmet til området, og de fleste av dem var helt uvant med det harde klimaet. Myndighetene fryktet en humanitær katastrofe med hungersnød, epidemier og lovløse tilstander. Det var vanskelig å få sendt forsyninger. Det ble derfor besluttet å hente rein og kyndige reinpassere fra Norge og frakte dem til Klondike. Rein var kjent som allsidige bruksdyr som kunne brukes til mat, klær og transport. 4. februar 1898 forlot Lindeberg Alta med båten «Manitoba» som hadde kurs for New York. Han hadde fått jobb som reinpasser. Ombord var 113 mennesker, 535 rein og 250 tonn reinlav. Da han kom fram, viste det seg at krisen ikke ble så stor som fryktet, og Lindeberg ble løst fra sin kontrakt. Lindeberg med den amerikanske fotografen F. G. Carpenter «De tre heldige svenskene». På Sewardhalvøya ved Beringstredet traff han svenskene Erik Lindblom og John Brynteson, og de tre dannet det svært profittrike gruveselskapet "Pioneer Mining Co.". De grunnla også gullgraverbyen Nome i Alaska, hvor de senere gjorde de et stort gullfunn. Ryktet om gullfunnet til «The Three Lucky Swedes» spredte seg som ild i tørt gress. Året etter ble Nome utsatt for et gullrush tilsvarende det i Klondike. Lindeberg ble rik, men det oppsto mafiavirksomhet i området, og han ble forsøkt fratatt eiendommene sine. Han hadde imidlertid penger til å velge advokat fra øverste hylle, og fikk feltene tilbake gjennom høyesterett. Advokaten skal ha fått to bøtter med gull som honorar. Etterspill. Mange fra Troms og Finnmark deltok i gullrushet i Nome de første årene. Det var både deltakere fra Manitoba-ekspedisjonen og andre. Fra Skjervøy, Kvænangen og Alta dro om lag 50 personer på gullgraving. Mange vendte rike hjem. I Nome står det en statue av Jafet Lindeberg og de to svenskene. Lindeberg døde i San Francisco, i en alder av 89 år. Tsjuktsjere. Tsjuktsjere (russisk "Tsjuktsji", чукчи (flertall), "Tsjuktsja", чукча ("entall")) er et urfolk fra det russiske fjerne Østen, ved kysten av Nordishavet og Beringsjøen. De snakker tsjuktsjisk. Tsjuktsjiene stammer fra folket som levde rundt Okhotskhavet. Akers mekaniske verksted. Akers mekaniske Verksted, ofte forkortet Akers mek. Verksted eller bare Akers Mek., Akers-mek. og AmV, var et verksted, seinere skipsverft, som ble opprettet i Fossveien ved Akerselva i Oslo i 1841. I 1854 flyttet Akers mek. Verksted til "Holmen" på vestsiden av Pipervika, området som i dag er bolig-, kontor- og forretningskomplekset Aker Brygge. Der fortsatte bedriften å lage og reparere skip og utstyr fram til 1982 da det ble nedlagt. Verkstedet var en ledende aktør innen norsk skipsbygging og offshoreindustri og hadde en sentral posisjon i Oslos industrimiljø i 140 år. Historikk. Omkring midten av 1800-tallet ble det langs Akerselva og i Oslo ellers opprettet flere mekaniske verksteder som gjennom åra utviklet seg til store teknologibedrifter. "Agers mechaniske Værksted", som ble opprettet omkring 1842, var blant de største sammen med Myrens Verksted fra 1848, Kværner Brug fra 1853 og Nylands mekaniske verksted fra 1854. Akers mekaniske Verksted ble anlagt på østsida av Akerselva og leide en del av vannkraften fra Øvre Foss Sager som lå lenger oppe og fikk rundt halvparten av vannføringa i elva. Grunnlegger var orlogskaptein P.S. Steenstrup, som også var leder fram til sin død i 1863. Han hadde fartstid som skipsfører av Norges første dampskip, Constitutionen, hadde bygd opp Carl Johans Verft i Horten som marinens hovedverft, og var også med på å stifte Den Polytekniske Forening i 1852. I 1854 flyttet Akers mek. Verksted til Holmen ved Pipervika helt innerst i Oslofjorden, der bedriften utvidet virksomheten sterkt. I 1917 fikk skipsreder Fred. Olsen aksjemajoriteten i verkstedet. Familien hans beholdt kontrollen over bedriften fram til 1985. Akers mekaniske Verksted hadde i 1930 i alt bygd ca. 450 dampskip. Arbeidsstyrken varierte gjennom året avhengig av arbeidsoppdrag, og var i i juni 1929 1 485. Sammen med flere andre virksomheter ble Akers mek. Verksted samlet til Akergruppen i 1960. Akers Verft, som var et av de største verftene i gruppa, ble lagt ned i 1982, og det gamle fabrikkbygningene på verkstedområdet i Pipervika, da kalt Nyland Vest, ble etter hvert omgjort til dagens Aker Brygge. I 1987 gikk Akergruppen sammen med sementselskapet Norcem og dannet Aker Norcem. Året etter skiftet industrikonsernet navn til Aker. Dimrost. Dimrost er et stryk i elva Celebros i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Dette stryket ligger like ovenfor det stedet hvor Celebros møtte elva Taeglin på grensen til Brethil. Strykene skapte et fint yr av vann i lufta, og derfra hard et også navnet sitt, som betyr "Regnfulle trapper". Ovenfor Dimrost hadde mennene fra Brethil laget en trebru som krysset elva Celebros. Fra brua var det vidt utsyn som hadde overblikk over juvet og Taeglin 3,2 kilometer nedover. Da Níniel først ble brakt til Brethil, da hun for første gang så dette synet, begynte hun å skjelve hemningsløst – så mye at navnet Dimrost ble byttet til "Nen Girith", "Gysningens vann". Det var først senere at grunnen til at hun skalv så kraftig ble oppdaget: avgrunnen som Níniel så fra brua skulle nemlig siden bli det stedet hvor hun skulle lide en tragisk død. Harpiks. Harpiks ("resin"), eller kvae som mange kaller det, er en ikke-flytende blanding av terpener, fenylpropanoider og gummistoffer som utsondres fra sårflater på trær og stivner i kontakt med luft. Harpiks, som lages og utskilles i spesielle harpikskanaler, er vanlig hos vekster i furufamilien, styraksfamilien og skjermplantefamilien. Den er treets forsvarsystem mot angrep av insekter og sopp. Når for eksempel en barkebille forsøker å gnage seg inn under barken starter kvaeutfloden, et friskt tre vil normalt skille ut så mye at billen må gi tapt. Harpiks består av ulike hydrokarboner og stivner fort, ettersom eteriske oljer fordamper. Den brukes til en rekke formål, blant annet i produksjonen av terpentin. Også mer eksotiske ting som røkelse (fra "Boswellia sacra"), myrra (fra "Commiphora abyssinica") og rav stammer fra harpiks. Sistnevnte er fossil harpiks. Betegnelsen harpiks er også tatt i bruk for syntetiske stoffer med lignende mekaniske egenskaper, tyktflytende væsker som herder til gjennomsiktig fast stoff. Dimrenndalen. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Dimrenndalen navnet som menneskenes fra nord hadde gitt dalen som lå øst for Khazad-dûm. Dalen heter også "Nanduhirion" på alvenes språk Sindarin og hadde navnet "Azanulbizar" på dvergenes språk Khuzdul. Et slag ble utkjempet der i året 2799 i det tredje tidevervet mellom dvergene og orkene fra Moria. Orkene ble senere beseiret og lederen deres, Azog, ble drept. Ringens brorskap tok en liten pause i denne dalen etter at de hadde unnsluppet fra orkene og balrogen, og kom seg etter sjokket etter Gandalvs død. Et kjennetegn på dalen var Speiltjern, den krystallklare sjøen hvor Durin for første gang så stjernene. Elva Sølverstrøm rant gjennom dalen og helt ned til Lórien. All Alaska Sweepstakes. All Alaska Sweepstakes var et 657 km langt hundeløp som gikk fra Nome, Alaska til Candle og tilbake. Det første løpet gikk av stabelen i 1908 som verdens første konkurranse i hundekjøring. De første årene gikk det ganske sakte, da deltakerne stort sett hadde frakthunder og -sleder. I 1909 vant William Goosak, en pelshandler som kom fra Russland med ti hunder. Rekorden som fortsatt står i dag, ble satt i 1910 av et sibirsk lag som hadde med seg sibirske huskyer fra Tsjuktsji-folket. All Alaska Sweepstakes ble i 1915, 1916 og 1917 vunnet av nordmannen Leonhard Seppala. Jukka Nevalainen. Jukka "Julius" Nevalainen (født 21. april 1978) er en trommeslager i det finske metal bandet Nightwish. Han er en av de fire opprinnelige medlemmene. Han begynte å spille trommer som 11-åring. Bor med sin kone og to barn i Joensuu, Finland. Capelle & Partner. Capelle & Partner er Naurus største private aksjeselskap, med hovedkvarter i Ewa. Formann i selskapet er Sean Oppenheimer. Capelle & Partner ligger i en toetasjers bygning, og selger der mat, suvenirer, klær, sportsutstyr, teknisk utstyr og bøker. Capelle & Partner utsteder i samarbeid med fiseriselskapet NFRMA tillatelser til å fiske i naurisk farvann, og leier ut båter. Videre er Capelle & Partner sponsor for Nauru Mini Football Federation og for Naurus OL-komite. Eteriske oljer. Eteriske oljer er flyktige (dunster lett) oljer fra planteriket. Vi finner eteriske oljer i de fleste planter, dog i svært varierende mengder. De består som oftest av innviklede blandinger av mange kjemiske stoffer som alkoholer og aldehyder. De eteriske oljene lar seg nesten ikke løse i vann, men godt i alkohol, fett og andre oljer. De dufter kraftig, og brukes derfor ofte i parfymer. Mange av dem går derfor i butikkene under navn av «aromaoljer» eller «duftoljer». Foruten til parfyme, brukes de til aromaterapi og tilsetning i badevann. Enkelte oljer kan utløse kraftige allergireaksjoner (timianolje og tetreolje er kjent), og må brukes med forsiktighet. Noen blir brukt som smakstilsetning til bakervarer (mandelolje) samtidig som de kan brukes i hudpleie. Eksempler på eteriske oljer er roseolje, jasminolje, sitronolje og eukalyptusolje. Den første eteriske oljen som ble framstilt ved hjelp av destillasjon, var antagelig rosenolje som ble lagd i Persia på 800-tallet. Justisministeriet (Storbritannia). Justisministeriet er et ministerium i den britiske regjeringen. Opprettelsen av ministeriet ble kunngjort 12. juni 2003 med formål å erstatte det tidligere Lordkanslerens departement ("Lord Chancellor's Department"). Ministeriet er hovedsakelig ansvarlig for reformer av den britiske forfatningen, forbindelser med kronbesittelsene, og – i England og Wales – forvaltningen av domstolene og utnevnelse av dommerstanden. Andre ansvarsområder inkluderer menneskerettigheter, personvern, offentlighet i forvaltningen, "coroner"-systemet og gjennomføring av lokalvalg i England. I mai 2007 fikk ministeriet en rekke oppgaver overført fra Home Office, herunder kriminalomsorg, friomsorg og straffeutmåling. Ministeriet har også administrativt ansvar for Wales Office og Scotland Office, men disse er politisk underlagt ministeren for Wales og ministeren for Skottland. Nenana. Nenana på et kart over Alaska Nenana er et tettsted i Alaska. Innbyggertallet er 549 (2004). Nenana har et kaldt, kontinentalt klima med stort temperaturspenn. Den gjennomsnittlige maksimaltemperaturen per døgn ligger mellom 18 og 21 °C i sommermånedene, om vinteren ligger den gjennomsnittlige minimumstemperaturen godt under -18 °C. Den høyeste temperaturen som er registrert, er 36 °C, den laveste er –56 °C. Svolvær kirke. Svolvær kirke ligger på en høyde i sentrum av Svolvær i Nordland. Kirka er ei langkirke i betong. Den ble innviet 25. april 1934 og har 400 plasser. Arkitekter for kirka var Harald Sund og August Nielsen. I 2003/04 ble det strid da menighetsrådet i Svolvær hengte opp de homofiles regnbueflagg i kirken i Svolvær for å vise at homofile var velkomne i menigheten. Kronjurist. Kronjurist ("Law Officer of the Crown") betegner den øverste juridiske rådgiver til Kronen, som i Storbritannia og andre Samvelde-kongedømmer vil si den britiske monarken. I realiteten fungerer kronjuristen i hvert av landene som regjeringens juridiske rådgiver, og embedet fylles gjerne av landets riksadvokat. I Skottland har kronjuristen tittelen "Lord Advocate" ("Morair Tagraidh" på skotsk gælisk), men ytterligere et embede, "Advocate General for Scotland", ble opprettet da Skottland fikk selvstyre for å gi råd til den britiske regjeringen om skotsk rett. Ellers i Storbritannia finnes en kronjurist for England og Wales ("Attorney General for England and Wales"), som har nokså like rettstradisjoner, og en kronjurist for Nord-Irland ("Advocate General for Northern Ireland"). Det er også egne kronjurister for Hertugdømmet Cornwall og Hertugdømmet Lancaster. Josef Dietrich. «Sepp» Dietrich (eg. Josef Dietrich'", født 28. mai 1892 i Hawangen, Bayern, død 21. april 1966 i Ludwigsburg i Baden-Württemberg) var en offiser i Schutzstaffel (SS) i Hitler-Tyskland. Han er mest kjent som den mangeårige kommandanten for Waffen-SS-divisjonen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Han er av historikeren William L. Shirer beskrevet som en av organisasjonens mest brutale medlemmer. Bakgrunn. Dietrich hadde en arbeiderbakgrunn hvor faren var materialforvalter på en ostefabrikk. Dietrich omtalte foreldrene som upolitiske, og han måtte tidlig ut i arbeid på grunn av den trange økonomiske situasjonen. Han ble utdannet som slakter, men gikk inn i den keiserlige hær allerede i 1911. Under første verdenskrig ble han etter hvert forfremmet til vizefeldwebel og ble dekorert med Jernkorset. Han ble skadet to ganger, første gang da han falt av en hest, andre gangen av en granatsplint som traff ham i det høyre benet. Mellomkrigstiden. Han ble dimittert etter fredsslutningen og gikk da fra den ene jobben til den andre. Blant annet arbeidet han som gårdsarbeider og politimann. Han var allerede på dette tidspunkt kjent som meget hissig, som svært lett lot seg fornærme. Han deltok i mai 1919 i frikorps-kampen i Frikorps Oberland mot den kommunistiske bayerske sovjetrepublikken. Til tross for at han ikke hadde noen formell militær utdanning, ble han tatt opp som offiser i 1921 og forble etter dette i de militære styrkene bortsett fra i årene 1927–1930 da han var tollkontrollør for en amerikansk tobakkeksportør. Han meldte seg tidlig inn i NSDAP og ble lagt merke til av Hitler. I 1928 ble han innlemmet i Hitlers personlige livvaktstyrke. Hitler kalte ham «Chauffeureska» og Dietrich var ofte med på bilreiser gjennom Tyskland. Han fikk også en rekke andre oppdrag innen partiet, blant annet for Eher Verlag i München og innen SS. I 1930 ble Dietrich valgt inn i Riksdagen for valgkretsen Nedre Bayern. I 1931 ble han forfremmet til SS-Gruppenführer. Han fortsatte å stige i partihierarkiet etter maktovertagelsen i 1933. Han ble SS-Oberstgruppenführer og kommandant for Leibstandarte-SS Adolf Hitler, samt Generaloberst der Waffen-SS. Han var også medlem av det prøyssiske statsrådet. I 1934 hadde han en viktig rolle under De lange knivers natt, utrenskningen i Sturmabteilung (SA). Hitler hadde laget en liste over ekte og innbilte konspiratører og sendte Dietrich til justisministeriet i Berlin for å likvidere dem. SA-ledere som var gamle venner av Dietrich protesterte og tryglet for sine liv, men Dietrch svarte: «Du har blitt dømt til døden av Føreren. Heil Hitler!». Han uttalte ved et tilfelle at «menneskeliv betyr lite for SS». Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig hadde han kommandoen over en panseravdeling under angrepet på Paris. Senere ledet han en SS-armé på Østfronten og mottok en rekke dekorasjoner. Høsten 1943 ble han sendt til Italia for å frakte Mussolinis elskerinne Clara Petacci tilbake til den italienske diktatoren. I desember 1944 var Hitler mistenksom overfor de fleste i Wehrmachts overkommando og gav kommandoen over VI Panserarmé til Dietrich i den tro at han kunne stole på SS. De siste reservene ble satt inn i Ardenneroffensiven for å stoppe den allierte framrykkingen, og Dietrichs styrke skulle være en drivkraft i den tyske motstanden. Men panserarméen stoppet opp, noe som bidro til at den tyske motoffensiven falt sammen. Styrken ble flyttet til Østfronten. I april 1945 proklamerte en rasende Hitler at Dietrichs menn måtte levere inn sine armbind på grunn av sin dårlige innsats. Dietrich ble også rasende og annonserte at han ville returnere alle sine dekorasjoner eller skyte seg selv. Han foreslo at man skulle samle alle medaljer i en potte og sende dem til Berlin. Etter krigen. Tidlig i 1946 ble Dietrich fremstilt for et amerikansk militærtribunal. Sammen med 42 andre SS-offiserer var han tiltalt for Malmedymassakren på 71 amerikanske krigsfanger utenfor Malmedy den 17. desember 1944. Han fikk en dom på 25 års fengsel. Etter ti år ble han løslatt og sendt til München for å stilles for en tysk domstol. 14. mai 1957 ble han dømt til 19 måneders fengsel for sin rolle under De lange knivers natt. Etter at han ble løslatt var han aktiv i veteranorganisasjonen HIAG. Blodfanen. a> til høyre, ble kjent for å bære fanen. Blodfanen (på tysk "Die Blutfahne") var et enkelt hakekorsflagg som ble brukt av det tyske nazistartiet NSDAP som fane ved seremonielle anledninger. Fanen fikk navnet fordi det angivelig var tilsølt av blod fra nazimartyrene som ble drept under ølkjellerkuppet i 1923. Under de årlige rikspartidagene (partikongressene) i Nürnberg på 1930-tallet vigslet partilederen Adolf Hitler nye partiflagg ved å legge en hånd på dem mens han holdt i «Blodfanen» med den andre. Siste gang fanen ble brukt offentlig, var under statsbegravelsen til Adolf Wagner i 1944. SS-mannen Jakob Grimminger ble kjent for å bære fanen. Det brune hus. Det brune hus i 1935 Fundamentet til bygningen, tatt sommeren 2007. Det brune hus var det tyske nazistpartiet NSDAPs rikshovedkvarter fra 1931. Huset lå i Briennerstrasse 45 i München. I 1920 opprettet partiet et mindre hovedkvarter på Sternacker-Bräu i München. Deretter tok man i 1922 i brukt et hus på Corneliusstrasse 12. Dette ble nedlagt da partiet ble oppløst 11. november 1923, etter Ølkjellerkuppet. Etter at partiet ble reorganisert i 1925, brukte ledelsen lokalene til Eher Verlag på Thierstrasse 15. Dette firmaet ble etterhvert partiets offisielle forlag. Etter seks måneder flyttet ledelsen videre til Schellingstrasse 50, hvor man tok over et helt hus. I 1928 kunne partiet ved hjelp av midler fra industriherrer i Rhinland, spesielt fra Emil Kirdorf, kjøpe Briennerstrasse 45, som var en romslig patrisiervilla kjent som Barlow-palasset. Under Hitlers ledelse ble det ombygget til et kontorbygg av arkitekten Paul Ludwig Troost. De store rommene ble inndelt i mindre enheter, og på grunn av den store takhøyden kunne man sette inn mellometasjer. Det brune hus i dag. Det brune hus ble skadet i flyangrep i 1945 og revet i 1947. Husets fundament ble imidlertid stående i 60 år. 6. desember 2005 ble det vedtatt å bygge et dokumentasjonssenter om nasjonalsosialismen. Grunnsteinnedleggelsen skjedde i 2008. Det har imidlertid vært problemer med finansieringen. I juni 2009 ble imidlertid byen Munchen, delstaten Bayern og den føderale regjeringen enige om en finansieringavtale. Dokumentasjonssenteret skal være ferdig i 2013. Lord Advocate. Lord Advocate ("Morair Tagraidh" på skotsk gælisk) er den øverste juridiske rågiveren (kronjurist) til regjeringen og Kronen i Skottland i både sivile og strafferettslige spørsmål som faller innenfor den delegerte makten hos Skottlands parlament. Kronjuristen er øverste påtalemyndighet for Skottland og all rettslig påtale tas formelt ut i hans eller hennes navn. Kronjuristen er en av riksembedsmennen i Skottland. Embedet som "Lord Advocate" er svært gammelt, og går minst tilbake til 1483, da John Ross omtales som "His Majesty's Advocate" (Hans Majestets Advokat) til kong Jakob III. Fra 1707 til 1998 var "Lord Advocate" øverste juridiske rådgiver til den britiske regjeringen og Kronen i Skottland, inntil vedtakelsen av Skottland-loven av 1998 som delegerte de fleste innenrikssaker til det skotske parlamentet. Den britiske regjeringen får nå sine råd om skotsk rett fra et nytt embede, "Advocate General for Scotland". I motsetningen til "Attorney General for England and Wales", er den skotske "Lord Advocate" ikke frontfigur for det skotske advokatsamfunnet; den rollen innehas av dekanus ved Faculty of Advocates. "Lord Advocate" er imidlertid leder for påtalemyndigheten i Skottland, Crown Office and Procurator Fiscal Service. Istid. a> i Antarktis de siste 400.000 år, basert på boreprøver av innlandsisen. Istid er et begrep innen geovitenskap og klimatologi som betegner en tidsperiode med lavere temperaturer, hvor større områder enn ellers er dekket av is. De siste 2-3 millioner år har det innebært at tempererte områder får isdekke. Definisjonen er relativ og sirkulær, idet den innebærer at istiden avgrenses av mildere perioder hvor det er mindre isdekke på jorden enn under de kaldere istidene. I jordens urtid har man trolig hatt både perioder hvor hele jordkloden var isdekt («snowball earth»), og man har hatt enkeltstående tidsperioder med en isolert nedisning som ikke gjentok seg før etter meget lang tid. Først med de mer regelmessige isperiodene på den nordlige halvkule i neogen får begrepet istid større mening, etter at flere nordlige istider har vært avløst av mildere "mellomistider". I dagligtalen mener vi med "istid" gjerne perioder med isdekke over det nordamerikanske og det eurasiske kontinentet, og i så fall sluttet siste istid for rundt 9 000 år før vår tid. I glasiologisk forstand er en istid en periode i jordas historie da minst en pol er dekket av is hele året. Denne begrepsbruken innebærer at vi befinner oss i en istid - de siste 30 millioner år har nesten hele Antarktis vært dekket av is, og de siste omtrent 2,7 millioner årene også deler av Arktis. Jorda har i henhold til den formelle glasiologiske definisjonen befunnet seg i den kenozoiske istid hele denne tida. Denne artikkelen og andre artikler om jordas klima forstår "istid" i glasiologisk forstand. De lange kalde periodene med store isframstøt kalles «glasiale perioder» og de korte varmere periodene mellom kalles «interglasial». Istider i jordhistorien. Det er kjent fire større istider i jordas historie. Den første er en hypotetisk periode 2,7 til 2,3 milliarder år før vår tid (tidlig proterozoikum). Den tidligste veldokumenterte istiden, og antagelig den mest omfattende i de siste 1 milliarder år, fant sted fra 850 til 635 millioner år før vår tid (sen proterozoikum). En teori er at det permanente sjøisdekket nådde helt ned til ekvator, og at slutten av denne istiden foranlediget den kambriske eksplosjonen, en periode med rask diversifikasjon av flercellet liv under kambrium. Denne teorien er ny og omstridt. Flere mindre nedisinger fant sted fra 450 til 420 millioner år siden. Det var mer omfattende nedisinger fra 360 til 260 millioner år siden. Den nåværende istidsperioden begynte for 30 millioner år siden, da Antarktis ble isdekket. Den økte i omfang gjennom kvartæristiden (pleistocen) som begynte for omkring tre millioner år siden, med spredning av isdekket til den nordlige halvkule. Siden da har jorden hatt ca. 30 mer eller mindre utstrakte nedisinger i 40 000 års-, og senere 100 000 års sykler. De siste istidene har vart ca. 100 000 år hver, avbrutt av varmere klima (mellomistider eller interglasialer) som har vart ca. 10 000 år hver. Under selve istiden er det store temperatursvingninger, slik at f.eks. isen over Norge i perioder (for 100 000, 80 000 og 35 000 år siden) var smeltet nesten helt bort, for raskt å komme tilbake igjen. Den siste nedisingen sluttet for omtrent 11 000 år siden. Innenfor istidene har de interglasiale periodene variert med hensyn på klimaet. Den forrige, eem, var markert varmere enn den nåværende, som muligens er den kaldeste av de siste 5 interglasialene. Den varmeste perioden etter siste glasiale periode var 6–8 000 år før vår tid, da Jostedalsbreen (og alle andre breer i Norge) var smeltet helt bort. Temperaturen har avtatt noe de siste 6 000 år, og nådde minimum ved "den lille «istiden»" for 300 år siden. Siden da har temperaturen steget. Variasjonen i jordas bane om sola kan tolkes slik at neste nedising burde begynne om 30 000 år. Antatte vegetasjonssoner for 18 000 år siden. (på engelsk) Isavsmeltningen i Norge. Da isen trakk seg tilbake for 11 000–9 000 år siden, var det pauser i tilbaketrekningen da iskanten lå stille mens løsmasser ble avsatt fra isflak og smeltevann. Avsetninger fra isbreen kalles morene og karakteriseres ved at løsmassene er blandet, store steiner ligger sammen med mindre usortert materiale. Løsmasser som er avsatt i rennende vann er på en helt annen måte sortert etter størrelse. Leire er avsatt på bunnen i innsjøer eller sjø med mye brevann. Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper. Østlandet. Det er på Østlandet en får det mest sammenhengende bildet av hvordan issmeltingen foregikk. De eldste morenene er Kostermorenen, som går tvers over Kosterøyene, og som kan følges østover i nordre Bohuslän. Den er litt eldre enn Tjøme-Hvalertrinnet, som dateres til 14 100 – 13 900 BP, og som kan følges fra Brunlanes over de ytre delene av Tjølling og Tjøme, og de sørligste delene av Hvalerøyene. Slagen-Onsøytrinnet kalles ofte «det ytre raet». Det dateres til 13 000 – 12850 BP, og kan følges fra Kornsjø i øst over Halden og videre over Skjeberg og Onsøy, videre over til Slagen til Stokke, der det blir utvisket av Raet, som kom ekstra langt fram her. Raet er spor etter en kraftig framgang av innlandsisen i Yngre Dryas, og utgjør den største oppholdslinjen, og som har nesten sammenhengende utstrekning over Halden – Moss – Horten – Larvik – Jomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Andre sammenhengede endemorener er Ski-Åstrinnet, som blant annet dannet avsetningene mellom Drøbak og Svelvik (se Storsand i Hurum), Akertrinnet i Groruddalen foran Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset. På Romerike utgjør Gardermoen den største sandterrasse i Norge. Grimsmoen i Folldal er innlands-Norges største løsmasseavsetning fra siste glasiale periode. Vestlandet. Det er mulig å skille ut en kuldeperiode med breframstøt 10 300–9 900 år før vår tid. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før vår tid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake. Dale (Midgard). Dale er en by fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. I "Hobbiten" var Dale (kalt Dal i Hobbiten) en av menneskenes byer ved elva Celduin, elva som renner mellom Ensomfjellet og Langsjø. Den ble regjert av Girion helt til den ble ødelagt i år 2770 i det tredje tideverv av dragen Smaug. Den ligger i skyggen av Ensomfjellet, og var forlatt mange i mange år mens fjellet var under Smaugs kontroll og beboelse. Byen ble igjen bebodd etter Femhærerslaget (beskrevet i "Hobbiten") hvor Bilbo Lommelun og hans følge med dverger brøt inn i dragens festning for å vinne tilbake dvergenes tapte skatt. I denne perioden greide mennene fra Esgaroth, ved bredden av Langsjø, å drepe dragen. Femhærerslaget begynte som en krangel om hvem skatten rettmessig tilhørte. Da dette endelig var oppklart slo dvergene seg ned i Ensomfjellet og gjenoppbygde sitt tidligere kongerike under fjellet, og menneskene slo seg atter en gang ned i Dale. Dale ble røvet for andre gang i løpet av Krigen om ringen, denne gangen fra øst. Folket i Dale søkte tilflukt i Erebor med dvergene, og det var i slaget ved Dale at både kong Dáin II Jernfot av Erebor og kong Brand av Dale ble drept. Men etter at Sauron falt ble beleiringen av Dale opphevet og oppbygd en gang til. Trollmannen Gandalv var indirekte ansvarlig for gjenoppbygningen av Dale, siden det var han som startet ekspedisjonen som hadde til mål å ta tilbake Smaugs skatt, og som ender med at Smaug blir drept, og at han selv yter betraktelig hjelp med dette. Noen sier at han gjorde dette fordi han allerede da så den kommende krigen med Sauron og ville skape enda en front for Sauron å kjempe mot. John Rawls. John Rawls (født 21. februar 1921, død 24. november 2002) var en amerikansk filosof. Han er mest kjent for sitt hovedverk "En teori om rettferdighet" (originaltittel: "A Theory of Justice") fra 1971, der han kommer med et kontraktteoretisk alternativ til utilitarismen. Dette verket revolusjonerte den politiske filosofien i USA. Den rehabiliterte den normative teorien og satte igang en debatt mellom kommunitarister og liberalister i 1980- og 1990-årene. Debatten gikk på hvor sterkt fellesskapsbånd som må til for at et demokrati skal fungere. I det første leddet som kalles den opprinnelige posisjonen, skal vi utføre et tankeeksperiment ved å sette oss selv bak et slør av uvitenhet («veil of ignorance»). Bak dette sløret skal vi velge rettferdighetsprinsipper for samfunnets basisinstitusjoner. I denne posisjonen er vi uvitende om vår egen sosiale status, religion, hudfarge, inntekt og videre. Vi vet ikke noe om oss selv, og vil derfor velge på en slik måte at vi ikke vil havne i fattigdom. Den eneste informasjon vi skal ha bak uvitenhetssløret, er grunnleggende informasjon om mennesker og samfunn. Uten denne informasjonen, er vi ikke i stand til å foreta valg overhodet. Mennesker kan ikke utforme rettferdighetsprinsippene selv, derfor skal de bli presentert av ett sett med prinsipper som Rawls står for. Han mener det er en større sjanse for at folk vil velge mellom disse prinsippene, enn for eksempel utiltitaristiske prinsipper. I utilitarismen er målet at summen av velferd skal være størst mulig. Dette kan gå på bekostning av enkeltindivider, og dette kan ikke Rawls godta. Et menneske har en naturlig ukrenkelighet som skal ivaretas. Rawls beskriver to grunnleggende prinsipper: frihetsprinsippet, som skal sier at «enhver person skal ha den samme rett til det mest omfattende system av grunnleggende friheter som er forenlig med et tilsvarende system av friheter for alle». Videre har vi forskjellsprinsippet som sier at «sosiale og økonomiske ulikheter skal oppfylle to betingelser: for det første skal de knyttes til stillinger og posisjoner som er tilgjengelig for alle under forhold som sikrer rimelig sjanselikhet, og for det andre skal de være til størst mulig gagn for de dårligst stillte medlemmer av samfunnet». Det er viktig å merke seg at frihetsprinsippet alltid har prioritet, dette må være oppfylt før forskjellsprinsippet. Dette gjelder alltid men med ett unntak; hvis de dårligst stilte i samfunnet lider så stor nød at de ikke kan gjøre seg nytte av frihetsprinsippet. I tillegg må første del av forskjellprinsippet oppfylles før andre del. Ved reflektiv likevekt vil vi bevege oss fram og tilbake mellom prinsipper og våre egne moralske overbevisninger, og på denne måten oppnå størst mulig sammenfall mellom rettferdighetsprinsippene og våre moralske intuisjoner. Reflektiv likevekt kan, sammen med rettferdighetsprinsippene og den opprinnelige posisjonen, være hjelpemidler vi kan benytte oss av for å skape sammenheng mellom våre egne motstridende oppfatninger. Absolusjon. Absolusjon eller syndsforlatelse er en formell uttalelse fra en biskop eller prest om at en persons synder er tilgitt. Den teologiske bakgrunnen er fullmakten til å løse og binde som ble gitt av Jesus Kristus (Joh 20,23). Absolusjonsformularer er inkludert i flere liturgiske tekster i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke. Den regnes som sakramental når den inngår som en del av individuelt skriftemål. De brukes også i den høykirkelige delen av Den anglikanske kirke. I protestantiske kirker avviser man for det meste behovet for en formell abolusjon. Det er to hovedmetoder for å gi absolusjon: Indikativ og bedende. Ved indikativ absolusjon uttaler presten eksplisitt at syndene er tilgitt, for eksempel ved ord som «jeg tilgir deg…». Ved bedende absolusjon fremsies en formell bønn om at syndene skal tilgis. I Den ortodokse kirke brukes alltid den bedende formen; i Den russisk-ortodokse kirke kan indikativ absolusjon legges til. I Den katolske kirke bruker man indikativ absolusjon; bedende form kan legges til, men regnes ikke som effektiv alene. I den anglikanske "Book of Common Prayer" foreskrives indikativ absolusjon for individer og bedende for forsamlinger; i den amerikanske versjonen er de to formene valgfrie. Robert Johnson. Robert Leroy Johnson (8. mai 1911 – 16. august 1938) er en av de mest berømte deltablues-sangerne og gitaristene i historien. Robert Johnson begynte ikke å spille inn plater før tre år før sin død. Til tross for denne korte perioden i musikkindustrien, er han i ettertiden blitt meget anerkjent og populær, og han har hatt stor påvirkning på et vidt spekter av musikere, der han blant noen blir betraktet nærmest som en halvgud. Blant hans velkjente fanbase finner man artister som Led Zeppelin, Bob Dylan, Rolling Stones, Eric Clapton og Cream. Han er av enkelte betraktet som «rockens bestefar», og i 1980 ble Johnson posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. Albumet "King of the Delta Blues Singers" fra 1936 kåret til det mest innflytelsesrike albumet i vestlig rocks historie i Dagens Næringsliv 6. august 2006. Coverversjoner. I tillegg kan det nevnes artister som Led Zeppelin (Traveling Riverside Blues), ZZ Top (Dust My Broom), Bob Dylan (Kindhearted Woman Blues, Milk Cow's Calf Blues, Rambling On My Mind, I'm A Steady Rolling Man) og Fleetwood Mac (Hell Hound On My Trail, Kind Hearted Woman, Preachin' Blues, Dust My Broom, Sweet Home Chicago). Låter. Johnson spilte kun inn 42 låter fordelt på to studioinnspillinger. Mange av dem var imidlertid forskjellige versjoner av samme låt, slik at det i realiteten kun var 29 låter. Samtlige låter kan finnes på dobbeltalbumet "The Complete Recordings", som ble utgitt i 1990 og på nytt i 2004. Sameie. Sameie er en definisjon på eierskap når flere eier noe sammen på en slik måte at ingen eier deler av tingen, men en ideell andel som vanligvis uttrykkes i en brøk. Det er selve eiendomsretten til tingen som er delt, ikke bruksretten. Bruksretten vil følge av avtale eller forholdene for øvrig, og hovedregelen er at sameiere skal ha lik rett til tingen i forhold til andel. Mest vanlig er det at noen eier en fast eiendom i sameie. Sameie er lovregulert i lov om sameige av 18. juni 1965, og den omfatter alle typer sameier – uten hensyn til hva slags ting det gjelder. Forkjøpsrett og oppløsning. Dersom en sameier vil selge sin andel, har de andre sameierne forkjøpsrett. En sameier har alltid rett til å kreve sameiet oppløst uten å måtte ha noen grunn til det. Hvis tingen ikke kan deles, må oppløsningen skje ved at tingen selges slik at salgssummen deles i samme forhold som man eier. Leif Nordli. Leif Jostein Nordli (født 23. oktober 1966 i Bjørndalen i Nærøy i Nord-Trøndelag) er en tidligere norsk fotballspiller, som har spilt 153 obligatoriske kamper for Ham-Kam over 8 sesonger. Han spilte midtstopper. Tidligere klubber: Rosenborg, Namsos, Rørvik og Nærøy. Han ble seriemester med Rosenborg i 1990 og norgesmester innendørs med HamKam i 1992. Giuliano Amato. Giuliano Amato (født 13. mai 1938) er en italiensk politiker. Han har vært Italias statsminister to ganger, første gang fra 1992 til 1993, andre gang fra 2000 til 2001. Han har dessuten vært utenriksminister i to perioder, først i 1992, deretter fra 2000 til 2001. Han har også hatt andre statsrådsposisjoner i italienske regjeringer. Amato ble født i Torino, og vokste opp i Toscana. Amato er nåværende medlem av det italienske senatet, hvor han representerer Grosseto i Toscana. Amato er gift med Diana Amato, som er professor i familierett ved Universitetet i Roma. De har to barn, Elisa og Lorenzo, og tre barnebarn, Giulia, Marco and Simone. Venus Express. Tegning av Venus Express i bane rundt Venus Venus Express (VEX) er den første romsonden til Venus fra den europeiske romfartsorganisasjonen. De første idéene om romsonden kom i 2001 for å utnytte teknologien som ble brukt i romsondene Mars Express og Rosetta. Det var likevel noen endringer i designen fordi Mars ligger omtrent dobbelt så langt unna solen som Venus. Dette gjorde at Venus Express trengte bedre varmeskjold og beskyttelse mot ioniserende stråling, på den annen side hadde solcellepanelene bedre effekt enn på Mars Express. Oppskytingsvinduet til Venus Express var mellom 25. oktober og 23. november 2005. Den første planen for oppskytning var 26.oktober 04:43 UTC, men grunnet problemer med isoleringen ble oppskytningen utsatt to uker. 9. november 2005 klokken 03:33:34 UTC ble Venus Express skutt opp fra Baikonur Cosmodrome i Kasakhstan ved hjelp av bæreraketten Sojuz-Fregat. En korreksjon av banen ble foretatt 11. november 2005 og romsonden nådde som forventet Venus om morgenen 11. april 2006 etter 153 dagers ferd fra jorden. Mellom 07:17 and 08:07 UTC benyttet Venus Express hovedmotoren for å redusere farten tilstrekkelig for å bli tatt av Venus gravitasjonsfelt for å så havne i en 9 dagers bane. Etterhvert ble denne banen justert til en 24 timers bane. Romsonden vil utforske atmosfæren og skyene på planeten, samt temperatur og overflateforholdene. Et annet moment forskerne skal utforske er hvordan solvindene påvirker planeten siden Venus ikke har ett magnetfelt som beskytter jorda mot slik stråling. Oppdraget er planlagt til å vare i 500 jorddager (rundt to venusår), men sonden har strøm nok til ytterligere 500 dager. Den 19. september 2007 var det opprinnelige oppdraget ferdig, men ESA har bestemt å forlenge ferden til mai 2009. Instrumenter. Venus Express er stort sett utstyrt med det samme utstyret som Mars Express og romsonden Rosetta. Romsonden har blitt tilpasset for å tåle den høye strålingen og høye temperaturen rundt Venus. Romsonden har ett kamera for synlig lys og ett for ultrafiolett lys, selv om skyene gjør det umulig å se overflaten med ett vanlig kamera. Kameraets formål er å se etter lyn og finne bølgelengdeen til skyene. Halvdanshaugen på Stein. Halvdanshaugen på Stein. Haugen er i treklyngen i venstre del av bildet. Halvdanshaugen på Stein er en gravhaug på Stein gård i Hole kommune i Buskerud. Den er en av Norges største gravhauger med en diameter på 55 m og en høyde på 5,5 m. Haugen var opprinnelig omgitt av en fotgrøft som til tider var fylt med vann. Prøvegravninger i 1998 ga C14-dateringer som indikerer at haugen er bygd mellom 470 og 530 e.Kr, men det er også kommet opp dateringer fra vikingtiden; 870 – 930. Ifølge Heimskringla druknet Halvdan Svarte i Randsfjorden ved Røykenvika. Liket ble partert for at alle de rikene han hersket over skulle få sin grav over ham. Hodet hans ble gravlagt på Stein, og tradisjon på stedet viser til at det skulle ligge i Halfdanshaugen. Innvollene ble gravlagt på Hadeland der han døde, i Halfanshaugen på Tingelstad. De norske Bokklubbene. De norske Bokklubbene AS er et bokklubbkonsern som siden 1961 har solgt bøker på postordre til norske husstander. Konsernet er eid av de tre forlagene Gyldendal (48,5%), Aschehoug (48,5%) og Pax forlag (3%). Historie. "Den norske Bokklubben" ble etablert 1. september 1961 av forlagene Gyldendal, Aschehoug, Tiden Norsk Forlag og Cappelen. Klubbens profil var gjenutgivelse av kjente bøker. Den første boka de ga ut var Pearl S. Bucks "Den gode jord". Ni måneder etter etablering hadde selskapet over 15 000 medlemmer og hadde passert 100 000 i 1969. I dag har bokklubben over 200 000 medlemmer. Gjennom 1960-tallet utvidet klubben sin virksomhet innen lyrikk og «ekstrabøker». De opprettet "Bokklubbens Barn" i 1971. Med opprettelsen av "Bokklubben Nye Bøker" i 1976 startet konsernet med salg av nyutgitt samtidslitteratur. "Bokklubben Dagens Bok" ble opprettet i 1984 av forlagene Pax og Oktober, som et radikalt alternativ til "Bokklubben Nye Bøker". Etter ti års drift ble klubben oppkjøpt og fusjonert med "Ekstrabokklubben" til "Bokklubben Kunnskap og kultur". Da Cappelen forlag i 1987 ble kjøpt av det svenske forlagskonsernet Bonniers, trakk forlaget seg ut av samarbeidet om "De norske Bokklubbene" tre år senere, og etablerte egen bokklubb i 1991. Mens bokklubben i sine tidligste år la hele fokuset på «månedens bok», har den i de siste årene utviklet en fullassortert distribusjon av nye bøker og filmer. Forskjellen mellom "Den norske"s vekt på gjenutgivelser og "Nye Bøker"s samtidighet har også blir utvisket, til fordel for en markedssegmentering som tilsynelatende virker inspirert av Norsk Monitors inndeling av norske forbrukervaner: henholdsvis «tradisjonell materialist» og «moderne materialist». Norsk Monitors markedsinndeling virker også førende for "Bokklubben Dagens Bok" som rettet seg mot «moderne idealister», mens "Ekstrabokklubben" tilbød bøker for «tradisjonelle idealister». Bokklubbenes ledelse oppfattet trolig de to segmentene som for små til å være økonomisk drivverdige, og kanskje også delvis sammenfallende. Det har også vist seg at bokklubbdistribusjon er en egnet måte til å identifisere og vedlikeholde «markedssegmenter», eller lesergrupper med stor grad av identiske lesepreferanser. Bokklubbene "Villmarksliv", "Mat og vinglede" og "Kursiv" er eksempler på tilbud for nisjeinteresser. Dilbeek. Dilbeek er et sted og en kommune i den belgiske provinsen Flamsk Brabant. Det bor ca 39 000 mennesker i kommunen, og den har en areal på 41,18 km². I tillegg til selve Dilbeek hører også tettstedene Sint-Ulriks-Kapelle, Sint-Martens-Bodegem, Groot-Bijgaarden, Itterbeek og Schepdaal til Dilbeek. De første referanser til Dilbeek dateres fra 1075. Wentworth Miller. Wentworth Earl Miller III (født 2. juni, 1972) er en engelskfødt amerikansk skuespiller. Han er aktuell med hovedrollen i TV-serien "Prison Break". Miller er i aller høyeste grad flerkulturell. Han har gener som er afro-amerikanske, engelske, russiske, franske, nederlandske, irakiske, syriske, og gener fra Jamaica og Libanon. Han er utdannet i engelsk ved Princeton University. Wentworth var med i skolens "a capella"-gruppe, en slags kirkemusikk-gruppe. Sekundært startet han en karriere bak scenen, hvor han etterhvert havnet på scenen som skuespiller. Hans første rolle var i miniserien "Dinotopia". Etter noen småjobber, blant annet i action-serien "Buffy", var han med i filmen "The Human Stain" (2003), der hovedrollene var spilt av Anthony Hopkins og Nicole Kidman. I 2005 gjorde Miller seg mer kjent ved å være med i noen Mariah Carey-musikkvideoer. Hans største rolle er nok allikevel hovedrollen i Prison Break, der han samme år ble nominert til en Golden Globe for beste skuespiller i en drama-serie. Henningsvær kirke. Henningsvær kirke ligger på Heimøya i Henningsvær i Lofoten. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet i 1974 og har 250 plasser. Etterstad 1. Etterstad 1, Etterstadsletta 4, var OBOS' første borettslag i Oslo. Byggearbeidene ble igangsatt i 1930 og året etter ble 101 leiligheter og 2 butikklokaler overlevert sine ny eiere i bygningen som også kalles for «Etterstadslottet». Det var OBOS første direktør og arkitekt Jacob Christie Kielland som selv tegnet bygningen. Oslo kommune var sentral i arbeidet og garanterte for 90 prosent av prosjektkostnadene. Målgruppen for prosjektet var arbeidsfolk, men det ble mest funksjonærer som hadde råd til å flytte inn. __NOTOC__ Etterstad 1 regnes i dag som sentrumsnært i Oslo, men representerte i sin tid tendensen til å flytte folk ut i grønne omgivelser i en aldri fullført «drabantby». Etterstad 1 er den eneste bygningen som ble reist etter den klassisistiske reguleringsplanen for Etterstad fra 1924, som byplansjef i Oslo, Harald Hals, utarbeidet. Det øvrige området ble bygd ut etter krigen etter nye planer som fulgte funksjonalistiske idealer. Bygningen. Etterstadsletta 4 er en stor firefløyet bygning i tre etasjer med loft og et lukket gårdsrom. Fasadene er av pusset tegl, bygningen har etasjeskiller av tre og pulttak. En dobbel inngangsportal fører inn til gårdsrommet hvor det er adkomst til leilighetene. Portalen er flankert av to små butikklokaler som opprinnelig var en melkebutikk og en kolonialbutikk. Etterstad 1 har tre boligetasjer og er utformet som et kvartal med adkomst til leilighetene fra et sentralt, lukket gårdsrom. Gården er bygget i pusset tegl og med flatt tak. Gjennomsnittlig boligareal er 54,4 kvadratmeter og halvparten av boligene var toroms, de øvrige ett (17) og treroms (26). Alle leilighetene hadde kjøkken og bad med vannklosett og plass til badekar. Men på grunn av at den var bygget med trebjelker og med oljefyring, ble den ansett som gammeldags, men billig da den sto ferdig. Deportivo de La Coruña. Real Club Deportivo de La Coruña er en spansk fotballklubb, som holder til i La Coruña. La Coruña, eller A Coruña, som det heter på gallego, ligger i Galicia, nordvest i Spania, nord for Portugal. Språket er en blanding av spansk og portugisisk. Klubben ble stiftet i 1906, og spiller sine hjemmekamper på Estadio Municipal de Riazor, som har en fin beliggenhet ved stranden. Klubben har blitt seriemester én gang, i 1999/2000-sesongen. Laget rykket etter 2011-sesongen ned i Segunda División. Klubben spiller sine hjemmekamper i blå og hvit-stripete drakt, mens reservedrakten er svart og tredjedrakten er rød med hvite armer. Drakten leveres av Canterburry of New Zealand. Thailands provinser. Thailand er inndelt i 77 provinser (Thai: จังหวัด, "changwat"), som er gruppert i fem provinsgrupper – noen ganger er Øst og Sentral gruppert sammen. Provinsene er oppkalt etter og har det samme navnet som provinshovedstaden. For å unngå forvekslinger mellom provinsen og byen, settes gjerne foran navnet på byen "Mueang" (eller "Muang" เมือง). Med unntak av provinsen Songkhla er hovedstaden alltid den største byen i provinsen. Provinsen Bangkok har størst befolkning av samtlige provinser. Den største provinsen etter areal er Nakhon Ratchasima, den minste er Samut Songkhram. Mae Hong Son har den laveste befolkningstettheten, og Ranong den laveste befolkningen (data fra folketellingen i 2000). Provinsene er igjen inndelt i tilsammen 795 distrikter (amphoe, อำเภอ), som tilsvarer hva vi ville kalle kommuner, samt i 81 mindre distrikter (king amphoe, กิ่งอำเภอ). De femti distriktene i Bangkok kalles khet (เขต), men selv i offisielle dokumenter blir de iblant feilaktig omtalt som "amphoe". Antallet distrikter i provinsene varierer fra bare tre i den minste provinsen opp til femti i Bangkok. Liste over provinser. Thailands provinser Ferrol. Ferrol er en by på den spanske atlanterhavskysten i provinsen La Coruña. Den er mest kjent for skipsverftet Navantia. Francisco Franco ble født her i 1892. Lampang (provins). right thumb Lampang (ลำปาง) er en provins i det nordlige Thailand, og ligger i nedbørsområdet til elva Mae Nam Wang, som renner sammen med Mae Nam Ping like nedenfor provinsen, og munner ut i Siambukta ved Bangkok. Lampang grenser (fra nord, med klokken) til provinsene Chiang Rai, Phayao, Phrae, Sukhothai, Tak, Lamphun, og Chiang Mai. Befolkningen ble i (2001) anslått til 801 000. Arealet er ialt 12 534 km². Provinshovedstaden heter også Lampang. Geografi og natur. Lampang ligger rundt elvedalen til elven Mae Nam Wang, og har fjellrekker i nord-sør-retning både øst og vest for dalen. Det er ingen naturlige, større innsjøer, men demningen Kiu Lom danner et større reservoar 40 km nord for byen Lampang. Nasjonalparkene Doi Luang, Chae Son og Doi Khuntan ligger i vestfjellene, mens Wiang Kosai ligger i den østlige fjellkjeden. Det er tropisk regnskog og fjellskog i provinsen. Det er også et nasjonalt senter for forskning, utvikling og vern av elefantoppdrett 30 km vest for provinshovedstaden. Samferdsel og økonomi. Riksvei 1 fra Chang rai går sørover gjennom hele provinsen, og ender i Bangkok. Det er regional flyplass i Lampang, og både riksvei 11 og jernbanen mellom Bangkok og Chiang Mai går gjennom provinsen. De viktigste næringsveiene er jord- og skogbruk og turisme. Rundt Lampang ligger to mye besøkte templer: Wat Phra That Lampang Luang, og Wat Phra Kaew Bon Tao. Lamphun (provins). thumb thumb Treet Butea monosperma er provinsens spesialitet. Lamphun (กำแพงเพชร) er en provins i det nordlige Thailand. Den grenser til naboprovinsene Chiang Mai, Lampang, og Tak, Befolkningen var i (2000) 413 299, mens arealet er på 4 505,9 km². Provinshovedstaden heter også Lamphun, og ligger 20 km sør for storbyen Chiang Mai. Provinsen ligger langs østbredden av elven Mae Nam Ping sørøst for Chiang Mai, og i skråningene oppover fjellrekken øst for elven. Viktige severdigheter er templene Wat Phra That Haripunchai og Wat Pa Lan, som også er utgangspunkt for turisme utfra det nærliggende turismesenteret Chiang Mai. Administrativ inndeling. I nasjonale valg er det tre valgkretser i provinsen. Sildpollnes kirke. Sildpollnes kirke ligger på Sildpollneset i Austnesfjorden i Vågan kommune i Nordland. Kirka ble bygd som bedehus i 1891 og innviet til kapell i 1960. Kirka på Sildpollneset er et populært fotomotiv, særlig for turister sørfra på europavei 10. Mae Hong Son (provins). Mae Hong Son uthevet i rødt Changwat Mae Hong Son (กำแพงเพชร) er en provins i det nordvestlige Thailand. Den grenser i vest mot Myanmar, og i øst mot de thailandske provinsene Chiang Mai og Tak. Befolkningen ble i (2001) anslått til ca. 245 000, hvorav 63% tilhører ulike fjellstammer som ikke er thaier. Arealet er totalt 12 681,3 km², og befolkningstettheten er den laveste i Thailand. Provinshovedstaden heter også Mae Hong Son. Geografi og natur. Provinsen er den vestligste i Thailand, og er hele 250 km lang i nord-sørlig retning. Langs grensen mot Myanmar går provinsen en lang strekning langs grenseelven Salween. Alle kommunene i provinsen har grense mot Myanmar. Store deler av arealet er fjellandskap med tropisk regnskog og fjellskog. Nesten 90% av skogen er uberørt urskog. Mae Ya-fjellet når opp i 2 005 moh. Det drives utstrakt oppdrett av elefanter i provinsen. Tlalpan. Tlalpan er distriktet med størst landområder i «Distrito Federal» (D.F.). Det er underlagt D.F. både politisk og administrativt. Totalt var det registrert 580 776 innbyggere i distriktet. (2000) Tlalpan er også inndelt i 5 soner. Kun 17% av befolkningen bor i sonen, Pueblos Rurales. Dette er den sonen med aller størst areal i Tlalpan. Rundt 83% av befolkningen bor fordelt på de 4 andre sonene. Pico del Águila (3 894 meter) Ahnenpass. Ahnenpass («Ane-pass») var et personlig hefte som alle tyske borgere skulle ha for å føre inn sine forfedre for å vise sin avstamning og rasemessige tilhørighet. Alle oppføringer i boken skulle godkjennes og stemples. Normalt førte man forfedre opp til 4 generasjoner bakover i heftet Antimilitarisme. Antimilitarisme (sammensatt av gresk "anti", «mot», og "militarisme", «overdreven militærinteresse») er en oppfatning at et lands militærvesen ikke må prioriteres på bekostning av andre viktige samfunnsinteresser, at myndighetene bør unngå krig og bruk av militære maktmidler og at man generelt bør unngå militærvelder og dyrking av det militære. Antimilitarismen har tradisjonelt vært begrunnet enten pasifistisk eller sosialistisk. Guus Hiddink. Guus Hiddink (født 8. november 1946) er en nederlandsk fotballtrener. Han er hovedtrener for det russiske klubblaget FC Anzhi Makhachkala. Hiddink ble nasjonalhelt i Sør-Korea etter lagets overraskende resultater i VM i 2002, der han ledet Sør-Korea til den første VM-semifinalen noensinne. Samme år ble han kåret til årets trener av fotballbladet World Soccer. Hiddink var senere landslagssjef og i tillegg trener for PSV Eindhoven. I fotball-VM i 2006 tok Australia seg overraskende videre fra gruppespillet, men ble i neste runde slått ut av. Han var sist landslagssjef for, før han 11. februar 2009 ble ansatt som interimtrener for Chelsea ut sesongen. Ettersom Russland ikke kvalifiserte seg for VM 2010, bestemte Hiddink seg for å gi seg. Har var hovedtrener for Tyrkias landslag en periode etter dette. Hiddink er per dags dato trener for FC Anzhi Makhachkala. Felix Allfarth. Felix Allfarth (født 5. juli 1901, død 9. november 1923) var en av «nazimartyrene» som ble drept under det mislykkede ølkjellerkuppet. Allfarth ble født i Leipzig. Han fullførte skolen i 1917, og studerte deretter handelsfag hos Siemens-Schuckert. I 1923 flyttet han til München for å drive som handelsmann. Den 9. november 1923 deltok han i marsjen mot Feldherrn Halle, og han ble skutt av politiet under sammenstøtet som fulgte. Det ble hevdet at han sang «Deutschland über Alles» da han ble skutt. Allfarth var en av de mest kjente av nazimartyrene simpelthen fordi han havnet først i den alfabetiske listen. Kongsbonde. En kongsbonde er på Færøyene en bonde som leier og driver statlig eid jord, såkalt kongsjord (på færøysk "kongsjørð"). Stort sett er kongsjord den jorden som var i den katolske kirkes eie inntil reformasjonen i 1538, og som deretter kom i kongens eie. Dette omfatter mer enn halvparten av Færøyenes areal. I dag tilhører kongsjorden det færøyske landsstyret, som statseiendom. Kongsjord må forstås som en motsetning til privat eid odelsjord. Mens odelsjorden normalt ble delt mellom alle arvinger og derfor ble desimert inntil det uutnyttbare, forble kongsjorden udelt. Kongsbondens arvinger har gjennom tradisjon utstrakt rett til å arve leiekontrakten, og kongsbondeslektene har derfor ofte de beste forholdene for drivverdige enheter og en arverett som i noen henseende tilsvarer privat eiendom. Den største kongsgården på øyene er Kirkjubøargarður i Kirkjubøur. Den nåværende kongsbonden Patursson, som er en etterkommeren etter forfatteren og politikeren Jóannes Patursson er 18. generasjon på gården. En annen kjent kongsgård ligger på øya Koltur, hvor en annen Patursson bor alene med kone og dyr. Sjarmørskolen. "Sjarmørskolen" var et realityprogram produsert av Rubicon TV for TVNorge. Det er så langt produsert én sesong, som ble sendt våren 2006. Åtte menn som har mislyktes med kjærligheten og damene får 30 dager til å lære seg kunsten å være sjarmerende. Sigurd Sollien er rektor på skolen, og med han som veileder går deltagerne gjennom et opplegg som lærer dem hvordan de skal danse, flørte, lage mat, være morsomme, være gentlemen, osv. Programmene henter inn eksperter som har spesialkompetanse på de områdene deltagerne skal lære mer om. "Sjarmørskolen" er et norskutviklet program (Rubicon TV og TVNorge). Programmet fikk terningkast 6 av Dagsavisen (20.04.2006) og Dagbladet (21.04.2006), og var derved det første TVNorge-programmet noensinne som fikk så høye terningkast av avisene. Programmet ble også nominert til prisen for beste reality i Gullruten 2007. Programmet hadde på det meste 274 500 seere, og et snitt på 196 800 seere. Opsjoner på det norskutviklede TV-formatet ble i 2006 solgt til Danmark, Sverige, Belgia og Nederland. Limp Bizkit. Limp Bizkit er et amerikansk rapcore/nu metalband stiftet i 1994 i Jacksonville, Florida av vokalist Fred Durst og bassist Sam Rivers. Om Limp Bizkit. Limp Bizkit ble dannet da Durst foreslo for bandkollega Rivers, som spilte med Durst i Malachi Sage, at de skulle starte et band som kombinerte rap og rock. Rivers foreslo hans søskenbarn John Otto som trommeslager, og senere ble Wes Borland med på gitar. I 1995 spilte Korn i Jacksonville, og Durst, som arbeidet som tatovør, gjennomførte flere tatoveringer på Reginald Arvizu, bassist i Korn. Da Korn ved en senere anledning returnerte til Jacksonville tok Durst med seg en demotape til Korns produsent Ross Robinson. Limp Bizkit reiste deretter på turné med Korn, House of Pain og Deftones, og signerte kontrakt med Interscope/Flip. I 1997 ga de ut førstealbumet "Three Dollar Bill Y'all$", produsert av Robinson. Fra midten av 1998 hadde Limp Bizkit blitt en av de mest omtalte bandene på rap metal-scenen takket være turnering, denne gang med Faith No More og senere Primus. Det største gjennombruddet kom da Korn inviterte dem med på The Family Values Tour i 1998. Bandet fikk kommersiell suksess med albumet "Significant Other" som ble sluppet i 1999, og med deres tredje album "Chocolate Starfish and the Hot Dog Flavored Water" som ble utgitt i 2000 fortsatte Limp Bizkit suksessen. "Chocolate Starfish and the Hot Dog Flavored Water" solgte rett over 1 millioner eksemplarer den første uken. I 2001 forlot Borland bandet, og de hyret inn gitarist Mike Smith for å spille inn "Results May Vary" i 2003. Borland returnerte til Limp Bizkit i 2004 for å spille inn albumene "The Unquestionable Truth (Part 1)" i 2005 og deretter "Gold Cobra" i 2011. Globalt har Limp Bizkit solgt rundt 30 millioner plater. Jurij Borzakovskij. Jurij Mikhajlovitsj Borzakovskij (russisk: Юрий Михайлович Борзаковский) (født 12. april 1981 i Kratovo) er en russisk friidrettsutøver. Han vant herrenes 800 meter under OL 2004 i Athen. Borzakovskij liker å ligge bak i feltet, og setter ofte inn det avgjørende støtet når det gjenstår ca. 200 meter av løpet. Han brukte denne taktikken under OL, der han blant annet spurtslo forhåndsfavoritten Wilson Kipketer. Under VM 2005 tok han sølv på 800 meter, og måtte bare gi tapt for Bahrains Rashid Ramzi. To år senere ble det bronse under VM i Osaka. Svinør. Svinør er en øy som ligger utenfor Åvik i Lindesnes kommune i Vest-Agder og er en gammel uthavn. Den ble i tidligere tider ofte brukt som le for uvær, da den ligger som nærmeste større havn øst for værharde Lindesnes. Det har også tidligere vært tollstasjon på Svinør. Historie. Svinør er først nevnt i et kjøpebrev fra 1435 der også øyene Skarvøy, Hammerøy og Olavsøy er nevnt I Valle kirke henger et stort gammelt maleri av Salig Hans Hansen og hans familie fra 1708. Dette har tidligere hengt på Svinør og på Holmen før det havnet i kirken. To av barna døde på vei til dåpen da båten de var i gikk på et skjær og kantret. I 1801 bodde det 110 personer på Svinør mens det bodde 62 personer på Vigeland, som er Lindesnes kommunes nåværende sentrum. Under krigen med England 1807-14 ble det dårlige tider og mange av "de gamle" familiene som hadde holdt til på Svinør flyttet nå fra stedet. Nøytralitetsvakter bodde i hus i Svinør, og bygde opp kanonstilling utenfor et hus og man mener også at noen av bryggene ble bygd av soldater på den tiden. I desember 1827 kom det for første gang et dampskip, "Nr. 1" til Svinør. Dette hadde fått en del skader, og ble reparert hos Petter Willumsens verft. Dampskipet reiste så videre til Fredriksten der navnet ble endret til "Constitusionen". Petter Willumsen bygget også Svinørslupper som "Lena" og "Familien". Russisk maleri av sammenbruddet av fartøyet Ingermanland i Skagerrak i natt til den 30. august 1842. Sluppen "Lena" var det første fartøyet som startet bergingen av passasjerer fra det havarerte russiske linjeskipet "Ingermanland" i 1842. To gutter meldte i fra om havariet og et lite mannskap fra Svinør, deriblant Jens Nicolaisen og Nicolai Nicolaisen reddet 170 personer om bord i sluppen. Sluppen "Familien" ble bygget i Svinør i 1854 av skipsbygger Peder Willumsen og skipstømmermann Nils Olsen. I 1888 ble den kjøpt til Danmark, og etter å ha skiftet eiere og navn flere ganger ble navnet "Ruth" i 1916. I 1967 ble sluppen testamentert til et museum, og ble senere restaurert og rigget ferdig 1996. Lørdag 27. juni 1998 kom skuta "hjem" igjen til Svinør på besøk for første gang på godt over 100 år. Svinørklippfisk ble en viden kjent vare som var en viktig inntektskilde for folk på Svinør. Denne handelen varte til 1947. På Hammerø ligger det en engelsk hage med høye steinmurer rundt. Det var den engelske hummerhandler Harden som fikk bygd denne haven for seg og sin forlovede Gina fra Hammerøy. I dag er haven under restaurering og Agder naturmuseum arbeider med at ballastplanter igjen skal blomstre i "Storhaven" eller "Kjærlighetshaven" som den også kalles. Skolehuset i Svinør er kommunens eldste og ble bygd i 1860. Reinert Møskedal var skolens første lærer. I 1908 gikk det 50 elever på skolen her. Rundt 1992/93 flyttet den siste helårsbeboer fra øya. I dag er det kun fritidsboliger på Svinør. Skagenmalerne. Skagenmalerne var en skandinavisk kunstnerkoloni som var virksom i Skagen i Jylland, særlig på 1870- og 1880-tallet. Deres kunstneriske produksjon kjennetegnes av realistiske friluftsmalerier og intense lysskildringer med rike valører. Kunstnere som i kortere eller lengre tid var aktive i Skagen var bl.a. P.S. Krøyer, Oscar Björck, Michael Ancher, Anna Ancher, Christian Krohg og Johan Krouthén. Andre skikkelser var Carl Locher, Viggo Johansen og Thorvald Niss. Kunstnerkolonien er rikt representert på Skagens kunstmuseum. Mange av kunstnerne bodde i perioder på Brøndums Hotel. En del av betalingen for oppholdet fikk de gjerne ordne ved at de ga vertskapet et kunstverk. Hotellet stiller vanligvis ut et førtitalls bilder (noen kan være i utlån til utstillinger annetsteds) i sine salonger. Hugo Capet. Hugo Capet (Fransk "Hugues Capet") (født ca. 938–940, død 24. oktober 996 usikker dato) var fransk konge fra 987 til sin død i 996. Slektsnavnet «Capet» kom av at Hugo, i egenskap av abbed for klosteret Saint-Martin de Tours og Saint-Germain des Prés, bar en kort frakk som ble kalt for "Cappa". Hugo, født i 938 i Paris, kom fra en mektig og innflytelsesrik adelsfamilie av frankisk bakgrunn, to familiemedlemmene hadde allerede sittet som konge av Frankrike på 800-900-tallet. Han var sønn av Hugo den store, greve av Paris, og Hedvig av Sachsen. Hans besteforeldre på farsiden var Robert I av Frankrike og Beatrix av Vermandois, datter av Herbert I av Vermandois. Hans besteforeldre på morssiden var Henrik I av Sachsen, også kalt for «Henrik Fuglefangeren», og Matilda av Ringelheim. Selv ønsket Hugo å bli lekmannsabbed og hadde i 980 forberedt å flytte helgenen Sankt Valérys relikvier til katedralen i Amiens. Han arvet sin fars land og ble således sin tids mektigste adelsmann. Mellom år 978 og 986 maktet Hugo å opprettholde sin dominerende maktstilling mot den svake karolinske kongen Lothar III via en allianse med de tyske keiserne Otto II og Otto III og med biskop Adalbero av Reims. Allerede i 985 styrte Hugo riket som han var konge. Lothar og hans sønn døde i 987 og erkebiskopen i Reims overbeviste en gruppe adelsmenn til å velge Hugo Capet som den nye konge. Han ble kronet den 3. juli 987 i Noyon, Picardie og ble således stamfar til Huset Capet. Hugo Capet eide noen mindre eiendommer i nærheten av Chartres og Anjou, og mellom Paris og Orléans kontrollerte han byer og gods på omkring 1 000 km², men hans makt var innskrenket til dette området. Om han våget seg utenfor risikerte han å bli kidnappet eller drept. Et komplott for å kidnappe Hugo Capet for Otto IIIs regning ble planlagt av biskopen av Laon og Odo av Blois i 993. Sammensvergelsen mislyktes, men det faktum at ingen ble straffet viser hvor begrenset hans maktposisjon var. I de øvrige Frankrike, utenfor hans kroneiendommer, eksisterte det like mange lover som det fantes grevskaper: bortimot 150 ulike pengeenheter og minst et dusin ulike språk. Å forene dette til ett sammenhengende rike betydde en farefull maktkamp mellom den franske kronen og landets føydalherrer, spesielt de i områdene i Seine og Loiredalen, og det ble Hugo Capets livsgjerning. Tilsettingen og deretter avsettingen av Arnulf, nevø av hertugen av Lorraine, som biskop av Reims (Arnulf hadde ikke gitt sin stemme til Hugo da han ble valgt som konge) ble en konflikt med konge og biskopene mot pave Johannes XV som ikke var løst ved Hugo Capets død. Hans militære makt var begrenset og han måtte søke militær støtte hos Rikard I av Normandie, men ved at han var valgt som konge ga ham stor moralsk autoritet og innflytelse. Han giftet seg i 970 med Adelheid av Aquitaine (952-1004), datter av hertug Vilhelm III av Aquitaine. Hugo Capet ble begravd i Saint-Denis-basilikaen i Paris, men kisten hans forsvant under den franske revolusjonen. Han ble etterfulgt av sin sønn, Robert II av Frankrike. Peder Severin Krøyer. __NOTOC__ "Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen" (1888) "Sommeraften ved Skagens strand. Kunstneren og hans hustru" (1899) Interiør med Marie Krøyer 1889 Peder Severin Krøyer (født 23. juli 1851 i Stavanger, død 21. november 1909 i Skagen) var en dansk maler og billedhugger, særlig kjent som en av de sentrale Skagenmalerne. Krøyer ble født i Stavanger som sønn av Ellen Cecilie Gjesdahl. Moren led av depresjoner og han ble derfor sendt til hennes søster, Bertha Cecilie Krøyer i København. Hun var gift med zoologen Henrik Nikolai Krøyer. Allerede i barneårene viste Krøyer talent for å tegne, han ble tatt opp på Kunstakademiet da han var 14 år gammel og studerte her i perioden 1864-70. Maler. Krøyers offisielle debut som maler regnes til 1871 da han stilte ut et maleri av vennen Frans Schwartz på Charlottenborg. Stor betydning fikk møtet med kunstsamleren Heinrich Hirschsprung i 1874. Han kjøpte Krøyers første malerier og var med på å finansiere studiereiser til utlandet. Deres livslange vennskap er hovedårsaken til at Den Hirschsprungske Samling i tillegg til Skagens Museum har en stor del av Krøyers verker. Studiereisen førte Krøyer til Tyskland og Frankrike hvor han arbeidet og studerte i flere år. I 1878 reiste han til Spania og Italia hvor han besøkte Firenze, Siena og Roma. Her malte han det store og kontroversielle sosialrealistiske verket "Italienske landsbyhattemagere". Han var representert med dette maleriet på en internasjonal kunstutstilling i Wien i 1882. Skagen. Han var samme år for å se Salongen i Paris da han stiftet bekjentskap med ekteparet Anna og Michael Ancher. De fortalte om Skagen og lovpriste stedet. Det var ikke første gang Krøyer hørte om det; kunstnervennene Laurits Tuxen og Holger Drachmann var blant dem som hadde besøkt Skagen på 1870-tallet og fortalt om det. Krøyer reiste selv til Skagen første gang i 1882. Etter hvert ble det sommeropphold hvert år, og begrepet Skagenmalerne ble skapt med ham som midtpunkt. Krøyer giftet seg med Marie Triepcke i 1889 og de dro ut på en kombinert bryllups– og studiereise til Italia som kom til å vare i over to år. I 1890-årene sto Skagen i sentrum. I 1894 overtok ekteparet et hus i Skagen Plantage, som ble døpt «Krøyers Hus». Noen av hans mest kjente malerier ble til i denne perioden, bl.a. forskjellige motiver av sommerkvelder ved Skagen strand. Han malte dessuten en mengde portretter, noe som gjorde ham til en velstående mann i samtiden. De siste årene. Krøyers liv kom etter hvert til å bli preget av sykdom; han var blitt smittet av syfilis i ungdomsårene og fikk stadig behandling med kvikksølv. Ektefellen forlot ham, og han ble boende alene i Skagen etter skilsmissen. Han døde i Skagen og ligger begravet på Skagen kirkegård. Autoretur. Autoretur AS er et norsk selskap. Selskap ble etablert i 2003 av alle 26 bilimportørene i landet, som har gått sammen om å administrere returordningen av bilvrak. Selskapet er 100 prosent eid av de norske bilimportørene, og er godkjent som et landsdekkende retursystem for bilvrak. Selskapet representerer til sammen 40 forskjellige bilmerker, og fra 1. januar 2007 er det Autoretur AS som får ansvaret med å samle inn og håndtere bilvrak. Statens forurensningstilsyn (SFT) får da bare tilsynsansvar. Vrakpanten holdes fortsatt på 1500 norske kroner. Daglig leder for Autoretur AS er Hroar Braathen, og et av hovedmålet til selskapet er at ingen skal behøve å kjøre mer enn fem mil for å få levert bilen sin. Bjarte Bruland. Bjarte Bruland (født 11. april 1969) er en norsk historiker. Han har forsket på deportasjonene og utryddelsen av de norske jødene under den annen verdenskrig og har skrevet flere historiske verk om dette. Bruland var medlem av Skarpnes-utvalget i perioden 1996–1997. Bruland er for tiden faglig ansvarlig ved Jødisk Museum i Oslo. Daniel Goldhagen. Daniel Jonah Goldhagen (født 30. juni 1959 i Boston, Massachusetts) er en jødisk-amerikansk historiker og politolog. Biografi. Goldhagen var lenge lektor ved Harvard-universitet i Cambridge i USA. Han beskjeftiget seg på denne tiden med forskning på nasjonalsosialismen og holocaust. Goldhagen bor sammen med sin kone Sarah Williams Goldhagen og to barn i Newton, en forstad til Boston. Han arbeider for tiden med sin første roman. Han er mest kjent for sin bok "Hitlers Willing Executioners – Ordinary Germans and the Holocaust" som kom ut i 1996. Denne boken vakte oppsikt i Europa og særlig i Tyskland. I boken fremfører han den oppsiktsvekkende påstand at årsaken til Holocaust er å finne i en særlig sterk og særegen tysk antisemittisme. Denne antisemittismen kalles av Goldhagen for eliminatorisk antisemittisme, som med tiden utviklet seg til eksterminatorisk antisemittisme. Boken skapte stor debatt i fagmiljøer. Den kjente jødisk-amerikanske historikeren og eksperten på tysk og jødisk historie Fritz Stern hevder at boken er full av germanofobi. Kritikere mener også at Goldhagens fullstendige utelatelse av antisemittismen i andre land grenser til å være apologetisk. Til tross for dette, solgte boken godt, særlig i Tyskland, mye på grunn av Goldhagens PR-evner. Boken utløste den såkalte Goldhagen-debatten i Tyskland i 1996/97. Denne debatten startet med en massiv kritikk mot Daniel Goldhagen, både fra historikere og legfolk. Imidlertid forandret dette seg etter at debatten hadde vart en stund. Kritikken fra fagfolk var stort sett negativ, men Goldhagen opparbeidet en stadig større popularitet hos ikke-historikere. Etterhvert fortonet hans besøk seg mer og mer som en tiljubling fra alminnelige tyskere. Høydepunket i denne populariteten var da Daniel Goldhagen ble tildelt den ikke-faglige Demokratiepreis januar 1997. Overrekkeren av prisen var Jürgen Habermas. Sjøfartsmedisin. Sjøfartsmedisin er læren om de spesielle medisinske forhold som angår sjøfolk og livet ombord. Fagområdet kalles også maritim medisin. Helseforhold ombord er på mange måter særegne og spesielle. Sjøfolk utsettes for en rekke forhold som skiller arbeidsplassen fra virksomhet på land. Sjøfolk er ofte isolert fra hjemmet og familien over lengre tid. Sjøfolk bor på arbeidsplassen. Kontinuerlig utsettes sjøfolk for sjøgang, vibrasjoner, støy og forskjellige klimatiske forhold. I ekstreme situasjoner utsettes sjøfolk for havari og drukning. Sjøfolk er blant de arbeidsgrupper som har høyest sykelighet og dødelighet. Sjøfartsmedisinen inkluderer deler av mange tradisjonelle fagmedisinske spesialiteter. Allmennmedisin og arbeidsmedisin er sentrale, men det er fra tid til annen også behov for akuttmedisisnke kompetanse. Sjøfolk er som regel isolert fra ordinære helsetjenester. Det er likeledes ofte svært begrensede eller sterkt forsinket mulighet til å evakuere syke og skadede sjøfolk til normal behandling hos almenlege, spesialist eller på sykehus. På grunn av disse spesielle forhold ble telemedisin tidlig tatt i bruk for å hjelpe sjøfolk med helseproblemer. Radio Medico ble etablert som en døgnkontinuerlig rådgivningstjeneste allerede i 1949. Radio Medico ble etablert på Haukeland Sykehus og er nå en del av Norsk Senter for Maritim Medisin. Fra fartøyer kan man kontakte Radio Medico for råd og assistanse via Rogaland radio eller Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK). På grunn av de spesielle forhold som råder ombord har det i lang tid blitt stilt spesielle helsekrav til sjøfolk. Det er fastsatt at sjøfolk må ha gyldig sjømannslegeattest før de kan mønstre på fartøy. Sjømannslegeattest utstedes av autoriserte sjømannsleger etter fullmakt fra Sjøfartsdirektoratet. Norsk Forening for Maritim Medisin er en forening for norske sjømannsleger. Speedometer. Speedometeret er vanligvis sentralt plassert i instrumentpanelet. Et speedometer er et instrument i et kjøretøy som fungerer som en fartsmåler, og som viser den relative hastigheten på kjøretøyet i forhold til underlaget. I en bil " (som beveger seg på et fast underlag)", vil speedometeret vise den relative hastigheten i t eller miles/h i forhold til terrenget. Speedometer i biler er oftest for lavt justert, slik at de viser 80 km/t når bilen kjører fra 68 til 76 km/t. Slike feiljusteringer kan gi forskjell i oppfatning av farten mellom den som kjører foran i en kø og de som kjører bak, med farlige forbikjøringer som mulig resultat. Ifølge kjøretøyforskriften skal fartsmåleren ikke vise mindre hastighet enn den virkelige. I et fly er fartsmåleren en trykkmåler som måler forskjellen mellom dynamisk og statisk trykk. Farten som vises er flyets fart i den aktuelle luftmassen. Det må korrigeres for trykk, vindhastighet og vindretning, for å måle relativ hastighet i forhold til terrenget (kartet). Trondheim Elektroniske Kunstsenter. Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS) er en idéell stiftelse opprettet i 2002 i Trondheim av kunstneren Espen Gangvik. Stiftelsen har som formål å fremme elektronisk kunst innenfor alle fagfelt, lokalt og nasjonalt. TEKS er et ressurs- og kompetansesenter for kunstnere som benytter seg av digitale og elektroniske verktøy. Stiftelsen initierer og gjennomfører kunstneriske produksjoner og prosjekter, driver formidling og kompetanseheving gjennom kurs og workshops, og arrangerer eller er medarrangør for ulike kulturelle tiltak i regionen. Stiftelsen er IT-konsulent for kulturinstitusjoner, samt administrerer e-post lister og webhotell for kulturprosjekter. Med utgangspunkt i Trondheim som nasjonalt teknologisk senter prioriterer stiftelsen å samordne lokale ressurser og kompetanse, blant annet gjennom oppbygging av et inter-institusjonelt nettverk. Ved å prioritere tverrfaglige samarbeidsprosjekter med relevante utdannings- og forskningsmiljøer utvikles og realiseres kunstneriske prosjekter. TEKS arrangerer Trondheim Matchmaking, en årlig internasjonal festival for ny teknologi og elektronisk kunst. Festivalen er en arena og møteplass for presentasjon av innovative idèer og kunstneriske prosjekter, et sted for å ivareta og utvikle kompetanse og ressurser. Stiftelsen er medlem i PNEK, "Produksjonsnettverk for Elektronisk Kunst". Trondheim Matchmaking. Trondheim Matchmaking er Norges eneste årlige internasjonale festival for kunst og ny teknologi. Festivalen arrangeres av stiftelsen Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS) og er en møteplass for presentasjon av innovative idéer og kunstneriske prosjekter, et sted for å ivareta og utvikle kompetanse og ressurser innen ny teknologi og elektronisk kunst. Festivalen, som arrangeres i oktober hvert år i Trondheim, erfarer internasjonal oppmerksomhet. Trinigon 3. Trinigon, bilde tatt i forbindelse med åpningen av "Krigshistorisk landskap"Trinigon (Det Nasjonale Frihetsmonument) er en skulptur i Narvik. Den er utført av Espen Gangvik i perioden 1995–2005 og er lagd av høyglanspolert stål. Skulpturen er 18 meter høy. Selvbyggerbevegelsen. Selvbygging var en bevegelse i mellomkrigstiden og etterkrigstiden hvor boligreising ble kollektivt organisert i selvbyggerlag som gjerne hadde utgangspnunkt i yrkesgrupper, lokale organiseringer ell. Medlemmene dannet byggelag som arbeidet på fritiden i dugnadsgjenger med oppføringen av egne boliger. Alle måtte arbeide på alle husene i prosjektet til det var fullført. Derfor måtte noen arbeide i lang tid før de fikk flytte inn i egen bolig, mens andre måtte arbeide lenge etterpå. Etter som løyvebegrensningene for materialer opphørte og økonomien bedret seg, ble selvbyggingen i den kollektive formen etter hvert borte fram mot 1960 tallet. Opus (tegneseriefigur). Opus er en figur i tegneseriene og barnebøkene av Berke Breathed. Breathed har beskrevet Opus som en «eksistensialistisk pingvin», og som sin favoritt blant sine mange figurer. Pingvinen har opptrådt i tegneserien "Outland", og også i seriene "Opus" og "Bloom County". Introduksjon og utseende. Opus ble opprinnelig introdusert som en engangsvits der Mike Binkley tok med seg det han trodde var en Schäferhund hjem. Det viste seg å være en pingvin, til Mikes fars store skuffelse. Opus' popularitet vokste seg imidlertid stor inntil han ble signaturfiguren i en av Breatheds tegneserier. Opus' utseende har forandret seg dramatisk siden hans første opptreden. Opprinnelig så han ut som en vanlig pingvin, men mellom 1982 og 1986 vokste nesen hans veldig. Vanligvis har han på seg en tversover og krage, selv om han av og til bytter ut tversoversløyfen med et stripete slips. Bemerkelsesverdige historier. Opp igjennom årene har Opus være Steve Dallas' sekretær, reist til Antarktis på leting etter sin mor, spilt tuba i et heavy-metalband, fridd til en abstrakt skulptør ved navn Lola Granola, arbeidet som redaktør ved en avis, hatt korte jobber som bonde, søppeltømmer og stripper, og stilt til valg som visepresident i «the National Radical Meadow Party». I tradisjonen til mange andre figurer, døde Opus plutselig, bare for å komme tilbake med hukommelsestap. Senere fikk han tilbake hukommelsen da han fikk sjokk etter å ha hørt at Diane Sawyer hadde giftet seg med Eddie Murphy. Døden. «Skaperen» (Berkeley Breathed) antydet overfor Opus 31. august 2008 at stripen vil snart slutte, og uken etter fortalte gjenferdet av Elvis ham om å finne et sted hvor han ønsker å være for evigheten. Etter «døden» vil man bo på ett sted for alltid, Elvis har blitt dømt til å sitte på toalettet for alltid fordi det er der han tilfeldigvis døde. Opus forsøkte å dra til en tropisk øy den 14. september, men ble pågrepet av sikkerhetsvaktene på flyplassen etter i vanvare å ha fortalt at han hadde smuglet seg inn i USA tretti år tidligere. Til slutt, med litt drahjelp fra «skaperen», endte Opus i Bloom County Animal Shelter, en kennel for dyr. Fortvilt over sin skjebne delte han sine minner med den andre innsatte, en hund, helt til tre jenter fra en tropisk øy kom til. Jentene hadde bare plass til én ledsager. Breathed annonserte den 6. oktober 2008 at stripen vil bli avsluttet 2. november samme år. Steve Dallas kom til Bloom County Animal Shelter og forlangte å se Opus, men fikk beskjed om at Opus 19. oktober hadde valgt sin endelige skjebne. Steve dro så til kennelen der han fant jentene, men uten Opus som valgte å bli der han var kommet. Steve fant en tom kennel med Opus' eiendeler, inkludert den velkjente tversoversløyfen. Den siste stripen viste et glødende lys fra en boks som Steve så ned i. Han smiler av det han ser, og i hånden holder han et eksemplar av barneboken «Goodnight Moon». Opus hadde valgt sitt hvilested sovende i sengen med en kaninmor som våker over ham, i barneboken. Med Opus' bortgang er tegneserien Opus, som var en fortsettelse av tidligere tegneserier etter 1980, avsluttet. Den ble sist utgitt i Norge i tegneseriebladet Larsons gale verden. George Lyon. George Seymour Lyon (født 27. juli 1858, død 11. mai 1938) var en canadisk golfspiller. Han tok gull i golf i De olympiske leker i 1904 i St. Louis. I 1955 ble han valgt inn i Idrettens æresgalleri i Canada, og i 1971 ble han medlem av æresgalleriet i Royal Canadian Golf Association. George Knudson. George Alfred Christian Knudson (født 28. juni 1937, død 24. januar 1989) var en canadisk golfspiller av norsk avstamning. Han har fortsatt den canadiske rekorden for flest seire på PGA-touren, med åtte turneringsseire. Knudson var født og oppvokst i Winnipeg i Manitoba og lærte å spille golf ved St. Charles Golf and Country Club. Mellom 1961 og 1972 vant han åtte turneringer på den amerikanske PGA-touren. Han vant det canadiske PGA-mesterskapet fem ganger og vant World Cup of Golf med Al Balding i 1968. Knudson skrev en bok, "The Natural Golf Swing" (ISBN 0-7710-4534-4) med Lorne Rubenstein. I 1988 ble han medlem av æresgalleriet i Royal Canadian Golf Association og tildelt Order of Canada. Knudson var kjederøker og fikk lungekreft. Etterhvert ble imidlertid formen hans bedre, og han skulle til å gjøre comeback i "Legends of Golf"-turneringen, men trakk seg fordi han følte seg svak. Kreften hadde spredd seg til hjernen, og han døde 51 år gammel. Han ble begravet på Mount Pleasant Cemetery i Toronto. Ray Moore. Ray Moore (født 1905, død 1984) var en USA-amerikansk tegneserieskaper, mest kjent for å ha vært den første tegneren av tegneserien "Fantomet". Moore ble født i Oklahoma, og vokste opp i Montgomery City i Missouri. Som ung arbeida han i et reklamebyrå i St. Louis, og det var der han kom i kontakt med Lee Falk. Han var assistent for Phil Davies på Falks serie "Mandrake" fra 1934, og ble den første tegneren av "Fantomet" da første stripe av denne kom ut 17. februar 1936. Under andre verdenskrig fikk Moore en propell i hodet, og kom seg aldri helt fra denne skaden, noe som førte til at han pensjonerte seg som 43-åring i 1948. Det er uvisst hva Moore foretok seg i sin pensjonisttilværelse, men han fikk trolig en god del etterlønn – 10–15 % av inntektene fra "Fantomet" på verdensbasis. I 1965 ble det i forskjellige leksikon og "Fantomet"-utgivelser rapportert om at Moore var død; da det i 1984 ble kjent at Moore hadde dødd dette året, og ikke i 1965, kom det som en stor overraskelse. Etter dette har Moore blitt kalt «tegneren som oppsto som død etter sin død». Dawn Coe-Jones. Dawn Coe-Jones (født 19. oktober 1960) er en canadisk profesjonell golfspiller på LPGA-touren. Hun er født i Campbell River i British Columbia og bor i Tampa i Florida. Hun begynte å spille golf 12 år gammel. Coe-Jones har spilt på LPGA-touren siden 1984 og har vunnet tre turneringer og tjent over tre millioner dollar i premiepenger. Hun ble valgt inn i den canadiske golfsportens æresgalleri i 2003. I 2005 representerte hun Canada i Women's World Cup of Golf sammen med Lorie Kane. Tomahawk. Tomahawk gjort av L.C. Hansen Tomahawk med pipe, datert til tidlig 1800-tall Tradisjonelt formet tomahawk gjort av Steve Opperman Tomahawk er en indianerøks i form av en håndøks med et rett skaft. Navnet kom inn i engelsk språk på 1600-tallet som en translitterasjon av et ord på powhatan, et algonkinske språk i Virginia. Tomahawker var et generelt redskap og våpen som ble benyttet både av indianere, urbefolkningen i Nord-Amerika, og de europeiske kolonistene, og ble ofte benyttet som et håndvåpen og et kastevåpen. Opprinnelig var øksehodet laget av stein, men senere ble det benyttet hoder av jern eller messing. Tomahawker av metall var opprinnelig basert på bordingsøkser benyttet av den britiske marine som siden ble brukt som varer i byttehandel med indianere. Beskrivelse. Skaftet på en tomahawk er vanligvis mindre 2 fot eller 61 cm i lengde, tradisjonelt gjort i hickory, ask eller lønn. Øksehodet veide fra 260 til 570 gram, med en skjærekant som var bredere enn resten av hodet. Banen eller bakhodet på øksehodet kan ha en liten hammer, en spiss eller ganske enkelt rundet av. Tomahawker med steinhoder var vanligvis gjort av polert kleberstein, og dekorert inngraveringer som ble benyttet i en del indianske ritualer. Disse kunne ha en pipehode gravd inn i øksens bakhode og et hull boret ned i midten av skaftet slik at man kunne røyke tobakk gjennom tomahawken. Det har også eksistert metallversjoner av denne uvanlige pipen. Tomahawker som også var piper er gjenstander som er unike for Nord-Amerika: skapt av europeere som handelsobjekter, men ofte benyttet som gaver ved diplomatiske utvekslinger. De var mektige symboler som europeere og indianere hadde når de møttes: den ene enden var fredspipen og den andre krigsøksen. I de franske koloniområdene i Nord-Amerika eksisterte det en meget annerledes formgivning av tomahawken, og som minner mer om oldtidens "franciska", en europeisk kasteøks som ble assosiert i tidlig middelalder av det germanske folket frankere. Den ble også benyttet av både de franske bosetterne som av indianerne. På slutten av 1700-tallet benyttet den britiske hæren tomahawker hos deres kolonitropper under den amerikanske uavhengighetskrigen, både som et våpen i nærkamp og som et generelt redskap. FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Hovedkvarteret til FAO i Roma FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) (engelsk: "Food and Agriculture Organization") er FNs organisasjon for matsikkerhet og ernæring. Organisasjonen skal også samle og dele kunnskap om hvordan jordbruk, skogbruk og fiske kan forbedres og moderniseres, med særlig fokus på u-land. Organisasjonens motto er "fiat panis", latin for «la det bli brød». FAO ble grunnlagt i 1945 i Hot Springs i Virginia. FAOs underorganisasjon for bærekraftig utvikling (SD) driver rådgiving til regjeringer om integrert regulering, planlegging og styring av naturressurser. Den koordinerer organisasjonens implementering av Rio-toppmøtets Agenda 21, de globale miljøkonvensjoner om biologisk mangfold, klimaforandringer og ørkendannelse fra 1992. SD koordinerer også det tverrfaglige programmet innenfor økologisk dyrkning, fremmer landbrukets hensyn til økosystemer og også bæredyktige energistrategier og -teknologier, og hjelper utviklingslandene med å anvende fjernovervåkning, agrometeorologi og geografiske informasjonssystemer, slik at de kan styre naturressursene og overvåke tilstanden til dyrket mark. Pinyin. Pinyin (Hanzi: 拼音; "pīnyīn") er den offisielle metode i Kina for å transkribere mandarin, og har siden 1950-årene i Folkerepublikken Kina, og siden senest 1980-årene i resten av verden, vært den mest brukte metode for å skrive kinesisk som lydskrift. Systemet ble utviklet av en regjeringsnedsatt komite i 1950-årene, under ledelse av lingvisten Zhou Youguang. I læreverk og oppslagsverk skrives gjerne stavelsens tonegang med aksenttegn ā = 1. tone, høy vedvarende tonegang, nærmest sunget i stedet for talt á = 2. tone, stigende tonegang ǎ = 3. tone, fallende så stigende tonegang à = 4. tone, fallende tonegang Personer som har kinesisk som morsmål utelater vanligvis tegnsetting for tonegang, ettersom det for dem fremgår av sammenhengen. Fordi de fleste kinesiske ord forandrer betydning ved endring av tonegang, er det viktig for betydningen å markere korrekt tonegang. Et hyppig brukt eksempel i denne forbindelse er hvordan stavelsen "ma" forandrer betydning alt etter tone. Pinyin har erstattet eldre transkripsjonssystemer som Wade-Giles i de fleste sammenhenger. Paradisfisk. Paradisfisk er en liten labyrintfisk som lever i dammer og rismarker fra Korea-halvøya til nord i Vietnam. Den er en populær akvariefisk, og en av de dyreartene som mennesker lengst har holdt i fangenskap. De ble importert til Europa allerede på 1800-tallet. Fiskene blir ca 7,5 cm lange, og er ideelle eneboere i akvarier. Paradisfisk er kan være aggressive mot mindre fisk eller artsfrender. I naturen lever de av insekter, bløtdyr og yngel. De er tolerante overfor et vidt temperaturområde. De tar det meste av fôr, men bør helst få ganske proteinrik føde. Det er lett å se forskjell på kjønnene, da hannene er mer fargerike og har lengre finner enn hunnene. Hannen bygger et skumrede, ofte støttet opp av plantemateriale. Deretter lokker han en hunn til redet, og hvis hunnen er fornøyd, vil fiskene «omfavne» hverandre og slippe egg og spermier i vannet. Hannen plukker opp de befruktede eggene mellom omfavnelsene, og spytter dem opp i skumredet, hvor han vil vokte eggene og yngelen til de er frittsvømmende. Etter at leken er ferdig, har hannen ikke lenger noe behov for hunnen. Han behandler henne derfor som enhver annen inntrenger, og går brutalt til angrep for å skremme henne bort. Etter at eggene er klekket og yngelen har begynt å svømme fritt, er det best å fjerne hannen og fôre opp yngelen med infusorier eller nyklekket "Artemia". Det finnes også en albinoform av paradisfisken i handelen. Mange akvarister regner denne som mindre aggressiv enn viltformen. Macropodus opercularis (♂) i et hjemmeakvarium Varmekolbe. En varmekolbe er et varmeelement for akvarier eller terrarier. De fleste varmekolber er kolber laget av glass, med varmeelementer nederst og en justerbar mekanisk termostat over dette. Øverst er kolben forseglet med en gummipakning. Glasskolber egner seg dårlig til for eksempel skilpadde-terrarier hvor der er fare for at dyret vil knuse kolben. I slike tilfeller er en kolbe i rustfritt stål mer på sin plass. Det finnes også termostatløse varmekolber, og kolber med intern eller ekstern elektronisk termostat. Typisk effekt er mellom 25 og 500 Watt; denne bør tilpasses blant annet størrelsen på vivariet. For større anlegg benyttes gjerne en egen termostat-enhet som styrer et kobbel med termostatløse varmekolber og/eller varmekabler i bunnsubstratet. Selbak Turn- & Idrettsforening. Selbak Turn- & Idrettsforening (stiftet 20. april 1919) er en fotballklubb fra Sellebakk i Fredrikstad. A-laget spiller i 2011-sesongen i 4. divisjon. I 2012 sesongen endte Selbak på en sur 3. plass og var svært nære opprykk til 3. divisjon. Kjente spillere som har spilt for Selbak er Tore Pedersen (45 landskamper) og Simen Brenne (én landskamp/ ett mål). Stian Jensen, som er spådd en lang trenerkarriere i diverse toppklubber Betania. Betania var en landsby i fortidens Israel. Den lå et stykke øst for Jerusalem. Her bodde ifølge Bibelen Lasarus, Marta og Maria. På grunn av at landsbyen var et av de stedene Jesus Kristus ofte besøkte, er navnet "Betania" mye brukt som navn på kristne menigheter. Javamose. Javamose er en populær akvarieplante. Den kan ligne på sin nære slektning juletremose. Javamosen fester seg til steiner og røtter, og rekved. Den vokser sakte, men trenger ikke spesielt mye tilsyn. Den har stor toleranse for ulike temperaturer og vannkvaliteter: ph 5,0-9,0, og tåler til og med vann med litt salt i. Ideell temperatur ligger mellom 15 og 28°C. Eurysthevs. Eurysthevs er en konge av Mykene fra beretningene i gresk mytologi. Han er et av barnebarna til helten Persevs. Fremfor alt er han kjent for de tolv storverkene som han påla Herakles å utføre. Både Herakles og Eurysthevs gjorde krav på tronen på Mykene, ettersom både Herakles' stefar Amphitryon og Eurystevs' far Sthenelus er sønner av Persevs. Før Herakles ble født erklærte Zevs at det førstefødte barnebarnet etter Persevs skulle arve dette kongeriket. Hera gjorde det derfor slik at Eurysthevs ble født tidligere enn forventet, og ble dermed konge over Mykene. Da Herakles krevde å få overta tronen, påla Eurysthevs ham å utføre ti oppgaver, som ble kjent som Herakles' tolv storverk. Etter at Herakles hadde utført alle oppgavene, gikk Eurystevs av og overlot tronen til Herakles. Etter Herakles' død forsøkte Eurystevs å drepe barna hans, Heraklidene. Heraklidene flyktet til Aten. Da Eurysthevs angrep byen, led han et knusende nederlag hvor sønnene hans ble drept og Eurysthevs selv ble tatt til fange. Eurysthevs lovet atenerne at han etter sin død skulle beskytte dem mot etterkommerne etter Heraklidene dersom de gav ham en ærefull begravelse. Spartanerne og argenserne, som senere kjempet mot atenerne om overherredømmet i Hellas, ble regnet som etterkommere etter Heraklidene. Nils-Øivind Haagensen. Nils-Øivind Haagensen (født 1971 i Ålesund) er en norsk forfatter og journalist, bosatt i Oslo. Haagensen har tatt hovedfag i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og han har studert sammenlignende politikk og religionsvitenskap. Han har vært journalist i "Klassekampen", og var i flere år redaktør for "Signaler". I 2004 mottok Haagensen Sult-prisen. I 2008 startet Haagensen opp Flamme Forlag sammen med Klassekampen-kollega Bendik Wold. Forlaget satser på alternative utgivelser; pamfletter, singel-dikt, kortromaner og essays. Forlaget er ment å utfordre den etablerte forlagsverden. Istid (film). "Istid" er en amerikansk dataanimasjonsfilm. Den ble lagd av Blue Sky Studios og utgitt av 20th Century Fox i 2002. Handling. Filmen begynner med en varsom ekornrotte kalt Scrat som prøver å finne et gjemmested til sin eikenøtt. Han finner et i snøen, men når han dytter eikenøtten ned begynner overflaten å sprekke. Det blir utløst et snøskred og Scrat unnslipper det så vidt. Han faller ned fjellsiden og blir tråkket ned av en dyreflokk. Samtidig befinner Sid, et klomsete dovendyr, seg sovende i et tre. Når han våkner, oppdager han at familien hans har dratt for å unnslippe den kommende istiden. Han møter mammuten Manfred eller «Manny» som ikke er så interessert i å slå følge med Sid, men Sid følger etter ham uansett. Etter en stund finner de en baby som overlevde etter at moren og babyen hoppet utfor en foss og unnslapp en horde sabeltanntigre. Siden moren ikke overlevde fallet, må Sid og Manny ta seg av babyen. De møter etterhvert en sabeltanntiger kalt Diego som er ute etter å rappe babyen fra dem og føre den til sin leder Soto. Soto er ute etter hevn siden han ikke klarte å fakke moren og babyen tidligere og har dermed sendt Diego ut på dette oppdraget. Diego prøver flere ganger å rappe babyen, men det viser seg at han blir venner med gjengen og bestemmer seg derfor for å bli med dem og forlate gruppa til Soto. Etter mange hendelser treffer Manny og Sid omsider faren til babyen. Diego, som nettopp hadde kjempet mot Soto og gjengen, kommer haltende bak dem fordi han hadde blitt skadet etter kampen. De tar farvel med babyen og overleverer ham deretter til faren. Oppfølgere. I 2006 kom oppfølgeren "Istid 2" (orig. tittel "Ice Age 2: The Meltdown") og i 2009 ble ' (orig. tittel "Ice Age 3: Dawn of the Dinosaurs") lansert. Regesta Norvegica. "Regesta Norvegica" er en kronologisk ordnet fortegnelse over dokumenter som har med Norges middelalderhistorie å gjøre. Gustav Storm ga ut en "Regesta Norvegica" i 1898. Dette inneholdt 630 regester, og omfattet tidsrommet 991–1263. I 1966 kom arbeidet i gang med en ny utgave. Hittil har det kommet ut syv av ti bind. Disse dekker tidsrommet 822–1390. Camp Lazlo. "Camp Lazlo" er en amerikansk animasjonsserie skapt av Joe Murray. Den etterfugte hans avsluttede serie "Rockos moderne liv". Interessant nok sendes "Rockos moderne liv" på Nickelodeon, mens "Camp Lazlo" sendes på Cartoon Network. Den dubbede pilotepisoden ble sendt 6. januar 2006, og for øyeblikket sendes første, andre, tredje, fjerde og femte sesong i Norge. Handling. Den mest forklarende strofen må være den innledende sangen: «Hør etter speidere, hør etter speidere, det er tid for Camp Lazlo. To små speidere fikk en venn, og navnet hans var Lazlo. L-A-Z-L-O, L-A-Z-L-O, L-A-Z-L-O, og navnet hans var Lazlo. Så dro alle tre på leir, og snudde den på hodet. L-A-Z-L-O, L-A-Z-L-O, L-A-Z-L-O, og navnet hans var Lazlo». Handlingen utspiller seg hos bønnespeiderne (kun gutter) i Kidneyleiren og den nærmeste byen «Stikkestad». Lazlo er en ape, som omflankes av vennene Raj, en elefant og Clam, et neshorn. De driver som oftest speiderføreren Algonquin C. Lumpus (i serien bare kalt Lumpus) og hans assistent Slinkman til vanvidd. Lazlo, Raj og Clam bor i Gélehytta. Nærmeste nabo til bønnespeiderne er ekornspeiderne (kun jenter) under ledelse av speiderleder Jane Doe som holder til på Eikenøttsletten. Figurer. Lazlo er en orange ape med den største fantasien i hele leiren. Når han leker henger som oftest Raj og Clam med. Et eksempel er «Ingentingklubben» hvor Lazlo blir utestengt av den «kuleste» klubben (som alle tror fram til det viser seg at det er «Anti-Lazlo-Klubben»). Imens har Lazlo laget en egen klubb hvor alt, også maten er lek. Likevel følger alle med. Han viser ikke ikke tegn til forelskelse (Patsy er forelsket i ham), foruten i «Det er ingen piknik» hvor han alene i konglesittingkonkurransen virker synlig forelsket i nettopp Patsy. Raj er en indisk elefant med indisk aksent som bor sammen med Lazlo og Clam i Geléhytta. Raj er den mest forsiktige av de tre. I «Marshmallow Jones» får vi vite at Raj er en «marshmallowmann» fordi han elsker marshmallows. Han brukte også regulering. Clam er et albino-pygmé-neshorn som er ekstremt fåmælt. Som oftest sier han kun bruddstykker som enkle ord eller en kort setning. Han er den mest effektfulle av de tre. Stemmen hans er mørkere enn de andres. Han er også et «geni», som vist i «Vidunderspeideren Clam». Lumpus er en egoistisk og grådig elg som egentlig hadde lyst til å bli general, men som ble speiderleder. Dermed må han bli på Kidneyleiren hele året rundt. Han vil gjøre alt for å komme seg vekk. Dette vises i episoden «Vidunderspeideren Clam», hvor Lumpus finner ut at en av speiderne er et geni. Han ser dette som en sjanse til «å komme bort fra dette hølet» som han selv sier. Assistenten hans er Slinkman. Slinkman er en banansnegle helt uten ryggrad. Han er den lydige, oppriktige speiderlederens assistent. I «Racerkjør» sier Lumpus: «Skaff deg en hobby, Slinkman». Slinkman svarer da: «Tenk for at jeg har en hobby». Han setter seg så ned og simulerer racerbilkjøring mens han leser racerbilblader. Edward er et nebbdyr som hater Lazlo. I «Ingentingklubben» lager han klubben «Anti-Lazlo-Klubben» hvor alle «hater» Lazlo. Det er også han som trekker ned buksene på alle i leiren i «Ned med buksene». Dessuten er han den yngste speideren i leiren som ble avslørt i «Filmkveld». Samson, også skrevet Sampson, er et overfølsomt marsvin som har en «meget følsom nese». Han er veldig ryddig og hater alt som er skittent. Samson er også en ivrig merkebytter, som vist i «Ned med buksene». Patsy er en mungo som holder til sammen med Nina og Gretchen på Eikenøttsletten. Hun er forelsket i Lazlo uten at Lazlo er spesielt kjærlighetsfull tilbake. I «Slangeøye» får vi vite at hun er en dårlig slangejeger til forskjell fra mungoenes natur. I tillegg finnes en rekke bifigurer, blant andre: Kokken McMüsli (geit), Kommandant Hoo Haa (bøffel), Dave og Ping Pong (lomer), Chip og Skip (gjødselbiller), Nina (sjiraff), Gretchen (alligator), Jane Doe (hjort, speiderleder hos ekornspeiderne), Frøken Mucus (ku), Lemmings (lemen), Milt (flodhest), Harrold (hvalross), Chuck (gris), Norman (geit) og Gordon (bjørn). Per Thomas Andersen. Per Thomas Andersen (født 8. februar 1954 i Oslo) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Han ble cand. philol. 1980, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø 1988, tok doktorgraden i 1992 med avhandlingen "Dekadanse i nordisk litteratur 1880-1900" og ble ansatt som professor ved Universitetet i Oslo i 1993. Fenerbahçe SK. Fenerbahçe SK (Tyrkisk: "Fenerbahçe Spor Kulübü",) er en tyrkisk sportsklubb fra Istanbul, nærmere bestemt området Kadıköy, som er kjent som Fenerbahçe distriktet. Fenerbahçe er i hovedsak kjent som en fotballklubb, men Fenerbahçe sportsklubb stiller lag i andre sportsgrener også, deriblant basket, volleyball, roing og svømming. Fenerbahçe er et av de mest populære fotballagene i Tyrkia, og har hatt mange store fotballspillere innom opp gjennom årene. Fenerbahçe spiller sine hjemmekamper på Şükrü Saracoğlu stadion, Istanbul. Navnet Fenerbahçe kommer fra et populært fyrtårn som ligger i Kadıköy. ('Fener' betyr fyrtårn på tyrkisk, 'bahçe' betyr hage.) Historie. Fenerbahçe ble grunnlagt i 1907 i bydelen Kadıköy i Istanbul. Grunnleggerne var Nurizade Ziya Songülen, Ayetullah og Necip Okaner. Klubben måtte holdes hemmelig, på grunn av strenge lover, bestemt av Sultan Abdul Hamid. Lovene sa at tyrkiske ungdommer ikke fikk opprette klubber eller spille fotball. Emblemet. Fenerbahçes emblem ble utformet av en av Fenerbahçes spillere, Topuz Hikmet, og Tevfik Haccar i London i 1910. Emblemet består av fem farger. Den hvite delen, som inkluderer teksten «Fenerbahçe Spor Kulübü 1907» representerer renhet og åpenhet, den røde delen representerer kjærlighet og tilføyelse til klubben, og symboliserer det tyrkiske flagg. Den gule delen i midten symboliserer beundring og misunnelse av klubben, mens den blå delen symboliserer adel. Eikebladet som stiger opp fra den blå og gule delen viser Fenerbahçes kraft. Den grønne fargen av bladet forestiller suksessen til Fenerbahçe. Rivaleri. De tre Istanbulklubbene Fenerbahçe, Galatasaray og Beşiktaş er store rivaler, men det er Fenerbahçe og Galatasaray som er regnet som de største rivalene i fotballverdenen. Kampene mellom de er beryktet, og har vært preget av vold og opptøyer i mange år. Sikkerhetsoppbudet er enormt før, under og etter kampene mellom de to, men allikevel har det gått liv tapt. Bakgrunnen for rivaliseringen ligger dypt. Istanbul er delt av Bosporos-stredet, som skiller Europa og Asia. Galatasaray har rotfeste i den europeiske delen, mens Fenerbahçe er fra den asiatiske delen. Fenerbahçe har vært regnet som folkets lag, mens Galatasaray var laget for de med høyere samfunnsrang og utdanning. Triumfer. Fenerbahçe er sammen med Galatasaray den klubben som har blitt ligamester flest ganger i Tyrkia med sine 17 triumfer. Kjell Lars Berge. Kjell Lars Berge (født 23. desember 1957 i Oslo) er professor i tekstvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er utdannet cand.philol. fra (1985), og har har doktorgrad i anvendt språkvitenskap ved NTNU (Trondheim) fra 1995. Han har arbeidet som nordisk lektor ved Stockholms universitet, og stipendiat ved NTNU, før han i 1995 ble ansatt ved Universitetet i Oslo, fra 1997 som professor. Berge har i mange år arbeidet med å utvikle en kompleks teoretisk modell for tekster, tekstnormer og hvordan tekstnormene forandrer seg. Modellen er blant annet presentert i boka "Tekstnormers diakroni" (Stockholm, 1990). Fra 2000 til 2003 ledet han prosjektet "Norsk sakprosa". Fra 2000 til 2003 inngikk han i prosjektet "Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig". Prosjektet resulterte i tobindsverket "Ungdommers skrivekompetanse" (Universitetsforlaget, 2006). Berge har deltatt i arbeidet med å innføre skriving som grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet, og har vært med på å utvikle nasjonale prøver i skriving. Berge var styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening fra 2005 til 2008. I 2010 ble Berge enstemmig innstilt som ny direktør av Språkrådet etter Sylfest Lomheim, men kulturminister Anniken Huitfeldt ønsket ikke å ansette ham. Dette førte til at fire av de syv medlemmer av styret i Språkrådet trakk seg. Liv Bliksrud. Liv Bliksrud (født 12. mars 1945) er professor i nordisk litteratur i ved Universitetet i Oslo. Hun ble cand. philol. 1973 og dr. philos. 1987. Hun er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Gudleiv Bø. Gudleiv Bø (født 1939) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt bøker om Arne Garborg, Henrik Ibsen, om folkedikting og populærkultur og har også publisert en rekke artikler om litterære emner i tidsskrift og samleverk. Dihydrogenmonoksid. Dihydrogenmonoksid (DHMO) er et obskurt navn på vann brukt i en vanlig bløff som illustrerer hvordan uvitenhet om naturvitenskap og ensidig analyse kan føre til malplassert frykt blant miljøvernaktivister og andre. Spøken involverer oppramsingen av klart negative egenskaper hos vann, slik som erosjon eller dødsfall gjennom drukning og tilskrive dem «dihydrogenoksid», og så spørre enkeltpersoner om å hjelpe til med å kontrollere dette tilsynelatende farlige stoffet. Spøken ble visstnok utformet av Eric Lechner og Lars Norpchen i 1990, videreutviklet av Craig Jackson i 1994 og gitt utbredt offentlig oppmerksomhet i 1997, da Nathan Zohner, en 14-årig elev samlet inn underskrifter for å forby «DHMO» på grunnlag av sitt naturfagsprosjekt med tittelen «Hvor lettlurte er vi?» Den originale visningen på nettet. Like fullt fortsetter regjeringer og private selskaper å benytte det i stor utstrekning mens de ignorerer dets alvorlige farer. Terminologi. Vannmolekylet har kjemisk formel H2O som betyr at hvert molekyl av vann er satt sammen av to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Prefikset «di» betyr to og «mono» i «monoksid» betyr en. Oksid blir ofte brukt til å vise til oksygen i forbindelser. Helt bokstavelig betyr termen dihydrogenmonoksid «to hydrogen, ett oksygen» i tråd med dets molekylære formel. Termen «monoksid» kan til tross for sitt systematiske opphav ha negative konnotasjoner på grunn av dens assosiasjon med det sterkt giftige karbonmonoksid. Vann kan også ses på som en vanndig løsning av hydroksid (OH−), H2O, og hydronium (H3O+) fordi hydrogenatomene hele tiden endrer sine bindinger. Dette gjør vann til både en syre og en base og dermed et ypperlig løsemiddel. Vann har det vitenskapelig regulære eller systemiske navnet hydrogenoksid, såvel som et alkali-navn hydrogen hydroksid og flere syrenavn slik som hydroksysyre, hydroksylsyre og hydroksilsyre. Navnet som ble brukt i den opprinnelige bløffen, «hydroxyl acid», er forresten ikke helt korrekt siden det ikke følger navngivningskonvensjonen. I den daglige praksis refererer kjemikere selvfølgelig til det bare som vann, med mindre de navngir en spesiell type, så som destillert vann, deionisert vann eller tungtvann (dette har formuleringen: D2O). Ruth Vatvedt Fjeld. Ruth Eldbjørg Vatvedt Fjeld (født 8. mai 1948) er en norsk professor i leksikografi og målføregransking ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Dr. Philos fra Universitetet i Oslo 1998, med avhandlingen "Rimelig ut fra sakens art. Om tolkning av ubestemte adjektiv i regelgivende språk". Hun har blant annet siden 2000 vært ansvarlig for det såkalte bokmålskorpuset, en stor samling elektroniske tekster på bokmål hentet fra forskjellige kilder fra 1985 og framover, der hvert ord er merket og gjort søkbart for språkforskere. Ruth Vatvedt Fjeld er leder av Bymålslaget. Jan Terje Faarlund. Jan Terje Faarlund (født 3. mai 1943 i Østre Toten) er professor i nordisk språk ved Universitetet i Oslo. Faarlunds vitenskapelige karriere begynte med magistergradsavhandlinga "Preposisjonsuttrykkenes syntaks i moderne norsk" (1974), og han har også seinere hovedsakelig jobba med grammatiske spørsmål i norsk. Et av hans mest omfattende arbeid er som medforfatter av "Norsk referansegrammatikk" (1997). Faarlund har tidligere vært professor ved NTNU. Han var gift med sosialantropologen Marianne Gullestad (1946–2008). Otto Hageberg. Otto Hageberg (født 12. juli 1936 i Fitjar i Sunnhordland) er en norsk professor i nordisk litteratur. Før han påbegynte studiene ved Universitetet i Oslo gikk han på landsgymnas på Voss og gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Hageberg har vært tilknyttet UiO som vitenskapelig assistent, stipendiat, universitetslektor, dosent og fra 1985 til 2006 som professor i nordisk litteratur. Han er kjent som en fremragende formidler og foreleser. Hageberg ble cand.philol. i 1965 med hovedfag i nordisk litteratur på en avhandling om Tor Jonsson. Det hittil siste større arbeidet fra hans hånd er"Svidd sjel, ein biografi om Ragnvald Skrede". I sin forskning har han vesentlig arbeidet med nynorske forfattere og nynorsk skriftkultur, herunder Tarjei Vesaas og Olav Duun. Han har også engasjert seg på andre felt, blant annet som den første leder i Foreldreforeningen for MBD-barn, det som i dag er kjent som ADHD-foreningen. Han er også svigerfar til Helene Uri. Jorunn Hareide. Jorunn Hareide (født 1940) var professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Trondheim (1983–93) og ved Universitetet i Oslo (1993–2010). Against All Authority. Against All Authority "(ofte forkorta -AAA-)" er et DIY ska punk band, dannet i Miami, Florida i 1992. Opprinnelig sto de selv for alt arbeid slik som plateinnspilling, konserbooking og til og med trykking av t-skjorter. Seinere signerte de for plateselskapet Hopeless Records, og ga ut "All Fall Down" i 1998. Frode Helland. Frode Helland (født 17. november 1964), er professor i nordisk litteratur i ved Universitetet i Oslo. Han tok hovedfag i nordisk språk og litteratur ved universitetet i Oslo våren 1992, ble dr. art. 1998 og er professor fra 2004. Han er også professor II ved NTNU. Helland er leder for Senter for Ibsen-studier. Even Hovdhaugen. Even Hovdhaugen (født 21. juni 1941 i Oslo) er en norsk språkforsker (lingvist). Han er siden 1974 professor i allmenn språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er ekspert på polynesiske språk. Hovdhaugen ble mag.art. i 1966. Han har hatt feltstudier i Ungarn, Tyrkia, Sovjetunionen, Mongolia, Peru, Chile, Vest-Samoa, Tokelau og Salomonøyene. Han har en stor vitenskapelig produksjon og har gitt ut lærebøker både på universitetsnivå og for videregående skole. Han har skrevet grammatikker for samoansk og tokelauisk. I 1995 var han gjesteprofessor ved Københavns universitet, og i 1978–80 var han redaktør for "Nordic Journal of Linguistics". Han har hatt flere sentrale verv innen universitet og forskning, blant annet dekan ved Det historisk-filosofiske fakultetet i Oslo. I 1992 fikk han Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning og NAVFs pris for fremragende forskning. Han er sønn av politikeren Einar Hovdhaugen. Padawan. Padawan er i Star Wars-filmene en jedilærling. De er over stadiet der de går i klasse (som barna i Klonene angriper) men før de blir utnevnt til jediridder. De blir ikke jedi før mesterene deres mener de er klare for oppgaven. Janne Bondi Johannessen. Janne Bondi Johannessen (født 1960) er professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Hun er leder for Tekstlaboratoriet. Omertà. Omertà er en taushetsplikt blant medlemmer av den italienske mafiaen. Å bryte omertàen regnes som den mest forræderske handlingen blant medlemmene av de kriminelle gruppene. Omertà kan også brukes om sivile personer i italienske områder der mafiaen står sterkt og har i den sammenheng betydningen at man ikke skal samarbeide med politiet. Det er i slike områder vanlig at ingen har sett eller hørt noe, eller ikke er villig til å prate med politiet etter et mafiarelatert mord. Blant medlemmer av mafiaen vil omertàen bety at de ikke involverer politiet eller regjeringen i sine affærer, og de vil benekte mafiaens eksistens. Ordets opprinnelse er ukjent. Det kan spores tilbake til spansk, der det betyr "mandig". Det kan også stamme fra italiensk: «umiltà», siciliansk: «umirtà» som betyr «ydmykhet», da omertà opprinnelig var en underkastelseskodeks. I engelsktalende land, uttales ofte ordet "omerta", uten aksent. Jon Gunnar Jørgensen. Jon Gunnar Jørgensen (født 1953) er professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo. Han ble dr. philos. i 2000 med avhandlingen «Det tapte håndskriftet Kringla og Ynglinga saga etter Kringla». Han er redaktør for "Maal og Minne" og leder av Kjeldeskriftkommisjonen. Kristian Emil Kristoffersen. Kristian Emil Kristoffersen (født 10. oktober 1961) er professor i lingvistikk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium ved Universitetet i Oslo. Han tok doktograden i 1997 med avhandlingen «Infinitival phrases in Old Norse. Aspects of their syntax and semantics». Hans hovedforskningsområder er språktilegnelse, konstruksjonsgrammatikk og klinisk lingvistikk, med fokus på fonetiske og fonologiske avvik hos barn med cri du chat-syndrom. Eksterne lenker. Kristoffersen, Kristian Emil Det galaktiske imperiet. Det Galaktiske Imperiet er en oppdiktet organisasjon fra Star Wars-filmene. Imperiet ble opprettet etter at sithen, Darth Sidious hadde fått gjennomført sin plan for å eliminere Jedi-ordenen gjennom ordre 66. Han hadde lenge hatt et dobbeltspill under klonekrigene der han hadde vært leder for republikken som kansler Palpatine og hemmelig leder for separatistene som Darth Sidious. Imperiet hersket over galaksen i mange år helt til det ble beseiret av en opprørsallianse. Lyssabel. Lyssabelen er et oppdiktet våpen fra Star Wars-filmene og er nesten utelukkende brukt av jedier og sither. Hver jedipadawan eller sith lager sin egen sabel, som er et tegn på at de har kommet lenger i sin trening til jedi eller til en sith. Det finnes også lyssabeler med to ender, blant annet brukt av Darth Maul og Exar Kun. Lyssabler kan skjære gjennom alle materialer og kan slå tilbake laser fra laserpistoler. Det finnes syv former for lyssabelkamp. Form I: Shii-Cho. Shii-Cho var den første og eldste formen for lyssabelkamp. Den bygget på prinsippene for ordinær sverdkamp, og var obligatorisk for ynglingene. Når de ble padawaner gikk de oftest over til en annen form. Noen svært få riddere og mestre brukte den imidlertid, som Kit Fisto, en dyktig fekter. Form II: Makashi. Makashi var en teknikk beregnet for lyssabel mot lyssabel-kamp. Det var en form kjent for sin eleganse, kraft og dødelige presisjon. Den krevde enormt fokus. Da jedier møtte på svært lite lyssabel mot lyssabel-kamp brukte få formen, fordi den var lite praktisk. Blant de mektigste brukerne var grev Dooku, som hadde klare fordeler i kamp, fordi svært få jedier hadde ferdigheter til å møte form IIs presisjon. Form III: Soresu. Soresu var den mest defensive av alle formene. Formen ble utviklet for å kunne beskytte seg mot strålevåpen av ulik art. Det var en effektiv form, som gjorde åpningene for fienden så små som overhodet mulig. En godt trent bruker av denne formen var svært vanskelig å slå i kamp. En form III-bruker tok tiden til hjelp i en kamp, og da formen er lite energikrevende, kunne brukeren slå til når motstanderen er sliten. Blant brukerne var Luminara Unduli og Obi-Wan Kenobi. Kenobi praktiserte i padawanperioden form IV, men da han så hva som skjedde med mesteren i kampen mot sithfyrsten Darth Maul, bestemte han seg for å skifte til form III. Form IV: Ataro. Ataro var meget akrobatisk. Brukeren lot Kraften flomme gjennom hele kroppen, hvilket lot den overvinne til og med alderen. Formen ble brukt av blant andre Yoda, Qui-Gon Jinn og Palpatine, som brukte en sithvariant. Form V: Shien/Djem So. Shien eller Djem So tok det beste fra form III og II. Den brukere kanaliserte forsvar til angrep. En bruker av form III ville uten problemer kunne blokkere et laserskudd, imidlertid vil en bruker av form V være mer fokusert og bedre i stand til å reflektere skuddet tilbake på angriperen. Både Anakin og Luke Skywalker brukte denne formen. Anakin brukte også formen som Darth Vader. Vader utviklet imidlertid en noe egenartet variant, og brukte tidvis kun én hånd til å holde lyssabelen. Form VI: Niman. Niman var den mest utbredte formen rundt Klonekrigen, og ble kalt diplomatens form. Den var ment å balansere alle elementene i lyssabelkamp, men brukerens ferdigheter ble kun moderate på alle områder, og form VI var derfor den svakeste av alle formene. Et tydelig bevis på dette var slaget på Geonosis, hvor alle brukerne av form VI døde. Form VII: Juyo/Vaapad. Juyo eller Vaapad var den mest krevende av alle former. Det var uferdig i millennier, men ble videreutviklet av Mace Windu, som kunne mestre den ved hjelp av å gå inn i Vaapad. Vaapad kanaliserte ens mørke inn i angrepene, og grenset derfor mot den mørke siden. Dette gjorde Vaapad svært farlig. Kun Mace Windu, Depa Billaba og Sora Bulq har mestret Vaapad, men de to sistnevnte falt begge til den mørke siden. Darth Maul brukte også form VII. Helge Lødrup. Helge Lødrup (født 21. august 1952) er professor i lingvistikk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Han ble cand. philol. 1980, dr. philos. 1988, og var ansatt ved Universitetet i Bergen fra 1981 til 1986, da han kom til Oslo. Han har også vært gjesteforsker ved Stanford University i til sammen to år. Hoth. Hoth er en oppdiktet planet fra Star Wars-filmene. Til tross for navnet har den et arktisk klima og ligger nær et astroidebelte. Den var opprøreralliansens hemmelige base i. Finse ble da brukt som innspillingssted. Hollywoodskiltet. Hollywoodskiltet er et skilt i Hollywood California, laget av 9 meter brede og 15 meter høye bokstaver, og er et registrert varemerke som ikke kan brukes uten tillatelse fra Hollywood Chamber of Commerce. Bakgrunn. Skiltet ble satt opp i 1923 på toppen av Mount Lee i Griffith Park, Det ble opprinnelig plassert der for å promotere et nytt byggefelt i utvikling i skråningen ovenfor Hollywood. Skiltet formet opprinnelig ordet «Hollywoodland», og var dekket med lyspærer. Det ble offisielt avduket den 13. juli 1923. Man antok at skiltet skulle stå i omtrent ett og et halvt år. I 1932 tok skuespillerinnen Peg Entwistle livet sitt da hun hoppet i døden fra bokstaven "H". Syv år senere, i 1939, avtok det offisielle vedlikeholdet av skiltet. Restaurering. I 1949 bestemte Hollywood Chamber of Commerce at de siste fire bokstavene skulle fjernes, og at de resterende bokstavene skulle repareres, men siden byen bestemte at all belysning på skiltet ville bli på Hollywood Chamber of Commerces bekostning, bestemte de seg for ikke å bytte ut lyspærene. I 1978 bestemte den samme gruppen seg for å skifte ut det forfalne skiltet igjen. $27 000 i donasjoner ble samlet inn, og pengene ble brukt til å kjøpe nye bokstaver, alle laget av australsk stål, garantert å vare i mange år. Den nye versjonen av skiltet ble avduket i en direktesending i forbindelse med Hollywoods 75årsjubileum, den 14. november 1978, foran et TV-publikum på 60 millioner personer. Fra og med november 2005 ble skiltet igjen reparert ved at arbeidere strippet bokstavene ned til sitt metallunderlag, for deretter å male dem hvite igjen. Endring av skiltet. Også, til filmen "Cool World", ble en gigantisk tegneseriefigur (spilt av, og modellert etter Kim Basinger i filmen) installert sittende på skiltet. Dette ble designet som et publisitetsstunt for filmen, og figuren ble sittende over lang tid. Imitasjoner. Imitasjon av Hollywoodskiltet - i Mosgiel i New Zealand Lysrør. a>er sparepæren mangler og illustrerer hvorfor farger kan se feil ut i dette lyset. Lysrør, tidligere også kalt lysstoffrør, er forskjellige typer gassfylte glassrør som brukes som lyskilder i lamper og annen belysning. Virkemåte. Ved hjelp av en tennspenning ioniseres gassen i røret slik at den blir elektrisk ledende. Spenningen reduseres deretter, og strømmen gjennom gassen eksiterer kvikksølvdampen, argon- eller neongassen. Dette skaper plasma som produserer kortbølget ultrafiolett lys. Det ultrafiolette lyset får lysstoffet (fosfater) på innsiden av glassrøret til å fluorisere, noe som produserer synlig lys. Kompaktlysrør og sparepærer. Kompaktlysrør utstyrt med lyspæresokkel som på vanlige glødelamper har en innebygget omformer i sokkelen, og kalles ofte "sparepærer". Disse kan brukes i ordinære armaturer beregnet for glødelamper, og bruker bare rundt 20% av energien for samme lysutbytte, og varer lenger. Lysrør har en levetid på ca 16 000-24 000 timer. Det finnes lysrør på markedet som har levetid opptil 84 000 timer, disse kalles "Long Life" lysrør. Levetiden avhenger av brenntid, samt antall innkoblinger. Lysstyrken reduseres gjennom hele levetiden. Innlevering av kasserte sparepærer og lysrør. I Norge kan man, av miljømessige hensyn, levere inn kasserte sparepærer og lysrør gratis til butikker som selger slike varer, uten krav om nykjøp eller at produktet ble kjøpt hos denne forhandleren. Bernardo Provenzano. Bernardo Provenzano (født 31. januar 1933) er et medlem av den sicilianske mafiaen (La Cosa Nostra) og er mistenkt å være leder for "Corleonesi", en mafiafamilie fra landsbyen Corleone, og således de facto "capo di tutti capi" (sjefen over alle sjefer) for hele den sicilianske mafiabevegelsen. Han ble fanget av siciliansk politi 11. april 2006, etter å ha vært ettersøkt i 43 år. Hans kallenavn er "Binnu u tratturi" (traktoren), fordi han tidlig i sin karriere som gangsterleder meide ned folk for fote. Et annet kallenavn er "Bokholderen", p.g.a. den diskrete og forsiktige fremgangsmåten han brukte til å drive sitt kriminelle imperium – noe som står i kontrast til mange av hans langt mer voldelige forgjengere. Tidlige år. Han vokste opp i Corleone og ble med i mafiaen sent i tenårene. På denne tiden var Michele Navarra leder av Corleonesi, men Provenzano ble nær venn av Luciano Leggio, en ung og ambisiøs gjengleder. Navarra og Leggio innledet krig mot hverandre på midten av 1950-tallet. I september 1958 var Provenzano en av 14 skyttere som fulgte Leggio inn i bakholdsangrepet mot og drapet på Michelle Navarra. Leggio ble dermed familiens overhode. De neste fem årene hjalp Provenzano Leggio med å finne og drepe mange av Navarras overlevende støttespillere. 10. september 1963 ble en arrestasjonsordre mot Provenzano signert, angående drap på en av Navarras menn. Provenzano dro på rømmen sammen med de fleste medlemmene av Corleonesi. Leggio gikk i fengsel for mord i 1974 og overlot ansvaret for familien til Totò Riina og Bernardo Provenzano. Riina styrte hensynsløst og utløste etterhvert mafiakrigen i 1981/82 som kostet over tusen mafiamedlemmer livet. Krigen resulterte i at Corleonesi ble den dominerende familien på Sicilia. Man tror Provenzano stod i bakgrunnen og styrte den økonomiske siden av de kriminelle forretningene han og Riina orkestrerte, i særlig stor grad heroinhandelen. Totò Riina ble arrestert i januar 1993 og ble sendt i fengsel på livstid for å ha beordret en rekke mord, inkludert to voldsomme og mye omtalte bombinger som drepte dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino. Skjult Gudfar. Inntil han ble arrestert i 2006, var ikke Provenzano blitt sett offentlig siden tidlig på sekstitallet. Da hans kone og to voksne sønner kom ut fra skyggene i 1992, spekulerte mange i om han kunne være død av naturlige årsaker (eller av andre grunner). Informanter avkreftet spekulasjonene og sa at etter Riinas arrestasjon i 1993 hadde Provenzano styrt Corleonesi-familien. Det har også vært hevdet at to andre mafiamedlemmer, Leoluca Bagarella og Giovanni Brusca, utfordret Provenzano for tronen i familien, men begge ble arrestert og fengslet i henholdsvis 1995 og 1996. Da han ble arrestert i 2006 hadde Provenzano vært på rømmen fra lovens lange arm siden han ble siktet for mord i 1963 – altså i en sammenhengende periode på 43 år. Det eneste kjente bildet av ham ble tatt på femtitallet. Myndighetene var nær ved å fange ham de siste ti årene. Det kan synes utrolig at én mann klarte å holde seg usynlig så lenge under normale forhold, spesielt på en såpass liten øy som Sicilia. Mange tror at 'Onkel Bernie', som Provenzano er kjent som blant sine venner, har hatt en avtale med italienske myndigheter om at de ikke skulle plage ham. Det faktum at hans forgjenger, Totò Riina, endelig ble arrestert i sitt hjem etter å ha vært på rømmen i 20 år, kan sies å styrke denne teorien. 25. januar 2005 gikk italiensk politi til aksjon mot diverse hjem på Sicilia og arresterte 46 personer mistenkt for å være knyttet til mafiaen og for å hjelpe Provenzano med å unngå myndighetene. Selv om de ikke arresterte selve familieoverhodet, fant de bevis som antydet at 72 år gamle Provenzano fortsatt var i live og fortsatt styrte familien. Disse bevisene var Provenzanos egne kryptiske, håndskrevne notater – hans måte å gi ordrer til sine menn. To måneder senere gikk politiet til aksjon igjen. Da arresterte de over 80 mistenkte mafiamedlemmer, men også denne gangen unnslapp Provenzano lovens lange arm. Ifølge tidligere «gudmor», nå informant, Guiseppina Vitale, var Provenzano å se på et Cosa Nostra-møte i 1992 – kledt i lilla kappe, som en katolsk biskop. Mange av Provenzano-notatene som politiet hadde fått hendene i avsluttet med «Må Herren velsigne deg og bevare deg» og lignende religiøse sitater. Hvorvidt dette gjenspeiler en genuin religiøsitet eller kun er spill for galleriet er uavklart. Provenzano ble endelig fanget av italiensk politi den 11. april 2006, i nærheten av sin hjemby Corleone. En talsmann for politiet i Palermo, agent Daniele Macaluso, sa at Provenzano hadde blitt arrestert i morgentimene, 50 km syd for Palermo, og skulle overføres til den sicilianske hovedstaden. Tatooine. Tatooine er en oppdiktet planet fra "Star Wars"-filmene. Natur. Tatooine er dekket av ørken, mye grunnet at den går i bane rundt en tvillingstjerne og dermed har to soler. Befolkning utenfor byene er mest jawaer og sandfolk, i tillegg til vann-farmere. Byer: Mos Eisley, Bestine, Mos Entha, Mos Espa, Mos Taike, Wayfar, Aartan Ridge. Politisk. Tatooine styres av huttene, i filmenes tilfelle Jabba the Hutt, og er derfor et svært ettertraktet sted for kriminelle. Planeten ble i veldig liten grad påvirket av Republikken og Imperiet. Rolle i filmene. Tatooine har en stor rolle i filmene og er med i alle filmene unntatt "Imperiet slår tilbake" (men blir nevnt). Både Anakin Skywalker og Luke Skywalker vokste opp på Tatooine. Location. Filmens scener i episode 4 er filmet i den sørligste provinsen i Tunisia. Området heter Tataouine og er en del av Sahara. Kulissene etter produksjonen står der fortsatt og vedlikeholdes for besøkende Star Wars-fans. Melbu kirke. Melbu kirke ligger på Melbu i Hadsel kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet i 1938 og har 250 plasser. Arkitekt for kirka var Harald Sund. Et nytt orgel blir nå installert i Melbu kirke. Planen er at orgelet skal være klart til bruk i løpet av mai 2006. Lotta Engberg. Lotta Engberg, er en svensk danseband- og popsangerinne. Hun ble født den 5. mars 1963 i Överkalix i Sverige som Lotta Pedersen. Engberg har deltatt i Melodifestivalen (svensk Melodi Grand Prix) og Eurovision Song Contest. I 1989 startet hun sammen med sin daværende ektemann Lotta & Anders Engbergs orkester. Lotta Engberg var vokalist, mens Anders Engberg var saksofonist. I 1994 startet hun sitt eget danseband, Lotta Engbergs. På TV 4 Plus er hun programleder for Bingolotto. Melodifestivalen. Første gang hun deltok i Melodifestivalen var i 1984, da hun fremførte "Sankta Cecilia" sammen med Göran Folkestad. Den kom på en andre plass etter Herreys. I 1987 vant hun med "Fyra Bugg & en Coca Cola". I 1988 kom hun på en tredje plass i den svenske finalen med "100%" sammen med vokalgruppen Triple & Touch. Som medlem av trioen Kikki, Bettan & Lotta deltok hun med «Vem é dé du vill ha» som kom på tredje plass i Melodifestivalen 2002, og «Din hånd i min hånd» som kom på fjerde plass i Melodi Grand Prix 2003. Curling-VM 2006 for herrer. Curling-VM for herrer 2006 ble arrangert 1. april – 9. april 2006 i "Paul Tsongas Arena" i Lowell i Massachusetts (USA). Liste over Camp Lazlo-episoder. Dette er en liste over "Camp Lazlo"-episoder. "Camp Lazlo" er en amerikansk animert TV-serie som vises på Cartoon Network, og har tilsammen utgitt fire sesonger og totalt 52 episoder i Norge. Sesong 5: 2008. Camp Lazlo Lokendra Bahadur Chand. Lokendra Bahadur Chand (født 15. februar 1940 i "Baitadi-distriktet" i Nepals fjernvestlige region) er en monarkistisk høyrepolitiker og leder av Rastriya Prajatantra Party (RPP, Det Demokratiske Folkepartiet) i Nepal. Chand under Panchayat-systemet. Han blei politisk aktiv på begynnelsen av 1960-tallet under det såkalte Panchayat-demokratiet (som egentlig var ei form for kongelig diktatur). Under det store demokratiopprøret i 1990 (kjent som "Jana Andolan") trodde kong Birendra at han skulle kunne fortsette å regjere ved å skifte monarkistiske statsministre, og satte inn Chand. Men Chand innså at det var umulig å stå imot det demokratiske oppsvinget og gikk av etter mindre enn to uker. Han kan beskrives som den politikeren som avslutta Panchayat-systemet i Nepal – han som slukka lyset og lukka døra. RPP stiftes - og splittes. Etter demokratiseringa stifta han, sammen med en annen kjent Panchayat-politiker, Surya Bahadur Thapa, det nye høyremonarkistiske partiet RPP. Straks etter stiftelsen sprakk partiet i to, og stilte til parlamentsvalget i 1991 som to personlige partier bak hver sin dominerende leder: RPP (Chand) og RPP (Thapa). Resultatet blei katastrofevalg og politisk ørkenvandring de neste tre åra. Det var venta at RPP skulle gjøre det bra i de tilbakeliggende distriktene vest i landet. Men Chands fløy fikk 3 representanter, Thapas 1. RPP blei isolert av de andre partiene på grunn av ledernes fortid under diktaturet. Etter dette forente de to partiene seg i 1992 med Thapa som partileder og Chand som parlamentarisk leder. Under parlamentarismen 1994 til 2002. Ved valget i 1994 fikk det forente partiet nesten 20% og 20 representanter. I de 4 åra som fulgte, delte alle Nepals tre største partier seg i to stridende fraksjoner, altså tilsammen 6 stridende fløyer. De intrigerte mot hverandre og skapte evig parlamentarisk ustabilitet med stadig nye koalisjoner. Fordelen for RPP var at den politiske invitasjonen blei brutt – det kom stadige invitasjoner til allianser fra alle sider, inklusive ytterste venstrefløy i det store, moderate kommunistpartiet som er kjent som UML. RPP blei med i ei rekke regjeringer, og både Chand og Thapa blei statsministre. Problemet var at RPP også splitta seg i to fløyer, som oppførte seg som ulike partier med den andre fløya som hovedfiende. Når Chand var i regjering støtta Thapa de som forsøkte å styrte regjeringa, og omvendt. Ved valget i 1999 beherska Thapas fløy RPP, som fikk 11 representanter. Chands parti RPP (Chand) lei et sviende nederlag og blei ikke representert. Etter Gyanendras første kupp oktober 2002. Da kong Gyanendra sparka den siste parlamentariske regjeringa i oktober 2002, begynte han, som hans bestefar kong Tribhuvan og hans far kong Mahendra, å regjere ved å innsette svake statsministre uten folkelig og parlamentarisk støtte. Chand var den første statsministeren kongen valgte. Han fikk til en våpenhvile med opprørerne i NKP (Maobadi) og innleda forhandlinger, men fikk som sin forgjenger Sher Bahadur Deuba oppleve at hverken kongen eller hæren ville godta de resultatene han kunne oppnå. Etter mindre enn et år var han politisk oppbrukt, og blei kasta tilside av kongen til fordel for sin rival Thapa. Etter statskuppet februar 2005. Etter kong Gyanendas statskupp 1. februar 2005 ble det stille om Lokendra Bahadur Chand. Chand blei satt i husarrest sammen med flere andre partiledere etter kuppet, men frigitt 8. februar. 27. oktober blei hans sønn, Arund Chand, direktør for "Basuling Shugar Mills" (Basuling Sukkermøller) kidnappet i "Kaliali" av maoistopprørere. De krevde at sukkermølla skulle betale det den skylte til lokale sukkerørsdyrkere. 8. november blei Arund løslatt, etter at han godtok å betale bøndene 31.1 millioner rupier han skylte og gjenåpne fabrikken som nylig var stengt. Chands rival Surya Bahadur Thapa erklærte i mars at han hadde stifta et nytt parti, Rashtriya Janashakti Party, og ser ut til å endelig ha brutt formelt med RPP. En yngre, ekstremistisk RPP-politiker, Khamal Thapa, som var kjent som en brutal innenriksminister i Gyanendras diktatoriske regjering, innsatte seg sjøl som president i et nytt RPP (Khamal Thapa) (som i pressa noen ganger skaper forvirring når det blir omtalt som RPP (Thapa)). Espevær. Espevær er en øy i Bømlo kommune. Den ligger like vest for Bømlo i Hordaland fylke. Ytterst på vestlandskysten, i Bømlo kommune finner du Espevær, et særpreget fiskevær som er rikt på kulturminner. For 100 år siden var det knapt en fisker med respekt for seg selv som ikke hadde tilbrakt en natt på det lokale vertshuset Baadehuset. På midten av 1800-tallet kunne det være 20 000 – 30 000 mennesker på øya når silda kom. Til sammenligning var det i Bergen på denne tiden 26 000 innbyggere. I dag er innbyggertallet ca 130. Espevær er et livskraftig samfunn. Øya har butikk, post, bank, serveringssted/pub, barnehage og skole. Du parkerer trygt i Eidesvik på Bømlo, hvor skyssbåten Espeværsekspressen går i fast rute ut til øya. Overfarten tar bare 10 minutter Millau-broen. Millau-broen er verdens høyeste skråstagbro. Broen ble offisielt åpnet 14. desember 2004, og 16. desember samme år ble den åpnet for trafikk. Broen er 343 meter høy på sitt høyeste punkt. Kjørende trafikk foregår i 270 meter høyde over elven Tarn i Millau, Sør-Frankrike. Broen er en del av A75 Autoroute. Broen består av syv slanke pilarer, som bærer den nesten 2,5 kilometer lange broen over dalen i Millau. Arkitekten bak broen Norman Foster, er også mannen bak Millenium Bridge og Swiss Re (Agurken) bygningen i London. På det meste har det vært 500 personer sysselsatt på byggeplassen. Hele broprosjektet har vært delt inn i ni byggeplasser. Støpingen av de syv pilarene er med glidstøp, omgitt av en arbeidsplattform. Ved hjelp av hydraulkraft er forskalingen løftet rundt fire meter hver dag. Fra nesten alle steder i Millau kan man se de voldsomme pilarene reise seg til værs noen kilometer vest for byen. Den raskeste og billigste forbindelsen mellom Paris og Middelhavet går nå via Millau og den nye broen. Alternativet er å kjøre motorveiene A6 og A7 via Lyon. I tillegg til at byen er kvitt mye ubehagelig gjennomgangstrafikk, har byen også skaffet seg en stor turistattraksjon. Historie. Den tidligere riksveien, som ledet ned til middelhavsbyene Beziers og Narbonne, skapte med sin begrensede kapasitet store trafikkøer. Dels skyldtes det trafikken gjennom byen, men også at det rett etter byen er store stigninger som reduserer tempoet for trailere og andre tunge kjøretøy. I mange år har diskusjoner og planlegging pågått om ulike løsninger på dette trafikkproblemet. Det enkleste hadde nok vært å legge en ny motorvei utenfor byen. Men hensynet til den spesielle beliggenheten og at byen ligger i et delvis vernet dalføre med elva Tarn som midtpunkt, gjorde at man i stedet valgte å bygge en bro mellom de to høydeplatåene. Et gigantisk prosjekt, som har pågått siden 2001 og som sto ferdig i desember 2004. Arkitekt. Det forutsattes at det skulle bygges en bro som skulle tåle vindstyrker og jordskjelv av hittil ukjente styrker for området. Dessuten skulle broen representere minimale forstyrrelser i det vakre landskapet. Det var engelskmannen Norman Foster, som fikk oppdraget med å tegne og designe broen. Foster er også kjent for å ha tegnet riksdagshuset i Berlin, samt Millenium Bridge og Swiss Re, "Agurken", bygningen i London. Forster har utformet en vakker brokonstruksjon med pilarer av betong, mens selve brospennet er bygget i stål. Finansiering. Den enorme broen i Millau er en del av en helt ny motorvei i regionen, og selv om motorveien blir gratis å kjøre, skal broen i sin helhet bompengefinansieres. Nedbetalingstiden for den «svimlende» investeringen på rundt 2,5 milliarder kroner er satt til 75 år. Avgiften blir 5 euro for personbiler og 20 euro for lastebiler. Bare trafikanter som kommer sørfra må betale bomavgiften. Brofakta. Broens beliggenhet er markert med rødt Brouwersdemningen. Brouwersdemningen ("Brouwersdam") ble bygget for å beskytte deler av de nederlandske øyene Goeree-Overflakkee i provinsen Zuid-Holland og Schouwen-Duiveland i provinsen Zeeland mot springflo og ekstremt høyvann. Brouwersdemningen er den syvende av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: "Deltawerken"). Den er 6,5 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Brouwershavense Gat og Nordsjøen. Fjorden var 30 meter dyp på det laveste punktet. Demningen ble påbegynt i 1962, og da den ble opplevert i 1971 ble vestsiden av fjorden Grevelingen stengt, østsiden var stengt av Grevelingendemningen. Nederland hadde blitt en ny, kunstig, innsjø rikere – Grevelingenmeer. Ved åpningen av demningen i 1971 ble også en hovedvei mellom provinsene åpnet, riksvei "N57". Da arbeidet begynte i 1962, var Brouwersdemningen en av de mest komplekse demningene som ble bygget. Akkurat som Grevelingendemningen ble sett som en øvelse for Brouwersdemningen, var denne en øvelse for Oosterscheldekeringen som ville kreve enda mer av konstruktører og entreprenører. Igjen måtte ulike byggemetoder tas i bruk. Takket være forholdene ble demningen delt i tre prosjekter: sandbankene "Middelplaat" og "Kabbelaarsplaat" ble gjort til en banke; deretter ble stykket mellom Moermond på Schouwen-Duiveland og den nye sandbanken og stykket mellom den nye sandbanken og Goeree-Overflakkee stengt samtidig. Mellom Moermond og sandbanken skulle en demning av betongblokker legges, mens den andre delen skulle stenges med caissons. På slutten av 1971 var demningen ferdig, og forbindelsen mellom Grevelingen og Nordsjøen var brutt. Ti år senere ble en sluse, "Brouwerssluis", bygget inn i demningen, slik at saltvann kunne komme inn i Grevelingenmeer. Slusen var ferdig 1. juni 1978, og takket være denne gikk flora og fauna langsomt tilbake fra å være en brakkvannsbiotop til å bli en saltvannsbiotop igjen. Design og konstruksjon. Dette førte til at ble Brouwersdemningen lagt fra Moermond på Schouwen-Duiveland via sandbankene "Middelplaat" og "Kabbelaarsplaat" til et punkt syd-vest for Ouddorp på Goeree-Overflakkee. Valget ble godkjent av staten 25. september 1962. Mellom sandbankene var det et smalt og grunt sund, dette valgte man å stenge ved å dumpe sand. Dermed var det kun to åpninger igjen å stenge: i det nordlige ville man bruke caissons og det sydlige skulle stenges med betongblokker som ble brakt på plass ved hjelp av en kabelbane – akkurat som det ble gjort ved byggingen av Grevelingendemningen. Strømmen kunne gi problemer, for å unngå dette valgte man å stenge begge åpningene på samme tid. Slik ville ikke en av dem bli vanskeligere å bygge ved at strømningsforholdene ble endret. På slutten av 1971 var dammen ferdig. Sydlig del, "Het Brouwershavense Gat". Ved valg av kabelbane var utgangspunktet at gondolene kunne transportere gjennomsnittlig 700 tonn per time i løpet av en 12 timers arbeidsdag. Takket være erfaringer fra Grevelingendemningen ble kapasiteten satt til 1200 tonn per time. Slik ville det være mulig å tette igjen den sydlige delen i løpet av maksimalt 15 uker med mer enn 600.000 tonn sten. Arbeidet måtte være ferdig før høststormene satte inn. Man valgte å bruke det samme systemet som ved byggingen av Grevelingendemningen, en kabelbane der vognene sitter fast på kabelen, mens én sentrale motor sørger for at kabelen beveges. Det ble bygget to stasjoner der vognene kunne fylles, en på Schouwen-Duiveland og en på sandbanken "Middelplaat". Den totalt 1,8 kilometer lange kabelen fikk en støttepilar midt i mellom disse to punktene. Vognene selv veide 15 tonn og kunne frakte 15 tonn. Betongblokker på 2,5 tonn ble støpt på stedet og transportert til droppstedet hengende i gripere som var montert under kabelbanens vogner. Totalt ble 240.000 slike blokker brukt til å stenge det sydlige løpet, for å tette demningen helt ble hullene mellom blokkene fylt med sand. Nordlig del, "De Kous" i "Springersdiep". Passasjen som skulle stenges var 800 meter bred og 10 meter dyp, og man begynte å arbeide på denne delen mens den sydlige delens kabelbane ble bygget. Først ble en to meter høy "terskel" av sten lagt, slik at omtrent en tredjedel av passasjen ble stengt. Deretter ble caissons (firkantete, hule betongkasser) plassert på terskelen. Totalt ble 14 caissons bygget, 12 som skulle stenge gjennomstrømningen og to som ble tilpasset landfestene. De tolv som ble senket i sundet var hver 18 meter bred, 16,2 meter høy og 68 meter lang. Dessuten var det seksten åpninger som var fem meter brede i hver caisson, fire i sideveggene og tolv under. Disse ble midlertidig tettet under slepingen, og da den skulle senkes ble lukene fjernet. Ved senkningen av caissonene var det kritisk at de ble lagt med en toleranse på omtrent en centimeter. I begynnelsen lot man flo og fjære gå sing gang, vannet strømmet gjennom caissonene. Slik forhindret man at strømmen gjennom et stadig mindre "sund" skulle bli for sterk. Etterhvert ble skjøtene mellom caissonene tettet med sand og grus, og til slutt ble åpningene stengt da strømmen var minst. Det siste som ble gjort var å fylle de hule betongkassene med sand og sten. Forandringer i biotopen. Etter at demningen ble stengt i 1971 ble det slutt på innflytelsen flo og fjære hadde på flora og fauna i og rundt Grevelingenmeer. Fugler som pleide søke smådyr på sandplatene ved lavvann, forlot området. Små skalldyr begynte allerede etter få dager å dø, akkurat som saltvannsplantene. Etter to uker fant man råtnende planter og dyr i vannet og langs alle strendene. Denne massedøden førte til at det ble mindre og mindre oksygen i vannet. Det som var, ble brukt av råtningsprosessene. Livet i sjøen var det som det gikk hardest utover, men det var også synlig over vannet. For eksempel tørket leirbankene som tidligere kun ved lavvann var synlige ut, og etterhvert ble de bokstavelig talt tatt av vinden da den tørre sanden blåste bort. For å forhindre dette ble blant annet ulike gressorter sådd, og busker plantet. Etter en tid viste det seg at selv om det i begynnelsen ikke så positivt ut for mange sorter dyr og planter, har det snudd seg. Noen sorter finnes ikke lengre i Grevelingenmeer, de har måttet vike for nye sorter. Sluse. Siden Grevelingen hadde blitt skilt fra Nordsjøen i 1971 ble vannet langsomt mindre salt, men senere ble det bestemt at Grevelingenmeer skulle forbli saltvann. Dette førte til at man i 1978 rev en del av demningen og bygget en sluse der i steden. Slusen er konstruert slik at fisker kan migrere til og fra Nordsjøen. Den er bygget opp av to 195 meter lange betong"bokser", og en like lang sluse for fisk. Rekreasjon. Midtveis på demningen ligger Port Zelande, et område med havn for lystbåter og utleiehytter. En populær sport som utøves på begge sider av demningen er vindsurfing. Krabbenkreekdemningen. Krabbenkreekdemningen ("Krabbenkreekdam") er en 1,6 kilometer lang demning som stenger forbindelsen mellom fjorden Oosterschelde og viken (tidligere sundet) Krabbenkreek. Demningen ligger mellom halvøyene Tholen og Sint-Philipsland i den nederlandske provinsen Zeeland. Demningen er også i bruk som fylkesvei, "N656" ble åpnet i 1973. En av effektene denne demningen har hatt på naturen, er at forbindelsen mellom ulike våtmarksområder er brutt. Det finner ingen gjennomstrømning sted lengre, hverken med hensyn til saltvann fra Oosterschelde eller ferskvann fra elvene og Volkerak-Zoommeer. Tilstrømning av vann finner nå fortrinnsvis sted via regnvann. Det har vært tale om å lage en sluse i Krabbenkreekdemningen slik at vannmiljøene i Krabbenkreek og Rammegors igjen forbindes med hverandre, tidevannet kan gå sin gang og salt-elskende flora og fauna igjen kan utvikle seg. Videre vil en mer naturlig overgang mellom saltvann og ferskvann kunne finne sted mellom Volkerakmeer og Oosterschelde. Coyoacán. Fontene i Jardín Centenario i Coyoacán som forestiller coyotene som ga navn til stedet Coyoacán befinner seg sentralt i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 639 021 innbyggere i Coyoacán, som har et samlet areal på 54,4 km². Coyoacán var tidligere en egen by, men er nå oppslukt av storbyen. Midt i Coyoacán ligger renessansekirka San Juan Bautista fra sent på 1500-tallet, omgitt av flotte, fargerike hus i kolonistil. Her holdes det et fargerikt marked, og området har også et livlig uteliv. Like ved finnes hjemmet til kunstnerne Diego Rivera og Frida Kahlo, samt huset der Lev Trotskij bodde og ble drept i 1940. Nasjonalparken Viveros de Coyoacán har mellom 2 500 og 3 500 besøkende hver dag. Den er en kombinert planteskole og offentlig park. I Coyoacán liger også dyrehagen Zoológico Los Coyotes. Den har hovedsakelig en regional fauna med arter som hører hjemme i Mexicodalen, deriblant to coyoter. Navnet Coyoacán kommer fra nahuatl og betyr «Coyotestedet». American Chemical Society. American Chemical Society (ACS), et akademisk selskap (profesjonsforening) som holder til i USA og gir støtte til vitenskapelige undersøkelser innen kjemifeltet. ACS ble stiftet i 1876 og har over 158 000 medlemmer på alle gradsnivåer og innen alle grener av kjemi, kjemisk ingeniørfag og beslektede felt. ACS avholder nasjonale samlinger to ganger i året der hele kjemifeltet blir dekket samt dusinvis med mindre konferanser innen de enkelte underfelter. Publikasjonsdivisjonen produserer om lag to dusin vitenskapelige journaler (det eldste, "Journal of the American Chemical Society", har utkommet siden 1879) og flere bokserier. Den nyeste (2006) journalen, "ACS Chemical Biology" har unike nettbaserte funksjoner som «Ask the Expert» og en wiki og kjemisk-biologisk ordliste. American Chemical Societys primære inntektskilde er divisjonen Chemical Abstracts Service. American Chemical Society sponser også den amerikanske kjemiolympiaden (USNCO), en konkurranse som har til hensikt å velge firemannslaget som skal representere USA i den internasjonale kjemiolympiaden (IChO). ACS’ Divisjon for Kjemisk Utdanning tilbyr standardiserte prøver for ulike underfelt innen kjemi. De to vanligste prøvene er prøvene på grunnfagsnivå for generell og organisk kjemi. Hver av disse prøvene består av 70 flervalgsspørsmål, og studentene har nøyaktig to timer på å fullføre prøven. ACS’ årsmøte i 2006 fant sted i San Francisco 10. til 14. september. 1. divisjon fotball for kvinner 2006. Norsk 1. divisjon fotball for kvinner 2006 ble vunnet av Asker, som før sesongen 2006 hadde blitt degradert til 1. divisjon grunnet svak økonomi. Asker vant 13-0 i avslutningskampen mot Kattem. Asker var dermed klar for Toppserien for 2007-sesongen sammen med Kattem og Grand Bodø. Sistnevnte sikret toppserieplassen etter å ha vunnet kvalifiseringskampene mot Liungen. Bamble rykket ned til andre divisjon. Toppserien ble for 2007 utvidet, slik at de to beste lagene fra 1. divisjon automatisk rykket opp, mens lagene på tredje og fjerde plass måtte spille kvalifisering mot lag nummer ni og to fra toppserien 2006. Åsane Fotball. Åsane Fotball (stiftet 4. november 1971) er en toppfotballdelen av Åsane Allianseidrettslag som er fra bydelen Åsane i Bergen. Laget spiller i 2. divisjon, avd. 3. Serien. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Curling-VM 2006 for damer. Curling-VM for kvinner 2006 ble arrangert 18. mars – 26. mars 2006 i "Canada Games Arena" i Grande Prairie i Alberta, Canada. Fana Idrettslag. Fana Idrettslag (stiftet 3. mars 1920) er et fleridrettslag som kommer fra bydelen Fana i Bergen. Daglig leder er Hans R. Dankertsen. Fotball. Fana Fotball er fotballavdelingen til Fana Idrettslag. Den har ca. 1 200 medlemmer og består av et A-lag i 2. divisjon, og ca. 75 lag på breddenivå. Friidrett. Fana Friidrett rekrutterer kun junior utøvere under 18 år, mens senior utøvere representerer BFG Fana. Studentsamskipnaden i Agder. Studentsamskipnaden i Agder (SiA) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiA dekker velferdsbehovene til over 8 000 studenter ved Universitetet i Agder, Mediehøgskolen Gimlekollen, BI Kristiansand, Ansgar Teologiske Høgskole, Folkeuniversitetet Agder og Den Sosialpedagogiske Høgskolen. SiAs øverste organ er styret bestående av fem studentrepresentanter (inkludert styreleder), tre høyskolerepresentanter og to ansattrepresentanter. Aktivitet. I dag driver SiA sin virksomhet i byene Kristiansand, Grimstad og Arendal, som består av boligutleie, barnehage, kafeer, bokhandel, kulturhus, idrettssenter og andre ulike velferdsordninger. Bokhandelen er organisert i en egen stiftelse, Stiftelsen Sørbok. Ellisiv Lindkvist. Ellisiv Martha Andreassen Lindkvist (født 11. mai 1973 i Dyrøy, Troms) er en norsk dikter og dramatiker. Lindkvist fikk Nordnorsk Forfatterlags fondsstipend i 2003. Hun har også jobbet som skribent i Klassekampen og som kulturredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Lindkvist er utdannet ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Telemark. Studentsamskipnaden i Bergen. Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiB dekker velferdsbehovene til vel 27 000 (2011) studenter ved Universitetet i Bergen, Høgskolen i Bergen, Norges Handelshøyskole, Norsk Lærerakademi, Haraldsplass Diakonale Høgskole, Kunsthøgskolen i Bergen, Betanien diakonale høgskole, Bergen Arkitekt Skole og Skrivekunstakademiet. SiBs øverste organ er styret bestående av fem studentrepresentanter (inkludert styreleder hvis mulig), tre ansattrepresentanter og to fra utdanningsinstitusjonene (en fast fra Universitetet i Bergen og annet hvert år fra henholdsvis Høgskolen i Bergen og Norges Handelshøyskole). Studentrepresentantene i styret oppnevnes av Velferdstinget. Aktivitet. SiB tilbyr en rekke tjenester av høy kvalitet, som er enten rimelig eller gratis; barnehager, boliger, treningssenter, fagbokhandel, psykolog- og rådgivningstjeneste, karrieresenter, helsestasjon og økonomiske støtteordninger. Studentboligene er med sine nærmere 20 bygg rundt om i Bergen blant de største eiendomsaktørene på Vestlandet. Studentboligene tilbyr hybler, hybelleiligheter og familieboliger til mer enn 3300 studenter. Studentsamskipnaden i Bodø. Studentsamskipnaden i Bodø (SSiB) er en av Norges 25 studentsamskipnader. SSiB dekker velferdsbehovene til studenter ved Universitetet i Nordland og Politihøgskolens avdeling i Bodø. SSiBs øverste organ er styret bestående av fem studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og to ansattrepresentanter. Aktiviteter. Studentsamskipnaden driver en rekke velferdstilbud for studentene; utleie av egne studentboliger, privat boligformidling, studentkantiner, studentbarnehager, sosialfaglig rådgivningstjeneste, studielånsformidling samt div. tilbud som har som mål å tilrettelegge for en positiv og spennende fritid. Samskipnaden har i tillegg deleierskap i treningssenteret Friskhuset Mørkved AS. Studentbokhandelen ble i 2010 solgt til Akademika, og drives idag som et samarbeid mellom begge parter. David Reiss-Andersen. David Reiss-Andersen (født 14. august 1972) er en norsk filmskaper og regissør. Han driver og er medeier i reklamefirmaet Pravda. Hans oldefar var dikteren Gunnar Reiss-Andersen. Han er nevø av Berit Reiss-Andersen. Som regissør laget han sin første fiksjonsfilm, "Brakkvann," i 2007 med Kim Bodnia, Gitte Julsrud og Trine Wiggen. Alderaan. Alderaan er en oppdiktet planet fra Star Wars-filmene. Den har et temperert klima og ligner endel på Jorden. Filmene. Alderaan var Bail Organa og Leia Organas hjemplanet. Den ble sprengt av Det Galaktiske Imperiet i "Et nytt håp". Myre kirke. Myre kirke ligger på Myre i Øksnes kommune i Nordland. Kirka er ei arbeidskirke bygd i vifteplan, i limtre og betong. Den ble innviet i 1979 og har 300 plasser. Arkitekt for kirka var Arne Aursand. Kirka huser også kirkekontor, menighetssal og ungdomslokaler. Altertavlen består av tre elementer: Søyler, billedveven og keramikk. Mellom søylene som konstruksjonen hviler på er den seirende Kristus. På begge sider av den seirende Kristus vises i alt seks motiver fra Jesu liv i en billedvev. Billedveven lagd av ullgarn, gulltråd, lin, kunstsilke og silke. Den nederste delen av altertaveln bestå av en 15 meter lang frise bestående av 100 støpte ruter. I tolv av disse rutene finner vi symboler for hver hver av Jesu disipler, unntatt Judas Iskariot, samt for Paulus. Keramikken er lagd av keramikeren Asbjørn Hagerup og billedveven av tekstil og billedkunstneren Kamme Greiff. De liturgiske tekstilene til kirken består av antependium, klede til prekestolen og messehakel i hvitt, rødt, fiolett og grønt, samt stola i hvitt, rødt og fiolett. Alle kirketekstilene, utenom den den grønne messehakelen, er lagd av den lokale tekstilkunstneren Valborg Gamlesæter. Utenfor Myre kirke finner man skulpturen "Portalen". Skulpturen er et minnesmerke over fiskere som er omkommet på havet. Og den er lagd av billedkunstneren og skulptør/stenkunstneren Gunn Harbitz Tebain. Tebain eller paramorfin er et alkaloid og en mindre komponent av opium(C19H21NO3). Tebain har kjemiske likheter med både morfin og kodein, men produserer stimulerende istedenfor dempende virkninger. Tebain blir ikke brukt i behandling, men som råstoff til industriell produksjon av lignende forbindelser inkludert kodein, hydrokodon, hydromorfon, oxykodon, oxymorfon, nalbufin, naloxon, naltrexon, buprenorfin og etorfin. Ifølge narkotikalisten har tebain samme klassifisering som morfin og petidin. Buprenorfin som er det aktive stoffet i "Subutex" er et tebainderivat (via oripavin). Studentsamskipnaden i Buskerud. Studentsamskipnaden i Buskerud (SiBu) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiBu dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Telemark og Folkeuniversitetet. SiAs øverste organ er styret der studentrepresentanter utgjør flertallet. Montgomery Clift. Montgomery Clift i en trailer Montgomery Clift (født 17. oktober 1920, død 23. juli 1966) var en amerikansk filmskuespiller. Han debuterte på Broadway i en alder av 15 år, og gikk til filmen i 1948 med "The Search", etterfulgt av "Red River". I begge filmene viste han usedvanlig gode skuespillerferdigheter, og det var da også på tide da han gjorde sitt gjennombrudd som George Eastman i "A Place in the Sun" i 1951, hvor han spilte mot den også ganske nyetablerte stjernen Elizabeth Taylor. Clift grunnla sammen med Marlon Brando en ny skuespillerform i Hollywood, den såkalte «method acting», en mer naturalistisk stil som gir rom for mer improvisering. I likhet med Brando var også Clift mer enn filmstjerne, han var også en høyt anerkjent skuespiller, ja faktisk genierklært av mange. Clift viste imidlertid ikke – igjen i likhet med Brando – særlig mye begeistring over sin suksess. Han hevdet at han var en ganske vanlig skuespiller, som aldri hadde drømt om å bli stjerne. Som person var han i følge flere selvdestruktiv og kunne være vanskelig å arbeide sammen med. Etter å ha fullført filmen "From Here to Eternity" i 1953 skulle det ta fire år før han opptrådte på det hvite lerret igjen, og da hadde nye stjerner som James Dean og Paul Newman i stor grad overtatt. Hans begrensede aktivitet i filmindustrien var kanskje noe av årsaken til at hans popularitet sank mot slutten av 1950-årene. Det gjorde ikke saken bedre da han i 1956 ble utsatt for en bilulykke, som smadret ansiktet hans fullstendig. Plastiske kirurger klarte å gjenopprette ansiktet hans til en viss grad, men det var umulig å gi ham den vakre utseendet han var blitt så berømt for tilbake. Som etterfølge av bilulykken og den minskende populariteten fikk Clift problemer med alkohol og narkotika. Dette medførte hjerteproblemer, og det kom ikke som en overraskelse da han døde i en alder av 45 år. Selv om Clift ikke har legendestatus i dag på høyde med Brando og Dean, har han fremdeles en stor skare fans og oppdages fremdeles av nye generasjoner. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Alsvåg kirke. Alsvåg kirke ligger i Alsvåg i Øksnes kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet som bedehus 7. oktober 1923, og restaurert og ombygd til kirke i 1949. Bygget ble gjort høyere ved at det ble lagt til en halv meter og vinduene endret fra rektangulære til spissbuede. Kirken ble restaurert innvendig i 2009. Altertavlen er fra samme tid som bedehuset ble reist i 1923 og er av Gebart fra Tromsø. Orgelet er av nyere dato; fra 1961 og er fra Vestres orgel-og pianofabrikk. Antall sitteplasser er oppgitt forskjellig i kildene, fra 210 hos kirkebyggdatabasen hos Kirkesøk til 300 i norsk kirkeleksikon. Ved kirka står en bauta til minne om seks menn fra Langenes (kommunen) som falt i kamp under andre verdenskrig. Andre kirker i Øksnes. Interiør i Alsvåg kirke sett mot alterpartiet. Bildet er fra august 2006, før restaureringen i 2009. Dal. U-dal. Øvre del av Sogndalsdalen i Sogn. En dal eller et dalføre er en langstrakt fordypning i landskapet skapt av erosjon fra rennende vann eller isbreer. Alle daler har en elv i bunnen unntatt de som ligger i uttørkede områder. Begrepet dalføre brukes vanligvis om lengre eller sammenhengende daler, som f.eks. Gudbrandsdalen, Hallingdal eller Numedal. Det finnes to typer daler: såkalte «U-daler» og «V-daler». U-dal. Er en dal med bratte, parallelle sider, samt at den er jevnbred. Dalen har som oftest flat bunn. U-dalen er utformet ved erosjon av en strømmende isbre. Navnet kommer fra at dalen kan ha en profil som minner om bokstaven U. Eksempler på U-daler er Hemsedal, Gudbrandsdalen og Sognefjorden som er en druknet dal. U-dalene i Norge stammer fra isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene i kvartærtida som startet for ca. to millioner år siden og varte fram til ca. 6500 f.kr. V-dal. Er en dal med V-formet profil. Dalen er dannet ved elve-erosjon. Langs dalsidene er det gjerne mye løs stein som glir ned mot en elv hvor de males i stykker og fjernes med strømmen av elven. Et eksempel på en V-dal er Hallingdal. Lars Winnerbäck. Lars Mattias Winnerbäck (født 19. oktober 1975 i Stockholm) er en svensk artist og låtskriver. Winnerbäck går ofte under kallenavnet "Lasse". Han vokste opp i Linköping før han flyttet tilbake til fødestedet Stockholm i 1996. Erfaringene fra livet i disse to byene og forskjellene dem i mellom er for øvrig et gjennomgående tema i flere av låttekstene til Winnerbäck, som på en smått poetisk måte speiler tilstedværelsen og livets utfordringer. Lars Winnerbäck skriver utelukkende på svensk og beveger seg hovedsakelig innenfor songwriter-tradisjonen og sjangere som vise, folkrock og pop/rock. Han kan sies å være influert av andre svenske artister som Evert Taube, Cornelis Vreeswijk, Ulf Lundell og Stefan Sundström. Winnerbäck har sammen med blant andre Håkan Hellström vært en av de viktigste bidragsyterne til at svensk språk i løpet av 2000-tallet har blitt videreutviklet og akseptert som et fullgodt, ettertraktet alternativ til populærmusikk skrevet på engelsk. Biografi. Winnerbäck vokste opp i Vidingsjö i Linköping og begynte på den kommunale musikkskolen da han var ti år gammel, her lærte han å spille gitar. Sammen med Staffan Palmberg gikk Winnerbäck lei av gamle og kjedelig låter på musikkskole og begynte heller å spille punkrock. Dette førte frem til at bandet Snoddas etter hvert ble etablert. Bandet oppnådde lokal suksess, men ble etterhvert oppløst da medlemmene begynte å studere. Winnerbäck debuterte som soloartist i 1992, i ôsterbergaskolens aula for omtrent to hundre personer. Etter dette flyttet Winnerbäck til Kungälv for å studere på viselinjen ved "Nordiska folkhögskolan" Her ble demokassetten "3486 ord från Lars Winnerbäck" spilt inn. Våren 1994, samme vår som "Snoddas" ga ut sin siste demo, "Du och jag och en liten kille jag känner", ga Winnerbäck ut sin første solodemo: "...och mina damer och herrar". I 1996 klarte Winnerbäck etter en stor dugnadsjobb og et knapt budsjett omsider å gi ut "Dans med svåra steg" på plateselskapet Elvira som Winnerbäck selv dannet sammen med gode venner. To skiver ble deretter gitt ut på Elvira Records før selskapet ble oppløst. Winnerbäck skrev deretter under for Universal. På dette selskapet ga Winnerbäck ut den mer rockepregede skiven "Med solen i ögonen". Lars Winnerbäcks fjerde album fikk navnet "Kom". Det ble spilt inn med musikere "Lasse" selv valgte ut. Dette videreutviklet seg til å bli Winnerbäcks kompband Hovet. "Kom" ble utgitt høsten 1999 og solgte til gull, ga en Bellmanpris og en Grammis og førte til et hektisk turnéliv frem til og med sommeren 2000. I 2001 ble Winnerbäcks femte album: "Singel" utgitt. Sammen med Hovet spilte Winnerbäck inn dette albumet på "Ridge Farm" i Surrey, England. Samme sted som Ulf Lundell spilte inn sin berømte plate "Längre inåt landet", 21 år tidligere. "Singel" solgte til gull og førte til at livealbumet "Live – För dig" ble sluppet senere samme år. Mot slutten av 2002 begynte Winnerbäck og Hovet innspillingen av av et nytt album. Det ble døpt "Söndermarken" etter parken ved samme navn ved Fredriksberg i København. Navnet kom etter at Winnerbäck bodde på hotell like ved parken i forbindelse med låtskrivingen til albumet. Albumet ble sluppet i første kvartal av 2003 og resulterte i en påfølgende vår- og sommerturné som ble avsluttet med to konserter i hjembyen Linköping. Disse konsertene ble grunnlaget for DVD-utgivelsen "Live i Linköping" som ble sluppet våren 2004. I september 2004 ble Winnerbäcks syvende studioalbum "Vatten under broarna" sluppet. Albumet ble spilt inn uten "Hovet". I år 2006 ble samlealbumet: "Efter nattens bränder" gitt ut. Slik som året før ble det nok en gang gjennomført en sommerturné med "Hovet". Winnerbäcks åttende studioalbum, "Daugava", ble spilt inn sommeren 2007 i Irland, med andra musikere enn de i "Hovet". Albumet ble sluppet 26. september samme år. I 2008 gjorde Winnerbäck seg bemerket med singelen "Strimmor", samt i en duett med Melissa Horn på låten "Som Jag Hade Dig Förut", som ble gitt ut på Horns debutalbum Långa nätter. Produsent. Lars Winnerbäck produserte Elin Sigvardssons debutalbum "Saturday Light Naive", som ble sluppet i 2003. Han har også produsert Lisa Ekdahls album "Olyckssyster" (2004) og "Pärlor av glas" (2006). Øvrig. Demoinnspillingene "Risajkling", "3486 ord från Lars Winnerbäck", "Lars och mina damer och herrar" som alle skal finnes på kassett. Dreiemoment. Dreiemoment (kraftmoment,torsjonsmoment) beskriver i fysikken en krafts evne til å forandre et legemes rotasjon om sin egen akse. Dreiemoment er definert som kryssproduktet av kraft og arm (hvor armen er korteste avstand mellom kraftens angrepslinje og rotasjonssenteret). En annen definisjon kan være at momentet M er kraften F ganget med armen d der d står vinkelrett på kraften. Altså: M=Fd. Symbolet for dreiemoment er formula_1 (den greske bokstaven tau). SI-enheten for dreiemoment er Nm (Newtonmeter). Hvor F er kraften og r er vektoren fra rotasjonssenteret til kraftens angrepspunkt. Dreiemoment er dermed en vektoriell størrelse, og retningen er vinkelrett på både kraft og arm. Dreiemoment kan også defineres som endringsrate per tid for dreieimpulsen L, Enheten. Enheten for dreiemoment må ikke forveksles med enheten for arbeid som også er Nm (som tilsvarer 1 joule). Arbeid er definert som skalarproduktet av kraft og strekning, og dreiemomentet er definert som kryssproduktet av kraft og arm. Forskjellen består i at "meteren" (m) i dreiemomentets Newtonmeter (Nm) står vinkelrett på kraften (N), mens for arbeidets vedkommende har strekning og kraft (m og N) sammenfallende retning. Et dreiemoment på 1 N·m påført gjennom en hel omdreining vil kreve nøyaktig 2π joule. Hvordan løsner skruen lettest? Hvilken kraft vil løsne skruen lettest? Om man skal løsne en skrue som sitter godt fast som vist på bildet, hvor er det da mest hensiktsmessig å sette inn kraften? Definisjonen på dreimoment er kraft ganger arm. For å løsne skruen er det da mest hensiktsmessig å sette inn kraften så langt fra rotasjonssenteret O som mulig. Altså vil det lønne seg å sette inn kraften i punktet B fremfor punket A. En kan si at dreiemomentet til kraften formula_9 om punkt O er større enn dreiemomentet til kraften formula_10 om punktet O. Skruer, muttere og bolter bør festes med et nærmere spesifisert moment for at delene ikke skal løsne ved vanlig belastning, og for at materialet ikke skal ødelegges av at delene strammes for hardt. En momentnøkkel kan enten måle momentet som brukes i øyeblikket, eller den kan gi etter ved et angitt moment slik at monteringen skjer med riktig moment. Snoddas. Snoddas var et svensk punkband som var aktivt på begynnelsen av 1990-tallet. Det ble dannet av Lars Winnerbäck mens han gikk på skole i Linköping. De øvrige medlemmene car Staffan Palmberg, Tomas Öhman og Anders Johansson. Bandet ga ut to kassetter og en CD-singel. De ble spesielt kjent for sangene "En söt liten flicka" og "Lovesång". I 1994 ble bandet oppløst fordi Winnerbäck skulle studere i Kungälv. Halvdanshaugen på Tingelstad. a>Halvdanshaugen på Tingelstad er en gravhaug på Hadeland Folkemuseum på Tingelstad i Gran kommune, Oppland. Haugen er 13 m i diameter og er ca. 1,75 m høy. Ifølge antikvar Nicolay Nicolaysen skulle det ha stått en bautastein på toppen av haugen. Denne ble reist opp av Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring etter å ha ligget nede i lang tid. Bautaen har imidlertid siden forsvunnet. I dag står en kopi av Dynnasteinen på toppen av haugen. I følge tradisjonen skal kroppsdeler av Halvdan Svarte være gravlagt i haugen, derav navnet. Navnet er imidlertid relativt moderne. Se også. Halvdanshaugen på Stein Lambdasonde. Lambdasonden eller O2-sensor som den også kalles er en sensor som måler oksygeninnholdet i eksosen, det vil si overskuddet av oksygen i forbrenningen, signalet dens sendes til innsprøytningens styreenhet og brukes av den til å korrigere innsprøytningstiden med tanke på idèelt blandingsforhold. Det vil si 1 Lambda eller AFR 14,7:1 vanligvis. Dette er det idèelle blandingsforhold med tanke på avgasser, katalysatoren og avgassrensingen, men ikke for kaldstart og toppeffekt. Når alt er i orden bør spenningen fra lambdasonden pendle mellom 0,2 og 0,9 Volt. Det finnes også forgassermotorer med lambda-sensor(tidlig `90-tall), som f. eks. Subaru Justy. Motorstyringen bruker turtall, spjeldvinkel og luftmasse, luftmengde eller MAP-sensor for å beregne innsprøytningstiden, og bruker blant annet lufttemperatur, kjølevæsketemperatur, drivstofftemperatur og lambda-verdier for å korrigere, eller finjustere dette til mest mulig korrekt nivå. Dersom lambdasonden går i stykker vil dette normalt oppfattes av styreenheten som går over til å kjøre i nødprogram, og vil ofte merkes ved nedsatt effekt, fusking og motorfeil-lampe som tennes. Nyere biler har ofte en mer avansert A/F-sensor (Air/Fuel-ratio, luft/drivstoff-forhold) istedet for lambdasonden. Lambdasonden krever en viss temperatur for å virke og er ofte montert rett i eksosmanifolden og med varmeelement for å virke fortere. En del biler har også lambdasonde etter katalysatoren for å kontrollere funksjonen av denne. Per Christian Cornelius Paus. Per Christian Cornelius Paus (født 28. april 1910 i Oslo, død 15. desember 1986) var en norsk jurist og næringslivsmann. Han ble utdannet cand. jur. i 1934, og var direktør i den familieeide stålimportøren og jernvarebedriften Ole Paus Eftf. (han var oldebarn av Christopher Blom Paus, mens Ole Paus som startet denne bedriften var hans farfar). Han hadde også en rekke verv, bl.a. som rådsmedlem i Oslo Bymuseum og medlem av styret i Stålgrossistenes Forening. Han ble gift i 1937 med Hedevig Wedel-Jarlsberg, datter av hoffsjef Peder Anker Wedel-Jarlsberg og Hermine Westye Egeberg (datter av Einar Westye Egeberg). I 1960 overtok de eiendommen Esviken fra svigerforeldrene. Eiendommen ligger ikke langt fra Skaugum, og i svigerfarens levetid var kongeparet på besøk der en rekke ganger. De la ned et omfattende arbeid i drift og vedlikehold av eiendommen, bl.a. gjennom uthugging av deler av skogen. Eiendommen ble overtatt av barna Cornelia, Christopher og Peder Paus, som solgte den til Asker kommune i 1999. Lenker. http://www.esviken.no/historie/cms/27/24/hent_artikkel/46 Studentsamskipnaden i Finnmark. Studentsamskipnaden i Finnmark (SiF) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiF dekker velferdsbehovene til vel 2 000 studenter ved Høgskolen i Finnmark. SiFs øverste organ er styret med flertall av studentrepresentanter. Den første virksomheten startet i Alta i 1974 da Stiftelsen studentboliger ble etablert. I 1989 ble stiftelsen omdannet til "Studentsamskipnaden i Finnmark". EM i friidrett 1982. __TOC__ EM i friidrett 1982 ble arrangert 6. til 12. september 1982 i Athen. Det ble satt fire nye verdensrekorder. Briten Daley Thompson oppnådde 8744 poeng i tikamp. Marita Koch fra DDR løp 400 m på 48,16. 4 x 400 m stafett-laget fra DDR satte ny verdensrekord med tiden 3.19,05. Ulrike Meyfarth fra Tyskland hoppet 2,02 meter i høyde. I tillegg ble det satt en ny europarekord: Tyskeren Harald Schmid løp 400 meter hekk på 47,48 sekunder. EM i friidrett 1986. __TOC__ EM i friidrett 1986 ble arrangert i Stuttgart 26. – 31. august. Konkurransene ble arrangert på Gottlieb-Daimler-Stadion. Det ble satt fire nye verdensrekorder: Jurij Sedykh fra Sovjetunionen kastet 86,74 meter i slegge. Marina Stepanova, også fra Sovjetunionen, løp 400 meter hekk på 53,32. Briten Fatima Whitbread kastet spydet 77,44 meter under kvalifiseringen. Heike Drechsler fra DDR tangerte gjeldende verdensrekord på 200 meter med tiden 21,71. Franske Stéphane Caristan satte to europarekorder på 110 meter hekk, med 13,28 i semifinalen, og deretter med tiden 13,20 i finalen. Et spydkast på 86,76 innebar ny europarekord for tyskeren Klaus Tafelmeier. Spydkast. I kvalifikasjonen satte Fatima Whitbread ny verdensrekord med 77,44 meter. Studentsamskipnaden i Harstad. Studentsamskipnaden i Harstad (SiHa) er en av landets 25 studentsamskipnader. Siha dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Harstad. Sihas øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter, en fra SiHa og to fra høgskolen. Både styrets leder og nestleder er studenter. Styrets studentrepresentanter velges hver høst av Studentparlamentet. Studentsamskipnaden i Hedmark. Studentsamskipnaden i Hedmark (SiH) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble opprettet i 1988. SiH dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Hedmark. Administrerende direktør i SiH er Hans Ødegård, og styreleder i SiH er Kaia Bredvold (2011–2013). Styreperiodene er fra 1. juni til 31. mai. SiH er en selveiende institusjon der styret er øverste beslutningsorgan. Styret består av åtte representanter; fire studentrepresentanter, to representanter for høgskolen og to representanter for de ansatte. Studentene har flertall, gjennom styreleders dobbeltstemme. Virksomheten står under tilsyn av Kunnskapsdepartementet, og er underlagt LOV 2007-12-14 nr 116: Lov om studentsamskipnader. Alle studenter ved Høgskolen i Hedmark (HH) betaler semesteravgift til SiH. Semesteravgiftens størrelse fastsettes av SiHs styre innenfor rammer fastsatt av Kunnskapsdepartementet. Andre inntekter for samskipnaden er en mindre andel statsstøtte som fås via Kunnskapsdepartementet, og inntekter fra egen virksomhet, f.eks. boligene og bokhandlene. En andel av semesteravgiften til SiH tildeles de fem studentrådene ved høgskolen. Dette er en basisstøtte SiH har vedtatt å gi for å støtte opp om studentdemokratiet ved Høgskolen i Hedmark. Av semesteravgiften går også kr 35 hvert semester til Norsk Studentorganisasjon (NSO). SiHs hovedoppgave er å ta seg av interesser knyttet til studentenes velferdsbehov. Virksomheten er organisert i fem avdelinger som omfatter bygging og drift av boliger, drift av barnehager, kantiner, bokhandel/servicekontorer og sosial rådgivningstjeneste samt støtte til studentsosial/kulturell virksomhet i miljøet. INN-klassifikasjon. INN-klassifikasjon er et klassifiseringssystem for legemidler. INN er forkortelse for International Nonproprietary Name. Varianten rINN ("recommended" International Nonproprietary Name) brukes også. INN-navnet er det offisielle ikke-proprietære eller generiske navn som er gitt til en farmasøytisk substans etter retningslinjer gitt av Verdens Helseorganisasjon (WHO). Mylderet av navngitte preparater som inneholder en gitt substans kan føre til forvirring angående identiteten til den aktive ingrediensen. INN-navn muliggjør kommunikasjon ved å frembringe et standardnavn for hver substans. En liknende rolle blir spilt i kjemien av IUPAC-navn, men disse er i mindre grad egnet til vanlig bruk ettersom de typisk er svært lange og uhåndterlige. WHO offentliggjør INN-navn på engelsk, latin, fransk, russisk og spansk. Arabiske og kinesiske versjoner blir nå også kunngjort selv om disse ikke er med i det opprinnelige opplegget. Studentsamskipnaden i Indre Finnmark. Studentsamskipnaden i Indre Finnmark (SSO'") ("Sis-Finnmárkku studeanttaid ovttastus") er en av landets 25 studentsamskipnader. SiA dekker velferdsbehovene til studenter ved Samisk høgskole. Studentsamskipnaden i Narvik. Studentsamskipnaden i Narvik (SSiN) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble opprettet i 1988. SSiN dekker velferdsbehovene til vel 1 400 studenter ved Høgskolen i Narvik og Folkeuniversitetet i Narvik. SSiNs øverste organ er styret bestående av fem studentrepresentanter valgt av årsmøtet i Studentparlamentet i Narvik, to representanter oppnevnt av Høgskolen i Narvik og to representanter valgt av og blant samskipnadens ansatte. Studentene har flertallet i styret inkludert styreleder og nestleder, som velges blant studentrepresentantene. Etter at SSiN i flere år vært i en vanskelig økonomisk situasjon, besluttet Kunnskapsdepartementet i november 2011 å nedlegge SSiN som egen virksomhet, og overføre driften til Studentsamskipnaden i Bodø. Studentsamskipnaden i Nesna. Studentsamskipnaden i Nesna (SiNe) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiNe dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Nesna. SiNes øverste organ er styret. Det består av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder og nestleder), disse velges av Studentrådet ved HiNe, to fra høgskolen og en ansattrepresentant fra samskipnaden. SiNe tilbyr studentene bolig, barnehage og sosialhelsetjeneste. Drøbak kirke. Drøbak kirke, eller Vår Frelsers kirke, er en korskirke i tømmer, innviet i 1776 i Frogn kommune, Akershus fylke. Kirken var en gave fra kjøpmannen Niels Carlsen (1734–1809) og hans hustru Martha Zachariasdatter. Den har et rikt rokokkointeriør og flere gamle portretter. Kirkens form er påvirket av den eldre Vår Frelsers kirke i datidens Christiania, den nåværende Oslo Domkirke. Domenico Erdmann ledet restaureringen i forbindelse med 150-årsjubileet i 1926. Studentsamskipnaden i Nord-Trøndelag. Studentsamskipnaden i Nord-Trøndelag (SiNoT) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiNoT dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. SiNoTs øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to fra høgskolen og en to ansattrepresentant. Linford Christie. Linford Christie (født 2. april 1960) er en tidligere britisk friidrettsutøver, og den eneste som har vunnet gull på 100 meter i OL, VM, EM og Samveldelekene. Christies karriere ble skjemmet av at han to ganger ble tatt i bruk av forbudte dopingmidler. Han ble frifunnet i det første tilfellet (spor av efedrin). Den andre overtredelsen gjaldt nandrolon. Christie ble født i Saint Andrew på Jamaica, og fulgte foreldrene som emigrerte til Storbritannia da han var sju år gammel. Han begynte ikke med friidrett før han var 19 år gammel. I 1986 vant han en overraskende gullmedalje på 100 meter under europamesterskapet. Under OL 1988 tok han sølv etter Carl Lewis, etter at Ben Johnson, som satte verdensrekord med 9,79, hadde blitt diskvalifisert for brudd på dopingreglementet (med anabole steroider). I 1992 ble han olympisk mester på 100 meter, foran Frankie Fredericks fra Namibia. I 1993 ble han verdensmester i Stuttgart. Snekke. Snekke (eller sjekte) er en typebetegnelse på sjøfarende farkoster som har eksistert i drøye tusen år siden vikingtidens begynnelse. Det har også vært brukt ord på å beskrive båttypen eller skiptypen. Felles for disse ganske ulike typer, fra dagens privatbåter drevet med motor til et stort krigsskip bemannet med en hær for hundrevis av år siden, er at de er klinkbygget og spissgattet. Et eksempel på en moderne snekke eller "sjekte" er Skager 660. I eldre tider. "Snekke" kommer av norrønt "snekkja", som var en vanlig krigsskipstype fra rundt år 1000 og fram mot høymiddelalderen. Ordet ble lånt til russisk, der "schnjaka" på Kola-kysten på begynnelsen av 1900-tallet var en åpen fiskebåttype som minte om nordlandsbåten. Den typologiske forbindelsen mellom den gammelnordiske "snekkja" og båtene i sein tradisjon er ukjent, slik etymologien også er det. Moderne snekke. Betegnelsen snekke i moderne tid er en åpen eller halvåpen klinkbygd båt, 15 – 30 fot (5 – 8 m) lang. Bordene er overlappende og båten har utvendig ror. Det finnes både ros-snekker og motorsnekker, de siste gjerne høyere og tyngre enn de første. Den klassiske motorsnekka i tre på Sørlandet er 21 eller 23 fot lang og har halvdekkende overbygg og kalesje. Snekke kalles på Sørlandet for "sjekte", og er mindre enn en "skøyte". Navnet "sjekte" kommer av nederlandsk "jacht", og var vanlig på Sørlandet hvor kystkulturen og sjømenn var sterkt påvirket av Nederland fra 1500-tallet. På Sørlandet ble båtmotorfabrikken Marna i Mandal suksessbedrift gjennom den enorme populariteten sjektene hadde som fritidsbåt langs kysten etter andre verdenskrig. Tatjana Lysenko. Tatjana Viktorovna Lysenko (russisk Татьяна Викторовна Лысенко, født 17. september, 1983 i Batajsk, Rostov oblast) er en russisk friidrettsutøver. Hun er innehaver av verdensrekorden i sleggekast på 77,06 meter, satt 25. juli 2005 i Moskva. Hun deltok i VM 2005 i Helsingfors, hvor hun fikk en bronsemedalje. Chris Gueffroy. 90, i bakgrunnen den allerede delvis ødelagte muren. Chris Gueffroy (født 21. juni 1968, død 6. februar 1989 i Berlin) var den siste personen som forsøkte å flykte over Berlinmuren og som ble drept under forsøket. Sammen med vennen Christian Gaudian forsøkte Gueffroy natten mellom 5. og 6. februar 1989 å flykte fra Øst-Berlin til Vest-Berlin ved Britz-kanalen. De to trodde at ordren om å skyte flyktninger hadde blitt opphevet. Etter å ha klatret opp det siste metallgjerdet ble de oppdaget, og ble beskutt. Gueffroy ble truffet av en kule i brystet og døde, 20 år gammel. Gaudian ble arrestert av grensetroppene, sterkt skadet. Chris Gueffroys mor ble dagen etter tilkalt til politihovedkvarteret i Øst-Berlin «for oppklaring av et saksforhold», hvor hun fikk vite at hennes sønn «hadde begått et attentat mot en militærenhet og døde for få timer siden». Gaudian ble dømt til tre års fengsel for «alvorlig forsøk på ulovlig grensepassering». Han slapp ut i september samme år og 17. oktober, kort før murens fall, fikk han reise til Vest-Berlin. De fire grensevaktene som deltok i drapet på Gueffroy og arrestasjonen av Gaudian mottok en utmerkelse fra sjefen for "Grenzkommando Mitte" og 150 mark hver. Etter gjenforeningen ble de stilt for retten i Berlin. To ble løslatt i januar 1992, en fikk en betinget dom. Den siste, Ingo Heinrich, som var ansvarlig for det dødelige skuddet, ble først dømt til tre og et halvt års fengsel. Høyesterett reduserte straffen til to års fengsel i 1994. 21. juni 2003, som ville vært hans 35-årsdag, ble et monument til minne om Gueffroy, utført av kunstneren Karl Biedermann, satt opp ved bredden av Britz-kanalen. I 2000 ble to SED-funksjonærer og tidligere politbyråmedlemmer, Siegfried Lorenz og Hans-Joachim Böhme, tiltalt for drapet på Gueffroy og to andre unge flyktninger, men ble frikjent. Saken kom opp på nytt i 2004, og Lorenz og Böhme ble dømt til betingede fengselsstraffer på 15 måneder hver. Dommeren la vekt på at det hadde gått svært lang tid siden drapene. Dette var den siste straffesaken mot DDR-ledere for drapene ved muren. Chris Gueffroy tilhørte en hugenottisk familie. Rostov oblast. Rostov oblast er en oblast i det sørlige Russland i regionen Nord-Kaukasus. Den grenser til Volgograd oblast i øst, Kalmykia og Stavropol kraj i sør, Krasnodar kraj i vest og Ukraina og Vladimir oblast i nord. Oslo- og Akershushøgskolenes studentsamskipnad. Oslo- og Akershushøgskolenes studentsamskipnad (OAS) var én av Norges 25 studentsamskipnader og én av to i Oslo, frem til den ble innlemmet i Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus i januar 2011. OAS ble etablert i 1989. Virksomheten var bestemt gjennom Lov om studentsamskipnader. OAS eiet, drev og tilbød bl.a. studentboliger, barnehageplasser, kantiner, bokhandel, helsestasjon og andre servicefunksjoner for studentene. OAS dekket velferdsbehovene til vel 18 500 studenter ved 16 utdanningsinstitusjoner i Oslo og Akershus. I desember 2009 besluttet styret i OAS å fusjonere med Studentsamskipnaden i Oslo (SiO), denne beslutningen ble tatt etter en lengre utredningsprosess og et tilsvarende styrevedtak i SiO. Studentstyrt. Det er studentene som har mest å si for styringen av studentsamskipnadene. Studentene har flertall i samskipnadenes øverste styre, som bl.a. fastsetter semesteravgiften og hvilke tilbud samskipnaden skal ha til sine studenter. Studentrepresentantene i styret velges av studentdemokratiet ved lærestedene. I tillegg består styret av representanter fra utdanningsinstitusjonene og de ansatte i studentsamskipnaden. Studentsamskipnadenes tilbud er finansiert gjennom direktebetaling for enkelte tjenester, støtte fra utdanningsinstitusjonene, inntekter fra studentsamskipnadenes forretningsdrift, statsstøtte og semesteravgift. Studentsamskipnaden for Romsdal og Nordmøre. Studentsamskipnaden for Romsdal og Nordmøre (SFRN) er en av landets 25 studentsamskipnader. SFRN dekker velferdsbehovene til vel 1 500 studenter ved Høgskolen i Molde og Folkeuniversitetet i Møre og Romsdal. SFRNs øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høgskolerepresentanter og en ansattrepresentant. Helge Høibraaten. Helge Høibraaten (født 3. mars 1946) er en norsk filosof og professor ved NTNU. Han var fra 2004-2009 norsk Henrik Steffens-gjesteprofessor ved Nordeuropa-instituttet, Humboldt-universitetet i Berlin. Høibraaten har arbeidet med samfunnsteori og politisk teori, særlig i tysk tradisjon. Han står på disse felter nær Jürgen Habermas' posisjon, se blant annet hans artikkel om Habermas' maktteori i Fredrik Engelstad: "Om makt. Teori og kritikk", Oslo 1999; se også to forskjellige innledninger (Oslo 1971 og 2005) til den norske oversettelsen av Habermas' verk "Borgerlig Offentlighet" ("Strukturwandel der Öffentlichkeit"). Han har også arbeidet med samfunnsteorien til Niklas Luhmann. Høibraaten har arbeidet med sekulariseringsproblematikken, og i den forbindelse blant annet mye med verkene til Hans Blumenberg. Et arbeid som kombinerer synspunkter fra Habermas og Luhmann er «Secular Society: An Attempt at Initiation», i: Kari Vogt og Tore Lindholm: Islamic "Law Reform and Human Rights", Oslo 1993: Nordic Human Rights Publications. Et annet, tidligere arbeid – det første om Luhmann på norsk – som gjør det samme er: «Et samfunn uten sentrum?» i Bagge, Sverre Håkon, Helge Høibraaten og Gunnar Skirbekk (red.): "Europeisk kultur". Oslo, 1989, NAVF. Et arbeid som sammenligner synspunkter fra Habermas, Blumenberg og blant andre Francis Oakley («Post-metaphysical thought, religion and secular society») er utgitt av Holbergpris-stiftelsen i Bergen. I "Habermas Handbuch" (red. Brunkhorst et al. 2009) har han skrevet artikkelen om «Religion, Metaphysik, Freiheit». Høibraaten har også skrevet om fiendskap og Carl Schmitts politiske ideer. 1 2011 ga han sammen med Richard Faber ut boka Henrik Ibsens "Kaiser und Galiläer". Quellen-Interpretationen-Rezeptionen. Verlag Königshausen und Neumann, Würzburg. Hans tysk-språklige bidrag der behandler forholdet mellom Ibsen of Carl Schmitt med særlig vekt på "Kongsemnerne" og "Keiser og Galilæer". Siden 1982 har Høibraaten vært leder for Vitenskapsteoretisk Forum, NTNU. Blant arbeider som reflekterer på hans tid ved Nordeuropa-Institut er (foruten det nevnte Ibsen-arbeidet) «Herders Entdeckung des Nordens – Sedlmayrs "Verlust der Mitte"», i Detlef Altenburg et al.: "Im Herzen Europas. Nationale Identitäten und Erinnerungskulturen", Köln-Weimar-Wien, 2008. Bakepulver. Bakepulver er et tørt hevemiddel brukt i baking. Det finnes flere utgaver, men alle inneholder et alkali, vanligvis natriumbikarbonat (natron), en syre i saltkrystallform og stivelse for å holde pulveret tørt. Når bakepulveret løses i vann reagerer syren og alkaliet, og danner karbondioksid, som tar større plass enn pulveret, og hever blandingen. Vi kan skrive reaksjonslikningen slik:formula_1 De fleste moderne bakepulvere reagerer to ganger, en gang ved romtemperatur og en gang ved høyere temperatur (ved steking). Dette skyldes at de inneholder to ulike syresalter. Historikk. Flere ulike bakepulvere ble solgt i første halvdel av det 19. århundre, men det vi kjenner idag ble oppdaget av Alfred Bird. Eben Norton Horsford, en student av Justus von Liebig, begynte å studere bakepulver i 1856 og utviklet etterhvert en variant han kalte opp etter Grev Rumford. Den tyske farmasøyten August Oetker gjorde bakepulver veldig populært da han begynte å selge miksturen sin til husmødre. Den samme oppskriften som han lagde i 1893, blir fortsatt solgt som "Backin" i Tyskland. Oetker begynte masseproduksjon i 1898 og patenterte teknikken sin i 1903. Erstatning i oppskrifter. Du kan bruke bakepulver istedenfor natron (du må bruke mer bakepulver, og det kan påvirke smaken), men du kan ikke bruke natron istedenfor bakepulver. Natron alene er ikke syrlig nok til å heve, men du kan selv lage bakepulver ved å blande to deler vinstein ("cremor tartari", kaliumhydrogentartrat) og en del natron. 2 ts bakepulver erstatter 1 ts natron. George Russell. George Allan Russell (født 23. juni 1923 in Cincinnati, Ohio, død 27. juli 2009 i Boston, Massachusetts) var en amerikansk jazzmusiker og musikkteoretiker. Som barn sang Russell i et kirkekor og hadde piano- og orgelundervisning. Da han var tolv år, bestemte han seg for slagverk, fra 1937 spilte han i lokale danseband, bla. i Cotton Club i Ohio. I 1940 fikk han et stipendium og studerte da slagverk ved Wilberforce University. I 1942 fikk han tuberkulose. Da han var tvunget til å være forsiktig, konsentrerte han seg om komposisjon og arbeidet som arrangør hos Earl Hines. Ved siden av spilte han av og til trommer hos Benny Carter og skrev sitt første verk, "New World" for ham. Etter at han i 1945 flyttet til New York ble han syk igjen og fikk tid til å konsentrere seg om musikkteori. 1947 ble han utskrevet fra sykehuset og Dizzy Gillespie gjorde ham kjent med Miles Davis, John Lewis og Gerry Mulligan. Resultatene av studiene i musikkteori ble gitt ut i 1953 under tittelen «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization». Som bandleder begynte han nå med egne innspillinger. Han var fascinert av Stravinsky og Ravel og forsøkte i de følgende årene å forbinde forskjellige tonale systemer, han ble dermed en av oppfinnerne av modal jazz. 1964 dro Russell til Skandinavia. Han oppholdt seg i Norge og i Sverige der han arbeidet for Sveriges Radio under Bosse Broberg. Der opptrådte han med de unge musikerne Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, Russells norske sekstett var en utløser for den skandinaviske jazzbølgen som fulgte. 1969 dro han tilbake til USA etter at fikk et tilbud av Gunther Schuller om å bygge opp en jazzavdeling ved New England Conservatory. Studentsamskipnaden i Sogn og Fjordane. Studentsamskipnaden i Sogn og Fjordane (SISOF) er en av landets 25 studentsamskipnader. SISOF har til oppgave å ta seg av studentenes velferdsbehovene ved HiSFHøgskulen i Sogn og Fjordane. SISOF er service- og velferdsorganisasjonen for studentene i Sogn og Fjordane, og har velferdstilbud for studenter i Sogndal, på Sandane og i Førde. Tilbud. Tilbudene er bl.a. studentboliger, barnehage, kantiner, bokhandel, helse og studentkroene Akutten og Meieriet. Studentboliger. Sisof har 387 hybler og leiligheter fordelt på Sogndal og Førde. De drifter også 2 internatbygg i Sandane Studentheimen: 78 hybler og 6 leiligheter Kaupangerskogen: 24 hybler og 16 leiligheter Elvatunet: 80 hybler og 8 leiligheter Barnehage. Studentbarnehagen åpnet høsten 2003. Barnehagen er sentralt plassert med gangavstand til HiSF sine avddelinger i Sogndal. Studentbarnehagen samarbeider tett med Høgskulen i Sogn og Fjordane, og er en øvingsbarnehage for avdeling for lærerutdanning. Kantine. SISOF drifter fire kantiner tilknyttet Høgskulen i Sogn og Fjordane. To kantiner befinner seg i Sogndal, en i Førde, og en i Sandane som er åpen ved samlinger. Kantinene tilbyr frokost, lunsj, middag, salatbar og grillretter. Bokhandel. Fjordbok er studentenes egen bokhandel og fører alt av pensumlitteratur. Helse. SISOF har en helse og rådgivinginstjeneste som er rettet mot de problemene studenter kan oppleve i hverdagen. Studentrådgivere er tilgjengelig i både Sogndal og Førde Studenthuset Meieriet. Meieriet åpnet dørene for første gang i 1998. Studenthuset Meieriet har etablert seg som en av de beste studentscenene i landet. Studentsamfunnet i Sogndal (SiS) drifter studenthuset i samarbeid med SISOF. SiS står for arrangement, og SISOF for salg og drift. Direktører. Olav Terje Hove 1995 – 2005 Bente Hardtvedt Ringstad 2007 – 2008 Holk. Holk (lty) var opprinnelig en betegnelse på en klinkbygd fartøytype som oppsto i middelalderen og regnes som en forgjenger til fartøytypene karakk og karavell. Mye tyder på at holken trolig var en fartøytype (lekter) som opprinnelig ble bygget for ferdsel på elver og kanaler. I dag brukes betegnelsen også til å beskrive gamle og gjerne utdaterte fartøyer, herunder også landgående fartøy, som for eksempel gamle biler). Etymologi. Uttrykket "holk" dukket opp på mynter fra Dorestad i Friesland under vikingtiden. Myntene viser en båt som var nymåne- eller bananformet. Uttrykket kan stamme fra det greske ordet "holkas", som betyr "tauet båt" og derfor kan indikere at holken opprinnelig var en type lekter. Holken benevnes som "hulk" på engelsk. Der ble uttrykket i middelalderen benyttet til å beskrive noe som var "uthult" eller "belglignende". Et viktig arkeologisk vrakfunn viser en pram med stor bredde og et rundt skrog som bøyer seg opp i stevnene. Det hadde ikke skikkelig kjøl, så farkosten var trolig bygget for trafikk i grunne farvann, trolig i de lavtliggende landområdene mellom Jylland og det nordlige Frankrike. Utvikling. På et segl fra New Shoreham i England fra rundt 1295 vises en videreutvikling av holken, der farkosten ikke lenger var en pram med lavt fribord, men en fraktebåt med høyere fribord og plattformer i stevnene. På dette tidspunktet dukket det opp flere bilder og illustrasjoner på de britiske øyene, i Nederland og deler av Nord-Europa, som viser et skip som blir fyldigere. Stevnen er ikke lenger rank, men rund i formen. Rundt år 1400 hadde holken utviklet seg til et rent lastefartøy med kurvet skrog og flatere skipsbunn, og dermed større lastevolum. Koggen, som stammer fra samme tidsrom, ble raskt utkonkurrert, siden holken hadde større lastevne og bedre sjøegenskaper. Den var dessuten enklere å bygge. I løpet av 1400-tallet fikk typen store åpninger i skroget for å lette innlastingen. Da skipsartilleriet ble tyngre på 1500-tallet, ble det gjort hull i skroget til kanonene. Kanonluker lar seg imidlertid vanskelig forene med klinkbygde skip, siden disse er avhengig av et mer eller mindre helt skall for å bevare skrogets integritet og skipets sjødyktighet. Kravellbygging ga større strukturell styrke og ikke minst større muligheter til å lage hull i skroget. Da verdien av større artilleri ble dokumentert under blant annet Slaget ved Bornholm og Slaget ved Brest, gikk man mange steder over til kravellbygging. Den søreuropeiske skipstypen karakk fikk sitt motstykke i nord i karavellen. Karavellen i Nord-Europa avløser ikke holken, mer den glir inn i rammene som holken hadde hatt fra 1460-årene. Verken karavell eller holk stikker dypt i vannet. I Flandern hadde viktige handelsbyer som Brugge vært nødt til å bruke elver og kanaler for å få skipene til havnen. En viktig årsak til det økonomiske forfallet i Flandern på slutten av 1400-tallet var at skipene stakk dypere i vannet og dermed måtte benytte havner lenger ute mot kysten. Derfra måtte varene fraktes til handelsbyene. I Østersjøen var det også stort behov for skip som ikke stakk for dypt, noe som ga holken fordeler. Som krigsskip. Som karakken blir holken et viktig krigsskip på grunn av dens størrelse og lastekapasitet. I Danmark brukte Erik av Pommern en holk med navnet "«Den Store Ark»" under Krigen om Slesvig 1410-1435. Forkastellet blir viktig i sjøkrigene, der taktikken var å bombardere motparten, ødelegge dens motstandskraft og entre skipet for å erobre det. Større høyde ble viktig, så forkastellet lå høyere enn resten av skipet. Når et skip angrep et annet, ble forkastellet forsøkt manøvrert over motstanderens dekk midtskips, slik at man kunne kaste stein ned på sine motstandere. Mot slutten av 1400-tallet kunne holken ha "dobbelt kastell" med to etasjer, akkurat som karakken hadde. På 1500-tallet hadde de største skipene, som "«Henry Grace à Dieu»", hele tre etasjer i forkastellet. Vrakfunn. Marinarkeologer har funnet flere vrak og vrakrester, som man først trodde var kogger eller andre skipstyper, men som siden har vist seg å være holker, uten at viktige detaljer om konstruksjon har latt seg avdekke av den grunn. Det er derfor få funn som gir innsikt i denne båttypen, selv om Bølevraket (Skienselva ved Porsgrunn i Telemark, Norge) som ble hevet i 2005 var usedvanlig godt bevart (om enn i fragmenterte deler). Marinarkeologen Morten Reitan fra Norsk Sjøfartsmuseum hevdet at Bølevraket har trekk både fra en nordeuropeisk koggetype og et nordisk klinkbygg. Han kaller holken en slags hybrid, en skipstype som tidligere ikke har vært dokumentert gjennom annet enn skriftlige kilder. Skipet hadde en spunningskjøl av eik som målte 16 meter. Det er C14 datert (av Beta Analytic Inc.) til cirka år 1350 (1280–1420). Studentsamskipnaden i Stavanger. Studentsamskipnaden i Stavanger (SiS) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiS dekker velferdsbehovene til vel 8 500 studenter ved; SiS øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og to ansattrepresentanter. Vladimir Tsjub. Vladimir Fjodorovitsj Tsjub (russisk: Владимир Фёдорович Чуб) (født 24. juli 1948 i Pinsk, Hviterussland) er den russiske oblasten Rostovs guvernør, noe han har vært siden oktober 1991. Tsjub har blitt gjenvalgt tre ganger, i 1996, 2001 og 2005. Han er gift, og har en datter. Kilde. Tsjub, Vladimir Alfred Bird. Birds vaniljekrem, firmaet eies idag av Premier Foods Alfred Bird senior (født 1811 i Digbeth, Birmingham, død 15. desember 1878) er oppfinneren av en rekke matprodukter, blant annet vaniljekrem (engelsk: "custard") uten egg, og bakepulver. Alfred Bird registrerte seg som farmasøyt i i Birmingham i 1842 etter å ha gått i lære der hos Phillip Harris. Birds første større oppfinnelse var eggfri vaniljekrem, Bird brukte maisstivelse for å lage den, og opprinnelig var det kun med tanke på hans kone Elizabeth som hadde matallergi. Det var først etter vaniljekremen tilfeldigvis ble servert gjester at Bird innså at den hadde et videre bruksgrunnlag og han etablerte en bedrift for å produsere produktet, Alfred Bird and Sons Ltd Bird oppfant også bakepulver, så han kunne lage brød uten gjær for sin allergiske kone. Studentsamskipnaden Stord/Haugesund. Studentsamskipnaden Stord/Haugesund (SSH) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble etablert 1. januar 1997. SSH dekker velferdsbehovene til studenter ved Haugesund. SSHs øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og en ansattrepresentanter. Studentsamskipnaden for Sunnmøre. Studentsamskipnaden for Sunnmøre (SfS) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble etablert i 1988. SfS dekker velferdsbehovene til vel 5 000 studenter ved Høgskolen i Ålesund og Høgskulen i Volda. SfSs øverste organ er styret bestående av fem studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og to ansattrepresentanter. Studentsamskipnaden i Telemark. Studentsamskipnaden i Telemark (SiTel) er en av landets 25 studentsamskipnader. SiTel dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Telemark. SiTels øverste organ er styret bestående av fem studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og to ansattrepresentanter. Studentsamskipnaden i Tromsø. Studentsamskipnaden i Tromsø (SiTø) er en av landets 25 studentsamskipnader, og ble etablert 19. januar 1969. SiTø dekker velferdsbehovene til i underkant av 9 000 studenter ved Universitetet i Tromsø. Tidligere var samskipnaden en fellesorganisasjon for Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø, men etter sammenslåingen mellom disse i 2009 er samskipnaden en felles organisasjon for alle studentene i Tromsø. SiTøs øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to representanter fra Universitetet i Tromsø og to ansatterepresentanter fra studentsamskipnaden. Studentsamskipnaden i Tromsø eier idrettshallen og treningssenteret "kraft", og Studenthuset driv. Studentsamskipnaden i Vestfold. Studentsamskipnaden i Vestfold (SiA) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble etablert i 1988. SiA dekker velferdsbehovene til studenter ved Høgskolen i Vestfold, Vestfold og Aftenskolen. SiAs øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og en ansattrepresentant. August Oetker. Dr. August Oetker (født 6. januar 1862 i Obernkirchen, Tyskland, død 10. januar 1918 i Bielefeld, Tyskland) utviklet et bakepulver. Før Oetker hadde allerede Justus von Liebig og hans amerikanske student Eben Horsford oppdaget det, men mens Oetker i hovedsak solgte produktet til private husstander, solgte Horsford det til bakerier. Studentsamskipnaden i Østfold. Studentsamskipnaden i Østfold (SiØ) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble etablert 1. januar 1989. SiØ dekker velferdsbehovene til vel 4 200 studenter ved Høgskolen i Østfold. SiØs øverste organ er styret bestående av fire studentrepresentanter (inkludert styreleder), to høyskolerepresentanter og en ansattrepresentanter. Tilbud. SiØ tilbyr flere studenthybler i Halden og Fredrikstad. De tilbyr blant annet 64 studenthybler ved Høgskolen på Remmen Steinsettingen på Bilden. Steinsettingen på Bilden er en rund steinsetting på gården Bilden, Tingelstad sogn, Gran kommune, Oppland, ca. 1,5 km nord for Tingelstad gamle kirke. Steinsettingen består av 8 perifere blokker og 1 midtstein. Steinene i periferien står nøyaktig etter kompassets 8 hovedstreker. De fleste blokkene står med flatsiden inn mot midten. Steinenes høyde varierer mellom 0,85 og 1,5 m. Midtsteinens høyde er 1,10 m og kalles Kongssteinen. Ringen er inntil 14,7 m i diameter. Studentsamskipnaden i Ås. Studentsamskipnaden i Ås (SiÅs) er en av landets 25 studentsamskipnader og ble opprettet 1. juli 1955. SiÅs dekker velferdsbehovene til studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. SiÅs øverste organ er styret med flertall av studentrepresentanter (inkludert styreleder). Avføring. Avføring er halvfaste avfallsprodukter fra et dyrs fordøyelseskanal som presses ut av anus (eller kloakkåpning) under "defekasjon". Hos mennesker finner defekasjon sted (avhengig av individet og omstendighetene) fra en til to eller tre ganger per dag. Hvis avføringen blir hardere, kan dette føre til langvarig avbrudd i rutinen og det kalles obstipasjon. Den vitenskapelige betegnelsen for avføring er "fæces", flertallsformen av det latinske ordet "fæx" som betyr «slam» eller «bunnfall». Den særpregede odøren fra avføring skyldes bakterieaktivitet. Bakterier produserer forbindelser slik som indol, skatol og tiol (svovel-inneholdende forbindelser), og i tillegg den uorganiske gassen hydrogensulfid. Dette er de samme forbindelsene som er ansvarlige for odøren til flatulens. Inntak av mat med krydder kan føre til at krydderne forblir ufordøyde og bidrar til avføringens odør. Visse kommersielle produkter finnes som kan redusere avføringslukt. For forskere kan avføring gi informasjon om et dyrs matvaner. Ved nøyaktig analyse av konsistensen og odørene til avføringen kan forskeren få et begrep om innholdet som tilsammen utgjør avfallet. Så kan en nøyaktig analyse utføres for å avdekke skapningens matvaner. Avføring er i alminnelighet et tabubelagt emne (se toaletthumor). Forskere har i lang tid lagt merke til at mange arter gjemmer eller graver ned avføringen sin fordi odøren kan trekke til seg rovdyr og de er sannsynlige smittespredere av parasitter til genetiske slektninger, og disse artene utviser ofte engstelig oppførsel når avføringen deres ikke kan tildekkes. Som et eksempel er dette et typisk trekk hos innekatter. Av den grunn går katteeiere ofte til anskaffelse av sandbokser for sine kjæledyr. Hos mennesker kommer dette fenomenet til syne i selve den stigmatisering avføringen har. Dyreavføring blir ofte brukt som gjødsel. Relatert terminologi. Den vitenskapelige spesialitet som studerer avføring kalles skatologi. Et annet ord for avføring eller fæces er ekskrement. Ordet "dritt" er et vulgært navn for avføring. "Møkk" er et ord som har en nøytral konnotasjon brukt i landbruket men ellers oppfattes som nedsettende. Det er spesielt for ord som er synonymer til "avføring" at de oftere brukes i overført (nedsettende) betydning enn det de reelt beskriver. Avføring kan bli brukt til mer enn bare å fastslå dyrs matvaner. DNA fra celler som løsner fra tarmslimhinnen og metabolitter fra ulike hormoner kan brukes til å identifisere genetiske forskjeller henholdsvis stress. Koprofagi er praksisen med å spise avføring. Dette er uvanlig, men noen planteetere med en diett som er rik på fiber og fattig på proteiner (som f.eks. kaniner) spiser sin egen avføring som en normal del av stoffskiftet. Plantedeler som dyret fortærer blir fordøyd i to omganger, der produktet av den første blir gjenfortært direkte fra anus. Etter at materialet er gjenfortært blir de ufordøyelige planterestene utskilt og blir latt i fred. Koprofili, også kjent som "fekofili", er seksuell tiltrekning til fekalt materiale. Koprofobi, også kjent som "fekofobi", er en sterk frykt for avføring eller generelt menneskelige ekskrementer. Forsteinet avføring er kjent som koprolitter og danner en viktig klasse av gjenstander som studeres av feltet paleontologi. Fekal forurensning. Fekale bakterier (E coli) forstørret 10 000 ganger En kjapp prøve på fekal kontaminsasjon av vannkilder eller jord gjøres ved å undersøke om det finnes "E. coli"-bakterier ved hjelp av MacConkey agar-plater eller petriskåler. "E. coli"-bakterier er de eneste som danner røde kolonier ved temperatur omkring 43 °C over natten. Mens nesten alle stammer av "E. coli" er harmløse, er deres nærvær imidlertid et vitne om fekal kontaminasjon og dermed en stor mulighet for at andre, farligere organismer også er tilstede. Menneskelig avføring. "Hovedartikkel: Menneskelig avføring" Menneskelig fekalt materiale varierer betydelig i utseende, avhengig av kosthold og helse. Normalt er fekaliene halvfaste og omgitt av et lag av slim. Den brune fargen kommer av en kombinasjon av galle og døde røde blodlegemer. Hos et nyfødt barn er avføringen til å begynne med gulgrønn etter mekonium. Denne fargingen skyldes tilstedeværelse av galle alene. Etter hvert som kroppen begynner å avstøte overskuddet av døde røde blodlegemer får den sitt kjente brune utseende, hvis ikke barnet begynner å die, da forblir den myk, avfarget gul med en ikke-ubehagelig duft inntil babyen begynner å spise betydelige mengder annen mat. Gjennom livet til et vanlig menneske kan man regne med å oppleve mange typer avføring. En «grønn» og noen ganger «leireaktig» utseende avføring er resultatet av mangel på avstøtte blodlegemer. Dette skyldes galleoverbelastning og er svært sjeldent og ikke en helserisiko. Så enkle problemer som alvorlig diaré kan gi blod i avføringen. Ufordøyde matrester som ofte kan finnes i menneskelig avføring er frø, nøtter, korn og bønner, i hovedsak på grunn av det høye fiberinnholdet i disse matslagene. Det liberale parti (Storbritannia). Det liberale parti var på 1800-tallet og fram til 1922 det ene av to store partier i Storbritannia. Etter det overtok Labour de liberales rolle som de konservatives hovedopposisjon. De liberale gikk i 1988 sammen med sosialdemokratene og dannet Liberaldemokratene. En mindre gruppe i det liberale partiet motsatte seg partisammenslutningen og grunnla et nytt parti som overtok navnet «Liberal Party». Dette partiet har imidlertid fått marginal oppslutning. Opprinnelse. Det liberale partiet utviklet seg fra det gamle whigpartiet, som hadde sin opprinnelse i en aristokratisk gruppering under Karl II og Jakob II. Whigene ønsket å redusere kongens makt og styrke parlamentet. Til å begynne med var nok denne maktkampen mer motivert av egeninteresse enn av idealisme, men etter hvert kom de mer idealistiske til å kjempe for mer demokrati av mer idealistiske grunner. Dette gjaldt særlig Charles James Fox og hans «disippel» og etterfølger, Charles Grey. Greys regjering bidro blant annet til å avskaffe slaveriet, samt å utvide stemmeretten (Reformakten). Denne reformen bidro, paradoksalt nok, til at partiet gradvis gikk i oppløsning og ble erstattet av det Det liberale partiet, der mange «whiger», men også en del frihandelsvennlige «toryer», samlet seg. Den formelle grunnleggelsen av det liberale partiet dateres vanligvis til 1859. I 1868 dannet William Ewart Gladstone sin første regjering. Arla Foods. Arla Foods er et dansk/svensk samvirkeselskap eid av 11.600 melkeproduserende bønder i Danmark og Sverige. Arla er den største produsenten av meieriprodukter i Europa. Selskapet ble etablert i 2000. I tillegg til hjemmemarkedene har selskapet aktivitet på 19 eksportmarkeder. Utover England hvor aktiviteten er betydelig, finnes produksjonsanlegg i Saudi-Arabia, Argentina, Polen og Hellas. Selskapet har dessuten lisensproduksjon i USA og Canada. 50% av omsetningen skjer i Danmark og Sverige. 33% i Europa forøvrig og resten på oversjøiske markeder. Det sosialdemokratiske parti (Storbritannia). Det sosialdemokratiske parti var et britisk politisk parti som var et resultat av en splittelse i det britiske arbeiderpartiet, da Roy Jenkins, Shirley Williams, David Owen og William Rogers forlot dette partiet på grunn av den kraftige venstredreiningen. Partiet som ble stiftet i 1981 var i allianse med de liberale, og alliansen resulterte i 1988 i det nye partiet Liberaldemokratene. Corleone. Corleone er en liten by med ca. 12 000 innbyggere i Palermo-provinsen på Sicilia, Italia. Den er mest kjent for å være fødested for Mafia-bossen Salvatore Riina og hans familie. Mafiaen har dominert lokalsamfunnet i flere tiår og bare i den siste tiden har innbyggerne begynt å slå fra seg mot mafiaen, gjennom å bryte sin omertà. Film. Byens navn ble brukt som etternavn på tittelkarakteren i Mario Puzos bok og Francis Ford Coppolas film "Gudfaren". I både boken og "Gudfaren, Del II" emigrerte Vito Andolini fra Corleone til New York, USA og ble gitt etternavnet Corleone da han ankom Ellis Island i New York. Siden unge Vito Andolini var sjenert og ikke forstod engelsk kunne han ikke svare da han ble spurt hva hans etternavn var, og ble dermed tildelt fødebyens navn som etternavn. Al Pacino, som spiller Michael Corleone i filmen, hadde besteforeldre som emigrerte fra Corleone i samme generasjon som Don Vito Corleone fra filmen. Fredrik Steen. Fredrik Steen, tidligere kjent som Fredrik Knutsen, (født i 1969 i Ulsteinvik) er en norsk komiker, skuespiller og sanger. Han har tidligere vært programleder i NRK radio fra 1992–1995 og begynte som stand up-komiker i Oslo i 1994. Steen har mer enn 2000 soloshow bak seg, og i 1997 skapte han revyfiguren «Hildegunn Moltubakk». Hildegunn og taxi-svogeren Leif-Per (Ørjan Liavåg) turnerte hele Norge i knappe tre år fra 1998–2000 med Hildegunn-showene, som fremdeles er en av Norges største revysuksesser, sett av mer enn 130 000 mennesker. I tillegg har han medvirket i utallige reklamefilmer, spillefilmer og fjernsynsproduksjoner. Stemmen hans blir hyppig brukt stemme til voice-overs i reklamesammenheng, samt dubbing av animasjonsfilmer. Steen har blant annet hovedroller i animasjonsfilmene/-seriene Kurt blir grusom, Den lille redningsskøyta Elias og Pelle Politibil. Steen flyttet tilbake til hjembyen etter 13 år i Oslo og jobber i dag med egne showproduksjoner, konserter og revyer. Siste egne produksjoner: «Steen i Glasshus» (2009) og «Gi labb!» (2010). I 2009 fikk han rollen som Kong Olav Haraldson (Olav den Hellige) i Herøyspelet Kongens Ring, og gjorde en strålende jobb. Han hadde også rollen i 2010. I 2012 flyttet han tilbake til Oslo. Fairbanks. Fairbanks er en by i Alaska med et areal på 84,6 km² og en befolkning på ca 31 000 innbyggere (2003). Byen ligger på 64,5° nord, omtrent på høyde med Mosjøen i Nordland. Fairbanks er den største byen i den indre delen av delstaten. Byen ligger på begge sider av Chena-elva. I Fairbanks finnes militærbasen "Fort Wainwright" og flybasen "Eielson Air Force Base", begge bygget under andre verdenskrig. Robert II av Frankrike. Bannlysningen av kong Robert II av Frankrike etter maleri av Jean-Paul Laurens - 1875 - Musée d'Orsay. Robert II av Frankrike, også kalt for «Robert den fromme» (fransk "Robert II le Pieux") (27. mars 972–20. juli 1031), var konge av Frankrike, medlem av Huset Capet, født i Orléans som sønn av kong Hugo Capet (938-996) og Adelheid av Aquitaine (952-1004). Bakgrunn. Roberts far, kong Hugo Capet, lot adelskapet krone sønnen som sin etterfølger den 30. desember 987, hvilket etablerte Huset Capet som Frankrikes konger. Etter at Robert ble konge fulgte han sin fars eksempel og kronet sin eldste sønn Hugo Magnus som sin etterfølger. Det skulle likevel ikke skje. Da sønnen prins Hugo Magnus døde ble en annen sønn, Henrik, konge. Den fromme. Til tross for Roberts ekteskapelige problemer som etter hvert betydde at han for en kort tid ble bannlyst av pave Gregor V ("se nedenunder"), var han likevel en hengiven katolikk, noe som ga ham kallenavnet «Den fromme». Han var svært musikalsk begavet og var utøvende som komponist og korsanger, skrev poesi, og gjorde sitt palass til et avsondret, religiøst sted hvor han dirigerte gudstjenester, morgenbønn og kveldsbønn i sine kongelige drakt. En annen side av hans fromhet var at han ikke tålte kjetteri og straffet de som ble oppfattet som kjettere nådeløst. Maktlysten. Det kongedømme som Robert arvet var ikke stort, og i et forsøk på øke sin makt forsøkte han med stor tyngde å kreve et hvert stykke føydalt land som lå ubesatt og legge det inn under kronen. Det førte ofte til motkrav og krig. Hans invasjon av Bourgogne i 1003 ble forhindret og trakk ut. Det var ikke før i 1016 at han til slutt maktet å få kirken bak seg til å bli anerkjent som hertug av Bourgogne. Mange fiender. Den fromme kong Robert II fikk få venner og mange fiender, inkludert sine egne sønner. Hans eldste sønn Hugo Magnus fikk en brå død i et opprør mot faren. Hans overlevende sønner, den kommende Henrik I av Frankrike og Robert I, hertug av Bourgogne, vendte seg også mot kongen i en borgerkrig for makt og eiendom. Kong Roberts hærstyrker ble beseiret og han trakk seg tilbake til Beaugency utenfor Paris. Robert døde mens han var i krig med sine sønner den 20. juli 1031 i Melun. Han ble gravlagt ved siden av sin tredje hustru, Constance av Arles (973-25. juli 1032), da hun døde året etter, i Saint Denis-basilikaen i Paris. Han ble etterfulgt av hans og Constances andre sønn, Henrik I. Fanny Blankers-Koen. Fanny Blankers-Koen (født i Lage Vuursche, Baarn, 26. april 1918, død 25. januar 2004) var en nederlandsk friidrettsutøver, best kjent for å ha vunnet fire gullmedaljer under OL 1948 i London. Hun gjorde dette som tobarnsmor. Blankers-Koens bakgrunn og resultater gav henne kallenavnet «Den flyvende husmor». Hun begynte med friidrett i 1935, og deltok allerede året etter under OL 1936 i Berlin. I årene som fulgte, satte hun flere verdensrekorder. I tillegg til de fire OL-gullene vant hun fem gullmedaljer i europamesterskap og 58 nederlandske mesterskapstitler, og satte eller tangerte 12 verdensrekorder. Hun la opp som friidrettsutøver i 1955, og ble deretter leder for det nederlandske kvinnelandslaget i friidrett. I 1999 ble hun kåret til århundrets kvinnelige friidrettsutøver av det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF). Fastlandskina. Fastlandskina (tradisjonell kinesisk: 中國大陸, forenklet kinesisk: 中国大陆, pinyin: "Zhōngguó Dàlù"; kortform: 大陆 /大陸, "Dàlù") er et hyppig brukt politisk-geografisk begrep for de områdene som kontrolleres av Folkerepublikken Kina, uten de «spesielle administrative regioner» Hongkong og Macao, og videre til forskjell fra den delen av Kina som kontrolleres av Republikken Kina (dvs. Taiwan og visse andre øyer). Øya Hainan medregnes, selv om den ikke er «fastland». Et synonym for Fastlandskina som benyttes av og til på kinesisk (mandarin) er Det kinesiske innlandet (中國內地, "Zhōngguó nèidì"). Ringkollen. Ringkollen er et populært hytte- og friluftsområde som ligger nordvest i Nordmarka og tilhører Ringerike kommune. Navnet henspiller egentlig mer presist på Ringkolltoppen (702 moh.), men i alminnelig omtale regner man med det omkringliggende området fra Jaklefoss og inn til Øyangen som Ringkollen. Med bil er det adkomst til Ringkollen via bomvei. Vinterstid blir det også satt opp rutebuss dit fra Hønefoss. Ringkollen er populært både sommer og vinter. Sentralt ligger en stor parkeringsplass og like i nærheten Ringkollstua, et hoppanlegg (k5, 10, 17, 27 og 40), et lite alpinanlegg og et lite sportskapell. Om vinteren er Ringkollen et populært utangspunkt for skiturer inn i Nordmarka. Om sommeren er det et populært utgangspunkt for fotturer og sykkelturer i det samme området. Mange av småvannene har dessuten populære bade- og fiskeplasser. Siden Ringkollen ligger forholdsvis høyt, har området stabile snøforhold om vinteren, og man kan ofte stå på ski til i slutten av april måned. Benjamin Thompson. Sir Benjamin Thompson, Grev Rumford (på tysk: Reichsgraf von Rumford), (født 26. mars 1753, død 21. august 1814), var en angloamerikansk fysiker og oppfinner. Hans bestridelser av etablert fysikkteori ble en viktig del av det 19. århundres revolusjon i termodynamikk. Tidlig liv i USA. Thompson ble født i landlige Woburn i Massachussetts, hans bardomshjem er idag et museum. Skolegangen ved landsskolen var hovedsakelig det han fikk av utdanning, men han spaserte av og til til Cambridge med den eldre Loammi Baldwin for å følge Professor John Winthrops forelesninger ved Harvard College. Da han var 13 år ble han læregutten til John Appleton, en kjøpmann i Salem, ikke langt unna der han bodde. Thompson utmerket seg i handel, og ble samtidig påvirket av mange av de velutdannede menneskene han omgikk seg med, og fattet en interesse i naturvitenskap. Mens han i 1769 restituerte seg i Woburn etter en skade, ledet Thompson en del eksperimenter vedrørende varmes natur, og begynte å drøfte dem med blant annet Loammi Baldwin. Senere det året jobbet han i noen måneder for en forretningsdrivende i Boston, og ble uten hell læregutt hos en doktor i Woburn. Thompsons framtidsutsikter var uklare i 1772, men de forandret seg brått det året. Han møtte, sjarmerte og giftet seg med en rik arving med gode forbindelser, flyttet til Portsmouth, New Hampshire, og gjennom sin kones påvirkning på guvernøren, ble han major for en milits i New Hampshire. Da USAs uavhengighetskrig begynte, var Thompson en velhavende mann, holdt til i New England, og hadde viktige forbindelser med den britiske regjeringa. Han allierte seg med britene, og var aktiv i rekrutteringa av lojalister til å bekjempe patriotene. Dette ga han naturligvis en del fiendskap i det populære partiet, og en mobb angrep huset hans. Han forlot kona si for alltid, og flyktet over til britene. Der ble han tatt imot med åpne armer, og delte viktig informasjon om de amerikanske styrkene. Han ble etterhvert en rådgiver for både General Gage og Lord Germain. Mens han jobbet med de britiske styrkene, gjorde han en rekke eksperimenter med krutt. Resultatene ble applaudert da de ble publisert i 1781 i naturvitenskapsjournalen "Philosophical Transactions" utgitt av Royal Society, og han var allerede en anerkjent fysiker da han flyttet til London etter krigen. Tiden i Bayern. I 1785 flyttet han til Bayern og ble en adjutant for kurfyrsten Karl Theodor. Han tilbrakte elleve år i Bayern, hvor han omorganiserte hæren og etablerte arbeidsanstalter for de fattige. Under arbeidet oppfant han Rumford-suppen, en næringsrik suppe for fattige, og etablerte kultiveringen av poteten i Bayern. Eksperimenter med varme. Benjamin Thompsons eksperimenter med skyts og eksplosiver førte til en interesse for varme. Han oppfant en metode å måle faste stoffers spesifikke varmekapasitet på, men ble skuffet over at Johannes Wilcke hadde prioritet. Det neste Thompson gikk løs på, var ulike stoffers evne til å varmeisolere, blant annet eksperimenterte han med pels, ull og fjær. Han fant ut at isoleringsegenskapene til disse naturlige stoffene hang sammen med at de hindret konveksjon av luft. Deretter trakk han den noe uvørene og ukorrekte slutningen at luft, og faktisk alle gasser, var perfekte ikke-ledere av varme. Videre så han på dette som bevis for at Gud finnes, og kjempet for at guddommelig forsyn hadde ordna pels for dyrene på en slik måte at de skulle ha det komfortabelt. Basert på dette arbeidet lagde han matretten Baked Alaska i 1804. I 1797 utvidet han påstanden om ikke-ledende egenskaper til å gjelde væsker. Ideen førte til massive protester fra etablert vitenskap, med John Dalton og John Leslie i spissen. Mer nøyaktige måleinstrumenter måtte til for å bevise Thompsons teori. Igjen ser det ut til at han hadde latt seg påvirke av sin tro, og det virker som han ville gi vann en helt spesiell privilegert status i styringen av menneskelig liv. Hans viktigste vitenskapelige arbeid fant nok sted i München, og omhandlet varmes natur, som han kjempet for i "An Experimental Enquiry Concerning the Source of the Heat which is Excited by Friction" (1798). Hans teori bestred den daværende teorien om varmestoff, og beveget seg mot bevegelse som kilden til varme. Selv om dette arbeidet ikke ble så vel mottatt, ble det senere viktig i etableringen av lover om bevaring av energi senere i det 19. århundre. Oppfinnelser. Thompson var en aktiv oppfinner, og utviklet forbedringer for skorstein og peiser, dobbeltkokeren, en kjøkkenserie, og en kaffekanne til å lage snusmalt kaffe. Rumford-peisen er betraktet som en svært varmesparende måte å varme et rom på. Metoder å beholde varmen på er et stadig tilbakevendende motivi hans oppfinnelser. Han blir også kreditert for oppfinnelsen av superundertøyet. Han var også sosialt aktiv som grunnlegger av Münchens "Englischer Garten" i 1789. Han var populær blant damene. Senere i livet. Etter 1799 holdt han til i Frankrike og England. Sammen med Sir Joseph Banks etablerte han i 1799 storbritannias Royal Institution. De to valgte Sir Humphry Davy som den første foreleseren. Thompson skjenket en legatsum til Royal Society og American Academy of Arts and Sciences, og donerte et professorat ved Harvard University. I 1804 giftet han seg med Marie-Anne Lavoisier, enken etter den fremragende franske kjemikeren Antoine Lavoisier, ettersom hans amerikanske kone hadde dødd siden emigrasjonen hans. Senere forlot de hverandre, men Thompson slo seg ned i Paris og fortsatte arbeidet sitt fram til sin død. Heder. a>. (En kopi av originalen i München.) Rumford-suppen. Rumford-suppen var et tidlig produkt innen ernæringsvitenskapen. Den ble oppfunnet av Grev Rumford rundt 1800 som en rasjon for forbrytere og fattige i Bayern, hvor han var ansatt som rådgiver hos hertugen. Det bayerske ledelsen ville bruke arbeidsanstalter for å få de trygdede ut i arbeid. Rumsfords jobb var å utvikle den billigst mulige rasjonen, som likevel var næringsrik. Oppskrift. Kok sakte til den er tykk. Serveres med brød. Suppen smaker ikke så mye, men er akseptabel etter lang, langsom koking. Næring og modifisering. Rumford-suppen er fettfattig, og har mye proteiner og karbohydrater. Protein fra ertene, karbohydrater fra potetene og perlegrynet, og noen enklere karbohydrater fra ølet. Suppen var nært det optimale etter tidas standard, som uheldigvis ikke innbefattet vitaminer eller mineraler. Det ble derfor ofte supplert med mais eller sild for å tilføre Vitamin C og Vitamin D. Historikk. Rumford-suppen var en vanlig basis for billige militær-rasjoner i Sentral-Europa i store deler av det 19. og 20. århundre. Wiersholm, Mellbye & Bech. Wiersholm, Mellbye & Bech, advokatfirma AS er et norsk advokatfirma, med tilholdssted i Oslo. Wiersholm har 190 medarbeidere, hvorav 140 advokater og 44 partnere (2010) og er et av landets største advokatfirmaer. Wiersholm rangeres som et av Norges ledende advokatfirmaer i alle ledende advokatrangeringer. og er eneste norske advokatfirma som er rangert på topp i begge hovedkategoriene; Corporate /M&A og prosedyre i Chambers Europe 2010. Mer enn 80 % av Wiersholms partnere er rangert i Chambers Europe 2010 og firmaet fikk flere stemmer enn noe annet advokatfirma i Finansavisens advokatundersøkelse 2010. Firmaet har 18 advokater med møterett for Høyesterett og 9 advokater med doktorgrad. Wiersholm driver bl.a. med børs- og transaksjonsjus, prosedyre og voldgift samt generell forretningsjuridisk rådgivning. Firmaets klienter er i hovedsak norske børsnoterte selskap samt utenlandske foretak. Mohamed Farrah Aidid. Mohamed Farrah Aidid (Somali: Maxamed Faarax Caydiid) (født 15. desember 1934, død 1. august, 1996) var en somalisk politiker og leder av Habr Gidr-subklanen (som igjen var en del av den større Hawiye-klanen). Han ledet opprørsgruppene som fordrev Mohamed Siad Barres regime fra hovedstaden Mogadishu. Senere utfordret han styrkene til FN og USA i landet. Aidid var et av hovedmålene ved Operation Restore Hope, som var FN og USAs militære intervensjon for å bringe humanitær hjelp og avbryte den militære beleiringen i Somalia. Høsten 1993 gjorde USA og FN et nytt forsøk på å fange Aidid, men heller ikke denne gang lyktes de. De jure. De jure (opprinnelig bokstavert "de iure") kommer av latin: av rett/ifølge loven. Skillet de facto og de jure brukes når det er et vesentlig skille mellom den rent formelle rettstilstanden, og hvordan det er i praksis. For eksempel utpekes regjeringen i Norge "de jure" av Kongen, mens han "de facto" ikke har hatt full råderett over utpekelsen siden 1840-tallet. John Smith (1938–1994). John Smith (født 13. september 1938, død 12. mai 1994) var en skotsk politiker som var leder for det britiske arbeiderpartiet fra juli 1992 fram til han plutselig og uventet døde av hjerteinfarkt den 12. mai 1994, 55 år gammel. Margaret Beckett fungerte i en overgangsperiode som partileder, fram til partiet valgte Tony Blair som ny leder. Meksikansk peso. Meksikansk peso (ISO 4217 MXN og symbolet $) er den offisielle myntenheten i Mexico. Historie. Siden 11. mai 1535 har myntene i Mexico blitt utstedt av "Casa de Moneda de México", «Det meksikanske mynthuset», og fra 15. mars 1861 har pengene blitt oppdelt i desimalsystemet. Fra 1969 av blir pengesedlene blitt utgitt av "La Fábrica de Billetes del Banco de México", landets sentralbank. 1. januar 1993 ble "el nuevo peso", den nye pesoen, innført. Her ble tre nuller strøket, slik at 1000 gamle pesos ble til én ny. Formålet var å forenkle betalingstransaksjoner i Mexico og gjør elektronisk databehandling av store summer enklere. De første tre årene skilte man mellom "peso nuevo" og "peso", men fra 1996 av har myntenheten blitt kalt bare peso. Sedler av typen AA. Det var 2 seddelserier av typen AA i sirkulasjon. Den første serien ble produsert av American Bank Note Company med valørene 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 500, 1,000 og 10,000 pesos (MXP). Tidligere har hadde Banco de México startet å produsere sine egne sedler med forskjellige motiver. Disse kun i valørene 5, 10, 20, 50, 100, 500 og 1,000 pesos (MXP). Alle disse sedlene ble ugyldig som betalingsmiddel den 1. januar 1996. Sedler av typen A. Sedler utstedt av Banco de México i valørene 2,000, 5,000, 10,000, 20,000, 50,000 og 100,000 pesos (MXP). Alle disse sedlene ble ugyldig som betalingsmiddel den 1. januar 1996. Sedler av typen B. De første sedlene av den nye pengeenheten i valørene 10, 20, 50 y 100 nuevos pesos (MXN) (ny pesos). Disse sedlene var lik i verdi som sedlene følgende sedler av type A (10,000, 20,000, 50,000 y 100,000 MXP). Sedler av typen C. Disse sedlene ble utstedt i valørene 10, 20, 50, 100, 200 og 500 nuevos pesos (MXN). Sedlene fikk samme design og kom ut i 2 forskjellige størrelser. 10, 20 og 50 nuevo peso sedlene hadde størrelsen 129 x 66 mm, mens 100, 200 og 500 nuevo peso sedlene hadde størrelsen 155 x 66 mm. Sedler av typen D. Disse sedlene var lik i både design, valør og størrelse som sedlene av typen C, men man kuttet ut "nuevo" i valøren og de var dermed kun påført "pesos". Denne seddelrekken var den siste som hadde valøren 10 pesos (MXN). Sedler av typen D1. Banco de México begynte nå å trykke sedler i polymer for å utvide dens levealder samt å hindre pengeforfalskning. Den første seddelen av denne typen var 20 pesos (MXN), hvor det ble brukt samme design som seddelen i type D. Resten av denne seddelrekken ble trykket i papir. Sedler av typen F. I 2006 ble sedlenes design endret. Endringen tredde først i kraft for 50$-seddelen, og deretter for 20$ seddelen (august 2007), 200$, 1,000$ (2008) og 500$ (2009) For å kunne skille mellom sedlene, er de utgitt i forskjellige størrelser som varierer 7 mm mellom valørene. Sedlene med valørene $20 y $50 er av polymer, mens $100, $200, $500, og $1,000 er av papir. Meksikanske sedler i sirkulasjon. April 2008, var både type B, C, D, D1 og F gyldige. Typene B, C og D blir tatt ut av sirkulasjon. Historien til Mexicos mynter. Ved de siste tidligere pesos-seriene frem til 1992 utga man lett gjenkjennelige mynter mellom en centavo og 5 tusen pesos. Ved ulike perioder ble både myntenes legering, størrelse og verdi endret. Spesielt ved inflasjonen på 70- og 80-tallet. Referanser. Peso William Gladstone. William Ewart Gladstone (født 29. desember 1809 i Liverpool, død 19. mai 1898 på Hawarden Castle, Clwyd (Flintshire), Wales) var en britisk politiker og leder av det det liberale partiet. Han var Storbritannias statsminister i flere perioder (1868–1874, 1880–1885, 1886 og 1892–1894). Han er den eneste som har vært statsminister fire ganger i Storbritannia. Han var en politisk reformator og var i en årrekke i den fremste rivalen til Benjamin Disraeli fra det det konservative partiet. En av Gladstones fanesaker var Irlands uavhengighet, noe som kostet ham statsministerposten flere ganger. Han var dypt religiøs, men kom dårlig overens med dronning Victoria, som foretrakk den noe mer elegante Disraeli. «Han snakker til meg som om jeg er et massemøte», sa hun en gang om Gladstone. «Takk, Gud, at alle ydmykelsene er over», skrev Gladstone i dagboka si da han trakk seg tilbake for siste gang, 83 år gammel. Disraeli, som var svak for sine egne vittigheter, sa en gang at «Dersom Gladstone faller i Themsen, er det et uhell. Om noen drar ham opp igjen, er det en ulykke.» Gladstone, William Gladstone, William Gladstone, William Benjamin Disraeli, 1. jarl av Beaconsfield. Benjamin Disraeli, 1. jarl av Beaconsfield Benjamin Disraeli, 1. jarl av Beaconsfield (født 21. desember 1804, død 19. april 1881) var en britisk konservativ politiker og statsmann. Han var medlem av den britiske regjeringen gjennom tre tiår, og var Storbritannias statsminister i 1868 og mellom 1874 og 1880. I tillegg var han finansminister. I 1846 grunnla han det moderne konservative partiet, med opprinnelse i det gamle Tory-partiet fra 1700-tallet. Disraeli var av jødisk herkomst med far fra Italia, men ble døpt i Den anglikanske kirke i ung alder. Han ble også kjent som "litteraten i Downing street", og var forfatter bak en rekke romantiske romaner. Disraeli begynte som radikal, men endte som en konservativ realpolitiker. Dronning Victoria var en stor tilhenger av Disraeli, og motsatt. Vennskapet begynte da Disraeli ble finansminister. Det var Disraeli som overtalte Dronning Victoria til å utnevnes som keiserinne av India. Den store politiske rivalen til Disraeli var William Ewart Gladstone. Begge er kjent som grunnleggerne av den moderne britiske politikken. Disraeli var en uhemmet imperialist, og utvidet det britiske imperiet mer en noen annen britisk politiker. Han gjennomførte også en rekke sosiale og politiske reformer. Disraeli, Benjamin Disraeli, Benjamin Beaconsfield 01 Disraeli, Benjamin Disraeli, Benjamin Michael Foot. Michael Mackintosh Foot (født 23. juli 1913, død 3. mars 2010) var leder av det britiske arbeiderpartiet fra 1980 til 1983, i en av partiets mest turbulente perioder, da partiet beveget seg kraftig mot det politiske venstre. Han er bror av Dingle Foot og Hugh Foot, samt onkel til den undersøkende journalisten Paul Foot. Foot ble født i Plymouth, Devon i det sørvestlige England og studerte ved Wadham College ved University of Oxford. Hans far var sakfører og medlem av det liberale partiet og medlem av Underhuset for dette partiet fra kretsen Bodmin i Cornwall (1922-24, 1929-35). Michael Foot valgte imidlertid selv å bli medlem av Labour. I 1945 ble han Labours første parlamentsmedlem for kretsen Devonport og holdt denne plassen til 1955. På begynnelsen av 50-tallet ble han nært knyttet til Aneurin Bevan, uoffisiell leder av Labours venstrefløy. Ved Bevans død i 1960 vant han kampen om å representere Bevans valgkrets, Monmouthshire i et suppleringsvalg. Foot ble ansett for å være for venstreorientert til å være med i Harold Wilsons første regjering (1964–70), men etter at Labour beveget seg mot venstre etter 1970 ble han i 1974 arbeidsminister i den nye Wilson-regjeringen. Da Wilson trakk seg som partileder, stilte Foot til valg, men tapte for James Callaghan. Han ble senere samme år valgt til partiets nestleder. Etter valgnederlaget beveget Labour seg ytterligere mot venstre og ved valget av ny partileder ble Foot ansett som en kompromisskandidat mellom Denis Healey, høyresidas kandidat, og Tony Benn fra “the hard left”. Healey ble valgt til nestleder. På tross av at Benn tapte kampen om å bli en del av partiets ledelse, ble han likevel en dominerende person i de neste årene. Venstresida fikk blant annet gjennom forslag om mer sosialisering, fornyet makt til fagbevegelsen og ensidig atomnedrustning. Kampen toppet seg i de to årene mellom 1979 og 1981. I tillegg til de rent substantive målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreiningen forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet og dannet det kortlivete sosialdemokratiske partiet, som senere gikk sammen med det liberale partiet og dannet Liberaldemokratene. Etter et katastrofalt valg i 1983 trakk Foot seg som leder og ble etterfulgt av Neil Kinnock. I 1992 trakk Foot seg fra gjenvalg til underhuset. Hoffrangreglementet. Hoffrangreglementet var gjengitt i "Norges statskalender", og beskriver rangen ved hoffet i Norge. Det gjeldende Hoffrangreglementet ble fastsatt av H.M. Kongen ved hoffresolusjon 24. mai 1993 med virkning fra 1. juni 1993. Stortingets president, Statsministeren, Høyesterettsjustitiarius, Stortingets visepresident, Regjeringens medlemmer med ektefeller har ved Det Kongelige Hoff gang og sete nest etter Kongehuset og fremmede kongelige eller fyrstelige personer. Etter disse følger Sjefen for Det Kongelige Hoff), fremmede lands ambassadører, Lagtingets og Odelstingets presidenter og visepresidenter med ektefeller. Innehavere av Den Kongelige Sanct Olavs Ordens Storkors med kjede har gang og sete umiddelbart etter Overhoffmesterinnen. Innehavere av Krigskorset med sverd, Borgerdådsmedaljen i gull, Sanct Olavs Ordens Storkors, og Den Kongelige Norske Fortjenestordens Storkors har gang og sete foran Hoffmarskalk og Kabinettssekretær. Embetsmenn i Statens tjeneste har ved hoffet gang og sete like med hoffets embetsmenn av samme rang etter innbyrdes ansiennitet. Ektefellene følger sine ektemakers rang. De ved hoffet utnevnte personer som avskjediges i nåde beholder sine embeters tittel og rang. Tidlegere hoffrangreglementet var fastsatt ved hoffresolusjon av 29. januar 1906 med senere endringer. Resultatet. Oppdatert etter siste endinger av Statsråder 18. juni 2012. Lansettfluer. Lansettfluer (Lonchaeidae) er en liten familie av fluer som kan kjennes igjen på påfallende kort kropp (gjerne litt metallglinsende) og store vinger. De er vanlige i skog. Utseende. Små til middelsstore (3-6 mm lange), mørke fluer. ' Hodet er stort, med store, runde fasettøyne. I pannen sitter det tre punktøyne ("ocelli"). En kraftig, bakoverbøyd børste ved innerkanten av hvert fasettøye. Antennene er av vanlig fluetype, tre-leddet, det ytterste leddet er ganske stort og langt, med en kraftig, tilsynelatende to-leddet antennebørste som er festet på oversiden nær roten. Munndelene er av vanlig fluetype, ikke påfallende forlenget. Kinnbørster ("vibrissae") mangler. Kroppen er kort og kompakt, mørk, ofte noe metallglinsende. Brystet ("thorax") har kraftige børster på oversiden langs sidene og i den bakre halvdelen. Det er også en rekke av kraftige børster under vingefestet. Vingene er store, med en stor, ulikesidet firkantet celle nær midten. De er ofte gulaktige på farge men mangler flekker og fargebånd. Beina er korte og kraftige uten lange børster. Larvene er av vanlig maggot-type, pølseformet og tilspisset i hode-enden, uten tydelig hodekapsel. Levevis. Larvene lever for det meste i råtnende vegetasjon, men noen arter kan også angripe levende planter. Mange arter lever under barken på døde og døende bartrær, ofte sammen med barkbiller. Andre lever i kongler og blomsterhoder. Hannene former svermer. Systematisk inndeling. Lansettfluene er veldig dårlig undersøkt i Norge. I våre naboland er det funnet rundt 30 arter. Fenobarbital. Fenobarbital er et barbiturat som hovedsakelig brukes i behandling av epilepsi, særlig generaliserte tonisk-kloniske anfall (grand mal). I Norge markedsføres fenobarbital som Fenemal. Farmakologiske egenskaper. Fullstendig, men langsom absorpsjon peroralt. Fenobarbital metaboliseres i lever, men skilles også ut uomdannet i urin. Halveringstiden er 2-6 døgn. Fenobarbital er en klassisk og meget potent induktor av de legemiddelmetaboliserende cytokrom P-450 enzymene. Dette gjør at en rekke andre legemidler, blant annet flere andre antiepileptika, elimineres mye raskere ved samtidig bruk av fenobarbital. Maria von Vetsera. Maria («Mary») Alexandrine Freiin von Vetsera (født 19. mars 1871 i Wien, død 30. januar 1889 på Schloss Mayerling) var en østerriksk baronesse og elskerinnen til kronprins Rudolf. Liv. Mary Vetsera var datter av baron Albin Vetsera og Helene Baltazzi. Hun døde under ennå ikke oppklarte omstendigheter på jaktslottet Mayerling, det såkalte Mayerlingdramaet. Den mest utbredte teorien er at Vetsera og kronprinsen begikk selvmord sammen. Ifølge denne teorien skjøt først Rudolf den 17 år gamle Vetsera, og deretter seg selv. Hvilken rolle Rudolfs kusine Marie Louise spilte er heller ikke oppklart, men hun skal ha organisert møtet mellom Vetsera og kronprinsen. Da keiserinne Elisabeth («Sissi») ble kjent med dette, støtte hun niesen ut i kulden. Mary Vetsera hviler i familiegraven på gravlunden i Heiligenkreuz bei Baden. Gravåpning. I desember 1992 ble graven åpnet og funnet tom. Det viste seg at en mann fra Linz som var sterkt interessert i Mayerling-tragedien to år tidligere hadde åpnet graven og fjernet benrestene for å foreta en rettsmedisinsk undersøkelse. Resultatene av undersøkelsen som ble gjort er ikke offentliggjort. 28. oktober 1993 ble levningene av Mary Vetsera under strengt hemmelighold bisatt på nytt. Eksterne lenker. Vetsera, Maria Vetsera, Maria Vetsera, Maria Nordnorsk Forfatterlags fondsstipend. Nordnorsk forfatterlags fondsstipend er et litteraturstipend som tildeles en forfatter som fremmer og styrker nordnorsk skrivekunst. Nordnorsk forfatterlag fikk i 1985 tildelt Fritt Ord-prisen på 100 000 kroner. Pengesummen ble satt inn i et fond, der rentene utgjør dette stipendet. Torcello. Torcello er en nesten ubebodd øy i "Laguna morta", den nordlige delen av Venezia-lagunen. Den ble befolket i det 7. århundre, og var fra 638 til 1689 sete for biskopene av Altinum. Øya ble et viktig sentrum for politikk og handel i denne perioden. I det 10. århundre hadde den omkring 10 000 innbyggere og var større og rikere enn Venezia. Etter det 12. århundre mistet den imidlertid betydning. Øya beholdt likevel et storråd som hadde retten til å nominere en podestà fra Venezia til å styre øya. Lagunen ble etterhvert til sump og nesten alle innbyggerne flyttet til Murano eller Venezia. Øya har i dag ca. 60 innbyggere. Kun få av de en gang mange praktfulle bygningene på øya er bevart. Den mest kjente bygningen er katedralen Santa Maria Assunta fra år 639, som blant annet inneholder rik bysantisk mosaikk og annen utsmykning fra det 11. århundre. Kirken Santa Fosca og to "palazzi" fra det 14. århundre, som nå inneholder et lite museum, må også nevnes. Francesco Maria del Monte. Francesco Maria del Monte (født 5. juli 1549, død 27. august 1627, også kjent som "Francesco Maria Bourbon del Monte") var en pavelig diplomat, kardinal og kunstmesen. Han er særlig husket for sin støtte til Michelangelo Merisi da Caravaggio og for sin egen kunstsamling, en av de fineste fra den barokke perioden i Italia. Francesco Maria del Monte ble født i Venezia i en adelig familie som inkluderte flere paver og en rekke kardinaler, og nedstammet fjernt fra det franske Bourbon-dynastiet. Han studerte jus og ble utnevnt til kardinal i 1588 av pave Sixtus V. I kirkestatens tjeneste viste han seg som en dyktig diplomat. Han representerte også interessene til erkehertugen av Toscana, den tidligere kardinal Ferdinando de' Medici, i Roma, og var overbevist, men diskret pro-fransk i den samtidens strid mellom franskmennene og spanjolene om innflytelse over pavedømmet. Kardinal Francesco Maria del Monte var prefekt for konsilet i Trient fra 1606 til 1616, og hadde ambisjoner om å bli valgt til pave ved konklavet i 1621, men hans franske sympatier førte til at spanjolene gikk imot ham. I 1623 ble han valgt til dekanus for kardinalskollegiet. Han døde i sitt "palazzo" i Roma, og er begravet i kirken S. Urbino. Eksterne lenker. Monte, Francesco Maria del Monte, Francesco Maria del Monte, Francesco Maria del Folkemordet på armenerne. Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker. Folkemordet på armenerne (armensk: "Հայոց Ցեղասպանություն", tyrkisk: "Sözde Ermeni Soykırımı") (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust'") er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner. Denne hendelsen og dens fakta er gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon, spesielt mellom Tyrkia og Armenia. Mens de fleste land, deriblant Norge, ikke offisielt karakteriserer det som har skjedd som folkemord, finnes det også noen land som direkte støtter Tyrkias syn, eksempelvis Pakistan, Georgia, Aserbajdsjan, Israel, Storbritannia og Bulgaria. 24 land, inkludert Armenia, Frankrike, Argentina, Sveits og Russland støtter Armenias syn og betegner hendelsen offisielt som folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkemord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osman-armenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord, og mener at antallet døde er overdrevet. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia hevder at tallet var 1,5 millioner og det er uenighet blant forskere internasjonalt. Encylopedia Britannica, som nevner det som skjedde som en massakre, referer til Arnold J. Toynbees forskning og anslår at 600 000 armenere døde eller ble massakrert under deportasjonen i disse årene. Mange forskere mener dessuten at osmanarmenere døde som et resultat av sykdom, sult og internetnisk strid i den enorme forvirringen som oppstod på slutten av første verdenskrig, noe som også tas grundig opp i boka Folkemordenes svarte bok, utgitt av Universitetsforlaget Til tross for at Tyrkia og de fleste tyrkiske intellektuelle offisielt benekter at dette var et folkemord, finnes det også tyrkiske intellektuelle som er av en annen oppfatning. I desember 2005 uttalte Tyrkias senere Nobelpris-belønte forfatter, Orhan Pamuk, i et intervju at 1 million armenere var blitt drept av den osmanske regjeringen. Tyrkia stilte forfatteren for retten, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press. Situasjonen til armenere i Anatolia. I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde mellom en til to millioner armenere i Det osmanske rike. Den største delen av disse var armenskapostoliske kristne av religion, med et mindretall av armenske katolikker og armenske protestanter. De fleste bodde i det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), men det bodde også mange armenere vest i Det osmanske riket, særlig i hovedstaden Istanbul. Før slutten på 1800-tallet ble armenerne omtalt som «"millet-i sadika"» (lojal nasjon) av osmanerne. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «"dhimmi"»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp bl.a. å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «"Tanzimatet"» (grunnloven) fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men sultan Abdülhamit II suspenderte grunnloven tidlig under sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig. Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløpet til folkemordet, er mest sannsynlig Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanerne kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde Russlandontroll over store landområder med armensk bosetning, og russerne hevdet at de kjempet for de kristne i Det osmanske rike. Derfor fikk de støtte fra en god del armenere, som til gjengjeld fikk våpen av russerne. Russland var militært overlegent Det osmanske rike, og på bakgrunn av støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen gjennom de neste 15 årene, begynte mange armenere å tro på at de kunne danne en selvstendig stat. Før krigen. "The Dashnaks and Hunchaks have terrorized their own countrymen, they have stirred up the Muslim people with their thefts and insanities, and have paralyzed all efforts made to carry out reforms; all the events that have taken place in Anatolia are the responsibility of the crimes committed by the Armenian revolutionary committees.” Armenske samfunn over hele riket ble i de tre påfølgende årene mål for forskjellige angrep.Det finnes ikke bevis for at det var regjeringen som stod bak, men den unnlot også å beskytte dem. Det blir anslått at 80 000 til 300 000 armenere ble drept fra 1894 til 1897. Bare fem år før første verdenskrig tok «Ungtyrkerne» makten. Denne bevegelsen oppstod blant hemmelige foreninger av progressive studenter og militære kadetter med ulik etnisk bakgrunn. De kom til makten i Det osmanske imperiet ved en «fredelig» revolusjon i 1908. Sultan Abdülhamit II ville ikke sende sine styrker mot de revolusjonære, selv om han sto sterkere, i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket av en borgerkrig. Den gamle sultanen Abdülhamit II ble etterfulgt av sin mye mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdne yngre bror Mehmet V. Han hadde praktisk talt ingen makt, den reelle makt lå hos ungtyrkerne Enver Pasja, Talat Pasja og Djemal Pasja. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og enkelte armenske politiske partier Ungtyrkerne i håp om at Ungtyrkerne ville bedre deres situasjon, og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet. Første verdenskrig. Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere, og Det osmanske rike allierte seg med sentralmaktene under krigen. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han det noen få måneder etter at krigen brøt ut. Det er anslått at den osmanske hæren bestod av 100 000 – 190 000 soldater, men de var meget dårlig utstyrt, spesielt med tanke på den kommende vinteren. Russerne på sin side hadde 100 000 soldater stasjonert i området. Russland tapte stort på den prøyssiske fronten og flyttet nesten halvparten av soldatene fra den tyrkiske fronten dit, og etterlot seg da drøyt 60 000 soldater. I begynnelsen avanserte den osmanske hæren langt, og nådde på slutten av 1914 byen Sarikamis som ligger omtrent 100 km fra den nåværende grensen mellom Armenia og Tyrkia. Her tapte osmanerne slaget om byen og mistet mellom 60 000 og 175 000 soldater. Tallene er usikre, men det er klart at de tapte omtrent 70 – 80 % av styrkene sine. De måtte trekke seg langt tilbake og mistet store landområder. Enver Pasja trakk seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte offentlig armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget da en del armenske opprørgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningsruter og gjort væpnet opprør mot osmanske styrker i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland, men dette førte til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til den russiske hæren. og begynte å kjempe på russernes side mot det osmanske riket. Enver Pasja ønsket å løse det armenske problem og beordret at armenere i den osmanske hæren skulle avvæpnes og ga ordre om deportasjon. Prosessen og deporteringen. 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Mange armenere dro til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet av kurdiske landveisrøvere. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater. Noen av overgriperne ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen for det de hadde gjort, men det er ingen tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonene endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenerne, noe som førte til at de, foruten å omkomme av sult og kulde, også ble angrepet og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander. Flere kilder hevder at 25 større konsentrasjonsleire eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pashas nærmeste medarbeidere. Kart over de påståtte leirene Det blir hevdet at majoriteten av disse leirene skal ha vært plassert nær grensen til Irak og Syria, og noen av disse skal ha vært midlertidige leire. Andre ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915. Noen historikere mener også at Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra's al-'Ain ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. De fleste av vaktene på innsiden av disse leirene var armenske. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene. I byen Edessa (nåtidens Şanlıurfa) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre den. Friherre Colmar von der Goltz, som var den nærmeste tyske generalen, klarte å forhandle fram en avtale med armenerne om at de skulle godta å bli avvæpnet mot løfte om at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert på et senere tidspunkt. thumb Deporteringens natur. Det er antatt at mellom 400 000 og litt over en million armenere ble deportert i denne perioden. Ordet «deportasjon» er blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ord som «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» eller til og med «etnisk rensing». Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. Men det finnes også historikere som mener at deportasjonene ikke hadde til hensikt å drepe armenere. Det er mange historikeres oppfatning at det omstridte folkemordet på armenerne startet etter krigserklæringen i oktober 1914. Andre mener at det begynte allerede i februar 1914 etter et osmansk-tysk møte, der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at armenske bosetninger nær rikets grenser ble plyndret av osmanske styrker sommeren 1914. I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste. Opprøret i Van. Armenske styrker som kjemper mot osmanerne i Van. a> som tjenestegjorde i den osmanske hæren, skrev en detaljert redegjørelse for massakrene i sin bok "Cuatro años bajo la media luna". 2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen, og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som hadde samarbeidet med russerne. Dette uløste en revolusjon i Van 20. april. Denne revolusjonen svekket Det osmanske riket ytterligere. Det blir også påstått at guvernøren av Van, Jevdet, angrep byen under påskudd av at det skulle hindre opprør. Det hevdes også at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanerne tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner. Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2 345 armenske intellektuelle. Det er antatt at de fleste av disse raskt ble henrettet. Grunnen til dette skulle være at «Ungtyrkerne» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen», som var en militær-politisk organisasjon som samarbeidet med russerne om en selvstendig armensk stat. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene. Teşkilat-ı Mahsusa og «Spesialorganisasjonen». "Teşkilat-ı Mahsusa" var en organisasjon opprettet av det ottomanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender. Formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter Balkankrigene. Lederen var forsvarsminister Enver Pasja, som rekrutterte mange dyktige offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke». I tillegg skal Ungtyrkernes ledelse "İttihat ve Terakki Cemiyeti" i juli 1914 ha opprettet en halvoffentlig «spesialorganisasjon» som skulle gjennomføre depotasjonen av armenerne. Den skulle være en «stat i staten» og stå fritt til å handle uten direkte ordre. Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen. Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte; noen måneder senere ble 49 kriminelle løslatt i Ankara. Litt etter litt ble flere og flere løslatt, og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i denne organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen». Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul. Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon, ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppgav som dokumentasjon under krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen. Krigsretten. Ofte kalt «den armenske Nürnberg». Syv ansvarlige menn ble dømt av armenske kongresser. Osmansk krigsrett. «Ungtyrkerne» (som offisielt kalte seg Komiteen for Enhet og Fremskritt) hadde hatt makten i Det osmanske rike i 10 år. Sultan Mehmet VI, med støtte i en bred opinion, ga dem skylden for ødeleggelsen av riket ved å ha presset det inn i første verdenskrig. Sultanen beordret lederne stilt for en krigsrett, som trådte i funksjon 23. november 1918. I januar 1919 fikk sultan Mehmet VI en rapport som pekte ut 130 mistenkte, de fleste av dem høytstående embetsmenn. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under rettssakene for å dømme ledelsen. Krigsretten dømte alle ledere som ble funnet skyldige til forvisning, og deres formuer ble inndratt til «"teceddüt firkasi"». Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja hadde forlatt Det osmanske rike før 1919, siden de visste at sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noen annen straff enn dødsstraff for de to. «De tre Pasjaene» ble funnet skyldige in absentia. Alle bortsett fra «de tre Pasjaene» ble overført til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta, hvor de senere ble stilt for en internasjonal domstol. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under de senere internasjonale rettssakene. Internasjonal rett. 24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de... kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen... vil de allierte regjeringene offentlig... holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.» Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Der ble det opprettet en «Kommisjon for ansvar og sanksjoner» under ledelse av USA. Som resultat av kommisjonens arbeid ble det tilføyd flere artikler til Sèvres-traktaten. Traktaten anerkjente den første armenske republikken og la grunnlaget for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper». Traktatens artikkel 230 krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som tilhørte Det osmanske rike 1. august 1914». Den daværende regjeringen i Det osmanske rike, ledet av sultan Mehmet VI og Damat Adil Ferit Pasja, ble stevnet for retten. Døde 1914 til 1923. Det er ingen klare tall på hvor mange armenere som døde under denne perioden. Ei heller over hvor mange som døde som følge av osmanske forbrytelser. Tallene varierer fra 250 000 til 1,5 millioner mennesker. Det er imidlertid strid om hvor mange armenere som var i Tyrkia i denne perioden. Noen av anslagene ligger på mellom 1,5 millioner til 2 millioner armenere. Samtidig osmansk statistikk viser at det bodde rundt 1,2 mill armenere innenfor rikets grenser. Anslaget på oppmot 2 mill drepte virker derfor urealistisk. I diskusjonen om antallet drepte blir heller ikke drepte på den tyrkiske siden nevnt. Kilder nevner oppmot 500 000 drepte tyrkere i samme periode, hovedsakelig i områder som kom midlertidig under armensk kontroll ved hjelp av russiske invasjonsstyrker. Det er derfor liten tvil om at hevnlysten tok overhånd og det gikk utover sivile som ikke var en del av de politisk styrte hendelser. Tyrkias posisjon. Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker ordet «relokalisering») kan knyttes direkte til en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisk etnisk rensing under tiden da Det osmanske rike forfalt. De peker blant annet på at bare en liten del av antallet armenere i hele riket døde, at armenerne var i ledtog med Russland og at armenerne hadde drept tusener av tyrkere. Videre peker de på at verken osmanske, russiske eller armenske kilder kan brukes som bevis av armenerne. De hevder at «blåboka» som brukes av armenerne blir tillagt altfor stor vekt som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart. Regjeringen har stadig protestert mot at andre land anerkjenner hendelsene i 1914-16 som folkemord. Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, som forbyr å «fornærme tyrkiskheten», mot intellektuelle som antyder at hendelsene virkelig kan kalles et folkemord. Men tyrkiske domstoler påstås å ha frikjent de intellektuelle i disse sakene. Den avdøde tyrkiske forleggeren Ayşe Nur Zarakolu ble dømt til to års fengsel for å ha utgitt en oversettelse av boken "Histoire d'un génocide" av den franske forskeren Yves Ternon i 1993. Den tyrkiske statsministeren, Recep Tayyip Erdoğan, inviterte i mars 2005 armenske, tyrkiske og internasjonale historikere til å danne en kommisjon for å utrede hendelsene i 1915. Armenias president svarte i sitt brev at «et forslag om å ta opp fortidens forhold kan ikke bli virkningsfullt hvis det avsporer fra å ta opp forhold i nåtid og fremtid. For å få igang en nyttig dialog, må vi skape passende og stimulerende politiske omstendigheter. Det er regjeringenes ansvar å utvikle bilaterale relasjoner, og vi har ikke rett til å delegere det ansvaret til historikere. Derfor har vi foreslått, og vi foreslår igjen, at vi uten å stille betingelser oppretter normale forbindelser mellom våre to land». Ved samme anledning sa president Robert Kocharian «en kommisjon oppnevnt av begge regjeringer kan møtes for å diskutere alle uløste spørsmål mellom våre to folk, med det formål å løse dem og komme til en felles forsåelse». Relasjonene mellom Tyrkia og Armenia er fortsatt frosset. Tyrkia har stengt sine grenser mot Armenia pga. den pågående konflikten om Nagorno-Karabagh og det faktum at Armenia militært okkuperer 16% av Aserbajdsjan. Armenia ønsker å åpne grensen igjen, men nekter å trekke seg ut av de okkuperte områdene. De krever dessuten at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som «folkemord» og gi østlige områder av Tyrkia til Armenia, som de mener at de har krav på. Posisjonen til tyrkiske akademikere og intellektuelle. De fleste tyrkiske historikere og andre intellektuelle godtar at mange armenere døde under konfliktene, men de betrakter ikke nødvendigvis disse hendelsene som folkemord. Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordsteorien til tross for motstanden fra tyrkiske nasjonalister. Blant disse er Ragıp Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam, Halil Berktay, Yektan Türkyilmaz, Fatma Müge Göcek, Dr. Fikret Adanır og Seyla Benhabib. I 2004 protesterte fem hundre intellektuelle mot at et nytt historiepensum for den videregående skole påla lærerne å fordømme overfor elevene armenernes «ubegrunnede påstander». Tyrkiske historikere har vært sene med å svare på de armenske påstandene. I 1975 ga Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biograf, en begrunnelse for denne forsinkelsen: Den samme oppfatningen hadde Tyrkias daværende utenriksminister. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten. Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble besvart med analyser av antall døde fra deporteringen og de intern-etniske kampene. Flesteparten av disse studiene har som mål å finne ut mer om bakgrunnen for disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske rike og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde». Antall døde. Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200 000 og 600 000. Det vises til at det i følge demografiske studier ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de berørte områdene før første verdenskrig. Likheter med holocaust. Tyrkia avviser også enhver sammenligning med holocaust. Imot. Nesten alle tyrkiske intellektuelle, vitenskapsmenn og historikere aksepterer at veldig mange armenere døde under konflikten, men de klassifiserer ikke disse hendelsene som folkemord. Noen akademiske poenger er at armenerne ble omplassert for å beskytte kurdiske og tyrkiske minoriteter som ble drept av armenere i denne perioden. For. Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordtesen. Dette er Ragip Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam og Halil Berktay. De viser til at de som ble sendt for å eskortere armenerne var kriminelle og at de pga sin bakgrunn ble spesielt utvalgt til denne oppgaven. Dette mener de viser regjeringens kriminelle hensikt. Det faktum at armenere utenfor krigssonen også ble deportert, tilbakeviser påstanden om at deportasjonen var en militær nødvendighet. De mener at 800 000 eller flere armenere døde. Orhan Pamuk skapte også avisoverskrifter da han i et intervju med Das Magazin i februar 2005 uttalte at Tyrkia var skyldig i folkemord. Han ble trakassert i Tyrkia og forlot landet før han senere returnerte for å forsvare sin ytringsfrihet. «Hva som skjedde med osman-armenerne i 1915 var en stor hendelse som har blitt skjult for det tyrkiske folket, det har blitt tabu. Men vi må kunne snakke om det.» Han ble anmeldt for å ha «fornærmet Tyrkia», men tiltalen ble senere frafalt etter massivt internasjonalt press, noe som bl.a. EU applauderte. Han ble igjen forsøkt tiltalt, men fredag 28. juli 2006 ble saken avvist av en tyrkisk domstol. Omverdenens vurderinger. Politisk kart over de land som anerkjenner folkemordet. Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at tyrkere har begått et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store og at armenere døde som følge av krigen. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford Jay Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, tyske historikeren Eberhard Jäckel og britiske Norman Stone. Kjent er også Lewis-affæren fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord da både tyrkere og armenerne hadde led store tap som følge av krigen. I Norge har bl.a. Bernt Hagtvedt, professor i statsvitenskap og redaktør av boken "Folkemordenes svarte bok", samt Ragnar Næss (sønn av Arne Næss) tatt til orde for at tragedien var et resultat av flere faktorer og at det aldri har vært det osmanske rikets intensjon å utslette armenere. Politisk har de fleste land ikke tatt stilling til det som skjedde. Aserbajdsjan og Pakistan, som ikke anerkjenner Armenia som en selvstendig stat, er de landene som har gitt mest støtte til Tyrkia. De fleste regjeringer, bla USA, Storbritannia, Israel, Ukraina, Bulgaria,Georgia, Tyskland og Norge bruker ikke betegnelsen folkemord offisielt om det som har hendt. Enkelte mener dette er politisk motivert og at de landene som avstår fra betegnelsen folkemord ikke gjør dette pga. mangelen på bevis, men fordi de frykter Tyrkias reaksjoner. Land som offisielt karakteriserer hendelsene som folkemord inkluderer: Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Frankrike, Hellas, Tyskland, Kypros, Østerrike, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Uruguay, Vatikanet og Venezuela. To av de seneste regjeringene som har anerkjent dette som folkemord er Frankrike og Sveits. Frankrikes senat vedtok i januar 2012 å gjøre det ulovlig å benekte at folkemordet fant sted. Loven ble imidlertid ikke ratifisert da den franske høyesterett mente at et slikt forbud ville stride mot grunnloven. Glenn Lockwood. Glenn Lockwood (født 5. januar 1953 i Fairbanks, Alaska, USA) er en amerikansk hundekjører fra DeForest, Wisconsin, USA. Lockwood vokste opp i Washington, men på grunn av sønnens leseproblemer flyttet familien til Wisconsin. I 2006 debuterte han i Iditarod med en 71. plass, og han ble med den plasseringen løpets Red Lantern. Hugh Foot, Baron Caradon. Hugh Mackintosh Foot, Baron Caradon (født 8. oktober 1907, død 5. september 1990) var en britisk diplomat som blant annet var med på å avvikle flere av Storbritannias kolonier. Han har i tillegg vært Storbritannias representant i FN. Han er bror av den britiske politikeren Michael Foot og far til den undersøkende journalisten Paul Foot. Heming Olaussen. Heming Olaussen (født 23. mars 1949) er nåværende leder av Nei til EU og har tidligere hatt en rekke verv i Sosialistisk Venstreparti. Han overtok ledervervet fra mangeårig leder Sigbjørn Gjelsvik på landsmøtet i 2004. Olaussen er far til Stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen fra SV. Ludvig barnet. Ludvig barnet (893-911) var den siste virkelige karolingiske hersker av øst-frankerne. Han var sønn av keiser Arnulf av Kärnten. Ludvig ble født i 893 i Altötting i Bayern. Han etterfulgte sin far da denne døde i 899 da han selv var bare seks år gammel. I løpet av sitt styre ble landet så å si ødelagt av herjinger fra magyarene. Da Ludvig døde, døde også den østlige linjen av det karolingiske dynastiet ut. Tomrommet som ble etterlatt i det karolingiske Østfrankerriket ble til slutt fylt av familien til Henrik I av Sachsen, også kalt for «Henrik fuglefangeren», en fetter, og det ble dermed begynnelsen på det ottonianske dynasti. Ludvig blir ulikt nummerert, både som "Ludvig IV" og "Ludvig III", ved at han var den fjerde Ludvig som regjerte i Tyskland, men Ludvig den fromme, eller Ludvig I av Franken, var konge over alle frankerne og Ludvig III var bare en hersker av en del, Sachsen og Bayern. Balutsjistan. Balutsjistan er et regnfattig område på om lag 300 000 km² som ligger på det iranske-platået, delt mellom Iran, Pakistan og Afghanistan. Området har navn etter tallrike stammer av det iranske Baluch-folket som flyttet inn i området fra vest for om lag 1000 år siden. Karen Ramstead. Karen Ramstead (født 11. juni 1964 i Ontario, Canada) er en canadisk hundekjører fra Perryvale, Alberta, Canada. Ramstead flyttet til Alberta i 1975. Hun startet med hundekjøring i 1989, og da hun og mannen flyttet til Perryvale i 1998 bestemte hun seg for å satse på hundekjøring. I 1999 deltok hun i Knik 200 og Klondyke 300. I 2000 debuterte Karen Ramstead i Iditarod, men brøt ved sjekkpunktet Shaktoolik. Totalt har hun deltatt seks ganger, og fullført tre ganger, og hennes beste plassering er fra 2001 da hun ble nummer 57. Underhuset (Storbritannia). a>, men de grunnleggende trekkene i Barrys bygging ble beholdt ved gjenoppbyggingen Underhuset, eller House of Commons, er et av de to kamrene i Det britiske parlamentet. Parlamentet ble dannet på grunnlag av Magna Carta, eller Frihetsbrevet, av 1215, der de ulike samfunnsgruppene ble samlet for å gi sin godkjennelse til nye skatter. Ut over på 1300-tallet begynte utsendingene fra lokalsamfunnene å møtes for seg, uten adel og geistlighet. Dette ga opphav til de to avdelingene, underhuset og overhuset (adelens hus). Valg til underhuset foregår ved flertallsvalg i enmannskretser i én valgomgang. Storbritannia er delt i 659 valgkretser som hver sender en representant til underhuset. Siden 1969 har alle britiske statsborgere over 18 år hatt stemmerett. Statsministeren har en ubegrenset oppløsningsrett ved at han/hun via monarken kan oppløse underhuset og skrive ut nyvalg når som helst, men det kan aldri gå lengre tid enn rundt 5 år mellom hver gang et valg holdes. Naboo. Naboo er en oppdiktet planet fra Star Wars-filmene. Det er hjemplaneten til Padmé Amidala, der var hun også dronning i to «terminer» og senere senator i Det galaktiske senatet. Jar Jar Binks kommer fra Naboo, og tilhører rasen gungan, som i tillegg til menneskene utgjør en av de to sivilisasjonene på planeten. Senator (senere kansler og keiser) Palpatine kommer også fra Naboo. I var Naboo blokkert av industriføderasjonens kontrollskip. Planeten var en stund under føderasjonens kontroll. Dronningen av Naboo fikk ikke overbevist senatet om at de var under angrep og derfor søkte de hjelp hos de relativt primitve gungerne. Det fikk de. Etter at Anakin Skywalker sprengte føderasjonens kontrollskip ble alle droidene deaktivert og Naboo fikk tilbake sin frihet. Det ble en stor fest på Naboo for å feire det. I begynnelsen av kom Anakin Skywalker og Padmé til planeten. Anakin skulle passe på Padmé siden separatistene var interessert i å drepe henne. Steven Madsen. Steven Madsen (født 11. november 1964 i Utah, USA) er en amerikansk hundekjører fra Cougar, Washington, USA. Madsen startet med hundekjøring i 1991, og har blant annet deltatt i Seeley 100, Race to the Sky og Cascade Quest. I 2004 debuterte han i Iditarod med en 75. plass, og i 2006 endte han som nummer 70. Den amerikanske uavhengighetskrigen. Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–83), også kjent som den amerikanske revolusjonskrigen og den amerikanske frigjøringskrigen, var en krig mellom Storbritannia og revolusjonære innen tretten britiske kolonier som erklærte sin uavhengighet som Amerikas Forente Stater i 1776. Krigen var kulminasjonen av den amerikanske revolusjon, en kolonial maktkamp mot politiske og økonomiske krefter i det britiske imperiet. Krigen utvidet seg etterhvert utenfor britisk Nord-Amerika. Mange indianere kjempet også på begge sider i konflikten. I løpet av krigen brukte britene sin overlegne marine til å erobre og okkupere kystbyer, men kontrollen over landsbygda, hvor det meste av befolkningen bodde, manglet. Etter en amerikansk seier ved Saratoga i 1777, gikk Frankrike, Spania og Nederland inn i krigen mot Storbritannia. Franskmennenes involvering viste seg å være avgjørende. Fransk seier i sjøslaget ved Chesapeake, førte til at en britisk armé overgav seg i Yorktown i 1781. Parisavtalen i 1783 anerkjente USAs uavhengighet. Denne artikkelen omhandler den militære utviklingen i krigen. For de politiske og sosiale aspektene, samt opprinnelse og etterspill, se den amerikanske revolusjon. Arméer, militser og leiesoldater. Kolonistene var delt i hvilken side de skulle støtte i krigen. I noen områder var kampen en borgerkrig. Revolusjonære, også kjent som «amerikanere» eller «patrioter», hadde den aktive støtten fra rundt 40- til 45 % av befolkningen i kolonien. Rundt 15- til 20 % av befolkningen støttet den britiske kronen under krigen, og var kjent som lojalister (eller torier). Lojalistene stilte med rundt 50 000 mann i løpet av krigen til støtte for det britiske imperiet. Etter krigen forlot rundt 70 000 lojalister USA; de fleste dro til Canada, Storbritannia eller til britiske kolonier i Karibia. Da krigen begynte, hadde ikke amerikanerne en regulær armé. Hver koloni hadde tradisjonelt stått for sitt eget forsvar gjennom bruken av lokale militser. Militsmenn tjente bare i noen uker eller måneder om gangen, var nølende i å reise særlig langt fra hjemmet og var dermed vanligvis ikke tilgjengelig for utvidede operasjoner. Militsene manglet treningen og disiplinen til regulære soldater, men var av og til effektive mot regulære styrker. Amerikanske militser var noen ganger dyktige i partisan-krigføring og var særlig effektive i å slå ned lojalistenes aktiviteter når britiske regulære styrker ikke var i nærheten. Tyske tropper som tjente under britene i Nord-Amerika. (C. Ziegler etter Conrad Gessner, 1799) I et forsøk på å koordinere den militære innsatsen, etablerte den kontinentale kongress (på papiret) en regulær kontinental hær i juni 1775 og utnevnte George Washington som øverstkommanderende. Utviklingen av den kontinentale hær var et pågående arbeid, og Washington tok nølende militser inn i de regulære styrkene under krigen. Selv om så mange som 250 000 mann kan ha tjent som regulære eller som militsmenn for den revolusjonære sak i de åtte krigsårene, var der aldri mer enn 90 000 væpnede menn totalt for amerikanerne i løpet av et år. Hærene i Nord-Amerika var små i europeisk målestokk på den tiden. Det største antallet menn som Washington personlig kommanderte på slagmarken på en gang, var mindre enn 17 000. Den britiske hær bestod tidlig i 1775 av rundt 36 000 menn på verdensbasis, men rekruttering i krigstid økte jevnt dette antallet. I tillegg leiet britene 30 000 etniske tyske leiesoldater i løpet av krigen, populært kjent i koloniene som «hessere» fordi mange av dem kom fra Hessen-Kassel. Tyskerne utgjorde rundt en tredjedel av de britiske troppenes styrke i Nord-Amerika. Antallet britiske og tyske tropper stasjonert i Nord-Amerika var innen 1779 på over 60 000, men disse var spredt fra Canada til Florida. Svarte og indianere. Afroamerikanere, slaver og frie svarte, deltok på begge sider i krigen. Svarte soldater deltok i de nordlige militsene fra utbruddet, men dette var forbudt i sør hvor slaveeiere fryktet bevæpnede slaver. I november 1775 utstedte Lord Dunmore, den kongelige guvernøren i Virginia, en proklamasjon som lovet rømte slaver som kjempet for britene frihet. Henry Clinton utstedte et lignende edikt i New York i 1779. Titusenvis av slaver rømte til de britiske linjene, selv om muligens så få som 1000 ble bevæpnet. Mange deltok som budbringere, mekanikere, arbeidere, tjenere, speidere og guider, selv om mer enn halvparten døde av kopper-epidemier som herjet de britiske styrkene, og et antall ble drevet ut av de britiske linjene da det ble lite mat. Til tross for Dunmores løfter, fikk ikke majoriteten av slavene sin frihet. På grunn av mangel på mannskap, hevet Washington forbudet mot svarte i den kontinentale hæren i januar 1776. Svarte enheter ble dannet i Rhode Island og Massachusetts, mange var slaver som ble lovet frihet dersom de deltok sammen med sine herrer. En annen enhet med svarte kom fra Haiti med de franske styrkene. Minst 5000 svarte soldater kjempet for revolusjonens sak. De fleste indianerne øst for Mississippi ble påvirket av krigen. Mange samfunn var delt i spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til konflikten. De fleste indianerne som sluttet seg til krigen kjempet mot USA, siden de innfødtes land var truet av ekspanderende amerikansk bosetning. Det er anslått at 13 000 krigere kjempet på britisk side. Det største gruppen, irokeserføderasjonen, kjempet med 1500 menn. Massachusetts. Før krigen hadde Boston vært arenaen for mye av revolusjonsaktiviteten som til slutt førte til at den provinsielle styresmakten i Massachusetts ble avsatt av Storbritannias parlament i 1774. Folkelig motstand mot disse tiltakene gjorde at de nylig utnevnte kongelige embetsmennene i Massachusetts måtte gå av eller søke tilflukt i Boston. Generalløytnant Thomas Gage, som var den britiske øverstkommanderende i Nord-Amerika, hadde kommando over fire britiske regulære regimenter (rundt 4000 mann) fra sitt hovedkvarter i Boston, men landsbygda var i hendene på de revolusjonære. Natten til 18. april 1775, sendte general Gage 900 mann for å ta våpenutstyr lagret av militsen ved Concord i Massachusetts. Ryttere varslet landsbygda, og da de britiske troppene ankom Lexington morgenen 19. april, møtte de 75 minutemen ved landsbyens fellesareal. En skuddveksling fulgte og britene flyttet seg til Concord, hvor det ble flere kamper. Innen britene begynte å trekke seg tilbake til Boston, hadde tusenvis av minutemen ankommet arenaen og påførte mye skade på avdelingen. Slagene ved Lexington og Concord innebar at krigen hadde begynt. Militsen rykket så frem mot Boston og beleiret Boston, de britiske styrkene der fikk forsterkning sjøveien av rundt 4500 soldater. 17. juni 1775 erobret britiske styrker under general William Howe Charlestown-halvøya i slaget ved Bunker Hill. Amerikanerne trakk seg tilbake, men de britiske tapene var så tunge at angrepet ikke ble fulgt opp. Beleiringen var ikke brutt, og Gage ble snart erstattet av Howe som den britiske øverstkommanderende. Den nylig utnevnte general Washington ankom utenfor Boston i juli 1775, for å ta ledelsen over kolonistyrkene og for å organisere den kontinentale armé. Stillstanden fortsatte gjennom høsten og vinteren. Tidlig i mars 1776 ble tunge kanoner som patriotene hadde tatt ved Fort Ticonderoga plassert på Dorchester Heights, en høyde med utsikt over de britiske posisjonene. Howes situasjon var nå umulig og britene evakuerte byen den 17. mars 1776 og seilte for midlertidig tilflukt i Halifax, Nova Scotia. Washington tok så det meste av den kontinentale hæren med seg for å befeste New York City. Canada. "Hovedartikkel: Invasjonen av Canada (1775) Under den lange stillstanden ved Boston, lette den kontinentale kongressen etter en måte å ta initiativet andre steder. Kongressen hadde innledningsvis invitert canadierne til å slutte seg til dem som den fjortende kolonien, men da det ikke lyktes, autoriserte kongressen en invasjon av Canada. Målet var å fjerne det britiske styret over den primært fransk-kulturelle provinsen Québec (som i dag utgjør Québec og Ontario). To ekspedisjoner med kurs for Canada ble utrustet. 16. september 1775 marsjerte brigadegeneral Richard Montgomery nordover fra Fort Ticonderoga med rundt 1700 militsmenn; de erobret Montreal den 13. november. General Guy Carleton, guvernør i Canada, unnslapp til Québec. Den andre ekspedisjonen ble ledet av oberst Benedict Arnold; den var et logistisk mareritt, og mange menn døde av kopper. Innen Arnold nådde Québec by tidlig i november, hadde han bare igjen 600 av sine opprinnelige 1100 menn. Montgomerys styrke sluttet seg til Arnold og sammen angrep de Québec by den 31. desember, men ble kraftig beseiret av Carleton. De resterende amerikanerne holdt seg ved Québec by til våren 1776 og trakk seg da tilbake. Amerikanerne gjorde nok et forsøk på å angripe Québec, men mislyktes i Trois-Riviéres den 8. juni 1776. Carleton satte da i gang sin egen invasjon og beseiret Arnold i slaget ved Valcour Island i oktober. Arnold trakk seg tilbake til Fort Ticonderoga hvor invasjonen av Canada hadde startet. Invasjonen av Canada endte som en katastrofe for amerikanerne, men Arnolds forsøk i 1776 forsinket en britisk motoffensiv i full skala frem til Saratogafelttoget i 1777. New York og New Jersey. "Hovedartikkel: Felttogene i New York og New Jersey" General Howe hadde trukket sin hær tilbake fra Boston og fokuserte nå på å ta New York City. For å forsvare byen delte general Washington sine 20 000 soldater mellom Long Island og Manhattan. Mens britiske styrker samlet seg på Staten Island for denne kampanjen, leste Washington opp uavhengighetserklæringen for sine menn. 27. august 1776 drev britene amerikanerne tilbake til Brooklyn Heights etter å ha landet med rundt 22 000 soldater på Long Island. Howe beleiret så befestningen der, men Washington klarte å evakuere sin hær til Manhattan. Howe landet med rundt 12 000 menn på nedre Manhattan 15. september og tok raskt kontroll over New York City. Amerikanerne trakk seg tilbake til Harlem Heights hvor de to hærstyrkene støtte sammen dagen etter, men de amerikanske styrkene holdt stand. Da Howe beveget seg for å omringe Washingtons hær i oktober, trakk amerikanerne seg igjen tilbake og et slag ved White Plains ble utkjempet 28. oktober 1776. Igjen trakk Washington seg tilbake, og Howe returnerte til Manhattan og tok Fort Washington i midten av november med nesten 3000 fanger. General lord Cornwallis fortsatte å jage Washingtons hær gjennom New Jersey til amerikanerne trakk seg tilbake over Delaware inn i Pennsylvania tidlig i desember. Siden kampanjen tydeligvis var slutt for sesongen, gikk britene i vinterkvarter. Selv om Howe hadde mistet flere muligheter til å knuse den reduserte opprørshæren, hadde han drept eller fanget over 5000 amerikanere. Britene gjorde New York City til deres politiske og militære operasjonsbase for resten av krigen. Regionen ble derfor fokuspunktet for Washingtons særdeles vellykkede etterretningsnettverk, til tross for den berømte arrestasjonen av Nathan Hale. Som en videre konsekvens av britenes okkupasjon, ble amerikanske fanger holdt i fangeskip utenfor byen, hvor mer enn 11 000 døde av bevisst forsømmelse i Wallabout Bay. Dette var flere døde enn antall omkomne i samtlige slag i krigen, til sammen. Britene endte i 1776 med kontroll over store deler av New York og New Jersey og var i en god posisjon til å gjenoppta operasjonene til våren, med opprørshovedstaden Philadelphia innen rekkevidde. Utsikten for den kontinentale arméen var dystre. «Dette er tidene som prøver mennenes sjeler,» skrev Thomas Paine som var med hæren i tilbaketrekningen. Hæren hadde skrumpet inn til færre enn 5000 kampklare menn og ville bli redusert til 1400 etter at vervingstiden gikk ut på slutten av året. Kongressen forlot Philadelphia i fortvilelse, selv om den folkelige motstanden mot britenes okkupasjon var økende på landsbygda. Washington valgte å gå på offensiven, krysset i stillhet Delaware julaften og tok nesten 1000 hessere til fange i slaget ved Trenton 26. desember 1776. Cornwallis marsjerte for å ta tilbake Trenton, men ble utmanøvrert av Washington som lyktes i å angripe britene i ryggen i Princeton 3. januar 1777. Washington gikk så i vinterkvarter ved Morristown i New Jersey etter å gi den amerikanske sak en moralsk opptur. Militsen i New Jersey fortsatte å trakassere britene og hesserne vinteren gjennom. Saratoga og Philadelphia. Da britene begynte å planlegge operasjonene for 1777, hadde de to hovedarméer i Nord-Amerika: Carletons armé i Canada og Howes armé i New York. I London godkjente George Germain felttogene for disse arméene som på grunn av misforståelser, dårlig planlegging og rivalisering mellom kommandantene ikke samarbeidet. Selv om Howe lyktes i å erobre Philadelphia, mistet britene den nordlige arméen i en katastrofal overgivelse ved Saratoga. Både Carleton og Howe trakk seg etter kampanjene i 1777. Saratogafelttoget. Den første av kampanjene i 1777 var en ekspedisjon fra Canada ledet av general John Burgoyne. Målet var å ta Champlainsjøen og Hudson-korridoren. Han ville dermed i praksis isolere New England fra resten av de amerikanske koloniene. Burgoynes invasjon hadde to komponenter: Han ville lede rundt 10 000 menn langs Champlainsjøen mot Albany, New York, mens en andre kolonne med rundt 2000 menn, ledet av Barry St. Leger, skulle bevege seg ned Mohawk-elva og slutte seg til Burgoyne i Albany. Burgoyne satte avgårde i juni og tok tilbake Fort Ticonderoga tidlig i juli. Hans fremmarsj ble forsinket av at amerikanerne ødela bruer og felte trær i hans vei. En avdeling ble sendt ut for å ta forsyninger, men ble knust av amerikansk milits i august. Burgoyne mistet med dette nesten 1000 menn. Imens hadde St. Leger beleiret Fort Stanwix hvor halve hans styrke var indianere ledet av Joseph Brant. Amerikanske militsmenn og deres indianske allierte marsjerte for å komme beleiringen til unnsetning, men ble tatt i bakhold og spredt i slaget ved Oriskany den 6. august. Da en ny unnsetningsekspedisjon, denne gang ledet av Benedict Arnold, ankom, brøt St. Leger opp beleiringen og returnerte til Canada. Burgoynes armé var nå redusert til rundt 6000 menn. Til tross for deres tilbakeslag, var han bestemt på å rykke frem mot Albany, en skjebnesvanger avgjørelse som senere produserte mye kontrovers. En amerikansk hær på 8000 menn ledet av general Horatio Gates, hadde slått leir rundt 16 km sør for Saratoga i New York. Burgoyne forsøkte å ta amerikanerne på flankene, men ble stoppet i det første slaget ved Saratoga i september. Burgoynes situasjon var desperat, men han håpet nå at hjelp fra Howes hær i New York City kunne være på vei. Det var ikke tilfellet. Howe hadde i stedet seilt avgårde på en ekspedisjon for å ta Philadelphia. Amerikanske militsmenn strømmet til Gates armé, og den vokste til 11 000 i begynnelsen av oktober. Etter å ha blitt alvorlig slått i det andre slaget ved Saratoga, overgav Burgoyne seg 17. oktober. Saratoga blir ofte regnet som vendepunktet i krigen. De revolusjonæres selvtillit og målrettethet som hadde fått seg en knekk fra Howes vellykkede okkupasjon av Philadelphia, var fornyet. Viktigere var det at seieren oppmuntret Frankrike til å gå inn i krigen mot Storbritannia. For britene hadde krigen blitt langt mer komplisert. Philadelphiafelttoget. Imens konsentrerte general Howe seg i 1777 om å erobre Philadelphia, setet til den revolusjonære styresmakten, etter å ha sikret New York City i 1776. Han forflyttet seg sakte og gikk i land med 15 000 menn sent i august ved den nordlige enden av Chesapeake Bay. Washington plasserte sine 11 000 menn mellom Howe og Philadelphia, men ble drevet tilbake i slaget ved Brandywine den 11. september. Den kontinentale kongressen oppgav igjen Philadelphia, og den 26. september utmanøvrerte Howe endelig Washington og marsjerte inn i byen uten motstand. Washington mislyktes i å angripe britenes leir i nærliggende Germantown tidlig i oktober og trakk seg så tilbake for å avvente. Washington og hans armé slo leir ved Valley Forge i desember, rundt 32 km fra Philadelphia hvor de ville bli værende de neste seks månedene. I løpet av vinteren døde 2500 menn (av 10 000) av sykdom og kulde. Men den neste våren steg hæren opp fra Valley Forge i god stand, delvis takket et treningsprogram som ble iverksatt og ledet av baron von Steuben. I mellomtiden var der oppvask i den britiske ledelsesstrukturen, og general Clinton erstattet Howe som øverstkommanderende. Den franske ankomsten forandret britenes strategi, og Clinton oppgav Philadelphia for å forsterke New York City som nå var sårbar for den franske marinen. Washington skygget Clinton i hans retrett og fremtvang slaget ved Monmouth den 28. juni. Dette var det siste betydelige slaget i nord. Clintons hær unnslapp til New York City i juli, rett før en fransk flåte under Admiral d'Estaing ankom den amerikanske kyst. Selv om begge arméene var tilbake der de hadde vært to år tidligere, hadde krigens gang endret seg radikalt. Internasjonal krig 1778–1783. Opprøret i Nord-Amerika ble i 1778 en internasjonal krig. Frankrike signerte alliansetraktaten med USA 6. februar 1778 etter at de hørte om den amerikanske seieren ved Saratoga. Spania gikk inn i krigen som en alliert av Frankrike i juni 1779. Men i motsetning til Frankrike, nektet Spania å anerkjenne uavhengigheten til USA. Spania ønsket ikke å oppfordre til lignende antikoloniale opprør i det spanske imperiet. Nederland var også en stridende part i 1780. Alle de tre landene hadde i stillhet gitt finansiell støtte til de amerikanske opprørerne siden begynnelsen av krigen i håp om å dempe britenes gryende supermaktstatus. Utvidelse av krigen til sjøs. "Hovedartikler: Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen og Frankrike i den amerikanske uavhengighetskrigen" Da krigen begynte, hadde britene en overveldende overlegenhet til sjøs over de amerikanske kolonistene. Royal Navy hadde over 100 linjeskip. Men denne flåten var gammel og i dårlig forfatning, en situasjon som lord Sandwich fikk skylden for. I løpet av de tre første årene i krigen, ble marinen hovedsakelig brukt til å transportere tropper for landoperasjoner og til å beskytte kommersiell skipsfart. De amerikanske kolonistene hadde ingen linjeskip og støttet seg i stor grad på trakassere britisk skipsfart med kaperfart. Den kontinentale kongress autoriserte opprettelsen av en liten kontinental marine 13. oktober 1775 som hovedsakelig ble brukt til å raide kommersielle skip. John Paul Jones ble den første berømte amerikanske marinehelt da han erobret HMS «Drake» den 24. april 1778, den første seier for noe amerikansk militærfartøy i britisk farvann. Franskmennenes ankomst i krigen betydde at overmakten til den britiske marine ble utfordret. Den fransk-amerikanske alliansen begynte riktignok dårlig med mislykkede operasjoner i Rhode Island i 1778 og Savannah i Georgia i 1779. En årsak til problemene var at prioritetene til franskmennene og amerikanerne ikke var identiske. Frankrike håpet å erobre britiske områder i Karibia før de ville hjelpe amerikanerne å sikre uavhengighet. Mens franskmennenes finansielle hjelp til amerikanernes krigføring allerede var kritisk viktige, ville ikke fransk militærhjelp vise positive resultater før en ekspedisjonsstyrke ankom i juli 1780 ledet av Jean-Baptiste Donatien de Vimeur. Spania gikk inn i krigen med mål om å invadere England i tillegg til å ta tilbake Gibraltar og Menorca som ble tapt til britene i 1704 under den spanske arvefølgekrigen. Den fransk-spanske invasjonen av England ble det aldri noe av. Gibraltar ble beleiret i mer enn tre år, men den britiske garnisonen der fikk forsyninger etter admiral sir George Rodneys seier i «Moonlight Battle» den 16. januar 1780. Videre fransk-spanske forsøk på å erobre Gibraltar var mislykkede. 5. februar 1782 erobret franske og spanske styrker Menorca som Spania beholdt etter krigen. De vestindiske øyer og gulfkysten. "Hovedartikkel: Marineoperasjoner i den amerikanske uavhengighetskrigen" Karibia opplevde mange hendelser og et antall øyer skiftet hender, særlig i de mindre antillene. Til slutt knuste en seier til Rodneys flåte over den franske admiral de Grasse i slaget ved Saintes i april 1782 håpet til Frankrike og Spania om å ta Jamaica og andre kolonier fra britene. 8. mai 1782 erobret grev Bernardo de Gálvez, den spanske guvernøren i Louisiana, den britiske marinebasen ved New Providence i Bahamas. Men med unntak av at franskmennene beholdt den lille øya Tobago, returnerte herredømmet over Karibia til "status quo ante bellum" i fredsavtalen i 1783. På gulfkysten tok Gálvez tre britiske utposter ved Mississippi i 1779: Manchac, Baton Rouge og Natchez. Gálvez erobret så Mobile i 1780 og fremtvang overgivelsen til den britiske utposten ved Pensacola i 1781. Hans handlinger førte til at Spania skaffet seg Øst og Vest-Florida i fredsavtalen i tillegg til å kontrollere munningen av Mississippi etter krigen, noe som ville vise seg å bli en alvorlig kilde til spenning mellom Spania og USA i årene som skulle komme. India og Nederland. Den fransk-britiske krigen ble ført i India i 1780 i form av den andre engelsk-mysoriske krig. De to viktigste stridspartene var Tippu Sultan, hersker av kongedømmet Mysore og en viktig fransk alliert, og den britiske styresmakten i Madras. Konflikten var blodig, men uten resultat og endte i 1784. Britenes slo til mot de forente Nederlandene for å forhindre nederlandsk innblanding i forbundet av bevæpnet nøytralitet, en deklarasjon fra flere europeiske makter som sa at de ville foreta nøytral handel under krigen. Storbritannia var ikke villig til å la Nederland åpent gi hjelp til de amerikanske opprørerne. Agitering av nederlandske radikale og en vennlig holdning mot USA fra den nederlandske styresmakten, begge påvirket av den amerikanske revolusjonen, oppmuntret også britene til å angripe i 1780. Den fjerde engelsk-nederlandske krig varte til 1784 og var katastrofal for den nederlandske økonomien. Sørfronten. "Hovedartikkel: Sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen" I de første tre årene av uavhengighetskrigen, forekom militærsammenstøtene primært i nord. Etter at franskmennene gikk inn i krigen, vendte britene sin oppmerksomhet mot de sørlige koloniene, hvor de håpet å ta tilbake kontrollen ved å rekruttere lojalister. Denne sørlige strategien hadde også den fordelen at den holdt Royal Navy nærmere Karibia, hvor britene trengte å beskytte sine områder mot Frankrike og Spania. Et ekspedisjonskorps fra Clintons armé i New York erobret Savannah i Georgia 29. desember 1778. Et forsøk av franskmennene og amerikanske styrker på å ta tilbake Savannah slo feil den 9. oktober 1779. Clinton beleiret så Charleston og tok byen 12. mai 1780. Med få tap hadde Clinton tatt det sørlige områdets største by og havn, og la grunnlaget for det som så ut som en sikker erobring av sør. Restene av den sørlige kontinentale arméen begynte å trekke seg tilbake til North Carolina, men ble forfulgt av oberst Banastre Tarleton, som beseiret dem ved Waxhaw den 29. mai. Med disse hendelsene kollapset den organiserte amerikanske militæraktiviteter i regionen, selv om krigen ble ført videre av partisaner som Francis Marion. Cornwallis tok over de britiske operasjonene, mens Horatio Gates ankom for å lede det amerikanske forsøket. 16. august led Gates et av de verste nederlagene i amerikansk militærhistorie i slaget ved Camden, og la grunnlaget for at Cornwallis kunne invadere North Carolina. Men situasjonen snudde raskt for Cornwallis. En ving av hans armé ble knust i slaget ved Kings Mountain den 7. oktober. Kings Mountain ble betydelig fordi det ikke var et slag mellom britiske rødjakker og kolonitropper. Det var et slag mellom lojalister og patrioter. Tarletons tropper ble etter dette beseiret i slaget ved Cowpens den 17. januar 1781 av den amerikanske generalen Daniel Morgan. General Nathanael Greene, Gates erstatter, fortsatte å trette ut britene i en rekke slag, hvert av dem en taktisk seier for britene, men de gav ingen strategisk fordel for seierherrene. Greene oppsummerte sin ankomst i et motto som skulle bli kjent: «Vi kjemper, blir slått, reiser oss og kjemper igjen.» Ute av stand til å fange eller ødelegge Greenes hær, beveget Cornwallis seg nordover til Virginia. General Washington sendte i mars 1781 General Lafayette for å forsvare Virginia. Den unge franskmannen hadde en trefning med Cornwallis og unngikk et avgjørende slag mens han samlet forsterkninger. «Gutten kan ikke flykte fra meg,» skal Cornwallis ha sagt. Men Cornwallis klarte ikke å sette Lafayette i en felle, derfor flyttet han sine styrker til Yorktown i Virginia i juli for å slutte seg til den britiske marine. Nord– og vestfronten. "Hovedartikkel: Vestfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen" Vest for Appalachene, og langs den kanadiske grensen, var den amerikanske uavhengighetskrigen en «indianerkrig». Britene og den kontinentale kongress ønsket begge indianere som allierte (eller ba dem om å forbli nøytrale), og mange indianersamfunn ble delt i spørsmålet om hvilken vei de skulle følge. Som irokeserføderasjonen, ble stammer som cherokeene og shawneene splittet i fraksjoner. Noen delawarere signerte den første indianeravtalen med USA, mens andre sluttet seg til britene. Britene hadde mangel på regulære tropper etter at Burgoyne overgav seg ved Saratoga i 1777. Derfor ble det gjort store anstrengelser på å rekruttere indianere. Britene forsynte sine innfødte allierte fra fort langs de store sjøer, og stammene gjennomførte raid i New York, Kentucky, Pennsylvania og andre steder. Som det ofte hadde vist seg i tidligere konflikter, resulterte krigføring mellom europeere og indianere i at begge sider angrep motparten der de var mest sårbare; i deres hjem og landsbyer. Felles angrep fra irokesere og lojalister i Wyoming Valley og Cherry Valley i 1778 fremprovoserte brent jords taktikk i Sullivan-ekspedisjonen, i det vestlige New York sommeren 1779. I denne grensekrigen var alle personer, menn, kvinner og barn, et potensielt mål. I Ohio Country og Illinois Country, forsøkte pioneren George Rogers Clark, fra Virginia, å nøytralisere britisk innflytelse blant Ohio-stammene ved å erobre utpostene Kaskaskia og Vincennes sommeren 1778. Da general Henry Hamilton, den britiske kommandanten i Detroit, tok tilbake Vincennes, returnerte Clark i en overraskende marsj i februar 1779 og tok Hamilton til fange. Men USA klarte ikke å skaffe seg en avgjørende seier i vest, selv da deres krigslykke øket i øst. Bunnpunktet ble nådd ved grensen i 1782, med Gnadenhütten-massakren, da militsmenn fra Pennsylvania som ikke klarte å fange fiendtlige krigere, henrettet nesten 100 kristne sivile delawarer, for det meste kvinner og barn. Senere samme år, i den siste betydelige trefningen i krigen, ble en avdeling kentuckiere kraftig beseiret av en overlegen styrke av britiske regulære og indianere. Yorktown og krigens slutt. a>, til å ta imot overgivelsen. De nordlige, sørlige og marine teatrene i krigen ble sluttet sammen i 1781 ved Yorktown i Virginia. Tidlig i september beseiret franske marinestyrker en britisk flåte i slaget ved Chesapeake og avskar Cornwallis' forsyninger og transport. Washington flyttet raskt sine tropper fra New York, og en samlet fransk-amerikansk styrke på 17 000 menn innledet beleiringen av Yorktown tidlig i oktober. Cornwallis' posisjon ble raskt uholdbar, og han overgav sin armé 19. oktober 1781. Overgivelsen ved Yorktown var imidlertid ikke slutten på krigen. Britene hadde fremdeles 30 000 menn i Nord-Amerika og okkuperte fremdeles New York, Charleston og Savannah. Begge sider fortsatte å planlegge kommende operasjoner og kampene fortsatte på den vestlige fronten, i sør og til sjøs. Men i London sank den politiske støtten for krigen som en stein etter Yorktown, noe som førte til at statsminister Frederick North gikk av kort tid etterpå. Underhuset stemte i april 1782 for å få slutt på krigen i Amerika. Innledende fredsartikler ble signert i Paris i november 1782, selv om den formelle avslutningen på krigen ikke skjedde før fredsavtalen i Paris ble signert den 3. september 1783 og USAs kongress ratifiserte avtalen 14. januar 1784. De siste britiske troppene forlot New York City den 25. november 1783. Storbritannia fremforhandlet Paris–avtalen uten å konsultere seg med hennes indianske allierte, og gav alt av indiansk territorium mellom Appalanchene og Mississippi til USA. Med stor motvilje bekreftet indianerne nølende disse avståelsene av land med USA i en rekke avtaler, men kampene ble fornyet langs grensene i de kommende årene, der den største konflikten var nordvestlige indianerkrig. Tap. Typisk amerikansk soldat fra uavhengighetskrigen Det totale antall døde i den amerikanske uavhengighetskrigen er ukjent. Som vanlig i krig på den tiden, krevde sykdom flere liv enn på slagmarken. Krigen fant sted under en massiv nordamerikansk kopperepidemi som antagelig drepte flere enn 130 000 mennesker. Historikeren Joseph Ellis foreslår at Washingtons avgjørelse om å inokulere sine tropper, kan ha vært kommandantens viktigste strategiske avgjørelse. Et anslag på 25 000 amerikanske revolusjonære døde under aktiv militærtjeneste. Rundt 8 000 av disse dødsfallene var i kamp mens resten var av sykdom, inkludert de 8 000 som døde som krigsfanger. Antallet revolusjonære som ble alvorlig såret eller lemlestet av krigen, har blitt anslått til å være mellom 8 500 og 25 000. Det totale antallet amerikanske rammede var derfor så høyt som 50 000. Rundt 171 000 sjømenn tjente britene under krigen. Rundt 25 til 50 % av dem ble presset til tjeneste. Rundt 1 240 ble drept i slag, mens 18 500 døde av sykdom. Den største dødsårsaken var skjørbuk, en sykdom på den tiden lett kunne forhindres ved å gi sjømennene sitronjus, et tiltak admiraliteten ikke utførte i det som historikeren Piers Mackesy karakteriserte som «administrativt apati». Rundt 42 000 britiske sjømenn deserterte i løpet av krigen. Rundt 1 200 tyskere ble drept i kampene og 6 354 døde som følge av sykdom eller ulykker. Rundt 16 000 av de gjenværende tyske troppene returnerte hjem, mens rundt 5 500 ble igjen i USA etter krigen av forskjellige grunner, mange ble etterhvert amerikanske statsborgere. Ingen sikker statistikk finnes over antallet døde og sårede blant mange andre grupper, som lojalister, britiske regulære, indianere, franskmenn, spanjoler og sivile. Historisk vurdering. Historikere har ofte forsøkt å forklare hvorfor Storbritannia tapte en krig som få på den tiden forventet de skulle tape. Storbritannia hadde en rekke militære fordeler ved krigens utbrudd; en totalt overlegen marine, et profesjonell armé etter datidens standard og langt større finansielle ressurser. Videre stod amerikanerne ofte overfor manglende militærforsyninger og hadde tradisjonelt mistro til sentralstyresmakten og stående arméer, som gjorde opprettholdelsen av en nasjonal militærstyrke ekstremt vanskelig. På den andre siden hadde britene betydelige militære ulemper. Avstand var et stort problem; de fleste troppene og forsyningene måtte sendes med skip 4 800 km over Atlanterhavet. Britene hadde logistiske problemer hver gang de opererte borte fra havnebyer, mens amerikanerne hadde lokale kilder av mannskap og mat, og var mer kjent med (og aklimatisert) territoriet. I tillegg betydde reisen over havet at britenes kommunikasjon alltid var to måneder forsinket, for innen de britiske generalene i Amerika fikk sine ordrer fra London, hadde den militære situasjonen endret seg fullstendig. Det å slå ned et opprør i Amerika førte også til andre problemer. Siden koloniene dekket et stort område og ikke hadde vært forent før krigen, var det ikke noe sentralt område som var strategisk viktig. I Europa betydde som oftest erobringen av en hovedstad at krigen var slutt. I Amerika fortsatte krigen med full styrke selv om britene tok byer som New York og Philadelphia. Videre betød størrelsen på koloniene at britene manglet mannskapsstyrken til å kontrollere dem med makt. Når et område hadde blitt okkupert, måtte styrker holdes der, ellers ville de revolusjonære ta tilbake kontrollen, og disse styrkene var derfor ikke tilgjengelig for offensive operasjoner. Britene hadde nok tropper til å beseire amerikanerne på slagmarken, men ikke nok til å samtidig okkupere koloniene. Denne mangelen på mannskap ble kritisk etter at Frankrike og Spania gikk inn i krigen, fordi britiske tropper måtte spres i flere felttog som tidligere hadde blitt konsentrert i Amerika. Britene hadde også den vanskelige oppgaven i å utkjempe krigen mens de samtidig beholdt støtten fra lojalistene. Lojalistisk støtte var viktig, siden målet for krigen var å beholde koloniene i det britiske imperiet, men dette førte til et antall militære begrensninger. Tidlig i krigen, tjente brødrene Howe som fredskommisærer samtidig som de ledet britene i krigen, en dobbelsidig rolle som kan ha begrenset deres effektivitet. I tillegg kunne britene ha rekruttert flere slaver og indianere i krigen, men dette ville ha fremmedgjort mange lojalister, selv mer enn de gjorde ved å kontroversielt leie inn tyske soldater. Behovet for å beholde lojalistenes støtte betydde også at britene ikke kunne bruke harde metoder med å slå ned opprør på samme måten som de gjorde i Irland og Skottland. Selv med disse begrensningene, ble mange potensielt nøytrale kolonister drevet inn i rekkene til de revolusjonære på grunn av krigen. Litteratur. Dette er noen av verkene om krigen generelt som ikke står ovenfor, bøker om spesifikke kampanjer, slag, enheter og individer kan finnes i de artiklene. Paul Gruda Koht. Paul Gruda Koht (født 7. desember 1913 i Bærum, død 26. mars 2002) var en norsk diplomat. Koht var sønn av Halvdan Koht og Karen Grude Koht. Leonid Korotkov. Leonid Viktorovitsj Korotkov (russisk: Леонид Викторович Коротков) (født 19. januar 1965 i Zavitinsk, Russland) er den russiske oblasten Amurs guvernør, noe han har vært siden 8. april 2001. Korotkov ble gjenvalgt 26. februar 2005. Han er gift, og har to sønner og en datter. Kilder. Korotkov, Leonid Norge, mitt Norge! (album). "Norge, mitt Norge – Norwegian Songs, vol. 1" er et musikkalbum utgitt av Njål Sparbo. Musikkalbumet ble utgitt 28. november 2005 og inneholder tradisjonsrike norske sanger som «Millom bakkar og berg», «Norge, mitt Norge» og «Ja, vi elsker dette landet». Roger Black. Roger Anthony Black (født 31. mars 1966 i Portsmouth) er en tidligere britisk friidrettsutøver. Han satte britisk rekord på 400 meter med tiden 44,37 i 1996. Han deltok også på det britiske laget som overrasket alle ved å ta gull på 4x400 meter stafett under VM 1991 i Tokyo. Blacks største prestasjon var utvilsomt sølvmedaljen på 400 meter under Sommer-OL 1996 i Atlanta, der han tok sølvmedaljen bak den suverene Michael Johnson. Robert Venturi. Robert Charles Venturi (født 25. juni 1925) er en amerikansk arkitekt med virke i Philadelphia som arbeidet under Eero Saarinen og Louis Kahn før han startet sitt eget firma sammen med John Rauch. Som fakultetsmedlem ved University of Pennsylvania, møtte Venturi sin fremtidige hustru, arkitekten og planleggeren Denise Scott Brown, som sluttet seg til firmaet i 1967. Etter at Rauch trakk seg ut av firmaet i 1989, fikk firmaet sin nåværende form og kalt Venturi, Scott Brown and Associates, Inc.. Venturi ble tildelt Pritzker-prisen i 1991. Venturi var en kontroversiell kritiker av det rent funksjonelle og sparsommelige i utformingen av moderne, «ortodoks» arkitektur og ble ansett som «kontrarevolusjonær». Han utga sitt manifest, "Complexity and Contradiction in Architecture", i 1966. Han ble uteksaminert summa cum laude fra Princeton University i 1947 tok M.F.A. (Master of Fine Arts) samme sted i 1950. Han er tillagt utsagnet «Less is a bore» som speiler Mies van der Rohes utsagn: «Less is more». Viktige arbeider. The Vanna Venturi House, tegnet for Venturis mor, ble regnet som et «mesterverk i moderne amerikansk arkitektur» av The United States Postal Service i mai 2005. Trond Olsen. Trond Olsen (født 5. februar 1984 i Lyngen i Troms) er en norsk fotballspiller, som spiller for Viking FK. Han kom til Rosenborg fra Glimt i 2009 hvor han spilte siden 2001, med unntak av halve 2006-sesongen da han var i Lillestrøm. Trond Olsen debuterte for Norges herrelandslag i fotball i en treningskamp mot Ukraina 19. november 2008. Olsen startet sin karriere i Karnes Idrettslag, der han debuterte på A-laget i 2. divisjon som 16-åring. Han spilte én og en halv sesong for moderklubben, før han tok overgang til Bodø/Glimt sommeren 2001. Olsen debuterte for Bodø/Glimt i 2001, samme år som han kom til klubben. De første sesongene spilte han imidlertid mest på junior- og andrelagene til Glimt. I 2004-sesongen fikk han mange kamper for klubben, men de fleste som innbytter. Foran 2005-sesongen stilte han som krav at han måtte bli fast inventar på førstelaget for at han skulle skrive ny kontrakt med Bodø/Glimt. Han fikk ingen lovnader fra trener Ola Haldorsen, og skrev derfor under for Lillestrøm som Bosman-spiller. Ironisk nok ble dette gjennombruddssesongen for Olsen og han var fast på laget i høstsesongen. Sesongen gikk imidlertid dårlig for Bodø/Glimt som rykket ned til 1. divisjon. Trond Olsen fikk aldri et gjennombrudd i Lillestrøm og fikk bare fire Tippeligakamper. I sommerpausen ble han kjøpt tilbake til Bodø/Glimt for 1 mill kroner. Han ble en umiddelbar hit da han kom tilbake til Glimt og scoret syv mål på 17 kamper. I 2007-sesongen fortsatte suksessen både for Trond Olsen og Bodø/Glimt. Klubben rykket opp gjennom kvalifisering mot Odd Grenland, hvor Trond Olsen scoret to av målene i 4-2-seieren sammenlagt. Tilbake i Tippeligaen feiet Glimt og Olsen alle tips til side og gjorde en knallsesong. Olsen var en av lagets viktigste spillere i å sikre fjedreplassen i Tippeligaen og han ble toppscorer i klubben med 10 mål og 13 målgivende pasninger. I november fikk han sin debut for i 1-0 tapet mot. 28. januar 2009 signerte Olsen en fireårskontrakt med Rosenborg. Bodø/Glimt solgte Olsen for en avtale med potensiell verdi av ca 10 millioner kroner, etter at han hadde vært aktuell for de engelske klubbene Fulham, Everton og Sheffield United. Olsens første sesong i Rosenborg endte også med hans første seriegull i karrieren. Etter 2-0-seieren over Molde 27. september var seriegullet klart. Trond Olsen scoret forøvrig 2-0 målet. 2010 ble et bra år for Olsen i RBK-drakten. Han spilte i totalt 24 av 30 ligakamper og kunne på slutten av sesongen innkassere et nytt seriegull etter å ha scoret fire seriemål. 2011-sesongen ble det imidlertid mindre spilletid i Rosenborg og i august 2011 valgte Trond Olsen å takke ja til spill i eliteserieklubben Viking. Debuten for Stavanger-klubben kom i cuptapet mot Brann 14. august. Oscar Dronjak. Oscar Dronjak (født 20. januar 1972) er født i Mölndal i Sverige. Han er grunnlegger, gitarist og bakgrunnsvokalist i det svenske power metal bandet Hammerfall. Kariæreopptaket. Hans første musikkopplevelse var som trekkspillspiller. Etter trekkspillet begynte han med trombone som han drev med i fire år. Så gikk han over til gitar som 14-åring. Kort tid etter at han begynte med gitar startet han bandet The Hippie Killers. Bandet skiftet navn til Striker, hvor de spilte heavy metal coversanger og han begynte å skrive sanger i samme sjanger. Han startet death metal bandet Desecrator, som senere ble hetende Ceremonial Oath, i 1989. Der ble han hovedsangskriver, vokalist og tidvis gitarist. De spilte inn konseptalbumet "The Book Of Truth", men han sluttet i bandet før plata ble gitt ut. Videre ut. HammerFall-idéen begynte å se dagens lys ved at Donjak og noen venner hadde begynt å spille inn den første heavy metal sangen Donjak hadde skrevet på fire år (Steel Meets Steel). Så brakk han armen mens han spilte fotball og da han kunne bruke armen ordentlig igjen ventet et nytt death metal "eventyr" i bandet Crystal Age. De startet med en gang med mini-turné i Polen og en sang på albumet "Metal Militia", et tribute-album til Metallica. Bandet spilte inn konseptalbumet "Far Beyond Devine Horizons" for det nederlandske plateselskapet Vic Records. Albumet skulle blitt gitt ut i april 1995 men ble utsatt til slutten av 1996 av ukjente grunner. Innen da var all interesse i bandet borte og det ble oppløst. HammerFall. Etter at Crystal Age ble oppløst hadde Donjak holdt liv i HammerFall så Heavy Metal kunne gjenoppstå. I mai 1996 startet Joacim Cans som vokalist i HammerFall og de begynte å spille inn plata "Glory to the Brave" i november. Og der begynner historien om Hammerfall. Nevermore (sang). Nevermore er en Queen-sang fra deres andre album, "Queen II". Navnet er sannsynlig inspirert fra et dikt skrevet av Edgar Allen Poe, kalt "The Raven". Borussia Mönchengladbach. Borussia Mönchengladbach, ofte bare kalt "Gladbach", er en tysk fotballklubb fra byen Mönchengladbach som ligger i delstaten Nordrhein-Westfalen. Klubbens historie startet med en uformell idrettsforening unge gutter fra bydelen Eicken startet i 1899. Klubben ble formelt stiftet 1. august 1900, og deltok samme år i Rheinisch-Westfälischen Spielverband, den lokale serien. Historie. Borussia Mönchengladbach ble stifet i 1900 og fikk tidlig landslagspillere på laget. «Borussia» er en latinisert form for Preussen, og er mye brukt for tyske klubben som kommer fra område som tidligere var en del av Kongeriket Preussen. Borussia Mönchengladbach hadde sin storhetstid på 1970 da de var noen av Europas beste klubblag. I den perioden vant de UEFA Cupen to ganger, Bundesliga fem ganger, DFB-cup en gang og kom til finalen i Champions League i 1977. Der tapte de mot Liverpool. Eksterne lenker. Mönchengladbach Kikki, Bettan & Lotta. "Kikki, Bettan & Lotta" var navnet på en trio i perioden 2001 til 2004 bestående av sangerinnene Kikki Danielsson, Elisabeth «Bettan» Andreassen og Lotta Engberg. Balutsjistan (Pakistan). Balutsjistan er en pakistansk provins som utgjør den østlige delen av den historiske regionen Balutsjistan. Provinsen utgjør 42% av Pakistans areal og har landets laveste befolkningstetthet. Provinsen grenser mot Arabiahavet i sør, de pakistanske provinsene Sind og Punjab i øst, de iranske- og afghanske delene av Balutsjistan i vest, og de pakistanske stammeområdene i nord. Balutsjistan har rike naturresurser i form av bla. olje og mineraler, men er den minst utviklede provisen i Pakistan. Inntektene har enten gått rett til utlandet, til Islamabad eller de lokale klanssjefene (Seidars), svært lite har vært til nytte for befolkningen i regionen. Siden britisk India ble delt og Pakistan uavhengig i 1947 har det vært flere bølger av opprør. Det siste startet for et par år siden med angrep på rørledninger, millitærforlegninger og store konstruksjonsprosjekter i regionen. Organisasjonen «Balochistan Liberation Army» (BLA) har tatt på seg ansvaret for flere av aksjonene, men det er uklart hvor mye som den reelt er ansvarlig for. Grytting. Grytting er ei bygd i Hadsel kommune i Nordland fylke med ca 125 fastboende innbyggere. Grytting har en barnehage og ett hjemmebakeri. Det er et aktivt skimiljø, og det fins en 3,5 kilometer lang lysløype der og hoppbakker (stor- og mininova). Det er funnet tufter fra vikingtiden (ca rundt år 1000) etter en høvdinggård, og rundt er det gravhauger. Grytting ligger på Langøya, mellom Sortland (16 km) og Stokmarknes (12 km). Det er kort vei til Stokmarknes lufthavn (ca. 6 km). Grytting er også navnet på et fraflyttet sted på vestsiden av Eidsfjorden. Stedet tilhørte tidligere Hadsel kommune, men har siden 1963 vært en del av Sortland kommune. Tyrefekting. Tyrefekting er en gladiatorpreget "kamp" mellom en tyr og mennesker. Kampen foregår på en lukket arena ("plaza de toros"), med publikum kringsatt på en tribune. Kampformen oppsto trolig i romertiden eller tidligere. Historie og utbredelse. Det er antatt at tyrefekting har sin opprinnelse fra tilbedelser og ofring av kveg. Det sies at kampformen ble introdusert på den iberiske halvøy av den romerske keiseren Claudius (keiser fra 41 til 53 e.Kr.), som en erstatning da han i en kort periode bannlyste gladiatorkamper, men en slik påstand savner forankring i samtidig kildemateriell. Tyrefekting har opp gjennom århundrene vært bannlyst mange ganger og flere steder, men sportsformen har som regel dukket opp igjen. I så måte bannlyste pave Pius V alle slåsskamper mellom dyr og mennesker i november 1567, angivelig fordi «slik aktivitet kunne være til fare for sjelen.» Forbudet ble opphevet av hans etterkommer åtte år senere. Fra Spania spredte tyrefektingen seg til Portugal, Frankrike og de latinamerikanske landene i Amerika. I noen land er tyrefektig både en populær sport og en kulturell tradisjon, men i de fleste industrialiserte land blir kampformen regnet som en blodsport og er forbudt. Motstanden mot tyrefekting er også økende i land der dette fortsatt er tillatt. For eksempel ble det forbudt med tyrefekting i Barcelona i 2008. Tyrefekting praktiseres i dag blant annet i de europeiske landene Spania, Portugal og Frankrike og i en del latinamerikanske land, som Mexico, Colombia, Peru, Venezuela og Ecuador. Tyren og kampen. Tyrer er hannkveg som er ukastrert, i motsetning til okser som er kastrater. Tyrer er derfor mer virile og aggressive, og naturlig nok også farligere. Kveget som benyttes har framoverrettede, lange horn som minner om uroksens. Kveg av rasen spansk kampkveg (også kjent som "bravokveg", "toro bravo", "ganado bravo", "toro de lidia", "toro lidiado", og "touro de lide") er mest populært. I Frankrike bruker man også rasen camarguekveg. Kampen mot tyren bærer preg av rituelle handlinger og mønstre. Den ender som regel med at tyren dør, men det er også mange eksempler på at tyrefektere har blitt enten lemlestet for livet eller drept. Sverdet stikkes ideelt sett direkte i hjertet på dyret, som så dør. Om så ikke skjer, blir tyren tirret til å bevege seg mot venstre og høyre slik at sverdet ved hjelp av oksens bevegelser skjærer opp lunger, hjerte og andre indre organer, til dyret dør av skadene. Alternativt må matadoren rette et nytt støt mot hjertet med et nytt sverd. Tyrefektere og tyrefekting i Spania. Det er flere former for tyrefekting, men den spanske stilen er den som er vanligst i dag. Forestillingen kalles for "corrida de toros". Der er det tre tyrefektere ("toreros" eller "matadores") som skal kjempe mot seks tyrer. Hver tyrefekter har seks assistenter: To ridende "picadores", med hver sin "vara" (lanse), der bare noen centimeter av spissen er fri, tre "banderilleros" som hver har to "banderillas", små staver med mothaker i metall, og en sverdassistent, "mozo de espada". Det finnes i dag 250-300 aktive matadorer i Spania. Med få unntak har nesten alle vært menn gjennom tidene. Én kjent, tidligere, kvinnelig tyrefekter er Cristina Sánchez fra Madrid, som utmerket seg både ved sin dyktighet som tyrefekter og fordi hun var kvinne. I en kort periode drev hun også med okseridning i Ecuador og Mexico. Hun la opp i 1999, etter å ha konkurrert mot 316 tyrer og ha vært aktiv i Spania gjennom seks år. Tyrefekting har tradisjonelt vært en mannsdominert sport. Forbud. I november 1567 utstedte Pius V en pavelig bulle med tittelen "De Salute Gregis", hvor tyrefekting og annen sport som innebar dyrekamp ble forbudt. Forbudet ble forkastet åtte år senere av Gregor XIII, på oppmodning fra Filip II av Spania. I 1776 ble tyrefekting introdusert i Uruguay av den spanske kolonimakten, men ble avskaffet av lokal lovgivning i februar 1912. Tyrefekting ble også introdusert i Argentina av Spania, men etter Argentinas uavhengighet sank sporten drastisk i popularitet, og i 1899 ble den forbudt gjennom lov 2786. Tyrefekting ble også innført i Cuba etter kolonitiden, men ble raskt forbudt etter landets uavhengighet i 1901. I løpet av det 18. og 19. århundre ble tyrefekting flere ganger forbudt i Spania, men ble alle gangene gjeninnført av senere regjeringer. Den 13. mai 1991 ble Kanariøyene den første regionen i Spania som forbød tyrefektning, da de forbød dette og andre former for dyremishandling, med unntak av hanekamp. Den 18. desember 2009 vedtok Catalonias parlament, i en av Spanias 17 autonome regioner, forberedelsen til et lovforbud mot tyrefekting etter at en kampanje hadde samlet inn 180 000 underskrifter. 67 representanter stemte for forbudet, 59 mot, mens 5 avstod fra å stemme. Den 28. juli 2010 vedtok parlamentet lovforbudet med 68 stemmer for, 55 mot, og 9 blanke stemmer. Lovforbudet trådte i kraft i januar 2012, og gjør Catalonia til den første regionen på det spanske fastlandet som forbyr tyrefekting. Forbudet vil bare ramme regionens siste gjenværende ring for tyrefekting, "Plaza de toros Monumental de Barcelona". I resten av Spania har nasjonale lover avskaffet de fleste former for blodsport, med unntak av tyrefekting. I 2004 avholdt bystyret i Barcelona en symbolsk avstemning mot tyrefekting, men tyrefektingen i byen fortsatte inntil lovvedtaket i Catalonias parlament i 2010. Flere andre spanske byer har gjennomført lignende symbolske avstemninger, uten at det har medført opphør av blodsporten. Onsdag 6. oktober 2010 fastslo den spanske nasjonalforsamlingen at tyrefekting ikke skulle erklæres som en del av den spanske kulturarven. Vedtaket ble ansett som et nederlag for tilhengerne av tyrefekting. Ogre Battle. Orge Battle er den første sangen på den sorte siden av Queen II og også den første på albumet som er komponert av Freddie Mercury. Som tittelen sier, forteller den en historie om en kamp (battle) mellom mennesker og troll (ogre), og den inkluderer en gitarsolo av Brian May kombinert med stemmen til Roger Taylor for å simulere en kamp. Sangen ble komponert av Freddie Mercury i Queens tidligere dager, det er sagt han komponerte den for gitar og brukte å spille den i raskt tempo. Uansett lot han Brian May traktere gitaren på plata og i ettertid. Orge battle har vært en del av Queen's live-show siden 1972, faktisk før deres første album. Den den var opprinnelig skrevet for deres andre prosjekt (QueenII); dette fordi de ville spille den inn skikkelig istedet for å gjøre det i hastverk (de måtte i såfall da gjøre det mellom alle de andre innspillingene til sangene de spilte inn under første albumet). En annen sang de hadde spart til andre albumet er "White Queen (As it Began) som er skrevet av Brian May under hans tid som student. Orge battle er en avansert og kompleks sang. Freddie Mercury krevde av produsent Thomas Baker at den skulle inneholde mange progressive effekter. Effektene var bl.a skarptrommer spilt baklengs, roping, forvrengte gongtrommer (gong-gong) og at slutten på platen er den samme som begynnelsen – spilt baklengs. Europa Universalis II. "Europa Universalis II" (forkortet "EU2") er et historisk strategispill utviklet av svenske Paradox Entertainment (nå Paradox Interactive), utgitt til PC vinteren 2001. "EU2" er oppfølgeren til det populære spillet "Europa Universalis". De store forandringene uteble i oppfølgeren, men muligheten for å kunne spille ethvert land i spillet vakte stor entusiasme blant tilhengerne. Spillet strekker seg over tidsperioden 1419 til 1820, men man starter ved forskjellige tidspunkter. Oppbygning. Spillet tar for seg verdenshistorien mellom 1419 og 1820. Spilleren velger en nasjon, og skal følge denne nasjonen gjennom krig og fred, og fremme dens interesser gjennom handel og diplomati. Man har full frihet til å inngå allianser og skape fiender, men i de innebygde scenarioene dukker det opp historiske hendelser, hvor spilleren må ta et valg som får konsekvenser. Endelig seier eller tap avgjøres ut ifra seierspoeng. Disse deles ut når man gjør forskjellige aksjoner som teller positivt, for eksempel utforskning, kolonisering, vellykkede kriger, store inntekter, og man kan også få en god del seierspoeng fra tilfeldige hendelser eller oppdrag man velger å utføre (f.eks. "Beseir Portugal"). Om man ikke klarer å utføre et oppdrag man har satt opp, får man på den annen side minuspoeng i seierspoeng, hvilket også kan skje om du tabber deg i andre sammenhenger. Navnet Europa Universalis kommer av at spillets hovedfokus spiller seg ut fra Europa, men det er mulig å spille historisk korrekte nasjoner fra hele verden. Spillet har mulighet for flerspill, via Internett og over nettverk. Stabilitet. En viktig del av spillet er stabilitet, som representeres av en verdi mellom -3 og 3, og som gjenspeiler nasjonens ro og nettopp stabilitet. Stabiliteten har innflytelse på de fleste områder av spillet, og det er absolutt best å holde stabiliteten på minst 2 så mye som mulig. Inntekter, hærens moral, opprørssannsynlighet og tilskudd av nye enheter og diplomatiske/finansielle muligheter er bare noen av tingene som bedres av å ha høy stabilitet. Å øke stabiliteten er lettere om man har en liten og/eller konservativ stat enn motsatt tilfelle. En liberal kjempestat, vil slite i årevis med å øke en lav stabilitet, og vil også få erfare dens ulemper i større grad, mens en konservativ en-provins-stat vil øke stabiliteten på bare noen måneder. Badboy-faktoren. Badboy-faktoren reduseres litt etter litt over tid, og kan også reduseres kraftig ved å løslate nasjoner ved å gi dem begrenset selvstendighet fra territorium du kontrollerer. De vil likevel fortsatt fungere som en vasall, og du vil få halvparten av deres inntekt. Både vasall og herrefolk kan riktignok når som helst kansellere vassalisasjonen (på bekostning av stort nedfall i stabilitet, riktignok), så du er langt ifra garantert denne inntekten over lengre tid, om det diplomatiske forholdet mellom deg og vasallen er dårlig. Scenarioredigerer. Med spillet følger det med et redigeringsprogram som gjør det mulig for spilleren å forandre på visse egenskaper i spillet, samt konstruere egne scenarioer. Slike hjemmelagde scenarioer og oppdateringer kan finnes forskjellige steder på Internett. En av de mest populære oppdateringene er AGCEEP – Alternative Grand Campaign - Event Exchange Project. Lenker til dette finnes under. Fortsettelsesmuligheter. Spillet slutter i 1820, og du gis da en melding om at spillet er over, og hvorvidt du vant eller ikke. Man må likevel ikke avslutte her, siden tredjeparti-software er laget for å fortsette spillet. Enten kan man kjøre et program som fjerner tidsfristen i det hele tatt, slik at man kan fortsette så lenge man vil (teknologi og slikt vil likevel ha et makspunkt, så til slutt vil alle ha maksimal teknologi). En annen mulighet, er et konverteringsprogram, som gjør om kampanjen til en kampanje for det liknende spillet som fortsetter 16 år senere tidsmessig og varer helt til opptakten til annen verdenskrig. Fra Victoria kan man igjen konvertere til Hearts of Iron II. Det er også mulig å starte allerede i spillet Crusader Kings, som tar for seg middelalderen, og konvertere til Europa Universalis II derfra. Europa Universalis III. I et intervju med Gamespot avslørte Paradox at Europa Universalis III er under utvikling. Spillet vil starte kort etter Konstantinopels fall, i 1453. I den etterfølgende tiden må spilleren lede nasjonen sin til å bli mektig og stor, og det hele avsluttes etter revolusjonene i Frankrike og Amerika. Totalt kommer spillet med over 250 historiske nasjoner. Slippdato for EU III er satt til over nyttår 2007. Heller ikke denne gangen kommer de ekstremt store forandringene, men det loves en forbedret spilleopplevelse, og flere muligheter for spill i fredstid. Dessuten ryktes det om at grafikken skal ta et steg nærmere virkelighetsperspektivet. Cosa nostra. Cosa nostra, som bokstavelig oversatt til norsk betyr «vår sak» er et begrep som henviser til den italiensk-amerikanske mafiaen, eventuelt dens opphav i Italia. I USA er det en allianse av kriminelle med utbredelse over hele landet, som er forent gjennom familiære og konspiratoriske bånd som er innrettet mot kriminell aktivitet og å beskytte dets medlemmer. Cosa nostra er også kjent som mafiaen, dette er imidlertid et begrep som anvendes for å beskrive andre grupper av organisert kriminalitet. Sicilia. Den sicilianske mafiaen ble dannet på midten av 1800-tallet i et forsøk på å forene sicilianske bønder mot deres fiender. En "mafioso" anser seg selv som «en mann av ære». Selve organisasjonen er dog kjent som Cosa nostra -- vår sak. På 1950-tallet opplevde Sicilia en betydelig bygge-boom. Den sicilianske mafiaen utnyttet denne situasjonen og tok kontroll over byggeindustrien og tjente millioner av dollar. I dag har den sicilianske mafia utviklet seg til internasjonal gruppe av organisert kriminalitet. Enkelte eksperter anslår at den sicilianske mafiaen er den nest største italienske organisasjonen etter selskapet Fiat. Den sicilianske mafiaen har spesialisert seg i omsetning av heroin, politisk korrupsjon og omsetning av militære våpen, og er den sterkeste og mest aktive italienske organiserte kriminelle gruppe i USA med anslått mer enn 2500 medlemmer tilknyttet der. Den sicilianske mafiaen er også kjent for å være forbundet med væpnede ran, bedragerier, forfalskning og annen kriminell aktivitet. Den sicilianske mafiaen er beryktet for sine aggressive anslag mot medlemmer av den italienske påtalemyndigheten. Dette ble kjent som Capaci-massakren. Mindre enn to måneder senere, 19. juli 1992, slo mafiaen an mot Falcones etterfølger, dommer Paolo Borsellino i Palermo, Sicilia. Borsellino hadde nettopp blitt utnevnt til å etterfølge Falcone. Borsellino og fem livvakter ble drept utenfor leiligheten til Borsellinos mor i det en bil fylt med eksplosiver ble detonert ved hjelp av en fjernkontroll da dommeren var i ferd med å gå inn døren til morens leilighet. Camorra eller napolitansk mafia. Selve ordet Camorra er sannsynligvis en sammentrekning av «capo» (sjef) og det napolitanske ordet for gate, «morra». Camorraen begynte å figurere på midten av 1800-tallet i Napoli i Italia. Den har ulik opprinnelse, blant annet som en alternativ samfunnsmakt blant de fattigste av Napolis befolkning som etter hvert utviklet seg til «klaner» i byene og fortsatte å vokse i styrke. Camorraen tjente sin formue på rekonstruksjon etter et kraftig jordskjelv i Campania-regionen i 1980. Camorraen regnes som den største gruppen innen italiensk organisert kriminalitet med over 100 klaner og ca 7000 medlemmer. Camorraen spesialiserer seg innen sigarettsmugling og mottar betaling fra andre kriminelle grupper for all sigarettsmuglingstrafikk gjennom Italia. På 1970-tallet overbeviste den sicilianske mafia Camorraen til å omforme sigarettsmuglingsrutene til narkotikasmuglingsruter med den sicilianske mafiaens assistanse, men ikke alle Camorra-ledere var enig. På grunn av dette oppstod Camorra-krigen mellom to grupper og nesten 400 menn ble drept. De som var imot narkotikatrafikk tapte krigen. Det er trolig at nesten 200 tilknyttet Camorra er bosatt i USA. Mange kom til USA under Camorrakrigen. Camorra utfører hvitvasking av penger, utpressing, smugling av asylsøkere, ran, kidnapping, politisk korrupsjon og pengeforfalskning. 'Ndrangheta eller kalabrisk mafia. Ordet «'Ndrangheta» er av gresk opprinnelse, og har ikke en presis oversettelse, kanskje betyr det heltemot eller lojalitet. 'Ndrangheta består av 160 celler og ca 6 000 medlemmer og spesialiserer seg innen kidnapping og politisk korrupsjon. 'Ndrangheta-celler er løst forbundne familiegrupper basert på blodsbånd og giftemål. 'Ndranghetas tilstedeværelse i USA er estimert til mellom 100 og 200 medlemmer og forretningspartnere. Flertallet av disse er i New York og Florida. 'Ndrangheta er også kjent for å delta i kokain- og heroinsmugling, drap, bombing, forfalskning, gambling, svindel, tyveri, arbeidssvindel, lånehai-virksomhet osv. Sacra Corona Unita eller "Den hellige forenede krone". Politimyndighetene ble klar over Sacra Corona Unita mot slutten av 1980-tallet. Det startet som en fengselsgjeng, og etter hvert som medlemmene ble løslatt bosatte de seg i Puglia-regionen hvor de fortsatte sin vekst og knyttet forbindelser med andre mafia-grupperinger. Sacra Corona Unita har sitt hovedkvarter i provinsen Brindisi, som ligger i den sørøstre delen av Puglia. Sacra Corona Unita består av ca. 50 klaner med ca. 2000 medlemmer og spesialiserer seg innen smugling av sigaretter, narkotika, våpen og mennesker. Sacra Corona Unita tar betaling fra andre kriminelle grupper for landrettigheter på den sørøstlige kysten av Italia. Dette territoriet er en naturlig innfallsport for smugling til og fra tidligere kommunistland som Kroatia, Jugoslavia og Albania. Veldig få Sacra Corona Unita-medlemmer har blitt identifisert i USA, likevel er det noen forbindelser til individer i Illinois, Florida og muligens New York. Sacra Corona Unita er også involvert i hvitvasking av penger, utpressing og politisk korrupsjon. USA. Cosa nostra i USA er mest aktiv i storbyområdet New York, Philadelphia, New England, Detroit og Chicago, men har også medlemmer i andre større amerikanske byer, og deltar også i internasjonale kriminelle aktiviteter. Cosa nostra, ofte forkortet LCN av FBI-agenter, består av forskjellige «familier» eller grupper som generelt er organisert geografisk og i betydelig omfang engasjert i «racketeering»-virksomhet (utpressing, beskyttelsespenger, illegale lotterier o.l.). Selv om La Cosa nostra har sine røtter i italiensk organisert kriminalitet, har den amerikanske avlegger vært en separat organisasjon i mange år. For tiden samarbeider Cosa nostra med forskjellige IOC-grupper innen diverse kriminelle aktiviteter med hovedbase i Italia. Cosa nostra er innen organisert kriminalitet den største enkelt-trusselen mot det amerikanske samfunnet. Giuseppe Esposito var det første kjente sicilianske mafia-medlem som emigrerte til USA. Han og seks andre sicilianere flyktet til New York etter å ha myrdet elleve velstående landeiere og to høytstående embedsmenn for en siciliansk provins. Han ble arrestert i New Orleans i 1881 og utlevert til Italia. New Orleans var også åstedet for den første mafiahendelsen i USA som pådro seg både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. 15. oktober 1890 ble New Orleans' politi-inspektør David Hennessey myrdet. Hundrevis av sicilianere ble arrestert, og nitten ble omsider dømt for mord. En ble så frikjent og med det begynte rykter å spre seg om bestikkelser og truede vitner. De forbannede innbyggerne i New Orleans organiserte en lynsjing av mafiaen, og klarte å drepe elleve av de nitten tiltalte. To ble hengt, ni av dem ble skutt og de resterende åtte klarte å rømme. Den amerikanske mafiaen har gått igjennom mange forandringer. Fra den Svarte Hånd-terrorgruppen fra 1900-tallet og Five Points-gjengen fra 1910- og 20-årene i New York, til Al Capones Union på 1920-tallet i Chicago. Woburn (Massachusetts). First Congregational Church i Woburn Woburn er en by i Middlesex County i Massachusetts. I år 2000 hadde byen 37 258 innbyggere. Woburn er fødestedet til både kornettisten Herbert Lincoln Clarke og den angloamerikanske vitenskapsmannen Benjamin Thompson, også kjent som Grev Rumford, som bidro sterkt til termodynamikkens spede begynnelse. Sonatesatsform. Sonatesatsformen er en betegnelse på en fiksert musikalsk formel som ble utviklet under wienerklassisismen i andre halvdel av 1700-tallet og var spesielt enerådende hos Joseph Haydn. Formen viste seg å være svært anvendelig som utgangspunkt for komposisjon, og kunne brukes både i store og i mindre sammenhenger, fra solo- og kammersonaten til symfonien og konserten. Prinsippet finnes også i moderne populærmusikk. Eksposisjon. Sonatesatsformens grunnskjema er A(A)BA. A-delen repeteres vanligvis to ganger og kalles eksposisjon. Mot slutten av eksposisjonen kan komponisten legge til et epilogtema i dominant. Eksposisjonen avsluttes dermed i dominanttonearten, og gjentas. Gjennomføringsdel. I gjennomføringsdelen, eller B-delen, leker komponisten med toneartene, går gjennom en rekke modulasjoner før gjennomføringen avsluttes, og stykket føres over i reprisen. Denne delen svarer ofte til det som man ofte kaller «stikket» innen jazzmusikk, eller «bridge» (bru)i populærmusikken. «Bridgen» og «stikket» har som oppgave å skape en konstrast i låta. Det er ofte det 3. verset innen popmusikk som er bridgen i låta. Rekapitulasjon/reprise. Reprisen utvikler seg etter samme prinsipp som eksposisjonen, med unntak av at alle temaer her presenteres i tonika eller grunntonearten. Deretter avsluttes satsen. Hvis satsens hovedtoneart er moll, blir sidetemaet ofte plassert i parallelltonearten, og i reprisen gjerne i varianttonearten. Historie. Formprinsippet utviklet seg gradvis opp gjennom barokken, og tok utgangspunkt i dansesatsens A-B-A-mønster. B-delen skilte seg vanligvis ut ved å befinne seg i et noe annet landskap enn A-delen. Formen ble perfeksjonert av Haydn, og skulle komme til å bli malen for formdiskusjon innenfor kunstmusikken de følgende 200 årene. Beethovens symfonier tar et gradvis oppgjør med denne strenge formgivningen. Tony Benn. Tony Benn rett før en demonstrasjon mot Irak-krigen i mars 2005 Anthony Neil Wedgwood Benn (født 3. april 1925), kjent som Tony Benn, er en kjent politiker fra det britiske arbeiderpartiet. Han tilhørte først den moderate fløyen i partiet, men beveget seg på 70-tallet klart til venstre. Han er sønn av William Wedgwood Benn, som var parlamentsmedlem for de liberale, men som senere gikk over til Labour og etterhvert endte overhuset (House of Lords). Begge hans bestefedre, John Williams Benn og Daniel Holmes var også parlamentsmedlemmer for de liberale. I 1950 ble Tony Benn valgt som parlamentsmedlem for Bristol South-East, kun 25 år gammel. Benn måtte kjempe for sin politiske karrierre da hans far, som hadde arvet et adelskap fra sin eldre bror, døde i 1960. Som adelig kunne ikke Tony Benn lengre sitte i underhuset og han kjempet derfor for retten til å frasi seg det påtvungne adelskapet. På tross av at han var diskvalifisert ble han gjenvalgt i suppleringsvalget samme år, men en domstol, som fastslo at velgerne var klare over at han ikke var kvalifisert, ga parlamentsplassen til hans konservative rival, Malcolm St. Clair. Benn fortsatte imidlertid sin kampanje og til slutt innså den konservative regjeringen at man måtte få til en lovendring, og den 23. juli 1963 ble den såkalte Peerage Act vedtatt, som anerkjente retten til å frasi seg et adelskap. Tony Benn var den første som benyttet seg av denne retten, mindre en en halv time etter at loven var vedtatt. På 60-tallet deltok han flere av Harold Wilsons regjeringer, blant annet som teknologiminister, på 70-tallet var han først industriminister, senere energiminister. Benn hadde fram til nå tilhørt den mer moderate, sentrumsorienterte delen av partiet, men på slutten av 70-tallet var han nært knyttet til partiets venstrefløy. I 1981 stilte Benn til valg som nestleder mot høyresidens kandidat, Denis Healey, på tross av at partiets nye leder, Michael Foot forsøkte å overtale ham til å la være, for å unngå splittelse av partiet. Benn insisterte imidlertid på at det dreide seg om politikk, ikke om personer. Benn tapte valget med liten margin. På tross av at Benn tapte kampen om å bli en del av partiets ledelse, ble han likevel en dominerende person i de neste årene. Venstresida fikk blant annet gjennom forslag om mer sosialisering, fornyet makt til fagbevegelsen og ensidig atomnedrustning. Kampen toppet seg i de to årene mellom 1979 og 1981. I tillegg til de rent susbstantive målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreiningen forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet og dannet og det kortvarige sosialdemokratiske partiet, som senere gikk sammen med det liberale partiet og dannet liberaldemokratene. Benn tapte plassen i det, for Labour katastrofale valgnederlaget i 1983, men han vant et suppleringsvalg for en annen valgkrets året etter. I 1988 gjorde han et forsøk på å bli valgt til partileder, men tapte valget. I den første gulfkrigen var han aktiv i antikrigsbevegelsen og han besøkte Bagdad for å forsøke å overtale Saddam Hussein til å frigi gisler som var fanget av irakerne. I 2001 trakk han seg fra underhuset for å “bruke mer tid på politikk”. Han ble igjen sentral i antikrigsbevegelsen i den nye Irak-krigen og i februar 2003 dro han igjen til Bagdad for å møte (og intervjue) Saddam Hussein, et intervju som ble vist på britisk fjernsyn. I en demonstrasjon I London talte han foran mer enn en million mennesker. Tony Benn har flittig skrevet dagbøker, hvorav flere er publisert. Peerage Act. Peerage Act er en britisk lov, som gir folk mulighet til å frasi seg et adelskap, noe som er nødvendig dersom man skal sitte som parlamentsmedlem i underhuset. Loven ble vedtatt 23. juli 1963 etter press fra Labour-politikeren Tony Benn. Sind (Pakistan). Sind (eller Sindh) er en av Pakistans fire provinser. Den ligger sør-øst i landet og grenser mot India i øst, det arabiske havet i sør, de pakistanske regionene Balutsjistan og Punjab i vest og nord. Gjennom provinsen flyter den store elva Indus med den fruktbare og historiske "Indusdalen". Øst for Indusdalen ligger ørkenen Thar som strekker seg inn i India. Georgij Boos. Georgij Valentinovitsj Boos (russisk: Георгий Валентинович Боос) (født 22. januar 1963 i Moskva i Russland) var den russiske oblasten Kaliningrads guvernør, noe han har vært siden 28. september 2005. Han er gift og har fire døtre. Kilder. Boos, Georgij Nils Christian Stenseth. Nils Christian Stenseth (født 29. juli 1949 i Fredrikstad) er en norsk biolog. Han er professor ved Universitetet i Oslo, og leder for universitetets Senter for fremragende forskning «Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis». Stenseth har levert internasjonalt anerkjente bidrag på flere områder av biologien, ikke minst har han vært med å klarlegge hvordan og hvorfor dyrebestander svinger over tid. Blant flere andre ting har han også forsket på gaupas kår i Canada og på sammenhengen mellom klimavariasjoner og genetiske forskjeller innen en dyreart. I de senere år har Stenseth undersøkt forholdet mellom klimaendring og forekomst av pestbakterien Yersinia pestis. Han og hans kolleger har blant annet funnet at én grads temperaturøkning om våren kan øke antallet pestbakterier hos ørkenrotter med opp til femti prosent. Dermed kan også risikoen øke for at mennesker smittes. Stenseth er Norges eneste nåværende medlem av det franske vitenskapsakademiet, Académie des sciences. Han er også medlem av Academia Europaea, Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han er dessuten Albert Einstein-professor ved det kinesiske vitenskapsakademiet. Stenseth er redaksjonsmedlem i fremtredende vitenskapelige journaler, og har en lang rekke vitenskapelige publikasjoner, mange i de aller mest anerkjente internasjonale tidsskrifter. I 1996 mottok han Universitetet i Oslos forskningspris, i 2012 Norges forskningsråds formidlingspris og i 2000 Norges Forskningsråds pris for fremragende forskning. Norsk Biologforening tildelte han Bonneviepriseni 2010. Han er æresdoktor ved Universitetet i Antwerpen. Stenseth er innehaver av Nansenmedaljen for fremragende forskning. I desember 2011 ble han tildelt Æreslegionen. Stenseth er gift og har en datter. Denis Winston Healey, Baron Healey. Denis Winston Healey, Baron Healey Denis Healey (født i 30. august 1917 i Kent) er en britisk Labour-politiker og av mange omtalt som «den beste statsministeren vi aldri hadde». I 1952 ble han valgt inn i underhuset og plasserte seg raskt i den moderate fløyen av partiet. I 1964 ble han forsvarsminister i Harold Wilsons første regjering (1964–70). I mars 1974 ble han finansminister, i en periode da Storbritannia og store deler av den vestlige verden rammet av økonomiske nedgangstider. En kombinasjon av økt arbeidsledighet og inflasjon vanskeliggjorde ethvert forsøk på en ekspansiv økonomisk politikk. Ikke bare venstresidens sosialistiske økonomiske strategi, men også den keynesianske, ble i praksis forkastet. Et lån fra det internasjonale pengefondet (IMF) gjorde det enda klarere at regjeringen var i ferd med å forlate selv den mest utvannede form for sosialisme. Lånepakken innebar at regjeringen måtte foreta omfattende kutt i offentlig sektor, og den ble utsatt for kritikk langt inn i partiets høyreside. På mange måter innebar IMF-lånet dødsstøtet for høyresidens keynesianske økonomiske strategi og det bidro til å marginalisere og diskreditere partiets høyreside og til å styrke venstresiden. I 1980 tapte Healey kampen om å bli partiets nye leder, og den mer venstreorienterte Michael Foot ble valgt til å etterfølge James Callaghan. Han ble imidlertid valgt til nestleder etter en kamp med små marginer mot Tony Benn, som representerte det såkalte «harde venstre». Utover 80-tallet var Healey utenrikspolitisk talsmann for Labour i underhuset. I 1992 forlot han underhuset og ble adlet. Han støttet valget av Tony Blair som ny partileder etter John Smiths plutselige død i 1994. Senere ble han imidlertid blitt mer kritisk til Blair. Healey medlem av Det kongelige råd. I 1979 ble han tildelt Order of the Companions of Honour. Han er også medlem av Order of the British Empire. Punjab (Pakistan). Punjab (urdu: پنجاب; "Panjab") er en av fire pakistanske regioner og en del av området Punjab som deles mellom India og Pakistan. Punjab er Pakistans mest befolkningsrike provins. Etymologi. Navnet "Punjab" betyr "land av fem elver" eller "de fem elvers land". "Punj" betyr fem og "aab" betyr vann. Ordet er en kombinasjon av de persiske ordene panj (پنج) og āb (آب). Navnet henspeiler på elvene Beas, Jhelum, Chenab, Ravi og Sutlej. Idag er det kun Jhelum, Chenab og Ravi som renner gjennom den pakistanske Punjab. Distrikter. Punjab er inndelt i 35 distrikter. Byer. De fem største byene i Punjab (i synkende rekkefølge) er følgende. Norsk-pakistanere fra Punjab. En stor del av norsk-pakistanere i Norge har røtter fra Punjab, og spesielt tesilet Kharian i distriktet Gujrat. Kharian kalles "Little Norway" på folkemunne, siden minst en mannlig slektning i hver tredje familie arbeider eller er bosatt i Norge. Kongen under fjellet. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Kongen under fjellet en tittel på den dvergen som regjerte riket i fjellet Erebor eller Ensomfjellet. Kongen under fjellet var ikke bare konge av Erebor, men også den rettmessige kongen av Durins folk. I boka "Hobbiten" er dragen Smaug ansett som den eneste "kongen" av Ensomfjellet, mens det faktisk var Thorin Eikenskjold som var den rettmessige kongen under fjellet i rett linje fra sin far, og farfar. Skarpnes-utvalget. Utvalgets medlemmer Berit Reisel og Bjarte Bruland ble oppnevnt etter forslag fra de mosaiske trossamfunn i Norge. Utvalgets medlem Anne Hals ba seg fritatt fra vervet, og departementet godkjente 11. juni 1996 at arkivar Eli Fure trådte inn som nytt medlem fra Riksarkivet. Konsulent Torfinn Vollan, Fylkesmannen i Vest-Agder, var utvalgets sekretær. Utvalgets utredning. Utvalget la frem sin utredning 23 juni 1997. Utvalget hadde da delt seg i to, noe som førte til to forskjellige utredninger. Flertallet i utvalget var Oluf Skarpnes, Thor Falkanger, Eli Fure, Ole Kristian Grimnes og Guri Sunde. Mindretallet bestod av Bjarte Bruland og Berit Reisel. Mindretallets innstilling lå til grunn for de økonomiske kompensasjoner den norske stat gav etter at utvalgets arbeid var avsluttet. John Leslie (fysiker). Sir John Leslie (født 10. april 1766, død 3. november 1832) var en skotsk matematiker og fysiker best kjent for sin forskning på varme. Leslie ble født i Largo, Fife, og står for en av de tidligste beretningene om kapillaritet i 1802 og frøs vann ved hjelp av en luftpumpe i 1810, den første kjente kunstige produseringen av is. I 1804 eksperimenterte han med strålevarme ved hjelp av kubisk beholder fylt av kokende vann. En side av kuben var laget av polert metall, to av matt metall (kobber), og en side var malt svart. Han viste at strålingen var størst fra den svarte siden, og ubetydelig fra den polerte siden. Apparatet er kjent som Leslies kube. I 1805 ble han professor i matematikk ved universitetet i Edinburgh, og overførte professoratet til fysikk i 1819. Han ble utnevnet til ridder i 1832 og døde i Coates. Leslie, John Leslie, John Brev- og dagbokroman. En brev- og dagbokroman er en romantradisjon der man forteller en eller flere fiktive hendelser gjennom en rekke brev- og dagboks- notater fra en eller flere personer der deres opplevelser og refleksjoner kommer frem. Denne litterære formen var spesielt vanlig på 1700- og 1800-tallet, men har fått ny popularitet gjennom postmodernismen fra slutten av 1900-tallet. En bakgrunn for genren er at brev og dagbøker på 16- og 1700-tallet ofte ble skrevet med tanke på publikasjon (oftere gjennom avskrivning og sirkulasjon i en eksklusiv krets, enn ved trykking). En annen faktor (påpekt f.eks. av den svenske litteraturhistorikeren Göran Hägg) er at eldre litteratur mangler tradisjon for å gjengi enkeltpersoners tanker. Brev- og dagbokstekstene ble da en «realistisk» forklaring på at forfatter og leser kunne kjenne hovedpersonenes tanker. Det er også et vanlig grep ellers i tidlig-moderne skjønnlitteratur at de fortalte hendelsene presenteres som «virkelige» ved at fortellingen gis et dokumentarisk preg (jf. Don Quijote). Den første romanen som utforsker hele det kompliserte spillet som sjangeren åpner for, er Aphra Behns trilogi "Love-Letters Between a Noble-Man and his Sister" fra 1684-1687. Her utnyttes formen til å gi fortellinga vekslende synsvinkler. Fortellerstemmen og fortellerens verdidommer trer i bakgrunnen – i det minste i første del; seinere introduseres en synlig forteller. Behn utnytter også til fulle de mulighetene for spenningsoppbygging som ligger i falske brev, brev som faller i urette hender, brev som holdes tilbake osv. Et ofte brukt eksempel på brev- og dagboksroman er "Pamela, eller Dydens belønning" ("Pamela; or Virtue Rewarded"), skrevet av boktrykkeren Samuel Richardson og utgitt i 1740. Dette var opprinnelig tenkt som en eksempelsamling for utrente brevskrivere. Som utgangspunkt valgte Richardson den ikke uvanlige situasjonen at en ung tjenestepike blir utsatt for sexpress fra sin husbonde, og skriver til foreldrene etter råd. Forfatteren ble etterhvert revet med av fortellingen, og forandret prosjektet til en roman. For å unngå visse problemer med realismen i fortellingen, lot forfatteren Pamela gå over til dagboksnotater i stedet for brev. "Pamela" har hatt stor innflytelse på senere litteratur, både hva gjelder form og tematikk. Enkelte sene eksempler på formen, som Arthur Conan Doyles "Hunden fra Baskerville" ("The Hound of the Baskervilles", 1901–02), nærmer seg moderne jeg-fortelling. HE0107–5240. HE0107-5240 er en stjerne i Melkeveien. Den befinner seg omtrent 36 000 lysår fra Jorden, i stjernebildet Føniks, og har en masse på ca 80% av Solens. Det spesielle med HE0107-5240 er det lave metallinnholdet. En granskning av lyset stjernen sender ut har fastslått at metallinnholdet i HE0107-5240 er en tohundretusendel av solens. Av de stjernene vi kjenner i dag er HE0107-5240 den stjernen med det laveste innholdet av metall. Årsaken til at enkelte stjerner inneholder vesentlig mindre metall enn andre er at stjerner har blitt dannet i tre generasjoner siden universet oppsto etter Big Bang for 13,7 milliarder år siden. Den første generasjonen stjerner inneholdt svært lite metaller, men hver generasjon stjerner har beriket den neste med flere tunge grunnstoffer. HE0107-5240 er enten en etterlevning fra første generasjon, eller en annen generasjons stjerne med svært lavt metallinnhold. Stjernen er relativt liten til å tilhøre den første stjernegenerasjonen. En forklaring på at det ble dannet en så liten stjerne som HE0107-5240 i første generasjon kan være at den har vært en liten stjerne i et dobbeltstjernesystem der den mye større stjernen nå er død. HE0107-5240 ble oppdaget i 2001 av tyske astronomer ved Universitetet i Hamburg. Slaget ved Pavia. Slaget ved Pavia var det store oppgjøret mellom 1500-tallets mektigste stormakter i Europa under de italienske krigene. Den ene parten av Karl V, keiser over Habsburgsimperiet, og den andre parten var Frans I, konge over Frankrike. Bakgrunnen. I 1523 marsjere en hær på 36 000 mann under admiral Bonnivet inn i Italia fra Frankrike, men felttoget kom så sent i gang at det var lite annet å gjøre enn å ta vinterkvarter. Det var smått med forsyninger å rane til seg. Spanjolen Colonna måtte utvider sin styrke fra 9 000 til 37 000 mann. Brått var to hærer i fare for å sulte midt i en usedvanlig kald vinter. Forsyningslinjer blir viktigere enn før. Da Colonna angriper de franske styrkene, trekker Bonnivet seg fra Pavia til Novara. Mangel på penger og forråd fikk 13 000 sveitsere til å dra hjem, deretter ble franskmennene nødtvunget til å forlate Italia og overlate landet til keiserlig kontroll. Det gir de keiserlige troppene en mulighet til å invadere sørlige Frankrike ved Provence med 11 000 mann sommeren 1524. Ved tapper motstand i byen Marseille greier innbyggerne å holde invasjonen stangen helt til Frans I kom sørover. De keiserlige troppene hadde lidd store tap i løpet av beleiringen og måtte trekke seg vekk. Frans I beslutter å få en slutt på trusselen og drar gjennom nordlige Italia med 37 000 mann i tre kolonner. De aktet å fange den tilbaketrekkende keiserlige hæren ved Piemonte, men uten å lykkes. a> og aksjonen mot Pavia 1524–25 i forkant av slaget. De franske bevegelsene i blått og keiseerens i rødt Nå som de keiserlige hadde blitt drevet vekk fra Piemonte kunne Frans I. vende seg mot de keiserlige holdepunkter i Milano, Alessandria og Pavia. Etter et sammenstøt ved Binasco den 24. oktober 1524 hvor franskmennene snubler over en spansk styrke avanserte Frans I. mot byen som blir erobret. Forbindelsen mellom den keiserlige hæren og Milano blir brutt. Dagen etterpå overgav innbyggerne i Milano seg til Frans I. og de keiserlige troppene er da på knappe 16 000 mann som trekker seg tilbake østover mot Lodi. Etter Milano var sikret, var det viktig å erobre Pavia som lå for nær Milano til å kunne blir oversett. Hvis det kom et angrep på Milano ville Pavia være et viktig strategisk sted. Den 31. oktober 1524 beleirer Frans I.s tropper Pavia og ringer inn byen så effektiv at de 9 000 soldater under De Leyva ikke våget å bryte ut. Å forsøke på storming ville ha vært for kostbart for De Leyva. Han konsentrerer seg på å bygger ytterligere befesteringer. Terrenget rundt skulle dessuten vise seg å være farefullt, jordmonnet blir fort våt under styrtregn og som utløser en veldig flom som ødela en viktig bro over en elv i nærheten. Begge sider foretok manøveringer i ulike forsøk på å tvunge hverandre vekk fra deres respektive posisjoner uten at det lykkes, men de keiserliges hovedkvarter i Lodi forblir intakt og der bygger de opp en ny hær som den 24. januar 1525 var på rundt 40 000 mann. Etter å ta tatt festningen på San Angelo som vokter overgangen over elven Lambro rykket hæren inn i landskapet mellom Pavia og elven Lambro, hoveddelen vende seg mot nord i den hensikt å svinge mot mot sør mens en kolonne blir sendt til Belgiojoso ved elven Po for å sikret veien tilbake til Lodi. De to hærer ble stilt opp mot hverandre, men franskmennene er plassert i gode posisjoner og var uangripelige. Å trekke seg tilbake vil være for farlig ettersom franskmennene måtte hindres fra å kunne følge etter. Et raid kunne åpne for å sende inn forsyninger til Pavia og skape uorden i franskmennenes rekker slik at det var mulig å trekke seg tilbake. Slaget. Slaget ved Pavía, malt av Juan de la Corte Raidet var enkelt og involverte 3 000 mann. Slottet Mirabello i nord var tenkt å være hovedkvarteret til Frans I. slik at et angrep i den retning vil kunne skape en ønsket uorden. Natten til 24. februar 1525 marsjere store styrker i retning mot Porta Pescarina som man mener er det franske forsvarets svake punkt. Men raidet utviklet seg til noe annet. Frans I. hadde flyttet sitt hovedkvarter og 10 000 av hans menn var vest for slottet Mirabello, 5 000 andre til øst. En støttegruppe under Pescara, Bourbon, Frundberg og Sittlich på 16 000 mann kom inn bak raidstyrkene. Det var tåke og dårlig sikte slik at ingen av feltherrene ante hva det var som foregikk. Begge partene trodde det bare var trefninger som hadde startet morgenen den 24. februar. Da de tyske-spanske styrkene nådde Mirabello, fant de bare tjenere, kvinner og handelsfolk. De ble massakrert uten nåde. Offiserene i støttegruppen realisere situasjonen og mener at de keiserlige styrkene kunne dominere slagmarken i fordelen tre mot en, kan nå angripe en hær nå oppstykket i mindre enheter uten kommunikasjon seg imellom. Frans I. var uvitende om dette og sende inn tungt kavaleri på 3 600 ryttere som stormer og driver 2 000 keiserlige kavalerister på flukt. Denne oppmuntringen ga kongen en falsk tro på at slaget var vunnet og at faren var over. En offiser i den keiserlige hæren, Pescara, så straks at det franske kavaleriet var alene mellom en skog og en elv. Han angriper øyeblikkelig med tusener av soldater med piker (lange spyd) og med musketter mellom trærne, over kanaler og grøfter. Det franske artilleriet kan ikke hjelpe og da 4 000 tyske landsknekter forsøkte å kom til unnsetning blir de stanset av fiendtlige landsknekter i et langt større antall. Det oppstår en nådeløs kamp. Det franske kavaleriet trenger rom til å få hestene opp i hastighet for å kunne manøvrere, men soldater med piker strømmer ut av skogen og inn mellom rytterne og kutter dem opp mens soldater med musketter skyter på dem. De pansrede rytterne forsøkte å verge seg, men de var uten av stand til å ri vekk i den økende forvirringen. De tyske og spanske soldatene stakk dem til døde eller trakk dem ned fra hestene for deretter å slakte dem på bakken. Rustningen på de pansrede var så god at kniv og sverd måtte inn i trange åpninger, flere blir skutt med munningen holdt mot deres brystplaten. Frans I. kjemper hardnakket og blir reddet da Lannoy kom til med sine livvakter som tvunget vekk deres egne soldater, men Frans I. ble tvunget til å overgi seg. En stor del av adelstanden var blitt slaktet. Etterspillet. I det forvirringen om morgenen løste seg opp oppdaget franskmennene at deres konge var tatt til fange og at deres viktige styrker, det tunge kavaleriet og landsknekterne var beseiret. Det var minst 8 000 drepte og sårede, landsknekter også kjent som "svarte djevler" på deres svarte harnisk og som forrædere mot den tyske keisermakten var utryddet til siste mann av deres motstykker som ikke ville gav nåde i rasende hat. Sveitserne som ikke var tilsvarende involdert i kampene, trakk seg fort unna fra befestninger rundt Pavia. Hertugen av Alencon var også nødt til å trekke seg vekk mens seierherrene var opptatt med å plyndre lengre nord der hvor slaget var vunnet. Frans I. ble ført vekk i fangenskap, men verken keiseren eller hans allierte regnet med hans mor, en energisk kvinne som raskt tok ledelsen. Hun fikk betalt de sveitsiske styrkene som hadde ikke lidd større tap under Pavia-slaget samt rustet ut hæren som reorganiserer seg i Lyon. Hun nektet å akseptere keiserens betingelser for å løslatelse hennes sønn og klarte å få Henrik VIII av England til å slutte en separatsfred sommeren 1525. Karl V. var blitt for sterk og dermed besluttet paven og flere italienske stater i egeninteresse å bryte ut og støtte Frankrike. I januar 1526 blir Madrid-traktaten underskrevet hvor Frans I. måtte avslå Burgund og blir utvekslet mot sine to sønner. Karl V.s triumf ble ødelagt av en hardnakket mor og en tvilrådige pave som atpåtil ga den løslatte Frans I. innrømmelser i freden ved at de var gitt under tvang og krigene blir derfor gjenopptatt. Hevnen for nederlaget kom da Pavia blir latt i ruiner av franskmennene i 1527, men den franske posisjonen var svekket for alltid. Litteratur. Pavia Slaget ved Pavia Bergen jazzforum. Bergen jazzforum er en av Norges eldste jazzklubber, etablert i 1972. Klubben har vært i kontinuerlig drift siden starten. Etter etableringen av Vestnorsk jazzsenter i 1998, har klubben forestått konsertene på jazzsenterets hovedscene, Sardinen USF. Det avholdes i tillegg regelmessige arrangementer på Røkeriet USF og Landmark i Bergen kunsthall. Bergen jazzforum avvikler en rekke egne arrangementer som Finsejazz, Bajazz-konserter for barn og annet. Talentkonkuransen Jazz i sikte arrangeres årlig i samarbeid med Vestnorsk jazzsenter og Nattjazz. Bergen jazzforum er organisert med et styre bestående av valgte representanter for organisasjonens medlemmer, samt en daglig leder i 40 % stilling. Francesco del Giudice. Francesco del Giudice (født 7. desember 1647 i Napoli, død 10. oktober 1725) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Monreale fra 1704 til sin død. I 1724 ble han valgt til dekanus for kardinalskollegiet. Giudice, Francesco del Giudice, Francesco del Giudice, Francesco del Marcus Bakke. Marcus Bakke (født 10. januar 1981) er en norsk fotballspiller som bekler alle posisjoner med unntak av keeper. Bakke spiller for øyeblikket for Bærum SK. Han er yngre bror til tidligere Sogndal-spiller, Petter Bakke. Karriere. Bakke startet sin karriere i Bærum. Han ble hentet som 19-åring til Brann i 2000, og ble sett på som en "coming man". Utenomsportslige hendelser i media med Azar Karadas er imidlertid det hans huskes best for. Etter denne saken fant media også gamle saker den gang unge Bakke hadde vært involvert i, noe som førte til at han etterhvert ble løst ut fra kontrakten med brann i 2002 grunnet "disiplinære problemer". Etter oppsigelsen med Brann la han opp som fotballspiller og uttalte at han var lei fotball, og flyttet til Spania for å jobbe. I 2005 opplevde hans tidligere klubb Bærum et dødsfall. Bakke reiste tilbake for å delta i begravelsen, og bestemte seg samtidig for å trene med gamleklubben Bærum. Arild Stavrum overtalte Bakke til å begynne å spille fotball igjen og han signerte med klubben. Året etter da Stavrum ble ansatt i Molde, ble Bakke fort hentet på prøvespill og signerte med Molde. Stavrum uttalte da at "han er en meget god spiller, og er altfor god til å spille i 2. divisjon". Bakke startet kun 8 kamper for Molde på backposisjon i 2006, og ble frigitt av Molde sammen med flere andre etter nedrykket i 2006-sesongen og dro tilbake til Bærum. Peter Howell. Peter Howell er en komponist for TV-serier som er mest kjent for sine bidrag til "Doctor Who". Howells første arbeid på "Doctor Who" var ikke som komponist, men som skuespiller. Han hadde en liten rolle i den siste episoden av "The Mutants" (1972). I 1975 skrev han musikken for historien "Revenge of the Cybermen" og lydeffektene for "Planet of Evil". Han er dog mest kjent for sitt arbeide på serien på begynnelsen av 80-tallet. Da John Nathan-Turner ble produsent av "Doctor Who" i 1980 bestemte han at musikken trengte å bli oppdatert og han hyrte Howell til å lage ett nytt arrangement av Ron Graniers åpningsmelodi som kunne brukes med en ny tittelsekvens. Howell brukte analoge synthesizere til å lage sin versjon i motsetning til musique concrète-teknikkene som ble brukt av Delia Derbyshire da hun laget den originale i 1963. Resultatet ble en mer moderne og dynamisk, dog mindre mystisk, versjon enn den originale. Howells versjon ble først brukt i historien "The Leisure Hive" (1980) og den ble brukt resten av den sesongen. Da Peter Davison tok over rollen som Doktoren i neste sesong så forandret Howell tonehøyden litt og det er denne versjonen som ble brukt helt frem til sesong 23 (1985) da Nathan-Turner hyrte Dominic Glynn til å lage en ny versjon. Howel skrev også musikken for ti av historiene i denne perioden. Senere forandret han litt på sin versjon av åpningsmelodien for hørespillene fra Big Finish Productions. Aneurin Bevan. Aneurin Bevan (født 15. november 1897 i Tredegar, Monmouthshire i Wales, død 6. juli 1960), kjent som "Nye Bevan", var en britisk politiker som var uoffisiell leder av det britiske arbeiderpartiets venstrefløy. Bevan var født i Monmouthshire, et grevskap i det sørøstlige Wales, sønn av gruvearbeideren David Bevan. Hans far var baptist, moren metodist. I 1928 ble han valgt inn i underhuset, der han kjempet aktiv for arbeidernes rettigheter. Han var en tidlig kritiker av fascisme og nazisme og argumenterte for britisk støtte til sosialistene i Spania i deres kamp mot Franco og falangistene. Han argumenterte for en forent sosialistisk front med alle partiene på venstresida, inkludert kommunistpartiet, noe som følte til en kortvarig eksklusjon fra partiet. Han ble imidlertid i november 1941 sluppet inn igjen i partiet etter å ha lovt ikke å delta i kampanjer i strid med partiets erklærte politikk. Bevan var en sterk kritiker av Neville Chamberlains appeasement-politikk ovenfor Hitler og argumenterte for at Churchill måtte ta over som statsminister, men motsatte seg Labours deltagelse i koalisjonsregjeringen under krigen. Han kritiserte også sensuren på radio og fjernsyn, samt en krigsregulering som ga innenriksministeren muligheten til å interne borgere uten rettssak. Bevan mente at den andre verdenskrig ville gi Storbritannia muligheten til å skape et nytt samfunn. Etter at Labour vant valget i 1945 ble Bevan utnevnt til helseminister i den nye Attlee-regjeringen. I underhuset hadde Labour tilstrekkelig støtte til å gjennomføre flere velferdsreformer, på tross av opposisjon fra de konservative. I 1946 ble National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for «fattiglovene», med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert på anbefalinger i den såkalte Beveridge-rapporten fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen. På tross av sin suksess ble Bevan i 1951 degradert til arbeidsminister, men han trakk seg snart fra regjeringen etter at finansministeren, Hugh Gaitskell ville innføre gebyr på bruk av tannleger og for briller, i sammenheng med de begrensningene Koreakrigen la på budsjettet. To andre ministre, John Freeman og Harold Wilson, gikk av samtidig. Ute av regjeringen ble Bevan leder av partiets venstrefløy. Bevan var ledende i den såkalte Tribune Group, som blant annet kritiserte høye forsvarsutgifter. Etter valget i 1955 trakk Attlee seg som partileder og Bevan stilte som kandidat til ny leder, men ble beseiret av Hugh Gaitskell, som representerte partiets høyreside. På tross av at han hadde utviklet kreft, ble han fire år seinere, i 1959 valgt som partiets nestleder, men han fikk gjort lite i denne posten før han døde året etter. An Unearthly Child. "An Unearthly Child" (også kjent som "The Tribe of Gum" og "100,000 BC") er den første historien i den britiske TV-serien "Doctor Who". Historien går over fire episoder og ble vist for første gang på BBC One fra 23. november til 14. desember 1963. Den introduserer William Hartnell som den første Doktoren, Carole Ann Ford som Susan Foreman, Jacqueline Hill som Barbara Wright og William Russell som Ian Chesterton. Historien handler om lærerne Ian og Barbara som ender opp i tardisen, et fartøy som kan reise i tid og rom, og som tilhører Doktoren og Susan. Tardisen tar dem med tilbake til fortiden hvor de må rømme fra en steinalderstamme. 1. An Unearthly Child. På Coal Hill School diskuterer lærerne Ian Chesterton og Barbara Wright eleven Susan Foreman. De synes hun har et uvanlig syn på samtidens England og uvanlig mye kunnskap for en på hennes alder. For å finne ut mer om henne, drar de derfor til hennes adresse, som er en lagringsplass for en skraphandler. Der venter de i en bil til hun dukker opp og går inn på plassen. De følger etter henne, men hun blir borte for dem og de møter en eldre mann som prøver å åpne en politiboks. Han later som han ikke vet noe, men de hører Susans stemme fra politiboksen og tvinger seg inn. Det viser seg at politiboksen er et kamuflert fartøy og at den eldre mannen er Susans bestefar. Han presenterer seg bare som Doktoren. Susan forteller at fartøyet kan reise hvor som helst i tid og rom og hun kaller det tardis. Doktoren nekter å slippe lærerne ut igjen fordi han er redd de vil fortelle noen om hva de har sett. Han starter tardisen og den forlater London og ender opp et sted i steinalderen. 2. The Cave of Skulls. Doktoren åpner dørene og de går ut til et øde landskap. Han er forundret over at tardisen ikke har skiftet utseende og Susan forklarer at den vanligvis forandrer utseende slik at den går i ett med omgivelsene. Hos en steinalderstamme i nærheten klarer ikke den tidligere lederens sønn, Za, å lage ild fordi faren døde før han hadde lært det bort. De eldre i stammen tenker derfor på å utnevne Kal til ny leder fordi han gir dem kjøtt. Imens har Doktoren gått seg en tur bort fra de andre. Han tenner en pipe og Kal kidnapper ham. Kal tar med Doktoren tilbake til stammen slik at han kan vise Kal hvordan man lager ild. Doktoren tilbyr seg å lage ild for alle sammen, men han har mistet fyrstikkene sine. De begynner å krangle og Ian, Barbara og Susan dukker opp for å redde ham. De blir alle bundet og sperret inn i en hule full av hodeskaller for å ofres når sola står opp. 3. The Forest of Fear. Doktoren, Susan, Barbara og Ian prøver å komme seg løs mens stammen sover. En eldre kvinne, referert til som Old Mother i rulleteksten, stjeler Zas kniv og lurer seg inn til dem. Za og en annen kvinne, Hur, våkner opp og følger etter. Old Mother er redd for ild og setter Doktoren og de andre fri mot at de lover å dra uten å lage ild. De rømmer inn i en skog og Za og Hur følger etter. De blir tatt igjen og gjemmer seg mens Za blir angrepet av et dyr. Ian vil dra, men Barbara vil hjelpe. Za overlever angrepet og mens de lager en båre for å bære ham, oppdager Kal at de har rømt og dreper Old Mother. Resten av stammen finner liket og Kal overbeviser dem om at Za drepte henne og lot fangene rømme slik at de ikke fikk ild. Doktoren og de andre klarer å komme seg til tardisen med Za på båre, men Kal og resten av stammen ligger i bakhold og tar dem til fange. 4. The Firemaker. Tilbake i stammens hule beviser Doktoren at Kal drepte Old Mother ved å vise at Kals kniv er dekket av blod. Stammen driver ham bort og Za sperrer Doktoren, Ian, Barbara og Susan inn i hulen med hodeskaller igjen. De prøver å lage ild og Za sier han vil la dem gå hvis de viser ham hvordan det gjøres. Kal kommer tilbake og begynner å slåss med Za, men Za overmanner og dreper ham. Han viser resten av stammen at han kan lage ild og blir den nye lederen. Han nekter dog Doktoren, Ian, Barbara og Susan å dra. De klarer å lure stammen ved å sette brennende fakler i fire hodeskaller og rømmer. De kommer seg tilbake til tardisen og reiser til et ukjent sted mens Doktoren forklarer at han ikke har nok data til å ta Ian og Barbara med tilbake til deres egen tidsperiode. Historien i forhold til seriens øvrige forløp. Hendelsene i første episode er ikke datert, men en senere historie, "Remembrance of the Daleks", foregår kort tid etter denne og er tidfestet til november 1963. Den alternative tittelen "100,000 BC" ser ut til å hentyde at det er da de resterende episodene foregår. Det blir dog aldri spesifisert at de fremdeles er på jorden etter at de reiser med tardisen. Ian kaller Doktoren for doktor Foreman i den andre episoden og han får «Eh, Doctor who? What's he talking about?» til svar. Dette er første gang i serien at dens tittel er en del av en replikk. Susan sier at tardis står for «time and relative dimension in space». I boken basert på "The Daleks" fra 1964 ble «dimension» forandret til «dimensions» og denne forandringen ble introdusert i TV-serien med historien "The Time Meddler" i 1965. Etter det har både entalls- og flertallsformen blitt brukt. Susan sier i "An Unearthly Child" at hun selv fant på navnet fra initialene, men i senere historier blir det også brukt av andre av Doktorens rase. Boken "The Discontinuity Guide" prøver å forklare dette med at Susans navn på fartøyene ble populært. Doktoren drar tilbake til skraphandlerplassen senere i serien i "Attack of the Cybermen" og "Remembrance of the Daleks". Opprinnelse. Under utviklingen av "Doctor Who" var det opprinnelig meningen at en historie på fire episoder kalt "The Giants" av C.E. Webber skulle vises først. Webber hadde vært med på å utforme serien i flere møter med Sydney Newman og Donald Wilson våren 1963. Han skrev også flere dokumenter som beskriver seriens format i denne perioden. Et av disse, datert 16. mai 1963, inneholder et sammendrag av "The Giants". Historien handlet om lærene Lola McGovern og Cliff som treffer på eleven Sue i tåka. Sue prøver å hjelpe en gammel mann hjem og det viser seg at hjemmet hans er et fartøy som kan reise i tid og rom. Det transporterer alle fire til Cliffs skolelaboratorium, men forminsker dem. Resten av historien handler om at de må komme seg tilbake til fartøyet. Manusforfatter Anthony Coburn, som ble brakt inn av Wilson for å skrive for serien, foreslo at fartøyet skulle se ut som en politiboks på utsiden. Han fikk denne ideen etter å ha sett en politiboks da han gikk en tur nært kontoret sitt. Sydney Newman gikk gjennom et sammendrag av historien 10. juni 1963 og han kritiserte flere punkter, blant annet at den hadde monstre med insektøyne, som var en klisjé han ville prøve å unngå, og lite action. Historien hadde også blitt tildelt Lime Grove studio D, som ikke hadde utstyr til å få til de nødvendige effektene. Den ble derfor forkastet. Coburn hadde i denne perioden holdt på med det som var planlagt som den andre historien. Wilson ba ham derfor om å skrive om denne slik at den kunne vises først, basert på Webbers utkast til første episode av "The Giants". Webber fikk betalt for denne episoden og ble listet som medforfatter i intern dokumentasjon, men ikke i episodens rulletekst. I juni fikk også Verity Lambert og David Whitaker stillingene som henholdsvis produsent og manusredaktør for serien. Wilson brakte også inn Mervyn Pinfield som teknisk rådgiver i slutten av mai. Han fikk derfor tittelen associate producer. Manus. Coburn fikk formelt i oppdrag å skrive de fire første episodene av serien 14. juni og han leverte utkast av de tre første episodene 17., 25. og 26. juni. Lambert og Whitaker likte ikke manusene og ba Coburn om å omskrive dem. Han leverte deretter et nytt utkast av den første episoden 8. juli. Coburn var bekymret over at en eldre mann som reiser med en ung jente kunne ha seksuelle overtoner og de endte opp med å gjøre Susan, som hun nå het, til Doktorens barnebarn. Lærerne ble også omdøpt til Ian Chesterton og Barbara Wright. I denne perioden kalte Coburn historien "The Tribe of Gum" og arbeidstitlene på episodene var «An Unearthly Child», «The Fire-Maker», «The Cave of Skulls» og «The Dawn of Knowledge». De er stort sett lik de ferdige episodene bortsett fra at huleboerne ikke prater og de blir vennlige etter at Ian lager ild. Coburn mente dog at huleboerne bør kunne prate og det ble det til slutt enighet om. Whitaker sa senere at det var den vanskeligste avgjørelsen de måtte ta angående huleboerne. Både Whitaker og Lambert likte ikke historien og de tenkte på å forkaste den til tross for mangelen på alternative manus. Lambert kontaktet blant annet Terence Dudley for å se om han ville skrive den første historien, men han takket nei. Coburn fortsatte å jobbe på episodene og de ble levert innen 17. september. I et tidlig utkast er dyret som angriper Za en panter. I fjerde episode blir også Za plassert i hulen sammen med de andre for å drepes. Za synes at Ian skal lære stammen å lage ild, men Kal er uenig og de slåss. Old Mother tar med et annet stammemedlem for å drepe de reisende, men Ian klarer å lage ild tidsnok og huleboerne blir vennlige. Utkastet slutter med at de alle spiser sammen og skanneren i tardisen viser stammen som holder opp fakler mens Doktoren og de andre drar. Siste scene viser at tardisen lander ved et stort fjell med en bygning som ser ut til å flyte i lufta. Denne scenen skulle lede inn i historien "The Masters of Luxor" som Coburn også skulle skrive, men som senere ble forkastet. I et annet utkast med oversikt over scenene ser Hur at Old Mother går tilbake til de andre huleboerne etter at hun har sluppet de reisende ut, men hun blir ikke drept. Ian driver bort dyret som angriper Za med en fakkel. Etter at Za blir plassert med de andre i hodeskallehulen ber Hur Old Mother om å forhindre at Kal dreper dem. Kal går inn i hulen, men Za har kommet seg fri og dreper ham. Denne versjonen slutter med at tardisen lander et nytt sted og Barbara ser en bygning i en fjellskrent. Manuset for den første episoden kalte historien for "Doctor Who and the Tribe of Gum" og episoden for «An Unearthly Child». Manuset spesifiserte også at i begynnelsen av episoden skulle historiens navn vises sammen med manusforfatter og deretter skulle episodens navn vises over episodens første scene. Dette ble senere forandret til at episodenavnet ble paret med manusforfatter og dette ble vist over første scene. Pilotepisode. Første episode ble gitt status som pilotepisode, som betydde at den kunne spilles inn på nytt om resultatet ikke ble bra. 19. september ble de første effektsekvensene filmet hos Ealing på 35mm-film. Dette inkluderer sekvensene der man ser tardisen i det øde steinalderlandskapet og scenen der den dematerialiserer mens spyd blir kastet mot den. Opprinnelig skulle Rex Tucker regissere denne historien, men på grunn av utsettelsene grunnet problemene med manus, kolliderte innspillingsdatoene med hans ferie på Mallorca. Waris Hussein, som opprinnelig skulle regissere den andre historien, ble derfor valgt som Tuckers erstatter. I denne perioden øvde de vanligvis på en episode fra mandag til fredag og spilte den deretter inn på fredagskvelden fra 20.30 til 21.45. Hussein begynte å øve på pilotepisoden med skuespillerne lørdag 21. september. 27. september ble den spilt inn i Lime Grove studio D på quadruplexbånd, som BBC brukte på denne tiden. Episoden ble spilt inn i to deler. Bruddet kommer der Barbara og Ian tvinger seg inn i tardisen. Første del ble spilt inn en gang og andre del to ganger, med et mislykket startforsøk på andre gang. Det var flere problemer med innspillingen. Scenearbeiderne fikk blant annet ikke igjen dørene til tardisen under første takning av andre del og Carole Ann Ford leverte en replikk feil. Sydney Newman og Donald Wilson så gjennom episoden 4. oktober og det ble avgjort at den skulle spilles inn på nytt. Newman mente handlingen måtte få et høyere tempo og Doktoren måtte gjøres morsommere og «søtere». William Hartnell var enig i sistnevnte fordi han mente Doktoren var for sur. Design. Peter Brachacki ble av BBCs designavdeling valgt ut i juli 1963 til å designe tardisens kontrollrom og resten av historien. Han skapte tardisens utseende i diskusjoner med Mervyn Pinfield. Brachacki valgte å lage en sekskantformet konsoll fordi det var bare en person som skulle føre tardisen og i midten satte han en gjennomsiktig søyle med innvendige lys. Den skulle opprinnelig gå opp og snurre rundt når tardisen forflyttet seg, men de endte med å lage den slik at den gikk opp og ned. Konsollen ble laget av Shawcraft Models. Over den hengte han en stor sekskantformet enhet som skulle fungere som lyskilde. Den ble sjeldent brukt fordi den var i veien for mikrofonene og var vanskelig å sette opp. Veggene ble dekt med runde nicher og et bilde av elektroniske komponenter. Dette bildet ble etter innspillingen av pilotepisoden byttet ut med en rekvisitt som skulle virke som en feilfinner i en senere historie. Totalt måtte sju sett lages i studioet for pilotepisoden, inkludert tardisen. De to første var Totters Lane og skraphandlerplassen som var forbundet med hverandre. De tre neste var en korridor på skolen som var forbundet med Ians skolelaboratorium og et klasserom. Den siste var et lite sett utenfor dørene til tardisen som ble brukt av Barbara da hun tvinger seg inn i den. For resten av episodene tok Barry Newbery over som designer fordi Brachacki ikke likte å jobbe på serien og han skulle også gjennomgå en operasjon fordi han var syk. Newbery gjenskapte Brachackis sett da pilotepisoden ble spilt inn på nytt og ble derfor bare nevnt i rulleteksten på de resterende tre episodene. For «The Cave of Skulls» lagde han leirplassen og hulen til huleboerne, en hule fylt med hodeskaller, en ørken utenfor tardisen og et område med steiner og sanddyner. Huleveggene ble laget ved at han strakk strie over hønsenetting og polystyren og det ble laget rundt 150 hodeskaller med vakuumforming. For «The Forest of Fear» måtte også en skog lages. Innspilling. 9.–11. oktober ble flere scener som trengte større sett og som vanskelig kunne spilles inn i det vanlige studioet, filmet hos Ealing. Blant dem finner man slåsskampen mellom Kal og Za, som ble filmet med stuntmennene Derek Ware og Billy Cornelius. Ware hadde selv koreografert denne scenen. Flere sekvenser med tardisen sett utenfra ble også filmet der. Douglas Camfield, som var Husseins produksjonsassistent, regisserte noen av disse sekvensene fordi Hussein hadde liten erfaring med film og Camfield hadde brukt det i tidligere produksjoner. «An Unearthly Child» ble spilt inn igjen 18. oktober. Dialogen i scenen i tardisen ble omskrevet kraftig. Doktoren ble gjort mindre skarp og Susan mer som en skolejente. Scenen på skolen hvor Susan tegner en sekskant ble forandret til at hun finner en feil i en bok om den franske revolusjonen. Møblene i tardisen og Susans og Doktorens klær ble også forandret. Susans klær ble mer lik en skolejente og Doktoren fikk edvardianske klær. Susans replikk om at de kommer fra det 49. århundre ble forandret til at hun sier hun ble født i en annen tid og en annen verden. «The Cave of Skulls» ble spilt inn 25. oktober, også i Lime Grove studio D. Den har et planlagt brudd i opptaket som skjer etter at Susan og Ian går ut av tardisen. «The Forest of Fear» ble spilt inn på samme sted 1. november, unntatt scenen der Za blir angrepet av et dyr, som ble spilt inn kvelden i forveien. Denne scenen ble spilt inn separat slik at den kunne klippes inn i opptaket på fredagskvelden mens Newark, som spilte Za, fikk lagt på falsk blod og sår på brystkassa. Delen av episoden hvor de løper gjennom jungelen ble realisert ved at de lot som de løp og scenearbeidere slo greiner og blader mot dem. For denne episoden var det planlagt to brudd i opptaket. De skjer etter at Za og Hur forlater hula med hodeskallene og etter at Doktoren mumler noe om de andre som vil hjelpe Za. Siste episode, «The Firemaker», fulgte 8. november. For disse episodene var det vanlig at skuespillerne spilte siste scene fra forrige episode på nytt. For «The Firemaker» var ikke settet med skogen lenger i studioet så avslutningen på forrige episode ble spilt inn med nærbilder av Ian foran svarte gardiner. Denne episoden har også to brudd i opptaket. Det første er etter scenen hvor Ian lager ild og det andre er rett før avslutningen på episoden i tardisen. Musikk. 13. september 1963 fikk Norman Kay i oppdrag å komponere ledsagende musikk til historien. Rundt 16 minutter med musikk ble spilt inn i Camden Theatre 18. september av The Norman Kay Ensemble, et sjumanns orkester dirigert av Kay selv. Melodien som Susan hører på på transistorradioen sin er «Three Guitars Mood 2», komponert av Nelson og Raymond, og fremført av Arthur Nelson Group. Alternative titler. I de første sesongene av "Doctor Who" hadde ingen av episodene en tittel for hver historie. Disse historiene har derfor blitt kalt flere ting opp gjennom årene. Det er uenighet om hva denne historien skal kalles. "Doctor Who Magazine" har valgt å bruke tittelen som ble brukt nærmest produksjonen eller kringkastingen, som i dette tilfellet er "100,000 BC". Andre publikasjoner, som "The Discontinuity Guide" og "About Time", har valgt å forholde seg til hva BBC kaller utgivelsene og gått for "An Unearthly Child". Arkivstatus. Mastertapene til alle fire episodene og piloten ble klarert for sletting 17. august 1967, men bare de tre siste episodene ble på dette tidspunktet slettet. 20. mai 1971 ble «An Unearthly Child» og piloten slettet. Det ble dog laget 29 kopier av hver episode på 16 mm-film, og disse ble solgt til blant annet Australia, New Zealand, Canada, Hongkong, Nigeria, Ghana, Jamaica, Uganda, Mauritius, Venezuela, Mexico og Danmark. BBCs arkiv tok vare på eksemplarer av alle fire episodene på 16 mm-film og den uklippede pilotepisoden på 35 mm-film. Kringkasting og mottakelse. Første episode, «An Unearthly Child», ble vist for første gang lørdag 23. november 1963 på BBC One. Den fikk da 4,4 millioner seere. På grunn av at John F. Kennedy ble drept dagen i forveien og fordi strømmen hadde gått i flere deler av landet, ble det bestemt at episoden skulle vises i reprise før «The Cave of Skulls» uken etter. Den fikk da seks millioner seere og «The Cave of Skulls» fikk 5,9 millioner. 7. desember fulgte «The Forest of Fear» med 6,9 millioner seere og uken etter avsluttet «The Firemaker» historien med 6,4 millioner seere. Pilotepisoden og historien ble satt opp på National Film Theatre (NFT) 29. oktober 1983. De skulle åpne et to dager langt kinoprogram kalt "Doctor Who - The Developing Art". Historien ble også vist på NFTs kinoer i 1984. Alle fire episodene ble klipt sammen til en 90 minutter lang TV-film og solgt til flere amerikanske TV-stasjoner som viste den i 1980-årene. I 1991 ble pilotepisoden med første takning av andre del vist på BBC Two som en del av temadagen "The Lime Grove Story", som viste opptak gjort hos Lime Grove. Den fikk 1,7 millioner seere. Pilotepisoden med andre takning av andre del ble vist 22. november og 24. desember 1998 på BBC Choice som en del av "The Take: 35 Years of Doctor Who". Michael Gowers skrev en omtale av første episode i "Daily Mail" 25. november 1963 hvor han sa at Doktoren og Susan representerer det ukjente «dem» mens Ian og Barbara representerer det uvitende og skeptiske «oss». Han avsluttet med at episodens slutt måtte ha gjort alle telegoonene som fulgte glade. I "Daily Worker" stod det 30. november at «An Unearthly Child» hadde en tilfredsstillende cliffhanger og Marjorie Norris skrev i "Television Today" 5. desember at hvis serien fortsatte med en like høy standard som de to første episodene, ville den få et bredere publikum. BBC produserte seerrapporter for første visning av alle fire episodene. Resultatene var et prosenttall og de fikk henholdsvis 63%, 59%, 56% og 55%. Den første var nært gjennomsnittet for drama- og barneserier som lå på henholdsvis 62% og 64%. 124 seere deltok i undersøkelsen for denne episoden og de likte å see Hartnell i en, for ham, uvanlig rolle og de prisroste lydeffektene fra Radiophonic Workshop. De syntes også at serien var en morsom virkelighetsflukt, men noen mente at en tidsreisende politiboks var for latterlig. En seer skrev at episoden var som en blanding av Dickens' "Old Curiosity Shop" fra romalderen og Wells' "Tidsmaskinen". Han avsluttet med at han så frem til å møte Doktorens planetariske venner igjen neste lørdag, uansett hvilken tidsperiode de er i. David J. Howe og Stephen James Walker skriver i "The Television Companion" at historien kan deles inn i to deler: den første episoden og de resterende tre. De mener at «An Unearthly Child» effektivt introduserer seriens hovedpersoner og hva den går ut på. De roser alle hovedrolleinnehaverne og scenen der tardisen blir introdusert. De nevner at resten av historien har fått en mer lunken mottakelse og at det har blitt sagt at å sette episodene til steinalderen gjorde de lite interessante å se på og ga de et snevert spillerom. De mener dog at episodene er intense og høyst dramatiske og konkluderer med at historien ga serien en positiv start. I 1998 arrangerte "Doctor Who Magazine" en avstemning blant sine lesere om hvilken historie som er best. "An Unearthly Child" havnet på 74. plass. I 2003 arrangerte de en ny avstemning i anledning seriens 40-årsjubileum og den havnet da på 33. plass. Utgivelser. Terrance Dicks skrev boken basert på historien og den ble utgitt 15. oktober 1981 med tittelen "Doctor Who and An Unearthly Child" av WH Allen under merkenavnet Target Books. Boken var nummer 68 i Targets serie basert på "Doctor Who"-episoder. Den ble utgitt i forbindelse med at en rekke historier av "Doctor Who", inkludert "An Unearthly Child", ble vist i reprise på BBC Two med paraplytittelen "The Five Faces of Doctor Who" i november 1981. Boken ble oversatt til fransk og tysk i henholdsvis 1987 og 1990. 15. februar 1990 ble det også lansert en ny engelsk utgave med tittelen "Doctor Who - An Unearthly Child" i forbindelse med at historien ble utgitt på VHS. En avskrift av episodene ble redigert av John McElroy og utgitt av Titan Books med tittelen "Doctor Who — The Scripts: The Tribe of Gum" i januar 1988. I februar 1990 ble "An Unearthly Child" utgitt for første gang på VHS. Denne versjonen hadde fjernet teksten «Next Episode – THE DEAD PLANET» fra siste episode. Piloten med andre takning av andre del fulgte i juni 1991 i boksen "The Hartnell Years" sammen med episode tre av "The Crusade" og episode fire av "The Celestial Toymaker". I mai 2000 ble alle opptakene av pilotepisoden inkludert på VHS-utgivelsen av "The Edge of Destruction". September samme år ble "An Unearthly Child" igjen utgitt på VHS. Denne gangen restaurert og uklippet. Historien ble igjen restaurert for DVD-utgivelsen 30. januar 2006. Den ble da utgitt sammen med de etterfølgende historiene "The Daleks" og "The Edge of Destruction" i boksen "The Beginning". Alle opptakene fra piloten er også inkludert sammen med en nylaget versjon som kombinerer de beste bitene fra de forskjellige opptakene. The Edge of Destruction. "The Edge of Destruction" er en "Doctor Who"-historie på to episoder som ble vist på BBC One 8. og 15. februar 1964. 1. The Edge of Destruction. Episoden begynner med slutten på siste episode av "The Daleks". En eksplosjon finner sted og Doktoren faller på gulvet, Ian i en stol og Susan over tardisens konsoll. Barbara kommer inn og prøver å snakke til Ian. Susan våkner opp. Hun har vondt i nakken og hun husker ikke hvem Ian er. Hun går for å hente vann og Ian våkner også opp. Han lurer på om de skal hjelpe Doktoren som ligger bevisstløs på gulvet. Susan kommer tilbake med bandasjer og blir urolig når hun ser at dørene til utsiden åpner og lukker seg. Hun besvimer igjen og Doktoren våkner. Ian bærer henne til en seng og der våkner hun og truer ham med ei saks før hun besvimer for tredje gang. De diskuterer hva som har skjedd. Ian og Doktoren går for å sjekke feilfinneren mens Barbara tar seg av Susan som våkner opp igjen. Hun er fremdeles mistenksom overfor Ian og Barbara. Doktoren anklager dem for å ha sabotert tardisen og de merker at alle klokkene har smeltet. Han gir dem noe å drikke som de sovner av. 2. The Brink of Disaster. Ian våkner og prøver å ta kvelertak på Doktoren, men Doktoren klarer å skubbe ham bort. De krangler om hva som har skjedd og Doktoren tror nå at noe annet har skylden. Skjermen som viser ting utenfor skifter mellom flere bilder uten sammenheng. Barbara tror at dette og det som har skjedd inne i tardisen er hint som tardisen selv forsøker å kommunisere til dem. Det viser seg at knappen Doktoren trykket på for å reise tilbake fra Skaro i fremtiden til jorden i nåtiden hadde blitt sittende fast slik at tardisen fortsatte bakover i tid mot Big Bang. Siden Big Bang ville ha ødelagt tardisen, stoppet den rett før og endte opp ved dannelsen av et solsystem. Dette fenomenet var i ferd med å ødelegge den. Doktoren reparerer knappen og materialiserer tardisen i et snødekt landskap. Susan og Barbara går ut av den og finner et digert fotspor i snøen. Produksjon. I oktober 1963 hadde controller av BBC One, Donald Baverstock, bare bestilt 13 episoder av "Doctor Who" og det var en mulighet for at serien ikke ville vare lengre. I denne perioden var "An Unearthly Child" (fire episoder), "The Daleks" (sju episoder) og "Marco Polo" (sju episoder) satt opp som de tre første historiene. Dette ville ha betydd at med bare 13 episoder hadde de avsluttet "Doctor Who" med episode to av "Marco Polo". Det ble derfor bestemt at en to episoder lang historie skulle bli satt inn i rekkefølgen mellom "The Daleks" og "Marco Polo". Manusredaktør David Whitaker skrev "The Edge of Destruction" i løpet av en helg og i slutten av oktober ble denne offisielt satt opp som historie nummer tre. På grunn av at Whitaker også var manusredaktør ble han bare kreditert som forfatter i rulleteksten og han ble ikke offisielt hyrt til å skrive denne historien før 10. februar 1964. Han brukte en ide som han tidligere hadde forkastet i juli 1963 om en historie som fokuserer på tardisen og dens passasjerer. Det var også bekymringer rundt budsjettet til "Doctor Who" og en slik historie var billig å produsere siden man ikke trengte å lage nye sett. Paddy Russell var opprinnelig tiltenkt rollen som regissør, men hun var ikke tilgjengelig på de aktuelle datoene og Mervyn Pinfield ble foreslått som hennes erstatter. Richard Martin ble til slutt valgt, men han var ikke tilgjengelig for innspillingen av «The Brink of Disaster» så Frank Cox måtte ta over. Episodene ble spilt inn i Lime Grove Studios' studio D 17. og 24. januar 1964. Musikk. Musikken i "The Edge of Destruction" ble ikke komponert spesielt for historien. Første episode bruker fire spor fra "Musique Electronique" av Eric Siday og andre episode bruker deler av «The Day the Sky Fell In» av Desmond Leslie og «Musique Concrete Part II» av Buxton Orr. Arkivstatus. Det ble laget kopier av begge episodene på 16 mm-film og disse ble solgt til blant annet ABC i Australia, CBC i Canada, Singapore, Nigeria, Thailand og Jamaica. Mastertapen for «The Edge of Destruction» ble slettet 17. august 1967 og «The Brink og Disaster» 31. januar 1969. BBC Enterprises beholdt negativene brukt til å lage 16 mm-kopiene og disse ble sendt til BBCs nye film- og videobibliotek. Biblioteket har også kopier av begge episodene dubbet til arabisk og første episode dubbet til spansk. BFI National Archive har også kopier av begge episodene. Alternative titler. I likhet med de andre første historiene i "Doctor Who" så hadde heller ikke denne noen tittel utenom de på episodene. I produksjonsdokumentene er den kalt "Inside the Spaceship" og David Whitaker brukte også denne tittelen i all sin korrespondanse. "Beyond the Sun" ble brukt i BBC Enterprises' første utgave av salgskatalogen "A Quick Guide to Dr. Who". Dette var en av arbeidstitlene på "The Daleks" og ble brukt ved en feil. Andre utgave av katalogen har ikke noen tittel på historien. Navnene på begge episodene har også blitt brukt som navn på historien og BBC har valgt å bruke "The Edge of Destruction" på sine utgivelser. Utgivelser. "The Edge of Destruction" ble utgitt på VHS i Storbritannia sammen med den usendte versjonen av første episode av "An Unearthly Child" i mai 2000. Oktober samme år ble den også utgitt i USA på VHS sammen med dokumentaren "The Missing Years" og episode tre av "The Underwater Menace". I januar 2006 ble historien utgitt på DVD i Storbritannia sammen med historiene "An Unearthly Child" og "The Daleks" i boksen "The Beginning". Mars samme år ble boksen også utgitt i Australia og USA. Nigel Robinson skrev boken basert på historien og den ble utgitt i mai 1988 av Target Books. Billigutgaven fulgte 20. oktober samme år. Omslaget ble malt av Alister Pearson og det var den 132. boken i Target Books' bokserie basert på episoder av "Doctor Who". Hanøy kirke. Hanøy kirke ligger på Hanøy i Hadsel kommune i Nordland. Kirka ligger nordøst på Austvågøya. Den er bygd i 1912 og har 100 plasser. Dannelsesroman. En dannelsesroman er en romantradisjon der man beskriver hovedpersonens livsløp, prøvelser og modning fram til «dannelse». Begrepet "Bildungsroman" stammer fra tysk opplysningstid, og ble introdusert av filologen Johann Carl Simon Morgenstern. På engelsk og flere andre språk brukes det tyske ordet "Bildungsroman". Dannelsesromanen som sjanger har forløpere i antikkens og middelalderens litteratur, men vokser fram samtidig med romanen som sjanger på 1700-tallet. Etter Goethe blir det et karakteristisk trekk ved sjangeren at innholdet i dannelsen problematiseres. Tambora. Tambora er en stratovulkan på øya Sumbawa i Indonesia. Vulkanens diameter er 60 km. I 1815 hadde vulkanen et utbrudd som er det kraftigste i moderne tid. Den førte til at minst 117 000 mennesker døde og utslettet det lille kongedømmet Tambora. Før utbruddet var fjellet omkring 4300 meter høyt, ett av Indonesias høyeste fjell. Høyden er nå 2850 meter. Vulkanen var antatt utslokt inntil 1812, da rystelser ble merket første gang. Eksplosjonen i 1815 påvirket et enormt område, som omfattet Molukkene, Java og deler av Sulawesi (Celebes), Sumatra og Borneo. Tungt askeholdig regn rammet også øyene Bali og Lombok. 1816 er blitt kalt «året uten sommer» på grunn av nedkjølingen utbruddet forårsaket over hele kloden. Dette førte til avlingssvikt og hungersnød mange steder. Det kraftigste vulkanutbruddet historisk beskrevet. Etter berettelsene varte Tamboras utbrudd fra 10. april til 15. april. Den første eksplosjonen ble hørt 5. april 1815, uten at folk forlot husene sine. Fem dager senere klokken 10 om formiddagen kom den største eksplosjonen etterfulgt av en 44 km høy ildsøyle. Søylen la seg etterhvert og skapte en lavastrøm. Strømmens fart er beregnet til 150 km/t. Palasset til rajaen av Tambora gikk sannsynligvis med i lavastrømmen da. Om kvelden 10. april har vitner som befant seg 30 km unna beskrevet hvordan tre ildsøyler over krateret forente seg i stor høyde. Hele fjellet syntes dekket av flytende ild. Snart ble disse vitnene bombardert med 20 cm store steiner fra vulkanen. Skyer av stein og aske som falt ned over byen brøt ned hus og de høyeste trærne. 16. april var eksplosjonene sterke nok til å bli hørt så langt som til Sumatra, 2500 km mot vest. Fjellet var dekket av enorme skyer, og syntes å brenne helt ned til havflaten. I to dager ble himmelen svart og luften kald. Da utbruddet opphørte snudde støvskyene mot vest. Lombok, 200 km unna, ble dekket av 60 cm aske. Eksplosjonen utløste omkring fire ganger energien ved 1883-utslippet fra Krakatau, åtte ganger utbruddet av Vesuv. 100 kubikkilometer masse ble slynget ut. Resultatet ble en 1110 m dyp kaldera, nesten 7 km i diameter. Indonesia er det land i verden med flest aktive vulkaner. Konsekvenser. All vegetasjon på flere nærliggende øyer forsvant. Omkring 10 000 mennesker døde umiddelbart som følge av utbruddet, mens ytterligere 82 000 døde lokalt av senere virkninger. Dødstallet av sult og sykdom i resten av verden på grunn av klimaendringen er vanskeligere å kvantifisere presist. Et kongedømme på Tamboras fjellside ble begravd under et tre meter dypt askelag. Sulfatavleiringer i Grønlandsisen. Sulfat fra Tambora peker seg ut. Nedfallet som topper seg i 1810 er fra en annet, ukjent utbrudd. Utbruddet sendte så mye aske opp i stratosfæren at været ble påvirket over hele jorden slik at det følgende året i England ble kalt «Året uten sommer». Gjennomsnittlig ble den globale temperaturen redusert med 0,4 – 0,7 grader Celsius. Avkjølingen ble ikke jevnt fordelt. I Nord-Amerika og i Europa ble det registrert betydelig avlingssvikt, og New England hadde snøfall i august måned. Sommeren 1816 er den kaldeste som er registrert i Sentraleuropa, og var årsaken til en hungersnød der mer enn 200 000 sultet ihjel. De sveitsiske alpene ble spesielt berørt. Gjennom sommeren 1816 falt det snø der nesten hver uke. Som et resultat av et tidligere vulkanutbrudd i 1808som ikke ennå ikke er stedfestet, inntraff Tamboras nedkjøling i en lengre periode med mange uår, og det er ikke samtidige opptegnelser i Norge som kan påvise at 1816 var et spesielt kaldt år. Iskjerner tatt fra både Grønland og Antarktis viser nedfall av sulfat fra begge disse utbruddene. Støvet som ble sendt opp i stratosfæren dekket hele jordkloden og forårsaket flotte, røde solnedganger. Slike ble malt av William Turner på forsommeren. Utbruddet. «Rystelsene etter dens eksplosjoner ble følt over en avstand av 1600 km i alle retninger og lyden ble hørt på en så stor avstand som 2700 km. På Java ble dagen til natt ved askeskyene som ble kastet ut fra vulkanen over store avstander (500 km). Husene, gatene og markene ble dekket med et flere desimeter tykt askelag. Askemengdene var så store at hustakene 65 km fra vulkanen ble brutt ned av vekten. Virkningene av utbruddet ble følt helt til vestkysten av Sumatra, der en mengde pimpstein ble sett flytende på havet i en meters tykkelse og i mange kilometers utstrekning.» Lavastrømmen. «Fra selve krateret ble det sett tre ildsøyler som steg til en betraktelig høyde, der det virket som de ble forent på toppen på en forvirrende måte. Etter kort tid virket hele fjellsiden nær landsbyen Sang'ir som en eneste stor flytende brann. Gjenskinnet var grufullt, helt til mot kvelden, da det ble delvis skjermet av store mengder støv, aske, steiner og lava som var kastet ut fra krateret. Mellom klokken ni og ti om kvelden begynte asken og steinene å falle over landsbyen Sang'ir, og over hele nabolaget på fjellet.» Atmosfæriske forstyrrelser. a>. Tambora hadde i 1815 et enda større utbrudd som medførte en global nedkjøling de nærmest påfølgende årene. «Varmen utløste en 'forferdelig virvelvind', som blåste ned nesten alle husene i landsbyen, mens tak og lette vegger ble kastet høyt opp i lufta. I havnene var virkningen enda voldsommere. Der hadde de største trærne blitt revet opp med rota og slynget opp. Ikke noe levende kunne motstå et så voildsomt uvær. Mennesker, hester og buskap ble virvlet opp i lufta som strå og deretter kastet ned på bakken igjen. Havet steg nesten fire meter over det høyeste tidevannsmerket, og feide med seg hus, trær og alt det kunne nå. Virvelvinden varte omkring 20 sekunder.» Gradvis roligere. «Den 'forferdelige indre tordningen fra fjellet' fortsatte neste uten opphør helt til 11. juli, da det ble roligere. Så ble det gradvis lengre opphold mellom lydene helt til 15. juli da det var slutt. Nesten alle landsbyene på lang avstand fra fjellet var ødelagt. De klart største ødeleggelsene kom av den voldsomme virvelvinden som fulgte med utbruddet.» Nyere funn. I 2006 ledet Haralður Sigurdsson en ekspedisjon til Tambora for å lete etter ruiner på samme måte som Pompeii ble gravet ut. Utgravingene vil fortsette i 2007. Sand kirke (Hadsel). Sand kirke ligger på Hadselsand i Hadsel kommune i Nordland. Kirka ligger nord på Austvågøya. Kirka er egentlig et kapelltilbygg til en tidligere skole, og ble bygget i 1914, med 80 plasser. Per Imerslund. Nils Per Imerslund (født 9. mai 1912 i Kristiania, død 7. desember 1943 på Aker sykehus, Oslo) var en norsk forfatter, eventyrer, nasjonalsosialist og frontkjemper under den andre verdenskrig. Han sloss i mellomkrigstiden i de tyske SA-troppene mot kommunistene i Berlin og deltok i den spanske borgerkrig på Francos side. Han sto bak innbruddet hos Leo Trotskij på Hønefoss i 1936, hvor de var ute etter beviser for Trotskijs angivelig revolusjonære virksomhet mot Norge. Innledning og sammendrag. Imerslund tilhørte venstresiden blant de norske nasjonalsosialistene, knyttet til "Ragnarok"-gruppen og sterkt preget av den såkalte Völkisch-bevegelsen i Tyskland. I denne tenkningen var ættetenking og etnisk renhet sentrale begreper. Bevegelsen oppfattet historien som en evig strid mellom etniske grupper og denne kampen måtte vinnes om ikke det nordiske mennesket skulle gå til grunne. De så jøder, frimurere, katolikker og kommunister som krefter som ødela germanerne og proklamerte derfor kamp mot disse. Deres avvising av kristendommen førte i Norge til at de vendte seg til de norrøne gudene. Per Imerslund ble derfor karakterisert som revolusjonær nasjonalsosialist, blant annet i biografien "Det ariske idol". Imerslund var før og under krigen en sterk Quislingmotstander som han mente var i lomma på storkapitalen og tilpasset seg tyskerne i altfor stor grad. Slik ødela Quisling mulighetene for norsk selvstendighet overfor tyskerne. Det er hevdet at han planla å kidnappe Quisling, men slo opp krigsskade fra fronten i Karelen i Finland fra mars 1942 og døde av blodforgiftning før planene kunne settes i verk. For Imerslund var det å trekke i tysk uniform et nødvendig onde, kampen mot «bolsjevismen» var viktigere enn Tyskland. Han så på den tyske militære okkupasjonen som et overgrep og brudd på den nasjonalsosialistiske tenkningen om folkenes selvbestemmelse. Det er hevdet at han helt siden høsten 1940 forsynte den allierte etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge, blant annet gjennom Otto Engelschiøn. Imerslund var en myte i norske nazistiske miljøer allerede mens han levde. Dette skyldes blant annet hans høye, blonde, atletiske og vakre utseende sammen med hans internasjonale eventyr og aktivistiske erfaringer, og ikke minst hans evne til å kommunisere disse både skriftlig og muntlig. Særlig var dette tilfelle blant de "anti-establishment"-orienterte og de Quisling-kritiske nazistene. Tidlig liv – Norge og Tyskland. Faren Thorleif var opprinnelig fra Elverum og moren Maria fra Kristiania. Faren var på dette tidspunktet en vellykket forretningsmann, sine 24 år til tross. Han drev forretningen Imerslund & Co, som fremdeles eksisterer som musikkforretning. Thorleifs far hadde bidratt økonomisk til etableringen, og Thorleif var litt av en eventyrer og gambler. Han ønsket etter hvert å etablere seg i Tyskland som han så som mulighetenes land, og allerede før første verdenskrig var han på forretningsturer til keiserriket. Etter hvert satte Thorleif alle farens penger over styr, blant annet gjennom spekulasjoner under verdenskrigen og mislykkede etableringer. Men i mars 1920, mens de fortsatt hadde penger, flyttet familien – Per hadde fått søsteren Eva i 1914 – til Tyskland, og sønnen Per opplevde nøden og elendigheten i kjølvannet av den tapte krigen i en skremmende, fremmed storby tett inn på livet. Denne sto i kontrast til den materielle tryggheten han selv opplevde. Han gledet seg over at familien var samlet etter farens lange Tysklandsfravær tidligere, og Per hadde en svært nær kontakt med moren. Faren Thorleif var imidlertid ikke så innstilt på et nært familieliv og sønnen fikk aldri noen god kontakt med faren. Farens stadige homofile sidesprang slet på ekteskapet og førte til at morens oppmerksomhet ytterligere ble fjernet fra barna. Per og Eva fikk privatundervisning, men den sjenerte Per hadde dårligere progresjon enn søsteren, og kan ha fått en lav tiltro til sine intellektuelle evner. I tillegg slet han med engstelse og mørkreddhet, noe han etterhvert lærte at han kunne overvinne ved å oppsøke farene. Tiden var preget av kampen mellom "de nasjonale" og "de røde", og Frikorpsenes kamp mot Spartakistene og alle historiene rundt dette egget en ung gutts fantasier. I deres borgerlige miljø fikk Frikorpsene en helterolle og preget nok hans holdning til det senere Sturmabteilung (SA). Familien hadde en omflakkende tilværelse, med stadige nye adresser. Dette var både fra tiden i Oslo (fram til 1920), senere i Hamburg ([1920–1921) og Berlin (1921–1923). Dette, sammen med det urolige familielivet skapte en rastløshet hos Imerslund som skulle prege ham resten av livet. Han opplevde ustabilitet og ensomhet, en tapt kamp om morens oppmerksomhet for søsteren, foreldrenes ekteskapelige problemer, og deres meget aktive sosiale liv. Farens økonomiske spekulasjoner og forretningsmessige gambling var en hovedårsak til de stadige opp- og nedturer i familiens økonomi og deres ønske om en fasjonabel fasade rundt livet forårsaket all flyttevirksomheten. I 1923 gikk faren konkurs. Ekteskapet fortsatte hovedsakelig som et proforma-ekteskap hvor begge ektefeller tok seg tilfeldige mannlige elskere uten å bestrebe seg på å skjule dette. Moren følte seg verdiløs siden faren bare har brukt hennes skjønnhet som et smykke utad og for å skjule sin homofili. Per havnet på «"Königliche Paul-Gerhardt-Schule"» i Lübben i Spreewald sørøst for Berlin, en ærverdig privatskole med prøyssisk disiplin og kjedelige lærere. Dette var neppe noe for ham, men det var dette faren i sine distanserte ambisjoner på sønnens vegne klarte å finne en finansiering for. Familien lånte et gods av en tidligere kollega av faren, hvor de ble de boende til 1926. Men familien led under den sosiale degraderingen og følelsen av å ikke lenger kunne omgås venner og bekjente på like fot. Den unge sønnen Per ble noe fritatt for både dette og foreldrenes belastende samliv da han etter et år flyttet på et elevinternat i Lübben. Skolegang var ikke for den unge Imerslund og han hadde problemer med å innordne seg disiplinkravene. Men her fikk han de første innføringene i "Völkisch"-tenkningen og han utmerket seg etterhvert med idrettslige ferdigheter og friluftsliv. Men hans skyhet og usikkerhet gjorde nære vennskap vanskelig. Sommerferiene ble tilbrakt i Norge, og særlig var farfars hus i Elverum det som den unge gutten så fram til; det eneste stedet hvor han følte seg trygg og velkommen. Og da han og Eva vendte tilbake fra Norgestur høsten 1926, fikk de til hans begeistring snart beskjed om at de skulle flytte til Mexico. Oppholdet i Mexico 1927–1928. Han var glad for å bytte ut den prøyssiske skoledisiplinen med det han så som et fritt liv på hesteryggen i det eventyrlandet han hadde lest om i guttebøkene. Helt slik ble ikke tilværelsen, men allikevel var det her lærte han nye sider ved seg selv. Faren hadde via en mannlig elsker fått tilgang på halvparten av dennes plantasje ikke langt fra Colima ved sørvestkysten av Mexico. Men det var et usunt og krevende, fuktig klima og store politiske uroligheter i området. Den unge Imerslund innledet her et seksuelt forhold til den 13 år eldre huslæreren, tyskeren Hans-Dietrich Disselhoff, og det var en tilleggsbelastning for ham da han visste at Disselhoff samtidig har et seksuelt forhold til moren. Han antok, med rette, at Disselhoff også hadde et forhold til faren, og det må ha vært krevende for en 15 år gammel, usikker og uerfaren gutt å skulle dele samme elsker med "begge" foreldrene. Men Disselhoff var også en helteskikkelse for den unge Imerslund. Den flotte, unge mannen hadde så langt hatt et eventyrlige liv fra mange verdenshjørner og hadde solid nasjonalsosialistisk forankring. Disselhoff hadde kjempet i "Freikorps Löwenfeld", et av de mest sagnomsuste frikorpsene som hadde som utgangspunkt soldater fra Den tyske keiserlige flåte. Slik sett oppdaget den unge Per de homoerotiske trekk som også finnes i slike «kasernemiljøer» og den homofile praksis som fantes høyreradikale miljøer i mellomkrigstiden, blant annet innen SA. Men han var skremt og svært negativ overfor farens utsvevende og promiskuøse homofile liv og hadde vanskelig med å akseptere at han selv skulle ha en homofil legning. Det største slaget for ham er at moren Maria etter kort tid døde av feber, malaria, matforgiftning og underlivsblødninger, sannsynligvis som følge av tidligere syfilis. På dødsleiet sjokkerte Maria barna ved å bekrefte sitt utsvevende seksuelle liv i deres påhør, selv om dette var noe de lenge hadde forstått. Tapet av moren, som ofte hadde sviktet barnas omsorgsbehov til fordel for sine egne gleder, gjorde at faren ble tildelt den totale skurkerollen ved at hans egoisme gjorde morens omsorgssvikt mildere. Selv pådro også han seg malaria i Mexico, noe han ble plaget og svekket av resten av livet. Norge. Etter morens død vendte han sitt kjærlighetsfokus mot Norge som stod for ham som et stadig større ideal. For ham var nok minnene om de gode sommerene hos farfaren og hans oppfatning av Norges stolte historie med på å skape et idealbilde. Det krevende klimaet og den urolige, usikre situasjonen i Mexico, kombinert med den store geografiske avstanden, var nok med på å skape denne idealforestillingen hos ham. Han hadde derfor få motforestillinger da det kommer opp som en mulighet at han skulle reise tilbake til Norge for å få en norsk utdannelse. Og Hamar var så nært farfaren og Elverum at det ble som å vende tilbake til hjemtraktene. Hamar 1928–1929. Han begynte i august 1928 på reallinjen på "Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse" (senere Hamar katedralskole). Faren hadde sørget for at han ble innlosjert på hybel hos skolens rektor, Karl Otto Nilssen, som var farens onkel. Nilsen var en mektig, stram, fryktinngytende og enerådende sjef som ikke vek så mye tilbake for de prøyssiske skolelærerene som den unge Imerslund hadde hatt i Lübben. Han var enormt skuffet over at han ikke fikk bo hos farfaren (og farfarens søster), det eneste stedet hvor han kunne få trygghet og kjærlighet. Men også det tok faren Thorleif fra ham. Han mistrivdes selvfølgelig med det rigide skoleopplegget som fulgte ham til alle døgnets tider. De eneste fristedene han fikk var å streife rundt i skogen og naturen. Hit søkte han alltid før når han følte seg presset. I motsetning til alle de andre kunne ikke han gå på ski, men det lærte han fort med en iherdighet som gjorde inntrykk på alle rundt ham. Når han satte seg mål, gjennomførte han dem! Men viktigst for hans utvikling var kanskje de vennene han fikk her og den politiske debatten han etterhvert lot seg engasjere i. I dette miljøet var han en oppsiktsvekkende og spennende person, med bakgrunn fra eksotiske steder som Tyskland og Mexico og hadde i en alder av 16 år en erfaringsbakgrunn som knapt noen av de andre kunne drømme om å få i et helt liv. Vennene kaller ham "Per Mexico" og ville høre han fortelle fra de spennende stedene. Og han fortalte gjerne, i begynnelsen usikkert og litt gebrokkent, men etterhvert fengslende og spennende. Blant de vennskap han knyttet her var nok Stein Barth-Heyerdahl den aller viktigste og ble den mest lojale vennen han skulle ha for resten av livet. Fram. Studentersamfunnet "Fram" ble det sosiale samlingspunktet og arenaen for de oppglødde politiske diskusjonene for skoleungdommen på Hamar. Dette var politiske brytningstider og en stadig økende politisk polarisering, både nasjonalt og internasjonalt. Den nasjonalt orienterte høyreside, som han identifiserte seg med, fryktet en nasjonal oppløsning og sosialistisk omdanning av samfunnet i en kommunistisk retning. Blant debattantene og deltakerne i miljøet var blant andre senere statsråd Andreas Cappelen og forfatteren, filmmannen Sigurd Evensmo og musikkmannen Sverre Bergh. Tiden i "Fram" var viktig for ham da han her lærte at Norge ikke var den forfedrenes idyll han hadde ønsket det skulle være. Hans Norge var truet av det han oppfattet som de samme undergravende krefter som han hadde opplevet i Tyskland og at disse satt nær maktposisjonene. Denne situasjonen virket styrkende på hans "Völkish"-tenkning som han ble kjent med særlig på skolen i Lübben. Men han opplevet også et miljø som delte hans tanker og oppfatninger og hvor disse kunne bli videreutviklet. Han hadde aldri opplevet et velfungerende demokrati eller politisk og sosial ro. Men det er viktig å merke seg at i hans ungdomsopprør lå det en sterk forakt for hva han oppfattet som borgerskapets slappe og perspektivløse holdninger og den egoistiske fasadetenkning han hadde opplevet med egne foreldre. Begge de ungdommelige politiske ytterfløyer foraktet foreldregenerasjons materialistiske selvtilfredshet, slik sett ble det bare ytterfløyene som var aktuelle for ham. Hele hans tenkning om trusselbilder, nasjonenes overlevelse og "Völkisch"-ættetenkning gjorde at han avskydde den undergang venstresiden ville gi Norge. Og han hadde med seg både tankene fra Disselhoff og ikke minst eventyrene og helteskikkelsene fra Frikorpsenes kamper mot kommunistene fra årene i Tyskland. I Fram stod kampen i stor grad mellom de fargerike lederskikkelsene Sigurd Evensmo for venstresiden og vennen Stein Barth-Heyerdahl for høyresiden. Og i denne polariseringen hadde Imerslund sin klare plass. Barth-Heyerdahl ga den usikre og selvforaktende Per en posisjon og satte hans eventyrlyst og engstelse inn i en politisk ramme. Hans homofile erfaringer med Disselhoff hadde ikke gjort at han aksepterte homofili, langt mindre en erkjennelse om at han selv skulle ha en slik orientering. Tilbake i Mexico 1930–1932. Imerslunds retur til Norge for å bli kjent med forfedrenes land ble første omgang bare i et år. Dels skyldes dette at faren Thorleif igjen gikk konkurs og ikke kunne betale for sønnens opphold på Hamar. Og dels var han lykkelig for å kunne slippe unna Karl Otto Nilsens intense overvåking av hans liv. Faren hadde finansiert sine ulike forretningsmessige eventyr med sin fars penger, og dro ham med i dragsuget. Med sine siste penger kjøpte faren Thorleif en mindre gård i Mexico, beliggende i et ørkenområde. For den malariasyke Thorleif passet dette klimaet bedre, men det var også funnet indianergraver her, så mulighetene til skattejakt var absolutt til stede. Utsiktene på skattejakt etter indianske klenodier tiltalte Per sterkt og han tilbød seg å komme sammen med Hans-Dietrich Disselhoff som Per hele tiden hadde holdt brevlig kontakt med. Disselhoff hadde stor faglig interesse av dette, han var under avslutning av sin doktorgrad, 30 år gammel, og trengte praktisk erfaring å vise til når han skulle ut på arbeidsmarkedet. I påvente av at Disselhoff skulle fullføre doktorgraden og for å finansiere reise og opphold i Mexico for dem begge, var en unge Imerslund tilbake i Tyskland høsten 1929 som bygningsarbeider på en gårdsutvidelse hos noen av foreldrenes tidligere venner. Denne høsten kom han også i kontakt med den politiske diskusjonen og dette former ham videre. Våren 1930 var han tilbake i Mexico sammen med Disselhoff. Både på jakt etter sølv og indianerskatter. Noe ble også funnet, men ikke nok til at Thorleif kunne slå seg for alvor opp som antikvitetshandler, som han hadde drømt om. Disselhoff reiste etterhvert hjem, mens Per ble i Mexico og streifet rundt på hesteryggen og levde av det han tjente på antikvitetene og som kvegdriver. Den unge Imerslund vakte oppsikt blant mexicanerne med sitt blonde, nordiske utseende. For bondebefolkningen minnet han mest om helgenfigurene i kirkene. Enda sterkere virket det på lokalbefolkningen at han evnet å tilegne seg både den lokale dialekten og væremåte. Hans fascinasjon av de mexicanske revolusjonsheltene Pancho Villa og Emiliano Zapata ble ikke mindre i denne perioden. Disse representerte mot, frihetstrang, handlekraft og arbeideroppstand, særlig mot klasseskiller, storkapitalen, den europeiske og nord-amerikanske imperialismen og den katolske kirken og dens autoritet. Dette passet godt med hans idealer. Han tok denne tenkningen og erfaringene med seg hjem og opplevde at han hadde en visjon for det fremtidige Norge. Samtidig mistet han noe av sine siste holdepunkter da han fikk melding om at farfaren døde i juni 1931. Oppholdet forsterket ytterligere hans ry som en internasjonal eventyrer da han senere vendte tilbake til Norge. Gatekamper med SA i Berlin 1932–1933. Da han valgte å forlate Mexico, var det ikke for å dra til Norge, men for å delta i kampen. Og kampen sto i Tyskland. Og det var et annet Tyskland og Berlin enn det han kunne huske fra da han bodde der som barn, beskyttet av foreldrene. Nå havnet han 18 år gammel, uten penger og venner, alene midt i det politiske kaoset. Per forsvant inn i storbyen, men hadde en viss kontakt med søsteren (som bodde i Tyskland siden Per dro til Hamar), Disselhoff og andre tidligere venner fra den tidligere Tysklandsperioden. Samtidig opplevde han en stor respons, også i det norske miljøet i Berlin, på sine historier og fortellinger om eventyrene i Mexico. Han ble oppfordret til å fortelle om disse gjennom en avisartikkel, og dette danner grunnlaget for romanen "Hestene står salet". Men han orienterte seg mer mot den politiske aktivismen og identifiserte seg med nasjonalsosialistene. Han var ikke vanskelig å rekruttere inn i de aksjonistiske SA-avdelingene og bodde i perioder på hjem for SA-tropper og vanket i såkalte "Sturm-lokaler" for SA-menn. Her opplevde han det tette kameratskapet og den interne heltedyrkelsen som kjennetegner slike miljøer. Imerslund tok opp i seg den revolusjonære, arbeiderorienterte, anti-kapitalistiske tenkningen som SA-fløyen av den tyske nasjonalsosialismen representerte. Som så mange andre i disse miljøene ble det sett med stor skepsis mot Hitler og andre sentrale nasjonalsosialister på grunn av deres lefling med storkapitalen, industriherrene og de gamle maktstrukturene. Hans miljø og tenkning var preget av anarkistisk politikerforakt rettet mot alt pampevelde. Slik ble ikke Hitlers maktovertakelse i 1933 den grunnleggende samfunnsendringen han og SA-miljøene ønsket. Oslo og politikk. Han returnerte til Oslo våren 1934 og ble knyttet til Eugen Nielsens "Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti" (NNSAP) med blant andre sin gamle venn Stein Barth-Heyerdahl. Partiet hadde tatt opp i seg deler av den venstre-orienterte "Völkisch"-tenkningen han kjente fra Tyskland, hvor "Judea" (dvs jøder, kommunister og frimurerer; "Roma" (katolikker, jesuitter og kristne for øvrig) og "Tibet" (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var de demoniske åndsmakter som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under. Han utviklet videre i dette lille politiske miljøet en del av de paranoide politiske ideene om store sammensvergelser, og prøvde å skape den samme gateaksjonisme i Oslo som i Tyskland. Dette lyktes tilsynelatende til en viss grad, da det kom til en del slagsmål med «de røde», men dette hadde et visst kunstig preg og var ikke styrt av den samme desperasjon som i Tyskland. Partidager i Nürnberg 1935. Imerslund dro til Tyskland og besøkte de massive partidagene til NSDAP i Nürnberg 10.–16. september 1935. Disse gjorde nok i seg selv et inntrykk på ham, med enorme oppmarsjer med til sammen en halv million deltakere. Temaet for denne rikspartidagen var Rikspartidag for Frihet og de nye tyske raselovene ble introdusert her. Under disse partidagene traff Imerslund mange internasjonale meningsfrender, blant annet representanter for British Union of Fascists, den italienske fascistbevegelsen og den finske fosterlandsbevegelsen. Men særlig gjorde stifteren av den rumenske Jerngarden, Corneliu Zelea Codreanu, et sterkt inntrykk. Viktigst for ham videre i livet var at han her traff Hans S. Jacobsen, en norsk sosialøkonom og skipsmegler som ble en viktig ideologisk faktor for ham. Jacobsen ga ut tidsskriftet "Ragnarok", og både tidsskriftet og Jacobsen som person ble et talerør og samlingspunkt for denne gruppen. Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon. Kretsen med Per Imerslund besto blant andre av Stein Barth-Heyerdahl, Hans S. Jacobsen, Geirr Tveitt, Tor Strand og Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener. Denne var i sterk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling som de så som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv. Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ. Imerslund og vennene la vel så mye vekt på siste leddet i sin nasjonal"sosialisme". Her var fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne få legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi. Avstanden til Quisling og hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være helt perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som den åpenbare avsløringen av regimet. Arbeidstjenesten 1936. Imerslund var en utpreget handlingsorientert aktivist, og trivdes dårlig med pratende polemikere. Politikk var å handle, og Norge som land skulle bygges. Han ble derfor en av drivkreftene bak "Arbeidstjenesten", organisert i første rekke av Imerslund, Tor Strand og reklame- og filmmannen Walter Fürst. Hensikten var ikke først og fremst å bøte på arbeidsløsheten, men idealistisk: å fremme dugnadsånd for nasjonen blant ungdom. Denne Arbeidstjenesten var inspirert av den tyske Riksarbeidstjenesten og dannet opptakt til den tvungne Arbeidstjeneste (AT) som nazistene senere innførte under den tyske okkupasjonen. Arbeidstjenesten skulle bokstavelig talt rydde ny mark for nye småbruk. De brøt opp stubber, drenerte, fjernet stein og bygget vei, tungt kroppsarbeid i og med den norske naturen. Med morgenrevelje kl 06.00, politisk høytlesing før frokost, tungt arbeid og streng disiplin skulle de håpefulle herdes. Politiske motstandere prøvde å latterliggjøre tiltaket, og påpekte at dyrkingen av slitet og den maskuline kraft hadde klare homoerotiske undertoner. Den første arbeidsleiren i Arbeidstjenestens regi var i Stor-Elvdal sommeren 1936. Imerslund hadde med stor suksess ledet og organisert rekrutteringen fra Midt-Norge og kastet seg over de praktiske oppgavene med stor energi. Men han ble ofte slått ut av malariaanfall, med tilhørende høy feber og dårlig allmenntilstand. Likefullt var han en sentral person på arbeidstjenesten, beundret som en profet av de andre utfra sin fargerike bakgrunn og hele sin fysiske fremtoning. Men Imerslund og den Quislingskritiske fløyen hadde bare begrenset suksess med å distansere dette tiltaket fra Nasjonal Samling. De stilte seg bak Johan B. Hjorts opposisjonelle linje innen NS, og satte stor pris på Hjorts besøk i leiren i Stor-Elvdal. Dette var første gang Imerlund traff Hjort. Arbeidstjenesten var ikke politisk nøytral med dens idealisering av bonden og forakt for politikere, livsfjerne teoretikere og byfolk som var snyltere, herunder mange innen NS. Arbeidstjenestens farger var rødt og svart: blod og jord; rase og natur smeltet sammen. Imerslund hadde på denne tiden hadde fått gitt ut "Das Land Noruega" i Tyskland, og arbeidet med den norske oversettelsen "Hestene står salet" til Gyldendal. Samtidig med at han hadde kåserier i NRK, men det var klart at det var i Arbeidstjenesten praktiske handling han følte seg hjemme, mer enn som forfatter og skribent. Innbruddet hos Trotskij. Det vakte oppstandelse i mange politiske miljøer da regjeringen Nygaardsvold sommeren 1935 ga oppholdstillatelse til den sovjetiske revolusjonshelten og nære Lenin-medarbeideren Lev Trotskij, heller ikke overraskende i Imerslunds miljø. En forutsetning for oppholdstillatelsen var at Trotskij ikke drev politisk virksomhet. Hans miljø tvilte på om Trotskij i det hele tatt hadde falt i unåde hos Stalin, og var sikker på at han drev politisk undergravingsarbeid. Dette ønsket de å finne beviser for og slik både få Trotskij ut av landet. Slik ville de sette den nye arbeiderpartiregjeringen i forlegenhet og vise for all verden at Arbeiderpartet fortsatt var et marxistisk, revolusjonært parti med internasjonal orientering man ikke kunne stole på. Det fikk internasjonal oppmerksomhet at Trotskij hadde kommet til Norge etter fire og et halvt år i Tyrkia og to år i Frankrike. Blant journalister og andre med ukjente hensikter var ikke Imerslund og hans miljø de eneste som spanet rundt huset hvor Trotskij og hans familie var innlosjert på det lille stedet Heradsbygda rett utenfor Hønefoss. Det var en strøm av særlig utenlandske besøkende til Trotskij, av dem angivelig mange jøder, og fantasiene var store om hva som ble diskutert og angivelig instruert. Dette var aktivisme helt etter Pers ånd, hvor aktiv politisk handling ble krydret med internasjonale sammensvergelser, personlig risiko, hemmelighetskremerier og spenning. Utover sommeren og høsten 1936 opplevde dette miljøet det stadig mer prekært å få satt en stopper for det de mente var en farlig virksomhet som regjeringen og Trotskij stod for. Etter en tids snakk og usikker planlegging utførte Imerslund og et par andre et raskt raid mot Trotskijs hus natten mellom 5.- 6. august, da de hadde funnet ut at han var på reise til Kristiansand. De prøver å bløffe seg inn som politifolk, men blir avslørt av husvertens datter. De hadde heller ikke gjort seg tilstrekkelig kjent med huset på forhånd og det hele endte med en hurtig retrett tilbake til Oslo. De blir stoppet av politiet underveis som noterer navnene på alle, bortsett fra Imerslund. Han hadde stukket av på egen hånd og gjør et innbrudd senere på natten ved å klatre inn gjennom et vindu, men det ender uten utbytte. Husvertens datter hadde gjenkjent en i gruppen og det ender med tiltale i Drammens lagmannsrett og dom 15. desember 1936. Det ble ganske milde dommer. Statsadvokaten var Sverre Riisnæs, senere justisminister i Quislings andre regjering under krigen. Gruppen tok de milde dommene som en seier, samt ikke minst fordi omtrent samtidig, 18. desember, meddeler regjeringen at Trotskijs oppholdstillatelse er trukket tilbake og at han har fått visum til Mexico. Imerslund var glad for at Norge er kvitt «marxistjøden», men han så også ironien i at Trotskij i stedet er sendt til hans andre hjemland Mexico. Her ble Trotskij drept av Stalins agent 20. august 1941. Den spanske borgerkrigen 1937. For den handlingsorienterte Imerslund var den spanske borgerkrigen en arena for politisk handling. I tillegg skulle han skrive artikler for avisen "Tidens Tegn" og leverte en del artikler. Men hans krigsinnsats våren 1937 ble aldri verken enkel eller glamorøs. Allerede på vei til Spania, på gjennomreise i Portugal ble han arrestert som mistenkelig utlending og måtte sitte et døgn i en svært overfylt, elendig celle. Han fikk hjelp av det norske konsulatet og kom seg videre. Da han endelig kom til Spania var det vanskelig å finne en passende stridende avdeling. Han hadde tross alt ingen formell militær bakgrunn og den spanske fremmedlegionen var reneste selvmordsavdelinger. Etter mye om og men havnet han i den falangistiske militisen. Da han endelig kom til fronten, ble de liggende på noen avsvidde høyder på Cordoba-fronten og utveksle skudd med sosialistene noen hundre meter borte. De hadde lite vann og mat, det var svært varmt og Imerslund var dårlig av malariaen. I tillegg måtte han i brev til vennen Disselhoff bekjenne at han opplevde i stedet krigens meningsløshet. Dette kom også fram i hans til dels meget gode artikler fra denne tiden. Skuffet måtte også Imerslund konstatere at klokkens skrues tilbake i Spania etter Francos seier og at det ikke var et nytt, radikalt, revolusjonært Spania som seiret. Men Imerslund følte seg også modnet og styrket av at han hadde vært i kamp og i livsfare ved fronten. Svekket av malaria ble han trukket ut av kamp og reiste tilbake til Oslo samme sommer. Norge, ekteskap, Mexico 1937–1940. Han var i årene fram til utbruddet av andre verdenskrig opptatt med mange av de tidligere aktivitetene, Arbeidstjeneste om sommeren, skriving og den sedvanlige, kanskje litt rastløse reisevirksomheten resten av året. Han besøkte både Tyskland, Sverige og Mexico. I Tyskland deltok han i 1937 på det årlige seminaret for nordiske forfattere i Travemünde, blant andre sammen med Mikkjel Fønhus som Imerslund hadde foreslått som deltaker. Det var ikke ukontroversielt i Norge å delta på slike arrangementer i Tyskland. Etter splittelsen av Nasjonal Samling i 1936 fikk også kretsen rundt "Ragnarok" tilsig av nye, skuffende tidligere NS-medlemmer med Johan B. Hjort i spissen. Da Walter Fürst fikk ordnet et møtelokale i Oslo sentrum for høyreradikale Nasjonal Samling-motstandere, fikk også Imerslund et mer fast tilholdssted i byen. Mye av den politiske energien ble brukt på å konspirere mot Nasjonal Samling og forsøke å etablere et alternativ. Imerslund vakte alltid stor oppmerksomhet blant kvinner, som raskt flokket seg rundt ham. Hans tilsynelatende kjølige avstand og interesse, og mangelen på sladderaktige historier omkring denne flotte mannen synes å ha ført til en enda større interesse. Mystisk, vakker, og full av eksotiske opplevelser, men også ryddig og redelig. Selv oppfattet han nok sin manglende interesse som et problem, særlig når vennene til stadighet påpekte hans store muligheter. Men da hans venn Hans-Dietrich Disselhoff, som han hele tiden hadde hatt brevlig kontakt med, giftet seg i 1936 og litt senere fikk en datter, skjønte han at han burde følge vennens eksempel. Per aksepterte den gjengse fordømmelsen av homofili i sitt miljø og ønsket å bekjempe den. Han mente selv at hans homofili var påført ham gjennom Disselhoffs forføring. Imerslund giftet seg derfor 26. mars 1938 i en nyhedensk seremoni med Liv Asserson, søsteren til en norsk operasangerinne i Tyskland som han først innledet et forhold til. Men han falt angivelig pladask for 21 år gamle søsteren Liv da han traff henne. Selv var Imerslund 26 år. Antakelig hadde den eldre søsteren gjennomskuet ham og han søkte trøst det nærmeste stedet han fant. Den praktiske og jordnære Liv passet nok Per bedre enn den kunstneriske operasangerinnen. Byllupsreisen ble en rundtur til blant annet Danmark, Spania og Mexico. Det er grunn til å tro at Liv her ble klar over at hun inngikk i mannens heteroseksualiseringsprosjekt, men hun valgte å bli hos ham så lenge han levde. De fikk senere to barn sammen.Den yngste ble født etter farens død. Men da krigen bryter ut, og særlig vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, er Imerslund klar for ny innsats. Den andre verdenskrig. Miljøet rundt Imerslund reagerte svært negativt på Hitler og Stalins vennskapspakt og blitzkrigen mot Polen syv dager senere. Et slikt overfall på en annen nasjon var for dem en krenkelse av nasjonalsosialismens grunnidé om det enkelte folks selvbestemmelse. Et nasjonalsosialistisk land er per definisjon ikke imperialistisk, i følge deres tenkning. Slik ekspansjonisme var det fascistene som holdt på med, som etter denne gruppen oppfatning var borgerskapets siste krampetrekning. Begge disse hendelser ble oppfattet som kynisk stormaktspolitikk. Vennskapspakten innebar også et farvel til de rasesolidariske holdningene. Verre ble det da det gikk opp for alle at vennskapspakten også var et grønt lys for Sovjetunionen å angripe Finland. Vinterkrigen. Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen ble et kall for den aksjonistiske Imerslund. Dette var Davids kamp mot Goliat, og han var selvfølgelig på Davids side. Finnenes innledende suksesser forsterket denne oppfatningen. Hans miljø opplevde i denne saken at her var de på linje med størstedelen av både det norske og det internasjonale samfunnet. Utover vinteren konstaterer miljøet noe indignert at det tydeligvis hadde vært lettere å mobilisere til krigsinnsats "for" bolsjevikene i Spania enn "mot" dem i Finland. Da han meldte seg til krigstjeneste, fikk han straks følge av andre fra miljøet. De ville ikke være noe dårligere enn Imerslund, som nå var blitt et idol og en myte i miljøet. 23. februar 1940 reiste han til Finland. Ved avreisen får han av Walter Fürst en lerke med jord fra Arbeidstjenestens nybrottsfelt. Som rumenske Corneliu Zelea Codreanu skulle han ha fedrelandets jord ved hjertet. For å avlaste de finske styrkene som var sterkt presset på Det karelske nes, skulle de regulære finske styrkene ved Salla i Nord-Finland trekkes sørover og erstattes av de frivillige, internasjonale styrkene. Etter iskald trening i den nordfinske byen Kemi, med temperaturer ned mot minus 40, ble de sendt mot fronten i mars. Men idet de ankom var krigen over. Skuffet og bitter over Finlands ydmykende våpenhvileavtale og uten selv å få gjort noen innsats, måtte han og de andre dra hjem. 1. april ble Imerslund dimittert og kom hjem 4. april, fem dager før den tyske invasjonen. I Norge. 9. april 1940 ga to sjokk for Imerslund og hans miljø, den tyske invasjonen og Quislings regjeringsdannelse. Selv om de oppfattet den tyske invasjonen som en krenkelse på lik linje med invasjonen av Polen, var de av den mening at dette også skyldtes de mange feil den norske regjeringen hadde gjort i forkant. Quislings statskupp bare forsterket den forakten de følte overfor ham og hans folk. Imerslund forsøkte å melde seg til tjeneste 9. april, og stilte med sin Finlandsuniform og full oppakning. Han fikk beskjed om å dra hjem og avvente nærmere ordre. Han deltok i stedet, dog noe passivt, i intrigene overfor tyskerne for å bli kvitt Vidkun Quisling. Denslags var imidlertid ikke noe for ham, selv om han skummet av raseri overfor dette «frimurerkuppet». Imerslunds gruppe følte en trussel ved at deres politiske motstandere hadde kommet til maktmidlene og de var redd de skulle lide samme skjebne som det tyske SA. Raseriet var stort i miljøet, og noen av Imerslunds Finlandsvenner hadde mistet nær familie under det tyske felttoget. Alt ble oppfattet å være Quislings skyld, og de gikk med attentatplaner mot Vidkun Quisling, Wilhelm Christie og Harald Franklin Knudsen, som alle bodde på Hotel Continental. Imerslund oppsøkte Christie, angivelig for å advare ham, men ble i stedet anmeldt for trusler. Imerslund nektet å oppgi navnet på de andre involverte og en lang rettsprosess endte det med at han fikk en bot. Men hele episoden vitnet om en litt overspent atmosfære. Imerslund måtte ha et levebrød for seg og Liv, de bodde på denne tiden midlertidig hos Livs mor i Oslo. Han fikk sommeren 1940 en radiojobb i NRK. Her leste han hovedsakelig nyheter, men dro også på reportasjereise til Tyskland i august. Han var ettertraktet for tyskerne etter bokutgivelsen, sine tyskkunnskaper og sin internasjonale bakgrunn. Imerslund selv mente at han slik kunne bidra til å holde Quisling og andre NS-medlemmer unna radiomediet. Da han i oktober, etter reisen til Tyskland, holdt et radiokåseri som må ha provosert NS-medlemmene ved å framholde Tyskland som et sosialistisk arbeiderparadis, er hans radiokarriere over. Med Vidkun Quisling og Nasjonal Samling tilbake til makten gjennom Josef Terbovens kommissariske statsråder 25. september, er "Ragnarok"-kretsen slått ut. Kretsen opplevde at de sto ved et veiskille med to valg og de delte seg mellom disse: inn i aktivt motstandsarbeid (som f.eks Otto Engelschiøn og Johan B. Hjort) eller bite i det sure eplet og arbeide innenfor Nasjonal Samling (som f. eks Hans S. Jacobsen). Imerslund valgte sin egen vei ved å stå utenfor, inntil «den siste frimurer forlater NS» var dette et helt uaktuelt alternativ. Men i følge Otto Sverdrup Engelschiøn førte Pers aversjon mot den tyske okkupasjonen til at han også forsynte motstandsbevegelsen med viktige opplysninger om tyskerne i Norge resten av krigen. Med Waffen-SS i krig. Den arbeidsløse Imerslund lot seg overtale til å bli med på et lederkurs i Arbeidstjenesten vinteren 1940–41, men fant seg ikke tilrette i det han oppfattet som et underbruk av Nasjonal Samling. Vidkun Quislings appell i januar 1941 om å melde seg til krigstjeneste gjorde ingen inntrykk, snarere var Imerslund og hans krets svært skeptiske til den tyske imperialismen. Men med Operasjon Barbarossa ble kortene fordelt på nytt. Tysklands vennskap med Sovjetunionen var over og det ble også i Norge kallet til kamp mot bolsjevikene i øst. Imerslund meldte seg til tjeneste umiddelbart under løfte om å skulle kjempe under norsk flagg og kommando mot kommunismen og i solidaritet med Finland under Den finske fortsettelseskrigen. Etter å ha blitt bombet av sovjetiske fly, gikk finske styrker over grensen 25. juni i Karelen for å ta tilbake områdene Finland hadde mistet etter vinterkrigen. Ukraina. a>, hvor Imerslund tjenestegjorde ved Sallafronten, der hvor XXXVI korps stod mot 14 armé Men noen norsk avdeling ble det ikke noe av, ei heller ikke den lovede krigstjenesten i Finland under vervingsmottoet «"Hjelp broderfolket i nød!"». Dette mottoet må ha fjernet de siste av Imerslunds reservasjoner, men løftebruddene fratok all hans tillit til tyskerne. Men disse var ikke nok til å kunne gå ut av kontrakten uten krigsrett. Sammen med anslagsvis 1 000 andre nordmenn ble han sendt til Operasjon Barbarossa og tjenestegjorde i Waffen-SS, "5. SS-Panzer-Division «Wiking»" som en del av Armégruppe Sør i Ukraina, hele veien til Dnepropetrovsk. Imerslund tjenestegjorde som vanlig menig selv om han med sin bakgrunn kunne ha fått en mer kvalifisert tjeneste. Men også her var han midtpunktet blant soldatene. De vanskelige forholdene på Østfronten førte til at han etter fire måneders tjeneste i oktober 1941 ble innlagt på sykehus i Breslau med dysenteri. Han var da glad for å slippe ut av krigens helvete, men vi vet ikke om han deltok eller var vitne til den nedslakting av sivile, særlig jøder og russiske krigsfanger som foregikk under framrykningen, og ikke minst der hvor Division Wiking rykket fram. Men han sa senere at opplevelsene her kunne få en gammel nasjonalsosialist til å miste troen. Imerslund offentliggjorde senere svært lite om sine opplevelser i denne tiden. Finland. a>. Han ga senere medaljen til hunden sin. På denne tiden fikk han også vite at Liv var gravid. Sønnen Ole ble født i desember 1941, mens han selv lå på sykehuset. Han var sykmeldt i hele tre måneder etter felttoget i Ukraina, hvor han nok hadde presset seg lengre enn hva han tålte. Alt tyder på at Imerslund var psykisk skadet etter redslene ved fronten i Ukraina. Etter endelig å ha sluppet ut av sykehuset i Breslau, hvor det lavere tyske befalet fortsatte den evige trakasseringen, var hans skepsis og forakt for den tyske krigføringen om mulig enda større. Han ble glad da innflytelsesrike bekjente fikk ham over til tjeneste i Finland, hvor han hele tiden ville. Imerslund var fremst ved fronten i Salla i Nord-Karelen som "Kriegsberichter" med grad av oberscharführer, noe som innebar at han som soldat skulle også skriver artikler til SS-bladet" Das Schwarze Korps". Imerslund dekket her den finske sabotasjevirksomheten bak de russiske linjene. På et slikt oppdrag ble han truffet av et russisk "dumdum"-skudd i skulderen, kuler som ekspanderer og river opp når de treffer kroppen. Skulderen og overarmen ble sterkt skadet og han ble innlagt på feltlasarettet i Kemi innerst i Bottenviken, hvor han hadde vært to år tidligere. Legen ville amputere venstre arm, men han nektet dem å gjøre dette. Imerslund ble tildelt Jernkorset av andre klasse for tapperhet i felt, og fikk beskjed om at han kunne forvente forfremmelse. Sterkt skadet reiste han hjem til Norge og ble lagt inn på Aker sykehus. Her ankom han i mai 1942, sterkt svekket av skadene og høy feber. Men den østerrikske kirurgen klarte å lappe ham sammen, selv om han måtte tåle store smerter og i hele 15 måneder gå med et stativ som holdt overarmen i vannrett posisjon ut fra skulderen. Imerslund kalte armen på stativet for «Stukaen». Krigstraumatisert og kamp mot Quisling. Foruten alle vennene som kom på sykebesøk hos Imerslund, var det nok som en seier at justisminister Sverre Riisnæs også besøkte ham og ba om unnskyldning for sin rolle som aktor i Trotskij-saken. Riisnæs var kjent som en av frontkjempernes beste venn, og til tross for sin posisjon, delte han Imerslunds og hans miljøs skepsis til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling. Riisnæs' arbeid med å etablere den pangermanske Germanske-SS Norge kan sees som et tiltak for å skaffe seg en posisjon basert på miljøer som Imerslund tilhørte. Dette var også en organisasjon som Imerslund og flere av hans venner sluttet seg til, inntil også den ble overtatt av Nasjonal Samling og til dels militarisert av Jonas Lie utover 1942 og rammet av Eilifsen-saken. Fortsatt mens han lå på sykehuset gjenopptok Imerslund sin skribenttilværelse. Han skrev om deler av sine frontopplevelser og hvordan det var å komme hjem. Men det viste seg vanskelig å få dette publisert, da pressen var kontrollert av det Per og hans miljø kalte «"Heimesittere"», de feige og dvaske med klare opportunistiske preg. Men i Germanske-SS Norges organ «"Germaneren"» slapp Imerslund til. «"Germaneren"» ble sammen med «"Ragnarok"» de viktigste talerørene for den Quisling- og NS-kritiske fløyen av den norske nasjonalsosialismen. Her publiserte Imerslund blant annet i artikkelen «"Sabotører i egne rekker"» et svært sterkt angrep på det han kaller «"de kunstige jødene"», altså frimurerne i Nasjonal Samling. NS ved generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang svarer skarpt at dette var lojale og «anstendige nasjonalsosialister». Fuglesang var med god grunn bekymret, i opposisjonsmiljøet var han den fremste eksponent for de slappe «"heimesitterne"». I ettertid kan denne frimurerfikseringen virke noe konspiratorisk, men Imerslund var på denne tiden sterkt preget av krigsopplevelser og det han opplevet som et svik fra mange kanter. Han holdt seg til sine gamle venner og andre tidligere frontkjempere og søkte tryggheten i dette fellesskapet av åndsfrender og skjebnefeller. Etter å ha blitt skrevet ut fra Aker sykehus, ble han overført til "Rekonvalesenthjemmet Ragnar Berg" på Voksenkollen for rekonvalesens. Utover høsten 1942 fortsatte han herfra sin skribentvirksomhet med stadige nye angrep mot establishment og en idyllisering av "den norske bonde". Samme høst kjøpte han og Liv en gård ved Haglebu i Eggedal for penger lånt av Livs mor. Imerslund var imidlertid der mest på korte og hektiske besøk og reiste tilbake til byen ved første anledning. Eller så kom han med mange venner og installerte seg med dem på stabburet. Ved Oslo fikk han et rom i Grav gård i Bærum som var eid av en av hans venner. Her redigerte han etter oppfordring fra Hans S. Jacobsen en artikkelsamling. En del andre artikler han skrev på denne tiden er sterkt preget av at han er krigstraumatisert og lider av det vi i dag kaller Posttraumatisk stresslidelse. Men i hans eget miljø ble han i stadig større grad oppfattet som en visjonær seer, og ble gjenstand for en viss persondyrking. Som så mange andre ble også Imerslund og hans miljø sjokkerte over Eilifsen-saken, hvor politifullmektig Gunnar Eilifsen 16. august 1943 ble henrettet etter å ha stilt seg bak fem av sine underordnede som hadde nektet å arrestere tre unge jenter som ikke møtte til Arbeidstjenesten. Igjen ble Quisling avslørt som en løpegutt for Josef Terboven. Imerslund inviterte vennene til stabburet på gården i Eggedal og i månedsskiftet september/oktober ble det konspirert om en aksjon mot Vidkun Quisling. Planen var å kidnappe ham fra «førerresidensen» Gimle på Bygdøy. Gruppen hadde fått brakt på det rene at det var et ganske utilstrekkelig vakthold. Dette skulle komme etter en periode med sabotasje og geriljaaktivitet av motstandsceller med tidligere frontkjempere og andre pålitelige nasjonalsosialister mot en stadig mer demoralisert okkupasjonsmakt ettersom krigen gikk stadig dårligere. Fjerningen av Quisling skulle være signalet til alle gruppene om det åpne væpnede sluttoppgjøret. Målet var å opprette en stat styrt nedenfra og opp av folk som var herdet av kampen, i kjent SA-tenkning. Med Imerslund som pådriver planla kretsen her å ta skrittet fullt ut og slutte seg til motstandsbevegelsen. Terbovens terror og Quislings lydighet var uutholdelig. Hans S. Jacobsen hadde som nazistisk fylkesmann i Østfold førstehånds erfaringer med hvordan regimet fungerte, herunder de korrupte, selvberikende elementene. Gruppens utgangspunkt var å redde nasjonalsosialismen fra Terboven og Quisling sverting av dens egentlige, sanne og rene lære. De fremste målene var Vidkun Quisling selv, høygradsfrimureren og finansminister Frederik Prytz og opportunisten, kulturminister og generalsekretær Rolf Jørgen Fuglesang. De ble alle sett på som å ha beriket seg mest på makten, samtidig som frontkjemperne ble sviktet både moralsk og materielt. Imerslund hadde også kontakter innen motstandsbevegelsen. Særlig var dette de som før krigen hadde vært med i de tidligste faser i arbeidstjenesten, Nasjonal Samling og i Trotskij-aksjonen, og som etter begivenhetene høsten 1940 var blitt motstandsfolk. Videre har flere kilder hevdet at Imerslund helt siden høsten 1940 drev et dobbeltspill ved å varsle motstandsfolk i fare, blant andre Otto Engelschiøn, samt forsynte den norske etterretningen med opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge. Imerslund foraktet den tyske arroganse enda mer etter krigserfaringene og de tyske overgrepene mot også Norge. Han ga Jernkorset sitt til hunden sin. Død. I slutten av oktober dro Imerslund til byen, men det var uklart i hvilke ærender. Det er heller ikke kjent hva han egentlig gjorde, men det hevdes at han møtte tidligere frontkjempere i Oslo, Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Moss, Porsgrunn, Grimstad og andre steder. Den 4. desember skled han på issvuller på trappen til den daværende Østbanestasjonen i Oslo og falt på den skadede venstre skulder, under ufattelige smerter. Han ble igjen innlagt på Aker sykehus og behandlet av den samme legen som sist. Bruddet i overarmen ble slått opp, det gikk infeksjon i såret og Imerslunds malariasmittede kropp hadde for dårlig immunforsvar til å takle dette. Nok en gang skal han ha nektet amputasjon. Liv ble varslet, men var igjen gravid og orket ikke lenger «å være vitne til hans lidelser». Med malariaparasittene i kroppen gikk infeksjonen over til blodforgiftning, og den 31 år gamle Per Imerslund døde på Aker sykehus den 7. desember 1943. Til tross for at de sentrale kretsene i Nasjonal Samling ville forbigå Imerslunds død i stillhet, møtte justisminister Sverre Riisnæs ikke overraskende opp i bisettelsen i Vestre gravlund nye krematorium. "Ragnarok" kom i romjulen med et spesialnummer viet Imerslund, hvor alle vennene hadde sine hyldingsartikler, Videre ble hans død viet stor oppmerksomhet i "Germaneren" og "Das Schwarze Korps". Dessuten hadde en del soldater gitt omtaler til "SS-feltpost". Pålitelige kilder hevder at Per Imerslund fortsatte med å koble frustrerte frontkjempere med motstandsbevegelsen, selv på dødsleiet. Forfatter. Som forfatter regnet Imerslund seg som inspirert av den amerikanske forfatteren Jack London og nordmannen Erling Winsnes. Debutromanen "Hestene står salet" er selvbiografisk og skildrer forfatterens "opplevelser, drømmer og lengsler i det eventyrlige Mexico" (sitat Sørensen). Retrograd bevegelse. Retrograd bevegelse er et uttrykk som brukes i astronomien og betyr et en planet, måne, asteroide eller en komet roterer motsatt vei av det som er vanlig rotasjonsretning i et solsystem. I vårt solsystem går alle planetene i ellipseformede (nesten sirkelrunde) baner rundt solen. Alle planetene går også i samme retning rundt solen, mot urviseren sett fra den nordlige himmelpol. I tillegg til at planetene går i bane rundt solen så roterer de også om sin egen akse, omtrent som en snurrebass. Alle planetene i vårt solsystem roterer samme vei, med unntak av Venus. Venus har med andre ord en retrograd rotasjon om sin egen akse. William Henry Beveridge, 1. baron Beveridge. William Henry Beveridge, 1. baron Beveridge William Henry Beveridge (født 5. mars 1879 i Rangpur i Bengalen, død 16. mars 1963) var en britisk økonom og sosial reformator. Den såkalte Beveridge-rapporten la grunnlaget for den britiske velferdsstaten, blant annet det nasjonale helsevesenet i Storbritannia. Fritigern. Fritigern (gotisk: "Frithugairns", «ønsker fred», død 380), konge av vestgoterne (369-380), var en av de prominente germanske krigerkongene viss militære seire i goterkrigen 377–382 til slutt førte til fallet til den vestlige delen av Romerriket rundt 100 år senere. Fritigern var en rival av Atanarik, en annen prominent leder, og foretrukket av den romerske keiseren Valens hovedsakelig på grunn av at han hadde konvertert til arianisme, en form for kristendom som var populær på den tiden og som Valens sympatiserte med. Vestgoterne var under tungt press fra hunnerne som allerede hadde erobret deres slektninger, østgoterne. I 376 ba vestgoterne Valens om å få krysse Donau og slå seg ned i romersk territorium som hunnerne ikke kunne nå på den tiden på grunn av deres manglende evne til å krysse Donau med stor kraft. Valens gikk med på å la Fritigerns tilhengere slippe inn i riket. I bytte måtte de gå inn i militær tjeneste, men ville bli behandlet på samme måte som andre romerske undersåtter. Men ingenting av dette skjedde. I løpet av høsten 376, hjalp romerne Fritigerns folk over Donau og til å slå seg ned i provinsen Moesia. Men mange av tilhengerne til Atanarik slapp også over elven, noe som gjorde det vanskeligere for Fritigern i å styre sitt folk. I 377 herjet tørke områdene som vestgoterne hadde slått seg ned i, og deres bønn om hjelp forble ubesvart. De romerske guvernørene i området, Lupicinus og Maximus, behandlet dem faktisk dårlig. Uten annet valg enn å kjempe eller dø, ledet Fritigern sitt folk i krig (goterkrigen 377–382), og vestgoterne tok snart kontroll over store deler av naboprovinsen, den rikere Thrakia. Krisen fortsatte i 378 og den 9. august hevnet Fritigern sine slektningers nederlag 109 år tidligere i slaget ved Naissus ved å påføre romerne deres verste militære nederlag på flere århundrer i slaget ved Adrianopel. Fritigerns seier førte snart til at vestgoterne tok kontroll over nesten hele Balkan. Selv om hans hær manglet beleiringsmaskiner som trengtes for å ta den romerske hovedstaden Konstantinopel, raidet de Hellas, og etterlot kun små områder uplyndret, inkludert byen Athen. Fritigern fortsatte å kjempe med romerne med blandet suksess i to år etter hans store seier og vant etterhvert anerkjennelse som konge blant de fleste vestgoterne innenfor riket. Da han døde, ble Atanarik konge over hele det vestgoterske folket og inngikk til slutt fred med romerne. Balto (hund). «Balto» (født ca. 1919, død 14. mars 1933) var en sibirsk husky trekkhund, og lederhunden til Gunnar Kaasen under siste etappe av serumløpet til Nome vinteren 1925. Han fikk heltestatus etter løpet, selv om Leonhard Seppalas lederhund Togo løp nærmere 420 km (tur/retur) av det 1085 km lange serumløpet til Nome. Det var nær dobbelt så langt som neste beste hund, som heller ikke var Balto. I 1995 kom det en animasjonsfilm, "Balto", som var løst basert på historien om virkelighetens «Balto». Balto var oppkalt etter Samuel Balto fra Karasjok. Jurij Jevdokimov. Jurij Aleksejevitsj Jevdokimov (russisk: Юрий Алексеевич Евдокимов) (født 1. januar 1946 i Klevan, Ukraina) er den russiske oblasten Murmansks guvernør, noe han har vært siden 1. desember 1996. Jevdokimov ble gjenvalgt 26. mars 2000. Han er gift, og har to barn. Han kom til Murmansk i 1974 fra Caparoge i Ukraina som ingeniør og var instruktør for transport i 10 år. Så fullførte han kommunistpartiets skole i St. Petersburg, deretter jobbet han i bygningsavdelingen i Murmansk og var partisekretær for kommunistpartiet i Murmansk oblast inntil han i 1996 ble valgt til guvernør. Balto (1995). "Balto" er en animasjonsfilm produsert av Steven Spielbergs animasjonsstudio Amblimation, distribuert av Universal Pictures og sluppet på kino i 1995. Historien er løst basert på den sanne historien om lederhunden «Balto», og trolig også historien om «Togo», som begge ble kjent etter serumløpet til Nome. Wilhelm Meisters læreår. Wilhelm Meisters læreår (tysk "Wilhelm Meisters Lehrjahre") er en roman av den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe som kom ut første gang i 1796. Romanen er en av den tyske litteraturens mest innflytelsesrike dannelsesromaner. Om Wilhelm Meisters læreår. Goethe startet manuset om «Wilhelm Meister» allerede i 1777, da under tittelen "Wilhelm Meisters theatralische Sendung" (som ble gjenoppdaget i 1911). Da hadde han erfaring fra Sturm und Drang-perioden (som for Goethe var kort) og noen år i hoffet ved hertugdømmet Weimar. For hans poetiske arbeid så var disse oppgavene han fikk ved hoffet hemmende, men han så at han fikk likevel gevinst av dette i form av erfaring som hjalp han til å utvikle seg. Men det skulle ta mer en 20 år og at den franske revolusjon hadde påvirket samfunnene i Europa at Goethe kom ut i 1796 med "Wilhelm Meisters lærerår", der han kom med et nytt syn på det som man var opptatt av i tysk litteratur (tanker rundt jeg og verden). I dag har romanen, sammen med fortsettelsen, er fått status som verdenslitteraturens berømte verker og påvirket mange andre romaner som "Mannen uten egenskaper" av Robert Musil og vært viktig for gjenoppbygging av Tyskland etter gjenforeningen i 1990. Fortsettelsen "Wilhelm Meisters vandreår" utkom i 1821. Handling. Romanen handler om Wilhelm Meisters liv og dannelsesutvikling. I begynnelsen av romanen møter man Wilhelm som nysgjerrig og holdningsløs person som har kun to interesser, hans forelskelse til skuespillerinnen Mariane og hans sterke lidenskap til teaterkunsten. Dette irriterer hans far som ønsker at sønnen skal ta seg sammen og bli mer borgerlig slik at han kan gå i hans fotspor når Wilhelm en dag skal ta over familiebedriften. Men Wilhelm velger å forlate det trygge hjemmet som hans far har skapt til fordel for teateret, som blir arenaen for hans dannelsesutvikling og åpner en mer friere, seksuell, kreativ og utfordrende verden for han. Ved slutten av romanen har han gått over til å bli er en mer karakterfast person. Romanen blir også sett på som Goethes mening om hvordan teateret skal brukes bl.a. til fremførelse av William Shakespeares Hamlet og hvordan kulturelle og personmessige omgivelser former menneskene. Tolkning. «Wilhelm Meisters læreår» blir ofte tolket som en opprør mot kunnskapssamfunnet. Goethe var en motstander av at man kun skulle lære av fornuft og kunnskaper som man får gjennom å lese bøker for å oppnå dannelse. Han mente at gjennom erfaring og følelser vil man få den dannelsen man trenger i livet for å klare seg og at fornuft og kunnskaper skulle komme i tillegg. For å illustrer dette, har Goethe valgt teateret som arena for å hovedpersonens utviklingen siden teateret avhenger av mye erfaring og følelser. Dessuten er de ulike menneskene som Wilhelm møter under sin dannelsesreise, lærerne for han og gir han de ulike aspektene av samfunnet som han trenger for å leve i samfunnet. Av Mariane og de andre kvinnene han elsker lærer han det uborgerlige og lekende lettsindighet elementet. Av hans far og Werner lærer han det borgerlige forretningsliv elementet. Av Lothario lærer han det politiske planleggende elementet. Av Therese lærer han det huslige og praktiske elementet. Av abbéen lærer han filantropisk tjenende virksomhet elementet og av Natalie lærer han den naturlige godhet elementet. Malnes kirke. Bautaen ved Malnes kirke, juli 2006 Malnes kirke ligger på Eidet i Bø kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet 7. april 1895 og har 320 plasser. Arkitekt for kirka var Ole Scheistrøen. Den første Malnes kirke på Malnes ble første gang nevnt i et dokument fra 1589. Den ble revet i 1829 og flyttet til Eidet. Like ved kirka står en bauta over fiskere fra Bø og Malnes som har omkommet på havet. Bautaen ble satt opp i 1943. Bø kirke (Bø i Vesterålen). Bø kirke ligger på stedet Bø i Bø kommune i Nordland. Kirka er ei korskirke i tre med 370 plasser, bygd mellom 1822 og 1824. Den ble innviet 8. august 1824 og restaurert i 1908 og 1970–71. Dagens Bø kirke er den sjette kirka som har stått på gården Bø. Den første kirka på Bø er nevnt i 1381 og ble trolig bygd rundt 1340. Den fjerde kirka ble bygd i 1639, og den femte i 1734. Naiad (måne). Naiad er en av planeten Neptuns 13 kjente måner. Naiad ble oppdaget på bilder tatt av romsonden Voyager 2 i september 1989. Oppdagelsen ble offentliggjort 29. september 1989. Boeing B-17 Flying Fortress. «Memphis Belle» under overhaling i 2003 Boeing B-17 Flying Fortress var et amerikansk fire-motors tungt bombefly utviklet og produsert av The Boeing Company før og under den andre verdenskrig. Det var det første masseproduserte bombeflyet av sitt slag og ble primært brukt til strategisk dag-bombing av tyske industrimål. Flyet ble gjennom årene utviklet i hele 16 varianter og ble benyttet som transportfly, fotorekognoseringsfly og drone. Det fantes sågar en eskorte-variant som var ekstra bestykket og skulle sørge for beskyttelse for andre bombefly. Boeing B-17 er blitt et symbol på luftkrigen over Tyskland, ikke fordi det var det beste bombeflyet eller det mest tallrike. Men det var der, gjennom hele krigen, og det var alltid pressens favoritt. Propagandafilmer som William Wylers klassiske Memphis Belle gjorde også sitt til å bygge opp flyets symbolverdi. Historie og utvikling. Boeing Model 299 gjorde et sterkt inntrykk på presse og oppmøtte første gang det ble rullet ut 17. juni 1935. Flyet, med sine strømlinjede former og elegante linjer, var et slående eksempel på tidens art deco og fikk alt rundt seg til å se gammeldags og utdatert ut. Pressen var imponert over flyet, og en reporter i Seattle Times beskrev flyet som en «flyvende festning» ("flying fortress"), et navn som Boeing likte så godt at de fikk det registrert. Antallet B-17 steg raskt etter USA gikk med i krigen 7. desember 1941, og flyet fikk tjenestegjøre ved hver eneste litt større miltæroperasjon frem til krigens slutt. Det beholdt sin stilling som det amerikanske luftforsvarets standard-bombefly helt til den enda større B-29 tok over rollen i slutten av 1944. Den «Flyvende Festningen» gikk ikke ut av bruk, og var til slutt det flyet som ble mest brukt i bombingen av Tyskland. Thalassa. Thalassa er en av planeten Neptuns 13 kjente måner. Thalassa ble oppdaget på bilder tatt av romsonden Voyager 2 i september 1989. Oppdagelsen ble offentliggjort 29. september 1989. Communist Party of Great Britain. Communist Party of Great Britain (CPGB) var et tidligere britisk politisk parti, og var i sin tid landets største kommunistparti. Det ble imidlertid aldri noe masseparti som søsterpartiene i Italia og Frankrike. Partiet eksisterte fra 1920 til 1991. Det eksisterer en gruppe som kaller seg CPGB, men denne har ikke noe med det opprinnelige CPGB å gjøre. Grunnleggelse og tiden frem til den annen verdenskrig. Partiet ble dannet i 1920 da flere mindre marxistiske parti gikk sammen etter oppfordring fra den Tredje Internasjonalen (Komintern). Det red på den kortvarige bølgen av radikalisme i Storbritannia etter første verdenskrig og den russiske revolusjonen. En av de ledende personlighetene i partiet helt fra starten var Harry Pollitt. Flere spørsmål var sterkt omstridt blant de som dannet partiet, blant annet om partiet skulle stille til valg, og om forholdet til Labour. Avgjørelsen ble at partiet stilte til valg, og gikk inn for kollektiv tilslutning til Labour, som i stor grad bygde på kollektivt medlemskap av fagforeninger og individbaserte partier i partiet, som for eksempel Independent Labour Party (ILP). Men Labour nektet kommunistene kollektivt medlemskap. Rett før generalstreiken i 1926 ble mesteparten av partiledelsen i CPGB arrestert og fengslet, men tross dette sto medlemmene i partiet i brodden under generalstreiken og den samtidige og mer langvarige gruvearbeiderstreiken. Medlemstallet i partiet økte derfor kraftig i gruveområdene i 1926 og 1927. Her slo partiet røtter som varte i mange tiår, ja helt til partiet ble oppløst enkelte steder. CPGB klarte å danne et lag av ihuga aktivister, men oppslutningen var avgrenset til visse område, som gruveområdene, visse industribyer som Glasgow og deler av stor-London der det også bodde en god del jødiske arbeidere. Denne basisen ble truet under den politikken Stalin-regimet fikk Komintern til å slå inn på i 1929, da sosialdemokratene i noen år ble sett på som «sosialfascister», og partiet prøvde å opprette egne fagforeninger. Dette ble en fiasko. Bare én eneste kampanje partiet startet i denne perioden var vellykka. Det var dannelsen av "National Unemployed Workers' Movement", som ledet store demonstrasjoner mot massearbeidsledigheten under depresjonen og var aktiv på hele 1930-tallet. Etter at Hitler hadde kommet til makten i Tyskland, slo Komintern etter hvert om til den såkalte folkefrontpolitikken. Den gikk ut på at fascismen og nazismen var hovedfaren for hele arbeiderbevegelsen og at kommunistene derfor måtte arbeide for et samarbeid mellom alle anti-fascistiske krefter, ikke bare med sosialdemokratene, men også borgerlige krefter. CPGB prøvde nå å få i stand en allianse med Labour. Denne politikken var mer populær, og i 1935 fikk partiet valgt sitt første parlamentsmedlem på en egen kommunistisk liste, William Gallagher fra West Fife i Skottland, et kullgruveområde der partiet hadde stor støtte. De kommunistene som før hadde sittet i parlamentet, hadde vært valgt på Labour-lister. På 1930-tallet kjempet kommunistpartiet mot den ettergivende appeasementpolitikken som de konservative regjeringene førte overfor det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. På gatene spilte kommunistene en ledende rolle i kampen mot "British Union of Fascists", ledet av Sir Oswald Mosley, som arrangerte anti-semittiske aksjoner i London og andre byer. Da andre verdenskrig brøt ut, fulgte flertallet i ledelsen av CPGB den politikken som da plutselig gjaldt etter nok et av Stalins krumspring. Dette møtte sterk opposisjon innen i partiet, der Harry Pollitt trakk seg fra partiledelsen i protest. Men etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 snudde partiet, og Pollitt ble på nytt generalsekretær. Støtten til krigen var fra nå svært sterk, og partiet krevde tidlig opprettelse av "Den andre fronten" i Vest-Europa i den lange perioden da "Østfronten" var den eneste. De gikk imot streiker, arbeidet for økt produktivitet og støttet den nasjonale samlingsregjeringen under Winston Churchill (Conservative) og Clement Attlee (Labour). Etter den annen verdenskrig. CPGB nådde høyden av sin oppslutning i 1945, da de fikk over hundre tusen stemmer og to parlamentsmedlemmer, Gallacher fra Skottland og Phil Piratin fra Mile End i Øst-London. Imidlertid ble partiet rammet av det britiske «first past the pole»-valgsystemet (enmannskretser) og deres representanter i parlamentet gjenspeilte derfor ikke oppslutningen partiet hadde. Medlemstallet nådde toppen i 1943, med cirka 60 000. Sammenlignet med enkelte andre europeiske land er dette likevel lite, da det franske kommunistpartiet rett etter krigen hadde 800 000 medlemmer, og det italienske kommunistpartiet 1,7 millioner. Den kalde krigen rammet de britiske kommunistene hardt. De mistet parlamentsrepresentatsjonen etter valget i 1950 og måtte revurdere politikken sin. Dette skjedde i 1953, da partiet vedtok et historisk program kalt "The British Road to Socialism" (BRS), som i klare ordelag går inn for en fredelig og gradvis overgang til sosialisme, et reformistisk program. BRS-programmet var, med kun noen revideringer i form, CPGBs program til partiet ble oppløst og det er fortsatt prinsipprogrammet til det nåværende "Communist Party of Britain" CPB, som hevder å ha politisk kontinuitet med CPGB. Fra krigstida til omlag 1956 hadde kommunistpartiet sin største innvirkning i arbeiderbevegelsen, med mange tillitsvalgte i fagbevegelsen som medlemmer, særlig i gruvearbeiderforbundet og blant industriarbeiderne. Partiet hadde også en viss indirekte innvirkning på venstresida i Labour. Hendelsene i 1956 fikk store virkninger på mange kommunistpartier, også det britiske. Både Nikita Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin-tida og særlig undertrykkingen av den nasjonale oppstanden i Ungarn gjorde at medlemstallet falt kraftig. Etter dette fungerte partiet mest som ei pressgruppe overfor Labour, først og fremst via posisjonen kommunistene fortsatt hadde i fagbevegelsen. Partiavisen "Daily Worker" skiftet navn til "Morning Star", som fortsatt utgis, men som nå er formelt uavhengig av noe parti (Morning Star si nettutgave finner du her:). De indre motsetningene i partiet økte mellom reformkommunister som ville være selvstendige i forhold til Moskva og mer tradisjonelle kommunister. Maoismen fikk derimot liten støtte i CPGB. I 1968 kritiserte CPGB åpent den sovjetiske intervensjonen i Tsjekkoslovakia, og reformkommunistene dreide i retning den uavhengige og demokratiske «eurokommunismen» i Italia og Spania. I 1977 brøt noen tradisjonalister ut og dannet "New Communist Party of Britain". Reformkommunistene i partiet ga på sin side ut tidsskriftet "Marxism Today", som fikk en relativt stor innvirkning, og lesere også utenfor partiet. I 1988 brøt resten av de mer tradisjonelle kommunistene ut, og dannet Communist Party of Britain (CPB). I 1991 vedtok ledelsen av rest-CPGB å oppløse partiet. Det er i dag CPB som blir ansett å være CPGBs etterfølger, og dette partiet har den juridiske eneretten til å kalle seg Det kommunistiske partiet i England, Skottland og Wales. Despina. Despina, også kjent som Neptun V' er en av planeten Neptuns 13 kjente måner – nummer tre sett i fra planeten. Månen er oppkalt etter Despoina, en nymfe som var datter av Poseidon og Demeter. Despina ble oppdaget på bilder tatt av romsonden Voyager 2 sent i juli 1989 og fikk da den midlertidige betegnelsen S/1989 N 3. Oppdagelsen ble offentliggjort 2. august 1989, men pressemeldingen omtaler bare «10 rammer tatt over 5 dager», noe som gir en oppdagelsesdato en gang før 28. juli. Navnet ble tildelt 16. september 1991. Despina er uregelmessig i formen og viser ingen tegn til geologiske endringer. Det er sannsynligvis en steinhagug som har blitt gjenskapt fra fragmenter etter Neptuns opprinnelige måner som ble knust av perturbasjon fra Triton kort tid etter at månen ble fanget i en svært eksentrisk bane. Despinas bane ligger nær, men på utsiden av banen til Thalassa og like innenfor Le Verrier-ringen. Siden den også ligger under Neptuns synkrone baneradius, går den sakte men sikkert i spiral innover på grunn av tidevannsdeakselerasjon og kan til slutt slå ned i Neptuns atmosfære. Den kan også bryte opp til en planetarisk ring når den passerer Roche-grensen på grunn av tidevannskreftene. Galatea (måne). Galatea er en av planeten Neptuns 13 kjente måner. Galatea ble oppdaget på bilder tatt av romsonden Voyager 2 i september 1989. Oppdagelsen ble offentliggjort 29. september 1989. Larissa (måne). Larissa er en av planeten Neptuns 13 kjente måner. Larissa ble oppdaget 24. mai 1981, og oppdagelsen ble offentliggjort 15. januar 1982. Proteus (måne). Proteus er den nest største av planeten Neptuns 13 kjente måner. Den ble oppdaget av romsonden Voyager 2 i juli 1989. Navnet kommer fra havguden Protevs i gresk mytologi. Proteus er det største kjente objektet i Solsystemet som ikke er kuleformet. Man regner med at gravitasjonskreftene ville ha ført til at den ville blitt kuleformet om massen bare hadde vært litt større. Likevel ble den ikke oppdaget før i 1989. Hovedårsaken til det er månens mørke farge. Arkhangelsk oblast. Arkhangelsk oblast er en av Russlands 49 oblaster, med en befolkning på 1 336 539 mennesker i 2002. Oblasten ligger i Nordvest-Russland og er på størrelse med Frankrike, med et areal på 587 400 km². Den består av 20 distrikter, 13 byer, 38 bynære bygder og ca 4000 bygder, og administrasjonssenteret ligger i byen Arkhangelsk. Arkhangelsk oblast administrerer det autonome distriktet Nenetsk, og omfatter også øyene Novaja Zemlja og Frans Josefs land. Oblasten grenser til Komi i øst, Kirov oblast og Vologda oblast i sør og republikken Karelia i vest. Området er omgitt av tre hav: Kvitsjøen, Barentshavet og Karahavet øst for Novaja Semlja. På gamle kart kaltes dette området "Dvinskaja Zemlja" (Dvinaland). Hovednæringen i Arkhangelsk oblast er skogbruk og produksjon av tømmer, trearbeid og papir. Regionen har også en produktiv militærindustri. Privat næringsliv fordeler seg på følgende bransjer: Landbruk, handel, bygg, media, industri og transport. Landbruket er konsentrert om reindrift og produksjon av kjøtt og meieriprodukter fra kveg. Nereid (måne). Nereid er en av planeten Neptuns 13 kjente måner. Nereid ble oppdaget 1. mai 1949. Nereid har en avlang form. Man vet fortsatt lite om hvordan dens overflate ser ut. Thor Lillehovde. Thor Lillehovde (født 3. april 1948) er en norsk politiker (Ap). Lillehovde er industriarbeider av yrke, og var ordfører i Ringsaker kommune fra 1991 til 2007. Fra 1. oktober 2009 til 11. november 2011 møtte han fast på Stortinget som vararepresentant for Knut Storberget. Lillehovde var medlem av Stortingets justiskomité. Han har 26 års bakgrunn fra mekanisk industri og som medlem av fagforeningen Jern og Metall. Fylking. Fylking er et begrep som beskriver en taktisk kampformasjon/masseoppstilling av infanterister. Formasjonen ble benyttet under de nordeuropeiske slagene i vikingtiden og middelalderen. Formasjonen ble også brukt av angelsakserne under krigføring på De britiske øyer, og da ble den kalt "shield wall". Det er ikke sikkert hvor eller hvordan fylkingen oppsto, men bakgrunnen kan være senromersk. Legionærer i det senromerske keiserriket, før slutten i 400-tallet, var ofte rekruttert fra utenfor Romerriket, for eksempel fra Skandinavia. Den formasjonen de benyttet seg av, falanks, er et mulig opphav til fylkingen. Det viktigste elementet i fylkingen var delvis overlappende skjold i front av formasjonen. Herfra kom den engelske betegnelsen shield wall. Dette har ført til en del misforståelser i moderne tid, fordi "skjoldborg" betyr noe annet på norsk. Fylkingen. En fylking var ofte sammensatt av flere mindre tropper under felles ledelse. Hver tropp hadde sin troppefører. Beregninger gjort i vår tid tilsier at en tropp besto av seks mann i bredden og fem i dybden, altså i alt 30 mann i en tropp. Da man fylket seg, eller stilte opp en hær fra mange ulike tropper, hadde hver tropp et troppemerke eller en fane i metall eller tøy. Størrelsen på en fylking har nok variert, men fra Slaget ved Fyrileiv i 1134, er det skildret en bred fylking på 7200 mann. Fra andre slag, også i England, er det skildret at en hær kunne organisere seg i hele fire fylkinger, hvor den ene var reserve. Det synes som om omstendigheter bestemte om det ble dannet en eller flere fylkinger for det kommende slaget. Under Slaget om Oslo 1161 skal en fylking på 4800 mann, som var strukket ut til bare fem mann i dybden, ha forsvart hele byen fra ute på isen. Fylkingen var ingen fast formasjon. Ettersom den minste formasjonen var på en tropp, kan det tyde på at grensen går ved fem mann i dybden. Ellers kunne fylkingen anta ulike former; fra å være kvadratformet og med stor dybde, til en lang, bred linje med begge flanker litt forover. Under slag var det vanlig å ha tre fylkinger, selv om det ikke alltid var slik. Fylking under slag. En fylking hadde soldater i ringbrynje og med skjold og slagvåpen i fremste linje, mens det var spydkastere og bueskyttere bakover i rekkene. Ettersom kastespyd, som arkeologiske funn har vist, ble hyppig brukt under slagene, kan det tyde på at spydkastere må ha utgjort en betydelige andel av en fylking. I fylkingens bakerste rekker finner man bueskyttere og spydkastere. Disse skjøt mot fienden, over sine egne tropper – før sammenstøtet, eller når slaget var i gang. Under et slag mellom to fylkinger ville skjold og spyd først braket sammen i et brutalt møte, når formasjonene braket sammen. Så slåss de fremste rekkene mot hverandre med spyd, øks eller sverd, med det for øye å ødelegge motstanderens skjold. Å lage en åpning i fiendens rekke var viktig. Deretter løste formasjonen seg opp og det oppsto et blodig møljeslagssmål, mann mot mann, i forvirring og død. Hver tropp måtte holde sammen, for samarbeid var viktig. Samlepunktet var ens egen fane eller troppefører. Den som fikk sendt inn forsterkninger først, ville ha størst sjanse til å vinne slaget. Man brukte ofte reservestyrker i fylkinger, og også flankemanøvre var kjent for vikinger og engelskmenn. En spesielt disiplinert hær kunne brukes i kompliserte manøvre, inkludert "fingert flukt", der styrkene tilsynelatende trakk seg tilbake i uorden, for så plutselig å vende om og angripe forfølgerne, som hadde brutt formasjonen sin i iveren på å nå igjen fienden. En slik manøver er skildret i England på 800-tallet. En er ikke sikker på hvor godt fylkingen sto seg mot kavaleri. Snorre Sturlasons beretning om Slaget ved Stamford Bridge i 1066, stemmer ikke overens med det de eldste kildene, de angelsaksiske krøniker. Fra Danmark og Sverige vet vi om slag hvor kavaleri kjempet mot fylkinger, selv om detaljene vi har er ytterst sparsomme. Det viste seg at fotfolk fremdeles var svært viktig, men ved Slaget ved Fodevig i 1134, skal300 tyske pansrede ryttere ha knust en fylking på 20 000 mann. Fylkingen sies likevel å være dårlig organisert, og det finnes bare en eneste kilde til denne opplysningen. En krønikeskriver forteller at det ved Slaget ved Viborg i 1150 var en fylking oppstilt med skjoldmenn foran og steinslyngere i stedet for bueskyttere i midten, med ryttere på fløyene. Denne fylkingen klartte med kraftig motstand å stoppe et kavaleriangrep, slik at rytterne på fløyene kunne angripe kavaleriets flanker fra sidene. Men, slike sammenstøt ga store tap som resultat. Bruk av terrenget for å hindre kavaleriet mulighet til å angripe med full styrke, ble gitt større prioritet. Denne taktikken ble avgjørende i Sverige, der væpnede bønder ble mobilisert i større styrker i løpet av 1400-tallet. Fylkingen forsvinner. De siste beskrivelsene av fylkinger i Norge, var under Slaget om Bergen 1393 i Vågsbunnen. Der hadde sjørøvere, også kjent som vitaljebrødre eller vitalinerbrødre, et regulært slag, hvor tyskerne, tross store tap, vant. I løpet av 1400- og 1500-tallet ser det ut til at fylking som slagorden ikke lenger ble brukt i Norge. I Danmark førte den økende sosiale forskjellen mellom de øverste stendene og allmuen til at adelen fikk større innflytelse på militærvesenet. Det førte til at man i krigføringen la større vekt på kavaleri i samarbeid med leiesoldater. Sverige på sin side, satset mer på å bruke terrenget og så kalte "bråtar", det vil si blokkering av fremkomstveiene med nedfallsskog og tømmer. Svenskene angrep så fienden i flanken ved sperren, gjerne med piler skutt med armbrøst av skarpskytterne vant med jakt. I løpet av 1400-tallet, ettersom rustninger og harnisker ble bedre, og dyktigere leiesoldater fra Sentral-Europa ble leid inn av danskene og tyskerne, ble de eldre militærtaktikkene lite egnet. Bønder og småborgere i utkanten av Europa, som for eksempel Skandinavia, hadde ikke råd til harnisk og våpen mot de mer krigsvante leiesoldatene. Men fylking som taktikk var ikke helt avgått med døden. I Sverige ble fylkingen brukt fram til etter 1523, da moderne taktikk ble innført ved at Gustav Vasa hyrte inn leiesoldater. De brakte med seg en ny krigføring som ble tatt imot med stor iver av de svenske makthaverne. Fylkingen til de svenske væpnede bondesoldatene var langstrakt og smal, med spydmenn fremst og armbrøstskyttere bak. Rekkefølgen ble byttet om, før et angrep eller under retrett. Den svenske fylkingen hadde vist seg suverent overlegen mot landsknekter under Slaget ved Rotebro i 1497 og Slaget ved Brännkyrka i, i formasjon mot formasjon. Kilder. Ulf Sundberg, "Medeltidens Svenska Krig" ISBN 91-89660-11-0 Diverse Osprey hefter: "Viking Hersir" 1993 av Mark Harrison ISBN 1-85532-318-4 "The Vikings" 1985 av Ian Heath ISBN 0-85045-565-0 "Medieval Scandinavian Armies (1) 1100-1300" av D. Lindholm ISBN 1-84176-505-8 "Danmarkshistoriens årstall" 2001 Aschehoug forslag ISBN 87-11-11597-1 Øyvind Flatnes, "Leidangen i operativ tjeneste", en hefte som masteroppgave i historie for universitet i Bergen våren 2005 på salg i Internett Psamathe (måne). Psamathe er en av Neptuns 13 kjente måner. Psamathe ble oppdaget av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt i 2003. Månen som er ca 24 km i diameter kretser rundt Neptun i en avstand på 46 695 000 km. Banehelningen er på 146,60° i forhold til Neptuns ekvator og 124,39° i forhold til ekliptikken. Halimede (måne). Halimede er en av Neptuns 13 kjente måner. S/2002 N 1 ble oppdaget av Matthew J. Holman i 2002. Månen som er ca 48 km i diameter kretser rundt Neptun i en avstand på omtrent 15 728 000 km. Banehelningen er på 99,06° i forhold til Neptuns ekvator og 111,84° i forhold til ekliptikken. Halimede har den nest mest eksentriske og tredje mest inklinerte banen rundt Neptun. Dette er illustrert i diagrammet for Neptuns irregulære månener under infoboksen til høyre. Satellittene over den horisontale aksen er prograde mens satellittene under er retrograde. De gule segmentene som strekker seg fra perisenteret til aposenteret viser eksentrisiteten. Halimede er ca. 62 kilometer i diameter (antatt en albedo pp 0,04) og fremstår som nøytral (grå) i det synlige lyset. Gitt den svært lignende fargen til Nereid, sammen med den høye sannsynligheten (41 %) for kollisjon i solsystemets tidlige fase, har det blitt foreslått at satellitten kan være et fragment av Nereid. Halimede, eller "Neptun IX" er som mange av de ytre satellittene til Neptun oppkalt etter en av Nereidene, de femti døttrene til Nereus og Doris. Før offentliggjøringen av navnet 3. februar 2007 (IAUC 8802) var Halimede kjent ved den midlertidige betegnelsen S/2002 N 1. Sao (måne). Sao er en av Neptuns 13 kjente måner. S/2002 N 2 ble oppdaget av Matthew J. Holman i 2002. Månen som er ca 48 km i diameter kretser rundt Neptun i en avstand på omtrent 22 422 000 km. Banehelningen er på 65,22° i forhold til Neptuns ekvator og 52,82° i forhold til ekliptikken. Laomedeia (måne). Laomedeia er en av Neptuns 13 kjente måner. S/2002 N 3 ble oppdaget av Matthew J. Holman i 2002. Månen som er ca 48 km i diameter kretser rundt Neptun i en avstand på 23 571 000 km. Banehelningen er på 55,38° i forhold til Neptuns ekvator og 37,72° i forhold til ekliptikken. Neso (måne). Neso er en av Neptuns 13 kjente måner. S/2002 N 4 ble oppdaget av Matthew J. Holman og Brett J. Gladman i 2003. Månen som er ca 60 km i diameter kretser rundt Neptun i en avstand på 48 387 000 km, og er av de kjente månene den månen som befinner seg lengst unna sin planet. Aníbal Cavaco Silva. Aníbal António Cavaco Silva (født 15. juli 1939 i Boliqueime, nær Loulé) er en portugisisk politiker (kristeligdemokrat) og Portugals president siden 9. mars 2006. Cavaco Silva var landets statsminister fra 6. november 1985 til 28. oktober 1995. I hans regjeringstid ble Portugal ført inn i EU. Cavaco Silva ble i 2008 tildelt storkors av St. Olavs orden. Fred Meyer Sportsmanship Award. Fred Meyer Sportsmanship Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som tildeles «"hundekjøreren som har hatt best sportsånd"». Prisen ble første gang utdelt i 1977 som en heder til hundekjøreren Ken Chase fra Alaska. Bakgrunn. Frem til og med 1982 het prisen "Ken Chase Sportsmanship Award". Deretter har Iditarod Trail Committee presentert prisen med forskjellige sponsorer. Butikkjeden Fred Meyer er den nåværende sponsor av denne Iditarodprisen. Vinneren blir valgt etter en avstemning blant de andre deltakerene i hundesledeløpet, og nå er premien et gavekort på 1 000 USD som kan benyttes i en Fred Meyer-forretning. Vinnere. Chase var den første som ble tildelt prisen, i 1977, og i 1998 ble Martin Buser fra Sveits den første fra Europa som fikk prisen. Buser fikk den også i 2005, men var da blitt amerikansk statsborger. I 1981 ble DeeDee Jonrowe den første kvinnen som mottok prisen. Jerry Austin er med sine tre seire den hundekjøreren som har mottatt prisen flest ganger. Første gang prisen ble delt mellom to vinnere var i 1985, og siden den gang har prisen blitt delt mellom flere personer fire ganger. To ganger har det skjedd at mer enn to personer har delt prisen, seks hundekjørere i 1989 og tre i 1999. Midnattsrocken. Midnattsrocken er blant de største musikkfestivalene i Nord-Norge. Festivalen arrangeres i juli hvert år, på Brennelvneset utenfor Lakselv i Porsanger kommune i Finnmark. Festivalområdet ligger til innerst i Porsangerfjorden, så langt nord som 70 grader. Festivalen Midnattsrocken ble første gang arrangert 28. juli 1984, og ble på 1980-tallet regnet som en av Norges største festivaler. Som navnet antyder har festivalen en rock-profil, men også andre musikalske sjangere er godt representert på scenen. Konsertene foregår fra ettermiddagen til tidlig morgenkvist. På grunn av midnattssol opplever artister og publikum konserter uten nattemørke. Festivalen har de senere år bygget opp en festivalcamping som er blitt populær. Noen velger å kalle den «Nord-Norges Roskilde». Festivalen er et utendørsarrangement og sårbar for dårlig vær. I godvær vil imidlertid mange oppfatte konsertene på det ellers øde Brennelvneset som en uvanlig vakker og eksotisk opplevelse. Publikumsrekorden på 14200 besøkende ble satt i 2011. 1984. Den første Midnattsrockfestival ble arrangert av innflytter og ildsjel Øyvind Finne i 1984, med Åge Aleksandersen og Terje Tysland som headlinere. Lenger ned på plakaten fant man en artist som senere skulle bli stor, men den gang da ennå ikke hadde platedebutert; Mari Boine Persen. 1985-1989. Utover åttitallet vokser festivalen, med publikumsrekord på 7000 i 1987, og navn som Wannskrækk, TNT og Kim Larsen på plakaten. Festivalen, som de første årene gikk med overskudd, ble senere plaget av dårlig vær, med påfølgende problemer. Finne var ikke lenger arrangør i 1989, som også ble det siste året på lenge at festivalen fant sted. 2001. Denne sommeren ble festivalen gjenopplivet, under navnet "Midnattssolfestivalen" og med nye ildsjeler i ledelsen. Nok en gang ble været et problem, med veldig dårlig vær i perioden før arrangementet, og dertil dårlig besøk, tross band som Bigbang og de lokale heltene i Intrigue. Det påfølgende året ble det derfor ingen musikk på Brennelvneset. 2003-2006. I 2003 forsøker atter nye kluter seg med "Festival 71° Nord". TNT er tilbake, Gåte og Surferosa er nye gjester, det ble nok en gang økonomisk nedtur, men troen på at festivalen kan ha livets rett er vekket. I 2004 er det igjen ny ledelse, men gammelt navn. Igjen besøker Mari Boine "Midnattsrocken", denne gang som headliner. Mange gode band og strålende vær gjør festivalen til en suksess utover lokal sammenheng. 2008. Midnattsrocken tukter tidligere publikumsrekorder med 5.608 publikummere i løpet av festivalen. Band som Europe, Kurt Nilsen, Superfamily, The Disciplines og Animal Alpha er med på å trekke et stort publikum til festivalområdet. 2009. Midnattsrocken satser friskt med artister som Deep Purple, Twisted Sister, Kaizers Orchestra, CC Cowboys og Datarock. Cyaneed, Terje Tysland, Joddski, Intrigue. Hele 11 000 besøkende finner veien til festivalen. Nytt i 2009 er også at festivalen arrangerte en egen familieforestilling hvor artister som Tone Damli Aaberge og The BlackSheeps stod for den musikalske underholdningen. 2010. Midnattsrocken satser videre med tunge navn i 2010. I 2010 er plakaten imidlertid noe yngre enn i tidligere år. På scenene står blant annet Kent, N.E.R.D, DumDum Boys, Mari Boine, D-A-D, Queensrÿche, D.D.E. og Marit Larsen. Hele 13 069 besøkende finner veien til Brennelvneset tross varierende vær. Festivalen opplever i 2010 svært lite bråk og regionlensmann Per Dyrstad karakteriserer Midnattsrocken 2010 som den roligste noensinne. 2012. Midnattsrocken 2012 slår til med nye store navn på plakaten. Årets band er blant annet Europe, Thin Lizzy, Sirkus Eliassen, E-Type, CC-Cowboys, Delillos, LidoLido og Plumbo. I tillegg til disse opptrådte lokale rappe-duo Alisher, Kingwings Crew, Tara flåten, Atle Pettersen, Harrys Gym, Montèe, Hålogalandslaget, Tant, Sivert Høyem, Kvelertak, Samsaya, Wellfear, Cazadores, Fjorden Baby og Mari Boine. Midnattsrocken 2012 hadde kun 11 000 besøkende, trolig grunnet skuffende artistliste og dårlige værmeldinger. Tirsdag 3. juli, to dager før festivalen ble brennelvneset rammet av sterk vind og dårlig vær. Sterke vindkast førte til at fire av teltene som var satt opp, ble blåst ned og flere telt ble ødelagt. På midnattsrockens Facebook-side ble de meldt at alle frivillige som har mulighet bør møte opp på brennelvneset. Få minutter etterpå hadde over 50 frivillige stilt opp for å redde det som kan reddes kan. Hele tirsdagen gikk med til nedrigging av ødelagte telt og sortering av det som kan gjenbrukes. Flere av de frivillige jobbet fra morgen og til langt på natten, men den pågående stormen førte til at man ikke kunne sette opp noen telt før neste dag. Onsdag 4. juli, dagen før festivalstart, stilte mange frivillige opp for å hjelpe til med å bygge opp teltene igjen, og det ble tatt avgjørelse om at festivalen skal holdes med noen små endringer. Trass i dårlig værmelding ble det fint vær på Midnattsrocken 2012 med noen få regnbyger, men de fleste festivaldeltakerne var fornøyd med midnattssol på torsdag og lørdag. Organisasjon. Som arrangør av Midnattsrocken står Finnmark Festivalarrangør AS, et selskap som eies av næringslivet i Porsanger. Foreningen Midnattsrocken har rettighetene til navnet «Midnattsrocken» som merkevaren og som lånes ut til Finnmark Festivalarrangør AS. Kapillarkrefter. Kapillarkrefter er krefter som virker på grenseflata mellom to ikke-blandbare væsker eller mellom en væske og en gass, og som skyldes overflatespenning. "Kapillareffekter" og "kapillaritet" er samlenavn på effekter som er forårsaket av kapillarkrefter. Kapillarkrefter er viktige for all væskebevegelse i tynne rør, også kalt hårrør eller kapillarrør. Navnet kapillar kommer fra latin "capillus", med betydning "hår". De tynneste blodårene kalles kapillarer. Dersom et tynt rør settes vertikal ned i et væskebad, så vil kapillarkrefter gjøre at væskenivået inne i røret avviker fra nivået utenfor røret. Nivået inne i røret kan være høyere eller lavere enn utenfor, avhengig av fuktegenskapene til væskene. Dess tynnere røret er, dess større er høydeforskjellen, og dette er beskrevet av "Juvins regel". Kapillarkrefter kan spille en viktig rolle i dannelsen av forma til en væskeoverflate, for eksempel forma til en dråpe. Kapillaritet er også viktige for i porøse materialer: Kapillarkrefter er for eksempel årsak til at papirhåndkleet trekker til seg vann og at en veke i et lys trekker opp stearin. Tynnsjiktkromatografi utnytter kapillarkrefter i et porøst materiale til å kunne analysere innholdet i ulike stoffer. Bondtallet. I væskemekanikk er Bondtallet et dimensjonsløst mål for forholdet mellom tyngdekrefter og kapillarkrefter. Bondtallet "B" er definert ved Hestene står salet. Hestene står salet (1936) er debutromanen til den norske forfatteren Per Imerslund (1912–1943). Romanen utkom først på tysk på Insel Verlag i Leipzig, Tyskland. Gyldendal lot seg imponere av utgivelsen på det prestisjetunge forlaget og engasjerte Per Imerslund til å få den oversatt til norsk. Den norske utgaven utkom samme året og fikk god kritikk i hovedstadspressen. Imerslund levde store deler av livet sitt i Tyskland og Mexico, samt at han hadde to år ved Hamar katedralskole, kun få mil fra hans barndoms sommerparadis i Løten. "Hestene står salet" kom først ut på tysk under tittelen «Das Land Noruega» grunnet forfatterens litt svake norskkunnskaper, som følge av at han hadde tilbragt stort sett hele barndommen i Tyskland. Steinsdalsfossen. Steinsdalsfossen (også kalt Øvsthusfossen og Øfsthusfossen) ligger 2 kilometer vest for Norheimsund i Kvam herad i Hardanger. Fossen er en av de mest besøkte i Norge og er spesiell fordi det går en sti bak fossefallet hvor en kan gå tørrskodd. Fossen har et fall på 20 meter og rimelig god vannføring, særlig i mai og juni når det er snøsmelting. Steinsdalsfossen er en del av Fosselva som har sitt utspring fra Myklavatn som ligger 814 moh. På verdensutstillingen i Hannover i år 2000 var Norge representert med en installasjon av Marianne Heske der en 15 meter høy stilisert kopi av Steinsdalsfossen var en viktig del. Tekken. "Tekken" (japansk: "鉄拳" «jernknyttneve») er et kampsportspill utviklet av japanske Namco til arkademaskiner i 1994, og i 1995 gitt ut til PlayStation. "Tekken" var et av de første kampsportspillene i 3D. Spilleren blir plassert på en arena med én motstander, styrt av et menneske eller datamaskinen, og skal bekjempe denne. I enspillerdelen er det en historie knyttet til kampene, som hver gang leder spilleren videre til neste slåsskamp. Særtrekk. Spillet skiller seg ut fra andre kampsportspill fra den tiden særlig ved at hver knapp henviser til en lem på kroppen, og å kombinere knapperekkefølger for å utføre et spesialangrep blir dermed med intuitivt. Det samme gjelder for de senere spillene i serien. I kampsport-miljøer har "Tekken"-serien en tendens til å foretrekkes overfor andre kampspill, da mye av kampteknikken stammer fra virkeligheten. Spillene i "Tekken"-serien. "Tekken" ble en suksess, og fem oppfølgere er produsert, pluss oppdateringer. AirBridge Cargo. AirBridge Cargo er et russisk flyselskap som utfører fraktflyvninger. Det er en avdeling av Volga-Dnepr Airlines med base i Moskva, Russland. Selskapet utfører regelmessige fraktflyvninger mellom Asia og Europa, alle via Russland. Historie. Selskapet ble etablert i 1993 og startet med operasjoner den 1. april 2004 med to tidligere Boeing 747-200F fraktfly kjøpt fra Alitalia. I mai 2004 ble det opprettet ruter mellom Luxembourg og Beijing og fra Luxembourg til Shanghai via Moskva og Novosibirsk. Airbridge Cargo har trafikkrettigheter til Guangzhou, Hongkong og Japan. AirBridge Cargo har også planer om å innføre regionale «feeder-ruter» til Moskva og Krasnojarsk med leiet materiell, Ilyushin Il-76 og Tupolev Tu-204 Flåte. AirBridge Cargos flåte består av 4 Boeing 747-200F, 1 747-300F og 1 747-400F, fly (per januar 2008). Maio. Maio (portugisisk for mai) er den østligste av øyene i øygruppen Sotavento, Kapp Verde. Maio ligger sør for øya Boa Vista og øst for Santiago. Øya har fått sitt navn etter at europeiske oppdagelsesreisende så øya for første gang 1. mai 1460. Maio er kjent for sine trær, noe som er uvanlig for Kapp Verde. Øyas største tettsted er Vila do Maio, også kjent som Porto Inglês. 1561 innbyggere. Øya har en befolkning på 5435. Arealet er på 269 km² og en befolkningstetthet på 20,2 pr km². Øyas høyeste fjell, Monte Penoso på 436 moh, ligger på østkysten i en liten fjellkjede. Tore på sporet. "Tore på sporet" er et TV-program, sendt på NRK 1, der Tore Strømøy gjenforener personer som har mistet kontakten. Det har blitt laget i alt seks sesonger av programmet mellom 1996 og 2009, jevnt over med svært høye seertall. Programkonseptet går ut på at seere tar kontakt for å få hjelp til å spore opp personer, oftest slektninger, som de ønsker å finne igjen. Så blir det arrangert gjenforeninger gjennom reisereportasjer og innslag i studio. Kritikk. Programmet har fra begynnelsen vært kontroversielt. I 2002 ble Strømøys program av noen journalister anklaget for å spekulere i folks følelsesliv, og det er hevdet at programmet er sosialpornografi. Saken første til førstesideoppslag i de største avisene i Norge. Programmet skapte debatt etter et innslag i 2006, der en biologisk mor ble gjenforent med sønnen sin, som hadde blitt adoptert til Norge. Den biologiske moren hadde tatt initiativ til gjenforeningen, og mente at sønnen hadde blitt tatt fra henne ulovlig. Møtet mellom de to ble svært følelsesladet for den biologiske moren, i motsetning til for den 16-årige sønnen, som senere ga uttrykk til media for at han hadde helt andre interesser enn sitt biologiske opphav. Blant kritikerne av programmet ble det ment at det er de adopterte barna selv som må ta initiativ til å bli gjenforent med sine biologiske foreldre. Programlederen mente på sin side at de to partene hadde blitt godt forberedt. På grunn av innslaget ble programmet klaget inn for Kringkastingsrådet, men rådet vurderte at innslaget lå innenfor NRKs etiske retningslinjer. Brava. Brava er en vulkansk øy i øygruppen Sotavento, Kapp Verde. Brava er Kapp Verdes minste befolkede øy, og ble for første gang befolket i 1540-årene. Øyas befolkning økte i forbindelse med et vulkanutbrudd på naboøya Fogo i 1675. Hovednæringsvei var lenge hvalfangst, men er nå knyttet til jordbruk. Hovedtettsted på øya er Vila Nova Sintra T.A.T.u.. t.A.T.u. (russisk: Тату) er en russisk jente-popduo. Jentene ble de første årene markedsført som et lesbisk par. I desember 2003 kom det frem at det hadde vært en markedsstrategi av manager Ivan Shapovalov. Duoen var opprinnelig kalt ТАТУ (Tatu). Da de ble populære i andre land ble det oppdaget at det allerede var et australsk band med det navnet, og de forandret navnet til t.A.T.u.. Duoen har blitt mye omtalt i pressen, blant annet på grunn av musikkvideoene som ofte har blitt sensurert. Et eksempel er sangen "Prostye Dvizheniya/Simple Motions". Ekskresjon. Ekskresjon er «prosessen med at en organisme eliminerer avfall fra stoffskiftet og annet materiale som det ikke er bruk for. Det er en essensiell prosess hos alle livsformer. I encellede organismer kvitteres avfall gjennom cellens overflate. De høyere plantene eliminerer gasser gjennom stomata, eller porer, på bladenes overflate. Flercellete dyr har særskilte organer for ekskresjon. Hos mennesker er hovedorganene for ekskresjon nyrene og tilhørende urinveisorganer, og gjennom disse blir urinen eliminert (se urinveiene), og tykktarm og endetarm – ut gjennom disse blir fast avfall kvittert. Huden og lungene har også ekskresjonsfunksjoner: huden eliminerer vann og salt i svette, og lungene avgir vanndamp og karbondioksid.» Hos pattedyr for eksempel er de to hovedprosessene for ekskresjon dannelse av urin i nyrene og dannelsen av karbondioksid (et menneskes viktigste avfallsprodukt fra stoffskiftet) i cellene som resultat av respirasjon som så blir pustet ut fra lungene. Avfallsproduktene elimineres henholdsvis gjennom urinering og utpusting (ekshalering). I urinen skjer hormonell kontroll av ekskresjonen i de nyrenes distale tubuli etter anvisning fra hypotalamus. Perspirasjon er en annen ekskresjonsprosess som fjerner salter og vann, selv om hovedfunksjonen er å nedkjøle kroppen. Hos insekter blir et system som gjør bruk av malpighiske tubuli benyttet til å utskille metabolsk avfall til tarmene. Det metabolske avfallet føres så ut av kroppen sammen med avføringen. Libertas (stiftelse). Libertas var en norsk politisk organisasjon som eksisterte fra 1947 til 1988. Den ble stiftet for å være en motvekt til den rådende sosialdemokratiske ideologi. Organisasjonen ble oppfattet som liberal i økonomiske spørsmål og ellers som sterkt konservativ. Libertas opphørte som organisasjon i 1988 og ble omdannet til Liberalt forskningsinstitutt (Lifo). Etterfølgeren Lifo har ikke noen egen aktivitet lenger, men forvaltet betydelige økonomiske verdier og bidro med en stor del av kapitalen ved opprettelsen av tenketanken Civita i 2003. I så måte er Libertas en forløper til Civita. Libertas eide ukebladet "NÅ", herregården Elingård hvor det bl.a. ble drevet kursvirksomhet, en radiokanal, Radio Libertas, samt den tradisjonsrike konservative avisen "Morgenbladet". Organisasjonens mest markante skikkelse fra grunnleggelsen til 1976 var dens generalsekretær Trygve de Lange; en stilling som senere ble innehatt av bl.a. Odd Grann og Jan Brøgger. Prinsesse Ragnhilds svoger Erik Finn Lorentzen var også en sentral skikkelse i organisasjonen i en årrekke. Historie. Det erklærte formålet med Libertas var å «arbeide for næringsfrihet, åndsfrihet og politisk frihet som grunnlag for en fullverdig livsstandard for alle». Mer konkret var hovedsakene frihandel, fri prisdannelse, skattelette, bevegelig rente og avvikling av statens direkte eierskap i næringslivet. I de første årene ble Libertas i stor grad ignorert eller nærmest latterliggjort blant norske politikere og byråkrater. Libertas ble startet i 1947. Organisasjonen ga en periode økonomiske bidrag til Høyre og de andre borgerlige partiene, men fokuserte senere på egen opplysningsvirksomhet og eierskap i mediebedrifter. Organisasjonen eide ukebladet "NÅ", avisen "Morgenbladet", radiokanalen Radio Libertas – Næringslivsradioen i Oslo, og drev forlag, brevskole og annen kursvirksomhet på herregården Elingård, som organisasjonen kjøpte i 1948. Libertas gav også ukemagasinet "Farmand" omfattende økonomisk støtte. Partipolitisk var organisasjonen knyttet opp til Høyre, selv om samarbeidet ikke alltid var like bra. De fleste styremedlemmene var medlemmer av Høyre og mange av dem var aktive i partiet. Mange av styremedlemmene var fremtredende næringslivsfolk. Libertas distanserte seg fra Anders Langes Parti og var en sterk kritiker av venstreradikale partier, bl.a. av SV. På 1970-tallet var organisasjonen bl.a. synlig i samfunnsdebatten med kampanjen «For deg – mot formynderstaten». Libertas eide i tillegg til Elingård også en stor representativ villa i Oscars gate 55 på Frogner hvor organisasjonen hadde kontorer, men den ble solgt på slutten av 1980-tallet i forbindelse med omdannelsen av organisasjonen til Lifo. Lifo hadde senere mindre kontorer i Meltzers gate. Per 1986 hadde Libertas en administrasjon på 12 ansatte, men dette ble redusert til to i året som fulgte. Nikolaj Kiseljov. Nikolaj Ivanovitsj Kiseljov (russisk: Николай Иванович Киселёв) (født 21. desember 1950 i Severodvinsk, Russland) er den russiske oblasten Arkhangelsks guvernør, noe han har vært siden 28. mars 2004. Han er gift, og har to døtre. Kilder. Kiseljov, Nikolaj Flertallsvalg. Flertallsvalg er den eldste og enkleste formen for valgordning. Den kan deles opp i de som kun krever pluralitet og de som krever absolutt flertall for å bli valgt, og den kan benyttes både ved valg av en enkelt og flere kandidater i samme valgkrets. "Pluralitetsvalg" blir på engelsk også kalt «first-past-the-post». En slik valgordning innebærer at en kandidat kan vinne valget med for eksempel 35 prosent av stemmene, dersom ingen av de andre kandidatene får flere stemmer. Det er altså ikke nødvendig å få flere stemmer enn de andre kandidatene til sammen, det er nok å få flere stemmer enn den nærmeste motkandidaten. Dette innebærer i praksis ofte at et land kun vil få to store partier i sin lovgivende forsamling. Årsaken til dette har blitt presentert i den såkalte Duvergers lov. Pluralitetsvalg skaper et «fabrikkert flertall» ved at det ledende partiet ofte vil få et absolutt flertall i parlamentet, selv om de ikke har en like stor andel av stemmene. Hensikten med dette er å sikre en effektiv regjering ved at man får flertallsregjeringer basert på "ett" parti. Pluralitetsvalg innebærer imidlertid samtidig at mindre partier blir underrepresentert, dersom de i det hele tatt kommer inn. Dette gjelder særlig partier med spredt støtte, som ikke klarer å å vinne "noen" enkeltkretser. Effektive regjeringer prioriteres altså foran minoritetsrepresentasjon. Pluralitetsvalg benyttes blant annet i Storbritannia. "Majoritetsvalg", med to valgomganger dersom nødvendig for å få absolutt flertall, brukes blant annet ved franske president- og parlamentsvalg. Dersom en kandidat får absolutt flertall (det vil si over 50 prosent av stemmene) allerede i første valgomgang, så har vedkommende vunnet valget. Dersom ikke, så holdes en ny valgomgang med de to kandidatene som fikk flest stemmer i første valgomgang. "Alternativ stemme" er en alternativ metode å sikre absolutt flertall bak seierherren. Her kan velgerne "rangere" kandidatene etter preferanse. Først telles velgernes førstepreferanser. Dersom ingen kandidat får minst 50 prosent, elimineres så den kandidaten som fikk "færrest" førstestemmer og deres andrestemmer deles ut blant de gjenværende kandidatene. Dette fortsetter til en kandidat får et absolutt flertall. Dette systemet brukes blant annet ved enkelte valg i Australia. Atanarik. Atanarik (gotisk: "Athanareiks", «årets konge», død 381) var hersker over flere vestgotiske stammer i minst to tiår i det 4. århundre og ubestridt vestgotisk konge i hans siste år før han døde. Han var rival av Fritigern, en annen vestgotisk krigsherre og dukket første gang opp i nedskrevet historie i 369 da han deltok i kamp mot den østromerske keiseren Valens og til slutt fremforhandlet en gunstig fredsavtale for sitt folk. I løpet av sitt styre ble vestgoterne delt på grunn av religiøse spørsmål. Mange av dem konverterte til arianistisk kristendom i de tredje og fjerde århundrene, men Atanarik fortsatte å følge den gamle germanske hedenske religionen. Fritigern var arianer og hadde aksepten til Valens som selv var arianer. Valens lot Fritigerns folk krysse Donau i 376 og slå seg ned på romersk jord for å unngå hunnerne som nylig hadde erobret østgoterne og nå truet vestgoterne som levde i Dacia. Atanariks folk ble etterlatt til sin skjebne, men mange av dem fant sin egen vei over elva. Et år etter Fritigerns store seier over romerne i slaget ved Adrianopel i 378, hadde han fått støtten fra de fleste vestgoterne som leder. Men han døde et år senere, og Atanarik ble konge over hele den vestgotiske nasjon. Kort tid før han døde i 381 ble han den første utenlandske konge som besøkte den nye romerske hovedstaden Konstantinopel. Han fremforhandlet en fred med den nye keiseren Theodosius I som gjorde vestgoterne til "foederati", offisielle allierte av Roma som fikk lov å slå seg ned på romersk jord som en stat innenfor staten. Få uker senere døde Atanarik, men avtalen han inngikk ble stående til Theodosius døde i 395. Jah. Jah er navnet på Guden til Rastafari-bevegelsen. "Jah" forekommer flere ganger i Bibelen og er en alminnelig oppfatning blant hebraiskkyndige at dette uttrykket er en kortform av Guds navn JHWH. Det kommer fra hebraisk og forekommer blant annet i uttrykket "halleluja" som noen mener betyr "lovpris Jah". Kortformen Jah øverst, og tetragrammet JHWH nederst. «Da begynte Moses og Israels sønner å synge denne sangen for Jehova og å si følgende: "La meg synge for Jehova, for han er blitt høyt opphøyd. Hesten og dens rytter har han styrtet i havet. Min styrke og min kraft er Jah, for han er til frelse for meg. Dette er min Gud, og jeg skal prise ham, min fars Gud, og jeg skal opphøye ham.» Formen Jah forekommer 50 ganger i Det gamle testamente, 26 ganger alene og 24 ganger i uttrykket «halleluja». I Det nye testamente forekommer «Jah» fire ganger i uttrykket «halleluja». «Halleluja» betyr «lovpris Jah». I mange bibeloversettelser som er i bruk i dag, blir imidlertid navnet «Jah» fullstendig ignorert. F.eks. Det Norske Bibelselskaps bibel gjengir stort sett «Jah» med «Herren», og uttrykket «hallelu-Jah» blir ikke oversatt, men blir gjengitt med «halleluja». Ny verden-oversettelsen er en bibeloversettelse som tar med «Jah» i bibelteksten, og oversetter uttrykket «hallelu-Jah» til «lovpris Jah». King James Version bruker navnet Jah i Salmene 68:4. "An American Translation" gjengir navnet med Yah i samme skriftsted. «Jah» kan ikke være en primitiv form av Guds navn, altså en form som har vært brukt tidligere enn tetragrammet JHWH. Den fullstendige navneformen, JHWH, forekommer 165 ganger i den masoretiske tekst til 1. Mosebok, mens den korte formen JH først dukker opp i beskrivelsen av begivenhetene etter utgangen av Egypt. Den religiøse rastafaribevegelsen bruker uttrykket «Jah» om Gud. Rastafarianerne. Det etiopiske keiserlige flagget brukes av rastafarianere over hele verden Rastafarianerne, også kalt rastafaribevegelsen eller bare rasta, er en religiøs bevegelse på bibelsk grunnlag, som oppsto på Jamaica i 1930-årene. Religionen har sprunget ut av Marcus Garveys agitasjon for svart selvrespekt, selvstyre og tilbakevending til Afrika. Enkelte rastafarianere ser på Garvey som en reinkarnasjon av Johannes Døperen. Rastafarianerne ser på Haile Selassie I, Etiopias tidligere keiser, som den inkarnerte guddommen, betegnet som "Jah", eller "Jah Rastafari". Navnet Rastafari kommer fra "Ras" (Prins) "Tafari Makonnen", Haile Selassies navn før han ble kronet. Bevegelsen ble populær hos svarte arbeidere og jordbrukere på Jamaica på 1930-tallet og har i stor grad bidratt til å øke den svarte befolkningens selvrespekt. Religiøse doktriner. Rastafaritroen har opphav i pinsebevegelsen, og bruker Bibelen som utgangspunkt for sin lære. Religionen har ingen sentral organisasjon, men består av mange ulike grupper med ulikt religiøst fokus. Sentralt hos rastafarianerne står lengselen etter Sion, det forjettede land, som man mener er Etiopia, eller Afrika generelt. Rastaer tror at Jah på dommens dag vil la de rettvise leve evig i legemlig forstand i Sion i fred, kjærlighet og harmoni. Fokuset på Haile Selassie og Etiopia fikk mange rastafarianere til å studere etiopisk kristendom, og å ta i bruk etiopiske apokryfer som Kebra Negast. Framtredende rastafarianere søkte allerede på 1930-tallet kontakt med Den etiopiske ortodokse kirke. Etter sitt besøk på Jamaica i 1966 oppfordret Haile Selassie EOK til å etablere seg på øya. En menighet ble etablert i Kingston i 1968, og hundrevis av rastafarianere sluttet seg til den. Mange av disse forlot den snart igjen, da de oppdaget at EOK avviste Keiserens guddommelighet og heller ikke aksepterte ganja som sakramente. Kontakten førte likevel til at elementer av de etiopiske ritene ble tatt opp i rastafarianske menigheter. Opprinnelse. Opprinnelsen til rastafari-troen finnes hos predikanten Marcus Garvey som i første del av det tjuende århundre arbeidet for de svartes frigjøring gjennom opprettelse av egne institusjoner styrt av de svarte selv. Garvey var overbevist om at de afrikanske slavenes etterkommere måtte danne sine egne institusjoner på religionens område liksom på alle andre områder av samfunnslivet. I en tale i 1916 ba Garvey sine tilhengere vente på en svart konge som skulle stå fram i Afrika. Da Haile Selassie i 1930 lot seg utrope til keiser i Etiopia begynte flere predikanter i Kingston å forkynne at han var den svarte manns Messias, og å bruke betegnelsen Ras Tafari på ham. De hevdet også at deres liv som etterkommere av de afrikanske slavene som var brakt til Amerika, kunne identifiseres med jødenes eksil i Babylon som omtalt i Bibelen. De begynte derfor å betegne samfunnet rundt seg som "Babylon" og å identifisere Etiopia med jødenes lovede land, Israel. Snart ble tilhengerne av denne vekkelsen kjent som rastafarianere. Ikke engang Haile Selassies død i 1975 har dempet dyrkelsen av ham. Allerede i 1934 ble fire rastafaripredikanter arrestert og dømt for oppvigleri, og to av dem – Leonard Howell og Robert Hinds – ble dømt til fengselsstraff. Etter at Howell og Hinds ble løslatt ønsket de å løsrive seg fra Babylon-samfunnet, og flyttet opp i fjellene sammen med en stor flokk tilhengere. De etablerte et religiøst samfunn kalt "Pinnacle" der hundrevis av rastafarianere reindyrket mange av de kulturelle særtrekkene som den dag i dag preger rastafrianerne, blant annet de uklipte krøllene (dreadlocks), mat uten tilsetning av kjemikalier, og langvarige sammenkomster der forsamlinga sang sine hymner til akkompagnement av afrikanske trommer, mens de røykte visdomsurten ganja. I 1954 ble Pinnacle beordret oppløst av myndighetene. Følgene av dette var blant annet at hundrevis av ivrige rastapredikanter slo seg ned i slummen i Kingston. En annen gruppe rastafarianere, Youth Black Faith, hadde lenge hevdet at Babylon-systemet måtte konfronteres direkte. De ville blant annet mobilisere slumboere i Kingston mot politiets overgep. Tilskuddet av aktivister fra Pinnacle førte til rask vekst i bevegelsens tilhengerskare, og framveksten av mange nye tendenser innen bevegelsen som helhet, men rastafarianerne var fortsatt uglesett og foraktet. Den 22. april 1966 fløy Haile Selassie inn til Kingston i et fly dekorert med rastafrianernes symboler: den gylne løven og Etiopias gule, røde og grønne flagg. Tusenvis av ventende rastaer brøt gjennom politisperringene o og fant fram sine trommer, sin ganja og sine chalicepiper. Da keiseren trådte ut på flytrappa så han et hav av dreadlocks i skyer av røyk. Han reagert raskt med å flykte inn i flyet igjen, og kom først ut etter at myndighetene på Jamaica hadde forhandlet i flere timer både med hans keiserlige høyhet og med representanter for rastafarianerne. Et resultat av denne dagens forhandlinger var at framtredende Rastaer fikk en offisiell status på Jamaica som de tidligere var blitt nektet. Flere rastafamilier emigrerte også til Etiopia, der hverken de eller deres nye øvrighet ble spesielt fornøyd med resultatet. Livsstil. Rastafarianerne legger vekt på et sunt liv, og tar avstand fra alkohol, og spiser sunn og «ekte» mat, kalt "I-tal food". Dette er naturprodukter uten tilsetningsstoffer, og kjøtt fra enkelte dyr. Rastaer tar også sterkt avstand fra voldsbruk og har en pasifistisk holdning. Den karakteristiske hårstilen, «dreadlocks», oppsto på bakgrunn av Marcus Garveys agitasjon for svart selvrespekt. I den svarte middelklassen på Jamaica er det vanlig å kjemme og farge håret slik at det blir lyst og slett. Rastafarianerne forkaster slike forsøk på å tilpasse seg den hvite manns verdisystem. Cannabis ("Ganja") er det viktigste sakramentet for rastafarianerne. Bruken av cannabis hevder de å finne belegg for i en stor mengde bibelord, slik som Salmenes Bok (104.14): «Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste». Under de største samlingene av rastafarianere, som kalles Nyabinghi, dundrer trommene uavbrutt mens det røykes ganja i enorme chalice-fat. Men rastaer rundt om i verden i dag blir ofte forfulgt og arrestert for sin ganja fordi det er ulovlig i de fleste nasjoner. Rastafari forkaster det kontrollerende hvite overklassesamfunnet, og har derfor ingen prester eller templer. I følge rastaene er livet det eneste du har som er bare ditt, derfor må hvert menneske bestemme fullt og helt over seg selv og kan da ikke kontrolleres av andre (Hverken av andre mennesker eller av en stat). Frihet er en viktig hjørnestein for rastaer. Rastaene hevder at kroppen er deres tempel og lever derfor I-tal for å holde tempelet rent. Alle mennesker hører sammen med hverandre og naturen i livets vev, og må derfor, i følge Rastafari, leve sammen i fred og harmoni og ikke ødelegge hverandre for da vil vi til slutt ødelegge oss selv. Reggae-musikken. Den viktigste grunnen til at rastafarianerne og deres rituelle bruk av ganja er blitt verdenskjent er reggaemusikken – en forening av moderne rock og de afrikanske tradisjonelle rytmene fra rastaenes samlinger. Som popmusikk bygger reggae på tidligere populære musikkformer som ska og bluebeat, men den har også andre elementer. I rastamenighetene ble kristne salmer tilpasset rastaideologien akkompagnert av trommer og andre instrumenter. Count Ossie and the Mystic Revelation of Rastafari, ei gruppe dreadlocks fra Kingston, ble av Jamaicas regjering sendt på verdensturne med sin «moderne folkemusikk fra Jamaica» i 1960- og 70-åra. I 1970-åra var rastafri-troen utbredt blant musikere på Jamaica, og mange begynte å innarbeide religiøse temaer i sine sanger. I den nye musikalske genren reggae sto rastafaribudskapet sentralt. Den mest kjente av reggaemusikerne, Bob Marley åpnet sine konserter med å ønske publikum velkommen i navnet til Jah Ras Tafari, og framførte (blant annet) rastasalmer arrangert for moderne elektriske instrumenter. Mange reggaeartister er rastafarianere. Internasjonal utbredelse. Etter reggaens internasjonale gjennombrudd sist på 1970-tallet oppsto det snart kolonier av rastafarianere over hele verden, også i Norge. Her hjemme har det musikalske kollektivet Manna fra Bodø vært de største pådriverne for kulturen og musikken. Duvergers lov. Duvergers lov sier at en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser normalt vil føre til et topartisystem. Dette ble først påpekt av den franske sosiologen Maurice Duverger som skrev om det i flere artikler som ble publisert på 1950- og 1960-tallet. Etter hvert begynte andre statsvitere å omtale dette prinsippet som en “lov”. Duverger mener altså at det er en klar sammenheng mellom et lands valgordning og dets partisystem. En valgordning med proporsjonal representasjon vil gjøre det langt lettere for mindre partier å bli representert i parlamentet enn en ordning med flertallsvalg i enmannskretser. Hvordan og hvorfor en slik sammenheng? Topartisystemer vil ofte utvikle seg helt naturlig når man har en valgordning som virker diskriminerende mot et tredje største parti og de som er enda mindre. Årsaken er at det ikke er noen direkte sammenheng mellom det antall stemmer et parti får i landet samlet sett og den andelen mandater partiet får i landets parlament. Når kretsen skal stemme over hvem som skal representere dem i parlamentet, så vil alle stemmer som går til andre enn den kandidaten som vinner for valgkretsen være bortkastet. Med mindre de små partienes velgere er sterkt geografisk konsentrerte, vil de derfor bli ikke bli representert i det hele tatt (dersom en del av velgerne er geografisk konsentrert, slik som med liberaldemokratene i Storbritannia, så kan de kanskje i beste fall håpe på å bli underrepresentert). De to største partiene vil derfor bli sterkt overrepresenterte, da mindre partier vi vinne få eller ingen kretser. Dette vil dessuten føre til en stadig selvforsterkende effekt etter hvert som flere og flere av velgerne vil stemme på et av de to største partiene, vel vitende om at det ofte vil være bortkastet å stemme på et tredje parti. Den varianten av flertallsvalg i enmannskretser som oftest anses for å ha en slik virkning er en ordning med simpelt flertall (“first past the post”). Simpelt flertall forstås her i motsetning til absolutt flertall. Ved absolutt flertall kreves at minst 50 prosent av de avlagte stemmene går i favør av vinneren, mens det ved simpelt flertall er tilstrekkelig at vedkommende får flere stemmer enn noen av de andre kandidatene. Dersom en av kandidatene for eksempel får 30 prosent av velgerne bak seg, mens alle de andre kandidatene hver for seg får færre stemmer enn ham, så har denne kandidaten vunnet kampen om å representere denne kretsen. Selv om det i en periode kan være tre større partier, så regnes dette som en overgangsfase der det nye store partiet ofte vil utkonkurrere et av de tidligere to største partiene. Et eksempel på dette er når det britiske arbeiderpartiet overtok etter de liberale som et av Storbritannias to store partier. Peterskors. Peterskors er et symbol som har vært brukt ved visse anledninger innen kristendommen. Peterskorset er et omvendt latinsk kors, et kors med tverrbjelken nede og ikke oppe. Det fortelles i en tradisjon at apostelen Peter ble henrettet i Roma, og at han da bad om at han måtte bli korsfestet med hodet ned for dermed å vise respekt for Jesus. Derfor ble han korsfestet på et kors oppned. Derav har man peterskorset, som ofte har blitt brukt som apostelen Peters symbol. Også to nøkler har vært brukt som hans symbol. Noen ganger har en kombinasjon av disse to sybolene vært brukt. Peterskorset brukes innen katolisisme som et tegn på kristen ydmykhet. I nyere tid har denne typen kors blitt brukt av satanister, som ser et reversert latinsk kors som en avvisning av kristendommen. Bruken er spesielt vanlig i ikke-katolske land, der man ikke er så vant til å se Peterskorset. Filipkors. Filipkors er et symbol som består i et liggende latinsk kors. Det fortelles i en tradisjon at apostelen Filip ble korsfestet på et kors som lå på bakken, og denne tradisjonen gav opphav til navnet. Minardil. Minardil er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 25. kongen av landet Gondor. Han var sønn og etterfølger av Kong Hyarmendacil II og han etterfulgte denne i år 1621 i det tredje tideverv. Hans styre var kort og turbulent. Hans riksforstander, Húrin av Emyn Arnen, grunnla slektslinjen Húrins hus, som ble de regjerende riksforstanderne noen århundrer senere. I år 1634 T.T. var han i Pelargir da den plutselig ble angrepet av Umbars korsarer og ble uheldigvis drept. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn Telemnar. Andreas Olai Schei. Andreas Schei (født 7. oktober 1902 i Førde, død 1989) var jurist, høyesterettsdommer og Norges første sivilombudsmann (1962 til 30. juni 1974). Schei var også ekspedisjonssjef i Forsyningsdepartementet og Justisdepartementet. Han ble tildelt Storkors av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 1972 for «fremragende organisering av og virke i stillingen som Stortingets ombudsmann for forvaltningen». Han var far til nåværende høyesterettsjustitiarius Tore Schei og bror av tidligere fylkesmann Nikolai Andreas Schei. Lauburu. Lauburu eller baskisk kors er et symbol som fra gammelt av har vært brukt av baskerne. Det ligner et hakekors, og kan beskrives som en figur som er satt sammen av fire bøyde dråper eller store kommaer. Symbolet har til dels blitt forklart som et tegn på fire regioner, dels som et tegn på sjel, liv, bevissthet og form. Høyrevridd blir det ofte sett på som et tegn på livet, venstrevridd som et tegn på døden. Den venstrevridde formen blir ofte brukt på graver. Smilodon. "Smilodon" var en slekt som hørte hjemme i den biologiske familien med sabeltannkatter. "Smilodon" var utbredt i Amerika for mellom 2,5 millioner og 10 000 år siden, da den døde ut ved siste istid. Den er gjerne kjent som sabeltanntiger i Norge, men dyr i denne arten er på ingen måte nære slektninger med tiger. "Smilodon" varierte i størrelse, men generelt kan man hevde at artene trolig veide mellom 100 og 200 kg. Halen var kort. Artene var utstyrt med kraftige kjever, som kunne åpnes i 120 graders vinkel, og lange hoggtenner som kunne måle opp mot 17-18 cm i lengde. Disse brukte dyra til å penetrere byttet med. Anatomien til disse dyra tilsier at de ikke var blant de hurtigste kattedyrene. Toppfarten har av forskere blitt antydet å ligge oppunder 50 km/t. Man kjenner ikke til hvordan disse dyra levde, men paleontologer har antydet at de kan ha vært sosiale. De begrunner dette med merker som er funnet på fossile skjeletter som kan tyde på sosialt samkvem. At begge kjønn hadde slike store hoggtenner tyder imidlertid på at de var solitære og måtte forsvare seg mot sine artsfrender, så man kan egentlig ikke hevde noe konkret omkring disse artenes livsstil. Hyarmendacil II. Hyarmendacil II er en mann fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var den 24. kongen av landet Gondor. Han var sønnen av kong Aldamir og regjerte fra 1540 i det tredje tidevervet til år 1621. Hyarmendacil IIs fødselsnavn var Vinyarion. Da hans far Aldamir ble drept i en krig mot Haradrim i 1540 og sønnen Vinyarion ønsket å hevne Aldamirs død. Han fullførte dette i år 1551 T.T. med en enestående seier over Haradrim og utnevnte seg selv som Hyarmendacil II (etter sin berømte forfader fra det 12 århundre T.T.). Han ble etterfulgt av sin sønn Minardil i 1621 i det tredje tideverv. Alarik I. Alarik I (gotisk: "Alareiks", latin: "Alaricus") var antagelig født rundt 370 på øya Peuce ved munningen av Donau, ble vestgoternes konge fra 395 til 410 og var den første germanske lederen som erobret byen Roma. Han var balti som var regnet som de edleste gotiske krigere bare bak amaliene. Da han ble født, holdt vestgoterne til i dagens Bulgaria etter å ha flyktet forbi myrområdene til Donau til dens sørlige bredde for å bli fulgt av deres fiende fra steppene, hunnerne. I romersk tjeneste. I løpet av det 4. århundre hadde det blitt vanlig praksis å ansette "foederati", germanske irregulære styrker under romersk kommando, men organisert under stammestrukturer. Provinsbefolkningen kunne ikke lenger utruste soldater i det antall som trengtes for å beskytte riket, de var allerede tungt skattlagt. Videre fryktet keiserne stadig at en brilliant romersk general skulle bli utropt til Augustus av hans tilhengere og foretrakk at militære kommandanter skulle være i hendene på folk som ikke kunne stige til tronen. Den største av disse kontingentene var goterne som i 382 fikk slå seg ned innenfor rikets grenser med stor grad av autonomi. Alarik tjente i 394 som leder for foedrati under Theodosius I i kampanjen hvor han knuste tronraneren Eugenius. Ettersom slaget ved Frigidus som gjorde slutt på denne kampanjen, ble utkjempet i passene i De julianske alpene, lærte Alarik antagelig svakhetene til Italias naturlige forsvar på dens nordøstlige grense ved Adriaterhavet. Theodsius døde i 395 og riket ble delt mellom hans to sønner Arcadius i øst og Honorius i vest. Arcadius viste liten interesse i å styre og overlot mye av den reelle makten til sin pretorianprefekt Rufinus. Honorius var fremdeles mindreårig, som hans verge hadde Theodosius utnevnt "magister militum" Stilicho. Stilicho gjorde også krav på å være Arcadius sin verge, noe som førte til rivalisering mellom hoffene i vest og øst. I endringene i embeter som fant sted i begynnelsen av dette nye styret, håpet tydeligvis Alarik at han ville bli forfremmet fra kommandant av foederati til general av en av de regulære arméene. Dette fikk han ikke. Blant vestgoterne som hadde slått seg ned i nedre Moesia var stemningen på grensen til opprør. Ved Frigidus hadde de lidd uproporsjonelt høye tap, ifølge rykter var dette en beleilig måte å svekke de gotiske stammene. Deres belønning etter kampanjen hadde også uteblitt. De hevet Alarik på et skjold og utropte ham til konge. Både leder og tilhengere ropte (ifølge Jordanes, den gotiske historikeren) «heller se nye kongedømmer ved deres eget verk, enn å skrumpe inn i fredelig underkastelse av andre». I Hellas. Alarik slo først til mot det østlige riket. Han marsjerte til nabolaget til Konstantinopel, men da han oppdaget at han ikke kunne klare å beleire den fryktelig sterke byen, trakk han seg vestover og marsjerte sørover gjennom Thessalia og det ubevoktede passet Thermopylae inn i Hellas. Arméene til det østlige riket var opptatt med hunnerske trefninger i Lilleasia og Syria. Rufinus forsøkte istedet å forhandle med Alarik personlig. Eneste resultatet var mistanke i Konstantinopel om Rufinus var i ledetog med goterne. Stilicho marsjerte nå østover mot Alarik. Ifølge Claudius Claudianus var Stilicho i posisjon til å knuse goterne da han ble beordret av Arcadius om å forlate Illyricum. Kort tid etter ble Rufinus drept av sine egne soldater. Makten i Konstantinopel gikk nå til evnukken Eutropius. Alarik hadde frie tømmer etter at Rufinus var død og Stilicho hadde forlatt området. Han herjet Attika, men sparte Athen som umiddelbart overgav seg til erobreren. Så trengte han inn på Peloponnesos og erobret dens mest kjente byer, Korint, Argos og Sparta, og solgte mange av deres innbyggere som slaver. Men her endte derimot hans seirende karriere. I 397 krysset Stilicho over sjøen til Hellas og klarte å stenge goterne inne i fjellene ved Pholoe på grensene til Elis og Arkadia på halvøya. Derfra hadde Alarik problemer med å slippe unna, og ikke uten mistanke på Stilichos rolle som antagelig fikk ordrer om å reise. Alarik krysser så Korintgulfen og marsjerte med byttet fra Hellas nordover til Epiros. Her fortsatte hans plyndring til det østlige styre utropte ham til "magister militum per Illyricum" og gav ham den romerske kommandoen han hadde ønsket og autoritet til å forsyne sine menn fra de keiserlige lagre. Den første invasjonen av Italia. Det var antagelig i år 400 at Alarik satte i gang sin første invasjon av Italia i samarbeid med en annen gotisk høvding kalt Radagaisus. Overnaturlig innflytelse skal ha oppfordret ham til dette store foretaket. Noen linjer i et romersk dikt sier at han skal ha hørt en stemme som kom fra en hellig skog, «Bryt av alle utsettelser, Alarik. Dette år skal du forsere Italias alpine barriere. Du skal trenge frem til byen.» Men profetien skulle ikke fullføres denne gang. Etter å ha trengt seg frem gjennom Nord-Italia og spredt frykt blant innbyggerne i Roma, ble Alarik møtt av Stilicho ved Pollentia, i dag i Piemonte. Slaget som fulgte den 6. april 402 (som sammenfalt med påske) ble en seier for Roma, men det ble en dyr seier. Fremrykningen til goterne var derimot stoppet for denne gang. Stilichos fiender kritiserte ham senere for å ha utnyttet den store kristne høytiden til å vinne sin seier. Alarik var også kristen, og han hadde stolt på immunitet mot angrep i påsken. Alariks kone skal ha blitt tatt til fange etter dette slaget, og der er grunner til å anta at han ble hindret i sine forflytninger på grunn av det store antallet barn og kvinner i hans nærvær, noe som gav hans invasjon av Italia karakter av en nasjonal migrasjon. Etter et nytt nederlag ved Verona, forlot Alarik Italia, antagelig i 403. Han hadde virkelig ikke «trengt frem til byen», men hans invasjon hadde skapt viktige resultater. Den hadde ført til at den keiserlige bolig ble flyttet fra Milano til Ravenna, den hadde ført til at Legio XX "Valeria Victrix" ble trukket tilbake fra Storbritannia og den hadde antagelig satt i gang den store invasjonen til vandalene, sueviene og alanerne inn i Gallia, noe som gjorde at Gallia og provinsene i Hispania gikk tapt for keiserriket. Roma blir beleiret. Neste gang vi hører om Alarik er han venn og alliert av sin tidligere motstander Stilicho. Fremmedgjøringen mellom de østlige og vestlige hoffene hadde i 407 blitt så bitter at borgerkrig truet, og Stilicho foreslo faktisk å bruke styrkene til Alarik for å påtvinge kravene til Honorius på prefekturet Illyricum. Arcadius' død i mai 408 førte til at det ble gitt mildere råd i det vestlige kabinettet, men Alarik som faktisk hadde gått inn i Epiros, krevde på truende vis at dersom han så plutselig skulle avstå fra krig, skulle han betales rikt for det som i dag ville kalles utgifter til mobilisering. Summen han krevde var stor, 4000 pund gull. Under sterkt press fra Stilicho gikk det romerske senatet med på å love betaling. Men tre måneder senere ble Stilicho og de viktigste ministrene i hans parti forrådt og drept etter ordre fra en sjalu Honorius. I urolighetene som fulgte ble koner og barn av foederatiene drept i hele Italia. Den naturlige konsekvensen av dette var at disse mennene, som talte 30 000, sluttet seg til Alariks leir og krevde å bli ledet mot sine feige fiender. Han førte dem over de julianske Alpene, og i september 408 stod han foran murene til Roma som nå ikke hadde en dyktig general som Stilicho til å forsvare seg, og begynte en streng blokade. Det ble ikke utgytt blod denne gang. Alarik stolte på sult som våpen. Da ambassadører fra det romerske senatet forsøkte å skremme ham med deres antydninger om hva fortvilte borgere kunne klare i et forsøk på å inngå fred, gav han med latter sitt berømte svar: «Dess tykkere høyet er, dess lettere blir det skåret ned!» Etter mye forhandling, gikk de hungersrammede borgerne med på å betale mer enn 2000 pund gull i tillegg til kostbare klær av silke og lær og 3000 pund med pepper. På den måten endte Alariks første beleiring av Roma. Den andre beleiringen av Roma. På dette tidspunktet, og heller ikke gjennom hans karriere, var ikke Alariks hovedmål å rive ned imperiet, men å sikre for seg selv en regulær og anerkjent posisjon innenfor dets grenser gjennom forhandlinger med dets herskere. Hans krav var høye, kontroll (antagelig med minimal avhengighet av imperiet) over et område 320 km langt og 220 km bredt mellom Donau og gulfen ved Venezia og tittelen kommandant over den imperielle hær, men selv om de var store, ville keiseren antagelig gjort lurt i å akseptere dem. Men Honorius nektet å se lenger enn hans egen personlige sikkerhet, garantert som den var av dikene og myrene ved Ravenna. Ettersom alle forsøk på å gjennomføre akseptable forhandlinger med keiseren strandet, kom Alarik til enighet med senatet etter å ha satt i gang en ny beleiring og blokade av Roma i 409. Med deres godkjennelse innsatte han en rivaliserende keiser, prefekten i byen, en greker kalt Priscus Attalus. Men det viste seg at Attalus ikke var rett mann for en slik høy posisjon. Han avslo rådet til Alarik og mistet provinsen Afrika, Romas kornlager, som ble forsvart av Honorius sine partisaner. Hungersvåpenet som Alarik tidligere hadde brukt, ble dermed vendt mot ham, og konsekvenser var høye klager fra den romerske befolkningen. Honorius ble også styrket av ankomsten til seks legioner som ble sendt til hans bistand fra Konstantinopel av hans nevø Theodosius II. Stormingen av Roma. Alarik kvittet seg derfor med sin marionettkeiser etter elleve måneders ineffektivt styre, og igjen forsøkte han å forhandle med Honorius. Disse forhandlingene kunne antagelig ha lyktes, hadde det ikke vært for innflytelsen til en annen goter, Sarus, en trosfiende av Alarik og hans familie. Da Alarik igjen fant seg utmanøvrert av handlingene til en slik fiende, marsjerte han sørover og begynte han sin tredje beleiring av byen. Forsvar var tydeligvis umulig, der finnes antydninger, men ikke godt underbygget, om svik, der er enda større mulighet for at byen ble overrasket. Men den 24. august 410 trengte Alarik og hans vestgotere seg inn gjennom den salariske porten nordøst i byen. Byen som hadde vært verdens hersker, lå nå for føttene på en utenlandsk fiende. Men vestgoterne var ikke totalt hensynsløse i sin plyndring av byen. Samtidig kirkelige nedtegnelser viser forundringen over mange tilfeller av måtehold. Kristne kirker ble reddet fra ødeleggelse, beskyttelse ble gitt store forskjellige grupper av både hedninger og kristne som tok tilflukt i kirkene, mengder med gull og sølv som ble funnet i private kjellere, spart fordi de «tilhørte St. Peter». I minst et tilfelle appellerte en romersk kvinne til det gode i de gotiske soldatene som forsøkte å vanære henne. Men selv disse unntakene viser at Roma ble ikke helt spart for skrekkscener som vanligvis fulgte stormingen av en beleiret by. De skrevne kildene forteller ikke noe om hvilken skade branner gjorde, med unntak av Sallust sitt palass som lå nær porten som goterne kom inn gjennom. Men der er heller ingen grunn til å tilskrive Alarik og hans tilhengere betydelige skader mot bygningene i byen. Basilica Aemilia i Forum Romanum brant ned, noe som kanskje kan tilskrives Alarik basert på arkeologiske funn: mynter som var datert fra 410 ble funnet smeltet i gulvet. Alariks død. Hans arbeid var utført og Alarik hadde trengt inn til byen, ingenting gjenstod for ham enn å dø. Han marsjerte sørover til Calabria. Han ønsket å invadere Afrika som på grunn av sine kornavlinger nå var nøkkelen til hans posisjon, men skipene hans ble knust av en storm hvor mange av hans soldater omkom. Han døde i Cosenza kort tid etter, antagelig av feber og hans lik ble gravlagt på elvebunnen til Busento. Elven ble midlertidig vendt til siden fra sin kurs mens graven ble forberedt, og høvdingen og noe av hans mest verdifulle bytte ble lagt ned. Da arbeidet var over, ble elven snudd tilbake til sin vanlige retning og fangene som hadde utført arbeidet ble drept slik at ingen skulle vite om elvas hemmelighet. Alarik ble etterfulgt av sin svoger, Ataulf, som gotersk kommandant. Kilder. Vår viktigste kilde for Alariks karriere, er historikeren Orosius og poeten Claudius Claudianus, begge nokså samtidige. Zosimus, en noe fordomsfull hedensk historiker som levde rundt et halvt århundre etter at Alarik døde, og Jordanes, en goter som skrev den gotiske nasjons historie i år 551, baserte sitt arbeid på den tidligere historien til Cassiodorus (nå tapt), som ble skrevet rundt 520. Teutonisk kors. Teutonisk kors (engelsk:"cross potent") kalles vanligvis i skandinaviske språk for et «krykkekors». Det er en korsfigur som består av et likearmet kors (gresk kors) med en tverrstrek ved endene av hver av armene. Korset kan se ut som fire T'er som møtes på midten. Korset skiller seg fra korset kors som har tverrstrekene litt innenfor endene til korsarmene. Teutonisk kors/krykkekors finnes i våpenskjold og inngår blant de mange heraldiske korsformene. Det brukes blant annet som midtfigur i jerusalemskorset. Rómendacil II. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Rómendacil II den 19. kongen av Gondor. Han var sønn av kong Calmacil, som var den andre sønnen av kong Atanatar II Alcarin, og var opprinnelig gitt navnet "Minalcar". Han ble født i det siste året i den lange regjeringstiden av kong Hyarmendacil I og som Minalcar vokste han til en mektig posisjon allerede i ung alder siden hans egen onkel, Kong Narmacil I (første sønn av Atanatar II), følte seg ukomfortabel med rollen som konge og hersker av Gondor. Minalcar var regent fra år 1240 i det tredje tidevervet, og slo et avgjørende slag mot Austringene som han beseiret nær ved Rhûnhavet. Han forsterket også Gondor og skapte fred med "Nordamennene" fra Rhovanion, alt dette mens han bare var regent, før han ble konge. Etter at hans onkel Narmacils døde, forble han regent i enda ti år under sin egen far Calmacil. Da han endelig selv ble konge etter sin fars død tok han straks navnet "Rómendacil", "øst-seireren", som også hans forfader Tarostar hadde gjort. Han var ansvarlig for byggingen av Argonath, kongens søyler. De sto ovenfor Nen Hithoel langt inn i det fjerde tidevervet og de dukker opp i "Ringenes herre" da brorskapet seilte fra Lóthlorien til Rauros. For å skape en allianse med "Nordamennen", sendte Rómendacil II sin sønn Valacar som en ambassadør. Mens Valacar var på dette "oppdraget" giftet han seg med Vidumavi, datteren av Vidugavia, kongen av Rhovanion, noe som førte til katastrofen kjent som "ættefeiden". Rómendacil døde i år 1366 T.T. og ble etterfulgt av sin sønn Valacar. Jerusalemskors. Jerusalemskors er et symbol som ser ut som et teutonisk kors med fire små greske kors i hjørnene til vinklene mellom korsarmene. Det har vært brukt som et symbol på Jesu befaling om å spre budskapet ut til alle folk. Korset kalles av den grunn også evangelisasjonskors eller misjonskors. Tollef Monson. Tollef Monson (født 5. februar 1979 i Minnesota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Kotzebue, Alaska, USA. Biografi. Monson vokste opp i Minneapolis, men flyttet til Alaska og begynte med hundekjøring i 2000. Han vant Coastal 180 i 2002, og han har også gode plasseringer i Baker 120 og Kobuk 440. I 2004 debuterte Monson i Iditarod som nummer 62. Neste gang han deltok i verdens lengste hundesledeløp var i 2006, og i dette løpet ble han nummer 44. Rett før han kom til sjekkpunktet Cripple fjernet Monson en trestamme som hadde skapt problemer for mange andre hundekjørere. Den gjerningen førte til at de andre deltakerne ga han prisen Fred Meyer Sportsmanship Award i Iditarod 2006. Tollef Monson jobber som fisker i tillegg til hundekjøring. Hemnfjorden. Hemnfjorden er ei fjordarm av Trondheimsleia langs kommunegrensa mellom Hemne og Snillfjord i Sør-Trøndelag. Fjorden strekker seg 25 km sørover til Kyrksæterøra i botn av fjorden, men medregna sidefjorden Snillfjorden er lengda 30 km. Hemnfjorden er 410 meter dyp på det dypeste. Fjorden har innløp mellom Ytterøya i sørvest og Hemnskjel i nordøst. Den yttersts delen av fjorden er vid med ei bredde på 5-6 km, og i denne delen ligger flere øyer, som Stamnesøya, Fugløya, Jamtøya og Tynsøya. Sør for Tynsøya strekker Åstfjorden seg østover til Åstsjøen. Det ligger få større bosetninger i denne delen av fjorden, men før fjorden smalner inn ligger grenda Heim på vestsida. Ved Heim smalner fjorden og skifter navn til Bjørkøyfjorden, som er 1,5-2 km brei. Helt sør i Bjørkøyfjorden ligger Tannvikvågen. Sør for Tannvikvågen blir fjorden breiere igjen og skifter tilbake til navnet Hemnfjorden. Her deler fjorden seg også i to. Hemnfjorden holder fram sørvestover til Kyrksæteræra, mens Snillfjorden til tettstedet Krokstadøra. I den indre delen av Hemnfjorden går Fv300 langs vestsida av fjorden, mens Fv301 går på østsida. Fra Tannvikvågen går Fv305 nordover langs et lite stykke av fjorden, og i de ytre delene går Fv292 på østsida. Børstad ungdomsskole. Børstad ungdomsskole er en av Hamars tre ungdomsskoler, og ligger i den østre delen av kommunen, om lag to kilometer utenfor sentrum. Den ble tatt i bruk i 1966 og 33 år senere, i 1999, ble skolen pusset opp og utbygd for å imøtekomme den økende plassmangelen. Informasjon om skolen. Skolen har ca 290 elever fordelt på 12 klasser. Skolens elever kommer fra barneskolene Greveløkka, Prestrud skole, Rollsløkken, Solvang og Storhamar. ASP-skole. Børstad ungdomsskole er en såkalt ASP-skole, Associated Schools Project, og er tilknyttet UNESCO. I tillegg til Børstad er 64 skoler i Norge medlem av ASP, både barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler og høyskoler. Børstad ungdomsskole har forøvrig ansvaret for de fremmedspråklige elevene på ungdomstrinnet i Hamar, og har i dag elever fra mer enn 15 forskjellige nasjoner. Benny Hinn. Benny Hinn (født 3. desember 1952 i Jaffa i Israel) er en av de mest kjente TV-predikantene i USA. Han er medlem av "Assemblies of God", en av de største organisasjonene innenfor pinsebevegelsen i USA. Hill er av gresk-armensk opphav. Han grunnla The Orlando Christian Center i 1983. Og har siden markert seg som en predikant som mener Gud bruker han for å helbrede mennesker. Siden 90-tallet har han være utsatt for mye kritikk, blant annet for en rekke falske profetier. Blant annet profeterte han i 1989 at Fidel Castro ville dø innen 10 år. Samme år profeterte han at østkysten av USA vil bli hard rammet av et jordskjelv i løpet av noen få år. Han har også blitt kritisert for et høyt pengeforbruk, og særlig har mange reagert på at han bor i et hus verdsatt til over 50 millioner kr. "Herre jeg trenger et mirakel" er en bok skrevet av Benny Hinn, og han har også forfatteren bak "God morgen hellige ånd". Den førstnevnte er en bok med ti vitnesbyrd. Et av dem er Hinns egen historie om hvordan han trosset sine foreldre og ble en kristen. Man får også lære tre prinsipper for å motta et mirakel, fire leveregler for et liv i sunnhet og syv nøkkelsannheter for å beholde et mirakel. Bobleplast. Bobleplast er et elastisk, gjennomsiktig, plastisk materiale, vanligvis brukt ved pakking av skjøre gjenstander. Regelmessig store bobler sørger for støtdemping. Begrepet (engelsk "Bubble Wrap") er Sealed Air Corporations merkevare, og skulle i teorien kun brukes om produkter fra den produsenten. Historikk. Bobleplast ble først laget av to ingeniører, Alfred Fielding og Marc Chavannes, i 1957. Som mange andre oppfinnelser, skyldtes den et uhell. De to ingeniørene forsøkte å lage en teksturert plastikktapet med papirstøtte som lett kunne renses. Prinsesse Leia. "Prinsesse Leia Organa" er en fiktiv person fra Star Wars-universet. I ser vi Leia for første gang. Hun er datter av "Anakin Skywalker" og "Padmé Amidala" og tvillingsøsteren til "Luke Skywalker". Hun og Luke ble holdt skjult fra hverandre da moren døde og faren ble Darth Vader. Hun ble adoptert til Bail Organa som er senatoren av planeten Alderaan. Alderaan blir tilintetgjort av dødsstjernen når hun ikke vil fortelle hvor opprørernes base er. Hun sier det, men det er en gammel ubrukelig base. Så guvernør Tarkin beordrer Vaders menn til å bruke dødstrålen. Da dør sannsynligvis hennes fosterforeldre. Hun er en opprører mot imperiet og senere senator i Den Galaktiske Republikk. Hun blir gift med "Han Solo" og får tre barn: "Anakin Solo", "Jacen Solo" og "Jaina Solo". Kunstbanken. Kunstbanken Hedmark Kunstsenter er en stiftelse eid av Bildende Kunstnere Hedmark, Norske Kunsthåndverkere Øst-Norge og Hedmark fylkeskommune. Dette samarbeidet mellom kunstnerorganisasjonene og fylkesommunen er enestående for en norsk kunstinstitusjon. Kunstbanken holder til på Hamar, i den gamle Norges Banks bygning. Målsetting. Kunstbanken tar sikte på å vise et mangfold av kunstneriske uttrykk, med hovedvekt på eksperimentell og nyskapende kunst. Galleriet viser både norsk og internasjonal samtidskunst, og i Kunstbutikken selges gaveartikler laget av kunstnere i Hedmark, og i resten av landet. Kunstsenterets virksomhet spenner over et vidt spekter av formidlingstiltak: galleridrift, vandreutstillinger, offentlig utsmykking, seminarer, konsulent- og informasjonstjenester, restaurant og kunstbutikk. Historie. Stiftelsen Kunstbanken Hedmark Kunstsenter ble opprettet i 1996 og er en videreføring av Hedmark Kunstnersenter. Kunstnersenteret ble etablert i 1981 av kunstnerorganisasjonene i Hedmark. Tilholdssted var den gang første etasje i "Kirkebakken nr 12". Kunstnersenteret ble fram til 1986 drevet på dugnadsbasis av kunstnerne. Da kom alle kunstnersentrene på statsbudsjettet og pengebevilgningen ga rom for å kunne ansette en daglig leder. I 1989 fikk kunstnersenteret overta hovedbygningen på Storhamar gård på Domkirkeodden av Hamar kommune. Senteret hadde 1,7 årsverk. I 1996 ble Hedmark Kunstnersenter nedlagt og den nye institusjonen Hedmark Kunstsenter ble stiftet med Hedmark fylkeskommune som en av stifterne. Dette samarbeidet mellom kunstnerorganisasjonene og det offentlige gjør institusjonen organisasjonsmessig unik i landssammenheng. Sommeren 1997 flyttet virksomheten inn i den tidligere Norges Bank-bygningen. Norges Bank var tilpasset formålet gjennom et første byggetrinn hvor Finn Utengen var arkitekt. Andre byggetrinn, med blant annet nytt tilbygg, sto ferdig våren 2003. Arkitekt var Hamar-firmaet Anderssen + Fremming. HEMart. Utstillingen HEMart i 1997 mottok Hedmark fylkeskommunes kulturpris det samme året. Kunstnerne benyttet fraflyttede og falleferdige husmannsplasser som ramme og tema for kunstarbeidene, og utstillingen foregikk på sju nedlagte husmannsplasser i Stange, og var kurert av Knut Wold, Wenche Kvalstad Eckhoff og Finn Aage Andersen. Andre kunstnere som deltok var Frans Jacobi, Danmark, Jacqueline Hassink, Nederland, Peter Johansson, Sverige, Toril Helene Stub, Børre Larsen, Are Vesterlid. Det ble publisert en katalog til utstillingen, med tekst av Torild Gjesvik. HEMart inngikk i en serie store tematiske og stedsspesifikke utstillinger med lignende navn. ART prosjektene startet i 1989 med Pap Art, og fortsatte med Agro Art (1991), Bank Art (1992), Kulturlandskap Åkersvika i forbindelse med OL (1993–94), Hem Art (1997) og klART (1997). Tater Kristen. "Tater Kristen" er filmatiseringen av Jacob Breda Bulls roman "Jutulskaret". Filmen er innspilt i 1990-91 i Rendalen og nærliggende områder. Roy Hattersley. Roy Sydney George Hattersley, Baron Hattersley (født 28. desember 1932) er en britisk politiker og var nestleder i det britiske arbeiderpartiet fra 1983 til 1992, mens Neil Kinnock var leder. Han studerte økonomi ved universitetet i Hull, der han også var aktiv i studentpolitikken. Etter å ha fullført studiet var han engasjert i lokalpolitikken, men forsøkte samtidig å komme inn i underhuset. Etter et mislykket forsøk I 1959, der han tapte for den konservative kandidaten, lyktes han endelig å bli innvalgt i 1964, der han raskt ble assosiert med Roy Jenkins og Tony Crosland på partiets høyrefløy. I 1968 ble han statssekretær i arbeidsdepartementet under arbeidsminister Barbara Castle. Året etter ble han flyttet over til samme posisjon i forsvarsdepartementet, under Denis Healey, en jobb han beholdt til valgnederlaget året etter. I opposisjon ble Healey «skyggeutenriksminister» og Hattersley «skyggestatssekretær» under Healey. Hattersley ble derfor sterkt engasjert i sammenheng med Storbritannias inntreden i Det europeiske fellesskap og var en av 96 opprørere som stemte sammen med de konservative for at Storbritannia skulle bli medlem, på et tidspunkt da det britiske arbeiderpartiet var mot medlemskap. Etter at Harold Wilson trakk seg som statsminister og partileder i 1976, stemte Hattersley for James Callaghan som stilte som kandidat om å bli Wilsons etterfølger mot den mer venstreorienterte Michael Foot. Han ble deretter statsråd i den nye Callaghan-regjeringen, en posisjon han hadde til valgnederlaget i 1979. Året etter, I 1980, trakk Callaghan seg som partileder. Hattersleys tidligere sjef, Denis Healey stilte som kandidat som ny partileder mot Michael Foot, men tapte. På dette tidspunktet hadde venstresida i partiet styrket seg kraftig. Healey vant så vidt valget om å bli nestleder og ble allerede året etter på nytt utfordret fra samme mann, Tony Benn, etter at reglene for valg av ledelse hadde blitt endret. Healey vant valget med liten margin. Styrkingen av venstresida bidro til at deler av partiets høyrefløy forlot Labour og dannet et nytt sosialdemokratisk parti. Selv om Hattersley selv tilhørte Labours høyrefløy, så hadde han liten sans for dette og fortsatte sin karriere i partiet. Etter det katastrofale valgnederlaget i 1983, trakk Foot seg som partileder og Hattersley stilte til valg som hans etterfølger, men ble slått kraftig av den mer venstreorienterte Neil Kinnock, Hattersley, som ble nummer to, ble valgt til partiets nye nestleder. Valgnederlaget i 1987 var ventet, mens nederlaget i 1992 kom mer overraskende på partiet. Både Kinnock og Hattersley trakk seg fra partiets ledelse, og Hattersley støttet John Smith som ny partileder. Året etter annonserte Hattersley at han ville trekke seg fra politikken ved neste parlamentsvalg og han ble senere adlet til såkalt «life peer», som baron Hattersley av Sparkbrook i grevskapet West Midlands. Som politisk pensjonist har han skrevet en rekke bøker som har fått mye oppmerksomhet. Blant annet har han skrevet en bok om ekteparet Catherine og William Booth, som grunnla Frelsesarmeen. Norwatch. Norwatch er en nyhetstjeneste som rapporterer om norske selskapers investeringer og handel med utviklingsland. Norwatch undersøker om norske selskap har to standarder, én for Norge og én for utviklingsland, og om de følgelig opptrer i samsvar med menneskerettighetskrav og krav til helse, miljø og sikkerhet også i fattige land. Norwatch dekker også saker knyttet til norsk investeringsetikk, eller mangel på sådann. Nettstedet eies av Framtiden i våre hender, men drives som en uavhengig redaksjonell enhet underlagt redaktørplakaten. Det er mulig å registrere seg og motta en e-post hver gang det legges ut nye saker på nettstedet. Norwatch har hatt stor betydning for å sette handelsetikk og norske bedrifters oppførsel i utviklingsland på kartet. Norwatch sine avsløringer om investeringene til Oljefondet (nå Statens Pensjonsfond - Utland) var også en viktig faktor bak innføringen av etiske retningslinjer for oljeinvesteringene i 2004. På mediefronten kan man si at Norwatch i Norge har banet vei for en egen journalistisk sjanger som har spredd seg til andre medier. Norwatch har også vært inspirator for opprettelsen av lignende enheter i både Sverige (SwedWatch) og Finland (FinnWatch). Norwatch ble etablert i 1995 og ble først utgitt som nyhetsbrev, men i 2003 gikk det over til primært å være en Internettpublikasjon. I tillegg til nettnyhetene har Norwatch faste sider i magasinet Folkevett og utgir rapporter som Norwatch-Tema. Movimento para a Democracia. Movimento para a Democracia (på norsk: «Bevegelsen for demokrati», MpD) er et liberalt politisk parti på Kapp Verde. Partiet hadde regjeringsmakten mellom 1991 og 2001. MpD er tilhengere av frihandel, en åpen økonomisk politikk og større samarbeid med internasjonale organisasjoner som WTO og ECOWAS (Vestafrikanske staters økonomiske fellesskap). Sher Bahadur Deuba. Sher Bahadur Deuba (født 13. juni 1946 i "Dadeldhura" distrikt i det vestlige Nepal) er politiker og leder av partiet Nepali Congress (Democratic) ("Nepals Kongressparti (demokratisk)"). Deubas politiske bakgrunn og første verv i regjeringa. Deuba ble politisk aktivist under perioden med kongelig diktatur som var offisielt kjent som Panchayat-demokratiet. Han satt 9 år i fengsel og blei torturert. Etter parlamentsvalget i 1991 blei han innenriksminister i regjeringa til Nepals Kongressparti under statsminister Girija Prasad Koirala (også kjent som GP). Seinere blei karrieren hans helt prega av en voldsom rivalisering med nettopp G. P. Koirala, som tilslutt skulle lede til at Kongresspartiet sprakk. Deubas 1. regjering - kamp mot G. P. Koirala. Deuba blei statsminister for første gang i 1995, etter at Koirala hadde utskrevet nyvalg i 1994 som Kongresspartiet tapte. Deuba måtte derfor danne ei mindretallsregjering. Han tok bl.a. inn ei fløy fra det høyremonarkistiske partiet Rashtriya Janashakti Party (RPP), som til nå hadde vært boikotta av andre partier på grunn av at lederne hadde støtta diktaturet før 1990. Deubas første periode blei prega av voksende indre krise. Maoistopprøret starta i 1996, men blei i første omgang ikke tatt særlig alvorlig. Et viktigere problem var at alle de tre store partiene i parlamentet delte seg i fløyer som sloss mot hverandre. Deubas regjering hadde støtte fra den fløya i Kongressen som var leda av Koiralas fiende K. P. Bhattarai. Men Koirala var sterkest i partiapparatet og parlamentsgruppa. Hans fløy saboterte regjeringa og bidro avgjørende til at den brøyt sammen i 1997. Fra nå av tok Koirala over partiledelsen igjen. Han var statsminister i to perioder, med et mellomspill der hans gamle hovedfiende i Kongresspartiet K. P Bhattarai var regjeringssjef. Deubas 2. regjering - fredshåp og skuffelse. I 2001 måtte Koirala gå av igjen. En hovedgrunn var det voksende opprøret, og at opprørspartiet NKP (Maobadi) nekta å forhandle med ham. Gyanendra, som nettopp var blitt konge, utnevnte Deuba til statsminister i juli 2001. Deuba proklamerte straks våpenhvile i krigen med opprørerne, og deres partileder Prachanda svarte med å si seg villig til å forhandle. Utover høsten var forventningene til en politisk løsning høye. Det så ut til at Deuba også var optimistisk når det gjaldt mulighetene for en varig fred. Men i november erklærte maoistene at forhandlingene var nytteløse, og satte igang en bølge av nye angrep. I det kommende året blei krigen hardere enn noen gang før. Unntakstilstand og opptrapping av krigen. Deuba innførte nå unntakstilstand, pressesensur, forbød et stort antall organisasjoner og aviser som blei anklaga for å ha sympatier med maoistene, osv. Han fikk støtte til opptrappinga av krigen fra stormaktene, særlig India, USA, Kina og forskjellige EU-land. Dødstallene vokste kraftig, de fleste drepte var fattigfolk på landsbygda uten direkte kontakt med opprørerne. Det samme gjaldt alle slags menneskerettighetsbrudd, fra fengsling av journalister til voldtekter og annen mishandling, drap og " forsvinninger". Dette førte etter hvert til voksende opposisjon. Unntakstilstanden måtte godkjennes i parlamentet hver 3. måned. I januar 2002 fikk den stort flertall. Bare de kommunistiske småpartiene stemte mot. I mai var derimot både det store, sosialdemokratiske kommunistpartiet UML og Koirala, leder for Nepals Kongressparti, mot fornyelsen. På våren 2002 utsatte Deubas regjering nyvalg til tusener av lokale kommunestyrer utover landet. Istedenfor å fornye mandatet til de valgte kommuniestyrene, som var dominert av UML, innsatte den funksjonærer sentralt til å styre. Det kan ha bidratt til at UML nå vendte seg mot unntakstilstanden. Partisplittelsen mai 2002. Nepali Congress (Democratic). En stund så det likevel ut som om en avtale med UML kunne være mulig. Men Koirala innkalte Deuba til å stå til rette for ledelsen i Kongresspartiet for å forklare hvorfor han fremma fornyelse av unntakstilstanden for nasjonalforsamlinga mot partiets vedtak. Deuba svarte med å oppløse parlamentet den 22. mai. Han erklæret at nyvalg skulle holdes innen 1/2 år, og brukte unntaksbestemmelser for å fornye unntakstilstanden i 3 måneder ved dekret fra regjeringa. Koiralas og Deubas fløyer erklærte nå gjensidig at den andre parten var ekskludert fra partiet. Da en domstol bestemte at Koiralas fløy hadde retten til partinavnet, stifta Deubas fløy et nytt parti: Nepali Congress (Democratic) (NC(D) – Nepals Kongressparti (demokratisk)), som fikk med seg omtrent halvparten av parlamentsrepresentantene. Deuba avsettes av Gyanendra høsten 2002. Over sommeren blei situasjonen stadig vanskeligere for Deubas regjering. Maoistopprøret gikk fram, tross stor brutalitet fra hæren og økende utenlandsk støtte til regjeringa. Løftet om parlamentsvalg begynte også å bli plagsomt for Deuba. Nepals Kongressparti hadde reint flertall i det parlamentet som blei valgt i 1999. Men fra mai var Kongressen sprengt i to jamnsterke fraksjoner, og rolla som største parti overtatt av UML. Deubas nye NC(D)hadde ingen grunn til optimisme i et nytt valg. Deuba foreslo derfor for kong Gyanendra at nyvalg skulle utsettes på ubestemt tid, og han skulle fortsette å regjere på kongelig dekret, med støtte i særrettigheter kongen hadde fra grunnlova i 1990. For Gyanendra blei dette en kjærkommen mulighet til å starte ei utvikling i retning av et åpent kongelig diktatur, som hans far hadde innført i 1960. Kongen svarte på Deubas forslag med å erklære at Deuba ikke hadde klart jobben sin, avsette ham, og ta over som statsleder sjøl. Deubas 3. regjering på Gyanendras nåde. Gyanendra gikk nå over til å regjere som hans far Mahendra og bestefar Tribuvan hadde gjort mellom 1951 og 1959: Han innsatte svake regjeringssjefer uten politisk og parlamentarisk støtte, som var avhengige av å støtte seg på kongemakta. Statsministrene måtte ta støyten ved å stå for en stadig mer upopulær politikk, og kunne kastes tilside og erstattes av nye når de var utbrukt. Etter at de to viktigste monarkistene var innsatt – og avsatt – satte Gyanendra inn Deuba som statsminister igjen i juli 2004. Deubas 3. regjering var en koalisjon med bl.a. UML og ei fløy av monarkistpartiet RPP. Politisk var den klemt mellom maoistene, som gikk fram militært og fikk kontroll over stadig større deler av landet, kongen, som forlangte framganger i kampen mot maoistene som regjeringa ikke kunne skape, og demonstranter i Kathmandu og andre storbyer, bl.a. leda av studenter fra regjeringspartiet UML, som krevde fred og forhandlinger med opprørerne. Deuba-regjeringa blei derfor også et stadig mer motvillig og ubrukelig redskap for kongen, som den hadde all makt fra, nå som parlamentet var oppløst. Partiene mot kongen - Gyanendras statskupp. Gyanendra hadde nå brukt opp muligheta til å danne regjeringer bygd på politikere som i hvert fall en gang (i 1999) hadde hatt et mandat fra folket i valg. I 2002 hadde han godkjent både utsettelsen av lokalvalga og sentrale parlamentsvalg i ubestemt tid. Men nå begynte han å snakke om nyvalg igjen. De parlamentariske partiene derimot, ville ikke være med på nyvalg. De hadde i flere år vært jaga ut av mesteparten av valgkretsene i landet av opprørerne, og var upopulære etter endeløse krangler og korrupsjonsafærer. Isteden kom de med et stadig sterkere krav om gjeninnkalling av parlamentet fra 1999, som kongen og Deubas 2. regjering hadde oppløst i 2002. Deuba hadde ingenting å håpe på fra nyvalg, og avviste å innkalle nyvalg for kongen. Kongen svarte med å stadig åpnere snakke om statskupp. 1. februar 2006 avsatte han Deubas 3. regjering og tok all politisk makt sjøl. Deuba fikk derfor oppleve å to ganger på 3 år bli avsatt av kong Gyanendra gjennom statskupp. Han blei det siste ofre for kongens framstøt for å avskaffe parlamentarisk demokrati i Nepal, etter at han sjøl hadde vært en viktig hjelper i de første fasene av Gyanendras kamp mot demorkatiet. NC(D) inn i Sjupartialliansen. Avtalen med maoistene. Gyanendras andre statskupp blei fulgt av at han åpent erklærte at han tar sikte på å lage et nytt politisk system, der royalistiske partier stiller til valg uansett om de partlamentariske partiene boikotter. Dette førte til at alle de største parlamentariske partiene samla seg i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal for å kjempe for gjenninføringa av demokratiet og parlamentarismen. Deubas parti NC(D) hadde mellom 2002 og 2005 holdt seg unna de politiske protestene mot oppløsninga av parlamentet (ikke så rart, ettersom Deuba var den som opprinnelig oppløste 1999-parlamentet i mai 2002!). Nå endra partiet kurs, og blei med i Sjupartialliansen. I løpet av våren blei det klart at Sjupartialliansen hadde komment til en forståelse med opprørerne i NKP (Maobadi). I november undertekna partene en avtale i Delhi som var støtta av India, FN og EU. Avtalen var fra Sjupartialliansens side forhandla fram av dets to største og dominerende partier, Nepals Kongressparti og UML. USAs ambassadør i Nepal advarte partiene kraftig mot avtalen. Deuba i fengsel - og ut igjen. Deuba blei i juli 2005 dømt til to års fengsel for korrupsjon. Han oppfattes som den mest proamerikanske og konservative partilederen i alliansen, og hans fravær blei av noen kommentatorer nevnt som grunnen til at NC(D) godtok samarbeidet med maoistene så problemfritt. Etter at maoistene og Sjupartialliansen i februar 2006 gjennomførte en vellykka boikott mot kong Gyanendras lokalvalg, satt partene på ny i forhandlinger i Delhi i mars. Denne gangen var Sjupartialliansen i tillegg til Kongressen og UML også representert av det nest største parlamentariske kommunistpartiet, Rashtriya Jana Morcha (RJM). De to sidene blei enige om å bl.a. starte en stor protestbevegelse i april 2006. Men da avtalen skulle signeres av partiene i Sjupartialliansen, nekta NC (D) å underskrive. Problemet blei løst ved at NKP (Maobadi) og Sjupartialliansen sendte ut en identisk uttalelse hver for seg. Kommentatorer pekte på at Deuba overraskende slapp ut av fengselet 13 februar 2006. (Høyesterett oppløste anti-korrupsjonsorganet som hadde dømt ham.) Noen mente at Deuba ville vise USA at han ikke ville undertegne samme dokument som maoistene, eller å markere NC(D)s betydning i Sjupartialliansen. Det blei også rapportert at NC(D) og Kongresspartiet drøfta gjenforening. Hvis dette er riktig, kan grunnen være at lederne regna med at diktaturet snart ville falle og det ville bli nyvalg, der strid mellom kandidater fra to konkurrerende kongresspartier kunne føre til at begge gjorde et dårlig valg. Deuba og koalisjonsregjeringa etter opprøret i 2006. Etter at Jana Andolan 2006 seira i april, gikk NC(D) inn i regjeringa som Sjupartialliansen danna under G. P. Koirala. I begynnelsen av mai varsla det nyinnkalte parlamentet (som opprinnelig var valgt i 1999 og oppløst av Deuba 22. mai 2002) at det planla å begrense kongens politiske makt, ta fra ham kommandoen over hæren, osv. Men vedtaket blei utsatt. I følge ryktene skyldtes det at Deuba satte seg mot det, og bl.a. ønska at kongen skulle beholde kommandoen over hæren. Dette førte til voldsomme protester i Kathmandu, og vedtaket blei gjort noen dager seinere. Deuba dementerte at han hadde sagt dette. Men kommentatorer som pekte på hans nære forhold til kongehuset og USAs ambassade, mente likevel at ryktet var sant. Terry Adkins. Terry Adkins (født i Kentucky, USA) er en amerikansk hundekjører fra Sand Coulee, Montana, USA. Biografi. Adkins er utdannet veterinær og var stasjonert ved en millitærbase i Alaska da hundesledeløpet Iditarod ble arrangert for første gang i 1973. I dette løpet fikk han jobb som veterinær, og han var også den eneste som hadde dette vervet i Iditarod 1973. Det ble en krevende jobb, og han mente etter løpet at det ville være mer avslappende å være deltaker i Iditarod i stedet for å jobbe som veterinær. I 1974 debuterte han derfor i hundesledeløpet, og han endte til slutt som nummer 19. Totalt har han deltatt 22 ganger, og fullført 18 ganger, og hans beste plassering er fra 1984 der han ble nummer 8. To ganger har Terry Adkins vunnet Fred Meyer Sportsmanship Award, og han har også blitt kåret til den mest inspirerende hundekjøreren. I 2004 var han løpets Honorary Musher, en utmerkelse som få aktive hundekjørere har fått. Tony Crosland. Charles Anthony Raven Crosland (født 29. august 1918 i St Leonards-on-sea, Sussex i England, død 19. februar 1977 Adderbury i Oxfordshire) var britisk politiker, utenriksminister og medlem av underhuset for det britiske arbeiderpartiet. Han studerte ved Oxford og kom inn i underhuset i 1950. I 1956 utga han boka ”The Future of Socialism” der han pekte på behovet for at tradisjonell sosialisme måtte tilpasse seg moderne forhold. Med dette ble han en ideologisk inspirator for de såkalte ”revisjonistene” i partiet, det vil si partiets høyrefløy. I likhet med Roy Jenkins og Denis Healey var han en nær alliert av Hugh Gaitskell og sto i opposisjon til kretsen rundt Aneurin Bevan. Mens disse ønsket videre nasjonalisering, ønsket Crosland og Gaitskell heller å føre en politikk etter mønster av økonomen John Maynard Keynes. Dette innebar at regjeringen skulle gripe inn i økonomien ved å skape arbeidsplasser i nedgangstider, slik president Roosevelt hadde gjort det i USA. I 1974 ble Crosland miljøvernminister, og han stilte til valg som partileder i første valgomgang i mars 1976 etter at Wilson trakk seg, men støttet deretter vinneren James Callaghan i neste omgang. For dette ble han belønnet med jobben som utenriksminister. Han døde imidlertid av slag den 19. februar 1977, mindre enn et år seinere. Xylitol. Xylitol er et sukkeralkohol med E-nummeret E967, som smaker søtt og blir brukt som et søtningsmiddel. Det er et hvitt, nesten luktfritt krystallinskt pulver, og blir brukt som ersatning for sukker. Xylitol er lettoppløselig i vann, men meget tungt oppløselig i etanol. Xylitol løses i en endoterm reaksjon (-36,6 cal/g). Xylitol kalles også for "bjørkesukker", da det oftest framstilles av hemicellulosen, Xylan, i bjørkeved, (avledet "xylo", av gresk "xylon", som betyr "tre"). Av xylan utvinnes deretter Xylose, som sammen med hydrogengass under høyt trykk reduseres til Xylitol. Xylitol finnes også i frukt (f.eks. plommer, jordbær, bringebær) og grønnsaker (f.eks. blomkål). En gjennomsnittlig menneskelever produserer 5–15 gram om dagen.. Xylitol inneholder 10kJ/gram (2,4 kcal/g) energi, dvs. bare cirka 50% av næringsverdien til sukker. Dessuten kan en person med sukkersyke bruke det uten fare, da dette ikke er et ekte sukker, og kroppen ikke bruker insulin for å ta det opp. Studier har vist at mennesker kan innta 430 gram xylitol hver dag uten bieffekter – altså kan stoffet regnes som trygt. Xylitol brukes i sukkerfri tyggegummi, sugetabletter, munnskyllevann og tannkrem, da studier har vist at det motvirker karies. Studier har også vist at Xylitol hemmer vekst av visse bakterier, og dermed forhindrer ørebetennelse hos barn. Xylitol er trygt for mennesker, men husdyr som hund og katt bør ikke få i seg xylitol-holdige produkter da dette kan være svært skadelig. Idrottsföreningen Kamraterna. Idrottsföreningen Kamraterna (forkortet IFK), er en sentral organisasjon for en stor del sportsklubber i Sverige. Det finnes også IFK klubber i Finland, men disse er organisert separat. IFK ble grunnlagt 1. februar 1895, og hadde i 2004 over 10000 medlemmer fordelt på 164 klubber. Tidligere fantes det også klubber i Danmark og Norge, men disse eksisterer ikke lenger. Den siste IFK-klubben i Danmark (IFK Aalborg), ble nedlagt på starten av 90-tallet, mens den eneste norske klubben, IFK Christiania, forsvant tidlig i forrige århundre. De fleste av IFK-klubbene bruker blått og hvitt på sine drakter. Fargene representerer uskyld og lojalitet. Ed Stielstra. Ed Stielstra (født 15. oktober 1969 i Michigan, USA) er en amerikansk hundekjører fra McMillan, Michigan, USA. Stielstra startet med hundekjøring i 1995, og han har blant annet deltatt i Edmund Fitzgerald 100 og U.P. 200. I 2004 debuterte han i Iditarod der han ble nummer 60. Totalt har han deltatt tre ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2005 da han ble nummer 43. I tillegg til hundekjøring driver Ed Stielstra sammen med kona, Tasha Stielstra, en hundekennel og tourvirksomhet med hundespann. Svinefylking. Svinefylking var en angrepsformasjon ment for gjennombrudd som hadde eksistert under Middelalderen som senere blir oversettet til en "kile-formasjon" som spesielt kavaleri tydde til helt fram til moderne tider. En vanlig misforståelse er at svinefylking var den eneste form for formasjon hos skandinavierne og vikinger, hvilket ikke stemmer. Det er fra den danske historikeren Saxo ved ca. 1200 vi vet denne type taktikk var brukt av vikingene og skandinavierne selv om det er få henvisninger i sagnene. Taktikken var ikke bare forbeholdt hedenske hærer fra nord, det var kristne makter i sentrale og vestlige Europa som fram til 900-tallet eller lengre hadde brukt denne i få slag. Opprinnelsen bak svinefylking skal være senromersk fra de siste århundrer av Romerrikets eksistens som så borgerkrig og invasjonsforsvar for et ord på latin var funnet. Porcinum capet betyr grisehode, og på engelsk dukket likheten med et svin opp som "swine array" på 300-tallet. Det skyldes at en svinefylking som trekantet formasjon hadde to mann forrest i første rekke som med deres skjold kunne minne om trynet på en gris. Dessuten kunne formasjonens aggressivitet og slagkraftighet minner også om et villsvin som angriper hodeløst, noe som var ikke tapt for disse som beskriver formasjonen. En slik formasjon vant seg stor popularitet i de germanske folkestammer som goterne og lombarderne der kompliserte formasjonsstrid var vanskelig å tilpasse en aggressiv ånd. Allerede i under Slaget ved Castilinum i 554 på Italia var en svinefylking brukt av lombarderne også kalt "boar`s head" på engelsk eller bjørnhodet der bysantinerne vant ved å beherske mer komplisert taktikk. Når svinefylking kom til Nord-Europa er ikke kjent selv om det er sagt at det var dødsguden Odin som hadde oppfunnet dette etter Saxos nedskrivelser mange århundrer senere. Svinefylking hadde merkelig nok ikke blitt omtalt i mange av de norske sagnene inkludert Heimkringla og fra 1200-tallet har vi Kongespeilet som skulle omtale en slik svinefylking som islandske kilder. En svinefylking er lik en kile med 15 mann i dybden, mindre blir den ikke. Fremst står to mann, deretter tre, så 5, siden 7, deretter 9 – to mer for hver rekke. Men den var en angrepsformasjon for gjennombrudd og måtte ha stort nok moment til å kunne slå seg inn for å bryte motstanderens rekker og deretter dominerer kampene ved å splitte og herske. Den kunne ikke brukes i stigende terreng eller på myk grunn, og egnet seg bare på flat, fast mark og i nedoverbakke mot fienden. Fra borgerkrigsperioden var det skildret slag der den som hadde høyere posisjon i terrenget, kunne angripe med stort håp om å vinne uten at det vites om det var svinefylking eller fylking. En slik formasjon var skrekkelig sårbar for angrep på flanker eller i rygg. Det kan bety at en svinefylking ikke var så ofte brukt som fylking som later til å være det mest foretrukne valget. Det krevde rom for å kunne angripe og hvis fienden var kommet nært nok, trenges det en defensiv formasjon som kunne avansere om enn i lav hastighet. I andre tilfeller skulle svinefylking ha blitt brukt som et gjennombruddsvåpen med øks og med de beste menn i ringbrynje forrest. Det er ikke kjent når svinefylkingen falt ut av bruk, men mest sannsynlig på 1200-tallet og var til tross for å være så kjent i moderne dager, ikke så ofte brukt som fylking som også kalles shield wall på engelsk. Kile som formasjon blir mer eller mindre overtatt av kavaleri i ettertiden. Erklæringen om De forente nasjoner. Erklæringen om De forente nasjoner var en avtale inngått under andre verdenskrig, signert den 1. januar 1942, av 26 regjeringer. Flere av signatarstatene, deriblant Norge, var eksil-regjeringer fra land okkupert av aksemaktene. Fram til slutten av andre verdenskrig sluttet ytterligere 21 stater seg til. De opprinnelige signatarstatene (samt Frankrike, som allerede før krigsutbruddet hadde inngått allianse med Storbritannia og Polen) utgjør krigsalliansen De allierte under andre verdenskrig. Inntil slutten på krigen ble «the United Nations» eller «De forente nasjoner» brukt synonymt med «the Allies» eller «de allierte». Erklæringen regnes også som opprinnelsen til De forente nasjoner. Skjoldborg. Skjoldborg eller "skjaldborgr" er generelt oppfattet som en formasjon ikke minst dersom den engelske betegnelsen "shield wall" som ment vegg av skjold var ofte tatt for å beskriver en skjoldborg. I virkeligheten var en shield wall en fylking der skjold var viktigst. Skjoldborg ment ikke en formasjon, men et improviserte vern eller en borg av overlappende skjold for defensiv hensikt og var entens i treningen bak en fylking eller for mindre taktiske enheter som en "flokk" ned til tretti mann om gang. Når en skjoldborg blir stilt opp, gikk forrest rekke ned på knær, deretter neste rekke holde ut skjoldene og bakest rekke strakk ut deres armer over hodene på mennene foran seg. Det ment at en skjoldborg blir stasjonært der mennene er. Fra sjøslag og landslag vet vi om skjoldborg som interessant nok handler om mindre enheter eller kretsen rundt personer av høyere rang som konger og høvdinger. Når et sjøslag startet, beskytter en mann hans kamerat som rorer eller en tropp var stilt opp forrest i skipet når man angripe så de skape en skjoldborg. Fra Slaget ved Stamford Bridge i 1066 vet man at skjoldborg kunne brukes av mennene på en fylking, men opplysninger som Snorre Sturlason formidler, var bevist å være feil eller i uovenstemmelse med mer eldre kilder. Skjoldborg var defensivt ment som ikke tillatt aktiv forsvar med spyd, øks og sverd, mer mot pil og bue som kastespyd. Når nærkamp skjer, måtte de forrest reiser seg for å unngå å få deres skjolder knust og deretter forsvare seg. Forskaling. Forskaling er en midlertidig konstruksjon som former den ferske betongen og holder den på plass til den har hardnet. Betegnelsene form og forskaling har lett for å bli brukt om hverandre. Med form menes selve flatene som former betongen, altså overflaten til forskalingen. Med forskaling menes både formen og de støttende og avstivende konstruksjonene som holder formen på plass. Det hender ofte at former krever en kombinasjon av de to prinsipp-forskalingene. Det er her en forskalingsnekker har noe å bryne seg på. Et godt eksempel er en trappeforskaling, med under og overside. Her skal det kombineres å hindre at betongen "faller ned", og "renner ut. Trappeforskaling er også ofte brukt som fagprøve for en forskalingsnekker. Noen konstruksjoner er så avanserte at vi trenger et stort antall detalaljtegninger for å forstå hvordan formen skal se ut. Brukonstruksjoner, svingtrapper og buer, er typiske eksempler på der vi trenger mange tegninger for å få formen til å stemme, da målene endrer seg mye. Systemforskaling. Systemforskaling er forskalingselementer som kan monteres raskt og brukes om igjen flere ganger. Det finnes forskalingssystemer til mange forskjellige konstruksjonstyper som dekker, vegger og søyler. Det er flere forskjellige produsenter av disse systemene, og de kan normalt ikke brukes om hverandre. Pakistans føderalt administrerte stammeområder. Pakistans Føderalt administrerte stammeområder (en "Federally Administered Tribal Areas", forkortet FATA) er et område vest i Pakistan som har en status forskjellig fra resten av landet som er delt opp i fire provinser. Stammeområdet grenser i vest mot Afghanistan, i nord og øst mot den Nordvestlige Grenseprovinsen, og Balutsjistan i sør. De pakistanske myndighetene har liten styring over området, som kontrolleres av de i hovedsak pashtunske stammefolkene der. Inntil fallet av Taliban-regimet i Afghanistan var forholdet mellom sentralmyndighetene og stammene forholdsvis gode. Etter Talibanregimets fall rømte talibanledere og -medlemmer inn i FATA, trolig gjaldt det også al-Qaeda medlemmer, og det gikk rykter om at Osama bin Laden og andre al-Qaeda ledere ble og blir skjult hos vennligsinnede stammer der. I 2002 fikk pakistanske og amerikanske tropper tillatelse fra stammelederne (maliks) til å gå inn i området for å finne terrorister. I 2004 var det 70 000 soldater i området, og etter diverse hendelser utviklet det seg et opprør blant endel av stammene, særlig i Waziristan distriktet. Denne "uerklærte krigen" foregår ennå. Atlanterhavserklæringen. Atlanterhavserklæringen eller the Atlantic Charter var en avtale mellom USA og Storbritannia som i åtte punkter fastsatte prinsippene for deres felles politikk under andre verdenskrig og deres felles visjon for fremtiden etter krigen. Erklæringen ble undertegnet av Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt om bord på den amerikanske krysseren «Augusta» utenfor Newfoundland den 12. august 1941, til tross for at USA på dette tidspunktet enda ikke var kommet med i krigen. Erklæringen fikk senere tilslutning fra Sovjetunionen samt Belgia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia (ved sine eksil-regjeringer) og de Frie franske under den inter-allierte konferansen i London 24. september samme år. Fra 1. januar 1942 fikk erklæringen tilslutning fra alle signatarer av Erklæringen om De forente nasjoner. Kapp Melkefabrikk. Kapp Melkefabrikk er en industrivirksomhet som ligger i Østre Toten. Fabrikken ble etablert i 1891 og drev produksjon av Dr. Sopps oppfinnelse: Kondensert melk uten sukkertilsetning, kalt «Viking Melk». Fabrikken ble i 1898 kjøpt og siden drevet av sveitsiske Nestlé til den ble nedlagt i 1928. Fabrikken var Østre Totens største arbeidsplass og hadde på det meste ca. 300 arbeidere. Lokalt ble fabrikken også kalt "Kokeriet". Seinere husa fabrikken blant annet Remingtons skrivemaskinfabrikk. Denne ble nedlagt i 1957. Bygningene brukes i dag til diverse kulturelle formål samt næringsvirksomhet. Mjøsmuseet har et stort arkiv og dokumentasjonssenter her, vegg i vegg med Kulturskolen Mjølkefabrikken (Østre Toten kulturskole). Kapp Næringshage (etablert 2003) har også tilhold ved Kapp Melkefabrikk, og her arbeider nå (2007) 60 personer. Kapp Båtforening har båthavn utenfor fabrikken, og har drevet konsertvirksomhet i sommersesongen. Skibladner legger ofte til ved kaia rett utenfor Kapp Melkefabrikk, både på faste ruteanløp og ved charterarrangementer. Andrew, hertug av York. Andrew Albert Christian Edward av Storbritannia og Nord-Irland, hertug av York (født 19. februar 1960 på Buckingham Palace i London i England) er en britisk prins og medlem av den britiske kongefamilien. Han er det tredje barnet og den andre sønnen til dronning Elisabeth II av Storbritannia og prins Philip, hertug av Edinburgh. Han omtales som "Hans Kongelige Høyhet" og tituleres fra 1986 "Hertugen av York". Andrew er for tiden nummer fire i arvefølgen til den britiske tronen. Prins Andrew fotografert i 2007 Hertugen av York har militær utdannelse fra den britiske marinen, og deltok under Falklandskrigen i 1982 ombord på "HMS Invincible". Andrew ble i 1988 tildelt storkors av St. Olavs Orden. Sarah Ferguson. Sarah, hertuginne av York (Sarah Margaret) (født 15. oktober 1959) er den britiske prins Andrew, hertug av Yorks fraskilte kone. Hun kalles ofte «Fergie», et kallenavn hun har fått på grunn av sitt pikenavn, Ferguson. Hun ble født som "Sarah Ferguson", og er datter av Ronald Ferguson og hans første kone, Susan Mary Wright. Hun har aristokratisk bakgrunn, og er gjennom sin farmor slektning av prinsesse Alice, hertuginne av Gloucester, som er en tante av dronning Elisabeth II av Storbritannia. Hun giftet seg med prins Andrew den 23. juli 1986. Han ble da tildelt tittelen "hertug av York", og fra da av ble Sarah titulert "Hennes Kongelige Høyhet hertuginnen av York". Paret ble skilt i 1996, og Sarah ble fratatt tittelen "Hennes Kongelige Høyhet" og ble degradert til "Sarah, hertuginne av York". Etter skilsmissen har Sarah blant annet vært programleder for sitt eget talkshow og ledet veldedighetsorganisasjoner. Hun har også skrevet en selvbiografi, "My story" (1996), samt en serie barnebøker om «Budgie». Astrakhan oblast. Astrakhan oblast er en oblast i Sørvest-Russland. Den grenser til Kalmykia i vest og Volgograd oblast i nord. Aleksandr Zjilkin. Aleksandr Aleksandrovitsj Zjilkin (russisk: Александр Александрович Жилкин) (født 26. august 1959 i Tsvetnoje, Russland) er den russiske oblasten Astrakhans guvernør. Han ble fungerende guvernør 17. august 2004, og var det til 2. november, da Aleksandr Glazkov overtok. Zjilkin fikk makten igjen 23. desember. Han er gift, og har to døtre. Beatrice av York. Beatrice av York (Beatrice Elizabeth Mary) (født 8. august 1988 i London, Storbritannia) er en britisk prinsesse og medlem av den britiske kongefamilien. Hun er datter av prins Andrew, hertug av York og hans fraskilte kone, Sarah, hertuginne av York. Hun er barnebarn av dronning Elisabeth II av Storbritannia, og er nummer fem i arvefølgen til den britiske tronen. Beatrice omtales formelt som "Hennes Kongelige Høyhet". Eugenie av York. Eugenie av York (Eugenie Victoria Helena) (født 23. mars 1990 i London, Storbritannia) er en britisk prinsesse og medlem av den britiske kongefamilien. Hun er datter av prins Andrew, hertug av York og hans fraskilte kone, Sarah, hertuginne av York. Hun er barnebarn av dronning Elisabeth II av Storbritannia, og er nummer seks i arvefølgen til den britiske tronen. Eugenie omtales som "Hennes Kongelige Høyhet". Chad Schouweiler. Chad Schouweiler (født i Minnesota, USA) er en amerikansk hundekjører fra Tomahawk, Wisconsin, USA. Schouweiler bodde et år i San Diego der han satset på å skaffe seg en karriere innen golf, men uten særlig suksess returnerte han til Wisconsin for å kunne drive med hundekjøring. I 2005 deltok han i flere hundesledeløp, blant annet Beargrease Marathon. I 2006 debuterte Chad Schouweiler i Iditarod med en 60. plass, og han fikk også, sammen med Gary Paulsen, prisen Cabela's Outfitter Award i dette løpet. I tillegg til å drive med hundekjøring jobber han deltid i postbedriften UPS Store. Philipsdemningen. Philipsdemningen ("Philipsdam") er en 8,5 kilometer lang sekundær demning i Deltaprosjektet ("Deltawerken") som strekker seg fra Grevelingendemningen til Sint-Philipsland i den nederlandske provinsen Zeeland og forbinder dermed øyene Tholen og Goeree-Overflakkee (i Zuid-Holland) med hverandre. Demningen er også i bruk som fylkesvei "N257". Da demningen ble åpnet 2. februar 1987 ble forbindelsen mellom fjorden Oosterschelde og sundet Krammer brutt. Krammer var tidligere forbundet med Volkerak, men etter at Philipsdemningen og Volkerakdemningen ble bygget er også denne forbindelsen brutt. Regjeringens avgjørelse om å la Oosterscheldekeringen være delvis åpen førte til at flere demninger måtte bygges lengre øst om man skulle være relativt sikre på at områdene ikke skulle oversvømmes igjen. Takket være disse demningene kunne også et løfte Nederland hadde gitt Belgia i 1968 bli holdt, en «vannvei» uavhengig av tidevannets vekslinger skulle bygges mellom Rotterdam og Antwerpen. Denne skulle være uavhengig av tidevannets vekslinger. Belgia hadde holdt sin del av avtalen da de bygget Schelde-Rijnkanalen og nå hadde Nederland gjort sitt. Krammerslusene gjør det mulig for skipsfarten å nå Rotterdam eller Moerdijk fra Antwerpen og Vlissingen uten at skipene må gå via Nordsjøen. Sammen med Oesterdemningen, Markiezaatkade, Bathse Spuikanaal og Bathse spuisluis faller denne demningen under det som kalles "kompartimenteringsarbeidene". Disse ble anlagt for å forhindre at sand- og leirebanker (ned.: "schorren" og "slikken") skulle komme til å lide når tidevannet ikke lengre hadde fritt spill i Oosterscheldes delta. Dette er også grunnen til at demningen ble plassert der den ligger, slik kom Sint-Philipslands banker til å ligge i et område der tidevannets innflytelse var størst. Philipsdemningen skiller saltvann og ferskvann. Hadde demningen blitt plassert slik at den «beskyttet» bankene mot Grevelingenmeer, ville de ha opphørt å eksistere takket være det relativt stillestående ferskvannet på den siden. Da Oosterscheldekeringen var ferdigstilt ble forskjellen mellom flo og fjære mindre enn tidligere, noe som ikke kom disse bankene til gode. Oesterdemningen og Philipsdemningen delte opp Oosterschelde slik at tidevannets bevegelser kom mer overens med situasjonen før Nordsjøen ble stengt ute fra elvedeltaet. Man anser også at demningene reddet østersdyrkingen i Yerseke, da østersdyrkerne er avhengige av tidevannet for deres avlinger. Det siste, men ikke minst viktige var at demningene beskytter områdene innenfor mot høyvann og springflo. Konstruksjon. På slutten av 1976 ble arbeidet på demningen startet. Det første man gjorde var å anlegge en 96 hektar stor arbeidsøy på sandbanken "Plaat van Vliet" og å bygge den sydlige delen av demningen. Deretter bygget man sluser for lystbåter og elvebåter, før man gikk over til å bygge den nordlige delen av demningen. I byggeperioden ble Oosterscheldekeringen stengt, akkurat som da Oesterdemningen ble bygget. Slik kom tidevannet til å spille en mindre dominerende rolle under byggingen. "Krammerslusene" ble ferdigstilt 20. oktober 1983. For å ferdigstille den nordlige delen av demningen måtte man stenge to smale sund, Slaak og Krammer. 7. september 1986 ble Slaak stengt og 17. april 1987 Krammer. Krammerslusen ble så populær blant lystbåteiere at man måtte gjøre ferdig sluse nummer to. Denne var allerede forberedt under byggingen av den første, og 6. juni 1994 ble den tatt i bruk. Den 96 ha store arbeidsøyen ble lagt på sandplaten "Plaat van Vliet" midt i Krammer-sundet. Den skulle blant annet tjene som anleggsområde for Krammerslusene. Fra byggestart til arbeidsøyen var ferdig, tok det omtrent halvannet år. Til slusene ble det brukt omtrent 370 000 m³ betong og 27 000 tonn armeringsjern. To slusekompleks ble bygget, et for skipsfart og et for lystfartøy. Parallelt med byggingen av slusene ble demningen påbegynt. Sanden som ble fjernet slik at slusene ble dype og brede nok, ble brukt til å legge grunnlaget for selve demningen. Videre ble en 700 meter lang midlertidig bro bygget mellom arbeidsøyen og Sint Philipsland. Dette for å lette transport av personell og materiell. Slusene. Slusene var meget komplekse å bygge, de ble utstyrt med et pumpe- og rørsystem som sørget for at utvekslingen av salt- og ferskvann mellom Oosterschelde og Volkerak ble minimal. For å få til dette gjorde man bruk av prinsippet at ferskvann er lettere enn saltvann (1,00 kg/dm³ mot 1,03 kg/dm³) og dermed vil saltvannet synke. Om et skip som befinner seg i den stengte slusen skal fra Krammer til Oosterschelde, pumpes laget med ferskvann bort mens saltvann pumpes inn fra undersiden av slusen. Når vannivået i slusen er like høyt som vannet i Oosterschelde åpnes slusedørene slik at skipet kan fare videre. Det er ikke til å unngå at noe ferskvann blir sluset inn i Oosterschelde hver dag, men dette har ingen betydning for biotopene der. Veiforbindelse. Som de fleste andre demningene, brukes også denne som veiforbindelse. Over demningen er en bilvei (fylkesvei) og en sykkelsti anlagt. For å krysse slusene ble en bro anlagt, denne er omtrent 800 meter lang, og 18,5 meter over sjønivå. For den kommersielle skipsfarten gjelder en fri maksimumhøyde på 14,5 meter. Over en av slusene for yrkesskipsfarten kan broen åpnes, den er konstruert etter basculesystemet (en motvekt sørger for at broen åpnes og lukkes). Naturen. Demningen har forårsaket en forandring i naturen og landskapet rundt den, for eksempel har antallet leirbanker (ned.: "kwelders") økt. Dette har ført til et rikere fugle- og dyreliv rundt disse, noe som igjen trekker fugleobservatører til området. Kamelhalsfluer. Kamelhalsfluer (Raphidioptera) er en gruppe av insekter med et lett gjenkjennelig hals, som egentlig er forbrystet. De er alle plassert i Neuropteroidea, sammen med nettvinger og mudderfluer. I verden er det bare ca. 205 arter, og i Norge bare 3 arter, derfor regnes kamelhalsfluer for å være sjeldne. Navnet har de fra «halsen». På engelsk har de navnet "snakeflies", på norsk "slangefluer". Navnet skal vist nok komme av at de holder hodet høyt hevet, slik en slange gjør det når den skal hugge. Når byttedyret er innen rekkevidde hugger de til omtrent som en slange. Dette er ikke en «ekte» flue, selv om navnet sier så. De «ekte» fluene er alle plassert i ordenen tovinger (Diptera). Utseende. De har et lett gjenkjennelig utseende, det første segmentet av brystet ("prothorax") er langt og kan minne om en hals (kamelhals). Hodet er lite med store fasettøyne. Antennene er trådformet og tynne. Vingene er klare med mørkt godt utviklet ribbenett eller årenett, og et tydelig vingemerke ("pterostigma"). Beina er ordinære, vel egnet til å gå med. Føttene har fem ledd. Levevis. De finnes særlig i tilknytning til skog. De fleste artene finnes i faktisk i de kjøligere strøk, de mangler helt i de varmeste strøk på jorden. Bare 3 arter finnes i Norge. Kamelhalsfluer finnes særlig på blad av busker og trær, der de kryper rundt. De er dårlige flygere. De er rovdyr på andre mindre dyr. Larvene lever i trær og busker, under barken, noen på jordoverflaten i strøskiktet rundt stammen og røttene til trær og busker. De lever av insektegg og andre mindre med et bløtt hudskjelett. Utviklingen tar minst ett år, kanskje to eller tre år. For artene i familien Inocelliidae tar det over tre år. Kamelhalsfluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppestadiet, er tildig om våren og de må ha en kuldeperiode ned mot, eller under, null grader, for å starte «prosessen» med å forpuppe seg. De voksne individene finnes på forsommeren. Fossile arter. Det finnes flere fossile funn av kamelhalsfluer. De er datert til jura og kritt. Systematisk Inndeling / Europeiske arter. Det finnes flere måter å dele inn gruppene systematisk. Her er en måte. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...idea". Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske rettvingene (Orthoptera). Bowling. En bowlingbane.På kveldene får denne bowlinghallen et discotema og bowlingen blir et sted for fest og moro, men fortsatt sport. Bowling er en sport der spillerne kaster en kule langs et gulv for å felle flest mulig kjegler eller også kalt pinner. Spillet kan ha røtter helt fra oldtidens Egypt. Det er ulike former for bowling, og den mest kjente er den hvor man har 10 kjegler og en 60-fots parkettbane. Denne formen, som er synonym med bowling når ikke annet oppgis, spilles over hele verden. I Norge er bowling ganske utbredt og mange, både familier og kompisgjenger, går ut på byen og «bowler». Bowling er vanligvis en individuell sport hvor flere utøvere kjemper mot hverandre, men kan også være en lagsport. Historie. Visse historiske funn tilsier at bowling kan være fra Egypt omkring 3200 f.Kr., mens andre mener denne sporten er fra Tyskland på 300-tallet. Den første skrevne referansen man har til bowling er at Kong Edvard III av England forbød troppene sine å bowle i det 14. århundre, selv hadde han en egen bowlingbane for seg og sin familie. En annen bowlinginteressert var Martin Luther, som ofte spilte bowling. I en gammel tale, som av historikere anses som å være troverdig, fortelles det at sir Francis Drake ble forsinket i et motangrep mot den spanske armanda fordi han måtte avslutte en runde bowling. Opprinnelig var det egne folk til å sette ut kjeglene, men i 1952 ble det funnet opp en maskin for dette arbeide. Dette førte til mindre sløsing av tid og sporten ble mer populær. Man kan også se sporten på tv, spesielt i USA. I Norge. Den første bowlingbanen i Norge kom i 1960 i Bergen etterfulgt av Oslo i 1961. Populariten var grunnet den automatiske kjeglereisemaskinen som ble oppfunnet i 1950-årene. Den steg rundt slutten av 90-tallet. I 2002 nærmet Norge seg 100 haller. De to største bowlingkjedene er Bowling1 og Metro Bowling med henholdsvis 23 og 9 haller i Norge. Bowling og religion. Kirken har alltid vært stedet for sosiale begivenheter og også bowling. I den germanske historien var bowling brukt i en rekke religiøse sammenhenger. Bl.a for å få syndenes forlatelse. Den var avhengig av om han traff kjeglene med en stein eller ikke. Traff han ikke, ble han fordømt av presten. I dag kan man finne bowlingbaner i kjelleren av kirkene f.eks. i USA. Regler. De første standardiserte reglene ble etablert 9. september 1895, det samme året som Den amerikanske bowlingkongressen. Reglene er senere endret ved flere anledninger, bl.a. i forbindelse med innføring av automatiske kjeglereisere. Det følgende er basert på gjeldende regelverk fastsatt av de amerikanske og britiske forbundene. Poeng. Maksimalt resultat i en serie er 300 poeng, som oppnås ved 10 strike etter hverandre og 2 ekstra strike i bonuskastene i tiende rute. Eksempler på noen serier er gitt i skjemaet til høyre, der spare er markert med / og strike med X (utregningen vises ved å holde pekeren over rutene). Bane og utstyr. Banens lengde er 60 fot (18,28 m) fra overtrampslinjen til første kjegle, og bredden er 42 tommer (107 cm) fordelt på 39 parkettstaver. Stavene brukes for å velge utgangsposisjon og siktepunkt. Det meste av banen er innsatt med et tynt lag olje, men de siste par metrene er uten olje slik at eventuell skru i kulen får effekt. Langs hver kant av banen er en kulerenne som fanger opp kulen hvis den triller av banen – «å kaste i renna». Kjeglene er 15 tommer høye (38,48 cm) og ca. 4,7 tommer brede (11,4 cm) på det punktet hvor kulen treffer, dvs. 10-11 cm over gulvet. Tyngden er 3,25–3,625 pund (1,47–1,64 kg), men innenfor hvert sett av 10 kjegler er det strengere krav til variasjonen. Kjeglene er plassert i et trekantet mønster av 4 rader med hhv. 1, 2, 3 og 4 kjegler regnet forfra. Avstanden mellom kjeglene i en rad er litt mindre enn kulediameteren. Til konkurransebruk må kulen bestå av fast materiale med vekten jevnt fordelt, vekten må ikke overstige 16 pund (7,26 kg), og omkretsen må ikke overstige 2,25 fot (68,6 cm), dvs. en diameter på 21,8 cm. Overflaten må være jevn bortsett fra fingerhullene som brukes til å holde ballen, pluss ujevnheter etter ordinær slitasje. Til treningsformål kan man bruke kuler som ikke fyller disse kravene. Skoene må ikke sette merker på ansattsen; forøvrig er det ingen bestemte krav til sko. Det er imidlertid vanligst å bruke spesielle bowlingsko, blant annet for å få standfoten til å skli det siste steget. For ikke å skille mellom høyre- og venstrehendte eller hvilken gangart de enkelte spillerne bruker, har utleiesko sklisåler på begge sider. Man kan også kjøpe sko der kun den ene skoen sklir, og sko med utskiftbare såler. Er det en sport? Det er en diskusjon om bowling er en sport eller ei. Man trenger god koordinasjon, presisjon og tilstrekkelig teknikk for å lykkes i bowling. Derimot; i likhet med golf, løper man ikke i bowling. De som er profesjonelle bowlere vil likevel kalle bowling en sport. Mange driver kondisjon og styrke for å forbedre seg i sporten. I konkurranse kan en utøver komme opp i 17 kamper pr. dag. Det er flere teknikker som er ukjent for den gjennomsnittlige bowler. Teknikken å skru er vanskelig å utøve, men svært nyttig. Oljen på parketten er viktig for skru og hastighet. Det kan være forskjell på hvor oljen er plassert: som kan sammenlignes med bunkere i golf, altså en skjult utfordring. Også formen på bowlingballen er viktig. Det kan være forskjell på form og plassering av hull til fingrene. En ball kan slipes slik at formen hjelper den å skru, enten lengst vekk på gulvet eller litt lengre fram. Som golfere har flere køller å velge imellom, har bowlere flere kuler å velge mellom. Med disse faktorene kan bowling regnes som en sport, selv om det ikke anses for å være idrett 30. februar. Svensk kalenderside for februar 1712 30. februar finnes ikke i den gregorianske kalender, der februar har 28 dager, eller 29 i skuddår. Men i andre kalendre har denne datoen forekommet noen få ganger. Sverige besluttet å skifte fra den julianske kalender til den gregorianske kalender ved å utelate alle skuddår fra 1700 og 40 år frem. 1700 var derfor ikke skuddår i Sverige, men både 1704 og 1708 ble feilaktig allikevel skuddår. Sveriges kalender var således kommet ut av tritt med både den gregorianske og den julianske kalender. For å rette opp på dette ble 1712 til dobbelt skuddår i Sverige ved å tilføye den 30. februar. Denne dag svarte til den 29. februar i den julianske kalender og den 11. mars i den gregorianske kalender. Sverige skiftet til den gregorianske kalender i 1753 ved å la den 1. mars etterfølge den 17. februar. I 1929 introduserte Sovjetunionen en revolusjonskalender hvor alle måneder hadde 30 dager, de resterende 5–6 dager var helligdager utenfor månedene. I 1930 og 1931 hadde februar således 30 dager i Sovjetunionen. I 1932 vendte Sovjetunionen tilbake til den gregorianske kalender. Mudderfluer. Mudderfluer (Megaloptera) er en gruppe av insekter med et market og rikt utviklet ribbenett eller årenett på vingene. De er alle plassert i Neuropteroidea, sammen med nettvinger og kamelhalsfluer. I verden er det ca. 300 arter, og i Norge bare fem arter. Dette er ikke en «ekte» flue, selv om navnet kan tyde på det. De «ekte» fluene er alle plassert i ordenen tovinger (Diptera). Utseende. Mudderfluer er de mest primitive av insektene med fullstendig forvandling. Kroppen er ofte matt og mørkfarget. Den er ganske bløt og lite kitinisert. Vingene er brunlig røkfarget og holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Alle de fire vingene er omtrent like store. Levevis. Bare et fåtall finnes i Norge. De flyr sjeldent, og aldri langt. Derfor finnes de langs vann og vassdrag, der de har hatt sine larvestadier i vann. Voksne ("imago") tar ikke til seg føde, selv om de har kjever. Egg legges i en klase, i vannkanten. Mudderfluene gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Larvene lever i vann og de er frittgående på bunnen og lever som rovdyr på andre mindre dyr. De puster med gjeller. De skifter hud ialt 11 ganger før de bygger et puppekammer. Hele utviklingen (i Norge) tar ett år. Systematisk Inndeling / norske arter. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...idea". Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske mudderfluene. Orthopteroida. Orthopteroida er en gruppe med «gresshoppelignende insekter». Den består av to ordener. Spøkelsesinsekter (Phasmatodea) og Rettvinger (Orthoptera). Utseende. Utseende variere mellom de ulike delgruppene. Enkelte, slik som blant annet wetaer er vingeløse og kan ikke fly. Andre er dyktige flygere og kan tilbakelegge lange distanser, slik som blant annet europeisk vandgresshoppe. De fleste har lange bein, særlig bakbeina er kraftige, ofte med torner eller pigger. Vanligvis er følehornene (antennene) lange, gjerne lengre enn kroppen. Levevis. De finnes på mange ulike leveområder (habitat). De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge. Gresshopper, Vandrende blad- og pinner lever i vegetasjonen, i høyt gress, busker og trær. Mange er plantespisere. Mange er varmekjære og liker solfylte steder, mens vi i Norge også har gresshopper som lever i fjellet eller på fuktige steder. Sirisser, vortebitere og enkelte gresshopper foretrekker heller tørre, solfylte steder med sparsom vegetasjon og gjerne med sand. Eggene legges både i jorden, i barksprekker, eller på blad (planter). Noen stikker eggene ned i jorden, noen limer de fast til planter, eller de kan slippe dem mer tilfeldig. De «gresshoppelignende insektene» har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Systematisk Inndeling. Tidligere var også kakerlakker og knelere regnet i denne gruppen, men disse er nå holdt utenfor og plasseres idag, sammen med termittene, i en egen gruppe, Dictyoptera. Det finnes flere måter å systematisk dele inn gruppene av de gresshoppelignende insektene. Her er en måte. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene tar for seg de norske rettvingene (Orthoptera). Millennium Hotel's First Musher to the Yukon Award. Millennium Hotel's First Musher to the Yukon Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som tildeles «"den første hundekjøreren som kommer til Yukon"» I den nordlige traseen er dette sjekkpunktet Ruby, mens det i den sørlige traseen er sjekkpunktet Anvik. Bakgrunn. Utmerkelsen ble første gang utdelt i 1983, men etter 1984 hadde den et opphold fram til 1987. I 1987 ble Regal Alaskan Hotel, som nå heter Millennium Hotel Anchorage, sponsor for prisen. Hotellet har sponset prisen siden den gang, og vinneren får, i tillegg til en sju retters middag, 3 500 USD i kontanter. Det er først en seremoni ved sjekkpunktet for å markere vinneren, deretter en ny markering ved banketten i Nome. Vinnere. Larry Smith var den første vinneren i 1983, mens Susan Butcher ble i 1990 den første kvinnen som vant prisen. Martin Buser ble i 1996 den første fra Europa som vant prisen, og han er med sine tre priser den mestvinnende sammen med Doug Swingley og Jeff King. To av seirene til Buser kom da han var sveitsisk statsborger, mens den siste ble vunnet det året han ble amerikansk statsborger. I 2003 ble Robert Sørlie den første nordmannen som vant prisen. George Harrisons diskografi. George Harrisons plateutgivelser består av 14 album, inkludert konsertalbum, og dessuten i tillegg noen samlealbum. I tillegg har han var med i andre grupper, først og fremt The Beatles, som ikke listes her, men også med en spesiell gruppe som Traveling Wilburys som det er naturlig å liste her. Han utga 30 singler, den første i 1970 og den siste ble utgitt posthumt i 2003. Hvert album og sang er markert med dens plassering på de amerikanske (US) listene og de tilsvarende britiske (UK) listene. Se også. Plateutgivelser Spøkelsesinsekter. Spøkelsesinsektene (Phasmatodea) er en gruppe av de «gresshoppelignende insekter» (Orthopteroida). De er mestere i kamuflasje og kalles for vandrende blad, vandrepinner eller pinnedyr. Det er beskrevet mer enn 3 000 arter av blad- og pinnedyr i verden. Spøkelsesinsekter er enkle å holde i bur og enkelte arter er populære som kjæledyr. Utbredelse. Spøkelsesinsektene har sin hovedutbredelse i tropiske strøk. Ingen arter finnes naturlig i Norge. Utseende. Spøkelsesinsektene er store insekter med godt utviklete bakbein. De fleste arter ligner pinner eller blad og går således i ett med vegetasjonen. Ofte har hannen utviklede vinger og er flyvedyktig, mens hunnens vinger normalt er reduserte. Flere arter har reduserte vinger, eller de er helt vingeløse. Noen arter kan ha en kroppslengde på nær 30 cm. Levevis. Spøkelsesinsektene er mestere i kamuflasje, både i farge og utseende. Selv om de er plassert i nær slekt med gresshopper kan de ikke hoppe slik som gresshoppene. De er aktive i mørke og sitter vanligvis ganske stille om dagen. Blir de skremt sitter de ofte helt stille og de kan være svært vanskelige å oppdage. Spøkelsesinsektene har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve (nymfe) til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Eggene slippes rett på bakken. Systematisk Inndeling. Spøkelsesinsektene ble lenge plassert som en egen familie innen Rettvinger, men er nå ofte plassert i en egen orden "Spøkelsesinsektene" (Phasmatodea) og er en delgruppe av de «gresshoppelignende insekter» (Orthopteroida). Rettvingene (Orthoptera), er resten av denne gruppen, og er igjen delt i to underordener. Vortebitere og sirisser (Ensifera) og Gresshopper (Caelifera). Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...idea". Det finnes flere måter å systematisk dele inn gruppene av de «gresshoppelignende insektene». Her er en måte. Denne listen er ikke helt fullstendig. Vortebitere og sirisser. Vortebitere og sirisser (Ensifera) er en delgruppe av de «gresshoppelignende insektene» i gruppen Orthopteroida. Den andre delgruppen er Gresshopper (Califera), disse to danner ordenen Rettvingene (Orthoptera). Rettvingenes nærmeste slektninger, Spøkelsesinsektene (Phasmatodea) er en egen orden. Det er elleve arter av vortebitere og sirisser i Norge. Utseende. Vortebitere og Sirisser (Ensifera) skiller seg fra andre gresshopper særlig på antennene som er lengre enn kroppen. Men dette er unntaket hos jordsirissene, men de har til gjengjeld noen kraftige gravebein som gjør at de knapt kan forveksles med noen andre. Bakbeina er lange og kraftige hoppebein hos de fleste artene. I Norge er det representert fire familier, mens det finnes mange flere særlig i varme strøk, gjerne der det er noe tørt og sandgrunn. Løvgresshopper (Tettigoniidae) finner vi gjerne klatrende i trær, som navnet forteller. Alle har vinger, selv om de kan være noe reduserte hos enkelte arter. Hunnen har et langt bakoverrettet lanse- eller sabelformet egglegningsrør. Hos løvgresshopper sitter hørselsorganene (Tympanalorganene) på framføttene (leggen). Ser du nøye etter er dette en litt rund eller spalteformet åpning. I verden er det kjent over 6 000 arter, i Norge er det bare 8 arter. Sirisser (Grylloidea) kjennes på noen tydelige haletråder ("cerci"), vingene er spesielle og de ser ut til å ligge horisontalt med ryggsiden. Selv om bakbeina er godt utviklede hos sirissene, løper de heller enn å gjøre lange hopp. Hos sirisser som lever underjordisk er vingene tilbakedannet. Noen arter av sirisser er regnet for skadedyr, deriblant den eneste norske arten, Hus-sirissen. I verden er det kjent over 4 000 arter, i Norge er det bare 1 art. Jordsirisser (Gryllotalpidae) Lever i jorden og har kraftige gravebein og kan minne om små muldvarper, frambeina er tilpasset graving og forkroppen er noe større enn hos de andre gresshopper. De løper ganske hurtig, men hopper ikke som gresshoppene. I verden er det kjent omtrent 60 arter, i Norge er det bare 1 art som alltid er innført til landet. Naturlig utbredelse går nord til Danmark og i sør Sverige. Hulegresshopper (Rhaphidophoridae) Mange av artene lever i hulrom i jorden, herav navnet. De er vingeløse og har påfallende lange antenner og bein. I verden er det kjent omtrent 500 arter, i Norge er det bare 1 art, som kun lever innendørs i Norge. På New Zealand finnes hule-wetaer. Wetaer (Anostostomatidae) Foruten hule-wetaer som tilhører gruppen hulegresshopper, finnes Kjempe-wetaer, Støttann-wetaer, Tre-wetaer og Jord-wetaer.Disse er noen av de største insektene på jorden, enkelte arter blir 20 centimeter lange, inklusiv de lange beina. De er bare kjent fra New Zealand. 22 arter er kjent, men flere kan bli oppdaget. Levevis. Vortebitere og Sirisser har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Alle er rovdyr som spiser mindre dyr (insekter) eller planteføde. Eggene legges enkeltvis eller i grupper i jorden. Sangen. De fleste gresshopper synger og har en meget kraftig, gjerne høyfrekvent sang. Det er hannen som synger ved å gni vingene mot hverandre. De ulike artene har ulik sang. Sangen frambringes ved at vingene gnis mot hverandre, eller mot noen tagger på bakbeina. Hos løvgresshopper sitter disse taggene på vingen og kalles stridulasjonskammer. Hos markgresshopper sitter de på innsiden av de kraftige baklårene og kalles stridulasjonsfiler, lyd frambringes ved at disse gnis mot en skarp kant på vingen. De fleste eldre mennesker har redusert hørsel, og vanligvis er den blitt såpass dårlig at de ikke oppfatter den høyfrekvente gresshoppe-sangen mer. De kan si at gresshoppene har blitt borte, men det er nok feil. Systematisk Inndeling. Slektskapsforholdene mellom de gresshoppelignende insektenes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor finnes det flere måter å systematisk dele de inn i ulike grupper. Her er en måte. Et latinsk familienavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...idea". Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske rettvingene (Orthoptera). Ataulf. Ataulf (gotisk: «far–ulv», latin: Ataulphus eller Adolphus, spansk: "Ataúlfo") var vestgoternes konge fra 410 til 415. Han ble enstemmig valgt til tronen for å etterfølge sin svigerbror Alarik som døde av en plutselig feber i Calabria. Vestgoterne vender nordover. Kong Ataulfs første handling var å stanse goternes sørlige ekspansjon i Italia. I mellomtiden hadde Gallia blitt separert fra det vestlige Romerriket av tronraneren Konstantin III. Den vestlige keiseren Honorius sendte sin "magister militium", Konstantius, i 411 med gotiske leiesoldater under Ulfilas som knuste det galliske opprøret etter en beleiring av Arles. Der ble Konstantin og hans sønner tilbudt en ærefull kapitulasjon, men ble halshogd på deres vei til å vise Honorius ære i Ravenna. Våren 412 la Konstantius press på Ataulf. Han tok rådet fra Priscus Attalus, den tidligere keiseren som Alarik satte opp som motkeiser i opposisjon til Honorius i Ravenna og som forble med vestgoterne etter at han ble avsatt, og ledet sine tilhengere ut av Italia. De beveget seg nordover inn i et for øyeblikket pasifisert Gallia. Ataulf kan ha mottatt ytterligere oppmuntring i form av betaling i gull fra keiser Honorius, siden Ataulf tok med seg et respektert gissel, keiserens halvsøster Galla Placidia som lenge hadde vært hans fange. I Gallia. Da han kom til Gallia, innledet Ataulf forhandlinger med en ny tronraner, den galliske Jovinus. Men da Jovinus til slutt foretrakk Sarus, Ataulfs erkefiende blant de gotiske adelsmennene, brøt Ataulf forhandlingene og angrep og drepte Sarus. Jovinus utnevnte da sin bror Sebastianus som Augustus (medkeiser). Dette fornærmet Ataulf ytterligere siden han ikke ble konsultert. Derfor allierte vestgoterne seg med Honorius. Jovinus sine tropper ble beseiret i slag, Sebastianus tatt til fange og Jovinus flyktet for livet. Ataulf overleverte så Sebastianus til Honorius' galliske pretorianprefekt, Postumus Dardanus. Etter dette beleiret og fanget Ataulf Jovinus i Valentia (Valence) i 413 og sendte ham til Narbo (Narbonne) hvor han ble henrettet av Dardanus. Etter at hodene til Sebastianus og Jovinus ankom hoffet til Honorius i Ravenna sent i august, for å bli videresendt til utstilling blant andre tronranere på murene til Karthago, ble forholdet mellom Ataulf og Honorius så mye bedre at Ataulf kunne sementere forholdet ved å gifte seg med Galla Placidia i Narbo tidlig i 414. De nygifte ble feiret med romersk festivitas og storslagne gaver fra det gotiske byttet. Vestgoterne drar til Hispania. Honorius' general Konstantius (som senere skulle bli keiser Konstantius III) forsuret de offisielle forbindelsene med Ataulf og fikk tillatelse til å blokkere Middelhavshavnene i Gallia. Som svar utropte Ataulf Priscus Attalus som Augustus i Bordeaux i 414. Men havneblokaden til Konstantius lyktes, og i 415 trakk Ataulf seg tilbake sammen med sitt folk til det nordlige Hispania. Attalus flyktet, falt i hendene på Konstantius og ble sendt i eksil. Galla Placidia reiste sammen med Ataulf. Spedbarnet Theodosius som hun bar ham, døde og ble gravlagt i Hispania i en kiste dekket av sølvplater, noe som forhindret en mulighet for en romersk-vestgotersk linje. Ataulfs død. I Hispania aksepterte Ataulf tjenestene til en av den avdøde Sarus' tilhengere, uten at han var klar over at mannen bar et skjult ønske om å hevne sin avholdte beskytters død. Derfor gjorde mannen plutselig slutt på Ataulfs styre ved å drepe ham mens han badet i palasset i Barcelona. Sigerik, Sarus sin bror, ble umiddelbart konge, men i bare syv dager da også han ble myrdet og etterfulgt av Wallia. Under Wallias styre, returnerte Galla Placidia til Ravenna hvor hun giftet seg på nytt i 417 på Honorius sitt ønske. Hennes nye ektemann ble goternes umedgjørlige fiende, Konstantius. Kilder. Hovedkildene for Ataulfs karriere er Paulus Orosius, kronikkene til den galiciske biskopen Hydatius og Augustines elev, Prosper av Aquitaine. Partido Obrero de Unificación Marxista. Partido Obrero de Unificación Marxista (forkortet P.O.U.M.) var et sosialistisk/revolusjonært parti under den spanske borgerkrigen (1936–1939). Partiet sloss mot fascistene og arbeidet for den sosiale revolusjonen i Spania. dette partiets kjerneorganisasjon bekjente seg til trotskismen, og mente under den spanske borgerkrigen at Spania måtte gjennomgå en sosial revolusjon før man kunne beseire Franco-styrkene og frigjøre Spania. POUM bestod også av mer moderate sosialister, og hadde støtte fra det tyske partiet SAP.´´En tysk frivillig som i 1937 besøkte og støttet POUM, var SAP-medlemmet Willy Brandt. Utover 1937 brøt det ut regelrett borgerkrig («borgerkrigen i borgerkrigen») mellom de trotskistiske POUM-styrkene og Stalin-tro kommunister i barcelona, og Regjeringen bidro til å slå ned urolighetene og utrydde POUM som reell kraft i Spania. Lederne og medlemmene ble forfulgt og fengslet eller drept, og P.O.U.M. ble forbudt av regjeringen. Gresshopper. Gresshopper (Saltatoria) er en delgruppe av rettvinger (Orthoptera). Den ene delgruppen (Caelifera) består av bl.a. markgresshopper. Den andre delgruppen er Vortebitere og sirisser (Ensifera), disse to danner ordenen Hoppere (Saltatoria). Spøkelsesinsektene (Phasmatodea) er en egen orden av rettvinger. Det er 18 arter av gresshopper i Norge. Utseende. Gresshopper har bitende munndeler og lever vanligvis av planter (vegetabilsk føde). Hunnene har knivformede utvekster (valver) bak på kroppen. Dette er eggleggingsrøret og med det stikker hunnen eggene ned i jorden. Gresshoppene har en forholdsvis kompakt kropp. De fleste er robuste og kraftige dyr. Bakbeina er godt utviklede til å hoppe med. Hos torngresshoppene er forbrystet ("prothorax") forlenget bakover slik at det meste av bakkroppen dekkes. Antennene er de mye kortere enn kroppen. Hos markgresshopper sitter hørselsorganene (Tympanalorganene) på hver side av første bakkroppssegment, like ved åpningene til lufterørsystemet (trakéene). Ser du nøye etter er dette en litt rund eller spalteformet åpning. Vingene er spisse og nokså store. De brukes til å fly med, mens enkelte arter, som markgresshoppene, sjeldent gjør mer enn noen lange hopp. Vingene har spesielle kammer (stridulasjonskammer) som brukes for å lage gresshoppesangen. Levevis. Gresshoppene har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Gresshopper kan vi finne på mange steder. Noen lever i fjellet, andre på myrer og lignende. Men de fleste er tilknyttet gress som markgresshoppene. Torngresshoppene lever gjerne på tørre steder med sparsom vegetasjon. Noen arter kan fly langt som vandregresshoppene og de opptrer ofte i svermer og kan da være alvorlige skadedyr. Den Europeiske vandgresshoppen har nådd Norge noen ganger, men ikke i nyere tid. Flere arter er knyttet til åpne landskap. Mange arter har fordeler av beite eller at gresset blir slått. Slått på gamle måten er sjelden og husdyr er i mye mindre grad på beite i dag. Kulturlandskapet gror igjen. Noen arter er derfor på tilbakegang i Norge. Noen foretrekker saftige friske planter, mens andre som Torngresshoppene spiser mose, alger, gress og annet organisk materiale. Enkelte andre arter igjen, er rovdyr som først og fremst lever av andre mindre dyr. Eggene stikkes ned i jorden av hunnen, med egglegningsrøret. Noen legger eggene hver for seg mens andre legger klaser med egg. Eggene ligger over vinteren og klekkes om våren, unntatt hos torngresshoppene som overvintrer som nymfer eller voksne. Derfor kan man finne voksne torngresshopper på våren, mens de andre artene kun er å finne fra et godt stykke ut på sommeren og om høsten. Sangen. De fleste gresshopper "synger" og har en meget kraftig, gjerne høyfrekvent "sang". De ulike artene har ulik sang. Det er hannen som synger ved å gni vingene mot noen små tagger på innsiden av lårene, en såkalt "strdulasjonsfil". Lyden eller sangen frambringes ved at disse gnis mot en skarp kant på vingen. De fleste eldre mennesker har redusert hørsel, og vanligvis er den blitt såpass dårlig at de ikke oppfatter den høyfrekvente gresshoppe-sangen mer. De kan si at gresshoppene har blitt borte, men det er nok feil. Systematisk Inndeling / norske arter. Det finnes flere måter å systematisk dele inn gruppene av de gresshoppelignende insektene. Her er en måte. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske rettvingene (Orthoptera). Blagovesjtsjensk. Blаgоvеsjtsjеnsk (russisk: Благове́щенск, betyr «Bebudelsens by», kinesisk: 海兰泡 (Hailanpao)) er en russisk by. Den er administrasjonssenteret i Amur oblast, og hadde ved folketellingen i 2002 219 221 innbyggere. Dynamikk (mekanikk). Dynamikk er læren om krefter og kraftsystemer som endrer et legemes bevegelse. Dynamikken er en gren av den klassiske mekanikken som beskriver hvordan krefter påvirker legemers bevegelse, stabilitet og likevekt. Ved hjelp av dynamikken kan vi bestemme et legemes bevegelse hvis kreftene som virker på det er kjent, eller vi kan bestemme kreftene som virker på legemet hvis dets bevegelser er kjent. Statikk. Statikk (kalles også likevektslære) er læren om krefter og kraftsystemer som holder legemer i likevekt. Basert på Newtons lov om at kraft=motkraft. Statikken er en gren av den klassiske mekanikken som beskriver hvordan krefter påvirker legemers bevegelse, stabilitet og likevekt. Et legeme er i likevekt når det er i ro, eller når det beveger seg med konstant hastighet og i uendret retning. Da er resultantkraften som virker på legemet lik null. Statikk må ikke forveksles med statistikk som er noe helt annet. Samnitterkrigene. Samnitterkrigene var tre kriger mellom den tidlige romerske republikk og stammene i Samnium. De største motstanderne mot romernes hegemoni på den italienske halvøyen var samnittene, barske og krigerske fjellfolk som holdt til i Appenninene, sørøst for Latium. Stridighetene mellom disse krigerske folkene er kjent som første, andre og tredje samnitterkrig. Krigene foregikk over en periode på et halvt århundre, og dets slagmarker inkluderte nesten alle statene i Italia. Krigene endte med romersk dominans over samnitterne. Den første samnitterkrig (344 - 341 f.Kr.). De sabelliske fjellboerne i Appenninene hadde i århundrer forsøkt å trenge inn på slettene mellom fjellene og Middelhavet, men toscanerne og latinerne hadde holdt dem i sjakk. Ekspansjonen endret derfor retning fra Latium til Campania der de utviklet en levemåte mer sivilisert enn hos de krigerste folkene i fjellområdene. De mektigste av disse fjellfolkene, samnittene, begynte på 300-tallet å se seg om etter nye områder og ønsket å bruke de store slettene i Campania som beite for husdyrene sine. Disse områdene var allerede beiteland for folket i Campania, og de halvsiviliserte, krigerske fjellfolkene ble sett på som en alvorlig trussel mot Campania-befolkningens levesett. De vendte seg derfor mot Roma for å få hjelp. Romerne stilte opp og sendte utsendinger til fjellene for å forhandle med samnittene. Sendebudene ble imidlertid brutalt behandlet, og Roma erklærte krig mot samnittene som svar. Den første samnitterkrig var et faktum. Den første samnitterkrigen ble kort, preget av romersk dominans i felten og av et mytteri blant soldatene som kom på kant med diktatoren Marcus Valerius Corvus. Etter legendene skal han ha knust en gallisk goliat i et håndgemeng i sine yngre dager. Krigen varte i to år og endte i 341 f.Kr. med romersk triumf og at samnittene ble villige til å inngå fred. Freden ble kortvarig på grunn av opprøret til latinerne, Romas allierte, som ikke var tilfreds med å være så avhengige av den dominerende byen Roma. Som svar forlot romerne Campania, og gikk en annen trussel i møte; de hadde tvunget latinerne inn i samnitterkrigen uten å rådføre seg med dem på forhånd. Til tross for at krigen var kort resulterte den, for Romas del, i overtakelsen av det rike Campania-området med hovedsetet Capua. Campanianerne allierte seg trolig med romerne, da de kjempet mot samnitterne om kontrollen over Capua, for å dra nytte av romernes styrke i konflikten. Hvis dette er korrekt var det trolig det første av en rekke tilfeller der Roma gikk til krig etter at en svakere stat hadde bedt om militær assistanse i en væpnet konflikt. Etter at krigen var vunnet hadde romerne en tendens til å absorbere sin svakere allierte. Campania ble uansett solid knyttet til Roma, og trolig fikk området også romersk borgerskap, vel å merke uten rett til å stemme i Roma ("civitas sine suffragio"). Campania ble en solid bidragsyter til Romas styrke og arbeidskraft. Den andre (eller den store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.). I 327 f.Kr. brøt krigshandlingene ut igjen mellom samnittene i fjellene og befolkningen på Campanias sletter. Samnittene anla en garnison i Napoli – en by som på denne tiden var befolket av grekere. Igjen tilkalte slettefolket Romas assistanse, og Roma gikk nok en gang til krig mot samnittene. Året etter – 326 f.Kr. – gikk romerne samnittene i møte midt i Liris-dalen (dagens Liri). Dette ble startskuddet for den andre, store samnitterkrigen som varte i over 20 år. For romerne ble den ikke like vellykket som den første krigen. I krigens første halvdel gikk Roma på flere store nederlag, men i løpet av de neste ti årene klarte de å komme tilbake, reorganisere seg og til slutt vinne krigen. I krigens første år var Romas hær så suksessfull at samnittene i år 321 f.Kr. ba om fred, men betingelsene de stilte var alt for strenge til at romerne kunne godta dem. Dermed fortsatte krigen. Det samme året ble de to konsulene som var ansvarlige for den romerske invasjonshæren i Samnium fanget i et fjellpass, kjent som Caudine Forks. Hæren kunne ha blitt utslettet om de ikke hadde godtatt de ydmykende betingelsene som den samnittiske seiersherren Pontius stilte. Hæren ble avvæpnet og tvunget til å «gå under åket», en form for galgelignende oppstilling av trespyd som beseirete soldater måtte gå gjennom som tegn på underkastelse. Dette var et oldtidsritual som var en svært ydmykende måte å vise at fienden var beseiret. Trespydet var i denne sammenhenhengen brukt, fordi den største ydmykelsen en romersk soldat kunne utsettes for var å miste sitt spyd. I mellomtiden måtte de to konsulene gå med på en femårsavtale som var svært lukrativ for samnittene. Senere romerske historikere har prøvd å bagatellisere denne ydmykelsen med historier om Romas motarbeidelse av avtalen og deres hevn mot samnittene. Det ble en pause i krigen på fire år, og mens Roma ventet på at krigen skulle blusse opp igjen, forsterket hun sin militære slagkraft ved å øke rekrutteringen. I 320 og 319 vendte romerne tilbake for å ta hevn over samnittene, og beseiret dem i det som Livius kalte en av de største hendelsene i romersk historie. I 315, etter å ha frigjort gislene, gikk Roma på et stort nederlag ved Lautulae. Frem til 314 f.Kr. så det ut som om krigslykken var på samnittenes side. Campania var på nippet til å svikte Roma. Fred ble etablert mellom Roma og noen få samnittiske byer. Utsiktene ble ikke dårligere for samnittene da etruskerne i 311 gikk inn i krigen på deres side. Krigens gang skulle imidlertid vendes til Romas fordel. Romerne slo, i perioden 311 og 304 f.Kr., etruskerne og samnittene i flere slag. Krigen ble en kamp om hvem som skulle dominere store deler av Italia. I 308 f.Kr. ba etruskerne om fred, en fred som ble gitt dem på svært strenge vilkår. I 304 f.Kr. inngikk samnittene også en fredsavtale, på strenge, men ikke overveldende vilkår. Denne freden varte til 298 f.Kr. Oldtidskilder beretter om at Roma til å begynne med lånte hoplitt-taktikken fra etruskerne (brukt i det 6. og 5. århundre f.Kr.), men senere adopterte de et formasjonssystem fra samnittene, trolig på grunn av den suksessen samnittene hadde hatt på den tiden. Denne formasjonen liknet et sjakkbrettmønster, der faste kvadrater med soldater var separert med tilsvarende tomme firkanter. Det var et betydelig mer fleksibelt system enn den primitive masseformasjonen og gjorde hæren vesentlig mer bevegelig i vanskelig terreng. Systemet forble brukt gjennom republikken og keiserriket. I den samme perioden som det ble inngått fred, begynte romerne for første gang å organisere en marine. De første militærveiene ble bygd. Byggingen av (Via Appia ble startet i 312 f.Kr. og Via Valeria i 306 f.Kr.). Samtidig økte romerne utskrivningen av soldater, som kan tolkes ut fra at antallet militærtribuner økte fra 6 til 16. I tiårene fra 334 til 295 f.Kr. grunnla romerne 13 kolonier mot samnittene og seks nye ukultiverte stammer ble innlemmet i romernes territorium. I løpet av krigens siste år utvidet romerne også sin makt i de nordlige delene av Etruria og Umbria. Suksessfulle felttog tvang flere byer i disse områdene til å bli Romas allierte. Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.). Ved slutten av det fjerde århundre mente samnittene at de hadde hatt nok fred. De ville nok en gang forsøkte å forhindre romersk dominans av Italia. Den tredje samnitterkrig var det siste, desperate forsøket samnittene gjorde for å oppnå uavhengighet. De overtalte etruskerne, umbrierne og gallerne til å bli med i krigen på sin side. Krigshandlingene brøt ut i 298 f.Kr. på slettene nær Napoli. Romerne ble forskrekket da de så etruskerne og gallerne gå inn i krigen i nord. Roma hadde hatt fordel med at fienden i de to forgående krigene manglet koordinasjon, men nå måtte romerne møte dem alle på en gang. Seieren over samnittene i sør lettet situasjonen en smule for Roma, men det avgjørende slaget om Italia skulle skje i 295 ved Sentinum i Umbria. Slaget ved Sentinum omfattet flere soldater enn noe annet slag i Italia til da hadde gjort. Roma lot gallerne først angripe med sine hestestridsvogner. Deretter samlet romerne seg og klarte å knuse både samnittene og gallerne. Roma viste seg sine fiender overlegen gjennom sin selvdisipling, kvaliteten på legionene og sitt militære lederskap. Samnittene gav seg imidlertid ikke og kjempet helt til de led et knusende nederlag i 291 f.Kr. som ødela deres muligheter for fortsatt kamp. Året etter ble fredsavtaler inngått på vilkår som var relativt gunstige for samnittene, fordi de i realiteten ikke lenger representerte en trussel not Roma. De campanske byene, som hadde invitert Roma inn i krigen, ble nå allierte med Roma med varierende grad av uavhengighet. Romerske militærkolonier ble anlagt i Campania og i de østlige delene av Samnium. Roma fikk kontroll over hele den italienske halvøya, bortsett fra de greske byene helt sør i Italia og Po-dalen. Po-dalen var fortsatt okkupert av gallerne. Referanser. Samnit Konkav. Adjektivet konkav brukes for å karakterisere noe som krummer innover. Konkavitet er egenskapen å være konkav. Motsetningen til konkav er konveks. Ordet konkav har opphav i latin, i en sammensetning av forstavelsen "co(n)" = sammen og adjektivet "cavus" = hul. Konkav eller konkavitet kan referere til I tillegg brukes begrepet konkav oppover om konvekse funksjoner, og konkav nedover om konkave funksjoner. Santiago (Kapp Verde). Santiago (portugisisk for «Apostelen Jakob»), eller Santiagu på det lokale kreolske språket bádiu, er den største øya tilhørende Kapp Verde og halvparten av landets befolkning bor på denne øya. Santiago ligger mellom øyene Maio (40 km vest) og Fogo (50 km øst) og tilhører øygruppen Sotavento. Santiago var den første øya som ble befolket, i 1462 i byen Cidade Velha. På øya ligger Kapp Verdes hovedstad Praia (portugisisk for strand) og to internasjonale lufthavner. Andre byer på øya er Organising Bureau of European School Student Unions. Organising Bureau of European School Student Unions (OBESSU) er en europeisk plattform for elevorganisasasjoner. Organisasjonen har 21 medlemsorganisasasjoner fra 19 land i Europa. Organisasasjonens oppgave er å ivareta grunnskole- og videregående elevers interesser overfor politiske beslutningstakere. OBESSU jobber spesielt overfor Council of Europe og EU, samt andre institusjoner i Europa som jobber med utdanning. OBESSU har også vært ledende i arbeidet med å etablere elevorganisasjoner i land hvor dette ikke eksisterer. Videre jobber organisasjonen med å sikre at elever i alle europeiske land har rett til å påvirke sin egen utdanning og har reell innflytelse på alle beslutninger som taes vedrørende utdanning. Organisasjonen ble etablert i 1975. Elevorganisasjonen i Norge var en av medlemsorganisasjonene frem til 23. juni 2012, hvor Landsstyret vedtok at Elevorganisasjonen skulle meldes ut av OBESSU. Musikkforeningen Viken. Musikkforeningen Viken er et norskt korps. Historie. I 1869 ble Græsvik Musikkorps stiftet og hadde sitt utspring fra J. N. Jacobsens sagbruk. Brukseieren stilte midler til disposisjon, slik at noter og instrumenter kunne kjøpes inn, og de første øvelsene kunne ta til i Græsvik Brugs Skoles lokaler. Aktiviteten gikk litt opp og ned i de første årene avhengig av arbeidsfolkene på bruket som kom og gikk. Besetningen på den tiden lå på 10-15 mann. Avholdsbevegelsen grep om seg på slutten av 1800-tallet. Losje Viken var en del av denne bevegelsen, og det er fra denne bevegelsen Losje Vikens musikkorps har sitt utspring. Det var musikeren Theodor Josefsen, en av de bærende krefter i Græsvik Musikkorps som tok med seg en del medlemmer og startet dette korpset. Det var plass til begge korpsene, men etter hvert ble Viken det toneangivende, ikke bare på Gressvik og i Onsøy, men i hele distriktet. Korpset konserterte i hele Østfold, og ble sågar invitert til Oslo. I mange år spilte Viken i 17. mai toget i Moss, men dette ble etter hvert tatt høyst unådig opp i Fredrikstad-distriktet, som ville ha Viken for seg selv. Aktiviteten steg og sank med tilgangen på arbeid, krig og fred, men selv under siste verdenskrig holdt korpset aktiviteten oppe. 75-årsjubilete gikk av stabelen i 1944 med fiskepudding, vørterøl og champagnebrus. Og bordene var pyntet med norske flagg! Etter hvert kom tanken på å slå de to korpsene sammen, og i 1949 var sammenslåingen en realitet, og ved loddtrekning ble Viken-navnet ført videre. Men det var Græsvikmusikkens fødselsdag som skulle legges til grunn for starten på janitsjarmusikken på Gressvik. Som en kuriositet kan nevnes at kontingenten i 1949 var på kr. 0,50 pr. prøve Thomas Larsen var den første dirigenten i det sammenslåtte korpset, men det var Karl Paulsen som dirigerte den første melodien. I årene som fulgte var det mange bølgedaler, og en tid var korpset nede i 25 medlemmer. I 1952 gikk Viken sammen med stedets sangkor inn for å bygge Paviljongen på dugnad, og i 1955 sto bygget ferdig. Etter flott innsats hadde endelig Gressvik fått sin egen konsertpaviljong. Paviljongen ble det selvfølgelige møtested hvor kor og korps holdt sine konserter. Musikkforeningen Vikens oppdrag har vært mange, alt fra konserter i NRK til lokale opptog og konserter. Samme år som Viken fikk sitt første kvinnelige medlem, ble Musikkforeningen tildelt Onsøy Kommunes hedersbevisning «Polyhymnia». En hedersbevisning til et korps som hadde og fortsatt har bidratt sterkt og positivt i distriktet. Da Gressvik Guttemusikkorps ble startet var det med hjelp av Viken som instruktører og utstyr. Karl Paulsen var sogar Guttemusikkens første, og mangeårige, dirigent. Fra Gressvik Guttemusikkorps, og fra de skolekorpsene som senere er blitt startet, har Viken fått et flott tilsig av yngre og dyktige musikere. Den «blodoverføringen» har ført til at Viken igjen har løftet seg både musikalsk og miljømessig. Musikkforeningen Viken har gitt sitt publikum og sine medlemmer stadig nye opplevelser. Vi har vært med på flere store oppsetninger her i byen, som Chess og Les Miserables. Vi har hatt Bjørn Eidsvåg-konsert og Egil Hovland-konsert, egne Beatles-arrangementer og temakonserter. Av andre aktiviteter kan nevnes Onsøys kulturuke, Sangens- og musikkens Dag, Viken korpsskole. Musikkforeningen Viken har også vært meget aktive i janitsjarkonkurranser. Korpset har deltatt med bravur flere ganger både på Hamarfestivalen, Olavsspillene og NM for Korps i Trondhjem.. Høydepunktet må nok være i 1993 da Viken deltok i 1. divisjon for første gang og oppnådde 93,8 poeng og 1. ærespris. Korpset nåværende dirigent er Trond Nilssen Uglan supporterklubb. Uglan supporterklubb er en uavhengig supporterklubb for Kristiansund Ballklubb. Supporterklubben ble offisielt stiftet 17. januar 2006. De blir også sakte med sikkert flere for hver sesong som går. (ca 20-25 aktive pr 2010) De lager liv på alle KBKs hjemmekamper, og er som regel også godt representert på de fleste bortekamper, da det blir satt opp buss til stort sett samtlige kamper. Høydepunktene for supporterklubben er blant annet turen til Molde hvor KBK tapte knepent 2-1 i NM 2008, og selvfølgelig seieren mot Rosenborg i NM samme år på Omsundet Kunstgress. Målet for supporterne er å være representert på samtlige hjemme og bortekamper, å hjelpe KBK opp i Addecoligaen, og kanskje Tippeligaen på sikt. Moby Grape. Moby Grape var et av mange psykidelia-influerte rockeband fra San Francisco på midten av 1960-tallet og er blant de gruppene som blir nevnt som en del av San Francisco Sound. Alle bidro med sang og låtskriving og blandet rock med jazz, country og blues. Gruppen ble etablert på slutten av 1966 under manager Matthew Katz som nylig var sparket som manager for Jefferson Airplane. Skip Spence kom også fra Jefferson Airplane hvor han spilte trommer. Debutalbumet "Moby Grape" er en av de sterkeste utgivelser fra denne perioden og med rimelig kommersiell suksess. Utgivelsen er bakgrunnen for at mange karakteriserer Moby Grape som et av de beste bandene fra San Francisco på 60-tallet, og albumet har helt frem til i dag status som et meget respektert rockealbum. De ble imidlertid utsatt for grådige managere og overeksponering, og mange mener at dette er grunnen til at gruppen aldri greide å følge opp suksessen fra det første albumet. Selv om alle medlemmene av bandet var sterkt involvert i det kreative og til stede i gruppens produksjoner, er Skip Spence, født 18. april 1946 i Canada/ død 16. april 1999, og Bob Mosley, født 4. desember 1942 i Paradise Valley, California kanskje de mest profilerte. Begge led i alle år av psykiske problemer. Skip Spence ble under gruppens innspilling av deres andre utgivelse lagt inn etter å ha gått løs på de øvrige medlemmene med øks i studio. Han ga senere (1969) ut soloalbumet "Oar". Albumet fremstår i dag som en av de store psykedelia-utgivelsen, og Skip Spence blir ofte karakterisert som Usa’s svar på Syd Barrett fra Pink Floyd. Bob Mosley spilte på slutten av 70-tallet en del konserter med Neil Young i et band de kalte The Ducks, og han tas normalt med når lister settes opp over de beste amerikanske bassister innen rocken. Fabien Vidalon. Fabien Vidalon (født 26. august 1976) er en tidligere fransk fotballspiller. Han har spilt for Dijon, Romorantin, FC Seté 34, Moss FK og Frogn. Vidalon la opp som fotballspiller i 2011 etter et opphold hos Frogn. Avaldsnesfunnet. Avaldsnesfunnet er gjengs betegnelse på et usedvanlig rikt mannsgravfunn fra yngre romertid som ble funnet i 1835 ved Avaldsnes kirke på Karmøy, Rogaland. Funnet ble gjort ved sletting av Flagghaugen, en stor gravhaug som lå like på nordsiden av kirken. Haugen var 43 m i diameter og omtrent fem meter høy. I haugen ble det funnet to sekundærgraver og en sentralgrav, og det er i denne siste selve Avaldsnesfunnet lå. Det er utvilsomt Norges rikeste grav fra romertiden. Det er også en av de rikeste i Europa nord for Alpene fra denne tiden, med en halsring på 590,3 gram rent gull, våpen, bandolærbeslag og diverse romerske kar av sølv og bronse. Historie. Utgravingen av haugen ble gjort i 1835. Den nye sognepresten Lyder Brun noterte at folketallet i sognet hadde økt lenge, og at pågangen til kirkegården var økende. Det begynte å bli dårlig plass til nye graver. Men terrenget rundt var grunnlendt og kupert, og dette var lenge før hjullasternes tid. Men ved siden av kirken lå Flagghaugen, og den inneholdt atskillige kubikkmeter løsmasse. Brun bestemte seg for å slette haugen og bruke massene til ny kirkegård. Han rådførte seg med biskopen i Bergen og fikk medhold. For biskopen var ikke bare en kirkens mann. Jacob Neumann var også en ivrig historiker og var en av stifterne av Bergens Museum. Han oppmuntret den unge presten til å forsøke seg som arkeolog. Arbeidet begynte i november 1834, og det er ikke mye vi vet om selve utgravningen. Et brev fra Brun til Neumann forteller at det var funnet to sekundærgraver og en sentralgrav. Selve gravhaugen var bygd av jordmasser, den var sirkelrund i grunnplan og utstyrt med fotkjede, dvs. en ring av stein rundt omkretsen av haugen. Under den enorme kappen av jord og sand sto en ring av reiste steiner rundt en stor røys av rundkamp. Inne i røysa, i en stor kiste av tilhogde eikeplank, lå en mannsbegravelse. Graven er ubrent, så det har antakelig også vært spor av lær og tekstiler, men Brun nevner dessverre ikke noe om dette. Mannen var imidlertid utstyrt med fullt våpensett, og med et stort assortement av romerske bronsekar, smykker og bandolærbeslag. De aller fleste gjenstandene har tydeligvis kommet fram på vårparten 1835, men rester av haugen må ha blitt liggende helt fram til 1840 da de siste gjenstandene ble funnet. Pastor Brun hadde etter datidens lovverk privat eiendomsrett til funnet, men han deponerte gjenstandene ved Bergens Museum. Han skrev dessuten til Finansdepartementet og forhørte seg om Staten ville benytte seg av sin forkjøpsrett til funnet. Det endte med at Universitetet kjøpte den store halsringen av gull for 443 spesiedaler og 110 skilling – det tilsvarte en halv årslønn for en professor, og fire ganger statstilskuddet til Bergens Museum, med andre ord en vesentlig sum penger i den tid. Men så ville ikke det offentlige legge fler ressurser i funnet. Våpnene og bronsegjenstandene hadde Brun gitt til Bergens museum, likeså en stor gullring fra prestefruen. Brun solgte de øvrige seks gullringer og en draktnål av gull til en gullsmed i Christiania, så disse gjenstandene ble etter alt å dømme smeltet om. Ikke lenge etter var I.C. Dahl en av dem som tok initiativet til å stifte Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring (i dag kjent som Fortidsminneforeningen). En av de tingene som drev ham må ha vært Flagghaugens skjebne. Sakramentalie. Sakramentalier er gjenstander eller handlinger som i Den katolske kirke regnes for å vise en særskilt respekt mot sakramentene, og som derfor er spesielt egnet til å fremme gode tanker og øke fromhet. Forskjell fra sakramentene. Sakramentalier er hellige tegn som er innstiftet av Kirken, og som har til hensikt å forberede mennesker på å motta sakramentenes frukter og å hellige ulike livssituasjoner. Velsignelsene inntar en viktig plass blant sakramentalene. De innebærer både lovprisning av Gud for hans verk og gaver, og kirkens forbønn om at menneskene må gjøre bruk av Guds gaver i Evangeliets ånd. I tillegg ligger det en forskjell i at alle kan ta del i sakramentaliene, mens bare katolikker som har skriftet alle alvorlige synder kan motta sakramentene. Artforum. Artforum er et amerikansk kunsttidsskrift, grunnlagt i San Francisco i 1962. Artforum er siden 1967 basert i New York, og regnes som et av verdens viktigste tidsskrifter for samtidskunst. Nam June Paik. Nam June Paik (født 20. juli 1932 i Seoul, død 29. januar 2006 i Miami) var en amerikansk kunstner. Han var en klassisk utdannet pianist som måtte flykte fra sin hjemby Seoul under Koreakrigen i 1950. Hans familie flyktet først til Hongkong, men reiste senere til Japan av ukjente årsaker. Paik studerte musikk ved Tokyos universitet i seks år, hvor han skrev om den eksperimentelle komponisten Arnold Schönberg. Deretter flyttet han til Tyskland, hvor han traff Karlheinz Stockhausen, som var en pionér innen elektronisk musikk og konseptkunstnere som John Cage samt Joseph Beuys. Der fikk han idéen til å starte med «electronic art». I 1961 prøvde Paik komme Sony i forkjøpet med å konstruere sitt eget bærbare videokamera. Paik hevdet i 1964 at det var for lite erotikk i den klassiske kunsten og prøvde uten hell å få oppført klassiske verker av kun nakne musikere i Tyskland. Samme år reiste han til New York, hvor han traff cellisten Charlotte Mooman som hadde samme syn som Paik på erotikk. Hun ble helt sentral i flere av de forestillingene med video som hun og Paik etter hvert laget sammen. Like etter at de traff hverandre komponerte Paik «Cello Sonata No. 1 for Adults Only», som første gang ble fremført i New School of Social Research i New York. Sammen med Yoko Ono, John Cage, Merc Cunningham samt flere andre amerikanske kunstnere, ble Paik med i en ny kunststrømning i New York som tok navnet "Fluxus-bevegelsen". Fluxus var et opprør mot at all kunst skulle dreie seg om maling på et lerret. Fluxus var også et opprør mot at all kunst skulle være kommersielt og omsettbar som enhver annen vare i New Yorks mange nye fasjonable kunstgallerier. Paiks fascinasjon for teknologi førte ham etter hvert delvis bort fra fluxus, og han skulle gå sine egne veier og bli den store pioneren i kunsthistorien innen bruk av teknologi. Paik var en av pionérene i utforskingen av video-mediet innen kunsten fra slutten av 1960-tallet. Etter den tid var han ansvarlig for en rekke kunstverk som førte til at han ble en slags foregangsmann også innenfor andre deler av kunsthistorien, slik som performance med musikk og installasjon samt for den saks skyld noe en kunne kalle elektronisk maleri. Etter hvert laget Paik store skulpturer med Tv-apparater samt videoer. Henie Onstad Kunstsenter er i besittelse av «Zen for TV», hvor Paik laget en video som et minimalistisk maleri. I 1973 laget Paik ett av sine epokegjørende videoverk som skulle forutsi mye av den veien medieutviklingen skulle ta. I «Global Groove» slår Paik fast «dette er et nikk inn i morgendagens videolandskap, der du vil få anledning til å slå på enhver TV-kanal på kloden, og TV-guiden vil bli like tjukk som telefonkatalogen på Manhattan». I 1974, lenge før internett, stod Paik for lanseringen av idéen om «electronic super highway». Paik starter dessuten å bruke satellit-TV på alternative vis, for å gi folk i ulike land muligheter til å ha kontakt med hverandre. Alt i 1977, under kunstarrangementet Documents 6 i Kassel, fremførte Paik og cellisten Charlotte Moorman de kjente forestillingene «TV Bra», «TV Cello» samt «TV Bed». Det ble overført til 25 nasjoner og var første gang kunstnere anvendte satellitt-Tv. Da Paik overvar den norske kunstneren Marianne Heskes utstilling i Paris i 1982, lærte Paik å lage trykk av videobilder. «Magnet-TV», som er et «videomaleri» i Tv-apparat, fra 1965 er på VG7s Topp 100-liste over de viktigste verkene i samtidskunsten etter 1960. Kanstadfjorden. Kanstadfjorden (nordsamisk: "Gánasvuotna") er en fjordarm av Vestfjorden som ligger på sørsiden av Hinnøya i Lødingen kommune i Nordland. Fjorden strekker seg 17 kilometer i nordlig retning fra innløpet mellom Rinøya i vest og Nes i øst til Heggedalselvas utløp ved Kanstadbotn i fjordbunnen, hvor Austerdalen fortsetter 5,5 km til Gullesfjordbotn. Avstanden til Troms' fylkesgrense er 2,3 km fra Kanstadbotn. Geografi. Kanstadfjorden ligger mellom Stordalsaksla (597 moh.), Erikstadfjordfjellet (552 moh.), Årnipen (704 moh.) og Sneistinden (722 moh.) i vest og Kanstadfjellet og Lødingsaksla i øst. Midt i fjorden går den omtrent 200 m lange Kanstadstraumen som er en populær fiskeplass. Nord for sundet er navnet Innerfjorden. Sør for sundet går fire fjordarmer av Kanstadfjorden: Lonkan (0,8 km) på østsiden samt Erikstadfjorden (4,3 km), Høkfjorden (5,2 km) og Hestfjorden (3,7 km) på vestsiden. Bosetning og samferdsel. Langs Innerfjorden, mellom Austre Kanstad og Kanstadbotn, er det i dag nesten ingen bosetning, men en spredt gårdsbebyggelse. Tidligere har det imidlertid vært samisk bosetning i området. E10/Rv85 går langs østsiden. Mellom Austre og Vestre Kanstad krysser Fv837 Kanstadstraumen og fortsetter videre sørover langs den tynt befolkede vestsiden, med Erikstad, Svensgam, Hesten og Rinøyvåg. I Kanstadbotn er det et knutepunkt for kraftlinjen fra øst som forgreines videre til Lofoten, Vesterålen og Lødingen. Vievann. Vievann er vann som har blitt velsignet av en prest eller biskop, eller i noen tilfeller av en diakon. Det brukes i Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de østlige ortodokse kirker, Den gammelkatolske kirke, deler av Den anglikanske kirke og noen andre kirkesamfunn. Vievannet brukes til dåp (og kalles da ofte dåpsvann), velsignelser, "asperges" og noen andre kirkelige handlinger. I mange kirker finner man vievannskar ved inngangen, som man kan dyppe fingrene før man gjør korstegnet. Vievann regnes som et symbol på dåpen. Den anglikanske kirke. I Den anglikanske kirke brukes vievann av den høykirkelige delen av kirken, spesielt av anglo-katolikker. Det er vanlig, men ikke universelt, med vievannskar i kirker og katedraler. I tillegg brukes det blant annet til å velsigne gjenstander, både kirkelige gjenstander som religiøse statuer og krusifikser og andre gjenstander som biler og hus. Den katolske kirke. I Den katolske kirke regnes vievannet som et sakramentalie, og det brukes svært ofte. Vievannskar er obligatorisk i alle kirker. Seremonien "asperges" brukes på enkelte festdager i stedet for vanlig syndsbekjennelse; menigheten stenkes da med vievann. Det brukes også ved velsignelser av gjenstander. Det brukes også ved eksorsisme. Ortodokse kirker. Vievann brukes i ortodokse kirker til velsignelser og eksorsisme, samt at det vanligvis brukes ved dåp. Vievannskar finnes i mange kirker, men det er ikke fullt så vanlig som i Den katolske kirke at de troende dypper fingrene i det. Mange ortodokse kristne velsigner seg med vievann ved å drikke det, og det er vanlig å oppbevare en del av det hjemme så man kan drikke litt hver morgen. Det kan også brukes av legfolk til å velsigne noen eller noe når det ikke er en kleriker tilstede. Sigerik. Sigerik var vestgoternes konge i syv dager i 415. Hans forgjenger, Ataulf, ble dødelig såret i et attentat da han badet i palasset i Barcelona. Drapsmannen var en lojal tjener av Sarus, en gotisk adelsmann og personlig fiende som Ataulf tidligere hadde drept. Da Ataulf døde, brøt Sarus' fraksjon, amaliene, etterfølgingsloven ved umiddelbart gjøre Sigerik, Sarus' bror, til konge. Edward Gibbon skriver i "History of the Decline and Fall of the Roman Empire" at Sigeriks første handling som konge «var det umenneskelige drapet» på Ataulfs seks barn fra et tidligere ekteskap «som han rev uten medlidenhet fra armene til en biskop». Galla Plcidia, Ataulfs enke, ble «behandlet grusomt og fornærmende» ved å bli tvunget til å gå mer enn 19 km til fots blant fanger som ble drevet fremover av en ridende Sigerik, «morder av en ektemann som Placidia elsket og sørget over». Enkens lidelser ble derimot en av faktorene som førte til opprør mot tronraneren, Sigerik ble raskt drept og erstattet med Ataulfs slektning, Wallia. Siden Sigerik var en amali, medlem av en rivaliserende undergruppe blant vestgoterne til baltiene (som Ataulf og Wallia var del av), blir kongerekken vanligvis kalt Balti-dynastiet, Sigerik er den eneste som ikke tilhørte dette. På grunn av dette, og måten han kom til makten samt at han bare styrte i syv dager, er ikke Sigerik alltid med på vestgoternes kongerekker. Gralsfortellingen (Chrétien de Troyes). Gralsfortellingen, eller Romanen om Perceval (fransk "Le Conte du Graal" ("Perceval")) er en uferdig roman av Chrétien de Troyes som ble skrevet mellom 1180 og 1190. Romanen var en oppdrag etter greve Philippe av Flandern og er den første litterære verket som forente kong Arthur-legendene med legendene om den hellige gral. «Gralsfortellingen» regnes som den første moderne roman, selv om den minner mer som et epos. __TOC__ Navnet på romanen. Chrétien de Troyes kalt sin roman opprinnelig bare for "Gralsfortellingen" ("Le Conte du Graal"), men senere ble romanen mer og mer kalt for "Romanen om Perceval" (siden han har en sentral del av historien) med undertittel "Gralsfortellingen" utenfor Frankrike (senere tok dette over også i Frankrike). Den norske oversettelsen av romanen har derfor tatt det opprinnelige navnet som hovedtittel med "Romanen om Perceval" som undertittel. Den første kjente litterære verket om den hellige gral. "Gralsfortellingen" er den første litterære verket innenfor litteraturen som nevner om den hellige gral. Verket er også den første som nevner om gralen i det hele tatt og kobler dette sammen med legendene om kong Arthur. Derfor tyder det på at dette ble rett og slett oppdiktet på bestilling av grev Philippe av Flandern. Ifølge "Gralsfortellingen", er den hellige gral en skål laget av rent gull og vakre edelsteiner som ble fraktet til Storbritannia av Josef av Arimatea (som brukte den for å oppbevare dråper av Jesu blod) og plassert på slottet til «Fiskekongen» (som er gralens vokter). Roman eller epos? "Gralsfortellingen" har blitt betegnet som den første moderne romanen i litteraturen. Men romanen har mer til felles med et epos som «Odysseen» og «Den guddommelige komedie» enn en roman. F.eks. er romanen skrevet i verselinjeform og består av 9234 parvise rimede octosyllabiske verselinjer. Til tross for dette, er "Gralsfortellingen" regnet som en roman, ettersom den var skrevet for å leses/resiteres – ikke for å synges. Annen litteratur skrevet på "talepråket" (dvs andre språk enn latin) var skrevet for å synges, fremføres av trubadurer etc. Handling. "Gralsfortellingen" er en todelt roman og handler om to av ridderne, Perceval og Gauvain, til kong Arthurs hoff. Den uferdige romanen handler mest om ridderen Perceval, der man møter han først som en uvis ungdom som ikke hadde lært noe i sin barndom og ungdom. Så en dag kommer en ridder fra kong Arthurs hoff til det stedet han bor og Perceval bestemmer seg til å bli ridder som sin far mot hans mor vilje. Dagen han forlater henne for å dra til kong Arthur for å få ridderslaget, faller moren hans død om retter etter at han er ut av synet. Resten av historien følger man Perceval på sin dannelsesreise der han har lærer som kong Arthur, ridder Gornemant og jomfruen Blanchefleur. Perceval er dessuten han som ser den hellige gral og Longinus lanse (som ble brukt for å stikke Jesus på korset) først. Den del om man møter ridder Gauvain (Gauvain-romanen), følger man han på sin reise der han ender opp som en beskytter av en slott med kvinner. Tolkning. "Gralsfortellingen" er først og fremst en didaktisk roman. Her formidler Troyes hva slags egenskaper en som skal bli ridder bør og må ha. Gjennom de tre sentrale lærerne i romanen, lærer Perceval høviskhetens kunst av kong Arthur, våpenkunsten av ridder Gornemant og kjærlighetskunst av jomfruen Blanchefleur. Gjennom jakten på gralen, lærer en ridder det religiøse elementet han trenger. I Norge. I Norge ble romanen første gang gitt ut i 1991 på Aschehoug forlag oversatt av Helge Nordahl og er en av bøkene i serien Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Romanen skal visst nok også ha vært en av bøkene fra fransk middelalderlitteratur som ble oversatt i høymiddelalderen. Tekster som det antas er påvirket av Gralsfortellingen. Gralsfortellingen har inspirert tekster i flere retninger, for det første var Chretiens tekster formgivende for Arthur-litteraturen og annen høvisk litteratur. For det andre er gralen en rendyrket, hellig dyrgrip – eller med Hitchcocks ord: en MacGuffin (jf.) – en verdifull gjenstand som kan danne grunnlag for et leteoppdrag som bærer handlingen i en roman eller film. I denne forstand har både bokbransjen og Hollywood mye å takke Chretien for. Referanser. - Forordet til romanen «Gralsfortellingen», skrevet av professoren og oversetteren Helge Nordahl. Gralsfortellingen Fløtemysost. Fløtemysost er en tradisjonsrik brunost som er laget av melk fra ku, og er mild og lys av farge. Den noe mildere smaken til fløtemysost er populær og omtrent 30 % av all brunost som selges er fløtemysost. Fløtemysost er også den første brunosten som ble laget, Anne Hov tilsatte kufløte til kumyse og det ble fløtemysost. Senere tilsatte hun geitmelk og gudbrandsdalosten var født. Geitosten er fløtemysostens motstykke fordi den er lages av melk fra geit. Geitost er skarpere i smaken enn fløtemysost. Gudbrandsdalsost. Gudbrandsdalost G35 er en den vanligste mysosten i Norge, den står for 50 % av all brunost som selges. Både TINE og Synnøve Finden markedsfører Gudbrandsdalsost. Historie. Ostens navn kommer naturlig nok etter stedet den først ble laget. Oppskriften er tillagt budeia Anne Hov på Solbråsetra i Sør-Fron, som i 1860-årene fant at osten ble både bedre og lettere å skjære ved å øke fettprosenten ved tilsetting av fløte. Osten hun serverte ble kalt rauost eller raudost. Innhold. Gudbrandsdalsost er laget av av kumyse, kufløte, kumelk og om lag 10% melk fra geit. Den har derfor en mer pikant smak enn kumysost. Den er også, nest etter fløtemysost, den første brunosten som ble laget i Norge – fra omkring 1860. Bokstavkombinasjonen G35 forklares slik: G'en står for Geit, altså at geitemelk inngår. 35 er fettprosenten i ostens "tørrstoff", dvs. restvekten etter at ca. 20% vann i osten er fratrukket. Ifølge TINE Meierier inneholder 100 gram Gudbrandsdalsost omtrent Varianter. Det lages varianter av Gudbrandsdalsosten. En lysere og litt mildere ost selges under navnet Misværost, mens en mørkere og litt kraftigere variant markedsføres som Heidalsost. Produksjonssteder. Hovedvekten av denne osten produseres utenfor Gudbrandsdalen. Det foregår ennå produksjon i Lom og Skjåk, men denne er nå truet, og produksjonen skal overføres til Ørsta i Møre og Romsdal, som allerede har produksjonskapasitet. Disse planene har vakt uro, ikke bare i Gudbrandsdalen. Andre steder det lages Gudbrandsdalsost er Elnesvågen i Møre og Romsdal, Byrkjelo i Sogn og Fjordane og Storsteinnes i Troms. Atorvastatin. Atorvastatin er et stoff i legemiddelgruppen statiner, som brukes for å redusere kolesterolnivået i blodet og dermed forebygge aterosklerose. Atorvastatin hemmer et hastighetbegrensende enzym som brukes i kolesterolsyntesen. Dette fører til at kolesterolproduksjonen synker. Atorvastatin markedsføres av Pfizer med preparatnavnet "Lipitor", og er det mestselgende legemiddelet i verden (2006). Våle skolekorps. Våle skolekorps er et janitsjarkorps for barn og unge i Re kommune i Vestfold. Korpset har drilltropp. Medlemmene rekrutteres fra Solerød og Kirkevoll skoler. Det ble stiftet i 1953. Skolekorpset arrangerer årlig en festival som samler andre korps fra distriktet og Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps. I 2006 blir festivalen arrangert for 34. gang. Katrina Pawlaczyk. Katrina Pawlaczyk (født 1979) er en amerikansk hundekjører fra Wasilla, Alaska, USA. Pawlaczyk vokste opp i Brockport, New York, og hun studerer zoologi ved universitetet i Toronto, Canada. Hun deltok i hundesledeløpene Knik 200 og Klondyke 300 før hun i 2006 debuterte i Iditarod. I dette løpet ble hun nummer 69. Mindelo. Porto Grande, Mindelo. Bilde fra november 2001 Mindelo (Mindelu og Mindel' på lokale kreolske språk), er en kappverdisk havneby på den nordlige delen av øya São Vicente. Mindelo er øyas kommunesenter, og der også sete for det katolske bispedømme ved samme navn, som omfatter hele den nordligste øyrekken (Barlavento) i landet. 62 970 innbyggere, og Kapp Verdes nest største by, etter hovedstaden Praia. 96 % av øyas befolkning bor i byen. Fiskfjorden (Tjeldsund). Fiskfjorden (også skrevet Fiskefjorden, uttales "Feskfjorden") er en fjord på østsiden av Hinnøya. Fjorden ligger i Tjeldsund kommune, på vestsiden av Tjeldsundet. Den sørvestlige ytterdelen av fjorden ligger i Lødingen kommune. Europavei 10 går langs Fiskfjorden. Det har vært lansert ideer om en 6 km lang tunnel mellom Fiskfjorden og Kanstadbotn, til erstatning for den bratte og svingete veien mellom Kåringen og Kanstad. En eventuell tunnel vil imidlertid koste en del og vil neppe bli realisert de nærmeste årene. Fra Fiskfjorden har Den Norske Turistforening merket løype til hytta Toralfsbu midt på Hinnøya. Snorre Sturlason skriver at Sigurd Slembe holdt seg skjult i en steinheller i Fiskfjorden en vinter. Ribeira Brava. Ribeira Brava er en kappverdisk by på øya São Nicolau, og som også er navnet på kommunen som Ribeira Brava er kommunesenter for. 4982 innbyggere Pascals trekant. De åtte øverste radene i Pascals trekant Pascals trekant er en geometrisk fremstilling av binomialkoeffisientene i en trekant. Den er oppkalt etter Blaise Pascal, selv om den hadde vært kjent og studert i århundrer før ham. Haile Selassie I av Etiopia. Haile Selassie I (født 23. juli 1892 i Ejersa Goro, Harar, død 27. august 1975 i Addis Abeba) var Etiopias keiser fra 2. april 1930 til han ble avsatt ved et marxistisk kupp 12. september 1974. I perioden 1936–1941 var han i eksil på grunn av den italiensk-abessinske krig. Han ble opprinnelig døpt med navnet Lij Tafari Makonnen, og senere fikk han navnet Ras Tafari Makonen da han ble kronet til konge i 1928. Han antok tittelen "negus nagest" (kongenes konge) og navnet Haile Selassie I i 1930. Biografi. Lij Tafari Makonnen var av kongelig ætt. Hans far, Makonnen Woldemikael Gudessa, bar tittelen guvernør og hertug og var fetter av keiser Menelik II av Etiopia. Lij Tarari ble som fjortenåring guvernør over Salali, og to år senere over Sidamo. Atten år gammel ble han konge over Harar. Han ble kronet til konge i 1928 av keiserinne Zewditu, for å tilfredsstille politiske krefter. Utnevnelsen var svært kontroversiell, fordi han i realiteten ble gitt den samme makten som keiserinnen hadde. Da keiserinne Zewditu døde 2. april 1930, fikk han keisertittel under navnet Haile Selassie. Under Abessinerkrigen ble han tvunget til å gå i eksil i Storbritannia. Han hadde kjempet mot Benito Mussolini og fascistene. Men i 1941 kunne han vende tilbake og gjenoppta styret. I etterkrigstiden gjorde han flere ting for å modernisere landet. Han gjennomførte en rekke økonomiske reformer. Det ble gjort mye for industrien. Et parlament ble dannet, men føydalismen ble oprettholdt. I 1957 ble det første valget holdt, men noen egentlig maktfordeling ble ikke en realitet. I 1961 ble landets første universitet åpnet, men det ble stengt i 1969 på grunn av studentopprør. Haile Selassie ble utsatt for et kuppforsøk 14. desember 1960, hvor hans sønn og arving Asfa Wossen ble tatt som gissel. Men opprøret ble slått ned 17. desember. Sammen med Kwame Nkrumah grunnla han OAU i 1963, og ble den første ordstyreren. Tidlig på 1970-tallet mottok etiopiske kommunister støtte fra Sovjetunionen. Marxistene gjennomførte et statskupp ledet av Mengistu Haile Mariam i september 1974. Det førte til at keiseren ble avsatt. Han ble holdt i husarrest, hvor han døde i 1975. Offisielt døde han under en legebehandling, men ifølge flere påstander var dødsfallet mistenkelig og mange antar at han ble myrdet. Den 28 August 1975 ble det rapportert at "eks-monarken" Haile Selassie hadde dødd den 27 August som en følge av "respirasjonssvikt" etter komplikasjoner fra en prostataoperasjon. Hans lege Asrat Woldeyes nektet for at komplikasjoner hadde oppstått og han avviste regimets offentlige versjon av keiserens død. Flere tilhengere av keiseren mente at keiseren faktisk hadde blitt myrdet, og denne troen er fortsatt ganske utbredt i dag. En vestlig korrespondent i Etiopia på den tiden kommenterte: "Mens det ikke er kjent hva som faktisk skjedde, så er det sterke indikasjoner på at ingen innsats ble gjort for å redde ham. Det er usannsynlig at han faktisk ble drept. Slike rykter dukker opp uansett hva som egentlig skjedde. Mye på grunn av den atmosfæren av mistenksomhet og mistro som rådet i Addis Abeba på det tidspunktet." Vitnesbyrd som ble gitt i retten av keiserens tjenere forteller imidlertid at de ble beordret å forlate hans rom for natten og at de vendte tilbake dagen etter for så å finne ham død i sin seng, med en sterk kjemisk lukt i rommet. De fortalte også at keiseren hadde vært i god form natten før, når de hadde forlatt ham. Legen Asrat Woldeyes bekreftet også at hans pasient hadde blitt rehabilitert fra ettervirkningene av operasjonen og at det ikke hadde oppstått noen komplikasjoner. I 1992, etter Sovjetunionens fall, ble keiserens bein funnet på palassområdet. Flere rapporter tyder på at hans levninger ble oppdaget under en latrine. I nesten ti år etter dette funnet forsøkte den etiopiske domstol å få klarhet i omstendighetene rundt keiserens død. I disse årene hvilte keiserens kiste i Bhata-kirken, i nærheten av hans onkel, den store Menelik II. Den 5 November 2000 ble Haile Selassie gitt en kongelig begravelse av den etiopisk-ortodokse kirken. Den nye regjeringen nektet imidlertid å erklære seremonien som en offisiell keiserbegravelse. Selv om kjente personer fra rastafaribevegelsen, som Rita Marley og flere andre deltok i begravelsen, avviste mange fra bevegelsen denne begravelsen. De nektet også å akseptere at beinrestene tilhørte Haile Selassie. Dette blir fortsatt debattert innad rastafaribevegelsen og det foregår også en debatt om Keiser Haile Selassie virkelig døde i 1975. Familie. Han giftet seg den 31 juli 1911 med Woizero Menen Asfaw (1889–1962). Selassie hadde seks barn: prinsesse Tenagne Worq (1913–2003), kronprins Asfa Wossen (1916–1997), prinsesse Zenabe Worq (1918–1933), prinsesse Tsahai Worq (1920–1942), prins Mekonnen (1923–1957) og prins Sahle Selassie (1931–1963). Zera Yacob Amha Selassie, sønnesønn av Haile Selassie, er den nålevende aktuelle kandidat som keiser av Etiopia – under navnet Zera Yacob I – dersom keiserdømmet ble gjenopprettet. Rastafari. I rastafaribevegelsen blir Haile Selassie sett på som Jah, Gud. Ordet "rastafari" er en sammensetning av "Ras", som betyr hertug, og "Tafari", som var fødenavnet til Haile Selassie. Han spilte en betydelig indirekte rolle for utviklingen av svart nasjonalisme i USA. En tale av ham er gjengitt i antologien "Svart Messias", 2011. Wallia. Wallia var vestgoternes konge fra 415 til 419 og fikk et rykte som stor kriger og forsiktig hersker. Han ble valgt til tronen etter Ataulf og Sigerik ble drept i 415. Wallia inngikk tidlig fred med keiser Honorius og aksepterte en traktat med Romerriket. Han returnerte også Honorius' søster Galla Placidia til ham. For dette fikk Wallia Aquitania i 417 som en region hvor vestgoterne kunne ha sin base som allierte eller "foederati". Han etablerte sitt hoff i Toulouse som ble vestgoternes hovedstad i resten av det 5. århundre. I 418 æret han alliansen ved å invadere Hispania, hvor hans armé knuste vandalene og reduserte alanerne som bodde der så mye at de overlevende la seg under Gunderiks styre, kongen over vandalene. Noen historiske kilder sier at han var i slekt med Alarik kun gjennom ekteskap. Han ble etterfulgt av Alariks uekte sønn Teoderik. Wallias datter ble mor til Ricimer. Espargos. Espargos er en kappverdisk by og er kommunesenteret for kommunen Sal. Byen ligger midt på øya. Frem til 1990-tallet hadde byen 8000 innbyggere og var øyas største by. I dag har Espargos 6173 innbyggere og er øyas nest største by, etter Santa Maria. Kapp Verdes internasjonale flyplass ligger ved Espargos. Ra Sanglag. Ra Sanglag er et blandakor som holder til ved Åsgårdstrand i Horten kommune. Koret er medlem av Norges Korforbund. Koret startet i 1916. Ra Sanglag eier sitt eget hus. Ra Sanglags ble stiftet 26. januar 1916 med 26 medlemmer, de fleste bønder fra Ra. I 1925 ble Furuhaug, korets sanglokale, reist på dugnad. Et av medlemmene gav gratis tomt, andre gav tømmer til kledning, mens alle bidro til byggingen. Sand til murene ble hentet med hest og kjerre fra strandområdet Fuglesangen nord for Åsgårdstrand. Navnet Furuhaug gav seg selv etter ei 250 år gammel furu på tomten, som Veivesenet skar ned uten tillatelse og forvarsel omkring 1980. Bygningen har vært renovert flere ganger, bygd på, og mesteparten blir gjort på dugnad. Hver høst arrangeres det loppemarked. Idag er Ra Sanglag et av Vestfolds største blanda kor med omlag 60 medlemmer. Koret reiser ofte på utenlandsturer, sist i 2010 gikk til Irland. Koret har et vennskapskor i Danmark, Hals Sangkor. Nåværende dirigent er Inga Kjæraas. Eric Rogers. Eric Rogers (født i California, USA) er en amerikansk hundekjører fra Eagle River, Alaska, USA. Rogers flyttet til Alaska i 1991 og startet med hundekjøring i 1994. Siden 2001 har han deltatt i flere hundesledeløp, blant annet Denali 300, Tustumena 200 og Knik 200. I 2006 debuterte han i Iditarod der han ble nummer 68. Ribeira Grande. Ribeira Grande er en kappverdisk kommune og by på øya Santo Antão, som er en del av øygruppen Barlavento. Kommunen ble opprettet i 1990, da øya ble inndelt i tre kommuner. Liste over byer på Kapp Verde. Liste over byer på Kapp Verde. Listen inneholder alle tettsteder og byer med flere enn 400 innbyggere. Eksterne lenker. Kapp Verde Teoderik I. Teodorik I av vestgoterne, noen ganger kalt Teoderid og på spansk og italiensk "Teodorico", var vestgoternes konge fra 419 til 451. Han var uekte sønn av Alarik. I 419 etterfulgte han kong Wallia. Som konge fullførte han bosetningen til vestgoterne i Aquitania og ekspanderte sitt rike inn i Hispania. I løpet av hans tid som regent var vestgoterne først fiender og deretter allierte med Romerriket. Den mest kjente hendelsen i hans tid var slaget ved Chalons, hvor Teoderik falt av hesten sin og ble trampet i hjel av tusenvis av sitt eget kavaleri. Teoderiks sønn og senere etterfølger, Torismund, tok over vestgoternes hær i sin fars sted og hjalp til med å redde dagen. Kim Kittredge. Kim Kittredge (født i Norway, Maine, USA) er en amerikansk hundekjører fra Wasilla, Alaska, USA. Kittredge flyttet til Alaska i 1992 blant annet for å drive med fjellklatring, og han har senere besteget flere av fjelltoppene i staten. Han ble i 2003 en del av støtteapparatet til Sue Allen da hun skulle forberede seg til Iditarod 2004. I januar 2006 deltok han selv i hundesledeløp da han ble nummer 30 i Knik 200, og i 2006 debuterte han også i Iditarod der han ble nummer 67. Torismund. Torismund (spansk "Turismundo") ble vestgoternes konge etter sin far Teoderik I som mistet livet i slaget ved Chalons i 451. Han døde i 453 og ble etterfulgt av sin bror Teoderik II. Apostelen Filip. Den hellige Filip var ifølge Bibelen én av Jesu disipler. Han er ikke den samme som evangelisten Filip. Han var fra Betsaida. Han nevnes ofte sammen med Natanael. Da Jesus kalte ham til å bli sin etterfølger, er det flere ting i beretningen som kan tyde på at Jesus kjente ham og Natanael fra før. Ifølge flere tidlige kristne skribenter var han gift og hadde flere døtre. Ifølge en tradisjon misjonerte han i flere steder i Lilleasia og led til sist martyrdøden på et Filipkors. Festdagen for St. Filip er 14. november. Arkeologer mener de har funnet apostelen Filips grav i det vestlige Tyrkia. Graven er funnet i ruinene etter en kirke som ble utgravd i juni 2011 i Pamukkale, som i antikken var kjent som Hierapolis. Her skal Filip ifølge tradisjonen ha lidd martyrdøden ved korsfestelse. Apostelens grav er fortsatt ikke åpnet. Eksterne lenker. Filip Evangelisten Filip. Evangelisten Filip er en viktig person i Apostlenes gjerninger. Han må ikke forveksles med apostelen Filip. Han omtales som en av de syv mennene som hadde «godt vitnesbyrd» og var «fulle av ånd og visdom», og som førte tilsyn med uttdelngen av den maten som daglig ble gitt til de kristne enkene i Jerusalem. (Apg. 6: 1–6) En av de mest kjente hendelsene var da han traff en etiopisk hoffmann som var på reise. Hoffmannen tok ham med og hørte ham fortelle om Jesus. Han lot så vognen stanse, og ble døpt. Senere fortelles det at Lukas og Paulus bodde en tid i huset til Filip, som «hadde fire døtre, jomfruer, som profeterte». (Apg 21: 8–10) I den katolske kirke er 11. oktober hans festdag. Keir Hardie. James Keir Hardie (født 15. august 1856, døde 26. september 1915) var en skotsk, sosialistisk politiker og det britiske arbeiderpartiets første leder. Tangen fort. HKB Langesund (1941–45) / Tangen Fort (1945 – 1993) var et kystfort ved Langesund i Bamble kommune. Etablert som Heeresküstenbatterie 984 (Hærkystbatteri 984) i mars 1941 av Deutsche Wehrmacht. Det hadde også under krigen betegnelsen «Stützpunkt Langesund», og ble i 1943 nummerert på nytt til 1./980 (1. batterie Heeresküsten artillerieregiment 980). Batteriet lå under Artilleriegruppe Larvik (HKAR 980). Under krigen gikk sperreområdet for kystfortet helt ned til bebyggelsen ved Skipperhuset. Etter krigen ble det brukt som HV-fort (bemannet av lokalt HV-personell fra området som flankefort i ytre Oslofjord). Tangen fort ble lagt ned i 1993. Området er i dag fredet som naturvernsområde og åpent for publikum. Det finnes lite bevart av den tidligere militære aktiviteten i området; bygningsmassen er blitt revet og bunkerne er murt igjen. Langesundstangen som Tangen fort ligger på, er geografisk avgrenset fra resten av Langesund med Hesteklova, en ravine som skjærer igjennom Langesundshalvøya. Trommelminne. Trommelminnet eller trommellageret var et lagringsmedium som var mye i bruk på 1950- og 60-tallet, før man hadde RAM. Man kan sammenligne den med et slags platelager, med den forskjell at det lagringsbærende laget lå utenpå en trommel og ikke på en flat plate. Det er derfor heller ikke nødvendig med bevegelige lese- og skrivehoder, da trommelens rotasjon regelmessig henter fram hver enkelt del av minnet. Lagringsevnen avgjøres av antall hoder, antall spor og sektorer og hvor mye data (antall byte) som ligger i hver sektor. Overføringshastighet bestemmes av rotasjonshastigheten, og alle data vil være tilgjengelige i løpet av en full rotasjon av trommelen. Andre samtidige lagringsmedier var williamsminnet, kvikksølvminnet, magnetbånd og magnetkjerneminnet. Trent Herbst. Trent Herbst (født 1970 i Wisconsin, USA) er en amerikansk hundekjører fra Homer, Alaska, USA. Herbst jobbet tidligere som lærer før han flyttet til Alaska for å kunne drive med hundekjøring. Han ble nummer 21 i U.P. 200 i 2005. Han deltok også i Seney 300 før han debuterte i Iditarod med en 65. plass i 2006. Ramsay MacDonald. James Ramsay MacDonald (født 12. oktober 1866, død 9. november 1937) var en britisk politiker som også var statsminister i tre regjeringer i to perioder mellom 1924 og 1935. Han kom fra fattigslige kår og var en av pionérene i det britiske arbeiderpartiet. MacDonald var den første statsministeren som kom fra arbeiderpartiet Labour. Hans første periode varte under et år, fra 22. januar til 4. november 1924. Den andre perioden begynte 5. juni 1929 og endte da MacDonald trådte tilbake 24. august 1931. Han ble utnevnt på nytt samme dag, denne gang som leder av en samlingsregjering. Denne tredje og siste perioden i stillingen varte til 7. juni 1935. I likhet med økonomien i andre industrialiserte land ble også den britiske paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Tallet på arbeidsledige som hadde vært på litt over en million da Labour overtok regjeringsmakten, nådde 2,7 millioner i løpet av 1930. Det oppsto ytterligere problemer i 1931 i kjølvannet av at den største banken i Østerrike gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringen og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringens 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringens avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en «sosialistisk» statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet ble en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav flere, inkludert MacDonald selv, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, ble ekskludert fra partiet. Resten av partiet gikk i opposisjon med George Lansbury som ny partileder. MacDonalds siste år som politiker ble tragiske. Det var etterhvert åpenbart for de fleste at statsministeren var i mental oppløsning. Trolig hadde han alzheimer. Finansminister Stanley Baldwin var den som satt med den virkelige makten, og han sendte statsministeren på lange, betydningsløse utenlandsreiser. Det gikk så langt at engelske aviser ved en anledning skrev at "statsministeren er på besøk i hjemlandet". Også på det private planet opplevde han tragedier. Han ble tidlig enkemann, og ble alene med ansvaret for to små barn. Han giftet seg aldri igjen, og det var hans datter som fungerte som vertinne i Downing Street mens faren var statsminister. Hun var bare 20 år første gangen. Da han trakk seg ut av politikken var det noen som kom med velmente ord om at de håpet han nå kunne få noen gode år mot slutten av livet. "Mitt liv sluttet for 25 år siden", svarte han da. Herbert Asquith. Herbert Henry Asquith, 1. jarl av Oxford og Asquith (født 12. september 1852, død 15. februar 1928) var britisk statsminister for liberale partiet fra 1908 til 1916. I sin levetid var han kjent som H. H. Asquith før han ble adlet, og deretter som Lord Oxford. Han var statsminister da første verdenskrig brøt ut. Midt under krigen ble han utmanøvrert av sin finansminister David Lloyd George, og trakk seg tilbake. Kuppet førte til at det liberale partiet gikk i oppløsning etter krigen. Helena Bonham Carter er hans oldebarn. Asquith, Herbert Asquith, Herbert Asquith, Herbert Sal Rei. Sal Rei (portugisisk for "Saltkongen") er et tettsted på Boa Vista, Kapp Verde. Sal Rei ligger på nordvestsiden av øya og har 2 122 innbyggere. Sal Rei fikk sitt navn på grunn av stedets store forekomster av salt Den amerikanske bowlingkongressen. Den amerikanske bowlingkongressen (engelsk United States Bowling Congress (fork. USBC)) er en amerikansk organisasjon. Organisasjonen ble grunnlagt i 1895 og driver med 10-kjeglerbowling. David Lloyd George. David Lloyd George, 1. jarl Lloyd-George av Dwyfor OM (født 17. januar 1863, død 26. mars 1945) var en britisk statsmann og det siste medlem av liberale partiet som har vært statsminister i Storbritannia. Lloyd George ble født i Manchester, men han var ett år gammel da moren tok ham og hans søsken med til Wales etter deres fars død. Her vokste han opp og han lærte seg følgelig det walisiske språket. Etter fremgangsrike jusstudier startet han sin advokatpraksis i 1884, for året etter å etablere sitt eget advokatfirma. Innen få år hadde firmaet hans ekspandert, men da begynte politikken å legge stadig mer beslag på oppmerksomheten hans. Han var aktiv i sitt første valg for Det liberale partiet i 1885. Lloyd George skapte seg et navn i partiet, og ble i 1890 innvalgt i Underhuset. Her skulle han forbli de liberales representant helt frem til sin død. I den første tiden som medlem av Underhuset var han en ubetydelig «back bencher», hvilket innebar lavest ansiennitet og ingen lønn. Han forsørget seg ved å fortsette i advokatyrket, hvor han opplevde ytterligere fremgang utover 1890-tallet. Han ble landskjent som krass kritiker av Boerkrigen. Etter først å ha kritisert begrunnelsen for å gå til krig, gikk han senere til angrep på de britiske generalenes håndtering av krigen. Hans engasjement mot krigen førte nesten til splittelse av det liberale parti. Hans egen politiske karriere tok imidlertid ikke skade og i 1905 ble Lloyd George handels- og industriminister i Henry Campbell-Bannermans regjering. Ved sistnevntes død tre år senere, ble han utnevnt til finansminister i Herbert Henry Asquiths nye regjering. Fra dette embetet iverksatte han en rekke sosiale reformer – de første skrittene mot en velferdsstat. Lloyd George hadde tidligere gitt inntrykk av å være pasifist, men var i 1914 talsmann for at Storbritannia skulle gå med i Første verdenskrig. Han ble da også valgt til rustningsminister i 1915 da den forrige regjeringen havarerte etter skandalen som oppstod da det ble kjent at britiske artillerigranater var av dårlig kvalitet. Ved Asquiths avgang i 1916 overtok Lloyd George som britisk statsminister og krigsminister. Lloyd George ledet Storbritannias krigsinnsats med dyktighet, iherdighet og pågåenhet. Ved flere anledninger kom han i konflikt med Sir Douglas Haig, øverstkommanderende for de britiske styrkene på vestfronten, som han mistrodde og ellers betraktet som en skjødesløs strateg som sløste med sine soldaters liv. Senere skulle Lloyd George erklære at han heller burde gått av enn å tillate Haig å videreføre sin strategi. I marinen måtte Lloyd George selv tvinge igjennom innføringen av konvoisystemet, selv om dette innebar avskjedigelsen av marineminister Sir John Jellicoe. Med seieren i Første verdenskrig ble Lloyd George opphøyd til en av de største statsministrene i Storbritannias historie. Ved fredskonferansen i Versailles representerte Lloyd George Storbritannia. Han ønsket å straffe Tyskland økonomisk og politisk fordi han mente landet hadde ansvaret for verdenskrigen, noe som kom klart frem gjennom slagordet han ble valgt under: «Heng keiseren – la Tyskland betale.» Men han ønsket ikke å ramme Tyskland så hardt som det Frankrikes president Georges Clemenceau tok til orde for, fordi det kunne drive frem en revolusjonær sosialisme i Tyskland. Han støttet ved dette noe av den forsonende politikken som USAs president Woodrow Wilson sto for. Dette bragte Lloyd George på kant med de to medseierherrene. Ikke desto mindre var han tilfreds med konferansens utfall. Vila do Maio. Vila do Maio (portugisisk for "Maibyen"), tidligere kjent som Porto Inglés og Porto Inglêz (portugisisk for "Engelskhavnen") er et tettsted på sørvestsiden av øya Maio, Kapp Verde og er også øyas hovedby. Tettstedet har de siste 15 årene opplevd tilflytning fra andre steder på øya og innbyggertallet er fordoblet mellom 1990 og 2005, fra 1 573 i 1990 til 3 009 i 2005. George Lansbury. George Lansbury (født 21. februar 1859, død 7. mai 1940) var parlamentsmedlem for det britiske arbeiderpartiet fra 1910 til 1912 og fra 1922 til 1940 og leder av samme parti fra 1932 til 1935. I tillegg til å være sosialist, var han en kristen pasifist og avisredaktør. Han var leder av War Resisters' International fra 1937 til 1940. Han er bestefar til den engelske skuespilleren Angela Lansbury. Referanser. Lansbury, George Lansbury, George Lansbury, George São Filipe. São Filipe eller San Filipe på det lokale kreolske språket, er hovedbyen på øya Fogo i øygruppen Sotavento, Kapp Verde. São Filipe er Kapp Verdes femte største by med sine 8 189 innbyggere, og ligger på sørvestkysten av øya. Williamsminne. Williamsminne eller williamsrør, er en eldre type lagringsmedium eller minne for datamaskiner laget av katodestrålerør. Minnet ble oppfunnet av Freddie Williams og hans partner Tom Kilburn i 1946 og først tatt i bruk i en datamaskin året etter, samme år som transistoren kom i bruk for første gang. Oppfinnelsen kan sammenlignes med en katodestråleskjerm, slik som eldre TV- og PC-skjermer, men mye mindre og med form av en sylinder. Williamsminnet ble sagt å være meget ustabilt, og gikk ut av bruk da bedre minnetyper kom på markedet, spesielt magnetkjerneminnet (en tidlig form for RAM), som kom i 1952. Det samtidige kvikksølvminnet var mer pålitelig, men dyrere. Williamsminnet ble derfor gjerne, som også det eldre trommelminnet, brukt i mindre og billigere maskiner. Mitropa Cup. Mitropa Cup var den første, større fotballturnering for klubblag i Europa. Turneringen ble spilt mellom topplag fra Sentraleuropa, og ble startet etter forslag fra generalsekretæren i det Østerrikske Fotballforbundet, Hugo Meisl, på et møte i Venezia i 1927. Første kamp gikk av stabelen 14. august samme år. Den første turneringen ble spilt som cup, og to lag fra Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike deltok. Vinneren ble tsjekkiske Sparta Praha. I 1929 erstattet italienske lag de jugoslaviske, og i 1934 ble antallet lag fra de deltakende nasjoner økt fra to til fire. Andre nasjoner kom til etter hvert, Sveits i 1936, Romania og Jugoslavia i 1937. Østerrike trakk seg etter Anschluss i 1938. Turneringen i 1939 ble spilt med bare åtte deltakende lag, to fra Italia, Tsjekkoslovakia og Ungarn, ett fra Jugoslavia og Romania. 1940-turneringen ble startet, men ble avbrutt før finalen av andre verdenskrig. Ungarske Ferencvaros skulle møtt rumenske Rapid Bucuresti, men ettersom Ungarn hadde invadert Nordøst-Romania, ble kampen aldri spilt. Turneringen ble gjenopptatt i 1952, men mistet mye av sin status pga. introduksjonen av andre europeiske klubbturneringer. På slutten var den redusert til en turnering mellom 2. divisjonsvinnerne i de deltakende landene. Den siste finalen ble vunnet av jugoslaviske Borac Banja Luka, foran mindre enn tusen tilskuere. Peter Mandelson. Peter Benjamin Mandelson (født 21. oktober 1953) er en britisk politiker (Arbeiderpartiet) som er EU-kommissær for handel. Mandelson var medlem av Underhuset i tolv år før han fikk sin nåværende posisjon og har vært statsråd i Tony Blairs regjering to ganger. Han er ansett for å være en av hovedarkitektene for det moderne britiske arbeiderpartiet, det såkalte «New Labour». Lachlan Clarke. Lachlan Clarke (født i New York, USA) er en amerikansk hundekjører fra Buena Vista, Colorado, USA. Clarke startet med hundekjøring i 2001, og han ble nummer 13 i Percy DeWolf 200 i 2002. Han har deltatt tre ganger i Race to the Sky. I 2002 ble han nummer 17, i 2004 nummer 14 og i 2006 endte han som nummer 9. Han har også deltatt to ganger i Seeley Lake 200 og i Yukon Quest 300 der han fikk en 4. plass i 2005. I 2003 debuterte Lachlan Clarke i Iditarod, men måtte bryte ved sjekkpunktet Eagle Island. Totalt har han deltatt tre ganger i verdens lengste hundesledeløp, og hans beste plassering er fra 2005 da han ble nummer 60. Vila Nova Sintra. Vila Nova Sintra er et tettsted på den kappverdiske øya Brava, og er øyas hovedby. Byen er oppkalt etter den portugisiske byen Sintra. Gordon Brown. James Gordon Brown, Ph.D (født 20. februar 1951 i Govan, Glasgow) er en britisk politiker. Han er tidligere statsminister i Storbritannia og tidligere leder for det britiske arbeiderpartiet. Han var finansminister mellom 2. mai 1997 og 27. juni 2007, noe som gjør ham til den finansministeren som har sittet lengst siden tidlig på 1800-tallet. Han tok over som leder for Labour 24. juni 2007 og som statsminister den 27. juni samme år. Brown var den første statsminister fra en skotsk valgkrets siden Alec Douglas-Home. Etter å ha tapt valget i 2010 trakk han seg som statsminister 11. mai 2010 og gikk samtidig også av som partileder. Oppvekst og perioden før Brown ble valgt inn i parlamentet. Brown ble født i Govan, nær Glasgow. Hans far, John Ebenezer Brown, var prest i den skotske kirke. Brown gjorde det svært bra på skolen og ble akseptert som historiestudent ved Universitetet i Edinburgh allerede som 16-åring. Under studietiden ble han skadet under en rugbykamp, der han fikk et spark i hodet og fikk netthinneavløsning. Han ble blind på venstre øye, tross behandling, inkludert flere operasjoner. Senere, under en tenniskamp på universitetet, merket han samme type symptomer på høyre øye. Etter ytterligere operasjoner, ble øyet reddet, noe som forhindret at han ble fullstendig blind. Brown fullførte mastergraden i 1972, og fortsatte deretter med doktorgraden (som han fullførte i 1982), med tittelen "The Labour Party and Political Change in Scotland 1918-29". I 1972, mens han fortsatt var student, ble Brown valgt til rektor ved Universitetet i Edinburgh i en alder av 21 år. Brown innehadde denne posisjonen fram til 1975, og var samtidig redaktør for "The Red Paper on Scotland". Fra 1976 til 1980 var Brown ansatt ved Glasgow College of Technology. Deretter jobbet han som journalist for en skotsk TV-stasjon fram til han ble valgt inn til Underhuset i 1983, et valg som ellers ble betegnet som et katastrofevalg for Labour. Brown hadde stilt som kandidat for Labour i en valgkrets i det sørlige Edinburgh South allerede i 1979, men hadde da tapt mot de konservatives, Michael Ancram. Inn i parlamentet og skyggekabinettet. Ved sitt andre forsøk som kandidat for Labour, stilte Brown for valgkretsen Dunfermline East, og lyktes altså denne gangen i å komme inn i Underhuset. Brown ble allerede i 1985 med i skyggekabinettet og ble i 1992 finansminister i Labours skyggekabinett. Han fikk her nære bånd til framtidig statsminister Tony Blair, og de kom begge til å stå sentralt i det som ble betraktet som en modernisering av Labour, der man ville erstatte en ideologi basert på statssosialisme med en mer pragmatisk, markedsvennlig strategi. Brown ble lenge ansett som den mer sentrale i dette partnerskapet og den mest sannsynlige av dem til å overta som partileder, men når partileder John Smith plutselig døde i mai 1994, hadde dette endret seg. Det gikk imidlertid samtidig rykter om at han hadde inngått en avtale med Blair ved en restaurant i Islington, der Blair lovte Brown kontrollen over økonomisk politikk dersom Brown ikke sto imot ham ved ledervalget. Uansett om dette stemmer eller ikke, så har forholdet mellom Blair og Brown vært sentralt for partiet, og de har hovedsakelig stått samlet utad, selv om det skal ha forekommet alvorlig konflikt «på kammerset». Som skyggefinansminister arbeidet Brown iherdig for å presentere seg som en kompetent framtidig finansminister, særlig med tanke på å overbevise forretningslivet og middelklassen om at man ikke trengte å frykte at Labour ville føre en politikk som ville sette landets økonomi over styr. Han forpliktet partiet offentlig til å følge de konservatives utgiftsplan de første to årene etter maktovertagelsen. Finansminister. Ved valget i 1997 vant Labour en overveldende seier over de konservative og Blair ble statsminister, med Brown i posten som landets finansmininister. Brown er den av Storbritannias finansministre som har innehadd denne posisjonen lengst siden Nicholas Vansittart, som var finansminister fra 12. mai 1812 til 31. januar 1823, selv om William Gladstone sammenlagt var britisk finansminister i 12 år og 4 måneder mellom 1852 og 1882. Brown har uttalt at landet i hans periode har hatt den lengste sammenhengende periode med økonomisk vekst i Storbritannias historie, men deler av denne veksten startet allerede under den foregående konservative regjeringen, og detaljene i Browns tallmateriale har blitt utsatt for kritikk. I det han ble finansminister gjorde Brown Bank of England uavhengig i pengepolitikken, og ga dermed banken ansvaret for å fastsette rentenivået. De konservative stilte seg negative til dette fram til 1999, da de så det som et første skritt mot avskaffelsen av pundet, mens Liberaldemokratene hadde gått inn for dette siden valget i 1992. Brown holdt løftet om ikke å øke inntektsskatten, og skuffet mange Labour-velgere ved å holde seg til de konservatives restriktive plan for offentlige utgifter de to første årene etter maktovertagelsen. Fra 1999 av ble politikken imidlertid mer ekspansiv, med økt satsing, særlig på helse og utdanning. Brown har særlig pekt på to sentrale prestasjoner fra sin tid som finansminister: vekst og arbeidsmarkedet. En OECD rapport viser at den økonomiske veksten i Storbritannia gjennomsnittlig har ligget på 2.7 % mellom 1997 and 2006, høyere enn eurosonens 2.1 %, men lavere enn noe annet engelskspråklig land. Arbeidsledigheten er 5.5 %, ned fra 7 % i 1997 og lavere enn eurosonens gjennomsnitt på 8.1 %. Forholdet mellom Brown og Blair. Ved valget i 2001 beholdt Labour sin majoritet fra 1997. Foran valget i 2005, der det ble klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering, dersom partiet vant valget, ble det samtidig annonsert at han ikke ville lede partiet ved et fjerde parlamentsvalg. Det ble imidlertid lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Labour vant også 2005-valget, men med et redusert flertall og en lavere andel av stemmene enn ved de to foregående valgene. Brown og Blair dro på valgkamp sammen, men britisk media var fulle av rapporter av interne stridigheter dem i mellom. Etter sterkt press innad i partiet, annonserte Blair den 7. september 2006 at han ville gå av som statsminister innen et år. Brown var hele tiden klar favoritt til å overta etter Blair, og flere av de som ble ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværende miljøvernminister, David Miliband, som snarere uttrykte sin støtte til Brown. Den 10. mai 2007 kunngjorde Blair at han vil gå av som leder for Labour den 24. juni samme år og som Storbritannias statsminister tre dager senere, altså den 27. juni. Blair uttrykte at han regnet med at Brown ville overta og han var selv blant den overveldende andelen av Labours representanter i Underhuset som støttet Browns kandidatur. Brown ble helt fra begynnelsen ansett som en soleklar favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidens John McDonnell klarte ikke å sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt ble avstemning, da kravet var at man måtte ha minst 12,5 % av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegnet en selv. På et ekstraordinært møte den 24. juni ble Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater. Statsminister. Gordon Brown hadde knapt fått utnevnt sin nye regjering før han ble satt på prøve. Kun to dager etter at han overtok etter Blair, altså den 29. juni 2007, ble to udetonerte bilbomber oppdaget i London. Dagen etter, den 30. juni ble en bil kjørt inn i kjørt inn i terminalbygningen på Glasgow internasjonale lufthavn og satt i brann. Brown varslet noen radikale endringer i forhold til krigen i Irak og forholdet til USA, men han uttrykte i en tale i juni 2007 at han «ville lære av feilene gjort i Irak». Det har vært spekulasjoner rundt Storbritannias forhold til USA under Browns regjering. En tale i Washington, holdt av Douglas Alexander, medlem av Browns nye regjering, ble av mange oppfattet som et signal om en viss distansering i det nære forholdet mellom de to landene. Alexander uttalte her at man i det nye århundret måtte basere seg på internasjonalisme snarere enn isolasjonisme, multilateralisme snarere enn unilateralisme.Brown avviste imidlertid at Alexanders tale skulle oppfattes som et signal om en distansering i forholdet mellom de to landene. Pico do Fogo. Datategning av Pico do Fogo Pico do Fogo er Kapp Verdes høyeste fjell og ligger på øya Fogo. Fjellet er 2 839 meter høyt. Fjellet er en aktiv vulkan og hadde sitt siste utbrudd i 1995. Det største kjente utbruddet var i 1675, et utbrudd som førte til masseutvandring til naboøyene. På fjellsidene dyrkes det kaffe, og fjellets lava brukes som byggemateriale. Fogo Monte Gordo. Monte Gordo er det høyeste fjellet på den kappverdiske øya São Nicolau. Fjellet er 1 137 meter høyt (noen hevder 1 340 moh). Fjellet ligger på øyas vestside og kan sees fra nesten hele øya, samt at man kan se to naboøyer fra fjelltoppen. Fjellet er avskoget. Gordo, Monte Alastair Campbell. Alastair Campbell (til venstre) mottar en pris fra Channel 4 Alastair John Campbell (født 25. mai 1957) er en britisk politiker som har vært kommunikasjonsrådgiver, pressesjef og strategiansvarlig («spin doctor») for Storbritannias statsminister, Tony Blair. Han har vært en kontroversiell person i britisk politikk de siste år og har ofte vært ansett som en av arkitektene bak New Labour. Han har blant annet blitt anklaget for å fabrikkere bevis at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen for å rettferdiggjøre Irak-krigen. Han har imidlertid blitt renvasket fra denne anklagen ved flere granskninger. Campbell er også kjent for å være en aktiv supporter av fotballklubben Burnley_FC som for tiden spiller i Götavirke. Fil:Götavirke.jpg|miniatyr|400px|höger|Götavirke som den idag ser ut ved Hageby gård, Östergötland, og det best bevarte partiet. På bildet løper restene av vallen fra nedre høyre delen, opp mot trærne, parallelt med vegen. Götavirke er restene av en drøyt 3,5 km lang forsvarsvoll som går mellom Västra Husby og Hylinge i Östergötland, Sverige. Vollen dekker altså hele området mellom Asplången og Lillsjön. Nord for Asplången finnes rester av flere bygdeborger som kanskje var en del av samme forsvarsverk som vollen. Sør for Lillsjön er terrenget såpass vanskelig å forsere at det knapt har behøvd å forsvares. Verket er sannsynligvis laget for å beskytte det indre av Östergötland mot angrep fra Østersjøsiden. Ved arkeologiske undersøkelser er vollen datert ved hjelp av karbondatering til omkring år 800 e.Kr. Vollen har fungert som støtte for trepalisader, og bak denne finnes tegn på at det kan ha gått en troppetransportvei. Forsvarets forsøksstasjon Vadsø. Forsvarets forsøksstasjon Vadsø (FFSV), ved Tomaselv 3 km utenfor Vadsø sentrum, er en av Etterretningstjenestens tre stasjoner i Finnmark. Stasjonen, som har oppgaver knyttet til militær signaletterretning, ble etablert like etter andre verdenskrig. Den har vært permanent operativ siden begynnelsen av 1950-tallet, og ble gradvis utbygget gjennom flere tiår under den kalde krigen. Den siste utvidelsen, med nye bygg, fant sted i 1996. Brattlitunnelen. Brattlitunnelen er en tunnel på riksvei 827 i Tysfjord kommune i Nordland. Tunnelen går gjennom Storfjellet mellom Indre Tysfjorden og dalbotnen ved Tømmeråsfjorden. Tunnelen er 3606 meter lang. Den og resten av veien mellom Kjøpsvik og Sætran ble åpnet i 1992. Brattlitunnelen er den lengste av tunnelene mellom Kjøpsvik og Efjorden. Pico d'Antónia. Pico d'Antónia er det høyeste fjellet på den kappverdiske øya Santiago. Fjellet ligger midt på øya og er 1 394 meter høyt. Fjellet ligger i en nasjonalpark med samme navn. Fjellet er av vulkansk opprinnelse. Antonia Neppviktunnelen. Neppviktunnelen er en tunnel på riksvei 827 i Tysfjord kommune i Nordland. Tunnelen går under Åttetinden ved Neppvika i Tømmeråsfjorden. Tunnelen er 979 meter lang. Den og resten av veien mellom Kjøpsvik og Sætran ble åpnet i 1992. Tømmeråstunnelen. Tømmeråstunnelen er en tunnel på riksvei 827 i Tysfjord kommune i Nordland. Tunnelen går gjennom Tømmeråsen mellom Tømmeråsfjorden og Stefjorden. Tunnelen er 561 meter lang. Den og resten av veien mellom Kjøpsvik og Sætran ble åpnet i 1992. Ved den søndre tunnelåpningen tar vei av til Haukøya. Stetindtunnelen. a> i forgrunnen, utløpet av tunnelen kan skimtes i bakgrunnen. Stetindtunnelen er en tunnel på riksvei 827 i Tysfjord kommune i Nordland. Tunnelen går under Stetind, mellom Storelva og Stefjordbotn i Stefjorden. Tunnelen er 2730 meter lang. Den og resten av veien mellom Kjøpsvik og Sætran ble åpnet i 1992. Monte Penoso. Monte Penoso er det høyeste fjellet på den kappverdiske øya Maio, og ligger på østsiden av øya. Fjellet er 436 meter høyt og ligger nordøst for Vila do Maio og sør for Pedro Vaz. Penoso Efjordtunnelen. Efjordtunnelen er en tunnel på riksvei 827 i Nordland. Tunnelen går mellom Stefjordbotn i Stefjorden i Tysfjord og Kistbotn i Efjorden i Ballangen. Tunnelen er 1622 meter lang. Den og resten av veien mellom Kjøpsvik og Sætran ble åpnet i 1992. Forsvarets stasjon Vardø. Forsvarets stasjon Vardø (FSTV), på Vårberget i Vardø, er en av Etterretningstjenestens tre stasjoner i Finnmark. FSTV har som hovedoppgave å overvåke luftrommet utenfor Vardø, blant annet ved hjelp av den omstridte Globus II-radaren. Stasjonen ble opprettet tidlig på 1950-tallet og offisielt etablert under Etterretningstjenesten i 1968, men den første målrettede etterretningsvirksomheten i området fant sted under andre verdenskrig. Anthony Giddens. Anthony Giddens, Baron Giddens (født 18. januar 1938) er en britisk sosiolog som blant annet har vært en viktig ideologisk inspirator for New Labour, i det han formulerte den såkalte «tredje vei», som representerer en fornyelse av sosialdemokratiet. Innen sosiologien kanskje mest kjent for sin «aktør-strukturløsning», "strukturasjonsteorien" og for sitt holistiske syn på det moderne samfunn. Han anses av mange for å være en av de mest prominente nyere bidragsytere innenfor sosiologi. Han har utgitt minst 34 bøker og er blitt utgitt på mer enn 29 språk. I gjennomsnitt har han utgitt en bok i året. Han er blitt beskrevet som Storbritannias mest berømte samfunnsvitenskapelige forsker siden John Maynard Keynes. Monte Estância. Monte Estância er det høyeste fjellet på den kappverdiske øya Boa Vista. Fjellet ligger på øyas sørøstside og er 387 meter høyt. Fjelltoppen ligger sørøst for Sal Rei og sørvest for Norte. Fjellet er av vulkansk opprinnelse. Atlanterhavet ligger noen kilometer til sørøst. Estancia Monte Vermelho. Monte Vermelho (portugisisk for "Rødfjell"), også kjent som Monte Grande, er det høyeste fjellet på den kappverdiske øya Sal og er 406 meter høyt. Fjellet er av vulkansk opprinnelse og har fått sitt navn på grunn av fargen på jorden. Fjellet er avskoget og har knapt med vegetasjon. Vermelho Alta bataljon. Alta bataljon var en uavhengig bataljon innen den norske 6. divisjon, stasjonert i Alta og ledet av oberstløytnant Arne Dagfin Dahl. Alta bataljon ble mobilisert i oktober 1939 som nøytralitesvakt grunnet utbruddet av annen verdenskrig og ble plassert i grenseområdene i Østfinnmark under vinterkrigen. Bataljonen skulle sikre norsk territorium mot sovjetisk aggresjon. Alta bataljon ble demobilisert den 15. januar 1940. Etter den tyske invasjonen den 9. april 1940 ble bataljonen mobilisert og var 6. divisjons spydspiss i fremrykkingen mot den tyske 3. bergdivisjon i området rundt Narvik. Bataljonen hadde to måneder i felt og utførte offensive operasjoner mot general Eduard Dietls forskansede styrker. De lett bevæpnede norske soldatene angrep under ekstreme forhold i fjellområdene i Nordland mot langt bedre utdannede tyske styrker. Bataljonen fikk bare unntaksvis fly eller artilleristøtte, mens Luftwaffe etter hvert ble stadig mer aktiv. Narvik brenner, bildet sannsynligvis fra mai 1940 På tross av dette hadde de allierte styrkene i begynnelsen av juni 1940 presset de tyske styrkene ut av Narvik og stengt de inne i en liten lomme ved grensen mot Sverige. I de siste ukene av kampene ble bataljonen stadig mer herdet, og fikk tilgang til erobret tysk utstyr. I det de allierte styrke i Nord-Norge forberedte det endelige fremstøtet mot de tyske styrkene gikk Tyskland til angrep mot Frankrike, dette tvang de allierte til å trekke seg tilbake fra Norge. Den tyske generalen Eduard Dietl uttalte etterpå at han maksimalt kunne ha holdt ut to døgn til før han hadde måttet gitt opp og søkt internering i Sverige. Et offentlig oppnevnt utvalg ledet av Leo Eitinger anbefalte i 1988 at de gjenlevende fra Alta Bataljon ikke var berettiget krigspensjon. Årsaken til avslaget var at soldatene i bataljonen var så vante med tøffe forhold i sitt daglige liv i Finnmark, at kampene i Narvik ikke nødvendigvis var årsaken til de plager de hadde, og at plagene ikke var verre enn gjennomsnittet i befolkningen. Veteranene i Alta Bataljon og lokalmiljøet var sterkt uenige i dette og har siden forsøkt å få omgjort beslutningen uten hell. Alta bataljon bar på sin fane stedsnavnene Roasme 1940 og Lille Balak 1940. Fem soldater i bataljonen er tildelt Krigsmedaljen. Topo de Coroa. Topo de Coroa også kjent som Tope de Coroa (portugisisk for "Kronetoppen") er det høyeste fjellet på den kappverdiske øya Santo Antão og Kapp Verdes nest høyteste fjell. Fjellet er 1 979 meter høyt og er av vulkansk opprinnelse. Fjellet er et av de vestligste i Afrika. Coroa Magnetkjerneminne. Et magnetkjerneminne, eller kjernelager er et digitalt lagringsmedium eller minne som ble brukt i tidlige datamaskiner og er en forløper til dagens RAM. Det avgjørende er at informasjon blir værende når minnet er strømløst ('av'). Minnet er en RAM (random access memory) av type, som betyr at data kan hentes fra en vilkårlig del av minnet, altså adressert. I andre minnevarianter som trommelminnet, williamsminnet og kvikksølvminnet leses hele innholdet ut sekvensielt, er altså ikke adressert. Magnetkjerneminnet ble oppfunnet i 1952 og først tatt i bruk i regnemaskinen Havard Mark IV. Virkemåte. Hvert bit representeres av en liten ferrittkjerne formet som en toroid (smultringsform). Hver kjerne igjen gjennomløpes funksjonelt betinget av tre til fire isolerte koppertråder. Et magnetkjerneminne ble derfor laget for hånd, noe som krevde stor fingerferdighet og satte en sviende høy pris. Kjernelagret bruker elektrisk strøm gjennom trådene til å magnetisere kjernene, som er plassert i et gitternett, den ene eller andre veien (for å skrive logisk '0' eller '1'). To av de fem trådene gjennon en kjerne tilhører henholdsvis en spalte og en linje av kjerner, som i et koordinatsystem med Y og X. Spaltetråden går gjennom alle kjernene i spalten, og linjetråden går gjennom alle kjernene i linjen. Ved skriving sendes en strømpuls gjennom trådene. Strømpulsen fra hver enkelt tråd er ikke nok til å magnetisere kjernen, men pulsen fra to tråder samtidig er tilstrekkelig. Slik blir bare en eneste kjerne magnetisert, i krysningspunktet mellom aktiv spalte og aktiv linje. Hver enkelt kjerne er slik "adresserbar". Strømretningene, som må være like, bestemmer om '1' eller '0' skrives. Minnet har også dybde, eller flere lag, eller matter, satt over hverandre. Hvert lag har egne tråder og drivere for dem, de er altså isolerte fra hverandre og uavhengige. Med 8 lag kan en adressere bytes og med 16 lag kan 16-bits 'ord' dannes, ett bit per lag. For å lese data ut fra minnet brukes en lesetråd som går gjennom alle kjernene i ett lag og derfra til en forsterker. Det skrives så '1' til den kjernen søm skal leses, som vanlig adressert med spalte- og linjetrådene. Hvis det stod '1' fra før ble det ingen endring og lesetråden fikk ikke signal. Stod der en '0', ble kjernen ommagnetisert og lesetråden sender derfor en puls til forsterkeren. Resultatet lagres i regneenheten, som har mange billigere ikke-permanente lagerplasser. Lesingen er selvfølgelig destruktiv for data i kjernelagret; umiddelbart etter lesing står alltid '1' der. Nuller må derfor skrives tilbake etter lesing hvis informasjonen skal beholdes i kjernelagret. Minne i Nord-1. Magnetkjerneminne, er betegnelsen på hurtigminnet i de tidligste minimaskinene (f.eks. minidatamaskiner som "Nord-1"). En bit besto av en ferritkjerne med en diameter på ca. 1 mm. og med i alt fem tråder som var tredd gjennom hullet. Et bit ble satt ved å magnetisere ferritkjernen, mens lesing var destruktiv, dvs. at tilstanden måtte gjenopprettes ved en av trådene. Minnet i en ordinær minimaskin bestod i 1970 besto av 8-16 KB, dvs. 64 000-128 000 ferritkjerner. Minnet var som nevnt dyrt, opp til 100 000 ganger dyrere pr. bit enn hurtigminnet i dagens datamaskiner. Troll (forskningsstasjon). Troll er en norsk forskningsstasjon i Dronning Maud Land i Antarktis. Stasjonen ble i 1989–1990 etablert på 1275 m høyde i Jutulsessen, 250 km fra kysten. I motsetning til de fleste andre forskningsstasjoner i Antarktis, er stasjonen etablert på grunnfjell som bryter gjennom is-shelfen. Feltstasjonen fungerer som meteorologisk stasjon, målingsstasjon for UV-stråling, satellittstasjon og feltstasjon for andre forskningsprogram. I juni 2003 vedtok Miljøverndepartementet at stasjonen skulle opprustes til helårsstasjon. I februar 2005 ble helårsstasjonen og den nye flystripen, Troll Airfield, åpnet av dronning Sonja. Hun ble dermed den første norske dronning som besøkte det norske bilandet i Antarktis. Den første stasjonen. Den første Trollstasjonen ble satt opp av den norske Antarktis-ekspedisjonen av 1989/90 og var en lett konstruksjon på 100 m². Stasjonen var kun egnet til bruk i sommerhalvåret, fra november til februar. Transport av folk og utstyr inn til forskningsstasjonen skjedde med kystvaktskipet KV «Andenes» fra Norge via Søramerika til iskanten i Antarktis, for deretter å bli fraktet med beltevogner over 235 km inn på kontinentet og 1300 moh. Helårsstasjon. Til Norsk Polarinstitutts 75-årsjubileum bevilget Miljøverndepartementet midler til å oppgradere Troll til en helårsstasjon. Hovedarbeidet med oppføringen av den nye stasjonen ble avsluttet februar 2005 og ble utført av Statsbygg. Stasjonen er satt sammen av modulbyggesett bestående av 35 standardcontainere og 115 tonn stålfundament. Stasjonen er etter utvidelsen på 400m², tåler temperaturer ned til -60°C og vindhastigheter opp til 60 meter i sekundet. Troll drives av Norsk Polarinstitutt og har plass til 20 personer. Stasjonen er på mange måter moderne, med dieselolje som energiforsyning. Det er planlagt gjenbruk av spilloljen, i tillegg til anlegg for fjernvarme. 12. februar 2005 ble den nye stasjonen offisielt åpnet av dronning Sonja og Norge ble den siste nasjonen med kravområde i Antarktis som åpnet et helårsstasjon. Fredag kveld 11. februar ankom en delegasjon på 40 personer med et Hercules-fly. I følget var foruten dronning Sonja også miljøvernminister Knut Arild Hareide og den svenske miljøvernministeren Lena Sommerstad. Den 3000 meter lange flystripen Troll Airfield ble åpnet av den norske miljøvernministeren. I løpet av lørdagen dro noen i følget med helikopter til Sør-Afrikas base SANAE IV. Helikopteret gjorde et stopp på tilbakeveien, og landet ved foten av fjellet Jutulhogget, som har en loddrett vegg på 700 meter. Forskning. Det er Norsk Polarinstitutt som drifter stasjonen. Norsk institutt for luftforskning (NILU) foretar vitenskapelige målinger av blant annet aerosoler, miljøgifter, bakkenær ozon og kvikksølv, stratosfærisk ozon og UV-stråling. 19. januar 2008 la statsminister Jens Stoltenberg ned grunnsteinen til Norsk Romsenters Galileostasjon, som skal overvåke kvaliteten på signalene i Galileo. Stasjonen på Trollbasen blir den sørligste av de 30 stasjonene i EUs overvåkingssystem. I tillegg har Meteorologisk institutt automatisk innsamling av værdata, men er ikke tilstede med helårsdrift. Stoltenbergs besøk i 2008. 19. januar 2008 var statsminister Jens Stoltenberg på besøk på feltstasjonen, og ble dermed den første sittende norske statsminister til å besøke Dronning Maud Land, etter at dronning Sonja ble den første dronning og Børge Brende den første minister. Stoltenberg var tilstede for å åpne den nye satellittstasjonen TrollSat på feltstasjonen. Gjennom åpningen av satellittstasjonen ble det norske selskapet Kongsberg Satellite Services (KSAT) det første i verden som kan hente ned satellittdata i begge polområdene. Under besøket i Antarktis døpte Stoltenberg tre fjelltopper som sees fra feltstasjonen til Trollveikja, Trollguten og Trolltinden. De typisk norske navnene ble valgt for å vise hvem som har krav på området. Ministermøtet i 2009. I februar 2009 ledet miljøvernminister Erik Solheim en delegasjon bestående av miljøministrene fra Sverige, Finland, Storbritannia, Tsjekkia, Russland, Algerie og Kina, samt representanter for syv andre land, som besøkte Troll for å få innblikk i klimaforskningen i Antarktis. Besøket sammenfalt med avslutningen av den toårige norsk-amerikanske sydpolsekspedisjonen i anledning Det internasjonale polaråret 2007–08. Cabela's Rookie Outfitter Award. Cabela's Rookie Outfitter Award er en pris i hundesledeløpet Iditarod som første gang ble delt ut i 2001 og tildeles en «"tilfeldig valgt førstegangskjører"». Bakgrunn. Prisen har fra starten av vært sponset av Cabela som er en kjede som tilbyr jakt- og fiskeutstyr. Vinneren får gavekort på 1 000 USD, og er sammen med Cabela's Veteran Outfitter Award de eneste prisene som blir kåret før løpet starter. Vinneren kåres på banketten i Anchorage kvelden før hundesledeløpet begynner ved at en trekker fra en hatt. I hatten ligger navn på alle førstegangskjørerne og det navnet blir trukket opp av hatten er prisens vinner. Vinnere. Ron Koczaja var den første vinneren i 2001, mens Rachael Scdoris var den første kvinnen som vant (2005). Alle vinnerne så langt har vært fra USA. Julie Erlandsen. Julie Erlandsen (født 15. august 1965) er en mangesidig kunstner. Hun har sin kunstnerutdannelse fra Strykejernet tegne- og maleskole i Oslo. Hun har hatt flere utstillinger i Norge. Hennes kunstneriske uttrykk spenner fra det musikalske, via tegning og maling til tekstilkunst. Ekvivokasjon. Ekvivokasjon er en tankefeil der argumentet inneholder semantisk flertydige premisser, slik at argumentet (syllogismen) i den interessante tolkning innebærer en formallogisk feilslutning av typen "fire termer", på latinsk kalt "Quaternio terminorum". Denne tankefeilen ble først identifisert av Aristoteles i hans bok «Sofistiske gjendrivelser». Teoderik II av vestgoterne. Teodorik II (spansk "Teodorico") myrdet sin eldre bror Torismund for å bli vestgoternes konge i 453. Edward Gibbon skriver at «han rettferdigjorde denne udåden med ordningen som hans forgjenger hadde dannet som brøt hans allianse med imperiet.» Under Teoderiks styre fortsatte kongedømmet til vestgoterne, sentrert i det som nå er Aquitaine, å være en føderal del av det vestlige Romerriket. I 462 avga imperiet Septimania til Teoderik. Da han døde i 466 overtok Teoderiks yngre bror, Eurik, tronen. Andefugler. Andefugler (Anseriformes) er ei gruppe fugler med omtrent 150 arter. Alle arter i gruppa er tilpasset et liv på vannoverflaten. Alle har svømmehud mellom tærne for effektiv svømming, selv om noen lever på land. Evolusjon. For omkring 77,1 (± 2,5) millioner år siden separerte Galloanserae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Galliformes (hønsefugler), den andre ledet til Anseriformes (andefugler).. Eurik. Eurik (spansk: "Eurico", ca 415–484) var den yngre broren til Teoderik II og hersket som vestgoternes konge, med Toulouse som hovedstad, fra 466 til han døde. Han arvet en stor del av vestgoternes områder i Aquitania-regionen i Gallia, et område som hadde vært under vestgotisk kontroll siden 415. I tiårene som hadde gått hadde vestgoterne gradvis ekspandert sitt territorium på bekostning av det svake romerske styret og rykket langt inn i Hispania i prosessen. Da han ble konge, beseiret Eurik flere andre vestgotiske konger og høvdinger i en rekke borgerkriger og ble snart den første herskeren av en virkelig forent vestgotisk nasjon. Han dro fordel av romernes problemer og utvidet vestgoternes makt i Hispania og drev sueviene inn i det nordvestlige Iberia. Da det vestlige riket bukket under i 476, kontrollerte han nesten hele den iberiske halvøy. Eurik beseiret i 470 en forsøkt invasjon av Gallia av den keltiske magnaten Riothamus og ekspanderte kongedømmet sitt enda lenger nord, muligens så langt som elven Somme, grenseområdet til frankernes territorium. Tidligere vestgotiske konger hadde offisielt styrt som representanter for den romerske keiser, men Eurik var den første til å erklære fullstendig uavhengighet fra marionettkeiserne. I 475 tvang han den vestlige keiseren Julius Nepos til å anerkjenne hans fulle uavhengighet i bytte mot å gi tilbake Provence-regionen i Gallia. De romerske borgerne i Hispania sverget troskap til Eurik og anerkjente ham som sin konge. Samme år overgav Clermont-Ferrand seg til ham etter en lang beleiring, og dens biskop, Sidonius Apollinaris ba om fred. Han delte det vestlige Romerriket med Odovakar. Eurik var en av de mer utdannede av de store vestgotiske kongene og var den første germaner som formelt fikk sitt folks lover nedskrevet. "Euriks lover" fra 461 formaliserte de tradisjonelle lovene som hadde vært betrodd hukommelsen til utpekte spesialister som hadde lært hver enkelt del utenatt. Julie Andrews. Julia Elizabeth Wells, kjent som Julie Andrews (født 1. oktober 1935 i Walton-on-Thames, Surrey, Storbritannia) er en engelsk skuespiller. Wells gjorde sin debut på Broadway i 1954. Senere jobbet hun i tv-bransjen frem til 1964, da hun fikk sin første filmrolle som Mary Poppins in filmen "Mary Poppins". Hun vant en oscar for denne rollen, og ble da den første oscarvinner for en Disney-film. Hun har og spilt i andre filmer som "The sound of music", Alfred Hitchcocks "Torn Curtain", "Hawaii", "Thoroughly Modern Millie", "Victor/Victoria", "Prinsesse på prøve", "Shrek 2" og mye mer. I 2000 ble hun Dame Commander of the British Empire. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. 10. mai 1959 giftet hun seg med Tony Walton og de fikk 1 datter, Emma Walton Hamilton, 27. november 1962. I 1967 skilte hun seg fra Walton og 2 år senere, 12. november 1969, giftet hun seg igjen, med Blake Edwards. Da ble hun stemor til 2 barn, Jennifer og Geoffrey Edwards. Hun og Blake adopterte også 2 jenter fra Vietnam, Amy (f. 1974) og Joanna (f. 1975) Edwards. Alarik II. Alarik II, spansk: "Alarico", latin: "Alaricus" (død 507) etterfulgte sin far Eurik i 485 som vestgoternes konge. Hans rike inkluderte ikke bare hele Hispania (med unntak av områdets nordvestlige del), men også Aquitania og den største delen av det fremdeles udelte Gallia Narbonensis. Gullmynt med Alarik IIs portrett Religiøst var Alarik arianer som alle de tidlige vestgotiske adelsmennene, men han avstod fra sin far Euriks forfølgelse av katolikker, og ga dem i 506 lov til å holde råd i Agde. Han hadde et anstrengt forhold til de katolske biskopene i Arles, noe som toppet seg i tiden da den frankiske Caesarius av Arles var biskop, fra 503. Caesarius var mistenkt for å stå i ledtog med burgunderne for å overlevere bispedømmet til Burgund, hvis konge hadde giftet seg med søsteren til Klodvig. Alarik sendte derfor Caesarius i eksil i et år i Bordeaux i Aquitaine før han lot ham returnere uskadd da krisen var forbi. Han viste lignende visdom og frisinnethet i politiske saker ved å utnevne en kommisjon for å forberede et utdrag av de romerske lovene og imperielle vedtakene som skulle danne den autoritative loven for hans romerske undersåtter. Dette er vanligvis kjent som "Breviarium Alaricianum" eller Lex Romana Visigothorum. Alarik var fredelig anlagt og holdt seg strengt til avtalen som hans far inngikk med frankerne, men deres kong Klodvig I ønsket å skaffe seg den gotiske provinsen i Gallia og fant en unnskyldning for krig i at Alarik var arianer. Teoderik, østgoternes konge og Alariks svigerfar, forsøkte forgjeves å mekle. De to arméene møttes i 507 i slaget ved Vouillé, nær Poitiers, hvor goterne ble beseiret og deres konge, som forsøkte å flykte, ble overrumplet og drept, blir det sagt, av Klodvig selv. Hans legitime sønn Amalarik var fremdeles et barn, derfor ble han etterfulgt av sin uekte sønn Gesalek. Stein Erik Johansen. Stein Erik Johansen (født 16. juni 1954 i Trondheim) er en norsk sosialantropolog, økonom og filosof. Stein Johansen avla magistergraden i filosofi ved Universitetet i Bergen i 1985 med sosialantropologi og økonomiske teoriers historie som de to støttefag (også grunnfag i sosiologi). I 1991 ble Johansen kreert til dr. philos. ved Universitet i Bergen med den økonomiske avhandlingen "Begrepet om arbeidstidsinnnholdet: en teoretisk konstruksjon. Et revisjonistisk bidrag til en formrefleksiv kapitalteori". Johansen ble rekruttert av Jan Brøgger til Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Trondheim (senere NTNU) i perioden 1985-1990; i 1985-7 som vitenskapelig assistent i Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd (NAVF), og i 1988-90 som NAVF-stipendiat. Fra 1991 til 1992 arbeidet Johansen som førsteamanuensis i sosiologi / universitetsbibliotekar ved Universitetet i Oslo. Siden 1992 har Johansen vært fast ansatt som førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Trondheim. Johansen mottok i 2008 utmerkelsen Santilli-Galilei Laureate fra Santilli-Galieli Association/Academy ”in honour of contributions to natural philosophy”. Johansens doktoravhandling presenterte fundamentet av en ny type økonomisk teori fra en grunnleggende revisjon av kapitalteorien til den sene Marx. Teorien er liksom Marx’ teori begreps- og kapitallogisk, samt andre-ordens for så vidt som mønstre av arbeidstids-strømmer danner basis for analysen av prisstrømmer. Imidlertid anvender ikke Johansen hegelianske logikkfigurer, og teorien konstrueres fra et brudd med den ’objektivistiske’ oppfatning av arbeidstidsinnholdet (’verdistørrelsen’) som kjennetegnet både Marx og hans kritikere. Avhandlingen med tilknyttede arbeider dannet bakgrunn for Johansens beskjeftigelse med økonomisk antropologi (pre-kapitalistisk økonomi, gaveøkonomi og informasjonsøkonomi), liksom senere også hans studier i kompleksitetsteori og Arthurs økonomiske teori. Johansens økonomiske forskning dannet også et bakteppe for hans beskjeftigelse med nyere kulturteknologi til mer direkte innretting mot menneskesinnet, blant annet tematisert i boken "Quo vadis, sapiens…Preludium til en subjektorientert kulturteori" fra 1987. På midten av 1980-tallet utførte Johansens et feltarbeid blant motkulturell senpunk-ungdom i Trondheim. Dette ledet til monografien 24 timers mennesker som analyserte denne subkulturen i en kulturell sammenheng. Boken argumenterte for at motkulturen, i likhet med noen andre subkulturer i den moderne kulturs randsoner, kunne forstås som en paradoksal sammenstilling av Gemeinschaft og Gesellschaft. I boken "Grunnriss av en differensiell epistemologi" fra 1991 presenterte Johansen en teori om filosofiens kjernespørsmål, herunder kausalitetskomplekset, fra en analyse av de bestemmelser som er innbygd i det kvalitative begrepet om informasjon. Teorien utarbeider en filosofisk differensiell informatikk og logikk, og fremstiller en ikke-binær, differensiell ontologi med særlig fokus på epistemologi. Teorien ble utviklet som en revisjon av Gregory Batesons epistemologi (som stod sentralt i Batesons antropologi), og med den umiddelbare motivasjon å oppklare den generelle relasjon mellom struktur og prosess. Mens Batesons epistemologi skiller fundamentalt mellom verden av mekaniske krefter og verden av informasjon, impliserer ikke Johansens teori noen fundamental utgrensning av virkelighetsdomener. Denne filosofiske teorien utgjør bakgrunn for Johansens arbeid med kognitiv antropologi, herunder metafor- og paradoksteori. Teorien dannet også et grunnlag for Johansens senere beskjeftigelse med virtuell virkelighet, VR-teknologi og kyberkultur. Teorien har visse likhetstrekk med David Bohms ontologi som lå til grunn for Bohms kvantemekanikk og generelle fysikk. Bohms teorier om mening, kommunikasjon, kultur og kunst bidro til å influere Johansens antropologiske tilnærming til temaer som myte, ritual, kreativitet og kunnskapsutvikling. Også kompleksitetsteori har øvet innflytelse på Johansens arbeid med kunnskapsantropologi, liksom på hans tenkning om kulturelle mønsterdannelser mer generelt, således ved å utvikle en memteoretisk plattform og anvende nettverks-typologien fra Fontanas kompleksitets-informatikk for å analysere en særpreget kultur i Karibien. Johansens primære antropologiske forskningsfelt er den globale kunnskapsøkologien innen paradigmatisk utfordrende segmenter av naturvitenskapenes forskningsfront, med henhørende grensesnitt over mot konvensjonell naturvitenskap, teknologi, finans, media, politikk, miljø og religion, med hovedvekt på de nye hadronvitenskapene. Elementer fra slike nyere naturvitenskapelige utviklinger har på sin side øvet innflytelse på Johansens antropologiske tenkning, så som Ruggero Maria Santillis hypermekanikk, Illerts studier i hadronbiologi, Müllers teori om global skalering og Rowlands’ ’universal rewrite system’ for ”the pattern which connects” (Bateson). Acetaldehyd. Acetaldehyd eller etanal er en aldehyd og en brannfarlig væske med formel CHCHO eller MeCHO. Den blir blant annet brukt til å fremstille organiske kjemikalier som DDT. Det er et oksidasjonsprodukt av etanol. Acetaldehyd finnes i frukt, kaffe og brød da planter produserer stoffet ved stoffskifte. Det er også det best kjente stoffet som fremkaller bakrus. Etanal kan man også finne i sherry. Acetaldehyd oksiderer i luft til organisk syre, f.eks. 2 CH3CHO + O2 → 2 CH3COOH Zahid Ali. Zahid Ali (født 30. juni 1976) er en norsk skuespiller og komiker med pakistansk bakgrunn. Han har medvirket i blant annet "Nissene på låven" (TVNorge) og gjorde suksess i programmet "Rikets Røst" (TV2) med Otto Jespersen i 2005. Han startet som stand up-komiker i 1999 og har siden levd av det. Siste TV-produksjon Jul i Tøyengata desember 2006 satte seer-rekord på TVNorge. Han har gjort stor suksess med sitt stand up show "Zahid Ali – live" som han har turnert med i Norge siden 2006. Vinner av Brobyggerprisen 2009 for sitt arbeid med å forene mennesker med forskjellig kulturell bakgrunn med det norske samfunnet Han har vært involvert i flere veldedige prosjekter; i 2006 samlet han en rekke komikervenner på Stenersen Muséet i Oslo og inntektene gikk uavkortet til Erra. Den Pakistanske Ambassaden forvaltet pengene til bygging av ny skole i det jordskjelvrammede Kashmir. Sammen med Sissel Kyrkjebø har han frontet Unicef-kampanjen "Sammen for barn- sammen mot aids". Zahid holder foredrag for næringslivet innen temaene fordommer og integrering i arbeidslivet. Obtained Enslavement. Obtained Enslavement var et norsk symfonisk black metal-band som ble stiftet av ungdommer på Stord i 1989. Bandet startet opp med medlemmene Pest, Døden og Torquemada. I 1992 kom medlemmet Heks, og de fire ga ut bandets andre demo «Out of the Crypts». Like før deres tredje studioalbum «Soulblight» ble bassisten Tortur byttet ut med Torgrim Øyre fra Malignant Eternal og Morrigan fra Aeturnus med keyboard. Komposisjon. Utgivelsene "Witchcraft" og "Soulblight" kan karakteriseres som en slags symfonisk black metal der det brutale kombineres med det melodiske. Spesielt på "Soulblight" er det tydelig at enkelte komposisjoner må ha vært inspirert av Harald Sæverud og andre klassiske komponister. Med den siste utgivelsen "The shepherd and the hounds of Hell" gikk bandet tilbake til en røffere stil der keyboards og andre effekter var strippet vekk og blastbeats byttet ut med thrashete riffs. Tannpirker. Tannpirkere er som et lite stykke tre eller plast, som brukes for å fjerne matrester fra tennene etter et måltid. Tannpirkere har vanligvis en spiss ende, noen ganger to, som brukes for å komme til mellom tennene. Kristen teologi. Med kristen teologi menes både studiet av teologi ut fra en kristen synsvinkel og studiet av kristendommen med et teologisk metode. Disipliner. Kristen teologi deles gjerne inn i en rekke disipliner. Det varierer mellom de enkelte kirkesamfunn hvilke som vektlegges mest. Val McDermid. Val McDermid (født 4. juni 1955) er en skotsk forfatter. McDermid ble født i Kirkcaldy. Hun studerte engelsk ved Oxford University. Ved universitetet var hun den første elev fra en statlig skole i Skottland som kom inn ved St. Hilda's College, hvor hun ble president for "Junior Common Room". Etter eksamen arbeidet hun som journalist i 14 år før hun ble forfatter på heltid. I 1987 kom hennes første bestselger, kriminalromanen "Report for Murder: The First Lindsay Gordon Mystery". I 2010 ble hun belønnet med britiske Crime Writers' Associations høyeste utmerkelse, The Cartier Diamond Dagger for et livslangt kriminallitterært forfatterskap av særlig høy kvalitet. The Mermaids Singing. Boken kom ut i 1995 og er den første i serien om Tony Hill og Carol Jordan. Liket av en ung mann blir funnet torturert, misbrukt og dumpet i homsestrøket. Dette er det fjerde offeret på kort tid, og politiet må erkjenne at de har å gjøre med en syk seriemorder med en grotesk fascinasjon for tortur. Etterforskeren Carol Jordan får saken og blir assistert av kriminologen Tony Hill. De har stor respekt for hverandres arbeid og utvikler etter hvert personlige følelser for hverandre. Jordan følger tradisjonelle politispor, mens Hill lager en psykologisk profil av morderen. Hill’s metoder møter stor motstand i Bradfield politiet samtidig som han kjemper for å løse sine egne personlige seksuelle problemer. Ettersom Tony Hill nøster sammen trådene blir han trukket mer og mer inn i seriemorderens syke sinn. The Wire in the Blood. Den andre boken kom i 1997. Nå leder Tony Hill en nasjonal spesialgruppe på profilering. Han gir gruppen en elevøvelse for å lære dem i å avsløre serieforbrytere. En ung politikvinne i gruppen, Shaz Bowman, finner at flere savnede unge jenter kan knyttes til en vellykket og populær programleder i fjernsynet. Dette leder Tony Hill og Carol Jorden, som er nå kriminalsjef ved Yorkshire politiet, inn i en intens katt- og mus jakt. The Last Temptation. Den tredje boken kom i 2002 og foregår denne gangen utenfor England. Tony HIll jakter på en morder som dreper psykologer, mens Carol Hill jobber "undercover" for å avsløre menneskehandel. The Torment of Others. I 2004 kom den fjerde boken i rekken. Både Carol og Tony er tilbake i Bradfield og involveres i drapet på en prostituert. Drapet er identisk med en rekke andre mord som ble begått mange år tidligere. Problemet er at drapsmannen, Derek Tyler, allerede sitter fengslet. Mens Tony prøver å forstå Tylers rolle, bestemmer Carol seg for å igangsette en "undercover" operasjon som går fryktelig galt.. Beneath the Bleeding. Den femte og foreløpige siste boken kom i 2007. Filmatiseringer. Bøkene om Tony Hill har vært inspirasjonskilden til TV-serien Wire in The Blood, Arr i Sjelen på norsk (TV2). Serien er produsert av Coastal Productions, etablert i 1997 av Sandra Jobling og Robson Green. Green spiller også rollen som Tony Hill i serien. Frelse. I kristendommen står Jesu soning på korset sentralt i frelsessynet. Frelse kan være et generelt synonym for "redning", men brukes spesielt i religiøse sammenhenger hvor det betegner "frigivelse fra synd" eller "frigivelse fra gjenfødelsens syklus", innpass i Guds rike og et evig liv. I enkelte religioner, bl.a. kristendommen og hinduismen, er frelse et grunnleggende prinsipp. I buddhismen er frelse synonym med opplysning. I noen religioner er frelse mindre viktig eller helt uvedkommende fordi man ikke i utgangspunktet er syndig eller fordi det ikke er noe liv etter døden, og i andre religioner er frelse utenfor egen påvirkning fordi skjebnen er forutbestemt. Kvikksølvminne. Kvikksølvminnet eller kvikksølvrør var et tidlig lagringsmedium, brukt i de tidligste digitale datamaskinene. Kvikksølvminnet ble oppfunnet i 1946-49 av John Presper Eckert og John William Mauchly for EDVAC, som var ferdig 1949, etterfølgeren til ENIAC. Minnet var mer pålitelig enn sine samtidige williamsminnet og trommelminnet, spesielt førstnevnte var kjent for sin upålitelighet. Til gjengjeld var det en god del dyrere og omstendelig i bruk. Virkemåte. Kvikksølvminnet baserte seg på bruk av to-tallsystemet. Informasjon (lagret som enten 0 eller 1) ble lagret ved hjelp av lydimpulser som ble sendt gjennom et glassrør fylt med kvikksølv. Minneenhetene var både store og tunge. De krevde også konstant strømtilførsel for å bevare informasjonen, som også dagens RAM. Minnet var veldig populært på begynnelsen av 60-tallet, men var dyrt både i innkjøp og bruk, da det krevde jevn temperatur (eller stadig endring av klokkesyklusen) for å gi pålitelige data. Kvikksølv er dessuten en miljøgift, noe som heller ikke er spesielt heldig. Senere versjoner brukte metalltråd istedenfor de nevnte rørene. Xiangqi. Xiangqibrett med brikker i startposisjon. I hjørnene finnes tårnene, dernest hesten og elefanten. I fortet står generalen med to mandarinvakter. Foran står to kanoner og fem soldater. Xiangqi (kinesisk: 象棋; pinyin: "Xiàngqí", uttales "kjiang tsji") er et kinesisk strategisk brettspill for to personer. Den vestlige sjakkvarianten, indisk chaturanga, japansk shogi, den lignende koreanske janggi tilhører samme familie. Dets første tegn, 象 "xiáng" har meningen «bilde» eller «representativ», og kan bokstavelig oversettes som «representativ sjakk». Selv om det kinesiske tegnet også kan bety "elefant", blir det vanligvis benevnt kinesisk sjakk (og må ikke forveksles med kinasjakk). Spillet. Som et strategisk krigsspill for to har Xiangqi som formål å være en modell av en væpnet konflikt mellom to hærer og sette "Generalen" sjakk matt. Det eksisterer en elv og to fort. Brettet. Det spilles med 32 brikker, 16 på hver side av elven. Den ene hæren er "grønn/svart" og den andre "rød". De to hærstyrkene er like, brikke for brikke, men de kinesiske symbolene kan variere (de symboliserer kinesiske ord eller setninger som beskriver de to ulike hærenhetene). Brettet er et nett på 9 x 10 linjer, som tilsammen danner 90 punkter. Brikkene beveger seg på punktene eller kryss-seksjonene. Avbrytelsen av linjemønsteret kalles «elven» og påvirker en brikke direkte og en brikke indirekte. På hver side av elva finnes en stor X som representerer de to 9 punkter store fortene. To av brikkene kan ikke bevege seg utenfor fortet. Brikkene. Brikkene kan deles opp i fire grupper: de som ikke kan forlate fortet, de som ikke kan krysse elven, de som kan krysse elven og de som blir forvandlet av å krysse elven. "General-將,帥": Beveger set ett punkt horisontalt eller vertikalt. Aldri diagonalt. "Mandarin-士,仕": Beveger seg ett punkt diagonalt. "Elefant-象,相": Beveger seg to punkter diagonalt. Kan ikke hoppe over et besatt felt. "Hest-馬": Beveger seg ett punkt horisontalt eller vertikalt og et punkt diagonalt (aldri i omvendt rekkefølge). Kan ikke hoppe over et besatt felt. "Tårn-車,俥": Beveger seg vertikalt eller horisontalt så langt man ønsker. Kan ikke hoppe over et besatt felt. "Kanon-砲,炮": Beveger seg som tårnet, men erobrer brikker på en spesiell måte. Det skal nemlig stå «en» – og bare «en» brikke mellom kanonen og den brikken som skal erobres. "Soldat-卒,兵": Beveger seg ett punkt vertikalt inntil elven krysses. Deretter kan man velge om soldaten skal bevege seg ett punkt vertikalt eller ett punkt horisontalt. Soldaten kan aldri bevege seg bakover og forvandles ikke når den når bakerste linje. En annen forskjell fra den vanlige sjakkens bønder er at soldaten ikke beveger seg diagonalt når den erobrer brikker. Historien. Legendene og muntlige overleveringer sier at Xiangqi ble oppfunnet av den kinesiske generalen "Chan Thsin", tre hundre år før vår tidsregning. Han lagde det for å holde sine tropper beskjeftiget under vinterhalvåret. Spillet er basert på militær strategi og tenking, og nevnes ofte som en hypotetisk forløper til den internasjonale sjakken. Det er meget populært og spilles over hele Kina, i Asia og blant kinesere i utlandet. Slikt sett er det blant de mest populære brettspillene i verden. Turneringer og mesterskap. Det spilles turneringer og internasjonale mesterskap i xiangqi. Det første VM ble arrangert i 1990. Kinesiske og asiatiske spillere dominerer mesterskapene totalt, men det blir stadig flere og bedre vestlige spillere. Det finnes ennå ikke noe norsk forbund for spillet, men Xu Juemin, kinesisk innvandrer og tidligere juniormester i Shanghai, har hevdet seg godt i europeiske turneringer. Kjersti Grini. Kjersti Elizabeth Grini (født 9. september 1971 i Oslo), oppvokst på Gran og Jaren på Hadeland, er en tidligere norsk håndballspiller. Hun spilte over 200 landskamper med over 1000 scorede mål og er en av Norges mest markante spillere gjennom tidene. Hun la opp i 2003. Hun var med på Norges kvinnehåndball-landslag som første gang ble europamestere i Nederland i 1998 og verdensmestere i 1999, og som tok bronse under Sommer-OL 2000 i Sydney. Hun er også håndballekspert på TV 2. Vømlingan. Vømlingan er en norsk visegruppe som ble starta før­juls­vinteren 1992 for å videre­føre tradi­sjonen fra Vømmøl Spellmannslag. Første opptreden var på Trudvang i Lånke. Med tida ut­vikla de også eget låt­materiale, som de ga ut på albumet "Örderpop" i 1997. Bandet ble nedlagt i 1999, og bort­sett fra en uke­lang turné for de norske styrkene i Republikken Makedonia og Kosovo i 2001, var det stille fra bandet fram til 2004, da de markerte vømmølåret ved å stå opp fra de døde. I juni 2007 ga de ut den fjerde vømmølplata, bestående av nyskrevne tekster og melodier av Hans Rotmo. Corliss Lamont. Corliss Lamont (født 28. mars 1902 i Engelwood i New Jersey i USA, død 26. april 1995 i Ossining i New York) var en amerikansk humanistisk filosof og borgerrettsforkjemper. Under sin studietid var han noen tid også ved Universitetet i Oxford og delte da studentbolig med Julian Huxley. Lamonts politiske syn var sosialistisk. På 1930-tallet var han positivt sinnet overfor den sovjetiske sosialisme, men gikk aldri inn i kommunistpartiet og distanserte seg senere fra dette. I 1953 skrev han en pamflett om dette, med tittelen "Why I am not a Communist" («Hvorfor jeg ikke er kommunist»). Han var en ivrig forkjemper for borgerrettighetene og var direktør for American Civil Liberties Union fra 1932 til 1954, og deretter formann frem til sin død for "the National Emergency Civil Liberties Committee" som med stor fremgang gikk imot senator Joseph McCarthys underkomite i det amerikanske senat. Lamont skrev seksten bøker, hundrevis av pamfletter og tusenvis av leserinnlegg om samfunnsmessige spørsmål. Hans best kjente bok er sannsynligvis "The Philosophy of Humanism", som av mange oppfattes som en nøkkelfremstilling av naturalistisk humanistisk filosofi. Et annet bidrag til samme felt var hans bok "The Illusion of Immortality" (1935), som er en revidert versjon av hans doktoravhandling. Han utgav også bøker om John Dewey og Bertrand Russell. Lamont var president-emeritus for American Humanist Association og mottok Gandhi-fredsprisen i 1981. I 1998 mottok han posthumt utmerkelsen "Distinguished Humanist Service Award" fra International Humanist and Ethical Union. Phil Neville. Phil Neville for Everton i 2009. Philip Neville (født 21. januar 1977 i Bury) er en engelsk fotballspiller. Han har spilt for og for Everton, og er kaptein på klubblaget. Han er bror av Gary Neville. Phil Neville er forsvarsspiller. Biografi. Neville fikk sin første profesjonelle kontrakt sommeren 1994 da han skrev under for Manchester United. Den 19. august 1995 debuterte han for klubben i Premier League mot Aston Villa, og hans første ligamål kom den 28. desember 1998 i en kamp mot Chelsea. Totalt spilte han over 250 ligakamper for Manchester United fram til sommeren 2005 da Everton kjøpte han for £3 500 000. Han debuterte for Everton mot Villarreal den 9. august 2005 i en kvalifiseringskamp til Champions League. I ligasammenheng debuterte han mot sin gamle klubb, Manchester United, den 13. august 2005. Mosvik kirke. Mosvik kirke – i Mosvik i Nord-Trøndelag – ble oppført i 1884 i gotisk stil. Kirka har 360 sitteplasser og et krusifiks fra 1250 som er et av høygotikkens ypperste skulpturverker. Originalene er oppbevart i Vitenskapsmuseet i Trondheim, men en kopi er utstilt i kirka. Mosvik kirke har har også ett 15 stemmers orgel bygd av Brødrene Torkilsen i 1953. Kirka er bygd på grunn fra Vinje bruk. Vestvik kirke. Vestvik kirke er ei kirke i Framverran i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Kirka ble innviet 3. november 1905, på tomten til en eldre kirke som var bygget før 1589. Kirka innheolder 275 sitteplasser og ett 12 stemmers Jørgensen orgel bygd i 1959. IUPAC. International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC), oversatt "Internasjonalt forbund for ren og anvendt kjemi", er en internasjonal ikke-statlig organisasjon dedikert til fremme av kjemi. Det har nasjonale kjemiforbund som sine medlemmer. Det er best kjent som den anerkjente autoriteten i utvikling av standarder for navngivning av grunnstoffene og deres forbindelser gjennom sin Internasjonale Komité for Nomenklatur og Symboler (IUPAC nomenklatur). Det er medlem av det internasjonale vitenskapsråd (ICSU). Forbundets sekretariat befinner seg i North Carolina, USA. Norge er representert i IUPAC ved Norsk Kjemisk Selskap. I tillegg til retningslinjer for nomenklatur fastsetter IUPAC retningslinjer for internasjonal stavemåte ved uenigheter. For eksempel avgjorde det at aluminium skal foretrekkes framfor det amerikanske "aluminum". Også i spørsmål om andre temaer som atommasser og kjemiutdanning gir IUPAC anbefalinger og utarbeider standarder. IUPAC har siden 1960 utgitt tidsskriftet "Pure and Applied Chemistry". Mange IUPAC-publikasjoner er tilgjengelige via internett. For eksempel den Grønne Boka («Quantities, Units and Symbols in Physical Chemistry, 2. utgave, 1993») kan lastes ned i sin helhet Et viktig IUPAC-supplement («Recommendations for nomenclature and tables in biochemical thermodynamics, 1994») kan også lastes ned. Som introduksjonen til den foreslåtte 3. utgave påpeker, kan unnlatelse av å følge de standardiserte enhetene gi katastrofale resultater. Tapet av NASAs Mars Climate Orbiter skjedde som en konsekvens av at man brukte den engelske enheten pound-force istedenfor Newton i programmeringen av styringsprogrammene. IUPAC oppfordrer brukerne av deres Grønne Bok til å «alltid definere uttrykkelig begreper, enheter og symboler som de bruker.» Stadsbygd kirke. Stadsbygd kirke ble innviet i 1842 i Stadsbygd i Rissa kommune i Sør-Trøndelag. Kirka ble reist ved siden av den gamle kirke som brant ned i 1837. Kirka er 34 meter lang, og midtskipet 12,5 meter bredt, og den har 420 sitteplasser. Terry Gilliam. Terrence Vance Gilliam (født 22. november 1940 i Minneapolis, Minnesota, USA) er en britisk regissør og animatør, mest kjent for sin tid som medlem av komikergruppen Monty Python og som regissør av flere prisvinnende filmer. I 38 år hadde han både britisk og amerikansk statsborgerskap, men i januar 2006 ga han avkall på det amerikanske. Før Monty Python. Gilliam begynte som amerikansk animatør og tegneserietegner, han laget tidlig animasjoner med utklipp av fotografier, blant annet inneholdt en av de første John Cleese. Han flyttet til England på slutten av 1960-tallet, og medvirket i barne-TV-programmet "Do Not Adjust Your Set", sammen med blant andre Michael Palin, Graham Chapman og Eric Idle. Gilliam begynte her å utvikle sin unike animasjonsstil, blant annet besto den av at gamle fotografier ble flyttet rundt på små papstykker. Alle fire skiftet til Monty Python i 1969. Monty Python. Terry Gilliams vesentligste betydning i Monty Python var de surrealistiske animasjonssekvensene. Disse ble delvis brukt til introduksjon og delvis for å forbinde de forskjellige sketsjene. Av og til hadde Gilliam også roller i selve programmet, særlig i slike scener som ingen andre ville ha (på grunn av ubehagelige kostymer eller mye make-up. Blant annet var han ridderen med gummihøna som avsluttet mange av Monty Pythons sketsjer. Han var medregissør på "Monty Python and the Holy Grail" og opptrådte i filmen som «animatøren som døde av hjerteslag». Han hadde også regi i kortfilmen "The Crimson Permanent Insurance", som ble vist før "Monty Python's The Meaning of Life" (og senere inngikk i filmens «handling»). Etter Monty Python. Generelt har Terry Gilliams filmer en egenartig karakter, med barokke elementer som for eksempel datamonitorer med forstørrelsesglass ("Brazil"), og en Monty Python-aktig humor, men som er sortere enn i Monty Pythons fellesproduksjoner. Arnt Bækholt. Arnt Bækholt (født 9. april 1926 i Oslo og døde 20. november 2006 i Stavanger) var en norsk sosialistisk politiker og tillitsvalgt. Biografi. Arnt Bækholt vokste opp i små kår i en familie med rot i arbeiderklassen, hvor moren fødte 11 barn. Under krigen var han aktivt med i motstandskampen. Han ble arrestert flere ganger, og ved fredsslutningen i 1945 var han i norsk politiuniform som 19-åring. Etter verneplikten ble han medlem av Hasle Kommunistiske Ungdomsforbund, etter hvert fikk han flere tillitsverv og blei sekretær i Oslo og Akershus NKU. Han ble ekskludert fra Norges Kommunistiske Parti etter indre stridigheter i 1949. Seinere flyttet han til Stavanger hvor han blei brannkonstabel. Han giftet seg med Ingeborg Marie Bækholt, født Hansen i 1950. Arnt Bækholdt døde etter en operasjon den 20. november 2006 Politikk. På 1950-tallet var det for han et spørsmål om å melde seg inn i Arbeiderpartiet, men for han sto APs NATO-politikk, atompolitikken og Håkon Lies holdninger til McCartys politikk i veien for dette. Sammen med kona Ingeborg Bækholt blei han istedenfor aktiv i fredsarbeid, som brubygger mellom øst og vest, og i motstand mot atomvåpen-utplassering i Norge. Han var med å starte Sosialistisk folkeparti (SF) i 1961 og ble senere politiker for partiet Sosialistisk venstreparti (SV). I lokalpolitikken i Stavanger var han aktiv i hele 1960-tallet, valgt til kommunestyremedlem i 1963. Bækholt var med i finansutvalg og formannskap. Til Stortingsvalget i 1969 sto han på SF-lista, men kom ikke inn. Sosialistisk Valgforbund fikk sin forløper i Stavanger i 1971 med samarbeid mellom SF og NKP, uavhengige sosialister og kristne sosialister fra Misjonsskolen. De blei representert i bystyret ved kommunevalget i 1971. Ekteparet Bækholt var aktive i denne prosessen. Fra da av aktiviserte han seg mer i fagbevegelsen. Etter hvert fikk han permanent jobb i Norsk Kommuneforbund. Arnt Bækholt ble nestleder av Norsk Kommuneforbund, og er til dags dato den SV`er som har hatt det høyeste vervet innenfor LO-systemet. Liturgiske parafernalier. Liturgiske parafernalier er et fellesbegrep på gjenstander som brukes under feiringen av gudstjenester. Nattverdsfeiring. De mest sentrale gjenstandene er de som brukes til nattverdsfeiringen, og som alle kirker som praktiserer nattverd har i det minste noen av. Enkelte av gjenstandene i denne kategorien er særegne for visse kirkesamfunn. Rissaraset. Rissaraset var en raskatastrofe i Rissa kommune i Sør-Trøndelag den 29. april 1978. Kvikkleireskredet er det største som rammet Norge på 1900-tallet da over 20 hus og gårdsbruk ble tatt av raset og en person omkom. Om raset. Raset startet lørdag klokken 14.10 på ettermiddagen da det skulle graves til et utbygg på driftsbygningen på gården Fissøya. Raset gikk ned til strandkanten i brakkvannspollen Botn. Fire minutter senere raste nye masser ut helt opp til gården Rokseth. Folk i området begynte å bli klar over situasjonen og flere startet evakuering. Etter 25 minutter gikk et nytt skred. 5 minutter etter gikk hovedskredet som tok med seg den gamle grendaskolen og gårdene Fossan, Halten, Fossum, og deler av Rabben. Fem minutter senere gikk det siste store skredet som tok med seg gårdene og eiendommene Fissrønning Ytre, Fissrønning, Rydningen, Nylund, Trøen, Stensli og Åslund. Senere forsvant eiendommen Stensli i et av de mange etterskredene. Selve raset var over klokken 14.55, 45 minutter etter at det startet. Ødeleggelser. 5–6 millioner kubikkmeter leire raste ut fra et område på 330 mål og etterlot en skredkant på 1,5 kilometer. Åtte gårdsbruk på over 50 dekar, syv bruk på under 50 dekar, to boligeiendommer, en hytte og et grendehus forsvant helt eller delvis i leirmassene. I alt mistet 32 personer alt de eide i leirskredet, mens 32 år gamle "Solvor Halten Eriksson" omkom i raset. Skredet forårsaket også store materielle skader på tettstedet Leira på motsatt side av Botnen, da en tre meter høy tsunami slo inn kort tid etter at hovedskredet gikk. Film av skredet. Smalfilmamatørene "Kjell Karlsen" og "Knut Singstad" har begge sikret uvurderlig materiale for ettertida ved at de for første gang i historien festet et kvikkleireskred til film. Karlsen dro ned til Botnen da det begynte å rase, mens Singstad sto i åskanten på motsatt side. Etter hvert som skredet utviklet seg, sprang Karlsen for livet med raskanten like etter. Filmene brukes av NGI i deres skredforebyggende arbeid og i opplysningsøyemed, og vises fremdeles på ulike fjernsynskanaler verden over. Minnesmerke for Rissaraset i 1978. I forbindelse med markeringen av at det i 2003 var 25 år siden raskatastrofen, ble det reist et minnesmerke i rasgropa. Informasjonstavle står også ved Reins kloster. Ved riksveien gjennom Reinsgrenda og ved Rein Kirke er det satt opp veivisere til minneområdet. Liste over prester i Nidaros domkirke. Dette er en liste over prester i Nidaros domkirke. For en liste over prester før reformasjonen, se Nidaros erkebispedømme Personalkapellaner. Prester i Nidaros domkirke Prester i Nidaros domkirke Gesalek. Gesalek (spansk "Gesaleico") var vestgoternes konge fra 507 til 511. Han var den uekte sønnen til Alarik II. Da Alarik ble drept i slag av frankerne, var hans eneste legitime sønn, Amalarik, et lite barn. Vestgoterne brukte ikke et system der den førstefødte overtok automatisk og valgte Gesalek til å styre. Han fortsatte krigen mot frankerne, men lyktes ikke og frankerne brente ned hans hovedstad i Toulouse. Etter at Narbonne falt til burgunderne, trakk Gesaleks vestgotere seg tilbake til Iberia og den østgotiske kongen Teoderik kom til hans assistanse. I 511 ble Gesalek jaget fra tronen av Ibbas og flyktet til Afrika. Han forsøkte å få hjelp av vandalene og østgoterne, uten hell. Til slutt satte han i gang en invasjon av Iberia fra Aquitania, men ble beseiret av Ibbas hær og drept på slutten av året. Teoderik fungerte som regent for Gesaleks halvbror, Amalarik, til han var gammel nok til å ta tronen. Amalarik. Amalarik (spansk: "Amalarico", død 531), vestgoternes konge, sønn av Alarik II, var et barn da hans far falt i et slag mot Klodvig I, frankernes konge, i 507. Gesalek ble valgt til konge og barnet Amalarik ble brakt i sikkerhet i Hispania. Da Gesalek ble jaget fra tronen i 511 overtok hans morfar, østgoteren Teoderik, styret av landet som regent gjennom hans viseregent, Theudis, en østgotersk adelsmann. I 522 ble den unge Amalarik formelt proklamert konge, og fire år senere, da Teoderik døde, fikk han full kongelig makt i Hispania og delen av Languedoc som ble kalt Septimania og avstod Provence til sin fetter Atalarik. Han giftet seg med Chrotilda, datter av Klodvig. Men hans krangler med henne, han var arianer og hun var katolikk, førte til at Childebert I, kongen av Paris, straffet ham med en frankisk invasjon hvor han mistet livet i 531. Liste over prester i Vår Frue kirke (Trondheim). Dette er en liste over prester i Vår Frue kirke i Trondheim. Personalkapellaner. Prester i Vår Frue kirke (Trondheim) Prester i Vår Frue kirke (Trondheim) Teudis. Teudis var vestgoternes konge i Hispania fra 531 til 548. Teudis er navnet som Isodore av Sevilla gav ham, hans virkelige navn var antagelig Teoderik. Etter Amalariks død, den siste av balti-dynastiet, ble Teudis, en tidligere kommandant til Teoderik den store, valgt til konge. Han flyttet hovedstaden fra Narbonne til Barcelona. Under hans styre ble den første lovskrivningen siden Eurik gjennomført. Den ble innført i november 546 med utallige romerske sitat. I 541 konfronterte han frankerne under Klotar I og Childebert I som hadde trengt så langt inn i landet som Pamplona og Zaragoza som ble beleiret i 49 dager. Etter å ha lyktes i å forsvare dem, drev han frankerne ut av landet. Men han forsvarte ikke Ceuta i 542, da bysantinerne beleiret byen fra land og sjø. I 548 ble han drept i sitt palass i Barcelona av en antatt sinnssyk person. IUPAC-nomenklatur. IUPAC nomenklatur kalles den serie systematiske navngivningsregler for kjemiske forbindelser som utarbeides av IUPAC for å forenkle arbeidet for kjemikere og naturvitere. Det avledede navnet skal, i tillegg til å være et navn på et kjemikalie som kan anvendes i både tale og skrift, også formidle strukturell og kjemisk informasjon om emnet og deriblant angi inkluderte atomslag og funksjonelle grupper. IUPAC utarbeider internasjonale navngivningsregler på engelsk og utfra disse regler er det opp til de nasjonale kjemi- og vitenskapsakademier å utarbeide regler som er tilpasset for respektive lands språk. IUPAC-nomenklaturen er utformet slik at det er fullt mulig at et stoff kan få flere ulike navn, men det omvendte forhold, at flere ulike stoffer får samme navn kan ikke inntreffe. Historie. I kjemiens barndom var behovet for en enhetlig nomenklatur ikke stort. Kjemikalier som ble isolert eller framstilt fikk ofte navnet fra det som den ble isolert fra, f. eks. sitronsyre. I enkelte tilfeller kunne stoffet få navn etter kjemikeren, f. eks. Glaubersalt og Mohrs salt. I og med kjemiens utvikling ble fler og fler substanser framstilt, og for å tilføre orden i det navnekaos som oppstod innså kjemikerne snart at en form for enhetlig nomenklatur måtte innføres. Allerede i 1860 tok kjemikeren Kekulé initiativ til kjemikerkonferanser der bl. a. nomenklatur ble diskutert. I 1892 ble en komité dannet med sete i Genève som hadde som sin oppgave å utarbeide en kjemisk nomenklatur, og den presenterte et første forslag i Paris i 1911. I 1919 ble IUPAC etablert som siden det er den internasjonale organisasjon som utferdiger anbefalinger angående kjemisk nomenklatur. Nomenklatur organisk kjemi. Innen den organiske kjemien er behovet for en enhetlig nomenklatur størst. Millioner av organiske forbindelser er kjent og antallet stoffer stiger for hver dag. Alifatiske forbindelser. For å bestemme navnets stamme benyttes antall karbonatomer som molekylets lengste sammenhengende kjede inneholder som utgangspunkt. Prefiksene "met-", "et-", "prop-" og "but-" har av historiske årsaker blitt brukt til å representere organiske substanser med ett, to, tre respektive fire karbonatomer. Øvrige prefikser er avledet fra ordenstallene fra gresk. Sykliske forbindelser. Sykliske forbindelser får forleddet "syklo-" i tillegg til stammen. Alkaner. Alkaner får suffikset "-an" i tillegg til stammen. For eksempel får et alkan bestående av 4 karbonatomer i en rett kjede stammen "but-" og ettersom det er et alkan får det suffikset "-an". Stoffet får da altså navnet butan. På samme vis får et syklisk alkan bestående av 6 karbonatomer navnet sykloheksan. Alkener. Alkener får suffikset "-en" i tillegg til stammen. For eksempel buten, syklopenten. Alkener som inneholder flere dobbeltbindinger får suffikset "-adien" om de inneholder to dobbeltbindinger og suffikset "-atrien" ved tre dobbeltbindinger. Alkyner. Alkyner får suffikset "-yn" i tillegg til stammen. Alkyner med flere trippelbindinger får suffikset "-adiyn" om de inneholder to trippelbindinger og "-atriyn" om de inneholder tre trippelbindinger. Aromatiske foreninger, arylforeninger. En hel del aromatiske trivialnavn har blitt tatt med i IUPACs anbefalinger og dette av rent historiske grunner. Aromatiske forbindelser tilhørte de forbindelser som kjemikerne først isolerte og har derfor samlet en hel del ikkesystematiske navn. Radikaler. Alkylradikaler navngis i samsvar med modellen "stamme" + "-yl", f. eks. "butyl-" og "syklopentyl-". Alkenyl- og alkynylradikaler navngis etter modellen "stamme" + "suffiks" + "yl", f. eks. "butenyl-" og "butynyl-". Substitutter. Hydrokarboner med substitutter navngis gjennom å sette prefikset "n-radikalnavn-", der n er et siffer, i tillegg til stammen, f. eks. om et stoff har en metylgruppe på det andre karbonatomet får man prefikset "2-metyl-" som eksempelvis i 2-metyl-butan. Stoffgrupper. Ved navngiving av andre stoffer enn rene hydrokarboner går man ut fra et grunnhydrokarbon som navngis i overensstemmelse med reglene over. Hele hydrokarbonnavnet blir da stamme i de kommende navngivningsreglene. Stoffgrupper angis vanligvis i form av et suffiks til det respektive hydrokarbons navn. Om molekylene det gjelder inneholder flere ulike funksjonelle grupper angis de øvrige gruppene med prefiks. Uorganisk nomenklatur. Regler og anbefalinger utarbeides av IUPAC. Angivelse av prefiks. Støkiometrisk forhold angis gjennom å sette prefiks foran de inkluderte atomtyper. Eksempel: dinitrogenoksid (N2O), nitrogendioksid (NO2), svoveltrioksid (SO3). Vanligvis kan prefikset mono- utelates men kan tas med når det fins risiko for forveksling, f. eks. er det svært vanlig at man skriver "karbonmonoksid" i stedet for "karbonoksid" for virkelig å understreke at det handler om det giftige oksidet og ikke den relativt harmløse gassen karbondioksid. Angivelse av oksidasjonstall. Den andre metoden for å angi støkiometrisk forhold er å angi oksidasjonstallet for atomtypen i forbindelsen med romerske sifre i parentes i navnet, f. eks. kobber(I)klorid CuCl, kobber(II)klorid CuCl2 (uttales «kobber-ett-klorid» respektive «kobber-to-klorid»). Dette er særskilt viktig for atomtyper som har manga oksidasjonstall. Nitrogen(I)oksid N2O, Nitrogen(IV)oksid NO2, svovel(VI)oksid SO3. Uorganiske syrer. IUPAC har forordnet at trivialnavnene brukes for de vanligste syrene og at de systematiske navnene brukes for øvrige syrer. Kationer. Kationer, positivt ladde ioner, får navnet etter atomtypens norske navn etterfulgt av "-ion", f. eks. natriumion. Når det er relevant, f. eks. når atomtypen kan forekomme i flere med flere ulike oksidasjonstall, angis også atomtypens oksidasjonstall, f. eks. Cu+ kobber(I)ion og Cu2+ kobber(II)ion. Monoatomære anioner. Monoatomære anioner baseres på atomtypens latinske navn (ofte med fornorsket stavemåte) med endelsen "-idion". Polyatomære anioner. Polyatomære ioner har endelsen "-at", f. eks. "sulfat", "klorat", "karbonat", "nitrat", "fosfat". Polyatomære ioner hvis sentralatom har et lavere oksidasjonstall enn tilsvarende "-ationer" får i stedet endelsen "-itt". Dette system anbefales ikke av IUPAC men aksepteres likevel for stoffer som er å betrakte som vanlige, f. eks. sulfittion (SO32-) og nitrittion (NO2-). Anioner av karboksylsyrer. Navnene dannes av syrenes latinske navn med suffixet "-at". Hospitalskirken. Hospitalskirken er en kirke i Trondheim. Kirken har alltid hørt til Trondhjems Hospital. Den ble bygget i 1705 og erstattet en middelalderkirke på samme sted. Den er den første av Norges vel 60 oktogonale tømmerkirker. Kirken er tegnet av Johan Christopher Hempel som bl.a. også har stått ansvarlig for Trondheims Bakke kirke på Møllenberg. Historie. Middelalderkirken vet man lite om. I begynnelsen av 1700-tallet ble den beskrevet som meget forfallent og «brøstfeldig». Man begynte i borgerskapet å samle inn penger til et nybygg og fikk med kongelig befalning fra 20. januar 1705 tillatelse til det. Tre tegninger fulgte kongens brev, to av mer tradisjonell utforming som korskirke og Hempels barokkirke med et stort åttekantet kirkerom og store vindusflater. Det store luftige rommet må ha vært svært forskjellig fra de ofte trange og mørke middelalderkirkene folk var vant til. Til det åttekantede hovedrommet slutter det seg to kvadratiske rom i øst (koret) og vest (langhuset). Bygget skulle også tilfredsstille en hospitalskirkes spesielle behov og hadde plass for de syke i kirkerommet. Plass for de spedalske hadde man funnet i langhusets andre etasje som var åpnet mot hovedrommet. Rivingen av den gamle kirken startet i juni 1705 og 19. august stod råbygget ferdig. Kirken ble tatt i bruk rundt månedskiftet april/mai 1706. Bevart fra den gamle kirken er døren i vest og deler av kirkespiret. Dessuten er altertavlen og prekestolen fra ca. 1640 og har altså vært brukt i middelalderkirken. Svaner. Svaner (Cygnini) er ei gruppe av andefamilien og utgjør sammen med gjess gruppa svaner og gjess. Svaner er de største fuglene i andefamilien, og er blant de største flygende fuglene, kan veie opptil 15 kg. Kjønnene har like fjærdrakter, men hannen er generelt større og tyngre enn hunnen. Alle arter på den nordlige halvkula har kvit fjærdrakt, mens de på den sørlige halvkula har ei blanding av svart og kvit. De fleste svanene lever på den nordlige halvkula i tempererte områder, sjelden i tropiske regioner. Fire (eller fem) arter lever på den sørlige halvkula, to i Australia og New Zealand, og to i Sør-Amerika. Disse fuglene lever ved kysten, innsjøer og elver, men også på land. De er nesten helt planteetende, men kan ete små mengder akvatiske dyr. Svaner danner monogame par som varer i mange år, i mange tilfeller livet ut. Reiret er på bakken og omtrent en meter i diameter. I motsetning til mange av de andre andefuglene, deltar hannen både i bygginga av reiret og ruginga. Taksonomi. Ofte blir hønsegåsa ikke inkludert i gruppa, da den er morfologisk ganske ulik de andre artene i gruppa, og blir ofte regnet som en egen delgruppe av andefamilien, eller som en del av gravendene. Men nyere mtDNA-undersøkelser viser at de tilhører denne gruppa. De tre siste artene finnes i Norge. Emperor. "Emperor" er et norsk symfonisk black metal-band fra Notodden. Bandet ble stiftet i 1991. Gruppa er et av de viktigste for utviklingen av norsk black metal. De oppløste seg selv i 2001, men ble gjenforent i 2005. Bandet startet som et symfonisk black metal-band og ga ut debutalbumet "In the Nightside Eclipse" i 1994. Senere har bandet utviklet seg bort fra black metal til en mer generell symfonisk ekstrem metal-stil. Emperor er også kjent for medlemmenes kriminelle rulleblad. Flere bandmedlemmer ble dømt for medvirkning til kirkebrannene på 1990-tallet og et annet medlem, Bård «Faust» Eithun, ble dømt til fengselsstraff for overlagt drap på en homofil mann. Byneset prestegjeld. Byneset prestegjeld er et prestegjeld i Heimdal prosti i Nidaros bispedømme, i Trondheim kommune. Det består av Byneset og Leinstrand sogn. Tidligere hørte også Børsa og Buvik sogn til prestegjeldet som anneks. Ved kongelig resolusjon av 17. oktober 1814 ble Børsa opprettet til eget sognekall, og 18. mai 1965 ble det bestemt at Buvik skulle legges til Børsa prestegjeld. Byneset kirke er en gammel stenbygning. Kanopiske krukker. Kanopiske krukker fra Ägyptisches Museum Berlin Kanopiske krukker var for oldtidens egyptere foreseglete begravelsesvaser av leire med den hensikt å oppbevare den dødes myke deler, som innvoller, tarmer, lever, nyrer, mage og andre deler som lett gikk i oppløsning, og som ble tatt ut av den dødes kropp når den skulle behandles for mumifisering. Alle de ulike innvollene ble ikke tatt vare på i en enkelt krukke, men hvert organ fikk sin egen. Horus' fire sønner. Alternativt kunne krukkene selv, eller lokket, være laget i en form som representerte guden. Egypterne betraktet hjertet som sjelens sete og var derfor det eneste organet som ikke ble fjernet fra kroppen. Hjernen ble heller ikke tatt vare på ettersom den kun ble holdt ansvarlig fr å produsere slim, og ble gjort flytende og fullstendig fjernet fra liket ved å bli sugd ut via neseborene. Noen ganger ble lokket til krukkene modellert etter eller malt for å ligne på hodet til Anubis, sjakalguden for balsamering. Disse vasene har en langstrakt form og eksemplarer kan bli sett i museer, selv om de opprinnelig ble begravd i gravkammeret sammen med sarkofagen til den avdøde for å bevare kroppen noenlunde samlet etter døden Navnet «kanopiktiske krukker». Canopus var kystby i oldtidens Egypt og lå i Nildeltaet, i utkanten av dagens moderne Alexandria, omtrent 25 km fra byens sentrum. Guden Osiris ble dyrket i Canopus i form av en vase med et menneskelig hode. Via en gammel misforståelse har navnet «kanopiske krukker» blitt overført av de første egyptologer til en hvilken som helst vase eller krukke med hodet til et menneske eller et dyr. Noen etruskiske begravelsesurner, ved at de har likheter i formen, blir også kalt for kanopiske krukker, laget av leire eller bronse, ofte plassert på en replika av tronen i gravkammeret, og hadde et mannlig eller et kvinnelig hode modellert på dem som representerte den avdødes ansikt og hvor hankene hadde formen til armene. Eksterne lenker. Kanopiktiske krukker Tamaulipas. Tamaulipas er en delstat nordøst i Mexico. Den grenser til de meksikanske delstatene Nuevo León i vest, San Luis Potosí og Veracruz i sør. Mot øst har Tamaulipas en lang kyst mot Mexicogolfen, og mot nord ligger den amerikanske delstaten Texas. Befolkningen ligger på litt over tre millioner mennesker, og utstrekningen er på 80 175 km². Hovedstaden i Tamaulipas er Ciudad Victoria, andre viktige byer er Altamira, Ciudad Madero, Ciudad Mante, Matamoros, Nuevo Laredo, Reynosa og Tampico. Historie. Navnet på staten er avledet av det huastekiske ordet Tamaholipa. Betydningen er noe uklar, men det kan bety «stedet med høye fjell». Før den spanske erobringen bodde det ulike stammer i området, og den mest betydningsfulle var huastekerne. Den florentinske oppdagelsesreisende og kartografen Amerigo Vespucci (som ordet Amerika er avledet av), besøkte også Tamaulipas på 1500-tallet, og skrev at de innfødte kalte sitt land Lariab. I 1554 ble byen Tampico grunnlagt, men territoriet var svært utsatt for angrep fra den opprinnelige befolkningen. De ble i sin tur enten utryddet eller gjort til slaver. I 1732 kom José de Escandón til området, og påbegynte et aggressivt program for kolonisering og passivisering av urfolket i området. Etter den meksikanske uavhengigheten i 1821 følte mange i Tamaulipas en avstand til den meksikanske sentralregjeringen. I 1840 ble så la República de Río Grande (Republikken Rio Grande) grunnlagt uavhengig av den meksikanske sentralregjeringen. Denne ble imidlertid fort slått ned av meksikanske tropper. Under borgerkrigen i Mexico (1910–20) fant det sted flere viktige slag i Tamaulipas. Geografi. Tamaulipas er svært i utstrekning, og krysses av Krepsens vendekrets. Klimaet varerer mye, mot kysten, spesielt i sørøst, er det fuktig og varmt, mot nordøst er det mer temperert med regntid om sommeren. I innlandet og i fjellet er det tørt. Mot nord ligger lavlandet rundt elva Río Bravo del Norte, kjent i USA som Rio Grande. Mot vest ligger fjell og ørkenstrøk, mens kystområdene i sør er skogkledde. Økonomi. Tamaulipas tilhører de mer utviklede nordlige statene i Mexico, og nærheten til Texas merkes godt i økonomien. Over statens 15 grenseoverganger til Texas går 30% av Mexicos internasjonale handel. Nuevo Laredo (Tamaulipas) og Laredo (Texas) er den aller viktigste grenseovergangen. Over denne grenseovergangen går 28% av NAFTAs (den nordamerikanske frihandelssonen) handel. Grensebyene mot Texas vokser enormt, og her lages forbruksvarer for markedene i USA og Canada i maquiladoras, fabrikker. Petrokjemisk industri er viktig i Altamira, Ciudad Madero og Tampica. Næringsmiddelindustri er viktig i store deler av delstaten. Jordbruket er også viktig. Mot nord dyrkes det bygg, hvete, mais og bomull, mens man i tillegg i sør kan dyrke sitrusfrukter, sukkerrør osv. Kjøtt- og melkeproduksjoner er også stor. Kveg fra Tamaulipas eksporteres til hele Mexico og til USA. Svin, sau, geit og fjørfe som kylling og kalkun betyr også mye. Birøkt inngår også i jordbruksproduksjonen. Kurdistan (Irak). Regionen Kurdistan er en del av den irakiske føderasjonen. Regionen omfatter om lag 2/3 av området i Nord-Irak og grenser mot Syria, Tyrkia og Iran. Om lag 80% av befolkningen er sunnimuslimer. Religiøse minoriteter blant kurderne omfatter blant annet sjiamuslimer og yazidier. Det finnes også kristne grupper, herunder assyrere, kaldeere og armenere, og etniske minoriteter som turkmenere og arabere. Prinsippet om religionsfrihet er slått fast i den kurdiske grunnloven, og mange kristne har flyktet fra arabiske deler av Irak til Kurdistan de siste åra. Administrasjon og undervisning foregår på de kurdiske dialektene sorani (i sør) og kurmanji (i nord). Ved universitetene undervises det i mange fag også på arabisk og engelsk. Etniske og religiøse minoriteter har rett til å undervise på sine egne språk, først og fremst turkmensk arabisk og assyrisk. Dagens region slik den formelt er bekreftet i den irakiske grunnlovens artikkel 113, omfatter de tre provinsene Dahuk, Arbil og Suleimania. Reelt kontrollerer kurdiske partier og kurdisk milits atskillig større områder enn dette, blant annet store deler av provinsene Ninawa og Diyala og av oljebyen Kirkuk. Endelige grenser for den kurdiske regionen, herunder status for Kirkuk, skulle vært avgjort gjennom en serie folkeavstemninger i 2007. Den kurdiske regionen i Irak Valg. De første frie valgene i regionen ble avholdt i 1992 og ga i praksis dødt løp mellom de to store partiene PUK og KDP. Ingen andre nådde over sperregrensa på 7 %. Etter nytt valg i 2005,ble også det islamistiske KIU representert, mens en rekke andre partier inngikk i en "patriotisk valgfront" ledet av PUK og KDP i fellesskap. PUK og KDP delte makta mellom seg ved at Massoud Barzani (KDP) ble president for den kurdiske regionen og hans nevø Nechirvan Barzani(KDP) statsminister, mens Adnan Mufti (PUK) fikk vervet som president for parlamentet. Jalal Talabani (PUK) fikk vervet som president for hele Irak. I 2009 stilte PUK og KDP fellesliste under navnet Kurdistan front men oppnådde bare 57% av stemmene. Det nye opposisjonspartiet Gorran fikk 24%, mens en allianse av islamistiske og radikale partier fikk 14 %. Resten av stemmene fordelte seg på flere mindre partier. Internasjonale observatører rapporterte i januar 2006 at det hadde vært enkelte uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget, og også ved senere valg ble PUK og KDP anklaget for valgfusk. Til tross for tilfeller av valgfusk, har Kurdistan med dette fått et parlamentarisk demokrati med en aktiv og kritisk opposisjon. Massoud Barzani fikk samtidig et folkelig mandat, idet han fikk nesten 70% av stemmene ved direkte valg på kurdisk president. Ny statsminister for regionen ble Barham Salih fra PUK, som i 2012 overlot plassen til Nechirvan Barzani. Det internasjonale vitenskapsråd. Det internasjonale vitenskapsråd (ICSU) er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for internasjonalt samarbeid til de naturfaglige vitenskapers fremme. På engelsk heter det International Council for Science, tidligere "International Council of Scientific Unions". Organisasjonen ble grunnlagt i 1931. Medlemmene er de nasjonale vitenskapsakademier og internasjonale vitenskapsforbund, deriblant den internasjonale matematiske union, den den internasjonale astronomiske unionen og den internasjonale union for ren og anvendt kjemi. ICSU ble grunnlagt for å føre sammen forskere innen naturfagene i internasjonal vitenskapelig innsats. Det vil i oktover 2006 bestå av 104 multidisiplinære nasjonale vitenskapsråd som fulle medlemmer, tilknyttede medlemmer og observatører (naturfaglige vitenskapelige forskningsråd eller naturfaglige vitenskapakademier) og 29 internasjonale, enkelt-disiplinære vitenskapsforbund. ICSU har også 23 tilknyttede naturfaglige medlemmer. Norge er representert i ICSU ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Et grunnleggende prinsipp i ICSU er naturfagenes universalitet, som bekrefter rettighetene og friheten til vitenskapsmenn og -kvinner til å delta i internasjonal vitenskapelig virksomhet uten hensyn til slike faktorer som statsborgerskap, religion, trosbekjennelse, politisk ståsted, etnisk opprinnelse, rase, hudfarge, språk, alder eller kjønn. Rådet handler som en kraft for utvekslingen av ideer og informasjon og utviklingen av standarder. Hundrevis av kongresser, symposier og andre vitenskapelige møter blir organisert hvert år omkring i verden, og et bredt spekter av nyhetsbrev, håndbøker og journaler blir publisert. ICSU finansielle hovedkilde er bidragene det får fra medlemmene. Andre inntektskilder er rammeavtaler fra UNESCO og bevilgninger og kontrakter fra FN-organer, stiftelser og byråer som blir brukt til å støtte den vitenskapelige aktiviteten til ICSUs forbund og interdisiplinære organer. Eksterne lenker. Vitenskapsråd Internasjonale vitenskapsråd, Det Michael Mifsud. Michael Mifsud (født 17. april 1981 i Piata, Malta) er en fotballspiller spiller Valletta. Mifsud har tidligere spilt for Sliema Wanderers, Lillestrøm Sportsklubb og Kaiserslautern. Mifsud startet sin karriere i Sliema Wanderers, en av de beste klubbene på Malta. Han ble cupmester med dem i 2000. Han var toppscorer i den maltesiske serien både i 1999/00 og 2000/01 med henholdsvis 21 og 30 mål. Sommeren 2001 ble han hentet til Kaiserslautern. Her fikk han lite spilletid på toppnivå, og vinteren 2004 ble han løst fra kontrakten. Han dro hjem til Malta og hjalp Sliema Wanderers med å vinne seriegull før han sommeren 2004 ble hentet til Lillestrøm. Han spilte to og en halv sesong i tippeligaen, og han markerte seg etter hvert som en hurtig og målfarlig spiller. Men Mifsud hadde høyere ambisjoner enn den norske tippeligaen, og han fornyet ikke kontrakten med Lillestrøm. Det tok overraskende lang tid før Mifsud fikk signert selv om flere engelske klubber viste interesse, men 10. januar 2007 signerte han for Coventry City. Mifsud markerte seg som en flittig målscorer i sin nye klubb, og 26. september 2007 scoret han begge målene da Coventry slo Manchester United 2-0 i ligacupen. Mifsud debuterte for Malta i 2000 og har spilt over 50 landskamper. Han var en viktig årsak til at Malta vant en historisk seier over i EM-kvalifiseringen i oktober 2006. Dette var landets første seier i en kvalifiseringskamp siden 1982. Karriere som spiller. "Bare seriekamper. Oppdatert 15. mai 2010" Pesach. a>".Pesach (hebraisk פֶּסַח [pesaḥ]), også kalt for jødisk påske, er den største jødiske fest og den kristne påskens historiske opphav. Ordet «pesach» betyr «å gå forbi» og henviser til minne om da Moses førte israelittene ut av fangenskapet i Egypt. Legenden vil ha det til at kvinnene som hadde laget brød til flukten ikke fikk tid til å la dem heve. Under de syv eller åtte dagene som pesach varer spiser jødene matza, usyret og ikke hevet brød, for å minnes denne begivenheten. Det skal ikke finnes noe gjæret mat (Chametz) i huset og i forkant av denne høytiden gjøres det grundig rent i hjemmene. Dagen før pesach skal alle førstefødte menn faste. Dette er til minne om at Gud ikke drepte de førstefødte jødiske sønnene under den siste landeplage i Egypt. Den første og andre kvelden i pesach kalles seder-aften. Ordet seder betyr orden, for på disse kveldene skjer alt etter bestemte regler. I boken haggada shel pesach (påskefortellingen), som er beregnet på denne spesielle kvelden, fortelles historien om utvandringen fra Egypt. Boken forklarer også ritualene og hvordan sederen skal utføres. En av de viktigste forberedelsene til denne kvelden er å gjøre klar de seks gjenstandene som skal være på sederfatet. Dette er et hardkokt egg, et stekt kjøttbein, bitre urter, persille, charoset (blanding av eple, vin og nøtter) og chazeret (andre bitre urter). Alle de ulike tingene har sin bestemte betydning, og i løpet av ritualene på seder-kvelden viser man til de enkelte elementene. 1) Kaddesh. Det er en velsignelse En velsignelse over vinen til ære for helligdagen. Alle fyller glassene sine med vin og drikker. Deretter fylles glass nummer to (av i alt 4 glass, som skal drikkes i løpet av kvelden, desse kan inneholde druevin, druejuice eller rosevin). Alle må drikke 4 glass vin i løpet av måltidet. En vasker hendene uten å si en velsignelse, dette gjør man før man skal spise Karpas. En grønnsak (som oftest persille) dyppes i saltvann og spises. Saltvannet representerer tårene som ble felt under slaveriet. Persille passer godt til dette formålet, fordi saltvannet som ristes av persillen likner tårer. Det skal være 3 Matzaher på bordet.(Matzah er det usyrede brødet.) En av de tre matzaene på bordet brytes. Den ene delen returneres til bunken, mens den andre settes til side som afikoman (som en "dessert" siste man spiser under måltidet. Forteller om utgangen fra Egypt. Denne delen begynner med at den yngste tilstede stiller "de fire spørsmålene"; et sett med spørsmål om hvorfor denne kvelden er annerledes enn alle andre kvelder, noe som også oppmuntrer til aktiv deltagelse i sederen og vekker nysgjerrighet hos de som er tilstede. I løpet av kvelden diskuteres historien og alt annet som har med helligdagen å gjøre. Haggadaen fremstiller fire forskjellige typer mennesker: den vise, som vil vite alle de tekniske detaljene; den onde, som utelukker seg selv fra tradisjonen (og lærer straffen for det); den mindre begavede, som trenger å vite det helt grunnleggende, og den som ikke en gang vet hvordan han skal spørre og som ikke vet nok til å vite hva en behøver å vite. Maggid – historien – er bygget opp slik at den skal tilfredsstille de intellektuelle behovene til alle de fire typer menneskene. Ved slutten av Maggid uttales en velsignelse over det andre glasset med vin, og det drikkes. Hendene vaskes, og nå sies det også en velsignelse. Dette er forberedelse for spising av Matza. Ha'motzi-velsignelsen, en velsignelse over brød eller kornprodukter som brukes til alle måltider, sies nå over matzaen. Før en spiser matzaen, sies en velsignelse spesielt for den. En velsignelse sies over en bitter grønnsak (vanligvis pepperrot) og den spises. Dette symboliserer bitterheten i slaveriet. Maror spises sammen med charoset, som er en blanding av eple, nøtter, kanel og vin og som symboliserer mursteinsblandingen jødene brukte da de som slaver måtte bygge for egypterne. Rabbi Hillel mente at maror skulle spises sammen med matzah og pesachofferet i en "sandwich". Derfor spiser man maror på et stykke matzah med litt charoset (ettersom en sluttet med ofringer for 2000 år siden, har man ingen pesachofringer) Dette er "hovedretten" under måltidet. Det er ingen spesielle regler for hva som spises ved dette måltidet (chametz spises selvsagt ikke). Den delen av matzah som ble satt til side tidligere spises nå som "dessert"; måltidets siste mat. Når det gjelder afikoman, finnes det ulike tradisjoner knyttet til dette. Hos noen familier gjemmer barna den og foreldrene må da enten finne den eller "betale" en gave til barna for å finne den, mens hos andre er det slik at foreldrene gjemmer den og deretter får barna gave for å finne den. En ide med dette er å holde barna våkne under alle ritualene før selve måltidet. Man heller opp det tredje glasset med vin(alle sammen), og den avsluttende bordbønnen sies. Ved slutten uttales en velsignelse over det tredje glasset og det drikkes. Fjerde glass helles i, i tillegg til et ekstra glass som settes til side for profeten Eliahu. Tradisjonen sier at det er han som skal bringe Messias til jorden og at dette skal skje på pesach. Ved dette tidspunktet åpnes ytterdøren, for å ønske Eliahu velkommen. Flere salmer synges. man velsigner det siste vinglasset, og det drikkes. En enkel erklæring om at sederen er fullført, med et ønske om at man neste år skal få feire pesach i Jerusalem (med andre ord, at Messias må komme). Dette etterfølges av diverse salmer og historier. Påsketiden varer helt til pinsen, som kalles sjavout. Opprinnelig var pesach en gammel israelittisk landbruksfest hvor man feiret foråret med kornets og kvegets fruktbarhet. Et sannsynligvis noe nyere element er tilknytningen til utvandringen fra Egypt hvor hver familie slaktet et lam. Lammet ble tilberedt og spist med usyret brød og urter. Lammets blod ble smurt på dørstolpene for å holde døden vekk. Til minne om den gang ble det en tradisjon å spise lam hvert år om aftenen ved utgangen av den 14. nisan. Lammet skulle slaktes og spises i Templet i Jerusalem, men det ble etterhånden for besværlig slik at lammet ble slaktet i templet, hvoretter hver familie spiste det seremonielle måltid i hjemmet. Loammi Baldwin. Oberst Loammi Baldwin (født 10. januar 1744, død 20. oktober 1807) var en kjent amerikansk ingeniør, politiker, og soldat i USAs revolusjonskrig. Sønnen hans, Loammi Baldwin Jr. var også en velkjent ingeniør. Baldwin, Loammi Baldwin, Loammi Baldwin, Loammi Adolf Loos. "Den Amerikanske baren" eller "Kärntner Bar" i Wien som den het opprinnelig Adolf Loos (født 10. desember 1870 i Brünn, Mähren; død 23. august 1933 i Wien, Østerrike) var en tidlig 20-talls modernistisk arkitekt i Wien. Liv og arbeid. Adolf Loos vokste opp som sønn av en steinhugger i Brünn. Han var ni år gammel da faren døde. Hans mor gjorde ham arveløs da han var 23, siden han til hennes sorg ikke ville fortsette i sin fars fotspor. Utdannelsen fikk han dels i Böhmen og dels på Den polytekniske læreanstalten i Dresden. Han mottok impulser fra Gottfried Semper og Karl Friedrich Schinkel, og ble påvirket av Vitruvius' skrifter. Etter endt utdannelse reiste han til USA. Under oppholdet jobbet han både som tallerkenvasker og journalist. Han ble kjent med Chicago-skolen og så verdensutstillingen i Chicago i 1893. I 1896 vendte han tilbake til Wien. 1903 grunnla han tidsskriftet "Das Andere", som hadde som mål å agitere for en vestlig/anglofil kultur. Tidsskriftet kom bare med to nummer, der alt var skrevet av Loos. I denne perioden var han en del av «avantgarden» i Wien og ble kjent med bl.a Arnold Schönberg. De ønsket seg et brudd med tradisjonell kunst. I 1908 skrev han "Ornament og forbrytelse" som er et av 1900-tallets viktigste manifest om formgiving og arkitektur. Etter dette ble han en yndet foredragsholder. Som arkitekt hadde han hittil hatt en rekke innredningsoppgaver og arbeidet med butikkdesign, men i 1911 fikk han oppdraget «Haus am Michaelerplatz» som er blitt karakterisert som en «ikke-tatovert moderne arkitektur». Det kalles også «huset uten øyenbryn», og ble av mange wienere opplevd som et monstrum. I 1911 eller året etter tegnet Adolf Hitler Michaelerplatz, og har gjengitt hele plassen, minus Loos' bygning. I stedet tegnet han inn et hus som hadde stått der på 1700-tallet. De neste oppdragene var en rekke villaer, deriblant "Villa Steiner", "Villa Scheu" og "Villa Horner". Karakteristisk for disse er nakne, pussede fasader og strenge, geometriske bygningsvolumer, mens interiørene viser forfinede, elegante detaljer og egne teorier om bruken av rom. Det er stor kontrast mellom det ytre og det indre, med trekk fra engelsk og amerikansk boliginnredning. Arkitekten. var Loos også en tradisjonalist og så bakover, ikke fremover. Han var også en klassisist, og kunne bruke f.eks en dorisk søyleorden når han syntes at situasjonen krevde det. Han har f.eks brukt klassiske detaljer i taket på Den Amerikanske Bar i Wien. Han var også en schinkelist, og dette kommer bl.a frem i slutten av "Ornament og forbrytelse", at all kultur hviler på en viss kontinuitet med fortiden. Ifølge Kenneth Frampton var Loos' problem hvordan en kunne kombinere den uformelle komforten i engelsk interiør med klassisk form. Loos brukte paneler opp til billednivå, enten av tre eller pusset stein. Veggen over ble enten etterlatt naken, eller avsluttet med en klassisk frise i gips. Takene i offentlige rom var ofte nakne, men i private rom enten av tre eller metall. Gavlene var vanligvis av stein. Så langt som mulig ble møbler alltid bygget inn i veggene. Det ble brukt skikkelige materialer og godt håndverk. Loos så også tilbake på tidligere perioder og deres behandling av tradisjon som en brukbar kulturell basis for hans arkitektur. I bygningen hans på Michaelerplass i Wien er det mange semantiske og arkitektoniske referanser å finne. Ey Reqîb. Ey Reqib blir sunget av kurdiske nasjonalister som den kurdiske nasjonalsangen. Den ble skrevet i fengsel av den kurdiske poeten "Dildar" i 1938. Direkte oversatt betyr tittelen "«Hei vokter»", men idag blir den oversatt til "«Hei fiende»". Opprinnelig ble sangen skrevet på språket "Sorani", men den blir også sunget på den kurdiske dialekten "Kurmanji". Den er også den offisielle sangen til Iraks kurdiske region. Norsk oversettelse. Hei fiende, den kurdiske nasjon lever med dens språk Kan ikke bli beseiret av våpen noen gang La ingen si at kurderne er døde Kurderne lever, vårt flagg vil aldri falle Vi, ungdommen, er den røde farge av revolusjonen Se vårt blod som vi mistet på denne veien La ingen si at kurderne er døde Kurderne lever, vårt flagg vil aldri falle Vi er barn av Medya og Keyhusrew Både vår tro og religion er vårt hjemland Både vår tro og religion er kurdisk og Kurdistan La ingen si at kurderne er døde Kurderne lever, vårt flagg vil aldri falle. Haukå (Flora). Haukå (Haukåa) er et sted langs riksvei 614 i Flora. Stedet ligger med utsyn vest mot havet. Det var tidligere ferge mellom Haukå og Bjørnset, denne ble avløst i 1987 av Norddalsfjordbrua. Hindrum kirke. Hindrum kirke (Hindrem kirke) var ei kirke i Hindrem i Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Hindrum kirke ble innviet i 1653, men ble revet i desember 1895 etter at sognet ble flyttet fra Hindrem til Vanvikan. Tilsammen har 12 prester jobbet som prest ved kirka og ved Hindrum sogn. Stavkirken. En stavkirke på Hindrem er nevnt i Trondhjems reformats av 1589, «Hindareims kirkja». Den skal ha rast sammen etter et lynnedslag i 1650. Nybygg 1653. På 1600-tallet vokste det fram en bedrift for kirkebygging på Hindrem. Byggmesteren Ole Jonsen Hindrum stod bak en rekke kirkebygg i området. Hindrem kirke ble bygget av furu som skal ha vært hugget på Stålhammeren. Det hadde vært en del diskusjon om hvor kirka skulle stå. Først ble det foreslått å bygge kirka på Seter, og senere på Trøabakkene i Hindrem. Man ble enig i å bygge kirka og gården på en fredelig å rolig plass til slutt. Kirka sto ferdig 1653. Glassmaleriene fra kirka ble laget og innredet i 1665. De ble betalt stort sett av lokale folk, givernes navn nevnes i maleriene. De viser, ved siden av religiøse motiver, ugifte menn og bilder av man og hustruer med blomster og rikt utsmykkede klær. Det nevnes også mange stedsnavn, eller gårdsnavn fra både Hindrem og Seter. Gerhard Schønning forteller at den eldste kirkeklokke hadde følgende innskrift «Hindrums kirke Michl Kesler Gos Mich anno 1673». I 1824 ble et nytt kirketårn bygget etter at det gamle var råttent og falleferdig. Kirka skal i følge et sagn ha gjort trollet på Borgåsen så sint av kirkeklokkene at den kastet en stor stein mot kirka. Steinen bommet og ligger i dag i Hindremsfjæra og vitner om forfedrenes folketro. Riving. Rivingen av kirken i 1895 vakte oppsikt, og det var flere forkjempere for å bevare Hindremkirka, men folk i Hindrem var fattige, og man endte med å rive og selge kirka. Sognet ble flyttet til Vanvikan. Mange deler av kirka ble brukt til byggingen bygården i Rosenborggata 26 i Trondheim. Glassmaleriene er bevart og befinner seg i Vitenskapsmuseets kirkesamling i Trondheim. Nybygg 2010. Et lokalt initiativ har kommet i gang med bygging av en ny stavkirke på Hindrem (januar 2010). Den nye stavkirka på Hindrem ble vigslet 9. september 2012. Bjørnset. Bjørnset er et sted på Klavelandet i Flora kommune, ved Rv5 10 km øst for Florø by. Det var tidligere et fergesamband over Norddalsfjorden mellom Bjørnset og Haukå. Fergen ble i 1987 avløst av Norddalsfjordbrua, som ligger 6-7 km lenger øst i fjorden. Topografi. Klavelandet er en ca. 800 m bred og ca. 100 m høy landtunge som strekker seg vestover fra Grov til Brandsøy. Landskapet har noen få topper; Uførefjell (313 moh.) og Klaven (165 moh.). På nordsiden av landtunga ligger den 290 m dype Norddalsfjorden med nabobygdene Klauvene, Haukå, Fanevik og Trettevik. På sydsiden ligger Solheimsfjorden og det trange innløpet til Eikefjorden, med nabobygdene Nyttingnes og Sandvik. Skole. Tidligere Bjørnset skolekrets strakk seg vel 1 km vestover til Teigen på Klavelandet, og ca. 4 km østover til Leversund og Grovanes. Av den grunn ble skolehuset plassert omtrent midt mellom yttergrensene, på fastlandet vis-à-vis Helgøy. I en periode rundt 1970-tallet var bygdene Sandvik og Nyttingnes innlemmet i Bjørnset skolekrets. Næringsliv. Tidligere drev de fleste innbyggerne på Bjørnset sine gårdsbruk. I tillegg ble det drevet fiske og næringer tilknyttet ferdsel på sjøen. Bernhard Underlid på Bjørnset gjorde tidlig på 1970-tallet forsøk med oppdrett av regnbueørret, og var dermed en av banebryterne for oppdrettsnæringen i Sogn og Fjordane. Slaget ved Adwalton Moor. Slaget ved Adwalton Moor stod ved Birkenshaw i Yorkshire den 30. juni 1643 under første fase av Den engelske borgerkrigen. Rojalistene under William Cavendish, hertug av Newcastle, som hadde en mer enn dobbelt så stor styrke som parlamentarianerne under Ferdinando Fairfax, 2. baron av Cameron, seiret i slaget. Dette medførte at rojalistene kontrollerte det meste av Yorkshire. Adwalton Moor Belgorod oblast. Belgorod oblast er en oblast i Vest-Russland. Den grenser til Kursk oblast i nord, Voronezj oblast i øst og sør og Ukraina i vest. Jevgenij Savtsjenko. Jevgenij Stepanovitsj Savtsjenko (russisk: Евгений Степанович Савченко, født 8. april 1950 i Krasnaja Jaruga, Ukraina) er den russiske oblasten Belgorods guvernør, noe han har vært siden oktober 1993. Savtsjenko har blitt gjenvalgt to ganger, i 1999 og 2003. Han er gift og har to døtre. Kilder. Savtsjenko, Jevgenij Erik Havnvik. Erik Havnvik (født 29. februar 1984) er en norsk fotballspiller som spiller i Kristiansund Ballklubb. Havnvik er fra Kristiansund der han spilte for Clausenengen, som fra 2003 ble en del av Kristiansund Ballklubb. I 2004 flyttet Havnvik til Bergen der han sluttet seg til Løv-Ham. Havnvik har ti kamper for aldersbestemte landslag. Etter 2008-sesongen flyttet Havnvik til Kina på grunn av studier. I 2009 returnerte han til Kristiansund BK. Agadir. Utsikt over stranda i Agadir Agadir (arabisk: أكادير, berberspråk (amazigh): Agadir) er en marokkansk kystby med i underkant av 700.000 innbyggere. Byen er den sørligste storbyen i landet, og er hovedstaden i regionen Souss-Massa-Drâa. Agadir ble grunnlagt rundt år 1500 av portugiserne. I dag er byen en viktig fiske- og handelshavn som eksporterer blant annet kobbolt, mangan, sink og sitrusfrukter. Geografi. Agadir ligger i den fruktbare Sousdalen, hvor elva Sous munner ut i Atlanterhavet. Byen ligger nord for elva. Historie. Portugiserne bygde i 1503 en festning på stedet som skulle bli til Agadir. Fortet het Santa Cruz de Cap de Gué. Berberne som holdt til i Sousdalen likte ikke dette, og jaget ut portugiserne allerede i 1541, under ledelse av den saadiske emiren Mohammed Echeikh El Mehdi. Emirens sønn bygget et fort i enden av bukta. Ruinene av fortet finnes fremdeles. Saadierne kontrollerte byen, og den konkurrerte med Essaouira om å være den viktigste havnebyen i området. I 1913 tok Frankrike over Marokko, og anla en moderne havn i Agadir. 29. februar 1960 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som la byen i ruiner og krevde mer enn 10 000 menneskeliv. Etter skjelvet ble byen bygget opp like ved med strenge krav til bygningskvalitet. Byen er i dag den mest utpregede turistbyen i landet, og kan brått minne om feriebyer i land som Spania og Hellas. Transport. Agadir benytter seg av flyplassen Al Massira, som ligger cirka en halvtime utenfor byen. () Den enkleste måten å ta seg fram i byen på er i en av de mange oransje taxiene. Det er også flere bussruter. Sørskartunnelen. Sørskartunnelen er en veitunnel på fylkesvei 58 i Tromsø kommune i Troms. Tunnelen erstattet et rasfarlig veistykke i Sørskaret mellom Finnvik og Lyfjorden på Kvaløya. Tunnelen er 770 meter lang. Byggingen startet i august 2001, gjennomslaget kom i februar 2002, og tunnelen ble åpnet den 5. september 2003. Sørskartunnelen kostet ca. 42 millioner kroner. Troms fylkeskommune bevilget i februar 2006 5 millioner kroner til vann- og frostsikring i tunnelen. 15. april 2006 ble en person lettere skadet da betongelementer falt ned fra taket i Sørskartunnelen og knuste taket på bilen han satt i. Belfast Harbour Police. Belfast Harbour Police en liten, spesialisert politistyrke i Nord-Irland, med ansvar for havneområdet i Belfast. Styrken ble grunnlagt i 1847 gjennom "Harbours, Docks and Piers Clauses Act". Konstablene har full politimyndighet på ethvert område som tilhører Belfast Harbour Authority, og ethvert sted innenfor en mile fra slike områder. Den har ikke kapasitet til å etterforske alvorlige forbrytelser, som dermed automatisk tilfaller den lokale, territorielle politistyrken, Police Service of Northern Ireland. Pels. Med pels eller pelshår mener man kroppsbehåringen hos pattedyr, bortsett fra mennesker, særlig dyreskinn med langt eller tett hår. Pels kan også bety ytterplagg som frakk eller kåpe laget av pels eller pelsverk. Bruk av pels til å lage plagg har lange tradisjoner både her og i en rekke andre land, fordi pels gir god beskyttelse mot vårt kalde klima. Fra 1200-tallet hører vi blant annet om Harald Gråfell, som var konge i Norge i perioden 959–970. Tilnavnet «gråfell» fikk han etter en hærferd til Kvitsjøområdet omkring år 965, der han skal ha sikret seg pelsverk for store verdier. Samene betalte ofte skatten sin i form av pelsverk. Hårdannelse. Pelshår dannes fra hårløkene nede i huden. Hårene vokser opp gjennom hudoverflaten, der de viser seg som hårstrå. Etter hvert tilbakedannes hårløken, og hårstrået blir liggende i hårsekken. Deretter begynner dannelsen av en ny hårløk i bunnen av hårsekken. Hårstrået er nå helt løst, og befinner seg i den såkalte "hvilefasen", og kan fale av (røyte) når som helst. Denne prosessen foregår kontinuerlig, men påvirkes av mange faktorer som lys, varme, kulde, stress, kosthold, hormoner, allergi og ulike sykdommer. Hårlag. Pelsen hos pattedyr består av ulike typer hår, ofte fordelt i to ulike hårlag, bygget opp som hårstrå av molekyler som består av keratin. Keratin er det samme stoff som horn, hover, hår, klover og nebb dannes av. Hår er dødt materiale. Underull. Et bunnlag med grunnhår, ofte kalt "underpels" eller "underull", består av korte ulne hårstrå. Hårlaget i underpelsen består ofte av krøllete, tett behåring som er kortere enn vernehårene i dekkpelsen. Underpelsens primæroppgave er å spare energi gjennom isolasjon. Nyfødte og ungdyr mangler gjerne underull, noe de først utvikler på et senere stadium i livet. Dekkhår. Det øvre laget med vernehår er ofte kalt "dekkhår" eller "dekkpels". Hårene er lengre enn hårlaget i underpelsen, og som oftest slettere, glattere og grovere. Dekkhårene vokser ut gjennom underpelsen og legger seg som et beskyttende, ofte vann- og smussavstøtende lag over den. Dekkpelsen er normalt den mest synlige og er ofte sterkere pigmentert enn underpelsen. Enkelte arter kan få så stive dekkhår at behåringen kalles stikker eller pinner, eksempelvis piggsvin. Hårtetthet. Ofte er behåringen hos dyr arrangert i grupper, som består av sentrale dekkhår omgitt med av tynnere og kortere underull. Hålagets tetthet er avhengig av art, underart, rase, varietet og dyrets generelle kondisjon og årstid. Antallet hårsekker bestemmes imidlertid alt ved fødselen. Som et eksempel kan nevnes at schäferhund gjerne har en hårtetthet på ca. 100-300 hårsekkgrupper/cm², mens en hund med myk pels kan ha en tetthet på 400-600 hårsekkgrupper/cm². Røyting. Mange arter har også såkalt "vinterpels" og "sommerpels", og bytter derfor pelsstruktur to ganger årlig (vår og høst). Fordi den isolerende egenskapen underullen har ikke alltid trengs eller er ønskelig, enten som følge av det permanente klimaet eller klimaendringer som følger årstidene, mister eller mangler noen dyr dette hårlaget hele eller deler av tiden. I den tiden dyra mister underpelsen sier vi at de "røyter". Hårløshet. Ikke alle pattedyr har pels. Dyr uten pels refereres ofte til som "nakne", selv om de ofte kan ha spredt behåring. Et eksempel på slike dyr er nakenhunder. Årsaken til den manglende behåringen skyldes trolig en mutasjon, der ett eller flere gen inneholder arveanlegg, som enten kan være dominante eller recessive, for hårløshet. Pelsfarge. Pelsfarge bestemmes genetisk og er arvelig, gjennom at visse farger dominerer over andre. Dette forklarer bredden av hårfarger hos dyr, både mellom og innad i artene. Ville dyr har imidlertid nærmest alltid en farge som gir god kamuflasje i dyrets naturlige habitat. Ofte er pelshårene agouti (flerfarget) – hvert pelshår består av bånd av brunt (eumelanin) og gult (phaeomelanin) pigment. Dyr som har en farge om sommeren og blir hvite om vinteren, skifter farge basert på daglengden, en funksjon av døgnrytmen. For domestiserte dyr gir ikke fargen alltid kamuflasje, siden menneskelig avl er en selektiv utvelgelse. Aggresjon og pelsfarger. Fordi mange studier med pelsfarger har vist at det kan være en sammenheng mellom utfarging og atferd hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen kunne påvirke aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien var alle pasienter ved The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra Animal Behavior Clinic for aggression. Studien viste at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antallet dyr ved klinikken. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert. Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga cocker spaniel oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer. Pelspleie. Ville dyr steller pelsen sin selv, selv om sosiale ville dyr ofte kan hjelpe hverandre med pelsstellet. Som oftest skjer pelsstellet gjennom slikking av de kroppsdeler som trenger stell, eventuelt en kombinasjon av det å slikke direkte der dyret kommer til med tungen, eller gjennom å slikke seg våt på den ene labben og bruke denne til rense de deler av kroppen dyret ikke rekker med tungen. Noen ville dyr liker også å bade i vann eller sand for å holde seg rene. Tamme kjæledyr har den fordel at de kan få hjelp av mennesket til å holde seg rene. Pelsdyr har imidlertid et beskyttende fettlag som dekker hårstråene og er med på å isolere mot kulde og regn, så det er ingen fordel å bade et pelsdyr med såpe og vann for ofte. Om en bruker såpe bør man bruke en som er tilpasset pelsdyr. Pelsklær. Pels har siden tidenes morgen vært en viktig kilde til bekledning for folk, spesielt i kalde strøk av verden. Uttrykket pels brukes også som begrep om kostbare pelskåper, som i mange kulturer regnes som en luksusgjenstand. Særlig verdifullt pelsverk er for eksempel hermelin Andre dyr med behåring. Også de for lengst utdødde flygeøglene mistenkes å ha hatt pels, eller i det minste vært hårkledte. Benevnelsen pels brukes også om den tette hårkledningen til en del leddyr, som den behårede kroppen til humler, nattsvermere og noen arter med edderkopper. Disse hårene er imidlertid laget av kitin, ikke keratin. Teudigisel. Teudigisel (latin "Theudigisclus", spansk "Teudiselo", "Teudigiselo" eller "Teudisclo") var vestgoternes konge i Hispania i et år (548–549). Noen vestgotiske kongelister hopper over Teudigisel, i tillegg til Agila, og går direkte fra Teudis til Atanagild. Han var en hertug under Teudis, og han tvang frankerne ut etter deres invasjon i 541 da han avskar dem i passet Valcarlos. Han mottok en bestikkelse for å la dem returnere til Frankrike etter at de ble omringet. Teudigisel ble myrdet under en bankett i Sevilla. Drapet ser ut til å ha vært iscenesatt av ektemenn av kvinner han hadde hatt uanstendig omgang med. Agila. Agila var vestgoternes konge i Hispania 549–554. Under hans styre ordnet en rival til tronen, Atanagild, det slik at Justinian I, Østromerrikets keiser skulle sende en romersk styrke fra Gallia for å ta områdene i det sørlige Hispania (idag Andalusia og Murcia). I 554 tok Justinians arméer Andalusia og Granada, noe som førte til stor glede blant det lokale folket som hovedsakelig var spansk-romerske. I Hispania på denne tiden hadde vestgoterne fremdeles ikke vunnet hjertene til deres undersåtter. På mange måter bestod kongedømmet til vestgoterne bare av den vestgotiske befolkningen. Spansk-romerne hadde sin lojalitet til det imperielle Roma. Dette var til tross for Romas svake makt, særlig i vest. I løpet av konflikten ble kong Agila beseiret og drept nær Sevilla. Atanagild ble så konge over vestgoternes Hispania. Atanagild. Atanagild (død 567) var vestgoternes konge i Hispania fra 554 til han døde. Med hjelp fra en romersk styrke, inkludert en flåte til å sikre kystene, sendt fra Gallia i 551 av keiser i Østromerriket, Justinian I, beseiret og drepte Atanagild sin forgjenger, kong Agila, nær Sevilla i 554. Atanagild ble så konge. Men havnene og kystbefestningene som ble tatt i Atanagilds navn, ble ikke raskt overlevert av hans bysantinske allierte. Atanagild klarte å ta tilbake noen få byer, men ble tvunget til å avgi en stor del av Hispania Baetica til en bysantinsk guvernør av høy byrd, men gammel til års, som het Liberius. Liberius satte seg fore å forstørre gaven. Atanagild satte så ut for å drive sine romerske allierte ut av den iberiske halvøy, men lyktes ikke. Han hadde invitert etableringen av en bysantinsk enklave i sør som skulle vare i 70 år. Det ser ut til at den romerske befolkningen i Baetica stod fast bak denne ortodokse patrisiske romerske guvernør. Der er få detaljer om denne vestlige ekspansjonen av bysantinsk makt som blir oversett av Justinians historiker Procopius og Agathius. Den la på begge sider av Gibraltarstredet og inkluderte store byer som Cartagena, Cordoba og Assionia. Selv om han gjennom sitt styre måtte kjempe mot bysantinerne, frankerne og sueviene, og ble trakassert i Pyreneene av baskerne, styrket Atanagild sitt kongedømme internt ved å forbedre forholdet til katolikkene som hans arianske forgjengere hadde undertrykket. Da suevienes konge gikk over til katolisismen rundt 560, var Atanagild og de vestgotiske adelsmennene alene igjen som arianere. Atanagilds hoff i byen han grunnla, Toledo, var kjent for sin overdådighet. Hans dronning var Goiswinta som gav ham to døtre: Brunhilda og Galswinta som ble tragisk myrdet, som giftet seg med de frankiske brødrene Sigibert I av Austrasia og Chilperik, konge av neustrianske frankerne, som satte sin første kone til sides for Galswinta og så fikk henne kvalt. Atanagild døde fredelig i sin seng, et faktum hans kronikeskriver ikke overså, og ble etterfulgt av sin bror Liuva I og den mektige gjenoppretteren av vestgotisk enhet, Liuvigild, den siste av de arianske vestgoterne. Kabellengde. En kabellengde er et gammelt norsk lengdemål til sjøs. Opprinnelig 120 favner eller 225,9 meter, senere omdefinert til 1/10 nautisk mil "(tidl. kvartmil)" eller 185,2 meter. Cable Street i London har navnet fra dette lengdemålet. Skardalstunnelen. Skardalstunnelen er en veitunnel i Kåfjord kommune i Troms. Tunnelen er en del av Europavei 6 og går under Isfjellet mellom Skardalen og Båneset, og er bygd som skredsikringstiltak. Den er 2265 meter lang. Byggingen startet i 2001, gjennomslaget kom 10. oktober 2002, og tunnelen ble åpnet den 11. juli 2003. Den totale kostnaden for skredsikringsarbeidet i Kåfjorden, med Skardalstunnelen, Isfjelltunnelen og annen veiutbedring, var 420 millioner kroner. Rapanui. Rapanui er et austronesisk språk som brukes av befolkningen på den chilenske Påskeøya i Stillehavet. Noen spanjoler som besøkte øyene i 1770 oppgav å ha hørt noen ord på et språk som ikke ligner noe annet stillehavsspråk, men mange tror i dag at de må ha misforstått. Kurdisk. Kurdisk er et språk som snakkes i området som kalles Kurdistan, som omfatter deler av Iran, Irak, Syria, Tyrkia, Armenia, Georgia og Russland. Kurdisk er offisielt språk i den kurdiske regionen i Irak, mens det er forbudt i Syria. I Tyrkia ble kurderne lenge nektet kulturelle og politiske rettigheter, herunder retten til å bruke sitt eget språk i offentlige sammenhenger, og det var total forbud å snakke kurdisk og etter statkuppet i 1980, ledet av Kenan Evren, og frem til 1991. Kenan Evren, senere dømt av tyrkiske domstoler bl.a. pga statskuppet, har i et intervju karakterisert forbudet som en stor feil.Forbudet mot kurdiske språk ble opphørt i 1991 under Turgut Özal, og kassetter og CD-er med kurdisk musikk og lokale aviser på kurdisk har lenge vært tillatt. Det er også startet radiosendinger på kurdisk. Den statseide TV-kanalen TRT har selv opprettet en kanal, TRT-6, som sender på kurdisk 24 timer i døgnet. Større seertall har antakelig de mange kurdiskspråklige TV-kanalene som er tilgjengelig via satellitt. Fra og med skoleåret 2012 kan kurdisk velges som valgfag i grunnskolen i Tyrkia, men kun 21.000 elever har benyttet seg av tilbudet. Forøvrig har det lenge vært tillatt å gi undervisning i kurdisk privat, og det statlige Universitetet i Mardin tilbyr master i kurdisk mens det statlige Universitetet i Batman har opprettet en egen kurdisk avdeling. Kurdiske navn er tillatt så lenge de skrives med bokstaver som finnes i det tyrkisk-latinske alfabaetet, noe som ikke strider mot menneskerettighetene i følge Den europeiske menneskerettsdomstolen. Mellom 13 og 20 millioner i mennesker i verden snakker i dag kurdisk. Kurdisk er et indoeuropeisk språk i nær slekt med persisk. Det finnes flere dialekter. Hoveddialektene er "kurmancî" som snakkes i nordlige Kurdistan og "sorani" som snakkes i sør. Kurmancî brukes nord for floden Store Zab ved Arbil i irakisk Kurdistan, i det tidligere Sovjetsamveldet, i Tyrkia, nord-vest i Iran og i Syria. Sorani snakkes sør-vest i Iran og sør for Store Zab i Irak. Volcán Barú. Volcán Barú (også kjent som "Volcán de Chiriqui") er det høyeste fjellet i det latinamerikanske landet Panama. Fjellet er 3475 meter høyt, litt over én kilometer høyere enn Galdhøpiggen. Draft (sport). Draft er en betegnelse for forskjellige systemer som anvendes i sportsligaer for å la lagene velge spillere, som tidligere ikke har spilt i den aktuelle liga. Metoden anvendes i Canada, Australia, Russland og Filippinene, især i de profesjonelle seriene, hvor klubbene på denne måten fordeler de beste spillere fra en årgang mellom seg. Hovedprinsippet er at lagene etter tur velger en av de tilgjengelige spillerne. Det vil typisk være det dårligste lag fra den forrige sesongen som får lov til å velge først blant en gruppe av unge spillere. Deretter velger det nest dårligste laget en spiller og så videre. Ideen er at man på denne måten styrker de svakeste lag og derved sikrer en så jevnbyrdig turnering som mulig. Et draft kan ha adskillige runder hvor lagene velger etter tur. Det at en spiller er "draft"et, er ingen garanti for at han eller hun kommer på laget med det samme. Det kan skje at en klubb velger å bytte et draftvalg for en spiller eller andre draftvalg. Det kalles også for et "trade". Dette er den typiske måten hvorpå klubbene i Nord-Amerika bytter spillere imellom hverandre, idet der kun sjeldent vil være penger involvert i byttehandlene sådan som man kjenner fra Europa. NHL. I NHL er de spillere som klubbene kan velge mellom typisk 17-18 år gamle. Se også: NHL Entry Draft 1991, NHL Entry Draft 1993 og NHL Entry Draft 1999. NBA. I NBA ble så mange veldig unge spillere draftet at de innførte en regel om at man ikke kan draftes før man har gjennomført ett år på college. NFL. I NFL har spillerne derimot som hovedregel gjennomført en 4-årig collegeutdanelse før de kan velges i draften. De vil derfor typisk være ca. 22-23 år gamle. Derfor ser man også at disse spillerne i høyere grad enn i NHL er klare til å tre direkte inn på det profesjonelle laget som har valgt dem i draften. Liuva I. Liuva I etterfulgte, sammen med sin bror Liuvigild, i 568 Atanagild på tronen til vestgoterne. Begge var ariansk kristne. Liuva som ble foretrukket av de vestgotiske adelsmennene, hersket over de vestgotiske områdene nord for Pyreneene til han døde i 572 eller 573. Ledet av Liuvigild avskaffet brødrene de imperielle statsforvalterene og arbeidet for å samle den iberiske halvøy. Deres forsøk var mer eller mindre vellykkede, unntatt i nord, hvor baskerne, cantabrierne og asturiene klarte å stå imot dem. De opprettholdt handelsforbindeler med Østromerriket og opprettholdt dermed Hispanias urbane kultur i tillegg til deres kommersielle og kulturelle forbindelser innenfor Middelhavsområdet. På denne tiden var ikke språket til vestgoterne lenger germansk. De hadde forandret latinen i Iberia til det som ville bli katalansk, portugisisk og spansk. Lakter. En lakter eller "lachter" er et gammel norsk lengdemål og rommål. Som lengdemål var det i bruk i gruvedriften og utgjorde en favn "(senere 2 meter)". Som rommål er betegnelsen ennå i bruk på Sørlandet ved salg/kjøp av ved og brukes her synonymt med en favn. Opprinnelig 2 fot x 6 fot x 6 fot, nå 0,6m x 4m x 1m. Harald Aars. Harald Aars (født 31. mai 1875 i Christiania, død 1945) var en norsk arkitekt. Aars gikk ut fra Kristiania tekniske skole 1895. Han studerte ved Royal College of Art i London 1897-98 og hadde også senere opphold i England. Han etablerte egen arkitektpraksis i Kristiania 1904. Fra 1920 til 1940 var han byarkitekt i Oslo. Han var også sterkt interessert i Nidarosdomen og var leder av juryen for konkurransen om Vestfronten. Harald Aars var med å drive fram at stavkirkene ble oppmålt, beskrevet og publisert. Harald Aars var styreformann i Selskabet for Oslo Bys Vel fra 1927 til 1937 og han var formann i Oslo arkitektforening og president i Norske Arkitekters Landsforbund. En periode var han medlem av formannskapet i Oslo. Harald Aars var med å drive fram at stavkirkene ble oppmålt, beskrevet og publisert. Etter å ha vært en av stifterne av Foreningen Brukskunst og dens første formann, ble han også foreningens første æresmedlem. I 1923 fikk Aars Houens fonds diplom for Piperviken småkirke (revet 1959). Arbeider. Omkring 1920 tegnet Aars en papirkurv som Oslo Bys Vel kjøpte inn og forærte til Parkvesenet for utsetting i byens parker. Transair Sweden. Transair Sweden var et svensk flyselskap som opererte på chartermarkedet. Transair Sweden AB eller TSA ble grunnlagt i Stockholm i 1951. De to første årene bestod aktiviteten i å transportere aviser mellom Stockholm og byer i det sydlige Sverige. Til denne virksomheten hadde TSA anskaffet én Airspeed Consul og to Airspeed Oxford. Etter kort tid ble selskapets ledelse klar over de mulighetene som lå i den voksende strømmen av skandinaviske turister som ønsket å dra på sydentur. Dette var et år tidligere med stort hell startet av den danske presten Eilif Krogager og senere reiselivskongen Simon Spies. Dermed begynte en ny æra i selskapets historie. Med anskaffelse av to Douglas DC-3 i 1953 startet selskapet chartervirksomhet. Dette førte snart til anskaffelse av nok en DC-3 i 1955 og selskapets flåte ble ytterligere økt da man i 1957 kjøpte tre Curtiss C 46. Dette førte til en kapasitetsøkning på 200%. TSA fortsatte å vokse og i 1960 kjøpte selskapet tre Douglas DC-6 fra SAS.(SE-BDM «Anund Viking», SE-BDF «Alvar Viking» og SE-BDO «Arngrim Viking»). Til nå hadde selskapet operert fra Bromma, men i 1960 flyttet TSA til Malmö og etablerte seg på Bulltofta hvor selskapet etterhvert investerte 7,5 millioner kroner i hangarer og verksteder. Dette satte selskapet istand til selv å utføre det meste av vedlikeholdet på flyene. I 1972 flyttet Transair igjen sin base, nå til den nye Sturup lufthavn utenfor Malmö. Med Douglas DC-6 kunne TSA påta seg flyvninger på verdensbasis og den første Jorden-rundt-tur ble gjort med en gruppe passasjerer i 1960 og selskapet fikk de største skandinaviske reiseoperatørene som kunder. I 1960 fikk TSA en henvendelse fra FN om å bistå med transporter i Kongo. To Curtiss C-46 og en DC-6 med besetning og teknisk stab ble sendt til Leopoldville. Da FN sent i 1963 overlot Kongo til landets egne myndigheter, ble TSA bedt om å stille sine fly og besetning til rådighet for de kongolesiske myndighetene. Frem til virksomheten i Kongo opphørte hadde TSA opp til seks Curtiss, to DC-6 samt 50 mann stasjonert i Leopoldville. I 1964 arbeidet mer enn 600 mennesker for selskapet og hadde det en omsetning på 100 millioner kroner. Med introduksjon av jetflyene ble det nødvendig for TSA å investere i konkurransedyktig materiell, og det ble besluttet å anskaffe Boeing 727 og fase ut propell-flåten. TSA solgte Curtiss-maskinene til Brasil. Det viste seg umulig å finne kjøpere til DC-7B-flåten som ble beholdt frem til siste flyvning med propeller-materiell 31. oktober 1969. Hele DC-7B-flåten ble skrotet på Bulltofta i løpet av 1968-69. I 1967/68 ble det anskaffet tre nye Boeing 727 og en fjerde ble levert i 1979. Til nå hadde TSA utelukkende satset på brukt materiell. Med Boeing 727 fikk selskapet fabrikk-nye fly. Samtidig (i 1978) inngikk TSA et samarbeide med Scanair, den gang SAS' eget charterselskap. Gjennom ulike arrangement ble Transair en del av SAS i 1974, og i 1981 opphørte Transair for godt som eget selskap. Ulykker. Midnatt 17. -18. september 1961 styrtet Transairs nyanskaffede DC 6B "«Albertine»" i et skogholt utenfor Ndola i Nord-Rhodesia, (nå Zambia). En besetning på fem, alle fra Malmö, og 16 passasjerer, blant dem FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom i ulykken. Ulykkesårsaken ble aldri fastlslått, og det er bltt spekulert i om flyet var blitt beskutt av opprørssoldater i Kongo, eller om det ble plassert sprengstoff om bord mens flyet stod på bakken i Leopoldville Andreas Aubert. Fredrik Ludvig Andreas Vibe Aubert (født 28. januar 1851, død 10. mai 1913) var en norsk kunsthistoriker. Aubert hadde tidlig ønske om selv å virke som kunstner, og gikk på Tegneskolen 1869-71, før han begynte på teologistudiet. Han ble cand.theol. 1877, og arbeidet deretter som lærer på Aars og Voss 1878-1895, med noen avbrudd. Han begynte som kritiker i Morgenbladet 1878-82, senere i Aftenposten. Han malte med Krohg og Kittelsen, og først under et mislykket studieopphold i Paris 1882-84 valgt han å rendyrke rollen som kunstkritiker. I 1883 skrev han fra Paris til Aftenposten om Claude Monet og impresjonismen. Aubert ble en advokat for en særegen «norsk naturfølelse» i «det nye friluftsmaleriet», tanker som inspirerte Fleskumsommerens kunstnere. Som rådgiver for kunstsamleren Olaf Schou var Aubert senere indirekte medvirkende til at flere av Edvard Munchs bilder tilfalt Nasjonalgalleriet. Aubert ble statsstipendiat i 1895, og fristilt fra lærerrollen forsvarte han i 1896 sin doktoravhandling "Den nordiske naturfølelse og professor Dahl". Han opplevde seg forbigått ved to vesentlige ansettelser (Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet), og ble av C.W. Schnittler karakterisert slik ved sin død i 1913: «"ved sin impulsive natur, sin superlative begeistring, sin noget usunde selvoptathet og tilspidset personlig uttrykksmåte var han lettere enn de aller flæste utsat for at misforstaaes.» Aubert påberopte seg å være "politisk nøytral", men tilhørte Venstrekretsen med menn som Sars og Bjørnson. Han var sønn av professor L.C.M. Aubert. Han var gift med "Martha Johanne Védastine", født Moe, og derved svigersønn av Jørgen Moe og svoger med Molkte Moe. Eksterne lenker. Aubert, Andreas Aubert, Andreas Aubert, Andreas Just Bing. Just Johan Bing (født 24. april 1866 i Eidsberg, død 23. januar 1954 i Gausdal) var en norsk litteraturhistoriker. Bing ble student 1883 og tok filologisk-historisk embetseksamen lærereksamen 1889–90. Han besøkte siden flere tyske universiteter og fikk doktorgraden 1894 med sin tyske avhandling «Novalis». Under flere utenlandsreiser gjorde han litterære og kunshistoriske studier. 1895–1901 var han universitetsstipendiat og ble statsarkivar i Bergen 21. september 1903, en stilling han innehadde i over 30 år. Han ble gift 1900 med Marie Grieg (1872–1941). Bing døde i Follebu i Gausdal. Eksterne lenker. Bing, Just Mikael Bratbost. Karl Mikael Bratbost (født 1861 på gården Bratbost i Kvikne, død 1. august 1904 i Stockholm) var en norsk operasanger. Bratbost var bondegutt fra Kvikne. Han bestemte seg for å bli soldat, og dro til Kristiania for å ta underoffiserseksamen. I 1882 ble han kommandert til Stockholm for å tjenestegjøre i kongens garde. Ved en oppvisning i kasernen vakte han slik oppmerksomhet med sin vakre tenorstemme, at kong Oscar II tok seg av hans utdannelse og lot ham studere under Ivar Hallström og Arvid Ödmann. I 1886 debuterte han ved Stora teatern som Ruodi i "Wilhelm Tell", og ble engasjert for ett år. Høsten 1887 reiste han for å studere i Paris (under Delle Sedie) og Italia. Etter tilbakekomsten var han 1891–1893 ved August Lindbergs operatropp i Göteborg, før han kom til Operaen i Stockholm, hvor han var til sin død. I de siste årene var Bratbost plaget av dårlig helse, slik han måtte oppgi det faste engasjementet ved operaen og nøye seg med å spille gjesteroller. Bratbost var gift med en svensk dame. Siden han hadde hele sin karriere i Sverige, kom han aldri til å få synge i Norge, med unntak av noen gjesteopptredener, for eksempel sammen med Matilda Jungstedt i Kristiania. I sommerferiene oppholdt han seg i hjembygden Kvikne. I løpet av sin tid ved operaen spilte han en rekke store roller, som "Oberon", Tonio i "Regimentets datter", David i "Mestersangerne fra Nürnberg", Sylvain i "Villars' dragoner", Turiddu i "Cavalleria rusticana", Siegmund i "Nibelungenringen", "Tannhäuser", Radamès i "Aïda" og klovnen i "Pagliacci". Eksterne lenker. Bratbost, Karl Mikael Bratbost, Karl Mikael Bratbost, Karl Mikael Bratbost, Karl Mikael Jacob Bratland. Jacob Bratland (født 7. april 1859 i Bergen, død 11. juni 1906) var en norsk maler. Etter endt skolegang jobbet han i farens forretning, R.O. Bratland Rullegardin Fabrikk i Bergen, men hans interesse for all kunst – musikk, teater og billedkunst – hadde alt fra hans tidligste guttedager vært sterk, og i all stillhet besluttet han seg til å bli maler. I fritiden arbeidet han energisk på egenhånd, og 1883 reiste han til München, hvor han gjennomgikk akademiet og til sist fikk professor Löfftz' veiledning. I 1886 vendte han tilbake til Norge, var en kort tid i Hardanger og stilte samme år ut i Bergens Kunstforening. 1887 tok han opphold i Paris og studerte videre under Bouguereau og Robert Fleury. Hans første større bilde, «Lang Venten», ble utstilt på Parissalongen 1888. I Bergen vakte han samme år større oppmerksomhet ved sitt store bilde «En Vaagenat», som også ble utstilt ved Høstutstillingen i Kristiania. For dette bildet fikk han på Verdensutstillingen i Paris 1889 2. medalje. Senere oppholdt han seg på Vestlandet (etter en kortere tur til Paris), dels i Bergen, dels på Stord og i Sogn. I denne perioden malte han «Kirkefolk» og «En Ligningskommission», som begge ble utstilt på Chicago-utstillingen 1893, samt «Søndag» (1891). Samme år kom han første gang til Kristiania. Han var bosatt i nærheten etter sitt giftermål (1892). På statens utstilling 1894 utstilte han flere bilder som vant stor påskjønnelse (bl. a. «Ung Moder» og et portrett av komponisten Christian Sinding). Isfjelltunnelen. Isfjelltunnelen er en veitunnel i Kåfjord kommune i Troms. Tunnelen er en del av Europavei 6 og går under Isfjellet mellom Båneset og Birtavarre, og er bygd som skredsikringstiltak. Den er 3246 meter lang. Byggingen startet i september 2003, gjennomslaget kom 19. august 2004, og tunnelen ble åpnet den 29. oktober 2005. Åpningen skjedde et år tidligere enn planlagt, etter at prosjektet hadde blitt tilført ekstra midler. Den totale kostnaden for skredsikringsarbeidet i Kåfjorden, med Isfjelltunnelen, Skardalstunnelen og annen veiutbedring, var 420 millioner kroner. Den gamle veien forbi Isfjelltunnelen var stengt av ras 2-3 ganger i året. Fagernestunnelen. Fagernestunnelen er en veitunnel i Narvik kommune i Nordland. Tunnelen er en del av Europavei 6 og går under Fagernesfjellet mellom Fagernes og Narvik sentrum. Den er 2069 meter lang. Byggingen av tunnelen startet i 1995, men etter en stund ble det stopp i anleggsdrifta fram til 2000 på grunn av manglende bevilgninger. Tunnelen ble endelig åpnet den 4. juli 2003. Shtetl. Shtetl eller sjtetl (jiddisch: שטעטל "shtetl", «liten by», flertall: שטעטלעך, "shtetlekh") var betegnelse på en liten by, stor «landsby» (jiddisch/standardtysk: "shtot/Stadt" by, "shtetl/Städtchen,Städtlein" liten by, "dorf/Dorf" landsby) eller bydel der størsteparten av de som bodde der var jøder. Disse små byene, store «landsbyene» eller bydelene fantes i Sentral- og Øst-Europa før Holocaust. Sonar. SONAR (SOund NAvigation and Ranging) er en teknik som bruker lyd under vann til å navigere med eller detektere andre fartøyer. Der er to typer sonarer, aktive og passive. Aktiv sonar. Aktiv sonar registrerer ekkoer av egen utsendt lyd. Sonaren virker etter samme prinsipp som radaren (ekkoprinsippet), det vil si at den utsender en kort lydbølge (ofte kalt et ping) og registrerer ekkoene på en skjerm. Stråleforming kan anvendes på sender og/eller mottaker for å fokusere den akkustiske energien til en stråle over en eller et sett med vinkler. Det tar lengre tid å få ekkoene tilbake da lydens hastighet i vann er Ekkoloddet er et eksempel på en sonar som kun ser nedover for å måle dybden. En viktig anvendelse av aktiv sonar er å finne fisk. Moderne fiskefartøyer bruker avanserte sonarer for å detektere fiskestimer opp til åtte kilometer unna fartøyet. Fiskebåtskippere er også generelt svært flinke til å bruke sonaren som et verktøy for å effektivisere fisket. Tusenvis av liter drivstoff kan spares hvis fiskestimene tidlig kan lokaliseres og følges. Sonaren er også et viktig verktøy når fisken skal fanges, blant annet for å posisjonere fartøyet riktig i forhold til fiskestimen. I sjøforsvaret brukes sonar taktisk av overflatefartøy som søker etter ubåter. Sonarene kan være skrogmontert, eller tauet (kalles gjerne TAS, ATAS, CAPTAS). Hvilken type lyd som sendes ut i vannet kan være avgjørende for deteksjon, og det skilles hovedsakelig mellom Frekvensmodulert (FM) og Continous Wave (CW). FM er brukt ved steder hvor det er mye gjenklang (falske ekko), mens CW er gjerne brukt ved dypt vann uten mye gjenklang. CW har egenskapen til å kunne registrere doppler, noe som kan angi ekkoets fart. I nyere sonarer brukes også hyperbolsk FM. Lydhastigheten i sjøen vil variere i forhold til trykk, saltinnhold og temperatur. Da dette forandrer seg i dypet, vil også lydhastigheten forandre seg. lyden er "lat", og vil derfor holde seg i dybder hvor lydhastighetene er trege. Dette kan gjøre at man får store soner i vannet hvor lyden ikke brer seg, og kan da gi gode utgangspunkt for hvor ubåter vil gjemme seg. Fartøy som søker med aktiv sonar tar regelmessige målinger av dette med bathyprober (måling av temp ved hjelp av en probe man slipper ut i vannet. en kobbertråd sender info tilbake til mottaker) for å kunne analysere hvilke innstillinger som vi fungere best for deteksjon. Passiv sonar. Passiv sonar eller hydrofonen, registrerer utelukkende lyd fra andre skip (eller lyder fra havdyr). Passiv lytting er hovedsakelig brukt av ubåter. dette fordi en ubåt lett kan avsløre sin posisjon ved bruk av aktiv utsendelse. En passiv sonar prosesserer mottatt data, og viser nå i moderne tid på en skjerm hvor det er lagt opp i to akser (x: peiling, y: tid). Skjermen viser da i hvilken peiling det er støy som overgår normal støy i vannet. Operatøren kan da lytte i den peilingen, og ved hjelp av verktøy som lofar og demon analysere denne støyen. det operatøren da er ute etter er akslingsrate, bladrate, og annen klassifikasjonsrelatert informasjon. En dyktig operatør kan ved å bruke disse dataene kunne klassifisere et fartøy kun ved å høre støyen fartøyet gir ut i vannet. Dette fordi et fartøy kan gi en ganske unik signatur i vannet – da med en sammensetning av kjennetegn. dette kan være dieselsignatur, syngende propell, kavitasjon, antall propellblad, akslingstøy, flutter med mer. En virkelig dyktig operatør kan skille i utgangspunktet like fartøyer fra hverandre (fartøyer som er helt likt bygd, men gir ørsmå ulike differanser ut i vannet). Dette gjør da at ubåter, som i utgangspunktet er blinde, kan avgjøre hvorvidt et fartøy er vennlig, nøytralt, eller fiendtlig. A Rush of Blood to the Head. "A Rush of Blood to the Head" er et kritikerrost album utgitt i 2002 av det britiske rockebandet Coldplay. På VG-listen var "A Rush of Blood to the Head" inne i hele 47 uker, med førsteplass som beste plassering. Albumet var inne på listen i både 2002, 2003, 2004 og 2005. Den største hiten i Norge fra albumet, var «In My Place». Albumet ble nominert til flere Grammy-priser i 2002, og vant prisen for «Beste alternative album», til tross for at Coldplay på det tidspunkt hadde oppnådd en stor grad av allmenn interesse. I 2003 ble albumet rangert som nummer 473 på bladet Rolling Stones liste over de 500 beste album noensinne. "A Rush of Blood to the Head" inneholder typiske gitartunge popsingler ("In My Place"), kjærlighetsballader ("The Scientist"), akustiske sanger ("Green Eyes") og andre mer intime sanger. Sporliste. Alle sanger skrevet av Guy Berryman, Jon Buckland, Will Champion og Chris Martin. Robbie Keane. Robert David Keane (født 8. juli 1980 i Dublin, Irland) er en irsk landslagsspiller i fotball som er under kontrakt med den amerikanske klubben Los Angeles Galaxy. Etter en overgang til Liverpool den 28. juli 2008 ble det stilt store forventninger til hva han kunne utrette for rødtrøyene fra Beatles-byen. Men mannen fra Irland skuffet i klubben, og det ble store spekulasjoner om hans karriere i Liverpool ville fortsette. Klokken 17:00 2. februar 2009 ble Liverpool enig med gamleklubben til Keane, nemlig Tottenham om en overgang som er verdt rundt 150 millioner kroner for Liverpool. Dermed var Robbie Keane tilbake på White Hart Lane. Han er angrepsspiller og han har spilt 82 landskamper, og scoret 34 mål (pr august 2008), for. Personlig liv. I 2008 giftet Robbie seg med en tidligere Miss Ireland deltaker, Claudine Palmer i Ballybrack, med Liverpool-fan Chris de Burgh som underholder ved bryllupet. Tidlig karriere. Keane startet sin fotballkarriere hos laget Crumlin United fra de sørlige delene av Dublin, der hans talent ble oppdaget ganske tidlig. Han flyttet til Wolverhampton Wanderers der han begynte sin karriere som profesjonell fotballspiller, og det var ikke lenge før speidere fra større klubber var ute etter signaturen hans. Wolverhampton Wanderers. Keane fikk sin første profesjonelle kontrakt sommeren 1997 da han skrev under for Wolverhampton Wanderers, og avslo et tilbud fra Liverpool, da han mente han hadde større sjanser til å spille fast i Woles. Han debuterte i ligasammenheng for Wolverhampton den 9. august 1997 i en kamp mot Norwich City. Det ble en bra debut for Keane siden Wolverhampton vant 2-0, og han scoret begge målene. Coventry City. To år senere ble han kjøpt av Coventry City for £6 000 000, som var en rekordhøy sum for en tenåring på det tidspunktet. Etter en svært suksessfull sesong hos Coventry, der han skårte 12 mål på 34 kamper, hadde han blitt en av de mest ettertraktede spillerne i engelsk fotball, og ble forsøkt signert av flere av de største klubbene i Europa. Inter Milan. I 2000 gikk han til Inter Milan for £13 000 000. IHan ble signert av manager Marcello Lippi, og kom på lag med spillere som Ronaldo og Christian Vieri. Hans drøm om å bli en stjerne i italiensk fotball ble snart knust da Lippi fikk sparken like etter at Keane ankom, og Lippis etterfølger, Marco Tardelli ville ikke ha Keane med på førstelaget. Leeds United. Keane ble lånt ut til Leeds United den 20. desember 2000. Oppholdet ble en suksess for Keane, og han skårte 9 mål på 14 kamper, noe som gjorde at sommeren 2001 kjøpte Leeds Keane for £12 000 000. Sesongen som fulgte var ikke like full av solskinn, og han var ikke like foretrukket på førstelaget. Han spilte 36 kamper og skårte 10 mål. Leeds økonomiske problemer tvang etterhvert klubben til å selge flere av spillerene, og Keane var en av disse. Tottenham Hotspur. Tottenham Hotspur, kjøpte han for £ 7 000 000 den 31. august 2002, like før overgangsfristen gikk ut. Han debuterte for Tottenham mot West Ham United den 15. september 2002, og scoret sitt første ligamål for klubben mot Blackburn Rovers den 6. oktober 2002. Sesongen 2005-06 ble Robbie Keane toppscorer i Tottenham. Han hadde en veldig bra sesong og ble sett på som en av de beste spissene i England. Han scoret sitt 100. mål for klubben i en 2-0 seier over Sunderland den 19. januar 2008. Han ble med det den 15. spilleren for Tottenham som har klart det. 24. februar 2008 vant han sin første tittel da Tottenham vant den første Ligacup-finalen som ble spilt på den nye Wembley Stadium, da de slo Chelsea 2-1 etter ekstraomganger. 12. april 2008 spilte Keane sin 250. kamp for Spurs i en 1-1 kamp mot Middlesbrough. Keane endte 2007-08 sesongen som toppskårer for Spurs sammen med Berbatov, med 23 mål totalt. Hans 15 mål i serien sørget for at han ble den første spilleren hos Spurs til å skåre 10 mål eller mere på 6 sesonger Sommeren 2008 ble Keane koblet til en mulig overgang til Liverpool og Tottenham stilte seg ikke avvisende til et salg selv om laget klagde Liverpool inn til FA for sin interesse i Keane. Liverpool FC. Mandag den 28. juli 2008 besto Keane legetesten i Liverpool, og ble den nest dyreste spilleren (etter Fernando Torres) til å bli kjøpt av Liverpool. Keane kostet £ 19 000 000 pluss ytterligere £ 1 300 000 dersom visse kriterier ble fylt. Keane signerte en 4 årskontrakt med Merseyside-klubben. Keane spilte sin første kamp for Liverpool i en treningskamp borte mot Villarreal 30. juli. Keane sin første seriekamp kom i serieåpningen borte mot Sunderland 16. august, men han ble byttet ut etter 77 minutt, uten å ha imponert, og erstattet av El Zhar. Han scoret sitt første mål for Liverpool i en mesterligakamp mot PSV Eindhoven 1. oktober, en kamp som Liverpool vant 3-1. Keane ble byttet ut femten minutter før slutt og ble belønnet med stående applaus. Mot West Bromwich Albion 8. november 2008 scoret Robbie Keane sine 2 første ligamål for Liverpool FC, hjemme på Anfield. Kampen endte 3-0. Det gikk så helt frem til kampen mot Arsenal i desember før Keane skårte i serien igjen, da med en utligningen i det 42. minutt. I Liverpools neste kamp mot Bolton Wanderers, hjalp Keane til en 3-0 seier med å skåre to mål igjen. Til tross for målene mot Bolton, fortsatte spekulasjonene i media om Keanes fremtid på Anfield, og disse eskalerte til nye høyder da iren ble utelatt fra troppen til storkampene mot Everton og Chelsea i januar 2009. Etterhvert bekreftet også Liverpool den 2. februar at Keane hadde fått tillatelse til en medisinsk test hos Tottenham. Retur til Tottenham Hotspur. 2. februar 2009 ble Liverpool enig med Tottenham om en retur tilbake til London-klubben etter bare 6 måneder for Liverpool. Keane selv kommenterte returen med å si «Det var en vanskelig beslutning å forlate Tottenham sist sommer. Det viste seg at det ikke var den rette overgangen for meg. Jeg vet at noen supporter hos Spurs vil føle at jeg sviktet dem, men jeg kan forsikre dem om at jeg vil gi alt for denne klubben. Klubben har glimrende fans og jeg ønsker å betale tilbake deres støtte. Nå må vi gå ut og kjempe og sørge for at vi kan klatre oppover ligatabellen.» Dagen etter overgangen ble det også klart at Keane ble utnevnt til Spurs sin nye lagkaptein, et verv som han overtok fra den skadede Ledley King. Keane's første kamp etter returen var i naboppgjøret mot Arsenal på hjemmebane 8. februar. Den 24. mai 2009 spilte Liverpool og Tottenham deres siste liga kamp 08/09, der Liverpool vant 3-1. Keane skårte Tottenhams mål, som gjorde at José Reina ikke fikk Gullhansken i år. Keane feirer ikke skåringen sin. Landslagsspill. Han spilte sin første kamp for det irske landslaget mot i mars 1998, og skårte sitt første mål for mot i oktober samme år. Han spilte sin 70. kamp da landslaget knuste 5-0, der han også skårte et hattrick samtidig. Keane var med i den irske troppen til VM i fotball 2002 i Sør-Korea og Japan, og han skårte tre mål på de fire kampene som laget spilte. Hans mest berømte mål, var uten tvil skåringen ot utligningen på overtid mot (det eneste målet som ble skårt mot det tyske laget før finalen), selv om hans utligning på slutten av kampen mot på straffespark var tislvarende dramatisk. maktet ikke å kvalifisere seg til VM i fotball 2006, men Keane skårte fire mål på 8 kvalifiseringskamper, noe som gjorde han til lagets toppskårer i kvalifiseringen. Keane er nå mestskårende spiller for gjennom tidene, hans 33 mål på 81 kamper, har passert Niall Quinns tidligere rekord på 21 mål. Trivia. Keane er en god venn av Jamie Carragher og Steven Gerrard og var tilstede for å feire åpningen av Carras restaurant Cafe Sport England i Liverpool, trass i at han hadde scoret to mål for Spurs mot Liverpool, bare timer tidligere i en 2-2 kamp på Anfield i oktober 2007. Rolf Søder. Rolf Søder (født 4. juli 1918 i Kristiania, død 23. august 1998) var en norsk skuespiller. Han het egentlig Rolf Søderstrøm (navneskifte til Søder i 1944) og var sønn av jern- og metallarbeider Karl Johan Søderstrøm (1888–1932) og Margit Westbye (1886–1972). Hans arbeiderklassebakgrunn var viktig for ham og han var en kjent talsmann for å ta vare på den arbeiderkulturen han kjente fra sin barndoms Oslo. Søder debuterte på scenen i 1944 og på filmlerretet i 1955. Han medvirket i 40 filmer i sin lange karriere. Han spilte dessuten flere roller på scenen, var radioskuespiller og oppleser. Søder fremførte "Bendiks vise" (Melodi: Bjarne Amdahl, tekst: Alf Prøysen) i filmen Ung flukt (1959). Han gav også ut en plate, der han tolket arbeidersanger og dikt. Rolf Søder giftet seg med Berit Søder i 1950, og sammen fikk de tre barn. Berit Søder. Berit Søder (født Berit Lindtner Næss 29. mai 1931) er en norsk skuespiller. Hun er datter av Randi Lindtner Næss og søster av skuespiller/regissør Arne Lindtner Næss. Hun var gift med Rolf Søder fra 1950 frem til hans død i 1998. Randi Lindtner Næss. Randi Lindtner Næss (født 11. mai 1905 i Bergen, død 20. mai 2009) var en norsk operasanger og teaterskuespiller. Hun fikk utdannelse som sopransangerinne under professor Zavilovsky i Berlin og Arne von Erprekom Sem i Oslo. Hun debuterte på Den Nationale Scene i Bergen, og var knyttet til dette teateret i årene 1925 til 1990. 23 år gammel, i september 1928, fikk hun en hovedrollen i Walter Kollos "De tre små piker". Hennes gode sangstemme åpnet for en enestående karriere. Hun spilte i alt den kvinnelige hovedrollen i ni operaer og sytten operetter, og gjestespilte også ved Det Norske Teatret og Det Nye Teater. Som skuespiller opptrådte hun ofte i komedier av Ludvig Holberg, og gjorde alltid lykke, men hun var også et mangfoldig talent, som fikk spille sentrale kvinneskikkelser i dramaer av William Shakespeare, Henrik Ibsen og Nordahl Grieg. Hun gjorde også en enestående innsats i Hans Wiers-Jenssens komedie om kjøpmannen Jan Herwitz, hvor handlingen er lagt til Bergen i 1830-årene. Hennes barn, Berit Søder, Eli Lindtner og Arne Lindtner Næss, er også skuespillere. Randi Lindtners yngre bror var den kjente skuespilleren Lothar Lindtner. Koptere. Koptisk inskripsjon fra det tredje århundre e.Kr.Kopter er i den moderne betydning av ordet de innfødte kristne i Egypt, medlemmer av Den koptiske ortodokse kirke (som er flertallet), Den koptiske katolske kirke, og Den koptiske protestantiske kirke. Mens det nøyaktige antallet er omdiskutert, angir koptiske kilder antallet til mellom 7 og 15 millioner mennesker. Den siste beregningen (2005) oppgir antallet til nærmere 5 millioner, hvilket tilsvarer noe i underkant av 10 % av den totale egyptiske befolkningen, som teller i overkant av 70 millioner. Det betyr at kopterne er det største kristne samfunnet i Midtøsten og den største arabisktalende, men ikke-muslimske gruppen i verden. Koptisk språk. Koptisk språk representerer det siste utviklingstrinnet av det som var oldtidens egyptiske språk. Selv om koptisk er utdødd som levende talespråk, er det fortsatt i behold som liturgisk språk for den koptisk ortodokse kirke og forvalter en rik arv av skrevne dokumenter fra oldtiden og middelalderen. Koptisk språk har flere dialekter. Begrepet koptisk refererer også til det alfabet som benyttes for å skrive på det koptiske språk. Koptisk blir skrevet med en variant av gresk alfabet, men utvidet med seks eller sju bokstaver for spesielle lyder hentet fra demotisk, det siste utviklingsstadiet i den egyptiske hieroglyf-skriften. Kjennskap til koptisk språk var avgjørende for lingvistisk analyse av oldtidens egyptiske språk i tidligere fases og for forskernes tolkning av egyptiske hieroglyfer på 1800-tallet. Koptisk inndeles i fem dialekter, men forskjellene mellom dem er små. Hovedforskjellen er grafiske konvensjoner og mindre variasjoner i morfologi ("formlære") og ordtilfang, mens syntaksen varierer lite. De fem dialektene er "sahidisk", "bohairisk", "akhmimisk", "lycopolitansk", "fayyumisk" og "oxyrhynchite". Etymologi. Sankt Menas og Jesus Kristus i et koptisk ikon.Ordet «kopter» kommer fra det ny-latinske ordet "Coptus", som igjen er avledet fra det arabiske qubṭi قبطي (flertall: qubṭ قبط og aqbāṭ أقباط), en arabisering av det koptiske ordet "kubti" (bohairisk) og/eller "kuptaion" (sahidisk). Koptisk i seg selv er avledet fra det greske ordet Αἰγύπτιος, aiguptios: «egypter», fra Αἰγύπτος, aiguptos: «Egypt». Det greske begrepet for «Egypt» har en lang historie som går tilbake til det mykenske språket, som var en tidlig form for gresk, hvor ordet "a3-ku-pi-ti-jo" (bokstavelig «egypter», her brukt som en manns navn) var skrevet i Linear B. Denne mykenske formen kommer sannsynligvis fra egyptiske ḥwt-k3-ptḥ («Hut-ka-Ptah»), bokstavelig «eiendom (eller 'hus') av Ptah» navnet på tempelkomplekset til guden Ptah i Memfis. Dette navnet på hovedtempelet i Egypts hovedstad ble overført til å betegne hele byen og til sist landet som helhet. Noe tilsvarende er observert i navnet Memfis (gresk Μέμφις) som kommer fra det egyptiske navnet for pyramidekomplekset til kong Pepi II, "mn nfr ppy" (bokstavelig «etablert i perfeksjon (eller skjønnhet) er Pepy») ved Saqqara, men som ble overført også til den nærliggende hovedstaden. Interessant nok overlevde denne bruken på sahidisk, der "Gupton" og "Kupton" betyr «Memfis». Det lokale navnet for hovedstaden Kairo er i moderne egyptisk-arabisk "Masr" (egyptisk-arabisk مَصر), som også er navnet på Egypt som helhet. Betegnelsen for 'kopter' i det koptiske språket har både gresk og koptisk opprinnelse. Ordene "kuptaion" (sahidisk) og "kubti" (bohairisk) er dokumentert, men er brukt i overleverte tekster som refererer til språket snarere enn til folket. Begge er avledet av gresk Αἴγύπτιος aiguptios «egypter». Den ‘innfødte’ koptiske betegnelsen for koptere var "rem en kēme" (sahidisk), "lem en kēmi" (fayyumisk), "rem en khēmi" (bohairisk), etc., bokstavelig «folk av Egypt». Kopter og koptisk i dag. 'Koptisk' som ordet brukes idag refererer hovedsakelig til koptisk kristendom, dens kultur og dens tilhengere (som tidligere også inkluderte etiopiske og eritreiske kristne før kirkene ble delt), såvel som til den siste fase av det egyptiske språket og dets skrevne alfabet som fortsatt benyttes av den koptiske kirke. Middelalderens skribenter inntil Mamelukk-perioden benyttet ofte ordene 'kopter' og 'egypter' om hverandre for å beskrive folkene i Egypt, enten de var kristne eller muslimer. I dag har noen egyptiske nasjonalister begynt å bruke begrepet 'kopter' om egyptiske kristne i den nedsettende betydningen ‘fremmed’, i motsetning til det tilsvarende 'egypter' som betegnelse for egyptiske muslimer. Marburgtalen. Marburgtalen (ty. "Marburger Rede") var en tale holdt av Tysklands visekansler Franz von Papen ved Marburg-universitetet den 17. juni 1934. Talen formulerte tydelig den konservative kritikken mot nasjonalsosialismen, og tok særlig avstand fra den politiske volden og undertrykkelsen som hadde funnet sted etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen. Det var den siste offentlige meningsytringen på høyt nivå som utfordret det nazistiske hegemoniet. Talen var skrevet av Papens nære medarbeider Edgar Julius Jung i samarbeid med Papens sekretær Herbert von Bose og den katolske politikeren Erich Klausener. Den gjorde Hitler rasende, og propagandaminister Joseph Goebbels sørget for at den ikke ble omtalt i avisene. Papen insisterte på å ha snakket på vegne av president Paul von Hindenburg, og søkte avskjed som visekansler i protest mot undertrykkelsen av talen. Under de lange knivers natt ble både Jung, Bose og Klausener myrdet av nazistene. Franz von Papen ble satt under husarrest og hans kontor ransaket, men han ble spart. Talen ble holdt i forelesningssalen i "Landgrafenhaus", Marburg-universitetets undervisningsbygning i nyrokokko fra 1920-tallet. Salen, rom 101, eksisterer fremdeles med opprinnelig innredning. "Landgrafenhaus" er en av to bygninger som disponeres av det juridiske fakultet. Polaris Air Transport. Polaris Air Transport var et norsk charterflyselskap Selskapet ble opprettet i 1965 med base på Oslo lufthavn, Fornebu. Stifterne var Bjørn Bostad og Alf Remseth som begge var flyvere og tok aktiv del i den opertive flyvningen. Det ble anskaffet en Douglas DC-3 som ble registret i Norges luftfartøyregister som LN-RTE. Senere ble det anskaffet ytterligere en DC-3, registrert som LN-RTO. I tillegg opererte selskapet mellom 1966-69 tre Convair 240, registrert som LN-KAP, -KLU, -KLT Selskapet utførte charterflyniger med passasjerer og gods. Selskapet opphørte i 1974. Høgskolen i Akershus. Høgskolen i Akershus (HiAk) er en tidligere statlig høgskole i Norge, som eksisterte fra 1. august 1994 til 1. august 2011, da den ble slått sammen med Høgskolen i Oslo til Høgskolen i Oslo og Akershus. I 2011 hadde HiAk omkring 3900 studenter og 300 ansatte. Høgskolen var en av 24 statlige høgskoler i Norge og var et resultat av at fem statlige høgskoler i Oslo-området ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Gjennom sine forløperinstitusjoner kunne høgskolen spore sin historie 150 år tilbake i tid, til den første utdanningen av jordmødre som kom i stand i Christiania på 1850-tallet. Fram til 2003 hadde HiAk lokaler på Blaker, Lørenskog, Stabekk og i Sandvika. I 2003 ble Høgskolestiftelsen på Kjeller slått sammen med HiAk og alle fem lokalitetene ble samlokalisert i nye lokaler høsten 2003 på Kjeller utenfor Lillestrøm. Lokalene bestod av dels eksisterende bygningsmasse som tidligere tilhørte Televerkets forskningsinstitutt (senere Telenor FoU), samt en del nybygg som stod ferdig til bruk i september 2003. Høgskolen tilbød fag- og profesjonsstudier. Disse kunne tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Trans Polar. Trans Polars LN-TUW "Richard Evelyn Byrd" på vingene i 1970 Trans Polar A/S var et norsk charterflyselskap, stiftet i 1970 av Thor Kristen Tjøntveit. Han anskaffet to Boeing 720 som ble leiet fra Aer Lingus i et forsøk på å utfordre SAS på chartermarkedet. Maskinene ble registrert i Norges luftfartøyregister som LN-TUV ("Hjalmar Riiser-Larsen") og LN-TUW ("Richard Evelyn Byrd"). Etter en mislykket chartertur til Ceylon som endte i fiasko med et hundretall ungdommelige passasjerer som ble satt av på engelsk flyplass uten penger til hjemreise fikk elskapet en meget kort levetid. Etter mindre enn ett års drift gikk selskapet konkurs og maskinene ble tatt tilbake av tidligere eiere, Aer Lingus samme år. Imagonem. "Imagonem" er en norsk fanzine om spill, med hovedvekt på rollespill. Fanzinen ble startet av Matthijs Holter i 1993, som medlemsblad for foreningen Sylvan Pines, og har kommet ut med 39 nummer på papir til nå, det siste hittil i januar 2012. Våren 2006 gikk "Imagonem" over til å primært være enn nettutgivelse og begynte å legge ut flere gamle og nye artikler på sine nettsider. "Imagonem" har vakt oppsikt i det skandinaviske rollespillmiljøet for sin uærbødige, kaotiske og selvironiske tone. Bladets utgivelsesperioder kan deles opp i flere generasjoner. Blant bidragsyterne finnes flere norske rollespillforfattere, blant andre Tomas H.V. Mørkrid, Matthijs Holter og Torbjørn Lien. Andre faste bidragsytere har senere markert seg som litteraturskribenter, som Simen Hagerup og Audun Lindholm. Intervjuer med utenlandske rollespillforfattere som Gary Gygax, Ron Edwards, Jonathan Tweet og Greg Porter har også vært på trykk. "Imagonem" avfødte i 1997 sideprosjektet "Replicant", en Amateur Press Association om rollespill, som vokste fra å være en kommentarspalte i "Imagonem" til å løsrive seg og bli en egen, aktiv fanzine. Mange i den første generasjonen av Imagonem-bidragsytere startet også sine egne fanziner, som "Nittennittisyv", "Appelziner", "Gudenes inngripen", "Journal Ka", "Sol" og "Grønn kylling (arb. tittel)". Johanne Mathilde Dietrichson. Johanne Mathilde Dietrichson (født J. M. Bonnevie 12. juli 1837 i Kristiania, død 1921) var en norsk malerinne. Sin barndom og ungdom tilbragte hun dels i Trondheim, dels på Kongsberg. Senere gjennomgikk hun et tegnekurs i Kristiania, og reiste så 1857 etter Adolph Tidemands råd til Düsseldorf for å utdanne seg videre. Her arbeidet hun i Otto Mengelbergs atelier til 1861. Året etter giftet hun seg med kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson og fulgte ham på hans reiser, var bosatt i Roma et par år til 1865, bodde 1866–76 i Stockholm, hvor hun gjennomgikk Kunstakademiet, og var fra 1876 bosatt i Kristiania. På de mange reisene hun foretok sammen med sin mann, studerte hun blant annet sammen med Defregger i München og hos Chaplin i Paris. Av hennes verker kan nevnes «Dannet Tjenestepige» (1872), «Mesters Datter» (1877), «Røgende Gutter» (1877) og flere portretter av hennes mann. I 1870- og 1880-årene stilte hun ofte ut i Kunstforeningen og på Høstutstillingene i Kristiania. Andreas Bonnevie (psykolog). Andreas Bonnevie er en dansk psykolog (cand.psych,), forfatter og forlagsmann, tilknyttet Akademisk Forlag og Hans Reitzels Forlag. Han har oversatt flere bøker innen psykologi og selv utgitt "Personlig erfaring: Den indre linje i psykologi, religion og mystik". Andreas Bonnevie (1782–1833). Andreas Bonnevie (født 6. mars 1782 i Mandal, død 10. mars 1833 på Øyestad) var sogneprest i og stortingsrepresentant for Kongsberg, kjent for en utsvevende livsførsel. Bonnevie hadde gode evner, ble student da han var 15 år og tok embedseksamen da han var 22. Han begynte på en militær karriere, og var med som løytnant i den danske hær, med deltakelse i kriger (1813–1814). Her arbeidet han også som lærer (1804) og senere sogneprest i Kalundborg i Danmark (mars 1814). Her ble han involvert med konen til kammerherre von Juel, noe som skapte en viss røre, og han dro videre til Kongsberg (1815). I 1824 ble han bedt om å søke nytt embete og fikk stilling i Øyestad ved Arendal. Mot slutten av sitt liv skrev han en humoristisk selvbiografi, trykt på vers hos A. Faye, "Bidrag til Øiestads Presters Historie". Universitetet i Nordland. Universitetet i Nordland (UiN), tidligere Høgskolen i Bodø (HIBO), ble etablert 1. januar 2011 etter en sammenslåing av flere mindre høgskoler. Universitetet har i dag omkring 5 000 studenter og 430 tilsatte. Universitetet er ett av åtte statlige universiteter i Norge og er et resultat av at tre høgskoler i Nordland ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Universitetet har filialer i Mo i Rana og Stokmarknes, samt undervisning i Steigen, Tysfjord, Sør-Helgeland og ved Vensmoen studiesenter. I Bodø har universitetet samlet sin virksomhet på Mørkved. Frode Mellemvik var rektor frem til 31. juli 2007. For perioden 1. august 2007 til 31. juli 2011 har universitetet ansatt professor Pål A. Pedersen, tidligere dekan ved Handelshøgskolen i Bodø. Universitetet tilbyr vel 80 fag- og profesjonsstudier innen fiskeri- og naturfag, samfunnsfag, handelsfag, sykepleie og lærerutdanning. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Universitetet tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. UiN er medlem av European University Association. Historie. Stortinget vedtok 28. mai 1970 at Nordland distriktshøgskole skulle legges til byen og undervisningen startet høsten 1971 i provisoriske lokaler, men da lærerhøgskolen flyttet til Rønvika i 1972 overtok høgskolen de gamle lokalene i Torvgata. På 1980-tallet ble det bestemt at høgskolen skulle ligge ved dagens plassering på Mørkved og høgskolen flyttet inn i første byggetrinn i 1986 under navnet Høgskolesenteret i Nordland, landets andre siviløkonomutdanning ble plassert til byen. Sykepleierutdanningen ble samlokalisert til Mørkved og høgskolen fikk sitt nåværende navn i 1994. Etter en større utbygging i 2004 flyttet lærerutdanningen fra Rønvik til Mørkved slik at all utdanning ved Høgskolen i Bodø ble samlokalisert. Etter innføringen av kvalitetsreformen i høyere utdanning og den nye felles loven for universiteter og høgskoler har både Høgskolen i Stavanger og Norges landbrukshøgskole blitt akkreditert som universitet. Høgskolen søkte om universitetsstatus høsten 2009, og ble 19. november 2010 akkreditert som universitet og endret navn til Universitetet i Nordland fra 1. januar 2011. Studentmedier. Universitetets studenter lanserte 1. mars 2007 Ventus, Studentmediehuset i Bodø, som betyr vind på latin. Studentavisen Bodøstudenten og Studentkanalen slo da sine redaksjoner sammen og dannet et mediehus med en ansvarlig redaktør. Nettsiden ventusmedia.no er kjernen i mediehuset, i tillegg til et månedlig magasin i papir. Radio-, TV- og nettnyheter legges kontinuerlig ut på nettsiden. Lorentz Dietrichson. Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (født 1. januar 1834 i Bergen, død 6. mars 1917 i Kristiania) var en norsk kunsthistoriker og forfatter. Etter examen artium ved Bergen katedralskole 1852 ble han student 1853 og tok levende del i sin tids studenterliv med dets estetiske og skandinaviske interesser, mens han mindre ivrig dyrket sitt påbegynte teologiske studium, som han også etter en tid byttet med fagstudiet litteratur og estetikk. Da Stortinget 1857 under innflytelse av datidens skandinavisme hadde bevilget et universitetsstipendium i nordisk litteratur, konkurrerte han til denne stillingen med avhandlingen «Læredigtet i Nordens poetiske Litteratur», men uten å oppnå stillingen. Han reiste så 1859 til Uppsala, hvor han kort etter holdt en rekke «Forelæsninger over Danmarks Litteratur i vort Aarhundrede» ved universitetet (1860). Året etter ble han ansatt som dosent ved Uppsala universitet, hvor han så i en rekke forelesninger ga en lignende «Indledning i Studiet af Sveriges Litteratur i vort Aarhundrede». Imidlertid bestemte han seg 1862 for å forlate litteraturhistorien for å ofre seg helt for kunsthistoriske studier, som lå hans interesser nærmere. Samme år giftet han seg med malerinnen Johanne Mathilde Bonnevie og dro om høsten 1862 på en lang reise til Syden, over München og Venezia til Roma, hvor han var bosatt til 1865. Det følgende tiåret 1866–76 var han igjen ved bosted, stillinger og vennskapsforbindelser (bl. a. med den kunstelskende Karl XV) knyttet til Sverige, hvor han fra 1866 var amanuensis ved Nasjonalmuseet, og lærer ved Kunstakademiet i Stockholm. Der ble han 1869 ekstraordinær professor. I Stockholm var han en meget populær personlighet, som øvde en vidstrakt innflytelse gjennom sine forelesninger og sin deltagelse i alle foretagender, som arbeidet for kunsthåndverkets fremme. Da Stortinget 1875 hadde bevilget en gasje for ham som ekstraordinær professor ved Kristiania universitet, fortsatte han sin virksomhet i Kristiania, hvor han hadde betydelig del i opprettelsen av Kunstindustrimuseet, samt i styrelsen av Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet. Han var ofte og lenge på reiser i fremmede land for å studere disses kunstsamlinger, i offentlige og private gallerier. Etter sitt første opphold i Italia foretok han særlig to slike reiser, som ga frukter i større litterære arbeider. 1880–81 reiste han til Italia, Hellas, Palestina og Egypt og 1884 til Russland, Polen, Schlesien og England for å studere middelalderens trekirkearkitektur. For øvrig besøkte han nesten alle Europas land og som foredragsholder nesten alle større byer i Norge, Sverige og Finland. August Eiebakke. August Eiebakke (født 25. april 1867 på gården Eiebakke i Askim, død 21. juli 1938 i Oslo) var en norsk maler. Han kom 1883 til Kristiania, hvor han som elev ved den kgl. kunst- og håndverksskolen utmerket seg som en særlig dyktig akttegner, og var samtidig elev av Christian Krohg og Eilif Petersen på deres malerskole. 1891 og 1896 var han elev av Zahrtmann i København. Vinteren 1892 oppholdt han seg i Paris, 1893 og 1895 i Italia. Han foretok også senere flere utenlandsreiser. Blant sin tids figurmalere var han den mest begavede og kyndige kjenner av norske bønders liv og natur. Han slo igjennom med bildet «Anretning» (malt 1890). Etter oppholdene i København (hvor han særlig ble påvirket av Joakim Skovgaard) og i Italia fjernet han seg fra naturalismen og slo inn på det religiøse figurmaleri. Hans hovedarbeid i denne sjangeren er «Kristus tager Afsked med de 11 Apostle» (1900–01). Senere har han igjen nærmet seg den første retning. Av de senere bilder kan nevnes «Portræt af en Dame» (1905). 1910–37 var han lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Kristiania. Høgskolen i Finnmark. Landemerket til HiF og Høgskolen i Finnmark i bakgrunn Høgskolen i Finnmark (HiF) ble etablert 1. august 1994 og er en middels stor norsk høgskole, med rundt 1800 studenter og 240 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at tre statlige høgskoler i Alta og Hammerfest ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. Høgskolene som fusjonerte var Finnmark sykepleierhøyskole, Finnmark distriktshøgskole og Alta lærerhøgskole. Hovedcampus. Høgskolen har i dag to hovedcampus – Alta og Hammerfest og et campus i Kirkenes. I tillegg tilbys desentraliserte studier i Lakselv, Kirkenes,Tromsø og Bardufoss/Finnsnes. Høgskolen i Finnmark tilbyr vel 60 fag- og profesjonsstudier innen pedagogikk og humanistiske fag, samt nærings og sosialfag. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen tilbyr også semester i Cabarete som et ledd i idrett og friluftsliv utdanningen, se film fra studiet på Cabarete. Bo-tilbud. Studenter ved Høgskolen i Finnmark kan få boplass gjennom Studentsamskipnaden i Finnmark i Alta og Hammerfest. I tillegg tilbyr SIF barnehageplass til den som trenger det i både Alta og Hammerfest. Thorvald Erichsen. Thorvald Erichsen (født 18. juli 1868 i Trondheim, død 23. desember 1939 i Oslo) var en norsk maler. Han studerte rettsvitenskap fra 1886, men avbrøt studiene og begynte på Bergsliens malerskole, samtidig som han var elev ved Kunst- og håndverksskolen. Senere oppholdt han seg i København, hvor han ble elev av Zahrtmann, som kom til å øve stor innflytelse på hans kunstneriske utvikling. Under studieopphold i Paris og Italia ble han også merkbart påvirket av fransk senimpresjonisme. Han debuterte 1891 med bildet «Høststemning». Av hans bilder fra denne perioden kan også nevnes «Landskab fra Vaage» (1898). Omkring 1900 gjør et sterkt omslag seg gjeldende i hans kunst, som fra da av preges av en sterk interesse for farge, som han rendyrker i tydelig opposisjon mot den naturalisme, som hadde hersket i den foregående perioden. Sammen med Oluf Wold-Torne sto han fra da av som en av førerne i tidens moderne norske malerkunst. I denne perioden malte han interessante aktbilder («Nøgen Mand og to Kvinder», 1903, og «Nøgne Mennesker omkring en Gud», 1906), men mest fargerike, ekspressive landskaper fra Telemark, som «En Fjelddal» (1900) og «Skovinteriør» (1900). En samling av Erichsens bilder finnes i Holmsbu billedgalleri. Galleriet er hovedsakelig viet til Henrik Sørensens bilder, men har også verk av Erichsen og Oluf Wold-Thorne. Frans Christian Faye. Frans Christian Faye (født 20. desember 1806 i Tønsberg, død 5. mai 1890 i Kristiania) var en norsk lege. Han var professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) og kongelig livlege (første livmedicus) for Oscar I. Han ble student 1824, cand. med. 1831, deretter koleralege i Finnmark fra 1831 til 1832. Etter å ha vært nedsatt som praktiserende lege i noen år, reiste han 1838 utenlands og tok etter å ha kommet hjem lisensiatgraden 1841 og doktorgraden 1842. Han var den fjerde personen som tok den medisinske doktorgrad ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Han studerte en stund hudsykdommer, men kastet seg så over gynekologi og obstetrikk. I disse fagene ble han 1846 utnevnt til lektor og 1850 til professor. Samtidig fikk han ledelsen for Fødselsstiftelsen og Jordmorskolen. Fra disse stillingene trakk han seg tilbake 1876. Hans virksomhet ble preget av rikt initiativ, som blant annet ga seg utslag i hans kamp mot barselfeberepidemiene. På hans foranledning opprettet man Barnehospitalet i Kristiania (1855) og Bergens Fødselsstiftelse med tilhørende jordmorskole. Allerede 1844 utga han en «Lærebog i Fødselsvidenskaben for Jordemødre», som kom til å brukes i årtier. Han var dessuten en betydelig administrativ kraft, som ble mye benyttet i offentlige verv, kommisjoner og lignende. Han foranlediget at Videnskabsselskabet i Kristiania ble stiftet ved at han i 1856 anonymt tilstilte 4000 kroner som grunnfond for et slikt selskap. Faye utfoldet en rik litterær virksomhet, som strakte seg over alle medisinens felter, men interesserte seg særlig for hygieniske spørsmål. Han studerte militær hygiene på Krim 1854, etter at han som feltlege på Als hadde deltatt i den dansk-tyske krig 1848. Han var kommandør av St. Olavs Orden. Faye var gift med en datter av politikeren og juristen Christian Cornelius Paus. De arvet hennes farsgård, Rising i Gjerpen. De blev foreldre til Anton Ludvig Faye. Brjansk oblast. Brjansk oblast er en oblast i Vest-Russland. Den grenser til Smolensk oblast i nord, Kaluga oblast og Orjol oblast i øst, Kursk oblast og Ukraina i sør og Hviterussland i vest. Nikolaj Denin. Nikolaj Vasiljevitsj Denin (russisk: Николай Васильевич Денин) (født 15. mai 1958 i Domasjovo, Russland) er den russiske oblasten Brjansks guvernør, noe han har vært siden desember 2004. Kilder. Denin, Nikolaj Baja California. Baja California er en delstat i det nordvestre hjørnet av Mexico. Den består av den nordlige delen, rota, av Californiahalvøya. Baja California deler halvøya med delstaten Baja California Sur, og grenser i øst også til fastlandsdelstaten Sonora langs elva Colorado. Mot nord har Baja California grense med delstatene California og Arizona i USA. Baja California har lange kyster både mot Stillehavet og mot Californiabukta, kalt Mar de Cortés på spansk. Arealet er på 71 446 km², og befolkningstallet ligger på ca. 3,2 millioner innbyggere. Delstaten er den eneste i Mexico som er på Stillehavstid, GMT–9. Hovedstaden er Mexicali, som sammen med Tijuana er de største byene. Begge ligger tett ved grensen til USA. Andre byer av betydning er Ensenada, Tecate, Rosarito, San Felipe, San Quintín, Los Algodones og La Rumorosa. Innbyggerne kalles for «cachanillas», etter et tre fra delstaten som brukes til å bygge hytter av. Geografi. Det meste av delstaten består av tørr ørken. Mot nordøst ligger elva Colorado, hvor jordbruk er gjort mulig gjennom kunstig vanning. Halvøya er også fjellrik, det høyeste fjellet heter Picacho del Diablo (3095 moh). Det er også flere øyer utenfor kysten. Islas Coronado er noen småøyer utenfor Tijuana. Isla Guadalupe ligger langt ute i Stillehavet, mens Cedros ligger utenfor kysten langt i sør. Ángel de la Guarda ligger i Californiabukta. Historie. De første jegerne og samlerne kom til Baja California for kanskje 14 000 år siden, sannsynligvis fulgte de kysten nedover. Før spanjolene satte seg fast i området, var området befolket av ulike grupper. Pericué-folket bodde fra spissen av halvøya til omtrent midten. Guaycura-folket bodde nord for midten, mens Cochimí-folket bodde lengst i nord. De sistnevnte delte området sitt med nomadegrupper fra yumano-gruppene k'miai, cucupá, pai pai osv. Hernán Cortés, Mexicos erobrer, var sannsynligvis den første europeer som satte sin fot på halvøya i 1539 på en ekspedisjon med skipet Concepción. Han trodde at halvøya var ei øy. Flere spanske ekspedisjoner fulgte på 1500-tallet, men det varte en stund før det ble noen kolonisering. Først i løpet av 1600-tallet etablerte jesuitt-ordenen misjonsstasjoner langs halvøya for å omvende de innfødte. Disse misjonsstasjonene forfalt etter hvert som urfolket døde ut av europeiske sykdommer. På 1800-tallet ble området befolket fra det meksikanske fastlandet, og viktige næringsveier ble kvegdrift, jordbruk, fiske og gruvedrift. Under den amerikanske forbudstiden fikk de nordlige delene av staten et løft som følge av tørste amerikanere som krysset grensen, og de typiske grensebyene utviklet seg. Befolkning. Kun noen få små grupper av urbefolkningen finnes lengst i nord. De aller fleste i Baja California er kommet opp fra de sentrale og sørlige delene av Mexico for å jobbe i den blomstrende industrien. Å krysse grensa til USA ulovlig er en mulighet mange overveier, og såkalte "polleros" ("hønsebønder") tar betalt for å føre folk over grensa. Økonomi. Delstatens økonomi er sterkt preget av naboskapet med storbyene Los Angeles og San Diego i USA. Over 50 millioner turister besøker årlig delstaten, de fleste på dagsbesøk. Kun noen få finner veien sørover fra Tijuana til de flotte strendene, til vinmarkene ved Ensenada osv. I Tijuana og Mexicali finnes det mange maquiladoras, eller fabrikker for forbruksvarer, som produserer for markedene i USA og Canada. Ølet Tecate er et kjent produkt i hele Nord-Amerika. Jordbruk er viktig, spesielt i nordøst hvor staten grenser til elva Colorado, hvor kunstig vanning finner sted. Det er også et par vingårder i området. Ellers på halvøya drives det en god del kvegrift. Birger Anneus Hall. Birger Anneus Hall (født 10. september 1858 i Vefsn, død 26. juli 1927 i Trondheim) var en norsk prest og forfatter. Han var sønn av Hans Hall og Paulina Irgens Holboe Stoltenberg, og bror til presten Anton Christian Hall. Fra 1902 var han tredjeprest ved Trefoldighetskirken i Kristiania. Senere utviklet han en betydelig virksomhet som sjømannsprest og forfatter av oppbyggelsesskrifter. 1914 ble han sogneprest på Ila i Trondheim. Han ble gift første gang på Hamar 11. desember 1883 med Ellen Falk (1862–1910), annen gang 16. mars 1912 med Augusta Jacoba Klem (f. 1868). Eksterne lenker. Hall, Birger Anneus Hall, Birger Anneus Hall, Birger Anneus Hall, Birger Anneus Stiftelsen Domkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden er en stiftelse på Hedmarken, som eier eiendommene og bygningene til Hedmarksmuseet og Kirsten Flagstad-museet. Den ble stiftet 1. januar 2005. I perioden fram til dannelsen av Hedmark fylkesmuseum i 2009, inngikk også Prøysenhuset og Norsk utvandrermuseum. Frida Hansen. "Melkeveien" av Frida Hansen. 1898 Frida Bolette Hansen (født 8. mars 1855 i Hillevåg Stavanger, død 12. mars 1931 i Oslo) var en norsk billedveverske, med tekstilarbeid i art noveau / jugendstil. Hun er karakterisert som en brobygger mellom norsk og europeisk billedvev, og flere av hennes vevkomposisjoner regnes blant de beste som er laget innen nyere europeisk tekstilkunst. Arbeid av Frida Hansen er i eie hos en rekke museer, blant annet hos Nasjonalgalleriet i Oslo, Drammens Museum, Rogaland Kunstmuseum i Stavanger og Nordiska museet i Stockholm. Yngre år. Foreldre til Frida var Mathilde F Helliesen (1824–1915) og Peter Sickerius Petersen (1811–1875). Faren drev sammen med broren Frederik Petersen skipsrederiet Köhler & Co, et av de største i Stavanger. Hennes fødenavn var egentlig Frederikke, ikke Frida. Før hun giftet seg var Frida bestemt på å bli kunstmaler, og hun fikk tegne- og maleundervisning av Kitty Kielland og Johan Bennetter. I 1873 ble Frida gift med kjøpmann Hans Wilhelm Severin Hansen i Stavanger, bror til maleren Carl Sundt-Hansen. Da far til Frida døde i 1875 flyttet ekteparet inn i Köhlerhuset i Hillevåg. Frida var ivrig engasjert i å anlegge en hage på eiendommen. I 1888 ble byen rammet av et økonomisk tilbakeslag, og familiefirmaet Plough & Sundt som Hans Wilhelm drev gikk konkurs. Mannen rømte utenlands et par år, og Frida ble sittende med eneansvar for familien. To av tre barn døde. For å skaffe seg en inntekt startet hun en broderiforretning i sitt eget hjem. Til broderforretningen fikk Frida av og til gamle billedtepper til reparasjon, og hun ble interessert i de gamle teknikkene som var brukt til å lage bildene. I 1889 var hun deltaker på det første kurset i veving i landet, arrangert av Randi Blehr i Lærdal i Sogn. Da innføringskurset var over fikk Frida Hansen skaffet seg en oppstadvev, og hun begynte raskt å lage egne bilder. Etter kort tid var hun begynt å selge vevarbeider, og hun hadde også utstillinger i en rekke norske byer. I mai 1892 flyttet Frida til Kristiania og grunnla der et «Atelier for national Tæppevæving», med et tilhørende fargeri. Kunnskapen hennes om plantefarging av garn var grunnlag for det garnet Husfliden hadde til salg. Studietur til utlandet. Våren 1895 kunne Frida Hansen reise på studietur til utlandet, først til Köln for å studere middelalderkunst og deretter til Paris for å studere akttegning. Impulsene hun hentet fra utenlandsoppholdet var avgjørende for hennes videre utvikling. I Europa var den rådende kunstretningen i ferd med å endre seg fra det nasjonale og tradisjonsbundne til symbolisme og art noveau / jugendstil. Det norske Billedvæveri. I perioden 1897 – 1906 drev Frida Hansen verkstedet "Det norsk Billedvæveri" som i hovedsak arbeidet ut fra hennes kartonger (mønstre). Ved verkstedet både tegnet, vevet og underviste Frida. På Verdensutstillingen i Paris i 1900 fikk Frida Hansen gullmedalje for teppet "Melkeveien". Teppet var allerede innkjøpt til Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg. Eksperimentering med teknikker førte til en spesiell transparent vevemåte, som Frida tok patent på. Denne ble brukt til å lage portierer eller rom-delere. Senere år. Etter århundreskiftet gikk Jugendstilen gradvis av mote, og etter 1920 var kunsten til Frida Hansen lite etterspurt. I 1915 mottok Frida Hansen Kongens fortjenstmedalje i gull for hennes virke som tekstilkunstner. Fra 1926 fram til hennes død i 1931 arbeidde Frida Hansen på "Olavsteppet", som henger i Våpenhuset i Stavanger domkirke. Frida Hansen døde i Oslo 12.mars 1931. Hun er begravet på Ullern kirkegård. Arbeid. Frida Hansen bygger bro mellom norsk og europeisk billedvev. Naturen var en viktig inspirasjonskilde, og blomster var noe spesielt for Frida. Teorien til William Morris om inspirasjon fra naturen satte hun høyt. Naturen var det sentrale, og Morris gjenga den samvittighetsfullt med abstraksjon og forenklinger. Når Frida skulle abstrahere en blomst, tegnet hun den rett ovenifra, eller fra siden, akkurat som William hadde gjort før henne. Hansen var spesielt opptatt av at tekstilkunst ikke skulle være vevde malerier, men skulle ha sitt eget uttrykk. Det hun og Morris hadde felles var respekt og ydmykhet ovenfor naturen. Ikke bare gjaldt det inspirasjonen, men også livet og kunsten. Frida var utrolig glad i blomster, og hun elsket bestemors rosehage da hun var liten. Kjærligheten til blomstene finner vi også i vevnadene hennes. Hennes egenuttrykk fikk hun fra Morris, og det var viktig å gjøre noe eget. Vevnadene hennes ble ofte klandret for at det ikke var nok uttrykk for norsk kunst og kultur. Og på denne tiden var norsk nasjonalitet viktig. I 1890-årene og begynnelsen av 1900-tallet var det om å gjøre å finne frem til det typiske norske. Men Frida Hansen svarte på kritikken ved å legge kunsten enda mer over mot det internasjonale, som for eksempel den dekorative kunsten til Morris. Et av Frida Hansens verk henger på slottet i Oslo, det er to rikstepper tegnet av Gerhard Munthe, men vevd av Frida. Munthe mente at hun var den beste i landet til oppgaven. Teppene som henger på slottet er hentet fra sagaen om Sigurd Jorsalfare. Motivet ble først tegnet i kartong og senere overført til veven. Ofte bestod et verksted av personer med forskjellige oppgaver. En farger som farget garnet og ordnet kartong, og veveren som overførte til veven, men hos Frida gjorde hun alt selv. Hun skapte som regel kartongen i full størrelse, farget garnet og tok seg av overføringa. Frida var teknisk flink. Det var først og fremst formen som var middelet til å få frem fargene for Frida. Fargene kunne være vakre, de kunne gjøre et bilde dramatisk og skremmende, eller de kunne ha en dekorativ effekt. For mange kunne fargene gjøre det enkleste hverdagsmotivet vakkert. Sinaloa. Sinaloa er en av Mexicos 31 delstater, og befinner seg nordvest i landet. Sinaloa grenser i nord til Sonora, mot øst langs Sierra Madre occidental-fjellene til Chihuahua og Durango og mot sør til Nayarit. Arealet er på 57 377 km², og befolkningen er på 2,8 millioner (2010). Hovedstaden er Culiacán, med ca. 700 000 innbyggere. Andre viktige byer er badebyen Mazatlán og Los Mochis. Økonomi. Primærnæringene står sterkt i Sinaloa, og det er en av Mexicos viktigste fiskeridelstater. Delstaten har rike vannressurser, og er dermed et viktig jordbruksområde, kjent som «El granero de México», Mexicos kornkammer. Uoffisielt er også Sinaloa kjent for å være sentrum for kokainsmugling fra Sør-Amerika til USA. Kultur. Musikken fra Sinaloa er kjent i hele den spansktalende verden som «Banda» (eller Tambora). Elegant kledde banda-orkestre med rikelig av trompeter, gitarer og trommer rykker i dansefoten til de fleste. Ballspillet hulama, som har prekolumbiske røtter, praktiseres ennå i delstaten. Interessant i Sinaloa. En av verdens flotteste togreiser, i dalen Barranca del Cobre, går fra Los Mochis, Sinaloa, til Chihuahua med Ferrocarril Chihuahua al Pacífico. Tre ganger dypere enn Grand Canyon er dette et av verdens underverk. Byen El Fuerte ble grunnlagt i 1564, og var tidligere hovedstad i delstaten. Nå er dette en perle i kolonistil. Mazatlán er en kjent badeby med flotte strender ved Stillehavet. Andreas Haukland. Andreas Elias Haukland (født 10. oktober 1873 i Mosjøen, død 9. oktober 1933 i Napoli, Italia) var norsk forfatter og pioner innen nyrealistisk litteratur i Norge. Familie. Andreas var sønn av Ellen Anna Antonsdotter. Han ble født utenfor ekteskap. Han var gift med tyskeren Elisabeth Hessler, med hvem han hadde sønnen Hauk Haukland. Han hadde også to døtre før ekteskapet med Elisabeth. Den ene var Borghild Robinson (utvandret til De forente stater), og den annen var Aase Høyer-Nilsen. Livsløp. Gjennom de første barneårene bodde han sammen med moren på et naustloft i Sjøgata. Moren tjente til livets opphold som sykvinne. Som åtteåring fikk sønnen ny heim på gården Haukland ved Fustvatnet i Vefsn, der han arbeidet som gjeter og dreng. Da han som nykonfirmert 16-åring dro fra Vefsn, tok han navnet Haukland. Frem til Haukland var over 30 år gammel, hadde han levd i enkle kår. Da han fikk forfatterstipend i 1904, ble han imidlertid i stand til å reise ut i verden og tok sydover til Danmark. Senere dro han også til Spania (1909) og Italia (1910). I 1912 dro han til Tyskland, og i Berlin møtte han Elisabeth Hessler, som han i desember ble forlovet med. De giftet seg snart og flyttet om sommeren 1913 til Norge. Elisabeth kom fra en gammel tysk embetsfamilie og hadde formue. De nygifte begynte straks å se seg om etter et høvelig gårdsbruk der de kunne slå seg ned. På Hærøya i Steinsfjorden på Ringerike fant de en gård som passet. De hadde likevel ikke bodd lenge på Hærøya før den gamle rastløsheten kom over Haukland, og om sommeren 1915 kjøpte han den større gården Øgle i Østerdalen. Han ble likevel heller ikke sittende lenge med Øgle. Han solgte den og kjøpte i 1917 storgården Magnebyen Hovedgård i Värmland. Allerede i 1918 kom familien tilbake til Norge, og Haukland begynte å se seg om etter ny gård. Samme år kjøpte han Dalborgen i Vardal ved Gjøvik}. Den ligger vakkert til på en åskam med en storartet utsikt over Mjøslandet. Gården er meget gammel, etter navnet å dømme kan den føres tilbake til de såkalte bygdeborger. Det var heller ingen liten gård, selv etter østlandske forhold. Med sine om lag 500 mål innmark og 1400 mål skog krevde den både tid og krefter av det nye husbondsfolket. Haukland la da også ned meget arbeid på gården. Han er blant dem av gårdens eiere som har dyrket opp mest jord. Etter alt å dømme hadde han da funnet seg et sted han kunne slå seg til ro. Riktignok skrev han til Johan Bojer at han skulle ønske han kunne ta fri i det minste et halvt år om gangen for bare å skrive, men Elisabeth Haukland satte svært meget inn på at de skulle bli boende på Dalborgen. Hun forsøkte derfor å få ham til å arbeide ved skrivebordet til faste tider, dog uten særlig hell. Gårdsdriften opptok ham sterkt. Han var da også meget stolt over resultatene som han oppnådde som bonde. Til Bojer fortalte han at «[...] det alment siges heromkring, at her aldrig er blit utrettet saa meget [...] som siden jeg kom hid»". To år senere ble han nødt til å gå fra gården. Han hadde kjøpt den dyrt og fikk vansker med å klare renter og avdrag. Han lot Dalborgen gå til auksjon i 1922. Dagen etter auksjonen reiste Haukland til Tyskland med sin familie for å bosette seg der. Der ble Andreas og Elisabeth sammen med sønnen Hauk, boende i Oberbayern i om lag ett år. I 1924 flyttet Haukland til Anacapri i Italia. I de årene han bodde på Capri, mistet han kontakten med sine gamle venner. Den eneste han hadde regelmessig forbindelse med, var Johan Bojer. Den 9. oktober 1933 falt han om på gata i Napoli, rammet av slag. Dagen etter ville han ha fylt 60 år. I 1973 ble det satt opp et minnesmerke i Byparken i Mosjøen. Forfatterskap. Andreas Haukland var en pioner innen den nyrealistiske diktning. Han kastet lys over samfunnsklasser som tidligere hadde vært tause. Haukland hadde selv en vanskelig barndom og ungdom og det var nettopp i konflikt med sitt miljø at han skapte sin diktning. Han ropte ut sin forakt mot dette miljøet, samtidig som han ropte for å bli tatt inn i det. Han hentet ofte inspirasjon til sitt forfatterskap fra sine opplevelser i Vefsn og han lagde uttrykksfulle og talende skildringer av folkelivet i Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Andreas Haukland var en produktiv forfatter, og fikk utgitt i alt 27 bøker. Den første kom i 1898 og den siste i 1933, samme år som han døde. Det er spesielt de fire bøkene om "Ol-Jørgen" som for ettertida er blitt stående som hans hovedverk. Ol-Jørgen 1-4 er den første egentlige proletarskildringen i norsk litteratur, for så vidt som den bringer rallaren som motiv inn i diktningen. Jacob Hilditch. Jacob Hilditch (født 20. januar 1864 i Kristiania, død 1. juni 1930) var en norsk forfatter. Hilditch drev en tid handel, før han slo seg på tekniske studier og fikk mulighet til å reise til Amerika og Syd-Europa. Han var snart blant de mest leste forfatterne gjennom sine skildringer fra hverdagslivet, opprinnelig trykket i «Dagbladet». I pressen har han levert fortreffelige bidrag i føljetongstil og kåserier. Blant disse fikk årgangene av «Trangviksposten», senere utgitt i bokform, stor popularitet ved sin humor. Hilditch var en av bare to nordmenn som besøkte Lev Tolstoj, i april 1899. Colima. Colima er en av Mexicos minste delstater. Den befinner seg på Stillehavskysten, med nabodelstatene Jalisco i nord og Michoacán i sør. Hovedstaden Colima by har 150 000 innbyggere, og ligger midt i delstaten. Geografi. Colima er en liten delstat, men med høye fjell. Høyest når Nevado de Colima (4330 moh), som har navnet sitt etter snøen som av og til legger seg på toppen. Fuego de Colima (3960 moh) er en aktiv vulkan med stadige utbrudd. Potensielt er Fuego de Colima også en trussel mot Colima by. I tillegg ligger også delstaten i den mest aktive jordskjelvssonen i Mexico. Delstaten har en smal kystslette med tropisk klima, mens temperaturen avtar jo høyere opp man kommer. Historie. Fra ca. 200 f.Kr. blomstret høykulturene i Colima, og på 250 steder i delstaten har man funnet keramikk av høy kvalitet. Mange kulturtrekk skiller seg sterkt fra resten av Mexico, men finnes igjen lengre sør. Dermed kan innbyggerne i Colima ha hatt kontakt sjøveien med kulturer langt borte. I århundrene før den spanske erobringen var området dominert av Chimalhuacán-føderasjonen av fire kongedømmer. To spanske ekspedisjoner fra Mexico by ble slått tilbake før Gonazalo de Sandoval, en av Hernán Cortés' offiserer erobret området i 1523. Samme året ble Colima by grunnlagt, en av de eldste i Ny-Spania. Byen ble flyttet til sitt nåværende sted i 1527. Den spanske erobringen var total, og i dag er det få spor av urfolkskultur i Colima. Mot slutten av året 1810 ble Colima erobret av den meksikanske frigjøringsbevegelsen, men ble gjenerobret av Spania i 1811. I 1857 ble Colima egen delstat. Interessant i Colima. Hovedstaden Colima by har en lang historie, men har blitt ødelagt av så mange jordskjelv at det ikke er mye historie å se. Mot nord ligger landsbyer som Comala og Suchitlán, som er kjent for sitt håndverk. På kysten ligger det flere badebyer, mest kjent er Manzanillo. Adolf Hoel. Adolf Hoel som nyutnevnt stipendiat i 1911 Adolf Hoel (født 15. mai 1879 i Sørum, død 19. februar 1964 i Oslo) var en innflytelsesrik norsk geolog og polarforsker. Fra tidlig på 1900-tallet var han en sentral figur i norsk polarforskning og ledet en rekke forskningsekspedisjoner til polare strøk. Hoels innsats var avgjørende for at Norge ble tildelt suverenitet over Svalbard og Dronning Maud Land i Antarktis, og han var også en av drivkreftene bak Norges okkupasjon av «Eirik Raudes Land» (Øst-Grønland) fra 1931 til 1933. I 1928 etablerte han "Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser" (NSIU), forløperen til dagens Norsk Polarinstitutt, som han ledet i 17 år. Mineralet hoelitt og fjellkjeden Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Hoel var professor, prorektor og rektor ved Universitetet i Oslo. Barndom og utdannelse. Adolf Hoel ble født i 1879 i Sørum, på gården Julton. Fra høsten 1895 startet Hoel på Hauges Minde 2-årig real-gymnas, og ble etter dette immatrikulert ved Universitetet i Oslo høsten 1897. Han finansierte selv sin utdannelse gjennom å undervise ved en lang rekke skoler i hovedstaden. Hans karakterer var særdeles gode. Ved universitetet kom Hoel i kontakt med toneangivende geologer som Amund Helland og Waldemar C. Brøgger og ikke minst konservator P. A. Øyen. Hoel skulle senere trekke frem disse som viktige for at han selv begynte å fokusere på geologi. Han ble god personlig venn med Helland og Øyen. Svalbard. I 1907 ble Adolf Hoel med som geolog på rittmester Gunnar Isachsens ekspedisjon til den nordvestlige delen av Svalbard. Ekspedisjonen var finansiert av fyrst Albert I av Monaco og i hovedsak befraktet av fyrstens forskningsskip «Prinsesse Alice II». Etter dette var Hoel på ekspedisjon til Svalbard hver sommer frem til den norske overtakelse av suvereniteten i 1925. I begynnelsen arbeidet han som innleid geolog i to år for de store ekspedisjonene Isachsen fikk satt i stand i 1909 og 1910. Etterhvert tok han mer og mer over ledelsen og organiseringen av ekspedisjonene og ble fra rundt 1915 drivkraften bak den norske forskningsinnsatsen på Svalbard. Det var ingen automatikk i disse årlige ekspedisjonene og finansiering måtte innhentes både fra private og offentlige kilder hvert år. Hoel var sentral i arbeidet med å hente inn denne finansieringen. At Norge etter første verdenskrig kunne vise til det systematiske arbeidet som de «Hoelske ekspedisjoner» hadde gjennomført over et så langt tidsrom var avgjørende for at Norges krav om suverenitet over øygruppen til sist ble akseptert. Hoel ble stipendiat ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1911 og ble utnevnt til dosent i 1919. Etter at Svalbard var kommet inn under norsk suverenitet fikk Hoel problemer med å skaffe finansiering til videre utforskning av Svalbard. Men i 1928 klarte han å få etablert "Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser" (NSIU - forløperen til det som i 1948 skulle bli til Norsk Polarinstitutt), med et statssikret budsjett fem år frem i tid. Hoel fikk senere også arrangert flere ekspedisjoner til Svalbard, og da spesielt den første gjennomførte luftfotobaserte kartlegningen av øygruppa på slutten av tretti-tallet. Hoel selv var siste gang på Svalbard i 1939 i forbindelse med utredninger om planlegging av en norsk isbryter. Grønland. Mot slutten av 1920-tallet begynte Hoel å interessere seg for norske rettigheter på Øst-Grønland. Grønland hadde blitt betraktet som en del av Danmark etter at Norge ble i union med Sverige i 1814. Dette var det flere politikere og ikke minst en rekke Grønlandslag i Norge som ikke var enige i. Adolf Hoel ble etter hvert helt sentral i bevegelsen som forsøkte å få Øst-Grønland inn under norsk suverenitet. En annen sentral skikkelse var Gustav Smedal, advokat med doktorgrad i suverenitetsspørsmål i polare strøk. Hoel og Smedals plan, inspirert av fangstmannen Hallvard Devold, som også deltok i å sette planen ut i livet, var å fange landet med et nett av fangsthytter. Ved å bygge nettverk av små koier ut fra hovedfangsstasjonene ville man ta landet i hevd og holde danske fangstfolk ute. Kombinert med kartlegging og utforskning av landet mente de at et norsk krav om suverenitet ville kunne aksepteres. Planen ble satt ut i livet i 1929 ved at NSIU begynte å sende årlige forskningsekspedisjoner til Øst-Grønland. Ekspedisjonsfartøyene befraktet også fangstmenn og utstyr til hyttene for firmaet Arktisk Næringsdrift, som Hoel var med på å opprette. Tidlig på sommeren 1931, under trussel av at danskene var i ferd med å sende ut en stor forskningsekspedisjon til Øst-Grønland, bestemte Hoel og Smedal at det måtte fremsettes et krav om okkupasjon av landet. Dette fikk de ikke norske politikere med på, og de arrangerte derfor en privat okkupasjon av landet gjennom fangstmennene som holdt til i Myggbukta. Gjennom bruk av media og sine politiske kontakter klarte de til slutt å få myndighetene til å gjøre den private okkupasjonen til en statlig okkupasjon og gjorde i juli 1931 offisielt krav på Eirik Raudes Land, et stort segment av Øst-Grønland. Danskene klaget øyeblikkelig denne okkupasjonen inn til Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Hoel og Smedal bistod faglig under hele den juridiske prosessen, og tilbrakte flere perioder i Haag. I 1933 fikk Danmark medhold i at den norske okkupasjonen var ugyldig og at hele Grønland var dansk. Nasjonal samling. Tapet i Haag gikk sterkt inn på Hoel. Han var frustrert over handlingslammede politikere som var mer partipolitiske enn patriotiske. Høsten 1933 ble han oppsøkt av Vidkun Quisling som ønsket Hoel med i Nasjonal Samling. Hoel stod som nummer to under Quisling på partiets liste til Stortingsvalget samme høst. Utover 1930-tallet bidro Hoel med å utforme ideene bak partiets politikk vedrørerende de arktiske strøk. Ifølge Hoel selv brøt han med Quisling i trettiårene, men han ble allikevel etter krigens utbrudd assosiert med NS, spesielt i sitt virke på Universitetet. Dronning Maud Land. Hoel gis æren for at Dronning Maud Land, et område i Antarktis som er syv ganger større enn Norge, ble norsk. Han hadde gode kontakter i Tyskland, og fikk kjennskap til at Tyskland skulle sende ut en vitenskapelig ekspedisjon som skulle gjøre krav på dette området. Hoel tok kontakt med statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht, og Utenriksdepartementet gav Hoel i oppdrag å skaffe frem dokumentasjon av norsk aktivitet i Antarktis. Noen få dager før den tyske ekspedisjonen kom frem, vedtok den norske regjeringen den 14. januar 1939 å okkupere atlanterhavskysten av det antarktiske kontinentet og gav området navnet Dronning Maud Land. Tyskland protesterte ikke mot den norske okkupasjonen. Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Krigen. Hoels muligheter for praktisk forskning i polområdene under andre verdenskrig ble sterkt begrenset. Han hadde i 1940 blitt professor ved universitetet, noe som dengang var en mer fremtredende stilling enn i dag, siden hvert institutt som regel bare hadde én professor. Etter at han i 1941 ble utnevnt av okkupasjonsmakten som prorektor og senere rektor ved universitetet, dreide Hoels krigsår seg for det meste om hans virke ved universitetet. Han var sterkt involvert i arbeidet med å hjelpe fengslede studenter og deres pårørende, spesielt de studentene som ble sendt i fangenskap til Tyskland. Etter krigen. I mai 1945 ble Hoel internert på Ilebu og slapp ut først april 1946. Først i mai 1949 kom hans landssviksak for retten. Han ble dømt til 18 måneders fengsel. Hovedanklagen var hans NS-medlemskap og for at han lot seg utnevne til rektor ved Universitetet av okkupasjonsmakten. Ved krigens slutt mistet Hoel alle sine verv og stillinger. Flere organisasjoner ekskluderte ham som medlem og han mistet også sin St. Olavs Orden som han fikk i 1938. Dette gikk tungt inn på ham, og han brukte mye av sin tid etter dommen til å søke oppreisning og forståelse for sin situasjon hos disse organisasjonene og folk flest. Blant annet gav han ut sitt forsvarsskrift "Et oppgjør med landsmenn" i 1951, hvor han redegjør for motivene bak sine handlinger under krigen. Han publiserte også en rekke artikler i forskjellige tidsskrift, av både vitenskapelig og politisk karakter. På femtitallet var Hoel engasjert av Norsk Polarinstitutt for å skrive Svalbards historie, som kom ut som et trebindsverk i 1966 og 1967, etter hans død. Dette ble fullført og redigert av hans sekretær gjennom flere år, cand. jur. Kjeld Myklebust. Adolf Hoel ble påkjørt i Oslo i desember 1963 og døde av skadene fra dette på sykehus i februar 1964. Edin Holme. Edin Holme (født 24. mai 1865, død 1. oktober 1927) var en norsk forkynner og forfatter. Han var sønn av Marthinus Jeremiasson (1823–96) og Ellen Marie Baardsdtr. Skjærseth (1823–1917), som var husmannsfolk under Holme i Verdal. Edin Holme er kjent for sine episke dikt med basis i Bibelen. En minneutgave av hans mest populære verker ble gitt ut i 1934: Edin Holme: Dikterverker (Aschehoug). I 1961 kom Bjarne Slapgard med en biografi: Edin Holme: Forfattar og forkynnar. Noen av diktene har dannet grunnlag for musikk. Liuvigild. Liuvigild (Leuvigild, Leuvigildo, Leovigild, Leovigildo, Leogild) var vestgoternes konge fra 569 til 21. april 586. Liuvigild ble erklært medkonge med hans bror Liuva I på vestgoternes trone etter en kort periode med anarki som fulgte døden til kong Atanagild som var bror av dem begge. Begge var ariansk kristne. Liuva var foretrukket av de vestgotiske adelsmennene og hersket over områdene nord for Pyreneene, mens Liuvigild hersket i Hispania. Liuvigild giftet seg med Atanagilds enke, Goiswintha. Hans første kone, Teodosia, mor til hans sønner, døde tidligere. Liuva døde i 572 eller 573. Liuvigild begynte sitt styre over de gjenforente vestgotiske territoriene ved å ta den bysantinsk-styrte byen Cordoba, hvor bysantinerne nylig hadde svart på Atanagilds bønn om hjelp ved å etablere et bysantinsk territorium sørøst på den iberiske halvøy. Liuvigild drev også de germanske sueviene bort fra deres befestninger i Leon og Zamora, og på den måten utvidet han sitt kongedømme mot nord og vest også, men i mer enn en ny generasjon skulle den østlige romerske keiseren beholde en base i det sørøstlige Hispania, som tok tilbake sitt gamle romerske navn Hispania Baetica. Selv om han var konstant i krig med bysantinerne i det sørlige Hispania, aksepterte Liuvigild administrasjonen til det bysantinske riket, adopterte dets pomp og seremonier og etterlignet dets mynter. Han gjorde viktige forbedringer i vestgotisk lov. Liuvigild styrket videre mulighetene for en fremtidig fredelig etterfølging, ved å trekke hans to sønner, Hermenegild og Reccared, med seg i kongelige embeter og plasserte visse regioner under deres styre. Hermenegild, den eldste, var gift med den frankiske prinsessen Ingund, datter av kong Sigibert I, den austrasiske kongen ved Metz. Hermenegilds opprør. Fra 584 til 585, forteller katolske historikere, krevde Liuvigild at hans romerske undersåtter skulle konvertere til arianismen. Liuvigild insisterte på å utnevne arianske biskoper, men dette møtte motstand ledet av de katolske biskopene, og Baetica gjorde opprør under lederskapet til hans sønn Hermenegild som hadde konvertert til katolisisme etter at han giftet seg med den frankiske prinsessen. Etter at Liuvigild beleiret og tok bysantinernes Sevilla, tok han sin sønn som fange i Cordoba og forviste ham nord til Valencia hvor han ble myrdet av Liuvigilds agenter i 585. Hermenegild ble senere kanonisert som St Hermenegild av pave Sixtus IV på oppfordring fra Filip katolikken. Den frankiske prinsessen ble overlevert til den østromerske keiseren Tiberius II Konstantin og ble sist hørt om i Afrika. Liuvigild sendte den problematiske biskopen i eksil også, han tilbrakte årene før Hermenegilds opprør, 579 til 582, ved hoffet i Konstantinopel. Den romersk-katolske kirken kanoniserte ham som St Leander av Sevilla. Liuvigild var ikke en generelt bitter fiende av katolske kristne, selv om han var bestemt på å straffe dem når de konspirerte mot ham med sine eksterne fiender. Han styrte delvis gjennom den lokale prestisjen til katolske biskoper, noen av dem hadde fire århundrers historie bak seg. For denne arianske monarken var katolisismen religionen til hans romerske undersåtter og arianismen var et samlingspunkt for å møte den bysantinske fienden i sør. Konvertering var likestilt med forræderi. Liuvigilds siste år. I nord dro Liuvigild fordel av interne friksjoner mellom suevifraksjoner om etterfølging, og i 584 beseiret han suevienes kongedømme Galicia og la det til hans krone. På slutten av sitt styre, var det bare baskerlandene og de to små territorier til bysantinerne som ikke tilhørte vestgoterne i Iberia. Vestgoterne var fremdeles et militært aristokrati på halvøya, og arianisme var fremdeles den kongelige religion. Nye monarker måtte godkjennes av adelsmennene, selv om dette var kun formelt. Vestgoterne og deres undersåtter var fremdeles separat styrte ifølge to forskjellige lovverk. Liuvigilds siste år var preget av åpen krig med frankerne langs hans nordligste grenser. Men generelt var Liuvigild en av de mest effektive vestgotiske kongene i Hispania, gjenoppretteren av vestgotisk enhet. Han styrte fra den nylig etablerte hovedstad i Toledo, hvor han slo seg ned mot slutten av sitt styre. På grunn av dette blir det iberiske vestgotiske monarkiet noen ganger kalt «kongedømmet Toledo». Hovedstaden i Toledo, etablert i det forrige styre, markerte den bevegelsen av et kulturelt senter fra Middelhavskysten eller det sørlige Tartessus. Da Liuvigild døde, brakte hans sønn Reccared I, som konverterte til katolisismen i 589, religiøs og politisk enhet med å knytte vestgoterne sammen med deres undersåtter. Men katoliseringen av det vestgotiske Hispania oppmuntret biskopenes makt og kongemaktens nedgang. I 633 tok en synode av biskoper adelsmennenes rettigheter til å bekrefte valget av en konge. Da lojaliteten ble overført til lokale biskoper, både til inspirasjon og som beskyttere, kunne ikke motstand i stor skala koordineres da maurerne truet i det 8. århundre, og bispedømmene kollapset, det ene etter det andre. Karen Holmsen. Karen Antoinette Holmsen (født 1832, død 1912) var en norsk sangerinne. Hun studerte i Stockholm og København, debuterte i 1863, og regnes som en av Norges første store internasjonale sangerinner. Holmsen, Karen Holmsen, Karen Holmsen, karen Tylft. En tylft er en gammel mengdeenhet som tilsvarer 12 enheter. Tylfter ble særlig brukt om tømmerstokker i skogbruket og i sagtømmerindustrien. I middelalderen kunne tylft også bety en distanse på tolv gamle norske mil; i andre sammenhenger én breddegrad (111 km). Mallorn. I J.R.R. Tolkiens litterære legendarium er mallorn (flertall "mellyrn" – ordet er Sindarin) en type stort tre. Den Quenya formen av dette ordet er malinornë (flertall malinorni). Mellyrn er beskrevet som noe liknende av et bøketre i formen av greinene og bladene. Barken var glatt og sølvgrå, og løvet ble gyldent om høsten. Det gyldene løvet ble på treet hele vinteren igjennom og falt først av for å dekke bakken om våren, da de nye bladene kom, som var grønne på toppen og sølvfarget under. Det blomstret også gyldene blomster på reinene i klaser, slik som kirsebærblomster. Frodo Lommelun forklarte at han kunne føle treets liv da han rørte ved en mallorn i Lothlórien. Frukten til en mallorn var en nøtt med et sølv-skall. Mallorn trær vokste opprinnelig på øya Tol Eressëa og antakelig også i Valinor. Noldoene kan ha tatt med seg mellyrn til Gondolin da de kom til Midgard, men alle disse ble ødelagt sammen med byen i det første tideverv. Alvene fra Tol Eressëa brakte også med seg mallorn trær til menneskene fra Númenor, og de vokste på kysten rundt Eldanna bukta i det land. Selv Tar-Aldarion, den store sjøkongen, hugget ikke ned disse trærne. Mallorn-nøtter ble gitt av Tar-Aldarion til hans venn Gil-galad, den Noldoske kongen av Lindon. Mellyrn vokste ikke i Lindon, men Galadriel tok noen nøtter med seg til Lothlórien, hvor de vokste seg svært høye. Lothlórien ble kjent som "Gullskogen" på grunn av mallorn trærne. Caras Galadhon, byen til Galadriel og Celeborn i Lothlórien, var bygget i greinene av store mallorn-trær. Ringens brorskap tilbrakte en natt i en "flet" (en slags plattform) opp i et mallorn-tre i Lothlórien og ble senere gitt lembas som var pakket inn i mallorn-blader. Galadriel ga Samvis Gamgod en eske med jord som også inneholdt en eneste sølvfarget mallorn-nøtt. Etter at krigen om ringen over plantet Sam denne nøtta i Hobsyssel, for å være nøyaktig i Hobbitun, på selskapsenga hvor tidligere det store selskapstreet hadde stått. Det var det eneste mallorn treet i Midgard utenfor Lórien. Når treet blomstret ble det sagt at hele Hobsyssel ble gylden av blomstene. Dusin. Et dusin er en gammel mengdeenhet for et antall av tolv. Dusin tilhører tolvtallsystemet, sammen med blant andre tomme (1/12 fot). Andre dusiner. Det går 13 på et "bakerdusin". Det verserer flere forskjellige forklaringer på hvorfor det har vært vanlig å bake et ekstra brød på dusinet. En mulig forklaring er at brød en gang i tiden ble solgt i vekt. Bakerne ønsket da å være på den sikre siden, og la ved et ekstra brød for å unngå bøter. En annen forklaring er at man baker et ekstra brød i tilfelle ett blir mislykket. Moldauhafen. Moldauhafen er et 30 000 m² stort område i Hamburg havn, som ble bortforpaktet til Tsjekkoslovakia for en periode av 99 år fra 1928 ved undertegnelsen av Versailles-traktaten. Fra 1993 tilhører Moldauhafen den Tsjekkiske Republikk. Moldauhafen er Tsjekkias eneste havn ved et hav. Denne frihavnen ble fra 1928 til 2002 drevet av det Tsjekkiske Elbeskipsfartsselskapet ČSPL. Etter konkursen har ikke Moldauhafen vært benyttet, og vil bli gitt tilbake til Tyskland i 2028. Princeton University. Princeton University er et privat universitet i Princeton i New Jersey i USA. Det er den fjerde eldste institusjonen for høyere utdanning i USA, grunnlagt i byen Elisabeth i 1746 som "College of New Jersey". Det inntar i 2008 tolvte plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. I 1896 flyttet institusjonen til Princeton, og fikk samtidig navnet Princeton University. Samme år ble Woodrow Wilson ansatt som professor her, og han var rektor fra 1902. Under hans ledelse tok lærestedet et kvalitetssprang og etablerte seg som et av lndets ledende universitet. Wilson ble deretter nominert og valgt til guvernør i New Jersey. Princeton er ett av åtte Ivy League-universiteter i USA. I 2006 var det ialt 7 242 studenter ved Princeton, og skolepengene utgjorde US$ 33 000 årlig. Med 1 025 vitenskapelig ansatte samme år, ga det en student:lærer-tetthet på 7:1, som er meget stor lærertetthet selv blant de bedre amerikanske universitetene. Furufamilien. Buskfuru eller "fjellfuru' 'er en mye brukt leplante også i Norge. Pinje er en art i furuslekten. Serbergran er en av de mange artene i furufamilien på Balkan. Furufamilien (vitenskapelig navn Pinaceae) er den størst av totalt åtte bartrefamilier og består av 220-250 arter fordelt på 11-12 delgrupper, litt avhengig av hvordan arter og slekter defineres. Trærne i furufamilien er vanligvis eviggrønne, unntaket er lerka som feller nålene om høsten, og har hann- og hunnblomster på samme individ. Hannblomstene består av noen skjell nederst og tallrike pollenbærere, hver med to pollensekker. Hunnblomstene er samlet i blomsterstander (kongler). En hunnblomst består av et kongleskjell med to frøemner samt et ytre dekkskjell. Frøene ligger åpne (nakne) og furufamilien tilhører de nakenfrøede blomsterplantene. Det vil si at det ikke dannes frukt hos disse plantene. Furufamilien er en av åtte bartrefamilier. Tre av bartrefamiliene finnes i Norge. Det er barlindfamilien, furufamilien og sypressfamilien. "For en mer overordnet taksonomi, se: Bartrær." "For en mer detaljert taksonomi, se: Furuslekten eller de andre slektene (nedenfor)." Arter. Furufamilien består av ca 250 arter fordelt på 11 slekter. SEFRAK. SEFRAK er et landsdekkende register over eldre bygninger og andre kulturminner i Norge. Navnet er en forkortelse for "SEkretariatet For Registrering Av faste Kulturminner", som var navnet på den institusjonen som påbegynte arbeidet med registeret. I dag ligger ansvaret for registering og vedlikehold av data hos Riksantikvaren. Registeret ble bygd opp gjennom et stort anlagt feltarbeid i åra 1975 til 1995. Alle bygninger fra før år 1900 ble registrert, foruten ruiner og en del andre kulturminner. I Finnmark ble grensa for innføring i registeret satt til året 1945. Alle objekter ble kartfesta, oppmålt og fotografert. I dag inneholder SEFRAK ca. 500 000 objekter, hvorav nesten 400 000 er bygninger som fortsatt står. Skjemamaterialet fra feltarbeidet oppbevares hos fylkeskommunene, mens det meste av fotomaterialet er overført til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Stedfestingskoordinater er lagt inn i GAB og en begrenset del av tekstinformasjonen er lagt inn i Matrikkelen. Det at et hus er registrert i SEFRAK gir det ikke automatisk vernesstatus, og legger heller ikke spesifikke restriksjoner på hva som kan gjøres med det. SEFRAK-registerert sier ikke noe om objektenes verneverdi. På den annen side kan også objekter som "ikke" er registrert SEFRAK ha verneverdi. Kulturminner fra før 1537 er automatisk freda gjennom Kulturminneloven; for nyere objekter med nasjonal kulturminneverdi kan det gjøres fredningsvedtak i hvert enkelt tilfelle. Kommunene kan gjennom sin arealplanlegging regulere kulturminner av lokal, regional eller nasjonal verdi til hensynssone bevaring. Einar Myklebust. Einar Frithjof Myklebust (født i 1922), er en norsk arkitekt og professor ved NTH (nå (NTNU). Einar Myklebust arbeidet i årene 1953–1964 i kompaniskap med arkitekt Gunnar Fougner. Han var professor i tiden 1964–1970 ved Byggekunst IV (monumentalarkitektur), arkitektavdelingen, Norges tekniske høgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet), Trondheim. Fra 1970 gikk han inn i det nystartete arkitektfirmaet Arkiplan i Trondheim. Etter en del år flyttet han til Stavanger hvor han har egen praksis. Myklebust debuterte som kunstner i 1995. Som billedkunstner er han autodidakt. Siden debuten har han hatt en rekke utstillingar i inn- og utland. Han maler nå på heltid i sitt atelier i Stavanger. Arbeider. Han har dessuten tegnet en rekke skoler. Skarvbergtunnelen. Skarvbergtunnelen er en tunnel på europavei 69 i Porsanger kommune i Finnmark. Tunnelen går under Skarvberget på strekninga mellom Smørfjord og Repvåg. Tunnelen er 2920 meter lang og ble åpnet i 1968. Skarvbergtunnelen var den lengste tunnelen i Finnmark til Øksfjordtunnelen ble åpnet i 1988. Statens vegvesen ønsket i 2006 å bygge en ny Skarvbergtunnel mellom Nordmannset og Skarvbergvika, fordi dagens tunnel er for lav, og fordi tilførselsveiene ligger i rasfarlig område. I 2007 truet brannsjefen i Porsanger med å stenge Skarvbergtunnelen på grunn av store mangler ved brannsikkerheten i tunnelen. Reccared I. Den vestgotiske kong Reccared I (hersket 586–601) var den yngste sønnen til Liuvigild fra hans første ekteskap. Som sin far hadde Reccared sin hovedstad i Toledo. De vestgotiske kongene og adelsmennene var tradisjonelt ariansk kristne, mens den iberisk-romerske befolkningen var katolikker. Den katolske biskopen Leander av Sevilla var viktig i konvertering av den eldre sønnen og arvingen til Liuvigild, Hermenegild, til treenighets–kristendom. Leander støttet ham i et opprør og ble sendt i eksil for sin rolle, mens Reccareds bro, Hermenegild, ble henrettet. Da Liuvigild døde 21. april 586 var Leander rask med å returnere til Toledo. Den nye kongen hadde deltatt i styret av hans fars kongedømme og ble utropt til konge av vestgoterne uten motstand. Etter råd fra sine merovingiske slektninger og fra sin katolske stemor Goiswintha, sendte han ambassadører for å hilse hennes barnebarn Childebert II og hans onkel Guntram, den frankiske kongen av Burgund og foreslå fred og en forsvarsallianse. Guntram nektet å møte dem. I januar 587 ga Reccared avkall på arianismen til fordel for katolisismen, den største enkelthendelsen i hans styre og vendepunktet for vestgoternes Hispania. De fleste arianske adelsmennene og presteskapet fulgte hans eksempel, i hvertfall de som var rundt ham i Toledo, men der var arianske opprør, særlig i Septimania, hans nordligste provins på den andre siden av Pyreneene, hvor lederen for motstanden var den arianske biskopen Atalok, som hadde rykte blant sine katolske fiender for nesten å være en ny Arius. Blant de sekulære lederne av opprøret i Septimania, appellerte grevene Granista og Wildigern til Guntram av Burgund, som så sin mulighet og sendte sin "dux" Desiderius. Reccareds armé beseiret de arianske opprørerne og deres katolske allierte med stor nedslaktning, Desiderius selv ble drept. Den neste konspirasjonen brøt ut i vest, Lusitania, ledet av Sunna, den arianske biskaopen i Merida, og grev Seggo. Claudius, Reccareds "dux Lusitaniae", slo ned opprøret, Sunna ble forvist til Mauritania og Seggo trakk seg tilbake til Galicia. I siste del av 588 ble en tredje konspirasjon ledet av den arianske biskopen Uldila og den tidligere dronningen Goiswintha, men de ble oppdaget og biskopen ble sendt i eksil. Den arianske motstanden nevnes ofte ikke i populærhistorien. Det tredje konsilet i Toledo, organisert av Leander men sammenkalt i kongens navn i mai 589, satte tonen for det nye katolske kongedømmet. Den offentlige bekjennelsen til kongen, lest høyt av en skriver, avslører klarheten i dens teologiske punkter og dens siteringer av skriften at det ble skrevet av andre for kongen. Biskop Leander gav også en triumferende avslutningsseremoni, som hans bror Isidore kalte "Homilia de triumpho ecclesiae ob conversionem Gothorum", «kirkens triumf og goternes konvertering». Teksten finnes fortsatt. Leander og de katolske biskopene satte umiddelbart i gang et program av tvunget konvertering av jøder og fjerning av restene av arianisme som «kjetteri». Katolsk historie tilskriver tradisjonelt disse forfølgelsene til de vestgotiske kongene. Da en synode i Toledo etter Reccareds død tok adelsmennenes rett til å velge en konge fra kongefamilien, var overføringen av makten fullstendig. Informasjonen om resten av Reccareds styre er sparsommelig. Isidore av Sevilla, biskop Leanders bror, lovpriser hans fredelige styre, mildhet og generøsitet: standard formell lovprisning. Han hav tilbake forskjellige eiendommer, til og med noen private, som hans far hadde konfiskert og grunnla mange kirker og klostre. Gregor den store skrev til Reccared i august 599 og lovpriser ham entusiastisk for å ha tatt imot den rette tro og oppfordrer hans folk til å gjøre det samme og for at han nekter å ta imot bestikkelser fra jødene for å forkaste en lov mot dem. Han sender ham en del av Kristi kors, noen fragmenter av lenkene til St Peter og noen hår av Johannes døperen. Reccared ble etterfulgt av sin unge sønn Liuva II. Noen av krønikeskriverne til Reccared var Gregor av Tours og Isidore av Sevilla. Chiapas. Chiapas er den sørøstligste delstaten i Mexico, og grenser til Oaxaca i vest, Veracruz i nordvest, Tabasco i nord og Guatemala i øst. Mot sørvest ligger Stillehavet. Delstaten har rundt 4,8 millioner innbyggere. Arealet er på 73 289 km², omtrent som Troms og Finnmark til sammen. Hovedstaden heter Tuxtla Gutiérrez, mens San Cristóbal de las Casas kanskje er den mest kjente byen. Tapachula er den viktigste byen på kystsletta. Historie. Kysten og innlandsdalene i Chiapas kom tidlig under innflytelse av olmeker-kulturen som blomstret på Gulfkysten ca. 1200–400 f.Kr. I Izapa i sør blomstret det i perioden 200 f.Kr til 200 e.Kr. en kultur som man tror var en overgang mellom olmeker- og mayakulturen. I den klassiske mayaperioden, ca. 300–900, var kysten og innlandsdalene utkantstrøk, mens jungelområdene i Nord-Chiapas var sentrale områder, med bystater som Palenque og Yaxchilán som begge blomstret på 6–700-tallet. Toniná og Chinkultic var andre viktige mayasentra. Rundt 900 kollapser imidlertid mayakulturen i jungelen, og høylandet i Chiapas ble viktigere. Kysten av Chiapas ble erobret av aztekerne på slutten av 1400-tallet, og fungerte som en fjerntliggende koloni for produksjon av kakaobønner. I 1528 erobret spanjolene under ledelse av Diego de Mazariegos de sentrale delene av Chiapas. Utover 1530/40-tallet ble så utkanten av Chiapas erobret, selv om spanjolene aldri fikk kontroll over Lacandón-jungelen i nordøst. I kolonitida ble Chiapas administrert fra Antigua i Guatemala, og på grunn av avstanden til maktsentrene fikk spanske godseiere behandle urfolket brutalt uten påtale fra myndighetene. I 1544 døde halvparten av befolkningen av en epidemi. I 1545 ble Fray Bartolomé de las Casas utnevnt til biskop i Chiapas. Han førte en utrettelig kamp for urfolkets rettigheter, og oppnådde blant annet avskaffelsen av slaveri for urfolk i 1550. I 1821 ble de sentralamerikanske provinsene invitert inn i den meksikanske føderasjonen. Imidlertid brøt de sentralamerikanske provinsene med Mexico i 1823, og Chiapas ble en del av Guatemala. Et meksikansk felttog mot Guatemala endte imidlertid med at Chiapas ble en del av Mexico etter folkeavstemning i 1824. I 1842 fikk Chiapas de grensene det har i dag, etter at Soconusco (kystsletta) ble annektert fra Guatemala. Revolusjonen fra 1910 og framover førte til jordreformer i Mexico. Disse reformene møtte imidlertid stor motstand blant jordeierne i Chiapas, som for det meste klarte å motsette seg at fattige fikk tilgang til jordressursene. Da den meksikanske revolusjonen ble sluttført, ble sentralregjeringen enig med jordeierne at de skulle få beholde sine privilegier. Dermed opplevde ikke Chiapas den økonomiske utviklingen som skjedde i resten av landet. Den hvite overklassen tjente nok penger, men ikke i samme grad som industriherrene nord i Mexico. Urfolksgruppene ble bare fattigere og fattigere, og deres situasjon var verre enn for urfolk i andre deler av Mexico. Dermed var grunnlaget lagt for hendelsene i 1994. Zapatist-opprøret. 1. januar 1994 ble San Cristóbal de las Casas, Ocosingo og noen mindre byer i det sentrale høylandet i Chiapas okkupert av tropper fra Ejército Zapatista de Liberación Nacional (Zapatist-hæren for nasjonal frigjøring, EZLN), og offentlige kontorer ble plyndret. Troppene var ledet av den mystiske Subcomandante Marcos, som fremsto med sin finlandshette på tv-skjermer i hele verden. I løpet av få dager ble imidlertid troppene drevet tilbake, og ca. 150 mennesker ble drept. EZLN-geriljaen trakk seg da tilbake til Lacandón-jungelen. De hadde imidlertid lykkes i å få rettet oppmerksomheten mot de urettferdige sosiale forholdene i Chiapas, og i året som fulgte ble tallrike gods okkupert av fattige bønder. Jordeierne konsentrerte sitt raseri mot biskopen av San Cristóbal de las Casas, Samuel Ruiz García, som i tradisjonen afra Bartolomé de las Casas tok parti for de fattige, og fikk tilnavnet El Obispo Rojo (den røde biskopen). Etter 1994 har sentralregjeringen investert penger i infrastruktur og utdanning for å løfte delstaten. Zapatist-hæren tapte militært, men har oppnådd sympati i vide kretser, både i Chiapas og i resten av Mexico. Subcomandante Marcos, senere avslørt som en tidligere universitetslærer fra Tampico, Rafael Sebastián Guillén Vicente, oppnådde kultstatus i mange kretser i Mexico. Geografi. a>, et av Chiapas' viktigste symboler Staten kan deles inn i fem soner, som alle har regntid mellom mai og oktober. Kystsletta kalles Soconusco, og er preget av fuktig jungel og tropisk jordbruk. Fjellkjeden Sierra Madre de Chiapas stiger 1000 til 2000 meter opp fra Soconusco, og når ved grensa til Guatemala en høyde av 4092 meter (vulkanen Tacaná). Innenfor ligger den tørrere Sentraldepresjonen rundt elva Río Grijalva. Vest i dalen ligger delstatshovedstaden Tuxtla Gutiérrez. Innenfor Sentraldepresjonen kommer høylandet «Los Altos», som ligger i 2-3000 meters høyde. San Cristóbal de las Casas ligger ca. 2400 meter over havet, og nyter et kjølig klima med temperaturer fra 10-25 grader hele året. Mot nord og øst ligger regnskogene som er tynt befolket. Økonomi. Chiapas har på grunn av sin historie svært lite industri. Imidlertid er det et rikt handelsjordbruk, og delstaten produserer mer kaffe og bananer enn noen annen meksikansk stat, spesielt i Soconusco. Chiapas har også mange vannkraftverk som produserer elektrisk kraft for resten av landet. Befolkning. Chiapas har en stor prosentandel urfolk, og de kan grovt deles inn i to, nemlig folk av maya-opprinnelse og folk av mixe-opprinnelse. Maya-folk er for eksempel tzotzil-folket som bor rundt San Cristóbal, tzeltal-folket øst for San Cristóbal, chol-folket nord i høylandet og i jungelen, mame-folket på grensa mot Guatemala og de få hundre lacandón-mayaene som bor i jungelen, og som fram til nå har motsatt seg alle misjonærer. Zoque-folket er av mixe-opprinnelse, og settes ofte i sammenheng med den urgamle olmeker-kulturen. Spansk er imidlertid morsmålet for flertallet. Selv om flertallet er katolsk, har Chiapas en stor andel protestanter. Dette er som følge av nordamerikansk misjonsvirksomhet, og spesielt blant urfolket er innslaget av protestanter stort. Også muslimske misjonærer har lykkes i å omvende noen hundre til islam. Interessant i Chiapas. Chiapas er en av Mexicos vakreste og mest varierte delstater, og kombinerer vakker natur med en rik kulturarv. I jungelen i nord kan man besøke ruinene av flere mayabyer: Palenque, Yaxchilán og Bonampak er de mest severdige. San Cristóbal de las Casas er et skattkammer for koloniarkitektur, med gamle kirker, palasser og hus i kolonistil. Tradisjonell urfolkskultur er godt bevart i landsbyene rundt. Delstatshovedstaden Tuxtla Gutiérrez er ikke spesielt spennende, men har en zoologisk hage med dyr fra delstaten. Like ved ligger det 1 000 meter dype juvet Cañón del Sumidero, som best kan utforskes fra elvebåt. Alf Torp. Alf Torp (født 27. september 1853 i Stryn, død 26. september 1916 i Kristiania) var en norsk filolog. Liv. Alf Torp ble student i 1871, cand. philol. i 1877, professor i sanskrit og sammenlignende språkvitenskap i1894. Han var elev av Sophus Bugge og under et opphold i Leipzig 1878–80 av Georg Curtius og Ernst Windisch. I 1881 fikk han doktorgraden ved universitetet i Leipzig med avhandlingen "Die Flexion des Pali in ihrem Verhältnis zum Sanskrit". Fra begynnelsen av 1890-tallet slo Torp i sin forskning inn på nye baner. Under påvirking av Bugge tok han energisk fatt på løsningen av de mange vanskelige problemene som knyttet seg til tolkningen av de bevarte restene av forskjellige italiske og lilleasiatiske språk: messapisk, venetisk, frygisk og lykisk. Blant mange publiserte verk av Torp kan nevnes "Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog" fra 1903–06, utgitt sammen med Hjalmar Falk (1859-1928). Dette var det den eneste norske etymologiske ordboken utgitt inntil 2000, da "Våre arveord – etymologisk ordbok" ble utgitt av Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman. Simbelmynë. Simbelmynë er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard en blomst. Den var hvit og vokste i Rohan, på gravene hvor de døde Kongene av Rohan var begravd utenfor Edoras. Blomsten er skapt av Tolkien til bruk i hans litterære trilogi "Ringenes herre". Blomsten er som oftest omtalt ved navnet Evindelminn, i stedet for det alviske navnet Simbelmynë. Det er sagt at blomsten vokste året rundt, og at de vokste hvitest og tettest på gravhaugen til Helm Hammerhand. Dette anses som et bevis på at han var den største av alle kongene som Rohan hadde hatt. Terje Hilanmo. Terje Hilanmo (født 3. november 1973) er en norsk musiker fra Hell i Stjørdal. Hilanmo er vokalist i gruppa Vømlingan, hvor han også spiller gitar, munnspill og perkusjon. Han spiller dessuten bass i Brødrene Fosenmomo, og var også vokalist og perkusjonist i Gus Panser. Per-Anders Elvertrø. Per-Anders Elvertrø (født 7. juni 1974) er en norsk musiker fra Hell i Stjørdal. Elvertrø er gitarist i gruppa Vømlingan. Håvard Flatmo. Håvard Flatmo (født 26. juli 1974) er en norsk musiker fra Stjørdal. Flatmo spiller bass i gruppa Vømlingan. Han har også deltatt i bandene Gus Panser, Samspilte Slyngler, The Musha Rings og Fender Stratorkester. Han er låtskriver, og har også skrevet tekst og musikk for teater i tillegg til å være teaterinstruktør. Espen Myrvang. Espen Myrvang (født 25. juli 1972) er en norsk trommeslager fra Stjørdal. Myrvang spiller trommer i gruppen Vømlingan. Ligatur. right En ligatur (av lat. "ligatura", av "ligare", «binde», «forene») er et skrifttegn dannet ved sammenskriving av to eller flere tegn. Ligaturer ble hyppig brukt i romerske innskrifter og i manuskripter, først og fremst av estetiske grunner, men også for at kopiering av manuskripter skulle gå fortere og for å spare dyrt pergament. To ligaturer brukes fremdeles hyppig idag, men disse er så innarbeidet i skriftspråket at de oppfattes som egne tegn og ikke som en sammenskriving av to bokstaver. Disse er «&» (en sammenskriving av «et» latin for «og», som er betydningen dette tegnet har på alle språk, uavhengig av uttale) og «@» (en sammenskriving av «ad» som på latin betyr til). Det er forøvrig en annen variant av «@» som sirkulerer, nemlig à, som i «epler à 5 kr.» som viser at hvert enkelt eple koster 5 kr. Ligaturer har forekommet i typografi siden de første bøkene ble trykt på 1400-tallet. I boktrykk er i utgangspunktet hver bokstav på toppen av hver sin lille blykloss – en "type". For å unngå at avstanden mellom bokstavene i enkelte bokstavkombinasjoner ble unaturlig stor, ble disse bokstavparene støpt på én type – en ligatur. Mange ligaturer hadde "f" eller "ſ" som første bokstav. I elektronisk typografi er det mulig å plassere tegnene så nær hverandre som vi ønsker – de kan til og med plasseres slik at de delvis dekker hverandre. Likevel er det fortsatt vanlig å bruke enkelte ligaturer hvor formen på bokstavene er endret for å tilpasse dem – som i fi og fl. Arabisk skrift benytter seg hyppig av ligaturer, den vanligste er kanskje «لا» (la - som forøvrig betyr «nei», men som brukes "hver" gang denne bokstavkombinasjonen opptrer i et ord). Det er også vanlig å skrive profeten Muhammeds navn med en ligatur: vanligvis ville navnet hans skrives som محمّد, men skrives istedenfor som på bildet. Hyppig bruk av ligaturer gjør at arabisk kan være vanskelig å lære seg å lese, siden bokstavene ikke skrives på en rett linje som går fra høyre til venstre, men også at noen skrives over og under hverandre. Laotisk skrift bruker tre ligaturer. Laotisk er et tone-språk, og hver bokstav tilhører en serie som bestemmer hvilken tone en stavelse skal ha. De fem bokstavene ງ, ນ, ມ, ລ, og ວ er alle «lav-klasse»-konsonanter, og har ikke noen motsvarende «høy-klasse»-konsonant. Der man trenger en høyklasse-konsonant, settes en stum ຫ foran dem. ຫ-en danner ligaturer med tre av disse bokstavene: ຫ+ນ=ໜ, ຫ+ມ=ໝ og ຫ+ລ=ຫຼ. Paddy Kenny. Paddy Kenny (født 17. mai 1978 i Halifax i Yorkshire i England) er en irsk fotballkeeper. Han spiller for Leeds United. Karrieren begynte han i Bradford Park Avenue, hvor han ble hentet opp i ligasystemet til Bury. I Bury var sjansene få til å begynne med, grunnet storspillet til Dean Kiely. Da Kiely imidlertid ble solgt videre til Charlton for en million pund, ble Kenny gitt tillit som sisteskanse av manager Neil Warnock. Etter sesongen 2001/02 rykket Bury ned fra daværende Division Two og Warnock var raskt ute og hentet sin gamle keeper til klubben han nå var manager i, Sheffield United. I United hadde Kenny æren å ta opp arven etter den gamle legenden Simon Tracey, og han debuterte allerede i første ligakamp, på Highfield Road mot Coventry (tap 2-1). Siden den gang har Kenny vært Blades' udiskutable førstevalg i mål og spilt når han har vært skadefri. Hans eneste lille periode ute av laget kom høsten 2003 da han ble skadet under en kamp mot Crystal Palace på Selhurst Park. I hans sted agerte denne høsten Paul Gerrard før Kenny kom tilbake i desember. Kenny var fremdeles fast sisteskanse i Blades' opprykkssesong 2005/06. 27. februar 2008 var Paddy Kenny uheldig og skapte et selvmål i 8-delsfinalen mot Middlesbrough FC som sendte Sheffield United ut av den engelske cupen. Til tross for at han ble tilbudt en forlenget avtale av Sheffield United, valgte Kenny å signere en tre års kontakt for ex boss Neil Warnock's lag Queens Park Rangers i juni 2010. Selv om Sheffield United ikke ønsket å selge ham, så brukte Kenny en klausul som hadde blitt satt inn i kontrakten hans som tillater ham å forlate klubben når noen la £ 750 000 på bordet. Warnock valgte Kenny som førstekeeper fremfor Radek Cerny, og holdt nullen i sine tre første kamper i Championship med en 4-0 seier over Barnsley, 3-0 seier over sin tidligere klubb Sheffield United og en 2 – 0 seier over Scunthorpe. Ble kåret til både spillernes og fansens "player of the season" Liuva II. Liuva II, den unge sønnen til Reccared I, var vestgoternes konge i Hispania fra 601 til 603. Han etterfulgte Reccared bare atten år gammel. Våren 602 fikk Witterik, en av konspiratørene med Sunna de Mérida for å reetablere arianisme i 589, kommandoen over hæren for å slå tilbake bysantinerne. Fra sin maktposisjon omga han seg med folk han stolte på. Da tiden kom for å slå tilbake bysantinerne, brukte Witterik sine tropper istedet mot kongen våren 603. Han invaderte det kongelige slott og avsatte den unge kongen, han stolte på støtte fra fraksjonen med adelsmenn som opponerte mot Liuvigild-dynastiet. Witterik skar av kongens høyre hånd og fordømte og henrettet ham sommeren 603. Morten Søgård. Morten Søgård (født 3. desember 1956) er en norsk tidligere curlingspiller. I 1988 var han med på laget som vant både VM i curling i Lausanne, Sveits, og curlingkonkurransen under OL 1988 i Calgary, Canada. Curling var demonstrasjonsgren i 1988, og curlinglaget vant den eneste norske gullmedaljen under disse olympiske lekene. Søgård er utdannet Handelsøkonom og har jobbet innenfor IT-bransjen i Norge og i Norden. Han har internasjonal erfaring og har hatt en rekke lederstillinger i CSC, PMSC, og Computas, samt forsikringsbransjen. Han har også jobbet som salgs- og markedsdirektør i ErgoGroup, men er nå direktør for IT-drift i samme firma. Søgård er opprinnelig født i Brumunddal i Norge, men har bodd i Oslo siden han var 20 år. Han la opp curlingkarrieren i 1990 da han fikk en sønn, og hans familie består nå av hans samboer Anne Iversen og hans sønn Sebastian Søgård. Dean Windass. Dean Windass (født 1. april 1969 i Hull, England) er en engelsk fotballspiller. Han er angrepsspiller og har spilt for sju engelske og en skotsk klubb. Biografi. Ble som ung vraket fra Hulls aldersbestemte lag og tok i stedet opp en karriere som murerlærling. Han spilte for North Ferriby fra august 1990 og fram til oktober 1991 da Hull City ga han en profesjonell kontrakt. I denne klubben spilte han over 150 ligakamper i løpet av fire år før han ble solgt til den skotske klubben Aberdeen for £700 000 den 1. desember 1995. Her ble han værende i to og et halvt år før Oxford kjøpte han for £475 000 foran 1998/99 sesongen. Etter 15 ligamål på 33 ligakamper ble han kjøpt av Bradford for £950 000 i mars 1999 og her spilte han fram 2001. Da kjøpte Middlesbrough han for £600 000. Denne klubben spilte han for i nesten to sesonger, men var i løpet av denne perioden på lån til både Sheffield United og Sheffield Wednesday. I januar 2003 gikk han gratis til Sheffield United, mens han sommeren samme året gikk gratis til Bradford City. I 2007 gikk han tilbake til Hull, først på lån, senere på en fast kontrakt. Han bidro sterkt til lagets gode sesong, og bidro til at de klart play-off for opprykk. 24. mai 2008 ble Hull klare for Premier League etter seier 1-0 i playoff-finalen mot Bristol City. Windass ble matchvinner i sin første og sannsynligvis siste kamp på Wembley, med en spektakulær volley etter 38 minutter. Dette er aller første gang Hull er i den øverste divisjonen i England. Har våren 2010 rykket ned til NPower championship igjen... Romerike. Gjerdrum, Romerike, Akershus, sett fra Heksebergfjellet. Kommunesenteret Ask i mellomgrunnen, Romeriksåsene i bakgrunnen. Romerike (norrønt "Raumaríki", «raumarenes rike», av "raumr": «larm, dunder» også "Raumafylki") er et distrikt i Akershus fylke på Østlandet som omfatter følgende tretten kommuner: Nannestad, Hurdal, Eidsvoll, Ullensaker, Gjerdrum, Nes, Rælingen, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog, Fet, Sørum og Aurskog-Høland. I tillegg har man tradisjonelt regnet med de nordre delene (Flateby og Kirkebygda) av Enebakk kommune, men denne inngår i dag administrativt i sin helhet i nabodistriktet Follo. Historisk sett, helt fra til slutten av 1600-tallet, hørte også Odalen til Raumafylke, da i Øvre Romerike i Nes prosti. Også Solør (med Vinger) var en del av Raumafylke under vikingtiden og senere en del av Nes prosti som da også omfatta områder utenfor Romerike. Romerike har til sammen 249 889 innbyggere (1. januar 2011) og et areal på 3 806 kvadratkilometer. Regionsenteret er byen Lillestrøm. Det er vanlig å dele området inn i øvre og nedre deler, men nøyaktig hvilke kommuner som regnes til "Øvre Romerike" og hvilke som regnes til "Nedre Romerike", varierer. Tettstedet Oslo har vokst seg inn i de vestlige delene av distriktet. På grunn av den relativt flate geografien er dette et rikt jordbruksområde. Sand og grus ble avsatt etter siste istid med marin leire over. Glomma og Vorma møtes på Romerike, og det er betydelig avsetning av leire fra disse Norges to lengste elver, samt fra andre elver, som f.eks Leirelva. De to fossenes larm ga i sin tid opphav til navnet Raumelv om Glommas nedre løp. Derfra fikk folket i regionen sitt navn, og regionen ble hetende Romerike, slik Romsdal har fått navn etter elven Rauma som løper gjennom den. Også det gamle navnet på Glomma, "Glaumr", betyr «den larmende», «den glammende». Fem grenseborger er kjent fra 600-700-tallet. I dag kan de bare spores i gårdsnavn. Alle fem gårdene ligger ved de naturlige innfallsportene til regionen: Nord ved Vormas første foss ("Álaborg"), i øst ved Glommas grense mot Odalen ("Borgarhaugr"), i nordvest ved det eldgamle tråkket ned fra Hadeland (også "Borgarhaugr"), i sør ved Tistedalsvassdraget ("Húnaborg") og i sørvest ved ferdselsveien fra Oslofjorden (også "Húnaborg"). Historie. "Raumaríki" var før Norges rikssamling et småkongedømme som omfattet Romerike i tillegg til Solør og Odalen. Området var en sentral del av Norges rikssamling som Harald Hårfagre gjorde på 800-tallet. Senere ble "Raumafylki" en av fylkene som kong Sverre Sigurdsson delte landet inn i på 1100-tallet. Frode. Frode (fra norrøn Fróðr) er et mannsnavn vanligvis brukt i Norge og Danmark. I norrønt var navnet identisk med adjektivet "fróði" som betyr «klok, lærd, vis», og det ble brukt både som tilnavn og mannsnavn. Forekomster av navnet. En dansk sagnkonge hadde navnet "Fróði". Etter dette fikk man kenningene "Fróða mjqll" (Frodes mel = gull) og "Fróða friðr" (Frodefreden = lang og fast fredsperiode). Varianten "Frodo" (brukt av forfatteren J.R.R. Tolkien til en av heltene i verket Ringenes herre, Frodo Lommelun) er en latinisert form av navnet "Fróði". Etter Svartedauden var navnet Frode svært lite brukt i Norge. Det ble imidlertid 'gjenopplivet' omkring 1890, og mellom 1972–1977 var Frode blant de ti mest populære mannsnavnet i Norge. Ved utløpet av 2005 er det 11 448 menn i Norge som har Frode som første eller eneste personnavn, og dette gjør det til det femtiende mest brukte mannsnavnet i Norge. Navnedag er den 18. februar. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Frode i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Berghof. Kehlsteinhaus hørte til Berghof-anlegget, og blir ofte omtalt som «Hitlers ørnerede» Berghof var Hitlers privateide landsted på Obersalzberg, 1000 meter over havet i åsene ved Berchtesgaden i Bayern, Tyskland. Etter Wolfsschanze var dette stedet Hitler oppholdt seg lengst under andre verdenskrig. Det ble ødelagt av 318 britiske Avro Lancaster bombefly 25. april 1945, ruinen ble sprengt av tyske myndigheter 30. april 1952 (årsdagen for Hitlers død) og gjenværende rester fjernet i 1995. Nå er det bare den historieinteresserte som klarer å finne igjen hvor Berghof (de to stikkveiene midt i det lenkede satellittbildet førte opp til Berghof, og er omtrent de eneste restene), mens det nærliggende Kehlsteinhaus (Hitlers såkalte Ørnerede på Hoher Göll i 1835 meters høyde) blir besøkt av tusener av turister hvert år. I november-nummeret av "Homes and Gardens" i 1938 ble Berghof presentert i en reportasje som omtaler Hitler som «en morsom forteller» ("a droll raconteur"). Plassering. Berghof hadde en praktfull beliggenhet høyt over Berchtesgaden, med utsikt mot Königsee (nå sentrum i «Nationalpark Berchtesgaden»), Watzmann (som regnes som Tysklands andre, tredje eller fjerde høyeste fjell – avhengig av rangeringsmetoden, og det høyeste kun beliggende i Tyskland), Berchtesgaden, Untersberg (der Karl den Store eller Fredrik Barbarossa i følge tysk mytologi ligger sovende og venter på å gjenoppstå i Tysklands skjebnetime) og Salzburg i Østerrike. Det siste var viktig i Hitlers tidlige karriere: Dersom myndighetene ville arrestere ham, måtte han raskt kunne ta seg over til Østerrike. Hitlers første opphold på Obersalzberg. Hitlers venn og inspirator, Dietrich Eckart, ble i 1923 ettersøkt av myndighetene for antisemittiske injurier mot rikspresident Friedrich Ebert. For å unngå fengsling lå han i dekning hos en sympatisør ved navn Bruno Büchner som drev pensjonatet «Moritz» (senere «Platterhof») på Obersalzberg, og i april samme år besøkte Hitler ham der for første gang. Obersalzberg hadde allerede da etablert seg som et populært feriested for borgerskapet. Dette ble også et skjulested for Hitler når han følte seg forfulgt av myndighetene, og etter at han ble sluppet fri fra Landsberg fengsel i Landsberg, skrev han, med hjelp fra Max Amann, andre delen av Mein Kampf i en liten hytte som tilhørte pensjonatet. Hytta fikk etter dette kultstatus blant nasjonalsosialistene, og ble kalt «Kamphäusl» (kamphytta). Den ble revet i 1945. Hitlers økte politiske suksess etter oppholdet i Landsberg fengsel resulterte også i en bedret personlig økonomi, og i 1927 fikk han mulighet til å leie et feriehus på Obersalzberg, «Wachenfeld», av forretningsmannen Otto Winter. Det var et relativt enkelt trehus bygget i 1916, nær vertshuset «Zum Türken» (som fortsatt drives). I 1932 kjøpte Hitler Haus Wachenfeld, og i 1933 foretok han en mindre utbygging av det. Hitler ble etterhvert uvenner med naboen Karl Schuster som drev «Zum Türken», og i typisk nasjonalsosialistisk stil ble Schuster tvunget til å selge vertshuset sitt til nasjonalsosialistene – dette knekte Schuster som døde i 1934. Det er interessant å legge merke til hvordan den nasjonalsosialistiske brutaliteten også ytret seg i den lille skala med en triviell nabokrangel. På veggen i gjestgiveriets foyer henger fremdeles en innrammet utkastelsesordre signert av Martin Bormann. Den begynner: «Det eneste mulige svaret på Deres skriv av 10.2.1940 ville være å sende Dem til konsentrasjonsleiren Dachau.» Fra Haus Wachenfeld til Berghof. I løpet av 1930-årene ble Hitler en av Tysklands rikeste menn. I tillegg til lønnen som rikskansler fikk han inntekter fra salget av Mein Kampf, allerede i 1933 ble den solgt i 854 127 eksemplarer, og salget steg snart til flere millioner – delvis etter press fra staten, for eksempel ble det i 1939 bestemt at alle brudepar skulle få et eksemplar av boken i tvungen gave fra det offentlige. En annen viktig inntektskilde hadde Hitlers fotograf Heinrich Hoffmann kommet på: Det tyske postverket skulle betale en avgift til Hitler for hvert frimerke de solgte med bilde av ham. Ytterligere inntekter fikk Hitler fra artikkel- og foredragshonorarer, og fra bidrag gitt av storindustrien: Tyske arbeidsgivere opprettet i 1933 "«Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft»" («Det tyske næringslivs Adolf Hitler-gave»), som hvert kvartal ga et beløp beregnet ut fra omsetningen i den enkelte bedrift. Fra 1935 slapp han også å betale skatt. Disse ordningene ble holdt skjult for det tyske folk, Hitler prøvde utad å gi inntrykk av at han levde et spartansk liv. I 1936 hadde Hitler økonomisk mulighet til å utvide Wachenfeld til det som ble kjent som Berghof. Den opprinnelige trevillaen ble beholdt, men innebygget i en mye større murbygning. Det ble anlagt underjordiske garasjer, i tillegg til en sidefløy for tjenerskapet. Sidefløyen ble ytterligere forlenget i 1938. Berghof var luksuriøst og storslagent, bl.a. hadde hovedstuen et senkbart vindu som var ni meter bredt og fire meter høyt, i retning mot Untersberg. Hitler hadde selv laget skissene til bygningen, og de ble rentegnet av arkitekten Alois Degano. Albert Speer mente at den arkitektoniske løsningen var amatørmessig, f.eks. strømmet det eksos fra garasjen og inn det senkbare vinduet, som var plassert rett over. Huset ble utstyrt med verdifulle malerier, gobeliner og statuer, delvis kjøpt privat av Hitler og delvis «lånt» eller «fått» fra tyske museer. Berghof sto ferdig 8. juli 1936. At Hitler hadde dette tilholdsstedet i Alpene, ble rimelig raskt kjent, og i 1937 besøkte også en attentatmann området, den sveitsiske katolske prestestudenten Maurice Bavaud, i håp om å finne Føreren der og komme på skuddhold. Berghof ble et såpass yndet tilholdssted for Hitler at mange viktige stats- og militæranliggender ble drøftet og avgjort der. Tyske embedsmenn fra hovedstaden og utenlandske gjester reiste dit i embeds medfør. Det diplomatiske korps i Berlin måtte også tilpasse seg denne realitet. For eksempel fant begge de privataudiensene som dekanen for det diplomatiske korps, erkebiskop Cesare Orsenigo, ble innvilget, sted på Berghof. Disse audiensene representerer forsåvidt også det pavelige diplomatis to mest sviende nederlag under den nasjonalsosialistiske tiden – de mislykkede fredsforslag i 1939, og de kontant tilbakeviste forsøkene på å stanse jødeforfølgelsene i 1943. Obersalzberg omskapes. Den 17. august 1933 var Hermann Göring på privatbesøk, for å se på en tomt som lå på en høyde bak Wachenfeld. Tomten tilhørte den bayerske statlige skogforvaltningen, men etter at Göring hadde uttrykt ønske om å få den som gave skjedde et eierbytte. Göring bygde en villa på tomten, på samme høyde overtok også Martin Bormann et hus fra en fordrevet eier (høyden ble kalt «Göring-Hügel», altså «Göring-haugen», i 2002 ble det bygget et luksushotell på den). Etterhvert fulgte flere parti-koryféer etter, med seg hadde de adjutanter, vakter, sjåfører og tjenestefolk som også måtte ha innkvartering, men det gamle Obersalzberg var i veien for den nødvendige utbyggingen. Som vanlig var det Bormann som visste råd, han ble etterhvert forvalter av Hitlers eiendommer på Obersalzberg. I perioden 1935–1936 kjøpte han på Hitlers vegne alle eiendommene i bygda, og fikk for en stor del revet ned bygningene. Mange familier hadde bodd der i hundrevis av år og ville ikke selge (Bormann bestemte kjøpesummen), men ved hjelp av trusler og boikott fikk Bormann til slutt «overtalt» alle. Blant de ufrivillig fordrevne var Bruno Büchner, som i sin tid hadde gitt Hitler losji på pensjonatet sitt. Noen få av de gamle bygningene ble stående, Speer overtok huset etter kunstneren Waltenberger, og huset til familien Bechstein ble gjort om til gjestebolig for spesielt fremtredende besøkende (både Mussolini og familien Goebbels har bodd der). Hele Obersalzberg ble så avsperret i et såkalt «Führersperrgebiet», det ble slutt på den uorganiserte valfarten, fra nå av ble den strengt regissert. Tidligere hadde Hitler med følge ofte gått lange turer i området; fra nå av skjedde det bare i sperreområdet. I 1937 startet Bormann (på Hitlers vegne) store utbygginger. Bak Berghof ble det satt opp 4 SS-kaserner for vaktkompaniet på 300 mann. For at Hitler ikke skulle bli forstyrret av den stadige skytetreningen, ble det bygget en underjordisk skytebane. Bormann fikk også anlagt en «mønstergård» foran Berghof, som et forbilde for «arisk jordbruk». Dessverre fungerte gården dårlig, den lå for høyt til at de 80 kuene og 100 grisene fant nok mat selv, så dyrefôr måtte bringes opp fra lavere strøk. I 1940 ble pensjonatet «Moritz» revet (det var fra 1870), isteden ble det bygget et stort hotell for ønskede gjester, det nye «Platterhof». Flesteparten av de frittliggende anleggene ble tilknyttet et sammenhengende underjordisk bunkersystem, med en samlet løpelengde på 2.775 meter. Hitler likte å gå spaserturer med gjestene sine, og på et utkikkspunkt lenger ned for Berghof (Mooslander Kopf) ble det anlagt et tehus, som var et yndet mål for spaserturene. Det ligger idag en golfbane der stien fra Berghof til tehuset gikk. Hitler hadde også planer om en storslått utbygging av Berchtesgaden, heldigvis rakk man bare å bygge et sykehus («Dietrich Eckart-Krankenhaus») og et hotell («Berchtesgadener Hof»). Den dyreste utbyggingen var Kehlsteinhaus. Kehlsteinhaus. Bormann bestemte seg for å gi Hitler en praktfull 50-årsgave, han ville få bygget et utkikkspunkt 800 meter over Berghof. Dette var et svært vanskelig arbeid i et bratt og farlig terreng, og i løpet av anleggsperioden gikk det med flere menneskeliv. Først måtte det bygges en 6,3 km lang vei nesten helt frem til toppunktet. Fra enden av veien ble det sprengt en 126 meter tunnel inn i fjellet, og så en heissjakt 131 meter opp til selve bygningen. Hitler hadde snev av klaustrofobi, så det ble montert speil i heisveggene for å få heisen til å virke større. På toppen ble det bygget et relativt lite hus (tegnet av arkitektprofessoren Roderich Fick), med praktfull utsikt. Byggekostnadene for Kehlstein tilsvarte flere hundre millioner i dagens norske kroner, men Hitler likte seg ikke der og besøkte stedet bare et par ganger. Militært sett hadde det likevel sin betydning, det bidro til at de allierte mot slutten av krigen trodde at tyskerne hadde en «alpefestning» i området, og store styrker ble dirigert i den retningen. Slutten. Hitler forlot Berghof for siste gang 14. juli 1944. Flere av hans kumpaner ville at sluttkampen skulle ledes fra Berghof, og Hitler var også inne på tanken, men av «historiske hensyn» valgte han til slutt Førerbunkeren i Berlin. Da han og hans følge satt under jorden og ventet på slutten, var oppholdene på Berghof et ofte tilbakevendende nostalgisk samtaleemne. Hitlers opphold på Berghof under krigen. Denne tabellen er basert på dagboknotater til offiserer i Hitlers stab. Grunnen til at Hitler oppholdt seg sammenhengende 139 dager på Berghof i 1944, selv da de militære krisene kom på rekke og rad, var at Wolfschanze måtte forsterkes mot eventuell russisk bombing, dessuten skrantet Hitlers helse. Grumman HU-16 Albatross. "For det britiske passasjerfly, Albatross fra 1939 se: de Havilland DH 91 Albatross" Grumman HU-16 Albatross, er et amerikansk to-motors amfibiefly med stjernemotorer. Flyet ble opprinnelig benevnt som SA-16. Det fikk navnet HU-16 Albatross i 1962. Albatross ble hovedsakleig benyttet som søk- og redningsfly. Flyet har vært brukt i det norske Luftforsvaret Albatross i Luftforsvaret. Da Luftforsvaret mot slutten av 1950-tallet ønsket å bytte ut de velbrukte Catalina-flyene fra andre verdenskrig med nytt materiell, falt valget på Albatross. 330 skvadron og 333 skvadron ble tildelt ni fly hver. Disse var i tjeneste i Luftforsvaret fra 1961 til 1969, da de ble avløst av P-3 Orion. Ettersom flyene var våpenhjelp fra USA, ble de levert tilbake til amerikanske myndigheter, som så leverte dem til Hellas (12 fly) og Spania (6 fly). De norske flyene var av typen SHU-16B (G111). Disse skilte seg fra de andre Albatrossene blant annet med en stor nese som huset en AN/APS88-radar og en MAD-bom i halen (Magnetic Anomaly Detector). Mannskapet var på seks; to piloter, navigatør/taktisk co-ordinator (tacco), maskinist, systemoperatør/radiooperatør og systemoperatør/ASW-operatør. Under styrbord vinge hadde den et kraftig søkelys som ble styrt av en stikke hos annenflygeren. Flyet hadde to stasjoner for bevæpning (raketter, dypvannsbomber, torpedoer) eller ekstra drivstofftanker under hver av vingene. Adam Alsing. Rolf Adam Engelbrekt Alsing, kjent som Adam Alsing (født 12. oktober 1968 i Karlstad, Värmland, Sverige) er en svensk TV-programleder. Alsing er mest kjent som programleder for den svenske utgaven av "Big Brother" fra 2000 til 2004, samt den norsksvenske samproduksjonen av serien sammen med Brita Møystad Engseth i 2005. Han har dessuten hatt sitt eget talkshow, "Adam", samt ledet realityserien "Masterplan". For tiden er Alsing programleder for "Jeopardy" på TV4, samtidig som han sammen med Gry Forsell er programleder for morgenprogrammet "Äntligen morgon" på radiokanalen Mixmegapol. Alsing er bosatt i Bromma i Stockholm med kone og to barn. Elmar Mäder. Elmar Theodor Mäder (født 28. juli 1963 i Henau) har siden 2002 vært kommandant for Sveitsergarden. Liv. Han er oppvokst i Zuzwil i kantonen St. Gallen, og har tre brødre og en søster. Hans foreldre, Theo og Katharina Mäder, drev en forretning som solgte slakteriutstyr. Han gikk på primærskolen i Zuzwil, sekundærskolen i Wil og deretter kantonskolen i St. Gallen, og studerte jus ved universitetet i Freiburg. Han avsluttet studiet med lisensiatgrad i "begge rettene" (verdslig og kirkelig). Deretter arbeidet han som rettsskriver og fra 1992 som selvstendig rådgiver med vekt på skatterådgivning, revisjon og konsolidering av finansselskaper. I Sveitsergarden var han premierløytnant av luftvernet. 2. juni 1998 ble han utnevnt til visekommandant for garden av pave Johannes Paul II. I 2002 ble han gardens kommandant. Elmar Mäder er gift med Theresia Blöchliger, og har tre barn. Han er medlem av Helvetia Romana i SchwStV og K.A.V. Capitolina Rom i CV. Utmerkelser. Mader, Elmar Paramnesi. Paramnesia er begrepet for falsk hukommelse eller feil vurdering av virkeligheten. Se også Amnesi Koptisk kristendom. Koptisk byste fra overgangsperioden da ankh-symbolet ble kristent. Funnet i Fayem på 1950-tallet. "Bildet vil gi en 3D-opplevelse med 3D-briller." Koptisk kristendom tilhører kristenhetens aller første troende og dens kirke ble i henhold til tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.). Den egyptiske kirke, nå mer enn 1900 år gammel, tilhører de orientalske ortodokse kirker, og den koptiske kristendoms sete i Alexandria har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i 451. Kirkens leder er titulert «Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol», for øyeblikket Hans hellighet pave Shenouda III. Mer enn 95 % av Egypts kristne, koptere, tilhører Den koptiske ortodokse kirke. I tillegg til de koptisk ortodokse eksisterer også andre koptiske kirker, som Den koptiske katolske kirke og Den koptiske protestantiske kirke. Historie. Egypt er identifisert som det sted som den hellige familie, jomfru Maria, Josef og Jesusbarnet, tok sin tilflukt i da de rømte fra Judea: «Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.» ("Matteus 2:12-23"). Josef og Maria tilbrakte fire år i landsbyen Babylon, navngitt etter en romersk festning hvor restene av murene fortsatt kan ses og som nå er en del av det gamle Kairo. I den første kristne tiden ble det oppført kirker, klostre og hellige samlingssteder til minne om disse hendelsene, og helt frem til vår tid har dette vært et kjerneområde for Egypts koptiske kirke. St. Sergius-kirken ("Abu Serga") er i henhold til legenden bygget på det sted hvor den hellige familie bodde i Egypt. Vegg i vegg ligger en annen kirke som også hevder det samme. Egypt var gjenstand for mange profetier i Det gamle testamentet, profeten Jesaja slo fast at det ville bli et alter for Herren i midten av landet Egypt og en søyle for Herren ved dets grenser. De første kristne i Egypt var hovedsakelig jøder i byen Alexandria, slike som Theophilus som Sankt Lukas nevner i begynnelsen av Lukasevangeliet. Da kirken ble grunnlagt av Markus i løpet av regimet til den romerske keiser Nero var det et stort antall innfødte egyptere (i motsetning til egyptiske grekere og jøder) som omfavnet den kristne tro. Kristendommen spredde seg over hele landet i løpet av et halvt århundre etter at Markus kom til Alexandria. Det viser de skrifter fra Det nye testamentet som er funnet i Bahnasa i Midtre Egypt og som kan dateres til rundt år 200. Tilsvarende er et fragment av Johannesevangeliet, skrevet på koptisk, blitt funnet i Øvre Egypt og kan dateres til første halvdel av 200-tallet. I det andre århundre spredde kristendommen seg til utenfor byene og på landet. Samtidig ble bibelskrifter oversatt til det lokale koptiske språket. Alexandriaskolen. Den kateketiske skolen i Alexandria er den eldste skole av sitt slag i verden og ble grunnlagt rundt år 190 av den lærde Pantanaeus. Skolen ble en viktig institusjon for religiøs læring, og studentene ble undervist av lærde som Athenagoras, Klemens av Alexandria, Didymus, og ikke minst den store Origenes, som er ansett som teologiens far og som var aktiv i å kommentere og drive sammenlignbare bibelstudier. Origenes skrev over 6 000 kommentarer til Bibelen i tillegg til sine berømte "Hexapla" Mange lærde som Hieronymus besøkte skolen for å utveksle ideer og tanker med dens lærde. Skolen var likevel ikke begrenset til kun teologiske studier. Også vitenskap, matematikk og humanistiske studier ble lært her. Metoden med spørsmål og svar ble utviklet på denne skolen, og 15 århundrer før Louis Braille ble det benyttet en teknikk med å skjære bokstaver i treplater for å hjelpe blinde lærde å lese og skrive. Den teologiske skolen i Alexandria ble reetablert i 1893. Den nye skolen har for tiden forgreininger til Kairo, New Jersey og Los Angeles, hvor kommende koptiske prester og andre kvalifiserte menn og kvinner studerer kristen teologi, historie, koptisk språk og kunst, inkludert messing, musikk, ikonografi og billedteppeveving. Egyptisk opprinnelse til korssymbolet. For over 2 500 år var det oldtidens egyptiske ankh eller hankekors det allestedsnærværende symbol på åndelig liv. I kontrast til de fleste hellige bilder var ankh-korset et rent abstrakt symbol på helligdom. Ankh-symbolet, som kanskje er avledet fra en sandalreim, representerte for de gamle egyptere ulike meninger; liv, død og udødelighet, det kvinnelige og mannelige, og balanse. På latin er det kalt "crux ansata" ("kors-med-et-håndtak"). Ankh-symbolet ble holdt som et septer av mange egyptiske guddommer, spesielt Atum, solguden i Heliopolis («Solbyen») og av den sittende Sekhmet, Memfis' krigsgudinne med løvehodet. På veggene i templene ga ankh-symbolet hellig beskyttelse for de døde. De første egyptiske kristne overtok dette gamle symbolet og knyttet det til den tro som representerte kristendommen ved at Jesus hadde blitt henrettet på lignende kors. De koptiske kristne kalte dette korset for "ansate" ("hadde et håndtak"). For det øvrige Romerriket var korset en representasjon av en henrettelseform med konnotasjoner til ydmykelse og slaveri. Fra ankh-korset skulle korset som symbol utvikle seg i mange ulike former og symboler. Kloster og misjon. Detalj fra det gamle koptiske St. Macarius-klosteret i ørkenen utenfor Kairo. Mange egyptiske kristne drev ut i ørkenen i løpet av det tredje århundre og ble der for å be og arbeide og dedikere sine liv til Gud. Det ble begynnelsen på klosterbevegelsen som ble organisert av Antonius den store og Pachomios i det fjerde århundre. På slutten av århundret var det flere hundre klostrer og flere tusen celler og grotter spredt over det egyptiske fjellandsskapet. Et stort antall av disse klostrene blomstrer den dag i dag. De egyptiske klostrene fikk oppmerksomhet hos kristne fra andre deler av verden på besøk i Egypt og brakte deretter med seg klostertanken tilbake til sine hjemland. Slik spredte klosterbevegelsen seg over hele den kristne verden. Basilios den store, som organiserte klosterbevegelsen i Midtøsten, besøkte Egypt rundt år 357 og hans eksempel ble fulgt av de østlige kirker. Hieronymus, på veg til Jerusalem, stoppet i Egypt og etterlot detaljer fra sine erfaringer i sine brev. Benedikt av Nursia grunnla klostrer på 500-tallet etter modell av Pachomius, men i strengere utgave. Kirkemøtet i Nikea. På 300-tallet startet en libysk prest ved navn Arius en teologisk debatt om Jesus’ natur som spredde seg over hele den kristne verden (rundt Middelhavet). Konsilet i Nikea (325) ble dannet av Konstantin den store for å løse og avklare debatten og ledet til slutt til formuleringen om Troens symbol, også kalt for Den nikenske trosbekjennelse, som nå blir sitert over hele den kristne verden, og som ble autorisert av Athanasius av Alexandria, pave og patriark av Alexandria. Kirkemøtet i Konstantinopel. I år 381 presiderte Sankt Timoteus I av Alexandria over det andre kirkemøtet, kjent som Konsilet i Konstantinopel, og som fullførte Den nikenske trosbekjennelse med bekreftelsen av Den hellige ånd. Kirkemøtet i Efesos. En annen teologisk debatt skjedde på 400-tallet over den lære som Nestorius, en patriark i Konstantinopel, sto for. Hans lære sa at ordet Gud ikke var guddommelig forent med menneskelig natur, men bodde i mannen Jesus. Som en konsekvens av dette benektet han tittelen «Mor av Gud» ("Theotokos") for jomfru Maria, og erklærte at hun i stedet var «Mor av Kristus» ("Christotokos"). Da dette nådde den aposteliske trone til Sankt Matteus, det vil si den koptiske pave Kyrillos av Alexandria, reagerte han hurtig for å korrigere bruddet med ortodoksien, og ba Nestorius angre seg. Da denne nektet å endre sin lære, møtte de geistlige i Alexandria til et hastemøte og deres enstemmige enighet ble meddelt pave Kyrillos som sendte et brev til Nestorius. Brevet, som siden blitt kjent som "Det tredje epistel av Sankt Kyrillos til Nestorius", støttet seg tungt på de etablerte kirkefedrenes forfatninger og inneholdt den mest berømte artikkel fra den alexandrianske ortodoksi: "De tolv bannlysninger fra Sankt Kyrillos" hvor Kyrillos bannlyste alle som fulgte Nestorius’ lære: «Alle som tør å nekte den hellige jomfru tittelen ‘theotokos’ er bannlyst!» Nestorius ville likevel ikke angre seg og det ledet til dannelsen av den Første økumeniske konsilet av Efesos (431) hvor Kyrillos hadde forsete. Det var det ortodokse synet som var fremtredende på kirkemøtet. Ulykkeligvis døde Sankt Kyrillos rett etter. Sankt Dioscorus, erkediakon i Alexandria, som ble valgt som Kyrillos’ erstatter. Motstanderne grep anledningen ved Kyrillos’ død til skape en kampanje mot den nye paven. Konsilet i Kalkedon. På den tiden hvor kirkemøtet i Kalkedon (451) skjedde hadde styrelsesmaktene begynt å delta i kirkens anliggender. Da keiser Markian blandet seg inn i trosspørsmål var svaret til Dioscorus, pave i Alexandria, klart og ikke til å misforstå: «Du har ingenting med kirken å gjøre!» Keiseren skulle få sin hevn for pavens freidighet ved Kalkedon. Konsilet i Kalkedon forbød Kyrillos’ terminologi og erklærte at Kristus var «hypostasis» i to naturer. Den nikenske trosbekjennelse fastslo at «Kristus ble utgått fra den hellige ånd og av jomfru Maria». I henhold til kristologien i den orientalske forståelse at Kristus er «en natur av både menneskelig og guddommelig natur. Den bysantinske forståelsen var at Kristus er i to naturer, både menneskelig og guddommelig. Det orientalske og bysantinske var uenige i en lingvistisk forskjell mellom ordet av og i, men i det aramaiske språket var forskjellen enda mindre: kun én bokstav – "dolath" i motsetning til "beth". Forskjellen ble uttrykt mellom de to i en liten strek på bunnen og en prikk i midten av bokstaven. Disse subtile forskjellene inneholdt forskjellen mellom sannhet og diktning. De orientalsk ortodokse, det vil si kopterne, fulgte den tradisjonelle terminologi med preposisjonen av, mens de byzantisk ortodokse benyttet proposisjonen i. Den nikenske læresetning sa at Kristus var gitt av den hellige ånd og av jomfru Maria, mens den koptiske forståelse var at Kristus er en natur ("Logos Incarnate") i menneskelighet og i guddommelighet. Akkurat som vi alle er av vår mor og far og ikke i vår mor og far, slik er også Kristus' natur. Om Kristus er i mennekelighet og i guddommelighet er han logisk sett delt i to personer. Kirkemøtets bestemmelser ble avvist av mange kristne i utkanten av det bysantinske rike, inkludert koptiske kristne i Egypt, Syria, Armenia og andre steder. Fra dette punktet og framover fikk Alexandria to patriarker: den ikke-kalkedonske, nasjonstro, nå kjent som den koptiske pave og patriark av Alexandria og aposteliske sete til Sankt Matteus, og på den andre side den keiserlige patriark, nå kjent som den greskortodokse patriark av Alexandria. Bortimot hele den egyptske befolkningen forkastet begrepene til konsilet i Kalkedon og forble trofast til den nasjonale egyptiske kirken (nå kjent som Den koptiske ortodokse kirke). De som støttet de kalkedonske definisjoner forble i kontakt med de ledende kirker i Roma og Konstantinopel. Det ikke-kalkedonske partiet ble det som i dag kalles for den orientalske ortodokse kirke. Den koptiske kirke betraktet seg selv som misforstått av konsilet i Kalkedon. Noen koptere mener at konsilet forsto dem korrekt, men ønsket å forvise kirken for å isolere og forby den egyptiske og uavhengige paven av politiske grunner. Paven i Alexandria hadde fastholdt at kirke og stat skulle være delt. Den koptiske kirken anså at fortrengningen av pave Dioscorus på konsilet i Kalkedon var delvis grunnet rivaliseringen mellom Alexandria og Roma. De anså at pave Leo av Roma var influert av Nestorius’ tanker. Samtidig skal det bemerkes at pave Dioscorus "aldri" ble kalt kjetter av konsilet. Kopterne trodde også at paven i Alexandria var med vilje forhindret til møte ved det tredje møtet hvor han ble fortrengt, noe som åpenbart var et resultat av en konspirasjon av de romerske delegatene. Kalkedonere kalte noen ganger ikke-kalkedonere for «monofysitter» ("en natur"), skjønt den koptiske kirke benekter at den står for monofysittisme – noe den alltid har betraktet som kjetteri. De har noen ganger kalt kalkedonerne for «dyofysittere» – et begrep som er nærmere den koptiske doktrine «miafysitt», som referer til Kristus’ forente natur, både menneskelig og guddommelig, forent og udelt i "Incarnate Logos". Den koptiske kirke tror at Kristus er perfekt i sin guddommelighet og han er perfekt i sin menneskelighet, men hans guddommelighet og hans menneskelighet er forent i en natur kalt «naturen av det inkarnerte ord», og dette synet var fastholdt av pave Kyrillos av Alexandria. Koptere tror på to naturer, «menneskelig» og «guddommelig» som er forent i en ‘hypostasis’ uten å være blandet, uten forvirring, og uten konflikt. Disse to naturer ble ikke delt selv ved et øyeblikks blunk med øyet. Fra Kalkedon til den arabiske erobring av Egypt. Kopterne hadde harde tider under styret til de østromerske herskerne. Melkite-patriarkene, som ble utpekt av keiserne som både åndelige og politiske guvernører, massakrerte befolkningen ettersom de ble sett på som kjettere. Mange egyptere ble torturert og endte i martyrdom framfor å akseptere beslutningen fra Kalkedon. En av de mest berømte egyptiske martyrer fra denne perioden er Sankt Samuel bekjenneren. I år 639 ble en arabisk hær på 4 000 mann sendt mot Egypt, og året etter ble den forsterket med ytterligere 12 000 mann, og beseiret en bysantinsk hær i slaget om Heliopolis. Araberne marsjerte deretter nordover mot den viktige havnebyen Alexandria som ble overgitt ved en fredsavtale signert den 8. november 641. Ved utgangen av året var hele Egypt besatt av arabere. En del av befolkningen var i begynnelsen ikke fiendtlig innstilt til de fremmede, ettersom de ikke hadde gode erfaringer med de østromerske styremaktene. Under arabisk styre fikk befolkningen lov til å fortsette å være kristne under beskyttelse av den islamske Shari'a-loven. I bytte mot penger og mat var egypterne fritatt militærtjeneste, og kunne praktisere sin religion. Det var få som konverterte til islam i begynnelsen, men høyere skatt på kristne, utestengelse fra politiske og administrative embeter og andre praktiske ulemper førte etter hvert til at flere og flere konverterte. Etter å ha vært et overveiende kristent land ble Egypt gradvis omdannet til et overveiende muslimsk land mot 1200-tallet. Prosessen med konvertering av befolkningen økte i omfang under kristenforfølgelsene som ble iverksatt under regimet til Fatimid-kalifen Al-Hakim bi-Amr Allah, fra 996 til 1021, og under korsfarertiden. Kopternes posisjon begynte å bedre seg tidlig på 1800-tallet under stabiliteten og den økte toleransen under dynastiet til Muhammad Ali. Det koptiske samfunnet ble ikke lenger sett på av den islamske staten som en administrativ enhet og i 1855 ble Jizya-skatten fjernet. Kort tid etter begynte kristne å tjenestegjøre i den egyptiske hæren. Revolusjonen i 1919, den første framvisningen av en egyptisk identitet på grasrotnivå i løpet av flere århundrer, var det første tegn på Egypt som et moderne samfunn med både muslimer og kristne enkeltdeler. Den etiopiske kirke. Den etiopiske ortodokse tewahedokirken oppstod utenfor den koptiske kristendom på 300-tallet, men ble underlagt den koptiske patriarken i Alexandria (Egypt) på 600-tallet. Etter islams framvekst fra 600-tallet ble imidlertid den etiopiske kirken i stor grad isolert fra de øvrige kristne kirkene rundt Middelhavet, og i 1959 ble kirkesamfunnet anerkjent som selvstendig av den koptiske patriarken. Den etiopiske Bibelen inneholder apokryfe jødiske skrifter som Enoks Bok, og flere skrifter som lenge var ukjent i Europa, heriblant Kebra Negast. Kebra Negast skildrer de etiopiske folks historie, herunder hvordan jødiske folk bosatte seg i landet, og hvordan de etiopiske kongene stammer fra Kong Salomo og Dronningen av Saba. Kebra Negast ble gitt ut på engelsk i begynnelsen av 1900-tallet og vakte stor interesse hos de første rastafarianerne på Jamaica, som fant støtte for sine teorier om Haile Selassies guddommelighet i den. Koptisk kristendom i dag. a>.Overhodet for den koptiske ortodokse kirke bærer tittelen Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol, og den nåværende pave og patriark er Shenouda III (ikke til å forveksles med den romersk-katolske pave). Den siste gresk-ortodokse patriark av Alexandria er Theodoros II. Det er en liten koptisk katolsk kirke (orientalsk katolsk) som blir ledet av en patriark av Alexandria. Den katolske kirke har generelt liten tilstedeværelse i Egypt, og blir ledet av patriarkene i Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Det er også en gresk-ortodoks patriark av Alexandria. En liten protestantisk og anglikansk menighet eksisterer også. Noen beregninger anslår at det finnes 50 millioner koptisk ortodokse kristne i verden (om man medregner tewahedokirken i Etiopia og Eritrea): de er først og fremst i Egypt (grovt regnet 8 millioner), Etiopia (grovt regnet 38 millioner, som er halve befolkningen i Etiopia), og Eritrea (bortimot 2 millioner), men der er også et betydelig antall i Nord-Amerika, Europa, Australia, Sudan og Israel, anslagsvis 3 til 4 millioner. Imidlertid, i henhold til Den etiopiske ortodokse tewahedokirken som fikk sin egen patriark i 1959 av den koptiske pave Kyrill VI av Alexandria, kan ordet koptisk være en forvirrende og misvisende benevnelse ettersom det egentlig betyr egyptisk. Den eritreiske ortodokse tewahedokirken ble tilsvarende uavhengig i løpet av 1990-tallet. Disse tre kirkene er uansett i kommunion med hverandre og med alle andre orientalske ortodokse kirker. Siden 1980-tallet har teologer fra de orientalske ortodokse og kalkedonske ortodokse kirkene vært i møter i et forsøk på å løse deres teologiske forskjeller, og de har konkludert med at mange av forskjellene består i at de to gruppene benytter ulik terminologi for å beskrive de samme tingene. I løpet av sommeren 2001 har de koptisk-ortodokse og gresk-ortodokse patriarkene av Alexandria blitt enige om at de gjensidig skal akseptere hverandres dåp, altså i praksis gjøre gjendøping unødvendig, og å anerkjenne hverandres ekteskapssakrament. Tidligere måtte en koptisk-ortodoks og gresk-ortodoks som ønsket å gifte seg utføre bryllupseremoniene to ganger, altså i begge kirker, for å bli anerkjent av dem begge. I henhold til den kristne tradisjon og kirkelov ordinerer den koptiske kirke kun menn, og om disse ønsker å gifte seg må det ha skjedd før de blir ordinert. Det er den samme praksis som den østlige ortodokse kirke har. For å kunne bli biskop i den koptiske ortodokse kirke kan man imidlertid ikke gifte seg. Tradisjonelt har det koptiske språk blitt benyttet i kirketjenesten, og den hellige skriften ble skrevet med det koptiske alfabetet, men på grunn av arabiseringen av Egypt har kirken i økende grad benyttet arabisk. Utenfor Egypt benyttes det lokale språket, men ofte sammen med både koptisk og arabisk. Koptiske kristne feirer jul eller kristmesse den 7. januar som siden 2002 er en offisiell nasjonal helligdag i Egypt. Mange koptere i Egypt har et lite kors tatovert på undersiden av høyre arm. Den Constitutionelle. Første nummer av "Den Constitutionelle", 1. februar 1836. "Den Constitutionelle" var en norsk dagsavis i perioden 1836–47. "Den Constitutionelle" ble grunnlagt av den danskfødte bokhandleren Johan Dahl med juristene Carl Fougstad, U. A. Motzfeldt og A. M. Schweigaard som de første redaktørene. Fougstad trakk seg ut av redaksjonen etter ett år. Bladet fikk stor betydning som et talentfullt ledet politisk og litterært organ, særlig for den kretsen som sluttet seg om Welhaven i dennes kamp mot patriotene med Wergeland i spissen. Det er derfor en verdifull kilde for studiet av de skarpe brytningene som Welhavens kjente dikt "Norges Dæmring" fremkalte («Dæmringsfeiden»), samt for de politiske kampene mellom stortingsopposisjonen innledet i 1833 og «Intelligenspartiet», som ble forsvart av "Den Constitutionelle". På folkemunne ble avisen gjerne kalt «Nella». Henrik Wergeland skrev i 1839 «Nissespillet» "Den Konstitutionelle", som et innlegg i debatten om avisa. Karakteren «dr. Motziuz» er en karikatur av Motzfeldt som da var redaktør. Wergeland refererer ellers til avisa i flere av sine satirer. Fra september 1841 til juli 1846 sto dikteren Andreas Munch for redaksjonen. Dette kostet ham i 1845 den lille posten han hadde som kopist i Finansdepartementet, som straff for noen artikler i bladet. Hans overordnede mislikte artiklene, som ikke var skrevet av Munch selv. Juli 1846 ble det overtatt av den ivrige skandinaven G. A. Krogh, men hadde nå utspilt sin rolle, og i april 1847 ble det slått sammen med "Den norske Rigstidende". Kilde. Constitutionelle Aagot Didriksen. Aagot Didriksen (født 3. juli 1874 i Kristiansand, død 19. mars 1968) var en norsk skuespillerinne. Didriksen debuterte på Nationaltheatret i teatrets åpningssesong 1899, som Rakel i Bjørnsons "Over Ævne". Hun hadde øvd inn rollen sammen med forfatteren i hans hjem på Aulestad. Blant andre større roller kan nevnes Agnes i "Brand", Ella Rentheim i "Rosmersholm", Bolette i "Fruen fra Havet" og Ofelia i "Hamlet". Hennes avskjed fra teatret i 1942 var også i et Bjørnsonstykke, nå spilte hun Kamma Riis i "Det ny system". Ved pensjonsavgang hadde hun gestaltet over 150 roller. Magnus Poulsson. Magnus Poulsson (født 14. juli 1881 i Drammen, død 18. mars 1958 i Asker) var en norsk arkitekt. Poulsson var utdannet under Herman Major Schirmer på Den kongelige tegneskole i Christiania og ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. Han var en av de ledende innen den arkitektgenerasjon som gjenskapte en norsk bygningstradisjon basert på folkelig, norsk trearkitektur. Poulssons arbeider omfatter blant annet privatboliger, kirker og interiører. Han er mest berømt for å ha tegnet Oslo rådhus (1933–1950) og Telegrafbygningen i Oslo (1916–1924) sammen med Arnstein Arneberg. Han er også kjent for Bærum rådhus i Sandvika (1925 og 1958), KNA-hotellet i Oslo (1931), Eysteinkirka på Hjerkinn (Dovre) og Haslumseter kapell i Bærumsmarka. Blant hans øvrige arbeider kan nevnes Lille Tøyen hageby i Oslo (1918), DFDS-gården i Karl Johans gate 1 i Oslo (1917), Restauranten på Norsk Folkemuseum (1917), Høyres Hus i Oslo, Framgården i Oslo, Toresplassen i Hole kommune (1934), Lyseby ved Oslo (1951 og 1956), Gravberget kirke (1956), samt flere kirker, gårdsanlegg og villaer. Poulsson var formann i Fortidsminneforeningen 1917-1930 og formann i tilsynskomiteen for Nidarosdomen fra 1931, medlem av den antikvariske bygningsnemnd. Han var en av de første mottakerne av St. Hallvardsmedaljen i 1956. Nidaros Domkirkes gullmedalje 1951. Poulsson fikk Houens fonds diplom i 1925 og 1930 for henholdsvis Det Forenede Dampskibs-Selskabs gård i Oslo og Bærum rådhus i Sandvika. Han ble æresmedlem av Dansk akad. Arkitektforening 1950, medlem av Svenska kgl. Academien for de Fria Konstnerna 1950, og i 1950 ble han Kommandør av St. Olavs Orden. Victor Sparre. Victor Sparre i sitt atelier på Landøya, 1969. a> og regnes som et av kunstnerens hovedverk. Victor Sparre ("Victor Smith" til han var 50) (født 4. november 1919 i Bærum, død 16. mars 2008 i Asker) var en norsk billedkunstner. Han var særlig kjent for sin fargesterke malerkunst og sine glassmalerier. Sparre vokste opp i Bergen og ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han var aktiv deltaker i den protestantiske Oxfordbevegelsen (senere kjent som Moralsk Opprustning). Under krigen var han medlem av Milorg. I 1955 vant han konkurransen om glassmalerier til Stavanger domkirke. Siden laget han utsmykninger til 25 norske kirker, bl. a. Ishavskatedralen, Hinna kirke, Jeløy kirke (som han ble bisatt fra) og Gruben kirke. Han har laget alterbildet til Immanuelskirken i Tel Aviv. Sparres fargeglade malerier av interiører, figurer og landskap har ofte symbolfylte og religiøse undertoner, og maleren har vært aktiv i menneskerettsbevegelsen. Blant hans mest kjente aksjoner var en internasjonal sultestreik for å redde den sovjetiske dissidenten og fredsprisvinneren Andrej Sakharov samt hans kampanje for å skaffe Aleksandr Solzjenitsyn asyl og æresbolig i Norge, før denne vant Nobelprisen i litteratur. I 2003 ble Sparre utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. For sin innsats under andre verdenskrig ble han tildelt Deltagermedaljen. Harald Krohg Stabell. Harald Krohg Stabell (født 1874 i Strinda, død 1963) var en norsk maler og arkitekt. Han gikk ut fra Trondheim katedralskole, og ble utdannet som arkitekt ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1897. Mellom 1897 og 1901 oppholdt han seg i London som elev ved flere kunstskoler ved siden av å arbeide som assistent ved et arkitektkontor. Stabell var arkitekt under gjenreisningsarbeidet etter brannen i Ålesund. Fra 1910 underviste han ved NTH i frihåndstegning, figur- og akttegning. Fra 1918 til 1945 var han ekstraordinær professor her. Som akvarellkunstner var Stabell en av de betydeligste man har hatt i Norge og han har hatt stor betydning for senere generasjoner av kunstnere, spesielt i Trøndelag. Olaf Willums. Olaf Willums (født 25. april 1886 i Porsgrunn, død 25. februar 1967 i Eidanger) var en norsk maler. Han studerte ved Kunstakademiet under Halfdan Strøm og Christian Krohg 1912–13, ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Johan Nordhagen 1912–1918, og senere under Basil Schoukhaeff og André Lhote i Paris. Han var i en årrekke overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Witterik. Witterik (spansk "Witerico") var vestgoternes konge i Hispania fra 603 til 610. Våren 602 fikk Witterik, en av konspiratørene sammen med Sunna de Mérida som forsøkte å reetablere arianismen i 589, kommandoen over hæren for å slå tilbake bysantinerne. Fra denne maktposisjonen omsluttet han seg med fortrolige. Da tiden kom for å slå tilbake bysantinerne, brukte Witterik istedet sine tropper til å slå til mot kongen våren 603. Da han invaderte det kongelige slott og avsatte den unge kongen, Liuva II, satset han på støtte fra en fraksjon adelsmenn som var i opposisjon til Liuvigilds dynasti. En stor fraksjon av den vestgotiske befolkningen kunne alltid stoles på i å motsette seg dynastisk styre. Witterik skar av kongens høyre hånd og fikk ham senere fordømt og henrettet sommeren 603. Han tilbrakte tiden med å kjempe mot bysantinerne i sitt styre, men en av hans generaler okkuperte Sagontia (eller Gisgonza), antagelig i 605. Det var antagelig i hans styre at Bigastrum (nær Cartagena) ble tatt, for dens biskop deltok i konsilet i Toledo i 610. I 606 reiste hans datter, Ermenberga, nordover for å gifte seg med kongen i Burgund, Teoderik II. Hun ankom i Chalon-sur-Saône, men regenten Brunhilda og Teoderiks søster Teudila advarte ham mot denne bruden. Teoderik fornærmet henne så ved å sende henne tilbake til Hispania i 607 uten hennes medgift. Witterik var rasende og inngikk en allianse mot den burgundiske monarken. Kong Teodebert II av Austrasia, Klotar II av Neustrasia og Aigulf til langobardene sluttet seg til alliansen. Alliansen ser ikke ut til å ha lyktes. Det vites ikke om der var kamper unntatt rundt Narbonne. Isidore av Sevilla nevner den ikke, noe som tyder på at det kun var en serie mindre trefninger, som vestgoterne uten tvil tapte. I april 610 drepte en fraksjon katolske adelsmenn ham under en bankett. Hans lik ble dratt gjennom gatene i Toledo. Adelsmennene utropte så Gundemar, hertugen av Narbonne, til konge. Einar Sem-Jacobsen. Einar Sem-Jacobsen (født 3. august 1878 i Kristiania, død 16. oktober 1936 i Paris) var en norsk flypionér. Han ble student 1896 og offiser 1899. I 1910 reiste han i Europa for å lære mer om flyvning. Han var en av dem som bygget opp det norske Luftforsvaret. Sem-Jacobsen tok initiativet til dannelesen av Norsk Luftseiladsforening i 1910 og etablerte Hærens Flyfabrikk på Kjeller i 1916. Sem-Jacobsen vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1896 og Krigsskolen ble han premierløytnant i Ingeniørvåpenet 1899 og tok militær høyskoleeksamen 1901. Han ble kaptein 1911 og major 1930. Profesjonalitet. En profesjonell er en som gjør en jobb mot betaling. Personen har ofte en utdannelse, men det er ikke nødvendig. Det finnes skrevne og uskrevne regler slik som oppførsel og kleskode/uniform, som for eksempel at man ikke går for utfordrende kledd. Man har på seg klær som egner seg til det man holder på med. Jobber man i barnehage så har man gjerne klær man kan røre seg i og leke i uten å være for redd for at de skal være møkkete eller ødelagte etter arbeidsdagen. I overført betydning kan adjektivet profesjonell også brukes om en person som er flink, erfaren og/ eller utdannet innen et område. Å være profesjonell i et yrke innebærer også at man har taushetsplikt og ikke blander jobb med fritid. Ofte brukes begrepet profesjonalitet som en del av beskrivelsen av driften av et museum, eller frivillig organisasjon, der uttrykket profesjonalitet sier noe om effektiviteten av driften av muséet eller den frivillige organisasjonen. Innføring av profesjonalitet i driften er et typisk konflikttema, der de som ønsker mer profesjonalitet ved driften av muséet eller organisasjonen, har strengere forventninger til strømlinjeformet drift, strengere organisasjonsstruktur og effektivitet, eventuelt også større krav til økonomisk inntjening, enn de som har en mer entusiastisk tilnærming til muséet eller foreningens formål, eller mer fokus på den idéelle siden ved driften. Argumentene for mer profesjonalitet ved driften, kan typisk være økt gjenhør hos myndigheter og organer som fatter vedtak, eventuelt for økonomisk støtte, tillatelse til gjennomføring av prosjekter som involverer offentlige myndigheter eller samarbeid med andre organisasjoner, mens argumentene mot fokuset på mer profesjonalitet, er at driften av muséet eller foreningen da blir mindre basert på entusiasme og idéell virksomhet, på grunn av kravene til økt effektivitet og strengere organisasjonsstruktur. Maja Refsum. Maja Refsum, egentlig Thea Marie Refsum, (født 1897 i Kristiania, død 1986) var en norsk billedhugger. Datter av Harald Refsum (1866–1950) og Hanna Ovidia Yssen (1863–1944). Hun ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Lars Utne 1917–19, ved Statens kunstakademi under Gunnar Utsond 1919–20 og ved Kunstakademiet i Weimar 1921–22. Hun har bl.a. laget statuen av Amalie Skram (1949) i Bergen og flere altertavler, portrettbyster og større skulpturer i glassert keramikk. Hun var formann i Bildende Kunsterinners Forbund 1938-1946. Gift 1928 med riksantikvar Arne Nygård-Nilssen. Mor til Kirsti Hopstock, og derved svigermor til Carsten Hopstock. Mormor til Arne Berggren. Gundemar. a>, på et sted populært kalt "El paseo de las estatuas". Skulpturert av Olivieri og Felipe de Castro. Gundemar var vestgoternes konge i Hispania fra 610 til 612. Gundemar fortsatte politikken med å støtte Klotar II av Neustria og Teodebert II av Austrasia. For å styrke vennskapet sendte han store pengesummer for å støtte dem i deres sak mot deres slektning (henholdsvis fetter og bror), Teoderik II av Austrasia. På andre tidspunkt, kjørte han en fiendtlig politikk mot Brunhilda. I 611 var der et forsøk på å reetablere den gamle alliansen til den tidligere kongen, Witterik, men Gundemars dødsfall drepte disse planene. Han døde i Toledo av naturlige årsaker, rundt februar eller mars i 612. Etterfølgende borgerkriger og opprør førte til at kongenes makt ble overflyttet til adelsmennene og kirken. Han ble etterfulgt av Sisebur, en kulturell mann. Glasspest. Glasspest er endringer i glass eller krystall ved at en av komponentene i glasset, ofte alkali eller jordalkalioksider, over lengre tid segregeres og diffunderes til oversiden av glasset. Det framstår som hvite ringer eller urene skygger. I praksis lar glasspest seg ikke utbedre uten ved spesialbehandling på glassverk. Bernt Arne Lynge. Bernt Arne Lynge (født 7. september 1884 i Lyngør, død 1942) var en norsk botaniker. Han ble assistent i den botaniske hagen i Kristiania 1906, konservator ved det botaniske museet 1915, dr. philos. 1917. 16. august 1918 ble han utnevnt til dosent i systematisk botanikk ved universitetet, og var vikarierende forstander for hagen 1922–23 og museet 1922–1924. Han deltok i Holtedahls ekspedisjon til Novaja Zemlja 1921. 26. april 1934 ble han utnevnt til professor i botanikk. Han var en av verdens fremste eksperter på lav. Rente. Rente er kostnaden for kapital, alternativt uttrykt som prisen på penger (kapital). Renten kan også forstås som prisen for fremskyndet forbruk: Den som låner penger får anledning til å konsumere mer og tidligere enn inntekten ellers ville tillatt. Dette fremskyndede forbruket har en pris som utgjøres av lånerenten. Utlåner tar en pris for å låne ut kapital og dermed utsette sitt forbruk. Rente beregnes ofte i "prosent per år" ("pro anno", forkortet "p.a."). Ordet brukes også om avkastning av investerte penger, dvs. kapital som er brukt eller vurderes brukt til å starte eller vedlikeholde et foretak, bedrift eller handel. Denne kalles kalkulasjonsrente og er avgjørende for om investering bør skje eller ikke. Fordi pengene kun kommer i eksistens ved lån, kalles renten også for «prisen på penger». Innskudd/Lån. Når man låner penger "til" en bank i form av innskudd på en bankkonto, får man renter fra banken. Når man låner penger "av" banken, må man i stedet betale renter. Fra gammelt var det rentemarginen, som er forskjellen mellom utlånsrente og innskuddsrente, som var bankenes hovedinntekt. Kapitalisering. Kapitalisering av renten skjer vanligvis hvert årsskifte ved at rente for innestående beløp året før blir beregnet, og rentebeløpet blir lagt til innestående beløp. For lån kan kapitaliseringen skje oftere enn hvert år, for eksempel kan kapitaliseringen skje ved terminforfall en gang i måneden. Ved korte tidsintervaller mellom hver kapitalisering kan uberegnet rente bli liten og renteutgiften blir i stor grad lagt til lånebeløpet, slik at låneren i stor grad betaler rente for samme års renteutgift, såkalt rentes rente. Slik blir effektiv rente høyere enn nominell rente. I forbindelse med personlige lån i bank, oppgis renten som regel både som nominell rente og effektiv rente. Nominell rente angir det årlige rentebeløpet som en prosentandel av lånet. Det er effektiv rente som best beskriver hvor mye lånet koster, da man her tar hensyn til eventuelle gebyrer og dessuten tidspunktet for nedbetaling og rentes rente. Man vil generelt forvente avkastning av de lånte pengene, for eksempel fra bankinnskudd, slik at for låntakeren blir årlige nedbetalinger gunstigere enn halvårlige nedbetalinger for samme "nominelle" rente. Utgangspunktet er at en forpliktelse til å betale renter krever særskilt hjemmel. Dette stiller seg annerledes dersom det dreier seg om utilsiktet kreditt. Historisk sett har regler om renter vært strengt regulert. Pengemarkedspolitikk. Utlånsrenten følger i store trekk Norges Bank sin styringsrente. Denne renten er det bankene betaler for å låne penger i nasjonalbanken (Norges Bank) og for penger som bankene setter inn der. Styringsrenten bestemmes av Norges Bank og er uavhengig av regjeringen. Fastsettelse av renten er ved siden av skattenivå et av de viktigste virkemidlene et land har for å styre økonomien. Norges Bank styrer etter mandat fra regjeringen. Det operative inflasjonmålet for Norge er 2,5 %. En ekspansiv pengepolitikk, dvs. lav rente, vil medføre økende belåning og investering. En kontraktiv pengepolitikk, dvs. høy rente, vil medføre økende sparing. Gjeldsslaver og renter. Personer som får ta opp lån som de ikke greier å betjene, vil komme i en situasjon som gjeldsslave. Når de ikke har råd til å betale renter og avdrag, blir renten øket til prosentsatsen for morarenter. Når rentene blir lagt til det totale gjeldsbeløpet kan gjelden øke raskt. Det vil ikke gå lang tid før situasjonen kan bli helt umulig for skyldneren. Det vil være mulig å få gjeldsanering med hjelp fra namsmannen. I vestlig rett er det ingen straff eller forbud mot å sette andre i en slik gjeldsslavesituasjon, selv om utlåner må forstå at låneren ikke har betalingsevne. På 15- og 16-hundretallet måtte en del mayaindianere arbeide som gjeldsslaver for de spanske gods- og gruveeiere. Se artiklene om Yucatán, Tarahumara, Oaxaca by og Campeche. Islam. I henhold til muslimsk tradisjon er renter forbudt. Måten man omgår dette forbudet på er at banken blir medeier i det man kjøper for de lånte pengene. Hvis man for eksempel trenger penger til bolig, kjøper først banken boligen, og deretter betaler kunden terminbeløp og husleie til banken. Terminbeløpene øker kundens eierandel i boligen, mens bankens fortjeneste kommer fra husleien. Dette innebærer ikke noe mer enn at man bytter ut en form for leieutgift med en annen. Renter er leieutgifter for penger, altså det det koster å midlertidig disponere noen andres penger. Husleie er leieutgifter for bolig, altså det det koster å midlertidig bo et sted noen andre eier. Fordelen er at transaksjonen er bygget på virkelige verdier, og er dermed mer sikker – akkurat som et huslån der banken tar sikkerhet i huset. Utfallet for en muslimsk og en vestlig bank når kunden ikke kan gjøre opp, er det samme: Den muslimske banken sitter med et hus, og den vestlige banken overtar huset. Banken kan låne ut huset til noen andre, eller selge det og tjene inn det tapte. Både den muslimske og den vestlige banken vil da være utsatt for endringer i boligmarkedet. Prisen på penger. Penger i de fleste vestlige økonomier i dag kommer kun i eksistens ved lån. For å ha penger til å gå i sirkulasjon for at varer og tjenester kan bytte hender, må noen ta opp lån. Kostnaden ved dette er renten, og renten blir derfor kalt prisen på penger. Ofte ender mye av gjelden opp hos staten som statsgjeld. Denne er ikke ment å betales ned, for om pengene betales tilbake forsvinner de ut av sirkulasjon og handelen stopper opp. Siden pengene til å betale rentene med kun kan lånes fra sentralbanken, og lånene ikke er ment å betales ned (nye lån tas stadig opp for å erstatte gamle), må gjelden stadig økes for å ha penger til å dekke rentekostnadene for gamle lån. Økning av gjeld er en økning av pengemengden, og dette fører til inflasjon. Alf Rolfsen. Alf Rolfsen (født 28. januar 1895, død 10. november 1979) var en norsk maler. Han var sønn av lesebokredaktøren Nordahl Rolfsen, og studerte ved kunstakademiet i København 1913-1916 under Viggo Brandt og Peter Rostrup Bøyesen. Rolfsen regnes som en av de ledende kunstnernes i mellomkrigstidens monumentalmaleri, eller "fresker". Som et hoveddverk nevnes Oslo Nye Krematorium (ved Vestre Gravlund) (1937). Andre arbeider omfatter Telegrafbygningens ekspedisjonshall, Oslo (1922), Håndverkerforeningens festsal (1924–26), Hersleb skole (192?), festsalen i Oslo rådhus (1938–50), Stiklestad kirke, Haugesund rådhus (1954) og Hansa bryggeri i Bergen. (1967). En studie til høyre sidevegg i krematoriet henger i Nasjonalgalleriet. Rolfsen illustrerte Asbjørnsen og Moes eventyr (1934–36), Henrik Wergelands "Følg kaldet!" og bidro til farens lesebøker. Rolfsen hadde studiereiser til Paris, Italia, Spania, Hellas og Tyskland. Han mottok i Prins Eugen-medaljen, 1971 Norsk kulturråds ærespris og St. Hallvardsmedaljen. Bjørn Talén. Bjørn Talén (født 8. september 1890 i Kristiania, død 12. juli 1945 i Bergen) var en norsk operasanger (tenor). Talén studerte sang i Milano, Napoli, London og Paris. Han debuterte i Universitetets aula 1. oktober 1914. I 1918–20 var han ved Opera Comique i Kristiania. Han opptrådte ellers ved Nationaltheatret og ved Den kongelige opera i Stockholm, og han hadde gjesteopptredener i København, Torino, Madrid, Berlin, Dresden og flere andre steder. Fra 1921 til 1928 var han fast ansatt som førstetenor ved Staatsoper i Berlin, og videre fram til 1932 ved Städtische Oper samme sted. Av roller han sang, kan nevnes "Tannhäuser", "Faust", Don Jose i "Carmen", Cavaradossi i "Tosca", Pinkerton i "Madama Butterfly" og Samson i "Samson og Dalila". Han sang også nyere repertoar, blant annet Kurt Weill. Tilbake i Norge opptrådte han også i mer operetteaktige oppsetninger, som "Smilets land" av Franz Lehár. En jubileumskonsert i 1939 ble også i praksis avskjedsopptredenen. Talén hadde også offisersutdannelse og nådde kapteins grad. Ved den tyske invasjonen i 1940 var han sjef for luftvernet på Kongsvinger festning. Kommandanten der var tyskvennlig, men på Taléns ordre ble depotene brutt opp, slik at de innkalte soldatene kunne få våpen og uniformer. Talén døde av kreft i 1945. Vardøtunnelen. Vardøtunnelen er en undersjøisk veitunnel på europavei 75 i Vardø kommune i Finnmark. Tunnelen går under Bussesundet mellom Svartnes på fastlandet og Steilneset på Vardøya. Den vestre tunnelåpningen er like ved Vardø lufthavn, Svartnes. Tunnelen knytter Vardø til fastlandet. Vardøtunnelen er 2892 meter lang, og dypeste punkt er 88 meter under havet. Største stigning i tunnelen er 8 %. Byggingen startet i 1979; tunnelen ble tatt i bruk den 22. desember 1982 og den ble offisielt åpnet av kong Olav V den 16. august 1983. Den var den første undersjøiske tunnelen i Norge. Dyre Vaa. Dyre Vaa (født 19. januar 1903 i Kviteseid, død 11. mai 1980 i Rauland) var en norsk billedhugger. Han studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Torbjørn Alvsåker og ved Kunstakademiet under Wilhelm Rasmussen. Dyre Vaa var en produktiv kunstner, og er bl.a. representert flere steder i Oslo. Svanefontenen i borggården til Oslo rådhus har være kalt byens vakreste skulptur. Bronseulvene på Ila hører også til hans mest karakteristiske og avholdte arbeider, likeså de fire bronseskulpturene med motiver fra norske folkeeventyr fra 1937 som pryder Ankerbrua. De framstiller "Peer Gynt, Veslefrikk med fela, Kari Trestakk og Kvitebjørn Kong Valemon". Ved studentbyen på Sogn står en særpreget skulptur over Aasmund Olavson Vinje, tolket nærmest som en hippie, og ved Nationaltheatret finner vi hans Holbergmonument der dikteren er plassert mellom sine to komediefigurer Henrik og Pernille. Dyre Vaa er også representert med arbeider på Domkirken i Trondheim, biskop Sigurd og St.Clemens. Til den siste brukte han dikteren Olav Aukrust som modell. På Stiklestad står Vaas St. Olav-monument, og i Skien finner vi hans statue av Henrik Ibsen Han er og kunstneren bak Ivar Aasenmonumentet i Ørstavik og Olav Aukrustmonumentet i Lom. Sjøfartsmonumentet i Bergen ble utformet av Vaa årene 1939—45 og avduket i 1950. Monumentet består av 12 mannsfigurer og relieffer i to høyder i bronse, på en stor firkantet sokkel i granitt. Det hersker usikkerhet om antall kunstverk Dyre Vaa har laget da noe er blitt ødelagt og noe forkastet av ham selv. Anslagsvis eksisterer i dag 250 skulpturer og byster, omkring 1 000 – 1 200 malerier, 31 litografier (de fleste trykket i 50 – 100 eksemplarer), og 1 koldnåls radering. Dyre Vaa kom etter hvert til å prege norsk skulpturmiljø ved siden av Gustav Vigeland. Arbeidene hans finnes blant annet i Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Skien Billedgalleri, Trondhjems Kunstforening, Göteborgs Konstmuseum og andre steder i inn- og utland. Fra 1930-årene viet Dyre Vaa mer av sin tid til maling. Han hentet mange av sine motiver i Bitdal på Rauland, en trang fjelldal inn mot Hardangervidda. Her bygget han en malerhytte, og med sitt spesiallagede staffeli som kunne spennes fast på ryggen, klatret han omkring i fjellene i nærheten. Mange av hans malerier fra dette området er malt fra ulike tidspunkter i døgnet og fra ulike årstider. Dyre Vaa var opptatt av lys. Maleriene kan skifte karakter avhengig av lyssettingen og vinkelen man ser fra. Han hadde evne til å gripe sine motiver i riktig øyeblikk og på rett sted. Fargebruken kan være sterk, men alltid i samsvar med de farger naturen selv byr på. Fra 1940-årene laget Dyre Vaa også en rekke litografier. Av kunstnerætt. Dyre Vaa vokste opp i Kviteseid. Faren, Tor Vaa, kom fra en av Vaa-gårdene på Rauland. Han nedstammet fra den gamle Dyre Vaa som var med i 30-årskrigen, og som det gikk så mange sagn om. Ett av dem er emne for Welhavens dikt "Dyre Vaa". Det er mange kunstnere i slekta, og de fleste har slektsrøtter på garden Berge på Rauland, så også Dyre Vaa. Lyrikeren Aslaug Vaa var en eldre søster av Dyre. Forfatteren Tarjei Vesaas og komponisten Eivind Groven var tremenninger, jf. http://www.orgelhuset.org/samtsl.htm Mens han studerte til billedhugger, bodde Dyre Vaa dels i Kviteseid og dels i Oslo. Under studiene ved Statens Kunstakademi, der han gikk en vinter, hadde han professor Gunnar Utsond som lærer,kunstneren bak monumentet Helferd ved Sjømannsskolen i Oslo. Dyre Vaa flyttet med familien til Rauland tidlig i 1930-årene da han skulle lage skulpturene til Ankerbroen i Oslo. Han skapte seg gode arbeidsmuligheter og eget atlier på sin eiendom på Sporanes ved Totak der han flyttet inn i 1935. Her bodde han til sin død i 1980. Dyre Vaa var gift med Thora f.Bojer, datter av forfatteren Johan Bojer. Thora Bojer gikk i samme klasse som Dyre Vaa ved Oslo Katedralskole. De ble nære venner i Roma i 1923 og giftet seg i april 1927 i Asker. Etter hvert fikk de 6 barn. Thora Vaa var utdannet sykepleier og hadde faglig bakgrunn som kunsthistoriker. Hun ble etter hvert Dyres fremste kritiker, rådgiver og støttespiller. Hun var og hans hyppigst benyttede modell. Også barna er ofte brukt som modeller i hans kunst. Fra 1953 foretrakk de ofte å bo i Asker om vintrene. Thora døde i 1999. Dyre Vaa foretok en lang rekke studiereiser i Europa, gjerne sammen med sin familie. Han hadde blant annet lange opphold i Italia, Frankrike og Spania. Dyre Vaa viste sitt samfunnsengasjement ved ulike verv i kunstnerorganisasjoner, bl.a. som formann i Billedhoggerforeningen. Han var god skribent, hadde sterke meninger og tok gjerne del i kunstdebatten. Bitdal betydde mye for Dyre Vaas liv som maler og kulturmenneske. Da Bitdalsvannet ble planlagt oppdemmet, reiste Dyre Vaa seg med all sin kraft mot vandaliseringen av denne naturperlen – men forgjeves. Jf. artikkelen "Bitdal, ein ny industriskandale", 1962 Dyre Vaa medvirket i mange bøker og skrev bl.a. boka om billedkunstneren Torleiv Stadskleiv som kom ut på Aschehoug i 1967. Dyre Vaa-samlingane. I 1970-årene ga Dyre Vaa de fleste av gipsfigurene sine til Vinje kommune. Det ble etablert en stiftelse som skulle bygge opp en permanent utstilling i eget hus i Rauland, og Dyre Vaa-samlingane ble åpnet 20. juni 1981. Etter krav fra Distriktenes utbyggingsfond inneholder bygningen også et par verksteder for kunstnere. Det arrangeres kurs, konserter og andre tilstelninger her. De store gipsfigurene som hadde vært saget opp for bronsestøping ble montert igjen, og etter Dyres ønske ble også bronsefigurer, malerier og litografier innlemmet i samlingen. Til samlingen hører dessuten tegninger, forstudier til skulpturer, artikler av Dyre Vaa, samt en rekke skisser og utkast. Her er også en samling av fotografier, presseklipp og annet. Det er dertil etablert egne avdelinger for kommunens samling av arbeidene til Tor Vaa (skulpturer, malerier, litografier), samt tresnittsamlingen til Svallaug Svalastoga. Da Rauland Høgfjellshotell ble bygget i slutten av 1940-årene, oppsto det en god kontakt mellom Dyre Vaa og familien Lødøen, hotellets eiere som kom til å satse mye på Vaas kunst. Hotellet har gjennom en rekke år bygget opp en høyst severdig kunstsamling, der Dyre Vaa er rikt representert med malerier og litografier. Tilnærmet alle kunstverkene er tilgjengelig for publikum, i fellesområdene rundt lobby og spisesal, på konferanserom og på enkelte av hotellrommene. I svømmehallen er det plassert en bronseskulptur av Vaa. Hotellets kunstsamling viser spennvidden i Dyre Vaas billedkunst, fra den dristige farvebruk i maleriene til litografienes fine og følsomme strek i barneansiktene. I tillegg til Dyre Vaa er sønnen Tor Vaa og Miling Svalastog representert med henholdsvis trerelieffer og billedvev. I likhet med Dyre Vaa har også disse sterke bånd til Rauland. Hotellets kunstsamling omfatter imidlertid også arbeider av en rekke andre kunstnere. "Basert på vår dype interesse for Dyre Vaas malerkunst tilbød vi oss å registrer og katalogisere kunstsamlingen på Rauland Høgfjellshotell, en samling hovedsakelig bestående av malerier av Dyre Vaa. For oss var det en opplevelse å bo på hotellet og spore opp kunstverk på loft og i kjeller, fotografere, hente frem bakgrunnsinformasjon i den grad det var mulig. Arbeidet pågikk de 10 første månedene i 2001. Thora Vaa har skrevet kommentarer til en rekke av maleriene i denne katalogen, med bidrag også fra datteren Anne Joronn Sætre." UK & PD Muri Litteratur om Dyre Vaa. Østvedt, Einar 1962, Dyre Vaa -telemarking og europeer" Sisebur. Sisebur (spansk: "Sisebuto") var vestgoternes konge i Hispania fra 612 til 620 eller 621. Han drev en vellykket kampanje mot restene av bysantinernes makt i Hispania, styrket vestgotisk kontroll over baskerne og cantabrierne, styrket forbindelsene med langobardene i Italia og styrket flåten som ble etablert av hans forgjenger Liuvigild. I 616 beordret han at de jødene som nektet å konvertere til kristendom skulle straffes med pisking. Geofysikk. Geofysikk er læren om jordens fysikk. Den omfatter seismologi og fysiske aspekter ved jordens indre, vulkanologi og kjemiske aspekter ved jordens indre, oseanografi, meteorologi og atmosfærens fysikk, hydrologi og glasiologi, geomagnetisme og aeronomi. Efter at satellitt-teknologien ble tatt i bruk innen geodesi, er også geodesi blitt en viktig bidragsyter til geofysikken. Geofysikken prøver å gi forklaring på det som skjer i jordens indre og ytre, slik som f. eks. vulkanutbrudd, jordskjev, kontinentaldrift, klimaendringer. Man benytter også kunnskap innen geofysikk ved leting etter mineraler og petroleum. Leasing. Leasing er en finansieringsform som kan sees på som en mellomting mellom leie og lånefinansiering. Utleier, som ofte er en finansinstitusjon, underavdeling av bank eller forsikringsselskap, har eiendomsretten til leasingobjektet, mens leasingtaker, eller leier, har bruksrett. Det skilles mellom finansiell og operasjonell leasing, men den nøyaktige definisjonen av disse kan ofte være flytende. Hovedkriteriet for klassifisering av en leasingkontrakt som finansiell eller operasjonell leasing er om eierskapet til objektet som finansieres overføres fra utleieren til leasingtakeren. Den av partene som tar den finansielle risikoen definerer hvem som faktisk har eierskapet til objektet uavhengig av om hvem som står som formell eier. Ved finansiell leasing er det leasingtakeren som har den finansielle risikoen, mens det ved operasjonell leasing er utleieren. Hvilken klassifisering leasingselskapene benytter for en leasingkontrakt er ikke nødvendigvis i samsvar med hva som regnskapsmessig betegnes som finansiell eller operasjonell leasing. Leasingkontrakter der utleier påtar seg vedlikehold, service og andre kostnader for objektet betegnes ofte av selskapene som operasjonell leasing, men kan likevel – avhengig av det enkelte lands skatteregler – regnskapsmessig klassifiseres som finansiell leasing. For eksempel vil en avtale om at leasingtaker skal kjøpe objektet ved leasingskontraktens utløp i Norge føre til at avtalen klassifiseres som en finansiell leasing. Hvilken leasingform som benyttes i ulike land er hovedsakelig styrt av det enkelte lands skatte- og regnskapsregler. I Norge benyttes det nesten utelukkende operasjonell leasing for personbiler mens finansiell leasing av personbiler er mest vanlig i Sverige. Spesielt for statlige og kommunale etater er operasjonell leasing den eneste fremgangsmåte da disse ikke har anledning til å ta den finansielle risikoen ved leasingavtaler. I Norge er personbiler, på grunn av spesielle avgiftsregler, vanlige leasingobjekter, men også produksjonsutstyr og løsøre er ofte leasingfinansiert. I prinsippet kan enhver formuesgjenstand leasingfinansieres. I Norge finnes det, i motsetning til de fleste andre vestlige land, ingen spesifikk lov som regulerer leasing. Regnskapsmessig behandles operasjonell leasingleie som en kostnad og ikke en investering, noe som gjør at leien (som i prinsippet består av rente og avdrag) kan utgiftsføres i sin helhet. Imidlertid kan ikke leasingobjektet aktiveres i regnskapet, noe som gjør at man mister muligheten til avskrivninger. Ettersom objektet hverken kan eller skal aktiveres i regnskapet velger ofte norske kommuner denne finansieringsformen. En aktivering ville medføre redusert handlefrihet for kommunen siden det ville øke gjeldsgraden og dermed muligheten til å finansiere andre objekter. Ved finansiell leasing regnes leasingobjektene derimot som aktiva og kan avskrives. For aksjeselskap betyr avskrivning av et objekt mulighet for redusert skatt. Reccared II. Reccared II (spansk: "Recaredo") var vestgoternes konge i Hispania for en kort tid i 621. Hans far og forgjenger var Sisebur. Han var bare et barn da han ble plassert på tronen og som med de fleste vestgotiske forsøk på å etablere et kongelig dynasti, opponerte adelsmennene mot Siseburs og dynastiet mislyktes. Hans død lot den sterke mann og general Suintila stige til tronen. Wycliffe Juma Oluoch. Wycliffe Juma Oluoch (født 6. mai 1980) er en kenyansk fotballspiller som spiller for FK Mjølner. Oluoch har tidligere spilt for Mathare United, og har vært aktiv i den kenyanske fotball- og bistandsorganisasjonen Mathare Youth Sport Association som blant annet har samarbeidet med det norske Fredskorpset. Han kom til Bergen i 2006 for å gå på skole, og ble raskt tilbudt kontrakt med Løv-Ham. Oluoch fikk sin debut i Adeccoligaen som innbytter mot Bryne 9. april. Etter 2007-sesongen fikk han ikke fornyet kontrakten med Løv-Ham. Han signerte heller en ny kontrakt med Nybergsund IL-Trysil. Laget kom opp i 1. div etter 2007 sesongen. Den 28. februar 2011 signerte han for FK Mjølner. Suintila. Suintila var vestgoternes konge i Hispania fra 621 til 631. Fred hersket i vestgoternes kongedømme, og som et direkte resultat, klarte kongen å ta tilbake de områdene som hadde vært under Østromerrikets kontroll. På den lingvistiske fronten var det på rundt Suintilas tid at en ny form form ordet "Hispania" ble brukt i økende grad: "Spania". Ifølge Isidore av Sevilla, som døde i 636, var det med vestgoternes dominans av Hispania at idéen om enhet på halvøya ble sådd, og frasen "mor Spania" ble brukt for første gang. Opp til den tiden hadde ordet Hispania blitt brukt om alle halvøyas land. I "Historia Gothorum" dukker Suintila opp som den første kongen av "totius Spaniae". Historieverkets prolog er det velkjente "De laude Spaniae" («om Spanias stolthet») hvor Spania blir brukt om den gotiske nasjon. Sisenand. Sisenand (spansk: "Sisenando") var vestgoternes konge i Spania fra 631 til 636. Sisenand kastet Suintila med hjelp av Dagobert I, kongen av frankerne, kjøpt for fem hundre pund gull. Han okkuperte tronen i 631. Han kalte sammen det fjerde konsilet i Toledo som satte sammen sivile og kirkelige lover. Han lyktes i å øke kongens og goternes makt. Han fikk seg selv bekreftet som konge og fikk Suintila erklært som en tyrann for sine mange udåder, hans urettferdighet og hans oppsamling av verdier på bekostning av de fattige. Han fjernet også all skattlegging av presteskapet. Konsilet gav derimot ingen arverettigheter til kongen. Kongen skulle velges av biskopene og magnatene. Mellom 632 og 633 var der et opprør av en Iudila. Det nevnes ikke i noen annaler, men blir bekreftet av to mynter fra Mérida og Granada som bærer inskripsjonen IUDILA REX. Sisenand døde i Toledo og ble etterfulgt av Chintila. Irkutsk oblast. Irkutsk oblast er en oblast i Sør-Russland. Den administrerer det autonome distriktet Ust-Ordynsk-Burjatia, som blir slått sammen med oblasten 1. januar 2008. Den grenser til Sakha i nord, Zabajkalskij kraj i øst, Burjatia og Tomsk oblast i sør og Krasnojarsk kraj i vest. Aleksandr Tisjanin var oblastets guvernør i årene 2005-2008. Aleksandr Tisjanin. Aleksandr Georgijevitsj Tisjanin (russisk: Александр Георгиевич Тишанин) (født 20. april 1966 i Troitsk, Russland) var den russiske oblasten Irkutsks guvernør fra 2005 til 2008. Chintila. a>, på et populært sted kalt "El paseo de las estatuas". Chintila var vestgoternes konge i Spania fra 636 til 639/640. Han etterfulgte Sisenand i en tid med svakhet og styrte til han døde. Han ble valgt og bekreftet av en konvensjon av biskoper og adelsmenn i henhold til det fjerde konsilet i Toledo. Valget av ham forandret ingenting, og ustabilitet herjet. Han løste aldri de mange problemene som plaget hans tid, som krønikene fra den tiden forteller oss. Dette inkluderte opprør i Septimania og Galicia. I de tre årene hans styre varte, gav han biskopene vide fullmakter og de var "de facto" monarker, om ikke "de jure". Han dedikerte sin tid til konsilene, det femte konsilet i Toldeo i juni 636 og det sjette konsilet i Toledo i juni 638. De dekket mange emnet og fastsatte mange nye regulativer. Kongen måtte velges blant adelsmennene, aldri en "tonsurado" (presteskapet), bønder eller utlendinger. De dikterte staffer for opprør og bestemte at eiendom som kongen skaffet seg på rettferdig vis ikke kunne konfiskeres av hans etterfølger. Til slutt forbød de ikke-katolikker innenfor rikets grenser, noe som medførte mange påtvungne konverteringer. Chintila døde i 639 eller 640 av naturlige årsaker og ble etterfulgt av Tulga. Tulga. Tulga var vestgoternes konge i Spania fra 640 til 642, dersom hans far døde i desember 640 som noen kilder sier. Men noen kilder sier at hans styre begynte så tidlig som i 639 eller endte så tidlig som i 641. Han ble konge etter sin far, Chintila, i enda ett mislykket forsøk på å etablere en dynastisk kongemakt i Spania. I 642 gjennomførte Chindasuinth, en gotisk krigsherre, et opprør. Han var allerede 79 år gammel. Han hadde hatt kommandoen ved grensen til baskerne. Han så kongemaktens svakhet og en konvensjon av adelsmenn (landeiende gotere) og folket (andre gotiske innbyggere) ved Pampalica (antagelig dagens Pampliega) utropte ham til konge uten støtte fra kirken. Ifølge Sigibert av Gembloux, avsatte opprørerne Tulga i Toledo, barberte hodet hans og sendte ham i et kloster for å leve sine dager som munk (siden munker ikke kunne velges til tronen). Men St Ildefonso sier at opprøret mislyktes uten kirkens støtte og Chindasuinth etterfulgte Tulga først da han døde. Chindasuinth. Chindasuinth (spansk: "Chindasvinto", latin: "Chintasvintus") (ca 563–653) var vestgoternes konge i Spania fra 642 til 653. Ifølge Edward Gibbon begynte muslimske plyndringstokt på den iberiske halvøy i hans regjeringstid. Han etterfulgte Tulga som han ranet tronen fra i et kupp ("se Tulga"). Han ble «offisielt» valgt av adelsmennene og innsatt av biskopene 30. april 642. Til tross for hans alder (han var allerede 79 år gammel) gjorde hans energi og styrke at de geistlige og adelen underkastet seg. Han sementerte sin kontroll ved å forebygge et opprør: Han henrettet en gang over 200 gotere fra de fleste adelsfamiliene og mer enn 500 av lavadelen. Dette ble fulgt opp av mange forvisninger og konfiskeringer av eiendom. Alt dette "før" noen som helst opprør og uten etterforskning eller rettssaker eller, for den saks skyld, faktisk tro på at et opprør var på gang. Det syvende konsilet i Toledo, holdt den 16. oktober 646, gikk med på og støttet hans handlinger, gjorde straffene for de som satte seg opp mot monarken strengere og utvidet dem til og med til medlemmer av geistligheten som støttet dem. Ved å knuse all opposisjone, lånte han riket en fred og orden som før dette var ukjent. For å fortsette dette fikk han sin sønn Recceswinth på oppfordring fra St Braulio av Zaragoza kronet til medkonge 20. januar 648 og forsøkte å etablere, som så mange hadde forsøkt, et arvelig monarki i Spania. Hans sønn var fra denne datoen til hans død den reelle herskeren av vestgoterne, i farens navn frem til 653 da Chindasuinth døde. Til tross for hans utilgivelige politikk, er Chindasuintha beskrevet i geistlige annaler som en stor velgjører av kirken, han donerte mange områder og privilegier. Han forbedret de offentlige eiendommene med de konfiskerte varene til de avsatte adelsmennene og gjennom forbedret skattlegging. På den militære siden foretok han kampanjer mot opprørske baskere og lusitanere. Som lovgiver innførte han mange lover som tok seg av sivile saker. Med hjelp fra Braulio, biskopen i Zaragoza, startet han arbeidet med en lovgivning for både den gotiske befolkningen og den spansk-romerske. Det arbeidet ble fullført av hans sønn i "Lex Visigothorum". Det overtok både for Lex Romana Visigothorum brukt av de innfødte og Luivigilds lovverk brukt av goterne. Han tilbrakte de siste årene av sitt liv, som så mange monarker i middelalderen gjorde, i fromhetsøvelser for å redde sin sjel. Han grunnla klosteret San Román de la Hornija ved Duero slik at restene hans kunne ligge ved siden av sin kone Recciberga. For Eugene II, biskop av Toledo, var han kun «urettferdig, umoralsk og manglet fromhet». Legenden sier at Pelayo, den første kongen av Asturien, var en direkte etterkommer av Chindasuintha, men dette har ikke blitt bevist. Spa (Belgia). Spa er en kommune i den belgiske provinsen Liège. Spa ligger i en romantisk dal mellom fjell som utgjør del av Ardennene, ca 35 kilometer sørøst for Liège og 45 kilometer sørvest for Aachen. Kommunen har 10 568 innbyggere (1. januar 2005). Under første verdenskrig hadde den tyske hæren sitt hovedkvarter her. Ved byen ligger racingbanen Circuit de Spa-Francorchamps. Coupling. Coupling er en britisk sitcom som gikk på BBC mellom 2000 og 2004. Alt i alt ble det laget 28 episoder fordelt på 4 sesonger. I tillegg ble det spilt inn fire amerikanske episoder med andre skuespillere. Dette ble imidlertid en fiasko, og episodene ble aldri sendt. Serien tar for seg forhold og seksuelle relasjoner de seks hovedpersonene er involvert i. Serien er av enkelte blitt kritisert for å være en kopi av den amerikanske TV-serien Venner for livet, men selv om begge seriene har seks hovedpersoner, tre av hvert kjønn, rundt 30 år, er temaene de tar for seg ganske ulike. Forfatter Steven Moffat har selv sagt at han heller enn "Venner for livet" er inspirert av Seinfeld. Selv om serien til å begynne med hadde relativt lave seertall endret dette seg etter hvert som serien fikk et rykte. I Norge ble den først vist på TVNorge i 2002 under tittelen "To, fire, sex" uten at det ble en suksess. I 2005 ble serien begynt sendt på NRK 2, der den oppnådde noe høyere seertall. Serien er også utgitt på DVD i både Storbritannia og USA. Steve Taylor. Steve, spilt av Jack Davenport, er Jeffs bestevenn, Susans kjæreste/forlovede og Janes eks-kjæreste. En av Steves fremste egenskaper er evnen til å si det minst passende, gjerne i pressede situasjoner. På tross av dette fremstår Steve som den mest fornuftige av mennene i serien. Det blir aldri referert til Steves arbeid i serien, men i følge Moffat er det skrevet ut fra at han er forfatter. Susan Walker. Susan, spilt av Sarah Alexander er Steves kjæreste, Sallys bestevenn og Patricks eks-kjæreste. Susan fremstår som en velorganisert person, og mye av komikken i hennes karakter ligger nettopp i kontrasten både til Steve og til Sally og Jane. Samtidig viser hun til tider også en viss usikkerhet, noe hun gjerne lar gå ut over Steve. Susan jobber for øvrig ved samme kontor som Jeff. Jeff Murdoch. Jeff, spilt av Richard Coyle er Steves bestevenn, og, på tross av at han er waliser, kommer det flere ganger i serien henvisninger til at de gikk på skole sammen. Jeff er en utpreget komisk figur som er elendig til å forholde seg til kvinner. Den seksuelle frustrasjonen han ikke kan skjule, blandet med vanvittige historier og fantasier om forhold og sex, i særdeleshet lesbiske forhold, samt et snev av noe som neppe kan være annet enn Tourettes syndrom, gjorde Jeff til en elsket figur blant seriens seere. Imidlertid opplevde Coyle assosiasjonen mellom ham og sin rollefigur hemmende, og trakk seg derfor etter den tredje sesongen. Sally Harper. Sally, spilt av Kate Issit, er Susans bestevenn. Hun driver en skjønnhetssalong, samtidig som hun er nærmest manisk opptatt av sitt eget utseende og frykten for å bli gammel. Hennes største frykt ser ut til å være frykten for å dø ensom. På tross av dette utmerker hun seg særlig i de første sesongene som en person som ikke er i stand til å ha et vellykket forhold. Sally er ellers en trofast Labour Party-velger. Patrick Maitland. Patrick, spilt av Ben Miles er Susans eks-kjæreste og en utpreget sportsbilkjørende playboy og Tory-velger. Patrick gir inntrykk av å ha en svært ensporet tankegang der det eneste målet er å få seg sex, og videofilmer ofte erobringene sine. Det er gjennom serien flere hentydninger til at han skal være godt utstyrt nedentil. Uten at det sies eksplisitt er det mye som tyder på at han er forretningsmann. Jane Christie. Jane, spilt av Gina Bellman er Steves eks-kjæreste, noe hun har problemer med å komme over. Følgelig har hun store problemer med de forholdene hun gjennom serien ender opp i. Hun hevder også å være biseksuell, selv om det er en påstand som betviles av de andre. Jane er ellers ansatt i en lokalradiostasjon der hun har ansvaret for trafikkrapportene. Oliver Morris. Oliver, spilt av Richard Mylan dukker opp som fast figur i fjerde sesongen gjennom at han har avtalt et (katastrofalt, skal det vise seg) stevnemøte med Jane. På dette tidspunktet er han preget av ennå ikke å ha kommet over å ha blitt dumpet for halvannet år siden. Oliver driver en tegneseriebutikk og er en utpreget nerd. Som komisk figur spiller han nærmest en slapstick-rolle ved at han til stadighet havner i ydmykende situasjoner. Austre Moland kirke. Austre Moland kirke er en korskirke fra 1673 på Brekka i Arendal kommune, tidligere Austre Moland kommune. Før 1919 het den Østre Moland kirke. Historikk. Den ble opprinnelig bygd som en liten langkirke i 1673. Utvidet og ombygd til korskirke i 1779. Kirken fikk da også nytt tårn og fire mindre spir. Byggmester var Ole Nilsen Weierholt. Maling og dekorering av kirken ble utført av Anders Grundesøn Løwe i 1797 for 300 riksdaler, men det var hans malersvenn Nils Christensen som malte alle bildene av engler og apostler. Utvendig har kirken malt dekor rundt vinduene. Kirkeklokkene er fra 1752 og 1754. Byggverket er i tre og har 485 sitteplasser. Kirken ble restaurert i 1961. Hannah Rosander. Hannah Rosander, tidligere Hannah Widell (født 1975) er en svensk programleder. Hun har ledet programmer som "Bitch", "Harem", "Tilsammans" og "Par på prov", og dessuten sitt eget talkshow, "Hannah". I Norge er hun best kjent som programleder for Big Brother 2006 sammen med Brita Møystad Engseth. Kevin Lisbie. Kevin Lisbie (født 17. oktober 1978 i Hackney, England) er en jamaicansk landslagsspiller i fotball som har spilt for seks engelske klubber. Han spiller nå for Charlton Athletic i Premier League. Lisbie har spilt 10 landskamper og scoret 2 mål for. Biografi. Lisbie startet sin fotballkarriere i Charlton i 1995, og han har fortsatt kontrakt med denne klubben. I 1999 hadde han to korte låneopphold i klubbene Gillingham og Reading, mens han i desember 2000 ble lånt ut til Queens Park Rangers. Hans fjerde låneopphold i engelsk fotball var i Norwich City i september 2005, og han debuterte mot Plymouth den 10. september 2005. Hans første mål for Norwich ble scoret den 13. september 2005 mot Watford. Etter en måneds opphold i Norwich returnerte han til Charlton før han den 22. februar 2006 ble lånt ut til nok en engelsk klubb, denne gang Derby County. Også i denne klubben var debuten mot Plymouth, og hans første mål mot Watford. Anandamid. Anandamid er en amid-forbindelse mellom ethanolamin og arachidonsyre. Anandamid bindes til cannabinoid receptorer i blant annet hjernevev og har dermed en smertedempende effekt. Anandamid nedbrytes av enzymet fettsyreamidhydrolase til ethanolamin og arachidonsyre og den smertedempende effekten opphører. MV= 347,53; bruttoformel: C22H37NO2; CAS-nummer: 94421-68-8 Nicky Butt. Nicholas Butt, vanligvis kalt Nicky Butt, (født 21. januar 1975) i Gorton i Manchester, England) er en tidligere landslagsspiller i fotball for som spilte for South China i Hongkong frem til mai 2011. Hovedsakelig var han en ballvinnende defensiv midtbanespiller. Butt spilte, før han kom til South China, for Newcastle United, hvor han også var utleid til Birmingham City i 2005/06-sesongen. Butt ble kjøpt fra Manchester United den 28. juli 2004 for 2,5 millioner pund. Manchester United. Butt spilte skolefotball for Oldham Schoolboys og Greater Manchester Schoolboys, før han fikk trainee-kontrakt med Manchester United den 8. juli 1991. Det fikk han etter å ha prøvespilt for United i Littleton Road i Salford, sammen med 500 andre. Han fikk proffkontrakt 23. januar 1993, selv om han førstelagsdebuterte allerede 21. november 1992 mot Oldham Athletic (3-0 seier som innbytter for Paul Ince). Det var nettopp Paul Ince han skulle overta plassen for, etter han forlot United til fordel for Inter Milan sommeren 1995. Scoret sitt første Premier Leaguemål mot Southampton den 31. desember 1994. Butt var en del av manager Alex Fergusons berømte juniorlag fra 1992, med bl.a. David Beckham, Gary Neville, Ryan Giggs, Paul Scholes og Keith Gillespie. Laget vant Youth Cup i 1992, og Butt scoret to mål i den første finalekampen mot Crystal Palace. Også året etterpå spilte han i finalen. Flere av disse spillerne fra dette juniorlaget regnes for å være grunnstammen av Manchester United fra midten av 1990-tallet og noen år frem i tid. Sammen ledet de United gjennom en særdeles vellykket periode, med blant annet å vinne «The double» i 1996 og «The treble» i 1999. Butt var den andre av Fergusons ungdomslag som fikk debutere på førstelaget (bare slått av Ryan Giggs). Allerede i 1994/95 spilte Butt FA-cupfinale mot Everton, på Wembley, men gikk av banen som tapende finalist. Etter å ha vunnet «The double» i 1996, scoret Butt i den påfølgende Charity Shield-kampen mot Newcastle United på Wembley (august 1996). I 1998/99 sesongen fikk 2 røde kort mot henholdsvis Barcelona og Arsenal. Suspensjonene gjorde at han gikk glipp av flere viktige kamper. Midtbaneplassen måtte han dele med både Paul Scholes og Roy Keane, men ettersom begge disse var suspendert til Europacupfinalen mot Bayern München (2-1), fikk Butt spille hele kampen, til strålende kritikker. Allerede i januar 2004 var Butt i samtaler med Birmingham manager Steve Bruce, med tanke på overgang. Grunnen var lite spilletid grunnet høy konkurranse om å komme på laget. Han kjempet da mot spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og Darren Fletcher. Overgangen falt i grus p.g.a. familiære omstendigheter (Butt og konen fikk sin førstefødte akkurat da). Butt spilte tilsammen 269 seriekamper (21 mål) for Manchester United. En ankelskade han fikk på en landslagssamling høsten 2002, sies å ha plaget ham til den grad at det i realiteten førte til hans overgang til Newcastle United. Newcastle. Under Uniteds sesongoppkjøring påfølgende sommer, da laget var i Chicago, ble Butt dradd til sides og fortalt om at klubben hadde akseptert et bud fra Newcastle United, og deres manager Sir Bobby Robson. Butt fløy hjem til England alene, og signerte 4-årskontrakten. Det sies at Sir Bobby Robson egentlig ikke ønsket å kjøpe Butt, men at dette ble trumfet igjennom av styreformann Freddie Shepherd. Sesongen 2004-05 startet han ved å spille de 6-7 første kampene før han ble plaget med sin hamstringskade. I løpet av disse ukene var han flere ganger banens beste spiller, og så ut til å bli den perfekte erstatter for Gary Speed (som hadde gått til Bolton Wanderers). På grunn av skaden måtte Butt være ute i ni uker uten å gjøre noenting. Etter dette brukte han resten av sesongen til å bygge seg opp igjen. Han fikk spille semifinalen i FA-cupen mot Manchester United, som endte i 4-1 tap, og fikk mye kritikk fra egen fans etter dette. Newcastle United kjøpte den senegalesiske midtbanespilleren Amady Faye i januar 2005, og i løpet av sommeren 2005 kjøpte de både Scott Parker og Emre, og Butt fikk dermed beskjed av manager Graeme Souness om at han ikke måtte regne med å spille hver uke. Dette var situasjonen han hadde forlatt Manchester United for å unngå, og derfor valgte han å spille for Birmingham City på utlån i stedet. Birmingham City. I Birmingham City fikk han to ukelønner i bot (13. februar 2006), etter han forlot garderoben i sinne. Da hadde hans tidligere lagkamerat, men nå manager i klubben (Steve Bruce), vraket ham og satt inn sin egen sønn i spillertroppen (Alex Bruce, som opprinnelig er forsvarspiller). Han fikk £80 000 i bot, noe han godtok og ba offentlig om unnskyldning etterpå. Han fikk rødt kort og tre kampers karantene allerede etter seks kamper for klubben. 4. oktober 2005 fikk han £8.500 i bot, og én kamps karantene fra FA etter å ha brukt aggressivt språk til dommeren (kampen mot Portsmouth måneden før). Landslaget. Har har representert England på følgende nivåer: Gutt, junior, U-21 og A-landslag. Medlem av England-troppen som kom på 3. plass i juniorverdensmesterskapet i Australia i 1993 (U-18). På A-landslaget debuterte han som innbytter mot 29. mars 1997. I 2001 kom han på landslaget igjen etter et opphold på 19 måneder. Som følge av Steven Gerrard sin skade i forkant av VM i 2002, fikk Butt midtbanerollen under mesterskapet. I følge landslagssjef Sven Göran Eriksson var Butt Englands viktigste spiller under dette mesterskapet, og styrte tempoet i bl.a. kampene mot og. En av tidenes beste spillere, Pelé, gikk faktisk så langt at han kåret Butt til turneringens beste spiller. Dette er ikke Butt enig i selv, og fremhever i stedet Ronaldo og Ronaldinho. Selv om Butt ikke spilte regelmessig for United i 2003/04, ble han utatt til troppen som skulle spille EM i Portugal. Under forberedelsene til mesterskapet skadet imidlertid Butt seg, og fikk dermed ingen kamper under mesterskapet. Tilsammen fikk han 39 A-landskamper og 4 U-21 landskamper. Hans siste kamp var mot 17. november 2004 (en karriere som varte 7 år og 233 dager). Han startet 27 kamper, ble byttet inn i 12, og ble byttet ut i 11. Flest tilskuere: 81,200 i Roma mot (11.10. 1997). Ivanovo oblast. Ivanovo oblast er en oblast i Vest-Russland. Den grenser til Jaroslavl oblast i nord, Kostroma oblast i øst, Nizjnij Novgorod oblast i sør og Vladimir oblast i vest. Mikhail Men. Mikhail Aleksandrovitsj Men (russisk: Михаил Александрович Мень) (født 12. november 1960 i Semkhoz, Russland) er den russiske oblasten Ivanovos guvernør, noe han har vært siden 23. desember 2005. Han er gift, og har to døtre. Kilder. Men, Mikhail Den tredje koalisjonen. Den tredje koalisjonen under Napoleonskrigene bestod av en allianse mellom det Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Østerrike, Russland, Napoli og Sverige mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Dette var den første koalisjonen mot det første franske keiserdømmet; de tidligere hadde vært mot den franske revolusjonære staten. Napoleon hadde planlagt en invasjon av Storbritannia etter freden i Amiens i 1803 og hadde samlet en styrke på 150 000 mann ved Boulogne. For å invadere måtte han kontrollere eller trekke den britiske flåten vekk fra den engelske kanal. En omfattende plan for å avlede de britiske styrkene mislyktes i og med at en fransk-spansk flåte under admiral Villeneuve måtte vende tilbake etter det uavgjorte slaget ved Cape Finisterre i 1805. Villeneuves flåte lå blokkert i Cádiz, men brøt ut og satte kurs for Napoli 19. oktober. Den ble imidlertid nedkjempet av Lord Nelson i slaget ved Trafalgar den 21. oktober. Napoleon hadde da allerede gitt opp planene om å invadere Storbritannia, og rettet igjen oppmerksomheten mot fiendene på kontinentet. Koalisjonen forsøkte å utnytte det faktum at Napoleons styrker var konsentrert ved Boulogne og planla angrep på Italia og Bayern. De allierte armeene ble organisert i Tyskland og Italia for å iverksette en invasjon av Bayern under ledelse av Karl Mack von Lieberich i påvente av forsterkning av den russiske armeen under Mikhail Illarionovitsj Kutusov. Den bayerske arméen, som var tvangsalliert med Napoleon, ble tvunget til å overgi München og gikk i retrett nordover. I august dro Napoleon i rask marsj med sin armé fra Boulogne til Rhinen. Sent i september krysset han Rhinen og omringet den østerrikske hæren ved Ulm. Napoleon forhindret de østerrikske forsøkene på å omgruppere, avskar Ulm fra Østerrike og tvang Lieberich til å kapitulere i oktober. Kutusov ved den østerriksk-bayerske grensen ble tvunget til å trekke seg tilbake til Wien, og deretter, 13. november, nordover til Mähren for å møte forsterkninger. Napoleon marsjerte nordover mot de allierte arméenes forsvarsposisjoner ved Austerlitz. I slaget ved Austerlitz lurte Napoleon østerrikerne inn i en felle ved å fingere en retrett for så å storme høydene de hadde forlatt, og dermed omringe og nedkjempe alt bortsett fra den høyre flanken under Pjotr Ivanovitsj Bagration. Den østerrikske arméen i Italia under erkehertug Karl ble tvunget til retrett uten kamp av de franske seirene i Tyskland, og de alliertes invasjonsplaner i Nord-Tyskland og Napoli ble oppgitt. Østerrike ble tvunget til å trekke seg fra koalisjonen og avtvunget sine besittelser i Italia i Pressburg-traktaten. Napoleon hadde seiret over Russland på slagmarken, men var fortsatt med i krigen, og Preussen gikk inn i krigen i 1806 i protest mot fransk territoriell overtredelse under krigshandlingene i 1805. Dette ble den fjerde koalisjonens krig. Vladimir Iljitsj Tikhonov. Vladimir Iljitsj Tikhonov (russisk: Владимир Ильич Тихонов; født 4. februar 1947 i Volotovo, Russland) var den russiske oblasten Ivanovos guvernør fra 17. desember 2001 til 23. desember 2005. Han er gift og har to døtre. Himno Istmeño. "Himno Istmeño" er nasjonalsangen til det Latin-Amerikanske landet Panama. Melodien er komponert av Santos Jorde og teksten er laget av Doktor Jeronimo de la Ossa. San José. San José er hovedstaden og største by i det mellomamerikanske landet Costa Rica. Byen er også hovedstad i provinsen San José. I 2011 hadde kantonen San José 288 054 innbyggere, mens det i hele hovedstadsprovinsen bodde til sammen 1 404 242 mennesker. San José ligger 1 170 meter over havet. Byen er oppkalt etter Josef fra Nasaret, og innbyggerne kalles "josefinos" («josefinere»). Samtidig med de andre kantonene i landet, ble kantonen San José grunnlagt 7. desember 1848. Selve byen oppsto rundt 1737–1738, og har vært Costa Ricas hovedstad i tre perioder: i 1822, fra 1823 til 1834 og fra 1838 fram til dag. Byen er landets politiske og økonomiske sentrum. Arkitekturen er sterkt europeisk inspirert, og er en by med en blanding av historiske og moderne bygninger. I sentrum bor det få mennesker, noe som gjør at dette området kun fungerer som et samlings- og gjennomfartssted. Ifølge studier utført i Latin-Amerika, er San José en av de tryggeste byene i Mellom-Amerika. San José er vert for hovedkvarteret til Den interamerikanske domstolen for menneskerettigheter. Universidad de Costa Rica, som er Costa Ricas første og viktigste universitet, ble grunnlagt i San José i 1843 under navnet «Universidad de Santo Tomás». Geografi. Området som San José ligger i, er svakt kupert, fruktbart og omgitt av fjell. I nord reiser vulkanene Poás, Barva og Irazú seg, og i sør ligger fjellkjeden Cordillera de Talamanca. Byen befinner seg i den såkalte Valle Central, på en høyde av 1 170 meter over havet. Kantonen San José har et areal på 44,6 km². Den ligger nord i provinsen med samme navn, og grenser til provinsen Heredia (kantonene Belén, Heredia og Santo Domingo), og kantonene Tibás og Goicoechea i provinsen San José i nord; til Montes de Oca og Curridabat i øst; og til Desamparados, Alajuelita og Escazú i sør. San Josés storbyområde dekker et mye større areal enn selve kantonen, 2 044 km², og omfatter alle de tilgrensende kantonene i tillegg til byer som Alajuela, Cartago og Heredia. Klima. San José ligger i et tropisk område, og klassifiseres som tropisk regnskog ("Fa" i Köppens klimaklassifisering). Gjennomsnittstemperaturen ligger vanligvis på mellom 18 og 22 °C året rundt. Det er ikke vanlig å snakke om årstider i San José, men om den tørre og den regnfulle perioden. Regntida varer fra mai til november, som i resten av landet, og den totale årsnedbøren ligger på rundt 2000 mm. Regn kan forekomme også i den tørre perioden. Den relative luftfuktigheten ligger på mellom 60 % og 90 %. Lufta i byen er frisk og klar, takka være en nærmest konstant bris. Byen blir til. San José oppsto på 1700-tallet, da spanske erobrere bosatte seg der. Innbyggerne i området bodde spredt, og i 1738 ble det bestemt at de skulle konsentreres på ett sted. Mange flytta til det stedet som i dag er San José, og to år seinere sto det ferdig et lite kapell der. Josef fra Nasaret (José på spansk) ble valgt til bygdas beskytter, derav navnet San José. Det var problemer med vannforsyninga til San José de første åra, noe som var en av hovedgrunnene til at befolkninga vokste sakte. På slutten av 1700-tallet ble det orden på dette, og i tillegg ble det åpna en tobakksfabrikk i området. Dette førte til at befolkningsveksten skøyt fart. Ettersom San José ikke ble grunnlagt på noen formell måte, ble den offisielt verken regna som by eller som landsby. Først i 1812 fikk San José sitt eget tinghus, og i 1813 fikk den bystatus, etter forslag fra politikeren Florencio del Castillo. Året etter ble imidlertid dette vedtaket annullert av kong Ferdinand VII av Spania, og det var ikke før i 1920 at San José igjen kunne kalle seg en by. Tre perioder som hovedstad. Templo de la Música i Parque Morazán I henhold til loven "Ley de ambulancia", som var en del av Costa Ricas midlertidige grunnlov av 1821, skulle statusen som landets hovedstad rullere mellom de fire byene Cartago, San José, Heredia og Alajuela. Som følge av dette ble San José for første gang hovedstad fra mai til august 1822. I 1823 starta en borgerkrig i landet; på den ene sida sto de republikanske byene San José og Alajuela, som ville ha en selvstendig costaricansk stat, og på den andre sida Cartago og Heredia, som ønsket å være en del av det meksikanske imperiet. 5. april 1831 okkuperte josefinerne og alajuelerne daværende hovedstad Cartago, og den republikanske kommandanten Gregorio José Ramírez y Castro beslutta at San José skulle være hovedstad. Denne statusen beholdt byen fram til 1834, da "Ley de ambulancia" igjen trådte i kraft, og Alajuela ble hovedstad. I 1835, i den såkalte liga-krigen, ble San José angrepet av styrker fra Cartago, men byen klarte å forsvare seg. I 1838, da Cartago var hovedstad, kom Braulio Carrillo Colina til makta i Costa Rica som diktator etter et militærkupp. Han flytta hovedstaden tilbake til San José, og skrev en lov som sa at San José for alltid skulle være Costa Ricas hovedstad. Denne loven ble fjerna i 1842, men San José har fortsatt å være hovedstad fram til i dag. Byutvikling. I 1815 hadde San José 11 000 innbyggere. Da Costa Rica ble selvstendig fra Spania i 1821, hadde byen gått forbi Cartago i innbyggertall og ressurser. Denne utviklinga skøyt ytterligere fart da det ble åpna kaffeplantasjer i områdene rundt byen på 1820- og 1830-tallet. På 1800-tallet begynte man med byplanlegging i San José. Dette ble gjort ved å følge det kvadratiske gatesystemet som var det vanlige i Spania på den tida, og det ble bygd flere kirker, blant annet La Merced i sentrum, El Carmen i nord, og mye seinere, La Soledad i øst. I 1843 skrev statsminister José María Castro Madriz under dokumentet som grunnla Universidad de Santo Tomás, landets første institusjon for høyere utdanning, og forgjenger for dagens Universidad de Costa Rica. Under Juan Rafael Mora Porras' regjering på midten av 1800-tallet, tok byen en ny og mer urban retning. Avenyene ble gjort breiere, og arkitekturen ble mer moderne. Det ble åpna en rekke teatre, banker, hoteller og statlige bygninger, og goder som offentlig belysning og trikker ble tatt i bruk. 9. august 1884 ble det satt i gang et vannkraftverk i området Aranjuez; med elektrisiteten herfra kunne man lyse opp 25 lamper i sentrum av San José. Byen ble den første i Latin-Amerika og den tredje i verden, etter New York og Paris, til å bli opplyst ved hjelp av elektrisk energi. På begynnelsen av 1900-tallet var sentrum av San José svært attraktivt for handelsvirksomhet. Handelen steg kraftig, og dette starta ei utflyttingsbølge fra sentrum til utkantsområdene av byen. Under Cleto González Víquez ble San José forskjønna, og gatene ble forbedra. De siste åra har byen vært gjennom et moderniseringsprogram, som blant annet har ført til at flere av sentrumsgatene har blitt gjort om til gågater. Demografi. Flertallet av byens befolkning er av europeisk avstamning eller mestiser, grunna den grunnlovsbefesta isoleringa av indianere og mørkhudede fram til 1949. Innbyggertallet i kantonen var 340 894 i 2005, og befolkningstettheten 7 643 innb./km². Omtrent 52 % av befolkninga er kvinner. Hele det urbane området, som omfatter blant annet Alajuela og Heredia, har rundt 1,6 millioner innbyggere. Politisk inndeling. Kart over San Josés distrikter og nabolag Hvert distrikt er inndelt i flere "barrios" (nabolag). Kultur og severdigheter. Hagen foran nasjonalteateret. Avenida Central ses i bakgrunnen. Edificio Correos med skyskraperen til nasjonalbanken i bakgrunnen Severdigheter. San José har et kompakt sentrum med hovedgata Avenida Central som midtpunkt. Både denne gata og flere sidegater er nå gågater. Siden San José ikke er en veldig gammel by, og på grunn av jordskjelv og sterk vekst de seinere åra, er det lite historisk bebyggelse. I stedet er sentrum prega av stilretningene fra det 20. århundret; både art déco og funkis er rikelig representert. Den eldste delen av byen er Barrio Amón, med gamle villaer fra slutten av 1800-tallet. San Josés kanskje mest kjente severdighet er Teatro Nacional de Costa Rica, nasjonalteateret, et monumentalt teater fra 1897 med fantastisk utsmykning innendørs med motiver fra banan- og kaffedyrking. Mellom teateret og Avenida Central ligger Plaza de la Cultura, som er byens fremste møteplass, og som er omringa av kulturelle institusjoner. Rett overfor nasjonalteaterets hovedinngang ligger den lille Parque Mora Fernández og Gran Hotel. Forbi nasjonalteaterets sørlige side går Avenida 2. Langs denne tett trafikkerte avenyen, to kvartaler mot vest, ligger Catedral Metropolitana, byens katedral fra 1871. Overfor katedralen ligger Parque Central, med palmetrær og en uvanlig utforma musikkpaviljong. På motsatt side av Avenida 2 fra Parque Central ligger Teatro Popular Melico Salazar, et annet kjent teater med neoklassisk fasade. Edificio Correos fra 1917 er også en markant historisk bygning. Den har en lysegrønn betongfasade i en blanding av ulike arkitektoniske stilarter. Edificio Metálico er en bygning fra 1890-tallet som er bygd utelukkende av forhåndsproduserte metallbiter. Også mer moderne bygninger er med på å sette sitt preg på byen, da særlig nasjonalbanken, som er mye høyere enn de omkringliggende bygningene. Ved siden av ligger den blå bygninga til Costa Ricas sentralbank. Det er flere parker i sentrum av San José. Den største er Parque Metropolitano La Sabana, som ligger vest for sentrum. I den østlige delen av sentrum ligger Parque Nacional, som er fylt av trær og byster av latinamerikanske helter. Rundt parken ligger blant annet nasjonalbiblioteket og flere statlige bygninger. Parque Morazán og Parque España befinner seg også i sentrum, på hver sin side av Edificio Metálico. Parque Diversiones, eller Pueblo Antiguo, er en fornøyelsespark tre kilometer vest for sentrum. Den inneholder også kopier av bygninger i tradisjonell costaricansk stil fra begynnelsen av 1900-tallet. I helgene er det forestillinger med tradisjonell dans og musikk. Museer. To kvartaler fra Parque Nacional ligger nasjonalmuseet, i det som tidligere var en festning. Museet har utstillinger av ulike epoker av Costa Ricas historie. Nedenfor de imponerende trappetrinna til museet ligger Plaza de la Democracia.Et annet kjent museum er Museo del Oro Precolombino, som befinner seg under Plaza de la Cultura. Dette museet inneholder en stor mengde gullgjenstander fra før den europeiske oppdagelsen. I samme underjordiske lokaler holder myntmuseet til. I en stor bygning nord i byen holder Centro Costarricense de Ciencias y Cultura (det costaricanske vitenskaps- og kulursenteret) til. Senteret huser blant annet nasjonalgalleriet, barnemuseet og nasjonalauditoriet. Museo de Jade Fidel Tristán Castro, rett nord for Parque España, har Amerikas største samling av førkolombinske jadegjenstander. Ved parkens østlige side ligger Centro Cultural de la Cultura, Nasjonalt kultursenter, som er en interessant arkitektonisk bygning i seg selv, og i tillegg inneholder blant annet byens museum for moderne kunst. I parken La Sabana ligger Museo de Arte Costarricense (museet for costaricansk kunst). Museo de Formas, Espacios y Sonidos (museet for former, rom og lyder) holder til i en tidligere stasjonsbygning øst i sentrum. Uteliv. San José har et livlig uteliv. Kantonen Escazú har flere restauranter og utesteder av en mer eksklusiv standard. El Pueblo, nord for sentrum, er et område med over 50 barer, utesteder, kunstgallerier og butikker. Et annet populært område å gå ut er gata Calle de la Amargura i kantonen Montes de Oca, hvor en stor del av byens studenter pleier å treffes. I strøket La California er det også en rekke utesteder. Idrett. Ettersom byen er landets hovedstad, har en rekke idrettsbegivenheter funnet sted i San José, særlig nasjonale arrangementer. Estadio Nacional blir brukt som hjemmebane av og klubblaget Brujas de Escazú; stadionet brukes også til friidrett. Byens baseballag spiller hjemmekampene sine på Estadio Antonio Escarré. De viktigste svømmebassengene befinner seg i La Sabana. I Parque de la Paz er det en velodrom og en ishall. Costaricanere flest er glade i utendørsaktiviteter som jogging og sykling, og San Josés parker blir brukt flittig til dette. Transport. San Josés røde taxier langs Avenida 2, med katedralen og Parque Central i bakgrunnen Byens lufthavn, Juan Santamaría internasjonale lufthavn, ligger 23 km vest for sentrum, nær Alajuela. San José har et godt utbygd nettverk av busser, som i tillegg er billige. I sentrum er det imidlertid vanligvis mye trafikk, og den raskeste måten å komme seg fram på er ofte til fots. Byens taxier er røde eller oransje, og er også et relativt rimelig framkomstmiddel. Den panamerikanske motorveien går forbi San José. Fra San José går det busser til de fleste steder i landet. Avgangsstedene er fordelt på to hovedterminaler, i tillegg til en rekke andre mindre terminaler rundt om i sentrum. Busser til den karibiske kysten går fra den såkalte Coca Cola-terminalen. Paul Landers. Paul H. Landers (født 9. desember 1964 i Berlin) er en tysk musiker og medlem av Rammstein. Tidlig liv. Paul H. Landers ble født i Ukraina, men foreldrene flyttet til Berlin da Paul var 3 måneder gammel. Foreldre hans ble skilt da han var barn og hans biologiske mor og far var begge lærere. Paul hadde et dårlig forhold til sin far og flyttet hjemmefra allerede som 16-årig. Landers ble født Heiko Paul Hiersche, men etter sin biologiske fars død tok han sin fars fornavn som fornavn, til ære for ham. Paul lærte først å spille klaver og fiolin til han kastet seg over gitaren. Han ble utdannet bibliotekar som alibi for å kunne bruke tid på å spille gitar. Evighet. Evighet er et betegnelse om tid som aldri ender. Evighet brukes ofte i religiøse og filosofisk sammenhenger om et tidsrom uten begynnelse og uten avslutning. For de fleste er den korrekte betydningen svært vanskelig å forstå. Ettersom tid er relativt, kan det hevdes at det også er likegyldig eller uten betydning. I det daglige brukes ordet for å beskrive hendelser som tar uventet lang tid, ofte i negativ betydning. Høgskolen i Harstad. Høgskolen i Harstad (HiH) ble etablert 1. august 1986 og har i dag vel omkring 1200 studenter og 120 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er i dagens form et resultat av at en eksisterende statlig høgskole i Harstad ble reorganisert som en del av Høgskolereformen i 1994. Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen pedagogikk, sykepleie, vernepleie, økonomi- og samfunnsfag, handel og service, reiseliv, statsvitenskap og økonomi. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, samt mastergrad i samarbeid med Universitetet i Nordland. Dessuten tilbys en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Østfold Linux User Group. Østfold Linux User Group (OfLUG) er en sammenslutning av personer som er bosatt i, eller har tilknytning til, Østfold, og som har interesse for Linux og andre UNIX-varianter. OfLUGs mål er å fremme medlemmenes og andres kunnskap om og nytte av Linux/UNIX og annen Open Source-programvare. Basismedlemsskap i OfLUG er gratis OfLUG arrangerer jevnlig medlemsmøter. De fleste møtene innledes med en faglig del (f.eks. foredrag av OfLUG-medlemmer eller eksterne foredragsholdere) og avsluttes sosialt (med f.eks. et restaurantbesøk). Ken Wasenius-Nilsen. Ken Wasenius-Nilsen (født 1981) er en norsk radioprogramleder på NRK P3. Han kunne først høres i humorprogrammet Ken eller Torkil sammen med Torkil Risan. Da programmet gikk av lufta en liten periode, ble han reporter og programleder i aktualitetsmagasinet Osenbanden sammen med blant annet Are Sende Osen. Etter at Ken eller Torkil gikk av lufta i desember 2008, ble han programleder i et eget radioprogram ved navn Banden. Ken eller Torkil. Ken eller Torkil er et radioprogram på NRK P3 med Ken Wasenius-Nilsen, Torkil Risan og et pinnedyr som heter Trond Espen. Programmet ble hedret for å ha skapt «årets radioøyeblikk» i Dagbladet FREDAG i 2005, og ble også nominert til pris for «årets radioprogram» under Adresseavisens UTAwards det samme året. Til tross for dette ble programmet tatt av lufta etter mindre enn ett år på NRK P3. Sommeren 2006 ble programmet sendt hverdager fra 16-18, istedet for Osenbanden. Ken eller Torkil startet opp igjen på NRK P3 2. januar 2007. Programmet sendes på hverdager fra 12-13. I mars 2008 ble det kjent at programmet skulle lage en kortfilm ved hjelp av manus fra lytterne og med programledernes favorittskuespiller Trond Espen Seim i hovedrollen. Kortfilmen skulle være klar til juni 2008, og premierevisningen var på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Ken eller Torkil gikk av lufta 19. desember 2008. En av grunnene er at Ken Wasenius Nilsen skal ta over som programleder for Osenbanden, til nyttår. Det aller siste ordet i Ken eller Torkils historie ble stemt frem av lytterne. Ordet ble avsuging. På nyåret i 2009 begynte Torkil Risan i NRK P3 programmet P3Morgen. Den store testikkeltesten. Der tester de hvor mye en testikkel,her en oksetestikkel, tåler. Jubalong en ordspalte. Der diskuterer de ord, og har til og med lagt ord død. Lekestund. Består av fire leker. Kims lek, Kokkelimonke, Kortskalle og Covers. Poengene man opparbeider seg kan man spille bort på Magic numberpicker. Rett fra levra. Her svarer de på spørsmål fra lytterne, rett fra levra. Detektivklubben. Her kan lytterne sende inn mystiske saker og forbrytelser, som Ken eller Torkil, eller rollefigurene Inspektør Derreksen og Harry Tass, prøver å løse. De tester også lytterne i krimgåten som må løses på Mikke Mus metoden. Mikke Mus metoden går ut på at den mistenkte som har en faktafeil i sitt alibi er skyldig. Både Inspektør Derreksen og Harry Tass har vært skyldig i en sak hver.I siste episode av Detektivklubben stikker Harry Tass i hjel Inspektør Derreksen. Trond Espen. Trond Espen er pinnedyret i radioprogrammet Ken eller Torkil. Han sier for det meste lite mens han sitter inne i terrariet sitt. Trond Espen lever kun på sitronmelisse. Han liker derimot ikke isbergsalat. Han har fått navnet sitt etter skuespilleren Trond Espen Seim. Torkil Risan. Torkil Risan (født 8. juli 1980) er en norsk tv- og radioprogramleder på NRK. Han ble først kjent gjennom det populære humorprogrammet "Ken eller Torkil" og aktualitetsmagasinet "Osenbanden". Fra januar 2009 var han fast programleder og sidekick i "P3morgen". Han har i to sesonger ledet programmet "Et enklere NRK" på NRK P3. Risans figur «Kompisen til Lars» ble etter dette et kultfenomen. I 2010 begynte han i NRK Super som programleder for "Superkviss", men fra 2011 har han ledet det direktesendte fredagsprogrammet "Fin fredag" på samme kanal. Han spilte i kortfilmen "Cop DJ" sammen med bl.a. Trond Espen Seim. Risan er gift med "Filmplaneten"s programleder Siril Heyerdahl. Fullkommen konkurranse. Fullkommen konkurranse (også kalt "frikonkurranse" eller perfekte markeder) er en markedsform der prisen fastsettes i samspill mellom tilbud og etterspørsel. Homogene varer. Varene som produseres i markedet er perfekte substitutter, slik at forbrukerne enkelt kan velge varer fra forskjellige produsenter om hverandre uten problemer. Varen må være en perfekt substitutt gjennom hele produktets levetid. For eksempel må en annen leverandør kunne reparere produktet uten kostnad for kunden dersom den opprinnelige leverandøren går konkurs, og kunden har fått garantier enten gjennom lov eller gjennom avtale. Prisfaste kvantumstilpassere. Alle aktører i markedet må være små, slik at hverken tilbydere eller etterspørrere kan påvirke prisen gjennom for eksempel å selge/kjøpe et større kvantum. Full informasjon. Både forbrukere og produsenter har full tilgang på informasjon om prisendringer og andre forhold ved produksjonen, som f.eks. hvordan produsentenes arbeidere behandles og hvor råvarene til produsentene kommer fra. Forbrukerne må også reagere på eventuelle dårlige forhold hos en produsent ved å henvende seg til andre produsenter. Fri prisdannelse. Det er ingen offentlige reguleringer eller barrierer for å etablere seg i markedet. Det må heller ikke oppstå noen former for kartell-avtaler eller annet prissamarbeid mellom produsentene. Profittmaksimering. Aktørene innretter seg slik at de maksimerer profitten. Fri etablering. Det må ikke være noen forhold som vanskeliggjør etablering av nye produsenter på noen måte. Praktisk anvendelse. Det finnes få – om noen – eksempler på markeder med fullkommen konkurranse i sin rene form. Modellen regnes likevel som en god tilnærming i mange tilfeller, og står sentralt i mikroøkonomi. Aaron Baddeley. Aaron Baddeley (født 17. mars 1981) er en australsk profesjonell golfspiller på PGA-touren. Han er født i Lebanon i New Hampshire, men vokste opp i Australia fra han var to år gammel. Da Baddeley var i slutten av tenårene ble han regnet som et av de mest lovende golftalentene i verden. Han var den yngste spilleren til å representere Australia i Eisenhower Trophy, og han vant Holden Australian Open som amatør i 1999, og forsvarte tittelen i 2000 som profesjonell. Året etter vant han Greg Norman Holden International i Australia, men møtte deretter vanskeligheter med å oppfylle de store forventningene. Han ble etter hvert overskygget av sin jevnaldrende australske konkurrent Adam Scott, som er under et år eldre enn Baddeley, men som nådde topp 10 på verdensrankingen i golf i 2005. I 2002 spilte Baddeley på Nationwide Tour i USA og endte som nummer ti på pengelisten, og ble dermed kvalifisert for spill på PGA-touren for 2003. Han hadde en solid førstesesong med blant annet en annenplass i Sony Open in Hawaii og endte som nummer 73 på pengelisten. 2004-sesongen var mindre vellykket, og han berget såvidt tourkortet for neste sesong med en 124. plass på pengelisten. I 2005-sesongen endte han på 78. plass, før han i 2006 fikk sitt gjennombrudd på touren med en seier i Verizon Heritage i South Carolina. Eksterne lenker. Baddeley, Aaron Baddeley, Aaron Oktav (liturgi). En oktav er i kristen liturgisk sammenheng en periode på åtte dager som følger etter en viktig festdag i kirkeåret. Navnet kommer fra latin "octava dies", «den åttende dag», og viser til den siste dagen i perioden. I utgangspunktet var det bare den åttende dagen som ble spesielt markert. Det er kun i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke at oktaver formelt feires, men man kan finne spor av det også i andre kirkesamfunns kalendre. Det kirkelige navnet på nyttårsdagen (1.januar) var "octava nativitatis Domini" (åttendedagen for Herrens fødsel). Praksisen ble antagelig inspirert av den gammeltestamentlige skikken med å feire tabernakelfesten og dedikasjonsfesten for tempelet i åtte dager. I kristen sammenheng ble oktaver innført på Konstantin den stores tid, da man utvidet feiringene av dedikasjonene av basilikaene i Jerusalem og Tyr til åttedagersperioder. Noe senere innførte man oktaver i forbindelse med påske, pinse og i østkirken for epifani. I det 7. århundre ble det også innført oktaver for noen viktige helgenfester, som Peter og Paulus og Laurentius. I det 12. århundre begynte man i vestkirken å ha spesielle feiringer også på dagene mellom hovedfesten og oktavdagene. Disse ble dermed også regnet som helligdager. I løpet av middelalderen ble antallet oktaver økt kraftig, men ved reformene av breviaret under Pius V og Pius X ble de igjen redusert. 23. mars 1955 utstedte Kongregasjonen for ritene et dekret, hvorved Den katolske kirke avskaffet alle oktaver unntatt de for jul, påske og pinse. Pinseoktaven ble så avskaffet ved kalenderreformen i 1969, slik at det i dag kun gjenstår to. I Norge ble Olsok også delvis feiret med en oktav, men denne fikk konkurranse fra en tredje Olavsfest, nemlig translasjonsdagen (= minnedagen) som ble feiret sjette dag etter Olsok, altså 3.august. I Bergens universitetsbibliotek har man et fragment av et kalendarium, omfattende deler av kalenderen for mai og juni, som ikke har latt seg datere sikkert. Man har likevel festet seg ved at en notis i kalenderen angir at man 7.mai skulle feire oktaven for St. Erchenbald, som var biskop i London fra 675 og døde 30.april 693. Siden biskop Erchenbald var helt ukjent i Norge, må kalenderfragmentet antas å ha engelsk opphav. I 1146 kom en gruppe engelske munker hit for å grunnlegge Lysekloster – et årstall som kan stemme med skrift og utstyr på fragmentet. Dessuten vet vi at dyrkelsen av St. Erchenbald tiltok i denne tiden, etter at hans grav i St. Pauls katedral ble restaurert i 1140, og 14.november 1148 ble det fastlagt en ny translasjonsdag for ham, i tillegg til dødsdagen. Robert-Jan Derksen. Robert-Jan Derksen (født 3. januar 1974) er en nederlandsk profesjonell golfspiller på Europatouren. Han deltok også i Volvo Masters i Spania, bonusturneringen der de 60 beste fra den europeiske sesongen deltar. Han ble her nummer 38, og på årsrankingen ble han nummmer 56 (total premiesum 427.871 euro). Eksterne lenker. Derksen, Robert-Jan Derksen, Robert-Jan Høgskolen i Lillehammer. Høgskolen i Lillehammer (HiL) ble etablert 1. august 1994 og har i dag vel omkring 4000 studenter (ca 3000 studenter på heltid og ca.700 på deltid) og 290 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og oppstod fra den tidligere Oppland distriktshøgskole i forbindelse med høgskolereformen i 1994. Skolen ligger på Storhove, om lag fire kilometer nord for Lillehammer sentrum.Skolen opplevde en økning på 5 % i søkertall for 2008 sammenlignet med 2007. Det er flest studenter fra Hedmark fylke, fulgt av Akershus og Buskerud. Studietilbud. HIL tilbyr årsstudium, bachelorstudier, masterstudier, doktorgrader og ulike etter- og videreutdanningskurs innenfor film- og fjernsynsfag, helse- og sosialfag, idrett, ledelse og økonomi, opplevelse, reiseliv og kultur, samfunnsvitenskap og humaniora. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Høgskolens fagavdelinger. Skolen har, i tillegg til Senter for livslang læring, fire fagavdelinger. Sammen med Høgskolen i Gjøvik (HiG)og Høgskolen i Hedmark (HH) samarbeider Høgskolen i Lillehammer (HiL) med fylkeskommunene i Hedmark og Oppland om Prosjekt Innlandsuniversitetet, for på sikt å kunne søke om universitetsstatus. Helse og sosialfag. Avdeling for helse- og sosialfag driver en rekke utdanningstilbud innenfor helse- og sosialfag samt tilgrensende fagfelt, bestående av årsstudier, 3-årige bachelorstudier, masterstudier og etter- og videreutdanning. Avdelingen er engasjert i etter- og videreutdanning, deltidsstudier og fjernundervisning i samarbeid med Senter for livslang læring ved høgskolen. Fagpersonalet utgjør 54 stillinger hvorav ca. halvparten er undervisningsstillinger (høgskolelærer/høgskolelektor/førstelektor) og halvparten vitenskapelige stillinger (amanuensis /førsteamanuensis/professor). FoU-prosjekter ved avdelingen(Forskning og Utviklings-prosjekter) som prioriteres er "Oppvekst og sosialisering", "Forskning om funksjonshemmede" og "Omstilling i offentlig sektor". Samfunnsvitenskap. Sentralt i avdelingens arbeid står reiselivsfag, økonomi, organisasjon og ledelse, fag innenfor det humanistiske området og samfunnsanalyse.Den faglige staben er på 56 personer. Avdelingen er fra 1.1.2009 delt i to nye avdelinger. TV-utdanning og filmvitenskap. Avdelingen TVF tilbyr studier innen dokumentar- og flerkameraproduksjon. Avdelingen teller 38 ansatte og har "Fjernsyn i digitale omgivelser"/ "Television in a digital environment" (TIDE)som overordnet forskningsprosjekt Den norske filmskolen. Ble opprettet som egen avdeling ved HiL i 1997. Skolen har 7 linjer (manus, regi, produksjon, foto, lyd, klipp og produksjonsdesign) og det tas opp inntil 6 studenter på hver linje annethvert år. Skolens fikk tidlig kvalitetsstatus da den ble kåret til Europas beste filmskole i 2002 og de første kullene fra filmskolen markerte seg sterkt i filmbansjen. En rekke kritikerroste filmer ble produsert som resultat av nettverkene fra skolen, som Sara Johnsens Vinterkyss, Erik Richter Strands Sønner og Ove Raymond Gyldenås Tommys inferno. Andre profilerte navn som gikk ut av skolen de første årene var Tanya Badendyck og Silje Hopland Eik i Cinenord, Christian Fredrik Martin i Friland, Jørgen Storm Rosenberg og Eric Vogel i Tordenfilm. Senter for livslang læring. SeLL er Høgskolens enhet for etter- og videreutdanning og oppdragsundervisning. Utviklingsarbeid knyttet til portaler har økt kraftig på SeLL de siste årene. Pr i dag har senteret ansvaret for/er involvert i tre slike portaler, blant annet Utdannings og forskningsdepartementets www.skoleporten.no (tidligere Kvalitetsportalen). Med støtte fra Sosial- og Helsedirektoratet har Prosjektet Helsestasjon.no blitt opprettet med en ny og interaktiv kommunikasjons- og informasjonsarena for helsestasjoner. The Daleks. "The Daleks" er en "Doctor Who"-historie på 7 episoder som ble vist på BBC One fra 21. desember 1963 til 1. februar 1964. Den var en av mange "Doctor Who"-historier som var på vei til å bli destruert av BBC i 1970-årene. I 1978 fant Ian Levine episodene hos BBC bare timer før de skulle destrueres. Han klarte derfor å redde dem. Dette er historien som introduserte dalekene, de mest berømte monstrene fra "Doctor Who". Terry Nation sa en gang at han fant på navnet etter å ha sett et leksikon hvor et av bindene inneholdt ord fra Dal til Lek. Senere sa at han det bare var en god historie han fortalte til pressen og at han hadde funnet på navnet. Designeren opprinnelig utpekt til denne historien var Ridley Scott, som senere skulle bli en berømt filmregissør. På grunn av et problem med Scotts timeplan, ble han erstattet av Raymond Cusick, som deretter designet dalekene. Dette er den første historien hvor Doktoren sier Ians etternavn feil. Han kaller ham Chesterfield i "The Dead Planet" og Chesserman i "The Expedition". Historien ble utgitt på VHS to ganger, først som på to videokassetter i 1989 og senere i en restaurert versjon i 2000. Den ble restaurert igjen og gitt up på DVD-settet "Doctor Who: The Beginning" i 2006 sammen med historiene "An Unearthly Child" og "The Edge of Destruction". Ifølge DVD-utgivelsen ble den første episoden, "The Dead Planet", tatt opp to ganger på grunn av en teknisk feil, som gjorde at man tok opp stemmer bak kulissene. Det andre opptaket ble tatt opp to uker før episoden ble vist på TV og Susans kostyme ble også forandret. Det eneste overlevende materialet fra den første versjonen er oppsummeringen på begynnelsen av episode to, "The Survivors", som viser at Barbara blir truet av en dalek. Episoden "The Survivors" ble tatt opp 22. november 1963. Bare minutter før opptaksstart, ble de informert om at John F. Kennedy hadde blitt drept. Det ble bestemt at de skulle fortsette opptaket likevel. Dagen etter debuterte "Doctor Who" på britiske TV-skjermer. 1. The Dead Planet. Tardisen lander i en forsteinet jungel og alle sammen går ut for å utforske. De ser en stor by i det fjerne som doktoren vil utforske, men Ian og Barbara vil dra hjem. På vei tilbake til tardisen blir Susan skremt av noe som kommer borti henne. Etter at de har kommet seg inn så hører de noen lyder utenfor, men skanneren viser ingenting. Doktoren tar en bit fra konsollen uten at de andre merker det og gjemmer den. Han starter dematerialiseringsprosessen, som da selvfølgelig ikke virker. Doktoren sier at den fluidtekniske koblingen trenger kvikksølv. Siden de ikke har noe om bord så må de utforske byen. Den nesten morgenen finner de en boks på utsiden når de skal dra til byen. Boksen inneholder ampuller med en ravgul væske som Susan plasserer inne i tardisen før de drar. I byen så finnes det ikke trapper, bare ramper og korte, avrundete dører. Barbara klarer å åpne en og går innenfor. Døren stenger seg bak henne og hun blir isolert fra resten av gruppen. Hun ender opp i en heis som går ned i bakken. Etter at den har stoppet så åpner en ny dør seg og hun går ut i en korridor. Ett panel åpner seg bak henne og en mekanisk arm kommer ut. 2. The Survivors. Ian, Susan og doktoren finner et rom fylt av maskiner. Doktoren ser en geigerteller som viser at de har blitt utsatt for radioaktiv stråling. Susan bemerker at skipet kan ta de et sted hvor de kan bli helbredet, men Ian minner henne på at skipet ikke virker. Doktoren innrømmer at han hadde klusset med delen som ikke virket og sier at de kan dra likevel. Ian tar delen og forbyr ham å dra før de finner Barbara. De kommer inn i ett nytt rom hvor dalekene omringer og fanger dem. Ian prøver å rømme, men en av dem skyter ham. De blir sperret inne i en celle hvor Barbara også befinner seg. Ian forteller henne at de har strålingssyke og at hvis de ikke blir behandlet for det så vil de dø. Dalekene henter doktoren og avhører ham. Han finner ut at dalekene og thalene en gang var i krig med hverandre og de bombet hele planeten med nøytronbomber. Dalekene vet at noen av thalene har overlevd, men de har ikke funnet noen. De mistenker at thalene har mutert. De beskylder doktoren for å bryte seg inn i byen for å stjele medisiner, noe som får doktoren til å innse at det de fant utenfor tardisen var medisiner mot strålingen. Dalekene sier at de ikke kan dra ut av byen og beordrer en av dem til å dra tilbake til tardisen for å hente medisinene slik at dalekene kan bruke det selv. Doktoren returnerer til cellen og forteller de andre om det før han besvimer. Susan ender opp med å dra og etter en lang tur finner tardisen i skogen. Hun går inn i den og henter medisinene. Når hun kommer ut igjen står en stor mann der. 3. The Escape. Han forteller at han er en thal som heter Alydon og at det var han som hadde lagt igjen medisinene. Susan forteller at de andre har blitt fanget av dalekene og Alydon sier at han ikke visste at dalekene fremdeles var i live. Alydon gir Susan mer medisiner som hun skal prøve å smugle inn til de andre i cellen. Susan returnerer til byen og gir de andre medisinene hun hadde gjemt på seg. Susan forteller de at thalene holder på å sulte ihjel og at de prøver å få til en avtale med dalekene om å hente mat i byen. Dalekene spionerer på fangene og det er overbevist om at thalene vil angripe byen hvis de får komme inn i den. Dalekene gir fangene mat og forteller at de vil hjelpe thalene. De forstår da at de har blitt avlyttet. Alydon forteller thalene og deres leder Temmosus om Susan og dalekene. Temmosus lurer på om de endelig skal få fred mellom thalene og dalekene. Alydon sier at Susan har tatt med en beskjed til dalekene og at de skal vente på et svar. Hvis de ikke får ett svar så vil de anta at dalekene fremdeles er fiendtlige. Susan skriver ned dalekenes svar hvor de tilbyr hjelp. Til gjengjeld så skal thalene hjelpe de med å få landet til å gro igjen. Susan skriver under beskjeden og dalekene forstår at dette er et signal fra henne til thalene. Det blir klart at dalekene ikke ønsker noe fred. Susan forteller de andre i cellen hva hun har funnet ut. De planlegger å rømme. Doktoren og Ian later som at de sloss og Susan hopper opp på Ian og river ned kameraet i cellen. Doktoren deduserer at dalekene bruker statisk elektrisitet til å forflytte seg og at de derfor bare kan bevege seg på metall. De finner ut at kappen Alydon gav Susan ikke kan lede strøm og er derfor perfekt til å stoppe en dalek med. En thal tar med Susans beskjed til Ganatus. Dalekene sier at de vil legge igjen mat i byen som et tegn på fred. Senere angriper Ian, Susan, Barbara og Doktoren en dalek som kommer med mat og deaktiverer den. Ian klatrer inn i maskinen men klarer ikke å bevege den. De andre må derfor hjelpe ham rundt. 4. The Ambush. Ian finner tilslutt ut hvordan han skal bevege seg. De møter en dalek og Ian sier at han tar med fangene til avhøring. Daleken lar de passere og Doktoren låser døren bak dem. Ian prøver å komme seg ut, men toppen sitter fast. Daleken rapporterer om fangetransporten og finner ut at det ikke er sant. Han slår på alarmen og dalekene begynner å skjære seg gjennom døren. Gulvet blir magnetisert og Ian sitter fast inne i dalekmaskinen. De andre flykter, og Ian klarer å komme seg ut akkurat før dalekene kommer seg inn i rommet. De ser thalene, som kommer inn i byen og prøver å advare de, men rommet de er i er lydtett. Ian sender de andre til tardisen mens han selv går etter thalene. Thalene finner maten og Temmosus ber dalekene om fred, men har får ikke svar. Når thalene tar maten kommer dalekene inn og dreper Temmosus. Ian prøver å advare ham, men kommer for sent. Dalekene dreper Temmosus og Ian klarer å rømme. Han møter Alyon og de kommer de seg ut av byen. De overlevende møtes ved tardisen og Dyoni, en ung kvinne, viser Doktoren deres historiske nedtegnelser, som går en halv million år tilbake i tid. Doktoren håper han kan bruke stjernekartene til å finne ut hvor de er i universet. Alydon blir valgt til leder og han lurer på hvorfor dalekene hater thalene. Ian tror de er xenofobe, noe som betyr at alltid vil prøve å utrydde thalene. Thalene er pasifister og nekte å kjempe. Ian sier at de da vil tilslutt bli utryddet, men Alydon nekter å høre og sier at ikke vil diskutere det mer. Doktoren finner ut at begge sider en gang var mennesker. De muterte og mens thalene igjen ble til mennesker, ble dalekene til sin nåværende form. Ian prøver å få resten til å kjempe mot dalekene forgjeves. Han finner ut at dalekene tok den fluidtekniske oppkoblingen og de må derfor dra tilbake til byen før de kan forlate planeten. 5. The Expedition. Dalekene har i mellomtiden laget mere av medisinen fra thalene og holder på med å teste den. De har forbedret spioneringsutstyret slik at den kan spionere på thalene. Det blir klart for de at thalene vil snart angripe. Barbara prøver å få Ian til å overbevise thalene om at de må slåss. Han snakker igjen med Alydon, som ikke vil høre. Først når han truer med å ta Dyoni med til byen for å¨bytte henne mot oppkoblingen reagerer Alydon og slår Ian. Det viser seg at de vil slåss for sin egen overlevelse likevel. Dalekene finner ut at medisinen er dødelig for de fordi de har blitt vant til strålingen. Hvis bare dalekene skal overleve må de øke strålingen slik at thalene dør. Thalene deler seg opp i to grupper. En vil gå til byen gjennom en myr og rundt en innsjø til fjellene bak byen, mens den andre gruppen, ledet av Doktoren, vil sabotere dalekenes overvåkningssystem. Thalene bruker mesteparten av dagen på å krysse myra. Da de kommer til innsjøen ser Ian en skapning i den. På morgenkvisten rapporter en thal, Elyon, at han har sett rør som kommer ut av innsjøen og går opp og gjennom fjellene. Rørene viser seg å lede vann inn til byen. Elyon skal til å fylle vannsekkene, men før han kan begynne begynner vannet å boble. De andre hører at han hyler og de løper til innsjøen. Da de kommer frem, er Elyon sporløst forsvunnet. 6. The Ordeal. De begynner å gå mot fjellet og der finner Barbara en sprekk. Ganatus binder et tau til beltet sitt og går inn for å utforske. Han finner et fall som er rundt 30 fot dypt. Når han klatrer ned, glir tauet og Ganatus faller. Han overlever og finner tunneler som kan lede ut av fjellet. Doktorens gruppe bruker speil til å reflektere sollys inn i dalekenes kamera. Dalekene kan ikke se noe og frykter at blir angrepet. Ians gruppe finner en tunnel. Antodus er sikker på at de vil dø. Ganatus prøver å berolige ham, men Antodus insisterer på å forlate de andre for å dø. De begynner å slåss og Ganatus slår til Antodus. Da taket begynner å gi etter drar Ganatus Antodus i sikkerhet og forteller Ian at det var Antodus som reddet dem. Doktoren, Susan og Alydon kommer til hovedantennen. De finner to kontrollbokser på sokkelen og Doktoren knuser kontrollstavene i den ene boksen. Han er bekymret over at angrepet kan varsle dalekene og sender Alydon tilbake til sitt folk. Doktoren tapper boksene for statisk elektrisitet, men dalekene omringer de før de kan rømme. Tunnelen som Ian fant leder de til en kant på en side av et stup, som han nesten faller ned i. Ian og Ganatus finner ut at den eneste måten de kan komme over er ved å hoppe. Dalekene tar Doktoren og Susan til kontrollrommet i byen og anklager de for sabotering. Doktoren minner dalekene på at det var de som forrådte thalene og han spør dalekene om å hjelpe thalene. De avslører at de frigjøre mere stråling som vil drepe thalene for godt. Ian, Ganatus, Barbara og Kristas hopper over stupet, men Antodus står igjen. Ian kaster et tau til Antodus og han binder det rundt seg. Han prøver å hoppe, men faller ned i stupet. Ian klarer ikke å holde igjen og blir sakte dratt ned. 7. The Rescue. Før Ian også faller ned kutter Antodus tauet og ofrer seg selv. Doktoren og Susan er sperret inne i kontrollrommet. De prøver å forgjeves snakke dalekene til fornuft. Strålingen som dalekene trenger vil drepe thalene. Derfor kan bare en rase overleve. I hulene rapporterer Kristas at veien ut er blokkert av et ras. Ganatus er klar til å gi opp. Etter at lysene de har med seg dør ut, finner Ian et hull det kommer lys gjennom. Han gjør det større og det viser seg at de har kommet frem til byen. Alydon tror at Doktoren og Susan har blitt fanget og bestemmer seg for å angripe. Daleken er på sin side klare til å frigjøre stråling i atmosfæren. Thalene, Barbara og Ian kommer seg til kontrollrommet og begynner å slåss med dalekene. Da nedtellingen til frigjøring av stråling når fire, skjer det en eksplosjon og den stopper. Lysene blir dempet og dalekene stopper. Bare en av dem prater. Han beordrer Doktoren til å stoppe tappingen av elektrisiteten ellers vil de dø. Doktoren svarer at han kan ikke gjøre det om han vil. Dalekens stemmer blir svakere og den stopper. Alydon vemmes over alle dødsfallene, men er glad for at krigen med dalekene er over. Ian finner oppkoblingen, som tardisen trenger. Barbara og Susan forteller thalene at den kan bruke dalekenes kunstige lys til å gro mat. De går tilbake til tardisen og Susan, Ian, Barbara og Doktoren forlater Skaro. Inne i tardisen ser de på at Doktoren kontrollerer skipet. Plutselig er det noe som eksploderer og de faller. Manus. David Whitaker ble utnevnet til manusredaktør for "Doctor Who" under utviklingen av serien i juni 1963. I andre uken av juli fikk han laget en håndbok for potensielle manusforfattere og han begynte å se etter forfattere blant sin agents, Associated London Scripts, andre klienter. Der fikk han tak i Dennis Spooner som anbefalte Terry Nation. Nation hadde jobbet mest innen komedie, men i 1962 hadde han skrevet tre manus for science fiction-serien "Out of This World". Han skrev på denne tiden materiale for Tony Hancock, som rådet ham til å avslå å skrive for "Doctor Who". Etter en krangel hvor Nation bestemte seg for å slutte å jobbe for Hancock, tok han igjen kontakt med Whitaker og leverte et utkast til en historie kalt "The Survivors". Whitaker ble imponert over utkastet og bestilte det som en seks episoder lang historie kalt "Doctor Who and the Mutants" 31. juli med deadline 30. september. 8. august ble den utvidet til sju episoder. Det var da meningen at den skulle begynne 7. mars 1964, som den fjerde historien i seriens første sesong. En stor innflytelse på Nations 26 sider lange utkast var hans egne minner fra andre verdenskrig med nazistenes folkemord og avansert krigføring. En annen innflytelse var USAs forsøk med nøytronbomben som kan drepe mennesker uten at den ødelegger bygninger og veier. H.G. Wells' "Tidsmaskinen" har også vært sett på som en inspirasjon til historien hvor de tidsreisende reiser fram i tid til en postapokalyptisk jord med de vennlige eloi og de underjordiske og umenneskelige morlock. Bortsett fra avslutningen var utkastet stort sett likt de ferdige manusene. I utkastet venter dalekene i sin underjordiske by på at den radioaktive strålingen på overflaten skal bli lav nok til å at de kan overleve der igjen. De vil da straffe thalene som de tror startet en krig for 2000 år siden. Thalene har derimot levd på overflaten hele tiden siden de har medisiner mot strålingen. Etter at Doktoren, hans følgesvenner og thalene har tatt over dalekenes by, blir det holdt forandlinger med mål om at begge rasene kan leve i fred. Doktoren begynner å sammenligne nedtegnelsene til begge sider og han finner ut at ingen av dem startet krigen, men at de begge oppdaget noe ute i rommet før angrepet. Et romskip ankommer plutselig og det viser seg at de ombord kommer fra planeten som angrep Skaro med nøytronbomber for 2000 år siden. Etterkommerne har siden ventet på at strålingsnivået skal synke nok til at de kan hjelpe de overlevende og gjenbygge planeten. Nation ville prøve å lage et monster som ikke så ut som en person i et kostyme og han tok derfor bort bena. Dalekenes glidende bevegelser fikk han fra truppen Georgian State Dancers som han hadde sett opptre. Nation husket at de lange skjørtene som kvinnene brukte fikk det til å se ut som at de gled over scenen. Mens han skrev på manusene i august, ble Nation ringt opp av Eric Sykes som han hadde skrevet et hørespill for i 1961. Sykes ville at Nation skulle hjelpe ham med materiale til underholdningsshowet "Wish You Were Here!", som skulle spilles inn på den svenske cruisebåten «Svea Jarl». Nation gjorde seg ferdig med manusene ved å skrive ett hver dag slik at han kunne reise til Sykes 28. august. 16. september ble "The Mutants" dyttet ned til femteplass, men 23. september ble det bestemt at den skulle flyttes frem til å vises etter den første historien, Anthony Coburns "An Unearthly Child". Grunnen til dette var at Coburn også var satt til å skrive den andre historien, "The Robots", men på grunn av at "An Unearthly Child" trengte flere omskrivinger ble det ikke tid til å få "The Robots" ferdig i tide til innspillingen. Nations manus var de eneste som var ferdige til å spilles inn. Sjef for drama-avdelingen, Donald Wilson, og Sydney Newman, som hadde vært med på å skape serien, var ikke fornøyde med "The Mutants" fordi den inneholdt typiske b-filmmonstre som de hadde prøvd å unngå da serien ble utviklet. Lambert fikk historien likevel akseptert da hun forklarte at ingen andre manus var klare for innspilling. Innspilling. Rex Tucker skulle opprinnelig regissere "The Daleks". Det var planlagt at han og Waris Hussein skulle ta annenhver historie og Hussein regisserte "An Unearthly Child" fordi Tucker var på ferie. Det ble dog bestemt at Tucker skulle forlate produksjonen og hans erstatter var Christopher Barry. Barry jobbet også på TV-serien "Smuggler's Bay" og var derfor ikke tilgjengelig under hele innspillingen så Richard Martin fikk i oppdrag å regissere episode tre, seks og sju. Filming foregikk hos Ealing over fem dager fra og med 28. oktober. Filmsekvensene bestod hovedsakelig av modeller og scenen med stupet. Innspillingen av «The Dead Planet» fulgte fredag 15. november i Lime Grove studio D. Den opprinnelige planen var at resten av episodene skulle spilles inn de etterfølgende fredagene med et opphold 27. desember på grunn av juleferie. Uken etter innspillingen av «The Dead Planet» ble det funnet ut at opptaket var ubrukelig fordi mikrofonene i studio hadde fanget opp kommunikasjonen mellom Barry og produksjonsassistent Norman Stewart. «The Dead Planet» ble derfor spilt inn en gang til 6. desember og de siste fire episodene ble flyttet frem en uke. Innspillingen i studio ble vanligvis gjort på videobånd og kronologisk med få brudd. På grunn av at episode fire, «The Ambush», hadde en mer kompleks oppbygning, valgte Barry å ikke spille den inn kronologisk og bildene fra kameraene ble fanget opp på film slik at klippingen ble lettere. Bok. Dette var den første "Doctor Who"-historien som ble utgitt som bok. David Whitaker skrev boken og den ble utgitt november 1964 av Frederick Muller med tittelen "Doctor Who in an Exciting Adventure with the Daleks". Denne tittelen ble forkortet til "Doctor Who and the Daleks" da Target Books ga ut boken på nytt i mai 1973. Det var den første "Doctor Who"-boken gitt ut av Target, selv om den opprinnelig var ment å være bok nr. 16 på grunn av at historiene ble nummerert alfabetisk. Whitakers bok er forskjellig fra senere "Doctor Who"-bøker fordi den er skrevet i førsteperson og fra synspunktet til en av følgesvennene (Ian). Den ignorerer også hendelsene i den forrige historien, "An Unearthly Child", bortsett fra en modifisert versjon av denne historiens første episode (for å forklare hvorfor Ian og Barbara reiser med Doktoren). Susan Foreman er også døpt om til Susan English i boken. Noen referansebøker for "Doctor Who" har feilaktig brukt dette navnet. Boken ble oversatt til nederlandsk, tyrkisk, japansk, portugisisk, fransk og tysk. I 2005 ble boken gitt ut som lydbok av BBC Audio som en del av "Doctor Who: Travels in Time and Space". Den ble lest inn av William Russell. Titler. Historien hadde mange arbeidstitler før den ble ferdig. "The Survivors" og "Beyond the Sun" ble brukt før de endte opp med "The Mutants". Denne tittelen ble brukt i de fleste dokumentene hos BBC det neste tiåret. I 1972 ble det laget en "Doctor Who"-historie, som het "The Mutants" (med den samme regissøren). Noen syntes derfor at å referere til to forskjellige historier med den samme tittelen var forvirrende. Andre argumenterte med at slike tilfeller av samme navn på flere historier og episoder ikke er uvanlig og at å separere historiene ikke er vanskelig. To andre titler dukket opp som alternativer. "The Dead Planet" kom fra at Radio Times hadde kalt alle de første historiene med det navnet den første episoden i hver historie hadde. Denne tittelen ble derfor også brukt i mange offisielle guider og blader frem til 1980 da den ble byttet ut med "The Daleks", en tittel som kom fra boken og filmen basert på historien. Dette er tittelen som er mest brukt, selv om noen foretrekker "The Mutants" hvor de da bruker produksjonskodene for å separere historiene. "The Daleks" er også den tittelen BBC har valgt å bruke på sine utgivelser av serien på VHS og DVD. Et annet alternativ er å referere til historien som «den første dalek-historien» eller ganske enkelt "Serial B". Se også. Daleks, The Monopolistisk konkurranse. Monopolistisk konkurranse (også kjent som "merkevarekonkurranse") er en markedsform som kjennetegnes ved at produsentene i markedet konkurrerer med produkter som til en viss grad er substitutter, men ikke perfekte sådanne. Den innebærer også at aktørene i markedet har ubetydelige markedsandeler. Det finnes mange eksempler på markeder som i større eller mindre grad passer inn i modellen. Markedet for dongeribukser, der flere produsenter konkurrerer med gjerne sterke merkevarer av forskjellig utseende, kvaliteter og priser, og hvor flere av produktene har til dels unike detaljer som ikke nødvedigvis finnes i konkurernde produkter. Spisesteder, klær og film er også typiske eksempler. Det er glidende overganger mellom monopolistisk konkurranse og andre markedsformer. Dersom de forskjellige produsentene produserer svært like varer, vil markedet være svært nært fullkommen konkurranse. Dersom varene som produseres derimot er svært forskjellige, er det nærmere monopol. Representantenes hus (Kypros). Representantenes hus er nasjonalforsamlingen på Kypros. Det har 59 medlemmer som velges for perioder på fem år; 56 medlemmer ved proporsjonal representasjon og 3 observatører som representerer de maronittiske, latinske og armenske minoritetene. 24 seter er satt av til den tyrkiske folkegruppen. Marco Polo (Doctor Who). "Marco Polo" er en Doctor Who-historie på syv episoder som ble vist på BBC One fra 22. februar til 4. april 1964. Tardisen lander i Sentral-Asia i 1289 hvor Doktoren og hans følgesvenner ender opp i Marco Polos karavane som følger Silkeveien fra Pamil-platået, gjennom Gobiørkenen og over Himalaya til Beijing. Sammendrag. Tardisen lander i det snødekte landskapet i Gobiørkenen. Den har blitt skadet og kan derfor ikke produsere lys, varme eller vann. Doktoren, Ian, Barbara og Susan ser en karavane i der fjerne. Den viser seg å være ledet av Marco Polo, en italiensk handelsman og, slik som sin far og onkel, et sendebud for Kublai Khan i Kina. Han ønsker dem velkommen og introduserer flere av sine medreisende, inkludert den mongolske krigsherren Tegana, som er et sendebud fra Khan Noghai, som har vært i krig med Kublai Khan. Tegana er på vei for å be om fred. Ping-Cho er en ung jente og et annet medlem av karavanen. Hun har blitt giftet bort og er på vei for å møte sin 75 år gamle brudgom. Marco Polo er fascinert av tardisen og han vil gi den til Kublai Khan slik at han forhåpentligvis kan kjøpe seg fri fra keiserens tjeneste. Polo tar også nøkkelen fra Doktoren for å forsikre seg om at han ikke vil stikke av. Året er 1289 og karavanen er på vei til hovedstaden Shang-Tu i Cathay (som Kina het på den tiden) hvor keiseren venter på Polo. Det er en reise som tar flere uker. Deres neste stopp er stoppestedet i Lop, hvor Tegana avslører sine virkelige hensikter ved å kjøpe gift, som han skal forgive karavanens vannforsyning med når de krysser Gobiørkenen. Hans plan blir forpurret på grunn av en sandstorm, som også gjør at Ping-Cho og Susan midlertidig roter seg bort. Han kutter opp vannsekkene og skylder på banditter. Polo insisterer på at karavanen fortsetter til neste stoppested, men vannforsyningene blir bare mindre og mindre. Tegana blir til slutt sendt ut for å finne en sagnomsust oase. Mongolene finner oasen lett, men tar ikke med noe vann tilbake. De overlever bare på grunn av at det tørre klimaet gjør at veggene i tardisen blir dekket av dugg, som de drikker. Karavanen kommer til de neste stoppestedet i Tun-Huang hvor de får tak i mere vann. De møter også Tegana som slutter seg til karavanen igjen. Ping-Cho underholder de med historien om Ala-eddin (Aladdin) og Hashshashin. Tegana forsvinner under forestillingen og drar til hulen med de femhundre øyne, hvor han blir fortalt av de mongolske agentene Malik og Acomat at Noghai samler sammen en hær som er på vei til Karakorum. Tegana forteller Acomat, en banditt, at han skal angripe karavanen og dreper Polo og de andre. Samtalen blir delvis overhørt av Barbara, som hadde fulgt etter Tegana til hulen. Hun blir funnet og holdt fanget av Malik mens Tegana drar tilbake til karavanen, hvor han later som at han er overrasket over at hun har forsvunnet. Doktoren finner ut at hun kan være i hulen og drar dit med Susan og Ping-Cho. Polo, Ian og Tegana følger etter. Når de finner Barbara og Malik, dreper Tegana Malik slik at han ikke blir avslørt. Etter at de har dratt tilbake til karavanen prøver Tegana å Polo til å mistenke de andre ved å fortelle ham at Susan har en usunn innflytelse på Ping-Cho og at Doktoren har laget en kopi av nøkkelen til tardisen. Barbara forteller om hvordan hun endte opp i hulen, men Tegana nekter på at han har vært der. Polo separerer Susan og Ping-Cho, noe som gjør at de mistenker Tegana enda mere. På det neste stoppestedet klarer Tegana å bevise at Doktoren har en ekstra nøkker, som han så må gi til Polo. Karavanen kommer til Den kinesiske mur og de drar videre sørover til Lan-Chow, langs breddene på Huang He (Den gule flod). I den neste byen, Sinju, møter Tegana Acomat og sier at han skal angripe karavanen om to netter når de reiser gjennom bambusskogen. Vaktene i karavanen blir drept og Acomat gjemmer seg i jungelen, hvor han venter på Teganas signal. Ian finner liket av en av vaktene og de forbereder seg på angrep ved å varme opp bambus som så eksploderer. Bandittene tror det er våpen og rømmer. Tegana finner Acomit og dreper han for at han ikke skal bli avslørt. Som takk for de hjalp til, får Susan og Ping-Cho være sammen igjen. Doktoren og hans følgesvenner har i mellomtiden funnet ut at Tegana er kilden til alle problemene på turen, men de klarer ikke å få Polo til å innse det. Ling-Tau, et sendebud, ankommer på hest fra Shang-Tu. Han har med seg ordrer om at de skal sette opp farten. Polo beordrer derfor at de skal ri på hest fra Cheng-Ting og at tardisen og den andre bagasjen kommer etter. Tegana har igjen en plan for det neste stoppestedet. Han møter en alliert, Kuiju, og bestikker ham til å stjele tardisen og ta den med til Karkorum, hvor Noghais hær befinner seg. Ping-Cho vet hvor Polo har gjemt nøklene til tardisen og hun gir den ene til Susan for å hjelpe de med å rømme. De blir stoppet og Ian tar på seg skylden for å ha stjålet nøklene. Reisen nærmer seg slutten og de prøver igjen å få Polo til å gi de nøklene ved å fortelle ham sannheten om tardisen. Han deduserer at det var Ping-Cho som stjal nøkkelen, ikke Ian. Hun rømmer fra karavanen. Ian drar etter og finner henne i Cheng-Ting. Der finner han ut at Kuiju har stjålet tardisen fra den andre konvien. Etter at Ian og Ping-Cho finner banditten på veien til Karkorum, tvinger de ham til å innrømme alt, men så ankommer Tegana. Han har reist fra karavanen under påskuddet om å finne Ping-Cho. Ling-Tau og noen soldater ankommer også og dreper Kuiju. Tegana snakker seg igjen ut av det og hele følget bestemmer seg for å ri til palasset i Beijing. Hovedkonvoien har i mellomtiden kommet fram til sommerpalasset i Shang-Tu. Når gjestene blir presentert for kanen, klarer ikke Doktoren å knele skikkelig fordi han er forslått etter rideturen. Kanen det som en ting han og Doktoren har til felles. Han bestemmer at de skal dra neste dag til Beijing og at Doktoren vil reise i hans vogn. Han er bekymret over at Tegana ikke har presentert seg og at Khan Noghai har flyttet sin hær fra Samarkand til Karkorum. Etter at de ankommer hovedstaden, spiller kanen og Doktoren backgammon. Doktoren vinner 35 elefanter, 4000 hvite hingster, 25 tigre, den hellige tannen til Buddha og handel med Burma for et år, men taper nøkkelen til tardisen. Kanen tvinger historien om den «magiske vognen» ut av Polo og han innrømmer at det var feil av ham å ta den fra Doktoren, men at han gjorde det for å kjøpe seg fri. Kanen er ikke imponert og advarer Polo at hvis han ikke gjør noe som gjør at kanen kan stole på ham igjen, blir han bannlyst fra hoffet. Ping-Cho slipper å gifte seg fordi at hennes brudgom døde etter å ha drukket en elskovsdrikk. Hun blir interessert i Ling-Tau, som hun har fått et forhold til. Etter at Ling-Tau og de andre ankommer palasset, blir Polo skeptisk til Tegana. Han forteller Doktoren og hans følgesvenner om det og de samarbeider om å avsløre Tegana før det er for sent, siden de nå har funnet ut at Tegana skal prøve å drepe kanen. Tegana dreper vaktene og er på vei til å drepe kanen da Doktoren og de andre stopper ham. Etter at oppdraget hans har feilet, begår Tegana selvmord. Polo gir Doktoren nøklene til tardisen og lar de rømme. Den «magiske vognen» forsvinner foran øynene på kanen og hans hoffmenn. Han tilgir Polo og lar ham dra tilbake til Venezia. Status i dag. Dette er en av tre historier hvor ingen av opptakene har overlevd. Såkalte tele-snaps (foto som ble tatt av episodene fra en TV) av alle episodene unntatt episode 4 eksisterer og tilhører regissøren Waris Hussein. Lydsporene eksisterer også. De ble tatt opp av noen seere da historien ble vist på TV. Utgivelser. Lydsporene ble utgitt i ett sett på 3 CD-er i 2003, som en del av Doctor Whos 40-årsjubileum. Dette settet inneholdt også et kart over Cathay (Kina) fra den perioden historien foregår i og forklaringer vedrørende historiske unøyaktigheter. Den første CD-en inneholder også alle lydsporene i MP3-format uten fortellerstemme. William Russell var fortelleren på denne utgivelsen. Det var også inkludert PDF-filer med manus og bakgrunnsbilder av kartet. En 30 minutter lang rekonstruksjon av historien laget av lydsporene og tele-snapsene ble utgitt på DVD i januar 2006 sammen med "An Unearthly Child", "The Daleks" og "The Edge of Destruction" i boksen "The Beginning". John Lucarotti skrev også en bok basert på historien som ble utgitt av Target Books i desember 1984. Terje Hauge. Terje Hauge (født 5. oktober 1965 i Bergen) er en norsk fotballdommer som dømmer for Olsvik IL. Terje Hauge har siden debuten sin som Tippeliga-dommer i 1990 dømt 301 kamper i den øverste divisjonen. I 1993 ble han autorisert som FIFA-dommer og han tilhører for øyeblikket UEFAs elitedommere sammen med en annen nordmann, Tom Henning Øvrebø. Dette er de høyest rangerte dommerne i Europa. Dette har bidratt til at Hauge har fått dømme storkamper ute i Europa. På merittlisten har han blant annet Euro 2000, Euro 2004, VM 2002 og mange kamper i UEFA Champions League. Han har dømt 301 kamper i Tippeligaen (oppdatert per 7. november 2010) og Hauge ba selv om å få dømme Viking Fotballklubb i sin avskjedskamp 7. november 2010 hjemme mot Kongsvinger Idrettslag. Hauge er tildelt Kniksenprisen som "årets dommer" to ganger (2004 og 2007) og Kniksens Hederspris i 2010. Mesterskap. Hauge har dømt NM-finalen i 1996 og i 2003, UEFA Super Cup-finalen i 2004, samt semifinalen i Champions League mellom PSV Eindhoven og Milan i 2005, og finalen i Champions League i 2006. Mesterligaen 2006. Terje Hauge, Steinar Holvik og Ole Hermann Borgan ble oppnevnt til å dømme finalen mellom Arsenal og Barcelona 17. mai 2006 av UEFA. Hauges faste assistentdommer, Borgan, fikk ikke delta i finalen i Champions League 2006 etter at han stilte opp på et bilde for en lokalavis, iført drakten til Barcelona. Arild Sundet ble oppnevnt som erstatter og gjennomførte kampen prikkfritt. I selve kampen viste Hauge ut Arsenals keeper, Jens Lehmann, tidlig i kampen. Hauge fikk kritikk for at han ikke anvendte fordelsparagrafen, da Barcelona lagde mål i neste trekk. Barcelona fikk frispark like utenfor 16-meteren og målet ble ikke godkjent. I denne situasjonen kunne han heller gitt Barcelona fordel og gitt Lehmann gult kort. Senere i kampen filmet Arsenal-spilleren Emmanuel Eboué seg til et frispark som endte med at Arsenal tok ledelsen 1–0, etter scoring av Sol Campbell. Frisparkavgjørelsen ble tatt av assistentdommer Steinar Holvik, da situasjonen var like ved sidelinjen. Utligningsmålet til Barcelona skulle også bli omdiskutert. Mange mente det var offside, men tv-bildene kunne ikke gi noe endelig svar på om avgjørelsen var riktig eller ikke. På bakgrunn av disse hendelsene ble kampen og den norske dommertrioen mye diskutert i etterkant. FIFA-sjef Sepp Blatter rettet kritikk mot den norske dommeren etter kampen. Andre, som daværende UEFA-sjef Lennart Johansson og den norske dommersjefen Rune Pedersen, støttet på sin side Hauge. Beneš-dekretene. Beneš-dekretene (tsjekkisk "Benešovy dekrety", tysk "Benesch-Dekrete") viser til 143 presidentdekreter som ble vedtatt av Edvard Beneš' tsjekkoslovakiske eksilregjering under annen verdenskrig. Betegnelsen brukes oftest om de dekretene som la grunnlaget for den etniske rensningen av tyskere og ungarere fra Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig. Disse dekretene bestemte at alle som hadde erklært seg som tyskere eller ungarere i folketellingen i Tsjekkoslovakia i 1930, samt alle som bodde i Sudetenland, skulle fordrives og deres eiendom konfiskeres. Som følge av dekretene ble omkring tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem i Bøhmen, Mähren og Slovakia. I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet konsentrasjonsleirer der større antall ble mishandlet og drept (folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert med 200 000). Folkerettsjuristen Felix Ermacora fastslo i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å betegnes som folkemord. Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Dekretene har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for strid mellom Tsjekkoslovakia eller landets etterfølgerstater og deres naboland, deriblant Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits og Liechtenstein. I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte bl.a. regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer. Liechtenstein anerkjenner ikke statene Tsjekkia og Slovakia som resultat av Beneš-dekretene, og truet med å blokkere utvidelsen av EØS. Internasjonale domstoler har avvist å dømme i saker vedrørende dekretene, da de fleste internasjonale avtaler om menneskeretter har blitt vedtatt etter 1945. Ledende tsjekkiske politikere og deler av den tsjekkiske opinion er imot en formell opphevelse av dekretene, da noen frykter at dette vil åpne for krav om erstatning. Det argumenteres med at dekretene ikke har noen relevans lenger, siden alle EU-borgere fritt kan slå seg ned i Tsjekkia og Slovakia. På den annen side mener kritikerne at det er uholdbart at et EU-land fremdeles har rasistiske lover. I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det bl.a. het at «den tsjekkiske siden beklager at fordrivelsen av sudettyskerne etter krigen fra det daværende Tsjekkoslovakia, beslagleggelsen av eiendom og landsforvisningen av uskyldige mennesker førte til mye lidelse» og videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene [...] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener de har avsluttet saken med denne erklæringen. Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. På eget initiativ satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen. Deutsche sozialdemokratische Arbeiterpartei in der Tschechoslowakischen Republik. Deutsche sozialdemokratische Arbeiterpartei in der Tschechoslowakischen Republik (DSAP, det tyske sosialdemokratiske arbeiderparti i Den tsjekkoslovakiske republikk) var et sosialdemokratisk parti i Tsjekkoslovakia som ble grunnlagt i 1919. Partiets forløper var en arbeiderforening grunnlagt i Asch i det nordvestlige Bøhmen i 1863 som lokallag i Allgemeine Deutsche Arbeiterverein, og som var den første sosialdemokratiske organisasjon i keiserriket Østerrike. Etter første verdenskrig konstituerte den tyske arbeiderbevegelsen i den nye staten Tsjekkoslovakia seg i september 1919 som "Deutsche sozialdemokratische Arbeiterpartei in der Tschechoslowakischen Republik" i Teplitz-Schönau. Samtidig ble Ludwig Czech valgt til partiets formann. På 1920-tallet var DSAP det viktigste tyske partiet i Tsjekkoslovakia, og arbeidet for de tyskspråklige innbyggernes rettigheter i republikken. Partiet mistet imidlertid etter den økonomiske krisen fra 1929 mange sudettyske tilhengere. Samtidig vant Sudetendeutsche Partei stadig større oppslutning. I 1938 ble Wenzel Jaksch valgt til Czechs etterfølger som partiformann. Etter at Münchenavtalen i 1938 overførte Sudetenland til Tyskland ble sosialdemokrater forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet; 20 000 sosialdemokrater ble arrestert og ca. 2 500 sudettyskere sendt i konsentrasjonsleir, mens omkring 30 000 opposisjonelle sudettyskere flyktet til utlandet. 22. februar 1939 besluttet styret i DSAP å innstille alle aktiviteter i Tsjekkoslovakia og fortsette arbeidet i utlandet under navnet "Treuegemeinschaft sudetendeutscher Sozialdemokraten". Som følge av Beneš-dekretene og fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig ble partiet ikke grunnlagt på nytt etter krigen. Mange sudettyske sosialdemokrater deltok i gjenopprettelsen av SPD i Tyskland og SPÖ i Østerrike. Ludwig Czech. Ludwig Czech (født 14. februar 1870 i Lemberg, død trolig 1942 i Theresienstadt) var en sudettysk journalist og politiker. Han var redaktør for den sosialdemokratiske avisen "Volksfreund", og fra 1920 til 1938 formann for Det tyske sosialdemokratiske parti i Den tsjekkoslovakiske republikk. Mellom 1929 og 1938 var han medlem av den tsjekkoslovakiske regjeringen. Liv. Czech hadde i stor grad ansvaret for de tyske sosialdemokratenes arbeid for integrering av den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia. I 1929 ble han tsjekkoslovakisk sosialminister, i 1934 minister for offentlige arbeider og i 1935, etter at hans parti hadde mistet mange velgere, helseminister. Denne ministerposten beholdt han til hans parti gikk ut av regjeringen i 1938. Samme år ble han etterfulgt som partiformann av Wenzel Jaksch. Etter at Münchenavtalen overførte Sudetenland til Tyskland ble Czech som sosialdemokrat, jøde og motstander av nasjonalsosialismen utsatt for nasjonalsosialistisk forfølgelse. Han ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt, hvor han antagelig døde i 1942. Eksterne lenker. Czech, Ludwig Czech, Ludwig Czech, Ludwig Havstein kirke. Havstein kirke er en steinkirke på Havstein, i Trondheim. Kirken sto ferdig 30. november 1857, Dette var den første kjente kirken på Byåsen. Kirken ligger i en grønn lunge omgitt av åkrer tilhørende Havstein-gårdene og av Havstein kirkegård. Den er en av byens mest populære kirker til dåp og bryllup. Første gudstjeneste ble holdt den 6. desember 1857 (2. søndag i advent) Archaeognatha. Archaeognatha er en gruppe av vingeløse og primitive insekter. I verden er det omtrent 500 arter, men bare 2 er funnet i Norge. Archaeognatha kalles ofte for "børstehaler" fordi de har tre kraftige haletråder, eller børster, på bakkroppen. Mens det latinske navnet kommer av "Arche" – "å begynne" eller "begynnende" og "gnathos" – "kjeve". Og dette fordi disse primitive insektene bare har en enkelt leddknute i kjeven ("monocondyl" kjeve) (ett ledd og ikke to, mellom kjeveleddet og hodet) og ikke to leddknuter som hos de andre insektene ("dicondyl" kjeve). Utseende. De ligner sølvkre, men skiller fra disse på fasettøynene som møtes i pannen og at de ikke løper like raskt som sølvkre, derimot kan de hoppe, noe sølvkreene ikke kan. Oppbygningen av kjevene er også forskjellige, sølvkre tilhører de med «doble» kjever (Dicondylia). De fleste er grå eller brune på farge og kortere enn 20 mm. Kroppen er bredest foran og smalner jevnt bakover i en spiss. Det er tre ganske kraftige haletråder ("cerci"), den miderste er lengst. På bakkroppen finnes også, langs siden, noen små korte utvekster, kalt "styli". De er vingeløse, kroppen er ikke glatt, men kledt med utallige små skjell. Antennene er lange og trådformet, leddene er omtrent like store. To store fasettøyne finnes på hodet, og disse støter sammen eller møtes foran i pannen. Levevis. Archaeognatha er mest nattaktive, og blir de forstyrret i dagslys, eller oppdaget, vil de straks forsøke å gjemme seg. De har det ikke like travelt som sølvkre og hopper heller. Blir de forstyrret trekker de bakkroppen raskt til seg (ned) og kan gjøre med det gjøre hopp på omtrent 10 cm. De lever under bark, i kompost og råtnende plantemateriale, på berg og steiner. De lever av alger, lav og annet plantemateriale. Eggene blir lagt i hull de stikker eller borrer med det lange eggleggningsrøret. Omtrent 15 orangefargede egg legges av hver hunn. Archaeognatha har ametabol utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» (metamorfose), noe puppestadium. Nymfene er like de utvokste (kjønnsmodne) individene ("imago"), bortsett fra størrelsen og trenger lang tid på utviklingen. Avkommet må gjennom ni hudskift, før det når det voksne stadiet ("imago"), og dette kan ta 2 til 3 år. Også som kjønnsmodne fortsetter de å skifte huden. Systematisk Inndeling. Archaeognatha blir ofte kalt "børstehaler", noe som ikke er helt galt da de tidligere systematisk tilhørte ordenen "børstehaler – Thysanura", sammen med gruppen "sølvkre – Zygentoma". Ordenen "Børstehaler" (Thysanura) er idag delt på grunn av store fylogenetiske forskjeller. "Børstehaler" regnes idag som en kunstig gruppe og brukes ikke lenger i nyere systematikk. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Ruter (kortspill). Ruter (♦) er en av de fire fargene i en vanlig kortstokk. De tre andre er; spar (♠), hjerter (♥) og kløver (♣). Det finnes tretten spillkort med ruter, en av hver valør, i en kortstokk. Ruter er en av minorfargene i bridge sammen med kløver. Historie. Kortsymbolet «ruter» forekommer bare på franske kortstokker – og opphavet til dette har vært svært omdiskutert. I Frankrike begynte en å masseprodusere kortstokker ved hjelp av tresnitt på slutten av 1400-tallet – og de mest kjente produksjonsstedene var byene Rouen og Lyon. Lyon var også kjent for sin produksjon, og eksport, av røde, rombeformede gulvfliser av teglsten – og det er ikke usannsynlig at kortsymbolet «ruter» rett og slett forestiller en slik gulvflis. Det franske ordet for ruter er «carreux» (rute, liten firkant) – og det kan også bety «gulvflis, teglstensplate». Dette støttes av det islandske ordet for «ruter» – for det er nemlig «tigull» «tegl, teglsten; rombeformet gulvplate av tegl»! Island begynte å importere franske kortstokker allerede på begynnelsen av 1500-tallet (første sikre belegg er fra 1521) – og når de oversatte det franske ordet «carreux» med «tigull» så kunne jo dette skyldes at tolkningen av denne figuren på denne tiden fortsatt var alment kjent. Franske kortstokker må også ha vært tidlig i bruk i Norge – for i sin dagbok fra Bergen (den 29. november 1565) omtaler Absalon Pederssøn en upopulær og usympatisk skotsk slakter, med navnet Gilbert, som «en gildt [gjeldet] knecht aff ruder». På norsk ble det franske ordet «carreux» direkte oversatt til ruter. Men i engelsk og spansk har en oppfattet denne figuren som en diamant (engelsk «diamonds» – spansk «diamantes»). Datalogi. Ruter symbolet finnes i tegnsettet unicode. Hjerter. Hjerter (♥) er en av de fire fargene i en vanlig kortstokk. De andre er spar, ruter og kløver. Historie. I Frankrike begynte en å masseprodusere kortstokker ved hjelp av tresnitt på slutten av 1400-tallet – og det var der og da at kortsymbolet «hjerter» ble brukt for første gang. Symbolet «(♥)» kan muligens ha utviklet seg fra et beger eller et løvblad, noe som var vanlige symboler på eldre kortstokker. Men det ble iallfall uansett svært tidlig oppfattet som et hjerte (fransk «coeur») - og det norske ordet «hjerter» er direkte oversatt fra fransk. Rent grammatisk er det forøvrig interessant at kortfargene står i flertall også når de er entall: en hjerter – hjerteren, en kløver – kløveren, en ruter – ruteren og en spar (spader) – sparen (spaderen). Datalogi. Hjerter symbolet finnes i tegnsettet unicode. Kløver (kortspill). Kløver (♣) er en av de fire fargene i en vanlig kortstokk. De tre andre er; spar (♠), hjerter (♥) og ruter (♦). Det finnes tretten spillkort med kløver, en av hver valør, i en kortstokk. Kløver er en av minorfargene i bridge sammen med ruter. Historie. I Frankrike begynte en å masseprodusere spillkort ved hjelp av tresnitt på slutten av 1400-tallet – og det var der og da at kortsymbolet «♣» dukket opp for første gang. Det er mulig at kortfiguren opprinnelig var ment å vise en klase med tre eikenøtter, dette symbolet var vanlig på tyske og sveitsiske kortstokker. Symbolet ble iallfall svært tidlig oppfattet som en trekløver (fransk «trèfle» trekløver) – og det norske ordet «kløver» ble direkte oversatt fra fransk. I engelsk bruker en «clubs» (klubber) om kortfargen – i stedet for «clovers» (trekløvere). Grunnen til dette er noe uklart. Datalogi. Kløver symbolet finnes i tegnsettet unicode. Joker (kort). a>.En joker er et spesialkort i de fleste kortstokkene. Jokeren kan egentlig brukes i alle kortspill, men da som et unnskyldningskort, det vil si at jokeren kan legges på hvilket som helst kort, som en unnskyldning, det kortet som jokeren ble lagt over blir fortsatt det gjeldende kortet og det blir neste spiller sin tur. Man kan aldri vinne et stikk med en joker. Bakgrunn. På midten av 1800-tallet var det fransk-tyske kortspillet «euchre» svært populært i USA. På den tiden var kortstokkene alltid utstyrt med et blankt reservekort (praktisk i tilfelle et kort i stokken ble borte eller ødelagt) - og i varianten «Railroad Euchre» ble dette benyttet som høyeste trumf. I løpet av 1850-tallet ble det laget egne kortstokker til bruk for «Railroad Euchre» - og ekstrakortet ble da dekorert med en fornem herremann eller gentleman. Pokerspillere begynte også etter hvert å bruke denne kortstokken, men uttalen av «the euchre card» ble av disse misforstått som «the joker card» - og den fornemme herremannen ble derfor oppfattet som «a joker» ('skøyer, spilloppmaker, narr'). Kortfabrikantene tok dette til seg - og i løpet av 1890-tallet ble herremannen utstyrt med middelaldersk narrelue og narredrakt. Den første svenske kortstokken med joker ble produsert i 1899 – og jokeren ble lenge kalt for pokerkortet, siden dette vanligvis bare ble benyttet i pokerspill. De øvrige kortfigurene er temmelig standardiserte – men jokeren kan variere sterkt i utseende, og er vanligvis særegen for den enkelte kortfabrikant. Opprinnelig hadde kortstokken bare én joker, men i dag blir de vanligvis utstyrt med to, tre eller fire jokere. Steinfluer. Steinfluer (Plecoptera) er en gruppe av insekter. Steinfluer finnes bare i nærheten av ferskvann. Larvestadiene er i vann (akvatiske) og de voksne er heller ikke særlig gode flyvere. Utseende. Steinfluer her en ganske bløt hud, og er noe flattrykte av utseende. Lengden kan bli opptil 50 mm med et vingespenn på 100 mm. Men de fleste er mindre, vanligvis noen centimeter lange. Steinfluer har en noe flat kropp som smalner svakt bakover. Bak på bakkroppen er det innen de fleste familier to haletråder (cerci). De har to par svakt brungrå, gjennomskinnelige flyvevinger, som holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingene nærmest rulles sammen. Det bakerste paret vinger er noe bredere enn det foran. Noe arter er vingeløse eller har reduserte vinger. Beina er lange og de fleste artene har tydelige "sporer" på leggen. Munndelen er bitende, eller mangle hos noen arter. De voksne tar ikke til seg føde. Larvene er akvatiske, ligner de voksne, med mangler selvsagt vinger. Larver har noen utvekster langs kanten av bakkroppen (gjeller). Levevis. Steinfluer finnes bare i nærheten av ferskvann. Larvene er akvatiske (lever kun i vann). De voksne er heller ikke særlig gode flyvere. Om våren finnes flere arter, på snø, langs bekker. De voksne sitter ofte på en trestamme eller en stein. Parring skjer ikke langt fra vann. Noen arter foretrekker rennende vann, elver eller mindre bekker, andre mer rolig vann. Hunnen flyr sakte over vannoverflaten og slipper eggene. Noen sitter på overhengende steiner eller berg og slipper eggene derfra. En hunn kan legge mellom 100 og 1000 egg. Steinfluer har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Nymfene bruker mellom ett og tre år på utviklingen, og noen arter kan ha opptil 15 hudskifter. Steinfluer er hovedsakelig planteetere og lever av alger, lav, råtnende planterester og lignende, mens noen arter lever som rovinsekter. Systematisk Inndeling med norske arter. Fem av familiegruppene finnes bare på den sørlige halvkule. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Høgskolen i Narvik. Høgskolen i Narvik (HiN) ble etablert den 1. august 1994 og har i dag omtrent 1200 studenter og 140 ansatte. Høyskolen er en av Norges 24 statlige høyskoler og ble til som en følge av sammenslåingen av tre statlige høyskoler i Narvik i forbindelse med Høgskolereformen av 1994. Disse tre var hhv. Narvik ingeniørhøgskole, Sivilingeniørutdanningen i Narvik og Nordland sykepleierhøgskoles avdeling i Narvik. HiN har også en filial i Alta i Finnmark som tilbyr forkurs og ettårig ingeniørfag. Høyskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen sykepleier-, ingeniør-, sivilingeniør- og yrkesfaglærer-fag. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdannelser. Høyskolen tilbyr internasjonalisering av studier: både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdannelse i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Sámi soga lávlla. Sámi soga lávlla, er et dikt av Isak Saba, skrevet og publisert i Sagai Muittalægje i 1906. På samekonferansen i Åre i 1986 ble den "vedtatt" som samisk nasjonalsang. Diktet ble tonesatt av Arne Sørli, og melodien (jf. partitur til høyre) ble godkjent på den 15. samekonferansen i Helsingfors i 1992. Teksten er omsatt til alle de samiske språkene. Versjonen som er gjengitt her, er skrevet på originalspråket, nordsamisk, men med gjeldende rettskriving. Nordsamisk versjon (ny rettskriving). Noter til den samiske nasjonalsangen. Forgasser. Forgasser er en innretning som blander bensin og luft til drift av en bensinmotor. I moderne biler og småfly er forgasseren erstattet med bensin-innsprøytningssystem på grunn av bedre effekt og stadig strengere krav til eksosutslipp, men forgassere anvendes fortsatt blant annet i motorsykler, bensindrevne aggregater, snøfresere, motorsager osv. De fleste forgassermotorer har én forgasser, men kan ha flere, først og fremst til motorer for høyere ytelse. Et alternativ til flere forgassere er å ha en forgasser med flere innsugsløp (2 eller 4 porter), eller registerforgassere hvor løp nummer to først blir aktivisert ved høyere belastning på motoren. Eldre forgassere hadde ofte en oppadrettet luftstrøm (i sideventilerte motorer), men i nyere motorer går luftstrømmen ned, eller horisontalt. Forgassere arbeider etter Bernoulli-prinsippet. Ved å åpne gasspjeldet i forgasseren via gasspedalen eller gasshåndtak øker luftstrømmen gjennom forgasserløpet og venturi (innsnevering i forgasserløpet for å øke lufthastigheten og redusere trykket), dermed suges bensin ut av hoveddysen som sitter midt i løpet. Denne blandingen av luft og bensin passerer forgasserspjeldet på sin vei inn i motoren via innsugsmanifolden. Forgasservarme. Når lufthastigheten øker så kraftig, og bensindråpene fordamper, kjøles forgasseren ned. Dette er et problem i kaldt og rått vær da dysene kan tettes av is, og det legger seg is på veggene i forgasseren. Dette kompenseres gjerne ved å suge varm luft fra eksosmanifolden via et fleksibelt rør og et justerbart spjeld inn i luftfilteret. Dermed forvarmes luften før den passerer forgasseren og forhindrer at motoren stopper. På småfly med forgasser er det en egen regulering for forgasservarme plassert ved siden av throttle, gasshåndtaket på dashbordet. Ved bruk av forgasservarme taes varm luft ved eksos-manifoilen direkte til forgasseren, utenom luftfilteret. Flottørkammer. For å sikre jevn bensintilførsel blir bensinen lagret i flottørkammeret i forgasseren før den suges ut gjennom hoveddysen. Nivået i dette kammeret reguleres av en flottør som igjen presses mot en flottørnål (ventil)som stenger og åpner for tilførsel av bensin. Småfly beregnet for akrobatikkflyging må enten ha to kamre for flottør, eller et flottørkammer som fungerer både rett vei og opp-ned, slik at motoren ikke stopper når flyet flyes opp-ned. Tomgang. Forgasseren har også et separat tomgangsystem som sikrer jevn gange på tomgang. Dette systemet blander bensin og luft via dyser i forgasseren når forgasserspjeldet er lukket, men dysen for lufttilførsel er justerbar slik at eksosens utslippsverdier av karbonmonoksid på tomgang kan reguleres. Akselerasjonspumpe. En egen pumpe i forgasseren (akselerasjonspumpe) gir en ekstra bensintilførsel i forgasserløpet under akselerasjon for å sikre nok bensin under plutselig hard belastning av motoren. Choke / kaldstart. Ved start med kald motor strupes/stenges løpet i forgasseren av et chokespjeld (enten automatisk eller manuelt) for å forminske luftstrømmen gjennom forgasseren. Dette gir en rikere bensinblanding til motoren og lettere kaldstart og gange ved kald motor. På småflymotorer pumpes litt ekstra bensin inn i forgasseren før start av motoren, og det er ikke eget chokespjeld. Blanding luft-bensin. På forgasserene er det en egen justeringsskrue som gir riktig forbrenning. Ved justering av blandingsforholdet gjøres blandingen magrere til turtallet begynner å reduseres. Deretter gjøres blandingen litt fetere igjen. Ved bruk av eksosgasstemperaturmåler magres blandingen til temperaturen stiger til en fastsatt verdi. Ved redusert lufttrykk bør blandingen gjøres noe magrere. På motorer som brukes i høyfjellet bør forgasseren justeres tilsvarende. I småfly er det et eget rødt håndtak for blandingen (merket mixture) på dashbordet ved siden av gasshåndtaket. Etterat flyet har klatret opp i stor høyde bør blandingen gjøres magrere. Mange småfly har egen eksosgasstemperaturmåler. Simvastatin. Simvastatin er et stoff i legemiddelgruppen statiner, som brukes for å redusere kolesterolnivået i blodet og dermed forebygge aterosklerose. Simvastatin er et såkalt "prodrug", som omdannes i kroppen til det aktive stoffet betahydroksylsyre. Betahydroksylyre hemmer et hastighetbegrensende enzym som brukes i kolesterolsyntesen. Dette fører til at kolesterolproduksjonen synker. Simvastatin markedsføres av MSD som "Zocor", og av en rekke andre legemiddelprodusenter som "Simvastatin". Chandra Prakash Mainali. Chandra Prakash Mainali (født 1953) er en kommunistleder i Nepal. Han er leder i Samyukta Bammorcha (engelsk forkortelse ULF-N), som er den minste partneren i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, og NKP (ML), det viktigste av flere små kommunistpartier som har danna ULF-N. Leder i Jhapeli-gruppa. C. P. Mainali var en av de sentrale lederne i Jhapeli-gruppa, ei kommunistgruppe i distriktet Jhapa på grensa til India. Jhapeli-gruppa forsøkte å sette i gang et maoistisk bondeopprør i samarbeid med indiske naxalitter,og skal ha drept 8 godseiere o.l som de definerte som "klassefiender" før opprørsforsøket blei slått ned våren 1971. Opprøret blei altså slått ned nesten før det begynte. Militær undertrykkelse i distriktet fortsatte i flere år, og flere medlemmer av Jhapeli-gruppa fikk lange fengselsstraffer. Dette hindra ikke at tilhengere strømte til Jhapeli-gruppa etter revolusjonsforsøket. Gruppa blei av revolusjonær ungdom over hele Nepal betrakta som en organisasjon som ikke bare snakka om revolusjon, men handla. Mainali blei legendarisk både for sin rolle i ledelsen av opprøret, og for å lede en flukt fra fengselet der fangene grov en tunnel til friheten. Fra 1975 gikk Jhapeli-gruppa inn i den partibyggende organisasjonen All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist) (ANCRCC (ML), der Mainali også var den politiske lederen. Generalsekretær i NKP(ML). Rekruttering og sammenslåing med flere andre grupper gjorde at ANCRCC (ML) i 1978 kunne stifte Nepals Kommunistiske Parti (m-l). NKP (ML) var i utgangspunktet et revolusjonært parti som bygde på marxismen-leninismen Mao Zedongs Tenkning, og hadde som mål å mobilisere bønder og arbeidere til en væpna "nydemokratisk revolusjon" etter Maos modell. "Mainali" blei første generalsekretær, (partileder). I mesteparten av denne perioden var det ingen som kunne utfordre hans autoritet i partiet. Året etter stiftelsen brøyt det ut et stort opprør, i første omgang blant studenter i byene, retta mot det kongelige diktaturet, som offisielt var kjent som Panchayat-demokratiet. Dette opprøret tvang kong Birendra til å gjennomføre ei folkeavstemning i 1980 mellom fortsatt (men noe demokratisert) kongelig diktatur og flerparti-demokrati. I massebevegelsen for demokrati samarbeida NKP (m-l) med andre kommunistpartier, særlig med det da dominerende Nepal Kamyunishta Parti (Chautho Mahadhiveshan) og NKP (Pushpa Lal), om meget vellykka massemobilisering. Sjøl om kongen vant folkeavstemninga (kanskje ved hjelp av valgfusk) gikk NKP (ML) sterkt fram. På begynnelsen av 1990-tallet hadde det tatt over rolla som Nepals største kommunistparti. Avsatt og ekskludert. I 1982 blei C. P. Mainali avsatt som generalsekretær. Utgangpunktet var at han foreslo at partiet skulle gå inn for å samarbeide med andre partier for å styrte kongen, og i ei overgangsperiode etter at diktaturet var styrta støtte flerpartidemokrati. Seinere skulle revolusjonen fortsette til et virkelig "nydemokratisk stadium" etter maoistisk modell, der det ikke lengre var plass for andre partier enn det ledende kommunistpartiet. Ettersom partiets politikk mindre enn 10 år seinere utvikla seg mye lengre i å støtte flerpartidemokrati enn dette, kan det virke merkelig at dette forslaget faktisk førte til at Mainali først blei avsatt som partileder og seinere ekskludert, sammen med mange tilhengere og hele partiavdelinger. I spissen for bevegelsen for å renske ham ut sto Bamdev Gautam, som seinere skulle bli en leder på høyrefløya i det moderate kommunistpartiet UML og samarbeide med Mainali om et utbrudd fra det partiet. Mainali blei i en periode satt i husarrest og bevokta av partimedlemmer. Ny generalsekretær i de neste 6 åra blei "Jhala Nath Khanal". Under ham begynte også partiet et oppgjør med maoismen. Det gjorde at Mainali, som hadde blitt fjerna for "høyreavvik", snart sto fram som en leder for "venstrefløya" i NKP(ML). Mainali mot Bhandari. Mainali kom inn i partiledelsen igjen i 1985, som ledd i et forsøk på å forsone fløyene i partiet. Men han sto i motsetning til hovedretninga i partiets utvikling på hele 1980-tallet. I 1986 blei Madan Kumar Bhandari generalsekretær i NKP (ML). Han var også en tidligere maoistisk revolusjonær som hadde utvikla seg i moderat retning. Han blei teoretikeren bak partiets nye linje som avløste Maos "nydemokratiske revolusjon" – isteden snakka Bhandari om "folkets flerparti-demokrati". Bhandari blei også den første generalsekretæren i det store moderate kommunistpartiet, vanlig kjent som UML, som blei danna på grunnlag av NKP (ML) og andre partier i 1991. Hans politiske linje blei lagt til grunn for det nye partiets program. Mainali, som blei med over i det nye partiet, sto i opposisjon til Bhandari, og blei anføreren for de i UML som forsøkte å holde fast på noe av NKP (m-l)s opprinnelige revolusjonære grunnlag. Han gikk mot Bhandaris nye politikk både før og etter Bhandaris død i 1993. Dette fikk han bare støtte for fra et begrensa mindretall i UML. Mainali, Gautam og det nye NKP(ML). Mainali satt som minister i UMLs mindretallsregjering i 1994. I den store parlamentsgruppa etter valget i 1994 leda han en slags venstreopposisjon. Mens ledelsen støtta avtalen med India om utbygging av elektrisitetsverk i Nepal i 1996, var Mainali og hans tilhengere mot. Her sto han sammen med Bamdev Gautam, som ellers sto politisk og ideologisk på høyresida i partiet, nær "Bhandari" og partilederen som fulgte etter ham, Madhav Kumar Nepal. Men Gautam sto i sterk personlig motsetning til Nepal, og rivaliserte med ham om makta i partiet. I 1998 førte fraksjonskampen i partiet til at Mainali og Gautam sammen organiserte en splittelse som førte til danninga av et nytt parti, som tok det gamle navnet NKP (ML). Det nye NKP(ML) tok med seg om lag halve parlamentsgruppa, mange kjente ledere og store deler av partiorganisasjonen (bl.a. et flertall i Kathmandudalen, og gjorde slutt på UMLs posisjon som parlamentets største parti etter 1994. NKP(ML) brukte en revolusjonær retorikk og kritiserte UML for "høyre-opportunisme". Men partiet inneholdt ei blanding av folk som hadde stått til høyre og venstre i UML, og det blei organisert rundt et politisk framstøt for å danne fellesregjering med en av fraksjonene i det høyremonarkistiske partiet RPP. Partiet blei straks innvikla i regjeringsintrigene som skandaliserte alle de store partiene i det nepalske parlamentet. Det nye NKP(ML)s nederlag og oppløsning. Det voksende parlamentariske kaoset utløste nyvalg i 1999. I dette valget led NKP (ML) knusende nederlag. Det fikk 6,4%, men ingen representanter innvalt (i motsetning til tre mindre kommunistpartier som kom inn). UML gikk også tilbake, men gjenvant sin posisjon som nasjonalforsamlingas nest største parti. Mainali hadde heller ikke i det nye NKP (ML) klart å få flertall for sin politikk – dette partiet fortsatte også å bygge på "Bhandaris" teorier, som blei stemt igjennom som partiprogram mot Mainalis forslag. Etter nederlaget i 1999 så heller ikke flertallet noen hensikt i å opprettholde partiet. Leda av "Bandev Gautam" gikk de fleste av de kjente partilederne og mesteparten av medlemmene tilbake til UML i januar 2002. Mainalis rekonstituerte NKP (ML). C. P. Mainali tilhørte et lite mindretall som ikke ville gå tilbake til UML. De rekonstituerte det nye NKP (ML), som fra nå av var redusert til å bli et av de mange nepalske kommunistiske småpartiene. I det nye partiet blei Mainali partileder igjen. Mainali som leder i ULF-N. For å kjempe mot den antidemokratiske utviklinga under kong Gyanendra, danna NKP (ML) sommeren 2002 sammen med fire andre kommunistiske småpartier fellesorganisasjonen Samyukta Bammorcha ("United Left Front – Nepal" (ULF-N), "Den Forente Venstrefronten" – "Nepal"). Ingen av de 5 partiene (som seinere ved sammenslåinger er redusert til 3) har noen gang fått valgt inn representanter i parlamentet. C. P. Mainali var leder av organisasjonen fra starten fram til 30. mars 2006, da han blei erstatta av "Prabhu Narayan Chaudhari" fra Nepals Kommunistiske Parti (forent marxistisk). Samyukta Bammorcha blei medlem av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005. Organisasjonen er den minste partneren i alliansen. I april 2006 har Mainali uttalt seg til internasjonal presse under Sjupartialliansens store demonstrasjoner mot diktaturet. I Nepals overgangsparlament, som blei konstituert 15. januar 2007, blei C. P. Mainali utpekt som en av de 3 nye representantene for (ULF-N). Jaroslavl oblast. Jaroslavl oblast er en oblast i Vest-Russland. Den grenser til Vologda oblast i nord, Kostroma oblast i øst, Ivanovo oblast og Vladimir oblast i sør og Moskva oblast og Tver oblast i vest. Anatolij Lisitsyn. Anatolij Ivanovitsj Lisitsyn (russisk: Анатолий Иванович Лисицын) (født 26. juni 1947 i Tver oblast, Russland) er den russiske oblasten Jaroslavls guvernør. Han var fungerende guvernør fra 3. desember 1991 til 10. september 1992. Lisitsyn har blitt gjenvalgt tre ganger, i 1994, 1999 og 2003. Kilder. Lisitsyn, Anatolij Høgskolen Stord/Haugesund. Høgskolen Stord/Haugesund (HSH) ble etablert 1. august 1994 og har i dag vel omkring 2800 studenter og 270 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge og er et resultat av at fire statlige høgskoler i Haugesund og Stord ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. De fire høgskolene som fusjonerte var Statens sikkerhetshøgskole, Haugesund sykepleierhøgskole, Stord lærarhøgskule og Stord sjukepleiarhøgskule. Statens sikkerhetshøgskole var tidligere etablert i 1990 ved sammenslåing av Haugesund Maritime Høgskole og Statens Havarivernskole. Statens sikkerhets høyskole hadde spesielt ansvar for utdanning og FoU innen Brann- og Sikkerhetsteknikk. Høyskolen tilbyr som eneste i landet et Branningeniørstudium og et HMS ingeniørstudium. Høgskolen tilbyr også en Master innen Teknisk sikkerhet/Brannsikkerhet i samarbeid med UiS og UiB. Høgskolen tilbyr fag- og profesjonsstudier innen blant annet IKT i læring, sikkerhetsledelse, helsefag og maritim næring. Disse kan tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader en mastergrad i IKT i læring, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Branningeniørstudiet gir mulighet for arbeid som befal innen kommunale brannvesen ol. eller i rådgivende ingeniør bedrifter innen brannteknisk prosjektering, brannvernopplæring og prosjektering av slokkeanlegg. Masteren innen Teknisk Sikkerhet gir mulighet for arbeid innen Oljeindustrien. Høgskolen tilbyr internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Liv Reidun Grimstvedt er høyskolens rektor fra 2011. Historikk, Da fire høgskoler ble én. 1. august 1994 ble Statens sikkerhetshøgskole, Haugesund Sjukepleierhøgskole, Stord Lærarhøgskule og Stord Sjukepleiarhøgskule slått sammen til Høgskolen Stord/Haugesund. Men HSH har røtter som strekker seg mye lengre bakover i tiden. Historien på Stord begynte for 170 år siden. I 1839 ble Stord Seminar etablert. I bortimot 30 år holdt Seminaret, som utdannet lærere, til på Tyse Prestegard. Dette stedet ligger et steinkast sør for dagens høgskolebygninger på Rommetveit. Å etablere et Seminar var et stort prosjekt for en fattig nasjon som Norge var den gangen. Men Stord var et naturlig valg. I 1866 flyttet Seminaret ned til Rommetveit. Gjennom årene har det vært flere utbyggingsrunder og moderniseringer. I 1920 kom en flott elevheim som brant ned noen år senere. På 60-tallet ble store deler av dagens bygningsmasse reist i takt med økende studenttall. På midten av 90-tallet kom nytt tilbygg på plass, og nå står vi foran nye planer med opprusting og tilbakeføring av gymsalen. Knappe tjue minutters gange fra Rommetveit i retning sør finner vi det som en gang het Stord sjukepleiarskole. Den stod ferdig høsten 1977 med en elevheim like ved. På 1980-tallet endret skolen navn til Stord sjukepleiarhøgskole. Høsten 2004 ble sjukepleierutdanningen på Stord samlokalisert med lærerutdanning og kulturfag på Rommetveit i et nytt flott bygg. Også i Haugesund spenner historien bakover i tiden. Ulike former for navigasjonsutdanning har vært gitt siden tildig 1800. I mange tiår hadde det vært to maritime skoler (navigasjon og maskinist) og en sjukepleierskole som alle midt på 80-tallet fikk status som høgskoler: Haugesund Sjukepleierhøgskole og Haugesund Maritime høgskole (HMH).I tillegg til maritim utdanning ved HMH begynte man i 1985 å gi alle studenter et tilbud om 2-årig øk.adm utdanning. Dette kom i stand fordi en skulle ha økonomiske og administrative fag i sjøkapteinsutdanningen og med det kunne en også tilby det til andre studenter. I 1988 vedtok Stortinget at den maritime sertifikatutdanningen for alle skipsstørrelser skulle gis av den videregående skolen. Men utdanningen skulle også gis i høgskolesystemet. Dette rev på mange måter bort studentgrunnlaget for de maritime høgskolene. Ledelsen ved HMH gikk derfor inn for å opprette en 3-årig ingeniørhøgskole ved HMH som skulle utdanne maskin-, elektro- og sikkerhetsingeniører. Regjeringen gikk høsten 1990 inn for at Haugesund Maritime Høgskole og Statens Havarivernskole skulle slås sammen til en. Fra 1.8.1994 gikk Statens sikkerhetshøgskole og Haugesund Sjukepleierhøgskole inn i HSH. Da kom også den maritime høgskoleutdanningen igjen frem i lyset – som nautikkutdanning i HSH. Frem til det nye høgskolebygget stod klart i 1997 holdt sjukepleierne hus på Breidablikk i Haugesund, med ingeniørene som nærmeste naboer. På Bleivik ble all praktisk kursvirksomhet holdt. I 2000 ble avdeling for sikkerhetsopplæring (Bleivik) skilt ut som eget aksjeselskap, og vi kjenner det i dag som ResQ A/S. Frem til 1. august 2003 var HSH organisert i fire avdelinger ingeniør (Haugesund), helse og samfunn (Haugesund), førebyggjande helsearbeid (Ådland på Stord) og lærerutdanning (Rommetveit på Stord). Recceswinth. Recceswinth (spansk: "Recesvinto", latin: "Reccesvinthus") var vestgoternes konge i Spania fra 649 til 672, sammen med sin far Chinsuintha fra 649 og enehersker fra 653. Reccaswinth var ansvarlig for innføringen av en lovgivning erstattet Lex Romana Visigothorum. Han plasserte en vestgotisk felles lov over både goterne og romerne i kongedømmet. Men dette "vestgotiske lovverket" viste lite av germansk innflytelse, og lå nærmere de gamle romerske lovene. Kirkekonsilene i hovedstaden ble den mektigste styrken i styret av landet og biskopen støttet primært monarkiet. Will Durant skriver i "The Age of Faith" at «gjennom deres overlegne utdannelse og organisering dominerte de adelen som satt sammen med dem i de herskende rådene i Toldeo, og selv om kongens autoritet i teorien var absolutt og han valgte biskopene, valgte disse konsilene ham, og la politikkens retning på forhånd.» Jeppe på Bjerget. "Jeppe på Bjerget", opprinnelig "Jeppe paa Bierget eller den forvandlede Bonde", er en komedie av Ludvig Holberg fra 1722. Ideen til komedien fikk Holberg fra den tyske forfatteren Jacob Bidermans roman "Utopia" fra 1604, som har mye av den samme handlingen som Holbergs komedie. Stykket er spilt på mange måter opp igjennom tidene, både av profesjonelle teatre og av amatørgrupper. Noen ganger i naturalistisk-historisk retning, andre ganger i farsestil, eller med en psykologisk vinkling, med utgangspunkt i replikken: «De sier at Jeppe drikker, men ikke "hvorfor" han drikker.» Til tross for Jeppes tåpeligheter – eller kanskje nettopp "på grunn av dem" – har stykket vært svært populært blant publikum. Stykket viser at de store ofte driver gjøn med de små, og gjør narr av Jeppe. Alt det komiske som skjer når Jeppe våkner opp i baronens seng har moret mange, samtidig som alvorlige undertoner er til stede. Komediens handling. Komediens tittelfigur er "festebonde" i landsbyen "Bjerget" på Sjælland. Han er i klemme mellom sin kone, Nille (med krabasken "Mester Erik") og ridefogden. I stedet for å prøve å løse sine problemer rasjonelt, fortrenger han dem med et voldsomt drikkeri – og forsterker dermed problemene så de nærmest blir uløselige. En ond sirkel blir etablert. Godseieren, "baronen" og hans folk beslutter seg for å spille Jeppe et puss. De bærer ham – sanseløst full – opp i baronens seng for å se hva som vil skje. Jeppe våkner opp, spekulerer på om han er kommet i himmelen eller om han stadig er levende og endrer karakter fra å være undertrykket og hundset med av alle og enhver til "selv" å bli undertrykker. Etter en «rettssak» ender Jeppe med å bli kastet tilbake i gjørma. Baronens avsluttende ord. Vi derfor Øvrighed fra Ploven meer ey tage, Giør Bonde til Regent, som udi fordum Dage, Thi gamle Griller hvis man fuldte derudi, Hvert Herredom, maa ske, faldt hen til Tyrannie Et tilsvarende tema finnes i "Den politiske Kandestøber", hvor det til slutt sies at det er like galt at en kannestøper blir borgermester, som at en borgermester blir kannestøper. Om "dette" var det Holberg selv mente kan man i høy grad være i tvil om, og det er ikke mulig å gi et entydig svar på spørsmålet. Det er flere eksempler på at Holberg sier en ting på overflaten og noe ganske annet "nedenunder", og at hans synspunkt ofte var mer nyansert enn "politisk korrekt", målt med tidens alen. Holberg selv var den rake motsetning til Jeppe. Han var asketisk; han var tilbakeholden med stimulanser og mente at når han hadde overvunnet en malaria han hadde pådratt seg på en av sine reiser i ungdomstiden i Syd-Europa, skyldtes det hans måtehold og at han foretrakk å bevege seg til fots fremfor å bli båret omkring av lakeier. Kulturkanonen. Jeppe på Bjerget er tatt med i danske kulturkanonen fra 2006; i kanonen for scenekunst. I begrunnelsen står det: «"Mere end noget andet har dette drama hen over det danske land sluppet en afskyelig, løssluppen folkesjæl løs, der til stadighed hærger og ødelægger alene ved geni. Det er kunst som anarki, det højeste mål."» Komedien filmatisert. Den norske filmen "Jeppe på bjerget" fra 1933 er en av de første norske lydfilmer med Hauk Aabel i rollen som Jeppe. Ingefær. Ingefær ("Zingiber officinale") er en gammel plante som har vært dyrket i mange tusen år i India og Kina. Arten tilhører ingefærfamilien. Den blir brukt som krydder i mange, muligens de fleste matlagningstradisjoner i verden. Det er rotstokken som blir brukt. Bruk i matlagning. Unge ingefærrøtter er saftige og har en svært mild smak, noe som gjør at de ofte blir syltet i eddik – eller sherry som delikatesse – eller blir brukt i tilberedningen av annen mat. Eldre ingefærrøtter er mye tørrere, og har seige fibre. Saften fra eldre ingefærrøtter har en meget sterk smak, og brukes mye i kinesisk matlagning til å gjemme andre sterke smaker, f.eks. lammekjøtt og fisk. Ingefær blir også brukt til godteri, brukt som smaksstoff i småkaker, og er det primære smaksstoff i ingefærøl, en søt leskedrikk. I vestlig matlagning blir ingefær nesten utelukkende brukt til søtsaker, slik som ingefærøl, småkaker, godteri, og kaker. Tørket ingefærspulver har en meget skarp smak, som ikke minner mye om frisk ingefær. Av denne grunn kan man ikke bruke en av de to formene for ingefær som erstatning for den andre. Økonomi og utbredelse. Ingefær blir dyrket i det meste av den tropiske del av verden. De dyreste variantene, og også dem av høyeste kvalitet kommer vanligvis fra Australia, Sør-India og Jamaica, selv om mest ingefær blir dyrket i Kina. Dens opprinnelse kjennes ikke. Medisinsk bruk. Det er blitt bevist at ingefær er effektivt mot kvalme forårsaket av blant annet reisesyke. Medisinsk bruk av ingefær anbefales ikke for følgende grupper: gravide, ammende, personer med blødningsforstyrrelser, hjertesykdom, samt personer med kjent allergi for ingefær eller andre planter i ingefærfamilien. Diabetikere og personer som bruker medisiner, urter eller kosttilskudd bør drøfte bruk av ingefær med lege. Ingefærroten inneholder mange antioksidanter, og pulverisert tørket ingefær brukes i tabletter. Drikken ingefærøl har også alltid vært anbefalt mot kvalme i de land hvor det har blitt brygget. Sekkepipe. Sekkepipe er en gruppe musikkinstrumenter, aerofoner der et konstant luftreservoar formet som en sekk leverer luft til rørblad. Historie. Sekkepipens opprinnelse er usikker, det finnes ikke sikre kilder om sekkepiper før ca år 1000 e.kr. Enkelte historikere antar at den stammer fra Balkan/Lilleasia og har sitt opphav hos trakerne. En oversettelse av den romerske historikeren Sueton beretter at keiser Nero spilte "tibia utricularis", noe som oversetteren tolker slik at det dreide seg om et rørbladinstrument med lærsekk, med andre ord – en sekkepipe. På grunn av sekkepipas lange historie finnes det mange forskjellige versjoner rundt om i verden, de mest kjente er den irske uilleann pipes og den skotske "great Highland bagpipe". Sekkepipa var opprinnelig et blåseinstrument med en sekk og et rør i tillegg til munnstykke, etterhvert som den har blitt utviklet har den fått både to og tre rør foruten munnstykket. I Irland og Skottland har det blitt vanlig med tre rør. At det er tre rør gjør at det blir bedre klang og lyd på høyere og lavere toner. Det karakteristiske for sekkepipa er den uendrede tonen som understøtter melodiens forløp, bordun. Virkningen oppnås med en basspipe på skotsk sekkepipe. Sekkepipa er i dag Skottlands nasjonalinstrument, deres versjon av sekkepipa blir kalt «The Highland Bagpipe», ei sekkepipe som har ei lang historie. Det var kelterne som stod for utviklingen av skottenes sekkepipe. Når instrumentet kom til Skottland hadde den opprinnelig bare ett rør, men fikk rundt 1500 år e.kr. det andre røret, og i 1623 kom det tredje eller «the great drone» som det blir kalt. I Skottland og i en del andre land blir sekkepipa ofte brukt i begravelser, bryllup og i andre Lokale varianter. Selv om man i Norge ser på sekkepipa som et typisk skotsk instrument, skal det finnes omtrent 180 ulike regionale former for sekkepipe i Europa. Man har egne sekkepipetradisjoner i Spania, Hellas, Estland, Sverige, Tyskland, Østerrike, Ungarn, Russland, Polen og mange andre steder. Man mener også at det har eksistert sekkepiper i Norge på samme vis som i resten av Europa, men at denne tradisjonen døde ut. Tradisjonen har dog gjenoppstått hos enkelte moderne norske folkemusikere. Nebbmunner. Nebbmunner (Hemiptera) er en gruppe av insekter. De suger ut næringen fra planter eller kroppsvæske fra dyr. Noen få arter suger blod fra pattedyr. Enkelte arter er skadedyr i jord- og skogbruk. Det er i Norge funnet 1 209 arter, som fordeler seg med 758 arter av plantesugere og 451 arter av teger. Utseende. Nebbmunner har det til felles at munndelene er sugende, og består av en flerleddet sugesnabel (rostrum). Levevis. De lever av plantesaft fra planter og trær, men også som rovdyr, der de suger ut kroppsveske fra andre dyr. De finnes på mange ulike leveområder (habitat). De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge. Nebbmunner har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Systematisk Inndeling. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Tradisjonelt var (er) gruppen nebbmunner delt i to underordener: "plantesugere" (Homoptera) og "teger" (Heteroptera). Nyere forskning og studier viser at denne måten å systematisk dele nebbmunnene opp i, er en kunstig inndeling. I nyere systematikk deles nebbmunner vanligvis i fire delgrupper. Den tidligere underordenen plantesugere (Homoptera) utgjør tre av delgruppene og tegene utgjør den fjerde delgruppen. Men det er uenigheter om inndelingen av nebbmunner. I 1995 lanserte Sorensen et al. (se kilde), en inndeling med bare tre grupper: plantelus, sikader og gruppen Prosorrhyncha, en egen delgruppe, med de to søstergruppene: teger og Coleorrhyncha. Post-prosessuell arkeologi. Post-prosessuell arkeologi er en retning innen arkeologisk teori. Det er ikke en enhetlig teoriretning, men fremmes av mange ulike arkeologer med mange forskjellige hensikter. Teoriretningen oppsto på 1980-tallet, og utgjør en kritikk av den prosessuelle arkeologien. Den vender seg mot det positivistiske vitenskapsidealet som har gjort seg gjeldende innen arkeologien på mange måter. Den post-prosessuelle arkeologien er en del av postmodernismen, men kan også sies å være en del av den Platonske idealistiske filosofien, i motsetning til den Aristoteliske realistiske. Den mest kjente arkeologen innen den post-prosessuelle arkeologien er Ian Hodder. Per Ivar Staberg. Per Ivar Staberg (født 16. oktober 1969) er en norsk fotballdommer. Staberg dømmer for Malmefjorden Idrettslag og har siden 1995 dømt over 200 kamper i Tippeligaen. Han var FIFA-dommer mellom 2003 og 2006. Før 2012 representerte han Harstad Idrettslag. Staberg dømte cupfinalen mellom Lillestrøm og Haugesund 11. november 2007. Jeev Milkha Singh. Jeev Milkha Singh (født 15. desember 1971) er en profesjonell golfspiller som var den første inderen til å spille på Europatouren. Han er sønn av den berømte friidrettsutøveren Milkha Singh. Jeev Singh tilbrakte mye tid i USA på begynnelsen av 1990-tallet og vant flere amatørturneringer. Hans første seier som profesjonell kom i Southern Oklahoma State Open i 1993, en mindre lokal turnering. Han spilte imidlertid mest på Asiatouren, der han vant jevnlig i 1990-årene. I 1997 ble han nummer syv på kvalifiseringsskolen til Europatouren, og han fikk dermed spillerett for neste sesong. Etter en forholdsvis svak førstesesong – 104 på Order of Merit – klatret han til 50. plass i 1999 med en tredje- og annenplass i sesongens to første turneringer i Syd-Afrika. Singh representerte India i Alfred Dunhill Cup i 1996 da laget overraskende slo Skottland. I april 2006 gikk Singh seirende ut av Volvo China Open, og ble dermed den andre inder til å vinne på Europatouren, etter Arjun Atwal. Mittelgebirge. Mittelgebirge er betegnelsen på åslandskapet i det sentrale Tyskland, som til forskjell fra Alpene i sør preges av rolige, avrunda former uten spor etter iserosjon. Betegnelsen brukes likeledes om enkeltåser og høgdedrag i denne regionen med høgder på mellom 500 og 1500 m. Det høgeste Mittelgebirge i Tyskland er Schwarzwald, mens Wiehengebirge er det nordligste. The Keys of Marinus. "The Keys of Marinus" er en Doctor Who-historie på 6 episoder som ble vist på BBC One fra 11. april til 16. mai 1964. 1. The Sea of Death. Doktoren, Ian, Barbara og Susan ankommer en liten øy med en glasstrand som er omringet av en syresjø. Noen undervannsbåter har også ankommet øya og menn i amfibiske drakter kommer ut av dem. Etter at Doktoren og de andre har gått vekk fra tardisen, prøver en av mennene å åpne den, men klarer det ikke. De finner to av ubåtene, men ser ingen av mennene. Mens Doktoren og Ian prøver å åpne en av de, finner Barbara en til med noe på innsiden. I mellomtiden har Susan gått tilbake for å hente nye sko, og hun ser fotsporene etter mannen som prøvde å åpne tardisen. Hun går deretter tilbake til de andre mens mannen forfølger henne. Ian drar ut det som er inne i ubåten og det viser seg å være en amfibisk drakt. Mannen som brukte den er blitt etset bort av syra i sjøen fordi det var et hull i ubåten. De finner stort tårn med mange hemmelige innganger og går tilbake for å hente Susan før de går inn. Susan har derimot allerede gått inn i tårnet og hun blir forfulgt av mannen fra tardisen. Hun detter inn gjennom en skjult dør og hyler. De andre, som i mellomtiden har gått tilbake til tårnet, hører henne og kommer etter. Inne i tårnet blir Susan overrasket over at en død mann i en amfibisk drakt nesten faller over henne og hun møter en hettekledt mann. De andre finner Susan og Ian redder den hettekledte mannen fra en annen mann i en amfibisk drakt. Alle sammen blir deretter tatt med inn i tårnet av mannen, Arbitan, som forklarer at planeten, Marinus, er i fare. Arbitan er vedlikeholder av maskinen Conscience of Marinus (Marinus' samvittighet). Maskinen ble laget for to tusen år siden, som en vokter over lov og orden på hele planeten. I 700 år hadde den uinnskrenket makt over hele planeten og eliminerte alle onde tanker. En mann kalt Yartek fant ut hvordan man kunne motstå impulsene. Han og hans tilhengere, voordene, utførte mange forbrytelser på planeten. Under et angrep fra voordene ble fem av mikrokretsløpene i maskinen tatt ut og sendt til forskjellige steder på planeten. Arbitan forklarer at maskinen har blitt oppgradert slik at den kan kontrollere voordene igjen, men den må aktiveres først. Han har en av nøklene og de fire andre kan finnes ved å reise til steder som er programmert inn i reisearmbånd, som kan teleportere personer fra sted til sted. I mellomtiden har flere undervannsbåter med voorder kommet opp på stranden. Voordene har på seg våtdrakter som ser amfibiske ut og de prøver å komme seg inn i tårnet slik at de kan ta over maskinen. Arbitan spør Doktoren og hans følgesvenner om hjelp. Han forteller at andre har reist, inkludert hans datter, men ingen har kommet tilbake. Doktoren nekter, men Arbitan setter opp et kraftfelt rundt tardisen slik at han ikke kan dra. Han sier at han vil fjerne kraftfeltet etter at han har fått igjen alle nøklene. Doktoren og de andre går med på det og teleporterer vekk. Rett etterpå bryter voordene seg inn i tårnet og dreper Arbitan. Doktoren, Susan og Ian ankommer et nytt sted samtidig og de finner Barbaras armbånd som det er blod på. 2. The Velvet Web. Det viser seg at de har ankommet byen Morphoton hvor Barbara er i god behold. Hun sier at armbåndet kuttet henne da hun rev det av fordi det føltes som at hun falt gjennom verdensrommet da hun brukte det. De pasifistiske innbyggerne imponerer de reisende med alle luksusgodene byen har å by på. Alt er dog ikke som det ser ut til. Barbara er den første som ser sannheten etter at hun motstår en kraftig, hypnotisk lyd. Hun ser at byen er skitten og i elendig forfatning. Den er ledet av fire hjerner i store glassklokker med øyne på stilker, som kommuniserer gjennom hjerte-lungemaskinene de er koblet til. Hjernene har brukt hypnose til å kontrollere hele byen etter at de vokste fra kroppene sine, og hele befolkningen er nå undertvunget deres vilje. Barbara blir sperret inne og hun tar kontakt med slavejenta Sabetha. Det viser seg at hun er Arbitans datter, og hun bærer en av nøklene rundt halsen. Barbara hjelper henne med å bryte hypnosen og sammen rømmer de og ødelegger glassklokkene og instrumentene som holder hjernene i live. Innbyggerne i byen blir igjen frie. En annen slave, som heter Altos, husker at han også var sendt av Arbitan og han og Sabetha bestemmer seg for å slå følge med Doktoren og hans følgesvenner. De bestemmer seg for å dra i to separate grupper. Doktoren drar i forveien til Millennius for å finne den siste nøkkelen og de andre drar til neste sted for å finne den andre nøkkelen. Ian, Barbara, Susan, Sabetha og Altos ankommer en hylende jungel, som har en negativ effekt på telepatiske Susan. 3. The Screaming Jungle. Inne i jungelen finner de et eldgammelt og nedgrodd tempel. Mye av floraen er fiendtlig og gruppen er lettet over å finne den neste nøkkelen på en statue i tempelet. Når de tar på den, aktiveres en mekanisme som flytter på statuen. Hele tempelet viser seg å være fylt av feller. Sabetha finner ut at nøkkelen er falsk. Barbara blir fanget og forsvinner. Ian tror at hun har dratt til neste sted og sender Altos, Sabetha og Susan etter henne mens han fortsetter å lete etter nøkkelen. Etter at de har dratt finner Ian Barbara igjen. De finner en gammel og døende vitenskapsmann kalt Darrius, som Ian redder fra en slyngplante. Den gamle mannen forklarer at han er en venn av Arbitan og at nøkkelen er gjemt i D-E-3-O-2 før han dør. De begynner å lete gjennom rommet hans, mens plantene blir mer og mer aggressive. Det viser seg at D-E-3-O-2 er en kjemisk formel og at nøkkelen er gjemt i et glass med dette stoffet. De forlater stedet og reiser til neste plass samtidig som at plantene invaderer rommet. Ian og Barbara befinner seg nå i et isdekt ødeland. 4. The Snows of Terror. De faller sammen bevisstløse på grunn av kulden og jegeren Vassor finner dem. Har de med seg til hytta si og stjeler nøkkelen. Etter at de har våknet opp forteller Vassor at en gal mann hjalp til med å bære dem til hytta. Ian er overbevist om at det er Altos og går ut igjen etter å ha gitt Vassor reisearmbåndet sitt for en pels. Ian finner Altos bundet og forlatt i snøen. Inne i hytta finner Barbara nøklene som Susan og Sabetha hadde. Hun konfronterer Vassor med det og han sier at han fant de i en hule i fjellet og ga de mat og flintstein i bytte. Barbara er overbevist om at Vassor stjal dem. I mellomtiden har Altos våknet opp og han forteller Ian at det er Vassor som har bundet ham. Han forteller videre at det er han som tvang Vassor til å dra ut for å finne Ian, Barbara, Sabetha og Susan. De finner også ut at Vassor har fylt veska som han sendte med Ian med kjøtt som ulvene lukter og de kommer nærmere og nærmere. Ian kaster fra seg veska og de skynder seg tilbake til hytta. Inne i hytta begynner Barbara og Vassor å slåss, men Ian og Altos ankommer tidsnok til å stoppe de. De tar bilbake nøklene og tvinger Vassor til å vise de hula. Inne i hula prøver Susan og Sabetha å lage et bål, men klarer det ikke. De utforsker hulene og finner mekaniske issoldater. Ian, Barbara, Altos og Vassor ankommer hulene og finner de. De finner nøkkelen som er i en isblokk. Da de fjerner den aktiveres soldatene. Alle sammen løper tilbake til hytta hvor de tar på seg reisearmbåndene og gjør seg klar til å dra. Vassor tar Susan som gissel og forlanger at de blir for å hjelpe ham med å sloss mot is-soldatene. En av soldatene stikker ham ned bakfra og dreper ham og de drar til neste sted. Ian havner i et museum hvor en død mann ligger på gulvet og en av nøklene er i en monter. Han prøver å åpne den og blir slått ned bakfra. Han legger mordvåpenet i hånda på Ian og stjeler nøkkelen. 5. Sentence of Death. Ian har kommet til Millennius. Han blir beskyldt for å ha drept Eprin, en av Altos' venner, og for å ha stjålet nøkkelen, som Eprin også var på jakt etter. Han vil bli dømt til døden hvis han blir funnet skyldig av retten. De andre blir gjenforent og Doktoren tar på seg rollen som Ians forsvarer. Han lykkes i å utsette rettssaken to dager mens han samler bevis og utforsker saken. Han finner ut at vaktavløseren Aydan er forbundet med mordet, men han blir også drept før han kan vitne i retten. Susan blir deretter kidnappet i et forsøk på å overbevise Doktoren om å slutte etterforskningen. 6. The Keys of Marinus. Kidnapperen viser seg å være Kala, Aydans enke, som har slått seg sammen med aktoren Eyesen, som har overbevist de tre dommerne i rettssaken om at Ian er skyldig. De finner Susan før Kala kan drepe henne og det viser seg at det var hun som drepte mannen sin. Etterforskeren Tarron er også overbevist om at Kala er skyldig, men de må fremdeles finner ut hvem som drepte Eprin. Doktoren hjelper til med å avsløre Eyesen og de finner den siste nøkkelen som var gjemt i mordvåpenet. Ian blir befridd og de drar tilbake til Arbitans øy. Altos og Sabetha dro i forveien med alle nøklene unntatt den siste. De vet ikke at Arbitan er død og Yartek har tatt over og har forkledd seg som Arbitan. Han har tatt Altos og Sabetha til fange og stjålet nøklene. Da Doktoren, Ian og Barbara ankommer øya finner de raskt ut at voordene har tatt over. Doktoren befrir Sabetha og Altos mens Ian og Susan møter Yartek, som later som han er Arbitan, og gir ham den falske nøkkelen. Altos forteller Ian at den falske nøkkelen vil få maskinen til å eksplodere. De prøver å stoppe Yartek, men rekker det ikke og maskinen eksploderer og dreper Yartek og voordene. Altos og Sabetha drar tilbake til Millennius mens resten drar avgårde i tardisen. Se også. Keys of Marinus Slaget ved Mons Gaurus. Slaget ved Mons Gaurus (Gaurus-fjellet) var et slag mellom Den romerske republikk og Samnium i 342 f.Kr. Slaget ble vunnet av romerne, som var anført av Marcus Valerius Corvus. Det ble utkjempet ved foten av Mons Gaurus, nær Cumae, og var det mest bemerkelsesverdige slaget i Den første samnitterkrig (343 f.Kr. – 341 f.Kr.) Det er sagt av Karthago, en alliert av Roma på denne tiden, gratulerte seierherrene ved å sende dem en gyllen krone for Jupiters tempel. Historikeren Barthold Georg Niebuhr anså dette slaget for å være svært viktig i etableringen av den romerske republikk. Eksterne lenker. Mons Gaurus The Aztecs. "The Aztecs" er en Doctor Who-historie på 4 episoder som ble vist på BBC One fra 23. mai til 13. juni 1964. Boken basert på historien ble skrevet av John Lucarotti og utgitt i juni 1984 av Target Books. Den nevner at historien foregår i 1507, noe som ikke er nevnt i TV-serien. Historien ble utgitt på VHS i 1992 og på DVD 21. oktober 2002. Musikken for denne historien ble skrevet av komponist Sir Richard Rodney Bennett. Handling. Tardisen ender opp i Mexico i det femtende århundre. Når de går ut av den viser det seg at den er inne i en grav. De går ut av graven og døren låser seg bak de. Barbara blir tatt for å være en inkarnasjon av Yetaxa, en død yppersteprest. Barbara later som hun er Yetaxa og bestemmer seg for å få en slutt på ofring av mennesker. Hun ser den gode siden av aztekernes kultur i kunnskapens yppersteprest, Autloc, og den grusomme siden i yppersteprest Tlotoxl. Siden hun er en ekspert på denne tidsperioden, ser hun hvor moderne kulturen er og hun tror at hvis hun får slutt på menneskeofring, blir de spart av conquistadorene. Doktoren advarer henne at hun ikke kan forandre på historien, men hun ignorerer det. Tlotoxl begynner å mistenke at Barbara ikke er Yetaxa fordi hun prøver å stoppe menneskeofring. Han setter opp feller for henne og hennes følgesvener. Ian har blitt tatt med til militæret der han må bevise at han kan kommandere hæren ved å vinne over aztekernes sterkeste kriger, Ixta. Ian vinner over Ixta og Tlotoxl får han over på sin side. Doktoren forteller Ixta uforvarende hvordan han skal vinne over Ian med gift, og kampen ender med at Ian nesten dør. Etter at dette feilet, prøver Tlotoxl å overbevise presten Tonila om å lage en gift de kan gi Barbara for å se om hun virkelig er udødelig og derfor en gud. Barbara nekter å drikke giften og forteller Tlotoxl at hun ikke er Yetaxa. Hun advarer ham mot å si det til de andre fordi ingen vil tro på ham. Susan og Doktoren har i mellomtiden endt opp i giftemål. Susan brøt aztekernes lover og har blitt lovet bort til Perfekt Offer, som Tlotoxl har planlagt å ofre under neste solformørkelse. Doktoren, som ikke kjenner aztekernes kikker, har blitt forlovet med en aztekerkvinne, Cameca, etter at de delte en kopp kakao. Cameca hjelper Doktoren og Ian med å finne en vei inn i graven, selv om hun vet at han vil forlate henne. Ian går inn i en tunnel og finner en hemmelig dør som leder inn i graven. Han forteller de andre at de kan dra. Barbara blir klar over at hun ikke kan forandre en hel kultur, men at hun har forandret meningene hos en mann, Autloc. Han hjelper henne med å finne de andre før han drar ut i ørkenen for å meditere. Ian ender opp med å drepe Ixta da de prøver å rømme. De kommer seg inn i tardisen og forlater tidsperioden mens Tlotoxl dreper Perfekt Offer. Eksterne lenker. Aztecs, The Slaget ved Lautulae. Slaget ved Lautulae ble utkjempet i 316 f.Kr. mellom Roma, ledet av diktator Quintus Fabius Maximus Rullianus, og Samnium. Lautulae Lautulae Kaluga oblast. Kaluga oblast er en oblast i Vest-Russland. Den grenser til Smolensk oblast i nord, Moskva oblast i øst, Tula oblast og Orjol oblast i sør og Brjansk oblast i vest. Anatolij Artamonov. Anatolij Dmitrijevitsj Artamonov (russisk: Анатолий Дмитриевич Артамонов) (født 1952 i Krasnoje, Russland) er den russiske oblasten Kalugas guvernør, noe han har vært siden 12. november 2000. Artamonov har blitt gjenvalgt to ganger, i 2004 og 2005. Han er gift, og har en sønn og en datter. Kilder. Artamonov, Anatolij Thüringer Wald. Thüringer Wald er en 170 km lang og opptil 35 km bred skogrik ås i Thüringen i Tyskland. Den strekker seg fra Eisenach i sørøstlig retning. Den sørøstligste delen (sør for Gehren) kalles Thüringer Schiefergebirge. Det høgeste punktet er Großer Beerberg på 983 m; andre topper er Inselsberg (916 m) og Schneekopf (978 m). Geomorfologisk er Thüringer Wald en horst mellom to nordvest-sørøstgående forkastninger. Berggrunnen er for det meste eldre, porfyriske lavabergarter. Langs forkastningssonene er berggrunnen oppsprukket og lettforvitrelig, og med rikelig, orografisk forsterka nedbør og temperaturer under frysepunktet i deler av året er det på grunn av frostforvitring danna forholdsvis steile skråninger mot det lavere landet mot nord og sør. Thüringer Wald har derfor et mer utprega relieff enn de fleste Mittelgebirge i Tyskland, og ble i eldre tid – før mer nøyaktige høgdemålinger ble mulig på 1700-tallet – regna for et av de høgeste fjellpartiene i Tyskland. Under Romantikken ble Thüringer Wald sammen med Harz et symbol på det ville og uberørte landskapet, og det var på Gickelhahn (861 m o.h.) at Goethe skrev sitt kjente dikt «Über allen Gipfeln ist Ruh». I dag er Thüringer Wald et mye brukt utfarts- og rekreasjonsområde. Den kjente vandringsleden Rennsteig følger Thüringer Wald på langs, og her ligger det kjente vintersportsstedet Oberhof. Irakisk dinar. Irakisk Dinar er den irakiske valutaenheten og blir utstedt av den Irakiske sentralbanken. Dinaren ble innført i 1931, og i oktober 2003 ble nye sedler og mynter introdusert. Irakiske dinarer er idag (april 2006) ikke en fritt omsatt valuta på grunn av krigen i landet. Kursen settes gjennom arrangert av sentralbanken. Spekulanter har kjøpt opp store mengder dinarer i håp om at verdien skal stige etter krigen, dette er en svært risikabel investering som det advares mot. Sedler: 50, 250, 1000, 5000, 10000 og 25000 dinarer Mynter: 25 og 100 dinarer Bhikku. Bhikku er et begrep innenfor Buddhismen som omhandler en gruppe av Buddhas tilhengere. Da Buddha var 35 år bestemte han seg for å dele den rikdom han hadde fått, læren om hvordan livet burde være. Resten av sitt liv vandret han rundt i det nordlige India og fikk en stadig større gruppe av tilhengere. De ble elevene hans og var av begge kjønn og kom fra alle samfunnsklassene. Tilhengerne ble delt inn i 4 grupper; "Bhikku" eller munk som var de mannlige heltidselevene, de kvinnelige ble kalt Bhikkhuni eller nonne. Disse levde veldig enkelt, og underkastet seg veldig streng disiplin og de praktiserte Buddhas lære på heltid. Deltablues. Delta blues har sitt navn fra Mississippi-deltaet. Deltablues er en av de tidligste blues-stilartene. Stilen oppstod i Mississippi-deltaet, et område i USA som strekker seg fra Memphis, Tennessee i nord til Vicksburg, Mississippi i sør, fra Mississippi i vest til elven Yazoo i øst. Slide-gitar og munnspill var de dominerende instrumentene. Vokalene var alt fra selvgranskende og soulfylte til lidenskapelige og heftig. En typisk representant for deltabluesen var Eddie "Son" House. Oesterdemningen. Oesterdemningen ("Oesterdam", oester er nederlandsk for østers) er en 11 kilometer lang sekundær demning i Deltaprosjektet ("Deltaplan") som ligger mellom øyene Tholen og Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Demningen forbinder fylkesveiene "N286" og "N289" med hverandre. Da Oesterdemningen ble åpnet av dronningens kommissær i Zeeland 6. november 1989, var den lengste demningen i Deltaprosjektet ferdig etter en byggetid på 10 år. Regjeringens avgjørelse om å la Oosterscheldekeringen være delvis åpen førte til at flere demninger måtte bygges lengre øst om man skulle være relativt sikre på at områdene ikke skulle oversvømmes igjen. Takket være disse demningene kunne også et løfte Nederland hadde gitt Belgia i 1968 bli holdt, en «vannvei» uavhengig av tidevannets vekslinger skulle bygges mellom Rotterdam og Antwerpen. Denne skulle være uavhengig av tidevannets vekslinger. Belgia hadde holdt sin del av avtalen da de bygget Schelde-Rijnkanalen og nå hadde Nederland gjort sitt. Sammen med Philipsdemningen, Markiezaatskade, Bathse spuisluis og Bathse spuikanaal faller denne demningen under det som kalles "kompartimenteringsarbeidene". Disse ble anlagt for å forhindre at sand- og leirebanker (ned.: "schorren" og "slikken") skulle komme til å lide når tidevannet ikke lengre hadde fritt spill i Oosterscheldes delta. Oesterdemningen er viktig for ferskvannshusholdningen i Zeeland og Noord-Brabant, den skiller saltvann og ferskvann. Sammen med Philipsdemningen sørger Oesterdemningen for at Oosterschelde deles opp slik at tidevannets bevegelser kommer mer overens med situasjonen før Nordsjøen ble stengt ute fra elvedeltaet. Man anser også at demningene reddet østersdyrkingen i Yerseke, da østersdyrkerne er avhengige av tidevannet for deres avlinger. Det siste, men ikke minst viktige var at demningene beskytter områdene innenfor mot høyvann og springflo. En kunstig innsjø på 1000 hektar, Zoommeer, ble til da demningen ble stengt. Den er en del av Rijn-Scheldekanalen. Man håpet på denne måten å få vannivået i Oosterschelde til å bli 2,7 meter høyere. Konstruksjon. 10. april 1979 ble arbeidet på demningen satt ut på anbud, det første som ble gjort etter denne fasen var å anlegge en arbeidsøy syd for øyen Tholen, der "Bergse Diepsluis" skulle bygges. Etter at øyen var ferdig, 1. juli 1980, begynte man å bygge den sydligste delen av demningen. Den er 3,25 kilometer lang og ligger ved Zuid-Beveland, vest for "Kreekrakslusene". I juni 1984 begynte man å bygge de to nordlige delene over sandbanken "Speelmansplaten". De strekker seg fra arbeidsøyen mot sør og er totalt 5,4 kilometer lange (4,15 og 1,25 kilometer). Dette arbeidet ble avsluttet i mai 1986. Det som nå måtte gjøres var å stenge de to åpningene som vannet fremdeles strømmet gjennom, "Marollegat" og "Tholense Gat". Marollegat var omtrent 1 kilometer langt, og ble stengt 6. juni 1985. Deretter fulgte Tholense Gat mellom øyen Tholen og Bergse diepsluis. Metoden som ble brukt var å fylle det med sand, noe som ble billigere enn å fylle det med sten slik som man blant annet gjorde da Brouwersdemningen ble bygget. Etterhvert som åpningen ble mindre, ble strømmen sterkere. Til slutt var det bare 100 meter igjen, men med en meget sterk strøm kunne dette bli en kostbar del av demningen. Det ble bestemt at man skulle vente med å stenge det siste stykket inntil Oosterscheldekeringen var ferdig. Da kunne man redusere innflytelsen tidevannet hadde på Oosterschelde og dermed vannstrømmen gjennom Tholense Gat. Slik kom tidevannet til å spille en mindre dominerende rolle under byggingen. 23. oktober 1986 ble denne åpningen stengt. Fra 15. September 1988 var demningen åpen for veitrafikk, mens den offisielle åpningen ble foretatt 6. November 1988 av dronningens kommissær i Zeeland, dr. C. Boertien. Bergse Diepsluis. Mens arbeidet pågikk med å stenge de to siste åpningene ble Bergse Diepsluis bygget, den er beregnet på fiskebåter og lystfartøy. 1. Oktober 1986 ble den åpnet for trafikk. Når slusen er i bruk, er det alltid mulig at saltvann sluses til ferskvann og omvendt. Dette var ikke ønskelig, vannet i Zoommeer måtte ikke bli (for) salt. I første omgang ble ikke et system for å skille salt- og ferskvann anlagt, det ble fjernet fra prosjektet av økonomiske årsaker. Senere forandret man mening, og 26. september 1994 ble systemet tatt i bruk. Slusene var meget komplekse å bygge, de ble utstyrt med et pumpe- og rørsystem som sørget for at utvekslingen av salt- og ferskvann mellom Oosterschelde og Zoommeer ble minimal. For å få til dette gjorde man bruk av prinsippet at ferskvann er lettere enn saltvann (1,00 kg/dm³ mot 1,03 kg/dm³) og dermed vil saltvannet synke. Om et skip som befinner seg i den stengte slusen skal fra Zoommeer til Oosterschelde, pumpes laget med ferskvann bort mens saltvann pumpes inn fra undersiden av slusen. Når vannivået i slusen er like høyt som vannet i Oosterschelde åpnes slusedørene slik at skipet kan fare videre. Det er ikke til å unngå at noe ferskvann blir sluset inn i Oosterschelde hver dag, men dette har ingen betydning for biotopene der. TV Risvollan. TV Risvollan er en lokal-TV-stasjon som sender informasjon vedrørende Norges største borettslag, Risvollan borettslag. Historie. Offisielt åpnet TV Risvollan som en ren informasjonskanal allerede 1991, da med plakater vedrørende info-materiale om Risvollan borettslag. De brukte en Amigamaskin til å vise tekstplakater som gikk i en sløyfe. Torstein Hatmyr ble leder for Infokanalen, som den het i 1992, og ledet den fram til 1995. Den 1. januar 1996 overtok Kjell Kjærstad jobben, og samtidig skiftet kanalen navn, til Risvollan Informasjonskanal. Avkortet og forkortet ble den kalt RIK. Sendingene fortsatte i større grad på samme basis til 1998. Vinteren 1998 fikk kanalen et lite studio i underetasjen på Risvollan senter. Den 7. april 1998 fikk kanalen konsesjon til lokal-TV-drift på kabelnettet, og endret da navn til dagens TVRisvollan. Kanalen endret da også sendeskjema til noe nærmere lokal-TV. I løpet av sommeren kom logoen til kanalen. Det skjedde hovedsakelig lite fram til 2003. I løpet av vinteren flyttet kanalen inn i nye lokaler, dobbelt så store. Todelingen. Vinteren 2005 ble ressurser innsatt på å omgjøre kanalen, og i 2006 ble en større omlegging av sendingene satt i drift. TVRisvollan ble todelt i kanalene TVR 1 og TVR 2. TVRisvollan 2 har overtatt den plassen TV Risvollan hadde som info-kanal, og den eneste forskjellen er at tekst-tv er oppsatt på info-kanalen TVR 2. Referanser. R Iraks sentralbank. Iraks sentralbank voktet av amerikanske soldater, juni 2003Iraks sentralbank (arabisk –, engelsk: "Central Bank of Iraq") er sentralbanken i Irak. Kursen på den irakiske dinaren blir foreløpig satt gjennom arrangert av sentralbanken. Sentralbanksjef pr januar 2012 er Sinan Al-Shibibi. Det store bankranet. Den 18. mars 2003, like før invasjonen ble nær en milliard amerikanske dollar stjålet fra sentralbanken. Dette er det største bankranet i historien. Senere ble om lag 650 millioner dollar av pengene funnet gjemt inne i veggene i et av Saddam Husseins palasser. Resten er forsvunnet. Det blir også hevdet at 250 millioner dollar ble stjålet av kriminelle som ikke hadde forbindelse med Saddam. Like før invasjonen skal også Saddams sønn Qusay utstyrt med en handskrevet lapp fra Saddam ha tatt ut 920 millioner dollar og 90 millioner Euro, som som ble kjørt bort med lastebiler. Qusay Hussein ble senere drept i kamp med amerikanske soldater, og disse pengene har ikke kommet til rette. Querétaro (delstat). Querétaro de Arteaga (uttales «Kerétarå») er en av Mexicos 31 delstater. Navnet er avledet av purépecha-ordet Queréndaro, som enten betyr «Ballspillstedet» eller «Stedet med store steiner». I vanlig tale blir både delstaten og hovedstaden i delstaten kalt Querétaro. Staten grenser i nordøst til San Luis Potosí, i øst til Hidalgo, i sør til México og Michoacán og i vest til Guanajuato. Utstrekningen på 11 684 km² tilsvarer Østfold, Akershus, Oslo og Vestfold til sammen. Innbyggertallet ligger på ca. 1,8 millioner mennesker (2010), derav ca. 850 000 i hovedstaden Santiago de Querétaro. Geografi. Querétaro de Arteaga er en liten delstat, men ligger i det fruktbare området El Bajío. Hovedstaden Santiago de Querétaro ligger på ca. 1800 meters høyde, mens den høyeste toppen, Cerro El Zamorano, når opp til 3360 moh. Peña de Bernal er verdens tredje høyeste monolitt. Økonomi. Økonomien er basert på industri, først og fremst automobilindustri og næringsmiddelindustri. Det meste av industrien befinner seg i Santiago de Querétaro, San Juan del Río, Pedro Escobedo og El Marqués. I tillegg er turisme, gruvedrift (opaler, kvikksølv, sink og bly) og jordbruk av betydning. I 2004 åpnet en ny flyplass i Querétaro, som man regner med vil ha stor betydning framover. Quéretaro har det tredje høyeste bruttonasjonalproduktet per innbygger etter Mexico by og Nuevo León. Innbyggerne i Querétaro mener at livskvaliteten i delstaten blant de beste i landet på grunn av god økonomi, lav arbeidsledighet og lav kriminalitet. Levekostnadene regnes likevel som relativt høye i delstaten. Historie. I San Juan del Río er det funnet prekolombianske ruiner, blant annet rester av en pyramide, som ikke er blitt utgravd ennå. I århundrene før den spanske erobringen var Querétaro befolket av otomí-folket, som fremdeles bor her og i Hidalgo. De ble fra 1400-tallet underlagt azteker-riket. De første koloniseringsforsøkene skjedde fra ca. 1530, noen historikere nevner året 1532 som grunnleggelsen av det spanske Querétaro. Fransiskanermunker brukte Querétaro som base for hele sin misjonsvirksomhet nordover i Mexico og inn i sørvestre USA. Quéretaro spilte også en viktig rolle i den meksikanske uavhengighetsbevegelsen. Det kreolske (=meksikanskfødte hvite) borgerskapet hadde sett seg lei på det spanske vanstyret og de privilegerte peninsulares', spanskfødtes, dominans. I hemmelighet samlet de seg i hjemmet til Doña Josefa Ortiz, kalt La Corregidora). Da konspirasjonen ble oppdaget, fikk hun husarrest, men klarte å advare sine medkonspiratører om faren. En av dem Miguel Hidalgo, utløste så uavhengighetsbevegelsen i Dolores Hidalgo (Delstaten Guanajuato). I 1848 ble Guadalupe Hidalgo-traktaten inngått mellom USA og Mexico, i hvem Mexico avsto California, Nevada, Utah, Arizona, New Mexico, Oregon og deler av Colorado til USA. I 1867 ble keiser Maximilian arrestert og henrettet av de meksikanske frigjøringsstyrkene etter en 100 dager lang beleiring av byen. I 1917 ble den meksikanske grunnloven som fremdeles gjelder, skrevet i Querétaro. Det nasjonale revolusjonspartiet, nå det Institusjonelle Revolusjonspartiet (PRI), som hadde makten fram til 2000, ble grunnlagt i Querétaro i 1929. Koptisk. Koptisk språk er den siste fase av oldtidens egyptiske språk og er en direkte etterkommer av det gamle egyptiske språk som ble skrevet med hieroglyfer, hieratiske og demotiske tegn. Det koptiske alfabet er en modifisert utgave av det greske alfabetet med noen ekstra bokstaver, fra 6 til 7, avhengig av hvilken koptisk dialekt som skrives, som er avledet fra demotisk. Som et levende språk for daglig tale blomstret koptisk fra rundt år 200 til 1100, og den siste opptegnelsen av noen som naturlig talte det var en gang i løpet av 1600-tallet. Koptisk eksisterer likevel i dag som ett av tre liturgiske språk i Den koptiske ortodokse kirke. Koptere snakker arabisk-egyptisk i dag som også er Egypts nasjonalspråk. Klassifikasjon. Koptisk språk er et medlem av den afroasiatiske språkfamilien og et egyptiske subspråk. I den sahidiske dialekten av det koptiske språket er det kjent som «met ən rəm ən kēmə» ("språket til folket i Egypt") og «met kuptaion» ("egyptisk språk"). Koptisk er skrevet med det koptiske alfabetet. For å se og skrive koptiske tegn på en datamaskin må man installere et ekstra sett med fonter, se avsnittet "Eksterne lenker". Geografisk spredning. Noen få ord fra koptisk opprinnelse er blitt funnet i gresk språk. Noen av disse har igjen blitt lånt av ulike språk i Europa, eksempelvis "barge" fra koptisk "bari' = «liten båt». Det skal merkes at de fleste ord av egyptisk opprinnelse som har gått inn i gresk, og deretter i andre europeiske språk, kom direkte fra oldtidens egyptiske språk, og ikke fra koptisk. Et eksempel på dette er greske ὄασις («oase») som kom direkte fra egyptiske WḤ3T eller demotiske WḤỈ og ikke fra koptiske wahə. Pussig nok har koptisk lånt tilbake en del ord som stammer fra oldtidens egyptiske språk via gresk. Eksempler er at både sahidisk og bohairisk benytter ordet "ebenos" som er tatt direkte fra greske ἔβενος («elfenben»), opprinnelig fra egyptiske HBNY. Gammel-nubisk, og det moderne nubiske språket, har lånt mange ord fra koptisk. Offisiell status. Som utdødd språk har ikke koptisk noen offisiell status. Den middelalderske bohairiske dialekten har derimot blitt benyttet som et liturgisk språk for Den koptiske ortodokse kirke og Den koptiske katolske kirke (sammen med arabisk og gresk). Det er en gruppe på over 130 medlemmer som jobber for å gjenoppvekke det koptiske språket, for detaljer, se Remenkimi. Dialekter. Koptisk inneholder en antall regionale dialekter som var i bruk fra middelhavskysten og sør til Nubia og mot de vestlige oaser. Imidlertid har mange av disse dialektene reflektet faktiske regionale lingvistiske variasjoner, noen som sannsynligvis reflekterte lokale ortografiske tradisjoner og som derfor ikke skal bli sett på som en indikasjon på lingvistisk variasjon. Sahidisk. Sahidisk (tidligere kalt "thebaisk") er den dialekten som de fleste koptiske tekster er skrevet i, og var den ledende dialekten i den pre-islamske perioden. Den er antatt å ha vært en regional dialekt fra området rundt al-Ashmunayn (oldtidens Hermopolis magna), men rundt 300 e.Kr. begynte det å bli skrevet i en litterær form, inkludert oversettelser av de betydeligste delene av Bibelen. I løpet av 500-tallet ble det oppnådd en standardisert rettskrivning, og den ble svært innflytelsesrik som standard dialekt for Den koptiske ortodokse kirke over hele Egypt. Bortimot alle innfødte forfattere skrev i denne dialekten. Sahidisk ble på begynnelsen av 800-tallet utfordret av den bohairiske dialekten, men den er dokumentert så sent som på 1300-tallet. Mens tekster i andre koptiske dialekter først og fremst var oversettelser av greske litterære og religiøse tekster, er sahidisk den eneste dialekt med en betydelig mengde av original litteratur og fagtekster. Sahidisk deler de fleste av sine egenskaper med andre koptiske dialekter, har få særegenheter, og har et stort antall kjente tekster. Derfor er det generelt denne dialekten som blir lært av koptiske forskere, spesielt forskere utenfor den koptiske kirke. Bohairisk. Bohairisk (eller "memfitisk") dialekt er generelt antatt å stamme fra det vestlige Nildeltaet. Det tidligste bohairiske manuskriptet er datert til 300-tallet e.Kr., men de fleste tekster er fra 800-tallet og senere. Når så få eldre tekster kjennes, kan det komme av dårlige oppbevaringsforhold for manuskriptruller i de fuktige områdene i det nordlige Egypt. Dialekten viser flere konservative ordvalg og en fonologi som ikke er funnet i andre dialekter. Bohairisk dialekt erstattet sahidisk som liturgisk språk for den koptiske ortodokse kirke en gang på 1000-tallet. I den nåværende liturgiske bruk er der to tradisjoner for uttale som har oppstått fra suksessive reformer på 1800-tallet og 1900-tallet. Noen medlemmer av kirken har forsøkt å gjenoppvekke den bohairiske dialekten som et språk for daglig bruk, og et antall teksthefter og grammatikker er utgitt med dette for øye. Akhmimisk. Akhmimisk var lokalisert rundt byen Akhmim (oldtidens Panopolis) og blomstret i løpet av 300-tallet og 400-tallet, for deretter å dø ut. Akhmimisk er fonologisk den mest arkaiske av de koptiske dialekter. Et karakteristisk trekk er tilbakeholdelsen av fonemet /x/, som er realisert som /ʃ/ i de fleste andre koptiske dialekter. Tilsvarende benyttet akhmimisk et ekstremt konservativt skrivesystem som har stor likhet med «gammel-koptisk». Lycopolitansk. Lycopolitansk (også kjent som "subakhmimisk" og "assiutisk") sammenfaller med akhmimisk med hensyn til når og hvor det er dokumentert, skjønt flere manuskripter skrevet på denne dialekten ser ut til å kunne stedfestes til området Asyut, tilsvarende oldtidens Lycopolis. Hovedforskjellen mellom de to dialektene synes å være kun grafisk i sin natur, skjønt lycopolitansk i stor utstrekning ble brukt til oversettelser av gnostiske og manikæiske skrifter, inkludert Nag Hammadi-skriftene. Fayyumisk. Fayyumisk (eller "faiyumisk", i eldre verker ofte kalt "bashmurisk") ble talt primært i Fayyūm-regionen vest for Nildalen. Det er dokumentert fra 200-tallet til 900-tallet. Et særtrekk ved dialekten er at den skrives med en bokstav som tilsvarer /l/, mens samme ord i andre dialekter vanligvis skrives med bokstaven /r/. I tidlige stadier av av koptisk skrift ble det ikke skilt mellom likvider. For å uttrykke fonemet /l/ brukte man i senere koptisk skrift en kombinasjon av tegnene for /r/ og /n/. Oxyrhynchite. Oxyrhynchite (også kalt for "mesokemisk" og til og med noe forvirrende som "middelegyptisk") var lokalisert i Midtre Egypt rundt Oxyrhynchus og viser likheter til fayyumisk. Det forekommer i manuskripter fra 300-tallet til 400-tallet. Vokabular og ordforråd. Det grunnleggende ordforråd i koptisk er avledet fra oldtidens egyptiske språk og er derfor det mest beslektede språk til den demotiske fase av det egyptiske språket. Omtrent en tredjedel av det koptiske ordforrådet er lånt fra gresk, men lånet er ikke alltid fullstendig adaptert til det koptisk fonologiske systemet og har mange semantiske ulikheter. Det er innslag av koptiske tekster hvor hele passasjer er bortimot fullstendig komponert fra greske leksikalske røtter. Men det må huskes at flertallet av koptiske tekster er direkte oversettelser av greske arbeider. Det koptiske skrivesystem. Koptisk benyttet et skrivesystem som var nesten fullstendig basert på det greske alfabet, men med et varierende antall tilleggsbokstaver som er lånt fra demotisk egyptisk. Den sahidiske dialekten bruker for eksempel seks ekstra bokstaver. Antallet og formen på disse demotiske tegnene varierer, avhengig av den koptiske dialekt som er involvert. Noen tegn av gresk opprinnelse i det koptiske alfabet ble normalt reservert for lånord fra gresk, og forekommer sjelden i koptiske arveord. I sahidisk kan stavelsene ha blitt indikert av et ekstra pennestrøk over, skjønt mange forskere mener at det ble benyttet for å indikere /e/, og det er fortsatt ingen enighet om dette spørsmålet. Noen skrivetradisjoner benyttet et merke over og på begynnelsen av en stavelse. Bohairisk dialekt benyttet en prikk over eller en liten strek kjent som en djinkim. Det er antatt å ikke være relatert til den sahidiske merke som ble satt over, som nettopp nevnt, og var muligens for å indikere en lydløs stemmebåndstøt (glottal). De fleste koptiske tekster indikerte ikke ordinndeling. Begynnelsen. Fra kristendommens begynnelse på slutten av 100-tallet og til de store kristenforfølgelsene under keiser Diokletian ble koptisk hovedsakelig brukt til å oversette greske skrifter til egyptisk. I tiden som fulgte hadde klostervesenet stor fremgang, særlig i Egypt. Klostersamfunnenes abbeder fikk derfor behov for å skrive ned klosterreglene på det egyptiske språk. Noen egyptiske kirkefedre, som ellers skrev på gresk, brukte koptisk språk i skrifter henvendt til egyptiske munker. Klosterfedrene som Antonius den store, Sankt Pachomios og Sankt Macarius og deres respektive disipler skrev også på koptisk. Samtidig skrev kirkefedre som Athanasius av Alexandria, Sankt Theophilius og Sankt Kyrillos av Alexandria også til disse på koptisk. Dette innledet en gullalder for det koptiske språk. Det var ikke før Sankt Shenouda (arkimandritten) ble aktiv at det koptiske språket virkelig nådde sitt ypperste. Shenouda maktet å omforme språket fra å være et redskap som ga instrukser til munker til å bli et hensiktsmessig og uttrykksfullt litterært språk som fikk både munker, geistlige autoriteter, legfolk og endog statsledere i tale. Hans karisma og kunnskap i gresk litteratur og retorikk i tillegg til hans nyskapende tanker gjorde ham i stand til å utvikle det koptiske språket i sammenheng og stil til en litterær høyde som aldri siden ble oppnådd. Dagens koptiske lærde blir fortsatt slått av kvaliteten i hans skrifter etter hvert som flere av dem blir studert og gjenutgitt. Denne litterære arven ble videreført i mindre grad gjennom skriftene til hans disippel Sankt Besa i siste halvdel av 400-tallet, men disse stort sett oppbyggelige skriftene var henvendt til det store klostersamfunnet kjent som Det hvite kloster. Senere på 500-tallet og 600-tallet skrev andre kirkefedre som Rufus av Shotep, Konstantin av Asyut, og Pisentius av Qift mange av sine verker på koptisk. Koptisk i løpet av den første arabiske tid (600-900). På midten av 600-tallet ble Egypt erobret av arabiske herskere da Islam spredte seg. På begynnelsen av 700-tallet gjorde kalif Abd al-Malik Ibn Marawan arabisk til det eneste offisielle språket i Egypt og avskaffet koiné-gresk (hellenistisk) og koptisk som administrasjonsspråk. Dette skrittet reduserte antallet koptisklesende, som inntil da hadde vært byråkrater i regjeringkontorene og deres familier med gresk utdannelse. Istedet ble de presset til å lære seg arabisk for å kunne beholde sine stillinger og sikre at også etterkommerne var kvalifisert for tilsvarende arbeid. Arabisk språklig dominans i tillegg til den innarbeidede greske utarmet den koptiske litteratur i en slik grad at det bare et par hundre år senere var nødvendig for biskop Severus av Al-Ashmunain å skrive sin bok "Patriarkenes historie" på arabisk for å gjøre seg forstått av sine trosfeller. Innenfor kirken holdt koptisk stillingen. Et stort antall hagiografiske skrifter ("studiet av helgener") ble skrevet på koptisk i begynnelsen av perioden. Koptisk fortsatte som kirkens førstespråk, med gresk som annetspråk, noe som fremgår av de overleverte tekstene fra denne tiden. Det er imidlertid relativt få av de kjente liturgiske manuskriptene som kan si oss noe om hvordan språket ble brukt. Dette skyldes datidens slette papyrus og pergament, dårlige oppbevaringsforhold for manuskriptene, og vedvarende slitasje på grunn av hardhendt bruk. De ble rett og slett slitt ut. I løpet av denne perioden ble flere arabiske lånord tatt opp i det koptiske språket, men det betyr ikke nødvendigvis at kirken tok arabisk språk i bruk. Det finnes ingen koptisk-arabiske manuskripter fra denne perioden. Koptisk forble også talespråket blant bønder og folk flest, og sannsynligvis også blant de geistlige. Koptisk mot arabisk (1000-1300). I løpet av 1000-tallet ble de relative gode forholdene mellom de arabiske herskerne av Egypt og kirken drastisk endret da Hakem b'Amr Allah kom til makten. Hans voldelige humørsvigninger sendte kristne ut i periodiske forfølgelser, hvor kirker ble stengt for opp til to år om gangen, og hvor deres språk ble forbudt å bruke. Denne perioden varte likevel ikke lenge, men åpnet døren var ytterligere nedgang for det koptisk språket. I løpet av den samme perioden startet Europa og deres korsfarere krig mot de muslimske herskerne i Midtøsten i den hensikt å sikre de hellige stedene. Korsfarernes tilstedværelse i området sendte bølger av forfølgelse og undertrykkelse mot kristne og koptisk språk i Egypt. Introduksjonen av litterært arabisk på 1100-tallet av patriark Gabriel ibn Turaik var sannsynligvis et forsøkt på å vise muslimene at innfødte kristne i Egypt var forskjellig fra den fiende de slåss mot. Introduksjonen av arabisk for kirken ga en kortsiktig gevinst. Kristne arabiske tekster blomstret etter hvert. Senere i perioden spredde litterært arabisk seg til liturgiske bøker og erstattet gresk i tospråklige verk. Også rent arabiske liturgiske verker begynte å komme, noe som indikerte at arabisk bevegde seg fra å være et referansespråk i oversettelser til å komme i aktiv bruk i kirkene. Originale komposisjoner på koptisk ble begrenset til liturgiske hymner og bønner. Den eneste koptiske litterære tekstene som ble skrevet fra den siste delen av perioden var om Sankt Johannes av Phanidijoits martyrdom, skrevet slik at det var skjult og hemmelig fra muslimske øyne, og tekster som bønnfalt om å gjenoppvekke det koptiske språket. Ytterligere vitneutsagn om den gradvise nedgang til koptisk som et lese- og skriveredskap kan bevitnes i de mange lærebøker i språk som ble utgitt. De var i form av "Muqadimat" (grammatikk) og "Salalem" ("Scalae" eller ordlister). Andre tegn var at arabiske tekster sirkulerte blant munkene, men skrevet med koptiske bokstaver. Det ble etter hvert endret med at koptiske tekster ble skrevet med arabiske bokstaver slik som det fortsatt kan ses i dag i den koptiske kirken. Alt i alt ble det en sterk nedgang for det koptisk språket, både i skrift og tale, og det førte til nedgang for kirken, og som en naturlig reaksjon også antallet kristne etter hvert som flere ble konvertert frivillig og ufrivillig til Islam. Nedgang som talespråk (opp til 1600). Etter 1300-tallet opplevde den egyptiske kirke en nedgang i ånd og antall. Det osmanske rikets dominans over Egypt på begynnelsen av 1500-tallet synes å ha akselerert nedgangen. Produksjonen av koptiske skrifter minsket til en ubetydelighet, noe som var en indikasjon på at koptiske bøker ikke lenger var i bruk i kirken. Tradisjonen gjorde at koptisk fortsatt var i bruk i liturgien, men i mindre utstrekning enn før. En tysk reisende ved navn Vansleb konkluderte etter å ha observert en gammel mann snakke koptisk at når denne mannen døde ville språket dø med ham. Observasjonen var kanskje ikke helt nøyaktig, men ga en indikasjon på at egyptisk-arabisk hadde erstattet koptisk som talespråk blant egyptiske kristne. Gjenoppvekkelse på 1800-tallet. På begynnelsen av den andre halvdelen av 1800-tallet startet pave Kyrillos IV av Alexandria en bevegelse for å utdanne prester og nye generasjoner i koptisk. Utdannelse ble tilgjengelig i nybygde skoler foruten andre tiltak som var nødvendig for å skape en bedre utdannet generasjon. Kyrillos IVs tid som pave var kortvarig og hans død var frambrakt av motstandere av hans reformer, men grunnen var allerede lagt for at bevegelsen kunne fortsette. På slutten av århundret sørget bevegelsen for å revitalisere det koptiske språket. De dedikerte spredde språket hos folk flest. De trykte mange koptiske bøker for første gang som hittil hadde eksistert i håndskrevne skrifter. Flere grammatiske verker ble skrevet og opprettelsen av en videregående skole for prester var også en vitalisering av bevegelsen. Koptisk på 1900-tallet. Koptisk fortsatte å vokse i kirken og blant presteutdannede på begynnelsen av 1900-tallet. Koptiske skoler, instituert av pave Kyrillos IV og andre, fortsatte sitt viktige arbeid i det koptiske samfunnet. Den religiøse skolen fortsatte også gjenoppvekkelsen av språket. Revolusjonen i 1952 medførte derimot at det arabiske språket igjen ble dominerende i Egypt og hadde en betydelig effekt på de nyutdannede klasser av egyptere, også kristne. Etter hvert som den nye kristne generasjonen kom i kirkens tjeneste, brakte de med seg arabisk i dagligspråket og i seremoniene. Til tross for deres gode vilje bidro de til igjen å svekke det koptiske språkets stilling. Mortensnes. Mortensnes (nordsamisk: Ceavccageađge) er ei bygd i Nesseby kommune i Finnmark. Bygda ligger på nordsiden av Varangerfjorden, rundt 6 km øst for administrasjonssenteret Nesseby. Riksvei 98 går gjennom bygda. Mortensnes er spesielt kjent på grunn av arkeologiske utgravninger, som har vist at det har vært bosetning på stedet gjennom 10 000 år. En av de første som foretok arkeologiske utgravninger i Finnmark, Andreas Nordvi, var handelsmann på Mortensnes. Guanajuato (delstat). Guanajuato er en av Mexicos 31 delstater, og befinner seg i den sentrale delen av landet. Mot vest ligger Jalisco, mot nord Zacatecas og San Luis Potosí, mot øst Querétaro og mot sør Michoacán. Arealet på km² er kun litt større enn Hedmarks. Folketallet lå i 2010 på, fordelt på 46 kommuner. Guanajuato by er hovedstad, mens León er den største byen med ca. 1,1 million innbyggere. Etymologi. Navnet Guanajuato kommer fra purépecha-språket. Sannsynligvis er det avledet av "quanax" (frosk) og huato (klippe), fordi noen klipper nær byen Guanajuato ligner på frosker. Geografi. Delstaten kan geografisk deles inn i tre: I nord ligger Los Llanos del norte, en tørr region med gressletter og fjell. Midt i ligger Sierra de Guanajuato-fjellene, med juv, slukter og avsatser, samt noen mindre sletter. Mot sør ligger de fruktbare slettene i El Bajío. Dette fruktbare landet får ca. 700 mm regn i året, nok til et intensivt og lønnsomt jordbruk. Historie. a>, hvor Mexicos uavhengighet ble erklært 16. september 1810 I århundrene før den spanske erobringen av Mexico var Guanajuato dominert av purépecha-folket. Funnet av sølv i Zacatecas, nord for Guanajuato, førte til at området ble finkjemmet for sølvforekomster, og etter hvert ble gruvedrift startet opp flere steder i delstaten, de viktigste i Guanajuato by, hvor 30–40 % av verdens sølv ble utvunnet i kolonitida. Dette ser vi i dag i form av vakre kolonibyer flere steder i delstaten. De rike og selvbevisste sølvbaronene så seg imidlertid lei på det spanske vanstyret og favoriseringen av «peninsulares», folk født i Spania. 16. september 1810 erklærte Miguel Hidalgo Mexicos uavhengighet i byen Dolores Hidalgo, og de første byene som ble erobret, var San Miguel de Allende, Celaya og Guanajuato by, alle i delstaten. Senere tok spanjolene byene tilbake, og hevnet seg grusomt med arrestasjoner, tortur og henrettelser. Økonomi. Delstaten er blant de rikere delstatene i Mexico, og har en variert industri. Industrisentra er León, Salamanca, Celaya og Irapuato. Jordbruket er også viktig, og det dyrkes korn, grønnsaker og frukt. Jordbærene fra Irapuato er landskjente i Mexico. Interessant i Guanajuato. Guanajuato by er en av Mexicos vakreste sølvbyer, med kirker og palasser i kolonistil. Byen ligger i en kløft, og har smale, svingete gater, mest kjent er Callejón del Beso (Kyssesmuget). Festival Internacional Cervantino, en internasjonal teaterfestival, finner sted hvert år i oktober. Fläming. Fläming er et høydedrag i forbundsstatene Brandenburg og Sachsen-Anhalt i Tyskland, ca. 75 km sørvest for Berlin. De slakt bølgende bakkene i Fläming som hever seg opp over Elbens brede elveslette mot vest og sør er en endemorene som ble danna under Saale-istida av en urstrømdal som gikk nord for Fläming. Det høyeste punktet er Hagelsberg på 200 m, som også er høyeste punkt på hele det nordtyske slettelandet. Navnet har trolig sammenheng med landskapet Flandern i Belgia. På 1100-tallet slo flamske nybyggere seg ned i området; disse kalte seg «Vlämlinge». I Fläming finnes flere stedsnavn som kan ha sine paralleller i Flandern: Niemegk – Nijmegen, Brück – Brugge og Euper – Ypern. Som navn på området kom Fläming ikke i bruk før på 1800-tallet – tidligere ble det kalt "Sächsischer Grenzwall" Fläming er stadig et jordbruksområde, med bare mindre byer som Ziesar, Belzig, Niemegk, Treuenbrietzen, Jüterbog, Mark, Mark, Wittenberg, Loburg, Möckern og Zerbst. Max Mallowan. Sir Max Edgar Lucien Mallowan (født 6. mai, 1904, London; død 19. august, 1978, Wallingford) var en prominent britisk arkeolog som spesialiserte seg på det gamle Midtøstens historie og arkeologi. Han er også kjent som Agatha Christies andre ektemann. Han ble født i London og studerte ved University of Oxford. Han jobbet som assistent for Leonard Woolley ved den arkeologiske utgravningen av Ur mellom 1925 og 1931. Her møtte han i 1930 for første gang sin fremtidige kone Agatha Christie. Mellom 1932 og 1938 jobbet Mallowan for British Museum, og gravde ut relativt ukjente steder som for eksempel Arpachiyah, Chagar Bazar og Tell Brak. Mallowan gravde også ut steder i det nære østen, som for eksempel ved Nimrud i Irak. Derfra dro han til London og jobbet som professor ved University of London mellom 1942 og 1960. Han jobbet også som direktør ved British School of Archaeology i Irak mellom 1947 og 1961. Mallowans bøker inkluderer selvbiografien, "Mallowan’s Memoirs", fra 1977, og "Twenty-five Years of Mesopotamian Discovery" fra 1956. Hans kone Agatha Christie skrev boken "Come, Tell Me How You Live" i 1946, en fortelling om hans utgravninger i Syria. Mallowan ble slått til ridder i London i 1968. Shell Houston Open. Shell Houston Open er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres i Houston i Texas. Turneringen ble spilt for første gang i 1922, og siden 1946 har Houston Golf Association hatt ansvar for arrangementet. Skarver. Skarver (Phalacrocoracidae) er en gruppe med flygedyktige pelikanfugler (Pelecaniformes). Artene har avlange kropper og oftest mørke farger. De eter fisk som de dykker etter. I Norge har vi artene storskarv og toppskarv. Dvergskarv er vanlig på Balkan og i Tyrkia. Systematikk. Kladogram som følger AOU 2009. Brian Clough. Brian Howard Clough (født 21. mars 1935 i Middlesbrough, England, død 20. september 2004 i Derby, England), er en tidligere landslagsspiller i fotball. Han var også manager for fem engelske fotballklubber. Tiden som spiller. Clough skrev sin første profesjonelle fotballkontrakt med Middlesbrough i mai 1952, 17 år gammel. Foran 1955/56-sesongen hadde han fortsatt ikke debutert for klubben fra Nordøst-England, og han var på dette tidspunkt tredjevalg på spissplassen. Etter å ha scoret mange mål for reservelaget, fikk han imidlertid sjansen i ligakamp 17. september 1955 mot Barnsley. Under en måned senere, 8. oktober 1955, scoret han sitt første mål for Middlesbrough i 4-3-seieren over Leicester City. Totalt scoret han tre ligamål i 1955/56-sesongen. I den neste sesongen ble det 38 ligamål, mens han lagde 40 ligamål i 1957/58-sesongen og 42 ligamål i 1958/59-sesongen. I en kamp mot Brighton & Hove Albion 23. august 1958 scoret han fem ligamål, og dette er det fortsatt ingen andre spillere fra Middlesbrough som har klart etter 2. Verdenskrig. Etter å ha scoret 135 ligamål for Middlesbrough på 4 år, ble det vanskelig å ikke ta ut Clough til det engelske landslaget høsten 1959, selv om Middlesbrough spilte i 2. divisjon i denne perioden. Debuten kom endelig i en kamp mot Wales 17. oktober 1959 - en kamp som endte 1-1. Hans andre og siste landskamp ble spilt 11 dager senere mot på Wembley. England tapte overraskende 3-2 i denne kampen, og det var nok en av årsakene til at Clough ikke fikk flere sjanser på landslaget. Totalt ble det 197 ligamål, 5 mål i Fa-cupen og 2 mål i ligacupen på Clough mens han spilte i Middlesbrough. Totalt scoret han 16 hat-trick, og det er 7 mindre enn legendariske George Camsell. Sommeren 1961 ble Clough solgt til Sunderland for £42 000. Han scoret i ligadebuten mot Walsall 19. august 1961, og stoppet på 29 ligamål i sin første sesong. Året etter så ut til å bli enda bedre, siden han ved juletider hadde 24 ligamål. Kneskaden han fikk 26. desember 1962 sørget imidlertid for at hans tid som fotballspiller var over. Etterpå spilte han kun tre A-lagskamper, og hans eneste mål etter kneskaden ble scoret mot Leeds United, for øvrig hans eneste toppseriemål. Totalt ble det 54 ligamål og 9 mål i ligacupen på Clough mens han spilte i Sunderland. Tiden som manager. Clough hadde i en liten periode ansvaret for juniorlaget til Sunderland før han i oktober 1965 ble manager i Hartlepools United. Han fikk med seg vennen Peter Taylor som assistentmanager, og han var med sine 30 år den yngste manageren i The Football League på denne tiden. I hans to sesonger som manager ble Hartlepools United, som klubben het før 1968, nummer 18 og nummer 8 i den engelske 4. divisjonen. Hans neste managerjobb var i Derby County, der han ble ansatt i juni 1967. Denne klubben hadde havnet på nedre del i 2. divisjon i 1966/67-sesongen, og Clough hadde ikke nevneverdig suksess i sin første sesong, ettersom klubben fikk en enda dårligere ligaplassering i 1967/68-sesongen. Etter å ha fått de spillertypene han ville ha foran 1968/69-sesongen, ble Derby County klare vinnere av 2. divisjon. Klubben hadde ingen problemer med å stabilisere seg på det øverste nivået, tre år senere ble de ligamestre. Clough hadde nå blitt en profilert manager, og kom ofte med kontroversielle uttalelser som ikke alltid falt i god jord hos styret til Derby County. Med tanke på den suksess han hadde hatt i klubben, kom det likevel som et sjokk på mange fotballinteresserte at han sa opp jobben 15. oktober 1973. Deretter hadde han to korte opphold i Brighton & Hove Albion og Leeds United. Perioden i Leeds var veldig turbulent og han fikk sparken etter 44 dager – han falt i unåde hos spillerne. I januar 1975 tok Clough imot jobben som manager i Nottingham Forest der han hadde sin største suksess som manager. Da han overtok lå laget i 2. divisjon, men etter å ha skaffet seg noen av spillerne han hadde hatt i Derby, ble laget nummer 3 i 1976/77-sesongen. På den tiden rykket de tre øverste lagene direkte opp, og dermed var Nottingham Forest klar for det øverste nivået i engelsk fotball. Den neste sesongen overrasket klubben alle eksperter og vant ligaen med sju poengs margin til Liverpool. I tillegg til ligagull satte Forest også rekord med å gå 42 ligakamper uten tap, en rekord som først ble slått av Arsenal i august 2004, en måned før Clough døde. Det ble ikke flere seriegull, men Clough fikk med seg to seire i serievinnercupen med Nottingham Forest. Første gang var i 1979, mens de forsvarte tittelen i 1980. I tillegg vant han ligacupen fire ganger og supercupen en gang. Den eneste turneringen han ikke vant, var FA-cupen, der var Forest tapende finalist i 1991. Han pensjonerte seg som manager i 1993 etter å ha ledet Nottingham Forest i 18 år og over 900 obligatoriske kamper. Tiden etter managerjobbene. Etter at han pensjonerte seg som manager for Nottingham i mai 1993, hadde han en spalte i fotballmagasinet "Four Four Two" der han skrev regelmessig. Clough hadde hatt et stort alkoholforbruk siden 70-tallet, noe som hadde tæret kraftig på leveren hans, og han trengte derfor en levertransplantasjon i januar 2003. Selv om den var vellykket, fikk Clough ikke lenge etter kreft i magen, og han døde 69 år gammel 20. september 2004. Som en kuriositet kan det nevnes at Clough er en av kun tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Derby og Nottingham Forest). De to andre som har gjort samme mesterstykke er Kenny Dalglish og Herbert Chapman. Camilo Cienfuegos. Camilo Cienfuegos Gorriarán (født 6. februar 1932 nær Santa Clara på Cuba, død 28. oktober 1959 ved flystyrt på Cuba) var en cubansk revolusjonær, og regnes som en av de største revolusjonære lederne på linje med Fidel Castro og Che Guevara. Cienfuegos omkom i en flyulykke 28. oktober 1959 vel 10 måneder etter at revolusjonsstyrkene hadde vunnet makten i landet. Han ble 27 år gammel. __TOC__ Oppvekst og ungdom. Camilo ble født i kommunen "Calabazar de Sagua" vel 5-6 mil nord for byen Santa Clara i provinsen Las Villas. Han vokste opp i en fattig, spanskættet familie som var tilhengere av anarkismen som politisk retning. På Cuba omtales faren, Ramón Cienfuegos, som en svært klassebevisst mann. Han oppdro Camilo og hans fem brødre til å være ærlige i alt de foretok seg, vise solidaritet med undertrykte medmennesker og være stolt over at de kom fra arbeiderklassen. I ungdomsårene og som voksen ble Camilo beskrevet som en intelligent, humoristisk og vennlig mann. Eldre folk på Cuba som opplevde revolusjonsårene, sier at Cienfuegos var så sympatisk at det var lett å bli glad i han, og at blikket og det lune smilet hans kunne få den mest kjølige kvinne til å smelte. I motsetning til kampfellene Fidel Castro og Che Guevara som kom fra middelklassen og hadde høy utdannelse, hadde arbeidergutten Camilo bare grunnleggende kunnskaper som lesing, skriving og regning. I så måte stilte han på linje med Juan Almeida, Crescencio Perez og mange andre revolusjonære i den cubanske revolusjonen. I 1953 dro Camilo på 3 måneders turistvisum til USA (Florida) i håp om å få arbeid og bidra til forsørgelsen av familien hjemme i "Calabazar de Sagua". Han fikk noen strøjobber, men visumet gikk ut og i 1955 ble han utvist til Cuba. Senere i 1955 sluttet han seg til et studentopprør i Havanna mot diktatoren Fulgencio Batista. Det kom til skuddvekslinger mellom politi og studenter, og Camilo ble såret, arrestert og torturert. Etter løslatelsen i 1956 dro han til Mexico. Her sluttet han seg til motstandsgruppen som Fidel Castro og Raúl Castro bygget opp i Mexico by. Denne gruppen var en del av 26. juli-bevegelsen og hadde til hensikt å returnere til Cuba, starte geriljakrig og styrte Batista. Den 25. november 1956 la båten Granma ut fra Veracruz i Mexico med Camilo Cienfuegos og 81 andre revolusjonære ombord. Kursen ble satt for byen "Niguero" i provinsen Oriente på Øst-Cuba. De ble imidlertid oppdaget av et av Batistas helikoptre og måtte gå i land i "Los Coloradas" lengre sør i provinsen, 2. desember 1956, Camilo i Oriente. Den 5. desember ble gruppen fra Granma overfalt av Batistas tropper ved "Alegría de Pío" (se kart), og under flukten ble de splittet i flere grupper som trakk seg tilbake mot et avtalt møtested i fjellene. Da de 18. desember møtte hverandre i Sierra Maestra-fjellene, var den revolusjonære gruppen fra Granma blitt redusert til 12 personer. Camilo deltok aktivt i hele geriljakrigen fram til revolusjonens seier i januar 1959. I løpet av 1957 var han involvert i de fleste kampene i Sierra Maestra. I oktober 1957 ble han utnevnt til kaptein i kolonne nr. 4 som da ble ledet av "comandante" Che Guevara. I april 1958 utnevnte Fidel Castro han til "comandante" (øverste leder) for «den andre kolonne» eller mer presist: den 2. Antonio Maceo-kolonne. I april 1958 ledet han kolonnen i et vellykket angrep på Batistas tropper i byen Bayamo, nordvest for Sierra Maestra, se kart. Deretter dro han tilbake til Sierra Maestra for å delta i kampene som fulgte i kjølvannet av general Eulogio Cantillos Verano-offensiv i perioden 24. mai - 18. august 1958. De revolusjonære vant de fleste kampene under Verano-offensiven, rekrutterte nye geriljakrigere og kontrollerte stadig større deler av provinsen Oriente på Øst-Cuba. Fidel Castro ønsket derfor å øke trykket vestover mot Havanna, og beordret Camilo og hans 2. kolonne (nå på 60 mann) til å åpne en fjerde front. ved å føre motstandskampen til provinsen Pinar del Rio vest om Havanna, se kart. Samtidig beordres også Che Guevara og hans 8. kolonne (nå på 150 mann) vestover til provinsen Las Villas for å åpne en tredje front, og herunder alliere seg med motstandsgrupper som kjempet i Escambray-fjellene i Las Villas. Camilo i Las Villas. Castros ordre medførte at Camilo og Che måtte krysse provinsen Camagüey som lå mellom Oriente i øst og provinsen Las Villas i vest. Oppdraget var svært risikofylt fordi 26. juli-bevegelsen og andre motstandsgrupper stod svakt i Camagüey. I tillegg hadde Fulgencio Batista flere garnisoner i regionen. Ved hjelp av gode guider, ervervet felterfaring og stor tålmodighet klarte Camilo og Che å ta seg gjennom Camagüey uten nevneverdige tap. De ble imidlertid tvunget til å skille lag, og Camilo ankom nordre del av Las Villas tidlig i oktober 1958 (Bonachea og San Martin, 1974). Vel framme fikk han ordre fra Fidel Castro om å utsette invasjonen av Pinar del Rio, og heller bistå Che Guevara med å erobre Las Villas. På den måten ville forsyningslinjene fra vest til provinsen Camagüey bli kuttet, og dermed ville også Batistas tropper i Camagüey få større vansker med å motstå angrep fra Oriente som de revolusjonære nå kontrollerte. Mens Camilo avventet Che Guevaras ankomst til Las Villas, meklet han fram et samarbeid mellom lokale tilhengere av 26. juli-bevegelsen og andre opprørere. Herunder også en gruppe fra det cubanske kommunistpartiet (Partido Sosialista Popular) som omsider hadde valgt å gå med i den væpnede kampen mot Batista. Den 15. oktober 1958 ankom Che Guevaras 8. kolonne Escambray-fjellene i midtre del av Las Villas, og samordnet seg med geriljaen til El Directorio Revolucionario. I slutten av november 1958 kontrollerte Camilio og Che – som i august hadde forlatt Oriente med vel 200 mann – en geriljahær på over 1000 mann (Dorschner og Fabricio, 1980). Neste trinn i framrykkingen ble å erobre kommunikasjonsknutepunktet og provinshovedstaden Santa Clara i Las Villas. Byen var imidlertid omgitt av flere mindre byer med egne garnisoner som først måtte erobres. I tillegg lå Santa Clara nært to større havne- og garnisonsbyer som kunne komme Santa Clara til unnsetning; Cienfuegos i sør og Caibarien i nordøst. De revolusjonære besluttet derfor at de omliggende byene måtte erobres før Santa Clara kunne angripes. I tillegg måtte forsyningslinjene blokkeres fra provinsen Camagüey i øst og provinsen Havanna i vest. Tre kolonner ledet av Che, Camilo og Jaime Vega skulle ta seg av dette. På de fleste fronter møtte de begrenset motstand fra Batistas demoraliserte tropper. Unntaket var Jaime Vegas kolonne som falt i et bakhold og ble utslettet. Kolonnene til Che og Camilo møtte imidlertid begrenset motstand og fikk et jevnt tilsig av nye rekrutter etter hvert som byer og landsbyer falt i deres hender. Problemet var aldri rekrutter, men snarere mangel på våpen og ammunisjon som gjorde at de måtte avvise de fleste som meldte seg til innsats. 27. desember 1958 var de fleste strategisk viktige byene i Las Villas – inklusive byene Cienfuegos og Caibarien – under geriljaens kontroll. Ved byen Yaguajay i nordøst (se kart), låste det seg imidlertid for Camilo, og byen kapitulerte ikke før 30. desember 1958. Dermed lå det meste til rette for angrepet på provinshovedstaden Santa Clara. I grålysningen 31. desember 1958 ble Santa Clara angrepet samtidig fra nord, sør, øst og vest under ledelse av Che Guevara. Byen ble holdt av vel 6500 soldater og politifolk, men moralen er så lav at de fleste overga seg uten kamp. Samme ettermiddag var byen i de revolusjonæres hender og 1. januar 1959 flyktet Fulgencio Batista til Den Dominikanske Republikk. Fidel Castro ga umiddelbart Che og Camilo ordre om å innta Havanna. Denne manøveren gikk også helt etter planen og medførte kun ubetydelige trefninger. Camilos og Ches tropper ble møtt av jublende folkemasser da de ankom Havanna første nyttårsdag 1959. Flyulykken. Camilo Cienfuegos (til høyre) sammen med Fidel Castro i 1959 Etter revolusjonen tjenestegjorde Cienfuegos i hærens øverste ledelse i arbeidet for å avverge og bekjempe kontrarevolusjonære angrep og sabotasjer. I tillegg spilte han – på samme måte som Che Guevara – en viktig rolle i arbeidet for landbruksreformer. Disse reformene tok særlig sikte på å tildele jord til fattige og eiendomsløse landarbeidere. Knapt 10 måneder etter at revolusjonen hadde seiret forsvant Cienfuegos' Cessna-fly på en nattlig flytur over havet mellom Camagüey og Havanna (se). Det ble straks iverksatt leteaksjoner, men flyet ble aldri funnet og mye taler for at årsaken var dårlig vær kombinert med teknisk og/eller menneskelig svikt. Den Castro-fiendtlige delen av det eksil-cubanske miljøet i Miami i USA, hevder at flyet ble skutt ned på ordre fra Fidel Castro. Årsaken skal ha vært at Cienfuegos motsatte seg fengslingen av Huber Matos, en tidligere geriljaleder som i protest hadde frasagt seg stillingen som militær leder i Camangüey, og som var blitt beskyldt for å organisere en militær streik. Matos' begrunnelse for å frasi seg stillingen, var at revolusjonen i økende grad syntes å bli styrt av kommunistiske ideer og prinsipper som han ikke kunne støtte. Ettermæle. I ettertid regnes Camilo Cienfuegos som en av revolusjonens største ledere sammen med Fidel Castro og Che Guevara. Mye tyder på at Cienfuegos rent politisk stod nærmere den pragmatiske realpolitikeren Fidel Castro; og at han hadde mindre til felles med den erklærte marxist-leninisten Raúl Castro, og Che Guevara, som kanskje best kan beskrives som en kompromissløs sosialistisk idealist. Det sies at Cienfuegos var preget av sterk lojalitet til sitt land og til geriljalederen Fidel Castro, og at han i tillegg hadde han en solid porsjon humor og viste stor tapperhet og taktisk kløkt i kamp. På revolusjonsmuseet i Havanna er Camilo Cienfuegos gitt en framtredende plass og omtales med like stor respekt som Cubas fremste nasjonalhelt, Che Guevara. I tillegg bør det nevnes at Cienfuegos selv stod for arrestasjonen av Huber Matos, 19. oktober 1959. Man skal derfor være en sterk tilhenger av konspirasjonsteori for å tro at Fidel Castro eller andre revolusjonære stod bak Cienfuegos' flyhavari. Må man absolutt ha en konspirasjonsteori, vil i så fall en mer logisk variant være at tilhengere av Huber Matos hadde sabotert eller skutt ned flyet. Det har blitt en tradisjon at barn som bor langs kysten av Cuba, kaster blomster på havet hver 28. oktober til ære for El Comandante Camilo Cienfuegos. Volvo China Open. Volvo China Open er Kinas nasjonale åpne golfmesterskap Volvo China Open er en golfturnering på Europatouren og Asiatouren. Turneringen ble spilt for første gang i 1995 og har vært en del av Europatouren siden 2003 (2004-sesongen). Larisa. Larisa, også skrevet Larissa (gresk: Λάρισα, "Lárisa") er hovedstaden i Thessalia periferi i Hellas, og hovedstad i Larissa prefektur. Byen er et sentrum for jordbruk og et kommunikasjonsknutepunkt, forbundet via jernbane med havnebyen Volos, Thessaloniki (Salonika) og Athen. Befolkningen i området utgjør 165 000 mennesker. Det store innslaget av jordbruk i området har bidratt til at Larisa er det området i Hellas hvor deg greske kommunistpartiet har størst oppslutning. Hellas' periferier. Dette er en liste over periferier (distrikter) i Hellas, (gresk: περιφέρειες, "perifériës", entall περιφέρεια, "periféria"). Disse periferiene inndeles ytterligere i 51 prefekturer. Kart som viser Hellas' distrikter Tromlingene. Tromlingene er en øygruppe utenfor Tromøy og er en del av Raet landskapsvernområde, og det første stedet Raet kommer opp av sjøen sør for Jomfruland. Tromlingene ligger i Arendal kommune i Aust-Agder, utenfor fylkets største øy, Tromøy. Østre del av Tromlingene er fuglereservat, mens vestre del er naturreservat og vernet på grunn av sine verdifulle våtmarker. Her beiter sauer hver sommer og floraen består hovedsakelig av snaue gressarter kun avbrutt av einer. Løsmassene er sand og store mengder rullestein. Det vokser ikke trær på øya, men det registrert rundt 200 plantearter og rundt 130 fuglearter, deriblant rundt 30 forskjellige arter med vadefugler. Tromlingene betyr noe slikt som "Småtromøyene". Selve navnet kommer av grunnordet «Þruma». Þruma stammer muligens av thramer som betyr rand eller kant. Tromlingene står nevnt i flere eldre tekster, og det er 29 store og små gravrøyser fra bronsealderen og vikingtiden. I 1207 stod et slag her mellom birkebeinerne og baglerne. Bengt Anderberg. Bengt Anderberg (født 17. april 1920 i Göteborg, død 24. september 2008 i Rønne) var en svensk forfatter, bosatt på Bornholm i Danmark. Dagny Hald. Dagny Hald (født Dagny Revold 17. april 1936 i Bærum, død 6. september 2001) var en norsk keramiker og grafiker. Dagny Hald var utdannet ved Accademia delle Belle Arti i Roma og Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Hun var også hospitant ved Statens Kunstakademi og Atelier Hayter i Paris. Hun arbeidet i en årrekke i et atelier hun delte med sin mann, billedkunstneren og forfatteren Finn Hald, i deres hjem i Son i Akershus. Fra 1965 hadde hun en rekke separatutstillinger i skandinaviske gallerier, og verker ble innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Victoria and Albert Museum. Dagny og Finn Hald giftet seg 1956. Hennes far var maleren Axel Revold og moren var Irmelin Nansen, dattera til Fridtjof Nansen og Eva Nansen; se slekten Heiberg. Slaget ved Agrigentum. Slaget ved Agrigentum (Sicilia, 261 f.Kr.) var det første slaget i den første punerkrig og den første storslagne militærkonfrontasjonen mellom Karthago og den romerske republikk. Slaget ble utkjempet etter en lang beleiring som startet i 262 f.Kr., og endte med romersk seier og markerte begynnelsen på den romerske kontrollen over Sicilia. Innledning. I 288 f.Kr. okkuperte en gruppe italienske leiesoldater, kalt mamertinene, byen Messina på den nordlige delen av Sicilia, der de drepte alle mennene og tok kvinnene som sine hustruer. Fra denne basen begynte de å terrorisere landsbygden, og de ble et problem for den uavhengige byen Syracus. Da Hiero II av Syracus kom til makten i 265 f.Kr., bestemte han seg for å gå til aksjon mot mamertinene og beleiret Messina. Mamertinene ba om hjelp fra to stater: Karthago og Roma. Ivrig som de var etter kontroll over den fruktbare øya Sicilia, sendte begge statene sine hærer til området. For romerne, som ikke hadde en marine på denne tiden, var dette den første kampanjen utenfor Italia. Messina-problemet ble snart glemt, og det skulle vise seg at striden snarere kom til å stå mellom de to supermaktene med Syracus i midten. I de påfølgende årene forekom det noen få trefninger mellom de to hærene, der begge maktene testet terrenget og lærte hvordan å manøvrere seg i det bakkede landskapet på Sicilia. Beleiringen av Agrigentum. I 262 f.Kr. sendte romerne en hel hær til Sicilia, anført av de to konsulene Lucius Postumius Magellus og Quintus Mamilius Vitulus. Fire legioner og alliert kavaleri, tilsammen 40 000 menn. Dette var en reaksjon på den karthagenske rekrutteringen som hadde foregått de siste årene. Roma ble støttet av det nå allierte Syracus, og de marsjerte i juni samme året mot Agrigentum, som lå på den sørvestlige kysten av Sicilia. Denne byen skulle fungere som en base for den forventede karthagenske armeen, men da romerne ankom var den bare bemannet med en liten garnison, ledet av Hannibal Gisco. Gisco svarte med å barrikere byen sammen med befolkningen og hentet inn alle de forsyningene de kunne finne i de nærliggende områdene. Byen var forberedt på en langvarig beleiring, og det eneste Gisco kunne gjøre var å vente på forsterkninger fra Karthago. På denne tiden var beleiringsutstyr, som for eksempel beleiringstårn, ukjent for romerne. Den eneste måten de kunne erobre en befestet by som Agrigentum var gjennom en blokade. Derfor stasjonerte Magellus og Vitulus hæren utenfor bymurene og var forberedt på å være der til byen overga seg på grunn av sult. Med logistisk hjelp fra Syracus, var deres egne forsyninger ikke et problem. Noen få måneder senere begynte Gisco å se virkningene av blokaden og sendte bud om øyeblikkelig hjelp fra Karthago. Forsterkningene kom til Heraclea Minoa vinteren 262-261 f.Kr., 50 000 soldater, 6 000 kavaleri og 60 krigselefanter, anført av Hanno. Forsterkningsstyrken marsjerte sørover for å redde sine allierte, og etter noen få mindre kavaleri-konfrantasjoner satte Hanno opp sin leir i nærheten av den romerske. Hanno satte umiddelbart sine soldater i militærformasjon, men romerne avslo invitasjonen til kamp. I stedet befestet romerne seg på den ytre siden, og bygde en forsvarslinje mellom seg og Hannos hær. Agrigentum-blokaden fortsatte, men romerne ble nå selv beleiret. Slaget. Med Hanno stasjonert utenfor basen kunne ikke lenger de romerske forsyningene fra Syracus komme frem. I frykt for å gå sult i møte, bestemte konsulene seg for å gå til angrep. Denne ganger var det Hanno som nektet å stille opp, trolig med den intensjon å heller sulte dem ut. Samtidig begynte tilstandene innenfor Agrigentums bymurer å bli kritiske, etter mer enn seks måneders beleiring. Hannibal Gisco, som kommuniserte med utsiden ved hjelp av røyksignaler, tryglet om hjelp, og Hanno ble til slutt tvunget til å akseptere kamp. Detaljene rundt selve slaget er forskjellig berettet i ulike kilder. Hanno stasjonerte det karthagenske infanteriet i to linjer, med elefantene og forsterkningene i den andre, og kavaleriet ble trolig plassert på flankene. Den romerske slagplanen er ukjent, men de organiserte seg trolig i den typiske "triplex acies"-formasjonen. Alle kilder er enige om at kampene varte lenge og at romerne klarte å knekke den karthagenske fronten. Dette forårsaket panikk i bakkant og de karthagenske reservene flyktet fra slagmarken. Det er også sannsynlig at elefantene fikk panikk, og at de i flukten ødela den karthagenske formasjonen. Uansett, romerne klarte å slå motsanderen og gikk ut av slaget som seierherrer. Deres kavaleri klarte å angripe den karthagenske leiren og sikre seg kontrollen over flere elefanter. Slaget ble imidlertid ingen komplett suksess fordi flesteparten av Hannos soldater, og til og med Hannibal Gisco, klarte å flykte. Ettervirkninger. Etter dette slaget okkuperte romerne Agrigentum og solgte hele befolkningen som slaver. De to konsulene ble seierherrer, men på grunn av Giscos flukt ble de ikke gitt triumf da de kom tilbake. Etter 261 f.Kr. kontrollerte Roma det meste av Sicilia og sikret kornavlingene til eget bruk. Slaget ved Agrigentum avsluttet det første storstilte felttoget kjempet utenfor Italia, og seieren ga romerne ekstra selvtillit til å fortsette med oversjøiske erobringer. Referanser. Agrigentum Åse Hedstrøm. Åse Hedstrøm (født 17. april 1950 i Moss) er en norsk komponist, utdannet ved Norges musikkhøgskole og i Utrecht. Hun har bl.a. skrevet orkesterverkene "Nenia" (1985–86) og "Saisir" (1989), kammermusikk ("Right After" for fløyte, klarinett, fiolin, cello og klaver, 1984) og klaververker ("Signs and Pictures", 1988). Hedstrøm har to ganger mottatt prisen Årets verk av Norsk Komponistforening. Åse Hedstrøm var president i Ny Musikk 1976–78, musikk-koordinator ved Henie-Onstad Kunstsenter 1983–87, festivalsjef for Ultimafestivalen 1994–98, og i årene 1999-2001 direktør for Stockholms konserthus og Kungliga Filharmoniska Orkestern. Hun var styreleder i TONO fra 2009 til 2011, og fra 2012 er hun styreleder i Norsk Komponistforening. Åse Hedstrøm er søster av Fremskrittsparti-politikeren Øystein Hedstrøm. Falmouth Docks Police. Falmouth Docks Police er en liten, spesialisert britisk politistyrke. Den har ansvar for polititjenester ved havnen i Falmouth i Cornwall. Tjenestemennene har full politimyndighet på alle områder som eies av "Falmouth Docks & Engineering Company" og ethvert sted innenfor en mile fra slike områder. Styrken har ikke kapasitet til å etterforske større forbrytelser, som derfor håndteres av den regionale politistyrken, Devon and Cornwall Constabulary. Hilde. Hilde er en yngre (dansk) form av kvinnenavnet Hilda, som igjen er en norsk kortform av sammensatte navn med forleddet Hild-. Forleddet kan komme av det norrøne "hildr" som betyr «strid» eller «kamp», eller av det gammelhøytyske "hiltja" som har samme betydning. Dette ble benyttet usammensatt som kvinnenavn. Videre var det også navnet på en valkyrie. Hilde er også et svensk mannsnavn, men svært sjeldent. Hilde inngår i en rekke sammensatte navn, blant annet kvinnenavnene Hildeborg, Hildefrid, Hildegard, Hildegarda, Hildegarde, Hildegunn, Hildevig og Mathilde og mannsnavnene Hildebrand og Hildegrim. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Hilde i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I følge Statistisk Sentralbyrå er det 18327 kvinner i Norge som har Hilde som første fornavn, mens 11585 kvinner har Hilde som eneste fornavn. Navnet Hilde var svært populært i Norge på 1960-tallet og frem til omtrent 1970, da det gikk sterkt tilbake. Navnet var første gang blant de ti mest brukte jentenavnene i Norge i 1960 (6. plass) og siste gang i 1979 (9. plass). Det er imidlertid fortsatt det trettende mest brukte kvinnenavnet i Norge (pr 1.1.2006). Norsk navnedag for Hilde er 15. desember. Port of Bristol Police. Port of Bristol Police er en liten, spesialistert britisk politistyrke, med ansvar for Bristols havneområde. Dette inkluderer både havnene Avonmouth og Royal Edward Docks i Bristol og Royal Portbury Dock i North Somerset. Tjenestemennene har begrenset politimyndighet i området som eies av havnemyndighetene og på steder opptil en mile utenfor dette. Styrken har ikke kapasitet til å etterforske alvorlige forbrytelser, disse håndteres derfor av den regionale politistyrken Avon and Somerset Constabulary Port of Felixstowe Police. Port of Felixstowe Police er en liten, spesialisert britisk politistyrke med ansvar for havnen i Felixstowe. Tjenestemennene har full politimyndighet på området som eies av Port of Felixstowe og på steder opptil en mile fra dette området. Styrken har ikke kapasitet til å etterforske alvorlige forbrytelser, som derfor håndteres av den regionale politistyrke Suffolk Constabulary. Silje. Kvinnenavnet Silje er en kortform av det latinske kvinnenavnet "Caecilia/Cecilie" – og dette er igjen hunkjønnsformen av slektsnavnet "Caecilius" som er dannet av det latinske adjektivet "caecus", «blind». Navnedag 22. november. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Silje i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet Silje kom i bruk i Norge på begynnelsen av 1960-tallet, og det var særlig populært som navn på nyfødte jenter i perioden ca 1980–2000. Det har siden gått tilbake. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Barlindfamilien. Barlindfamilien (vitenskapelig navn "Taxaceae") er en av de små bartrefamiliene. Den består av omtrent 10 arter busker og trær, som alle stort sett lever på den nordlige halvkule. Barlindfamilien består av tre slekter, herav åtte arter innen barlindslekten og tre av disse finnes i Norge. De fire slektene under druetaksfamilien "(Cephalotaxaceae)" kan også regnes til barlindfamilien, det er ikke umiddelbart enighet om hvordan disse to gruippene skal plasseres i forhold til hverandre. Videre finnes tre barlind-liknende arter i gultrefamilien "(Podocarpaceae)" med stor morfologisk likskap mot barlind, men de er ikke beslektet. Barlindfamiliens taksonomi. "For en mer fullstendig taksonomi, se: Karplanter" Taksogrupperingen av barlindfamilien er nedenfor gjengitt med basis i internasjonal taksonomi -The Angiosperm Phylogeny Group og APG II-systemet fra 2003 med 83 ordener og 461 familier av karplanter). For de familiene og slektene som er vanlige i Norden eller Storbritannia, merkes utbredelsen med landkode i fet skrift med basis i det norske standardverket (2005), det nyeste nordiske standardverket (2007) og det britiske hovedverket. Landkodene for nordisk utbredelse er: d Danmark. f Finland. i Island. n Norge. sv Svalbard. s Sverige. uk Storbritannia. Landkoder i "kursiv" angir at arten ikke er naturlig forekommende men derimot innført og naturalisert i vill tilstand i landet. Pinse. a> som viser hvordan den hellige ånd kom til disiplene i pinsen. Den Hellige ånd er fremstillt som "ildstreker" ned til apostlenes hoder Pinse er en kristen høytid 49 dager etter at Jesus, ifølge Det nye testamente i Bibelen, stod opp fra de døde på påskedagen (50. påskedag). Dagen er til minne om at Den hellige ånd kom til apostlene. Dagen regnes som fødselsdagen til den kristne kirken. Navnet "pinse" kommer av det greske ordet «pentekoste», som betyr femtiende. Dette var opprinnelig navnet på den jødiske høytiden sjabuót som ble feiret den femtiende dagen etter pesach. Det nye testamente. De som var til stede fra andre folkeslag ble forferdet over at disse galileere kunne tale til dem om Gud på deres egne språk, men apostelen Peter forklarte det som et Guds under og forkynte til dem budskapet om at Jesus fra Nasaret var Guds sønn, menneskenes frelser. Peter viser til en profeti i Joels bok, hvor det står skrevet at Gud i de siste dager skal utøse sin Ånd over alle mennesker, slik at de kan tale profetiske ord. Denne forkynnelsen på første pinsedag blir betraktet som kristendommens tilblivelse, og i den katolske kirken blir Peter betraktet som den første pave. Østlig tradisjon. I Den østlige ortodokse kirke er pinsen en av de store ortodokse høytidene og blir regnet som den nest viktigste av de store høytidene etter påsken. Natt til første påskedag holdes det en våkenatt, og selve påskedag feires Den guddommelige liturgi, nattverden. Ortodokse templer blir ofte dekorert med blomster og det legges vekt på å gjøre uttrykkene i feiringen lik den jødiske Shavuot-høytiden, som feirer mottakelsen av moseloven. Selve høytidsfeiringen varer i tre dager. Den første dagen er kjent som «treenighetssøndag», den andre dagen er kjent som «Åndsmandagen» (eller «Den hellige ånds mandag»), og den tredje dagen, tirsdag, kalles «Tredje dag av Treenigheten». Etterfeiringen av pinsen varer i en uke, en periode der faste ikke tillates, selv ikke onsdag eller fredag, som i de østlige kirkene regnes som fastedager. Den tradisjonelle russisk-ortodokse fargen for pinse er grønn og geistligheten bærer blomster og grønne greiner i hendene under gudstjenestene. En tilleggsgudstjeneste kalt knelende bønn, blir avviklet pinsenatten. Gudstjenesten følger aftensangformen og inneholder tre sett med langvarige poetiske bønner, skrevne av sankt Basil den store, hvorpå deltagerne gjennomfører en fullstendig kneling, med kontakt mellom pannen og golvet. Denne form for kneling er forbudt i kirken fra påskedag til denne dagen. Rent teologisk sett anser ikke ortodoks tradisjon pinsen for å være Kirkens fødselsdag; Kirken var etablert på et åndelig plan allerede før skapelsen. Alle de gjenværende dagene i kirkeåret, fram til den neste store fastetiden, bærer navn etter hvilket nummer de er i forhold til pinsen (for eksempel, 13. tirsdag etter pinse). Den andre mandag etter pinse markerer begynnelsen på Apostlenes faste, som varer inntil Sankt Peter og Pauls helligdag den 29. juni. Det ortodokse ikonet som omhandler høytiden viser de tolv apostlene sittende i en halvsirkel, noen ganger også med Theotokos – jomfru Maria – sittende i midten. Øverst på ikonet er ofte Den hellige ånd avbildet som en hvit due, med tunger av ild over apostlenes hoder. Nederst finner man en allegorisk figur som skal forestille verden, kalt Kosmos. Selv om Kosmos er kronet med verdslig ære, er han omhyllet av mørke, ettersom han ikke er gjenstand for Guds ære. Han holder et klede med 12 bokruller på, noe som representerer de tolv apostlenes lære. I den urgamle koptiske ortodokse kirke av Alexandria, er pinsen en av de sju store «Herrens høytider». Feiringen finner sted den niende timen (kl. 15:00) på første pinsedag. Det blir bedt en spesiell bønn med tre ledd kjent som «Knelende bønn». Den hellige ånd falt i følge Apostlenes gjeringer kapittel 2 over apostlene i den niende timen. Denne høytiden etterfølges av «Apostlenes faste» som har en fastsatt sluttdato, den femte dagen i den koptiske måneden Epip (som nå faller på den 12. juli, ekvivalent med 29. juni på grunn av den 13-dagers forskjellen forårsaket av skiftet fra juliansk til georgiansk kalender). Den femte Epip markerer Sankt Peter og Sankt Pauls martyrdom. Vestlig tradisjon. De liturgiske feiringene av pinsen i de vestlige kirkene er like detaljerte og varierte som i østkirken. Fargen rød, som symboliserer glede og ilden fra Den hellige ånd, er pinsens farge i de vestlige kirkene. Prester, forstandere og kormedlemmer bærer røde liturgiske plagg og i senere tid har det noen steder også blitt vanligere at legfolket i menigheten kler seg i rødt. Røde banner blir ofte hengt på veggene eller fra taket for å symbolisere den «stormende, mektige vind» skildret i Apostlenes gjerninger og Den hellige ånds frie utfoldelse. På bannerne kan det være brodert på symboler for Den hellige ånd, som en due, flammer, symboler for kirken som Noas ark og granateplet. I protestantiske kirker innenfor evangelikal og reformert tradisjon, finner man ofte ord i stedet for bilder, som for eksempel oppramsingen av de sju åndsgavene og Den hellige ånds frukter. Røde blomster på alteret, eller ved prekestolen, og røde blomster som pelargonium kan være plantet rundt kirkebygget. Tradisjonen med å sponse plantingen av en enkelt plante til minne om en person, finnes både i katolske og protestantiske menigheter. I tyskspråklige land, i Sentral-Europa, og i land der det finnes etterkommere av disse, brukes grønne greiner til å dekorere kirkene til pinse. Bjørk er det treslaget som ofte brukes til dette formål, men i områder med et annet klima, benyttes også andre treslag. En viktig del av pinsefeiringen er å synge salmer med tekst som forteller om pinsen. I Den katolske kirke synges Veni Sancte Spiritus som en gregoriansk sekvens under pinsedagsmessen. Denne liturgiske sangen har blitt oversatt til flere språk og synges også i dag i mange kirkesamfunn. Når er pinsen? Første pinsedag er alltid 49 dager (syvende søndag) etter påskedagen. Den tidligst mulige datoen for pinsen er 10. mai, den senest mulige er 13. juni. Norge. Pinsen er blitt kalt den «ukjente» høytiden. I Norge er både første pinsedag (søndag) og annen pinsedag (mandag) helligdager. Regjeringen Brundtland foreslo i 1993 å gjøre om annen pinsedag til vanlig arbeidsdag, men dette fant ikke støtte på Stortinget, heller ikke i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Pinseaften må butikker på over 100 kvadratmeter stenge senest klokken 16.00, mens det lørdager ellers ikke er noen begrensning. Vinmonopolet holder stengt. 1. pinsedag er det ikke tillatt å sende reklame på TV eller radio. I stedet sender de kommersielle kanalene informative innslag for ideelle og allmennyttige organisasjoner i reklamepausene. Men enkelte norske kanaler, som FEM og TV3, sender ikke fra Norge og viser således reklame. 1. pinsedag var en avisfri dag i Norge, men likevel var det slik at enkelte aviser, deriblant VG, ga ut «hermetikkaviser» hvor redaksjonen ble avsluttet tidligere i uken. 2011 var det første året da både VG og Dagbladet sendte ut ferske aviser 1. pinsedag. Tvibit. Tvibit er et ungdomshus i Tromsø, for ungdom mellom 15 og 25 år. Det åpnet 8. juni 2000. Navnet "Tvibit" betyr «fristed», nærmere bestemt fristedet hvor ingen kan ta deg når du leker sisten. Historie. Tvibit kom til gjennom sterke ønsker fra ungdom i Tromsø, etter at Brygga – Ungdommens hus ble endelig nedlagt i 1994. Det var aksjoner med blant annet en fredelig okkupasjon av Rådhuset. Etter dette jobbet Ungdomsrådet aktivt for å realisere Tvibit. Målsetning. Målsetningen er å være et sted hvor ungdom kan produserer og vise frem ungdomskultur, med fokus på ungdom som ressurser og aktive kulturskapere. Harz. Harz er et fjellområde i Tyskland, i delstatene Niedersachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Den høyeste toppen i Harz, Brocken (1141 moh.), er Nord-Tysklands høyeste fjell, og siden senmiddelalderen kjent over hele Nord-Europa som heksenes samlingssted (i Norge bedre kjent som Bloksberg). Harz strekker seg fra byen Eisleben vestover i en lengde på 110 km og en bredde på 30–40 km. Den østligste delen har høyder opp mot 400 m og kalles "Unterharz", mens "Oberharz" i vest når opp i over 1000 m. Unterharz er delvis oppdyrket, mens Oberharz er skogkledd og vernet som nasjonalpark. Mot vest og nord er overgangen mot det lavere "Harzforlandet" omkring markant, mens det er en slakere helling mot øst. Hele Harz-massivet er gjennomskåret av elvedaler. Geologisk er Harz meget sammensatt, med bergarter fra silur til perm. Sure bergarter dominerer. Historie. Navnet Harz kommer av "harth", det gamle ordet for skog. Da stammene herfra dro nordover, satte de navn på Harsyssel i Jylland og Hordaland i Norge. Harz ble i folkevandringstiden bebodd av innvandrende folkestammer fra nord, blant annet heruler og harudere. Alle steder i Harz med etterstavelsen "-leben" er grunnlagt av haruderne. Harzgau er første gang nevnt i et diplom fra 814, i den høytyske formen "Hartingowe" (Harudengau). «Harud» (senere "Hard", "Hart", "Harz") betyr «skog» eller «skogdekte fjell». I februar-mars 1945 innrettet Reichsführer-SS Heinrich Himmler Harzfestningen til forsvaret av Midt-Tyskland, og et av de siste slagene mellom tyske styrker og fremrykkende amerikanere sto i Harz. Under Tysklands deling etter 2. verdenskrig gikk grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland gjennom Oberharz. Brocken-platået var militært sperreområde, og ble først åpnet av demonstrerende fotturister 3. desember 1989. Etter 1990 har fotturismen i Harz økt sterkt. Gruvedrift. Siden 1500-tallet har det vært gruvedrift og smeltehytter i Harz, og byen Goslar, de sju bergstedene i Oberharz og omkring 30 andre landsbyer i Harz – foruten flere byer i omlandet – kunne takke malmleiene i Rammelsberg for sin velstand. I Harz fant en opp en sinnrik metode for å benytte vannkraft til å bringe malmen opp i dagen – det såkalte "Oberharzer Wasserregal". I Mansfelder Land i det østlige Harzforlandet ble det brutt kopperholdig skifer til omkring 1990, i lag som det hadde vært drift på siden 1199. I Oberharz innstilte den siste gruva – i Bad Grund – driften i 1992. Her hadde det da vært uavbrutt drift på sølv-, bly- og sinkholdig malm siden 1500-tallet. Den siste gruva i Harz – Wolkenhügel i Bad Lauterberg – er planlagt nedlagt i løpet av 2006. Her utvinnes barytt, som er et viktig mineral i fargeindustrien. Ved det tekniske universitetet i Clausthal undervises det – foruten i de klassiske fagene gruvedrift og metallurgi – i alle ingeniør- og realfag. Skogbruk. I det skogrike Harz har skogsdrift og skogindustri lenge spilt en betydelig rolle. I dag dekker imidlertid ikke den lokale råstofftilgangen behovet til papirindustrien i Bad Gandersheim og Herzberg. Turisme. I steder som Sankt Andreasberg, Braunlage, Goslar, Wernigerode og Schierke er reiselivet en viktig næring. Harz har også kjente kursteder som Alexisbad, Bad Gandersheim og Bad Grund. Sjøl om anlegg for vintersport er mindre utbygd enn i andre Mittelgebirge som Thüringer Wald, Erzgebirge og Schwarzwald, er det også i Harz rikelige muligheter for vintersport, framfor alt langrenn. Viktige vintersportsteder er Benneckenstein, Braunlage, Goslar-Hahnenklee, Hasselfelde, Sankt Andreasberg og Schierke. Wurmberg og Sonnenberg har anlegg for internasjonale konkurranser. Om sommeren er Harz mye besøkt av turgåere. For øvrig finnes det rike muligheter for elvepadling og hanggliding. Harz i bildende kunst. Blant de kunstnerne som har søkt sine motiver i Harz er den romantiske maleren Caspar David Friedrich den mest kjente. Her fant han den ville og uberørte naturen som var så høyt verdsatt under romantikken. Høgskolen i Tromsø. Høgskolen i Tromsø (HiTø) var en høgskole i Tromsø som ble etablert 1. august 1994 og slått sammen med Universitetet i Tromsø 1. januar 2009. HiTø hadde omkring 3 000 studenter og 300 tilsatte (2006-tall). Høgskolen var en av 24 statlige høgskoler i Norge og var et resultat av at fire statlige høgskoler i Tromsø ble slått sammen som en del av Høgskolereformen i 1994. De fire høgskolene som fusjonerte var Tromsø helsefaghøgskole, Tromsø maritime høgskole, Nord-norsk Musikkonservatorium og Tromsø lærerhøgskole. Høgskolen tilbød fag- og profesjonsstudier innen kunstfagene musikk, dans og drama, ulike helsefag, ingeniør- og økonomifag og lærerutdanning. Disse kunne tas i varierende lengder fra halvårsenheter til bachelorgrader, mastergrader og enkelte doktorgradstudier, samt en rekke kurs-, etter- og videreutdanninger. Høgskolen tilbød internasjonalisering av studier, både muligheter for å ta deler av sin ordinære utdanning i utlandet, eller ved å fortsette å utdanne seg i utlandet etter endte studier. Barlind. Barlind eller europeisk barlind ("Taxus baccata") er et meget saktevoksende bartre i barlindfamilien. Treet har flate, myke og mørkegrønne nåler som er glinsende på oversiden og matte på undersiden. Det tåler både å stå i sol og skygge, og tåler også meget sterk beskjæring, og er derfor velegnet som hekkplante. Barlind har en rekke kultiverte varianter og former. Hele planten er giftig. Et barlindtre kan bli svært gammelt "(mer enn 2000 år)". Kjennetegn. Barlinden er eviggrønn, og forekommer både som et tre med én stamme, et tre med flere stammer, eller nærmest som en busk. Den blir normalt ikke over 10 meter høy, men kan nå opp i ca. 20 meter høyde. Rotnettet består av tett forgrenede hovedrøtter, som når dypt ned, og mange trevlede og overflatiske finrøtter. Barlinden har kjerneved, og den smale kjernen er gulhvit. Veden forøvrig er hard og rødbrun. Barken er først grønnlig, så blir den brun med smale strimler. Gammel gren- eller stammebark skaller av i flak og avslører derved den røde, orangerøde, gule eller brune underbark. Knoppene er spredte, små, eggformede og grønne. Baret er som regel buskete, med flate, lansettformede, myke og mørkegrønne nåler; oversiden av baret er glinsende, undersiden er matt. Nålene blir 1-4 cm lange og 2-3 mm brede. Nålene sitter i spiraler rundt kvisten. Nålene sitter også i to plan, derfor er spiralmønstret bare tydelig på ferske, vertikale skudd. Hannblomstene er samlet i en raklelignede stand, mens hunnblomstene er enslige eller få sammen. Hannblomstene er sfæriske i formen med en diameter på 3-6mm. Hannblomstenes pollen spres tidlig på våren. Konglen er en spesielt utformet frukt som er bærlignende akkurat som hos einer. Hver kongle inneholder et eneste frø som er 4-7 mm langt og som omgis av en myk, bærlignende kappe med skarp skarlagensrød farve. Hele frukten er 8-15 mm både i bredde og lengde og har en åpning i enden. Frukten modner etter 6-9 måneder etter pollineringen og er en delikatesse for fugler. Smaken på fruktkjøttet er søtlig. Fruktkjøttet er det eneste på barlinden som ikke er giftig. De harde frøene går ufordøyd gjennom fuglenes fordøyelsessystem og blir på denne måten spredt. Det tar 2-3 måneder før frøene spirer. Utbredelse og varianter. Den europeiske barlinden finnes i hele Europa, bortsett fra i de nordligste områdene. Den finnes også i nordvestre Afrika, nordre Iran og sydvestre Asia. I Norge vokser barlind spredt i kyststrøkene nord til Hjørundfjorden der Europas nordligste forekomst ligger. Enkelte av trærne er opp til 9 meter høye med omkrets på opp til 1,6 meter. Barlind her ble påvist alt i 1918 av Ove Dahl. Barlinda vokser også lenger ute og inne langs den sørvendte siden av Hjørundfjorden På Varaldsøy står Europas største og kanskje eldste barlind med en omkrets på over 5 meter. Bruk. Barlindgreiner er meget bøyelige, og ble tidligere brukt til buer, armbrøst og ulike redskaper. Basten (underbarken) er meget seig, og ble brukt til tauverk på samme måte som basten av lind "(derav navnet barlind)". Baret, med eller uten frukter, er brukt som pyntegrønt, særlig til binding av kranser. Den harde veden er velegnet til finere snekkerarbeider, og som svartbeiset går den under navnet «tysk ibenholt». Veden er naturlig brunrød i farven. Fruktkjøttet er blitt brukt til marmelade. Giftighet. Både nålene, barken og frøene inneholder alkaloider "(A + B Taxiner)" som er giftig for dyr (spesielt hester og muldyr), og mennesker. Plantedelene er giftige både i frisk og tørket tilstand. Det hevdes imidlertid at enkelte hjortedyr, samt kaniner og katter skal være motstandsdyktige mot giften. Alkaloidene gjør at hjertet slår saktere og kan gi hjertearytmier, og giften kan også skape problemer med fordøyelse og hyperventilering. Uttrekk fra 50 til 100 g friskt plantemateriale kan være dødelig dose for et menneske. For hester, kyr og sauer kan inntak av 100 -200 g plantemateriale være dødelig. Forgiftning kan også føre til varige leverskader både på dyr og mennesker. De fleste ulykker skjer ved at små tørkede plantedeler etter beskjæring blandes med høy eller kommer på beiteområder for hester, der barlind blir brukt som hekk rundt beitet. De røde frøkappene som omgir frøene er imidlertid ikke giftig, og er en delikatesse for fugler. Giftinformasjonssentralen sier at om man for i seg så lite som ETT frø skal ambulanse/lege kontaktes. Ring 1-1-3. Medisinsk bruk. Av barlindbark og nåler utvinnes virkningsstoffet paclitaxel som brukes for å hindre spredningen av kreftceller. Laurell K. Hamilton. Laurell Kaye Hamilton (født 19. februar 1963 i Heber Springs, Arkansas i USA,) er en amerikansk skrekk- og fantasy-forfatter. Hun ble vokste opp i Sims i Indiana. Moren hennes omkom i en bilulykke i 1969.Hun bor nå i St. Louis County i Missouri. Hennes mest kjente verk er serien "Anita Blake: Vampire Hunter". I 2000 påbegynte hun "Merry Gentry"-serien med en prinsesse av feene i rollen som privatetterforsker. Den første serien er blitt karakterisert som en blanding av sjangrene krim, kontrafaktisk historie, fantastisk litteratur og skrekk. Serien om Merry Gentry klassifiseres ofte som romantikk. Kamtsjatka oblast. Kamtsjatka oblast var en oblast i Øst-Russland. Den grenset i nord til det autonome distriktet Korjak, som den også administrerte. Kamtsjatka oblast og Korjak ble 1. juli 2007 slått sammen til Kamtsjatka kraj. Mikhail Masjkovtsev. Mikhail Borisovitsj Masjkovtsev (russisk: Михаил Борисович Машковцев) (født 1. januar 1947 i Minsk, Sovjetunionen (nåværende Hviterussland)) en tidligere guvernør av den russiske oblasten Kamtsjatkas guvernør. Han var fra 17. desember 2000 til mai 2007. Han er gift, og har to barn. Kilder. Masjkovtsev, Mikhail Salmeli. Salmeli er en fjellgard nord i Kvinesdal i Vest-Agder. Garden er første gang nevnt i manntallslista i 1647, men ble sannsynligvis ryddet før svartedauden. Garden har fire bruk som nå er avfolket. Siste bositter, Lars Salmeli, døde i 1996. Husene blir godt vedlikeholdt siden fjellgrenda i 1994 ble plukket ut som ett av 104 verdifulle kulturlandskap i landet. Salmeli tilhørte Sirdal fram til 1903. Om. Om (eller Aum) (devanagari ॐ) er den helligste stavelsen i hinduismen, og symboliserer den uendelige Brahman og hele universet. Stavelsen refereres noen ganger til som «Udgitha» eller «pranava mantra» (ur-mantraet), ikke bare fordi den anses som en primærlyd, men også fordi de fleste mantra begynner med det. Konisk. Konisk (eller "kon") betyr kjegleformet fra det engelske ordet for kjegle: "cone". En kjegle dannes ved 360 graders rotasjon av en trekant om en av sidekantene. At noe er konisk (eller kont) betyr ikke nødvendigvis at det ender i en spiss. Kjeglen kan også være avkuttet. Mellotron. Den nye MkVI-modellen fra 1998. Mellotron er et elektrisk tangentinstrument. Instrumentet er en avart av Chamberlin som ble funnet opp av Harry Chamberlin i 1946, og er en tidlig forløper til sampleren. Instrumentet er til dels teknisk vanskelig å spille på, og noen av modellene har sine begrensninger. De mest kjente lydene er kor, fiolin (denne lyden ble tatt direkte fra Chamberlinen), fløyte og cello, men i prinsippet kunne alle lyder fremstilles. BBC benyttet seg blant annet av en Mellotron fx maskin på 1960-tallet som inneholdt lydeffekter som tog, fly, dyrelyder, osv. Virkemåte. Til forskjell fra en digital sampler som lager lydene digitalt, spiller Mellotronen av analoge samples. Under hver tangent er det det et magnetisk bånd (tape) som drives av en elektrisk motor via en valse, og når en tangent blir trykket ned, blir båndet trykket mot et avspillingshode (lydhode). Hvert bånd har en varighet på åtte sekunder, og det er dermed ikke mulig å lage toner av lengre varighet enn det. Når tangenten så blir sluppet opp blir båndet dratt tilbake i en kassett av en fjær som er montert i den andre enden. Artister. Instrumentet hadde sin første storhetsperiode på 1960-tallet, og ble brukt av blant annet The Beatles (fløyteintroen på «Strawberry Fields Forever») og The Moody Blues (strykeren på «Nights in White Satin»). Instrumentet ble en viktig del av progrock-sjangeren på 1970-tallet, sammen med Hammondorgelet og minimoogen. I Norge var det blant andre Popol Ace og trønderbandene Four Jets og Red Fox som brukte Mellotron på 1970-tallet. Red Fox-keyboardist Leif Roar Øyås brukte mye Mellotron «live» på scenen og spilte blant annet en disco-versjon av Beethovens 5. symfoni – som var den ultimate bruk av Mellotron M400. Utover andre halvdel av 1970-tallet og på 1980-tallet ble Mellotronen byttet ut med rimeligere synthesizere som Solina String Ensemble og Roland vp-330, og skled ut av populærmusikken, men fikk en gjenfødelse på 1990-tallet da band som Oasis (eksempelvis celloen på låta «Wonderwall») og særlig en rekke skandinaviske prog rockband igjen begynte å bruke den. Band som Landberk, Änglagård, Anekdoten og White Willow er særlig sentrale her. Mens man sent på 1980-tallet fikk kastet disse etter seg, førte den nye bølgen av band som atter tok Mellotronen i bruk til at prisen gikk rett til værs. Man kunne kjøpe en Mellotron for 3000 kr tidlig på 1990-tallet og selge den for 50 000 kr bare noen år senere. Ole. Ole er et norsk navn utledet fra det danske navnet Olav, som igjen er utledet fra det norrøne Óláfr. Betydning. Ole som opprinnelig stammer fra det norrøne navnet Óláfr, betyr "forfar/stamfar" og "etterkommer". Óláfr er en sammentrekning av to urnordiske ord som betyr nettopp det, og den rette betydningen av navnet da er "stamfarens etterkommer". Navn med samme betydning. Ola, Olaf, Olafur, Olai, Olaus, Olav, Olavi, Oleif, Oleiv, Olle, Olli, Olof, Olov, Oluf, Olaug, Olava, Olave, Olea, Olefine, Oleif, Oleiv, Olena, Olene, Olette, Olevine, Olina, Oline, Oliv, Oliva, Olive, Ollaug, Olov, Oluffa, Olufine, Oløf, Oløv. Popularitet. Ole er et vanlig navn i Norge og Danmark. Ole var det mest brukte fornavnet på menn i Norge på hele 1700-tallet. Det var i 2005 om lag 33 000 i Norge som har Ole som første eller eneste fornavn, og Ole er dermed det fjerde mest brukte mannsnavnet i Norge etter Jan, Per og Bjørn. I Danmark var "Ole" et svært populært navn på guttebarn født i perioden ca 1940–1970. Navnedag. Ole har norsk navnedag 29. juli (Olsok). Silver (band). Silver er et norsk glam-punkrockeband. Bandet ble dannet på Moi i 1996, og debuterte i 2000 med "Billboard Blackout EP". De var et av vinnerbandene under Zoom 2000 og ble sendt på den påfølgende Zoom-turneen i Norge, England og Skottland våren 2001. I 2001 slapp de "Riot 1-2-3 EP" på Virgin. Neste utgivelse ble albumet "White Diary", etterfulgt av singlene «Angels Calling», «The Sin Fix Journal» og «Funeral Class One». «Angels Calling» ble en hit og ble stadig spilt på radio og TV, likevel har låten aldri helt blitt godtatt av «hardcore» Silver-fans. Etter "White Diary" sluttet Emil Nikolaisen som trommeslager, og ble erstattet av Kim Akerholdt, som senere forlot bandet og ble erstattet av Jonas Thire fra Amulet. 8. mai 2006 kom oppfølgeralbumet "World Against World". Videoen til singelen «The Personal Decay» ble stadig spilt på radio og Svisj. I løpet av perioden 2001-2006 spilte Silver rundt 220 konserter i inn- og utland (Tyskland, England, Japan, Italia, Østerrike, Finland, USA, Sverige, Danmark, Nederland, Slovenia, Skottland). Blant disse utenlandsopptredenene var en spillejobb på Roskilde i 2004 og opptreden på italiensk TV. I Norge har bandet blant annet spilt konserter i Harstad, Kristiansand, Rockefeller i Oslo og på Meieriet i Sogndal. Bandet vant årets Alarmpris under Alarmprisen 2004 __NOTOC__ Skipper'n (film). "Skipper'n" er den norske tittelen på den amerikanske helaftens realfilmen "Popeye" fra 1980. Filmen handler om den piperøykende sjømannen Skipper'n ("Popeye the Sailor") som får enorme krefter når han spiser spinat. Skipper'n ble opprinnelig lansert som tegneseriefigur i Elzie C. Segars tegneserie "Thimble Theatre" i 1929 og ble enormt populært gjennom en mengde, korte tegnefilmer som ble produsert fra 1933. Spillefilmen om Skipper'n er regissert av Robert Altman, og i hovedrollen finner vi Robin Williams i sin første filmrolle. Innspilling. Det var Robert Evans' idé å filmatisere den gamle tegneserien om Skipper'n. Evans, som hadde havnet i skyggen av Don Simpson og Michael Eisner i Paramount, fikk liten støtte til prosjektet. Ikke før Walt Disney Productions kom inn i bildet og tok halvparten av kostnadene, ga Eisner Evans et motvillig klarsignal. Til regijobben fikk han med seg Robert Altman. Altman kom fra en rekke mindre suksessfulle filmer, og var den eneste Evans klarte å overbevise. Han var kjent for å drikke tett, og Don Simpson har senere uttalt at den eneste grunnen til at Evans valgte Altman, var for at de skulle feste sammen. Filmen ble planlagt til å ha premiere rundt juletider 1980, og produksjonen begynte høsten 1979. Robin Williams fikk rollen som Skipper'n, og Shelley Duvall rollen som Olive Oyl (Olivia). Duvall var en Altman-veteran, og Altman valgte henne istedenfor studioets valg, Gilda Radner. Filmen ble spilt inn på Malta, der landsbyen Sweethaven ble bygd opp. Innspillingen holdt tidsskjemaet, men det fløt av alkohol og narkotika på settet. I januar 1980 ble Robert Evans tatt med narkotika i flybagasjen sin, og juli samme år sa han seg skyldig i narkotikabesittelse. Dette var første gang Disney hadde valgt å samarbeide med et annet studio, og de var ikke fornøyd. Mottakelse. Filmen hadde premiere i desember 1980. Den gjorde det ikke så bra som man hadde håpet, og blir av mange i bransjen regnet som en flopp selv om den har spilt inn nesten $50 millioner ut i fra et $20 millioners budsjett. Filmkritikerne har fått mye av skylden for at filmen blir regnet som en fiasko; Roger Ebert var den eneste toneangivende kritikeren som likte den. Handling. Filmen følger Skipper'n etter at han kommer i land i landsbyen Sweethaven etter et skipbrudd. Der fortsatter han jakten på sin forsvunne far, samtidig som han forelsker seg i Olive Oyl (på norsk Olivia) og må kjempe mot den onde Bluto (Brutus). Tilgjengelighet. Filmen ble sluppet på VHS i Norge noen år etter den amerikanske premieren. Den har vært vist på TV3, TVNorge, TV 1000 og Disney Channel. Den er tilgjengelig på DVD i Storbritannia. Kilder. Peter Biskind – Easy Riders Raging Bulls Radio Hurum. Radio Hurum er en liten lokalradio for Hurumlandet (Røyken og Hurum kommuner). Radio Hurum ble stiftet i 1984. Radioen drives som et andelslag av ildsjeler som bruker fritiden sin til å lage radio. Radio Hurum sender på FM 104,3 MHz. Samisk høgskole. Samisk høgskole (SH) / Sámi allaskuvla (SA) ble etablert i 1989 og har i dag vel omkring 120 studenter og i overkant av 100 tilsatte. Høgskolen er en av 24 statlige høgskoler i Norge. Samisk høgskole ble etablert for å styrke samisk kompetanse. Samisk høgskole er en høyere utdannings- og forskningsinstitusjon som skal dekke det samiske samfunnets behov. Skolens hovedspråk er samisk både i undervisningen, administrasjonen og blant de ansatte og studentene. Samisk utdanning og forskning danner høgskolens særegne faglige profil og høgskolen har et nordisk-samisk og internasjonalt perspektiv med bla. studenter fra alle land i Sápmi: Norge, Finland, Sverige og Russland. Høgskolen har omkring 120 studenter og i overkant av 100 ansatte. Samisk høgskole har til sammen ca. 40 studietilbud, men høgskolen gir ikke alle tilbudene samtidig. Hvert år gis det 17-20 forskjellige studietilbud. Samisk høgskole tilbyr videreutdanning for ferdige studenter, folk i arbeidslivet, bedrifter og hele samfunnet. I 2005 ble Nordisk Samisk Institutt samorganisert med Samisk høgskole og ble i juli 2009 samlokalisert da Samisk vitenskapsbygg, Diehtosiida, stod ferdig. Studentsamskipnaden i Indre Finnmark er studentenes organisasjon. Slaget ved Lipariøyene. Slaget ved Lipariøyene var det første sammenstøtet mellom flåtene til Karthago og den romerske republikk, utkjempet som en del av den første punerkrig. Seieren til Karthago kom som et resultat av et bakholdsangrep. Slaget. Etter landsuksessen ved Agrigentum på Sicilia, følte romerne seg sikre nok til å bygge en flåte som ga dem muligheten til kontroll over Middelhavet. Republikken klarte å bygge en flåte på omtrent 150 galeier og drille nødvendige mannskaper i løpet av to måneder. Patriseren og konsulen Gnaeus Cornelius Scipio fikk kommandoen over de 17 første skipene, og seilte til Messana for å forberede ankomsten av resten av flåten og seilasen til Sicilia. Mens Scipio befant seg i sundet mottok han informasjon om at garnisonen ved Lipara var villig til å gå over på romernes side. Hendelsene som fulgte er vanligvis beskrevet som en forrædersk handling fra karthagenernes side, men kildene - som stort sett var pro-romerske - går ikke i detalj rundt omstendighetene. Scipio lot ikke muligheten til å erobre en viktig by uten kamp gå fra seg, og seilte mot Lipara. Da romerne ankom havnen, lå en avdeling av karthagenske skip i bakhold, anført av Hannibal Gisco (generalen som ble slått ved Agrigentum) og Boodes. Romerne ble blokkert inne i havna og ga seg uten stor motstand. De uerfarne mannskapene fikk panikk og flyktet, og konsulen ble tatt til fange. Hans kløktighet ble belønnet med den nedsettende tilnavnet "Asina", som betyr esel på latin. Hendelsen ved Lipara førte ikke til en slutt på den første punerkrig, eller Scipio Asinas karriere. Kort tid etter fikk han sin hevn da juniorkonsulen, Gaius Duilius, vant slaget ved Mylae. Referanser. Lipariøyene St. Paul skole. St. Paul skole er en katolsk grunnskole i Bergen, grunnlagt i 1873 og eid av Oslo Katolske Bispedømme. Skolen har ca. 340 elever på første til tiende klassetrinn, med 7 klasser på barnetrinnet og 6 klasser på ungdomstrinnet. Kristne Friskolers Forbund. Kristne Friskolers Forbund (KFF) er en organisasjon med godt over 100 medlemsskoler. Den samler de fleste kristne friskolene i Norge. St. Sunniva skole. St. Sunniva skole er en katolsk grunnskole i Oslo, grunnlagt av St. Josephssøstrene i 1865. Skolen har ca. 550 elever fra første til tiende klassetrinn og rundt 120 ansatte. Skolen har siden 2005 vært en selvstendig kirkelig stiftelse, og Oslo Katolske Bispedømme eier bygningene. Elevene har religiøs bakgrunn fra en rekke trossamfunn og ca 60 % har minoritetsspråklig bakgrunn. Skolen har sitt navn fra St. Sunniva av Selja Lives of the Mayfair Witches. The Lives of the Mayfair Witches er en trilogi skrevet av den amerikanske forfatteren Anne Rice. Bøkene handler om familien Mayfair, hjemsøkt av demonen Lasher gjennom generasjoner. Trilogien består av: «The Witching Hour», «Lasher» og «Taltos». Familiens Historie. Opprinnelsen til Mayfair-heksene går tilbake til Suzanne Mayfair, som var den første til å «herske over» Lasher, etter å ha vekket ånden hans i Donnelaith, Skottland. Lasher lovte Mayfair-familien rikdom og makt i bytte mot deres hjelp til å gjøre ham levende. Lasher tror at Mayfair heksene har makt nok til å bringe ham til verden, og ønsker i hemmelighet å underlegge seg verden med sitt avkom. Lasher. Leseren vil oppdage at Lasher tilhører Taltos, en nesten utdødd rase av supermennesker som en gang okkuperte høylandene i Skottland. Da romerne kom til landet ønsket de å få barn med Taltosene, i den tro at de ville få militær makt hvis de kunne få sønner som ville vokse til manndom i løpet av timer. Men da de ikke klarte å få barn med Taltosene, bestemte de å ødelegge dem. Senere da kristendommen kom til Skottland, omvendte Ashlar, den daværende lederen av Taltosene, til den nye religionen og fordømte alle som ikke omvendte. (Inkludert kona si, som han brente på bålet.) St. Franciskus skole. St. Franciskus skole er en katolsk grunnskole i Arendal, grunnlagt i 1913. St. Franciskus skole er en av fire katolske skoler i landet. Den har beliggenhet på toppen av Tyholmen, midt i sentrum av Arendal, med utsikt utover Galtesund. Skolen har 215 elever på første til tiende klassetrinn i år 2010. Ungdomsskolen var tidligere St. Franciskus hospital, drevet av St. Franciskus Xavierussøstrene. Like ved siden av barne- og ungdomsskolen, som er i separate bygg, ligger St. Franciskus Xaverius kirke, som tilhører menigheten. I tilknytning til skolen drives også skolefritidsordningen St.Franciskus SFO. St. Franciskus Xaverius menighet driver denne i tillegg til St. Franciskus barnehage, som har lokaler i etasjen under St.Franciskus SFO. I motsetning til barnehagen, som eies av den lokale menigheten, er det Oslo katolske bispedømme som eier St. Franciskus skole og SFO. Rektor Reidun Pihlmann sluttet i stillingen som Rektor i 2010, og ble erstattet med tidligere avdelingsleder Geir Nyborg. St. Eystein skole. St. Eystein skole er en katolsk barneskole og ungdomsskole i Bodø. Skolen ble grunnlagt i august 2004. Ved oppstarten hadde skolen fem klassetrinn, skoleåret 2006/2007 hadde skolen syv klassetrinn og høsten 2009 hadde skolen 65 elever fordelt på ni klassetrinn. Statlig høgskole. Statlig høgskole eller statlig høyskole er en betegnelse på en type institusjoner innen høyere utdannelse i Norge og Sverige. Norge. I Norge er denne typen institusjoner et resultat av Høgskolereformen i 1994, der 98 mindre statlige og frittstående høgskoler, blant annet de tidligere så kjente distriktshøgskolene, de pedagogiske høgskolene, de helsefaglige høgskolene, ingeniørhøgskolene, sosialhøgskolene og andre mer spesialiserte yrkesfaglige høgskolene, ble slått sammen til 26 større enheter med virkning fra 1. august 1994. I tillegg kommer Samisk høgskole som ble opprettet i 1989. Bakgrunn. Det var St. meld. nr. 40 (1990–91) «Fra visjon til virke» som trakk opp hovedlinjene for det som skulle bli det nye høgskolesystemet. Stortinget sluttet seg til forslagene i meldingen i Innst. S. nr. 230 (1990–91). De regionale høgskolestyrene ble satt til å utrede den framtidige høgskolestrukturen i sin region. I 1992 ble dette drøftet i møter mellom høgskolene, høgskolestyrene og departementet. I Statsråd 7. mai 1993 ble det vedtatt at 98 regionale høgskoler skulle omorganiseres til 26 nye institusjoner i høgskolesektoren. Dette var den største reformen i norsk høyere utdanning. Nyorganiseringen skulle få virkning fra 1. august 1994 og de nye høgskolene skulle organiseres etter faglige kriterier og geografiske forhold. Samtidig ble de regionale høgskolestyrene nedlagt og erstattet av de nye institusjonenes egne styrer. To av høgskolene er senere blitt universitet, Høgskolen i Stavanger fikk universitetsstatus 1. januar 2005, mens Høgskolen i Agder fikk denne 1. september 2007. De 24 statlige høgskolene som driver i dag, tilbyr kortere og mer yrkesrettede kurs enn universitetene med en studietid på mellom to og fem år. Fagtilbudene er i hovedsak knyttet til lærer-, førskolelærer-, ingeniør-, helse- og sosialfagutdanninger, andre to- til treårige yrkesrettede utdanninger og en del universitetsparallelle studier, samt sivilingeniør og siviløkonomutdanning. De statlige høgskolene og deres forgjengere har vært et virkemiddel i desentraliseringen av høyere utdanning. Mange studenter kombinerer utdanning fra høgskolene med utdanning fra universitet. Høgskoler blir universitet. Flere av de statlige høgskolene har ambisjoner om å bli oppgradert til universitet. Så langt har Høgskolen i Stavanger, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Bodø blitt universitet etter at både styret i NOKUT og regjeringen har godkjent høgskolenes søknader. Flere skoler har satt i gang arbeid særlig på forskningssiden for å kunne bli vurdert for dette. Fire høgskoler har i dag rett til å tildele doktorgrad. En viktigdel av Høgskolereformen var at de statlige høgskolene skulle bruke mer tid og ressurser på forskningsarbeid. Ivy League. Eføy (ivy) på West College, Princeton University. Ivy League («eføy-ligaen»), etter eføyplanten som gjerne dekker fasaden på de gamle skolebygningene) er betegnelsen på en gruppe private universiteter i USA. Hovedkvarteret administreres fra Princeton University. Gruppen teller åtte universiteter, alle blant de eldste i USA, som anses å være blant de fremste institusjonene for høyere utdanning i verden. Høgskolereformen. Høgskolereformen var navnet på den prosessen som førte til at 98 mindre statlige høgskoler med virkning fra den 1. august 1994 ble sammenslått til 26 større enheter. I tillegg ble en rekke kunstfagutdanninger samlet i to kunsthøyskoler, en i Bergen og en i Oslo. Målet med reformen, som ble initiert av daværende statsråd Gudmund Hernes, var at høgskolene skulle drives mer effektivt ved hjelp av stordriftsfordeler. Hernes ledet det offentlige utvalget som i 1988 lanserte tanken om sammenslåing og samlokalisering av høgskolene. Han ville at lærerkrefter som tidligere ble brukt til administrative oppgaver skulle heller settes til undervisning og forskning. NOU 1988:28 "Med viten og vilje" var en utredning fra et utvalg ledet av Gudmund Hernes. Stortingsmelding nr 40 (1990–91) "Fra visjon til virke, om høgre utdanning" fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ble lagt fram av Hernes som statsråd. En evaluering av reformen (ref. Norsk institutt for forskning og utdanning) etter fem år slo fast at den ikke hadde lyktes med målene og at den mer effektive driften som ble målt i stor grad kom som en følge av lavere statlige bevilgninger og ikke mer effektiv drift. Reformen gav dessuten faglærerne mer administrativt arbeid. Høgskolereformen førte til at hvert fylke fikk hver sin høgskole, bortsett fra Agderfylkene som deler en skole. Flere fylker har flere høgskoler, der Møre og Romsdal og Nordland topper med tre hver. The Sensorites. "The Sensorites" er en Doctor Who-historie på 6 episoder som ble vist på BBC One fra 20. juni til 1. august 1964. Den tredje episoden ble utsatt en uke fordi sportsprogrammet Grandstand gikk over tiden. Doktoren, Ian, Barbara og Susan har landet i et romskip der mannskapet lider under telepatisk interferens fra sensorittene. Sensorittene stjeler låsen til tardisen, og Doktoren og hans følgesvenner må prøve å få den tilbake. Opprinnelse. Under produksjonen av "Doctor Who"s første sesong, samtalte Peter R. Newman med manusredaktør David Whitaker og de ble enige om at han skulle skrive manus for serien. I januar og februar 1964 utarbeidet Newman manusene til "The Sensorites", som ble formelt bestilt 25. februar. Mervyn Pinfield ble valgt til å regissere historien på grunn av at han hadde den nødvendige erfaringen til å få til en visuelt god produksjon på tross av historiens lave budsjett. Det ble senere enighet om at Frank Cox skulle ta over regisseringen av de to siste episodene. Jacqueline Hill fikk to uker ferie under produksjonen og ble derfor skrevet ut av episode fire og fem. Innspilling. Produsent Verity Lambert hadde over lengre tid prøvd å få flyttet serien fra den teknisk dårlige Lime Grove studio D. 30. april fikk hun tillatelse til å bruke BBC Television Centres (TC) studio 3 og 4 når det var mulig og Lime Grove studio G. På grunn av dimensjonene til sistnevnte kunne ikke historien spilles inn der. Filming av historiens modellsekvenser og spesialeffekter ble utført hos Ealing Studios i mai 1964. Innspillingen av episodene begynte fredag 29. mai med den første episoden og de resterende ble spilt inn de etterfølgende fredagene. De to første episodene ble spilt inn i TC3, den fjerde i TC4 og resten i Lime Grove studio D. Eksterne lenker. Sensorites, The Kjeruber. En Kjerub fra Middelalderen, rundt 1156 Kjeruber er en kategori engler som er omtalt i Bibelen. Det opprinnelige hebraiske ordet "keruvim" (hebraisk:) er et substantiv i flertall der den opprinnelige betydningen er usikker. Det tilsvarende akkadiske ord betyr «å velsigne, lovprise». Kjeruber i Bibelen. Kjeruber omtales i Bibelen som engler av høy rang som har spesielle oppgaver. Kjeruber nevnes 92 ganger i Bibelen, første gang i 1. Mosebok 3:24, der det fortelles at Gud plasserte kjeruber for å vokte inngangen til Edens hage, etter at Adam og Eva var blitt forvist ut av hagen. Figurer som forestilte kjeruber, hørte med til utstyret i tabernaklet som jødene brukte i ødemarken. På lokket av Paktens Ark var det to kjeruber av gull, én i hver ende, vendt mot hverandre, og hadde ansiktene bøyd nedover, som om de bad. Hver kjerub hadde to vinger som var utbredt oppover og skjermet lokket. (2. Mos. 25:10–21; 37:7–9) På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste, var det brodert bilder av kjeruber. (2. Mos. 26:1,31; 36:8,35). Kjerubene var ikke framstilt som groteske figurer, eller som små barn. Ifølge et samstemmig vitnesbyrd fra gamle jødiske overleveringer (Bibelen sier ikke noe om dette) hadde disse kjerubene manneskikkelse. Salomos tempel hadde to store kjeruber laget av oliventre og belagt med gull, stående i Det aller helligste. Hver av dem var 4,5 m høy. I Esekiels bok er det beskrevet flere syn som skildrer kjeruber; blant annet et syn av et tempel, der vegger og dører var dekorert med utskårne kjeruber (Esek. 41:17–20,23–25). I et annet syn så ledsager kjeruber Guds himmelvogn, og svarer på en måte til løpere. Selv om jødene hadde bilder av engler, så ble ikke disse englene tilbedt, i tråd med det andre bud om ikke å lage seg et bilde i den hensikt å tilbe det: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem!» (2. Mos. 20:4,5) I Esekiel 28:12-19 blir det beskrevet en klagesang over kongen av Tyrus. Mange mener at denne sangen har en parallell til Satan Djevelen. I denne sangen står det bl.a. følgende: «Jeg gjorde deg til en strålende og vernende "kjerub". Du var på det hellige gudefjell og vandret mellom funklende steiner. Fra den dagen du ble født, var du hel i din ferd, inntil det ble funnet urett hos deg. Din store handel førte med seg at du ble fylt av vold og begynte å synde. Da støtte jeg deg bort fra gudefjellet og gjorde ende på deg, du vernende "kjerub", mellom de funklende stjerner. Din skjønnhet gjorde deg hovmodig, og fordi du var så strålende, forspilte du din visdom.» Dette får noen til å trekke den slutning at Satan Djevelen sannsynligvis var en kjerub før han begynte å motarbeide Gud. Englenes hierarki. Englehierarkiet er fremstilt i kuppelen i Baptisteriet til Domkirken i Firenze. Filosofen "Dionysios Arepagiten" eller "Pseudo-Dionysius" som levde i senantikken utviklet en lære om englene der han plasserer dem i "det Himmelske hierarki" etter deres funksjon og i hvilken avstand de er fra det guddommelige. Kjerubene blir karakterisert som kunnskap og kjærlig visdom. Etter syndefallet ble de satt til å vokte veien til "Livets tre". Annen bruk av ordet. I kunst i vår moderne tid framstilles kjerubene ofte som uskyldige barneengler. På engelsk sikter ordet "cherub" gjerne til et slikt vesen eller en statue av et slikt vesen. Kjerub i populærkulturen. Kjerub har gitt navnet til det norsk-engelske indiebandet Cherub. The Reign of Terror. "The Reign of Terror" er en Doctor Who-historie på 6 episoder som ble vist på BBC One fra 8. august til 12. september 1964. Tardisen lander i en skog nær Paris i 1794 i midten av Skrekkveldet under den franske revolusjon. Det var en farlig tid for reisende uten papirer og det vrimler av sammensvergelser og spioner, noe som gjør at alle fire ender opp i Paris, som er fylt av frykt og mistro. Produksjon. Manusredaktør David Whitaker hadde i februar 1964 planer om å skrive et manus satt til en historisk periode. Han ombestemte seg og 10. mars møtte han Dennis Spooner for å se om sistnevnte kunne skrive en historie satt til den franske revolusjonen. Spooner hadde blitt anbefalt av Terry Nation som hadde skrevet "The Daleks" og "The Keys of Marinus" tidligere i sesongen. Å sette en historie til den franske revolusjonen var basert på et forslag fra William Russell og den ble bestilt 2. april med tittelen "The Reign of Terror". Regissør Henric Hirsch led av utmattelse da historien ble filmet og kunne derfor ikke regissere episode tre. John Gorrie (som tidligere hadde regissert "The Keys of Marinus") tok over for denne episoden. Noen kilder påstår at Verity Lambert regisserte episode tre siden ingen regissør er nevnt i rulleteksten, noe som på den tiden impliserte at produsenten også var regissør. Hun har selv sagt at det er feil. Arkivstatus. Alle seks episodene gikk tapt da BBC kastet ut gamle episoder i 1970-årene. En kopi av «Prisoners of Conciergerie» ble returnert av en samler i 1982. I 1987 ble eksemplarer av «The Land of Fear», «Guests of Madame Guillotine» og «A Change of Identity» funnet sammen med enda en kopi av «Prisoners of Conciergerie» på Kypros. Alt som er igjen av episode fire og fem er lydsporene tatt opp av seere da de ble vist på TV og 12 klipp fra en 8 mm-film tatt opp fra en TV. Eksterne lenker. Reign of Terror, The Student. En student (maskulin og kjønnsnøytral form; studine som lite brukt femininum) er en person som studerer, det vil si får undervisning og tar utdanning, særlig ved en høyere læreanstalt eller skole. I Norge brukes begrepet student særlig om personer ved høgskoler eller universiteter. Student var tidligere også betegnelse på elever som hadde tatt examen artium ved et gymnas. Studentliv og studentkultur. I forbindelse med studier på et lærested er studenter ofte engasjert i ulike studentaktiviteter sammen med andre studenter utenom selve studeringa. Det kan være festing, studentkroer, studentrevyer, turer, idrettskonkurranser og andre form for arrangementer og studentkultur. De kan for eksempel være medlemmer i forskjellige slags sosiale, faglige, sportslige, politiske eller religiøse studentorganisasjoner og -foreninger. Russefeiring var tidligere ikke bare feiring av bestått examen artium ved et gymnas, men også innledning på studentlivet og opptak til høyere utdanning. «Evig student» (på latin "studiosus perpetuus") er kallenavn for en person som aldri gjør seg ferdig med studiene sine. Studenter i Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i Norge 1. oktober 2005 registrert 211 190 studenter ved landets universiteter og høgskoler. Av dette utgjorde kvinner 60 prosent. Vel halvparten av studentene studerer ved en av de 24 statlige høgskolene, vel en tredel ved ett av landets sju universiteter. Økonomiske forhold. Økonomien til studenter, har opplevd generelle endringer, inkludert innføring av de første offentlig-finansierte studielån, rundt 1950. En generelt dårlig studentøkonomi, står i kontrast til at «dagens studenter går ikke i lagerfrakk for å spare klærne» og «de vil nødig dele bad med åtte andre». Vårfluer. Vårfluer (Trichoptera) er en gruppe av insekter. Larvene lever i ferskvann og hos enkelte arter bygger de hus de bor i. De voksne lever ikke langt fra vannet de vokser opp i, men kan fly et godt stykke. Det er omtrent 195 arter i Norge og omtrent 11 000 i verden. Dette er ikke en «ekte» flue, selv om navnet sier så. De «ekte» fluene er alle plassert i ordenen tovinger (Diptera). Utseende. Hode av vårflue. Her er ikke munndelene reduserte. Vårfluer har ofte blekbrune, litt grå farger, og kroppen har et nokså bløtt hudskjelett. De kan minne litt om sommerfugler, men skilles fra disse på kroppen og vingene som er uten skjellbekledning, dessuten har vårfluene ingen sugesnabel. Noen har vinger med hår (ikke skjell) andre med bare, glatte vinger. Ellers er forvingene ofte ensfarget gult til blekt gråhvitt, men noen arter har mønster på vingene, som flekker og lignende. Bakvingene er tynne. mebranøse og gjennomsiktige. I hvile holdes vingene taklagt bakover og tett inntil kroppen. Under flyvning er vingene foran og bak festet sammen med noe spesielle hår, slik at de fungerer som en stor vinge. På hodet er det to store fasettøyne og mange arter har også tre punktøyne ("ocelli") Antennene er lange og trådformede. Munndelene kan være reduserte, men maksillarpalpene (munnfølere) er vanligvis lange. Beina er middels lange, leggene har vanligvis kraftige, utstående sporer, tallet på disse er en god karakter for å skille ulike undergrupper. Larvene er lange og mer eller mindre sylindriske. Kroppen er vanligvis bløt, men de kan ha harde ryggplater på thorax. Beina er vanligvis temmelig lange og fremoverrettede. Mange gjemmer kroppen inne i et larvehus. Levevis. Vårfluelarver lever som rovdyr på andre mindre dyr, eller de er plantespisere. De voksne spiser ikke, men kan trolig ta til seg flytende føde. De fleste artene flyr om natten, men det finnes også noen som er dagaktive. Mange arter blir tiltrukket av lys, og de kan derfor fly til lyskilder som utelamper og lignende, om høsten når det er mørkt. Eggene er innkapslet i en slags gele og festes under vann, på blad og stilker til vannplanter. Larvene lever i ferskvann, noen i stillestående vann, noen i små dammer og andre i rennende vann. campodeiforme, hodet er retter framover og beina eller bryststykket er mye mer avlangt en den andre typen larver. Dette gjør at de lett kan krype fritt rundt på bunnen. De er frittlevende, det vil si at de kryper rundt uten et beskyttnende hus, å gjemme seg i. Selv om enkelte arter har et hus som sitter fast i bunnen, hvor de kan trekkke seg tilbake. eruciforme, hodet er rettet nedover og larvene har et kort bryststykke og omtrent alle beina samlet langt fram, under hodet. Disse larvene bygger et sylindrisk hus som de stikker bakkroppen inn i. Huset er ikke festet til bunnen og larvene kan bære dette med seg. Byggematrialene er strå, små steiner og annet som de finner og spinner sammen. Vårfluer, gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Når puppestadiet nærmer seg festes huset til en trerot eller en stein og larven tetter huset i enden med et åpent nett av spinntråder, slik at vann kan sirkulere ut og inn av puppekammeret, dette er nødvendig for at puppen skal kunne ta opp oksygen (åndedrett) fra vannet i puppestadiet. Puppestadiet finner sted inne i den siste larvehuden. Når tiden for klekking er kommet gnager puppen eller larven seg ut med kjevene, og svømmer til overflaten. Her brister larvehuden og det voksne insektet kan krype ut. Systematisk Inndeling. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Dictyoptera. Dictyoptera er en gruppe av insekter. Den består av tre ordener som har fysiologiske fellestrekk. Levevis. De finnes på mange ulike leveområder (habitat). De fleste artene finnes i varmere strøk. Mange er varmekjære og liker solfylte steder, andre, som termittene, lever nattaktivt og oppholder seg under jorden om dagen. Bare et fåtall finnes i Norge, de er alle tilhørende kakerlakkene. De lever i vegetasjonen, i høyt gress, busker og trær. Mange er plantespisere. Kakerlakker er vel altetende, mens noen lever som rovdyr på andre insekter og småkryp. Termitter er sosiale insekter og lever i samfunn, mens kakerlakker og knelere lever enkeltvis (solitært). Disse insektene har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Systematisk inndeling. Tidligere var kakerlakker og knelere regnet i gruppen Orthopteroida, men disse er nå holdt utenfor og plasseres idag, sammen med termittene, i en egen gruppe, Dictyoptera. Det finnes flere måter å systematisk dele inn gruppene av de gresshoppelignende insektene. Her er en måte. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...idea". Ishockey under Vinter-OL 1994. Under OL 1994 på Lillehammer deltok det tolv land i ishockeyturneringen. Innledende kamper med gruppespill, seks lag i hver gruppe, der de fire første lagene i hver gruppe går til kvartfinale. Kamp om 5. plass. Tsjekkia – Slovakia 7 – 1 Dælivannet. Dælivannet er et vann som ligger rett øst for Kolsås i Bærum kommune i Akershus. I vannet finnes abbor, gjedde, mort og karuss. Kultur. Malieriet "Seljefløiten" av Christian Skredsvig (1854–1924) viser en gutt som spiller seljefløyte ved sørøst-enden av Dælivannet. Kolsås-Dælivann landskapsvernområde. Kolsås-Dælivann naturvernområde i området østover fra Kolsåstoppen til Dælivannet er landskapsvernområde på 5 000 dekar med fire naturreservater: "Skotta", Dalbo, "Kolsåsstupene" og Kolsåstoppen naturreservat. Området er kulturlandskap med verneverdig kambrosilursk berggrunn og rikt planteliv. Langs Ankerveien kan en se gamle kalkbrudd. Fleskum kalkbrenneri lå like øst for "Fleskum gård". Vermileonidae. Vermileonidae er en liten familie av slanke fluer som ikke finnes i Norge. Det latinske navnet betyr "mark-løve", og spiller på larvenes levevis. De voksne fluene kan ligne rovfluer av slekten "Leptogaster". Utseende. Middelsstore (5-18 mm lange), slanke fluer. Brystet ("thorax") er slankt, uten børster og med ganske kort hårkledning. Bakkroppen er lang og tynn, de ytre kjønnsorganene er forholdsvis små og ikke påfallende. Vingene er lange og smale, med mange årer, ligner vingene hos rovfluer. Beina er lange og forholdsvis kraftige, uten børster, men med tydelige sporer på leggene ("tibiae"). Hodet er forholdsvis lite, med en tydelig hals. Fasettøynene er store, men møtes ikke i pannen. I pannen sitter tre små punktøyne ("ocelli"). Ingen kraftige børster på hodet. Antennene kan variere ganske mye, som oftest har de mer enn tre tydelig utskilte ledd. De ytterste 1-3 leddene danner en antennebørste ("arista"). Ansiktet er vanligvis flatt, og munndelene er utviklet til en lang sugesnabel hos noen arter. Larvene er slanke, ormeaktige (derav "mark" i "markløver"), tilspisset i hodeenden, hodet er ganske lite uten tydelig, ytre hodekapsel. Bakenden har to par korte, fingeraktige utvekster. På siden av hvert kroppsledd sitter det flere stive børster. Levevis. Larvene er rovdyr som fanger små insekter og andre krypende dyr ved hjelp av fangsttrakter som de graver i sand eller støv. I levevis ligner de mye på maurløver, som tilhører ordenen nettvinger. De voksne fluene kan besøke blomster og drikke nektar. Åvik. Åvik er en liten havn i Lindesnes kommune i Vest-Agder. Utenfor Åvik, skilt ved et sund, ligger Svinør. NA24.no. NA24.no er en nettavis med økonominyheter som ble lansert 22. mars 2006. Nettavisen ble startet av TV 2 sammen med Allergruppen og de fire avisene "Fædrelandsvennen", "Stavanger Aftenblad", "Bergens Tidende" og "Adresseavisen". Nettavisen er resultatet av en sammenslåing mellom den daværende TV 2 Nettavisens økonomisider, nettstedene iMarkedet og Propaganda samt økonomisidene til nettuttgavene av de fire avisene. NA24 ble etablert for å møte konkurransen fra den varslede nyhetstjenesten N24, senere E24.no, fra Aftenposten og VG som ble lansert 18. april 2006. Midt i finanskrisen ble det besluttet at sjefredaktør Inge Berge (tidligere ansvarlig redaktør i iMarkedet) fikk kjøpe opp NA24. Fra januar 2012 gikk Berge ut i permisjon fra sin stilling som sjefredaktør i NA24. Han gikk over til en jobb som konsulent i selskapet Solid Publication. Senere i 2012 kjøpte Mediehuset Nettavisen opp NA24 fra eneeier Inge Berge. NA24 har over 400 000 brukere ukentlig ifølge TNS Gallup, men har i flere år slitt med underskudd. Verst var det i så måte i 2008 da underskuddet beløp seg til 44 millioner kroner. Frem til 2010 hadde nettstedet tapt nesten 65 millioner kroner. E24.no. E24.no (tidligere N24.no) er en norsk økonominettavis, lansert 18. april 2006 med inspirasjon fra N24.se (nå E24.se) i Sverige, som i løpet av kort tid ble Sveriges største nettsted for nyheter om økonomi og næringsliv. E24 ble i løpet av første uke i drift Norges største økonominettsted, foran konkurrentene NA24.no, dn.no og hegnar.no. E24 Næringsliv AS, som er selskapets fulle navn, var de tre første årene eid med 60 prosent av "Aftenposten" og 40 prosent av "VG". VG ble eneeier fra midten av 2010. Ansvarlig redaktør og daglig leder er Per Valebrokk, som kom fra stillingen som sjefredaktør i Varden. Nyhetssjefer er Øyvind Henriksen og Ingrid Indseth. Trafikk. Målt av TNS Gallup med plass på Topplisten i parentes. NA24 deltar ikke lenger i TNS Gallups Topplisten. Postnummer. Postnummer eller postkode er en kode som hjelper postverkene å sortere post automatisk. Kodenes oppbygning varierer fra land til land og størrelsen på området som koden dekker er varierende. I Norge er minste enhet som har et postnummer en bygning eller et selskap. I andre land kan f.eks. etasjer i en bygning ha sin egen kode. De skandinaviske landene benytter alle postnummer, det vil si numeriske postkoder. Norge benytter 4 siffer, det samme gjør Danmark. Sverige benytter 5 siffer som deles i to grupper på 3 og 2 siffer. Rundt om ellers i verden brukes det rene numeriske koder slik som i Skandinavia, eller i kombinasjon med bokstaver. USA benytter for eksempel et femsifret hovednummer med et firesifret detaljeringsnummer som er frivillig i bruk. Den amerikanske koden kombineres normalt med tobokstavsforkortelsen for delstaten. I Storbritannia benyttes en alfanumerisk kode med inntil syv tegn fordelt på to grupper. Flere av de andre samveldelandene bruker en tilsvarende kode, men grupperingen og posisjonen til bokstaver og tall varierer. Plasseringen av koden i adressefeltet varierer noe. De fleste engelsktalende land plasserer koden som siste del av adressen, på egen linje, mens det i andre land er vanlig å sette den foran og på samme linje som stedsnavnet. Dette henger tildels sammen med at det i de britiske og amerikanske kodene, og de som er inspirert av disse systemet, ikke nødvendigvis er samsvar mellom postkode og stedsnavn (jf. konseptet postby i Storbritannia). Det første landet som innførte postkoder var Tyskland, i 1941. Deretter fulgte Storbritannia med gradvis innføring fra 1959 og USA i 1963. Per februar 2005 hadde 117 av de 190 medlemslandene i Verdenspostforeningen innført postkoder. Blant landene som ikke har postkoder er Hongkong og Panama. I en del land, spesielt i Europa, hvor flere land har like postnummersystemer, anbefales det å bruke tobokstavers landkode før nummeret ved sending av internasjonal post. Dette minsker faren for at automatisk postsortering feiloppfatter nummeret og dirigerer det innenfor landet fremfor å dirigere det som utenlandspost. Algerie. I Algerie brukes femsifret postnummer. De to første angir provins, mens de tre siste angir et sted innenfor provinsen. Provinshovedstedene har alltid provinskode pluss tre nummer, som 16000 for Alger. Australia. Australias postnummer består av fire siffer. Systemet ble innført av Postmaster General's Department i 1967. Brasil. Brasils postnummersystem, "Código de Endereçamento Postal" (CEP), bruker fem siffer. CEP ble innført i 1972. I 1992 innførte man en tresiffers ekstra kode som følger etter den opprinnelige. De fleste byer med omkring 100 000 eller fler innbyggere har en kode for hver gate, og egne koder for enkelte større bygnigner. Små byer har en felles kode for hele byen, med de tre ekstrasifrene satt til -000. Det er ønskelig at koden settes alene på siste linje i adressefeltet. Det er vanlig praksis å skrive CEP foran koden, til tross for at det anbefales å ikke gjøre det av hensyn til sorteringsmaskinene. Canada. Canada bruker en alfanumerisk kode med seks tegn, vekslende mellom bokstaver og siffer. Systemet ble forsøksvis innført i Ottawa og Manitoba i 1971, og utvidet til resten av landet på permanent basis fra 1972 til 1974. Danmark. Danmarks postnumre har fire sifre, med unntak av noen spesielle koder med tre sifre i København. På grunn av likheten med andre lands numre skal det egentlig alltid skrives DK- foran nummeret også på innenlandspost, men i praksis utelates dette oftest. Koden skrives for og på samme linje som stedsnavnet, sist i adressefeltet. Numrene er bygget opp etter et geografisk mønster. Filippinene. Filippinene bruker firesifrede postnumre kalt "ZIP codes". Metro Manila er det eneste byområdet med mer enn én kode; alle andre byer har bare en enkelt kode for hele byen. Finland. Finland innførte i 1971 femsifrede postnumre. De to første sidrene angir kommune eller en gruppe kommuner og de neste to et mindre distrikt. Det siste sifferet er normalt 0 for gateadresser og 1 for postbokser, men det finnes unntak fra dette. Større selskaper har eget postnummer. Det finnes en femsifret kode 99999 for Korvatunturi, som sies å være julenissens hjemsted. Frankrike. Frankrikes postnumre er femsifrede. De to første angir normalt et departement, og de siste tre et sted innenfor dette. I Paris angir de to siste sifrene et arrondissement. India. Indias postnumre har seks sifre, og er kjent som Postal Index Numbers (PIN). Israel. Israels postnumre (hebraisk מיקוד mikud) består av fem sifre. De er geografisk tildelt fra nord til sør, med unntak av Jerusalem hvis numre begynner med 9. Israels forsvar har egne koder som begynner med 0, og som av sikkerhetsgrunner ikke endres selv om enheten flyttes. Postkoden skrives til høyre for stedsnavnet, uansett om adressen skrives på hebraisk eller engelsk. Italia. Italias postkoder består av fem sifre. De ble innført i 1967 under navnet "Codice di Avviamento Postale". De to første angir en eller to provinser; tredje siffer angir om det dreier seg om provinshovedstaden (oddetall, vanligvis 1 eller 9) eller ikke (partall, vanligvis 0 eller 8); de siste to angir by eller landsby, eller ombæringspostkontor i provinser som ble opprettet etter 1992. I større byer viser de to siste til postdistriktet. Japan. Japan har syvsifrede postnumre, normalt skrevet XXX-XXXX. Kina. Folkerepublikken Kina har seksiffers postnumre. De to første viser provins, kommune på provinsnivå eller autonom region; tredje siffer viser postsone; fjerde viser prefekturat eller by på prefekturatnivå; de to siste viser utleveringspostkontoret. Hongkong og Macao har ikke postkoder, mens Taiwan har et eget system (se nedenfor). Marokko. Marokko har postnumre med fem sifre. De første to sifrene angir et større område, mens de tre siste angir postdistriktet. Systemet ble innført 1. januar 1997. Moldova. Moldovas postkoder er alfanumeriske, og består av bokstavene MD fulgt av en strek og fire sifre. Det første sifferet viser til en postsone, mens de tre siste viser til en mindre enhet innenfor sonen. Nederland. Nederland har alfanumeriske postkoder, bestående av fire sifre etterfulgt av to bokstaver. Systemet er så finmasket at man ved å tilføye husnummeret bak postkoden kan utelate gatenavn og stedsnavn, for eksempel er 2597 GV 75 være en fullstendig angivelse av adressen til Den internasjonale skolen i Haag. New Zealand. New Zealand innførte i 1977 et system med firesifrede numre for storsendinger. I juni 2006 ble det innført postnumre for alle sendinger, med langt mer finmaskede koder enn det gamle systemet. De første tre sifrene angir stedet, mens det siste angir leveringstype: gate, postboks, privatsekk eller landpostbud. Norge. Norge innførte et postnummersystem den 18. mars 1968. Numrene har fire sifre, og er tildelt geografisk, med 00XX i Oslo og 99XX i Finnmark. Postnummeret skrives før og på samme linje som stedsnavnet, sist i adressefeltet. Polen. Polen har femsifrede postnumre skrevet XX-XXX. Portugal. Portugals postnumre, kalt "código postal", består av syv sifre skrevet XXXX-XXX. Nummeret skrives før og på samme linje som stedsnavnet, som helst skal skrives med kapiteler og som skal ha maks 25 tegn av hensyn til automatisk sortering. Det er vanlig å legge til en trebokstavskode for kommunene etter stedsnavnet, f.eks. 4455-111 PARADELA VNB. Kodene er normalt inndelt ned til et kvartal, men adresser som mottar store mengder post kan få eget nummer. Det første sifferet viser til en av de ni postregionene; de neste to angir et postdistribusjonssenter; fjerde siffer er 0 hvis det er administrasjonssenteret i kommunen, 5 hvis det er en annen by eller landsby eller et annet tall dersom det er et nummer gitt til én bygning; de tre siste angir kvartal eller bygning. Numrene er ikke tildelt geografisk, men etter betydning; jo viktigere stedet er, jo rundere er de første fire tallene. Romania. Romania hadde tidligere firesifrede numre, med en kode for hver by. Disse ble 1. mai 2003 erstattet av sekssifrede numre. Det tre første sifrene viser, fra venstre mot høyre til postområde, fylke, by/kommune; de tre siste angir avhengig av stedets størrelse en kommune/by, gate eller bygning. Russland. Russland har sekssifrede postnumre. Det er vanlig at konvolutter har fortrykte ruter som det fylles inn i, slik at maskinsortering blir lettere. Serbia. Serbia har femsifrede koder. De to første tilsvarer omtrent et distrikt. De tre siste er normalt 000 for distriktets administrasjonssenter, og andre sifre for andre byer og landsbyer i distriktet. Storbritannia. Storbritannia har alfanumeriske koder på seks til åtte tegn, inkludert et mellomrom som skiller utgående og inngående del av koden. De ble innført i perioden 1959 til 1974. For storsendinger brukes også et supplerende kodesystem, Mailsort. Sverige. Sverige innførte 12. mai 1968 femsifrede postnumre, skrevet XXX XX. De er tildelt geografisk, med lave numre i sør og høye i nord, med det unntak at numre som starter med 10–19 er i Stockholm. Sveits. Sveits bruker en firesifret postkode, sortert geografisk fra vest mot øst. Sør-Korea. Sør-Korea har sekssifrede postnumre, skrevet XXX-XXX. De tre første sifrene viser til regionen, mens de tre siste viser til ombæringspostkontor eller andre leveringssteder. På rekommandert post brukes i tillegg en intern kode trykket som korte oransje streker under postnummeret. Taiwan. Taiwan har femsifrede postnumre, skrevet XXX XX. Det er pr. 2007 368 koder tresifrede koder for byer, distrikter, landsbyer og andre enheter. De to siste sifrene angir et sted innenfor hvert område; disse utelates ofte, men post med femsifret nummer leveres ofte raskere enn post med tresifret. Tsjekkia og Slovakia. Tsjekkia og Slovakia har begge beholdt Tsjekkoslovakias postnummersystem. Det kalles PSČ i begge land, "Poštovní směrovací číslo" på tsjekkisk og "Poštovné smerové číslo" på slovakisk. Postnumrene består av fem siffer, normalt på formen XXX XX, med mellomrom. Opprinnelig viste først siffer til en region. Senere har regionsgrensene blitt endret, mens postnumrene forble de samme. Dette betyr blant annet at Tsjekkias hovedstad Praha har numre som begynner med 1, mens Slovakias hovedstad Bratislavas numre begynner med 8. Postnummeret plasseres foran stedsnavnet på adressefeltets siste linje. Tyrkia. Tyrkia har postnumre bestående av fem sifre. De første to er provinskoden, og følger (dette gjør også landets bilskilt), mens de tre siste angir et område innen provinsen. Tyskland. Tyskland ble i 1941 det første landet som innførte postnumre. Systemet brukes femsifrede koder, og erstatter et eldre system med firesifrede. På grunn av sammenfallende koder i Øst- og Vest-Tyskland brukte man i en overgangsperiode fra 1990 til 1993 de gamle firesifrede kodene med bokstavene W eller O foran for å angi hvilken del av landet koden gjaldt. USA. USAs "ZIP codes" er femsifrede. I 1984 ble det innført en utvidet versjon, kalt «ZIP+4», der fire tilleggssifre gir en mer finmasket sortering. Koden kombineres ofte med en tobokstavsforkortelse for delstaten. Ess (kortspill). Ess, er en av de tretten valørene i en vanlig kortstokk. Esset er det høyest kortet og har som regel verdien 14, men kan i noen kortspill også ha verdien 1. Essene utgjør sammen med billedkortene, konge, dame og knekt, honnørkortene. Det finnes fire ess, en i hver farge spar, hjerter, ruter og kløver, i en kortstokk. Historie. Ordet «ess» er lånt fra nedertysk «es», som igjen har lånt det fra gammelfransk «ais». Opphavet er det latinske ordet «as» som opprinnelig var en vektenhet, men som senere ble en betegnelse på den minste myntenheten i Romerriket. Noe som ga opphav til stående uttrykk som «assem nullum dare» = «ikke en døyt/skilling» og «ad assem perdere omnia» = «til siste skilling». Den engelske formen av ordet er «ace» og det er bakgrunnen for hjørnetegnet «A» på internasjonale kortstokker. På engelsk kan forøvrig ordet «ace» også betegne eneren på terninger. Esset, altså eneren, var opprinnelig det laveste kortet i kortstokken, men allerede i middelalderen var det vanlig å bruke ett eller flere av essene som trumf. I de svært gamle kortspillene omber og quadrille er f.eks sparesset alltid høyeste trumf – og det har til og med et eget navn: spadille. I de fleste kortspill som spilles i dag regnes vanligvis essene som de høyeste kortene, men i noen kan de rangeres både som høyeste og laveste kort (f.eks. poker og black jack). I de aller fleste kabaler ordnes imidlertid kortene fra ess (nederst) til konge (øverst). Pointer Sisters. The Pointer Sisters var en amerikansk popgruppe. Gruppen har på det meste bestått av søstrene June, Bonnie, Ruth og Anita Pointer, men har tidvis bare vært duo og trio. De debuterte i 1973, og hadde flere hits tidlig på 80-tallet. Blant deres største hits finner vi «I'm So Excited», «Jump (For My Love)» og «He's So Shy». De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Pointer Sisters Sennep. Sennep er en fellesbetegnelse for frø av ulike arter i korsblomstfamilien. Frøene brukes til å lage en gul, gulbrun eller brun smakstilsetning som har en kremaktig konsistens og en skarp smak med varierende styrke. Som smakstilsetning eksisterer sennep i fire grunnleggende smaksretninger; fransk, tysk, engelsk og amerikansk sennep. Sennep kan allikevel inndeles på mange andre måter. Historie. Hvor lenge sennep har blitt benyttet som en kulinarisk ingrediens er usikkert, men romerne var de første til å eksperimentere med sennep som et regulært krydder. I så måte finnes det en oppskrift på sennep i Apicius (også kjent som "De re coquinaria"), ei romersk kokebok fra slutten av det 4. og begynnelsen av det 5. århundre. Det er imidlertid kjent at både kineserne og de gamle grekerne benyttet sennepsfrø i kokekunst og til medisinsk bruk, lenge før romerne. Fra Rom spredte sennep seg raskt til Frankrike, England og resten av Europa Mot slutten av middelalderen gjorde sennep også inntog i Norden, da helst Danmark og Skåne. I Norden forøvrig ble sennep lenge regnet som et krydder for rikfolk og spesielle anledninger. Såkalt "skånsk sennep" ble gjerne tilberedt i forbindelse med julefeiringen. I Norge har Idun (Stabburet) laget og produsert sennep siden 1932. Idun sennep selges på glass (typene "Original", "Grov", "Søt Sterk", "Sterk", og "Dijon") og plastflaske (typene "Bodsennep", "Pølsesennep uten tilsatt sukker", og "Pølsesennep Original"). Bruk av sennep som krydder på pølse i brød (såkalt "hot dog") ble første gang observert på Verdensutstillingen i St. Louis i 1904, da gul fransk sennep ble introdusert i markedet av R.T. French Company. I dag kjent under varemerket French's. Om sennep. Sennep lages av frø fra ulike plantearter i korsblomstfamilien, og er ofte enten tilsatt vin, gjæringseddik eller vann, og sukker, salt og andre smaksstoffer (urter, krydder). Frøene males og blandes med de andre ingrediensene til en grov eller glatt masse som får en kremet konsistens. Sennep brukes som smakstilsetning, enten alene eller sammen med andre smakstilsetninger, for eksempel tomatketchup. Sennep brukes også ofte som en ingrediens i dressinger, marinader og sauser. Det finnes både våt og tørr sennep. Den våte sennepen passer best til for eksempel silderetter, den har en mer søtlig smak enn den tørre sennepen. Den tørre sennepen kalles også engelsk sennep, den lages vanligvis av en type sennepspulver som er blandet med eddik. Fransk sennep. Fransk sennep er også kjent som dijonsennep, bordeauxsennep og meauxsennep. Det finnes imidlertid flere franske typer. Dijonsennep lages av sennepsfrø fra svartsennep, salt, ulike krydderier og hvitvin. Skarphet og farge varierer, men den regnes som middels sterk. Bordeauxsennep lages av samme type sennepsfrø og blandes med ugjæret vin. Den er sterk, syrlig og mørk brun i fargen. Meauxsennep (også kjent som "Moutarde de Meaux") har en mer kornete struktur som består av både malte og delvis malte sennepsfrø fra samme plante som de to andre. Den er sterkest av dem. Fransk sennep kan også være tilsatt ulike typer andre urter. Konsistensen er som en tykk krem, men kan variere i både konsistens, farge og styrke. Den er generelt noe mildere enn engelsk sennep. Tysk sennep. Tysk sennep lages i hovedsak av en blanding av sennepsmel og vineddik. Den er kraftig og aromatisk, og passer spesielt godt til pølser og grill- eller stekeretter av svin. Konsistensen er som en tykk krem og smaken noe mildere enn fransk sennep. Engelsk sennep. Engelsk sennep kan kjøpes som både som pulver og ferdigblandet sennep. Den består av en blanding av malte og siktede sennepsfrø, krydder, hvetemel og vann. Typen, som verken inneholder vin eller vineddik, er mye brukt som smakstilsetning i supper og sauser. Konsistensen på ferdigblandet sennep er kremaktig. Typen er blant de sterkeste. Amerikansk sennep. Amerikansk sennep er mild og søt i smak og ofte gul i fargen, fordi den farges med gurkemeie. Den lages av hvite sennepsfrø og og vineddik eller hvitvin og smaksettes med sukker og andre krydderier. Konsistensen er mer lik en tyktflytende saus. Ketchup. Ketchup, også skrevet ketsjup, er en saus som vanligvis lages av tomater, eddik, sukker, salt og krydder. Det finnes imidlertid også en del andre typer ketchup. Bananketchup er populært på Saint Lucia. Som navnet tilsier, inneholder bananketchup bananer istedenfor tomater. Ketchupens historie. Ketchupen kommer opprinnelig fra Asia, hvor den som oftest var en krydret, søt fiskesaus som ble kalt "kitjap" eller "kecap manis". Det tok ikke lang tid før den nådde Malaysia og Indonesia, der den ble kalt «kechap» og «ketjap». Denne sausen ble brakt til Europa på 1500-tallet, av europeiske sjømenn. I Europa ble den gjort mindre krydret og tilsatt flere smaksstoffer, som sjampinjong, pepperrot og ansjos. Det tok ikke lang tid før navnet "kitjap" var forvansket til "ketchup". Den første tomatketchupen så dagens lys i 1801, og var da en tynn kryddersaus med tomatsmak. Likevel var det først i 1876, ved H.J. Heinz, da sausen ble søtere og tykkere, at ketchupen slo an for alvor. June Pointer. June Pointer Whitmore (født 30. november 1953, død 11. april 2006) var en amerikansk sanger. Pointer er mest kjent som en av søstrene i Pointer Sisters, som hadde flere hits på 80-tallet. Hun har også utgitt to soloalbum. June Pointer slet med rusproblemer, og døde av kreft i 2006. Styreplate. En styreplate finnes på de fleste nyere bærbare datamaskiner, og er en av flere pekeenheter. Som navnet sier er det en trykk- og berøringsfølsom plate. Ved å bevege en finger på denne flaten beveges musepekeren over skjermen. To korte fingerslag tilsvarer vanligvis et dobbeltklikk med venstre museknapp. Styreflaten er vanligvis plassert under tastaturet med to, iblant tre, museknapper over, under eller ved siden av seg. Den fungerer ved å registrere kapasitans mellom høyde og breddeaksen. En finger vil føre til endringer i det elektriske feltet over platen og den vil "kjenne" fingeren. De fleste styreplater kan programmeres til å ignorere bevegelse ved stort kontaktområde, som for eksempel når håndflaten kommer borti plata under tasting, eller de kan programmeres til at et angitt område på platen skal brukes til andre oppgaver (volum opp, volum ned, bla ned, bla opp etc.) Andre pekeenheter er datamus, styrepinner og styrekuler. Alprazolam. Alprazolam er et benzodiazepin. I Norge markedsføres preparatet som "Xanor", mens det i en del andre land er kjent som "Xanax". Bruksområde er panikksyndrom og andre angstlidelser hvor annen behandling ikke har ført frem. Farmakologiske egenskaper. "For virkningsmekanisme og bivirkninger se benzodiazepiner" Virkningsmekanismen for alprazolam tilsvarer andre benzodiazepiner. Medikamentet absorberes effektivt, og gir maksimal konsentrasjon i blod etter 1-2 timer. Halveringstiden er ca. 12 timer. Misbruk. Alprazolam er som alle benzodiazepiner potensielt meget avhengighetsskapende, og etter at flunitrazepam ble klassifisert som narkotikum (A-resept), har alprazolam sammen med klonazepam blitt en populær erstatning. I misbrukermiljøer det vanlig å injisere medikamentet, gjerne sammen med heroin. Dette medfører en betydelig risiko for overdosedødsfall, også for brukere av metadon eller buprenorfin i legemiddelassistert rehabilitering. Styrepinne. En styrepinne finnes på mange bærbare datamaskiner og er en av flere pekeenheter. Styrepinnen ligger plassert midt på tastaturet (mellom bokstavene G, H og B). Den er en gummisylinder som man kan vippe i alle retninger og slik bevege musepekeren over skjermen i samme retning som man vipper. Under tastaturet er det to, sjeldnere tre, museknapper. Andre pekeenheter er datamus, styreplater og styrekuler. Gazprom. Gazprom er et russisk energiselskap. Det ble grunnlagt i 1989 som et statsselskap, og ble delprivatisert etter Sovjetunionens fall i 1993. Den statlige eierandelen er 50,002 prosent. Dmitrij A. Medvedev, Russlands første stedfortredende ministerpresident, har vært styreformann i selskapet i flere perioder. Gazprom er Russlands største konsern. Det overtok i 2004 det statseide oljeselskapet Rosneft. Gazprom har 300 000 ansatte. Selskapet opererer Russlands nettverk av gassledninger, og er eier og deleier i en rekke russiske og utenlandske selskaper. Gazprom produserer 94 % av landets naturgass og kontrollerer 25 % av verdens reserver. Gazprom er verdens største gassprodusent, og et av verdens 30 største selskaper, og er rettighetshaverne til verdens største offshore gassfelt, Sjtokmanfeltet. Petsjenga. a>, bortsett fra det røde området, "Jäniskoski" som Finland solgte til Sovjetunionen i 1947 i bytte mot de tyske eiendommene sovjeterne konfiskerte i Finland Petsjenga (finsk: "Petsamo", russisk: Печенга, nordsamisk: "Beahcán", skoltesamisk: "Peäccam") i sørlige del av Pasvikdalen er et russisk område på 10 470 km² i distriktet med samme navn. Distriktet (med omkring 11 000 innbyggere) ligger i Murmansk oblast og grenser mot Norge. Historie. Området var opprinnelig en del av et felles norsk og russisk skatteland, men 14. mai 1826 ble grensekonvensjonen mellom Norge-Sverige og Russland undertegnet i St.Petersburg. Grensestrekningen over land mellom Norge og Russland var dermed avklart uten konfrontasjoner. Området ble etter det russiske nederlaget i første verdenskrig overført til Finland, i henhold til Fredsavtalen i Dorpat 14. oktober 1920. Året etter ble det funnet store nikkelforekomster i området, og disse ble fra 1935 utvunnet av canadiske og franske gruveselskaper. Det ble derfor bygget en vei fra Sodankylä i Lappland til Petsjenga. Under vinterkrigen stod slaget om Petsjenga i perioden 30. november 1939 – 12. mars 1940. Dette endte med sovjetisk seier, og de sovjetiske styrkene inntok hele området. Under fredsforhandlingene i Moskva i 1940 måtte Finland avstå vestre del av Fiskerhalvøya. Området ble okkupert av tyske styrker med utgangspunkt i Kirkenes under Operasjon Barbarossa og var under tysk okkupasjon under kampene på Murmanskfronten. Under den tyske tilbaketrekkingen i 1944 ble området okkupert av Den røde armé og området ble formelt avstått til Sovjetunionen innenfor Paristraktatene i 1947. I byen Petsjenga lå det ortodokse Petsjengaklosteret som under fortsettelseskrigen ble evakuert til Savolax sammen med klosteret som hadde ligget på øya Valamo i Ladoga under navnet Nye Valamo kloster. Geologi. Berggrunnen tilhører "Petsamo-supergruppen" i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde. Petsamo-supergruppen består av grønnsteiner med et basalkonglomerat under. Petsjenga er aktuelt ilandføringsområde for gassen fra det russiske Sjtokmanfeltet. Eksterne lenker. Petsamo Lillehavn. Lillehavn er en bygd i Lindesnes kommune i Vest-Agder, nesten helt ytterst på Lindesneshalvøya, mellom Ramsland og Lindesnes fyr. Lillehavn er siste havn på østsiden av fyret, og er en yndet havn for båtfolket i vente på godt vær for å gå rundt fyret. Fra gammelt av var dette en tradisjonsrik fiskehavn med fiskemottak, foredling og fabrikker. Idag er det ingenting igjen av dette, og de industrielle bygningene er revet og nye ferieleiligheter er oppført. Ramsland. Ramsland er et lite sted i Lindesnes kommune i Vest-Agder, beliggende mellom Lindesnes fyr og Spangereid. Mellom Spangereid og Ramsland ligger kommunens hjørnesteinsbedrift, GE Healthcare (tidligere Amersham og Nycomed). Ramsland tar imot nordeuropeiske turister som kommer for å fiske hele året. Maos lille røde. a>. Boka er i dag (2008) en yndet salgsartikkel blant kinesiske gateselgere i turistområdene i landet; den har ingen politisk betydning i Kina lenger. Denne tyske utgaven ble trykt i Beijing i 1972. Boken er oversatt til en mengde språk, og fikk stor utbredelse i Vest-Europa fra 1968. Den ble også oversatt til norsk og flittig brukt av norske maoister. Bokens alternative navn, "den lille røde", oppstod egentlig i Vesten som en betegnelse for lommeutgavene som kom i omløp på vestlige språk. Den nærmeste kinesiske navneekvivalent til dette er 红宝书 ("Hóng bǎoshū", ordrett «den røde skattede bok»), og det navnet ble populært i Kina under kulturrevolusjonen. I Kina ble restopplaget med Lins forord ødelagt etter hans politiske fall og mystiske død i 1971, og eiere av boken ble oppfordret til å rive ut forordet av sine eksemplarer. Det verdensomspennende opplag kom opp i godt over én milliard eksemplarer. Det er nest høyest på verdenstoppen, dog nokså langt bak Bibelen. I annen halvdel av 1960-årene og flere år fremover var denne boken et mer fremtredende særmerke for den kinesiske kommunisme enn til og med avbildninger av Mao selv. Det ble etterhvert vanskelig å finne bilder av kinesiske kommunistledere uten at de viste fram sitt eksemplar av den lille røde, som regel høyt løftet som et seiersbanner. Etter Maos død bleknet bokens popularitet svært raskt i Kina, særlig etter at den var blitt karakterisert som venstreavvik. I dag selges den gjerne som billige suvenirer til vestlige turister;det dreier seg da om piratopptrykk, gjerne tilopasset slik at de er tospråklige, f.eks. kinesisk-engelsk. Noen «offisielle» nyutgivelser etter Maos død er ikke kommet. Struktur og innhold. Boken består av 427 sitater i 33 tematiske kapitler. Sitatene varierer i lengde fra én setning til noen korte avsnitt, og kommer i stor grad fra en gruppe av ca to dusin dokumenter i firebindsverket Maos samlede verker. Sitatene spenner over 40 år i Maos liv, og med unntak av den tematiske utformingen og selve utvalget er de ikke tilrettelagte – ingen progresjon fra det ene til det neste sitat, ingen kommenterende tekst. Illegale aviser. Illegale aviser er aviser som blir fremstilt og distibuert i hemmelighet. De oppstår på grunn av sensur eller andre innskrenkninger av ytringsfriheten. Illegal presse har eksistert like lenge som boktrykkerkunsten. Begrepet referer i Norge som regel til aviser som ble lagd ulovlig under den den andre verdenskrig. Generelt. Det ble laget mange illegale aviser i Norge under krigen. Variasjonen var stor. Noen besto bare av et dårlig stensilert ark, andre ble trykket i et opplag. Noen konsentrerte seg om nyhetsformidling, andre var organer for politiske partier som vervet eller utdannet motstandsfolk, mens noen bare oppfordret til kamp. En norsk pamflett skrev utelukkende for å veilede sabotører. En av de mest kjente illegale avisene var «London-Nytt». Avisene var provisoriske, dårlig trykket og med et kjedelig oppsett. Ofte bestod de bare av et raskt stensilert ark. Til tross for dette var leserkretsen svært stor, og arkene gikk fra hånd til hånd. Radio var den desidert viktigste nyhetskanalen. En engelsk radio sendte hver dag en spesiell sending med nyheter, taler og dikt på norsk. Disse sendingene var spesielt rettet mot de menneskene som skrev illegale aviser. Dikt ble til og med lest opp slik at dets tegnsetting, linjeskift og lignende tydelig kom frem. Harde straffer. Både de som ble tatt og arrestert for å trykke slike aviser, og de som leverte dem ble ofte dømt til døden eller de ble sendt til fangeleirer rundt om i Europa. Men de som leverte avisene ble i tillegg utsatt for tortur for at de skulle fortelle hvor avisene ble trykt, og på den måten kunne Gestapo og NS arrestere enda flere motstandsfolk som kjempet mot den tyske okkupasjonen. Til sammen har 212 nordmenn mistet livet etter å ha deltatt i farlige arbeidet. De illegale avisene ble av nazistene sett på som en av de sterkeste motkreftene til den tyske okkupasjonen og den nazistiske ideologien. Historien. Trolig kom den aller første illegale avisen ut i Bergen i 1940. For det meste innehold de tidlige avisene dikt og appeller som gjorde seg dårlig i det tyske diktaturet. De første distributørene trykket opp flygeblader som de leverte i postkassene til tilfeldige mennesker. Det meste illegale arbeidet begynte som amatørmessig og uorganisert arbeid. Det samme gjaldt for de illegale avisene. Interessen og lesningen av illegale aviser blomstret rundt sensommeren 1941 da radioene ble inndratt. Det ble et stort behov for sannferdige nyheter og fakta om hva som foregikk rundt om i verden, og det var den rollen den illegale pressen fikk. Avisene tok med mer fakta og nyheter enn det de hadde gjort før. Tyskerne kontrollerte det meste av kommunikasjonsmediene ved å innføre sensur. De avisene som kritiserte det tyske regimet fikk raskt en ny redaktør. Særlig hadde de avisene som støttet Norges Kommunistiske Parti (NKP) eller annen kommunistisk politikk det vanskelig. I november 1941 ble den første personen skutt for å ha lyttet til BBC på et ulovlig radioapparat og så spredde nyhetene. I november 1942 utstøtte Josef Terboven en hard forordning som ga dødsstraff for å fremstille, spre og motta illegale aviser. Herlov Rygh fikk ansvaret for norsk illegal presse, og jobbet for å koordinere de mange små gruppene rundt om i landet. I begynnelsen av 1944 ble Petter Moen tilsatt av Hjemmefrontledelsen som den ene av to sjefer for de illegale avisene. Men i februar, kort tid etter, ble Moen arrestert av Gestapo. I februar 1944 var det en stor opprulling som fikk store konsekvenser for den illegale pressen. Det nazistiske regimet hadde lenge skaffet seg informasjon ved hjelp av forhør, angivere og infiltratører. Mange mennesker ble arrestert og aviser avslørt. I ukene og månedene som fulgte ble det vanskelig for de som var igjen å fortsette å gi ut avisene. Mange aviser gikk dukken, men gjennom iherdig innsats stablet den illegale pressen på bena igjen. Illegale aviser ble gitt ut like til krigens slutt den 8. mai da den legale pressen kunne ta over. Regjeringen i Norge vedtok da at pressen måtte frigjøres og forbedres for bedre å kunne tjene det norske folk. De menneskene som hadde jobbet med illegale aviser spilte så en viktig rolle når det gjaldt og på nytt bygge opp en selvstendig presse. Kjente illegale aviser. Oslo Universitets krigstrykksamling inneholder om lag 350 ulike aviser. Dette er bare et utvalg av kjente aviser. «NKP» angir at den kommunistiske motstandsbevegelsen sto bak disse avisene. «AP» angir at folk knyttet til Arbeiderpartiet sto bak, «B» ulike borgerlige krefter. De partipolitiske tendensene var imidlertid ikke alltid klare, og ofte var avisene et resultat av samarbeid mellom folk fra ulike kretser. Mary Jane Watson. Mary Jane Watson er en figur fra Marvel Comics' tegneserieunivers, skapt av Stan Lee, John Romita Sr og Steve Ditko. Hun er Spider-Mans kjæreste (senere kone), og går ofte under kallenavnet «MJ». Mary Jane har rødt hår og grønne øyne. Hun er Peter Parkers «eneste ekte kjærlighet», men hun har av og til måttet kjempe for å oppnå hans oppmerksomhet likevel. I filmene "Spider-Man", "Spider-Man 2" og "Spider-Man 3" blir Mary Jane spilt av Kirsten Dunst. NF-Board. NF-Board (Non-FIFA-Board) er et fotballforbund etablert for nasjonale lag som ikke er – og normalt ikke blir – medlemmer av FIFA, oftest fordi nasjonen ikke er selvstendig eller ikke har internasjonal anerkjennelse. NF-board ble stiftet 12. desember 2003. NF-boards mål er å organisere kamper mellom dets medlemmer, så vel som å arrangere VIVA World Cup på Nord-Kypros, den tyrkisk-okkuperte delen av Kypros, i november 2006. Veerse Gat. a> som det er i dag Veerse Gat var en av fire fjordmunninger i Nederland som ble stengt i forbindelse med Deltaprosjektet ("Deltawerken"). Den lå mellom øyene Noord-Beveland og Walcheren i provinsen Zeeland, og ble i 1961 stengt med Veerse Gatdemningen. Stengningen forandret Veerse Gat fra å være et område under innflytelse av tidevannet til en innsjø med mer eller mindre fast dybde. Om vinteren blir for eksempel nivået satt i forhold til hvor mye vann som kommer fra områdene rundt, mens man om sommeren holder regning med vannsport og sportsfiskere. Frem til stengingen kunne det være værhardt i Veerse Gat, der også sand- og leirbanker var skjulte farer. Gjennom tidene har flere skip gått på sandbanker og sunket, som også tremasteren "De Roompot" gjorde. Den var på 719 metriske tonn, bygget av tre med kobber-beplating og på vei til hjemmehavnen fra nederlandsk vest-india da den gikk på en sandbanke og sank 29. juni 1853. Etter stengningen skrev den nederlandske chansonnieren Jaap Fischer sangen "Het Veerse Gat" (1962). I refrengets første linje er teksten "Het gat is dicht, de haven ligt voor johoho, voor johohohohohoker" (Munningen er stengt, havnen en vits). Videre spår han at "Fritz und Wilhelm" kommer "schnell" og at Veere vil bli en turistby. Flekkfluer. Flekkfluer (Otitidae) er en liten familie av middelsstore fluer som vanligvis har påfallende fargemønstere på vingene. I moderne systematiske inndelinger blir flekkfluene gjerne regnet som en underfamilie av familien Ulidiidae. Enkelte arter kan gjøre skade i jordbruket. Utseende. Flekkfluer er små til middelsstore (2-12 mm lange) fluer. Hodet er ganske stort og ofte tydelig lysere enn kroppen (gult), vanligvis ganske bredt. Pannen er bred og mangler kraftige børster i de nederste tre fjerdedelene. Fasettøynene er mer eller mindre runde, nokså små til middels store. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli"). Antennene er av vanlig fluetype, ikke spesielt lange, bestående av tre ledd. På oversiden av det tredje leddet nær roten sitter det en to-leddet antennebørste ("arista"). Munndelene er av vanlig fluetype, ikke påfallende store. Kroppen er svart eller dekket av gråaktig bestøvning. De artene som har grå bestøvning har gjerne mørke lengdestriper på ryggsiden av brystet ("mesonotum"). Bakkroppen er ganske kort, ofte noe flattrykt. Hunnenes bakkroppsspiss er trukket ut til et eggleggingsrør. Beina har to rekker av kraftige børster på fremlåret, ellers ikke noen påfallende trekk ved dem. Vingene har påfallende mønster, vanligvis mørke tverrbånd. Larvene er av vanlig maggot-type, uten bein eller noen andre kroppsutvekster, tilspisset i hodeenden og butte i bakenden, som har et par åndehull (spirakler). Levevis. Biologien til mange av artene er dårlig kjent, men det ser ut til at de fleste lever av råtnende plantermateriale som larver. Arten "Tetanops myopaeiformis" er et skadedyr på sukkerbete. Noen arter har også larver som lever i møkk. Noen arter finnes ofte på blomster, for eksempel kvann. Fargemønstrene på vingene har trolig en funksjon ved forplantning og pardanning, men lite er kjent om dette. Systematisk inndeling / norske arter. Denne familien regnes etterhvert som underfamilien Ulidinae, i familien Ulidiidae. Yherland MacDonald. Yherland MacDonald (født 6. september 1986) er en fotballspiller fra Costa Rica, som tidligere spilte for Fredrikstad. Han er angrepsspiller, og regnes også som et stort talent. Han slet med skader store deler av 2006-sesongen, men fikk noen innhopp på slutten av sesongen, deriblant cupfinalen mot Sandefjord. Han valgte selv å ikke forlenge kontrakten med Fredrikstad, som gikk ut 31. desember 2006. Dan Berglund. Dan Berglund (født 1954 i Helsingfors) er en finsk-svensk trubadur, kjent for flere innspillinger av skandinaviske arbeidersanger. Etter flytting til svenske Kristinehamn og Hisingen i Sverige begynte studiet av litteratur og gitarmusikk, som ga scenedebut (1974), samtidig med jobb i industrien. Fram til 1980 var han medlem i medlem i KPML(r). Berglund er best kjent for «De mördades fria republik» fra debut-LPen "En järnarbetares visor" (1975). Derpå kom "D.B. sjunger Rudolf Nilsen" (1977), "Den store maskaraden" (1979), "Vildmarken" (1988). Det siste albumet hans er samle-CDen "Mina herrar" (1999). Berglunds musikk kan kortfattet karakteriseres som viser med revolusjonært kommunistisk budskap, med angrep på arbeidsgivere og overklasse og med skildringer over arbeiderklassens lodd i livet. Berglund har i dag tatt avstand fra leninismen, men støtter fortsatt opp om klassekampen. Big momma. "Big momma" er en filmkomedie fra 2000 med Martin Lawrence i hovedrollen. Filmen ble regissert av Raja Gosnell, som også har regissert en rekke andre filmer, inkludert spillefilmen "Scooby-Doo" og "Ukysset". I tillegg til Lawrence medvirket også Nina Long, Paul Giamatti, Anthony Anderson og Terrence Howard i filmen. Filmen ble lansert i USA den 2. juni 2000, og fikk et overraskende høyt billettsalg. Den solgte nest flest billetter i Nord-Amerika i åpningshelgen sin, og gikk nesten forbi førsteplassen, som ble holdt av '. "Big momma" spilte inn over 117 millioner dollar i billettinntekter fra kinosaler, og ble ansett som en stor suksess. En oppfølger ble lansert i 2006, og fikk navnet "Big Momma's House 2". Lydsporet til filmen ble lansert på CD, og ble også en suksess. Den solgte til gullplate, og inneholdt sanger av artister som Jermaine Dupri, Bow Wow, Da Brat og andre. Handling. FBI-agenten «Malcolm Turner» (Lawrence) er kjent for å være en mester i forkledning. «Malcolm»s siste oppdrag sender ham til en liten by i Georgia, der han må fange en brutal bankraner som nylig har rømt fra fengsel (Howard), som politiet mistenker skal oppsøke sin tidligere kjæreste (Long) og deres sønn. «Malcolm» setter seg på spaning på den andre siden av gaten, hjemme hos sørstatsdamen som bare ekr kjent som «Big Momma». «Sherry» er på vei for å besøke «Big Momma», men vet ikke at hun er reist fra byen. «Malcolm» bestemmer seg for å kle seg ut som «Big Momma», og etterhvert som tiden går, faller han for «Sherry». «Malcolm» må finne en måte å kapre "både" skurken, og dama. Gravenstein. Gravenstein eller Gråsten-eple er en 200 år gammel eplesort. Det finnes to hovedtyper, "Rød" og "Gul". Rød Gravenstein, som er den mest kjente, er et søtt og godt spiseeple med sesong i september og oktober. Gravenstein er oppkalt etter den danske byen Gråsten (ty. Gravenstein) i Sønderjylland. Gravenstein dyrkes i Nord-Europa og USA (California). I Norge dyrkes Gravenstein særlig i Telemark, Lier, Sogn og Hardanger. På Agatunet i Hardanger er det reist et minne om Johannes Pedersen Aga som i 1792 plantet det første gravensteinepletreet i Norge. Siderproduksjon. I Hardanger var det en viss kommersiell siderproduksjon basert på Gravensteinepler fra 1890 til et stykke utpå 1920-tallet. På grunn av et høyt avgiftsnivå valgte produsentene i Hardanger å stanse denne produksjonen. Produksjonen fortsatte i mindre skala til eget bruk. Det var vanlig å få servert sider blant annet i bryllup i Hardanger. Nå er det planer om å starte en ny kommersiell produksjon der Gravenstein vil være hovedråvaren i det nye produktet som har fått navnet Hardangersider. Melissa Joan Hart. Melissa Joan Catherine Hart (født 18. april 1976) er en amerikansk skuespillerinne som er mest kjent for å spille tittelrollen i TV-serien "Heksen Sabrina". Personlig historie og familie. Hart ble født i Smithtown i New York, og vokste opp i Sayville i New York. Hennes fulle navn er Melissa Joan Catherine Hart, Melissa fra sangen «Melissa» av Allman Brothers, Joan etter sin biologiske bestemor, og Catherine som det navnet hun valgte seg til sin konfirmasjon. Den 19. juli 2003 giftet Hart seg med musikeren Mark Wilkerson fra bandet Course of Nature. I juni 2005 annonserte Hart at hun og hennes ektemann ventet sitt første barn i januar 2006. Hun fødte en gutt, Mason Walter Wilkerson, den 11. januar 2006. Karriere. Harts karriere begynte tidlig. Mens hun ennå var baby medvirket hun i sin første reklamefilm for en badeleke. Etter den tid deltok hun totalt 25 reklamefilmer før hun fylte fem år. Hun deltok også i noen miniserier for TV i midten av 1980-tallet. Hart spilte inn to album som Clarissa, "This is What 'Na Na' Means", samt en innspilling av "Peter og ulven". Det første albumet var et rock/pop-album, og mottok ikke noen gode kritikker. Det siste albumet vant en Parents' Coice-pris Hart begynte siden på New York University, men fullførte aldri. Isteden tok hun opp igjen skuespillerkarrieren da hun fikk hovedrollen i filmen "Sabrina the Teenage Witch" i 1995. Filmen ble senere fulgt av TV-serien "Heksen Sabrina" som varte i syv sesonger. Innimellom hadde hun også en gjesterolle i TV-serien "Touched by an Angel", samt hovedrollen i flere TV-filmer. Kontroverser. Hart opptrådte i undertøy i en rekke fotografier i oktoberutgivelsen av mannebladet Maxim i 1999. I tillegg var det også lignende fotografier av henne i "Bikini" og "Movieline" omtrent den samme tiden. Dette førte til problemer for Hart og ABC (TV-kanalen som viste "Heksen Sabrina" i USA under tiden), siden Archie Comics, som hadde rettighetene til Sabrina, anså serien som rettet mot barn og unge, og mente at fotografiene og den tilhørende artikkelen kunne ødelegge TV-seriens inntrykk. Styrelederen i Archie Comics, Michael Silberkleit, krevde at Hart enten unnskyldte seg eller fikk sparken fra serien. Hun ba hverken om unnskyldning eller fikk sparken. Eksterne lenker. Hart, Melissa Joan Høydemåler. Høydemåler fra fly. Høyden vises her i fot. Høydemåler er et instrument for måling av høyde over et nivå eller en flate. Høydemålere er vitale i alle typer luftfart og benyttes for andre formål, for eksempel friluftsliv. Barometrisk høydemåler og radiohøydemåler, er de mest brukte. I tillegg benyttes satellittnavigasjon (GNSS) for å bestemme høyder. Trykkhøydemåler. Trykkhøydemåleren er et av de seks såkalte «primære flygeinstrumenter«som finnes i et luftfartøys cockpit. Instrumentet viser trykkhøyde i forhold til et innstilt referansetrykk, som kan være et standard trykk, havoverflaten eller en flyplass, uttrykt i fot eller meter. Høyden avleses enten bare med visere på en skala (normalt i eldre luftfartøy), eller digitalt på et display i tillegg (i nyere eller/og større fly). Avlesning. I mindre luftfartøy skjer avlesningen vanligvis med tre visere som beveger seg over en «urskive» med tallene fra 0 til 9, på samme måte som viserne på et analogt ur: Langviseren angir antall hundre fot, kortviseren angir antall tusen fot, og en enda kortere viser eller en skive med et pilhode ytterst, angir antall ti-tusen fot. Noen, som europeiske seilfly og russiske fly, bruker av og til høydemålere som viser meter. Virkemåte. En trykkhøydemåler utnytter det faktum at atmosfærens trykk minker jevnt med høyden. Ved havoverflaten er trykket normalt vel 1000 hPa, i 18 000 fot er det avtatt til det halve, ca 500 hPa. Teknisk sett er høydemåleren et aneroidbarometer som måler statisk trykk, men gradert i fot eller meter. Høydemåleren er et rent mekanisk instrument med en belg med referansetrykk, tannhjul, aksler og visere. Instrumenthuset er åpent til den omkringliggende luften gjennom slanger som går til statiske luftinntak utenpå luftfartøyet. Disse er plassert slik at de skal være minst mulig påvirket av trykkendringene som oppstår rundt et luftfartøy i fart. Når luftfartøyet beveger seg oppover, faller lufttrykket på utsiden. Dette fører til at lufttrykket inne i høydemålerhuset faller, belgen med det faste referansetrykket ekspanderer og viserne begynner å bevege seg med klokka. For å kunne kalles en følsom trykkhøydemåler skal instrumentet har to slik belger med referansetrykk. Nyere høydemåler, viser 1375fot. Se innstilling for hPa i luka til venstre og tommer Kvikksølv i luka til høyre Justeringsmulighet på høydemåler. På grunn av at det atmosfæriske trykket endres ved skiftende værforhold, og derved er ulikt på samme sted til ulik tid, er det en justeringsmulighet på høydemålere for å stille inn det ønskede referansetrykket. Det innstilte referansetrykket vises i ett eller to små displayer, "Kollsmans vindu", som viser hektopascal (hPa), og/eller millimeter kvikksølv (mmHg). I Europa brukes hectoPascal og i USA brukes også tommer kvikksølv (inHg)). Høydemåleren er innrettet slik at når høyden innstilles på 0 fot, er trykket som vises i Kollsmansvinduet det aktuelle trykket på stedet (QFE). Målerne kan justeres i et trykkintervall for å korrigere for høytrykk eller lavtrykk. Når trykket reduseres uten at innstillingen endres, viser høydemåleren den høyden som trykkforskjellen tilsier. 1 hPa forskjell i trykk tilsvarer ca. 27 fot høydeforskjell. Høydemålerinnstilling. Det er faste regler for hvilket trykk som skal være innstilt på høydemåleren. For flyging i lavere høyder er det vanligvis referansetrykket på den nærmeste flyplassen (QNH eller QFE) som skal stilles inn. Ved flyging i større høyde stilles vanligvis trykket ved havoverflaten i henhold til standardatmosfæren, som er 1013,25 hPa (QNE). Meteorologiske stasjoner overvåker kontinuerlig værforholdene og oppdaterer lufttrafikktjenesten med meteorologiske observasjoner fra målere plassert på ulike steder, for eksempel flyplasser. Værtjenesten omregner målt lufttrykk på en stasjon til et referansetrykk (QNH) som gjør at en høydemåler på dette stedet med dette referansetrykket innstilt, vil vise stasjonens høyde over havnivået. Hver flyplass har en oppgitt "gjennomgangshøyde" (transition altitude), oftest mellom 6000 og 10000 fot. Luftfartøy under gjennomgangshøyden stiller høydemåleren på den oppgitte QNH og høydemåleren viser da luftfartøyets høyde over havnivå. Småfly som flyr lavt og har kontakt med for eksempel en flygekontrollenhet vil få oppgitt QNH på nærmeste flyplass. Fly som ankommer i stor høyde mot en flyplass får oppgitt QNH når de på vei ned nærmer seg "gjennomgangsnivået" (transition level) og trenger å vite sin høyde relativt til flyplassen. Over gjennomgangshøyde/-nivå innstilles høydemåleren på 1013,25 hPa og høyden angis i "flygenivå" (flight level), som antall hundre fot over standard havnivå. Klareringene fra lufttrafikktjenesten er basert på flygenivå. Fly som flyr på flygenivå vil ha nær riktig innbyrdes høydeforskjell, men ikke riktig høyde over bakken eller havet. Dersom de flyr for eksempel Flight Level 330 (ca. 33 000fot) og Flight Level 320 (ca. 32 000 fot) vil de ha nær 1000 fot høydeforskjell, men hvis de flyr i et område med høytrykk ligger de høyere over havet enn om det hadde vært lavtrykk. Med justeringen på høydemåleren for trykk, kan høydevisningen settes til 0 når flyet står på flyplassen. Da vises det ukorrigerte direkte trykket på plassen og når flyet kommer opp i høyden vises høyden over flyplassen. Dette benevnes QFE. Seilflygere bruker denne innstillingen, og avleser høyden over seilflyplassen i meter. Seilflygere bør ha 200 meters høyde rett over plassen, og 100 meters høyde i tillegg for hver kilometer de er unna plassen. QFE har også vært benyttet som standard i bl.a. Storbritannia. Et luftfartøy som skal brukes til instrumentflyging må bl.a ha minst to følsomme trykkhøydemålere; en primær og en reserve. Feilvisninger. Høydemålere har, som alle andre instrumenter, en rekke feilkilder. De fleste er små og uten betydning i praktisk bruk. Høydemåleren sjekkes på bakken før hver start. Toleransen er +/- 60 fot. Siden atmosfæretrykket varierer som følge av værforhold, skal høydemåleren justeres etter det aktuelle atmosfæretrykk. Hvis maskinen flyr mellom to områder med ulike barometertrykk, vil høydemåleren etterhvert vise feil høyde, og instrumentet må justeres. Tradisjonelt har det ikke vært utstyr i luftfartøyet selv som kan bestemme virkelig høyde over bakken/havnivå og slik følge med i og korrigere for endringer i lufttrykket. Særlig problematisk er situasjonen hvor et luftfartøy beveger seg fra et område med høyt trykk (vanligvis forbundet med «godt» vær) mot et område med mye lavere trykk: Selv om det holder samme trykkhøyde, vil det etter hvert komme nærmere bakken. Dersom en flyr over øde områder uten meteorologiske stasjoner, får en ikke nødvendig informasjon til å stille inn riktig høydemålersetting. Under instrumentforhold eller over konturløst terreng,kan dette dersom det ikke korrigeres for eksempel ved sammenligning med andre instrumenter, så som radiohøydemåler eller GNSS, eller det legges inn ekstra sikkerhetsmarginer, føre til at fartøyet treffer bakken. Denne effekten utgjør 27 fot pr hPa endring i lufttrykket. Ved flyging fra et sted med normalt lufttrykk (1013 hPa) til et sted med et kraftig lavtrykk på 980 hPa vil denne effekten gjøre at luftfartøyet er nesten 900 fot lavere enn det høydemåleren i cockpit viser. Temperatur påvirker også visningen. Ved lav lufttemperatur blir tettheten i lufta større og trykkhøydenivåene ligger nærmere hverandre. Ved høy temperatur utvider lufta seg og trykknivåene blir liggende lenger fra hverandre. Regelverket stiller derfor krav om at det det skal legges inn sikkerhetsmargin ved flyging dersom temperaturen er betydelig lavere enn normalt. Denne feilen utgjør 4 fot pr 1 000 fot pr grad som temperaturen avviker fra standardatmosfæren. Eksempel: Dersom temperaturen i 5 000 fot er -25 grader (ISA - 30), vil feilvisningen på grunn av temperatur bli ca.: 4 fot x 5 x -30 = -600 fot. Luftfartøyet er 600 for lavere enn den indikerte høyden på 5 000 fot. Det har forekommet at de statiske luftinntakene er blitt blokkert av is eller insekter. Dette kan føre til at høydemåleren reagerer langsomt eller ikke beveger seg i det hele tatt. Dersom besetningen mistenker slik blokkering, kan de ha mulighet til å velge alternative statiske luftinntak. Høydemåleren må innstilles manuelt for at den til enhver tid skal gi mest mulig korrekt høyde. Det har forekommet at besetningen ikke har stilt om høydemåleren da de passerte ned gjennom gjennomgangsnivået. Dersom det er lavtrykk i området, vil høydemåleren da vise større høyde enn den virkelige høyden over bakken. Radiohøydemåler. Radiohøydemåler eller radarhøydemåler, måler nøyaktig avstanden til bakken/havet under luftfartøyet og viser dette på en skala i cockpit som høyde over bakkenivå (AGL). Radiohøydemåleren sender ut radiosignaler som så reflekteres tilbake fra underlaget. Den måler tidsdifferansen og beregner avstanden, på lignende måte som en radar. Radiohøydemåleren sender kontinuerlige FM signaler (4200-4400 MHz) i en 30 grader kon under fartøyet. Den gir nøyaktig høyde over bakken og er kalibrert til å vise 0 når luftfartøyet står på bakken. Det er påbudt med radiohøydemåler i større fly og helikoptre. I Norge er det også påbudt for flyging over snødekte, øde områder. Radiohøydemåler er nødvendig for eksempel for instrumentinnflyging til flyplasser i svært dårlig vær (ILS kategori II og dårligere), for redningshelikoptre under heiseoperasjoner og det spiller en rolle som terrengvarslingssystem (GPWS). GNSS. Satellittnavigasjonssystemer som GPS viser vanligvis høyde (3D), med den er normalt upålitelig. Dersom det er tilstrekkelig antall satellitter synlig og det benyttes korreksjonssignaler, kan høydeinformasjonen bli nøyaktig nok til at GPS kan benyttes til presisjonsinnflyging under instrumentforhold. Slike innflyginger er i drift i Norge under navnet SCAT-1 med bakkebaserte korreksjonssignaler. Marit Larsen. Marit Larsen med Trondheimssolistene i Ibsenhuset, 2009. Marit Elisabeth Larsen (født 1. juli 1983 i Lørenskog) er en norsk vokalist, musiker og tekstforfatter. Biografi. Marit Larsen kommer fra en musikalsk familie,og spilte fiolin som barn. Hun ble som 13-åring nominert til Spellemannpris for platen "Marit & Marion synger barnesanger". Larsen fikk internasjonal oppmerksomhet da hun i tenårene var medlem av popduoen M2M sammen med barndomsvenninnen Marion Ravn. Larsen spilte gitar og sto for halvparten av vokalen og tekstskrivingen. Etter å ha turnert rundt i verden og produsert to album med hits som «Don't Say You Love Me», «Mirror Mirror» og «Everything», brøt Ravn og Larsen samarbeidet i september 2002. Etter bruddet i M2M tok Larsen noen år fri for å gå på skole. Interessen rundt henne tok seg opp igjen i 2004 og tidlig i 2005 da hun opptrådte flere ganger i Norge. Hun viste en ny musikkstil med et mer instrumentalt og lyrisk preg. I oktober 2004 fremførte Larsen tre nye sanger på NRK-radio og spilte nå også piano. Hun opptrådte også på i februar 2005. I august 2008 kom singelen «If a song could get me you» ut. Den var i 14 uker sammenhengende den mest spilte låten på radio i Norge. Larsen spilte på Nobelkonserten i 2008. Musikkalbum. Høsten 2005 spilte Larsen inn debutalbumet sitt på et nytt plateselskap EMI Records. Den første singelen, «Don't Save Me», kom på radio i januar 2006, og klatret raskt opp på VG-lista Top 20. Allerede i sin andre uke havnet singelen på førsteplass på VG-lista. Den andre singelen fra albumet heter «Under the Surface». Albumet "Under the Surface" ble lansert i Norge den 6. mars 2006, og inneholdt elleve sanger, de fleste skrevet av Larsen. Albumet ble beskrevet i bladet Plan B som «et album mange anser som det mest påventende albumet i 2006». Under Spellemannprisen 2006 vant hun prisen for årets kvinnelige artist for albumet, og prisen for årets musikkvideo for videoen til «Don't Save Me», som også var nominert til årets hit. For albumet fikk hun dessuten Alarmprisen 2007 i klassen pop. Den 31. mars 2006 ble det offisielt at Larsen debutalbum hadde solgt til gullplate på under en måned. 13. oktober 2008 kom hennes andre soloplate, "The Chase". Første singel fra platen var «If a Song Could Get Me You», som gikk rett til topps på VG-lista i sin første uke (uke 34/2008). Både den første og andre platen hennes er produsert av Kåre Vestrheim. Låten «Steel my heart» fra "The Chase" ble brukt i filmen "I et speil,i en gåte". Andrej Nebb. Andrej Nebb (eg. Andrzej Paweł Dziubek, født 14. juni 1954) er en polsk musiker og kunstner. Han flyktet i 1970 til Norge. Nebb var på dette tidspunktet en stor tilhenger av Jimi Hendrix, og planen var egentlig å dra til USA for å bli gitarist. Vietnamkrigen fikk ham imidlertid til å endre mening, og han fikk i stedet opphold i Norge. Omtrent på denne tiden mistet Nebb to fingre; dette skjedde enten under flukten fra Polen eller mens han ventet på innreisetillatelse til Norge. Forklaring på hendelsen har han selv gitt i utallige varianter; andre har gjettet på at det skjedde med vilje for å oppnå trygd og oppholdstillatelse. Imidlertid er Nebbs «flukt» til vesten et mysterium som Nebb selv har vært tvetydig med å forklare. Både Nebb og hans far, som var lege for det polske landslaget på ski, (en posisjon alltid direkte tilknyttet kommunistpartiet, dets angivere og avhopper vakter, og som automatisk gav inn- og utreisetillatelse til vedkommende og hans familie) var begge nevnt på den berømte Wildstein-listen, listen som nevner alle som arbeidet som polske spioner under det kommunistiske regimet. Etter Nebbs såkalte avhopp, beholdt likevel Nebbs far sin posisjon og jobb (en umulighet ved en avhoppssituasjon og dens represalier) og besøkte til og med Nebb i Norge etter hendelsen. Nebbs valg av repertoar (rock basert på folkemusikk) var heller ingen tilfeldighet. Det var påbud for alle å ha folkemusikk på repertoaret fra høyeste hold i det kommunistiske Polen på denne tiden. I Norge ble han blant andre kjent med Ludvig Eikaas, og han begynte etter hvert på Kunstakademiet. I denne perioden var Nebb ikke musikalsk aktiv, men han startet gruppen Berlin Band da pønk- og new wave-bølgen kom. Berlin Band ser ut til å ha spilt sammen relativt kort tid, og det finnes ikke mye dokumentasjon, hverken opptak, bilder eller presseklipp. I 1978 møtte han Ola Snortheim som han startet bandet Pull Out sammen med. Pull Out inkluderte også Volker Zibell på keyboards (senere The Cut) og Kikkan Fossum (senere Plann). Det meste av repertoaret var skrevet av Nebb; Zibell skrev også en del låter, men Nebb var lite interessert i å spille dem. Pull Out fikk en del presseomtale, blant annet en forside i musikkavisen Nye Takter i 1979. Det var denne omtalen, med kryptiske begreper som «avant-rullende firfislesprang», journalist Jan Arne Handorff ble medlem av Norsk Dusteforbund for. Etter at Pull Out gikk i oppløsning hentet Nebb og Snortheim inn Jørn Christensen og startet bandet De Press, som ga ut 3 LPer, 2 7" og 1 12" EP før de gikk i oppløsning i 1983, mye på grunn av samarbeidsproblemer mellom Nebb og øvrige medlemmer. Nebb hadde allerede før De Press ble oppløst startet bandet Holy Toy sammen med Bjørn Sorknes. Der De Press hadde spilt relativt fengende Punk/nyveiv var Holy Toy et langt mer eksperimentelt band, samtidig som mange mener at deres sang «Mickey Mouse» fra LPen "Dummy Cruise Missile Wanted for Artistic Purposes. Phone 47 2 20 64 89", som for øvrig ble presentert på en søppelfylling med Nebb ropende i en megafon fra spaden i en gravemaskin, var Norges første rap-låt. Holy Toy holdt det gående til 1989, men Nebb ga også ut andre plater, hvorav den mest kjente er "Fjøse" fra 1987, som opprinnelig ble utgitt på 7", med en medfølgende 12" trykket på smergelstein. I 1990 ble De Press gjenforent, og holdt det gående i tre år før samarbeidet igjen ble for vanskelig. I denne perioden hadde de en studio-session som resulterte i hele 60 innspilte låter. Allerede i 1981 hadde De Press, sammen med Kjøtt og The Aller Værste! turnert i Polen og blant annet spilt på Leninverftet i Gdansk, men særlig etter regimeskiftet i 1989 havnet De Press på hitlistene Polen. Dette var under en tid hvor det kommunistiske Media fortsatt var intakt og ved makt. Nebb begynte derfor også å spille inn flere plater under De Press-navnet, først og fremst beregnet på et polsk marked. Han åpnet også på denne tiden sitt eget galleri i Oslo. I 1995 ga Nebb ut sin første soloplate under eget navn, "Blagism", en coverversjon av Bruce Haacks album "Electric Lucifer" (uten at Haacks navn er nevnt noe sted på coveret eller CD-ens etikett), og i 1998 kom CD-en "Natural", der Nebb for første gang, med unntak av 2 sanger fra De Press' "Lars Hertervig"-12" og tre fra "Fjøse", sang på norsk. Han sto selv bak de fleste tekstene, men tre av dem var basert på dikt av Tor Jonsson. På plata "Kvite Fuglar" fra 2000 følger han opp dette med kun å benytte seg av Jonsson-tekster. I 2005 ble også De Press gjenforent, dog kun med Nebb fra originalbesetningen og uten øvrige originale bandmedlemmers viten og vilje. Året etter kom plata "Rekyl", og også her har Nebb benyttet seg av dikt av Tor Jonsson. Nebb har også utgitt åtte album og flere EPer i Polen; disse har ikke vært markedsført i Norge. De består til dels av materiale som har blitt til overs fra DePress-innspillinger fra 1990-92. Nebb ser ut til å foretrekke å være frontfigur når han lager musikk; han har ikke backet andre artister og har ikke mange gjesteopptredener bak seg; ett unntak er koring på to låter på debutalbumet med Kikkan Fossums gruppe "Plann". Nebb bor i dag både i Norge og i Polen, alt etter hva han jobber med. Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 1994. Under Vinter-OL 1994 på Lillehammer ble det arrangert seks øvelser i kortbaneløp på skøyter. 500 m. De 4 første gikk i A-finalen. Sámal Joensen-Mikines. "Teir leggja av landi" av Mikines på frimerke fra 1996 "Mykineskona" (1934) av Mikines på frimerke fra 1996 Sámal Elias Frederik Joensen-Mikines (født Samuel Elias Frederik Joensen, 23. februar 1906 på Mykines, død 21. september 1979 i København), ofte bare kalt Mikines, var en færøysk kunstmaler. Han var kjent for sine skildringer av færøysk natur og folkeliv i ekspresjonistisk stil, inspirert av malere som Edvard Munch, Eugène Delacroix og El Greco. Mikines var fast bosatt i København fra 1953, men besøkte jevnlig Mykines, og holdt fast ved færøyske motiver i sin kunst, hvor forholdet mellom naturen og mennesket fikk en sentral rolle. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Mikines ble født som Samuel Elias Frederik Joensen på øya Mykines i 1906, som sønn av odelsbonde Johannes Frederik Joensen (død 1934) og hustru Anna Katrine (født Abrahamsen, død 1954). Han brukte den færøyske formen Sámal av døpenavnet Samuel, og endret formelt navn til Sámal Joensen-Mikines i 1943. Han beholdt imidlertid de danske formene av mellomnavnene Elias og Frederik. I årene 1928–1934 studerte han ved Det Kongelige Danske Kunstakademis Malerskole i København, hvor han ble undervist av blant andre professorene Ejnar Nielsen og Aksel Jørgensen. Han debuterte som kunstmaler på Kunstnernes efterårsudstilling i 1931, og var også med på Charlottenborgs forårsudstilling i 1933. Han var tilbake på Færøyene 1934–1938, og var på studiereiser til Bergen, Oslo, Göteborg, Stockholm, Paris og Amsterdam i 1937. Fra 1940 var han medlem av kunstnersammenslutningen Decembristerne. Han stilte ut verker i Tórshavn, Helsingfors, Göteborg, Roma, Paris, Oslo, København og Reykjavík, og ble i praksis den første profesjonelle færøyske kunstmaleren. Han var fast bosatt i København fra 1953, men besøkte jevnlig hjemstedet for inspirasjon til nye motiver i sin kunst. Mikines var kjent for å vektlegge motivets dramatiske kraft og bevegelse, og for en sterk fargebruk. Han fikk med sin ekspressive og identitetsskapende kunst stor betydning for senere generasjoner kunstnere. Han giftet seg første gang med den færøyske grafikeren Elinborg Lützen (født 1919) i 1944, men ekteskapet ble oppløst i 1952. Mikines giftet seg for andre gang i 1954, da med den danske sykepleieren Karen Nielsen (født 1919). Chansonnier. Chansonnier eller chansonnière er det franske ordet for visesanger og visedikter, men kan i overført forstand også bety satiriker. Betegnelsen "chansonnier" brukes fortrinnsvis på artister som har sterke bånd til eller opptrer og synger i følge den franske chanson-tradisjonen. Dette er en populær, opprinnelig franskspråklig musikksjanger som kjennetegnes av folkelige sanger, kabaret- og varietéviser med poetiske, fortellende tekster og enkelt musikkarrangement. På norsk kan også betegelsen chansonist brukes om slike chansonkunstnere eller "chansonniers". En kvinnelig chansonnier kan på norsk dessuten betegnes med det franske ordet "chanteuse", som er hunkjønnsformen av "chanteur", det vil si «sanger». Chanson. Middelalderen og renessansen. I denne tiden var en "chanson" en polyfonisk fransk sang, der de tidlige oftest ville være skrevet i en "formes fixes" som ballade, rondeau eller virelai. Enkelte komponister kom senere til å bruke mer generell poesi i varierende formspråk. De tidligste ble skrevet for to, tre eller fire stemmer. Frem til man begynte å skrive for fire stemmer i det 16. århundre var tre stemmer mest vanlig. Guillame de Machaut var den første komponisten av chansons som regnes for å være viktig. I det 14. århundre komponerte han verker for tre stemmer, skrevet i "formes fixes". I det 15. århundre er Guillaume Dufay og Gilles Binchois fra Burgund de viktigste, de har en enkel stil med tre stemmer. Senere, i det 15. og 16. århundre, kommer Johannes Ockeghem og Josquin Des Prez. I deres komposisjoner ser vi at lyrikken blir friere, de beveger seg bort fra "formes fixes" og begynner å etterligne stilen som finnes i den tidens motetter og liturgisk musikk. Midt i det 16. århundre komponerer Claudin de Sermisy og Clément Janequin det som kalles "Parisiske" chansons. De bruker ikke "formes fixes" og er enklere, mer homofonisk. Mange av disse arbeidene ble utgitt av Pierre Attaingnant. Fra og med denne generasjonen ble komponistene av chansons påvirket av italienske madrigaler. Mange tidlige instrumentalstykker er diminutiver, eller ornamenterte variasjoner over chansons. Denne sjangeren gikk over i canzone som er en forganger for sonaten. Fransk solo-sang oppstod i løpet av det 16. århundre, antagelig utviklet det seg fra de nevnte "Parisiske chansons". I det 17. århundre blomstret blant annet sjangrene "air de cour" og "chanson pour boire". Disse ble som oftet akkompagnert av lutt eller tangentinstrumenter. Blant komponistene i denne perioden finner vi Antoine Boesset, Denis Gaultier, Michel Lambert og Michel-Richard Delalande. I det 18. århundre ble vokalmusikken i Frankrike dominert av opera, og først i det 19. århundre ble solo-sang "gjenoppdaget". Først innenfor den romantiske salong-musikken, men i midten av århundret ble dette forandret til sofistikerte musikkstykker inspirert av tyske lieder. Louis Niedermayer var en av de viktigste personene i denne bevegelsen, han hadde latt seg inspirere av Franz Schubert. Andre komponister som fulgte ham var blant annet Eduard Lalo og Felicien David. Senere i samme århundre fulgte flere komponister deres eksempel og komponterte stykker de kalte "melodie" eller "chanson", til disse hører Ernest Chausson, Emmanuel Chabrier, Gabriel Fauré og Claude Debussy. Denne tradisjonen har blitt holdt ved like i det 20. århundre av mange nyere, franske komponister. Palle Mikkelborg. Palle Mikkelborg (født 6. mars 1941) er en dansk jazzmusiker, orkesterleder og komponist. Han spiller fortrinnsvis på trompet. Han har samarbeidet med flere norske musikere, blant annet Jan Garbarek, Karin Krog og Terje Rypdal. Priser. Mikkelborg fikk Nordisk Råds musikkpris i 2001. Markøy fyr. Markøy fyr er en tidligere fyrstasjon på øya Markøy i Selørarkipelet vest for Lindesnes, rett sør av Sælør. Markøy fyr var i drift fra 1725 til 1844. Da fyret på Lindesnes ble tent for annen gang i 1725, ble også Markøy satt i drift slik at disse to fyrene ikke kunne forveksles med Skagen fyr på danskesiden. Markøy fyr bestod opprinnelig av en fyrgryte plassert rett på fjellet. I 1822 ble det bygd et lukket kullblussfyr på steintårn. Ruinene viser steintårnet fra 1822. Selve glasshuset er forfalt. Det ligger glassbiter i slagget under steintårnet i dag, sikkert rester etter glasshuset. Det bodde fyrvokterfamilie på Markøy til fyret ble lagt ned i 1844. Øya gav nok høy til et par kyr og 3-4 sauer. Øyfolket skal også ha dyrket rug på ei lita slette. I dag kan man se tufter etter flere bygninger samt veien ned til sjøen. Kull til fyret ble brakt på land på Kålodden. Når kullet skulle bæres opp til fyret, kom folk fra hele soknet. Lønna var dårlig, men det var gratis brennevin så lenge arbeidet varte. Forbruket ble påtalt, og inspektøren måtte ikke føre større brennevinsutgifter enn 3 riksdaler i regnskapet. En hollandsk losbok fra 1500-tallet forteller om en varde på Markøy. Dette må antakelig har vært en steinvarde med hull i midten. Denn er er i dag borte. Nedtegnelsen viser at Markøy allerede da hadde betydning for navigasjonen inn i Skagerrak. Navnet Markøy kommer antagelig fra "Mark" – et merke – i betydningen sjømerke. Ruinene av fyret på Markøy er fredet etter lov om kulturminner. Området er vernet som naturreservat etter lov om naturvern. Paul Armin Due. Paul Franz Wilhelm Armin Due (født 1870 i Kristiania, død 1926 i Oslo) var en norsk arkitekt. Han var sønn av arkitekt Paul Due og ble utdannet ved Hannovers Polytechnikum i 1896. Han arbeidet de første to årene etter uteksamineringen i Tyskland, men gikk inn i sin fars firma fra 1898 og tegnet en rekke jernbanestasjonsbygninger, bl.a. til Gjøvikbanen, Flekkefjordbanen, Hell-Sunnanbanen og Bergensbanen. Siden far og sønn arbeidet med de samme prosjektene, er det i ettertid for enkelte jernbanebygninger usikkert hvem av de to som skal ha hovedæren. Men de aller fleste stasjonene fra tiden like etter 1900 og frem til 1910 var det Paul Armin som stod for. Mens faren var mer preget av historismen, tegnet Paul Armin i en mer jugend-preget stil, som var det nye og moderne stiluttrykket. De siste årene i sitt yrkesaktive liv arbeidet han hos Byarkitekten i Kristiania. Konge (kortspill). Konge, er en av de tretten valørene i en vanlig kortstokk. Den har som regel verdien 13, mellom dame (12) og esset (14). Det finnes fire konger, en i hver farge spar, hjerter, ruter og kløver, i en kortstokk, Historie. Kongene er de aller eldste billedkortene i kortstokken – de har røtter helt tilbake til persiske kort laget omkring år 1100. På 1700-tallet var det vanlig å gi kongene navn etter kjente historiske herskere. Disse kunne variere fra land til land, men i Norge var disse navnene i bruk: sparkonge = (kong) David, hjerterkonge = Karl (den store), ruterkonge = (keiser Julius) Cæsar, kløverkonge = Alexander (den store). Denne navngivningsskikken gikk ut av bruk omkring 1850. Opprinnelig ble kongene fremstilt i helfigur (med ben og underkropp), men under Napoleontiden begynte en å produsere dagens todelte billedkort med to hoder og i Skandinavia på 1830-tallet. Opprinnelig ble kongene rangert som de øverste kortene i kortstokken, men de ble etter hvert utkonkurrert av essene. På internasjonale kortstokker er hjørnemarkeringen for konge bokstaven «K» (for engelsk «king» «konge»). Hjerter konge i en vanlig kortstokk har ikke bart, mens alle andre har det. Dame (kortspill). Dame, er en av de tretten valørene i en vanlig kortstokk. Den har som regel verdien 12, mellom knekt (11) og konge (13). Det finnes fire damer, en i hver farge spar, hjerter, ruter og kløver, i en kortstokk. På internasjonale kortstokker er hjørnemarkeringen for dame bokstaven Q for engelsk «queen» (dronning). Historie. De persiske og arabiske kortstokkene hadde ingen kvinnelige billedkort. Mange europeiske kortstokker hadde, og har, derfor heller ingen kvinnelige kort. Tradisjonelle tyske kortstokker opererer f.eks med konge, «Obermann» og «Untermann». Allerede i middelalderen begynte man å innføre kvinnelige billedkort, muligens fordi kortspill var en populær fritidssyssel blant adelskvinner. Kortprodusentene i Frankrike, som begynte å masseprodusere kortstokker ved hjelp av tresnitt på slutten av 1400-tallet, tok dette til seg og innførte damene som et fast inventar mellom kongene og knektene. Opprinnelig ble damene fremstilt i helfigur, med ben og underkropp, men under Napoleonstiden begynte en å produsere todelte kort med to hoder. I Skandinavia begynte en å produsere slike på 1830-tallet. Ulidiidae. Ulidiidae er en liten familie av fluer. De er nært i slekt med flekkfluene og trolig bør disse regnes som en underfamilie av Ulidiidae, men ulidiidene kan skilles fra flekkfluene på at vingene mangler mørke tegninger (bortsett fra en mørk spissflekk hos slekten "Seioptera"). Utseende. Små til middelsstore, kompakte fluer. Kroppen er oftest mørk på farge, det store hodet gjerne lysere. Den har få kraftige børster og lite tydelig hårkledning. Beina er forholdsvis kort og kraftige uten noen slående særtrekk. Vingene er ensfarget klare eller med en svart flekk i spissen, uten mørke tverrbånd. Hodet er stort og bredt, med runde fasettøyne og bred panne. Fasettøynene har ofte bånd i ulike farger. Som hos flekkfluene har pannen børster bare i den bakerste delen. Levevis. Larvene hos noen arter utvikler seg i møkk, og de voksne fluene kan finnes der. Andre arters larver lever under barken på døde trær. De voksne fluene kan også finnes på blomster. Noen arter har merkelige parringsritualer. Knekt (kortspill). Knekt, er en av de tretten valørene i en vanlig kortstokk. Den har som regel verdien 11, mellom 10-eren og damen (12). Det er det laveste av billedkortene. Det finnes fire knekter, en i hver farge spar, hjerter, ruter og kløver, i en kortstokk, Historie. Arabiske kortstokker hadde vanligvis to mannlige honnørkort under kongen: «vesir» og «visevesir». I europeiske kortstokker ble disse vanligvis omdannet til «ridder» og «væpner» eventuelt «pasje» eller «kammertjener». Da damene ble innført fikk kortstokken derfor fire billedkort: konge, dame, ridder og væpner. Og slik er det fortsatt i tarot-kortstokken. Kortprodusentene i Frankrike, som begynte å masseprodusere kortstokker ved hjelp av tresnitt på slutten av 1400-tallet, syntes imidlertid det fikk holde med tre billedkort. Og siden de ønsket å beholde damen slo de sammen ridderen og væpneren til et nytt kort: knekten. På 1700-tallet var det vanlig å gi knektene navn etter kjente historiske personer. Disse kunne variere fra land til land - men i Norge var disse navnene i bruk: sparknekt = Hozier, hjerterknekt = Valery, ruterknekt = Rolent, kløverknekt = Lancelot. Denne navngivningsskikken gikk ut av bruk omkring 1850. Det opprinnelige ordet for knekt i engelsk var «knave», men dette ble senere erstattet av det godslige uttrykket «jack» (vanlig fyr, hvem som helst). En vesentlig grunn til at begrepet «jack» fullstendig utkonkurrerte «knave» var nok innføringen av hjørnemarkeringer på 1860-tallet: J, for «jack», skilte seg godt fra de øvrige billedkortmarkeringene – mens Kn, for «knave», lett kunne forveksles med K for «king». Naturmedisin. Naturmedisin er på norsk et begrep med flere, mer eller mindre spesifikke betydninger. Naturmedisin brukt om produkter. I medisinsk sammenheng vil det i Norge og Skandinavia forøvrig først og fremst være synonymt med naturlegemidler, det vil si medisinske preparater som er godkjent av Statens Legemiddelverk i Norge og tilsvarende myndighet i Sverige og Danmark. Begrepet kan også vise til naturmidler, en betegnelse som brukes om helseprodukter som verken er legemidler eller naturlegemidler. Juridisk er disse produktene i Norge, til forskjell fra legemidler og naturlegemidler, definert som mat og tilsynet er tillagt Mattilsynet. Begrepet naturmedisin forteller noe om en forestilling om naturlige metoder. Majoriteten av de produkter og medikamenter som ordineres, har sitt opphav fra naturen, selv om noen gjennomgår bearbeiding i ulik grad. Homøopatiske legemidler inkluderes gjerne også i begrepet naturmedisin. I en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1997 ble den totale omsetningen av såkalte naturmedisinske produkter i Norge anslått å være rundt 700 millioner kroner årlig. Naturmedisin bruk om behandlingsformer. Naturmedisin brukes også som en noe upresis samlebetegnelse på alternativ behandling som helhet, samtidig som det brukes om enkelte former for slik behandling, på tilsvarende måte som "naturmedisiner" brukes om utøvere av slike behandlinger. Naturmedisin brukes også synonymt med folkemedisin, og har i denne sammenhengen sin opprinnelse i tidligere tider hvor såvel dagligliv som legekunst hadde et avhengighetsforhold av remedier og preparater hentet fra naturen. Mennesker som lever i nær kontakt med naturen og mennesker på flyttefot oppdager ikke bare at naturen har sitt eget språk, men at den også har et eget apotek. Samene har i løpet av flere tusen år utviklet en egen versjon. Denne tradisjonen omfattet både somatisk og psykiatrisk sykdom og ble utviklet ved prøving og feiling. Dette er folkemedisin med trekk av naturmedisin, men kanskje framfor alt medisin med innslag av tro, trolldom og magi. Samenes folkemedisin avviker neppe særlig fra andre naturfolks, en finner likhetstrekk i for eksempel indiansk og eskimoisk folkemedisin, men også i for eksempel norsk bygdemedisin. Det er likevel ikke urimelig å anta at samisk folkemedisin er mer levende enn annen folkemedisin i dagens Norge. Innen tradisjonell, kinesisk medisin, TKM, er naturmedisin en egen disiplin. I Norge gis undervisning i faget blant annet av privatskolen Norsk universitet for kinesisk naturmedisin og akupunktur som ble etablert i 1997. Norsk akupunkturskole har også kinesisk naturmedisin på sin fagplan. Begrepet naturmedisin finnes i navnet Norsk akademi for naturmedisin som ble etablert i Oslo i 1975. Akademiet tilbyr undervisning i fire disipliner: Homøopati, naturopati, ernæringsterapi og veteopati. Naturopati var et begrep som oppstod i 1895 i Tyskland, var populært i begynnelsen av 1900-tallet for så å få fornyet fokus, først og fremst i USA og Canada tidlig på 1970-tallet, i forbindelse med at interessen for såkalt holistisk medisin blomstret opp. I senere tid er naturmedisinen dessuten tilført et nytt fag, biopati eller biologisk medisin, som ble utviklet av dansken Kurt Winberg Nielsen. Den første skolen som underviste i denne formen for naturmedisin ble etablert i København i 1981 mens Norge fikk egen skole i begynnelsen av 1990-tallet. Holly Black. Holly Black (født 1971) er en amerikansk forfatter av fantasybøker for barn og ungdom. Hun ble født New Jersey, og hadde en god oppvekst der. I 1999 giftet Holly seg med Theo Black. Hun utga sin første bok "Tiendeofferet" i 2002. Året etter begynte hun på den bestselgende serien "Spiderwick-krønikene" sammen med Tony DiTerlizzi. I 2005 kom hun med den første oppfølgeren til «Tiendeofferet», «Valiant», og i 2006 ble hun ferdig med «Ironside». Moldøen. Moldøen er et etternavn flere familier fra øya Fedje i Nordhordland har tatt i bruk. Navnet stammer opprinnelig fra Moldøyna som er navnet på øya de fleste med dette navnet kommer fra. Enrique Ortiz. Enrique Ortiz (født 16. juli 1979) er en argentinsk fotballspiller. Han spilte for Fotballklubben Lyn i perioden 2005-2007. Hans posisjon er midtbane, og han har tidligere spilt for Instituto Cordoba. Han kallenavn er "Quique". Wamba. a>, 1750-53).Wamba var vestgoternes konge i Spania fra 672 til 680. Militære hendelser. Umiddelbart etter at han kom på tronen i 672, stod Wamba ovenfor et opprør fra Hilderuk, guvernør i Nimes. Mange undertrykkede jøder sluttet seg til hans opprør. Da Wamba sendte Flavius Paulus for å få slutt på fiendtlighetene, konverterte Paulus til jødedommen og ble selv opprører i Narbonensis og Tarraconensis. Som del av sine forsøk på å slå ned opprøret, beleiret Wamba i 673 og tok "Castellum Cauclibéri", en strategisk katalansk havn som lå hvor Pyreneene nådde Middelhavet (i dag kalt Collioure, i det sørligste hjørnet av Frankrike). Opprøret ble endelig slått ned og jødene i Narbonne ble utvist samme år. Faktisk var der en formell utvisning av alle jøder fra kongedømmet som ikke konverterte til kristendom. Wamba gjenoppbygde de romerske murene rundt Toledo. Han befestet også andre steder på denne tiden, som Hondarribia (Fuenterrabia), en liten landsby i Spania på et lite utkikkspunkt mot den franske grensen over Txingurri-bukten. Under hans styre brakte Wamba asturerne og rucconerne (luggonerne) under sin kontroll og innlemmet dem i en ny provins. De hadde kjempet for sin uavhengighet siden vestgoternes invasjon i det 5. århundre, men gav nå etter. "Alfonso IIIs krønike" sier at «på Wambas tid, angrep 270 sarasenerskip Spanias kyst og der ble alle brent.» Et enkelt angrep av denne størrelsen er tvilsomt siden ingen andre kilder nevner det. Men det er fornuftig å anta at der var et antall små muslimske raid. "Krøniken for 754", som gir utførlige detaljer om Wambas styre, sier at maurerne «hadde lenge raidet» Andalusia «og samtidig rystet mange byer». Videre bestemmer Wamba i de vestgotiske lovsamlingene at alle folk, uansett deres religion og selv om de er geistlige, er påkrevd å forsvare kongedømmet dersom det blir angrepet av en utenlandsk fiende. Loven ble opprettet for å løse problemet med deserteringer: «For når en fiende invaderer provinsene i vårt kongedømme...forsvinner (mange av) de som bor ved grensen...slik at, på denne måten, der ikke er felles støttet i kamp.» Denne tankegangen impliserer regelmessige angrep. At folket sjelden var villige til å forsvare kongedømmet, klargjøres videre av en annen av Wambas vedtak hvor slaver ble frisatt for å fylle rekkene i hæren. Dette antyder ikke bare mangelen på frivillige blant de spansk-romerke innbyggerne som utgjorde hoveddelen av befolkningen som de vestgotiske herrene hersket over, men også en armé av utskrevne eller uvillige. Under en borgerkrig som delvis skyldtes hans forsøk på å utføre påkrevde reformer i militærets struktur, ble Wamba forgiftet i Pampliega, nær Burgos, på Erwigs ordrer. Erwig etterfulgte ham som konge. Dette ble gjort med hjelp fra Julian av Toledo som ble gjort til overhode av den vestgotiske kirke i belønning for sine tjenester. Men Julian udødeliggjorde Wambas minne i en biografi, "Historia Wambae regis". Fra nå av ble vestgoternes kongedømme revet i stykker av interne stridigheter og preget av monarkiets dekadense. Manérene var avslappede og umoralen øket. Denne generelle nedgangen endte bare med kongedømmets undergang i den muslimske erobringen av Iberia i 711. Religiøse hendelser. Det tredje konsilet i Braga (Bracara) ble holdt i 675. Denne katolske konklaven satte i verk åtte vedtak som hadde med ritualene å gjøre, behandling av hellige gjenstander, hvem som kan og hvem som ikke kan leve med en prest, uakseptable former for straff av geistlige og uakseptable former for betaling av geistlige og rektorer. Wamba var en reformvennlig konge ifølge Charles Julian Bishko, han «forsøkte å etablere ett klostersete i Aquis (Chaves) i Lusitania av samme type som Dume-Braga, dvs. involvere samme type "episcopus sub regula" som ble assosiert med tidlig avtaleformer, denne manøveren ble effektivt blokkert av bykirken Emérita med full støtte fra fedrene i det tolvte konsilet i Toledo (681)». Fødested. Wamba var ifølge en tradisjon, født i Egitânia, en beskjeden landsby omgitt av romerske murer som i dag kalles Idanha-a-Velha og som ligger nordøst for Castelo Branco i Portugal. En spansk tradisjon sier at han ble født i Galicia i kirkeområdet Santa María de Dozón i et gammelt hus med et skjold. Men den mest kjente tradisjonen sier at han ble født og oppfostret i Pujerra (eller Buxarra som det en gang het) i Málaga-provinsen, en andalusisk fjellandsby, omgitt av skoger av kastanjetrær nær Genal-elven i det sørlige Spania. I nærheten er ruinene av Molino de Capilla («møllen til kapellet»), som ligger når det som en gang var Cenay, som noen få sier er det faktiske fødestedet. Wamba blir konge. Der er minst to legender om hvordan Wamba ble konge. En begynner med Wambas far, vestgoternes konge, som i denne fortellingen også heter Wamba. To kvinner i hans hoff, en tjenerjente og en adelskvinne, ble gravid samtidig på mistenksomt vis. For å unngå en kongelig skandale, særlig i forhold til adelskvinnen, ble begge kvinnene tvunget til å flykte fra hovedstaden. På et eller annet vis fant de frem til den andalusiske landsbyen som på grunn av at den var godt gjemt i skogen, gav et ideelt skjul for hemmelige fødsler. Etter noen måneder fødte begge kvinnene en gutt, og begge guttene ble gitt i tjenerjentas omsorg for å bli oppdratt i dette avsidesliggende området. Mange år gikk. Da tiden kom for å finne en etterfølger til kongen, var der ingen brukbare arvinger. Men konge, eller noen ved hoffet, husket de to uekte sønnene. Soldater ble sendt til landsbyen for å finne den kongelige arving. Kort tid etter at de ankom blant kastanjetrærne, overhørte de en bondekvinne som ropte på sin sønn som gjette kveg med en stav. Hans navn var Wamba. Umiddelbart visste soldatene at de hadde funnet ungdommen de lette etter. Soldatene gikk bort til ham og erklærte at «du er den rettmessige kongen og vi må be deg bli med oss til slottet.» Men Wamba ville ikke dette, eller i det minste lot som han ikke ville dette. Så han tok sin stav, slo den i bakken og sa at «jeg vil bare akseptere tronen dersom denne staven slår rot.» Men staven han bar var av svartpoppel som lett slår rot i næringsrik jord. Da den begynte å vokse, gikk Wamba med på å gå med soldatene for å bli vestgoternes nye konge. Han ble valgt og kronet i det som i dag er den lille landsbyen Wamba i regionen rundt Madrid. En annen legende blir fotalt av Charles Morris i "Historical Tales, the Romance of Reality: Spanish". I denne versjonen var Wamba en gammel mann i landsbyen som eide land og eiendommer der. Året var 672. Sankt Leo erklærte at han hadde fått guddommelige råd og instruerte valgmennene til å lete etter en mann kalt Wamba. Speidere ble sendt gjennom landet til Wamba ble funnet mens han arbeidet på sine marker. Da skjedde et mirakel. Etter at han slo den i bakken, ble alle forbløffet da den plutselig begynte ble en grønn plante med blader som grodde ut på toppen. Himmelen hadde avgjort saken. Wamba «gikk med heroldene for å bli valgt.» Men da han kom der, forsøkte han igjen å avslå tronen. En av de vestgotiske høvdingene trakk da sverdet sitt og truet med å halshogge Wamba dersom han ikke aksepterte kronen. Wamba gav etter. Legenden om staven som blir slått i bakken blir også knyttet til landsbyen Guimarães, sørvest for Braga i Costa Verde i Portugal (nordvest i landet). Siden Wamba aldri trakk ut staven etterpå, blir det sagt at den vokste til et stort oliventre. Selv om treet nå er borte, blir stedet markert enten av klosteret Nossa Senhora da Oliveira eller Largo da Oliveiras landsbytorg, begge oppkalt etter det legendariske treet. St Egidius. I et skrift om Sankt Egidius fra det 10. århundre, skrevet for pilegrimer, ble en legende skrevet ned om hvordan kong Wamba (også kjent som Flavius) en dag jaktet i skogen mellom Arles og Nimes i Provence. Han begynte å forfølge en hind. Dyret flyktet og gjemte seg i en hule hvor eneboeren Egidius ba i stillhet. I noen versjoner var hinden Egidius eneste ledsager, gitt av Gud, og som gav ham melk. Wamba skjøt en pil inn gjennom åpningen. Men han bommet på hinden og traff Egidius som ble permanent skadet i foten. Kongens jakthunder løp inn for å drepe. Men da Wamba ankom fant han hundene sine lamslått. Da han oppdaget hva han hadde gjort, ba han om tilgivelse og forsøkte å gjøre det godt igjen. Men Egidius fortsatte sine bønner og nektet all hjelp eller kompensasjon. Kongen sørget likevel for leger til å ta seg av såret. Han tilbød også Egidius landet hvor han kunne bygge et kloster, men Egidius nektet. På grunn av helgenens berømmelse som vismann og miraklene rundt ham, samlet en mengde seg rundt ham over tid. Wamba bygget rundt 674 et kloster til dem. Egidius ble dets første abbed. Snart vokste en liten landsby opp der, kjent som Saint-Gilles-du-Gard. På grunn av denne tradisjonen ble Egidius skytshelgen for krøplinger, spedalske og diende mødre. Hans emblem er en pil. "Catholic Encyclopedia" bemerker at kongen i denne fortellingen må opprinnelig ha vært en franker, «siden frankerne hadde kastet ut vestgoterne fra Nimes' nabolag nesten et og et halvt århundre tidligere.» Tapet av kronen. Et barbert hode var merket til en som hadde gått inn i en klosterorden, noe som betydde at mannen «ikke kunne tjene som konge eller høvding, men måtte bruke resten av sine dager som munk.» Senere gav en ambisiøs ungdom kalt Erwig Wamba sovemedisin for å kaste kongen. Mens Wamba sov, barberte Erwig toppen på hodet hans. Som før var gotisk lov klar. Wamba kunne ikke lenger være konge. Han aksepterte denne forandringen og ble munk. Han abdiserte 14. oktober 680 for å leve sine syv siste år adskilt fra verden. Erwig overtok som konge. Etnobotanikk. Etnobotanikk er studiet av forholdet mellom planter og mennesker: fra «etno» – studiet av folk og «botanikk» – studiet av planter. Etnobotanikk regnes som en undergren av etnobiologi. Etnobotanikk studerer det komplekse forholdet mellom (bruken av) planter og menneskelige kulturer. Etnobotanikkens fokus er på hvordan planter har blitt brukt eller brukes i menneskelige samfunn og inkluderer planter brukt til bygging, verktøy, valuta, klær, ritualer, sosialt liv, musikk og mat i tillegg til medisin. Pågående studier inkluderer økonomisk botanikk, bærekraftig jordbruk og etikk. I USA har det vært og er fremdeles forvirring om bruken av begrepet som feilaktig anvendes i betydningen økonomisk botanikk og bærekraftig jordbruk. Etnobotanikkens historie. Selv om termen «etnobotanikk» ikke ble tatt i bruk før i 1895 av den amerikanske botanikeren Harshberger, begynte feltets historiske aktivitet langt tidligere. I år 77 utgav den greske kirurgen Dioskorides «"de materia medica"» som var en katalog over om lag 600 planter omkring Middelhavet. Verket inkluderer også informasjon om hvordan grekerne brukte plantene, særlig medisinsk anvendelse. Denne illustrerte urteboka inneholdt informasjon om hvordan og når hver enkelt plante ble sanket, om den var giftig eller ikke, dens faktiske anvendelse og hvorvidt den var spiselig (oppskrifter var til og med tatt med). Dioskorides vektla det økonomiske potensialet hos planter. De lærde gjorde bruk av denne urteboka i generasjoner, men det var først etter middelalderen at feltet ble omfattet med mer inngående studier. I 1542 førte renessansekunstneren Leonhart Fuchs an i vitenskapens gjeninntreden i dette feltet. Hans «"de historia stirpium"» katalogiserte 400 planter voksende i Tyskland og Østerrike. John Ray (1686–1704) bød på den første definisjon av «art» i sitt «"historia plantarum"»: en art er en krets av individer som gjennom reproduksjon gir opphav til nye individer liknende dem selv. I 1753 skrev den svenske botanikeren Carl von Linné «"species plantarum"», som inkluderte informasjon om om lag 5 900 planter. Linné er berømt for å ha oppfunnet den biologiske nomenklatur der alle arter (mineralske, vegetabilske eller animalske) mottar et to-leddet navn (slekt, art). I det 19. århundre nådde man toppen av botanisk utforsking. Alexander von Humboldt samlet inn data fra den nye verden, og den berømte Kaptein Cook hadde informasjon om planter med seg tilbake fra Sør-Stillehavet. Store botaniske hager ble etablert på denne tiden, for eksempel botanisk hage på Tøyen i Oslo. Edward Palmer samlet inn gjenstander og botaniske prøver fra folkene i det vestlige Nord-Amerika (Great Basin-regionen) og Mexico fra 1860- til 1890-tallet. Da nok data var samlet ble feltet «aboriginsk botanikk» grunnlagt. Aboriginsk botanikk er studiet av alle former fra den vegetabilske verden som brukes av urbefolkninger til mat, medisiner, klær, ornamenter, etc. Den første personen som begynte å studere planteverdenens emiske perspektiv var den tyske legen Leopold Glück som arbeidet i Sarajevo på slutten av det 19. århundre Hans publiserte arbeid på planters medisinske anvendelse hos den landlige befolkningen i Bosnia (1896) må anses å være det første moderne etnobotaniske arbeid. Andre forskere analyserte plantebruk fra de opprinnelige/lokale kulturenes perspektiv tidlig i det 20. århundre: f. eks. Matilda Coxe Stevenson, Zuniplanter (1915); Frank Cushing, Zunimat (1920); og den samordnede innsatsen av Wilfred Robbins, J.P. Harrington og Barbara Freire-Marreco, Tewa pueblo-planter (1916). Moderne Etnobotanikk. Fra og med det 20. århundre har det etnobotaniske feltet opplevd en forskyvning fra rådatainnsamling til en mer omfattende metodologisk og konseptuell reorientering. Dette innebærer også starten på akademisk etnobotanikk. I dag fordrer feltet etnobotanikk et spekter av ferdigheter: botanisk trening i å identifisere og preservere planteprøver; antropologisk trening for å lære seg å forstå de kulturelle konseptene omkring oppfattelsen av planter, men også ganske enkelt hvordan å stille spørsmål innen ulike kulturer (mellommenneskelige ferdigheter); lingvistisk opplæring (i det minste tilstrekkelig til å kunne oversette de innfødte navn og for å forstå den innfødte morfologi, syntaks og semantikk). Uttømmende kjennskap til alle disse områdene kreves ikke av den enkelte etnobotaniker – den beste måten å arbeide på er som oftest i grupper. Norsk etnobotanikk. Den førende norske etnobotaniker var professor Ove Arbo Høeg (1898–1993), som med "Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973" (1974) presenterte et omfattende standardverk, basert på bred folkeminneinnsamling og biologisk viten. En forkortet utgave av boken ble utgitt i 1985 under tittelen "Ville vekster til gagn og glede". Høeg utga i 1981 "Eineren i norsk natur og tradisjon" (utvidet utgave i 1996), som ble første bind i Norsk Skogbruksmuseums bokserie "Treslagenes kulturhistorie". Serien omfatter til nå bøker om selje, ask, alm, lind og en bok om hegg og hassel. Bengt Olav Johansen. Bengt Olav Johansen (født 19. september 1943 i Västervik i Sverige) er en norsk tidligere diplomat. Johansen ble utnevnt til Norges ambassadør i Bern den 23. mars 1997. Senere samme år ble han også ambassadør i Vaduz og ved Den Hellige Stol. Den 8. januar 2005 ble utnevnt til Norges ambassadør i Wien. Han ble etterfulgt som Norges ambassadør i Wien i 2009 av Jan Petersen. Johansen har også vært fungerende hvalfangstkommissær. Bengt Olav Johansen er sønn av Christian August Johansen som var med på å etablere det norske melkekartongfirmaet Elopak. Johansen ble i 1999 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Påskekors. Påskekors er et symbol som består av et kors sammen med en eller flere liljer. Symbolet brukes ofte i forbindelse med begravelser og feiring av påske. Etnobiologi. Etnobiologi er det tverrfaglige studiet av relasjoner av planter og dyr med menneskelig kultur verden rundt, iberegnet tidligere og nåværende forhold mellom befolkninger og miljøet. Feltet omfatter etnobotanikk, etnozoologi, lingvistikk, paleoetnobotanikk, zooarkeologi, etnoøkologi og andre tilgrensende områder av antropologi og biologi. Kloning. Kloning betyr å skape en identisk kopi av noe. Det er en formering som gir arvemessig like individer som utgjør et klon. I biologi og genteknologi viser kloning til prosessen som lager kopier av DNA-fragmenter (molekylær kloning), celler (cellekloning) eller organismer. Når organismer reproduser seg aseksuelt kalles dette også gjerne kloning. Reproduktiv kloning. Reproduktiv kloning er en av de to type kloningene. Reproduktiv kloning bruker somatisk cellekjerneoverføring til å skape dyr som er genetisk helt like. En cellekjerne fra et voksent individ (somatisk celle) settes inn i en eggcelle som har fått fjernet sin kjerne. Hvis dette egget begynner å dele seg normalt kan det settes inn i livmoren til en surrogatmor. Den første og mest kjente kloningen av dyr var i Skottland sommeren 1996, da sauen Dolly ble framstilt av sin mors jur. Kloningen ble gjennomført av Ian Wilmut, Keith H.S. Campbell og deres kolleger ved Roslin Institute nær Edinburgh. Etter dette ble kloning av mennesker gjort forbudt. Kloning av husdyr med spesielt gode egenskaper forekommer i en del land. I Norge er kloning strengt regulert ved lov, og det er ikke lovlig å klone virveldyr eller krepsdyr. Dispensasjon kan gis til medisinsk eller biologisk forskning, men dispensasjon gis aldri for kloning av primater. Terapeutisk kloning. Terapeutisk kloning er en prosess der man ut fra en pasients egne celler produserer nye celler, kroppsdeler eller organer som er genetisk identiske med pasientens, til medisinske formål. Dette har til nå bare blitt oppnådd med deler av en urinblære. En pasient som i dag får en organtransplantasjon må resten av livet gå på medisiner som hemmer immunforsvaret, slik at pasientens immunforsvar ikke angriper det fremmede organet. Dette og mangelen på organdonorer ville løses dersom man kunne "dyrke" nye organer til en pasient. Etnofarmakologi. Etnofarmakologi, som ofte assosieres med etnobotanikk, er studiet av medisinske planters virkninger, og hvordan bruken/virkningene av dem varierer mellom ulike kulturer og etniske grupper. Romeo og Julie. "Romeo og Julie" er en tragedie skrevet tidlig i forfatteren William Shakespeares karriere. Stykket handler om to unge elskende som faller som ofre for en lunefull skjebne: Familiene deres ligger i strid med hverandre og forsøker å forhindre forholdet, men Romeo og Julies tidlige død forener tilslutt familiene. Stykket var et av Shakespeares mest populære i hans egen levetid, og er ved siden av "Hamlet" hans mest framførte verk. I dag regnes tittelkarakterene som arketypen på unge elskende. "Romeo og Julie" tilhører en lang tradisjon tragiske romanser med opprinnelse i antikken. Plottet er hentet fra et italiensk eventyr som Arthur Brooke oversatte til verseform i 1562 ("The Tragical History of Romeus and Juliet"), og som William Painter gjendiktet til prosa i 1582. Shakespeare lånte ivrig fra begge, men for å utbrodere plottet utviklet han nye biroller, særlig Mercutio og "fyrst Paris". Stykket ble mest sannsynlig skrevet mellom 1591 og 1595 og publisert i en quarto-formatutgave i 1597. Denne teksten var av dårlig kvalitet og ble i senere utgaver korrigert og utvidet, sannsynligvis av forfatteren selv. Shakespeares mesterlige oppbygging av den dramatiske strukturen avslører at han allerede var blitt en svært dyktig dramatiker. For eksempel forhøyer Shakespeare spenningen ved å veksle mellom komedie og tragedie, han bygger også ut birollene og bruker sub-plot for å fargelegge og utbrodere handlingen. I stykket gis rollefigurene ulike poetiske former, og noen av figurene skifter form etterhvert som stykket skrider frem. For eksempel blir Romeo underveis dyktigere i sonettekunsten. "Romeo og Julie" er blitt oppført et utall ganger, ikke bare som teaterstykke, men også som film, musikal og opera. Under den engelske restaurasjonen gjenopplivet William Davenant stykket med en kraftig omarbeidet versjon. På 1700-tallet omarbeidet David Garrick også mange scener, blant annet fjernet han materiale som dengang ble sett på som uanstendig. I sin operabearbeidelse fjernet Georg Benda mye av handlingen og erstattet Shakespeares tragiske slutt med en «happy ending». Oppføringer på 1800-tallet, eksempelvis en av Charlotte Cushmans, gjeninnførte den originale teksten og la vekt på større realisme. John Gielguds versjon fra 1935 holdt seg svært nær Shakespeares tekst, og for å høyne dramaet anvendte han elisabethanske kostymer og kulisser. På 1900-tallet ble stykket tilpasset versjoner så ulike som MGMs forholdsvis originaltro film fra 1936, 1950-årenes musical "West Side Story", og den MTV-inspirerte filmen "Romeo + Juliet" fra 1996. Rollefigurer. Handlingen i "Romeo og Julie" utspiller seg mellom tre overklassefamilier (eller «hus») i Verona. Handling. Skuespillet starter med et gateslagsmål mellom husene Montague og Capulet. Fyrst Escalus, prinsen av Verona, bryter inn og erklærer at videre brudd på freden vil bli straffet med døden. Senere snakker fyrst Paris med Herr Capulet om å gifte seg med hans datter, men Capulet er nølende til forespørselen siden Julie bare er tretten år. Capulet ber Paris om å vente to år til og inviterer ham til et planlagt ball hos huset Capulet. Fru Capulet og Julies amme forsøker å overtale Julie til å godta Paris' kurtise. Etter slagsmålet snakker Benvolio med sin fetter, Romeo, Herr Montagues sønn, om Romeos dårlige humør den siste tiden. Benvolio oppdager at Romeo er ulykkelig fordi hans kjærlighet til Rosalind, en av Herr Capulets nieser, ikke blir gjengjeldt. Overtalt av Benvolio og Mercutio blir Romeo med på ballet hos huset Capulet i håp om å treffe Rosalind. I stedet møtes Romeo og Julie, og de forelsker seg i hverandre. Etter ballet, i det som nå kalles «balkongscenen», sniker Romeo seg inn på Capulets gårdsplass hvor han overhører Julie, synlig i et vindu høyt oppe (sceneanvisning: «Juliet appears above at a window»), som sverger å elske ham til tross for familienes gjensidige hat. Romeo gir seg til kjenne, og de bestemmer seg for å gifte seg. Broder Lorenzo håper at den uheldige striden mellom de to familiene kan bli bilagt dersom de gifter seg, og går med å vie de to i en hemmelig seremoni. Julies fetter Tybalt, fornærmet fordi Romeo snek seg inn på et Capulet ball, utfordrer ham til en duell. Romeo, som nå betrakter Tybalt som familie, nekter å slåss. Mercutio blir sint over Tybalts arroganse, og Romeos «motbydelige underkastelse» og aksepterer utfordringen på Romeos vegne. Mercutio blir dødelig såret og Romeo, oppildnet av sin venns død, følger etter og dreper Tybalt. Fyrst Escalus sender Romeo i eksil for drapet. Han legger også til at hvis Romeo kommer tilbake vil hans siste time være inne. Herr Capulet feiltolker Julies sorg og går med på å gifte henne bort til fyrst Paris. Han truer også med å kaste Julie ut og gjøre henne arveløs om hun ikke går med på å bli Paris' brud. Hun trygler om at bryllupet må utsettes, men hun avvises også av sin mor, Fru Capulet. Romeo tilbringer i hemmelighet natten i Julies kammers, og der fullbyrder de ekteskapet sitt. Julie besøker Broder Lorenzo for å få hjelp, og han tilbyr henne et middel som vil sette henne i et dødsliknende koma i 42 timer. Han lover å sende bud til Romeo for å fortelle om planen, slik at han kan bli gjenforent med henne når hun våkner. På natten før det planlagte bryllupet med Paris tar Julie middelet. Hun oppdages tilsynelatende død og blir lagt i familiekrypten. Sendebudet når derimot aldri frem til Romeo, som i stedet får høre om Julies tilsynelatende død av tjeneren Baltasar. Slått av sorg kjøper Romeo gift av en apoteker og drar til Capulets gravsted hvor han begynner å åpne krypten. Fyrst Paris, som allerede var på plass for å sørge over Julie, kommer fram fra sitt gjemmested og konfronterer Romeo, som han oppfatter som en vandal. Romeo ber han gå, men Paris viker ikke, og det kommer til en kårdeduell der Paris blir drept. Romeo tror fortsatt at Julie er død og drikker giften. Deretter våkner Julie, men da hun finner Romeo død, tar hun sitt eget liv ved hjelp av Romeos dolk. De feidende familiene og fyrst Escalus møtes ved graven hvor de finner alle tre døde. Broder Lorenzo forteller historien om de to «star-cross'd lovers» (skjebnebestemte par). Familiene blir gjenforent av deres barns død og blir enige om å avslutte den voldelige feiden. Skuespillet slutter med Escalus' elegi for de to elskende: «For never was a story of more woe / Than this of Juliet and her Romeo.» (for aldri var et stykke med mer sorg / enn dette om Julie og hennes Romeo) Inspirasjonskilder til historien. a>s dikt "Romeus and Juliet" fra 1562. "Romeo og Julie" bygger fra en tradisjon av tragiske kjærlighetshistorier som strekker seg tilbake til antikken. En av disse er Pyramus og Thisbe, fra Ovids "Metamorfoser", som inneholder noen paralleller til Shakespeares historie: elskernes foreldre hater hverandre, og Pyramus tror feilaktig at hans elskede Thisbe er død. Xenofon fra Efesos skrev på 200-tallet "Ephesiaca", som også inneholder flere likhetstrekk med skuespillet: to elskende som blir skilt fra hverandre og en drikk som skaper en dødslignende søvn. Den tidligste kjente versjonen av fortellingen om "Romeo og Julie" er Masuccio Salernitanos historie om Mariotto og Gianozza, den 33. av hans "Il Novellino" (1476). Salernitano legger historien til Siena og insisterer på at hendelsene fant sted i hans egen levetid. Hans versjon av historien inneholder det hemmelige giftemålet, den samarbeidende lekbroren, et sammenstøt der en fremtredende borger blir drept, Mariottos eksil, Gianozzas tvungne giftemål, plottet med sove-drikken, og den avgjørende beskjeden som kommer på avveie. I denne versjonen blir Mariotto fanget og halshogd, og Gianozza dør av sorg. Luigi da Porto tilpasset Salernitanos fortelling i sin "Giulietta e Romeo", og inkluderte den i sin "Historia novellamente ritrovata di due Nobili Amanti" publisert i 1530. Da Porto hentet elementer fra "Pyramus og Thisbe" og Boccacios "Dekameronen" og gav fortellingen mye av sin moderne form, inkludert navnene til elskerne, de rivaliserende familiene Montecchi og Capuleti, og plasseringen i Verona. Han introduserte også rollefigurer som tilsvarer Shakespeares Mercutio, Tybalt, og Fyrst Paris. Også Da Porto presenterte sin historie som historisk og sann, og påstår at den fant sted i Bartolomeo II della Scalas dager (ett århundre tidligere enn Salernitano). Montecchi og Capuleti var også i virkeligheten politiske motstandere på 1200-tallet, men den eneste forbindelsen mellom dem er at de nevnes i Dantes "Purgatorio" som et eksempel på sivil strid. I da Portos versjon tar Romeo gift og Giulietta stikker seg selv med dolken hans. Italienske fortellinger var svært populære blant teaterpublikum og det var en trend blant engelske skribenter i Shakespeares samtid å utgi verker basert på italienske "novelles". Shakespeare utnyttet denne interessen for italienske fortellinger i flere verk: "Kjøpmannen i Venedig", "Stor ståhei for ingenting", "Når enden er god, er allting godt", "Like for like", og "Romeo og Julie" er alle basert på italienske "novellaer. I 1554 utga Matteo Bandello det andre bindet av sin "Novelle", hvori hans versjon av "Giuletta e Romeo". Bandello legger vekt på Romeos depresjon i begynnelsen og på feiden mellom familiene, og introduserer Ammen og Benvolio. Pierre Boaistuau oversatte Bandellos novelle, og publiserte den i det første bindet av hans "Histories Tragiques" (1599). Boaistuau legger til mye moralisering og føleri, og figurene sklir ut i retoriske utbrudd. Shakespeare kan også ha kjent til William Painters samling av italienske fortellinger "Palace of Pleasure" fra 1567. Denne samlingen inneholdt en prosaversjon av historien om "Romeo og Julie" under navnet "The goodly History of the true and constant love of Rhomeo and Julietta". Arthur Brookes episke dikt fra 1562, "The Tragical History of Romeus and Juliet", var en forholdsvis eksakt oversettelse av Boaistuaus versjon, men Brooke gjorde noen tilpasninger slik at det ble rom for noen trekk fra Geoffrey Chaucers "Troilus og Criseyde". Shakespeares versjon av historien om "Romeo og Julie" er en dramatisering av Brookes tekst. Shakespeare følger diktet tett, men føyer noen detaljer til både hovedpersoner og biroller (særlig Ammen og Mercutio). Christopher Marlowes episke dikt "Hero og Leander" (1593) og drama "Dido, Queen of Carthage" (1586) regnes ikke for å ha hatt direkte innflytelse på Shakespeares tekst, men begge verk hører med i bildet av en litterær epoke der tragiske kjærlighetshistorier blomstret. Datering og tekstvarianter. Tittelsiden for Q2 utgaven av "Romeo og Julie" utgitt i 1599 Det er ikke kjent nøyaktig når Shakespeare skrev "Romeo og Julie". Julies amme henviser til et jordskjelv som hun sier fant sted for 11 år siden. Det var et jordskjelv i England i 1580, noe som muligens tidfester denne delen av teksten til 1591, men andre jordskjelv — både i England og Verona — har blitt foreslått for å underbygge forskjellige datoer. Skuespillets stilistiske likheter med "En midtsommernattsdrøm" og andre skuespill som vanligvis dateres til rundt 1594–5 gjør at stykket oftest tidfestes et sted mellom 1591 og 1595. En antagelse er at Shakespeare kan ha begynt på et utkast i 1591 som han fullførte i 1595. Shakespeares "Romeo og Julie" ble utgitt i to quarto utgaver før utgivelsen av First Folio i 1623. Disse blir henvist til som Q1 og Q2. John Danter trykte den første utgaven, Q1, som dukket opp tidlig i 1597. Fordi teksten i denne inneholder mange forskjeller fra senere utgaver blir den omtalt som en «bad quarto»; redaktøren T.J.B. Spencer karakteriserer den som «en foraktelig tekst, antagelig rekonstruert på grunnlag av en eller to skuespilleres sviktende hukommelse» («a detestable text, probably a reconstruction of the play from the imperfect memories of one or two of the actors»), noe som tyder på at det var en uautorisert utgave. En alternativ forklaring på Q1s mangler er at skuespillet (som vanlig var, og er) kan ha blitt kraftig beskåret av teatret før fremførelsen. Uansett, at det dukket opp tidlig i 1597 gjør 1596 til den seneste mulige dato for skuespillet. I den foretrukne Q2-utgaven kalles skuespillet "The Most Excellent and Lamentable Tragedie of Romeo and Juliet". Den ble trykket i 1599 av Thomas Creede og utgitt av Cuthbert Burby. Q2 er omtrent 800 linjer lengre enn Q1. Dens tittelside beskriver stykket som «Newly corrected, augmented and amended». Forskere tror at Q2 var basert på Shakespeares grunntekst fra før oppsetningen (kalt hans "foul papers"), siden den inneholder tekstlige rariteter slik som varierende karakteristika på rollefigurene og «falske begynnelser» på taler som antagelig ble strøket av forfatteren men feilaktig beholdt av setteren. Det er en mer komplett og pålitelig tekst, og ble trykket opp i 1609 (Q3), 1622 (Q4) og 1637 (Q5). I praksis er alle senere quarto og folio av "Romeo og Julie" basert på Q2, og det er også alle moderne utgaver siden dagens redaktører mener at alle avvik fra Q2 i senere utgaver (både gode og dårlige) sannsynligvis stammer fra utgiverne og ikke fra Shakespeare. Teksten i First Folio fra 1623 var hovedsakelig basert på Q3, med klargjøringer og korrigeringer som muligens kom fra et sufflørmanus, eller fra Q1. Senere folioutgaver av skuespillet ble utgitt i 1632 (F2), 1664 (F3), og 1685 (F4). Moderne utgaver — som tar hensyn til flere av folioene og quartoene — dukket først opp med Nicholas Rowes utgave i 1709, etterfulgt av Alexander Popes versjon i 1723. Pope begynte tradisjonen med å redigere skuespillet for å legge til informasjon, slik som scenehenvisninger, som mangler i Q2, ved å finne dem i Q1. Denne tradisjonen fortsatte langt inn i romantikken. Kommenterte utgaver dukket først opp på 1800-tallet og utgis fortsatt, i slike trykkes teksten til skuespillet med fotnoter som beskriver variasjoner i kildene, og kulturelle forutsetninger bak teksten. Tema og motiver. Man har ikke lyktes å formulere ett enkelt hovedtema som samlende for handlingen i stykket. De vanligste forsøkene på å formulere et slikt hovedtema er Ingen av disse tolkningene har bred støtte som samlende hovedtema, men selv om et overliggende tema ikke kan finnes er det klart at skuespillet inneholder flere små, tematiske elementer som samspiller på komplekse måter. Flere av de som oftest blir fremhevet gjengis i det følgende. Kjærlighet. I den grad "Romeo og Julie" har et samlende tema er det ung kjærlighet. Romeo og Julie er blitt arketyper for unge elskende og håpløs kjærlighet. Shakespeare drøfter i stykket flere ulike tilnærminger til kjærlighet, omtalt som en «studie i kjærlighetens vesen». Romeos formelt-høviske avstandsforelskelse i Rosalind stilles i kontrast til den intense, romantiske kjærligheten Romeo viser overfor Julie. Og det finnes flere kontrasterende holdninger til kjærligheten: Romeos kvinneidolisering mot Gregorios og Samsons mannlige erobrertrang; Mercutios reduksjon av kjærlighet til sex; og foreldrene Capulets forretningsmessige jakt på en god allianse. I sitt første møte bruker Romeo og Julie en form for kommunikasjon som ble anbefalt i mange etikettehåndbøker på Shakespeares tid: metaforer. Ved å bruke metaforer om helgener og syndere kunne Romeo undersøke Julies følelser for ham på en ikke-truende måte. Denne metoden ble anbefalt av italieneren Baldassare Castiglione (som hadde blitt oversatt til engelsk). Han påpekte at hvis en mann brukte metaforer som en invitasjon kunne kvinnen late som at hun ikke forstod ham, og han kunne slå retrett med æren i behold. Julie, derimot, deltar i metaforen og utvider den. De religiøse metaforene «helgenskrin», «pilegrim» og «helgen» var på moten i datidens poesi og det var mer sannsynlig at man ville bli forstått som romantisk heller enn blasfemisk. Lenger ut i skuespillet fjerner Shakespeare de mer kontroversielle allusjonene til Kristi oppstandelse som Brooke hadde brukt i "The Tragical History of Romeus and Juliet". I balkongscenen lar Shakespeare Romeo overhøre Julies tale, men i Brookes versjon av historien blir hennes bekjennelse fremført i enerom. Ved å bringe Romeo inn på scenen for å lytte bryter Shakespeare med kurtisens normer. Vanligvis skulle en kvinne opptre tilbakeholden og sjenert for å la seg overbevise om beilerens oppriktige hensikter. Shakespeares brudd med denne regelen bidrar imidlertid til å øke framdriften i forholdet og i stykket: De to elskende kan hoppe over en langsom, forsiktig kurtise og raskt komme fram til å snakke rett ut om forholdet seg imellom, noe som utvikler seg til en avtale om giftemål etter at de har kjent hverandre bare en natt. I skildringen av selvmordet bruker Shakespeare en forestilling som har blitt beskrevet som «kjærlighetens religion». I henhold til den vanlige katolske tro ble en som tok sitt eget liv, regnet som dømt til fortapelse, mens forestillingene om «Kjærlighetens religion» innebærer at den som døde for å være sammen med sin elskede blir gjenforent med sine kjære i paradis. Romeo og Julies kjærlighet ser ut til å bli skildret i henhold til de ridderlige kjærlighetsforestillingene fra kjærlighetens religion heller enn det katolske syn. Selv om parets kjærlighet er svært lidenskapelig, blir forholdet i tråd med tidens moral først fullbyrdet innenfor ekteskapet slik at publikum ikke skulle ta anstøt. Skuespillet sidestiller tilsynelatende kjærlighet og sex med døden. Gjennom historien fantaserer både Romeo og Julie, og andre rollefigurer, om Døden som en mørk skapning, og sammenligner den ofte med en elsker. Når Capulet først oppdager sin datters (fingerte) død, beskriver han det som om Døden har tatt hennes jomfrudom. Julie sammenligner senere Romeo og Døden på en erotisk måte, ved at hun omtaler kniven som om den var en fallos. Når hun tar sitt eget liv griper hun Romeos dolk, og sier «Du sæle dolk, her er di slir, rust der, og lat meg døy» Skjebne og tilfeldighet. Skjebnen har en sentral, men uavklart, funksjon i skuespillet. Litteraturhistorikere er uenige om hvorvidt de to unge virkelig er forutbestemt til å dø sammen eller om hendelsene finner sted som følge av en serie uheldige tilfeldigheter. De som mener at skjebnen er aktiv viser gjerne til beskrivelsen av de elskende som «lagnadsmerkte», og til «deira elskhug, dømd frå fødslen av». Uttrykket «star-cross'd» i den engelske teksten ser ut til å antyde at stjernene styrer de elskendes fremtid. John W. Draper påpeker parallellene mellom tidens tro på «de fire temperamentene» og utformingen av hovedpersonene i skuespillet. For eksempel kan Tybalt representere det koleriske temperament. Å tolke teksten i lys av temperamentene gjør at plottet i mindre grad oppfattes som tilfeldighetenes spill, slik et moderne publikum gjerne oppfatter det. Andre kritikere ser skuespillet som en serie av uheldige tilfeldigheter; hos noen er denne tolkningen så dominerende at stykket ikke tolkes som en tragedie, men som et melodrama. Ruth Nevo mener at de mange tilfeldighetenes rolle i plottet gjør "Romeo og Julie" til «mindre av en tragedie». Lys og mørke. Kritikere har lenge bemerket Shakespeares utbredte bruk av «lys» og «mørke» som metaforer gjennom hele skuespillet. Caroline Spurgeon tolker referansene til lys som om lyset er «symbolet på den unge kjærlighetens naturlige skjønnhet», og senere kritikere har bygget videre på denne tolkningen. Både Romeo og Julie ser på den andre som lys i et omliggende mørke. Romeo beskriver Julie som å «være lik solen», «lyser sterkere enn en fakkel», som «en juvel som glitrer i natten», og en «lysende engel blant mørke skyer». Selv når hun tilsynelatende ligger død i graven sier han at «hennes skjønnhet / gjør krypten til en festsal full av lys» Julie beskriver Romeo som «dag i natten» og «Mer hvit enn nysnø på en ravnerygg» Denne kontrasten mellom lys og mørke kan utvides med andre kontrasterende tilstander: kjærlighet og hat, ungdom og elde. Noen ganger skaper disse sammentvunne metaforene dramatisk ironi. For eksempel er Romeo og Julies kjærlighet et lys midt i mørket av hatet rundt dem. Likevel gjør de to alt sitt sammen i natten og mørket, mens alt som har med slektsfeiden å gjøre skjer i dagslys. Dette paradokset av bilder gir atmosfære til det moralske dilemmaet de to elskende møter: lojalitet til familien eller lojalitet til kjærligheten. På slutten av historien, når morgenen er blek og solen gjemmer ansiktet i sorg, har lys og mørke vendt tilbake til sine vanlige plasser, det ytre mørket gjenspeiler det virkelige, indre mørket i familiefeidens sorg over de døde. Referansene til "lys" i stykket er også et uttrykk for tid. Gjennom lys kan Shakespeare enkelt vise tidens gang gjennom beskrivelser av solens, månens, og stjernenes gang. Tid. Tid spiller en viktig rolle i språket og handlingen i skuespillet. Både Romeo og Julie sliter for å vedlikeholde en fantasiverden der tiden ikke finnes, stilt overfor de bitre realitetene som omgir dem. For eksempel, når Romeo sverger sin kjærlighet til Julie ved månen, protesterer hun «Nei, ikkje sver ved månen, han som skifter / sitt skap kvar månad i den krins han går / om ikkje óg din elsk så hastig skifter» Helt fra begynnelsen av stykket er de elskende beskrevet som «lagnadsmerkte» noe som henviser til tro på astrologi: Man trodde stjernene styrte skjebnen til menneskeheten, og etterhvert som tiden gikk, ville stjernene fortsette etter sin kurs i himmelen, og også sette kursen for menneskelivene under. Romeo snakker om et miskunn han føler i stjernenes bevegelser på begynnelsen av historien, og når han får høre om Julies død, utfordrer han stjernenes kurs for ham. Et annet sentralt tema er hastverk: Shakespeares "Romeo og Julie" foregår over en periode på fire til seks dager, i kontrast med Brookes dikt som strekker seg over ni måneder. Kritikere som G. Thomas Tanselle mener at tid var særlig viktig for Shakespeare i dette skuespillet, siden han brukte henvisninger til "kort-tid" for de unge elskende, i motsetning til "lang-tid" for den eldre generasjonen, for å understreke deres hodestups ferd mot undergangen. Romeo og Julie slåss mot tiden for å få deres kjærlighet til å vare evig. Til sist er den eneste måten å bekjempe tiden på en død som gjør dem udødelige gjennom kunsten. Tid er også knyttet til temaet om lys og mørke. I Shakespeares dager ble skuespill ofte fremført midt på dagen i fullt dagslys. Dette tvang forfatteren til å bruke ord for å skape en illusjon av dag og natt i sine skuespill. Shakespeare bruker henvisninger til natt og dag, stjernene, månen, og solen for skape denne illusjonen. Han lar også ofte rollefigurene henvise til ukedager og spesifikke klokkeslett for å hjelpe publikum til å forstå at tiden har skredet frem i historien. Alt i alt finnes det ikke mindre enn 103 henvisninger til tid i skuespillet. Kritikk og tolkning. Kritikere har bemerket flere svakheter i "Romeo og Julie", men det regnes likevel som et av Shakespeares beste skuespill. Den tidligste kjente kritikeren var dagbokforfatteren Samuel Pepys, som i 1662 skrev at «det er det verste jeg har sett» Poeten John Dryden roste stykket 10 år senere, og særlig den komiske figuren Mercutio: «Shakespear show'd the best of his skill in his "Mercutio", and he said himself, that he was forc'd to kill him in the third Act, to prevent being killed by him.» (Shakespeare viste sine beste evner i skikkelsen "Mercutio" og han sa selv, at han var tvunget til å drepe han i tredje akt, for å unngå å bli drept av han) Utgiveren Nicholas Rowe var den første til å drøfte tema og motiv i stykket; han tolket det som at de to stridbare familiene får en velfortjent straff. På 1700-tallet mente forfatteren Charles Gildon og filosofen Lord Kames at skuespillet var mislykket fordi det ikke fulgte de klassiske reglene for drama: tragedien må skje på grunn av en karakterbrist, ikke en uheldig hendelse påført av skjebnen. Forfatteren og kritikeren Samuel Johnson syntes for sin del at det var et av Shakespeares mest underholdende skuespill. I romantikken, på sent 1700- og 1800-tall, fokuserte kritikken på det moralske budskapet i skuespillet. Skuespilleren og dramatikeren David Garrick utelot Rosalind i sin bearbeidelse av stykket i 1748: at Romeo forlot henne for Julie ble sett på som ustadig og uforstandig. Kritikere som Charles Dibdin mente at Rosalind var med i skuespillet for å vise hvor skjødesløs helten var, og at dette var med på å bane vei for hans tragiske slutt. Andre mente at Broder Lorenzo måtte være Shakespeares talsmann med sine advarsler mot hastverk. På 1900-tallet ble disse moralske argumentene motsagt av forskere som Richard Green Moulton. Han mente at det var uhell, ikke karakterbrist, som førte til de elskendes død. Dramatisk struktur. I "Romeo og Julie" benytter Shakespeare flere dramatiske teknikker som er blitt rost av kritikere; mest utpreget de brå skiftene mellom komedie og tragedie (et eksempel er ordspillet i utvekslingen mellom Romeo og Mercutio rett før Tybalt dukker opp). Før Mercutios død i akt tre er skuespillet hovedsakelig en komedie. Etter hans død blir skuespillet brått alvorlig og får en tragisk tone. Når Romeo blir utstøtt, heller enn å bli henrettet, og Broder Lorenzo tilbyr Julie en plan for å gjenforene henne med Romeo, kan publikum fortsatt håpe at alt vil slutte godt. De er i en tilstand av åndeløs spenning inntil den siste scenen i graven: hvis Romeo blir forsinket lenge nok til at lekbroren rekker å komme kan han og Julie fortsatt bli reddet. Disse byttene mellom håp, avmakt, frelse, og nytt håp, tjener til å understreke tragedien når det siste håpet svikter og de to dør på slutten. Shakespeare bruker sub-plott for å stille hovedkarakterenes handlinger i relieff. Når skuespillet begynner er Romeo forelsket i Rosalind, men hun har avvist alle hans fremstøt. Romeos følelser for henne står i åpenbar kontrast til hans senere kjærlighet til Julie. Dette gir publikum en mulighet til å sammenligne slik at de kan se alvoret i Romeo og Julies kjærlighet og giftemål. Paris' kjærlighet for Julie stiller også opp en kontrast mellom Julies følelser for ham, og hennes følelser for Romeo. Det formelle språket hun bruker rundt Paris, og måten hun snakker om ham til ammen, viser at hennes følelser tydelig ligger hos Romeo. Som et gjennomgripende sub-plott løper feiden mellom Montague og Capulet, en feide som gir en atmosfære av hat, og som forårsaker den tragiske slutten. Språk. Shakespeare bruker et variert utvalg av poetiske former gjennom hele skuespillet. Han begynner med en 14-linjers prolog etter samme form som sine øvrige sonetter, fremført av et kor. Mesteparten av "Romeo og Julie" er dog skrevet i blankvers, og mye av det i strengt jambisk pentameter, med mindre rytmisk variasjon enn i de fleste av Shakespeares senere skuespill. Shakespeare velger poesi som passer til figuren som bruker den: Broder Lorenzo uttrykker seg med prekenens og "sententiae" talemåter, ammen bruker en unik blankversform nært opp til talespråket. Hver av disse formene avpasses også i forhold til hver enkelt scene og dens handling: når Romeo snakker om Rosalind tidlig i skuespillet forsøker han å bruke Petrarcas sonetteform. Petrarcanske sonetter ble ofte brukt av menn for å overdrive skjønnheten til kvinner det var umulig for dem å oppnå, som i Romeos situasjon med Rosalind. Denne sonetteformen bruker også Fru Capulet overfor Julie for å beskrive Fyrst Paris som en kjekk mann. Når Romeo og Julie møtes endrer den poetiske formen seg fra petrarcansk (som var på vei til å bli arkaisk i Shakespeares dager) til en da mer samtidig sonetteform, som bruker «pilegrimer» og «helgener» som metaforer. Til slutt, når de to møtes på balkongen, forsøker Romeo å bruke sonetteformen til å erklære sin kjærlighet, men Julie avbryter ham ved å si «Dost thou love me?» (elsker du meg?) Derved søker hun etter et sant uttrykk for kjærligheten, heller enn en poetisk overdrivelse. Julie bruker korte, enkle enstavelsesord sammen med Romeo, men bruker formelt språk med Paris. Andre stilformer i skuespillet er et epithalamium fra Julie, en rapsodi i Mercutios Dronning Mab tale, og en elegi av Paris. Shakespeare lar allmuen uttrykke seg i prosastil, selv om han til tider også bruker prosa til andre figurer, slik som Mercutio. Humor er også viktig: forskeren Molly Mahood identifiserer minst 175 ordspill i teksten. Mange av disse vitsene er sexfikserte, spesielt de som involverer Mercutio og Ammen. Psykoanalytisk kritikk. Tidlige psykoanalytiske kritikere mente at problemet i "Romeo og Julie" var Romeos impulsivitet som de førte tilbake til dårlig kontrollert og delvis skjult aggresjon; denne leder til både Mercutios død og til det doble selvmordet. "Romeo og Julie" regnes ikke for å være psykologisk komplekst, og sympatiske psykoanalytiske lesinger av skuespillet sammenligner den tragiske mannlige erfaringen med sykdommer. Norman Holland, som skrev i 1966, vurderer Romeos drøm til å være en realistisk ønskeoppfyllende fantasi både innenfor Romeos voksne verden og i hans ikke omtalte barndom – gjennom stadiene oral, fallisk, og ødipal. Kritikere som Julia Kristeva fokuserer på hatet mellom familiene, og argumenterer for at dette hatet er årsaken til Romeo og Julies pasjon for hverandre. At hatet manifesterer seg direkte i elskernes språk: Julie, for eksempel, sier at «av "alt" mitt hat sprang "all" min kjærlighet» og uttrykker ofte sin lidenskap gjennom en forventning om Romeos død. Dette forholdet har forårsaket spekulasjoner om forfatterens psykologi, da tenker man på Shakespeares sorg over sønnen Hamnets død. Feministisk kritikk. Feministiske litteraturhistorikere mener at skylden for familiefeiden ligger i Veronas patriarkiske samfunn. Coppélia Kahn oppfatter den strenge, maskuline voldskodeksen som Romeo er preget av som hoveddrivkraften i tragedien. Når Tybalt dreper Mercutio slår Romeo over i et voldsmodus, og beklager seg over at Julie har gjort ham så «feminin». I dette synet blir gutter til menn ved å delta i vold på vegne av sine fedre. Feiden blir også knyttet til mannlig virilitet, slik de mange vitsene om jomfrudom demonstrerer. Julie underkaster seg også en feminin kode av underdanighet ved å la andre, slik som lekbroren, løse problemene hennes. Andre kritikere, som Dympna Callaghan, ser på skuespillets feminisme fra en historisistisk vinkel, og understreker at da skuespillet ble skrevet var den føydale samfunnsorden begynt å bli utfordret av et i økende grad sentralisert styresett og kapitalismens utvikling. På samme tid var fremskridende puritanske idéer om ekteskap mindre opptatt av «ondskapen» i kvinnelig seksualitet enn de var i tidligere tider, og stilte seg mer sympatisk overfor forhold basert på kjærlighet: når Julie unnviker sin fars forsøk på å tvinge henne til å gifte seg med en mann hun ikke føler noe for, så utfordrer hun den patriarkiske ordningen på en måte som ikke ville ha vært mulig på for tidligere generasjoner. Queerteori. Litteraturhistorikere som er inspirert av queerteori stiller spørsmål ved seksualiteten til Mercutio og Romeo, og sammenligner vennskapet deres med homofil kjærlighet. Mercutio spøker med Romeos fallos, noe som kan tolkes i homoerotisk retning. Et eksempel er hans ønske om å «reise opp / en selsom ånd i damens tryllering, / og lar den stå der til hun selv får lagt den / og mant den ned igjen» Romeos mulige homoerotiske sinnelag kan også sees i hans holdning til Rosalind, en kvinne som er fjern og utilgjengelig og ikke gir noe håp om suksess. Benvolio fremholder at det er best å erstatte henne med noen som kan gjengjelde hans interesse. Shakespeares første 17 sonetter, som blir omtalt som «procreation sonnets», det vil si unnfangelses-sonettene, er skrevet som råd til en ung mann som, på samme måte som Romeo, nøler med å få barn og som derfor kan mistenkes for å være homofil. Kjønnskritikere mener at Shakespeare kan ha brukt Rosalind som en måte å uttrykke homoseksuelles problemer rundt unnfangelse og foreldrerollen på en aksepterbar måte. Lest på denne måten kan Julies replikk «Den blomst vi kaller rose, ville dufte liflig uten rosens navn» være en invitt til å drøfte om det er noen forskjell i skjønnheten hos en mann og skjønnheten hos en kvinne. Shakespeares samtid. a>, antagelig den første skuespilleren som fremstilte Romeo a> var antagelig den første kvinne som spilte Julie "Romeo og Julie" regnes sammen med "Hamlet" som Shakespeares mest fremførte skuespill. De mange bearbeidede versjonene har gjort det til en av hans mest levedyktige og berømte historier. Også i Shakespeares levetid var det populært. Det er ikke kjent når stykket først ble fremført, men det må ha vært før 1597: i den første trykte utgaven fra 1597 sies at stykket ofte og gjerne har blitt framført («hath been often (and with great applause) plaid publiquely»). Lord Chamberlain's Men var definitivt de første som fremførte det. Q2-utgaven av teksten navngir faktisk en av selskapets skuespillere, William Kempe, istedenfor Peter i en linje i akt fem. Richard Burbage var sannsynligvis den første Romeo, siden han var kompaniets faste hovedrolleinnehaver, og Robert Goffe (en mannlig skuespiller) den første Julie. Premieren var trolig på «The Theatre», med andre tidlige fremføringer på «Curtain Theatre». "Romeo og Julie" var et av de første av Shakespeares skuespill som ble fremført utenfor England: en forkortet og forenklet versjon ble fremført i Nördlingen i 1604. 1600- og 1700-tallet. Alle teatre ble lukket av den puritanske regjeringen i 1642. Under restaurasjonen i 1660, ble to teaterselskaper gitt kongelig lisens (King's Company og Duke's Company) og det eksisterende teaterrepertoaret delt mellom dem. Sir William Davenant fra Duke's Company iscenesatte en versjon i 1662 der Henry Harris spilte Romeo, Thomas Betterton Mercutio, og Bettertons kone Mary Saunderson Juliet: hun var derved sannsynligvis den første kvinne som spilte rollen profesjonelt. En annen versjon fulgte Davenants adapsjon tett og ble også jevnlig fremført av Duke's Company. Dette var en tragikomedie av James Howard, der begge elskerne overlever. Thomas Otways "The History and Fall of Caius Marius", som var en av de mer ekstreme Shakespeareadapsjonene under Restaurasjonen, hadde urpremiere i 1680. Scenen er flyttet fra Verona i renessansen til antikkens Roma; Romeo er Marius, Julie er Lavinia, feiden er mellom patrisiere and plebeiere; og Lavinia våkner fra sin søvn før Marius dør. Otways versjon var en suksess, og ble fremført de neste sytti år. Hans påfunn i sluttscenen var enda mer levedyktig, og ble brukt i adapsjoner gjennom de neste 200 år: Theophilus Cibbers adapsjon i 1744, og David Garricks i 1748, brukte begge en variasjon av den. Disse versjonene eliminerte også elementer som ble ansett som upassende. For eksempel overførte Garricks versjon alt språk som beskriver Rosalind til Julie, for å understreke idealet om trofasthet og tone ned kjærlighet-ved-første-blikk temaet. Den tidligste kjente produksjonen i Nordamerika var en amatøroppsetning i 1730. 1800-tallet. a> og Susan Cushman som Romeo og Julie i 1846 Garricks bearbeiding av skuespillet var veldig populær, og gikk i nesten et århundre. Ikke før i 1845 kom Shakespeares originalversjon tilbake til scenen i USA med søstrene Susan og Charlotte Cushman som Julie og Romeo, og igjen i 1847 i Storbritannia med Samuel Phelps på Sadler's Wells Theatre. Cushman fulgte Shakespeares versjon, og hennes fremstilling av Romeo ble berømmet av flere; "The Times" skrev at Cushman forvandlet Romeo fra en tørr rutine til et kreativt, levende menneske. Dronning Victoria skrev i sin dagbok at «ingen kunne ha gjettet at det var en kvinne som spilte». Cushmans suksess brøt Garricks tradisjon og beredte grunnen for at også senere fremføringer kunne vende tilbake til den originale historien. Mange Shakespeareoppsetninger på midten av 1800-tallet hadde to fremtredende trekk: de var laget for å fremme hovedrolleinnehaverens karriere, med biroller klippet vekk eller marginalisert for å gjøre de sentrale rollene mer prominente; og for det andre ble det ofte brukt spektakulære og forseggjorte kulisser (som krevde lange pauser for sceneendringer) og med hyppig bruk av tablåer. Henry Irvings oppsetning i 1882 på Lyceum Theatre, London (med ham selv som Romeo og Ellen Terry som Julie) blir betraktet som en karakteristisk utgave i den visuelle stilen. I 1895 la Sir Johnston Forbes-Robertson grunnlaget for en mer naturlig fremføring av Shakespeare. Forbes-Robertson unngikk Irvings overdådige fremføring og viste i stedet en jordnær Romeo, som framførte den poetiske dialogen som realistisk prosa og unngikk melodramatisk staffasje. 1900-tallet. a> spilte såvel Romeo som Broder Lorenzo og Mercutio John Gielguds New Theatre-oppsetning i 1935 hadde Gielgud og Laurence Olivier som Romeo og Mercutio, og byttet roller etter seks uker, med Peggy Ashcroft som Julie. Gielgud brukte en kombinasjon av Q1- og Q2-tekstene, og lot kulisser og kostymer samsvare best mulig med Shakespeares tid. Oppsetningen var en økonomisk suksess, og førte til en bølge av oppsetninger med økt periodeautentisitet. Olivier sammenlignet senere sin fremførelse med Gielguds: «John var spirituell, følsom, skjønnhet og abstraksjoner; selv vektla jeg jord, blod og menneske. Jeg følte at John overså den jordnære delen, og det fikk meg til å vektlegge den. Uansett, da jeg spilte Romeo følte jeg det som et kall, jeg skulle tilføre rollen mer realisme» Peter Brooks versjon fra 1947 var begynnelsen på en annerledes type fremførelser. Brook var mindre opptatt av realisme, og mer opptatt av å oversette skuespillet til en form som kunne kommunisere med den moderne verden. Han argumenterte for at «en oppsetning er bare 'riktig' i det øyeblikket den fremføres, og bare god når den lykkes». Brook utelot den endelige forsoningen mellom familiene i sin oppsetning. Gjennom århundret ble publikum, trolig påvirket av kinoens estetikk, mindre villig til å akseptere skuespillere som var merkbart eldre enn tenåringene de spilte. Franco Zeffirellis produksjon på Old Vic i 1960 var et viktig forsøk på å bruke yngre skuespillere, med John Stride og Judi Dench i hovedrollene. Oppsetningen var også grunnlaget for hans film i 1968. Zeffirelli lånte fra Brooks idéer, selv om han fjernet rundt en tredjedel av skuespillets tekst for å gjøre det mer tilgjengelig. I et intervju med "The Times", sa han at skuespillets «sammenvevde motiver av kjærlighet og generasjonskonflikt» hadde relevans i samtiden. Nylige oppføringer plasserer ofte skuespillet i samtidens verden. I 1986 la Royal Shakespeare Company handlingen til et moderne Verona. Springkniver erstattet sverd, ball ble til dopfylte rockefester, og Romeo begikk selvmord med en sprøyte. I 1997 produserte Folger Shakespeare Theatre en versjon som var lagt til en typisk forstedsverden. Romeo sniker seg inn på Capulets grillfest for å møte Julie, og Julie oppdager Tybalts død mens hun sitter i en time på skolen. Skuespillet blir noen ganger gitt en historisk setting, for å la publikum reflektere på de underliggende konfliktene. Det har blitt satt midt i Palestina-konflikten, i apartheidens Sør-Afrika, og i etterdønningene av Pueblo-opprøret. På lignende vis er Peter Ustinovs komedieversjon fra 1956, "Romanoff and Juliet", satt i et fiktivt sentraleuropeiske land under den kalde krigen. En liksom-viktoriansk revisjonistisk versjon av "Romeo og Julie"s siste scene (med en lykkelig slutt, Romeo, Julie, Mercutio, og Paris bragt tilbake til livet, og Benvolio som avslører at han er Paris' elskede, Benvolia, i forkledning) utgjør en del av 1980-tallets skuespill "The Life and Adventures of Nicholas Nickleby". "Shakespeare’s R&J", av Joe Calarco, gjør klassikeren om til en moderne fortelling om tenåringers homoseksuelle oppvåkning. Musikk. Minst 24 operaer er basert på "Romeo og Julie". Den tidligste, "Romeo und Julie" fra 1776 er et "Singspiel" av Georg Benda; det utelater flesteparten av rollefigurene og mye av handlingen, og har en lykkelig slutt. Syngespillet blir ved sjeldne tilfeller fotsatt oppført. Gounods "Roméo et Juliette" fra 1867 med libretto av Jules Barbier og Michel Carré var en suksess fra første framførelse og settes ofte opp i vår tid. Bellinis "I Capuleti e i Montecchi" blir også satt opp fra tid til annen, men har til dels fått dårlig omtale fordi kritikerne oppfatter at man har tatt seg friheter med Shakespeare. Noe urettferdig er denne kritikken med tanke på at Bellini og hans librettist, Felice Romani arbeidet fra italienske kilder, særlig Romanis libretto for en opera av Nicola Vaccai, og ikke eksplitt ut fra Shakespeares skuespill. "Roméo et Juliette" av Berlioz er en «symphonie dramatique», et storskala verk i tre deler for blandete stemmer, kor og orkester, som hadde premiere i 1839. Pjotr Tsjajkovskijs fantasi-overture "Romeo og Julie" (1869, revidert i 1870 og 1880) er et langt symfonisk dikt, som inneholder den berømte melodien kjent som «love theme». Tsjajkovskijs metode med å bruke det musikalske temaet som et ledetema på ballet, i balkongscenen, på Julies soverom, og i graven har også senere regissører benyttet seg av: for eksempel blir Nino Rotas kjærlighetstema brukt på en lignende måte i Zeffirellis film i 1968, det blir også Des'rees "Kissing You" i filmen fra 1996. Andre klassiske komponister som ble påvirket av skuespillet omfatter Johan Svendsen ("Romeo og Julie", 1876), Frederick Delius ("A Village Romeo and Juliet", 1899–1901) og Wilhelm Stenhammar ("Romeo och Julia", 1922). Den best kjente ballettversjonen er Prokofievs "Romeo og Julie" (1935). Den ble opprinnelig bestilt av Kirov-balletten, men ble først avvist av dem når Prokofiev forsøkte en lykkelig slutt, og ble senere avvist igjen på grunn av den eksperimentelle musikken. Den har senere fått en enorm popularitet, og har blitt koreografert av blant andre John Cranko (1962) og Kenneth MacMillan (1965). Skuespillet blir sitert eller henvist til i flere jazzverker, inkludert Peggy Lees "Fever (1956)". Duke Ellingtons "Such Sweet Thunder" inneholder en del med tittel «The Star-Crossed Lovers», hvor paret blir representert av tenor- og altsaxofon: kritikere bemerket at Julies sax dominerer stykket, heller enn å vise et bilde av likhet. Skuespillet blir også sitert i popmusikk, blant annet i sanger med The Supremes, Bruce Springsteen, Tom Waits og Lou Reed. Den mest berømte av disse er Dire Straits' "Romeo and Juliet". Den mest berømte musikkteateradapsjonen er "West Side Story" med musikk av Leonard Bernstein og tekst av Stephen Sondheim. Det hadde debut på Broadway i 1957 og på West End i 1958, og ble en populær film i 1961. Denne versjonen oppdaterte settingen til midten av 20. århundre i New York City, og de krigerske familiene til etniske gjenger. Andre musikalske adapsjoner inkluderer Terrence Manns rockemusikal fra 1999, "William Shakespeare's Romeo and Juliet", skrevet med Jerome Korman, Gérard Presgurvics "Roméo et Juliette, de la Haine à l'Amour" fra 2001 og Riccardo Cocciantes "Giulietta e Romeo" fra 2007. Litteratur og kunst. "Romeo og Julie" ble trendsettende i samtiden. Tidligere hadde ikke romantiske forviklinger blitt regnet som et verdig nok emne å skrive en tragedie om. Harold Bloom formulerte det som at Shakespeare oppfant «formelen som gjorde seksualiteten erotisk når den utspiller seg i dødens skygge» Det er ingen av Shakespeares verker som har blitt gjenskapt i like mange ulike former som "Romeo og Julie": prosa, versefortellinger, drama, opera, orkester- og kormusikk, ballett, film, TV og maleri. Ordet «Romeo» har endog blitt et synonym for «mannlig elsker» i engelsk og andre språk. "Romeo og Julie" ble parodiert, eller sitert, allerede mens Shakespeare levde: Henry Porters "Two Angry Women of Abingdon" (1598) og Thomas Dekkers "Blurt, Master Constable" (1607) inneholder begge balkongscener der en jomfruelig heltinne deltar i vågalt ordspill. Skuespillet har satt utallige spor i senere litteratur. For eksempel utgjør forberedelsene til en fremførelse en stor del av handlingen i Dickens' "Nicholas Nickleby". "Romeo og Julie" har blitt illustrert, og brukt som motiv i billedkunst, flere ganger enn noe annet av Shakespeares stykker. Den første kjente illustrasjonen var en treskjæring av gravscenen, antagelig utført av Elisha Kirkall, som dukket opp i Nicholas Rowes 1709-utgave av Shakespeares skuespill. Fem malerier av skuespillet ble bestilt til Boydell Shakespeare Gallery sent på 1700-tallet, hvert av dem er hentet fra en av de fem aktene i skuespillet. 1800-tallets sans for visuelt slående forestillinger førte til at regissører hentet inspirasjon fra malerier, noe som i sin tur påvirket malere til å vise skuespillere og scener fra teateret. På 1900-tallet og framover har skuespillets visuelle uttrykk vært knyttet til de mange filmversjonene. Film. "Romeo og Julie" kan muligens være tidenes mest filmatiserte skuespill. De mest påaktede filmatiseringene er George Cukors film fra 1936 - som ble nominert til 4 Oscarpriser, Franco Zeffirellis film fra 1968, og Baz Luhrmanns MTV-inspirerte "Romeo + Juliet" fra 1996. De to siste var begge, i sin tid, den Shakespearefilmen med høyest inntjening noensinne. "Romeo og Julie" ble først filmatisert i stumfilmens dager, av Georges Méliès, men denne filmen er nå tapt. Skuespillet ble først hørt på film i "The Hollywood Revue of 1929", der John Gilbert fremførte balkongscenen mot Norma Shearer. Shearer og Leslie Howard, som tilsammen var mer enn 75 år gamle, spilte forelskede tenåringer i George Cukors 1936-filmatisering for MGM. Hverken kritikere eller publikum likte dette. Kinogjengere syntes filmen var «for kunstnerisk», og holdt seg borte slik de hadde gjort fra Warner's "A Midsummer Night Dream" ett år tidligere. Denne reaksjonen skremte filmselskapene, og i de kommende ti år ble det ikke laget Shakespearefilmer i Hollywood. Renato Castellani vant "Gulløven" på Filmfestivalen i Venezia for sin film fra 1954. Denne filmens Romeo, Laurence Harvey, var allerede en erfaren filmskuespiller. Derimot var Susan Shentall, som Julie, en handelsskoleelev som ble oppdaget av regissøren på en pub i London, og fikk rollen på grunn av sitt «pale sweet skin and honey-blonde hair». Franco Zeffirellis 1968-film blir beskrevet av Stephen Orgel som «full av pene unge mennesker, mens kamera og pirrende technicolourfarger gjør mest mulig ut av deres sensualitet og utseende» («beautiful young people, and the camera, and the lush technicolour, make the most of their sexual energy and good looks».) Zeffirellis tenåringshovedroller, Leonard Whiting og Olivia Hussey, var allerede erfarne skuespillere. Zeffirelli er blitt spesielt berømmet for sin regi i duellscenen hvor man viser utagerende ungdom ute av kontroll. Filmen spilte på kontroversiell, grenseoverskridende sensualitet når Zeffirelli lot den da bare 15 år gamle Hussey spille naken i bryllupsnatt-scenen. Baz Luhrmanns "Romeo + Juliet" fra 1996 lykkes både som film og som soundtrack med å nå gjennom til «MTV-generasjonen», et ungt publikum i samme aldersgruppe som historiens figurer. Luhrmanns versjon er vesentlig mørkere enn Zeffirellis, og en lagt til det krasse, voldelige, og overfladiske samfunnet i Verona Beach og Sycamore Grove. Leonardo DiCaprio var Romeo. Julie ble spilt av Claire Danes, og hun høstet mange godord for å spille med en likevekt og visdom som man vanligvis bare ser hos eldre og mer erfarne skuespillere, og for at hun var den første filmskuespiller som framførte Julies replikker på en spontan og naturlig måte. Det finnes en lang rekke bearbeidinger for TV og film. I 1960 ble Peter Ustinovs sceneparodi fra den kalde krigen, "Romanoff and Juliet", filmet. I 1961, med filmen West Side Story ble handlingen lagt til New Yorks gjengmiljø. De hvite ungdommene i «The Jets» tilsvarte Shakespeares Montaguer, mens «the Sharks», tilsvarende Capuletene, er fra Puerto Rico. I 2006 brukte Disney's "High School Musical" "Romeo og Julie"s handling, og plasserte de to unge elskende i rivaliserende grupper på en videregående skole i stedet for en familiefeide. Filmskapere har ofte vist rollefigurer som fremfører scener fra "Romeo og Julie". Metoden med å dramatisere Shakespeare som skriver "Romeo og Julie" er blitt brukt flere ganger, inkludert i John Maddens "Shakespeare in Love", der Shakespeare skriver skuespillet mot et bakteppe av sin egen håpløse kjærlighetsaffære. I Norge. Skuespillet ble utgitt for første gang på norsk i 1930, gjendiktet av Gunnar Reiss-Andersen som en del av en åttebindsutgave av Shakespeares skuespill. André Bjerkes gjendiktning til riksmål utkom i 1970. Til nynorsk finnes gjendiktninger av Halldis Moren Vesaas, utgitt 1964 og Edvard Hoem, utgitt 1985. Håvard Rems gjendiktning til bokmål ble først brukt på Rogaland teater i 1987. Tegneserieskaperen InkaLill laget en tegneserieversjon av historien til Den Norske Operas oppsetning i 1999. En gjendiktning til nordnorsk ved Ragnar Olsen ble oppført på Hålogaland teater i 2007. Johan Svendsen komponerte sin "Opus 18. Romeo og Julie, fantasi for orkester" i 1876. Verket hadde uroppføring 14. oktober 1876 i Christiania. Fotnoter. Alle henvisninger til "Romeo and Juliet", hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare andre utgave (Gibbons, 1980) basert på Q2 teksten fra 1599, med elementer fra Q1 fra 1597. Etter dennes referansesystem, som benytter Romertall, betyr II.ii.33 akt 2, scene 2, linje 33, og en 0 i stedet for et scenenummer henviser til prologen for den akten. Digital Video. En DVCAM L (blå), DVCPRO-M (gul) og MiniDV (rød) Digital Video er en standard for videokassetter. Den kan deles opp i DV og Mini-DV utfra størrelsen på kassetten. Per i dag er mini-DV den mest utbredte, kanskje først og fremst på grunn av sin størrelse. Film lagres digitalt på tapen og en vanlig mini-DV tape kan romme 60 minutter med standard kvalitet, eller 90 minutter med såkalt "long-play". 60 minutter med DV-video vil ta omtrent 13 Gigabyte om du skulle overføre det via Firewire til en PC/Mac. Firewire(IEEE 1394) som er den kabelen som i hovedsak brukes for å overføre DV. Asus. ASUSTeK Computer Incorporated, markedsført under navnet Asus, er et datafirma, etablert i 1990, med hovedkontor i Taipei i Republikken Kina (Taiwan). Selskapet er blant verdens fem største produsenter av personlige datamaskiner. Produktutvalget omfatter hovedkort, grafikkort, dataskjermer, bærbare datamaskiner, servere og mobiltelefoner. Selskapet produserer også komponenter for andre produsenter, inkludert Apple Inc., Dell, Falcon Northwest og Hewlett-Packard. Historie og introduksjon. ASUS er et taiwansk selskap som ble grunnlagt i 1990. ASUS ble grunnlagt i en liten leilighet i Taipei, og var til å begynne med en virksomhet som tilbød konsulenttjenester til hovedkortprodusenter i den raskt ekspanderende PC-komponentindustrien på Taiwan. Det samme året etablerte ASUS et samarbeid med prosesskortprodusenten Intel. ASUS hjalp Intel og fremstilte et fungerende hovedkort for deres viktigste prosessor på det tidspunktet – Intel 486. Dette var startskuddet for den strake utviklingen for ASUS. Fra å ha vært et mindre firma med base i en liten leilighet, har ASUS i dag gått til å være ett av verdens største globale teknologiselskaper med over 10 000 ansatte og en omsetning på over 7,6 milliarder USD. I dag er ASUS produsent av verdens best selgende og mest prisbelønte hovedkort. Siden starten i 1990 har ASUS solgt over 420 millioner hovedkort og vært pionérer for en rekke ulike innovasjoner som senere til og med har blitt bransjestandard. Mange av de øvrige dataleverandørene bruker ASUS-hovedkort, og i dag har om lag hver tredje datamaskin, uansett merke, et hovedkort fra ASUS. I 1997 begynte ASUS å produsere egne bærbare datamaskiner, og var den første produsenten som lanserte en PC med innebygd webkamera, den første til å bruke karbonfiber for lettere vekt, og den første til å tøye designgrensene ved å bruke materialer som skinn og bambus. I dag har ASUS en bred produktportefølje som omfatter bærbare datamaskiner, mini-PC-er, multimedia, grafikkort, displayer, stasjonære datamaskiner, servere, trådløse løsninger, mobiltelefoner og nettverksutstyr. I løpet av 2009 vant ASUS 3268 utmerkelser i media verden over, og de har vært med på Business Weeks Info Tech 100-liste hele tolv år på rad. ASUS ”Inspiring Innovation, Persistent Perfection”. ASUS produserer produkter for dagens digitale hjem og virksomheter og har innovasjon, kvalitet og design som slagord. Kvalitet. ASUS’ produktutviklingsprosess inneholder evalueringsmetoder for å sikre at produktene imøtekommer ASUS’ kvalitetsforventninger. Det utføres kvalitetskontroller både med tanke på design og ytelse. Denne innsatsen, i kombinasjon med ASUS’ erfaring og røtter i produksjonen av en av de viktigste delene i en datamaskin – hovedkortet – har gitt resultater. Uavhengige og omfattende undersøkelser av kvalitet og pålitelighet har utpekt ASUS som den datamaskinprodusenten med lavest feilmargin. Ett eksempel er undersøkelsen fra Squaretrade. Squaretrade er et amerikansk forsikringsselskap som i løpet av tre år har undersøkt 30 000 ulike forsikringssaker fra ni ledende datamaskinprodusenter. ASUS var den datamaskinprodusenten med lavest antall forsikringssaker og feilmarginer i 2009. På andre- og tredjeplass kom henholdsvis Toshiba og Sony. Innovasjon. En av ASUS’ sterkeste drivkrefter er innovasjon. ASUS’ innovasjonstenkning bygger på å se ut over det vanlige og skape nye måter å se produkter på. Denne drivkraften har gjort ASUS til pionerer for mange ulike produktinnovasjoner som senere til og med har blitt bransjestandard. Innovasjonstenkningen hos ASUS finnes i alt fra konseptuell design av nye produkter til brukervennlighet. Målsetningen for ASUS er å levere spennende teknologi som ikke bare inspirerer, men også øker produktiviteten og underholdningsnivået for brukerne. Et godt eksempel på ASUS som et innovativt selskap, er introduksjonen av Eee PC. Denne lille datamaskinen revolusjonerte datamaskinmarkedet og skapte et helt nytt segment av datamaskiner som ofte kalles mini-PC-er, netbooks eller minidatamaskiner. Dette produktsegmentet presenterte en mer fleksibel datamaskin – ultraportabel, liten, lett og billig. Den første modellen, Eee PC 701, ble solgt i over 300 000 eksemplarer det første året. ASUS fikk mye oppmerksomhet innen datamaskinindustrien, i og med at Eee PC var den første mini-PC-en på markedet. Noen andre eksempler på innovative produkter er Eee Keyboard, ASUS NX90 og ASUS Bamboo-serien. Design. ASUS jobber ofte med en sterk designtanke bak sine produkter, og mener at den beste teknologien også skal være pen å se på. Selv på designfronten har ASUS vært nyskapende. ASUS var først ute med å ta i bruk materialer som karbonfiber, skinn og bambus på bærbare datamaskiner. ASUS har til og med hatt designsamarbeid med formgiveren Karim Rashid for Eee PC 1008P, og designeren David Lewis for datamaskinen NX90. Mange ASUS-produkter har vunnet ulike prestisjefylte utmerkelser som Red Dot Design Award, Japans Good Design Award og Tysklands IF Design Award. ASUS’ brede produktportefølje omfatter bærbare datamaskiner, mini-PC-er, multimedia, grafikkort, displayer, stasjonære datamaskiner, servere, trådløse løsninger, mobiltelefoner og nettverksutstyr. ASUS produserer produkter for dagens digitale hjem og virksomheter. En oversikt over ASUS’ utvikling. Lanserte sin første laptop med navnet ASUS P6300 Greensleeves. «Greensleeves» er en tradisjonell og kjent engelsk folkesang fra engelsk renessanse i en form kalt for "romanesca". En skillingsvise med dette navnet ble registrert i september 1580 av Richard Jones som «A Newe Northen Dittye of ye Ladye Greene Sleves». Sangen er funnet i flere sangbøker og andre kilder på slutten av 1500-tallet, og tidlig på 1600-tallet, blant annet i "Ballet's MS Lute Book", foruten også i flere manuskripter som er bevart i bibliotekene ved Universitet i Cambridge. Disse henvisningene indikerer at sangen var allerede godt kjent på denne tiden. Henrik VIII. Det er en vedvarende overbevisning at «Greensleeves» ble skrevet av Henrik VIII for sin elskerinne og framtidige dronning Anne Boleyn. Hun skal etter sigende ha avvist kongens forsøk på å forføre henne og denne avvisningen kan henvises til i sangen da forfatterens kjærlighet ble avvist: "cast me off discourteously" («kastet meg hensynløst av»). Imidlertid er det ikke kong Henrik som komponisten av «Greensleeves», som er antagelig elisabethansk i sin opprinnelse og er basert på en italiensk komposisjonsstil som ikke nådde fram til England før etter hans død. Tolkning av sangteksten. En mulig tolkning av teksten er at lady Green Sleeves var en promiskuøs ung kvinne og kanskje også en som tok betaling for sin oppmerksomhet. På den tiden hadde orden "green", «grønn», seksuelle konnotasjoner, mest merkbart er frasen "a green gown", «en grønn kledning», en referanse til den måten som gress kan sette merker på en kvinnes klær om hun hadde hatt seksuell omgang utendørs. En alternativ forklaring er at lady Green Sleeves var, grunnet hennes klær, feilaktig antatt å være umoralsk. Hennes «hensynsløse avvisning» av sangerens tilnærmelser støtter påstanden at hun var alt annet enn en umoralsk kvinne. I Nevill Coghills engelske oversettelse av "Canterbury-fortellingene" forklarer han at «grønn var [for Geoffrey Chaucers tidsalder] fargen på kjærlighetens letthet. Dette har sitt ekko i "Greensleeves is my delight" og andre steder.» Alternativ tekst. Sangtekster for jula og nyttår ble tidlig assosiert med sangen så tidlig som 1686, og ved 1800-tallet omfattet bortimot hver eneste bok med julesanger en del versjoner med musikk og tekst sammen og hvor de fleste av dem ble avsluttet med refrenget: "On Christmas Day in the morning". En av de mest populære av disse er «What Child Is This?», skrevet i 1865 av William Chatterton Dix. En variant som har blitt benyttet i stor grad er fra filmen "How the West Was Won" ("Vi vant Vesten", 1962) som sangen «Home in the Meadow», teksten var skrevet av Sammy Cahn og den ble framført av Debbie Reynolds. «Stay Away» er tittelsangen fra filmen "Stay Away, Joe" (1968), framført av Elvis Presley til melodien til «Greensleeves». Suzanne Mayfair. Suzanne Mayfair er en karakter i trilogien Lives of the Mayfair Witches av Anne Rice. Suzanne er en forfeder til bokas hovedpersoner, Mayfair-heksene i Garden District, New Orleans, Louisiana. Suzanne Mayfairs historie begynner og slutter tragisk i Donnelaith, Skottland, hvor hun er landsbyens healer. I nærværet av sin datter, Deborah, tilkaller hun ånden Lasher. Han tiltrekker seg Suzanne ved å tjene og forføre henne. Suzanne er beskrevet av hennes etterfølgere som en «simpel jente» eller en uintelligent kvinne, og de sier at hun ikke egentlig visste hva hun gjorde da hun tilkalte demonen som ville hjemsøke familien hennes i århundrer. Suzanne blir beskyldt for uhell rundt i landsbyen som utvilsomt er forårsaket av Lasher, og blir brent på bålet i 1664. Hennes datter unnslipper denne skjebnen fordi hun ble unnfanget på Maidagen, og kan muligens være datteren til Jarlen av Donnelaith. Deborah blir ført bort av den nederlandske lærlingen Petyr van Abel, som er medlem av en orden kalt Talamasca, som er dedikert til studier av alt som er overnaturlig. Björn Rosenström. a>en Björn Rosenström under en konsert i 2006 Björn Rosenström (født 8. august 1970 i Tynnered i Sverige) er en svensk låtskriver, visesanger og popartist. Rosenström vokste opp i Sävedalen i Partille kommune utenfor Göteborg, der han blant annet gjorde suksess som skuespiller i teaterstykket "Våra bästa år". Rosenström har utgitt studioalbum og flere samlealbum. Bandet hans består av familie og venner, deriblant broren Jonas Rosenström og halvbroren Markus. Björn Rosenström har blitt kjent for sin personlige stemme og en melodiøs visepop med originale og rølpete tekster, ofte med grov russehumor og naivistisk ironi. Rosenström synger på svensk, og har utenfor Sverige også et publikum blant ungdom i Norge. Zacatecas. Zacatecas er en av de 31 delstatene i Mexico. Delstaten ligger nord for landets geografiske sentrum, og grenser i nord til Coahuila, i øst til San Luis Potosí, i sør til Aguascalientes, i sørvest til Jalisco og i nordvest til Durango. Hovedstaden heter også Zacatecas, og ofte sier meksikanerne «Zacatecas, Zacatecas» når de mener byen. Staten har ca. 1,5 millioner innbyggere, og delstatens utstrekning er på 75 539 km². Zacatecas er inndelt i 58 kommuner. Geografi og klima. Zacatecas befinner seg i det meksikanske høylandet. Delstaten er tildels fjellrik, og i vest ligger utløpere av fjellrekka mot Stillehavet, Sierra Madre Occidental, samt at flere fjellmassiver er spredd utover arealet. Det er også få elver. Klimaet er tørt og relativt kjølig i fjellet, noe mildere i dalstrøkene. Økonomi. Jordbruket spiller en viss rolle i deler av staten, og hovedproduktene er mais, hvete, sukkerrør og maguey (agave). Maguey vokser godt i tørt klima, og brukes blant annet til produksjon av brennevin. Ferskner, pærer og druer dyrkes også, og det finnes noen få vingårder. Kveg har noen betydning, men geiter, sauer og svin er viktigere. Guayule er en busk som det utvinnes gummi av. Det finnes en del næringsmiddelindustri basert på jordbruket. Den langt viktigste inntektskilden er likevel gruvedrift, og i Zacatecas har sølvgruvene tradisjoner tilbake til 1546. I tillegg utvinnes blant annet gull, kvikksølv, kobber, jern, sink, bly og salt. Befolkning. Befolkningen i Zacatecas bærer preg av sin historie, og kun 0,3 % av befolkningen, ca. 4000 mennesker, tilhører Mexicos urbefolkning. De aller fleste er mestiser, etterkommere etter innførte indianere fra Tlaxcala og andre deler av sentrale Mexico, samt spanske kolonister. Befolkningsveksten i Zacatecas var de siste 10 årene på 6 %, som er langt lavere enn landsgjennomsnittet, som er på 20 %. Historie. Før spanjolene nådde Zacatecas, bodde zacateco-folket her. De tilhørte chichimecas-folkene (et aztekisk ord som betyr barbar) som levde som jegere og samlere nord for de mer utviklede jordbrukskulturene i det sentrale Mexico. I 1546 ble imidlertid sølv oppdaget, i følge legenden gav en indianer en bit sølv til en spanjol, og dermed var det hele i gang. Urfolket ble tvunget til å arbeide hardt under slavelignende tilstander, mens sølvbaroner opparbeidet seg enorme rikdommer. Urfolk kom også fra sør for å arbeide i gruvene. Tidlig på 1700-tallet leverte Zacatecas 20% av alt sølv i Mexico. Zacatecas var også en viktig base for misjonsvirksomhet mot nord, helt til sørvestre USA. I 1835 gjorde føderalister som ønsket 1824-grunnloven gjeninnsatt opprør. President Antonio López de Santa Anna førte dermed sin arme til Zacatecas og beseiret opprørerne. Soldatene fikk da plyndre og voldta fritt i to dager, og 2000 sivile ble drept. Etter denne "seieren" begynte Santa Anna å kalle seg "Vestens Napoleon". Et nytt opprør ble slått ned i 1871 av president Benito Juárez. I 1914 slo opprørslederen Pancho Villa en hær av 12 000 regjeringsstyrker lojale til den upopulære presidenten Victoriano Huerta. Interessant i Zacatecas. Byen Zacatecas er en av Mexicos mange flotte sølvbyer, og rikdommen fra sølvgruvene kan sees i form av en flott katedral i barokkstil, en rekke kirker, en rekke palasser bygd for sølvbaronene og fine hus ellers. Man kan også besøke gruvene. Siste helg i august går festivalen "La Morisima" av stabelen, hvor de kristnes triumf over maurerne i Spania gjenskapes. Etter parader, stilisterte slag, musikk, mat, drikke og flere messer i kirkene avsluttes det hele med de kristnes triumf på søndag. Feria de Zacatecas feires i september med tyrefekting, rodeooppvisninger, konserter, skuespill og annet. Jerez og Guadalupe er også sølvbyer med arkitektur fra kolonitiden. La Quemada er ruiner av en by som blomstret mellom 300 og 1200 eKr. Green Cargo. Tre lokomotiv fra Green Cargo Green Cargo AB er et heleid, svensk, statlig transportselskap som kjører godstransport med tog i Sverige og til og fra utlandet. Green Cargo AB startet ved omleggingen av Statens Järnvägar den 1. januar 2001. Green Cargo gikk tidligere under navnet SJ Gods. Selskapet har nærmere 90 % av markedsandelen på godstransport på jernbane i Sverige. I nåværende stund (2007) er det cirka 76% av godstransportene. Green Cargo eide inntil 2010 45% av CargoNet. SJ. SJ AB (tidligere SJ Resor) er et svensk, statseid selskap som i hovedskap kjører persontrafikk med tog i Sverige. Det ble til ved oppdelingen av Statens Järnvägar 1. januar 2001. SJ kjører internasjonal trafikk i Danmark og Norge (Kongsvingerbanen og Ofotbanen). SJ har omkring 4000 ansatte (2007) og en omsetning på 8,3 milliarder kroner (2007). Santa Clara. Santa Clara, beliggenhetSanta Clara er den største byen i provinsen Villa Clara og ligger vel 30 mil øst for Havana. Tidligere lå Santa Clara i provinsen Las Villas. Ved en ny provinsinndeling iverksatt pr. 1. januar 1977 ble Las Villas-provinsen integrert i provinsen Villa Clara. Santa Clara var åsted for det siste store slaget i den cubanske revolusjonen i 1959. To gerilja-avdelinger angrep byen, den ene ledet av Che Guevara og den andre av Camilo Cienfuegos. Slaget begynte ved at Guevaras avdeling erobret militærgarnisonen ved Fomento sørøst for Santa Clara. Der tok de i bruk en bulldoser, ødela jernbaneskinnene og sporet av et tog med soldater og forsyninger som Batista hadde sendt for å unsette sine tropper i Santa Clara. Dermed var Batistas forsyningslinjer kuttet. Samtidig som dette skjedde, erobret Cienfuegos' avdeling militærgarnisonen ved Yaguajay øst for Santa Clara. Che Guevara's Monument and MausoleumDen 31. desember 1958 samlet Guevaras og Cienfuegos' avdelinger seg, og sammen med andre revolusjonære (som ble ledet av William Alexander Morgan) angrep de Santa Clara. Kampene ble temmelig kaotiske. Batistas soldater var demoraliserte. Noen ytte motstand, andre overga seg uten å løsne skudd mens andre igjen sluttet seg til de revolusjonære. I løpet av ettermiddagen ble Santa Clara erobret. I ettertid er dette slaget beskrevet som det mest avgjørende i den cubanske revolusjonen. Årsaken er at Batista rømte fra Cuba bare 12 timer etter at Santa Clara hadde falt. På torget ligger hotell "Santa Clara Libre" som fortsatt har kulehull i fasaden. I Santa Clara ligger gravmonumentet som rommer levningene etter Che Guevara og 16 andre gerilja-soldater som ble drept i 1967 i Bolivia. Heriblant Haydée Tamara Bunke Bider. Che ble stedt til hvile i Santa Clara med fulle militære æresbevisninger 17. oktober 1997 etter at levningene hans var blitt returnert til Cuba fra Bolivia. Noe senere ankom levningene til andre falne fra Bolivia. Under gravmonumentet ligger et museum som er dedikert til Che Guevaras liv. I 2004 besøkte 205.832 personer – herunder 127.597 utlendinger – gravmonumentet og museet. Andre trekk ved Santa Clara. Parque Vidal (Vidal Park) i Santa Clara er trolig et av Cubas mest tradisjonelle sjekkesteder. Om ettermiddagene samles folk (især single) i parken. Etter tradisjonen skal man spasere rundt og rundt. Kvinnene går rundt den indre delen av parken og mennene rundt den ytre delen. På søndagene stiller også musikere opp i parken og akkompagnerer "svermerne" med tradisjonelle cubanske kjærlighetssanger og smektende gitar- improvisasjoner. Santa Clara er vertsby for Universidad Central de las Villas (Universitetet i Las Villas) som tilbyr utdanning opp til master-nivå på mange ulike felt, herunder innenfor ingeniør- og veterinærfag. Hver julaften foregår det en av Cubas største og mest spektakulære fiestas i Remedios som ligger noen få kilometer unna. Justitiedepartementet. Justitiedepartementet er et departement under den svenske regjeringen. De har ansvar for spørsmål om blant annet rettsvesenet, demokratispørsmål, integrasjon, medborgerskap, og idrett. Den nåværende sjefen for jusititedepartementet er justisminister Beatrice Ask. Ved departementet arbeider omkring 350 personer. Gerhard I av Holstein. Gerhard I av Holstein var sønn av Adolf IV av Holstein og Hedvig av Lippe. Greve av Holstein 1263-1290. Gift med Elisabet av Mecklenburg Som svigefar til kong Magnus Ladulås av Sverige ble Gerhard tatt til fange av opprørere i 1278 under Folkekongeopprøret. Adolf IV av Holstein. Adolf IV av Holstein (født 1195, død 1261) var greve av Holstein 1225–1239. Adolf abdiserte i 1239 og gikk i kloster. Adolf IV var sønn av Adolf III av Holstein og Adelheid av Querfurt. Han var gift med Hedvig av Lippe. Aguascalientes. Aguascalientes er en av de minste delstatene i Mexico. Arealet på er bare hårfint større enn Oslo og Akershus, og befolkningen lå i 2010 på ca. 1,2 millioner. Delstaten grenser til Zacatecas i nord og Jalisco i sør. Aguascalientes består av elleve kommuner. Innbyggerne kalles "hidrocálidos", et ordspill på betydningen av navnet, «varme vann», som delstaten har etter de varme kildene i området. Delstatshovedstaden er byen Aguascalientes. Geografi. Delstaten er relativt fruktbar, men har også en del fjell. Høyest rager Sierra Fría («Kaldfjellet») med. Hovedstaden ligger på ca.. Den viktigste elva i delstaten, San Pedro Aguascalientes, er vannførende kun få måneder om sommeren på grunn av alle demningene langs løpet. Klimaet er temmelig tørt, med regntid på sommeren, og med temperaturer mellom 17 og året rundt. Økonomi. Hovedstaden Aguascalientes er en viktig industriby, med variert industri; blant annet produseres bilen Nissan her. Jordbruk er viktigst for resten av delstaten, med produksjon av mais, bønner, chili, guava, vindruer mm. Kvegdrift er viktig på de tørrere arealene, og Aguascalientes er en viktig leverandør av okser til en av Mexicos nasjonale lidenskaper, nemlig tyrefekting. Befolkning og kultur. Aguascalientes har landets laveste andel urfolk; kun ca. mennesker snakker et av landets opprinnelige språk. Delstaten opplever for tiden en sterk vekst i folketallet. Feria de San Marcos i april feires med religiøse opptog, utstillinger, tyrefekting, charrea (rodeo), hanekamper og konserter. Historie. I 1522 opplevde Aguascalientes sitt første spanske besøk, da Pedro de Alvarado ble slått tilbake i sitt forsøk på å undertvinge det lokale urfolket. Først i 1575 ble det etablert en garnison her for å trygge sølvtransportene fra Zacatecas til Mexico by. Da de innfødte var pasifisert, blomstret byen opp som et sentrum for et rikt jordbruk. Historien sier at en lokalpolitikers vakre kone gav diktatoren Santa Anna et kyss på munnen mot at lille Aguascalientes skulle bli egen delstat. Interessant i Aguascalientes. Hovedstaden Aguascalientes er nok en av Mexicos mange byer i kolonistil, med kirker og palasser i barokkstil. Aguascalientes utmerker seg imidlertid med et rikt kulturliv og en livlig atmosfære. Det er varme kilder i området, som seg hør og bør ved en by som kaller seg «varme vann». Mechtild av Holstein. Mechtild av Holstein, også skrevet "Mechtilde", "Machtilt", "Mathilde" og "Matilda", (født 1220 eller 1225, død ca. 1288) var en tysk prinsesse som seinere ble dansk dronning og svensk hertuginne. Hun var datter av greven Adolf IV av Holstein og Hedvig av Lippe. Metchild giftet seg med den danske kongen Abel av Danmark (1218–1252). Enkedronninga avgav kyskhetsløfte etter sin manns død, men giftet seg på nytt i 1261 med den svenske adelsmannen Birger jarl til Bjälbo som tilhørte Folkunga-ätten. Metchild er begravet i Varnhems klosterkirke i Västergötland i Sverige. Annet. Operaen "Birger Jarl och Mechtild" ble skrevet av G. F. Gyllenborg på oppdrag av den svenske kongen Gustav den 3. og oppført i Stockholm første gang i 1790. Cherubs (band). Cherubs var en norsk-engelsk musikkgruppe med tilholdssted i London, England og ble utgitt på Cargo Records. Cherubs plasseres ofte innen for indierock-sjangeren. Bandet besto av tre nordmenn og to engelskmenn. Historie. Cherubs kom sammen desember 2003, og i løpet av en kort tidsperiode fikk de spillejobber over hele England og Europa. De turnerte og spilte med blant annet The Libertines, The Departure, The Rakes, Bloc Party, New Order, Razorlight, Interpol, Maximo Park, Moving Units, The Cribs, The Others, The Brakes, Echo & The Bunnymen, Art Brut, The Bandits. Bandet spilte også på en mengde britiske og europeiske musikkfestivaler. Høsten 2007 ble Cherubs oppløst. Utgivelser. I oktober 2004 kom debutsingelen «Hey Bunny», etterfulgt av «Club Hoola Hoop's Walls» i februar 2005. To måneder senere, den 18. april 2005, kom debutalbumet "Uncovered by Heartbeat", utgitt på Cargo Records. 15. august samme år kom singelen «Man of No Importance». EP-en "Paper, Cut, Moon" ble sluppet i 2006. Utskiftninger. Glenn Wange hadde sin siste opptreden sammen med resten av Cherubs den 24. november på Barfly i London. Februar 2006 ble Glenn Fryatt nytt medlem på trommer. Ray Manzarek. Raymond Daniel Manzarek (født 12. februar, 1939 i Chicago) er en polsk-amerikansk musiker, produsent, film-regissør, forfatter, og medgrunnlegger og keyboardist i The Doors fra 1965 til 1973, og i the Doors of the 21st Century siden 2001. Da han flyttet til Los Angeles i 1962 hadde han allerede en grad i økonomi fra DePaul University i Chicago. I perioden 1962-1965 studerte han filmvitenskap ved UCLA, sammen med blant andre Jim Morrison. Etter at studiene var ferdig hadde de planer om å gå hver sine vei, men møttes ved en tilfeldighet og etter at Manzarek hadde bedt om å høre hva Morrison hadde skrevet på egen hånd, fikk han høre en enkel versjon av «Moonlight Drive», noe som ble begynnelsen til The Doors. Manzarek har de senere årene turnert med gruppen Riders on the Storm sammen med The Doors-kollega Robby Krieger og The Cult vokalist Ian Astbury. Gruppen spilte på Rockefeller i Oslo 7. januar 2007. Sekstant. Skjematisk tegning av sekstant med engelske navn Sekstant er et vinkelmålingsinstrument til å måle vinkelen mellem et himmellegeme, vanligvis solen, og horisonten. Sammen med astronomiske tabeller og en nøyaktig klokke kan en nå bestemme breddegraden. Uten nøyaktig klokke, må en bestemme middagshøyden, solens høyeste stilling på himmelen ved gjentatte målinger og sammenligne med tabellene. Med tabeller i kombinasjon med en nøyaktig klokke kan man også bestemme sin lengdegrad. Instrumentet anvendes av navigatører innen sjø- og luftfart til stedsbestemmelse. Med dagens satellittnavigasjonssystemer, som GPS og andre, blir sekstanten stadig mindre brukt. De fleste langturseilere vil likevel ha den ombord som en «back up». Minisekstant har også blitt brukt for navigasjon over Grønlandsisen. For å fremskaffe en «horisont» ble det brukt et beger med kvikksølv som danner et vannrett speil. En sikter mot speilet og må i etterhånd halvere den målte høyden. I realiten har en ikke lenger noen horisont, men to bilder av solen, ett direkte mot solen og ett mot solens speilbilde som ligger i samme vinkel under horisonten som den virkelig solen ligger over. Sekstanten, som menes tatt i bruk i 1767, er en videreutvikling av oktanten, som antas å være oppfunnet av engelskmannen John Hadley i 1731. Omtrent samtidig kom amerikaneren Thomas Godfrey med en tilsvarende oppfinnelse. Instrumentet er innrettet slik at det kan holdes i hånden uten stativ, noe som er nødvendig både ombord i skip og i luftfartøyer. Illustrasjon av bruk av sekstant. 1. Sikt på horisonten. 2. Lås opp arm. 3. Drei slik at sola er i linje med horisonten. 4. Les av gradene. 5. Regn ut posisjon. Sekstanten består av en ramme på 60 grader (en sjettedel av en sirkelskive), og er forsynt med en gradinndelt skala) med nonius, samt en bevegelig radial arm, (alhidaden) med et speil og ved limbus en rute med avlesningsmerke. Nyere sekstanter har finavlesningen ved hjelp av mikrometerskrue istedenfor nonius. Denne er gradert direkte i vinkelminutter og man bruker da ofte betegnelsen «Trommelsekstant». Dessuten er det på rammen montert et fast speil, optisk tilbehør og farvede glass til å beskytte mot sollyset. Andreas Tegström. Andreas Ulrik Tegström (født 18. januar 1979) er en svensk fotballspiller som for øyeblikket er kontraktløs Svensk fotball. Tegström har spilt for svenske Tenhult, og gikk etterhvert til Husqvarna i svensk andredivisjon. Tegström kom som et ubeskrevet blad til Sandefjord foran 2005-sesongen. Han ble kåret til årets spiller i svensk andredivisjon i 2005 og scoret 22 mål på like mange kamper. Etter en fantastisk sesong i Husqvarna var han ønsket av flere klubber, men valgte til slutt Sandefjord. Norsk fotball. Tegström scoret ti mål for Sandefjord i Tippeligaen i 2006, men scoret bare ett mål i 2007. I august 2007 skrev han under en kontrakt med Fredrikstad, en overgang verdt knappe 4 millioner kroner. Etter å ha slitt med spilletid i Fredrikstad, ble han sommeren 2009 lånt ut til Hønefoss i Adeccoligaen. Karrieren i FFK var over i 2010 etter at kontrakten ikke ble fornyet. Han debuterte på hjemmebane 16. august, der han scorte 2-0-målet mot Alta, på overtid. Han gjennom karrieren spilt for klubbene Tenhult, Husqvarna, Sandefjord, Fredrikstad og Hønefoss. Antrozoologi. Antrozoologi er studiet av samhandlinger mellom mennesker og dyr og beskrives også som vitenskapen som fokuserer på alle sider ved menneske-dyr-binding og som er en bro mellom natur- og samfunnsvitenskapene. Antrozoologi er et moderne tverrfaglig felt i framvekst som overlapper med en rekke andre fagfelt, deriblant etologi, medisin, psykologi, veterinærmedisin og zoologi. Et hovedfokus innen antrozoologisk forskning er tallfesting av de positive effektene av menneske-dyrforbindelser hos begge parter og studiet av virkeligheten av deres samhandlinger. kommer med følgende kommentar: "«I realiteten er homogeniteten i antrozoologisk forskning liten, ihvertfall når det gjelder faglige innfallsvinkler, metodologi og teori. Den akademiske bakgrunn hos antrozoologiske forskere kan være ekstremt variert. Blant gruppen som studerer menneske-dyr-relasjonen finner man for eksempel sosiologer, psykologer, zoologer, etologer, historikere, filosofer, veterinærer og til og med leger.»" De legger til at antrozoologi kan skjene over i etikk, adferdsvitenskap, velferd og PR, og mange andre områder innen menneske-dyr-grensesnittet. Fartsmåler. Fartsmåler i flyFartsmåler viser i luftfartøyer farten i forhold til luften omkring flyet – oftest målt i knop men i enkelte fly i kilometer per time eller miles pr time. Betegnelsen fartsmåler anvendes også om politiets radar eller laserbaserte instrument til fartskontroll av biler om de overholder fartsgrensen. En fartsmåler i biler og motorsykler kalles vanligvis speedometer. Farvemarkeringer. De enkelte fly har standardiserte farvermarkeringer i fartsmåleren. Virkemåte. Fartsmåleren virker ved å måle forskjellen mellom det dynamiske trykk, som luftmotstanden presser på forfra, og det statiske trykk. Forskjellen omsettes til farts-skalaen. Det dynamiske trykket overføres i rør fra Pitotrøret som peker forover enten under fremkanten av vingen, eller på flyets nese. Det statiske trykket taes fra små hull på en eller begge sider av flykroppen. Dette trykket brukes både til høydemåleren, stigehastighetsmåleren og til den ene tilkoblingen til fartsmåleren. Avlesningen på fartsmåleren benevnes "Indicated Air Speed", IAS. Det brukes ikke norsk oversettelse for dette, men det kan oversettes med "indikert lufthastighet". I større høyde, hvor lufttrykket er lavere, vil farten bli vist lavere relativt bakken, slik at indikert flyfart,(IAS) er endel mindre enn sann lufthastighet (true air speed, TAS). Aerodynamisk oppfører flyet seg likevel tilsvarende det hastigheten viser. Med tabeller og flykalkulatorer (flyregneskiver) beregnes "True Air Speed/TAS" ut fra IAS og trykkhøyde. I tillegg er det viktig å skille mellom TAS og hastigheten relativt bakken. For å kunne navigere riktig er man avhengig av å få informasjon om faktiske atmosfæriske vindhastigheter, eller ved å bruke radionavigasjon. For eksempel er GPS en moderne type radionavigasjon. Anvendelse. Fartsmålerens vesentligste funksjon er å sikre at farten ikke faller så mye at flyet staller (faller ukontrollert). Spesielt under start og landing er dette kritisk siden farten økes ved å sette flyets nese nedover og miste høyde. Under landing og avgang vil flyets høyde over bakken ikke være stor nok til at man skal kunne gjenopprette kontrollen over flyet i tide. Under stigning kan det med fartsmåleren sikres optimal fart med hensyn til stigningsvinkel relatert til den tid det tar å vinne høyde over bebodde områder med hensyn til støynivå og økonomi (forbruk av drivstoff, motorslitasje og tid). Under horisontal-flyging sikres også best økonomi ved valg av riktig hastighet i forhold til ulik luftmotstand med hensyn til høyde. Under landing er det viktig å bruke riktig glidevinkel. Oftest bør hastigheten være 15-20 knop raskere enn stallhastigheten. En liten fartsøkning eller for stor høyde over banens terskel kan resultere i at banen blir for kort, slik at flyet går utfor den borteste enden av rullebanen. Det er da viktig at flyveren avbryter landingen, gir full gass, trekker flaps inn til stigestilling, trekker inn understell og "går rundt", d.v.s.stiger og gjør nytt forsøk på å lande. Turteller. En turteller i en bil En turteller er et instrument som viser omdreiningstall (turtall), altså hvor fort en aksling, skive e.l. roterer. Et kjent eksempel er turtelleren som måler hvor fort drivakslingen i en bilmotor roterer. Dette vises vanligvis i omdreininger per minutt (RPM) med en kalibrert analog viser, men digital visning blir mer og mer vanlig. De første mekaniske turtellerne var basert på måling av sentrifugalkraften. Oppfinneren antas å være den tyske ingeniøren Diedrich Uhlhorn; han brukte det til å måle hastigheten på maskiner i 1817. Siden 1840 har turtellere vært brukt til å måle hastigheten til lokomotiver. Turtellere i biler, fly og andre fartøy viser omdreiningstallet til motorens drivaksling. Disse har vanligvis merker som viser det trygge området for rotasjonshastighet. Lengre tids bruk på høye hastigheter kan føre til stor slitasje og annen skade på motoren. Dioptersikte. Dioptersikte (diopter) er en type sikte for våpen med diopterhull på maks 1,2 mm. Dioptervirkning oppnås ved å se gjennom et hull som er under 1,2 mm i diameter. Ser man gjennom et dioptersikte mot et mål, vil forsiktet på våpenet stå tilnærmet urørlig mot målet, dette selv om man beveger hodet slik at øyet beveger seg fra den ene siden av hullet til den andre. Årsaken til dette er et optisk fenomen som medfører at dioperhullet fungerer som en linse som parallelliserer lyset. Et hullsikte, med hulldiameter > 1,2 mm, kan dermed ikke kalles diopter, selv om det ofte er det navnet som brukes. Her må skytteren sentrere øyet i hullet for korrekt sikting. Dioptersikter har den fordel at skytteren slipper å konsentrere seg om baksiktet og dermed bare har to elementer å forholde seg til; forsiktet og målet. Øyet trenger ikke sentreres midt i siktelinjen for å oppnå nøyaktighet, og dioptersikter gir økt dybdeskarphet som igjen letter siktingen. Dioptersikte og hullsikte krever at skytteren plasserer øyet nært siktet, mens et åpent sikte må plasseres minst 30 cm unna for at siktet skal sees klart. Slaget ved Mylae. Slaget ved Mylae ble utkjempet på havet, utenfor kysten av Mylae (dagens Milazzo) på Sicilia, i 260 f.Kr., og var det første store sjøslaget mellom Karthago og den romerske republikk. Resultatet ble en avgjørende seier til Roma. Bakgrunn. Etter erobringen av Agrigentum følte romerne seg trygge til å fortsette krigen mot Karthago til havs. I den hensikt bygde de en flåte på 150 skip i rekordfart, 2 måneder. Den første trefningen, ved Lipari, gikk dårlig: konsul Gnaeus Cornelius Scipio Asina klarte å miste hele sin skvadron på 17 skip til Karthago uten kamp. Slaget. Kort tid etter hendelsen ved Lipari seilte juniorkonsulen, Gaius Duilius, med resten av flåten for å møte karthagenerne. Karthago var allerede en stor sjømakt og hadde gode ferdigheter til sjøs, noe romerne manglet. Romerne hadde imidlertid en nyvinning på sine skip, en ombordstigningsinnretning kalt "corvus". Med dette utstyret klarte de å matche Karthagos evner på sjøen. Romerne kunne nå utføre nærkamp på havet. Flåtene møttes utenfor Mylae, og romerne klarte med en gang å borde 30 puniske skip, inkludert flaggskipet, som ble erobret av romerske soldater. Hannibal Gisco klarte å flykte til et annet skip, der han i desperasjon prøvde å utmanøvrere romerne ved å angripe i sikkerhet fra corviene, men måtte til slutt gi seg. Referanser. Mylae Hainich. Hainich er et skogkledd høgdedrag i delstaten Thüringen i Tyskland, mellom byene Eisenach, Mühlhausen og Bad Langensalza. Hainich dekker et areal på ca. 160 km², hvorav om lag halvparten siden 1998 er verna som "Nasjonalpark Hainich". Det høgeste punktet i Hainich er Alte Berg på 494 m. Hainich utgjør det største sammenhengende lauvskogsområdet i Tyskland, og formålet med vernet er at Midt-Tysklands opprinnelige lauvskogssamfunn her skal få utvikle seg uforstyrra. Det dominerende treslaget er bøk, i blanding med ask, lønn, lind og den sjeldne asalarten «Elsbeere» ("Sorbus torminalis"). Hullsikte. Hullsikte på en H&K MP5 maskinpistol Hullsikte er et sikte til våpen. Beskrivelse. På et hullsikte har baksiktet et hull med diameter på over 1,2mm i diameter. Det forveksles ofte med dioptersikte som har hull på maks 1,2mm. Fordel. Fordelen med hullsikte fremfor dioptersikte er at det er lettere for en skytter å se andre mål siden hullet og dermed synsfeltet er større. Dette gjør at mange militære sikter er hullsikter og ikke dioptersikter. Det har ikke så stor praktisk betydning da øyet i stor grad selv sentreres midt i hullet der lysstyrken er størst. Eksempel på våpen som har Hullsikte er AG-3 som er våpenet det norske forsvaret bruker, det har et hullsikte med 2mm hulldiameter. En annen stor fordel, er at et hullsikte er en svært enkel og solid konstruksjon, som består av få og kraftige deler, noe som gjør at den tåler vesentlig mer ytre påvirkning enn f.eks. et dioptersikte. Herbert Chapman. Herbert Chapman (født 19. januar 1878, død 6. januar 1934) er en tidligere engelsk fotballspiller og fotballmanager. Han er særlig kjent for å være en av kun tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Huddersfield Town og Arsenal). De to andre som har gjort samme mesterstykke er Brian Clough og Kenny Dalglish. Fotballspilleren. Chapman var født i Kiveton Park, Sheffield. Hans oppvekst var i South Terrace, Wales Bar. Hans far arbeidet i kullgruver, men den unge Herbert hadde et så godt hode at han fikk plass ved Sheffield Technical College, der han studerte for å bli ingeniør. Chapman spilte også fotball, først som amatør i forskjellige klubber som Stalybridge Rovers, Rochdale, Grimsby Town, Sheppey United og Worksop Town. Han ble profesjonell i Northampton Town i 1901, og var innom Sheffield United og Notts County, før han kom til Tottenham Hotspur der han lagde elleve mål i 1905-06 Southern League. Hans karriere som spiller var relativ lite økonomisk givende, og når han kom til en ny klubb, tok han ofte jobb som ingeniør i tillegg til fotballen. Hans bror, Harry Chapman var også fotballspiller, og var mye mer suksessrik i sin spillerkarriere. Han spilte for Sheffield Wednesday på tidlig 1900-tall, og var med på å vinne to ligamesterskap og en FA-cuptittel. Han hadde også en kort karriere som manager, der han ledet Hull City i en sesong, men han døde i 1916 (37 år gammel). Northampton Town. Chapman returnerte til Northampton som spillende trener i 1907. Northampton var på bunnen av Southern League da han kom til klubben, men han ledet klubben til tittelen i 1908-09, og de var blant de fire beste i de tre påfølgende sesongene. Leeds City. I 1912 kom han til Leeds City som "Secretary-Manager". Han drev en suksessrik lobbyvirksomhet for å få klubben tilbake til ligaen, og det var bare så vidt at laget ikke rykket opp til førstedivisjon i 1914. Men i løpet av den første verdenskrig var Leeds involvert i en rekke økonomiske uregelmessigheter, og dette førte til at klubben ble oppløst i 1919 og flere i klubbens ledelse ble utestengt fra fotball på livstid. Chapman unnslapp en utestengelse etter at han anket avgjørelsen, og hevdet at han ikke hadde vært med i den direkte kontrollen av klubben i den perioden, fordi han hadde sluttet for å ta over kontrollen av en våpenfabrikk som en del av krigsinnsatsen. Huddersfield Town. Chapman var i en kort periode leder for en fabrikk i Selby som drev uttrekking av drivstoff (coking) av kull, og var deretter arbeidsløs en kort periode før han returnerte til fotballen. Han kom til Huddersfield Town i september 1920 som "club secretary" ved siden av manager Ambrose Langley, som var en gammel kollega av Herbert Chapmans bror Harry. Chapman tok over som manager i mars 1921. Mellom 1920-1025 ledet han den mest suksessrike perioden i Huddersfields historie, med seier i FA-cupen i 1921-22 og seier i førstedivisjon i 1923-24 og 1924-25. Etter at han dro videre til Arsenal, vant klubben ligaen igjen i 1925-26, og var den første klubben til å vinne tre år på rad. Arsenal. Chapman ble fristet av Arsenals formann Henry Norris til å komme til klubben sommeren 1925. Hos Arsenal innførte Chapman en ny strategi, opprinnelig foreslått av spilleren Charlie Buchan, som nådeløst utnyttet en endring i offside-regelen som kom i juni 1925. Endringen hadde redusert antall motstanderspillere som en angriper trengte å ha mellom seg og mållinjen fra tre til to spillere. Buchans ide var å flytte "centre-half spilleren" fra en "bevegelig" spiller på midtbanen til en posisjon som "stopper" i forsvaret. Samtidig ble en angriper flyttet bak på midtbanen, og dette endret formasjonen fra den vanlige 2-3-5 (forsvarere-midtbane-angrep) til den nye 3-3-4 (også kalt "WM"-formasjonen på grunn av bokstavene som kom fram på grunn av formasjonen). Dette betød at offsidefellen ikke lenger var ansvaret til de to "full backs"-spillerne, men istedet ble ansvaret til den sentrale forsvareren og "full-backs"-spillerne gikk mer ut på siden og ble det vi i dag kaller "sidebacker". Arsenal kom på andreplass i 1925-26, og resten av 1920-årene ble tilbragt midt på tabellen i ligaen, men laget kom til finalen i FA-cupen i 1927. Finalen tapte Arsenal 1-0 for Cardiff City etter en gedigen keepertappe av Dan Lewis. Chapman kom seg likevel gjennom tjueåra, og på tidlig trettitall var Arsenal blitt et av de mest fryktede angrepslagene i ligaen. Han kombinerte sin revolusjonerentde taktikk med signeringer av noen av de største stjernene i ligaen, inkludert Cliff Bastin, David Jack, Alex James og Eddie Hapgood. Suksessen kom endelig med seieren i FA-cupen i 1929-30, da de slo Chapmans gamle lag Huddersfield Town. Dette la fundamentet for et tiår der Arsenal kom til å bli det dominerende laget. Arsenal vant ligaen i 1930-31, med en klubbrekord på 127 mål, og ble det første laget fra Sør-England til å vinne ligaen. To år senere, 1932-33, kom den neste ligatittelen og denne gangen med 118 ligamål. Chapman døde brått i januar 1934, 55 år gammel. Han skal angivelig ha vært til stede på en reservelagskamp, mot sin leges ønske, på en våt og vindfull dag, mens han hadde en sterk forkjølelse. Forkjølelsen ble verre og gikk snart over i lungebetennelse, og Chapman døde etter kort tid. Chapman hadde utviklet et Arsenallag som uten tvil var det beste laget i England, og laget vant også ligaen i 1933-34 og 1934-35. Arsenal ble dermed det andre laget etter Huddersfield Town til å vinne ligaen tre år på rad, noe som ikke ville skje igjen før Liverpool vant ligaen tre ganger mellom 1981-82 og 1983-84. England. I 1933, ble Chapman den første profesjonelle manager til å lede England i kampen mot Italia i Roma. Han hadde derimot ingen innflytelse på valg av tropp, dette ble bestemt av «FA International Selection Committee». Resultatet ble uavgjort 1-1. Arven etter Chapman. Han var en av de første fotballmanagerne i den moderne tolkningen av ordet, som tok full kontroll over laget, istedet for å la styret plukke ut laget. I tillegg til utviklingen av det taktiske opplegget, var Chapman en pioneer innen den fysiske utviklingen av spillere. Han kom med et strengt fysiske treningsopplegg og tok også i bruk fysioterapeuter. Hans nyutviklede ideer var ikke bare på treningsfeltet, han var også en tidlig tilhenger av flomlys, hvite fotballer og nummererte drakter. Han blir også ansett for å være den drivende kraften bak beslutningen om å omdøpe undergrunnsstasjonen Gillespie Road til Arsenal undergrunnsstasjon. Han endret også lagets draktfarger fra helrødt, som ble brukt av mange klubber, til rødt med hvite ermer. Denne nye drakten ble først brukt i en kamp mot Liverpool, 4. mars 1933, og designet er fremdeles i bruk på hoveddrakten til Arsenal. Tradisjonen med at begge lagene kommer ut samtidig i finalen i FA-cupen startet i 1930, da begge lagene (Arsenal og Huddersfield) var lag som hadde tilknytning til Chapman, og dette ble en tradisjon etter den kampen. I 2003 ble Chapman tatt opp i «the English Hall of Fame»" som en anerkjennelse av hans betydning som manager. En blå plakett (britisk tradisjon om å sette opp plaketter på hus der berømte personer har hatt bolig) som minner Chapman, ble i mars 2005 satt opp i 6 Haslemere Avenue i Hendon, der Chapman bodde fra 1926 til sin død. Chapman ble den første fotballmanager som ble minnet må denne måten. Som en anerkjennelse over det han hadde utrettet i klubben, står det en bronsebyste av Chapman (laget av Jacob Epstein) i inngangen til Arsenals hjemmearena Emirates Stadium. Denne bysten sto tidligere i marmorhallene i «the East Stand»" på Arsenal Stadium, Highbury inntil denne ble stengt i 2006. Han er den eneste Arsenalmanager som har fått denne æren. Arsenal Football Club har bestilt en kopi av denne bysten, som skal overrekkes Huddersfield Town ved klubbens hundreårsfeiring i 2008. Chapman er begravet ved Hendon Parish Church, i nord-London. I sesongen 2007-08 vil Arsenal bruke nye bortedrakter, som er dedikert til Chapman. Hainleite. Hainleite er en skogkledd kalksteinsås i det nordlige Thüringen i Tyskland. Området ligger i kommunen (Landkreis) Kyffhäuserkreis sør for elva Wipper mellom byene Bleicherode og Sondershausen. Høgeste punkt er på 464 moh. Positivisme. Positivismen er en filosofisk retning som kun bygger på kjensgjerninger gitt gjennom erfaring. All viten er begrenset til "sansedata", og denne viten kan kun nås gjennom metodisk og vitenskapelig observasjon av "virkeligheten". Idealet til positivismen er naturvitenskapen og spesielt innenfor fysikk og matematikk, hvor forskning er basert på observerbare data. Man søker gjerne etter vitenskapelige lover som styrer samfunnet på samme måte som dem vi finner i fysikken. Metafysikk avvises, da erkjennelse kun kan baseres på empiri. Rettspositivisme. Den rettsfilosofiske positivismen holder seg til den positive rett, det vil si den rett som til enhver tid faktisk gjelder. Dette i motsetning til den naturrettslige tankegang som anerkjenner visse prinsipper for å ha høyere rang enn all annen rett og som derfor ikke kan endres, for eksempel menneskerettigheter. Dün. Dün eller Dünwald er en skogkledd kalksteinsås i det nordlige Thüringen i Tyskland, i distriktet (Landkreis) Eichsfeld. Dün ligger sør for elvene Leine og Wippers øvre løp og nord for byen Dingelstädt. Mot øst fortsetter Dün i åsen Hainleite, og mot sør ligger naturparken Eichsfeld-Hainich-Werratal. Høgeste punkt i Dün er Rondel med 522 m. Robert Evans. Robert Evans (født Robert J. Shapera 29. juni 1930 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Han er mest kjent for sine produksjoner av filmer som "Rosemary's Baby", "Love Story", "Gudfaren" og "Chinatown", filmer som kom fra Paramount Pictures mens han var produksjonssjef der. Evans vokste opp i New Yorks Upper West Side på 1930-tallet. Hans far var tannlege i Harlem, mens hans mor var hjemmeværende. Moren kom fra en velstående familie, og familien Evans led ikke noen nød under den store depresjonen. Han begynte å jobbe for sin brors klesbutikk, Evan-Piccone, før han ble oppdaget av skuespillerinnen Norma Shearer på The Beverly Hills Hotel. Hun klarte å skaffe han rollen som Irving Thalberg i filmen "Man of a Thousand Faces" fra 1957. Han fikk også en liten rolle som tyrefekter i Darryl F. Zanucks adapsjon av Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" samme år. Men Evans skuespillertalent var begrenset, noe han selv innså, og han ville heller jobbe bak kamera med intensjoner om å bli den største filmprodusenten i Hollywood. Han ble ansatt av Charles Bluhdorn, sjefen i Gulf + Western, som produskjonssjef i deres datterselskap Paramount Pictures. Innad i Hollywood ble dette sett på som et rart trekk å gjøre, selv etter Hollywood-standarder. Da Evans begynte i stillingen, var Paramount den niende største studioet i Hollywood. Men ved hjelp av suksesser som "Rosemary's Baby" i 1968, "Love Story" i 1970, "Gudfaren" i 1972 og "Chinatown" i 1974, vokste studioet til å bli det største. Evans følte han ikke tjente nok penger i Paramount, og fikk Bluhdorn til å gå med på å la han produsere filmer selv. Hans første egenproduserte film var noir-klassikeren Chinatown. Suksessen til denne filmen fikk de andre produsentene i Paramount til å kreve at Evans ikke lengre skulle være produksjonssjef, av frykt for han skulle favorisere sine egne eller stjele andres produksjoner. Den Oscarbelønnede produksjonsdegsigneren Richard Sylbert ble valgt ut av Evans til å ta over jobben hans, etter at han trakk seg fra stillingen i 1975. Evans karriere snublet nedover etter dette, med bare "Maratonmannen" fra 1976 og "Urban Cowboy" fra 1980 som moderate suksesser. Under innspillingen av "Skipper'n" i 1980 ble Evans tatt med narkotika på vei til Malta, og ble dømt for dette. I 1984, under innspillingen av "The Cotton Club", ble Evans' navn trukket inn i mordet på Roy Radin, en av filmens sponsorer. Han ble frikjent, men navnet hans hadde blitt så belastet at han hadde problemer med å skaffe seg arbeid. I 1989 la han seg selv inn på Scipps Memorial Hospital for depresjoner. I 1994 utga Evans selvbiografien sin "The Kid Stays in the Picture", som ble filmatisert som en dokumentar i 2002. I 2003 ga han også stemme til animasjonsserien "Kid Notorius", som handlet om Evans eventyr med sin butler og hushjelp. Han har også radioprogrammet "In Bed with Robert Evans" på Sirius Satelite Radio. Evans har alltid hatt et image som playboy, og har vært gift syv ganger. Listen over koner er Sharon Hugueny, Camilla Sparv, Ali MacGraw, Phyllis George, Catherine Oxenberg, Lesley Ann Warren og Victoria White. Han har en sønn fra ekteskapet med MacGraw. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Liste over historier med det andre Fantomet. Dette er en liste over historier med det andre Fantomet. Oksana Bajul. Oksana Serhijivna Bajul (ukrainsk: Оксана Сергіївна Баюл; født 16. november 1977 i Dnipropetrovsk) ukrainsk kunstløper som deltok i de olympiske vinterleker 1994 i Lillehammer. Bajul ble olympisk mester i kunstløp under vinter-OL 1994 i Lillehammer. Hun vant single for damer foran amerikanske Nancy Kerrigan og Lu Chen fra Kina. Bajul ble verdensmester i kunstløp 1993 i single for damer og hun ble nummer to i europamesterskapet i både 1993 og 1994. Deborah Mayfair. Deborah Mayfair (født 1652, død 1689) er en karakter i trilogien "Lives of the Mayfair Witches" av Anne Rice. Deborah er en av forfedrene til bokas hovedpersoner, Mayfair-heksene i Garden Distric, New Orleans, Louisiana. Deborah hadde kullsort hår og blå øyne. Hun ble unnfanget under Maifestivalen, og var muligens datteren til Jarlen av Donnelaith, Skottland. Og selv om få visste det, var disse to faktaene var grunnen til at hun ikke ble brent på bålet sammen med sin mor, Suzanne Mayfair, den første Mayfair-heksa som tilkalte demonen Lasher. Petyr van Abel, et medlem av Talamasca, var i Donnelaith da Suzanne ble henrettet. Han reddet Deborah og tok henne med til Amsterdam, med Lasher følgende etter. Petyr ville at Deborah skulle bli værende hos Talamasca, men hun så dem som onde og dro derfra da hun giftet seg med kunstneren Roelant. På den tiden gjorde Lasher henne rik og velstående ved å bringe hende gaver fra hele verden – en dag så Deborah en vakker smaragd: Med rikdommen hun hadde fått fra Lasher kjøpte hun det som siden skulle bli Mayfair Smaragden. Da Roelant døde giftet hun seg med Greven av Montclève fra Frankrike. Før hun dro fra Amsterdam, forførte Deborah Petyr. Charlotte ble da unnfanget. Mens hun var på Montclève, Deborah, i tillegg til å føde Charlotte, fikk to sønner med Greven; Chrétien og Phillipe. Deborah ble landsbyens healer i Montclève. Senere var Greven utro mot Deborah, og i den tro at Deborah ville ha hevn sørget Lasher for at Greven kom utfor et dødelig uhell. Da Deborah ikke klarte å redde Greven, beskyldte grevens mor Deborah for heksekraft. Hun ble stilt for retten og funnet skyldig. Samtidig reiste Petyr gjennom Montclève, forkledd som en katolsk prest som studerer heksekraft. Deborah og Petyr snakket sammen natten før hennes henrettelse. Mens Deborah ble ført ned for å bli brent på bålet tilkaller hun Lasher; "Kom nå, min Lasher, vær min hevner, fell mine fiender!" "Jeg ser deg Lasher, jeg kjenner deg! Jeg kaller på deg!" "Knus mine sønner, knus mine beskyldere, knus de som har kommet for å se meg dø!" Lasher ødela landsbyen og drepte nesten alle, men ikke før Louvier hadde dyttet Deborah fra kirkevinduet, hvor hun falt i sin død og ble tilslutt brent. Stormen drepte grevens mor og Deborahs to sønner. Lasher dro tilbake til Donnelaith i sinne og drepte Jarlen og hele hans familie. Duran Duran. Duran Duran er en britisk popgruppe. Gruppen ble dannet i 1978, i Birmingham, England og bestod av Simon Le Bon, Nick Rhodes, John Taylor, Roger Taylor og Andy Taylor. Duran Duran er et av de mest suksessrike popbandene de siste 30 åra. I hjemlandet Storbritannia har de hatt hele 14 topp 10 hits, der låter som «Is there something I should know?» (1983) og «The Reflex» (1984) har gått helt til topps. I USA toppet de med «Hungry like the Wolf» i 1983. Albumet "Rio" fra 1982 regnes som en av de store popklassikerne fra 80-tallet, med låter som «Save a Prayer», «The Chauffeur», «Rio», «My own way» og «Hungry like the Wolf». Plata markerte et kunstnerisk og salgsmessig høydepunkt for bandet. Like mye som for det musikalske, ble Duran Duran kjent for å være toneangivende når det gjaldt klesmoter og image. De slo gjennom som endel av new romantic-bevegelsen, sammen med band som Spandau Ballet og Visage, på starten av 80-tallet og fortsatte å påvirke ungdomsmotene gjennom sine påkostede musikkvideoer, og som blikkfang på forsiden av musikkbladene. Etter 1986 slet Duran Duran med å hevde seg på listene. Samtidig som de opplevde indre stridigheter, med flere utskiftninger i bandet. Likefullt har de kommet tilbake på listene med jevne mellomrom. Senest i 2004 da «(Reach Up for the) Sunrise» nådde 5. plass i Storbritannia. I januar 1993 ble «Ordinary World» gitt ut som singel i England. Dette ble en av gruppens mest suksessrike låter, med førsteplass i Italia, tredjeplass i USA, sjetteplass i England, andreplass i Canada, og femteplass i Norge. Den spilles ennå i dag jevnlig på radio og i musikkanalene. Da de opptrådte i Norge i 2005 på Nobels fredspriskonsert, var dette en av låtene de spilte. Med sitt lavmælte preg skiller den seg ut fra bandets andre hits. Simon Le Bon som skrev «Ordinary World», og han fikk blant annet Ivor Novello-prisen for den. De har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Duran Duran har opp gjennom karrieren solgt over 100 millioner plater. Det niende Fantomet. Det niende Fantomet (født 1700, død 1735) var i tegneserien Fantomet den niende personen som svor Hodeskalleeden. Eksterne lenker. Fantomet 09 Oksana Akinsjina. Oksana Aleksandrovna Akinsjina (russisk: Оксана Александровна Акиньшина) (født 19. april 1987) er en russisk skuespillerinne mest kjent for sin hovedrolle i den svenske filmen "Lilja 4-ever" av Lukas Moodysson. Hun er født i Leningrad i Russland, og begynte sin skuespillerkarriere i en alder av 12 år. Akinsjina ble oppdaget av Sergej Bodrov jr., og gjorde sin filmdebut i den russiske filmen "Siostry". Hun fikk en nominasjon som beste skuespillerinne under European Movie Awards i 2002, men tapte prisen til de åtte skuespillerinnene i filmen "8 femmes". Hennes andre film, "Lilja 4-ever", førte til hennes andre nominasjon som beste skuespillerinne, denne gangen for en svensk Guldbagge-pris Eksterne lenker. Akinsjina, Oksana Akinsjina, Oksana Lilja 4-ever. "Lilja 4-ever" er en svensk film regissert av Lukas Moodysson i 2002. Handling. Lilja (Oksana Akinshina) er en 16 år gammel russisk jente som bor med sin enslige mor i Litauen, det tidligere Sovjetunionen. Hennes mor har truffet en mann som sier at han skal ta dem med til Amerika. For Lilja blir skuffelsen stor da hennes mor sier at hun og hennes nye mann skal reise til Amerika først, og at Lilja skal komme etter senere. Kort tid etter at moren har reist, innser Lilja at det aldri var meningen at hun skulle få bli med og at hun i realiteten er forlatt av sin mor. Lilja etterlates ensom hos sin gamle tante Anna, som umiddelbart tvinger henne til å flytte til en forfallen leilighet og deretter overlater henne til seg selv. Lilja må skaffe penger og mat for dagen, og ender raskt opp i et nettverk av prostitusjon og menneskehandel. Hennes eneste venn er den 14 år gamle gutten Volodja (Atrtyom Bogucharsky). Når så Andrej (Pavel Ponomaryov), en ung mann som blir hennes kjæreste og lover henne et nytt og bedre liv med jobb i Sverige, kommer inn i hennes liv, tror hun at hun skal bli lykkelig. Det hun ikke vet er at hun fremdeles er fanget i en internasjonal sexhandel. Drømmen om det gode liv i Sverige blir ikke slik hun hadde forventet seg. I stedet er det begynnelsen på et mareritt. Om filmen. "Lilja 4-ever" handler om menneskehandel i Baltikum. Filmen har vist seg å være den mest «ubarmhjertelige» og «desillusjonerende» virkelighetsskildrende historie fortalt på svensk film i hele den svenske filmhistorien. Filmen er dagsaktuell og universell ved at den tar opp et så viktig tema som menneskehandel. Man kan også trekke linjer til en virkelig hendelse fra 1990-tallet hvor Dangoule Rasalaite, ei jente fra Litauen, ble solgt som sexslave i Sverige. Hun tok livet sitt ved å hoppa fra en bro i Malmö. Det er også blitt produsert en tv-dokumentar av TV4 i Sverige om denne kvinnens skjebne. Filmen ble nominert til en rekke priser og vant bl.a. disse prisbelønnede Guldbagger prisene; "beste kvinnelige hovedrolle, beste foto, beste regi, beste film og beste manuskript". Filmen for øvrig skaper et alvorsperspektiv av stemning og følelse som også kan registreres i tidligere filmer av "Lukas Moodysson". Scenene er spilt inn i Tallinn og Paldiski i Estland. De svenske scenene er spilt inn i Malmö og Trollhättan. Mytekalender. Mytekalenderen er et radioprogram som ble sendt på P2 hver hverdag 06.50 og 22.05, og i lørdager kl. 10.50 (i 2006 ble det sendt hver hverdag kl. 6.50 og 12.50). Det handler om en eller annen betydningsfull person eller en mytisk hendelse som er knyttet til den aktuelle dagen. Kjenningsmelodien er hentet fra Antonio Vivaldis fagottkonsert i E-moll og programleder er Terje Nordby. Terje Nordby har også gitt ut boken "Mytekalender - Vinter". Guldbagge. Guldbagge (no: "Gullbille") er den svenske filmprisen som har vært delt ut av Svenska Filminstitutet siden 1964. Den første utdelingen ble holdt på Grand Hotel Stockholm den 25. september 1964. Det ble delt ut tre priser, for beste regi til Ingmar Bergman, beste kvinnelige skuespiller til Ingrid Thulin og beste mannlige skuespiller til Keve Hjelm. Prisen er en emaljert og forgylt kobberbille som veier omtrent 1,2 kg, og som er formgitt av kunstneren Karl Axel Pehrson. Under the Surface. "Under the Surface" er debutalbumet til den norske musikkartisten Marit Larsen. Det ble utgitt den 6. mars 2006. Albumet solgte til gullplate i Norge etter å ha solgt over 20 000 eksemplarer på under en måned. Larsen fikk Spellemannprisen 2006 for beste kvinnelige artist for albumet, hun vant også Alarmprisen 2007. Gismerøya. Gismerøya er ei øy i Mannefjorden utenfor havna Kleven i Mandal kommune i Vest-Agder. Øya er stort sett utlagt til næringsvirksomhet. Den er forbundet med bro til fastlandet. Øya er kjent for at Thorbjørn Egner hadde hytte der. Etter at Mandal kommune la øye ut til industriområde, er det ikke lenger så attraktivt å ha hytte på Gismerøya, og arvingene har prøvd å få et makeskifte med kommunen for å få et annet sted å tilbringe ferien. Øya er sentral i flere av Egners lesebøker for grunnskolen. I seilskuteperioden på 1800-tallet lå et av Norges største reparasjonsverksteder for seilskip, Gismerøya Hovedverft, her. Umoe Mandal. Umoe Mandal AS (tidligere Kværner Mandal AS, Kværner Båtservice AS, Båtservice Marine A/s) er et båtverft beliggende på Gismerøya like øst for Mandal. Her har det vært bygd blant annet mineryddere, oppgradering av Hauk-klassen og forsvarets nye MTB-båter; Skjold-klassen. Umoe Mandal eies av Umoe AS. Krusfluer. Krusfluer (Platystomatidae) også omtalt som tiriltungefluer eller signalfluer'", er en familie av små til middelsstore fluer der de fleste artene lever i varme strøk, bare to arter finnes i Norge. De har mer eller mindre fargemønstrede vinger som brukes som signalflagg under kurtisen. Noen tropiske arter har sterkt utvidet hode – «øyne på stilk». Utseende. Små til middelsstore fluer (4 - 20 mm). Brystet ("thorax") er vanligvis bredt, med lange børster, men bare langs kanten. Bakkroppen er kort og tykk. Beina er korte og kraftige, uten noen slående særtrekk. Vingene er mer eller mindre flekkete eller med fargede bånd. Fremkantåren ("costa") er brutt på ett sted. Den fremste lange åren ("R1") har tydelige hår på oversiden. Hodet er stort, kortere enn bredt, ofte noe flattrykt. Hos noen tropiske arter er hodet hos hannene sterkt utvidet sidelengs slik at fasettøynene står på stilk. Fasettøynene er store, men møtes ikke i pannen, og det sitter en eller to børster ved innerkanten av hvert fasettøye nær toppen, men ingen i de nedre fire femdelene av øyet. Pannen er ganske bred uten børster, bare med ganske korte hår. De har vanligvis tre punktøyne ("ocelli") i pannen, men disse kan mangle. Antennen er av vanlig fluetype, tre-leddet, det tredje leddet oftest tilspisset kjegleformet. En antennebørste ("arista") sitter festet på oversiden av det tredje leddet nær roten. Munndelene er av vanlig fluetype, ofte kraftige. Larvene er av typisk fluetype (det er bare noen få arter der larvene er beskrevet). Noen larver er i stand til å hoppe. Levevis. Man kan finne krusfluene i mange forskjellige miljøer, særlig i skog. De voksne fluene kommer sjelden til blomster, men mange arter blir tiltrukket til møkk, kadaver og gjærende fruktsaft. Noen arter kan drikke svette fra mennesker. Hannene kjemper om hunnene, og de fargede vingene brukes til signalisering overfor individer av samme eller motsatt kjønn. Hos de artene der hodet er utvidet brukes hodebredden til å avgjøre konflikter mellom hannene – hannen med det bredeste hodet er størst og vil vanligvis vinne en konflikt uten kamp. Larvene kan leve i mange ulike habitater, de fleste kanskje i råtnende plantemateriale. Larver av noen "Rivellia"-arter har blitt funnet på de nitrogenfikserende rotknollene hos erteplanter. En art har larver som spiser gresshoppe-egg. Living. Living AS er en norsk møbelkjede som er 100% eid av Skeidar Livinggroup as, hvor Martin Andresen er majoritetseier. Kjeden markedsfører seg med en såkalt «storbyprofil». Kjeden har åtte butikker, og hovedkontoret ligger på Forus i Stavanger. Kjeden hevder selv den skiller seg noe ut i forhold til andre ved å tilby mye nye trender og design. Kjedens sortiment omfatter moderne, urbane møbler og shabby, mer landlige møbler samt interiørvarer i tillegg til klassiske møbler. Kjedens eget merke heter InHouse Collection. I tillegg føres merkevarer som Ekornes, Svane, Natuzzi, Lagans fra Dux, Broste, Fiskars og Himla. Asina. Asina er en kullsyreholdig brus med appelsinsmak. I Norge produseres Asina av Roma Mineralvannfabrikk på Lillestrøm og Egersund Mineralvandfabrik. Tidligere ble den produsert av Brænne Mineralvatn i Volda, Tromi Bryggeri i Trondheim og Bjørgvin Mineralvannfabrikk i Bergen. Ungtyrkerne. Ungtyrkerne (tyrkisk: "Jöntürk" (éntall), "Jöntürkler" (flertall) var en patriotisk, konstitusjonell organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for union og progresjon» (tyrkisk: "İttihat ve Terakki Cemiyeti", engelsk: "Committee of Union and Progress"). Ledere for denne organisasjonen startet et opprør mot Sultan Abdul Hamid II. De styrte Det osmanske rike fra 1908 til slutten av 1. verdenskrig november 1918. Ungtyrkerne hadde sin opprinnelse i hemmelige foreninger bestående av progressive studenter og militære kadetter. De tok makten fra en falmende, ottomansk regjering, men begikk store feil. Under 1. verdenskrig allierte de seg med sentralmaktene. Etter at de tapte krigen flyktet alle lederne fra landet. En midtsommernattsdrøm. "En midtsommernattsdrøm" (engelsk "A Midsummer Night's Dream") er en komedie av William Shakespeare, første gang framført i 1595. Stykket er en av dikterens mest populære komedier, og fremføres hyppig. Den løse handlingen følger tre-fire separate grupper av personer gjennom kjærlighetsforviklinger og amatørteater. Stykket veksler mellom scener fra realistisk verden, satt til antikkens Hellas, og scener fra en eventyrverden bebodd av figurer fra gresk mytologi. Stykket har ingen egentlig hovedperson, men djevelen "Puck" er en motor i handlingen, i begge verdener, og regnes som stykkets mest interessante rolle. Kontekst: tid og inspirasjonskilder. Tittelsiden på "First quarto", 1600 Stykket er sannsynligvis skrevet mellom 1594 og 1596 og ble etter alt å dømme urfremført i 1595, men dette kan ikke regnes som helt sikkert. Det ble utgitt for første gang i 1600 i to ulike utgaver, kjent som "First Quarto, or Fisher's Quarto" (med tittelen "A midsommer nightes Dreame") og "Second, or Roberts' Quarto". En vanlig teori er at det skal ha blitt urfremført i et adelig bryllup, hvor endog dronning Elisabeth I var tilstede. Enkelte forskere går langt i å fastslå hvor og hvilket bryllup det var snakk om. Bryllupsfestteorien gir god mening i forhold til stykkets rammefortelling med et høyadelig bryllup. Stykket inneholder flere av de faste elementene som en komedie burde ha i det engelsk renessanseteateret i den elisabetansk tiden. Disse elementene er blant annet adskillelse og gjenforening, identitetsforvirring og personforveksling, og ubesvart kjærlighet eller andre prøvelser for de elskende Shakespeare for sin del forsynte ofte sine stykker med små ordspill, blødmer og vittigheter som sparker i flere retninger, både på og utenfor scenen. Dertil kom også innslag av grov farse, karakterkomikk eller lavkomikk, beregnet på den folkelige delen av publikum. I dette stykket er det sterkeste farseinnslaget amatørteatergrupppen som øver inn «det tragiske lystspillet om Pyramus og Thisbe» til fremføring ved det kongelige bryllupet. Shakespeare tekst har hentet intrige og elementer fra flere tidligere tekster. Rammefortellingen om ekteskapet mellom Thesevs og amasonedronningen Hippolyta er kjent fra gresk mytologi i ulike varianter, også hos Plutark. På samme måte som Chaucer gjorde i "Ridderens fortelling" i "Canterbury-fortellingene" (1378–1400) har også Shakespeare plassert Thesevs i en verdslig stilling som hertug i Athen. Historien om mannen som forvandles til et esel er kjent fra Lucius Apuleius Platonicus' (125 – 180) pikareskroman "Det gylne esel". Puck har mange forbilder, men tydeligst røtter i figuren "Robin Goodfellow" fra engelske folklore. Alvekongens "navn" Oberon er hentet fra det franske middelalderdiktet "Huan de Bourdeaux", oversatt til engelsk i 1593, men handlingen der har lite til felles med Shakespeares stykke. Historien om "Pyramus og Thisbe" som amatørteatertruppen skal framføre, er kjent fra romersk mytologi, og gjengis blant annet i Ovids "Metamorfoser". Fortellingen finnes også i Boccaccios "De mulieribus claris" (1374) og i Chaucers "Legenden om gode kvinner", og Shakespeare hadde selv også brukt det samme motivet med de elskende som misforstår situasjonen og tar sine egne liv etter tur, i "Romeo og Julie" få år tidligere. Det er karakteristisk for Shakespeares tidlige forfatterskap at han låner intriger og motiv fra andre forfattere, og forståelsen av «opphavsrett» var på hans tid heller ikke utviklet i den grad at slike lån ble oppfattet som uetiske. Helheten og hovedintrigen i En midtsommernattsdrøm finnes det imidlertid ingen kjente forbilder til. Stykket er således ett av kun tre Shakespearestykker hvor intrigen helt ut er dikterens egen. Rolleliste og handling. Stykket utspiller seg i byen Athen og i skoger utenfor byen. Innenfor en ramme av forberedelsene til et fyrstelig bryllup utspiller det seg flere parallelle handlinger, som etter tur trekkes frem på scenen: forholdet mellom det jordiske fyrsteparet, forholdet mellom fyrsteparet i Alveland, de fire ungdommenes kjærlighetsforviklinger og amatørteatergruppen. Tidsrammen for handlingen er fire dager med bryllupsforberedelser, som introduseres i første scene. Flere av intrigene i stykket, slik som Hermias valg av ektemann, skal løses før bryllupet. Stykket har ikke noen enhetlig dramatisk handling. Oversetteren Halldis Moren Vesaas kaller det «Ingen intrige, men intrigar i fleng». Stykket har heller ingen entydig hovedperson, bortsett fra Puck, som beveger seg i og mellom alle de ulike parallellhandlingene, spiller sitt spill i dem alle og bevirker samhandlingen mellom dem. Selv om handlingen angivelig foregår i antikkens Hellas, er det mye ved den som gir en følelse av å befinne seg i England i dikterens samtid: «på et engelsk herresete der herskapet drar ut på jakt i den årle morgen, og i en skyggefull engelsk skog». De fleste av de magiske skapningene som presenteres har sitt opphav i gresk mytologi. "Titania hilser alvene"Henry Meynell Rheam (1959–1920) Hertug Thesevs er en hærfører og maktperson. Han hadde opprinnelig vunnet Hippolyta som krigsbytte etter en krig mot amasonene, og forholdet mellom dem kan se ut som et fornuftsekteskap eller en politisk handling. Det ser likevel ut til at forholdet har utviklet seg til gjensidig kjærlighet. Det fortelles at han har hatt et kjærlighetsforhold til alvedronningen Titania, mens hun har vært Oberons kjæreste, men dette potensielle sjalusielementet utvikles ikke videre i stykket, annet enn at det er med på å understreke at det er forbindelser mellom «vår verden» og den magiske. Hertugparet deltar i liten grad i selve handlingen, annet enn som myndighetspersoner (dommere, og observatører) og tidsramme. Alvekongen Oberon og hans dronning Titania har kommet reisende til Athen fra India for å overvære bryllupet. De fyller sine dager med en krangel, og det som utløser konflikten mellom dem er at Oberon ønsker å få i sin varetekt en indisk pasje som Titania har hos seg. Dette temaet er imidlertid ikke utviklet i handlingen, og dikteren kunne ha funnet hvilken som helst annen årsak til at Oberon og Titania skulle være uvenner. Som ledd i krangelen sørger Oberon og Puck for at dronningens drifter blir forhekset, og hun forelsker seg i et esel. "Hermia" er forelsket i "Lysander", men faren Egevs nekter henne dette forholdet siden han har lovet henne bort til "Demetrius". Saken blir tatt opp med hertugen Thesevs, midt i hans bryllupsforberedelser, og hertugen gir klart beskjed om at en datter skal lyde sin far. Hermia og Lysander bestemmer seg for å flykte, først ut i skogen. "Helena" er Hermias venninne og fortrolige, og får vite om flukten. Ettersom Helena er forelsket i Demetrius røper hun flukten for ham for å score poeng hos ham. Både Demetrius og Helena følger etter inn i skogen. I skogen blir de oppsøkt av Puck som forhekser de to mennene slik at de begge går over fra å elske Hermia til å elske Helena og forakte Hermia. Når Oberon i slutten av stykket ber Puck om å tilbakestille all magi, blir de likevel enige om å opprettholde Demetrius' begjær etter Helena. Ettersom Demetrius ikke lenger ønsker å gifte seg med Hermia, kan heller ikke Egevs og Thesevs opprettholde noe påbud om denne ekteskapsinngåelsen. Det ender således lykkelig for alle elskende, med trippelbryllup. En amatørteatergruppe bestående av byens håndverkere øver på et stykke som skal spilles i Thesevs bryllup: «Et kort og langdrygt spill om Pyramus og om den fagre Thisbe. Tragisk lystspill». I ensemblet er det særlig den galopperende selvsikre "Skyttel" (engelsk: "Bottom") som utmerker seg: han kan etter egen vurdering fylle alle rollene, samtidig. Skyttel blir ved hjelp av Pucks magi forvandlet til et esel og gjenstand for dronning Titanias begjær. Tema og motiver. Stykket er etter alt å dømme et bestillingsverk, for fremføring i en bestemt kontekst, trolig et overklassebryllup. Det er således ikke et fritt kunstverk, og man kan derfor neppe vente noe «budskap» fra forfatterens side. Stykket blir, på grunn av bryllupskonteksten, vanligvis vurdert som en tematisering av ulike former for kjærlighet. Jan Kott peker på at Helenas monolog i første akt «ligger over hennes intellektuelle nivå», og derfor like gjerne kan sees som «forfatterens monolog, en slags Brechtsk 'sang' hvor det filosofiske tema i stykket for første gang blir understreket». Kjærlighetsforviklingene mellom de fire ungdommene kan oppfattes på mange måter. Flere litteraturhistorikere har pekt på at de fire er uten vesentlige individuelle karaktertrekk: «"De elskende kan skiftes om. Kanskje det var det som var Shakespeares hensikt? Hele handlingen denne varme natten, alt som har hendte i dette drukne selskapet, er basert på at kjærlighetspartnerne kan skiftes om"». Slik inneholder stykket en invitt til tilfeldig og retningsløs kjærlighet, eller med andre ord uforpliktende sex: «at skikkelsene reduseres til kjærlighetspartnere... er kanskje stykkets mest moderne egenskap». De unge elskendes flukt kan også sees som et opprør mot farsautoritet og kongeautoritet, men dette er muligens en moderne tolkning. I stykkets samtid var det vel mer rimelig å se på «ungdomsopprøret» som et inntruffet problem som måtte løses i løpet av handlingen. Shakespeareforskeren Edmund Chambers (1866–1954) peker på kontrasten mellom ulike former for kjærlighet: de fire ungdommenes drømmeaktige natt av alve-påvirket elskov, og kongens ansvarsfulle posisjon og inngåelse av lovformelig ekteskap: «in humanity the disturbing element of love in idleness is generally only a passing fever. There is a period of "Stum und Drang", and then the man or woman begins to take life seriously, and is ready to submit to its discipline and to accept its reasonable responsibilites». Jan Kott oppfatter stykket som et «samtidsstykke om kjærlighet». Han peker på at samspillet mellom adel og alver har mye til felles med datidens maskeradeball og karnevalsfesteligheter: «Alvevingene og de greske tunikaene er rett og slett kostymer, og ikke en gang poetiske kostymer, men karnevalsdrakter». I tråd med karnevalets karakter av uforpliktende lek, presenteres stykket som en uvirkelig drøm, både gjennom tittelen og gjennom Pucks avskjedsord, stykkets siste replikk: «Om vi skuggar der dykk krenkte, / vart det godt att om de tenkte / at de sov ei stund, og fekk / draum på draum som kom og gjekk, / og at draumane fann kveik, i vår lette alveleik». Tradisjonene rundt midtsommeraften har også i Norden inneholdt fruktbarhetsritualer og forestillinger om kontakt med magiske krefter, slik som at jenter denne natta kunne drømme om hvem de skulle gifte seg med. I tråd med karnevalets moralske unntakstilstand peker Kott også på at erotikken i stykket er rå, dyrisk og sanselig. Helena underkaster seg sin elskede i nær sagt masochistiske termer: «Jeg er din lille hund, Demetrius; jo mer du slår meg, vil jeg logre for deg». Oberon «forkynner helt åpenlyst at som straff skal Titania ligge med et dyr», og ikke et hvilket som helst dyr: «fra oldtiden og frem til renessansen ble eselet tilskrevet den sterkeste seksuelle potens... og den lengste og hardeste fallos»; og dette svarer til uerkjente begjær i Titanias underbevissthet: «Søvnen frigjør henne for hemningene. Det monstrøse eselet blir voldtatt av den poetiske Titania mens hun hele tiden fortsetter å prate om blomster». Scenene med dronningen og dyret er på samme tid fascinerende og frastøtende. Kott mener at Mendelsohns romantiske musikk forskjønner inntrykket av stykket; i utgangspunktet bør den magiske skogen gi assosiasjoner til heslige hekser, trollpakk, heksebrygg, beist og småkryp. Kott sier videre at «Chagall har malt Titania mens hun kjærtegner eselet. På det bildet er eselet trist hvitt og hengivent. Efter min formening burde Titania, der hun kjærtegner bestet med eselhodet, ligge nærmere de skrekkvisjoner Bosch og surrealistenes grotesker maner frem». Delintrigen rundt håndverkerne inneholder elementer av farse til glede for de folkelige delene av publikum, og karnevalsk rollebytte til morskap for overklassen i og med at den enkle veveren våkner i dronningens seng. Stykket som amatørskuespillerne framfører om Pyramus og Thisbe og deres tragiske kjærlighet, fungerer samtidig, midt i alle farse og dårlig spill, som en ytterligere innfallsvinkel til kjærlighetens ulike kår og former. Denne delen av handlingen har også en meta-dramatisk og meta-humoristisk karakter, ved at skuespillerne må opptre som dårlige skuespillere, og de øvrige aktørene gis anledning til å drøfte godt og dårlig skuespill. Pucks personlighet og rolle i stykket er tvetydig og mangesidig. Han setter i gang alle forviklingene, som regel med full kontroll, og i henhold til Oberons ordre. Men han tar også egne initiativ, og det kan gå galt, som når han misforstår situasjonen og får begge de to unge mennene til å elske Helena. Han er følgelig både mektig, egenrådig og uberegnelig, «både den godmodige og den skremmende», han «er ikke noen klovn. Han er ikke engang skuespiller. Han er i likhet med Harlekin, den som trekker i alle trådene og får skikkelsene til å sprelle.» Han er «faun, djevel og Harlekin, alt i ett». Film og andre adapsjoner. "Forsoningen mellom Titania og Oberon"Joseph Noel Paton, 1847 Henry Purcells opera "The Fairy-Queen" (1692) bygger på stykket. Henrik Ibsens ungdomsverk "Sancthansnatten" (1852) regnes for å være inspirert av "En midtsommernattsdrøm". Botho Strauss' stykke "Das Gleichgewicht" ("Parken", 1993) bygger på En midtsommernattsdrøm. Duncan Pflasters stykke "The Thyme of the Season ~or~ A Mid-Autumn Night's Dream " (2007) er en oppfølger, lagt til halloween. Felix Mendelssohns scenemusikk til stykket ble fullført i 1843, etter at han hadde komponert ouvertyren flere år tidligere. Scenemusikken omfatter også Mendelsohns berømte bryllupsmarsj. Flere instruktører har laget ballettforestillinger over Mendelsohns musikk: Marius Petipa (1876), Frederick Ashton (1964) og George Balanchine (1962). Carl Orff laget scenemusikk til stykket i 1939. Benjamin Brittens opera over stykket hadde premiere i 1960. En av Ralph Vaughan Williams' "Three Shakespeare songs" (1951) er fra alvens replikk «"Over hill, over dale"» i andre akt. Den første filmatiseringen av stykket kom i 1909, i Charles Kents regi. William Dieterles og Max Reinhardts versjon fra 1935 hadde James Cagney som Bottom og Olivia de Havilland som Hermia. filmen fikk 2 Oscar. En versjon fra 1968 i Peter Halls regi hadde Helen Mirren som Helena og Judi Dench som Titania. Michael Hoffmans versjon fra 1999, "En midtsommernattsdrøm" hadde blant andre Kevin Kline som Skyttel, Michelle Pfeiffer som Titania og Rupert Everett som Oberon. "A Midsummer Night's Rave" (2002) viser handlingen i en moderne ravesetting. Highschoolkomedien "Get Over It" (2001) er en tenåringsversjon av komediens historie, med Kirsten Dunst som Helena. Filmen "High School Musical 2" (2007) bygger også løselig på handlingen, med flere replikkreferanser til stykket. I filmen "Dagen er din" opptrer hovedpersonen blant studentene som Puck i en skoleoppsetning. I ungdoms- og sexkomedien ' skal en gruppe ungdommer fremføre stykket. I Disney-tvserien "Gargoyles" opptrer flere av karakterene fra dette stykket og fra "Macbeth". I filmen Were the World Mine (2008) er rollen som Puck med på å styrke en homofil tenåringsgutts selvbilde. I Neil Gaimans tegneserieunivers The Sandman er en del av tredje bok, "Dream Country" (1990), lagt til urfremførelsen av "En midtsommernattsdrøm", hvor publikum består av den samme blanding av magiske og realistiske personer som rollelisten. Tegneserien mottok en World Fantasy Award i 1991. I episoden "A Midwinter Morning's Tale" i Hugo Pratts tegneserie "Corto Maltese" blir hovedpersonen oppsøkt av Oberon, Puck, Morgan Le Fey og Merlin som vil ha han som sin ridder i forsvaret av England under første verdenskrig. I Angela Carters roman "Kloke barn" (1991) deltar en hel familie i en filminnspilling av stykket. Stykket i Norge. Den første norske oversettelsen var "Jonsok-draumen: eit gamanspel" (Samlaget, 1912), ved Erik Eggen. "En sommernatsdrøm" ved Rolf Hiorth-Schøyen utkom i 1930, som en del av en åttebindsutgave av Shakespeares verker. Henrik Rytters "Ein midsumarnattdraum" utkom i 1934. André Bjerkes gjendiktning "En sommernattsdrøm" utkom første gang i 1958, og har siden blitt gjenutgitt flere ganger, fra 1996 med tittelen "En midtsommernattsdrøm". Halldis Moren Vesaas' gjendiktning "Ein midtsommarnattsdraum" ble utgitt av Samlaget i 1980. Hans Magnus Ystgaards gjendiktning til sparbumål, "En medtsåmmårnattsdrøm" forelå i 1994, og har blant annet blitt oppført på Trøndelag teater i 2002. Stykket har en omfattende norsk visningshistorie. Den første oppsetningen på Nationaltheatret var i 1903, med Johanne Dybwad som Puck. Senere oppsetninger i 1930, 1958 (med Toralv Maurstad som Puck) og 1973. Til forestillingen i 1973 hadde Jan Garbarek komponert scenemusikken. Foreløpig siste oppsetningen er fra 2009, med Gisken Armand og Henriette Steenstrup som Helena og Hermia, og Toralv Maurstad igjen som Puck. Ved denne oppsetningen ble Øyvind Bergs nyoversettelse brukt. Robert Sunds ballettversjon hadde premiere på Den norske opera i 1996, og har senere blitt oppført i 2000 og 2004. Jon Fosses stykke "Vinter", som er en replikk til En midtsommernattsdrøm, ble oppført på Rogaland teater 2000. Gisle Kverndokks musikkstykke "Duo brilliante" for to sopraner og strykere, som ble urfremført under Stavanger 2008, bygger på Helenas og Hermias replikker i første akt, scene 1. Referanser. Midtsommernattsdrøm Firerbanden. Firerbanden (Forenklet kinesisk: 四人帮, tradisjonell kinesisk: 四人幫, Hanyu Pinyin: "Sì rénbāng") var en gruppering i ledelsen av det Det kinesiske kommunistpartiet i Folkerepublikken Kina som ble arrestert og fjernet fra sine posisjoner etter Mao Zedongs død i 1976, beskyldt for å stå bak kulturrevolusjonen. Gruppen bestod av Maos enke Jiang Qing tre av hennes nærmeste medarbeidere – Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen. To andre, Kang Sheng og Xie Fuzhi, ble også beskyldt for å være med i gruppen, men de var døde på dette tidspunktet. Fjerningen av gruppen kan ses på som slutten på kulturrevolusjonen, som var blitt startet av Mao i 1966 som en del av maktkampen mot andre ledere slik som Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Peng Zhen. Mao satte da inn Jiang, sin kone, som leder for landets kulturarbeid. Hun hadde før dette ikke hatt noen politisk rolle. Zhang, Yao and Wang var partiledere i Shanghai og hadde spilt en viktig rolle for Mao i Shanghai under kulturrevolusjonen. Den militære lederen Lin Biao skal også ha vært med i gruppen, men han omkom i en flyulykke i 1971. Rundt Lin Biaos død begynte kulturrevolusjonen å miste mye av framdriften. Den nye ledelsen i Folkets frigjøringshær forlangte at orden ble gjenopprettet ved grensen til Sovjet. Statsministeren, Zhou Enlai, som hadde godtatt kulturrevolusjonen, men aldri støttet den, fikk tilbake endel av makten og brukte denne til å få Deng Xiaoping tilbake inn i ledelsen av kommunistpartiet på den 10. partikongress i 1973. Liu Shaoqi hadde i mellomtiden dødd i fengsel i 1969. Mot slutten av Maos liv ble det stadig klarere at det kom til å bli en maktkamp mellom firerbanden på den ene siden og Deng Xiaoping, Zhou Enlai og Ye Jianying på den andre siden. Det hevdes nå fra offisielt kinesisk hold at Mao snudde og begynte å motarbeide Jiang og hennes folk det siste året han levde og at de prøvde å gjennomføre ett kupp etter Maos død 9. september 1976. Dette er det vanskelig å få bekreftet. Det ser imidlertid ut som at deres innflytelse var synkende allerede før Mao døde. Da statsminister Zhou Enlai døde i januar 1976, ble han ikke etterfulgt av noen av firerbandens folk, men av den ukjente Hua Guofeng, som senere samme år også ble leder i det kinesiske kommunistpartiet. Firerbanden hadde sørget for å fjerne Deng Xiaoping, som var Zhou Enlais mann, fra kommunistpartiet, men tidlig i 1978 hadde han fått tilbake makten i partiet. Firerbanden håpet på støtte fra de viktige hærlederene Wang Dongxing og Chen Xilian, men Hua Guofeng hadde kontroll over dem. 6. oktober 1976 sørget Hua for å få firerbanden og mange av deres tilhengere arrestert og startet en stor kampanje mot dem i massemedia – tilnavnet «firerbanden» kommer fra denne kampanjen. De fire ble anklaget for å stå bak alle overgrepeme under kulturrevolusjonen. I 1981 ble de fire dømt for virksomhet rettet mot partiet etter en lang, offentlig rettssak. Under rettssaken utmerket Jiang Qing seg som trassigog høylytt protesterende, og hun nektet på alle punter – i likhet med Zhang Chunqiao. Yao Wenyan og Wang Hongwen uttrykte anger og tilsto alt. Jiang Qing og Zhang Chunqiao fikk dødsdommer som senere ble omgjort til livstidsstraff, mens Wang Hongwen og Yao Wenyuan fikk hhv. livstids og 20 års fengel. Alle ble senere sluppet fri. Alle i firerbanden er nå døde – Jiang Qing døde rett etter at hun skapp fri – noen mener at hun begikk selvmord. Wang Howeng døde i 1992, Zhang Chunqiao døde i april 2005 og Wao Wenyuan døde desember 2005. Ola Didrik Saugstad. Ola Didrik Saugstad (født 5. mars 1947) er en norsk barnelege, forsker og debattant i spørsmål om medisinsk etikk. Han er professor i barnesykdommer ved Universitetet i Oslo, overlege i neonatologi (nyfødtmedisin) og bestyrer ved Pediatrisk forskningsinstitutt på Rikshospitalet. I følge NRK er han «den barnelegen i Norge som er mest anerkjent internasjonalt og mest referert noensinne». Saugstad har siden 1970-tallet forsket på gjenopplivning av nyfødte, og har vært banebrytende i å få endret praksis på området fra bruk av ren oksygen, som har vært praksis de siste 200 år, til bruk av vanlig luft. Forskningen har vist en nedgang i dødsraten på 30 prosent ved bruk av luft, og flere hundre tusen barn kan dermed reddes hvert år. I 2010 ble luft anbefalt i internasjonale retningslinjer, basert på Saugstads og kollegenes forskning. __TOC__ Karriere. Saugstad tok den medisinske embedseksamen i 1973, og arbeidet som stipendiat ved universitetssykehuset i Uppsala under Gösta Rooth, en av pionerene innen perinatalmedisin i Skandinavia. Fra 1974 til 1976 var han stipendiat ved Institutt for kirurgisk forskning ved Rikshospitalet i Norge, og tok doktorgraden i 1977. Han har senere hatt to forskningsopphold i USA. Han ble overlege i 1986 og professor i 1991. Han har publisert over 250 artikler i medisinske tidsskrifter. Han innehar en rekke internasjonale verv, og var blant annet styremedlem i European Society of Pediatric Research fra 1987 til 1990, styremedlem i International Pediatric Foundation fra 2001 til 2004 og president for European Association of Perinatal Medicine fra 2002 til 2004. Han er medlem av redaksjonskollegiet i flere medisinske tidsskrifter, bl.a. "Prenatal and Neonatal Medicine", "Pediatric Research" og "Acta Paediatrica", og sitter i redaksjonsrådet for "Acta Paediatrica", "Biology of the Neonate", "Journal of Perinatal Medicine" og "Journal of Perinatology". Han har også vært referee for mer enn tredve tidsskrifter. Han har mottatt flere priser og er æresmedlem av norske og utenlandske pediatriske selskaper. Det kongelige hoff kunngjorde 21. mai 2010 at kongen har utnevnt Saugstad til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.» Han er sønn av psykologiprofessor Per Saugstad, bror av filosofiprofessor Jens Saugstad og dattersønn av professor og universitetsrektor Didrik Arup Seip. På 1990-tallet ble Saugstad kjent med at en liten gutt hadde dødd under et medisinsk forsøk i 1992, og han varslet om saken. Som resultat ble han selv utsatt for beskyldninger fra de som hadde stått for forsøket. Journalisten Jon Hustad skrev boken "Varsleren" om denne saken. Medisinsk etikk. Saugstad er også opptatt av medisinsk etikk, og har siden 1970-tallet tatt del i den offentlige samtalen om blant annet livsvernspørsmål og forskningspolitikk. Han har vært rådgiver i helsepolitiske spørsmål for Dagfinn Høybråten (KrF) da han var helseminister mellom 1997 og 2000 og 2001 og 2004. Han har i norsk sammenheng vært en av hovedtalspersonene for å tillegge mennesket verdi allerede fra befruktningsøyeblikket, og har uttalt at Han er kritisk til om en forelder i framtida bør bli tilkjent rett til å få kjennskap til alle fosterets gener. Gråmagan. Gråmagan er en ås på Kolsås i Bærum kommune i Akershus. Gråmagan ligger på østsiden av Kolsås, rett ovenfor Dalbo gård og Dælivannet. Fra Gråmagan er det en god utsikt over østre Bærum, Oslo, Nesodden og enda lenger. På Gråmagan ligger en bygdeborg. På Kolsås har det vært minst fire bygdeborger, og Gråmagan er den best bevarte av disse. Tarot. Tarot betegner i dagligtalen både en spådomskunst og de kortstokker (med 78 kort) som benyttes til dette. En tarotkortstokk er inndelt i to distinkt ulike deler: «store arkana» og «lille arkana», også benevnt den store og den lille hemmelighet. Store Arkana består av 22 kort, nummerert fra 0 til 21, mens den lille arkana består av 56 kort inndelt i fire såkalte suiter, med 14 kort i hver. Den lille arkana kan best sammenlignes med vanlige spillkort, da den består av ess, fire hoffkort (konge, dronning, ridder og pasje/prinsesse) og ni kort nummerert fra 2 til 10. Suitene kalles stokker, begre, sverd og mynter/pentakler. Opprinnelig ble tarotstokkene brukt til spill, men de brukes nå stort sett som et redskap forspådommer. Historikk. Skal man diskutere tarotkortenes opprinnelse, må man starte i mytenes verden. Og som så meget annet okkult starter tarotmyten i Egypt. Det er faktisk to litt ulike opprinnelseshistorier som starter der. Den ene forteller at tarotkortene ble konstruert av den egyptiske guden Tot. Den ibishodede skriver for de egyptiske guder, skulle på denne måten hatt som mål å overbringe gudenes hemmeligheter til menneskene. Skjult i kortenes symbolverden. Den andre historien forteller at tarotkortene ble konstruert av det 7. århundres vise menn. Da biblioteket i Aleksandria i Egypt brant i 646, gikk mye kunnskap tapt. For å unngå et tilsvarende tap ved en lignende katastrofe ble tarotkortene konstruert. Og konstruert slik at de inneholdt all verdens visdom. Ikke utlagt for alle og enhver, men likevel åpenbar for den som evnet å se. Romerne blir i begge myter tilskrevet æren for å ha spredd kortene ut over hele det romerske imperium. En variant av de egyptiske opprinnelsesmyter er den egyptisk/greske. Grekerne fant tarotkortene blant Egypts prester. I den greske myten er fortsatt kortene konstruert av Thoth. Grekerne forbandt Thoth med sin egen budbringergud Hermes, og endret kortene i samsvar med de elyseiske mysterier. Disse kortene ble spredd i Europa av sigøynerne. Sigøynerne får også æren for å ha oppdaget tarotkortene i India, og for å ha tatt dem med seg derfra. Men dette er mytenes verden. Det vi vet er at spillkort var i bruk i Kina og India i det 11. århundre. Ettersom Gutenberg og boktrykkerkunsten fortsatt var noen århundrer frem i tid, var ikke kort allemannseie. Men i de riktige kretser ble håndlagede kort brukt som underholdning. Vi vet også at sigøynerne kom til Europa mellom det 12. og det 14. århundre. Sigøynere ble alt i de tider kjent for sine spådomskunster og evner til å se det som er skjult. Sigøynernes gamle navn for kortspill var TAR. Om de likevel skal ha æren for Europas kjennskap til tarotkort eller spillkort i det hele, kan man bare spekulere i. De første "dokumenterbare" spor av tarotkort finner vi ved den franske konge, Karl VIs hoff. I 1392 ble det i kongens regnskaper utgiftsført et honorar til maleren Jaquenin Gringoneur, for hans arbeid med tre sett dekorerte kort. Anført til kongens adspredelse. Av disse er fortsatt 17 i behold i Biblioteque Nationale i Paris. Utførelsen minner mer om tarotkort enn det vi nå forbinder med spillkort, uten at det kan slåes fast med sikkerhet at Store Arkana har vært en del av denne stokken. Den eldste fullstendige kortstokken som er bevart er Visconti-kortene. I denne er Store Arkana inkludert. Kortene ble malt av italienske Bonifacio Bembo rundt 1420 i forbindelse med ekteskapsinngåelsen mellom hertugen av Milano og Bianca Maria Visconti. Først på slutten av 1500-tallet kan man finne tarotkortstokker som minner om de som brukes i dag. Mange finner det interessant å diskutere om tarotkortene er opphavet til våre dagers spillkort. Eller om det forholder seg omvendt. Å fastslå det ene eller det annet blir utelukkende spekulasjoner, siden det ikke finnes historisk belegg for noe synspunkt. Tarotkortene. Det finnes to ulike måter å konstruere tarotkort på. Ulikheten er størst når det gjelder fremstillingen av lille arkanas kort nummerert fra 2 – 10. I kortstokken som er mest utbredt i Norge – den designet og tegnet av Golden Dawn-medlemmene Arthur Edward Waite og Pamela Colman Smith, opprinnelig publisert av Rider i 1910 – har småkortene bilder i form av tegnede situasjoner som antyder kortets betydning. I den andre tradisjonen (antageligvis den eldste), er bildene på småkortene suitens symbol ordnet i geometriske figurer i et antall som forteller kortets nummer. Store Arkana og hoffkortene i lille arkana er stort sett utformet likt. Kortene i Store Arkana kommer imidlertid i ulik rekkefølge i forskjellige stokker. Det er usikkert om Store Arkana i utgangspunktet var nummerert. I alle fall har rekkefølgen skiftet og skifter sikkert fremdeles, alt ettersom nye korrespondanser og symbolhierarkier er blitt og blir tilknyttet. De kortene dette har «gått mest ut over» har vært Narren, Styrke og Rettferdighet. Den vanligste rekkefølgen på Store Arkana i våre dager (brukt både av A. E. Waite og Golden Dawn) er Narren, Magikeren, Yppersteprestinnen, Keiserinnen, Keiseren, Hierofanten, De elskende, Vognen, Styrke, Eremitten, Skjebnehjulet, Rettferdighet, Den hengte mann, Døden, Måtehold, Djevelen, Tårnet, Stjernen, Månen, Solen, Dommen og Universet. (For ytterligere endringer og tilknytninger se nedenunder.) Okkultistene og tarotkort. Det tok tid før europeiske okkultister begynte å interessere seg for tarotkort. Blant de første som gjorde, var fransk/sveitsiske Antoine Court de Gebelin (1725–1785). Arkeolog, frimurer og okkultist. I boken "Le Monde Primitif" fra 1781 var hans påstand at de spåkort sigøynerne var kjent for å bruke, var rester av Thoths bok, bragt ut av Egypt av romerne. Altså den egyptiske myten. De Gebelin utviklet sin egen tarotkortstokk og var den som skriftlig satte ned de ulike kortenes betydning. Nok en franskmann utviklet tarot videre. Handelsmannen og okkultinteresserte Jean Baptiste Alliette (1738–1791) gav under pseudonymet Etteilla ut tre bøker om tarot mellom 1775–90. (Med lange og vanskelige franske titler a la: "Manière de se récréer avec le jeu de cartes nomées Tarots".) Som de Gebelin trodde han på den egyptiske opprinnelse, og fremhevet den i sine bøker. Alliette konstruerte flere sett tarotkort, og bidro mye gjennom sin nedskriving av kortbetydninger og tolkningsmetoder. Gjennom sine bøker og sitt selskap for studiet av tarot, spredte han interessen for tarot til vide kretser i den franske kultur. Den tredje franskmannen – Alphonse Louis Constant (1810 – 1875) med pseudonymet Eliphas Levi – knyttet tarotkortene til kabbala: Store Arkanas kort til det hebraiske alfabet, lille arkanas til elementene og den vanligste hebraiske formen for Guds navn: YHVH (יהוה). Levi konstruerte også en tarotstokk som Osvald With tegnet. Levi endret rekkefølgen på Store Arkana, idet han plasserte Narren mellom Dommen og Universet. The Hermetic Order of the Golden Dawn gjorde betydelige revisjoner av kortene. Arbeidet ble i praksis utført av William Wynn Westcott (1848 – 1925) og Samuel Liddell MacGregor Mathers (1854 – 1918). Inspirert av Levi la de tarotkortene ut over kabbalaens figur Livets Tre. Kortene fra ess til ti på de ti sefirot, Store Arkana på treets 22 stier. Dermed flyttet Narren fra Levis plassering tilbake til begynnelsen, ettersom Golden Dawn assosierte kort nummer 0 med den første bokstaven i det hebraiske alfabetet – Alef (א). Golden Dawn knyttet også tolv av kortene i Store Arkana til Zodiaken (Dyrekretsen), syv kort til planetene og tre til elementene. Slik byttet Rettferdighet og Styrke plass på grunn av den astrologiske korrespondanse Westcott og Mathers la til grunn. Rettferdighet ble knyttet til stjernetegnet Vekten, mens Styrke – på grunn av sitt fremtredende løvesymbol – ble korrespondert til Løven. Ettersom Løven kommer foran Vekten i Dyrekretsen, var det åpenbart nødvendig at kortene byttet plass. MacGregor Mathers konstruerte en tarotkortstokk til bruk innenfor Golden Dawn. Skissene Mathers lagde var ment for privat kopiering etter personlig anvisning. De skulle studeres av de innviede, og ble ikke publisert i Mathers design. Det som har overlevd av MacGregor Mathers’ skisser er Store Arkana, noen av hoffkortene, samt utkast til ess og småkort. Det mest bemerkelsesverdige ved Mathers’ og Golden Dawns tarot er at Narren blir tegnet som et barn med en ulv i bånd, mot tidligere avbildet som en tradisjonell narr på vagabond-tur, fulgt av en hund. Dessuten forfremmer Mathers den ridende ridder til konge og degraderer kongen til vognkjørende prins. Pasjene blir i denne stokken kalt prinsesser. Mathers satte også egne navn på alle kortene i både Store Arkana og lille arkana. (Israel Regardie (1907–1985) designet en full kortstokk på grunnlag av disse skissene, Robert Wang tegnet og US Games publiserte "The Golden Dawn tarot" i 1977.) Aleister Crowley (1875 – 1947) var den siste av de store okkultister som la hånd på tarotkortene. Han skrev sin "The Book of Thoth" (1944) med den egendesignede kortstokken i tankene. Men mens boken kom ut mens Crowley levde, ble ikke kortene publisert før 24 år etter hans død (i 1971). Crowley fikk lady Frida Harris til å male. Og han drev henne – etter sigende sin vane tro – til vanvidd med sine stadige returer av, og syrlige kommentarer til, det arbeidet hun utførte. Crowleys kortdesign lener seg tungt på de kort han lærte å kjenne som innviet i Golden Dawn (i.e. Mathers'). Forskjeller er det imidlertid: Med hensyn til rekkefølgen av Store Arkana har Crowley igjen byttet på Styrke og Rettferdighet. (Narren har beholdt førsteplassen). Crowley endret også navnene på en flere av Store Arkanas kort. Ikke bare byttet Rettferdighet og Styrke plass, de skiftet navn; til henholdsvis Omstilling (Adjustment) og Begjær (Lust). Måtehold gjør Crowley til Kunst (Art) og Dommen til Æonet (The Aeon). Han endrer også noen navn i lille arkana i forhold til tradisjonen. Crowley beholder imidlertid Mathers' rytter som konge og prinsen i vogn. Tarot og symbolene. Store Arkana 13 «Døden» i 1500-tallsutgave Det var ikke svært lenge tarotkortene forble enkle og ukompliserte. Alt på 1500-tallet fantes kortstokker ladet med symbolikk. For ikke å virke anstøtelige for det brede lag av almuen; var symbolikken kristen i sitt uttrykk. Bibler holdt i fanget av figurer blant hoffolk og i Store Arkana, kors, den døde som taler med vår herre i lange bannere og med engler som slåss med djevler om sjeler i bakgrunnen. I seg selv er tarotkortene 78 enkeltsymboler. Dertil kommer gjenstander som er avbildet. Gjenstander som bidrar til kortenes symbolverden. Magikerens bord for eksempel; inneholder gjerne magikerens redskaper. I Tarot de Marseille finnes blant annet en kniv, et glass og en lampe på magikerens arbeidsbord. Magikeren selv holder en stav i venstre hånd. I kortene til A. E. Waite og Pamela Colman Smith har magikerens redskaper blitt til et beger, et sverd, en stav, et pentakkel (en plate med et påtegnet pentagram) på et alter. Staven er byttet til høyre hånd. Stillingen magikeren er tegnet i er dessuten blitt mer symbolsk. Ettersom kirkens makt opp gjennom tiden er blitt mindre, er også tarotkortenes symboler blitt stadig mer eksplisitt okkulte i sin utforming. Særlig etter at kunnskapsrike okkultister begynte å ta i bruk tarot til ulike øvelser. Og igjen er sporene etter Eliphas Levi og Golden Dawn blant de mest tydelige. Golden Dawn gjorde Store Arkana til en gedigen hukommelsesmodell. Om studenten kunne sin Store Arkana hadde vedkommende gjennom Golden Dawns tilknyttede symboler; oversikt over både det hebraiske alfabet (viktige bokstaver for en magiker), Livets Tre, astrologiske tegn, planeter og grunnleggende numerologi. Meningen med å endre på eller legge til symboler på tarotkortene, er en måte å lette tolkningen av kortene på. Symbolene skal lede tankene i bestemte retninger og gi tolkningen en spesiell innfallsvinkel. Man kan si at de understøtter og bidrar til kortet stemning og utstråling. Bruk av tarot. Den vanligste måten å bruke tarotkort på i Nord-Europa i våre dager, er som redskaper ved spådommer og forutsigelser. På kontinentet er det imidlertid noen som fortsatt bruker tarotkort til kortspill. Mange av dem som har studert kortene har dessuten brukt dem som meditasjonskilder. Ved meditativt å gå inn i et kort og forsøke å føle dets vesen, skal studenter få en dypere forståelse for kortets betydning. Tarot er – som astrologi – blitt en industri. Det er mange som mer eller mindre åpenlyst averterer sin tarotkunnskap til salgs. Dersom man ønsker; er det ingen heksekunst å lære 156 tradisjonelle tarotkort-betydninger utenat. Men innenfor en hemmelig, magisk orden som the Golden Dawn ble tarot studert for å utvikle spesielle evner. Det sett på som uetisk å spå folk for penger. Man spådde andre mennesker i den hensikt å finne veien til sin egen intuisjon og fortellerevne. Keltisk kors. Det keltiske kors er det spådomsutlegget mange tarotstudenter lærer seg først. Utlegget er enkelt og oversiktelig, siden de enkelte kortposisjoner har sin definerte betydning i tolkningen. Nå varierer selvfølgelig disse innenfor ulike skoler, men jevnt over kan man gjenkjenne tolkningsmetoden fra leser til leser. Utlegget består av ti kort, gruppert over og rundt et ellevte kort, som kalles utleggets signifikator. Det vil si det kortet som representerer spørreren, den det Keltiske kors legges for. En signifikator velges gjerne blant en av suitenes hoffkort, fra en suite som korresponderer med spørrerens stjernetegn, for eksempel. Det første kortet leseren legger ut, legges over signifikator (se illustrasjon). Det er "det som dekker" – kortet som sier noe om det grunnleggende i spørsmålet. Hva det hele dreier seg om. Kort nummer 2 er "det som hindrer". Det som er i veien for at spørreren når sine mål. Målene kan avleses i kort nummer 3 – som legges over signifikator, spørrerens "mål og ambisjoner". Kort nummer 4 legges under signifikator og definerer "det grunnleggende i spørsmålet". Det femte kortet er "det som er bak" – altså fortiden, og må følgelig plasseres i forhold til i hvilken retning signifikator ser. Dersom signifikator ser rett frem må leseren selv bestemme hvor kortet for fortiden plasseres. Kort nummer 6 forteller om "det som kommer", om fremtiden, og legges foran signifikator. Leseren har nå bygget opp et likearmet kors. Nå skal det legges til en søyle. Kort nummer 7 plasseres følgelig litt nedenfor og til høyre i forhold til det likearmede kors. Kortet forteller om "spørreren" og dennes forhold til det som ønskes besvart. Kort nummer 8 direkte over det syvende. Kortet representerer "spørrerens omgivelser". Kort nummer 9 fortsetter søylen oppover, og er spørrerens "håp og frykt", mens kort nummer ti avslutter det hele, og forteller om "det som kommer" til å skje. Tarot i dag. Ikke bare florerer det av tilbud om tarortlesninger på nåværende tidspunkt, det florerer også i tilbudet av kortstokker. Den mest utbredte er fortsatt kortstokken til Waite og Colman Smith. Dernest antagelig Crowley og Harris sine kort. Men dersom man ønsker det kan man nå få tarotkort for katteelskere. Med katter avbildet på hvert kort. Eller for baseballelskere, der det nå finnes en Baseball tarot. Motherpeace tarot er tarotstokken for feminister i og med at nesten alle figurer er kvinnelige; kortene er i dessuten runde for riktig å skille seg ut. I Silicon Valley tarot har dataspråk tatt over for de tradisjonell tarotbetegnelse, med navn på Store Arkana-kort som Hakkeren og Flammekrig, og suiter kalt Nettverket og Verter. Det finnes med andre ord kortstokker på markedet som burde dekke de fleste smaker. I tillegg til utbudet av kort, er det også stor mengde litteratur på feltet. Også mange bøker skrevet av mennesker med stor kunnskap og seriøsitet omkring tarot. Det er umulig å komme med noen «anbefalt litteraturliste», så listen som følger nedenfor er de bøker jeg selv har brukt som grunnlag for det som er skrevet over. Spesialist (lege). En spesialist eller spesiallege er en lege som har gjennomført en spesialistutdannelse og blitt godkjent av helsemyndighetene som spesialist innen en medisinsk spesialitet. En slik utdannelse består både av erfaring gjennom arbeid innen feltet på sykehus o.l., kurs og forskning. I Norge tar det vanligvis minst 5 år (i praksis ofte lenger) etter autorisasjon som lege å oppnå godkjennelse som spesialist innenfor et fagområde. Kravene er nøye regulert av Den norske lægeforening, som på oppdrag fra helsemyndighetene er tildelt ansvaret for godkjennelsen av spesialister. Den medisinske grunnutdannelsen (i Norge cand.med.) er en meget generell utdannelse, men medisinfaget er svært vidtfavnende og høyt spesialisert. For å bli godkjent som spesialist må man ha en inngående beherskelse av et bestemt fagområde. Liste over britiske politistyrker. Listen over britiske politistyrker er en oversikt over de enheter Storbritannias politi består av. England. "1: City of London Police betjener et område inne i Metropolitan Police Services territorium (nr. 23 på kartet). " Se også. Britiske politistyrker Sigbjørn Gjelsvik. Sigbjørn Gjelsvik (født 30. mars 1974 i Naustdal) er en norsk politiker (Sp). Han har vært politisk aktiv i Senterpartiet og Nei til EU siden 1992. I 1995 ble han medlem av Naustdal kommunestyre og Sogn og Fjordane fylkesting. I 1996 gikk han 44 mil til fots fra Oslo til Loen i protest mot at han som student i Oslo ikke fikk dekket reiseutgiftene ved kommunestyremøter. Saken endte med at fylkesmannen gav Gjelsvik medhold i at han burde få reiseutgiftene sine dekket. Gjelsvik var medlem av Sogn og Fjordane Senterungdoms fylkesstyre 1992–1995 og medlem av Senterungdommens sentralstyre 1994–2000, herunder politisk nestleder 1997–1998 og leder 1998–2000. Han var leder i Nei til EU 1999–2004, og var dermed bare 25 år gammel da han ble valgt i 1998. Gjelsvik er per 2012 leder for Senterpartiets gruppesekretariat på Stortinget. Han har studert økonomi og ressursforvaltning ved Norges landbrukshøgskole. Ron Grainer. Ron Grainer (født 11. august 1922 i Atherton, Queensland, Australia – død 21. februar 1981 i Cuckfield, Sussex, England) var en australsk komponist som jobbet for det meste i Storbritannia. Han er mest kjent for sine bidrag til film og TV-serier. Grainer jobbet med BBC Radiophonic Workshop på en rekke melodier for TV-serier, slik som "Giants of Steam" (en dokumentar om jernbaner) og science fiction-serien "Doctor Who". Grainer var så imponert over Delia Derbyshires arrangement av hans melodi for "Doctor Who" at han sa «Skrev jeg det?» (Did I write that?). Han ville også dele det han tjente på den med henne, men ble stoppet av BBCs byråkrati. En annen kjent melodi fra Grainer er den som ble brukt i TV-serien "The Prisoner", som var basert på ett tidligere stykke han hadde skrevet som het «The Age of Elegance». Musikken for "The Omega Man" var kanskje et av hans mest eklektiske stykker. Filmen var basert på boka "I Am Legend" av Richard Matheson og Charlton Heston hadde hovedrollen. Musikken ble ikke gitt ut på CD før i 2002 i et begrenset opplag på 3000 av FilmScoreMonthly. Utgivelsen dukker opp på eBay fra tid til annen og er nå en sjeldenhet. Musikken var en miks av symfonisk, jazz, avantgarde og elektronisk musikk. Skimming. Skimming er et begrep som brukes om uautorisert kopiering betalingskort. Skimming foregår vanligvis i minibanker ved at svindlerne fester en liten kortleser som kopierer kortinformasjonen over kortleseren i minibanken. Denne type innretninger kan være meget sofistikerte og kan være veldig vanskelig å oppdage. Det er også vanlig at svindlerne monterer et kamera over tastaturet i minibanken for å filme inntastingen av PIN-koden. Kortinformasjonen som blir kopiert på denne måten blir vanligvis brukt til å produsere falske kort, som igjen brukes til minibankuttak eller varekjøp. Dette har blitt en veldig vanlig måte å kopiere kort på. Svindlerne kan i løpet av noen få timer kopiere hundrevis av kort og svindle bankene for millionbeløp. Contrapposto. a> er et eksempel på bruk av kontrapost. Contrapposto (norsk: "kontrapost") er det italienske ordet for "motvekt", som refererer til en skulpturteknikk der kunstneren illustrerer den naturlige kontrabalansen til kroppen ved å bøye hoftene i en retning og beina i den andre retningen. Vekten er balansert på en fot, derfor blir det en knekk i hoften. Dette er en måte å få en skulptur til å se naturtro ut. Uttrykket kommer fra renessansen, mens stilen i seg selv er fra antikken. Opplysningsutvalget om Norge og EF. Opplysningsutvalget om Norge og EF var en gruppe som ble grunnlagt i Oslo i 1988 av politikere, fagforeningsfolk, intellektuelle og representanter for landbruksinteresser med den hensikt å drive studie- og opplysningsarbeid med henblikk på å forhindre norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap. Leder var Kristen Nygaard, og blant medlemmene var Guro Fjellanger, Terje Kalheim, Bergfrid Fjose, Stein Ørnhøi og Jan Henry T. Olsen. Utvalget ble lagt ned i 1990 da organisasjonen Nei til EU ble opprettet. Ungdom mot EU. Ungdom mot EU (UmEU) Er en tverrpolitisk ungdomsorganisasjon som jobber aktivt med folkeopplysning og aktivisme for folkestyre, miljø og solidaritet, og mot norsk medlemskap i Den europeiske union. Ungdom mot EU er ungdomsorganisasjonen til Nei til EU og deler kontorlokaler med dem i Storgata 32, Oslo. Historikk. Ungdom mot EU ble stiftet den 17. Februar 1991 med Olav Sannes Vika som leder. Under folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 var engasjementet i UmEU på sitt historiske topppunkt, med 9 565 betalende medlemmer i organisasjonen og konstant aktivitet gjennom hele landet. I denne perioden var Halvard Ingebrigtsen leder i organisasjonen. I 2011 var Ungdom mot EU en viktig deltaker på Alternativprosjektet, som jobbet med å utrede realistiske alternative handelsavtaler mellom Norge og EU, med mål om å bytte ut EØS avtalen. Organisasjon. Den daglige driften i Ungdom mot EU blir håndtert av sentralstyret under dagens leder Marte Gustad Iversen, og kontoret under generalsekretær Vegard Østhagen. Organisasjonens høyeste myndighet er likevel landsmøtet som tradisjonelt holdes årlig i Oslo iløpet av Januar måned. Mellom landsmøtene er det et landstyre, bestående av 21 delegater fra hele landet, som er organisasjonens øverste organ. Ungdom mot EU har ca 2400 registrerte medlemmer. Ungdom mot EU deler landet i 5 regioner: Nord (Nordland, Troms og Finnmark), Midt (Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre- og Romsdal), Vest (Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland), Øst (Oslo, Akershus, Oppland, Hedmark og Østfold) Og Sør (Vest-Agder, Aust-Agder Telemark, Vestfold og Buskerud). For tiden har organisasjonen jevn aktivitet i de fleste fylker, med en oppgang i antallet lokallag. Medlemene av organisasjonen deler ofte medlemskap i parti-politiske ungdomsorganisasjoner fra hele det politiske spekteret, men blant de aktive medlemmene er flesteparten å finne fra Senterungdommen, Sosialistisk Ungdom, Arbeidernes Ungdomsfylking eller Rød Ungdom. Ungdom mot EU samarbeider jevnlig med disse organisasjonene og Natur og Ungdom og PRESS. Organisasjonen er også er tilsluttet Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). Novosibirsk. Novosibirsk (russisk: Новосиби́рск) er Russlands 3. største by, med rundt 1,5 millioner innbyggere. Novosibirsk er inndelt i 10 distrikter. Leninskij og Kirovskij ligger på vestsiden av Ob, mens Zajeltsovskij, Zjeleznodorozjnyj, Dzerzjinskij, Tsentralnyj, Oktjabrskij, Kalininskij, Pervomajskij og Sovetskij ligger på østsiden av Ob. Klima. Sommeren er varm og tørr, temperaturen ligger mellom 20 og 22°C. Enkelte dager kan temperaturen gå opp til 35°C. Vinteren er kald og snørik, temperaturen ligger mellom -18° og -20°C. Det er ikke uvanlig at temperaturen går ned til -35°C Historie. For over 100 år siden mente Aleksander III at det var nødvendig å bygge en jernbane til det området i Russland som hadde de største naturressursene. Dermed startet byggingen av den transsibirske jernbanen. Arbeidet med jernbanen over Ob startet i 1893 og var ferdig i 1897. Bøndene fra Altaj og områdene rundt begynte straks å bruke jernbanen for å frakte korn fra Sibir. I 1903 fikk Novonikolajevsk (Novosibirsk) status som by. Novonikolajevsk ble straks et finanssentrum I Sibir. I 1915 hadde 7 banker etablert seg i Novosibirsk. Novonikolajevsk innførte i 1913 obligatorisk grunnskole som en av de første byene i Russland. Allerede før revolusjonen hadde byen fått over 80 000 innbyggere. I 1926 skiftet byen navn til Novosibirsk. Byen fikk da status som forvaltningssentrum i Sibir. I 1957 fikk byen sitt vitenskapssentrum. I begynnelsen av 1960-årene passerte befolkningen 1 million. Byggingen av undergrunnsbanen ble startet i 1979 og sto ferdig i 1985. Sport. Den 12 ganger verdens og olympiske-mester i bryting, Aleksandr Karelin kommer fra Novosibirsk. Musikk. De to klassiske fiolinistene Vadim Repin og Maksim Vengerov kommer opprinnelig fra Novosibirsk. Dyrehagen i Novosibirsk. Dyrehagen i Novosibirsk er en verdensberømt zoo og en svært populær turistattraksjon. I gjennomsnitt besøker over 700  000 dyrehagen hvert år. I dyrehagen finnes det over 4000 forskjellige arter. Kultur. Novosibirsk operahus er det største operahuset i Russland. Operaen har en operascene og en ballettscene. Den største scenen kan ha over 2 000 tilskuere. Byggets hovedelement er en stor kuppel som er 60 meter bred og 35 meter høy. Selve kuppelen har ingen andre bærende elementer enn selve kuppelen. Operahuset var ferdig bygd i februar 1944, og ble åpnet den 12. mai 1945, fire dager etter den tyske kapitulasjonen. Samferdsel. Novosibirsk var den første byen i Sibir som fikk et T-bane-system (Novosibirsk Metro) i 1986. Byens lufthavn heter Tolmatsjovo lufthavn og har daglige ruter til Europa, Asia og de fleste russiske storbyer. Tolmatsjovo er base for S7 Airlines. Byen har også to mindre flyplasser: Elitsovka lufthavn og Severnyj lufthavn. Persepsjon. Persepsjon innbefatter ervervelse, tolkning, utvelgelse og organisering av sanseinformasjon innen psykologi og kognitiv vitenskap. Metodene som brukes i studiet av persepsjon varierer fra grunnleggende biologiske eller fysiologiske tilnærmelsesmåter, via psykologiske innfallsvinkler til de ofte abstrakte «tankeeksperimentene» i åndsfilosofi. Historisk oversikt over studiet av persepsjon. Persepsjon er ett av de eldste feltene innen vitenskapelig psykologi, og det finnes tilsvarende mange teorier om de bakenforliggende prosesser. Den eldste kvantitative lov i psykologi er Weber-Fechners lov som kvantifiserer relasjonen mellom fysiske stimulis intensitet og deres perseptuelle virkninger. Det var studiet av persepsjon som ga opphav til gestaltpsykologien med dens vektlegging av holistiske tilnærmelsesmåter. Persepsjon og virkelighet. Mange kognitive psykologer mener at vi skaper en modell av hvordan verden fungerer mens vi beveger oss i den. Det vil si at mens vi objektivt sanser verden danner sinnet vårt representasjoner, og disse representasjonene er provisoriske (jf. i den vitenskapelige metode). Etter hvert som vi samler informasjon forskyver våre representasjoner seg. Abraham Pais refererer i sin biografi til imaginasjonens «esemplastiske» natur. I visuell persepsjon kan enkelte mennesker bokstavelig talt se at persepsjonene endrer seg i mentale sinnbilder. Andre som ikke har denne evnen til mental visualisering legger ikke nødvendigvis merke til denne «hamskiftingen» i det deres verden endrer seg. Den «esemplastiske» natur har blitt demonstrert eksperimentelt ved at et flertydig bilde har mer enn en tolkning på det perseptuelle nivået. På samme måte som et objekt kan gi opphav til multiple persepsjoner, kan et objekt unnlate å gi opphav til representasjoner over hode: dersom representasjonen ikke har noen basis i personens erfaringer er det mulig at personen bokstavelig talt ikke persiperer det. Denne forvirrende flertydigheten ved persepsjon utnyttes i menneskelige teknologier som kamuflasje, og også i biologisk likhetsvern, for eksempel hos påfugløyesommerfugler som har vinger med tegninger av øyne som fugler reagerer på som om de var øynene til et farlig rovdyr. Kognitive teorier om persepsjon antar at det eksisterer stimulusfattigdom. Dette (med referanse til persepsjon) utgjør argumentet for at sanseinntrykk i seg selv ikke er i stand til å gi en entydig beskrivelse av verden. Sanseinntrykk fordrer «anrikning», som er den funksjon den mentale modellen fyller. En annen type teori er perseptuell økologi-innfallsvinkelen til James J. Gibson. Gibson avviste antakelsen om stimulusfattigdom gjennom å avvise idéen om at persepsjon grunner seg på sanseinntrykk. I stedet utforsket han hvilken informasjon som faktisk blir formidlet til persepsjonssystemene. Han (og de psykologene som arbeider innen hans paradigme) ga en beskrivelse av hvordan verden kunne bli spesifisert for en mobil, utforskende organisme via den lovformelige projiseringen av informasjon vedrørende verden inn i energimatriser. Denne spesifiseringen er en 1:1 kartoppføring av enkelte aspekter av verden i en perseptuell matrise. Gitt et slikt kart vil det ikke være behov for noen «anrikning» og persepsjonen er direkte. Sofia Eriksdatter. Sofia Eriksdatter, (1241–1286), også kjent som Sofia av Danmark, var dronning av Sverige. Sofia var den eldste datteren av kong Erik Plogpenning av Danmark og Jutta av Sachsen. Hennes far ble myrdet i 1250 da hun og hennes yngre søstre, Agnes og Jutta, var barn. Da faren ikke etterlot seg en mannlig arving ble hans brødre Abel av Danmark og deretter Kristoffer I av Danmark de neste konger av Danmark. I 1261 ble Sofia gift med Valdemar Birgersson av Sverige i Jönköping som en del av Birger Jarls fredspolitikk mellom de skandinaviske kongedømmene. Sofia har blitt beskrevet som politisk interessert, en intelligent skjønnhet med en kvikk tunge. I 1269 besøkte Sofia hennes fars grav i Danmark foruten å avlegge visitt hos hennes søstre Agnes og Jutta som begge hadde blitt plassert i Agnesklostret i Roskilde. I 1272 besøkte Sofias søster Sverige og ble etterhvert Valdemars elskerinne. Affæren resulterte i et barn som ble født i 1273. Det påfølgende året ble Jutta igjen plassert i et kloster og Valdemar ble tvunget til å gjøre en pilegrimsreise til Roma for å be om pavens syndsforlatelse. I henhold til legenden skal dronning Sofia ha sagt: «Ve meg. Denne sorgen overvinner jeg aldri. Ve meg at min søster noensinne skadet Sveriges rike!» I 1275 ble Valdemar avsatt av sin yngre bror Magnus Ladulås. Det ble sagt at nyheten om dette nådde dronningen mens hun satt og spilte sjakk. Hun skal da ha kalt hennes ektemanns brødre for «Magnus Kittlarböter» og «Erik allsintet» I 1277 reiste Sofia tilbake til Danmark og døde der i 1286. I 1283 hadde eksdronningen overdratt rettigheten til å fiske laks i Norrköping til Sankt Martins kloster i Skänninge og det er hennes donasjonsbrev som Norrköping har belagt i skrift for første gang, "Norkøponge". Kol Sverkersson. Kol Sverkersson var en frillesønn til kong Sverker den eldre, og halvbror til blant annet Karl Sverkersson og Burislev Sverkersson. Sammen med broren Burislev tok Kol den svenske kronen i årene 1167 til 1172 etter at deres fiende Knut Eriksson var blitt drept av den eldste broren Karl. I realiteten var Sverige delt mellom tre konger. Kol Sverkersson nevnes i Vestgøtaloven som «Kol Konung» og i et senere brev fra paven det klages på at «den slemme Eriks sønn» forsøker å lansere faren som helgen. Burislev Sverkersson. Burislev Sverkersson, yngre halvbror til Karl Sverkersson og eldre halvbror til Kol Sverkersson. Sammen med Kol utfordret han Knut Eriksson om kongsmakten i Sverige, og brødrene Burislev og Kol hadde et felles regime i årene 1167–1173. I realiteten var Sverige et delt kongedømme med tre konger. Det er svært lite som kjennes til om Burislev og Kol, bortsett fra de var sønnene til kong Sverker den eldre og dronning Rikissa av Polen. Burislev fikk sitt navn etter sin morfar, den polske hertug og kong Boleslav, et vanlig navn i Polen. Burislev nevnes i Vestgøtaloven som «Burisleph Konung» sammen med sin bror, men forsvinner deretter ut av historien i 1172. Burislev kalte seg for konge, men antagelig behersket han i realiteten kun Østergøtland. Landsstyre. Et landsstyre er det høyeste beslutningsorgan i en organisasjon i tiden mellom møte i organisasjonens høyeste organ, som vanligvis blir kalt generalforsamling, landsmøte eller kongress. Mange organisasjoner har et sentralstyre, arbeidsutvalg eller presidium som står for daglig drift, mens landsstyret møtes sjeldnere for å ta stilling til viktige saker. Sammensetningen av landsstyrene kan variere; det kan f.eks. utgjøres av noen av følgende grupper: alle medlemmene av sentralstyret eller arbeidsutvalget, representanter (gjerne lederne) for regionale lag, landsmøtevalgte styremedlemmer, representanter for ungdomsorganisasjoner. Varangerfestivalen. Varangerfestivalen er Nord-Norges største jazzfestival, og den største nasjonale jazzfestivalen nord for Molde. Festivalen ble første gang arrangert i 1982 og arrangeres årvisst i uke 32. Varangerfestivalen presenterer i hovedsak musikere og artister fra Barentsregionen, med hovedvekt på norske, i konserter, klubber, jazzcruise med Hurtigruta, seminar, gateparade, billedkunst og egne barne- og ungdomsarrangementer. Speilegg. Speilegg er en betegnelse for egg (som oftest hønseegg) som er åpnet og stekt i panne uten videre preparering. Inngår både i engelsk frokost og gjerne i den norske bondefrokosten. Et speilegg spises ofte på en brødskive og er en lettvint form for mat. Steking. Steking eller steiking er en tilberedningsmåte for varm mat. Steking foregår ved at matretten får overført varme fra en varmeplate, stekepanne eller liknende. I hjemmet brukes ofte en teflonstekepanne til dette formålet. For at retten ikke skal svi seg fast, må overflaten smøres med fett. Derfor blir ofte steking regnet som en usunnere måte å tilberede maten på enn for eksempel koking eller grilling. Grilling. Grilling er en måte å varmetilberede mat på, slik at maten varmes i stor grad av strålingsvarme, i motsetning til steking som baserer seg på direkte overføring av varme. Grillmat kjennetegnes av at overflaten gjerne blir litt sprø, mens indre deler kan variere fra rå til godt stekt, avhengig av kokkens erfaring, steketid og avstand mellom mat og varmekilde. Det meste kan grilles, men matvareprodukter av kjøtt og fisk er mest vanlig å bruke, sammen med noen typer grønnsaker og brødvarer. I Norge er det også tradisjon for å servere potetsalat til grillmat. Grill er en fellesbenevnelse for et oppmontert apparat med varmekilde og rist eller spyd. Det finnes griller som varmes opp av ved, kull, gass og elektrisitet. Den kan også variere i størrelse, fra en liten engangsgrill i folieform til enorme griller der hele dyr kan grilles. I NM i grilling i 2006 ble det konkurrert i flere klasser, som sparerib, koteletter, lammelår og grilltallerken. Vinneren i 2006 var Jessheim Barbeque Boys. I Norge er grillmat og spekemat mest populært i sommerhalvåret. Baconost. Baconost er en smelteost (også kalt smøreost) med baconbiter i. Den brukes hovedsakelig som pålegg, men er også populær på pizza eller omelett. Basis for baconost er tradisjonell hvitost (en løypeost), vann og tilsetninger. Amerikaner (kortspill). Amerikaner er et kortspill som ligner mye på "Bridge", "Whist", og Spardame. Hele kortstokken brukes, det spilles med stikk, og spillernes kort er skjulte. Målet med spillet. Målet med spillet er å samle så mange stikk som mulig i en omgang, og på den måten innhente poeng. Når en spiller har fått 52 poeng eller mer, stikker spilleren av med seieren. Et stikk kapres ved at du (eller makkeren din) har lagt på det høyeste kortet av den sorten som spilles, eller den høyeste (eventuelt den eneste) trumfen i en runde. Da får du stikket, og åpner neste runde. Poengberegning. Hvis kurtieren byr (for eksempel) 12 stikk, og klarer å samle 12 stikk eller mer, får han og makkeren 12 poeng. De øvrige spillerne får ett poeng per stikk. Hvis, derimot, han ikke klarer å samle 12 stikk i en omgang, får han og makkeren −12 poeng. De øvrige spillerne får poeng etter antall stikk de har tatt. Regler. Spillet starter med at hele kortstokken unntatt 4 kort som legges på bordet deles ut til alle spillerne, ett og ett. Spillerne sorterer så kortene de har fått utdelt etter sort og valør. Deretter skal spillerne by, dvs. komme med et anslag på hvor mange stikk de klarer å ta, ut ifra en vurdering av kortene sine. Budrunden begynner på personen etter den som delte, og går til alle har fått sjansen til å by. Man kan by høyere enn tidligere bud, eller pass. Den som har høyeste bud plukker opp kortene på bordet, velger ut hvilke han vil ha, og legger ut fire (evt: to) kort foran seg. Deretter velger han ut én sort som skal være trumf (som regel det han har flest og høyest kort av). Han eller hun legger så ut ett kort (som regel det minste) av denne sorten, og ber om et spesifikt kort av denne sorten (ofte A, K, Q, eller J). Runden går med klokken, hvor alle legger ut et kort, og den som har det forespurte kortet, blir kurtiernes makker. Disse to spiller på lag; de har felles stikk, og ender opp med samme antall poeng etter runden. Etter dette tar den som la på det høyeste kortet i serien som ble spilt, eller høyeste trumf, inn stikket (som regel makkeren), og spiller et kort fra sin hånd. Slik fortsetter det til alle kortene har blitt spilt. Etter dette teller hver spiller opp antall stikk samlet, og beregner poeng ut ifra dette (se ovenfor). Ved vanlig budgivning forutsettes det at man skal spille med makker. Man kan også by "Amerikaner" (som regnes som det aller høyeste budet) noe som innebærer at man skal ta alle stikkene alene uten makker. Hvis dette lykkes oppnås 52 poeng. Man kan kreve omstokk hvis man ikke har fått utdelt noen billedkort/hoff (NB "Billedkort" er kun K, Q og J og ikke det samme som "Hoff" hvor også A inngår. Noen spiller med at en kan kreve omstokk selv om man har A på hånden.). Man kan også invitere til omstokk ved å by "pass" i første runde. Hvis alle har bydt "pass" fordeles kortene på nytt. Et pass bud i første runde forhindrer ikke at en kan by i neste runde. Varianter. Det finnes flere variasjoner på reglene. Aloe. "Aloe" er en gruppe kraftig bygde planter, og består hovedsakelig av en rosett av store, tykke blader. Det er over 250 arter, både urteliknende og treformede, og de fleste i Sør-Afrika. Mange utbredte varianter av aloe ser ut til å mangle stamme, og har rosetten voksende rett ut av jorda. Andre varianter kan ha en forgrenet eller uforgrenet stamme som bladene springer ut fra. Bladene er stort sett lanseformede. Flere av disse plantene vokser i nedbørfattige områder, men de tåler godt mye regn. Mange av disse plantene formerer seg ved at en eldre fullvoksen plante vokser opp en spydformet stilk fra midten av rosetten. Spydet kan bli flere meter høyt. Veksthastigheten på stilken er for noens vedkommende nesten synlig fra time til time. På toppen av stilken setter planten en skjerm, eller et grennettverk der det etterhvert vokser ut nye miniutgaveer av moderplanten. Stilken tørker så inn slik at den velter, og de nye plantene får et nytt felt å finne rotfeste i. En vil derfor ofte finne aloer i markerte klynger. Prosessen avsluttes ved at moderplanten dør. En myte fra Kanariøyene forteller at Guanche-adelen brukte voksende aloespyd som tortur for å oppnå tilståelser eller til avstraffelse, ved å surre synderen fast over en spirende plante. "Aloe vera" er en utbredt medisinplante. Bjølsenfeltet. Voldsløkka gressbane, sett mot nord. Bjølsenfeltet er et fotballfelt som ligger på Voldsløkka i Oslo. Feltet rommer flere gressbaner samt en kunstgressbane. Mange Oslo-klubber i de lavere divisjonene har Bjølsenfeltet som hjemmebane. Ingvald Tøndel. Ingvald Tøndel (født 7. januar 1887, død 28. september 1952) var en norsk bonde, emissær, stortingsrepresentant (KrF) og ordfører fra Hemne i Sør-Trøndelag. Han var født i Lensvik, den gang en del av Rissa, nå i Agdenes kommune, og fikk sin utdannelse ved Fredly Folkehøgskole og Hylla hagebruksskole. Han var gårdbruker i Hemne fra 1913 til 1950, og deltidsansatt i Trøndelag indremisjonskrets fra 1923. Han var medlem av Hemne kommunestyre 1922-1934 og 1947-51, og ordfører i fire perioder (1924–1934). Han var medlem av Nidaros bispedømmeråd 1941-1949, og hadde flere andre offentlige og kirkelige verv. Tøndel døde i løpet av sin siste stortingsperiode. Johannes Wigum møtte som representant ut perioden. Hybrida. Hybrida er linjeforeningen til masterstudiet Ingeniørvitenskap og IKT ved NTNU. Det var Christoffer Lange som kom med navneforslaget Hybrida. Navnet skal representere rollen studentene får i arbeidslivet, hvor de både har kunnskap innen tradisjonelle ingeniørfag, og informasjons- og kommunikasjonsteknologiske fag. Foreningens formål er å fremme samhold og kameratskap innad på studieprogrammet ved bl.a å avholde arrangementer av både sosial og faglig karakter. Kobberstikk. a>. Motivet tegnes på baksiden av arket fordi graveringen på trykkplaten må være speilvendt.Fig. 2-3 Skissen tydliggjøres (mørke parti) og skygger legges på.Fig. 4-5 Kobberstikk. Hvordan arbeide og hvordan holde stiklen. Fig. 7-11 Ved å skjære flere ganger i samme spor, oppnås valører i fargen, fordi sporet blir større eller bredere.Fig. 12-13 Gravering ned i trykkplaten fra en kobberstikkel Kobberstikk eller kopperstikk er en grafisk dyptrykksteknikk der motivet skjæres inn i en trykkplate av kobber ved hjelp spisse verktøy, såkalte kobberstikler. Teknikken kjenneteges på de fine, skarpe linjene. Streken i kobberstikket er avgrenset og har en spiss begynnelse og ende. Teknikken muliggjør tynne linjer samt små detaljer. Ved blant annet parallell- og kryss-skravering kan man oppnå valører. En kobberstikker er en som utøver kobberstikk. Verktøy og trykkplater. Kobberstikler er laget av herdet stål. De har et rektangulært tverrsnitt eller er v-formet og er ikke særlig spisse, men skarpe for at stiklen skal arbeide fint. Trykkplatene er oftest laget av sink eller kobber. Framgangsmåte. Motivet graveres direkte ned i platen med kobberstikkelen. Under graveringen ligger trykkplaten på en liten pute som gjør at platen kan dreies under arbeidet. Stiklen skal holdes rett fram hele tiden, mens det er platen som snus dersom streket skal svinge. Platen skal være helt glatt på overflaten, og ujevnheter og grater (grader), kantene av metall langs strekene, kan tas bort med et skavjern. Platen poleres med et polerjern eller polerstål om nødvendig. På den måten blir strekkonturen rein og stram, til forskjell fra tørrnålsteknikken, der gratene blir beholdt. Trykking av motivet på papir er som for vanlig dyptrykk. Platen skal være fettfri og renses med rødsprit før trykking. Dermed vil de ubearbeidete, urørte områdene fremstå helt hvite eller med papirets farge, altså uten trykksverte, på det ferdig trykte bildet. Gammel teknikk. Denne teknikken ble trolig oppfunnet av våpensmeder som graverte i våpnene. Det første kjente stikket er fra Tyskland i 1446. Kobberstikk ble tidligere særlig brukt til å gravere eller stikke trykkplatene til illustrasjoner i bøker og andre trykksaker. Det enda skarpere og holdbare stålstikket ble fra 1820-tallet brukt for å trykke frimerker og pengesedler. Liancourt-øyene. Liancourt-øyene (koreansk: Dokdo (독도), japansk: Takeshima (竹島), engelsk: Liancourt Rocks) er en liten ubebodd øygruppe 215 km øst for Koreahalvøya, beliggende i Japanhavet. Administrativt er øygruppen en del av fylket Ulleung i provinsen Nord-Gyeongsang i Sør-Korea. Fylket består av 44 øyer hvorav fire er bebodde. Dokdo er ubebodd, men sørkoreansk kystvakt har siden 1954 vært stasjonert på øyene. Dokdo er et politisk omstridt område tross sin beskjedne størrelse på 187,450 m² fordelt på 90 øyer holmer og skjer, hvorav 37 ligger over flomålet. Japan gjør krav på området som klassifiseres som en del av Okinoshima i prefekturet Shimane. Årsaken til stridighetene kan være at området antas å være rikt på naturressurser, ikke bare fiske, men også naturgass. Etymologi. Dokdo eller Tokto (독도/獨島) betyr bokstavelig talt «den øde øya», mens Takeshima (竹島) betyr «bambusøya». Det fransk-britiske navnet Liancourt Rocks avledes av navnet på det franske hvalskipet Le Liancourt som var nær ved å synke i møte med øyene i 1849. Dette navnet er utstrakt brukt internasjonalt og av nøytrale kommentatorer gitt disputten rundt suverenitet over øyene. Både det koreanske og det japanske navnet har variert over tid, og dette har kulminert i dagens politiske betente tema. Geografi. Sørkoreanske frimerker fra 1954 med bilde av Dokdo. a>) mot venstre, Vestøya mot høyre. Liancourt-øyene på en rolig dag. Liancourt-øyene ligger midt i en overlappende økonomisk sone. Liancourt-øyene ligger 37°14'45"N og 131°52'30"E, vel 49 nautiske mil fra den koreanske øya Ulleung-do og 86 nautiske mil fra den japanske øya Okishima. Øygruppen består av to store klippeøyer foruten mange små. De to største øyene, kjent på koreansk som Seodo (서도/西島, "Vestøya") og Dongdo (동도/東島, "Østøya"), Otokojima (おとこじま/男島, "Mannøya") og Onnajima (おんなじま/女島, "Kvinneøya") på japansk, reiser seg henholdsvis 174 og 100 meter i været og avstanden mellom dem er vel 200 meter. Øyene er kjent for sitt rike fugleliv, mens plantelivet er heller beskjedent. Historie. Øya beskrives av flere historiske kilder. I det 15. århundre under det koreanske kongedømmet Joseon (1392–1910) ble øya kalt for "Usando", mens dagens koreanske navn på øya kommer fra et navnebytte i 1883. Inntil tidlig i det sjette århundre ble både Dokdo og Ulleungdo kalt for "Usan-guk" («Usan-landet»). Koreanerne har sett på klippen som koreansk siden år 512. At øya er koreansk bekreftes av flere skriftlige kilder, blant annet i bokverket Samguksagi («De tre kongedømmers historie») fra 1145. Den første japanske kilden som omtaler Dokdo er «Onshu shicho goki» («Hva som ble sett eller hørt om Onshu») publisert i 1667. Her beskrives det at Dokdo og Ulleungdo er en del av territoriet tilhørende kongedømmet Goryeo (918-1392) og at øya "Okishima" er Japans nordvestligste grense. «The Sankoku setsujo chizu» («kart over de tre nasjoner») som ble laget av den japanske skolemester Kohei Hayashi i 1785, viser Korea og Japan i to ulike farger. Her vises det tydelig at både Dokdo og Ulleungdo er markert med samme farge som Koreahalvøya selv. Samtidige japanske militærkart viser det samme. Den første militære trefning på øya skal ha skjedd i 1592 da japanske sjøfolk gikk i land, men ble jaget på sjøen igjen av koreanske marinefartøyer. Japan okkuperte Korea i 1910 og holdt landet som lydrike fram til 15. august 1945 da de japanske styrker i Korea overgav seg, henholdsvis til sovjetiske styrker nord for den 38. breddegrad og til USA sør for den samme. Som en del av betingelsene for overgivelse krevde de allierte at øyene ikke lenger skulle anses som en del av Japan. Japan krevde eierskap til Dokdo 28. januar 1952 som en protest mot den nye grensedragningen mellom de to nasjonene etter andre verdenskrig. Japan mener fredsavtalen fra 1951 med USA åpner for at Dokdo tilhører landet. Siden 1954 har den sørkoreanske marinen vært stasjonert på Dokdo for å opprettholde Sør-Koreas eiendomsrett med blant annet et fyrtårn og landingsplass for helikopter. Økonomisk betydning. Øyene har ikke bare en symbolsk verdi, men også en økonomisk. Rike fiskefelter tilfaller den nasjonen som kontrollerer klippene i havet. Øyene ligger midt i et område der Sør-Korea og Japans 200 mils økonomiske soner overlapper hverandre. 12-mils sonen rundt Dokdo er derfor regnet som verdifull. Japanske fiskebåter unngår imidlertid denne, men fisker ellers innenfor Sør-Koreas 200-mils sone der denne overlapper Japans. Japanske undersøkelser i 2006. 19. april 2006 sendte Japan to havforskningsfartøy til øyene for å kartlegge naturressurser i området uten først å ha varslet de sørkoreanske myndighetene. Sør-Korea svarte med å sende 18 kystvaktfartøy til området og advarte Japan mot å gjennomføre sine planer. Den sørkoreanske utenriksminister Ban Ki-moon understreket at Seoul var forberedt på et hvert scenario, noe som har fått enkelte sørkoreanske kommentatorer til å spekulere i at den sørkoreanske marinen kunne komme til å anholde de to japanske skipene. Mens Sør-Korea mener at Japan må ha innhentet en koreansk tillatelse for at en undersøkelse skal kunne finne sted, mener en fra japansk side at dette ikke er nødvendig fordi undersøkelsen skjer i japansk farvann. 19. april rapporterte Korea Times at en fra sørkoreansk side så det japanske utspillet som et forsøk på å bringe eiendomsretten til øyene til internasjonale domstoler. 20. april avviste sørkoreanske myndigheter at saken hadde noe i en internasjonal domstol å gjøre. Japanske myndigheter har fortalt at de to fartøyene ikke vil nå øyene i dag, men vil følge sin opprinnelige plan dersom det ikke kommer en diplomatisk løsning mellom de to nasjonene. IPTV. Internet Protocol Television - IPTV - er et system hvor man sender og mottar TV over et kvalitetssikret datanett, normalt et fibernett eller DSL og med bruk av transportprotokollen Internet Protocol (IP). Dette krever stor båndbredde - for å unngå forsinkelser eller forstyrrelser på bilde/lyd, bør gjerne båndbredden være minst 15-20 Mbps nedstrøm. Sendingene er digitale, og IPTV er derfor digital-TV. Siden en må anta at mange ser på samme TV-kanal, så distribueres sendingene som en IP-multicast (en til mange) signalstrøm. IPTV krever som regel en egen dekoder fra leverandøren. Praksis. IPTV sier ingenting om hva slags type skjerm/teknologi som skal være på TV-en, kun at den får signalene inn i transportformatet IP. IP-nettverk har kapasitet til å frakte både SD (standard definition) og HD (high definition) TV, og er derfor en reell konkurrent til både bakkenett, satelitt og kabel-tv. Tilbud. Det finnes på verdensbasis 4000 gratis InternettTV-kanaler pr. juni 2012, og disse må ikke forveksles med IPTV. I Norge tilbyr flere Internettleverandører IPTV, både separat og via Triple Play-tilbudet. Wapping. Wapping er et sted i bydelen Tower Hamlets i London. Det ligger på nordbredden av Themsen, mellom City of London og Shadwell, med Bermondsey og Rotherhithe på den andre siden av elven. Stedet regnes med til området Docklands. Historie. Området ble først bosatt av saksere, og navnet er av saksisk opphav med betydningen "Wæppas folk". Det utviklet seg langs elvebredden, avgrenset på den ene siden av elven og på den andre av den nå drenerte myra Wapping Marsh. Dette er opphavet til Wappings merkverdige langstrakte form; området strekker seg i liten grad ut til sidene fra hovedgaten Wapping High Street. Historikeren John Stow beskrev det i det 16. århundre som «en gjennomgående gate, eller en skitten, rett passasje, med smug med små boliger eller stuer, bygget og bebodd av de som handler med sjømenn» Nærheten til elven gav stedet et maritimt preg helt frem til det 20. århundre. Det var bebodd av sjømenn, mastemakere, båtbyggere, blokkmakere, instrumentmakere og folk fra alle andre yrker knyttet til sjølivet. Wapping var beryktet for retterstedet Execution Dock, hvor de som hadde blitt dømt til døden for forbrytelser på sjøen ble henrettet ved at de ble hengt i en "gibbet" ved lavvannsmerket. Der ble de hengende til tidevannet tre ganger hadde gått over dem. Da London Docks ble bygget nord og vest for Wapping High Street i det 19. århundre ble området radikalt endret. Befolkningstallet stupte med nesten 60%, og mange hus ble revet. Stedet ble nesten isolert fra resten av London på grunn av de høye murene rundt dokkene, men Brunels Thames Tunnel til Rotherhithe hjalp noe. I 1869 ble Wapping undergrunnsstasjon åpnet slik at det ble en direkte forbindelse til andre deler av byen. I nyere tid. Under andre verdenskrig ble Wapping sterkt skadet av tysk bombing. Etter krigen stengte dokkene, og det var lite midler å finne til å bygge opp området igjen. Det lå mer eller mindre i ruiner helt til 1980-årene, da det ble overlatt til London Docklands Development Corporation, et statlig selskap som skulle gjenutvikle Docklands. Dokkene ble for det meste fylt igjen, og det ble startet næringsdrift der, særlig handel og lett industri. Det kom også til en rekke nye boligprosjekter. X-Wing Collector Series & Trilogy. X-Wing Collector Series og X-Wing Trilogy er to samlepakker fra LucasArts som inneholder spill fra X-Wing-serien. X-Wing Collector Series. "X-Wing Collector Series" var den første utgivelsen av Windows-versjonene av både ' og '. Den ble utgitt i 1998. Begge spillene var oppdaterte med den Direct3D-baserte motoren som ' brukte, noe som var en stor forbedring over den gamle, lavoppløselige grafikken fra originalversjonene. Dessverre så mistet spillene den dynamiske MIDI-musikken fordi motoren som drev det (iMUSE) var ikke Windows-kompatibel og det var for mye arbeid å konvertere den. MIDI-lydsporet ble derfor byttet ut med Red Book CD-lydspor som bestod av deler av musikken fra filmene. Den eneste originalmusikken fra spillet som ble bevart var tittel- og mellomsekvensmusikken som var spilt av på en MIDI synthesizer og tatt opp i lydfiler inkludert på CDen. Noen av de tegnede bakgrunnene var også oppdaterte. iMUSE returnerte i "X-Wing Alliance" hvor de også brukte filmmusikken, men mye mer interaktivt enn bare CD-lydspor. Denne pakken inkluderte også en demoversjon av "X-Wing vs. TIE Fighter" kalt "Flight School". Dette var et forsøk på å øke salget av dette spillet. X-Wing Trilogy. "X-Wing Trilogy" ble utgitt i 2000 som en "grand finale" for serien. Den hadde alt fra "X-Wing Collector Series" og fullversjonen av '. Denne pakken var kulminasjoen av utvikler Lawrence Hollands (fra Totally Games) drøm om en trilogi av flysimulatorer som foregår i Star Wars-universet. Hans inspirasjon for denne trilogien kom fra den originale filmtrilogien og Timothy Zahns "Thrawn Trilogy". Referanser. "The Dark Side Illuminated." LucasArts The Adventurer Magazine Summer 1994, Issue 8, side 9-11. Paella. Paella er en spansk nasjonalrett som består av kokt ris, olivenolje tilsatt safran og blandet med skalldyr, blekksprut, fisk, fugl m.m. Paella kommer egentlig fra Valencia og betyr direkte oversatt stekepanne. Retten serveres i dag i utallige varianter, og er en svært populær rett. Criminal Investigation Department. Criminal Investigation Department (forkortes CID, «Avdeling for kriminaletterforskning») er betegnelsen på den avdelingene innen britiske politistyrker som er bemannet med sivilkledde etterforskere. Samme betegnelse brukes innen Indias politi. Den første CID ble opprettet i Metropolitan Police Service i 1878, året etter at den gamle detektivenheten i styrken hadde blitt rammet av Tufts-svindelskandalen. Polititjenestemenn må ha minst to års erfaring som uniformerte konstabler før de kan søke om overføring til CID. Dersom deres søknad blir akseptert må de gjennom ytterligere opplæring som ender i en opptaksprøve. Rang. I mange land er medlemmer av kriminalpolitiet automatisk plassert over de uniformerte konstablene i rang. Dette er ikke tilfellet i Storbritannia. De enkelte avdelinger ledes normalt av en Detective Chief Superintendent. Stephen King. Stephen Edwin King (født 21. september, 1947) er en amerikansk forfatter, best kjent for sine enormt populære grøsser-romaner. King har imidlertid også skrevet noveller og romaner uten overnaturlig innhold eller skrekkelementer. King debuterte med romanen "Carrie" i 1974 – en grøsser som kom i kjølvannet av massekulturelle fenomener som "Rosemarys baby" (av Ira Levin) og "Eksorsisten" (av William Peter Blatty), to bøker (og filmer) som begge tok for seg satanisme. Også "Carrie" ble en populær film og banet vei for verdenssuksessen "Ondskapens hotell" ("The Shining"), som var Kings tredje roman og som ble filmatisert av Stanley Kubrick. Andre bøker av Stephen King som er blitt filmatisert er bl.a. "Pet Cemetary", (norsk: De levende døde) og Misery, (norsk: "Kidnappet"). Litteraturkjennere mener at Kings suksess dels skyldes hans muntlige og humoristiske språk, dels hans skikkelsesskapende evner. Kings romaner handler om alt fra vampyrer, monstere og gjenferd til utenomjordiske vesener og «vanlige» mennesker som blir gale, mens novellesamlingen «Different Seasons» inneholder tekster med tradisjonelle litterære emner. King har også forfattet essayet «On Writing», som sammenfatter hans litterære teknikker og synpunkter i bokform. På grunn av sin produktivitet (han kan skrive opptil flere romaner i året) utga han en rekke bøker under pseudonymet Richard Bachman. Da det ble avslørt av King og Bachman var samme forfatter, eksploderte salget også av Bachman-bøkene. Bibliografi. Romaner skrevet sammen med Peter Straub Romanserien «The Dark Tower» (Det mørke tårn) Knut Mykland. Knut Mykland (født 20. april 1920 i Mykland, død 4. november 2005 i Bergen) var norsk historiker og spesialist på Dansketiden og 1814. Han begynte å studere ved Universitetet i Oslo i 1940. Men krigen førte til stans i studiene og han flyktet til Sverige og ble norsk politisoldat. Etter frigjøringa begynte han på hovedfag med Sverre Steen som veileder. Mykland ble sammen med Alf Kaartvedt utnevnt til den første professor i historie ved det nyopprettede Universitetet i Bergen i 1957. Denne stillingen innehadde han til 1987. Han var hovedredaktør for verket Cappelens Norgeshistorie, hvor han også skrev bindene om tiden fra 30-årskrigen til Store nordiske krig og Napoleonskrigene. Da sosialhistorien fikk fornyet kraft på 1970-tallet, var Mykland en av initiativtagerne til digitaliseringen av folketellingen fra 1801. Senere dette tiåret igangsatte han det nordiske forskningsprosjektet "Sentralmakt og lokalsamfunn" der Danmark-Norge og Sverige-Finland ble systematisk sammenlignet. Myklands skrivestil bar preg av grundig kildekunnskap, og han illustrerte sine poeng rikelig med uttalelser fra primærkildene, slik at sitatene var tilsynelatende helt innvevd i teksten. I 2003 ble Knut Mykland belønnet med Sverre Steen-prisen, i anerkjennelse av hans faglige tyngde og levende formidlingsstil. Han trosset sin svake helse og mottok prisen personlig under en seremoni i Stavanger. Han ble også tildelt Froland kommunes kulturpris blant annet for sitt arbeid med bygdebøkene i Mykland. Historiesyn. Mykland viderefører tradisjonen fra konservative historikere som på Sars'-tid fremhevet unionen med Danmarks positive trekk overfor norsk økonomi, befolkning og kultur. Mykland er blant de fremste talsmenn for at Oldenborg-staten var et av de mest liberale regimene i Europa. Han hevdet også at skattenivået i Norge i Dansketiden var relativt lavt, gjerne kun 2-3 %. Mykland påpekte at straffenivået også var lavt. Påstanden om lavt skattenivå førte til en langvarig debatt med Kåre Lunden som hadde et «kolonialistisk» utbyttingsperspektiv på Dansketiden. Ønsker om norsk selvstendighet før 1814 kom i følge Mykland fra borger- og embetsmannshold, ikke bøndene. Misnøyen var ikke rettet mot Oldenborgregimet i seg selv, men kun mot helstatspolitikken det forsøkte å utøve. Bøndene bevarte lojaliteten mot konge og regime. Mykland hevdet at Christian Frederik i 1814 handlet på oppdrag av Fredrik 6. for å bringe Norge inn i unionen igjen. Han så kornleveransene fra Danmark til Norge som indisium på dette motivet. «uten [kornet] ingen riksforsamling, intet kongevalg, ingen 17. mai» Collografi. Collografi - plate av papp. Overflaten er revet og limt. Collografi er en trykketeknikk innen grafikk, som kan brukes både til høytrykk og dyptrykk, med mange muligheter for spennende kunstneriske uttrykk. Første del av navnet kommer fra gresk "kolla", som betyr "lim". Siste del av navnet, "..grafi", brukes hos mange grafiske trykketeknikker. Det kommer av verbet "graphein", og betyr "å tegne". Billige materialer. Trykkplaten lages av papp eller et annet materiale. Ettersom materialene som brukes er svært billige, i forhold til f.eks sink og kobberplater, gir det muligheter til eksprimentering. Teknikken egner seg fint i skolen, som formingsaktivitet. Framgangsmåte. Motivet kan arbeides inn i platen ved å skjære eller rive i pappen. Men like vanlig er det «å bygge opp» platen med lim, som godt kan være blandet med kritt, eller å lime fast ulike materialer til platen (sagspon, naturmaterialer, tråder, greiner....o.s.v.) Til slutt får platen et lag shellakk som beskyttelse. Poenget er at det må være en isolasjon i mellom den sårbare pappplaten (papir og lim) og trykksverten. Lakken gjør at trykksverten ikke trenger seg inn i trykkplaten (av papir), men gjør også platen sterkere. Trykking, eller innfarging av trykkplaten, kan utføres som høytrykk eller dyptrykk. Eller i en kombinasjon. Til flerfarge trykk må det lages flere plater, en til hver farge. Men det er selvfølgelig mulig å farge inn en trykkplate med flere farger. Dersom platen er mye bygd opp kan den trolig ikke trykkes i en trykkpresse, men må håndtrykkes. Ikke for store opplag. Hvor mange trykk som kan trykkes før platen er utslitt avhenger av den som trykker. Velges dyptrykks-metoden gir den nokså stor slitasje på platen, iforhold til om platen trykkes som høytrykk. Siden papp er ikke et altfor sterk materiale, holder derfor ikke trykkplaten til store grafikkopplag. IMUSE. iMUSE ("Interactive MUsic Streaming Engine") er en motor for dataspill som ble funnet opp av Michael Land og hans venn Peter McConnell. Den er laget for å synkronisere musikk med det visuelle. Poenget med iMUSE var å lage musikk som passer til scener, personer og atmosfæren i et spill. Den er patentert under US patentnr. 5,315,057 av LucasArts. Motoren ble lagt til den femte versjonen av SCUMM i 1991 som er en motor som ble utviklet innen LucasArts og brukt for å lage eventyrspill. Det første spillet som brukte iMUSE var ' og den har blitt brukt i alle eventyrspillene fra LucasArts siden da. Motoren har også blitt brukt i noen andre titler fra LucasArts, slik som X-Wing-serien. Systemet er laget slik at overganger mellom melodier skal foregå sømløst slik at det høres ut som et kontinuerlig stykke. Et typisk eksempel på dette er gravplassen i "Monkey Island 2" hvor hvis man står på utsiden så hører man en melodi og hvis man går inn på gravplassen går den over i en annen miks av den samme melodien. Den samme effekten kan igjen høres hvis man zoomer inn på en kiste. Dette er gjort ved at man har lagret tre versjoner av det samme stykket som så blir avløst av hverandre når spilleren gjør noe. I ' kan man høre et stykke som er løst basert på "Star Wars"-temaet bli spilt mens man flyr rundt. Hvis et skip fra opprørerne entrer området så blir den originale musikken sømløst byttet ut med en kort versjon av "opprørertemaet". Det samme skjer hvis et skip fra Imperiet entrer området. Da får man høre den første delen av "The Imperial March" fra filmene. Andre melodier blir spilt hvis man klarer eller feiler et oppdrag, når spilleren går inn i overlyshastighet og så videre. Avbrytelsen av musikk, innsettelsen av korte overganger og kontinuasjon av musikken skjer ved hjelp av en rekke sofistikerte algoritmer som gjør at avbrytelsen skjer sømløst. Dette gjør at man vil høre et unikt stykke basert på hva man gjør i spillet. Dyptrykk. Dyptrykk er en trykkteknikk innen grafikk og grafisk industriell produksjon. Motivet etses eller påføres platen mekanisk. Dette skjer ved hjelp av syrer, andre kjemikalier eller mekaniske redskap. Trykkfargen blir smurt ned i platen og ligger nede i platens fordypninger (graveringen), mens platens høyeste parti er tørket av (uten farge). Dyptrykk først ble «funnet opp» i middelalderen. Slutten av det 13. århundre regnes som grafikkens begynnelse i Europa. I Kina finnes det høytrykk fra flere hundre år før Kristi fødsel. Trykkplaten lages av vanligvis av sink eller kobber. Men et hvilket som helst materiale kan igrunn brukes. I collografi brukes gjerne papir. Det er en hel rekke ulike måter å bearbeide platene på. Radering. Motivet formes direkte i platen ved at det risses inn med en stikkel eller stålnål (kobberstikk og koldnålsradering) eller så lages fordypningene ved hjelp av etsende væske (etsning). Her er de vanligste teknikkene. De ulike teknikkene kan kombineres på en og samme trykkplate. Etsning. Motiver etses i platen. Det vanligste er å bruke en syre (salpetersyre) til kobber eller sinkplater, eller jernklorid oppløst i vann, som bare brukes til kobberplater. Før etsning må platen forberedes, klargjøres. Innfarging av platen. Trykksverten skal være seig, ikke for mye og ikke for lite. For å justere dette tilsettes litt olje, pass på så det ikke blir for mye. Trykksverten blir smidigere når den senere kommer på varmeplaten. Det finnes litt forskjellige oljer med ulike egenskaper. Trykksverten klines godt ned i etsegropene i platen og "slåes av", det vil si, tørkes bort. Fordi trykksverten er svært seig, vil alltid noe bli igjen i etsegropene på platen. Fordi trykksverten virkelig er svært seig er det vanlig å varme platen opp litt når den "slås av". Til det brukes en varmeplate eller takke. Når trykksverten er litt varm er den smidigere og enklere å "slå av". Dersom den varme trykkplaten, trykkes mens det ennå er litt varme, vil det være en fordel, da mer av trykksverten overføres til papiret (en bedre trykk-teknisk kvalitet). Platen må settes inn med ny farge og «slås av» for hvert eneste trykk som skal lages. Papiret. Papiret det trykkes på bør være litt tykt og porøst, det vil si med lite lim. Papiret legges i vannbad for å fuktes før trykkingen. Hele papiret bør ligge en tid i vann, det tas opp og legges mellom avispapir eller noe lignende, slik at det ikke er noe overflødig vann på papiret. Mot lyset skal overflaten være matt og ikke (glinsende) bløt. Dette for at papiret skal være mer smidig og ikke få rifter. Dyptrykkspressen. Den ferdig innfargede trykkplaten, legges på trykkebordet, på et rent ark. Dette for at urenheter (farge) på trykkebordet ikke skal smitte over på det fuktige (følsomme) trykkpapiret. Det fuktede trykkpapiret legges på, forsiktig og riktig (bent) plassert. Til sist legges en filt oppå, denne hjelper til med å skikkelig presse papiret mot metallplaten slik at fargene hentes opp fra selv de minste detaljer i motivet. Alt sveives eller føres gjennom en dyptrykkspresse under ekstremt trykk. Papiret henter opp fargen fra fordypningene i platen. Dyptrykk benyttet til industriell trykksaksproduksjon ble tidligere benyttet i Norge, sist av Hjemmet Mortensen. Til denne typen produksjon graveres det direkte inn i sylinderen. Tørking. Det ferdige trykket legges til tørk mellom rent papir, i en stakk. Det vil si i en stabel under litt «lett trykk». Ahmad Elrich. Ahmad Elrich for Central Coast Mariners i 2008. Ahmad Elrich (født 30. mai 1981) er en australsk fotballspiller som tidligere har vært på utlån til Lyn fra den engelske Premier League-klubben Fulham. Han har tidligere spilt for klubbene Parramatta Power og Busan Icons. Henrik Dahl. Henrik Dahl (født 1. mai 1975) er en tidligere svensk fotballspiller, som avsuttet proffkarrieren i svenske GAIS. Han har spilt tre sesonger for Fotballklubben Lyn. Han kom til Lyn fra den danske klubben Silkeborg IF, og har tidligere også spilt for klubbene Grimeton IK, Varbergs BOIS FC og BK Häcken. Henrik jobber nå (2009) som Sales Manager på Hard Rock Cafe i Oslo. S.W.Hayter. S.W.Hayter eller metalltrykk (på engelsk "viscosity printing") er en grafisk teknikk for flerfargetrykk.Teknikken gjør bruk av valser av ulik hardhet og trykksverter av ulik «smidighet» (oljeinnhold) og brukes til flerfargetrykk. Flere farger kan trykkes fra samme plate, samtidig. Teknikken er oppkalt etter sin oppfinner, den britiske maleren Stanley William Hayter (1901–1988). Teknikken kombinerer de to «motsatte» teknikkene høytrykk og dyptrykk. I høytrykk er trykkfargen valset på og ligger på platens høyeste punkt. I dyptrykk blir trykkfargen smurt ned i platen og ligger nede i platens fordypninger (graveringen), mens platens høyeste parti er tørket av (uten farge). Motivet etses eller påføres platen mekanisk. Dette skjer ved hjelp av syrer, andre kjemikalier eller mekaniske redskap. Metalltrykk. Trykkplaten er grovt (dypt) etset eller bearbeidet. Det kan også være en collage hvor metallbiter og annet enten festes til platen eller legges løst oppå platen slik at de kan farges inn individuelt. Dette er en litt mer moderne måte, og Rolf Nesch eksperimenterte mye med dette. Framgangsmåte. Den grovt bearbeidede platen farges først inn som dyptrykk, de dypeste fordypningene i platen smøres inn. Overflødig trykksverte tørkes (slåes av). Deretter valses de mer opphøyde partiene inn (høytrykk). Ved å bruke valser med ulik hardhetsgrad kan en legge på tre, kanskje fire farger. Teknikken er enkel, men kan lett mislykkes dersom en ikke passer på hvor mye olje (seig eller flytende) det er i trykkfargene. Første farge (dyptrykket) må være seigest. Så mer og mer flytende. Platen trykkes som et dyptrykk. Den trykkemetoden er omtalt her. Eventuelt relieff i trykkplaten vil gi et tilsvarende relieffpreg i papiret. Alexander Korda. Sir Alexander Korda (født 16. september 1893, død 23. januar 1956) var en høyt respektert filmregissør og produsent, som var med på å grunnlegge London Film. Korda ble født som Sándor László Kellner i Østerrike-Ungarn, som den eldste av fire brødre i en jødisk familie. Som ung ble han feilbehandlet for en øyelidelse, og tilbrakte resten av livet bak tykke brilleglass. Han likte å fordype seg i bøker, og hadde et nærmest fotografisk minne. Som trettenåring mistet han sin far, som gjorde sterkt inntrykk på gutten. Ikke lenge etter flyttet han til Budapest, der han begynte å skrive noveller for en avis. Som sekstenåring jobbet han fulltid som reporter, samtidig som han fortsatte som forfatter og anmelder. Det var på denne tiden han tok navnet Korda. I 1911 dro han til Paris for å påbegynne en karriere innen film, og jobbet som altmuligmann i Pathé Frères, datidens mest avanserte filmfabrikk. Korda returnerte til Ungarn, og fikk jobb i et filmselskap i Budapest. Gjennom denne jobben ble han snart en av landets ledende filmautoriteter, og startet snart sitt eget filmstudio, Corvin. Han jobbet både som regissør og produsent, og hadde kontroll på all aktivitet som foregikk i hans etter hvert store selskap. I 1919 støttet Korda det styrende kommunistpartiet da de startet opp en nasjonal filmindustri, som det første landet i verden. Når kommunistpartiet mistet makten, ble Korda fengslet en kort periode av den nye regjeringen. I november 1919 forlot Korda Ungarn for godt sammen med sin skuespillerkone, Maria. Første stopp ble Wien, og filmselskapet Sascha. Der jobbet han en periode før han igjen ville starte for seg selv. Det gjorde han i Berlin, der han startet Korda-Film (han brukte nå bare navnet Alexander Korda), der han regisserte filmer for sin kone Maria Corda (hun stavet etternavnet sitt anderledes for å skille seg ut fra sin mann). Filmene ble godt mottatt, og førte til en innbydelse fra First National Studios i Hollywood om å regissere filmer for de. Han takket ja, og jobbet både for First National og 20th Century Fox. Men filmene ble moderate suksesser og Korda var misfornøyd med filmene han måtte lage, og i 1930 ba han om å bli løst fra sin kontrakt. I 1931 ankom Korda London, via litt arbeid i Paris og Berlin. Den britiske filmindustrien lå nede, og markedet var preget av amerikanske importer. De få filmene som ble produsert var ofte "kvote-kjappinger", filmer produsert for å fylle prosentandelen britiske filmer regjeringen krevde skulle vises. Korda så mulighetene som lå innen britisk film, og mente at den eneste måten å sikre forandringer på var å begynne å produsere kvalitetsfilmer. Korda var med på å organisere London Films, og satset alt på filmen "The Private Life of Henry VIII" i 1933 med Charles Laughton og Elsa Lanchester. Filmen ble en suksess, og gjorde det godt rundt i verden. Dette skapte ny optimisme i den britiske filmbransjen, og Korda ble sett på som en reddende engel. Suksessen til denne filmen gjorde han i stand til å forhandle seg frem til en distribusjonsavtale med United Artists, der han også representerte andre uavhengige filmskapere i tillegg til seg selv. I 1935 ble han gjort til en likeverdig partner sammen med grunnleggerne Charlie Chaplin, Mary Pickford, Douglas Fairbanks og Sam Goldwyn. Korda bygde det da moderne studioet Danham Film Studio utenfor London, og fikk kontrakt med en rekke av datidens store stjerner som Leslie Howard, Wendy Barrie, Robert Donat, Maurice Evans, Vivien Leigh og Merle Oberon (som han giftet seg med i 1939). Hans mest suksessfulle filmer på denne tiden var "Rembrandt" og "Things to Come" fra 1936, og "The Thief of Bagdad" fra 1940. Sammen med seg i selskapet hadde han to av sine brødre, regissøren Zoltan Korda og set designeren Vincent Korda. Under andre verdenskrig tilbrakte han mye tid i USA, og måtte tåle kritikk for dette. I etterkant har det imidlertid kommet frem at han jobbet som kurér for Winston Churchill. Under tiden i USA var han med på å grunnlegge SIMPP, Society of Independent Motion Picture Producers. Men han forlot organisasjonen allerede i 1943, da hans London Films ble slått sammen med MGM-British og gjorde han til sjefsprodusent for MGM i England. Han var imidlertid ikke fornøyd med avtalen han hadde, og gikk av i 1946. I 1942 ble han den første filmpersonligheten som ble slått til ridder i England. Han ville starte opp London Films igjen, men slet med dårlig helse. Korda døde i 1956, og selskapet gikk i oppløsning kort tid etter. Sammen med Maria Corda fikk han sønnen Peter Vincent Korda i 1921 Carmen Electra. Carmen Electra er klar for the All-New Dodge Challenger Carmen Electra (født Tara Leigh Patrick 20. april 1972) er en amerikansk fotomodell, kjendis, skuespillerinne og sangerinne. Tidlig liv. Electra ble født i Sharonville nær Cincinnati i Ohio som Tara Leigh Patrick. Hun gikk på Princeton High School i fire år. Karriere. Etter å ha flyttet til California møtte Tara sangeren Prince, som overtalte henne til å skifte navn til Carmen Electra. Kort tid senere signerte hun en kontrakt med Paisley Park Records, Princes selskap, og markerte med det starten på en kort sangkarriere med en jentegruppe. I 1995 begynte Electra å opptre på TV-programmer. I mai 1996 opptrådte hun i "Playboy". Dette førte til at hun fikk flere roller på TV, inkludert i programmene "Baywatch" og "Singled Out". Hun gjorde også en bemerkelsesverdig opptreden på Howard Sterns TV-program. Electra har også opptrådt i en mengde filmer, samt at hun har opptrådt med den eksotiske dansetruppen The Pussycat Dolls. Electra laget også den suksessrike DVD-serien "Carmen Electra Aerobic Striptease", som kombinerer klassiske strippebevegelser med aerobicøvelser. Personlig liv. Electra fikk mye medieoppmerksomhet da hun notorisk ble sammen med og brøt med basketballstjernen Dennis Rodman flere ganger i løpet av 1998 og 1999. Bryllupet med Rodman fant sted i Las Vegas. Senere har hun hatt et kort forhold med Tommy Lee, Pamela Andersons tidligere ektemann. Electras ektemann, Dave Navarro, var tidligere hovedgitarist i rockebandet Jane's Addiction og Red Hot Chili Peppers. Paret dokumenterte giftemålet og forholdet sitt på MTV-programmet "Til Death Do Us Part: Carmen & Dave" i 2004. Sent på våren 2006 meldte paret at de hadde planer om å skille lag. Langevåg (Bømlo). Langevåg er et tettsted i Bømlo kommune i Hordaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Langevåg har ferjeforbindelse til Buavåg i Sveio. Riksvei 541 går igjennom bygda. Langevåg Bygdatun ble åpnet i januar 2005. Ulstein Group. Ulstein Group er et norsk industrikonsern med virksomhet innen utvikling, salg og bygging av skip, og maritim elektronikk. Konsernet har omkring 800 ansatte. Selskapene i Ulstein Group er samlet under eierselskapet Ulstein Group ASA. Datterselskapene er Ulstein Verft AS, Ulstein Power & Control AS, Ulstein Design & Solutions AS, Ulstein International, Ulstein Belga Marine, Ulstein Middle East, Ulstein Far East, Ulstein South America, Ulstein Sea of Solutions, Ulstein Es-Cad, Ulstein Poland, Bronte og Ulstein Shipping AS. Konsernsjef Gunvor Ulstein. Hovedkontoret er i Ulsteinvik, Norge. Ulstein Design & Solutions står bak skrogformen X-BOW. X-BOW er en bakovervendt baug utformet for å gi bedre håndtering i grov sjø og lavere drivstofforbruk. Det første designet med X-BOW; Bourbon Orca, et ankerhandteringsfartøy av Ulstein Group sitt design AX104, ble levert i 2006 og fikk mellom annet utmerkelsene Ship of the Year Award av Skipsrevyen og Offshore Support Journal og Årets Ingeniørbragd av Teknisk Ukeblad. Mongolriket. Mongolrikets vekst og senere deling. Mongolriket (mongolsk: Их Монгол Улс, "Ikh Mongol Uls", «Store Mongolia») (1206 – 1368) er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. På sitt største strakte det seg over 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Mongolriket ble etablert av Dsjengis-Khan i 1206. Han forente de mongolske og tyrkiske stammene i Mongolia, og erobret enorme landområder i det kontinentale Eurasia. På sin høyde inneholdt det store deler av territoriene fra sørøstlige Asia, til sentral-Europa. Dannelse. Dsjengis-Khan forente de rivaliserende mongolsk-tyrkiske nomadestammene under sitt overherredømme og styre i år 1206 ved hjelp av politisk manipulasjon og militærmakt. Han kom hurtig i konflikt med Jin-dynastiet til jursjenerne og de vestlige Xixia-dynastiet til tangutene i nordlige Kina og førte hærtokter mot dem, der Xixia ble knust og underlagt mongolene, og Jin-staten svekket. Etter provokasjoner fra det muslimske Khwarezmid-imperiet dro Dsjengis-Khan også inn i Sentralasia, tilintetgjorde Khwarezmia og østlige Persia, dro deretter videre på hærtokt inn i rusernes Kievrike (en forløper til dagens Russland, Hviterussland og Ukraina) og Kaukasus. Før Dsjengis-Khan døde hadde han delt sitt veldige rike mellom sine sønner og nære familie. Men som sedvanen gjorde klart, forble hele riket felles eiendom for hele den keiserlige familie, som dannet den herskende klassen sammen med det øvrige mongolske adelskapet. Under Ögedei ble Mongolriket kraftig utvidet mot vest, ved at hans hærer erobret de nordlige deler av Persia, Kaukasus, Ukraina og Russland. Mongolske styrker var på vei til også å erobre Sentral-Europa da Ögedei døde, men mongolstyrkenes generaler trakk styrkene tilbake til Mongolia for å delta i valget av ny khan. I øst ble det nordlige Kina erobret (Jin-riket og Korea). Under Möngke sørget hans bror Hülegü for erobringen av resten av Persia og Mesopotamia (1255–58). Erobringen av resten av Midtøsten ble oppgitt da mongolene led nederlag ved et slag mot de egyptiske mamelukkene i Levanten i 1260. Men Ilkhanatet var blitt etablert, med Hulegu som Il-Khan og Tabriz i Nord-Persia som hovedstad. De to andre khanatene var Den Gylne Horde (Russland og Ukraina) og Chagatai-khanatet (Sentralasia). Først i 1277 ble også det sørlige Kina underlagt ved at Song-riket ble erobret, og hele Kina ble forent under mongolene. I 1279 etablerte Kublai Khan Yuan-dynastiet etter kinesisk mønster, dvs. at han så på seg selv som kinesisk keiser, og i mindre grad mongolsk khan. Mongolrikets herskere 1206-1295. 1248-51 Oghui Qaimish (regent) Güyüks kone 1260-95 Kublai Khan, Djengis Khans sønnesønn Etter Kublai Khans død ble Mongolriket svekket av indre stridigheter om makten, og riket gikk gradvis i oppløsning. Det østlige khanatets Khan mistet overherredømmet over resten av Mongolriket, og de 4 khanatene levde videre, stadig mer svekket, hver for seg. Den siste mongolkeiser i Yuan-dynastiet i Kina ble styrtet i 1368, etter urolgheter og kamper helt siden 1356. Ulstein Verft. Ulstein Verft AS er et norsk verft i Ulstein Group som hovedsakelig bygger ankerhåndteringsfartøyer, plattformforsyningsfartøyer og spesialiserte og multifunksjonelle fartøyer til bruk innen seismikk, brønnstimulering, dypvannsoppdrag med videre. Ulstein Verft har også aktivitet innen service og ettermarked, samt oppdrag som krever tungløft, lekter og kran. Verftet er Ulstein Groups utviklingsbase for konstruksjon og sammenstilling av kapital- og utrustningsintensive spesialskip, og er konsernets viktigste kompetansebase for gjennomføring av prosjekter. Hovedverftet ligger i Ulsteinvik, og i tillegg har verftet en avdeling i Vanylven hvor det i hovedsak bygges stålseksjoner for verftet i Ulsteinvik. De stålintensive delene av skrogene er satt bort til samarbeidsverft som Maritim-Shipyard Sp. z.o.o. i Polen og Zaliv Shipyard i Ukraina. Ved inngangen av 2011 hadde Ulstein Verft om lag 430 ansatte. Grete Pedersen. Grete Pedersen (født 1. oktober 1960) er en norsk dirigent. Pedersen er utdannet kirkemusiker og dirigent med diplomeksamen i dirigering fra Norges Musikkhøgskole (NMH) i 1988, og har studert med Terje Kvam og Eric Ericson. Hun er ansatt som professor i kordireksjon ved NMH, og har siden 1990 vært dirigent for Det Norske Solistkor. Pedersen er også aktiv som freelance dirigent for profesjonelle europeiske kor, og har de siste årene gjestet bl.a. Sveriges Radiokor, Nederlands Kammerkor og Nederlands Radiokor. Hun har også dirigert orkestre som Det Norske Kammerorkester, Norsk Barokkorkester og Kringkastingsorkestret i produksjoner for kor og orkester. I 1984 startet Grete Pedersen Oslo kammerkor som hun dirigerte frem til 2004. Med dette koret mottok hun Norges Korforbunds ærespris 2004. 30. september 2010 ble hun tildelt Musikkritikerprisen 2009/2010. Hun har også spilt 9 kamper på Norges A-landslag i fotball. Båndfluer. Båndfluer er en stor familie av fluer som vanligvis har mønstrede vinger. Larvene lever inne i planter, enten i frukter (f.eks. kirsebærflue, appelsinflue), i galler eller inne i stengler eller blad. Noen arter er alvorlige skadedyr, særlig i fruktdyrking. På den andre siden har noen arter blitt brukt i biologisk bekjemping av ugress. I Norge er det hittil funnet 54 arter. Utseende. Små til middelsstore (2 - 15 mm lange), kraftig bygde fluer. De fleste artene har vinger med fargemønster, også kroppen er gjerne flerfarget. Brystet ("thorax") er kort og kraftig, vanligvis med kraftige børster. "Scutellum" (den bakerste ryggplaten) er ofte annerledes farget enn resten og blankt. Bakkroppen er hos hunnene trukket ut til et langt eggleggingsrør i spissen. Vingene er store, vanligvis med påfallende mønster av mørke bånd eller flekker. Et karakteristisk trekk er at den fremste åren inne i vingen ("subcosta") bøyer brått fremover og munner vinkelrett i vingefremkanten ("costa"). Vingefremkanten er brutt på tre steder. Beina er korte og kraftige uten noen påfallende særtrekk. Hodet er ganske stort med store, runde fasettøyne. Pannen er bred med tre punktøyne ("ocelli"). Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter to eller flere kraftige, innoverrettede børster. Hannene hos noen arter har påfallende, tykke eller klubbeformede børster på hodet. Antennene er av vanlig fluetype, tre-leddete, det ytterste leddet er noe forlenget, sylindrisk eller kjegleformet. En tre-leddet antennebørste ("arista") sitter på oversiden av det ytterste antenneleddet nær roten. Kinnbørster ("vibrissae") mangler. Munndelene er ikke spesielr forlenget. Larvene er av vanlig, maggot-lignende fluetype. Levevis. Alle artene utvikler seg inne i levende planter. Noen arter, som kan gjøre mye skade, utvikler seg i bløte frukter (se skadedyr). Andre danner galler i stengler eller blomnsterhoder. Særlig mange arter lever på kurvplantefamilien. Det er også en del arter som minerer, dvs. spiser på det levende vevet inne i stengler eller blad uten å danne galler, for eksempel selleriflue. Hunnene bruker sitt lange eggleggingsrør til å bore eggene inn i vertsplanten. Hannene til båndfluene forsvarer territorier på eller ved vertsplanten, og vifter med de fargemønstrede vingene for å signaliserer til andre hanner og til hunnene. Skadedyr. En del arter av båndfluer er alvorlige skadedyr, i landbruket, særlig i fruktdyrking. Kirsebærflue ("Rhagoletis cerasi") utvikler seg enten i kirsebær eller kaprifol-bær, og gjør kirsebærene uselgelige (markspiste). Det finnes to såkalte vertsraser, en som går på kirsebær og en på kaprifol. De fleste funn i Norge så langt har vist seg å være av kaprifolrasen, som ser er ut til å være uskadelig. Appelsinflue ("Ceratitis capitata") er kjent som "Mediterranean fruit fly" i engelsktalende land. Den kan angripe en rekke forskjellige fruktslag, særlig sitrusfrukter, men også fiken, kaffe, papaya og mango, og er et fryktet skadedyr i litt varmere klima. Melonflue ("Bactrocera cucurbitae") er et alvorlig skadedyr på meloner og agurker, men kan også angripe blant annet tomater, bønner, epler, papaya og sitrusfrukter. Denne arten finnes ikke i Norge. Olivenflue ("Bactrocera oleae") er et skadedyr i olivendyrking. Selleriflue ("Euleia heraclei") minerer i bladene på skjermplanter og kan gjøre skade på selleri, løpstikke og pastinakk. Nyttedyr. Selv om noen arter av båndfluer er skadedyr, har andre vært forsøkt i biologisk bekjemping av brysomme ugress i kurvplantefamilien. Systematisk inndeling. Båndfluer ble tidligere omtalt som Trypetidae. Denne oversikten fokuserer særlig på de norske artene. Skalldyr. Skalldyrtallerken med kokte hummer og krabber. Skalldyr brukes som en fellesbetegnelse for krepsdyr og skjell. Krepsdyr har det til felles at de har 5 par føtter der det fremste paret er omdannet til klør. Skalldyr er lett bedervelige og det stiller store krav til behandling og oppbevaring. De vanligste krepsdyrene er reker, kreps, krabbe, hummer og kongekrabbe. Krepsdyr selges vanligvis levende eller kokte. Skalldyr regnes som en eksklusiv råvare, men prisene varierer mellom sortene. Hummer er dyrt, mens reker og blåskjell er rimelige. Slaget ved Sulci. Slaget ved Sulci var et sjøslag utkjempet i 258 f.Kr. mellom den romerske og karthagenske flåten nær byen Sulci. Det ble en mindre romersk seier. Den romerske flåten ble kommandert av konsul Gaius Sulpicius Paterculus. Sulci Slaget ved Tyndaris. Slaget ved Tyndaris var et sjøslag under den første punerkrig, som ble ukjempet ved Tyndaris (dagens Tindari) i 257 f.Kr. Tyndaris var en siciliansk by grunnlagt som gresk koloni i 396 f.Kr., lokalisert høyt over havet med utsikt over Tyrrenhavet i Pattigulfen. Hiero II, tyrann av Syracus, godkjente at Tyndaris ble en base for karthagenerne. Etter dette slaget, som ble utkjempet i farvannene mellom Tyndaris og De eoliske øyer, ble byen overgitt til romerne og Hiero II ble en trofast alliert til Roma. Tyndaris Den transsibirske jernbanen. Den transsibirske jernbanen er en jernbane som ble offisielt åpnet den 1. januar 1905. Den siste delen nord for Kina ble imidlertid først ferdig i 1916. Jernbanen går tvers over Russland fra Moskva i vest gjennom Sibir til Vladivostok i øst. Turen mellom Moskva og Vladivostok tar ca. 9 døgn. På russisk er navnet på jernbanen "Транссибирская магистраль", "Транссиб", eller Transsibirskaja magistral, Transsib. Moskva, Nizjnij Novgorod, Kirov, Jekaterinburg, Omsk, Tomsk, Krasnojarsk, Irkutsk, Khabarovsk og Vladivostok ligger langs Den transsibirske jernbanen. Khabarovsk er den "østligste" stasjonen, mens Vladivostok er "det østlige endepunktet". Strekningen Moskva – Vladivostok er 9 289 km. lang __NOTOC__ Iven Austbø. Iven Austbø (født 22. februar 1985 i Stavanger) er en norsk fotballspiller som er målvakt i Sandefjord Fotball. Han har tidligere spilt for Randaberg IL, Viking og Stabæk. Austbø var fast målvakt for Viking store deler av 2007-sesongen, men til tross for bra spill ble han vraket da Thomas Myhre kom tilbake i kampform. Dette medførte til at han ble solgt for rundt fem millioner kroner til Stabæk. Der ville han konkurrere med Jon Knudsen om keeperplassen. I 2011 signerte han en et års kontrakt med Sandefjord Fotball. Austbø debuterte i Tippeligaen i 2004. Han har spilt elleve U21-landskamper og 25 landskamper i aldersbestemte klasser. Anthony Basso. Anthony Basso (født 4. juli 1979) er en fransk fotballspiller. Han er keeper, og som for tiden ikke spiller for noen klubb. Basso spilte for Viking fra våren 2004 til sommeren 2006, da han ble løst fra kontrakten et halvt år før den opprinnelige utløpsdatoen. Før han kom til Viking, spilte han for Auxerre og den italienske klubben Udinese. Basso, Anthony Basso, Anthony Basso, Anthony Basso, Anthony Basso, Anthony Liza Marklund. Eva Sara Elisabeth Marklund (født 9. september 1962 i Piteå, Norrbotten i Sverige) er en svensk forfatter, feminist og journalist. Marklund vokste opp i Pålmark mellom Piteå og Älvsbyn. Hun gikk journalistlinjen på folkehøgskole i Kalix, men tok aldri høyere utdannelse. Hun arbeidet i 15 år som journalist, sist som sjefredaktør for et nyhetsprogram på svensk fjernsyn. Fra 1998 er hun forfatter på heltid. Marklund er også medeier av Piratförlaget. Hun har uttalt at hun angret på at hun ikke lagde rabalder på programmet "Først & sist" i februar 2002, da politiker Bjarne Håkon Hanssen uttalte: «… det er få som er like vakre som deg som kaller seg feminister i Norge.» Forfatterskapet. Marklund debuterte i 1995 med dokumentarromanen "Gömda", om en kvinne som mishandles og må flykte fra Sverige. Boken fikk en oppfølger, "Asyl", i 2004. Hun er imidlertid mest kjent for sine bestselgende kriminalromaner, blant annet serien om journalisten Annika Bengtzon. Noen mener at språket hennes er preget av hennes bakgrunn som tabloidjournalist. To av Marklunds bøker er filmatisert, begge regissert av Colin Nutley for SF: "Sprängaren" (2001) og "Paradiset" (2003). Den svenske journalisten Monica Antonsson har i boken "Mia – Sanningen om Gömda" (2008) påstått at Liza Marklund farer med løgn i bøkene "Gömda" og "Asyl". Marklund hevder på sin side at visse endringer måtte gjøres for at de omtalte ikke skulle kunne identifiseres, men at hovedelementene i historien er korrekte. Marklund sier at det var et feiltak å skrive at det var en sann historie. Hun burde ha skrevet «basert på en sann historie», men hun har ikke med vilje villet mislede noen. Viggo Kristiansen. Viggo Kristiansen (født 24. mai 1979 i Kristiansand) er en av Norges mest kjente draps-, voldtekts- og overgrepsdømte menn. Han ble i 2002 dømt til 21 års forvaring med 10 års minstetid for voldtekt og drap på to små jenter i Baneheia i Kristiansand den 19. mai 2000 (Baneheia-saken). Forbrytelsene skal ifølge dommen blitt utført sammen med kameraten Jan Helge Andersen. Ifølge dommen skal Kristiansen ha lokket jentene til seg, truet dem til å kle av seg, voldtatt en eller begge, drept en eller begge med kniv, kledt på dem igjen og skjult likene. Under rettssaken nektet han enhver befatning med saken, men ble likevel dømt, hovedsakelig som følge av kameratens vitnemål. I følge dommen var Viggo Kristiansen «initiativtakar, pådrivar og hovudmann ved utføringa av dei forferdelege handlingane som domfellinga gjeld». Han soner dommen på Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Oppvekst. Kristiansen vokste opp i Kristiansand. «Han har vært en plage for omgivelsene. Han sjikanerte kvinner med tilrop og fornærmelig adferd», uttalte aktor i straffesaken, Edward Dahl. Han og Jan Helge Andersen ble beskrevet som enstøinger som heller omgikkes barn enn jevnaldrende. Da lekte de ofte fengsel, der Kristiansen sperret barna inne under en veranda, og kunne opptre truende. Under denne fengselsleken skal han ha forgrepet seg på en mindreårig jente ved flere anledninger, noe han senere erkjente. Han har også erkjent å kikket på en nabokvinne gjennom vinduene til huset hennes. Hans hovedinteresser skal ha vært sex og porno, og han skal ha hatt en oppblåsbar pornodukke. Kristiansen jobbet fra 1997 til 2000 som hjelpemann på søppelbil i Kristiansand kommune. Samtidig gikk han på mekanikerlinjen ved yrkesskolen Kvadraturen skolesenter. Kort tid før han ble pågrepet og siktet for Baneheia-drapene, sluttet han som søppelmann og begynte å jobbe for en malermester. En tid var han aktiv i Heimevernsungdommen. Sammen med kameraten Jan Helge Andersen lekte han krig i skogen, og var også opptatt av dyre sykler og mobiltelefoner. Arrestasjon, rettssak, dom og soning. Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen forsvant etter en badetur i Baneheia 19. mai 2000. En stor etterforskning ble igangsatt, og de ble funnet voldtatt og drept ved tjernet «2. stampe» to dager senere. Dermed ble en omfattende jakt på gjerningsmennene, som kom til å vare hele sommeren 2000, innledet. Onsdag 13. september ble Viggo Kristiansen og kameraten Jan Helge Andersen arrestert og siktet for drapene. Kristiansen ble pågrepet mens han var på jobb. I 2001 startet saken mot Kristiansen i Kristiansand byrett, der han var tiltalt for voldtekt og drap på Paulsen og Sørstrønen, samt for utuktig omgang med to mindreårige barn. 1. juni 2001 ble Kristiansen dømt for voldtekt og overlagt drap på begge jentene, og for utuktig omgang med mindreårige. Den 13. februar 2002 ble han igjen dømt til samme straff for samme forhold i Agder lagmannsrett. Han var i tillegg tiltalt for seksuelle overgrep mot nok et mindreårig barn (en da syv år gammel jente), men ble frikjent for dette forholdet av juryen. Allikevel mente retten at det var sannsynlig at Kristiansen også hadde begått disse overgrepene, og han ble derfor dømt til å betale erstatning til dette barnet også. Kristiansen anket til Høyesterett, men anken ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og dommen ble dermed rettskraftig. I dommen ble det slått fast at Kristiansen tok initiativ til og var hovedmannen bak gjennomføringen av drapene på Paulsen og Sørstrønen. Den rettsoppnevnte sakkyndige, professor dr. med. Kjell Noreik, uttalte at Kristiansen «er å oppfatte som farlig» og at han har «pedofile trekk», «små eller ingen mulighet til forbedring» og at det «er en nærliggende fare for gjentagelse av voldelige handlinger og overgrep». Noreik kom frem til at Kristiansen har mangelfullt utviklede sjelsevner. Hans intelligenskvotient ble målt til 83, dvs. at han er lett mentalt tilbakestående. Forvaringsdommen innebærer at Kristiansen kan holdes i fengsel på livstid, dersom dommerne ved vurdering hvert femte år etter soning kommer frem til at han fortsatt er farlig. Viggo Kristiansen soner på Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Han har utdannet seg til sveiser i fengselet og er ganggutt på spesialavdelingen Annekset hvor han sitter. Han er også blitt kirketjener. Drapstrusler mot fengselsbetjent. I 2008 ble Viggo Kristiansen anmeldt for drapstrusler mot en fengselsbetjent som var utplassert på Ila som aspirant. Kristiansen skal ha kalt betjenten for en «sadistisk psykopatjævel» og truet ham med: «Vent til jeg kommer ut, hadde dette vært utenfor hadde de ikke funnet deg. Jeg skal gjøre dette året til et helvete for deg». I rettssaken som kom opp i Asker og Bærum tingrett i januar 2009 erkjente Kristiansen å sagt det han var tiltalt for, men mente det var sagt i en «humoristisk og sarkastisk tone» og bare var «frisk språkbruk». Han erkjente ikke straffskyld. Kristiansen ble dømt for truslene i tingretten, men siden han allerede soner en forvaringsstraff på 21 år fikk han ikke ekstra straff, men straffeutmålingsutsettelse med en prøvetid på to år. Dommen vil likevel kunne føre til at han nektes permisjon fra fengselet og ha betydning ved vurderingen av mulig fremtidig løslatelse (forvaringsfanger kan i prinsippet holdes fengslet på ubestemt tid, så lenge de fortsatt er farlige). TV2s opptak av Kristiansens reaksjon på dommen. TV 2 foretok et opptak av Kristiansen rett etter domsavsigelsen, og viste dette i TV 2s nyhetssendinger samme kveld klokken 18.30 og 21, til tross for domstollovens forbud mot å fotografere i rettssalen samt å offentliggjøre opptaket. Opptaket viser Kristiansen som småflirende og tyggende på tyggegummi går ut av rettslokalet. Nyhetssendingene inneholdt også et intervju med hans forsvarer Tore H. Pettersen, som blant annet uttalte at Kristiansen «var skuffet, det var rimelig tydelig på hans kroppsspråk». Sjefredaktør Kåre Valebrokk, som hadde godkjent at opptaket skulle sendes for på den måten gi seerne anledning til å kunne danne seg et bilde av Kristiansens opptreden og forsvarerens uttalelser, ble ilagt et forelegg på 25 000 kroner av politiet i Agder. TV 2 ble ikke ilagt foretaksstraff og heller ikke fotografen som tok filmopptaket ble straffeforfulgt. Valebrokk vedtok ikke forelegget, og saken ble deretter sendt til Bergen tingrett hvor han ble frifunnet. Saken ble deretter anket direkte til Høyesterett, som under dissens 3-2 forkastet anken under henvisning til EMKs artikkel 10 om ytringsfrihet (Rt. 2003 s. 593). Forsøk på å få saken gjenopptatt. Til tross for at han er dømt i to instanser hevder Kristiansen at han er uskyldig i forbrytelsene han er dømt for. I et åpent brev fra 27. februar 2002 trykket i flere norske aviser hevdet Viggo Kristiansens familie at han «ble forhåndsdømt i Baneheia-saken» og videre at «han er uskyldig og vi skal støtte ham». Brevet var undertegnet av hans foreldre og to brødre. I 2008 gjorde Kristiansen og hans familie fremstøt for å få tatt opp saken, og Kristiansens advokat Sigurd Klomsæt leverte 5. september det året en begjæring om gjenopptagelse til Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Samtidig ønsket Viggo Kristiansen å delta på en journalistkonferanse i Kristiansand, for å konfrontere journalistene og argumentere for sin uskyld, men fikk ikke permisjon fra fengselet. Han stilte i stedet til intervjuer i flere aviser, bl.a. i Dagbladet og VG. I intervjuene sammenlignet han seg med Fritz Moen, og beskrev sin egen rettssak som absurd. Videre gjentok han tilståelsen av at han hadde forgrepet seg på en av de to jentene han tidligere var anklaget for ved siden av drapene. Kristiansen sier at han heller vil sitte resten av livet i fengsel enn å tilstå. Ei heller vil han tilstå for å oppnå kortere straff. Hans far, Svein Kristiansen, og flere andre familiemedlemmer, bl.a. onkel, tante og fetter, stilte også opp til intervjuer i pressen, der de gav Viggo Kristiansen «familiens fulle støtte» og beskrev saken som «en farse». De gjentok også at de er fullt overbevist om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Thomas Bergstøl, Kristiansens fetter, deltok i tillegg i et panel på journalistkonferansen som Kristiansen hadde ønsket å delta på. Også Kristiansens advokat Sigurd Klomsæt og Kristiansens far, onkel og tante deltok på konferansen. Ettersom Kristiansens familie mener at Kristiansens mor gir Viggo Kristiansen alibi for at han ikke utførte drapene, reagerte faren sterkt på at Andersen, den eneste drapsmannen som hadde etterlatt tekniske beviser, kunne bli gitt større troverdighet enn Kristiansens mor i norsk rettsvesen. Kristiansens gjenopptagelsesbegjæring ble kritisert for å være mager og uten nye beviser av journalistene på konferansen. Det ble vist til at alle momentene begjæringen tar opp har vært grundig vurdert i to rettsinstanser. Også privatetterforsker Tore Sandberg uttalte at han hadde fulgt saken gjennom media, og at han ikke har tro på noen gjenopptagelse. Klomsæt pekte også på et generelt dårlig forsvar og stilte spørsmål om hvorfor ble det aldri ble protestert på de medisinske sakkyndige i saken, at det ikke ble tatt opptak av avhørene, hvorfor det aldri blir trukket inn sakkyndige i avhørsteknikker og hvorfor den manglende kniven aldri ble fulgt opp i prosedyren. Dette mente han pekte på et brudd på menneskerettighetene ifm. likevektsprinsippet. Deretter at aktoratet, pressen og dommerne hadde veid betydelig mye mer enn forsvaret satt opp for Kristiansen. Flere DNA-prøver ble testet i forbindelse med gjenopptaklesesbegjæringen. DNA-prøver som var meldt destruert ble gjenfunnet ved Santiago de Compostela instituttet i Spania. Testene gav en fullverdig DNA-profil av Jan Helge Andersen, men ingen av Kristiansen. Senere ble antatt destruerte prøver funnet ved Rettsmedisink institutt (RMI) i Norge. Tester av prøver tatt fra drapsofrenes underliv gav ingen andre profiler enn ofrenes. Den 15. juni 2010 avgjorde Gjennopptakelseskommisjonen å ikke gjenoppta saken med begrunnelsen at det ikke hadde framkommet bevis som var egnet til frifinnelse. Kommisjonen understreket samtidig at det ikke var framkommet noe som styrket bevisene mot Kristiansen. Pallopteridae. Pallopteridae, eller prikkfluer er en liten familie av spedbygde fluer. Alle de norske artene har en karakteristisk mørk vingefremkant, i tillegg er gjerne området rundt en eller flere tverrårer inne i vingen mørkfarget. Larvene lever enten inne i stengler eller blomsterhoder av ulike planter, eller under barken på trær. De voksne fluene finner man ofte på blomster. Utseende. Små (2-6 mm lange), spedbygde fluer. Kroppen er som oftest rødaktig på farge, vingene glassklare med mørke tegninger. Brystet ("thorax") har oftest kraftige børster. Bakkroppen er trukket ut til et langt eggleggingsrør hos hunnene. Hodet er forholdsvis lite med store, runde fasettøyne, pannen med tre punktøyne ("ocelli") og to kraftige børster ved innerkanten av hvert fasettøye. Antenner og munndeler er av vanlig fluetype. De har ikke kinnbørster ("vibrissae"). Vingene er store, hos de norske artene med mørk fremkant og gjerne også et eller flere mørke felter inne i vingen. Levevis. Larvene til noen arter lever i stenglene til skjermplanter, halvgress og gress, eller i blomsterhodene til kurvplanter. Man vet ikke sikkert om de er planteetere eller rovdyr som lever av andre insekter der inne. En annen gruppe har larver som lever under barken på trær, der de spiser larvene til barkebiller eller gallmygg. De voksne fluene vifter hele tiden med vingene når de løper rundt på vegetasjonen, dette har trolig en signalfunksjon. Karin Alvtegen. Karin Alvtegen (født 8. juni 1965 i Huskvarna i Sverige) er en svensk forfatter, manusforfatter og attributør. Sin forfatterkarriere startet hun som manusforfatter for tv-såpen Rederiet. Idag er hun framfor alt forfatter av kriminalromaner. I 2001 tildeltes hun Skandinaviska Kriminalsällskapets pris Glassnøkkelen for romanen "Saknad". I 2004 ble den samme romanen filmatisert for ITV1 av det skotske produksjonsselskapet SMG TV Production under tittelen "Missing". Alvtegen er datterdatter til Astrid Lindgrens bror Gunnar Ericsson. Baneheia-saken. Baneheia-saken var en voldtekts- og drapssak i Norge. 19. mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (født 14. mai 1990 – 10 år) og Stine Sofie Sørstrønen (født 10. mai 1992 – 8 år) voldtatt, knivstukket og drept i Baneheia i Kristiansand. I en rettgyldig dom i 2002 ble Viggo Kristiansen dømt for voldtekten og drapet på Paulsen og Sørstrønen. Jan Helge Andersen ble dømt for voldtekten og drapet på Sørstrønen. Saken fikk massiv medieoppmerksomhet i Norge gjennom flere år på begynnelsen av 2000-tallet. Stine Sofie bodde i Grimstad og Lena bodde i en annen bydel i Kristiansand, men var på besøk hos sine fedre som bodde i samme hus i boligområdet Grim. Dagen de ble drept fikk de gå for å bade ved badeplassen 2. Stampe i det populære friluftsområdet Baneheia. De ble sist observert kl. 19.30. Etter at de ikke kom tilbake ble det satt igang full ettersøkning, som etter flere dager resulterte i at likene ble funnet søndag 21. mai 2000 klokken 20.37. Likene av de to småjentene lå i en fjellsprekk et stykke vest for tjernet. De var dekket under en del granbar. Begge ble funnet med hendene låst på ryggen. Åstedet var ryddet. 13. september 2000 ble Kristiansen og Andersen arrestert. Begge bodde like ved Baneheia. Kristiansen nektet enhver befatning med saken, men Andersen valgte å tilstå etter at han ble forelagt fellende DNA-bevis (et hårstrå fra åstedet). Andersen la all skyld på kameraten. Politiet oppgav at de to gjerningsmennene ifølge Andersens forklaring lokket jentene opp i et skogholt for å se på kattunger. Der truet de småjentene til å kle av seg, voldtok dem og drepte dem med kniv, før de skjulte likene. Den dominerende kraft bak utførelsen av forbrytelsen var, ifølge dommen, Kristiansen. I 2002 ble Kristiansen dømt til 21 års forvaring med 10 års minstetid og Andersen til 19 års fengsel. Begge anket straffeutmålingen til Høyesterett, som avviste Kristiansens anke og forkastet Andersens anke. Andersens anke er gjengitt i Rt. 2002 s. 993. De to ble også dømt til å betale erstatning til avdødes foreldre (RG 2002 s. 751). I 2008 ville Viggo Kristiansen ha ny rettssak. Drapsvåpenet i saken er aldri blitt funnet, og det er aldri blitt fremmet noen tekniske beviser mot Kristiansen. Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen, opprettet Stine Sofies Stiftelse som følge av drapene. Baneheia. Baneheia er bymarka nord for Kvadraturen i Kristiansand. Nærheten til byen og boligområder, skog, vann, opparbeidede turstier og lysløype har gjort Baneheia til et yndet turområde for byens innbyggere året rundt. Baneheia ble gitt til byens borgere av Christian IV da byen ble grunnlagt i 1641. Området er på 1 083 mål. Baneheia ble kjent over hele landet i forbindelse med den såkalte Baneheia-saken. Navnet. Nede i byen lå byens reperbane og området rundt som ble kalt Banehaven, og navnet har sin opprinnelse herfra. Ved byens grunnleggelse tilhørte vestre del av Baneheia Grim gård, østre del Eg gård. I dag er vestre del en del av bydelen Grim mens østre del hører til Kvadraturen/Eg. Utstrekning. Baneheia begrenses av Frobusdalen, Banehaven, Nybyen og Ferjefjellet på bysiden, Egsveien og Egsjordene i øst, Ravnedalen, Ravneheia og Bånetjønn i nord og Grimsmyra, Wergelandsveien og Baneheiveien i vest. Området nord for Baneheia kalles Bymarka og strekker seg til Strai. Opprinnelig ble det bynære området avgrenset med et 440 meter langt stein- og torvgjerde fra plassen Solberg under Eg gård til jordene på Grimsmyra under Grim gård. Det var general Wergeland som fikk bygd gjerdet for å forhindre at den nyplantede skogen skulle bli ødelagt av beiting. Stampemølle. I 1704 ble det anlagt en stampemølle nede i byen som ble drevet med vann fra Baneheia. Denne virksomheten er opprinnelsen til navnet på Stampetjønnene: 1., 2. og 3. Stampe. Vannverk. Byens første vannverk med vannledning til Torvet ble anlagt i Baneheia i 1843 og dammene finnes ennå. Det var vannene Kristianiafjorden samt 1., 2. og 3. Stampe som ble demmet opp. Bybrannen i 1859 viste at kapasiteten i byens vannverk var utilstrekkelig og det ble utvidet i 1860. Ved hjelp av en damppumpe ble det nå mulig å hente opp vann fra Otra til Stampene. I 1876 kom en ny utvidelse ved at også vannene nord for selve Baneheia, nemlig Bjortjønn, Grunnevann og Bergvann, ble koblet til nettet. Rekreasjons- og turområde. Spesielt 3. Stampe (Stampa) er et populært badevann sommerstid med en et par fine sandstrender og flere brygger. Vanntemperaturen er høyere og mer stabil enn i sjøen. På Drageknatten, som har fritt utsyn til hele Kvadraturen og havnen, ble byens første brannvakt etablert og det ble reist en vakthytte. Lysløypa er i bruk av turgåere og joggere vår og høst, og av skiløpere vinterstid om snøforholdene tillater det. Deler av området har veier som er tilrettelagt for rullestolbrukere. Fra beitemark til park. Baneheia var lenge beitemark. Den var også fri for skog ettersom byens innbyggere trengte ved. Ved hjelp av garnisonens soldater sørget general Wergeland for at det ble anlagt trapper og veier slik at området ble tilgjengelig, og som igjen plantet skog. I første omgang ble Ravnedalen anlagt som ”lystpark” for byens innbyggere. Garnisonen med 1 200 soldater var i denne tiden forlagt på Grimsmoen. Området kalles nå Grimsmyra eller bare Myra. Det tilstøtende myrområdet i nord som var utsett til anlegg av skytebane ble på Wergelands initiativ forvandlet til en idyllisk park, Ravnedalen. Denne ble bygd av elevene ved underoffiserskolen i perioden fra 1874 til 1878. Garnisonen ble flyttet fra Grimsmoen til Gimlemoen i 1894. I disse sakene opptrådte nok Wergeland mer som formann i Byselskabet enn som øverstkommanderende for garnisonen. Youth of Today. Youth of Today var det mest fremtredende straight edge-bandet i New York i andre halvdel av 1980-tallet. Historie. Vokalist Ray Cappo og gitarist John Porcelly hadde tidligere spilt i Connecticut-bandet Violent Children, men da bandet hadde gått i oppløsning hadde de flyttet til New York City der de, etter eget utsagn, omtrent var de to eneste punkerne som ikke drakk eller benyttet seg av andre rusmidler. Det var på denne bakgrunnen Youth of Today ble grunnlagt, med Graham Philips og Darren Pesce på henholdsvis bass og trommer. Denne besetningen spilte inn 7" EPen "Can't Close My Eyes", som ble gitt ut på Positive Force Records. Etter en turné ble Philips og Pesce erstattet med henholdsvis Craig Setari og Tom Carroll, men allerede før innspillingen av LPen "Break Down the Walls" i 1986 forlot Carroll bandet til fordel for Drew Thomas. På denne utgivelsen, gitt ut på Wishing Well Records, sluttet også Richie Birkenhead til bandet på ekstra gitar. På denne tiden hadde straight edge for alvor slått rot i New York. En rekke andre straight edge band oppsto i Youth of Todays kjølvann, blant andre Gorilla Biscuits, Side by Side og Bold. Også medlemmene av skinhead-bandet Warzone sluttet på denne tiden seg til straight edge-filosofien. Selv om den opprinnelige straight edge-musikken hadde vært politisk, hadde dette elementet i stor grad forsvunnet fra bevegelsen, men det ble tatt opp igjen i New York-scenen. Youth of Today hadde sanger om rasisme, kvinneundertrykking, dyremishandling og flere andre temaer, i tillegg til mer klassiske straight edge-temaer som samhold og avstandstaken fra alkohol og andre rusmidler. Etter "Break Down the Walls" ble det nok en gang rokeringer i bandet. Setari forlot bandet til fordel for Walter Schreifels, mens Mike «The Judge» Ferraro overtok trommestikkene. Denne besetningen holdt det gående til 1987, da bandet ble oppløst, og Cappo dro til India for å «finne seg selv». Der hadde han kommet i kontakt med Hare Krishna-bevegelsen, og da han kom tilbake våren 1988 og Youth of Today kom sammen igjen, nå med Sammy Siegler på trommer, ble dette nok et element i tekstmaterialet. Selv om dette ikke kommer spesielt godt frem på albumet "We're Not in This Alone", utgitt på Caroline Records i 1988 er det desto mer fremtredende på bandets avskjedssingel Disengage fra 1990. Cappos stadig sterkere åndelige orientering var også en viktig grunn til at bandet gikk i oppløsning, og etter at bandet var oppløst dannet Cappo Shelter, som hadde en uttalt agenda om å spre "krishna-bevissthet". Mens bandet var oppløst i 1987/88 hadde Porcelly og Judge gitt ut en 7" EP under navnet Judge. Etter at Youth of Today gikk over i historien ble dette et permanent band der også Siegler var med. Judge har siden spilt inn en plate under navnet Mike Judge and Old Smoke. Han er ellers lastebilsjåfør og kjører motorsykkel. Porcelly sluttet seg etter hvert også til Hare Krishna-bevegelsen, og var en periode med i Shelter. Han bor i dag sammen med kone og barn, og har kun musikken som en hobby. Siegler sluttet seg etter Youth of Today til "Gorilla Biscuits" og senere til Civ. Han har siden spilt i blant annet Limp Bizkit, Glassjaw og Rival Schools United by Fate, og spiller i dag i Nightmare of You. Schreifels fortsatte også i "Gorilla Biscuits", og startet siden bandet Quicksand, før han igjen sluttet seg sammen med Siegler i "Rival Schools United By Fate". Han spiller i dag i Walking Concert, og har også markert seg som en habil plateprodusent. Diskografi. I tillegg deltar bandet med to sanger på samleren "This is New York Hardcore", Revelation Records 1987. Vømmøl'n. "Vømmøl'n" er debutalbumet til Vømmøl Spellmannslag, og ble utgitt på det antikapitalistiske plateselskapet MAI i 1974. Albumet består av en samling sanger skrevet av Kristian Schravlevold, alias Hans Rotmo i perioden mellom 1967 og 1974. Sangenes tekster skal etablere historien om den fiktive bygda Vømmøldalen med omegn. Spellmannslagets hensikt er å skildre livet i Vømmøl og Porselen kommuner, og å gi utenforstående kjennskap til kulturen i området. De fleste tekstene er politisk ladet, med et populistisk og/eller kommunistisk preg. Albumet lå til sammen 49 uker på VG-lista i 1974, 1975 og 2009 med nr. 2 som beste plassering. Sporliste. Tekst og musikk: Kristian Schravlevold Bonus-CD fra ny-utgivelse i 2009. Vømmøl Live Samfundet, Trondheim 14/12-1974 Innspilt av NRK under Vømmøl Spellmannslags siste konsert på 1970-tallet. Inneholder låter fra albumet "Vømmøl'n" og oppfølgeren "Vømlingen", som ble utgitt i 1975. All tekst og musikk er skrevet av Kristian Schravlevold. Vømlingen. "Vømlingen" er en LP fra Vømmøl Spellmannslag som ble utgitt på det antikapitalistiske plateselskap MAI i 1975. Albumet lå 28 uker på VG-lista i 1975 med 1.-plass som beste plassering. Electronic Arts. Electronic Arts (EA) () er en amerikansk utvikler, markedsfører, utgiver og distributør av data- og videospill. "EA" ble etablert i 1982 av Trip Hawkins, og var EA en pionér i hjemmedataspillindustrien. De første årene drev selskapet kun med distribusjon, men startet med å utvikle egne spill på slutten av 1980-tallet og litt senere begynte de også med å lage videospill. Flere av underselskapene til EA har hovedkvarter i Vancouver, Canada. Utover 1990-tallet kjøpte EA opp andre spillselskap og er idag verdens største uavhengige spilldistributør. De mest populære spillene er sportsspill, spill basert på populære filmer og etablerte spill som Need for Speed, Medal of Honor, Battlefield-serien, FIFA-serien og The Sims. Electronic Arts har blitt kritisert for sin forretningsførsel og behandling av ansatte. Vømmølåret. "Vømmølåret" er et album av Vømmøl Spellmannslag, produsert i 1984 av Åge Aleksandersen. Sporliste. Melodien til «Frigjøringsda'n» minner om den tradisjonelle visen «Der bor en baker». Graham Poll. Graham Poll (født 29. juli 1963 i Tring, England) er en tidligere, engelsk fotballdommer. Han dømte en rekke kamper i FA Premier League, engelske og europeiske cuper. Poll dømte i EM 2000, VM 2002 og 2006 og han dømte finalen i UEFA-cupen 2005 mellom Sporting Lisboa og CSKA Moskva. Etter VM 2006 bestemte Poll seg for å ikke dømme mer internasjonalt, men konsentrere seg om Premier League. Grunnen til at han ikke ønsket å dømme internasjonalt var at han klarte å gi Josip Šimunić på tre gule kort i samme kamp under VM 2006. Et par måneder etter VM dømte han likevel kamper igjen i internasjonal sammenheng. 13. mai 2007 dømte Poll sin siste kamp i Premier League. Han avslutta med Portsmouth–Arsenal. Poll dømte playoff-finalen i The Championship 28. mai 2007 mellom Derby og West Bromwich. Dette var hans siste kamp i England. I Premier League dømte Poll 215 kamper. Han dømte for Tring. Ishockey under Vinter-OL 1952. Ishockeyturneringen under Vinter-OL i Oslo ble spilt på Jordal Amfi, Marienlyst i Drammen, Kadettangen i Sandvika og Lillestrøm Stadion på Lillestrøm. Ni land deltok, og Canada vant sitt sjette olympiske hockeygull. De hadde tidligere vunnet i 1920 (Sommer-OL), 1924, 1928, 1932 og 1948. Canada ble også verdensmester for femtende gang da turneringen også var det nittende verdensmesterskapet og Sverige ble europamestere i ishockey. Vømmølmusikken. "Vømmølmusikken" er et samlealbum av det progressive trønderbandet Vømmøl Spellmannslag. Plata omfattet sangene fra de tre albumene i 1974, 1975 og 1984, i tillegg til to sanger fra Arbeidslaget hass Konrad Vømmølbakken, og to nyskrevne sanger for anledningen. Albumet lå 18 uker på VG-lista i 1996, med førsteplass som beste plassering. Indol. Indol er en aromatisk heterosyklisk organisk forbindelse. Det har en bisyklisk struktur og består av en benzenring med seks medlemmer som er sammensmeltet med en nitrogenholdig pyrrolring med fem medlemmer. Deltakelsen av et enslig elektronpar av nitrogen i den aromatiske ringen medfører at indol ikke er en base, og det oppfører seg ikke som et usammensatt amin. Indol er et faststoff ved romtemperatur. Det forekommer naturlig i menneskelig avføring og har en intens fekal odør. I svært lave konsentrasjoner har det imidlertid en blomsterduft, og det er et innholdsstoff i mange blomsters duft (slik som appelsinblomst) og parfymer. Det forekommer også i steinkulltjære. Indolstrukturen kan gjenfinnes i mange organiske forbindelser slik som aminosyren tryptofan og i tryptofaninneholdende protein, i alkaloider og i pigmenter. Indol gjennomgår elektrofil substitusjon, hovedsakelig ved posisjon 3. Substituerte indoler er strukturelle elementer i (og for visse forbindelser det syntetiske forstadiet for) de tryptofanderiverte tryptamin-alkaloidene slik som nevrotransmitterne serotonin, melatonin, de hallusinogene stoffene psilocybin, DMT, 5-MeO-DMT eller ergoliner som LSD. Andre indoliske forbindelser inkluderer plantehormonet auxin (indolyl-3-eddiksyre, IAA), den anti-inflammatoriske drogen indometacin og betablokkeren pindolol. Navnet "indol" er avledet fra en kombinasjon av ordene "ind'"igo" og "ol'"eum" fordi indol til å begynne med ble isolert gjennom behandling av indigofargestoff med oleum. Historie. Baeyers opprinnelige struktur for indol, 1869 Indolkjemi tok til å utvikle seg med studiet av fargestoffet indigo. Dette ble omdannet til isatin og deretter til oxindol. Så, i 1866 reduserte Adolf von Baeyer oxindol til indol ved hjelp av sinkstøv. I 1869 foreslo han formelen til indol (til venstre) som i dag er akseptert. Visse indolderivater var viktige fargestoffer fram til slutten av det 19. århundre. På 1930-tallet vokste interessen for indol da det ble kjent at indolkjernen er tilstede i svært mange alkaloider og dessuten i tryptofan og auxiner, og det er i dag stadig et aktivt forskningsfelt. Syntese av indoler. Indol er en viktig komponent i steinkulltjære, og fraksjonsdestillering ved 220-260 °C er den viktigste kilden til stoffet. Indol og dets derivater kan også syntetiseres gjennom et spekter av metoder. Leimgruber-Batcho indolsyntese. Leimgruber-Batcho indolsyntese er en effektiv metode for å syntetisere indol og substituerte indoler. Metoden som opprinnelig ble avslørt i en patent i 1976 gir høy avkastning og kan generere substituerte indoler. Denne metoden er særlig populær i den farmasøytiske industri der mange farmasøytiske legemidler består av spesifikt substituerte indoler. Fischer indolsyntese. En av de eldste og mest pålitelige metoder for å syntetisere substituerte indoler er Fischer indolsyntese som ble utviklet i 1883 av Emil Fischer. Selv om syntesen av indol selv er problematisk med bruk av Fischer indolsyntese, blir den ofte brukt til å generere indolsubstitutter i 2- og/eller 3-posisjonene. Nitrogenbasiskhet. Selv om indol N-1 nitrogenatomet har et enslig par av elektroner, er ikke indol basisk som aminer og aniliner fordi det enslige paret er delokalisert og bidrar til det aromatiske systemet. Den protonerte formen har en pKa på -3,6 slik at veldig sterke syrer som saltsyre er nødvendige for å protonere en håndgripelig mengde med indol. Sensitiviteten hos mange indoliske forbindelser (F. eks. tryptaminer) under sure betingelser skyldes denne protoneringen. Elektrofil substitusjon. Den mest reaktive posisjonen i indol for elektrofil aromatisk substitusjon er C-3 som er 1013 ganger mer reaktiv enn benzen. For eksempel Vilsmeier-Haack-formylering av indol vil finne sted ved romtemperatur utelukkende ved C-3. Siden den pyrrolske ringen er den mest reaktive delen av indol, kan nukleofil substitusjon av den karbosykliske (benzen-) ringen bare skje etter at N-1, C-2 og C-3 er erstattet. Gramin, et nyttig syntetisk mellomprodukt, produseres via en Mannichreaksjon av indol med dimetylamin og formaldehyd. Syntese av gramin fra indol Nitrogen-H-surhet og organometalliske indol anionkomplekser. N-H-protonet har en pKa på 21 i DMSO slik at svært sterke baser som natriumhydrid eller butyllitium og vannfrie betingelser er nødvendige for fullstendig deprotonering. Salter av det resulterende indolanionet kan reagere på to måter. Høy-ioniske salter slik som natrium- eller kalium-forbindelser er tilbøyelige til å reagere med elektrofiler ved nitrogen-1 mens de mer kovalente magnesiumforbindelsene ("indol-Grignardreagenser") og (spesielt) sinkforbindelser har en tendens til å reagere ved karbon-3 (se figur under). Av samme grunn har polare aprotiske løsemidler slik som DMF og DMSO en tendens til å favorisere angrep på nitrogenet mens nonpolare løsemidler slik som toluen favoriserer angrep på C-3. Dannelse og reaksjoner av indolanionet Karbonsurhet og C-2-litiasjon. Etter N-H-protonet er hydrogen ved C-2 det nest sureste protonet på indol. Reaksjon av N-beskyttede indoler med butyllitium eller litiumdiisopropylamid resulterer i litiasjon utelukkende ved C-2-posisjonen. Den kraftige nukleofilen kan så bli benyttet som det med andre elektrofiler. Bergman og Venemalm utviklet en teknikk for litiasjon av 2-posisjonen av usubstituert indol. Oksidasjon av indol. Fordi indol er så rikt på elektroner, blir det lett oksidert. Enkle oksidanter slik som N-bromosuccinimid vil selektivt oksidere indol 1 til oxindol (4 og 5'"). Oksidasjon av indol av N-bromosuccinimid Sykloaddisjoner av indol. Bare C-2- og C-3-"pi-bindingene" i indol er i stand til sykloaddisjonsreaksjoner. Intermoleylære sykloaddisjoner er ikke gunstige mens derimot intramolekylære varianter ofte gir høyt utbytte. For eksempel har Padwa "et al." utviklet denne Diels-Alderreaksjonen for å danne avanserte stryknin-mellomstadier. I dette tilfellet er 2-aminofuran dienen mens indol er dienofilen. Eksempel på en sykloaddisjon av indol Indol gjennomgår også intramolekylære [2+3] og [2+2] sykloaddisjoner. Anvendelse. Naturlig sjasminolje brukt i parfymeindustrien inneholder om lag 2,5 % indol. Ettersom 1 kg av den naturlige oljen krever prosessering av mange millioner sjasminblomster og koster rundt 70 000 kroner, er det ikke overraskende av indol (blant annet) blir brukt i framstillingen av syntetisk sjasminolje (som koster omtrent 70 kr/kg). Tomoe. Tomoe eller tomoye er et symbol som brukes på forskjellige måter i Japan. Det kan beskrives som et stort komma eller som en bøyd dråpeform. Ofte tegnes flere tomoer sammen i mønstre. Tre tomoer sammen er et religiøst symbol som brukes både i shintoismen og buddhismen. Tomoe brukes gjerne i emblemer for familier, og i andre sammenhenger. Yin og yang-symbolet ligner, i og med at det kan sies å være satt sammen av to tomoer. Det baskiske symbolet lauburu ligner også, og det samme gjør enkelte symboler som ble brukt av kelterne. Kalsiumnitrat. Mursalpeter (spontant dannede krystaller av kalsiumnitrat). Kalsiumnitrat eller kalksalpeter, Ca(NO3)2, er den mest vanlige typen kunstgjødsel. Det kombineres gjerne med andre typer gjødsel, for eksempel salter av fosfat. Yara produserer store mengder kalsiumnitrat som selges under det uregistrerte varemerke "Kalksalpeter™". Mursalpeter er kalsiumnitrat som dannes spontant i naturen på steder hvor organiske, nitrogenholdige stoffer råtner i nærheten av kalk. Den dannede ammoniakk omdannes bakterielt til salpetersyre, som går i forbindelse med kalken og danner kalksalpeter. Kalsiumnitrat dannes også på veggene i grotte, stall og fjøs der det er varme og tørre murvegger. Gjødselindustri. Norgesalpeter var første kjemisk forbindelse som ble brukt til produksjon av nitrogen-gjødsel. Produksjonen begynte ved Notodden i 1905. Mesteparten av kalsiumnitratet produseres nå i Porsgrunn. Stairway to Heaven. «Stairway to Heaven» er en sang av det britiske hardrockbandet Led Zeppelin, utgitt på albumet "Led Zeppelin IV" i 1971. Sangen er skrevet av Jimmy Page og Robert Plant, og er blitt bandets «signatur-låt». Bakgrunn. Etter krav fra Peter Grant, Jimmy Page og resten av bandet ble den aldri gitt ut som singel, noe som førte til at mange kjøpte hele albumet. Gruppen antok at det var sangen «Black Dog» som skulle bli platas store hit, noe som også stemte til å begynne med. Ettersom eneste mulighet til å kjøpe «Stairway to Heaven» var å kjøpe hele albumet, kan dette ha bidratt til at "Led Zeppelin IV" solgte 22 millioner album i USA og dermed ble og fortsatt er, en av historiens fem mest solgte album. Det ble sendt ut noen EP'er til radiostasjoner, og de har i dag stor samlerinteresse og verdi blant Led Zeppelins fans. Selv om Led Zeppelin ikke hadde antatt at «Stairway to Heaven» skulle bli en hit, hadde folk verden over lagt sin elsk på denne sangen. Radiostasjoner spilte, og spiller den dag i dag, sangen som er over 8 minutter lang. Dette trass i radiostasjoners vegring mot å spille lange sanger. Struktur. Sangen er delt i tre deler: Det velkjente akustiske gitarriffet blir spilt i introen og i de første versene. Deretter begynner en litt hardere elektrisk del som varer frem til soloen. Etter soloen kommer del tre med beinhard rock som fortsetter frem til sangens ende. Robert Plant skrev teksten til sangen, mens bandets gitarist Jimmy Page skrev musikken. Robert Plant skrev «Stairway to Heaven» foran peisen i Bron-Yr-Aur gården (som han senere kjøpte). Han skal visstok ha påstått at hånden skrev av seg selv, som om noen andre brukte Robert til å skrive sangen. Teksten er blant annet inspirert av J.R.R. Tolkien. Som et eksempel stammer tekstlinjen «rings of smoke through the trees» fra et av Tolkiens dikt. «Stairway to Heaven» er anerkjent av musikkritikere, musikkblader, radiostasjoner og musikkanaler verden over for å være blant verdens beste rockesanger, og er blant annet nummer én på topp 500 listen til nettstedet Rock-Songs.com. Ørnulf Ørn. Ørnulf Ørn er en tegneseriefigur i Disney-tegneseriene. Han ble skapt i 1966 av manusforfatteren Vic Lockman og tegneren Jack Bradbury i historien «The Evil Inventor». (Donald Duck #102). Han ble først brukt som en fiende til Petter Smart, men har senere også vært en skurk som Mikke Mus og Super-Langbein har måttet bekjempe. Ørnulf Ørn er en maktgal oppfinner som noen ganger har samarbeidet med både B-gjengen, Spøkelseskladden, Svarte-Petter og andre skurker for å oppnå sine onde mål. Det er ikke lett å plassere Ørnulf i et univers, ettersom han opptrer både i «Andeuniverset» (Donald Duck og de som opptrer i hans historier) og «Museuniverset» (Mikke Mus og de som opptrer i hans historier). Ørnulf Ørn opptrer svært sjelden i nyere utgivelser, og Egmont har sluttet å lage historier om figuren. Zandkreekdemningen. Zandkreekdemningen ("Zandkreekdam") er en 830 meter lang sekundær demning i Deltaprosjektet ("Deltaplan") som ligger mellom øyene Noord-Beveland (Kats) og Zuid-Beveland (Wilhelminadorp) i den nederlandske provinsen Zeeland. Demningen var den andre av demningene i Deltaprosjektet som ble bygget. Den er også i bruk som fylkesvei "N256", som forbinder Goes og Zierikzee. Veien over demningen ble offisielt åpnet av dronningens kommissær jonker A. F. C. de Casembroot 1. oktober 1960. Denne demningen brøt forbindelsen mellom fjordmunningen Veerse Gat og Oosterschelde, når så Veerse Gatdemningen er ferdig, har den kunstige innsjøen Veerse Meer blitt til. Zandkreekdemningen er en av to demninger som hører til en plan som ble utviklet i 1930-'39, "Drie Eilandenplan" (tre-øy-planen). Denne planen hadde to delmål: ta mer land tilbake fra sjøen og veiforbindelser mellom Walcheren, Noord- og Zuid-Beveland. Etter den store oversvømmelsen i 1953 ble planen integrert i Deltaplanen, men med et endret mål: det viktigste var nå å beskytte landet mot springflo og oversvømmelser. Byggingen av Zandkreekdemningen ble startet i 1959, det var den første delen av planen som ble utført. I 1959 begynte byggingen av slusen med en demning til Noord-Beveland, deretter fulgte en stenkai fra Zuid-Beveland. Det siste man gjorde var å stenge "Zandkreek", den siste (160 meter brede) åpningen, med standardiserte caissons. Disse var 11 meter lange, 7,5 meter brede og 6 meter høye. 3. mai 1960 ble forbindelsen mellom Veerse Gat og Oosterschelde stengt med to caissons som var forbundet med hverandre. Ved siden av demningen ble "Katse heule" bygget, en sluse som både sørger for at skip og lystfartøy kan komme og gå mellom Veerse Meer og Oosterschelde og å regulere vannstanden og vannhusholdningen i Veerse Meer. Konstruksjon. I 1957 begynte arbeidet. Det ble bygget en kort demning som forbandt en "schor" (sandbanke) ved kysten av Noord-Beveland med fastlandet. Denne banken var utgangspunktet for platået der slusen skulle plasseres. Zandkreekdemningen ble bygget i fire etapper: først ble sandbanken forbundet med kysten av Noord-Beveland, deretter ble Katse heule (slusen) anlagt mens man arbeidet på stenkaien ved Zuid-Beveland. Til slutt ble det resterende løpet stengt med caissons. I 1959 er 300 meter av demningen ferdig. Slusen. Anleggsområdet for slusen var 140 x 20 meter, denne størrelsen var nødvendig i forbindelse med at man mente at Veerse Meer ville være en del av en viktig rute til og fra havnen i Vlissingen. Dette viste seg å stemme, den er i dag (2006) et knutepunkt for forbindelsen mellom Bruinisse, Zierikzee og Goes. Slusen ble bygget i løpet av 1958-59, og 21. oktober 1959 ble basculebroen over slusen heist på plass av to flytende kraner, Kolossus og Simson (no.: Samson). Slusen ble gitt navnet "Katse heule" isteden for "Katse spuisluis" takket være et forslag fra en eldre beboer i området. Det gamle ordet "heule" beskriver en forbindelse mellom to kanaler der forbindelsen passerer under en vei. "Kats" er navnet på den nærmeste landsbyen. Zandkreek stenges. Samtidig med byggingen av slusen ble en stenkai bygget ved Zuid-Beveland. Da denne var ferdig, var det en 160 meter bred åpning igjen i den dypeste delen av sundet mellom øyene. For å stenge denne ble mellom 29. april og 4. mai 1960 en terskel bygget. Denne bestod av en såle av asfalt, isteden for den gamle metoden med sammenbundne grener fra piletrær, med seks meter høye caissonene oppå. Terskelen ble med en gang gjort to meter høyere, slik at toppen av demningen lå 1,5 meter høyere enn vannet rundt. Tilslutt lot man mudringsskip sprøyte sand mot sidene av demningen slik at den fikk sin endelige form. 02:22 5. mai 1960 var Zandkreekdemningen stengt, og veien over den kunne tas i bruk. For Noord-Bevelands beboere var dette et historisk øyeblikk, øyen var ikke lenger kun avhengig av ferge for å komme til resten av Nederland. En ny sluse. Da Zandkreekdemningen var ferdig i 1960, gikk man ut fra at Oosterschelde og Veerse Meer aldri mer skulle ha noe med hverandre å gjøre. I senere år har det vist seg at en forbindelse mellom dem ville gi bedre vannkvalitet, og i januar 2002 begynte arbeidet med å bytte ut to caissons mot en sluse. Denne er bygget av to 82 meter lange, firkantede betong"rør" på 5,5x3 meter som har en gjennomstrømningskapasitet på 40m3 per sekund. Gjennomstrømningen kan reguleres ved hjelp av en hydraulisk slusedør. I mai 2004 var arbeidet med slusen, som hadde kostet omtrent 20 millioner euro fra design til siste skrue, ferdig. Willem van Hanegem. Willem (Wim) van Hanegem (født 20. februar 1944 i Breskens i Nederland) er en tidligere fotballspiller, trener/coach, siden 2004 sportskommentator og fra 2005 hovedtrener for Maroc Profs. Fra 10. juli 2007 er Willem van Hanegem hovedtrener for FC Utrecht. Han ansees for å være en av Nederlands beste midtbanespillere gjennom tidene, kjent for sitt spill og sin gode taktiske oversikt over spillet. I 1972 var han den første spilleren som fikk et gult kort etter at nye regler hadde blitt innført. Både måten han beveget seg på og måten han passet ballen ga han kallenavnet "De Kromme" (den kromme, bøyde, buede). I 1968 startet proffkarrieren hans i Feyenoord, og der kom hans største seire: Nederlandsk mester i 1969, 1971 og 1974. I 1970 var Feyenoord det første nederlandske laget som vant Mesterligaen. I finalen i Milano vant Feyenoord 2-1 over Celtic Glasgow. Annen plass i VM i fotball 1974 i Tyskland, og dessuten vant Feyenoord samme år både det nederlandske mesterskapet og UEFA-cupen der de møtte Tottenham Hotspurs i finalen. Under semifinalen i EM i fotball 1976 der Nederland møtte, ble han utvist. Hans debut på var i en kamp mot i 1968, mens den siste landskampen han spilte var mot i 1979. Van Hanegem gikk i 1976 over til AZ Alkmaar der han ble i tre år før han gikk til den amerikanske klubben Chicago Sting. Hans opphold der ble kort, han kom samme år tilbake til Nederland og FC Utrecht. Dette ble den siste klubben han spilte for, etter perioden 1979 til 1981 gikk han over til å jobbe som trener/coach. Han vendte tilbake til Feyenoord som assisterende trener i 1983, med mellomstopp som trener for blant annet FC Utrecht, FC Wageningen og amatørklubben Holland, før han i 1992-1995 for tredje gang vendte tilbake til Feyenoord, denne gangen som trener. Med Feyenoord vant han flere ganger både Amstel Cup og det nederlandske mesterskapet. Etter dette trente han Al Hilal, AZ Alkmaar og Sparta Rotterdam, før han ble Dick Advocaats assistent-trener for i 2002-2004. Prestasjoner. I løpet av sytten år scoret van Hanegem 84 mål, spilte 298 kamper for Feyenoords A-lag, 52 landskamper (6 mål) og 41 Europacup-kamper. Atten av scoringene fant sted under Europacup-kampene. Under to kamper var han kaptein for det nederlandske landslaget. Sportskommentator. Van Hanegem arbeidet en periode som kommentator for Canal+. Fra 2004 analyserte han kamper for "Nederlandse Omroep Stichting" (NOS), og fra sesongen 2005/2006 er han å se i programmer på den nederlandske TV-kanalen RTL5. Andeuniverset. Andeuniverset er et uoffisielt uttrykk som ofte brukes om verdenen som omfatter Disney-figuren Donald Duck og hans slekt, venner og fiender samt byen Andeby. Dette brukes i motsetning til museuniverset, som er hvor historiene som omfatter Mikke Mus finner sted. Uttrykket «Andeuniverset» er skapt av fans og har ikke blitt brukt av Disney eller deres utgivere. Donald Duck var opprinnelig en figur som opptrådte i Mikke Mus-fortellinger. Siden ble han imidlertid videreutviklet som en egen tegneseriefigur. Tegneren Al Taliaferro skapte på et tidlig tidspunkt noen av figurene i Donalds verden, deriblant Donalds tre nevøer og Bestemor Duck. Fra slutten av 1940-årene og 1950-årene var en av de viktigste skribentene Carl Barks, som skapte de fleste av de andre figurene som Donalds rike og sære onkel Skrue McDuck, oppfinneren Petter Smart og Donalds fetter Anton. Det var også han som gav byen navnet Duckburg, som på norsk kalles Andeby. Fra 1960-tallet sørget tegnere som Dick Kinney, Tony Strobl, Vic Lockmann og andre for å komme med sine bidrag; de skapte bl.a. figurene Klodrik og Moby Duck. Siden Klodrik ikke er en del av persongalleriet til Carl Barks, er det mange typiske Barks-fans som ikke liker ham særlig godt. En av de viktigste tegnere den seneste tiden har vært Don Rosa. Tidlig på 1990-tallet tegnet Don Rosa et slektsregister over Donalds familie. Han hentet opplysninger dels fra Barks, men noen nye personer ble også skapt for å fylle ut stamtreet. I historier produsert av Egmont, som lager de fleste av historiene som står på trykk i norsk "Donald Duck & Co", bor Mikke Mus og hans slekt, venner og fiender også i Andeby (engelsk "Duckburg"). Historier hvor figurer fra andeuniverset og museuniverset støter på hverandre forekommer imidlertid så sjelden at de bør regnes som gjesteopptredener. Andre Disney-forlag gir ofte Mikkes hjemby et annet navn enn Donalds hjemby for å markere en forskjell mellom disse byene. Petter Smart og noen av bandittene har dog oppptrådt i begge universene, selv om Petter Smart vanligvis hører hjemme i andeuniverset og de forskjellige bandittene vanligvis er særegne for ett av universene. Dolly Duck, Bestemor Duck og Minni Mus har også noen ganger kunnet ses sammen i dameselskaper. Men historier med hovedrolleinnehavere fra begge univers er svært sjeldne. I tegnefilmer er det derimot ofte noe anderledes ettersom man ofte kan se flere tilfeller av at for eksempel Langbein, Donald og Mikke opptrer sammen. Vivekananda. Swami Vivekananda, i sin ungdom kjent under navnet Naren/Narendra, sies å være den første som bragte vedanta-læren fra India til Vesten. Han var en elev av den bengalske mystikeren Ramakrishna. Vivekananda reiste til USA fra India for å delta på "World Parliament of Religions" i Chicago i 1893, hvor han "stjal showet" med sine levende innlegg. Han talte fra hjertet og fra egen erfaring i motsetning til mange andre som talte ut ifra boklig lærdom. I Chicago ble han gjerne satt opp til å holde sine taler som siste taler om kvelden slik at man var "garantert" at publikum skulle bli sittende hele kvelden. Han skapte økt forståelse i vesten for hinduismens filosfiske og metafysiske verdi. Det finnes tilhengere av Vivekanandas og Ramakrishnas yoga og meditasjonsteknikker i mange vestlige land. Blyglans. BlyglansBlyglans er et mineral med kjemisk formel PbS (blysulfid). Det er den viktigste malmsorten for å fremstille bly. I begynnelsen av radioteknikken ble blyglans også brukt til likeretting av radiosignaler. Blyglans dannes helst ved hydrotermale prosesser, men kan også finnes som sekundært mineral i malmer der svovelkis er viktigste ertsmineral. Blyglans forekommer også som spredte mineralkorn i enkelte sandsteiner. Ofte inneholder mineralet små mengder sølv, som leilighetsvis har vært utvunnet. Ved flere av de tidligere norske kisgruvene var blyglans et viktig biprodukt; i Bleikvassli og Mofjellet var det et av hovedmineralene. Massimo Busacca. Massimo Busacca (født 6. februar 1969 i Bellinzona i Sveits) er en sveitsisk fotballdommer. Busacca dømte UEFA-cupfinalen mellom Sevilla FC og RCD Espanyol 16. mai 2007. 25. mai 2009 ble han oppnevnt til å dømme Champions League-finalen mellom FC Barcelona og Manchester United i Roma 27. mai. Til sammen har han dømt (pr. 15. juni 2009) 26 kamper i Champions League og ni kamper i UEFA-cupen. Han har også dømt 89 kamper i den sveitsiske ligaen. Busacca dømte flere kamper under fotball-VM 2006 og EURO 2008. Han er en av 38 kandidater til å dømme i verdensmesterskapet i fotball 2010 i Sør-Afrika. X-Wing. "X-Wing" er en serie flysimulator spill som er satt til "Star Wars"-universet. I det første spillet er man en pilot for opprørerne, i det andre en pilot for Imperiet og i det fjerde en pilot som til slutt ender opp hos opprørerne. Det tredje spillet har ikke en historie og du kan spille på begge sider. Spillerne må fullføre en rekke oppdrag for å klare spillene. Alt fra simple kamper til eskortering, rekognosering og fanging av fiendefartøy. Spillene. Det første spillet i serien, ', og det siste, ', har angrepene på den første og den andre dødsstjernen som konkluderende oppdrag. Spillene refererer til Imperiets marine istedenfor Imperiets stjerneflåte slik som filmene. "X-Wing" vant i 1994 "Origins Award" i kategorien "Best Fantasy or Science Fiction Computer Game of 1993". Størsteparten av spillene hadde stemmer for karakterene (noe som var uvanlig da "X-Wing" og "TIE Fighter" kom ut) og håndtegnede (og rendrede) mellomsekvenser som ble laget for viktige scener i historien, skjønt disse er ikke like omfattende som sekvensene i "Wing Commander"-serien som X-Wing-serien har lånt en del fra. Spillene har også musikk fra den originale trilogien (episode 4–6) så vel som spesialkomponert musikk som reagerer på det spilleren gjør i spillet takket være iMUSE-motoren. "X-Wing". "X-Wing" (1993) begynner, sannsynligvis, noen få måneder før "Et Nytt Håp" og det har en historie delt i tre deler. Spillet går ut på å hjelpe opprørerne med å angripe Imperiets styrker, utføre rekognosering og finne planene for dødsstjernen, noe som den andre delen av historien fokuserer på. Spilleren må så hjelpe til med å levere planene til prinsesse Leia Organa og spillet avsluttes med at man kjemper i slaget om Yavin. Den tredje delen av historien handler om at opprørerne prøver å finne ut hvor dødsstjernen befinner seg mens planene blir levert til lederne for opprørerne (dette betyr at den tredje delen derfor mest sannsynlig skjer over en uke). Utvidelsespakkene – "Imperial Pursuit" og "B-Wing" – fokuserer på at opprørernes flåte evakuerer Yavin etter ødeleggelsen av dødsstjernen og å beskytte flåten mens de leter etter en ny base. Spillet slutter med at opprørerne ankommer hoth-systemet hvor de setter opp en ny base rett før hendelsene i "Imperiet Slår Tilbake". Historien har en potensiell feil. Hendelsene i tre oppdrag finner sted nær Corsuscant, Imperiets hovedplanet, og det er usannsynlig at opprørerne kunne ha bevegd seg så nær den planeten uten å ha blitt fanget. Dette kan bety at Coruscant ikke hadde blitt den offisielle hovedplaneten for Imperiet da spillet ble laget, eller at utviklerne for "X-Wing" ikke visste om det. Feilen er ikke rettet i noen av utvidelsespakkene eller senere utgivelser av spillet, men den har blitt korrigert i oppfølgeren '. "TIE Fighter". "TIE Fighter" (1994) fortsetter historien rett etter slaget om Hoth. Historien i spillet (inkludert utvidelsespakkene) er delt inn i 13 deler. Spilleren blir først satt til forskjellige oppgaver rundt om i galaksen, slik som å hjelpe med å beskytte en romstasjon under konstruksjon blant de ytterste systemene til å stoppe en krig mellom to planeter og jakte på pirater. Spillet skifter senere fokus til en trussel innad i Imperiet fra to admiraler. Den ene tilbyr opprørerne sine tjenester og den andre prøver å ta over makten fra keiser Palpatine. Noen oppdrag i spillet har spesielle, sekundære mål som øker din ankjennelse hos keiseren. Det ble utgitt en utvidelsespakke for spillet – "Defender of the Empire" – og det var planlagt en pakke til som skulle hete "Enemies of the Empire". Den ble dog ikke utgitt, men senere inkludert på CD-ROM-versjonen av spillet sammen med den første pakken. Den andre utvidelsespakken slutter rett etter slaget om Endor fra "Jediridderen Vender Tilbake". Mange kjente karakterer dukker opp i "TIE Fighter" Blant annet Mon Mothma, Palpatine, admiral Thrawn og Darth Vader som kjemper på spillerens side i et oppdrag. Hovedpersonen i "TIE Fighter" er Maarek Stele. Navnet er dog ikke nevnt i spillet, bare i den offisielle strategiguiden. "TIE Fighter" hadde avansert grafikk for sin tid, blant annet gouraudskyggelegging som gjør at polygonmodellene ser mer realistiske ut. Man hadde også et avansert målsystem hvor man kunne se hvor målet befant seg. Bortsett fra de vanlige skipene fra filmene (TIE fighter, TIE Bomber og TIE Interceptor), kunne man også fly nye skip med skjold, andre våpen og overlyshastighet. Disse skipene heter Cygnus Assault Gunboat, TIE Advanced Avenger, TIE Defender (også lagt til i "Star Wars: Essential Guide to Vehicles") og Cygnus Missile Gunboat (i "Defender of the Empire" og "Enemies of the Empire"). Pussig nok kan man ikke fly Darth Vaders TIE Fighter (TIE Advanced x1) fra "Et Nytt Håp" og "X-Wing" i spillet. Når man kommer til den femte delen av historien har de nye skipene avløst skipene kjent fra filmene. Dette resulterer i at spillet blir mer likt X-Wing siden oppdragene ikke lengre består av store angrep med mange erstattbare skip (slik som Imperiet gjorde når det var mest mektig), og spilleren ikke har fordelen av andre på sin side. Dette kan forklares med at spilleren blir en del av en spesiell gruppe ledet av Thrawn, hvis hovedoppdrag er å drepe forræderen Zaarin. "TIE Fighter" og utvidelsespakken "Defender of the Empire" introduserer mange skip og andre romfartøy som aldri dukker opp utenfor X-Wing-serien. For eksempel romplattformer, Mon Calamari Light Cruiser, R-41 Starchaser og T-Wing. "X-Wing vs. TIE Fighter". "X-Wing vs. TIE Fighter" (1997) er litt annerledes enn de andre spillene i serien. Det var laget for flerspiller og enspillermodusen består av oppdrag som ikke er satt sammen av en historie eller et scenario. Det er heller ingen mellomsekvenser. "X-Wing vs. TIE Fighter" ble også kritisert fordi modellene var de samme som i det da gamle "TIE Fighter". Den eneste forskjellen var overflateteksturer. Siden historiedelen fra de to første spillene var det de fleste spillerne likte mest, innså LucasArts at å fjerne dette aspektet var en feil og de ga ut utvidelsespakken "Balance of Power" som inkluderer en historie med en serie oppdrag for både Imperiet og opprørerne og mellomsekvenser slik som de to første spillene. "X-Wing Alliance". "X-Wing Alliance" (1999) blander sammen forbedringene gjort i de nye versjonene av "X-Wing" og "TIE Fighter" og har en lengre og mer kompleks historie som foregår før og i løpet av "Imperiet Slår Tilbake" og "Jediridderen Vender Tilbake". Spilleren er Ace Azzameen, det yngste medlemmet av Azzameenfamilien som eier et transportselskap. De første oppdragene består i å jobbe for familien og familiens konflikt med konkurrenten Viraxo. Den andre delen handler om Aces karriere som frilanspilot for opprørerne. I det siste oppdraget får man fly Millennium Falcon i slaget om Endor. Samlerutgaver. "Collector's CD-ROM" — Både "X-Wing" og "TIE Fighter" ble utgitt på CD-ROM etter sine originale utgivelser. CD-versjonene inkluderte utvidelsespakkene og andre forbedringer. "X-Wing" ble oppdartert til å bruke "TIE Fighter"s forbedre spillmotor og det ble også lagt til stemmer for alle karakterene. "TIE Fighter" ble oppdatert til å kunne kjøre i 640x480 (i motsetning til 320x200 som originalversjonen kjørte i) og det fikk også stemmer lagt til for alle karakterene. Begge spillene fikk også noen bonusoppdrag lagt til som man kunne spille utenom den vanlige historien. I 2000 ga LucasArts også ut en samleutgave som inneholdt "X-Wing vs. TIE Fighter" og "Balance of Power". "X-Wing Collector Series:" — I 1998 ble "X-Wing" og "TIE Fighter" igjen oppgradert og utgitt. Denne gangen ble de oppgradert til å bruke samme spillmotor som "X-Wing vs. TIE Fighter" og de ble laget for å kjøres i Windows. En demoversjon av "X-Wing vs. TIE Fighter" kalt "Flight School" var også inkludert. "X-Wing Trilogy:" — I 2000 ga LucasArts ut denne pakken som inneholdt det samme som "X-Wing Collector Series" og fullversjonen av "X-Wing Alliance". Frank De Bleeckere. Frank De Bleeckere (født 1. juli 1966 i Oudenaarde i Belgia) er en belgisk fotballdommer. Han dømte i VM 2006. De Bleeckere dømmer i belgisk liga og cup, han har dømt seks kamper i nederlandsk liga, 33 kamper i Champions League og seks kamper i UEFA-cupen. Han dømte kamper i fotball-VM 2006 og EURO 2008. Han er en av 38 kandidater til å dømme i verdensmesterskapet i fotball 2010 i Sør-Afrika. Samaria (by). Ruiner av en søylerad langs en gate i Samaria Samaria (hebraisk:, "Shomron"; arabisk: السامرة‎, "as-Samira") var en oldtidsby i Israels land og hovedstad i kongedømmet Israel på 800- og 700-tallet f.kr.. Ruinene av byen er lokalisert i Samariafjellene og er i dag underlagt de palestinske myndighetene. Kong Omris borgby. "Shomron" (Samaria) er bokstavelig et «vakt-fjell» eller et «vakt-tårn». I hjertet av fjellene til Judea/Israel, noe få km nordvest for Sikem, tilstøtende til landsbyen Sebastia, står «Shomerons fjell», et enslig fjell og en stor bygdeborg. Det er en avlang høyde med bratt, men ikke utilgjengelige fjellsider, og en avlang, flat topp. Omri, konge av Israel, kjøpte denne høyden fra en Sjemer for talenter sølv, i henhold til "Første Kongebok": «På det fjellet bygde han en by og kalte den Samaria etter Sjemer, som hadde eid fjellet.» Dens forsvarsevne var god nok til å utholde flere beleiringer fra arameerne. Det ble den nye hovedstaden i kongedømmet Israel, anlagt på en høyde av forsvarshensyn. Omri bodde her i løpet av de siste seks årene av sitt styre. Det var et sted som kombinerte «styrke, fruktbarhet og skjønnhet», i henhold til den jødiske historikeren Josefus. Det lå nesten 200 meter høyt oppe på en høyde av terrasseavsatser med fikener og oliventrær. Det var godt med vann med i dalen, men som med Jerusalem var byen avhengig av regnsamlere. Som et resultat av en lite vellykket krig mot arameere i det som i dag er Syria, synes Omri å ha blitt nødt til gi arameerne retten til å «gjøre gater i Samaria», hvilket antagelig betydde å gi tillatelse for handelsmenn til å frakte varer til markedet i den israelittiske hovedstaden. Det må antagelig også antyde en betydelig arameisk befolkning. Samaria ble stadig angrepet og beleiret. I dagene under kong Akab av Israel kom Bar-Hadad II (Hadadeser) opp mot byen med 32 vasallkonger, men ble beseiret med store tap. Året etter forsøkte arameerne på nytt å angripe byen, men ble slått tilbake og tvunget til å overgi seg. I dagene under Joram av Israel forsøkte Bar-Hadad II på nytt å beleire byen. Beleiringen varte til det ble stor hungersnød i byen, og «et eselhode kostet åtti sjekel sølv, og en kvart kab duemøkk kostet fem sjekel.» Men akkurat da byen syntes å være innen rekkevidde, brøt arameerne av beleiringen, alarmert av en støy fra hestestridsvogner, hester og en stor hær. De flyktet av sted i panikk, etterlot seg leiren med alt i den bak seg og byen var berget ved Guds hjelp. Assyrisk invasjon. Levningene av et hellenistisk tårn. Levninger av et veggrelieff i rom fem i Sargons palass er antatt å avbilde Samaria og dets beseirede innbyggere. Nye folke ble ført inn i det israelittiske området fra Kutha og det syrisk-mesopotamiske området. Disse utgjorde den befolkningen i Samaria og landet rundt, og ble styrt av en assyrisk guvernør. Det er kun magre levninger fra den påfølgende babylonske perioden og det var kun i den persiske perioden på midten av 400-tallet f.Kr. at byen igjen fikk betydning. Spenningen mellom den herskende familien Sanballat og jødiske Jerusalem under guvernøren Nehemja er dokumentert i Bibelen. Samaria ble en hellenistisk by i 332 f.Kr. og tusenvis av makedonske soldater ble stasjonert her grunnet et opprør fra lokalbefolkningen. Tre rundtårn med en diameter på 13 meter datert til denne perioden er blitt utgravd. Deretter ble det også avdekket en massiv befestningsmur med kvadratiske tårn. Disse forsvarsmurene ble gjennombrutt under ødeleggelsen av byen av den makkabenske kongen Johannes Hyrkanos i 108 f.Kr. Spor fra ødeleggelsen som ble gjort av Hyrkanos ble avdekket av arkeologene, men byen ble åpenbart bosatt på nytt Alexander Jannaios av Judea. I 63 f.Kr. ble Samaria annektert og underlagt den romerske provinsen Syria. Sebaste. Fundamentet av et Augusteum, tempel for Augustus, på toppen av høyden, opprinnelig 25 meter høyt. I 30 f.Kr. ga den romerske herskeren Augustus byen som belønning til Herodes den store som ga den et nytt navn, Sebaste, til ære for Augustus da Sebaste er hunkjønnsformen av greske "Sebastos" = Augustus. De levninger som finnes fra denne perioden er Augusteum, bestående av et tempel og en stor forgård bygget over Omridepalasset ved toppen av akropolis; en byport og en østvest gate med søyler (se bilde over); et teater ved den nordøstlige skråningen av akropolis; et tempel dedikert Kore på en terrasse nord for akropolis, og en stadium i nordøst i dalen nedenfor. Øst for akropolis og i et område som i dag forbinder oldtidens by med den moderne byen Sebastia, ligger forum flankert på vestsiden av en delvis utgravd basilika. Vann for romerske Sebaste ble ført fram ved en underjordisk akvedukt som førte inn i området med forumet fra kilder i øst. Byen var omgitt av en bymur som var rundt 4 km lang med store tårn som knyttet portvelvingene i vest og nord. Et antall mausoleer med sarkofager med ornamentikk ble utgravd i området til den moderne landsbyen og de omliggende markene. Rekonstruksjon. Byen ble ombygget uten større endringer på 100-tallet e.Kr. av den romerske keiseren Septimius Severus da byen ble etablert som en koloni. Samaria har av kristne blitt assosiert med Johannes Døperen og det var antatt at han var gravlagt her. En liten basilikakirke, først opprettet på 400-tallet, ble utgravd på den sørlige skråningen av akropolis. Kirken er antatt å være gravstedet til Johannes Døperen. En kloster ble senere bygget ved siden av. På 1100-tallet var en latinsk katedral bygget øst for det romerske forum, også dedikert Døperen, og den kombinerte elementer fra bymuren. Den ble senere omgjort til en moské for landsbyen Sebaste. I 1867 var det besøkende som fortalte at landsbyen hadde en befolkning på rundt 400, «bortimot alle muslimer». Sent i 1976 forsøkte den israelske bosetningsbevegelsen Gush Emunim å etablere seg på den osmanske jernbanestasjonen, men det ble ikke akseptert av de israelske myndighetene og disse opprettet isteden bosetningen Elon Moreh ved Nablus/Sichem. Arkeologi. Stedet de første arkeologiske undersøkelser ved Harvard-ekspedisjonen, innledningsvis ledet av Gottlieb Schumacher i 1908 og deretter av George Andrew Reisner i 1909 og 1910; med støtte fra arkitekt C.S. Fisher og D.G. Lyon. Den arkeologiske ekspedisjonen var kjent som «Fellesekspedisjonen» da det var et konsortium på fem institusjoner ledet av John W. Crowfoot mellom 1931 og 1935; med støtte av Kathleen Mary Kenyon, Eliezer Sukenik og G.M. Crowfoot. De ledende institusjonene var British School of Archaeology i Jerusalem, Palestine Exploration Fund, og Det hebraiske universitetet i Jerusalem. På 1960-tallet ble det utført utgravninger i mindre skala ledet av F. Zayadine, på vegne av departementet for fortidsminner i Jordan. Første byggeperiode (Omri). Kun akropolis til Samaria har blitt omfattende utgravd ned til grunnfjellet. Palasset ble undersøkt alene av Harvard-ekspedisjonen og anerkjent av dem som Omris palass (utpekt til byggeperiode I). Palasset var lokalisert på en 4 meter opphøyd plattform hogd ut av fjellet som isolerte det fra de umiddelbare omgivelsene. Rett nedenfor palasset, hogd ut av grunnfjellet, er det to kamre som kun nylig har blitt anerkjent og tilskrevet kongene Omri og Akab. Vest for palasset er det magrere med levninger fra andre bygninger fra første byggeperiode, men samtidig har mye av overflaten blitt betydelig ødelagt av senere byggarbeider. Andre byggeperiode. Omris palass var fortsatt i bruk i løpet av den neste byggefasen (utpekt som byggeperiode II), men det var ikke lenger isolert på en opphøyd plattform. Området akropolis var utvidet i alle retninger, men med tillegget av en stor mur. Det nye og større rektangulære akropolis målte 90 meter fra nord til sør og minst 180 meter fra vest til øst (noe som ga kapasitet til rundt 7500 graver) og overflaten var nå opphøyd til en ensartet flate ved tillegg av massivt fyll. Denne fasen (byggeperiode II) var tradisjonelt tilskrevet Akab grunnet feilallokering av Mur 161 som gikk parallelt med den nordlige kasemattmurene og identifiseringen av et stor basseng hogd ut av fjellet i nærheten av den nordlige kasemattmuren som den bibelske «Samarias basseng». Mur 161 er i dag anerkjent som tilhørende byggeperiode II og bassenget er et uthogd område for å tråkke druer som tilhørte byggeperiode I og fortsatte i redusert form inn i byggeperiode I. Følgelig kan begynnelsen på byggeperiode II bestemmes relativt. Det er verken en bibelsk anker eller sikkert datert keramikk for å etablere kronologisk tilknytning til byggeperiode II. Omris palass var fortsatt i bruk og de kongelige gravene var fortsatt tilgjengelige (nå via undergrunnsrom) og det var en administrativ bygning, Ostrakonhuset (oppkalt etter 53 ostrakoner, biter av keramikk med inskripsjoner på, som er avdekket på gulvet) bygget vest for palasset på den nylig forlengede akropolis. Ostrakon ga et mangfold av data som omhandlet olivenolje og vin, og kan muligens tilskrives perioden til Jeroboam II av Israel, ca 785-749 f.Kr., således gi en trolig datering for byggeperiode II. Nord for palasset var det et rikt forråd av fønikisk elfenbein, disse var blandet med senere levninger, men det er antatt av arkeologene at det var i området som var «Elfenbeinhuset» som Akab bygde for sin fønikiske dronning Jesabel, slik som det er beskrevet i siste kapittel av "Første Kongebok". Nordøst og nedenfor akropolis ble det funnet en rekke jernaldergraver og deres lokalisering avgrenset sannsynligvis byens område i den retningen. I all vesentlighet ble akropolis utgravd ned til jernalderen, men arkeologene antar at byen strakte seg nedover til de nordlige og sørlige skråningene av høyden. Samaria i dag. Stedet Samaria er ikke administrert av noen organisasjon eller etat og er åpent for alle. Stedet er tilknyttet Nablus ved en steinsatt veg som er hyppig avgrenset av israelske militære kontrollpunkt. Restauranter og suvenirbutikker er fortsatt aktive ved stedet. Samaria (region). Samaria eller Shomron (hebraisk: שֹׁמְרוֹן‎, "Šoməron"; gresk: Σαμάρεια; arabisk: سامريّون‎, "Sāmariyyūn" eller السامرة, "as-Samarah" – også kjent som جبال نابلس, "Jibal Nablus") er en fjellrik region i Israel i den nordlige delen av det geografiske området vest for Jordanelven, løselig tilsvarende til den nordlige delen av Vestbanken. Navnet er avledet fra oldtidens by Samaria, en gang hovedstaden i kongedømmet Israel. Navnet samaritanere kommer av navnet på regionen. I løpet av seksdagerskrigen i 1967 ble hele Vestbanken erobret av Israel. Jordan avsto sitt krav til området til Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) i november 1988. I 1994 ble kontrollen av Områdene 'A' og 'B' overført til de palestinske myndighetene. Etymologi. Navnet Samaria har bibelsk opprinnelse, avledet fra det individuelle navnet (eller kanskje stammenavnet) "Shemer", som kong Omri av Israel kjøpte stedet fra, i henhold til "Første Kongebok" 16:24. Det var det eneste navnet som ble benyttet for dette området fra oldtiden og fram til Jordans erobring av det i 1948. På det tidspunktet opprettet jordanerne begrepet «Vestbanken». Geografi. I nord grenser Samaria til Jisreeldalen; i øst av Jordandalen; i vest av Karmelberget (i nord) og den fruktbare sletten Saron (i vest); i sør av fjellene ved Jerusalem. I bibelsk tid ble det sagt at Samaria "nådde fra Middelhavet til Jordandalen", inkludert Karmelberget og Saronsletten. Fjellene i Samaria er ikke særlig høye og når sjelden over 800 meter. Klimaet er mer gjestemildt enn klimaet lengre sør. Massimo De Santis. 1. januar 2000 - (14. november 2001) Massimo De Santis (født 8. april 1962 i Tivoli i Italia) er en italiensk fotballdommer. Han er en dommer med bra erfaring, og han har dømt flere kamper i UEFA cup og Champions League, samt Serie A og landskamper med mer. Dommerskandalen (2006-). Juventus ble i mai 2006 mistenkt for å ha håndplukket dommere. Klubben skal også angivelig ha trikset med regnskaper. Åtte andre lag ble også satt under etterforskning for dommerjuks. Statsadvokaten i Napoli etterforsker Fiorentina, Lazio, Messina, Siena og Udinese fra serie A, samt serie B-lagene Arezzo, Crotone og Avellino i tillegg til Juventus. Italia trakk De Santis som VM-dommer, etter at han ble satt under etterforskning. Fem italienske toppdommere ble nevnt i forbindelse med skandalen rundt Juventus. Syntese (kjemi). Syntetiske stoffer defineres som «kopier» av naturlige stoffer. Syntetiske stoffer er identiske med de naturlige stoffene og har de samme egenskapene. Det er også mulig å fremstille stoffer som ikke finnes i naturen, dette kalles kunststoff. Som en samlebetegnelse kalles fremstillingen av både kunstige og syntetiske stoffer for "synteser". Valentin Ivanov. Valentin Valentinovitsj Ivanov (russisk: Валентин Валентинович Иванов, født 4. juli 1961 i Moskva, Russland) er en russisk fotballdommer. Han dømmer blant annet Mesterliga og landskamper. Valentin Ivanov var dommer i EM 2004 i Portugal og VM 2006 i Tyskland. Skatol. Skatol eller 3-metylindol er en mildt toksisk hvit krystallin organisk forbindelse som tilhører indolfamilien og har en metyl-substituent i posisjon 3 på indolringen. Det forekommer naturlig i avføring (det produseres fra tryptofan i fordøyelseskanalen hos pattedyr), beter og steinkulltjære og har en sterkt fekal odør. I lave konsentrasjoner har det en blomsteraktig duft og kan finnes i en rekke blomster og eteriske oljer, deriblant de fra blomstrende appelsintrær, sjasmin og Ziziphus mauritania. Det blir brukt som duftelement og fiksativ i mange parfymer og som en aromakomponent. Navnet har det fra "skato", det greske ordet for dyreekskrementer. Skatol har vist seg å kunne forårsake lungeødem hos geiter, sauer, rotter og enkelte musestammer. Det ser ut til å feste seg selektivt til Claraceller som er et viktig forekomststed for cytokrom P450-enzymer i lungene. Disse enzymene konverterer skatol til et reaktivt mellomprodukt, 3-metylenindolenin, som skader cellene gjennom å danne proteinframføringer(?) Skatol kan bli funnet som et hvitt krystallint stoff eller fint pulver, og det brunes ved aldring. Det er nitrogenholdig og en av ringene er et pyrrol. Det er trolig årsaken til den ubehagelige stanken. Det er løselig i alkohol og benzen og det gir fiolett farge i kalium ferrocyanid (K4Fe(CN)6·3H2O) og svovelsyre (H2SO4). Skatol har et dobbeltring-system som viser aromatiske egenskaper som skyldes nitrogenatomets enslige elektronpar. Det er kontinuerlig (alle atomene i ringen er sp²-hybridisert), planart og følger 4n+2-regelen fordi det har 10 π elektroner. Det kan syntetiseres gjennom en Fischer indolsyntese som ble utviklet av Emil Fischer. Smakstilsetning i sigaretter. I en rapport fra 1994 publisert av fem av de største tobakksselskapene, er skatol et av 599 tilsetningsstoffer i sigaretter, som et smakstilsetningsstoff. Langjökull. Langjökull er den nest største isbreen på Island, omtrent 950 km² stor. Den ligger på Islands høyland, vest for Hofsjökull og øst for Borgarfjörður og (Eiríksjökull). Langjökull's høyeste punkt er i 1355 moh. og den ligger over to vulkaner. Sydøst for Langjökull ligger Hvítárvatn, hvor Hvítá har sitt utspring. Erik Dammann. Erik Dammann (født 9. mai 1931 i Oslo) er en norsk sakprosaforfatter og miljø- og solidaritetsforkjemper, kjent som grunnlegger av Framtiden i våre hender. I 1974 hoppet Erik Dammann av fra en karriere som markedsføringskonsulent og startet den nå internasjonale bevegelsen Framtiden i våre hender, basert på hans bok av samme navn. Siden har han skrevet 17 bøker utgitt på syv språk om miljø og økonomi, politikk og forandringsstrategier, om livsfilosofi, og om vitenskap og verdensbilder. Han har også skrevet barnebøker og bøker om hans og familiens to lengre opphold blant de innfødte på øya Savaii i Polynesia. I 2005 utga han selvbiografien "Kontraster". Dammann var initiatoren til forskningsprosjektet Alternativ Framtid (ProSus), til Forum for Systemdebatt, og i 2009 til den internasjonale konferansen Krisens Mulighet om behovet for en endret økonomisk verdensorden av hensyn til miljø og klima. 1982 ble Dammann tildelt "The Right Livelihood Award" «...for challenging Western values and lifestyles in order to promote a more responsible attitude to the environment and the third world». Siden er han tildelt "OSO Miljøpris" (1997), "Fritt Ords honnør" (1998), "ForUMs Hederspris" (2007) og Erik Byes Minnepris (2010). Kongen utnevnte i 2011 Dammann til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig innsats.» Siden 1988 har han vært statsstipendiat. Kemerovo oblast. Kemerovo oblast er en oblast i Sør-Russland. Den grenser til Tomsk oblast i nord, Krasnojarsk kraj og Khakasia i øst, Altaj i sør og Altaj kraj og Novosibrisk oblast i vest. Aman-Geldy Tulejev. Aman-Geldy Moldagazyjevitsj Tulejev (russisk: Аман-Гельды Молдагазыевич Тулеев) (født 13. mai 1944 i Krasnovodsk, Turkmenistan) er den russiske oblasten Kemerovos guvernør. Han ble guvernør 1. juli 1997, og var det til februar 2001, da Valentin Mazikin overtok. Tulejev fikk makten igjen 4. mai samme år. Han stilte til presidentvalgene i Russland i 1991 og 2000, og endte begge gangene på fjerdeplass. Tulejev er gift, og har en sønn. Kilder. Tulejev, Aman-Geldy Hafnarfjörður. Hafnarfjörður, med det offisielle navnet Hafnarfjarðarbær er en kommune på sør-vest Island, beliggende i regionen Höfuðborgarsvæðið. Den 1. desember 2006 hadde Hafnarfjörður 23 674 innbyggere, som gjorde den til den tredje største kommunen på Island. Fra det 16. århundret har det vært en travel havn i Hafnarfjörður hvor det har vært handlet med all slags varer. Ålesunderen Hans Wingaard Friis d.y drev et betydlig torskefiske med line med 3 fiskefartøy i perioden 1906 til 1909. Fisken ble tilvirket av islandske og norske arbeidere på egen sjøbud. En egen norsk I.O.G.T losje, "Hjemmets Minde" under Islands Storlosje av I.O.G.T, ble stiftet i 1906. I dag er det et aluminiumsmelteverk i Hafnarfjörður, det eldste på Island. Hafnarfjörður var det første stedet hvor det ble satt opp elektrisitetsnettverk på Island, dette var i 1904. Garðabær. Kart som viser Garðabær's beliggenhet Garðabær er en kommune på sør-vest Island, i regionen Höfuðborgarsvæðið. Dens nabokommuner er Hafnarfjörður og Kópavogur. Kommunen ble opprettet året 1878 og het da "Garðahreppur" og fram til året 1908 hørte Hafnarfjörður der til. Garðabær fikk sine handelsrettigheter i1976. 1. desember 2006 var innbyggertallet i Garðabær 9 529. Manuel Mejuto González. Manuel Enrique Mejuto González (født 16. april 1965 i Spania) er en spansk fotballdommer. Han har blant annet vært dommer i EM 2004 i Portugal og EM 2008 i Sveits og Østerrike. Landskamper, UEFA cup, Mesterligaen og Primera Division har han dømt mange av etter hvert. Han dømte Champions League-finalen mellom AC Milan og Liverpool FC i 2005. Migrasjon. Migrasjon betyr folkevandring, eller inn- og utvandring. Stort sett blir uttrykket brukt ved vandring mellom, ikke innad i, stater. Vi bruker begrepet migrasjon når noen skifter bosted permanent. Det er anbefalt av FNs befolkningsorganisasjon at bostedsendringen må være minst ett år for at den skal regnes som permanent og "tell-bar" i statistisk sammenheng. Noen land bruker andre grenser for når man kaller det migrasjon. Norge setter måletiden til et halvt år, Danmark til tre måneder. Årsaker til migrasjon. Årsaken til «migrasjon», skyldes for en stor del mangel på næringsgrunnlag i innlandsbygdene, spesielt. Det var store slekter hvor odelsgutten, den eldste, fikk beholde hovedgården. De yngre sønnene måtte nøye seg med å bli husmann på gården, eller kanskje leilending på en annen gård, hvor han eventuelt hentet sin kone fra. Mellom 1815 og 1860 opplevde de aller fleste norske bygder vekst i folketallet, men veksttakten varierte med næringsgrunnlaget. Den var lavere i ensidige jordbruksbygder i innlandet enn i bygder med skogbruk, fiske eller sjøfart som viktige tilleggsnæringer. Mange bygder opplevde tilbakegang i folketallet. Det ble en sterk forskyvning i bosettingsmønstret. I denne prosessen virket to krefter inn. Den ene var den sterke og vedvarende emigrasjon til USA i andre halvdel av århundret som gjorde en avskalling i folketallet. Den andre var migrasjonen innenlands. Det gikk en stri flyttestrøm fra bygder til byer med raskt voksende bynæringer, eller til kystområder med muligheter for skogbruk, fiske eller sjøfart. Undersøkelser viser at det var et stort trekk nordover tidlig i forrige århundre til det som har blitt kalt «fattigfolks Amerika». Det finnes både klimatiske, demografiske, økonomiske, sosiale og politiske årsaker til migrasjon. Naturlig stoff. Naturlige stoffer er stoffer som finnes i naturen. Disse kan opptre i ren tilstand eller i forbindelse med andre grunnstoffer. Disse består av de første 92 grunnstoffene. I alt finnes i dag 112 grunnstoffer, de resterende grunnstoffene etter 92, forekommer ikke i naturen og er kjemisk fremstilt. Disse kalles «kunstige» grunnstoffer. Peshmerga. Peshmerga er en betegnelse på kurdiske irregulære militære enheter. Betegnelsen brukes idag også på regulært oppsatte militære styrker i det kurdiske Nordirak. Peshmerga betyr løst oversatt "de som ser døden i ansiktet". Navnet hevdes å ha oppstått etter annen verdenskrig, i den kortvarige kurdiske Mahabadrepublikken i det nordlige Iran. Kurdiske klaner og stammer har tradisjonelt kunnet mobilisere væpnede styrker til forsvar for sine landsbyer og til angrep på andre. I moderne tid kan peshmergas sies å stamme fra Hamidiya-kavaleriet: irregulære, lokalt rekrutterte kavaleriavdelinger som ble opprettet på 1890-tallet for å beskytte det Ottomanske rikets nordlige grense mot Russland. Under første verdenskrig deltok Hamidiya-styrker i fordrivelsen av armenerne fra Anatolia. Etter det ottomanske rikets sammenbrudd ble det dannet militser i ulike deler av Kurdistan. Disse kjempet mot hverandre, men de kjempet etterhvert i økende grad for kurdisk selvstyre, mot såvel britiske og franske okkupasjonsstyrker som mot de lokale tyrkiske, arabiske eller persiske overherrene. Etter annen verdenskrig opprettet Kurdistans Demokratiske Parti militære avdelinger i Iran og Irak som ble kjent som peshmerga. Disse styrkene har siden da sloss for kurdisk selvstendighet mot tyrkiske, iranske og irakiske hærer, så vel som mot hverandre. På 1970-tallet fikk KDPs peshmergas våpen og opplæring av israelske og amerikanske instruktører. Da den selvstyrte kurdiske enklaven i Nordirak oppsto i 1992, som følge av den første gulfkrigen i 1991, ble peshmergas fra partiene KDP og PUK områdets forsvarsstyrker. De kjempet en bitter krig mot hverandre i perioden 1994-1996, der også peshmergas fra andre kurdiske partier var involvert. Etter 1996 har det vært våpenstillstand. Kurderne ønsket det amerikansk-ledede angrepet på Saddams Husseins regime i 2003 velkommen, og peshmergas var de eneste bakkestyrkene på nordfronten. Peshmergas frigjorde store kurdisk befolkede områder som hadde vært under Baathpartiets kontroll, og erobret store mengder artilleri, stridsvogner og annet krigsmateriell. I dag har Peshmergas offisiell kontroll over de kurdiske områdene i Irak, der de er utstyrt som en regulær hær. I 2006 ble de ulike parti-miltesene formelt samlet under "Ministeriet for peshmerga-saker" i Erbil. Det er også mange peshmerga-avdelinger som er blitt integrert i den irakiske hæren, men som har beholdt sine kurdiske offiserer og sin lojalitet til de kurdiske partiene. Kurdiske geriljavdelinger som kjemper mot regimene i Iran og Syria kalles også peshmergas, mens PKKs væpnede styrker i Tyrkia ikke bruker denne betegnelsen. Høysangen. Høysangen er en av visdomsbøkene i "Det gamle testamente" i "Bibelen" og er en samling kjærlighetsdikt hvor det fortelles om Salomo, en gjeter og en kvinne fra Sjunem. Bokens hebraiske navn er "shir ha-shirim" og betyr «Sangenes sang». Det norske navnet stammer fra Martin Luthers tyske bibeloversettelse. Høysangen er inndelt i åtte kapitler og består av kjærlighetslyrikk. Overskriften angir at den forfattet av kong Salomo, noe som neppe er troverdig eller sannsynlig. Den kultisk-mytologiske teorien betoner likheten mellom "Høysangen" og sumerisk-akkadiske tekster som henger sammen med hieros gamos, det hellige bryllupet mellom vekstguden Tammuz og gudinnen Ishtar. Disse likhetene skal da vise til at tekstene har sine røtter eller opprinnelse i en kanaaneisk fruktbarhetskult. At Tammuz-kulten eksisterte i Israel framgår av Esekiel 8:14. Problemet med kultisk-mytologiske teorien er at Det gamle testamente fremstår som en heftig motstand mot fruktbarhetskulter at det er da vanskelig å forklare hvorfor tekstene i så fall har blitt inkludert. Likheten med kultiske tekster kan også forklares med at Høysangen er inspirert av profan kjærlighetslyrikk. Den andre teorien består også av en profan opprinnelse. Tekstene minner svært meget på bryllupssanger som i moderne tid ble oppdaget på den syriske landsbygda. Det store spranget i tid gjør det dog tvilsomt om likhetene kan vektlegges med stor betydning. Det er viktigere at "Høysangen" viser likheter med gammelegyptisk kjærlighetslyrikk. Innen jødedommen har tekstene blitt fortolket allegorisk som Guds kjærlighet til Israel, noe som igjen har inspirert kristne til å tolke dem som Kristi kjærlighet for Kirken. Senere har tekstene bidratt til å utvikle mariologien (teologi om Jomfru Maria) og middelalderens brudemystikk. Trolig har den allegoriske tolkningen bidratt til "Høysangen" har blitt opptatt i en kanon. Også en datering av boken er heftet med stor usikkerhet. Språket har visse arameiserende trekk som peker på at den har blitt til etter eksilet i Babylon, men noen forskere peker på at innhold og litterære indisier peker på at teksten er betydelig eldre og at boken kan ha vært skrevet i Salomos hoff i Jerusalem hvor kontakten med Egypt var stor. Andre forskere har inntatt en mellomstilling og hevder at sangene stammer fra en eldre kongetid, men er blitt bearbeidet ved et senere tidspunkt. Genterapi. Genterapi er når gener overføres til celler for å lage genprodukter som proteiner og RNA for å erstatte muterte eller fraværende genprodukter, eller sette inn genprodukter som aldri har vært der tidligere, men som har terapeutisk verdi. Et gen eller biter av DNA som kan transkriberes, tilføres til skadede celler for å reparere disse. I praksis har bruk av genterapi vært vanskelig. Selv om man ofte vet hvilke gener som er involvert i en sykdom, er det ikke enkelt å behandle sykdommen ved hjelp av genterapi. Genene skal først tas opp av de riktige cellene – og helst bare i disse. Deretter skal de integreres i arvematerialet (som oftes i kromosome inne i cellekjærnen men også intergrasjon i kromosomet til mitokondrie er en mulighet) hvor de skal aktiveres. Hvert av disse trinnene har vært en utfordring for de som utvikler teknikker for genterapi. For vellykket genterapi må hvert av trinnene fungere optimalt samtidig. Demokratischer Aufbruch. Demokratischer Aufbruch – sozial + ökologisch (DA; «demokratisk oppbrudd – sosial + økologisk») var en opposisjonell gruppering og senere parti i DDR. Grupperingens forløper var en initiativgruppe bestående hovedsakelig av kirkelige representanter, deriblant de kjente prestene Rainer Eppelmann og Friedrich Schorlemmer, som ble grunnlagt i juli 1989 i Øst-Berlin. I oktober ble Demokratischer Aufbruch konstituert, og den offisielle partigrunnleggelsen fant sted 16./17. desember samme år i Leipzig. Advokaten Wolfgang Schnur ble valgt til partiets formann. I en tidlig fase stod DA for en demokratisk sosialisme og reformer av DDR-systemet. Det første partiprogrammet fra desember 1989 innebar imidlertid en markant høyredreining; partiets politikk rettet seg deretter mot DDRs forfatning. Venstreorienterte medlemmer som Schorlemmer forlot da partiet. I februar 1990 inngikk DA i valgforbundet Allianz für Deutschland, sammen med Deutsche Soziale Union og CDU i DDR. Valgforbundets fremste mål var en rask tysk gjenforening. DA oppnådde 0,9 % og fire seter i Folkekammeret, men alliansen vant valget på grunn av CDUs gode valgresultat. Wolfgang Schnur ble imidlertid avslørt som mangeårig Stasi-informant, og måtte trekke seg i forkant av valget. Han ble etterfulgt som formann av Rainer Eppelmann. I regjeringen de Maizière, ledet av Lothar de Maizière, ble Eppelmann nedrustnings- og forsvarsminister. I august 1990 fusjonerte DA med CDU i DDR, som igjen fusjonerte med det vesttyske CDU etter gjenforeningen. Det mest kjente tidligere medlem av Demokratischer Aufbruch er Tysklands nåværende kansler, Angela Merkel, som var stedfortredende regjeringstalskvinne i Maizière-regjeringen. Allianz für Deutschland. Allianz für Deutschland («alliansen for Tyskland») var et borgerlig valgforbund ved det første og siste frie valget til Folkekammeret i DDR den 18. mars 1990. Alliansen ble dannet 5. februar samme år og bestod av CDU i DDR, Deutsche Soziale Union og Demokratischer Aufbruch. CDU i Vest-Tyskland under Helmut Kohls ledelse spilte en vesentlig rolle i opprettelsen av dette valgforbundet i DDR. Det gikk inn for en rask tysk gjenforening og gjenopprettelse av de gamle delstatene. Ved valget oppnådde alliansen 48,15 % av stemmene (CDU 40,9%, DSU 6,3%, DA 0,9 %) og 192 av 400 mandater. Ettersom DDR ikke hadde noen sperregrense fikk alliansen likevel ikke et absolutt flertall, og valgte derfor inngå et samarbeid med de liberale (BFD) og SPD. Alliansens toppkandidat, Lothar de Maizière, ble DDRs første og eneste demokratisk utpekte statsminister. Med den tyske gjenforening den 3. oktober 1990 oppløste alliansen seg. Back in Black. "Back in Black" er det syvende studioalbumet av det australske hardrock-bandet DC, platen ble utgitt 25. juli 1980. Det er også AC/DCs sjette internasjonale studioalbum. Bakgrunn. "Back in Black" var AC/DCs første album innspilt uten bandets tidligere frontfigur og vokalist Bon Scott, som uventet gikk bort 19. februar 1980. Bandet vurderte å oppløses etter dødsfallet, men etter samtaler med Bon Scotts mor Isa Scott, bestemte de seg for å fortsette. Kun uker senere ansatte de Brian Johnson som deres nye vokalist og tekstforfatter. Brødrene Young hadde allerede påbegynt arbeidet med bandets nye album før Bons død, og Bon Scott hadde skrevet flere tekster til potensielt nye låter. Likevel bestemte bandet seg for å gjøre om albumet og starte på nytt ved ansettelsen av Johnson. Robert John «Mutt» Lange, som produserte AC/DCs forrige plate, "Highway to Hell", ble igjen bragt inn som produsent. Dedikert som en hyllest til Scott, og bygget på et tema av mortalitet og hedonisme inneholdt det endelige albumet noen av AC/DCs største hitlåter, inkludert tittelsporet «Back in Black», «Hell Bells», «You Shook Me All Night Long» med flere. Albumet skulle vise seg å bli AC/DCs mest populære album og ligger i dag på andreplass i rekken over bestselgende album noen gang  og det mest solgte bandalbum noen gang med over 42 millioner eksemplarer solgt globalt. Kun Michael Jacksons "Thriller" har solgt flere eksemplarer. Albumet står også oppnevnt i Guinness Rekordbok som det mestselgende australske album noensinne. Albumet ble remastret og gitt ut på ny i slutten av 1994, så igjen i "Bonfire" i 1997 og som en del av AC/DCs remasterserie i 2003. I tillegg ble en dobbelt-CD utgitt i 2005 hvor albumet var i et forbedret LPCM stereoformat og med videodokumentaren "The Story of Back in Black". Personell. Alle låter skrevet av Angus Young, Malcolm Young, og Brian Johnson. Før Bon Scott døde hadde han begynt på noen sanger til "Back In Black", men det er uklart hvilke sanger han skrev. Digital object identifier. En digital object identifier (eller DOI) er en standard for pålitelig identifisering av et stykke intellektuell eiendom i et digitalt nettverk og assosiering av det med forbundede någjeldende data, metadataene, på en strukturert utvidbar måte. DOIer har blitt kalt «strekkoden for intellektuell eiendom»: I likhet med den fysiske strekkode er de verktøy som muliggjør verdiøkning og kostnadsinnsparing gjennom hele leveringskjeden. En DOI skiller seg fra vanlig brukte internettpekere til materiale slik som en URL fordi den identifiserer et objekt som en førsteklasses entitet, ikke bare stedet hvor objektet befinner seg. DOIen identifiserer en entitet direkte, ikke en eller annen attributt ved et objekt (en adresse er en attributt ved en ting mens tingen selv er et førsteklasses objekt). En DOI skiller seg også fra vanlig benyttede identifikatorer for intellektuel eiendom så som standard bibliografiske og relaterte identifikatorer (ISBN, ISRC, etc) fordi den kan assosieres med definerte tjenester og er umiddelbart virkningskraftig i nettverket. En DOI kan anvendes på "enhver form for intellektuell eiendom" som finner sitt uttrykk i et digitalt miljø. Intellektuell eiendom inkluderer både fysiske og digitale manifestasjoner, opptredener og abstrakte arbeider: DOIer kan brukes til å identifisere tekster, bilder, audio eller videogjenstander, programvare, etc. En entitet kan bli identifisert på ethvert vilkårlig valgt nivå av "granularitet". Dette betyr at DOIer for eksempel kan identifisere et tidsskrift, et individuelt nummer av et tidsskrift, en individuell artikkel i tidsskriftet eller en enkeltstående tabell i artikkelen. DOI-Struktur. DOIen betår av en "unik alfanumerisk tegnstreng" delt i to deler: et prefiks og et suffiks. 10.1000 er prefikset, satt sammen av en del som identifiserer strengen som en DOI (10) og en del som identifiserer registranten (1000); 182 er suffikset som identifiserer det enkelte objekt. Prefikset blir tildelt av et DOI Registreringsbyrå til en spesifikk registrant. Suffikset er tilordnet av registranten og må være unikt innenfor et prefiks. Det kan integrere eksisterende standard identifikatorer slik som ISBN eller ISSN. DOIen skjelner mellom små og store bokstaver og anses å være en "ugjennomsiktig streng": ingenting kan leses ut av nummeret med henblikk på bruken av det i DOI-systemet. Adressekonvertering. DOI adressekonvertering viderekobler brukeren fra en DOI til en eller flere biter innskrevet data: URLer representerer tilfeller av objektet, tjenester så som epost, eller en eller flere stykker metadata. «Hva DOIen identifiserer» og «hva DOIen fører en til» er to ulike konsepter: det er mulig at en DOI ikke fører en til den identifiserte enheten men bare til noe informasjon etter ønske fra utgiveren. DOI adressekonvertering tilbys gjennom Handle System-teknologi, utviklet av CNRI (Corporation for National Research Initiatives) og er fritt tilgjengelig for alle brukere som støter på en DOI. For å adressekonvertere en DOI taster du bare inn strengen «http://dx.doi.org/» etterfulgt av DOIen i adressefeltet på en hvilken som helst nettleser. DOI-organisasjonen har sendt inn søknad om at en «doi:» skal komme inn under URI-systemet for å gjøre det mulig for en DOI å bli uttrykt som en URI uten å kreve henvisning til en særskilt HTTP-tjener som beskrevet ovenfor. Foreløpig har dette ikke blitt innvilget. Metadata. Hver DOI er assosiert med en rekke metadata, en mengde bibliografisk og kommersiell informasjon vedrørende innholdet (tittel, forfatter, utgivelsesdato, kopirettigheter, pris, etc.) og dets posisjon innen registrantens fulle publiseringstilbud (at tittelen tilhører en serie, av en artikkel til en serie, tilgjengeligheten av en utgivelse i flere formater og/eller gjennom forskjellige media, etc.). Ved hjelp av metadata konfigurerer DOIen ikke bare identifiseringinformasjon men får preg av et kraftfullt og utvetydig verktøy for "datalagring og -utveksling". Metadata så vel som DOIen de er assosiert til er vedvarende forbundet med objektet de beskriver slik at de enkelt kan kommunisereres til andre objekter over den produktive og distributive kjeden, og forbedrer slik en innholdsprodusents evne til å utøve elektronisk handel. Dessuten representerer metadata nøkkelen til utvikling av "DOI-baserte tjenester" slik som transnasjonale databaser og søkemotorer for ulike innholdstyper. Ved å framholde at metadata er vedvarende forbundet er det ikke dermed sagt at de ikke kan modifiseres: registranter kan "oppdatere metadata" vedrørende sitt innhold når som helst de måtte ønske (enten en utgivelsesdato endres, når den primære URL DOIen konverterer til modifiseres, etc.). Den internasjonale DOI-stiftelsen (IDF). International DOI Foundation (IDF) er en ideell organisasjon som ble dannet i 1998 og er DOI-systemets styrende organ som beskytter alle rettigheter knyttet til intellektuelle rettigheter i DOI-systemet. IDF gir støtte til utviklingen og markedsføringen av Digital Object Identifier-systemet som en vanlig infrastruktur for innholdsforvaltning og arbeider for å sikre at alle forbedringer som gjøres i DOI-systemet (inkludert opprettelse, vedlikehold, registrering, adressekonvertering og utforming av retningslinjer for DOIer) er tilgjengelig for alle DOI-registranter, og at ingen tredjepartslisenser innen rimelighet skal avkreves etterlevelse av DOI-standarden. IDF blir kontrollert av et styre som velges av stiftelsens medlemmer med en utpekt heltidsansatt leder som er ansvarlig for koordinering og planlegging av dets aktiviteter. Gjennom det valgte styret er det til syvende og sist medlemmene som kontrollerer stiftelsen. Medlemskap er åpent for alle organisasjoner med interesser innenfor elektronisk publisering og relatert til teknologier som åpner for dette. DOI Registreringsbyråer. Et DOI registreringsbyrå ("DOI Registration Agency") (RA) er en autoritet som er godkjent av IDF og hvis primære funksjon er å tilby tjenester til DOI registranter: tildele DOI-prefikser, registrering av DOIer og tilbydelse av den nødvendig infrastruktur som tillater registranter å utstede og vedlikeholde metadata og tilstandsdata. RAer forventes også å promotere aktivt for utbredelsen av DOIen, å samarbeide med IDF i utviklingen av DOI-systemet i det store og hele og å tilby tjenester på vegne av deres særskilte brukermiljø. Markus Merk. Markus Merk (født 15. mars 1962 i Kaiserslautern, Tyskland) er en tysk toppfotballdommer. Han har dømt 288 kamper i Tysk Bundesliga siden han fikk sin første kamp i 1988/1989 sesongen. Til sammen har han dømt 32 kamper i UEFA Champions League siden 2001/2002 og to EM-sluttspill, i 2000 og 2004. Merk har dessuten dømt i VM i 2002 og på hjemmebane i 2006. Høydepunktene i karrieren er Champions League-finalen mellom AC Milan og Juventus i 2003 og EM-finalen i 2004 mellom og i Portugal. I august 2006 tok Merk en pause fra fotballen fordi han var skuffet over å ikke dømme i VMs cupspill. Han kom tilbake ganske raskt og dømmer fortsatt. Merk dømte den første landskampen for England på nye Wembley Stadium 1. juni 2007 mellom og. Hans siste internasjonale kamp var EM-kvalifiseringskampene mellom og i november 2007. Grader i Storbritannias politi. Gradene i Storbritannias politi betegner den rangordning som brukes i politistyrkene i Storbritannia og Nord-Irland. Rangordningen er i all hovedsak lik over hele riket; bare London-politiet, City of London-politiet og politiet på Gibraltar, Isle of Man og Kanaløyene har en litt særegen ordning i de øverste gradene. Historie. Tidligere innenriksminister sir Robert Peel er den som har valgt flesteparten av dagens grader. Da han opprettet London-politiet ved lov i 1829, gikk han med overlegg inn for en annen rangordning enn den militære, riktignok med unntak av "Sergeant". Dette var fordi han ville unngå at politiet skulle bli en paramilitær styrke. Gradene. Her følger en oversikt over de ulike gradene i Storbritannias politi, med de vanligste variasjonene og forslag til norsk gjengivelse. Først må vi skille mellom "politikonstabler", "spesialkonstabler", "nærpoliti" og "trafikkonstabler". Politikonstabler. Alle uansett rang er ifølge loven en "konstabel" i det britiske politi. Det vil si at britiske politifolk i motsetning til norske ikke er statstjenestemenn; de er uavhengige. Ordenspolitiet. Tabellen nedenfor viser den rangordningen som er alminnelig over nær sagt hele Storbritannia. De styrker som avviker fra denne ordningen, blir omtalt lenger nede. Tabellen viser høyeste rang først. Kriminalpolitiet. Politifolk som har rang opp til "Chief Superintendent", og som arbeider med kriminalsaker, får på engelsk lagt til betegnelsen "Detective" foran rangen. En "Chief Superintendent" blir da "Detective Chief Superintendent". Tilsvarende system finnes ikke i Norge. I Norge har både etterforskere og andre polititjenestemenn prefikset "politi-". I oversatte kriminalromaner blir imidlertid betegnelsen "Detective" ofte gjengitt med "kriminal-", slik at for eksempel "Detective Chief Superintendent" blir "kriminalinspektør", et mønster som muligens er lånt fra svensk. London-politiet. London-politiet har egen rangordning over "Chief Superintendent". Tabellen nedenfor viser disse gradene, med høyeste rang først. City of London-politiet. City of London-politiet har egen rangordning over "Chief Superintendent". Tabellen nedenfor viser disse gradene, med høyeste rang først. Gibraltar. Gibraltar-politiet har egen rangordning over "Superintendent". Tabellen nedenfor viser disse gradene, med høyeste rang først. Isle of Man. Isle of Man-politiet har egen rangordning over "Superintendent". Tabellen nedenfor viser disse gradene, med høyeste rang først. Kanaløyene. Politiet på Kanaløyene, dvs. Guernsey og Jersey, har egen rangordning over "Chief Superintendent". Tabellen nedenfor viser disse gradene, med høyeste rang først. Spesialkonstabler. En "spesialkonstabel" er en frivillig politikonstabel, med samme fullmakter som en alminnelig konstabel. Enhver alminnelig konstabel regnes likevel for å ha høyere rang. Spesialkonstabelstyrken har egen rangordning, med til dels stor variasjon fra distrikt til distrikt i gradene over spesialkonstabel, som er laveste rang. Nærpoliti. "Nærpolitiet" er sivile som bistår politiet i lokalmiljøet. De har ingen grader. Trafikkonstabler. "Trafikkonstabler" er underlagt politiet og innehar enkelte politifullmakter, særlig når det gjelder trafikkregulering. De har ingen grader. "Trafikkonstabler" (engelsk traffic wardens) må ikke sammenblandes med "parkeringsvakter" (engelsk parking attendants). Eksterne lenker. Se også Grader i Norges politi Grader i Norges politi Ľuboš Micheľ. Ľuboš Micheľ (født 16. mai 1968 i Stropkov, Slovakia) er en tidligere slovakisk toppfotballdommer. Han har dømt kamper siden 2001/2002 i UEFA Champions League, og kamper i UEFA-cupen. Han har også dømt i to VM og to EM. Michel dømte finalen i Champions League mellom Manchester United og Chelsea i Moskva den 21. mai 2008. I juni 2008 var Michel én av 12 dommere som dømte i EURO 2008. Éric Poulat. Éric Poulat (født 8. desember 1963 i Chaponost, Frankrike) er en fransk fotballdommer som dømte VM sommeren 2006 i Tyskland. I UEFA Champions League har han dømt 14 kamper siden 2001/2002. Det har blitt 64 kamper i den franske serien siden 2003/2004 og noen landskamper. Fylkesvei 606. Fylkesvei 606 (Fv606) går mellom Rutledal i Gulen og Daløy i Solund i Sogn og Fjordane. Veien (unntatt fergestrekningen) er 32,4 km lang. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Jonas Rønning. Jonas Rønning i kjent positur med sin megafon under konferansen "Transport og Logistikk 2010". Jonas Rønning (født 1970 i Jevnaker) er en norsk komiker, skuespiller og revyartist fra Jevnaker. De siste årene kjent fra musikalen «Olsenbanden Jr – På Sirkus» på Oslo Nye Teater og opptredener i underholdningsprogrammer i TV. Som stand-up komiker gjenkjennes han som «mannen med megafonen» og for «Hønefossskålen». Han var den første norske standupkomikeren med egen fanklubb da JFK (Jonas Fan Klubb) ble dannet i 1994. I 1997 satte Jonas opp stand-up showet «Stand up & go» på Smuget i Oslo. Navnet var en parodi på babybleier med samme navn. I 1998 og 1999 ble showet tatt på turné og solgte tilsammen 30 000 billetter. I forbindelse med oppsetningen ble det gitt ut en singel med samme tittel som showet. I 2002 mottok Jonas "Stå opp-prisen" av Stand Up Norge. De siste årene har Jonas satt opp en årlig sommerrevy i Hønefoss, i samarbeid med Bror Andersen. I oktober til desember 2007 fremførte Jonas Rønning showet «Et Fønny Sjå» på Victoria Scene sammen med Morten Grøtnes. Ramayana. Ramayana (sanskrit रामायण «Ramas vandring») er et indisk epos, et langt heltedikt som regnes som en av hinduismens viktigste og mest populære hellige tekster. Det er i henhold til tradisjonen skrevet av vismannen Valmiki ca 800 f.Kr., men er i sin klassiske form antagelig sammenstilt ca år 100, med bidrag av ulik alder. Verket består av "sju bøker", på tilsammen ca 50 000 linjer. De sju bøkene er Ramayanas hovedperson er prins Rama fra Ayodhya i Nord-India. På grunn av konflikter innad i familien mister han retten til tronen i 14 år og må leve i skogen under enkle kår i disse årene. Så må han utkjempe et stort slag mot Ravana, den ondeste av demonene, for å vinne tilbake sin bortrøvede kone, Sita. Slaget står på øya Lanka. To av hans beste hjelpere under slaget er Ape-generalen Hanuman og Ramas bror, prins Laksmana. Kampen ender med at Rama vinner riket tilbake, og styrer som en god konge. Flere år senere, i det som skildres i den siste boken, forviser han imidlertid Sita, på mistanke om at hun har levd med en annen mann. Hun flytter inn i skogen, og føder der tvillingsønnene Lava og Kusha som hun lar Valmiki oppdra. Når hun vender tilbake til Rama får hun guddommelige bevis for sin troskap. Ramas periode som jordisk inkarnasjon av Vishnu er over, og han opptas igjen i gudeverdenen. Verket personifiserer de hinduistiske dydene: Rama er rettferdig, tapper, ridderlig og pliktoppfyllende. Sita er trofast og hengiven. Hanuman er sterk og klok. «"Ved siden av Mahabharata er Ramayana det betydeligste litterære verk i hinduismen og har hatt umåtelig innflytelse på hinduistisk tro og idealer"». Ramayana-eposet har spredd seg, og er idag en kjent fortelling i hele Sørøst-Asia, der det eksisterer i lokale varianter og er levende i dans, teater, arkitektur, billedkunst og moderne adapsjoner: Tv-serien "Ramayana" (1987–88) var en nasjonal begivenhet i India, tegneserien "Ramayan 3392 A.D." (2006) er utviklet av Deepak Chopra og Shekhar Kapur. Tegnefilm-musikalen "Sita Sings the Blues" (2009) av Nina Paley ser historien fra Sitas synsvinkel. Eposet overlevde den indonesiske kulturens overgang til islam og er fremdeles en kjent fortelling i verdens mest folkerike muslimske land. I Thailand er Ramayana-eposet kjent som Ramakian, og har hatt en stor påvirkning, f.eks. var den gamle hovedstaden Ayutthaya oppkalt etter prins Ramas by Ayodhya. I Wat Phra Kaew i Bangkok er murene som omgir tempelområdet dekorert med bilder fra eposet. Diktet er innskrevet i UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Imtech Arena. Imtech Arena er et fotballstadion i Tyskland. Arenaen er hjemmebane til klubben Hamburger SV. Den ble åpnet 2. september 2000, med – som første kamp. Publikumskapasiteten er på 51 055, hvorav 10 000 er ståplasser. Kapasiteten ble redusert til 40 918 under FIFA world cup 2006. På dette stadionet ble det spilt kamper under VM i fotball 2006. Joseph Laurinaitis. Joseph Laurinaitis (født 26. januar 1960), bedre kjent som Road Warrior Animal, er en amerikansk fribryter best kjent i World Wrestling Entertainment, og halvparten av det legendariske tag teamet Legion of Doom (først med avdøde Road Warrior Hawk og deretter med Heidenreich). NRK Østfold. NRK Norsk Rikskringkasting har i hvert fylke, og NRK Østfold holder til i Gamlebyen i Fredrikstad. Distriktskontorene til NRK produserer daglig 12 timer distriktsradio (i NRK P1), ca. 30 minutter distriktsfjernsyn (i NRK1) og en nyhets- og aktualitetstjeneste på internett. NRK Østfold er også leverandør av innslag og programmer for NRKs rikssendinger i radio og fjernsyn, og produserer ukentlig programmene «Museum» for NRK P2 og «Indianer og Cowboy» for NRK P1. Programmer. «Lett i Øret», «Bytteboden» og «Helt rekti» er alle programmer som har oppnådd meget stor popularitet i NRK Østfold sine distriktssendinger på radio. Lett i øret. Lett i øret ble i 1991 introdusert en programserie i NRK Østfold sin ettermiddagssending med Hans Jørgen Olsen som den mest brukte programlederen, og kan regnes som Hans Jørgen Olsens store gjennombrudd i radio. Serien kjørte i omtrent 10 år som en av de mest populære NRK distriktssendingene på ettermiddagen. Bytteboden. Bytteboden var også en av Hans Jørgen Olsens programmer på NRK Østfold. Helt rekti. Helt Rekti var en konkuranseserie i Østfoldsendinga der folk kunne ringe inn og gjette på ord og uttrykk i Østfolddialektene, eller ringe inn med forslag til «dagens ord». Østfold Carl Viggo Lange. Carl Viggo Manthey Lange (født 9. april 1904 i Oslo, død 31. mai 1999) var en norsk lege og politiker (Ap). Han var sønn av fredprisvinneren Christian Lous Lange, og bror av utenriksminister Halvard Lange. Han var stortingsrepresentant for "Kjøpstedene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker" (Trondheim og Levanger) 1950–1953 og vararepresentant for Sør-Trøndelag 1954–1957. Lange hadde examen artium fra 1922, og ble cand.med. i 1929. Han var lege i Oslo 1930–1934, og i varierende stillinger i Trondheim 1934–1955. Flyttet til Kristiansand og var distriktslege i Oddernes 1955–1964 og fylkeslege i Vest-Agder 1964–1974. Lange var medlem av Trondheim formannskap/bystyre 1945–1955, og hadde en rekke andre offentlige verv i byen. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1933 og i Studentersamfundet i Trondhjem i 1939. Videre medlem av Landsstyret i Den Norske Lægeforening 1948–1949 og flere andre verv. Diskuser. Diskuser er en gruppe ciklider som i likhet med sine nære slektninger skalarene, har kraftig sammentrykte sider, og med finnene utspilte ser de nesten runde ut, som en diskus som svever gjennom vannet. Diskusen har lenge vært en akvariefisk med svært høy status fordi den har vært relativt vanskelig å drette opp, og prisen har vært deretter. Diskusen kan bli opp til 20 cm i diameter. Ville eller viltfangede diskuser er meget følsomme for vannkvaliteten (de foretrekker bløtt, surt vann), og de er følsomme overfor stress. Dette gjelder også de som tilhører de eldre stammene, men oftest er diskusene i dag avlet i mange generasjoner i Singapore, og de er litt mer hardføre og tåler mer stress. Det sies at indianerne i Amazonas kan fange diskus ved å slå padleåren i vannflaten slik at fisken svimer av og flyter opp. Ved flytting til nye akvarier, og under lek, kan man med fordel dekke til glassrutene på akvariet slik at man avskjermer fiskene fra bevegelsene utenfor akvariet. Noen varianter av diskus. Flere varianter har blitt avlet frem av mennesker gjennom selektiv avl og hybridisering mellom artene. Newton (TV-program). "Newton" er et populærvitenskapelig TV-program for barn og unge som har gått på NRK1 siden 1995 – på søndager. I de første par årene het programmet "Newtons Hage". Programmet blir produsert av NRK Program riks i Trondheim. Programmet har vunnet Gullruten to ganger: Gullruten 2000 i klassen beste magasinprogram og Gullruten 2002 i klassen beste magasin for episoden "Kloakk". De to første årene gikk det under tittelen "Newtons hage". I 1997 skiftet det navn til "Newton". Uncovered by Heartbeat. "Uncovered by Heartbeat" er debutalbumet til det norsk-engelske indie-bandet Cherubs. Dalbo gård. Dalbo gård er en gård i Bærum kommune i Akershus. Dalbo gård ligger rett øst for Kolsås og vest for Dælivannet. Helleristninger. Like ved Dalbo gård ligger ti helleristningsfelter, et av de største på Østlandet nord for Østfold. De første helleristningene ble funnet i 1959 og i årene som fulgte ble det funnet flere. Helleristningene omfatter nå blant annet ca. 40 skipsfigurer, fotsåler, kretsfigurer og skålgroper fra bronsealderen. Helleristningene på Dalbo regnes for å være ganske sene i sitt slag, kanskje for det meste fra førromersk jernalder. Historie. Den tidligere bestyreren på Bærums Verk, "Erik Østbye" (1809–1875), kjøpte i 1857 de to gårdene Søndre Skotta og Nordre Dæli, og slo dem sammen til Dalbo. I 1888 tok gårdbrukerne på Dalbo og Steen gård i vestre Bærum initiativ til å stifte Bærum Middelskole. Dette var forløperen til Valler videregående skole. Fram til 1980 var det melkeproduksjon på gården. Senere har det hovedsakelig vært gress- og kornproduksjon, og i tillegg er det mange hester i pensjon. Politikeren Erik Østbye. Politikeren "Erik Østbye" (født 6. november 1918 - død 20. juli 2010), har vært eier av gården siden før 1950. I 1979 mottok han Miljøvernprisen av Naturvernforbundet i Bærum for aktivt jordvern og jordbruksinformasjon til skolebarn. Østbye har i mange år drevet med avl og hold av hester. Østbye satt i Bærum kommunestyre fra 1967 til 1991, hvorav seksten år som fast medlem. Han var eneste æresmedlem av Bærum Senterparti. Kunstnerbolig. I 1972 kjøpte Bærum kommune Søndre Skotta og dette har siden 1980-tallet vært Bærum kommunes eneste kunstnerbolig. Filminnspilling. Vinteren 1971 ble området rundt gården brukt under innspillingen av filmen "The Call of the Wild" med Charlton Heston i hovedrollen, basert på romanen Når villdyret våkner av Jack London. Landskapsvernområde. Ved Dalbo er det et naturreservat for snelle-askeskog. Ved nabogården Skotta er det et naturreservat for alm-lindeskog. Disse ligger i Kolsås-Dælivann landskapsvernområde, som er Akershus fylkes eldste landskapsvernområde. Spilleautomat. En spilleautomat, også kalt en-armet banditt, er en maskin der brukeren, etter en viss pengeinnsats, får tilgang på et visst antall spill. Hvert spill avsluttes ved at det vises en kombinasjon av symboler innenfor en ramme. Kombinasjonen gir grunnlag for eventuell gevinst. Navnet «en-armet banditt» stammer fra USA, der maskinen gjerne var utstyrt med en «arm» på høyre side som satte spillet igang, samt at spilleren gjerne gikk fra automaten uten penger. Historie. Forløperne til dagens spilleautomater ble utviklet i USA på slutten av 1800-tallet, og var basert på kortspillet poker, ved at 5 roterende hjul, hvert med bilder av kortstokkens 52 kort ble satt i rotasjon av spilleren, etter innkast av en mynt. Maskinene kunne ikke betale ut gevinst, og gevinstutbetalingen ble derfor foretatt av etablissementet som automaten var installert hos, gjerne i form av øl eller drinker. Den første automatiske spilleautomaten kom i 1964, og ble kalt for «Money Honey». Spilleformen ble etterhvert svært populær i USA, og ble også en viktig del av spillemarkedet i Las Vegas. Beskrivelse. Maskinen har gjerne 3-5 «hjul» som snurrer parallelt. Hvert hjul har et visst antall symboler. Når et hjul blir satt i rotasjon, vil det stanse etter en viss tid, og et eller flere av symbolene vil bli synlig i en ramme. Ved starten av et spill vil alle hjulene bli satt i rotasjon med ulik hastighet, og derfor stanse på forskjellig tidspunkt. Kombinasjonen av symbolene som vises i rammene gir grunnlag for utbetaling av gevinst. Eieren av spilleautomaten har også mulighet for å regulere sannsynligheten for utbetaling. På moderne automater finnes som regel også en mengde tilleggsfunksjoner, som bonusspill og lydsignaler, som er ment å stimulere spilleren til fortsatt innsats. De tidligere mekaniske hjulene er dessuten erstattet av fiktive hjul, der symbolenes innbyrdes plassering kan varieres elektronisk. Spilleautomater i Norge. De første spilleautomatene som kom til Norge, ble importert fra Finland i 1930-årene. Det var Røde Kors som stod for å sette ut spilleautomatene, i form av «knipsekasser». Den første spilleautomaten som kom til Norge, var altså i form av et kronespill, den gangen med en 5-øring som innsatsverdi. Alt i alt var det rundt 1800 kronespill som var utplassert i Norge, til etter krigen. Automatiske spilleautomater var ikke tillatt i Norge inntil på 1990-tallet. Fra 1970-tallet ble imidlertid slike automater installert på norske passasjerferger som trafikkerte i internasjonalt farvann. På 1990-tallet fikk organisasjoner med «allmennyttige formål» lov til utplassering av slike automater etter konsesjon, og etter bestemte regler. Særlig rundt om på kjøpesentere og bensinstasjoner var slike automater installert, og inntektene fra disse automatene ble etterhvert etterhvert blitt en svært viktig inntektskilde for idrettslag og enkelte humanitære organisasjoner. Virksomheten ble bl.a. drevet etter "Lov om pengespill"., og under kontroll av Lotteritilsynet I 2005 ble det omsatt for 27 mrd. kroner på slike spilleautomater i Norge, og nettotapet for spillerne var 5,2 mrd. kroner. Dette gir en tilbakebetalingsandel på ca. 81%, eller en gjennomsnittlig odds på 0,81. Utover 1990-tallet økte antallet spilleavhengige og derfor ønsket stadig flere politikere å forby automatene. Fra den 1 juli 2007 ble automatene forbudt. Kun bingohaller fikk fra da av tillatelse til å ha tradisjonelle automater, men fra 15 august kunne disse ikke lenger mates med pengesedler. Nye spilleautomater i Norge. De elektroniske automatene skal ha flere typer spill som en kan velge mellom. Betaling foregår med et personlig «spillkort». På forhånd må spillkortet bli oppladet med penger og tillater en å spille for 400 kroner om dagen. Automatene skal være dempet for lys samt lokkende lyder. De skal være stengt om natten. Kritikk av spilleautomater. Pengespillproblemene i Norge ble store først på midten av 1990-tallet, da det var en eksplosjon av datastyrte spilleautomater. Etter hvert har nettspill og poker også fått en stor interesse. I Norge i 2005 ble det spilt for 2,8 milliarder kroner hos Norsk Rikstoto, fire milliarder på nettet, åtte milliarder hos Norsk Tipping og 27 milliarder på pengeautomatene, som står i kiosker, butikker og bensinstasjoner. Det hevdes at så mye som 85% av personer med spilleavhengighet hadde sin avhengighet med bakgrunn i spilleautomater. Det ble derfor reist krav om forbud mot slike spilleautomater i Norge. Før seddelforbudet 1. juli 2006 handlet bortimot 90 prosent av henvendelsene til Hjelpelinjen for spilleavhengige om automatene. Et motargument er at spilleavhengige, og personer med «hang» til spilleavhengighet, vil finne andre og mindre kontrollerte spilleformer, blant annet på Internett. Fra 1. juli 2006 ble det innført forbud mot bruk av sedler på spilleautomater. Forbudet førte til en drastisk nedgang i inntektene for de frivillige organisasjonene som har slike automater utplassert, og flere kalkulerte med en nedgang i inntektene på 30 - 50%. Forbudet gjelder imidlertid ikke for bingoautomater som er plassert i bingolokaler, og dette er det blitt reist kritikk av fordi Oslo arbeiderparti har store inntekter fra slike. Forbudet førte også til nedgang i antall spilleavhengige. I tidsrommet juli til september 2006 gikk henvendelsene til hjelpelinjen for spilleavhengige ned med 39 prosent. Fra 1. juli 2007 ble 15 000 spilleautomater fjernet. I 2011 ble det fremmet et forslag fra samme regjering som tok tak i problemet. Med bakgrunn i manglende inntekter vil de nå doble maks innsats fra 400 kroner til 800 kroner per dag og sette ut 2000 nye spilleautomater på utesteder med skjenkebevilgning. Regjeringen ønsker i tillegg flere bingohaller som er de eneste stedene hvor hvor det er såkalte slemme spilleautomater. Spilleautomater på nett. Markedet for spilleautomater på nett nøt godt av forbudet mot spilleautomater utenfor spillesteder. Det finnes svært mange ulike varianter av spilleautomater på nett. Den mest basale variasjonen er å finne i spillets oppbygning, hvor især antall hjul vil variere. En annen viktig variasjon er inkluderte eller ekskluderte funksjoner som wildfunksjoner, scatterfunksjoner, bonusspill, jackpoter og progressive jackpoter. En tredje variasjon er å finne i spilleautomatens tema, som kan variere fra action og horror til safari og sport. Selv om nettutgavene er inspirert av de autentiske spilleautomatene, opererer flere av dem med høyere gevinster, bonusspill og jackpoter. Skifte fra offline-spilling til online-spilling har også ført til en endring blant hvem som blir spilleavhengig. Antallet spilleavhengige som brukte slike maskiner minst én gang i uken ble raskt redusert fra 85 prosent til mindre enn én tredjedel, som nå ble nødt til å oppsøke bingohaller for å finne dem. De som ba om hjelp etter at automatene ble fjernet var mer aktive på nettet enn tidligere pasienter. Spillegjelden er ofte også større, fordi det er færre begrensninger på de utenlandske nettkasinoene. Day of the Tentacle. "Maniac Mansion: Day of the Tentacle" (DoTT) er et eventyrspill som ble utgitt i 1993 av LucasArts. Det er det åttende spillet som bruker spillmotoren SCUMM og det andre spillet i Maniac Mansion-serien. Spillet ble gitt ut både på diskett og CD-ROM hvor CD-versjonen hadde stemmer for alle figurene. Det ble designet av Dave Grossman og Tim Schafer. Historien. "Day of the Tentacle" begynner fem år etter hendelsene i "Maniac Mansion". Av de sju spillbare figurene i det første spillet, returnerer bare Bernard Bernoulli, en stereotypisk nerd. Denne gangen er det Bernard som har hovedrollen, og han blir fulgt av sine to nye venner, Hoagie og Laverne, når de drar tilbake til villaen. En av Dr. Fred Edisons to skapninger, Lilla Tentakkel, har drukket radioaktivt avfall fra villaen og fått to korte armeaktige lemmer og fått en appetitt for å ta over verden. Bernard og hans venner planlegger å reise tilbake i tid med Dr. Freds Chron-o-John for å stoppe Lilla Tentakkel fra å drikke avfallet. Uheldigvis brukte Dr. Fred en billig liksomdiamant i maskinen, og den svikter. Hoagie ender opp 200 år tilbake i fortiden (hvor han møter George Washington og Benjamin Franklin), Laverne 200 år inn i fremtiden (hvor Lilla Tentakkels drøm om å ta over verden har blitt sann), og Bernard ender opp i nåtiden. Bernard må deretter få tak i en ekte diamant slik at han kan bringe Hoagie og Laverne tilbake. Hoagie og Laverne må deretter koble sine tidsmaskiner til en strømkilde, noe som viser seg å være vanskelig. Spillet bruker de tre tidsperiodene effektivt, hvor løsningen på et problem i én periode kan finnes i en annen periode. "Day of the Tentacle" inneholder også hele "Maniac Mansion" som et spill i spillet. En kan spille det ved å bruke Weird Eds datamaskin (i Macintosh-versjonen av spillet må man bruke datamaskinen fem ganger etter hverandre). På flere steder i spillet må man gjøre noe i fortiden som så vil påvirke fremtiden for en av de andre figurene. For eksempel kan en støvsugerreklame puttes i forslagsboksen for den amerikanske grunnloven, og en klausul vil bli lagt til grunnloven som sier at alle amerikanere bør ha en støvsuger i kjelleren. Og i fremtiden, etter at støvsugerne har blitt oppfunnet, kan du finne en og bruke den. Historiske personer. Et av de unike aspektene ved "Day of the Tentacles historie er at man har muligheten til å omgås viktige historiske personer fra kolonitidens Amerika, slik som George Washington, Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, John Hancock og Betsy Ross. Disse personenes personlighetstrekk har blitt overdrevet for å gjøre det morsommere. Deres etterkommere (eller i det minste figurer som ser ut som dem) kan finnes i de andre tidsperiodene. Harold, som ser ut som en etterkommer av Washington, er med i en skjønnhetskonkurranse i fremtiden, organisert av tentaklene. Han er fremstilt som en homofil mann kledd i kvinneklær. I en sekvens må Hoagie gi en eksploderende sigar til Washington, slik at han kan bytte ut sine berømte gebiss med plaprende morotenner. Han gir også en tegning av en tentakkel til Ross, som ender opp med å bruke den når hun skal sy USAs flagg. Hoagie lurer Washington til å hugge ned kumquattreet ved å male dette rødt, slik at det ser ut som et kirsebærtre. Dette er tatt fra en myte som omhandler Washingtons ungdom. Spilltype. "Day of the Tentacle" er et typisk pek-og-klikk, todimensjonalt eventyrspill. Det originale "Maniac Mansion" var det aller første spillet av denne typen. Spilleren styrer figurene ved å klikke på forskjellige steder på skjermen. Man kan så velge fra et sett med kommandoer hva man vil gjøre med de forskjellige objektene i spillets verden eller de som man har tatt med seg. Dette var det siste spillet laget med SCUMM som brukte det originalet brukergrensesnittet hvor nedre halvdel av skjermen ble brukt til kommandoene og objektene man har tatt med seg. Det neste spillet som brukte SCUMM, "Sam & Max Hit the Road", hadde alle objektene man tok med seg i et separat vindu man kunne åpne, og man gikk gjennom kommandoene man kunne bruke ved å høyreklikke. Dette gjorde at man kunne bruke hele skjermen til grafikk. Spilleren kan velge mellom alle tre figurene når som helst etter et visst punkt i spillet. De kan også dele på det de plukker opp ved å sende det til hverandre ved hjelp av tidsmaskinene. I "Maniac Mansion" kunne de spillbare figurene bli drept på forskjellige steder i spillet. LucasArts valgte en ny filosofi for sine eventyrspill rundt 1990, som sa at spilleren ikke skulle straffes for å utforske spillverdenen. Det første spillet laget med denne filosofien var "The Secret of Monkey Island". Trivia. Bernard dukker opp tre ganger i "Sam & Max Hit the Road" bak disken hos "Snuckey's". Han ser litt forskjelllig ut hver gang. Oppfølgere. Det har vært noen grupper i Tyskland som har startet med å utvikle uoffisielle oppfølgere, men per dags dato (april 2006) er ingen av dem ferdige. På dette tidspunktet virker det ikke som at LucasArts er åpen for å lage flere eventyrspill eller å la andre selskap lage spill basert på deres gamle lisenser. Mental Shakedown. "Mental Shakedown" er debutalbumet til det norske boogierock-bandet Backstreet Girls. Plata ble først utgitt av Medicine Records på LP i 1986. Den ble senere utgitt på LP, CD og kassett av Polygram. I 2004 ble den re-utgitt på CD av FaceFront. Denne CD-en inneholdt fire bonuslåter. Det ble laget ei pressemappe med et hefte til Polygram-utgivelsen. Musikere. A. Abelsen – Munnspill (spor 4) Einar Granum Kunstfagskole. Begynnelsen. Kunstskolen ble startet som en kveldsskole i 1970. Fra 1971 ble den drevet som dagskole av Sidsel og Einar Granum som den første private Kunstfagskolen i Norge. Skolen ble i 2004 godkjent som en to årig fagskole.(NOKUT) I 1973 ble skolen 1-årig. Ti år senere, i 1983 ble skolen utvidet med et 2. skoleår. Enda ti år senere, i 1993 ble den igjen utvidet med et 3. år. Undervisningen. Undervisningen foregår i arbeid med tematiske prosjekt der teori og praksis veves sammen. Arbeidsformer kan for eksempel være individuelt studium, gruppearbeid, prosjektarbeid kombinert med feltstudier og utstillingsbesøk. Undervisningens mål er å danne et fundament for å oppøve grunnleggende ferdigheter i ulike uttrykksformer. Special Branch. Special Branch er i Storbritannia, Irland og i mange Samveldenasjoner en gren av politiet som håndterer saker som berører den nasjonale sikkerhet. Arbeidet består fremst i å samle etterretningsmateriale og analysere dette for å beskytte allmennheten og / eller staten mot sikkerhetstrusler som terrorisme, separatisme og forskjellige former for politisk ekstremisme, samt å overvåke personer og organisasjoner knyttet til slike trusselbilder. Den første enheten med et slik navn var Special Irish Branch, en avdeling av Metropolitan Police Service i London som ble opprettet i mars 1883 for å motarbeide Irish Republican Brotherhood. Referansen til irer ble senere fjernet da oppgavene ble utvidet til å gjelde også andre trusler. Storbritannia. Hver regional britisk politistyrke har en egen Special Branch. Disse avdelingene arbeider tett opp mot hverandre og mot den sivile etterretningstjenesten MI5. Tjenestemenn som er knyttet til Special Branch bruker betegnelsen "Detective" foran sin grad, selv som de ikke er knyttet til Criminal Investigation Department. Utover overvåking og etterretningsvirksomhet har Special Branch også ansvar for sikkerheten til viktige personer (unntatt de kongelige, som har en egen sikkerhetsstyrke). I henhold til Terrorism Act 2000 har de også hovedansvaret i sikkerhetsavdelingene på flyplasser og i havner. Langt den største er "Specialist Operations department" i Metropolitan Police, også kjent som SO12. Det ble i september 2005 annonsert at SO12 skal slås sammen med styrkens antiterror-enhet til den nye avdelingen Counter Terrorism Command. The intelligence work of Special Branch is overlooked in some circles. This is because its role sits somewhere between that of the more enigmatic Security Service and that of the more glamorously titled Metropolitan Police Anti-Terrorist Branch (SO13). Irland. Garda Síochána har lenge hatt en avdeling kalt Special Branch, som nå har skiftet navn til Special Detective Unit. Hongkong. Royal Hong Kong Police Force hadde en Special Branch frem til 1995. Den ble da oppløst i forbindelse med at kolonien skulle overføres til Folkerepublikken Kina i 1997. India. De statlige politistyrkene i India har hver sin Special Branch. Disse avdelingene arbeider med saker som berører den nasjonale sikkerhet. Alvorlige saker som kontraspionasje håndteres av Intelligence Bureau, den indre etterretningstjenesten. De to organisasjonene arbeider svært tett sammen. Den indiske Special Branch har ved mange anledninger blitt beskyldt for å overvåke regjeringens politiske motstandere. Punakha. Punakha (eller "Punaka") er et av de tyve dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Fylkeshovedstaden med samme navn var tidligere landets hovedstad. Punakhas Dzong, det administrative og religiøse senteret i fylket er Je Khenpos vinterresidens. Siden ca 1680 har tempelet også vært hvilested for levningene etter Shabdrung Ngawang Namgyal, landets grunnlegger. Kroningen av kong Ugyen Wangchuck i 1907 skjedde også her. Dzongen var også kongens vinterresidens fram til 1955. Punakha grenser i vest til Thimphu, i nord til Gasa, og i øst til Wangdue Phodrang dzongkhag. Gasa dzongkhag var inntil 1992 en del av Punakha. Det meste av bebyggelsen er samlet langs de to elvene Pho-chhu og Mo-chhu. Breheimsenteret. Breheimsenteret før brannen i 2011 Breheimsenteret var et nasjonalt informasjonssenter for Jostedalsbreen nasjonalpark beliggende i Jostedal i Luster kommune. Nigardsbreen, som ligger like ved siden av Breheimsenteret, er den lettest tilgjengelige av brearmene som kommer fra Jostedalsbreen. I Breheimsenteret kunne man besøke senterets museum. Senteret hadde også kafeteria, samt klatrevegg for barn. Senteret var åpent for publikum i perioden 1. mai til 1. oktober. Senteret brant ned til grunnen 28. juli 2011. Police authority. En Police Authority er betegnelsen på britiske organer som fører kontroll med politiet for å sikre kvaliteten på politiarbeidet, både i forhold til effektivitet og sikring mot overgrep mot borgerne. Den enkelte deler av Storbritannia har noe forskjellige ordninger for sine "Police Authorities". England og Wales. I England og Wales består myndigheten av en komité med representanter som blir utpekt av lokale myndigheter (normalt ni), uavhengige medlemmer (normalt fem) og magistrater (normalt tre). Det største avviket fra normalsammensetningen er Metropolitan Police Authority, som har 23 medlemmer hvorav tolv er medlem av London Assembly. Nord-Irland. Police Service of Northern Ireland kontrolleres av Northern Ireland Policing Board, som har nitten medlemmer. Ti av dem er medlemmer av Northern Ireland Assembly, og de resterende ni er uavhengige. Skottland. I Skottland fungerer regionsmyndighetene som "Police Authority". I to tilfeller, Fife og Dumfries and Galloway, dekker politistyrken kun en region; i resten av Skottland har regionene som har felles politistyrke gått sammen om å oppnevne utvalg. Samdrup Jongkhar. Samdrup Jongkhar er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Fylket ligger i det subtropiske lavlandet i sørøst (200 til 3500 moh), og fylkeshovedstaden med samme navn regnes som regionalt handelssenter også for de fire omkringliggende fylkene Zhemgang, Mongar, Pemagatshel og Trashigang. Katatonia. Katatonia er et svensk metal band dannet i Stockholm i 1991 av Jonas Renske (tidligere kalt Lord Seth) og Anders Nyström (tidligere kalt Blackheim). Katatonia har et karakteristisk melankolsk lydbilde, og mange setter dem ofte i kategorien doom metal eller depressiv rock. Kritikere har merket seg en progresjon i bandets lydbilde fra de tidlige album til de senere. Bandets tidlige utgivelser har for det meste «growl»-vokal og kan bli oppfattet som en blanding av doom metal og death metal. Opeths Mikael Åkerfeldt sang «growl»-vokalene på albumet "Brave Murder Day" og EPen "Sounds of Decay" etter at Katatonias tidligere vokalist Jonas Renkse ikke kunne synge ordentlig. Katatonia utviklet et litt lettere lydbilde med «clean» vokal i albumet "Discouraged Ones" i 1998. Et nytt skifte i lydbilde kom med "Viva Emptiness" i 2003, hvor musikken var mer vokal-orientert enn noen gang. Katatonia har sluppet to samle CDer. "Brave Yesterdays" (som bruker en litt endret tittel fra bandets andre album Brave Murder Day) er en dobbel-disk som inkluderer spor fra EP-er fram til "Saw You Drown", og utvalgte spor fra albumene "Brave Murder Day" og "Dance of December Souls". "The Black Sessions" er en utgivelse i begrenset opplag som dokumenterer senere utgivelser og inkluderer en live DVD. Germaine Greer. Germaine Greer (født 29. januar 1939) er australsk forfatter, og professor emerita i engelsk og moderne litteratur ved Universitetet i Warwick i England. Hun er blant de viktigste feminister i det 20 århundre. Blant hennes mest populære verker er "Den kvinnelige evnukk" ("The female eunuch" 1969, norsk oversettelse 1972). Den regnes av enkelte som startskuddet for vestlig feminismes andre bølge. Greer ser målet med feminismen å være kvinnefrigjøring, forstått som en kamp for kvinner å være seg selv og definere sine egne behov. Dette i motsetning til likestilling, som i Greers oppfatning kun kan tilby kvinner et liv som vanlige, ufri menn. Buzz Aldrin. Buzz Aldrin (født 20. januar 1930 i Glen Ridge, New Jersey) er en amerikansk pilot med oberst grad og astronaut. Han het opprinnelig Eugene Edwin Aldrin jr, men tok i 1988 kallenavnet han hadde hatt siden barndommen som sitt formelle fornavn. I 1969 ble han det andre mennesket, etter Neil Armstrong, som satte føttene på månens overflate. Dette hendte under Apollo 11-oppdraget, den første bemannede måneferd. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Aldrin var backup for Gemini 9A. Nærmest symbolsk var pikenavnet til hans mor nettopp "Moon". Bloc Party. Bloc Party er et britisk art rock/post-punk band som har eksistert siden 2002. Tidligere har bandet hatt navnene "Superheroes of BMX", "The Angel Range", "Diet" og "Union", men i September 2003 falt valget på Bloc Party. Det verserte et rykte om at navnet kunne være en ordlek med block party som er navnet på en informativ nabolagsfestival som ofte leide et lokalt band for underholdning. Bandet har sagt at navnet ikke er ment som en allusjon til "the Soviet Bloc", eller det kanadiske politiske partiet Bloc Québécois. Bandet har kuttet ut k'en kun av estetiske grunner. Slaget ved Ancrum Moor. Slaget ved Ancrum Moor er en sjelden skotsk seier fra den såkalte «Krigen om det tøffe frieriet» ("War of the Rough Wooing"), en av de meste destruktive konfliktene noensinne på de britiske øyene der engelsk overgrep var ekstremt brutale og skotsk gjengjeldelse tilsvarende harde. Slaget fikk ingen varige følger utover en generell krigstrøtthet. Bakgrunnen. I desember 1543 hadde den skotske rådforsamlingen besluttet å fornye den århundregamle Auld-alliansen med Frankrike og brøt deretter bestemmelsene i fredstraktaten som var inngått tidligere med England. Det var som reaksjon på Henrik VIII av Englands planer om å få til en allianse mellom de to erkefiender ved et giftemål mellom hans sønn Edvard og Skottlands dronning Maria Stuart som var blitt farløs i ung alder. Ved nyheten om dette reagerte kongen på en usedvanlig brutal og politisk destruktiv måte som skulle gjøre tilnærming mellom England og Skottland umulig på over en generasjon. Om våren året 1544 seilte en engelsk flåte på 200 skip fra Newcastle under Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, til Firth of Forth med 16 000 soldater. Styrken gikk i land og startet en generell herjing eller terror med preg av folkemord. Den skotske mobiliseringen kom for sent idet flåten var kommet raskere enn ventet. Det ble derfor kun liten eller ingen organisert motstand utover noen få trefninger. Leith og Edinburgh ble inntatt og så grundig herjet at befolkningen ble massakrert eller drevet på vill flukt. Dette var bare begynnelsen for fra sør kom en hær på 4 000 mann som gikk inn i Skottland og herjet stygt helt opp til Edinburghs omegn. I hyen Dunbar gjennomførte engelskmennene en massakre der hundre, om ikke tusener, ble brent levende i sine hjem. Skottene var lamslåtte av den terroren som ble sluppet løs på dem der ingenting var hellig og de ble utsatt for gruoppvekkende skjendinger. Trolig hadde ikke noe likende hendt før. I juni 1544 gikk Ralph Eure til angrep på Jedburgh med en hær av leiesoldater og de beryktede «border reivers» og plyndret den. Deretter begynte en brutal grensekonflikt der milits fra begge sider angrep eiendommer og byer både nord og sør for grensen og fra tid til annen støtte sammen i trefninger. Inn i det 1545 fortsatte engelskmennene sine herjingstokt i Skottland og begikk krigsforbrytelser uten sidestykke. Ikke bare lot Eure Brumehous Tower brennes med en adelig dame med hennes familie og tjenere; 400 var drept og 800 tatt som fanger og hele tre byer var brent ned, inkludert Jedburgh. Men en forbrytelse skulle spesielt vekke hevnlysten hos Archibald Douglas, 6. jarl av Angus. Han fant sin families gravsted skjendet og plyndret etter at engelskmennene hadde vært der. Han sluttet seg til dronningens regent, James Hamilton, jarlen av Arran, som fra før var ikke kjent for sin stødighet. De to jarler slo sammen hærene sine og fikk dessuten støtte av de skotske grensestyrker fra det sørlige Skottland under ledelse av Scott av Buccleuch. Slaget. Jarlene med 2 500 soldater dro til Jedburgh og rekognosere terrenget rundt byen. De fant straks den engelske styrken under sir Ralph Eure i en leir ved Gersit Law langs den romerske veien Dere Street ved elven Teviot. De sendte ut en mindre rytterstyrke fra Palace Hill (også kjent som Peniel Heugh) i sørvest. Rytterne gikk til angrep, men trakk seg deretter trakk seg tilbake ved synet av de engelske styrkene. På toppen så engelskmennene deres bytte forsvant og fra bak høyden stormet en skotsk falanks mot dem. Det var allerede anlagt skjulte groper slik at kavaleriet ikke skulle kunne angripe eller omgå falanksen av spydsoldater og pikenere. Terrenget var trangt slik at rytterne måtte snu mot sitt eget infanteri eller trekke ut på myrene med en skog av spyd rettet mot seg. Rytterne og infanteristene ble presset ned skråningen av høyden i et økende kaos hvor 700 høylendingene og andre skotter under Neil MacHill av Gigha rev av seg sine røde kors og vendte seg mot sine tidligere engelske kampfeller. Slaget ble raskt avgjort og engelskmennene ble massakrert mens tyskerne med store tap flyktet vekk i et desperat forsøk på å komme seg over myrene og over mot Dere Street. Arkeologiske funn av harnisk (rustning) tre hundre år senere viste at de flyktende soldatene dro mot sørvest. Funnene viste at de måtte kaste fra seg våpnene og harnisk for å komme seg i sikkerhet over elven Ale Water. 1 800 var blitt drept eller tatt til fange, en hær som talte 5 200 mann var utslettet. Eure ble funnet drept og ble begravet med dyp forakt av jarlen av Arran som proklamerte hvilken grusom og umenneskelig mann han var. Etterspillet. Slaget var ikke mer enn en forstørret trefning ute på ødemarkene mellom Skottland og England. Nederlaget fikk imidlertid konsekvenser som var mindre heldige for kong Henrik VIII som måtte verge seg mot en mulig invasjon fra Frankrike. Han hadde brukt betydelige ressurser i nord. Et tokt av en fransk hjelpestyrke på 3 500 mann forsterket den vanskelige situasjonen. 36 000 mann ble forberedt for både å stoppe en fransk-skotsk invasjon og samtidig invadere Skottland. I september 1545, da den franske trusselen så ut til å være mindre, rykket Edward Seymour over elven Tweed med 16 000 mann. Dette angrepet ble enda verre enn året før. Engelskmennene hadde kaldblodig kalkulert med at høstingen av åkrene var avsluttet slik at de kunne brenne avlingene. Vinteren 1545-1546 ble hele det sørvestlige Skottland rammet av hungernød. Ekspedisjonene i 1544 og 1545 ble politisk sett katastrofale ettersom de som støttet en engelsk-skotsk tilnærming havnet i vanry. Raseri og hat preget skotske hjerter i lang tid. Henrik VIII ville avverge at Skottland ble en fransk vasallstat. Hans meningsløse bruk av terror resulterte i det motsatte. Den 28. februar 1547 døde Henrik VIII, men hans død var ikke en lettelse, derimot, det verste var på veg. Edward Seymour, som hadde allerede gjort seg svært beryktet med sin hjerteløshet og ærgjerrighet, blir regent for den unge konge Edvard VI. Med Edward Seymour fortsetter krigen som tar slutt i 1550. Han blir arrester og satt i Tower og henrettet i 1552. Med hans fall og død kom det endelig en avspenning som skulle vare til freden og personalunionen mellom Skottland og England i 1603. Litteratur. Ancrum Moor Ancrum Den enestående Will Hunting. "Den enestående Will Hunting" er en film fra 1997, regissert av Gus Van Sant, og med handling fra Boston, Massachusetts. Filmen forteller historien om Will Hunting, en problemrik men talentfull ung mann som arbeider som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology, selv om han har kunnskaper innen matematikk som er langt større enn de hos studentene ved skolen. Will må lære seg å gi slipp på fortiden for å komme videre i livet sitt. "Den enestående Will Hunting" viser historien til en ung mann, og hans kamp mot både seg selv om personlige forhold, der han forsøker å arbeide seg gjennom problemene sine slik at han kan åpne seg til andre, og slik at han kan bruke sitt enorme intellekt til noe nyttig. Filmen ble skrevet av Matt Damon og Ben Affleck. Et rykte om at "Den enestående Will Hunting" var skrevet av den legendariske manusforfatteren William Goldman ble avkreftet i Goldmans egen bok "Which Lie Did I Tell?" som en spøk som gikk for langt. Filmen er ofte sammenlignet med J.D. Salingers roman "Catcher in the Rye", og noen påstår at den ble skrevet etter innvirkning fra boken. Filmen er dedikert til minnet om Allen Ginsberg og William S. Burroughs. Tilvirkning av filmen. "Den enestående Will Hunting" ble regissert og produsert av Gus Van Sant i 1996. Filmen ble for det meste spilt inn i Boston-området, men enkelte scener ble spilt inn i Toronto, og universitetet i Toronto var «stand-in» for Massachusetts Institute of Technology. Scenene fra klasserommene fant sted i McLennan Physical Laboratories. Opprinnelig hadde Mel Gibson sagt seg villig til å produsere og regissere filmen, men da Van Sant leste manus, ble han veldig ivrig etter å regissere den. Matt Damon hadde likt Van Sants regi i andre filmer, inkludert "Drugstore Cowboy", lansert i 1989. Filmen ble spilt inn på under fem måneder, og lansert i 1997. Handling. Handlingen utspiller seg i Sør-Boston, og handler om Will Hunting (Matt Damon), en ung mann som fordyper seg i bøker, drikking og venner for å rømme fra sinne og frustrasjon som stammer fra tidligere opplevelser med fosterfamilier som mishandlet ham. Will og vennen Chuckie Sullivan (Ben Affleck) driver omkring og henger ut sammen med vennene sine. De drikker og slåss i «Southie» (Sør-Boston). Will arbeider som vaktmester, bygningsarbeider, bilmekaniker og andre lignende ting, og skjuler sitt enorme intellekt, samt sitt talent for å huske fakta, løse vanskelige og komplekse ligninger i matematikk, samt sine talenter innen jus, psykologi, historie og kunst. Will og vennene hans starter en slåsskamp mot en gruppe menn, blant dem en som «brukte å banke livskiten ut av [Will] i barnehagen». Will blir arrestert da han slår en politimann da politiet ankommer. I løpet av de få dagene mens han venter på rettssaken, møter han Skylar (Minnie Driver) på en Harvard-bar, og hun gir ham telefonnummeret sitt. Under samme tiden, mens Will arbeider som vaktmester på MIT, løser han et teorem i løpet av natten (ved å memorisere problemet fra en tavle på skolen, dra hjem og løse ligningen på speilet sitt, og deretter dra tilbake neste dag og skrive den på den samme tavlen) på en tavle på skolen. Matteligningen var gitt til en gruppe studenter i en avgangsklasse av professor Gerald Lambeau (Stellan Skarsgård), en Fields-medaljist, som ikke har i tankene at noen skal kunne løse den i nærheten av så raskt. Han setter deretter opp en ennå mer komplisert ligning, en det hadde tatt ham og hans kollegaer to år å bevise. Lambeau og kollegaene hans går ut i gangen raskt etter å ha satt opp ligningen på tavlen, og snur seg bare for å se Will, med sprukket leppe, forslått øye og vaktmesterdrakt, som skriver på tavla. Da de begynner å gå mot ham, skriver han noen få siste bemerkninger, og går unna, mens han sier «unnskyld». Lambeau er sint, og sier at det er noens arbeide, og at han ikke skal klusse på tavla, men Will sier bare «dra til helvete» og forsvinner. Da Lambeau går tilbake til tavla ser han at kollegaene står og ser måpende på den korrekt løste ligningen. De går til vaktmesterkontoret der de får vite at Will ikke er en student, og at han kan nås gjennom politiet. Lambeau er tilstede på høringen til Will, og gir ham to muligheter, enten å havne i fengsel, eller løslatt under Lambeaus personlige overvåkning. Den siste muligheten er under to betingelser, han arbeider med vanskelige matteligninger sammen med professoren, og han må gå til psykolog. Etter flere mislykkede forsøk er Lambeau nesten i ferd med å gi opp, og tar ham med til sin tidligere romkamerat fra college, Sean Maguire (Robin Williams). Etter en tøff start (der Will er kynisk og sarkastisk), konkluderer Sean med at Wills forsvar er et resultat at år med psykisk og fysisk mishandling, og at hans fiendtlighet, sarkasme og kyniske oppførsel er en forsvarsmekanisme. De to arbeider sammen for å bryte gjennom Wills barriærer. I løpet av den samme tiden forsøker Lambeau å få Will til å utvikle seg i sin retning, uoppmerksom på at Will er en sart person som kan klikke på ett sekund hvis han blir presset. Etter at Will og Skylar har hatt et forhold i en stund, spør hun Will om han kan flytte til California med henne, siden hun skal begynne på Stanford University. Etter å ha gitt henne noen grunner til å ikke bli med, spør han henne hvordan hun vet at det er den rette tingen å gjøre. Hun sier at «jeg vet ikke, jeg bare vet». Han eksploderer, roper til henne, og avslører en rekke ting om ilvet sitt til henne, at han har ingen brødre, er foreldreløs, har fått sigaretter stumpet mot kroppen da han var barn, og at han har et stort arr på kroppen som ikke kom av kirurgi, men etter at fosterfaren stakk ham med kniv. Noen dager senere, da hun drar avgårde med et fly, returnerer han til sitt gamle liv, der han føler seg trygg og at han har kontroll. Omtrent en uke senere jobber han på en anleggsplass igjen, og tar en pause med kompisen Chuckie. Da de to deler en sixpack, forteller Chuckie Will hva han føler om situasjonen. Han sier at Will «sitter på en vinnende lottokupong» med sitt intellekt, og at han er for redd til å bruke den. Chuckie uttrykker også at han, og hvem som helst av vennene hans, ville gitt hva som helst for å være Will, og at han hater det faktum at kompisen søler bort potensialet sitt ved å leve det samme livet som dem. Chuckie sier at hans største håp i livet er at en dag, da han kommer for å hente Will til jobb, er han borte. Det er imidlertid tydelig at Chuckie bryr seg om vennen sin, selv om han er hard mot ham. På slutten av filmen, etter å ha reflektert litt rundt mulighetene sine i livet, bestemmer Will seg for å ta risken. Han bestemmer seg for å følge hjertet, reise til California for å finne Skylar, og takke nei til den lukrative jobben Lambeau tilbyr ham. Mottakelse. Kritikken til "Den enestående Will Hunting" var for det meste veldig god. Mange filmkritikere elsket ideene som filmen utforsket, og de fleste ga gode kritikker. Av de få som ga filmen negativ kritikk, var det mange som protesterte mot det dårlige språket og innholdet. I følge rapportene fra kinosalene, spilte filmen inn imponerende $225 millioner internasjonalt. Selv om åpningshelgen ikke gikk så bra, gjorde kritikkene og mottakelsen at fler og fler gikk for å se den. Filmen fikk internasjonalt skryt, delvis på grunn av skuespillet til Robin Williams og Matt Damon, som begge ble nominert til Oscar for filmen. AWD-Arena. AWD-Arena (tidligere: Niedersachsen-Stadion) er et tysk fotballstadion i Hannover. Det er hjemmebane for det tyske storlaget Hannover 96. Dette stadionet ble bygget i 1954, men er renovert fra 2003–2005. Kapasiteten er 49 000. Dette var én av banene det ble spilt kamper på i fotball-VM 2006. Kapasiteten ble redusert til 34 311 (alle sitteplasser) under VM. Fritz Walter-Stadion. Fritz Walter-Stadion er et tysk fotballstadion som er oppkalt etter den tidligere tyske storspilleren Fritz Walter. Dette er hjemmebane til Bundesliga-klubben 1. FC Kaiserslautern. Stadionet ble åpnet i 1926, men det ble restaurert fra 2002–2005 for fotball-VM i 2006, som ble spilt i Tyskland. Kapasiteten er på 46 600, hvorav 18 600 er ståplasser. Under VM hadde stadionet en kapasitet på 37 084. Albert Scott Crossfield. Albert Scott Crossfield (normalt omtalt som Scott Crossfield, født 2. oktober 1921 i Berkeley, California, USA, død 19. april 2006) var en amerikansk flyger. Scott Crossfield ble verdenskjent som den første som klarte å fly dobbelt så raskt som lyden. Han skrev flyhistorie da han oppnådde en hastighet på Mach 2 (omtrent 2124 kilometer i timen) i november 1953. Dette gjorde han i flyet D-558-II Skyrocket. I april 2006 omkom 84-åringen i en flyulykke. Kringkastingsrådet. Kringkastingsrådet er et rådgivende organ for NRK. Rådet har til oppgave å drøfte og uttale seg om hovedlinjene i NRKs programvirksomhet, både innen radio og TV. De kan også gi råd i administrative og økonomiske saker. Sakene rådet behandler kan komme både fra kringkastingssjefen og fra NRKs seere og lyttere. Rådet blir slik sett også en klageinstans. De kan også behandle saker som rådet selv mener bør tas opp. Kringkastingsrådet møtes 8–10 ganger i året, og har 14 medlemmer, med hver sin vararepresentant. 8 av medlemmene oppnevnes av Stortinget, 6 oppnevnes av Kongen i statsråd. Ett av de 8 medlemmene Stortinget oppnevner er leder av Samisk Programråd. For perioden 2010-2013 er leder for rådet May-Helen Molvær Grimstad. Herbert Jankuhn. Herbert Wilhelm Alfred Jankuhn (født 8. august 1905 i Angerburg i Østpreussen, død 30. april 1990 i Göttingen) var en tysk arkeolog og professor. Bakgrunn. Han ble født i den lille byen Angerburg i Østpreussen, som i dag er en del av Polen. Familien var høyreorienterte, konservative tyske nasjonalister. Faren var lærer i grunnskolen, og kjempet i form av et polemisk skrift mot den litauiske okkupasjonen av Memelland i 1923 som følge av første verdenskrig. Jankuhn tok abitur ved et gymnas i Tilsit i 1924. Før han begynte å studere samme høst, meldte han seg til militær grunnutdanning i Reichswehr og gjennomgikk seks ukers infanteriopplæring i Königsberg. Han begynte deretter å studere høsten 1924 i Königsberg, hvor han ble uteksaminert som idrettslærer i 1926. Han studerte deretter idrett, germanistikk, filosofi, geografi, historie og prehistorie i Jena og Berlin. Ved avslutning av studiene arbeidet han ved Institutt for prehistorie ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin og fullførte her sin doktorgrad i 1931 hvor han skrev om gotiske funn i Memel. Arkeologisk forskning. Etter å ha avlagt doktorgraden i Berlin, flyttet Jankuhn til Christian-Albrechts-Universität zu Kiel og arbeidet den første tiden som vitenskapelig assistent. Etter hvert fikk han ansvar for blant annet arkeologiske undersøkelser i Hedeby og Danevirke. I årene 1932-1933 var han stipendiat hos Deutsches Archäologisches Institut og reiste på forskningsreiser til Balkan og Midtøsten og vendte tilbake til Kiel i 1933. I 1936 ble han dosent. Han ble også leder for Schleswig-Holsteinisches Landesmuseum fram til krigsutbruddet. Fra 1941 til 1945 var han formelt ansatt ved Universitetet i Rostock, og han underviste ved Georg-August-Universität Göttingen fra 1956 til 1973. Jankuhn var en høyt ansett forsker, og han nedla et fremragende arbeid ved de arkeologiske undersøkelsene i Hedeby og Danevirke. Nasjonalsosialist. Ettermælet hans er likevel sterkt farget av at han var erklært nasjonalsosialist, og at han gikk aktivt inn for å underbygge nasjonalsosialismens ideologiske fundament, blant annet raselæren, vitenskapelig. Etter 1933 ble alle arkeologiske forskningsprosjekter vurdert opp mot deres nytteverdi for nasjonalsosialismen. Dersom de ikke tjente saken, måtte de skrinlegges. Arkeologer som ikke gikk med på dette, fikk yrkesforbud. Janhkuhn ble imidlertid med; han var medlem i SA fra høsten 1933 og deltok blant annet i et ti ukers treningskurs i paramilitær virksomhet. Han meldte seg inn i NSDAP i 1937. Samme år gikk han inn i SS og ble en del av "Stabssturmbann", en stabsenhet med kontor i Kiel. Han arbeidet i nær forståelse med Heinrich Himmler i organisasjonen Ahnenerbe. Etter angrepet på Norge i 1940 kom han som "Hauptsturmführer" og Himmlers spesielle utsending til Norge for å ivareta sikkerheten til norske – dvs. «germanske» – kulturskatter. Hans første oppdrag var å sikre framdriften av utgravningene av Raknehaugen på Romerike. Planen var at undersøkelsene skulle drives videre i tysk regi og med tyske midler, men dette ble avverget ved en snarrådig inngripen av Anton Wilhelm Brøgger. Brøgger måtte imidlertid godta at Vikingskipshuset på Bygdøy ble ekstra bombesikret under ledelse av Jankuhn. Jankuhn ville ikke ha noe med «den jødiske kunsthistorikeren og arkitekten» Harry Fett å gjøre, og foresto at han ble fjernet som riksantikvar og erstattet med en «pålitelig nordmann» som riksantikvar. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 ble Jankuhn forflyttet til de okkuperte områdene i Ukraina og Sør-Russland, der han hadde tilsvarende oppdrag som i Norge. Det videre ansvaret for arkeologi i regi av okkupasjonsmakten ble overlatt til Ernst Sprockhoff, hauptmann i Wehrmacht og arkeolog fra Humboldt-Universität zu Berlin. I tiden 1942 til årsskiftet 1943/44 tjenestegjorde han i Waffen-SS-divisjonen 5. SS-Panzer-Division «Wiking» hvor hans enhet i strid med Haag-konvensjonen konfiskerte biblioteks- og museumsgjenstander, men denne operasjonen opphørte etter det tyske nederlaget mot Den røde armés offensiv langs Dnepr og mot Karpatene. Siden det etter hvert ble mangel på skolerte offiserer, tjenestegjorde han som deretter som stabsoffiser under Felix Steiner og Herbert Otto Gille, til tross for at han manglet formell militær utdannelse utover en grunnleggende infanteritrening. Han ble allikevel 9. november 1944 tildelt Jernkorset av første klasse, noe som kan tyde på at hans overordnede, på denne tiden Gille, var fornøyd med innsatsen hans. Da han gikk tilbake til Ahnenerbe i 1944 fikk han graden SS-Obersturmbannführer i Allgemeine-SS, etter at Himmler hadde tilbakedatert en tidligere utnevnelse til SS-Obersturmführer slik at det skulle passe med bestemmelsene om opprykk. Som Obersturmbannführer hadde Jankuhn en grad som gjorde at han sto høyere enn de fleste andre vitenskapsmenn i Tyskland. Rehabilitert etter krigen. Etter det tyske nederlaget i 1945, ble Jankuhn satt i amerikansk krigsfangenskap. Tre faktorer gjorde imidlertid at en rekke SS-arkeologer, herunder Jankuhn, etter hvert ble rehabilitert. Det første var at den tidligere faglige rivaliseringen og konflikten med Alfred Rosenberg og kretsen rundt ham ble videreført, slik at Rosenberg fikk aleneansvaret for den såkalte nazistiske arkeologien, mens kretsen rundt Ahnenerbe klarte å framstå som ideologisk nøytrale og seriøse vitenskapmenn. For Jankuhn ble det videre nødvendig å få distansert seg fra sin tilknytning til SS. Han hevdet at han ble presset til å slutte seg til denne organisasjonen som i Nürnbergprosessen ble dømt til å være en kriminell organisasjon. Det er i ettertid imidlertid svært usannsynlig at han ble presset til å være medlem. SS oppfattet seg selv som en elite og ønsket ikke motvillige medlemmer, tvert imot skulle medlemskap henge høyt og være vanskelig å oppnå. Jankuhn klarte likevel å skaffe seg vitner som løy for å dekke Jankuhn. Innen Jankuhn ble stilt for retten, hadde det politiske klimaet endret seg og retten brydde seg ikke om å sjekke personalmappen og annen dokumentasjon rundt hans virksomhet. Til slutt ble hans sterke faglige bakgrunn trukket fram, og etter å ha blitt løslatt, kom han umiddelbart tilbake til arkeologien. Fra 1956 og fram til han gikk av med pensjon i 1973 var han professor ved Georg-August-Universität Göttingen. Han ble boende i Göttingen fram til sin død. Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 1992. Under Vinter-OL 1992 i Albertville ble det arrangert fire øvelser i kortbaneløp på skøyter. 1000 m. 20. februar 1992 5000 (4 x 1 250m) stafett. 22. februar, 1992 500 m. 22. februar, 1992 3000 m (4 x 750 m) stafett. 20. februar, 1992 Lars Sæter. Lars Sæter (født 13. mai 1895 i Surnadal, død 27. mai 1988) var en norsk politiker (KrF), emissær og forretningsmann. Sæter var stortingsrepresentant fra Sør-Trøndelag 1954-1961. Utdannelsen hans var folkehøgskole, befalskurs, bibelskole og handelsskole i voksen alder (i 1939). Han arbeidet som emissær, ungdomssekretær, redaktør og kretssekretær for Trøndelag indremisjonskrets 1919-1937. Han var disponent for Trøndelag misjonshotell 1934-1937, og arbeidet deretter i Nordenfjeldske oljeselskap 1937-1952 og i Mobil Oil A/S Norge 1952-1963. Han var medlem av Nidaros bispedømmeråd 1933-1954, formann i Trondheim KrF 1945-55. Han hadde også flere andre ledende verv i kommunen, indremisjonen og partiet. Ostefluer. Ostefluer er en liten familie av små til middelsstore fluer, der den mest kjente arten er ostefluen ("Piophila casei"). Denne arten ble tidligere ofte funnet på ost og andre lagrede, næringsrike matvarer, men ser ut til å ha forsvunnet etter som fremstilling og lagring av matvarer har blitt mer hygienisk. En annen gruppe av denne familien har larver som suger blod fra fugleunger, de har derfor blitt kalt draculafluer. Utseende. Små til middelsstore (3-9 mm lange) fluer med slank kropp, men kraftige bein. Hodet er forholdsvis lite og rundt, med runde fasettøyne som mer ganske store i underfamiliene Neottiophilinae og Piophilinae, påfallende små i underfamilien Thyreophorinae. Pannen er temmelig bred og mangler kraftige børster i den fremre halvdelen. Vanligvis sitter det en kraftig børste på hver side ved innerkanten av fasettøyet, og to i bakhodet, nær fasettøyets bakkant. Øverst i pannen sitter det tre punktøyne ("ocelli"). Antennene og munndelene er av vanlig fluetype. Fluene har en kraftig kinnbørste ("vibrissa"), og noen arter har også en rekke av tettsittende, lange børster eller hår langs siden av hodets underkant. Brystet ("thorax") er forholdsvis langt og smalt, med kraftige børster i det minste langs sidene og i spissen av "scutellum" (den bakerste ryggplaten). Det er vanligvis mer eller mindre blankt og skinnende. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank. En del arter har påfallende store, ytre kjønnsorganer. Beina er kraftige, med fortykkede lår og sterke klør ytterst på føttene. Vingene er store, klare, av og til med mørke flekker. De har to avlange, lukkede celler nær midten av vingen og to små men tydelige, tre- eller firkantede celler som ligger rett over hverandre i den bakerste halvdelen av vingen nær roten. Larvene er av vanlig høyere fluetype, maggot-lignende, tilspisset i hodeenden. Munndelene er bare synlige utenfra som et par kroker. Levevis. Arter av denne familien kan finnes i ganske ulike miljøer. Larvene til ostefluen ("Piophila casei") var tidligere vanlig å finne på oster, men det skjer ganske sjelden i dag. Allerede den svenske presten Olaus Magnus nevnte rundt 1550 ostefluen, så skadene har vært kjent lenge. Noen har ment at det var et tegn på god, lagret ost at det var ostefluelarver på den, men det er ikke tilrådelig å spise slik ost, da det er kjent at ostefluelarvene kan overleve magesekkens syre og passere gjennom tarmen. Den kan forårsake myiasis (fluelarveangrep) i tarmen. Ostefluen kan også finnes på kadavere og menneskelik. Den koloniserer disse på et ganske sent stadium i nedbrytingen. Andre arter i familien kan også finnes på gamle kadavere. Ostefluelarvene kan sprette ved å krølle seg sammen i en ring og plutselig rette seg ut. På engelsk blir de kalt "cheese skippers". I alle fall noen arter i underfamilien Neottiophilinae har larver som lever i reirene til hulerugende fugler, for eksempel meiser. Larvene suger der blod, og de blir derfor kalt draculafluer. Thor-Inge Gullvåg. Thor-Inge Gullvåg (født 5. juni 1952 i Vefsn) er en norsk skuespiller og dramaturg, utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Han har arbeidet ved Hålogaland Teater, NRK fjernsyns- og radioteateret, Norsk Film AS og Rikskonsertene. Gullvåg ble senere tilknyttet Nordland Teater i Mo i Rana, der han i perioden 1. januar 2000-31. desember 2007 var teatersjef. Thor-Inge er far til danseren, skuespilleren og tv-personligheten Kjersti Lid Gullvåg. Han er gift med skuespiller og pedagog Tone Lid Gullvåg. Anundshög. To av de skipsformede steinsettingene. Anundshög er navnet på en stor gravhaug og et fortidsminneområde i Badelunda, Västmanland i Sverige. Her finnes blant annet fem skipsformede steinsettinger, Sveriges største gravhaug «Anundshögen», flere mindre gravhauger, en «offerbrønn», samt en runestein. Anundshögen er ni meter høy og er 64-68 meter i tverrmål, altså noenlunde på størrelse med Jellhaugen ved Halden, og den regnes som Sveriges største. Et ildsted under haugen er datert til perioden 210-540 e.Kr., altså sen romertid eller folkevandringstid. Toppen på haugen er avflatet, dette er etter en gravåpning i 1788. Navnet på haugen er kjent siden sen middelalder, da haugen ble brukt som tingplass og kaltes da «Anunda Högh». Antikvaren Johan Peringsköld mente navnet kom av sagnkongen Bröt-Anund, og at dette var hans grav. Dette kan i dag ikke karakteriseres som annet enn ren gjetting. Navnet forekommer imidlertid på runesteinen, og dette holder liv i myten. På området finnes 12 gravhauger, ti runde steinsettinger og fem skipssettinger, 14 bautasteiner og den ovennevnte runesteinen. Innskriften lyder: "Folkvid reiste alle disse steinene etter sønnen hans, Heden, Anunds bror. Vred ristet runene". Området ble sommeren 2008 undersøkt med georadar, og det ble funnet 30 nedgravninger i rekke fra et vadested 200 meter fra feltet. Denne er tolket som en rekke av reiste steiner elle store stolper, som senere er fjernet. Lars Bremnes. Lars Bremnes (født 4. desember 1964 i Svolvær) er en norsk musiker (saksofon og gitar) og låtskriver, bror av Kari Bremnes og Ola Bremnes som han har samarbeidet med i flere utgivelser. Fra 1991 har han ledet sitt eget band med Terje Johannesen, Georg Buljo, Helge Harstad og Anders Engen. Disse ble i 1994 nominert til Spellemannprisen for utgivelsen "Stjernesukkertøy". Melodier som for eksempel "Fiolinan" og "Å kunne æ skrive" har gitt Bremnes et stort navn. Sammen med Kari og Ola fikk han Spellemannprisen 2000 i klassen viser og viserock for albumet "Soløye". For albumet "Hjertekaptein" med egne melodier vant han Spellemannprisen 2006 i klassen viser. Han fikk, sammen med Ola, Prøysenprisen i 2009. Privatlivet lever Bremnes sammen med sin kone Marianne (ordfører i Harstad kommune) og deres to barn. Alexander Gabrielsen. Alexander Gabrielsen (født 18. november 1985 i Randaberg) er en norsk fotballspiller fra Rogaland. Han spiller midtstopper på Sandefjord Fotball. Han kom til Sandefjord fra Viking FK i 2007. Overgangen til Sandefjord fra Viking ble bekreftet den 10. august 2007. Og han signerte da en 3,5 års kontrakt med klubben. Til Viking ankom han i 2002, da fra Randaberg IL, som er den klubben han har spilt i siden barndommen. Han har elleve U-21-landskamper for. Humør. Et individs humør er en observerbar affektiv tilstand som kan bestå av en kombinasjon av følelser. Ved normal fungering påvirkes humøret av ytre hendelser og er derfor adaptivt. En humørforstyrrelse (slik som klinisk depresjon) blir beskrevet som maladaptiv. Ordets opphav. Ordet er beslektet med humor, som igjen kommer gjennom tysk og engelsk fra det latinske ordet for væske: "umor" eller "humor". De gamle grekerne trodde nemlig sinnsstemningen var knyttet til blandingsforholdet mellom kroppsvæskene blod, mørk galle, gul galle og slim fra lymfekjertlene. Optimisme/pessimisme og humør. En optimist og en pessimist opplever den samme situasjon gunstig henholdsvis ugumstig. Dette gjelder også i forhold til forventninger. Optimisten betrakter verden gjennom «rosa briller», dvs. med forventninger om et gunstig utkomme, mens en pessimist vil ha en tendens til å fokusere på risikoen for at utkommet blir ugunstig eller ubehagelig. Det foreligger preliminære beviser på at evaluering av situasjoner er forbundet med nevrotransmitterkonsentrasjoner i hjernen. Ulike nevrotransmittere synes å påvirke prosesseringen av positive og negative utkommer, muligens gjennom påvirkning av forskjellige undersystemer i hjernen. Humørforstyrrelser. Humørforstyrrelser er mentale lidelser hvor humørets normale fungering er forstyrret. De vanligste slike lidelser er klinisk depresjon og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Det synes også trolig at angstforstyrrelser er relatert til humørforstyrrelser. Medikamentelle terapier for disse forstyrrelsene ser ut til å rette seg mot nevrotransmitterfunksjoner i hjernen. En annen humørforstyrrelse som mest sannsynlig befinner seg i det bipolare spektrum er sesongavhengig depresjon som beskriver en forstyrrelse der endring av årstid (særlig dagens lengde) har en unormalt sterk innvirkning på humøret. Georg Buljo. Georg Buljo (født 2. februar 1969) er en norsk gitarist og produsent. Sammen med Kåre Vestrheim startet han tidlig på nitti-tallet Locomotives, der han fungerte som gitarist, låtskriver og co-produsent. Buljo jobber blant annet med [Mari Boine, Lars Bremnes og Niko Valkeapää som produsent og låtskriver. Han har også samarbeidet med Odd Nordstoga, Lars Ánte Kuhmunnen, Johan Anders Bær, Biret Risten Sara og Jan Eggum samt en rad av norske og samiske artister. Buljo er platearbeider i "Duippidit Audio Laboratorium" i Oslo og etablerte i 2002 plateselskapet "[Duippidit]", som mottok Spellemannprisen 2003 for Niko Valkeapääs første plate. Nordenfjeldske gevorbne regiment. Nordenfjeldske gevorbne regiment var en norsk militæravdeling. I 1769, etter hærordningen av 1. mai 1769, var regimentet oppsatt med 59 vervede soldater i tjeneste, pluss åtte underoffiserer og tamburer per kompani, og regimentet bestod av 14 kompanier, altså til sammen 1 876 mann. I 1810 hadde regimentet blitt oppløst og avgitt følgende kompanier til Den nasjonale bataljon i Nordenfjeldske gevorbne infanteriregiment: Skjesmoske, Akerske, Askerske, Lierske, Hoksundske og Hurumske kompani. Det siste kompaniet var jegere. Historie. Etter strilekrigen i 1765 hadde norske myndigheter kommet i tvil om norske avdelingers holdninger i konflikter med allmuen. Først ble de lokale, utskrevne soldatene på Bergenhus festning byttet ut med vervede soldater like etter krigen. I juli 1767 tok man et skritt til. Nordenfjeldske gevorbne ble sendt fra Bergen til København, og erstattet av det tyske Delmenhorstiske gevorbne Infanteriregiment. Myndighetene i Norge fikk da soldater som ikke hadde sympati for allmuens holdninger, og danskene fikk norske avdelinger til København. Karl Wilhelm von Löwental ble generaladjutant for regimentet i 1782. Niko Valkeapää. Niko-Mihkal Valkeapää (født 30. desember 1968 i Enontekis, Finland) er en finsk-norsk og samisk låtskriver og musiker (vokal). Han har siden 1990 vært bosatt i Kautokeino der han begynte som lærer. Han er gudsønn av kunstneren Nils Aslak Valkeapää og fremfører flere av hans tekster på sine to plateutgivelser, som er en del av den «tredje bølge» innen moderne samisk kultur, der han har arbeidet mye med blant andre Georg Buljo. Han vant Sámi Grand Prix (1994, 1995), mottok Spellemannprisen 2003 i åpen klasse med sitt debutalbum, og Liet Ynternasjonaal, den internasjonale musikkpris for minoritetsmusikk. Han har turnert nasjonalt og i norden, bl.a. på Nattjazz i Bergen, Festspillene i Nord-Norge, Riddu Riđđu Festivála og på Nordland Musikkfestuke i Bodø. Eksterne lenker. Valkeapää, Niko Valkeapää, Niko Valkeapää, Niko Valkeapää, Niko Dølen. Forsiden i første nummer av bladet.a>, redaktør for ukebladet Dølen 1858-1870. "Dølen" var et ukeblad som ble utgitt av Aasmund Olavsson Vinje i perioden fra 1858 til 1870. Vinje eksperimenterte med Ivar Aasens landsmål i Dølen, men følte seg aldri bundet av en bestemt skriftnorm. Det meste av innholdet ble skrevet av Vinje selv. Bladet inneholdt flere tekster i ulike sjangre om politikk, kunst og litteratur. Bladet hadde rundt 500 abonnenter. Vinjes reiseskildring "Ferdaminne frå sumaren 1860" ble først publisert i Dølen. Hele tidsskriftet ble gjenutgitt 1970-1973 i fire bind; ved Reidar Djupedal og med tresnitt av Terje Grøstad. Iberere. Iberere er navnet på oldtidsbefolkningen på Den iberiske halvøy som antas å ha bodd hovedsakelig ved østkysten. De omtales på et tidlig tidspunkt i greske skrifter. De stiftet bekjentskap med fønikere som drev sjøfart. På et ganske tidlig tidspunkt ble området befolket av keltere. Ibererne og kelterne opptok hver sin del av landet; kelterne holdt i områder mot nord og vest og iberere i områder mot syd og øst. Noen av ibererne blandet seg også med kelterne og ble det som kalles keltiberianere. Ibererne dannet flere kongedømmer. Med tiden ble landet erobret av romerne. Iberisk språk, som vi vet lite om i dag, har ikke kunnet knyttes slektskapelig til noe annet språk. Det døde ut etterhvert som det ble erstattet av latin under Romerrikets styre. Kate Beckinsale. Kate Beckinsale (født 26. juli 1973 i London) er en engelsk skuespiller. Tidlig liv. Kate Beckinsale ble født i London. Hun vant tidlig priser i forfatterkonkurranser for unge talenter, og etter å ha fullført skolen i London fulgte hun i sine foreldres fotspor og startet en skuespillerkarriere. Hennes første rolle var i "One Against the Wind", en TV-film om andre verdenskrig som ble sendt i 1991. Beckinsale studerte fransk og russisk litteratur på New College i Oxford, men hun fullførte aldri noen grad. Hun mente imidlertid at studiene i fremmede språk og litteraturer ville gi henne bredde innen skuespilleryrket. Filmkarriere. I løpet av sine første år ved Oxford ble Beckinsale tilbudt en rolle i Kenneth Branaghs kinofilm "Stor ståhei for ingenting", som er en filmversjon av Shakespeares skuespill. Hun tilbragte det siste året i studiene sine i Paris, og etterpå bestemte hun seg for å slutte på universitetet og konsentrere seg om skuespilleryrket. Hun opptrådte deretter i noen få bemerkelsesverdige men lavt profilerte filmer, inkludert "Nye vinder over Cold Comfort Farm" (1995), "Shooting Fish" (1998) og "The Last Days of Disco" (1998). Under denne tiden opptrådte hun også både i TV-filmer og på teaterscenen. Beckinsales første store amerikanske film, "Brokedown Palace" (1999) var ingen kommersiell suksess. Kort tid etterpå fikk hun en rolle i filmen "Pearl Harbor" fra 2001, en film som endte opp med å bli en av de mest innbringende filmene det året. I de påfølgende årene opptrådte hun i en rekke amerikanske filmer som var høyt profilerte, men som mottok ganske dårlige kritikker, inkludert "Serendipity" (2001), "Underworld" (2003) og "Van Helsing" (2004). Hun har også spilt rollen som Ava Gardner i filmen "The Aviator", en rolle som krevde at hun gikk opp nesten 10 kg. I 2005 ble Beckinsale plassert på en 85. plass i "FHM"s liste over de «100 mest sexye kvinnene i verden». Hun hadde også tidligere vært på 16. plass i "Maxim"s «HOT 100», 63. plass i "Stuff Magazine"s «100 mest sexye kvinner i verden» (2002), og hun ble valgt ut av "Hello magazine" som «Englands #1 Beauty», også i 2002. I januar 2006 gjentok Beckinsale rollen sin som en vampyr som er hemmelig (og forbudt) forelsket i en varulv i filmen ', en oppfølger til 2003-filmen "Underworld". Filmen ble igjen regissert av hennes ektemann, Len Wiseman, og havnet på førsteplass over billettinntekter i åpningshelgen, da den spilte inn over 26 millioner amerikanske dollar. Den 24. januar 2006 ble Beckinsale lurt i MTV-programmet "Punk'd". Personlig liv. Beckinsale gikk ut med den walisiske skuespilleren Michael Sheen lenge, og de to har datteren Lily Mo Sheen (født 31. januar 1999) sammen. Sheen hadde en rolle sammen med Beckinsale i "Underworld", og han var også med i en sekvens der Beckinsales rollefigur husker tilbake i film nummer to. I juni 2003, få måneder etter at hun hadde brutt med Sheen, ble hun forlovet med regissøren av "Underworld", Len Wiseman, og de to giftet seg 9. mai 2004. Beckinsale har magesår og var anorektisk som barn. Hun har også uttalt at hun hater å bruke korte bukser. Pair av Frankrike. Pair (av latin "par", «lik», sml. engelsk "peer") har siden det 13. århundre betegnet politisk privilegerte høyadelige i Frankrike. Statusen som "pair av Frankrike" ble tildelt av den franske kongen og var den høyeste innen den franske adelen. Rangens opprinnelse er ikke fullstendig klar, men fra det 13. århundre frem til den franske revolusjon hadde noen "pairs" spesielle oppgaver i forbindelse med kongekroninger. Etter restaurasjonen i 1814 og frem til 1848 var pairene medlemmer av førstekammeret i det franske parlamentet. Omkring 1216 fantes det ni "pairs": erkebiskopen av Reims, biskopene av Langres, Beauvais, Châlons-en-Champagne og Noyon, hertugene av Normandie, Burgund og Guyenne samt greven av Champagne. Mens erkebiskopen av Reims alltid hadde kronet kongen, er det uklart hvorfor de andre prelatene hadde fått denne statusen. Hertugene av Normandies status var bare teoretisk, siden hertugdømmet siden 1202 i realiteten hadde vært en selvstendig stat. Noen år senere kom tre nye "pairs" til: biskopen av Laon og grevene av Flandern og Toulouse, og det totale tallet ble 12. I det sene 13. århundre falt to verdslige "pairages" til kronen, og tre nye ble opprettet i 1297. Senere falt de siste tre av de opprinnelige verdslige "pairages" til kronen, og det ble opprettet nye frem til det eksisterte 25 av dem. Mellom de 12 «gamle» og de 13 «nye» ble det gjort en forskjell: Bare de gamle hadde i utgangspunktet spesielle oppgaver ved kongekroninger. Etterhvert som de gamle "pairages" gikk inn i kronen, ble det opprettet nye for å fylle disse bestemte oppgavene. Iberisk. Iberisk var språket til oldtidens iberere. Det er kjent fra flere innskrifter, men man vet ikke så mye om språket i dag. Det døde ut under det 1. og det 2. århundret etter å ha blitt gradvis fortrengt av latin. Språket ble skrevet dels med det greske alfabetet, dels med det latinske alfabetet, og dels med et eget iberisk alfabet. Språkets slektskap med andre språk er ukjent. Det var etter alt å dømme et ikke-indoeuropeisk språk. Man har forsøkt å forbinde det med baskisk, men det har ikke kunnet bevises. Andre slektskap har heller ikke kunnet bevises. The Notorious B.I.G.. Christopher George Latore Wallace (født 21. mai 1972, død 9. mars 1997), også kjent som Biggie Smalls (etter en gangster i filmen "Let's Do it Again" fra 1975) og Frank White (fra filmen "King of New York"), men også kjent som The Notorious B.I.G. (Business Instead of Game og, etter hans død, Books Instead of G'"uns), var en populær rapper på midten av 1990-tallet. Hans karriere ble overskygget av kampen mellom Bad Boy/Death Row Records som opptok mesteparten av livet hans, men etter hans død i 1997 er The Notorious B.I.G. feiret som en legende innen hip hop-musikken. Han blir husket for sine talenter innen historiefortelling og «freestyling», og sin flyt som var enkel å forstå, men likevel kompleks. I 1997 ble Wallace skutt og drept i Los Angeles, hvor han hadde deltatt på en fest i regi av VIBE Magazine. Da bilen hans stoppet ved et stopp-skilt, kjørte en annen bil opp på siden og åpnet ild. Han ble truffet av seks skudd og døde nesten umiddelbart. Drapet er ikke oppklart. Samlealbum. Han har i tillegg utgitt en rekke singler. Skonseng. Skonseng er ei bygd og poststed (8615) i Rana kommune i Nordland, ca 10 km nord for Mo, på østsiden av Ranelva. Skonseng stasjon på Nordlandsbanen ble åpnet i 1942. En bru over Ranelva forbinder Skonseng med Røssvoll. Skonseng har egen barneskole og en kraftstasjon (Reinforsen kraftverk). Under 2. verdenskrig bygde tyskerene fangeleirer på ulike plasser på/ved Skonseng, såkalte «russeleirer» (av at det for det meste var russiske og polske krigsfanger i leirene). Spor etter en av disse leirene kan leses ut ifra lokale stedsnavn som f.eks «Russeheia». Navnet Skonseng kommer opprinnelig fra en av de største gårdene i området rundt 1800-tallet. Jan Helge Andersen. Jan Helge Andersen (født 17. januar 1981) ble dømt sammen med Viggo Kristiansen i forbindelse med Baneheia-saken, der to jenter på åtte og ti år ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand den 19. mai 2000. Andersen ble dømt for voldtekt av begge jentene, og for overlagt drap på den yngste jenta, men frikjent for drapet på den eldste. I motsetning til kameraten Viggo Kristiansen, som ifølge dommen var initiativtager og hovedmann bak forbrytelsen, tilstod Andersen, og det var også hans vitnemål som førte til at Kristiansen ble dømt. Andersen forklarte at voldtektene og drapene var Kristiansens initiativ, og at han ikke turte sette seg opp mot Kristiansen. Vitner har styrket bildet av Kristiansen som en dominerende person og av Andersen som en dominert person. Andersen ble idømt 17 års fengsel i Kristiansand byrett, men Agder lagmannsrett skjerpet straffen til 19 års fengsel. Etter vanlige soningsregler kan han da bli løslatt etter 12,6 år (to tredjedeler av straffen), dvs. tidlig i 2013. Andersen soner i Skien fengsel. Eurovision Song Contest 1998. Eurovision Song Contest 1998 ble kringkastet fra National Indoor Arena i Birmingham i Storbritannia den 9. mai 1998. Storbritannia var arrangør ettersom de hadde vunnet året før med sangen «Love Shine A Light» framført av Katrina and the Waves. Programledere var Ulrika Jonsson og Terry Wogan. De såkalte «postkortene» mellom hvert bidrag viste bilder fra Storbritannia. Vinneren dette året var veldig kontroversiell i sitt eget hjemland, Israel. Transseksuelle Dana International hadde skapt store avisoverskrifter før konkurransen, og vant til slutt med 172 poeng og sangen «Diva». Det mest oppsiktsvekkende innslaget dette året var kanskje Guildo Horn fra Tyskland med låten «Guildo hat euch Lieb». På scenen, og til og med utenfor scenen, utførte han forskjellige ablegøyer; han ringte i bjeller, gikk ut blant publikum og kysset enkelte, og avsluttet med å klatre høyt opp i et stillas på scenen. Tyskland endte til slutt på en syvendeplass. Norges bidrag, Lars Fredriksen med «Alltid sommer», endte til slutt på plassen bak. Ungarn, Romania, Irland og Tyrkia var ved denne konkurransen de fire siste landene som fortsatt brukte en juryordning, mens alle de andre øvrige benyttet seg av teleavstemning. 1998 var også det siste året det var obligatorisk for arrangøren å stille med et orkester i salen (fra og med 1999 gikk man over til å bruke singback). Spania annonserte poengene feil, sånn at resultatet ble annerledes enn det skulle ha vært. F. eks ga de tolv poeng til Israel, men det var egentlig Tyskland som skulle hatt de tolv poengene, Norge fikk ti poeng i stedet for åtte, og Israel fikk altså bare åtte poeng. Dette gjorde sånn at Norge ble nummer sju i stedet for. Denne feilen ble rettet opp etter sendingen. Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island Italia, Russland og Østerrike deltok ikke dette året fordi de hadde fått for lite poeng i gjennomsnitt i perioden 1992-1997. Italia trakk seg av frivillig grunn, og skulle først gjøre comeback 13 år senere Trefluer. Trefluer (Clusiidae) er en liten familie av fluer med larver som lever i død ved. De er typiske skogsinsekter, og kan kjennes på slank kroppsbygning og store vinger med diffuse, mørke flekker, og forholdsvis lange bein. Ni arter er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore (2 – 6½ mm), slanke fluer. Hodet er mer eller mindre rundt med store fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det 2-5 kraftige børster. Antennene er av vanlig fluetype, tre-leddete, ganske små. På det tredje antenneleddet sitter en antennebørste ("arista") som er hårete og av og til fortykket. Munndelene er små, vanligvis ikke synlige sett fra siden. Fremst ved munnkanten sitter en stor og kraftig kinnbørste ("vibrissa"). Brystet (thorax) er vanligvis langstrakt, 1½ – 2 ganger så langt som bredt, med fin hårkledning og flere lange børster. Vingene er forholdsvis store, vanligvis med en eller flere store, diffuse mørke flekker. Beina er temmelig lange og kraftige, ofte med rekker av stive børster på undersiden av lårene. Bakkroppen er sylindrisk, forholdsvis lang og slank. Larvene er av vanlig fluetype, ganske slankbygde. Levevis. De larvene som er kjent lever alle i råtten ved av løvtrær: bjørk, bøk, eik og osp. Noen lever i ganger gnagd ut av andre insekter. De voksne er typiske skogsinsekter, men lite er kjent om dem. Det er sannsynlig at noen av artene kan være truet av moderne skogbruk som fører til lite død ved i skogen. Zentralstadion. Zentralstadion er et fotballstadion i Leipzig i Tyskland. Det er hjemmebanen til FC Sachsen Leipzig. Stadionet ble opprinnelig åpnet i 1956, med tilskuerkapasitet på 100 000. Etter en stor ombygning ble Zentralstadion nyåpnet 7. mars 2004. Dagens kapasitet er på 44 300 sitteplasser. Det ble arrangert VM på dette stadion i 2006, og under mesterskapet ble kapasiteten redusert til 34 384. Stadionet er i dag det nest største stadionet i det østlige Tyskland, etter Olympiastadion i Berlin. RheinEnergieStadion. RheinEnergieStadion (tidligere Müngersdorfer Stadion) er et fotballstadion som ligger i den tyske byen Köln. Det er hjemmebanen til fotballklubben 1. FC Köln og den amerikanske fotballklubben Cologne Centurions. RheinEnergieStadion er et av stadionene som ble brukt under Fotball-VM 2006. Stadionet ble innviet i 1923, og renovert 1972–1975 og 2002–2004. Kapasiteten er 51 000, men under VM ble den redusert til 35 926. Banen er 105×68 meter. Museuniverset. Museuniverset er et ikke-offisielt uttrykk som ofte brukes om verdenen Disney-figuren Mikke Mus og hans slekt, venner og fiender bor i. Dette brukes i opposisjon til andeuniverset, verdenen der Donald Duck-historier finner sted. Mikke Mus og Minni Mus ble skapt av Walt Disney og Ub Iwerks til noen tegnefilmer. Flere av karakterene skriver seg tilbake til mellomkrigstiden. Ikke minst var tegnerene Art Babbitt og Floyd Gottfredson viktige bidragsytere. I historier produsert av Egmont, som lager de fleste av historiene som står på trykk i norsk "Donald Duck & Co", heter byen Mikke Mus bor i Andeby (engelsk: "Duckburg"). Det er underforstått og flere ganger også vist i klartekst at dette er samme by som Donald Duck og hans slekt, venner og fiender holder til i. Historier der både de fra andeuniverset og museuniverset deltar sammen forekommer imidlertid så sjelden at de kan regnes som gjesteopptredener. I klassiske amerikanske tegneserier forekommer det klare eksempler på at Donald Duck og Mikke Mus bor i samme by. Blant annet har Carl Barks laget en historie hvor Tipp og Topp hjelper Petter Smart med å lage en oppfinnelse, og serieskaperparet Carl Fallberg og Paul Murry lot også Mikke og Langbein flere ganger møte Bestemor Duck. På slutten av 1980-årene valgte den daværende Disney-utgiveren i USA, Gladstone, å døpe Mikkes hjemby "Mouseton", og slik markere at det ikke var samme by som Donald Duck bor i. I italienske Disney-tegneserier, som det er overvekt av i "Donald Pocket", har det alltid vært et skille mellom Donalds hjemby "Paperopolis" og Mikkes hjemby "Topolipolis", men dette har normalt vært fjernet eller dysset ned i den norske oversettelsen. Uttrykket «Museuniverset» er skapt av fans og har ikke blitt brukt av Disney eller deres utgivere. Skandinaviska Kriminalsällskapet. Skandinaviska Kriminalsällskapet (SKS) er en selvstendig regional organisasjon innen Asociación Internacional de Escritores Policíacos (Den internasjonale foreningen for kriminalforfattere – AIEP). SKS ble konstituert den 12. mai 1991 i Krogerup, Danmark. Medlemmene skal ha «dokumentert seriøs virksomhet innen kriminalgenren». Våren 2006 ble SKS omorganisert, slik at det fra nå av bare fungerer som en formell «paraply» for de respektive lands kriminallitterære foreninger. Hvert år utdeler foreningen prisen Glassnøkkelen til det beste kriminallitterære verk (roman eller novellesamling utgitt av en dansk, finlandsk, islandsk, norsk eller svensk forfatter) forrige år. Maglev. Maglev er en forkortelse for magnetisk levitasjon og brukes om både en elektromagnetisk løftemekanisme og høyhastighetstog som svever over skinnegangen ved hjelp av denne mekanismen. De magnetiske kreftene kan normalt styres slik at de får en komponent som virker i kjøreretningen, slik at togets fart kan økes eller reduseres. Maglev-mekanismen fungerer dermed som en linjærmotor med evne til regenerativ bremsing. Teknologienes bruksegenskaper. Både EMS og EDS har ustabiliteter som krever nøyaktiv styring av magnetismen. EMS-problematikken kjenner alle som har håndtert en magnet: Tiltrekningen øker dramatisk når magneten kommer nær jern. EDS får sin problematiske ustabilitet når farten øker. EDS krever at toget har sterke elektromagneter (med superleder som krever et komplisert kjøleanlegg). Derfor blir det på toget sterke magnetfelt som er farlige for personer med pacemaker. Slike sterke felt gir ikke de andre teknologiene. Bare EMS kan holde toget svevende mens det står i ro, slik at hjul kan utelates. Inductrack løfter ved ca. 5 km/t, mens EDS løfter først ved ca. 100 km/t, og altså krever ganske normale hjul. EMS-toget (det tyske Transrapid) løfter seg bare ca. 10 mm, og krever derfor svært ryddige forhold, mens de andre togtypene løfter seg nær ti ganger så høyt. Hovedfordelen med maglev er: Siden det ikke er mekanisk kobling mellom toget og bakken, kan man oppnå høye hastigheter, ca. 500 km/t, og det uten at farten krever dyrt vedlikehold med stadig mekanisk trimming. Men om man kan basere rutetabellen på denne farten, avhenger av været, forstyrrende fremmedlegemer osv.. Lydnivået er i utgangspunktet lavt, men ved høye hastigheter blir det likevel sterk støy grunnet fartsvinden. Slik er det også med energiforbruket: Ved liten fart er motstanden lav, men i stor fart fører luftmotstanden til et stort energiforbruk. Maglevsystemer er dyre å bygge, og kan ikke kobles opp mot en tradisjonell jernbane. Maglev-linjer. Den første maglevlinjen (på 600 meter) ble åpnet i 1984 i Birmingham, men tekniske problemer gjorde at den ble nedlagt i 1995. I Berlin ble en maglevlinje (M-Bahn) på 1,6 km testet i 1989-91, men brukt til regulær passasjertrafikk bare to måneder i 1991. I Tyskland finner man Transrapid-Versuchsanlage Emsland ved Emsland som er et 31,5 km langt testpor for EMS-maglevtog. I Shanghai åpnet en 30 km lang maglevlinje i Pudongdistriktet til hovedflyplassen i 2002. Det er Transrapidteknologien benyttes på Shanghai-banen. I Japan finnes Linimo-linjen, en 8,9 km lang bylinje (for maks. 100 km/t), og Yamanashi-testlinjen på 18,4 km, hvor man har testet EDS-tog i opptil 581 km/t. Stine Sofies Stiftelse. Stine Sofies Stiftelse er en norsk stiftelse som arbeider for å beskytte barn mot vold og overgrep, for å avdekke vold og overgrep mot barn og for å sikre barnas rettsikkerhet. Personene bak stiftelsen, Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth, har begge fått Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid. Bakgrunn. Stiftelsen ble opprettet i 2000 som følge av Baneheia-saken og oppkalt etter Stine Sofie Sørstrønen, ett av ofrene i samme sak. Den ledes av Ada Sofie Austegard, Stine Sofie Sørstrønens mor. Stiftelsen fikk i 2005 1 million kroner + 450 000 kr i prosjektmidler over statsbudsjettet. Kurs. Stiftelsen holder kurset «TENK OM…» som er et fagseminar om vold mot barn, håndtering ved mistanke om vold mot barn og krisehåndtering. Kurset er rettet mot personer som jobber med barn, primært barnehageansatte. Over 1100 fagpersoner har deltatt på kurset. Foredragsholdere har blant andre vært Eli Rygg, forfatter og næromsorgsarbeider, Margrete W. Aasland, spesialist i sexologisk rådgivning, Trine Fagervik, stiftelsen mot seksuelle overgrep og incest, Jens Grøgaard, overlege ved Barneavdelingen på Ullevål Universitetssykehus og Ada Sofie Austegard - Stine Sofies Stiftelse. Seminar for pårørende til drepte barn. Stiftelsen holder seminar for pårørende der barn blir drept i kriminelle handlinger. I 2008 ble seminaret holdt for åttende gang. Forskningsprosjektet «Vold mot barn». Stiftelsen har arbeidet med å få utviklet dukken «Baby Justicia» som kan påvise og få bedre visualisering av de krefter som ev. må til for å påføre barn spesifikke skader – dette igjen gjør at vold mot barn bedre blir synliggjort for rettens aktører i en rettssak. Brosjyre. Stiftelsen har utarbeidet veilederen «Til deg som kjenner et barn som har vært utsatt for vold eller overgrep». Den inneholder informasjon for ivaretakelse av det voldsutsatte barnet, og oppdateres omtrent en gang i året. Sponsormidler. Mesterbakeren i Lillesand og Rema 1000 butikker i Aust- og Vest-Agder har solgt «Stine Sofies Stiftelse brødet», der 2 kroner pr. solgte brød går til Stine Sofies Stiftelse. Dette har gitt inntekter på opptil 400 000 kr i året. 1. april 2011 lanserte den norske smykkegiganten Panorama smykker med navn «Stine Sofie-smykkene» hvor en viss andel av salget går til stiftelsen. Smykkene er utgis i to utgaver, et lite gullhjerte med diamanter, og et større sølvsmykke, som representerer mor – datter. Paul Murry. Paul Murry (født 25. november 1911 i Saint Joseph, Missouri, døde 4. august 1989 i Palmdale, California) var en amerikansk tegneserietegner, best kjent for å tegne "Mikke Mus". Murry likte ikke tegneserier som barn. Da han ble eldre jobbet han som gårdsbruker, og lærte seg da å tegne. I 1938 ble han ansatt hos Disney i filmbyen Hollywood, og begynte å jobbe for animatøren Fred Moore. Moore jobbet med Mikke Mus og Murry lærte mye av ham, og har selv sagt at Moore var inspirasjonen til at han senere begynte å jobbe med Mikke Mus. I 1942 sluttet han med tegnefilm og begynte å jobbe med tegneserier istedenfor. Han laget først søndagssider og noen dagsstriper før han laget sin første tegneserie for et tegneserieblad. Det var ikke en Mikke-historie, men en historie med Langøre, Mikkel og Bamse. Murry skrev aldri manusene selv, de fikk han fra Western Publishing. Murry var en av de få som kunne tegne de aller fleste Disney-figurene, han har tegnet en del "Donald Duck"-historier, og hans Donald er ikke så ulik Al Taliaferros. I 1950 kom hans aller første "Mikke Mus"-historie. I 1950 fikk Murry tilbud av tegneserieforfatteren Dick Huemer som planla en tegneserie som han mente at Murrys stil hadde passet perfekt til. Murry syntes dette hørtes interessant ut og begynte da å tegne denne serien som het Buck O'Rue på heltid. Serien gikk i de amerikanske avisene et par år, men ble aldri særlig vellykket. Derfor gikk Murry tilbake til Disney-seriene. I 1953 tegnet Murry sin første fortsettelsesfortelling, «Det mystiske hotell». Fortsettelsesfortellingene ble Murrys viktigste historier. På 50-tallet fikk også Murry oppgaven med å tegne om Floyd Gottfredsons klassiske striper slik at de ble mer moderne. Murry laget også en oppfølger til Gottfredsons «Mikke lurer Spøkelseskladden». Denne oppfølgeren het «Spøkelseskladden vender tilbake», og var delt opp i fire deler. Murry satte også standarden for hvordan Super-Langbein og Spøkelseskladden skulle tegnes. Han var også den som tegnet de fleste historiene med de to nevnte figurene på 60-, 70- og 80-tallet. Han tegnet historier frem til 1984, da han pensjonerte seg og brukte mye av tiden sin på å ta naturbilder. Tartessisk. Tartessisk språk var et språk som ble talt i det nåværende Spania i oldtiden. Det er kun kjent fra noen innskrifter i området rundt Tartessos. Språket er etter all sannsynlighet helt ulikt iberisk språk, og man kjenner ikke til noe sikkert slektskap med noe annet språk. De områdene hvor man har funnet inskripsjoner dekker den sørvestlige delen av den iberiske halvøy, hovedsakelig sør i Portugal (Algarve og sørlige Alentejo), men også Spania (sør for Extremadura og vestlige Andalucia). Det er 95 inskripsjoner hvor den lengste har 82 lesbare tegn. Rundt en tredjedel av dem har blitt funn på gravsteder fra tidlig jernalder eller andre gravsteder assosiert med rike og komplekse graver. Det er vanlig å datere dem til 600-tallet f.Kr. og de sørvestlige inskripsjonene, de eldste paleohispaniske skrifter med bokstaver som mest minner om spesielle fønikiske bokstaver, dateres til rundt 825 f.Kr. I henhold til Koch (2011), er de sørvestlige inskripsjonene de tidligste skriftene som er funnet i Vest-Europa mot Atlanterhavet. Det er generell enighet om at området under taressisk innflytelse er mellom Huelva og dalen Guadalquivir. Jesús Rodríguez Ramos (2005) mener disse inskripsjonene samsvarer med mer perifere kulturer og ikke til Tartessos ettersom de er hovedsakelig lokalisert utenfor dette området. Imidlertid mener Koch (2010) tartessisk er et egnet navn for språket ettersom forbindelsen med det historisk og arkeologiske kjente kongedømmet Tartessos synes i økende grad sikkert, særlig ettersom mange stelene som er brukt på tartessiske gravsteder. Tilnærmet utstrekning for området under tartessisk innflytelse. Fonte Velha (Bensafrim, Lagos i Portugal) Tartessos. Tartessos' kulturelle område. Tartessos (gresk: Ταρτησσός) var en havneby og en omliggende sivilisasjon og kultur på sørkysten av den iberiske halvøy (i dagens Andalusia i Spania) ved munningen av elven Baetis eller Oba (= Gullelv) (dagens Guadalquivir). Navnet Tartessos henger kanskje sammen med navnet Tarsis. Byen opptrer i kilder fra antikkens Hellas og Midtøsten fra rundt 500 f.Kr. Eksempelvis beskriver Herodot stedet som bortenfor Herkulessøylene, den antikke betegnelsen på Gibraltarstredet. Romerske skribenter tenderer til å være et ekko av tidligere greske kilder, men fra rundt slutten av millenniet er det indikasjoner på at navnet Tartessos hadde ramlet ut av bruk, og at byen hadde gått tapt i oversvømmelse, skjønt flere forfattere forsøker å identifisere den med byer med andre navn i samme område. Arkeologiske oppdagelser i regionen har avdekket et bilde av en langt mer utstrakt kultur som er identifisert som tartessisk. Tartessianerne var rike på metall. På 300-tallet f.Kr. beskriver den greske historikeren Eforos stedet som «et meget blomstrende marked kalt Tartessos med mye tinn fraktet av elven, foruten også gull og kopper fra keltiske landområder». «Keltisk» her menes sannsynligvis sørenden av Storbritannia. Handel med tinn var meget lukrativt i bronsealderen ettersom det var en essensiell komponent for å framstille bronse, og var dessuten sjeldent. Herodot referer til en «konge» av Tartessos ved navn Arganthonios, antagelig grunnet hans rikdom på sølv. Navnet, eller tittelen, synes å være basert på det indoeuropeiske ordet for sølv og penger "*arģ-", funnet i keltiberisk "arkanta". Folket fra Tartessos ble viktige handelspartnere med fønikerne som var til stede i Iberia fra 700-tallet f.Kr. og som bygde en egen havn ikke langt unna, Gades (som er dagens Cádiz). Tartessisk språk. Tartessisk språk er utdødd førromersk språk som en gang ble snakket i sørlige Iberia. De eldste kjente innfødte og stedegne tekstene i Iberia, datert til 600-500 f.Kr., ble skrevet på tartessisk. Inskripsjonene ble skrevet i et delvis stavelsesskrift og ble funnet i det generelle området hvor Tartessos var lokalisert og i omgivelsen rundt dette området. Tartessiske tekster er blitt funnet i sørvestlige Spania og sørlige Portugal (hovedsakelig Conii-områdene i Algarve og sørlige Alentejo, disse blir ofte referert til som sørvestlig skrift). Tilknytningen til tartessisk er usikker. I henhold til et forslag fra forskeren John T. Koch har det blitt gjort forsøk på å forstå tartessisk som et skriftlig keltisk språk. «Tarsis». Siden klassisitene tidlig på 1900-tallet har bibelske arkeologer ofte identifisert stedsnavnet Tarsis i "Den hebraiske Bibelen" (Det gamle testamente) med Tartessos, skjønt andre har knyttet Tarsis til Tarsus i Anatolia eller andre steder så langt unna som India. Tarsis er som Tartessos assosiert med omfattende mineralrikdommer. Stedet er bemerkelsesverdig ofte nevnt i Det gamle testamentet med navnet «Tarsis» (.) Der har det hovedbetydning av å være en by eller region langt borte (Jesaja 23:6; Jeremia 10:9; Esekiel 27:12; 38:13; Jona 1:3; 4:2; 2 Krønikebok 9:21; 20:36, 37; Salme 72:10.) Noen steder står det som betegnelse for et folkeslag (Jesaja 66:19; Første Mosebok 10:4; 1 Krønikebok 1:7.) Det er også ofte tale om Tarsis-skip (Jesaja 2:16; 23:1, 14; 60:9; Esekiel 27:2;5; Salme 48:8). Det synes som om byen har vært et viktig handelssted, noe som særlig fremgår av Første Kongebok 10:22. Noen tekster tyder også på at Tarsis-skip ble en standardbenevnelse for havgående skip (2 Krønikebok 9:21; 20:36.) Ett sted benyttes disse skipene som eksempel på menneskelig overmot (Salme 48:8.) Det iberiske alfabetet. thumb Det iberiske alfabetet ble brukt av oldtidens iberere, innbyggerne på den iberiske halvøya, i områder som nå er en del av Spania. Språket hadde 28 tegn som dels var fonetiske og dels stod for stavelser. Det kan ha inneholdt lån fra gresk og fønikisk, men mange av tegnene er helt særegne. Ligurere. Ligurerne var et folkeslag i oldtiden som ga navn til den italienske regionen Liguria. Tidligere strakk denne regionen seg fra Nord-Italia til Gallia. Ligurene bodde i et område som i dag omfatter Liguria, nordre Toscana, Piemonte, deler av Lombardia og deler av Sydøst-Frankrike. Klassiske kilder antyder at det liguriske området en gang bredte seg enda lenger inn i det sentrale Italia. De talte et språk som man mener hørte til de indoeuropeiske språk. Det er ikke kjent om ligurene var et preindoeuropeisk folk beslektet med iberene; en separat indo-europeisk gren med italisk og keltisk slektskap; eller til og med en gren av kelterne. Slektskap mellom ligurene og Lepontii har også blitt foreslått. Ligurerne omtales av romerske skribenter som kraftig bygde mennesker. De levde av jordbruk. Ligurerne allierte seg med Karthago under de Puniske kriger. Ligurene ble assimilert av gallerne og senere romerne, noe som førte til en keltisk-ligurisk kultur. Ligurisk (antikkens). Ligurisk språk ble talt av oldtidens ligurere. Det er bred enighet om at språket skal regnes med til de indoeuropeiske språk. Bare noen få ord av språket er kjent i dag. Navnet Genova er sannsynligvis fra dette språket. (Navnet Genève er da trolig det samme ordet på keltisk.) Kanskje representerte ligurisk en gruppe som stod mellom de keltiske språk og de italiske språk. …And You Will Know Us by the Trail of Dead. …And You Will Know Us by the Trail of Dead er et indie-rock band fra Austin i Texas i USA som spiller tung og melodiøs musikk. Eksterne lenker. And You Will Know Us by the Trail of Dead Toastmasters. Toastmasters er en internasjonal organisasjon som startet den 22 oktober 1924 ved YMCA i Santa Ana, California, USA av Dr. Ralph C. Smedley. Toastmasters International ble innlemmet i Californias juridiske lovområde den 19. desember 1932. Toastmasters International tilbyr en beprøvet måte å trene og finslipe ferdigheter innen kommunikasjon og lederskap. Toastmasters International er verdensledende på å utdanne mennesker i taleteknikk og lederskap, med over 10 000 klubber og mer enn 200 000 medlemmer i over 90 land. Alle møter er åpne for besøkere og er et forum for alle uansett bakgrunn. Man møtes for å bli bedre på å kommunisere, presentere og inspirere (noe som er aktuelt for foretak så vel som privatpersoner) fremfor publikum og å slipe sine lederegenskaper. Gjennom arbeid med prosjekter som konsentrerer seg på ulike aspekter for muntlig presentasjon; som for eksempel beherske nervøsitet, variere stemmeleiet, bruke kroppspråket, bruk av ord etc., får medlemmene erfaringsnivåer som utvikles i etter egen takt og stil. Dette øker selvtillit og ferdigheter. Lihue. Lihue er en by på øygruppen Hawaii. Byen ligger på øya Kauai og er setet for Kauai County. Den dekker et areal på 18,4 km² og har et innbyggertall på 5600. Tyske protestanter bygde en kirke på stedet i 1883. Konger av Assyria. Salmanassar III, statue av av basalt, Istanbul museum. Konger av Assyria er en liste av konger som er satt sammen fra den assyriske kongeliste for Assyria, et oldtidsrike i nordlige Mesopotamia (dagens nordlige Irak) med informasjon lagt til fra nyere arkeologiske funn. Den assyriske kongeliste, som inkluderer tidsforløp, synes å ha vært basert på hva som i dag er tapte "limmu"-lister (som lister navnene på eponymiske ledere for hvert år). Disse tidsforløpene for herskerne samsvarer godt med hettittiske, babylonske og oldtidens egyptiske kongelister, og med arkeologiske fortegnelser, og er betraktet som ganske pålitelige for sin epoke. Se også hettittiske kongelister, babylonske kongelister, og oldtidens egyptiske kongelister. Før oppdagelsen av leirtavler med kileskrift som listet oldtidens assyriske konger, hadde forskerne før midten av 1800-tallet kun tilgang til to komplette assyriske kongelister, den ene var funnet i Eusebius av Cæsareas "Krønike" (ca 325 e.Kr.) og som det eksisterer to utgaver av, og den andre en liste funnet i "Excerpta Latina Barbari" (en latinsk oversettelse av en gresk krønike fra 400- eller tidlig på 500-tallet). En ufullstendig liste av 16 assyriske konger ble også oppdaget i litteraturen til Sextus Julius Africanus. Andre svært fragmentariske assyriske kongelister har blitt bevart skriftlig for ettertiden av grekere og romere som Ktesias (en gresk lege og historiker på 400- og 300-tallet f.Kr.) og romerske forfattere som Kastor fra Rhodos (100-tallet f.Kr.) og Cephalion (100-tallet e.Kr. som skrev en assyriske historie). I motsetningen til kileskrifttavlene er de andre assyriske kongeliste ikke betraktet som helt og holdent faktiske ettersom de også inneholder åpenbart mytologiske figurer, og de er således betraktet som å inneholde mindre historiske sannheter. En del forskere har argumentert videre at de er enten er i verste fall forfalskninger eller er i beste fall litteratur (fiksjon). Kileskrifter. Det er tre bevarte versjoner av kongelisten på kileskrifttavler, og to fragmenter av denne. De er datert til tidlig på 1000-tallet f.Kr., den eldste som er Liste A (700-tallet f.Kr.) stoppet med Tiglat-Pileser II (ca. 967–935 f.Kr.) og den yngste, Liste C, med Salmanassar V (727–722 f.Kr.). Assyrologer antar at listen var opprinnelig satt sammen for å knytte Shamshi-Adad I (ca. 1700 f.Kr. (kort kronologi)), en amoritt som hadde erobret byen Assur, til de innfødte herskerne av landet Assur. Skrivere kopierte deretter listen og la til den i tidens løp. Fragmentariske greske og romerske lister. Ktesias, en gresk hofflege hos Artaxerxes II av Persia som han fulgte i 401 f.Kr. på en militær ekspedisjon mot dennes bror Kyros den yngre, hevdet å hatt tilgang til kongelige historiske nedtegnelser. Ktesias' liste over assyriske konger ble inkludert i hans bok "Persica", et verk som dekket Persias historie, men de første 3 bøkene som var dedikert førpersiske Assyria ble kalt for "Historien til assyrerne". Hvor mye av Ktesias' kongeliste som er faktisk historie er fortsatt omdiskutert, og selv de fleste forskere er samstemte om at store deler er ren fiksjon, er det generell enighet om at det også finnes historiske sannheter basert på sannsynlighet at hans kongeliste hadde sine røtter i muntlig tradisjon. Ekspert på antikken, Robert Drews, har derimot argumentert at Ktesias' liste inneholdt informasjon fra babylonske leirtavler. Selv om hele verket til Ktesias har gått tapt, er fragmenter av den funnet bevart hos Diodorus Siculus, Nikolaus fra Damaskus, og Fotios. Fra disse fragmentene er det kjent at Ktesias daterte opprettelsen av det assyriske rike til rundt 2166 f.Kr. ved den legendariske kong Ninos, ektemann av dronning Semiramis (denne legendariske dronningen er antagelig basert på dronning Sammuramat på 800-tallet f.Kr.), og 30 ytterligere assyriske konger som fulgte for 1300 år i etterfølgelse fram til Sardanapalus, som Ktesias hevdet var den siste kongen av Babylon. (ca. 866 f.Kr.). Hans liste av de 30 etterfølgerne fra Ninos til Sardanapalus har derimot gått tapt. Andre lister. Kastor fra Rhodos på 100-tallet f.Kr. satte sammen en assyrisk kongeliste tilsvarende til den hos Ktesias. Imidlertid er det kun fragmenter i ødelagt form som gjenstår av denne, men hva som er kjent er at Kastors assyriske kongeliste begynte med en Belus, men som med Ktesias også inkluderte den legendariske Ninos, også her sagt å være ektemann av Semiramis. Imidlertid har Ninos på Kastors liste blitt forskjøvet til å bli den andre kongen, ikke den første, og for å ha hersket i 52 år. Kastor daterte videre Belus til 2123 f.Kr. Et fragment fra en romersk forfatter ved navn Cephalion, som skrev en historie for Assyria fra Ninos og fram til Aleksander den store på keiser Hadrians tid, navngir Ninos' etterfølger til å være Ninyas, hans sønn. Eusebius av Cæsareas "Chronicon" (ca. 325 e.Kr.), som klipte og limte mye fra Africanus, inneholder en komplett liste på 36 assyriske konger. En endelig liste er funnet i "Excerpta Latina Barbari" fra 400- eller 500-tallet, og er gjentatt i "Thesaurus temporum" (1606) av den franske filologen Joseph Scaliger. Denne listen daterer Belus, den første assyriske kongen til ca 2206 f.Kr. Den arabiske historikeren al-Ya'qūbī inkluderte i hans verk "Kitāb al-ta'rīkh" som ble skrevet i 873 e.Kr. en liste av konger fra «Mosul og Nineve» som utgjorde fire identifiserbare assyriske konger: "Palūs"/Tiglat-Pileser II (965-936), "Ninūs"/Tukulti-Ninurta II (890-884), "Lāwasnasir"/Asurnasirpal II (883-859) og "Shamīram"/Semiramis (810-806). Kongeliste. De følgende konger er listet fra kileskrifttavler. Tidlig periode. Ingen herskende datering er gitt for konger før Erishum I. Konger som levde i telt. Denne seksjonen viser markerte likheter til forfedrene til det første babylonske dynasti. Konger hvor fedre er kjente. Disse lister stamfedrene til Sjamsi-Adad I. Konger hvor deres eponymer ikke er kjente. Disse var tidlige herskere av Assyria. Gammelassyrisk periode. Skade på leirtavlene til alle de tre bevarte kongelistene før Enlil-nasir II (ca. 1420–1415 f.Kr. "kort kronologi") forhindrer kalkulering av tilnærmet kongetid fra Erishum I og fram til dette tidspunktet. I tillegg er tre konger bevitnet andre steder fra denne perioden ikke inkludert i standardiserte kongelisten. Resten av kongelisten har deretter en ubrutt kjede av kongelister fra Enlil-nasir II av. Vesensforskjeller mellom de ulike versjonene av kongelisten for kongetiden til Ashur-nadin-apli (ca. 1196–1194 f.Kr. "kort kronologi") og Ninurta-apal-Ekur (ca. 1182–1180 f.Kr. "kort kronologi") bidrar til debatten over oldtidens kronologi. Georges Roux og A. Leo Oppenheim har gitt dateringer i deres kongelister, men disse er diskutable. Det nyassyriske rike. Det nyassyriske rike: Synkronisering mellom listene av "limmu" og absolutte datoer kjent fra babylonsk kronologi har gitt gode absolutte dateringer for årene mellom 911 f.Kr. og 649 f.Kr. Dateringen for den siste tiden i den nyassyriske perioden er derimot usikker grunnet mangelen på "limmu"-lister etter 649 f.Kr. En del kilder lister Asurbanipals død i 631 f.Kr. framfor 727 f.Kr.; Asuretelillani deretter styrte fra 631 til 627 f.Kr., og Sinsharisjkuns styre fram til 612 f.Kr., da det er kjent at han døde i ødeleggelsen av Nineve i dette året. Vendetunnel. En vendetunnel er en hestesko- eller spiralformet tunnel som lages der vei eller jernbane må legges i slyng i terrenget for å omgå kraftige stigninger. Der det er liten plass, kan svingen i slynget legges i tunnel i fjellet. Slike vendetunneler brukes enkelte steder av jernbanen, siden slyng på jernbanelinjene krever stor svingradius. Vendetunneler brukes også noen steder på vei der det er ekstremt liten plass til å bygge slyng utenpå fjellet. På jernbanenettet i Norge er det vendetunneler på tre steder. På Dovrebanen ovenfor Dombås ligger vendetunnelen Grønbogen tunnel. På Raumabanen ved Verma ligger vendetunnelene Stavem tunnel og Kylling tunnel. På Flåmsbanen nedenfor Myrdal ligger vendetunnelen Vatnahalsen tunnel. Vendetunneler er lite brukt på norske riksveier, men brukes noen få steder. Riksvei 50 i Aurlandsdalen har fire vendetunneler, riksvei 53 mellom Tyin og Øvre Årdal har tre, europavei 134 ved Røldal har to (Hordatunnelen, som er på felles strekning med riksvei 13 og Austmannalitunnelen), og riksvei 7 i Måbødalen har én vendetunnel. Spiralen er på en kommunal vei i Drammen. Enkelte vendetunneler finnes også på anleggsveier og mindre, offentlige veier. Veitunnellene er ofte avløsere for serpentiner (siksakk-veier), og leder gjerne veien gjennom både 360 og 720 graders svinger og mer, med betydelig nivåforskjell fra en inngang til den andre. Ole Rømer Aagaard Sandberg. Ole Rømer Aagaard Sandberg (født 21. juli 1900 i Furnes, død 26. august 1985) var en norsk politiker (Sp), agronom, og landbrukspolitiker. Sandberg var stortingsrepresentant fra Hedmark 1958-1965. Han er sønn av kaptein, gårdbruker, stortingsmann Ole Rømer Aagaard Sandberg (1865-1925) og Hanna Krag (1870–1963). Han hadde artium fra 1919, og eksamen fra Norges landbrukshøgskole 1925. Han arbeidet som gårdsbestyrer 1925-35 og drev egen gård 1935-1961. Han var medlem av Furnes kommunestyre 1934-59, Formann Hedmark Bondelag 1951-1953, Formann Norges Bondelag 1951-1955 og Æresmedlem Norges Bondelag fra 1971. I tillegg til en lang rekke andre verv. Karen Grønn-Hagen. Karen Grønn-Hagen (født 27. november 1903 i Tynset, død 19. desember 1982) var en norsk politiker (Sp) og gårdbruker fra Tynset. Hun var stortingsrepresentant for Hedmark 1955-57 og 1961-65. I den første perioden var hun valgt som vararepresentant, men møtte som fast representant etter Einar Frogners død 10.7.1955. Hun var statsråd og sjef for Familie- og forbrukerdepartementet i John Lyngs regjering 1963. Hun var Senterpartiets første kvinnelige stortingsrepresentant, den første kvinnelige statsråd i en borgerlig regjering, og landets fjerde kvinnelige statsråd. Karen Grønn-Hagen hadde artium fra 1922 og husmorskole. Hun arbeidet som budeie, lærervikar, husmor og som bonde fra 1929. Hun er mor til Sp-politikeren Per N. Hagen. Øyvind Vågnes. Øyvind Vågnes (født i 4. august 1972) er en norsk forfatter, oppvokst i Brattvåg og for tiden bosatt i Bergen. Vågnes debuterte i 2003 med romanen "Ingen skal sove i natt", og i 2005 ga han ut "Ekko" – et verk han fikk Nynorsk litteraturpris for. Øyvind Vågnes er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen, og er i redaksjonen til det litterære tidsskriftet «Vagant». Aleppofuru. Aleppofuru ("Pinus halepensis") er en art i furufamilien. Aleppofurua vokser i middelhavsområdet fra Syria i øst til Marokko og Spania i vest. Denne tretypen er verdens mest CO2-effektive tre, som kan samle opp utrolige 48 tonn CO2 gjennomsnittlig per år. Arten er nært beslektet med tyrkisk furu. Buskfuru. Buskfuru (sss. "mugo") plantes ofte for å holde på sand i kystområder. Buskfuru ("Pinus mugo") er en art i furuslekten av furufamilien. Buskfurua vokser i fjellområdene på Balkanhalvøya, i Pyreneene og Alpene, og nordover i Tyskland og Polen. Arten med varianter vokser i opp til 2.400 meters høyde. Underarter. Det er to underarter og en hybrid av buskfure som vokser i Norden; Pollenfylt hannblomst av bergfuru, underart "uncinata". Uregelmessig kongle hos bergfuru (ssp. "uncinata"). Beskrivelse. Buskfuru er inntil 4 meter høy, og er mye dyrket for å binde sand eller gord i utsatte strøk. Den har kort stamme og oppoverpekende, bøyde grener. Barken går over i grått, årsskuddene er gråsvarte eller grpårune. Spisse, runde knopper har kvae, mens de grønne nålene er inntil 8 cm lange. Konglene er inntil 5 cm lange og regelmessige. Arten har i Norge vært innplantet såpass omfattende siden midt på 1800-tallet at den har fått stor utbredelse. Dette hadde sin årsak i at den ble brukt som leplante for å beskytte nyplanting av annen skog, spesielt langs kysten. Senere har buskfuru også fått utbredelse som hageplante da den ikke oppnår så stor høyde. Bergfuru er inntil 20 meter høy, og har sylindrisk krone. Konglene er skjeve og kongleskjellene uregelmessige, de har frøsprekker mellom seg og er mørkebrune. Kongleen kan bli 7 cm lange, og nedre kongleskjellet har en stor bakoverbøyd hake eller tapp. Den forviller seg sjelden etter dyrkning, men det hender. Alpefuru er inntil 20 meter høy, og kan være busk- og treformet. Konglene har skjev grunn, men er relativt regelmessige i son form. Skjellene er tette med lite frøsprekker, kan bli 6 cm lange. Den forvillelr seg lett og slår seg til i nord-Europa. Nedre kongleskjell har en stor bakoverbøyd hake eller spiss. Jens Andreas Friis. Jens Andreas Friis (født 2. mai 1821 i Sogndal, død 16. februar 1896 i Kristiania) var en norsk språkforsker og forfatter og regnes som en av grunnleggerne av samisk språkvitenskap. Friis ble lektor i lappiske språk ved universitetet i Kristiania i 1863 og professor i "lappisk og kvensk" 1866 med særlig plikt til å drive oversettelsesarbeid. Han utga mange svært grundige arbeider om samiske språk og mytologi, og folkelivs- og reiseskildringene hans ble svært populære. Hans mest kjente skjønnlitterære verk kom ut under navnet "Fra Finnmarken. Skildringer", i 1881. Senere kom boken i flere nye opplag, under navnet "Lajla". Romanen ble filmet tre ganger. Det langsiktige resultatet av Friis' arbeid var hans praktiske språkarbeid. Friis-rettskrivningen for nordsamisk ble brukt i den nordsamiske bibelen og i tidsskriftet Nuorttanaste, og er i bruk i religiøs sammenheng den dag i dag, tross i at det har kommet tre ulike rettskrivninger etter Friis'. Friis' ordbok var viktig da den kom, men har senere kommet i skyggen av Konrad Nielsens store ordbok. Friis' etnografiske kart. Friis utga tre tematiske kartserier over Norge nord for Ofotfjorden der etnisiteten og bo-standarden i alle husstandene ble plottet inn med symboler. Friis benyttet begrepene "Sprog" og "Nationalitet", siden begrepet etnisitet først ble tatt i bruk i etterkrigstiden. Med et lett overblikk på kartene kunne en se i hvilke områder befolkningen var henholdsvis samiske, kvenske eller etnisk norske. Det ble også markert om befolkningen bodde i "jordhytte" (det vil si gamme) eller tømrede hus. Dessuten ble symbolene ytterligere finfordelt i henhold til hvorvidt et eller flere av medlemmene i husstanden også behersket andre språk. Friis sine kart fra 1861 og 1888/1890 er derfor av de mest detaljerte kulturhistoriske kilder til etnisk sammensetning, språkkunnskaper og boforhold i Nord-Norge før assimilasjons- og fornorskningspolitikken satte inn for alvor i tiårene etter at kartene ble laget. Ettersom informasjonen på kartene er basert på språkkriteriner ut fra faktisk språkbruk i husholdene, utfyller de folketellingene fra 1865, 1875, 1891 og 1900. __NOTOC__ Cembrafuru. Cembrafuru ("Pinus cembra") er en art av hvit furu i furuslekten, tilhørende under furufamilien. Cembrafurua vokser i fjellområdene i Mellom-Europa, og kalles tidvis Sveitsisk furu. Arten vokser i Karpatene og i Alpene. I Norge trives cembrafuru i lavlandet nord til Troms. Den er plantet, og sprer seg lite. Arten blir inntil 35 meter høy og vokser typisk på 1.200-2.300 meters høyde, opp til tregrensen. Stammen kan nå en diameter på opptil 1,5 meter. Bladene (nålene) sitter i grupper på fem per stilk, og er inntil 5-9 cm lange. De opptil 8 cm lange konglene har frø som spres med vanlig nøttekråke. Trevirket er robust mot soppangrep. Arten tåler inntil -50°C, og er en populær hage- og parkart i Alpene. Den har kongler og kvae som kan brukes som tilsetnign ved produksjon av brennevin (snaps). Sibirsk cembrafuru (Pinus cembra ssp sibirica) er tidligere blitt oppfattet som en underart av europeisk sembrafuru, og finnes forvillet i Norge. Den sprer seg med sibirnøttekråken. Idag anses den stadig oftere som en egen art – "Pinus sibirica". Gullfuru. Gullfuru ("Pinus ponderosa") er en art i furufamilien. Gullfurua vokser på vestkysten av Nord-Amerika. Kanarifuru. Kanarifuru ("Pinus canariensis") er en art i furufamilien. Kanarifurua vokser vilt på Kanariøyene i Atlanterhavet utenfor kysten av Afrika. Stort tre ved Garafia, La Palma. Arten blir 30—45 meter høy, og tåler temperaturer ned til -10°C. I sjeldne tilfeller kan den bli inntil 60 meter høy med en diameter inntil 2,5 meter. Nålene kan bli 15—30 cm lange, sitter i klaser på tre og er grønne eller gulgrønne. Montereyfuru. Montereyfuru (vitenskapelig navn "Pinus radiata") er en art i furufamilien. Montereyfurua vokser vilt langs vestkysten av Nord-Amerika. National Wrestling Alliance. National Wrestling Alliance (NWA) er en gruppe av uavhengige fribryterforbund. På 80-tallet var NWA en av fribrytingens store navn. Noen kjente NWA-stjerner inkluderer Ric Flair, Harley Race og Lou Thesz. En av fribrytingens største titler noensinne var NWA World Heavyweight Championship tittelen, som nå Total Nonstop Action Wrestling bruker. NWA kalte de forskjellige forbundene «territorier». Pinje. Pinje ("Pinus pinea") er en art i furufamilien. Pinja vokser vilt i middelhavslandene, spesielt utbredt i Spania og Italia hvor den ofte danner sammenhengende skoger. Pinja kan bli opptil 25 m høy og stammen er ofte uten grener nederst. Treet har frø med spiselig kjerne, såkalte pinjekjerner. Rødfuru. Rødfuru (vitenskapelig navn "Pinus resinosa") er en art i furufamilien. Rødfurua vokser vilt langs østkysten av Nord-Amerika. Pinus aristata. Pinus aristata eller «Foxtail Pine» ("Pinus aristata") er en art i furufamilien. Denne furua vokser vilt i fjellområdene i Rocky Mountains i Nord-Amerika. Den trives også i kyststrøk på det nordlige Island, og er dermed dette landets eneste bartre. Furu. Furu ("Pinus sylvestris") tilhører furuslekten av furufamilien og er den eneste furuarten som vokser vilt i Norge. Blomstene er vindbestøvet og kommer i midten av juni (to uker etter grana). Det tar 2 år fra blomstring til frøet er modent. Frøet er festet til en klype på frøvingen. "For en detaljert og overordnet fylogeni for furuplantene, se: Bartrær." Underarter og varianter. Furu blir inntil 40 meter høy og er opprett med ofte glissen nedre stamme og greinene konsentrert i en rund krone i toppen av treet. Barken er rødbrun og danner tynne flak som detter av. Hvert år vokser det ut et nytt toppskudd og en ny greinkrans. Nålene (30-70 mm) er lange og sitter to sammen, de blir 3 – 5 år gamle. Konglene er opprette, sitter gjerne tre sammen, og er først klargrønne og deretter matt mellombrune. De åpnes etter to år. Rota vokser, når den har mulighet, nedover og kalles pælerot. Dette gjør at den tåler mer vind enn gran før den velter. Det er funnet furuer som er over 800 år gamle. Norges eldste kjente furu vokste i Forfjorddalen på Hinnøya. Lappfuru er nordlig, den vokser på Nordkalotten i Norden. Den har en karakteristisk smal trekrone. Nålene er 20-50 mm lange, sitter på i inntil 9 år, og er grovere enn hos vanlig furu. Nevadafuru, ssp. "nevadensis", i Spania. Pinus sylvestris var. hamata har mer fyldig og frisk nålevekst hele året, den blir ikke glissen og matt om vinteren. Konglene har ofte en tydeligere pyramideform enn hos andre varianter. Pinus sylvestris var. mongolica er en sentral- og østasiatisk form som vokser i det sørlige Sibir, Mongolia, og i det nordvestlige Kina. Nåleveksten er mattgrønn eller blekgrønn, mens friske nye skudd er grågrønne. Nålene kan bli inntil 12 cm lange i sjeldne tilfeller. Konglenes skall er tykkere enn på de andre variantene. Nevadafuru er den iberiske underarten av furu. Den vokser i fjellkjeden Sierra Nevada og kanskje også i andre områder av Spania Utbredelse. Furutrær vokser vilt i Europa og Asia. Den er spesielt utbredt i Øst-Europa, på den skandinaviske halvøya og i sentrale deler av Russland. Den innvandret til Norge like etter siste istid for ca. 10 000 år siden, og har den maksimale utbredelsen som er mulig under de klimaforholdene vi har nå. Vi finner den over hele landet og helt nord til Børselv i Finnmark som nordligste forekomst. I Sør-Norge vokser den så høyt som 1 000 meter over havet. Voksested. Furu er en nøysom tresort som trives på næringsfattige sandmoer og andre steder med lite jord. Der konkurrerer den ut alle andre treslag, blant annet fordi den har spesialiserte røtter som henter opp vann fra store dyp og på den måten unngår å tørke ut. På fuktigere og mer næringsrik mark blir den utkonkurrert av gran fordi furua er mer lyskrevende; den er avhengig av mye lys for å kunne spire og vokse. Derfor er furuskogen mye lysere og åpnere enn granskogen. Furuvirke. Furu er den nest største volumprodusenten av treslagene i Norge, 31% av tømmervolumet i skogen er furu. Furuvirke har et vidt spekter av bruksområder, kjerneveden (malmen) gjør at det er motstandsdyktig mot råte. I motsetning til granvirke kan det trykkimpregneres; alle stolpene vi bruker til kraftoverføring er av furu. En stor del av de lyse møblene vi har er laget av helved furu, eller er belagt med finer av furu. Furu blir brukt til cellulose, papir, skurlast, fiberplater, finer, snekkervirke, juletrær, lafting, tjærebrenning og ved. Mat for andre. Furu utgjør en stor del av elgens og storfuglens vinterføde. Flere insekter liker og er avhengige av furu, blant andre vanlig furubarveps ("Diprion pini"), furuskuddmøll ("Exoteleia dodecella"), rød furuskuddvikler ("Rhyacionia buoliana"), furuspinner ("Dendrolimus pini"), furufly ("Panolis flammea") og furumåler ("Bupalus piniaria"). Mange sopper lever av furu, blant andre furuas knopp- og greintørkesopp ("Gremmeniella abietina"), furuskyttesopp ("Lophodermium seditiosum") og to typer rustsopper "Endocronartium pini" og "Cronartium falccidum", som forårsaker tyritopp. Yrjö Olavi Jylhä. Yrjö Olavi Jylhä (født i 1903, død i 1956) var en finsk lyriker og oversetter. Jylhä ble kjent som «Vinterkrigens skald», etter utgivelsen av hans siste diktsamling "Skjærsilden" (1941) som var basert på hans egne opplevelser fra Vinterkrigen. Yrjö Jylhä har også oversatt Shakespeare, Milton, La Fontaine og Heine til finsk. Slaget ved Kapp Ecnomus. Slaget ved Kapp Ecnomus (ved Kapp Ecnomus, dagens Poggia di Sant'Angelo, sør-kysten av Sicilia, 256 f.Kr.) var et sjøslag mellom Karthago og den romerske republikk under den første punerkrig. På grunn av alle skipene og mannskap involvert, var dette det største sjøslaget i oldtiden, og blir av noen regnet som et av de største sjøslag i historien. Innledning. Etter slaget ved Agrigentum bestemte romerne seg for å bygge en flåte og utfordre Karthagos dominans i Middelhavet. Romernes manglende erfaring ble kompensert ved bruk av "corvus", et beleiringsinstrument som gjorde det mulig for romerne å borde skip og utkjempe nærkamper til sjøs. Serien av romerske sjøseire, som for eksempel ved Mylae, gav romerne selvtillit til en invasjon av karthagensk land i Afrika. En slik operasjon krevde en enorm mengde med skip for å transportere de romerske legionene og deres utstyr til Afrika. Karthagos flåte patruljerte kysten av Sicilia og tvang dermed romerne til å transportere sine styrker i militærbåter, som triremer og quinqueremer, med begrenset lastekapasitet. Derfor bygde romerne en større flåte, omtrent 200 skip, for å gjøre kryssingen av Middelhvaet mer sikker. Konsulene Marcus Atilius Regulus og Lucius Manlius Vulso Longus fikk kommandoen. Karthagenerne på sin side ville ikke la denne trusselen få passere i fred, og sendte en tilsvarende flåte til Sicilia for å stoppe romerne, anført av Hanno den store og Hamilcar (seierherren ved Drepanum, ikke Hannibal Barca). Slaget. På denne tiden var de romerske sjøkrigstaktikkene relativt godt utviklet. Flåten seilte langs den sicilianske kysten i full krigsformasjon, der krigsskipene var plassert i tre skvadroner (se figur til høyre). Første og andre skvadron, kommandert av konsulene, ledet an i kileformasjonen. Transportskipene seilte rett bak, og den tredje skvadronen beskyttet akterut. Karthagenerne ventet at de to flåtene skulle møtes ved den sørlige kysten av Sicilia, utenfor Mount Ecnomus. Karthagos umiddelbare krigsformasjon var den tradisjonelle linjen, der sentrum var kommandert av Hamilcar, og med de to flankene, den høyre kommandert av Hanno, en smule foran. Da de to formasjonene endelig møttes, gikk de to romerske frontskvadronene til angrep på karthagenernes sentrum. Admiral Hamilcar simulerte deretter en retrett for å skape en åpning til de romerske transportskipene, som var hovedmålet hans. Etter denne manøvreren gikk begge de karthagenske flankene til angrep på kolonnen som var etterlatt. Angrepet kom fra sidene for å unngå å møte de romerske "corvusene". Transportskipene ble jaget mot den sicilianske kysten og de romerske forsterkningene ble nødt til å gå inn i slaget for å møte Hannos angrep. Karthagos sentrum ble beseiret etter en langvarig kamp og rømte slagstedet. Deretter vendte de to romerske frontene om for å forsvare forsyningsskipene bak. Konsul Vulsos første skvadron jaget den karthagenske venstresiden, som holdt på å ta de romerske transportskipene. Den tredje skvadronen, med Regulus, gikk til angrep på Hanno. Uten hjelp fra resten av flåten, gikk karthagenerne på et massivt nederlag. Konsekvensene var at omtrent halve Karthagos flåte ble senket eller erobret. Ettervirkning. Etter slaget gikk romerne i land på Sicilia for å hvile og reparasjon. Bevisene på de erobrede, karthagenske skipene ble sendt til Roma for utsmykking av det romerske podium ved Forum, som følge av tradisjonene startet ved Mylae. Ikke lenge etter seilte romerne til Afrika for å begynne erobringen av Karthago. De etterfølgende slagene ble derfor utkjempet på karthagensk jord, med seirer til begge parter. Referanser. Kapp Ecno Strandfuru. Strandfuru eller "klyngefuru" ("Pinus pinaster") er en art i furufamilien. Strandfurua vokser vilt i de vestre delene av middelhavsområdet, både i Afrika og i Europa. På engelsk kalles den ofte «Maritime Pine». Sukkerfuru. Sukkerfuru ("Pinus lambertiana") er en art i furufamilien. Sukkerfurua vokser vilt i fjellområdene i Nord-Amerika. Sumpfuru. Sumpfuru ("Pinus palustris") er en art i furufamilien. Sumpfurua vokser vilt i de sørøstre delene av USA, som statene Texas og Virginia. Svartfuru. Svartfuru'", engelsk navn «European black pine», alternativt «Austrian pine», ("Pinus nigra") er en art i furufamilien. Svartfurua vokser vilt i Sør-Europa og i Asia. Tårefuru. Tårefuru ("Pinus wallichiana") er en art i furufamilien. Tårefurua vokser vilt i fjellområdene i Himalaya. Virakfuru. Virakfuru ("Pinus taeda") er en art i furufamilien. Virakfurua vokser vilt i sørøstre deler av USA. Vrifuru. Vrifuru, også kalt Contortafuru ("Pinus contorta") er en art i furuslekten og furufamilien. Vrifurua vokser vilt i vestre deler av Nord-Amerika. Navnet vrifuru henspiller på at nålene som sitter to og to sammen er vridde. vrifuru - "Pinus contorta ssp. latifolia". Utbredelsen av underartene "Contorta" (grønt), "Latifolia" (rødt) og "Murrayana" (blått). Treet blir opp til 25 m høyt, og har lang og smal trekrone som har svak kjegleform. Nålene sitter to og to i festet, og lukter litt sitron. Bladene er inntil 5-10 cm lange og greinene sitter lengre nedover stammen enn på vanlig furu. En annen forskjell er at vrifuru har glattere og mer grå bark, som løsner i små flak. Kystvrifuru er en underart med lysere nåler og skjevere kongler enn vanlig vrifuru. Vrifurua sprer seg i Amerika ved å gjemme frø i lukkede konglekapsler under skogbrann, for så å dominere det utbrente landskapet etter brannen som pionerart. I Norden har den derimot klart å formere seg uten skogbrann, og har derfor spredt seg en del spesielt på Østlandet. Den er plantet i stort omfang i høyereliggende strøk i Norge og Sverige. Grunnen til at man har valgt vrifuru framfor vanlig furu er at den ikke blir angrepet av snøskyttesoppen og har større volumproduksjon. Det har i den senere tid vist seg at den er utsatt for angrep av grein og knopptørkesoppen. Med bakgrunn i dette og at man er mer tilbakeholden med bruk av fremmede treslag, blir den ikke plantet mer i Norge. Weymouthfuru. Weymouthfuru ("Pinus strobus") er en art i furuslekten innenfor furufamilien. Arten blir 5-40 m høy og har grønn-brune skudd med tynn behåring. Modne nåler sitter 5 sammen og er 5-14 cm lange. De er myke og vridde, og de er enten blågrønne eller blekt grågrønne. Konglene er hengende på skaft, inntil 20 cm lange og 3-4 cm brede. De er blekbrune og kan vøre litt bøyde. Weymouthfurua vokser vilt i Nord-Amerika fra østkysten til Minnesota, nord til Newfoundland, og sørover til Georgia. Den kan også svært sjelden påtreffes forvillet etter dyrkning i Sverige på fastlandet innenfor Gotland. Busko-Zdrój. Busko-Zdrój (Lytt listen) er en by i det sørlige Polen, omkring 80 km nordøst for Kraków. Byen har 17.363 innbyggere (2004). Shamash. Shamash på et assyrisk relieff fra ca 900 f.Kr. Shamash var i mesopotamisk mytologi en solgud, og også den som hadde rollen som en gud for lov og orden. I sumerisk mytologi er han kjent under navnet Utu. Navnet Shamash betyr simpelthen «sol», og han er personifiseringen av solen og dagslyset. Som solen som beveger seg over himmelen, ser han alt. Han er derfor sannhetens og retferdighetens beskytter. Utu ble regnet som sønn av måneguden Nanna-Suen og Nindal og bror av Inanna. Utu var gift med Sherida. Han fremstilles noen ganger som en okse. Sammen med Adad er han også skytsgud for varselstagning. Adad. a> soldater frakter en statue av Adad. Adad var en værgud i mesopotamisk mytologi. I sumerisk mytologi var han kjent som Ishkur og på arameisk som Haddad/Hadad. Ishkur er en av de eldste gudene man kjenner til at ble tilbedt i Sumer, og han ble regnet som personifiseringen av regn og uvær. Han hadde også noen krigerske egenskaper og beskyttet det sumeriske folket mot dets fiender. Den senere Adad er en mindre aggressiv gud, og forbindes med jordbruk og fruktbarhet. Han var dessuten gud for varseltagning sammen med solguden Shamash. I noen tekster fremstilles Ishkur som sønn av Enlil, men vanligvis fremstilles han som Ans sønn. Korkåpe. Biskopen i Bjørgvin, Ole Danbolt Hageseter, i korkåpe Korkåpen er en del av prestedrakten som brukes i visse liturgiske sammenhenger. Den er halvsirkelformet og lukkes med en spenne. I Den norske kirke er bruk av korkåpe forbeholdt biskopene. Den norske unitarkirke prestevelsigner (ordinerer) sine prester i unitarkirken i Ungarn, og disse bærer samme translivanske korkåpe som alle unitarprester i Romania og Ungarn. Sverre Steen-prisen. Sverre Steen-prisen innstiftet i 1995 av Den norske historiske forening (HIFO) og J. W. Cappelens Forlag. Den skal gå til en person eller gruppe som har utmerket seg med fremragende formidling av historie på høyt faglig nivå i bokform eller andre medier. Douglasgranslekten. Douglasgranslekten (vitenskapelig navn "Pseudotsuga") er en gruppe trær i furufamilien. Slekten består av fem arter eviggrønne bartrær, tre arter vokser i Nord-Amerika og to i Øst-Asia. "For en mer overordnet taksonomi, se: Furufamilien eller Bartrær." Edelgranslekten. Edelgranslekten (Abies) er en slekt av trær i furufamilien. Den består av ca 50 arter eviggrønne bartrær. Flere arter av edelgran er innført i Norge, der de blir brukt til skogbruk og dekorasjon. Nålene til edelgran har butt spiss, og har lyst bånd på undersiden. "For en mer overordnet taksonomi, se: Furufamilien eller Bartrær." Den norske historiske forening. Den norske historiske forening ble stiftet i 1869. I 1990 ble foreningen slått sammen med Norsk historikerforening (HIFO) og Norsk komité for historisk vitskap til dagens organisasjon, som fikk navnet Den norske historiske forening med forkortelsen "HIFO". Foreningen har som mål å fremme norsk historieforskning, og å styrke faget historie i høyere utdanning og i skoleverket. En uttalt målsetting for foreningen er å arbeide for en bred formidling og bruk av historie i samfunnet samt å skape et samlende nasjonalt fagmiljø for historikere. HIFO eier "Historisk tidsskrift", som er landets eldste vitenskapelige tidsskrift og den viktigste faglige publiseringskanalen for norsk historie. Foreningen utgir dessuten medlemsbladet "Historikeren" (tidligere "HIFO-nytt"), som inneholder stoff som vedrører HIFO, historikerprofesjonen og historiefagets plass i samfunnet. HIFO er medeier i "Scandinavian Journal of History", som eies av de nordiske historikerorganisasjonene i fellesskap. HIFO har en egen skoleseksjon som blant annet arrangerer årlige prosjektkonkurranser for elever i ungdomsskolen og videregående skole og etterutdanningskurs for lærere. Hvert år arrangerer et av HIFOs 11 lokallag en større nasjonal konferanse for faghistorikere – "Norske historiedager". Historiedagene 2010 ble arrangert i Bø i Telemark, mens arrangementet utgår i 2011 på grunn av Nordisk historikermøte i Tromsø. I 2012 arrangeres Norske historiedager i Bodø. HIFO er medlem av Norges kulturvernforbund, Network of Concerned Historians og Network for Education and Academic Rights. Organisasjonen representerer Norge i Den internasjonale komitéen for historievitenskap (Le Comité International des Sciences Historiques). Redaktører av "HIFO-nytt" og "Historikeren". Norsk Historikerforening ga ut et medlemsskriv 1982–1984. Fra 1985 fikk dette navnet "HIFO-nytt", med egen redaktør. Medlemsbladet ble videreført med konstitueringen av dagens HIFO i 1990. I 2010 skiftet bladet navn til "Historikeren". Gullerkslekten. Gull-lerkslekten ("Pseudolarix") er en kjent treslekt i furufamilien. Slekten består av én art, nemlig gull-lerk "(Pseudolarix amabilis)". Den er nært beslektet med Keteleeria, Abies og Cedrus. Dette inntil 40 meter høye treet vokser i Kina, og trekronen er bredt konisk. Arten vokser opp til 1.500 moh. Konglene minenr om frukten hos artisjokk, og er inntil 7 cm lange. Treet har lysegrønne eller gulgrønne, spisse, men myke nåleblader som minner om lerketrær. Nålene er inntil 6 cm lange, og har to lyse bånd av spalteåpninger på undersiden. Om høsten blir bladene gyllengule, derav navnet. Treet er populært i hager og parker i USA, Italia og Frankrike, og vokser med noe anstrengelse også i Storbritannia, men da ganske sakte. Det kan brukes som bonsaitre. Treet er også en av de femti grunnleggende medisinske urtene i Kina, under navent "jīn qián sōng" (金钱松). På grunn av intensv planting gjennom flere århundrer, er det vanskelig å fastslå hva som er artens naturlige habitat. Men trolig er det i den nedre Chang Jiang-dalen – i nordre Fujian, Hunan, nordre Jiangxi, nordre Zhejiang, og er plantet i store deler av det sørlige Anhui, vestre Hubei, sørlige Jiangsu, og østre Sichuan. "For en mer overordnet taksonomi, se: Furufamilien eller Bartrær." Sederslekten. Sederslekten eller sedertrær ("Cedrus") er en treslekt i furufamilien. Slekten består av fem arter av bartrær, og vokser vilt i fjellområder i Himalaya og i Middelhavsområdet. I Himalaya vokser de i 1 500-3 200 meters høyde over havet, og i middelhavslandene i ca 1 000-2 200 meters høyde. Trærne er 20-30 meter høye, unntaksvis opp til 60 meter, og ofte omfavnsrike med brede, pyramideformede kroner. De tåler kulde og får fuktighet vinterstid i form av snø, samtidig som de kan holde ut en del tørke i sommerhalvåret i Midtøsten. På grunn av treets parfymerte sevjevekst og motstandsdyktighet mot fuktighet og forråtnelse, har det vært svært viktig både som skipstømmer og i trearbeider. Sedertrærne er nærest beslektet med grantrær, og har en relativt lik trekroneform med disse trærne. Sedertrær vokser høyt i Himalaya (1 500-3 200 moh.) og langs Middelhavet (1 000-2 000 moh.), hvor de i århundrer har hatt stor anveldelse. I Oldtidens Egypt hentet faraoene sedertre i dagens Libanon til bygging av skip og andre konstruksjoner. Sedertre har god lukt og vakre fargekombinasjoner i trevirket. nåleverk på grener av sedertre. Treslaget har hatt stor betydning i Midtøsten, særlig etter at det bredte seg jevnt over østover fjellrekkene "Libanon" og "Taurus" – i dagens Libanon, Syria og Tyrkia – etter en midlertidig sterk tilbakegang i yngre Dryas (10 900-9 600 f.Kr.). Det ble brukt i Kong Salomons tempel i Jerusalem omkring 1 000 f.Kr. I det gamle Hellas var også sedertre et skattet treslag. "For en mer overordnet taksonomi, se: Furufamilien eller Bartrær." Kyros Vasaras. Kyros Vasaras (gresk: Κύρος Βασάρας; født 1. februar 1966 i Thessaloniki) er en tidligere gresk fotballdommer. Vasaras dømmer kamper i UEFA Champions League og en del landskamper på høyeste europeiske nivå. Vasaras dømte VM i 2002 og EM 2008. Han la opp i april 2009. Sammy McIlroy. Samuel «Sammy» Baxter McIlroy (født 2. august 1954 i Belfast) er en nordirsk tidligere fotballspiller og senere manager. Han er mest kjent for sine elleve år som spiller i Manchester United, først og fremst på 1970-tallet. Tiden i Manchester United. McIlroy kom til United som Sir Matt Busbys siste spillerkjøp i 1969, bare femten år gammel. I 1971 undertegnet han kontrakt som profesjonell, og allerede tre måneder senere fikk han sin debut på førstelaget. Debutkampen var mot byrivalene Manchester City på Maine Road, og fremfor 63 000 tilskuere scoret han ett mål og la opp til ett i en kamp som endte 3–3. På tross av få sjanser på førstelaget til United, fikk han også sin debut som landslagsspiller dette året, da møtte. McIlroy var da 17 år og 198 dager gammel, og ble med dette den tredje yngste britiske landslagsspiller gjennom tidene. En alvorlig bilulykke i januar 1973 gjorde at det neste året ble ødelagt, men i løpet av sesongen 1973-74 ble han etablert i førsteelleveren. Sesongen etter var han fast i førsteelleveren da United spilte i den daværende andredivisjon, og ble samtidig etablert på det nordirske landslaget. På slutten av 70-tallet deltok McIlroy og United i tre finaler i FA-cupen. Av disse endte finalen i 1977 med United-seier, da Liverpool ble slått. I tapet mot Arsenal i 1979 scoret McIlroy ett av Uniteds mål. Etter at Bryan Robson kom til United i 1981, ble det færre opptredener i United-trøyen. Dette førte til at McIlroy ble solgt til Stoke City i 1982. Senere karriere som spiller. McIlroy ble i Stoke i fire sesonger, før han gikk til Manchester City i 1986. I City var McIlroy svært upopulær blant klubbens tilhengere på grunn av hans sterke bånd til erkerivalen United. Etter en periode i Bury, avsluttet McIlroy spillerkarrieren med korte opphold i Østerrike og i Preston North End. Det ble totalt 88 landskamper på McIlroy, der han scoret fem mål. McIlroy og Nord-Irland deltok i VM-sluttspillene i 1982 og 1986, og han var lagets kaptein i 1986. McIlroy ble i 1986 utnevnt til medlem av Order of the British Empire for sin innsats som fotballspiller. Managerkarriere. Etter først å ha prøvd seg som spillende manager i Preston, tok McIlroy over Macclesfield Town, som på det tidspunktet spilte utenfor ligasystemet. Her ble McIlroy en stor suksess, og på tross av klubbens begrensede ressurser vant de flere titler. Suksessen kulminerte med lagets opprykk til ligasystemet i 1997. Etter dette overtok McIlroy. Han gikk imidlertid av etter at laget hadde skuffet kapitalt og ikke scoret ett eneste mål i kvalifiseringen til fotball-EM i 2000. Deretter tok han over Stockport County, som han ledet frem til november 2004. I november 2005 ble han midlertidig manager for Morecambe, og med han som sjef i siste del av sesongen ble klubben nummer 5 i Conference National. Dermed var laget kvalifisert for playoff til The Football League, men klubben tapte 4-3 sammenlagt mot Hereford United i en dramatisk playoff semifinale. 19. mai 2006 skrev Sammy McIlroy under på en 2-års kontrakt som Morecambes nye manager. Samuel Eto'o. Samuel Eto'o Fils (født 10. mars 1981) er en kamerunsk fotballspiller. Han spiller for den russiske klubben Anzhi Makhachkala. Eto'o spiller spiss, og har spilt i tre VM-sluttspill, i 1998 (Frankrike), 2002 (Japan og Sør-Korea) og VM 2010 (Sør-Afrika). I førstnevnte sluttspill var han turneringens yngste spiller. Han har blitt kåret til årets spiller i Afrika både i 2003, 2004 og 2005, og ble dermed den første som fikk denne prisen tre år på rad. I 2005 ble han samtidig kåret til verdens tredje beste fotballspiller av FIFA, kun slått av Ronaldinho og Frank Lampard. Sesongen 2004/05 skåret Eto'o imponerende 24 mål for Barcelona, men måtte likevel se seg slått av Diego Forlán, som skåret 25 mål for Villarreal CF Eto'o har tidligere spilt for Real Madrid,RCD Mallorca,FC Barcelona og Inter. Eto'o er den spilleren som scorer oftest per min. etter at Ole Gunnar Solskjær la opp da han var den som scoret flest mål per min. Disse merittene kommer av at begge har vært mye skadeplaget. Stade Vélodrome. Stade Vélodrome er et fotballstadion i Marseille. Den er hjemmebane til den franske fotballklubben Olympique Marseille og har vært det siden 1937. Den ble i forkant av VM i fotball 1998 i Frankrike bygget ut fra 42 000 tilskuerseter til 60 000, som den er for øyeblikket. Professor Rottenikken. Professor Rottenikken (engelsk: "Professor Padraic Ratigan") er skurken i Disneys "Mesterdetektiven Basil Mus". Han er historiens versjon av Professor James Moriarty, erkefienden til historiens «Sherlock Holmes», Basil Mus fra Baker Street, London. Rolle i filmen. Rotteniken er en typisk Disney-erkeskurk som har ambisjoner om å ta over Museriket. Rottenikken lager onde planer om å bytte ut dronningen av England med en falsk robot bygget av en leketøymaker. Planen er at denne roboten skal utnevne filmens skurk til «Kong Rottenikken av England». Filmens helter, Basil Mus og doktor Dawson, gjør sitt beste for å stoppe Rottenikken og klarer det ved hjelp av leketøymakerens datter. Når Rottenikken oppdager at planen har gått i vasken, kidnapper han av brutal hevnlyst leketøymakerens datter, og tar henne med til toppen av Big Ben. Som den helten han er følger Basil etter Rottenikken, og etter en dramatisk kamp på klokketårnets visere, stuper Rottenikken etter alt å dømme i døden. Det norske navnet på denne figuren er trolig inspirert av Rolf Erling Knudsen, som ble kalt "Rottenikken", og som hold til på østlandet under krigen. Han skal ha drept en mann og tatt hans kone som gissel. Han døde i 1977 og hans urne skal fremdeles stå på krematoriet i Larvik, siden hans familie ikke hadde penger til begravelsen. Joe Purdy. Joe Purdy er en artist fra USA, som har gitt ut 10 album Diskografi. Joe Purdy har også vært med på disse album – Engelmanngran. Engelmanngran ("Picea engelmanni") er en art i slekten graner i furufamilien. Engelmanngrana vokser vilt i Rocky Mountains i Nord-Amerika. Engelmanngran blir inntil 40 meter høy, i enkelte tilfelle opp til 65 meter. Trekronen er først smalt konisk, deretternesten sylindrisk i eldre alder. Barken trevles av i flak som er 5-10 cm lange. Engelmanngranen kan vokse helt opp til 3.650 moh. i USA, dvs over tregrensen. Den kan krysse seg med kvitgran "(Picea glauca)". Treet brukes i skogindustrien, til plankemateriale og ikke minst i papirindustrien. Det brukes også til å produsere gitarer og harper. I Norge har treet vært plantet for skogsindustrielle formål, og er forvillet i Østfold. Kvitgran. Kvitgran (vitenskapelig navn "Picea glauca") er en art i granslekten innenfor furufamilien. Kvitgrana vokser vilt i området fra Alaska til Newfoundland i Nord-Amerika – men stort sett i den nordvestlige delen av kontinentet. Det er det nordligste treet i USA, på 69°N i deltaet til Mackenzie River. Kvitgran kan bli over 30 m høy, med en jevn, askebrun eller brungrå bark. Årsskuddene er lysebrune og har bar oppå. Barnålene er inntil 2 cm lange, og blå-grønne eller matt grå-grønne av farge. barnålene er bøyd og nesten litt butte, og hkan ha en duft av solbær. Konglene inntil 6 cm lange, og er smalt avlange med brede, ganske tettsittende skjell som er runde, helt uten spiss. Konglene faller fort av. Blomstring i mai. Kvitgran er plantet ut i Norge, og er så hardfør at den kan påtreffes langt fra der hvor den i sin tid ble dyrket som hogstart. I Norden er det derimot bare i Danmark at den er virkelig naturalisert – på nordvestre Jylland og på Sjælland. Ellers er den ikke naturalisert med større vill utbredelse noen steder i de nordiske land. Hybrider. Habitatet dens er helst fuktig og næringsrik jord. Den kan trolig krysse seg med både sitkagran, vanlig gran og med engelmanngran "(Picea engelmannii)". Når kvitgran krysses med sitkagran, framstår hybriden Lutsigran "(Picea glauca" x "sitchensis)", som er høyt skattet i skogdrift og mye plantet i Norge, særlig i Nord-Norge hvor den har fortrengt tidligere løvskog. Svartgran. Svartgran (vitenskapelig navn "Picea mariana") er en art i slekten gran i furufamilien. Svartgrana vokser vilt i Nord-Amerika. Sibirgran. Sibirgran (vitenskapelig navn "Picea obovata", eller "Picea abies" subsp. "obovata") er en art eller underart i slekten gran i furufamilien. mange forskere anser den som en underart av vanlig "gran (Picea abies)". Arten blir inntil 40-50 meter høy, men er smalere og slankere enn vanlig gran. årskuddene er fint behåret, konglene kan bli inntil 3 cm tykke og 8 cm lange, hengende med avrundede skjell, i motsetning til de spisse skjellene hos den vanlige grana. Det finnes mellomformer av sibirgran, også i Norden. Sibirgrana vokser vilt i Sibir og Mongolia. Noen vokser også lenger vest i Europa, og hos oss finner vi den i nord fra russergrensa gjennom det nordlige Finland ned til Bottenviken, videre i Sverige i innlandet end til Jämtland. I Norge vokser den vilt bare på indre Finnmarksvidda langs Anarjokka. I Norge og Finland finnes det også hybrider mellom denne og andre graner. Serbergran. Serbergran (vitenskapelig navn "Picea omorika") er en art av sjeldne bartrær i slekten granslekten innenfor furufamilien. Serbergrana vokser vilt i Serbia og Bosnia, ved elva Drina rundt byen Višegrad i Bosnia-Hercegovina, på et areal omkring 60 hektar. Den ble navngitt av den serbiske botaniker Josif Pančić i 1875. Arten er 20-35 meter høy, i sjeldne tilfeller 40 meter. Diameteren kan nå 1 meter. Konglene er svart-røde eller mørk purpurfargede, 5-8 cm lange, og eggeformede. Serbergran har vært plantet ut i Norge som hogstart, og sprer seg noe. Den forviller seg fra granplantefelt i lavlandet. Treet brukes i treindustrien og til papir. Arten er også populær i hager og parker, fordi den er symmetrisk og tåler sur og mager jord. Den kan krysse seg både med svartgran og sitkagran. Serbergran er svært sjelden i vill tilstand, og er rødlistet internasjonalt av IUCN. Orientgran. Orientgran (vitenskapelig navn "Picea orientalis") er en art i slekten gran i furufamilien. Orientgrana vokser vilt i Kaukasus og nordøst i Tyrkia. Sitkagran. Sitkagran ("Picea sitchensis") er en art i slekten gran i furufamilien. Treet har navnet sitt fra Sitka, den fjerde største byen i delstaten Alaska. Frøkongle (nederst) og gammel pollenblomst (i midten). Sitkagrana vokser vilt i Nord-Amerika og er blant de største av granene, og tredje størst av alle tre-arter (etter redwood og douglasgrana). Høyden kan bli over 40 meter, med helt unike barnåler. De er flate, lyse, og sitter spredt og uregelmessig direkte på skuddstilken. Sitkagran får derfor et litt glissent utseende. Konglene er 5-8 cm lange, lysebrune eller gulbrune, og hengende. Den kan bli plantet langs sjøkanten siden den tåler godt sjøsprøyt og kan dermed beskytte mer ømfintelige trær. Sitkagran i Norge. I Norge er arten plantet ut i hele Midt-Norge, Nord-Norge nord til Troms, og på Vestlandet. Hensikten var til bruk i skogbruket, som hogsttømmer. Nordland er det fylket med de største arealene med sitkagran. Når sitkagran krysses med kvitgran, framstår hybriden Lutsigran "(Picea glauca" x "sitchensis)", som er høyt skattet i skogdrift og mye plantet i Norge, særlig i Nord-Norge hvor den har fortrengt tidligere løvskog. Norges største sitkagran kan være en gran i Molde. Sitkagranen vokser ved "Fannestrandsveien" ikke langt fra "Kviltorp Camping". Høyden ble i 2007, målt til 31,5 meter, brystmålet, som er omkretsen i en voksen manns brysthøyde, var 4,8 meter. Midt oppe på stammen var omkretsen 3,60 meter, noe som gir en masse på 23 kubikkmeter. De enorme greinene var ikke medregnet. I Bergen er det en sitkagran som har følgende mål: Diameter i brysthøyde: 1,4 meter. Kubikkinnhold: 19 m3. Høyde: 45,9 meter. Flatøy. Flatøy er en øy i Meland kommune som nå er et trafikk-knutepunkt med broer over Hagelsundet (Hagelsundbrua) til Knarvik i Lindås, Nordhordlandsbrua over Salhusfjorden til Bergen, og Krosnessundbrua til Holsnøy. På den nordvestlige delen av øyen lå fortet Håøy. På øyen driver Frank Mohn Flatøy AS sin olje- og gassdivisjon, med produksjon av pumper. Historie. Flatøy flystasjon ble opprettet i 1917 som base for militære sjøfly, og fra 1920 var den base for Det Norske Luftfartsrederi AS, som drev ruteflyging Bergen–Haugesund–Stavanger. Etter krigen brukte Thor Solbergs flyselskap basen i noen år. Flatøy skule ble åpnet i 1937. Police Federation of England and Wales. Police Federation of England and Wales er en fagforening for tjenestemenn i Storbritannias politi. Pr. februar 2006 hadde den 140 000 medlemmer. Alle polititjenstemenn med graden "Chief Inspector" eller lavere er automatisk medlem av føderasjonen. De kan selv velge om de vil betale kontingenten; ved å gjøre det får de tilgang til juridisk assistanse og andre fordeler. Svært få velger å ikke betale. De som har graden "Superintendent" har en egen fagforening, Superintendents' Association, mens de med høyere rang tilhører Chief Police Officers' Association. Northern Ireland Policing Board. Northern Ireland Policing Board er en Police Authority for Nord-Irland, det vil si et organ som fører kontroll med Police Service of Northern Ireland. Det er sammensatt av medlemmer av Northern Ireland Assembly og uavhengige medlemmer, alle utpekt av statsråden for Nord-Irland. Det nest største partiet i Nord-Irland, Sinn Féin, har rett til å nominere medlemmer, men boikotter dette. Partiet gjør dette fordi det mener at anbefalingene til Pattenkommisjonen ikke har blitt fullt ut implementert. Samtse. Samtse (eller "Samchi") er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Fylket ligger i sørvest, grensende til deindiske delstatene Sikkim og West Bengal. Nabofylkene i Bhutan er Haa i nord og Chukha i øst. Fylket har en overvekt av nepalitalende. Fylket hadde tidligere få innbyggere, ettersom etniske bhutanere tenderer til å mene at de lavereliggende distriktene har høy risiko for tropesykdommer. I løpet av 1900-tallet har mange nepalere flyttet til fylket for å arbeide i skog- og landbruk, og avisen Kuensel melder om boligmangel. De mest folkerike og utviklede områdene er syd i fylket, mens de nordlige delene er mindre utviklet. I Samtse bor Lhopu, en liten urbefolkningsgruppe med om lag 1000 medlemmer. De fruktbare åssidene, og nærheten til markedene i India, gjør at landbruket i fylket har gode vilkår. Vanlige produkter er kardemomme, appelsiner, ingefær og betel. Samtse har også gode mineralforekomster av talk og dolomitt. Fylkeshovedstaden Samtse er en av landets to studiesteder for National Institute of Education, en lærerhøgskole som er en del av Bhutans universitetssystem. Da Bhutans nye grunnlov ble diskutert på en åpent høring i fylket 1. april 2006, ble det fra innbyggernes side særlig lagt vekt spørsmål om nasjonalitetslovgivningen og forholdet mellom religion og stat, spørsmål som begge er følsomme i et fylke med en stor andel nepalskættede hinduer. Kjernefysisk nedsmelting. En kjernefysisk nedsmelting skjer når kjernen på en atomreaktor smelter. En slik hendelse er betraktet som en alvorlig atomulykke. Reaktorkjernen, som består av brenselet, kan smelte seg gjennom gulvet og falle igjennom. Den smeltede kjernen fortsetter videre nedover og utveksler varmeenergi med omgivelsene. Prosessen stanser når nok materiale rundt har smeltet til at kjernen er nedkjølt såpass mye at temperaturen er for lav til å smelte materialet under, eller til det treffer grunnvann. Det som skjer under nedsmeltingen er kun en varmeutveksling/avkjøling og har ikke med kjernefysiske reaksjoner å gjøre. Nedsmelting må derfor ikke forveksles med kjernefysisk eksplosjon eller en kjedereaksjon. En dampeksplosjon kan derimot oppstå om den nedsmeltede kjernen treffer vann. Den mest kjente kjernefysiske nedsmeltning i senere tid er Tsjernobylulykken i 1986 hvor en av fire reaktorer ble ødelagt. Det enorme omfanget av Tsjernobyl-ulykken skyldtes først og fremst at de modererende stavene av grafitt tok fyr og brant i ni dager. Brannen løftet radioaktivitet opp i luften over lang tid, slik at radioaktiviteten ble spredt. Jason Lee. Jason Lee (født 25. april 1970) er en amerikansk skuespiller og tidligere profesjonell skateboarder. Lee ble født i Orange i California og vokste opp i Huntington Beach. Lee fullførte aldri high school, og begynte sin karriere som profesjonell skateboarder på slutten av 80-tallet. Han var en av de første skaterene som fikk sin egen skomodell, fra Airwalk, og han hadde en stor og innflytelsesrik rolle i promofilmen "Video Days" (regissert av Spike Jonze) fra Blind Skaetboards i 1991. I 1992 startet han selskapet Stereo Skateboards sammen med Chris Pastras, som han gjennopplivet i 2004 etter noen års pause. I dag blir han sett på som en innovatør innen gateskating på begynnelsen av 90-tallet. Etter noen småroller som skuespiller, blant annet i den Spike Jonze-regisserte musikkvideoen til Sonic Youths "100%" i 1992, bestemte Lee seg for å legge skateboardet på hylla og bli skuespiller, til stor overraskelse for skatemiljøet. Hans første store rolle var i Kevin Smiths "Mallrats", og han ble en god venn av Smith og har siden dukket opp i alle Smiths spillefilmer til og med "Clerks II" fra 2006. Og det var Smiths "Chasing Amy" som satte fart på karrieren hans, etter at han ble belønnet med en Independent Spirit Award for rollen som den skaphomsende serietegneren Banky Edwards. Dette førte til flere hovedroller, blant annet i "Stealing Harvard" og "A Guy Thing". I tillegg har han hatt roller i "Enemy of the State", "Almost Famous", "Vanilla Sky" og "Dreamcatcher". Han ga også stemme til Syndrome i Pixars "De utrolige". I 2005 debuterte han i situasjonskomedien "My name is Earl" til gode kritikker. Serien handler om Earl som oppdager karma, og setter ut på et oppdrag der han skal rette opp alt det gale han har gjort i livet sitt. For rollen har han blitt nominert både til en Golden Globe, og til en Screen Actors Guild Award. Serien går på TV3, og i USA har den blitt forlenget med i alle fall en andre sesong. Lee har en sønn, Pilot Inspektor Riesgraf-Lee med forloveden Beth Riesgraf. Det litt sære navnet på sønnen er inspirert av sangen "He's Simple, He's Dumb, He's the Pilot" av Grandaddy. Mellom 1995 og 2001 var han gift med Carmen Lee. Webfarger. Webfarger, også kalt HTML-farger eller heksadesimalfarger, er koder som benyttes til design av nettsider og som nettleseren konverterer til RGB-verdier. Hovedsakelig er dette sekssifrede heksadesimaler. Hvordan koden virker. Når vi skal forstå Heksadesimal systemet kan vi tenke oss at vi har tre spaker. Hvis vi skyver spake 1 på fullt får vi fargen rød. Når vi skyver spake 3 endrer vi fargen mot lilla. Forkortede fargekoder. I CSS er det mulig å forkorte kodene til tre tegn. Ett tegn tilsvarer da to av det gjeldende tegnet. (For eksempel tilsvarer #39F #3399FF.) Fargenavn. Noen utvalgte farger (X11-webfarger) kan oppgis med fargens engelske navn. Websikre farger. De 216 fargene som inneholder heksadesimalene 00, 33, 66, 99, CC og FF (som tilsvarer RGB-verdiene 0, 51, 102, 153, 204 og 255) betegnes som websikre. Fargetabeller. Heksadesimal systemet tillater et utvalg av 16 777 216 forskjellige fargenyanser. Alt etter formålet, kan vi gjøre utvalg og sortere fargene etter flere metoder. Her er noen tabeller. Slaget ved Adys. Slaget ved Adys ble utkjempet i 256 f.Kr. mellom Karthago og den romerske republikk, ledet av Marcus Atilius Regulus. Romerne påførte karthagenerne et knusende nederlag, og Karthago ba om fred. Den første punerkrig fortsatte imidlertid fordi vilkårne Regalus ga var så frastøtende at folket i Karthago bestemte seg for å fortsette krigen. Adys Øysand. a> på andre sida av Gaulosen Gaulosen med Øysand bak. Bildet tatt fra Byneset. Øysand er ei grend lengst nord i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Elva Gaula danner grense i nord og øst mot Leinstrand i Trondheim kommune. Mot vest ligger ei langgrunn sandstrand ved Gaulosen, ei arm av Trondheimsfjorden. Lengst sør krysser E39 fra Klett mot Orkanger. Øysand er ei flat slette der det meste av arealet brukes til korndyrking. Det finnes også noe industri, og en campingplass ved stranda. Den mest berømte øysandingen er Ivar Gafseth, som er kjent fra The Julekalender og Trøndelag Teater. Skrivemåtene Øysandan og Øysanden er også blitt brukt, men neppe i muntlig språk. Den tradisjonelle dativformen er "på Øysaɲɲa". Statens kartverk reiste i 2012 navnesak for å rydde opp i skrivemåtene. Neu-Drontheim. Under andre verdenskrig planla tyskerne en stor by på Øysand, Neu-Drontheim. Slaget ved Tunis. Slaget ved Tunis mellom Den romerske republikk og Karthago skjedde i 255 f.Kr. under den første punerkrig. Krigen endte med karthagensk seier. Den spartanske generalen Xanthippus er anerkjent den karthagenske formasjonen, kavaleri delt mellom to vinger, leiesoldater på deres høyre side, med en falanks av sivile i sentrum, og en linje med elefanter foran infanteriet, som slo romerne i sin vanlige formasjon. Tunis Slaget ved Panormus. Slaget ved Panormus ble utkjempet i 251 f.Kr. mellom den romerske republikk, ledet av L. Caecilius Metellus, og Karthago, anført av Hasdrubal, under den første punerkrig. Romerne seiret og Panormus lå under romersk kontroll resten av krigen. Innledning. Mot slutten av 252/tidlig 251 f.Kr. hadde Karthago slått ned et libysk opprør i Afrika og sendt en hær under ledelse av Hasdrubal, sønn av Hanno den store, til Sicilia. Hasdrubal hadde vært til stede ved Tunis sammen med Xanthippus og lært en del tekniske grep. I følge Polybius marsjerte Hasdrubal i to år gjennom de vestlige delene av Sicilia, rundt byene Lilybaeum og Selinus, uten å møte romerne (som holdt til i høyden). Hasdrubal bestemte seg til slutt for å angripe en romersk konsulhær ledet av Lucius Cercilius Metellus, som drev med å samle avlinger rundt Panormus. Hasdrubal førte sine menn og elefanter gjennom Orethus-dalen til Panormus. Denne operasjonen virket fornuftig, da den andre konsulhæren var på vei til Roma. Slaget. Etter å ha tvunget romerne til å trekke seg tilbake inn bak bymurene ved Panormus og herjet områdene i rundt, gikk Hasdrubals styrker mot byen ved å krysse Orethus-elven. Metellus frigjorde sitt lette infanteri for at de skulle forstyrre de karthagenske fortroppene. For å gjøre dette skjulte de romerske troppene seg i skyttergraver rundt byen. Den karthagenske elefant-kommandanten trodde motstanden var svak og rykket derfor frem for å spre sitt lette infanteri. Da romerne kom frem fra skyttergravene ble elefantene slått av panikk og vendte seg i mot sine egne rekker. På dette tidspunktet sto Metellus og hans tropper utenfor bymurene foran karthagenernes venstreside. Da elefantene flyktet ga Metellus ordre om angrep. Denne manøvren brøt den karthagenske linjen og fikk dem til å flykte. Romerne forfulgte imidlertid ikke den flyktende armeen, men fanget i stedet de elefantene som var igjen. De ble senere ble slaktet i Roma. Ettervirkninger. Etter skikken ble Hasdrubal kalt tilbake til Karthago for å henrettes. Hans etterfølger, Adhubal, bestemte at Selinus ikke lenger kunne være innsperret og fikk byen ødelagt. Med unntak av Hamilcar Barcas geriljakrigføring, markerte dette nederlaget slutten på det karthagenske felttoget til lands på Sicilia. Referanser. Bagnall, Nigel. "The Punic Wars." New York: St. Martin's Press, 1990. Panormus Lochlann av Galloway. Lochlann av Galloway (død 12. desember 1200), som også brukte det franske navnet Roland, var sønn og etterfølger av Uchtred av Galloway som lord av østlige Galloway i Skottland. Etter at hans onkel Gilla Brigte av Galloway døde i 1185 dro Lochlann ut for overta de landområdene som tilhørte onkelens arvinger. For å nå dette målet måtte han beseire de menn som ville utfordre hans autoritet i navnet til Gilla Brigtes arvinger. Lochlann synes å ha maktet dette, og beseire motstanderne som var ledet av hærførere som kalte seg Gilla Pátraic og Henric Cennédig, men motstanden fortsatte representert av en uforsonlig kriger ved navn Gilla Coluim av Galloway. Lochlanns mål vekket vreden til langt mer betydningsfulle politiske figurer enn de som er nevnt overfor. Kong Henrik II av England ble rasende. Noen få år før Gilla Brigte døde hadde den engelske kongen tatt Lochlanns sønn og etterfølger Donnchad som gissel. Den engelske kongen var således velynder og beskytter av de menn som Lchlann forsøkte å gjøre arveløse. Da kong Vilhelm I av Skottland ble gitt ordre om å besøke kong Henrik i sørlige England fikk skottekongen klar beskjed om at Lochlann måtte bli stoppet. Problemet var at skottekongen og Lochlann var venner, og til slutt ble kong Henrik selv nødt til å sende en hæravdeling til Carlisle og truet med å invadere om ikke Lochlann underkastet seg hans dom. Lochlann ble nødtvungen til å gjøre så. Det ble gjort kjent at Lochlann fikk beholde det meste av Galloway og Donnchad fikk det nye mormaerdomet Carrick som erstatning. Mer enn tidligere lorder av Galloway var Lochlann lojal og en vasall til kongen av Skottland. Grunnen var at han fikk beholde sine landområder på grunn av kong Vilhelms positive støtte. Hvor hans bestefar, Fergus av Galloway, hadde titulert seg selv som konge av Galloway, tok Lochlann tittelen "Skottenes konges konstabel" ("Constable of the King of Scots" eller "Lord High Constable"). Lochlann hadde ledet Vilhelms armer nord inn i Moireabh mot tronpretendenten Domnall Bán mac Uilleim som krevde den skotske tronen som en sønnsønn av kong Donnchad II (Duncan II av Skottland). Lochlann beseiret ham i 1187 i slaget ved Mam Garvia, et ukjent sted, men som sannsynligvis lå i nærheten av Dingwall på det skotske høylandet. I motsetning til sin onkel Gilla Brigte ønsket Lochlann franske og engelske kolonister velkommen til sine østlige landområder. I dette fulgte han sin overherre kong Vilhelm I av Skottland. Av alle lordene av Galloway var Lochlann den som ble minst nevnt i de gæliske annaler, noe som skotske historikere ser på som et tegn på at han hadde mistet kontakt med sin bakgrunn, den gæliske kulturbakgrunnen ved Irskesjøen. I 1200 var han i selskap med kong Vilhelm i England for å gi hyllest til den nye konge, kong Johan av England. Lochlann benyttet anledningen til å kreve juridiske krav i Northampton for eiendommer på vegne av sin hustru, Helen de Morville. Det var her han møtte sin død og ble gravlagt. En annen kilde nevner derimot at han dør i Wigtownshire i Galloway. Da det ikke finnes informasjon om når han ble født er det uklart hvor gammel han ble. Navnet Lochlann kommer fra "loch" = fjord og "lann" = land, og var det gælisk navn for nordmenn, de fra ‘landet med fjordene’, og ble gitt til norrøne bosettere tidlig på middelalderen i spesielt Irland, Man og Galloway, før det ble et populært i egen rett. Referanser. Lochlann av Galloway Domnall I av Strathclyde. Domnall I av Strathclyde (moderne gælisk: "Domhnall"; moderne walisisk: "Dyfnwal"; moderne engelsk: "Donald") var en hersker av kongedømmet Strathclyde i sydlige Skottland for en tid på begynnelsen 900-tallet og kanskje også sent på 800-tallet. Domnall er kjent kun fra "Krøniken over kongene av Alba", som slår fast at «på denne tiden døde Doneualdus, konge av britonene». «Denne tiden» referer til regimet til kong Causantín mac Áeda (Konstantin II av Skottland) etter år 908, men før 916. Domnall var sannsynlig en slektning av Eochaid, enten gjennom dynastiet til Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) eller det innfødte britiske dynastiet Run, men ingenting av dette kan vites med sikkerhet. Imidlertid er det fakta at "Krøniken over kongene av Alba" rapporterer hans død, enn noe annet, betyr at han ikke er en annen ved samme navn, Domnall mac Áeda, en senere konge i Strathclyde. Fokker F.VII. The "Southern Cross", Kingsford Smiths fly var en F.VIIb–3m. Fokker F.VII var et mindre tre-motors høyvinget passasjerfly, produsert av Anthony Fokkers Atlantic Aircraft Company, og senere på lisens av andre flyprpodusenter, bl. a av Avro som Avro 618X (618 Ten). Den opprinnelige modellen fra 1924 var et en-motors, høyvinget fly. men fra 1925 ble flyet produsert som et tre-motors fly og kjent under navnet Fokker Trimotor. F.VII, sammen med den nesten identiske Ford Trimotor, var det flyet som var det selvsagte valget og som dominerete på de tidlige amerikanske flyselskapers ruter, inntil Boeing 247 og Douglas DC-2 kom på markedet tidlig på 1930-tallet. En transportutgave ble produsert for det amerikanske flyvåpenet under betegnelsen Atlantic C-2'". Denne må ikke forveksles med den mye senere Grumman C-2 Greyhound. Arvid Engegård. Arvid Engegård (født 13. mai 1963 i Bodø) er en norsk musiker (fiolin og klaver) og dirigent. Engegård er utdannet i Norge, Østerrike og USA ved Eastman School of Music (New York) under Zvi Zeitlin. Engegård ble tidlig sterkt influert av Sándor Végh, leder av «Camerata Academia» i Salzburg, der Engegård lenge var solist og konsertmester. Senere ledet Engegård Orlandokvintetten i Amsterdam (1991–97). Hans samarbeid med András Schiff resulterte i utgivelsen "Contrasts" på Decca. Han hadde også flere engasjement i Wien (Musikverein), Lockenhaus, Salzburg og London (Wigmore Hall). Fra 1998 var Engegård i «Munch-Trio» med Xenia Jancovic cello og Silke Avenhaus klaver; plateutgivelsen "Munch Trio" kom derav. I Norge var han med i «Midnight Sun Trio» med Susanne Lundeng fiolin og Knut Erik Sundquist kontrabass. Kammerorkesteret Arctic Festival Orchestra i Harstad (2002–2004) var et prosjekt, ledet av Engegård. Fra 2004 har han vært kunstnerisk leder for MiNensemblet, med plateutgivelsen "Party Music" (2004) og konsertserien «Mest Mozart». «Engegårdkvartetten» med base i Oslo er også hans initiativ (2005–), med Atle Sponberg fiolin, Juliet Jopling bratsj, og Jan-Erik Gustafsson cello. Engegårdkvartettens første album inneholder strykekvartetter av Joseph Haydn, Edvard Grieg og Leif Solberg. Engegård er også sentral i Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest. Som dirigent har han ledet Oslo Filharmoniske Orkester, Stavanger Symfoniorkester, Kringkastingsorkesteret, Sveriges Radios symfoniorkester, Det Norske Blåseensemble, og Belgrade Filharmoniske. I dag er han leder for Forsvarets musikkorps Nord-Norge (Divisjonsmusikken i Harstad). Han mottok Nordlysprisen 2000 og var profilert i Nordland Musikkfestuke 2006. Heimevernsstaben. Heimevernsstaben (HVST) er ansvarlig for Heimevernets daglige drift. Heimevernsstaben ledes av Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV) som er generalmajor Kristin Lund. Heimevernsstaben har lenge holdt til ved Akershus festning i Oslo, men flyttet i desember 2011 til Terningmoen i Elverum. Ånon Egeland. Ånon Egeland (født 26. januar 1954 i Oslo) er en norsk musiker og pedagog, cand.mag. ved Universitetet i Oslo. Han er mest kjent for sitt spill på hardingfele, munnharpe og fløyte (sjøfløyte, dobbel seljefløyte), i fremføringer av norsk folkemusikk, ofte i samspill med folkemusikk fra andre land, altså world music. Han har flere plateutgivelser, konserter og studiomedvirkninger. I kvartett med Svein Westad, Ånon Egeland, Rune Martinsen og Hallgrim Berg turnerte han med Egeland var sentral i etableringen av folkemusikklinja på folkehøgskolen i Fagernes, der han også undervise (1988–96). Han er i dag høgskolelektor ved Høgskolen i Telemark. Tōru Kamikawa. Tōru Kamikawa (født 8. juni 1963 i Kagoshima, Japan) er en japansk fotballdommer. Han dømte VM i 2002 i Japan og Sør-Korea og i 2006 i Tyskland. Kamikawa dømmer også landskamper og andre kamper i Asia. Han dømte bronsefinale i VM mellom Tyskland og Portugal. Børge Petersen-Øverleir. Børge Petersen-Øverleir (født 3. februar 1967 på Hemnesberget) er en norsk gitarist, oppvokst i Korgen og Bodø, tidlig aktiv innen heavyrock, autodidakt innen jazz sentrert rundt Ad Lib Jazzklubb i Bodø. Han har medvirket på flere plateutgivelser, bl.a. med Henning Gravrok og Tore Johansen, samt i trio med Tore Johansen og Arild Andersen. Andre samarbeid har vært på plater og turneer med bl.a. Anita Skorgan, Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg, Halvdan Sivertsen, Søyr, Karoline Krüger, Ketil Bjørnstad, Kine Hellebust, Maria Solheim og Jørn Hoel. Han har også vært plateprodusent for Eva Trones' utgivelser av Terje Nilsens barnesanger. Shamsul Maidin. Shamsul Maidin (født 16. april 1966 i Singapore) er en fotballdommer fra Singapore. Han dømmer i Asias store cuper, og dømte også i VM 2006. Christopher Hammer. Christopher Blix Hammer (født 26. august 1720 på Gran, død 23. juni 1804 på Gran) var en norsk embedsmann, vitenskapsmann og forfatter, kjent som «akevittens far». Han var sønn av Andreas Hammer. Christopher Hammer var utdannet jurist, matematiker og botaniker fra universitetet i København, ex.jur. 1747. I 1750 ble han engasjert som landmåler av bok- og kartsamler greve Joh. L. Holstein, med ansvar for oppmåling av grevskapet Ledreborg ved Roskilde. Etter en kort tid som by- og rådstueskriver i Kristiansand ble han utnevnt til generalkonduktør i Akershus stift (1752-1801), med base på Melbostad Gård på Gran, Hadeland. I 1758 ble han utnevnt til virkelig kanselliråd og i 1778 til virkelig justisråd. Hammer var med på stiftelsen av Den Norske Frimurerorden i Kristiania i 1749. Han var opptatt av folkeopplysning, medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Kgl. Danske Landhusholdningsselskab, og var tidlig pådriver for etableringen av Det Kongelige Frederiks Universitet. Dette ble etablert 1811, etter hans død. Hammers omfattende bibliotek (4000 bind), en samling portretter, og 20 000 riksdaler ble testamentert til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, nå kjent som «Hammers samlinger» og en del av Gunnerusbiblioteket. Det inkluderer også artefakter som eskimoisk skinnbåt, matematiske måleinstrumenter, globuser og en rekke kobberplater benyttet til trykking av datidens kart over stift (s.k. «Hammers Kart», 1780). Hammer ble dog mest kjent for å være folkeopplyser og «akevittens far» gjennom hans virke på gården, og hans forfatterskap som omfattet kokebøker og almanakker med råd til bonden. Disse gjenspeilet Hammers engasjement for selvberging, kvalitetsheving og nasjonal selvfølelse. Hammer var også erklært avholdsmann. Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen advokatfirma. Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen (BA-HR) er et norsk forretningsadvokatfirma, etablert i 1966. Firmaet har i overkant av 100 jurister, hvorav 38 partnere, som driver en internasjonalt rettet virksomhet ut fra ett kontor i Oslo. BA-HRs praksis dekker alle de sentrale forretningsjuridiske disiplinene, med hovedvekt på transaksjoner, løpende forretningsjuridisk rådgivning og tvisteløsning. BA-HRs viktigste arbeidsfelt er store og komplekse juridiske oppdrag, nasjonalt og internasjonalt. BA-HR har flere kjente partnere, blant andre tidligere styreformann i Statoil, Ole Lund. BA-HR rangeres av disse byråene Chambers and Partners, Legal 500, og IFLR1000. Firmaet fikk hard kritikk i etterkant for den såkalte Tønne-saken i 2002, for å utvise tvilsom moral og dårlig behandling av sin tidligere direktør Kari Breirem. BA-HR, ved advokat Øyvind Eriksen, ble ilagt en bot på 50 000 kroner for forsøket på å skjule en utbetaling på 1,5 million kroner fra Kjell Inge Røkke til tidligere helseminister Tønne ved å lage en falsk faktura. Boten ble vedtatt. Eksterne lenker. BA-HR Ockhams barberkniv. Ockhams barberkniv er et prinsipp laget av filosofen og teologen William av Ockham. Prinsippet sier at hvis man har to mulige teorier eller forklaringer, og begge stiller likt, da er det mest sannsynlig at den enkleste stemmer. Ockham sa det slik: — "Pluralitas non est ponenda sine necessitate" – «Mangfold bør ikke anslå nødvendighet» eller «Entiteter bør ikke bli mangfoldiggjort utover nødvendighet.» Et eksempel: Etter en stormfull natt finner du to falne trær på et jorde. Hvordan har dette skjedd? Begge forklaringene er mulige, men sistnevnte er høyst usannsynlig og mye mer komplisert. Ifølge Ockhams barberkniv er det da mest sannsynlig den første forklaringen som stemmer. Dette prinsippet er mye brukt i økonomi, medisin og vitenskap. Slike vitenskaper bygger grunnleggende sett på forholdet mellom empiri (foreliggende informasjon om den reelle verden) og sannsynlighet. Følgelig er Ockhams barberkniv både viktig og uunngåelig i de sammenhengene. Mesterliga-finalen 2004/2005. Finalen i 2005 ("Mirakelet i Istanbul") ble spilt onsdag 25. mai 2005 mellom og på Atatürk Olimpiyat Stadyumu i Istanbul. Den er omtalt som den mest dramatiske finalen i turneringens historie, ettersom Liverpool snudde kampen etter at Milan ledet 3-0 til pause. Liverpool, som hadde vunnet turneringen fire ganger tidligere, spilte sin sjette finale og den første siden Heysel-tragedien i 1985. Milan hadde vunnet turneringen seks ganger tidligere, og spilte sin andre finale på tre år og den tiende totalt. Begge klubbene måtte gjennom gruppespillet og utslagsrundene før man var klar for finalen, totalt 12 kamper. I tillegg hadde Liverpool vært gjennom en kvalifiseringsrunde. Liverpool ble nummer to i sin gruppe bak finalisten fra 2004. I sluttspillet slo engelskmennene ut, og. Milan vant gruppen sin foran, og slo ut, og før de var klar for finalen. Milan ble sett på som favoritter til å vinne før kampen, og tok ledelsen i det første spilleminuttet ved Paolo Maldini. Hernan Crespo gjorde to mål til for italienerne, som ledet 3-0 til pause. Under andreomgangen blir man vitne til ett uvirkelig comeback, da Liverpool i løpet av seks minutter utligner Milans ledelse. Mål av Steven Gerrard, Vladimir Smicer og Xabi Alonso gjorde at det sto 3-3 ved ordinær tid. Stillingen holdt seg gjennom ekstraomgangene, og straffesparkkonkurranse måtte til for å kåre en vinner. Den vant Liverpool 3-2, etter at Jerzy Dudek reddet den avgjørende straffen fra Andrij Sjevtsjenko. Liverpool vant turneringen for femte gang, og fikk pokalen til odel og eie (ettersom det var klubbens femte tittel i turneringen). På grunn av dette comebacket, er kampen ofte referert som "Mirakelet i Istanbul". 1. omgang. Kampen begynte forrykende med en scoring av Paolo Maldini etter bare 53 sekunder. Jerzy Dudek klarte ikke å stoppe ballen som spratt i bakken før den gikk inn i mål med lamslåtte Liverpool-spillere som tilskuere. Etter bare 23 minutter må Liverpool bytte: Harry Kewell må ut, og inn kommer Vladimir Šmicer. Luis Garcia dribler seg etter 39. minutt forbi Nesta, men ballen stoppes av Milan-forsvareren. Liverpool-spillerne mener at Nesta handser i eget felt, men den spanske dommeren vinker spillet videre og Milan kontret umiddelbart. Kaka fant Andrij Sjevtsjenko som slo ballen på tvers i feltet til Hernán Crespo 2–0 for Milan. Like før pausen, 4 minutter etter det andre målet, ble ydmykelsen komplett for Merseyside-laget. Crespo skårte sitt andre mål ved å vippe ballen over Dudek og i mål og fastsatte pauseresultatet til 3–0 for «"rossoneri"». Pausen. Mens spillerne satt i garderoben sang rundt 35000 Liverpool-supportere «You'll Never Walk Alone» ute på tribunen i Istanbul. 2. omgang. Liverpool setter inn Hamann for Finnan fra start i andre omgang. Riise blir venstreback i andre omgang etter at Hamann kom inn på midtbanen. Carragher tar høyrebacken og Traore dyttes inn i midtforsvaret. Etter ni minutters spill, startet så en periode på bare seks minutter som Liverpool-fansen sent vil glemme. I det 54. minutt reduserte Steven Gerrard. Riise får to forsøk på innlegg fra venstresiden. Det første blokkeres og der andre treffer hodet til Steven Gerrrard som header i det lengste hjørnet. Liverpool-kapteinen kastet ikke bort tiden på å juble, men jaget lagkameratene sine tilbake for å fortsette jakten. Etter kapteinen sin skåring fikk Liverpool blod på tann, og det tok ikke mer enn to minutter før det sto 3–2 etter en skudd fra ca 20 meter fra Vladimir Šmicer. I det 60. minutt fikk så Liverpool straffespark etter at Gerrard var blitt felt av Gattuso. Xabi Alonso tok straffen. Milan målvakt Dida reddet, men Alonso satte returen i mål. Plutselig var 0–3 snudd til 3–3, og Liverpool-fansen var i ekstase. Etter 70 minutter gjorde Dudek en tabbe og serverte Sjevtsjenko ballen inne på femmeteren Milan-spissen prøvde å sende Milan i ledelsen, men Djimi Traore kastet frem en fot og fikk reddet 100%-sjansen. Helt på slutten av kampen, i det 88. minutt, stormer Sjevtsjenko gjennom Liverpool-forsvaret før Carragher takler ukraineren akkurat i skuddøyeblikket. Etter en forrykende start på andre omgang, ebbet kampen ut med 3–3, og det går til ekstraomganger. Ekstraomganger. Ekstraomgangene var målløse selv da Milan fikk en vanvittig dobbeltsjanse. Sjevtsjenko header hardt mot hjørnet fra ti meter. Dudek blokkerer med en hånd og stopper på en utrolig måte Sjevtsjenkos retur fra så kloss hold som 1 meter, og kampen gikk dermed til straffesparkkonkurranse. Essam Abd El Fatah. Essam El Deen Abd El Fatah (født 30. desember 1965 i Kairo, Egypt) er en egyptisk fotballdommer. Han har dømt blant annet VM-kvalifisering og OL, og var en av 23 dommere som dømte i VM 2006. Han fikk en kamp i det mesterskapet. Coffi Codjia. Coffi B. Codjia (født 9. desember 1967 i Benin) er en beninsk fotballdommer. Han dømte VM i 2002 og 2006, og har dømt to Afrikamesterskap. Command & Conquer (videospill). "Command & Conquer" (også kjent som "Command & Conquer: Tiberian Dawn") er et sanntidsstrategispill utviklet av Westwood Studios, utgitt til MS-DOS sommeren 1995, og senere til Windows 95 og Macintosh i en "gullutgave" i 1997. PlayStation og Nintendo 64-utgaver ble utviklet senere. Det er det første spillet i Westwoods Command & Conquer-serie. "Command & Conquer" var blant de første sanntidsstrategispillene som ble populære hos bredden av dataspillere, og regnes i dag som en klassiker blant de moderne dataspillene. Oppbygning. "Command & Conquer" lar spilleren velge mellom en av to sider: FN-støttede Global Defense Initiative (GDI) eller terroristorganisasjonen Brotherhood of Nod (Nod). Før hvert oppdrag i hovedkampanjen til de to sidene vises filmscener, hvor representanter for de to organisasjonene gir spilleren oppdragene. Slike filmscener har kjennetegnet alle de senere spillene i "Command & Conquer"-serien. I tillegg til denne hovedhistorien kan spilleren både spille uavhengig av hovedoppdraget mot datamaskinen, eller over nettverk eller Internett mot andre spillere. Covert Operations. "The Covert Operations" er en utvidelsespakke som ble utgitt 30. april 1996, og inneholder femten nye oppdrag, og fire «hemmelige» oppdrag. Alle disse oppdragene er uavhengig av noen sammenhengende historie, og kan dermed spilles på et hvilket som helst tidspunkt, og inneholder heller ikke filmklipp. Spillet blir gratis. På tolvårsdagen til spillets slipp, ble spillet gjort gratis for å feire og kan lastes ned helt gratis fra [ftp://largedownloads.ea.com/pub/misc/CnCGold.zip EA Games' FTP-server]. Meldingen ble publisert på. Der står det også at filene ikke lenger er tilgjengelig på deres servere og brukerne blir bedt om å laste ned fra en av fan-sidene. Per 6. august 2010 ligger filene fortsatt på EA Games FTP-server. Johannes Vermeer. Johannes Vermeer eller Jan Vermeer, i sin samtid også kalt Joannis ver Meer, Joannis van der Meer (døpt 31. oktober 1632 i Delft, begravet 15. desember 1675 i Delft) var en hollandsk maler som i dag regnes som en av den nordeuropeiske barokkens fremste kunstnere fra den nederlandske gullalderen. Vermeer spesialiserte seg på interiørscener fra det man nå vil omtale som middelklassen og var en moderat fremgangsrik, provinsiell sjangermaler mens han levde. Det ser ut til at han aldri var særlig velstående, kanskje fordi han produserte relativt få malerier og han etterlot seg gjeld som gikk i arv til ektefelle og barn. Bare 35 malerier kan med sikkerhet tilskrives Vermeer og det mest kjente er muligens «Pike med perleøredobb». Maleriene er stilt ut på blant annet Rijksmuseum, Mauritshuis, Kunsthistorisches Museum, National Gallery of Scotland, Metropolitan Museum of Art og Gemäldegalerie Alte Meister. Mens han levde var han kjent i Delft og Haag, men den beskjedne berømmelsen forsvant fort etter han var død; han var knapt nevnt i Arnold Houbrakens store kildebok om hollandsk maleri fra 1600-tallet og i nær to århundrer ble han ikke nevnt i oversikter over nederlandsk kunst. På 1800-tallet ble Vermeer gjenoppdaget av Gustav Friedrich Waagen og Théophile Thoré-Bürger, som ga ut et essay hvor de tilskrev ham 66 bilder, senere er antallet redusert til 35. Liv. Forholdsvis lite er kjent om Vermeers liv. Han ser ut til å ha hengitt seg fullstendig til kunsten og levde hele livet i Delft. De eneste kildene til informasjon er registre, noen få offisielle dokumenter og kommentarer fra andre kunstnere. Bakgrunn og oppvekst. Johannes Vermeer var sønn av Reijnier Jansz. Vos og hans ektefelle Digna Baltens og døpt i den reformerte kirke. Fra før av hadde paret en datter som het Gertruy. Reijnier Jansz. Vos arbeidet med silke eller caffa; en blanding av silke og bomull eller ull. Som lærling i Amsterdam bodde Reijnier i et fasjonabelt strøk, Sint Antoniebreestraat, den gang en gate med mange fastboende malere. Familien flyttet til Delft hvor Reijnier opprinnelig kom fra og slo seg ned i herberget De Drie Hamers med adresse Beestenmarkt 14-14a. Rundt 1625 begynte Reijnier å handle med malerier og tre år senere flyttet han og familien til herberget «De Vliegende Vos» som hadde adresse Voldersgracht 25 og Reijnier ble i tillegg til å være kunsthandler nå også vertshusholder. I 1641 kjøpte han et større vertshus kalt «Mechelen» ved det store torget, Markt, i Delft. Kjøpet av vertshuset innebar en betydelig finansiell byrde. Fra 1640 tok Reijnier navnet Vermeer i bruk, uvisst av hvilken grunn. Da Reijnier Vermeer døde i 1652 begynte Johannes Vermeer også å forhandle malerier. Giftermål og familie. I april 1653 giftet Johannes Reijniersz Vermeer seg med Catherina Bolnes, en katolsk kvinne. Vielsen fant sted i den nærliggende og rolige landsbyen Schipluiden. Svigermoren, Maria Thins, var en velstående kvinne og det var muligens hun som insisterte på at Vermeer konverterte til katolisismen før han inngikk giftermålet. Enkelte forskere tviler på at Vermeer ble katolikk, men et av hans malerier, «Allegori over den katolske tro», utført mellom 1670 og 1672, reflekterer over troen på nattverden. Forfatteren Walter A. Liedtke har i sin bok "Dutch Paintings in the Metropolitan Museum of Art" antydet at det kan ha blitt utført til en katolsk beskytter, eller til en schuilkerk, en skjult kirke. På et tidspunkt flyttet paret inn hos Catherinas mor, som bodde i et romslig hus ved Oude Langendijk, nesten ved siden av en skjult Jesuittkirke. Her bodde Vermeer resten av livet og produserte malerier i forrommet i andreetasjen. Hans kone fødte 14 barn; fire av dem ble begravet før de ble døpt, men ble registrert som «barn av Johan Vermeer». Fra testamenter som er skrevet av slektninger, er ti navn nevnt: Maria, Elisabeth, Cornelia, Aleydis, Beatrix, Johannes, Gertruyd, Franciscus, Catharina og Ignatius. Ganske få har et navn med bibelske konnotasjoner, og det er svært sannsynlig at den yngste, Ignatius, var oppkalt etter grunnleggeren av jesuittordenen. I 1672 ble Nederlandene rammet av det såkalte Rampjaar – et Anno Horribilus av krig og økonomisk ruin. Ludvig XIV av Frankrike invaderte de forente Nederlandene fra syd og fra øst angrep en engelsk flåte og to allierte tyske biskoper og forårsaket mer ødeleggelse. Mange innbyggere fikk panikk og skoler, butikker osv. ble stengt. Vermeers svigermor Maria Thins som var forholdsvis velstående og som sannsynligvis i stor grad hadde understøttet familien økonomisk, led i den forbindelse et stort økonomisk tap da hennes landområder i nærheten av Schoonhoven ved elven Lek ble oversvømmet i et forsøk på å forhindre den franske hæren i å krysse den hollandske vannlinjen. I 1674 foretok Vermeer flere forretningsreiser på vegne av Maria Thins. Først til Gouda og senere til Amsterdam. I Amsterdam snøt han henne tilsynelatende da han lånte et større beløp ved å benytte hennes navn som kausjon uten at hun visste det. Vermeer hadde da selv store økonomiske problemer og døde kort tid etter – ifølge ektefellen som følge av stress på grunn av økonomien. Han ble gravlagt i familiegraven i den protestantiske Oude Kerk, uten at enken hadde råd til å betale hverken gravsten eller den vanlige gaven til de fattige. I kirkeboken er det angitt at det ikke var noe å hente hos familien økonomisk sett, der står det «niet te halen». Ektefellen anga som sagt at hans tidlige død skyldtes stress som følge av alle hans finansielle bekymringer. Disse var forårsaket av kollaps i kunstmarkedet noe som hadde undergravet hans økonomiske stabilitet både som kunsthandler og som kunstmaler. Ettersom hun nå sto alene med 11 barn å forsørge og uten økonomisk understøttelse anmodet hun retten om å hjelpe henne slik at gjelden Vermeer hadde opparbeidet seg kunne avskrives. Til å bedømme i saken utnevnte rådhuset Anton van Leeuwenhoek som administrator. Fortegnelsen over boet viste at huset hadde åtte rom som var fylt med malerier, tegninger og møbler. I atelieret var det to stoler, to staffelier, tre paletter, ti lerreter, et skrivebord, et eketresbord, et mindre treskap med skuffer og andre ting uten verdi. Nitten av Vermeers malerier var testamentert til ektefellen og hennes mor. Enken solgte to av bildene til bakeren Hendrick van Buyten for å betale en stor gjeld til bakeren for brød. Maria Thins døde i 1680 og ble begravet ved siden av Johannes Vermeer i Oude Kerk. Catherina døde i 1687 under et besøk hos sin datter Maria Vermeer. Hun ble også begravet i Oude Kerk. Dissius-auksjonen. I april 1696 ble det satt inn en avisannonse i Amsterdam for å fortelle om en kommende auksjon hvor det blant annet skulle være 21 malerier av «avdøde J. van der Meer med flere av hans beste verk...» Auksjonen fant sted 16. mai 1696 og maleriene innbrakte tilsammen gylden, litt over 70 gylden for hvert maleri. Det antas at maleriene opprinnelig hadde vært del av Vermeers beskytter Pieter van Ruijvens store kunstsamling, som i tillegg til verker av Vermeer også inneholdt tre av Emanuel de Witte, fire av Simon de Vlieger og et av Jan Porcellis. Auksjonen er av stor betydning ettersom oversikten beskriver maleriene noe som gjør det mulig langt på ved å identifisere hvilke malerier som er utført av Vermeer og hvilke som ikke er det.Enkelte av beskrivelsene er svært vage og en del av maleriene som er omtalt har senere forsvunnet. Metoder. Vermeer arbeidet minutiøst og langsomt og med eksepsjonell presisjon, slik at han produserte kun rundt tre malerier i året. Han benyttet lyse farver, noen ganger inneholdt de dyre pigmenter, og ofte kombinert på lerretet slik at farvekontrastene fremstår sterkt og skjærende. Ofte marineblå og sitrongul side om side. Han er også kjent for en effektfull bruk av lys. Flere av Vermeers verker er kjennetegnet ved en kraftig perspektivforskyving, for eksempel «Soldaten og den smilende piken», slik at det ved første øyekast kunne se ut som om perspektivet var fordreiet eller direkte feil. Perspektivet er imidlertid riktig; effekten er et resultat av at rommet er lite. Resultatet blir en effektfull fornemmelse av å stå helt tett inntil personene i motivet slik at man selv er en del av selskapet. Midt på 1660-tallet fikk Vermeer plutselig et fremragende grep på lys og perspektiv. Det har blitt spekulert i om han benyttet seg av et camera obscura for å oppnå den bemerkelsesverdige, nesten fotografiske, minutiøse presisjon og detaljerikdom. Detaljer i flere av maleriene nærmer seg impresjonistiske aspekter og har glorieligende lyseffekter som begge kan være et produkt av et bilde prosjektert gjennom et camera obscura. En av de tidlige utviklere av camera obscura Anton van Leeuwenhoek var fra Delft og var en venn av Vermeer. Noe apparat fremgår ikke av opptegnelsene fra konkursboet hans, som ble gjort opp av Leeuwenhoek, og det er ikke endelig bevist. Motiver. Vermeers første malerier tilhørte den historiske sjangeren, hvor motivene var tatt fra antikkens mytologiske verden eller fra kirke- og bibelhistorien. Dette ble i samtiden ansett for den høyeste og fineste formen for maleri og antagelig var det en nødvendighet eller til hjelp å kunne fremvise slike malerier både for almen anseelse og i forbindelse med opptak i Sint-Lucasgildet. Senere spesialiserte Vermeer seg mer i sjangermalerier og delvis i bylandskaper. Historiske motiver. «Kristus hos Maria og Martha»Olje på lerret160 × 142 cmNational Gallery of Scotland De tre tidligste bevarte bildene er alle i historiesjangeren og i tillegg kjennetegnes de av å være av betydelig større format enn flertallet av de senere verkene. «Kristus hos Maria og Martha» er på 160 x 142 cm, «Dianas hvil» eller «Diana med nymfer» på 98,5 x 105 cm og «Den hellige Praxedis» på 101,6 x 82,6 cm. «Kristus hos Maria og Martha» tar for seg avsnittet i Lukasevangeliet hvor Jesus overnatter i Maria og Marthas hus i Jerusalem. Mens Maria er travelt opptatt i kjøkkenet sitter hennes søster ved Jesu føtter og lytter. Temaet var et populært motiv på 1600-tallet i flamsk og nederlandsk billedkunst. Det var ideelt til å fremstille tidens protestantiske oppgjør med katolisismen, i forbindelse med emnet: "gode gjerninger", som enkelte mente var overfladisk og ikke tilstrekkelig til å oppnå frelse. I tillegg tillot emnet å fremstille kontrasten mellom "det aktive liv" og det "kontemplative liv". I bildet benytter Vermeer seg av en enkel triangulær komposisjon. Maria sitter ved Jesu føtter, hun har tatt av seg skoene som symbol på ydmykhet. Jesu hode er omkranset av en svak strålekrans. Martha holder en kurv med brød – en hentydning til nattverden, mens Jesus peker på Maria for å vise at hun har valgt «den gode siden». Måten Maria holder hodet på symboliserer ettertenksomhet. Allerede på dette tidspunkt viser Vermeer sin forkjærlighet for sterke, intense farver og farvekontraster, spesielt i møtet mellom den hvite duken, Marias røde trøye og Jesu blå kappe. «Dianas hvil» fremstiller en scene fra Ovids Metamorfoser. Diana var den romerske jaktgudinnen og ble ansett for å være jomfruelig og kysk. På maleriet sitter hun på en sten omgitt av fire nymfer. Denne scenen ble gjerne malt med Diana naken eller halvnaken og med klare erotiske undertoner, men Vermeers Diana er fullt påkledd, anstendig og nesten snerpete. «Den hellige Praxedis» er tilskrevet Vermeer selv om det er stor uenighet mellom eksperter om dette. Det har blitt antatt at maleriet er en kopi av et verk av Felice Ficherelli, selv om også dette er omdiskutert. Maleriet fremstiller den romerske martyren Sankt Praxedis eller Praxedes. Dersom det er utført av Vermeer, er det sannsynligvis et av hans tidligste verk. Delft. Vermeer malte to motiver fra hjembyen Delft; «Den lille gaten» og «Prospekt fra Delft». Malerier med slike motiver ble sjelden malt til det generelle kunstmarkedet i Nederlandene, som regel var de utført til en spesifikk kommisjon – landskapsbilder malt på kommisjon kunne ofte oppnå betydelig høyere priser. «Den lille gaten» fremstiller en rolig hverdagsscene i byen Delft og maleriet er utført med en særegen fotografisk presisjon. Men det er en illusjon; for gaten har sannsynligvis aldri eksistert. Motivet er tilsynelatende bygget opp med elementer fra flere forskjellige steder og satt sammen til et harmonisk hele. «Prospekt fra Delft» er et av Vermeers bilder hvor man antar at han har benyttet et camera obscura som hjelpemiddel i fremstillingsprosessen, dels på grunn av den presise detaljrikdommen maleriet er utført med, men også på grunn av det diffuse lyset som for eksempel sees i lyset i elven og som tilsvarer hva man ville observere gjennom et camera obscura. Avbildninger av kvinner. De fleste fremstillinger av kvinner i Vermeers malerier viser kvinnen som en del av en større fortelling hvor attributter som musikkinstrumenter eller deler av innbo er med på å gi liv eller handling til historien. Kun tre malerier skiller seg ut fra dette ved å være det som kan betegnes som egentlige portretter. Maleriet «Pike som leser et brev ved et vindu» fra rundt 1657 er et verk fra Vermeers tidligste periode. Det viser en kvinne med et brev som i hovedsak bestemmer handlingen i maleriet. Vermeer bruker elementet med brevet i flere andre malerier. I akkurat dette maleriet har han plassert kvinnen i sentrum av bildet, betrakteren kan allikevel se antydningen av ansiktet som en refleks i vindusglasset. Hun står foran et åpent vindu og leser et brev, sannsynligvis et kjærlighetsbrev som hun holder i hendene. At det kan være er et kjærlighetsbrev antydes i fruktfatet med epler og pærer i forgrunnen som leder tankene hen mot syndefallet. Det røde teppet som er drapert i forgrunnen styrker denne antakelsen. Det kan imidlertid også være at dette kun er ett av flere elementer Vermeer har benyttet som en del av komposisjonen. I de fleste fremstillingene av kvinner spiller moral en betydelig rolle. Også i maleriene som viser musiserende kvinner blir temaet berørt, som for eksempel i maleriet «Stående kvinne ved virginal» og som ble malt i årene mellom 1672 og 1673. Selv navnet på instrumentet er en hentydning til jomfruelige uskyld. «Geografen»Olje på lerret53 x 46,6 cmStädelsches Kunstinstitut Mest kjent er «Pike med perleøredobb» hvor hans egen datter Maria Vermeer muligens har posert.Imidlertid kun som et utgangspunkt ettersom maleriet sannsynligvis ikke er ment som et portrett av en bestemt kvinne, men derimot som en tronie – en slags klisjéfigur. Maleriets moderne ry kommer primært av at maleriet frontet en vellykket Vermeer-utstilling på museet Mauritshuis i Haag i 1995 og 1996. Siden har det blitt laget både bok og film med utgangspunkt i maleriet. Motivet er hodet og overkroppen på en ung pike sett fra siden. Hun ser over skulderen tilbake på beskueren. En perle i sentrum har gitt navn til maleriet som også kjennes som «Piken med turban». Vitenskapen. To av Vermeers malerier behandler emnet vitenskap; «Astronomen» og «Geografen». Muligens har han ment at de to maleriene skulle fungere som del av en samlet utstilling som pendant til hverandre. Både astronomi og geografi var på denne tiden helt fremme som de mest banebrytende forskningsfelt og i rivende utvikling og særlig for geografiens vedkommende av essensiell betydning for Nederlandene som handelsøkonomisk stormakt. Motivene har imidlertid også begge to en viss tvetydighet ved seg. Begge personene er stengt inne i hvert sitt lille arbeidsrom og er iført lange kapper, noe som ikke var vanlig og i tillegg har de langt hår. Det er nesten som om det er noe fordekt og ukristelig ved deres inkvisitoriske undersøkelser inn i universets dypeste og mest intime hemmeligheter. Allegorier. a>Olje på lerret120 × 100 cmKunsthistorisches Museum To av Vermeers malerier skiller seg ut fra de hverdagsrealistiske temaene ved å være allegorier; «Allegori over den kristne tro» og «Allegori over malerkunsten», også kalt «Maleren i sitt atelier». Ingen av de to maleriene er navngitt av Vermeer, som forresten ikke har navngitt noen av sine malerier. Sistnevnte maleri ble tidlig assosiert med benevnelsen «malerkunsten»; i Catherina Vermeers konkursbo ble det betegnet som «Bildekunsten», «schilderconst» på nederlandsk. Kvinnen i den blå silkekjolen holder en bok i den ene hånden og en barokktrompet i den andre og er ikke en allegori over maleriet, men derimot Kleio, historieskrivingens muse. I dette fulgte Vermeer ganske nøyaktig Cesare Ripas symbolanvisninger i "Iconologia" og maleriet er derfor ikke en allegori over billedkunsten, men over historien. Både trompeten og laurbærkransen er symboler på Gloria, ære og berømmelse og Kleio er etymologisk avledet av det greske ordet for det samme. Kartet i bakgrunnen er identifisert som produsert av Claes Jansz. Visscher og viser de sytten nederlandske provinsene slik de var før det ble inngått fred med Spania etter krigen som ble avsluttet i 1648. Vermeer har etter all sannsynlighet tegnet inn et foreldet kart med hensikt for å hedre den nederlandske frihetshelten Vilhelm I av Oranien. «Allegori over den kristne tro» eller «Allegori over kristendommen» følger også Ripas anvisninger. I tillegg symboliserer den prominente glasskulen som henger midt i rommet menneskets tankevirksomhet. Maleriet har en rekke katolske overtoner og det er antatt at maleriet var et bestillingsverk, bestilt av den nærliggende jesuitterordenen, men det finnes ingen bevis for dette. Maleriet anses generelt i dag for å være et av Vermeers mindre heldige, men i samtiden var det derimot et av hans mest verdsatte. Verkliste. a>Maleriet ble stjålet i mars 1990 og har ikke kommet til rette. Årstallene for verkene er problematiske ettersom Vermeer selv har angitt dato på få av maleriene. Han har for eksempel angitt dato på «Koblersken» og «Astronomen»; «Geografen» er også påført en dato, men den er påført senere av en annen person. Datoen for de resterende bildene er kun omtrentlige. Tre malerier er omdiskutert; «Den hellige Praxedis», «Ung pike med fløyte» og «Sittende kvinne ved en virginal» Gjenoppdagelse og betydning. I to århundrer ble Vermeer sjelden nevnt i oversikter over nederlandsk kunst. Oppblomstringen i interessen for Vermeer falt sammen med impresjonismen hvor kunstnerne malte klart opplyste bilder med rene og ublandede farver samt realismen som var opptatt av hverdagsmotiver. Det var den franske journalisten og kunsthistorikeren Théophile Thoré-Bürger som innledet den nye påskjønnelsen av Vermeer. Han anså at de realistiske elementene i nederlandsk 1700-tallskunst passet med de estetiske kvalitetene som ble fremført av Jules Champfleury og Pierre-Joseph Proudhon og i kunstretninger som Barbizon-skolen og Gustave Courbet. Særlig Pierre-Auguste Renoir, Vincent van Gogh og Salvador Dali fant inspirasjon i Vermeer. Også den danske maleren Vilhelm Hammershøi har latt seg inspirere. Innkast. Et innkast er når ballen kastes inn på banen igjen hvis den går over en av sidelinjene i fotball, håndball eller basketball. Hvis en av spillerne på motstanderlaget var sist nær ballen når den går over sidelinjen, er det ditt lags ball, og omvendt. Fotballkamp. En fotballkamp for senior-spillere varer i to omganger a 45 minutter, altså til sammen 90 minutter. I kampen er det er en pause på ca. 15 minutter mellom hver omgang. Dommeren kan legge til tilleggsminutter etter hver omgang hvis det har vært bytter av spillere eller skader som har tatt mye tid, eller mye uthaling av tid under spillet. I landskamper og andre kamper på høyt nivå er det fjerdedommeren som bestemmer antallet minutter som skal legges til spilletiden. Hvis det er uavgjort etter 90 minutter i cupspill, blir det enten spilt ekstraomganger, eller omkamp senere. Hver ekstraomgang er på 15 minutter. Står det uavgjort etter to ganger 15 minutter, blir det straffesparkkonkurranse. Der får hvert lag fem straffespark hver. Er det fremdeles uavgjort etter at hvert lag har tatt fem straffespark, får hvert lag ett nytt straffespark helt til en avgjørelse har falt. Golden goal og silver goal er henholdsvis første målet vinner i ekstraomganger, og det laget som har flest mål når ekstraomgangen (første eller andre) er ferdigspilt. I aldersbestemte klasser er spilletiden kortere. I seniorkamper for kvinner i Norge var spilletiden tidligere 80 minutter. Dommeren kan selvsagt blåse av kampen før full tid dersom han eller hun finner det absolutt nødvendig. Dersom det skjer, er hovedregelen at kampen skal spilles på nytt senere, dersom ikke annet er bestemt i regelverket for konkurransen (serie, cup eller annet). Kuriositeter. I 1987-sesongen i Norge ble det spilt straffesparkkonkurranse etter hver seriekamp som endte uavgjort. Vinneren av straffesparkkonkurransen fikk to poeng, mens taperen fikk ett poeng. Dette forsøket varte imidlertid bare i én sesong. Lignende regler har vært brukt i enkelte andre land, for eksempel i seriespill i USA. Hvis et lag har færre enn syv spillere på banen, enten på grunn av mange skader eller mange utvisninger, vil kampen vanligvis bli stoppet. Dette er imidlertid ingen fast regel fra fotballens internasjonale lovkomité, men en anbefaling som hvert enkelt fotballforbund kan vedta som regel. Hvis det er dømt straffespark (under spillet) på slutten av en omgang, skal omgangen ikke avsluttes før straffesparket er tatt. Rekorden for antall omkamper i den engelske FA-cupen ble satt i 1971. Da vant Alvechurch 1–0 over Oxford City i den 5. omkampen i 4. kvalifiserende runde. I dag avgjøres imidlertid FA-cup-kamper etter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hvis det er uavgjort etter ordinær spilletid. (Kilde: Mike Collett: The Guinnes record of the FA Cup, ISBN 0-85112-538-7) Det er antatt at verdensrekorden i antall straffespark i en straffesparkkonkurranse i en kamp på internasjonalt nivå er fra Copa Libertadores i Sør-Amerika i 1992. Etter at begge kampene i semifinalen mellom Newell's Old Boys og América hadde endt 1–1, trengte lagene 13 straffespark hver for å komme til en avgjørelse. Newell's Old Boys vant til slutt straffesparkkonkurransen 11–10. Det har imidlertid vært straffesparkkonkurranser på lavere nivåer som har vart betydelig lengre. (Kilde:) Fransiskushjelpen. Fransiskushjelpen er en karitativ katolsk organisasjon startet i 1956 av Brita Collett Paus. Den ideelle organisasjonen er knyttet til Fransiskanerordenen i Den katolske kirke, og yter hjelp til alvorlig syke, døende mennesker og mennesker i nød. Arbeidet utføres i «Frans av Assisis ånd» og er åpne for alle uansett livssyn. Da Fransiskushjelpen startet i 1956 var alle medarbeidere engasjert på frivillig basis. Etter mange års utvikling består Fransiskushjelpen av både ansatte og frivillige. «Besøkstjenesten», «Fratello Oppsøkende Ojeneste» (på gata i Oslo sentrum blant rusmiddelavhengige, kvinner og menn i prostitusjon, uteliggere og sinnslidende) og «sorgtjenesten» drives i hovedsak av frivillige medarbeidere. En lønnet leder koordinerer disse tjenestene. I tillegg til Fratello Oppsøkende Tjeneste består Fransiskushjelpens gatetjeneste også av «Sykepleie på hjul», en bobil som på dagtid (hverdager) yter sykepleiefaglige tilbud til folk som lever mye av sitt liv på gata. Pleietjenesten hjelper alvorlig syke og døende og deres pårørende i deres private hjem. Fransiskushjelpen ble tildelt Livsvernprisen av organisasjonen Menneskeverd i 1998. Lille-Fosen. Kristiansund havn omkring 1840. 100 år tidligere var navnet på stedet Lille-Fosen. Lille-fosen var et ladested fra 1600-tallet på Nordmøre i Møre og Romsdal fram til 1742 da ladestedet fikk bystatus, byvåpen og nytt navn: Christianssund. Byvåpenet hadde som motiv en liten foss med hoppende laks. Motivet skulle minne om stedets gamle navn. Det var trolig noen som misforsto. Stedsnavnets betydning. Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis ikke foss, men et sted man finner ly, dvs ei god havn. Navnegranskerne antar at ordet Fosen kommer av det gammeltnorske folskn (skjulested). Havna i Lille-Fosen utmerket seg ved å gi ly mot de mest utsatte vindretningene, og mulighet for utseiling gjennom tre forskjellige sund. Havna var også fri for båer og undervannskjær. Forklaringen på navnet Lille-Fosen finner vi ved å se sammenhengen med Stor-Fosna som ligger litt lenger nord i skipsleia. De gode naturhavnene er nettopp det som karakteriserer begge stedene Lille-Fosen og Stor-Fosna. Ladestedet på Nordmøre. Stedet Lille-Fosen hadde siden midt på 1600-tallet vært ladested under Trondheim. Lille-Fosen hadde en strategisk beliggende havn i forhold til fjordbygdene på Nordmøre, og disse hadde en omfattende eksport av trelast til hollandske kjøpere. Lille-Fosen fikk derfor en tollbod for å kontrollere denne eksportvirksomheten. Klippfiskproduksjonen hadde også kommet igang før ladestedet fikk bystatus og bynavn i 1742. En periode var det også stor sildehandel. Fornorskning av danske bynavn. På begynnelsen av 1900-tallet var fornorsking av stedsnavn en aktuell problemstilling. Byer som hadde fått sitt navn etter danske konger ble vurdert nøye. Kristiansund var en av dem, og spørmålet var om byen burde skifte navn til Fosna. Andre liknende problemstillinger var spørsmålet om Trondhjem skulle omdøpes til Nidaros og om Kristiania skulle få tilbake sitt gamle navn fra middelalderen, Oslo. I Stortinget ble det bestemt at Kristiansund skulle beholde sitt navn, fordi byen hadde sin historiske forankring som en by grunnlagt under unionen med Danmark. Fosna og Kristiansund. I Kristiansund var det en betydelig folkebevegelse for å få tilbake stedets gamle navn, riktignok uten prefikset "Lille". En av de ivrigste agitatorer for dette gikk under navnet "Fosnakallen". Mange foreninger og firmaer i byen bærer navnet Fosna. Hroar Dege. Hroar Dege i restaurant Tre Kokker, 1970. Hroar Dege (født 25. juni 1930 i Fredrikstad, død 2. september 2003) var en norsk kokk, forfatter og forretningsmann, eier og driver av de velrenommerte spisesteder «Det blå kjøkken» på Solli plass, som han startet i 1969 (og som senere fikk navnet «Tre Kokker» i partnerskap med Arvid Skogseth), samt «Soria Moria Restaurant» på Torshov. Dege arbeidet før det som kjøkkensjef ved Norsk Folkemuseum (1954–), var commis ved Hotel Viking i Oslo og senere kjøkkensjef ved Farris bad i Larvik. Han skrev en rekke bøker om matlaging, oppnådde internasjonalt renommé og fikk endog sendetid på NRK, det var bakte poteter. Dege var norsk dommer i kokkekonkurransen Bocuse d`Or i 1987, 1989 og 1991. Ellers drev han import av uvanlige ingredienser, som Maldon salt, og forestod flere viktige restaureringer av eldre bygninger, som Spinnerigården i Son, Moss Hotell i Moss (1969), Lille Frogner hovedgård og Egelands jernverk i Gjerstad, der han også var bosatt. Hans boksamling ble auksjonert på Sotheby's i London i 2005. Referanser. __NOTOC__ Enteogen. Ordet enteogen er en moderne term avledet fra to gammelgreske ord, ἔνθεος ("enteos") og γενέσθαι ("genestai"). "Enteos" betyr «indre gud (teos)», i litt friere oversetting «inspirert». Grekerne brukte ordet når de hyldet diktere og andre kunstnere. "Genestai" betyr «å forårsake eksistens» eller "å bli". Så et enteogen er «det som forårsaker at Gud (eller guddommelig inspirasjon) er inne i et individ». I sin snevreste betydning refererer termen til en psykoaktiv substans (som oftest naturlige stoffer som f.eks. planter, sopp, frø, og lignende, med hallusinogene virkninger) som foranlediger opplysende åndelige eller mystiske opplevelser innenfor parametrene av en kult, i den opprinnelige, ikke-nedsettende betydning "kultus". I bredere forstand refererer ordet «enteogen» til kunstige såvel som naturlige substanser som framkaller transer liknende dem som er dokumentert for rituelt inntak av tradisjonelle sjamanske rusmidler, selv om de brukes i en sekulær sammenheng. Terminologi og bruken av ordet. Ordet «enteogen» ble lagd i 1979 av en gruppe etnobotanikere og forskere innen mytologi (Carl A. P. Ruck, Jeremy Bigwood, Danny Staples, Richard Evans Schultes, Jonathan Ott og R. Gordon Wasson). Den ordrette betydning av begrepet er «det som fører til at Gud er inne i et individ». Oversettelsen «å skape det guddommelige på innsiden» blir enkelte ganger brukt, men det bør noteres at "enteogen" hverken impliserer at noe blir skapt (i motsetning til bare å oppfatte at det allerede er der) eller at det som blir erfart er "på innsiden" av brukeren (i motsetning til å ha sin uavhengige eksistens). Begrepet ble laget som en erstatning for termene "«hallusinogen»" (som ble gjort kjent gjennom Aldous Huxleys opplevelser med meskalin, utgitt som "Erkjennelsens porter" på norsk i 1955 (opprinnelig utgave i 1953: "The Doors of Perception") og "«psykedelikum»" (en gresk neologisme for «sjelsåpenbarende», lagd av psykiateren Humphry Osmond som ble temmelig overrasket da den velkjente forfatteren Aldous Huxley meldte seg frivillig som forsøksperson i eksperimenter med meskalin som Osmond holdt på med. Ruck et al. gjorde gjeldende at termen «hallusinogen» var lite dekkende på grunn av dens etymologiske forbindelse til ord som relaterer til delir og sinnssykdom. Begrepet «psykedelisk» ble også sett på som problematisk på grunn av dets lydlikhet med ord som vedrørte psykose og også av det faktum at det hadde kommet til å bli uløselig knyttet til forskjellige konnotasjoner av sekstitallets populærkultur. Siden 1979, da begrepet ble foreslått, har bruken av det fått stor oppslutning i visse kretser. I særdeleshet har ordet fylt et tomrom for de brukere av enteogener som opplever at begrepet «hallusinogen», som fortsatt er vanlig i medisinsk, kjemisk og antropologisk litteratur, nedvurderer deres opplevelse og det verdensbilde den er integrert i. Anvendelse av ordet i sin snevre betydning har derfor fått en oppvekst blant religiøse enteogenbrukere, og blant andre som ønsker å praktisere religiøs eller spirituell toleranse. Bruken av ordet «enteogen» i sin videre betydning som et synonym for «hallusinogen droge» har tiltrukket seg kritikk av tre årsaker. På pragmatisk basis har innvendingen blitt reist om at meningen av den snevre betydningen av «enteogen», som er av særlig verdi når tradisjonell, historisk og mytologisk bruk av enteogener i religiøse sammenhenger diskuteres, sannsynligvis vil bli utvannet dersom omtrentlig bruk av termen i sin videre forstand blir utbredt. For det andre motsetter enkelte folk seg misbruken av rota "teos" ("gud" på gresk) i beskrivelsen av bruken av hallusinogener i en ikke-religiøs sammenheng, og koblet sammen med den religiøse toleranse og pluralisme som er framherskende i mange av dagens samfunn, har bruken av rota "teos" i et begrep som beskriver ikke-religiøs bruk av stoff også blitt kritisert som en form for tabudeformering. For det tredje finnes det noen substanser som ihvertfall delvis oppfyller definisjonen av enteogen som er gitt ovenfor men som ikke er hallusinogene i vanlig forstand. Et viktig eksempel er brødet og vinen i den kristne nattverden. Ideologiske innvendinger mot den utvidede bruken av termen relaterer seg ofte til den utstrakte eksistens av tabuer som omgir psykoaktive stoffer, såvel med sekulære som religiøse begrunnelser. Oppfatningen om at termen «enteogen» brukt i sin videre tolkning er en eufemisme fra brukere av hallusinogene droger, plager såvel kritikere som tilhengere av sekulær bruk av hallusinogener. Kritikere ser ofte på bruken av termen som et forsøk på å tilsløre det de anser for å være illegitime motiver og kontekster for sekulær drogebruk. Noen tilhengere motsetter seg også begrepet og begrunner motstanden med at tendensen innen deres egen subkultur og i vitenskapelig litteratur i retning av at termen «enteogen» brukes som et synonym for «hallusinogen», forringer verdien av de positive anvendelsene av droger i sammenhenger som er sekulære, men som i deres øyne likevel er legitime. Utover bruken av selve termen har det blitt stilt spørsmål ved gyldigheten av drogeframkalt, drogefasilitert eller drogeforsterket religiøs opplevelse. Påstanden om at slike erfaringer har mindre gyldighet enn religiøse opplevelser uten bruk av noen kjemisk katalysator, møter det problemet at beskrivelsene av religiøse opplevelser fra dem som bruker enteogener ikke lar seg skjelne fra mange rapporter om religiøse opplevelser uten droger. I et forsøk på å komme med et empirisk svar på spørsmålet om hvorvidt droger faktisk kan bevirke religiøse opplevelser, ble Marsh Chapel-eksperimentet utført av legen og teologisk doktorgradskandidat Walter Pahnke under oppsyn av Timothy Leary og psilocybinprosjektet ved Harvard. I det dobbel blindtest-eksperimentet som ble gjennomført hevdet nesten alle de frivillige teologiske hovedfagsstudentene fra Bostonområdet at de hadde hatt dyptgripende religiøse opplevelser under påvirkning av psilocybin. Bruk av enteogener. Naturlig forekommende enteogener slik som Datura ble for det meste oppdaget og tatt i bruk av eldre kulturer som et ledd i deres åndelige og religiøse liv, som planter og midler som ble respektert, eller i enkelte tilfeller høyaktet. I motsetning til dette har vi kunstige og moderne enteogener, slik som ecstasy, som aldri har hatt en tradisjonell eller religiøs bruk. I vår tid anvendes enteogener etter tre ulike prinsipper: som del av de etablerte tradisjoner og religioner, sekulært for åndelig utvikling, og sekulært på en måte som er lik rekreasjonell stoffbruk. En mindre utbredt anvendelse av enteogener til medisinsk og terapeutisk bruk blir ikke så ofte utprøvd på grunn av juridiske og kulturelle innvendinger, men eksempler finnes f. eks. i Stanislav Grofs LSD psykoterapi, bruk av MDMAs empatogene og entaktogene egenskaper i psykoterapeutiske relasjoner, og også fra Norge har LSD vært brukt i individuell psykoterapeutisk sammenheng. Enteogenbrukende kulturer. Bruken av enteogener i menneskelige kulturer har vært svært utbredt gjennom hele historien. Antallet enteogenbrukende kulturer er derfor svært høyt. Her diskuteres noen av de tilfellene som er bedre kjent i vestlige vitenskapelige kretser. Afrika. Den mest velkjente enteogenbrukende kulturen i Afrika er bwitireligionen, som benytter et preparat av rotbarken fra ibogabusken ("Tabernanthe iboga"). Et berømt enteogen fra det gamle Egypt er den blå lotus ("Nymphaea caerulea"). Det finnes beviser for bruken av enteogene sopper i Elfenbenskysten (Samorini 1995). Tallrike andre eksempler på bruken av planter i sjamanske ritualer i Afrika gjenstår fremdeles å bli undersøkt av vestlige forskere. Amerika. Enteogener har spilt en avgjørende rolle i de åndelige skikkene hos de fleste amerikanske kulturer i årtusener. Det første amerikanske enteogen som ble gjenstand for vitenskapelig analyse var peyotekaktusen ("Lophophora williamsii"). Den er en del av skikkene til mange kulturer i det som nå er Mexico. Bruken av den spredte seg over hele Nord-Amerika i det 19. århundre og erstattet det toksiske enteogenet "Sophora secundiflora" (meskalbønne). Andre velkjente enteogener brukt av mexicanske kulturer inkluderer fleinsopper (kjent av aztekerne under nahuatlnavnet teonanacatl), frøene fra flere sorter av slyngplanten "morning glory" og "Salvia divinorum". Innfødte folkegrupper i Sør-Amerika tar i bruk et bredt spekter av enteogener. Av de bedre kjente eksemplene er ayahuasca ("Banisteriopsis caapi" pluss tilleggsstoffer), borrachero ("Brugmansia" spp), San Pedrokaktusen ("Trichocereus" spp) og forskjellige tryptamininneholdende snuspreparater, for eksempel Epená ("Virola" spp), Vilca og Yopo ("Anadananthera" spp). Den velkjente tobakksplanten tjener også som et enteogen i Sør-Amerika når den anvendes ubearbeidet i store doser og i sjamanske sammenhenger. Dessuten finnes det moderne religioner, som Rastafari-bevegelsen og Church of the Universe. Asia. De innfødte folkene i Sibir (der ordet "sjaman" har sin opprinnelse) har brukt rød fluesopp ("Amanita muscaria") som et enteogen. Det gamle rusmiddelet Soma som så ofte omtales i Veda-samlingene må karakteriseres som et enteogen. I sin bok fra 1967 argumenterer Wasson for at Soma var rød fluesopp. Den aktive ingrediensen i Soma hevdes av andre å ha vært efedrin, et alkaloid med enteogene egenskaper produsert fra "Ephedra pachyclada"som da identifiseres som somaplanten. Mange mener også at soma var en variant av cannabis. Religiøs bruk av cannabis har røtter tilbake til zoroastrisk religion. Planten brukes idag som enteogen innen mange religiøse ordener i Sørasia og vestover til Arabia. Dette gjelder både blant hinduiske sadhuer, blant muslimske sufier og innenfor andre religiøse tradisjoner. Også datura, opium og alkohol brukes i asiatisk religion som enteogener, spesielt innen tantriske tradisjoner. Europa. Bruken av enteogener i Europa ble nærmest utryddet med framveksten av post-romersk kristendom og især under de store hekseprosessene i tidlig moderne tid. Europeiske hekser brukte ulike enteogener, inkludert belladonnaurt ("Atropa belladonna"), alrune ("Mandragora officinarum") og bulmeurt ("Hyoscyamus niger"). Disse plantene ble brukt til blant annet framstillingen av «flygesalver». I kristne samfunn trodde man gjerne at hekser kunne fly gjennom lufta på sopelimer etter at disse var påført et lag med salve som så igjen ble påført huden. Som en konsekvens måtte enhver tilknytning til disse plantene ha vært ekstremt farlig da det kunne føre til at en ble henrettet som utøver av heksekunster. Inntrengningen av romersk kristendom brakte også med seg slutten på den totusen-årige tradisjonen til de eleusinske mysterier, innvielsesseremonien til Demeter og Persefones kult som involverte bruken av en mulig enteogen substans omtalt som Kykeon. På liknende vis foreligger det bevis for at lystgass eller etylen delvis kan ha spilt en rolle i de visjonene som er kjent hos det tilsvarende langlivede oraklet i Delfi. I den kristne tidsalder har nattverden spilt en symbolsk rolle i religiøs tradisjon som tidvis har tiltrukket seg merkelappen «enteogen» eller «placebo enteogen», selv om den ikke passer med den originale definisjonen som omhandler bruken av visjonsframbringende substanser. Midtøsten. Den enteogene bruken av stoffer, særlig hasjisj av tidlige sufier er godt dokumentert. Bruken av det av den sjiamuslimske ismailittersekten assassinerne til å dope og verve nye medlemmer ble ofte gjenfortalt under korstogene. Imidlertid er det mer sannsynlig at stoffet assassinerne benyttet seg av var vin, opium, bulmeurt eller en kombinasjon av disse. Uansett så ble dette stoffet brukt til neddoping mer enn en enteogenisk anvendelse. Det har blitt foreslått at ritualet med bruk av små doser syrisk vinrot ("Peganum harmala") er en levning av dens bruk i tidligere tider i høye doser som et enteogen. John Marco Allegro har hevdet i sin bok "The Sacred Mushroom and the Cross" at tidlige jødiske og kristne sekter og kulter baserte seg på bruk av "Amanita muscaria", selv om denne hypotesen ikke har oppnådd utbredt oppmerksomhet. Oseania. Man antar vanligvis ikke at aboriginene gjorde bruk av enteogener, selv om sterke barrierer av hemmelighold omslutter aboriginsk sjamanisme, noe som trolig har begrenset hvor mye som har nådd utenforstående. Man kjenner til at innfødte på Papua Ny Guinea anvender flere arter av enteogene sopper (fleinsopper "Psilocybe" spp, "Boletus manicus")). Det har blitt foreslått at maoriene på New Zealand brukte Māori Kava ("Macropiper excelsum") som et enteogen (Bock 2000). «Enteogen» i klassisk mytologi og kultus. Selv om enteogener er tabu i kristne og islamske samfunn, er deres allestedsnærværelse og framtredende stilling i andre kulturers åndelige skikker uomgjengelig. Enteogenet, «ånden behøver for eksempel ikke være kjemisk, slik tilfellet er med eføyen og oliventreet: men like fullt ble guden opplevd å befinne seg inni dem. Å være besatt av den trengte heller ikke oppfattes som noe skadelig, som nedsløvet, hallusinerende eller fylt av vrangforestillinger; isteden kunne man kanskje se det som en invitasjon til bekjentskap eller et annet gode gudens ånd hadde å tilby.» (Ruck og Staples) Indo-europeernes Soma. Kykeon som kom forut for innvielsen til de eleusinske mysterier er et annet enteogen som har blitt undersøkt (før ordet "enteogen" ble lagd) av Carl Kerenyí i "Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter." Andre enteogener i det historiske Nære Østen og Egeerhavet inkluderer valmuen, Datura, den uidentifiserte «lotus» som lotuseterne spiste i Odysseen og Narcissus. Fra fluesopp til vindruer. Ifølge Ruck, Eyan, og Staples var det kjennskapen til den viltvoksende fluesoppen ("Rød fluesopp") som var det velkjente sjamanske enteogenet som indo-europeerne hadde med seg. Den kunne ikke dyrkes, så den måtte bli funnet, noe som passet godt for en nomadisk livsstil. Da de nådde den kaukasiske verden og Egeerhavet, møtte indo-europeerne på vinen, Dionysos sitt enteogen som han hadde hatt med seg fra sitt fødested i det mytiske Nysa da han returnerte for å hevde sin olympiske fødselsrett. De indo-europeiske proto-grekerne «gjenkjente det som Zevs’ enteogen, og deres egne sjamanske skikker, Amanitaen og den ‘pressede juicen’ av Soma – men nå bedre siden den ikke lenger var uforutsigelig og vill, slik den ble funnet hos hyperboreerne: som det høvet seg deres egen innpasning i den agrare levemåte var enteogenet nå en vekst som kunne dyrkes» (Ruck og Staples). Ambrosia. Robert Graves hevder i sitt forord til "The Greek Myths" at de forskjellige pre-hellenistiske stammers ambrosia var Amanita og muligens soppen den psilocybininneholdende Panaeolussoppen. Amanita var guddommelig fôr ifølge Ruck og Staples, ikke noe man kunne nyte av eller bekymringsløst smake av, noe som ikke skulle vanhelliges. Det var mat for gudene, deres ambrosia, og det var et bindeledd mellom de to verdener. Det blir sagt at Tantalos sin forbrytelse var at han inviterte vanlige dødelige til å ta del av hans ambrosia. Sumerisk mytologi. Enteogenet bringer ganske visst gudliknende krefter i mange tradisjonelle fortellinger, deriblant udødelighet. At Gilgamesj mislyktes i sitt forehavende om å bringe tilbake fra undet havet planten som ga udødelighet, lærer oss at den lykksalige tilstand ikke kan erverves ved tvang eller list: da Gilgamesj lå på bredden, utmattet etter sin heltemodige innsats, kom slangen og åt planten. Enteogener i litteraturen. Inntak av den imaginære soppen "anochi", enteogenet som skapelsen av kristendommen baserer seg på, er utgangspunktet i Philip K. Dicks siste (science fiction-) roman «The Transmigration of Timothy Archer». Aldous Huxleys siste roman, "Island" fra (1962) beskriver en fiktiv enteogen sopp — omtalt som «moksha-medisin» — brukt av folket i Pala i overgangsriter, slik som overgang fra barn til voksen og ved livets slutt. I boka «The Sacred Mushroom and the Cross: A Study of the Nature and Origins of Christianity within the Fertility Cults of the Ancient Near East» fører John M. Allegro et etymologisk argument for at kristendommen utviklet seg fra bruken av av en psykedelisk sopp, Kristi sanne legeme, og at dette siden ble glemt av dens etterfølgere. Terje Nilsen. Terje Nilsen (født 26. november 1951 i Bodø) er en norsk musiker og låtskriver. I tillegg til egne plater har han medvirket på utgivelser med trioen «Crossbreeze» (med Walter Albriktsen og Finn Sletten) i 1974, Henning Gravrok ("Hyss", 1996) og med Tungtvann ("Pøbla", singel, 2001). Hans største suksess er melodien «Mjelle», skrevet 1974, utgitt første gang på "Æ" i 1977. Senere utgitt 1990 på plata "Kanskje" (lå lenge på Norsktoppen) og omskrevet i 2005. I 2010 synger han duett med Tonje Unstad i sangen «Motbydelig nydelig». Han var Nordland Musikkfestukes profil i 2003. I den senere tid har han plateutgivelse (2005) med «De Voksne Herrers Orkester» (Harald Dahlstrøm, Yngve Moe og Steinar Krogstad), turnert bl.a. med Korgen Kammerskor (2005) og opptrådt for Nordlændingernes Forening (2006). Nilsen har tidligere også samarbeidet med Halvdan Sivertsen. Utgivelser. I tillegg er Nilsen med på konsertsamleplaten "Sinus, 1 og 2 september 1989" med to sanger. (BRK 8901) Johan Nymo. Johan Nymo (født 4. august 1908, død 27. august 1997 i Andselv) var en norsk lærer og folkemusiker. Han var med og etablerte samt dirigerte Sørreisa mannskor (1939), ledet Målselv Spelmannslag (1949), og var også leder i Troms Mållag en periode på 1970-tallet. Ellers var han sentral i prosessen som på 1940-tallet gjorde «Målselvbindingen» (stramming frampå tåa, slik som den kjente Kandahar-bindingen) kjent i det nasjonale skigåing-miljøet. Johan Nymo gjorde et stort innsamlingsarbeid av folkemusikk i Målselv, og må dermed ha æra for at mange av slåttene og sangene ikke døde ut. På 50-60 tallet syklet han milevis rundt med en bandspiller på bagasjebæreren for å bandfeste slåtter og intervjue gamle spillemenn. Man kan klart si at han var ei ildsjel som sørga for at en kulturarv ikke gikk bort; en arv som hadde sine røtter i utvandringa fra dalførene i midt-Norge for over 200 år siden. Johan Nymo var far til folkemusiker Svein Nymo. Frode Fjellheim. Frode Fjellheim (født i Mosjøen den 27. august 1959) er en samisk musiker (piano og synthesizere) og vokalist (joik), utdannet ved Trøndelag Musikkonservatorium (1980–84) og bosatt i Trondheim der han har vært frilans musiker og komponist, bl.a. i oppsetninger ved Trøndelag Teater, med Rikskonsertene. Han har skrevet bestillingsverk til bl.a. Festspillene i Nord-Norge (2000) og Telemarkfestivalen ("Sørsamar rundt Hardangervidda" med bl.a. Transjoik, 2003), og Vinterfestuka i Narvik ("Àhkunjárga" eller "Tøtta sitt ness", 2006) Siden 1997 har han også komponert filmmusikk for NRK og Lars Rasmussens barnefilmer. På 1990-tallet ledet han sitt «Jazz Joik Ensemble» til plateutgivelser; bandet er i dag kjent under navnet Transjoik som har fire plateutgivelser. Fjellheim var også med i «Tango Concertino». Andre artister han har samarbeidet med i plateutgivelser er Iren Reppen, Annbjørg Lien, Sverre Porsanger, Ella Holm Bull, Tone Hulbækmo, Ulla Pirttijärvi og Kolbjørn Botten. Fjellheim driver også eget musikkforlag, Vuelie. Finn Berstad. Finn Berstad (født 17. juli 1901, død 1. oktober 1982) var en norsk fotballspiller som spilte for landslaget og Brann, og kjent som en av lagets og landets beste spillere i sin tid. Berstad begynte sin karriere som angrepsspiller, men ble senere i sin karriere flyttet ned i forsvar. Han vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1923 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1925, i begge kamper var han lagets kaptein. Berstad huskes kanskje best for det straffesparket han fikk mot svenske Djurgården sommeren 1920 på Brann stadion og med vilje skjøt utenfor mot tomt mål, hvorfra svenskene i protest hadde fjernet sin keeper. Han var kaptein i 22 av sine 32 landskamper for, hvori han scoret 13, to av disse i debuten mot Finland (25. mai 1919) på. Hans var far til Finn Berstad jr. som debuterte for Brann i 1958. I Bergen finner man Finn Berstad-kiosken i Valkendorfsgaten. Benito Archundia. Benito Armando Archundia Téllez (født 21. mars 1966 i Mexico) er en meksikansk fotballdommer. Han har dømt OL, VM-kvalifisering og Copa America, og var en av dommerene i VM i 2006. I VM var han en de av de som dømte flest kamper. Han dømte fem kamper, blant annet en semifinale. Warren Buffett. Warren Edward Buffett (født 30. august 1930) er en amerikansk investor og forretningsmann. Med tilnavnet «orakelet fra Omaha» har Buffett samlet en enorm formue fra kløktige investeringer, i stor grad gjennom selskapet Berkshire Hathaway hvor han eier en kontrollerende andel. Med en anslått formue i 2010 på 47 milliarder amerikanske dollar (279 milliarder kroner) er han rangert av finansmagasinet «Forbes» som verdens tredje rikeste person. På tross av sin formue er Buffett berømt for sin enkle livsførsel. Han bor fremdeles i det samme forstadshuset i Omaha, Nebraska som han kjøpte i 1957 for 31 500 dollar. Buffetts honorar som styreformann i «Berkshire Hathaway» på 100 000 dollar i året (om lag 650 000 kroner) er ekstremt beskjedent etter amerikansk standard. I juni 2006 bekjentgjorde Buffett i et intervju med magasinet Fortune at han akter å gi bort mesteparten av sin formue til Bill & Melinda Gates Foundation, en veldedig stiftelse kontrollert av Bill Gates og hans kone Melinda Gates. Stiftelsen vil i løpet av de neste år motta en donasjon i størrelsesorden 40 milliarder dollar. Biografi. Warren Buffett ble født i Omaha, Nebraska, sønn av Howard Buffett, børsmegler og kongressrepresentant og Leila Buffett. Han har to søstre, Doris og Bertie. Warren Buffett gjorde sitt første aksjekjøp da han var 11, da han kjøpte akskjer i «Cities Services» for 38 dollar per aksje og solgte de en stund etter for 40 dollar. Aksjene steg senere til 200 dollar og Buffetts lærdom av det var at det var lønnsomt å gjøre langsiktige investeringer i gode selskaper. Buffett studerte ved University of Nebraska og tok så en master i økonomi ved Colombia Business School under Benjamin Graham, etter å ha fått avslag på søknaden til Harvard Business School. Blant hans medstudenter var Walter Schloss og Irving Kahn. En viktig inspirasjon for Buffett var investoren og skribenten Philip Fisher. Etter å ha fått den eneste A+ Benjamin Graham noensinne ga en student i aksjeanalyse begynte Buffett å arbeide i sin fars meglerfirma. En av aksjene han solgte var «GEICO», etter å ha lagt merke til at hans forhenværende lærer Graham hadde en stor investering i selskapet. Siden Buffett aldri kjøpte aksjer på en innskytelse besøkte han selskapet og fikk snakke med en i ledelsen. Han fikk en oversikt over forsikringsbransjen (GEICO selger bilforsikring) og hva som var «GEICO»s fortrinn fremfor andre selskaper. Hemmeligheten var direkte salg, og god investering av de midler selskapet forvaltet på vegne av kundene. Over tid har forsikringsselskaper lite inntjening på selve salget av poliser, men midlene man forvalter kan gi en god avkastning, forutsatt at de investeres klokt. Buffett legger stor vekt på dette i sitt årlige brev til de som har aksjer i selskapet. I 1952 giftet han seg med Susan Thompson, og de fikk tre barn; Susie, Howard og Peter. Paret flyttet fra hverandre i 1977 men var gift inntil Susan Thompson døde i juli 2004. I 1954 ble Buffett spurt om han ville arbeide for investeringsselskapet Graham-Newham, hvor han arbeidet med med Graham og Walter Schlosss. Graham, en krevende sjef, var ubøyelig på at en aksje ga en stor margin etter å ha vurdert forholdet mellom børsverdien og verdien av selskapets eiendeler. Graham krav at en aksje skulle være mer verd en aksjekursen virket riktig for Buffett. Men det fikk han også til å undres over om kriteriene var for krevende; og at man slik ville miste investeringer i aksjer som hadde større underliggende verdier. Etter to år med Graham-Newham returnerte Buffett til Omaha i 1956. Han hadde ingen spesiell karriereplan inntil han møtte sin første større klient, som ønsket Buffetts råd i investeringer. Det la grunnlaget for Buffetts etablering av et investeringsselskap, finansiert med egne midler og investeringer fra familie og venner. I begynnelsen drev han selskapet hjemmefra og holdt seg tett til Grahams investeringsfilosofi. Selskapet het Buffett Partnership Limited (BPL). BPL hadde i gjennomsnitt 30 % avkastning per år fra 1956 til 1969 i et marked hvor 7 % – 11 % var normen. I 1962 kjøpte BPL aksjer i Berkshire Hathaway, et større industriselskap innen tekstilbransjen, aksjen ble solgt under verdien av arbeidskapitalen (verdien av alle eiendeler minus kortsiktig gjeld). Etter en tvist med selskapets direktør valgte Buffett å kjøpe seg videre opp i selskapet, inntil det kontrollerte 49 % av selskapet og kunne ansette en ny direktør, Ken Chace. Berkshire Hathaway ble etterhvert en av verdens største holdingselskap. I 1969 avviklet Buffett BPL og konsentrerte seg om Berkshire Hathaway. I Berkshire Hathaway brukte Buffett disponible midler til å kjøpe seg inn i andre selskaper. Sentralt i strategien var å konsentrere seg i forsikringsbransjen, og bruke disponible polisemidler for å kjøpe aksjer. Berkshire ansatte ledere som konsentrerte seg om inntjening, ikke volum. Forsikringsmeglerne ble gitt bonus knyttet til avkastning på poliser; ikke til total omsetning. Hans avdøde kone Susan Thompson overdro det meste av sin formue til stiftelsen da hun døde, ialt 2,6 milliarder dollar. Ledelsesfilosofi. Buffetts ekstreme delegering er attraktiv for dynamiske ledere og ledelsesfilosofien gir Buffett mulighet til å kjøpe selskaper til fornuftige priser, siden det gir eierne mulighet til å arbeide selvstendig. Buffett ser sin rolle i fordeling av kapital. Bedrifter med sunn økonomi får utvidet kapitalbasen og Buffetts ledelsesfilosofi gjør at de gode lederne fortsetter i selskapene. Buffett legger også mye arbeid i Berkshire Hathaways balanse, den er så solid at selskapet er en av de få som får vurderingen «Aaa» fra kredittvurderingsbyrået Moody's. Berkshire Hathaways årlige møter for sine aksjeeiere ledes av Warren Bufffett og Charlie Munger, visepresident i selskapet og mangeårig samarbeidspartner for Buffett. Samlingene preges av Buffetts lite pretensiøse stil og er kalt «kapitalismens Woodstock». Investeringsfilosofi. Buffetts investeringsfilosofi er en modifisert versjon av hans lærer og mentor Benjamin Graham. Som Graham analyserer han selskapet for å se om aksjekursen reflekterer underliggende verdier. Om aksjekursen ligger under underliggende verdier så er det en mulig gevinst der. Men i tillegg ser Buffett også om firmaet har en solid økonomi. Når han har funnet en interessant mulighet så vurderer han det beste tidspunktet for å kjøpe. Buffett går typisk «mot markedet» og kjøper seg opp når andre selger i nedgangstider. Veldedighet. Warren Buffett har en klar filosofi vedrørende sine midler, de skal i all hovedsak tilbakeføres til samfunnet og han vil gi bort nesten alt han eier, totalt rundt 50 milliarder dollar i dagens verdi. Bakgrunnen for dette er begrunnet i ønsket om en best mulig funksjon for det kapitalistiske systemet, da en milliardærs etterkommere sannsynligvis ikke vil ha samme forretningsevner som hun eller han som opprinnelig etablerte formuen. Etter å ha gitt titalls milliarder dollar til Bill and Melinda Gates Foundation tok Buffett i 2009 sammen med Bill Gates initiativet til The Giving Pledge, et opprop hvor amerikanske milliardærer forplikter seg til å gi minst halvparten av sin formue til veldedige formål innen sin død. Carlos Batres. Carlos Alberto Batres González (født 2. april 1968 i Guatemala by) er guatemalsk fotballdommer. Han er en rutinert dommer som har dømt VM, OL og VM-kvalifisering med mer. TASER International. TASER International, Inc. er et amerikansk selskap som utvikler, produserer og distribuerer elektrovåpen som gir ikke-dødelige sjokk. Våpnene brukes av en rekke politi- og sikkerhetsstyrker. I en del land er det også tillatt for privatpersoner å bære slike våpen til personlig beskyttelse. Selskapet ble grunnlagt av Patrick W. Smith og Thomas P. Smith i 1993 som "ICER Corporation". Samme år endret de navnet til AIR TASER, Inc. I 1998 ble navnet igjen endret, til TASER International, Incorporated, og i 2001 forkortet de selskapsformsbeskrivelsen slik at de fikk det nåværende navnet. Elektrosjokkvåpen. 200px Et elektrosjokkvåpen er et håndholdt våpen som gir et ikke-dødelig elektrisk støt som forstyrrer muskelfunksjoner. De er laget slik at de ikke skal forstyrre hjertets funksjon. De kalles også ofte «Tasere» etter en den mest kjente produsenten, TASER International. De kommer i to hovedtyper, en som man manuelt på berøre «offeret» med, og en som skyter ut to piler med ledninger festet på. Santa Maria (Kapp Verde). Santa Maria (portugisisk for Jomfru Maria) er en liten fiskerby beliggende på sørsiden av øya Sal, Kapp Verde. Byen er Kapp Verdes tredje største by. Fergeforbindelse til naboøyene São Vicente (Mindelo), São Nicolau (Tarrafal), Boa Vista (Sal Rei) og Santiago. Brygga (Røst). Brygga er et gammelt handelssted i Røst kommune i Nordland. Stedet ble oppført i siste halvdel av 1800-tallet av Jacob Kristiansen. Hans sønn, Reiert, drev og videreutviklet stedet etter sin far. På sitt «fornemste» hadde Brygga foruten hovedbygning og en betydelig jordeiendom også rorbuer, butikk, forsamlingssted (Reiertsalen), poståpneri (Meland i Lofoten) og dampskipsanløp. Av dette forstår vi at stedet var av en viss betydning. Kommunen har overtatt Brygga med den tilhørende bestemorstua «Alidastun». Hensikten er å gjøre eiendommen til bygdetun med samling av gjenstander fra de ulike tidsepoker stedet representerer. Kommunen valgte i forbindelse med tusenårsskiftet Brygga til sitt tusenårssted. Gjennom å ta vare på og videreutvikle stedet har kommunen som mål at Brygga skal bli et samlingspunkt i røstsamfunnet, hvor både fastboende og tilreisende kan møtes for å få et innblikk i hvordan folk har levd her ute i havet i tidligere tider. Anthony Kiedis. Anthony Joseph Kiedis (født 1. november 1962 i Grand Rapids, Michigan), er vokalist og låtskriver i den californiske funk/rock-gruppa Red Hot Chili Peppers. Oppvekst. Anthony Kiedis er sønn av skuespiller John "Blackie Dammett" Kiedis og Margaret ”Peggy” Idema, som ble skilt i 1965. Etter skilsmissen bodde Anthony hos moren og halvsøsknene Julie, Jen og James i Paris Street i Grand Rapids (i nærheten av Lake Michigan), før han som elleveåring flyttet med faren til Los Angeles, California. Her gikk han på Emerson Junior High og Fairfax High, og det var her han traff Micahel ”Flea” Balzary for første gang. Etter high school hadde han også et kort opphold på UCLA(University of California, Los Angeles). Kiedis hadde ingen interesse av å gå på universitet, og dessuten tok narkotika stadig større plass av livet hans, så han droppet ut og livnærte seg ved hjelp av ulike småjobber. Anthony Kiedis har, ved siden av den musikalske suksessen med Red Hot Chili Peppers, også en lang periode med narkotikamisbruk bak seg. Det var hans egen far, John Kiedis, som introduserte han for narkotiske stoffer allerede som barn. Anthony Kiedis tok sin første joint sammen med faren i en alder av elleve år. Det var også faren som trakk Anthony inn i seksualitetens verden, Anthony debuterte som tolvåring, sammen med farens daværende kjæreste. Dette var starten på et utagerende sexliv, og Kiedis har uttalt at mye av inspirasjonen til Red Hot Chili Peppers' låter har han fått fra sex. Selv om han etter hvert hadde skapt sin egen karriere med Red Hot Chili Peppers, strebet han fortsatt etter å bli slik som faren, og han forsøkte seg også som filmskuespiller, men fikk bare noen små roller. Etter en heftig krangel brøt han og faren kontakten, og de ble ikke forsonet før flere år etterpå. Red Hot Chili Peppers. Kiedis traff bandkollega Flea på High School, og de ble raskt bestekompiser. En stund etterpå møtte de Hillel Slovak, og trioen var uatskillelig. Sammen med Jack Irons startet de bandet "Tony Flow & The Miraculously Majestic Masters of Mayhem", forløpereren til Red Hot Chili Peppers. Etterhvert som karrieren skjøt i været, oppstod det en karusell av musikk, suksess, jenter og dop, og særlig Anthony ble selve modellen for et liv med ”Sex, Drugs and Rock’n’Roll”. Gitarist Hillel Slovak døde av en overdose heroin i 1988, og dette satte en støkk i Anthony. Anthony, som i likhet med Hillel var stoffmisbruker, bestemte seg for å ta seg sammen, og var nykter i fem år. I 1994 fikk han en visdomstann fjernet, og ble etter inngrepet avhengig av sterke smertestillende midler. De neste årene gikk han ut og inn av rehab, og kom seg etter hvert ut av narkotikamisbruket. Selv om Kiedis fra år 2000 har holdt seg unna både narkotika, røyk og alkohol, mener han at han kan takke dop og alkohol for at han er der han er i dag, og at han ikke ville vært den samme uten. Privatliv. Anthony Kiedis har ved siden av en rekke svært korte affærer og one night stands, også hatt noen langvarige forhold. På midten av 1980-årene var han sammen med Jennifer Bruce, et forhold som visstnok skal ha preget Kiedis dypt. Senere fulgte flere forhold, Ione Skye, Claire Essex, Jaime Rishar og Yoahanna Logan har alle vært Kiedis kjærester. Til hans mange berømte kvinnelige bekjentskaper hører også Madonna, Nina Hagen, Sofia Coppola og Sinead O'Connor til. Han hadde også et kort forhold til den tyske supermodellen Heidi Klum. I dag lever han et rusfritt liv med yoga og han er veganer. 2. oktober 2007 fikk Kiedis sin første sønn, Everly Bear Kiedis, sammen med eks-kjæresten Heather «Nika» Christie (f.1986). Paret gjorde det slutt i juni 2008. I 2004 kom hans biografi, "Scar Tissue", ut i USA og Storbritannia. Litteratur. Anthony Kiedis, Larry Ratso Sloman: "Scar Tissue – The Autobiography", 2004, Hyperion Books ISBN 1-4013-0745-0 Batong. En batong (fra fransk "bâton" etter latin "bastum", «stav»/«stokk») er et enkelt slagvåpen. De kalles også "køller", men våpenteknisk sett skiller de seg fra primitive køller ved at de alltid er bearbeidet mens en kølle kan være et ubehandlet stykke tre. Batonger finnes i forskjellige former. De kan være jevne stokker eller være tykkere i ytterenden, og de kan lages av forskjellige materialer som hardt tre, plast, gummi og metall. Batongen er et standardvåpen for svært mange politistyrker. Loven. "Det er forbudt å kjøpe eller på annen måte erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker, batonger, karatepinner, kastestjerner, blåserør for utskyting av piler etc. og spretterter. Denne bestemmelsen gjelder ikke for våpen som er bestemt for eller tilhører politiet eller Forsvaret, eller for våpen som er bestemt for eller tilhører samling. " Peter Prendergast. Peter Prendergast (født 23. september 1963 på Jamaica) er en fotballdommer fra Jamaica. Han har dømt mange kamper i Gold Cup. Det har blitt kamper i OL, VM, og Confederations Cup. Mark Shield. Mark A. Shield (født 2. september 1973 i Australia) er en tidligere australsk fotballdommer. Har dømt mange kamper i U-17- og U-20 VM, og var med som fjerdedommer i VM 2002. Han dømte også i VM, sommeren 2006. City of Glasgow Police. City of Glasgow Police var antagelig den første profesjonelle politistyrke i moderne tid. I det 17. århundre ansatte byer i Skottland vektere som patruljerte gatene og utfylte de små enhetene med ubetalte borgerkonstabler. 30. juni 1800 fikk byens myndigheter presset gjennom Glasgow Police Act i Det britiske parlamentet, og den nye styrken ble opprettet samme år. Den betjente Glasgow helt frem til 1975, da området ble underlagt Strathclyde Police. Carlos Amarilla. Carlos Arecio Amarilla Demarqui (født 26. oktober 1970 i Paraguay) er en paraguayansk fotballdommer. Han har blant annet dømt Confederations Cup, Copa América. Amarilla dømte tre kamper i fotball-VM 2006. Sozialistische Einheitspartei Deutschlands. a> som ble til SEDs emblem Sozialistische Einheitspartei Deutschlands ("SED", Tysklands sosialistiske enhetsparti) var et kommunistparti som etter annen verdenskrig fikk makten i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland, fra 1949 til 1990 kjent som DDR. Partiets historie er nært knyttet til det totalitære diktaturet det opprettet og styrte i DDR. SED-diktaturet forfulgte og fengslet store antall av innbyggerne i DDR. Overvåkningstjenesten Stasi, omtalt av SED som «partiets skjold og sverd», var et av partiets viktigste instrumenter for å undertrykke all opposisjon og ensrette staten. SED-diktaturets overvåkning av befolkningen overgikk det man tidligere hadde sett i andre stater, og diktaturet var også ansvarlig for byggingen av Berlinmuren for å hindre innbyggerne i DDR i å flykte til Vest-Tyskland, etter at flere millioner hadde forlatt den sovjetiske sonen. På 1980-tallet valgte SED å ikke følge Sovjets eksempel og avviste perestrojka og glasnost. SED reagerte ikke på den økende misnøyen blant DDRs befolkning, særlig når det gjaldt økonomi, personlig frihet og retten til å reise. Samtidig stagnerte DDR økonomisk under SEDs styre, og levekårene og mangelen på demokrati stod i sterk kontrast til det rike demokratiet Vest-Tyskland. SED mistet makten etter den demokratiske revolusjonen og de frie valgene i perioden 1989–1990. Partiet gjenoppstod etter murens fall som PDS, som senere ble til Die Linke. Bakgrunn. Etter 12 år med nazistisk diktatur var partilandskapet i Tyskland grundig ødelagt og dette gjorde det vanskelig å få til en ny start. Derfor gjaldt det for okkupasjonsmaktene å skape grunnlag for et samfunnsliv. Sovjetunionens militæradministrasjon i Tyskland (SMAD) utstedte 10. juni 1945 Ordre nr. 2. Denne skulle gi mulighet for antifascistiske og demokratiske partier og frie organisasjoner til å eksistere. Sentralkomiteen i SUKP gav tyske kommunister som hadde overlevd den annen verdenskrig, mulighet, etter omfattende studier i Moskva, til å dra til Øst-Berlin. Først drog gruppen ledet av Ulbricht, Ackermann og Sobottka. De fikk i oppgave å bygge forvaltning i Berlin, Sachsen og Mecklenburg og skaffe Sovjetunionen et demokratisk anskinn. En av kadrene var Wolfgang Leonard, som senere flyktet til Vest-Tyskland. Allerede 11. juni 1945 trådte sentralkomiteen i KPD frem med sitt grunnleggingsopprop for første gang. Denne raske reaksjonen var mulig nettopp på grunn av den ovenfornevnte Ullbricht-gruppens reise fra Sovjet. Under massivt trykk fra den sovjetiske okkupasjonsmakt og KPD-ledelsen og med støtte fra ledende sosialdemokrater forberedte SPD- og KPD-medlemmer seg på sammenslåing av de to partiene. I desember 1945 ble det arrangert en konferanse der tredve førende representanter fra hvert parti deltok. Emnet for konferansen var sammenslåingen av partiene. Stiftelse. 21. og 22. april 1946 samlet det seg representanter for KPD og SPD, æresgjester og tilskuere for å gjennomføre et felles landsmøte for SPD og KPD. Fra SPD deltok 548 delegerte (blant disse 103 fra den vestlige okkupasjonsonen) og fra KPD 507 delegerte (blant disse 127 fra den vestlige okkupasjonsonen). Disse representerte rundt 680 000 sosialdemokratiske og 620 000 kommunistiske partimedlemmer i den sovjetiske okkupasjonsonen. Møtet ble åpnet med Fidelio-overtyren av Beethoven. Deretter kom Wilhelm Pieck og Otto Grotewohl frem fra hver sin side av scenen og trykket hverandres hender. Denne symbolske handlingen ble til SEDs emblem. Okupasjonsmaktene ga tillatelse for partiene separat for hver okkupasjonsone. Partiene eksisterte juridisk uavhengig av hverandre i hver sone. Sammenslåingen av Kommunistische Partei Deutschlands med Sozialdemokratische Partei Deutschlands var opprinnelig tenkt å skulle gjelde hele Tyskland, ikke bare den sovjetiske okkupasjonsonen. Det ble imidlertid klart at SPD og KPD i de tre andre okkupasjonsonene ikke kom til å gjøre dette. Maktmonopol. På slutten av 1940-tallet begynte SED å renske ut de mest hardnakkede sosialdemokratene fra sine rekker og det utviklet seg mer og mer i tråd med andre kommunistpartier i østblokken. Selv om andre partier fortsatte å eksistere sammen med SED var de av Sovjetunionen tvunget til å delta i den såkalte Nasjonale Front, en i navnet demokratisk koalisjon av partier som i praksis var totalt kontrollert av SED. Ved å sikre at kommunister dominerte på valglister lagt frem av den Nasjonale Front kunne SED effektivt sikre at det fikk den sammensetningen det ønsket i alle styringsorganer i først den sovjetiske okkupasjonsonen og fra 1949 i DDR. Etter murens fall. Partiets etterfølger etter 1990 kalte seg først Sozialistische Einheitspartei Deutschlands-Partei des Demokratischen Sozialismus (SED-PDS) og senere bare Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS). I 2005 skiftet det så navn til Die Linkspartei.PDS. I 2007 etablerte partiet sammen med Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative (WSAG) det nye partiet Die Linke. Også i Vest-Berlin slo KPD og SPD seg sammen under navnet Sozialistische Einheitspartei Westberlins, SEW, selv om SPD kort tid etter opprettet en ny lokalavdeling, og fra 1962 hadde dette en egen ledelse. Til tross for minimal oppslutning og for at det var svært upopulært i befolkningen kunne SED Vest-Berlin opprettholde et større partiapparat fordi det ble finansiert av regimet i DDR. Etter DDRs sammenbrudd falt fundamentet for partiet bort, og SEW ble nedlagt i 1991. Grunnorganisasjon. SED organiserte seg hovedsakelig i bedriftene og foretakene i DDR. Der lå det faktiske grunnlaget for partiets innflytelse på det offentlige liv. Partiets devise var: «Der en kamerat er, der er partiet.» Partiet hadde grunnorganisasjoner i VEB-bedriftene, MTS-ene, VEG-ene og LPG-ene og hadde dessuten der en uttrykt kontrollrett over bedriftsledelsen. Den minste enheten i partiet var «Partigruppen». I den valgte medlemmene: «Partigruppeorganisator» (PGO) som var ansvarlig for partiarbeidet, en kasserer, en agitator og, alt etter størrelse, flere medlemmer som skulle sitte i ledelsen. Partidagen. I april 1946 ble det under grunnleggingen av SED bestemt at det skulle være en partidag hvert år. Den andre partidag fant sted i 1947, den tredje først i 1950. Deretter ble det bestemt at det skulle gå fire år mellom partidagene, fra 1971 ble dette gjort om til fem år. Etter den ellevte partidagen i 1986 skulle altså neste partidag finne sted i 1991. Det ble imidlertid bestemt i 1989 at den heller skulle avholdes i 1990. På grunn av de begivenhetene som fant sted høsten 1989 ble det i desember avholdt en ekstraordinær partidag i desember 1989. Le Poisson D'Autre Chose. Le Poisson Et D'Autre Chose er et fotoprosjekt av Frode Fjerdingstad og Marcus Palmqvist. Teksten til prosjektet er skrevet av forfatteren Edy Poppy og Tamaien. Le Poisson Et D'Autre Chose er Fjerdingstad og Palmqvists tredje samarbeids prosjekt, siden deres tid sammen på London College of Printing, de to tidligere prosjektene har begge fått bra kritikker og har vært utstilt i flere gallerier i London og publisert i magasiner som The Guardian Weekend Magazine. Le Poisson D'Autre Chose setter spørsmålstegn ved og ironiserer over den mannlige arketypen i film. Samtidig er det en hyllest til amerikansk film-noir og novelle vague, som ofte handlet om den ensomme sterke mannens kamp mot samfunnets krefter. Prosjektets hovedperson er en antihelt, en person som egentlig bare driver rundt i en stor by uten å ha noe endelig mål. Med inspirasjon fra Duane Michaels fotohistorier, Cindy Sherman og film-estetikk fra 60-tallet har vi skapt et miljø hvor følelsen av frihet fra tid og sted spiller en viktig rolle. Fotosekvensene i prosjektet forsterker en følelse av en mann i bevegelse og som samtidig er i en konstant forandring, fra ett stadium til ett annet, i et søkende etter noe som kanskje engang ikke eksisterer? Bildene er mer eller mindre hverdagssituasjoner, ladet med konnotasjoner av mysteri. Nimitz-klassen. Nimitz-klassen er betegnelsen på USAs største hangarskip klasse og etterfølgeren til Kitty Hawk-klassen. Den er oppkalt etter flåteadmiral Chester W. Nimitz, øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Stillehavet under den andre verdenskrig. Det finnes 9 skip i klassen, og det tiende settes i tjeneste i 2009. Skipene har en besetning på 5 680 mann inkludert flypersonell. Hvert skip kan operere med inntil 90 fly. De fleste av USAs hangarskip opererer med jagerfly av typen D Hornet og den komplimentære F Super Hornet. Tidligere var også Grumman F-14 Tomcat brukt til flåteforsvar, men ble utskiftet av F/A-18 Super Hornet. USS «George Washington» var det siste skipet i USAs marine som opererte med denne flytypen. Police (Scotland) Act 1857. Police (Scotland) Act 1857 ("20 & 21 Vict., c.72") var en lov vedtatt av Det britiske parlamentet. Den medførte at det ble obligatorisk for grevskapene i Skottland å opprette politistyrker, og at eksisterende styrker i burghene kunne konsolideres med slike styrker. USS «Kitty Hawk». USS «Kitty Hawk» er et amerikansk hangarskip i Kitty Hawk-klassen. Det var det siste fartøyet igjen i klassen og det siste hangarskipet i Den amerikanske marinen som ikke var atomdrevet. Skipet er navngitt etter byen Kitty Hawk, der brødrene Wright gjennomførte sin først tur med et motorisert fly. Skipet ble satt i tjeneste 29. april 1961 og har gjennomført blant annet oppdrag i forbindelse med Vietnamkrigen, Gisselkrisen i Iran, FN-styrkene i Somalia på 90-tallet, Operasjon Enduring Freedom, Operasjon Southern Watch og Operasjon Iraqi Freedom. USS «Kitty Hawk» skulle bli tatt ut av tjeneste i 2005, men den de ble i mars 2005 bestemt at skipet heller skulle fases ut i 2008-2009. 31. januar 2009 ble skipet tatt ut av tjeneste og erstattet av USS «George H.W. Bush». Skipet var litt mindre enn Nimitz-klassen. USS «Kitty Hawk» opererte med jagerfly av typen Boeing A-18E/F/G Super Hornet før det ble tatt ut av tjeneste. INSANE. INSANE (INteractive Streaming ANimation Engine) er en spillmotor some ble utviklet hos LucasArts, primært av programmereren/spillutvikleren Vincent Lee. Den ble brukt til å legge til filmer i spillene selskapet laget og den kunne komprimere videoene slik at de tar mye mindre plass på spillmediet. Motoren ble brukt i blant annet ', "Full Throttle", "Curse of Monkey Island" og "The Dig". I "Full Throttle" oppstod det noen problemer siden INSANE ble laget for fotorealistiske bilder istedenfor tegnefilmstilen spillet var i. Det rendrede miljøet måtte derfor skaleres ned slik at det ble lik spillverdenen. Ilja Metsjnikov. Ilja Iljitsj Metsjnikov (russisk Илья Ильич Мечников; født, døde i Paris) var en russisk mikrobiolog som var kjent for sin pionerforskning med immunsystemet. Metsjnikov fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1908 for sitt arbeid med fagocytos. Ilja Metsjnikov er også kjent for å ha gitt den bulgarske surmelken navnet yoghurt. Litteratur. R. E. Petrov, T. I. Ulyankina: The genius of E. E. Metchnikoff — Discoveries over the centuries, Bioscience Reports, 16:189–205, 1996 Samveldelekene 2006. Samveldelekene 2006 ble holdt i Melbourne, Australia, mellom 15. og 26. mars. Det var det største sportsarrangementet i Melbourne siden Sommer-OL 1956. Åpnings- og avslutningsseremoniene ble, som i OL i 1956, holdt ved Melbourne Cricket Ground. Maskoten for arrangementet var «Karak», en rødhalekakadu (som er en truet dyreart). Idretter. Samveldene 2006 inkluderte 16 idretter, hvorav tolv var individuelle og fire var lagsporter. Det var totalt 247 øvelser ved lekene. I gymnastikk, bordtennis og vektløfting var det øvelser for funksjonshemmede. Slike medaljer telles med i den offisielle medaljeopptellinga. Amerikanske hangarskip som er tatt ut av tjeneste. Dette er en liste over amerikanske hangarskip som ikke lenger er i tjeneste. Oversikt over fartøyklasser. Disse fartøyklassene er ikke lenger i aktiv tjeneste. Hausmania. Hausmania er et kulturhus i Hausmanns gate 34 ved Akerselva i Hausmannsområdet (bydel St. Hanshaugen). Bygningene som utgjør Hausmania er eid av Oslo kommune. En gruppe av aktivister, primært fra Grünerløkka Lufthavn-miljøet, men også aktivister fra det forhenværende Kampen Verksted-miljøet, «okkuperte» stedet vinteren 1999. På dette tidspunktet var eiendommen eid av Statsbygg. I følge deltagere i den første filmen om husokkupasjonen av nabogården Hausmannsgate 40 fløt lokalene av menneskelig avføring, søppel og brukte kanyler. Historie. Hausmann BA tok vinteren 1999 kontakt med Statsbygg med det formål å leie de tomme, forfalne lokalene i Hausmannsgate 34 og Brenneriveien 1 til kulturhusformål. De første kunstnerne tok bygget i bruk høsten/vinteren 2000. I januar 2004 kjøpte Oslo kommune Hausmannskvartalet av Statsbygg, med det formål å opprettholde driften av kulturhuset Hausmania. Det er også vedtatt at kvartalet skal omreguleres med vekt på bolig, kultur og næring, og at dette skal skje med vekt på brukermedvirkning, byøkologi og bærekraft. Hausmann BA og det selvstyrte Vestbredden bo- og arbeidskollektiv var senest i 2008 i reelle forhandlinger med Oslo kommune gjennom daværende Hausmannskvartalets Venneforening. Oslo kommune overtok eieransvaret for bygningene januar 2004. Kulturhuset Hausmania rommer produksjons- og visningslokaler for kunst fra et bredt spekter av kunstarter. På Musikkens dag/Musikkfest Oslo pleier også Hausmania å ha en egen scene for lokale utøvere. Allment kjent er kanskje Grusomhetens teater, som er bygget opp av Lars Øyno og også Galleri Podium som arrangerer utfordrende utstillinger av ymse slag på løpende bånd. I tillegg har Hausmania egen motorsykkel klubb (HMK), gallerier, flerbrukssal, vegansk kafè, atelieer, prøvesaler, verksteder, musikkstudioer, øvingslokaler, mørkerom, innendørs skateboardhall (for tiden ute av drift) og den sporadisk åpne bokkafeen «Humla kultur- og revolusjonsverksted» og gratis internett. Inne i bakgården er det en stor plankevegg der det er lovlig å lage graffiti. Denne blir benyttet av Oslos graffitimiljø, og «piecene/verkene» får sjelden stå lenge før noen nye kommer på plass. Eric Johnson. Eric Johnson (født 17. august 1954) er en Grammy Award-vinnende gitarist fra Austin, Texas. Mest kjent for sin suksess innen instrumental rock, men Johnson inkomporerer også jazz, fusion, New Age, og til og med country-elementer i sin musikk. Johnson er en vidt anerkjent mester i sitt fag, og har mottatt hyllester fra bla. Carlos Santana, B.B. King, og nå avdøde Stevie Ray Vaughan. Singelen «Cliffs of Dover», fra albumet "Ah La Musicom", vant i 1991 Grammy for beste Rock-instrumentale prestasjon. Han har vært tre ganger med i G3 prosjektet til Joe Satriani, og deltar på fra 1997. Eric Johnson har et nært samarbeid med gitarprodusenten Fender som også har lagd to signaturgitarer til ære for Johnson. Den første kom i 2005 og hadde blant annet av hals i ett stykke lønn. Gitaren kommer i fargene 2-tone sunburst, svart, white blonde og candy apple red. I 2009 kom en ny versjon, med bound rosewood gripebrett, i tillegg til andre farger: Dakota Red, Tropical Turquoise, Medium Palomino Metallic og Lucerne Aqua Firemist. Eric Johnson har også samarbeidet med DiMarzio, og utviklet et sett humbuckere, «EJ Custom». I tillegg har Jim Dunlop lagd Eric Johnsons egne signatur-plektere, basert på det klassiske Jazz III-plekteret. Reggae. Reggae er en opprinnelig jamaicansk musikksjanger. Som de fleste andre sjangre, ble reggae til som en blanding av en rekke andre musikalske stilarter, inkludert tradisjonell afrikansk musikk og rhythm & blues fra de amerikanske sørstatene. Såkalt ska regnes gjerne som den umiddelbare forgangeren til dagens reggae, og kan anses som en raskere variant av datidens amerikanske R&B. Ska kjennetegnes av rytmisk gitarspill, mye blåseinstrumenter og synkoperte rytmer, som vil si at hovedkompet spiller mellom taktslagene. Dette gir musikken et særegent preg. Dette ble hørt på radio i Jamaica, og befolkningen der tok det videre og gjorde det til sitt eget. De senket tempoet, og la rytmene enda mer bakpå, og reggeaen ble til. Det sies at dette skjedde sommeren 1966, rett og slett fordi det var alt for varmt til å danse til kjappe ska-rytmer. Bob Marley har mye av æren for reggaemusikkens utbredelse, og er den dag i dag den største reggaemusikeren verden har sett. I forhold til ska er vokalen i reggae mye mindre taktlig, og vokalisten forandrer gjerne rytmen på teksten fra opptak til opptak, fra konsert til konsert, og kanskje til og med fra refreng til refreng på samme låt. Sjangeren ble svært utbredt i Jamaica, særlig blant rastafariene. Rastafari er en religion som har utsprunget fra den afrikanske ortodokse kirke. De tar avstand fra hvit kultur, som de mener er materialistisk og korrupt. De tror at Halie Selassie I, som var keiser i Etiopia midt på 1900-tallet, er Gud, som de kaller «Jah». Dette vises godt i tekstene i reggaen. De tar avstand fra alt usunt: tobakk, alkohol og mat som ikke er «ren» (Det vil si mat som ikke er I-tal). Men, de har ett sakrament, og det består av å røyke marihuana, eller ganja, som de kaller det. De mener at dette bringer dem nærmere Gud. Dette vises også veldig godt i tekstene i reggaen. De fleste reggaemusikere er rastafarier, men ikke alle. Rastafariene lar religionen sin speile seg i tekstene sine slik at man merker fort ved å lytte til tekstene om artisten er rastafari eller ikke. Mange reggaemusikere er kjent for å ha langt hår med dreadlocks, og langt skjegg, og dette er også på grunn av religionen. Rastafarier har ikke lov til å gjøre noe med håret sitt, hverken klippe det eller bruke stylist-produkter eller lignende. Reggae i Norge. I Norge så har reggae stått sterkest i den nord-norske byen Bodø. 90-talls bandet Irie Darlings reiste til Jamaica og gjorde en viss suksess der. Irie Darlings skiftet senere navn til Manna. Manna har bl.a. gitt ut to kritikerroste CDer, samarbeidet med hip-hoperne i Tungtvann og spilt rundt på festivaler i Norge, bl.a. Øyafestivalen og Storåsfestivalen. En annen artist som har eksistert siden tidlig på 90-tallet er Ras Nas. Ras Nas med base i Oslo, har bl.a. spilt på samme scene med reggae storheter som Eek-a-Mouse, I Jah Man Levi, Luciano, Linton Kwesi Johnson og Junior Delgado. Ras Nas har produsert to CD'er og en diktsamling. Han har også bidratt i en del samleplater både her i Norge og utenlands. I de senere år har artister som Nico D og Admiral P bidratt sterkt med å promotere norsk reggae gjennom utallige spillinger og utgivelser med diverse artister. Blant annet har Nico D og den jamaicanske artisten Jah Mason stått som nr. 1 på hitlistene i Jamaica med hiten "Ruff Times", som har skapt et banebrytende rykte for den norske artisten. Nykommeren Jabaman, som gjennom NRK P3 er blitt den neste store reggaestjernen fra Skandinavia, spådd til å bringe norsk reggae til nye høyder. Admiral P har også tatt Reggae musikken til nye høyder i den norske hverdagslige musikken. Røysing. Røysing er et lite tettsted i Ogndal i Steinkjer kommune. Røysing voks fram med mange servicefunksjoner på 1900-tallet. Etter 1970-tallet har de fleste hatt jobb i Steinkjer, og så godt som alle servicefunksjonene er nedlagt. De eneste som er igjen er Røysing skole med nærliggende idrettsanlegg, Røysing barnehage, samt ungdomshuset Gildevangen. Det er og et bilverksted i området. Binde. Binde er et tettbebygd sted i Stod i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Stedet har butikk, skole, barnehage, samfunnshus, idrettsanlegg, lysløype, eldresenter samt et par bedrifter med foredling av matvarer. Idrettslaget Skarphedin. Idrettslaget Skarphedin (stiftet 31. januar 1891) er et idrettslag i Bø i Telemark. Laget er et av de eldste idrettslagene i Telemark. Laget har grupper for alpin, barneidrett, fotball, friidrett, håndball, langrenn, svømming og sykkel. Fotball. Fotballgruppa er den største av undergruppene i Skarphedin. Magne Sanden har siden slutten av 80-tallet vært svært viktig, både som daglig leder, treneransvarlig og trener for juniorlaget. Magne Sturød har som eneste tidigere Skarphedinspiller vært utenlandsproff, han spilte i Odense Boldklub og AC Horsens i Danmark og spiller nå for Kongsvinger IL. Det var også i Skarphedin Dag Eilev Fagermo startet sin trenerkarriere. I dag er det Ole Halvor Kolstad som er hovedtrener for A-laget. Målsettinga er opprykk til 2.divisjon. Ole Halvor Kolstad er tidligere Skarphedinspiller som også spilte for Pors og Odd. Friidrett. Friidrettsgruppa har aktivitet fra rekruttalder til veteran. Laget bruker Gullbringbanen, kunststoffbane ved Høgskolen i Bø. Nytt i 2009 er motbakkeløpet «Gygrestolen opp». Håndball. Skarphedin Håndballgruppe har et herrelag i 2. divisjon og to damelag i 3. og 4. divisjon. Richard E. Byrd. Richard Evelyn Byrd (født 25. oktober 1888, død 11. mars 1957) var en amerikansk admiral, polarforsker og flypioner. Han deltok som ekspedisjonsleder og navigatør på flygninger som krysset Atlanterhavet, deler av Polhavet og deler av Antarktisplatået. Byrd hevdet at hans ekspedisjoner var de første som hadde nådd både Nordpolen og Sørpolen med fly. Biografi. Richard Evelyn Byrd ble født i en rik virginiafamilie den 25. oktober, 1888. Han startet sin utdannelse ved University of Virginia før han søkte seg over til, og ble utdannet ved United States Naval Academy i 1912. Han lærte å fly under første verdenskrig som kadett i den amerikanske marine US Navyhvor han fikk en sterk følelse for flyvning og utviklet nye teknikker for navigering av fly i åpent farvann, bruk av avdriftsindikator og sekstant. Hans ekspertise på dette område førte til at han ble tatt ut til marinens atlanterhavsflyvning i 1919 Av de tre NC-4 flybåtene var det bare en som klarte å fullføre turen. Byste av kontreadmiral Richard Evelyn Byrd ved McMurdo Station. Flygning mot Nordpolen, 1926. Den 9. mai 1926 gjorde Byrd og Floyd Bennett et forsøk på å fly over Nordpolen. Ved tilbakekomst til Ny-Ålesund, Spitsbergen hevdet de å ha vært over polen, men de var ikke istand til å presentere navigasjonsdate som kunne bekrefte deres påstand. Senere granskning av deres dagbøker, reisetiden, flyets fart og analyser av vær- og vindforhold førte til at bl.a. Bernt Balchen har fremsatt betydelig tvil om de virkelig nådde Nordpolen. Ikke desto mindre turen skaffet Byrd berømmelse og sikret ham finansiell støtte for videre fremstøt mot Sydpolen Atlanterhavsflyvningen 1927. Byrd med et mannskap på tre, blant dem Bernt Balchen, fløy med sin Fokker Trimotor «America» et forsøk på å fly Non-stop fra New York 29. juni 1927 til Paris. Turen endte med en nødlanding i Bretagne Første ekspedisjon til Antarktis og Sydpolen, 1928-1930. I 1928 startet Byrd sin første ekspedisjon til Antarktis. Ekspedisjonen omfattet to fartøyer og tre fly. En base ble opprettet i Hvalbukta på Rossbarrieren og de startet vitenskapelige ekspedisjoner med hundeslede, snowmobile, og fly. Fotografiske ekspedisjoner og geologiske undersøkelser ble foretatt gjennom den antarktiske sommer. Ekspedisjonen hadde konstant radioforbindelse med omverdenen Etter sin første vinter i basen ble ekspedisjonen gjenopptatt og den berømte flyvningen mot Sydpolen og tilbake startet. Byrd, sammen med sin co-pilot/navigatør Bernt Balchen, co-pilot/radioman Harold June, og fotograf Ashley McKinley, fløy de «Floyd Bennett» til Sydpolen og tilbake i løpet av 18 timer, 41 minutter. De hadde vanskeligheter med å få tilstrekkelig høyde for å nå opp til Polplatået og måtte dumpe, tomme bensintønner, såvel som all reserveproviant. Turen ble gjennomført med hell og førte Byrd inn i historiebøkene. Etter nok en sommer returnerte ekspedisjonen den 18. juni, 1930. Byrds senere ekspedisjoner til Antarktis. Byrd gjennomførte ytterligere fire ekspedisjoner til Antarktis fra 1933–35, 1939–40, 1946–47 og 1955–56. På sin andre ekspedisjon 1934, tilbrakte Byrd fem vintermåneder alene i en hytte og utførte meteorologiske målinger. Han ble kullosforgiftet og var nær ved å omkomme. Det var bare på grunn av at hans daglige radiomeldinger ble uklare at hans kolleger ved basen fattet mistanke og tok seg frem til hytten. Etter to mislykkede turer klare ekspedisjonens lege og to menn å komme seg frem til hytten. De oppholdt seg der til 12. oktober da et fly fra basen kunne hente Byrd og legen ut. De andre tok seg tilbake til basen med traktor. Byrds tredje ekspedisjon, "United States Antarctic Service Expedition", var den første hvor han hadde offisiell støtte fra den amerikanske regjering. Bare få måneder etter ankomst til Antarktis måtte han returnere til Washington i mars 1940 da det på grunn av krigen var ønskelig med hans tilstedeværelse i USA. Resten av ekspedisjonen forble i Antarktis. Den fjerde ekspedisjonen, Operation Highjump, var den hittil største antarktiske ekspedisjon.. Byrd ledet også Operation Deep Freeze hvor det ble opprettet en permanent antarktisk base ved McMurdo Sound, i Hvalbukta og på Sydpolen i 1955. Den gang var han ledsaget av Andrew Van Mincey, som Minceybreen er oppkalt etter. Denne gang ble han i Antarktis kun noen få måneder. Utmerkelser. Da Richard Byrd døde den 12. mars 1957, hadde han oppnådd å få 22 utmerkelser, av disse ble ni tildelt for tapperhet og to for heltemot ved å redde andres liv. Blant medaljene er Medal of Honor, Congressional Life Saving Medal, Navy Distinguished Service Medal, Distinguished Flying Cross og Navy Cross. I 1927 ble flyplassen i City of Richmond gitt navnet Richard Evelyn Byrd Flying Field, nå Richmond International Airport, i Henrico County. Byrds Fairchild FC-2W2, NX8006, «Stars And Stripes» er plassert i Virginia Aviation Museum på utlån fra National Air and Space Museum, Washington, D.C. Et krater på Månen har fått hans navn, og Mount Byrd på Rossøya i Antarktis er oppkalt etter ham. Ved den amerikanske Antarktis-basen McMurdo Station er oppført Richard E. Byrd Historic Monument, en bronsebyste på svart marmor oppført i 1965 med beskrivelse av Richard Byrds polarvirksomhet. Bysten er oppført på Antarktistraktatens liste over historiske steder og kulturminner i Antarktis. Byrd ble innlemmet i National Aviation Hall of Fame i 1968. Opprinnelsen til kongedømmet Alba. a>, England, 1855. Scone-steinen, selve hjertet til den skotske identiteten, var den seremonielle kroningen av Skottlands gæliske konger, tilsvarende den irske Lia Fáil. a>. Det første sikre dokumentasjon på flagget er fra omkring 1540. Opprinnelsen til kongedømmet Alba omhandler det gæliske kongedømmet Skottland, både som en mytologisk hendelse og som en historisk prosess. __TOC__ Bakgrunn. Skottlands skriftlige historie begynte med at Romerriket erobret nåværende England og Wales, administrert som en romersk provins kalt for Britannia. Deler av sørlige Skottland var for en stund også kontrollert av Roma, men nord for den antoninske mur som strakk seg 60 km fra West Dunbartonshire til Firth of Clyde var det folkeslag som ble kalt for "picti", pikterne, og deres land ble kalt for Piktland, og dette landet ble aldri erobret av romerne. Fra begynnelsen av den kristne tiden kom etter hvert en gælisk stamme som romerne kalt for "scoti", skottene, fra Irland og bosatte seg langs kysten mot Irskesjøen. Etter hvert trakk de seg innover i Skottland og dannet kongedømmet Dál Riata i Argyll. Herfra utviklet kongedømmet Alba seg fra foreningen av de piktiske og gæliske stammene. Tradisjonelt ble opprinnelsen til kongedømmet Skottland, som fikk navn etter skottene fra Irland, ved at Piktland og Alba ble forent under en konge, Cináed mac Ailpín (Kenneth I) som selv etter sigende kom fra begge leirer med en piktisk mor og gælisk far. I henhold til den nasjonale myten myrdet Cináed mac Ailpín de piktiske kongene i det som har blitt hetende «MacAlpins forræderi». Cináed mac Ailpín ble da den første konge av både pikterne og skottene. Rundt 900-tallet og 1000-tallet forsvinner derimot pikterne fullstendig fra de historiske kildene. Ingen historikere tror på verken en storstilt erobring eller en form for etnisk utrenskning av det piktiske folket, eller at de utvandret til et annet sted. Høyest sannsynlig gikk pikterne og skottene, og etter hvert med britonere, angelsaksere, og norrøne befolkningsgrupper opp i en multietnisk befolkning som ble den kommende nasjonen Skottland. Faktisk tviler mange historikere på at Cináed mac Ailpín hadde røtter i Dál Riata, men tvert om var en piktisk konge. Den gælisk triumfen over det piktiske er da kulturell og skjedde langt senere, men hvorfor og hvordan er uklart. For å utvikle en felles nasjonal identitet gikk Skottland øyensynlig gjennom en lang prosess som både ble forklart med mytologiske tilpasninger og samtidig med ulike forsøk på erobre sin egen fortid. En prosess som på mange måter pågår fortsatt. Middelalderversjonen. Folkevandring er den modellen som middelalderens skotter pekte på for å forklare sitt eget opphav. I denne modellen blir skottene portrettert som et mytologisk folkeslag som dro fra Egypt via Irland til Skottland, og utryddet alle sine fiender på vegen. Skottenes legitimitet til Skottland er avledet av erobring og renheten i deres etniske og kongelige bakgrunn. Denne skotske tradisjonen var influert av Geoffrey av Monmouth, "Lebor Gabála Érenn" og "Historia Brittonum". Til sist kan en slik konseptgjøring av fortiden ses som avledet fra Vergils "Aeneiden" og "Bibelen", men var like mye en organisk og original opprinnelsesmyte som skottene skapte selv. I verket "Livet til Sankt Cathróe av Metz" har den hagiografiske forfatteren listet opp den mytologiske opprinnelsen til helgenens gæliske folk. Hagiograferen har fortalt at de kom til nabolaget til "Cruachan Feli" – det vil si fjellene på Irland. Videre at gælerne erobret Irland i en rekke slag mot "pictanes" (= "pikterne"). De fulgte opp sine erobringer ved å invadere Britannia, erobret Iona før de erobret byene "Rigmonath" (="Cennrigmonaid"; det vil si nåværende St. Andrews) og "Bellathor" (="Cinnbelathoir"; et uidentifisert skotsk-piktisk borg). Deretter har deres hærfører, en spartaner ved navn "Nel" (="Niall") gitt navn til landet og folket etter sin egyptiske kone Scota. Fortellingen i "Livet til Sankt Cathróe av Metz" er særdeles viktig ettersom den kan dateres tilbake til ca år 980, en meget tidlig dato og har i tillegg skotske kilder. Faktisk er helgenen selv skotsk og av kongelig blod. I henhold til denne fortellingen var han utdannet i Armagh før han returnerte til Britannia og gikk i tjeneste hos kong Causantín II mac Áeda (Konstantin II av Skottland). Kongen ga Cathróe tilgang til hoffet til den kubrianske kong Domnall I av Strathclyde, og derfra dro han videre til det danskdominerte England og endelig til kontinentet. Kart over Comital og andre grevskap i middelalderens Skottland, ca år 1230.Middelalderens skotske genealogier sporer skottenes opprinnelse tilbake til Fergus Mór mac Eirc, også kalt for Fergus I av Dalriada den store, den legendariske grunnleggeren av Dál Riata. Verket "Míniugud Senchasa Fher nAlba" inneholder også myten om Fergus. Dette er eldre dokument som kanskje kan dateres tilbake til 600-tallet, men har blitt tungt interpolert med senere tekster, sannsynligvis også de mytologiske delene. Blant de mange tekstene som er lagt "Míniugud Senchasa Fher nAlba" er også "Genelaig Albanensium", en liste av genealogier vedrørende de gæliske herskerne i nordlige Britannia som strekker seg fram til Causantín III (Konstantin II av Skottland) (995-7). Muligens kom disse tekstene inn tidlig på 1000-tallet. I "Duan Albanach" er den samme tradisjonen videreført. Det ble skrevet en gang under regimet til kong Máel Coluim III (Malcolm III av Skottland), hvilket er åpenbart i teksten: «Maelcoluim er nå kongen». Teksten teller opp de tidligste historiene om pikterne, og feirer deretter erobringen av Piktland ved en "Gaedhil". Den kaller de skotske gælerne for "barn av Conaire" og sporer de skotske kongenes opprinnelse tilbake til Fergus mac Eirc. Den går ikke lenger tilbake ettersom det i manuskriptet "Duan Albanach" følger en samtidig tekst, "Duan Eireannach", det vil si "Det irske diktet", som hadde allerede listet opp historien til gælerne fra Scythia via Egypt og til Irland. Disse mytologiske tradisjonene er lagt til Arbroath-deklarasjonen av 1320, og i dette dokumentet er opprinnelsen fra Irland utelatt for første gang. Det ble trodd i den første moderne periode og senere, og selv kong Jakob VI av Skottland (som også var Jakob I av England) uttalte egenhendig på begynnelsen av 1600-tallet at han var «monark som sprang ut fra Fergus' stamme». Gotisk kontra gælisk. Modellen gotisk kontra gælisk ble utviklet i konteksten om en utstrakt kulturell og lingvistisk kløft som eksisterte i Skottland i den tidlige moderne tidsalder, og som ble konstruert i sammenhengen med den engelsk-skotske unionen og jakobittopprøret på 1700-tallet. Modellen har sin egentlige opprinnelse fra slutten av middelalderen da de innbyggere i Skottland som snakket engelsk, i denne sammenhengen et germansk språk, begynte å se på seg selv som skotter, og startet et ideologisk byggverk hvor de satte et etnisk og kulturelt skille mellom det skotske og det gæliske, noe som tidligere var identiske begreper. Tilsvarende betydningsfull var virkningen av unionen og ikke minst reformasjonen. Skottene importerte engelske fordommer om de irske gælerne og adopterte disse om de skotske gælerne. Debatten om det gotiske kontra det gæliske var sentrert om hvilken del av Skottlands fortid som var viktigst, den germanske eller den gæliske. Germanerne, eller goterne som de noen ganger ble kalt, forsøkte å fjerne gælere og det gæliske fra Skottlands fortid. Ett ekstremt eksempel var John Pinkerton som var følelsesladet overbevist om at det folk og det språk som kom fra det skotske lavlandet hadde sin opprinnelse i en gotisk dialekt som ble talt av pikterne. John Pinkerton oppfant til og med fortidsfortellinger for å gi en slags substans til hans fiktiv, forhistoriske folk. Tiltroen til den germanske modellen ble knust på 1800-tallet da historikeren William Forbes Skene og andre brakte middelalderens Skottland inn i en seriøs ramme av en moderne, sporbar forskning. Imidlertid hadde denne modellen fortsatt en dominerende stilling i den populære forståelsen av historien om middelalderens Skottland. Det forklarer hvorfor så mange mennesker, inkluderte mange populærhistorikere, fortsatt tror at engelsk ble språket til skottene i det skotske lavlandet under regimet til Máel Coluim III og begrunner det med innflytelsen til den anglosaksiske prinsessen Margaret, mens den engelske språklige dominansen faktisk ikke skjedde før noen århundrer senere. Felleskultur. Et tredje paradigme som er benyttet for å forstå opprinnelsen til skottene er felleskultur. Denne ideen nyter for øyeblikket popularitet. I dette paradigmet er skotsk historie forstått som en union av flere folk, ideelt så mange som mulig. Piktere, gælere, skotter, walisere, britonere, nordmenn, engelskmenn, angelsaksere, og fransktalende normannere som ga kjernen, men stundom blir også flamske og tysk folk lagt til. Denne modellen har sin innflytelse fra amerikansk historie, og den er populær ettersom det moderne politiske miljøet promoterer multikulturell mangfold, og trekker felleskulturen så langt tilbake som mulig for legitimere den moderne skotske identiteten. På samme måte som den amerikanske identiteten gir dette synet støtte til at den moderne skotske identiteten har få egne etniske og lingvistiske forskjeller. Moderne enhetskultur. I motsetning til det overstående synet finnes det også en radikal nasjonalistisk tendens hos en del skotske historikere å framelske den gæliske identiteten stundom på bekostning av andre historiske påvirkninger av den skotske historien, i første omgang den normanniske innflytelsen fra sør og i andre omgang den norrøne innflytelsen i fra nord. I denne konteksten er den gæliske ikke bare "viktigere", men også mer "opprinnelig" enn annen innflytelse. Som en del av denne tankegangen blir det også gjort en del mer eller mindre spekulativ forskning på å tolke pikterne og den piktiske kulturen som en del av den keltiske kulturen. Keltisk i denne betydningen er da en vid betegnelse som også omfavner det gæliske. Dette blir diskutert nedenfor. Gæliserte piktiske konger. Piktland hadde gæliske konger. Dette faktum er ikke betvilt i den grad historiske slektslister er korrekte og en av de tidligste, om ikke den tidligste, var Nechtan mac Der-Ilei, sønnen av en gælisk småkonge ved navn "Darmgard" og den piktiske prinsesse "Derile". Piktiske konger var sannsynlig velyndere av gælisktalende poeter og skalder. Det finnes en gælisk elegi (klagesang) til den piktiske konge, "Bridei", "Bilis" sønn. Dette diktet er tilskrevet den samtidige Adomnán av Iona, noe som er en interessant, skjønt spekulativ tilskrivelse, men uansett sannsynligvis samtidig, kanskje fra slutten av 600-tallet eller tidlig på 700-tallet. Et annet dikt, tilskrevet Riagail av Bangor, feirer kongens seier over northumbrianerne i slaget ved Dunnichen i 685 Tidlig på 700-tallet var pikternes store konge Óengus mac Fergusa, erobreren av Dalriada. Det er mulig, som det har blitt pekt på av noen lingvister og historikere, at Óengus og Fergus var kun gæliske versjoner av innfødte piktiske navn, "Onuist" og "Urguist", de navn som er opptegnet i de piktiske kongelister. Disse navnene er derimot sjeldne i den videre P-keltiske verden og er hovedsakelig utenfor sammenhengen med de forgående piktiske kongene. Dessuten er ideen at disse navnene er de opprinnelige ble gitt ved oppdagelsen av en inskripsjon som angår en "Causantín", en senere bror av Óengus Denne inskripsjonen er fra Dupplin–korset, en utskåret, monumental piktisk stein, som ble funnet i hjertet av sydlige Piktland, nær Forteviot. Den dateres fra slutten av 700-tallet eller tidlig på 800-tallet. Om det omtalte navnet virkelig er det piktiske Urguist, da er det merkelig at en samtidig piktisk beskrivelse gir det en gælisk form, en form som begynner med det umiskjennelige gæliske F. Om antagelsen om at piktiske konger var velyndere til gæliske skalder på 700-tallet kan det konkluderes at de piktiske formene som er bevart i noen kilder kan representere piktiske versjoner av navn av gæliske konger. Fra Fortriu til Moray. a> ligger i Forres, fra det gamle kongedømmet i Fortriu, er et testamente av de piktiske kongenes makt. Historikeren Alex Woolf fra St. Andrews har lagt fram et forslag om omplassere kongedømmet Fortriu til nord for Grampian-fjellene (lokalt også kalt for Mounth). Tidligere hadde kongedømmet blitt lokalisert i nærheten av Strathearn, men som Woolf har pekt på, det er basert på en tekstlinje som sier at menn fra Fortriu slåss i slaget ved Strathearn. Det er en lite overbevisende grunn ettersom det er to steder som heter Strathearn – et i sør og et i nord, og i tillegg ble de fleste slag holdt utenfor territoriene til partene. I kontrast, en nordlig revisjon av "Den angelsaksiske krønike" gjør det klart at Fortriu var nord for «Mounth», i området som ble besøkt av Columba. Forslaget til Woolf har blitt akseptert og det er liten tvil om kjerneområdet til Fortriu lå nord for Grampian-fjellene – i Moray, Ross og kanskje også Mar og Buchan Å omplassere Fortriu til nord for Mounth øker betydningen av nordmennenes tilstedeværelse. Vikingenes virkning i nord var mye mer gjennomgående enn i sør, og i nord erobret nordmennene og beholdt permanente områder. Fra Piktland til Alba. Det er en mulighet at Alba ganske enkelt er en gælisk oversettelse av det piktiske navnet for Piktland. Både waliserne og irlenderne bruker arkaiske navn for å beskrive pikterne. Det er svært sannsynlig at pikterne gjorde det tilsvarende, eller om de ikke gjorde det opprinnelig kom de til å gjøre så. I begge tilfeller ville det enten ha vært det samme ordet for Britannia eller et helt utdødd begrep. Alba var nøyaktig dette ordet i gammelirsk og det er derfor plausibelt at Alba er ganske enkelt en gælisk oversettelse. Navnskiftet er første gang registrert helt i begynnelsen av 900-tallet, ikke lenge før kong Causantín II (Konstantin II av Skottland) skal ha gælifisert den «piktiske» kirke, og på høyden av røvertoktene fra vikingene. I senere opptegnelser, spesielt "Krønike om kongene av Alba" og andre dokumenter i Poppelton-manuskriptene, forteller at pikterne ble erobret og utryddet av kong Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland). Det er den tradisjonelle forklaringen og blir gjenfortalt av mange historikere. Det eneste som er sikkert er at før år 900 ble "Cruithentuath" (gælisk for Piktland), og kanskje også Fortriu, til det gælisktalende Alba. Lepontii. Lepontii var et folkeslag som i oldtiden bodde i det som ble provinsen Raetia i Romerriket, altså hovedsakelig det som i dag er Sveits. Man har dels gjettet på at de var i slekt med raeterne, som igjen forbindes med etruskerne. Man har også tenkt seg at de kan ha vært et keltisk folk, eller også at de var et germansk folk. Mest sannsynlig er det at de var et keltisk folk, men kanskje oppblandet. Italiske språk. Antatt spredning av språkgrupper i jernalderens Italia i løpet av 500-tallet f.Kr. Italiske språk var de språk som ble talt i Italia i oldtiden, og er en underfamilie av de indoeuropeiske språkfamilienes Centum-gren. Den omfatter et antall utdødde språk på den italienske halvøya, blant annet latin, umbrisk og oskisk, og de senere romanske språk (spansk, portugisisk, fransk, italiensk, rumensk og andre) som oppsto fra latin, ett av de italiske språkene. De som snakket italisk var ikke stedegne i Italia, men innvandret til den italienske halvøya i løpet av 2000-tallet f.Kr. og var tilsynelatende beslektet med keltiske stammer som spredde som over en stor del av Vest-Europa på samme tid. Arkeologisk kom Apenninene-kulturen (karakterisert ved at de begravde sine døde) fra rundt 1350 f.Kr. fra øst mot vest. Før italiske språk kom til Italia var Italia befolket av grupper som ikke snakket indoeuropeiske språk, kanskje blant annet også etruskere eller de folk som ble etruskere. Etruskisk regnes ikke som et indoeuropeisk språk. Den første bosetningen på Palatinerhøyden dateres til ca 750 f.Kr., bosetninger på Quirinalhøyden en gang rundt 720 f.Kr. (se Grunnleggelsen av Roma). Det antikke venetiske språket, som er avslørt av dets etterlatte inskripsjoner (inkludert fullstendige setninger) var også nært beslektet til de italiske språkene og er noen ganger også blitt klassifisert som nettopp italisk. Etter som det imidlertid deler likheter med andre vestlige indoeuropeiske språkgrener (hovedsakelig germansk) foretrekker en del lingvister å betrakte det som et uavhengig indoeuropeisk språk. Italiske språk ble først dokumentert i skrift fra umbriske og faliskiske inskripsjoner som er datert tilbake til 600-tallet f.Kr. Alfabetet som ble benyttet er basert på det gammel-italisk alfabet som i seg selv er basert på det greske alfabetet. Italiske språk viser mindre påvirkning fra etruskisk og en del mer fra antikke greske språk. Etterhvert som Roma økte sin politiske makt over hele den italienske halvøya ble latin dominerende over alle andre italiske språk og de som opphørte å bli snakket kanskje en gang på 100-tallet e.Kr. Fra det såkalte vulgærlatin (eller folkelig latin) oppsto de ulike romanske språk. Levninger av de italiske språk kan gjenfinnes i italienske dialekter i dag. Special Constabulary. Special Constabulary er en frivillig del av Storbritannias politi. Hver av de regionale styrkene, med unntak av Police Service of Northern Ireland som i stedet har en reservestyrke, har et Special Constabulary. Blant de nasjonale styrkene er det kun British Transport Police som har en slik avdeling. Utenfor Storbritannia finner man ordningen i Isle of Man Constabulary og States of Guernsey Police Service, mens States of Jersey Police ikke har det. Spesialkonstabler ("Special Constables") er ubetalte frivillige som normalt arbeider minst seksten timer i måneden, det vil si 200 timer i året. Mange arbeider betraktelig mer enn dette. Det gis en viss økonomisk kompensasjon gjennom lokale ordninger som varierer mellom de enkelte politidistrikter. Spesialkonstabler avlegger ed på linje med regulære polititjenestemenn, og har de samme fullmakter. Forskjellen ligger i at deres jurisdiksjon er begrenset (se nedenfor). De arbeider sammen med regulære tjenestemenn, men har egen struktur og eget gradssystem. Hvert Special Constabulary ledes av en "Commandant" eller "Chief Officer", som selv er spesialkonstabel. Uniform. Spesialkonstabler bærer normalt samme uniform som den regionale styrken de er knyttet til. I noen avdelinger har nummeret som bæres på skulderen et spesielt nummer et ekstra nummer først, eller de har spesielle insignier som viser at de er spesialkonstabler. Det mest vanlige er bokstavene SC sammen med en krone og insignier som viser deres grad. Tidligere bar mannlige spesialkonstabler i England og Wales ikke hjelm slik regulære konstabler gjør, men dette har nå blitt innført i en del styrker. I noen styrker har spesialkonstablene et annet luemerke enn de regulære konstablene. Utstyr. Spesialkonstabler bære samme utstyr som regulære konstabler. Standardutstyret er håndjern, batong, skuddsikker vest og CS-spray eller pepperspray. Fullmakter og jurisdiksjon. Spesialkonstabler har samme fullmakter og ansvar som regulære konstabler, uansett om de er på vakt eller ikke. Forskjellen ligger i at deres fullmakter kun gjelder i det politisdistrikt de er knyttet til og i nabodistriktene. Regulære konstabler har politimyndighet i hele landet. I løpet av 2006 vil antagelig dette bli forandret gjennom en lovendring, slik at også spesialkonstabler får full myndighet i hele landet. Plikter. Konstablenes viktigste arbeidsområde er patruljer i lokalmiljøet, men det brukes også ofte ved større arrangementer som fotballkamper, karneval, parader og markeder. Spesialkonstabler kan også knyttet til spesialistenheter innenfor sin politistyrke, som hundeavdelingen, dykkertjenesten eller trafikkpolitiet. Aksept i samfunnet. Tidligere så svært mange på spesialkonstabler som "hobby bobbies", hobbypolitimenn hvis viktigste rolle var å sørge for at ikke regulære polititjenestemenn måtte jobbe overtid. Etterhvert har de fått et mye tettere forhold til det regulære politiet, og sees av de aller fleste som et viktig tilskudd til et underbemannet politi. En betydelig andel av dagens rekrutter til politiet har gjort tjeneste som spesialkonstabel først, noe som anbefales av de som er ansvarlige for rekruttering. De fleste styrker har en nedre aldersgrense på 18 år. Raetia. De romerske provinsene i Alpene ca. 150 e.Kr Raetia var et landområde i Alpene som ble erobret av romerne under Augustus og gjort til en provins. Området omfattet deler av det som i dag er Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia. Hovedstaden var Augsburg (latin "Augusta Vindelicorum"). Raetia var oppkalt etter reterne, men var bebodd av flere folk, bl.a. keltiske stammer. Raetias grense mot de germanske områdene i nord var først Donau, men ble senere forskjøvet nordover til Limes. Vestgrensen mot Gallia Belgica (senere Germania Superior) forløp omtrent fra Bodensjøens vestside til Oberalppasset i Glarus-Alpene. Lengst i sydvest grenset Raetia mot Vallis Poeninae, og grensen gikk her omtrent fra Furkapasset til Simplonpasset. Grensen mot Italia (Gallia Transpadana og Venetia et Histria) i syd gikk først rett østover fra Simplonpasset, så over Splügen-, Maloja- og Berninapasset samt Ortler-Alpene. Zillertal og Inn utgjorde østgrensen mot Noricum. Østgrensen var dermed sammenfallende med et gammelt skille fra den tidlige jernalderen, nemlig mellom den vestlige og den østlige kulturkretsen av Hallstatt-kulturen. Etter 400-tallet. Raetia etter Diocletians reform 395 Hvor grensen mellom de to Raetia gikk, er noe usikkert. De fleste historikere antar i dag at en vest/øst-deling er mer sannsynlig enn den tidligere antatte nord/syd-delingen. Språk. I området ble det snakket et språk som ble betegnet som "raetisk" i romerske kilder og som eksisterte til cirka 300 e.Kr. I dag eksisterer i kanton Graubünden språket retoromansk. Sammen med språkene friulisk og ladinsk utgør de en særgruppe i de romanske språk betegnet med samlebegrepet retoromanske språk. De er antatt å stamme direkte fra latinsk. Kjærlighetens høysang. Kjærlighetens høysang er kapittel 13 i "Paulus' første brev til korinterne" i Det nye testamente i Bibelen. Paulus skrev dette til menigheten i Korint. Meroë. Meroë var grekernes og romernes navn på hovedstaden i fortidens etiopiske rike og på området mellom Nilen, Atbara og Den Blå Nilen. Byen var hovedstaden i kongedømmet Kusj i flere århundrer. Det kusjiske kongedømmet Meroë ga sitt navn øya Meroë som var den moderne regionen Butana, et området grenset opp av Nilen (fra elven Atbara til Khartoum), Atbara, Etiopia og Den blå Nilen. Byen Meroë lå ved ytterkanten av Butana, og det var to andre meroittiske byer i Butana; Musawwarat es-Sufra, og Naqa. Stedet for byen Meroë er markert av mer enn to hundre pyramider i tre grupper, skjønt mange av disse er i dag i ruiner. De er identifisert som nubiske pyramider på grunn av deres særskilte størrelse og proporsjoner. Meroë etterfulgte et eldre etiopisk rike i Napata lengre ned ved Nilen, noe nedenfor 4. katarakt. Det eldre Meroë, Napata i inskripsjonene, var opprinnelig bosatt og sivilisert av egyptere og underlagt Egypt, men ble senere uavhengig og til med utgangspunktet for et egyptisk dynasti, det 25. egyptiske dynasti (707 - 663 f. Kr.), hvor Bibelens "Sa’is" () og "Tirhaka" () hørte til. Det yngre Meroë beholdt sin uavhengighet da Egypt kom inn under fremmede herskere. Den dronning "Kandake", som er omtalt i var antagelig herskerinne i Meroë. Meroë, som først ble nevnt av Herodot, ble besøkt av greske kjøpmenn, og Eratosthenes' astronomiske ekspedisjon bestemte noenlunde hvor det lå. Riket overlevde en krig mot romerne, og ble en handelspartner, men senere ble riket herjet av afrikanske stammer. Allerede på keiser Neros tid var derimot landet nedenfor Meroë, tidligere et område for mange byer, bortimot øde, og ble erobret av kongedømmet Aksum, med hovedstad i Aksum i dagens Etiopia, på 300-tallet e.Kr. Historie. a>. Kandake var mer en tittel enn et navn. Meroë var den sørlige hovedstaden til Napata eller det meroitiske kongedømme som eksisterte i tiden ca 800 f.Kr. til ca 350 e.Kr. I henhold til delvis dechiffrerte meroitiske tekster var navnet på byen Medewi eller Bedewi. Utgravninger har avdekket bevis på betydningsfulle kusjiske graver av høy rang fra napataiske perioden, ca 800 f.Kr. til ca 280 f.Kr., i nærheten av bosetningen kalt for den vestlige gravlund. Kulturen i Meroë utviklet seg fra 25. egyptiske dynasti som hadde sin opprinnelse i Kusj. Byens betydning økte gradvis fra begynnelsen av den meroitiske perioden, særlig fra styret til Arrakkamani (ca. 280 f.Kr.) da kongelige gravhauger ble overført til Meroë fra Napata (Gebel Barkal). En berømt episode i de tidligste tradisjoner i Meroë er da Aleksander den store og hans hær skal ha ankommet. I henhold til legenden ble grekerne konfrontert av en påstått genial militær formasjon av hæren til dronning Kandake av Meroë fra toppen av en elefant, og Aleksander fant det best å trekke tilbake sine soldater. Hele fortellingen om konfrontasjonen mellom Aleksander og Kandake synes å være oppdiktet. Romerrikets erobring av oldtidens Egypt førte til sammenstøt ved grensen og ekspansjon av både Meroë som Roma. Det synes som i stridighetene og konfliktene som fulgte kom ikke Meroë dårligst ut, og herjet selv bosetninger i og nærheten av Aswan, hogde hodet av en statue av keiser Augustus og gravla det under sine tempeltrapper. Striden gikk til og fra inntil i keiser Augustus' tid begge parter møtes på øya Samos hvor det ble inngått en fredsavtale. Meroë kom i gang med et handelsforbindelse med Roma og Middelhavet. Imidlertid begynte Meroë å svinne hen som en maktfaktor på 100- eller 200-tallet e.Kr., utmattet av kriger og av nedgangen i dets tradisjonelle industrier. Byens siste periode er markert av seiersstele av en hersker fra Aksumriket hvor navnet har gått tapt, reist på stedet til Meroë. Fra hans beskrivelse på gresk var han «konge av aksumittene og omerittene» (det vil si fra Aksum og Himyar) og er antagelig en konge som styrte en gang rundt år 330 e.Kr. Ytterligere to inskripsjoner i den gamle etiopiske skriften ge'ez har blitt funnet i nærheten av pyramidene, men det er uklart om de er samtidige med den kongelige stelen eller tilhører en senere dato. Sivilisasjon. Halskjede fra Meroë som består av perler og hieroglyfer av Ankh, Djed, Horus' øue, etc. Pyramidene i vest med de adelige gravene. Meroë var sentrum for et blomstrende kongedømme. Grunnlaget for rikdommen var en sterk jernindustri foruten også en internasjonal handel som involverte land så langt borte som Kina og India. Meroës jernvinning og produksjon av metall og metallarbeider var omfattende, og ble eksportert til resten av Afrika og til internasjonal handel. Det egyptisk vannhjulet sakia ble brukt for transportere vann langs irrigasjonsanlegg for å øke jordbruksavlingene. I sin tid var jern et av de viktigste metaller verden over, og meroittiske metallarbeidere var blant de beste i verden. Meroë eksporterte også tekstiler basert på bomull og arbeidet på dette produktet nådde sitt høydepunkt i Nubia en gang rundt 400 f.Kr. Dessuten var Nubia rik på gull. Juveler var også et eksportprodukt. Handel med «eksotiske» dyr fra lengre sør i Afrika var ytterligere et trekk ved deres økonomi. Det er mulig at det egyptiske ordet for gull, "nub", var kilden til navnet Nubia. På sitt høydepunkt kontrollerte herskerne i Meroë Nildalen nord og sør i en distanse på mer enn 1000 km. Kongen av Meroë var en aristokratisk hersker som delte sin autoritet kun med dronningmoren, eller "kandake". Imidlertid har dronningmorens rolle forblitt uklar. Administrasjonen besto av skatteministere, seglbærere, overhoder av arkivene, sjefskriverne og andre. Ved 200-tallet f.Kr. ble et nytt, egenutviklet alfabet, det meroittiske alfabetet, etablert. Det besto av 23 bokstaver og erstattet det egyptiske skriftspråket som til da var i bruk. Meroittisk alfabet var opprinnelig avledet og utviklet fra egyptiske hieroglyfer. Det ble utviklet i den napatanske perioden (rundt 700-300 f.Kr.), og er bevitnet første gang på 100-tallet f.Kr. For en tid var det også mulig å skrive nubisk av det påfølgende nubiske kongedømme. Riket dyrket også sørlige egyptiske guddommer som Apedemak, løvesønnen til Sekhmet (eller Bast avhengig av regionen). De fortsatte å dyrke egyptiske guddommer som ble brakt til dem, som Amon, Tefnut, Horus, Isis, Tot, og Satis, skjønt i en mindre grad. Arkeologi. Plan over det nordlige pyramidefeltet ved Meroë. Å bedrive moderne arkeologi i Sudan har vært vanskelig på grunn av den pågående borgerkrigen, se blant annet Darfur-konflikten. Stedet Meroë ble oppdaget i 1821 av den franske mineralogen Frédéric Cailliaud (1787–1869), som utga et illustrert verk som beskrev ruinene. En del utgravninger på jakt etter kostbarheter ble utført i liten skala i 1834 av Giuseppe Ferlini som oppdaget (eller hevdet å ha oppdaget) ulike oldtidsfunn, hovedsakelig i form av smykker som i dag er huset i tyske museer i Berlin og München. Ruinene ble undersøkt mer omsorgsfylt i 1844 av den tyske arkeologen og filologen Karl Richard Lepsius som brakte med seg plantegninger, skisser, og kopier, foruten fortidsgjenstander, tilbake til Berlin. Ytterligere utgravninger ble gjort av den engelsk egyptologen E. A. Wallis Budge i årene 1902 og 1905. Resultatet av dette arbeidet ble utgitt i hans bok "The Egyptian Sudan: its History and Monuments" (London, 1907). Sir Reginald Wingate, guvernør av Sudan, tok grep om stedet, og fikk laget veg til og mellom pyramidene. Det ble funnet at pyramidene hadde jevnlig blitt bygget over gravkamre som inneholdt levninger av lik som var enten brent eller begravd uten å bli mumifisert. De mest interessante objektene som ble funnet var relieffer på murveggene i gravkamrene, allerede blitt tolket av Lepsius; disse presenterte navn og representasjoner av deres dronninger, de nubiske "kentaker", en del konger, og noen kapitler av "Dødeboken"; en del steler med inskripsjoner på det meroittiske språket, og en del beholdere av metall og keramikk. De beste av relieffene ble tatt ned, stein for stein, i 1905 og satt opp igjen, delvis i London og delvis i Khartoum. Dekorativ plate i pyramiden N12 (2005). I 1910 som en konsekvens av en rapport ved Archibald Sayce ble det gjort utgravninger i jordhaugene i byen og i gravområdene, "nekropolis", ved John Garstang på vegne av Universitet i Liverpool. Garstang oppdaget ruinene av et palass og flere templer som var blitt bygget av herskerne i Meroë. I den kongelige bydelen var palasser og administrative bygninger. Spesielt bemerkelsesverdig er det såkalte romerske badet. Dette var en spa i stilen med hva som ble bygget rundt Middelhavet. Badet var i en klassisk stil med skulpturer og veggmalerier. Den store tempel for Amon er orientert bort fra Nilen og ser mer til den stigende solen. Til dette tempelet er flere mindre templer rundt gruppen. I underkant av åtte km unna i øst finnes gravplasser med mange pyramider. Halvveis mellom hjemsted og pyramidene ligger det såkalte Soltempelet (M 250). Denne bygningen ble gjort fra et indre tempel og dette anlegget ble omgitt av en mur. I tempelet fantes det et bilde av anlegget, slik at arkeologene kunne foreta en rimelig nøyaktig rekonstruksjon. Det såkalte Tempel 292 er også kjent som «Augustus' tempel» da det ble funnet bronselevninger av keiser Augustus. Det er mulig dette er deler av tyvgods eller erobringer fra striden med romerne. I tempelet var det malerier som er bevart kun i kopier. USS «George Washington» (CVN-73). USS «George Washington» er et amerikansk hangarskip i Nimitz-klassen. Skipet er oppkalt etter George Washington, USAs første president. Kjølen ble strukket ved Newport News Shipbuilding 25. august 1986, og skipet ble døpt 21. juli 1990. Skipet var det siste i USAs marine som opererte med fly av typen Grumman F-14 Tomcat. Skipet kan ta omtrent 80 fly, og har flydekk på omtrent 18 000 m². Fire flyheiser brukes til å frakte fly fra hangarer til flydekket. Av våpen fører hun to 20 mm Phalanx CIWS og to utskytningsenheter for Sea Sparrow luftvernmissiler. I 2005 ble en ekstra CIWS og en ekstra Sea Sparrow-utskyter fjernet for å gi plass til to RIM-116 Rolling Airframe Missile, som også er luftvernmissiler. Historie. Kontrakten for USS «George Washington» ble tildelt Newport News Shipbuildling 27. desember 1982. Kjølen ble strukket 25. august 1986, og hun ble døpt 21. juli 1990 av daværende presidentfrue Barbara Bush. Skipet ble satt i tjeneste ved Naval Station Norfolk 4. juli 1992. Jomfruturen i 1994. Under jomfruturen i 1994 ble USS «George Washington» brukt ved feiringen av femtiårsdagen for invasjonen i Normandie. Hun var også en del av det amerikanske svaret på Saddam Husseins trusler om å invadere Kuwait for andre gang, og ble send til Den persiske gulf. A.P. Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til almene Formaal. A.P. Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til almene Formaal er et dansk fond som ble stiftet av A.P. Møller i 1953. Fondet er hovedaksjonær i selskapet A.P. Møller-Mærsk. Kassitter. Kassittene var en folkegruppe som bodde i Zagrosfjellene i det nåværende Iran i oldtiden. De bosatte seg senere i Mesopotamia og tok makten i Babylon på 1500-tallet f.Kr. Deres rike kaltes i samtiden "Karduniash". Det har tidligere vært antatt at språket deres, kassittisk, var et av de indoeuropeiske språkene. Stadig flere mener nå at dette er usannsynlig. Kasittisk regnes nå som et isolert språk som ikke var i slekt med noen andre kjente språkfamiler. Kassittene begynte å invadere Mesopotamia på den tiden Shamsu-Iluna, Hammurabis sønn, var konge. Deres ekspansjon ble stanset. Senere kom deres innflytelse til å øke. De overtok etterhvert styret i Babylonia, og ble en ganske stor makt i flere hundre år. Kassittene styrte Babylonia med stor dyktighet og innførte et system med provisguvernører. Mens de beholdt makten i omkring 400 år, videreførte de stort sett de eksisterende skikker. Mange av kongene bar akkadiske navn, og tekster ble skrevet på sumerisk. Til sist bukket kassittenes rike under for Elam. Like etterpå gjenvant babylonerne selvstendigheten. Senere omtales kassittene som motstandere av Assyrias herredømme, og knyttet til Persia. De omtales så sent som da Aleksander den store vant over perserne. De var kjent for sin oppdrett av hester. Et viktig arkeologisk funn er de kunstnerisk utformede grensemerkene, som ofte inneholder historiske opplysninger. SCUMM. SCUMM (Script Creation Utility for Maniac Mansion) er et scriptspråk utviklet hos LucasArts (da det het Lucasfilm Games) for å forenkle utviklingen av eventyrspillet "Maniac Mansion". SCUMM er delvis en spillmotor og delvis et programmeringsspråk. Det lar utviklerne lage steder, objekter og dialogsekvenser uten å skrive kode i det språket spillets kildekode ender opp i. Dette betyr også at spillets script- og datafiler kan bli brukt på forskjellige plattformer. SCUMM har også andre motorer innebygd, slik som iMUSE, INSANE, CYST, FLEM og MMUCUS. SCUMM har blitt konvertert til følgende plattformer: 3D0, Amiga, Apple II, Atari ST, CDTV, Commodore 64, FM Towns, FM Towns Marty, Apple Macintosh, NES, MS-DOS/PC-DOS, Microsoft Windows, Sega Mega CD og TurboGrafx 16. Historie. Den originale versjonen ble laget av Aric Wilmunder og Ron Gilbert i 1987. Aric Wilmunder og flere andre laget senere nyere versjoner av motoren hvor den ble oppdatert og forbedret på de fleste områder. SCUMM ble derfor brukt i flere eventyrspill fra LucasArts. Det er 10 kjente versjoner av motoren: versjon 0 (den originale Commodore 64-versjonen av "Maniac Mansion"), versjon 1, versjon 1.5 (NES-versjonen av "Maniac Mansion") og versjon 2 til 8. LucasArts skrinla SCUMM i 1998 da de gikk over til GrimE for "Grim Fandango". Design. De fleste spillene laget med SCUMM har et verb-basert grensesnitt. Personen spilleren kontrollerer kan plukke opp objekter i spillverdenen og så bruke verbene på disse objektene og andre ting spilleren kommer over. Antall verb ble redusert fra et stort antall i de tidligere spillene til bare se, bruke (som er kontekstsensitiv og kan brukes til forskjellige ting som dra, skubbe, ta opp, osv) og prate. Problemene spilleren kommer over løses generelt ved å bruke det riktige verbet på rett objekt. «Bruk kakeskjærer med gummitre», for eksempel. Et nevneverdig unntak er "Loom" hvor spilleren kontrollerer objekter i spillverdenen med forskjellige rekkefølger av noter som spilles ved hjelp av en stav. Prateverbet starter dialogdrevne sekvenser hvor spilleren kan velge mellom forskjellige replikker han/hun kan si hvorpå personen som det prates til gir et førdefinert svar. Versjoner. Notis: iMUSE ble implementert i SCUMM i denne versjonen. Det ble også laget en annen gren av motoren da Ron Gilbert lisensierte den for spillene som ble laget av hans selskap, Humongous Entertainment. Dette SCUMM-systemet ble oppdatert separat til versjon 11. Idag. ScummVM er en gratis, SDL-basert SCUMM-klient. Kildekoden er åpen og skrevet i C++. Den gjør at mange spill laget med SCUMM kan spilles på dagens PCer og på mange andre plattformer som de originalt ikke ble laget for, slik som Linux, PalmOS, PocketPC, Dreamcast, Xbox, Playstation 2, PlayStation Portable og Nintendo DS Elamittisk. Elamittisk er et utdødd språk som ble snakket i oldtidens rike Elam i dagens sydvestlige Iran omkring 3000 -300 f.Kr. Elamittisk var et offisielt språk i Perserriket fra 6. til 4. århundre f.Kr. De siste skrevne opptegnelser på elamittisk som er bevart, er fra tiden da Perserriket ble erobret av Alexander den store. Proto-elamittisk er et skriftlig system som «var i bruk fra 3200-2900 år før Kristus i et område som ligger sørvest for dagens Iran». Bakgrunn. Det har ikke vært mulig å påvise at elamittisk er beslektet med noe annet språk. Det hører verken til de semittiske språkene (eksempelvis akkadisk) eller til de indoeuropeiske språkene (eksempelvis hettittisk eller gammelpersisk). Det er med sikkerhet heller ikke beslektet med nabospråket sumersk. De fleste forskere betrakter elamittisk som et isolert språk, men det har blitt hevdet at det kan være et slektskap med de dravidiske språkene på den indiske halvøya. En hypotese er at det tilhørte et større språkfellesskap i Sentral-Asia før de indoeuropeiske folkegruppene bosatte seg der og trengte unna elamittiske forgjengere. Den før-elamittiske skriften, som synes å ha blitt begynt omkring 3200 f.Kr., er hittil ikke blitt tolket. Fra omkring 2400 f.Kr. og fram til rundt 350 f.Kr. fantes det elamittiske tekster skrevet med kileskrift. Disse tekstene utgjør til sammen en tradisjon som strekker seg over to tusen år. Av de tre skriftsystemene har to utviklet seg fra mesopotamiske skriftsystem mens det tredje, den såkalte «strekskriften», er en elamittisk oppfinnelse. Elamittisk levde videre som et offisielt språk i perserriket, men forsvant siden ved å bli erstattet med iranske språk. Vitenskapen om det elamittiske språket, kulturen og historien kalles for elamistikk. Italias herrelandslag i fotball. Italias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Italia, og dette landslaget blir administrert av Italias fotballforbund. Det italienske fotballforbundet ble stiftet i 1898, og de ble medlem av FIFA i 1905. Italia har deltatt i 17 VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Stadio Olimpico, Roma. VM-resultater. a> under hjemreisen etter seieren i VM i fotball 1982. Landslagssjefer. a> er nåværende landslagstrener for Italia. 1 Hadde ansvaret for OL-laget i 1912. 2 Hadde ansvaret for OL-laget i 1924. GrimE. GrimE (Grim Engine) er en spillmotor for eventyrspill som ble laget av Bret Mogilefsky hos LucasArts med Lua, som er et fritt scriptspråk. Den ble først brukt i "Grim Fandango". GrimE var etterfølgeren av SCUMM, og bevarte noe av denne motorens egenskaper. Den var, lik SCUMM, basert rundt personer og objekter som kunne brukes med hverandre og førrenrede bakgrunner. Den største forskjellen fra SCUMM er at delen som kontrollerer personene gjør det i ekte 3D. Personene i spillet er en samling av 3D-rendrede polygoner og deres bevegelser er styrt av tastaturet. Det er også andre og mindre synlige forandringer. Måten hendelser er scriptet er helt forskjellig og tillater mye mer sofistikerte bevegelser av personer spilleren ikke styrer. Etter "Grim Fandango" ble motoren litt forbedret og brukt i "Escape from Monkey Island", det fjerde spillet i "Monkey Island"-serien. Et underprosjekt av ScummVM, kalt, utvikler en implementasjon av GrimE under GNU ved å gå gjennom GrimEs kode og finne ut hvordan den virker. Ishockey under Vinter-OL 1948. Under Vinter-OL 1948 deltok åtte lag i ishockeyturneringen. De spilte en serie der alle lagene møttes en gang. Canada vant sitt femte olympiske ishockeygull. De hadde tidligere vunnet i 1920 (Sommer-OL i Antwerpen), 1924, 1928 og 1932. Canada ble verdensmestere for tolvte gang og Tsjekkoslovakia ble europamestere, da turneringen også var Internasjonale Ishockeyforbundets (IIHF) 15. verdensmesterskap og 26. europamesterskap. Arvid Carlsson. Arvid Carlsson, (født 25. januar 1923) er en svensk farmakolog (lege), tidligere professor ved Göteborgs universitet (1959–89), som i 2000 mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Han mottok prisen for sine oppdagelser om signalstoffer i nervesystemet. Blant annet studerte han transmitterstoffene dopamin og serotonin. Han delte prisen med amerikanerne Paul Greengard og Eric R. Kandel. Signalene fra en nervecelle til en annen overføres ved hjelp av ulike signalsubstanser. Signaloverføringer skjer i spesielle kontaktpunkter, synapser. En enkelt nervecelle kan ha tusenvis av kontaktpunkter med andre nerveceller. Arvid Carlsson oppdaget at dopamin er en slik signalsubstans i hjernen, og at dopamin har stor betydning for kontrollen av våre bevegelser. Hans forskning ledet i sin tur til innsikten i at Parkinsons sykdom forårsakes av dopaminbrist i visse deler av hjeren, og at man kunne få frem et effektivt legemiddel (L-dopa) mot denne sykdommen. Paul Greengard oppdaget hvordan dopamin og en rekke andre signalsubstanser utøver sine effekter i nervesystemet. Signalsubstansene påvirker først en reseptor på cellens overflate. Dette utløser en rekke reaksjoner som påvirker visse «nøkkelproteiner», som igjen regulerer ulik cellulære funksjoner. Proteinenes form og funksjon forandres ved at fosfatgrupper tilføres (fosforylering) eller tas bort (defosforylering). Gjennom denne mekanismen kan signalsubstansene overføre sine budskap mellom nerveceller. Eric Kandel oppdaget siden hvordan synapsenes effektivitet kan forandres og med hvilke molelylære mekanismer dette skjer. Han viste at synapsenes funksjon er sentrale for læring og hukommelse. For funnet av en form for korttidsminne spiller protteinfosforyleringen i synapsen en viktig rolle. For at et langtidsminne skal oppstå, kreves dessuten nydanning av proteiner som blant annet fører til at synapsens for og funksjon forandres. Han ble tildelt Wolfprisen i 1979 og Björkénska prisen i. Harzreisen. "Harzeisen " ("Die Harzreise") er en reiseberetning av den tyske forfatteren Heinrich Heine. I september 1824 foretok Heine en vandring fra Göttingen via Northeim, Osterode og Clausthal til Goslar. Derfra besteg han Brocken, som er den høgeste toppen i Harz, gikk ned Ilsedalen til Wernigerode, og derfra til Elbingerode og Rübeland, hvor beretninga slutter. Harzreisen sto på trykk i tidsskriftet Gesellschafter i 1826, og ble kort tid etterpå i en lett forskjønnet versjon trykt i første bind av hans "Reisebilder". I Harzreisen merkes påvirkning fra Laurence Sternes "En følsom reise gjennom Frankrike og Italia" fra 1768. Denne satte en ny standard for reiseberetninger, idet den fravek fra opplysningstidas oppregninger av topografiske og statistiske fakta. Samtidig kan teksten også ses som en kommentar til visse tendenser i samtidas Tyskland. Frigjøringskrigene mot Napoleon hadde gitt en følelse av nasjonal samhørighet på tvers av de mange tyske småstatene, og en nasjonal begeistring og dyrking av gammeltyske symboler som diktere og filosofer under romantikken støtta opp under. Særlig var disse tendensene tydelige i studentkretser, men også i borgerlige miljøer. Ganske snart inntrådte imidlertid en reaksjon mot venstreromantikken, særlig representert ved Metternich i Østerrike. Hans Habsburger-monarki satte en effektiv stopper for alle tilløp til tysk samling, og alle frie forfatninger inspirert av den franske revolusjon ble oppheva. Studentene trossa myndighetene og fortsatte å dyrke nasjonale symboler. Men de borgerlig-demokratiske kreftene lot seg knekke, og borgerskapet trakk seg tilbake til en ufarlig dyrking av huslige sysler og nostalgisk natursvermeri. Revolusjonsbegeistringen vek plassen for en tilbakevending til Goethes mer evolusjonære historiesyn. Heine og en del andre yngre litterater reagerte på de reaksjonære tendensene med å danne den litterære bevegelsen Das junge Deutschland. "Harzreisen" kan ses på som et eksempel på den formen for kritikk av restaurasjonen som kom fra Das junge Deutschland. "Harzreisen" åpner med et frontalangrep på det akademiske miljøet i universitetsbyen Göttingen, og både professorer, studentforeninger og byens borgere får gjennomgå. I følge Heine er Göttingen en nokså ubetydelig by med altfor store tanker om seg sjøl. Innledninga demonstrerer tydelig Heines mesterskap som ironiker. "Harzreisen" viser i det hele tatt en ny og moderne tvetydighet i litteraturen, der forfatteren veksler mellom ironiske utfall mot fenomener i sin tids offentlighet og dypfølte uttrykk for ekte naturglede, enten det er elva Ilse som renner i stryk nedover lia, eller det er et vakkert pikeansikt som han ser i et vindu. Lovprisninga av naturen og kvinnen er gjentatte ganger innfelt i prosafortellinga i form av enkle dikt. I Clausthal blir han vist rundt i gruvene «Dorothea» og «Karolina» av en gruvearbeider. Synet av en gammel kone avføder refleksjoner om hvordan enkle menneskers rolige liv og deres fortrolighet med tingene rundt seg har utgjort den rette grobunnen for de eventyra som Heine kjente fra Brødrene Grimms samlinger. I Goslar har han en drøm som gir opphav til refleksjoner over forholdet mellom fornuft og følelser. I drømmen dukker en avdød kjenning opp i form av et spøkelse. Spøkelset er en bokhandler i Berlin som i levende live representerte den absolutte fornuftsdyrking. Spøkelset prøver nå å overbevise han om at spøkelser bare er et sansebedrag. På Brocken-hytta samles en broket forsamling av patriotiske studenter fra Halle og enkelte natursvermere. Det ender i et gedigent fyllekalas utover kvelden og natta. Det blir drukket dus og deklamert vers av tyske romantiske diktere. Mens de andre sover ut rusen, får Heine anledning til å betrakte den vidunderlige soloppgangen på Brocken. Den videre ferden mot Elbingerode og Rübeland domineres av naturinntrykk, og er i det hele holdt i en mindre sarkastisk og mer oppriktig tone. Lagasj. Lagasj (sumerisk: "Lagaški"; «lagerhus»; akkadisk: "Nakamtu"; moderne Tell al-Hiba, provinsen Dhi Qar i Irak) er lokalisert nordvest for forbindelsespunktet for elvene Eufrat og Tigris og øst for Uruk, rundt 22 km øst for dagens by Ash Shatrah. Lagasj var en av de eldste byene i oldtidens Midtøsten. Det gamle stedet Surghul/Nina er rundt 10 km unna. Bystaten Lagasj omfattet også den nærliggende byen Girsu, rundt 25 km nordvest for Al-Hiba, som var det religiøse senteret. Tempelet i Lagasj var E-Ninnu, dediker til guden Ninurta. Ruinene av Lagasj ble undersøkt i årene 1877–1900, og arkeologiske utgravninger har blant annet avdekket et tempel til den nevnte guden Ninurta, og et annet for gudinnen Inanna. Lagasj var en betydningsfull bystat og var sete for flere tidlige kongedynastier. Etter at det akkadiske imperium hadde gått til grunne, opplevde byen en storhetstid hvor kong Gudea var en framstående figur. Historie. Fra inskripsjoner som er funnet ved Girsu, som Girsu-sylinderne, synes det som om Lagasj var en betydningsfull by i Sumer på slutten av 2000-tallet f.Kr. Den var på denne tiden styrt av uavhengige konger, Ur-Nanshe (2300-tallet f.Kr.) og hans etterfølgere, og som var engasjert i en strid med elamittene i øst og kongene av «Kienĝir» og Kisj i nord. En del av de tidligere verkene fra før den akkadiske erobringen er også av stor interesse, i særdeleshet Eannatums Gribbestele og Entemenas store sølvvase dekorert med Ninurtas hellige dyr Anzu: en ørn med løvehode og med vingene utstrakt, griper om en løve i hver klo. Med den akkadiske erobringen av Lagasj mistet byen sin uavhengighet, dens hersker, eller "ensi", ble en vasall av Sargon av Akkad og hans etterfølgere, men Lagasj fortsatte å være by med stor betydning, og framfor alt, et senter med kunstnerisk utvikling. Etter at Sargons rike falt sammen, fikk Lagasj igjen en blomstringsperiode under sine uavhengige konger ("ensis"), Ur-Bau og Gudea, og hadde en omfattende handel med fjerne riker. I henhold til hans egen nedtegnelse brakte Gudea sedertre fra Amanusfjellene i Anatolia og Libanonfjellene i Syria, mineralet dioritt fra østlige Arabia, kobber og gull fra sentrale og sørlige Arabia, mens hans hærstyrker var opptatt i krig med Elam i øst. Hans styre var en periode med særlig kunstnerisk aktivitet. Vi har en rimelig god forestilling av hvordan Gudea så ut som ettersom han plasserte tallrike statuer av seg i en naturtro realisme i templene. Hele 27 statuer av Gudea har hittil blitt gjenfunnet. Under Gudeas tid var hovedstaden til Lagasj faktisk i Girsu. Kongedømmet dekket et området som omtrentlig utgjorde 1600 km². Det besto av 17 større byer, 8 distriktshovedsteder, og tallrike landsbyer hvor rundt 40 er kjent ved navn. I henhold til en beregning var Lagasj den største byen i verden fra rundt 2075 til 2030 f.Kr. Kort tid etter Gudeas styre var over ble Lagasj absorbert i Ur III-staten som en av dets fremste provinser. Det er en del informasjon om området i løpet av den gammelbabylonske perioden. Etter dette synes som byen hadde mistet sin betydning; i det miste vet vi ingenting mer om den før konstruksjonen av en festning under Selevkide-riket er nevnt da den synes å ha blitt en del av det hellenistiske kongedømmet Charakene. Disneys Musehus. "Disneys Musehus" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om klubbhuset med samme navn som serien. Kjente Disney-figurer og rollefigurer fra Disney-filmer kommer på besøk til Musehuset for å se tegnefilmer og forskjellige opptredener av for eksempel Kvakkstreetgutta (Ole, Dole og Doffen) og så videre. Mikke Mus er programleder, mens Svarte-Petter eier klubben. Id al-fitr. Id al-fitr eller eid al-fitr (arabisk عيد الفطر, "festen for bruddet"), ofte bare kalt id eller eid, er en muslimsk høytid som markerer slutten på fastemåneden ramadan. Den blir feiret med bønnesamlinger, gjestebud og ved at man tar på seg nye klær. Det er vanlig å besøke gravsteder og gi gaver og almisser i forbindelse med Id, og høytiden blir ofte sammenlignet med den kristne julefeiringen. Første gangen id ble feiret var i 624, etter at profeten Mohammed og følget hans hadde seiret i slaget ved Badr. Id er både en markering av slutten på fasten og en feiring av økt gudsfrykt. De troende takker Gud for at han gav dem styrke til å gjennomføre fasten. Dato. Idfeiringen tar til ved solnedgang dagen før den "1. shawwal" i den muslimske kalenderen. Det finnes ulike tradisjoner for å bestemme når en ny måned starter. Noen holder fast på at en må se nymånen før en ny måned begynner, andre mener at en kan forutse denne hendelsen og at måneden begynner også om det er overskyet. Religiøs feiring. Begynnelsen av den nye måneden blir markert ved å si "takbīr" ("Allahu akbar..."). Kvelden kan òg markeres med en rituell vask, bønn og tilbedelse av Gud. En er pålagt å ikke faste neste dag, nettopp for å markere at ramadan er over. Bønnen neste morgen, "salah", er pålagt alle muslimer, men denne gangen blir det ikke kalt inn til bønn ("adhán"). De som skal be skal ha på seg rene, helst nye, klær. Bønnen blir fulgt av en preken ("khutba") som man ikke er pålagt å høre. Man ber så om tilgivelse, nåde og hjelp til alle muslimer. Deretter er det vanlig å omfavne de en er ved siden av og gjerne også slekt, venner og kjente. Ifølge en hadith etter al-Bukhari bør man følge en annen vei hjem enn den man brukte til bønnestedet. Før fellesbønnen for Id må alle som har anledning gi almisser ("zakát") til trengende. Denne id-almissen kommer i tillegg til vanlig "zakát" som er en av Islams fem søyler. Gaven blir gjerne samlet inn av moskeen og gitt videre derifra. Det er vanlig å gi almissen i god tid før id, slik at de fattige kan bruke den til sin feiring. Verdslig feiring. Mange drar hjem til stedet de kommer fra for å feire høytiden sammen med familien. Dette skaper reisekaos over store deler av den muslimske verden før og etter Id al-Fitr. Under Id er det vanlig å be hverandre om tilgivelse og å fornye vennskap og slektskapsbånd. Mange muslimer vil òg besøke familiegravstedene for å stelle gravene og be for de avdøde. Menn gir ofte gaver, særlig til kvinner og barn. Kvinner får gjerne klær og smykker mens barna får penger. Ulike tradisjoner. Muslimer i ulike land har sine egne mattradisjoner og skikker for id. Afroamerikanske muslimer kan for eksempel feire dagen med en god stek, mens folk fra andre land har sine særskilte festretter. I Indonesia er det vanlig å feire siste kvelden av ramadan med "takbiran", opptog med store "bedug"-trommer der folk i alle aldre sier takbiren i en mikrofon. I mange deler av Malaysia tenner man oljelamper rundt husene. I Sør-Asia er kvelden en ser nymånen en viktig tid da familier går ut for å handle og kvinner dekorerer hendene sine med henna og armringer. Unge gutter kan leke med fyrverkeri. I sjiamuslimske Iran er feiringen av Id mere avdempet og personlig. En vanlig tradisjon er at en familie gir mat til minst samme tallet utenforstående som det er medlemmer i familien. Navn og hilsninger. Id al-Fitr er også kjent som "hari raya" ('den store dagen') "aidil fitri" i Malaysia og Singapore, "Idul fitri" og "lebaran" i Indonesia, "sjemai eid" i Bangladesh og "ramazan bayramı" i Tyrkia. På urdu skrives det vanligvis "Id ul-fitr". Høytiden er også kjent som "Id as-Seghir" (arabisk عيد الصغير, 'den lille festen') som motsvar til "Id al-Kabir", 'den store festen', et annet navn på "Id ul-Adha". Vanlige hilsninger for denne høytiden er fraser som betyr 'gledelig Id', som de arabiske "id mubarak" eller "Id sayid" og "selamat hari raya" eller "selamat idul fitri" på malay og indonesisk. På de to siste språkene er det mer vanlig å si "Maaf zahir dan batin", 'jeg er lei meg', ettersom dagen her blir brukt for å gjøre opp med synder. Thüringer Becken. Thüringer Becken er et bekkenlandskap i sentrale og nordlige Thüringen i Tyskland. Av de mange elvene som renner gjennom Thüringer Becken, er Unstrut den viktigste. Sideelvene Gera, Helbe og Wipper renner her sammen med Unstrut. Bekkenet har en øst-vestlig utstrekning på ca. 120 km, og bredden nord-sør er det halve. Landoverflata ligger mellom 150 og 200 moh. Berggrunnen i bekkenet er horisontale lag av sandstein og kalkstein fra trias over salt- og gipsavleiringer. I tertiær oppsto forkastninger som heva høydedraga som avgrenser Thüringer Becken mot vest og nord (Hainich, Dün, Hainleite, Hohe Schrecke, Schmücke og Finne). I sørvest ligger Thüringer Wald. Erwig. Erwig (spansk: Ervigio) var vestgoternes konge i Spania fra 680 til 687. Hans styre begynte da han avsatte kong Wamba under en borgerkrig. Erwig gjenopprettet så stabiliteten ved å bruke jøder som syndebukker. Han erklærte dem en prest og en plage for kongedømmet og oppfordret sine innbyggere om å utslette dem. Men hans kampanje fullførte ikke hans mål, men den førte til harde tider for jødene. I 681 utstedte han et nytt dekre, denne gang om at alle jøder skulle bli kristne eller forlate kongedømmet. Fra kong Erwigs styre av ble vestgoternes kongedømme revet fra hverandre i interne stridigheter som endte med den muslimske erobringen av Iberia som tok til i 711. I Nord-Afrika hadde muslimer som hadde invadert Maghreb i 670, under lederskapet til Musa ibn Nusair, beseiret bysantinerne i det som i dag er Marokko innen 682. Muslimene hadde også utført plyndringstokt på kystene på den iberiske halvøy siden senest under styret til Wamba. Derfor hadde allerede muslimene startet å presse det sørlige Spania. Norsk Bergverksmuseum. right Norsk Bergverksmuseum er nasjonalmuseum for bergverksdrift. Museet som ligger i Kongsberg sentrum har tilhold i Kongsberg Sølvverks gamle smeltehytte fra 1844. Museet viser gjennom forskjellige utstillinger hele den over 330 år gamle historien til gruvedriften i Kongsberg. Museets avdelinger. Til museet hører også andre avdelinger. Både Den Kongelige Mynts museum, Kongsberg industrimuseum (Kongsberg Våpenfabrikks museum), og Kongsberg skimuseum har tilhold i de samme lokaler. I tillegg hører også sølvgruvene i Saggrenda, Sakkerhusene og gruvelandskapet på Knutefjell til. Museet tilbyr også spesielle gruvevandringer og byvandringer. Den Kongelige Mynts museum. Den Kongelige Mynt ble grunnlagt av Christian V i 1686 og var en viktig og naturlig del av Kongsberg Sølvverk frem til nedleggelsen i 1958. Virksomheten ble så styrt av Finansdepartementet før den i 1962 ble overført til Norges Bank, skilt ut som eget aksjeselskap i 2001 og solgt til private investorer (Samlerhuset AS og Mint of Finland Ltd) i 2003. Museumssamlingene inngikk ikke i salget. Museet rommer eksemplarer av stort sett alle mynter fra Christian IVs tid og frem til våre dager. Kongsberg Skimuseum. En av de store pådriverne av skimuseet på Kongsberg har vært Birger Ruud. Museet viser ski- og skisportshistorie gjennom ulike tider og spesielt Kongsbergs storhetsstid innenfor skiidrett fra midten av 1920-tallet og frem til 1950-tallet. Kongsberg Våpenfabrikks museum. Siste tilskudd på museumsfronten i Kongsberg er Kongsberg Våpenfabrikks museum. Museet er forholdsvis lite, men svært rikholdig og med en rekke forseggjorte utstillinger om utviklingen innenfor forsvarsindustrien, helt frem til våre egne dager. Sakkerhusene. Sakkerhusene er en samling av bygninger som ble reist for ukependlende gruvearbeidere. Husene brukes i dag stort sett til ulike tilstelninger og kafeteria for sølvgruvene som ligger like ved. Noen rom i noen av bygningene er imidlertid satt i stand slik de var da det fremdeles var drift her. Sølvgruvene. Den kanskje viktigste delen av museet er Sølvgruvene (Kongsberg Sølvverk) som ligger i Saggrenda, ca 8 km vest for Kongsberg. I sommersesongen kan man ta et minitog inn Christian VIIs stoll til Kongens Gruve som var Sølvverkets største. Det er ca 2 300 meter fra lyset og inn til turistenes endestasjon. Da befinner man seg ca 340 meter under overflaten. Ett av høydepunktene inne i gruva er demonstrasjon av et gammeldags heissystem, kalt «fahrkunst», som tok de gamle gruvearbeiderne hundrer av meter lenger ned i mørket. Utenfor gruvene og ved Sakkerhusene får man i sommerhalvåret ta del i andre aktiviteter, som for eksempelvis gammeldags fyrsetting. Finne (høyde). Finne er et høydedrag i Thüringen i Tyskland. Finne ligger om lag midtveis mellom byene Erfurt og Leipzig, mellom elvene Ilm og Unstrut. Den største høyden er Künzelsberg, med 380 moh. Deler av Finne inngår i naturreservatet (Naturschutzgebiet) Hohe Schrecke – Finne. Ostra. Ostra er en by ved Adriaterhavet på den italienske halvøy. Den er i dag en badeby i provinsen Ancona, og har ca. 6 000 innbyggere. Id al-adha. Id al-adha eller eid al-adha (Arabisk: عيد الأضحى) er en islamsk høytid til minne om profeten Ibrahims villighet til å ofre sin sønn Ismail til Allah etter å ha blitt beordret til dette i en drøm. (I jødedom og kristendom var Abraham villig til å ofre sønnen Isak, ikke Ismael). På veien til offerstedet forsøkte djevelen å overtale Ibrahim til å handle mot Guds vilje, men Ibrahim nektet å motsi Gud. Idet Ibrahim skulle til å ofre sønnen ble han stoppet av Gud, som gav ham en sau som offer istedet. Historien følger av Koranen, sura 37, vers 99-111. Id al-adha markerer også slutten på hajj, muslimenes pilegrimsreise, og er tiende dag i måneden Dhul Hijja. Id ul-adha i den gregorianske kalender. Etter den islamske kalenderen feires Id ul-Adha samme dag hvert år, men etter den gregorianske kalenderen varierer datoen fra år til år siden den islamske kalenderen er en månekalender, mens den gregorianske er en solkalender. Dyp hjernestimulasjon. Ved dyp hjernestimulasjon innopereres elektroder dypt inne i hjernen. Dyp hjernestimulasjon (på engelsk: Deep brain stimulation, forkortet DBS) er en fellesbetegnelse for en gruppe behandlinger som innebærer kirurgisk implantasjon av et medisinsk apparat som kalles en hjernepacemaker, (engelsk "brain pacemaker") som sender elektriske impulser til spesifikke deler av hjernen. Denne kirurgiske prosedyren brukes for å behandle alvorlig tremor, rigiditet og bradykinesi ved Parkinsons sykdom, essensiell tremor, i tillegg til primær dystoni og andre tilstander. Ergica. Ergica (spansk: Égica, ca 610–701) var vestgoternes konge i Spania fra 687 til han døde. Han var gift med Cixillo, datteren til kong Erwig som var hans forgjenger på tronen. Da Ergica giftet seg med Cixillo, fikk Erwig ham til å sverge en ed for å beskytte Erwigs barn. Før han døde krevde Erwig at han skulle sverge en ny ed på at han ikke skulle nekte folket rettferdighet. Kort tid etter at han tok tronen, sammenkalte Ergica det femtende konsilet i Toledo hvor han hevdet at de to edene var motstridende og ba rådet av biskoper om å løsrive ham fra den ene eller den andre. Da konsilet bare delvis annullerte eden om å beskytte Erwigs barn, sammenkalte Ergica et nytt konsil av provinsielle biskoper, som resulterte i at Erwigs enke, Liuvigoto, ble sendt i kloster. Metropoliten av Toledo, Sisebert, ledet i 693 et opprør mot Ergica til fordel for en mann kalt Suniefred, og mynter ble laget i den potensielle tronranerens navn. Opprøret mislyktes og Sisebert ble fratatt sitt presteembete og utstøtt av kirken. Videre ble hans etterkommere hindret fra å få embeter. Det ble bestemt at eventuelle andre opprør eller etterkommere av opprørere som ville dukke opp mot Ergica skulle selges som slaver. Ergica hevdet i 694 å ha lært fra informanter at den jødiske befolkningen i Spania hadde forsøkt et opprør der de konspirerte med jøder og muslimer i Nord-Afrika. I respons erklærte Ergica at alt land som jøder eide var uten eier, alle jøder skulle være slaver og at alle jødiske barn over syv år skulle tas fra deres hjem og oppfostres som kristne. I landsbyer hvor jødene var uvurderlige for økonomien, gjaldt riktignok ikke denne loven. Men den ble sjelden gjennomført i praksis utenfor hovedstaden Toledo. Musa bin Nusair, en jemeni-general, ble i 698 gjort til visekonge i Nord-Afrika og gitt ansvaret for å slå ned et stort berber-opprør. Han måtte også ta seg av konstant trakassering fra den bysantinske marine og bygget senere en egen marine for å erobre øyene Ibiza, Mallorca og Menorca. Som tredjegenerasjons ariansk kristen, var ikke Ergica tolerant overfor dem som stod ham i mot. Han forfulgte homoseksuelle, som han straffet med kastrering, og jødene som ikke fikk utføre forretninger med kristne. Det er derfor ingen overraskelse at der senere, da Tariq ibn-Ziyad invaderte den iberiske halvøy i 711, og dermed satte i gang den muslimske erobringen av Iberia, var utallige jøder i hans arméer. Kort tid før han døde forandret Ergica en lov som sa at den som ble anklaget for tyveri av gods verdt 300 solidi skulle gjennomgå en test med kokende vann. Under Ergicas forandringer, kunne hvem som helst anklages for hvilket som helst beløp utsettes for denne ordningen. Samtidig publiserte Egica flere lover som slo hardt ned på rømte slaver. Ergica startet byggingen i 691 av kirken San Pedro de la Nave i Zamara. Ergica var far til kong Witiza som han delte styret med fra 693 til 701. Royal Irish Constabulary. Royal Irish Constabulary (RIC) var en av to politistyrker i Irland frem til begynnelsen av det 20. århundre. Den andre styrken var Dublin Metropolitan Police. Londonderry og Belfast hadde også sine egne politistyrker i det 19. århundre, men begge ble oppløst i 1870 på grunn av innblanding i sekterisk vold. RIC tok da over deres områder. Flertallet av tjenestemennene var katolikker, men ledelsen var dominert av protestanter. I 1922 ble RIC oppløst i forbindelse med delingen av Irland. I Den irske fristaten (nå Republikken Irland) ble styrken erstattet av Garda Síochána, og i Nord-Irland av Royal Ulster Constabulary. RIC's struktur og metoder var et forbilde ved opprettelsen av North West Mounted Police i Canada. Fife Constabulary. Fife politidistrikt (engelsk Fife Constabulary) er den etaten som har ansvar for politioppgaver i regionen Fife i Skottland. Regionen har et areal på 1325 km² og en befolkning på ca. 356 000. Historie. Fife politidistrikt ble opprettet i 1949, da de tre politidistriktene "Fife County", "Dunfermline City" og "Kirkcaldy Burgh" ble slått sammen. Organisasjon. Fife politidistrikt har 1 027 politimenn og -kvinner i sin tjeneste, foruten 119 spesialkonstabler og 538 sivilt ansatte. Ledelse og hovedpolitistasjon. Ledergruppen i Fife politidistrikt består av politimester Norma Graham, visepolitimester Andrew Laing og visepolitimester Tom Ewing. Hovedpolitistasjonen er kammeret i "Detroit Road" i "Glenrothes". Geografisk inndeling. Fife politidistrikt er delt inn geografisk i tre divisjoner: "Central-divisjonen", "Eastern-divisjonen" og "Western-divisjonen". "Central-divisjonen" er minst i utstrekning, men har den største befolkningsmassen, ca. 150 000. Sjef for divisjonen er politiinspektør Ian Hutton. Divisjonens hovedpolitistasjon er Kirkcaldy-kammeret. Under divisjonen for øvrig finnes politistasjonene Burntisland, Cardenden, Glenrothes, Kennoway og Levenmouth. "Eastern-divisjonen" har en befolkning på ca. 133 000. Sjef for divisjonen er politioverbetjent Martin Birrell. Divisjonens hovedpolitistasjon er Cupar-kammeret. Under divisjonen for øvrig finnes politistasjonene East Neuk and Largo, Howe of Fife, St. Andrews og Tay Coast. "Western-divisjonen" er størst i utstrekning, men har den minste befolkningsmassen, dvs. ca. 69 000. Sjef for divisjonen er politiinspektør Fiona Barker. Divisjonens hovedpolitistasjon er Dunfermline-kammeret. Under divisjonen for øvrig finnes politistasjonene Benarty, Cowdenbeath, Dalgety Bay og Oakley. Elvira Nikolaisen. Elvira Nikolaisen (født 16. juli 1980 på Moi) er en norsk sanger innen popmusikk. Nikolaisen kommer fra en stor familie med rike musikktradisjoner. Faren er kirkeorganist, og søsknene Emil og Hilma (Serena Maneesh), samt Ivar (Silver), er også musikere. En søster synger også. Nikolaisen debuterte i 2006 med musikkalbumet "Quiet Exit", hvor hitsinglene «Egypt Song» og «Love I Can't Defend» er hentet fra. Albumet er produsert av Knut «Euroboy» Schreiner, og Nikolaisen har skrevet både tekster og melodier. Tekstene er på engelsk. Albumet fikk gode kritikker, solgte bra og Elvira ble sammen med Marit Larsen satt i front av den norske «jentebølgen» i 2006. I oktober 2006 sang hun duett med Bjørn Eidsvåg på sangen «Floden» som ble utgitt på sistnevntes album "Nåde". I denne sangen synger Nikolaisen på sin egen dialekt fra Moi. I april 2008 gav hun ut sitt andre album "Indian Summer" som holdt seg i samme musikkstil som debutalbumet. Den ble produsert av samboeren Christer Engen. "Indian Summer" fikk dog lunkne kritikker og singelen «The One You Cannot Keep» ble aldri noen stor hit. I tillegg måtte Elvira avlyse norgesturneen våren 2008 på grunn av pollenallergi. Nikolaisen er fra en svært religiøs familie, men avviste selv sin kristne tro da hun var 18 år. En del av tekstene i musikken hennes reflekterer hvordan denne forandringen hadde på hennes liv. «Eg ønskjer ikkje å hykle. Men det har vore tungt å gå bort frå trua. Eg har nesten måtta skifte ut heile nervesystemet mitt. Trua sat så djupt i kroppen» har hun sagt. Nikolaisen har også vært skuespiller i flere musikkvideoer. Central Scotland Police. Central Scotland Police er en britisk politistyrke som betjener regionene Clackmannanshire, Falkirk og Stirling. Hovedkvarteret er i Randolphfield House i Stirling. Styrken ble opprettet 16. mai 1975 for den daværende regionen Central Scotland. Den erstattet Stirling and Clackmannan Police. YaBasta. YaBasta var et politisk venstrevendt vegan kollektiv i Ivar Aasens vei 2 på Frøen i Oslo som ble etablert i år 2000. Kollektivet arrangerte flere konserter i sin egen stue, med hovedvekt på hardcore-, punk- og indieband. Huset ble revet i 2005 for å gjøre plass til nye leilighetsblokker. YaBasta Beats. Kollektivet gav ut samlealbumet "YaBasta Beats" 21. juni 2002 i forbindelse med verdensbankmøtet som ble arrangert i Oslo på samme tid. Albumet inneholdt låter med artister som hadde spilt konserter i kollektivet. Máel Snechtai av Moray. Máel Snechtai av Moray eller Máel Snechtai mac Lulaich, (d. 1085) var en høvding i Moray i nordlige Skottland, og som navnet antyder, sønn av Lulach, konge av Skottland. Máel Snechtai er opptegnet ved sin dødsdato i Ulster-annalene som «Máel Snechtai m. Lulaigh ri Muireb» (=«Máel Snechtai, Lulachs sønn, konge av Moray»), som er en betydelig og begrepsmessig utvikling ettersom tidligere titler for herskerne i Moray hadde vært «konge av Skottland» eller «mormaer». Tittelen blir gjentatt av hans etterfølger, Óengus (om denne da var etterfølgeren). Kanskje hendelsene med Máel Snechtai skapte en form for identitetsforvirring mellom befolkningen i Moray og befolkningen i Skottland. "Den angelsaksiske krønike" forteller at "«I dette året Máel Coluim grep moren til Máel Snechtai... og alle hans skatter og hans kvegflokk, og han selv unnslapp [bare] så vidt»". Beklageligvis representerer de tre prikkene en lakune, et gap i manuskriptet på en linje, men det er klart at Máel Snechtai ble beseiret av kong Máel Coluim III (Malcolm III av Skottland) i en form for konflikt. Det har vært noen forskere som har foreslått den teori at Máel Snechtai trakk seg tilbake til et kloster, basert på en tekstinsinuasjon, men det er usannsynlig i og med at han ble kalt for «konge av Moray» ved sin død. Máel Snechtai, som sønn av kong Lulach, ville uten tvil ha sett på seg selv som den rettfulle konge av Skottland, og den allerede nevnte konflikten med Máel Coluim III er en sterk indikasjon at han forfulgte sitt krav. Datoen for hans død er basert på det årstallet som blir oppgitt av Ulster-annalene, 1085. Eksterne lenker. Máel Snechtai av Moray Máel Snechtai av Moray Bruce Campbell. Bruce Campbell (født 22. juni 1958) er en amerikansk skuespiller, regissør og produsent, mest berømt for sin rolle som Ash i Evil Dead-serien. Campbell ble født i Royal Oak i Michigan, og ble bitt av skuespillerbasillen allerede som åtteåring. Sin første store teaterrolle hadde han som 14-åring i en lokal oppsetning av "The King and I", der han spilte en av de unge prinsene. Han lagde også mange Super 8-filmer sammen med vennene sine. På high school møtte han regissørspiren Sam Raimi, og de ble raskt gode venner og begynte å lage filmer sammen. Etter noen år og rundt femti kortfilmer senere, med Raimi bak og Campbell foran kamera, begynte de arbeidet på filmen som til slutt skulle ende opp som "The Evil Dead", der Campbell hadde hovedrollen som Ash. Filmen ble spilt inn på et stramt budsjett og Campbell lærte flere sider av filmproduksjon både foran og bak kamera som han dro nytte av senere. Etter at den ble sluppet i 1981, ble den en kulthit og førte til foreløpig to oppfølgere, "Evil Dead II" og "Army of Darkness". Filmroller. Campbell har medvirket i de fleste av Raimis filmer, gjerne i små roller. Raimi ville ha han som hovedperson i "Darkman", men studioet presset gjennom Liam Neeson isteden. Han har også hatt småroller i flere av filmene til Joel og Ethan Coen. Fanskaren til Campbell beskriver Campbell som den største B-filmstjernen gjennom tidene, og han CV-en hans inneholder flere kultfilmer. Bruce hadde lyst til å spille Fantomet i 1996, men den rollen fikk han ikke. Den fikk Billy Zane. TV-roller. Campbell har hatt gjesteopptredener i flere TV-serier. Han spilte Autolycus (Tyvenes Konge) i "Hercules" og "Xena", der han også regisserte flere episoder. Han hadde hovedrollene i westernserien "Brisco County Jr" fra 1994, og i "Jack of All Trades" fra 2000. I tillegg spilte han Ellen DeGeneres' sjef i serien "Ellen" i syv episoder i 1997. Nå for tiden kan han sees i Burn Notice. Forfatterskap. Campbell har skrevet en suksessfull selvbiografi fra 2002, "If Chins Could Kill: Confessions of a B Movie Actor". Der forteller han om livet sitt, og om hvordan han har lyktes som B-skuespiller. I 2005 utga han boken "Make Love the Bruce Campbell Way", en roman om seg selv og hvordan han desperat prøver på bli A-kjendis. Fanskare. Campbell har spilt i flere kultfilmer, og har skaffet seg en stor gruppe fans opp gjennom årene, og han er ofte å se på fantreff der han kan treffe de, Hjemmesiden hans er populær, og blir ofte oppdatert av Campbell der han gjerne tipser om hvordan men kan lykkes i bransjen. Campbell har et rykte på seg for å være en av de koseligste menneskene i Hollywood. Sivil status. I 1983 giftet Campbell seg med Christine Deveau, og sammen fikk de to barn. De skilte seg i 1989. I 1990 møtte Campbell kostymedesigneren Ida Gearon under innspillingen av "Mindwarp" og de giftet seg et år senere. De er fortsatt gift. Miloš Obilić. Miloš Obilić er i henhold til et episk serbisk dikt navnet på en serbisk ridder som ved slaget ved Kosovo Polje, mellom Serbia og Det osmanske riket, drepte den osmanske sultan Murad I. Miloš Obilić hadde dannet den hemmelige orden Sankt Georgs dragoner. Det var tolv riddere med seg selv inkludert som tilhørte denne orden. Målet var å drepe sultan Murad I. Den 15. juni 1389 gjorde Miloš under slaget ved Kosovo sin veg inn den osmanske leiren under det påskudd å være en desertør, og da anledningen kom tvang seg mot sultanens telt og hogget hodet av denne. Miloš Obilić ble senere henrettet sammen med alle andre serbiske fanger av Murads sønn, Beyazid I. En annen kilde fra Tyrkia sier at sultan Murad I ble drept etter slaget da serbiske soldater som lot som de var døde drepte sultanen da han kom nær dem. Hendelsen og slaget ved Kosovo i seg selv er en særdeles viktig for den serbisk nasjonale bevissthet, historie og poesi. Denne dåden ble kunngjort som Miloš Obilićs aller høyeste ønske å ofre seg for sitt folk ved å rette et slag mot tyranniet. Slagdagen minnes på Vidovdan som i Serbia feires den. Grampian-fjellene. Grampian-fjellene er den ene av tre hovedfjellkjeder i Skottland. Beskrivelse. Fjellene strekker seg sørvest til nordøst mellom Highland Boundary Fault ("høylandsgrensen") og Glen Mor eller "Great Glen" ("Den store dalen"), og okkuperer omtrent halvparten av landområdene i Skottland. Fjellkjeden inkluderer Ben Nevis, det høyeste fjelltoppen på de britiske øyer med 1 343 meter over sjønivået. Ben Macdui, den nest største fjellet med 1 309 meter som også ligger i Cairngorm-regionen i Grampian-fjellene. Området har begrenset bosetning annet enn i noen få områder som Aviemore, en snø- og vinterferiested. Fjellene består blant annet av granitt og marmor. Flere elver renner i Grampian-fjellene som Spey, Don, Dee, Esk og Tay. Navnet. Navnet Grampian er antatt å ha blitt gitt til fjellkjeden en gang på 1520-tallet av historikeren Hector Boece, en omstaving fra det romerske navnet "Mons Graupius" som ble opptegnet av Tacitus som det sted hvor de innfødte kaledoniere ble beseiret av den romerske general Gnaeus Julius Agricola (Tacitus’ svigerfar) ca 83 e.Kr. Forut ble fjellene kalt for "Mounth", et navn som fortsatt blir benyttet ved et antall geografiske trekk. Opp mot 1800-tallet ble fjellene antatt å bestå av flere fjellkjeder. Dette synet er fortsatt beholdt av mange den dag i dag, og det er ikke et enkelt navn for fjellkjeden i det skotsk-gæliske språket eller den doriske dialekten i det skotske språket. Andre hovedfjellkjeder i Skottland er Northwest Highlands og Southern Uplands. Mus (slekt). "Mus" er et vitenskapelig navn på en gruppe gnagere i musefamilien. Husmus er et av de mest kjente medlemmene. Slekten "Mus" og det videre begrepet «mus». I norsk dagligtale brukes ordet «mus» også om andre medlemmer av musefamilien, eller smågnagere generelt, men denne artikkelen handler utelukkende om slekten "Mus" og dens medlemmer. Beskrivelse og levevis. Artene i slekten "Mus" blir fra 11 til 21 cm lange. Som de aller fleste gnagere er museslekten nattaktive. De kompenserer for sitt dårlige syn med en god hørsel og luktesans. Den vanligste dødsårsaken er predasjon. Katter, villhunder, rever, fugler, slanger, til og med enkelte leddyr jakter på "Mus". Forhold til mennesker. "Mus" brukes ofte i forskning, og da ofte som modellorganisme. Laboratoriemus (husmus) kan bli opptil to og et halvt år i laboratoriet. En vanlig "Mus" i naturen lever derimot bare omkring fire måneder. "Mus" regnes noen ganger som skadedyr, da de kan gjøre skade på avlinger og bygninger og spre sykdommer gjennom parasitter og avføring. Kanun. Kanun eller Lekë Dukagjinis kanun (engelsk: "The Code of Lekë Dukagjini") er en samling av regler, lover og skikker som albanerne i nord-Albania og Kosovo har levd etter i flere hundre år. Kanunen blir ofte tilskrevet Lekë Dukagjini som levde på 1400-tallet, selv om reglene ble til over tid. De ble først nedtegnet i begynnelse av 1900-tallet av Stjefen Gjecov. Før det ble kanunen overlevert muntlig. Her skrives det blant annet om gjestfrihet, familie, bryllup, blodhevn og forholdet far, mor og sønn. Reglene om blodhevn (gjakmarrje/gjakmarrja) har fått mest oppmerksomhet. I følge forskere er den etiske strukturen i kanunen basert på hedensk kultur. Kanuen har i svært liten grad blitt påvirket av den lange osmanske okkupasjonen av de albanske områdene på Balkan. Under kommunismen i Albania ble det vedtatt lover som forbød praktisering av kanunen, spesielt blodhevn. Etter kommunismens fall har enkelte, spesielt kristne, igjen begynt å praktisere kanunen. I Kosovo er i dag praktisering av blodhevn svært sjelden. På begynnelsen av 1990-tallet iverksatte den kosovoalbanske antropologen Anton Çetta «Nasjonalbevegelsen for blodfeideforsoning» som hadde som formål å forsone familier som var i blodfeide med hverandre. Da Çetta dødde i 1995 var blodhevn så å si utryddet i Kosovo. Kanun er ikke en del av lovverket i verken Albania eller Kosovo. Tabu. a>, som kristendommen senere forbød ved å belegge med tabu. a> 1777. Maleri fra 1776 av John Webber. Tabu er et kraftig forbud mot en bestemt handling bygd på troen eller forestillingen om at en slik oppførsel enten er for hellig eller forbannet for vanlige mennesker eller enkeltindivider, under trusselen om en overnaturlig, guddommelig straff. Slike forbud er tilstede i bortimot alle samfunn. Ordet har blitt noe utvidet innenfor samfunnsvitenskapen til å inkludere sterke forbud knyttet til alle menneskelige områder hvor skikker, sedvane og aktiviteter er hellige eller forbudte basert på moralsk bedømmelse eller religiøse forestillinger. Å «bryte et tabu» er vanligvis betraktet som upassende for samfunnet som helhet, ikke utelukkende for deler av en kultur. Noen tabuer er støttet av lov, andre ikke. I dagligspråket har tabu også betydningen «det vi ikke snakker om», eksempelvis vold mot ektefelle, alkoholisme, seksuelle vaner og lignende, enten for å vise hensyn eller for ikke skape dårlig stemning, eller av andre årsaker. Når en aktivitet eller sedvane klassifiseres som tabu, blir den ofte forbudt og overtredelse er gjort kriminell. Visse tabuer eller sedvaner forbys ved religiøs lov eller rettsregel, og overtredelser kan da straffes i domstol. Andre tabubrudd resulterer bare i skam og sosiale sanksjoner. Etymologi. Begrepet var oversatt av Cook som «hellig, ukrenkelig, forbudt, urent eller forbannet». Tabu i seg selv har blitt avledet fra tongansk "ta" («merke», «betegne») og "bu" («særlig», «meget»). På fijiansk har tabu tilsvarende meningen «forbudt», «ikke tillatt». I dagens bruk på Tonga betyr tabu nå «sakralt» eller «hellig», ofte i meningen å være restriksjoner eller beskyttet av lov eller tradisjoner. På hovedøya er ordet også knyttet til enden av «Tonga» som "Tongatapu", her i meningen «Hellige Sør» framfor «Forbudte Sør». Motsatsen til "tabu" finnes igjen i "noaord", som kommer av det polynesiske begrepet "noa" som blir oversatt med «alminnelig». Renhet og urenhet. Romerne hadde ordet "sacer" som betydde noe av det samme som tabu gjorde for polynesierne. I henhold til romersk lov, var "homo sacer" (latin for «hellig mann» eller «forbannet mann») en person som var forbannet, og dermed kunne bli lovlig drept av enhver annen, men ikke bli ofret i et religiøst ritual. I tidlig romersk religion var betydningen av "sacer" en annen enn den samsvarende senere kristne betegnelsen i betydning «hellig», og var langt mer i overensstemmelse med det hebraiske קֹדֶשׁ, "qōdeš", i betydningen alt som gjorde noe annerledes fra det felles samfunnet, hvilket på samme vis dekker meningen «hellig», «innviet», «avgrenset» og «forbannet». "Homo sacer" kunne ganske enkelt bety en person som var utstøtt fra samfunnet og fratatt alle rettigheter og alle funksjoner i de religiøse sammenhenger. Det minner også om den førkristne norrøne oppfatningen av en fredløs person, som etter å ha forbrutt seg ikke ble sperret inne, men sperret ute fra samfunnet, og som enhver ustraffet kunne drepe. Grekernes begrep "άγος" og hebreeres "kodausj" hadde antagelig også noe av den samme betydningen som polynesiernes tabu. Eksempler på tabu. Sigmund Freud postulerte at incest og fadermord var de eneste to universale tabuer og utgjorde grunnlaget for sivilisasjonen, og mente at «Taburestriksjonene er forskjellige fra religiøse eller moralske forbud. De kan ikke spores til et påbud fra en gud, men de idømmer ved seg selv deres egne forbud; de er vesensforskjellige fra moralske forbud ved ikke å bli inkludert i et system som erklærer avholdenhet generelt for være nødvendig og gir grunner for denne nødvendighet. Tabuforbudene mangler all rettferdiggjøring og er av ukjent opprinnelse, og skjønt uforståelig for oss er de tatt som en selvfølge for de som er under deres dominans.» Selv om kannibalisme, mord i en sluttet gruppe (som familie), og incest er tabu i de fleste samfunn, er ikke alle tabu universelle eller absolutte. Eksempelvis er omskjæring av kvinner en kulturell praksis som står sterkt i deler av Somalia. Å ikke være omskåret kan eksempelvis innebære at man ikke blir gift, og giftemål er en nødvendighet for å overleve. Å unnlate å bli gift er å stille seg utenfor samfunnet. I Norge er derimot omskjæring av kvinner forbudt med lov. Aud Talle, tidligere professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, hevdet i boken "Kulturens makt – kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu" (2010), at de fleste somaliere i Norge har endret holdning til omskjæring og kjønnslemlestelse av kvinner, slik at de er i mot praksisen. Eksilsituasjonen har åpnet for et nytt perspektiv og refleksjoner rundt omskjæringspraksisen, som ikke påkrevet i forhold til religionen. Det skotske tabuet mot flesk var den skotske skribenten Donald Alexander Mackenzie betegnelse for å diskutere skottenes aversjon mot flesk, særlig høylendere. Mackenzie mente at denne avskyen gikk tilbake til et oldtidstabu. Andre forfattere har bekreftet at det eksisterte en historisk fordom mot svineflesk eller en overtro mot griser i Skottland, uansett hvor gammelt det enn måtte være, og eventuelt tilknyttet en oldtidskult som Mackenzie mente eller ikke. Disse fordommene synes dog å ha bleknet i tiden rundt 1800, den tiden da Skottland ble kulturelt knyttet sterkere til England. I Norge og Norden har spising av hestekjøtt vært et tabu siden kristningen av landet, fra en gang på slutten av 1000-tallet. Tabuet er ikke knyttet til lov eller fornuft, men er religiøst og kulturelt bestemt. «De aller fleste skandinaver skulle nok takke høflig nei og heller be om okse, lam, svin - ja, nær sagt hva som helst, bare ikke hest.» Hestekjøtt var knyttet til førkristen, hedensk blot, en rituell fest viet de norrøne gudene. Spisingen av hestekjøttet var en viktig og symbolsk del av kommunikasjonen med gudene, og det var det den kristne kirke var oppsatt på å bekjempe. Forbudet innebar ikke bare forbud mot bloting, men også spising av hestekjøtt, og i Gulatingsloven i tidlig middelalder ble denne praksisen straffet med fredløshet og tap av eiendom. Straffen var den samme som ved mord. Fellestabuer omfatter restriksjoner eller rituell regulering av drap og jakt; sex og seksuelle forhold av mer eller mindre alvorlig grad, som incest, pedofili, nekrofili, uegnete giftemål (som med familiemedlemmer), raseblanding, ekteskapsbrudd, homofili, utukt, og bestialitet (sex med dyr); reproduksjon (abort, barnemord); avdøde og gravlegging; mat og spiseskikker (kannibalisme, og påbud og forbud angående faste, vegetarianisme, ren og uren mat, og lignende), og kroppslige funksjoner (menstruasjonsykluser, men også avføring og urinering). Tabuer strekker seg også til samtaler og diskusjoner om emner som er vanskelige og preget av tabu, noe som fører til erstatning av tabuord og bruk av overførte ord eller forskjønnede omskrivninger (eufemisme). Ljørdalen. Ljørdalen er et dalføre og ei grend lengst øst i Trysil kommune, mot grensen til Sverige. Dalføret strekker seg ca 45 km fra Linnæs i nord til Støa i sør, og har et innbyggertall på ca 400. Tettbebyggelsen ligger sentralt i dalføret. Gjennom dalføret renner elven Ljøra som starter på svensk side, i Lillådalen, litt nord for Linnæs, glir gjennom Ljørdalen, før den igjen renner inn i Sverige ved Støa. Dalføret har kirke, 1 dagligvareforretning, bensinstasjon, turistsenter og alpinanlegg (Fulufjellet alpinsenter). Ungdomsskolen ble nedlagt i år 2000, mens barneskolen forsvant i 2010 samtidig med barneskolene i Østby og Plassen. Ljørdalen flyplass ligger på østsiden av Ljøra, ca fem kilometer sør for tettbebyggelsen Ljørdalen. Bill Murray. William James Murray (født 21. september 1950) er en amerikansk komiker, produsent, regissør, dikter og skuespiller. Privatliv og familie. Murray ble født i Chicago i Illinois som femtemann i rekken av de ni barna til Edward J- Murray II og Lucille Collina. Tre av Murrays brødre, John Murray, Joel Murray og Brian Doyle-Murray, er også skuespillere, og alle fire opptrer i "Skrudd". Han vokste opp i Wilmette i Illinois og gikk ut fra Loyola Academy, før han begynte på Regis University i Denver. Han måtte imidlertid slutte etter å ha blitt tatt med mariuana. Murray har vært gift to ganger. Først med Margaret Kelly, som han fikk to barn (Homer i 1982 og Luke i 1985) med, mellom 1980 og 1994. I 1997 giftet han seg med Jennifer Butler, som han har fire barn (Jackson i 1993, Cal i 1995, Cooper i 1996 og Lincoln i 2001),sammen med. Sammen med brødrene sine driver han restaurankjeden Murray Brothers Caddy Shack. Han er også en ivrig golfer, og stiller ofte opp i kjendisturneringer. Når han var mindre, jobbet han og brødrene sine som caddier for skolepenger. Murray viste sin kjærlighet til golf gjennom boken "Cinderella Story: My Life in Golf" fra 1999. Han er deleier av minor-league laget St. Paul Saints, og er ofte å se på kampene der. Karriere. Via sin bror Brian, fikk Bill bli med i improvisasjonsgruppen Second City Chicago, og studere under Del Close. Gruppen passet Murrays tørre humor og improvisasjonsteknikk perfekt, og han gjenopplivet gruppen til sin TV-spesial "Bill Murray Live From the Second City" i 1980. Mellom 1973 og 1975 var han et fast medlem av The National Lampoon Radio Hour, som ble sendt på over 600 radiostasjoner rundt om i USA. Andre medlemmer Dan Aykroyd, John Belushi, Gilda Radner og sin bror Brian Doyle-Murray. I 1977 erstattet han Chevy Chase på "Saturday Night Live" frem til han sluttet i 1980 for å forfølge en filmkarriere. Tidligere SNL-forfatter Margaret Oberman har uttalt at sammen med Eddie Murphy, var Murray den mest talentfulle skuespilleren på showet. De aller fleste rollene til Murray har vært i komedier, men han har også spilt seriøse, eller halvseriøse, roller i filmer som "Mad Dog and Glory", "Knivseggen", "Rushmore", "The Royal Tenenbaums" og "Lost in Translation" (som han ble Oscarnominert for og Golden Globe- og BAFTAbelønnet). Murray har på kommentarsporet til DVD-utgaven av filmen, sagt at det er en av hans favorittfilmer. En av Murrays mest populære roller var som Peter Venkmani "Ghostbusters-filmene", en rolle tiltenkt den da nylig avdøde John Belushi. En annen populær rolle er i kultklassikeren "Høl i huet", der han spiller mot Chase og Rodney Dangerfield. Den berømte Dalai Lama-talen hans fra filmen ble improvisert av Murray foran kamera. I 2005 uttalte han at han ville ta en filmpause, etter å ha jobbet kontinuerlig siden sitt comeback på slutten av 90-tallet. På toppen av sin popularitet på midten av 80-tallet, etter "Knivseggen" sitt skuffende besøkstall, tilbrakte han fire år i Sorbonne for å studere fransk. I denne perioden opptrådte han bare med en cameo i "Little Shop of Horrors". Trivia. 1. februar 1982 var han den første gjesten hos Late Night with David Letterman på NBC. I 1993 var han den første gjesten hos Late Show with David Letterman på CBS. Jædersylte. Jædersylte er oppmalt svinekjøtt og flesk etter en oppskrift av Ella og Ådne Espeland på 1950-tallet. Den produseres under merkenavnet «Jæder» fra Ådne Espeland AS på Ålgård i Rogaland og selges i vanlige dagligvareforretninger i Norge. Jimmy Rosenberg. Joseph Geradus (Jimmy) Rosenberg (født 10. april 1980 i Helmond, Nederland) er en nederlandsk musiker (gitar), kjent for sitt virtuose spill innen jazz, stringswing og sigøynerjazz. Han ble tidlig aktiv innenfor sitt eget sigøynermiljø (Sinti), inspirert av slektningen Stochelo Rosenberg etter hans betydningsfulle gjennombrudd med platen «Seresta» (Hot Club Records/Jon Larsen1989). Jimmy Rosenbergs internasjonale berømmelse startet på britiske Channel 4 ("Django's Legacy", 1990) med den første versjonen av trioen «The Gypsy Kids», som besto av Falko Reinhart og Sani van Mullum. Etter problemer ble den første trioen oppløst i 1995, samtidig som den andre versjonen ble lansert, sammen med Johnny Rosenberg gitar og Rinus Steinbach bass. Med denne besetningen turnerte han ytterligere i to år, i Oslo, New York og Djangofestivalen i Paris før også den besetningen ble oppløst, etter uoverensstemmelser mellom de tre familiene. Fra 1997 satset Jimmy Rosenberg på en solokarriere, men han ble utsatt for "et kynisk spill mellom investorer, som betalte svimlende beløp for opsjoner på plateinnspillinger som aldri ble noe av, men opsjonene ble solgt videre for enda høyere beløp" (sitat Jon Larsen). I alle disse årene dette pågikk samarbeidet Jimmy Rosenberg med Hot Club de Norvège, både på turne og i studio. Rosenberg har ofte deltatt på den norske Djangofestivalen i Oslo, første gang bare tolv år gammel. I 2000 spilte han i Carnegie Hall, som en del av den nystartede Django Reinhardt Festival i New York, samt på jazzklubben Birdland, etc. Han har ni plateutgivelser og utstrakt samarbeid med norske utøvere som Hot Club de Norvège, Ola Kvernberg, Jon Larsen og Stian Carstensen. Internasjonalt har han medvirket i utgivelser med Romane, Andreas Öberg, Bireli Lagrene, Angelo Debarre – samtlige produsert av det norske plateselskapet Hot Club Records – og Frank Vignola. Andre sporadiske samarbeidspartnere har vært Willie Nelson (2002). I 2004 kollapset Jimmy Rosenberg på scenen under en konsert med Hot Club de Norvège i Kragerø, og har etter det kun hatt et par offentlige konserter, i Amsterdam (2007). Jimmy Rosenbergs mangeårige rusmisbruk og psykiske problemer har utvilsomt forhindret hans store internasjonale gjennombrudd, men de heldige som har fått oppleve Jimmy Rosenberg live, eller kanskje på plate, vet at de har lyttet til en av musikkhistoriens aller største gitarister, uansett genre (sitat Jon Larsen). Bengt Hallberg. Bengt Hallberg (født 13. september 1932 i Göteborg) er en svensk musiker (piano og trekkspill) og komponist, kjent for bl.a. filmmusikk og samarbeid med internasjonale storheter innen jazz. Hallberg gikk i lære hos Sixten Eckerberg (1945–46) og tok utdannelse i klassisk musikk ved Musikaliska Akademien i Stockholm, under Lars-Erik Larsson (1954–57). Sitt første jazzarrangement gjorde han som 13-åring. Hans samtidige jazzkarriere begynte i Thore Jederbys orkester (platedebut 1948), etterfulgt av Bengt Hallberg Trio (plate 1950). Nasjonale samarbeid har vært i Arne Domnérus trio og Trio Con Tromba (med Jan Allan, Bengt Hallberg og Georg Riedel), med Lill-Babs og Hans Backenroth, med koret «Ad Libitum» (1994) samt andre grupper under eget navn. Hallberg var med i Sveriges Radio Big Band (1956–1963). Internasjonalt har han samarbeidet med Stan Getz i flere opptak. Hallberg var også med i settet med Clifford Brown på Metronome i Stockholm (15. september 1953), nylig gjort tilgjengelig på platen "Clifford Brown: Complete Metronome & Vogue Master Takes" (2002). Han har også plateutgivelse med Thad Jones og Mel Lewis, og Gil Evans. Hallberg har også arbeidet med et utvalg norske jazzmusikere som vokalisten Karin Krog og slagverkeren Egil Johansen. Hans filmmusikk innbefatter bl.a. musikk til "Swing it, fröken" (1956), "Madicken"-filmene av Astrid Lindgren. I 1957 mottok han Gyllene Skivan for "Dinah" og med Arne Domnérus i 1978 for "Duets for Duke". Han er tildelt medaljen "Litteris et Artibus" 1977, og er valgt inn i det svenske Musikalska Akademiet (1987). Han har også vært aktiv i Föreningen Svenska Tonsättare. Carrier Strike Group. Slaggruppen Abraham Lincoln under RIMPAC-øvelsene i 2000 Carrier Strike Group (CVSG) eller carrier battle group (CVBG eller CARBATGRU) er en flåtegruppe innen den amerikanske marinens avdelinger som støtter et hangarskip. Organisasjon. Hver gruppe ledes av en admiral eller viseadmiral, og opererer med et hangarskip, en til to kryssere, en til to jagere, en til tre fregatter og en atomdrevet ubåt som beskytter hangarskipet. Red Mitchell. a> spiller på Down Town jazzklubb i 1972. Keith More (Red) Mitchell (født 20. september 1927 i New York, død 8. november 1992 i Salem, Oregon) var en amerikansk jazzmusiker (kontrabass og piano), kjent her til lands for sitt samarbeid med flere skandinaviske jazzmusikere. Mitchell var skolert på piano, saksofon og klarinett, men var i sin første jazztrio utøver av kontrabass (1947), etter å ha studert ved Cornell University og på en tid da han var i US Army. Mitchell samarbeidet i sin «østkyst-periode» med Jackie Paris, Mundell Lowe, Chubby Jackson, Charlie Ventura, Woody Herman, Red Norvo, Gerry Mulligan; på vestkysten arbeidet han med André Previn, Shelly Manne, Hampton Hawes, Billie Holiday, Ornette Coleman, Barney Kessel o.a., samt medvirket i film- og TV-musikk og i dokumentarer om Tal Farlow og Zoot Sims; han var i så måte «førstebassist» hos selskapet MGM. På 1960-tallet var han i egen kvintett, og utviklet etterhvert en spesiell bass-stemming, benevnt "fifth-tuned" (kvint-stemt) ala det man finner på fiolin og cello; en teknikk som avstedkom flere nyvinninger i faget og ble adoptert av flere samtidige utøvere. Mitchell hadde flere seminar rundt bass-spillet, benevnt «Communication», «Bass Workshop» og «The Fifth-Tuned Bass», som ble fulgt av bl.a. Charlie Haden. I 1968 flyttet han til Stockholm og innledet således sitt lange samarbeid med skandinaviske jazzmusikere, også norske. Mitchell var fast bassist på jazzklubben Stampen og ga ut plater med bl.a. Putte Wickman ("Stockholm '81", 1981). Han vant den svenske Grammy (1986, 1991) for sine utgivelser som pianist, bassist og også vokalist, samt hans komposisjoner og lyriske nedtegnelser. Mitchell var artist ved Kongsberg Jazzfestival i 1976 og 1987, og hadde plateinnspillinger med Karin Krog (1977 og "I Remember You", 1980). Han bistod i Jan Erik Volds memorering rundt Billie Holliday, sammen med Nisse Sandström, Terje Venaas og Egil Kapstad ("Den dagen Lady Day døde", 1986); samt medvirket med Ole Jacob Hansen (1982). Med Laila Dalseth utga han "Time for love" (1986). Andre samtidige som han arbeidet med var de amerikanske Clark Terry, Lee Konitz, Herb Ellis, Jim Hall, Joe Pass, Kenny Barron, Hank Jones, Bill Mays, Warne Marsh, Jimmy Rowles, Phil Woods, Roger Kellaway (åtte utgivelser 1987-1992) og andre. I 1991 var han med Horace Parlan i en mye omtalt turne til Moskva, og påfølgende utgivelse. Han bosatte seg i Oregon 1992, og etter hans død (hjerneslag) ble hans lyrikk utgitt, og en biografi er også under utarbeidelse av hans kone. «Red Mitchell Memorial Fund Scholarship» ble etablert og først delt ut i 1997 til Larry Holloway. Boeing 247. Boeing 247 var et av de første moderne passasjerflyene. Det fløy første gang 8. februar 1933 og ble tatt i bruk som passasjerfly samme år. Flyet representerte mye nytt, slik som hel-metall konstruksjon, autopilot og opptrekkbart understell. I alt ble det bygget 76 fly i to nesten identiske varianter (247 og 247D), av disse ble 70 bygget for United Airlines, fire for Lufthansa, og to for den kinesiske regjering. Mange av Uniteds fly ble senere solgt til Western Airlines. Det nye flyet var istand til å krysse det amerikanske kontinentet fra øst til vest åtte timer raskere enn sine forgjengere, slik som Ford Trimotor, Fokker Trimotor og Curtiss Condor. Boeing 247 kunne frakte ti passasjerer samt flyvertinne. Den 10. oktober 1933, ble et United Airlines Boeing 247 offer for den første kjente sabotasje mot et passasjerfly. Flyet var underveis fra Cleveland til Chicago, da en hjemmelaget bombe ekspolderte i flyet mens det fløy over Chesterton, Indiana. Flyet styrtet og alle ombord omkom. Under andre verdenskrig, ble United sine 247 bygget om til krigstjeneste og fikk typebetegnelsen «C-73» USS «John F. Kennedy». USS «John F. Kennedy» (CVA/CV-67) (eller Big John) var et av US Navys hangarskip. «Kennedy» var det ene av de to siste hangarskipene i den amerikanske marinen som ikke var atomdrevne. Skipet lignet på Kitty Hawk-klassen, men hadde nok forskjeller til at det ble ansett som en egen klasse av den amerikanske marinen. USS «John F. Kennedy» var det nest eldste hangarskipet i US Navy da det gikk ut fra tjeneste 23. mars 2007. Gyllene Cirkeln. Gyllene Cirkeln er en jazzklubb i Stockholm, også benevnt The Golden Circle kjent for flere store jazzfremføringer, spesielt på 1960-tallet. Av storheter som opptrådte på Gyllene Cirkeln kan nevnes de tidlige Coleman Hawkins, Ben Webster; bebop- og cool-periodens Bud Powell, Dexter Gordon, Art Farmer, Bill Evans, George Russell; samt frijazz-epokens Cecil Taylor, Albert Ayler, Don Cherry, Archie Shepp och Ornette Coleman. 70-tallets Keith Jarrett. Klubben er beliggende i ABF-huset på Sveavägen 41. Den er omtalt av Christer Landergren i "Gyllene Cirkeln: Jazzen på 60-talet", Prisma Bokforlag, 2002. Kaufunger Wald. Kaufunger Wald er et skogkledd dal- og åslandskap i delstatene Hessen og Niedersachsen i Tyskland. Området ligger mellom byene Kassel, Hannovers Münden, Eschwege og Hessisch Lichetnau. Mot vest avgrenses området av Fuldas dalføre; mot øst av Werras. Den vesle elva Losse og Lossedalen avgrenser området mot sør. Kaufunger Wald er verna som naturpark, og danner sammen med de tilgrensende områdene Söhre og Hoher Meissner "Naturpark Meissner-Kaufunger Wald". Den høgeste toppen i Kaufunger Wald det 643 m høge Hirschberg. På den nest høgeste toppen – Bilstein – er det bygd et utsiktstårn som gir den beste utsikten over området. Berggrunnen består av sandstein som enkelte steder er gjennomsatt av basaltganger og steinkullag. Fordi det finnes lag som er ugjennomtrengelige for grunnvatnet, har det mange steder danna seg myrer. Kilder finnes også i området. Kaufunger Wald har et tett nett av merka stier, og er populært blant turgåere. Skogsvegene brukes mye av terrengsyklister. Bilstein-Bike-Marathon er en årlig foreteelse. Om vinteren blir det kjørt opp løyper langs mange av stiene. Ubåter i den amerikanske marinen. Den amerikanske marinen opererer med tre hovedtyper av ubåter, strategiske missilubåter/ballistiske missilubåter (SSBN), missilubåter (SSGN) og angrepsubåter (SSN). Alle typene er atomdrevet. Strategiske missilubåter eller ballistiske missilubåter er ubåter som kan avfyre ballistiske missiler. I 2008 opererer Den amerikanske marinen ballistiske missilubåter i Ohio-klassen. Missilubåter er ubåter som kan avfyre kryssermissiler. I 2008 opererer Den amerikanske marinen fire modifiserte Ohio-klasse ubåter som missilubåter. Angrepsubåtene er USAs mest moderne ubåter. Alle ubåtene er atomdrevene og kan operere ute på havet for ca 5. måneder om gangen. Ubåtene opererer hver for seg eller i Carrier Strike Group der oppgaven er å beskytte hangarskipene. I 2008 opererer Den amerikanske marinen angrepsubåter i Los Angeles-klassen, Seawolf-klassen og Virginia-klassen. Virginia-klassen ubåter. Virginia-klassen angrepsubåter er den nyeste ubåt-typen i den amerikanske marinen. Virginia-klassen ubåter ble utviklet av Electric Boat. Klassen ble vedtatt av Senatet og Representantenes hus i USA i 1996. Klassen var et svar på at USA ikke lengre trengte ubåt-klassene som ble utviklet under Den kalde krigen. Den forrige ubåt-klassen, Seawolf, var en superubåt og et resultat av strategiene utviklet under den kalde krigen. Etter Sovjetunionens fall, fikk USA et annet trusselbilde og andre behov for sin ubåtflåte. Kravene til Virginia-klassen ubåter var at de skulle kunne gå inn på grunt vann, "forsvinne" og bli der opptil tre måneder. De skulle også kunne samle inn etterretning og ilandsette spesialstyrker. Ubåtene er spesiallaget for å ligge stille på havets bunn i ca 3 måneder om gangen for å spionere på andre land. Man har også mulighet til å modifisere torpedomagasinet for å ta med 40 US Navy SEALs og utstyr. Block IV. SSN-792–SSN-801 har ikke fått navn enda. Er forventet vedtatt i forsvarsbudsjettet for 2014. Block V. SSN-802–SSN-804 har ikke fått navn enda. Disse båtene vil sannsynligvis ha en såkalt Virginia Payload Module (VPM). Dette vil gi ubåtene litt av kapasiteten til de fire ubåtene i Ohio-klassen som er ombygget med 154 kryssermissiler, og som vil bli tatt ut av tjeneste rundt 2019. Prosencephalon. I anatomien hos virveldyr, er "prosencephalon (eller forebrain) den mest rostrale delen av hjernen. Prosencephalon, mesencephalon (midbrain) og rhombencephalon (hindbrain) er de tre primære delene av hjernen i de tidlige utviklingsstadier av sentralnervesystemet. Ikke-dødelige våpen. Ikke-dødelige våpen er våpen som er ment å sette en person ut av spill uten å drepe eller gi alvorlige skader. Slike våpen blir brukt av politi, militæret og sivile. Slike våpen blir også kalt mindre dødelige våpen ettersom bruk av denne typen våpen ved flere anledninger har ført til dødsfall og alvorlige skader. Denne betegnelsen blir også foretrukket av noen for å påvirke brukeren til å ikke bruke våpnene unødvendig. Bruksområder. Enkelte ikke-dødelige våpen er brukt av sivile å bruke for å forsvare seg. Blant de mest brukte våpen for sivilt bruk er pepperspray og elektrosjokkvåpen. Slike våpen er gjerne våpen beregnet for punktinnsats mot en enkelt person, eller noen få identifiserte personer i en gruppe. Selv om slike våpen blir brukt av politiet så er de likevel omtalt som sivile, selv om politiets utgaver av slike våpen kan ha kraftigere effekt enn tilsvarende som er i vanlig handel. Sivile våpen er i hovedsak "ikke-dødelige" og fatale uhell er søkt minimalisert i størst mulig grad. I militær sammenheng blir ikke-dødelige våpen først og fremst brukt mot sivilbefolkningen i situasjoner der den opptrer urolig, for eksempel ved opptøyer o.l. Slike våpen er laget for å passivisere mange mennesker raskt og effektivt, og ofte med mer fokus på at våpnene skal være "mindre-dødelige" enn at de skal være "ikke-dødelige". Distinksjonen mellom "ikke-dødelige" og "mindre-dødelige" er i stor grad en politisk vurdering. Det som er akseptable tap i en situasjon kan være uakseptable tap i en annen situasjon. For eksempel så var de kjemiske agentene som ble brukt i Terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva utviklet for militære anvendelser, og under forhold som ville gitt akseptable tap i disse, men når de ble brukt i en sivil situasjon som var utenfor planlagt bruk så ga de tapstall som var av en helt uakseptabel dimensjon. Selv for et "mindre dødelig våpen". Samtidig er det også mulig for relativt harmløse virkemidler å bli dødelige under gitte omstendigheter. Slik kan for eksempel et elektrosjokkvåpen bli dødelig om opponenten har hjerteproblemer. Typer av ikke-dødelige våpen. Det finnes flere typer av funksjonsmekanismer som er brukt for ikke-dødelige våpen. Mange av løsningene har vist seg å ha for liten effekt til å være pålitelige mens andre har vist seg å være for farlige. Noe av det som skaper problemer for ikke-dødelige våpen er at de skal ha tilstrekkelig effekt ovenfor en person som er i en sterkt agitert tilstand, samtidig som de ikke skal drepe en svakere person. Hvor grensen settes for akseptable tap er litt forskjellig for sivile og militære våpen. Kinetiske. Kinetiske våpen fungerer ved at de gir opponenten et kraftig slag. Dette kan være i form av gassdrevne slagvåpen hvor en del av våpenet drives frem i høy hastighet til det treffer opponenten og deretter trekkes tilbake. Slike slagvåpen har noe av samme problemet som tradisjonelle køller, den som skal bruke de må komme nær opponenten og risikoen for egne skader blir dermed tilsvarende stor. Andre løsninger baserer seg på gummikuler av varierende form og materiale. En type blir omtalt som «bean bag round», som er en form for hagleladning som holdes sammen av et sterkt materiale. Det har form og egenskaper slik at det gir et areal i anslaget som er tilstrekkelig stort til at en unngår dødelige skader. Kinetiske våpen kan også baseres på samme løsningen som brukes i våpen for paintball, bare med kraftig økt anslagsenergi. Et eksempel på et slikt våpen er FN 303. Dette fyrer flere typer ammunisjon, men i hovedsak er det snakk om tyngre kuler som lett bryter opp. Et slikt våpen ble brukt under et opprør i Boston hvor Victoria Snelgrove ble skutt i øyet og dødelig skadet. Enkelte typer kinetiske våpen blir feilaktig beskrevet som granatkastere i nyhetsmedia, muligens som et forsøk på å beskrive at de også kan skyte ammunisjon som inneholder forskjellige former for kjemiske agenter. derav at det skal være en "granatkaster for tåregassgranater". Kjemiske. Det brukes flere forskjellige kjemiske agenter som "ikke-dødelige våpen". Mange av disse er varianter av irriterende stridsgasser, men noen er av nyere opprinnelse og har effekter som er mer begrenset i forhold til stridsgasser. For "crowd control" ønsker en generelt en agent som er tilstrekkelig flyktig til at den ikke påvirker bruk av områdene i ettertid og som ikke gir varig effekt på de involverte utover at de skal vite at trekker de unna så opphører effekten. Mange av disse agentene omtales bare som [tåregass, mens de kan være en serie av forskjellige agenter som fungerer på litt forskjellig vis. De vanligste er "oleoresin capsicum" (OC), "phenacyl chloride" (CN) og "2-chlorobenzalmalononitrile" (CS). Det finnes flere enn disse, og det brukes ofte en blanding av flere agenter for å gjøre det vanskelig å ta enkle forhåndsregler. Det er også kjent at at det brukes andre agenter. Israel i 2008 begynte å bruke en agent kalt "Skunk gass" som er laget av biologisk nedbrytbare stoffer. Alt som kommer i kontakt med stoffet får en forferdelig lukt av kloakk og forråtnelse. Det er ikke kjent dødsfall med denne agenten. Under Terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva ble det brukt en gass "fentanyl" eller "3-methylfentanyl" som det ble antatt skulle være "ikke-dødelig". På grunn av bygningens struktur og derved ujevn fordeling av gassen døde et stort antall av gisseltakerne og gislene av overdoser eller ved at de ble kvalt av sitt eget oppkast før de fikk sikret luftveiene. For å gi kjemiske agenter en punkteffekt så leveres de ofte i form av små bokser som kastes inn blant opponentene, men da slike lett kan kastes tilbake er disse i nyere utgaver lagd slik at de sprer et stort antall små objekter som avgir kjemikaliene. Ofte er disse små objektene pellets som reagerer med luft og røyken som da oppstår er det som sprer den kjemiske agenten. Det er også mulig å spre den kjemiske agenten med spesielle kuler for paintball. Den kjemiske agenten er da i kulene som brukes og disse sprekker ved anslag og sprer kjemikaliet. Dette kombineres av og til med synlige og usynlige fargestoff for å lettere kunne identifisere opponenter etter at de har forlatt demonstrasjoner. Optiske. Gruppe bestående av flere eksperimentelle konsept og våpen i produksjon. Blir ofte omtalt som undergruppe under "directed energy"-våpen, og deles i "blindende" og "blendende" lasere. Våpnene har former som minner om granater, rifler, maskingevær og andre konstruksjoner. Det har også kommet enklere typer som minner om håndholdte lykter. Våpen for rettet energi blir omtalt som dazzlers og blendende lasere som laser dazzlers. Generelt er det lett å beskytte seg mot våpnene slik at militær nytte er begrenset. Stort sett er våpnene bare i bruk mot sivile og som siste middel for å få kontroll ved opptøyer. Det har vært en betydelig aktivitet på å lage øyesikre lasere som kan brukes for å blende en opponent midlertidig, men uten å gi varig skade. Nokså mange systemer har blitt presentert, men det som er felles for veldig mange av dem er at det er en veldig hårfin grense mellom midlertidig og permanent blendende laser. Våpen som er laget for å gi permanent blindhet forbudt i 1995 etter "United Nations Protocol on Blinding Laser Weapons". En del land har tolket dette slik at blindende laservåpen som ikke gir permanent blindhet er lov da det faller utenfor protokollen. Akustiske. Akustiske våpen bruker lyd for å påvirke og sette personell ut av spill. Høy lyd i hørbart frekvensområde kan skade hørselen hos mennesker. Dette gjelder særlig lyder over 120–dB. Ved ca. 186–189 dB sprekker trommehinnen. Svært høy lyd kan være vanskelig å bruke presist på avstand, men det er spekulert i at særskilte fenomener kalt "solitoner" kan brukes for å opprettholde direktivitet og lydstyrke på stor avstand. Noen våpensystemer bruker også modulert høyfrekvent lyd som demoduleres der den treffer diskontinuiteter. Lyd kan også påvirke balanseorganet i øret. Ved høy lyd (over 150 dB) i frekvensområdet 50–100 Hz kan man føle svimmelhet og kvalme. Også lavere lydtrykk kan indusere ubehag ved at det oppstår resonansfenomen i balanseorganet. Lavfrekvent lyd med høy intensitet kan også påvirke åndedrettet hos mennesker ved at den lavfrekvente lyden fører til vibrasjoner i brystkassen og dermed pustevansker. Noen kilder har oppgitt bedre effekt med infralyd ("lavfrekvent lyd") enn med ultralyd ("høyfrekvent lyd"), ikke minst når opponenten kan søke dekning. Det skal relativt lite til av konstruksjoner før høyfrekvent lyd reflekteres vekk. Våpensystemet Long Range Acoustic Device (LRAD) avgir lyd på 2.5 kHz i en 30° sektor. I denne sektoren er styrken på 153 dBSPL målt ved 1 meter for de større systemen, mens de mindre systemene kan nå 137 dB. Strømbaserte. Det brukes elektriske våpen i form av kombinerte slagvåpen som er laget slik at de også, eller alternativt gir et strømstøt. Slike blir også omtalt som cattle rods fordi de er vanlig i forbindelse med kvegdrifter. Strøm kan også brukes som forberedte forsvarsløsninger ved at områder gjerdes inn eller at det på andre måter kan settes strøm på gjerder eller andre forberedte strukturer. Elektrosjokkvåpen finnes i mange former og er av de "ikke-dødelige våpen" som er blitt populære for personer som føler seg truet. Ikke minst er spesielle elektrosjokkvåpen som ser ut som en lebestift blitt populære. Som våpen er strøm hovedsakelig forbundet med elektrosjokkvåpen av typen Taser Gun. Dette er et våpen som har blitt brukt av politiet i en del år og som har en forutsigelig og god effekt. Våpenet skyter ut ledende tråder som vil lede strømstøt, og det er disse som slår ut opponenten. Selv om opponenten er kjent med våpenets virkemåte så er det vanskelig å unngå å reagere da de elektriske strømstøtene gjør at en mister kontroll på eksponerte muskler. Fordi det er begrenset hvor langt våpenet kan fyre trådene er det nokså klare begrensinger på våpenets funksjonsvidde. Det er kjent at slike våpen er forsøkt kombinert med leveringsmåter som gir større rekkevidde. Lengre rekkevidde gir imidlertid kortere kontakttid på opponenten og forutsetter mer avanserte konstruksjoner for våpen og ammunisjon. Typisk vil svært fine tråder ligge kveilet opp inne i et fluktlegeme, eller fluktlegemet har sin egen generator som gir ett enkelt og meget kraftig elektrosjokk. Mikrobølge. Det er mulig å lage utstyr som sender ut mikrobølger, det vil si elektromagnetiske bølger med bølgelengde fra centimetre og ned til millimetre, som kan fokuseres på tilstrekkelig avstand og som fanges opp i de ytre lagene av huden. Der vil de gi en rask oppvarming, typisk opp til 50° i noen millimeters dybde, noe som for opponenten som blir utsatt for dette føles som svært smertefullt. Frekvensene som blir valgt må nøye avpasses slik at de gir tilstrekkelig absorpsjon tilstrekkelig grunt til at en får stor oppvarming, samtidig som de må velges slik at det ikke oppstår varige skader. Et større system for som bruker denne løsningen er det kjøretøymonterte Active Denial System. Dette systemet bruker mikrobølger på 95Ghz og fungerer effektivt ut til 700 meter. Systemet var utplassert i Afghanistan i 2010, men uten at det kom i operativt bruk. Det ble deretter trukket tilbake. Et mindre system Silent Guardian er under utvikling av Raytheon og det er blant annet planlagt brukt av Los Angeles Sheriff's Department for opprørskontroll i Pitchess Detention Center i Los Angeles. Town of Hempstead. Town of Hempstead er en kommune i Nassau County i den amerikanske delstaten New York. Ved folketellingen i 2000 hadde kommunen 755 924 innbyggere. Hempstead er en av tre kommuner i Nassau County. 22 tettsteder ligger helt eller delvis innenfor kommunens grenser. Den er delstatens mest folkerike kommune, og landets mest folkerike primærkommune uten bystatus. De første bosetterne, fra den engelske kolonien Connecticut, slo seg ned i kommunen rundt 1644. Sannsynligvis har kommunen sitt navn fra Hemel Hempstead i England eller Heemstede i Nederland. I 1784, under den amerikanske revolusjon, forårsaket lojalistene i syd og de amerikanske sympatisørene i nord en splittelse av kommunen i Nord-Hempstead og Syd-Hempstead. Styresmakt. Kommunen ledes av en formann, som presiderer over møter i kommunestyret og legger frem, og gjennomfører, kommunens budsjett. Kommunestyret består av seks medlemmer og har ansvar for å vedta det årlige budsjettet, vedta og endre kommunale forskrifter og gjennomføre høringer om plan- og bygningsvedtak. I tillegg har kommunen to andre folkevalgte embetsmenn: kommunesekretæren ("town clerk"), som utsteder fødsels-, døds- og ekteskapsattester, og skatteoppkreveren ("receiver of taxes"), som innkrever skatt. Nordbygdi. Nordbygdi er en dal og en bygd som ligger helt vest i Seljord kommune i Telemark. Bygdaråi renner gjennom Nordbygdi fra Vigdesjå til Seljordsvannet. Blokkmaker. Blokkmaker eller blokkdreier (gammel betegnelse: blokmager) var et håndverksfag som produserte blokkverk, taljer, kauser, jomfruer, skipsratt og annet utstyr til seilskuter, heisekraner og liknende. Blokkmakerverkstedene var gjerne lokalisert i nærheten av skipsverft. Tredreiing var blokkmakerens spesialitet: han hadde dreiebenk og dreierjern som sitt viktigste verktøy. Han kunne være underleverandør av dreide deler til møbler og hus. Blokkmakerfaget er nå et utdødd håndverk, det forsvant sammen med seilskutene i første halvdel av 1900-tallet, og er blitt erstattet av industriell produksjon. Red House. Red House er en kommune i Cattaraugus County i den amerikanske delstaten New York. Ved folketellingen i 2000 hadde kommunen 38 innbyggere, noe som gjør den til New Yorks minst folkerike kommune. Navnet kommer fra en liten elv, Red House Creek. Kommunen ble grunnlagt i 1869. Brookhaven (New York). Brookhaven er en kommune i Suffolk County i den amerikanske delstaten New York. Ved folketellingen i 2000 hadde kommunen 448 248 innbyggere. Den dekker et område på 1376,6 km², hvorav 671,6 km² er land og 705,1 km² (51,22%) er vann. Brookhaven er den største kommunen i New York etter areal. Elektronskall. Et elektronskall er en gruppe elektronbaner (orbitaler) med samme avstand fra atomkjernen. Det er et elektron i hver bane og det er et maksimalt antall baner i hvert skall. I et atom finnes det en positivt ladet kjerne av protoner, uladde nøytroner og negativt ladde elektroner i et skall rundt. I nøytral tilstand har et atom like mange protoner og elektroner, dvs. at atomnummeret også viser hvor mange elektroner den har i nøytral tilstand. Elektronene kretser rundt kjernen i syv baner, med forskjellige antall elektroner i banene. Hvor mange elektroner atomet har i hver av banene, kalles elektronkonfigurasjon. Elektronskallene heter K, L, M, N, O, P, Q. Disse er satt etter rekkefølgen de kommer i med K som det innerste skallet. Et hydrogenatom har ett elektron som er bundet til et proton som kretser i den innerste banen (elektronskall K). Jern (Fe) har atomnummer 26, og har derfor 26 elektroner. Disse er arrangert i en elektronkonfigurasjon med to i første bane, åtte i andre bane, fjorten i tredje bane og to i fjerde bane. Konfigurasjonen kan også skrives på formen 2,8,14,2. Håbranner. Håbranner er store haier som forekommer i alle verdenshav. De har to ryggfinner (uten pigger) og en gattfinne. Av de 15 artene sammenfattes I tillegg finnes det utdødde arter, f.eks. megalodon. Nederlands herrelandslag i fotball. Nederlands herrelandslag i fotball er Nederlands nasjonale fotballag, som administreres av Nederlands fotballforbund. Det nederlandske fotballforbundet ble stiftet i 1889, og de ble medlem av FIFA i 1904. Nederland har vært med i ni VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Amsterdam Arena i Amsterdam. EM-resultater. Nederland spiller mot i EURO 2004 Frick Collection. Frick Collection er et museum i New York. Bygningen ble tegnet av Carrère and Hastings og oppført i 1913-1914 som bolig for kunstsamleren og stålmagnaten Henry Clay Frick. Den ble endret og utvidet av arkitekt John Russell Pope tidlig på 1930-tallet for å gjøre den om til museum etter spesifikasjoner i Fricks testamente. Det ble åpnet som museum 16. desember 1935. Museet regnes som et av USAs fremste museer for eldre kunst. Samlingen inneholder kjente verk av bl.a. Piero della Francesca, Hans Holbein den yngre, Tizian, Velázquez, Rembrandt, Vermeer, og Goya. Samlingen. Samlingen inneholder noen av de best kjente maleriene av de største europeiske kunstnere, såvel som en mengde skulpturer og porselen. I tillegg finnes det en del møbler og orientalske tepper. I alt inneholder samlingen mer enn kunstverk fra renessansen til slutten av det 19. århundre. a>fra 1527Olje på ek74,9 cm × 60,3 cmMaleriet har tilhørt samlingen siden 1912 Den italienske renessansen er representert med malerier av Giovanni Bellini, Gentile Bellini, Agnolo Bronzino, Cimabue, Duccio di Buoninsegna, Gentile da Fabriano, Fra Filippo Lippi, Piero della Francesca, Tizian og Paolo Veronese og senere malerier av Giovanni Battista Tiepolo og Francesco Guardi. Fra den nederlandske gullalderen i det 17. århundre er tre av Johannes Vermeer; «Soldaten og den smilende piken», «Musikktimen» og «Kvinne med tjenestepike og brev» og hovedverk av Rembrandt, Gerard ter Borch, Jan van de Capelle, Aelbert Cuyp, Frans Hals, Jan van der Heyden, Meindert Hobbema, Gabriel Metsu, Jacob van Ruysdael, Salomon van Ruysdael, Isaac van Ostade og Philips Wouwerman. Av flamske malere fra samme periode Pieter Brueghel den eldre, Gerard David, Hans Memling, Peter Paul Rubens, Jan van Eyck og Anthonis van Dyck, som er representert med åtte malerier. Av engelske malerier fra det 18. århundre er det syv av Thomas Gainsborough og verker av John Constable, Francis Cotes, William Hogarth, John Hoppner, Thomas Lawrence, Henry Raeburn, Joshua Reynolds, George Romney og Joseph Mallord William Turner. Spanske malere er representert ved malerier av Francisco de Goya, El Greco og Diego Velázquez. Av tyske kunstnere er det et maleri av Konrad Witz og to av Hans Holbein den yngre. Et spesielt fokus for samlingen er det franske maleri, hvorav François Boucher og Jean-Honoré Fragonard har sitt eget rom. I tillegg inneholder samlingen verker av Jean-Baptiste Pater, Jean-Marc Nattier, Jean-Antoine Watteau, Claude Lorrain, Jean Baptiste Greuze, Chardin og Jacques-Louis David. Fra det 19. århundre; Camille Corot, Charles-François Daubigny, Jean-Auguste-Dominique Ingres, Edgar Degas, Jules Dupré, Jacob Maris, Anton Mauve, Édouard Manet, Jean-François Millet, Claude Monet, Pierre-Auguste Renoir, Théodore Rousseau og Constant Troyon. Kunstsamlingen har også noen få amerikanske kunstnere som Gilbert Stuart med et portrett av George Washington og James McNeill Whistler. Gonzalo Fernández-Castaño. Gonzalo Fernández-Castaño (født 13. oktober 1980) er en spansk profesjonell golfspiller på Europatouren. Han ble profesjonell i 2004 og tok en 8. plass på det årets kvalifiseringsskole til Europatouren. I hans første sesong vant han turneringen KLM Open og ble tildelt "Sir Henry Cotton Rookie of the Year Award", prisen for beste nykommer på Europatouren. Han tok sin andre turneringsseier året etter i BMW Asian Open i Kina. Sojusmultfilm. Sojusmultfilm (russisk Союзмультфильм) er det viktigste produksjonsselskapet og studioet for animasjonsfilm i Russland. Det ble grunnlagt i 10. juni 1936 under navnet "Sojusdetmultfilm", men skiftet navn til Sojusmultfilm året etter. Produksjonen bestod både av propagandafilm og underholdningfilm for barn, ofte med utgangspunkt i tradisjonell russisk folkekultur, men også klassiske eventyr og nyere, populære historier. Etter Sovjetunionens fall i 1991 har imidlertid produksjonen av tegnefilm gått sterkt tilbake. Tegnefilmer. Fra 1960- til 80-årene ble det laget flere filmer med figurer som ble en viktig del av sovjetrussisk populærkultur: Ole Brumm (Винни-Пух), Krokodillen Gena/Tsjeburasjka (Крокодил Гена), Karlsson på taket (Карлсон, который живёт на крыше), Musikantene fra Bremen (Бременские музыканты), "Three from Buttermilk Village" (Трое из Простоквашино), Nu, pogodi! (Ну, погоди!), Pinnsvinet i tåka ("Hedgehog in the Fog", Ёжик в тумане), Mysteriet på den tredje planet ("The Mystery of the Third Planet", Тайна третьей планеты) og andre. Galleriet under viser noen av Soyuzmultfilms mest populære tegnefilmfigurer på sovjetrussiske frimerker fra 1988 Animatører. Sojusmultfilm hadde på det meste rundt 400 ansatte og var arbeidsplass for flere kjente sovjetrussiske animatører og illustratører, deriblant Fjodor Khitruk, Ivan Ivanov-Vano, Jurij Norshtejn (Jurij Norstein), Aleksandr Ptushko, Klara Rumjanova, Vasili Livanov og Stanislav Sokolov. Andalucía Open de España Valle Romano. Open de España er Spanias nasjonale åpne golfmesterskap Open de España er Spanias nasjonale åpne mesterskap i golf. Turneringen ble grunnlagt i 1912 og har vært en del av Europatouren siden starten i 1972. Bortsett fra en femårsperiode fra 1980 til 1984, har turneringen vært arrangert i april eller mai hvert år. Tidligere navn på turneringen: 1912-1979 Spanish Open, 1980-1984 Benson & Hedges Spanish Open, 1985-1996 Peugeot Spanish Open, 1997-2000 Peugeot Open de España, 2001 Via Digital Open de España, 2002-2004 Canarias Open de España, 2005 Jazztel Open de España en Andalucía, 2006 Andalucía Open de España Valle Romano, 2007- Open de España. Mossesundet. Mossesundet ligger i Moss kommune i Østfold og er sundet som skiller Jeløya fra fastlandet på nordsiden av kanalen. Marka Rundt. Marka Rundt er Trondheims eldste og største turrenn. Løypa er 40 km lang, og går i de fineste delene av Bymarka. For endel år siden var det tradisjon å arrangere Studentfemmila som var vinterens kraftprøve. Rennet er åpent for alle, med både konkuranseklasse og trimklasse, og går i klassisk stil. Marka Rundt arrangeres av NTNUI Langrenn og Vestbyen IL. Obduksjon. En obduksjon, også kjent som post-mortem undersøkelse, autopsi (på engelsk "autopsy") eller likåpning, er en medisinsk prosedyre som består i å undersøke et lik for å bestemme årsak og forløp av vedkommendes død og å undersøke eventuelle sykdommer eller skader. Den er vanligvis utført av en spesialistutdannet medisinsk lege som kalles en patolog. En nekropsi er en post-mortem undersøkelse av et dyr. Etymologi. Ordet "obduksjon" kommer fra det latinske substantivet "obductio" som er dannet av "obducere", som egentlig betyr «å dekke til (et lik etter en undersøkelse)». "Autopsi" kommer fra det greske ordet for å «se seg selv». "Nekropsi" er gresk for å «se en død kropp». "Post mortem" er latin og betyr «etter døden». Rettslig obduksjon. I Norge foregår rettslige obduksjoner enten ved Rettsmedisinsk Institutt i Oslo, eller ved den patologiske avdelingen ved et av regionsykehusene. Rettsmedisinsk obduksjon rekvireres av politikammerets vakthavende politijurist. Utgiftene dekkes av politikammerets budsjett. Klinisk obduksjon. En klinisk eller akademisk obduksjon kan ha to hovedmål. De kan gi bedre innsikt i patologiske prosesser og bestemme faktorer som medvirket til pasientens død. Den har også en viktig rolle i å kontrollere behandling som er gitt pasienten. Obduksjonen kan også gi informasjon som kan forebygge liknende dødsfall senere. Klinisk obduksjon foretas langt oftere ved dødsfall som skjer på sykehus, eller på vei til sykehus, enn ved dødsfall hjemme eller utendørs. Det er ofte problemer med dekning av transportutgifter ved obduksjon etter dødsfall utenfor sykehus. Obduksjon er et godt middel for å sikre at samfunnets dødsårsakregister er pålitelig. Siden obduksjon skjer sjelden, særlig ved dødsfall utenfor sykehus, kan det forventes usikkerheter og feil i dødsårsakregisteret. Kurefjorden. Kurefjorden er en liten fjord i Oslofjorden. Den ligger mellom Larkollen i Rygge og Oven i Råde. Store deler av fjorden er naturreservat med ramsarstatus, Kurefjorden naturreservat. Fjorden er grunn innerst og har stort artsmangfold av fuglearter. Krogstadfjorden. Krogstadfjorden er en liten fjord i Oslofjorden. Den ligger mellom Saltnes og Oven i Råde. Værlebukta. Værlebukta er ei bukt i Moss kommune i Østfold. Den ligger mellom Jeløya og fastlandet på sørsiden av kanalen. Sundet som skiller Jeløya fra fastlandet på nordsiden av kanalen heter Mossesundet. Yukigassen. Yukigassen (雪合戦) er en snøballkrig-konkurranse fra Japan. Det er i dag årlige turneringer i Sōbetsu, Hokkaidō i Japan, Kemijärvi i Finland og Vardø i Norge. Ordet yukigassen består av de japanske ordene yuki (雪) (snø) og kassen (合戦) (kamp/krig). Altså snø[ball]krig. Kort beskrivelse av spillet. Yukigassen er et spill mellom to lag som hver består av 7 spillere. Spillet foregår på en bane med bestemte mål, og vinneren kåres etter regler bestemt av Det japanske yukigassenforbundet. 2006. Gull: Lapin Peurat (finsk) Bronse: Små Rasmus etterkommere (norsk) 2008. Gull: Il Tempo (norsk) Se også. Yukigassens spilleregler Dinosaurer i Norge. Fullstendige fossiler av dinosaurer i Norge har ikke blitt funnet. Under boring i Nordsjøen i 1997 ble det imidlertid funnet noe som skulle vise seg å være deler av en Plateosaurus-knokkel, og på Svalbard har det blitt funnet flere spor etter dinosaurer. Dinosauren på Snorre-feltet. I 1997 ble det funnet skjelettrester under boring på Snorre-feltet i Nordsjøen. Fossilet ble funnet hele 2256 meter under havbunnen, hvilket gjør funnet til verdens dypeste dinosaurfunn (det er funnet en fiskeøgle som har ligget enda dypere). Der har den ligget i 200 millioner år, på den tiden var Nordsjøen en enorm elveslette. Først i 2006 ble det fastslått at det er et fossil av en dinsaur som er funnet. Det som er funnet er deler av en knust knokkel. På grunnlag av den uvanlige beinstrukturen på innsiden av knokkelen, har Jørn Hurum fra Universitetet i Oslo kunnet fastslå at det er dinosauren Plateosaurus som er funnet. Plateosaurus kunne bli opptil ni meter lang og veie fire tonn. Den levde i Europa og på Grønland for 210-195 millioner år siden, mot slutten av triasperioden. Plateosaurus var den første store langhalsede planteeteren, og den første dinosauren som spesialiserte seg på å spise deler av plantene som vokste høyt oppe. Dinosaurer på Svalbard. Fotspor funnet på Festningen og Kvalvågen på Svalbard tyder på at det kan ha vært en mangfoldig dinosaurfauna der i Tidlig Kritt. Sporene antyder en middelstor rovdinosaur og en større ornithopod, trolig en av nebbdinosaurene. Whitney Museum of American Art. Whitney Museum of American Art er et museum i New York. Det ble grunnlagt i 1931 av Gertrude Vanderbilt Whitney, og museet har en av de viktigste samlingene av amerikansk kunst fra 1900-tallet. I samlingen finnes kjente verk av blant andre Alexander Calder, Andy Warhol, Jasper Johns, Keith Haring, Jackson Pollock, Willem de Kooning og Edward Hopper. Museet arrangerer annethvert år den innflytelsesrike Whitneybiennalen, en av verdens viktigste utstillinger for yngre samtidskunstnere. I tillegg huser institusjonen "Whitney Independent Study Program", et høyt ansett studium for kunst og teori. Museet har under bygging en ny hovedbygning, tegnet av Renzo Piano, og denne bygningen ligger på Gansevoort Street på nedre Manhattan, og vil være den sørlige inngangen til High Line park. Byggingen ble innledet i 2010, og er forventet ferdigstilt i 2015. Witiza. Witiza (døde mellom 708 og 710) var sønn av Ergica og hersket sammen med ham som vestgotisk konge i Spania fra 693 til 701 i nordøst, med sin hovedstad i Tuy. Etter at Ergica døde, ble Witiza enehersker til han ble avsatt eller døde. Noen kilder sier at Witiza steg opp på tronen så tidlig som 700 eller så sent som 702. Han var religiøst moderat. Ifølge Washington Irving, i den første delen av "Legends of the Conquest of Spain" fra 1835, viste Witizas styre innledningsvis lovende takter. «Han tok seg av klager, modererte skattleggingen av sine undersåtter og omgav seg med blandet mildhet og energi i admininstrering av lovene.» Men hvetebrødsdagene varte bare en kort stund. Snart «viste (Witiza) seg i sin virkelige natur, grusom og luksuriøs.» Witiza forsøkte å sikre tronen sin ved å gjøre slutt på karrieren til to av sine slektninger, Favilia, hertugen av Cantabria, og Teodofred, hertugen av Cordoba, som var pensjonert og levde ved hoffet hans. Witiza fikk Favila drept og Teodofred blindet og fengslet. Sønnen til Favila, Pelayo, var et annet sted da dette skjedde og ble dermed spart for den betydelige rollen han senere fikk i historien. Sønnen til Teodofred var Roderik, hertugen av Baetica, som flyktet til Italia. Witiza hersket nå tyrannisk og i motsetning til kristne skikker. Et eksempel er at han fulgte vanen til muslimske herskere og «levde i flerkoneri og med konkubiner». Som krønikeskrivere i senere tider oppsummerte det, «lærte Witiza den onde hele Spania å synde». Roderik samlet seg en hær i respons, møtte kongen i slag og beseiret ham. Kilder varierer on når Witiza kan ha blitt avsatt og når han ble drept, 708, 709 eller 710. Men ifølge historien ble han tatt til fange og Roderik sikret hevn ved å blinde kongen og fengslet ham på samme måte som han hadde gjort med Roderiks far. Witiza døde rundt ett år senere. På grunn av dette er en fortellingen med enkel avslutning og klar moral, blir troverdigheten i alle dens detaljer ofte betvilt. Men hvor historien slutter og legenden begynner er vanskelig å fastsette. Det som "er" klart er at Witiza mistet tronen sin til Roderik under en borgerkrig blant vestgoterne. Dette skapte kaos i landet. Partisaner av Witiza inviterte så muslimske styrker inn på den iberiske halvøy for å hjelpe dem i å beseire Roderik og i å få tilbake tronen. Roderik ble beseiret i 711, men muslimene gikk over til å erobre Iberia for seg selv. Over tid skulle den eneste effektive styrken mot dem vise seg å være Pelayo. Liste over biskoper av Mainz. a> (høyre), fremstilt i Manuscriptum Fuldense omkring år 830 __TOC__ Mainz Mainz Biskoper av Mainz Command & Conquer. "Command & Conquer" er en serie sanntidsstrategispill, i tillegg til et førstepersonsskytespill. Westwood Studios utviklet spillene i serien frem til 2003, da selskapet ble lagt ned av Electronic Arts som hadde kjøpt dem opp i 1998. Etter det har Electronic Arts utviklet spillene i serien. I februar 2006 ga Electronic Arts ut en samlepakke, inneholdende de fleste spillene i serien. Spillene i "Command & Conquer"-serien foregår i tre forskjellige spillunivers. "Tiberian"-serien. "Tiberian"-serien introduserte "Command & Conquer"-serien med "Command & Conquer" i 1995. I dette universet kjemper FN-støttede Global Defense Initiative mot terroristorganisasjonen Brotherhood of Nod. ' er det eneste førstepersons skytespillet i serien. Den 18. april 2006 annonserte Electronic Arts. "Red Alert"-serien. I "Red-Alert"-serien finner Albert Einstein opp en tidsmaskin og drar tilbake i tiden for å drepe Adolf Hitler før han kommer til makten i Tyskland, så Andre verdenskrig aldri skal finne sted. Stalin og Sovjetunionen ser nå imidlertid muligheten til å overta Europa. Alle spillene i serien omhandler kamper mellom Sovjetunionen og den frie verden, med USA i spissen. "Generals"-serien. "Generals"-serien ble utviklet av Electronic Arts, og brøt på mange punkter med resten av "Command & Conquer"-serien. Likevel har spillene solgt bedre enn noen andre sanntids strategispill. I dette universet er det "tre" sider: USA, Folkerepublikken Kina og terroristorganisasjonen Global Liberation Army. Rene Russo. Rene Marie Russo (født 17. februar 1954) er en amerikansk modell og skuespiller. Russo vokste opp i Burbank utenfor Los Angeles. Faren, Nino Russo, en skulptør og mekaniker, forlot familien da Russo var to, og moren Shirley Balocca oppdro Rene og søsteren Toni alene. På junior high var Russo nødt til å bruke ryggstøtte, og hun fikk kallenavnet Jolly Green Giant av klassekameratene på grunn av at hun var høy og tynn. På high school (der hun gikk sammen med Ron Howard) hadde hun ikke mange venner, og hun sluttet i 10. klasse. Hun tok en mengde forskjellige jobber, jobber som gjerne hadde frynsegoder. Hun jobbet bl.a på en kino for å se gratis filmer, på en restaurant for å få gratis mat og på Disneyland for å kunne komme inn gratis. I 1972, som 17-åring, var Rene på en Rolling Stones-konsert og ble oppdaget av telentspeideren John Crosby fra International Creative Management. Han fortalte at hun kunne bli modell og tok prøvebilder av henne, og etter noen måneder fikk hun kontrakt med Ford Modelling Agency. Hun ble en kjent modell etter å ha blitt avbildet på forsiden av Vouge, og hun jobbet både som fotomodell og som skuespiller i reklamefilmer utover 1980-tallet. Da Rene Russo fylte 30, bestemte hun seg for å legge modellkarrieren på hylla og begynte å studere litteratur, kristen teologi og drama. I årene som fulgte fikk hun roller ved lokale teatre i Los Angeles og ellers i California. I 1987 fikk hun sin første store TV-rolle, i den kortlivede TV-serien "Sable". I 1989 hadde hun sin første, store filmrolle i "Major League". Det store gjennombruddet kom da hun fikk rollen som internetterforskeren Lorna Cole i "Dødelig våpen 3". Russo har fått mye skryt for at hun aldri blir utspilt av sine mer berømte mannlige motspillere. I årene som fulgte spilte Russo i flere suksessfulle filmer som "In the Line of Fire", "Outbreak", "Ransom" og "Eventyreren Thomas Crown". På 2000-tallet var Russo relativt anonym, og spilte i fem filmer som enten er ukjente eller mindre vellykkede. I 2011 gjorde hun imidlertid comeback i storfilmen "Thor", etter seks års fravær fra skuespilleryrket. Siden 1992 har Russo vært gift med filmforfatteren Dan Gilroy, som hun traff på settet til filmen Freejack. Sammen har de datteren Rose, og de bor for tiden i Brentwood i California. Vincent. Mannsnavn fra latin 'seier', 'den som seirer' Roderik. Roderik (spansk: "Rodrigo", arabisk: لذريق «Ludhriq») skal ha vært den siste vestgotiske kongen fra 709 til 711. Han etterfulgte Witiza på tronen og hersket fra Toledo. Hans nederlag og død i slaget ved Guadalete for den maurisk-muslimske Tariq Ibn Ziyad var et kritisk vendepunkt som førte til den muslimske erobringen av Iberia i det etterfølgende tiåret. Tiden som konge. Etter at de vestgotiske kongene ble katolske, øket de katolske biskopenes makt til de på en synode som ble holdt i Toledo i 633 fikk adelsmennenes rett til å velge en konge fra kongefamilien. Da kong Ergica døde i 701 gikk tronen videre til hans sønn, Witiza, som hadde vært medhersker fra 693. Da kong Witiza ble avsatt eller drept i 709, valgte adelsmennene Roderik, hertugen av Baetica som etterpå beseiret arvingene av Witiza som krevde retten til å herske. Familien til Witiza flyktet så til Ceuta på den nordlige kysten av Maghreb. i Ceuta samlet de vestgotiske rivalene til Roderik seg sammen med arianere og jøder som hadde flyktet fra den tvungne konverteringen som de katolske biskopene som kontrollerte det vestgotiske monarkiet holdt på med. De omkringliggende områdene til Maghreb hadde nylig blitt erobret av Musa ibn Nusair som etablerte sin guvernør, Tariq ibn Ziyad, i Tanger med en maurisk armé på 1700 mann. Julian, greve av Ceuta, som araberne kalte Ilyan, var Roderiks vasall, men var også på stadig bedre talefot med Tariq og familien til Witiza. Den egyptiske historikeren til den muslimske erobringen, Ibn Abd-el-Hakem, fortalte et og et halvt århundre senere at Julian hadde sendt en av sine døtre til det vestgotiske hoffet i Toledo for å utdannes (og som gissel for Julians lojalitet) og at Roderik hadde gjort henne gravid. Senere ballader og krøniker bygget opp denne fortellingen, hun var kjent på spansk som "la Cava Rumia" (fra de arabiske ordene for «den kristne hore»), og tilla Julians fiendskap med Roderik til Roderiks dårlige behandling av sin datter. Noen historikere hevder at personlig maktpolitikk kan ha spilt en større del da både Julian og Witizas familie forsøkte å få makt i det vestgotiske kongedømmet. I bytte for land i Andalus (det arabiske navnet for området vestgoterne fremdeles kalte ved dets romerske navn Hispania) bar Julians skip Tariqs tropper over Herkulesstredet. Den arabiske invasjon. Våren 711 drev Roderik en kampanje mot baskerne og frankerne nær den nordlige iberiske landsbyen Pamplona. Tariq, informert av Julian som han etterlot bak seg blant handelsmennene, krysset inn i Iberia med en rekognoseringsstyrke på rundt 1700 mann. De seilte om natten og holdt sin størrelse utenfor mistanke. Ibn Abd-el-Hakem rapporterte at «folket i Andalus så dem ikke, de tenkte at skipene som krysset og rekognoserte lignet handelsfartøyer som for deres fordel gikk frem og tilbake.» Tariq og hans menn marsjerte så langt som Cartagena ved kysten, så til Cordoba hvor motstand fra den lokale vestgotiske garnisonen til slutt drev dem tilbake til byen. Roderik marsjerte sine styrker sørover og møtte Tariqs menn i slaget ved Rio Barbate eller slaget ved Guadelete i Cadiz. Slaget skjedde den 19. juli 711. Roderiks hær på rundt 25 000 mann ble beseiret av Tariqs styrke på rundt 7000. Roderik er antatt å ha blitt drept i dette slaget, men hans eksakte skjebne er uviss. Den vestgotiske arméen ble beseiret da flankene som ble ledet av Roderiks slektninger Sisbert og Osbert deserterte. Hans nederlag etterlot vestgoterne uorganiserte og lederløse, og de overlevende flyktet nord til Écija nær Sevilla. Den store majoriteten av Roderiks hoff ble også antatt drept i slaget. Maktvakumet skal ha hjulpet Tariqs herre, Musa ibn Nusair, i å erobre nesten hele halvøya innen 718. En vestgotisk adelsmann, Pelayo av Asturias, unnslapp ved Guadalete-elven hvor han kan ha vært en av livvaktene til kong Roderik. Pelayo returnerte til sitt opprinnelige Asturias (i den nordlige delen av dagens Spania) og ble senere lederen for et opprør mot Munuza, den mauriske guvernøren over området. Populærkulturen. De engelske forfatterne Walter Scott, Walter Savage Landor og Robert Southey hadde behandlet legendene som blir knyttet til disse hendelsene i poesi. Scott i "The Vision of Don Roderick" i 1811, Landor i sin tragedie "Count Julian" i 1812 og Southey i "Roderick, the Last of the Goths" i 1814. Den amerikanske forfatteren Washington Irving gjenforteller legendene i sin "Legends of the Conquest of Spain" fra 1835, som for det meste er skrevet mens han levde i landet. Disse består av "Legend of Don Roderick", "Legend of the Subjugation of Spain" og "Legend of Count Julian and His Family". Uthavn. Uthavn er en mindre havn i den ytre skjærgården. Mens seil var fremdriftsmiddelet hadde en behov for å søke ly og havn om natten, i uvær, ved ugunstig vindretning og ved skader. Uthavnene oppsto derfor der det var egnede forhold: ly, godt ankerfeste og mulighet til å seile ut og inn under forskjellige vindretninger. Uthavnene fikk jevnlig skipsbesøk og over tid vokste det frem en bebyggelse som hovedsakelig finnes i skjærgården langs Skagerrak- og Nordsjøkysten fra Ytre Oslofjord til Rogaland. Denne type bebyggelse er knyttet til gode havner for seilskuter, og de ligger nær skipsleia i Skagerrak. Nord-Europas viktigste handelsvei gikk fra landene sør og vest for Nordsjøen (Storbritannia, Nederlandene, Frankrike) gjennom Skagerrak, nord for Jylland, gjennom Kattegat og Øresund til Østersjøen. Bebyggelsen i uthavna Brekkestø fungerer i dag som fritidsbebyggelse. Alle skip i Skagerrak hadde behov for å vente på gunstig vindretning for videre seilas, de hadde behov for å søke havn under uvær, og de kunne søke hjelp etter havari, eller for andre tjenester som å ta ombord proviant, vann og ved. Ei god uthavn skulle helst ha flere muligheter for inn- og utseiling og gjerne sjøbunn som ga godt ankerfeste. Omkring selve havnene kunne det utvikle seg bebyggelse med en rekke offentlige funksjoner. Tollbod, losstasjon, handel, poståpneri, skole, skipsverft etc. Også etablisementer som kroer og vertshus var viktige. Dampskipene hadde ikke bruk for uthavnene, og etter seilskutetidas slutt ble selve grunnlaget for uthavnfunksjonen borte. Hvordan gikk det så med uthavnene? Bebyggelsen var der og mange uthavner overlevde med fast bosetning fordi de skaffet seg veiforbindelse til en nærliggende by. Homborsund i Grimstad kommune er ett eksempel. Uthavner på øyer uten mulighet til veiforbindelse ble attraktive steder for fritidsbosetning i sommerhalvåret, og her er Merdø i Arendal kommune et godt eksempel. Felipa Perestello e Moniz. Felipa Perestello e Moniz kom fra en nobel portugisisk familie. Hun giftet seg med Christofer Columbus i 1479. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Felipa døde i 1485. Alcúdia. Alcúdia er en by og feriested på Mallorca i Middelhavet like utenfor kysten av Spania. Alcúdia ligger nord-øst på øya. Den gamle byen kan tidfestes tilbake til 1300-tallet. Rundt byen er det bygget en bymur, og man antar at muren ble bygget på 1300-tallet. I den senere tid har de lokale myndigheter pusset opp byen. Dette har de kunnet gjøre takket være store inntekter fra feriesenteret Alcúdia, som ligger ved kysten like ved fiskerlandsbyen Alcúdia. Alcúdia ferieby ligger ved Mallorcas lengste sandstrand på 14 kilometer. Badestranden er langgrunn, den er derfor populær for familier med små barn. Hvert år reiser flere tusen nordmenn på ferie til Alcúdia. Fra Alcúdia til flyplassen er det cirka 60 km, til Palma sentrum cirka 50 km. York-traktaten. Broer over elven Tweed Elven Tweed sett fra Mertoun House i nærheten av St Boswells. Unionsbroen over elven Tweed mellom England og Skottland.York-traktaten av 1237 ble signert mellom Henrik III av England og Alexander II av Skottland, og fastesatte grensene mellom kongedømmene England og Skottland. Traktaten definerte grensene mellom de to kongedømmene ved å gå fra Solway Firth i vest og til munningen av elven Tweed i øst. Traktatens betydning går på at dette er fortsatte grensen i dag, mer 750 år senere, med unntak av et lite område rundt Berwick som ble tatt av England i 1482. Traktaten betydde også at Skottland oppga sine tradisjonelle krav på områdene Northumbria, syd for Tweed og det gamle kongeriket Cumbria. Northumbria har selv en gammel historie som går tilbake til før England og Skottland som et eget kongedømme som strakk seg fra Humber og til Forth. Da landet fikk to store kongedømmer både nord og sør for seg ble landet ulykksalig lidende fra krav fra begge sider og måtte tidvis lide tungt under både herjingstokter og rene massakrer fra begge sider. Tvister etter 1237. Grensen mellom England og Skottland er blant de eldste i verden. Til tross for traktaten ble grensesettingen stadig utfordret. Det første stridsemnet var de såkalte «Debatable Lands» (= "De diskutable områdene"), et lite område i vest som var beryktet for lovløshet. Dette ble endelig avgjort i 1552. Den andre tvisten var byen Berwick-upon-Tweed som ble erobret og tapt og erobret av både Skottland og England hele tretten ganger i gjentatte omganger for byen endelig ble en del av England i 1482. Unionsloven i 1707 («Act of Union») som ble utstedt hvor det forente kongeriket England, sammen med Wales, Cornwall og ikke minst Skottland medførte at grensen mellom England og Skottland opphørte å være en internasjonal grense. Det kan endre seg med Skottlands økte selvstyre etter 1998. Menneskelig avføring. Menneskelig avføring eller "bæsj" varierer betydelig i utseende avhengig av tilstanden i hele fordøyelsessystemet og påvirket av kostholdet og helsa. Vanligvis er den myk med en hinne av slim. Små klumper av hardere, mindre fuktig avføring kan koble seg til den distale enden (et vanlig fenomen når en tidligere tømming er ufullstendig og fæces blir returnert fra rektum til tarmen, hvor vann blir absorbert). Mekonium er en nyfødt babys første avføring. På grunn av sitt tabu blir avføring, eller fæces, ofte gjenstand for toaletthumor. Et kosthold rikt på fiber gir en klumpete avføring. Dette er best, da løs avføring gir smerter eller kløe i endetarmsåpningen. Sammensetning. Om lag 75 % av et vanlig tilfelle av menneskeavføring er vann. Denne prosentandelen forandrer seg: diaré inneholder mer vann enn gjennomsnittlig, og dessto lenger avføring befinner seg i tarmen, jo mindre vann blir igjen i den. Av de gjenværende 25 % vil 1/3 (eller om lag 1/12 av totalvekten) være døde bakterier. En annen 1/3 av de gjenværende 25 % er ufordøyde matrester, slik som cellulose (fiber). Avføring som avfall. "Hovedartikler: Toalett, Latrine, Kloakk." Effektiv avfallshåndtering av fæces var et problem allerede den gang mennesker begynte å bo ved permanente boplasser, først og fremst med hensyn til renslighet og odør. Toaletter var kjent i det gamle India (datert så tidlig som 2 500 år f. Kr.), i Antikkens Roma, Egypt og Kina. Etter hvert ble det klart at fjerningen av avføring handler om hygiene, siden avføring bidrar til spredning av sykdommer og innvollsparasitter. Det er et tema for oppmerksomhet og opplæring i utviklingsland. Fram til omtrent slutten av det 19. århundre var hovedanliggendet knyttet til kloakkhåndtering å fjerne avfall bort fra bebodde områder, og det var vanlig å benytte vannårer og store vannansamlinger som endestasjon for kloakken hvor den kunne gå i oppløsning og nedbrytes på naturlig vis. Med den økte befolkningstettheten er dette ikke lenger en brukbar løsning, og særskilt behandling av kloakken har blitt nødvendig. Fraværet av slik er et alvorlig helseproblem i utviklingsland. Turisme. Naturreservat-organisasjoner, parker og turistbyråer gir ofte ut forordninger rettet mot turistene for å unngå forurensning av naturen. Spesielt "kattegroper", dvs. groper for avføring, må anlegges i en fornuftig avstand (minst 60 m) fra vannreservoarer (elver, innsjøer, osv.) for å unngå muligheten for bakteriesmitte av vann via nedbør og dessuten utenfor stier. For hurtigere nedbrytning av avføringen er det å foretrekke organisk jord framfor sandholdig, mineralholdig jord. Det anbefales også å unngå samling av kattegroper rundt leirplasser. Fulle kattegroper må tildekkes med et tilstrekkelig tykt lag med jord for å hindre dyr fra å grave opp avfallet (enkelte dyr er koprofage). Noen områder har særskilte bestemmelser angående fjerning av menneskelig avføring. I områder med mye stein og lite jord anbefales det å gni avføringen utover stein eller klipper i et tynt lag slik at den raskere blir sterilisert av UV-stråler og tørking. I større snødekte områder kan kravet være en større avstand (f. eks. 200 m) fra stier og leirområder dersom avføringen bare gjemmes under snøen. Laboratorietesting av avføring. Avføring vil som oftest bli gjenstand for mikrobiologiske prøver når man leter etter et smittestoff i tarmene. Biokjemiske tester som utføres på avføring inkluderer målinger av fekal elastase og fekalt fett og i tillegg prøve for blod i avføringen. Det blir anbefalt at legen sammenholder symptomene og innleverer prøver i henhold til laboratoriets retningslinjer for å få de prøvesvarene som er av klinisk viktighet. Hele stykker avføring gir ofte ikke tilfredsstillende resultater og gir dårlig antydning om faktiske patologiske forhold Rutinedyrkning innebærer å stryke et tynt lag av prøven på agarplater som inneholder spesielle tilsetningsstoffer, slik som MacConkey agar som vil hemme veksten av Gram-positive organismer og selektivt tillate entero-patogener muligheter til vekst og inkubere dem i en periode så man deretter kan studere bakteriekoloniene som har vokst fram. Gulfarging av fæces kan være forårsaket av en infeksjon kjent som "Giardiasis", som har navnet sitt fra "Giardia" som er en parasitt. Hvis "Giardia" infiserer tarmene kan det forårsake sterkt gulfarget diaré. Dette er en farlig smittsom sykdom som er rapporteringspliktig. En annen årsak til gulfarging er en tilstand som er kjent som Gilberts syndrom. Denne tilstanden betegnes av gulsott og hyperbilirubinemi. Hyperbilirubinemi forekommer når for mye bilirubin er tilstede i det sirkulerende blodet. Avføring kan være svart hvis tørt blod er tilstede i den fra en blødning. En mer pågående blødning kan gjøre at avføringen blir rødfarget, et tegn som krever legetilsyn. Hos barn med visse sykdommer kan fæces bli grønn eller blå. Spiser man grønt eller bladrik mat kan avføringen bli grønn. Babyer lager også grønn avføring når de mates for første gang. Mat med store mengder matfarge kan forårsake av fæces blir farget. Nancy Cartwright. Nancy Campbell Cartwright (født 25. oktober 1957 i Kettering i Ohio) er en Emmy-belønnet amerikansk skuespiller. Hun er mest kjent som stemmen til «Bart Simpson» i animasjonsserien "Simpsons. Karriere. Cartwright var det fjerde av åtte barn i familien. Som ung var hun aktiv i teaterlivet, og hun debuterte på scenen som sekstenåring i skuespillet "Wait Until Dark". Etter en del lokale priser for ulike roller, fikk hun sin første profesjonelle jobb som «Gloria» i "Richie Rich". Ett år senere, i 1981, fikk hun sin første rolle i en TV-serie, "In Trouble". Hennes første film var "Twilight Zone, the Movie". På starten av 80-tallet fikk karrieren hennes fart; hun fikk en rekke tilbud og dukket opp i serier som "Fame", "Cheers" og "Empty Nest". "Simpsons". I 1987 gikk Nancy på audition for rollen som «Lisa Simpson» for TV-serien "The Simpsons", som opprinnelig var kun en liten del av "The Tracey Ullman Show". I stedet fikk hun rollen som «Bart Simpson». 19. januar 1990, etter en del «episoder» i "The Tracy Ullman Show", fikk "The Simpsons" sin egen halvtime på TV-kanalen Fox. Nancy står bak stemmene til figurene «Bart Simpson», «Kearney», «Nelson Muntz», «Ralph Wiggum», «Rod» og «Todd Flanders». For denne jobben ble hun tildelt en Emmy for «Outstanding Voice-Over Performance» som Bart Simpson. I 2002 opprettet Cartwright Sportsblast, et produsentfirma som blant annet står bak serien "The Kellys" man eksklusivt kan se på Internett. Hun har også gitt ut en biografi, "My Life as a 10-Year-Old Boy", som raskt ble en bestselger. Nancy Cartwright er medlem av Scientologikirken, og ved en anledning krevde hun at et manuskript måtte bli endret fordi det spøkte med hennes medlemskap i bevegelsen. Eksterne lenker. Cartwright, Nancy Cartwright, Nancy Cartwright, Nancy Cartwright, Nancy Maarten Lafeber. Maarten Lafeber (født i Eindhoven 11. desember 1974) er en nederlandsk profesjonell golfspiller på Europatouren. Før han ble profesjonell golfspiller i 1997 hadde han vunnet de nederlandske, sveitsiske og spanske amatørmesterskapene. Han ble medlem av Europatouren første gang han prøvde, men mistet spilleretten på slutten av 1998. Han spilte derfor på Challenge-touren, der han vant Kenya Open i 1999, og vant tilbake spilleretten på Europatouren. I 2003 ble han den første nederlenderen etter Joop Rühl (1947) til å vinne Dutch Open i Nederland. Hittil er dette hans eneste seier på Europatouren. Lafeber solgte aksjer i seg selv for å finansiere karrieren, og kjøpte aksjene tilbake med en gevinst på 85% på slutten av 2004-sesongen. Eksterne lenker. Lafeber, Maarten Lafeber, Maarten Erkeembeder. Erkeembeder ("Erzämter" eller "Reichserzämter") var betegnelsen på de øverste hoffembeder i det tysk-romerske rike frem til 1806. Hvert erkeembede var forbundet med kurverdighet. Titlene var fra senmiddelalderen rent symbolske, men innebar bestemte seremonielle oppgaver ved kroningen av romersk konge i Aachen og Frankfurt. Innehaverne hadde likevel betydelig politisk makt. I middelalderen deltok kurfyrstene som regel personlig i kroningsseremonien, men etter reformasjonen lot flere seg representere av bestemte adelsslekter. Innen disse adelsslektene ble embedet også arvelig, og i noen tilfeller delegerte de selv embedet videre til andre slekter, slik at pliktene knyttet til embedet ved kroningsseremonien ble utøvet av en stedfortreder for stedfortrederen. a> var tysk erkekansler fra 1514–1545 Erkekanslerposisjonen hadde opprinnelig eksistert i Frankerriket under karolingerne. a> (også konge av Storbritannia og Irland) var kurfyrste og erkeskattmester i det tysk-romerske rike Dertil kom embedet som erkejegermester, som markgrevene av Meissen innehadde. Det var imidlertid ikke forbundet med kurverdighet. Med utvidelsene av kurfyrstekollegiet ble det opprettet nye erkeembeder. Etter at den pfalziske kurverdigheten med embedet som "Erztruchsess" i 1623 som følge av tredveårskrigen ble overført til hertugdømmet Bayern, fikk pfalzgrevene ved freden i Westfalen sammen med ny kurverdighet også embedet som erkeskattmester. I 1692 ble hertugene av Braunschweig-Lüneburg opphøyet til kurfyrster i Hannover, og fikk embedet som erkebannerbærer. Hertugene av Württemberg, hvis forfedre hadde fått tildelt riksstormfanen, protesterte mot denne tildelingen. Da hertugene av Bayern i 1706 som resultat av den spanske arvefølgekrig ble frakjent kurverdigheten, fikk pfalzgrevene tilbake embedet som "Erztruchsess", mens kurfyrstene av Hannover overtok erkeskattmesterembedet. I 1714 fikk hertugene av Bayern tilbake kurverdigheten, og forlangte å få tilbake sitt erkeembede. Striden om dette embedet endte først i 1777, da de pfalziske Wittelsbacherne arvet den bayerske linjen, og Bayern falt til Pfalz. Som følge av den såkalte "Reichsdeputationshauptschluss" ble det i 1803 opprettet fire nye kurer for erkebispedømmet Salzburg, hertugdømmet Württemberg, markgrevskapet Baden og landgrevskapet Hessen-Kassel. Samtidig mottok Württemberg erkebannerembedet. De fire nye kurfyrstene utøvet imidlertid aldri sine embeder, ettersom det gamle riket ble oppløst i 1806. Causantín av Fife. Causantín av Fife er den første vi kjenner navnet på som vi vet med sikkerhet var mormaer ("jarl") av Fife i Skottland. Han opptrer på en opptegnelse for første gang i 1095. Han er nedtegnet i 1128 som mormaer av Fife i en fransk oversettelse som "Comes de Fyf" og som "Justiciar av Scotia". Justicar var en tittel fra middelalderens England og Skottland som innbar en øverste juridiske myndighet. Han går også igjen i et charter som er datert til 1095 som "Constantinus filius Magduffe". Historikeren Bannerman ("se referanse") foreslår at det siste representerer en latinsk oversettelse av "Causantín mac meic Duib". Her betyr "mac meic" sønnesønn, eller stamfar på samme måte som irlenderne benyttet "Ua". Oppskriften "mac meic" ble også stundom benyttet på Irland. Ulster-annalene (s.a. 1028) benyttet denne oppskriften hvor de senere ville benytte "Ua". Om forslaget over er korrekt, da kaller charteret Causantín for «etterkommer av Dub» enn en sønn av en mann med navnet MacDuib (= Clan MacDuff). Tilsvarende eksempler kan bli sett på Irland. Eksempelvis Ulster-annalene (s.a. 1118) kalte Tadg sønn av Muiredach "Mac Carthaig", men det var Tadgs bestefar (og Muiredachs far) som ble kalt "Carthach". Til sammenligning, Inisfallen-annalene kalte samme mann for "mac meic Carthaig". Ved å forbli i Irland, kongene av Cenél nEògain kalte seg selv for "Meic Lochlainn". En var kalt for "Conchobar mac MeicLochlainn", det samme folket var også kjent som "Ui Lochlainn" (AU, s.a. 1102 & 1109). Bortsett fra opptegnelsene i annalene er det lite som historikerne vet om Causantín. Bortsett fra hans posisjoner kan hans tidsepoke settes vagt til at han var mormaer allerede før 1095 og var det fortsatt etter 1128. Pax Romana. Pax Romana (27 f.Kr. – 180 e.Kr.), latin for «den romerske fred», er betegnelsen på den lange, relativt fredfulle perioden under Romerriket. Betegnelsen kommer av at det romerske styret og dets lovsystem pasifiserte regimer, ofte med makt, som tidligere led under stridigheter mellom rivaliserende ledere. Roma bedrev kriger også i denne perioden, stort sett mot germanske stammer og Persia. Det var en relativt rolig periode der romerne verken led under borgerkriger, som de gjorde i senrepublikken, eller seriøse invasjoner, som de gjorde under den andre punerkrig to århundrer tidligere. Perioden er regnet å ha vart fra 27 f.Kr., da Augustus erklærte slutten på de store romerske borgerkrigene av det første århundre f.Kr., til 180 e.Kr., da keiser Marcus Aurelius døde, eller til dødsåret til hans sønn Commodus i 192. Pax Romana Merdø. Merdø er en øy i Arendal kommune og tidligere en uthavn ved Skagerrakkysten. Merdø ligger sør for Arendal, mot havet like ved innseilingsfyrene Store- og Lille Torungen. Navnet. Stedsnavnet Merdø kommer sannsynligvis fra ordet «merd» som er et gammelnorsk ord for ruse (fiskeruse). Navnet viser til havnebassenget innenfor øya. Bassenget har form som en ruse med munningen vestover og bunnen mot øst. Havna har god ankerbunn og er nevnt i alle beskrivelser av Norskekysten. Natur. Geologisk er Merdø en del av israndavsetningen Raet ra (geologi), og nesten hele Merdø inngår i Raet landskapsvernområde. Merdø har også en sjelden flora, men øya gror nå stadig til med mer løvskog og kratt. Historie. Gravrøyser fra jernalderen finnes to steder på øya, på Lakseberget og Støttavla. De første kilder som forteller om fast bosetting på Merdø er fra 1300-tallet, og bebyggelsen oppsto i nær tilknytning til stadig økende seilskutetrafikk i Skagerrak. Merdø er avmerket på alle gamle nederlandske sjøkart fra 1580, og var en av de viktigste uthavnene ved Skagerrak. Merdø havn ligger mellom øya Merdø og stedet Revesand på Tromøy, havneområdet kalles også Revesandsfjorden. Havna har to muligheter for inn- og utseiling, gjennom Vestre Gabet eller Østre Gabet. Vertshus, tollstasjon og skipsverft er nevnt i skrifter fra 1600-tallet. Senere kom losstasjon, skole og butikk. På Merdø ligger et vel bevart gammelt skipperhus som i dag er Merdøgaard Skjærgårdsmuseum, som tilhører Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal. Lengst vest på Merdø ligger Gravene; en lokalitet som ble benyttet som gravplass for ilanddrevende ukjente sjøfolk. På øyas høyeste punkt, Vestre Valen, sår en loshytte som var utkikkspunkt for øyas mange loser. Der er to kompassroser hugget i fjellet med årstallet 1654. Like ved står idag en av to kanoner som ble plassert der på 1700-tallet til forsvar for Arendals innseiling. På 1800-tallet levde folk av sjøfart, losing og fiske. I år 1900 var det 26 bebodde hus med ialt 144 beboere. På begynnelsen av 1900-tallet var seilskutetiden slutt, og det var ikke lenger det samme behovet for uthavnene. Tollstasjonen ble nedlagt i 1960, losstasjonen i 1971 og postkontoret i 1975. Rekreasjon. På 1900-tallet ble Merdø stadig mer og mer et ferie- og turiststed. Den gamle bebyggelsen er i dag så godt som fraflyttet, men husene benyttes stadig som sommerboliger. Merdø har også atskillig hyttebebyggelse fra 1900-tallet. Merdø har flere fine badeplasser med gode sandstrender, og er et populært utfartssted for folk i Arendals-området. Det går ferjer til og fra Merdø flere ganger hver dag i sommersesongen. Et av selskapene har også en helårsrute. Annet. Forfatteren Jonas Lie lar romanen "Losen og hans hustru" hente motiv fra Merdø. Den norske spillefilmen "Begynnelsen på en historie", med blant annet Wenche Foss i en av hovedrollene, foregår stort sett på Merdø. Teodemir. Teodemir var østgoternes konge fra amal-dynastiet. Han hersket sammen med sine to brødre, og var Attilas vasall. Han var gift med Erelieva som han fikk to barn sammen med, Teoderik (454–526) og Amalafrida. Da Teodemir døde i 474, etterfulgte Teoderik ham som konge. Merdøgaard museum. Merdøgaard museum er et museum på øya Merdø utenfor Arendal. Dendrokronologiske undersøkelser viser at tømmeret huset er bygd av er felt i perioden mellom 1726 og 1730, og at huset etter all sannsynlighet sto ferdig sommeren 1731 eller kort tid etter. I 1736 ble Zacharias Allewelt eier av huset. Han førte skip i trekantfart og på toppen av sin karrière var han Kina-skipper. Allewelt solgte huset til en annen Kina-kaptein, Jesper With, og flyttet tilbake til København. I 1781 ble huset kjøpt av Jacob Larssøn. Jacob og kona Edel var de som satte sitt preg på huset som hjem, og mange av deres eiendeler er i huset i dag. Bygningen ble kjøpt av Arendals Museum i 1930 og tilhører i dag Aust-Agder kulturhistoriske senter. Museet er åpent for publikum i sommersesongen, og er innredet som et gammelt skipperhjem slik det var for 200 år siden. Til anlegget hører sjøbod og fjøs, nødvendige for å drive jordbruk og sjøfart i skjærgårdssamfunnet. Inventaret viser den nære kontakten det var mellom kysten av Agder og Danmark, Nederland og England i seilskutetida. Til museet hører en stor eiendom med badestrand. a> på Merdø havn juni 2009 Merdøgaard i bakgrunnen. Våningshuset er fredet etter lov om kulturminner. Ermanarik. Ermanarik (død 376) var en østgotisk konge. Som konge skal han ha herkset over et stort imperium i dagens Ukraina. De nøyaktige grensene for hans territorium er derimot uklare, men det ser ut til å ha strukket seg sør for Pinsk-myrene mellom Don og Dnestr-elvene. Hans navn på hans morsmål gotisk var antagelig "Aírmanareiks". Han blir referert til gjennom hele den germanske verden helt opp til det 13. århundre. På grunn av dette tar hans navn mange former: i Jordanes' "Getica" er han "Ermanaricus", i det gammelengelske eposet "Beowulf" er han "Eormenric", på norrønt er han "Jörmunrekkr" og på middelhøytysk "Ermenrich". Siden navnet "Heiðrekr" var nokså synonymt med Ermanarik, er han muligens identisk med "Heiðrekr Ulfhamr" (Heidrek Ulveham) i Hervors saga som var sagt å ha styrt goterne i lang tid. Ermanarik er nevnt i to romerske kilder, fra skriftene til Ammianus Marcellinus og i "Getica" av historikeren Jordanes i det 6. århundre. Ifølge Ammianus var Ermanarik «en hovedsakelig krigersk konge» som til slutt begikk selvmord da han stod ovenfor aggresjonen til hunnerne som invaderte hans territorium i 370-årene. Hans kongedømme ble ødelagt og hans folk ble hunnernes undersåtter i rundt 75 år. Jordanes sier at kongen drepte en ung kvinne som het Sunilda ved å binde henne til fire ville hester og drive dem fra hverandre fordi hennes ektemann hadde forrådt ham. Etter dette skadet hennes to brødre, Sarus og Ammius, Ermanarik alvorlig. Variasjoner av denne legenden hadde en betydelig effekt på middelaldersk germansk litteratur, inkludert den i England og Skandinavia. Jordanes hevder at han styrte goterne med stor suksess til han døde 110 år gammel. Bjørn Engkrog. Bjørn Engkrog (født 18. juli 1945 i Sørfold, Nordland), er en norsk tegner og billedkunstner. Han skiftet navn fra Andresen til Engkrog i 1998. Ulster-annalene. Ulster-annalene er en krønike fra middelalderens Irland. Dens opptegnelser strekker seg mellom årene 431 e.Kr. og til 1540 e.Kr. Opptegnelsene fram til 1489 ble samlet på slutten av 1400-tallet av skriveren "Ruaidhri Ó Luinín" under hans velynder "Cathal Óg Mac Maghnusa" på øya Belle Isle på Lough Erne i provinsen Ulster i nordlige Irland. Senere opptegnelser, de som går fram til år 1540, ble lagt til av andre. Tidligere annaler som kan dateres så langt tilbake som 600-tallet ble brukt som kilder for de første opptegnelsene, og de senere opptegnelsene ble datert på nye innsamlinger og muntlige historie. Et århundre senere ble annalene selv en særdeles betydningsfull kilde for forfatterne av Annalene av de fire mesterne. Språket som ble benyttet var irsk, men med noen innslag på latin. Ettersom de tidligste annalene ble kopiert verbatim (ord for ord) er annalene ikke bare nyttige for historikerne, men også for lingvister som studerer det irske språkets utvikling. Biblioteket i Trinity College i Dublin sitter på det opprinnelige manuskriptet, men biblioteket Bodleian Library i Oxford i England har en samtidig kopi som fyller noen av hullene i originalen. Det er to moderne engelske oversettelser av annalene – "Mac Airt and Mac Niocaill" (1983) og "MacCarthy" (1893). Percomorpha. Percomorpha er en gruppe piggfinnede fisker. HDI. __NOTOC__ HDI er en engelskspråklig forkortelse for Human Development Index ("Indeks for menneskelig utvikling"). HDI brukes på en mer nøyaktig måte enn bruttonasjonalprodukt (BNP) for å måle velstand i ulike land. Mens BNP måler landets produksjon av varer og tjenester, gir HDI et noe mer riktig bilde av velstand, da HDI i tillegg til BNP per innbygger måles ut fra sosiale faktorer, bl.a. forventet levealder og utdanningsnivå. Landene som måles deles opp i tre kategorier; høyt, middels og lavt utviklede land. HDI ble utviklet av den pakistanske økonomen Mahbub ul Haq (1934–1998) sammen med Amartya Sen, og blir fra 1990 brukt i FNs årlige rapport "Human Development Report". HDI angis på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er best. I rapporten fra 2010 ligger Norge, Australia og New Zealand øverst på listen, mens Niger, Den demokratiske republikken Kongo og Zimbabwe ligger nederst. Nynazisme. a> fra perioden 1935 til 1945 a> da bruk av nazistiske symboler er forbudt i Tyskland a>. Politiet eskorterer opptoget for å forhindre voldelige sammenstøt mellom nazister og antirasister. Nynazisme er en politisk ideologi og kultur som blant annet bygger på den tyske nasjonalsosialismen fra 1920-tallet. Nynazismen oppstod etter nazistenes nederlag i andre verdenskrig, men ble særlig tydelig fra 1960-tallet. Nynazismen bygger på tanker både fra nazismen og den italienske og spanske fascismen, ofte med særlig vekt på rasisme. Flere organisasjoner som bygger på nynazistiske tanker, betegner seg ikke som nazistiske selv, men prøver å tilpasse seg samfunnets etablerte politiske systemer. Andre grupperinger er mer direkte og offensive. De har tatt opp i seg kulturen fra gjengkriminaliteten og har vært særlig beryktet for voldshandlinger og for å lokke til seg rotløse ungdommer. Ideologi. Nynazistene bygger på en nasjonalistisk og rasistisk, autoritær og voldsforherligende ideologi. Deres kamp retter seg derfor ofte mot innvandring og fremmedarbeidere i det som de betegner som en «rasekrig». Også jøder, homofile, muslimer, kommunister og såkalt «antirasistisk ungdom» angripes. Tidligere var gamle nazister fra krigens dager viktige støttespillere, men senere rekruttertes medlemmene oftest blant unge, søkende mennesker. Det er forskjeller mellom rekrutteringen til de nasjonalsosialistiske opprinnelige bevegelsene og de nynazistiske. De som opprinnelig ble med den nasjonalsosialistiske bevegelse på den første halvdel av den 19. århundre i Tyskland kom med i en massebevegelse som fikk eller hadde makten i samfunnet, og de visste ikke på det tidspunkt hva systemet ville føre til eller hvilke grusomheter som skulle komme til å begås i bevegelsens navn: angrep på suverene stater, en verdenskrig, folkemord og etnisk utrenskning. Den store andel nynazister går i motsetning til nasjonalsosialister i førkrigstidens Tyskland inn i en undergrunnsbevegelse som i høy grad er avskåret fra samfunnet, og hvor deres valg fører til en nedadrettet sosial og moralsk mobilitet. De blir utstøtt fra samfunnet ellers og tar på seg det nye miljøets voldsforherligelse og andre karakteristika. Nynazismen er i større grad enn den opprinnelige nasjonalsosialismen en motstandsbevegelse; sekterisk og hemmelighetsfull. Mange av disse har ingen følelse av tilhørighet og lar seg friste av nynazistene visjon om broderskap og tilhørighet. I kjølvannet av nynazistenes jødehat og antisemittisme har det oppstått holocaust-fornektere og såkalte historierevisjonister. To særlig fremtredende ideologer i denne bevegelsen har siden 1980-tallet vært den britiske forfatteren David Irving og tyskeren Ernst Zündel. Nynazismen har tradisjonelt blitt betegnet som høyreekstremisme, til forskjell fra ytterliggående sosialisme og kommunisme som har blitt kalt venstreekstremisme. Et annet element i bevegelsen er de såkalte 14 ord, formulert av David Lane; "We must secure the existence of our people and a future for white children" ("Vi må sikre eksistensen til vårt folk og en fremtid for våre hvite barn"). Nummeret kombineres iblant med tallet 88; 88 eller 1488. Tallet 88 er en forkortelse av Heil Hitler, HH, hvor bokstaven H er den åttende i alfabetet. ZOG. Zionist Occupation Government (ZOG) eller Jewish Occupation Government (JOG) er en nynazistisk konspirasjonsteori som hevder at den internasjonale jødiske okkupasjonsregimet, som blant annet ledelsen i FN, USA og Israel er støttespillere av, planlegger totalt verdensherredømme. Målet til ZOG skal være å spre perversjon, ondskap og ødeleggelse. Hovedsetene ligger ifølge teorien i Washington DC og Tel Aviv og jødene skal etter denne erobre verden ved å styre dens internasjonale økonomi utifra en 2000 år gammel plan. Dermed skal de kunne ta direkte kontroll over hver enkelt betydningsfull nasjon gjennom frimurerordenen, der samtlige medlemmer, uvitende om sine lederes planer, tjener ZOG og frivillig arbeider for å feste ZOGs grep om verdensmakten. Hollywood anses også som del av dette systemet, der det benyttes for at folk skal få mest mulig sympati for jøder og glemme deres angivelige forbrytelser mot menneskeheten og forsøk på verdensherredømme. Filmene skal også fremme forakt og hat mot den hvite rase for dens påståtte forbrytelser mot den øvrige verdensbefolkningen. Teorien oppsto hos den amerikanske bevegelsen White Arian Resistance, og videreførte nasjonalsosialistiske konspirasjonsteorier fra 1930 og 40-tallet. Det er en slags hemmelig lære som kun skal være tilgjengelig for de spesielt innvidde. Utbredelse. Nynazismen står i dag særlig sterkt i deler av det tidligere østlige Tyskland der arbeidsledigheten er stor, og i visse russiske, nasjonalistiske miljøer. Selv om nazistiske og fascistiske organisasjoner er forbudt i Tyskland, Østerrike, Nederland og Italia har partier med slike trekk blitt valgt inn i styrende organer, blant annet i delstatsparlamenter i Tyskland. I Norge. I Norge har de nynazistiske miljøene vært små, blant annet i forhold til grupperinger i Sverige. Norske nynazister har likevel gjort seg bemerket med flere aksjoner og voldshandlinger. Den tidlige perioden. Allerede kort tid etter krigen fantes det et miljø for tidligere NS-medlemmer, særlig knyttet til Forbundet for Sosial Oppreisning, Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie og avisen Folk og Land. Dette miljøet var primært tilbakeskuende, og kjempet for å oppheve landssviker-stempelet som NS-medlemmer fikk i rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. I 1960-årene kom også noen yngre i kontakt med dette miljøet, og disse dannet utgangspunktet for Nasjonal Ungdomsfylking, grunnlagt høsten 1968. Det oppsto også en gruppe nynazistisk ungdom innenfor Oslo Høyre, men denne ble raskt bekjempet og delvis ekskludert av partiet. Erik Blücher og Norsk front. Nynazismen i Norge tok en ny vending i 1975, da "Nasjonal ungdomsfylking" ble omgjort til det politiske partiet Norsk front, og Erik Blücher valgt som fører. Partiet samlet aldri nok underskrifter for å stille til valg, men ble likevel et samlingspunkt for norske rasister, antikommunister og nazister. Samtidig trådte «de gamle nazistene» fra andre verdenskrig stadig mer i bakgrunnen (blant annet på grunn av alder) og bevegelsen ble raskt dominert av ungdom. På det meste hadde partiet 1400 medlemmer. Organisasjonen var splittet mellom dem som ville bygge et politisk parti og dem som ville utøve vold. Flere voldelige aksjoner (særlig bombeaksjonen mot Rød front-toget i Oslo 1. mai 1979) medførte massiv fordømmelse. Norsk front ble nedlagt sommeren 1979, men gjenoppstod i januar 1980 under navnet Nasjonalt Folkeparti. Nynazistiske voldelige aksjoner fortsatte imidlertid å slå tilbake på partiet. I 1981 trakk Erik Blücher seg ut etter Hadelandsdrapene, og flyttet til England. Bombingen av Nor-Moskéen i 1985 svekket partiet ytterligere og det ble endelig nedlagt i 1991. Senere. Fra siste halvdel av 1980-tallet ble motstand mot innvandring gradvis den samlende saken på ytterste høyre fløy. Organisasjonene Folkebevegelsen mot innvandring, Organisasjonen Stopp innvandringen, Fedrelandspartiet og Hvit valgallianse, hadde dette som viktigste eller eneste sak. Det går et vesentlig skille mellom organisasjoner som har innvandringsmotstand som sin eneste sak, og de som har en nynazistisk ideologi. De fleste større organisasjonene faller inn under den første gruppen. En del nynazister har prøvd å ta opp igjen den gamle norrøne religionen, såkalt åsatru. Dette gjelder blant annet lederen i Vigrid, Tore Tvedt. Imidlertid er det langt fra alle åsatroende som er nynazister. På Bøler var det et aktivt mindre miljø siden 1994 kalt Boot Boys. Gruppen ble synlige i bydelen i årene som kom. I løpet av 90-årene utkom en rekke undergrunnsblader i det norske nynazistmiljøet: "Ung Front" (nedlagt før 1993), "Raknarok" (senere "Einherjer"), "Boot Boys", "Gjallarhorn" (bladet til "Zorn 88" som senere ble til "NNSB") "Patrioten" (utgitt av "Norges Nasjonal Sosialistiske Bevegelse", "NNSB" mellom 1996 og 1998), "Viking" (utgitt av organisasjonen "Viking" mellom 1995-1998), ikke å forveksle med den tidligere "Vikingen" (bladet til "HAM" - "Hvit Arisk Motstand"), "The Order" (kun utgitt ett nummer), "Blood and Honour" (et par utgivelser etter 1995), og det mer moderate bladet "Norsk Blad" (senere "Fritt Forum"). Siden midten av 1990-tallet flyttet de gjenlevende papirpublikasjoner over til internett, der det kunne nås langt flere lesere til lavere kostnad. Uniformering og symboler. Symboler og visuelle markeringstegn er nyttige virkemidler i all kommunikasjon der budskapet skal formidles effektivt og vekke følelser og engasjement, og brukes ofte i propaganda og reklame. Slående grafiske tegn, uniformering, flagg og faner har særlig vært utbredt i politiske og nasjonalistiske massemønstringer som er organisert etter militært mønster. Det gjelder ikke minst autoritære ideologier som nazisme, kommunisme og fascisme. Slike ytre kjennetegn vil styrke fellesskapsfølelsen og eget selvbilde og samtidig gi et ønsket signal til omverdenen, slik all sosial atferd i vid forstand alltid er identitetsbygging og mer eller mindre bevisst iscenesettelse av en selv. Mange nynazister har tatt i bruk gamle og nye varianter av symboler som blir knyttet til nazismen før og under andre verdenskrig, deriblant tradisjonelle flagg, hakekors, solkors og runer. Slike symboler er i mange tilfeller sterkt tabu-belagte i den moderne vestlige verden. Bruken av hakekors og Hitler-hilsen er for eksempel forbudt ved lov i Tyskland. Også Norge har strenge regler for politiske uniformer etter erfaringene med militante organisasjoner og bevegelser. Nynazistiske symboler representerer dermed ikke bare en politisk oppfatning, men er også en direkte provokasjon mot den bestående samfunnsordningen. Unge nynazister uniformerer seg av samme grunn ved å bære visse militærpregede klesplagg, som lærstøvler, bukseseler, pilotjakker og hettegensere. De fleste er også helt kortklipt og kalles derfor "skinheads" eller "snauskaller". Alba. Alba er det gamle oldtidsnavnet (uttales "Al-a-pah"), og samtidig det moderne skotsk gæliske navnet på nasjonen Skottland. På gammel gælisk var navnet "Albu" og på irsk er det også "Alba". Ordets opprinnelse kommer til sist for et keltisk ord som refererte til hele øya Storbritannia, derfor det tidlige klassiske Albion. Det ble benyttet av gælerne til å referere til øya som en helhet inntil omtrent 800-tallet eller 900-tallet hvor det ble navnet for kongedømmet til pikterne og til skottene, det vil si "Pictavia" (Piktland) og Dál Riata, nord for elven Forth og elvemunningen Clyde, samlet av felleskongen for både pikterne og skottene, Kenneth Mac Alpin, gælisk navn Cináed mac Ailpín, det vil si Kenneth I av Skottland. Det er en mulighet at Alba ganske enkelt er en gælisk oversettelse av det piktiske navnet for Piktland. Ettersom tiden passerte ble andre småkongedømmer i syd lagt inn under Alba. Navnet ble latinisert i høymiddelalderen som «Albania». Det er uklart om dette navnet deler den samme etymologiske opprinnelse som dagens moderne Albania eller oldtidens Albania. Dette navnet ble hovedsakelig benyttet av gælisk-latinske skribenter, den mest kjente er Geoffrey av Monmouth. Det var dette ordet som ble videreført inn i middelengelsk som Albany, skjønt det var sjelden at dette ble benyttet for å referere til kongedømmet Skottland, men istedenfor som det symbolske hertugdømmet Albany. Fra det siste har hovedstaden i den amerikanske staten New York tatt sitt navn, Albany. Salomo. Salomo (hebr. "Shlomo" eller "Shelomo", «fred») var ifølge Bibelen sønn av David og hans etterfølger på tronen. Israels storhetstid var på sitt høyeste under ham, og han huskes for å ha bygget tempelet i Jerusalem. Han sies å ha vært usedvanlig rik og prektig, og landet opplevde utallige velsignelser under hans styre. Salomo var sønn av David og Batseba og het opprinnelig Jeddidja. Han ble ved sin fødsel utvalgt til å bli den som skulle arve kongetittelen. Han var nokså ung da han ble konge. Det fortelles at han i en drøm fikk høre at han kunne be Herren om noe, og han bad da om visdom. Derfor ble han en usedvanlig vis konge. Han holdt på med å bygge tempelet og andre bygninger i syv år. Han gjorde også mye for administrasjonen i riket. Det var hovedsakelig fred i riket i hans regjeringstid. Mot slutten av sin regjeringstid sies det imidlertid at han begynte å oppføre seg dårlig fordi han var blitt påvirket av noen av sine hustruer som tjente andre guder. Det førte til oppstander i riket. En natt kom en engel til Salomo, og sa han hadde handlet galt. Av den grunn skulle riket bli splittet. Men av hensyn til løftet som ble gitt til hans far David, skulle han få beholde riket til sin død. Etter hans død ble Israel delt i to riker. Salomos sønn var Rehabeam (1. Krønikebok 3: 10), men like etter hans tronbestigelse fulgte ti stammer Jeroboam og gjorde ham til konge. Derfor ble landet delt i tistammeriket i nord og tostammeriket i sør, hvor Rehabeam beholdt makten kun over Juda og Benjamin. Salomo regnes i jødisk og kristen tradisjon som forfatter av de fleste Ordspråkene, av hele "Forkynneren" og "Høysangen", og noen av Salmene. Salomo er også nevnt i "Koranen" hvor han blir regnet blant profetene. Saul. Saul (eller "Sha'ul", også "Saul ben Kisj") (hebraisk: שָׁאוּל, "Šaʾul", «Spurt etter»; arabisk: طالوت, "Tālūt‎"; gresk: Σαούλ; latin: "Saul") (1079 – 1007 f.Kr.) var den første kongen for Det forente kongedømme Israel og regjerte i 40 år fra 1047 til 1007 f.Kr., i henhold til "Den hebraiske Bibelen". Han kom fra Benjamins stamme og var sønn av en velstående mann ved navn Kisj. Han ble salvet til konge av profeten Samuel og regjerte fra Gibea. Han begikk selvmord i løpet av et slag mot filisterne ved fjellet Gilboa i nordlige Israel. I det samme slaget ble også tre av hans sønner drept. Etterfølgelsen til tronen ble bestridt av kun hans eneste overlevende sønn Isjbosjet og David som til sist ble den rådende. Den viktigste redegjørelsen til hva vi vet om Sauls liv og regjering er nedskrevet i "Første Samuelsbok" i "Det gamle testamente". Huset Saul. I henhold til "Tanákh" ("Den hebraiske Bibelen") var Saul sønn av Kisj i familien til matrittene, og et medlem av Benjamins stamme, en av de tolv stammene i Israel. Det synes om han kom fra Gibea (antagelig en høyde utenfor Jerusalem). Saul giftet seg med Akinoam, datter av Akima’as. De hadde fire sønner og to døtre. Sønnene het Jonatan, Jisjvi (Abinadab), Malkisjua og Isjbosjet. Døtrene het Merab og Mikal. Saul hadde også en konkubine ved navn Rispa, datter av Ajja, som fødte ham to sønner, Armoni og Mefibosjet. Saul tilbød Merab til David som hustru etter hans seier over kjempen Goliat, men David eller Merab synes ikke å ha vært interessert i dette arrangementet. Saul ga da sin andre datter Mikal i ekteskap til David, men da David siden ble Sauls rival til tronen ga Saul datteren Mikal videre i ekteskap til Paltiel, sønn av Lajisj fra Gallim. Saul tok livet av seg i slaget ved Gilboafjellet, og ble gravlagt i Jabesj i regionen til Benjamins stamme. Etter at Saul ble salvet til konge av Samuel gjorde han hva profeten hadde fortalt ham, men da han var ulydig mot Gud ba Gud Samuel om å salve en ny konge. Isjbosjet og Malkisjua. Tre av Sauls sønner, Jonatan, Abinadab og Malkisjua, døde sammen med ham på Gilboafjellet. Isjbosjet ble da konge av Israel i en alder av førti år. David krevde at hans tidligere hustru Mikal ble levert tilbake til ham og Isjbosjet bøyde seg for det. Isjbosjet regjerte i to år før han ble drept av to av sine egne offiserer. Armoni og Mefibosjet, Sauls to sønner med sin konkubine, ble utlevert av David sammen med de fem sønnene til Merab, Sauls andre datter, til gibeonittene som drepte dem som hevn for en tidligere urett. Mikael var barnløs med David. Den eneste mannlige etterkommer etter Saul som overlevde var Mefibosjet, sønn av Jonatan og som var fem år da hans far og bestefar døde i slag. Med tiden kom han inn under Davids beskyttelse. Mefibosjet, som var lam i føttene, fikk selv en sønn, Mika. Salvet som konge. Samuel, som var israelittenes dommer, hadde sønner som var uærlige og lite trofaste i troen. Israelittenes ledere fryktet at det ville bli katastrofalt om Samuels sønner ble dommere etter ham og krevde at Samuel ga dem en konge. Gud advarte om at hvis han utpekte en konge over dem, ville de lide under kongens handlinger. Saul, en ung israelitt, ble beordret av sin far Kisj til å gå og leter etter forsvunne esler. Saul adlød og Samuel så ham komme mot seg. Gud avslørte til Samuel at Saul vil bli den ene som skal bli salvet som den «første» konge av Israel. Den amerikanske teologen Peter J. Leithart slår fast at «Saul, den første kongen, begynte som ideelt valg for å lede og dømme Israel... Saul gjetet farens dyr (det samme gjorde Josef og Moses, og det samme ville David komme til å gjøre), og han er pliktoppfyllende sønn... Saul var en vakker mann og et hode høyere enn andre israelitter, i henhold til "Første Samuelsbok" 9:2.» I Samuelsbøkene i "Det gamle testament" blir Saul ikke referert til som konge ("melech"), men heller til som en «leder» eller «hærfører» ("nagid"). Imidlertid blir Saul gjort til «konge» ("melech") ved Gilgal. Selv David, før han ble salvet som konge, ble referert til som en framtidig "nagid", eller militær leder. Folket benyttet generelt betegnelsen «konge» ettersom de ønsket å være lik andre nasjoner. Dette kan være en indikasjon på en forskjell mellom hva ulike fraksjoner av folket faktisk ønsket, og opplagt en motvilje mot bestemte ledere og motstand mot å bryte fra den gamle stammeorden. Saul endte uansett opp som konge ("melech") i Gilgal. Avvist og forkastet av Gud. I henhold til "Første Samuelsbok" hadde Samuel fortalt Saul om å vente i syv dager etter de møtte; Samuel fortsatte å gi Saul ytterligere instruksjoner. Men da Samuel ikke kom etter syv dager og israelittene var rastløse begynte Saul å forbedrede seg til slag ved tilby brennoffer. Samuel kom akkurat da Saul var ferdig med sine ofringer og refset Saul for ikke å adlyde ham. Som et resultat av å ikke lyde Samuels, det vil si Guds, instruksjoner, tok Gud kongedømme fra Saul. Etter slaget mot filisterne beskriver den bibelske teksten Samuel at ga ordre om at Saul skulle drepe alle amalekitterne. Saul drepte på ordre fra Gud alle småbarn, barn, kvinner, og menn, og den dårligste buskapen og etterlot kun kongen og den beste buskapen levende. Da Samuel fant ut at Saul ikke hadde drept dem alle som han hadde krevd ble han meget sint og la seg ut i en lang og bitter lekse om hvordan Gud angret på at han hadde gjort Saul til konge ettersom Saul var ulydig. Da Samuel snudde seg grep Saul tak i klærne ham og kom til å rive en bit av. Samuel uttrykte da et profeti om at det samme ville skje med Sauls kongedømme. Samuel kommanderte at amalekitternes konge (som lik alle andre amalekittiske konger i "Den hebraiske Bibelen" het Agag) skulle ført fram for ham. Samuel drepte egenhendig kongen: «Så hogg Samuel Agag ned for Herrens åsyn i Gilgal.» Saul og David. David og Saul, russisk maleri, 1800-tallet. Saul slynger spydet etter David, reileff i terrakotta av George Tinworth. Sauls grådighet etter storhet. Kong Saul, illustrasjon av Lidia Kozenitzky. I den bibelske teksten ble Saul sønn Jonatan nær venn av David og til sist ble David den andres svoger ved å gifte seg med Mikal. Jonatan anerkjenner David som den rettmessige kongen og "Første Samuelsbok" slår fast at «”han fikk ham så kjær som sitt eget liv.» Jonatan ga også David sin egen kappe, krigsklærne, sverdet, buen og beltet, et symbol på Davids posisjon som Sauls etterfølger. Gud gjorde David suksessfull hvor enn Saul sendte ham. Derfor ga Saul David ansvaret for hæren og etter at David kom tilbake fra slag priste kvinnene ham med å synge og danse om at han var en større helt enn kongen selv. Det gjorde Saul sjalu og han fryktet at David var blitt en rival til tronen. En annen dag mens David spilte på harpen ble Saul fylt av den onde ånden og kastet et spyd etter David, men bommer, ikke bare en gang men to ganger. Saul fikk fjernet David fra hoffet og utnevnte ham til hærfører, men David ble igjen mer heldig og suksessfull enn ønsket, noe som gjorde Saul ytterligere rasende. Som ytelse for å være hans kriger tilbød Saul David å gifte seg med kongens datter Merab, men David unnslår seg ved å hevde å være for underdanig. Merab ble da giftet bort til en annen mann mens Saul gjentar tilbudet ved å gi bort den neste datteren Mikal. Igjen unnslår David seg ved å hevde at han er for fattig, men Saul overtaler David ved å si at brudens pris er kun 100 filistiske forhuder i det håp om at David ville bli drept i forsøket på å oppnå dette. David bragte tilbake 200 forhuder og ble deretter gift med Mikal. Fortellingen fortsetter mens Saul drev med sine konspirasjoner mot David, men Jonatan forhindret Saul til å gjennomføre dem og advarte David om da. Saul forsøkte å få David drept i løpet av natten, men Mikal hjalp ham å flykte og lurte forfølgerne ved å bruke en husguddom, et idol, til å late som om David fortsatt lå i sengen. David flyktet til Jonatan som ikke bodde sammen med sin far, og Jonatan sa seg enig om å dra tilbake til Saul og avsløre hans egentlige hensikt. Mens han spiste sammen med kongen lot Jonatan som om at David var blitt tilkalt av sine brødre, men Saul gjennomskuet dette og kritiserte Jonatan for å være en av Davids soldater, og det ble åpenbart at Saul ønsket David død. Den neste dagen møtte Jonatan sin svoger og fortalte ham om Sauls hensikt, og de to venner tar avskjed. David flykter inn i villmarken, og Saul giftet Mikel bort til en annen mann. Saul ble senere informert av den sterkeste av sine gjetere, en edomitt ved navn, Doeg, at presten Akimelek hadde gitt hjelp til David. En håndlanger er søkt for å få Akimelek drept og andre prester i Nob, men ingen av Sauls håndlangere er villig til å gjøre dette. Doeg tilbyr seg og drepte 85 prester. Saul fikk drept hver mann, kvinne og barn som levde i Nob. David hadde da allerede forlatt Nob og samlet rundt 400 misfornøyde menn, inkludert en gruppe fredløse. Med disse angrep David filisterne ved Ke’ila som var der for å plyndre. Saul innså at han kunne fange David og hans menn inne i byen og beleiret den. David fikk høre om dette, og etter å ha mottatt guddommelig råd (via efoden, en form for hellig klede som først var beskrevet i "Andre Mosebok" 28), fant da ut at beboerne ville forråde ham til Saul. Han besluttet da å flykte ut i ødemarken og til fjellet i Sif-ødemarken. Saul oppdaget det og forfulgte David ved to anledninger. Slaget ved Gilboa og Sauls død. Til tross for edene om forlik og forsoning hevder den bibelske teksten at David følte seg usikker, og gikk derfor inn i en allianse med Israels fiender filistrene og ble deres vasall. Forsterket av dette forberedte filistrene et angrep på Israel og Saul ledet hæren for å møte dem ved fjellet Gilboa, men før slaget besluttet han i all hemmelighet å rådføre seg med heksen i En-Dor. Heksen som ikke visste hvem han var minnet ham om at kongen (det vil si Saul) hadde gjort hekseriet en fornærmelse eller lovbrudd, men etter å ha blitt forsikret at Saul ikke ville skade henne, fremmet heksen fram Samuels ånd eller spøkelse. Samuels ånd fortalte Saul at han ville tape både slaget og sitt liv. Nedbrutt dro Saul tilbake for å møte hæren, og israelittene ble som lovet nedkjempet og beseiret. For å unnslippe vanæren av å bli tatt til fange ber Saul sin våpenbærer om å drepe ham, men denne avslår. Saul begår da selvmord ved å kaste seg på sverdet sitt. En amalekitt tar deretter æren for å ha drept Saul og forteller det til David. Rasende gir David ordre om at amalekitten skal bli henrettet for å ha drept en som Gud har salvet. Liket av Saul, sammen med de av hans sønner (Jonatan, Abinadab og Malkisjua), ble festet til murene av Beth-shan, og hans våpen hengt opp på byen Ashkelons tempel for guden Astarot. Innbyggerne av Jabesj i Gilead, hvor Saul hadde vunnet sin første seier, fikk berget likene og tok dem med tilbake til sin by hvor de brente kjøttet og gravla beina. Sauls navn og fortellingen om Samuels fødsel. Hanna presenterer sin sønn Samuel for presten Eli, maleri av Gerbrand van den Eeckhout, ca. 1665 Fødselsfortellingen om profeten Samuel er beskrevet i "Første Samuelsbok" 1-28 hvor Samuels mor Hanna ber om en sønn fra Jahve, og dedikerer barnet til helligdommen i Sjilo. Avsnittet gjør omfatte ordspill med rotelementene til Sauls navn, og avslutter med frasen "hu sa'ul le-Yahweh", «han er dedikert til Jahve». Hanna navngir den resulterende sønnen Samuel, i betydningen «Guds navn», og etymologien og de tallrike referansene til navnets rot synes å passe bedre på Saul isteden. De fleste forklaringene på uoverensstemmelsen er at fortellingen opprinnelig beskrev Sauls fødsel, og ble senere tilskrevet Samuel for å forbedre Davids posisjon i fortellingen på bekostning av den tidligere kongen Saul. Kildekritikk. Eksistensen av ulike forklaringer for Sauls opphevelse til konge er resultatet av at den bibelske fortellingen er blitt satt sammen fra et antall av opprinnelige forskjellige kildetekster. Det kan bli støttet av tekstkritisk bevis: I den greske "Septuaginta"s versjon av "Første Samuelsbok" 11:15 blir Saul offentlig salvet som konge av Samuel ved Gilgal istedenfor at menneskemengden utroper ham til konge, Saul blir salvet tre ganger, og utropt to ganger. I redegjørelsen av slaget mot filisterne er antallet særdeles urealistisk ved å hevde at de eksempelvis hadde 30 000 stridsvogner. "Septuagintas" og "Peshitta" (den syriske standardversjonen av "Bibelen") blir antallet redusert til 3 000. Også urealistisk er antydningen at Saul og hans sønn Jonatan var de eneste menn foruten filisterne som hadde våpen; denne antydningen er antagelig et senere tillegg til teksten. Særlig ettersom fortellingen flyter mer naturlig fra slutten av vers 18 og fram til begynnelsen av vers 23. Tanken at israelittene ble ledet av en mann ved navn Jonatan er ganske enkelt en etnologi – indikasjon på at hebreerne var en forgrening av israelitter (og atskilt fra andre) framfor at de ble ledet av sønnen til en israelittisk konge. Både det tidligere avsnittet om Sauls utålmodighet og den senere fortellingen om krigen mot amalekittene er senere redaksjonelle endringer av teksten som tilhørte sammen. Begge er formet for å rettferdiggjøre Sauls senere skjebne og delingen av hans kongedømme da Saul hadde tilsynelatende blitt guddommelig valgt til konge, og samtidig portrettert oldtidens Israel som mer som et teokrati enn det ellers ville ha synes å ha vært, ved å få det til å se ut som om kongen tok ordre fra en profet. Det faktum at David sparer Sauls liv ved to anledninger er resultatet av to tidligere fortellinger er blitt sammen – den såkalte republikanske kilde og den monarkiske kilde; den førstnevnte er ansvarlig for avsnittene som involverer Jonatan, den første forfølgelsen til Sif og den første forsoningen; den andre, monarkiske kilden er ansvarlig for passasjene som involverer Mikael, Nob, den andre forfølgelsen til Sif og den andre forsoningen. Mikael spiller i all vesentlighet den samme rolle i den monarkiske kilde som Jonatan gjør i den republikanske kilde – som Davids beskytter ved Sauls hoff. Den monarkiske kilde nevner en «husgud», et idol, og det er av interesse ettersom det indikerer at slik religiøse gjenstander eksisterte og ikke ble sett på som upassende i den tidlige Jahve-religionen; arkeologi har bekreftet et stort antall slike idoler eksisterte i tidlige Israel, særlig kvinnelige statuer av Asjera, ledsager opprinnelig for guddommen El og siden for Jahve. Oddbjørn Jonstad. Oddbjørn Jonstad (født 22. januar 1944) fra Naustdal er en norsk politiker (FrP, senere Norsk Folkeparti) som på slutten av 1990-tallet markerte seg som sterk innvandringsmotstander. Synspunktene vakte dengang såpass oppsikt at han ble ekskludert fra Fremskrittspartiet i 1999. Etter examen artium på Firda Gymnas på Sandane og militærtjeneste i Vardø i Nord-Norge, utdannet Jonstad seg til sivilingeniør (elektro) på NTH (nå NTNU). Han kom til Oppegård i 1979 og ble i 1987 valgt inn i kommunestyret for Fremskrittspartiet, noen år senere også inn i formannskapet. Han var formann for lokalpartiet i mange år. Jonstad ble landskjent i 1999 da han ble ekskludert av Fremskrittspartiet fordi han ønsket at flyktninger og asylsøkere skulle bo i leire til de trygt kunne reise hjem igjen. Han bemerket seg også ved å foreslå for kommunestyret å erklære Oppegård som sosialistfri sone. Etter eksklusjonen i 1999 dannet han Norsk Folkeparti. Partiet stilte til valg med Jonstad på topp i alle fylker i 2001, og fikk 0,06 prosent av stemmene på landsbasis. I 2002 ble partiet splitta. Jonstad ble kastet som leder, og partiet skiftet navn til Nasjonalalliansen. Jonstad leder i dag (2010) restene av det opprinnelige Norsk Folkeparti. Høsten 1999 gikk han ut og kritiserte NRKs programledere med innvandrerbakgrunn. Jonstad ønsket ikke programledere som han mente opptrådte «unorske på skjermen». I 2007 kom han med lignende utspill i forbindelse med 17. mai feiringen. Utover dette har Jonstad skrevet fire lokalhistoriske bøker og utarbeidet et billedleksikon om Oppegård. Jonstad er leder av. Forening har en ukjent antall medlemmer, og rapporterer kommentare om Oppegprd kommune lokalpolitikk på sine nettsider. I August 2011 publiserer Jonstad lister med personer han klassifiserer innvandringsvennlig på nettstedet Korsfarer.no, en handling som har blitt kritisert smakløst etter attentat og massedrap den 22. Juli 2011 i Oslo og på Utøya. Oppfordringer om fjerning siterer han på listen. Down (band). Down er et amerikansk sludge metal, doom metal-band som består av medlemmer fra mange kjente band, inkludert Pantera, Corrosion of Conformity, Superjoint Ritual, Crowbar og EyeHateGod. Etter deres første utgivelse, "NOLA", la bandet ut på en kort turne med 13 konserter før de tok en pause fra bandet for å fokusere på sine større band. Likevel solgte bandet nesten en halv million album. Det samme skjedde med deres andre album. Bandet ble samlet for å spille inn ', etterfulgt av en turne før de tok en ny pause. I mai og juni 2006 dro Down ut på sin første Europa-turné, og 5. juni 2006 besøkte de Norge og Rockefeller for aller første gang. 25. september 2007 kommer bandets tredje studioalbum, "Down III". Luigi. Luigi er en fiktiv videospillfigur som har opptrådt i en rekke videospill utgitt av Nintendo. Luigi er vanligvis ikledt en grønn genser, blå snekkerbukse, brune sko, hvite hansker og en grønn hatt med bokstaven L midt frampå. De fleste spillene som Luigi opptrer i er plattformspill, men etter hvert har Nintendo utgitt mange ulike spill med Luigi og Mario (og som oftest flere personer fra Mario-serien). Eksempler på disse er sportspill ("Mario Kart", "Mario Tennis"), en serie brettspill-liknende partyspill (Mario Party) og rollespill ("Paper Mario"). Historie. Luigi er lillebroren til Mario, og debuterte i spillet "Mario Bros.". Han har senere vært med i mange spill sammen med Mario. I begynnelsen var Luigi en kopi av Mario som ble laget for å gi mulighet til å skille mellom to spillere, men etter hvert har Luigi blitt en egen karakter, med sine egne særtrekk. I 2001 fikk Luigi endelig hovedrollen i sitt eget spill, "Luigi's Mansion", som ble lansert omtrent samtidig som Nintendo GameCube. Likevel har Luigi ofte blitt satt i bakgrunnen av sin bror Mario i mange spill, noe som har blitt referert til i enkelte Mario-spill på en selvironisk måte. I for eksempel "Paper Mario", som er et rollespill med Mario som hovedperson, er det mulig å prate med Luigi i hjemmet til de to brødrene. Luigi kommenterer da ofte det at Mario ikke tar ham med på sine eventyr, og i stedet lar ham være hjemme for å passe på huset. Diverse. Luigis rival er fetteren hans Waluigi. Det sies også at Luigi er forelsket i herskeren over det fiktive landet «Sarasaland», Prinsesse Daisy. Slaget på Re. Slaget på Re i Re i Ramnes i Vestfold i januar 1177 markerer et vannskille i Norgeshistorien. Birkebeinerne ble slått ned av de kongelige styrkene til Magnus Erlingsson. Tronpretendenten Øystein Møyla, som hadde utfordret kongedømmet i Norge, ble drept. I seierens stund skulle en mann med stort talent stige fram. Sverre Sigurdson ble den nye føreren for birkebeinerne, og den neste utfordreren til tronen. Bakgrunnen. De langvarige stridighetene siden 1130 hadde ledet til en varig oppstykking av aristokratiet. Aristokratiet knyttet interesser til kongemakten ved å støtte utvalgte tronpretendenter for styrking av egne interesser og privilegier. Da Brødrekrigen sluttet i 1162 etter Slaget ved Sekken, begynte den tapende parten å organisere en reising på Østlandet. Der fant den rekrutteringsgrunnlag i grenselandskapene og i periferien av de norske befolkningssentre, hvor krigsflokker dukket opp. Den første var Hettesveinsreisingen i 1164-69, samtidig som det foregikk en dansk-norsk krig om herredømmet over Viken. Med dansk støtte ble baser anlagt for utstøtte storfolk i Vest-Sverige. En besittelse av grenselandskapene på Østlandet var sikret for årene fremover. I 1174 kom tronpretendenten Øystein Møyla, som antakelig var sønn av Øystein Haraldsson, i spissen for en ny krigerflokk. Denne flokken bestod av rester etter den forrige reisingen. Fattigfolk og bønder sluttet seg til flokken. Denne flokken blir kjent som birkebeinerne. De vant tilslutning på Østlandet, som reaksjon på det harde styret til kongen med Erling Skakke og kirken i spissen. Det var et så høyt skattepress at mange fikk økonomiske tilbakeslag og ble eiendomsløse. I to år framover styrket birkebeinerne seg på Østlandet. Det var aldri helt underlagt fullstendig kontroll av kongen. Først den 8. september 1176 ble birkebeinerne en synlig trussel. En viktig lendmann var overfalt og drept i Nidaros, Trøndelag, med den følge at landsdelen kom utenfor kongelig kontroll. Øystein Møyla ville nå forene Trøndelag og Østlandet. Han marsjere sørover ned i Opplandene, deretter inn i Ringerike gjennom Toten og Hadeland mot den viktige byen Tønsberg. Ved å ta Tønsberg ville Viken bli underlagt birkebeinernes kontroll. Ved nyheten om dette reagerte kong Magnus Erlingsson og Erling Skakke straks, ikke minst da de fikk vite at Øystein Møyla var hyllet som konge og hadde tatt mange trønderne med seg sørover. På høsten 1176, seilte en flåte med en hær og den erfarne Orm Kongebror til Tønsberg. De ble der til over jula. I januar 1177 var de første meldinger kommet om at en stor hær var på vei mot Re i Ramnes, og deretter marsjere den kongelige hæren ut for å stoppe den trønderske-østlandske hæren under Øystein Møyla. Slaget. Da Orm kongebror og Magnus Erlingsson var kommet til Ramnes gård med omkringsliggende gjerder, kunne de observere birkebeinerne på en gård lengre vekk. Birkebeinerne var spredt og det var dessuten snøvær i forveien så birkebeinerne måtte samle sine styrker. Det ga Orm kongebror tid nok til å forberede den valgte slagmarken foran Ramnes gård da været lettet. Han gav ordre om å trampe ned den dype snøen for å preparere striper på begge sider av den brede landeveien fra nord og konsentrerte de dyktigere styrkene i midten der veien lå. Birkebeinerne hadde flere menn, men snøen var dyp og det var så kaldt at man kunne bare angripe på landsveien. Denne var ikke bred nok til å la deres tallmessig overlegenhet bestemme utfallet av kampene. Forsøkene på å bre ut fylkingen, som var mer som en kolonne, mislykkedes fordi mennene i den dype snøen ble så sløvet ned at de på veien ble angrepet på flankene. Øystein Møyla gikk, i tråd med tradisjonen, til kamp i spissen med sitt merke. Men han var kommet i disfavør med de forreste rekker av hæren under angrep på begge flanker. De var underlegen i tallmessig forhold mot de kongelige, som også var mer våpendyktige. I mellomtiden kunne bueskytterne i den kongelige hær lett skyte ned de sløve mennene i snøen. Det ble trangt på veien for birkebeinerne idet de kongelige kuttet ned de forreste rekkene og begynte å drive dem tilbake. Trengselen utløste en katastrofe. Mange ble presset ned i grøftene og enda flere ble massakrert av de kongelige som ikke gav nåde. Øystein Møyla valgte å flykte, mens hans hær ble oppløst i panikk og sanseløs flukt. Etter kort tid var veien forvandlet til en dynge av lik med hundrevis av drepte. Under forfølgelsene var enda flere tatt igjen og hugget ned. Øystein Møyla kom seg til et hus i nærheten der han bad bonden om å gjemme ham. Bonden svarte på det med et øksehugg og drepte tronpretendenten. Etter en engelsk kilde skulle 400 ha blitt drept og resten drevet på vill flukt. En del til Trøndelag og en del til grensebygdene mot Sverige. I mellomtiden fant de kongelige liket av Øystein Møyla, som ble båret til Ramnes gård der Magnus Erlingsson oppholdt seg. Han ønsket å få den døde identifisert, og spurte om noen kunne gjenkjenne vedkommende. En såret birkebeiner, som satt i stuekroken, så liket og angrep kongen med en øks. Etter å ha skadet kongen i skulderen, blir han hugget og stukket ned av kongsmennene. Etterspillet. Med Øystein Møylas død var birkebeinerne i oppløsning, mesteparten kom seg til Vest-Sverige, der storfolk som støttet dem fortalte om en mistenkelig mann ved navn Sverre. Han skulle være sønn av Sigurd Munn Haraldsson. Etter samtaler med deres støttefolk, inkludert Birger Brosa, besluttet birkebeinerne å gi Sverre et tilbud. Han skulle være deres tronpretendent og anfører. Hvis ikke skulle han drepes for å bli sendt som gave til Erling Skakke i et fredstilbud. Stilt ovenfor et slikt valg kunne ikke Sverre avslå tilbudet. Kjent som Sverre Sigurdsson ble han birkebeinernes leder den 6. mars 1177 i Värmland, Sverige. Hæren som var slått på Re, hadde fått en ny anfører. Selv om det er sagt at det bare var 70 mann tilbake, sier en engelsk krønikeskriver at det trolig var 1100 birkebeinerne tilbake. Sted for slaget. Nøyaktig hvor kampene skal ha foregått, har lenge vært uklart, men arkeologiske funn gjort av Kjersti Jacobsen i 2010 på et jorde på gården Søndre Linnestad tyder på at slaget på Re 1163 har foregått et sted nærmere Linnestad øst for Ramnes kirke. Kilder. Re Veigar Páll Gunnarsson. Veigar Páll Gunnarsson [vei:jar paotl gun:arson] (født 21. mars 1980) er en islandsk fotballspiller som spiller i angrep for den norske Tippeliga-klubben Stabæk. Han har tidligere spilt for Stabæk, AS Nancy, Stjarnan, Strømsgodset og KR. I Stabæks opprykksesong i 2005 kom han på andreplass på toppscorerlisten i Adeccoligaen med tolv mål. I 2006 havnet han nok en gang på andreplass på toppscorerlisten i Tippeligaen med 18 mål. 2009-sesongen var Gunnarsson i franske Nancy, men på grunn av lite spilletid returnerte han til Stabæk i november 2009. Den 29. juli 2011 meldte TV2 om at Veigar Pall Gunnarson hadde bestått den medisinske testen og skrevet under på en kontrakt som binder han til den Norske Tippeliga-klubben Vålerenga til 2014. Gunnarson blir spilleklar 1. august 2011. Gunnarsson er 1.76 meter høy og veier om lag 78 kilogram. Veigar Pall Gunnarsson Veigar Pall Gunnarsson Donkey Kong. Donkey Kong er en fiktiv videospillfigur fra Nintendo, laget av spilldesigner Shigeru Miyamoto. Han debuterte i arkadespillet "Donkey Kong" i 1981. Der var han Jumpmans (Marios) erkefiende som prøvde kidnappe Jumpmans kjæreste, Pauline. Siden den gang har han dukket opp i over 20 spill fra hans egen serie, i tillegg til mange Mario spill, som Mario Kart, Mario Party, Super Smash Bros. osv. Donkey Kong er mest kjent fra spillserien "Donkey Kong Country" på SNES. I 2010 gav Nintendo ut et nytt spill i serien, med "Donkey Kong Country Returns" på Wii. Den nyeste spillserien med Donkey Kong er "Donkey Konga". Donkey Konga går ut på at man skal slå på bongotrommer til kjente låter. Baby Donkey Kong. Baby Donkey Kong er en baby versjon av Donkey Kong som først dukket opp i "Yoshi Island DS", og senere dukket opp i "Mario Super Sluggers". Forbundskansler. Forbundskansler (ty. "Bundeskanzler") er en betegnelse på en kansler (regjeringssjef) i en forbundsstat (føderasjon). Forbundskansler var tittelen for regjeringssjefen i Det nordtyske forbund (Otto von Bismarck) fra 1867 til 1871, og har siden 1918 vært brukt som tittel for regjeringssjefen i Østerrike og siden 1949 for regjeringssjefen i Tyskland. Det er også tittelen for lederen av forbundskanselliet i Sveits, som har ansvar for å koordinere den føderale sveitsiske regjeringens arbeid. Eusosialitet. Eusosialitet er en form for levemåte hos noen dyr som går ut på at mange individer som lever sammen i en familiegruppe nærmest fungerer som en organisme. I sin egentligste form finner man eusosialitet hos visse insekter. Men en lignende levemåte eksisterer også hos noen andre dyr. Avanserte samfunn. Eusosiale samfunn i full forstand finner man hos honningbier, broddløse bier, humler, maur, stikkveps, som alle er årevinger, og termitter, som er insekter som viser likheter med kakerlakker. Disse insektene danner svermer som består av ett eller noen få individer som forplanter seg, sammen med mange arbeidende individer som vanligvis ikke forplanter seg. Hos de sosiale årevingene består en sverm av én eller noen få eggleggende hunnindivider ("dronning"), noen hannindivider ("droner") og mange ufruktbare hunnindivider ("arbeidere"). Hos termittene er det derimot både en forpantningsdykrig hunn ("dronning") og hann ("konge"), og arbeiderne er ufruktbare individer av begge kjønn. Grader av sosial adferd. Man snakker om grader av samarbeid som spenner fra enslig til avansert sosial adferd. Dette gjelder ikke minst visse arter av bier og veps. Man kan snakke om følgende nivåer: "Solitære" arter fremviser hunninsekter som bygger sine egne bol og selv tar seg av avkommet. Noen arter danner "felles grupper", hvor de deler et bol med egne celler. "Kvasisosiale" arter har hunner som går sammen om å bygge bolet. "Semisosiale" arter fremviser en adferd hvor noen hunner vil legge egg mens andre hjelper til med å finne mat. "Subsosiale" arter har en adferd der en hunn er dominant. Endelig har man så de som er fullt eusosiale, som drøftet ovenfor. Nylig har man oppdaget at noen nebbmunner også følger en slags eusosial adferd. Hos noen edderkopper og krepsdyr finner man sosial adferd i en viss grad. Individer går sammen om bolet og oppfostringen av avkommet. Lignende adferd. Nakenrotter lever i grupper som til en viss grad ligner de sosiale insektenes samfunn. Der er det én hunn og noen få hanner som formerer seg, inntil hun dør og en annen hunn tar over. Wario. Wario er en fiktiv videospillfigur fra Nintendo. Han ble lagd som en motstander til Mario, og har siden blitt en protagonist i sine egne spill. Wario debuterte i spillet ' til Game Boy som ble utgitt i 1992. Der var han hovedskurken og sistebossen. Stemmen til Wario blir gitt av Charles Martinet som også gir stemme til Mario, Luigi og Waluigi. Navnet «Wario» er Marios navn blandet med det japanske adjektivet «wariu», som betyr slem. Dermed blir Wario en slags «slem Mario». Som Marios onde motstykke er Warios personlighet og narsissisme det omvendte av Marios. Wario fikk sin første hovedrolle på stasjonær konsoll i 2003-spillet "Wario World" til Nintendo GameCube. Wario er best kjent fra "WarioWare"-spillene som er blitt utgitt til en rekke Nintendo-konsoller. Wario har en kamerat som heter Waluigi, og de samarbeider ofte i Mario-spill, som for eksempel ' til GameCube. Wario har deltatt i mange spill, og hans neste opptreden er i "Super Smash Bros. Brawl" til Wii. Betel. Betel, hebraisk «Guds hus», er det historiske navnet på stedet Betin et stykke nord for Jerusalem. Navnet ble ifølge "Det gamle testamentet" satt på plassen av patriarken Jakob siden det var der han drømte om en trapp opp til himmelen hvor engler steg opp og ned. Jack Sarfatti. Jack Sarfatti (født 14. september 1939) er en amerikansk teoretisk fysiker og forfatteren av populære verker som omhandler kvantefysikk og bevissthet. Han er kjent for sine ikonoklastiske ideer og er interessert i det han ser på som sammenbruddet av paradigmet som fastholder naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene som atskilte disipliner med argumenter som framholder at fysikk – som han kaller «det 20. århundres Konseptuelle Kunst» – har erstattet filosofi som den samlende kraften mellom vitenskap og kunst. Sarfattis hovedinteresser befinner seg i romutvandring, intelligensøkning og livsforlengelse. Hans synspunkter inkluderer spekulasjoner om at UFOer kan være av utenomjordisk opphav eller kan være «jordiske tidsskip» som kommer fra vår egen framtid; at parapsykologiske fenomener kan være reelle; at raskere-enn-lyset-transport er mulig; og at romreiser kan oppnås ved «warping» av romtidkontinuumet. Han er forfatteren av "Super Cosmos" (2005), "Destiny Matrix" (2002) og "Space: Time And Beyond Ii (Dark Energy)" (2002), og medforfatter sammen med Fred Alan Wolf og Bob Toben av "Space-Time and Beyond: Toward an Explanation of the Unexplainable" (1982). Han er en hyppig bidragsyter på Usenet og har satt opp et nettsted der han diskuterer sine ideer. Hans synspunkter blir ikke akseptert av hovedparten av det vitenskapelige miljø. Akademisk bakgrunn. Sarfatti ble født i Brooklyn, New York. Foreldrene var Hyman Sarfatti, en italiensk sefardisk jøde fra Makedonia og Mildred. Han fullførte sin B.A.-grad i fysikk ved Cornell-universitetet i 1960 hvor han skrev sin premierte avhandling under veiledning av Hans Bethe, vinneren av Nobelprisen i fysikk i 1967. Hans første utgitte arbeid var «Quantum-Mechanical Correlation Theory of Electromagnetic Fields» (– kvantemekanisk korrelasjonsteori for elektromagnetiske felter) sto på trykk i 1963 i "Nuovo Cimento", tidsskriftet til det italienske fysiske selskap. Han fikk sin Mastersgrad, også i fysikk, fra University of California, San Diego i 1967, og det samme året publiserte han «The Goldstone Theorem in the Jahn-Teller Effect» (Goldstoneteoremet i Jahn-Teller-effekten) som han skrev sammen med Marshall Stoneham i "Proceedings of the Physical Society of London" og «Laser Self-Focusing Analogue to the Landau-Ginzburg Equation of Type II Superconductivity» (Selvfokuserende laseranalog til Landau-Ginzburglikningen for type II supraledning) i "Physics Letters" Fra 1967-71 arbeidet han som amanuensis i fysikk ved San Diego State University og han mottok sin Ph.D. fra University of California, Riverside i 1969 hvor han skrev sin avhandling under oppsyn av Fred Cummings. I 1970 skrev han og Cummings sammen «Beyond the Hartree-Fock Theory in Superfluid Helium» (Videre fra Hartree-Fockteorien i superflytende helium) som ble publisert i "Physica Scripta" i Sveits Fra 1971-72 var han ansatt som forsker under David Bohm, den amerikanske kvantefysikeren, ved Birkbeck College, London Fra 1973-74, arbeidet han med Abdus Salam som vant Nobelprisen i fysikk i 1979, ved International Centre for Theoretical Physics i Trieste i Italia. Så forlot han det akademiske miljøet. Han jobbet først ved Esaleninstituttet i Big Sur, og i 1999-2000 ved Joe Firmages ISSO eksotisk propulsjonsgruppe i San Francisco med et budsjett på flere millioner dollar. Observasjoner av Uri Geller. 21. juni 1974 var Sarfatti en blant en rekke vitenskapsfolk og andre interesserte parter – en gruppe som inkluderte Arthur C. Clarke, Arthur Koestler, David Bohm og John Hasted – som utførte observasjoner av Uri Geller mens denne utviste det han sa var telekinetisk energi. Sarfatti ble imponert over Geller og kommenterte «Min personlige profesjonelle bedømmelse som doktrogradsfysiker er at Geller viste ekte psykoenergetiske evner ved Birkbeck, som er hevet over tvil hos ethvert fornuftig menneske, under relativt velkontrollerte og repeterbare eksperimentelle forhold». Han revurderte siden denne oppfatningen etter å ha diskutert saken med James Randi. Han skrev i et brev: «på bakgrunn av senere erfaring i illusjonismens kunst ønsker jeg å trekke tilbake mitt bifall av Uri Gellers psykoenergetiske troverdighet». Etter dette har Sarfatti trukket tilbake denne forrige tilbaketrekkingen og sier, «Jeg støtter Uri Geller 100 %». Utenomjordiske. I 1975 erklærte han at han hadde «seriøs informasjon som indikerte en høy sannsynlighet for at utenomjordiske kontakter finner sted» (i et brev til James Randi, «Magic and Paraphysics») og det samme året var han en av tre medforfattere av "Space-time and Beyond". På dette tidspunkt postulerte han at parapsykologiske hendelser kunne forklares av non-lokale kvanteforbindelser». Lysets hastighet. Sarfatti innleverte en patentsøknad for et apparat for å transportere kodet informasjon raskere enn lysets hastighet. Martin Gardner uttalte om oppfinnelsen hans: «Jeg vet ikke om noen annen fysiker som tror den kommer til å virke. Hvis den gjør det kommer Sarfatti til å bli en av de største fysikere noen sinne.» Sarfatti trakk som en følge av dette tilbake støtten sin for den spesielle utformingen med kommentaren at den ikke ville virke fordi den antok ortodoks kvanteteori som har «ikke-kloning»-teoremet. Superfaststoff. Sarfatti sier at ideen om superfaststoff kom fra ham i et arbeid fra 1969 som nylig har mottatt anerkjennende ord fra fysikere som George Chapline, Jr. fra Lawrence Livermore-laboratoriet og David Finkelstein fordi det forutså utviklinger på 2000-tallet. Glogower Susskindpapiret. Leonard Susskind fra Stanforduniversitetet har sagt at diskusjoner med Sarfatti tidlig på 1960-tallet bidro i betydelig grad til et arbeid fra 1963 som Susskind var medforfatter av. Susskind, som er forfatteren av "The Cosmic Landscape: String Theory and The Illusion of Intelligent Design" (2005), skrev i 2004 at Glogower Susskindpapiret fra 1963 som introduserte faseoperatører for en kvanteoscillator burde ha vært kreditert Sarfatti også. Kritikk. Et seminar for doktorgradsstudenter ved matematikkprofessor Waldyr Rodrigues ved Universitetet i Campinas, Brasil som lette etter matematiske feil og inkonsekvenser i fysikkarbeider som var publisert i fysikktidsskrifter eller som er utlagt på "arXiv" online arkiv for fysikkarbeider som ennå ikke er publisert rettet nylig søkelyset på noen av Sarfattis konsepter og metoder. I sitt arbeid «A Comment on Emergent Gravity» som ble lagt ut på "arXiv", viste Rodrigues til påståtte matematiske inkonsekvenser i den første versjonen av Sarfattis nylige arbeid «Emergent Gravity: String Theory Without String Theory» som han kalt et «potpourri av meningsløs matematikk» og han sa at også senere versjoner av arbeidet inneholdt feil Α₁-antitrypsinmangel. α₁-antitrypsinmangel eller alfa 1-antitrypsinmangel, også kalt A1AD eller rett og slett alfa-1, er en kodominant arvelig sykdom der α₁-antitrypsinnivået i blodet er for lavt. A1AD kan føre til lungeemfysem og i noen fall til leversykdom. A1AD, inkludert i lettere form, er også satt i forbindelse med m.a. behandlingsresistent astma og visse typer kronisk sinusitt. A1AD er vanligst blant europeere av baltisk, sørskandinavisk, nederlandsk, britisk og iberisk (spansk og portugisisk) bakgrunn, og i tillegg blant saudiarabere. Tegn og symptomer. Symptomer på α₁-antitrypsinmangel inkluderer dyspné (åndenød), stadige luftveisinfeksjoner eller obstruktiv astma med dårlig respons på normal behandling. Personer med A1AD kan utvikle lungeemfysem i tretti- eller førtiårene til og med uten egen historie som røykere, men A1AD-pasienter som røyker har en sterkt øket risiko for å utvikle lungeemfysem. A1AD kan også føre til nedsatt leverfunksjon i noen pasienter; leverlesjoner er svært vanlege, og en del pasienter utvikler cirrhose (skrumplever) og leversvikt (15 %). Dette er den vanligste årsaken til levertransplantasjon i nyfødte. Diagnose. Diagnosen α₁-antitrypsinmangel blir bl.a. vurdert i fall der pasienten har persistent alvorlig astma, pasienten viser tegn på kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) i uvanlig ung alder eller pasienten viser tegn på KOLS uten å ha noen historie som røyker. A1AT og Marfans syndrom. Bindevevssyndromet Marfans syndrom har til felles med A1AT at mange pasienter utvikler lungeemfysem og kronisk sinusitt. Følgetrekk som er mer typiske for Marfan enn for A1AT inkluderer uvanlig kroppshøyde, øket thorakal AP-diameter, arachnodactyli (uvanlig lange og smale fingre) og aneurismer (utposinger) på hovedpulsåren. Sykdomsbildet ved lungeemfysem i forbindelse med disse to diagnosene skiller seg typisk sett ut ved at nedbrytning av lungevevet er apikal med bullæ i Marfan og generalisert med hovudvekt på nedre deler av lungene ved A1AT. A1AT og cystisk fibrose. Merk at kronisk sinusitt tross i hva mange tror "ikke" ser ut til å brukbart som skille: Ved cystisk fibrose er kronisk sinusitt svært vanlig, men det har også vist seg at visse typer kronisk sinusitt er overrepresentert ved A1AT. A1AD og astma. A1AD og astma kan i stor grad være overlappende, og pasienter med persistent moderat til alvorlig astma generelt og pasienter med KOLS og/eller leversymptom spesielt bør utredes for muleg A1AD. Dette er særlig viktig i forbindelse med pasienter med avstamning fra Baltikum, Nordvest-Europa, Den iberiske halvøya og Saudi-Arabia. Spesifikk diagnose. Etter innledende undersøkelser og sykdomshistorie er gjerne første trinn i den spesifikke diagnosen en blodprøve der en måler det sirkulerende nivået av α₁-antitrypsin. Ved påvisning av sirkulerende AAT-nivå lavere enn referanseverdiene er neste trinn å ta en genetisk test for de vanligste mutasjonene av Pi-genet. Dette kan mange steder gjøres ved en enkel og relativt rimelig fingerprikktest. En drypper bloddråpene på et absorberende materiale og lar det tørke i to timer. Prøven blir så forseglet og sendt inn til et laboratorium som måler det generelle AAT-nivået og tester for de vanligste Pi-allelene (PiM, PiS og PiZ). Diagnosen alvorlig α₁-antitrypsinmangel blir stilt ved påvisning av fenotypene (enzymutseendet i blodet) eller genotypene PiZZ, PiZ0, Pi00 — og i alle fall der sirkulerende α₁-antitrypsinnivå er under 11 μMOL (80 mg/ml (ved radial immunodiffusjon) / 0,50 g/l (ved nefelometri)). Ved genotypen PiSZ og sirkulerende α₁-antitrypsinnivå over 11 μMOL vil enkelte stille diagnosen alvorlig A1AT, mens andre vil stille diagnosen moderat A1AT. Genotypen PiMZ kan bli skildret som bærer, men den kodominante naturen til A1AD gjør at en gjerne også definerer denne som heterozygot mild til moderat A1AD. Det kan være aktuelt med tilleggstesting for å påvise sjeldnere Pi-allel. I fall der AAT-nivå er innenfor referanseverdiene men kliniske tegn tyder på A1AD, er mer omfattende testing aktuelt for å finne ut om en kan ha med dysfunksjonelt AAT å gjøre. Dette vil også være aktuelt hvis en pasient har svært lavt A1AT – nivå, til tross for at man bare klarer å påvise heterozygot mutasjon (MZ, MS) ved vanlig testing. I forbindelse med diagnostisert moderat til alvorlig A1AT er periodiske lungefunksjonstester og leverfunksjonstester viktig. Patofysiologi. α₁-antitrypsin (AAT) blir produsert i leveren, og en av funksjonane til AAT er å verne lungene fra det nøytrofile elastaseenzymet. Normale måleverdier for AAT er 1,5–3,5 g/l. I individer med fenotypene PiS, PiMZ og PiSZ er de sirkulerende verdiene redusert til mellom 30 og 60 % av normalt nivå. Et nivå på minimum 35 % (0,80 g/l (r.i.d.) / 0,50 g/l (NEPH) / 11 μMOL) er oftest nok til å verne lungene mot elastase i personer som ikke røyker og som ikke er utsatt for vesentlig luftforurensning eller særlig hyppige infeksjoner. Individer med fenotypene PiZ og Pi0 har AAT-nivå på under 16 % av normalt nivå, og disse pasientene vil ofte utvikle lungeemfysem i tidleg alder. Halvparten av disse igjen (men ikke pasienter med genotypen Pi00) vil utvikle levercirrhose fordi A1AT ikke blir skilt ut på normalt vis, men hoper seg opp i leveren i stedet. I slike fall vil en leverbiopsi avdekke PAS-positive og diastasenegative granuler. Tobakksrøyk er særlig skadelig for personer med A1AD. I tillegg til at røyken øker betennelsesreaksjonen i luftveiene, inaktiverer tobakksrøyken AAT direkte gjennom oksidering av essensielle methioninavleiringer til sulfokside former — noe som reduserer enzymaktiviteten til 1/2000. Mild til moderat grad av A1AD er overrepresentert i astmatikere, og astmatikere med mild grad av A1AD har vist seg å respondere dårligere på behandling av astmaen enn astmatikere utan A1AD. Det har også vist seg at astmatikere kan ha høyere nivå av α₁-antitrypsin i blodplasma men lavere grad av elastaseinhibisjonskapasitet (EIC) i forhold til ikke-astmatikere av tilsvarende genotype. Dette innebærer at en bør overvåke astmatikere med genotypene PiSZ og PiMZ (og kanskje også PiSS) ekstra nøye, ettersom disse genotypene allerede i utgangspunktet er satt i forbindelse med en noe øket risiko for lungesykdom. Behandling. A1AD er en sykdom som ikke kan helbredes ut fra dagens legevitenskap, men det finnes en del behandlingsalternativer som kan letne symptomene og bremse sykdomsgangen. Det aller viktigste en kan gjøre for å bremse sykdomsgangen er å unngå luftforurensning, og da særlig tobakksrøyk (inkludert passiv røyking). "Røykere med A1AD må for enhver pris slutte", ettersom risikoen for å utvikle lungeemfysem er ekstremt høy blant A1AD-pasienter. Det er også viktig å unngå luftveisinfeksjoner så godt en kan, og de luftveisinfeksjonene en får bør behandles aggressivt for å minske virkningen av den uhemmede elastaseaktiviteten i lungene. Ved mistanke om risiko for leverskade er det særlig viktig å minimalisere alkoholforbruket. Augmentasjonsterapi. For pasienter med lungesymptomer antar en at AAT-augmentasjonsterapi fører til stans av sykdomsforløpet og til at videre skade på lungene kan unngås. Det finnes ikke langtidsstudium om virkningene av ATT-restitusjonsterapi ennå. En anbefaler derfor at augmentasjonsterapi bare blir satt i gang etter påvisning av symptomer på lungeemfysem. Augmentasjonsterapi er ikke anbefalt for pasienter med leversymptom, ettersom leversymptomene henger sammen med opphopning av AAT i leveren; behandling av disse pasientene fokuserer i stedet på å lindre symptomene av sykdommen. I alvorlige fall kan levertransplantasjon være nødvendig. AAT fra menneskeleg plasma. I flere europeiske land (Tyskland, Spania og Italia), såvel som i Canada og USA, kan lungesyke A1AD-pasienter få intravenøse infusjoner av AAT basert på donert menneskeleg plasma. Testingen av disse legemidlene er ennå ufullstendig, men data viser at ukesvise injeksjoner med AAT fra menneskelig plasma er nok til å øke AAT-nivået i blod og den bronkoalveolære lavasjevæsken (BAL-væsken) til over 11 μMOL — minimumsnivået en har funnet at mennesker trenger for å unngå nedbrytning av lungevevet. En har også funnet at A1AD-pasienter som mottar slik behandling har senket sykdomsforløp sammenlignet med A1AD-pasienter som ikke mottar slik behandling. Alternative kilder for AAT. På grunn av risikoen for overføring av virus og prioner ved injeksjoner av donert menneskelig plasma, såvel som begrenset tilgang og høy pris, blir det arbeidet mye med å finne alternative kilder for menneskelig AAT. Det blir særleg arbeidet med genmodifisering av dyr, men arbeide med gjærkulturer blir også forsket på. Allerede i 1990 produserte det skotske firmaet PPL Therapeutics sauen Tracy, som produserte AAT i melken sin. Denne sauen har siden den tid blitt avlet videre på, og det finnes nå en stor flokk sauer som produserer AAT. På grunn av manglende data om hvor effektiv og sikker behandlingen med AAT fra denne kilden er, er AAT fra genmodifiserte sauer ennå ikke godkjent som legemiddel noe sted. PPL Therapeutics håpet å ha legemiddelet klart for produksjon i 2007, men var på randen av konkurs i 2003 etter å ha mistet støtten fra en hovedsponsor i Tyskland., Firmaet ble kjøpt opp av Regenecor Holdings Inc., et samarbeide mellom University of Pittsburgh Medical Center og flere investorer, og Regenecor Holdings Inc. fortsetter programmet med genmodifiserte husdyr., Produksjon av AAT gjennom sauer har også blitt gjort av Bayer Biologicals i West Haven i Connecticut i USA. Produksjon av AAT gjennom geiter blir arbeidet med ved Genzyme i Boston i Massachusetts i USA. Arbeide med rekombinant teknologi i forbindelse med gjærsoppkulturer blir gjort av Baxter Healthcare i Illinois i USA og av Arriva Pharmaceuticals i Alameda i California i USA. På grunn av avvikende egenskaper i glykosylasjonen av AAT-protein produsert av disse artene er halveringstiden i menneskekroppen svært kort, noe som gjør intravenøs behandling upraktisk. Alternative administreringsmåter for AAT. På grunn av rask nedbrytning av AAT fra ikkemenneskelige kilder i blodet viser det seg ikke praktisk å gi denne formen av AAT intravenøst. En annen grunn til å unngå intravenøs augmentasjonsterapi er at dette kan føre til øket opphopning av AAT i leveren. I de siste årene har det derfor blitt forsket på bruk av AAT i inhalasjonspreparater i stedet. Det finnes ennå ikke nok data til å kunne si om inhalert AAT effektivt kan motvirke nedbrytning av lungevevet. Motvirkning av akuttfaserespons. Siden AAT er en akuttfasereaktant, øker transkripsjonen markert under betennelse andre steder som respons på øket interleukin-1 og 6 og TNFα-produksjon. All behandling som svekker denne responsen, særleg paracetamol (acetaminophen), kan senke opphopningen av A1AD-polymer i leveren og dermed også cirrhose. A1AD-pasienter blir derfor oppmodet til å ta paracetamol til og med når de har lette infeksjoner, selv om de ellers normalt ikke ville bruke febernedsettende midler. Behandlingsmåter under utredning. Behandlingsmåter som er under utredning inkluderer rekombinante og inhalerte former av AAT. Andre eksperimentelle terapier retter seg mot hindring av polymerformasjon i leveren. Forebyggende tiltak og arbeidsmedisin. Andre forebyggende tiltak som ser ut til å ha en gunstig effekt og som er under nøyere utredning er aggressiv bruk av antioksidanter som C-vitaminer, A-vitaminer, E-vitaminer og zink. Epidemiologi. Folk av nordeuropeisk og iberisk avstamning har høyest risiko for A1AD. PiZ-allelen er særlig utbredt rundt Sør-Skandinavia, det nordlige Baltikum, Portugal og Saudi-Arabia, mens PiS-allelen er svært utbredt i Spania, Portugal, Frankrike og Belgia. En regner med at rundt fire prosent av alle europeere og nordamerikanere av europeisk avstamning er bærere av PiZ-allelen, og at mellom 1/625 og 1/2000 er homozygote (PiZZ). I Skandinavia. Basert på tall fra undersøkelser av 14 755 personer fra Norge, Sverige og Danmark regner en med at det finnes rundt 10 200 skandinaver med PiSZ-genotypen og rundt 6 100 med PiZZ-genotypen. Den mindre alvorlige utgaven PiMZ er vanligere, og en regner med at rundt 635 700 skandinaver har denne genotypen. Frekvensen av både PiS- og PiZ-allelene er mye lavere blant finner og samer, og på Island ser PiZ-allelen ut til å være praktisk talt ikke-eksisterende. Historie. A1AD ble oppdaget i 1963 da dr. Carl-Bertil Laurell (1919–2001) ved Lunds Universitet i Sverige oppdaget fraværet av α₁-båndet i fem gels i en stor serie (1500) som ble gitt til laboratoriet hans etter et halvt år. Sten Eriksson, en medisinsk praktikant, oppdaget at tre av disse pasientene hadde utviklet lungeemfysem i ung alder. Seks år senere, i 1969, påviste Sharp "et al." sammenhengen mellom A1AD og leversykdom. Aust-Agder kulturhistoriske senter. Aust-Agder kulturhistoriske senter holder til i bygninger på Langsæ i Arendal, oppført i flere byggetrinn fra 1958 til 1991. Aust-Agder kulturhistoriske senter ble etablert 1832 under navnet "Arendal skoles offentlige Bibliotech og Musæum", forkortet til Arendals Museum og kunne feire 175 års jubileum i 2007. AAks er trolig landets eldste ABM-institusjon, og den har hovedsete på Langsæ gård i utkanten av Arendal sentrum. Hesthaghuset fra Holt i Tvedestrand er en av bygningene i friluftsmuseet Aust-Agder-Tunet på Langsæ i Arendal. Institusjonens hovedoppgaver er å være å ledende faginstans innen museum og arkiv i Aust-Agder fylke. Institusjonen er delt i to avdelinger: den ene for arkiv, den andre for museum- og formidling. Arkivavdelingen har ansvar for privatarkiver, fotosamling og interkommunalt arkiv, mens museumsavdelingen har ansvar for store gjenstandssamlinger og antikvariske bygninger, bl.a. Merdøgaard Skjærgårdsmuseum og bygningene på gården Østre Angelstad i Holt. AAks har også et stort fagbibliotek og samlinger av eldre bøker, og har eget bokbinderverksted. Arendals Museum var en ABM-institusjon i 1832, og AAks er en ABM-institusjon i dag. Det er en lang og komplisert organisasjonshistorie som ligger bak dagens AAks, institusjonen er blitt oppdelt og de oppspittede enhetene har funnet sammen igjen, med unntak av byens bibliotek. Arendal bibliotek ble utskilt som egen institusjon i 1907 etter ønske fra Kirkedepartementet. I 1951 ble Arendal Museum gitt et fylkesomfattende ansvar og navnet ble endret til Aust-Agder-Museet. I 1958 ble Aust-Agder-Arkivet utskilt som egen institusjon. AAA og AAM var stadig underlagt det samme styret som var felles for begge institusjonene. I 1995 ble Aust-Agder-Arkivet omgjort til et interkommunalt selskap, og påtok seg oppgaven som depotinstitusjon for kommunale arkiver. I 1997 ble Aust-Agder museumstjeneste opprettet som en fylkeskommunal instans. I 2003 ble Aust-Agder-Arkivet, Aust-Agder-Museet og Aust-Agder museumstjeneste forenet til en institusjon, under navnet "Aust-Agder kulturhistoriske senter", forkortet til AAks. Kjell-Olav Masdalen er direktør ved senteret. Fra 2008 og 2009 har en rekke lokalmuseer i Aust-Agder knyttet seg til AAks. Det gjelder bl.a. Eydehavnmuseet, Risør Museum, Birkenes Bygdemuseum på Tveide og Elvarheim Museum i Åmli. AAks ble tilgodesett i statsbudsjettet for 2011, slik at byggingen av et nytt og større kulturhistorisk senter på Langsæ tok til september samme år, og er planlagt ferdigstilt 2014. Lesesalen er åpen for publikum på en midlertidig lokalitet, nær ved Langsæ. Reinhardswald. Reinhardswald er et skogrikt høydedrag i det nordlige Hessen i Tyskland. Området ligger vest for Weserdalen, mellom Hannovers Münden og Bad Karlshaven, og har høyder opp til 472 moh. (Gahrenberg og Staufenberg). Reinhardswald dekker et areal på over 200 km², og er det største, sammenhengende skogområdet i Hessen. Skogen består hovedsakelig av eik og bøk; en del av skogen brukes til utmarksbeite. Reinhardswald er nesten ubebodd, og er et av de tynnest befolka områdene i hele Tyskland. Noen få veger krysser skogen, og ellers er området godt tilrettelagt for turgåere, med et stort antall informasjonstavler som forteller om flora og fauna og om områdets historie. Særlig gir den lange vandringsleden Wildbahn et inntrykk av områdets karakter. De dype skogene som forekommer i Brødrene Grimms eventyr kan godt tenkes å være Reinhardswald, i og med at Wilhelm og Jacob Grimm fikk mange av sine eventyr fra informanter som bodde omkring Rheinhardswald. Slaget ved Sekken. Slaget ved Sekken fant sted ved Sekken i Romsdalsfjorden 7. juli 1162 og var det siste store slaget i den norske borgerkrigen som fikk ødeleggende konsekvenser for Norge. Før slaget var adelen splittet i synspunktet på tronfølgeren (kongsemnet). Håkon Herdebreis død ga muligheten for Erling Skakkes maktovertakelse i Norge, som regent på vegne av sin mindreårige sønn Magnus Erlingsson. Bakgrunnen. Inge Krokryggs fall i Slaget ved Oslo i 1161 utløste en krise blant lendmennene i Inge-partiet, med forankring på Vestlandet og deler av Østlandet, da det nå sto uten kongsemne. En politisk forsoning var ikke mulig på grunn av feidestriden som raste blant aristokratiet etter alt det hendte. Håkon Herdebrei hadde derfor fremdeles en betydelig opposisjon på tross av sine store besittelser på Østlandet og i Trøndelag. I denne situasjonen trer Erling Skakke fram idet han foreslår sin sønn Magnus som tronkandidat. Magnus Erlingsson er sønn av Kristin, kongedatter av Sigurd Jorsalfarer. Erling Skakke nyter selv høy respekt blant de øvrige lendmennene på grunn av statusen som korsfarer (I perioden 1152-55 hadde Erling gjennomført en korsferd sammen med orknøyjarlen Ragnvald Kale). Lendmennene vektla også at han var en besluttsom og viljesterk mann. Ikke lenge etter Inge Krokryggs død blir Magnus Erlingsson i Bergen hyllet som konge. Grunnlaget for maktovertakelsen var imidlerid så usikker at Erling Skakke ble tvunget til å dra til Danmark for å søke hjelp hos kong Valdemar den store. Der ble det enighet om at Viken skulle avstås til danskene mot at Erling Skakke fikk støtte for berettigelsen av Magnus Erlingssons maktovertakelse. Allerede i påsken 1161 seilte Håkon Herdebrei til Nidaros der han ble hyllet som konge, og hvor han samtidig gjorde Sigurd fra Rør til jarl over Trøndelag. Han dro landeveien tilbake til Viken. Håkon Herdebrei holdt til i Tønsberg mens Sigurd Jarl kom til Konghelle for å verge landet. Erling Skakke fór istedenfor til Bergen som snart ble underlagt hans kontroll – og seilte derfra videre østover. Etter Slaget om Tønsberg i 1161 ble Håkon Herdebrei drevet på flukt nordover og han mistet den viktige flåten som hadde tilhørt Inge Krokrygg, inkludert storskipet «Bøkesuden». Sigurd Jarl dro på sin side sjøveien fra Båhuslen til Trøndelag med alle skipene han kunne ta med seg. Erling Skakke brukte resten av året på å nøytralisere forholdene i Viken – og han foretok i den sammenhengen en utrenskning av stormenn og andre potensielle fiender før han vendte tilbake til hovedstaden, Bergen. I nord forberedte Håkon Herdebrei og Sigurd Jarl neste års leidang. Også Erling Skakke gjorde seg klar til strid. Han iverksatte blant annet et forbud for kjøpmannsskip som planla seilinger fra Bergen og nordover langs kysten. Han gjorde dette for å holde motparten i uvisshet om sine egne krigsforberedelser. Dette viste seg å være et listig trekk ettersom kjøpmennene raskt spredte ryktene om tilstandene i Bergen videre til andre deler av landet. Da Erling Skakke friga kjøpmannsskipene lot han som han ville trekke sine egne skip på land og forberede et forsvar i Bergen. Håkon Herdebrei kunne ikke vente med det planlagte angrepet, men kjøpmennene hadde berettet om en stor hær i Bergen, så han sendte Sigurd Jarl og andre stormenn for å hente forsterkninger. De gjenværende stormennene ble spredt i områder langs kysten av Sunnmøre og Nordmøre. De skulle senere samle seg i Ålesund som avtalt. Erlings list virket. Hans hær bare tre dager etter kjøpmennene var dratt, seilte i onsdag fra Bergen med 21 skip, blant dem også storskipet «Bøkesuden». I ly av vinteren hadde Erling underlagt seg Fjordane etter å ha fått kong Håkons lendmann Ingebjørn Sipil drept, og med god vind i seilene nordover langs kysten, kunne flåten etter mindre enn tre dager seilte inn på Steinvågen. Tidlig om morgenen fredag var Erling og hans folk kommet til Romsdalen, hvor de ble oppdaget av to mann på en robåt. Håkon Herdebrei hadde i samme tidsrom seilt sørover mot øyene der Ålesund i dag ligger, og kom opp på ei øy hvis navn ikke er kjent. På dette stedet holdt folkene hans leik (en form for krigsspill) da det kom en robåt fra land med budskap om at en flåte nærmet seg i sør. Håkon Herdebrei og hans hær ble overrasket, de fikk ikke tid til å organisere seg mot dette angrepet. Erling Skakkes flåte var stor og Håkon Herdebrei valgt å søke tilflukt i kjøpstaden på Veøy og håpte å få hjelp der. Men hæren ble ikke jevnt fordelt på skipene som et resultat av den hastige ordren om å retirere til Veøy. Erlings flåte innledet en forfølgelse, og forsøkt å innhente Herdebreis flåte i fjordene helt fram til Romsdalsfjorden. Underveis seilte begge flåter forbi Hildre, gjennom Midfjorden og Moldefjorden utover timene den 7. juli 1162. Sjøslaget. Lendmannen Eindride Unge seilte bakerst i Herdebreis flåte med sin langskipsbusse «Drauglaun», men en stor del av besetningen hadde kommet seg om bord på andre skip. Erling Skakkes storskip «Bøkesuden» tok igjen dette skipet – og forsøkte å nedkjempe Eindrides fåtallige mannskap. Eindride hentet fram en lure og blåste i den for å få hjelp. Håkon Herdebrei på hans skip nådde strendene på Veøy, men skipene bak ham valgte å snu for å komme Eindride til unnsetning. Skipet lå da like utenfor øya Sekken i ytre Romsdal. Et sjøslag startet, og Håkons skip ble raskt trukket inn i kampene. Sjøslaget som deretter utviklet seg var spesielt: Vanligvis buntet krigsskipene seg sammen i tenge som hver utgjorde fire skip, ofte i umiddelbar nærhet av land. Ved Sekken la de stridende parter ned seil og master før de rodde mot hverandre. Skipene braste sammen side mot side, noe som var uvanlig fordi man under sjøslag ønsket å unngå å blottstille sideskipene for fiendtlige angrep. Håkons flåte som hadde vært forfulgt, hadde ikke tid eller anledning for å danne en ordning under felles leder, mens Erling og hans menn gikk løs på deres fiender, og med bedre ordning på deres mennene ombord på skipene. Den hastige retretten fra øya ved Ålesund utløst uorden ombord på Håkons skipene; på noen var det for få krigere, på andre var det for mange. Allerede tidlig i slaget ble Håkon Herdebreis skip angrepet, besetningen klarte ikke lenge å holde stand. Mens Erlings mennene bordet dette skipet, slengte Håkon Herdebrei om seg en grå kappe og hoppet over på et skip som lå ved siden av. Etter å ha kommet om bord oppdaget han at han var havnet blant Erlings menn som gjenkjente ham. Uten av stand til å redde seg kom han til framstavnen på kongsskipet «Bøkesuden» og bad om grid av stavnbuene som lovet å gjøre dette. Etter det var kommet en pause i kampene da skipene gled fra hverandre, fikk Erling rede på at Håkon Herdebrei var tatt til fange på hans egne skip. Erling straks sendte en mann til stavnbuene med beskjed om å holde ham under vakt, og lovet at Håkon vil få grid om han vil be om det. Fra «Bøkesuden» lot han det gå signal (det ble blåst i lur) om at hæren skulle samle seg og angripe de gjenværende skipene i Håkons flåte som ennå ikke var ryddet. Deretter rodde Erlings menn under hærrop mot skipene, Erling Skakke vil nå tilintetgjøre den fiendtlige hæren etter deres kongsemnet var tatt til fange. Under uklare omstendigheter ble Håkon Herdebrei drept tross løftene fra stavnsmennene og Erling Skakke. Ifølge sagaene visste man ikke hvordan den unge kongen som var blitt femten år gammel, fikk banesår som tok livet av ham. Om det var et uhell eller gjort med vilje, er uklart. Men for Erling var det meget beleilig med rivalen for sin sønn Magnus ryddet av veien. Tross nyheten om deres tronpretendentens død dette sloss hans menn enda hardere enn før. Etter hvert ble de fleste skip ryddet, men storskipene som tilhørte Eindride Unge og tre navngitte stormenn i tillegg til noen få øvrige skip skal ha unnsluppet. De gjenværende skipene måtte overlates til Erling Skakkes hær, som i tillegg til Håkon Herdebrei hadde drept tre høvdinger; Sigurd Kåpa, Sigurd Hjupa og Ragnvald Kunta. Tapene. Hvor mange som deltok i sjøslaget er ikke kjent. På bakgrunn av moderne historikeres kjennskap til skipstypen og dens normale besetningsstørrelse blir det anslått at mellom 2000 og 2200 menn utgjorde Erling Skakkes hær. Disse var fordelt på en flåte bestående av 21 skip. Blant disse skipene regnes også «Bøkesuden» som skal ha vært et storskip med ca 200-300 om bord. Håkon Herdebreis flåte på 14 skip kan ha hatt 1000 til 1500 mann om bord (Dersom et av skipene var en stor "langskipsbusse" er tallet sannsynligvis nærmere 1500). Dermed må man konkludere med at tapstallene antakelig utgjorde mellom fem hundre og tusen mann. I tillegg til kong Håkon Herdebrei falt også tre stormenn. Tapstallene oppleves kanskje ikke så store, men bitterheten under kampene førte til at de gjenlevende lendmennene og deres følger ble nådeløst behandlet. Håkon Herdebreis hær ble dermed tilintetgjort – og de gjenlevende i hans følge søkte tilflukt i Opplandene i det norske innland. Men Sigurd fra Rør som var gitt jarlsnavn på Øretinget i april 1161, var fremdeles i livet som leder for Herdebrei-partiet. Etterspillet. Håkon Herdebreis død var begynnelsen på slutten for brødrestriden som etter hvert endret karakter til en småskalakonflikt. Magnus Erlingsson ble hyllet som konge på Øretinget i Trøndelag etter hans far med hæren hadde kommet til kaupangen (Trondheim). Omstendighetene rundt Håkon Herdebreis død og Erling Skakkes skyld for dette ble ytterlig formørket av drapet på Nikolas, sønn av Simon Skalp og kong Harald Gilles datter Maria i ly av slaget. Nikolas som var en av kandidatene i Bergen for å velge kongsemne, var tatt fra sin fosterfar Jon Hallkjellssons gard i Fjordane og ført om bord på «Bøkesuden» underveis til Romsdalen. Om muligens fryktet Erling at denne dattersønnen etter kong Harald Gille kunne ha blitt en trussel mot hans sønn. Sigurd Jarl trengte en ny tronpretendent og fant Markus på Skog i Ringsaker. Denne opplendingen som var hans frende, fostret en sønn etter Sigurd Munn, som også het Sigurd. Med dette kongsemnet stevnet Sigurd fra Rør til seg Eidsivating, og fikk guttebarnet hyllet under navnet Sigurd Markusfostre. Sigurd Jarl hadde kun kontroll over Opplandene og derfor hånd om et forholdsvis lite område. I Viken utviklet det seg etter hvert også et opposisjonsforhold til Erling Skakke som hadde vist seg skruppelløs i sin fremferd spesielt på østre del av Viken. Også Sigurd Jarl gjorde seg upopulær etter plyndringstoktene fra Opplandene. Konflikten på Østlandet fortsatt fram til vinteren i året 1163. I løpet av julen holder Erling Skakke til på Tønsberg. I februar 1163 får han vite at Sigurd Jarl planlegger et slag mot ham på Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Sigurd Jarl ble beseiret og drept av Erling under Slaget på Re den 27. februar 1163, deretter måtte Markus på Skog overta ledelsen. En uke senere ble også Eindride Unge drept. Krigen så grusomme overgrep begått av partene. Erling Skakke tok livet av flere stormenn og fordrevet enda flere på flukt. I våren 1164 var krigen stort sett over, men ufreden fortsatte. Fra sør kom en ny trussel som skulle forhindre ham fra å sluttføre den brutale utryddelsen av motstanderne på Østlandet som ledd i hans konsolidering av kongemakten. Den danske kongen, Valdemar den store, minnet Erling om hans løfte om å gi bort Viken til det danske herredømmet etter deres avtale fra 1162 i bytte mot hans assistanse til Magnus Erlingssons kongedømmet. Erling nektet å fullføre sin del av avtalen, og det kom til en krig mellom Norge og Danmark. I ly av denne krigen kunne flokkene i opposisjonen mot Erling Skakke og kong Magnus Erlingsson fortsette deres motstand. Diverse. På Sekken står det i dag en bautastein til minne om slaget. Hvert år arrangeres det her også en turmarsj for å markere hendelsen. Det står også en bautastein på Veøya. Kilder. Sekken Teodahad. Theodahad (død 536) var østgoternes konge fra 534 til 536 og var nevø av Teoderik den store gjennom hans søster. Han kan ha kommet til Italia sammen med Teoderik og var en eldre mann da han ble konge. Witiges beordret ham drept og etterfulgte ham som konge. Børkdalsvegen. Børkdalsvegen er ei ferdselsåre over fjellet mellom Fron i Gudbrandsdalen og Svatsum i Vestre Gausdal. Fra Fronssida går vegen forbi Valsseter med setermuseum og aktivt seterbruk. Vegen passerer siden vannskillet og følger Dritudalen ned mot Gjelseter og videre langsmed Håkåsetervatnet. Fra avkjøringa til Børkdalssetrene går vegen over Svanvollane, og følger elva Lebba gjennom idylliske skogområder til Enden i Svatsum. Dette er en privat bomveg med betalingsstasjoner både ved Borgen i Fron og Enden i Svatsum. Pål Espen Kilstad. Pål Espen Mulder Kilstad (født 28. mai 1969) er en norsk journalist, komiker og programleder. Kilstad har jobbet mange år som journalist i NRK, men er også kjent som komiker, spesielt innenfor imitering/parodiering. Som journalist har han jobbet med trafikk, nyheter, feature med mer. Han har også jobbet i utstrakt grad som programleder på NRK P1. Som komiker er han mest kjent for sin imitasjon på Arne Brimi (kalt Bjarne Rimi), spesielt etter OL i Nagano i 1998 hvor han var med på TV hver kveld på NRK1. Kilstad imiterer mange andre kjente nordmenn i tillegg til Arne Brimi, blant annet H.M. Kong Harald og har blant annet gestaltet Kongen i filmen Solan, Ludvig og Gurin med reverompa av Kjell Aukrust. Kilstad har også laget flere bøker, både under pseudonymet Bjarne Rimi, men også under sitt eget navn. Purreløk. Purre, også kalt purreløk, er en storvokst, toårig plante som ikke danner normal løk, men har lange bladskjeder og lange smale flate blad som er næringsrike. Planten stammer fra Middelhavslandene og har blitt dyrket så langt tilbake som oldtiden. Purre er svært hardfør og kan dyrkes i hele Norge. Vokser best i godt gjødslet og kalket jord. Purre er svært smaksrik og benyttes i grønnsaksuppe, betasuppe, purreløksuppe og mange andre retter. Purre er rik på jern, karoten og C-vitamin, fremst i de grønne delene. I Norden vokser også purre vilt, det er funnet 66 forskjellige kloninger av purre hittil. Final Fantasy IX. er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) og er det niende spillet i "Final Fantasy"-serien. Det ble gitt ut i 2000 og er det siste spillet "Final Fantasy"-spillet til Sonys PlayStation. "Final Fantasy IX" foregår i fantasyverdenen Gaia, og handler om en krig mellom flere nasjoner med en ærgjerrig dronning i førersetet. Spilleren følger en ung tyv kalt Zidane Tribal, som slutter seg til flere andre for å bekjempe dronningen. Handlingen snur imidlertid når hovedpersonene innser at dronningen er en marionett for en våpenselger kalt Kuja. Spillet ble utviklet samtidig som "Final Fantasy VIII" men tok imidlertid en annen retning og returnerte til seriens røtter med et mer tradisjonelt fantasymiljø. "Final Fantasy IX" var derfor sterkt påvirket av det originale "Final Fantasy"-spillet og inneholder allusjoner til andre "Final Fantasy"-spill. Det introduserte nye egenskaper, som for eksempel «Active Time Event», «Mognet» og et forbedret utstyrs- og ferdighetssystem. "Final Fantasy IX" har mottatt positive anmeldelser men fikk blandede kritikker for å ha returnert til stilen fra eldre "Final Fantasy"-spill. Spillmekanismer. I "Final Fantasy IX" styrer spilleren en figur gjennom verdenen Gaia, hvor han/hun utforsker områder og snakker med non-player characters. Mesteparten av spillet foregår i byer, huler og liknende områder, som blir kalt «feltkart». For å hjelpe til med utforskningen på feltkartet, introduserer "Final Fantasy IX" «field icon»; et utropstegn som dukker opp over hodet til figuren som styres for å vise at en gjenstand er i nærheten. Spilleren snakker med «Moogles» for å lagre spillet, helbrede seg selv med et telt eller kjøpe gjenstander. Tidligere spill i serien hadde et lagringspunkt i stedet. Moogles kan spørre spilleren om å levere brev til andre Moogles via funksjonen «Mognet». Spilleren reiser mellom field screen-områdene via verdenskartet; en tredimensjonalt, forminsket versjon av Gaia; fra et fugleperspektiv. Figuren kan styres fritt over verdenskartet, med mindre terreng, som for eksempel vann eller fjell, er i veien. For å komme forbi disse begrensningene kan spilleren ri emu-liknende chocobos, seile med båt eller styre et luftskip. I likhet med tidligere "Final Fantasy"-titler, blir spilleren til tider avbrutt av angripende fiender på verdenskartet. "Final Fantasy IX" introduserer en ny måte å utforske byer på med Active Time Events (ATE), som bestemmer figurenes utvikling, gir spesielle gjenstander og lar spilleren bestemme hvordan visse hendelser skal foregå. Ved noen anledninger kan spilleren se flere hendelser som finner sted samtidig. ATE blir noen ganger brukt for å styre to lag samtidig når gruppen blir delt for å løse problemer og navigere labyrinter. Kamper. a>-systemet; et kampsystem som har blitt anvendt i flere "Final Fantasy"-spill. Når spilleren møter på en fiende, forandres kartet til «battle screen». Der er fienden på motsatt side av figurene. Kampsystemet i "Final Fantasy IX" er det velkjente Active Time Battle-systemet som først ble introdusert i "Final Fantasy IV". Figurenes kommandoliste er i et vindu på motsatt side av ATB-måleren. Selv om alle figurene kan fysisk angripe fienden eller bruke gjenstander fra spillerens lager, har de også unike ferdigheter. For eksempel kan Zidane stjele gjenstander fra fienden, Eiko og Garnet kan tilkalle «eidolons» for å hjelpe gruppen og Vivi kan bruke svart magi for å skade motstanderne. Kommandoene til figurene blir forandret når de kommer i «Trance»-modus. I likhet med "Final Fantasy VII"s «Limit Breaks» blir Trance aktivert i en kort periode etter at en måler, som viser hvor mye skade figuren har mottatt, er fylt opp. Når måleren er full blir figurene sterkere, og spileren kan bruke spesialstyrker. For eksempel forandrer Zidanes «Skill»-kommando til «Dyne» og lar ham utføre kraftfulle angrep, mens Vivis «Black Magic» utvikler seg til «Double Black» som gjør at han kan bruke to trolldommer samtidig. Spillleren kan skifte kampstil fra Normal til Custom, slik at to spillere kan styre to figurer i kamper. En figurs prestasjon i kamper bestemmes av dens statistikk innen kategorier som for eksempel hurtighet, styrke og magiske krefter. Etter at spilleren vinner kamper, får figurene «erfaringspoeng» som blir samlet til de går opp et nivå. Når figurene går opp et nivå, øker statistikken for de forskjellige kategoriene. Utstyr bestemmer også statistikken for figurene. Å vinne kamper gir også spilleren penger («Gil»), «Tetra Master»-spillkort og ability points (AP). Ferdigheter og utstyr. "Final Fantasy IX" er forskjellig fra "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy VIII"s tilpasselige figurer ved at det reintroduserer de tradisjonelle figurklassene. Klassen til figurene bestemmer hva slags egenskaper som kan brukes i kamper. For eksempel er Vivi gitt klassen «black mage» og er den eneste figuren som kan bruke svart magi, mens ridderen Steiner er den eneste som kan bruke sverdteknikker. Den primære funksjonen til utstyr i "Final Fantasy"-spill er å øke figurenes attributter. For eksempel øker forsvarsstatistikken til Zidane ved å utruste ham med en «Mythril Vest». I "Final Fantasy IX" inneholder våpen og rustninger spesielle ferdigheter som figuren kan bruke med en gang det er blitt utstyrt. Etter at figuren samler nok ability points i kamper, kan ferdigheten brukes uten at våpenet eller rustningen er utstyrt. I tillegg bestemmer utstyr i "Final Fantasy IX" hvor mye sterkere figurene blir når de går opp et nivå. Ferdigheter blir delt inn i kategoriene «action» og «support». Action-ferdighetene bruker magipoeng (MP) og inkluderer trolldommer og spesialstyrker som blir brukt i kamper. Support-ferdighetene gir funksjoner som er evigvarerende (for eksempel gjør ferdigheten «Antibody» at giftige angrep ikke tar effekt) men må bli utstyrt med magisteiner for å funke. Det totale antallet magisteiner øker når figurene går opp i nivåer. Miljø. "Final Fantasy IX" foregår hovedsakelig på de fire kontinentene til verdenen Gaia. Mesteparten av Gaias befolkning bor på kontinentet Mist ("tåke"), hvis navn kommer av at hele kontinentet er dekket av en tykk tåke. Landet utenfor Mist-kontinentet – Outer-, Lost- og Forgotten-kontinentene – er territorier som ikke er blitt kartlagt og ikke blir utforsket før midtveis i spillet. Diverse steder på den parallelle verdenen Terra og drømmelandet Memoria er de siste områdene man besøker i spillet. Mist-kontinentet har fire fraksjoner: Alexandria, Lindblum, Burmecia og Cleyra. Hvert land er skilt fra hverandre av fjellkjeder. For eksempel ligger den isolerte Creya-sivilisasjonen skjult i et digert tre i ørkenen, beskyttet av en sandstorm tilkalt av landsbyens eldste. Gaia er bebodd av mennesker og diverse ikke-menneskelige raser. Innbyggerne i Alexandria og Lindblum er mennesker og antropomorfiske dyr. Burmecians er antropomorfiske rotter som bor i Burmecia og Cleyra. Cleyrans skilte seg fra Burmecians da sistnevnte begynte å fokusere på krig. Dvergene er korte menneskelige skapninger som bor i landsbyen Conde Petie på Outer-kontinentet. Det er også en landsby i Outer-kontinentet bebodd av Black Mages med bevisste tanker. Genomes er sjelløse kropper som eksisterer i Terra og venter på gjenoppbygningen av Terra etter at den har tatt over Gaia. Når dette skjer, går sjelene til Terra-folket inn i Genome-kroppene. Tilkallere likner mennesker men har et horn på pannen. I spillet er det kun to gjenværende tilkallere, Garnet og Eiko. De andre ble utryddet under Terra-krigsskipet Invincibles ødeleggelse av deres hjemland Madain Sari. Qu er store, tvekjønnede humanoider som er kjent for å være storetere. De bor i myrer i forskjellige deler av verdenen, hvor de fanger frosker som er deres hovednæringskilde. Spillutviklerne i "Final Fantasy IX" ønsket å gjøre miljøet mer «fantasy-orientert» enn i forløperne på PlayStation, og de ville forhindre at serien fulgte et overflødig miljø. "Final Fantasy IX" er forskjellig fra den futuristiske stilen i "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy VIII" ved at det reintroduserer et middelaldermiljø. I spillet har dampteknologi så vidt begynt å ta fatt. Befolkningen bruker vannkraft eller vindkraft som energikilder men bruker noen ganger Mist eller damp for avanserte motorer som trenger mer kraft. Spillets miljø er inspirert av norrøn og nordeuropeisk mytologi. Ifølge regissør Hiroyuki Itō var utviklingsmannskapet tiltrukket europeisk historie og mytologi på grunn av dybden og dramaet ved det. "Final Fantasy IX"s nettside sier at utviklingen av spillets verden er høydepunktet i serien fordi det blander suksessrike elementer fra fortiden, som for eksempel å vende tilbake til seriens fantasy-røtter, med nye elementer. Figurer. Hovedfigurene i "Final Fantasy IX" er Zidane Tribal, et medlem av en gjeng banditter kalt Tantalus; Garnet Til Alexandros XVII (alias «Dagger») prinsessen av Alexandria som har en mystisk forbindelse med «eidolons»; Vivi Orunitia, en ung, sjernert og vennlig Black Mage; Adelbert Steiner, kaptein for Knights of Pluto og kongelig tjener for Alexandria og Garnet; Freya Crescent, en Dragon Knight fra byen Burmecia; Quina Quen, en kjønnsnøytral Qu hvis overmann vil at han/hun skal reise verden rundt for å lære om matlaging; Eiko Carol, en seks år gammel jente som bor i Madain Sari, den tapte landsbyen for eidolon-tilkallere, og også en av de to gjenværende tilkallerne; og Amarant Coral, en dusørjeger anklaget for en forbrytelse begått av Zidane. Andre viktige figurer inkluderer Regent Cid Fabool, den karismatiske lederen av kongedømmet Lindblum; dronning Brahne, Garnets mor og maktsyk dronning av Alexandria; General Beatrix, den mektige lederen av de kvinnelige ridderne av Alexandria; og Kuja, en fiende av Gaia. Under utviklingen ga skaperne figurene en høy prioritet. På grunn av at de ville gå tilbake til seriens røtter, endte figurene opp med et tegneserie-aktig utseende. Uematsu sa at designerne prøvde å gjøre hver figur realistisk samtidig som de bevarte tegneserie-utseendet. For å oppnå dette og tilfredsstille spillere som hadde blitt vant med de mer realistiske figurene i "Final Fantasy VIII", fokuserte designerne på å skape figurer som spillerne kunne enkelt relatere til. Handling. "Final Fantasy IX" begynner med at Tantalus Theater Troupe kidnapper prinsesse Garnet under hennes 16-årsbursdagsfeiring. Gruppen lærer at Garnet, som er bekymret for dronning Brahnes stadig mer ujevne oppførsel, egentlig ville rømme til Lindblum for å møte Regent Cid og hadde planlagt å reise som blindpassasjer på teaterskipet. Troupes luftskip, «Prima Vista», blir angrepet av den kongelige garden og skadet under flukten. Det krasjlander i Evil Forest, og Zidane må fortsette reisen til Lindblum uten resten av Tantalus. Zidane og Garnet blir fulgt av Vivi og Steiner, som ble involvert med Tantalus under flukten fra Alexandria. Under reisen bruker Garnet aliaset «Dagger» og strever med å omgås lokalfolket. Gruppen lærer at en fabrikk produserer sjelløse Black Mage-krigere for Alexandria. Tre kraftfulle Black Mages, kalt Black Waltzes, har blitt sendt ut av Brahne for å få tilbake Garnet med makt, men uten suksess. I Lindblum møter Zidane Freya og blir med i byens Festival of the Hunt. Regent Cid har blitt forvandlet til en insektaktig «oglop» av sin kone, Hilda, fordi han var utro mot henne. Han ville beskytte Garnet fra Brahnes aggresjon og beordret Tantalus å kidnappe henne. Når gruppen får vite at Alexandria har invadert Burmecia, undersøker Freya situasjonen med Zidane og Vivi, mens Dagger og Steiner drar til Alexandria for å be Brahne om å stoppe krigen. Ingen av gruppene er i stand til å stoppe henne, og Daggers «eidolons» blir trukket ut av hennes kropp med makt. Brahne bruker Daggers eidolons for å ødelegge Cleyra, og etter det angriper hun Lindblum, som får Cid til å overgi seg. Etter å ha sett angrepet på Cleyra, redder Zidane, Freya and Vivi Dagger, blir venner med General Beatrix og returnerer til Lindblum. Cid forteller gruppen om Brahnes våpenselger, Kuja. De reiser til Outer Continent, hvor Kujas hovedkvarter ligger, via en undergrunnstunnel med hjelp av Quina. På Outer Continent møter de en ung tilkaller kalt Eiko, som sier hun er den siste overlevende i Madain Sari. De oppdager også en landsby bebodd av selvbevisste Black Mages. Deres forfølgelse av Kuja leder dem til det nærtliggende Iifa Tree, en enhet som gir fra seg kampstimulerende Mist. De lærer også at Kuja bruker Mist for å skape Black Mages. Gruppen bekjemper Iifa Trees kjerne og hindrer dermed Mist fra å slippe ut. Når de returnerer til Madain Sari, konfronterer de Amarant, som ble ansatt av Brahne for å arrestere Dagger. Etter hvert begynner Dagger å innse at hun også er en tilkaller fra Madain Sari. Amarant bestemmer seg for å slutte seg til gruppen av personlige grunner. Ved Iifa Tree går Brahne imot Kuja og planlegger å drepe ham med eidolonen Bahamut. Men Kuja bruker luftskipet Invincible for å få kontroll over Bahamut og dreper Brahne og hæren hennes. Gruppen returnerer til Alexandria, og Garnet blir kronet til dronning. Etter det angriper Kuja Alexandria med Bahamut. Eiko og Garnet tilkaller den legendariske eidolenen Alexander, som holder til innenfor Alexandrias kongelige slott. Alexander sprer vingene sine ut av slottet og beskytter det fra Bahamuts kraftfulle angrep. Til slutt overmanner Alexander Bahamut. Kuja prøver å få kontroll på Alexander med hjelp av Invincible men blir hindret av en mystisk gammel mann kalt Garland, som ødelgger Alexander og deler av Alexandria. Kuja, som fortsatt er innstilt på å mestre en kraftfull eidolon for å bekjempe Garland, begynner å fokusere på Eiko. Gruppen finner Kujas tilholdssted, Desert Palace, og planlegger et angrep. Men Kuja setter dem i fengsel og rømmer med Eiko for å trekke ut eidolonene hennes. Under uttrekkingsforsøket, bruker Eikos vokter-Moogle, Mog, Trance for å forvandle seg til sin ekte form, eidolonen Madeen, og stopper prosessen. Etter at Kuja lærer om kreftene til Trance, rømmer han for å fremme sitt mål om å bekjempe Garland. Gruppen redder Eiko og finner også Hilda, som forvandler Cid tilbake til menneskeform. Han er dermed i stand til å utforme et luftskip for gruppen som ikke trenger å bruke Mist som drivstoff. Med hjelp av Hilda følger gruppen etter Kuja til Terra ved å åpne en portal. I byen Bran Bal blir det avslørt at Garland ble skapt av Terra-folket for å ta seg av prosessen med å assimilere Terra inn i Gaia, ettersom Terra var nær døden. Garland lagde Genomes – intelligente, bevisste skapninger som mangler sjeler – for å bli fremtidige kropper for sjelene til Terra-folket. Iifa Trees eksistens, fenomenet Mist, ødeleggelsen forårsaket av eidolonene og den sanne hensikten for Kuja og Zidanes eksistens var med i prosessen. Gruppen konfronterer Garland i raseri for hans motiver, men Kuja har på samme tid samlet nok sjeler for å oppnå Trance. Trance Kuja dreper Garland, men Garland rekker å advare ham om hans begrensede levetid og at Zidane ble skapt for å erstatte ham. I raseri over denne avsløringen, ødelegger Kuja Terra mens gruppen redder Genomene og returnerer til Gaia på Invincible. Gruppen oppdager at Mist har returnert og dekker hele Gaia. Med assistanse fra de kombinerte kreftene til Burmecia, Lindblum og Alexandria, drar de til Iifa Tree, hvor de blir teleportert til et mystisk sted kalt Memoria. Garlands ånd leder gruppen til Kuja. Etter at de bekjemper Kuja, bruker han sine Trance-ferdigheter for å ødelegge livets kilde, krystallen, og Necron, det «uendelige mørke» som ødelegger liv, viser seg. Etter at Necron er bekjempet, faller Memoria of Iifa Tree sammen. Selv om gruppen rømmer, blir Zidane igjen for å redde Kuja og blir senere antatt for å ha dødd sammen med i Kuja i sammenbruddet. En stund senere har Alexandria blitt gjenoppbygget, og Tantalus ankommer byen for å spille et teaterstykke for dronning Garnet. Under stykket fjerner en av skuespillerne sin kappe og viser seg å være Zidane. Til slutt omfavner Garnet og Zidane hverandre. Andre scener viser at Vivi fikk barn; Steiner og Beatrix gikk tilbake til sine gamle jobber som kongelige livvakter; Eiko blir adoptert av Regent Cid og Hilda; Freya forsøker å starte på nytt med sin tidligere kjæreste, Sir Fratley; og Quina er ofte på besøk i kjøkkenet til Alexandria Castle. Utvikling og utgivelse. a>s yndlingsspill, da han syntes det var nærmest hva "Final Fantasy" skal være. Utviklingen av "Final Fantasy IX" begynte før Square var ferdig med forløperen "Final Fantasy VIII". Spillet ble utviklet på Hawaii som et kompromiss med utviklerne som bodde i USA. Siden det var seriens siste spill på PlayStation, så produsent Hironobu Sakaguchi for seg spillet som en avspeiling av de eldre titlene i serien. Under utviklingen var det også hans favorittspill siden det var nærmest hva han syntes "Final Fantasy" skal være. Mannskapet bak spillet ville lage en historie som var enkel å forstå med utvikling av figurenes karakterer. Dette førte til utviklingen av Active Time Events. I konseptstadiet gjorde utviklerne det klart at tittelen ikke nødvendigvis ville bli "Final Fantasy IX". Dette var på grunn av at siden spillet brøt med realismen i "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy VIII", kunne det støte fra seg spillere. I slutten av 1999 ble det dog offentliggjort at spillet ville hete "Final Fantasy IX" og i begynnelsen av 2000 var det nesten ferdig. Utviklerne gjorde mange justeringer på spillet, som for eksempel å forandre slutten sju ganger. "Final Fantasy IX"s utgivelse ble utsatt slik at det ikke krasjet med utgivelsen av rivalen Enix' "Dragon Quest VII". 7. oktober 2000 var det mulig å spille en demo av den nordamerikanske versjonen på Metreon i San Francisco i California. Det var der spillet også ble solgt først i USA. Man fikk med varer som ble laget i begrenset opplag og fans hadde også kledt seg ut som figurer fra spillet for å feire utgivelsen. I Canada skjedde det en produksjonsfeil slik at første forsendelse ikke hadde med en engelsk instruksjonsbok. Square endte derfor opp med å sende instruksjonsbøker separat til spillbutikkene. Det ble reklamert mye for spillet både før og etter utgivelsen. Fra og med 6. mars 2000 ble figurer fra "Final Fantasy IX" brukt i en rekke Coca-Cola-reklamer. Statuetter av figurene ble også brukt som premier i Coca-Colas markedsføringskampanje. Samme år brukte også IGN dukker av Vivi som premie i en av sine konkurranser. "Final Fantasy IX" var også en viktig del av Squares interaktive nett-tjeneste PlayOnline. Nettsiden ble opprinnelig skapt for "Final Fantasy X", men da disse planene ikke ble til noe, ble den omgjort til en strategiside for "Final Fantasy IX". Den ble laget for å supplere BradyGames' og Piggyback Interactives offisielle strategiguider. Disse guidene hadde nøkkelord som ga tilgang til ekstra tips og informasjon på siden. Dette gjorde kjøperne av guidene sinte fordi de følte seg lurt og det endte opp på GameSpys liste over de fem dummeste øyeblikkene i spillhistorien. Square ga opp planene om å gjøre det samme med "Final Fantasy X", som da var under utvikling. Lyd. a> komponerte all musikken alene, og han har sagt at det er hans favorittlydspor. Musikken i "Final Fantasy IX" ble komponert av Nobuo Uematsu og er det siste "Final Fantasy"-spillet som han komponerte alene. I diskusjoner med Hiroyuki Itō ble han fortalt at det ville være nok om han skrev temamusikk for hver av de åtte hovedpersonene, et spor for kampene, et dystert og skummelt stykke og rundt ti spor til. Uematsu endte opp med å bruke ett år på "Final Fantasy IX". Han komponerte rundt 160 stykker og 140 av dem endte opp i spillet. Uematsu komponerte med et piano og brukte to forskjellige metoder: han lagde musikk som passet til hendelsene i spillet, men noen ganger ble hendelsene forandret til å passe til musikken han allerede hadde skrevet. Han syntes at "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy VIII" har en mer realistisk stemning og at "Final Fantasy IX" er mer fantasy slik at både alvorlige og morsomme stykker ville passe. Han følte at motivet var middelaldermusikk og fikk muligheten til å dra til Europa for å få inspirasjon. Musikken ble ikke bare komponert i denne stilen fordi han mente det ville virke ubalansert og litt kjedelig. Uematsu prøvde derfor å gå for en enkel, varm stil med uvanlige instrumenter som kazoo og dulcimer. Han inkluderte også musikk fra tidligere "Final Fantasy"-spill ettersom "Final Fantasy IX" gikk tilbake til seriens røtter. Blant disse finner man den gamle introen på kampmusikken, vulkanmusikken fra "Final Fantasy" og pandemoniummusikken fra "Final Fantasy II". Tantalus spiller også sporet «Rufus' Welcoming Ceremony» fra "Final Fantasy VII" i begynnelsen av spillet. Uematsu har minst to ganger sagt at "Final Fantasy IX" er hans favorittlydspor. Et album på fire CD-er ble utgitt med 110 spor fra spillet. Det ble også utgitt et album kalt "Final Fantasy IX Original Soundtrack PLUS" med musikk fra spillets mellomsekvenser så vel som musikk som ikke endte opp i spillet. Likt "Final Fantasy VIII" og "Final Fantasy X" har "Final Fantasy IX" en j-pop-ballade, kalt «Melodies of Life». Den ble komponert av Uematsu, Itō skrev den japanske teksten under pseudonymet Shimo og Alexander O. Smith skrev den engelske teksten. Den ble sunget av Emiko Shiratori. I den japanske utgaven av spillet ble sangen sunget på japansk mens i den nordamerikanske og europeiske utgaven er den på engelsk. Mottakelse. "Final Fantasy IX" var en bestselger da det kom ut, men det solgte ikke like bra som "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy VIII" i Japan og USA. Til og med 31. mars 2003 solgte Square 5,08 millioner eksemplarer på verdensbasis, med 2,79 millioner i Japan og 2,29 millioner i resten av veden. Spillets omtaler var stort sett positive, og det mottok ros for grafikken og de nostalgiske delene. Det ble stemt frem som det 24. beste spillet noensinne av leserne av bladet "Famitsu" og det 42. beste spillet av brukerne av nettsiden GameFAQs. "Final Fantasy IX" oppnådde en poengsum på 94 av 100 hos Metacritic, som er den høyeste poengsummen et "Final Fantasy"-spill har fått. Kritikerne pekte ut spillmekanismene, karakterutviklingen hos hovedpersonene og det visuelle som spillets styrker. GameSpot bemerket at lærekurven er lav og at ferdighetssystemet ikke er like innviklet som systemene brukt i "Final Fantasy VII" og "Final Fantasy VIII". Hver spillbare figur har unike ferdigheter som forhindrer at spilleren kan lage uovervinnelige figurer som kan alt. GameSpot mente at dette gjør at man må bruke mer taktikk i kampene. Kampene er også utvidet slik at spilleren kan styre fire figurer istedenfor tre som i de to forrige spillene. GameSpot sa at dette tillater mer interaksjon mellom spillernes figurer så vel som fiendene. IGN mislikte lengden på kampene og at man måtte sloss mot de samme fiendene mange ganger og RPGFan syntes at Trance-systemet var virkningsløst fordi det tok lang tid å fylle måleren. Figurene og grafikken fikk positiv omtale. IGN kommenterte at selv om de dyptgående karaktertrekkene i "Final Fantasy IX" også kunne finnes i tidligere "Final Fantasy"-spill, var de likevel inntagende og sympatiske. GameSpot syntes de var morsomme og fulle av humor. Figurenes super deformed utseende har detaljerte animasjoner og design. Bakgrunnsbildene på feltkartene fikk også ros. Filmsekvensene ble sett på som følelsesbetonte og uimotståelige og den sømløse overgangen mellom filmseksensene og spillgrafikken virket bra til å drive handlingen fremover. På den andre siden mente anmelderne at deler av handlingen var resirkulert fra tidligere "Final Fantasy"-spill og andre rollespill. Slike elementer, som onde kongeriker og gåtefulle skurker, ble sett på som et forsøk på å etterlikne tidligere "Final Fantasy"-spill av RPGFan. GameSpot syntes hovedskurken var den minst truende i hele spillserien, men IGN så på den som en blanding av tidligere skurker gjennom både væremåte og utseende. Lyden fikk blandete reaksjoner og noen anmeldere, som RPGFan, syntes musikken og lydeffektene var uinspirert, kjedelig og irriterende. IGN og GameSpot erkjente at bare noen av musikksporene var minneverdige mens "GamePro" roste lydbildet og sa det var like bra etter 40 timer med spilling. Uematsu ble kritisert fordi anmelderne mente han resirkulerte og forenklet musikken fra tidligere spill. Likevel var flere enige om at dette bidro til å gjøre spillet til en nostalgisk tittel for fans av eldre "Final Fantasy"-spill. Spillets strategiguide mottok kritikk fordi den inneholder lenker som ikke lenger er tilgjengelig på nettsiden PlayOnline. Square Enix gjorde dog alle filene tilgjengelig på en ny side. Kortspillet Tetra Master ble sett på av GameSpot som dårligere og mer forvirrende enn "Final Fantasy VIII"s «Triple Triad» fordi reglene for Tetra Master bare ble vagt forklart i spillet og det hadde få belønninger. Rolf Døcker. Rolf Døcker (født 6. desember 1916 i Bergen, død 1994) var en norsk journalist, forfatter og teaterkritiker. Han var ansatt i Bergens Tidende i store deler av sin yrkesaktive karriere. Han skrev en rekke barne- og ungdomsbøker, inkludert: "Marius", "En delig søndag", "Josefine" og "Å Maria". Døcker mottok i 1967 Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur for boka "Marius". Atari. Atari er et dataselskap som produserer spill og spillkonsoller. Firmaet ble grunnlagt i 1972 og lanserte så tidlig som i 1978 sine Atari 400 og Atari 800 Personal Computers, som var spesielt innrettet mot ungdom. Maskinene hadde brukervennlige grensesnitt med vinduer, symboler og flere egenskaper vi fremdeles finner i dagens operativsystemer som ikoner på skjermen og informative menyer. Ataris ST-modell var det største konkurrerende produktet til Commodores Amiga. Det påstås at Amiga var best på grafikk, mens Atari var best på lyd. Dette er grunnen til at så mange lydstudio har gammelt Atari-utstyr liggende. Maxis. Maxis er en amerikansk dataspillprodusent som eies av Electronic Arts. Selskapet ble etablert i 1987 av Will Wright og Jeff Braun. Det er kjent for å ha utviklet flere «Sim»-spill, som "SimCity", "SimEarth" og "The Sims". Florida's Natural Charity Championship. Florida's Natural Charity Championship er en golfturnering på LPGA-touren som arrangeres på Eagle's Landing Country Club i Georgia, med Nancy Lopez som vert. Turneringen har vært spilt siden 1992. Tittelsponsor er samvirkelaget Florida's Natural Growers. Den har tidligere vært kjent som SEGA Women's Championship (1992), Atlanta Women's Championship (1993–1994) og Chick-fil-A Charity Championship (1995–1999). Michael McIndoe. Michael McIndoe (født 2. desember 1979 i Edinburgh, Skottland) er en skotsk fotballspilller som har spilt for åtte engelske fotballklubber. Biografi. McIndoe startet sin profesjonelle fotballkarriere i Luton Town i 1998, og han debuterte for Luton i en kamp mot Wigan Athletic den 31. august 1998. Sommeren 2000 gikk han gratis til Hereford United før Yeovil Town kjøpte han for £25 000 i januar 2001. Hans første obligatoriske kamp for Yeovil var mot Boston United 17. februar 2001. Yeovil vant denne kampen 2-1, og McIndoe scoret et av Yeovils mål. Sommeren 2003 kjøpte Doncaster Rovers McIndoe for £50 000. Han debuterte for klubben fra South Yorkshire den 9. august 2003 i en kamp mot Leyton Orient, mens hans første mål kom i en kamp mot Bury 27. september 2003. Våren 2006 ble han lånt ut til Derby County, og han spilte sin første kamp for Derby 11. mars 2006. Etter 8 ligakamper returnerte han tilbake til Doncaster i mai 2006, men 13. juli 2006 skrev han under på en kontrakt med Barnsley. 23 november 2006 ble han lånt ut til Wolverhampton Wanderers som resulterte i at klubben kjøpte han 1. januar 2007 for £250 000. Karriere som spiller. Statistikk pr 23. januar 2007 Slaget på Re 1163. Slaget på Re 1163 er det første av to slag på stedet Re i Ramnes i Vestfold under Borgerkrigstiden og det siste slaget i Brødrekrigen. Herdebrei-partiet som hadde gjort opprør, ble beseiret med tapet av hærføreren og jarlen Sigurd fra Rør. Etter nederlaget ble opprørsflokken jaget ned og utslettet av Erling Skakke og de norske lendmennene. Tronpretendenten Sigurd Markusfostre flyktet etter nederlaget til Nidaros og ble senere fanget utenfor Bergen og halshogd i Gravdal 29. september 1163. Bakgrunnen. Nederlaget under Slaget ved Sekken i 1162 var avgjørende for herredømmet over Norge, bare Opplandene var tilbake under Sigurd Jarls kontroll. Sigurd Jarl som tilhørte partiet som hadde støttet Håkon Herdebrei, hentet fram et nytt kongeemne, Sigurd Markusfostre som var frillesønn etter Sigurd Munn. Sigurd Munn hadde etterlatt seg mange barn, ettersom han var en ganske utsvevende skjørtejeger. Det var bare opplendingene som sluttet seg i større grupper til Sigurd Jarl. Han hadde i eget følge mange veteranene fra mange slag, og disse var høyt respektert. Under juletiden holder Erling Skakke seg i Tønsberg. Dette gjorde at Sigurd Jarl besluttet seg om å gå til angrep på Tønsberg. Erling Skakke som hadde fått varsler om det forekommende angrepet, sendt ut speidere mens styrkene ble forberedt på strid. Hver kveld samlet han sine styrker i flere fylkinger utenfor byen ettersom et nattangrep kunne få katastrofale følger for ham hvis styrkene skulle være inni byområdet. I februar 1163 ble det avslørt for Erling at Sigurd Jarl hadde kommet til Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Han rykket ut om natten til 20. februar 1163 frem med ca. 1 600 mann. (tretten hundre mann, «ett hundre» betyr 120) I følget var det også, interessant nok, minst 500 hester. Bruk av hest under borgerkrigstiden var mer alminnelig enn mange trodde, store styrker reiste på hestrygg på tvers av Norge. Det var ingen godt utrustet hær som dro ut, for Erling Skakke hadde bare sitt følge med seg. Han mobiliserte derfor bymenn i Tønsberg og områdene omkring, for å ha mange nok menn. Det var to mann om hvert skjold. Sigurd Jarl mot bedre vitende valgt å bli og vente på Erling Skakkes hær på Re. Han fylket sin hær på fem hundre mann på en bakke som lå mot en bru som leder til gården på Re. Slaget. Sigurd Jarl hadde fylket sin hær i en høyere posisjon på en bakke med mulighet til å angripe en kommende hær på veien ved brua. Selv om Erling hadde flere menn med seg, ønsket jarlen å ta opp slag ved å utnytte terrenget ettersom den større hæren måtte ta seg over en bru. Erling Skakke ordnet sin hær slik at han kunne samle sine styrker beskyttet av ei brekk eller å mot bakken. Erling Skakke så straks at hvis de skulle ta seg over åa på den trange brua, vil deres tallmessige fordelen ikke være til nytte. Erling Skakke stilte opp kongemerket som bevis for at kong Magnus Erlingsson var der, og satte fotfolk foran i en fylking på rundt tusen mann. Bak fylkingen stod pansrede rytterne til hest, kanskje få hundrer av menn. Kavaleriet besto ikke av ridderstyrker, og skulle ikke gå til angrep for å bryte opp en fylking den gang. De ble istedenfor benyttet for flankeomgående manøverering og forfølgelse for å forstyrre og påføre motparten stor tap om deres fylkingen skulle gå i oppløsning. Erling Skakke kommanderte fylkingen om fra bruen og over åa. Den var grunn nok til å vade over og de kom til den andre siden ved foten av bakken. Sigurd Jarl beveget så sin hær om langs bakken mot dem. Under hærrop gikk jarlens menn til angrep på Erlings menn. 300 av Erling Skakkes menn rømte før det kom til sammenstøt. Overtaket var likevel for stort på bakken. Jarlens hær etter harde kamper ble slått vekk og drevet inn i skogen bak dem. Rytternes rolle under slaget er ikke kjent, men kan ha vært viktig under forfølgelsene av de slagne troppene over bakken mot skogen. Sigurd Jarl falt sammen med Jon Sveinsson, en stormann, og nesten 40 mann. Enda flere menn kan ha blitt felt under forfølgelsene. Etter det korte slaget fant Erling Skakke den døende Sigurd Jarl i ferd med å bli plyndret for sine klær og eiendeler. Etter å ha jaget vekk plyndrerne oppdaget han at jarlen i mellomtiden hadde utåndet. Etterspillet. Erling Skakke dro tilbake til Tønsberg, men lot kontingenter i sin egen hær få dra ut på leting etter stormenn og rømlinger som hadde kommet seg vekk fra nederlaget på Re. De fant og drepte Eindride Unge syv dager senere. Sigurd Markusfostre om våren 1163 ble ført vekk av sin fosterfar Markus fra Skog til Viken og videre til Konghelle. Erling Skakke som fikk vite om dette, dro over til Konghelle. Tronpretendenten og hans fosterfar rømte til Hisingen. Mindre stridigheter på Båhuslen eller Østfold mellom Erling Skakke og de såkalte "markusmennene", Markus fra Skogs følgevenner, fant sted i de første måndene av året 1163. Kampene sluttet med tapet av skipene i Göta älv for Markus fra Skog og Sigurd Markusfostre som flyktet nordover til Opplandene. Etter å ha tatt landvegen nord til Trøndelag, lot Sigurd seg hylles som konge på Øreting. Flere trønderne sluttet seg til markusmennene som deretter utrustet flere skip. Med flere skip seilte Markusfostres krigerflokk til Møre, deretter langs Vestlandet og tok alle kongelige inntekter hvor de kom. Lendmennene i Bergen rustet ut landvern i Bergen, så markusmennene valgt å seile forbi og tilbake, Bergen var blitt uangripelig for den unge kongens krigerflokk. Erling Skakke seilte først til Viken, men fikk motvind idet han skulle fortsette til Vestlandet. Markusmennene som hadde lært at Erling Skakke hadde en stor hær i Viken, valgt å seile nedover til Bergen på nytt. I september 1163 ble markusmennene beseiret av lendmannen Nikolas Sigurdsson. Detaljene er igjen uklare, men Markus og Sigurd Markusfostre kom med sine skip til Skorpo på sørsiden av Korsfjorden utenfor Bergen. Men lendmennene i Bergen gikk til angrep og jaget markusmennene bort, tok Markus fra Skogs skip. Etter å ha latt flere gjenværende på skipet drept, begynte lendmennene å lete etter Sigurd og Markus. Få dager senere fant lendmennene fra Bergen både tronpretendenten og hans fosterfar. De ble ført til Bergen, og ved mikkelsmess den 29. september 1163 ble Sigurd Markusfostre halshogd og hans fosterfar hengt. Erling Skakke i Viken fikk trøbbel med hisingbuene på øya Hisingen som nektet å betale bøter for deres støtte til opprørene. I jula 1163 lot han en hær rykket over isen fra Konghelle og fikk brent ned en gård der hundre mann var massakrert. Den siste rest av motstand mot kongedømmet i Magnus Erlingssons navn var knust. Først ved våren 1164 var de siste stormenn på flukt i Norge tatt av dage. Sted for slaget. Nøyaktig hvor i Ramnes kampene skal ha funnet sted, har lenge vært uklart, men arkeologiske funn gjort av Kjersti Jacobsen i 2010 på et jorde på gården Søndre Linnestad tyder på at slaget i 1163 har foregått et sted nærmere Linnestad øst for Ramnes kirke. Litteratur. Norges Kongesagaer bind 2 1979, ISBN 82-05-11458-7 Snorre Sturlason, Heimskringla, "Magnus Erlingssons saga". Re 1163 Thomas Numme. Thomas Numme (født 28. februar 1970 i Sandefjord) er en norsk programleder i det norske talkshowet "Senkveld med Thomas og Harald" som går på TV 2. Han er sønn av Yngvar Numme, artisten fra humorgruppa "Dizzie Tunes". Han vokste opp i Sandefjord, men bor i dag sammen med kona Annette Walther og deres tre barn i Oslo. Thomas Numme debuterte i riksmedia som programleder og reporter i radioprogrammet "Holger Nielsens Metode" på NRK P3. Deretter var han programleder for barne-TV-programmet "Nå er det nå", og NRK-programmet "Trigger" sammen med Solveig Kloppen. Også i 2002 ledet han den aller første norske Melodi Grand Prix Junior utgaven sammen med Stian Barsnes Simonsen. Januar 2003 ble han og hans makker, Harald Rønneberg programledere for den nye TV-satsingen "Idol" på TV 2. Dette ble en stor suksess, og siden høsten 2003 har radarparet vært programledere i sitt eget program, ved navnet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2. Thomas Numme hadde vært nominert i Gullruten, bl.a. som årets programleder, hele 15 ganger, før han endelig vant "Beste underholdningsprogram" for Senkveld under Gullruten 2010. Annet. I ungdommen var Numme en lovende håndballspiller, men måtte avslutte karrieren grunnet mye skade og sykdom. Han var også ivrig fotballspiller, men ga opp også denne karrieren grunnet manglende talent. Kirov oblast. Kirov oblast er en oblast øst i den europeiske delen av Russland. Den grenser til Arkhangelsk oblast og Komi i nord, Perm kraj i nord og øst, Udmurtia i øst og Tatarstan, Mari El, Nizjnij Novgorod oblast, Kostroma oblast og Vologda oblast i vest. Nikolaj Sjaklein. Nikolaj Ivanovitsj Sjaklein (russisk: Николай Иванович Шаклеин) (født 20. desember 1943 i Korsjunikha, Russland) er den russiske oblasten Kirovs guvernør, noe han har vært siden 14. januar 2004. Han er gift, og har en sønn. Kilde. Sjaklein, Nikolaj Slaget ved Tønsberg 1161. Slaget ved Tønsberg 1161 var et krigsslag som fant sted ved Tønsberg i Vestfold i år 1161. Dette ble et viktig vendepunkt for Inge-partiet i deres kamp mot Håkon Herdebrei og hans støttepartnere i det norske aristokratiet. I Slaget ved Tønsberg vant Erling Skakke som leder for lendmannspartiet for å bygge et nytt kongedømme i Norge, med hans sønn Magnus Erlingsson på tronen. Bakgrunnen. Etter Inge Krokrygg falt i kamp mot Håkon Herdebreid på isen under Ekeberg under Slaget ved Oslo natta til 4. februar i 1161, var lendmennene i Inge-partiet kommet i en krise uten konge. De kunne ikke forsone seg med seierherrene fra Oslo. Dermed steg Erling Skakke fram med sin sønn, som dessuten var dattersønn til kong Sigurd Jorsalfare, som kandidat. Etter Magnus Erlingsson var tatt til konge i Bergen, reiste Erling Skakke med en flåte på ti skip til Danmark der de møtte opp hos danskekongen Valdemar den gode. Etter flere samtaler besluttet danskekongen seg om å gi dem støtte. Prisen var at Viken skulle underlegges dansk overstyre. I opposisjonens fravær tok Håkon Herdebrei over Norge og satte sysselmenn i Bergen og andre byer om våren 1161. Erling Skakke som var holdt underrettet om dette, seilte tilbake fra Danmark og inntok Bergen for deretter å fortsette videre til Viken. Sigurd Jarl hadde dratt til Båhuslen så Håkon Herdebrei var tilbake i Tønsberg med en mindre hær. Etter Erling Skakke hadde lært dette, seilte han med sin flåte på kanskje ti skip og minst 1  000 mann til nordodden av Nøtterøy ved Byfjorden i Tønsberg. Slaget. Etter å ha stoppet ved Rossanes (nordodden på Nøtterøy) i flere dager, rodde Erling Skakke med sine skip inn under byen. Håkon Herdebrei hadde stilt opp krigerfolk på bryggene, klar til å motta et angrep fra flåten. Men Erling hadde regnet med dette, og beordret sine menn om å ta et lasteskip de siden lastet med ved og halm, for deretter å sette fyr på. Brannskipet kom i drift nedover på havnen, fulgt av to skuter som ved hjelp av to trosser kontrollere dette skipets bevegelser under bryggene i byen. Brannskipet kom ikke fram til bryggene, men var holdt på plass med vinden bak seg. Brannskipet laget et røykteppe som blindet Herdebreids menn fra Erlings skipene som i ly av dette kunne skyte på bryggene. Fra det brennende skipet kom ilden så nær på husene i byen at tønsbergmennene oppga sin motstand. De hadde blitt bombardert med pilskudd uten å kunne svare tilbake, og hadde store tap som et resultat. Tønsbergmennene trakk seg vekk fra bryggene og inn i byen. De sendte ut presten Roald Langtale til Erlings mennene som hadde kommet til bryggene uten å støtte på motstand takket være røykteppet. Han bad om grid for seg og byen, Erling Skakke gikk med på det. Under dekke av røykteppet gikk så Erling Skakkes hær på land. Der oppdaget de at kongens anfører Åsnund Simonssen hadde trukket seg fra bryggene og den nå stengte byen ute på landet. Etter at Tønsbergmennene hadde gått inn i byen ble det tynt med menn på bryggene, Åsnund hadde dermed ikke annet valg enn å trekke seg tilbake mot Erling Skakke som hadde flest menn med seg. Ånund nektet å risikere sitt liv og sine mennene siden Sigurd fra Rør som deres egentlige hærfører ikke var med dem, og dermed valgt å oppgi all motstand under angrepet. Åsnund Simonsson trakk seg bort fra bryggene og flyktet opp i landet vekk fra Tønsberg, men ikke uten å ha mistet en mengde av Håkons hær. Det kunne ikke ha vært mer enn et par tusen mann i selve slaget og kanskje bare få hundrer var falt, både døde og sårede. Krigslisten med røykteppet og bruk av prosjektilvåpen fra skipene som kom nært innpå bryggene hadde vært vellykket. Som en dyktig strateg hadde Erling utnyttet Herdebrei-partiets valg om å dele seg opp i Tønsberg og Konghelle, og Ånund Simonsson hadde ikke den beste delen av Håkons hær med seg; Sigurd fra Rør hadde huskarene med seg på den andre siden av fjorden. Etterspillet. Nederlaget var merkbart, men tapet av Inge Krokryggs flåte inkludert skipet «Bøkesuden» som Håkon Herdebrei hadde tatt til seg ble avgjørende. Nå fantes det ingen maritime styrke sørover i Norge og dermed måtte Håkon Herdebreis mennene på landevegen til Trøndelag for å få seg nye skip. Sigurd fra Rør tok alle skip han kunne få tak på, og dro nordover langs kysten til kaupangen (Trondheim) for å slutte seg til Håkon og de andre. Med disse erobrede skipene reiste Erling Skakke tilbake til Bergen på Vestlandet og overvintret, ventet på Håkon Herdebrei fra nord. Herdebrei bød ut leidang, men det tok sin tid å samle til seg menn og krigsskip for å gå til angrep sørover mot Erling som hadde tatt med seg en stor hær. Herdebrei besluttet seg om å vente på opplysninger om Erling Skakke og hans styrkene, men fikk hørt om at Erling hadde satt opp sine skipene i Bergen. I troen om at Erling Skakke ikke ville dra nordover, seilte Håkon videre sørover og sendte Sigurd jarl og Ånund Simonsson innover Romsdalen for å samle folk og skip til seg, for deres planlagte angrepet på Bergen. Men det var en krigslist av Erling som utnyttet kjøpmennene for å gi Håkon Herdebrei falske opplysninger. Bare få dager senere dro Erling Skakke ut med krigsskipene, og etter bare tre dager kom han overraskende på Håkon Herdebrei ved Ålesund. Slaget ved Sekken gjorde slutt på stridighetene langs vestlige Norge. Kilder. Snorre Sturlason, Heimskringla Litteratur. Tønsberg Generell studiekompetanse. Generell studiekompetanse er en kvalifikasjon som kan oppnås etter å ha fullført og bestått videregående skole. Kompetansen krever gjennomføring av en kombinasjon av fag i den videregående skolen som tilfredsstiller visse kriterier, og gir mulighet til å søke på høyskole- og universitetsstudier. Tidligere ble avlagt eksamen betegnet Examen artium. Den kunne avlegges ved et gymnas som hadde reallinje, naturfaglinje og/eller språklinje (engelsk/latin). Enkelte gymnas tilbød musikklinje. En klasse ved en linje var samlet alle skoletimene hele uka og alle elevene fulgte samme timeplan. Fritimer og valgfag var ukjente begrep. Generell studiekompetanse er minimumskrav for studier ved de fleste høyere utdanninger i Norge. En søker kan også få vurdert realkompetanse som opptakskriterium ved de fleste skoler. Krav til generell studiekompetanse. Merk at kravet til timer i matematikk under kunnskapsløftet er økt til 8 uketimer, gjeldende for opptak til høgskole/universitet skoleåret 2009/2010. Voksenopplæring. Voksenopplæring er opplæringstilbud spesielt tilpasset voksne. Voksne deltar i slike opplæringstilbud for å få yrkeskompetanse, for å skaffe seg et grunnlag for mer utdanning eller for å få en rikere fritid. Opplæringstilbudene følger nivåene i utdanningssystemet, slik som grunnskoleopplæring og videregående opplæring. I tillegg kommer fritidsrettede kurs som er uavhengig av læreplanverk for offentlig opplæring. Grunnskoleopplæring for voksne. Etter opplæringsloven § 4A-1 har voksne over 16 år rett til grunnskoleopplæring dersom de har behov for det. Voksne med rett til grunnskoleopplæring har også rett til rådgivning for å kartlegge sitt opplæringsbehov, og rett til en opplæring som er tilpasset sin kompetanse og behov for progresjon. Dersom den voksne har spesielle tilretteleggingsbehov, kan det foreligge en rett til spesialundervisning etter opplæringsloven § 4A-2. Det innebærer at undervisningen innrettes etter den enkeltes personlige forutsetninger og mål. Ifølge SSB var det i 2008 rundt 160 000 nordmenn i aldersgruppen 20-66 år som ikke hadde fullført grunnskolen. Opplæring i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Nyankomne innvandrere fra visse land har etter Introduksjonsloven rett og plikt til norskopplæring i et bestemt omfang. Opplæringen tilbys av hjemkommunen til innvandreren. Norskopplæringen har som formål å gi innvandreren norskferdigheter, slik at han/hun mestrer hverdagen, kan ta mer utdanning og/eller skaffe seg jobb. Det er utviklet egne læreplaner for denne typen opplæringen. Videregående opplæring. Voksne har etter opplæringsloven § 4A-1 rett til gratis videregående opplæring hvis de ikke har fullført slik opplæring tidligere. Retten gjelder fra det året den voksne fyller 25 år og gjelder personer som har fullført norsk grunnskole, eller har tilsvarende utdanning. Målet for opplæringen kan være fagbrev, studie- eller yrkeskompetanse. Søknad om videregående opplæring for voksne sendes fylkeskommunen, som skal legge til rette for en opplæring tilpasset voksne, som en del av den videregående skolen. Kommunen og fylkeskommunen har plikt til å sørge for grunnskoleopplæring og videregående opplæring for voksne. Tilbud om voksenopplæring fra offentlige utdanningsinstitusjoner er knyttet til enkeltpersoners rettigheter etter opplæringsloven kapittel 4A. I de fleste større kommuner er det etablert voksenopplæringssentre som tilbyr grunnskoleopplæring og norskopplæring for innvandrere. I Oslo er dette Oslo voksenopplæring, som består av fem skoler knyttet til Oslo voksenopplæring Servicesenter på Fyrstikktorget på Helsfyr. De fem skolene er Oslo Voksenopplæring Rosenhof, Oslo Voksenopplæring Skullerud, Oslo Voksenopplæring Smedstua, Oslo Voksenopplæring Sinsen og Oslo Voksenopplæring Nydalen. Opplæring knyttet til den voksnes hverdag og fritid. Studieforbund, organisasjoner og private opplæringstilbydere gir et mangfoldig kurstilbud til voksne. Tilbudene kan ta sikte på å lære seg ferdigheter, som f.eks. swingdans eller fotografi. Andre kurstilbud har som mål å bygge opp organisasjonene, som f.eks. tillitsvalgtkurs. Opplæringen kan også ha som mål å skape livsmestring hos den enkelte, som f.eks. kurs i kosthold eller selvhevdelse. Mange av kursene tilbys av medlemsorganisasjoner på ideell basis ut fra deltakere og medlemmers ønsker og behov. Hvert år gjennomfører studieforbundene i Norge ca 40000 kurs med til sammen ca 500 000 deltakere. Studieforbundenes tilbud innen voksenopplæring reguleres av voksenopplæringsloven. Andre kurs blir tilbudt av private kursarrangører. Omfanget av privat opplæringstilbud reguleres av markedet, og tilbudene kan være kortere kurs og seminarer, oppdragsundervisning eller skoleparallelle kurs med egenbetaling. Sosial markedsøkonomi. Sosial markedsøkonomi var den fremherskende økonomiske modellen i det vestlige og nordlige Europa under den kalde krigen. Den oppstod i Vest-Tyskland, og kalles "Soziale Marktwirtschaft" på tysk. Sosial markedsøkonomi forsøker å finne en middelvei mellom sosialisme og kapitalisme, og ble iverksatt i Vest-Tyskland av Konrad Adenauers kristeligdemokratiske regjering, og særlig preget av Ludwig Erhard. Den forsøker å opprettholde en balanse mellom høy økonomisk vekst, lav inflasjon, lav arbeidsledighet, gode arbeidsbetingelser og offentlig velferd og tjenester gjennom statlig intervensjon. Viktige økonomer som bidro til utformingen av modellen inkluderer Franz Oppenheimer, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Franz Böhm og Alfred Müller-Armack. Den sosiale markedsøkonomi er blant annet preget av ideer fra katolsk sosiallære, men trekker også veksler på tyske historiske erfaringer, der for eksempel velferdsstaten har røtter tilbake til Otto von Bismarck. I begynnelsen var modellen kontroversiell, men etterhvert ble oppslutningen om den meget høy både i Vest-Tyskland og Østerrike, etter at begge statene opplevet et økonomisk oppsving ("Wirtschaftswunder"). Fra 1960-årene ble modellen utbredt i hele Vest-Europa, og både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer støttet opp om den. Sydeuropeiske stater, spesielt Italia, foretrakk omfattende offentlige tjenester, høy vekst og lav arbeidsledighet fremfor lav inflasjon, lav statsgjeld og lave offentlige utgifter. Denne «servicestaten» (italiensk "Stato Assistenziale") anses idag som mindre vellykket enn den nordeuropeiske utgaven av den sosiale markedsøkonomi. Etter Berlinmurens fall i 1989 har mange borgerlige partier endret sin økonomiske politikk i retning av nyliberalismen, som er mer rendyrket kapitalistisk. Også en rekke sosialdemokratiske partier har endret sin økonomiske politikk i retning nyliberalisme ("den tredje vei", "New Labour"). Artikkel I-3 i traktaten om en forfatning for Europa fastslo likevel at EUs økonomiske politikk skulle baseres på en sosial markedsøkonomi. Dubh av Skottland. Dubh mac Maíl Coluim (d. 967) var konge av Alba. I eldre historie kan hans navn være anglifisert som "Duff", mens den moderne gæliske versjonen er "Dubh", noe som har betydning mørk eller svart. Det kan være at navnet Dubh var et epitet ("karakteriserende tilleggsord"), ettersom manuskriptet "Duan Albanach" referer til ham som "Dubhoda dén", altså "Dubod den voldelige" eller "den fremfusende". Han var sønn av Máel Coluim mac Domnaill (Malcolm I av Skottland), og overtok tronen da Ildulb mac Causantín (Indulf av Skottland) ble drept i 962. Mens senere kronikører som John av Fordun bidro med en god del informasjon om Dubhs liv og regime, inkludert fortellinger om hekseri og forræderi. Bortimot alt dette er blitt avvist av moderne historikere. Det er svært få andre kilder om Dubhs regime, annet enn "Krønike om kongene av Alba" og en enkelt opptegnelse i "Ulster-annalene" som står Dubs samtid nærmest. Krønikene forteller at i løpet av Dubs regime døde biskop Fothach, mest sannsynlig biskopen av St. Andrews eller av Dunkeld. Det fortelles om et slag mellom Dubs hær og hæren til Cuilén (Culen av Skottland), sønn av kong Ildulb. Kong Dub vant dette slaget som ble utkjempet «på åskammen av Crup». Blant de drepte i slaget var Dunchad, abbed av Dunkeld (antatt å være stamfaren til Crínán av Dunkeld) og Dubdon, mormaer av Atholl. Suenos stein i ForresDe ulike opptegnelsene skildrer det som skjedde etter slaget forskjellig. "Krøniken om kongene av Alba" hevder at Dubh ble drevet ut av kongedømmet. Det latinske tekstmaterialet som er interpolert inn i Andrew av Wyntouns manuskript "Orygynale Cronykil om Skottland" hevder at han ble myrdet ved Forres, og forbindelsen til dette er en måneformørkelse som kan dateres til 20. juli 966. "Ulster-annalene" rapporter kun at «Dubh mac Maíl Coluim, konge av Alba, ble drept av skottene selv.» Det var den vanlige måten å rapportere et dødsfall grunnet interne stridigheter, og annalene plasserer dødsfallet i år 967. Det er blitt foreslått at Suenos stein som står i nærheten av Forres, kan være et monument over Dubh, reist av hans bror Cináed (Kenneth II av Skottland). Det er antatt at Dubh ble drept eller drevet ut av landet av Cuilén (Culen av Skottland) som ble konge i Alba etter Dubhs død, eller ved hans støttespillere. Kong Dubh etterlot seg minst en sønn, Cináed (Kenneth III av Skottland). Selv om hans etterkommere ikke konkurrerte med hell for herredømmet over Alba etter at Cináed ble drept i 1005 greide de å holde på mormaerdømmet Fife. Slekten MacDuib (eller Clan MacDuff) holdt mormaerdømmet og senere jarldømmet fram til 1371. Mansardtak. Et snitt av Mansardtak i en tømmerkonstruksjon Et mansardtak er et skråtak som er knekket i to soner, den nederste brattere og gjerne avbrutt med vinduer på den bratte delen, noe som skapte ekstra innvendig areal i loftetasjen. Taket kan være både to- eller firesidig. Konstruksjonen har fått navnet etter den franske arkitekt François Mansart (1598—1666), men også hans søsters sønnesønn Jules Hardouin-Mansart (1646–1708) bygget i denne stilen. Taket ble senere populært i Frankrike som en måte å slippe deler av boligbeskatningen på. Den skulle ikke betales for den del av huset som lå over nederste takgesims, og man fikk dermed en skattefri nesten komplett etasje. Andrew av Wyntoun. Andrew av Wyntoun (ca 1350 - ca 1423), forfatter av en lang metrisk (på vers) historie om Skottland som ble kalt for "Orygynale Cronykil om Skottland" (= "Den originale krøniken om Skottland"). Andrew var canon regular (religiøs geistlig) ved St. Andrews og prior ved St Serf's i Lochieven. Andrew skrev krøniken på forespørsmål av sin velynder, Sir John of Wemyss, og det eldste bevarte manuskriptet av arbeidet er fortsatt oppbevart på Wemyss-familiens eie på Wemyss Castle i Fife. Emnet er Skottlands historie fra den mytiske perioden (derfor epitetet «original» i tittelen) og fram til kong Jakob I av Skottlands tiltredelse i 1406. De tidligste bøkene har ingen historisk verdi, men de siste har bestått prøven mot samtidige opptegnelser. Verkets filologiske interesse er stor ved at svært få verk fra denne perioden og ingen tilsvarende av dens størrelse er bevart i dens opprinnelige dialekt. Krøniken er også bemerkelsesverdig ved at den inneholder en av de aller første omtaler av den berømte eller beryktede røveren Robin Hood. Teksten er bevart i åtte bøker, hvor tre er i British Library ved Royal (17 D xx.), Cottonian (Nero D. xi.) og Lansdowne (197); to er i det skotske biblioteket Advocates' library, Edinburgh (1923 og 1924), og ett ved Wemyss Castle (u.s.); ett i universitetsbiblioteket ved St Andrews, og ett som er i eie hos Mr John Ferguson, Duns, Berwickshire. Den første utgaven av krøniken, basert på manuskriptet fra Royal, ble publisert av David Macpherson i 1795, den andre utgaven ved David Laing i serien «Scottish Historians» (1872). Begge ble avløst av F.J. Amours (red.) "The Original Chronicle of Andrew of Wyntoun" ("Den originale krøniken av Andrew av Wyntoun"), Edinburgh: Blackwood, 1903-14, som fortsatt er standardutgaven. Liste over land etter HDI. Verdenskart som viser HDI (basert på data fra 2010, publisert 2. november 2011) Dette er en liste over land etter HDI, som beskrevet i FNs "Development Programme Report 2011". Årets rapport har tittelen «Bærekraft og sosial rettferdighet: En bedre fremtid for alle». HDI er en engelskspråklig forkortelse for "Human Development Index" (norsk: "Måleskala for menneskelig utvikling"). HDI brukes på samme måte som bruttonasjonalprodukt (BNP) for å måle velstand i land. Mens BNP kun måler økonomiske kilder, sies HDI å gi et mer komplett bilde, da det inkluderer fattigdom, lese- og skrivekyndighet, utdanning, forventet levealder, fødselstall og andre faktorer. HDI ble utviklet av den pakistanske økonomen Mahbub ul Haq (1934–1998), og har siden 1990 blitt brukt i FNs årlige rapport "Human Development Report". HDI angis på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er best. __TOC__ Tidligere førsteplasser. Disse landene har ligget øverst på listen de årene indeksen har blitt oppdatert. Eksterne lenker. HDI Katolsk sosiallære. Katolsk sosiallære er et begrep som omfatter den lære Den katolske kirke har stått for innen alle områder som omhandler det kollektive aspekt ved menneskeheten siden midten av det 19. århundre. Selv om kirkens lære i mange tilfeller er eldre, ble den bearbeidet til en systematisk tilnærmelse til sosiale spørsmål først etter at marxismen og andre sosialistiske bevegelser fikk øket tilslutning etter den industrielle revolusjon. Selv om kirken ikke gir noen bestemt politisk retning sin støtte, hevder den at dens lære også gjelder på det offentlige (politiske) området, ikke bare det private. Kristeligdemokratiet, en politisk bevegelse i flere europeiske land, bygger i vesentlig grad på katolsk sosiallære. Den har også påvirket mange andre politiske bevegelser i varierende grad i andre kristne land, også i land som ikke er katolske. Solomon R. Guggenheim. Solomon Robert Guggenheim (født 1861 i Philadelphia, død 1949) var en amerikansk industrileder, kapitalist, kunstsamler og filantrop. Han kom fra en velstående gruvedriftsfamilie og grunnla selv Yukon Gold Company i Alaska. Da han trakk seg tilbake i 1919 viet han seg til sin interesse for kunst, og i 1937 grunnla han Solomon R. Guggenheim Foundation til støtte for moderne kunst. Down. "Down" er også en vanlig skrivefeil for stedet Downe i England Sweet Injections. "Sweet Injections" er et det fjerde albumet til Bertine Zetlitz. Det ble utgitt 24. februar 2003 på plateselskapet EMI. Suenos stein. Suenos stein ved Forres. Suenos stein, nærbilde. Suenos stein er en piktisk stående stein fra oldtiden i nærheten av Forres i Moray i Skottland. Suenos stein er rundt 7 meter høy, og står ved motorveg, nordøst for Forres. Den er høy og smal og har to sider som er dekket av inskripsjoner og relieffer. På den ene siden, kampsiden, er det scener med slåssing og dreping, døde og kropper som er halshugget, kanskje rundt hundre figurer i alt. Det nederste feltet står i tre rader med ryttere som leder bueskyttere og krigere til fots. Det nederste panelet viser en bro eller kanskje et telt, over lik og hoder. På begge sider av disse er det et par med krigere. Det midterste feltet har syv halshuggede kropper sammen med deres bødler. Til høyre står tre figurer som muligens blåser i kamphorn. På toppen er den muligens av noe som kan være en bjelle. Det øverste feltet er dessverre sterkt ødelagt av erosjon, men viser en rad med krigere til hest og under disse en rad med fem krigere med sverd. Den midterste er tydelig vist som mer betydningsfull enn de øvrige ved å være større og i kilt, sannsynligvis en kongefigur. Nedenfor er det en rad med åtte krigere og hvor de to sentrale slåss med sverd og skjold. Steinen er den høyeste av de bevarte piktiske steinmonumenter og er samtidig den rikeste eksempel på piktisk kunst i Skottland. Den ble oppdaget i 1726 da den ble gravd ut av jorda, og fikk da et feil navn ved at entusiaster mente at den var etter den danske konge Svein Tjugeskjegg, jfr. Sueno = Svein. Den ble reist sannsynligvis rett før årtusenskiftet, kanskje av kong Kenneth MacAlphin (Kenneth I av Skottland), som var den første konge av skottene etter han beseiret og drepte kongene fra syv nordlige piktiske kongedømmer (se MacAlpins forræderi). Et annet forslag til reisningen er at det kan være et monument for kong Dubh, reist av hans bror Cináed (Kenneth II av Skottland). Det er antatt at Dubh ble drept eller drevet ut av landet av Cuilén (Culen av Skottland) som ble konge i Alba etter Dubhs død. Lokale legender uten større historisk verdi forteller derimot at det var et vegkryss her hvor Macbeth opprinnelig møtte de tre heksene. I legenden ble heksene til slutt fengslet inni selve steinen, og om steinen blir brukket vil de bli sluppet fri. Tidlig på 1990-tallet ble steinen innkapslet bak armert glass for forhindre erosjon fra luftforurensning spesielt fra motorvegen rett ved og graffiti fra vandaler som holdt på å ødelegge de opprinnelige piktiske inskripsjonene på den. Apache (sykkel). Apache var en populær guttesykkel i Norge på 1970-tallet. Apache ble produsert av DBS mellom 1972 og 1980. Det var en videreutvikling av Crossmaster som i likhet med Apache hadde lang sal, etter modell av motorsykkelsaler. DBS gikk med Apache et steg lenger, med rygglene og chopper-styre, i tillegg til dekaler med indianermotiv. Syklene var å få i tre størrelser. 15", 17" og 18" (det ble også laget noen 12", men det var ytterst få). Apachesyklene hadde tre-trinns navgir, med en gedigen girvelger med T-håndtak plassert på rammen. Etter 1976 kom sykkelen med en litt lavere sal, og girvelgeren ble byttet ut med ett vanlig håndgir som var plassert på styret. I 1978 kom syklene med lås som var sveiset fast i ramma. De seneste utgavene av Apache fikk navnet «DBS Junior». Disse har en litt annerledes dekor. Som ekstrautstyr kunne man få speedometer, vimpel, skvettlapp, speil og horn. Syklene har i ettertid vært ettertraktet av samlere. Inspirert av indianersuksessen lanserte DBS også Tomahawk som var en enda mer outrert choppervariant med mindre forhjul, enda større chopperstyre, høyere rygglene og det samme girarrangementet som Apache. Årets fotballspiller i Danmark. Årets fotballspiller i Danmark er blitt kåret siden 1961. Prisen ble innstiftet etter en idé fra Knud Lundberg. Han var, foruten en aktiv idrettsmann innen flere disipliner, også sportsredaktør i magasinet Social-Demokraten, senere Aktuelt. I 1989 overtok Spillerforeningen kåringen, dog er Ekstra Bladet kommet med i arrangementet fra 1998. I perioden 1989-1994 ble det utdelt 2 årlige priser av henholdsvis Aktuelt og Spillerforeningen. De av disse årene hvor det kun er oppført én vinner, har samme spiller vunnet begge kåringene. Regler for avstemmingen. Medlemmene av Spillerforeningen står for valget av Årets fotballspiller. Først nominerer samtlige lag i Danmarksturneringen inntil 10 spillere til tittelen. De fem spillere med flest stemmer nomineres, og hver spiller i SAS Ligaen, 1. divisjon og 2. divisjon mottar en stemmeseddel, hvor de kan stemme på en av de nominerte. The Simpsons Movie. "The Simpsons Movie" er en animasjonsfilm basert på TV-serien "Simpsons". Den er produsert av Gracie Films for 20th Century Fox, med animasjon produsert av Film Roman. Filmen hadde premiere 27. juli 2007 over hele verden. James L. Brooks, Matt Groening, Al Jean, Mike Scully og Richard Sakai er produsenter for filmen, og den er skrevet av elleve av TV-seriens mest profilerte manusforfattere. Ishockey under Vinter-OL 1988. 12 lag deltok i ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988. To grupper med seks lag i hver, der de tre beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalegruppen. Kampene ble spilt i Olympic Saddledome i Calgary, Alberta, Canada. Plasseringskamper. 23. februar 25. februar Jessica Alba. Jessica Marie Alba (født 28. april 1981 i Pomona i California) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er kanskje mest kjent for sine roller i TV-serien "Dark Angel", samt filmene "Honey", "Sin City" og "Fantastic Four". Tidlig liv. Alba ble født i Pomona i California av mexicansk-amerikanske Mark Alba og amerikanske Cathy Jensen. Alba vokste opp på en militærbase med sine katolske foreldre, sin bror Joshua og sine besteforeldre fram til hun var 16 år gammel. Hun vokste opp som idrettsfanatiker. Hennes fars karriere innen luftforsvaret bragte familien til Biloxi, Mississippi, og til Del Rio, Texas, før de kom tilbake til California da hun var ni år gammel. Alba uttrykte en interesse for skuespill helt fra en alder på fem år. Hun tok sitt første skuespillerkurs da hun var tolv, og fikk kontrakt med en skuespilleragent ni måneder senere. Karriere. Albas første opptreden i en film var i en liten rolle i filmen "Camp Nowhere", som Gail. Hun ble opprinnelig leid inn for to uker, men rollen hennes viste seg snart å være to måneders arbeide da en av de mer prominente skuespillerne sluttet, og Alba ble plukket ut til å erstatte henne på grunn av at de to hadde lik hårfarge. Den unge Alba opptrådte senere i to nasjonale TV-reklamer for Nintendo og J.C. Penney, og senere hadde hun roller i flere uavhengige filmer. Hun begynte med TV-arbeid i 1994, da hun fikk en tilbakevendende rolle som den unge snobben Jessica i tre episoder av Nickelodeon-serien "The Secret World of Alex Mack". Siden fikk hun rollen som Maya i de to første sesongene i TV-serien om "Flipper". I 1995 hadde hun en rolle i filmen "Venus Rising", som unge Eve. Etter at Alba gikk ut av high school i en alder av 16, begynte hun å studere skuespill med William H. Macy og hans kone, Felicity Huffman, på Atlantic Theater Company. I 1998 opptrådte Alba som Melissa Hauer i en episode av Steven Bochcos kriminaldramaserie "Brookly South", og som Leanne i to episoder av "Beverly Hills 90210", og som Layla i en episode av '. I 1999 opptrådte hun i en episode av komiserien "P.U.N.K.S." Alba fikk større Hollywoodroller fra 1999, etter at hun opptrådte som et medlem av en snobbete high school-gjeng i Drew Barrymores romantiske komedie "Ukysset", og som den kvinnelige hovedrollen i komediegrøsseren "Idle Hands" samme år. Hennes store gjennombrudd kom da hun var stjernen i Fox' science-fiction-serie "Dark Angel", der manusforfatter og regissør James Cameron plukket henne ut blant 1200 kandidater til rollen som den genetisk modifiserte supersoldaten Max Guevera. Serien gikk i to sesonger før den ble kansellert i 2002. Etter dette har hennes mest bemerkelsesverdige roller vært som danser/koreograf i "Honey" fra 2003, den eksotiske danseren Nancy Callahan i "Sin City", i samspil med Bruce Willis fra 2005, samt som Sue Storm, den usynlige damen, i Fantastic Four fra 2005. Personlig liv. Alba led under anorexia og en nyreinfeksjon i 2001. Hun var forlovet med sin medspiller i "Dark Angel", Michael Weatherly, men de gjorde det slutt før de giftet seg. I januar 2005 begynte hun å gå ut med Cash Warren, en av regissørens assistenter under innspillingen av "Fantastic Four", og som hun begynte å gå ut med da hun spilte inn filmen. Jessica og Cash ble den 7. juni 2008 foreldre til datteren Honor Marie. Alba har også uttalt at hun elsker dyr. Erlend Aas. Erlend Aas (født 25. januar 1957) er en norsk forfatter. Aas vant en skandinavisk barne- og ungdomsbokkonkurranse med den festlige "Fingerens bok", som også oppnådde en østerriksk ungdomsbokpris. I 1997 ble Aas den første mottakeren av Bjørnsonstipendet. Han fikk prisen for romanen "Veis ende". Flyselskap. Et flyselskap er et sivilt luftfartsforetak som transporterer personer og/eller gods i fly mot vederlag/betaling. Offisielt heter dette ervervsmessig luftfart med fly. Flyselskaper leier eller eier sine fly som de bruker til å tilby disse tjenestene, og de kan danne partnerskap eller allianser med andre flyselskap for å dra felles nytte av samarbeidet. Industrioversikt. Flyselskaper varierer i størrelse fra de som har ett fly, til store internasjonale selskaper som har hundrevis av fly. Tjenestene som tilbys av flyselskaper kan kategoriseres som transkontinentale, intrakontinentale, regionale eller innenriks, og de kan operere som faste ruter eller charterflyvninger. Steinar Løding. Steinar Johan Løding (født 3. april 1950 i Molde) er en norsk forfatter. I 1998 fikk Løding Bjørnsonstipendet for verket "Jernalderdrøm. Første bok. Flukten til Ninive". En oppfølger til denne ble utgitt i april 2008 ("Jernalderdrøm. Andre bok. Og. Forsøk på en poetikk"). Løding har også jobbet på psykiatrisk sykehus og som lastebilsjåfør. Arne Domnérus. Sven Arne Domnérus (født 20. desember 1924 i Solna kommune nær Stockholm, død 2. september 2008) var en svensk jazzmusiker (saksofon og klarinett), orkesterleder og komponist, kjent under tilnavnet «Dompan». I Sverige var han kapellmester i Sundsvall 1942, med Lulle Ellbojs artist på Vinterpalatset 1943-45, med Simon Brehm på Salle de Paris i Sturegaten 1947-49, engasjert av Thore Erlings orkester 1949, og med Rolf Ericson Septet i 1951. Han ble raskt sentral i miljøet rundt jazzklubben Nalen, og ledet det tilhørende Nalenbandet 1955-1964. har han samarbeidet mye med Bengt Hallberg, Gunnar Svensson, Monica Zetterlund, Georg Riedel og Putte Wickman, samt 1967–1978 ledet «Radiojazzgruppen» og stått for radioprogrammet «Jazz under stjärnorna» fra 1964. Hans bidrag til svensk filmmusikk inkluderer "Danssalongen" (1955), "Restaurant Intim" (1950), "Kvinnan som försvann" (1949) og "Det glada kalaset" (1946). Han samarbeidet med flere norske jazzartister, deriblant Bjarne Nerem som han spilte sammen med i Harry Arnolds Orkester (1959–1964). Han utgav over hundre plater og deltok dessuten på utgivelsene til en rekke andre artister. Utover 1990-tallet fortok han flere innspillinger og turneer til USA. Senere partnere inkluderer Akademiska kören (2000), og han holder årlige sommerkonsert-serie «Blå måndag» på Skansen i Stockholm. Han har mottatt Gyllene Skivan fra Orkesterjournalen fire ganger; i 1955 for "Rockin Chair", 1967 for "Megafon", 1978 for "Duets for Duke" (med Bengt Hallberg) og 1999 for "Face to face" (med Bernt Rosengren). Han fikk Djangoprisen fra Swedisk Jazz Celebration i 2001, og i 2004 ble han utnevnt til professor ("Illis quorum) av den svenske regjering for sin mangeårige innsats for musikken. Prisen Guldsaxen deles ut i Domnerus' navn, først i 2004 til Magnus Lindgren. Han var far til Leif Domnérus, programleder for jazzprogrammet Body & Soul på Sveriges Radio P4. Acartophthalmidae. Acartophthalmidae, eller småkadaverfluer er en liten familie av små, mørke fluer. Bare fire arter er beskrevet, to av dem er også funnet i Norge. Utseende. Knøttsmå til små fluer (1-2,5 mm lange), mørke på farge. Hodet er ganske stort med store, runde fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det tre kraftige, bakoverrettede børster. Punktøynene i pannen er store og omgitt av kraftige børster. Bak punktøynene sitter et par kraftige, utovverrettede børster ("postocellare"). Antennene er av vanlig fluetype, tre-leddete, leddene er uvanlig sterkt hårete og det andre leddet har flere kraftige børster. Antennebørsten ("arista") sitter på oversiden av det tredje leddet nær roten, er forholdsvis kraftig og hårete. Langs underkanten av hodet, under fasettøynene, sitter det en rekke av fire kraftige børster, men de har ikke noen stor kinnbørste ("vibrissa"). Munndelene er av vanlig fluetype, små, vanligvis ikke synlige fra siden. Brystet (thorax) er matt skinnende med flere kraftige børster. Vingene er forholdsvis korte og brede, med kraftige årer, uten fargeflekker. Beina er korte og kraftige, men uten noen påfallende fortykkede ledd. Fremlåret ("profemur") har en rekke av lange børster på undersiden. Bakkroppen er forholdsvis kort og sylindrisk. Larvene er av vanlig flue-maggot-type, uten bein eller tydelig hodekapsel, tilspisset i forenden. Levevis. Disse fluene er knyttet til råtnende materiale, enten møkk, sopp eller kadavere. "Acartophthalmus bicolor" ble funnet tallrik på en død slange, og "A. nigrinus" på råtnende sopp. Hannene blir gjerne funnet på en matressurs, der de forsvarer et territorium og venter på besøkende hunner. Hannene løper rundt og vifter med vingene for å markere territoriet. Larveutviklingen går raskt, og det kan ta omtrent to uker fra egg til puppe. Seattle Pacific University. Seattle Pacific University er et religiøst universitet lokalisert i Seattle, Washington, USA. Det ble grunnlagt i 1891. Det var ialt 3 830 studenter og 364 vitenskapelig ansatte her i 2006, og skolepengene dette året var US$ 23 391 for alle studenter. Det gis eksamener opptil doktorgrad (Ph.D). Hot Club Records. Hot Club Records (etablert 1982 i Oslo) er et norsk, uavhengig plateselskap. Selskapet har utgitt over 350 plater, DVD og bøker, hovedsakelig innen jazz. Senere etablerte HCR serien «Vintage Guitar Series» (1989–) som har stor, internasjonal distribusjon, og er ansett for å være genreskapende takket være sine omfattende utgivelser innen sigøynerjazz. Selskapet ble etablert av jazzmusikeren/komponisten Jon Larsen, som fortsatt driver det. I 2004 ble en stor del av den norske back-katalogen overtatt av Ponca Jazz Records. Vintage Guitar Serien. Ble etablert i 1988 som subdivisjon av Hot Club Records, og det er hittil utgitt ca 100 forskjellige Djangorelaterte plater i denne serien, som gjør det til verdens mest omfattende plateserie for stringswing. Alle de store musikerne i genren har plater her: Bireli Lagrene, Matelo Ferré, Baro Ferré, Joseph Reinhardt, Stochelo Rosenberg, Robert Normann, Angelo Debarre, Jimmy Rosenberg, Andreas Öberg, Jon Larsen, Florin Nicolescu, m. fl. Zonic Entertainment. Etablert i 2006 som en subdivisjon av Hot Club Records, spesialisert på musikk inspirert av Frank Zappa. Et resultat av Jon Larsens interesse for komponisten Zappa, og en rekke av Zappa's gamle medmusikanter er nå involvert i prosjekter på Zonic labelen: Tommy Mars, Bruce Fowler, Jimmy Carl Black, Arthur Barrow, Bunk Gardner, Don Preston,Vinni Colaiuta, m. fl Den Gyldne Banan. Kunstbokforlaget DGB – Den Gyldne Banan – ble startet som en subdivisjon av Hot Club Records i 2008, og første utgivelse kom i 2009. Ideen er å gi ut kvalitetsbøker om billedkunst og jazz, tematisk er relatert til Hot Club Records, som f eks boken om Djangofestivalen i Norge, biografier om gitaristene Jimmy Rosenberg, og Robert Normann, en biografi om Hot Club de Norvège, og liknende. N-25. «N–25» var den ene av Roald Amundsens to Dornier Wal sjøfly fra polferden i 1925. Til flukten mot Nordpolen i 1925 hadde Amundsen anskaffet to flybåter, «N–24» og «N–25». Historikere er ikke enige om det var det å være førstemann på selve polpunktet som var målet, eller om ekspedisjonen skulle sondere terrenget for neste års ekspedisjon med luftskip. Polferden. Lincoln Ellsworth på Svalbard før avreisen Den 21. mai 1925 startet Amundsen med fem mann i de to flybåtene fra Ny-Ålesund på Spitsbergen. Ombord på «N–25» var Amundsen navigatør, Hjalmar Riiser-Larsen fører og Karl Feucht mekaniker. Ombord på «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson fører, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. Etter ca. åtte timers flukt bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen råk, men under landingen ble den ene flybåten skadet såpass at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av drivisen, og Amundsen og hans menn fikk med stor innsats trukket «N–25» opp på et isflak. De geodetiske målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til Det gjensto til Nordpolen. «N–24» måtte etterlates i isen. Etter å ha arbeidet med å stampe snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni med alle seks ombord i samme fly. De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre bensin fra den etterlatte «N–24»: De kunne ikke overføre mer bensin enn hva kunne rekke frem til Nordaustlandet på Svalbard, hvor de ble reddet neste morgen, da de fikk de øye på selfangstskuta «Sjøliv». Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Det var umulig å slepe flyet og dette ble etterlatt i Brennevinsvinbukta nær Hinlopenstretet. Flygerne ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere hentet Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og fløy den til Ny-Ålesund, hvor den ble heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bragte flygerne og flyet til Horten, og neste dag, den 5. juli 1925, fløy «N–25» med de seks ombord til Oslo. Senere aktiviteter. N-25 over Oslofjorden, tilbake fra polferden Høsten samme år (1925) kom den australsk-britiske polarforsker Hubert Wilkins for å vurdere et kjøp av flybåten. Han var i ferd med å forberede flyvning over Polhavet fra Alaska til Spitsbergen. Det ble intet salg til Wilkins, og flyet ble liggende oppankret i Bunnefjorden i Oslo. I mars 1927 ble «N–25» brukt til å prøvefly en rute fra Oslo til Harwich, via Kristiansand og Amsterdam. Deretter ble flyet solgt til en irsk flyver, Frank Courtney, som ønsket å bruke den på en atlanterhavsflyvning til New York og tilbake til Europa. Flyet ble registrert som G–EBQO og utstyrt med nye Napier Lion motorer. Denne atlanterhavsflyvningenen ble imidlertid mislykket. Motorbrann førte til at Courtney måtte nødlande før Newfoundland den 26. juni 1928. Courtney og hans mannskap ble etter et døgn på havet reddet av S/S «Minnewaska» (trolig emigrantskipet med samme navn fra Red Star Line. Flyet måtte etterlates, men fem dager senere ble det heist ombord i den italienske lastebåten «Valprato», som også hadde hørt nødsignalet, og flybåten ble transportert til Italia. Deretter ble flyet solgt til Tyskland og omregistrert som D-1422. Den nye eier var Wolfgang von Gronau, som brukte flyet til opplæring av piloter ved sin flyskole «DVS (Deutsche Verkehrsfliegerschule)» på øya Sylt i Østersjøen. I 1930 krysset han Atlanterhavet med flybåten og landet i New York den 26. august 1930 som første fly fra Europa. Den tidligere «N–25» ble fraktet med båt tilbake til Tyskland og brukt som skolefly frem til 1932, da den ble overført til Deutsches Museum og fløyet til München, hvor den ble totalt ødelagt under et bombeangrep mot byen i 1944. Georg Riedel. Georg Riedel (født 8. januar 1934 i Karlsbad, Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk-svensk jazzmusiker (kontrabass) og komponist. Georg Riedel er særlig kjent for sin filmmusikk til populære svenske familiefilmer basert på bøker av Astrid Lindgren, blant annet Emil, Pippi og Alle vi barna i Bakkebygrenda. Flere av hans visemelodier derfra har blitt svensk folkeeie og en del av moderne svensk barnekultur. Riedel har også samarbeidet på en rekke plateutgivelser med svenske jazzartister, som Jan Johansson (på "Jazz på svenska" fra 1966), Arne Domnérus, Lars Gullin, Radiojazzbandet og Gunnar Svensson, Rune Gustafsson, samt norske Egil Johansen. Hans nyeste innspilling er med Jan Lundgren ("Lockrop" fra 2006). Krister Andersson. Krister Andersson (født 1951) er en svensk jazzmusiker (tenor-saksofon, klarinett). Klassisk Virtuos. Han var tidlig skolert innen klassisk musikk med kammermusikk og klarinett som hovedområde. Senere ble han influert av Bernt Rosengren, John Coltrane og Joe Henderson, noe som gjorde at han beveget seg over til jazz-genren. Jazz-virtuos. Tidlig i sin jazz-karriere var han bl.a med på to utgivelser med den norske gitaristen Thorgeir Stubø som erstatter for sin mentor, Bernt Rosengren: "Rhythm'a'ning", (Cadence Jazz Records, 1986), innspilt i 1983, samt "Flight", innspilt delvis 1983 og 1985 (Hot Club Records, 1986). Gyllene Skivan. Krister Andersson har mottatt det store jazztidskriftet Orkesterjournalens utmerkelse, Gyllene Skivan to ganger for platene "Krister Andersson and Friends" (Dragon, 1986) og "About time (Flash Music)" (Dragon, 1993). Nasjonalt har han ellers ledet Krister Andersson Quartet ("Concord and Time", Flash Music, 1997). Han spiller sammen med kollega og mentor Bernt Rosengren i gruppa "Summit Meeting", som har den sjeldne besetningen med to tenorsaksofoner. Her foreligger bl.a utgivelsen "Bent's Jump" (Dragon, 1993). Andersson går ikke av veien for å benytte seg av både altsaksofon og klarinett i dette ensemblet, noe som det sies han har tilsvarende gode ferdigheter på. Med Bengt Hanson på bass, ga han ut "Catching the Moment" (Dragon, 2001). Han har spilt i «Jess Jazz Group» ("Saxism Party", 2004). I gruppen DUOJ spiller han med Cecilia Jonshult vokal og Lars Jonshult bass ("Betraktelser", 2004). Stor improvisator. Krister Andersson spiller i en moderne neo-bop stil. Han reknes som en av Europas ledende, der hans spill kan beskrives som fantasifult, brilliant teknisk, harmonisk komplekst og energisk. Krister Andersson er fremdeles en ettertraktet klassisk solist. Hempstead (Town of Hempstead). Hempstead er et tettsted i kommunen Town of Hempstead i fylket Nassau County i delstaten New York i USA. Ved folketellingen i 2000 hadde tettstedet 56 554 innbyggere. Hempstead er et av få afro-amerikanske områder på Long Island, og har også en større salvadoransk befolkning. Ishockey under Vinter-OL 1984. 12 lag deltok i ishockeyturneringen under OL i 1984. Lagene spilte i to grupper à seks lag, der de to beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalegruppen. Kampene ble spilt i Zetra olympiahall i Sarajevo. Putte Wickman. Hans Olof (Putte) Wickman (født 10. september 1924 i Falun, død 14. februar 2006 i Grycksbo) var en svensk jazzmusiker (klarinett, autodidakt), ansett for å være en av de ledende utøvere av instrumentet innenfor jazz. Den Artie Shaw- og Benny Goodman-inspirerte Putte var med i Andys Orkester i hjembyen Borlänge (1943), i Hasse Kahns orkester (1944), i Arthur Österwalls orkester samtidig, hvorpå han startet egen sekstett som opptrådte mye på jazzscenen Nalen, og bl.a. hadde med Reinhold Svensson piano. I 1949 var han i «Parisorkestern» som turnerte Paris. På denne tiden skrev han også filmmusikk ("Kärlek, solsken och sång", 1948; "Kvinnan som forsvann", 1949). Han samarbeidet også med Red Mitchell og John Lewis ("Stockholm '81", 1981; "Slukefter blues", 1984), med Arne Domnérus ("Happy Together", 1995). Av notabiliteter han samarbeidet med internasjonalt kan nevnes John Lewis, Stan Getz, Charlie Parker, Lee Konitz, Anita O´Day, Toots Thielemans, Dexter Gordon, Tony Scott, Benny Bailey, Roger Kalleway. Rundt 1970 begynte et engasjement rettet inn mot religiøs musikk, først med Svend Asmussen, Leif Asp og Lars Roos; senere i fremføringer med Göran Fristorp gitar, Jan Lundgren piano ("En sommarkonsert", 2004). I klassiske oppsetninger ga han ut Mozarts klarinettkvintett. Han er også hovedperson i kortfilmene "Putte på Stampen" (konsert, 1990), samt deltar i "Klarinettkungar" med Buddy de Franco(1999). Hans bidrag til sigøynerjazz er manifestert i utgivelsen med Babik Reinhardt og Ulf Wakenius (1999). I 2000 debuterte han på Carnegie Hall, og turnerte med Povel Ramel. Samlealbumet "Putte 80 – Putte Wickman på Gazell" utkom i 2004. Han var mottaker av Illis Quorum, str. 8, mottok Jussi Bjørling-stipendet 1999, Django d'Or-prisen, nominert til Jazzpar Prize og var ledamot i Kungliga Musikaliska Akademien. Annette Mattsson. Annette Mattsson (født 5. april 1959) er en norsk forfatter, bosatt i Bergen. Mattsson debuterte i 1997 med novellesamlingen "Fotografiet", og har senere blitt belønnet med Bjørnsonstipendet og Tanums kvinnestipend. Andreas Öberg. Andreas Öberg (født 6. august 1978 i Stockholm) er en svensk jazzmusiker (gitar) kjent for sitt virtuose spill innen sigøynerjazz, utdannet ved Sødra Latins Gymnasium (1994–97) og Kungliga Svenska Musikakademin (1998–2002). Han var i Peter Johannesson band (1996). På norske Hot Club Records har han utgivelser med Jimmy Rosenberg og Jon Larsen, og Yorgui Loeffler og Ritary Gaguenetti ("Andreas, Ritary & Yourgui", 2004) og som solist ("Young Jazz Guitarist", 2005; "Solo", 2006), samt DVD med Marian Petrescu. I 2004 etablerte han Hot Club de Suede med Hampus Lundgren bass og Gustav Lundgren gitar. I 2005 har han egen kvartett som innbefatter Marian Petrescu piano, Jörgen Smeby bass og Robert Ikiz trommer. Internasjonalt har han samarbeidet på utgivelser og turneer med bl.a. Jimmy Rosenberg, Putte Wickman, Joey De Francesco, Mark Murphy. Han er mottaker av Jazzclub Fasching Award 2002, Albin Hagstrøms stipend 2003, Gevaliaprisen 2004. I 2006 ga han ut læreboken «Gypsy Jazz». Zagreb erkebispedømme. Zagreb er et katolsk erkebispedømme i Kroatia. Det ble opprettet som bispedømme i år 1093. 11. desember 1852 ble det opphøyet til erkebispedømme. Bispedømmene Požega og Varaždin ble utskilt fra erkebispedømmet 5. juli 1997. I 2004 bodde det nesten halvannen million katolikker i erkebispedømmet, noe som utgjør en andel på 89 % av befolkningen. Erkebispedømmet hadde 312 menigheter og beskjeftiget totalt 722 prester. Tanums kvinnestipend. Tanums kvinnestipend deles årlig ut til en kvinnelig forfatter i begynnelsen av sin litterære karriere. Mottakerne utnevnes av Den Norske Forfatterforening, og stipendet ble opprettet i anledning foreningens 100-årsjubileum i 1993. Stipendet er på 50 000 kroner, og gis fra Tanum bokhandel. Sædleder. Sædleder frakter sæd fra bitestiklene til sædblærene, hvor sæden tilsettes sædvæske som inneholder næring til sædcellene, fra sædblærene til prostatakjertelen, hvor de går sammen med urinrøret. Ignatius av Loyola. Ignatius Loyola (født 1491 på borgen Loyola ved Azpeitia i spansk Baskerland, død 31. juli 1556 i Roma) var en adelsmann og soldat. Han er kjent som grunnleggeren av Jesuittordenen i 1534 og regnes som en helgen i den katolske kirke. Tidlig liv. Ignatius ble født i en baskisk adelsfamilie i Loyola. Faren, Don Beltrán, styrte Loyola og Onaz og var i kongens tjeneste, mens moren Marina også var av adelig byrd. Ignatius var den yngste av elleve søsken. Han opprinnelige navn var "Enneco López de Loyola"; Enneco er den baskiske varianten av det spanske Iñigo. Senere latiniserte han det til Ignatius til ære for Ignatius av Antiokia. Han ble oppdratt som ridder og hoffmann hos Don Juan Velázquez de Cuéllar ved Ferdinand V av Spanias hoff. Etterhvert ble han soldat, og nådde kapteins rang før han i 1517 kom i krigstjeneste hos visekongen av Navarra. Under forsvaret av den beleirede byen Pamplona i 1521 ble han alvorlig såret, da en kanonkule knuste det høyre benet under kneet og skadet det venstre. Hans soldater overgav seg, og de franske soldatene tok dem til fange. Da de beundret Ignatius' mot, spjelket de benet. Det viste seg snart at benet var spjelket galt, og Ignatius valgte å gjennomgå en meget smertefull operasjon for å unngå å bli halt. Han fikk høy feber og var døden nær, men den 29. juni slapp feberen taket. Ignatius selv tilskrev dette et mirakel takket være apostelen Peters forbønn, ettersom det skjedde på festen for Peter og Paulus. Omvendelse. Under rekonvalesensen ønsket han å lese ridderromaner, men det var ikke mulig å skaffe slike til ham. I stedet fikk han en samling helgenbiografier og en skildring av Jesu liv. I de neste ni månedene leste han disse flere ganger, og ble grepet av innholdet. Han bestemte seg for å omvende seg til et bedre liv i Kristi tjeneste. Han gav avkall på sin militære posisjon og sin formue, og bestemte seg for å reise som pilegrim til Det hellige land. Under reisen mot Barcelona, hvor han kunne finnet et skip, stoppet han i Montserrat, hvor han avla et generalskriftemål, det vil si et skriftemål som omfattet synder begått gjennom hele hans liv, og tilbrakte en våkenatt ved Den sorte Madonna av Montserrat. På vei ned fra Montserrat stoppet han i den lille byen Manresa, der han ville meditere og be i stillhet i noen dager. På grunn av overdreven askese ble han igjen alvorlig syk, og holdt på å dø. Fromme kvinner i byen stelte ham, men først etter et år kunne han reise videre. I sin selvbiografi kaller han seg for «den syke pilegrimen» når han omtaler denne perioden. Det var under oppholdet i Manresa at han tenkte gjennom sine åndelige erfaringer og begynte å sette sammen det som etterhvert ble de "Åndelige øvelser", en instruksjon til veiledere for meditative retretter. I mars 1523 reiste han med skip til Italia, og kom til Roma palmesøndag (29. mars). Spanjoler ved kurien sørget for at han fikk pavens velsignelse og den attest en pilegrim trengte for å reise til Det hellige land, som da var under tyrkisk kontroll. 14. juli reiste han fra Venezia til Kypros, og 19. august videre til Jaffa. Han ankom Jerusalem den 4. september, og var i Det hellige land frem til 3. oktober. Mot slutten av februar 1524 kom han tilbake til Barcelona, etter å ha vært på reise i et helt år. Studier. Som ungdom hadde han fått lite boklærdom, og i 1524 begynte han som 33-åring å lære latinsk grammatikk sammen med Barcelonas skolegutter. I 1525 begynte han å studere i Alcalá. Han levde av almisser, og virket som lærer og sjelesørger ved siden av studiene. Dette førte til at han ble mistenkt for heresi, ettersom han ikke var utdannet teolog. Han ble fengslet, og inkvisisjonen avhørte ham i 42 dager før de kom til at han var uskyldig og slapp ham fri. Ignatius reiste videre til Salamanca sammen med tre venner, og ble også der anklaget for heresi. Denne gang tok det tre uker før han ble erklært uskyldig. Han reiste så i 1528 til Paris for å studere ved det humanistiske lærestedet Sorbonne. Etter syv år tok han magistergraden. I denne perioden samlet han seks venner rundt seg, som skulle bli hans faste følgesvenner i årene som kom. Blant dem finner man Peter Faber, Frans Xavier, Diego Laynez og Alfonso Salmeron. Han lærte dem om sine åndelige øvelser, og de mediterte sammen. Den 15. august 1534 feiret den nyordinerte Peter Faber messen i kirken på Montmartre, og før de mottok nattverden, avla de syv private løfter om fattigdom og kyskhet. De lovet også å drive misjon hos tyrkerne, med sikte på å gjenvinne Det hellige land for de kristne. Det siste løftet ble avgitt med det forbehold at dersom de mislyktes, skulle de stille seg til pavens disposisjon. Det var på dette tidspunkt ikke deres mening å stifte et nytt ordenssamfunn. Til Roma. I 1536 reiste de syv til Venezia for å finne et pilegrimsskip. De virket som sjelesørgere og kateketer der mens de ventet, og Ignatius fullførte sine prestestudier. Han ble ordinert 24. juni 1537 sammen med de andre i gruppen som ikke tidligere var presteviet. Ignatius valgte å vente med å feire sin første messe, fordi han hadde et sterkt ønske om å feire den i Betlehem. Så ble Ignatius for tredje gang anklaget for heresi, etter at en biskop anmeldte ham. Den 13. oktober 1537 ble han fullstendig renvasket i dommen som falt. I mellomtiden hadde planen om å reise til Det hellige land blitt forpurret da sultan Suleiman hadde inngått et forbund med Frans I av Frankrike mot Italia og dermed lammet pilegrimstrafikken. De syv reiste da til Roma, hvor pave Paul III tok dem imot. De fleste av dem ble ansatt på høyskoler, hvor de underviste i filosofi og teologi. Stadig flere unge prester og studenter sluttet seg til Ignatius, men gamle fiender meldte også sin ankomst i Roma. Enda en gang ble han anklaget for heresi, og han kom til at han måtte få en domstol til å vurdere anklagene for å bli renvasket. I en to timer lang audiens hos paven fikk han gjennomslag for dette, og i en dom av 10. november 1538 ble han og hans følgesvenner fullstendig rehabilitert. Ignatius feiret sin første messe juledag 1538 sammen med vennene. Hans ønske om å feire den i Betlehem ble ikke oppfylt, og han valgte da å feire den i Santa Maria Maggiore, ved alteret hvor den angivelige krybben fra Betlehem oppbevares. Ordenen tar form. I fastetiden 1539 diskuterte de syv fremtidsplanene. Etter påske hadde de kommet til at de måtte grunnlegge en ny orden. Som foreløpig navn valgte de "Compagnie de Jésus". Dette var en betegnelse de hadde blitt hånet med av andre studenter i Paris. De fikk også tilnavnet "jesuitter", sammensatt av "Jesu" og "ite", som betyr «gå til Jesus». Ignatius selv ville ikke stifte en orden, men følgesvennene nødet ham til å skrive ordensregler. 27. september 1540 ble reglene godkjent av Paul III, og ordenen ble opprettet under navnet "Societas Jesu", «Jesu selskap». Ignatius ble i 1541 valgt som ordensgeneral. I 1550 ble den endelige forfatningen, "Constitutiones Societatis Jesu", godkjent. Ordenens hovedoppgave var å fremme indre misjon og å reevangelisere samfunnet gjennom undervisning, preken og meditasjonskurs. Ordenen ble en av de fremste kreftene i den katolske motreformasjonen. Forfatterskapet. Jesuittordenens viktigste skrift er Loyolas "Åndelige øvelser" ("Exercita spirituali" eller "ejercicios espirituales") fra 1532, som fremdeles har stor utbredelse. Boken angir en punktvis, fire ukers plan med meditative øvelser som skal utføres av den enkelte i taushet, under veiledning av en betrodd person. For Ignatius er veien til foreningen eller identifikasjonen med Kristus basert på at man mediterer over en serie konkrete, visualiserte «bilder» fra Jesu lidelseshistorie. Målet er et direkte forhold til det guddommelige og en innsikt i Guds nærvær i alle ting. Ved å se seg selv som Guds tempel, oppgir man selvet og går inn i en lydighet overfor Guds vilje. Ignatius' åndelige program kan minne om kristen mystikk, men ligner mer på «disippeltrening» enn på mystikkens tradisjonelle «"unio mystica"», den åndelige foreningen med Gud. De siste årene. Ignatius var ofte syk på grunn av gallesten i den tiden han ledet ordenen. Han arbeidet likevel hver dag, og skrev store mengder brev og instruksjoner. Da han ble sykere, ble han oppfordret til å skrive ned sin livsberetning, og han dikterte da "Pilegrimens beretning" til pater Luis Goncalves. Før han døde i Roma den 31. juli 1556, hadde ordenen fått mer enn 1.600 medlemmer, og var spredd til en rekke land. Dagen før han døde, dikterte han sitt siste brev, og bad om at sekretæren måtte hente paven fordi han var i ferd med å dø. Sekretæren trodde ham ikke, og Ignatius sovnet inn alene på sitt rom samme natt, 65 år gammel. Helgen. Ignatius ble saligkåret 27. juli 1609 av pave Paul V, og helligkåret av Gregor XV den 12. mars 1622 sammen med Frans Xavier, Filip Neri og Teresa av Avila. Hans monumentale grav er i kirken "Il Gesú" i Roma. Hans festdag er dødsdagen 31. juli, og han regnes som skytshelgen for soldater, gravide kvinner, retretter og retretthus, og mot pest og feber. Ignatius regnes sammen med Filip Neri og Karl Borromeus som en av de fremste helgener fra motreformasjonstiden. Rune Gustafsson. a> spiller på Down Town jazzklubb i 1972. Rune Urban Gustafsson (født 25. august 1933 i Göteborg, død 15. juni 2012) var en svensk jazzmusiker (gitar) og komponist, kjent blant annet for filmmusikk ("Mannen som slutade röka", 1972; "Släpp fångarne loss, det är vår!", 1975; "Söndagsbarn", 1992). Hans tidlige profesjonelle karriere var med trommeslager Nils Bertil Dahlander i Göteborg, hvorpå han flyttet til Stockholm på 1950-tallet for samarbeid med Putte Wickman ("Swedisk Jazz Kings", EP, 1957) og i Arne Domnérus' Radiobandet og Radiojazzgruppen og ble en mye brukt studiomusiker. Hans første viktige utgivelse var "Young Guitar" (Metronome, MLP 15072, 1961) med Arne Domnérus, Jan Johansson, Jimmy Woode, Bjarne Nerem, Börje Fredriksson and Jan Allan. "Rune at the Top" utkom i 1969, og inkluderte blant andre norske Jon Christensen på trommer. Han spilte med Arne Domnérus' i duo ("Dialog", 1972) og hans ulike orkestre, med Jan Johansson, Georg Riedel, Cornelis Vreeswijk, Ulf Johansson, Andreas Öberg med flere. På hans egen "Rune Gustafsson himself plays Gilbert O'Sullivan" (1973) spilte han med Egil Bop Johansen, som var en av hans ofte brukte medspillere, også på "Killing me Softly" (1973) og "Move" (1977). Hans "On a Clear Day" (Sonet, SLP 2581, 1976) hadde blant andre Red Mitchell og Duke Ellingtons trommeslager Ed Thigpen medvirkende. Med albumet "Move" (Sonet, 1977) fikk han utmerkelsen Gyllene Skivan. Han spilte med Zoot Sims på to plater, derav "In a sentimental mood", som ble Zoot Sims' siste. Av norske partnere kan nevnes hans bidrag på Jan Eggums debutalbum (1975), med Sandviken Big Band ("Live 30 Years In Business", 1999), og Det Norske Kammerkor ("Jonas Ørstavik, World Tour", Kirkelig Kulturverksted, 2006). Trifon Trifonov. Trifon Trifonov er en bulgarsk jazzmusiker (saksofon og klarinett), mest kjent for sin medvirkning i den norske kvintetten Farmers Market, der han erstattet Håvard Lund i 1995. Bandleder Stian Carstensen engasjerte Trifonov på basis av et mye omtalt 1-timers telefonintervju arrangert av kollega Borislav Zgourowski. Han har også samarbeidet med Kaizers Orchestra ("Maestro", 2005) sammen med bulgarsk trompetist Filip Ankov Simeonov og nevnte Carstensen. Trifonovs musikkuttrykk er mye inspirert av den bulgarske fiolinist Ianko Petrov, og han trakterer ulike tradisjonelle instrument, også sekkepipen gaida ("Musical Instruments In Bulgaria: Gaida CD", Gega, 2004). Han har medvirket på flere utgivelser i hjemlandet, bl.a. med Ivo Papasov i "The Best..." (Balkanton, 2000). Trifonov er også med på ulike samleutgivelser som "The Folk Music Of Bulgaria" (Proper, 1994) og nå senest "Bulgarian Wedding Music from the Last Century" (Winter&Winter, 2005) med gruppen «Stanimaka», som innbefatter Dimitar Dimitrov klarinett, Stoyan Nedelchev trompet, Stoyan Grigorov trekkspill, Iliya Krastev tapan og Velichka Trendafilova vokal. Trifonov er bosatt i byen Katonitze, utenfor Plovdiv, der han dyrker peppermynte. Petter Vågan. Petter Vågan (født 6. juli 1982 i Brønnøysund) er en norsk jazzmusiker (gitar), bror av Ole Morten Vågan, og kjent fra flere grupper i Trondheim's jazzmiljø. Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (2001–2005), hvor han har graden utøvende master. Han spiller i Eyewaterlillies (med Ingrid Lode vokal, Eivind Lønning og Mats Eilertsen), i «Django Bates Young Nordic Improvisers», i Kirsti Huke's -phy og med Samuel Tramp. Andre band er ROOM, Petter O Hanna, Vertex, Peloton, Juxtaposed, og Marianne Halmrast Kvintett. Plymouth Brethren. Plymouth Brethren, også kalt Darbyister, er en særegen kristen trosretning som ble grunnlagt under ledelse av John Nelson Darby på 1800-tallet. Formelt ble samfunnet organisert i 1831 av en gruppe personer som hadde kommet sammen til møter noen år i forveien. De la vekt på Jesu gjenkomst og profetiene. Darby ønsket å ha en så enkel organisasjon som mulig. Han drog flere steder, blant annet til Sveits, hvor han forsøkte å forkynne sin lære. I 1845 ble samfunnet delt i to. Darby gikk da sammen med den ene delen, som deretter ble kjent som "Exclusive Brethren", mens den andre delen ble kjent som "Open Brethren". Senere har samfunnet blitt delt i flere retninger. Darby praktiserte barnedåp, men i dag praktiserer de fleste samfunnn innen Plymouth Brethren voksendåp. Samfunnene har en nokså enkel organisasjon hvor menighetene ledes av eldste. Gudstjenestene er ganske enkle. Samfunnenes medlemmer er hovedsakelig bosatt i USA, Storbritannia, Australia, Færøyene og noen afrikanske og latinamerikanske land, og teller kanskje omkring en million. Plymouth Brethren har hatt innflytelse på tankegangen til flere lekmannsbevegelser, også i Norge. Lucie Paus Falck. Lucie Paus Falck (født "Märtha Lucie Paus" 8. mai 1938) er en norsk politiker (Ap). Hun var statssekretær i Kommunal- og arbeidsdepartementet under Leif Haraldseth i regjeringen Brundtland fra 11. mars 1988 til 16. oktober 1989. Hun er utdannet fysioterapeut, og arbeidet som bedriftsfysioterapeut i Postverket og senere som direktør for AKAN. Hun har også vært ordfører i Enebakk kommune. Lucie Paus Falck er datter av Frimurerordenens tidligere stormester Bernhard Paus og Brita Collett Paus, grunnleggeren av Fransiskushjelpen. Akutten. a> var meget sentral i serien fra 1994 til 1999 "Akutten" (originaltittel: "ER") var en populær amerikansk TV-serie fra et sykehusmiljø i Chicago. Serien ble sendt på NBC fra 1994 til 2009 og ble skapt av forfatteren Michael Crichton. Med sine 15 år ble "Akutten" den lengstlevende sykehusserien i amerikansk historie. Serien ble gjennom årene tildelt 119 forskjellige priser. Dette inkluderer 23 Emmy, en BAFTA, 11 BMI TV Music Award, fire Directors Guild of America, en Golden Globe, ni People's Choice Awards og en Writers Guild of America. "Akutten" hadde høye seertall i USA og var den mest sette serien i årene 1995-97 og 1998-99. Fra 2004 opplevde den sviktende seertall. George Clooney fikk sitt store gjennombrudd som skuespiller i denne serien. Serien har blitt solgt til en rekke land. I Norge har den vært vist på TV3 fra 1995 til 2011. Homogenitet. Homogenitet betyr likhet eller ensartethet og stammer fra det greske ordet "homos", som oversatt betyr "lik" eller "ensartet" og "genos" som betyr sort eller type. Det motsatte av homogenitet er heterogenitet, som betyr "uensartethet " eller "ulikhet". I zoologien kan man eksempelvis snakke om "homogene arter", "underarter" og "raser". Man mener da helst at individene gir et "ensartet" uttrykk, noe som betyr at de ligner svært mye på hverandre. På sammen måte kan man innen biologien snakke om en "homogen familie", "gruppe", "delgruppe" o.l. Snakker man om en "homogen folkegruppe" kan det for eksempel bety at de har svært like synspunkter og meninger eller det kan være snakk om biologiske likheter. Snakker man om "homogene produkter" mener man gjerne at produktene er så like at forbrukerne kan ha problemer med å skille mellom de, ofte på en slik måte at det blir betydningsløst hvilket av produktene man velger. Man kan imidlertid også snakke om "homogeniserte produkter", eksempelvis "homogenisert melk". Dette er melk der fettet har blitt finfordelt (jevnfordelt) gjennom en homogeniseringsprosess, slik at blandingen blir mer homogen – jevnfordelt. Homogenitet i tidsserier. Dersom en ved gjentatte målinger av en parameter ønsker å studere utvikling over tid, vil det være nødvendig i størst mulig grad å sørge for ensarta ("homogene") måleforhold. Dette er for å få hindre «støy» fra utenforliggende forhold, slik at målingene blir sammenliknbare. Eksempel: For å kunne vurdere om det skjer klimaendringer, trenger en målinger av temperatur over lang tid. Det er i denne sammenheng viktig med meteorologiske stasjoner som har levert data sammenhengende i flere titalls år. I løpet av en slik periode vil det skje endringer ved stasjonen. Det kan være mindre flyttinger av måleutstyret, som gjør stasjonen mer eller mindre eksponert for vær og vind. Det kan være endringer i omgivelsene med samme effekt (vegetasjon eller bygninger som fjernes eller kommer til, asfaltering osv). Nye instrumenter kan være mer eller mindre nøyaktige. En ny observatør kan følge en annen rutine ved observasjonen. Disse og andre omstendigheter kan gjøre at målingene over tid ikke er direkte sammenliknbare. Et visst slingringsmonn må alltid påregnes, og det vil være opp til fagfolk (eller oppdragsgiver) i hvert enkelt tilfelle å vurdere om en måleserie faktisk er homogen eller ikke. For å bidra til slik vurdering er det viktig at målingene skjer etter nøye fastlagte rutiner, og at det føres logg over de endringer som skjer i rutiner og måleforhold. Dersom en må gjøre endringer, vil det være nyttig over en periode å foreta parallelle målinger under gamle og nye forhold. Det kan f.eks gjøres om en flytter en værstasjon 200 meter lenger inn i et dalføre, eller om en går over fra manuelle til automatiske målesystemer. Det blir da mulig å se hvor mye utslag endringa eventuelt gir. En kan så velge å justere verdiene fra den ene halvdelen av serien. Dette kalles å "homogenisere" serien. Det vil ofte være et svært omfattende og komplisert arbeid. Ernst Reijseger. Ernst Reijseger (født i 1954 i Bussum i Nederland) er en nederlandsk musiker (cello), kjent for sitt virke på kryss av ulike genre, spesielt inn mot jazz. I hjemlandet har han lenge spilt med Theo Loevendie Consort, Guus Janssen Septet og Amsterdam String Trio. I 1985 mottok han Boy Edgar-prisen og i 1995 North Sea Jazz Festivals Bird Award. Han har turnert verden over, også her til lands, med Clusone Trio på Moldejazz i 1994 (Han Bennink og Michael Moore). I den senere tid har han samarbeidet med de norske jazzmusikerne Mats Eilertsen ("Turanga", 2004; "Flux", 2006) og Stian Carstensen, med sistnevnte på Vossajazz 1998, Dølajazz 1998 (bestillingsverk) og Moldejazz 2004, samt utgivelsen "Backwards Into The Backwoods" (2005). Han deltok med sin «kjempegitar» i Porsgrunn kommunes «Den kulturelle bæremeisen» med opptredener i barnehager (2006). Liste over land etter forventa levealder. Verdenskart som viser forventa levealder Dette er ei liste over land etter forventa levealder, basert på CIAs "The World Factbook"s estimater for 2005. Flere ikke-selvstendige enheter er inkludert på lista. Eksterne lenker. Forventa levealder Priselastisitet. Dette er et svært sentralt begrep i økonomifagene og er et uttrykk for hvor mange prosent etterspørselen endrer seg dersom prisen endrer seg med én prosent. Den viser altså hvilken virkning en endring i prisen har på den totale mengden solgte enheter. Siden disse endringene normalt går i hver sin retning (etterspørselen går ned når prisen går opp og motsatt), blir priselastisiteten som regel et negativt tall. Det finnes enkelte eksempler på varer med positiv priselastisitet (der etterspørselen stiger når prisen stiger), men disse er det relativt få av. Her er det snakk om luksusvarer man kjøper fordi de er dyre, for å vise at man har mye penger. Fordi elastisiteten stort sett er negativ er det relativt vanlig å oppgi den uten fortegn, og først benytte kunnskapen om fortegnet i fortolkningen av svaret. 1) Elastisk etterspørsel: når en prisnedgang på én prosent fører til en økning i markedets etterspørsel med mer enn én prosent. Ved elastisk etterspørsel kan en endring i pris få en nokså stor konsekvens i etterspurt mengde. (formula_2). 2) Uelastisk etterspørsel: når en prisøkning på en vare får liten virkning på den etterspurte mengden. Dette er typisk for nødvendighetsartikler som brød, melk og liknende, samt for varer som betyr lite for budsjettet til kunden, som knappenåler. (formula_3). 3) Nøytralelastisk etterspørsel'": når en prisnedgang på én prosent fører til nøyaktig én prosent økning i etterspurt mengde. ("formula_4"). Etterspørselens endring når prisen på et annet produkt endres kalles krysspriselastisiteten. Tilsvarende uttrykker etterspørselens inntektselastisitet hvor mye etterspørselen endres når konsumentens (forbrukerens) inntekt endres. Priselastisitet kan også benyttes om hvor mye "tilbudt" mengde endres med hensyn på endring i pris. Dette betegnes ofte som tilbudets priselastisitet. Forventa levealder. Forventa levealder er gjennomsnittlig levealder til alle personer i et geografisk område eller ei folkegruppe. Det forutsettes at dødeligheten som funksjon av alder blir fryst til årets. Man regner ut middellevealderen ved å summere alderen for alle som dør i løpet av et år, og dele tallet på antall døde. Begrepet kan brukes om alt fra trær til insekter og hunder, men det brukes oftest om mennesker i bestemte geografiske områder eller folkegruppe. Stochelo Rosenberg. Stochelo Rosenberg (født 19. februar 1968 i Helmond, Nederland) er en nederlandsk jazzmusiker (gitar), kjent for virtuost spill innen sigøynerjazz. Prisvinner i trio med søskenbarnet Nous'che Rosenberg gitar, og Rino van Hooydonk bass (1980), senere aktiv i sinti-miljøet i «Rosenberg Trio» der fetteren Nonnie Rosenberg overtok kontrabassen; de har gitt ut "Seresta" 1989 (produsert av Jon Larsen fra Hot Club de Norvège), "Gipsy summer" 1991; "Impressions" 1992; "Live at North Sea Jazz Festival 1992; "Caravan" 1994; "Gypsy Swing" 1995, "Noches Calientes" 1995; "Sueños Gitanos" (2001); "Het beste van…" 2001, "Live in Samois" 2003 og "Louis van Dijk & The Rosenberg Trio" 2004. Selv har han gitt ut soloalbumene "élégance" (2000) og "Ready'n'Able" (2005). Med Romane utga han "Double jeu" (2005). Mottaker av bladet «Guitarist»'s høythengende pris Golden Guitar (1992). Alternative varer. Alternative varer er et uttrykk som brukes om varer som konkurrerer i forhold til behovet, for eksempel pølser og hamburgere, og blyanter og penner. En økning i prisen på den ene varen gir økt etterspørsel etter den andre.(Godene substituerer (erstatter) hverandre, og krysspriselastisiteten er positiv.) Komplementære varer. Komplementære varer er varer som har et tilnærmet «avhengighetsforhold» til hverandre, da de henger sammen på en eller annen måte. Begrepet blir brukt i sammenheng med etterspørsel i økonomien; mer presist er to goder komplementære hvis etterspørselen etter det ene godet øker når prisen på det andre synker – og omvendt. Eksempler på dette kan være chips og dipp, pølser og ketchup, ski og skibindinger eller gitarer og gitarstrenger. Hvis prisen på chips synker vil dette føre til en økning i etterspørselen etter chips, og mer chips vil bli solgt. Når flere kjøper chips vil også flere kjøpe dipp og etterspørselen på dipp vil øke selv om prisen er den samme. Chips og dipp er da komplementære goder. Nous'che Rosenberg. Nous'che Rosenberg (født 23. februar 1965 i Helmond, Nederland) er en nederlandsk jazzgitarist, virtuos innen sigøynerjazz og sinti, mest kjent som mangeårig rytmegitarist i «Rosenberg Trio» ledet av søskenbarnet Stochelo Rosenberg (se denne for detaljer). Zurich Classic of New Orleans. Zurich Classic of New Orleans er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres i New Orleans i Louisiana i USA. Banen, TPC Louisiana, er den fjerde banen turneringen arrangeres på siden den først ble arrangert i 1922, da under navnet Southern Open. Gene Sarazen vant den gang med åtte slags margin. Turneringen har siden båret en rekke forskjellige navn, og har vært fast innslag på PGA-touren siden 1958. Tilbud. Tilbud innen økonomi er betegnelsen på hvor mye av en vare eller tjeneste som bedriftene i et marked produserer og legger ut til salg i et visst tidsrom. Tilbudsfunksjonen for en vare eller tjeneste som etterspørres viser hvor mye bedriften(e) ønsker å selge til ulik pris når alle andre priser holdes konstante, og kan illustreres grafisk som en tilbudskurve i markedskrysset. Tilbudsfunksjonen avhenger av prisen på varen og produksjonskostnadene til bedriften (råvarer, lønninger osv.). a>skurven ("d'"emand") i rødt. Illsutrasjonen viser hva som skjer når tilbudet får et skift utover og det tilbys flere varer til samme pris. Dette kan f.eks skyldes bedre teknologi som gir større produksjon. Prisen faller (P1), og etterspurt mengde øker (Q2). tjenesten, er her illustrert ved at etterspørselskurven skifter utover fra D1 til D2. Etterspurt mengde øker (Q2), og produsentene kan ta høyere pris (P2). Figur som viser en situasjon med vertikal tilbudskurve, hvor mengden varer for salg ikke påvirkes av prisnivået. Dette kan være tilfelle dersom det ikke er mulig å øke produksjonen uten at grensekostnaden går opp, f.eks fordi produksjonskapasiteten er fullt utnyttet og én eller flere innsatsfaktorer ikke kan økes på kort sikt. Arbeidsinnvandring eller kapitalvareimport kan bøte på dette. Tilbudsfunksjonen i en markedsøkonomi er sjelden avhengig av forholdene i én enkelt bedrift, med mindre bedriften har monopol. Tilbudet dimensjoneres normalt etter den "samlede" etterspørselen og markedsprisen, og bedriften tilpasser sin produksjon til etterspørselen og markedsprisen ut fra hvilke tekniske rammer, produksjonskostnader og marginale kostnader bedriften har (bedriften er en prisfast kvantumstilpasser). Etterspørselsfunsjonen derimot er individuell, og styrt av hver konsuments preferanser for ulike varer, som igjen styres av slike psykologiske forhold som fysiologisk smak, farge-smak, motetrender, og annen påvirkning. Forholdet mellom preferansen for ulike varer kan vært komplisert. Bedriften vil produsere og selge en vare så lenge de har profitt, det vil si så lenge prisen på sist solgte vare (grenseinntekten) er større enn kostnaden ved produksjon og salg av én ekstra enhet (grensekostnaden). Tilbudskurven. Den mengden varer en bedrift ønsker å selge til ulike priser kan vises i en "tilbudskurve". Summen av alle tilbudskurvene i et marked kalles "markedstilbudet". Tilbudskurven er en marginal kostnadskurve – hvor mye er en produsent villig til å selge et ekstra eksemplar av produktet for, slik at produsenten får dekket sine kostnader. Tilsvarende er etterspørselskurven en marginal betalingsvillighet – hvor mye er en konsument villig til å betale dersom en produsent tilbyr et ekstra eksemplar av produktet? Hvis det for eksempel er «stor etterspørsel etter brød», betyr det at mange mennesker ønsker å skaffe seg brød. Dersom dette ønsket er så sterkt at behovet (etterspørselen) overskrider tilbudet av brød, vil normalt prisen på brød stige (hvis den ikke er regulert), og etterspørselen vil avta slik at det blir balanse mellom tilbud og etterspørsel. Dersom prisen på brød er regulert, vil det ikke lønne seg for produsentene å tilby mer brød, og det vil føre til mangel på brød. Men om etterspørselen øker og produsentene fritt kan dreie mer produksjon over til brød, vil de selge mer brød og prisen vil gå tilbake til utgangspunktet (likevekt). Økonomiske forhold. Forutsatt at tilbydernes pris kan fastsettes fritt i en markedsøkonomi, vil de ta betalt så mye at prisen tilsvarer etterspørselen for det volumet som er til salgs. Om etterspørselen øker, kan produsentene grovt sett velge mellom å øke tilbudet eller øke prisene. På lengre sikt vil ofte produsentene forsøke å øke produksjonen av varen, fordi det har blitt mer lønnsomt å produsere denne varen enn andre varer. Da vil tilbudskurven skifte mot høyre, og ny likevekt etableres ved et større forbruk av varer eller tjenester. Substitutter og komplementer. Endringer i pris og tilbud av lignende goder påvirker også tilbudet. Goder er substitutter når en økning i prisen til det ene leder til økt etterspørsel etter det andre. Det fører til en økt betalingsvilje for det andre godet (skift mot høyre av etterspørselskurven). Det fører normalt til at også markedsprisen til substituttet øker og produsentene vil normalt ønske å tilby mer av substituttet. Ved prisfall vil vi normalt få en motsatt effekt, det vil si at betalingsviljen for substituttet minker. Goder er komplementer når en økning i prisen til det ene leder til minket etterspørsel etter det andre. Komplementære goder er goder som mer eller mindre hører sammen. Et eksempel kan være biler og bensin – hvis prisen på bensin øker kan det føre til at etterspørselen på bensindrevne biler synker. Dette så man også i Norge da prisen på bensin ble forutsett høyere enn diesel økte salget av dieseldrevne biler på bekostning av salget av bensindrevne biler. Et annet og mindre eksempel kan være chips og dip. Her ser vi en motsatt effekt på tilbudet i det komplementære markedet enn for substituttene. Produsentene ønsker å tilby mindre når prisen på det komplementære godet øker, og mer når prisen på det komplementære godet minker. Kjøp, salg og produksjon. a>. Når prisen er P1, vil de produsentene som hadde lavere produksjonskostnader enn markedsprisen gå med overskudd, tilsvarende det gule arealet. Tilsvarende vil de konsumentene som egentlig kunne ha etterspurt varen selv ved en høyere pris, oppleve et nytteoverskudd tilsvarende det grønne arealet. Figuren viser reduksjonen i produsent- og konsumentoverskudd når varen beskattes. Da øker prisen til P2 og etterspørselen faller til Q2. Produsentene får bare solgt mengden Q2, og noe av prisen P1 er nå skatteinntekter som tilsvarer arealet av det grå feltet. Både produsentoverskuddet og konsumentoverskuddet har da falt, staten har beslaglagt noe av begge deler i form av skatteinntekter. Figur som viser hvordan samlet tilbud varierer med prisnivået i samfunnet. Dersom det er ledig produksjonskapasitet og treg lønnsdannelse, vil den samlede tilbudskurven være horisontal (flat). Hvis det oppstår flaskehalser eller rask lønnsdannelse, vil ikke produsentene ha insentiver til å øke produksjonen ved økte priser, og tilbudskurven vil være vertikal (stående). Det samlede tilbudet av én vare eller tjeneste tilsvarer arealet av den firkanten som avgrenses av Px og Qx – når prisen f.eks er P1 vil samlet tilbud (salg) tilsvare arealet av firkanten P1Q1. Etterspørselen (konsumentenes kjøp) vil tilsvare produsentenes salg, eventuelt inklusive importsalg dersom det er import av varen. Dette er ikke nødvendigvis det samme som produksjonen, den kan være lavere eller høyere enn tilbudet for salg. Hvis produksjonen er høyere blir noe produsert for lager, og hvis den er lavere blir det importert eller tæret på de innenlandske lagerbeholdningene. Når en vare tilbys i markedet til en viss pris, vil denne prisen være lite forskjellig fra det ene salgsstedet til det andre. Noe ulikheter vil det være, enkelte tilbydere kan «prøve seg» med høyere priser i håp om at konsumentene ikke reduserer sin etterspørsel av varen, for eksempel i boligstrøk med velhavende innbyggere. Omvendt kan enkelte salgssteder legge ut varver med et lavere pristilbud i håp om å lokke til seg økt salg, for eksempel dersom varelageret av varen er for stort og kostbart å opprettholde. Produsentoverskudd. Hvis prisen på en vare eller tjeneste blir veldig høy, ville etterspørselen være liten, og produksjonen tilsvarende liten dersom man vil unngå å produsere for lager. Siden prisen normalt er P1, vil alle de produsentene som har lavere produksjonskostnader enn P1 for en mengde Q1 av varen, oppleve at de får mer betalt for varen enn de trenger for å få kostnadene dekket. Dette prisoverskuddet kalles "produsentoverskudd", og kan måles i samlet pengeverdi som det gule arealet i figuren. Samlet produsentoverskudd er her lik "(P1-P0) X (Q1-Q0)". Tilbydere som har lavere kostnader enn konkurrentene kan enten velge å selge til lavere pris (og vinne markedsandeler), eller følge markedsprisen og selge mer større fortjeneste. Velger de å selge varen billigere, øker de kundenes "konsumentoverskudd" på bekostning av sitt eget overskudd. Produsentenes mål vil rasjonelt sett være å øke produsentoverskuddet på bekostning av konsumentoverskuddet, og det kan de oppnå ved å utøve markedsmakt gjennom å skape økt behov gjennom markedsføring, bruke produkt-bundling eller lokketilbud, skjule kundekostnader, drive kartellvirksomhet eller ulovlig prissamarbeid. Dersom myndighetene velger å beskatte varen, vil prisen øke og etterspørselen reduseres. En del av de produsentene som tidligere kunne produsere varen med fortjeneste, kan ikke lenger produsere fordi det ikke er nok etterspørsel i markedet. Disse produsentene vil miste sitt produsentoverskudd. Beskatningen reduserer både konsumentenes og produsentenes overskudd, og inndrar dette til fordel for staten tilsvarende det grå arealet i figuren til høyre. Motiver for slike grep kan være at man trenger skatteinntekter til velferdsproduksjonen, eller at man ønsker å begrense etterspørselen og tilbudet (dvs konsumet) av en vare av miljøhensyn. Samlet tilbud. Det samlede tilbudet av varer og tjenester i en økonomi eller et marked, tilsvarer den mengden varer og tjenester bedriftene produserer i et visst tidsrom. Dersom vi ikke skiller mellom tilbud gjennom egenproduksjon og import, kan vi si at tilbudet tilsvarer inntektene i samfunent det vil si alt kjøp (= salg) av varer og tjenester i økonomien. Ofte bruker man notasjonen "Z" om det samlede tilbudet. All inntekt tilsvarer all produksjon i landet, fordi innsatsfaktorene kapital, jord, arbeid og kunnskap avlønnes gjennom utbytte, jordrente og lønn - som utgjør samlet inntekt i samfunnet. Inntektene tjenes i produksjonen, og i et markedsdiagram for mengde (Q) og pris (P) vil samfunnets samlede produksjonsfaktor være en 45° linje fra origo hvor (Px = Qx). I det samme diagrammet vil samfunnets totale inntekter være lik tilbudet, men konsumet vil ikke være det siden noe av inntekten brukes til sparing snarere enn konsum. Kurven for det samlede konsum vil krysse den samlede tilbudskurven og bestemme et likevektspunkt for produksjon, inntekt og konsum. Mange økonomer vil anta at samfunnets samlede tilbuds- og etterspørselskurver ("AS" og "AD") antar samme form og helning som i markedskrysset for hver enkelt vare, som i figuren øverst. Tilbudskurven antas å helle oppover fordi det trengs høyere priser for å øke tilbudet. Gitt at det er relativt begrenset tilgang på kapital, jord og arbeidskraft kan ikke produksjonen økes uten å redusere annen produksjon i samfunnet, og knapphet på én eller flere av produksjonsfaktorene tilsier stigende grensekostnader i produksjonen. Når det er mye ledig kapasitet på grunn av lav etetrspørsel, eksempelvis på grunn av høy arbeidsløshet, kan produksjonen økes meget raskt ved å ta inn flere ansatte uten at det skaper lønnspress. Under slike forhold vil tilbudskurven ("AS") være nesten horisontal, hvor bare små prisstimuli gir betydelige signaler til produsentene om å tilby mer. Også når lønnsnivået ligger fast på kort sikt, kan produksjonen økes når prisene stiger, uten at noe av produsentoverskuddet tapes til arbeidstakerne i form av lønnsøkning. På lengre sikt derimot vil prisøkning normalt gi lønnspress. Dersom lønnsdannelsen og produsentenes valg foregår helt fritt, vil tilbudskurven ("AS") være sterkt hellende eller sågar vertikal – hvor økte priser ikke gir økt produksjon fordi faktorknapphet eller lønnspress medfører at økt produksjon ikke gir økt produsentoverskudd. Det samme vil være tilfelle dersom det er svært liten arbeidsløshet og dermed vanskelig å øke produksjonen når prisene stiger. Myndighetenes mål vil gjerne være å bringe økonomien og produksjonen til det punktet hvor flaskehalser eller lønnspress så vidt begynner å gjøre seg gjeldende. Dette «politiske likevektspunktet» vil ha høy sysselsetting, effektiv produksjon og moderat prispress. Juridisk tilbud. Juridisk er et tilbud det ene leddet i hvordan en avtale (kontrakt) blir til, og der det andre leddet er en aksept av tilbudet. Et avgitt tilbud er rettslig bindende for den som har avgitt tilbudet (tilbyderen). Det finnes en del rettsregler om hvordan en tilbyder kan bli fritatt fra plikten til å stå ved sitt tilbud, bl.a. regler om vedståelsesfrist for tilbud. Forut for et tilbud kan det være gitt en mer eller mindre spesifisert oppfordring til tilbydere om å gi et bestemt tilbud, blant annet i en såkalt «forespørsel», i en tilbudsinnbydelse og i et konkurransegrunnlag. I konkurranser om private og offentlige anskaffelser brukes det juridiske begrepet tilbud om hele det forpliktende utsagnet som en leverandør av en ytelse inngir for å prøve å vinne konkurransen ved å bli tildelt leveransekontrakten. Begrepet tilbud kan brukes slik at det omfatter både tilbud som det kan forhandles om, og tilbud som det er forbudt å forhandle om. Men ordet tilbud brukes til dels også som en motsetning til anbud, og da slik at det skal gi uttrykk for at det er tillatt å forhandle om tilbud, men ikke om anbud. Denne språkbruken er imidlertid ikke konsekvent i f.eks. regelverket om offentlig anskaffelser eller i Norsk Standard med konkurranseregler. Tilbudskurve. Tilbudskurven er fyldigere forklart under artikkelen om tilbud. Asurnasirpal I. Asurnasirpal I (akkadisk: "Aššur-nāṣir-apli I", innskrevet som maš-šur-PAB-A, «guden Aššur er beskytter av arvingen») var konge av Assyria i tiden 1049–1031 f.Kr. og den 92. som var listet på den assyriske kongeliste. Han var sønn og etterfølger av Sjamsi-Adad IV, og styrte i 19 år i en vanskelig periode av assyrisk historie, merket av hunger og krig med nomadestammer fra ørkenen i vest. Han er best kjent for sin bønn om soning og anger til Ištar av Nineve. Liv og virke. I henhold til en kongelig hymne som komponert til hans ære, ble han født «i fjellene som ingen kjenner», noe som kan antyde at han ble født i landflyktighet, eller kanskje et litterært grep, da det fortsetter: «Jeg var uten forståelse og ba ikke for deres majestet.» Det forteller at da Ištar utpekte ham til konge, han hadde gjenopprettet hennes religiøse kult. Kjent fra en enkelt kopi i Asurbanipals bibliotek, inkluderer det en bønn til gudinnen om gi ham helsen tilbake fra den sykdom som har rammet ham, siterer hans gjenopprettelse av tempelet og bønn for å overtale henne. Den adresserer Ištar av Nineve og Ištar av Arbil som om de var to adskilte guddommer. En annen, fragmentert litterær bønn takket henne for hennes gunst. En enkelt, kort mursteininskripsjon kommer fra hans palass i Assur, som var lokalisert mellom sørvest fronten av zigguraten og Anu-Adad-tempelet. "Den hvite obelisk" er tidvis tilskrevet ham av historikere, men oftere til hans senere etterfølger med samme navn, Aššur-nāṣir-apli II, på grunn av dets interne innhold (jakt, militære kampanjer, og videre) passer bedre til hva som er kjent om hans styre. Den synkroniserte kongeliste oppgir hans babylonske motpart som Kaššu-nādin-aḫi (ca 1006–1004 f.Kr.), men sannsynligvis kun for stilistiske hensikter da det synes som at det ikke var noen nedtegnet kontakt mellom de to kongedømmene i denne perioden. Han ble etterfulgt av sin sønn, Salmanassar II, som nevner ham på en av sine inskripsjoner og senere av en annen sønn, Assur-rabi II, som fikk et langvarig styre. Asurnasirpal II. Asurnasirpal II (akkadisk: "Aššur-nāṣir-apli", «Assur er arvingens vokter») var konge av Assyria fra 883 til 859 f.Kr. Han etterfulgte sin far Tukulti-Ninurta II i 883 f.Kr. I løpet av sitt 24 år lange kongedømme drev han et omfattende program for å utvide riket, først erobret han folk nord i Anatolia så langt unna som ved Nairi og krevde tributt fra Frygia, invaderte Aram i dagens Syria og underla seg arameere og nyhettittene mellom elvene Khabur og Eufrat. Hans harde undertrykkelse av de erobrede folkene førte til et opprør som han knuste avgjørende i et to dages slag. I henhold til inskripsjonen på hans monument, fremmet han sin egen makt og grusomhet ved denne massakren: «Jeg tok deres menn, unge og gamle, til fange. En del hogde jeg føtter og hender av; andre kuttet jeg av ører, neser og lepper; av de unge mennenes ører lagde jeg en haug; av de gamle mennenes hoder lagde jeg en "marinet". Jeg viste fram deres hoder som trofé foran deres by. Guttebarna og jentebarna brente jeg i flammer; byen ødela jeg og fortærte med ild.» Etter denne seieren dro han videre uten motstand så langt som til Middelhavet og krevde tributt fra Fønikia. Da han var tilbake i Assyria, flyttet han hovedstaden til Kalhu (Nimrud). Familie. Asurnasirpal II (i midten) møter myndighetspersoner etter et vellykket slag. Asurnasirpal IIs far var Tukulti-Ninurta II. Hans sønn og etterfølger var Salmanassar III. Styre. Palassene, templene og andre bygninger som ble reist av ham bærer vitne om betydelig framgang i rikdom og kunstartene. Han var kjent for sin brutalitet, benyttet seg av sine krigsfanger til å bygge en ny assyrisk hovedstad ved Kalhu (Nimrud) i Mesopotamia hvor han reiste mange imponerende monumenter. Han var også en skarpsindig administrator som innså at han kunne få større kontroll over riket ved å innsette assyriske guvernører framfor å være avhengig av lokale klientherskere som betalte tributt. Kriger. Asurnasirpal ødela ikke de fønikiske/kanaanittiske byene han erobret. Til det var de for inntektsgivende. Isteden ble de kilder for råmaterialer for hans krigsmaskin og hans byggeprogrammer. Jern var det behov for å gjøre våpen, libanesisk sedertømmer var behov for byggekonstriksjoner, og gull og sølv trengtes for å betale soldatene. Palasset i Kalhu. Asurnasirpals palass ble bygget og fullført i 879 f.Kr. i den nye byen Kalhu (Nimrud). Lokaliseringen er i dagens Irak rett nord for Bagdad. Palasset ble fylt med relieffer innskåret i alabast. Disse var detaljerte bilder hvor mange framstilte kongen omgitt av bevingede ånder, eller opptatt i jakt eller i krig. Hver av relieffene hadde også tekst innskrevet. Disse tekstene var enten den samme eller svært like på hvert relieff, og er således karakterisert som standardinskripsjonen. Disse begynte med å spore Asurnasirpals slekt tilbake tre generasjoner og regnet opp hans militære seirer, definerte grensene for hans rike, fortalte hvordan han grunnla Kalhu og bygget palasset. Asurnasirpal II bygget også en massiv port ved Kalhu. Den britiske arkeologen A.H. Layard utgravde Kalhu på 1840-tallet, avdekket nordvestpalasset til Asurnasirpal II. I dag er mange av relieffene fra utgravningene ved Kalhu tatt vare på i galleriene i British Museum i London, men en del andre relieffer befinner seg i museer i Europa, Japan og i USA. Carl Emil Christian Bonnevie. Carl Emil Christian Bonnevie (født 28. april 1881 i Trondheim, død 26. september 1972) var en norsk embedsmann og politiker (Arbeiderpartiet), sønn av Jacob Aall Bonnevie. Han var utdannet cand.jur. i 1904, hvorpå han jobbet som sakførerfullmektig i Moss (1905), fullmektig i Vinger og Odalen (1906). Han var overrettssakfører i Kristiania (1907–10), og engasjert i Salten som politimann og sorenskriver (1910–15), samt på Stortinget i perioden 1913-15 for Bodø og Narvik. Han foretok studiereiser til Tyskland og Sveits og skrev bok derfra (1915). Etter flytting sørover var han statsadvokat i Smaalenene og Hedmark, samt i Oslo (1915–18), før han var stasjonert ved legasjonen i Berlin og Wien (1919–23). Senere var han byrettsdommer i Oslo (1923), sorenskriver i Lofoten (1929) og egnens stortingsrepresentant i perioden 1934-36. Etter nok en flytting sørover var han lagmann i Agder (1936) og i Eidsivating (1945–51). Han ble førstelagmann for Borgarting (1950). Liste over Norges fylkesordførere. Denne siden viser en liste over Norges fylkesordførere. Fylkesordførere 2007–2011. "* Oslo er både et fylke og en kommune, hvor ordføreren for Oslo kommune også fungerer som fylkesordfører." Hvalrådet. Hvalrådet (etablert 13. september 1929 ved Kongelig resolusjon) var et statlig organ som skulle bidra til bedre kontroll (kvoter, fredning) og effektivisering av hvalfangst, bl.a. ved å tilrettelegge for bedre samhandling mellom rederne. Allerede i 1924 hadde Hvalkomiteen blitt etablert, under ledelse av professor Johan Hjort, med spesielt mandat å koordinere norske og britiske interesser i den pågående reforhandlingen rundt interessene i Antarktis (1926–29). Som et ledd i reguleringen av bardehval (lov av 21. juni 1929), ble så Hvalrådet etablert. Initielt hadde Hvalrådet tre medlemmer, utvidet til syv i 1936 da Birger Bergersen antok lederrollen, som ble utvidet til å også gjelde internasjonal representasjon under forhandlinger på hvalfangstkonferansene i London, Berlin og Oslo (1936–39), hvilket ledet til den første fangstavtale internasjonalt (1936). Bergersen satt som leder til 1954, etterfulgt av Gunnar Jahn 1954-60, Gustav Sjaastad 1960-64 og Hans Th. Knudtzon 1964-. Opprinnelig sorterte Hvalrådet under Handelsdepartementet, etterhvert ble det tillagt Industridepartementet og endelig Fiskeridepartementet. Hvalrådet utga den årlige "International Whaling Statistics", samt skriftsserien "Hvalrådets skrifter"/"Scientific results of marine biological research", i hovedsak drevet av Biologisk laboratorium ved Universitetet i Oslo og Statens Institutt for hvalforskning (opprettet 1937). Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Utbyggingsfondet for Nord-Norge (etablert 1952, nedlagt 1961) var en norsk bank som skulle stimulere til tiltak for å bedre sosial-økonomiske kår i Nord-Norge. De kreditter og garantier fondet kunne by på, var basert på bevilgninger over statsbudsjettet, og gikk i hovedsak til fiskerinæringen, energi og statlig industriutbygging (Norsk Jernverk og Sydvaranger som eksempel). Andre kuriøse prosjekt var overføring av Troll-bilens produksjon til Rognan i Saltdal (1957), samt støtte til bygging av Nord-Norges første plastbåt i Lurøy (1957). Fondet ble (sammen med Arbeidsløshetstrygdens Utbyggingsfond) videreført i form av Distriktenes Utbyggingsfond i 1961. Reidar Carlsen var bankens leder, og fortsatte som leder i videreføringen fra 1961. Empatogen-entaktogen. Termene empatogen og entaktogen er ulike begreper brukt til å beskrive en gruppe av hallusinogener som gir uttalt emosjonelle og sosiale virkninger, de fleste er fenetylaminer. Selv om de klassifiseres som hallusinogener reflekterer det mer de sosiologiske sidene ved bruk av psykoaktive droger og likheter i kjemiske strukturer enn det gjenspeiler psykologiske eller farmakologiske mekanismer. Termen «empatogen» ble lagd i 1983 av Ralph Metzner for å angi kjemiske midler som innga følelser av empati. «Entaktogen'"» ble lagd av David E. Nichols som et alternativ til «empatogen» i et forsøk på å unngå de potensielt uriktige assosiasjonene av det sistnevnte med negative konsepter knyttet til den greske rota «pathos» ("lidelse"). Nichols mente også at ordet var innsnevrende og ikke ga dekning for andre terapeutiske anvendelser av drogene som går utover det å kunne gi empatiske følelser. Ordet «entaktogen» er avledet fra rota «en» (gammelgresk for "inni"), «tactus» (latin for "berøre") og «gen» (gresk for "produsere"). Ingen av begrepene er dominante i bruk og er til tross for ulikhetene i konnotasjon i bunn og grunn ombyttbare siden de viser til nøyaktig de samme kjemikaliene. Det best kjente stoffet i denne kategorien er MDMA («ecstasy»). Andre inkluderer MDA, MDEA og MBDB. Disse stoffene synes å framkalle et ulikt spektrum av psykologiske virkninger sammenliknet med stimulanter som metamfetamin og amfetamin eller fra serotonerge psykedelika som LSD og psilocybin. Som kategorinavnene antyder sier brukere av entaktogener at stoffene ofte framkaller følelser av empati, kjærlighet og følelsesmessig nærhet til andre. Det har riktignok bare vært utført svært innledende sammenlikninger av disse stoffene anvendt på mennesker i behørig kontrollerte laboratorieforsøk. Dersom MDMA antas å være et representativt entaktogen, synes de farmakologiske mekanismene i denne gruppen å likne på dem man finner hos metamfetamin. Ekstracellulært dopamin, serotonin og norepinefrin blir alle forøket av både MDMA og metamfetamin. Andre entaktogener enn MDMA har imidlertid mottatt lite oppmerksomhet fra forskningsmiljøene, noe som har gjort det vanskelig å trekke konklusjoner om mekanismene til entaktogener generelt. Det er dessuten ukjent hvorfor entaktogener kan skape følelsesmessige effekter som skiller seg fra stimulantene. John Lewis. John Aaron Lewis (født 3. mai 1920 i LaGrange, Illinois, død 29. mars 2001 i New York) var en amerikansk jazzmusiker (piano), kjent som en av fire i Modern Jazz Quartet og sentral i cool jazz. Med Kenny Clarke flyttet han til New York der de fikk innpass i Dizzy Gillespies band (1945). Lewis var medvirkende på en rekke innspillinger, bl.a. med Charlie Parker, Illinois Jacquet, Miles Davis, and Lester Young. Lewis spilte i Milt Jackson Quartet med Kenny Clarke og Ray Brown, som ble Modern Jazz Quartet i 1952 da Percy Heath overtok bassen, og John Lewis overtok lederrollen. På 1960-tallet spilte han også med skandinaviske artister som Putte Wickman. Han ledet også flere seminar innen jazz, var aktiv i Monterrey Jazz Festival, skrev filmmusikk ("A Milanese Story", 1959; "Exposure", 1959) skrev musikk til ballett ("Original Sin", 1961), Spore (videospill). "Spore" er et simulasjonsspill som ble utformet av Will Wright og utviklet av Maxis til PC og Mac. Spillet ble lansert den 5. september 2008. Will Wright har tidligere utformet Maxis' suksesserier SimCity og The Sims. Spillet finnes også til Nintendo DS, mobiltelefoner og iPhone, og flere spill til Wii, DS og PC. Oppbygning. "Spore" lar spilleren utvikle en romvesen-art gjennom evolusjon, fra de første cellene, gjennom større dyrearter, til den blir intelligent, danner sivilisasjoner og til slutt drar ut i det ytre rom. Det er fem stadier gjennom spillet. Celle-, skapnings-, stamme-, sivilisasjons- og romfasen. Selve utviklingen av artene er i stor grad basert på algoritmer istedet for programmering, som skal gjør det mulig å konstruere de mest eksotiske, og merkelige vesener. Spore Skapnings Skaperen er en av 18 skapere i spillet. På de forskjellige skaperene kan man lage f.eks dyr, hus, musikk og kjøretøy. Artene, kjøretøyene, musikken osv. som spillerene lager, skal kunne legges ut på Internett, det vil utvikles et system slik at andres spill automatisk vil bli befolket av de mest nedlastede artene, musikken osv. Historie. I den første fasen, Cellefasen, går det meste ut på å spise seg opp og få en hjerne å bygge opp intellegensen sin med. Neste fase, Skapningsfasen, har du endelig blitt et skikkelig romvesen. Du kan gå, løpe og plukke opp ting. Det er nå de små målene begynner, kanskje du skal skaffe deg noen allierte, eller bli et skikkelig slemt romvesen med fiender overalt rundt deg. Sett sammen den perfekte skapningen din og finn det ut. Tredje fase, Stammefasen, har hjernen din endelig blitt ferdig og samle mat eller fiske til stammen din, du kan planlegge angrep eller fortsette å skaffe deg venner, men husk... ikke alle er like vennlige selv om du selv er det. Fjerde, og nest siste fase, Sivilasjonsfasen, går ting virkelig for seg her. De små stammene i forrige fase, er nå blitt store byer med skikkelig trøkk i. Denne gangen går det ut på å ta over planeten du og alle de andre sivilisasjonene bor på. Send missiler og raketter, eller bare overtal dem til å bli en av deg. Det er nå det virkelig gjelder. Romfasen er den siste fasen. Den har ikke noe slutt, men det er masse å gjøre her. Du tok over planeten i de forrige fasene, denne gangen skal du ta over universet. Skaff deg mange kule våpen og andre oppgraderinger til romskipet ditt og fly avsted til ukjente deler av galaksen. Kanskje du møter de fryktingydende Grox. Skapningsskaper. Skapningsskaperen til Spore ble sluppet ut den 17. juni 2008 og kan lastes ned i to forskjellige utgaver. En demoutgave med 25% av innholdet som kan lastes ned fra hjemmesidden og en versjon med 100% til 49 kr fra EA sin hjemmeside. En spesialversjon med 50% av innholdet skal også lanseres med HP-datamaskiner. Spore på E³-messen. På E³-messen i 2005 vant "Spore" flere Game Critic-priser: «Beste produktet på messen», «Beste originale spill», «Beste dataspill» og «Beste simulasjonsspill». Når Will Wright ble spurt ut om spillets gameplay svarte han ved å si: "There are games that let their players feel like Luke Skywalker. I want players to feel like George Lucas." Spore har blitt beskrevet som en blanding av Pac-Man, Diablo, Mr. Potatohead, Erectorset, Clay, Populous, SimCity, Legos, Civilization, Destroy All Humans, og Kid Pix på forskjellige områder i gameplayet. Will Wright har også sagt i en demo at galaksen i Spore vil inneholde over 500 000 stjerner og planeter og at det ikke vil være vits i å lage en galakse til, siden det ikke vil være mulig for spilleren å besøke alle planetene i løpet av levetiden sin. Dette gir en idè om hvor stort Spore er. Hanukka. Hanukka eller Channukka (hebraisk:, som betyr «innvielse») er en åtte dager lang jødisk høytid der man feirer gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at makkabeerne hadde erobret byen i år 164 f.Kr. (). Tempelet var blitt vanhelliget av mennene til hellenistiske kong Antiokos IV Epifanes av det selevkidiske riket. De hadde blant annet reist et Zeus-alter i tempelet, innført ofring av svin og forbudt tradisjonell, jødisk religionsutøvelse. Da jødene hadde renset templet og skulle gjeninnvie det, ville de blant annet tenne den syvarmede lysestaken, menoraen, som skulle brenne dag og natt. Da oppdaget de imidlertid at det kun fantes lampeolje for én dag, mens de trengte åtte dager for å fremstille ny, innviet olje. Lysene ble tent, og så skjedde det under at Gud lot dem brenne i de nødvendige åtte dager. Dette minnes jødene i dag ved å brenne lys i den åttearmede hanukka-staken, som kalles for «hanukkia». Festen varer i åtte dager, og kalles også «lysfesten». Lysene skal normalt tennes om kvelden, ved mørkets frembrudd. På fredager tennes de imidlertid før sabbaten begynner ved solnedgang, fordi man ikke skal tenne lys eller ild på sabbaten. Den første kvelden i høytiden tennes det ett lys, neste kveld to lys, tredje kveld tre lys og så videre frem til alle lysene tendes den åttende kveld da alle åtte lysene tennes. Hanukka-lysene er til velsignelse, pynt og glede, men man har ikke lov å bruke dem til andre praktiske formål, som å lyse opp et rom, eller å tenne andre lys. Derfor har de fleste moderne menoraher en niende arm der det settes et lys til praktisk bruk. Det lyset kalles for «shamash» (, "sol"). Når man tenner lysene, leser man en velsignelse og så synger man hanukkasanger, først og fremst sangene «Hanerut halalu» (, "lysene lovsynger") og «Maoz Tzur» (, "Den sterke klippe"). Religiøst sett regnes Hanukka for en mindre viktig jødisk høytid, siden den ikke er nevnt i Toraen. Likevel har den en stor plass i jødisk folklore, og den oppleves som svært relevant for jøder i dag, fordi den minner om hvordan jødene i hellenistisk tid nektet å la seg assimilere. Hanukka er videre en av de jødiske høytidene som er mest kjent for ikke-jøder. Dette skyldes at høytiden som ofest faller i desember eller slutten av november og derfor blir sammenliknet med den kristne julefeiringen. Etter at jøder, og ikke minst jødiske barn, fikk mer kontakt med kristne i Vest-Europa og Nord-Amerika i de siste 150 år, har mange juletradisjoner påvirket hanukkafeiringen – som for eksempel utdeling av gaver eller pynting av huset. Tradisjonelt gir voksne hanukka-penger til barna. Dette kan både være sjokolademynter eller ekte penger. For å minnes oljen som værte i åtte dager, spiser man mat som er stekt i olje, for eksempel sufganiot (berlinerboller) og latkes (potetpannekaker servert med rømme og eplemos). Det er tradisjon også å leke med dreidel, en snurrebass med 4 sider. Man kan vinne eller tape sjokolader ut fra hvilken side dreidelen faller på. Tidspunktet for feiringen. Datoen for Hanukka bestemmes av den hebraiske kalenderen. Hanukka begynner den 25 dagen i måneden Kislév, og forskjeller i kalenderne gjør at datoen for høytiden endrer seg fra år til år i den gregorianske kalenderen. Datoer i gregoriansk kalender. Hanukka begynner ved solnedgang kvelden før datoene vist under. Blomvåg. Blomvåg er et lite tettsted på Blomøya,Øygarden kommune i Hordaland, som ligger ikke langt fra gassterminalen på Kollsnes, ca 3 mil nordvest for Bergen. Blomvåg er mest kjent for funnstedet for det man har trodd er de eldste sporene etter mennesker i Norge. Blant gjenstandene som er funnet, er bein fra hval, sel, rein, seksten fuglearter og en rekke fiskearter, samt blåskjell, østers og strandsnegler. Blant disse ble det funnet flintfragmenter. Funnet dateres til ca. 10 500 f.Kr. Funnet er meget omdiskutert, da det er tvil om flinten som er funnet, er slått av mennesker, eller om den er formet av naturlige prosesser. Det foreligger derfor ingen sikre beviser for at knoklene stammer fra dyr som istidsjegere har drept og spist. Eoin Colfer. Eoin Colfer (født 14. mai 1965) er en irsk barnebokforfatter. Han er mest kjent for å ha skrevet serien om Artemis Fowl. Liv. Eoin Colfer vokste opp i Wexford, en liten by på sørkysten av Irland, sammen med sine fire brødre, Paul, Eamon, Donal og Niall. Faren hans var barneskolelærer, artist og historiker. Moren hans var dramalærer. På barneskolen oppdaget han at han likte å skrive historier. Han tegnet tegninger til det han skrev. Han lagde også skuespill, mest om vikingene, der han brukte vennene sine i historiene, og var selv helten. Vennene var ikke imponert, for historiene var brutale, og det var bare helten som overlevde. I 1986 ble han barneskolelærer, slik som sin far. Selv om han nå var lærer, fortsatte han med skrivingen sin på fritiden. I 1991 giftet han seg med "Jackie", som han møtte i sitt femte år på universitetet. Nå lever de sammen med sønnene sine, Finn og Seán. Bøker. I 1998 utga han sin første bok "Benny og Omar" som ble en bestselger i Irland, men det var først da han skrev "Artemis Fowl" at han ble kjent på internasjonalt nivå. Boka ble umiddelbart en internasjonal suksess. Boka ble nominert til Withbread-prisen for årets beste barnebok, og skal nå bli film. Selv beskriver Eoin Colfer Artemis Fowl-bøkene som "Die Hard med alver". Liste over figurer i Simpsons. Dette er en liste over figurer i "Simpsons". Familien Simpson. Lisa sa: "livet hans var en evigvarende suksess, til han oppdaget at han var en Simpson". Senere fikk han hjelp av Maggie Simpson til å lage en babyoversetter. som gjorde han rik igjen. Herb Powell debuterte i sesong 2, episode 15, "Oh Brother, Where Art Thou?" fra februar 1991. Springfield barneskole. ham når han besøker skolen. Chalmers er generelt veldig misfornøyd med skolen. Hans faste ord er «Skinner!» (alá Emil i Lønneberget). Hans første navn var Dr Wiliam Dugle, men fikk navnet endret. Det kan du se i episoden Lisa the drama queen Europa Universalis III. "Europa Universalis III" (forkortet "EU3") er et historisk strategispill utviklet til PC av Paradox Interactive, utgitt vinteren 2007. Spillet ble annonsert den 14. februar 2006. "Europa Universalis III" starter kort etter Konstantinopels fall, i 1453. I den etterfølgende tiden må spilleren lede nasjonen sin til å bli mektig og stor, og det hele avsluttes etter revolusjonene i Frankrike og Amerika. Totalt kommer spillet med over 250 historiske nasjoner. Spillet skiller seg ikke voldsomt fra forgjengeren "Europa Universalis II", men for første gang brukes det en tredimensjonal grafikkmotor. Dessuten er det flere muligheter for spill i fredstid, som tidligere har vært noe begrenset. Tan-ghil. Tan-Ghil er en fiktiv figur fra Margit Sandemos Sagaen om Isfolket Tan-Ghil er den onde stamfaren som isfolket prøver å motkjempe. Fordi han kjøpslo med døden, noe som endte med at minst en i hvert slektsledd ble en rammet, som skulle gå i dødens tjeneste, og være i besittelse av trolldomskrefter. Tan-Ghil blir ofte omtalt som Tengel, eller Tengel Den Onde. Teleskopord. Et teleskopord kalles også sammentrukket ord og er en lingvistisk benevnelse for et ord eller morfem som smelter sammen to eller flere grammatiske funksjoner. Portmanteau-ord (flertall "portmanteaux") blir også brukt som betegnelse på slike ord. En folkelig bruk av "portmanteau" refererer til et ord som er dannet ved å kombinere både lyder og betydninger fra to eller flere ord. Ordet "portmanteau" er selv et portmanteau-ord i sin opprinnelige, franske betydning: en sammentrekning av "porte" (bære) og "manteau" (frakk) med den nye betydningen «stor koffert», «vadsekk» eller «frakkeholder» (person ved kongens side), eller det kan også bety et «klesstativ». Teleskopord er neologismer. Portmanteau morfemer. Et teleskopisk morfem er et morfem som smelter sammen to grammatiske kategorier (se flekterende språk). Teleskopord. Det er vanlig at slike ord dannes ved å sette sammen første del av ett ord og siste del av et annet ord for å kombinere betydningen av de to ordene i en neologisme Atlanterhavstunnelen (togtunnel). "Se også Atlanterhavstunnelen (veitunnel)" Atlanterhavstunnelen er en teoretisk transatlantisk jernbanetunnel mellom Europa og Nord-Amerika, foreslått av ingeniørene bak tunnelen under den engelske kanal. Hvis den bygges, vil enten tunnelen strekke seg 5000 km fra New York i USA til Storbritannia direkte, eller strekke seg via Newfoundland, Grønland, Island og Shetlandsøyene til Storbritannia og Norge. Den vil ikke ligge under havbunnen som vanlig er for undersjøiske tunneler, men er tenkt som et vakuumrør som vil flyte ca 50 meter under havoverflaten. Tunnelen vil bli trafikkert av Maglevtog som kan bevege seg i hastigheter inntil 8000 km/t, og turen "under" Atlanterhavet vil ta om lag en time. På maks fart vil togene bevege seg raskere enn en kule avfyrt av en pistol. Togene vil kunne nå disse hastighetene på grunn av maglev-teknologien, som eliminerer friksjon, og at rørene toget går gjennom er helt vakuum, noe som fjerner all luftmotstand. For å kunne lage et slikt rør må 54000 forhåndslagde seksjoner kobles sammen under vann, så tett at røret blir både vann- og vakuumtett. Utsiden av røret må være av rustfritt stål. Deretter må hver seksjon ankres opp slik at de ligger 150 meter under havoverflaten, som er en ideell høyde for både å unngå båttrafikk og for å få minst mulig trykk. 100000 slike anker vil være nødvendig. På innsiden av tunnelen vil det gå tre spor. Ett for trafikk mot USA, ett for trafikk mot England og et nødspor. Togene vil ikke ha kontakt med sporene, men sveve over dem ved hjelp av magnetisk levitasjon. Store vakuumpumper må også monteres slik at det i rørene blir et stabilt vakuum. Et annet problem ingeniørene må ta hensyn til hvis en slik togbane skal bygges er G-kreftene. I slike høye hastigheter vil passasjerene oppleve et trykk på flere G, noe som blir svært ubehagelig. En løsning på dette problemet er at hver passasjer plasseres på roterende seter, og hver togvogn blir som sitt eget lukkede romskip. Glykol. Glykol (etandiol, etylenglykol) er en alkohol med to -OH grupper. Den tilhører dermed gruppen dioler eller toverdig alkohol. Glykol er giftig, og har kjemisk formel C2H4(OH)2. I ren form er den en lukt- og fargeløs væske med søt smak. Fremstilling. Glykol blir fremstilt fra eten via intermediatet etylenoksid. Etylenoksid reagerer med vann og det dannes glykol etter kjemisk ligning Denne reaksjonen katalyseres ved enten syrer eller baser, eller kan gå ved nøytral pH under høye temperaturer. Høyest utbytte av glykol opptrer ved sur eller nøytral pH med overskudd av vann. Under disse forholdene kan man oppnå en konsentrasjon av glykol på 90%. De viktigste biproduktene er oligomerene: dietylenglykol, trietylenglykol og tetraetylenglykol. Bruk. I tillegg til å være et løsemiddel blir den brukt som frostvæske i biler og avisingsvæske for fly. Når det blandes glykol i kjølevannet på radiatoren til en bil, fryser det ved en lavere temperatur enn 0°C. Dermed hindrer man at kjølevannet fryser. En blanding av like deler glykol og vann fryser ved –35°C. Glykol i kjølevannet hever også kokepunktet. Akkurat som metanol kan glykol forårsake skader på sentralnervesystemet, nyrene og andre indre organer hvis den drikkes. Glykol blir videre brukt som kjølende væske i enkelte sageprosesser, deriblant ved saging av solcellepaneler. Det er per i dag veldig få som gjenvinner glykol fra disse prosessene. Metallkraft, et norsk firma, er ledende på dette området. Shanghais Maglevbane. Shanghai Maglevbane (tradisjonell kinesisk: 上海磁浮線, forenklet kinesisk: 上海磁浮线) er den første kommersielle høyhastighets maglevbane i verden, den 30 km lange strekningen forbinder Pudong internasjonale lufthavn og Shanghai. Byggingen av banen startet i mars 2001, og banen er i drift siden 1. januar 2004. Statistikk. Maglev-tog kommende ut fra tunnel Banen er av typen Transrapid og drives av Shanghai Maglev Transportation Development Co., Ltd.. Toget går fra 0-350km/t på 2 minutter, og har en normal topphastighet på 431 km/t. Under en testkjøring 12. november, 2003, oppnådde toget en hastighet på 501 km/t. Prosjektet kostet 10 milliarder yuan (ca 8 milliarder norske kroner) og det tok ca 2,5 år å bygge de 30,5 km med bane. Banen går fra Longyanggaten stasjon i Pudong på Shanghais metrolinje 2 til Pudong internasjonale lufthavn, i tillegg til en sidebane som går til verkstedet. Toget bruker 7 minutter og 20 sekunder på turen. For tiden (september 2011) ligger billettprisen på 50 yuan (ca. 45 kroner i 2011) og ¥40 (NOK 36) for flypassasjerer ved framvisning av flybillett. En tur/retur-billett koster ¥80 (73 kr), mens VIP-billetten koster det dobbelte. Rakettmotor. Rakettmotor er en jetmotor som kun bruker lagret drivstoff og er derfor eget til bruk i verdensrommet. Det finnes to typer drivstoff til raketter. Det er fast drivstoff og flytende drivstoff. Selve rakettmotor prinsippet er som i Newtons 3. lov; aksjon er lik reaksjon. Det vil si at for at en ting skal gå en bestemt retning må en kraft virke i den motsatt retningen. Altså hvis en rakett skal gå oppover må altså en annen kraft virke i motsatt retning. Ved å la en masse brenne ut i den ene enden vil dette skape et trykk og den raketten vil da gå motsatt vei. Hvis rakettens brennstoff hadde eksplodert hadde det i prinsippet fått raketten til å gå oppover, men ikke langt. Hvis man derimot brenner brennstoffet vil det skape et jevn og varig trykk som vil føre til at raketten vil gå oppover Jo større masse av brennstoff som brennes, og jo raskere avgassen kan slippe ut i den ene enden, jo større kraft vil påvirke raketten. Krutt er laget av 75 % kaliumnitrat, 15 % karbon (trekull) og 10 % svovel. Men dette brenner for fort. Derfor blander man istedet 72 % kaliumnitrat, 24 % karbon og 4 % svovel. Dette stoffet som kalles svartkrutt kan du da i prinsippet bruke som brensel i en rakett. Denne kombinasjonen er bare en av utallige måter å lage drivstoff til en rakettmotor på, men den er uten tvil den tryggeste og minst farlige blandingen. Når du tenner på en rakett vil innholdet begynne å brenne og det vil skape et trykk som kommer ut bunnen på raketten og raketten vil fyke til værs. På en liten rakettmodell eller lignende vil selve brenningen av brennstoffet bare vare i noen sekunder men på en skikkelig rakett vil brenningen vare i mange minutter. Isopropanol. Isopropanol (formula_1), også kalt 2-propanol, propan-2-ol (IUPAC nomenklatur) eller isopropylalkohol'", er en fargeløs, brennbar væske med sterk lukt. Isopropanol er en enverdig, sekundær alkohol og er en isomer av 1-propanol (formula_2). Ved oksidering med kromsyrereagens, vil det bli dannet ketonet propanon ("CH3COCH3"). Isopropanol blir ofte brukt i kondensfjerner, som blir blandet med bensin i bensintanken i bilen for å fjerne kondens i drivstoff- og trykkluftsystemet. Vann i bensin vil gi en vannfase og en fase med bensin. Isopropanol som er blandbart med begge gjør at fasehinnen forsvinner og vannet fordeles i bensinen. Mange bruker også isopropanol som fettløsende middel. Det kan brukes til å rense databrikker med, f.eks. ved fjerning av gammel kjølepasta på prosessor. Det er også glimrende til å fjerne fett og urenheter fra bremseskivene på sykler, motorsykler og biler. Fremstilling. Isopropylalkohol produseres industrielt ved å blande vann og propylen. Det er to prosesser for slik fremstilling: indirekte hydrering (svovelsyreprosess) og direkte hydrering. Den første prosessen, som kan bruke billig propylen, dominerer i USA mens den andre prosessen, som krever renset propylen, er mer vanlig i Europa. Disse prosessene produserer mest isopropylalkohol og mindre propan-1-ol. Den indirekte prosessen lar propylen reagere med svovelsyre til en blanding av sulfatestere. Påfølgende hydrolyse av disse esterene danner isopropylalkohol. Direkte hydrering gir en kjemisk reaksjon mellom propylen og vann, enten i gass- eller væskefase, ved høyt trykk i kontakt med katalysatorer. Begge prosessene innebærer destillering for å skille vann, isopropanol og andre reaksjonsprodukter. Isopropylalkohol og vann danner en azeotrop. Destillering gir en væskeblanding med 87.9 vekt% isopropylalkohol og 12.1 vekt% vann. Teknisk ren (vannfri) isopropylalkohol fremstilles ved azeotropisk destillering av den "våte" isopropylalkohol med enten diisopropyleter eller sykloheksan som azeotropiske blandinger. Tekniske data. Antennelse temperatur: 12 °CTetthet (luft=1) 1,05Lower Explosion Level: 2 %Upper Explosion Level: 1200 %Selvtenning: 399 °C Nevroanatomi. Nevroanatomi er en gren innen anatomi, som befatter seg med anatomiske studier av nervesystemet. Aktuellt. "Aktuellt" er et svensk nyhetsprogram som sendes en gang om dagen på kanalen SVT 2. Programmet er fokusert på å gi fordypning i dagens hendelser. Programmet ble første gang sendt 2. september 1958 og var det første nyhetsprogrammet på svensk fjernsyn. 19. november 2007 overtok Rapport programmets sending 18.00 for at Aktuellt kunne konsentrere seg fullt om deres sending klokken 21.00. Denne endringen ble også iverksatt fordi flere ikke så forskjellen mellom SVTs to nyhetsprogram, Aktuellt og Rapport. Heksejakten. "Heksejakten" er den andre boken i serien Sagaen om Isfolket av den norske forfatteren Margit Sandemo. Bokserien ble ble gitt ut fra 1982 til 1989. Bokserien er en slektssaga som følger slekten Isfolket gjennom århundrene. Rapport (TV-program). "Rapport" er det største og viktigste nyhetsprogrammet i Sveriges Television (SVT). Det sendes hver hele time i kanalen SVT 24 samt under fjernsynsprogrammet "SVT Morgon". Dessuten sendes det klokken 12.00, 16.00, 18.00 (overtok Aktuellts sending), 19.30 og 23.00 i kanalen SVT 1. Den første utgaven av "Rapport" ble sendt 5. desember 1969, samme dag som SVTs andre kanal, TV2, gikk på luften. Fritz Haarmann. a>. «Slakteren fra Hannover» ble dømt for drap på ialt 24 gutter. Fritz Haarmann (født Friedrich Heinrich Karl Haarmann 25. oktober 1879 i Hannover, død 15. april 1925) var en seriemorder i Tyskland. Haarmann ble i desember 1924 dømt for 24 mord begått i perioden 1923 til 1924 og ble i pressen kjent under tilnavnet «Slakteren fra Hannover». Haarmann lokket med seg unge gutter hjem med løfte om mat og husly. Der misbrukte han dem seksuelt før han bet over strupen på dem. Deretter skar han kjøttet av likene, som han solgte til den intetanende befolkningen i Hannover. Haarmann ble halshogd i 1925. I Margit Sandemos romanserie om "Isfolket" er Haarmann modell for den onde Lynx. 1879–1900: Oppvekst. Haarmann var yngst av seks barn. Moren var 41 da han ble født, og ble nokså invalidisert av fødselen. Hun var mye sengeliggende frem til sin død i 1901. Hans far var fyrbøter på lokomotiv, en bitter og innesluttet person på konstant jakt etter kvinner. Hans kone Johanna Claudius var syv år eldre enn sin mann, men hun hadde penger og var av god familie. Hun var enfoldig av natur, og la seg ikke borti sin manns sidesprang og alkoholmisbruk. Hun skjemte bort yngstesønnen og overtalte ham til å leke med dukker, heller enn å slå følge med andre gutter. Av de fem eldre søsknene ble eldstemann formann på fabrikk og en lovlydig borger, bror nr to falt i første verdenskrig, mens de tre søstrene utviklet seg til dominerende, tvangspregede mennesker som alle ble skilt kort tid etter at de hadde giftet seg. På tross av sin jentete væremåte likte Haarmann som barn å skremme andre. Han sprang på sine søstre, bandt dem fast og likte å etterlate dem slik, for å vende tilbake og plage dem. Han fortalte dem også spøkelseshistorier, og lurte seg deretter bort til vinduene deres og banket på om natten for å skremme dem ytterligere. Skolekameratene husket ham som en bortskjemt mammadalt, helt styrt av sin mor, men samtidig ble han godtatt fordi han spilte rollen som klassens bajas og overgikk alle når det gjaldt ville påfunn. Som voksen fortsatte han å like kvinnelige sysler som baking og matlaging, men han røykte sterke sigarer mens han holdt på. Forholdet til faren ble tiltagende dårlig da Haarmann ble tenåring. De to kranglet ustanselig, for nå trengte ikke Haarmann lenger å frykte sin fars raseri. Derimot ble han svært oppskaket når faren jevnlig truet med å få ham innlagt på mentalsykehus. Det ser ut til at den forgremmede gamlingen har oppfattet hvor skakkjørt sønnen egentlig var. Til gjengjeld holdt tenåringen sin far i sjakk ved å true med å politianmelde ham for mord. Angivelig hadde faren drept en mann nede på jernbaneområdet noen år tidligere. I virkeligheten fortsatte de to et samarbeid der de hjalp hverandre med lovbrudd, og etterpå under politiavhør gav hverandre alibi. Som sekstenåring kom Haarmann i lære som låsesmed, men mislyktes. Han meldte seg i stedet på en treningsskole for å bli offiser. Her gjorde han det bra, siden han fulgte ordrer uten å stille spørsmål. Uheldigvis pådro han seg en hjernerystelse etter et fall under en øvelse, og ble etter det plaget av epilepsi som medførte at han besvimte foran folk. Andre seriemordere, som John Gacy og Frederick West, var også utsatt for dokumenterte hodeskader. I Haarmanns tilfelle forlot han hæren i november 1895, og dro tilbake til sin far. Han hadde visst fra ung alder at han var homofil. Hannover hadde på den tid et distinkt homofilt image - i 1918 hadde byen 450.000 innbyggere, og 500 registrerte, mannlige prostituerte. Når dette utviklet seg til pedofili er uvisst, men i juli 1896 ble han for første gang arrestert for overgrep mot barn. Like fullt fortsatte han med nærmest daglige fremstøt, og fikk raskt rykte på seg som lokkemann og overgriper. Nå ble han underkastet en psykiatrisk evaluering som resulterte i at han ble sperret inne på et mentalsykehus, nettopp slik hans far hadde spådd og truet ham med. Da anledningen bød seg, rømte attenåringen til Sveits. Her oppholdt han seg i to år før han reiste tilbake til Hannover, hvor det ser ut til at han lyktes i å fremstå som en normal og skikkelig kar. Han giftet seg med den kraftig bygde Erna Loewert. Familien håpet dette skulle gjøre slutt på Haarmanns avvikende oppførsel. Men Haarmann forlot henne snart til fordel for et liv i hæren. Han hadde likt seg der, og nå var det en stund siden han hadde hatt epilepsianfall. Men så døde hans mor som han var nært knyttet til, og han fikk et sammenbrudd ute på øvelse. Etter fire måneder på militærsykehus slo man fast at et personlighetsavvik gjorde ham uegnet som soldat. Han ble tildelt en uførepensjon, og vendte atter en gang tilbake til sin far som var det mennesket han hatet mest på jord. Faren truet stadig med å få ham innlagt igjen, mens sønnen slo inn på forbryterbanen for alvor. 1900–1920. En tredjedel av de neste tyve årene satt Haarmann i fengsel og varetekt. I 1914 ble han dømt til fem års fengsel for å ha ranet et varehus. Han slapp ut i 1918, og ble med en gjeng smuglere. Dette tjente han stort på, og siden han også opptrådte som tyster for politiet, slapp han selv lett fra det. Han åpnet en butikk der han omsatte kjøtt og brukte klær. Snart opparbeidet han seg en fast kundekrets, for Haarmann var vennlig og glad i å slå av en prat med husmødrene, og prisene hans var meget rimelige. Hans interesse for unge gutter var ikke blitt mindre, og på kveldene kunne han observeres på Hannovers jernbanestasjon, der rømlinger og hjemløse hang på benkene, slitne og sultne. Her kunne han lett plukke opp gutter han kunne misbruke seksuelt. Politiet la seg ikke borti det, de brukte ham fremdeles som spaner. For sosialarbeiderne ble han også et kjent ansikt. Slakteren fra Hannover. Haarmann fortalte senere politiet at hans første drap fant sted i september 1918, da han drepte og parterte sytten år gamle Friedel Rothe. Rothe ble meldt savnet av sine foreldre, og guttens venner, som hadde sett dem spille biljard i lag, tok med seg politiet til Haarmanns bolig i Kellerstrasse 27. Disse fant Haarmann til sengs med en annen unggutt, og tok ham inn til avhør. Seks år senere skrøt Haarmann i retten: «Da politiet undersøkte hybelen min, lå hodet til gutten Friedel innpakket i avispapir bak ovnen.» Hans Grans. Haarmann ble idømt ni måneders fengsel for overgrep mot en mindreårig, men soningen ble utsatt til det følgende år. Så han var fremdeles på frifot i slutten av 1919, da han møtte Hans Grans, en syttenåring på rømmen, som levde av prostitusjon og salg av brukte klær. Han tilbød den eldre Haarmann sine seksuelle tjenester, og snart ble de også forretningspartnere. De svindlet til seg vasketøy som de deretter solgte, og når de ikke kunne lure plaggene til seg, stjal de dem. Til sist måtte Haarmann sone dommen for overgrep mot Rothe, som han i virkeligheten hadde drept. I fengselet lå Haarmann lavt i terrenget, og i desember 1920 ble han satt fri og kunne ta opp igjen samværet med Grans. De to la ut på en ren orgie i svindel og tyveri. Sammenlagt med Haarmanns uføretrygd og biinntekter fra spaner-virksomheten han utførte for det lokale politiet, hadde de såpass å rutte med at de tidlig i 1922 kunne flytte til Neuestrasse 8, i hjertet av det Hannovers beboere kjente som «det hjemsøkte distriktet». Syttenåringen Adolf Hannappel ble drept i november 1923 fordi Grans ønsket seg de nye buksene hans. 5. januar 1924 ble en annen syttenåring, Ernst Spiecker, drept fordi Grans ønsket seg den «tøffe skjorten» hans. Naboer la merke til at de to vinduene ut mot Neuestrasse ble holdt tildekket, og selv nøkkelhullet i døren var tettet igjen. For en så utadvendt og vennlig nabo som Haarmann var dette en merkelig oppførsel. Fra Neuestrasse flyttet de videre til smuget Rote Reihe (= Røde rekke), som lå tett ved elvebredden. Drapsbølgen 12. februar 1923–14. juni 1924. Selv sa Haarmann: «Jeg mente aldri å skade de ungdommene, men jeg visste at hvis jeg først begynte, skjedde det noe, og det fikk meg til å gråte...Jeg kastet meg over dem og bet gjennom adamseplet, så de ble kvalt.» Han forklarte om skyldfølelsen som da grep ham, slik at han falt sammen over dem og dekket den dødes ansikt med en duk «så det ikke så på meg». Han hevdet det var lettest å drepe noen han var glad i, slik at de fikk fred. «Ofte, etter at jeg hadde drept, bad jeg om å bli overført til et militært asyl, men ikke et galehus. Hvis Grans virkelig hadde elsket meg, kunne han ha reddet meg. Tro meg, jeg er ikke syk – det er bare at jeg får noen rare røkk iblant. Jeg ønsker å bli halshogd. Det tar bare et øyeblikk, så får jeg fred.» I sin griskhet hadde han til og med oppsøkt et foreldrepar som hadde utlovet en dusør for den som hadde opplysninger om deres forsvunne sønn. Han utgav seg for å være kriminolog da han dukket opp ved døren deres, moret seg høylytt under samtalen med det fortvilte paret og prøvde til overmål å få penger fra dem. Avsløringen. En obduksjon avslørte at de to første kraniene var av menn mellom 18 og 20 år. Den siste hodeskallen var fra en gutt på ca 12 år. I samtlige tilfeller var et skarpt redskap brukt til å skille kraniene fra torsoen, og kjøtt og vev var helt fjernet. Til å begynne med trodde man at hodeskallene kom fra det anatomiske instituttet i Göttingen, eller at gravrøvere hadde kastet dem i elven. Men 24. juli fant noen gutter en sekk med menneskeknokler gravd ned i myrlandet. Politiet kunne ikke lenger avskrive befolkningens panikk som «massehysteri», særlig ikke da det kom for en dag hvor mange unge gutter som var meldt savnet i Hannover-området (i løpet av 1923 steg dette tallet til nesten 600). De savnede var stort sett mellom 14 og 18 år, og rykter gikk om at menneskekjøtt sirkulerte på markedet. En av Haarmanns kunder hadde til og med tatt med seg et stykke kjøtt til politiet og spurt om det skrev seg fra et menneske. Hun fikk til svar at det var svinekjøtt. Haarmann, som regelmessig spiste både svine- og menneskekjøtt, erklærte seg senere enig i at det er vanskelig å se og smake forskjell. Situasjonen minnet offentligheten om saken mot Karl Grossmann (1863–1921) fra Berlin, som hengte seg på cellen etter å være tiltalt for drap på et ukjent antall kvinner han lokket med seg til sin leilighet. Bare det siste offeret ble funnet etter at naboer alarmerte politiet, men leiligheten bar spor av at tre andre drap hadde funnet sted der kort tid tidligere. Grossmann var slakter og kvittet seg med kjøttet av sine ofre ved å selge det på svartebørsen. I tillegg drev han en pølsebod ved den nærliggende togstasjonen. Pinsesøndagen i 1924 gikk hundrevis av lokale borgere manngard langs elven på leting etter flere levninger. Leine ble oppdemmet, og politifolk og kommunearbeidere søkte videre. Resultatet var skrekkelig: Mer enn 500 kroppsdeler kom for en dag, restene etter minst 22 mennesker, en tredjedel ble anslått til å ha vært mellom 15 og 20 år gamle. Blant dem som ble innkalt til avhør, var nettopp Haarmann. Han kjente de lokale politifolkene av utseende. Det ble derfor tilkalt to yngre politimenn fra Berlin, som om kvelden 22. juni 1924 ble sendt sivilkledde til Hannovers jernbanestasjon for å spane på Haarmann. Han kranglet med en hjemløs femtenåring som het Karl Fromm, og da politifolkene nærmet seg, ville han utrolig nok ha Fromm arrestert. Men Fromm gav beskjed om at Haarmann hadde handlet ille mot ham da han overnattet hos ham, og nå hadde politiet nok på Haarmann til å sette ham i varetekt. De gjennomsøkte boligen hans og fant veggene oversprøytet med blod og hauger av brukte klær og eiendeler. Haarmann bortforklarte dette med at han var forhandler av kjøtt og bruktklær. Politiet visste da at to kvinner som brukte å vaske i huset der han bodde, engang hadde kommet over en diger kjel som stod plassert under trappen. Det lå kjøttstykker i kjelen, noen biter var hårete. Like ved lå et forkle som var tilklint med blod. De oppskremte vaskehjelpene visste ikke hva de skulle tro, og da de vendte tilbake, var begge gjenstander fjernet. Rettssaken. Haarmann var vant med å sitte i avhør, og i begynnelsen kom politiet ingen vei med ham. Men så kom Robert Witzels mor til politistasjonen. Sønnen hennes forsvant på vei til sirkus om kvelden 24. april 1924. Da de første hodeskallene ble funnet i mai, var Witzels far blitt bedt av politiet om han kunne identifisere den ene som sønnens, på bakgrunn av en deformitet i kjevebenet. Det kunne han. Nå la fru Witzel merke til et par som kom innom politistasjonen. Den unge mannens jakke var helt lik den hennes sønn hadde hatt på seg da han forsvant, og bæreren opplyste at han hadde fått den gjennom «herr Haarmann». I bukselommen fant han en legitimasjon med navnet «Witzel». Nå strammet nettet seg for alvor rundt morderen. Senere ble det innrømmet at påtalemyndighetene hadde banket tilståelsene ut av ham. Snart sprakk Haarmann og innrømmet mordene, skrøt av hvor lur han hadde vært som hadde lyktes i å drepe så mange, og frydet seg over at han fikk selv herdete etterforskere til å krympe seg med det han fortalte. Høydepunktet for Haarmann var dobbeltdrap, når det ene offeret måtte se det andre dø og vite at han selv var den neste. Drapslysten hans tiltok da ingen stanset ham, og han anslo selv at han i begynnelsen av 1924 tok livet av en gutt hver fjortende dag. Han pekte ut Grans som sin medskyldige. I tilfeller da gutter var motvillige til å bli med ham hjem, hadde han brukt Grans til å berolige dem med sitt nærvær. Andre ganger betalte han Grans for å plukke opp en gutt og ta ham med tilbake til Neuestrasse 8. Etter at offeret var blitt mishandlet, torturert ved at Haarmann gnog på hans penis, og bitt og kvalt til døde, gjaldt det å kvitte seg med restene av ham. Klær og andre eiendeler ble lagt i en sekk og senere solgt. Deretter fileterte han kjøttet av offeret, ikke bare for å spise det selv, men også for å servere det til neste offer som et siste måltid. «Jeg la to snitt i underlivet og puttet innvollene deres i en bøtte. Jeg dyppet et håndkle i blodet som samlet seg i bekkenhulningen og fortsatte med det til alt var tørket opp. Så la jeg tre snitt fra ribbeina mot skuldrene, tok tak i ribbeina og skjøv til beina rundt skuldrene knakk. Nå fikk jeg tak i hjerte, lunger og nyrer, hakket dem i tu og la i bøtten. Så skar jeg av beina, deretter armene. Kjøttet fjernet jeg fra knoklene og la i voksduksvesken min. Det tok meg fem eller seks runder å få alt skylt ned i toalettet eller slengt i elven. Jeg skar penis av etter å ha tømt og renset magen. Jeg skar den opp i mange småbiter. Jeg hatet bestandig å gjøre dette, men jeg kunne ikke for det - min lidenskap var så mye sterkere enn uhyggen ved parteringen.» Haarmann og Grans ble stilt for retten, som åpnet onsdag 4. desember 1924. Under rettssaken fremstod Haarmann mer som et avsporet menneske enn et uhyre, mens Grans forholdt seg taus. De eneste følelsene han viste, var sinnet han rettet mot Haarmann for å ha fått ham i denne knipen. De to kranglet slik at dommeren flere ganger måtte avbryte dem. «Dere gjør det bra!» ropte Haarmann til anklagerne da de avsluttet sin åpningstale. Han mistet tålmodigheten da en forpint mor brøt sammen mens hun forklarte seg om sin forsvunne sønn, og bad om å få røyke sin sigar - noe han fikk innvilget. En morgen protesterte han på at det var så mange kvinner i salen: «Dette er en sak for menn!» Guttenes navn ble lest høyt, og han ble spurt om han hadde drept dem. «Ja, det kan godt hende,» svarte han om tretten år gamle Ernst Ehrenberg. «Denne er jeg ikke sikker på,» sa han om Paul Bronichewski. Da han ble forevist et fotografi av Hermann Wolf, snudde han seg sint mot guttens forpinte far: «Jeg ville aldri sett to ganger på en så stygg ungdom som sønnen din var, etter bildet å dømme. Du sier gutten din ikke hadde en skikkelig skjorte engang, og at sokkene hans var surret fast med hyssing. Søren heller, du skulle vært flau over å la ham gå rundt slik. Det fins nok av søppel som han. Tenk over hva du sier, mann. En slik type ville vært langt under min verdighet.» En journalist beskrev stemningen i salen: «Nesten 200 vitner måtte avgi forklaring, for det meste foreldre av de uheldige unge. Det var smertefulle opptrinn når en stakkars mor eller far kjente igjen et klesplagg eller en eiendel som hadde tilhørt en myrdet sønn. Her et lommetørkle, her et par seler...Med vibrerende nesebor som en jakthund som snuser på byttet sitt, som om han luktet heller enn betraktet de fremviste tingene, innrømmet han straks at han hadde kjent dem.» Han mistet fatningen bare da han beskrev sitt forhold til Grans. «Grans burde fortelle hvor elendig han behandlet meg,» ropte han. «Jeg utførte drapene, det var han for ung til.» Han hevdet at Grans forlot ham over natten for å utføre drapene, og så kom tilbake om morgenen for å få tak i den myrdedes klær. For sin egen del var Haarmann mest bekymret for å bli erklært gal, og ropte tidlig under rettssaken: «Halshogg meg, ikke send meg til et asyl!» De innkalte psykiaterne vurderte ham til å være tilregnelig. Politifolk kjørte ham rundt i området, slik at han kunne vise dem hvor han hadde kvittet seg med levningene av ofrene sine. Flere knokler ble nå funnet inni buskas og kastet i innsjøer. Han navngav også en tredje person, «Charles», som angivelig skulle ha hjulpet ham med parteringen. Haarmann ble 19. desember dømt til døden for 24 av de 27 mordene han stod anklaget for. Tolv bevæpnede politimenn holdt øye med publikum på galleriet denne dagen, etter trusler om at Haarmann ville bli skutt. Selv om han ble ansett som seriemorderen og kannibalen, ble Grans vurdert som medskyldig og dømt til døden. Hans anke over dommen ble avvist. Haarmann ytret ønske om å bli henrettet før jul, slik at han kunne feire høytiden i selskap med sin mor i himmelen. Dette ble det ikke tatt hensyn til. Theodor Lessing som dekket saken som journalist på deltid, var ikke enig i at Grans ansporet til mordene, selv om Haarmann var ivrig etter å gjøre ham til lags, og tilbød ham de myrdedes klær når det var plagg Grans likte. Lessing avslørte også at Haarmann hadde fungert som spaner for det lokale politiet, og påpekte hvordan dette førte tysk politi og rettsvesen ut i gråsonen mellom lov og kriminalitet, rett og galt. Den tyske stat hevnet seg på Lessing, som attpåtil var jøde. Han mistet sitt professorat etter en artikkelserie der han rettet søkelyset mot Paul von Hindenburg. På sin siste dag skrek Haarmann: «Tror dere jeg liker å myrde folk? Jeg var syk i åtte dager etter den første gangen. Døm meg til døden. Jeg ber bare om rettferd. Jeg er ikke gal. Det er sant at jeg ofte kommer i en tilstand der jeg ikke vet hva jeg gjør, men det er ikke galskap. Gjør det raskt og snart. Frels meg fra dette livet, som er en pine. Jeg vil ikke be om nåde, eller anke saken min. Jeg ønsker meg bare én munter kveld i cellen min, med kaffe, ost og sigarer, etterpå vil jeg forbanne faren min og gå til min henrettelse som om det var et bryllup.» Neste morgen ble han halshogd. Han ble sendt til obduksjon ved universitetet i Göttingen, der man ønsket å undersøke hjernen hans. Ingen vet hvor mange han og Grans drepte, men en politikilde anslo at gjennom de siste seksten månedene de var aktive, tok de livet av to gutter hver uke. Haarmanns brev. Et bud ved navn Lueters fant et brev liggende på gaten, adressert til Grans' far Albert. Lueters sørget for å overlevere brevet til Grans senior, som i sin tur overleverte det til retten. Brevet var en fire siders tilståelse fra Haarmann, skrevet mens han satt i bilen på vei til politistasjonen. Han forklarte her forholdet mellom seg selv og Grans junior, og fratok Grans all skyld: «Hans Grans ble uskyldig dømt, og det er politiets skyld og også fordi jeg ønsket hevn...Sett dere i Grans' sted, han vil tvile på Gud og rettferdigheten bare på grunn av meg...Måtte Hans Grans tilgi meg min hevn og min menneskelige feilbarlighet.» Dette brevet kan ha vært utslagsgivende for at Grans' dødsdom ble omgjort til tolv års fengsel. Lite er kjent om hvordan Grans levde etter at han ble satt fri, men han hevdes å ha bodd i Hannover frem til sin død ca 1980. Haarmann etterlot seg enda et brev, der han utla sine handlinger som et forsøk på å hevne seg på politiet. Han avsluttet med: «Dere dreper meg ikke, jeg kommer tilbake – ja, jeg skal være blant dere i all evighet. Og nå har dere selv drept. Dere skulle vite det: Hans Grans var uskyldig! Vel? Hvordan er det med samvittigheten nå?» Ofrene. NB! Denne listen inneholder etymologiske feil Telencephalon. a> (blå) er ikke en del av telencephalon. Telencephalon (storhjernen eller hemisfærehjernen) er navnet på en større region av hjernen som er tilegnet mange forskjellige funksjoner. Mange omtaler denne delen av hjernen som cerebrum, men en teknisk (og mer presis) angivelse er telencephalon, som strukturelt omfatter storehjernens hemisfærer med dens hjernelapper, samt endel mindre strukturer. Embryologisk er telencephalon den mest anteriøre del av hjernen som utvikles fra prosencephalon. Telencephalon er den største strukturen i hjernen til virveldyr, og er den delen som utviklingsmessig ligger mest rostralt, det vil si lengst fra ryggmargen. Storehjernen er avledet fra "telencephalon" på fosterstadiet, og og hos pattedyr refereres den teknisk til som telencephalon, med de to hjernehalvdelene "(hemisfærene)" og andre mindre hjernestrukturer. Sammen med lillehjernen "(cerebellum)" og hjernestammen "(truncus encephali)" danner storehjernen hele hjernen til mennesket, og storehjernen utgjør 87 % av en menneskehjerne. Storehjernen hos mennesket er tilegnet en rekke funksjoner som av mange betraktes som unike trekk som skiller mennesket fra andre arter. Oppbygging. Storehjernen er den yngste strukturen i fylogenetisk forstand, pattedyr har her de største og mest velutviklede hjerner av alle arter. Storehjernens utviklingsmessige region, telencephalon, utvikler seg fra forhjernen, en av de tre vesiklene som utvikler seg fra fosterstadiets nevralrør (de to andre er midthjernen og bakhjernen). Tradisjonelt er storehjernen delt inn i fire deler, men nyere forskning beskriver flere underregioner. Hos mennesker omgir storehjernen eldre deler av hjernen. Det limbiske system, luktsystemet og motoriske systemer sender fibre fra subcortikale (dypere) områder i storehjernen til områder i hjernestammen. Kognitive og viljestyrte systemer sender fibre fra hjernebarken til thalamus og andre regioner i hjernestammen. Storehjernens nevrale nettverk fremmer kompleks lært atferd som for eksempel språk. Overflaten til en frisk storehjerne har grårød farge og bløt konsistens. Ytterst har storehjernen et lag som hovedsakelig består av nervecellekropper og gliaceller. Dette laget kalles hjernebarken og cellemassen kalles grå substans. Hjernebarken er sterkt foldet hos høyerestående pattedyr som mennesket, noe som er karakteristisk for dyr med mer avanserte hjerner. Foldingen gir en stor overflate med plass for flere nerveceller på et mindre volum som gjør hjernen kompakt nok til å passe i skallen. De dype furene kalles "(sulci)" og forhøyningene mellom furene kalles hjernevindinger "(gyri)". Innenfor hjernebarken er en hvit substans, som for det meste består av aksoner og gliaceller. Hvitfargen kommer av et stort innhold av myelin. I den hvite substansen finnes også bunter av nervecellekropper som kalles ganglier. Storehjernen er delt i lengderetningen av en dyp fure, som skiller den i en venstre- og en høyre hjernehalvdel. Hos pattedyrene er de to hjernehalvdelene forbundet via commisurer, og hos placentale pattedyr av hjernebjelken "(corpus callosum)", som består av aksoner. Hjernelappene. Storehjernen deles inn i fire «lapper» som skilles av hjernens furer. I tillegg til den dype furen som skiller hjernehalvdelene fra hverandre, går det en fure bakover på hver sideflate som kalles den sylviske spalte. Fra midten på denne furen går det en fure oppover og bakover, sentralfuren. Alle lappene har en rekke hjernevindinger. Funksjoner. NB!: Storehjernen er en stor struktur med mange underregioner og underdeler. Det er viktig å konstatere at dette avsnittet lister funksjoner som storehjernen som helhet utfører. Brocas- og Wernickes områder markert i grått Språk og kommunikasjon. Tale og språk er hovedsakelig tilskrevet deler av hjernebarken, som er i overflaten av storehjernen. Motoriske egenskaper ved språket, som formuleringsevnen, tilskrives Brocas område i pannelappen. Taleevnen tilskrives Wernickes område på grensen mellom isse- og tinninglappen. Disse to områdene er forbundet med hverandre via et system av hvit substans, arcuate fasciculus. Skader på Brocas område fører til ekspressiv afasi (Brocas afasi), der pasienten forstår tale og tekst utmerket, men har problemer med selv å produsere ord. Skader på Wernickes område fører til reseptiv afasi (Wernickes afasi), der pasienten har problemer med å motta informasjon. Han snakker flytende og grammatisk riktig, men det han sier gir ingen mening. Bevegelse. Motorisk funksjon av kroppen styres av storehjernen. Disse funksjonene oppstår i primær motorisk cortex og andre motoriske områder i pannelappen. Når denne delen av hjernen skades, vil hjernen i mange tilfeller ikke være i stand til å sende signaler til nerver som sender ut impulser til motoriske nevroner, noe som kan føre til sykdommen Amyotrofisk lateralsklerose (ALS). Denne type skader fører mer til tap av muskelkraft og presisjon enn til total lammelse. Årsaken til dette er at det er andre, eldre områder i hjernen som også styrer motorisk funksjon. Luktesansen. Luktelappen ligger på undersiden av den forreste delen av hjernen. Hos de fleste pattedyr omfatter luktesystemet en forholdsvis stor del av storehjernen, men hos mennesket er denne delen av hjernen relativt mye mindre. Skader på luktelappen fører til tap av luktesansen. Hukommelse. Hukommelse forbindes med hippocampus. Dette på grunn av studiet av en pasient (HM, som fikk fjernet både høyre- og venstre hippocampus kirurgisk for å behandle alvorlig epilepsi. Etter operasjonen fikk HM anterograd amnesi, eller tap av evnen til å forme nye minner. Følelser. Emosjonelle funksjoner tilskrives et vidt nettverk av regioner i storehjernen og andre regioner som sammen omtales som det limbiske system. Amygdala er en kjerne som medvirker til frykt-følelsen. Denne regionen er den del av Papez’ sirkel, som er en anatomisk løype mellom forskjellige hjerneregioner som kontrollerer informasjon. Gravitasjon (album). "Gravitasjon" er et studioalbum av DumDum Boys, utgitt i 2006. «Enhjørning» var den første singelen fra plata. Islands sentralbank. Islands sentralbank (islandsk: Seðlabanki Íslands) er sentralbanken på Island. De har hovedkontor i Islands hovedstad Reykjavík. Bakgrunn. Island fikk sin uavhengighet fra Danmark i 1918. Landets første bank var statseid, og ble etablert i 1885; Landsbanki Íslands. Før dette var det kun et par mindre sparebanker på øya. Landsbanki var en kommersiell bank, men hadde allerede fra starten av rett til å utstede penger. Før dette fikk Island sine penger fra Danmark (Kurantbanken). Den andre banken (fra 1904) var Íslandsbanki, et aksjeselskap som hovedsakelig hadde danske investorer på eiersiden. Denne banken hadde også rett til å utstede penger, basert på gullstandarden, slik at det i en periode var to banker som kunne utstede penger. Etter at de fikk sin uavhengighet ble det et politisk press fra befolkningen, som var imot at utenlandsk kontrollerte banker skulle kunne utstede islandsk valuta. Denne retten ble derfor gradvis overført fra Íslandsbanki til Landsbanki Íslands. Myndighetene på Island hadde imidlertid ingen aktiv pengepolitikk i begynnelsen av mellomkrigstiden. Landsbanki var den dominerende kommersielle banken, med godt over 50 % av alle innskudd, og hadde siden 1927 enerett på å utstede valuta. Med en så stor dominerende aktør var det ikke til å unngå at pengepolitikken i landet i praksis ble både utformet og utøvet av Landsbanki. Ikke før i 1957 ble det gjort tiltak for å bøte på dette. Da ble bankens valutautstedelsesavdeling gitt en egen ledelse, for å skille denne fra den kommersielle banken. De fikk også et nytt regelverk for å regulere likviditeten i banknæringen. Dette skillet var imidlertid bare en midlertidig løsning. I 1961 ble landets første selvstendige sentralbank dannet på grunnlag av Landsbankis valutautstedelsesavdeling, under samme navn som de har i dag; Islands sentralbank. Etableringen i 1961. Seðlabanki Íslands ble etablert ved lov i april 1961. Sentralbanken er en statseid institusjon, og har et styre med 3 medlemmer som utnevnes av statsministeren. De har også et Representantskap, som velges av Alltinget etter hvert valg. Representantskapet har 7 medlemmer, disse har primært en overvåkningsrolle, og godkjenner visse beslutninger, som saker som omhandler bygningen, lederlønninger m.m. Sentralbanken ble tildelt de fleste av de tradisjonelle sentralbankoppgavene. Selv om banken formelt hadde en uavhengig rolle, var den pålagt å støtte regjeringens økonomiske politikk. I praksis ble dette tolket dit hen at de ikke kunne gjøre større endringer i f.eks. rentenivået eller reservekravene til bankene dersom regjeringen hadde innsigelser. Dette forholdet fungerte uten problemer helt til på 70-tallet, da inflasjonen steg raskt i etterkant av oljekrisen. Regjeringen holdt da rentene lave, til tross for akselererende inflasjon, noe som førte til et press på pengepolitikken. Dette, i sin tur, førte til streng regulering av bankenes utlån, samtidig som innskudd effektivt mistet sin verdi. Dereguleringen av finansmarkedet i 1984. I 1984 tok Island de første stegene mot en deregulering av rentemarkedet. Sentralbankloven ble revidert i 1986, der ble sentralbanken fratatt myndigheten til å regulere bankenes rentenivå. Dette førte til økt konkurranse i finansmarkedet, og på kort sikt ga dette høyere renter. Sentralbanken bidra til et aktivt finansmarked, også for obligasjoner og statsobligasjoner. Sentralbankloven av 1986 styrket sentralbankens overvåkingsrolle overfor bankvesenet. Den ble også gitt ansvaret for andre finansinstitusjoner enn banker. I hele denne perioden skjedde det en utvikling av finansmarkedet på Island, med stadig nye finansielle instrumenter. Bl.a. ble Islands børs etablert. I 1999 ble overvåkningen av banksektoren flyttet over til en ny institusjon; Financial Supervisory Authority (FME). Oppgaver og målsettinger. Sentralbankens hovedmålsetting er prisstabilitet, dvs stabil og lav inflasjon. Med statsministerens godkjenning spesifiserer sentralbanken hvilket inflasjonsmål som skal gjelde. Dette målet ble 27. mars 2001 satt til 2,5%, målt ved 12-måneders endring i konsumprisindeksen. I tillegg utøver sentralbanken alle sedvanlige oppgaver en sentralbank har; forvalte landets valutareserver, jobbe for et effektivt og sikkert finansielt system, herunder innenlandske og utenlandske betalingssystemer. De har enerett til å utstede valuta. De tar også imot innskudd fra andre finansinstitusjoner. Sentralbanksjef. Pr januar 2012 er Már Guðmundsson sentralbanksjef, og Arnór Sighvatsson er visesentralbanksjef. Guðmundsson overtok stillingen som sentralbanksjef 20. august 2009 etter Svein Harald Øygard. Eksterne lenker. Island Bøddel. Tegning av skarpretter i arbeid (1617) Utdrag av norsk skyssregulativ 24. sept. 1851. Skarpretteren var i laveste gruppe på «rangstigen» (Nr.16 = 32 skilling pr. mil, landskyss) Bøddel er en person som fullbyrder dødsdommer. Man kan være bøddel i en selvstendig stilling, eller man kan opptre som bøddel som følge av at man er i en annen stilling, for eksempel fengselsbetjent eller soldat. Skarpretter (fra lavtysk, opprinnelig kun ved halshugging) er en bøddel som bruker øks eller sverd som arbeidsredskap. Skarpretter var den offisielle norske betegnelsen for den person for foretok avlivninger (eksekusjoner) av personer etter straffeloven. Yrket ble ellers i Norge omtalt som «mestermann», eller i eldre tider med den latinske tittelen «carnifex» («kjøtt-maker»). Historisk. Opprinnelig var bøddelen (av tysk "büttel") skarpretterens assistent. Mens skarpretteren foretok avrettingen av personer med skarpe våpen (sverd eller øks), brukte bøddelen andre metoder (henging, bålbrenning). Han var også den som foretok tortur som avstraffelse for en forbrytelse. Etterhvert ble imidlertid bøddel og skarpretter to synonyme begreper. Yrket bøddel var et yrke som gikk i arv fra generasjon til genersjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Bødler ble sett på som urene, og man kunne ikke røre ved ting en bøddel hadde rørt, og for all del ikke en bøddel selv. Akkurat som kongeslektene giftet de seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter. Norsk historie. I norsk historisk lovverk forekommer ikke betegnelsen bøddel. Den offisielle betegnelsen for den person som foretok avretting av personer i Norge var "skarpretter". I Nord-Norge holdt tittelen «mestermand» seg og opptrer blant annet i folketellingen av 1801. Den latinske tittelen carnifex ble brukt blant annet om Bodø-bøddelen «Christophor Carnifex» ved folketellingen av 1701. Fra gammelt av hadde de fleste større byer og landdistrikter egne skarprettere. Etter hvert som dødsstraffen ble sjeldnere og mindre hyppig iverksatt i Norge fra 1750 av, ble antallet skarprettere gradvis redusert. Samtidig steg også skarpretterens lønn og anseelse. Opprinnelig ble lønnen utredet av de større byene, men i tillegg måtte hvert hus på landet svare «mestermandstold». Denne måtte imidlertid skarpretteren innkreve selv, og han hadde få maktmidler hvis det ikke ble betalt. Opprinnelig var en rekke av våre skarprettere benådede straffanger, eller i noen tilfeller (blant annet skarpretter Paulsen i Stavanger på 1600-tallet) dødsdømte forbrytere som ble benådet. Utover 1700-tallet begynte de egentlige skarpretterslektene å etablere seg i de største byene, slik som familien Lædel i Christiania. I Bergen og Trondhjem hadde skarpretterne også kirurgi som bierverv, til dels med protester fra de vanlige kirurger i de nevnte byene. I Christiansand unngikk skarpretter Froholdt det problemet ved å praktisere som dyrlege. De nord-norske bødlene var ofte bønder eller likefrem husmenn, og betydelig underbetalt i forhold til sine kolleger lengre sør. I 1801 var det én skarpretter for hvert av stiftene Akershus, Christiansand, Bergenhus og Trondhjem, samt én for Helgeland, én for Lofoten og Vesterålen (betjente også Senja og Tromsø) og én i Finnmark, i alt syv. Skarpretteren i Christiania var også militær skarpretter for hæren. Marinen hadde ikke egen skarpretter. Den norske skarpretteren hadde fra begynnelsen av oppgaven å henrette folk med sverd (frem til 1780) eller øks, brenne dem levende (frem til 1757), brenne halshuggede lik (frem til 1833), henge dem (frem til 1789), og teoretisk måtte han også kunne drukne folk. Han skulle også brenne bøker og skrifter hvis nødvendig, brennemerke tyver i pannen eller på ryggen, hugge av hender eller fingre på falsknere og menedere og stå for tortur av grove mordere og majestetsforbrytere. Innenfor militær strafferett måtte han i tillegg kunne radbrekke. I 1806 ble skarpretterembedet i Lofoten og Vesterålen inndratt etter Jens Fredriksens død, og skarpretteren for Helgeland og Salten fikk hele området opp til Finnmark. Da skarpretteren i Christiansand, Nils Froholdt, døde i 1824, ble embedet stående ledig. Da skarpretter Sivert Nielsen i Finnmark døde i 1832, ble heller ikke hans stilling besatt. Den 19. desember 1837 ble det så gjort en revisjon av skarprettervesenet slik at Christiansands stift ble delt mellom Akershus-skarpretteren (som fikk Telemark og Agderfylkene) og Bergenhus-skarpretteren (som fikk Rogaland). Skarpretteren i Trondheim skulle overta hele Nord-Norge så snart skarpretteren i Helgeland døde. I 1845 døde så skarpretteren i Helgeland, Carl Frederik Wenberg, og hans embede ble inndratt til fordel for den trondhjemske skarpretter. I 1846 døde så Guttorm Lædel i Christiania, og den bergenske skarpretter overtok hans område. Den 2. juli 1849, da den trondheimske skarpretter Lars Hyll hadde sagt opp sin stilling, ble det bestemt at det kun skulle være en skarpretter i hele landet. Vervet gikk til den bergenske skarpretter Samson Isberg. Fra 1868 av var det Theodor Larsen som var rikets skarpretter; han foresto de siste fire henrettelsene som ble utført med øks her i landet. Da dødsstraffen ble gjeninnført i 1945 ble tittelen skarpretter ikke tatt opp igjen. Ildibad. Ildibad (død 541) ble østgoternes konge i Italia da han ble valgt til å etterfølge Witiges som hadde deltatt i komplott sammen med Belisarius og hadde forlatt Ravenna. Ildibald styrte bare i rundt ett år før han ble drept av Gepid på en slottsbankett. Etter et kort mellomstyre under Erarik, ble han etterfulgt av sin nevø Totila. Ildibad var egentlig en vestgoter, nevø av en av de vestgotiske kongene i Hispania. Lågdalsmuseet. Lågdalsmuseet er et distriktsmuseum for kommunene Øvre Eiker, Kongsberg, Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal og ligger i gangavstand fra bykjernen i Kongsberg. Det ble grunnlagt 22. februar 1924 av Tov Flatin, Per Mortensen og Otto Monsen. De første årene holdt museet til i Kongsberg Sølvverks gamle smeltehytte, der Norsk Bergverksmuseum holder til. Museet har 32 bygninger, blant annet flere Numedalstun, ei Kongsberggate med krambu, bergmannsstue og skolestue. Stedet har også mange ulike gårdsdyr som for eksempel geiter, griser, kuer, hester, kaniner, sauer og høns. På området ligger også Glitre gård, som var hjemmet til flere av byens bergembetsmenn. Her finner man også Norges siste bevarte tårnlåve. I sommerhalvåret er det et levende museum med beitende norske husdyr. Museets samlingsbygning har også gamle verksteder, butikker, hjemmefrontmuseum og Norsk optikkmuseum. Dragestil. Villa Balderslund i Balestrand bygget 1907 Dalen hotell i Tokke eksempel på dragestil Dragestilen er en arkitektonisk stil som oppstod i Norge på slutten av 1800-tallet og var særlig utbredt i perioden 1880–1910. Den har røtter i nasjonalromantikken og J. C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene. På denne tiden ble også Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet gravet ut. Dragestilen kan sees som et naturlig sluttpunkt i 1800-tallets tilbakeskuende stilutvikling. Bakgrunn. Dragestilen var resultatet av de første bevisste bestrebelsene for å skape en nasjonal norsk trearkitektur. Inspirasjonen kom særlig fra stavkirker og deres ornamentikk, formidlet gjennom illustrert arkeologisk litteratur og ikke minst fra Dietrichsons bok om stavkirkene fra 1892. Arkitektene foretok også egne studiereiser. De gikk ikke ut fra en spesiell stavkirke eller portal, men Urnes stavkirke og særlig Borgund stavkirke var viktige forbilder. Motivene med ranker og drageslyng ble i begynnelsen kopiert etter forbilder fra middelalderen, men senere også utviklet i friere retning etter fantasien. Dragehoder ble gjerne plassert på gavlspissene og nederst på vindskiene, etter forbilder fra mange av stavkirkene. Dette var opphavet til stilens populære navn. Bygningsformer ble også hentet fra gårdsbebyggelsen i innlandsbygdene, særlig fra loft, stabbur og svalgangshus oppført på 1700-tallet og i første del av 1800-tallet. I tillegg tok stilen opp trekk fra sveitserstilen, slik som høye grunnmurer, ofte i naturstein, asymmetrisk grunnplan og dekorative snekkerdetaljer på svaler og gavler. Konstruksjonene var en blanding av laft og stavteknikk. Viktige monumenter er Frognerseteren restaurant fra 1890 og "Holmenkollen Turisthotell" som ble bygget i 1889, men som brant i 1895. Begge var tegnet av arkitekt Holm Munthe. Dalen Hotel (1894) i Telemark tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve er av Riksantikvaren betegnet som et nasjonalt umistelig eksempel på dragestilhoteller fra forrige århundreskifte. Tidlig på 1900-tallet kom det en reaksjon mot dragestilen blant ledende arkitekter, og den gikk snart av mote. Noen arkitekter som arbeidet innenfor jugendstilen tok opp elementer fra dragestilens ornamentikk. Arkitekt Henrik Bull inkorporerte dragestilsornamenter i regjeringsbygningen fra 1904. Dragestilens faser. En kan dele inn dragestilen i to faser. Den første fasen. Stilen oppsto i 1870-årene i Sverige, hvor den kalles "fornnordisme". Etter 1880 ble den tatt i bruk av norske arkitekter med tilknytning til nasjonalromantikken. Den fremste arkitekten er Holm Hansen Munthe, som kom hjem fra studier i Tyskland under Hase i 1878. Han hadde et bevisst forhold til trearkitekturen, og i løpet av de neste femten årene skapte han dragestilen som arkitektonisk stilbegrep. To av hans tidligste verk er ventehallen for dampskipspassasjerer i Pipervika og Saugbrugsforeningens portal ved "Den norske industri- og kunstutstilling" i Slottsparken, begge fra 1883, og begge senere flyttet og gjenreist i det nåværende Norsk Folkemuseum. Hans viktigste verk er skapt i perioden etter 1889, da han tegnet flere bygninger for "Holmenkol-Voxenkol-Selskabet", blant dem «Peisestuen» og Holmenkollen Turisthotell og Sanatorium fra 1889, brent i 1895, og sportsstuer på Holmenkollen og Frognerseteren. For Kristiania kommune oppførte han Frognerseteren restaurant i 1890 med utvidelsen i 1907–09, og restaurantene "Hasselbakken" på St. Hanshaugen i 1891 (brent 1936). Den tyske keiser Wilhelm II ble under sitt statsbesøk i 1890 så begeistret for Holm Munthes bygninger at han lot arkitekten tegne sitt jaktslott med stavkirkeinspirert kapell i Rominten i det daværende Øst-Preussen (ødelagt i 1945), og Matrosenstation Kongsnæs i Potsdam, hvorav noen bygninger overlevde krigen. Dragestilen kom på moten og ble videreført etter Munthes død i 1908, blant annet av hans assistenter fra utbyggingen på Holmenkollen, Henning Klouman, Balthazar Lange og Ole Sverre. Bygningene ble tilpasset terrenget og fikk mindre høyde enn sveitserstilshus. Et karakteristisk trekk var en sterkt uregelmessig og variert grunnplan. Arkitektene var også opptatt av at materialene skulle være ekte, og de brukte derfor sokler av naturstein og foretrakk ofte å tjærebre veggene utvendig og fernissere dem innvendig, slik at trevirkets struktur ble eksponert. Bygningene hadde også svalganger med rundbuede dvergarkader, fremspringende overetasjer og lave gavler. Gavlene kunne være dekorert med nygotiske eller sveitsisk inspirerte detaljer, og de kunne stikke langt utenfor vegglivet, slik som på mange av sveitserstilens bygninger. Bygningene ble også utsmykket med drager og romanske ranker. Det ble gjort bevisste forsøk på å finne frem til et norsk stiluttrykk. Denne første fasen var fantasifull, nasjonal og urasjonell. Den varte til ca. 1905. Den andre fasen. Den andre fasen regnes fra ca. 1900 til 1915. Den er mindre fantasipreget og har stilistisk forbindelse til jugendstil. Dragestilens egentlige avslutning faller sammen med utgangen av den andre fasen, da den ble forlatt av arkitektene. Men innenfor en mer folkelig byggeskikk ble dragestilspregede hus oppført flere steder i landet til langt opp i mellomkrigstiden. Slaget ved Drepana. Slaget ved Drepana, eller Drepanum (utenfor dagens Trapini ved kysten av Sicilia) var et sjøslag mellom Karthago og den romerske republikk, utkjempet under den første punerkrig, år 249 f.Kr.. Innledning. Serien med romerske seirer på sjøen, som ved Mylae og Ecnomus, ga selvtillit til å utføre et direkte angrep på festningen ved Lilybaeum, kontrollert av Himilco. Byen var blokkert av en flåte, kommandert av konsulene Publius Claudius Pulcher og Junius Paullus. Selv om romerne hadde skaffet seg betydelig erfaring på sjøen, var Karthago fortsatt overlegen i manøvrering på åpent hav. En liten skvadron, ledet av Hannibal fra Rhodos, klarte, midt på lyse dagen, å bryte beleiringen og levere forsyninger til befolkningen ved Lilybaeum. I løpet av natten forlot Hannibal byen med de ubrukelige kavaleri-hestene og flyktet til Drepana, før romerne i hele tatt skjønte hva som hadde skjedd. Suksessen med denne manøvreren var så overveldende at karthagenerne gjentok det flere ganger. For romerne var dette mer enn ydmykende: det ødela hele effekten ved beleiringen, ved at festningen fikk mat og var i kontakt med Karthago. Noe måtte gjøres. Å ikke høre på høna og dets konsekvenser. Seniorkonsulen Pulcher bestemte dermed å gjennomføre et overraskelsesangep på havnen i Drepana, der de skyldige skipene lå i havn. Den romerske flåten seilte nordover fra Lilybaeum i en måneløs natt. Karthagenske speidere så ikke de romerske skipene, men den dårlige sikten hindret romerne i å oppnå en effektiv krigsformasjon. Da skipene nådde Drepana, var flåten spredt i en lang, uorganisert linje med Pulchers skip bak. Puniske speidere så den klønete ankomsten og fordelen ved overraskelsesmomentet var tapt. I mellomtiden utførte flaggskipet, med Pulcher, inspeksjoner for å kartlegge varsler og tegn, i følge den romerske religiøse tradisjon. Metoden tilskrevet for denne situasjonen var å undersøke spiseatferden til en hellig høne, som var ombord for dette formålet. Hvis hønen aksepterte kornet den ble tilbudt, ville gudene være på romernes side. Men, den aktuelle morgenen i 249 f.Kr. nektet hønen å spise - et forferdelig tegn. Konfrontert med det ukjente og et overtroisk og livredd mannskap, måtte Pulcher hurtig komme på en alternativ løsning. Han kastet den hellige hønen over bord, direkte i Middelhavet og utbrøt: De spiser ikke, la dem heller drikke! ("Ut biberent, quoniam esse nollent"). I havnen ventet karthagenerne på romernes fremrykking. Admiral Ad Herbal tenkte også ut en rask, dog mindre kontroversiell, løsning og beordret evakuering av hele Drepana før en eventuell blokade kunne etableres. Deretter seilte Karthagos skip ut av havna, passerte sør for byen rundt til to små øyer i det åpne hav. Etter å ha erkjent at overraskelsesmomentet var tapt, beordret Pulcher en reorganisering av flåten. På dette tidspunkt var imidlertid alle odds mot ham. Sicilias kyst var bak ham og den puniske flåten var klar til kamp i front. Herbal øynet muligheten for seier og beordret angrep. Han signaliserte at hans høyre flanke skulle angripe romernes bakre rekke. Resultatet ble et knusende, romersk nederlag, der omtrent alle skipene kommandert av Pulcher sank. Ettervirkninger. Publius Claudius Pulcher klarte å rømme og returnere til Roma i skam, der han ble anklaget for forræderi. Det som i hovedsak førte til at Pulcher ble trukket for retten var vanhelligelsen av den hellige høna. Han ble dømt og sendt i eksil med sin politiske karriere ødelagt. Det samme året hadde Hamilcar Barca (faren til Hannibal) et vellykket felttog på Sicilia og en storm ødela den andre halvdelen av den romerske flåten som var ledet av Junius Paullus. Situasjonen i Roma var nå så akutt at Aulus Atilius Caiatinus ble valgt til diktator og sendt til Sicila for å kontrollere landområdet. Nederlaget ved Drepana var så demoraliserende at Roma ventet i syv år med å bygge en ny flåte. Referanser. Drepana Pokémon Ruby og Sapphire. "Pokémon Ruby" og "Sapphire" (Originalt: "ポケットモンスター ルビー・サファイア", "Poketto Monsutā Rubī Safaia") er de to første rollespella i den tredje generasjonen av Pokémon til Game Boy Advance. Spella foregår i Hoenn-regionen. Oppfølgeren til spella er "Pokémon Emerald". De blei lansert i Japan i 2002, og resten av verda i 2003. Til sammen solgte spella om lag 13 millioner eksemplar. Dette gjorde dem til de bestselgende spella til Game Boy Advance. Oppbygninga til spella. Spilla har to hoveddeler: kamper og delen man kan se verden spilla foregår i. Normalt ser en spillet i fugleperspektiv, med kameraet over handlinga og litt skrått nedover. I denne delen kan man styre hovedpersonen, en pokémontrener, rundt i verdenen spillet foregår i. Her kan man snakke med personer i spilla, løse puslespill, reise fra by til by, og mye annet. Det er i denne delen mesteparten av enspillereventyret foregår. Den andre hoveddelen av spilla er kampene. Her blir kameraet plassert bak hovedpersonen og pokémonene hans, sånn at man bare kan se ryggen deres. Motstanderens pokémon ser man forfra. Hver gang man slår man pokémon får alle pokémonene som har vært med i kampen noen erfaringspoeng. Når de har fått mange nok av disse kan de gå opp i nivå. Da blir de sterkere, og av og til kan de lære nye angrep, eller til og med utvikle seg til sterkere Pokémon. Man kan fange nye Pokémon i kamper om man slåss mot ville pokémon, det vil si Pokémon som ikke er eid av andre trenere i spilla. Dette gjør man ved å kaste Pokéballer på dem. Om en har flaks blir de fanga. For å øke sjansene for å fange en Pokémon kan man prøve å skade den, men uten å slå den helt ut, eller å gi den en statuseffekt, som å få den til å sovne eller forgifte den. Nytt i spella. Spella hadde mye nytt for serien. Den som kan hende er det tydeligste er at at et var flere nye pokémon i spella, som aldri før hadde vært med i noen spell. Det totale tallet på Pokémon auka med 135, fra 251 til 386. Noe annet viktig nytt var dobbelkamper. I disse kampene kan en sende ut to pokémon av gangen, så det blir fire pokémon som slåss samstundes. Teknikkene påvirker forskjellig. Blant annet påvirker noen teknikker alle bortsett fra den som nytter dem, mens andre bare påvirker én pokémon. Spella var også de første hvor «ability»er, eller evner, dukka opp. Dette er spesielle egenskaper som kan påvirke ulike ting. Til dømes finnes det en «ability» som lar pokémonen kunne finne forskjellige ting på bakken etter kamp, mens andre påvirker kampene direkte, til dømes ved at den auker angrepsstyrken til den med «ability»en. Nytt i spella er også konkurranser. I disse konkurransene kan Pokémonene tevle på en annen måte. Her er kan de kappes i ulike kategorier, til dømes skjønnhet eller hvor søte de er. Først får publikum et førsteinntrykk, og deretter skal de nytte teknikkene sine på best mulig vis for å få høgest mulig poengsum i forhold til motstanderne. Spella har også mye annet nytt. Blant annet har hver Pokémon en natur, som påvirker hva slags mat de liker, og de kan auke og senke forskjellige stater. Det er også et nytt system for bær, som kan gis til Pokémon for forskjellige effekter, eller lage pokéblokker, en slags mat for pokémon, som også er nytt. I disse spella skal en plante bæra sjøl, og må vatne dem, mens en i "Pokémon Gold og Silver" kunne finne nye bær på tre rundt i spellet hver dag. Ramme og soge. Handlinga til spella finner sted i en oppdikta region som heter Hoenn. Denne regionen har store likskaper med den japanske regionen Kyūshū, men den er snudd 90 grader i forhold til den japanske øya. Spella handler om en pokémontrener som skal reise ut i verda. Målet er å klare å slå pokémonligaen, hvor noen av de sterkeste trenerne i spella holder til. For å komme dit er en nødt til å slå åtte gymmer. Ofte er det nødvendig å slå en gym for å komme videre i spella. Heile verda er ikke tilgjengelig fra starten. Noen ganger trenger en et bestemt angrep for å komme videre, eller en kan trenge briller til å gå i sandstormen i ørkenen, eller liknende. Undervegs i spella møter en av og til en gjeng med skurker. I "Pokémon Ruby" møter en Team Magma, og i "Pokémon Sapphire" Team Aqua. Disse ønsker å fange en legendarisk pokémon. Team Magma ønsker å fange Groudon, som kan skape landjord, fordi de trur verda blir bedre med mindre hav. Team Aqua ønsker å fange Kyogre, som kan skape mer hav, for å gjøre verda til et bedre sted ved å skape mer hav. Kommunisering med andre spell. "Pokémon Ruby" og "Sapphire" kan koples til flere andre spell i pokémonserien, på mange forskjellige vis. En kan ha kamper med andre spellere, bytte eller overføre Pokémon, eller utveksle annen informasjon. Av spell til Game Boy Advance kan en kommunisere med alle de andre hovedspella i serien, altså spell som baserer seg på konseptet i de originale pokémonspella. En kan kommunisere med det motsatte spellet av det man har sjøl, eller samme spell. En kan også kommunisere med "Pokémon FireRed" og "Pokémon LeafGreen", eller "Pokémon Emerald". I "FireRed" og "LeafGreen" må visse krav oppfylles før en kan kommunisere. I kommunikasjon mellom disse spella kan en gjøre det aller meste. En kan bytte Pokémon, ha kamper, eller overføre generell informasjon. En kan óg kommunisere med mange spell til Nintendo Gamecube. En kan overføre mange pokémon av gangen mellom "Pokémon Ruby" og "Sapphire" og "Pokémon Box", og en kan nytte dette spellet til å spelle på stor skjerm. En kan også kommunisere med "Pokémon Colosseum", og med '. Jirachi kan overføres fra "Pokémon Channel" til "Pokémon Ruby" og "Sapphire". I tillegg til alle desse spella til Gamecube er det óg laga flere bonus-CD-er som er gitt ut ulike steder verda, som kun er for å overføre enkelte pokémon. Også Nintendo DS-spell er det til en viss grad mulig å kommunisere med. I "Pokémon Dash" er det mulig å spelle på baner forma som pokémon en har på Game Boy Advance-pokémonspella dersom en har "Pokémon Ruby" eller "Sapphire" i Game Boy Advance-porten på Nintendo DS. En kan overføre pokémon til "Pokémon Diamond og Pearl", Pokémon Platinum og Pokémon HeartGold og SoulSilver, også her ved å ha spella i Game Boy Advance-porten. I tillegg kan en få låst opp enkelte ting i DS-spella ved å ha i "Ruby" eller "Sapphire". Andre ting spella kan kommuisere med er Nintendo e-Reader for Game Boy Advance, hvor en kan skanne inn noen spesielle kort som lar en åpne opp noen nye steder i spella. Det er også laga noen spesielle «maskiner» som ved spesielle anledninger har blitt brukt til å dele ut Pokémon eller billetter til nye områder ved at en kopler spella til disse. Det er ikke mulig å kommunisere med noen av spella til Game Boy Color, Nintendo 64, eller spell til andre eldre konsoller. Utviklinga. "Pokémon Ruby" og "Sapphire" blei utvikla av Game Freak og Nintendo i regi av Junichi Masuda. Under utviklinga av disse spella var Ken Sugimori, som i de tidligere spella, sjef for det visuelle, men dette var første gang han ikke laga alt sjøl. Når han har blitt spurt om hvorledes de får alle ideene til nye pokémon, har han sagt de får ideene sine fra opplevinger i barndommen som har med dyr, natur og media å gjøre, og deretter baserer de dette på insekt. Noen ganger får de også ideer bare ved å se på ting fra et litt annet perspektiv. Masuda har uttalt at den grunnleggende ideen i alle Pokémonspella er kommunikasjon. Dette vises i at man kan bytte og kjempe mot andre spellere. Da de blei spurt om dobbeltkampene, sa de at de ønskte å gi spellerne ei ny utfordring, men at de ønskte å fokusere mer på den opprinnelige en-mot-en-stilen. Men de ville nytte funksjonen mer i framtidige generasjoner om det blei gitt positiv tilbakemelding. Game Boy Advance var i stand til å håndtere bra grafikk. Men utviklerne ønskte at spella skulle appellere til et stort publikum, og derfor ville de at det skulle være enkelt å skjønne og ikke forvirrende. Derfor gjorde de ikke grafikken veldig komplisert. Samtidig la de til nye funksjoner for at eldre spellere skulle komme tilbake. Spella var de første i serien som ikke inneholdt alle pokémon fra alle de tidligere generasjonene. Sugimori har sagt at de prøvde å inkludere alle de nye pokémonene i tillegg til noen fra tidligere generasjoner. Masuda har uttalt at han ønska at enkelte pokémon skulle ha opptil tre forskjellige lyder avhenging av stemninga deres, men at de på grunn av tekniske begrensninger måtte droppe dette. Claus Krag. Claus Krag (født 21. april 1943) er spesialist på norrøn filologi og norsk middelalderhistorie. Cand.philol. 1969, professor i eldre historie ved Høgskolen i Telemark-Bø. Krag er en kritisk historiker og stundom i opposisjon til rådende historiesyn. I bindet han skrev i "Aschehougs Norgeshistorie" (1995) fikk han kritikk for å ha tonet ned de demografiske forklaringsmodellene til forståelsen av den norske staten på vikingtiden som var utviklet av Andreas Holmsen. Krag tolket veksten i kongemakten i vikingtiden som et utslag av kristningen og at kirkens organisasjon muliggjorde en sterkere statsmakt. For Krag er derfor kongsmaktens posisjon fra tiden før Olav den Hellige overdrevet beskrevet av den senere sagatradisjonen. Pokémon Red og Blue. "Pokémon Red" og "Blue" ("Green" i Japan) er de to første rollespillene i førstegenerasjonen til Game Boy. Spillene foregår i Kanto-regionen. Oppfølgeren til disse spillene er "Pokémon Yellow". I 2005 ble to oppdaterte versjoner, "FireRed" og "LeafGreen", utgitt til Game Boy Advance. Tragedie. En tragedie er et drama som, i motsetning til komedien, har en alvorlig og trist handling, som ofte begynner godt og ender med ulykke. Tragedier omhandler ofte menneskers svakheter, og hvordan dette kan føre til forferdelse. En måte å kjenne igjen en tragedie på, og skille den fra komedien, er persongalleriet, som nærmest utelukkende behandler overklassen og adelen, samt at grove ting som matinntak og rent kroppslige ting ikke skildres. Skuespill med både tragiske og komiske elementer kalles gjerne tragikomedier. Etymologi. Navnet kommer ifra det greske τραγῳδία "tragō(i)diā", i følge Aristoteles, antagelig en kontraksjon av τράγος (tragos, «geitebukk») og ῳδός (ō(i)dos, «sanger») eller lignende. Den nøyaktige opprinnelsen er ukjent og et omstridt tema i forskningen. Det er nærliggende å tro den har noe med geitebukker å gjøre, forklart som en sang for prisen av en geit eller sang for ofringen av en geit, men det i forskningen blir også dette trukket i tvil av noen. Den norske skrivemåten er kommer trolig fra latin "tragoedia", eventuelt via dansk; hadde den basert seg på gresk, ville en trolig ha skrevet tragødie (som tysk "tragödie", jf. norsk homeopati og homøopati). Historie. Tragedier i det gamle Hellas ble gjerne spilt i Dionysiafestivalen til ære for naturguden Dionysos. Disse tragediene omhandlet ofte et brutalt drap. I middelalderen var ikke tragedier spesielt vanlige, men de kom tilbake under Renessansen. Flere av skuespillene til William Shakespeare er klassifisert som tragedier. En del andre hans skuespill, som Kong Rikard III, kan også regnes som tragedier selv om de ble regnet som «historiske». Hans første tragedie var Titus Andronicus som var svært populær på sin tid, men ikke blant de mest kjente nå. Andre tragedier fra Shakespeare er Hamlet, Kong Lear, Macbeth, Romeo og Julie, Julius Caesar, Antonius og Kleopatra, Coriolanus, Othello, med flere. En del av Henrik Ibsens skuespill kan også ses på som tragedier, eksempelvis Et dukkehjem og Gengangere. Riktignok er det ingen dødsfall på scenen, men død og svik er tema i begge. MSNBC. MSNBC "(Microsoft/National Broadcasting C'"ompany)" er en 24-timers nyhetskanal som sender over kabelnettet i USA. Kanalen ble lansert den 15. juli 1996 av Microsoft og NBC Universals kringkastingsenhet NBC, men Microsoft har i ettertid redusert sin eierandel til 18%. For tiden er MSNBC den tredje største nyhetskanalen på det amerikanske kabelnettet, etter CNN og Fox News Channel. msnbc.com. Nettstedet msnbc.com er USAs mest besøkte nyhetsnettsted. Det drives av et separat selskap som også er deleid av NBC og Microsoft, men eierandelen er 50/50. I tillegg til å fungere som en digital søsterkanal til tv-kanalen MSNBC, er msnbc.com hjemmesiden til alle NBC News' tv-programmer. Nettstedet inneholder også bidrag fra The Washington Post og The New York Times. Typisk norsk (album). "Typisk norsk" er det andre albumet til den norske supergruppen Gitarkameratene. Albumet ble utgitt i 1990 på plateselskapet Grappa og er produsert av Johnny Sareussen. Innspillingen foregikk i Bel Studio i Oslo, mai, juni og august 1990. I 2010 ble albumet remastret og utgitt på nytt, med fire bonusspor. Plata lå femten uker på VG-lista i 1990 pg 1991, med nummer to som beste plassering. Bildene til plata er tatt av Morten Brun og Trygve Schönfelder. Tegning av Even Richardson. Sverre Bagge. Sverre Bagge (født 7. august 1942 i Bergen) er en norsk middelalderhistoriker. Bagge var førsteamanuensis i middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen 1974-1991, professor fra 1991. Siden 2003 har professor Bagge ledet et av Norges sentre for fremragende forskning, Senter for middelalderforskning ved Universitetet i Bergen. Fra 2005 er dette senteret også vert for "Nordisk senter for middelalderstudier". Sverre Bagge er den fremste historikeren i Norge innen den delen av norsk middelalderforskning som har latt seg inspirere av sosialantropologi, og han er helt sentral innen norsk mentalitetshistorie. Bagge er inspirert av et aktørorientert perspektiv, noe som særlig assosieres med antropologer som Fredrik Barth og F.G. Bailey. __NOTOC__ Nancy Drew. Amatørdetektiven Nancy Drew er hovedpersonen i en bokserie for barn og unge, skrevet av flere ulike forfattere og utgitt fra 1930 under pseudonymet Carolyn Keene, i regi av den amerikanske forleggeren Edward Stratemeyer. De første bøkene med Nancy Drew ble oversatt til norsk i 1941, men ble mest populær fra 1950-årene og utover. Hovedpersonene. Fra 1930 til 1940 ble Nancy Drew introdusert som den 16 år gamle datteren til advokaten Carson Drew. I de første historiene døde Nancys mor da hun var 10 år gammel, men i senere historier ble dette endret til 3 år. Sammen med Nancy og faren bor husholdersken Hannah Gruen, som nesten er en slags reservemor for Nancy. Nancy har to gode venner som er med i historiene hele tiden – kusinene Bess Marvin og George Fayne. I de aller tidligste bøkene, og i noen senere historier, er også venninnen Helen Corning med. I bok nr. 7 introduseres dessuten Ned Nickerson, som blir Nancys kjæreste. I begynnelsen av 1940-årene, rundt bok nr. 18, begynner Nancys alder gradvis å endre seg fra 16 til 18 år. Samtidig endres Nancy personlighet fra den litt frekke og ville tenåringen som bl.a bryter fartsgrensene og er uhøflig mot voksne, til den mer avslappede jenta som slutter å presse grenser for hva som kan sette henne selv og vennene i fare. I 1950-årene begynner Nancy å reise lengre bort fra hjemstedet River Heights for å løse sine mysterier – inkludert internasjonale destinasjoner som Frankrike, Peru, Colombia, Skottland, Italia, Hongkong og Afrika. På omtrent samme tidspunkt får også venninnene George og Bess sine egne kjærester – Burt Eddleton og Dave Evans, begge kompiser av Ned Nickerson. Opprinnelsen. Den amerikanske forlagsmannen Edward Stratemeyer, grunnlegger av Stratemeyer-syndikatet, la i 1929 fram for forlaget Grosset & Dunlap den første skissen til det som skulle bli Nancy Drew-bøkene. Stratemeyers første skisse, en og en halv side langt, inneholdt en beskrivelse av persongalleriet og et kort resyme for tre bøker. På dette tidspunktet bar heltinnen navnet Stella Strong. Grosset & Dunlap kjøpte ideen, men likte ikke navnet. Fra en liste alternative navn foreslått av Stratemeyer valgte forlaget «Nan Drew», og forlenget det til Nancy Drew. Oppdraget med å skrive de første tre bøkene i serien ble gitt til journalisten og barnebokforfatteren Mildred Augustine (senere gift som Mildred Wirt). Hun hadde tidligere skrevet flere bøker i syndikatets Ruth Fielding-serie. Den avtalte lønnen var et engangshonoar på 125 dollar per manuskript. I tillegg måtte hun, i tråd med syndikatets standardkontrakt, fraskrive seg alle rettigheter til bøkene og persongalleriet samt underskrive på at hun aldri skulle røpe at hun var bøkenes forfatter. Syndikatets royalty fra Grosset & Dunlap ble satt til 2 cent per solgt eksemplar. Bøkene ble utgitt under forfatternavnet Carolyn Keene; Stratemeyers opprinnelige forslag til pseudonym var Louise Keene. Den første Carolyn Keene. Den første boken i serien, "The Secret of the Old Clock", ble utgitt 28. april 1930. 10. mai samme år døde Edward Stratemeyer av lungebetennelse. Syndikatet ble overtatt av hans døtre Harriet, gift Adams, og Edna. Mildred Augustine fortsatte å skrive Nancy Drew og andre seriebøker for Stratemeyer-syndikatet i ett år til, inntil et spørsmål om honorarer førte til at de skilte lag etter syv bøker i 1931. På grunn av dårligere boksalg under depresjonen reduserte syndikatet forfatterhonorarene med 25 dollar, hvilket Mildred ikke kunne akseptere. Hun fikk da allerede bedre betalt for bøker forfattet under eget navn enn det Stratemeyer-syndikatet betalte. De neste bøkene – "Nancy's Mysterious Letter", "The Sign of the Twisted Candles" og "The Password to Larkspur" – ble forfattet av Walther Karig, som allerede arbeidet på andre serier for syndikatet. Fra bok nummer 11 var Mildred imidlertid tilbake i rollen som Carolyn Keene. Også hun hadde blitt merket av depresjonen, som nå rammet forlagsbransjen med full kraft. Allerede i 1932 hadde hun måttet svare positivt på en forespørsel om å fortsette sitt arbeide på Ruth Fielding-serien for 100 dollar per manus. Da hun i 1934 igjen overtok arbeidet med Nancy Drew var honoraret sunket til 85 dollar per manus. I 1937 «avslørte» fagtidsskriftet "Publishers Weekly" at forfatteren av Nancy Drew-bøkene og personen bak pseudonymet Carolyn Keene var Walther Karig. Nyheten, som vakte stor oppmerksomhet, skyldtes sannsynligvis en misforståelse: Library of Congress hadde kreditert ham hele serien på bakgrunn av et krav om kreditering fra Karig som angivelig egentlig gjaldt bare hans egne bidrag. Forholdet mellom Mildred og syndikatet var variabelt: Stratemeyer-søstrene leverte fra 1934 stadig lengre og mer detaljerte disposisjoner for bøkene, og gjorde til tider omfattede omskrivninger. Mildred ga tidvis uttrykk for at hun følte dette som noe av en tvangstrøye. Syndikatets ledere var på sin side frustrert over det de oppfattet som Mildreds egenrådighet. Mildreds siste Nancy Drew ble seriens bok nummer 30, "The Clue of the Velvet Mask" utgitt i 1953. Etter dette tidspunktet sluttet syndikatet å bruke eksterne forfattere, bøkene ble heretter skrevet «inhouse». Skrivingen av Nancy Drew-bøkene ble overtatt av Harriet Adams personlig. En ny Carolyn Keene, og en ny fornyet Nancy. I 1958 forlangte Grosset & Dunlap en omfattende omskriving av de allerede utgitte bøkene i Nancy Drew-serien. Tilsvarende krav ble stilt til Hardyguttene, en annen av Stratemeyer-syndikatets bokserier. Omskrivingen skulle omfatte de første 34 bøkene i serien, og de nye retningslinjene skulle gjøres gjeldende for bøker forfattet etter dette tidspunktet. Nancys alder ble endret fra 16 til 18, hun ble mindre fandenivoldsk, alle referanser til lovbrudd og opposisjon mot autoritetsfigurer ble fjernet (den tidligere Nancy kunne hvis nødvendig narre dumme politifolk, underslå bevismateriale eller ty til andre knep når hun synes etterforskningen krevde det). Omtale av våpen, drukkenskap eller andre forhold som ble oppfattet som pedagogisk uønskede i 1950-tallets USA skulle fjernes. Bøkene ble vesentlig forkortet, i følge enkelte kritikere i en slik grad at de ble usammenhengende. Nancy Drew-bøkene fikk et uventet salgsmessig oppsving fra siste halvdel av 1960-tallet. Serielitteratur for barn var i USA inne i en nedadgående trend som hadde startet på sent femti-tall, men i 1971 solgte Nancy Drew fremdeles en million kopier i året. Slagstallene fortsatte å stige utover 70-tallet. For første gang ble Nancy Drew omtalt som pop-ikon. Noe overraskende ble hun også omfavnet av deler av kvinnebevegelsen. Siden midten av sekstitallet hadde syndikatet lettet på sløret omkring de mystiske pseudonymene Carolyn Keene, Franklin W. Dickson (Hardyguttene) med flere. Men istedet for å liste alle ghostwritere som hadde vært involvert i prosjektene, ble det nå dannet en myte om at Harriet Adams alene hadde forfattet seriene. På et nivå kan det virke som om hun selv begynte å tro på denne fiksjonen. I intervjuer omtalte hun Nancy Drew som «min datter», hun refererte til seg selv som den virkelige Carolyn Keene og ble omtalt som «Amerikas hardest arbeidende bestemor». Etter søsteren Ednas død i 1974 var Harriet alene leder for Stratemeyer-syndikatet. Syndikatet, som på høyden hadde administrert et stort antall serier og ghostwriters, var nå redusert til å produsere seriene Nancy Drew, Hardyguttene, Bobseybarna og Dana Girls. Skrivingen ble utført av Harriet med hjelp av tre assistenter. Carolyn Keene møter Carolyn Keene i retten. Etter lang tids uenighet om royalties mellom Stratenmeyer-syndikatet og forlaget Grosset & Dunlap, tegnet syndikatet i 1980 en kontrakt med Simon & Schuster som ga dem retten til framtidige bøker i seriene Nancy Drew, Hardyguttene og Bobseybarna. Grosset & Dunlap svarte med å saksøke syndikatet for kontaktsbrudd og brudd på kopirettigheter. Rettssaken ble avgjort til syndikatet og Simon & Schusters fordel, men under prosedyren ble Mildred Wirt, nå Mildred Wirt Benson, ført som vitne. Hennes vitnemål klargjorde at det ikke hadde vært en, men to Carolyn Keene – pluss noen «in betweens». Carolyn Keene er død. Leve Carolyn Keene. Harriet Adams døde 27. mars 1982. Mildred Wirt Benson overtok i pressens øyne hennes plass som den virkelige Carolyn Keene fram til hun døde 29. mai 2002. Simon & Schuster utvidet Nancy Drew-konseptet med flere spin-off serier av vekslende varighet: «Nancy Drew Files» (1986–1997, 124 bøker), for noe eldre lesere med mer vekt på romantikk, «Nancy Drew Notebooks» (1999–2005, 69 bøker), hvor Nancy er i åtteårsalderen, «Nancy Drew on Campus» (1995–1998, 25 bøker), hvor hun har forlatt River Heights for å studere ved Wilder University. Den lengstlevende av de nye seriene, Nancy Drew Files, varte 10 år. Men ingen av dem utkonkurrerte de opprinnelige bøkene, som ved århundreskiftet fremdeles kunne vise til gode salgstall. Ved utgangen av 2007 utga Simon & Schuster fremdeles nye bøker om Nancy Drew i serien «Nancy Drew Girl Detective» (2004–, 27 bøker utgitt pr. 2007) Bøkene i Norge. Norge var det første landet som publiserte oversettelser av Nancy Drew-bøkene. Forlaget N.W. Damm & Søn var de første til å utgi serien på norsk, under navnet «Frøken Detektiv». Originaltittelen var «Nancy Drew Mystery Stories». Damm gav ut 26 av de 56 originale historiene. Deretter skaffet S seg rettighetene til de senere historiene. Fra bok nr. 27 ble serien omdøpt til «Detektiv Nancy Drew». Forlagshuset laget også nye versjoner av 4 av de originale bøkene utgitt av Damm, der handlingene var fullstendig endret – dette var bøkene nr. 5 «Frøken Detektiv i Arizona», nr. 11 «Frøken Detektiv og tvillingsaken», nr. 12 «Frøken Detektiv drar nordover» og nr. 18 «Frøken Detektiv og det mystiske smykkeskrinet». De nye versjonene var nr. 45 «Detektiv Nancy Drew og mysteriet med spøkelseshesten», nr. 47 «Detektiv Nancy Drew og de falske grammofonplater», nr. 51 «Detektiv Nancy Drew møter spionligaen», og nr. 53 «Detektiv Nancy Drew og det hemmelige budskap» – og dermed ble disse en del av den norske serien med originale historier, bestående av 60 bøker. Etter bok 60, gav Forlagshuset ut 30 nye oversettelser i serien «Detektiv Nancy Drew». I tillegg gav de ut miniserien «Spøkelseshistorier» 1 og 2. Det finnes over 80 flere bøker på originalspråket som ikke er oversatt til norsk. På 80-tallet kom en ny og moderne serie med Nancy Drew til Norge – Denne ble kalt «Nancy Drew tar saken». På opprinnelsesspråket het denne «Nancy Drew Files». Serien bestod av 11 bøker. Men forlaget hadde gjort en feil, og tok i den nye serien med en historie som på originalspråket tilhørte den klassiske serien – bok nr. 7 «Skrik i Natten». Forlaget hadde også gitt ut tre bøker som opprinnelig hørte til «Nancy Drew Files»-serien i deres tidligere serie «Detektiv Nancy Drew». Dette var bok nr. 87, 89 og 90 – «Hemmeligheten i Tårnet», «Med bombe i lasten» og «Dødelige forbindelser». I 2007 ble det lansert en film om Nancy Drew, "Nancy Drew - Frøken Detektiv". Emma Roberts spilte hovedrollen som Nancy. Litteratur. Boken vant i 2006 The Macavity Award for Best Nonfiction. Ole Jørgen Benedictow. Ole Jørgen Benedictow (født 22. juli 1941 i Oslo) er en norsk middelalderhistoriker. Han er professor (emeritus) i historie ved Universitetet i Oslo fra 1994. Benedictow har særlig studert pestepidemier som svartedauden i middelalderen. I 1977 utgav han bindet om senmiddelalderen, "Fra rike til provins 1448-1536" i Cappelens Norgeshistorie. Lelio Sozini. a> i Sozinipalasset i Siena. Plaketten er laget av Arnoldo Prunai i 1883 Lelio Francesco Maria Sozini (født 1525, død 1562) var en religiøs tenker som var aktiv under reformasjonen. Han kom fra Siena. Hans lære skulle bli videreført gjennom nevøen Fausto Sozzini. (Selv skrev han navnet Sozini, mens nevøen skrev det Sozzini.) Lelio Sozzini reiste rundt til flere land i Europa og hadde kontakt med flere av reformatorene, som Philipp Melanchthon, Thomas Bullinger og Jean Calvin. Omsider slo han seg ned i Zürich, hvor han døde. Han var en ganske spekulativ tenker, og grunnla aldri noe samfunn. Men han kritiserte mange av datidens læresetninger og kom til å ha innvirkning på senere tenkning. Han studerte hebraisk, arabisk og gresk, og han hadde kjennskap til koranen. Kronene i Håvet. I juni 1704 besøkte daværende Kong Frederik IV Kongsberg, og startet en skikk som er levende den dag i dag; å hugge inn de kongelige monogrammer i "Håvet". Kong Frederik hogg også inn monogrammer fra tidligere tiders kongebesøk. Det første monogrammet i fjellsiden tilhører selvsagt Christian IV som i 1624 ville ta de nyoppdagede sølvforekomstene nærmere i øyesyn og deretter grunnla Kongsberg. Deretter følger Frederik III (1648) og Christian V (1685). Etter Frederik IV følger Christian VI og hans dronning Sofie Magdalene (1733), Frederik V (1749), Oscar I (1845), Oscar II (1890), Haakon VII (1908), Olav V (1962) og til slutt Harald V (1995). Fausto Sozzini. a> og Fausto Sozzini i Sozinipalasset i Siena. Plaketten er laget av Arnoldo Prunai i 1883 Fausto Paolo Sozzini (1539–1604) var nevø av Lelio Sozini og en virksom person under reformasjonen. Han ble kjent for å preke antitrinitarisme. Han hadde studert teologi og lov. Tidlig begynte han å gå imot kirkens lære. Derfor måtte han flykte. I Zürich overtok han sin nylig avdøde onkels skrifter. Senere kom han til Transilvania, og enda senere til Polen, hvor han oppholdt seg i Krakow og omegn. I Polen gikk han sammen med noen og grunnla det som kom til å bli socinianerne. De hadde sitt hovedsenter i Rakow, nord for Krakow. Vanessa Paradis. Vanessa Chantal Paradis (født 22. desember 1972 i Saint-Maur-des-Fossés, Val-de-Marne) er en fransk sanger, modell og skuespiller. Før hun ble skuespiller var hun en kjent fotomodell i Frankrike, men det er som sangerinne hun er blitt berømt. Hun opptrådte for første gang som 7-åring i talentkonkuransen "L'école des fans". Hun sang "Emilie Jolie" på Fransk TV i 1980. Hun hadde en onkel som var musikkprodusent og hjalp henne frem. Hennes første sang som fikk suksess var «Joe Le Taxi», den var en hit i 15 land. Dette er også den mest kjente sangen hennes. Hennes første album "M & J" kom i 1987. Siden 1998 har hun hatt et forhold til den amerikanske skuespilleren Johnny Depp, som hun har en datter og en sønn med. Høsten 2006 annonserte Johnny Depp og Vanessa at de var forlovet. Hennes første filmrolle var i filmen "Noce Blanche" (1989). I 1991 signerte hun en 3 millioner franc modellkontrakt med Chanel, for å være dere nye ansikt for parfymen Coco. I juni 2012, kunngjorde Vanessa at hun hadde tatt ut separasjon fra sin forlovede Johnny Depp. Dahab. Dahab (دهب) er en beduinlandsby på sørøstkysten av Sinaihalvøya som de siste årene er utviklet til et turiststed. Mens innbyggerne tidligere drev fiske, er det nå en rekke hoteller av høy standard i Dahab. Den nærmeste, internasjonale flyplassen ligger i Sharm el-Sheikh. Dahab har lite ferskvann og de fleste hotellene har egne avsaltingsanlegg som bearbeider vann fra Rødehavet. Vannet bør verken drikkes eller brukes til tannpuss. Mens Dahab tidligere var et sted for backpackere som tok inn på mindre hoteller i Masbet, er det de siste årene bygd en rekke nye hotell i Medinaområdet. Ordet Dahab betyr gull på arabisk og er muligens en referanse til den gyldne sanden som er vasket ned fra ørkenen og som gir Dahab en svært attraktiv strand. Bombeeksplosjonene 24. april 2006. Ca klokken 19.15 lokal tid den 24. april 2006 ble Dahab rammet av tre bombeeksplosjoner. Omkring 100 personer ble såret og anslagsvis 23 drept, av disse tre utlendinger hvorav to ble bekreftet tyske statsborgere. Disse eksplosjonene kom som en tredje hendelse av denne typen som rammet Sinai fra 2004 til 2006. Både Taba og Sharm el-Sheikh var tidligere rammet av bombeattentat. The Last Man. "The Last Man" er en tidlig post-apokalyptisk science fiction-roman av Mary Shelley, som ble først publisert i 1826. Boken forteller om en verden i nær framtid rammet av pest. Novellen ble skrevet i perioden som fulgte hennes mann, Percy Bysshe Shelleys død. Siden historien var satt i det 21. århundre var den av stor innflytelse på utviklingen av engelsk science fiction, spesielt da H.G. Wells, Olaf Stapledon, og mindre åpenbart, Arthur C. Clarke. I 2002 begynte DC Comics å publisere en tegneserie kalt «Y: The Last Man» som er løst basert på konseptet unnfanget av Mary Shelley. Edgeir Benum. Edgeir (Reidar) Benum (født 13. oktober 1939 i Verdal) er en norsk historiker. Cand.philol. 1967, professor i historie ved Universitetet i Tromsø 1972 til 1980, ved Universitetet i Oslo siden 1980. Benum har særlig forsket på Norsk etterkrigstidshistorie. Ståle Dyrvik. Ståle Dyrvik (født 26. oktober 1943) er en norsk historiker og spesialist på historisk demografi og Dansketiden. Førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen 1975 til 1988, professor siden 1988. Patty Hearst. Patricia Campbell «Patty» Hearst (født 20. februar 1954), nå kjent som Patricia Hearst Shaw, er en amerikansk filmskuespiller. Hun er også barnebarn til den amerikanske avismagnaten William Randolph Hearst og ble verdenskjent da hun ble kidnappet i 1974 og kort etter slo seg sammen med kidnapperne og ble selv en revolusjonær terrorist – hun ranet en bank og tilbrakte tid i fengsel (men ble senere benådet). Kortbaneløp på skøyter under Vinter-OL 1998. Under Vinter-OL 1998 i Nagano ble det arrangert seks øvelser i kortbaneløp på skøyter Villa Medusa. "Villa Medusa" var en norsk reality-serie som ble sendt på TVNorge i tre sesonger (2000–2001). Den ble produsert av Strix Televisjon AS. Programleder var Tina B. Christensen. Premien var på 100 000 kr. "Villa Medusa" var blant de første reality-seriene som gikk på Norsk TV. Konsept. Konseptet, som var svensk, gikk ut på at åtte personer skulle bo sammen på et feriested uten penger, og oppdraget bestod i å tjene penger til å betale oppholdet osv. Hvordan pengene ble hentet inn var avhengig av deltakernes kreativitet. Alt de tjente gikk i en felleskasse, og alle deltakerne måtte være enige om hvordan pengene skulle fordeles. I hver episode møttes deltakerne til et stormøte hvor de gav hverandre poeng. En hvit kamel gav ett pluss-poeng mens en svart kamel gav ett minus-poeng. De som foran finalen hadde flest hvite kameler hadde størst sjanse til å vinne premien på 100 000 kr. Ingen ble stemt hjem. Alle fra 20 til 35 år kunne søke om å delta i programmet. Seertall. Serien hadde premiere på TVNorge den 2. mars 2000. Første sesong var på 13 episoder og ble den nest mest sette programmet på TVNorge i 2000. Seertallene for tredje sesong var betydelige lavere og var årsaken til at kanalen besluttet å nedlegge serien. Trivia. I mars 2000 ble en drapsdømt rømling gjenkjent da han opptrådte i en episode av serien. Vedkommende ble i 1995 idømt 14 års fengsel for drap på en mann på Stena Saga. Han skal ha rømt høsten 1999 etter en permisjon fra Ila Kretsfengsel. Han arbeidet på en bar som ble benyttet som innspillingssted. Tina B. Christensen. Tina Beate Christensen (født 10. april 1971 i Mehamn) er en norsk programleder, produksjonsleder, sykepleier og tidligere Reality-TV-deltaker. I 1999 deltok hun i første sesong av TVNorges storsatsing "71° nord", hvor hun kom på en tredjeplass. Året etter var hun programleder for reality-serien "Villa Medusa" og ansvarlig for Bakomfilmene til andre sesong av "71° nord". Etter det var hun utegående reporter for TV-programmet "Salsa" og programleder for "Popcorn". Hun var ansatt i TVNorge fra 2000 til 2006. Etter det i var hun ansatt i Mastiff (2008-09) og Nordisk Film (2009-10). Fra 2010 til 2011 var hun prosjektleder i NRK, med ansvar for programmer som "Lydverket" og det omstridte "Trekant". I 2011 begynte hun som utviklingskoordinator i produksjonsselskapet Strix Television. Christensen er utdannet sykepleier med spesialfelt i psykiatri (utdannet ved Høgskolen i Oslo, 1991-95 og 1998-00), og har ellers studert prosjektledelse og ledelse av film, tv og sceneproduksjon på BI (2009–11). Ingvald Svinsås-Lo. Ingvald Svinsås-Lo (født 26. desember 1897 i Meldal, død 1. juni 1980) var bonde og politiker (V). Han var ordfører i Meldal kommune, Sør-Trøndelag 1934-37, og stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag 1945-49. Svinsås-Lo hadde utdannelse fra landbruksskole, og drev egen gård 1925-59. Han satt i Meldal kommunestyre 1928-40 og 1945-59, var leder av Venstres fylkeslag 1938-52, og hadde lederverv i landbrukssamvirket og sparebank. Opplysningen 1881. Opplysningen AS er et norsk selskap som formidler innenlands og utenlands opplysninger om personer, organisasjoner, bedrifter og offentlige institusjoner i det norske markedet. Med over 140 millioner henvendelser og søk i 2009 er telefonkatalogen til Opplysningen landets ledende formidler av person- og bedriftsopplysninger. I underkant av 600 medarbeidere på seks steder i landet gir opplysninger fra inn- og utland i alle kanaler – via telefon, SMS, mobil og internett. Opplysningen omsatte i 2009 for ca 900 millioner kroner. Opplysningen AS har flere ganger vunnet priser for sine tjenester. www.1881.no ble både i 2007 og 2010 kåret til beste katalogtjeneste på nett av EADP (European Association of Directory Publishers). I 2009 vant Opplysningen AS prisen for beste mobile tjenester i 118 Tracker Awards. Selskapet er Telenors offisielle leverandør av opplysningstjenester. Opplysningen 1881 er i dag et varemerke eiet av Opplysningen AS og har sitt hovedkontor i Nydalen i Oslo. Telefonsamtaler til 1881 (massemarkedet) tas imot ved avdelingskontorene i Namsos, Norheimsund og Otta. Opplysningens onlinetjeneste ble etablert 18. april 2005. 1881.no er mer enn bare en telefonkatalog på nett. Søketjenesten tilbyr gratis regnskapstall, kartsøk, redaksjonell informasjon om grensehandel og mye mer. Opplysningen AS er organisert i to divisjoner: Massemarked (sms og telefon) og Digitale medier (internett og mobile applikasjoner). Selskapet er eid av A. Wilhelmsen Capital AS, Telecom Holding AS og Telenor Communications II AS. 1. divisjon fotball for herrer 1990. 1. divisjon 1990 startet 28. april og sluttet 7. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Dette var siste året det øverste nivået i norsk herrefotball var kjent som «1. divisjon». François Mansart. Et snitt av Mansardtak i en tømmerkonstruksjon François Mansart (født 13. januar 1598 i Paris, død 23. september 1666 samme sted) var en fransk arkitekt. Han er tillagt å ha introdusert den neoklassisistiske arkitekturen inn i den franske barokkarkitekturen. Encyclopædia Britannica beskriver ham som den mest gjennomførte av 1600-tallets franske arkitekter hvor arbeidene er «kjennetegnet av av deres høye grad av raffinement, subtilitet og eleganse». Han var grandonkel av Jules Hardouin Mansart. Bakgrunn. Manrart var ikke utdannet arkitekt, men var sønn av en av de kongelige snekkerne og byggmesterne. Moren var baker og Mansart kom fra en familie med byggmestere, arkitekter og billedhuggere. Hans far døde da han var tolv år, og moren døde året etter. I de kommende årene bodde han fram til 1617 hos slektningen Germain Gaultier som var billedhugger og byarkitekt i Rennes. Deretter flyttet han til onkelen Marcel Le Roy, en anerkjent murermester i Toulouse, hvor Mansart arbeidet og gikk i opplæring i årene 1618 til 1621. Han arbeidet en periode i studioet til Salomon de Brosse som var den mest brukte arkitektene under Henrik IV og lærte seg arkitektfaget her. Mansardtak. Han har gitt navnet til takformen Mansardtak. Mansart gjorde utstrakt bruk av denne takformen, som ofte er firesidig skråtak som er knekket i to soner, den nederste brattere og gjerne med vinduer, og avbrutt med vinduer på den bratte delen, noe som skapte ekstra innvendig areal i loftetasjen. Arbeider. De fleste av Marsarts arbeider er i dag enten revet eller bygget om. Mansart påbegynte blant annet kirken Val-de-Grâce i Paris, men det mest kjente stående, intakte arbeidet er Château de Maisons, i dag kalt Château de Maisons-Laffitte i kommunen Maisons-Laffitte ved Versailles i departementet Yvelines. Bygningen er helt symmetrisk og også interiøret er intakt, herunder en stor trappeoppgang. Privatliv. Den ugifte og barnløse Mansart ble i sin samtid en av Paris' rikeste ikke-adelige menn, som samlet en enorm formue blant annet i fast eiendom. Han var kjent for sin elegante klesstil og kultiverte livsform. Dette brakte ham imidlertid også fiender, og han ble utsatt for rykter og bakvaskelser. Det ble gitt ut et anonymt skriv, kalt «Mansarades», med en rekke angivelige pikante detaljer om hans liv, hvor forfatteren både påstod at han var homofil og at arbeidene han sto for var slurvete gjennomført og ikke i henhold til den kvalitet han oppga. Denne kampanjen mot ham lyktes imidlertid ikke, da de toneangivende kreftene i samfunnet fortsatte å bruke ham, i anerkjennelse av hans dyktighet og organisasjonsevne. Igor Zjelezovskij. Igor Nikolajevitsj Zjelezovskij (ru. "Игорь Николаевич Железовский") (født 1. juli 1963 i Orsja, Hviterussland) er en tidligere skøyteløper, regnet som en av tidenes beste sprintere. Han konkurrerte opprinnelig for Sovjetunionen, og ble sprintverdensmester seks ganger, en rekord som fremdeles ikke er slått (per 2006). Zjelezovskij ble verdensmester i 1985, 1986, 1989, 1991, 1992 og 1993. De to siste sesongene konkurrerte Zjelezovskij for Hviterussland. Etter at han la opp i 1994, ble han president i Hviterusslands skøyteforbund, et verv han hadde i flere år. Zjelezovskij satte fire verdensrekorder i løpet av karrieren. Jørn Sandnes. Jørn Sandnes (født 3. mai 1926 i Snåsa, død 12. april 2007) var en norsk historiker. Han ble dr. philos. i 1971 og var professor i historie ved Universitetet i Trondheim fra 1975 til 1993. Fra 1993 til sin død i 2007 var han professor emeritus ved Institutt for historie og klassiske fag. Sandnes var rektor ved Norges Lærerhøgskole 1981–1984 og rektor ved Universitetet i Trondheim (UNIT, nå NTNU) 1984–87. Han var redaktør av tidsskriftet Heimen gjennom mange år og formann i Trondhjems Historiske Forening. Han var elev av Andreas Holmsen. Sandnes' fagområder var økonomisk og sosial historie, særlig bosetningshistorie, i middelalderen og tidlig nytid, samt lokalhistorie. Nygårdsjøen. Nygårdsjøen ligger ved fylkesvei 17 i Gildeskål kommune og er den nordligste bygda i kommunen. Nygårdsjøen ligger bare snaue 1 time, 6 mil sør for Bodø. Navnet Nygårdsjøen blir brukt som en felles betegnelse på flere bygder langs fjorden, Nordfjorden. Bygdene fra Ertenvåg i nord ved Nordfjorden til Sundsfjord i sør ved Holmsundfjorden har postadresse Nygårdsjøen. Områdets nærmeste nabo langs fjorden er Sandhornøy med sine hvite strender og fjellet Sandhornet med sin bringe av snø. Nygårdsjøen ligger innrammet mellom fjell og fjord. Her har jordbruk vært den viktigste næringen, men også småfiske. Det drives fortsatt jordbruk her, men i mindre grad enn før. Her er det skole og barnehage, bank, butikk, tannlege, fiskeoppdrett, bilverksted, havn og båtverksted, bygg og anlegg, frisør, kafé og pub, camping og overnatting. Nå bor det ca. 400 personer på Nygårdsjøen, medregnet alle bygdene. Medium (TV-serie). "Medium" er en amerikansk drama tv-serie om kvinnen Allison DuBois (Patricia Arquette) som er et etterforskende medium for en av Arizonas statsadvokater. TV-serien er laget av Glenn Gordon Caron, og er produsert av Picturemaker Productions og Gramnet Productions i samarbeid med CBC Paramount Television. Ved den 57. årlige Emmy-utdelingen vant Patricia Arquette Emmy for "Beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie". Serien er løst basert på livet til Allison DuBois, som påstås å ha paranormale evner som f.eks. kontakt med døde, som hun angivelig har brukt til å hjelpe politi og rettsvesenet med. Ingrid Semmingsen. Ingrid Elisabeth Semmingsen (født 29. mars 1910 i Hamar, død 30. mai 1995) var en norsk historiker og grunnleggeren av forskning på emigrasjonsbølgen til Amerika. Hun ble dr.philos. i 1951, og ble utnevnt til professor i amerikansk historie ved Universitetet i Oslo 1963 og senere professor i historie fra 1968 til 1978. Hun var Norges første kvinne med fullt professorat, og den første som hadde tatt doktorgraden. Hun var tredje varamedlem av Nobelkomiteen 1. januar 1952 – 31. desember 1972. Differensialdiagnose. Differensialdiagnose er i medisinsk terminologi sykdommer som kan tenkes å passe med symptomer, klinisk undersøkelse og resultater av supplerende undersøkelse. Hvert steg i en diagnostisk prosess avgjøres på basis av en liste av differensialdiagnoser, og vurderinger om sannsynlighet og nytte. Listen kan være kun i legens tanker, eller kan formaliseres ved å skrives inn i medisinsk dokumentasjon. Bruken av differensialdiagnoser er ofte en systematisk metode for å bestemme pasientens sykdom ved at en først setter opp en liste over hvilke sykdommer som har pasientens symptomer til felles, før en systematisk gjør tester som enten bekrefter eller avkrefter de enkelte sykdommene på listen. Tanken er at den sykdommen en står igjen med til sist er den sykdommen pasienten faktisk lider av. Det er vanlig å dele differensialdiagnosene opp i hvilke som er mest sannsynlig, hvilke som er mindre sannsynlig og ikke minst sykdommer som, på grunn av alvorlighetsgrad, alltid må utelukkes eller i det minste ikke overses. Listen over differensialdiagnoser vil oppdateres etter hvert som sykdommen utvikler seg og resultat av utredning foreligger. Bathse spuisluis. Bathse spuisluis og spuikanaal ("Slusen og kanalen ved Bath") er en del av Deltaprosjektet ("Deltawerken"). Anlegget ligger ved Bath i kommunen Reimerswaal på Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland. Slusen og kanalen er ikke for skipsfart, men for regulering av vannstand og for å sørge for gjennomstrømming av vann i et antall (kunstige) innsjøer. Slusen er bygget opp av seks firkantede betongkanaler som lar ferskvann strømme til Westerschelde, uten at pumper brukes. Den ligger ved enden av "Bathse spuikanaal" som er en 8,4 kilometer lang, 140 meter bred og 7 meter dyp kanal bygget parallelt med Schelde-Rijnkanalen. Gjennom komplekset strømmer maksimalt 8,5 million m³ vann per dag, 100 m³ per sekund. 22. mai 1986 var kanalen ferdig til å taes i bruk, mens ringdiket rundt slusen ble ferdigstilt i 17. september samme år. Bathse spuisluis og spuikanaal er ikke en del av Nederlands forsvar mot springflo, men et avløpssystem som sørger for at ferskvann fra Volkerak, Zoomsjøen, Markiezaatssjøen og Schelde-Rijnkanalen kan strømme ut i Westerschelde. Etter at deltaprosjektet var ferdig, hadde disse (kunstige) innsjøene ikke lengre noen naturlig gjennomstrømning av vann. Dette problemet ble løst blant annet med denne slusen og kanalen. Man slipper «rent» ferskvann inn via Volkerakdemningen, mens det «gamle» føres bort via dette komplekset. Videre føres også vann fra vestlige deler av provinsen Noord-Brabant via Schelde-Rijnkanalen til Westerschelde på denne måten. Sammen med Philipsdemningen, Markiezaatskade og Oesterdemningen faller dette komplekset under det som kalles "kompartimenteringsarbeidene". Disse ble anlagt for å forhindre at sand- og leirebanker (ned.: "schorren" og "slikken") skulle komme til å lide når tidevannet ikke lengre hadde fritt spill i Oosterscheldes delta. Konstruksjon. I 1980 begynte man med forberedelsene til byggingen av slusen, mens kanalen ble påbegynt i 1982. Ved siden av arbeidene på disse byggverkene, var det nødvendig å bygge flere broer, blant annet for motorveier og toglinjen mellom Roosendaal og Vlissingen (Zeeuwse linje). Kanalen ligger på vestsiden av Schelde-Rijnkanalen, parallelt med denne. Magnus von Braun. Magnus Freiherr von Braun (født 7. februar 1878 i Neucken, død 29. august 1972 i Oberaudorf) var en tysk politiker (DNVP). Han ble i juni 1932 utnevnt til riksminister for ernæring og landbruk i Kurt von Schleichers kabinett, samt til kommissær for østhjelpen. Han var far til rakettforskeren Wernher von Braun og til diplomaten Sigismund von Braun. I 1947 flyttet han etter sønnen til USA, men reiste i 1952 tilbake til Tyskland, hvor han bodde i Landshut og senere i Oberaudorf i Bayern. Publikasjoner. Braun, Magnus von Braun, Magnus von Braun, Magnus von Omdømme. Omdømme er et populært og stadig mer brukt ord innen medier og kommunikasjon. Omdømme defineres i denne sammenheng gjerne som "summen av forventninger omgivelsene har til et selskaps produkter, service og aktiviteter i forhold til forretningsmessige, sosiale og finansielle prestasjoner”". Omdømme oppstår altså i skjæringspunktet mellom forventninger og opplevelser, som skapes av det aktuelle selskapets eller organisasjonens løfte og levering. Det er altså ikke bare hva som leveres (opplevelsen) som avgjør omdømmet, men kanskje snarere hva som leveres i forhold til hva som ble lovet (forventningene). Forventningsstyring er følgelig sentralt i omdømmearbeid. Omdømme kan også forstås som produktet av en viss enighet om holdninger, evalueringer av egenskaper og verdier som knyttes til et tema, en organisasjon, et selskap eller en sektor (Bromley 1993, gjengitt i Robstad & Ihlen 2004:126). Omdømme brukes også om merkevarer, da som eksempelvis «brand image», og tilsvarende om en organisasjon eller bedrift, da eksempelvis som «corporate image». Å ivareta en organisasjons omdømme gjennom strategisk kommunikasjon, er en av de fremste oppgavene til fagområdet virksomhetskommunikasjon og PR. "Corporate Communication: A Strategic Approach to Building Reputation" (2nd ed. (2005), Peggy Simcic Brønn og Roberta Wiig-Berg, red.),"Det gode selskap – Omdømmebygging i praksis" (2007, Nils M. Apeland) og "Åpen eller innadvendt: omdømmebygging for organisasjoner" (2009, Peggy Simcic Brønn og Øyvind Ihlen) Hvert år siden 2004 har Reputation Institute og Apeland Informasjon i samarbeid med Peggy S. Brønn ved Handelshøyskolen BI analysert omdømmet til Norges mest synlige virksomheter, 2009: IKEA og Flytoget (lik score) 2008: Toyota (internasjonal) og Norwegian (nasjonal) Lang-tids monitorering. Lang-tids monitorering (LTM) er overvåkning av hjerneaktivitet og skilles fra korttidsregistrering ved at registreringen varer mer enn 3 timer. Typisk varighet hos barn er et døgn, hos voksne gjerne lengre. LTM utføres for å monitorere hjernefunksjonsforstyrrelser hos pasienter. Typisk er pasienter med epilepsi. For å ha diagnostisk verdi må registreringen omfatte en eller flere episoder med funksjonsforstyrrelser. Særlig hos voksne vil dette kunne ta flere dager. Hos pasienter med epilepsi vil man ofte redusere epilepsimedisinene i samband med registreringen for å øke sannsynligheten for å få anfall. Dette må gjøres med forsiktighet bl.a. for å få registrert typiske anfall. Planet of Giants. "Planet of Giants" er en "Doctor Who"-historie på 3 episoder som ble vist på BBC One fra 31. oktober til 14. november 1964. Dette er den første historien siden pilotepisoden som finner sted i nåtidens England. Det er også den første historien som har musikk skrevet av Dudley Simpson, som senere skrev musikk for mange andre "Doctor Who"-historier. "Planet of Giants" var opprinnelig ment å være fire episoder lang, men Sydney Newman bestemte at episode tre og fire skulle bli klipt sammen slik at ting flyter bedre i episode tre. Den fjerde episoden het "The Urge to Live" og ble regissert av Douglas Camfield istedenfor Mervyn Pinfield. Det er dog bare Camfield som ble nevnt i rulleteksten da episode tre og fire ble klipt sammen. Beslutningen om å forkorte historien til tre episoder fikk konsekvenser i den tredje sesongen. De endte opp med en ekstra episodeblokk. Istedenfor å utvide en av historiene eller å lage en ny, bestemte de seg for å lage en slags trailer for "The Daleks' Master Plan". Denne episoden ble kalt "Mission to the Unknown" og ingen av de faste skuespillerne opptrer i den. Terrance Dicks skrev boken basert på historien og den ble utgitt av Target Books i januar 1990. Det er den siste av Hartnells historier som ble utgitt som bok. Handling. Etter en feil i tardisens konsoll og et horn begynner å tute, insisterer Doktoren på at feilfinneren ikke finner noe galt og at alt virker. Han tar med seg Ian, Barbara og Susan ut hvor de finner først en gigantisk, død meitemark og deretter en død maur. Etter litt mer utforskning finner de ut at de er på jorden, men at de er forminsket. Ian utforsker en fyrstikkeske da noen plukker den opp og han ender opp på innsiden. Mannen som plukket den opp heter Farrow og er en vitenskapsmann som jobber for staten. Han har kommet til hjemmet til Forester, en annen vitenskapsmann, for å fortelle ham at hans søknad om å godkjenne DN6, et insektmiddel, ikke er godkjent. DN6 viser seg å være dødelig for alle insekter og bør derfor ikke brukes. Etter at Forester hører dette skyter han Farrow og lar ham ligge utenfor huset sitt. Doktoren, Barbara og Susan hører skuddet og tror det er en enorm eksplosjon. De begynner å gå mot huset hvor de finner Ian uskadet nær liket. De finner ut at et mord har blitt begått, men at de ikke kan gjøre noe med det. Doktoren, Barbara og Susan bestemmer seg dog for at morderen ikke skal slippe unna med det, selv om de er mikroskopiske. Etter at de har unngått en katt, gjemmer Ian og Barbara seg i en koffert. Forester returnerer og plukker opp kofferten, som han tar med til laboratoriet sitt. Hans assistent Smithers mistenker ham for mord, men rapporterer det ikke, han er redd for å ødelegge DN6-prosjektet. Doktoren og Susan klatrer opp et avløpsrør for å komme inn i huset. Ian og Barbara utforsker laboratoriet og støter på en gigantisk flue. Susan tar på et frø som har blitt infisert med DN6 og blir uvel. De kommer seg tilslutt til avløpshullet i vasken hvor de møter Doktoren og Susan. Forester har i mellomtiden skrevet om Farrows rapport slik at han kan få DN6 godkjent. Han ringer så til departementet, som Farrow jobbet for, og later som om han er Farrow. Han skryter av DN6 og spør etter autorisasjonen. Dette blir overhørt av den lokale telefonisten Hilda Rowse, og hennes mann, Bert, som jobber i politiet. De synes ikke at det høres ut som Farrow og mistenker at noe er galt. Doktoren har funnet ut hvor dødelig DN6 er og at det er derfor Barbara er syk. De prøver å varsle noen ved å løfte røret på telefonen, men stemmene deres er alt for svake. Hilda merker at telefonen er løftet av og hun blir mer bekymret. Forester og Smithers returnerer til laboratoriet og legger på røret igjen. Hilda ringer dit og spør om noe er galt. Hun ringer en gang til og spør etter Farrow, og når Forester later som han er ham, forstår hun at noe er galt. Hun sender Bert over for å undersøke. Doktoren og hans følgesvenner bestemmer seg for å starte en brann for å tiltrekke oppmerksomhet. De setter opp en boks med insektspray som en bombe. Dette skjer samtidig som at Smithers finner ut hvor dødelig DN6 er og krever at Forester stopper søknaden om godkjenning. Forester ser bomben, som går av i ansiktet hans. Smithers tar pistolen og Bert Rowse ankommer huset. Forester blir arrestert og Doktoren, Ian, Barbara og Susan drar tilbake til tardisen. Doktoren konfigurerer tardisen slik at de returnerer til normal størrelse og Barbara blir bedre. Han starter så tardisen som så drar til et nytt sted. Odiniidae. Odiniidae, eller kjukefluer er en liten familie av små fluer som oftest er grå med mørkere flekker. Larvene lever i gangene til ulike slags vedborende og minerende insekter. Bare én art er sikkert funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore fluer (2-5 mm lange), tettbygde med kraftige børster på hodet og kroppen. De fleste artene er grå med mørkere flekker. Hodet er stort og rundt med store, runde fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter 4-5 kraftige børster. Pannen er bred med tre punktøyne, som hos noen arter sitter på en stor, opphøyet trekant. Antennene er av vanlig fluetype, ganske korte og tre-leddete. Oppe på det andre leddet sitter det en kort børste. Det tredje leddet er forholdsvis stort og avrundet, med en antennebørste ("arista") på oversiden nær roten. De har kinnbørster ("vibrissae") og vanligvis også flere kraftige børster langs underkanten av hodet. Brystet (thorax) er vanligvis gråfarget av tett bestøvning, med kraftige børster på ryggen og på sidene. Vingene er temmelig korte og brede, vanligvis med små, mørke flekker. Beina er korte og kraftige med lange hår. Bakkroppen er dekket av lange, kraftige hår, vanligvis grå med mørke flekker. Larvene er forholdsvis lange og slanke, pølseformede, litt tilspisset i hodeenden. Levevis. Larvene lever i gangene til vedborende insekter. De kan være assosiert med biller (praktbiller, snutebiller, barkbiller, skyggebiller og bastardbukker), tovinger (urmygg og Hesperinidae) og treborende sommerfugler. De unge larvene lever av de vedborende insektenes avføring og matrester, men de utvokste larvene er rovdyr som spiser de vedborende insektenes larve- og puppestadium. Larvene kan også være kannibaler og spise mindre artsfrender. De voksne insektene kan ofte finnes på kjuker eller andre vedlevende sopp, og ved sår på trær der de drikker utflytende sevje. De fleste medlemmene av denne familien blir regnet som sjeldne fluer. Goodyear (Arizona). Goodyear er en by i den amerikanske delstaten Arizona. Den er en av de raskest voksende byene i delstaten, og ved folketellingen i 2000 hadde byen 18 911 innbyggere, opp fra 3 137 i 1980. Byen dekker et område på 301,6 km². Byens historie går tilbake til 1917, da Goodyear Tire and Rubber Company kjøpte området for å dyrke bomull til produksjon av gummidekk for fly under første verdenskrig. Matilda (bok). "Matilda" er en barnebok skrevet av den norsk-walisiske forfatteren Roald Dahl og utgitt i 1988. Den forteller en fantasifull historie om det 7-årige vidunderbarnet Matilda, hennes uinteresserte familie, den snille læreren frøken Honey og den strenge rektoren Miss Trunchbull. Boka ble illustrert av Quentin Blake. Handlingsgang. Matilda er en liten begavet jente som blir født inn i en familie hvor hun ikke passer inn. Foreldrene hennes og broren hennes bryr seg lite om henne. Matilda er alene hjemme hver dag, fordi foreldrene er på jobb. Hun lærer seg raskt å lese. Før hun begynte på skolen hadde hun lest igjennom alle bladene de hadde i huset og barnebøkene på biblioteket. Da hun endelig får begynne på skolen, har hun en forferdelig rektor som heter Miss Trunchbull. Miss Trunchbull hater barn og respekterer dem ikke. Frøken Honey er læreren til Matilda, og er kjempesnill med alle elevene. Til slutt tar Matilda hevn på miss Trunchbull, og det hele ender med at foreldrene til Matilda må flykte fra politiet. Matilda blir adoptert av frøken Honey, og de flytter sammen i frøken Honeys hus, hvor de lever lykkelig i alle sine dager. "Matilda" utkom som film i 1996 med Danny DeVito som regissør og i hovedrollen som faren til Matilda. North Sea Jazz Festival. North Sea Jazz Festival (etablert 1976) er en årlig nederlandsk sommerfestival, kjent som en av jazzens viktigste. Initiativtaker Paul Acket hadde allerede første året samlet ledende skikkelser innen jazzen som Sarah Vaughan, Count Basie, Dizzy Gillespie og Stan Getz, til kongressenteret i den Haag. I 1989 startet "Gigs for kids", en arena for svært unge talenter; i 1998 startet det årlige samarbeidet med International Association for Jazz Education (IAJE), der unge utvalgte musikere, ofte under utdanning, har sin mulighet. I 1990 startet de to ukeslange "North Sea Jazz Heat" på tre friluftsscener, samt "Midsummer Jazz Gala", avholdt i forkant av selve jazzfestivalen. Fra 2000 har en «søsterfestival» vært avholdt i Cape Town. Festivalen avholdt 220 arrangement for 100 000 bivånere i 2005. I 2006 ble hovedscenen flyttet til "Ahoy" i Rotterdam, da senteret i den Haag ble avviklet. Festivalen har siden 1985 gitt ut Bird Awards og siden 1998 har den nederlandske musikkindustrien delt ut Edison Jazz Awards under festivalen. I 1990 og 1992 ble festivalen utropt til «verdens beste» av det amerikanske tidsskriftet JazzTimes; den har også mottatt «Fidof Diploma» av International Organization of Festival Organizers. Jordbruksdepartementet (USA). Jordbruksdepartementet ("U.S. Department of Agriculture", USDA) er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for landets føderale landbrukspolitikk, herunder produksjon av og handel med jordbruksprodukter, tilsyn med mattrygghet, fremme av distriktssamfunn, bistand til bønder og beskyttelse av naturressurser. Jordbruksdepartementet ble opprettet som selvstendig departement 15. mai 1862 av president Abraham Lincoln. Lincoln selv kalte det «folkets departement». Ivo Papazov. Ivo (Ibrjama) Papazov (Иво (Ибряма) Папазов, født 16. februar 1952 i Kardjali, Bulgaria) er en bulgarsk musiker (klarinett) av romani avstamning, kjent for sin formidling av bulgarsk folkemusikk og lange konserter. Som barn trakterte han trekkspill frem til en alder av ni, hvorpå han antok klarinetten og som ti-åring var fast husklarinettist i en av hjembyens restauranter. Inspirert av Charlie Parker og bebop, utviklet han og hans kolleger en egen stil, gjenspeilet i Papazovs egen gruppe, «Trakiya», som siden 1974 har stått som en internasjonal meget kjent eksponent for bulgarsk bryllups-musikk, Stambolovo. Den jazz-inspirerte musikken i "Trakiya", ble initielt forsøkt forbudt av det sovjetiske apparat, men da populariteten ikke avtok, ble "Trakiya" etterhvert offentlig støttet, for derved å fungere som kulturell-politisk propaganda i utlandet. Papazov har dog vært politisk aktiv, fengslet for anti-kommunistisk propaganda (1982). Han har utgitt en rekke plater, mest kjent er "Orpheus Ascending" (Hannibal, 1989) og spesielt det av Frank Zappa lovpriste albumet "Balkanology" (Hannibal, 1991). I 2005 er han gjenforent med tre av "Trakiya"s medlemmer, Yuri Yunakov saksofon, Salif Ali perkusjon, og søskenbarnet Neshko Neshev trekkspill ("Together Again", Traditional Crossroads, 2005). Disse turnerte på amerikansk vestkyst og figurerte i oppsetningen «Bulgarian Bebop» ved UCLA, under navnet «Yuri Yunakov Ensemble». Han mottok BBCs utmerkelse «Audience Award» innen world music. Kuwaitisk dinar. Kuwaitiske dinarer er myntenheten som brukes i Kuwait. Det er også den valuta i verden som har høyest nominelle verdi (2,84334 euro den 15. juli 2005). "Kuwaitiske dinarer" er en av de få myntenheter i verden med tre desimaler. Det vanligste er to desimaler, som for eksempel norske kroner: det går 100 øre på en krone, dvs en øre er 0,01 krone, altså to desimaler. Bernt Rosengren. Bernt Rosengren (født 24. desember 1937 i Stockholm) er en svensk (Sverige) jazzmusiker (tenorsaksofon, fløyte) og komponist, lenge ansett for å være en av Europas ledende. Inspirator. Rosengren har vært en inspirasjonskilde og forbilde for jazzmusikere siden slutten av 50-tallet, blant annet for de svenske saksofonistene, Nisse Sandström, Krister Andersson og Jonas Kullhammar samt den norske gitaristen Thorgeir Stubø. Debut. Rosengren var opprinnelig inspirert av bl.a Charlie Parker, Dexter Gordon, Sonny Rollins, Bjarne Nerem, John Coltrane, Bill Evans og Sonny Stitt. Han debuterte i 1957 som vikar for en annen stor helt, Lars Gullin. I 1958 ble han valgt ut til å representere Sverige i "The International Youth Band" på Newport-festivalen og "The world exibition" i Brussel. Hans spill fra denne tiden kan høres på plata "Jazzklubb '57" (Dragon, 2000). Rosengren ble engasjert i filmmusikk gjennom Roman Polanskis "Knife in Water" (1962). Han spilte mange år fast med Sveriges ledende jazzkomponist og barytonsaksofonist Lars Gullin, som bl.a. tilegnet et orkesterverk til Rosengren kalt "Aeros Aromatic Atomica Suite, for Bernt Rosengren og det Danske Radiostorbandet" (1976). Rosengren har etter Gullins død vært med på å dokumentere hans komposisjoner på flere utgivelser, sammen med pianist Lars Sjösten: "Late Date", (Mirrors, 1994) og "Inside Pictures" (Mirrors, 2002). Svenska Grammy, Golden Disc, Lars Gullin Prize. Han har vært mottaker av jazzmagasinet Orkesterjournalens prestisjetunge pris Gyllene Skivan en rekke ganger, så tidlig som i 1965 med Bernt Rosengren: "Stockholm dues" (Columbia). Bernt Rosengren Quartet hadde flere utgivelser ("with Bobo Stenson" 1975; "Surprise Party" 1983). Prosjektet "Summit Meeting" med bl.a tenorsaksofon kollega, Nisse Sandström kan oppleves på plata "Full of Life" (1991), som nok en gang mottok Gyllene Skivan. I hans "Bernt Rosengren Octet", etablert 1995, forestod han "Plays Evert Taube" (vol. 1 og 2, Arietta 1999/2000), som gav den svenske Grammy i 1999. Orkesterjournalen deler ut den årlige «Lars Gullin Prize» til en jazzmusiker som har virket i Gullins ånd. Mottaker i 2004 var Bernt Rosengren. Attraktiv solist. Innspillinger med Doug Raney "Doug Raney Sextet Meeting the Tenors", (Criss Cross Jazz, 2006), og "Cuttin' Loose", (SteepleChase, 1978), er viktige dokumenter på Rosengren som "side man". På sistnevnte utgivelse, består bandet ellers av Niels-Henning Ørsted Pedersen, Billy Hart og Horace Parland Andre innspillinger innbefatter Thorgeir Stubø, Live at Jazz Alive (Odin Records, 1983) og "Storytellers", hvor han spiller til tekster av bl.a. Henrik Wergeland, Gunvor Hofmo, Inger Hagerup, Kristoffer Uppdal, Rolf Jacobsen med norske musikere (Hot Club Records, 1998). Fra 2003 innledet han et samarbeide med, Hallgeir Pedersen, noe som er dokumentert som en helaftens radiokonsert for NRK P2, Jazzklubben, lydfestet fra deres konsert på Oslo Jazzfestival i 2003. I 2006 spilte Hallgeir Pedersen Trio med tenorgiganten, Rosengren og den finske altsaksofon-stjernen Jukka Perko på bestilling fra Dølajazz. Tenorgiganten. Med sin kraftfulle, unike tone, genuine "bakpå" jazz-timing og hjertefølte musikalitet er Bernt Rosengren en av de største fra sin generasjon. Han har mottatt kunstnerlønn fra den svenske stat fra slutten av 1970-tallet. Minérfluer. Minérfluer er en artsrik familie av små fluer. De voksne fluene er ofte svarte og gule på farge, med slank kropp og forholdsvis store vinger. Minérfluenes larver lever inne i planter der de danner miner, det vil si de spiser plantevevet som er under huden (epidermis), men uten å komme til overflaten. De fleste minerer i blad men alle deler av planten kan angripes. Noen arter av minérfluer er alvorlige skadedyr i landbruk og hagebruk. Utseende. Små til middelsstore (1-6 mm lange), slanke fluer, vanligvis med store vinger. Mange arter er svarte med større eller mindre lyse (gjerne gule) felter. Hodet er rundt med runde fasettøyne. Langs innerkanten av fasettøynene sitter det flere børster, men disse kan variere mye i størrelse og antall. Pannen er bred, og de tre punktøynene sitter på en litt opphøyet trekant som ofte er annerledes farget enn resten av pannen. Antennene er av vanlig fluetype, tre-leddete, det ytterste leddet kan være ganske stort eller tilspisset, og bærer en ganske lang og kraftig antennebørste ("arista") på oversiden nær roten. Kinnbørste (vibrissa) finnes, munndelene er av vanlig fluetype, ikke påfallende store. Brystet (thorax) har vanligvis kraftige børster på ryggen og sidene. Vingene er store sammenlignet med kroppen, vanligvis gjennomsiktige uten fargeflekker. Beina er korte og kraftige. Bakkroppen er kort og kjegleformet. Hunnene har et kort, men kraftig eggleggingsrør ("ovipositor"). Larvene er pølseformede, ganske tykke. De eneste tydelige strukturene sett fra utsiden er åndehullene ("spiraklene"), som sitter på opphøyde vorter på den fremste og bakerste segmentet. Levevis. Alle minérfluene har larver som lever inne i planter, de fleste i blad, men også noen i stengler, røtter og frø. Eggene stikkes inn under huden på planten, og larven klekkes etter noen få dager. Larvene spiser opp vevet innenfor ytterhuden og etterlater seg ganger i blad eller stengler, som er synlige utenfra som hvite felter eller tunneler. Disse kalles "miner". Lignende miner lages av mange små sommerfugler og enkelte biller og planteveps. Larveutviklingstiden varierer fra en uke til flere måneder. Når larven er utvokst, kryper den vanligvis ut av planten og faller ned på bakken, der den forvandler seg til en puppe. Noen minérfluer kan gjøre stor skade, på jordbruksvekster og særlig på prydplanter der de lyse minene er skjemmende og kan gjøre planten uselgelig. Formen på minene kan ofte brukes tilo å bestemme arten av minérflue. Skadedyr. De fleste minérfluene lever på planter som ikke er økonomisk viktige, men det finnes også noen alvorlige skadedyr i denne familien. Særlig problematiske er minérfluene ved dyrking av prydplanter, da minene er skjemmende og gjør plantene uselgelige. Man er oppmerksom på faren for innførsel av nye arter med planter fra utlandet, særlig er det en sør-amerikansk art ("Liriomyza huidobrensis") man frykter skal komme inn. Noen av de artene som går på gressfamilien kan gjøre skade på korn, blant annet "Agromyza intermittens" (på hvete, rug og bygg), "Agromyza luteitarsis" (på hvete, rug og bygg), "Agromyza megalopsis" (på bygg), "Agromyza nigrella" (bl.a. på havre), "Agromyza nigrociliata" (på hvete og rug) og "Chromatomyia fuscula" (på bygg og havre). Andre potensielt alvorlige skadedyr i jord- og hagebruk er "Chromatomyia horticola" på erter og prydplanter, "Chromatomyia syngenesiae" blant annet på salat, "Liriomyza bryoniae" på tomat i veksthus, "Liriomyza chinensis" på løk, "Liriomyza trifolii" på tomat, "Napomyza carotae" på gulrot, "Napomyza gymnostoma" på purre og "Phytomyza rufipes" på kål og andre planter i korsblomstfamilien. Andre arter lever på treaktige planter og kan gjøre skade i skogbruket. "Phytobia cambii" lever i sevjelaget på osp, bjørk og selje/vier-arter, og kan gjøre stor skade. Arten "Phytomyza ilicis" minerer i blad av kristtorn og er et stort problem for kristtorndyrkere på grunn av de stygge minene på bladene. Kilder. Darvas, B., Skuhravá, M. og Andersen, A. 2000. Agricultural dipteran pests of the Palaearctic region. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera" 1: 565-649. Science Herald, Budapest. Skuhravá, M. og Roques, A. 2000. Palaearctic dipteran forest pests. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera" 1: 650-692. Science Herald, Budapest. Spencer, K.A. 1976. The Agromyzidae (Diptera) of Fennoscandia and Denmark. "Fauna entomologica Scandinavica" 5: 1-2. Scandinavian Science Press Ltd, Klampenborg, Danmark. Hubert Wilkins. Sir George Hubert Wilkins (født 31. oktober 1888, død 30. november 1958) var en australsk polarforsker, flyver/flyfotograf og oppdager. Livshistorie. Wilkins ble født i Hallett, Sør-Australia, som den siste av 13 barn i en innvandrer/pionerfamile hvor faren drev en sauefarm. Som tenåring flyttet han til Adelaide, hvor han fikk jobb som kinomaskinist ved et reisende kinoteater. Senere kom han seg til England, hvor han begynte å arbeide som filmfotograf og ble ble en pioner på flyfotografering. Hans kunnskaper om fotografering ledet han inn på den banen som skulle bli hans livsverk, polarekspedisjoner og polarforskning. Først som deltaker, og senere som leder for egne ekspedisjoner. Den 22. april 1928, bare et år etter Charles Lindberghs atlanterhavsflyvning, fløy Wilkins og hans flyver Carl Ben Eielson over Polhavet fra Point Barrow i Alaska, til Spitsbergen, langs Grant Land og Ellesmere Island. For denne bragden ble han adlet og kunne heretter sette Sir foran sitt navn. I kjølvannet at den store oppmerksomheten han fikk ved hjemkomsten til New York, giftet han seg med den australske skuespilleren Suzanne Bennett. Med finansiell støtte av William Randolph Hearst fortsatte Wilkins sine polarekspedisjoner, denne gang i Antarktis. På den australske halvøy navnsatte han Hearst Land etter sin sponsor, og Hearst takket tilbake ved å invitere han og Suzanne på en bryllupsreise jorden rundt med Luftskipet «Graf Zeppelin». Wilkins ledet en mislykket ekspedisjon sommeren 1932 som skulle ta seg frem under under isen til Nordpolen med en amerikansk ubåt fra første verdenskrig. Denne hadde han gitt navnet Nautilus. Til tross for at han ikke gjennomførte turen som planlagt, så hadde han banet veien for senere ekspedisjoner under isen i Polhavet, noe som skjedde da den amerikanske marines atomubåt USS «Nautilus» krysset Polhavet under isen i 1958. Etter Wikins død 30. november 1958 tok atomubåten USS Skate, den første som brøt gjennom isen på Nordpolen 17. mars 1959 hans aske og strødde den over Polhavet. Wilkins isbrem og Wilkinssundet er begge oppkalt etter han. Eksterne lenker. Wilkins, Hubert Wilkins, Hubert Bobo Stenson. Bobo Stenson (født 4. august 1944 i Västerås, Sverige) er en svensk jazzmusiker (piano), kjent gjennom flere plateutgivelser i eget navn og egen trio ("Underwear" 1971; "The Sounds around the House" 1983; "Very Early" 1986; "Reflections" 1996; "War Orphans" 1998; "Serenity" 1999; og "Goodbye" 2005), de fleste på ECM. Hans tidlige karriere ga samarbeid med lokale musikere som Lars Färnlöf, Sven Åke Johansson og Staffan Abeleen, noe senere deltakelse i Börje Fredrikssons kvartett. Han samarbeidet med Bernt Rosengren, Palle Danielsson, Rune Carlsson, og bidro i oppsetninger med den i Sverige dentids residerende Don Cherry, samt med George Russells «Nordic Orchestra» på 70-tallet. Da ECM ble etablert var Stenson tidlig med, som i "Sart" (1971) med Arild Andersen, Terje Rypdal, Jon Christensen og Jan Garbarek. Bobo Stenson Quartet med Jan Garbarek ga deretter ut "Witchi-tai-to" (ECM, 1973) og "Dansere" (ECM, 1975) som av Down Beat fikk utmerkede kritikker. Stenson medvirket på Bjørn Alterhaugs "Constellations" (Odin Records, 1991). Utenfor skandinavia har han med Charles Loyd gitt ut "The Call", "Fish Out of Water" (1989) og "Notes from Big Sure" (1992). Stenson har også turnert med Gary Burton, Sonny Rollins, Stan Getz, Billy Bailey, Thomas Stanko, Theo Jörgensmann og Dexter Gordon. Han mottok Gyllene Skivan for "Reflections" 1996 og "Goodbye" 2005. Börje Fredriksson. Börje Fredriksson (født 30. juni 1937 i Eskilstuna, Sverige, død 21. september 1968) var en svensk jazzmusiker (tenorsaksofon) og kjent som leder av egen kvartett, innbefattende Bobo Stenson piano, Palle Danielsson bass og Fredrik Norén slagverk. Tidlig skolert i munnspill og valthorn, ble han via Eje Thelin og Bernt Rosengrens ungdomsstorband rundt 1960, samt Rune Gustafssons "Young Guitar" (Metronome, 1961) en del av miljøet rundt Gyllene Cirkeln i Stockholm. Han etablerte eget orkester og utgivelsen "Intervaller" (Columbia, 1967) som ga Gyllene Skivan 1967 og statlig arbeidsstipend for perioden 1967-1970. Etter hans bortgang ble det utgitt minneplater som "Börje Fredriksson" (Odeon), "Fredriksson spesial" (intervju og radioopptak), samt Fredrik Norén band's "Sister Maj's Blouse" (1993), vinner av svenske Grammy samme året, og den senere "Epilogue" (1998), også nominert. Börje Fredrikssons Minnesfond ble av Eskilstuna jazzklubb og ABF Eskilstuna etablert i 1999. Saint-Dié-des-Vosges. Saint-Dié-des-Vosges er en kommune i departementet Vosges i regionen Lorraine øst i Frankrike. Historie. 1507: "Cosmographiae introductio" (Martin Waldseemüller) Arkitektur. Katedralen John McTiernan. John McTiernan (født 8. januar 1951) er en amerikansk filmregissør, mest kjent for å ha regissert spenningsfilmer. Han ble født i Albany i New York. Bibliotekar. Bibliotekar er en person med utdannelse i bibliotek- og informasjonsvitenskap. De fleste bibliotekarer utøver yrket i et bibliotek hvor de organiserer og vedlikeholder forvaltningen av informasjonsbærende dokumenter som bøker, tidsskrifter, digitale dokumenter, lydopptak, film og fotografier. Formidling og tilrettelegging av bibliotekets materiale overfor publikum er en viktig del av bibliotekarens arbeid. Yrkesgruppen nevnes første gang i Antikken i forbindelse med Biblioteket i Alexandria. I Norge slår Bibliotekloven av 1985 fast at enhver kommune er pålagt å ha et offentlig bibliotektilbud. Paragraf 5 krever at biblioteksjefer må være fagutdannet i bibliotek- og informasjonsvitenskap. Arbeidsoppgaver. Bibliotekaren registrerer alle relevante opplysninger om dokumenter ut i fra kontrollerte systemer, og innordner informasjonen i kataloger. Bibliotekaren bruker internasjonalt standardiserte katalogiseringsregler og koder for å bygge opp kataloger som er enten hierarkisk eller assosiativt strukturert. Etter katalogisering blir de fysiske eller interaktive dokumentene plassert i samlinger som er informasjonsvitenskapelig konstruert. Dette gjør det mulig å finne tilbake til materialet senere. Et grunnleggende fag i yrket er klassifikasjon. Bibliotekaren bruker sin kompetanse i dette faget i kombinasjon med ulike søketeknikker for å lete frem både katalogisert og ukatalogisert materiale. Kunnskapen om forskjellige informasjonskilder og databaser, samt bibliotekorganisasjonenes tette samarbeid gjennom nasjonale og internasjonale biblioteknettverk, gjør bibliotekaren i stand til å frembringe opplysninger om nesten hva det skal være. Mange bibliotekarer har sitt daglige virke i biblioteker som folkebibliotek, skolebibliotek, eller et fag- og forskningsbibliotek ved en utdanningsinstitusjon. Andre jobber med mer spesialisert informasjonsarbeid i offentlig og privat sektor hvor de bruker sine ferdigheter innen research, systematisering, arkivering og formidling. Informasjonssamfunnets økende behov for rask og presis kunnskap, gir bibliotekarer nye oppgaver. Selv om de vet hvordan man finner frem i en kompleks informasjonsjungel, er de avhengige av elektroniske søkeverktøy. Dette forutsetter at moderne bibliotekarer alltid er oppdaterte på den seneste informasjonsteknologiske utviklingen. Den stadige håndteringen av informasjon på detaljnivå, gjør mange av dem til kompetente formidlere. Rutinerte bibliotekarer er gode på muntlige og skriftlige fremstillinger, og har lett for å trekke essensen ut av en informasjonsmengde. Yrket stiller absolutte krav til nøyaktighet og kildekritisk vurderingsevne. Informasjonskompetansen gjør bibliotekaren i stand til å anslå verdien av ulike kilder. Utdanning. I Norge utdannes de fleste bibliotekarer ved Høgskolen i Oslo, avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag som tilbyr utdanning i bibliotek- og informasjonsvitenskap som mastergrad. Studiet inkluderer obligatoriske praksisperioder. Dokumentasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø er også godkjent utdanning for bibliotekarer. I Tromsø kan bibliotekarutdanningen tas som 3-årig bachelorgrad eller 5-årig mastergrad og det er også mulig å fortsette med ph.d.-grad. Det tilbys også bibliotekarrettede fag ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet i Trondheim, Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Agder (skolebibliotekarutdanning). Av fagene som inngår i bibliotekarutdanningen kan nevnes litteraturvitenskap, katalogisering, klassifikasjon, database, samfunnsfag, tekstanalyse, forskningsmetodikk, gjenfinning (research), formidlingsteknikk og nettdesign. I tillegg finnes det stillinger som universitetsbibliotekar ved de fleste universitetene i Norge. Disse er fagansvarlige for et større eller mindre fagfelt. Her kreves det mastergrad, doktorgrad eller annen relevant utdannelse innen det fagfeltet man har ansvar for. I tillegg må man ha bibliotekrelevant kompetanse, denne får man gjerne som internopplæring ved det aktuelle bibliotek eller som formell tilleggssutdannelse. Stig Elvis Furset. Stig Elvis Furset (født 31. mai 1967 i Høyanger) er en norsk forfatter, bibliotekar og Elvis-imitator. Han tok hovedfag i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen i 1995 med hovedoppgaven "Det kløyvde ordet: Om vald og religion i Flannery O'Connors The violent bear it away". Stig Elvis Furset er oppvokst på Husnes i Kvinnherad. Han er i dag bibliotekkonsulent ved Buskerud fylkesbibliotek. Han arbeidet tidligere som bibliotekar i Rygge kommune sør for Moss. Etter en konflikt om voldelige tegneserier i biblioteket ble han kjent som «bibliotekaren fra helvete». Furset er medlem av BBØ og Avdeling Vest. Han hater Beatles og NFF. I debutromanen "Den brennande sitaren" lar Furset fortelleren Jeremias, en kommuneansatt brannsupporter fra Moss, skildre fotballsesongen 2001. Sammen med Elvis og Diego tar Jeremias opp kampen mot Rosenborg og NFF for å sikre at gullet havner i Bergen. I den vanskelige andreboken, "Den raude veggen", treffer vi igjen Jeremias, Elvis og Diego som nok en gang tar opp kampen mot NFF. Denne gangen får de hjelp av kompisen Pels, og da går alt meget bedre. Gullet kom hem til Bergen etter 44 år. Asociación Internacional de Escritores Policíacos. Asociación Internacional de Escritores Policíacos (AIEP) er en internasjonal forening for forfattere som skriver eller skriver om kriminallitteratur. Foreningen ble grunnlagt i 1986 av Paco Ignacio Taibo II fra Mexico og Julian Semionov fra Sovjetunionen. AIEP har over 1 000 medlemmer i 22 land, med en rekke regionale datterorganisasjoner. Formål. AIEPs opprinnelige formål var å kjempe for trykkefrihet, særlig for forfattere i Østblokken og Latin-Amerika. I senere år har den endret seg til hovedsalig å arbeide for fremme av kriminallitteraturen. Organisasjonens charter uttrykker innledningsvis at AIEP er "Et verdensomspenende samfunn av skribenter til fremme for oversettelse, fri spredning av ideer og kommunikasjon mellom kriminalforfattere av alle nasjoner for - AIEP i Norden. I Norden er AIEP representert ved den uavhengige regionale organisasjonen Skandinaviska Kriminalsällskapet (som også har medlemmer fra Finland og Island). Den svenske kriminalforfatteren K. Arne Blom har tjent som AIEPs president. Joakim Milder. Joakim Milder (født 1965 i Stockholm) er en svensk jazzmusiker (tenorsaksofon) tidlig kjent for medvirkning i Fredrik Noréns band og en rekke egne utgivelser. Hans andre egne utgivelse ("Still in Motion, Dragon 1990) ga ham mottok Gyllene Skivan. På "Consensus" (Opus 3, 1995) spiller han med Johan Hörlén altsax Anders Persson piano, Christian Spering bass og Magnus Gran trommer. Han utga med Red Mitchell og Roger Kellaway ("Live in Stockholm", Dragon, 1995), samt med Thomas Stanko Septet ("Litania – The Music of Krzysztof Komeda", ECM, 1997). I Palle Danielssons «Nordan» har han utgitt jazzifisert svensk folkemusikk. Hans egne "Ways" (Dragon, 1993), "Remains" (Dragon, 1995) og "New Spring" (Dragon, 2000) kan også nevnes. Joakim Milder Quintet utga "Monolithic" (Apart Records, 2004) med Peter Dahlgren trombone, Peter Danemo trompet, Christian Spering bass og Staffan Svensson trompet. I 2006 ble Milder utnevnt til professor i jazz ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, der han har undervist siden 1994. Freestyle under Vinter-OL 1992. Freestyle, kulekjøring var med før første gangen som olympisk øvelse under Vinter-OL 1992 i Albertville. Hopp og ballett var med som demonstrasjonøvelser. Kulekjøring. 13. februar 1992 Kulekjøring. 13. februar 1992 Ballet (demonstrasjonsøvelse). Freestyle Vismunda. Vismunda er ei elv som renner fra Fåberg vestfjell og har sitt utløp ved tettstedet Biri i Gjøvik kommune. Fra elvas høyeste punkt til Mjøsa er det nesten 900 høydemeter. Elveoset i Biri er kanalisert, delvis på grunn av fløtning og industri, delvis på grunn av behov for opprydding etter flom. Svennesvollene ved utløpet er et naturreservat for våtmark og løvskog. Fra 1700-tallet og langt inn på 1900-tallet ble elva brukt som fløtningselv. Storlondammen, en kunstig anlagt dam i elva, ble brukt som utgangspunkt. Tømmeret ble fløtet til utløpet ved Biri. Der ble det lenset videre med båt sørover Mjøsa. Jan Lundgren. Jan Lundgren (født 22. mars 1966 i Kristianstad), oppvokst i Ronneby, er en svensk jazzmusiker (piano), kjent for sine innspillinger og egen jazztrio. Lundgren tablerte tidlig egen gruppe «St. Thomas» før han studerte musikk i Malmø (1986–1991), samtidig som han spilte med etablerte jazzstorheter som Arne Domnérus, Putte Wickman ("En sommarkonsert", 2004) og Bernt Rosengren og nå senest med Georg Riedel ("Lockrop", Gemini, 2006). Hans første utgivelse var "Conclusion" (FLC, 1994) og "Bird of Passage" (FLC, 1995), etterfulgt av samarbeid med Peter Asplund quartet ("California Collection", 1997). I 1995 etablerte egen trio med Mattias Svensson/Matthias Hjort bass og Morten Lund/Rasmus Kihlberg trommer som har hatt en rekke utgivelser på Sittel ("Swedish standards" 1997; "Something to live for" 1999; "For Listeners only" 2001; "Swedish landscapes" 2003; "Plays the music of Jules Styne" 2004). Lundgren og trioen mottok Gyllene Skivan for "Swedish Standards" 1997. Internasjonalt deltok trioen i 2000 i Carnegie Hall-eksponeringen av svensk jazz. Han ga ut plate med Chuck Berghoefer og Joe LaBarbera ("Cookin' at the Jazz Bakery", 1996), samt turnerte nylig med Lee Konitz på Sverigeturne i 2005. Han var kåret til årets svenske jazzmusiker i 1994 (Sveriges Radios kåring). Maren Ramskeid. Minnestein som ble satt opp mellom Heggtveit og Ramskeid i 2003.Plassen Ramskeid som hun hadde navnet sitt etter. Maren Olavsdotter Ramskeid, (født på Nordigard Heggtveit i Åsgrend, Kviteseid i Telemark 30. juni 1817). Døde i Amerika 19??. Maren Ramskeid er kjent i ettertid som en av kildene for Draumkvedet. Hennes versjon ble nedtegnet av M.B. Landstad på 1840-tallet og nyter ry som den originalversjonen av Draumkvedet som har best indre sammenheng. Den er dermed den sikreste dokumentasjon vi har for at Draumkvedet har eksistert som selvstendig ballade og gjennomført visjonsdikt, i slekt med middelalderens visjonsdiktning. Den ble trykt første gang i "Norske Folkeviser" (1853). Her opplyses det at Maren har «lært af sin Fader Ole Gulliksen Ramskeid død for 15 år siden 77 Aar gl. – han lært den av sin Far.» Barndom og oppvekst. Som det var vanlig på den tiden, tok familien navn etter garden, og kalte seg Heggtveit. Faren, Olav Gunnleiksson Heggtveit (født 1757), gift med Gunhild Halvorsdotter Aase (født 1780), hadde rydda denne garden etter at den ble skilt ut fra Heggtveit midtre, i 1790-årene. I 1828 måtte familien selge gården og flytte til plassen Ramskeid under Nordigard Heggtveit. Faren var 60 år da Maren ble født som nummer seks i en søskenflokk på sju, og moren døde da hun var liten. Da faren døde i 1834, flyttet Maren Ramskeid som den gang var 17 år, til sin tante på Sandland i Brunkeberg, og tok navnet Maren Olavsdotter Sandland. En av brødrene hennes, Gunnleik, flyttet til Åse. Det blir hevdet i lokalmiljøet at han var en flink visedikter. Det mest kjente han har laget skal være «Sveinkallvisa», utgitt i skriftet «Lauvduskar» (Det Norske Samlaget1887) Det var trolig mens hun tjente som "pige" på Sandland i 1847 at hun ble oppsøkt av presten Magnus Brostrup Landstad. Hun var da o tredveårsalderen. Han nevner henne likevel som Maren Ramskeid.Maren Ramskeid giftet seg med enkemannen Bjørgulv Olavson Fossheim og flyttet til Heimdal i Tveitgrend, Kviteseid. I 1852 reiste familien til Amerika. Draumkvedet. Maren Ramskeids variant fører Draumkvedet biografisk tilbake til tidlig 1700-tall. Det har vært hevdet at visa sannsynligvis ikke er eldre; i så fall måtte hennes farfar ha diktet visa, hvilket er usannsynlig. Artists' Rifles. Artists' Rifles er et regiment i den britiske hærens reservestyrke, Territorial Army. Regimentet ble dannet i 1859 som ledd i den utstrakte vervingskulturen som utviklet seg etter at landet ble stilt overfor en potensiell fransk invasjon da Felice Orsinis attentat mot Napoleon III ble koblet til Storbritannia. Gruppen ble organisert i London av kunststudenten Edward Starling og bestod av ulike profesjonelle malere, musikere, skuespillere, arkitekter og andre kunstnere. Regimentet ble formelt opprettet 28. februar 1860 under tittelen "38th Middlesex (Artists') Rifle Volunteer Corps" med hovedkvarter i Burlington House på Piccadilly. De første regimentssjefene var malerne Henry Wyndham Phillips og Frederic Leighton. Avdelingsmerket, laget av William Wyon, viser de romerske gudene Mars og Minerva i profil. I september skiftet regimentet nummer til 20 og hovedkvarteret ble flyttet til Duke Street. Det utgjorde den syvende gevorbne bataljon i skarpskytterbrigaden ("Rifle Brigade") fra 1881 til 1891, og den sjette bataljon fra 1892 til 1908. Gjennom denne perioden kjempet Artists' Rifles i boerkrigene. Etter opprettelsen av Territitorial Force (senere "Territorial Army") i 1908 var Artists' Rifles et av 28 gevorbne bataljoner i London- og Middlesex-området som sammen dannet det nye London-regimentet. 1. april 1908 ble navnet endret til "28th (County of London) Battalion", London Regiment. Artists' Rifles var en populær avdeling for vervede soldater. Den hadde vokst til tolv kompanier i 1900 og ble organisert i tre bataljoner i 1914. Den trakk spesielt til seg rekrutter fra "public schools" og universiteter, og på grunn av dette ble flere vervede soldater i Artists' Rifles plukket ut til å være offiserer i andre avdelinger ved utbruddet av første verdenskrig. I oktober 1914 ble Artists' Rifles gjort til offiserutdanningskorps. Over 15 000 soldater tjenestegjorde i avdelingen under krigen, og 10 000 av dem ble offiserer. Den ble omsider deployert til kamper i Frankrike i 1917 og 1918, og led store tap og mottok hundrevis av utmerkelser. Tidlig på 1920-tallet ble Artists' Rifles reorganisert som et infanteriregiment i Territorial Army, "28th County of London Regiment". I 1937 ble dette regimentet underlagt forbandet "Prince Consort's Own Rifle Brigade". Regimentet deltok ikke i kamper under annen verdenskrig, men fungerte igjen som offiserutdanningskorps. Det ble oppløst i 1945, men reaktivert i skarpskytterbrigaden i januar 1947 og overført til hærens flyvekorps i juli som en del av hærens spesialstyrker, Special Air Service (SAS), med tittelen "21st Special Air Service Regiment (Artists' Rifles)". 21 SAS var aktiv under Malayakrisa mellom 1948–1960, og i mange påfølgende konflikter. I 1952 ble den regulære SAS-bataljonen, 22 SAS, opprettet med soldater fra Artists' Rifles som hadde tjenestegjort under det malayiske opprøret. Dette er eneste gang en avdeling i Territorial Army har blitt brukt til å danne en regulær avdeling. Artists' Rifles, fortsatt betegnet 21 SAS, ble gjort til reserveregiment i Territorial Army i 1967. Regimentet er idag et av to reserveregimenter i SAS. Det består av tre eskadroner: en i London, en i Newport og en delt mellom Hampshire, Cambridge og Southampton. Herbert Saffir. Herbert S. Saffir (født 29. mars 1917 i New York City, død 21. november 2007) er en amerikansk ingeniør. Han utdannet seg på Georgia Institute of Technology i 1940. Han kom til det som da het Dade County, Florida i 1947 for å være en assisterende fylkesingeniør. I 1969 satte FN i gang forskning om skadeverk gjort av orkaner. Sammen med Robert Simpson utviklet Saffir Saffir–Simpson-skalaen, en fem-trinns skala for orkanstyrke som brukes i dag, der kategori 5 er den sterkeste og mest ødeleggende. Post Office Rifles. Post Office Rifles var et regiment i den britiske hæren, opprettet i 1867 med vervede soldater. Avdelingen gjennomgikk en rekke endringer frem til 1921, hvoretter navnet gikk tapt i forbindelse med reorganisering. Post Office Rifles ble dannet etter at 1600 tjenestemenn ved Post Office ble innrullert som spesialkonstabler under major John Lowther du Plat Taylor ved "21st Middlesex Civil Service Volunteers (Post Office Company)". Dette ble gjort som svar på eksplosjoner i London og Manchester og uro andre steder i 1867, forårsaket av forkjempere for irsk uavhengighet. Etter at de umiddelbare urolighetene opphørte, ble det foreslått at de spesialkonstablene som var villige skulle danne et permanent gevorbent regiment. 13. februar 1868, etter at generalpostmesteren gav sitt samtykke, godkjente krigsministeriet et regiment på 1000 mann. 2. mars samme år ble du Plat Taylor utnevnt til oberstløytnant og sjef for "49th Middlesex Rifle Volunteers (Post Office Rifles)". I 1877 foreslo du Plat Taylor opprettelsen av et eget postkorps i den regulære hæren, men på grunn av pengemangel ble foreslaget ikke tatt til følge. I 1880 ble regimentet omnummerert til 24. som følge av en nasjonal omorganisering av gevorbne korps. Fornøyelsespark. En fornøyelsespark (også kalt tivoli etter den italienske byen Tivoli, kjent for sine hageanlegg) er en park med forlystelser såsom karuseller, berg-og-dal-bane, rutsjebaner, lotterispill og annen underholdning. En fornøyelsespark som er basert på ett eller flere temaer kalles en temapark. Typiske eksempler på temaparker er Disneyland og Legoland. Sesongtider. Etter internasjonal standard åpner alle fornøyelsesparker den siste helgen i april, enten på lørdagen eller søndagen. Sesongavslutningen bestemmes derimot fritt av hver enkelt park, men det tradisjonelle er å stenge etter høstferien. Lengdehopp. Verdensrekordholder Mike Powell var til stede under VM i friidrett i Osaka i 2007. Lengdehopp er en gren av friidrett som går ut på å hoppe så langt man kan i et hopp. Deltakerne har lov til å ta et tilløp frem til en grense før de hopper, som oftest i en sandgrop. Grensen består av en planke med et lag av deformerbar plastisin langs den borterste enden. Det er lov å trå på planken, men trår man over grensen og kommer bort i plastisinen før man hopper, underkjennes hoppet. I konkurranser har man som regel tre hopp, der det beste hoppet teller. Lengden måles fra planken til det nærmeste nedslagspunktet i sanden. Historie. a> (vekter) ble brukt under lengdehopp i antikken Øvelsen er svært gammel, og ble praktisert i femkamp i antikkens olympiske leker i det gamle Hellas, den gangen sannsynligvis med kun et kort tilløp og vekter (halteres) som ble svingt under hoppet for å øke momentet. Dette gjorde øvelsen til en av de vanskeligste siden hoppet og vektene i bevegelse måtte synkroniseres optimalt. I moderne Olympiske leker har lengdehopp vært et fast innslag i sommerutgaven for herrer siden starten og fra 1948 i London for damer. Lengde inngår også som øvelse i herrenes tikamp og damenes sjukamp. Rekorder. Verdensrekorden i lengdehopp for herrer er 8,95 m, satt av Mike Powell i VM i friidrett 1991. Han forbedret da Bob Beamons gamle verdensrekord på 8,90m fra OL i Mexico 1968. For kvinner er rekorden 7,52 m, satt av Galina Tsjistjakova i Leningrad i 1988. Norgesrekorden er 8,02 m, satt av Kristen Fløgstad på Bislett den 4. august 1973. Denne rekorden er pr. august 2009 den eldste individuelle Norgesrekorden i friidrett. For kvinner er rekorden 6,68m, satt av Margrethe Renstrøm under EM i Barcelona den 27. juli 2010. Hun slo da sin egen rekord på 6,64 fra norgesmesterskapet i 2009, hvor hun igjen utraderte den 41 år gamle norske rekorden til Berit Berthelsen på 6,56 meter fra Bislett den 10. september 1968. Mette Veiseth. Mette Veiseth Skogstrand (født 1. mars 1969) fra Bangsund i Nord-Trøndelag ble i august 1987 kåret til Frøken Norge og representerte Norge i den internasjonale Miss World-finalen samme år. Det var Ulla Weigerstorfer fra Østerrike som ble Miss World for 1987. Linda Hamilton. Linda Carroll Hamilton (født 26. september 1956 i Salisbury i Maryland) er en amerikansk skuespillerinne. Linda Hamilton er kanskje best husket for sine opptredener som «Sarah Connor» i filmene "The Terminator" og "Terminator II - Dommens dag", "Terminator Salvation" (stemme) og for hovedrollen i TV-serien "Beauty and the Beast". Hamilton har vært gift og skilt to ganger. Hennes første ekteskap var med Bruce Abbot fra 1982 til 1989; de har en sønn, Dalton Abbot, som ble født i 1989. Andre ekteskap var med James Cameron fra 1997 til 1999; de har en datter, Josephine Cameron, født i 1993. Hun har sagt i et intervju at hun aldri har vært gift med Peter Horton til tross for rykter. Hun spiller for tiden i rollen som Mary Elizabeth Bartowski i serien Chuck. Mary Dyer. "Mary Dyer føres til skafottet i Boston, 1. juni 1660", av en ukjent kunstner på 1800-tallet. Mary Barrett Dyer (født 1611?, død 1. juni 1660) var en engelsk kveker som ble hengt i Boston, Massachusetts, for gjentatte ganger å ha brutt forbudet mot kvekere i kolonien. Hun regnes som den siste, religiøse martyren i Nord-Amerika. Lasarett. Et lasarett er et militært sykehus. Florence Nightingale blir ofte kreditert for oppfinnelsen av moderne lasaretter. Etymologi. Ordet "lasarett" viser til et pestsykehus på øya Santa Maria di Nazaretto (den hellige Maria av Nasaret) i Venezialagunen. Som ordspill på den hellige Lasarus av Betania ble sykehuset etterhvert kalt "lazaretto". Ordet har også blitt forklart med Lasarus-ordenens hospitaliske virke. Militære sykehus og feltlasaretter. Moderne stridskrefter har gjerne egne sykehus, som også kalles lasaretter. Vanligvis menes med lasaretter imidlertid feltlasaretter. Et feltlasarett er et provisorisk sykehus nær fronten, hvor sårede samles og gis akuttbehandling. Ved feltlasarettet avgjør legene også om en skadet skal sendes til et større lasarett eller sykehus lenger vekk fra fronten. Siden faren for epidemier er høy ved en slik samling av sårede og infiserte blir pasientene i nyere tid som oftest lagt i egne telt eller bygninger for septiske, aseptiske og døende pasienter. Lasaretter er virkeområdet for sanitetspersonell, det vil si sanitetssoldater og sanitetsoffiserer (deriblant leger). De er militært personell, men regnes i henhold til Genève-konvensjonen ikke som stridende, selv om om de har et håndvåpen til beskyttelse, såfremt de ikke bruker dette til uprovosert angrep. Sanitetspersonell er forpliktet til å hjelpe alle sårede, også fiendtlige soldater. Sanitetstroppenes anerkjente beskyttelsestegn er det røde korset, den røde halvmånen og (siden 2005) den røde krystallen. Genèvekonvensjonen fastslår at merkede lasaretter og syketransporter og deres personell ikke kan beskytes. Samtidig kan ikke sanitetsinstallasjoner og kjøretøy misbrukes til beskyttelse eller transport av regulære militære enheter. Både angrep på sanitspersonell- og installasjoner, og misbruk av det røde korset, halvmånen eller krystallen er en krigsforbrytelse. Lasarettskip. Til sjøs finnes det lasarettskip. Lasarettskipenes status er også regulert i Genèvekonvensjonen. De har plikt til å behandle både venn og fiende. De har heller ikke lov å sende pasientene tilbake til krigssonen etter behandlingen. Skipene er merket med et rødt kors, og får ikke føre våpen. På grunn av disse folkerettslige begrensningene gir de fleste land avkall på bruk av lasarettskip, og utruster istedenfor krigsskip eller hjelpeskip med lasarettfunksjoner. Katastrofesituasjoner. Provisoriske sykehus opprettet under katastrofer, bl.a. av Røde Kors i jordskjelvsituasjoner, blir også kalt lasaretter. Lasaretter i kunst, litteratur og film. I antikrigsromanen "MASH" beskriver Richard Hooker sine erfaringer i et "Mobile Army Surgical Hospital" (feltlasarett) i Koreakrigen på satirisk vis. Romanen ble filmatisert av Robert Altman som "M*A*S*H", som senere var grunnlag for fjernsynsserien av samme navn. Innebandy-VM. VM i innebandy, arrangeres hvert år, annethvert år for menn og annethvert år for kvinner. I 1996 ble det første VM i innebandy for menn arrangert i Sverige og året etter ble kvinnens første verdensmesterskap avholdt på Åland. Slagvåpen. Et slagvåpen er et våpen som holdes i hånden og brukes for å påføre skade på målet. Et slagvåpen fungerer som en forlengelse av brukerens kropp. Hensikten med å bruke et våpen er å "konsentrere" kraften i slaget og "lagre" energien. Den lagrede energien virker på målet innenfor en mye kortere tid enn brukeren av våpenet brukte på å tilføre den til våpenet, og øker derved brukerens effekt. De eldste slagvåpnene var enkle klubber, men spesielt i middelalderen ble en rekke nye typer utviklet. Moderne slagvåpen inkluderer batonger, ofte brukt av politistyrker. Paul Ince. Paul Emerson Carlyle Ince (født 21. oktober 1967 i Ilford i Essex) er en tidligere engelsk fotballspiller og senere manager. Han er kjent som den første fargede kaptein for. West Ham United. Ince prøvespilte for West Ham i 1985, og ordnet seg etter hvert proffkontrakt. Han kom til klubben rett etter han sluttet på skolen. Debuten kom først som 19-åring: 30. desember 1986 for West Ham United mot Newcastle United (1. divisjon, 0–4 borte, 22 077 tilskuere, innbytter for Alan Dickens). Sesongen etter begynte han å spille mer fast for laget. Hans kvaliteter var blant annet fart, utholdenhet, kompromissløse taklinger og gode pasningsegenskaper. Han ble snart kjent som en hardtkjempende midtbanespiller, og fikk kjælenavnet «The Governor». Kallenavnet fulgte ham gjennom hele karrieren. I august 1988 ble Ince lagt merke til av resten av fotball-England, da han scoret to spektakulære mål i en svært overraskende seier mot storlaget Liverpool i Ligacupen. West Ham nådde helt til semifinalen, der de tapte for Luton Town. I ligaen derimot gikk det dårlig for laget, men Ince var storspilleren. Manchester United. Alex Ferguson kjøpte Ince fra West Ham United den 13. september 1989 for st startbeløp på £800 000, i tillegg kom £5000 pr. kamp i fem år (dette ble totalt £1 500 000). Overgangen var av den kontroversielle sorten, fordi Ince hadde latt seg avbilde i en United-drakt før overgangen. Dette bildet havnet i avisen Daily Express, og dermed fikk Ince hatbrev og tilrop fra West Ham-supportere. Dette førte til en fremskynding av overgangen. Det ble imidlertid et nytt problem da Ince ikke besto den medisinske testen. «"Jeg snakket med Alex Ferguson og avtalen var nesten sluttført. Jeg skulle reise på ferie og min agent på den tiden, Ambrose Mendy, sa at det ikke var nødvendig å komme tilbake for å ta bilde i United-drakten når avtalen var ferdig signert. Derfor tok vi bildet før jeg reiste på ferie, og det skulle brukes når avtalen skulle annonseres. Lawrence Luster i avisen Daily Star tok bilde og la det i arkivet. Like etter skulle deres søsteravis, Daily Express, finne et bilde av meg i West Ham-drakt, og fant i stedet et med United-skjorte. De trykte dette bilde, og dermed brøt problemene ut. Jeg kom tilbake og oppdaget at West Ham-supporterne var rasende på meg. Det var i sannhetens tegn ikke min feil. Jeg var bare en ung gutt på den tiden, og alt jeg gjorde var å følge min agents råd. Det måtte jeg selv lide for i ettertid."» Ince debuterte for Manchester United den 16. september 1989 mot Millwall (1. divisjon, 5–1 hjemme, 42 746 tilskuere). Allerede i sin første sesong var han en del av laget som vant FA-cupen, etter to kamper mot Crystal Palace på Wembley. Dette var manager Fergusons første triumf på fire sesonger. Mange sier at denne seieren redde jobben hans, spesielt med tanke på at laget var nær ved å rykke ned. En sluttspurt gjorde at klubben endte på 13. plass. Sesongen etterpå gikk det bedre med United, og laget hadde store ting på gang. I ligaen endte det med 6. plass. I ligacupfinalen endte det med skuffende tap mot Sheffield Wednesday, ledet av Ron Atkinson. Siden United vant FA-cupen sesongen i forveien fikk United lov å delta i Cupvinnercupen. Forbudet mot engelske klubbers deltakelse i Europa var opphevet (unntatt for Liverpool), og det gikk over all forventning. United feide lag etter lag av banen, blant annet Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier, Legia Warszawa og til slutt Barcelona i finalen (i Rotterdam). United vant 2–1 etter to mål av Mark Hughes, og Ince storspilte på midtbanen sammen med legenden Bryan Robson, som senere skulle bli hans manager i Middlesbrough. I 93 var Uniteds lag endelig gode nok til å hente hjem ligaseieren. Dette var den første sesongen etter at «Premier League» var innført. Det var hele 26 år siden United hadde vunnet. Ingen av spillerne på dette laget vil noensinne bli glemt av Uniteds-supportere. I 94 sesongen var Manchester United fantastiske, og Paul Ince hadde sin beste sesong for klubben. Han scoret åtte mål på 39 ligakamper. Klubben vant både ligaen og FA-cupen, noe de aldri hadde gjort tidligere. Selve finalen i FA-cupen endte i 4–0 seier over Chelsea på Wembley. Hans siste sesong i United kunne endt veldig bra, men klubben klarte ikke å opprettholde seiersrekken på vårparten. United var så nær ligaseier i siste kampen mot West Ham, hadde Andy Coles stolpeskudd på overtid gått inn, ville United vunnet. I FA-cupfinalen på Wembley endte det med 0–1 tap for Everton. Denne sesongen ble Ince beskyldt for å ha slått til en tilskuer borte mot Crystal Palace. Dette skjedde mens Eric Cantona kung-fu sparket en tilskuer ved navn Matthew Simmons. Cantona var blitt utvist og gikk langs sidelinjen på vei mot garderoben, da Simmons kom løpende ned fra 13. rad for å skjelle ut Cantona. Ince ble innblandet i slåsskampen, men slapp unna straff etter en høring. Inter Milan. Ince ble solgt til Inter Milano sommeren 1995, da manager Ferguson valgte å satse på sine yngre spillere, slik som David Beckham, Paul Scholes, Nicky Butt, Gary Neville og Phil Neville. United fikk £7 millioner for ham. Dette var den største summen United noensinne hadde fått for en spiller. Det gikk historier om at Ince hadde forlangt å bli kalt «Guv'nor» av sine lagkamerater, noe han senere har kalt en «kort fase» av livet. Ferguson har ved senere anledninger omtalt Ince som «big-time Charlie», altså «stormannsgal». Inter-publikummet var skeptiske til Ince, men skulle snart bli overbevist. Hans fremragende spill gjorde ham kjapt til en publikumsfavoritt. Den første sesongen var dårlig for laget, og Inter endte på 7. plass, selv om Ince spilte glimrende. Om sommeren var han selvskreven på Englands landslag under EM på hjemmebane. Den andre sesongen i Inter endte bedre. Laget kom på 3. plass i Serie A, og kom til UEFA-cupfinalen mot Schalke 04. I tredje runde scoret Ince mot Boavista. Finalen gikk over to kamper, og Inter tapte bortekampen 0–1. I hjemmekampen scoret Iván Zamorano, slik at laget vant 1–0. Dermed var det duket for straffesparkkonkurranse, som endte med 1–4 tap og tårer. Selv om Ince ble tilbudt en ny og forbedret kontrakt av Inters klubbpresident Massimo Moratti, valgte Ince å forlate klubben. To år i utlandet fikk være nok. Ince reiste hjem til England, med en av landets beste utenlandskarrierer bak seg. Liverpool. En viktig faktor for overgangen til Liverpool, var muligheten for å spille sammen med landslagskollega Michael Owen. Ince gikk fra Inter Milano til Liverpool i juli 1997 for £4 500 000. En annen viktig motivasjon var at hans sønn, Thomas, var 5 år gammel og Ince ønsket at han skulle gå på en engelsk skole. I Liverpool fikk Ince en kontrakt på fire år. Også i Liverpool slet Ince med temperamentet sitt. Han ble utvist mot Valencia i UEFA-Cupen 3. november 1998. I løpet av sesongen 98 fikk Ince 13 gule kort. Det ble ingen trofeer i hans tid på Anfield, men han opplevde et stort høydepunkt da han utlignet til 2–2 mot Manchester United i sin andre sesong. Han jublet hemningsløst sammen med publikumet på The Kop. Middlesbrough. Ince gikk til Middlesbrough etter at han ble kjøpt av manager Bryan Robson for £1 million. På denne tiden var Ince blitt 32 år gammel, og karrieren var tydelig på hell. Likevel beholdt han plassen på det engelske landslaget som kvalifiserte seg til EM 2000 under manager Kevin Keegan. Etter at Steve McClaren overtok som manager ble det ikke noen ny kontrakt på Ince, siden McClaren heller ville la yngre krefter slippe til. Wolverhampton Wanderers. Ince kom til Wolves på fri-transfer, etter at hans kontrakt med Middlesbrough var utgått. Han debuterte hjemme mot Burnley (3 0, 17. august 2003). Ince hadde bare spilte én kamp for West Ham på nest høyeste nivå, før denne sesongen. Men Wolves klarte opprykk til Premier League i hans første sesong der. De rykket imidlertid rett ned igjen i 04. Ince hadde offentliggjort at han skulle legge opp etter 05-sesongen, men ombestemte seg midtveis i sesongen da klubben ansatte Glenn Hoddle, hans gamle landslagssjef. I juni 2005 skrev han under en ny ettårskontrakt. I april 2006 annonserte han at han ønsket å fortsette i ytterligere én sesong, etter å ha snakket med sin gode venn Teddy Sheringham – som også fortsetter karrieren til etter de fylte 40. Swindon Town. Etter mange spekulasjoner signerte Ince en ett-årskontrakt med klubben 31. august 2006, som spillende trener. Ryktene ville ha det til at Swindon hadde hatt konkurranse med klubber som Birmingham City, West Bromwich og Crewe Alexandra. Nøkkelen til Inces signatur var hans vennskap med klubbens manager, Dennis Wise. Han debuterte for klubben 12. september 2006 i 2–1-seieren over MK Dons. Men Ince spilte bare tre kamper for klubben før det ble annonsert at kontrakten var terminert ved gjensidig enighet, fordi Ince ikke følte han kunne oppfylle forventningene. Det ble samtidig annonsert at Ince ville fortsette sitt bidrag som trener i klubben. Macclesfield Town. 23. oktober 2006 ble det bekreftet at Paul Ince var ansatt som spillende-manager for Macclesfield Town. Men han kunne ikke spille for klubben før januar når transfervinduet åpnet igjen, siden Swindon Town satt med spillerlisensen hans fremdeles. Han overtok jobben etter Brian Horton, da klubben lå helt på bunn av ligasystemet (i League Two) syv poeng bak nærmeste lag. Allerede 4. januar 2007 ble han kåret til «månedens manager» for desember i denne divisjonen. Samme måned var Ince mye i media fordi klubben skulle møte ligamester Chelsea i FA-cupen, noe som for øvrig endte med tap. Milton Keynes Dons. 25. juni 2007 ble Paul Ince på en pressekonferanse presentert som den nye manageren i 2. divisjonsklubben Milton Keynes Dons FC. Ince etterfølger Martin Allan som er ny sjef for Championship-laget Leicester City. Ince har valgt en klubb som er kontroversiell, opprinnelig stammer klubben fra Wimbledon FC, som valgte å flytte fra sitt opprinnelige nærområde i London, og åtte mil til Milton Keynes. Klubbens eier Peter Winkelman er imidlertid i ferd med å skape stor entusiasme rundt klubben, som blant annet spiller på et nytt, fantastisk stadion i Milton Keynes med en publikumskapasitet på 24 000. Klubben var nær ved å rykke opp i 2007-sesongen, derfor nærmest forlangtes det at Ince skulle ta Dons opp en divisjon i sin første sesong i klubben. Blackburn Rovers. I juni 2008 signerte Paul Ince en treårskontrakt som manager for den engelske Premier League-klubben Blackburn. Dermed ble han den første fargede engelske manageren i den engelske toppdivisjonen. Han overtok etter tidligere United-lagkamerat Mark Hughes som ble utnevnt til sjef for hardtsatsende Manchester City. 16. desember 2008 ble han sparket etter fem strake tap i FA Premier League. Tilsammen ledet han laget i 16 ligakamper, der laget vant tre, spilte tre uavgjort og tapte ni kamper (17–31 i målforskjell). Laget lå nest nederst på ligatabellen, og ble sparket på grunn av presset om å holde laget i øverste divisjon. Styreformann John Williams uttalte at dette ikke var noe klubben ønsket å gjøre, men man måtte ta hensyn til faren for nedrykk og gripe fatt i problemene før det var for sent. Ince ble den sjette Premier League-manageren som forlot jobben sin denne sesongen. Milton Keynes Dons. 3. juli 2009 returnerte Ince til managerjobben i MK Dons etter at manager Roberto Di Matteo ble ny manager West Bromwich Albion. Han annonserte i april 2010 at han gikk av etter sesongen 2009/10. Landslagsspill. Ince spilte to juniorlandskamper for England, før han fikk sjansen hos U-21 landslagsmanager Dave Sexton. Han fikk også én B-landskamp. Etterhvert fikk han sjansen på A-landslaget, under Graham Taylor i september 1992. Dette skjedde mot i Santander, noe som endte i et 0–1-tap, men Ince spilte godt. Ince fikk senere sjansen som kaptein på det engelske landslaget, og ble med det den første fargede kaptein for England. Dette skjedde 9. juni 1993 mot, i prøve-VM, en kamp som endte med tap 0–2. Ince fikk sjansen da verken Tony Adams eller David Platt kunne spille kampen. Kvalifiseringen til VM 1994 endte dårlig for England sin del, etter blant annet 0–2 tap mot og. Ince scoret imidlertid sine to første landslagsmål i 7–1-seieren over i Bologna. Ince spilte EM-1996 på hjemmebane, etter en glimrende sesong for Inter Milano. England røk ut på straffesparkkonkurranse mot i semifinalen, etter en glimrende kamp på Wembley. Ince våget ikke å se på straffene, og satt med ryggen mot mål under hele konkurransen. Ince hadde da bidratt sterkt for å få laget så langt. England manager Terry Venables valgte å bruke Ince i alle kampene. I kvalifiseringen til VM 1998 bidro også Ince meget sterkt. England hadde havnet i en vanskelig pulje, med blant annet. En hodeskadet Ince spilte med bandasje i siste bortekampen mot Italia. En heroisk innsats bidro til 0–0, og dermed var England klar for VM. Selve sluttspillet endte nok en gang med skuffelse. I åttendedelsfinalen mot var det klart for ny straffesparkkonkurranse. Denne kampen er kjent fordi David Beckham ble utvist. Ince bommet og England røk ut. Temperamentet var Inces største fordel og ulempe, og han ble blant annet utvist for England mot (1–2 borte) høsten 1998. Ince spilte også i EM 2000 i Nederland/Belgia. Manager Kevin Keegan valgte å bruke Ince i alle tre gruppespillkampene. England tapte to av dem, og vant bare én. I den siste kampen, mot vant Ince en straffe for England, men det hjalp lite. Etter EM la Ince opp landslagskarrieren, og ble stående med 53 kamper, og bare de to målene mot San Marino. Pasteurisering. Pasteurisering er en prosess for å hemme veksten av mikroorganismer i mat, vanligvis i væskeform, gjennom oppvarming fulgt av rask kjøling. I motsetning til sterilisering er ikke målet med pasteurisering å drepe alle mikroorganismer i maten, men å redusere antallet skadelige patogener til et nivå som antas å ikke være skadelig (så lenge det pasteuriserte produktet lagres etter forskriftene og brukes innen en gitt utløpsdato). Sterilisering av matvarer er lite utbredt fordi det vanligvis påvirker matvarenes smak og kvalitet, eller direkte ødelegger de, mens pasteurisering er en mer skånsom prosess. Den moderne pasteuriseringsmetoden som innebærer oppvarming fulgt av kjøling har vi fra den franske forskeren Louis Pasteur. Den første vellykede testen av pasteurisering ble fullført av Louis Pasteur og Claude Bernard i april 1862. Tidligere kjenner vi en enklere prosess for pasteurisering av sake omtalt i Tamonin-nikki, en japansk buddhistmunks dagbok fra 1568, mens den eldste beskrivelsen av en prosess som minner om pasteurisering stammer fra Kina, der oppvarming av vin for å øke holdbarheten er beskrevet i 1137. Pasteurisering i meierier. I meierier er pasteurisering betraktet som den viktigste prosessen i produksjon av melkeprodukter. Det påvirker både kvalitet og holdbarhet. Pasteurisering innebærer en varmebehandling av melken ved bestemte temperatur og tidskombinasjoner, som gir en absolutt sikkerhet mot overføring av eventuelle sykdomsfremkallende bakterier. Dessuten en størst mulig reduksjon av melkens øvrige bakterieflora, virus og enzymer uten at melkens utseende og smak eller dens betydning som næringsmiddel forandres merkbart. Lav-pasteurisering. Melken varmes opp til 65°C i 30 minutter og kjøles deretter ned til 4°C eller under. Fosfatase-enzymet inaktiveres ved denne temperatur og tidskombinasjon, slik at melken viser en negativ reaksjon ved fosfataseprøven. Den internasjonale betegnelsen er LTLT (low temperature long time) Pasteurisering. Melken varmes opp til 72-75°C i 15 sek. og kjøles deretter ned til 4°C eller under. Fosfatase-enzymet inaktiveres ved denne temperatur og tidskombinasjon, slik at melken viser en negativ reaksjon ved fosfataseprøven. Den internasjonale betegnelsen er HTST (High Temperature Short Time) Høypasteurisering. Melken oppvarmes til 80-85°C i ca 1 minutt og kjøles deretter ned til 4°C eller under. Ved denne behandlingen inaktiveres enzymet peroksydase, og melken viser negativ reaksjon ved peroksydaseprøven. Ultrapasteurisering. Melken oppvarmes i to trinn, først til ca 75°C og deretter under trykk til 140°C i 2-4 sek. Hvoretter den nedkjøles hurtig til 4°C eller under. Ultrapasteurisering innebærer at alle melkens bakterier destrueres, og melken vil få en ekstra lang holdbarhet. Den internasjonale betegnelsen for denne behandlingen er UHT (Ultra High Temperature). Upasteurisert. Upasteurisert melk er brukt som råstoff til flere ostetyper med tradisjonelt opphav i Frankrike. Lignende oster laget av pasteurisert melk blir ikke utsatt for den samme modningsprosessen, og vil derfor smake noe anderledes. Etter en langvarig prosess, har lokale produsenter fått gjennomslag for at matmyndighetenes påbud om at absolutt all melk til konsum skal være pasteurisert, ikke gjelder for råstoff for slike oster. Også i Norge kan man i dag få lokalt produserte oster av ikke-pasteurisert melk, foruten de franske. Masterplan. Masterplan er et tysk power metal-band. Bandet ble etablert som et planlagt sideprosjekt av Helloween-medlemmene Roland Grapow og Uli Kusch pluss produsenten Roy Z. I 2001 ble både Roland Grapow og Uli Kusch sparket fra Helloween, og bestemte seg derfor å satse på Masterplan som et hovedband. De fikk med seg Janne Warman fra Children of Bodom på keyboard og Russell Allen fra Symphony X som vokalist. Allen ble senere erstattet av norske Jørn Lande, fordi de trengte en vokalist som kunne satse på bandet, og ikke bare ha det som et sideprosjekt. Janne Warman var egentlig et midlertidig medlem som ble erstattet med Axel Mackenrott fra Gamma Ray før de ga ut noen utgivelser. Den 11. mai 2006 forlot Lande bandet på grunn av kreative forskjeller. Noen måneder senere forlot også Uli Kusch Masterplan. I 2009 ble det kjent at Lande var tilbake som vokalist i bandet. Sylacauga. Sylacauga er en by i delstaten Alabama. Ifølge folketellingen i 2000, hadde Sylacauga 12 616 innbyggere. Den ligger sør i Talladega fylket og er den nest største byen i fylket etter Talladega. Byen ligger omtrent 50 km sørøst for delstatens største by Birmingham og 60 km nord for delstatshovedstaten Montgomery. Historie. Området ble først befolket av Creek-indianerne. Europeere kom til området på 1700 tallet. Shawnee indianerne opprettet byen Chalakagay i 1748. Navnet kommer fra Chalaka-ge, («Stedet til Chalaka stammen»). I 1836 ble indianerne imidlertid tvangsflyttet vestover. Byen ble formelt stiftet i 1838 med navnet Sylacogga. I 1887 fikk byen det nåværende navnet Sylacauga. Byen hadde flere viktige veiforbindelser og jernbanen kom til Sylacauga i 1886. Det første bekreftede tilfelle av at en meteoritt treffer et menneske skjedde i Sylacauga 30. november 1954, da den 31 år gamle Ann Elizabeth Hodges ble truffet mens hun hvilte i stuen. Den 4 kg tunge meteoritten falt gjennom taket, traff radioskapet som stod i rommet og spratt opp for så å treffe Hodges i armen og låret. Hodges overlevde selv om beinet ble skadet. Økonomi. Sylacauga ligger på berggrunn som inneholder mye hvit marmor. Marmor fra Sylacauga gikk med til å bygge den amerikanske høyesterettsbygningen i Washington D.C.. Ellers har Sylacauga en del maskinindustri som leverer bl.a bildeler. Byen har et eget skoledistrikt adskilt ifra fylkets skoledistrikt og har 2 barneskoler, en ungdomsskole og en videregående skole. James L. Brooks. James L. Brooks, (født 9. mai 1940 i North Bergen Township, New Jersey, USA) er en amerikansk produsent, manusforfatter og filmregissør. Han er mest kjent for serier som "The Mary Tyler Moore Show", "The Simpsons", "Rhoda", "Taxi" og "The Tracey Ullman Show". Biografi. James L. Brooks vokste opp i en jødisk familie i Brooklyn, New York. Hans karriere startet som manusforfatter i CBSnews i perioden 1964 til 1966. Resultatet av perioden i ABS ble seriene "Room 222" og "The Mary Tyler Moore Show". Sistnevnte ble raskt en suksess og karrieren var i gang. Brooks startet et eget film- og TV-selskap som produserte serier som "The Tracey Ullman Show" og senere "The Simpsons". Selskapet heter Gracie Films. I en av seriene, The Critic, er Nancy Cartwright (stemmen til Bart Simpson) med som en av stemmene. Gracie Films produserer forøvrig "The Simpsons". Han vant i 1983 en Oscar for beste regi med filmen "Terms of Endearment, (Tid for ømhet)". Det danske Kriminalakademi. Det danske Kriminalakademi (DKA) er en dansk forening med formål å fremme god kriminallitteratur. DKA ble stiftet 15. november 1986. Foreningen består av danske forfattere av kriminallitteratur og «personer som offentlig har skrevet om kriminallitteratur eller på annet vis bidratt vesentlig til Det danske Kriminalakedemis formål». DKA utdeler hvert år Harald Mogensen-prisen for fjorårets beste danske kriminalroman, Det danske Kriminalakademis debutantpris til den beste danske kriminalroman utgitt av en debutant og Palle Rosenkrantz-prisen til forfatteren av det beste kriminallitterære verk utgitt på dansk i foregående år uten hensyn til forfatterens nasjonalitet. Etter innstilling fra medlemmene kan foreningen også uttedele Det danske Kriminalakademis diplom for særlig bemerkelsesverdig innsats innen genren. Kongeriket Jugoslavia. Kongeriket Jugoslavia (serbo-kroatisk: "Kraljevina Jugoslavija / Краљевина Југославија") var et kongerike på Balkan som eksisterte fra slutten av første verdenskrig til andre verdenskrig. Starten. Kongeriket ble etablert i 1918 med sitt første navn «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere» (serbokroatisk: "Краљевина Срба, Хрвата и Словенаца/Kraljevina Srba, Hrvata i Slovenaca") 1. desember 1918 ble det nye kongeriket proklamert av Alexander I av Jugoslavia som var prinsregent for sin far Petar I av Serbia. Det nye kongeriket var sammensatt av de tidligere uavhengige kongerikene Serbia og Montenegro, og fikk etter Saint-Germain-traktaten store områder som tidligere var deler av Østerrike-Ungarn: Kroatia, Slavonia og Vojvodina fra den ungarske delen av dobbeltmonarkiet, Krain, deler av Steiermark og mesteparten av Dalmatia fra den østerrikske delen, og provinsen Bosnia-Hercegovina, annektert i 1908. Kongeriket hadde sine grenser mot Italia og Østerrike i nordvest, Ungarn og Romania i nord, Bulgaria i øst, Hellas og Albania i sør, og Adriaterhavet i vest. En folkeavstemning ble holdt i provinsen Kärnten, som valgte å forbli i Østerrike. Den dalmatiske havnebyen Zadar ("Zara" på italiensk) og noen få av de dalmatiske øyene ble gitt til Italia. Byen Rijeka ("Fiume" på italiensk) hadde 12. september 1919 blitt okkupert av irregulære italienske styrker under kommando avGabriele D'Annunzio og etablert som selvstendig område under navnet Reggenza Italiana del Carnaro. 29. desember ble byen og området omkring overlevert til Italia etter et omfattende italiensk bombardement av byen, og den ble erklært som en uavhengig fristad, men ble snart okkupert og annektert av Italia. Spenningene mellom de to landene fortsatte da Italia krevde mer av den dalmatiske kysten og Jugoslavia krevde Istria, som siden 1814 hadde vært en del av det tidligere keiserriket Østerrike ("Küstenland"), men senere ble annektert av Italia. Innbyggerne var stort sett slovenere og kroater. Den nye regjeringen forsøkte å integrere det nye landet politisk og økonomisk; en oppgave som var veldig vanskelig pga de store forskjellene mellom noen av språkene, nasjonalitetene og religionene i den nye staten, de ulike historiene til de respektive regionene, og store forskjell i økonomisk styrke mellom regionene. Tidlig politikk. Umiddelbart etter proklamasjonen 1. desember begynte forhandlinger mellom folkets råd (fra den tidligere Staten av slovenere, kroater og serbere) og den serbiske regjeringen. Den resulterte i en avtale om at den nye regjeringen skulle ledes av Nikola Pašić. Men da avtalen ble sendt til regenten for godkjennelse, ble den forkastet, og dette skapte den første krisen for regjeringen. Alle deltagende parter så på dette som et brudd på parlamentariske prinsipper, men krisen løste seg da de ble enige om å erstatte Pašić med Stojan Protić, et annet ledende medlem av hans Radikale parti. Den nye regjeringen ble innsatt 20. desember 1918. I perioden før valget av Riksforsamlingen som skulle utarbeide grunnloven, tjente en provisorisk folkerepresentasjon, satt sammen av delegater fra de forskjellige valgkretsene som hadde eksistert før, som parlament. En reorganisering av de politiske partiene førte til at flere medlemmer av den serbiske opposisjonen sluttet seg sammen med politiske partier fra det tidligere Østerrike-Ungarn og skapte det nye Demokratiske parti, som dominerte den provisoriske representasjonen og regjeringen. Fordi det Demokratiske parti, ledet av Ljubomir Davidović, gikk sterkt inn for en sentralisert stat, ble mange kroater med i opposisjonen. Men det Radikale parti var ikke fornøyd med at de kun hadde tre ministre, mens det Demokratiske parti hadde 11, så 16. august 1919 trakk Stojan Protić seg fra regjeringen. Ljubomir Davidović dannet da en koalisjon med Sosialdemokratene. Denne regjeringen hadde med én stemmes overvekt flertall i den provisoriske folkeforsamlingen. Opposisjonen begynte da å boikotte parlamentet, og siden regjeringen ikke alltid kunne være sikker på at alle dens støttespillere ville stille opp, ble det umulig å avholde møter i parlamentet. Davidović gikk av ganske raskt, men siden ingen andre kunne danne regjering, ble han statsminister nok en gang. Da opposisjonen fortsatte sin boikott, så regjeringen ingen annen utvei enn å styre uten parlament. Dette fikk opposisjonen til å fordømme avgjørelsen, og den begynte å kalle seg selv «det parlamentariske fellesskap». Davidović innså selv at situasjonen var uholdbar og anmodet Kongen om umiddelbart å utskrive valg til den grunnlovgivende Riksforsamlingen. Da Kongen nektet dette, følte Davidović at han ikke hadde noe annet valg enn å gå av. Det parlamentariske fellesskapet dannet nå en regjering ledet av Stojan Protić med det mål å innføre parlamentariske normer og motarbeide den forrige regjeringens sentraliseringspolitikk. Deres motstand mot den tidligere regjeringens program om radikale landreformer gjorde dem enda mer splittet. Men det Demokratiske parti og Sosialdemokratene boikottet nå parlamentet, og Protić kunne ikke samle et tilstrekkelig flertall. Det parlamentariske fellesskapet, som nå var regjering, ble derfor tvunget til å styre uten parlament. Det parlamentariske fellesskap brøt dermed med det grunnleggende prinsippet som hadde ført til at det ble dannet, og dermed satte det seg selv i en ekstremt vanskelig situasjon. I april 1920 førte utbredt misnøye blant arbeidere bl.a. til en streik ved jernbanen, og dette satte de politiske partiene under et sterkt press for å slutte fred. Etter vellykkede forhandlinger gikk Protić av og banet vei for en ny regjering ledet av den politisk nøytrale Milenko Vesnić. Sosialdemokratene fulgte ikke sine tidligere allierte, det Demokratiske parti, inn i regjeringen, fordi de var imot de antikommunistiske tiltakene som regjeringen ønsket å gjennomføre. Kontroversene som tidligere hadde splittet partene var fortsatt aktuelle. Det Demokratiske parti fortsatte å presse på for sentralisering og radikale landreformer. Uenighet om valgloven førte til at det Demokratiske parti stemte imot regjeringen i parlamentet, så den ikke lenger hadde flertall. Til tross for at dette parlamentsmøtet ikke hadde fullmakt, valgte Vesnić likevel å gå av. Følgene var at det Radikale parti aksepterte behovet for sentralisering, at det Demokratiske parti trakk sitt krav om landreformer, og at Vesnić igjen ble leder for en ny regjering. De kroatiske og slovenske politikerne var ikke fornøyd med sentraliseringspolitikken, og det var heller ikke Stojan Protić, som trakk seg fra regjeringen på grunn av dette. I september 1920 brøt det ut uroligheter blant bønder i Kroatia på grunn av at kyrne deres ble registrert og merket. De kroatiske politikerne skyldte på sentraliseringspolitikken til regjeringen og spesielt minister Svetozar Pribićević. Fra Riksforsamling til diktatur. En av de få lovene som den provisoriske representasjonen fikk igjennom, var valgloven for Riksforsamlingen. Under forhandlingene forut for opprettelsen av den nye staten var det blitt enighet om at valgene skulle være hemmelige og basert på alminnelig stemmerett. Det gikk ikke opp for representantene at alminnelig stemmerett også ville inkludere kvinnene før en organisasjon for kvinnelig stemmerett dukket opp idet staten ble opprettet. Sosialdemokrater og slovenske politikere var for kvinnelig stemmerett, men de Radikale var imot. Det Demokratiske parti var åpent for ideen, men brant ikke så mye for den at det var villig til å gi det tilstrekkelig parlamentarisk støtte, så forslaget ble nedstemt. Valget ble holdt 28. november 1920. Da stemmene var talt opp, hadde det Demokratiske parti fått flere stemmer enn de Radikale, men bare én representant mer. For et politisk parti som hadde vært så dominerende i den provisoriske representasjonen, var dette et nederlag. I tillegg hadde det gjort det betydelig dårligere i alle områder som tidligere hadde tilhørt Østerrike-Ungarn. Dette svekket troen på at dets egen sentraliseringspolitikk hadde støtte hos et flertall av folket. De Radikale gjorde det ikke noe bedre i de samme områdene, men for dem var det ikke et like stort problem, siden de erklærte seg som et rent serbisk parti. Den mest dramatiske fremgangen fikk de to opposisjonspartiene. Lederne for Det kroatiske bondepartiet ble løslatt fra fengsel ved innledningen til valgkampanjen og fikk liten tid til å forberede seg. Men Gligorijević mente at dette hadde hjulpet dem mer enn det hadde hindret dem. Resultatene av valget ga Nikola Pasić en sterkere stilling. Demokratene hadde ikke annet valg en å samarbeide med de Radikale hvis de ønsket å videreføre sin sentraliseringspolitikk. Pasić holdt også alltid døren åpen for et samarbeid med den kroatiske opposisjonen. Demokratene og de Radikale var ikke sterke nok til å iverksette grunnloven på egen hånd og allierte seg derfor med JMO, de jugoslaviske muslimenes organisasjon. Det muslimene ønsket og fikk, var samtykke til å bevare Bosnias grenser og å sikre at landreformene ikke skulle gå ut over interessene til de muslimske landeierne i Bosnia. Av frykt for at Jugoslavia skulle ende som monarki nektet Det kroatiske republikanske bondepartiet å sverge troskap til Kongen, og dermed mistet de sine plasser i Riksforsamlingen. Størstedelen av opposisjonen inntok sine seter, men boikottet senere foramlingen, slik at det til slutt var få stemmer imot. Men for å få vedtatt Grunnloven trengtes tilslutning fra minst halvparten av representantene, uansett hvor mange som faktisk avga stemme, og det var derfor lenge uvisst om den ville bli vedtatt. Men i siste liten sørget Džemet, en liten gruppe muslimer fra Makedonia og Kosovo, for at flertallet var sikret. 28. juni 1921 ble Grunnloven antatt, og den etablerte en monarkisk helstat istedenfor en forbundsstat. Den tradisjonelle distriktsinndelingen fra før den 1. verdenskrig ble forkastet, og 33 nye administrative oblaster (provinser) ble dannet. Disse ble styrt fra sentralregjeringen. Serbiske politikere så på Serbia som bærebjelken for Jugoslavia, på samme måte som Piemonte hadde vært for Italia, eller Preussen for Det tyske rike. I løpet av de neste årene økte den kroatisk motstanden mot den serbiske sentraliseringspolitikken. Stjepan Radić, leder for det kroatiske republikanske bondepartiet, ble fengslet av politiske årsaker. Han ble løslatt i 1925 og gjeninntok sin plass i parlamentet. Våren 1928 begynte en bitter strid mellom kroatene Stjepan Radić og Svetozar Pribičević mot serbiske politikere over godkjennelsen av Nettuno-traktaten med Italia. Dette mobiliserte en kraftig nasjonalistisk motstand i Serbia, som i sin tur fremkalte voldsomme reaksjoner fra majoritetens side, og endog drapstrusler. 20. juni 1928 skjøt og drepte Puniša Račić, en montenegrinsk representant, fem medlemmer av det kroatiske bondepartiet, inkludert lederen Stjepan Radić. Han ble fraktet til sykehuset, hvor han døde 8. oktober 1928. Som følge av denne hendelsen trakk medlemmene fra opposisjonen seg fra parlamentet og erklærte at de ikke ville vende tilbake til et parlament der flere av deres representanter var blitt drept, og de krevde omvalg. På et møte i Zagreb 1. august trakk de tilbake sin tilslutning til erklæringen av 1. desember av 1920 og krevde at forhandlingene om sammenslåing skulle begynne om igjen. 6. januar-diktaturet. Ikke lenge etter, den 6. januar 1929, besvarte kong Aleksander den politiske krisen som hendelsen i parlamentet hadde fremprovosert ved å avskaffe grunnloven, suspendere parlamentet og innføre et diktatur. Dette ble kjent som 6. januar-diktaturet, "Šestojanuarska diktatura". Han endret også landets navn til Kongeriket Jugoslavia, og senere, 3. oktober, reduserte han de 33 oblastene til 9 nye banovinaer. Slutten på kongeriket. "Se utdypende artikkel: Jugoslavia under andre verdenskrig." Kongeriket Jugoslavia ble invadert 6. april 1941 av aksemaktene under 2. verdenskrig. Landet kapitulerte bare 11 dager senere, og det var offisielt okkupert fra 17. april. Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944 og resten av Jugoslavia i 1945. Den røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de sørlige østerrikske provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var områder hvor slovenere og kroater utgjorde folkeflertallet. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme år. Vestlige diplomaters forsøk på å forene partisanene og de lojale tilhengerne av kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene klarte å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og innsette ham som enehersker med tittelen statsminister. Kongeriket Jugoslavia opphørte å eksistere 2. desember 1945, da kommunistene erklærte opprettelsen av staten "Demokratiske Føderative Jugoslavia". Navnet ble 31. januar 1946 forandret til Den Føderale Folkerepublikken Jugoslavia da den nye grunnloven ble proklamert. Den var formet etter den sovjetiske og besto av seks delrepublikker, den autonome serbiske provins Vojvodina, og det automome serbiske distrikt Kosovo-Metohija. Slaget ved Egadiøyene. Slaget ved Egadiøyene (vestkysten av Sicilia, 10. mars 241 f.Kr.) var det endelige slaget mellom Roma og Karthago under den første punerkrig. Resultatet ble en avgjørende romersk seier. Roma hadde for alvor markert seg som en stormakt, ikke bare i Italia, men også i Middelhavet. Innledning. Årene før slaget var relativt fredfulle. Roma manglet en flåte; skipene hun hadde i begynnelsen av krigen ble i all hovedsak ødelagt under Drepana og i stormen som fulgte. Karthago, på den andre siden, utnyttet ikke denne muligheten. Fiendtlighetene mellom Roma og Karthago dabbet av og ble kun konsentrert rundt Sicilia. Hamilcar Barca var treg i å utnytte sine fordeler på øya, noe som trolig var årsaken til at Roma til slutt bestemte seg for å restaurere sin flåte, for atter en gang oppnå dominans på havet. En slik plan skulle imidlertid ikke bli enkel å gjennomføre for Roma. Etter 20 års krigføring var republikken på skrantende hell, og statskassen nesten tom. En populær bevegelse, i tradisjonell romersk ånd, samlet seg for løse den vanskelige situasjonen. Velstående borgere, enten alene eller i grupper, bestemte seg for å vise sin patriotisme ved å finansiere byggingen av et skip hver. Resultatet ble en flåte på omtrent 200 skip, bygd, utstyrt og bemannet uten offentlige bevilgninger. Den nye flåten ble ferdig i 242 f.Kr. og gitt til konsul Gaius Lutatius Catulus, assistert av pretor Quintus Valerius Falto. Motgangen romerne hadde møtt i tidligere sjøslag fungerte som erfaringer, og ble uttrykt i de nye skipene. Den romerske flåten ble nå bedre utrustet, mer resistent mot dårlig vær og "corvus"en ble fjernet. Catulus og Falto drillet mannskapene i manøvrer og taktiske grep før de forlot trygt farvann. Resultatet ble en flåte på toppnivå utstyrsmessig og krigsmessig. I Karthago kunne ikke nyhetene om fiendtlig aktivitet gå upåaktet hen. En ny karthagensk flåte ble samlet. Omtrent 250 krigsskip (dog, sannsynligvis underbemannet) satte kurs mot Sicilia under ledelse av Hanno den store(generalen slått ved Agrigentum og Kapp Ecnomus). Slaget. Catulus' første trekk var, nok en gang, å beleire den sicilianske havnebyen Lilybaeum ved å blokkere havnen og dens forbindelse til Karthago. Intensjonen var å kutte Hamilcar Barcas forsyninger og kommunikasjonslinjer. Den karthagenske flåten ankom kort tid etter, for å bryte blokaden. Hanno beordret stopp nær Egadiøyene for å avvente fordelaktig vind som ville forkorte seilasen til Lilybaeum. Den karthagenske flåten ble oppdaget av romerske speidere, og Catulus avbrøt blokaden for å møte sine fiender. Om morgenen 10. mars blåste vinden i favør Karthago, og Hanno heiste umiddelbart seil. Catulus vurderte risikoen å angripe med vinden i mot, fremfor å la Hanno nå frem til Sicilia og frigjøre Hamilcar Barca og Lilybaeum. Til tross for dårlige forhold, beordret konsulen å angripe karthagenerne og signaliserte kampformasjon. Hanno klarte imidlertid ikke å utnytte fordelen med ekstra vind i seilene, sannsynligvis på grunn av den ekstra vekten alle forsyningene han hadde med representerte eller mangel på erfaring hos det provisoriske mannskapet. Omtrent halve den karthagenske flåten ble tatt til fange eller senket. Resten stakk av da vinden snudde. Slutten på første punerkrig. Etter å ha slått den karthagenske flåten, gjenopptok Catulus beleiringen av Lilybaeum. Han isolerte Barca og hans hær på Sicilia - nå spredt rundt omkring i de få befestningene Karthago hadde igjen på øya. Uten ressurser til å bygge en ny flåte måtte Karthago innse at de var beseiret, og inngikk en fredsavtale med Roma. Dermed var den 23 år lange krigen over. Det skulle gå like mange år før de to maktstatene møttes igjen. Referanser. Egadi Totem (musikkalbum). "Totem" er et studioalbum av DumDum Boys, utgitt i 1998. Kjell Samkopf. Kjell Samkopf (f. 6. april 1952) er en norsk komponist, slagverker og pedagog. Samkopf er professor ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Han har skrevet norges mest benyttede lærebok for nybegynnere på slagverk, "Praktisk Trommeskole" (1982). Kjell Sampkopf har sin utdannelse fra Norges musikkhøgskole, hvor han tok diplomeksamen i komposisjon i 1977 og kandidateksamen i slagverk i 1978. Etter dette tok han ytterligere musikkutdannelse i Nederland og USA. Som utøvende musiker har han vært paukist i Trondheim Symfoniorkester og slagverker i Den Norske Operas Orkester. I perioden 1975–82 var han fast ekstramusiker i Oslo Filharmoniske Orkester. De siste årene har Kjell Samkopf arbeidet som kammermusiker innen samtidsmusikk og solist i egne komposisjoner for solo slagverk og elektronikk. Som komponist har Kjell Samkopf bl.a. skrevet musikk til syv helaftens danseforestillinger. Han var også festspillkomponist under Festspillene i Nord-Norge i 1985. I 1992 mottok han Bærum Kommunes kulturpris. Han fikk Edvard-prisen for 2012 i åpen klasse for utgivelsen "Burragorangian Stones". Boerkrigene. Boerkrigene var to kriger mellom Det britiske imperiet og boerne. Kringkastingsprisen. Are Kalvø fikk prisen i 2005 Arne Hjeltnes fikk prisen i 2003 Ingrid Espelid Hovig fikk prisen i 1986 Herbjørn Sørebø fikk prisen i 1982 Kringkastingsprisen er en utmerkelse som siden 1978 er delt ut hvert år av Kringkastingsringen, til en stemme i eteren som utmerker seg med et godt språk, enten på nynorsk eller dialekt i det daglige arbeidet. Prisen består av et grafisk blad. Hadith. Hadith (arabisk:" الحديث - al-ḥadīθ" (fortellingen, omtalen, sagaen); fl." الأحاديث - al-’āḥādīθ" eller" الحدثان - al-ḥidθān") er innen islam fortellinger om hva profeten Muhammed sa og gjorde. Ordet "Hadith" betyr tale, referat eller beretning. Sammen med Koranen regnes Hadith som den viktigste kilde til islamsk rettsvitenskap ("fiqh"), og Koranen og Hadith omtales derfor samlet som "usul al-fiqh", «lovens røtter». En Hadith består av to deler: "isnad" og "matn". Isnad er et vitnesbyrd om hadithens proveniens eller autentisitet, og gjengir rekken av troverdige vitner som har overlevert utsagnet fram til nedskriving. Matn er selve kjernen, profetutsagnet. Tradisjonelt, i de tidligste samlingene, ble isnad gjengitt i flere ledd; Etterhvert ble isnad som regel forkortet og nevner bare det første, opprinnelige vitnet. Etter hver hadith gjengis som regel hvilke samlinger teksten først ble nedskrevet i, og hvordan denne redaktøren vurderte autentisiteten i overleveringen. Andre ahadith forteller om hva Muhammeds venner og slektninger sa og gjorde, men disse tillegges mindre vekt. Innenfor sufismen legges det særlig vekt på ahadith som gjengir utsagn fra Allah, "hadith qudsi". De fleste samlingene av ahadith er ordnet tematisk. Innenfor sunniislam regner man med seks klassiske hadith-samlinger. Høyest vurderes de to eldste samlingene: "Sahih al-Bukhari", av Muhammad Ibn Ismail al-Bukhari (ca 810-870), og "Sahih Muslim," etter Muslim ibn al-Hajjaj (ca 821-875). Disse to inneholder henholdsvis 7275 og 9200 ahadith. Andre viktige samlinger er etter "Abu Dawud" (død 888), al-Tirmidhi" (død 892), "al-Nasai" (død 915) og "Ibn Majah" (død 887). Innenfor sjiaislam anerkjennes det meste av sunnitradisjonen, med de forbehold som følger av at sjia legger vekt på forståelsen av Ali som den første imam. I tillegg har sjiatradisjonen fire samlinger: av "Muhammad al-Kulayni" (død 939), av "Muhammad Ibn Babuya" (ca 918-991) og to samlinger av "Muhammad al-Tusi" (død 1067). Hos ibadiene er Musnad al-Rabi ibn Habib en viktig samling. De fleste muslimer mener at ahadith kan brukes som kilde til å avgjøre usikkerhet om tolkninger av Koranen. Det er noe uenighet om påliteligheten til vitnerekken ("isnad") til den enkelte hadith. Noen mindre grupper underkjenner hadith totalt, legger vekt på «Koranen alene», og hevder at ahadith er menneskeskapte og uten autoritet. Kringom. Kringom er medlemsbladet til Kringkastingsringen. Bladet kommer ut med fire nummer årlig. Redaktør er Gudrun Kløve Juuhl. Bladet tar opp spørsmål om nynorsk, dialekter og samisk i media, først og fremst i kringkasting, men også i media generelt. Kringkastingsringen. Kringkastingsringen er en uavhengig medlemsorganisasjon som ble etablert 1. desember 1955. Den arbeider for å fremme bruken av nynorsk, norske dialekter og samisk i almenkringkastingen og i norske medier forøvrig. Organisasjonen utgir tidsskriftet Kringom. Hvert år deler en dessuten ut Kringkastingsprisen. Bobby Zamora. Bobby Zamora (født 16. januar 1981 i Barking) er en engelsk fotballspiller som spiller for QPR i Premier League. Bobby Zamora spilte for Englands U21-landslag, og ble hentet til Tottenham i juli 2003. Han hadde forøvrig liten suksess på White Hart Lane, og ble i februar 2004 sendt til West Ham, der han scoret noen viktige mål mot både Ipswich og Preston, som gjorde at West Ham rykket opp til Premier League. Hans første mål i Premier League-sammenheng kom i 2-1 seieren mot Manchester City i 2005. Palmer. Palmer (latin: "Arecaceae") er en familie enfrøbladede planter og den eneste familien i underordenen "Arecales". Denne gruppen har om lag 190 slekter og anslagsvis 2 500 kjente arter. Underordenen "Arecales" inngår på sin side enten i ordenen "Commelinales", eller direkte i kladen Commelinidae. Palmene er utbredt overalt i tropene og delvis også i subtropene. Kuldeherdige palmer. Man forbinder vanligvis palmer med et tropisk eller subtropisk klima, men det finnes en rekke hardføre palmer som har tilpasset seg ekstreme variasjoner i klima, fra helt ned i –25 til over 40 grader celcius. De fleste har til felles at de trenger svært varme somrer for å klare svært lave temperaturer. Men det finnes også en håndfull palmer som er tilpasset seg et kjøligere klima med svale somrer og relativt milde vintrer. Den mest kjente er trolig vindmøllepalmen, som tåler temperaturer ned mot –15 til –20 grader celcius. Denne palmen har imponert med sin tilpassingsevne til det fuktige klimaet man finner i Nordvest-Europa og de mildeste delene av Skandinavia. Andre kuldeherdige palmer verdt å nevne i den sammenheng er den europeiske viftepalmen, chilensk vinpalme, chamaedorea radicalis, gelepalme og butia eriospatha. Skudenes Ungdoms- og Idrettslag. Skudenes Ungdoms- og Idrettslag (stiftet i 1931) er et norsk idrettslag på Skudeneshavn. A-laget i fotball spiller i 5. divisjon. Marius Helle. Marius Helle (født 11. august 1983 i Stavanger) er en norsk fotballspiller. Han er spiss, og spiller for Sandnes ULF. Helle spilte for Ålgård FK før han gikk til Bryne i 2006. Helle ble toppscorer i Ålgård i 2005 og var etter dette ønsket av flere klubber i Norge. Han prøvespilte for Glimt, Brann, Bryne og Viking FK før han til slutt endte opp i Jærlaget. Sesongen 2010 scoret Helle hele 17 mål på 15 kamper for Bryne i 1. divisjon før han 20. august 2010 signerte for Stabæk. Helle spilte sin første kamp for Stabæk 22. august, der han debuterte med scoring mot Hønefoss. I januar 2011 gikk han tilbake til Bryne, han har signert en toårskontrakt med klubben. Harald Bøe. Harald Bøe (født 1939 i Finnøy i Rogaland) er journalist i økonomi- og næringslivsredaksjonen til NRK med olje- og petroleumssektoren som spesialområde. Bøe var rektor ved Sentralskolen i Bjerkreim i sju år, før han begynte i NRK Rogaland i 1977. Han arbeidet i Dagsnytt mellom 1984 og 1989. Bue (våpen). Bue er et eldgammelt våpen som har blitt brukt til jakt og kamp. I dag blir buen ofte brukt som hobby- og konkurranseaktivitet, men det finnes folkegrupper som fortsatt bruker den til jakt, og i en del vestlige land er buejakt på vilt tillatt, som i Danmark og i Finland. Historie. Buen ble trolig oppfunnet mot slutten av den paleolittiske- eller begynnelsen av den mesolitiske tidsperioden. Den eldste indikasjonen for dens bruk i Europa kommer fra Stellmoor, nord for Hamburg i Tyskland, og stammer fra den paleolittiske kulturen som levde der (ca 9000-8000 f.Kr.). Pilene ble laget av furu, og var 15-20 cm lange med en pilspiss av flint. En mer enn 7000 år gammel bue er gravd fram på en boplass fra steinalderen i den spanske regionen Katalonia, hvor det også er funnet andre buer. Denne buen var ikke brukket, målte 108 centimenter og var laget av treslaget barlind, som ofte ble brukt til buer i steinalderens Europa. De eldste kjente buene som per dags dato er kjent i Norden kommer fra Holmegårdmyrene i Danmark, der det i 1940-årene ble funnet to buer. De var laget av alm, hadde flate armer og en D-formet midtseksjon, mens den midterste delen var bikonveks. Buen var ca 150 centimeter lang. Disse buene ble brukt frem til bronsealderen; konveksiteten av midtseksjonen avtok med tiden. Konstruksjon. Buen er tradisjonelt laget av en sterk, men fleksibel tresort, for eksempel ask. I moderne tid er dette ofte erstattet av glassfiber. En sterk snor blir spent på, gjerne i et hakk i hver ende. Opprinnelig brukte man dyresener; på moderne buer er det vanlig med kevlar eller et annet kunstig materiale med stor slitekraft. Pilene er laget av rette grener eller stokker som splittes, ikke tykkere enn 1 centimeter i diameter. Den ene enden av pilen blir spisset, eller satt en spiss på av for eksempel metall (horn), og i den andre enden blir det laget et hakk (nock), slik at pilen kan settes på strengen. Det er gjerne styrefjær på pilen. Disse er der for å stabilisere pilen i sin flyvelinje / flukt. Allerede i antikken begynte man å lage komposittbuer, hvor lemmene er laget av flere materialer. Den tidligste kombinasjonen var tre og horn. Moderne komposittbuer er gjerne av metall og glassfiber. Slike buer får en langt større spennkraft, og dermed større penetrasjonsevne og rekkevidde. Fordi kan være meget tunge å spenne, bruker man på moderne buer ofte et trinsesystem som gjør det mulig å spenne dem (compoundbue). Bruk. Når man skal skyte, setter man pilen på snoren midt på, holder med peke- og langefinger på snoren rett over og under pilen, og trekker snoren mot seg. Den andre enden av pilen hviler mot den andre hånden som holder buen. Man skal holde (for høyrehendte) venstre hånd med selve buen i, rett fram. høyre arm skal ligge vannrett i skulderhøyde. Når man slipper den spente snoren, skyter pilen avsted. Det er to hovedprinsipper for sikting: Med hjelpemidler eller instinktivt. Ved sikting med hjelpemidler brukes et sikte som festes på buen, og skytteren holder ett øye lukket og sikter med dette. Ved instinktiv skyting holdes begge øynene åpne, og skytteren bedømmer avstand og retning ut fra sin erfaring. Som våpen. Buen er blant de eldste våpen som kan brukes på avstand, og har hatt stor betydning for utfallet av mange slag. Mest kjent er slag under hundreårskrigen, da de engelske langbuene sikret engelskmennene seier over tallmessig overlegne franske styrker. Orange Bird. Orange Bird eller Florida Orange Bird er en figur i det fantastiske Disney-universet. Den ble laget som en figur som skulle få Disney-appelsinene til å selge bedre og bli mer morsomme for barn. Det ble laget noen sanger om han, og noen barnebøker. Orange Bird kan ikke synge, og blir derfor ofte ertet av de andre fuglene, men han kan tenke orange/oransje tanker som folk kan se. Den «setningen» han er mest «kjent» for å si er: «NICE!» Orange Bird er ikke så veldig kjent i Norden eller i Europa men er ganske kjent i Japan. Jan Eivind Myhre. Jan Eivind Myhre (født 26. april 1947) er professor i Historie ved Universitetet i Oslo. Myhres kompetanseområder er norsk og europeisk historie etter 1800. Spesielle felter er sosialhistorie, historiografi, befolkningshistorie, migrasjonshistorie, byhistorie, barndomshistorie og vitenskapshistorie. Rolf Danielsen. Rolf Christian Danielsen (født 19. oktober 1922 i Hammerfest, død 25. april 2002 i Bergen) var en norsk historiker, spesialist på 1800-tallets politiske historie i Norge. Rolf Danielsen var cand. philol. fra Oslo i 1950, og etter noen år som lærer ble han ansatt som universitetslektor ved det nyopprettede Historisk institutt ved Universitetet i Bergen fra 1958. Her var han i den første tiden alene om å forelese for instituttets grunnfagsstudenter. Danielsen ble dosent i 1964, og var deretter professor ved universitetet fra 1968 til 1991. Han tok doktorgraden i 1966 på en avhandling om Stortingets historie fra 1870 til 1908. Han var styremedlem i Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1970–72 og dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet Universitetet i Bergen 1973–75. Svenska Deckarakademin. Svenska Deckarakademin er en svensk forening med formål å fremme kriminallitteratur og sakprosa om denne genren ved å utgi kvalitetskrim og faktalitteratur, samt å øke publikums oppmerksomhet ved hjelp av prisutdelinger. Svenska Deckarakademin ble stiftet 16. april 1971 som en mindre prentensiøs versjon av Svenska Akademien. Hvert år fra 1971 har foreningen delt ut The Martin Beck Award for beste kriminalroman oversatt til svensk foregående år, og siden 1982 Svenska Deckarakademins pris för bästa svenska kriminalroman. Etter forslag fra medlemmene kan foreningen også dele ut Svenska Deckarakademins Grand Master-diplom og Svenska Deckarakademins debutant-diplom, samt priser for barne- og ungdomskrim, faktabøker og oversettelser. Deckarakademin utgir også faglitteratur, novellesamlinger og antologier om og innen genren. Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Norges almenvitenskapelige forskningsråd (forkortet NAVF) var tidligere et av fem norske forskningsråd, med ansvar for å bevilge midler til forskning. Det ble opprettet i 1949. I 1993 ble det fusjonert med de øvrige forskningsrådene til Norges forskningsråd. The Martin Beck Award. The Martin Beck Award er en årlig, litterær pris for beste kriminallitterære bok oversatt til svensk foregående år. Prisen er utdelt av Svenska Deckarakademin siden 1971, men fikk først i 1996 sitt navn etter Sjöwall & Wahlöös detektiv Martin Beck. Prisen består av et diplom tegnet av den danske illustratøren Henry Lauritzen. Prisvinnere. Martin Beck Award Katsushika Hokusai. Katsushika Hokusai (葛飾北斎 "Katsushika Hokusai"; født antagelig 31. oktober 1760 i Honjo, død 10. mai 1849) var en japansk tegner, maler og grafiker og av de betydeligste representanter for den japanske Ukiyo-e. Hans mest kjente verker er fargetresnitt fra serien "De 36 Fuji-prospekter". Biografi. Hokusai ble født i Honjo rett øst for Edo (dagens Tokyo) i den niende måneden i Horekiperiodens tiende år (oktober-november 1760). Hans biologiske opphav er ukjent, men han ble adoptert inn i en håndverkerfamilie. Hans far, Nakajima Issai, laget speil for hoffet til Shogunen. Hans interesse for tegning ble vakt i femårsalderen. 18 år gammel hadde han noe erfaring med treskjæring og begynte i studioet til ukiyo-e mesteren Katsugawa Shunsho. I 1779 offentliggjorde han sine første arbeider. Det dreier seg om skuespillerportretter utgitt under navnet Shunro. Hokusais manglende respekt for mesterens prinsipper ledet til at han i 1785 måtte forlate lærlingeplassen. Hohusai reiste så omkring og byttet hyppig lærere og skoler. Han benyttet seg av mer en 30 forskjellige navn og bodde omkring 90 forskjellige steder. Hele tiden perfeksjonerte han sin kunst. I 1782 utgav han en bok med egne illustrasjoner. Mellom 1796 og 1802 produserte Hokusai kanskje så mye som 30 000 bokillustrasjoner og andre fargetrykk. Han lot seg inspirere av såvel det japanske dagligliv som tradisjoner og legender. Innflytelse. Etter hans død kom noen kopier av hans tresnitt til vesten. Disse influerte blant andre Vincent van Gogh og Paul Gauguin. Katsushika Hokusai vurderes høyere innen vestlig kultur enn i Japan. Mange japanske trykk ble importert til Europa, særlig til Paris, i midten av det det 19. århundre. Disse trykkene ble samlet og var populære blant impresjonistiske kunstnere som Claude Monet, Edgar Degas, og Henri de Toulouse-Lautrec, som lot seg influere av den japanske kunsten. Arbeider. "Den store bølgen ved Kanagawa" er sannsynligvis hans mest kjente verk. I bildet er en stor bølge iferd med å sluke båter og mannskap. I bakgrunnen skimtes fjellet Fuji. Bølgene i bildet kalles ofte feilaktig tsunami (津波), men den korrekte betegnelsen er "okinami" (沖波), store havsbølger. 4H-bevegelsen. 4H-bevegelsen er en betegnelse på liknende barne- og ungdomsorganisasjoner i mer enn 80 land rundt om i hele verden. I Norge er bevegelsen representert av 4H Norge. 4H har som mål å utvikle en aktiv og samfunnsengasjert ungdom med ansvarsfølelse og respekt for natur og mennesker. Bevegelsen er religiøst og partipolitisk nøytral. Det finnes mange 4H-klubber, og det organiseres utflukter og leirer. Hvert år velger medlemmene en oppgave som de skal jobbe med gjennom et år. Da kan man velge veldig fritt, og det finnes temaer til stort sett alt. Eksempler er fotografering, fisking, baking, gartnerarbeide, sying eller matlaging. Når man har gått et bestemt antall år i 4H, vil man få plaketten som bevis for at du har gått i 4H. De fire H-ene står for hode, hjerte, hender og helse. Historie. De første spirene til 4H ble bokstavelig talt sådd i USA rundt forrige århundreskifte, og «landbruksklubbene» spredte seg videre til andre land innen få år. I dag varierer både navnet og arbeidsområdene fra land til land, men så godt som alle deler kløveren som symbol. USA. I USA administreres 4H, eller «4-H» som det skrives der, av det amerikanske landbruksdepartementet. Angolas herrelandslag i fotball. Angolas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Angola, og dette landslaget blir administrert av Angolas fotballforbund. Det angolanske fotballforbundet ble stiftet i 1979, og de ble medlem av FIFA i 1980. Angola har deltatt i ett VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Citadella Stadium i Luanda. Historie. Angola, ofte kalt "Palancas Negras" som betyr de svarte impalaene, spilte sin første landskamp 1. juni 1977, mot. Det endte med 1–0-seier. Landslaget deltok i fotball-VM 2006, og dette var første gang de kvalifiserte seg til et VM-sluttspill. Den 11. juni 2006 spilte de sin første kamp i et VM-sluttspill. Kampen var mot, og Angola tapte kampen 1-0. Lagets trener er Luis Oliveira Goncalves, og den mest kjente spilleren er spissen Pedro Mantorras, som spiller for portugisiske Benfica. Argentinas herrelandslag i fotball. Argentinas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Argentina. Det blir administrert av Argentinas fotballforbund. Det argentinske fotballforbundet ble stiftet i 1893, og de ble medlem av FIFA i 1912. Argentina har deltatt i 15 VM-sluttspill og har blitt verdensmester to ganger. Nasjonalstadion er Estadio Monumental i Buenos Aires. Historie. Argentina ble verdensmester i 1978 og i 1986. Landet har deltatt 37 ganger i Copa América, og vunnet mesterskapet 14 ganger. De har spilt fire ganger i VM-finalen; i 1930 tapte de 4–2 for, i 1978 vant de 3–1 over, i 1986 vant de 3–2 over mens de fire år senere tapte 1–0 for det samme laget. Diego Maradona er Argentinas største spiller gjennom tidene, og er av mange regnet som verdens beste spiller noensinne. VM-resultater. Argentina under Copa América 1957 Hardingfeleområdet. Hardingfeleområdet er den tradisjonelle betegnelsen på den delen av Norge der hardingfele har vært i bruk, i motsetning til «flatfeleområdet». Området avgrenses i nord mot Gudbrandsdalen og grensa til Sunnmøre, i øst av flatbygdene i Vest-Oppland og nedre Buskerud, i sør av ytre Setesdal og ytre Rogaland, og strekker seg i vest helt ut til kysten. Hardingfela er derfor vanlig i Hordaland, Suldal og Røldal, Sogn og Fjordane, Valdres, Hallingdal, Numedal så langt som til Kongsberg, Telemark ovenfor Ulefoss, og Setesdal så langt som til Bygland. Nordfjord og Setesdal ble regnet som «overgangsområder» fordi vanlig fele hadde vært i bruk til langt opp i nyere tid. I de senere år har også utøvere fra Sunnmøre tilegnet seg hardingfela. Windleite. Windleite er et høgdedrag i Thüringen i Tyskland, nord for byen Sondershausen. Windleite har en overveiende øst-vestlig utstrekning, berggrunnen er sandstein, og skogen domineres av bøk og eik. Høgeste punkt er Zimmerberg med 374 moh. Sammen med Kyffhäuser-bergene mot øst og Hainleite mot sør utgjør Windleite naturparken Kyffhäuser. I Windleite ligger naturlige og kunstige dammer og våtmarker som er viktige rasteplasser for trekkfugler – framfor alt traner. Ellers er området kjent for sine mange orkidearter. Windleite mangler de store turistattraksjoner, men gir fine muligheter for turgåere. Fanenes slag. Monumentet for Fanenes slag ved Cutton Moor, i nærheten av Northallerton, Yorkshire Fanenes slag (engelsk "Battle of Standard") skjedde den 22. august 1138 i nærheten av Northallerton i Yorkshire i England. Normanniske adelige sammen med engelske tvangsutskrevne menn fra fire byer i Yorkshire og nordlige Midlands overvant en skotsk hæravdeling ledet av kong David I av Skottland. Dette slaget er ulikt andre slag mellom Skottland og England ved å være det eneste slag hvor skottene angrep fra sør. Slaget fikk sitt navn ved at engelskmennene samlet seg rundt en vogn med religiøse faner eller bannere – "standards". Bakgrunnen. Da kong Henrik I av England døde i 1135 ble det utløst en maktkamp mellom Henriks datter Matilda ("Maud") og hennes fetter Stefan, greve av Boulogne, som begge krevde tronen. Skottene under kong David I støttet Matilda, men det ble Stefan som fikk kronen. David I invaderte nordlige England to ganger i 1138, og begge gangene ble han slått tilbake av Stefan i spissen for en betydelig engelsk hær. Sommeren 1138 ble derimot Stefan opptatt av å slå ned et opprør blant de adelige i sør og David I grep sjansen til å invadere nordlige England for tredje gang. Han var i stand til å marsjere dypt inn i England med støtte fra noen få misfornøyde engelske adelige og beleiret Wark før han marsjerte videre sørover og inn i Yorkshire. Erkebiskopen av York, den omstridte Thurstan, samlet lokale adelige, fikk med seg en liten styrke sendt av Stefan og tvangsutskrevne menn fra York, Beverly og Ripon, marsjerte han under religiøse bannere mot David. Med seg bar de også de vigslete symbolene til skytshelgenene for byene: Sankt Peter av York, Sankt John av Beverly, Sankt Wilfred av Ripon og Sankt Cuthbert av Lindisfarne. Bannerne har gitt navn til slaget; Bannernes eller Fanenes slag. Slaget. Engelskmennene hørte at skottene var i anmarsj og bestemte seg for å angripe først. De marsjerte hele natten og møtte skottene ved Northallerton, ved Den Store vegen nord ("Great North Road") ved daggry, klokken seks om morgenen. På høyre side av vegen var det to bakker, og engelskmennene inntok posisjon på den sydligste av disse. På toppen av bakken hadde engelskmennene en vogn med sine religiøse bannere. De engelske ridderne valgte merkelig nok å stige av hestene sine og slåss til fots. En rekke med bueskyttere ble plassert forrest i den engelske linjen med de adelige og tvangsutskrevne på hver side. Hestene var samlet bakerst med væpnet vaktstyrke. Skottene tok oppstilling på den nordlige bakken fordi kong David ønsket speile den engelsk eller normanniske formasjonen, men krigerne fra Galloway krevde sin gamle hevdvunne rett til å åpne slaget. De ble derfor plassert i midten, og de skotske ridderne, som også hadde gått ned fra hestene, ledet av Davids sønn prins Henrik på høyre side, og folk fra det skotske lavlandet til venstre. Kong David selv ledet de øvrige skotske ridderne som også hadde gått av hestene og plassert seg bak mennene fra Galloway i midten. Om småkongen Fergus fra Galloway var til stede i dette slaget er usikkert, men høyst sannsynlig var hans sønner det. Mennene fra Galloway startet slaget ved å storme den motsatt bakken flere ganger, men til tross for deres ubøyelige og dumdristige pågangsmot ble de felt i stort antall av de engelske bueskytterne. Prins Henrik valgte da å sette inn sine pansrete riddere mot den engelske hæren. Selv om skottene ble felt i stort antall greide de å slå seg gjennom den engelske linjen. Henrik synes å ha forsøkt å nå de engelske hestene, men ble slått tilbake av vaktstyrken. Den eneste vegen tilbake for de overlevende var da gjennom den engelske linjen som lukket seg bak dem. Kong David ga ordre om at reserven skulle komme sønnen til støtte, men istedenfor å adlyde, snudde reserven og flyktet fra kampfeltet. Den skotske kongen ble etterlatt med sine nærmeste menn, en håndfull riddere. Ydmyket måtte skottekongen etterlate sin sønn i slaget og flykte, og engelskmennene gjorde intet forsøk på å følge etter. Etter slaget. Det som var igjen av de skotske styrkene samlet seg ved Wark hvor de endelig greide å erobre festningen i november. Fanenes slag fikk liten betydning for maktbalansen. Som det tredje nederlaget for skottenes håpløse pågangsmot mot en langt smartere engelsk styrke fikk skottene aldri fri ferdsel inn i nordlige England og den umiddelbare trusselen mot Stefan var avverget, men forble likevel en konstant trussel i nord. Erfaringen var at fotsoldater med lett armering hadde liten sjanse mot bueskyttere og tungt armerte motstandere om ikke fotsoldatene får støtte. Skottene sviktet sine egne i slaget ved Standard og det kostet dem seieren. Ellinor Flor. Ellinor Dagmar Flor (født 16. januar 1946 i Steinkjer, oppvokst i Roan) er en norsk tekstilkunstner, som har blitt beskrevet som «en av forgrunnsfigurene i neo-tradisjonbevegelsen i Norge, moderne arbeider tuftet på gamle, nasjonale tradisjoner» og som «en av Norges mest særpregede kleskunstnere og har blant annet bidratt vesentlig til å fornye den norske strikketradisjonen». Flor har utdannelse fra Statens høgskole for kunsthåndverk og designs linje for tekstilfag i Bergen, 1976–1980, og fra søm og tilskjærerlinjen ved Brundalen videregående skole, Trondheim 1981-82. I sin første år arbeidet hun mest med å lage hatter og andre hodeutsmykninger. Hun deltok i sin første utstilling på Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen 1980., og hennes debututstilling var i i Oslo, 1985. Fra 1985 har hun særlig arbeidet med å lage drakter med inspirasjon fra norsk folkekunst. Hun er inspirert av tradisjonelle norske strikkemønstre, men har samtidig et modernisert syn på norsk husflid og heimestrikk. Hennes første prosjekt i den retning var strikkedrakten «Rosa heimanfrå» (1985) som ble utviklet på oppdrag fra. Initiativet hadde støttet fra Distriktenes Utbyggingsfond med tanke på å utvikle kvinnearbeidsplasser i bygdemiljø. Senere fulgte andre strikkedrakter fra Selbu: «Selbus svar på Coco Chanel» (1987), «Nygammel vals» (1989) og «Art deco» (1989); og drakter fra Rauland («Telemark-drakt» 1990, en kombinasjon av maskinstrikk og broderi) og Hardanger («Tradisjonsbærer» 1990, håndstrikk, broderi og mink), antrekk til til hjelpekorpsene under Vinter-OL 1994, guidedrakter til Stiklestad Nasjonale Kultursenter og Håkonshallen og «Trondhjemsdrakten» (1994).. Hun har også designet teaterkostymer, kirketekstiler og møbelstoff. Hun fikk både "Tekoforums pris" og "Sparebanken Midt-Norges eksportpris" i 1986; Sør-Trøndelag fylkes kulturpris og Roan kommunes kulturpris 1989. For sin innsats for å fornye norsk strikketradisjon fikk hun Jacobprisen fra Norsk Form i 1992. Hun har skrevet bøkene "Rosa heimafrå" (1991) om strikking og "Diva, donna, darling" (1993) om hatter. Hun er gift med kunstkritikeren Harald Flor. Dumfries and Galloway Constabulary. Dumfries and Galloway Constabulary er en britisk politistyrke med ansvar for regionen Dumfries and Galloway i Skottland. Styrken ble opprettet i 1948, da man slo sammen eldre politistyrker i Dumfriesshire, Kirkcudbright og Wigtownshire. Dette skjedde 27 år før samme område ble samlet til en administrativ region. I 1988 hadde Dumfries and Galloway Constabulary ansvar for etterforskningen av bombingen av Pan Am Flight 103 over Lockerbie. Odderøya fort. Odderøya fort ligger på Odderøya som er en øy (opprinnelig halvøy) i Kristiansandsfjorden, sør for bysentrum. Øya danner et naturlig skille mellom Østre og Vestre havn og er forbundet med landsiden med fire broer. På vestsiden er det i dag bryggeanlegg med havnelagre, korn- og sementsilo samt tankanlegg. Sørvest på øya ligger Odderøya fyr. Store deler av øya er i dag friareal. Det er veier og stier med utsikt over hele byfjorden og innseilingen med Grønningen og Oksøy fyr. Odderøytoppen ligger 92 moh. 1600-tallet. Det har vært militær aktivitet på Odderøya fra 1667 til 1999 da festningen ble utfaset. I de første tiårene var andre anlegg i området større og langt viktigere. Det gjaldt befestningene på Christiansø (anlagt 1555), Fredriksholm (anleggsstart 1655), Christiansholm (start 1666) og Lagmannsholmen (start 1687). De første årene etter at Kristiansand var grunnlagt (1641), var selve havnen ubefestet. Mer omfattende planer med Lagmannsholmen som hovedanlegg og batterier på Odderøya og Dybingen ble approbert i 1686 og anleggsarbeidene startet i 1687. Den første befestningen på Odderøya var en treskanse oppført i 1667 for å beskytte havnen på øyas østside. Området har i dag navnet Lasaretthøyden. Forsvarsanleggene på Odderøya og Dybingen ble videreutviklet på 1670-tallet. Etter at Christian V besluttet å flytte orlogsverftet og orlogsstasjonen fra Fredrikstad til Kristiansand i 1686, ble det lagt planer om ytterligere befestninger i området, først og fremst på Lagmannsholmen. Disse utbyggingene startet i 1687. Den første egentlig festning på Odderøya ble bygget på Lasaretthøyden i 1697. Rester av festningsmurene finnes fremdeles i området. På denne tiden ble det også anlagt en stjerneskanse og kruttkjeller på Oberberget eller Odderøytoppen. 1700-tallet. Kong Fredrik IV inspiserte festningsanleggene i Kristiansand i 1704. Kristiansand var på denne tiden hovedstasjon for den dansk-norske flåten av skjærbåter og galeier og hadde flere orlogsverft. Ny hovedstasjon for orlogsflåten ble anlagt i Fredriksvern fra 1750 til 1758. I 1796 ble det bestemt at det skulle anlegges en felles karantenestasjon for Danmark, Norge og Holstein på Odderøya. Eiendommen ble overført fra Fæstningsvesenet til Karantænevesenet. 1800-tallet. Karantenestasjonen på Odderøya var den største i Nord-Europa og var i drift fra 1804 til 1914. 13. juni 1872 ble det ved kongelig resolusjon fattet vedtak om en stor sanering av festningsverk over hele landet. I Kristiansandsområdet ble blant annet Odderøya nedlagt, mens Christiansholm og Lagmannsholmen fortsatte driften, men ingen av disse anleggene hadde lenger noen egentlig militær betydning. I 1897 ble det etablert opplagshavner og befestninger i Marvika og på Gleodden. Gleodden ble bestykket med 3 15 cm Armstrong kanoner. Den 1. oktober 1899 ble Kystartilleriet etablert som egen våpengren. 1900-tallet. Fra 1901 skulle utbyggingen av Odderøya befestninger starte for alvor, men planene fikk lide under knapphet på penger. Unionsstriden satte imidlertid fart på de bevilgende myndigheter og fra 1902 til 1904 fikk Odderøya følgende skyts: Nytt hovedbatteri med 2 21 cm kanoner, 3 batterier med totalt 6 15 cm kanoner og to batterier med totalt 4 nye 24 cm haubitzere. Frem til 1907 hadde anleggene i området fellesbetegnelsen Odderø"en med Topdalsfjordens befestninger". I 1908 ble den endret til "Kristiansand befestninger". Fortet ble videre utbygd i 1913 og 1914. Galgebergtangen batteri ble anlagt for forsvar av østre havn sammen med Nordre batteri på Odderøya. Disse to batteriene kunne sette havnen under kryssild. I forbindelse med nøytralitetsvakten under første verdenskrig ble Norges første hovedkommandoplass etablert på Odderøya. Anlegget var fullt av tekniske nyvinninger og dannet skole når det gjaldt ordreoverføringssystem. Kommandoplassen hadde to etasjer nedsprengt i fjellet. Nederst lå telefonsentralen med fem apparater. Den hadde forbindelse opp til kommandoplassen med jernleider samt rørpostheis. Kommandoplassen var sylinderformet, støpt i betong og dekket med armert betong. 2. etasje hadde to rom, ett for kommandanten og ett for bevoktningssjefen. Hvert av rommene hadde mulighet til å opprette telefonforbindelse med samtlige batterier og lyskasterstillinger. De tre lyskasterne og signalmastens 4-lampers signalsystem kunne dessuten fjernstyres fra kommandoplassen. Blant utstyret ellers var orograf, skuddfeltskart og strålekart. Det ble anlagt overdekkede batterikommandoplasser med to etasjer, leiderforbindelse samt orograf. Fra telefonrommet på nederste plan hadde batteriene forbindelse til hovedkommandoplassen og til hver enkelt kanon. Fortet ved utbruddet av andre verdenskrig. Størstedelen av fortets skyts var fra tiden før første verdenskrig. Bemanningen var sterkt redusert i april 1940 med kun 25 % av styrken på plass: 49 befal og 384 menige. Fortets hovedbatteri var fra 1904. Kanonene var 21 cm St. Chamond L/46 med rekkevidde 10 000 meter. Prosjektilene veide 142 kg. Under kampene i morgentimene 9. april avfyrte fortet 30 skudd med 21 cm kanonene, 60 skudd med 15 cm kanonene og 12 med haubitsbatteriene. Fortet ble angrepet med skipskanoner og bombardert fra fly. I tillegg til granattreff, førte et bombenedslag til at et ammunisjonslager eksploderte. Festningen hadde 8 drepte og 13 sårede etter kampene. Tysk utbygging. Okkupasjonsstyrkene sørget for en videre utbygging av Odderøya og de øvrige fort i området. Allerede i 1940 begynte tyskerne å flytte kanonene fra Odderøya til fortene i Laksevika, Beltevika og på Randøya. Haubitserne ble stående. Etterkrigstid. Kristiansand festning fikk betegnelsen Kystartilleribrigade Sør fra 1947. Samme år ble fortet tilført et 3 kanoners 10,5 cm batteri for utdanningsformål. I 1953 ble betegnelsen igjen Kristiansand festning og denne ble beholdt frem til 1962. Skyteskolen for Kystartilleriet (SSKA) ble flyttet fra Oslo til Odderøya i 1953 og hadde standkvarter på fortet frem til 1997 da skolen ble flyttet til Bergen. Frem til 1959 hadde brigaden stående beredskapsstyrker som alternerte mellom fortene på Odderøya, Møvik og Randøya. Siden ble de mobiliseringsfort som bare ble bemannet ved repetisjonsøvelser. En av Kystartilleriets rekruttskoler ble etablert på Odderøya fra 1959. I denne forbindelsen ble kanonene skiftet ut. Det var inntak fire ganger årlig med 250 rekrutter. Etter endt rekruttskole ble mannskapene fordelt til beredskapsfort på Østlandet og i Nord-Norge. Etter å ha utdannet over 33 000 kystartillerister ble skolen nedlagt 17. juni 1993. Operativt var fortet på denne tiden en del av Sjøforsvarskommando Sørlandet. Fra 1962 ble Kystartilleriet og Marinen i Agderfylkene slått samme til Sørlandets sjøforsvarsdistrikt. I nyere tid har Odderøya huset vernepliktsforvaltningen for Sørlandet. Odderøya ble åpnet for publikum 23. juni 1992. Sisyfos. a>s maleri av Sisyfos fra 1548-1549. Sisyfos (Σίσυφος) var konge, helt og skrekkeksempel i gresk mytologi. Han er kjent for at han fikk en evig straff med å rulle en stein opp på et fjell. Dette har gitt opphav til uttrykket "sisyfosarbeid". Sisyfos skal ha grunnlagt, og vært konge av, Korint. Han var sønn av Aiolos og Enarete og gift med Merope, som han fikk en sønn med, den senere korinterkongen Glaukos. I noen senere kilder blir det også sagt at han var far til Odyssevs. Som konge skal han ha oppmuntret skipsfart og handel, men også ha prøvd å bemektige seg mest mulig rikdom, gjerne ved å drepe reisende. Homer og senere diktere kaller ham en av verdens slueste menn. Da dødsguden, Thanatos, kom for å hente ham, klarte kongen å lenke ham fast slik at verken han eller noen andre trengte å dø. Til slutt måtte Ares komme og fri guden, mens Sisyfos ble sendt til dødsriket. Kongen hadde flere kort i ermet. Han hadde avtalt med sin kone at hun ikke skulle ofre noe for ham, slik man pleide å gjøre før de døde. Han gikk til Hades og klaget over at kona ikke utførte pliktene sine, og ba om å få dra tilbake til jorden og snakke med henne. Så snart han var fri, nektet han å dra tilbake. Til slutt måtte Hermes ta ham til dødsriket med makt. Som straff for alle triks, ugjerninger eller at han hadde røpet gudenes hemmeligheter, måtte Sisyfos rulle en stor stein opp på et fjell. Men hver gang han var nær ved å lykkes mistet han grepet og måtte begynne om igjen. Dette skulle han måtte gjenta til evig tid. Av dette har vi altså fått uttrykket "sisyfosarbeid", om et tungt og endeløst arbeid som ikke fører til noe. Sisyfos har fascinert senere kunstnere og filosofer frem til vår tid. Welcker mener han er et symbol for mennesket som stadig tørster etter mer kunnskap. I essayet "Le Mythe de Sisyphe" sammenlikner Albert Camus Sisyfos med menneskelivet, som et absurd strev uten mål, og som vi likevel lever. Chorea. Chorea (fra Gresk "khoreia", dans), også kalt Sanktveitsdans er en sykdom, eventuelt sykdomstegn som kjennetegnes ved ufrivillige bevegelser (dyskinesier) som skyldes overaktivitet av de dopaminerge nevroner i de områdene av hjernen som kontrollerer bevegelser. Chorea karakteriseres ved kortvarige uregelmessige bevegelser som ikke er repetitive eller rytmiske, men synes å bre seg fra en muskelgruppe til den neste. Bevegelsene ved chorea er helt uten formål, men personene som har chorea forsøker ofte å kamuflere dem ved at de ser planlagte ut. Denne type ufrivillige bevegelser ses ved fire forskjellige sykdommer:Chorea opptrer ofte sammen med atetose, som tilfører vridende bevegelser. Chorea er et fenomen som opptrer ved Huntingtons sykdom, Sydenhams chorea, og kan forårsakes av medisiner (levodopa, antiepileptika og antipsykotika). Årsaker. Chorea kan opptre ved en rekke sykdommer og tilstander. Sanktveitsdans. På slutten av 1600-tallet trengte den engelske legen Thomas Sydenham et navn på en sykdom som innebar ukontrollerbare muskelbevegelser, og han tok i bruk ordet sanktveistsdans som ord for lidelsen, og det ble synonymt med Sydenhams chorea. På denne tiden var historiene om de opprinnelige sankt Veits-danserne stort sett glemt. Pressing (straff). Pressing eller knusing var en tortur- og henrettelsesmetode som ble brukt i flere land. Metodene som ble brukt varierte. Det er ikke lenger noe land som benytter metoden i lovlig sanksjonerte henrettelser. Pressing i det engelske rettsvesenet. "Peine forte et dure" (fransk juridisk uttrykk for «streng og hard straff») var en torturmetode som ble brukt i Englands, og senere Storbritannias rettsvesen. Man kunne ikke dømme en person som ikke ville erklære seg skyldig eller uskyldig under rettssaken, og for å fremtvinge en erklæring ble den tiltalte dømt til pressing. Personen ble lagt på et gulv med en plate over seg. Deretter ble det lagt stein eller lodd på platen, med stadig økende vekt. Den dømte kunne være i live i flere timer, inntil brystkassen ble så sammenklemt at pusting ikke lenger var mulig. Prosessen stoppet når personen erklærte seg skyldig eller uskyldig. Den viktigste årsaken til at mange ble ihjelpresset var at de på denne ble fritatt dom. Dermed ble ikke eiendommen deres inndratt, og arvingene ble ikke rammet. Metoden ble avskaffet i 1772. Den siste kjente bruken av metoden var i 1741. Senere innførte man regelen om at dersom personen ikke svarer på skyldspørsmålet, blir stillheten tolket som «ikke skyldig». Det mest kjente offeret for pressing var den katolske helgenen Margaret Clitherow, som ble presset ihjel 25. mars 1586 etter å ha nektet å uttale seg om skyldspørsmålet da hun ble anklaget for å ha skjult prester i sitt hjem. Hun gjorde dette for å unngå en rettssak hvor hennes barn ville blitt tvunget til å vitne mot henne. Pressing har også blitt brukt ved ett tilfelle i USA. Under hekseprosessene i Salem nektet Giles Corey å uttale seg sin skyld eller uskyld, og 19. september 1692 ble han presset ihjel. Hans siste ord skal ha vært «mer vekt!». Henrettelse med elefant. I Sør- og Sørøst-Asia har henrettelse med elefanter blitt brukt som henrettelsesmetode i minst 4000 år, en metode også romerne og kartaghenerne i noen tilfeller brukte. Augusta av Reuss-Ebersdorf. Grevinne Augusta Caroline av Reuss-Ebersdorf og Lobenstein (født 19. januar 1757 i Ebersdorf, død 6. november 1831 i Coburg) var datter av grev Heinrich XXIV Reuss av Ebersdorf og grevinne Karoline Ernestine av Erbach-Schönberg. Augusta var bestemor til både Victoria av Storbritannia og til Victorias mann Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Aleppo. Aleppo (arabisk: حلب‎ "Ḥalab") er den største byen i Syria, og hovedstad for guvernementet Aleppo, den mest folkerike syriske guvernementet. Med en offisiell befolkning på 2 132 100 mennesker, i henhold til folketelling av 2004, er den også en av de største byene i Levanten. I århundrer var Aleppo også den største byen i Storsyria (den arabiske provinsen i middelalderen) og den tredje største i det osmanske rike, da etter Konstantinopel (Istanbul) og Kairo. Etymologi. Aleppo er den vestlige betegnelsen på byen. I antikken var den kjent som "Khalpe", "Khalibon", og for grekerne og romerne som "Beroea" (Βέροια). Under korsfarertiden og på nytt under det franske mandatområdet Libanon og Syria ble navnet "Alep" benyttet, og "Aleppo" er den italienske versjonen av dette navnet. Oldtidsnavnet for byen, "Halab", er også dagens arabiske navn. Det er av uklar opprinnelse. Det har vært foreslått at Halab betyr eller henviser til jern eller kobber i amorittiske språk ettersom byen var en betydelig kilde for disse metallene i oldtiden. Halaba på amorittisk betyr «hvitt», en referanse til fargen på jorda og den rikelige mengden av marmor i området. En annen foreslått etymologi (ordforklaring), som kanskje er mindre sannsynlig, er at navnet Halab betyr «ga ut melk», noe som kommer fra oldtidstradisjonen at bibelske Abraham ga melk til reisende da de passerte til den regionen. Fargen på kyrne hans var "ashen" (arabisk: "shaheb"), derfor ble også byen kalt for "Halab ash-Shahba" («han melket de hvitfargede»). Historie. Aleppo er en av de eldste uavbrutte bebodde byer i verden. Den har vært bosatt kanskje så tidlig som 5000-tallet f.Kr. Utgravninger ved Tell as-Sawda og Tell al-Ansari, rett sør for den gamle bydelen av Aleppo, viser at området var bosatt siden minst den siste delen av 2000-tallet f.Kr.; og dette er også da Aleppo første gang er nevnt i kileskrifttavler som er blitt avdekket i Ebla og Mesopotamia, hvor den ble omtalt for sin kommersielle og militære ferdigheter. En slik langvarig historie har antagelig sin årsak til byens strategiske posisjon som handelsknutepunkt mellom Mesopotamia og Middelhavet. Byens betydning i historien har også vært grunnet dens lokalisering som endepunktet av Silkeveien, som passerte gjennom Sentral-Asia og Mesopotamia. Da Suez-kanalen ble innviet i 1869 ble handelen avledet til sjøvegen og Aleppo begynte sin langsomme nedgang. Da det osmanske rike falt sammen etter den første verdenskrig, avga Aleppo sitt nordlige innland til Tyrkia foruten også den viktige jernbanen som knyttet byen til Mosul. Deretter mistet byen på 1940-tallet sin hovedtilgang til havet med Antiokia og Alexandretta (som nå heter İskenderun), også til Tyrkia. Til sist har Syrias isolasjon i løpet av de siste tiårene ytterligere forverret situasjonen, skjønt kanskje det er denne nedgangen som har bidratt til å bevare den gamle bydelen i Aleppo, dens middelalderarkitektur og tradisjonelle kulturarv. Aleppo har i den senere tid og fram til situasjonen med opprøret i Syria i 2011–2012 hatt en viss framgang. Den fikk i 2006 en islamsk kulturpris og har også hatt en del restaureringer av byens historiske kulturarv. Aleppo er i dag en betydelig industriby, og regnes som Syrias økonomiske hovedstad. Internasjonale organisasjoner. Det syriske bibelselskap (medlem av De forente bibelselskaper) har sitt hovedkontor i Aleppo med bokhandel og ungdomssenter i Damaskus. Under den militære konflikten i 2012 holdt hovedkontoret åpent - også under de mest aggressive krigshandlingene. Bokhandelen og ungdomssenteret i Damaskus var periodevis stengt. Merke (fane). Merke eller "merki" på norrønt var i middelalderen ment som den vanlige betegnelse for felttegn på land og sjø som mobil spydfane. Til forskjell fra flagg som den gang betegnes som "flaug", avstivet flagg eller vaiende flagg på mastetopp. Ravnefanen. Det kanskje meste kjente merke eller fane er Ravnefanen som blir først dokumentert under vikingsoverfallene på England i år 878 da en dansk hær av daner kom til Wessex i Devonshire på 23 skip og blir knust i et slag av vestsakserne som fant en fane eller "gunfani" som disse kalles, med en ravn utpreget på denne. Gunfani betyr krigsfane i engelske kilder med hensyn til kontakt med Skandinavia og skulle senere ment vimpel under lansespissen på en ridders lanse. Beskrivelsen måtte derfor ment at faner under vikingtiden og middelalderen blir hengt på lange spyd eller lanse. Fra annalene nedskrevet ca. 1105 i St.Neots kom det videre opplysninger om ravnefanen som skulle være vevet ferdig på en dag av tre døtre etter Ragnar Lodbrok for deres brødre Ivar Benløs og Ubbe som tok fanen med seg på deres overfall på England. "Merkesmannen" eller merkebærer skulle bar ravnefanen til seier hvis den bredte seg ut i vind så ravnen liknet en flygende ravn, hvis den hang slapt ned vil det ikke være seier. Ravnefanen var ingen isolerte tilfelle fordi ulike kilder ment at ravnefanen var tatt i bruk av både konger og høvdinger på de fleste kanter vestover fra Danmark og Norge først og fremst for krigsformål. fra en sagn vet vi at Sigurd Digre som orknøysjarl hadde fått laget et fortrollet banner kalt "Hrafnsmerki" av hans mor som blir båret under Slaget ved Clontarf i 1014 der merkesmannen dør så seieren kunne være sikret. Knut den mektige hadde en ravnefane under Slaget ved Ashington i 1016 da England blir erobret og underlagt dansk herredømme. Denne ravnefanen skulle være på hvit silke som varslet seier hvis ravnen gapte og flakset. Sivard Jarl i Northumberland før 1054 skal ha ført ravnefane som etter biskop William Ramsey av Crowland før 1180 var het Ravenlandeye' som ment ravnen, landets terror og denne betegnelsen fortsetter til Harald Hardrådes felttog mot England i 1066 der han hadde en ravnefane som het "Landeydan" som ment «ligger land øde» som var brukt under den danske-norske krigen fram til 1063 og under Slaget ved Stamford Bridge. Deretter fra Bayeuxtapetet som forteller om Vilhelm Erobrerens erobring av England er det avbildet en ravnefane med blåsvart ravn på lys eller hvitlig bunn under Slaget ved Hastings i 1066. Ravnefanen var ikke universelt for vikingene og deres etterkommerne fordi det er ulike beskrivelser selv om bruk av dyrebildet som illustrere et religiøst symbol med henblikk på dødsguden Odin og utformningen på fanen som var trekantet eller triangulært ellers var felles for alle. Fra en mynt fremstilt i Jorvik eller York i år 924 blir det funnet en trekantet fane som synes å vise en fugl med utstrekte vinger og halen nedover og andre mynter fremstilt i årene 926-927 eller 937 viser ørneform som kan være ravn. Flere mynter som vise trekantet faner er funnet flere steder uten at man hva slags billed det var, sist i mynter fra Knut den mektiges tid stemplet i London. En slik trekantede fane hadde remser eller bjeller på undersiden. Normannerne hadde en avlang, rund fane med ravn på. Olavsmerket. Olav Haraldsson som senere blir helgenskongen Olav den hellige ved sin død i 1030 under Slaget ved Stiklestad hadde egne merke som var skildret av Snorre Sturlason som «et hvitt merke, det var en orm». Hvitt som farge må kanskje betraktes som en tilføyelse siden Snorre i hans Heimskringla var opptatt av symbolikken bak helgenskongen siden fargen knyttes til misjon, Kristus og pavemakt. Hos vikingene hadde fargen hvitt derimot negative betydninger. Men formen på merket var mest sannsynlig ikke en tilføyelse fordi Olav Haraldsson var i England der posedrake også kalt dragemerke på latin som "draconaris" var en nasjonalfane fram til 1264. Dragemerket er langt eldre, de første opplysninger om posedraker er minst 2 000 år gamle og romerne i Romerriket etter ca. 100 e.Kr overtok det fra sarmaterne, et asiastisk rytterfolk som kom til Europa der de blir både fiender av romerne og leiestyrker for romerske interesser. Ved 300-tallet skulle hver kohort i en legion ha egne dragemerke. Et dragemerke er en posedrake, en såkalt vindpose som blir blåst opp av vinden som kom inn gjennom dragemunnen i bronse som det er funnet få eksempler av; den lager en lyd og viser vindretningen for bueskytterne. Dette kom til England og var overtatt av anglerne og sakserne kjent i ettertiden som "Dragon`s Lance". Olav Haraldsson var en tid i virksomhet som leiesoldatsanfører hos engelskmennene og måtte dermed ha kommet i kontakt med det engelske militærmiljøet der han så dragemerket. Fra mange kirker i middelalderen er helgenskongen alltid avbildet med en drage han hadde underkuet så en må derfor går ut fra at Olavsmerket var inspirasjonen for forbindelsen mellom Olav den hellige og dragen, som selv var et symbol på hedensk styrke og selvstendighet fra andre makter. Olavsmerket var mest sannsynlig ikke en vanlig fane eller flagg. Dessuten kan det være gyllent på rød farge som på de vestsaksiske dragemerker istedenfor lys, hvitt eller sølvaktige. Olavsmerket var brukt av Magnus den gode under Slaget på Lyrskogs hede i 1043 mot venderne og skal ha vært arvet av fremtidige konger helt fram til 1177 og var siden i bruk mot Sverre Sigurdsson under Birkebeinerkrigene av Magnus Erlingsson. Sverre etter hva man vet, skal etter sin kroning som konge i 1194 ha satte Olavsmerket på plass i Nidarosdomen for godt. En flygende drage eller orm som nordmenn holdt i stor ærefrykt den gang, måtte ha vært et virkningsfylt symbol på ens kongeverdighet og arvsrett etter helgenskongen. Ravnefanen kan ha vært i bruk like lenge ved siden av Olavsmerket. Sigerfluga. Sverre Sigurdsson etter kroningsåret i 1194 bruker sitt merke for første gang under Slaget ved Florvåg i april 1194 som var tatt av øyskjeggene tidlige i kampene og senere gjenerobret. Navnet på krigsbanneret kom av "sigrfluga" som referere til at fanen skulle «flyr» og dens flikete form skulle liknet en flue. Fliket duk dukket opp tidlig på myntbilder i 1100-tallet i Danmark og Sverige satt på øverst del av spyd eller stake. Hva som er avbildet på banneret er ikke mulig å vite med sikkerhet men navnet antyder et flygende dyrebilde som ørn som var brukt som motiv i 1200-tallet på våpenskjold eller ravn som var fremdeles holdt i stor ærefrykt av nordmenn flest den gang. Det spekuleres om løve var motivet. Sigerfluga var i bruk under Slaget i Oslo 1197, Slaget på Strindsjøen i 1199 og under forsvaret av Bergen i 1200 etter Sverresagaen, mest sannsynlig var at banneret var brukt under alle engasjementer fram til Sverre Sigurdssons død i 1202. Merker i kamp. Under et slag var identifisering av egne tropp eller "flokk" som sveit viktig og for det formål var derfor merket eller fanen viktig, vi vet at flokkeførere og stormenn med høvdingsstatus under de norske slagene i Borgerkrigstiden 1130-1240 hadde egne merke i tillegg til det kongelige merket som båres av en "merkesmann" som etter hirdskråen inneta en viktig, betydningsfull stilling dersom merket representere hele hæren under slaget. Hva slags merke eller fane som var tatt i bruk er ikke helt riktig kjent, men det vist seg fort at betegnelsen «merke» var passende fordi det finnes ulike felttegn som ikke nødvendig var fane eller duk. Det finnes nemlig ulike utforminger både i tøy, silke, metall og selv hjelm som skjold var også anvendt. Metallfløy som også kalles "skipsfløyer" av forgylt bronse fra tiden 1000-1300 både på mastetoppen og stenger på forstavnen som trekantet, svingbar skjerm pyntet med biler med kuet underside var et slik merke som hadde blinkende bånd og dobber av metall eller tøystrimler festet til underkanten. Fra ca. 1250 var det funnet en runepinne som vise 49 stavner etter en krigsflåte der det var 2 med drake eller løvehoder på forstavn, 3 med triangulære metallfløyer og 1 med stivet rektangel med tre lange fliker. Metallfløy hovedsaks var under sjøslag på skipene men det hendt at de blir tatt på land. Faner som tøystykker eller duk festet til spyd eller lanse var derimot mer anvendt på land og det varieres mye i utseende fra utformning til motiv gjennom flere århundrer men dessverre finnes det smått med beskrivninger utover de viktigste som er allerede omtalt. Fra flere hold er det klar at triangulære faner var vanlig under vikingtiden som avbildelser på runestein og trestykker vist, så kom lange tunger eller tøystrimler og deretter kom faner i kvadrant eller rektangel, både avstivet og flagrende. En slik fane bindes til stangen fra øverst eller med den ene ende mot stangen. Ved slutten på 1200-tallet skulle mer moderne gjenstander som fane eller flagg basert på flagrende, lange og store duker overtar. Jernbanelinjen Roosendaal–Vlissingen. , også Zeeuwse linje (Statslinje F), er jernbanelinjen som kjører fra Roosendaal og Bergen op Zoom til Goes, Middelburg og Vlissingen i de nederlandske provinsene Noord-Brabant og Zeeland. Den ble anlagt etter at øyene Zuid-Beveland og Walcheren fikk en fergefri forbindelse med resten av Nederland takket være Sloe- og Kreekrakdemningene i deltaprosjektet ("Deltawerken"). I 1863 ble den første delen mellom Roosendaal og Bergen op Zoom åpnet. Dette var den tredje toglinjen som den nederlandske Staatsspoorwegen satte i drift i året bedriften ble grunnlagt. Fem år senere ble linjen trukket videre til Goes, og i 1872 var Vlissingen nådd. Tidligere kunne man reise til England med båttoget via Vlissingen. Båttoget trafikkerte linjen mot Tyskland via Noord-Brabant. Fra stasjonen i Goes ble trikkelinjer til Hoedekenskerke/Borssele, Wemeldinge og Wolphaartsdijk bygget ut i 1929. I 1942 ble linjene til Wemeldinge og Wolphaartsdijk lagt ned, og fra 1972 gikk linjen til Hoedekenskerke over fra godstrafikk til å bli en museumlinje drevet av "Stoomtrein Goes-Borsele" (Damptoget Goes-Borsele). Under den store oversvømmelsen i 1953 ble også en del av toglinjen oversvømmet. Ved Kruiningen kunne en del av linjen kun brukes ved lavvann. Den gikk under navnet "badekarlinjen". I 1956 gikk man over til å kjøre elektriske tog på "Zeeuwse linje", og fra da av er det en direkte forbindelse fra Vlissingen via Rotterdam til Amsterdam. På strekningen finnes to store jernbanebroer: en over Schelde-Rijnkanalen ved Bath og en over Kanalen gjennom Zuid-Beveland. Zeeuwse linje på et kart fra 1897 Stasjon Roosendaal. Stasjon Roosendaal ble åpnet da linjen Antwerpen (Belgia) – Roosendaal ble tatt i bruk 23. juni 1854. Dermed var Roosendaal en av de første byene utenfor vest- og midt-Nederland med en jernbanestasjon. I provinsen Noord-Brabant var Roosendaal den første byen som ble knyttet til jernbanenettet. Nesten et år senere, 3. mai 1855 ble linjen mellom Breda og Moerdijk åpnet, og i 1872 ble denne trukket videre til Dordrecht – Rotterdam. Fra 1863 var det mulig å reise med tog mellom Roosendaal og Bergen op Zoom og i 1868-1872 ble den Zeeuwse linjen trukket videre til Vlissingen. Den første stasjonsbygningen i Roosendaal var, med hensyn til arkitektur, lik stasjonen i Oudenbosch. I 1886-87 ble stasjonsbygningen utvidet og i 1905 fikk Roosendaal en ny stasjonsbygning. Arkitekter var D.E.C. Knuttel og G.W. van Heukelom. Siden den ble tatt i bruk har denne stasjonen har vært en viktig grensestasjon på linjen mellom Nederland og Belgia, videre er den også et viktig knutepunkt for togforbindelsen til sørvest-Nederland. Fra Roosendaal kan man ta toget til Når den nye togforbindelsen Amsterdam – Brussel – Paris, "HSL-Zuid" (den Sydlige Høyhastighetslinjen), tas i bruk i 2007 vil Roosendaals rolle som grensestasjon bli mindre viktig. Au pair. Au pair (fransk «på lik fot») er en ung person som bor hos en familie i et fremmed land med den hensikt å lære om kulturen der. Vertsfamilien gir kost, losji og lommepenger, og regner som regel med å få hjelp til barnepass og lettere husarbeid tilbake. En kan bli og få au pair gjennom en organisasjon eller sette opp en avtale på egen hånd. Ordningen kan bli misbrukt for å skaffe underbetalte hushjelper fra utlandet. Etter norske regler skal au pairen få fri kost og losji og minst 4000 kroner per måned i lommepenger av vertsfamilien. Dessuten plikter vertsamilien å betale for norskkurs. Au pairen skal jobbe maks 30 timer per uke og ha mulighet til å delta på norskkurs og fritidsaktiviteter. Vertsfamilien og au pairen må underskrive en standardkontrakt. (2007). Ekkolodd. Skjematisk fremstilling av ekkolodd, brukt til havs Et ekkolodd er en elektronisk instrument som måler havdyp ved å sende lydsignaler mot havbunnen. Siden lydfarten i vann er rundt 1500 m/s, kan en finne dybden ved å sende ut et lydsingnal og måle tiden det tar før et ekko av dette signalet returnerer til mottakeren. En grafisk representasjon av havdypene blir så vist på en skjerm, slik at brukeren kan se havdypet under båten. formula_1 der v er lydfarten, og t er tiden fra lydsignalet ble sendt ut til ekkoet blir oppfattet av ekkoloddet. Enkeltstråle-ekkolodd. Enkeltstråle-ekkolodd består vanligvis av et kombinert sender/mottager-element som vanligvis er montert pekende rett nedover mot bunnen. Det forekommer også andre anvendelser, for eksempel forovermontert for å detektere hindringer eller oppovermontert i undervannsfarkoster, for eksempel for å detektere vanndyp eller for operasjoner under is. Slike ekkolodd har en forholdsvis stor åpningsvinkel, gjerne 15-30°, noe som fører til at fotavtrykket på bunnen blir stort, og en mister da detaljene i terrenget. Disse ekkoloddene kan operere på forskjellige frekvenser, og 38 KHz har vært en vanlig frekvens som kombinerer god rekkevidde med forholdsvis små svingere. Lave frekvenser fører til at lyden trenger noe ned i grunnen. Dette utnyttes av spesielle ekkolodd som er laget for å se ned i de første metrene under bunnen. Disse kalles for bunnpenetrerende ekkolodd. Multistråle-ekkolodd. En videreutvikling av ekkoloddet er multistråle-ekkolodd, som sender ut samtidige lydsignaler mot havbunnen i en vifteform på tvers av fartøyets kurs. For hver puls som sendes ut, scannes dermed en viss sektor av havbunnen. Dataene lagres elektronisk for videre bearbeiding og eventuelt framstilling av batymetriske kart. Hvor bred sektor som måles, varierer med type utstyr og havdyp; opp mot 120° er ikke uvanlig. Det norske firmaet Kongsberg Maritime har vært verdensledende i utviklinga av multistråle-ekkolodd, men også det danske firmaet Reson er markedsleder innenfor deler av markedet. Moderne multistråle-ekkolodd er vanligvis konstruert ved at sender og mottaker er separert og montert som et kors eller en «T». Ved å bruke et «langt» element, i forhold til bølgelengden sørger en for at bølgefronten brer seg i en smal stråle ut fra senderelementet. Dette er vanligvis montert på langs av farkosten slik at viften brer seg ut vinkelrett fra elementet. Mottakerelementet er montert 90° i forhold til senderelementet og begge består av mange mindre elementer som styres og plukker opp signalet separat. Ved å detektere tidsforskjellene mellom ankomsten til de forskjellige delelementene i mottakeren, kan en beregne hvor strålen kom fra. For å kunne plassere en dybde på bunnen må en selvsagt ha kontroll med alle parametre som påvirker målingene: Fartøyets posisjon og orientering (kurs, hiv, rull og stamp) i sende- og mottakstidspunktet er viktig fordi disse danner grunnlaget for beregningene. Men også lydhastigheten i hele vannsøylen er nødvendig å ha kunnskap om, fordi lydbølgene brytes/avbøyes i henhold til Snells lov. Alt dette gjør et multistråle-ekkolodd til et meget komplisert system som typisk koster flere millioner norske kroner. Bruksområder. En "sildestim" kan lokaliseres av ekkolodd Ekkolodd kan brukes til å identifisere fiskestimer. For trålfisket og annet havfiske betydde ekkoloddet derfor en teknologisk revolusjon i løpet av 1900-tallet. I dag har også sjarker og andre mindre fiskefartøyer ekkolodd om bord. En del større fritidsbåter kan også være utstyrt med ekkolodd. Ekkoloddet betydde en revolusjon i oppmåling av havbunnen, såkalt batymetri. Mens én måling på større havdyp med loddsnor kunne ta mye av en dag, kunne en nå gjøre flere målinger i minuttet. På grunt vann kan moderne multistråle-ekkolodd samle inn opp mot 40000 dybder i sekundet. Sjøkartverket (Statens kartverk Sjø) opererer i 2009 fire multistråle-ekkolodd, alle levert av Kongsberg Maritime: To Em3002D, én Em710 og én Em1002 (reserve) Historikk. Titanics forlis i 1912 satte fart i forskninga på undervannsmålinger. I 1914 hadde amerikaneren Reginald A. Fessenden, som tidligere hadde arbeidet sammen med Thomas Edison, klar en «Iceberg Detector and Echo Depth Sounder». Fessendens detektor sendte ut en lydpuls foran fartøyet for å lytte etter ekko fra undervannsdelen av isfjell forut. Under første verdenskrig ble Fessenden engasjert i arbeidet med systemer for lokalisering av ubåter. Etter krigen begynte forsøkene med å rette lydpulsen nedover for måling av selve havbunnen, og i 1922 ble Fessendens detektor første gang brukt til å lage et sammenhengende profil av havbunnen, ombord på det amerikanske marinefartøyet USS Stewart. Kalkstein. Kalkstein, tidvis også kjent under navnet "krittstein", er en sedimentær bergart dannet av organismer som skiller ut kalsiumkarbonat (CaCO3) for å danne skall, som snegleskall, skjell. __TOC__ Da disse organismene døde, ble de liggende på havbunnen, alle bløtdeler gikk i oppløsning (nedbrutt). De harde kalkrike skallene ble etterhvert begravd i havbunnen. Ny lag med sand og leire (sedimenter) ble avsatt og tykkelsen på de overliggende massene økte. Trykket og temeraturen i de kalkrike lagene økte. Lagene ble sementert sammen. Lagene av leire og sand ble til skifer og sandstein. De kalkrike lagene ble til kalkstein. Landheving og erosjon kan så løfte kalksteinsavsetninger opp i dagen igjen. Geologisk er kalkstein et området som tidligere har ligget under vann, et grunt hav. Langs kystlinjer med kalksteinsforekomster kan vi finne kalksteinsklipper. Kalksteinen eroderer lett, så en kan finne spektakulære formasjoner som loddrette klipper og øyer ned i havet. Slike idylliske kalksteinsklipper kan vi finne i Thailand og Vietnam, men også mange andre steder i verden. De mest kjente i Europa, finner vi langs den engelske kanal («The White Cliffs of Dover»). Nærmere Norge finner vi de danske klintene. Mye av kalksteinen er forøvrig farget av andre sedimenter, slik at den like gjerne kan finnes i varianter av gråfarge. Cap Blanc Nez («Hvitkapp») og Cap Gris Nez («Gråkapp») ligger i Normandie med noen mils avstand mellom og illustrerer forskjellen. Kinesisk hagekunst. I Kina er det tradisjon for å benytte kalksteiner som har ligget i lang tid under vann og dermed blitt utsatt for vannerosjon og fått merkelige former som dekorasjonselementer i hageanlegg. Ettersom de fleste av steinene tradisjonet kommer fra en øy i Taihusjøen i nærheten av Shanghai, kalles disse steinene for Taihusteiner (太湖石). Omdannet kalkstein. Kalkstein som har blitt utsatt for høyt trykk og varme over lang tid, er omdannet (metamorfose) til marmor, en metamorf bergart. Industriell utnytting. Kalkstein brukes til en rekke formål, blant annet sement, og har vært tatt ut i steinbrudd mange steder i landet. Større anlegg finnes i Brevik og Kjøpsvik. Anlegget på Slemmestad i Buskerud hentet sitt råstoff fra Langøya utenfor Holmestrand, da den lokale kalksteinen var for dårlig. Da sementproduksjonen ble nedlagt i Slemmestad ble Langøya med steinbruddet solgt, og stedet brukes i dag som mottaksanlegg for kjemikalier og farlig avfall. Andre nedlagte kalksteinsbrudd er fredet, som eksempelvis i Østhagan landskapsvernområde ved Grua i Oppland. Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen. Leopold Stefan Karl Anton Gustav Eduard Tassilo av Hohenzollern-Sigmaringen (født 22. september 1835 i Krauchenwies ved Sigmaringen, død 8. juni 1905 i Berlin) tilhørte den sydtyske katolske gren av huset Hohenzollern. Han var sønn av fyrst Karl Anton av Hohenzollern-Sigmaringen, og bror av den senere kong Karl I av Romania. Etter revolusjonen i 1868 ble Leopold av den spanske regenten valgt til tronfølger i Spania. Valget ble støttet av den prøyssiske statsminister Otto von Bismarck, men avvist av Frankrike. Leopolds far, fyrst Karl Anton, valgte imidlertid å gi avkall på familiens krav på den spanske tronen. Saken førte likevel til et diplomatisk spill mellom Bismarck og franskmennene som ledet til den fransk-prøyssiske krig. Han var fyrste av Hohenzollern-Sigmaringen fra 1885 til sin død. Maniac Mansion. "Maniac Mansion" er et grafisk eventyrspill utgitt i 1987 av Lucasfilm Games (nå kjent som LucasArts). Det ble utviklet av Ron Gilbert og Gary Winnick og er det første spillet som bruker spillmotoren SCUMM. "Maniac Mansion" er kjent blant mange spillere for alle de nye tingene spillet introduserte. Blant annet flere slutter, valgbare personer med forskjellige egenskaper, og viktige ledetråder som ble vist for spilleren via mange mellomsekvenser. Historien. Når spillet begynner har helten, Dave Miller, funnet ut at hans kjæreste, Sandy Pantz, har blitt kidnappet av Dr. Fred Edison og han drar med to av sine venner for å prøve å redde henne. Spilleren kan velge hvilke av hans seks venner som skal bli med, noe som virker inn på hvordan man skal løse problemene man kommer ut for i spillet. Spillet var en parodi på skrekk- og b-filmer. Det hadde et hemmelig laboratorium, tentakler og en gal vitenskapsmann. "Maniac Mansion" er kjent for sine mange slutter. Det var forskjellige slutter etter hvilke personer man valgte å spille, hvor mange av dem som overlevde og hva de så gjorde. For eksempel kan du sende fienden ut i rommet, få meteorpolitiet til å arrestere ham eller gjøre ham berømt ved å publisere hans selvbiografi. Spillet var også beryktet for sine mange falske ledetråder. Det fantes for eksempel en motorsag som det ikke var noe bensin for. Det neste eventyrspillet fra LucasArts ("Zak McKracken and the Alien Mindbenders") har bensin merket «for chainsaws only», men ingen motorsag. I en senere versjon av spillet kan man også finne en poster for "Zak McKracken" i et av rommene og personen som ser på den sier «I wonder what was the use of the gas can on Mars?». Du kan også spille spillet inne i oppfølgeren "Day of the Tentacle" ved å bruke en datamaskin som man finner i spillet. En falsk ledetråd til er trappen i biblioteket med et skilt som sier at den er i ustand. Dette virker som et problem som kan løses, men det er ikke noen løsning på det i spillet. En løsning ville ha vært å fått tak i en sag og laget noen planker, men siden motorsagen ikke virker... "Maniac Mansion" var også det første spillet som hadde Chuck the Plant. Chuck kan finnes i nesten alle eventyrspillene fra LucasArts, og også i spill fra andre utgivere. Spillbare personer. I motsetning til de fleste eventyrspill har "Maniac Mansion" flere personer man kan velge å spille. Spilleren kontrollere Dave og to andre som man velge fra en gruppe på seks før spillet begynner. Hver av disse har spesielle egenskaper som kan brukes til å løse de forskjellige problemene spilleren støter på. Dave har ingen spesielle egenskaper og er med bare fordi han er Sandys kjæreste. I tillegg til de spillbare personene, dr. Fred og Sandy har man mange andre, fargerike figurer som befinner seg i villaen. Versjoner og konverteringer. Spillet var originalt utgitt for Commodore 64 og var det første spillet som bruket SCUMM, noe som gjorde at det kunne raskt bli konvertert til andre plattformer. "Maniac Mansion" ble konvertert til PC med EGA-grafikk i 1988 (også kompatibelt med CGA-grafikk). Prosjektlederen var Ron Gilbert og spillet ble designet av han og Gary Winnick. Programmeringen ble gjort av Ron Gilbert og David Fox. Andre versjoner for Amiga, Apple II og Atari ST ble også utgitt. I 1988 ble spillet konvertert til NES og utgitt av Jaleco i Japan. I 1990 publiserte Lucasfilm engelske versjoner i Nord-Amerika og Europa. Spillet var veldig sensurert (for eksempel ble frasen «brains sucked out» byttet ut med «brains removed» og nakne skulpturer var fjernet). Nintendo overså først at man kunne putte hamsteren i mikrobølgeovnen. Mange tusen kopier av spillet hadde blit sendt ut før Nintendo fjernet det fra spillet. På begynnelsen av 1990-tallet skrev Douglas Crockford, som var ansvarlig for å konvertere spillet for Nintendo, et essay som het ' (renselsen av Maniac Mansion), som fortalte om problemene med Nintendo. Essayet dukket opp i fotokopiform og på mange maillister og det ble tilslutt lagt opp på flere internettsider. I essayet la Crockford ut om Nintendos absurde regler for hvordan spillene skulle være. Jalecos versjon av spillet, som ble utgitt i Japan for Famicom to år tidligere var usensurert, men hadde mye dårligere grafikk og enkle, ikkerullende bakgrunner. Mange rom som hadde detaljer, slik som fotografier og tapetmønstre, var i denne versjonen representert som ensfargede rom uten noe bortsett fra objektene som trengtes for å spillet gjennom spillet. Personene var også tegnet på nytt og gjort mer tegneserieaktig og deformerte (mest sannsynlig i et forsøk på å gjøre spillet mer tiltalende for det japanske publikum). De endte dog opp med å se ut som store blokker med ansikt. Spillet hadde også overdrevent lange passord som var 104 tegn lange for å «lagre» spillet. En uoffisiell versjon, som het "Maniac Mansion Deluxe", ble utgitt i 2004 av en gruppe fans som kalte seg for LucasFan Games. Denne versjonen har 256 farger og oppdatert grafikk. Det var også en situasjonskomedie med det samme navnet som var løst basert på spillet. Den ble vist på kanadiske YTV fra 1990 til 1993 og på The Family Channel i USA. Joe Flaherty spilte Dr. Fred i serien og han har en meteror i kjelleren som har forvandlet hans fire å gamle sønn Turner (George Buza) til en veldig stor mann og hans svoger Harry (John Hemphill) til en flue med et menneskehode. Freds kone Casey (Deborah Theaker) og deres barn Tina (Kathleen Robertson) og Ike (Avi Phillips), og Harrys kone Idella (Mary Charlotte Wilcox) var de andre personene i serien. Mange av de som jobbet på serien, inkludert skaperen Eugene Levy, hadde jobbet på SCTV, noe som resulterte i at disse to seriene hadde samme stil. "Maniac Mansion" og dens oppfølger "Day of the Tentacle" er de eneste eventyrspillene fra LucasArts som foregår i den virkelige verden og i nåtiden. Rangin Dadfar Spanta. Rangin Dadfar Spanta (født 1954) har siden mars 2006 vært utenriksminister i Afghanistan. Han tilhørte en rik jordeierfamilie fra Herat. Som 15-åring sluttet han seg til et maoistisk parti. Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979 flyktet han fra landet, og i 1982 fikk han politisk asyl i Tyskland. Der studerte han statsvitenskap, fikk stipend fra Heinrich-Böll-Stiftung og tok doktorgraden i 1992. Han bodde i Aachen, hvor han var dosent i statsvitenskap ved RWTH-universitetet. Der grunnla han også Det demokratiske råd for Afghanistan og var medlem av De grønne. Rangin Dadfar Spanta er gift og har to voksne barn. Han har både afghansk og tysk statsborgerskap. Stasjon Bergen op Zoom. Stasjon Bergen op Zoom er en jernbanestasjon på "Zeeuwse linje" (Roosendaal – Vlissingen). Stasjonen har en regional funksjon ved at den også er et knutepunkt for regionens busslinjer ved siden av bybussene i byen Bergen op Zoom i den nederlandske provinsen Noord-Brabant. Stasjonsbygningen ble åpnet 23. desember 1863, og i 1971 ble den opprinnelige bygningen byttet ut mot en moderne bygning med mye glass som arkitekt Cees Douma hadde tegnet. Perrongen med det opprinnelige taket kan nåes via en vei til stasjonshallen vest for jernbanesporene og en fotgjengertunnel. På østsiden av stasjonen ligger en parkeringsplass for pendlere. I første halvår 2006 stopper fjerntogene (intercity) på linjen Amsterdam sentralstasjon – Vlissingen og lokaltoget Roosendaal – Vlissingen en gang i timen i begge retninger. Under morgenrushet er stasjonen endestasjon for lokaltoget Den Haag – Roosendaal. Lokaltoget til Roosendaal kjører videre som intercity til Amsterdam sentralstasjon. Stasjon Rilland-Bath. Rilland-Bath er en jernbanestasjon i kommunen Reimerswaal i den nederlandske provinsen Zeeland. Stasjonen befinner seg på linjen Zeeuwse linje mellom Roosendaal og Vlissingen. Stasjonen ligger på den andre siden av fylkesvei "A58", omtrent en kilometer nordvest for lansbyen Rilland. Stasjonsbygningen ble åpnet i 1872. I 1951 ble en ny bygning oppført (arkitekt Sybold van Ravesteyn), denne ble revet på våren 2006. Perrongene ligger skrått overfor hverandre på hver sin side av jernbaneovergangen. I første halvår 2006 stopper lokaltoget Roosendaal – Vlissingen ved stasjonen en gang i timen, i begge retninger. Air Force One (film). "Air Force One" er en spillefilm fra 1997 med Harrison Ford i hovedrollen og regi av Wolfgang Petersen. Store deler av filmens handling er lagt til den amerikanske presidentens tjenestefly, Air Force One. En gruppe kazakhstanske terrorister kaprer presidentflyet for å ta presidenten til fange og holde ham som gissel inntil general Radek blir løslatt fra fengsel. Presidenten tar etter hvert selv tilbake kontrollen over flyet. Glenn Close har rollen som visepresidenten, mens Gary Oldman spiller terroristenes leder. Svalbard Forskningspark. Svalbard Forskningspark er en forskningspark tilknyttet Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Den ligger i Longyearbyen på Svalbard. Forskningsparken brukes av Universitetssenteret på Svalbard, Norsk Polarinstitutt (NP), Sysselmannen på Svalbard og Svalbard museum. Tanken er å få til et internasjonalt samarbeid om arktiske tema, både knyttet til forskning og utdanning, ved å samlokalisere de akademiske miljøene på Longyearbyen. Grunnsteinen for forskningsparken ble lagt 20. september 2003, av Børge Brende, og ble åpnet 26. april 2006 av kongeparet. Bygget er Svalbards største, med 8500 m². Gressfluer. Gressfluer (Opomyzidae) er en liten familie av fluer med larver som lever på ulike arter i gressfamilien, blant annet på kornsortene. De er ganske vanlige der det vokser gress, og noen få arter kan være alvorlige skadedyr. Utseende. Små til middelsstore (2-4,5 mm lange), slanke fluer. De er gjerne gul/rød/brune på farge og vingene har mørke felter eller flekker. Hodet er forholdsvis lite, rundt, med runde fasettøyne. I pannen sitter tre punktøyne ("ocelli") på en liten, opphøyd trekant. De har to lange børster ved innerkanten av hvert fasettøye, et par børster mellom punktøynene og et par ved hodets bakkant. Antennen er av vanlig fluetype, antennebørsten ("arista") er lang og fjærgrenet. Munndelene er av vanlig fluetype, ikke spesielt store. De har ikke kinnbørster ("vibrissae") men de kan ha en kraftig børste ved underkanten av hodet et stykke bak fremkanten. Brystet (thorax) er forholdsvis langt og smalt med fin hårkledning og en del lange børster. Hos de artene som har lyst farget bryst er det gjerne fire brune lengdestriper på ryggen ("mesonotum"). Vingene er forholdsvis brede hos slekten "Opomyza", smale hos "Geomyza" og "Anomalochaeta", med mørke felter eller flekker. Beina er lange og slanke uten kraftige børster. Bakkroppen er sylindrisk, forholdsvis lang og tynn. Larvene er hvite, av vanlig flue- (maggot) type. Levevis. De voksne fluene løper rundt i vegetasjonen, men flyr sjelden. De er uvanlig langlivede, og kan leve opptil seks måneder som voksne. Derfor kan man treffe på voksne gressfluer det meste av året. Hunnene legger eggene ett og ett på gresstengler nær roten, og den nyklekkede larven spiser seg inn i kjernen av skuddet på gresset, som etter hvert visner og dør. De ytre bladene holder seg derimot friske. Larveutviklingen tar 28-40 dager, den utvokste larven forlater så gresset og forvandler seg til en puppe i jorden. Gressfluene lever bare på arter i gressfamilien, men den enkelte flueart kan leve på mange ulike gressarter. Skadedyr. Enkelte av artene kan gjøre betydelig skade, særlig i korndyrking, men også i eng eller på beitemark, ved at de ødelegger skuddene på gresset (kornet). De verste skadegjørerne er "Opomyza florum" og "O. germinationis". "O. florum" er den verste skadegjøreren i høstsådd korn. Hver hunn kan legge opptil 40 egg i oktober-november, og eggene overvintrer. Larvene klekkes i mars-april og ødelegger skuddene på kornet i april-mai. De forpupper seg i mai og den nye generasjonen fluer klekkes i juni. Fluen bekjempes med sprøyting dersom eggtettheten senhøstes går over 125 egg per kvadratmeter. "Opomyza germinationis" og "O. petrei" kan gjøre skade på beitemark og eng. Av de andre artene kan "Geomyza balachowskyi" av og til gjøre noe skade på korn, og "Geomyza tripunctata" på mais. Beate Grimsrud. Beate Grimsrud (født 28. april 1963 i Bærum) er en norsk forfatter, dramatiker og regissør, bosatt i Sverige. Hun har bodd i Stockholm siden 1984. Grimsrud debuterte litterært i 1990 med novellesamlingen "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår". Senere har hun utgitt flere romaner. I tillegg har Grimsrud også regissert for film og radio, samt skrevet dramatikk for scene, radioteater, TV-dokumentarer og spillefilmer. Hun har mottatt flere priser, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2000 for "Å smyge forbi en øks" og i 2011 for "En dåre fri". I 2000 ble hun nominert fra Sverige, i 2011 både fra Sverige og fra Norge. Grimsrud medvirker i kunstverket «The Tunnel of Light» på Nydalen stasjon i Oslo ved å lese egne tekster. A4-papir. En sammenligning av forskjellige papirformater A4 er et standard papirformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm × 297 mm. Det er det normale papirformatet for både bedrifts- og hjemmebruk i alle land unntatt USA, Canada, Mexico, Filippinene og Chile. Et A4-ark som deles i to på tvers av langsiden gir to A5-ark. Tilsvarende er et A3-ark dobbelt så stort som et A4-ark. Alle A-formatene er formlike. Forholdet mellom langsiden og kortsiden er kvadratroten av 2. Alle A-formatene tar utgangspunkt i A0, som har et areal på 1 m². A4 har altså en flate på 1/16 m². A4. A4, a4 eller A-4 kan vise til General Post Office (Storbritannia). General Post Office (GPO) var et britisk departement, grunnlagt i 1660 av Karl II og etterhvert med virksomhet både som statlig postverk og televerk. I 1969 ble det omgjort fra departement til et nasjonalisert foretak. Det ble til slutt avskaffet i 1981 og erstattet av Royal Mail og British Telecom. Tegan and Sara. Tegan Rain Quin og Sara Kiersten Quin (født 19. september 1980 i Calgary) er et canadisk tvillingpar som opptrer under bandnavnet Tegan and Sara. Både Tegan og Sara komponerer, skriver og synger sine egne sanger. Gruppen fikk sitt gjennombrudd da de vant konkurransen "Garage Warz" i Calgary, og har senere turnert med artister som Neil Young, Rufus Wainwright, Ryan Adams, Ben Folds, The Pretenders, The Killers, Little Birdy, Hot Hot Heat, Bryan Adams, Weezer og Tiësto, og med Sarah McLachlans Lilith Fair. De deltok i konkurransen og ga ut sin første plate (Under Feet Like Ours) under navnet Sara and Tegan, fordi det var det de var kjent som blant venner og familie. De skiftet så navn til Tegan and Sara fordi det ville få mer oppmerksomhet med tanke på at det er mange i musikkindustrien med navnet Sara. Tegan bor i Vancouver, Britisk Columbia, og Sara bor i Montreal, Quebec. Tvillingene er begge åpent lesbiske. Diskografi. Bandet tilhører plateselskapet Vapor Records. Utgivelser. Don't confess (this thing that breaks my heart), Come On Kids (Bonus track på noen eksemplarer). I know I know I know, En dvd som inneholder film fra turnen de gjorde med det nyeste albumet So jealous, musikkvideoer og en liveopptreden. Elden Eiendom. Elden Eiendom AS var et norsk konsulent- og rådgivningsselskap, med hovedkontor i Oslo. Firmaet hadde også avdelinger i Trondheim og Molde. Elden Eiendom ga bistand og råd knyttet til fagfeltene grunnerverv, ekspropriasjon, eiendomsutforming/jordskifte, arealbruk, forhandlinger og fast eiendoms rettsforhold. Firmaet ble etablert i 2002 og ble høsten 2009 innfusjonert i konsulentselskapet Elden AS. Daglig leder var Steinar Elden som også er daglig leder i Elden AS. Tim Petrovic. Tim Petrovic (født 16. august 1966) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren. Han er født i Northampton i Massachusetts og studerte sammen med Patrick Sheehan og Jerry Kelly ved University of Hartford, der han nå er medlem av æresgalleriet. Han ble profesjonell i 1988 og fikk sin første seier på PGA-touren i Zurich Classic of New Orleans i 2005. Toy Story. "Toy Story" er en amerikansk dataanimert (CGI) film produsert av Pixar Animation Studios og gitt ut av Walt Disney Pictures og Buena Vista Distribution i USA den 22. november 1995 og i Europa den 22. mars 1996. "Toy Story" var den første helaftens dataanimerte filmen som ble lansert av Disney, og også den første fullstendig dataanimerte helaftens filmen i historien. Minst ett tidligere forsøk på å lage en helaftens dataanimert film ble gjort før "Toy Story", den annonserte filmen "The Works", som aldri ble fullført. "Toy Story" var også Pixars første helaftens film som ble lansert på kino. Den spilte inn $191 796 000 bare i USA, og havnet på 71. plass på listen over de mest innbringende filmene i historien. Hovedpersonene i filmen er leker fra rommet til en åtte år gammel gutt ved navn Andy, og blir for det meste fortalt fra lekenes synspunkt. Andy, hans babysøster Molly og deres mor har mindre roller, og det samme har nabogutten Sid, hans hund Scud og hans søster Hannah. Før Pixars inntreden i filmindustrien med "Toy Story" var de kjent for å ha utviklet Pixar Image Computer. Handling. Filmen begynner med at lekene har et møte for å diskutere den kommende flyttingen som Andys familie skal gjennomføre. På slutten av møtet annonseres det at det i dag er Andys fødselsdag. Dette resulterer i tumulter blant lekene. Alle er redde for å bli erstattet. Woody forholder seg selvfølgelig rolig siden han er Andys favorittleke og aldri forventer å bli erstattet av en annen favorittleke. Til slutt, for å roe alle ned, sender Woody en rekognoseringstropp av små grønne lekesoldater for å spane på festen. Det kommer ingen nye leker før mor trekker fram en ny eske, men soldatenes kommunikasjon streiker, og vi kan ikke høre hva som er i den siste gaven, bare at barna kommer opp trappen. Alle lekene skyndter seg på plassene sine før Andy kommer tilbake på rommet. Da Andy ankommer blir Woody dyttet ned fra plassen sin på midten av sengen, og ned på gulvet, slik at han kan gi plass til den nye leken. Med en gang barna forlater rommet for å spise kake, klatrer Woody tilbake på sengen for å se hva han er byttet ut med. Den nye, mystiske leken er den berømte Buzz Lightyear actionfiguren. En konflikt oppstår mellom Woody og Buzz på grunn av Woodys sjalusi på at Buzz har tatt over som favorittleke, og hans irritasjon rundt det faktum at Buzz ikke vet at han er en leke. Denne konflikten fører til at Woody og Buzz ender opp i en situasjon der den eneste løsningen er å samarbeide. Priser. Regissør John Lasseter mottok en Academy Special Achievement Award i 1996 for denne filmen. I 2005 ble filmen valgt ut av USAs National Film Registry til preservasjon. Dette er den nyeste filmen som har fått denne æren. Django d’Or. Django d’Or (etablert i Paris, 1992) er en årlig utmerkelse innen jazz, med det mål å «hedre jazzmusikk og -musikere». Initiativtakerne var Babik Reinhardt jazzgitarist, Frank Hagegé fra European Jazz Foundation og Jaqueline Danno; åstedet var Hotel Warwick, fra 1994 var utdelingen dekket på riksdekkende fransk fjernsyn. Prisen er en statuett av Django Reinhardt, utformet av den franske kunstner Raymond Moretti. Den belgiske Django d'Or ble først delt ut i Brussel 1995; den svenske har siden 1998 vært delt ut på Nalen i Stockholm, som en del av «Swedish Jazz Celebration», den italienske i Roma 1999, i 2001 begynte man i Tyskland, samt i Danmark, der prisen deles ut som en del av konserten «Swinging Europe» (to statuetter av Raymond Moretti, samt to av Svend Asmussen, utformet av kunstneren Keld Moseholm). Siden 2000 har «European Jazz Trophies» vært utdelt som en del av «Eurodjango», først i Brussel. Det deles da ut en europeisk Django d'Or-pris, utvalgt fra de nasjonale vinnerne. Peter Hanson. Peter Hanson (født 4. oktober 1977) er en svensk golfspiller. Han ble profesjonell i 1998 og har spilt på Challenge-touren og Europatouren. Hanson har seks seire på Europatouren. Han deltok i Ryder Cup 2010 og 2012. Cuerpo Guardia de Infantería. Cuerpo Guardia de Infantería (CGI) er den offisielle betegnelsen på opprørspolitiet i Argentina. Både føderale og provinsielle politistyrker har CGI-avdelinger. CGI er små, hurtige utrykningsgrupper som har spesialutdannelse innen «massetjeneste» – kontroll av store menneskemengder, for eksempel under demonstrasjoner. Avdelingene er utstyrt med ikke-dødelige våpen som skytevåpen med gummikuler, tåregass, pepperspray, batonger, skjold og gassmasker. På grunn av CGI-avdelingenes oppdrag blir de ofte kalt "Pacificadores" (fredsbevarere) av pressen og vanlige folk. Bloddoping. Bloddoping skjer ved at man overfører en person sitt blod til en annen, man kan også bruke personen sitt eget blod. Det kan også skje ved inntak av hormonet EPO. Dette hormonet stimulerer benmargen til å lage flere røde blodlegemer. Dette gjøres ofte rett før konkurranse. Det man vil oppnå med denne typen doping er å øke antallet røde blodceller og dermed mengden hemoglobin, blodprosenten til et unormalt høyt nivå. Blodet kan da frakte mer surstoff fra lungene ut til muskulaturen. Dette forbedrer kondisjonen til idrettsutøvere. De vil da prestere bedre i kondisjonskonkurranser. Det blodet som brukes kan være fra samme person som er tappet tidligere, eller fra en annen person med samme blodtype. Hvis overføringen skjer med eget blod har utøveren 1 måned tidligere blitt tappet for blod, utøveren vil fortsatt trene på vanlig vis. Kroppen vil da produsere opp de røde blodlegemene. Når man da sprøyter inn blodet igjen vil nivået av røde blodlegemer være unormalt høyt. EPO har tidligere vært umulig å avsløre, men nå har de funnet en måte å gjøre det på. De kan skille mellom EPO som kroppen skaper selv og kunstig EPO. Men denne teknikken for å skille mellom kunstig og ”ekte” EPO er fortsatt så tungvint at de ikke kan bruke den i store idrettsarrangementer. Etter hvert som metoden er blitt mer automatisert, vil de kunne bruke den ved store arrangementer. Det finnes også måter å oppdage om blodlegemene er unormalt gamle. Academy Special Achievement Award. Special Achievement Award er en Oscar-pris som deles ut til noen som har gitt et eksepsjonelt bidrag til filmindustrien, men som ikke har noen vanlig kategori ved Oscar-utdelingene. En slik pris gis imidlertid bare for bidrag i produksjoner som kvalifiserer seg til å bli vurdert av juryen, og som gis ut det aktuelle året og innen tidsfristen for det aktuelle årets utdeling. Babik Reinhardt. Babik Reinhardt (født 8. juni 1944 i Paris, død 13. november 2001 i Cannes) var en fransk jazzmusiker (gitar) og komponist, av sinti opphav, kjent for virtuost spill innen sigøynerjazz og for å være sønn til Django Reinhardt. Hans bror Henri Baumgartner var også jazzmusiker (melodien "Louson" er dedikert ham). Sønnen David Reinhardt er også jazzgitarist. Babiks første innspilling var med Georges Arvanitas trio ("Swing 67", EP), etterfulgt av "Babik joue Sidney Bechet" (LP, 1968). Etter en periode med utstrakt turnévirksomhet til bl.a. USA utga han "Sinti Oun Brazil" (1973) med Fernando Martins band. Albumet "Sur Le Chemin mon Pere" (1974) var dedikert hans far. I 1983 spilte han med Stéphane Grappelli i "Anniversary Concert". I «Trio Gitan» spilte han med søskenbarnet Boulou Ferré og Christian Escoudé "All Love" og "Live!" (turne i Frankrike, Canada og Jugoslavia, 1989), "Nuances" (1992), "Vibration" med Emmanuel Bex orgel og Simon Goubert batteri (1995). Etter USA-turne med gitaristen François Vola ga han ut "A Night in Conover" (1997). I 1997 spilte han inn platen "Hot Shots" sammen med Hot Club de Norvège, bl a melodien "The Lonely Wolf", komponert til ham av Jon Larsen. Han medvirket i «New Quintette du Hot Club de France» med Romane (1998), samt med Françoise Hardy ("Baccara", 1999). Han har også komponert filmmusikk ("Le Prix du Silence"; "Mohamed Bertrand Duval" 1991). I 1992 var han initiativtaker til Django d'Or, og var deltaker i den første Django Reinhardt Festival i New York (2000). Nigeriabrev. Nigeriabrev er navnet på et utbredt forsøk på svindel gjennom e-post og Internett. Historikk. Det «klassiske» Nigeriabrev skriver seg fra 1970-tallet som ble sendt enten i form av et vanlig brev, telex eller telefax. Mottakers navn hadde avsender vanligvis hentet fra en alminnelig bedriftskatalog. Avsender utga seg for å være en høyt betrodd Nigeriansk statstjenestemann som hadde klart å tilegne store pengebeløp på ulovlig vis, og som bad om assistanse for å få disse omsatt i vestlig valuta. Oftest skulle mottaker få halvparten av beløpet mot å samarbeide ved å stille sin bankkonto til disposisjon. De mest åpenbare svindelforsøk gikk ut på at mottakeren skulle oppgi sin bankkonto og sende sitt firmas brevpapir, kun med en underskrift. Det økte voldsomt i volum fra midten av 1990-årene, da som e-post. På tross av navnet kan Nigeria-brevene komme fra så forskjellige land som Nigeria, Uganda, Irak, Holland og USA. Majoriteten kommer imidlertid fra Vest-Afrika, og spesielt Nigeria og Elfenbenskysten skiller seg ut. Svindlere opererer også i land som Storbritannia, Spania og Nederland, og møter sine ofre personlig. Nordmenn taper stadig større millionbeløp gjennom Nigeriabrev-svindel. Nigeria-svindel involverer antageligvis flere hundre tusen svindlere i de aktuelle landene. Svindlerne er løst organisert, men det finnes også profesjonelle bander som svindler for store beløp. Det har også forekommet at ofre er blitt drept av svindlere. Ofrene har da som regel reist til Afrika for å møte svindlerne i et forsøk på å få pengene sine tilbake. Svindelens karakter. Svindelen er en variant av en eldgammel svindel kalt "Den spanske fangen". I de fleste tilfeller vil ofrene bli fortalt at de kan tjene store penger på svindlerens forslag. Det kan være at ofrene loves en sum penger for å delta i hvitvasking av ulovlige midler, at vedkommende har vunnet i lotteriet, eller at vedkommende blir tilbudt å hjelpe en døende millionær med å donere formuen hans til veldedighet. Straks offeret biter på, oppdager han eller hun imidlertid at det må betales en rekke ulike gebyrer og bestikkelser for å få pengene utbetalt. Til å begynne med vil "gebyrene" være små, men etter hvert som offerets innsats øker blir kravene også høyere. Ofrene vil bli forevist alt fra forfalskede dokumenter, falske identifikasjonspapirer, kofferter som tilsynelatende svulmer av penger og papirer fra falske banker. Ofte vil det være flere personer bak svindelen som opererer i ledtog med hverandre, står bak falske websider og som spiller ulike roller. Det er ikke uvanlig å bli oppringt av svindlerne, som vil gjøre alt de kan for å overbevise deg om at svindelen er ekte. En annen variant av svindelen er såkalt overbetaling med falsk sjekk. Svindlerne henvender seg til personer med rubrikkannonser eller varer liggende ute på nettauksjon, og ber om å få kjøpe varen, gjerne til en pris litt over hva selgeren etterspør. Som forklaring oppgir de at de trenger varen raskt. Når varen skal betales, blir selgeren forevist en utenlandsk sjekk på et stort beløp. Svindleren forklarer at dette er betaling han har mottatt i en annen transaksjon, og ber selgeren innløse sjekken. Det overskytende skal overføres tilbake til svindleren. Ofte tilbyr svindleren selgeren en kommisjon på 10 % eller mer for å heve sjekken. Sjekken vil alltid være falsk, men det vil ikke bli avslørt før etter noen dager, når banken har fått prosessert betalingen. I mellomtiden er svindleren borte vekk med både varen og mellomlegget selgeren har betalt ut. Selgeren risikerer i tillegg å bli holdt ansvarlig for beløpet på sjekken og kan risikere både stor gjeld og tiltale for sjekksvindel. En tredje variant er salg av eksotiske og dyre kjæledyr i rubrikkannonser. Ofte vil svindleren avertere dyre valper eller andre kjæledyr til salgs for en latterlig lav sum. Når potensielle kjøpere kontakter svindleren får de en historie om at de må selge grunnet allergi, flytting eller andre påskudd. Valpen selges nesten gratis, men i det øyeblikket man har sagt ja til å kjøpe den blir man bedt om å betale for transport, vaksinasjon, reisedokumenter, og så videre. Et sikkert kjennetegn på svindel er at svindleren ønsker å betale for en vare ved bruk av sjekk, eller krever betaling gjennom Western Union, MoneyGram, eller lignende tjenester for telegrafisk overføring av penger. Svindlerne ønsker å bruke sjekk fordi disse lett kan forfalskes og tar lang tid å bli prosessert av banken. I mellomtiden kan svindleren reise uforstyrret fra åstedet med hele gevinsten. På samme vis ønsker svindlerne å motta penger via Western Union o.l. fordi slike betalinger ikke kan spores, og kan plukkes opp hvor som helst. En gyllen regel er at man aldri skal godta sjekk som betaling fra noen man ikke kjenner, og at man heller aldri skal bruke Western Union e.l. til å overføre penger til mennesker man ikke kjenner fra før. Eksempler på brev. Dear after going through your profile i decided to contact you for friendship and assistace.I am Miss Lilian Koffi the only child of Mr and Mrs F. koffi,my father was posioned to death by his business associates because of his wealth and during my fathers sickness he called me on his sick bed as his only child because my mother died when am young and told me about the money ($8.500.000) he deposited in a bank here in our country that it was because of this money he was posioned that if he dies i shall look for some one whom i trust to help me transfer this money out of this our country to his account for investment purpose abroad while i will continue my education then the person will be managing the investment.Dear am solicating your assistance to help me transfer this money out of this country for my life sake while i will come to meet you to continue my education in your country. Dear am looking forward to hear from you so that we can discuss on what will be your Please reply me directely on this my private mail box for more details. I dag kommer Nigeriabrev som e-mail med de mest fantasifulle tilbud. Ett av disse er fra noe som kaller seg et spansk E-mail-lotteri. Hovedbudskapet er at mottaker har vunnet et stort beløp, intet mindre enn nesten 800 000,00 €uro og må ta kontakt og blir så bedt om å oppgi sin bank og sitt kontonummer, som umiddelbart blir tappet. Tross gjentatte advarsler i aviser kan en fra tid til annen lese om en eller annen som har latt seg lure. We happily announce to you the draw (#) of the NATIONAL LOTTO (Lotto-la-primitiva), online Sweepstakes International program held on 2nd April 2006. Your e-mail address attached to ticket number: with Serial number 5368/02 drew the lucky numbers: -), which subsequently won you the lottery in the 2nd category i.e. Match 2 and stars1 plus bonus. You have therefore been approved to claim a total sum of €795,000.00 (Seven hundred and ninety five thousand Euros) in cash credited to file KTU//03. This is from a total cash prize of €Euros 6,000.000.00 shared amongst the Nine (9) lucky winners in this category i.e. Match 2 and stars 1 plus bonus. All participants for the online version were selected randomly... Your money is now insured in your name under insurance bond policy. Our European agents will immediately commence the process to facilitate the release of your funds as soon as you contact them. For security reasons, you are advised to keep your winning information private till your claims is processed and your money remitted to you in whatever manner you deem fit to claim your prize. MR JOXX RXXXAEL OR SXUXX WXEX Good luck and Congratulations once more from me and members of staff of the Henri Baumgartner. Henri Baumgartner (født 1929, død 1992) var en fransk jazzmusiker (gitar), av sinti opphav; mest kjent for virtuos sigøynerjazz. Han var sønn av Django Reinhardt og var således også kjent som Louson Reinhardt'", og halvbror til jazzgitaristen Babik Reinhardt. Han medvirket på en plate med sin far ("Concert de Bruxelles" (1948). Georges Arvanitas. Georges Arvanitas (født 13. juni 1931 i Marseille, død 25. september 2005) var en fransk jazzmusiker (piano, orgel). Han debuterte i 1952 og etablerte etterhvert sin egen George Arvanitas Trio Jacky Samson bass, Charles Saudrais batteri (bl.a. "in Concert" 1969; "Orgue hammond" 1988) samt bl.a. spilte med Babik Reinhardts første utgivelse, på "Pepper Adams, live in Europe" (1977) og på "Sonny Criss & G.A. Trio" med turneopptak fra Bologna i 1974 (Fresh Sound). Arvanitas bodde tidvis i USA, og medvirket med andre amerikanske storheter som Ben Webster, Ted Curson og Dexter Gordon på deres Europaturneer. Med David Murray ga han ut "Tea for two", med jazzslagere (Abeille, 2004). Han medvirket på Yusef Lateefs "Psychicemotus" (2005). Svenska Deckarakademins pris för bästa svenska kriminalroman. a>, vinner i 1982, 2003 og 2010 a>, vinner 1994, 1996 og 2007 Svenska Deckarakademins pris för bästa svenska kriminalroman er en litterær pris for fjorårets beste svenske kriminalroman. Prisen utdeles siden 1982 årlig av foreningen Svenska Deckarakademin. Sjøsyke. Sjøsyke er en type bevegelssesyke / reisesyke og er samme tilstand som bilsyke, flysyke og togsyke. Tilstanden gir kaldsvetting, kvalme, ubehag og oppkast. Tilstanden oppstår ved at hjernen oppfatter motstridende signaler fra balansenerven/ vestibularis organet, kontakten med underlaget og inntrykk fra synsnerven. Symptomene rammer de fleste i mer eller mindre grad med endel forskjell fra person til person. Tilstanden kan komme på kort tid, under ett minutt ved bevegelser som personen ikke har full oversikt over. Plagene går ofte over etter en kort stund (10-15 minutter) etterat bevegelsene er over. En enkelt person kan med trening venne seg til å tåle bevegelsene bedre og unngå plagene ved bevegelsesyke. Sjøsyke brukes ofte som betegnelse for bevegelsessyke generelt og kan således også oppstå i andre sammenhenger enn på båt i sjøgang, for eksempel berg-og-dal-baner, bilkjøring, husking og andre bevegelsesintensive aktiviteter som akrobatikkflyging. Astronauter i vektløs tilstand kan få de samme symptomene som da kalles romsyke. Behandling. Bevegelsessyke blir ofte behandlet forebyggende med reisesyketabletter antihistaminer like før bevegelsene starter. Mange av disse gir søvnighet og bør ikke kombineres med bilkjøring, e.l. Meclozin hydroklorid (Postafen) kan kjøpes reseptfritt på apotek mot bevegelsesyke. Fra gammelt av har det å tygge på noe, vært ansett som hjelpsomt. Avkok av ingeferrot anses å være effektivt. Et gammel sjømanns tips er å feste blikket til noe som er stillestående, for eksempel horisonten eller å studere en stillestående pendel. Hvis personen greier å holde rede på hva som er opp, og vilken retning han skal mot, eller en annen retning, vil han tåle bevegelsene bedre. Tilstanden kan forverres ved å se ned, for eksempel å lese i en bok. Svenska Deckarakademins debutant-diplom. Svenska Deckarakademins debutant-diplom er en litterær pris til beste svenske forfatter som debuterer med en kriminalroman. Prisen utdeles av foreningen Svenska Deckarakademin etter forslag fra medlemmene. Diplomet uteles ikke årlig, kun når Deckarakademin finner en særlig verdig debutant. Jack Lemmon. Jack Uhler Lemmon III (født 8. februar 1925 i Newton i Massachusetts, død 27. juni 2001 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller og regissør. Han var kjent under navnet Jack Lemmon. Han debuterte i 1954 og ble raskt kjent som en allsidig skuespiller. Han fikk ry som en glimrende komedieskuespiller, men gjorde også en rekke dramatiske rollefigurer. I komediene spilte han ofte rollen som den uheldige anti-helten som møter verden med et oppfarende, nervøst gemytt. Lemmon var yrkesaktiv i over femti år og mottok en mengde nominasjoner og utmerkelser, blant annet to Oscar, en for sin rolle som "Harry Stoner" i filmen "Det blåser på toppen", "(Save the Tiger)". Han huskes kanskje mest for filmene han spilte i sammen med Walter Matthau, samt den legendariske komedien "Noen har det hett". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Svenska Deckarakademins Grand Master-diplom. Svenska Deckarakademins Grand Master-diplom er en litterær hederspris for særlig innsats innen kriminallitteraturen som utdeles av den svenske foreningen Svenska Deckarakademin. Prisen utdeles ikke med med faste intervaller, kun etter forslag fra foreningens medlemmer. James Rosenquist. James Rosenquist (født 29. november 1933) er en amerikansk kunstner. Han var blant de tidlige popkunstnerne i USA på begynnelsen av 1960-tallet, og regnes i dag som en av de mest innflytelsesrike amerikanske kunstnere fra siste halvdel av 1900-tallet. Sivfluer. Sivfluer (Anthomyzidae) er en liten familie av små, slankbygde fluer som er knyttet til gress, siv, starr og dunkjevler på fuktige steder. Familien har ikke vært undersøkt i Norge, men det er trolig at det finnes 10-15 arter her. Utseende. Små (1,3 - 4,5 mm), slanke fluer. Kroppen er påfallende langstrakt og beina temmelig korte, så fluene virker lave. De fleste artene er gul- eller rødaktige på farge men det finnes også mørke arter. Brystet ("thorax") er avlangt med minst to par kraftige børster på ryggsiden. "Scutellum" (den bakerste ryggplaten) har et par små og et par store børster. Vingene er temmelig lange og smale, hos noen arter er de redusert. Som oftest er vingene mer eller mindre mørkt fargede. Beina er slanke og forholdsvis korte. Bakkroppen er lang og sylindrisk, hannens ytre kjønnsorganer synes som en kraftig, hard kapsel. Hodet er stort med bred, flat panne. Fasettøynene er store og runde. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter 4-5 børster, det er også et par lange, fremoverrettede børster mellom de tre punktøynene, et par små, kryssende børster bak disse og to par kraftige børster ved hodets bakkant. Antennene er av vanlig fluetype, det tredje leddet er avrundet og fint hårete. Antennebørsten ("arista"), som sitter oppe på det tredje antenneleddet nær roten, er lang og fjærgrenet. De har en kinnbørste ("vibrissa") fremst på hodets underkant. Larvene er pølseformede, nokså langstrakte, tilspisset i hodeenden. De ulike segmentene er tydelig avsatt med innsnevringer. På det bakerste leddet sitter et par åndehull (spirakler) på sopp-formede vorter. Levevis. Sivfluene lever i fuktige miljøer, både i åpne landskap og i skog. De er knyttet til planter i gressfamilien og til dunkjevler ("Typha"), starr ("Carex"), siv ("Juncus") og sjøaks ("Scirpus"), men synes ikke å skade vertsplantene noe særlig. Trolig spiser sivfluelarvene først og fremst døde plantedeler. Noen få arter er også kjent fra tofrøbladete planter og fra sopp. Disse fluene er ofte tallrike på fuktige gressmarker, men gjør lite av seg, og lite er kjent om deres økologi. Systematisk inndeling. Bare tre arter er med sikkerhet funnet i Norge, men siden det er kjent 16 arter fra Sverige er det åpenbart at vi har en del flere også i vår fauna. Hundsebittet. Hunnsebettet eller Hundsbettet er ei lita grend i Eidsvoll kommune. Det lå tidligere en jernbanestasjon her langs Hovedbanen, men den ble nedlagt fordi ingen brukte den. Stoppestedet lå omtrent to kilometer sør for Eidsvoll stasjon. Navnet Hunnsbettet. Navnet Hunnsbettet (også skrevet blant annet Hundsbitt, Hundsbit, Hundsbettet, Hunsbedt, Hunnsebettet og Hunsebettet) er veldig vanlig mange steder i Norge. Det brukes alltid om små jordområder som ligger innafor en gards naturlige tilhørighet men eies av en annen. Området her i Eidsvoll har et areal på 10 035 m² og var eid av Båtshaug gard, men ligger på det som ellers er jord under garden Bårli. Opprinnelsen til navnet på alle stedene med samme navn og opphavet til eierskiftene som en gang må ha funnet sted må stamme fra perioden mellom 1300 og 1600. og ingen er ennå helt sikre på hva navnet egentlig betyr. Tradisjonen sier at når en ble bitt av en hund så skulle eieren av hunden gi bort så mye jord som offeret kunne kaste over. Denne forklaringa er lite troverdig på grunn av uttalen "hunnsebette" som finnes flere steder. Man skulle forvente uttalen "hunnebette" om navnet kom av ordet "hundebitt". På Romerike uttales navnet "hunnsbette" med enstavelsestone. Noen språkforskere har påpekt at disse plassene ligger på særdeles gode fiskeplasser i vassdrag, slik som også beliggenheta her ved Andelva, og har antyda at navnet heller kan ha noe med dette å gjøre. Det første leddet kan dermed være det gamle ordet "hunn-", i betydninga fange eller gripe, som også har gitt navn til flere gode fiskeelver med navnet "Hunn". Det er også vist at gardene som hunnsbettene opprinnelig må ha hørt til lå øde etter svartedauen. Det er rimelig at andre garder som ikke hadde like god fisketilgang da tok i bruk den gamle fiskeplassen på den nedlagte garden og senere påberopte seg eierskapet til stedet ved at det angivelig skulle ha vært erstatning for et hundebitt i fjerne tider. Etterleddet kan være "-bit" som på gammalnorsk betyr gressområde eller beite. Det samme navnet finnes også mange andre steder på Romerike og i resten av landet. Gösta Unefäldt. Gösta Unefäldt (født 1926 i Södra Unnaryd sydvest for Värnamo i Sverige) er en svensk forfatter. Unefäldt søkte seg etter å ha arbeidet i noen år til det svenske luftforsvaret, med avsluttende utdanning ved Ljungbyhed flygflottilj. Senere utdannet han seg som lærer, og arbeidet i flere år innen dette yrket blant annet i Halmstad og Storfors. Fra 1959 var han lærer i Strömstad der han 10 år senere ble rektor. Unefäldts første kriminalnovelle ble publisert i 1956. Hans interesse for fiske førte til at han skrev flere fiskenoveller, og dette var også temaet for hans debutbok "Den Röda Flugan" fra 1965. Størst oppmerksomhet har han imidlertid fått for sin serie med kriminalromaner om "Polisen i Strömstad". På 1980-tallet og 1990-tallet ble fem av disse bøkene filmatisert som TV-serier for Sveriges Television. Unefäldt skrev selv manus til tre av seriene, sammen med Arne Lifmark. Seriene oppnådde stor popularitet i hjemlandet. Aulacigastridae. Aulacigastridae, eller almesevjefluer er en liten familie av små, mørke fluer. En art, "Aulacigaster leucopeza", finnes i Norge. Den ble første gang registrert sommeren 2010. Utseende. Små (2-5 mm lange), mørke fluer. Kroppen er matt glinsende. Hodet er ganske stort med bred panne og store, runde fasettøyne. Fasettøynene har påfallende, annerledes fargede tverrbånd. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det tre børster. Mellom de tre punktøynene sitter det to små, fine børster, og et par korte, innoverrettede børster bak dem. Antennene er av vanlig fluetype, ganske korte, med lang antennebørste ("arista"). Kinnbørste ("vibrissa") finnes, det er også flere kraftige børster ved underkanten av hodet. Brystet (thorax) er dekket av fin, grålig bestøvning som gir det en matt glans, og har flere kraftige, mørke børster. Vingene er middels store uten noen spesielle særtrekk. Beina er korte og kraftige, bakkroppen sylindrisk, en anelse flattrykt. Larvene er pølseformede, tilspisset i hodeenden. Bakenden er trukket ut til et ånderør som kan være omtrent halvparten så langt som kroppen. Levevis. Larvene lever i utflytende sevje fra løv- eller bartrær. De kan også leve i tykk og seig sevje. De voksne fluene finner man også på og ved steder der sevje flyter ut. Det er minst to generasjoner per år. De overvintrer som voksne fluer og kan komme ut ganske tidlig på våren. Systematisk inndeling. Det er delte meninger om hvilke slekter som skal regnes til denne familien. Noen vil inkludere bare "Aulacigaster"-artene, andre vil også ta med blant annet artene her regnet til Stenomicridae. Django Reinhardt. Jean-Baptiste (Django) Reinhardt (født 23. januar 1910 i Liberchies, Belgia, død 16. mai 1953 i Fontainebleau, Frankrike) var en fransk jazzmusiker (gitar), kjent for virtuos sigøynerjazz, oppvokst utenfor Paris i manouchemiljøet. Han regnes som en av jazzens mest innflytelsesrike artister og er en av jazzens første gitarsolister. Sønnen Babik Reinhardt var også jazzgitarist. Hans første innspillinger var som akkompagnatør på banjo (1928). Etter å ha blitt alvorlig brannskadet (2. november 1928), skiftet han over til gitar, med en unik stil som omfattet de tre gjenværende brukbare fingre (inkl. tommelen) på sin venstre hånd. 1934 debuterte strengekvartetten "Hot Club de Paris", som i 1935 ble utvidet til kvintett under navnet Le Quintette du Hot Club de France" (QHCF): Stéphane Grappelli fiolin, broren Joseph Reinhardt gitar, Roger Chaput gitar og Louis Vola bass. Reinhardt var en av jazzens storheter, og spilte da også med Coleman Hawkins, Benny Carter, Rex Stewart og Louis Armstrong. Han minnes årlig gjennom prisene Django d'Or og flere musikkfestivaler, som Django Reinhardt Festival i New York og Djangofestivalen i Oslo (som er verdens eldste Djangofestival, arrangert hvert år fra og med 1980), samt Festival de Jazz Django Reinhardt i hjembyen Samois sur Seine. Musikk inspirert av Django, refereres ofte i dag til som String Swing, Jazz Manouche, Gypsy Swing, etc. Django Reinhardt og QHCF holdt en konsert i Norge, 8 Februar 1939, i den Gamle Logen, Oslo. En forestilling kl 17.00 og en kl 19.00. Konserten ble anmeldt i Dagbladet av komponisten/musikkanmelderen Pauline Hall neste dag. Hot Club de Norvège med gitaristen Jon Larsen i spissen har formidlet Djangos musikk i Norge siden 70-tallet. Internasjonalt fikk Djangomusikken sin renessanse på slutten av 80-tallet, blant annen gjennom Hot Club Records flere hundre plateutgivelser med Django-inspirert musikk. Minneplakett for Django Reinhardt i Samois-sur-Seine Den norske visesangeren Lillebjørn Nilsen gjør med sin sang "Tanta til Beate" en hyllest til artisten Django Reinhardt. Sangteksten omhandler artisten og musikken er også inspirert av Reinhardts jazz-stil. Urin. "Tiss kan også bety det ytre kjønnsorgan." Urin eller tiss er et avfallsstoff som utskilles fra kroppen i nyrene og samles opp i urinblæren, fra hvor væsken ledes ut av kroppen via urinrøret gjennom prosessen som kalles urinering. Urin består av vann og oppløste avfallsstoffer som inneholder urinstoff som kreatinin og andre nitrogenholdige avfallsprodukter fra stoffskiftet, samt natriumklorid og andre uorganiske forbindelser. Urinen inneholder i utgangspunktet få bakterier, men etter en liten stund i luft vil det dannes bakterier som formerer seg raskt. Fargen på urinen varierer normalt mellom ganske gjennomsiktig klar til gulaktig, men ved sykdom kan den skifte farge og /eller inneholde bunnfall. Urin brukes ofte innen medisin til å teste pasienter for sykdommer, eksempelvis diabetes. Eje Thelin. Eje Thelin (født 9. juni 1938, død 18. mai 1990) var en svensk jazzmusiker (trombone). Allerede i 1953 ble han med i dixieland-bandet «Pygmé Jazz Band», hvorpå han i 1956 med Carl Fontana endret sin stil, og også arbeidet en tid med Putte Wickman. Han hadde egen kvartett med ventilbasunisten Lalle Svensson. Fra 1961 hadde han egen kvintett som deltok på Juan-les-Pins-festivalen 1962, og ga ut "So Far" (1962) med Gyllene Skivan som resultat. Besetningen her var Ulf Andersson, Joel Vandroogenbroek, Roman Dylag og Rune Carlsson. Kvintetten utga også "at the German Jazz Festival" (Dragon, 1964). I perioden 1967-72 underviste Thelin ved musikkhøgskolen i Graz. I Eje Thelin Group ga han ut "E.T. Group" (1974), "Live" (1976) og "Hypothesis" (1978). Hans andre Gyllene Skivan mottok han i 1975. Andre utgivelser med ham var "E.T. with Barney Wilen" (1966), "Bits and Pieces" (1980), "Polyglot" (1981) og "E.T. Project" (1986). Utgivelsen "Raggruppamento" utkom posthumt. 1. serierunde i Tippeligaen 2006. 1. serierunde i Tippeligaen 2006 startet søndag 9. april med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 10. april klokken 19:00 med Fredrikstad mot Brann. The Tracey Ullman Show. The Tracey Ullman Show er et amerikansk TV-show som gikk på Fox Broadcasting Company fra 1987 til 1990. Showet sendte alt fra musikk til humor. Det var mest kjent for å ha vært opprinnelsen til "The Simpsons". Serien ble produsert av James L. Brooks. Mange av skuespillerne/medvirkende har fulgt med "Simpsons", slik som Dan Castellaneta, Julie Kavner, Nancy Cartwright, Yeardley Smith og James L. Brooks. Tracey Ullman ledet showet. "Simpsons" debuterte på showet i 1987 som en del av programmet før den ble tildelt en egen halvtime i 1989. Slaget ved Karthago (149 f.Kr.). Slaget ved Karthago, Beleiringen av Karthago, var hovedsammenstøtet mellom Roma og Karthago under den tredje punerkrig. Det var en beleiring som startet i tiden rundt 149/147 f.Kr. og endte våren 146 f.Kr. med total utslettelse av det gamle handelsimperiet og byen Karthago. Etter at den romerske armeen, under Manilius landet i Afrika i 149, overga Karthago seg og ga romerne alle våpnene og gislene de hadde forlangt. Men romerne ga seg ikke med det; de forlangte også at byen skulle jevnes med jorden og flyttes 16 km lenger inn i landet. Et ydmykende krav som karthagenerne nektet å gå med på. Dette kom merkelig nok som et sjokk på romerne, som trodde at Karthago ville føye seg. Karthagenerne bemannet bymurene og utfordret romerne, en situasjon som varte i mer enn to år, mest på grunn av dårlig militærledelse hos beleirerne. Til slutt valgte romerne den unge, men populære Scipio Aemilianus til konsul. En spesiell lov ble vedtatt for å heve aldersbestemmelsene. Scipio gjenopprettet disiplinen, slo karthagenerne på slagmarken, og beleiret byen ved å bygge en innretning som sperret av havnen. Våren 146 f.Kr. brøt romerne gjennom bymurene. Etter en form for hus-til-hus-krigføring fikk de kontroll over byen. De 50 000 overlevende ble solgt som slaver. I enkelte senere beretninger hevdes det at romerne, etter å lagt byen i ruiner, saltet det omliggende området for å forsikre seg om at jorden for alltid skulle bli ubrukelig til landbruk. Dette kan trolig være elementer som er lagt til legendene i ettertiden, for i de originale kildene nevned det ikke. Paddespiser. En paddespiser var kvakksalverens munn. Når kvakksalveren reiste rundt for å selge patentmedisin og andre tvilsomme medisiner, trengte han å overbevise publikum. Derfor brukte han en assistent som slukte et giftig dyr, for så å drikke medisinen. Paddespisere ble mye brukt på 1600-tallet. Elias Akselsen. Elias Marenius Akselsen (født 27. september 1947 på Årnes i Nes) er en norsk vokalist og tradisjonsformidler, kjent fra flere plateutgivelser. Akselsen tilhører den nasjonale minoriteten tater (romanifolket). Sammen med familien ble han utsatt for forfølgelse av myndigheter og kirken. Som tenåring dro han derfor til Sverige, der han vandret store deler av 1960 og 70-årene. Her samarbeidet han også bl.a. med trubadurene Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. Han returnerte til Norge og startet en omfattende tradisjonsformidling med flere plateutgivelser. Elias Akselsen har også konsertert med Stian Carstensen på Kongsberg Jazzfestival, der Akselsen for øvrig opptrådte med Ravi & DJ Løv. Han har opptrådt på Telemarkfestivalen og Spellemannprisen 2002, hvor han var nominert i visesang (2002) for "Hjemlandsklokker" og "Her kommer dine arme små" (2003). Akselsen har siden 2000 samarbeidet nært med produsent Sigbjørn Tveite i plateselskapet Via Music. Tveite har sammen med den norsk-canadiske filmfotografen Benjamin Loeb laget TV-dokumentaren "En tarter på vandring" (NRK 2012) om Alselsens liv. Akselsen har også medvirket i filmen "Tradra – i går ble jeg tater" (regi: Karoline Frogner, 2004). Akselsen er også engasjert som lekpredikant i Pinsebevegelsen, er oldebarn av Stor-Johan, grandnevø av Tater-Milla og far til artisten Veronica Akselsen. Han er bosatt på Skarnes. En biografi om ham er utgitt av musikkjournalist i VG Stein Østbø, "Deilig er jorden" Aschehoug (2004). Han ble utnevnt til statsstipendiat fra og med 2010. 2. serierunde i Tippeligaen 2006. 2. serierunde i Tippeligaen 2006 startet søndag 17. april med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 20. april klokken 19:00 med Brann mot Lillestrøm. Wolfenstein 3D. "Wolfenstein 3D" er et førstepersonsskytespill utviklet av id Software, utgitt våren 1992 til MS-DOS, og senere omprogrammert til en mengde systemer og spillkonsoller. "Wolfenstein 3D" regnes som spillet som populariserte og på mange måter definerte sjangeren førstepersons skytespill. id Software publiserte den 21. juli 1995 kildekoden til spillet, som id etterhvert kom til å gjøre med flere av sine spill når de ble gamle. Ut fra kildekoden ble det laget flere versjoner til forskjellige systemer. Oppbygning. I "Wolfenstein 3D" er spilleren den amerikanske soldaten «BJ Blazkowicz», som er fanget i nazistslottet Wolfenstein under den andre verdenskrig. For å rømme må spilleren drepe vaktene han kommer over, plukke opp deres våpen og ammunisjon, lege sårene sine ved å plukke opp helsepakker og finne hemmelige ganger inneholdende alt dette. Alle disse momentene er sentrale i de fleste førstepersons skytespill også i dag. Spillet ble utgitt som shareware, og i en kommersiell versjon. Sharewareversjonen inneholdt en episode bestående av ti brett, mens den fulle versjonen hadde seksti. Ved slutten av hver episode skal spilleren drepe en hovedskurk, til sist Adolf Hitler selv. Juridiske problemer. I Tyskland er nazisymboler ikke lovlig, og både PC-versjonen og Atari-versjonen av "Wolfenstein 3D" ble derfor sensurert der i 1994. I frykt for at den samme skulle skje med Super Nintendo-versjonen, fjernet Nintendo alle nazistreferanser, skiftet blodet ut med svette (for å gjøre spillet mindre voldelig) og vakthundene med gigantiske rotter. Det sistnevnte ble gjort etter klager fra dyrevernaktivister, som mente det var umoralsk å måtte drepe hunder i et spill. Flere spill. Oppfølgeren "Spear of Destiny" ble utgitt den 18. september 1992, og er laget med samme grafikkmotor som "Wolfenstein 3D". "Return to Castle Wolfenstein" ble utgitt i 2001. Spillet begynner som i "Wolfenstein 3D" med at spilleren er fanger i slottet Wolfenstein under andre verdenskrig og skal rømme, men likheten i historien stanser der, og resten av spillet er også svært forskjellig. "Return to Castle Wolfenstein 2" skal være under utvikling, og vil antagelig bruke teknologi fra Doom 3. Stor-Johan. Karl Johan Fredriksen (trolig født 3. oktober 1844 i Hobøl død 20. februar 1946 i Våler) var kjent som en leder blant romanifolket og «høvding» i sin slekt, vanligvis kalt Stor-Johan. Han var gift med Lena Ulrikke Karlsdotter Stålberg født Erlandsson (1847–1912), sammen fikk de 15 barn, og de var også kjent for å ha tatt til seg flere foreldreløse barn. Fredriksen døde av lungebetennelse, og dødsfallet ble annonsert i NRK; en nekrolog stod i Glåmdalen den 22. februar 1946. Stor-Johan var oldefar til visesangeren Elias Akselsen. Visan om Stor-Johan. Ei vise jeg vil sjunge, //om de vil høre på. Den handler om de tatere // som øst i Solør fær. Ja, et slags folk vi haver fått //om vi vil regne stor og smått, som trakter etter rikedom //men ingen rikdom får. Ja, Stor-Johan jeg nevne vil, //det er en real kar, har mange store sønner, //som er til hans forsvar. De lider mye nød og tvang, //og lider mucket ondt iblant, det dø til domses karakter, // vi skriver inte mer. Ja, hester han dressere kan // som på en eksismo Han kommer inn på hver en mann, // dom tror på hanses ord. Då han hurtig tømmen tar, // så kjenner dom hans tømmelag, på to ben han dom fort kan få, // så fort han ønske vil. Men det hender også mang en gang // at disse tatrene i store følger møter opp // så hver och en kan se. Ja, føst så blir det takk for sist, // med kaffe slukker dom sin tyst, senn blir det talt om vidt og bredt // hva dom har høt og sett. Landhandler en, landhandler to, // om han er noget dyr, med tomme flasker går dom inn // og kjøper politur. Det blir en restrasjon // som fresker på et tatermot, et rus iblant gjør godt // og vel i både kropp og sjel. Geotermi. Geotermi (av gresk «geo» som betyr jord, og «thermos» som betyr varm) refererer til varme som kommer fra jordens eller en annen planets indre. Slik varme har en temperatur på mellom 4000–5000 grader celsius i sentrum, men selv lenger oppe, innenfor jordskorpen, kan temperaturen være svært høy. Man kan gjøre nytte av geotermisk energi. I et geotermisk energikraftverk borer man seg ned gjennom jordskorpen til store dyp. Det er mulig å varme opp vann til å drive en dampturbin ved hjelp av jordvarmen. Denne energien omdannes til elektrisitet. I dag produseres det elektrisk energi fra Geotermiske energikraftverk i ca 20 land, den er den viktigste energikilden i noen få land, deriblant Island. I dag er 8 084 m det dypeste hullet man har gravd for uttak av geotermisk energi. Geotermisk energi kan brukes til produksjon av elektrisitet eller til oppvarming. For å kunne produsere elektrisitet må temperaturen normalt være over 150 grader Celsius. Temperaturer over 40 grader Celsius kan brukes i oppvarming. I Norge utnyttes det per i dag geotermisk varme bare i småanlegg til oppvarming. Tanganyika. Tanganyika var et østafrikansk territorium som lå mellom Indiahavet og den største av de afrikanske store innsjøene: Victoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyikasjøen. Tanganyika omfattet 958 300 km². Fra 9. desember 1961 og fram til 26. april 1964 var det også en uavhengig nasjon. I 1964 ble landet slått sammen med øya Zanzibar som ga opphav til staten Tanzania. a> grunnla Tysk Østafrika i 1884. Det var en gang en koloni under Tysk Østafrika (tysk "Deutsch-Ostafrika") og besto av dagens Rwanda, Burundi, og Tanzania, unntatt Zanzibar. Kolonien ble grunnlagt 1884 av oppdageren Carl Peters, og erklært som protektorat av den tyske regjeringen året etter. Samtidig ble Det tyske Østafrikakompaniet organisert for å administrere kolonien. Under første verdenskrig erobret Storbritannia og Belgia det meste av Tysk Østafrika, med unntak av landsbyen Kionga, som ble tatt av portugiserne. Etter den første verdenskrig ble deler som er dagens Rwanda og Burundi et mandat under Folkeforbundet styrt av Belgia. Den største delen kom imidlertid inn under britisk militært styre og ble overført til Storbritannia under Versaillestraktaten i 1919. Dette ble bekreftet som et mandat under Folkeforbundet i 1922, senere et såkalt varetektområde («Trust Territory») under Forente nasjoner. Storbritannia endret navnet til "Tanganyika Territory". Borgen ungdomsskole. Borgen ungdomsskole er en ungdomsskole i Asker. Skolen har om lag 355 elever, som kommer fra Hagaløkka skole, Rønningen skole, Vardåsen skole og Drengsrud skole. I tillegg har skolen en egen velkomstklasse for elever som nylig har kommet til Norge. Skolen har nær tilgang til kunstgressbaner og ligger ved siden av Vardåsen kirke. Den ligger i tilknytning til Vestmarka med tursti til toppen av Vardåsen, og utsikt over Indre Oslofjord, Nesodden og Oslo by. Skolen ble totalt rehabilitert i 2003. Ved årsskiftet 2002/03 ble undervisningen flyttet det tidligere Varehandelens høgskoles lokaler på Drengsrud. Bygget stod klart til innflytting januar 2004. Skolen har kapasitet til 450 elever 3. serierunde i Tippeligaen 2006. 3. serierunde i Tippeligaen 2006 startet søndag 23. april med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 24. april klokken 19:00 med Start mot Brann. Hemimetabole insekter. Hemimetabole insekter er de insekter som gjennomgår en "ufullstendig forvandling". Ufullstendig forvandling vil si at et insekt gjennomgår gradvis forvandling gjennom flere nymfestadier fra klekking (egg) til fullt utviklet. Det er ikke noe puppestadium. Slike insekter kommer ut av egget som en nymfe, og gjennomgår deretter en utvikling hvor de skifter hud flere ganger. Det er ofte flere stadier et slikt insekt gjennomgår som nymfe. For hvert hudskifte blir det mer og mer lik et fullt utviklet kjønnsmodent individ ("imago"). Vingeanleggene trer gradvis frem for hvert stadium. Holometabole insekter gjennomgår en "fullstendig forvandling" (metamorfose) med stadiene egg, larve, puppe og ferdig voksent individ. Puppestadiet kalles gjerne et hvilestadium, men det er bare utenpå. Forvandlingen som skjer inne i puppen er gjennomgripende og stor. Det er færre insekter som er "hemimetabole" enn "holometabole". Noen hemimetabole insekter er øyenstikkere, lus, kakerlakker, termitter, døgnfluer og saksedyr. Ilmarë. Ilmarë er en figur fra J.R.R. Tolkiens litterære verden Midgard. Navnet hennes stammer muligens fra det alviske ordet for "Stjernelys". Hun var leder for blant maiaene og var ternen (tjenestepiken) til Varda, dronningen av valaene. Hun er bare nevnt litt i Valaquenta (en del av "Silmarillion"), hvor hun er omtalt som en av lederne for maiaene. I "The Book of Lost Tales" er det underforstått at hun var ment å være datter av Manwë og Varda, men at Tolkien har forandret dette i Silmarillion og de fleste leserne har akseptert at hun er skapt av Ilúvatar akkurat som valaene. Kalahariørkenen. Kalahari-ørkenen (det røde feltet) og Kalahari-området (oransje) Kalahariørkenen er et stort ørkenområde i de sørlige deler av Afrika. Den dekker et område på ca. 900 000 km², og omfatter store deler av Botswana og deler av Namibia og Sør-Afrika. Polarsirkelgloben. Polarsirkelgloben er en globe som markerer polarsirkelen og slutten på norsk fastland. Den er plassert 66,33 grader nord på en øya Vikingen i Rødøy kommune og var i mange år en stor turistattraksjon. Det har i mange år vært diskutert om globens plassering er riktig lengdegrad. Imidlertid har ny teknologi som GPS fastslått at polarsirkelen befinner seg noen hundre meter nord, nærmere bestemt på Gjerøya i Rødøy. Tidlig i januar 2006 ble det rapportert at globen var borte. Den ble tatt av stormen, men Rødøy kommune har nå satt opp ny polarsirkelbauta. Fuglenes. Fuglenes er en bydel i Hammerfest kommune i Norge og er en av de 34 stedene som utgjør verdensarvminnet Struves meridianbue. Det var her Friedrich Georg Wilhelm von Struves oppmålinger ble avsluttet i 1852. Meridianstøtten. Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest Meridianstøtten ble reist i 1854 til til minne om den største internasjonale målingen av jordens form og størrelse. Denne oppmålingen ble iverksatt av Wilhelm Struve som fikk støtte fra Kong Oscar I av Norge–Sverige og Aleksander I av Russland Meridianstøtten står på UNESCO liste over verneverdige kulturminner. Den tvilsomme tvilling. Den tvilsomme tvilling (engelsk "The tragedy of Pudd'nhead Wilson") er en roman av den amerikanske forfatteren Mark Twain der handlingen er lagt til slavetiden før den amerikanske borgerkrigen i byen Dawson ved elven Mississippi. Romanen er en av Twains mer komplekse romaner fra hans mørke tid og er bygget opp som en detektiv-roman. __TOC__ Likheter med andre bøker. Det at Mark Twain skriver om to gutter som blir født i samme by rundt samme tid og bytter sine plasser i samfunnet, er ikke et nytt element i Mark Twains forfatterskap. Allerede tolv år før «Den tvilsomme tvilling» ble gitt ut, ga han ut romanen «Tiggerprinsen» i 1882 der han brukte den samme ideen som han ga ut tolv år senere. Det er det eneste som disse to romanen har til felles samtidig som denne ideen skiller dem fra hverandre. I «Den tvilsomme tvilling» blir de to guttene ufrivillig byttet plass av den kvinnelige slaven Roxana slik at hennes sønn ble "slaveeier" sønnen og fikk dermed en sikker fremtid mens slaveeierens sønn ble til "slave" sønnen og fikk dermed en usikker fremtid der han bl.a. risikerte å bli solgt. I «Tiggerprinsen» møter fattiggutten og prinsen tilfeldig og prøver frivillig sine klær og blir forbyttet fra hverandre. Handling. Handlingen er lagt til byen Dawson under slavetiden. To gutter blir født på samme dag og ligner på hverandre. Den ene er sønn av en slaveeieren Percy Driscoll (Thomas Driscoll), mens den andre er sønn av den kvinnelige slaven Roxana som kun har lite svart avstamming og ellers ser ut som en hvitt kvinne (Valet de Chambre). Hun er eiet av Driscolls familie og har hovedansvaret for å fostre opp familiens sønn Thomas. En dag får Roxana høre at sønnen hennes skal selges for å dekke en gjeld. Hun bytter guttenes plass, slik at Thomas blir slavegutt og Chambre blir slaveeiergutt. På tross av at salget ikke blir noe av, blir forbyttingen værende, men en dag blir sannheten avslørt av David Wilson, alias Pudd'nhead Wilson. Han hadde flytter til byen samtidig som guttene ble født og var jurist og eiendommegler. Tolkning. I likhet med romanen «Huckleberry Finn», som han skrev ti år før «Den tvilsomme tvilling», er også denne romanen samfunnskritisk mot de gamle holdningen fra slavetiden som fremdeles fantes 30 år etter den amerikanske borgerkrigen. Måten han kritisere dette på gjør han ved at å sett ut dette komplottet og viser at haten går så langt slik at det selv går ut over "sine" egne bare fordi en tidligere slektning hadde feil hudfarge. «Den tvilsomme tvilling» er også en av de første romanene som forsvarte og viste hvordan den nye fingeravtrykk metoden kan brukes for å løse bl.a. kriminelle gåter. I Norge. I Norge ble romanen første gang gitt ut i 1971 på Den norske bokklubben i Per Wollebæks oversettelse. Siden da har den ikke blitt utgitt igjen. Ametabole insekter. Ametabole insekter er insekter som så å si ikke gjennomgår noen metamorfose foruten at de vokser. Nymfene skiller seg ikke fra det fullvoksne insektet, utenom ved størrelsen. Hos noen av dem kan nymfene mangle et ledd eller annet som ikke er helt utviklet fra begynnelsen, men som etter hvert utvikles. De skifter hud ("kitikula") hele livet. De har ikke noe puppestadium) fra de klekkes (egg) til de er ferdig utviklet ("imago"). En av de vanligste (mest artsrike) gruppen av slike insekter er spretthaler. De danner gruppen «vingeløse insekter» og er primært vingeløse. Søstergruppen består av de vingede insektene. Augvald. Augvald er en halvt legendarisk figur i norske sagaer. Han var småkonge på Karmøy. Han regnet seg for å være en etterkommer av kjempen Yme, og han hadde en ku som han hevdet var etterkommer av kua Audhumbla. Denne kua tok han med seg over alt og trodde det skulle bringe lykke. Til sist falt både han og kua i et slag mot noen andre småkonger. Olav Tryggvason skal angivelig ha funnet stedet der han lå begravet, og han fant en ku nedgravd ved siden av kongen. Bor (gud). Bor (også skrevet Borr eller Burr) er i norrøn mytologi far til gudene Odin, Vilje og Ve. Deres mor er Bestla, en datter av Boltorn. Han var sønnen til Bure, som ble til da kua Audhumbla slikket på en sten. Bor nevnes i "Gylfaginning" i Snorre Sturlasons "Den yngre Edda". Bors rolle i mytologien er uklar, og fungerte antagelig som et nødvendig mellomledd i slektslisten til Odin, og det finnes ingen indikasjon på at han ble tilbedt i norrøn religion. Tulipanslekta. Tulipaner ("Tulipa") er en slekt i liljefamilien. De er meget populære blomster. De danner store løker og er ganske lette å dyrke. Tulipaner fins i mange farver. De hører opprinnelig hjemme i sør-Europa og deler av Afrika og Asia. De ble populære i Europa på 1500-tallet. Særlig forbindes tulipaner i dag med Nederland. Salmanassar III. Salmanassar III (akkadisk: Šulmānu-ašarēdu, «[guden] Salmānu er fremst») var konge av Assyria i den nyassyriske periode fra 859 f.Kr til 824 f.Kr. Han etterfulgte sin far Asurnasirpal II. Hans lange styre på 35 år var en konstant rekke av kriger mot østlige stammer, babylonerne, nasjonene i Mesopotamia og Syria, foruten også Kizzuwatna i den sørøstlige delen av Anatolia ved Kilikia, og mot Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia. Hans hærstyrker trengte seg fram til Vansjøen og til Taurusfjellene i Anatolia. Nyhettittene i Karkemisj ble tvunget til å betale tributt, og kongedømmene Hamat og Aram-Damaskus ble underkastet. Styre. a> som framstiller Salmanassar III og som feiret slaget ved Karkar. I 853 f.Kr. ble det opprettet et forbund mellom kongedømmene Egypt, Hamat, Arvad, Ammon, Akab av Israel og andre nabostater. Den som ledet forbundet var kong Hadadeser av Damaskus. Dette forbundet møtte den assyriske kongen i slaget ved Karkar i 853 f.Kr. etter at assyrerne dro østover, gikk over Eufrat ved Til-Barsip og deretter mot Aleppo. Derfra mot Hama og en rekke mindre steder som ble erobret og brent ned. Deretter dro assyrerne nedover elven Orontes til festningen Karkar (Ḳarḳar eller Qarqar). Assyrerne greide å erobre festningen, men vant ikke slaget og ingen av de syriske allierte ble underkuet. Nye slag fulgte i 849 f.Kr. og 846 f.Kr. Akab av Israel døde kort tid etter i et annet, ikke tilknyttet slag. Mot Israel. I 842 f.Kr. drev Salmanassar krig mot Hadadesers etterfølger Hasael og tvang ham til å søke tilflukt bak murene av sin hovedstad. Da Salmanassar ikke klarte å erobre Damaskus, ødela han landet rundt, og Jehu av Israel (som er, eller hans ambassadører, er representert på den svarte obelisk i British Museum) sendte sammen med de fønikiske byene tributt til ham i 841 f.Kr. i frykt for den assyriske krigsmaskinen. Babylonia hadde allerede blitt erobret så langt som de bløtmyrene til kaldeerne i sør, og den babylonske kongen var blitt drept. Mot Tabal. Israels kong Jehu bøyer seg for Salmanassar III I 836 f.Kr. sendte Salmanassar en hær mot bystaten Tibareni (Tabal) som fulgt opp med en hær mot Kappadokia, og i 832 f.Kr. kom det ytterligere en hærtokt mot Urartu. I den følgende året krevde alderen at kongen overlot kommandoen av sin hærer til "tartan" ("turtānu", øverstekommanderen) Dayyan-Assur, noe som var uvanlig. Seks år senere gjorde Nineve og andre byer opprør mot Salmanassar ledet av hans sønn Assur-danin-pal. Borgerkrigen raste i to år inntil den ble knust av Sjamsi-Adad V, en annen sønn av Salmanassar. Hva som skjedde med Assur-danin-pal finnes det ingen opplysninger om. Salmanassar døde kort tid etter. Betydning for Bibelen. Salmanassars styre har betydning for den hebraiske Bibelen (tilsvarende i det gamle testamente) ettersom to av hans monumenter bærer bibelske navn. Den svarte obelisk navngir Jehu sønn av Omri, og Kurkhmonolitten navngir kong Akab av Israel i referanse til slaget ved Karkar. Byggearbeider og den sorte obelisk. Salmanassar hadde bygget et palass ved Kalhu (Nimrud) og etterlot flere utgaver av de kongelige annaler som nedtegnet hans militære kampanjer, den siste er inngravert på den sorte obelisk fra Kalhu. Den sorte obelisk er betydningsfull oldtidsgjenstand fra hans kongedømme. Den er svart kalkstein omgjort til relieffskulptur og reist i Kalhu i hva som er dagens nordlige Irak. Det er den mest komplette assyriske obelisk som hittil er funnet, og er historisk betydningsfull ettersom den viser den tidligste oldtidsbeskrivelse av en israelitt. På toppen og ved bunnen av relieffene er det en lang kileskriftinskripsjon som nedtegnet Salmanassars annaler. De lister hans militære kampanjer som kongen og hans "tartan", øverstkommanderende, utførte hvert år for å kue naboriker fram til hans 31. regjeringsår. En del trekk kan antyde at arbeidet hadde blitt bestilt av hans hærfører Dayyan-Assur. Obelisken ble reist som et offentlig monument i 825 f.Kr. i tid med borgerkrig. Den ble oppdaget av arkeologen Austen Henry Layard i 1846. Obelisken er i dag i British Museum i London. Salmanassar I. Salmanassar I ("Sulmanu-asharedu", «[guden] Sulmanu er fremragende») var en konge av Assyria i tiden 1263 f.Kr. –1233 f.Kr. Han var sønn av Adad-nirari I og etterfulgte sin far som konge antagelig i 1265 f.Kr. I henhold til hans årbøker, som ble oppdaget i byen Assur, erobret han i sitt første år åtte fylker i nordvest og ødela festningen Arinnu ved Tigris (sør for dagens by Mosul). Støvet fra den ødelagte festningen brakte han med seg tilbake til Assur og tømte den triumferende ut forna tempelet. I hans andre år beseiret han Sjattuara, hurrittisk konge av Hanilgalbat, og dennes hettittiske og ahlamuiske allierte. Han la resten av dette kongedømmet inn under Assyria som en av landets provinser. Salmanassar I hevdet også å ha blindet 14 400 krigsfanger i et øye hver. Han var den første kjente assyriske konge som er kjent for å ha deportert sin beseirede fiender til ulike landområder framfor å drepe dem alle. Han erobret alt landet fra Taidu (Taite) til Irridu, fra fjellet Kashiar til Eluhat, og fra festningnene Sudu og Harranu til Karkemisj ved Eufrat. Han bygde palasser ved Assur og Nineve, restaurerte «verdenstempelet» ved Assur og grunnla byen Nimrud. Han ble etterfulgt av sin sønn Tukulti-Ninurta I. Fergus av Galloway. a>".Fergus av Galloway var konge, eller lord, av Galloway fra en ukjent dato (sannsynligvis på 1110-tallet) og til sin død i 1161. Han var grunnlegger av et småkongedømme, for å ha opprettet bispedømmet i Whithorn, vært velynder av nye klostre, som Dundrennan Abbey, og flere andre handlinger. Fergus ble en legende etter sin død selv om hans egentlige liv er skyggelagt i mystikk. Opprinnelsen. Fergus av Galloway opptrer første gang i de historiske kilde i 1136. Han opprinnelse og hans slekt er derimot fortsatt uklare. I løpet av årene har Fergus opprinnelse vært emnet for store diskusjoner og fantasifulle fortellinger av forfattere med hang til historiske romaner. En teori er at Fergus var etterkommer fra en lang stamtavle av "Gall-Gaidhel" konger, som kan ha vært kjent som "Clann Dubgaill", og påstått avstamming fra en Dubgall. Det som gjør denne teorien sannsynlig er det faktum at hovedgrenen av etterkommerne til norsk-gæliske Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte tok navnet MacDougall, mens det beslektete navnet MacDouall var populært i Galloway. Men, ettersom Argyll-navnet kom i bruk først etter Fergus tid har denne teorien likevel ikke stor verdi. En tilsvarende teori sporer Fergus fra en mann ved navn «Gilli», en Gall-Gaidhel jarl av de vestlige øyene. Grunnen til denne teorien er at "Roman de Fergus", en franskspråklig arthuriansk romanse fra tidlig på 1200-tallet, og romansen var etter sigende skrevet til ære til bryllupet for Fergus etterkommer Alan, lord av Galloway. Romansen navngir heltens far som Soumilloit (gælisk Somairle og norrønt Somerlid). Argumentet er at den sistnevnte var en avkommer fra jarl Gilli og derfor at begge Somairles hadde jarl Gilli som felles stamfar. En tredje teori identifiserer Fergus far med den obskure norrøne Sumarlidi Hauldr som ble drept av en Sweyn (Svein) i 1156. Denne Sumarlidi Hauldr nevnes i Orknøyingenes saga. Skribenter på slutten av 1880-tallet og tidlig på 1900-tallet hellet til teorien at Fergus var en barndomskamerat av David I av Skottland ved det angelnormanniske hoffet til kong Henrik I av England. Denne teorien fikk troverdighet ved hans ekteskap med datteren til kong Henrik I, hans gode forhold til den skotske kongen, og hans overbærenhet overfor angelnormannisk kultur. I virkeligheten er dette slektskapet ren fiksjon. Det er rimelig sikkert at Fergus var en innfødt fra Galloway eller øyene utenfor. Den franskspråklige romansen kan heller ikke få generell troverdighet i historiske spørsmål, men navnet Soumilloit er likevel sannsynligvis ikke oppdiktet og Somairle eller Somerled er et vanlig Gall-Gaidhel-navn og gir mening i sammenhengen. I mangelen av bevis har historikerne akseptert at Fergus’ far bar navnet Somairle. Utover navnet er det lite som kan fortelles med sikkerhet om hans opprinnelse. Opprinnelsen til kongedømmet Galloway. Til tross for den vanlige oppfatningen er det ingen bevis for at Galloway noen gang var en del av kongedømmet Strathclyde. Galloway, iallfall det som lå vest for elven Nith, lå dessuten på utsiden av det tradisjonelle området som ble krevd av kongedømmet Alba (etter at Strathclyde var blitt innlemmet i Alba). Galloway ble ofte definert som alt land som lå sør og vest for elva Clyde og vest for elva Annan, og lå på utsiden av det tradisjonelle skotske territoriet. Til tross for at landet var en del av det nordlige Britannia var Galloway like mye en del av Irskesjøen, en del av den gælisk-norrøne verden av Gall-Gaidhel-kongene på øya Man, eller det gælisk-norrøne triangelet mellom Irland, Man og Galloway med løse forbindelse mot de vestlige øyene som Hebridene og andre områder hvor etterkommere av nordmenn sto sterkt. Eksempelvis hadde den tidligere kongen av Dublin og Man, Echmarcach mac Ragnaill, tittelen "Rex Innarenn", det vil si konge av Rhins. Rhins er halvøya formet som hodet på en hammer i Dumfries og Galloway. Den vestlige delen av Galloway hadde blitt fast tilknyttet øya Man og den blandete gælisk-norrøne bosetningen. Navn med norrøn tilknytning spredte seg langs hele kysten av sørvestlige Skottland og nordvestlige England. På slutten av 1000-tallet aktet den norske kongen Magnus Berrføtt å knytte Irskesjøen inn under den norske tronen. I 1097 sendte han sin undersått Ingimundr for å ta kontroll over kongedømmet Man og øynene, men da denne bare lot seg slå i hjel måtte kong Magnus selv komme over i på den første av sine to store hærtog, det første i 1098–1099 og det andre i 1102–1103. I det første hærtoget tok han kontroll over Hebridene og de vestlige øyene, og avsatte kong Lagmann (?) av Man. Hærtoget førte ham også til Wales hvor han drepte de normanniske jarlene av Chester og av Shrewsbury i et stort slag. Disse var på denne tiden i krig med prinsen av Gwynedd. Det er høyst sannsynlig at befolkningen i Galloway aksepterte den norske kongens overherredømme. Den skotske kongen, Etgair mac Maíl Coluim av Alba, bøyde unna for den norske hærstyrken og aksepterte norske overherredømme på øyene. På sitt andre hærtokt dro kong Magnus til Man og med en enorm flåte angrep han Dublin og forsøkte å få Muircertach mac Toirrdelbach, Ui Briain kongen av Munster til å underkaste seg. Hærtoktet resulterte i en allianse mellom de to kongene, og et ekteskap mellom kong Magnus’ sønn Sigurd til Muircertachs datter Bláthmin. Alliansen minsket trusselen fra Domnall mac Lochlainn, konge av Ailech på Irland, og dannet grunnlaget fra en stabilitet for landene rundt Irskesjøen og sikret kong Magnus’ nye Irskesjø-imperium. Dessverre gikk det meste galt da kong Magnus på veg tilbake til Norge gikk i land for et mindre tokt i Ulster i Irland og ble drept mot en overlegen irsk hærstyrke og det meste av hans verk ble lagt i ruiner. I lyset av hovedautoriteten i middelalderens Galloway mener historikeren Richard Oram at de overstående hendelsene er nøkkelen for å forstå opprinnelsen til Fergus’ kongedømme i Galloway. Det var i dette tomrommet, i dette maktvakuumet som skapte grunnlaget for kongedømmet Galloway, et kongedømme som Fergus kom til å lede og tilsynelatende skapte. Den arthurianske romansen forteller at Fergus’ far Somerled var en fattig kriger som dro stor fordel av et ekteskap med adelskvinne og fra hvem Fergus arvet makt. Om vi er åpen for litt kreativ spekulasjon er det sannsynlig at Fergus' far var en norrøn kriger som giftet seg inn i den norrøne kongeslekten på Man, en maktposisjon som Fergus arvet og befestet ytterligere og således bygde sitt kongedømme på ruinene som ble etterlatt av kong Magnus Berrføtts død. Vestlige Galloway og første ekteskap. Fergus’ maktområde synes å ha vært området i Galloway mellom elvene Dee og Cree. Det har blitt foreslått av den skotske historikeren Richard Oram at han økte sin makt i vest gjennom å ekte en ukjent arving. Hovedgrunnen til dette er at ved Fergus’ død arvet sønnen Gilla Brigte den vestlige delen. Gilla Brigte var eldste sønnen, men ettersom han ikke var født av Fergus’ hustru av kongelig ætt var han ansett som mindreverdig. Det faktum at han likevel arvet den vestlige delen har fått Oram til å trekke konklusjonen at den vestlige delen var en del av morens arv. England og andre ekteskap. Fergus ektet beviselig den illegitime datteren av kong Henrik I av England. Hennes navn er derimot ukjent, men blant de kandidater som historikerne har grunnet på er Sibylla, enken til kong Alaxandair mac Maíl Choluim (Alexander I av Skottland), men det er ikke mange bevis som går i denne retningen. En annen kandidat er Elisabeth, men også dette navnet mangler bevis. Ekteskapet synes å ha vært en del av en den engelske kongens politikk for framtiden i den nordvestlige ytterkantene av hans rike spesielt og den irske sonen generelt. Det var i løpet av denne tiden at Fergus kalte seg selv for "rex Galwitensium" – "konge av Galloway", men tittel til tross, både Fergus som hans nabo i nord, kong David I av Skottland, forble trofaste vasaller til den mektige engelske kongen. Inngiftet med øya Man. Som en del av Fergus’ politiske pretensjoner i Irskesjøen fikk han giftet sin datter Affraic til kong Olav Gothfrithsson I av Man (1114–1153). Kong Olav var på mange måter underlagt både den engelske som den skotske kongen, og innenfor dette ønsket Fergus å posisjonere seg, noe han holdt inntil Olav døde i 1153 ved at han ble tatt av dage av sine nevøer. Disse hadde vokst opp i Dublin og hadde ventet på sjanse. Gjenopprettelsen av Whithorn. Klosteret i Dundrennan, grunnlagt av Fergus.En tilsvarende posisjonering var Fergus’ opprettelse av bispesetet i Whithorn, et gammelt bispesete som ble først etablert av folk fra Northumbria og under overherredømme av erkebiskopen av York. Det finnes livstegn fra den siste biskopen av Whithorn, Heathored, i året 833, men deretter finnes det ikke tegn, og det er sannsynlig at bispedømmet forsvant da Northumbrias politiske ekspansjon skrumpet hen, en tilbakegang som skjedde med de danske herjingen av York i 867. I de påfølgende to og et halvt århundrene synes Galloway å ha vært under myndigheten til biskopen av Man i vest og med Durham og Glasgow i øst. På slutten av 1128 ga pave Honorius II ordre til den kommende biskopen av Whithorn til fremtre for erkebiskopen av York. Den kommende biskopen var geistlig ved navn Gilla Aldan (Gilla Aldain), og erkebiskopen var Thurstan. York var kommet under økende press fra erkebiskopen av Canterburys ambisjoner, og York hadde bare to bispedømmer under seg, Durham og Man. Thurstan trengte hele tre for å kunne holde rettslige erkebispevalg. Det er sannsynlig at York og Fergus kom til en overenskomst. Kong David I av Skottland var derimot neppe involvert ettersom hans politikk var negativ til York og til det faktum at han utnevnte engelske eller franske geistlige, og ikke gæliske som med Gilla Aldan. Overenskomsten med en eget bispedømme i Galloway sikret at Fergus var uavhengig av både Man og Skottland, og sikret en egen identitet for det nye kongedømmet. Et annet poeng som kan noteres er at krigerbiskopen Wimund angrep en annen biskop, et angrep med det mål å tvinge den andre biskopen inn under sin kontroll. Historikere som Andrew MacDonald og Richard Oram er enige at denne biskopen faktisk var Gilla Aldan av Whithorn. Det er sannsynlig at det var gjenopprettelsen av Whithorn som utløste vreden til biskopen på Man, noe som gir en indikasjon på kirken i Galloway før Fergus. David I av Skottland. Ved kong Henrik I av Englands død i 1135 ble det vanskelig for Fergus å opprettholde sitt forhold til den engelske tronen. David I av Skottland, hersker over det meste av dagens Skottland og nordlige England albuet seg inn for en dominerende posisjon. Maktbalansen svingte i skottekongens favør. Det var ikke lenger mulig for Fergus å balansere sin uavhengighet mellom de store kongedømmene i nord og sør. Det er ved dette tidspunkt at Fergus begynner å opptre i de skriftlige kildene. Sommeren 1136 var David I til stede ved vigslingen av biskop Johns katedral i Glasgow. I den store samling av skotske og normanniske adelige var også Fergus med sin sønn Uchtred og nevnes på toppen av en liste av sørvestlige gæliske adelige. Samlingen ga også støtte til David Is ambisjoner rettet seg mot den nye og svake engelske kongen Stefan av England. De adelige fra Galloway er opptegnet i flere kilder for å ha deltatt i den påfølgende militærkampanjen og i Fanenes slag i Yorkshire i 1138. Det er uklart om Fergus og hans menn deltok i dette slaget som de engelske styrkene vant knusende, men i den påfølgende fredsavtalen som ble inngått mellom David I og Stefan i 1139 inngikk at den ene av Fergus’ sønner, høyst sannsynlig Uchtred, ble gitt som gissel til England. Malcolm IV av Skottland. I 1153 døde kong David I av Skottland og det personlige forholdet basert på overhøyhet som David hadde hatt over Fergus var ikke ment å bli overført til hans etterfølger. David ble etterfulgt av en guttekonge, Máel Coluim eller anglifisert som Malcolm. I begynnelsen synes det som Fergus likevel hadde et relativt godt forhold til den nye kongen, men etter hvert var det øyensynlig ikke i kongens interesse å la den relativt uavhengige vasallen i sør ha for løse tøyler. I 1156 ble Fergus tatt til fange og overlatt kong Máel Coluims rival, Domnall mac Maíl Choluim av MacHeth-klanen, en klan som var fiender av den skotske tronen. På slutten av tiåret var det klart at Fergus og skottekongen ikke lenger var venner. I 1157 var guttekongens posisjon i sydlige Skottland svekket da han ble tvunget til la kong Henrik II av England overta områdene Cumbria og Northumbria. Det var sannsynligvis dette nederlagt som fikk Fergus til igjen å markere sin uavhengighet. "Holyrood-krøniken" rapporterte at Máel Coluim av Skottland ledet tre militærkampanjer mot Galloway i 1160. Sammenhengen var at skottekongen hadde vært i Frankrike med sin overkonge Henrik II og hadde akkurat kommet tilbake til Skottland. Mange av de innfødte stormennene beleiret Máel Coluim i Perth da han kom tilbake, men Fergus var tilsynelatende ikke en av disse. Selv om det ikke finnes noe bevis for at Fergus ikke var forbundet med det såkalte "Jarlenes opprør" er det megetsigende at Galloway ble invadert av skottekongens hær det samme året. Fergus og Meic Fergusa. Fergus’ siste år ble problematiske med kranglinger med sine to sønner. Kanskje Fergus’ høye alder ble en prøvelse for sønnenes tålmodighet. Forfatteren Walter Daniel beskrev i boken "Life of Ailred of Rievaulx" at "«...holdning mot hans sønner, og sønnenes raseri mot faren og mot hverandre... Kongen av Skottland kunne ikke dempe, heller ikke biskopen kunne berolige deres felles hat, bitterhet og tyranni. Sønner gikk mot fedrene, far mot sønner, bror mot bror, daglig ble det ulykkelige land forurenset med blodsutgytelser...»" Om det var på grunn av hærtoktene til Gilla Brigte og Uchtred, eller på grunn av skottekongen, er uklart, men Fergus ble tvunget til å trekke seg tilbake og han ble en munk ved klosteret Holyrood Abbey i 1160. Han døde det neste året. Legendene om Fergus. Fergus’ etterkommere tellet opp deres genealogi for uten unntak å datere deres linje tilbake til ham. Fergus var en av de få innlands gæliske personligheter i høymiddelalderen som skulle oppnå en legendarisk status i kristendommens videre verden. "Roman de Fergus". På begynnelsen av 1200-tallet skrev en forfatter en arthuriansk romanse på fransk som var dedikert den gamle kongen i Galloway. Det er den såkalte "Roman de Fergus" som er det tidligste eksempel på ikke-gælisk litteratur skrevet på dialekt som kom fra Skottland. I henhold til tradisjonen var forfatteren en mann ved navn "Guillaume le Clerc". Enkelte historikere har foreslått at den ble skrevet til ære for innvielsen til en etterkommer av Fergus, Alan mac Lochlainn (eller i denne konteksten, "Alan fils de Roland"). Det har også blitt foreslått at forfatteren var William Malveisin, en kongelig skriver for kong Vilhelm I av Skottland før han senere ble utnevnt som biskop av Glasgow og St. Andrews. Romansen smigrer Fergus’ etterkommere ved å gjøre ham til en Perceval-lignende ridder hos kong Arthur. Romansen sirkulerte over hele fransklesende verden i nordvestlige Europa i de neste århundrene. Den er en hyllest til Fergus’ legendariske status som monark og som grunnlegger av Galloway. Ekstern lenke. Fergus av Galloway Tarsis. Bibelens Jona seilte fra Jaffa og med mål Tarsis, men kom aldri fram. Veggmaleri fra en katakombe i Italia, 300-tallet. Tarsis eller "Tarsisj" (hebraisk: תַּרְשִׁישׁ) er et sted nevnt i den hebraiske Bibelen (det nye testamente) med flere uklare betydninger. En av de hyppigst tilbakevendende er at Tarsis er et sted, antagelig en by eller et land, som ligger langt fra og til havs fra Israel. Dets hovedmening antyder således å et område vest i Middelhavet som folk i Midtøsten hadde kontakt med og omtaler som et viktig sted for sjøfart og handel. Felles synes det være at Tarsis er en geomyte for et sted som ligger langt borte. Ulike bibelutgaver som "Septuaginta", "Biblia Vulgata", og "Targum" av Jonatan gjengir dette stedet som Kartago, men andre bibelkommentarer oppfatter stedet som oldtidens Spania. Godigisel. Godigisel (359–406) var asding–vandalenes konge til han døde. Han ble drept i et slag sent i 406, kort tid før hans folk ble tvunget til å krysse Rhinen inn i territoriet til Romerriket. Godigisel ble etterfulgt av sin eldste overlevende sønn, Gunderik, som ledet vandalene inn i Gallia og senere til Hispania. Men Godigisel var mest kjent som faren til Geiserik som etterfulgte Gunderik som konge i 428 og hersket i 49 år og etablerte et mektig kongedømme i Nord-Afrika. Gunderik. Gunderik (379–428) var vandalenes og alanernes (407–428) konge og førte vandalene i invasjonen av det vestlige Romerriket i det 5. århundre. Han var sønn av kong Godigisel, vandalenes konge da hans folk krysset Rhinen og grensen til imperiet på den siste dagen i 406. I løpet av det neste året hadde vandalene blitt tungt involvert i en krig med frankerne som allerede hadde slått seg ned i Gallia som allierte av romerne, og som forsøkte å holde vandalene ute. Godigisel ble drept i kampene og Gunderik etterfulgte ham. Gunderik og hans folk krysset til slutt Pyreneene og dro inn i Hispania hvor Gunderik etablerte seg i den delen av Spania som nå er kjent som Andalusia. Den var da kjent som "Vandalusia" siden det ble styrt av vandalene. Rundt 426 falt Attakes, kongen av alanerne, i et slag mot vestgoterne, og de fleste overlevende alanerne appellerte til Gunderik. Gunderik aksepterte deres krone og ble dermed konge av vandalene og alanerne. Sent i hans styre begynte vandalene stadig oftere å brake sammen med vestgoterne, og vandalene kom ofte dårligst ut siden vestgoterne var tallmessig overlegne. Etter at Gunderik døde tidlig i 428, valgte vandalene hans halvbror Geiserik som hans etterfølger, og Geiserik etterlot Hispania til vestgoterne for å invadere det romerske Afrika. CONMEBOL. Fotballverdens regionale konføderasoner med CONMEBOL uthevet CONMEBOL (Confederación Sudamericana de Fútbol) ble grunnlagt i 1916 og er den første og eldste av verdens regionale fotballkonføderasjoner. Hovedkvarteret ligger i Paraguays hovedstad Asunción. Det spilles fem turneringer i Sør-Amerika: Copa América, Copa Libertadores Copa Sudamericana, Campeonato Sudamericana og Femenino. Copa América og Copa Libertadores er de største og mest prioriterte turneringene. NB! Copa America er for landslag, mens Copa Libertadores er for klubblag. Unntak. og er medlem av CONCACAF (Det nordamerikanske og mellomamerikanske forbundet). Gode spillere. Det har kommet mange gode fotballspillere fra Sør-Amerika, og noen av dem har vært blant verdens beste, deriblant Pelé, som regnes som den beste spiller gjennom fotballens historie. Torstrand. Nedlagt hoppbakke på Øybyfjellet (Aubyfjellet) Torstrand er en bydel i Larvik by (Larvik kommune). Det bor rundt 2000 mennesker i bydelen (2005). Disse blir ofte kalt for «sandlopper». Bydelen er trolig oppkalt etter en Tor som drev gården Fjellsnes på 1640-tallet. Torstrand er bygget nesten utelukkende på sandbunn, og er et av de eldste bebygde områdene i Larvik kommune, med bebyggelse som stammer helt fra 1600-tallet. Det er også blitt funnet rester etter mennesker fra jernalderen.Tradisjonelt sett har Torstrand vært arbeidernes bydel, og industri, blant annet glassverk, fantes langs sjøsiden. I dag er dette forandret, og man har sett en økende popularitet som bo-område, takket være en sentral beliggenhet og et vidt spekter av skoler og utdanningsmuligheter som finnes i denne bydelen. Likevel er Larvik havn, en av Norges største havner, å finne på Torstrand. Man har også sett et skifte i boligenhets-strukturen; der det tidligere kun var eneboliger, har det de siste 15 årene dukket opp boligblokker. Gustav Wikstens båtbyggeri lå på Torstrand. Det er nå overtatt av Ivar Hesselberg. Natur-og rekreasjonsområder. Torstrand er mest kjent for sine lange badestrender, som er nærmest unike i norsk sammenheng grunnet sin nærhet til tett bebyggelse. Karistranda og Smiestranda er grunnet sin status som bystrender, noen av de best besøkte i Larvik om sommeren. Et særtegn er det høye innholdet med brakkvann, som kommer av at elva Lågens (Numedalslågen) utløp befinner seg like i nærheten. Torstrand er også preget av en rekke parker og naturområder, der i blant Furumoa og Mesterfjellet. Karistranda. Larvik Båtforenings hus «Jugebua» på Karistranda Karistranda er en småbåthavn beliggende øst for Hospitalfjellet. Den var en vanlig sandstrand til båthavna ble bygget i begynnelsen av 1900-tallet og ble modernisert i 1998. Den er oppkalt er Kari Rolfsdatter fra Bø i Telemark. Hun flyttet i 1870 til Yttersø, men som enke ervervet hun et hus på nåværende Karistranda. Torstrand-dagen. Torstrand-dagen blir arrangert av Torstrand Vel i Furumoa, første lørdagen etter skolestart. Tanken er et uformelt, enkelt arrangement der Torstrand-folk kan møtes. Gel elektroforese. Et gelelektroforeseapparat, bestående av en gelelektroforesekar med agarosegel og buffer, og en spenningskilde med strømkabler Gel elektroforese er en biokjemisk teknikk, hvor man ved hjelp av et elektrisk felt kan separere mange typer organiske molekyler fra hverandre. Enkelte andre teknikker bruker papir for elektroforese. Denne måten å analysere DNA på er svært vanlig innen bioteknologi. Jo mindre partiklene er, og jo større ladning de har, jo raskere og lenger vil de vandre mot pluss polen. Elektroforesen foregår i en gel. Dette er et géleaktig medium, og er bygget opp av et nettverk av organiske polymere. Gelen hindrer at prøven beveger seg alt for fritt ved strømninger i væsken, og nettverket gir en viss motstand mot diffusjon. Proteinelektroforese. Serumelektroforese er en standardundersøkelse i humanmedisinen hvor proteinene i serum registreres slik at det oppstår et bølgemønster der hver bølge representerer en type protein. En stor bølge representerer albumin som er et protein som bidrar mye til det økede osmotiske trykket i blodårene. alfa- beta og gamma globuliner er protein som har funksjon som antistoffer mot smittestoffer og forskjellige fremmedstoffer, for eksempel allergener, som er fremmedstoffer som gir allergisk reaksjon hos pasienten. Disse globulinene har egne bølger på elektroforese-kurven. Myelomatose er en sykdom som danner mange celler som produserer det samme proteinet som på proteinelektroforesen viser en enkel høy topp på elektroforesekurven. Toppen kalles "monoklonal". DNA-elektroforese. Elektroforese brukes til å separere DNA–fragmenter av ulik størrelse. Prinsippet er at man tar DNA ofte fra forskjellige personer, da metoden ofte brukes til å knytte DNA opp mot en person i kriminalsaker eller ved eventuelle slektskaps saker. DNAet putter man i en "brønn" i en Gel, altså et hull. Før DNAet blir lagt i brønnen tilsettes det et restriksjonsenzym, som kutter DNAet opp i fragmenter mellom gitte basepar(om det ikke oppstår noe signifikant avvik mellom de to forskjellige forsøkene benyttes et annet restriksjonsenzym som kutter anderledes, da vil sannsynligheten for feil bedømmelse reduseres drastisk). Når DNAet er kuttet opp vil det bestå av mange fragmenter av DNA lengden på disse vil varigere fra person til person, om personer er i familie vil lengden og antallet fragmenter varigere mindre. En bufferløsning helles over gelen med DNAet i og det tilsettes strøm. DNA-fragmentene vil nå vandre i gelen og distansen/farten de vil vandre på er avhengig av størrelsen på DNA-fragmente. Et lite DNA-fragment vil vandre lengre enn et langt da det har mindre motstand i gelen. Da alle DNA-fragmentene er negativt ladd vil de vandre mot pluss polen på spenningskilden, det er derfor viktig å bruke likestrøm. Da strømmen har stått på en stund kan de forskjellige prøvene sammenlignes, om DNAet har samlet seg på ca. de samme stedene i gelen på alle resultatene er det sannsynlig at DNAet stammer fra samme person, dette kan bekreftes med bruk av forskjellige restriksjonsenzym. DNAet er usynlig for det blotte øyet og man bruker derfor etidiumbromid (EtBr)for å visualisere DNAet. Stoffet binder seg mellom baseparene i DNAet og med UV-lys kan man se DNAet, andre fargestoff brukes òg. Det finnes to hovedtyper av gelmateriale som brukes ved separasjon av DNA: polyakrylamid og agarose. Agarose er et polysakkarid som er isolert fra alger. For å skille store DNA-fragmenter brukes lav konsentrasjon av agarose. For eksempel 2% agarose kan separere DNA av størrelse 100-2000 basepar, mens 1% gel kan brukes til å separere DNA av størrelse 100-10000 basepar. I mange tilfeller har man for lite DNA til å gjennomføre elektroforesen, da bruker man først PCR teknikk for å klone opp nok DNA til elektroforesen. Palais Schaumburg. Palais Schaumburg er et slott i Bonn. Fra 1949 til 1976 var det residens for Tysklands kansler. Den senklassisistiske bygningen ble oppført mellom 1858 og 1860 og tilhørte først industrimannen Wilhelm Loeschigk. I 1890 ble den kjøpt av prins Adolf zu Schaumburg-Lippe, og i de følgende årene utvidet. Fra 1939 ble slottet benyttet av den tyske hæren. Konrad Adenauer tok bygningen i bruk i november 1949, og mottok der to måneder senere sin første statsgjest, Robert Schuman. I 1950 ble slottet ombygget av Hans Schwippert for å bli mer hensiktsmessig som kontor. Ettersom slottet var for lite for kanslerens administrasjon ble det avløst av et nybygg i 1976, men ble fortsatt benyttet til representasjonsformål. Etter 1999 har Palais Schaumburg vært kanslerens andreresidens. Tsjekkias historie. Fjerde og femte side av Dvůr Královés episke slaviske manuskript, oppdaget i 1817, men senere bedømt til å være en forfalskning. Tsjekkias historie er historien om en moderne, européisk stat som først ble selvstendig i 1993, da landet ble delt fra Tsjekkoslovakia. Det landskapet som i dag danner staten Tsjekkia, går derimot langt tilbake i tid, og har gjennomgått mange ulike nasjonale sammenstillinger, blant annet middelalderens tysk-slaviske kongedømme Bøhmen, Mähren og det tsjekkiske Schlesien. Praha var på 1300-tallet et politisk og kulturelt sentrum i det tysk-romerske riket. Landet kom under habsburgerne 1526, og har i storparten av sin historie ligget innenfor tyske fyrsters innflytelsesområde. Tsjekkoslovakia ble dannet i 1918 og bestod inntil staten i 1993 ble delt i statene Tsjekkia og Slovakia. Forhistorie. Slavere (tsjekkiske stammer i Böhmen og vestslavere (moravere) i Mähren) innvandret til det tsjekkiske landskapet på 500-tallet. Ifølge historikeren Dušan Třeštík kom de første slavere gjennom Den moraviske porten eller Den mähriske porten (tsjekkisk "Moravská brána"), et dalområde i Mähren i Tsjekkia, og i år 530 dro de videre inn i det østlige Böhmen, og langs elvene Elben og Vltava videre inn i midtre Böhmen. Det kom antagelig andre bølger av slavere innvandrende sørfra i løpet av første halvdel av 600-tallet. Den første slaviske hersker som kjennes ved navn er Samo, som hersket i årene 623 til 658 da han døde. Samo var en frankisk handelsmann fra «Senongo», sannsynligvis dagens Sens som ligger sentralt i Frankrike. Samo etablerte seg som herskeren over venderne (et germansk begrep for slavere), fikk i stand en forening mellom stammene som stundom henvises til som hans rike. Hovedkilden til Samo er en frankisk krønike skrevet på midten av 600-tallet, "Fredegarii Chronicon" eller "Fredegarkrøniken". Stormähren. På 800-tallet oppsto Stormähren som en vestslavisk stat i området, og eksisterte fra år 833 til begynnelsen av 900-tallet. Stormähren inkluderte foruten dagens Mähren også Böhmen, Slovakia og store deler av Ungarn, men grensene var løse, og historikere diskuterer fortsatt den faktiske størrelsen. Stormähren ble grunnlagt av Mojmir I som forente to nabostater, av historikere kalt fyrstedømmene «Nitra» og «Moravia». Han kristnet også de aktuelle landområdene. Herskerne over denne nye staten aksepterte tidvis også det østfrankiske kongedømmet som sin overherre, men Stormähren fortsatte å fremme sin uavhengighet. Stormähren nådde sin største utstrekning under Svatopluk I, men ble deretter svekket av borgerkrig for deretter å falle fra hverandre på begynnelsen av 900-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet fikk Stormähren ny politisk-symbolsk verdi for tsjekkere og slovakere i deres nasjonale oppvåkning og frihetstrang. Høymiddelalderen. Böhmen var skilt fra Østromerriket ved Ungarn, og levde i skyggen av det tysk-romerske riket i vest. I 950 ble landet invadert av den mektige Otto I av Det tysk-romerske rike som krevde underkastelse, og Böhmen ble et len under keiseren. Tyske keisere benyttet det katolske presteskapet for øke tysk innflytelse over tsjekkisk område. Bispedømmet i Praha, grunnlagt i 973 under regimet til Boleslav II (967-999), var således underkastet det tyske erkebispedømmet i Mainz. Etter kamp med Polen og Ungarn underla Böhmen seg nabolandet Mähren og det som var igjen av Stormähren, tidlig på 1000-tallet. Mähren fortsatte dog å være et atskilt markgrevskap, vanligvis styrt av en yngre sønn av kongen i Böhmen. Grunnet komplekse dynastiske forhold var Mährens forbindelse med kongedømmet Böhmen tidvis vanskelig fram til 1500-tallet, og iblant var Mähren direkte underlagt den tysk-romerske keiseren. Selv om Mähren var nært knyttet til Böhmen, holdt landet seg utenfor Böhmens indre stridigheter. Tsjekkisk historie utspilles i Böhmen. 1200-tallet var preget av den dynamiske perioden for det Přemyslidiske dynasti og deres regime over Böhmen. Fredrik II av Det tysk-romerske rikes andre anliggender og indre strid svekket keiserens autoritet i Sentral-Europa, noe som skapte muligheter for den kongelige familien Přemyslid. På samme tid stjal mongolenes invasjoner (1220–1242) oppmerksomheten til Böhmens naboer Polen og Ungarn. Premysl Otakar II, også kjent som Ottokar II. I 1212 fikk kong Premysl Otakar I (1198–1230) et edikt fra keiseren som bekreftet hans kongetittel for ham selv og hans etterkommere for Kongeriket Böhmen. Kongens etterkommer, Premysl Otakar II (1253–1278), giftet seg med en tysk prinsesse og ble hertug av Østerrike, og fikk således også underlagt seg deler av Steiermark (et hertugdømme som lå i sørlige delen av dagens Østerrike og nordlige Slovenia), og erobret med våpenmakt resten av Steiermark, det meste av hertugdømmet Kärnten (bestående av deler av dagens Østerrike og Slovenia), og deler av hertugdømmet Krain (hovedsakelig dagens Slovenia). Fra og med 1273 hevdet habsburgerne ved keiser Rudolf I sin autoritet, og det meste av Premysl Otakars tyske besittelser gikk tapt i 1276, og i 1278 ble han drept i kamp med keiseren. 1200-tallet var også en periode med en storstilt innvandring fra Tyskland, tidvis oppmuntret av Přemyslid-kongene for å svekke makten til den tsjekkiske adelen. Tyskerne bosatte seg i gruvedistriktenes byer, og dannet i noen tilfeller tyske kolonier. Tyskerne brakte med seg eget lovverk og egen identitet. Ekteskap mellom tysk og tsjekkisk adel ble vanlig. Gullalderen. a> til Karl I, greve av Luxembourg 1300-tallet, spesielt regimet til Karl IV av Det tysk-romerske rike (1342–1378), er betraktet som «gullalderen» i tsjekkisk historie. I 1306 var huset Přemyslid utdødd, og etter en rekke dynastiske kriger overtok en familie fra Luxembourg tronen. Karl IV, greve av Luxembourg, hadde vokst opp ved det franske hoffet som en kosmopolitt. Han styrket kongedømmet Böhmens makt og prestisje. I 1344 omgjorde han bispedømmet Praha til et erkebispesete og fristilte det fra Mainz og det tysk-romerske riket. Erkebiskopen fikk også rett til krone de tsjekkiske kongene, og Böhmen opphørte å være et len under de tysk-romerske keiserne. Omfattende byggeprosjekter ble satt i gang, blant annet et universitet i hans navn i 1348, Karlsuniversitetet. Ved hans død gikk kronen til hans sønn Václav IV (= Wenceslaus eller Wenceslas IV 1378–1419). Husittbevegelsen på 1400-tallet. Husittenes bevegelse (1402–1485), var en før-protestantisk kristen bevegelse og tilhengere av Jan Hus som bevegelsen fikk navn etter. De styrket den tsjekkiske nasjonalfølelsen hos sine tilhengere. Bevegelsen utfordret pavens autoritet ved å fremme nasjonalt selvstyre i kirkelige spørsmål, og som nasjonal bevegelse fremmet den anti-tyske og anti-keiserlige holdninger. Jan Hus’ lære innebar avvisning av rikdom, korrupsjon og tendensene til hierarki i den katolske kirke. Hus prekte også mot salget av avlatsbrev, noe som førte til at han mistet kongens støtte, ettersom kongen fikk prosenter av salget. I 1412 ble Hus og hans disipler utvist fra universitetet og fra Praha. I to år levde de som omreisende predikanter over hele Böhmen. I 1414 ble Hus trukket for konsilet i Konstanz for å forsvare sin lære, og rådet dømte ham som kjetter og brente ham på en stake i 1415. Men reformbevegelsen i Bøhmen levde videre til tross for Hus' død. Både kongen og dronningen viste åpenlyst sin indignasjon over henrettelsen av Hus. I et møte med adelsmenn fra Böhmen og Mähren, dannet de en konføderasjon, som lovet å ikke adlyde konsilet, og paven skulle de bare lyde dersom han innrettet seg etter Bibelen. I 1417 erklærte universitetet i Praha Hus som martyr. Böhmen var nå i praksis løst fra den katolske kirken, et skille som skulle vare i 200 år. I store deler av befolkningen, til og med blant adelige, vokste det frem en mer radikal gruppe som ble kalt «taboriter», etter byen Tabor. De var i høy grad nasjonalister og ville rydde alt som var tysk ut av Böhmen. Da Wenceslas IV døde uten arvinger i 1419, brøt det ut et stort opprør i Praha. En revolusjon feide over landet: kirker og kloster ble ødelagt, og de geistlige eiendelene ble tatt av den husittiske adelen. Sigismund av Ungarn, også av Huset Luxembourg, ble den nye kongen, men måtte ta kronen med våpenmakt, og de to neste tiårene var preget av ekstrem vold i kjølvannet av Jan Hus’ reformasjonsideer, de såkalte Husittkrigene. Huset Jagiellon. Da tsjekkernes eneste konge som støttet husittene, Georg Podiebrad, døde i 1471 ble Vladislaus II (også kjent som Ladislaus Jagiellon), en polsk prins valgt som konge. I 1490 ble han også konge av Ungarn. Huset Jagiellon var fraværende monarker og deres innflytelse på kongedømmet var minimal slik at det egentlig styringen ble utført av den lokale adelen. I 1526 ble Vladislaus’ sønn, kong Ludvig II, avgjørende beseiret av osmanerne (tyrkere) i slaget ved Mohács, og døde. Osmanerne erobret deler av kongedømmet Ungarn mens resten (hovedsakelige Slovakia) kom under Huset Habsburg grunnet kong Ludvigs ekteskapskontrakt. Böhmen valgte erkehertug Ferdinand I, yngre bror av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike til å etterfølge Ludvig som konge av Böhmen. Slik begynte rundt fire århundrer hvor habsburgerne styrte både Böhmen og Slovakia. Huset Habsburg. Selv om kongeriket Böhmen og markgrevskapet Mähren lå begge under habsburgernes styre fulgte de ulik utvikling. Mähren aksepterte de østerrikske habsburgernes arvelig rett til herske over dem og således slapp de unna den stadige striden mellom de lokale jordeierne og Huset Habsburg som kom til å karakterisere Böhmens historie. Habsburgernes fulgte en hard politikk basert på sentralisering som skapte konflikter, og som ble ytterligere komplisert av etniske og religiøse grunner i Böhmen. Et resultat av konflikten var tsjekkerne mistet det meste av deres lokale aristokrati, deres spesielle form for religion, og deres tsjekkiske språk. Jordeierne i Böhmen var også splittet innad, hovedsakelig i religiøse spørsmål. Konflikten i Böhmen ble vanskeliggjort av reformasjonen som spredte seg over Europa og de påfølgende religiøse krigene i sentrale Europa. Husittene sympatiserte med den protestantiske bevegelsen i Tyskland som i 1546 erklærte krig mot den tysk-romerske keiseren Karl V. Hans bror Ferdinand I ønsket å støtte sin bror og da brøt det ut væpnet konflikt mellom kongen og hans undersåtter i Böhmen i 1547, men jordeierne var ikke forente og seiren gikk til kongen som etterpå tok represalier på de tsjekkiske opprørerne. Da Ferdinand selv ble keiser av det tysk-romerske riket etter sin bror forsøkte han å styrke katolisismen i Böhmen ved blant annet å frakte inn jesuittiske misjonærer. Borgen i Praha hvor tsjekkerne kastet to rådmenn ut av et vindu i 1618. Uenigheten mellom habsburgerne og tsjekkerne, og mellom katolikkene og tilhengerne av reformasjonen brøt på nytt ut i åpen kamp tidlig på 1600-tallet. Denne gangen kunne tsjekkerne dra fordel av kampen mellom to utfordrere til den keiserlige tronen, og i 1609 mottok tsjekkerne et brev fra keiser Rudolf II (1576–1612) som lovte å tolerere den tsjekkiske reformerte kirke og andre innrømmelser. Hans etterfølger Matthias var derimot en fanatisk katolikk som brøt tidligere løfter og enigheter. I 1618 var bitterheten så stor at to katolske, keiserlige rådsherrer ble kastet ut av et vindu i Prahas borg som signal om åpent opprør. Jordeierne forlot keiserens hær, utviste alle jesuittene og erklærte at Böhmens trone skulle velges. Den utvalgte ble en kalvinist, Fredrik V av Pfalz, «vinterkongen» (1596–1632). Den 8. november 1620 led tsjekkerne et knusende nederlag i det berømte slaget ved Det hvite fjell i nærheten av Praha. Det tsjekkiske nederlaget ble fulgt av tiltak som sikret habsburgernes autoritet og den katolske kirkens dominans. Mange tsjekkiske adelige ble henrettet, en stor andel gikk i landflyktighet og deres eiendommer konfiskert. Et stort antall tsjekkiske og tyske protestanter gikk også i landflyktighet. I 1622 ble Karlsuniversitetet slått sammen med Jesuittakademiet, og hele utdanningssystemet ble underlagt jesuittisk kontroll. I 1624 ble alle prester som ikke var katolikker utvist ved kongelig bestemmelse. I 1627 ble det etablert et legalt grunnlag for et habsburgsk enevelde da alt tsjekkisk landområder ble erklært arvelige eiendommer av Huset Habsburg. Religionskrigene fortsatt etter det tsjekkiske nederlaget. Tredveårskrigen (1618–1648) hvor de tyske protestantiske prinsene kjempet mot den tysk-romerske keiseren involverte også utenlandske makter. Tsjekkere kjempet på de fleste sider, hovedsakelig på opprørske tsjekkiske generaler i den protestantiske hæren. Albrecht von Wallenstein (1583–1634) var den mest kjente tsjekkiske overløper som kjempet for keiserens sak. Böhmen var slagmark gjennom hele krigen. Prins Bethlen Gabors ungarske styrker, forsterket med tyrkiske leiesoldater, kjempet mot keiseren og tidvis la øde store områder i Slovakia og Mähren. Protestantiske tyske hærer og senere danske og svenske hærer herjet tsjekkiske landområder. Byer, landsbyer og festninger ble ødelagt. De menneskelige lidelser var enorme. I 1648 bekreftet traktaten av Westfalen at kongedømmet Böhmen ble lagt inn under habsburgernes keiserdømme med sitt sete i Wien. Böhmen mistet da sin faktiske uavhengighet. Tsjekkerne referer til den påfølgende tiden, fra 1620–1648 og fram til slutten av 1700-tallet som «Den mørke tidsalder». Den er karakterisert av ødeleggelser av utenlandske soldater, fortysking, og økonomisk og politisk nedgang. Med innflytelsen fra utlendinger, hovedsakelig tyskere, ble tysk språk dominerende i administrasjonen og i dannet selskap. Kongedømmet Böhmen og tsjekkerne var blitt redusert til en mindre provins i det habsburgske eneveldet. Den mørke tidsalder. Maria Teresia, erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn og Böhmen, etc. I 1683 beseiret Leopold I av Det tysk-romerske rike (1656–1705) tyrkerne og restaurerte kongedømmet Ungarn til dets tidligere territorium. I årene 1720 og 1725 ble en rekke traktater fullført som forente alle landområder under habsburgernes styre og arvelig etterfølge, også via den kvinnelige linje. Regimene til Maria Theresa (1740–1780) og påfølgende monarker er karakterisert som det opplyste enevelde. Påvirket av opplysningstidens filosofer arbeidet monarkene for en rasjonell og effektiv administrasjon av Böhmen via det keiserlige byråkrati. Hva som var igjen av kongedømmet Böhmen ble opptatt i østerrikske provinser innenfor habsburgernes rike. Tysk ble det offisielle språket. Den store hungersnøden i 1770–1771 utryddet en tiendedel av landets befolkning. Maria Teresia og hennes sønn introduserte også en rekke reformer som opphevelse av de føydale sosiale strukturer og innskrenkning av den katolske kirkens makt. Utdannelsessystemet ble nasjonalisert og fortysket mens jesuittenes kontroll ble fjernet. I 1781 ble en religionsfrihet akseptert mens skolesystemet skiftet fokus fra teologi til vitenskap. Fullstendig livegenskap ble dog ikke helt opphevet før så sent som i 1848. Opplyst enevelde knuste de få gjenværende levningene av kongeriket Böhmen. Oppløsningene av bøhmiske institusjoner og dominansen av det tyske språk synes å true selve eksistensen av den tsjekkiske nasjonen, men opplysningstiden fremmet også pedagogiske og økonomiske muligheter for tsjekkerne, og bidro således til en tsjekkisk nasjonalbevissthet og oppvåkning. Nasjonal gjenfødsel. I den første halvdelen av 1800-tallet gikk en nasjonalbevegelse over Europa. Den tyske nasjonalisme, fremmet av konfrontasjonen med hæren til de franske revolusjonære, og napoleonskrigene inspirerte en tilsvarende nasjonal gjenfødsel blant de slaviske folkene. Begrepet «nasjon», definert som et folk forent av et språklig og kulturelt slektskap, skapte en intellektuell gjenfødsel som la grunnlaget for på påfølgende kamp for politisk selvstyre og uavhengighet. I Böhmen hvor aristokratiet var hovedsakelig tysk eller fortysket var lederne av den tsjekkiske nasjonalismen de nye intellektuelle som hadde sin bakgrunn fra bondestaden. Kun en liten del av adelskapet støttet de nasjonale tankene. Den tidligste fase av nasjonalbevegelsen var filologisk. Lærde forsøkte å nedtegne og kodifisere innfødte språk. Et sete for tsjekkisk språk og litteratur ble etablert ved Karlsuniversitetet i 1791. Tsjekkisk hadde overlevd kun som et regionalt språk blant bøndene. Oppgavene å forme tsjekkisk til et litterært språk og som emne i skoleverket ble gjort av Josef Dobrovsky og Josef Jungmann. Deres anstrengelser førte til voksende tsjekkisk lesende publikum. Det tsjekkisk-nasjonale museum ("Národní muzeum") i Praha, den gang for kongedømmet Böhmen (1818), ble et senter for tsjekkisk forskning. I 1827 begynte museet utgivelsen av et tidsskrift som ble en stemme for tsjekkisk nasjonalisme. Museets medlemmer ble et senter for tsjekkiske patrioter som forsøkte gjøre Praha til slavernes intellektuelle sentrum. En betydelig figur var Frantisek Palacky som skrev et monumentalt historieverk i fem bind om det tsjekkiske folkets historie og som fokuserte på kampen for politisk frihet. Han ble selv en av lederne for den tsjekkiske nasjonen i løpet av revolusjonskampene i 1848. Revolusjonene i 1848. Den franske revolusjonen i 1848 fremskyndet en rekke nasjonale og liberale opprør mot eneveldet. Revolusjonær uro fikk det østerrikske riket til å skjelve og keiser Ferdinand I av Østerrike (1835–1848) lovte å reorganisere riket til et parlamentarisk styre, men endte opp med å abdisere i 1848 grunnet de folkelige opprørene. Den tsjekkiske nasjonalismen hadde begynt blant små grupper av intellektuelle, men i løpet av revolusjonene i 1848 krevde tsjekkerne dristige krav. Revolusjonen avslørte også at de tyske liberale som var i opposisjon til habsburgernes enevelde var også fiendtlig til en tsjekkiske nasjonalisme. Tsjekkernes fiender var ikke kun eneveldet, men også en økende tysk nasjonalisme. Etter 1848 forsøkte Frans Josef I å fortsette med et eneveldig styre og holde all nasjonalisme i sjakk, men habsburgerne led en rekke med nederlag. I 1859 ble de drevet ut av Italia etter nederlaget i slaget ved Solferino, og i 1866 ble de beseiret av Preussen i den østerriksk-prøyssiske krig og ble deretter kastet ut av den tyske forbundet. Fellesmonarkiet Østerrike-Ungarn. Det østerrikske-ungarske kompromisset i 1867 etablerte fellesmonarkiet Østerrike-Ungarn. De to delene av riket ble forent av en felles hersker, en felles utenlandspolitikk, og til en viss grad også delte finanser, men i alle andre hensyn var Østerrike og Ungarn egne riker, hvert med sitt eget parlament, regjering, administrasjon og juridiske system. Til tross for en rekke kriser overlevde systemet med felles hersker fram til 1918. Østerrike var dominert av tysk politikere, men innførte en rekke reformer som tillot blant annet tsjekkere å spille en økende aktiv rolle i det politiske livet og det kulminerte med allmenn stemmerett i 1907. Monarkiet udugelighet eller uvillighet til møte de nasjonale problemene bidro til å svekke det parlamentariske systemet. I løpet av keiserdømmet siste tiår ble den parlamentariske styret kraftløst grunnet obstruksjon fra både tsjekkere og tyskere, og hyppige regjeringene kom og gikk av. I 1900 grunnla universitetsprofessoren Tomáš Masaryk Det tsjekkiske progressive partiet som baserte dets kamp for nasjonalt selvstyre på parlamentarisk system basert på stemmerett og avviste radikalisme i møtet med den voksende sosialismen. Ved århundreskiftet var tanken om et slavisk, ikke-tysk «Tsjekkoslovakia» i økende grad fremmet tsjekkiske og slovakiske ledere. Tsjekkoslovakia. Mot slutten av den første verdenskrigen kollapset det habsburgske monarkiet. Den uavhengige staten Tsjekkoslovakia ble dannet i 1918 og eksisterte som suveren stat fram til 1992. Opprettelsen av Tsjekkoslovakia var kulminasjonen på tsjekkernes langvarige kamp mot sine østerrikske herskere, og for slovakerne mot deres ungarske herskere. Tsjekkerne og slovakerne sto ikke på samme nivå økonomisk og teknologisk, men begge folkene grep muligheten til å løsrive seg. Avstanden mellom de to kulturene ble dog aldri minsket, og uoverensstemmelsene spilte en rolle gjennom unionens 74 år lange eksistens. Tsjekkoslovakias uavhengighet ble offisielt proklamert den 28. oktober 1918 i Praha, og slovakerne gikk offisielt inn i unionen to dager senere i byen Martin. En midlertidig forfatning ble godkjent, og Tomáš Masaryk ble erklært som president den 14. november. Rutenia ble lagt til unionen i 1920, men det var ulike grensekonflikter med Polen. De tsjekkiske landområdene var langt mer industrialiserte enn Slovakia. Tilbakestående Karpato-Rutenia var stort sett uten industri. De etniske tyskerne utgjorde mer enn 22% av befolkningen og bodde hovedsakelig i grenseområdene i Böhmen og Mähren, et område som de tysktalende kalte for Sudetenland. Det meste av industrien i Sudetenland var eid av tyskere og kontrollert av tyske banker. En del av de tysktalende sympatiserte med Nazi-Tyskland og underminerte således Tsjekkoslovakia. Hitlers framgang i Tyskland, den tyske annekteringen av Østerrike (Anschluss), samt en passiv politikk fra Storbritannia og Frankrike etterlot Tsjekkoslovakia uten allierte, utsatt for overgrep fra de fiendtlige statene Tyskland og Ungarn på tre sider og et Polen uten sympati i nord. Etter at den britiske statsministeren Neville Chamberlain møtte Hitler den 15. september 1938, aksepterte den britiske og den franske regjeringen at områder med tysk majoritet burde bli avstått til Tyskland. Forslaget ble møtt med vantro, raseri og demonstrasjoner i Tsjekkoslovakia, og regjeringen innførte unntakstilstand. Den 20. september slo regjeringen i Tsjekkoslovakia fast at de ikke kunne akseptere forslaget. Den 29. september møttes Hitler, Chamberlain, Benito Mussolini og Edouard Daladier i München og ble i Münchenavtalen enige om at tyske tropper skulle besette Sudetenland. Den 1. oktober krysset den tyske hæren grensen og besatte områdene. Samme høst besatte polske styrker Teschen og ungarske styrker de sydlige delene av Slovakia. Den 14. mars 1939 utropte Slovakia sin selvstendighet, og dagen etter okkuperte Tyskland Böhmen og Mähren og gjorde områdene til et tysk protektorat, Böhmen-Mähren. Karpato-Ukraina erklærte også sin uavhengighet, men ble øyeblikkelig okkupert av Ungarn. En del yngre menn flyktet nå utenlands for å kjempe for hjemlandets frigjøring. De fleste havnet i Frankrike, der de sluttet seg til utenlandslegionen. Den franske overkommandoen viste liten interesse. Tsjekkerne ble utstyrt med tresko, og våpnene var antikverte, trolig brukt av franske rekrutter i 1914. De hevdet også at franskmennene behandlet dem som hunder. Den andre verdenskrigen. Etter statsminister Edvard Beneš’ avgang den 5. oktober 1938 forlot han landet fem dager senere og dro til London hvor han etter krigsutbruddet ble leder for en tsjekkoslovakisk eksilregjering. For å få Tsjekkoslovakias kommunister på sin side gjorde han store innrømmelser til dem for etterkrigspolitikken, blant annet statliggjøring av tungindustrien. Eksilregjeringen krevde blant annet at Münchenavtalen skulle bli ugyldig. Med de opposisjonelle sudettyskerne avslo han enhver kontakt, og Benešdekretet etter krigen slo fast at sudettyskerne og tysktalende tsjekkere som hadde flyktet ikke hadde krav på å få sin eiendom tilbake eller komme tilbake til Tsjekkoslovakia. Fra og med høsten 1944 ble Tsjekkoslovakia befridd av den sovjetiske røde arméen. De vestlige delene av landet med blant annet Plzeň (Pilsen) ble befridd av amerikanske tropper. Etterkrigstiden. Allerede under krigen hadde Beneš forberedt en omleggelse av utenrikspolitikken. Den unnfallenheten overfor Tyskland som Frankrikes og Storbritannia viste under Münchenkrisen var ikke glemt. Isteden skulle Tsjekkoslovakia nærme seg Sovjetunionen. Etter frigjøringen i mai 1945 ble Tsjekkoslovakia styrt av en koalisjonsregjering av samtlige tillatte partier. Jordbrukspartiet og Det slovakiske folkepartiet ble forbudt da disse ble ansett som tyskervennlige under krigen. Trykkefriheten ble begrenset og i juni 1945 ble den østlige delen av Tsjekkoslovakia, Karpato-Ukraina ble overgitt til Sovjetunionen. Beneš slo fast at regjeringen skulle rense Tsjekkoslovakia for tyskere og sommeren 1945 ble mengder av tyskere drept i Usti nad Labem og andre steder ble det begått overgrep mot tyskere. Høsten 1946 var det kun ti prosent av den tyske minoriteten i landet. Ved parlamentsvalget våren 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene og sammen med demokratene tok de halvparten av mandatene. Kommunistenes leder, Klement Gottwald, ble statsminister. Gjennom en ny forfatning den 9. mai 1948 ble Tsjekkoslovakia utropt til «folkedemokrati». Det kommunistiske partiet fikk «en ledende rolle», hvilket betydde at demokratiske valg ble avskaffet og økonomien ble sentralstyrt. President Beneš ville ikke godta forfatningen og gikk av. Ny president ble kommunistenes Gottwald. Rundt 130 000 mennesker ble internert, blant annet alle biskoper, munker og nonner. Mellom 200 og 300 personer ble henrettet, men mange flere døde i fengsel og leirer. Høsten 1948 startet en utrenskning ble de mest ortodokse kommunistene. Kommunistpartiets førstesekretær, Rudolf Slánský, som selv hadde deltatt i utrenskninger, ble dømt til døden og hengt. Etter 1948 ble det private næringslivet i stor grad lagt inn under staten. Regjeringen satset på tungindustrien til tross for at landet var fattig på nødvendig råmateriale, og gjorde seg derfor avhengig av råvarer fra Sovjetunionen. I løpet av 1950-tallet fortsatte kommunismen. Fra 1958 til 1960 minsket antallet bønder fra 542 000 til 256 000. Det ble forbudt for privatpersoner å ha ansatte. Ved kommunistpartiets kongress i 1960 ble Tsjekkoslovakia erklært som et sosialistisk land, og landet fikk ny forfatning samme år og landets offisielle navn ble endret til «Det tsjekkoslovakiske sosialistiske republikk». Marxisme-leninismen ble landets statsideologi. På begynnelsen av 1960-tallet hadde Tsjekkoslovakias økonomi stagnert og den industrielle veksten var en av Europas laveste. I kommunistpartiet vokste det fram kritikk mot det økonomiske sentralstyret. Førstesekretær Antonín Novotný og hans tilhengere ble utfordret høsten 1967 av den slovakiske partisekretæren Alexander Dubček. Dubček, som hadde vokst opp i Sovjetunionen, utmanøvrerte Novotný og ble ny førstesekretær den 5. januar 1968. Prahavåren 1968. I begynnelsen av april tok kommunistpartiet et handlingsprogram som senere har blitt kalt for «Prahavårens manifest». Programmet tok opp feil i samfunnet: maktkonsentrasjon, mangel på innflytelse, byråkratiet, korrupsjon, feil i den økonomiske politikken, foruten å love ytringsfrihet, foreningsfrihet, møtefrihet, økt selvstyre for Slovakia, rett til å forlate landet og mere. Kommunistpartiets ledende rolle skulle dog være uendret. I løpet av våren 1968 ble pressesensuren avskaffet. Det ble mulig å kritisere forholdene i nabolandene. I møte med sovjetiske representanter forsvarte Dubček reformpolitikken. Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av tropper fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen. Angrepet besto av 27 armédivisjoner med 500 000 soldater, 800 fly, 6 300 stridsvogner og mere. I henhold til det sovjetiske pressebyrået TASS skjedde invasjonen på grunn av forespørsel om hjelp fra den tsjekkoslovakiske folket. Dubček ble arrestert og de utenlandske troppene ble møtt av passivt motstand. Forsøket på å danne en ny regjering uten tilhengere av reformene ble mislykket. Den 22. august ble det holdt ekstraordinær partikongress i en fabrikk utenfor Praha hvor 1 200 delegater valgte en ny partiledelse som protesterte mot okkupasjonen og utlyste en generalstreik neste dag. Den gamle partiledelsen og president Svoboda befant seg i Moskva. I Praha holdt Dubček en radiotale hvor han forklarte at det var nødvendig å innskrenke reformene og ytringsfriheten. Etter at en ishockeykamp mellom Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen under VM i ishockey kom det antisovjetiske demonstrasjoner. Dubček ble tvunget til å gå av den 17. april 1969 og ble erstattet av Gustáv Husák. På begynnelsen av 1970-tallet ble hele samfunnet rensket for reformister. Fra universiteter, skoler, aviser og radio ble reformister gitt sparken. Mellom 1968 og 1970 gikk rundt 130 000 mennesker i landflyktighet. All form for opposiasjon og motstand ble slått ned. Gjennom en forbedret økonomisk utvikling håpet man at motstanden skulle forsvinne, industriarbeidere fikk øket lønn, men oljekrisen i 1973 avslørte at de økonomiske problemene var åpenbare. Det fantes fortsatt en gruppe som åpent viste sin motstand mot hvordan kommunistpartiet styrte landet. En gruppe uavhengige intellektuelle, – forfattere, poeter, journalister og akademikere, publiserte et åpent brev i desember 1972 hvor de protesterte mot at landet hadde politiske fanger. Tsjekkoslovakia hadde skrevet under på Helsingfors-fordraget i 1975 som garanterte for menneskerittigheter. Den 1. januar 1977 ble Charta 77 ble grunnlagt og Václav Havel, Jan Patočka og Jiří Hájek ble valgt til talsmenn. Charta 77 strebet etter et samfunn hvor sivile lover og menneskelige rettigheter ble respektert. Det hemmelige politiet overvåket medlemmene og Havel ble arrestert noen dager senere. Myndighetene trakasserte medlemmene og mellom 1977 og 1980 ble 61 av Charta 77s medlemmer dømt til fengsel. Fløyelsrevolusjonen. Leonid Brezjnev døde i 1982 og i 1985 ble Mikhail Gorbatsjov generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet. Det ble snart klart at den gamle politikken var over. Gorbatjov fjernet de Brezjnevtro i partiledelsen og viste interesse for reformer. Husák, som hadde ført en politikk som i alle henseende var tro mot Brezjnev, holdt seg bakgrunnen fram til mars 1987 da han brått påsto at han var en varm tilhenger av Gorbatjovs reformer, men måtte gå av i desember 1987 og ble da erstattet av den konservative Miloš Jakeš. Den første protestdemonstrasjonen skjedde 25. mars 1988 i Bratislava og krevde borgerlige rettigheter og religionsfrihet. Demonstrasjonen ble oppløst av politiet. På nasjonaldagen den 28. oktober 1988 oppsto det demonstrasjoner flere steder. I løpet av sommeren 1989 økte spenningen. I Polen fortsatte reformene der Solidaritet deltok i regjeringen og i Ungarn ble piggtråden mot Østerrike fjernet. Den 17. november 1989 demonstrerte studenter i Praha for å hylle Jan Opletal, en student som ble drept av nazistene ved den tyske okkupasjonen femti år tidligere. Demonstrasjonen ble slått brutalt ned av politiet. Som svar gikk skuespillere og teatrene ut i streik, og opposisjonsbevegelsen dannet Medborgerforum som utlyste to timers generalstreik fram til 27. november. Under steiken ble pressesensuren satt til side og tsjekkoslovakisk fjernsyn rapporterte åpent om hendelsene. Den 29. november ble artikkel 4 i forfatningen avskaffet hvor kommunistpartiets ledende rolle ble fastslått. I desember ble en samlingsregjering med representanter fra opposisjonen og allmenne valg ble utlyst. Den 29. desember 1989 ble Václav Havel ble valgt til president. De første fri valgene i Tsjekkoslovakia siden 1946 foregikk i juni 1990 uten problemer og med mer enn 95 % valgdeltagelse. Ved 1992 ble Slovakias krav om større selvstyre blokkert i regjeringen. Føderalister som Havak var ikke i stand til å hindre bevegelsen mot et brudd mellom de nasjonene Tsjekkia og Slovakia, og juli gikk han av. I løpet av den siste halvdelen av 1992 ble det inngått en enighet om at de to nasjonene skulle gå hver sin veg i slutten av året. Medlemmene i Tsjekkoslovakias parlament var delt langs nasjonale skillelinjer var knapt i stand til å samarbeide nok til godkjenne loven som delte de to nasjonene. Den 1. januar 1993 ble de to republikkene Tsjekkia og Slovakia opprettet samtidig. Forholdene mellom de to nasjonene, til tross for en del strid om deling av regjeringseiendom og styringen av grensen, har vært fredelig. Begge statene ble anerkjent av USA og de europeiske statene. Den tsjekkiske republikk. Tsjekkia er i dag medlem av NATO (siden 1999) og Den europeiske union (siden 2004). Tsjekkia har bevegd seg mot integrering av verdensmarkedene, en utvikling som gir både muligheter og risiko. Dübener Heide. Dübener Heide er et landskap i delstaten Sachsen-Anhalt i det østlige Tyskland, mellom Elben og sideelva Muldes nedre løp. Geomorfologisk er Dübener Heide en endemorene, og jorda er sandholdig. Det meste av området er skogkledd. Den østlige delen med kurstedet Bad Düben danner naturparken Dübener Heide. I den vestlige delen, omkring Gräfenhainichen og Bitterfeld, ble det fram til 1980-åra brutt brunkull i dagbrudd. I nærheten av Gräfenhainichen er det oppretta et teknisk museum («Ferropolis») som viser maskineri for kullutvinning og jernbanemateriell. Geiserik. Geiserik (ca 389–25. januar 477) var vandalenes og alanernes konge (428–477) og var en av nøkkelpersonene i problemene i Vestromerriket i det 5. århundre. Under hans nesten 50 år lange styre, hevet han en nesten ubetydelig germansk stamme til en betydelig makt i Middelhavsområdet som etter at han døde, gikk raskt nedover og som til slutt kollapset. Navnet Geiserik betyr «Cæsar-konge» eller muligens «spydkonge». Han var uekte sønn av kong Godigisel og det antas at han ble født nær innsjøen Balaton rundt 389. Etter at hans far døde, var Geiserik den nest mektigste mann blant vandalene etter den nye kongen, hans halvbror Gunderik. Etter Gunderiks død i 428 ble Geiserik valgt til konge. Han var svært dyktig i våpenartene og begynte umiddelbart å lete etter måter å øke makten og velstanden til sitt folk som da bodde i den romerske provinsen Hispania Baetica i dagens sørlige Spania. Vandalene led kraftig etter angrep fra de mer tallrike vestgoterne, og ikke lenge etter at han tok makten, bestemte kong Geiserik seg for å overlate Hispania til denne rivaliserende, germanske stammen. Det ser ut til at han startet byggingen av en vandalerflåte før han ble konge. Vandalene i Nord-Afrika. Han dro fordel av en krangel mellom den romerske guvernøren i Nord-Afrika, Boniface, og den romerske regjeringen og førte hele sitt folk på 80 000 mennesker til Afrika i 429. Da Geiserik ankom, vant han mange slag over de svake og delte romerske forsvarerne og erobret raskt territoriet som i dag utgjør Marokko og det nordlige Algerie. Hans vandalerhær beleiret byen Hippo Regius (hvor Augustin nylig hadde blitt biskop, han døde under beleiringen) og tok den etter 14 måneder med bitre kamper. Året etter anerkjente den romerske keiser Valentinian III Geiserik som konge av landene han og hans menn hadde erobret. Etter å ha drømt om å ta storbyen Karthago i et tiår, tok han byen i 439, tilsynelatende uten kamper. Romerne ble tatt på sengen, og Geiserik erobret en stor del av den vestlige romerske marine som lå for anker i havnen til Karthago. Sammen med hans egen flåte, truet det nye kongedømmet til vandalene nå Romerriket i herredømmet over det vestlige Middelhavet. Karthago ble den nye hovedstaden og fiende av Roma for første gang siden punerkrigene. Med hjelp av sin flåte, la vandalene snart under seg Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene. Geiserik styrket vandalenes forsvar og flåte og regulerte posisjonen til arianerne og katolikkene. I 442 anerkjente romerne de karthagenske erobringene, og anerkjente videre vandalenes kongedømme som et uavhengig land i stedet for et som offisielt lå under romersk styre. Området i Algerie som hovedsakelig forble uavhengig av vandalene gikk over fra å være en romersk provins til å være en alliert. I de neste 30 årene seilte Geiserik og hans soldater frem og tilbake i Middelhavet og levde av piratangrep og plyndringstokt. En legende sier at Geisarik ikke klarte å stige opp på en hest (stigbøyler var ennå ikke kjent i vesten) på grunn av et fall i ung alder, derfor søkte han sitt ønske om militær ære til sjøs. Plyndringen av Roma. Valentian III ble myrdet i 455 på ordre fra Petronius Maximus som ranet til seg tronen. Geiserik var av den mening at disse hendelsene forulempet hans fredsavtale fra 442 med Valentian, og i løpet av noen uker, landet kong Geiserik og hans menn den 31. mai på italiensk jord og marsjerte mot Roma, hvor pave Leo I ba ham om ikke å ødelegge den antikke byen eller myrde dens innbyggere. Geiserik gikk med på dette og portene i Roma ble åpnet for ham og hans menn. Maximus flyktet fremfor å kjempe mot krigsherren, men ble drept av en romersk folkemengde utenfor byen. Selv om historien husker vandalenes plyndring av Roma som ekstremt brutal (og deres gjerning gjorde ordet «vandalisme» et begrep for grupper av mennesker som bare er ute etter å ødelegge), holdt Geiserik faktisk sitt løfte om ikke å gå til krig mot Romas befolkning, og vandalenes gjorde ikke så mye ødeleggelse (eller til og med betydelig ødeleggelse) i byen. Men de tok gull. sølv og mange andre verdisaker med seg fra byen. Han tok også med seg keiserinnen Licinia Eudoxia, enken etter Valentinian, og hennes døtre, inkludert Eudocia som giftet seg med Geiseriks sønn Hunerik etter at de ankom Karthago, og mange andre viktige personer ble tatt som gissel for å skaffe enda flere verdisaker. Senere år. Geiseriks kongedømmer var målet for den siste, samkjørte operasjonen mellom de to halvdelene i Romerriket i 468. De ønsket å underlegge seg vandalene og gjøre slutt på deres pirataktivitet. Men vandalerkongen, mot alle odds, beseiret den østromerske flåten ledet av Basilicus utenfor Kapp Bon. Det ble rapportert at den totale invasjonsstyrken talte 100 000 soldater. Romerne oppgav kampanjen og Geiserik forble herre over det vestlige Middelhavet, fra Gibraltarstredet til Tripolitania, til han døde. Han inngikk fred med østromerne i 474. Kong Geiserik døde i Karthago den 25. januar 477, 87 år gammel, men noen kilder sier 77 år. I sin interne politikk gav Geiserik religionsfrihet til katolikkene, men krevde konvertering til arianismen fra alle sine nære rådgivere. Vanlige folk hadde lave skatter under hans styre, da mesteparten av skattepresset var rettet mot rike, romerske familier og de katolske geistlige. Furumoa. Furumoa er et rekreasjonsområde i den østlige delen av bydelen Torstrand i Larvik kommune mellom Tjøllingveien, Skiringssalsgate og Undersbo kirkegård. Furumoa er kjent som bydelens «grønne lunge» og brukes årlig som et samlingssted for bydelens befolkning under Torstrand-dagen. Den utgjør en gjenværende rest av en stor furuskog som i midten av 1800-årene strakte seg helt inn til nåværende Torstrand torg. Erech. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Erech navnet på en ås, eller heller en åstopp, i landet Gondor. Den ligger langt mot nord i provinsen Lamedon. I det andre tidevervet brakte Isildur med seg en tre meter høy stein som et symbol på sitt opphav og på Gondor. Han satte denne steinen på en år i Erech, og han fikk ås-stammenes menn til å sverge troskap ved denne steinen. Denne troskapseden ble brutt da de ikke stilte opp for Isildur da han trengte dem, og de ble derfor dømt til å hjemsøke stedet som gjenferd. Åsen later til å ha vært forlatt på slutten av det tredje tidevervet, da Isildurs arving, Aragorn, kom til Erech for å kreve den støtten som de hadde sverget på å gi i eden sin til Isildur men ikke hadde gitt. Denne gangen holdt de eden, og de ble en hær av ånder som hjalp Aragorn med å bekjempe Umbars korsarer og Pelargir. Etter slaget ved Pelargir friga Aragorn de døde krigerne fra disse stammene fra eden deres, og lot dem dermed hvile i fred og forlate denne verdenen. Son Gokū. Son Gokū (孫悟空) er en fiktiv figur i den japanske manga- og anime-serien "Dragon Ball". Navnet hans er den japanske stavemåten for Sūn Wùkōng, hovedpersonen i det kjente kinesiske verket "Reisen mot Vest" (西遊記 "Xīyóu-jì"), som "Dragon Ball" opprinnelig var basert på. I kapittel 197 avsløres det at Gokū i virkeligheten er en saiyaner fra planeten Vegeta, og at hans virkelige navn er Kakarrot (カカロット "Kakarotto"), et ordspill på det engelske ordet for gulrot, "carrot". Biografi. I starten av serien er Gokū uvitende om hvordan ting fungerer, men blir etter hvert mer og mer klar over hvordan ting forholder seg. Gokū møter mange sterke fiender og vokser selv sterkere og sterkere for hver kamp. Han er med i mange turneringer og vinner én over Piccolo, en ond djevel som blir snill etter hvert. Men så dukker Saiyanerne opp for å hente Gokū eller Kakarrot som han egentlig heter. Gokū dør i kampen mot Radits som er broren hans, men Piccolo får drept ham med Makankōsappō (spesialteknikken han har utviklet for å drepe Gokū). Da er Nappa og Vegeta, to enda sterkere Saiyanere, på vei for å drepe alle på jorden og få kloa i Dragon Balls, men det slår feil når de vekker Gokū til live. Han er nå er blitt ekstremt sterk. Mange av vennene hans dør i kampen mot Nappa, men Gokū banker ham opp og begynner deretter å slåss mot Vegeta. Gokū, Gohan og Kuririn vinner til slutt over ham, og Vegeta blir hardt skadet og flykter til planeten Freeza 79 med kapselen sin. Karlsbroen. Karlsbroen, på tsjekkisk Karlův most, er en bro over elven Moldau i Praha. Den ble bygget under Karl IVs regjeringstid. Bygget ble påbegynt i 1357 som erstatning for den eldre "Judith-broen" som ble ødelagt under flommen i 1342. Broen er bygget av bøhmisk sandstein og det sies at Karl IV ga ordre til bøndene rundt Praha om å levere ferske egg som så ble blandet i mørtelen for å gjøre konstruksjonen sterkere. Mot slutten av Tredveårskrigen i 1648 foregikk det harde kamper mellom den svenske arméen og gamlebyens befolkning, da svenskene hadde slått seg til på den vestre bredden og forsøkte forgjeves i ta gamlebyen. Under kampene ble det siden brotårnet på Gamlebysiden som vender ut mot elven ødelagt og restene av den gotiske dekorasjonen måtte fjernes etterpå. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet fikk broen dagens utseende da det ble satt ut barokkstatuer på pilarene. Under den store flommen i 1774 ble fire pilarer ødelagt og selv om brospennene ikke falt ned, ble trafikken over broen begrenset i en periode. Også senere flommer tok hardt på broen, særlig 5. september 1890 hvor drivved og materialer og lignende tettet løpene mellom brospennene og demmet opp vannet. Det sterke presset førte til at to pilarer brøt sammen og andre fikk store skader. Ved en pilar falt to statuer, av Ignatius av Loyola og Frans Xavier falt i elven. Etter dette ble broen stengt i to år for reparasjon. Broen kom seg ganske uskadd gjennom den store flommen i 2002. Etter denne ble det imidlertid nødvendig å rehabilitere to av bropilarene og dette arbeidet avslørte at det var nødvendig med en større rehabilitering av hele broen. Dette ble bestemt i 2005 og påbegynt i 2007 med antatt avslutning i 2010. Broen er imidlertid åpen for trafikk under arbeidene. Opphopning av avfall ved en flom i 1872 Charta 77. Charta 77 var en samling av intellektuelle som kjempet for demokrati og ytringsfrihet i det kommunistiske Tsjekkoslovakia. Forfatteren Vaclav Havel var sammen med Jiří Hájek, Zdeněk Mlynář, og Pavel Kohout blant grunnleggerne av og arkitektene bak Charta 77. Blodbryllupet i Nidaros. Blodbryllupet i Nidaros var en blodig episode under Den andre baglerkrigen i 1204-1207. Birkebeinerkongen Inge II Bårdsson ble overfalt i Nidaros av baglerne om aftenen den 22. april 1206. Bakgrunn. Kong Håkon Sverressons død i Bergen på nyttårsdagen i 1204 utløste en krise da birkebeinerhirden utnevnte Guttorm Sigurdsson som bare fire år gammel, til konge. Han var Sverre Sigurdssons sønnesønn, og sønn til Sigurd Lavard. Dette var ikke i samsvar med andre politiske interesser i Norge, og i motstrid med prinsippet om at kun kongelig fødsel i mandslinjen gav rett til tronen. Baglerne reiste seg derfor på ny med Erling Steinvegg, som etter sigende var sønn av Magnus Erlingsson, som tronpretendent. Den nye krigen var en realitet. Baglerne fikk støtte fra Danmark, og en dansk flåte under Valdemar Seier kom til Viken i juni 1204 og gav baglerne 35 skip. De hadde nå betydelige styrker. Krisen ble større da Guttorm døde kort etter, og Inge Bårdsson, som var sønn av Sverres søster Cecilia og Sverres lendmann Bård Guttormsson, på Rein ble valgt til konge gjennom kirkelige press. Dette skapte indre splittelse hos birkebeinerne, og Håkon Galen ble jarl over Vestlandet. Krigen. Høsten 1204 var baglerne i bevegelse og utnyttet splittelsen til å angripe Vestlandet der de krevde inn leidang som naturalytelser og kongsinntekter, og innsatte sysselmenn. Først det neste året kunne birkebeinerne mobilisere en stor hær ved leidangsutbud i Trøndelag. Denne ble samlet ved Stad. I mellomtiden hadde baglerne med 18 skip angrepet Stavanger der de fikk stormannen Einar Kongsmåg og fire av hans sveit på femti til seksti mann drept. Den trønderske leidangsflåten nådde fram til Tønsberg tidlig på sommeren 1205 bare for å høre at baglerne var dratt til Halland i Danmark. Baglerne prøvde å gjenvinne kontrollen over den østlige del av Viken med 20 skip, men en kogg observert dem og dro fra nordre Båhuslen ved øya Havsten til Tønsberg der Inge 2. Bårdsson fremdeles hadde en flåte med seg. Da koggen kom, måtte baglerne trekke seg tilbake til Ålborg i Jylland i Danmark. På ny våget baglerne seg nordover og kom til Båhuslen ved Göta älv. En del av baglerne under biskop Nikolas gikk å land for å toge helt opp til Borg, i dag Sarpsborg, men en del dro sjøveien i mindre fartøyer. Flåten ble igjen i Nisså, der Halmstad ligger i dag. På høsten kunne baglerne sende styrker fra sør til Opplandene som deretter ble underlagt deres dominans selv om det også var betydelige styrker der. Et tokt til Nidaros møtte lite motstand, og Erling Steinvegg ble hyllet som konge på Øreting. Ved nyheten om dette delte birkebeinerne seg i to, og Håkon Galen dro til Halland for å finne den etterlatte flåten. Han fant den i Nisså, og alle skipene ble erobret og garnisonen på 240 mann drevet på flukt etter et tap på 30 mann. Biskopens skip "Bokskreppa" var tatt og ble ført vekk sammen med flere storskip, resten ble brent opp. I mellomtiden dro Inge Bårdsson til Trøndelag og gjenerobret Nidaros. Baglerne var nødt til å flykte sørover mot Oslo etter blodige nederlag i to trefninger ved Tingvoll og Solskjel i Møre og Romsdal. Vestlandet var underlagt Håkon Galen som nå var i Bergen, Trøndelag underlagt Inge Bårdsson i Nidaros, og Østlandet var under baglersk kontroll etter en trefning på Göta älv nord for Göteborg der to skuter var ryddet av baglerne. Baglerne rustet opp på Østlandet, eller i østlige del av Viken medregnet Oslo, så 22 skuter var gjort klar allerede ved midfaste eller 12. mars 1206. Med denne flåten underla baglerne seg byen Konghelle og dro deretter til den vestlige del av Viken og nådde Hesnesøyene i Fjære utenfor Grimstad 1. april 1206. Derfra seilte flåten langs norskekysten forbi Jæren til Karmsundet med retning mot Bergen. Da baglerne hørte at Håkon Galen var varslet, seilte de forbi Bergen, og tok tre byrdinger på Fensfjorden i Gulen og avskar et bud som Håkon Galen sendte fra Bergen til Nidaros. Budet hadde et brev med informasjon om hvor kong Inge Bårdsson var, og at han ikke ventet et overfall. Den 18. april 1206 nådde 14 skuter, det skulle være byrdinger blant dem, fram til Agdenes. Hvor mange mann det var, er ikke sikkert, men man regner med mellom et halvt tusen og et tusen mann. Inge 2. Bårdsson hadde fått to brev dersom Håkon Galen sendt ut tre brev som sikkerhetsforanstaltning, men den 22. april kom det siste og tredje brevet akkurat da det ble feiret bryllup i Nidaros. Inge ville først samle alle soldatene på Gildeskålen, huset til miklagilde eller krossgilde der alle viktige begivenheter ble feiret, men stormennene satt seg mot. En av disse ville sette ut sin egen sveit eller flokk, men glemte å tenke på avløsning slik at en sveit med ansvaret for vakthold gikk av vakt for å feste. Kong Inge Bårdsson sov siden sammen med sin frille på en nærliggende gård på Ørene utenfor Nidaros. Slaget. Midt i et snøvær i mørket rodde 14 skuter stille nedover fjorden med kurs mot Ørene som lå rett under Nidaros mot sjøen. Noen, med Erling Steinveggs sveit og kongemerket, skulle opp på vestre stretet, andre skulle opp på nordre stretet, og bare ett skip ble sendt inn på elven rundt om byen. Kongsgården ble overrasket av hærrop og pil og ble tatt, og derfra spredte baglerne seg på åkrene for å ringe inn byen. De satte inn hovedangrepet nedover det nordre og vestre stretet der mange birkebeinere ble angrepet idet de sjanglet ut av hjemmene deres. Ved en tilfeldighet hadde Inge Bårdsson kommet til en gård utenfor byen ikke langt fra det nedre stretet. Han ble derfor ikke fanget under angrepet, men ble vekket av sin frille og andre kvinner som kort forklarte ham at de var under angrep. Han kom seg ut og opp på taket rett før baglerne kom, og lå der mens de raste gjennom gaten. Da baglerne var dratt videre, tok han seg ned og løp ut til bryggene mot elven. Mange andre flyktninger hadde allerede kommet dit og var hoppet ned i vannet. Mange kom seg over, men det var kaldt og flere må ha druknet. Skipet som var sendt opp elven var ved en feil dratt tilbake, og Inge Bårdsson kom seg over og ble berget av andre. Etter at kongen var sendt vekk på en slede, fortsatte kampene i byen. Baglerne hadde tatt birkebeinerne på senga og fikk felt flere viktige stormenn under separate sammenstøt. Minst nitti birkebeinere var drept, men dette tallet omfatter sannsynligvis bare de det var verdt å nevne, og deres følge og andre av lavere rang kan også ha lidd tap. Det inntraff en tragedie da en bagler hogg ned en birkebeiner som hadde forsøkt å flykte. Da bagleren snudde den døde så han at det var hans bror. Full av sorg og kvaler kastet han fra seg sverdet. Minst 180, og kanskje mer enn 200, hadde rømte Nidaros og dratt vekk under Inge Bårdsson til Gauldalen. Etterspillet. Krigsbyttet i Nidaros viste seg å være imponerende, for ikke bare hadde baglerne felt flere viktige stormenn, de hadde også tatt utrustnigen til en hel hær, inkludert en flåtestyrke. De hadde tatt tre hundre ringbrynjer eller 360 stykker og brynjehoser i tillegg til skipene "Gullbringa", "Gjesteskålpen", "Darrhetta", "Lyrta", "Ognarbranden" og et annet skip, og hadde brent ned "Klåden" og "Elften" samt et skip og noen skuter. Den 1. mai 1206 dro baglerne til Munkholmen og derfra ut til Agdenes på flåten sin. Inge 2. Bårdsson hadde samlet et oppbud på tyve hundre mann eller 2 400 mann (tallet hundre betød den gangen 120), og samme dag toget han inn i den herjede og utplyndrede byen. Der var det bare vrak å finne etter at baglerne var dratt til sjøs. Flere trøndere hadde også sluttet seg til baglerne. Håkon Galen var allerede underveis med en flåte nordover tross tap av et skip ved Stad og møtte baglernes flåte på Nordmøre. Baglerne hadde flere storskip enn birkebeinerne fordi Håkon Galen trodde det ikke var så mange bagler. Det var minst 2 000 mann medregnet trønderne og andre som hadde sluttet seg til dem. Etter å ha jaget etter Håkon Galen en stund vendte de sørover mot sitt neste mål, Bergen. Håkon Galen kom til Nidaros mens baglerne inntok Bergen. Slaget i Bergen 1206 var under oppmarsj da Håkon Galen stevnet sørover med fem langskip og 13 skuter og deretter fortsatte sør for Stad med bare skuter og seks hundre mann (fra 600 til 720 mann). Kilder. Sagaen om baglere og birkebeiner i "Norges Kongesagaer" bind 3 av Gyldendal Norsk Forslag, 1979: ISBN 82-05-11459-5 Jonas Chr. Richter: Det gamle og det nye Trondhjem i "Handel og Industri – Trondhjem og Omegn", Kristiania, Forlaget Norge, 1906 Nidaros Nidaros Ashlee Simpson. Ashlee Nicole Wentz (født Ashlee Nicole Simpson 3. oktober 1984 i Waco i Texas) er en amerikansk sanger og skuespiller. Ashlee er søster av Jessica Simpson. Hun vokste opp i Dallas sammen med sine foreldre Joe og Tina Simpson og søsteren. Biografi. Ashlee begynte å danse som fireåring. Som elleveåring var hun den yngste som noen gang har begynt på School of American Ballet i New York. Som 16-åring fikk hun rollen som «Cecillia Scott» i den amerikanske TV-serien "7th Heaven". Etter to sesonger sluttet Ashlee i "7th Heaven" for å satse på en musikk-karriere. Hun fikk platekontrakt med Geffen Records i 2003 etter en del nei fra andre plateselskaper. Året etter ga hun ut albumet "Autobiography". Den gikk rett inn på førsteplass på albumlista i USA etter en uke, og da hadde den solgt over 360 000 eksemplarer. MTV lagde en serie der de fulgte Ashlee igjennom innspillingen av debutalbumet. Hennes første singel «Pieces of Me» ble en hit verden over. I 2005 kom album nummer 2 ut, "I Am Me", og i 2008 ble hennes tredje studioalbum, "Bittersweet World", utgitt. Ashlee giftet seg 17. mai 2008 med Pete Wentz, bassist og backup-volkalist i bandet Fall Out Boy. I november 2008 fikk Ashlee og Pete sitt første barn, en gutt med navn Bronx Mowgli Wentz. Høsten 2009 var Ashlee med i serien Melrose Place, og spilte rollen som «Violet Foster», en 18 år gammel småbyjente som vil prøve lykken i L.A. Etter 12 episoder ble hun sparket ut av serien. Hun spilte i musikalen "Chicago" som «Roxie Hart» i Broadway, noe hun også gjorde i London i 2006. John Kendrew. John Cowdery Kendrew (født 24. mars 1917, død 23. august 1997) var en engelsk biokjemiker og krystallograf. Han ble født i Oxford og ble utdannet ved Dragon School i Oxford, Clifton College i Bristol og Trinity College i Cambridge. Kendrew delte Nobelprisen i kjemi i 1962 med Max Perutz for å ha påvist den første atomstruktur i et protein ved hjelp av røntgen krystallografi. Deres arbeid ble utført ved det som nå er MRC Laboratory of Molecular Biology i Cambridge. Kendrew bestemte strukturen til proteinet myoglobin, som transporterer oksygen i muskel-celler. Z2 «Georg Thiele». Z2 «Georg Thiele» var en tysk jager som ble rent på land den 13. april 1940 under det andre sjøslaget ved Narvik. Skipet står der fortsatt, i Rombaken nedenfor Rombak jernbanestasjon. Skipet ble sjøsatt 18. august 1935. Skipsnummeret Z2 står for Zerstörer (engelsk: «Destroyer»). Skipet var, i likhet med de ni andre jagerne som invaderte Narvik i 1940, oppkalt etter tyske marinegaster/sjøoffiserer som hadde omkommet under første verdenskrig. Skipet hadde en størrelse på 119 meter og 3156 tonn, og det hadde en bemanning på 325 mann. I det første sjøslaget ved Narvik den 10. april ble «Georg Thiele» truffet sju ganger. Etter at britiske jagere hadde angrepet Narvik havn og gjort stor skade på de fem tyske jagerne som lå ankret der, trakk «Georg Thiele» etterfulgt av Zenker, Koelner og Giese inn mot Rombaksbotn. Thiele traff de britiske jagerne Hardy og Hunter fra fire kilometers avstand, og hadde skyld i at disse ble senket. Thiele ble truffet i en av kjelene en av kanonene ble ødelagt og ildledingsrommet var satt ut av drift. Da det andre sjøslaget om Narvik den 13. april tok til, var Thiele delvis satt ut av drift. Skipet var kun i stand til å 27 knops fart og fire av kanonene måtte sikte manuelt. Dessuten var det bare seks torpedoer igjen. Thile la seg i skjul bak moreneryggen hvor Rombaksbrua nå ligger. Thiele ble truffet 119 mm kanoner, men lyktes treffe jageren "Eskimo" med sin siste torpedo. Uten torpedoer valgte korvettenkapitän Max-Eckart Wolff å renne jageren i senk på sørsiden av fjorden rett øst for der Sildvik kraftverk ligger i dag. Løkke bro. Løkke bro er en bro over Sandvikselven i Sandvika. Broen er Norges første støpejernsbro og utgjør i dag en del av Løkkeparken. Brospennet til Løkke bro ble støpt på Bærums Verks jernstøperi i 1829. Frem til 1970-årene var den en del av Ringeriksveien. Den ble fredet og flyttet noe lenger opp i Sandvikselven og benyttes som gangbro mellom Løkke og Hamang industripark hvor Sandvika Videregående Skole (tidligere Handelshøyskolen BI) holder til. Broen er spesielt kjent på grunn av Claude Monets maleri fra 1895 som i dag henger i Nasjonalgalleriet. Slaget i Bergen 1206. Slaget i Bergen 1206 var et vendepunkt for birkebeinerne som vant etter nederlaget under Blodbryllupet i Nidaros i april 1206 da jarlen av Vestlandet, Håkon Galen vant en viktig seier gjennom overraskelse og list over en overlegen hær som var dårlig sammensatt. Bakgrunnen. Da Håkon Galen dro med få langskip kom til Nidaros etter å ha blitt jaget vekk av baglerne i Nordmøre, måtte han bygge flere skip og tok flere skuter i bruk. Omkring "gangdagsuka" som ment femukerstida, femte uke etter påske da Kristi himmelfartsdag inntreffer, seilte jarlen ut med fem langskip og 13 skuter. Utenfor Atløy i Askvoll, Sunnfjord sør for Stad bad han besetningene på langskipene om å snu, mens han skulle med skutene fortsette videre. Bruk av skuter hadde etter tidligere erfaring bevist en militær fordel ved å være så fordekt som mulig så overraskelsesmoment kunne vinnes fordi et langskip kunne identifiseres på lang avstand, mens en skute ment er et alminnelige småfartøy for både frakt og transport. I Gulen kom birkebeinerne over to skuter styrt av baglerne og tok den ene, mens den andre unnslapp og fikk sendt varsel til baglerne i Bergen. Baglerne hadde tatt borgen i Bergen under beleiring med en voksende stor hær og Håkon Galen vil nå unnsette borgen, men istedenfor å engasjere baglerne utenfor, valgte han å komme til Arnavågen ved Arna nord for Bergen og kom seg over fjellet om natta i stillhet ned til borgen. Baglerne den neste dagen hadde vært klar over at Håkon Galen var på vei, men visste ikke at jarlen hadde tatt seg inn i borgen. De stilte opp en fylking ovenfor Nikolaskirken med sterke gjerder oppe i Kopen, en liten dal sør for Sverresborg og kongen selv var i Mariakirkegården med eget følge. Formålet var å få skremt opp garnisonen under Peter Støype til å overgir seg med en maktdemonstrasjon. Slaget. Birkebeinerne gikk til angrep, Peter Støype rykket nedover den øvre vegen mot jarl Filippus av Veien med sitt merke mens Håkon Galen kom overraskende om nedover mot Kopen og brøt ned gjerdet for deretter å stormer inn i byen Bergen. Filippus av Veien var overrasket for det var langt flere menn enn de hadde trodde og Håkon Galen`s merke var gjenkjent, utløse overraskelse med forvirring. Hans hær raskt brøt sammen og strømmer ned i byen, dessuten hadde Håkon Galen brutt ned gjerdet så innfall mot byen kunne ikke stoppes. I gatene gjennom byen kom det til harde kamper, mange inkludert Filippus av Veien kom seg på takene for å kom videre vekk mens birkebeinerne hogge og stakk ned enhver uheldige. Begge parter kom samtidig til skipene på bryggene så der var det en desperate kamp mellom baglerne om deres skip og birkebeinerne som prøvde å kom om bord fra bryggene. Til slutt hadde baglerne med stor tap kommet seg ut på Vågen og rodde vekk. Da flere av skipene kom til Arnavågen nordover blir de selv overfalt av vokterstyrkene som passet på Håkon Galens skutene, etter en stund med kamp greide baglerne å ta med seg skutene og etterlatt seg storskipene i Vikingevåg lengre nordover. Hvor mange som falt er ikke kjent, men interessant nok hadde forfølgelsen fra Bergen nordover fulgt til en episode hvor baglerne klart å fanger en styrke under stormannen Andres Dritljod i Nordfjord ved Selje kirke sør for Stadlandet der 200 birkebeinere var massakrert og flere langskip tatt. Etterkjølet. Håkon Galen ved nyheten om at hans skutene var tatt av baglerne som dessuten gjenvinner deres skipene i Vikingevåg der de reorganiserer seg på nytt, trodde de var på vei mot Nidaros og dro straks fra Bergen til Lærdal i Sogn over Voss, så opp i Valdres og til Gudbrandsdalen, deretter videre til Trøndelag. Seieren blir fort snudd til nederlag ved dette feilgrepet siden baglerne kunne blir på Bergen. Men baglerne kunne ikke bli på et så utsatt sted som Bergen og sendt bort storskipene til Viken med Filippus av Veien som startet skipbygging i Tønsberg. Om vinteren til 1207 satt Erling Steinvegg i Tønsberg etter å ha reist gjennom Sauesundet øst for Atløy i Fjaler som ingen konge burde ferde gjennom. I februar 1207 døde han etter å ha vært syk. Filippus av Veien i Bergen blir underrettet om dette og dro til Tønsberg i mars 1207 der han gjør baglerkongens død kjent for offentligheten. Kilder. Sagaen om baglere og birkebeiner, "Norges Kongesagaer" av Gyldendal Norsk Forslag, 1979: ISBN 82-05-11459-5 Bergen 1206 Devon rex. Devon rex betegner en katterase som bygger på en spontan mutasjon. I 1960 ble en underlig kattunge født i Devon i England. Kattungen, som hadde vanlige huskatter som foreldre, hadde krøllete pels. En dame ved navn Mrs. Cox tok denne krøllete kattungen med seg hjem som et kjæledyr. Hun kalte ham Kirlee. I tillegg til hans krøllete pels, så han også ganske egenartet ut ellers. Særlig hodets struktur. Han hadde meget bredt hode, og kinnben, og han hadde bemerkelsesverdig store ører. Man prøvde å parre Kirlee med rasen Cornish Rex, men det førte til bare glatthårede kattunger, så man forsto at det her var snakk om en ny mutasjon, et annet gen enn hos Cornish rex. Genet for den krøllete pelsen nedarves recessivt, og man parret Kirlees barn tilbake på ham selv for å øke genmaterialet. Man kalte den nye rasen for Devon Rex. Senere parret man inn andre katter for å øke genmengden, blant annet britisk korthår. Man var imidlertid alltid nøye på å beholde det alveaktige uttrykket som Kirlee hadde. Selv i dag 40 år etter ser en Devon Rex ut som Kirlee gjorde den gang. Devon Rex kjent for å være en sosial og svært sjarmerende rase. Den er ideell til mennesker som liker kjæledyr med et høyt aktivitetsnivå! De er livlige og intelligente, og man kan lett lære dem små triks. Dette kan også ha noe med at de elsker å stå i begivenhetenes sentrum, og finner gjerne på små pek for å få oppmerksomhet. En Devon Rex elsker sin eier. Du vil alltid være i fokus med en Devon i huset! Den vil gjerne være med på alt som skjer, og er høyt og lavt. Når du setter deg ned, er den fort på plass i fanget, eller rundt skuldrene dine. Den kommer godt overens med andre katter, barn og øvrige husdyr. Den hater å være alene, og bør ikke være eneste katt i huset. For å kunne sette pris på hvordan en Devon Rex (eller også en Sphynx) ser ut, må man sette til side sin forutbestemte mening om hvordan man mener en katt skal se ut. I følge standarden som følges på norske utstillinger skal en Devon Rex se ut som følger: Kroppen er middels stor og muskuløs. Brystkassen skal være bred, og katten får dermed en hjulbent utseende forfra. Bena skal være sterke, potene skal være små og ovale. Bakbena noe lengre enn forbena. Halen skal være relativt lang. Hodet er kort, kileformet med markante kinnben. Den skal ha kort snute med kraftig hake, og markante værhårsputer. I profil synes en markert panneavsats, kalt "stop". Ørene er svært store, brede i basen, og lavt ansatte på hodet. Ørene skal ha tufser ytterst. Øynene skal være store, ovale og litt skrått plassert. Den skal ha en et litt djevelsk "look" Noen vil også komme til å tenke på en flaggermus. Pelsen skal selvsagt være krøllete og skal dekke hele katten. Alle farger og mønstre er godkjente, og dette gjør Devon rex til en spennende katt å avle på. Dansehuset. Dansehuset (tsjekkisk "Tančící dům") eller Fred og Ginger (etter Fred Astaire og Ginger Rogers) er kallenavnet på et forretningsbygg i sentrum av Praha i Tsjekkia. Det ble bygget i 1997 av den kroatisk-fødte tsjekkiske arkitekten Vlado Milunić i samarbeid med den amerikanske arkitekten Frank Gehry på en ledig tomt ved elven ved siden av en bygning eid av tidligere president Václav Havel, som er en stor støttespiller av avant-garde-arkitektur. Han var en stor pådriver for at bygningens design ble godkjent og så bygget. Kallenavnet kommer at av bygningen vagt fremstiller et dansende par, og bygningen stikker seg ut blant bygningene i nybarokk-, nygotisk og art nouveau-stil som Praha er kjent for, samtidig som det smelter inn med omgivelsene. I bygningens øverste etage ligger La Perle, en eksklusiv fransk restaurant, som har en praktfull utsikt ut over byen. Eksterne lenker. thumb Fjols til fjells. "Fjols til fjells" er en norsk filmkomedie fra 1957 regissert av Edith Carlmar. Filmen er en situasjons- og forvekslingskomedie hvor vi møter komikeren Leif Juster i hovedrollen som hotellbestyrer Poppe samt Unni Bernhoft som piccoloen Rudolf som forsøker å hjelpe gjestene ved Hurumhei Høyfjellshotell. Manuset ble skrevet av Otto Carlmar og bygger på lystspillet "Bare jatt me'n" av Sverre Bævre, Bias Bernhoft og Gösta Stevens. Tross lunkne kritikker ble filmen ble en stor publikumssuksess på 1950-tallet. Filmen er en del av serien «Norske klassikere» og er blitt vist på NRK mange ganger, ofte som del av påskeprogrammet. Menopause. Menopause (som i dagligtale også omtales som klimakterium og overgangsalder) er definert som dagen for siste menstruasjon og slutten på den perioden av livet hvor en kvinne er fruktbar. Menopause er altså et tidspunkt og ikke et tidsrom. Menopause er en ren «teknisk» definisjon ettersom tidspunktet for siste menstruasjon først fastslås medisinsk ett menstruasjonsfritt år i etterhånd. For å beskrive hele tidsrommet for overgangsprosessen presist brukes begrepene premenopause, menopause og postmenopause i medisinsk terminologi. Man ser også begrepet perimenopause brukt (= tiden omkring menopause). I muntlig språk brukes menopause synonymt med klimakterium og overgangsalder. Disse to begrepene dekker hele prosessen i forbindelse med menstruasjonens og fruktbarhetens opphør og de tilhørende forandringene, fysiske, psykiske og psykososiale, som hos de fleste kvinner skjer gradvis og over tid. Perimenopausen eller overgangsalderen er ingen sykdom, men en livsfase, akkurat som puberteten (hvor menstruasjon og fruktbarhet etableres) er det. Alder ved menopause. Gjennomsnittsalder ved menopause hos kvinner i vår del av verden er ca 51 år. Overgangsperioden mellom de fruktbare årene og det at menstruasjonen opphører helt starter normalt med premenopausen i tiden fra 40 til 51 år. Denne perioden kan vare i alt fra 6 måneder til 10 år. Hormonnivåene varierer sterkt i denne tiden, og ikke nødvendigvis på en forutsigbar måte, selv om trenden er synkende. De sterke skiftningene i disse nivåene er en viktig årsak til følelsen av fysisk, mental og følelsesmessig ubalanse som mange kvinner opplever som typiske for premenopause. En kvinne som får fjernet eggstokkene operativt, vil bli menopausal umiddelbart, uansett alder. Tidlig menopause. Tidlig menopause diagnostiseres hos kvinner som mister menstruasjonen før fylt 40 år. Hormonendringer i premonopause. Menstruasjonssyklusen styres av det endokrine systemet. De viktigste kjertlene i denne sammenhengen er hypotalamus og hypofysen. Hypotalamus og hypofysen regulerer produksjonen av kjønnshormoner i eggstokkene. Når en kvinne har regelmessig menstruasjonssykluser, er det tegn på at hypotalamus utløser gonadotropinfrigjørende hormon (GnRH). Dette fører til at forlappen av hypofysen sender ut økte mengder follikkelstimulerende hormon (FSH) i de to første ukene av menstruasjonssyklusen. FSH stimulerer til at egg i eggstokkene modnes. Egget som modner produserer østrogen, som fører til at livmorslimhinnen blir tykkere. Omkring dag 14 i syklusen, produserer så hypofyseforlappen større mengder luteiniserende hormon (LH). Dette fører til eggløsning i eggstokken. Området der follikkelen hadde sin plass i eggstokken omdannes til et gult legeme (corpus luteum). Det gule legeme utskiller mindre østrogen og en økende mengde progesteron. Dersom egget ikke befruktes i den kritiske perioden etter eggløsning, synker produksjonen av østrogen og progesteron igjen. Når nivåene synker under et visst nivå, sørger hypotalamus for å sette i gang en ny syklus – og menstruasjonen starter. En kvinne kan merke forandringer i sin menstruasjonssyklus flere år før menopausen. Egglederne har et gitt antall egg og disse begynner å ta slutt. Hypotalamus stimulerer hypofyseforlappen til å produsere mer FSH i et forsøk på å få de gjenværende eggene til å modne. FSH og LH-nivåene stiger. Østrogennivåene kan variere. Ved å måle FSH-nivået kan man få en indikasjon på om en kvinne nærmer seg overgangsalder. Dette defineres ut fra at FSH>10 mIU/ml. I forklimakteriet, skjer eggløsningene uregelmessig. Dersom det ikke skjer noen eggløsning, øker ikke progestoronnivået og østrogenproduksjonen kan fortsette. Dette kan forårsake at livmorslimhinnen vokser seg enda tykkere. Menstruasjonperioden kommer uregelmessig og blødningene kan være ganske kraftige. I andre sykluser kan blødningene være svært lette. Etter som menopausen nærmer seg, produserer eggstokkene langt mindre østrogen og progesteron, og menstruasjonen opphører. Det er ingen egg igjen i eggstokken, østrogennivåene synker samtidig som FSH og LH-nivåene stiger. Dette markerer den kliniske definisjonen på at menopausen har inntruffet. Fysiologiske endringer i forbindelse med menopause. Kvinner er født med nær en million follikler. Allerede ved puberteten er antallet levedyktige egg sunket til 300.000 som følge av en normal nedgang. Når overgangsalderen inntreffer, er bare fra noen få hundre til noen tusen igjen. De fleste eggene går tapt som følge av atresi og ikke ved eggløsning. Gjennom ca 40 fruktbare år er det bare om lag 480 follikler hos en kvinne som modner sine egg. Antallet egg synes å gå jevnt nedover til 35-38 års alder. Deretter synker antallet sterkt frem mot menopausen. Allerede ved 40 års alderen begynner eggstokkene å bli mindre. Prosessen akselererer gjennom premenopausen for så å gå langsomt i 5-10 år etter menopausen. I premenopausen er antallet follikler med egg allerede sterkt redusert og de som finnes reagerer svakt på FSH og LH. Når eggløsningene blir uregelmessige blir også menstruasjonssyklusen uregelmessig. Når premenopausen går over i perimenopausen produserer eggstokkene stadig mindre østrogen og progesteron og menstruasjonen opphører etter hvert helt. Menopausen er et faktum. Etter hvert som færre egg modnes (follikulær atresi) vil nivåene av østrogen og progesteron bli lavere. Dette kan måles ved at FSH-nivået i blodet øker. Samtidig som eggstokkene går gjennom en langsom og naturlig nedbrytning, skjer liknende forandringer i andre forplantningsorgan. Livmoren og skjeden blir mindre. Livmormunnen trekker seg sammen og lukker seg etter en tid helt. Brystene blir også mindre. Disse forandringene er sikre tegn på at den fruktbare alderen går mot slutten. Etter hvert er den ugjenkallelig slutt. Hvor sterkt disse forandringene merkes, varierer sterkt fra kvinne til kvinne og er blant annet avhengig av den enkeltes fysiske form og kroppslige tilstand. Spesielt for norske kvinner. En norsk langtidsstudie publisert i 2011 beskriver hvordan overgangsalderen utvikler seg og oppleves for 2 002 kvinner gjennom 10 år ved hjelp av 7 spørreskjemaer. Ved inklusjon var (de 2 229) kvinnene 40 til 44 år gamle. (90 % av dataene kunne analyseres). 39 % av kvinnene rapporterte om daglige hetetokter ved én eller flere anledninger. 29 % opplevde ikke hetetokter i det hele tatt. Prevalensen av hetetokter var 2 % i alderen 41-42 og 22 % i alderen 53-54. For tørr/sår skjede (vaginal atrofi) var tilsvarende tall 2 og 10 %. Gjennomsnittsalder for menopause i denne studien var 51,1 år. Røyking og lav utdannelse var de eneste uavhengige risikofaktorene som påvirket symptombildet. Røykere nådde menopause 0,9 år før ikke-røykere. Fysisk aktivitet, BMI, barn/barnløshet eller alder for første menstruasjon hadde heller ingen signifikant betydning. De som drev hard fysisk aktivitet mer enn 3 timer per uke hadde mer plager enn de som ikke trente. Her er årsaksforholdet uklart, ettersom det er en etablert myte at fysisk aktivitet demper plager. En britisk studie har vist at fysisk aktivitet ikke gir noen signifikant forbedring av symptomene. De 30 % som plages, har gjerne store plager og ofte over lengre tid. Studiens hovedforfatter, Gjelsvik, kommenterte: «De som har mest plager, oppgir god helse i noe mindre grad enn de andre, men forskjellen er liten. Mange av de tidligere studiene av plager i overgangsalderen har vært finansiert av legemiddelindustrien, der et underliggende motiv har vært å promotere salg av hormonpreparater.» Han legger til at studier som viser høy forekomst av plager ofte ender opp med argumentasjon om å behandle kvinnene. Hetetokter, svetting om natten og søvnforstyrrelser. Hetetokter er gjerne det mest fremtredende symptom på menopause og nok også det mest kjente. Et hetetokt er en plutselig og ubehagelig følelse av varme som særlig merkes i huden i kroppens øvre del. Ansiktet og halsen rødmer og ofte pipler svette frem flere steder på huden. Hetetoktet kan følges av en følelse av å fryse når temperaturen i kroppen synker igjen. Hjertebank kan også følge hetetoktet. Hvert hetetokt kan vare fra noen sekunder til en halv times tid og de kan komme opptil flere ganger i timen. Noen kvinner opplever den noen få ganger i måneden, men gjennomsnittet sies å ligge på 6 hetetokter pr. dag. Det er likevel vanskelig å snakke om noen ”normalitet” her. Enhver kvinne opplever sine symptomer individuelt og må være klar over at det finnes nærmest utallige varianter og forløp som i og for seg er like normale. Enkelte kvinner opplever hetetoktene som et knapt merkbart ubehag, mens andre blir fullstendig avbrutt i arbeid, søvn eller andre daglige rutiner. Hetetoktene starter vanligvis i premenopausen. Hetetokter forårsakes av at hormonene ikke lenger har samme kontroll over kroppens system for temperaturregulering. Hyppige hetetokter om natten kalles nattsvetting og de kan gi søvnforstyrrelser. Hetetokter er variable, de kan være sjeldne eller hyppige, vare fra sekunder til en time og kan medføre en behagelig varm eller overstrømmende svette. Over 85 % av kvinnene i den vestlige del av verden vil oppleve disse symptomene i forbindelse med menopause. Vanligvis er symptomene ikke varige. Oftest blir de borte noen år etter siste menstruasjon. I østasiatiske land forekommer vasomotoriske symptomer i langt mindre grad. Årsaken til den store forskjellen er ikke kjent, men tilskrives livsstil og kosthold samt kulturelle forskjeller. Hetetokter, nattsvette og søvnforstyrrelser er hovedårsakene til at kvinner i denne fasen av livet søker hjelp hos lege, terapeut, helsepersonell og andre som har kunnskap om hvordan disse problemene kan løses. Psykologiske symptomer. Det er også kjent at underskuddet på østrogener kan medføre humørsvingninger, irritabilitet, følelse av manglende energi, tretthet, utmattelse og også klinisk depresjon. Disse symptomene skyldes en rekke forandringer i kroppen. I tillegg til mangelen på østrogen, kan ytre faktorer som endringer i familieforhold og arbeid være av en viss betydning. Kvinnen må også forholde seg til at den fruktbare perioden av livet er slutt. Mange føler at dette har konsekvenser for deres kvinnelighet og vitalitet. De vasomotoriske symptomene påvirker selvsagt også psyken. Nattsvette og søvnforstyrrelser har konsekvenser for livskvalitet – uansett alder. Det er helt naturlig og fullt forståelig at søvnmangel utløser en viss irritabilitet og tretthet neste dag. Videre kan uønskede og uventede hetetokter i jobbsituasjonen forårsake både usikkerhet og ubehag. Lokale symptomer i forplantningsorganene. En av mange funksjoner østrogen fyller, er å sikre vekst og blodtilførsel til flere av kroppens slimhinner. Når østrogennivåene synker, kan dette gi ubehag, spesielt er skjeden utsatt. Kvinner i menopause kan få forskjellige symptomer som tørrhet i skjeden, kløe, irritasjon og for enkelte er det vanskelig eller umulig å gjennomføre samleie. Skjedeveggen blir tynnere og tørrere. Den blir lett rød og irritert, kløe kan oppstå og det oppstår langt lettere sår. Hos noen kan selv en undersøkelse av bekkenet være nok til å forårsake små sår. Østrogenmangelen endrer også den vanlige bakteriefloraen i skjeden. Et alkalisk miljø kommer i stedet for det normale, sure miljøet og pH-verdien øker. Det sure miljøet beskytter skjeden fra uønsket bakterievekst, mens det alkaliske miljøet også gir vekstvilkår for uønskede bakterier. Dette kan gi hyppigere infeksjoner i skjeden og i urinblæren. Redusert sexlyst. Det er flere forhold som fører til at sexlysten kan bli mindre når overgangalderen nærmer seg. De hormonelle forandringene som omfatter lavere nivåer både av østrogen og testosteron påvirker sexlysten direkte. Hos mange har det også sammenheng med selvfølelsen og opplevelsen av egen alder, kroppslige forandringer og femininitet. Inkontinens. For enkelte vil menopausen også medføre økt forekomst av inkontinens. Postklimakterielle endringer i urinlederne kan føre til irriterende behov for å tømme blæren hyppig og raskt. I de mest alvorlige tilfellene kan det føre til at vevet i det flate feltet mellom den indre urinrørsmunningen og de to urinledernes munninger skrumper, til mindre følsomhet for impulser i de adrenergiske reseptorene i blæren og blærens lukkemuskel og at slimhinnene i urinveiene blir tynnere. Urinveisinfeksjoner. Selv om det ikke er funnet årsakssammenheng mellom urinveisinfeksjoner og menopause, spiller trolig endringene i slimhinnene til at barriere mot infeksjoner i urinveiene blir mindre effektiv. Hjertebank, hjerteflimmer. Mange kvinner i premenopause og menopause registrerer hjertebank og hjerteflimmer. Dette kan føles som om hjertet slår svært hardt, hurtig, hopper over slag eller at det er sommerfugler i brystkassen. Ofte kommer dette sammen med hetetokter og nattsvette, men de kan også komme som isolerte signaler. Selv om hjertebank og hjerteflimmer kan indikere hjertelidelser, har slike symptomer i denne perioden av livet vanligvis sammenheng med ubalanser i østrogennivåene. Hjerte-/karsykdom. Arteriene fører blodet fra hjertet til resten av kroppen. Som en del av aldringsprosessen blir arteriene mindre elastiske og de kan bli trangere. De kan danne seg klumper i en åre som er blitt innsnevret slik at den blokkeres. Hjertemuskelen har fire kransarterier. Disse arteriene er utsatt for forkalkning (aterosklerose). Forkalkningen reduserer kapasiteten i årene og hjertemuskelen kan bli svekket. Dette er et kronisk problem som kan føre til angina (smerte i brystet under anstrengelser) eller hjertefeil. Noen ganger kan blodet klumpe seg slik at en av kransarteriene blokkeres (blodpropp/trombose). Hjertemuskelen får ikke nok oksygen og dette er årsaken til akutt smerte midt i brystet. Alvorlige hjerteanfall er en av de hyppigste dødsårsaker i vår del av verden. Etter menopause har kvinner økt risiko for hjerteanfall og karsykdommer. Sammenhengene mellom synkende østrogennivåer og hjerte-/karsykdommer er fremdeles uvisse. Inntil for kort tid siden, antok man at østrogentilskudd (HRT) hadde en beskyttende virkning, men nye og omfattende studier har vist det motsatte og påvist statistisk signifikant økning i hjerte-/karlidelser blant kvinner som bruker tilskudd med østrogenhormoner. Benskjørhet (osteoporose). Når menopausen inntreffer, fører nedgangen i østrogennivåer til at bentapet i skjelettet øker fra ÷2 til ÷4 % årlig. Over tid kan dette føre til benskjørhet (osteoporose). Dette er en tilstand som karakteriseres av lav benmasse og stadig nedbryting av benvev. Knoklene har lettere for å få brister eller brudd fordi de er svekket. Spesielt er lårhalsen, ryggvirvlene og underarmen utsatt. Mer enn 50 % av kvinnene over 65 år i vår del av verden har skjøre ben. Norske kvinner ligger på verdenstoppen. Årsaken til dette kan være lang mørketid og lite sollys selv om sommeren (mangel på vitamin D) samt kosthold og livsstilsfaktorer. Alzheimers sykdom. Det finnes begynnende indikasjoner på en sammenheng mellom synkende østrogennivåer ved menopause og Alzheimer. De kliniske funnene er ennå ikke undersøkt fullt ut og ytterlige forskning på dette feltet avventes. Medisinsk behandling av plagene. Fra 1950-tallet ble det utviklet medisiner som demper plagene forbundet med overgangsfasen. Mest kjent er hormonsubstitusjonsterapi (HRT) basert på syntetisk østrogen og kombinasjoner av syntetisk østrogen og gestagen. I tillegg til å dempe plager som hetetokter, kan disse medisinene også styrke benbygningen og forebygge osteopeni og osteoporose. Mot slutten av 1990-tallet og etter 2000 ble resepter på disse medisinene i utstrakt grad skrevet ut til kvinner i denne livsfasen. Mange fikk disse medisinene i 10 og 15 år eller lenger. Medisinene ble også skrevet ut forebyggende for å redusere risiko for hjerte-/karsykdommer og for å dempe forskjellige aldringstegn. Flere av de gunstige effektene som er tilskrevet østrogen, er imidlertid ikke vel belagt med fakta. Etter 2002 er det omdiskutert hvorvidt fordelene med bruk av østrogenmedisinene er større enn ulempene. HRT har gjentatte ganger vært i medias søkelys etter at resultatene fra store studier ble presentert i USA i 2002 og i Storbritannia i 2003. En rekke større og mindre studier har i årene etter tusenårsskiftet påvist at bruk av østrogenmedisiner har alvorlige bivirkninger og medfører økt risiko for en lang rekke sykdommer, blant annet brystkreft, Alzheimer, hjerte-/karsykdommer og slag. Resultatene som er presentert i den nye forskningen har ført til at terapianbefalingene for helsemyndighetene i de fleste vestlige land er endret og bruken av hormonmedisiner er sterkt redusert, I Norge er salget mer enn halvvert siden 2002. Enkelte kvinner har vært motstandere av medisinbruk i forbindelse med menopause siden den er en livsfase og ikke en sykdomstilstand. Jacobus Henricus van 't Hoff. Jacobus Henricus van 't Hoff (født 30. august 1852 i Rotterdam, død 1. mars 1911) var en nederlandsk kjemiker og vinner av den første Nobelprisen i kjemi, som han mottok på bakgrunn av hans oppdagelse av lovene for kjemisk dynamikk og osmotisk trykk i løsninger. Han regnes for å være en av tidenes største kjemikere. Liv Mildrid Gjernes. Liv Mildrid Gjernes 2003 Profero Liv Mildrid Gjernes (født 2. juni 1954 i Lunde i Telemark) er en norsk kunstner. Hun er bosatt og har atelier og verksted i Eidsfoss i Vestfold fra 1991. Mellom 1986 og 1991 var hun bosatt på Fossekleiva i Svelvik. Hun er utdannet ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen, og Institutt for møbel og rom. Regjeringens gave til Märtha Louises og Ari Behns bryllup. På oppdrag fra den norske regjeringen utførte hun dens gave til prinsesse Märtha Louises og Ari Behns bryllup i 24. mai 2002. Gaven bestod i to skap spesielt designet for bryllupsparet med tittel "Ikoner for hjertene". Hvert skap inneholdt syv gjenstander av kunsthåndverkere fra ulike steder i Norge. Sarpang. Sarpang (eller "Geylegphug, Gaylegphug" eller "Gelephu (Sarbhang)")er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Fylket ligger i de fruktbare sydvendte skråningene som utgjør en utypisk lavlandsdel av landet. Høyde over havet varierer fra 200 til 3600 moh. Fylkeshovedstaden Sarpang har i lang tid vært en markedsplass for handel mellom India og de sentrale fylkene i Bhutan. De fruktbare åssidene, og nærheten til markedene i India, gjør at landbruket i fylket har gode vilkår. Vanlige produkter er kardemomme, appelsiner, sitroner, guava, ingefær, bananer, mango og betel. Juan de Bermúdez. Juan de Bermúdez (død 1570) var en spansk sjømann (kaptein) fra 1500-tallet. Han var født i Huelva. Han skal i følge historien ha feilnavigert og havnet på en ubebodd øy som senere fikk navnet Bermuda etter Bermudez. Bermudez, Juan de Slaget om Tønsberg 1207. Slaget om Tønsberg er egentlig en sluttkonklusjon på et felttog fra birkebeinernes side i den pågående krigen. I det minste ble det kanskje største skipet til den dag bygget og klargjort for kamp. Bakgrunnen. Erling Steinveggs død i februar 1207 skulle lede til at Filippus fra Veien på Borgarting (Østfold) ble baglernes tronpretendent og konge under navnet Filippus Simonsson i mai 1207. I mellomtiden var store skipsbyggeprosjekter på gang i Nidaros og Tønsberg om vinteren og våren. Seks storskip, hvorav ett på 36 rom, var bygget av birkebeinerne. Baglerne lot tre store skip bygges ved Tønsberg: Erling Steinveggs skip, Reidars skip og Filippus Simonssons skip. Filippus Simonssons skip var kanskje Norges største skip bygget til da, trolig 40-45 meter langt, et mannskap på 570 mann, to rader med årehuller slik som på en galei fra antikken og hele 20 alen lange årer på øverste rad. Men storskipene var ikke dominerende fra et sjøtaktisk perspektiv. Skutene var gitt en større viktighet med tanke på større fleksibitet for krigerflokkene i en krigføring der slag som regel var unngått. Birkebeinerne kunne mobilisere flere menn og ha flere storskip i operativ tilstand. Felttoget. Birkebeinerne sendte 14 skuter i forveien fra Bergen for å speide mens storskipene (hvorav tre på flere enn 30 rom) fulgt etter. Baglerne hadde allerede sendt ut en sjøstyrke på 16 skuter til Seløyene, vest for Lindesnes. Derfra seilte de videre til like ved Hådyret, der de første sammenstøtene inntraff før de to flåtene fant hverandre mellom Egersund og Hådyret. Framfor å ta opp kampen i et sjøslag, valgte Birkebeinerne å ro inn til land og flykte etter å ha sett baglernes forberedelser til kamp. Under forfølgelsene ble mange drept, og skutene ble kapret og plyndret. Etter denne seieren fikk baglerne høre at hovedhæren under Inge Bårdsson var kommet til Kvitsøy utenfor Boknafjorden i Rogaland. Fra Tønsberg stevnet så 25 til 35 skuter ut i fire deler under hver leder. De fikk hørt at birkebeinerne var dratt forbi Jæren og Lista, så de snudde og satte kursen for Portør i Telemark. Under tykk skodde greide birkebeinerne med deres flåte å seile forbi, og dermed var baglerne utmanøvrert. Baglerne seilte ut i farvannet innenfor Jomfruland og nådde fram til Stavern. Der gikk de i land for å unnslippe birkebeinerne, som stevnet videre opp mot Byfjorden som ledet til Tønsberg. Tre skuter tok seg videre og fikk varslet kong Filippus Simonsson. På Møllebanken rådførte kongen seg med de andre stormennene, som etter forslag fra Arnbjørn Jonsson besluttet seg å ta ut storskipene. Birkebeinerne ankom "Rossanes", den nordvestre odden av Nøtterøy, der flåten ble samlet. Slaget. Det ble et slags antiklimaks da slaget startet. For da birkebeinerne gikk til angrep med bueskyttere og armbrøstskyttere, valgte baglerne å trekke seg tilbake via landgangsbruene mellom skipene og opp på bryggene. Arnbjørn Jonsson var forarget over sammenbruddet, men fulgt etter. Men Birkebeinerne ble hindret ettersom skipene sto i veien, så det tok tid å borde skipene og fortsette mellom disse og opp på land i Tønsberg. Bare en eneste mann var falt død; leidangsmannen Torbjørn Skeiv hos baglerne. Inge Bårdsson hadde ikke bare tatt herredømme over Tønsberg, men også alle storskipene som var bygget av baglerne med dansk støtte. Men tiden hvor slag kunne avgjøre en krig var forbi ettersom baglerne ikke lenger søkte slag og heller satset mer på overfall og retrett. Baglerne ville unngå slag om faste posisjoner så godt det lot seg gjøre. Det absurde med situasjonen ble demonstrert da baglerskute, som hadde unngått birkebeinerflåten i tåka på vei til Tønsberg, fortsette videre og nådde Bergen. Krigens siste fase. Beleiringen av Sverresborg i Bergen var startet om sommeren etter at baglerne hadde nedkjempet to skuter ved Agder på Sørlandet og siden nådde Bergen med en stor styrke. Der holde bare hundre mann til i Sverresborg, som raskt ble satt under beleiring. Filippus Simonsson, som var jaget vekk fra Tønsberg, kom ned fra Sogn i Opplandene og snudde sørover mot Bergen med sin hær. Dermed måtte birkebeinerne på borgen overgir seg etter avtale. Etter å ha plyndret borgen for alle verdisaker, ble den ene borgveggen revet. Håkon Galen fikk nyheter om dette og reiste straks til Bergen, men bare for å finner baglerne på sjøen og borgen sterkt skadet. Kongen ble i Tønsberg med storskipene som kom tilbake. De største var blitt brent sammen med "Gjesteskålpen" og "Lyrta". Håkon Galen dro vestover og fant baglerne på strak kurs mot seg på Korsfjorden sør for Bergen. Da birkebeinerne firet seilene og forberedte seg på kamp, gled skutene forbi dem. De større langskipene kunne ikke ta opp jakten og måtte beskytte skutene i flåten. Da baglerne var kommet til Bekkjarviksundet mellom øyene Selbjørn og Huftarøy i Sunnhordland, måtte Håkon Galen gi opp. I mellomtiden kom Inge Bårdsson til Oslo med fire skip, men der ble de overfalt av baglerne fra Hovedøya. Storskipene fikk sine ankertau hogget over slik at de kom i drift mot munningen av Akerselva. Under Trefningen utenfor Oslo viste det seg umulig å entre de større skipene. De var blitt sittende fast på Grønlandsleiret, men nesten helt uangripelige med minst 400 til 800 mann om bord. Men til slutt kom storskipene seg løs ved flo sjø. Baglerne returnerte til Tønsberg og tok to kogger og sju handelsskip, som de deretter bygget om med årehull. Med disse 9 høybordede fartøyer håpet baglerne å kunne angripe birkebeinernes storskipene, men de var sløvere enn ventet. Under en trefning på Oslofjorden valgt birkebeinerne å unngå slag ved å seile raskt bort så baglerne måtte bruke deres hurtigste skuter for å innhente dem. Birkebeinerne hadde seilt forbi baglerne fra Oslo til Langesundsfjorden sør for Larvik. Ved Stavern lå baglerne på lur fram til Håkon Galen dukket opp med en sterk flåtestyrke. På ny gikk baglerne mot Sverresborg i Bergen, og etter harde kamper lyktes det å innta borgen og tvinge fram overgivelse. Denne gang fullførte de arbeidet med å rive borgen. Under "Seløyhøsten" lå Inge Bårdsson og Håkon Galen ved Seløyene fram til de våget seg ut på en nattlig ferd ved Stord i desember 1207. Baglerne var tatt med total overraskelse av dette vågale forsøket på å komme seg forbi, og et sjøslag var under oppmarsj ved Stord. Til slutt måtte baglerne flykte. Etter å ha tatt seg forbi, kom birkebeinerne seg til Bergen mens baglerne blir igjen i Haugesund. Etterspillet. «Slaget» om Tønsberg og de to beleiringene av Sverresborg i Bergen hadde mer eller mindre bevist at krigen var gått dårligere enn ventet. Tapene og krigstrøtthet ledet til forhandlingene mellom biskop Nikolas og erkebiskop Tore om et forlik der en tredeling av Norge i tre kongedømmer skulle innføres for å få en slutt på ufreden som utarmet Norges befolkning. Idet birkebeinerne nådde Bergen og baglerne sto i Haugesund, fikk de brev som forklarte dem at det er innegått avtale om forlik. Det var ved juletiden i 1207. Det neste året på Kvitingsøy ble forliket endelige inngått mellom birkebeinerne og baglerne, nå i hver sitt rike, det vestlandsk-trønderske birkebeinerriket og det østlandske baglerriket. Kilder. Sagaen om baglere og birkebeiner, "Kongesagaer" av Gyldendal Norsk Forslag, 1979 ISBN 82-05-11459-5 Tønsberg 1207 Tore Berger. Tore Berger (født 11. november 1944 i Asker) er en tidligere norsk kajakkpadler som var medlem av Bærum Kajakklubb. Han var med i «Gullfireren» (K4 1000 meter) under OL i 1968 i Mexico sammen med Steinar Amundsen, Egil Søby og Jan Johansen. Sammen tok de også bronse i OL i 1972 i München i K4 1000 meter. Karriere. I tillegg vant han to nordiske mesterskap og tolv norgesmesterskap. New Left Review. New Left Review er et marxistisk tidsskrift som ble grunnlagt i Storbritannia i 1960 ved at redaksjonene til "The New Reasoner", som ble grunnlagt av utbrytere av det britiske kommunistpartiet, og "Universities and Left Review", som ble grunnlagt av en fløy i Labour Party som var kritiske til partiets drift vekk fra marxismen, ble slått sammen. Tidsskriftet skulle bli et viktig redskap for den nye venstresiden i Storbritannia og også ellers i verden. Den første redaktøren var Stuart Hall. I 1962 overlot han roret til Perry Anderson som bidro til å utvide tidsskriftets nedslagsfelt til å omfatte større deler av den vestlige marxismen. Han ble i 1982 etterfulgt av Robin Blackburn, men tok igjen over i 2000 i forbindelse med at tidsskriftet ble relansert med nytt design og en såkalt ny serie. Dagens New Left Review har hatt større artikler om USA, Kina, Japan, Europa, Storbritannia, Indonesia, Cuba, Irak, Mexico, India og Palestina. Det har også trykket omfattende analyser av den globale økonomien, antiglobaliseringsbevegelsen, litteratur og film, kulturkritikk og avantgarden. Nicolai H. Knudtzon. Nicolay Henrik Knudtzon (født 26. januar 1816 i Kristiansund, død 28. januar 1895 samme sted) var storkjøpmann og skipsreder, vicekonsul for Spania, Brasil og Russland. Han var født og oppvokst i romslige kår. Han var den tredje i slekten med navnet NHK. Bestefaren, NHK I, fra Sønderjylland, var kjøpmann i Kristiansund fra 1787 til 1814. Bestefar og far bygde opp et solid firma, basert på klippfiskeksport. Firmaet eide flere fiskevær på kysten av Nordmøre, Romsdal og Sør-Trøndelag, de eide tørkeplasser for klippfiskproduksjon, brygger for lagring og pakking av fisk. Sentralt i det hele sto kjøpmannsgården, en av de fineste i Kristiansund, Knudtzongården på Kirkelandet. NHK III fikk skolegang i Skien, i Eckernförde, han fikk praksis ved handelshus i Tyskland og Spania før han 21 år gammel i 1837 ble kalt hjem for å lede familiefirmaet på sin mors vegne. I 1841 overtok han firmaet. De tradisjonelle markeder for klippfisk var Spania og Portugal. Knudtzon utvidet markedet for norsk klippfisk. Knudtzon gis i Den norske sjøfarts historie æren for å ha satt i gang regelmessig oversjøisk fart til Vestindia og Brasil. Å eksportere klippfisk til subtropiske og tropiske strøk krevde spesielle foranstaltninger: Klippfisken ble presset ned i blikkasser som ble loddet igjen. Tradisjonen i Kristiansund forteller at Knudtzon også tjente penger på slavetransport, det eneste som kan dokumenteres er at ett av hans skip, barken "Marie" en gang fraktet kulier fra Kina til Cuba. Det er ikke dokumentert, men ikke helt usannsynlig, at samme skip fraktet negerslaver over Atlanterhavet fra Afrika til Atlanta i USA. Det dreide seg i tilfelle om smugling. NHK III var stortingsrepresentant i perioden 1862-63/64. Kristiansund bystyre var han medlem av sammenhengende fra 1850 til 1888. I 1864 ble han ridder av St. Olavs Orden, fra 1891 kommandør II. Ellers ble han tildelt en rekke æresbevisninger både fra fjerne land og lokalt. Kevin Smith. Kevin Patrick Smith (født 2. august 1970) er en amerikansk manusforfatter, regissør, tegneserieforfatter og skuespiller, og skaperen av View Askew Productions. Smith er kjent for sine popkulturreferansefylte filmer fra New Jersey, og der handlingene i filmene ofte blir knyttet sammen med felles figurer eller situasjoner. Filmene til Smith er kjent for å ha sin store styrke i karakterene og dialogen. Smith er også kjent for å være veldig frittalende, som kommer til syne gjennom hans blog eller gjennom en av hans mange promoteringsturneer på amerikanske colleger. Han beskriver i detalj svært personlige detaljer fra sitt privatliv, og også om hvordan livet i Hollywood fortoner seg. Før gjennombruddet. Kevin Smith vokste opp i Highlands i New Jersey med foreldrene sine Donald og Grace Smith. Etter å ha fullført Henry Hudson Regional School, begynte Smith på New School for Social Research i New York for å studere kreativ skriving. Men han droppet ut, og begynte senere på Vancouver Film School. Der møtte han sin kommende venn og produsent Scott Mosier. På skolen lagde han sin første film, "Mae Day: The Crumbling Of A Documentary". Filmen er en kortfilm om hvordan han egentlig skulle lage en dokumentar om en person med transkjønnethet som skulle bekrefte sitt kjønn. Men personen med transkjønnethet forsvant, så hans mislykkede forsøk ble film i stedet. Ikke lenge etter ble Smith desillusjonert over skolen, og vendte nesen hjem. Men først avtalte han med Mosier om at førstemann som ble ferdig med sitt første manus skulle lage filmen med den andre som produsent. Etter å ha returnert til New Jersey, begynte Smith å jobbe på en lokal Quick Stop, som inspirerte han til å skrive sin første fil, "Clerks." Han klarte å skrape sammen $27 000,- gjennom foreldre, kredittkort, lån og forsikringsutbetalinger (Smith fikk ødelagt to biler under en flom under innspillingen av filmen) og salget av tegneseriesamlingen sin. Smith og Mosier (som ikke hadde blitt ferdig med sitt manus) begynte innspillingen av sort/hvitt-filmen. For å spare penger, hyrte de venner og kjente til å fylle rollene, og spilte inn filmen om natten i butikken Smith jobbet. "Clerks." og "Mallrats". Clerks. ble vist under Sundance Film Festival i 1994, der den belønnet med en «Filmmakers Trophy», og ble kjøpt opp av Miramax. Filmen fikk opprinnelig 17-årsgrense, den første filmen som fikk denne sensuren basert kun på grov språkbruk, og Miramax og Smith gikk rettens vei mot Motion Picture Association of America for å senke aldersgrensen siden en så høy aldersgrense er svært skadelig for inntjening av film (blant annet vil ikke videokjeden Blockbusters ta inn disse filmene). De fikk den senket til en R, og filmen ble en suksess i de uavhengige filmkretsene, før den også ble sluppet nasjonalt på slutten av 1994. Filmen var en av de første uavhengige filmene som slo igjennom etter å ha blit vist på Sundance, og var med på å føre til en ny interesse for festivalen samtidig som Smith ble et idol for unge og oppadkomne filmskapere som ikke fikk produsert filmene sine gjennom de store studioene. I 1995 skrev og regisserte han filmen "Mallrats", om to slackere som henger rundt på et kjøpesenter. Filmen ble produsert av Universal Pictures som en studiofilm, og hadde Shannen Doherty og Ben Affleck i noen av rollene. Smith ble tvunget til å kutte flere scener og skrive om deler av handlingen for å tekke filmselskapet, men filmen ble ingen suksess hverken hos publikum eller kritikere til tross for dette. Smith ville lage filmen som naturlig forlengelse av "Clerks.", men Universal ville heller ha en «intelligent "Porky's"». Scener som ble kuttet var blant annet en der Silent Bob (spilt av Smith) onanerer mens han ser Gwen (Joey Lauren Adams) prøve klær i en klesbutikk, og ejakulerer i håret hennes, og en scene der en gruppe diskuterer hva deres verste munnsexopplevelse har vært. Filmen ble en nedtur etter "Clerks." og filmkritikeren Kenneth Turan har skrevet at hvis det noen gang skulle blitt holdt en kurs i hva en filmmaker ikke skulle gjøre etter et gjennombrudd, så burde "Mallrats" være basis for den undervisningen. "Chasing Amy" og "Dogma". Etter studiofloppen "Mallrats", ville Smith tilbake til det han følte han kunne. Han skrev historien til "Chasing Amy", og prøvde å selge den til Miramax (som kjøpte "Clerks."). Men de ville bestemme hvem som skulle spille i den selv hvis de skulle finansiere budsjettet på $3 millioner. Smith ville ikke la seg bli overkjørt en gang til, og valgte heller å kutte budsjettet til $250 000 for å filme sin versjon. Filmen ble en suksess (den spilte inn over $12 millioner i USA], og mange kritikere ble overrasket over dybden i filmen siden den er del tre av New Jersey-trilogien til Smith. Smith har uttalt at siden "Clerk." hadde fått så mye skryt, og "Mallrats" så mye kritikk, var det veldig befriende å lage en film som ikke kunne bli like elsket/hatet som forgjengerne sine. Under Independent Spirit Awards i 1998 fikk filmen to priser, for beste manus og for beste mannlige birolle (Jason Lee). Mens han filmet "Chasing Amy", hadde Smith datet hovedrolleinnehaveren Joey Lauren Adams. De gjorde det slutt i 1997, og et år senere traff han Jennifer Schwalbach, en reporter fra USA Today som skulle intervjue han. De ble et par, og giftet seg på Skywalker Ranch mens Schwalbach var gravid. De fikk datteren Harley Quinn Smith, oppkalt etter en av fiendene til Batman. I 1999 ble Smiths kontroversielle film "Dogma" sluppet. Filmen var opprinnelig planlagt etter "Clerks." men ble utsatt på grunn av sitt ømtåelige emne. Filmen følger en desillusjonert katolsk kvinne (Linda Fiorentino), som har blitt valgt ut til å stoppe to falne engler (Ben Affleck og Matt Damon) i å komme tilbake til himmelen gjennom et smutthull skapt av den katolske kirke i et PR-fremstøt. Filmen vakte ville protester fra flere katolske grupperinger (spesielt Catholic League for Religious and Civil Rights), lenge før filmen hadde blitt sluppet, som hevdet filmen var anti-katolsk og blasfemisk. Flere demonstrasjoner ble holdt mot filmen, og Smith som selv er katolikk, hevdet demonstrasjonene bare ble holdt for at protestgruppene kunne komme i media. Han deltok selv i en av demonstrasjonene sammen med vennen Bryan Johnson med skiltet «Dogma Is Dogshit», og ble intervjuet som demonstrant av en lokal TV-stasjon. Demonstrasjonene ble imidlertid fulgt opp med minst tre dødstrusler rettet mot Bob og Harvey Weinstein, som fikk dem til å droppe filmen fra Miramax, og den ble distribuert gjennom Lions Gate Films. Filmen hadde Smiths største budsjett hittil ($10 millioner), og ble en moderat suksess der den spilte inn $30 millioner. Miramax hadde nok håpet på større inntjening med Affleck og Damon, begge i store roller i filmen. I 2000 satt Smith og Mosier seg ned sammen med TV-skribent David Mandel og utviklet en animasjonsserie basert på "Clerks." Ideen ble sendt rundt til de amerikanske TV-stasjonene, og de fikk tilbud fra ABC og UPN. Etter råd fra Harvey Weinstein valgte de ABC (som eies av Disney, som også eier Miramax), men de sendte bare to av de syv produserte episodene. Serien ble utgitt på DVD, og fant en ny fanskare der. "Jay and Silent Bob Strike Back" og "Jersey Girl". I 2001 slapp Smith det han hevdet var den siste filmen med Jay and Silent Bob (som også var tilfelle med "Chasing Amy"), "Jay and Silent Bob Strike Back", der våre helter drar til Hollywood for å kreve penger de har krav på etter at tegneserien basert på dem skal bli til spillefilm. Filmen er fylt med interne spøker og gjesteroller, og blir av Smith regnet som en gave til fansen. Filmen inneholder både faste View Askewniverseveteraner og andre skuespillere som Shannon Elizabeth, Eliza Dushku, Will Ferrell, Judd Nelson, George Carlin, Carrie Fisher, Seann William Scott, Jon Stewart, Jules Asner, Steve Kmetko, Tracy Morgan, Gus Van Sant, Chris Rock, Jamie Kennedy, Wes Craven, Shannen Doherty, Mark Hamill, Diedrich Bader, Alanis Morissette, Morris Day & The Time, Jason Biggs og James Van Der Beek. The Gay and Lesbian Alliance Against Defamation var imidlertid ikke like begeistret og mente at filmens humor var på bekostning av homofile. Smiths forvar at filmens hovedpersoner var en satire over unge idioter. Smith bruker mye tid på colleger og tegneseriesamlinger for å promotere filmene sine. For å dokumentere noen av disse samtalene med publikum, og fordi han ikke rakk over alt, ble flere spørsmålsrunder filmet og utgitt som DVDen "An Evening with Kevin Smith". Dette ble svært populært blant fansen, og det vil komme en ny DVD i forbindelse med lanseringen av "Clerks II", tatt opp i London og Toronto. "Jersey Girl", sluppet i 2004, er Smiths første langfilm utenfor View Askewniverse. Filmen handler om hvordan en mann (Ben Affleck) håndterer å oppdra datteren sin etter at hans kone (Jennifer Lopez) dør. Filen er en dramakomedie, og våknet til blandede kritikker. Smith har kalt dette sin farskaps-film, og fant bittersøt trøst i at han kunne dele denne filmen med sin egen far før han døde. Framtiden. I 2005 begynte Smith innspillingen av "Clerks.", "Clerks II", som hadde premiere sommeren 2006. Han spilte også i vennen Richard Kelly sin film "Southland Tales", der han spiller den benløse krigsveteranen og sladderspaltisten Simon Thiery. Han dukker også opp i sin første hovedrolle i "Catch and Release", der han spiller sammen med Jennifer Garner. Han utga også sin første bok, "Silent Bob Speaks", en samling essays om populærkultur. Smith planlegger å jobbe med science fiction-filmen "Ranger Danger and the Danger Rangers", et prosjekt han har fiklet med en stund. Smith beskriver filmen i landet rundt Lyn Gordon. View Askewniverse. Kevin Smiths filmer i New Jersey-trilogien hans (som nå teller fem filmer), tegneseriene og animasjonsserien hans foregår alle i det samme geografiske området (rundt byene Leonardo og Red Bank) og har flere gjennomgående figurer og hendelser. Smith bruker også faste skuespillere (som har blitt venner med Smith på et eller annet tidspunkt) i filmene. Clarté (Sverige). Clarté er både navnet på et svensk marxistisk tidsskrift og det navnet som til vanlig brukes på tidsskriftets utgiver, den partipolitisk uavhengige sosialistiske organisasjonen "Svenska Clartéförbundet". Tidsskriftet regnes som det eldste marxistiske tidsskriftet i den vestlige verden. Clarté ble opprettet som en hovedsakelig studentorganisasjon i Sverige i 1921 etter forbilde fra Frankrike, og sto i så måte nær norske Mot Dag, som de også hadde et nært samarbeid med. På 1930-tallet la foreningen stor vekt på kampen mot nazismen, men var samtidig preget av interne spenninger, noe som førte til at organisasjonen midlertidig var ute av funksjon mellom 1939 og 1944. På 1960-tallet ble Clarté radikalisert og erklærte seg selv for å være en kommunistisk organisasjon, og til langt ut på 1970-tallet sto organisasjonen nær "Kommunistiska förbundet marxist-leninisterna". Organisasjonen opplevde også en splittelse i 1968 da tilhengere av Gotfred Appels «snylterteori», en teori som innebærer at revolusjonære i vestens eneste oppgave er å drive solidaritet med revolusjonære bevegelser i den tredje verden, grunnla det som senere har blitt kalt "Rebellrörelsen". På 1960- og 70-tallet var organisasjonen den ledende studentorganisasjonen til venstre for sosialdemokratene ved en rekke universiteter og høyskoler, og ble dermed representert i en rekke studentorganer. Organisasjonen holdt ut lengst ved universitetet i Uppsala, der de under navnet "Argus" var representert til inn på 1980-tallet. Siden 1980-tallet har organisasjonen hatt en en kraftig nedgang i medlemsmassen, og har i dag rundt 60 medlemmer. I 1982 fjernet den også kommunisme-begrepet fra programmet sitt. Tidsskriftet, som redigeres av Olle Josephson kommer i dag med fire nummer i året. Opplaget er på rundt 800 eksemplarer. Ishockey-VM 1958. Verdensmesterskapet i ishockey i 1958 ble arrangert i Oslo, Norge, 28. februar til 9. mars. Åtte lag deltok, det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Clarté (Norge). Clarté var en studentorganisasjon ved Universitetet i Oslo i årene 1925–1929. Organisasjonen var først og fremst en frontorganisasjon for Mot Dag, som mellom 1927 og 1929 la ned utgivelsen av sitt eget tidsskrift for å satse på utgivelsen av Clartés tidsskrift med samme navn. Clarté (bevegelse). Clarté er en akademisk studentbevegelse som oppsto i Frankrike i kjølvannet den første verdenskrig ut fra en forståelse av at kun en endring i sosialistisk retning kunne skape en varig fred. Den ideologiske grunnleggeren av bevegelsen var Henri Barbusse, som grunnla tidsskriftet "Clarté" (klarhet) i 1919. Ideologien var til å begynne med pasifistisk orientert, men beveget seg, med Barbusse i spissen, stadig mer i retning Sovjetunionen og bolsjevisme. Clarté ble grunnlagt som internasjonal bevegelse samme år, og da den gikk i oppløsning i 1923 var det, ved siden av i Frankrike, lokalavdelinger i Sverige, Argentina og Tyskland. Ideologien den var bygget på overlevde imidlertid, og etter oppløsningen av den internasjonale bevegelsen oppsto det også Clarté-grupperinger i Norge og Danmark, og de nordiske avdelingene hadde i perioder et nært samarbeid. Selv om Barbusse senere emigrerte til Sovjetunionen overlevde det franske tidsskriftet helt frem til 1939. I Norge forsvant Clarté i 1929. Mens det svenske Clarté har eksistert mer eller mindre kontinuerlig siden mellomkrigstiden, ble det danske Clarté gjenopprettet i 2006. Ishockey-VM. VM i ishockey for menn spilles hvert år og organiseres av det Internasjonale Ishockeyforbundet (International Ice Hockey Federation) IIHF. Det første verdensmesterskapet i ishockey ble spilt i 1920. Frem til 1968 hadde ishockeyturneringene under de olympiske lekene også status som verdensmesterskap. Fra 1990 arrangeres også VM i ishockey for kvinner. Mesterskapstruktur. Det første ishockey VM som eget mesterskap ble holdt i 1930. 12 nasjoner deltok og Canada gikk direkte til finalen mens de resterende måtte spille for den andre finaleplassen etter elimineringsmetoden. I 1931 ble mesterskapet endret til en tilsvarende form som ble benyttet under OL. 10 lag spilte i en serie med kvalifisering for å bestemme hvem som skulle spille om medaljer. Medaljer ble fordelt etter plassering i medaljerundene. Formen ble endret flere ganger, noen ganger der lag spilte mot hverandre for medalje, andre ganger der medaljer ble delt ut etter oppnådde poeng. I 1937 ble det igjen endret til slik turneringen foregikk under OL. En elimineringsrunde der man stod igjen med de fire beste som spilte om medaljer som ble delt ut etter poeng. Ingen finale ble spilt. I et VM ble det spilt en finalekamp om gull. Dette var under VM i 1938 og det var den siste finalekampen om gullmedalje som ble spilt frem til 1992. I 1951 deltok tretten nasjoner under ishockey VM og det ble dermed splittet i to grupper. De 7 beste lagene spilte i det som man da kalte for A-VM mens de 6 andre spilte under det som man kalte for B-VM for å få plasseringer. Normalt var det 8 lag i A-VM, men dette har variert år for år. Fra 3 (i 1953) til 12 (i 1959). Denne formen ble brukt frem til 1992, men ble av mange kritisert fordi man i mange tilfeller hadde fått vinneren av VM før turneringen var ferdig, slik som under OL i 1988. Derfor introduserte IIHF et nytt system. De siste årene har flere nasjoner begynt å delta i VM og man har dermed delt opp i flere grupper. C-VM ble første gang spilt i 1961, mens D-VM ble første gang introdusert i 1987. Frem til og med 1997 bestod A-VM av 12 lag, men dette ble utvidet til 16 i 1998. I 2001 ble det gjort endringer på navn og lagene fra B-VM samt de beste 4 fra C-VM ble med 1. divisjon fordelt i 2 grupper, Resten av lagene fra C-VM samt D-VM ble til 2. dvisjon fordelt på 2 grupper. I 2002 kom det en kvalifiseringsgruppe til 2. divisjon og i 2003 fikk man en egen 3. divisjonsgruppe. I 2008 var det også en kvalifisering til 3. divisjon. Fra 2010 har 3. divisjon bestått av 2 grupper mot tidligere 1 gruppe. Det er ønsker fra IIHF om å justere antall lag i elitedivisjonen fra dagens 16 til 14 fordelt på 2 grupper. Det er enda ikke avklart når eller om dette vil tre i kraft. Nikolai Nissen Paus. Nikolai Nissen Paus (1877–1956) var en norsk kirurg, sykehusdirektør og president i Norges Røde Kors. Han ble cand. med. 1903, dr. med. i 1916 på en avhandling om tuberkulose, og hadde en variert legepraksis. Han var bl.a. overlege ved Rikshospitalet og direktør ved Vestfold fylkessykehus 1918–1947. Han var visepresident i Norges Røde Kors 1930–1945 samt fungerende president 1939–1940, og president i Norges Røde Kors 1945–1947. 27. august 1947 ble han utnevnt til æresmedlem av Norges Røde Kors. Han var formann for Sykepleielovkomitéen, oppnevnt av regjeringen i 1939. Under krigen var han medlem av fellesutvalget, dvs. styret, i Nasjonalhjelpen. Han var på 1930-tallet også president i Den nasjonale Florence Nightingale-komité, den norske avdelingen i Florence Nightingale International Foundation som ble etablert i London i 1934 for å hedre minnet til Florence Nightingale og videreføre hennes arbeid. Paus deltok i det humanitære arbeidet under Vinterkrigen i Finland 1939–1940 som leder for det norske Røde Kors-feltsykehuset. Han fungerte samtidig som president i Norges Røde Kors etter at presidenten, Jens Meinich, hadde blitt langvarig syk i september 1939. Det eksisterer et oljemaleri av ham av Erik Werenskiold (1934) og en byste av Wilhelm Rasmussen (1947), som er utstilt ved Sykehuset i Vestfold i Tønsberg. Paus medvirket bl.a. i filmen "Marianne på sykehus" fra 1950. Nissen Paus og Kolstads fond til medisinsk forskning er oppkalt etter ham. Han var også frimurer av XI. grad og stormesterens stattholder i Den Norske Frimurerordens høye råd. Han var sønn av teologen Bernhard Cathrinus Paus, barnebarn av skipsreder Nicolai Nissen Paus og godseier Benjamin Wegner, og far til Frimurerordenens stormester, legen Bernhard C. Paus. Han ble kalt «sterke-Paus» i studiedagene, var en aktiv roer og medstifter av Norske Studenters Roklub i 1897. Han var sammen med studiekameraten Olaf Tandberg modell for romanfiguren Jonas Fjeld, «en høy, atletisk ung norsk lege, nærmest en Fridtjof Nansen-type som klarte seg gjennom alle vansker». I 1922 ble det ferdigstilt en egen overlege/direktørbolig for ham på sykehusområdet i Halfdan Wilhelmsens allé 17, med venteværelse og legekontor for privatpraksis, der han bodde med sin familie til 1947. Etter 1947 ble boligen omgjort til tomannsbolig, og rommer nå kun kontorlokaler for klinikkledelse og leger. Boligen er fredet som «typisk og godt bevart eksempel på overlegevilla fra 1920-tallet med kombinasjon av representativ bolig og separat legepraksis». Han var oppkalt med både fornavnet og mellomnavnet Nissen fra den sønderjyske slekten Nissen som Harald Nissen utgav en bok om i 1978. Han var fetter til Alf Paus og Nicolai Paus som startet industrikonsernet Paus & Paus. Referanser. __NOTOC__ Marianne på sykehus. "Marianne på sykehus" er en norsk barnebok av Odd Brochmann fra 1948 som ble filmatisert av Titus Vibe-Müller på oppdrag fra Sosialdepartementet i 1950. Ifølge sosialminister Aaslaug Aasland var hovedhensikten med filmen «å vise barn at det ikke er «farlig» å komme på sykehus». I tillegg ønsket myndighetene å vise frem norsk sykehusvesen fra dets beste og mest moderne side. Filmen ble tatt opp i autentiske omgivelser på Rikshospitalets barneavdeling, og mer enn 50 av Rikshospitalets ansatte medvirket i filmen, bl.a. tidligere Røde Kors-president og overlege Nikolai Nissen Paus. Boken ble i 1948 belønnet med Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur (3. premie). Zak McKracken and the Alien Mindbenders. "Zak McKracken and the Alien Mindbenders" er et eventyrspill utgitt i 1988 av LucasFilm Games (nå kjent som LucasArts). Det er det andre spillet som bruker spillmotoren SCUMM. Utviklingen av spillet ble ledet av David Fox og Matthew Kane var med på å designe og programmere det. Spillet ble opprinnelig utgitt på Commodore 64 og senere konvertert til Amiga, Atari ST og PC med EGA-grafikk. Det ble senere laget en versjon for den japanske FM Towns med VGA-grafikk og CD-musikk. Historien. Spillet handler om Zak, Annie Larris, Melissa China og Leslie Bennett. Zak er en journalist for tabloiden "National Inquisitor", Annie er en freelance forsker, og Melissa og Leslie er studenter. De prøver å stoppe Caponianerne, en utenomjordisk rase, fra å senke intelligensen hos alle sammen på jorda ved hjelp av summetoner. Caponianerne har i spillet forkledt seg som et telefonselskap. Heldigvis har skolarianerne, en annen utenomjordisk rase, lagt igjen en forsvarsmekanisme. Den trenger bare å settes sammen. Uheldigvis er delene spredt rundt omkring på jorden og Mars. Spillet er inspirert av de mange populære teoriene om utenomjordiske skapninger og mystiske sivilisasjoner. Mange av plassene man besøker i spillet er viktige steder for slike teorier. Slik som pyramidene i Egypt og Mexico, Lima, Stongehenge, Atlantis, romcadillac med Elvis og ansiktet på Mars. New Age-atmosfæren er også representativ ved at man møter guruer og shamaner som besitter hemmeligheter om alt mulig, og man hjelper en boms på flyplassen til å bli en Hare Krishna. Alt dette er ikke tilfeldig. David Fox ville lage et mer seriøst spill. Mens han laget spillet, tilbrakte han noen dager med forfatter David Spangler før Ron Gilbert overtalte han til å lage spillet mer humoristisk. Uoffisielle oppfølgere. På grunn av usannsynligheten for en oppfølger til spillet, har det dukket opp flere uoffisielle oppfølgere på internett. Den første som ble ferdig var "The New Adventures of Zak McKracken" av LucasFan Games. Den inneholdt grafikken fra FM Towns-versjonen av spillet, bakgrunner fra King of Fighters og noe original grafikk. Den originale versjonen hadde en noe pervers slutt hvor karakteren hadde gruppesex. Den ble raskt forandret. Denne oppfølgeren er ganske kort og ganske begrenset hvis man sammenligner den med hva de andre oppfølgerne lover. En annen ferdig oppfølger, er Zak McKracken – Between Time and Space, som intill videre bare finnes på tysk. En annen oppfølger under utvikling er"Zak McKracken and the Alien Rockstars". Minst en oppfølger til sies å være under utvikling, men disse er de viktigste. Åpningsmelodien. Åpningsmelodien ble komponert av Matthew Alan Kane og er populær når det gjelder remikser. Blant de som har laget coverversjoner har man The Dead Guys, Puffy64, DJ Lizard, Razor and the Scumettes og den tyske gruppen Glückswald (http://www.glueckswald.de). Gjertrud Økland. Gjertrud Økland (født 21. september 1963) er en norsk musiker (fiolin) og orkesterleder, kjent for sitt spill av sigøynermusikk. Hun er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og Lisztakademiet i Budapest, der hun studerte under Geza Kapás. Hun har siden 1989 ledet sitt Gjertruds sigøynerorkester som har spesialisert seg på østeuropeisk sigøynermusikk. Tidligere var hun med i Stavangerbandet Viirus ledet av Vlada Kanic. Hun har medvirket på flere utgivelser i Pål Jackmans gruppe Wunderkammer (1999-). Ellers har hun bidratt til plater med Jon Balkes Magnetic North Orchestra (1994), Randi Tytingvågs debutalbum, Elias Akselsen, Morten Abel ("Snowboy", 1997) og Thomas Dybdahl ("Stray Dogs", 2003). Hun tok del i oppsetningen «Galen i Halen» med Kirsten Måsvær og er også tilsatt i Stavanger Symfoniorkester. Xiexing. Xiexing er en liten by sørvest i Folkerepublikken Kina. Den er et småbydistrikt som ligger i bydistriktet Guang'an i byprefekturet Guang'an i provinsen Sichuan. Deng Xiaoping (1904 – 1997), president i Kina etter Mao, var fra Xiexing. Dovendyr. Dovendyr (Folivora) er en gruppe med søramerikanske pattedyr som lever store deler av livet i trærne. Dovendyrene finnes i den nordlige delen av Latin-Amerikas regnskoger. Levealderen i fangenskap er opptil 30 år, sammenlignet med rundt 12-20 år vill tilstand. Det eksisterer to delgrupper (familier), tofingrede dovendyr og trefingrede dovendyr. Beskrivelse. Dovendyr blir normalt mellom 58 og 70 cm høy og veier mellom 5 og 12 kilo. Kroppstemperaturen er lavere enn for andre pattedyr på tilsvarende størrelse. Den er ca 30-34 grader ved aktivivitet og lavere ved hvile. Føttene ser ut som kroker og forlemmene er betydelig lengre enn baklemmene. På forlemmene er det to eller tre fingre, på baklemmene alltid tre tær. Kloleddet kan slås inn mot hånd- eller fotflaten. Magesekken er delt i fire, og en full mage er faktisk en tredjedel av vekten til dovendyret. Det kan ta en måned før maten er ute av kroppen. Dovendyret har en pels som vokser fra magen mot ryggen noe som gjør at vannet renner lettere av kroppen. Et dovendyr kan ikke føle mye kløe og smerte, og er derfor en perfekt vert for insekter som møll og nattsvermer. For å formere seg, legger insektene egg i avføringen til dovendyret. Dovendyret har en veldig treg avføringsprosess, så insektene har tid til å klatre ned og legge egg i avføringen før dovendyret er ferdig. Dovendyr har riller i pelsen, der er det vokser mikroskopiske planter (alger) som gjør at pelsen får et grønt skjær. Atferd. Dovendyret er et tredyr som kryper langsomt frem langs grenene hengende etter klørne og beveger seg bare med store problemer på bakken. Det var tidligere antatt at dovendyrene sover 15-20 timer i døgnet, og er våkne om natta for å spise, men i en studie på dovendyrenes søvnvaner i frihet, gjort av Dr. Neil Rattenborg og hans kollegaer fra the Max Planck Institute for Ornithology i Starnberg, Tyskland, fant de ut at dovendyrene kun sover i underkant av 10 timer i døgnet. Forplantning. Dovendyr har ikke en spesiell paringstid, men parer seg året rundt. Etter en drektighetstid på 5-6 måneder føder hunnen som regel en enslig unge. Dovendyret er kjønnsmodne ved tre til fem års alderen. Ernæring. Dovendyr lever for det meste av unge skudd, blader og frukt. Dovendyret har dårlig utviklet syn og hørsel og bruker derfor luktesansen og berøring når de leter etter mat. Merethe Lindstrøm. Merethe Lindstrøm (født 26. mai 1963 i Bergen) er en norsk forfatter. Lindstrøm debuterte i 1983 med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger". Senere har hun utgitt flere novellesamlinger, romaner og en barnebok. "Steinsamlere" fra 1996 regnes som hennes litterære gjennombrudd. To romaner er oversatt til tysk, mens "Stedfortrederen" er også utgitt på franske Éditions Gallimard. I 2012 fikk hun Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". I juryens begrunnelse het det at «I ein stillferdig, presis og ettertenksam prosa fortel Lindstrøm om korleis ei dramatisk fortid langsamt bryt inn i livet og røynda til ei eldre kvinne.» Lindstrøm er født i Bergen, og er vokst opp i Hammerfest, på Stord og i Høland. I dag er hun bosatt i Oslo. Periscelididae. Periscelididae, eller sevjefluer er en liten familie av små fluer som er knyttet til sevje som flyter ut fra sår på løvtrær, et habitat de deler med de nærtbeslektede familiene Aulacigastridae og trolig også Stenomicridae. Utseende. Små (2,5- 5 mm), forholdsvis slanke fluer. Hodet er stort og bredt, like bredt som brystet, med store fasettøyne. Pannen er bred med 1-2 lange og kraftige børster ved innerkanten av hvert fasettøye. De sitter også et par kraftige børster mellom de tre punktøynene ("ocelli") i pannen. Antennen er tre-leddet, det andre leddet former en hette over det tredje leddet og har en eller flere korte, kraftige børster på oversiden. Det tredje leddet er avrundet, nokså sterkt hårete, med en fjærgrenet antennebørste ("arista") som sitter på oversiden nær roten. Kinnbørster ("vibrissae") mangler. Brystet ("thorax") er bestøvet, matt glinsende, og har flere kraftige børster. Vingene er brede, vanligvis uten fargeflekker. Beina er korte og kraftige, fremlåret ("femur") er fortykket med flere rekker av lange, utstående hår. Beina er nokså tett kledt med lange hår men mangler kraftige børster. Bakkroppen er sylindrisk, ofte med tydelige støvflekker. Larvene er nokså flate, tilspisset i hodeenden, oppdelt i 11 segmenter. Hvert segment har 1-3 par piggete, fingeraktige utvekster på sidene. På det bakerste segmented sitter et par åndehull ("spirakler") ytterst på hver sin utvekst som ligner de ellers på kroppen. Levevis. Larvene utvikler seg i utflytende sevje fra løvtrær, og de voksne fluene er også å finne nær larvehabitatet. I motsetning til Aulacigastridae kan periscelididene ikke leve i tykk og seig sevje, kanskje fordi de mangler aulacigastride-larvenes lange ånderør som kan strekkes ut til overflaten. Periscelididene ser bare ut til å trives i fersk og ugjæret sevje. Også de voksne fluene drikker sevje. Larvene kan gå i dvale om sevjestrømmen de lever i tørker ut, og våkne opp igjen om sevjen på ny begynner å strømme. Disse fluene ser ut til å ha en lang utviklingstid, og overvintrer to ganger, som egg og som utvokste larver eller pupper. De voksne insektene klekkes den andre våren. Periscelididae er regnet for å være forholdsvis sjeldne fluer. Loom. "Loom" er et eventyrspill utgitt i 1990 av Lucasfilm Games (nå kjent som LucasArts). Det er det fjerde spillet som bruker spillmotoren SCUMM. Utviklingen av spillet ble ledet av Briant Moriarty som tidligere hadde jobbet hos Infocom, hvor han hadde laget spill som "Wishbringer" (1985), "Trinity" (1986) og "Beyond Zork" (1987). Spillmekanismer. Spillet er annerledes enn alle andre eventyrspill fra LucasArts. "Loom" er basert på en alvorlig og kompleks fantasy-historie. Det har også et eksperimentelt brukergrensesnitt hvor man har fjernet alt det som er vanlig i andre eventyrspill, slik som interaksjon med andre personer og omgivelsene og objekter man kan plukke opp. Spilleren styrer Bobbin Threadbare som påvirker omgivelsene og andre personer ved å spille fire noter lange melodier med en håndtein. Hver melodi har en viss effekt, for eksempel åpne noe eller å se i mørket. Spilleren lærer melodiene ved å se på objekter som har evner Bobbin kan tilegne seg. Hvis man ser på en væske som farger ting grønt, så får man en melodi som man kan bruke til å farge andre ting grønt. Noen melodier kan reversere effektene de har ved å spille de baklengs, mens andre melodier, slik som frykt, er palindromer og kan derfor ikke spilles baklengs. Når man begynner spillet kan man bare bruke notene "C", "D" og "E", og man lærer flere noter etter hvert som man avanserer i spillet. Den siste noten er "C (høy "C"). Alle notene har lik varighet. Spillet har tre vanskelighetsgrader, "practice", "normal" og "expert". I "expert" er ikke tonene merket av på staven, slik at man må spille og lese notene etter gehør og etter hvilken del av staven som lyser opp. I den originale versjonen ble spillere som spilte på "expert" belønnet med en sekvens som de to andre vanskelighetsgradene ikke viser. CD-ROM-versjonen viser denne scenen uansett hvilken vanskelighetsgrad man velger. Prolog. Hendelsene i spillet skjer etter et 30 minutter langt hørespill som var inkludert på kassett med diskettversjonen av spillet og på CD med CD-ROM-versjonen av spillet. Hørespillet forteller om «Age of the Great Guilds» oppstod da menneskene prøvde å få kontroll over naturen. Det blir ikke sagt at verdenen i spillet er vår egen, men mange tror at hendelsene i spillet skjer langt inn i fremtiden siden årstallet i spillet er 8004. Folk kom sammen og dannet bystater. Det ringe lauget for veverne etablerte seg som herrer over vevd tøy, og de trancenderte over vanlig stoff og begynte til slutt med å veve finurlige mønstre inn i selve virkelighetens oppbygning. De ble forfulgt for sitt hekseri og de endte opp med å kjøpe en øy langt ute på haved som de kalte "Loom". Lady Cygna Threadbare blir introdusert som en sørgende mor som ber de eldre om å bruke kraften fra vevstolen til å ende lidelsene blant veverne. Deres antall minker og deres sæd er ufruktbar. De eldre – Atropos, Clotho og Lachesis – irettesetter Cygna og forteller henne at de kan ikke leke guder. Cygna klarer likevel å få kontroll over vevstolen uten at de eldre vet om det og planter en grå tråd der. I vanvare ender hun opp med å dra et spedbarn ut av veven, noe som gjør de eldre sinte. Hun gir barnet til Dame Hetchel, en gammel tjener, og aksepterer sin straff. De eldre spiller trancendensmelodien og hun forvandles til en svane. De forviser henne fra mønstret (som de kaller den virkelige verden). Hetchel kaller barnet for Bobbin og tar vare på ham. Bobbin blir fryst ut av resten av veverne. De eldre merker at den gråe tråden har kastet mønstret inn i kaos og vevstolen forutser at mønstret vil løse seg opp. På grunn av dette forbyr de eldre Bobbin å lære seg det lauget kan inntil en beslutning kan tas på Bobbins 16. bursdag. Hetchel trosser de eldre og lærer opp Bobbin i hemmelighet. Det er her spillet begynner. På sin 16. bursdag blir Bobbin innkalt til de eldre for å bestemme hans skjebne. Først så spiller de transcendensmelodien for å straffe Hetchel og en svane kommer. Svanen spiller melodien for hele landsbyen på øya og alle sammen blir forvandlet til svaner og flyr vekk gjennom en revne i himmelen. Hetchel, som er nå en svaneunge, sier til Bobbin at svanen, som besøker ham hvert år på hans bursdag, har kommet for å redde veverne fra den Tredje Skyggen som holder på å dekke verden. Bobbin prøver så å følge svaneflokken og han møter andre laug og flere karakterer. Glassskaperne, gjeterne og smedene er de andre laugene som Bobbin møter på. En prest, som er etter spåkulen fra glassskaperne, sverdet fra smedene og produktene som gjeterne lager, tar Bobbins håndtein slik at han kan ta over verden med en hær av vandøde, og slik oppfylle profesiene. Tekniske detaljer. Spillet ble opprinnelig utgitt på disketter for DOS. Denne versjonen hadde EGA-grafikk og den ble senere utgitt for Amiga, Atari ST og Apple Macintosh. Spillet ble utgitt på nytt i 1993 på CD-ROM med VGA-grafikk og stemmer for alle personene. Denne versjonen, minus stemmene og med noen andre forandringer, ble også utgitt for den japanske FM Towns. Alle disse versjonene kan i dag spilles på mange forskjellige plattformer ved hjelp av ScummVM. CD-versjonen hadde, i tillegg til forbedret grafikk, forkortet dialog og manglet flere elementer fra diskettversjonen, slik som nærbilder i dialogsekvensene. Disse var mest sannsynlig tatt vekk fordi synkronisering av munnbevegelser til CD-lyd var vanskelig, eller umulig, men av en eller annen grunn noe skaperne mente nærbilder måtte ha. Disse nærbildene finnes dog i ressursfilene til spillet (med ordene «Loom sucks» skrevet over et av ansiktene). Det blir påstått av utviklerne av spillet at en del av dialogen måtte fjernes på grunn av plassbegrensningene på CDen. Det er likevel mye plass igjen, selv om all lyden er lagret som CD-lyd. Mest sannsynlig så ble dette gjort på grunn av mangel på kunnskap og erfaringer når det gjelder CD-formatet hos Lucasfilm Games — - dette er dog bare spekulasjon. En vedholdende og vanlig misforståelse er at Orson Scott Card enten skrev den originale dialogen eller skrev den om for CD-versjonen. Dette er basert på det faktum at hans navn finnes i rulleteksten. Card sier dog på sin at dette ikke er sant. Moriarty inkluderte navnet hans i rulleteksten fordi Card hadde positivt kommentert spillet under en prøvevisning. På grunn av en lisensavtale med (nå nedlagte) Mindscape, er ikke CD-ROM-versjonen til salgs lengre. Diskettversjonen ble solgt i lang tid etter utgivelsen på hjemmesiden til LucasArts, men den har nå blitt fjernet. Musikk. Hørespillet som ble inkludert i originalutgaven av spillet hadde musikk komponert av Jerry Gerber. Mesteparten av skuespillerne fra hørespillet spiller også de samme personene i CD-versjonen av spillet. Musikken i spillet består av utdrag fra "Svanesjøen" og andre stykker av Tchaikovsky. Disse er lagret som CD-lyd på CD-versjonen. De andre versjonene har musikken enten i MIDI-format (PC) eller plattformspesifikke format. PC-versjonen støttet PC-speaker og AdLib og LucasArts ga senere ut en patch som la til støtte for Roland MT-32. I boksen til spillet var det lagt med en notis som sa at patchen ville bli tilgjengelig for nedlasting snart. I boksen var det også med en illustrert notisbook kalt "The Book of Patterns", som visstnok tilhørte en av lærlingene i spillet. I denne kunne man skrive ned de forskjellige melodiene man lærte i spillet. Den beskrev også melodier som ikke fantes i spillet og interessante historier forbundet med hver melodi. Det var anbefalt å skrive ned melodiene med blyant siden de ble forandret hver gang man startet spillet på nytt. Melodiene. Melodiene fungerer på samme måte som trolldom i andre eventyrspill, bortsett fra at Bobbin kan bruke de så ofte han ønsker og så lenge han har håndteinen sin. Vevstolen på "Loom Island" kan spille tilbake den siste melodien som har blitt spilt i dens nærvær (bortsett fra de Bobbin spiller), og det kan hjelper spilleren til å huske eller å skrive ned melodiene. Det er ganske mange melodier Bobbin kan lære. Interne spøker. En typisk særegenhet ved Lucasarts sine eventyrspill er at senere spill henviser til tidligere spill. "The Secret of Monkey Island" har en karakter i "Scumm Bar" som er fra "Loom". Dette er Cobb, assistenten til presten, som lurte på hva Bobbin så ut som under hetten. Han er utkledt som en pirat med et merke på skjorten hvor det står «Ask me about LOOM» (spør meg om Loom). Senere i "The Secret of Monkey Island" kan spilleren si «I'm Bobbin, are you my mother?» (Jeg er Bobbin, er du min mor?). I "Curse of Monkey Island" vil hovedpersonen introdusere seg som Bobbin Threadbare når han blir fanget av LeChuck. I ' finnes det et maleri i Brunwald som har en strand lik den i "Loom". Dette er uvanlig siden "Loom" kom ut etter dette spillet. En ødelagt plate, som finnes i det uoffisielle spillet "Maniac Mansion Deluxe", er merket "Loom Soundtrack". Når spilleren setter på platen kan man hører musikken fra introduksjonene til "Loom". "Space Quest IV" har en databutikk hvor hovedpersonen kan se på bokser for mange parodier av ekte spill. En av den er "Morian Brianarty's BOOM", «the easiest game ever; no commands, no inventory, no puzzles, no characters, no plot» og så videre. Thomas av Celano. Thomas av Celano (ca. 1190–1255) var en italiensk fransiskanermunk. Han var en av Fransiskanerordenens grunnegger, Frans av Assisis, første etterfølgere, og skrev dennes biografi, "Vita prima sancti Francisci" i forbindelse med Frans' kanonisering i 1228 og "Memoriale Desiderio Animae de Gestis et Verbis Sanctissimi Patris Nostri Francisci" i 1246/47. Det førstnevnte verket skrev han på oppdrag fra pave Gregor IX mens det andre var et oppdrag fra lederen av Fransiskanerordenen. I tillegg er den gregorianske sekvensen "Dies irae" (Vredens dag) er tilskrevet ham. I "Norsk Salmebok" er han representert med en salme. Seymour Skinner. W. Seymour Skinner er en figur i TV-serien The Simpsons som blir gitt stemme av Harry Shearer. Han er rektor ved Springfield barneskole og bor sammen med sin mor Agnes Skinner, noe som til tider har gitt ham trekk som minner om Norman Bates i Alfred Hitchcocks film Psycho. I 1997 ble det avslørt at Skinners egentlige identitet var "Armen Tanzarian". Han hadde tjent sammen med den ekte Skinner i Vietnamkrigen, og tatt hans identitet da han kom hjem. En dommer tildømte imidlertid Tanzarian Skinners «navn, fortid, nåtid, fremtid og mor» og forbød all fremtidig omtale av hans egentlige identitet, selv under tortur. Skinner er en typisk byråkrat som strever etter å gjøre Springfield barneskole så presentabel som mulig. Hans nemesis er Bart Simpson, selv om disse etablerte et godt vennskapsforhold da Skinner en kort periode var arbeidsløs. Han forsøker også stadig vekk å imponere sin sjef inspektør Chalmers, som på sin side ikke legger skjul på sin forakt for Skinner. I de senere sesongene har Skinner hatt et forhold til Barts frøken Edna Krabappel, og de var også forlovet en periode. Selv om forholdet i dag ligger på is, er det ting som tyder på at de fortsatt har følelser for hverandre. Skinner er også medlem av den lokale avdelingen av Mensa. Seymour Skinner opptrådte for første gang i den første episoden i 1989. Donald Knuth. Donald Ervin Knuth (født 10. januar 1938 i Milwaukee, Wisconsin, USA) er professor emeritus i informatikk ved Stanford University. Han fikk mastergraden i 1960 ved Case Western Reserve University, og doktorgraden i 1963 ved California Institute of Technology, hvor han også ble professor. I 1968 ble han professor ved Stanford. Han er mest kjent for flerbindsverket The Art of Computer Programming, som han fremdeles forfatter. Han utviklet også programmene TeX og Metafont som gjør det mulig og enkelt å skrive profesjonelt utseende artikler som krever matematiske formler. Yarimburgaz. Yarimburgaz er en hule i Istanbul. Hulen ligger i bydelen Kucukcekmece. Her er det funnet spor av bosettinger fra den paleolitiske perioden. Sporene i hulen går ca 300 000 år tilbake i tid. Dette er en av de første bosettingene av mennesker utenfor Afrika, samt det eldste sporet av mennesker i Tyrkia. I hulen er det funnet rester av verktøy, samt levninger etter både fiken og ville dyr (hulebjørn og brunbjørn). Veslefrekk. Veslefrekk (etablert i Trondheim i 1989) er en norsk musikkgruppe (jazz), bestående av Ståle Storløkken tangent og synhesizer, Arve Henriksen vokal og trompet, samt Jarle Vespestad. Dannelsen skjedde i studiemiljøet på Jazzlinja (NTNU). Deres debutalbum var "Veslefrekk" (NorCD, 1994), og de medvirket også på "The Seventh Mute", en del av Jazz from Norway-serien. Videre bidro de med bestillingsverk til Vossajazz 1995. Etter konserten "Veslefrekk with DeathProd" (Nattjazz, 1997) gikk trioen over til å bli kvartetten Supersilent, der Helge Sten (også kjent som "DeathProd") bidrog med effekter han hadde lært i Motorpsycho. Supersilent har gitt ut en rekke plater på Rune Grammofon. Trioen Veslefrekk var tilbake med den melodiøse utgivelsen "Valse Mysterioso" (NorCD, 2004) og deltakelse på Trondheim Jazzfestival. Supersilent. Supersilent (etablert i 1997) er en norsk musikkgruppe innen avant-garde, eksperimentell musikk og lydkunst. Historie. "Supersilent" ble etablert med utgangspunkt i trioen Veslefrekk, bestående av Henriksen, Vespestad og Storløkken. Sten var første gang samlet med resten av besetningen under Nattjazz i Bergen 31. mai 1997, den gang under navnet "Veslefrekk med Deathprod". Fra august til oktober 1997 møttes gruppen igjen og spilte inn sitt debutalbum, en trippel CD som fikk navnet "1-3". Dette ble gitt ut på plateselskapet Rune Grammofon, som forøvrig også var dette plateselskapets aller første utgivelse. Det var på denne utgivelsen Supersilent først tok i bruk dette navnet, som stammer fra en logo på en lastebil sett i Oslo. 23. november 1998 kom deres andre album, "4", satt sammen av improviserte studioopptak, og 14. mai 2001 kom album tre, "5", som var en samling av utvalgte liveopptak. Etter dette gikk Supersilent tilbake i studio og spilte inn "6", som ble utgitt på CD 20. januar 2003, og vinyl nøyaktig åtte måneder senere, den 20. august. "6" er bandets album som har fått mest internasjonal oppmerksomhet, og ble blant annet anmeldt av New York Times. Tradisjonen tro fikk deres neste utgivelse navnet "7". Dette var en DVD av et liveopptak på Parkteateret 16. august 2004 filmet og bearbeidet av Kim Hiorthøy. DVDen ble sluppet 26. september 2005. 17. oktober 2007 ble deres til nå nyeste utgivelse, studioalbumet "8" sluppet. Arbeidsmetode. "Supersilent" er et helt improvisasjonsbasert band Deres måte å arbeide på kjennetegnes ved at de begynner å spille uten noen som helst plan eller forberedelse. Alt de skaper av musikk er et resultat av øyeblikkets spontane utvikling. Dette gjelder både for deres konserter og plateinnspillinger. Pentameter. Pentameter (av gresk "pente", fem og "metron", mål) er et versemål med fem verseføtter i hver verselinje. I antikk litteratur er pentametret et vers bestående av to like halvdeler, hver på to og en halv daktyl, altså – v v – v v – | – v v – v v -. I første halvdel av verset kan to korte stavelser erstattes av en lang, men det tillates ikke i siste halvdel. Det antikke pentametret brukes aldri alene, men alternerer alltid med heksametret i det såkalte "elegiske distikon", som er versemålet for elegier og epigrammer. I nyere tid brukes ordet stundom også om andre versemål med fem verseføtter, for eksempel omtales av og til blankverset som «jambisk pentameter». Ståle Storløkken. Ståle Storløkken (født 19. februar 1969 på Lillehammer) er en norsk jazzmusiker (piano, synthesizer) og komponist, mest kjent for sine elektroniske «lydlandskap». Han har vært fast i bandene Veslefrekk og Supersilents utgivelser i perioden fra 1989; videre har han spilt med Audun Kleives «BIT» og «Generator X» på flere utgivelser, i Terje Rypdals «Skywards»-besetning, med slagverkeren Thomas Strønen ("Humcrush", 2004) og med Terje Isungset ("Floating Rhythms"). Sammen med Nikolai Eilertsen og Torstein Lofthus utgjør han jazz/rock-trioen elephant9. Storløkken har figurert på utgivelser med Bodega Band ("en flik av", 1993), med Håvard Lund ("Letters", 1996), Eldbjørg Raknes ("Der bor en baker", 1999), Sverre Gjørvad ("Denne pytten er et hav", 2003), Tor Haugeruds «MisterYtor»-band, og med sin kone Tone Åse i orkesteret BOL (1995–). Han var også med i Jan Gunnar Hoffs «Free Flow Songs»-oppsetning til Vossajazz 2005. I 2012 gav han sammen med Motorpsycho ut "The Death Defying Unicorn. Røssvoll. Røssvoll er et tettsted i Rana, ca. 10 km nord for Mo i Rana, på vestsiden av Ranelva. Navnet henger trolig sammen med fjellnavnet Røffa. Det har vært bosetning fra 1600-tallet, kanskje enda tidligere. På Røssvoll ligger Mo i Rana lufthavn og Helgeland Avfallsforedlings hovedanlegg Røssvollhei Avfallsdeponi. E6 går gjennom tettstedet. Bygda er tett forbundet med Skonseng som ligger på østsiden av elva. En kolonialbutikk, et scooter- og mcverksted og en campingplass danner «sentrum» på stedet. I tillegg ligger Røssvoll Kirke her. Stedet er en naturlig stoppe- og overnattingsted for turister som besøker Svartisen, Grønligrotta eller Setergrotta i løpet av sesongen. I tillegg stopper mange bil- og mc-entusiaster på sin ferd til ulike arrangement på Arctic Circle Raceway(ACR) som ligger på Storforshei. Like ved flyplassen ligger Røssvoll motorstadion hvor det nå kun kjøres bilcross, men inntil ACR ble opprettet også ble kjørt roadracing. I 2006 ble countryfestivalen Svartisfestivalen avholdt for første gang på Røssvoll. Røvassdalen. Røvassdalen er et dalføre i Rana kommune i Nordland. Elva Røvassåga renner gjennom dalen, og munner ut i Langvassåga like øst for Langvatnet. De store elvene Blakkåga og Svartisåga munner også ut i dalen. Den øverste delen av dalføret ligger innenfor Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. I Røvassdalen ligger flere kalksteinsgrotter, hvorav de mest kjente er Grønligrotta og Setergrotta. Begge grottene er åpne for publikum. Nedenfor nasjonalparkgrensa er dalen bred og flat, med unntak av en rundt to kilometer lang strekning nedstrøms fra Bjørnneset, hvor elva går gjennom ei trang kløft. Det ligger gårdsbruk langs dalen over stort sett hele den nederste strekningen. Fv354 følger østsida av dalføret, mens det går en kommunal vei langs vestsida. Tidligere var det skole og butikk i dalen, men disse er nå nedlagt. Plurdalen. Plurdalen er et dalføre i Rana. Dalen strekker seg fra Skonseng og østover til Kallvatnet. Gjennom dalen renner elven Plura, som er utløpet fra Kallvatnet. Rundt to kilometer fra demningen ved Kallvatnet ligger Jordbrugrotta, som er Norges største vannfylte grottesystem. Ocean's Eleven (1960). "Ocean's Eleven" er en amerikansk spillefilm fra 1960 regissert av Lewis Milestone og med fem stjerner fra «Rat Pack» i hovedrollene. Filmen ble gjeninnspilt i 2001, se Ocean's Eleven (2001). Filmen fikk ikke spesielt gode kritikker og ble av mange ansett som et forfengelighetsprosjekt for «Rat Pack». I hovedrollene er Frank Sinatra, Dean Martin, Sammy Davis jr., Joey Bishop og Peter Lawford fra «Rat Pack», samt Angie Dickinson og Cesar Romero. Ocean's Eleven (2001). "Ocean's Eleven" er en amerikansk spillefilm fra 2001 regissert av Steven Soderbergh. Den er en gjeninnspilling av "Ocean's Eleven" fra 1960. I 2004 regisserte Soderbergh en original oppfølger, "Ocean's Twelve", og nok en oppfølger er under produksjon, "Ocean's Thirteen". Hovedrollene inkluderer blant andre George Clooney, Julia Roberts, Brad Pitt og Matt Damon. Ocean's Twelve. "Ocean's Twelve" er en oppfølger til den amerikanske spenningsfilmen "Ocean's Eleven" fra 2001, regissert av Steven Soderbergh. Stenomicridae. Stenomicridae er en liten og lite kjent familie av små fluer. Lite er kjent om biologien til disse fluene, bortsett fra at de ofte blir funnet mellom gress. En art, "Stenomicra delicata", er kjent fra Norge. Det er en meget liten flue, 1,5 mm lang og spinkelt bygd. Utseende. Små (ca. 1,5 – 2 mm), slanke fluer. Av utseende kan de ligne på sivfluer (Anthomyzidae) eller på Periscelididae. Hodet er som hos Periscelididae, bortsett fra at de har tre, ikke to, børster langs innerkanten av fasettøyet, og de har en tydelig kinnbørste ("vibrissa"). Forøvrig ligner de Periscelididae, se under denne familien. Levevis. Lite er kjent om stenomicridenes biologi. De larvene som er kjente lever i vann som samler seg ved bladfestene hos visse tropiske planter (såkalte "phytotelmata"). Tropiske arter av slekten "Cyamops" finnes på våte steiner ved rennende vann. Noen av artene blit ofte funnet på gressmark og er kanskje på en eller annen måte knyttet til gress. "Stenomicra"-artene kan sees løpende omkring på blader, hele tiden vendt i den samme retningen. Systematisk inndeling. Disse fluene har blitt regnet til flere ulike familier: fruktfluer (Drosophilidae), Aulacigastridae og Periscelididae. Også i dag blir de ofte regnet som en underfamilie av Periscelididae. Madison (Wisconsin). Madison er hovedstaden og den nest største byen i delstaten Wisconsin og hovedsete for Dane fylke. Den ligger sør i staten, omtrent 120 km øst for Milwaukee. Folketallsestimatet for 2005 er 221 735 innbyggere. Byen ble etablert i 1836 av tidligere dommer James Duane Doty som kjøpte opp myrområdet og jobbet intenst med å få byen hans til å bli hovedstad. Byen var base for unionsstyrkene i Wisconsin under den amerikanske borgerkrig. Gjennom hele 1900-tallet har byen hatt en solid vekst i befolkningen. Sentrum av byen ligger mellom to store innsjøer, Lake Mendota og Lake Monona som sammen med Lake Waubesa sør for byen og den lille Lake Wingra gir byen navnet «Byen med de fire innsjøer». De største arbeidsgiverne i Wisconsin er offentlige. Noe av dette er knyttet til funksjonen som delstatshovedstad, men den største avdelingen av Universitet i Wisconsin med over 40 000 er også viktig. Ellers er det en rekke teknologibedrifter i byen. Byen betjenes av lokalflyplass og jernbane, dog ikke av passasjertog. Indiana Jones and the Fate of Atlantis. "Indiana Jones and the Fate of Atlantis" (også feilaktig kalt "Indiana Jones 4") er et eventyrspill med den fiktive arkeologen Indiana Jones, utgitt i 1992 av LucasArts. Det er det sjuende spillet som bruker spillmotoren SCUMM. Utviklingen av spillet ble ledet av Hal Barwood og Noah Falstein. Handling. Spillets historie er ganske avansert, og er basert på Platons verker. Spillet begynner med at Indy blir spurt av Marcus Brody og en Mr. Smith om hjelp til å finne et avgudsbilde i et collegemuseum. Når Indy returnerer med statuen, finner han ei lita kule på innsiden og Smith stjeler statuen. Han avslører at hans virkelige navn er Klaus Kerner og at han er en agent for det tredje rike. Hans neste mål er Sophia Hapgood. Sophia Hapgood, en tidligere kollega av Indy, jobber nå som en synsk person og holder seminarer hvor hun prater om Atlantis og at hun kommuniserer med en atlantisk konge, Nur-ab-sal. Kerner er ute etter medaljongen hennes, som hun og Indy fant på Island. Den hjelper henne med å kommunisere med Nur-ab-sal. Et kappløp mellom Indy og nazistene for å finne Atlantis begynner. Kerner har funnet ut at kula i statuen er orikalkum, det legendariske metallet som kan gi ekstrem kraft til maskiner og som kan benyttes til å lage bomber. Kerner finner ut dette etter at han gir statuen og kula til den gale vitenskapsmannen Dr. Hans Ubermann. I løpet av spillet må Indy og Sophia finne "Hermokrates", Platons tapte dialog som inneholder mer om Atlantis enn hans tidligere verker ("Timaios" og "Kritias"). Indy besøker steder som har forbindelser til boken, slik som en mayapyramide, Azorene, Thera og Kreta. Historien prøver å bringe sammen mange av de forskjellige teoriene om Atlantis (mange av de selvstendige, uten noen forbindelse til hverandre). Den midtre delen av spillet har tre forskjellige stier. Man kan velge mellom action, lag (Sophia blir med) og tenking. Action inneholder flere slåsskamper, lag inneholder problemer som blir løst ved at man samarbeider og tenking inneholder flere problemer man må tenke ut løsningen på. Når man kommer til Atlantis møtes alle tre stiene og Indy møter også Sophia hvis han valgte å dra alene. Atlantis blir funnet i Egeerhavet (som forventet). Byen er i ruiner, men den har en utenomjordisk stil. Tekniske detaljer. Dette spillet var mer nyskapende enn det tidligere eventyrspillet med Indiana Jones ("Indiana Jones and the Last Crusade"). "Fate of Atlantis" hadde tre stier man kunne velge å gå gjennom spillet på og mange av problemene i hver sti kunne også løses på forskjellige måter. Spilleren som finner alle de alternative måtene i alle tre stiene får 1000 IQ-poeng (Indy Quotient). Poengsystemet virker på samme måte som i "Last Crusade" hvor totalt antall poeng blir bevart når man starter spillet på nytt. Det er også verdt å nevne at spillet brøt tradisjonen LucasArts hadde som innebar at spilleren ikke kunne dø (det var dog mulig å dø på enkelte steder i "Last Crusade", "Maniac Mansion" og "Zak McKracken"). Etter at spilleren dør kommer det opp informasjon om hva som skjer videre og den totale poengsummen. Spilleren blir advart når han/hun er på vei inn i en farlig del av spillet slik at man kan lagre eller spille mer forsiktig. Musikken i spillet var komponert av Michael Land, Clint Bajakian og Peter McConnell. Den var basert på musikken som John Williams skrev for filmene. Spillet ble også utgitt på CD-ROM i 1993 hvor alle karakterene har stemmer, spilt stort sett av ukjente. Oppfølgere. Etter at den planlagte oppfølgeren "Indiana Jones and the Iron Phoenix" ble kansellert av Lucasarts i 1995, har det vært flere grupper som har startet med å utvikle uoffisielle oppfølgere. Ingen av dem er ferdig. LucasArts har også gitt ut to 3D-spill med Indiana Jones, "Indiana Jones and the Infernal Machine" og "Indiana Jones and the Emperor's Tomb". Et tredje spill er under utvikling. Metionin. Metionin er en essensiell, hydrofob aminosyre. Sammen med cystein er metionin de eneste aminosyrene som inneholder svovel. Metionin kan ikke danne svovelbroer. Metionin-derivatet S-adenosyl-metionin (SAM/AdoMet) fungerer som metyldonor i cellen og kan blant annet føre til skader i DNA som følge av spontan metylering. I proteinsyntesen er metionin kodet for kun ett kodon i den genetiske koden, AUG. Aminosyren er derfor alltid å finne i starten på nylig syntetiserte proteiner, men det blir som regel fjernet ved posttranslasjonelle modifikasjoner. Metionin finnes også internt i proteinet. Biosyntese. Metionin er en essensiell aminosyre og kan altså ikke syntetiseres av mennesker. Den produseres imidlertid fra aspartat og cystein i planter og mikroorganismer. β-aspartyl-semialdehyd, det første mellomproduktet i dette syntesesporet har metionin felles med syntesen av lysin og treonin. Via flere trinn dannes homocystein, som metyleres av metionin syntase ved hjelp av metylgrupper fra vitamin B12 (se figur 1). Kilder. Mathews "et al.", "Biochemistry" 3rd ed 2000 Addisson Wesley Longman Steinkobbe. Steinkobbe "(Phoca vitulina)", også kalt fjordsel, er et havpattedyr som lever et amfibisk liv i Nord-Atlanteren. Den tilhører selfamilien "(Phocidae)". Voksne individer kan bli i overkant av 150cm og 100kg, hunner noe mindre, rundt 80 kg. Jellingsteinene. Framsiden av Kong Gorms stein Jellingsteinene er en samlebetegnelse på to runesteiner ved byen Jelling på sørsiden av Jelling kirke i Øst-Jylland, like vest for Vejle i Danmark. Den største kalles «Kong Haralds stein», men kalles gjerne bare «Jellingsteinen», mens den minste og eldste kalles «Kong Gorms stein». Den store steinen. h A, æ r A, æ l t, ð, d, Tyr r: k, g u, o, ø n u, o, ø k, g r: b, p A, æ þ, th: k, g A, æ u, o, ø r u, o, ø A, æ k, g u, o, ø b, p l: þ, th A, æ u, o, ø s i, e: A, æ f, vt, ð, d, Tyr: k, g u, o, ø r m: f, v A, æ þ, th u, o, ø r: s i, e n KUBL THAUSI AFT KURM FATHUR SIN KUMLER DISSE ETTER GORM FAR SIN A, æ u, o, ø k, g: A, æ f, vt, ð, d, Tyr: þ, th a u, o, ø r u, o, ø i, e: m u, o, ø þ, th u, o, ø r: s i, e n A, æ: s A, æ AUK AFT THAURUI MUTHUR SINA, SA OG ETTER THYRE MOR SIN, DEN h A, æ r A, æ l t, ð, d, Tyr r: i, e A, æ s: s aR: u, o, ø A, æ n: t, ð, d, Tyr A, æ n m A, æ u, o, ø r k, g A, æ l A, æ: A, æ u, o, ø k, g: n u, o, ø r u, o, ø i, e A, æ k, g A, æ u, o, ø k, g:t, ð, d, Tyr A, æ n i, e: k, g A, æ r þ, th i, e: k, g r i, e s t, ð, d, Tyr n a Røde Mor. Røde Mor var et kunstnerkollektiv som oppsto i 1969. Formålet var å skape politisk, proletarisk kunst. Politisk sto kollektivet nær Danmarks Kommunistiske Parti (DKP), og flere av dets mest fremtredende medlemmer var medlemmer her. Det var imidlertid blant annet politiske uenigheter som skulle føre til at partiet gikk i oppløsning i 1978 – mens enkelte medlemmer begynte å tvile på kommunismen, inntok andre en kritisk holdning til DKP gjennom å slutte seg til ulike anti-revisjonistiske bevegelser. Blant de mest kjente medlemmene av Røde Mor var forfatteren Dea Trier Mørch, skuespilleren Leif Sylvester og billedkunstneren Troels Trier. Filmregissøren Lars von Trier vokste også opp i utkanten av Røde Mor-miljøet. Ved siden av politikken var det også personlige og kunstneriske årsaker til at kollektivet ble oppløst. Ved oppløsningen ble Røde Mors fond opprettet. Dette, som ble utgjort av inntekter fra salg av plater og kunstverk, eksisterer den dag i dag og gir støtte til kunstnere på den danske venstrefløyen. Medlemmene av Røde Mor har siden markert seg på ulike områder innen dansk kulturliv. I 1997 ble "Hjemlig Hygge" nyutgitt på CD, og i 2002 ble den, sammen med resten av utgivelsene til Røde Mors Rockorkester gitt ut i en CD-boks der det også var tidligere uutgitte spor. Samme år begynte orkesteret igjen å spille konserter, noe de fortsatt gjør. Medlemmene av kollektivet møtes også jevnlig til diskusjoner og orienteringsmøter om hverandres prosjekter. The Tribe. "The Tribe" er en newzealandsk tv-serie, som i Norge ble sendt på NRK1. Serien er ment for ungdom mellom 13 og 17 år, men har vakt stor interesse blant alle aldersgrupper, og var i sin tid en av verdens mest populære ungdomsserier. The Tribe var også en av tidenes dyreste serier for ungdom da den kom ut. Serien foregår i tiden etter en apokalypse hvor verdens voksne befolkning ble utryddet av et virus. Barna må nå gjøre alt de kan for å overleve, og de danner forskjellige stammer. Men ikke alle stammene er like vennligsinnede. Det har hittil blitt laget 5 sesonger, pluss en spin-off-serie kalt The New Tomorrow. Denne serien appellerer til en yngre seergruppe, og ble ikke en like stor suksess i Norge som originalserien. Det har blitt spekulert i om det vil bli laget en ny sesong, men det har ikke blitt bekreftet. Rollebesetning og Rollefigurer. "The Tribe" kjennetegner en variasjon av forskjellige rollefigurer, alle individuelle medlemmer av forskjellige stammer. Serien fokuser på medlemmene i stammen Senterrottene (Mallrats). Seriebeskrivelse. "The Tribe" begynte med en kjerne på rundt 16 unge skuespillere fra hele New Zealand. Mange av skuespillerne hadde for første gang hovedroller. Tidligere hadde mange av dem hadde bare har gjesteroller på andre serier som, og Shortland Street før "The Tribe". Noen har til og med gjesteroller i Power Rangers og Power Rangers Ninja Storm, blant annet James Napier, Beth Allen, Dwayne Cameron, Antonia Prebble, og Tom Hern. "The Tribe" ble klassifisert som en science- fiction program. I de tidligste sesongene fokuserte serien mest på dramatiske historier, og sci-fi elementer som primært ble brukt som et bakteppe for hovedplottet. Fokuset var på hvordan barna og ungdommene ville overleve i en verden uten voksne, uten lover, uten sikkerhet, uten jevnlige måltider, med det meste av det samme problemet som var blitt frembrakt før: Dop- og alkoholavhengighet, tenåringsgraviditet, voldtekt, vold, trøblete vennskap og ansvarlighet. Med det komplette sammenbruddet av sivilisasjonen som de kjente det, samlet barna seg i stammer med egne navn, kleskoder, tro og holdninger. Noen stammer er maktsyke og ondskapsfulle, men andre bare prøver å klare seg. Stammen Senterrottene (The Mallrats) er den stammen som serien handler mest om. Deres kamper og triumfer er vist på en hverdagslig skala (rutinearbeid, i kamp, bakstikking, giftermål, vennskap) og på en episk skala (å finne motgiften til viruset, å bringe fred til byen, å slå ned maktsyke stammer som prøver å etablere diktatur sånn som (The Chosen) og (The Technos)). Produksjonen av "The Tribe". Det har blitt sagt at "The Tribe" har hatt et av det høyeste budsjetter til en ungdomsserie da den ble laget. Settet til (The Phoenix Mall) var det største på den sørligste halvkule da den ble bygget. Den ble bygget akkurat som den ser ut på skjermen – med alle rom, korridorer og etasjer satt sammen som et ekte kjøpesenter ville ha vært. Settets dekorasjon var grundig, ikke bare innenfor områder i kjøpesenteret, men også på opptaksstedet. Mye av New Zealands vidstrakte, urørte landskap var blitt brukt i filmingen av senene ute på landet, for eksempel i Liberty, på Alices gård, under Stammemøtet på stranda og på Senterrottenes/ The Mallrats reise til fjellene og Eagle Mountain Observatory. For å få den forlatte og ensomme følelsen som har tatt over byen, var mange av Wellingtons gater stengt tidlig om morgenen, da gatene ble dekket av utbrente biler, graffiti, brennende tønner og lignende for filmingen. "The Tribes kostyme-design og sminke var helt unikt til serien, og serien blir ofte gjenkjent av sine ambisiøse kostymer og hårstiler. Mens kostymene for sesong 1 var generelt dempet og lavprofil, sesong 2 hadde hyppige kostyme-bytte med lyse farger. Episoder. Den er primært rettet mot aldersgruppen 11 til 17 år, selv om den har fans fra alle aldersgrupper. 5 sesonger har blitt laget av "The Tribe", med 52 episoder per sesong, totalt 260 episoder har blitt laget. Internasjonale kringkasting. "The Tribe" har blitt vist i over 40 land rundt om i verden og har bygd opp en stor fangruppe. Under er en liten liste. Serie 6. Før "The Tribe" ble kansellert, var sesong 6 fastsatt til å begynne filming i 2003. Men når den engelske kanalen (Five) ikke lenger ville støtte serien på grunn av mer voksent materiale, ble serien kansellert. Manuset til de 2 første episodene av sesong 6 er inkludert eksklusivt på sesong 5 DVD boks-sett. Episodene følger historien til (the Mallrats) når de ved enden av båtreisen kommer til en øy. Den offisielle Tribeworld-nettsiden rapporterer at mange av skuespillerne har varierte jobber og holder på med andre ting, så det virker usannsynelig at en sjette sesong noensinne vil bli filmet og sendt. Uansett, utviklerne har nevnt planer om å fortsette The Tribe til andre medier hvis mulig. En tegnefilm og film var begge nevnt av skaperen i et intervju på nett, dog ingen ting har blitt bekreftet angående dette. Rollebesetningen. Etter seriens slutt, vokste rollebesetningens karrierer betraktelig. "The New Tomorrow". Serien har også en spin-off, kalt "The New Tomorrow". Denne spin-offen foregår på et ukjent tidspunkt etter hendelsene i sesong 5 av "The Tribe". I motsetning til "The Tribe" er "The New Tomorrow" rettet mot et yngre publikum, og skuespillerne også yngre. Spin-offen har ikke noen av de originale Tribe-karakterene, men det blir snakket om The Mall, Bray og Zoot. DVD utgivelser. Grunnet seriens lengde var det vanskelig å finne en distributør som kunne/ville utgi hele serien. Sesong 1 ble først utgit i 2003 av Sanctuary Entertainment, to år senere kjøpte Revelation Films rettighetene til serien, og utga Sesong 1-5 i løpet av 2006. Alle 5 DVD-ene inneholder 7 disker, totalt er hver sesong på 52 episoder. Mogens Glistrup. Mogens Glistrup (født 28. mai 1926 Rønne, død 1. juli 2008 i Kongens Lyngby) var en dansk høyrepopulistisk politiker og selverklært rasist. Glistrup, som var utdannet jurist, grunnla i 1972 Fremskridtspartiet med et program for kraftig reduksjon av skatter og byråkrati, samt mot innvandring fra den tredje verden. Partiet gjorde et brakvalg i 1973 og fikk 28 mandater i Folketinget, der Glistrup satt sammenhengende frem til 1983, og deretter i perioden 1987–1990. Glistrup ble i 1983 dømt til fengsel i 18 måneder for skattesvik. Siden rundt 1980 har kampen for et muslimfritt Danmark vært en av Glistrups fanesaker, og han ble i 2005 dømt til 20 dagers ubetinget fengsel for rasisme. I 1992 ble han også angrepet av antirasister utenfor Haraldsheimen Ungdomsherberge i Oslo i forbindelse med at han var invitert til landet av norske høyreekstremister. I 1990 ble Glistrup ekskludert fra Fremskridtspartiet fordi han hadde laget et parti i partiet, Trivselspartiet. Dette partiet, som blant annet hadde et listesamarbeid med det kommunistisk inspirerte Fælles Kurs, fikk aldri noen valgsuksess, og Glistrups betydning ble stadig mindre. Han ble tatt opp i Fremskridtspartiet igjen i 1998. I 2004 meldte han seg ut igjen, men ombestemte seg raskt, og ble tatt opp igjen som livsvarig æresmedlem. Ranelva. Ranelva er et 130 km langt vassdrag i Rana, og en av Nordlands lengste elver. Elven har sitt utspring på Saltfjellet, i grensetraktene mot Sverige, og går først i nordvestlig retning under navnet Randalselv (lulesamisk: "Goabdesjåhkå"). Ranelva er samløpet mellom Randalselva og Gubbeltåga. Elva renner hovedsakelig i vest-sørvestlig retning. På vei sørvestover, tar vassdraget opp i seg Virvasselva fra sør. Strekningen mellom Ranelvas begynnelse og dens møte med Virvasselva er på samisk kalt "Ruovadajåhkå". Ved Storvoll tar den opp i seg elvene Bjøllåga, Tespa og Stormdalsåga fra nord, og Messingåga fra sør. Vassdraget fortsetter så i sørvestlig retning gjennom Dunderlandsdalen, hvor det fra vest opptar Eiteråga og fra øst opptar Grønfjellåga og Plura. Sørvest for Røssvoll møtes Ranelva og Langvassåga fra Langvatnet. Ved Selfors tar den opp i seg Revelelva (som er utløpet til Tverråga). Ranelva munner ut i Ranfjorden ved Fossetangen på Selfors. Elva har et nedbørsfelt på 3790 km². Før utbyggingen av kraftverkene i Reinforsen (1925) og Langvatn (1964) var nedbørsfeltet 3843 km². Ranelva er en populær elv for fritidsfiskere og er rik på laks og ørret. En av Norges lengste laksetunneler (385 meter lang) befinner seg ved Reinforsen og stod ferdig i 1956. I 1996, 2004 og 2005 ble Ranelva rotenonbehandlet nedenfor Sjøforsen, for å bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris, som første gang ble påvist i 1975. Heiden. Heiden er en kommune i den sveitsiske kantonen Appenzell Ausserrhoden. Det finnes et Henri Dunant-museum der. Stormdalen. Stormdalen er et dalføre i Rana og er en sidedal til Dunderlandsdalen. Denne fjelldalen har stort artsmangfold og flere interessante kulturminner, blant annet fjellgårdene Bredek, Nordre og Søndre Stormdalen gård og Granneset. Dalen ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Elin Ahlberg. Elin Ahlberg (28. august 1987) er en svensk skuespiller, bosatt i Tågarp i Skåne. Ahlberg har gått på Linåkerskolan i Svalöv og går på gymnasiumlinjen "Estetisk musikk". Hun driver også med dans. Elin er også sangerske og konkurrerte i Sommarchansen 2004 med "Min soldat". Calle Lennartsson overrasket med i finalen komme inn på scenen kledd som soldat. Ahlberg spilte hovedrollen i filmen "Fjorten suger. Andreas Karoliussen. Andreas Karoliussen (født 1986) er en svensk skuespiller. Han vokste opp i Helsingborg. Karoliussen spilte en av hovedrollene i filmen "Fjorten suger". Filmografi. Karoliussen, Andreas Karoliussen, Andreas Ulf Wakenius. Ulf Wakenius (født 16. april 1958 i Halmstad) er en svensk jazzmusiker (gitar), mest kjent for å være med i Oscar Petersons kvartett siden 1997. På 1980-tallet spilte han med Peter Almqvist i «Guitars Unlimited» som bl.a. representerte Sverige i Melodi Grand Prix i 1986. Et opphold i Rio de Janeiro avstedkom utgivelse med Sivuca i "Let's Vamos" (Sonet 1987). Samarbeidet med Niels-Henning Ørstedt Pedersen begynte også i dette tiåret, og de ga senere ut "This is all I ask" (Verve, 1998) og "Those who were" (Verve, 1996). "Venture" (1991) med Jack DeJohnette trommer, Bill Evans og Bob Berg saksofon, Randy Brecker trompet, Niels Lan Doky piano, Chris Minh Doky bass, Lars Danielsson bass. Samarbeidet med amerikanske musikere fortsatte i "New York meeting" med Niels Lan Doky piano, Ira Coleman bass, og Billy Hart trommer. Hans "Enchanted Moments" (Dragon, 1997) var med Lars Jansson piano, Lars Danielsson, bass og Raymond Karlsson trommer. På "Dig In" (Sittel, 1997) spiller han med Gösta Rundqvist piano, Yoshuito Mori bass og Jukkis Uotila trommer. "The Guitar artristry of U.W." (Dragon, 2002). "Tokyo Blue" (2003) med Carsten Dahl piano, Morten Lund trommer og Yasuhito Mori bass; "Forever you" (Stunt, 2003), med Carsten Dahl, piano, Morten Lund trommer og Lars Danielsson bass; og Hans seneste utgivelse, "Notes from the hart" (ACT, 2005) er en hyllest til Keith Jarrett, da med Lund og Johansson Wakenius spilte tidlig 1990-tall med tidligere medlemmer av John Scofields gruppe, Dennis Chambers trommer, Gary Grainger bass og Håkon Graf piano. Han har figurert på "Duke Ellington Swings" (Telarc, 1998); med Oscar Peterson ga han ut "Summernight in Munich" (Telarc, 1999) og "Trail of Dreams" med Oscar Peterson og Michel Legrand (Telarc, 2000). Med Ray Brown spilte han på "Summertime" (1998) og "Seven steps to heaven" (1999), samt "Some of my best friends are guitarplayers" (Telarc, 2001). Med Pat Metheny spilte han på Jazz Baltica 2003. I Norge har han spilt med Hot Club de Norvège og Vertavo-kvartetten (Hot Club Records, 2005), samt bidrat på på utgivelsen "Guitaresque" på Hot Club Records med Jon Larsen, Stian Mevik, Jimmy Rosenberg o.a. Andre parthere har værtbidrag på Lisa Nilssons "Små rum" (2001), Cæcilie Norbys "First conversations" (2002). I 2006 turnerte han bl.a. i Oslo med sin oppsetning "In the Spirit of Oscar" og besetningen Kjell Öhman piano, Hans Backenroth bass og Jocke Ekberg trommer. Sizzla. Sizzla (egentlig Miguel Orlando Collins, født 17. april 1976 på Jamaica) er en musiker som lager musikk av typen dancehall, en avart av reggae. Sizzla er en usedvanlig produktiv artist, til og med etter jamaicanske standarder, og gir gjerne ut flere album i året. Sizzla er rastafarianer, og tekstene hans har ofte religiøse budskap. Noen tekster har også homofobiske budskap, uttrykk for holdninger som er knyttet til Sizzlas kulturelle bakgrunn, og dette har betraktelig bremset karrieren hans i den vestlige verden. Sivuca. Severino (Sivuca) Dias de Oliveira (født 26. mars 1930 i Itabaiana, Brasil, død 14. desember 2006 i João Pessoa, Paraíba) var en brasiliansk jazzmusiker (trekkspill), kjent for flere utgivelser og opptredener med skandinaviske jazzartister på 1980-tallet. Hans profesjonelle karriere tok fatt i Pernambuco der han vokste opp, og utga sitt første album med Humberto Teixeira (1950), hvorpå han arbeidet i radio og fjernsyn i Rio de Janeiro fra 1955. Med «Os Brasileiros» turnerte han Europa (1958). Han flyttet til New York (1964–1976) og samarbeidet bl.a. med Miriam Makeba. Han gjorde innspillinger med Putte Wickman ("P.W. & Sivuca", 1969), Ulf Wakenius' «Guitars Unlimited» (1987) og Sylvia Vrethammar ("Rio de Janeiry Blue", 1985; "Rendezvois in Rio", 1995). Hans «Sivuca Brasilian Group» turnerte skandinavia rundt 1990. Hunerik. Hunerik (død 23. desember 484) var vandalenes konge fra 477 til 484 og den eldste sønn av Geiserik. Han droppet den imperielle politikken til sin far og konsentrerte seg hovedsakelig om interne saker. Han var gift med Eudocia, datter av den vestlige romerske keiseren Valentinian III (419–455), men hun forlot ham antagelig i 472. Til tross for at han tilhørte ariansk kristendom, tillot Hunerik i begynnelsen av sitt styre valget av en ny katolsk biskop i Karthago og forfulgte manikeernes sekt. Så begynte han å forfølge katolikkene. Han straffet alle katolske vandaler. Videre forsøkte han å gjøre katolsk eiendom om til statlig eiendom, men da dette førte til for store protester fra den bysantinske keiseren, valgte han å forflytte et antall katolikker til provinser langt unna i stedet. 1. februar 484 organiserte han et møte mellom katolske og arianske biskoper, men den 24. februar erklærte han katolikkene som vranglærere. Et antall katolske biskoper ble forflyttet til Korsika, de fleste andre ble fjernet fra sitt embete, men fikk holde seg i nærheten av deres tidligere bispedømme. Noen få ble martyrer. I hans relasjoner med andre stater, hadde ikke Hunerik prestisjen som hans far Geiserik hadde nøt godt av. Men vandalene beholdt sin sjømakt og sin kontroll over øyene i det vestlige Middelhavet. Men maurerne i innlandet i Algerie som hadde vært i ro på Geiseriks tid, klarte å erobre noen vandalske utposter i sitt område. Dermed svekket de forbindelsen mellom vandalenes hovedområde rundt Karthago og deres vestligste områder runder Tanger. Han myrdet også mange medlemmer av asding–dynastiet. Hunerik var den første vandalerkongen som brukte tittelen "konge av vandalene og alanerne". Han ble etterfulgt av sin nevø Guntamund, og få sørget over ham blant vandalene eller deres undersåtter på grunn av hans grusomhet. Høyrepopulisme. Høyrepopulisme er en (ofte nedsettende) felles betegnelse på en rekke partier og bevegelser som tilhører det såkalte "nye høyre". Mens den tradisjonelle høyresiden etablerte seg først i striden med liberalismen, senere i striden med arbeiderbevegelsen og sosialismen, er høyrepopulismen av nyere dato og forsøker å heve seg over disse skillelinjene, selv om de i all hovedsak knytter allianser til den tradisjonelle høyresiden. Som politisk ideologi spenner høyrepopulismen vidt, og partiene som regnes som representanter for høyrepopulismen er til dels sterkt uenige i spørsmål som har å gjøre med finans-, velferds- og utenrikspolitikk. Felles for de høyrepopulistiske partiene er at de baserer seg på en forestilling om en grunnleggende konflikt mellom folket og eliten, der eliten truer folkets indre enhet, at de utfyller en protest mot moderniseringsprosesser i samfunnet og at deres styrke ligger i svekkelsen av tradisjonelle politiske identiteter. Partier. Anders Langes parti i Norge og Fremskridtspartiet i Danmark, som begge ble representert i de respektive lands nasjonalforsamlinger i 1973, regnes ofte til de første høyrepopulistiske partiene som har opplevd nasjonale gjennombrudd. Politikken var på dette tidspunktet fremfor alt rettet mot byråkrati, skatter og avgifter. Siden 1980-tallet har imidlertid partiene i større grad knyttet seg opp mot et virkelighetsbilde der innvandring representerer en trussel mot folket, og dette har særlig rettet seg mot innvandrere fra den muslimske verden. Selv om det finnes likhetstrekk mellom de høyrepopulistiske partiene, er det også flere viktige ulikheter, blant annet i spørsmål som har å gjøre med skatter, velferd, utenriks- og EU-politikk. Som fenomen er høyrepopulismen dermed også vel så mye som et uttrykk for en partifamilie med felles uttrykk som det er uttrykk for en ideologi. Noen av forskjellene skyldes nasjonale forhold. F.eks. ønsker sannfinnene å avskaffe svenskopplæring i skolen, mens dette ikke er noen aktuell problemstilling i andre land. Men forskjellene stikker til dels langt dypere, og partiene som rubriseres under høyrepopulismen regner seg ikke nødvendigvis som tilhørende samme partifamilie. For eksempel har Siv Jensen sagt at Fremskrittspartiet ikke har noe til felles med Sverigedemokraterna (SD) og Sannfinnene. Hun karakteriserer SD og Dansk Folkeparti som «noe slags nasjonalistiske sosialister». Blant norske partier er det nettopp Fremskrittspartiet, som har rot i Anders Langes Parti, som oftest blir anklagd for høyrepopulisme, men det er stor uenighet omkring dette. De fleste andre stortingspartiene er også blitt kalt populistiske av motstandere, men da uten "høyre-" foran. Høyres Jan Tore Sanner uttalte at han opplever Arbeiderpartiet som mer populistisk enn Fremskrittspartiet og Siv Jensen har svart på anklagene fra motstandere ved å uttale at om det er populisme å løse folks hverdagsproblemer, så er hun stolt av å lede et populistisk parti. En undersøkelse har dessuten vist at Fremskrittspartiets partiprogram har vært mer stabilt de siste åra enn programmet til Arbeiderpartiet. Forhistorien – før 1970. Fagfolkene er ikke enige om hvem som kan kalles den første høyrepopulist eller den første bevegelsen av denne sorten. Om Mogens Glistrup og Anders Lange var de første moderne høyrepopulister, hadde de utvilsomt sine forgjengere. Kanskje allerede enkelte av demagogene i antikkens Athen ville ha blitt kalt høyrepopulister med dagens språkbruk. Anders Lange sammenlignet seg med dem og kalte seg selv demagog (men ikke definert som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter») og antikommunistisk vekkelsespredikant (Eide 1974). På slutten av 1800-tallet fantes europeiske politikere som noen forskere nå regner for høyrepopulister. Til forskjell fra i dag la de stor vekt på antisemittismen, som var på moten i Europa og vidt utbredt inntil den ble endelig diskreditert av nazistenes jødeutryddelser. Ellers hadde disse politikerne mye til felles med flere av dem som nå kalles høyrepopulister. Iallfall i Østerrike og Frankrike – to av landene hvor slike politikere har høstet sine største triumfer – mener forskere å finne en kontinuitet fra sent 1800-tall til f.eks. Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen. Østerrike. Adolf Hitler (1889–1945) bodde i Wien 1908–13 og opplevde altså både von Schönerer og Lueger på nært hold. Han beundret von Schönerer for hans fanatiske antisemittisme, og Lueger for hans demagogiske ferdigheter. I ettertid er Hitler ofte beskyldt for å være en populist, og han skal angivelig selv ha innsett at han var det. Frankrike. Omtrent samtidig med von Schönerer og Lueger fantes i Frankrike flere lignende (men på mange måter annerledes) politikere. Dere retorikk har vært sagt å peke mot det fascistlignende Action Francaise, Vichy-regimet og Jean-Marie Le Pen. Georges Ernst Boulanger (1837–91) hadde en fortid som general da han i 1886 ble krigsminister. Før det hadde han vært med på å slå ned Pariserkommunen og å delta i den fra fransk side under middels vellykkede krigen mot Tyskland. Han gjorde seg til talsmann for en revansjekrig og markedsførte en så aggressiv nasjonalisme at han ble faset ut av regjeringen. Men han gjorde seg populær i store deler av folket – godt hjulpet av økonomiske kriser og stadige vanskeligheter i koloni- og krigspolitikken. Han stiftet et eget parti, ble valgt inn i parlementet, krevde at dette skulle oppløses – for så å trekke seg og stille som kandidat ved et suppleringsvalg i Paris, hvor han fikk 2/3 av stemmene. Kretsen rundt ham planla et statskupp hvor de, under Boulangers ledelse, skulle erstatte republikken med et militærdiktatur. I siste øyeblikk vek Boulanger og flyktet til Brussel. Etter dette tapte boulangistene valget i 1889, og da Boulanger så ble dømt for underslag, brøt bevegelsen sammen. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 206-07). Omtrent samtidig med Boulanger opererte Maurice Barrès, som hevdet at fremmedarbeiderne var «parasitter» i landet (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 278). I 1950-årene hadde papirhandleren Pierre Poujade betydelig suksess med sin poujadisme. Den rettet seg først mot skattene. Anders Langes parti ble av og til sammenlignet med poujadistene. Disse utvidet saksfeltet etter hvert. Til Poujades medarbeidere hørte den senere så kjente Jean-Marie Le Pen. SIM-kort. Subscriber Identity Module (SIM eller SIM-kort) er en type smartkort som brukes i mobiltelefoner. Uten at et korrekt SIM-kort er satt inn i telefonen kan den ikke brukes til samtaler eller tekstmeldinger. I de fleste land kan man imidlertid ringe nødnummeret (112, 911 eller 08) uten gyldig simkort. I kortet er det lagret opplysninger om blant annet abonnenten og operatøren. Opplysningene i kortet brukes til å opprette kontakt mellom abonnenten og de forskjellige elementene i mobilsystemet han er knyttet til. En viktig funksjon er å identifisere brukeren overfor mobilsystemet slik at han kan ringe og motta samtaler, samt sørge for at bruken av abonnementet blir fakturert rett. Abonnentens telefonnummer er normalt ikke lagret på kortet. I stedet er hver kort utstyrt med et eget unikt serienummer. Når noen ringer til en mobiltelefon blir det sjekket i HLR (Home Location Register) hvilket SIM-kortnummer som er knyttet til det oppringte nummeret, og samtalen blir så rutet til rett mottaker. Det er derfor mulig å bytte SIM-kort uten å bytte telefonnummer. SIM-kortet kan flyttes fritt mellom mobiltelefoner. Dermed kan man bytte mobiltelefon uten å kontakte operatøren. SIM-kortet har også et lite flashminneområde hvor det kan lagres data. Dette kan være SMS-meldinger, telefonbokoppføringer, liste over foretrukne nettverk og diverse andre innstillinger som operatøren krever. De fleste SIM-kort er utstyrt med PIN-kodefunksjon. Dersom denne er aktivert kan uvedkommende ikke misbruke abonnementet. Kasserte SIM-kort er EE-avfall og brukte kort skal leveres til mobilforhandler eller kommunalt mottak for EE-avfall. Bevissthet. Bevissthet er en egenskap ved sinnet som i alminnelighet anses å romme slike kvaliteter som subjektivitet, selvbevissthet, sansing og klokskap samt evnen til å oppfatte forholdet mellom en selv og ens miljø. Det er et tema for mye forskning innen åndsfilosofi, psykologi, nevrologi og kognisjonssvitenskap. Framstilling av bevissthet fra det 17. århundre. Enkelte filosofer inndeler bevissthet i fenomenal bevissthet som er selve erfaringen, og adgangsbevissthet som er bearbeidingen av ting i erfaring (Block, 2004). Fenomenal bevissthet er den tilstand å være bevisst, sånn som når vi sier «jeg er bevisst» og adgangsbevissthet er å være bevisst "på" noe, slik som når vi sier «jeg er klar over disse ordene». De følgende artikler drøfter ulike typer adgangsbevissthet: Oppmerksomhet, selvbevissthet, samvittighet, bevissthetsstrøm, klassebevissthet, fenomenologi og intensjonalitet. Fenomenal bevissthet er nært knyttet til vesensbevissthet og sansing. Mange kulturer og religiøse tradisjoner mener at bevisstheten befinner seg i en sjel som er adskilt fra kroppen. Til forskjelle fra det synet anser mange forskere og filosofer av bevisstheten er nært knyttet til hjernens nevrale funksjon som dikterer for oss hvordan verden blir oppfattet. Andre igjen, slik som John Locke, trodde bevisstheten hverken var sjel eller (hjerne-) substans, men basisen for personlig identitet. Mennesker (og ofte andre dyr i tillegg) sies varierende å inneha bevissthet, selvbevissthet og et sinn som inneholder sansninger, persepsjoner, drømmer, klardrømmer, indre tale og imaginasjon, etc. Hver enkelt av oss har et subjektivt syn. De eksisterer mange debatter om i hvilket omfang sinnet konstruerer eller erfarer den ytre verden, forløpet av tid og fri vilje. En forståelse av nødvendige forhåndsbetingelser for bevissthet i den menneskelig hjerne kan gjøre det mulig for oss å ta opp viktige etiske spørsmål. For eksempel, i hvilken utstrekning er ikke-menneskelige dyr bevisste? På hvilket stadium av fosterets utvikling begynner bevisstheten? Kan maskiner noen sinne oppnå bevisste tilstander? Disse temaene er av stor interesse for dem som er opptatt av den etiske behandlingen av andre vesener, enten de er dyr, fostre eller, i fremtiden, maskiner. I dagligtale betegner bevissthet at man er våken og svarende i det miljøet en befinner seg. Dette er i motsetning til å sove eller være i koma og altså bevisstløs. Begrepet «bevissthetsnivå» betegner hvordan bevisstheten synes å forandre seg gjennom anestesi og gjennom forskjellige sinnstilstander slik som dagdrømming, klardrøm, imaginering, etc. Ikkebevissthet eksisterer når bevissthet ikke er tilstede. Det spekuleres, særlig blant religiøse grupper, i at bevissthet kanskje kan eksistere etter døden og før fødselen. Etymologi. Det norske ordet "bevissthet" stammer fra tysk «bewusstsein». På engelsk er ordet «consciousness» som stammer fra latin, conscientia som betyr med-kunnskap (altså delt kunnskap), og dette ordet har delt opphav med det engelske ordet for samvittighet, «conscience». På svensk er ordet «medvetande». Selv om de norske ordene "bevissthet" og "samvittighet" står langt fra hverandre etymologisk, vil disse begrepene likevel være nært beslektet pga. kommunikasjon mellom språkene. Når det gjelder ordet samvittighet (latin "conscientia") så handler det om en delt bevissthet, og ordet ble første gang benyttet i latinske juridiske tekster av skribenter som Cicero. Her betyr samvittighet kunnskapen et vitne har om et annet individs gjerninger. I kristen teologi handler samvittigheten om den moralske samvittighet i hvilken våre gjerninger og hensikter blir oppfattet, og som bare Gud fullt ut kan kjenne. Forfattere fra middelalderen som Thomas Aquinas beskriver samvittigheten som den handling gjennom hvilken vi tillegger praktisk og moralsk kunnskap til våre egne gjerninger. Om René Descartes har det blitt sagt at han er den første filosof som bruker «conscientia» på en måte som ikke synes å passe med denne tradisjonelle betydningen, og som en konsekvens av det har oversetterne av hans skrifter til andre språk, som fransk og engelsk, laget nye ord for å betegne rent psykologisk bevissthet. Disse er f. eks. "conscience" og "Bewusstsein". Men det har også vært hevdet at John Locke faktisk var den første til å bruke den moderne betydningen av bevissthet i hans "Essay Concerning Human Understanding", selv om den og den moralske samvittigheten fortsatt griper nært inn i hverandre («Jeg kan bare holdes moralsk ansvarlig for den handling jeg er bevisst å ha utført, og min personlige identitet – meg selv – strekker seg så langt som min bevissthet strekker seg»). Den moderne betydningen av «bevissthet» ble derfor til å begynne med ikke funnet i Descartes’ arbeid – som tidvis brukte ordet i en moderne betydning men som ikke skjelnet det ut like klart som Locke ville gjøre det –, men i Lockes tekst. Den moderne betydningen av ordet (bevissthet knyttet til ideen om personlig identitet, som blir forsterket av den gjentatte bevisstheten om en selv) ble derfor introdusert av Locke. Men ordet for samvittighet, engelsk "conscience", ble derimot lagd av Pierre Costes, den franske oversetteren av Locke. Dermed dukket den moderne betydningen først opp i Lockes verker, men ordet selv sto først i fransk språk. Filosofiske tilnærmelsesmåter. Noen filosofer mener det er vanskelig, til dels ugjørlig å definere hva bevissthet er. Særlig har fenomenal- og adgangsbevissthet lett blitt blandet sammen. John Locke og filosofer etter ham anså den som fundamentet for selvets personlige identitet. Dette klassiske perspektivet som er grunnlaget for teorien om innforstått overenskomst (mellom makthaverne og folket), har blitt utfordret av tenkere som Marx, Nietzsche og Freud. Marx anså at "sosiale relasjoner" lå forut for individuell bevissthet. Nietzsche mente at bevissthet bare var virkningene av skyld og "ressentiment" (uvilje) (samtidig som han ikke benektet dens svært virkelige eksistens). Og Freud tenkte ut det særlige konseptet om et ubevisst sinn, som Carl Jung avledet sitt kollektivt ubevisste fra, som enkelte ganger knyttes til ideologi. Alt dette gjenkjennes i dag som ideer om adgangsbevissthet. Som en hovedkarakteristikk av definisjonen av subjektet, leder kritikken av bevissthet nødvendigvis til kritikken av forestillingen om et individuelt subjekt og dets korrelerende frie vilje. I en generell forstand er det mange filosofiske standpunkter knyttet til bevissthet, inkludert: behaviorisme, dualisme, idealisme, funksjonalisme, fenomenalisme, fenomenologi (som beskriver intensjonalitet som bevissthetens fundamentale struktur), fysikalisme, emergentisme, mystisisme etc. Bevissthet som grunnlaget for personlig identitet. Lockes idé om personlig identitet er altså ikke fundert på substansen eller kroppen, men i den «samme vedvarende bevissthet» som også er forskjellig fra sjelen siden sjelen ikke kan ha noe bevissthet om seg selv (som i reinkarnasjon). Han skaper et tredje begrep mellom sjelen og kroppen – og Lockes tanker kan sagtens mediteres over for dem som i følge en vitenskapelig tankegang altfor raskt ville identifisere hjernen med bevissthet. For hjernen, i likhet med kroppen og enhver annen substans, kan endre seg, mens bevisstheten forblir den samme. Derfor er personlig identitet ikke i hjernen, men i bevisstheten. Nå avdekker Lockes teori også hans skyldighet til teologi og til den apokalyptiske «store dag», som i forvei tilgir all svikt i menneskelig rettferd og derfor menneskehetens elendige forfatning. Fenomenal- og adgangsbevissthet. Noen filosofer kaller vår opplevelse i nåtiden for "fenomenal bevissthet" (F-bevissthet), til forskjell fra "adgangsbevissthet" (A-bevissthet). Fenomenal bevissthet er rett og slett erfaring, det er bevegelse, fargede former, lyder, sanseopplevelser, følelser og kroppsopplevelser med kroppen og dens reaksjoner i sentrum. Disse opplevelsene, betraktet uavhengig av eventuell innvirkning de måtte ha på oppførsel, blir kalt for qualia. "Bevissthetens vanskelige problem" bli formulert av Chalmers i 1996 da han tok for seg emnet «hvordan forklare en tilstand av fenomenal bevissthet i lys av dens nevrologiske basis» (Block 2004). Daniel Dennett (1988) foreslår at det folk tenker på som qualia er vurderinger og etterfølgende adferd. Han utvidet denne analysen (Dennett, 1996) ved å hevde at fenomenal bevissthet kan forklares ved hjelp av adgangsbevissthet og tilbakeviste med det eksistensen av qualia, samt at det skulle eksistere et «vanskelig problem». "Adgangsbevissthet" er det fenomen gjennom hvilket informasjon i våre sinn er tilgjengelig for muntlig gjengivelse, fornuftsbearbeiding og kontroll av adferd. Så, når vi oppfatter, er informasjon om det vi oppfatter ofte adgangsbevissthet; når vi introspekterer, er informasjon om tankene våre adgangsbevissthet; når vi husker, er informasjon om fortiden (for eksempel noe vi har lært) ofte adgangsbevissthet – og så videre. Chalmers mener at adgangsbevissthet er mindre mystisk enn fenomenal bevissthet, slik at den framstår som et av de "lette problemene" knyttet til bevissthet. Dennett benekter at det finnes noe «vanskelig problem», og han framholder at bevissthet i sin totalitet kan forstås gjennom innvirkning på adferd slik dette utforskes gjennom heterofenomenologi. Det har vært en rekke ulike tilnærmelser til de prosessene som innvirker på bevisst erfaring fra øyeblikk til øyeblikk. Filosofer som har utforsket dette problemet inkluderer Gerald Edelman, G. Spencer-Brown, Edmund Husserl og Daniel Dennett. Noen filosofer har konsentrert seg om refleksive prosesser for å knytte et øyeblikk opp mot det neste, noen på utvelgelser og ulikheter mellom ting i bevisst erfaring og andre på organismens helhetlige adferd. Hendelser som skjer i sinnet eller hjerne som ikke rommes av fenomenal eller adgangsbevissthet er kjent som "underbevisste" hendelser. Beskrivelsen og lokalisering av fenomenal bevissthet. Selv om det er konvensjonell visdom at bevissthet ikke lar seg definere, har filosofer beskrevet fenomenal bevissthet i århundrer. Rene Descartes skrev "Meditationes de prima philosophia" i det syttende århundre, som inneholdt omfattende beskrivelser av hva det vil si å være bevisst. Descartes beskrev bevisst opplevelse som imaginasjoner og persepsjoner lagt ut i rommet og tiden og som blir betraktet fra et punkt. Hver ting framstår som et resultat av en egenskap (qualia) så som farge, lukt, etc. Andre filosofer, som Nicholas Malebranche, John Locke, David Hume og Immanuel Kant, var enige med mange av disse beskrivelsene, selv om noen unngår å nevne betraktningspunktet. Utvidelsen av ting i tid ble drøftet mer inngående av Kant og James. Kant skrev at «kun ut ifra forhåndsbetingelsen av tid kan vi skape oss et bilde av en rekke ting som eksisterende på en og samme tid (samtidig) eller til ulike tider (suksessivt).» William James vektla utvidelsen av erfaring i tid og sa at tid er «den korte varighet som vi umiddelbart og uopphørlig sanser.» Disse filosofene går også videre til å beskrive drømmer, tanker, følelser, etc. Når vi ser oss omkring i et rom eller har en drøm, blir ting utlagt i rom og tid og betraktet som fra et punkt. Imidlertid er det voldsomme uenigheter når filosofer og naturvitenskapsfolk vurderer plasseringen av form og innhold for denne fenomenale bevissthet. Som et eksempel foreslo Descartes at innholdet er hjerneaktivitet sett fra et ikke-fysisk sted uten utstrekning (Res Cogitans), som han identifiserte som sjelen. Denne ideen er kjent som "Cartesisk dualisme". Et annet eksempel er en type direkte dualisme. Det nøyaktige fysiske utgangssjikt for bevisst erfaring i verden, slik som fotoner, kvantefelt, etc. er vanligvis ikke spesifisert. Andre filosofer, slik som George Berkeley, har foreslått at innholdet i bevisstheten er et aspekt av sinn og ikke involverer materie i det hele tatt. Dette er en slags idealisme, se elektromagnetiske teorier om bevissthet. Andre igjen, slik som Leibniz, har vurdert at hvert punkt i universet er behengt med bevisst innhold. Dette er en form for panpsykisme. Panpsykisme er troen på at all materie, inkludert for eksempel stein, er sansende eller bevisst. Konseptet om at tingene i bevisst erfaring er inntrykk i hjernen, er en slags representasjonalisme, og representasjonalisme er en form for indirekte realisme. Noen filosofer, slik som David Armstrong og Daniel Dennett, tror at qualia eksisterer i forhold til bedømmelser eller holdninger om ting i verden, og derfor er meningsløse når de skilles fra adferd, mens andre filosofer insisterer på at qualia ikke kan forstås i relasjon til tro. Dennet tror at «udefinerbare, iboende, private» qualia ikke eksisterer (Dennett 1988). Dennett tror imidlertid ikke at vi mangler bevisst, fenomenal opplevelse. Det blir enkelte ganger hevdet at bevissthet vokser fram av kompleksiteten av hjernens prosesser. Den generelle merkelappen "emergens" anvendes på nye fenomener som vokser fram fra et fysisk grunnlag uten at forbindelsen mellom de to er spesifisert. Enkelte teoretikere er av den oppfatning at fenomenal bevissthet bærer i seg et forklaringsgap. Colin McGinn tror at problemet ikke lar seg løse, og Chalmers kritiserer rent fysiske forklaringer av tankeopplevelser basert på ideen om at filosofiske zombier er logisk mulige og gir støtte til egenskapsdualisme. Men andre har foreslått vitenskapelige teorier som forklarer forklaringsgapet, slik som kvantesinn, rom-tidsteorier om bevissthet, og elektromagnetiske teorier om bevissthet for å forklare sammenhengen mellom hjerneaktivitet og opplevelse. Foreløpig er det kommet lite bevis fra hjernestudier som støtter disse teoriene. Bevis fra parapsykologi, psykokinese eller telepati, dersom de kan underbygges, kan komme til å gi støtte til teorien om at plasseringen av bevisstheten ikke er begrenset til hjernen. Imidlertid har ingen beviser blitt bekreftet. Filosofisk kritikk av bevissthet som konsept. Fra det attende til det tjuende århundre konsentrerte mange filosofer seg om relasjoner, prosesser og tanker som de viktigste aspektene ved bevissthet. Disse aspektene kom siden til å bli kjent som «adgangsbevissthet», og dette fokuset på relasjoner tillot at enkelte filosofer hevdet at individuell bevissthet var avhengig av slike faktorer som sosiale relasjoner, politikk og ideologi. Lockes tanker omkring kunsten å framføre et bevis i forhold til personlig identitet basert på et individuelt bevisst subjekt, ville ha blitt kritisert i det 19. århundre av Marx, Nietzsche og Freud utfra ulike ståsteder. Martin Heideggers konsept om "tingen i seg selv" ville også vært et forsøk på å tenke utover det bevisste subjektet. Marx anså at sosiale relasjoner ontologisk sett forutgår individuell bevissthet og kritiserte ideen om et bevisst subjekt som et ideologisk påfunn som liberalistisk politisk tankegang baserte seg på. Marx i særdeleshet var den som kritiserte Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789 og mente at de såkalte individuelle naturlige rettigheter var ideologisk fiksjon som dekket over sosiale ulikheter i tildelingen av de rettighetene. Senere har Louis Althusser kritisert «subjektets besteborgerlige ideologi» via konseptet "interpellasjon" («Hei, du!»). Nietzsche skrev på sin side at «de gir dere fri vilje bare slik at de senere kan skylde på dere selv», og reverserte med det den klassiske liberale forestillingen om fri vilje i en kritisk redegjørelse om bevissthetens historikk som en virkning av skyld og ressentiment, som har beskrev i "Moralens genealogi – et stridsskrift". Nietzsche var dermed den første som framsa påstanden om at den moderne forestillingen om bevissthet sto i gjeld til det moderne straffesystemet som dømte et menneske utfra dets «ansvarlighet», det vil si ved den bevissthet gjennom hvilken handlinger kan tillegges et individuelt subjekt: «Jeg gjorde dette! det er meg!». Bevissthet er av Nietzsche dermed knyttet til det klassiske filosofem om gjenkjennelse som, ifølge ham, definerer kunnskap. I følge Pierre Klossowski (1969), anså Nietzsche bevissthet for å være en hypostasering av kroppen, sammensatt av mange krefter («viljen til makt»). I følge ham var temaet kun «grammatisk fiksjon»: Vi trodde på eksistensen av et individuelt subjekt, og derfor på en forfatter av hver akt, i den grad vi taler. Derfor er det bevisste subjektet avhengig av eksistensen av språk, en påstand som kom til å bli generalisert av analyse av kritisk diskurs (se for eksempel Judith Butler). Michel Foucaults analyse av skapelsen av det individuelle subjekt gjennom "disiplin" i ' (1975) ville utvide Nietzsches historikk over utviklingen av bevissthet og personlig identitet – altså individualisme – til forandringen i det juridisk-straffende system: framveksten av pønologi (læren om hvordan samfunnet straffer lovbrytere) og disiplineringen av det individuelle subjektet gjennom skapelsen av et straffesystem som ikke dømmer handlingene slik det burde men identiteten hos den som har gjort galt. Sagt på en annen måte framholder Foucault at ved ikke å dømme handlingene (lovbruddet) men personen bak handlingene (lovbryteren), fulgte det moderne straffesystemet ikke bare den filosofiske definisjonen av bevissthet ved igjen å demonstrere overlappingen mellom ideer og sosiale institusjoner («materiell ideologi» som Althusser ville kalt det), men det skapte selv den individuelle person, kategoriserte og adskilte massene i en kategori for fattige men ærlige og lovlydige borgere og en annen kategori for «profesjonelle kriminelle» og recidivister. Bevissthet og språk. Fordi mennesker uttrykker sine bevisste tilstander med bruk av språk, er det fristende å sette likhetstegn mellom evner og bevissthet. Det finnes imidlertid språkløse mennesker (barn, ferale barn, afatikere, alvorlige former for autisme), som man tilregner bevissthet til tross for tapt eller ennå ikke lært språk. Dessuten har studiet av hjernetilstander hos ikke-språklige primater, i særdeleshet makaker, vært gjort gjenstand for utstrakt bruk av forskere og filosofer i deres søken etter nevrale tilsvarigheter til bevissthetens innhold. Julian Jaynes argumenterte i motsatt retning i "The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind," at for at bevissthet skal vokse fram i en person, må språk først ha nådd et temmelig høyt nivå av kompleksitet. I følge Jaynes vokste menneskelig bevissthet fram så nylig som 1300 f. Kr. eller deromkring. Mange filosofer og nevroforskere, inkludert W.V. Quine og Christof Koch utfordrer denne hypotesen fordi den antyder at forut for denne «oppdagelsen» av bevissthet eksisterte erfaring simpelthen ikke. Kognitiv nevroforsknings tilnærmelser. Helt sentral i all nevrovitenskap er nervecellenes aksjonspotensialet, som over en hjerne skaper enhetlige og samlede bølgemønstre i universets elektromagnetiske felt. Dette har gitt opphav til elektromagnetiske teorier om bevissthet. Moderne undersøkelser av og oppdagelser om bevissthet er basert på psykologiske statistiske studier og case-undersøkelser av bevissthetstilstandene og de utfall som er forårsaket av lesjoner, slag, skader eller kirurgi som avbryter den normale fungering av menneskelige sansninger og kognisjon. Disse oppdagelsene antyder at sinnet er en kompleks struktur avledet fra lokaliserte funksjoner som er bundet sammen med en samlende oppmerksomhet. Flere studier peker på felles mekanismer i ulike kliniske tilstander som fører til tap av bevissthet. Vedvarende vegetativ tilstand (VVT) er en tilstand der et individ taper de høyere cerebrale hjernefunksjoner, men beholder søvn-våkensyklusen med helt eller delvis autonome funksjoner. Undersøkelser som sammenlikner VVT med friske, våkne subjekter viser vedvarende en hemmet kobling mellom de dypere (hjernestamme og talamiske) og de øvre (kortikale) områdene i hjernen. I tillegg hersker det enighet om at den generelle hjerneaktiviteten i korteks er lavere i VVT-tilstanden. Enkelte elektronevrobiologiske tolkninger av bevissthet karakteriserer dette tapet av bevissthet som et tap av evnen til å løse opp tid (sammenlikn med å spille en gammel gramofonplate på veldig lav eller veldig høy hastighet) sammen med et kontinuum som starter med uoppmerksomhet, fortsetter til søvn og ender ved koma og død. Tap av bevissthet forekommer også ved andre tilstander, slik som generelle (tonisk-kloniske) epileptiske kramper, i generell anestesi, kanskje til og med i dyp (langsom-bølge) søvn. På det nåværende tidspunkt fokuserer de mest populære hypotesene om slike tilfeller av tap av bevissthet (eller tap av tidsoppløsning) på behovet for 1) et vidtfavnende kortikalt nettverk som spesielt inkluderer de frontale, parietale og temporale kortekser, og 2) samarbeid mellom de dype lag av hjernen, særlig talamus, og de øvre lag, korteks. Slike hypoteser benevnes kollektiv «globalistiske teorier» for bevissthet ettersom de hevder at et vidtrekkende, globalt nettverk er nødvendig i utgangspunktet for at bevissthet skal kunne kommunisere med virkelighet som ikke er tanke. Hjernekjemi påvirker menneskelig bevissthet. Sovemedisiner (som f. eks. midazolam) kan bringe hjerne fra den våkne tilstand (bevisst) til søvn (ubevisst). Oppvåkningsdroger slik som anexat, reverserer denne prosessen. Mange andre droger (sånn som alkohol, nikotin, THC, heroin, kokain, LSD og MDMA) har bevissthetsendrende virkninger. Det eksisterer en nevral kobling mellom venstre og høyre hjernehalvdel kjent som corpus callosum. Denne forbindelsen blir noen gang kuttet kirurgisk for å kontrollere alvorlige kramper hos epilepsipasienter. Denne prosedyren ble første gang utført av Roger Sperry på 60-tallet. Tester utført med disse pasientene har vist at etter at forbindelsen er kuttet fullstendig, er hjernehalvdelene ikke lenger i stand til å kommunisere med hverandre, noe som fører til visse problemer som vanligvis bare oppstår under testforhold. For eksempel vil den venstre siden av hjernen være i stand til å beskrive verbalt hva som skjer i det høyre visuelle feltet mens den høyre hjernehalvdelen som i essens er stum i stedet vil forlite seg på sine romlige evner for å kommunisere med verden angående det venstre visuelle feltet. Noen sier at det er som om to forskjellige sinn nå deler den samme skallen, men begge presenterer fremdeles seg selv som et enkelt «jeg» til verden utenfor. Den tosidige fjerningen av den sentromediane kjerne (del av den intra-laminære kjerne i talamus) syns å avskaffe bevissthet og forårsaker koma, VVT, alvorlig grad av stumhet og andre kjennetegn som etterlikner hjernedød. Den sentromediane kjernen er også et av de viktigste virkningsstedene for generell anestesi og antipsykotiske droger. Dette beviset antyder at en fungerende talamus er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for menneskelig bevissthet. Nevrofysiologiske studier av våkne, virkende aper utført av nevroforskere viser til avanserte områdene av hjernebarken i den prefrontale bark og tinninglappene som bærere av nevronale korrespondanser for bevissthet. Christof Koch og Francis Crick hevdet at nevronale mekanismer for bevissthet på intrikat vis er knyttet til den prefrontale hjernebark – det mest avanserte kortikale område. Eksperimentelt arbeid utført av Steven Wise, Mikhail Lebedev og deres kolleger gir støtte til dette synet. De har vist at aktivitet i nevronene i den prefrontale korteks gjenspeiler illusoriske persepsjoner i den situasjon hvor motstridende visuelle bilder presenteres for forskjellig øye (det vil si bistabile oppfattelser ved binokulær rivalisering). Studier av blindsyn – syn uten oppmerksomhet etter skader på deler av det visuelle systemet slik som den primære visuelle korteks – utført av Lawrence Weiskrantz og David P. Carey har gitt viktige innsikter i hvordan bevisst oppfattelse oppstår i hjernen. I de senere år har teorien om to visuelle strømmer, visjon for persepsjon mot visjon for handling, blitt utviklet av Melvyn Goodale, David Milner og andre. I henhold til denne teorien oppstår den visuelle persepsjon som et resultat av bearbeidingen av visuell informasjon av ventralstrømsområdene (lokalisert for det meste i tinninglappen), mens dorsalstrømsområdene (lokalisert for det meste i isselappen) behandler visuell informasjon ubevisst. For eksempel vil hurtig innfangning av ballen for det meste involvere dorsalstrømsområdene, og betraktning av et maleri ville bli håndtert av ventralstrømmen. Alt i alt har disse studiene vist at bevisst kontra ubevisst adferd kan forbindes med spesielle hjerneområder og mønstre av nevronal aktivering. Fysiske tilnærmelser. Så tidlig som ved inngangen til det newtonske paradigme, foreslo Leibniz og mange andre fysiske teorier for bevissthet. Moderne fysiske teorier om bevissthet kan deles i tre typer: teorier som forklarer adferd og adgangsbevissthet, teorier som forklarer fenomenal bevissthet og teorier som forklarer det kvantemekaniske (KM) kvantesinnet. Teorier som søker å forklare adferd er en dagligdags del av nevrovitenskap. Enkelte av disse teoriene om adgangsbevissthet, så som Edelmans teori, utfører den kontroversielle identifiseringen av fenomenal bevissthet med reflekshendelser i hjernen. Teorier som søker å forklare fenomenal bevissthet direkte, sånn som rom-tidsteorier om bevissthet og elektromagnetiske teorier om bevissthet, har vært tilgjengelige i snart et århundre men har så langt ikke blitt bekreftet eksperimentelt. Teorier som søker å forklare KM-måleproblemet inkluderer Pribram og Bohms holonomiske hjerneteori, Hameroff og Penroses Orch-OR-teori, Spinn-mediert bevissthetsteori og flersinnsfortolkningen. Noen av disse KM-teoriene gir beskrivelser av fenomenal bevissthet i tillegg til KM-fortolkninger av adgangsbevissthet. Ingen av de kvantemekaniske teoriene har blitt bekreftet av eksperimenter, og det finnes filosofer som hevder at kvantemekanikk ikke har noen relevans for bevissthet. Det eksisterer også en fellesinnsats innen feltet for kunstig intelligens om å skape digitale dataprogrammer som kan simulere bevissthet. Juridisk vitenskapsfilosofi. Retten skal i straffesaker som ledd i sin bedømmelse av skyldspørsmålet avgjøre hvorvidt den siktede i gjerningsøyelblikket var bevisst sin straffbare handling. Vanlig påstand fra forsvarer sin side i drapssaker er at den siktede var bevisstløs i gjerningsøyeblikket og det opprettes en psykiatrisk sakkyndig for å vurdere dette. Dersom en person uforvarende eller i en utilregnelig sinnstilstand forårsaker andres ulykke, så regnes ikke dette som en straffbar handling. Pedagogikk. Kognitive prosesser medfører en tillempning av tidligere kunnskap for å ta imot nye kunnskaper. Læringen er en bevisstgjøring av kunnskapen slik at den blir klarere og mer omfattende. I det øyeblikk kunnskapen bekjentgjøres, vil eleven være i en tilstand av forvirring inntil den nye kunnskapen kan tilordnes det som hun visste fra før. Bevisstheten er da endret. Åndelige tilnærmelser. Åndelige tilnærmelser til bevissthet involverer ideen om endrede bevissthetstilstander eller religiøs opplevelse. Forandringer i bevissthetstilstanden eller en religiøs opplevelse kan skje spontant eller som et resultat av religiøs innlevelse. Det fastholdes dessuten av en del religioner og religiøse grupper at universet i seg selv er bevissthet. I sjamanske skikker frambringes endringer i bevissthetstilstander av aktiviteter som skaper transetilstander, slik som tromming, dansing, faste, sansedeprivasjon, utsettelse for ekstreme temperaturer eller bruk av stoffer. Opplevelsen som finner sted blir tolket som inntreden i en reell, men parallell, verden. I mange polyteistiske religioner blir en forandring i emosjonell tilstand ofte anført handlingen til en gud, for eksempel ble kjærlighet styrt av Afrodite og Eros i den antikke greske polyteisme. I hinduisme blir bevissthetsendringer indusert av utøvelsen av yoga. Yoga betyr «sammenknytte» og har til hensikt å skape en tilstand av enhet mellom utøveren og det guddommelige. I islam og kristendommen kan endringer i bevissthetstilstand skje som en følge av bønn eller som en religiøs opplevelse. Jeg kan ikke uttrykke det på noen annen måte enn å si at jeg faktisk «lå ned i en strøm av liv og lot det flyte over meg.» Jeg oppgav all frykt om noen truende sykdom: jeg var fullt ut villig og lydig. Det fantes ingen intellektuell innsats eller noen tankestrøm. Min dominerende idé var: «Se Herrens tjenerinne: la det skje med meg som du ønsker,» og en perfekt tiltro om at alt ville være godt, at alt var godt. Det skapende livet strømmet inn i meg hvert øyeblikk, og jeg følte meg alliert med Evigheten. I harmoni og fylt av den ro som overgår forståelse. Det fantes ikke noe sted i mitt sinn for en skurrende kropp. Jeg hadde ingen bevissthet om tid eller rom eller personer men kun om kjærlighet og lykke og tro. Meditasjon blir brukt i noen typer yoga slik som raja yoga, hatha yoga, transcendental meditasjon, de buddhistiske jhanaer, de buddhistiske eteriske jhanaer (det er ulike versjoner av jhanaer i ulike retninger innen buddhisme), i praksisen til kristne munker og personer utdannet innen islam slik som sufier. Meditasjon kan ha beroligende innvirkning på utøverne i tillegg til å endre bevissthetstilstanden. Therevadabuddhismen ser på jhanaene og noen former for yoga-praksis og tidlige stadier i meditasjon som innledende «uforstyrrelighetsmeditasjon» der det vises at tilstander som henrykkelse er vrangforestillinger og sinnets produkter, ikke sjelens. I de fleste former for buddhisme kan uforstyrrelighetsmeditasjon bli etterfulgt av en kontemplativ «innsiktsmeditasjon» hvor man fokuserer på ideen om at universet er bare bevissthet, en idé som ikke lar seg skjelne fra monisme. Bevissthetsfunksjoner. Vi er stort sett enige om at våre medmennesker er bevisste, og at mye av de enklere livsformene, slik som bakterier, ikke er det. Mange av oss tilskriver bevissthet til høyerestående dyrearter slik som delfiner og primater. Akademisk forskning studerer i hvilken utstrekning dyr er bevisste. Dette antyder hypotesen om at bevissthet har utviklet seg sammen med liv, noe som ville fordre at den har noen form for tilleggsverdi. Folk har derfor lett etter spesifikke "funksjoner" ved bevisstheten. Bernard Baars (1997) erklærer for eksempel at «bevissthet er uovertruffent funksjonell tilpasning» og foreslår et spekter av funksjoner der bevisstheten spiller en rolle: prioritering av alternativer, problemløsning, beslutningstaking, rekruttering av hjerneprosesser, handlingskontroll, feildeteksjon, planlegging, læring, tilpasning, kontekstskaping og adgang til informasjon. Antonio Damasio (1999) anser bevissthet som en del av en organismes "overlevelsesapparat" som muliggjør planlagte framfor instinktive reaksjoner. Han peker også på at oppmerksomhet på selv tillater en omsorg for ens egen overlevelse, hvilket øker overlevelsesdriften, selv om akkurat i hvor stor grad bevisstheten er innblandet i adferd er et aktivt debattert emne. Mange psykologer, så som radikale behaviorister, og mange filosofer, slik som dem som støtter Ryles tilnærmelsesmåte, ville fastholde at adferd kan forklares av ikke bevisste prosesser beslektet med kunstig intelligens, og vil være tilbøyelige til å anse bevissthet som epifenomenal eller bare i svak grad relatert til funksjon. Tester på bevissthet. Ettersom det fremdeles ikke fins noen klar definisjon av bevissthet, eksisterer det for tiden ingen empiriske tester som tester bevissthet i sin helhet. Noen har ment at empiriske tester for å oppdage det de føler er intrinsisk umulig. Imidlertid har enkelte forskere utformet tester for å oppdage det de føler er visse aspekter ved bevissthet. En test som det ble brukt i romanen "Drømmer androider om elektriske sauer" av Philip K. Dick for å se om en person var en robot eller et virkelig menneske. I Ridley Scotts film "Blade Runner" som var inspirert av den boka er den kjent som «Voigt-Kampf»-testen som tester for empati. Turingtesten. Alan Turing foreslo det som nå er kjent som turingtesten for å avgjøre om en datamaskin kunne simulere menneskelig samtale uoppdaget. Denne testen blir vanligvis referert i diskusjoner om kunstig intelligens. Anvendelsen i forhold til bevissthet er det at i følge enkelte filosofer, er alt som er i stand til å klare turingtesten like godt som en person av nødvendighet bevisst. Dette emnet blir hissig debattert. Andre igjen tar det for gitt at datamaskiner kan tenke, siden de ble laget for å kunne det. Edsger Dijkstra kommenterte at «Spørsmålet om hvorvidt en datamskin kan tenke er like lite interessant som spørsmålet om en undervannsbåt kan svømme.» Et tankeeksperiment som har til hensikt å vise problemer med turingtesten er følgende. Tenk deg en datamaskin som har lagret i seg et veldig stort antall spørsmål og et veldig stort antall relle menneskelige besvarelser av disse spørsmålene. Hvis antallet spørsmål og svar var stort nok, ville datamaskinen være i stand til å herme bevissthet utelukkende gjennom mekaniske prosedyrer. Dette er naturligvis et helt hypotetisk eksempel, fordi ethvert forsøk på å skape en oppslagstabeel for alle mulig svar ville innebære en anordning av mildt sagt gigantiske proporsjoner. Av denne årsak anser enkelte dette tankeeksperimentet for å være villedende. Se kinesisk rom. Speiltest. "Se også konseptet Speilstadium av Jacques Lacan" Med speiltesten, utformet av Gordon Gallup på 70-tallet er man interessert i om dyr er i stand til å kjenne igjen seg selv i et speil. Slik selvgjenkjennelse blir sagt å skulle være en indikator for bevissthet. Mennesker (eldre enn 18 måneder), store aper og flaskenesedelfiner har alle bestått denne testen. Forsinkelsestest. Et problem som forskere møter er å skjelne ubevisste reflekser og instinktive reaksjoner fra bevisste reaksjoner. Nevroforskerne Francis Crick and Christof Koch har foreslått at ved å legge inn en forsinkelse mellom stimulus og utførelse av handling kan man avgjøre i hvilken utstrekning bevissthet er inne i bildet ved en handling hos en biologisk organisme. For eksempel, når psykologene Larry Squire og Robert Clark kombinerte en tone med en gitt frekvens med et pust av luft mot øyet, blunket testsubjektene med øynene i forventing om et luftpust mot øyet når den riktige tonen ble avspilt. Når pustet fulgte et halvt sekund senere, skjedde det ingen slik betinging. Når subjekter ble spurt ut om eksperimentet, kunne bare de som ble bedt om å være oppmerksomme presist skjelne hvilken tone som kom forut for luftpustet. Evnen til å forsinke responsen på en handling impliserer at informasjonen må bli lagret i korttidsminnet, som man resonnerer må være en nært tilknyttet forhåndsbetingelse for bevissthet. Denne prøven er imidlertid bare gyldig for biologiske organismer. Selv om det er enkelt å skape et dataprogram som klarer den, vil ikke en slik suksess antyde noenting utover en flink programmerer. Storyville Jazz Club. Storyville Jazz Club (etablert i Molde den 27. januar 1953) er en norsk jazzklubb, kjent som en av de første i landet, og i dag den nest eldste i landet. Byen hadde Molde Hot Club i en kortere periode, frem til 1946, og miljøet etablerte så ny klubb etter initiativ av Størk Halstensen, Rolf Huseby og Otto «Kikkan» Sættem, som satt som leder 1953-1965, og var sentral i etableringen av Norsk jazzforbund (1953), der han satt som leder fra 1975 til 1977. Klubbens første konsert var med Egil Monn Iversens orkester, med Per Asplin som solist. Klubben hadde sitt eget «Dixielandband», «Storyville Dixieland Band, «Baby Jazzband» ble prisvinnere ved NM for amatørjazzband (1959) og senere vant trompetisten Åge Venås med sin kvartett samme NM. Klubben etablerte landets første jazzfestival, Moldejazz i 1961. Jan Inge Melsæter, Lars Martin Thomassen, Terje Venaas, Erling Aksdal og Ola Kvernberg, og dessuten band som Artur Bleiken og hans jazzbeskjed, og Dixi (1996–). Dixi var startsted for de anerkjente Hayden Powell og Daniel Herskedal. Øyvind Aasgård skrev klubbens historie i bokform til 50-årsjubileet ("Stort miljø i liten by", 2003). Klubben gikk i 2005 – etter en tid med lav aktivitet – sammen med Molde Jazzmusikerlaug, og har siden den tid igjen vært svært aktiv med ukentlige arrangementer, til dels i samarbeid med og finansiert av jazzfestivalen (Moldejazz). Guntamund. Guntamund (ca 450–496) var vandalenes og alanernes konge fra 484 til 496. Han etterfulgte sin upopulære onkel Hunerik, og av den grunn alene opplevde han et nokså vellykket styre. Guntamund var den andre sønnen til Gento, den fjerde og yngste sønnen til Geiserik, grunnleggeren av vandalenes kongedømme i Afrika. Siden de fleste av Geiseriks nærmeste familie døde unge, var Guntamund det eldste mannlige medlemmet i familien da Hunerik døde i 484. Etter hans bestefars lover om etterfølging på tronen, ble han utropt til konge. Guntamund tjente gjennom hele sitt styre på det faktum at vandalenes mektigste rivaler, vestgoterne, østgoterne og Østromerriket, var alle involvert i kriger. Selv om vandalenes makt hadde avtatt kraftig siden dets toppunkt under Geiserik, opplevde de fred under Guntamund. Han lettet også trykket på forfølgingene av katolikkene som begynte under Hunerik, et grep som dempet noe av uroen i hans kongedømme, og stabiliserte kongedømmets økonomi som var på grensen til kollaps under Hunerik. Uheldigvis for vandalene fulgte Guntamund i fotsporene til hans nærmeste familie og døde nokså ung, midt i førtiårene. Han ble etterfulgt av sin bror Trasamund som ikke var like effektiv i styret av kongedømmet. Sjakkur. I sjakk og andre spill mellom to personer der betenkningstiden er begrenset, brukes sjakkur for å måle tiden som er blitt benyttet. Et sjakkur består egentlig av to klokker, som er koblet sammen på en slik måte at når den ene går, så stopper den andre. Når en spiller har gjort et trekk trykker han ned knappen på sin klokke, noe som stopper hans klokke og setter igang motstanderens. Klassiske analoge ur med urskiver er fortsatt svært vanlige og ikke så forskjellige fra de opprinnelige sjakkurene. Et tidlig problem var at det på en vanlig klokke ikke er lett å si på sekundet når langviseren peker rett opp og at tidsbegrensningen er oversteget. Da tidsbegrensing i sjakk først ble innført var straffen for å overstige tidsbegrensningen en liten bot og det var derfor ikke så kritisk å ha det helt nøyaktig når betenkningstiden var overskredet, men da straffen ble at partiet ble dømt til tap hvis man begikk en «klar» overskridelse førte det til en del krangler. For å synliggjøre når betenkningstiden er oppbrukt er derfor analoge sjakkur utstyrt med en «klaff» litt til venstre for 12-tallet. Når tiden er i ferd med å løpe ut vil langviseren løfte klaffen oppover inntil langviseren passerer 12 da klaffen faller og markerer at tiden er ute. Som regel er sjakkuret innstilt til å la klaffen falle når uret viser kl. 6. Hvis tidsbegrensningen er f.eks 40 trekk på 90 minutter og deretter 30 minutter på resten av partiet stilles klokken til 4:30. (I så fall vil klaffen løftes og så falle kl. 5 også, men det har ingen betydning bortsett fra å markere at en halvtime har gått.) Når 40 trekk er blitt spilt stilles klokken, som regel av turneringslederen, en halvtime tilbake etter beste skjønn. (Hadde andre tidskontroll vært resten av partiet på 60 minutter kunne man heller bare la klokken gå til 7.) For å telle trekkene har begge spillere noteringsplikt. Sjakkur med digitale visere har blitt vanligere og har en rekke fordeler overfor de analoge. De sier på sekundet hvor mye betenkningstid spilleren har igjen og er mer nøyaktige. I tillegg kan digitale ur oftest håndtere en rekke andre typer tidsbegrensning, som å gi 15 sekunder ekstra for hvert trekk som spilles. Enkelte ur er også utstyrt med trekktellere, men da uret av og til stanses på grunn av remiskrav eller feil fra en spiller er ikke dette så vanlig. Digitale ur er imidlertid noe dyrere enn de analoge. Trasamund. Trasamund (450–523) var vandalenes og alanernes konge fra 496 til 523, den fjerde kongen i vandalenes kongedømme i Nord-Afrika, og styrte lenger enn noen annen vandalkonge i Afrika, med unntak av sin bestefar, Geiserik. Trasamund var den tredje sønnen av Geiseriks fjerde sønn, Gento, og ble konge i 496 bare fordi alle Geiseriks sønner og hans egen bror, kong Guntamund, alle døde før de ble 50 år. Da Guntamund døde, var han den ene av to gjenlevende barnebarn av Geiserik og arvet tronen i henhold til en lov som hans bestefar innførte, som gav kongetittelen til det eldste mannlige medlemmet av en avdød konges familie. Han har vanligvis blitt beskrevet som en ineffektiv hersker. Under hans lederskap ser vandalenes kongedømme ut til å ha fortsatt nedgangen som begynte med Geiseriks død og mistet kontrollen over nesten hele dagens Algerie til berberne. I det siste året av hans styre, ble den viktige byen Leptis Magna plyndret av berberne. På den andre siden ser det ut til at han opprettholdt et sterkt grep om kjerneområdet til vandalenes kongedømme som bestod av dagens Tunisia og det østlige Algerie. Han gjorde også slutt på mange års forfølgelse av katolikker som hadde begynt under hans onkel Huneriks styre, et grep som forbedret vandalenes forbindelser med Østromerriket. Trasamund døde i 523 og ble etterfulgt av sin fetter Hilderik, den førstefødte sønnen til Hunerik. Enevelde. a> ses ofte på som et symbol på eneveldig konge. Eneveldet, eller det "absolutte monarki", er en politisk doktrine der ubegrenset, sentralisert makt og absolutt suverenitet er gitt til en monark. Monarkens makt er altså "ikke" begrenset av noen annen makt, slik filosofen John Locke skulle komme til å gå inn for. Ludvig den 14., som styrte Frankrike fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet uttrykte det slik: «L'état, c'est moi» («Staten, det er meg»). Den første eneveldige konge i den vestlige statstradisjon, i juridisk forstand, var Kong Fredrik den Tredje av Danmark (og Norge) fra 1660 (Kongeloven). Teori. Bakgrunnen for utviklingen av tanken om et enevelde var middelalderens maktstruktur, hvor føydalismen var den rådende styreformen, og kongene fortsatt i den juridisk realiteten på relativt likefot med adelen. Kun Erkebiskopen i Rom, Paven, var suveren. Med dannelsen av en sentralisert administrasjon og en stående hær, økte monarkens makt i forhold til adelen. Guddommelige rettigheter. Tidlige absolutister bygde kongens rett på å styre på guddommelig rett. Dette var tanken om "eneveldet av Guds nåde". Blant disse var Jean Bodin. Tanken var at monarken kun sto til ansvar overfor Gud. Thomas Hobbes. Hobbes hadde et mer verdslig utgangspunkt for sin teori om eneveldet. Han presenterte sine tanker i sitt politisk-filosofiske hovedverk, "Leviathan". Her rettferdiggjør han staten generelt og eneveldet spesielt med utgangspunkt i overveielser omkring den såkalte "naturtilstanden", det vil si den tilstanden man ville få «uten» noen overordnet myndighet. Mer presist rettferdiggjør han eksistensen av en slik myndighet ved forestillingen om en «frivillig» underordning, gjennom en samfunnskontrakt, med sikte på bedre å ivareta grunnleggende interesser, verdier og plikter. Hobbes er ikke alene om en slik kontraktteori, men i motsetning til for eksempel John Locke, som ønsker maktdeling, går Hobbes altså inn for et enevelde. Troen på eneveldets fortrinn må imidlertid ikke blandes sammen med hans statsabsolutisme; læren om statens ubegrensede makt knyttes ikke til noen bestemt styreform, den gjelder for demokratiet og aristokratiet like mye som for monarkiet. Det opplyste enevelde. Under opplysningstida oppsto tanken om det opplyste enevelde. Blant franske filosofer ble det argumentert for at bare en opplyst monark kunne gjennomføre progressive reformer for å begrense adelen og et reaksjonært presteskap. Etter den franske og den amerikanske revolusjon vant gradvis tanken om folkesuverenitet fram på bekostning av eneveldet. Eneveldet i Danmark-Norge. Eneveldet i Danmark-Norge ble innført under Frederik III i 1660 etter en serie politiske uroligheter i Danmark. Eneveldet besto for Norges vedkommende inntil 1814. I Danmark besto eneveldet inntil det opphørte ved en fredelig revolusjon i 1848 etter Christian VIIIs død. Forbundsfellekrigen. Forbundsfellekrigen (engelsk "Social War", av latin: "Socii" som betyr alliert, forbundsfelle) var en krig mellom den romerske republikk og de allierte forbundsstatene (byene) i Italia. Krigen ble utkjempet mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.. Krigen ble delvis forårsaket av mordet på Marcus Livius Drusus den yngre. Hans reformer ville ha gitt de romerske allierte romersk borgerskap, noe som hadde ført dem lengre inn på den politiske banen i Roma, i all hovedsak utenrikspolitikk. Etter at Drusus ble drept ble de fleste av hans reformer erklært ugyldige. Dette førte til frustrasjon blant Romas allierte og førte til slutt til at de allierte seg mot republikken. Roma reduserte det militære opprøret ved å gi borgerskap til alle som bodde i Italia sør for elven Po. De siste to årene av krigen brukte de på å slå ned de statene som fremdeles var i opprør. Lucius Cornelius Sulla sto frem som en utmerket kommandant i denne krigen. Uansett, opprøret var svært effektivt, og til slutt måtte Roma gi alle allierte romersk borgerskap. Det var ikke alltid like lett å utnytte sin stemmerett for de romerske borgerne som bodde utenfor bymurene, for stemmegivningen måtte skje i Roma. Dette løste kandidatene, etter 88, ved å betale reiseutgiftene til Roma for sin støttespillere, slik at de kunne stemme. Forbundsfellekrigen CONCACAF. CONCACAF-landene markert med rosa på kartet CONCACAF (engelsk: "The Confederation of North, Central American and Caribbean Association Football", spansk: "Confederación Norte-Centroamerica y del Caribe de Fútbol") er det nord- og mellomamerikanske fotballforbundet. Det ble stiftet i 1961, og hovedkvarteret ligger i New York. Det er Gold Cup for kvinner og menn og CONCACAFs mesterliga som er de to cupene som spilles i CONCACAF. Eregion. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Eregion et av Noldo-alvenes kongeriker i Eriador i det andre tidevervet. Det var plassert nær ved vest porten til dvergenes rike Khazad-dûm, og lå i skyggen av Hithaeglir (Tåkefjellene). Eregions hovedstad var Ost-in-Edhil. Eregion var befolket av alver av Noldoenes folk, og i en tid ble de styrt av Galadriel og Celeborn, helt til disse dro til Lothlórien på den østre siden av Tåkefjellene. Alvene i Eregion levde i fred og harmoni med dvergene fra Khazad-dûm, og de handlet fritt med dvergene i "Hadhodrond" som var alvenes navn på Khazad-dûm. Etter at Galadriel og Celeborn hadde dratt fra Eregion var det Celebrimbor, en etterkommer av Fëanor, som overtok styre. Under hans styre ble Eregions alver venner med Annatar, "Herre av Gaver", og skapte maktens ringer. Da Annatar ble avslørt som den onde herren Sauron prøvde Eregions alver å holde ringene fra å falle i Saurons hender, men de greide bare å redde Vilya, Narya og Nenya (de tre alveringene). Eregion ble totalt utslettet, og de overlevende flyktet til Lindon, Lothlórien og tilfluktsstedet Imladris (Kløvendal). I det tredje tidevervet var Eregion et fint men ubebodd land. Cellulose. Tredimensjonal struktur av cellulose, med fire glucoseenheter. (Sort=karbon; rød=oksygen; hvit=hydrogen.) Cellulose (C6H10O5)n, også kalt kostfiber, er et polysakkarid. Cellulosemolekylet er en lang ugrenet kjede av β-glukoseenheter som er bundet sammen av β 1→4 bindinger. Kjedelengden kan være fra noen hundre til fler titalls tusen enheter. Cellulose er den vanligste organiske forbindelsen på jorden. Ca 33 % av alt plantemateriale er cellulose. Innholdet av cellulose i bomull er 90 % og i treved ca 50 %. Historie. Cellulose ble oppdaget i 1838 av den franske kjemikeren Anselme Payen, som isolerte det fra plantemateriale og bestemte den kjemiske formelen. Cellulose ble andvendt til å produsere den første termoplastiske polymer, celluloid, av Hyatt Manufacturing Company i 1870. Hermann Staudinger fant polymerstrukturen til cellulose i 1920. Forbindelsen ble forste gang syntetisert (uten bruk av enzymer) in 1992, av Kobayashi og Shoda. Økologi. Cellulose bygger opp celleveggene i planteceller og utgjør en tredel av alt organisk materiale i naturen. Både planter og belgfrukter (erter, bønner m.m.) inneholder mye cellulose. Mennesker kan ikke fordøye cellulose, men det virker stimulerende og rensende for fordøyelseskanalen. En rekke dyr kan imidlertid utnytte cellulose. Disse kaller vi planteetere. Enkelte sopper (som de fleste kjuker) kan bryte ned cellulose, og danner «brunråte». Hvit eller brunråte er et viktig artskjennetegn hos kjuker. Industriell anvendelse. Cellulose har en bred teknisk anvending. Emerië. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden er Emerië en region i midten av øya, og kongeriket, Númenor. Emerië var et område av grønne daler, hvor folk holdt sauene sine. Folket som levde i Emerië var hovedsakelig av Bëoriansk avstamning (etterkommere av de som tidligere tilhørte Bëors hus i Beleriand), og de snakket Adûnaisk med aksent og mange Bëorianske ord og andre rariteter. Erendis, kona til Tar-Aldarion, kom fra Emerië, og etter at de to ble skilt dro hun tilbake dit og ble der helt til hun døde. Tysk Røde Kors. Tysk Røde Kors (tysk: "Deutsches Rotes Kreuz", DRK) den nasjonale Røde Kors-foreningen i Tyskland. Den har 4,5 millioner medlemmer og er dermed den tredje største Røde Kors-foreningen i verden. Den ble grunnlagt i Bamberg 25. januar 1921. Ulvenes klan. Ulvenes klan (Le Pacte des loups'") er en fransk film fra 2001 basert på historien om Beistet i Gévaudan. Beistet ("La Bête de Gévaudan") var ett eller flere ulvelignende dyr som drepte ca. 100 mennesker i den tidligere provinsen Gévaudan i Frankrike, fra sommeren 1764 til sommeren 1767. Filmen er regissøren Christophe Gans' personlige tolkning av hva som foregikk. Handlingen. Filmen starter under den franske revolusjon med den gamle Markien av Apcher som skriver sine memoarer på godset sitt, mens en mobb herjer utenfor. Handlingen går så tilbake til 1760-tallet, da et mystisk beist terroriserte provinsen Gévaudan og omliggende områder. Grégoire de Fronsac (ridder og kongelig taksidermist hos Ludvig XV) og følgesvennen Mani (som er irokeser) ankommer Gévaudan for å fange Beistet. Ved ankomsten redder de en gammel naturlege og datteren unna et angrep fra soldater. Den unge og opplyste Thomas, markien av Apcher, blir kjent med dem og bistår i undersøkelsene. I starten er Fronsac skeptisk til at Beistet eksisterer, siden de som har overlevd det beskriver det som mye større en noen ulv han har sett. Etter å han studert bittmerkene på et av ofrene kommer han frem til at det må veie rundt 250 kg. Kaptein Duhamel, som leder jakten på Beistet, har drept dusinvis av vanlige ulver uten å komme i nærheten av det. Fronsac blir forelsket i Marianne de Morangias, datter av den lokale greven. Broren hennes, Jean-François, var tidligere en ivrig jeger og reiste rundt i verden før en løve tok armen hans i Afrika. Fronsac blir også interessert i Sylvia, en italiensk kvinne på den lokale bordellen. Mens han undersøker et nytt offer finner Fronsac en huggtann av stål, dette gjør ham enda mer skeptisk til Beistet. Et annet vitne sverger at Beistet styres av en menneskelig herre. Fronsac studerer mønsteret for angrepene og ofrene, for å finne en fellesnevner og avslører en morder. Da undersøkelsene ikke fører frem ankommer Antoine de Beauterne, kongens våpenbærer, for å gjøre ende på Beistet. Istedenfor å klare det dreper Beauterne en vanlig ulv, og kommanderer Fronsac til å endre utseendet på den så den ligner på monsteret. Etter at Fronsac har gjort det, blir det falske beistet sendt til Paris og stilt ut, til stor glede for kongen og adelen. I Paris viser kongens rådgiver Fronsac en kopi av en bok kalt "L'Édifiante" ("Oppbyggelsen") med forræderske teorier, om at Beistet har kommet for å straffe kongen for å ha vært for ettergivende overfor filosofene, og at den moderne tids omfavnesle av vitenskapen på bekostning av religionen er kjetteri. Fronsac skjønner at Beistet er et redskap for et hemmelig samfunn. Denne «ulvenes klan» arbeider for å ødelegge folkets tiltro til kongen og til slutt ta over hele landet. Fronsac blir fortalt at Beistet er «offisielt» død og at han bør holde munn, som belønning skal han få i oppdrag å dra til Senegal. I Gévaudan fortsetter angrepene. Fronsac tar ikke hensyn til advarselen og drar tilbake til Gévaudan for å gjøre ende på Beistets herjinger og hente med seg Marianne. Da han kommer dit blir han vitne til at Beistet angriper og dreper en mann, men merkelig nok blir Marianne ikke angrepet. Fronsac, Mani og markien drar inn i skogen og setter opp en rekke feller for å fange Beistet, men det viser seg å være for mektig og intelligent til å bli fanget av noe de kan plassere ut. Etter et voldelig sammenstøt forfølger Mani dyret alene, og finner en katakombe som brukes til oppholdssted for Beistet, samt klanen og en gjeng sigøynere som jobber med dem. Sammen med dem er naturlegen (som tar hånd om Beistet) og datteren, som Mani tidligere har reddet. Mani blir skutt i ryggen, overmannet og drept. Fronsac blir nedbrutt da han oppdager at sin beste venn er drept. Da han foretar en obduksjon, finner han en sølvkule, jaktsignaturen til Jean-François. I et raserianfall drar han til katakomben for å få hevn, der han finner bunker med kopier av "L'Édifiante". Han dreper mange av sigøynerne og finner hiet til Beistet. Etterpå blir han overmannet av de lokale myndighetene og satt i fengsel. Sylvia besøker ham i fengselet og avslører at hun er en spion for Vatikanet. Den lokale presten, Henri Sardis, er leder for klanen og vil gjeninnføre tilbedelsen av Gud i Frankrike. Pave Klemens XIII har bestemt seg for at Sardis er gal, og har sendt henne for å fjerne ham. Deretter forgifter hun ham og sier at han vet for mye. Fronsac blir ansett som død og blir begravet, i virkeligheten har Sylvias gift bare fått ham i koma. Marianne forstår at Jean-François er Beistets herre, det angrep ikke henne tidligere fordi det kjente igjen lukten hans. Jean-François, som har båret på en incestuøs lyst etter søsteren, voldtar og nesten dreper Marianne. Sylvia medhjelpere graver Fronsac opp igjen, og han dukker opp på en av klanens gudstjenester. I den avgjørende kampen dreper han flere sigøynere, og også Jean-François i en duell. Resten av klanen prøver å flykte, men blir arrestert av kaptein Duhamel og hans menn. Sylvia dreper personlig naturlegens datter. Sardis rømmer opp i fjellene, der han blir revet i filler av en ulveflokk. Fronsac prøver å helbrede Marianne med en medisindrikk Mani hadde med seg. Han og Thomas går til Beistets hi, der det ligger alvorlig skadet etter kampen i skogen. Det viser seg at Beistet var avkommet av et «merkelig vesen» Jean-François hadde med tilbake fra Afrika (Christophe Gans insisterer på at det er en løve). Det ble torturert til å bli ondskapsfullt, trenet opp til å angripe mennesker, og utstyrt med en metallrustning og metallimplantater i kjeven for å gjøre det sterkere og mer skremmende. Fronsac dreper dyret. Filmen returnerer så til åpningsscenen under den franske revolusjon. Den nå gamle markien av Apcher avslutter nedtegnelsene sine om drapene, rett før han blir ført bort av den revolusjonære mobben for å bli henrettet. I den avsluttende scenen tenker markien tilbake, og forteller at han ikke vet hva som skjedde med Fronsac og Marianne, men håper at de er lykkelige sammen et eller annet sted. Filmen viser så Fronsac som drar med Marianne til Senegal for å starte et nytt liv sammen, de sprer Manis aske på sjøen. Det er uklart om dette er virkelighet eller markiens drøm. Christophe Gans. Christophe Gans (født 11. mars 1960 i Antibes) er en fransk filmregissør. Gans ble tidlig filminteressert, og laget i ungdomsårdene samurai- og Kung fu-filmer med et Super 8-kamera. Han begynte i 1980 på den franske filmskolen Idhec, og laget sin første profesjonelle kortfilm, "Silver Slime". Han hadde en interesse for bisarr og voldelig film, og forsvarte i sitt tidsskrift "Starfix" regissører som David Cronenberg, Dario Argento, Russel Mulcahy, David Lynch og John Carpenter. I 1994 regisserte han en av tre deler av "Necronomicon". Et prosjekt for å filmatisere Jules Vernes klassiker "En verdensomseiling under havet" slo feil etter to års arbeid. I 1999 fikk han tilbud om å filmatisere historien om Beistet i Gévaudan, noe han gjorde i "Ulvenes klan" (2001). Trashigang. Trashigang (eller "Tashigang") er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan, og det aller østligste. De fleste innbyggerne i Trashigang tilhører folkegruppen Sharchop, som betyr «østboere» på Dzongkha. Sharchop antas å være av blandet indisk og Tibetansk opprinnelse, mens majoritetsgruppen Ngalop som bor i sentrl- og vest-Bhutan er av overveiende tibetansk opprinnelse. Fylkeshovedstaden er Trashigang, andre byer er Radhi og Phongmey. Poteter og grønnsaker er de viktigste salgsvarene fra landbruket, men fylket produserer også ris, lavendel, mais, hvete og sennep. Selv om det er lite bymessig, har fylket den tetteste befolkningen i landet. Dette var en gang et ledd i en viktig handelsrute mellom Assam og Tibet, og den viktigste ruten for handel mellom Bhutan og India går gjennom fylket. Markedene ligger i nabofylket Samdrup Jongkhar. Sherubtse College, det opphavelige college i Royal University of Bhutan, etablert i 1964, ligger i Trashigang. Reisemål. Mange pakketurer til Bhutan omfatter en reise fra Thimphu til Trashigang, selv om reisen tar 17 timer langs hovedveien i landet. Trashigang dzong ble bygd så tidlig som i 1659, til forsvar mot tibetanske angrep. Det ligger høyt og fritt i landskapet. Gom Kora 28 km fra fylkeshovedstaden er et gammelt "lhakhang" (tempel), kjent for sin steinhage, hvor det er bevart et hellig fottrinn etter Guru Rinpoche. Karolinerne. Modell av en karolinsk soldat. Karolinerne (av Carolus, latinisert form av namnet Karl, svensk "Karolinerna") er betegnelsen på Gévaudan. Gévaudan er et fjellrikt og vanskelig fremkommelig område i fjellområdet Central-Massif i det sørlige Frankrike. Det ligger for det meste innen dagens departement Lozère; litt av nordenden strekker seg inn i Haute-Loire. Området har sitt navn etter den galliske stammen gabalene. Historie. Etter den romerske erobringen av områder ble gabalenes gamle hovedstad Anderitum bevart under navnet Gabalum (nå Javols). I middelalderen var området kjent som "Pagus Gabalum", og ble underlagt grevskapet Toulouse. I 1096 dro greven av Toulouse på korstog, og overlot den østlige delen av Gévaudan til biskopen av Mende. Byen Mende hadde i løpet av det 10. århundre erstattet Javols som religiøst og administrativt senter. Den vestlige delen av Gévaudan utgjørde visegrevskapet Grèzes. Biskop Adalbert av Mende bestemte seg for å utnytte den manglende interessen for området fra verdslige makthavere, og bad kong Ludvig VII om å få overført den verdslige autoritet over området. Dette ble gitt i "Bulle royale du Gévaudan". Gévaudan ble derigjennom det første okstitansktalende området som nominelt ble underlagt den franske monarken. Biskopen av Mende fikk tittelen greve av Gévaudan, og kunne slå mynt og holde rettssaker. Nominelt var Gévaudan en del av Languedoc, men hadde sine egne myndigheter til 1789. På begynnelsen av det 16. århundre var området svært velstående, ikke minst på grunn av at flere pilegrimsveier gikk gjennom området. Men omkring 1550 ble den protestantiske grupperingen "camisardene" en maktfaktor der, og en serie religøst motiverte kriger raserte Gévaudan. Området ble også hardt rammet under begge verdenskriger i det 20. århundre. Dokumentavgift. Dokumentavgift er en særavgift til statskassen. Avgiftsplikten inntrer ved tinglysing av dokumenter som overfører hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett til tomta. Avgiften er 2,5 % av eiendommens markedsverdi, dog minst 250 kroner. Ved tinglysing av førstegangs overføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom i forbindelse med oppløsning av borettslag og boligaksjeselskaper, betales en fast avgift på 1 000 kroner per hjemmelsoverføring. Dokumentavgiften avløste stempelavgiften i 1976. Dokumentavgiften er fiskalt begrunnet, dvs. at den kun har til hensikt å skaffe staten inntekter. Størrelsen på avgiften er derfor ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret. Dokumentavgiften innbragte i 2010 henhold til revidert nasjonalbudsjett for 2011 ca. 5,4 mrd. kroner. I den politiske debatten omtaler motstandere av dokumentavgiften den ofte som «flytteskatt». Camisarder. Camisarder var franske protestanter (hugenotter) i regionen Cevennes i den sørlige sentrale delen av landet. De gjorde opprør i på grunn av forfølgelsene som fulgte tilbaketrekkingen av Ediktet fra Nantes i 1685. Navnet kommer antagelig av skjortene, "camisa", som de bar i sine nattlige raid. Opprøret brøt ut i 1702, og de hardeste kampene fant sted i 1704. Deretter fulgte mindre kamphandlinger inntil 1710, og en fredsavtale i 1715. De ble møtt av katolske soldater, som ble kjent som "hvite camisarder" som en motsetning til de svartkledde protestantene. Begge grupper var beryktet for sine overgrep. Folkeminne. Folkeminne eller folklore er betegnelser på kulturelle tradisjoner som er overlevert i muntlig form. Tidligere studerte folkeminnegranskerne helst det de betraktet som levninger av eldre (førmoderne) kultur som var blitt bevart i tradisjonen. Begrepet er nesten direkte oversatt fra tysk Volkskunde. Det tilsvarende begrep på engelsk er folklore (lore = kunnskap). Bue (geometri). En bue er en del av en sirkel. En bue angis som en vinkel og dens radius. Lengden av bue angis som buelengde. a> "A" med en sirkelbue "L" langs randen av sirkelen Vinkelen måles i radianer eller grader, hvor grader kan bli delt opp i bueminutter og buesekunder. En kan beskrive en sirkelbue ved å oppgi midtpunktet og radiusen til sirkelen den er del av, og hvor mange grader buen spenner over. Buelengde. formula_4 formula_9 formula_12 formula_13 Soppsky. Soppsky er en sky av røk og gass som oppstår ved store eksplosjoner i åpen atmosfære. De har fremfor alt blitt forbundet med sprengning av atomvåpen, men også andre eksplosjoner, branner og vulkanutbrudd kan gi opphav til fenomenet. Det som skjer er at eksplosjonen danner et krater som fokuserer varme og utblåsning loddrett opp. Det blir en konsentrert hurtig oppstrøm som stopper opp og danner «hatten» så høyt over bakken som kreftene klarer. En soppsky kan lages i liten målestokk ved hjelp av en kopp og litt krutt f.eks. Mushroom cloud formation. Mebond. Mebond eller Mebonden er et tettsted og administrasjonssenteret i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved sørøstenden av Selbusjøen ved munningen til Nea. Medbond ligger omtrent 63 kilometer sørøst for Trondheim og 40 kilometer sør for Stjørdal. Selbu kirke fra 1150 ligger her. Mebond var en sentral plass i krigens dager. SS-personell fra Tyskland holdt til der i perioden 1941–1945. Tettstedet er skiltet som Selbu Sentrum. De andres liv. "De andres liv" (orig. "Das Leben der Anderen") er Florian Henckel von Donnersmarcks spillefilmdebut fra 2006. Filmens tema er det kommunistiske Stasis overvåknings- og undertrykkelsessamfunn i DDR, og den utspiller seg i Øst-Berlins kulturelle miljø. Filmen vant fem priser ved utdelingen av de bayerske filmprisene, det høyeste antall en film noen gang har oppnådd. Den vant dessuten den tyske filmprisen i hele sju kategorier og ble kåret til «beste europeiske film» på "European Movie Awards" i 2006. "De andres liv" ble i februar 2007 belønnet med Oscar for beste fremmedspråklige film i året som var gått. Filmen distribueres i Norge av Sandrew Metronome og hadde kinopremière 6. oktober 2006. Handling. I Øst-Berlin i 1984 får Stasi-kapteinen Gerd Wiesler (Ulrich Mühe) i oppdrag å overvåke den kjente og veltilpassede dramatikeren Georg Dreyman (Sebastian Koch). Han vet ikke at bak skjuler det seg en intrige fra kulturministeren Bruno Hempf (Thomas Thieme), som ønsker å knuse Dreyman fordi han begjærer hans kjæreste Christa-Maria Sieland (Martina Gedeck). Wieslers overordnede, Stasi-oberstløytnant Anton Grubitz (Ulrich Tukur), forsøker å friste ham med forfremmelse dersom oppdraget lykkes og utnytte hans oppfinnsomhet. For den enslige Wiesler, som er uten nevneverdig privatliv og bor i en stusslig blokkleilighet, åpner spioneringen en ny verden av kunst, kjærlighet og frisinnethet. Under inntrykk fra dette "Leben der Anderen" viker Wiesler stadig mer av fra sin oppgave om å finne belastende materiale om Dreyman, for å kunne fortsette å være «tilhører» til kunstnernes verden. Han skriver i sine rapporter ubetydeligheter, og selv når Dreyman, etter at en regissørvenn med yrkesforbud døde, skriver et essay om den høye selvmordsraten i DDR, på en skrivemaskin smuglet inn i landet, og på konspirativt vis sender essayet til det vesttyske magasinet "Spiegel", griper Wiesler ikke inn. Tvertimot forsøker han i økende grad å beskytte ham. Da Dreymans kjæreste, skuespillerinnen Christa-Maria Sieland, blir tatt til forhør i Stasi-hovedkvarteret og tilstår besittelsen av den ulovlige skrivemaskinen, iler Wiesler til Dreymans leilighet og fjerner maskinen for å komme husundersøkelsen i forkjøpet. Ikke bare blir Dreyman synlig overrasket over at skrivemaskinen ikke finnes i hjemmet hans, Christa-Maria Sieland kan ikke bære skammen ved å ha forrådt kjæresten og begår selvmord ved å løpe foran en lastebil. Uten at det kan bevises, blir det klart for hans overordnede at Wiesler har beskyttet Dreyman, og Wiesler blir degradert og forflyttet til brevovervåkningsavdelingen. Mange år senere leser Dreyman sin Stasi-mappe, og blir forbløffet over mengden av informasjon og hvor banal den er. Da han ved slutten av opptegnelsene ser rød farve fra farvebåndet på skrivemaskinen hans vet han at han ble beskyttet av en ukjent overvåker. Han leter seg frem til Wiesler, som nå går rundt med en håndvogn og deler ut reklame i postkasser. Dreyman lar likevel være å snakke til ham, idet han spør seg selv om hva han da kunne si. Istedet offentliggjør han en bok, "Die Sonate des guten Menschen", og tilegner den Wiesler under hans Stasi-dekknavn, i takknemlighet. Wiesler ser tilfeldigvis reklamen for boken i en bokhandel, og kjøper den. Kritikk. Filmen er blitt kritisert av flere forskere, Stasi-ofre og politikere, bl.a. av historikeren Hubertus Knabe, direktør for Stasi-museet og minnesmerket Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, for en urealistisk og altfor positiv fremstilling av Stasi-overvåkerne. Knabe har sagt at det fantes ikke gode Stasi-menn, og på grunn av fremstillingen av Stasi-kapteinen som god, nektet Knabe filmskaperne å gjøre opptak i det tidligere Stasi-fengselet i Berlin-Hohenschönhausen. Florian Henckel von Donnersmarck. Slekten Henckel von Donnersmarcks våpen Florian Maria Georg Christian Graf Henckel von Donnersmarck (født 2. mai 1973 i Köln) er en tysk Oscarbelønnet filmregissør og manusforfatter. Han tilhører den grevelige schlesiske adelsslekten Henckel von Donnersmarck, og er sønn av Lufthansa-direktøren Leo-Ferdinand Graf Henckel von Donnersmarck, som også var bailli og leder for den tyske seksjonen i Malteserordenen. Florian Henckel von Donnarsmarck vokste opp i New York, Berlin, Frankfurt am Main og Brussel. Etter to års studier i St. Petersburg og en kort karrière som russisklærer, tok han mastergrad i filosofi ved Oxford-universitetet. Samtidig begynte han sin filmkarrière, med et praktikantopphold hos Richard Attenborough. Senere studerte han ved Hochschule für Fernsehen und Film i München, hvor han laget spillefilmen "De andres liv". Filmen ble belønnet med Oscar for beste fremmedspråklige film i 2006. Henckel von Donnersmarck er gift med juristen Christiane Asschenfeldt, og har to barn. Foederati. "Foederatus", tidlig i historien til den romerske republikk, var en av stammene som var tilsluttet Roma gjennom traktat ("foedus") som var hverken romersk koloni eller hadde fått romersk borgerskap ("civitas"), men som var forventet å stille med styrker når problemer oppstod. Latinerne var regnet som allierte gjennom blod, men resten var føderater eller "socii". Begrepet er roten for det moderne begrepet føderalisme. Under den romerske republikk førte friksjonen mellom disse traktatsforpliktelsene uten de tilsvarende fordelene som romerske borgere hadde, til forbundskrigen mellom romerne, med noen få allierte, og de misfornøyde "socii". En lov fra 90 f.Kr. ("Lex Julia") gav romersk borgerskap til føderate stater som aksepterte kravene. Ikke alle byer (f.eks. Heraklea og Napoli) var klar for å bli absorbert i den romerske "res publica". Andre foederati lå utenfor Italia: Gades i Hispania og Massilia i Gallia Narbonensis. Senere ble begrepet foederati utvidet med den romerske praksisen i å subsidiere barbariske stammer som inkluderte attacotti, frankerne, vandalene, alanerne og, mest kjent, vestgoterne, i bytte for å gi soldater for å kjempe i de romerske hærene. Alarik begynte sin karriere med å lede en gruppe gotiske foederati. Ordet "føderasjoner" kommer fra det latinske ordet "foedus" som indikerer en bindende traktat av gjensidig assistanse mellom Roma og en annen nasjon på fast basis. I begynnelsen bestod den romerske subsidieringen av penger eller mat, men ettersom skatteinntektene skrumpet inn i de 4. og 5. århundrene ble "foederati" tillagt lokale landeiere, som ble identisk med å få slå seg ned på romersk territorium. Store lokale landeiere som levde i fjerne grenseprovinser i omfattende, stort sett selvforsynte villaer, fikk sin lojalitet til den sentrale autoriteten videre undergravet i slike situasjoner. Etter som lojaliteten begynte å smuldre vekk og ble mer lokal, begynte imperiet å smuldre opp i mindre og mindre territorier. Frankerne ble foederati i 358 da Julian den frafalne lot dem beholde områdene i det nordlige Gallia som hadde vært avfolket i løpet av det foregående århundret. Romerske soldater beskyttet Rhinen og hadde store arméer 160 km sør og vest for Rhinen. Frankiske bosettere var i området nord og øst for romerne og hjalp romerne med forsvaret. Da forsvaret ved grensen til Rhinen brøt sammen vinteren 406 og 407 gjorde det slutt på den romerske tilstedeværelsen ved Rhinen. Både romerne og frankerne ble beseiret av vandalene og alanerne. I 376 ba vestgoterne keiser Valens om å få slå seg ned på den sørlige breddeb av Donau, og ble sluppet inn i imperiet som "foederati". To år senere reiste vestgoterne seg i et opprør og beseiret romerne i Slaget ved Adrianopel. Det alvorlige tapet av militær bemanning tvang Romerriket til å stole mer på foederati. Lojaliteten til stammene og deres ledere var ikke stabil og i 395 gikk vestgoterne igjen i opprør under ledelse av Alarik. En av de mektigste sene romerske generalene, en vandal kalt Stilicho, ble født av foreldre som var fra "foederati". Innen det femte århundre var den romerske militære styrken nesten helt basert på "foederati"-enheter. I 451 ble Attila beseiret bare med hjelp fra "foederati"en (som inkluderte vestgoterne og alanerne. "Foederati" gav det avgjørende støtet til det døende Romerriket i 476 da deres kommandant Odoaker avsatte den siste romerske keiseren Romulus Augustulus. Yeoman Warders. Yeoman Warders of 's Royal Palace and Fortress the Tower of London, and member of the Sovereign's Body Guard of the Yeomen Guard Extraordinary, eller beefeaters som de gjerne blir kalt, er de tradisjonelle vokterne av Tower of London i Storbritannia. "The Yeoman Warders" ("The Yeomen of the Guard") ble innsatt av Henrik VII i 1485 hvor de skulle være den britiske monarks personlige livvakter og fulgte ham eller henne i kamp. Oppgavene som livvakt tok slutt under Georg II, og de kjempet sine siste dager mot franskmennene i Slaget ved Dettingen i 1743. Kongelig fangevoktere. Under Henrik VIII fikk the Yeoman Warders også rollen som (kongelige) fangevoktere på Tower of London. Det var i denne perioden the Warders fikk rett til å bære «the royal livery» – den røde livrédrakten eller uniformen som de fortsatt bærer mer eller mindre uforandret fra tudortida når monarken er i Tower eller det pågår en statsseremoni. De bærer til daglig en mørk blå hverdagsuniform med monarkens monogram i rødt og røde striper og med moderne bukser. «Beefeaters». Man vet ikke helt hvor kallenavnet «beefeaters» kommer fra. Teoriene springer fra det franske ordet "buffetier", som betyr «(kongelig) oppvarter», til historien om at vaktene fikk sine daglige rasjoner av kjøtt og derfor ble kalt "beef eaters" («kjøttspisere»). Da greven av Toscana besøkte Tower of London i 1669, skrev han følgende om beefeater-vaktene: "«En stor rasjon oksekjøtt blir gitt til dem daglig ved hoffet. Det er kanskje derfor de blir kalt beefeaters.»" Vaktkorpset ble etablert i 1485, som Henrik VIIs livgarde. Etter Henriks død i 1507 ble de vakter og fangevoktere i Tower of London. I 1552 fikk de sine røde gullutsmykkede uniformer. I dag passer vaktene offisielt på de britiske kronjuvlene. Beefeaterne er fremdeles profesjonelle soldater og skal hatt minst 22 års plettfri tjeneste bak seg, og minimum ha rang av oversersjant. Warders i dag. I dag har the Yeoman Warders kun seremonielle oppgaver og fungerer stort sett som turistguider. Likevel anses det som en ære å få stillingen. Det er kun underoffiserer fra hæren og marinen som har vært i tjeneste der i minst 22 år, som kan bli "yeoman warders". Radio Free Afghanistan. Radio Free Afghanistan er en radiostasjon som drives av den amerikanske regjeringen i Afghanistan. Den har eksistert i to forskjellige perioder: den første stasjonen ble opprettet i 1985 og eksisterte til 1993, og kringkastet et antisovjetisk budskap for å oppfordre afghanere til motstand mot den sovjetiske okkupasjonen. Stasjonen var ment som en parallell til Radio Liberty. Fra 2002 har amerikanske myndigheter igjen drevet en radiokanal med dette navnet, som (pr. 2006) kringkaster 12 timer om dager på språkene pusjtu og dari. Kanalens oppdrag beskrives som «å fremme og sikre demokratiske verdier og institusjoner i Afghanistan ved å spre nyheter, korrekt informasjon og idéer». Traceroute. traceroute (tracepath i moderne Linux-systemer, tracert i Windows) er et verktøy for datanettverk som gjør at man kan finne den vegen datapakker tar etter et IP-basert nettverk. Hvordan Traceroute virker. Traceroute virker ved at det øker TTL-verdien i pakkehodet til hver enkelt pakke. Den første pakken har en TTL-verdi på én, den andre har verdien to, den tredje har verdien tre – og så videre. Når pakken passerer et knutepunkt på nettverket (for eksempel en router), trekker dette punktet én fra på TTL-verdien før pakken sendes til neste knutepunkt. Når TTL – verdien når 1, droppes pakken. I tillegg sendes det en ICMP-melding som sier hvor pakken endte: levetid utløpt. Traceroute-verktøyet bruker disse returpakkene til å lage en oversikt over hvilke steder pakken dro gjennom på vegen til mottaker. Det «vegkartet» som vises, viser hviken veg denne serien pakker gikk, dette er ikke det samme som at neste serie pakker til bestemmelsesstedet vil gå samme veg. Forskjellige varianter. På moderne Unix og Linux-baserte operativsystemer bruker Traceroute UDP-datapakker, over porter høyere enn 33434. Windows tracert – program bruker ICMP ekko-forespørsler istedenfor. Samtlige utgaver av traceroute er avhengig av at ICMP-pakker (type 11) sendes tilbake til avsender. Ikke alle nettverk gjør dette, blant annet fordi de ikke vil identifisere seg for crackere. Opprinnelse. Traceroute – manualen sier at det opprinnelige programmet ble skrevet av Van Jacobson og andre. Nytte. Traceroute brukes for utforskning av nettverksproblemer. Ved å vise hvilken veg kommunikasjonen går, hjelper det til å identifisere problemer med routing og brannmurer. Misbruk. Traceroute brukes også til innbruddsforsøk for å samle informasjon om hvilke nettverk som finnes på internett. Stasjon Krabbendijke. Stasjon Krabbendijke er en jernbanestasjon på "Zeeuwse linje" (Roosendaal – Vlissingen). Stasjonen ligger på nordsiden av landsbyen Krabbendijke i den nederlandske provinsen Zeeland, like ved den reformatoriske skolen "Calvijn College", som har elever mellom 12 og 17 år. Stasjonen ble åpnet 1. juli 1868, med en stasjonsbygning som er bygget i Staatsspoorwegens husstil. Krabbendijkes perronger ligger skrått overfor hverandre. I første halvår 2006 stopper lokaltoget mellom Roosendaal og Vlissingen her en gang i timen, i begge retninger. 2008. I 2008 kommer rutetidene i Zeeland til å bli forandret. Fjerntogene (intercity's) vil da stoppe på alle stasjonene i Zeeland, men for å forkorte reisetiden til Randstad stenges tre stasjoner: Arnemuiden, Kapelle-Biezelinge og Krabbendijke. Stasjon Kruiningen-Yerseke. Kruiningen-Yerseke er en jernbanestasjon på "Zeeuwse linje" (Roosendaal – Vlissingen) i Nederland. Stasjonen ble åpnet 1. juli 1868, og befinner seg i begynnelsen av 2006 på grensen til et industriområde mellom landsbyene Kruiningen og Yerseke i kommunen Reimerswaal på halvøyen Zuid-Beveland. Stasjonsbygningen som er bygget i Staatsspoorwegens husstil, funksjonerer i senere år kun som venterom. En overgang er forbindelsen mellom perrongen og området sør for jernbanesporet der bortsett fra stasjonsbygningen også en sykkelparkering og en bussholdeplass er plassert. I første halvår 2006 stopper fjerntoget (intercityen) mellom Vlissingen og Amsterdam her en gang i timen, i begge retninger. Dette gjelder også for lokaltoget mellom Vlissingen og Roosendaal. Da fergesambandet mellom Kruiningen og Perkpolder i Zeeuws-Vlaanderen ble erstattet med Westerscheldetunnelen i 2003, ble antallet reisende til og fra denne stasjonen kraftig redusert. Dette har gjort at en oppheving av stasjonen som stoppested for fjerntoget til Rotterdam og Amsterdam har blitt vurdert flere ganger. Stasjon Kapelle-Biezelinge. Kapelle-Biezelinge er en jernbanestasjon i kommunen Kapelle i den nederlandske provinsen Zeeland. Den "Zeeuwse linjen" (Roosendaal – Vlissingen), som stasjonen er knyttet til er grenselinjen mellom landsbyene Kapelle og Biezelinge. Stasjonen ble åpnet 1. juli 1868, med en stasjonsbygning som er bygget i Staatsspoorwegens husstil. I første halvår 2006 stopper lokaltoget mellom Roosendaal og Vlissingen her en gang i timen, i begge retninger. 2008. I 2008 kommer rutetidene i Zeeland til å bli forandret. Fjerntogene (intercity's) vil da stoppe på alle stasjonene i Zeeland, men for å forkorte reisetiden til Randstad stenges tre stasjoner: Arnemuiden, Kapelle-Biezelinge og Krabbendijke. Stasjon Goes. Stasjon Goes er en jernbanestasjon på "Zeeuwse linje" (Roosendaal – Vlissingen). Stasjonen ligger på sørsiden av byens Goes' sentrum. Etter åpningen 1. juli 1868 har stasjonsbygningen blitt påbygget flere ganger. I 1982 ble selve bygningen byttet ut med en ny, tegnet av arkitekt Koenraad van der Gaast, mens det opprinnelige taket over perrongen ble beholdt. Perrongen selv er knyttet til stasjonen med en tunnel for fotgjengere, under jernbanelinjen. I 2002 forlenget man tunnelen slik at den fikk en utgang også på stasjonens sørside. Jernbanetraséen er trukket tvers gjennom byen, og passerer nær boligområder. På grunn av ubehaget togtrafikken forårsaker, hovedsakelig i forbindelse med godstransport, foreligger planer om enten å flytte linjen til sørsiden av byen like ved fylkesvei "A58" eller å anlegge den slik at den ligger delvis skjult i bakken. Om det første alternativet velges blir det mindre fristende å ta toget når man skal til Goes sentrum, da avstanden dit fra stasjonen vil bli større. En gang i timen stopper fjerntoget fra Amsterdam til Vlissingen i Goes, akkurat som lokaltoget Roosendaal – Vlissingen også gjør. Tantō. Tanˑtō (短刀) er navnet for et rituelt kortsverd brukt av samuraiene. Det ligner på en katana, bare i mye mindre skala. En tanto ble ikke brukt i kamp, men til å begå rituelt selvmord, såkalt seppuku eller harakiri («buk-skjæring»). Dette var enten for å unnslippe fangenskap eller for å gjenvinne ære. 4. serierunde i Tippeligaen 2006. 4. serierunde i Tippeligaen 2006 startet lørdag 29. april klokken 18:00 med Viking mot Start. Runden avsluttet søndag 30. april med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Alanis Morissette. Alanis Nadine Morissette (født 1. juni 1974 i Ottawa) er en canadisk musiker. Det første internasjonale albumet hennes, "Jagged Little Pill", har solgt over 20 millioner eksemplarer over hele verden. Hun begynte som sanger sent i tenårene, med låten Too Hot. Etter et samarbeid med en representant for plateselskapet til Madonna ga de ut platen Jagged Little Pill, som var en radikal endring av image. Hun har gjennom tidene vært sett på som en opprører, men har etter de første platene roet seg ned litt. Det lange håret, som lenge var et av kjennemerkene hennes, ble klippet i 2000. Morissette har per 16. juni 2008 solgt mer enn 55 millioner plater verden over. Hun ble ordinert som prest i 2004. Turné. 2006 var det første året i karrieren Alanis Morissette ikke holdt en eneste konsert hvor hun framførte sine egne sanger. LucasArts. LucasArts Entertainment Company er en produsent av data- og videospill. Selskapet ble først kjent for sine grafiske eventyrspill, men i dag utgir selskapet hovedsakelig spill basert på Star Wars-universet. Historie. Selskapet ble stiftet i mai 1982 som videospillavdelingen av Lucasfilm Ltd., filmselskapet til George Lucas. Lucas ønsket at selskapet hans skulle jobbe mot flere ulike deler av underholdningsindustrien, og derfor inngikk han et samarbeid med Atari om utvikling av videospill. De første resultatene av dette samarbeidet var actionspill som "Ballblazer" og "Rescue on Fractalus!". Betaversjoner av begge spill ble lekket til elektroniske oppslagstavler nøyaktig én uke etter at Atari mottok kopier for markedsformål, og var i bred sirkulasjon flere måneder før spillenes utgivelsesdato. I 1984 ble de utgitt til Atari 5200-maskinen under "Lucasfilm Games"-navnet. Utgaver for IBM-maskiner ble ikke lansert før i 1985, av utgiveren Epyx. Lucasfilms to neste spill var "Koronis Rift" og "The Eidolon". I 1990 ble spilldivisjonen i Lucasfilm en del av det nyopprettede selskapet LucasArts Entertainment Company, sammen med Industrial Light & Magic og Skywalker Sound. Senere ble ILM og Skywalker Sound lagt under Lucas Digital Ltd., og LucasArts ble det offisielle navnet til den tidligere spilldivisjonen. Eventyrspill. Det første eventyrspillet utviklet av Lucasfilm Games var "Labyrinth" i 1986, basert på filmen ved samme navn. ICOMs spill "Deja Vu" inspirerte spillet "Maniac Mansion" i 1987, som introduserte SCUMM, motoren bak de fleste av selskapets senere eventyrspill. Eventyrspillene som ble lansert de følgende årene, som "Zak McKracken and the Alien Mindbenders" (1988), ' (1989), og spesielt kritikerroste "The Secret of Monkey Island" (1990, bidro til at Lucasfilm Games fikk et rykte som en av de ledende utviklerne i sjangeren. Selskapet ble ofte referert til som én av de to store, i konkurranse med Sierra On-Line. Selskapets fremgang fortsatte i første halvdel av 1990-tallet, med spill som ' (1991), "Indiana Jones and the Fate of Atlantis" (1992 og "Maniac Mansion"-etterfølgeren "Day of the Tentacle" (1993). I andre halvdel av tiåret falt eventyrspillenes popularitet, og kostnadene forbundet med spillutvikling økte dramatisk da grafikk i høy oppløsning og lyd i CD-kvalitet ble mer vanlig. PC-markedet ønsket titler som viste mulighetene i de nye og kraftige grafikkortene, og det var samtidig endringer i konsollmarkedet da Sonys PlayStation ble lansert, med sine 3D-muligheter. Eventyrspillene var ikke lenger populære hos massemarkedet. LucasArts klarte allikevel å utgi titler med moderat kommersiell suksess: "The Curse of Monkey Island" (1997) var det siste eventyrspillet fra LucasArts med den tradisjonelle todimensjonale grafikken. "Grim Fandango" (1998) var LucasArts første forsøk på et eventyrspill i 3D. Spillkontrollen ble langt mindre intuitiv enn i de tradisjonelle 2D-spillene, men avansert grafikk, et godt manus og et lydspor med gode skuespillere veide opp for dette, og spillet ble belønnet med GameSpots "Game of the Year"-pris. "Escape from Monkey Island" (2000), det fjerde spillet i "Monkey Island"-serien, hadde de samme kontrollene som "Grim Fandango", og ble generelt godt mottatt. Dette er til dags dato det siste eventyrspillet selskapet har utgitt. Oppfølgere til "Full Throttle" og "Sam & Max" var under utvikling, men disse prosjektene ble kansellert i 2003 og 2004 respektivt, før spillene var ferdige. "Sam & Max"-konseptet ble senere solgt til et annet studio, som utviklet det til et episode-format. Utgivelsen av en uoffisiell SCUMM-emulator, ScummVM, har ført til en gjenfødelse av LucasArts' eventyrspill blant dagens spillere. Gjennom ScummVM kan legendariske eventyrtitler kjøres på moderne datamaskiner, og til og med mer utradisjonelle plattformer som mobiltelefoner og PDAer. Odd-Bjørn Fure. Odd-Bjørn Fure (født 5. mars 1942 på Stadtlandet) er norsk historiker og statsviter. Hans doktorgradsavhandling i historie fra 1984 handler om norsk arbeiderbevegelse 1918-1920. Etter å ha innehatt en rekke stillinger, var Fure professor i moderne historie ved Universitetet i Bergen fra 1998 og frem til 2002 da han tiltrådte som forskningsdirektør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter («Holocaust-senteret»/«HL-senteret») i Norge. Fure er spesialist på forskning på folkemord, samt moderne tysk og europeisk historie. Fure var frem til 2004 også redaktør av Historisk Tidsskrift, det mest betydningsfulle historievitenskaplige forskningstidsskriftet i Norge. I 1997 var Fure engasjert i Irving-debatten mot Hans Fredrik Dahl om hvorvidt Holocaust-revisjonisten David Irvings bøker kunne brukes som etterrettelige faglige fremstillinger av andre verdenskrigs historie. Det var imidlertid etter dommen mot Irving i en injuriesak han hadde anlagt mot Deborah Lipstadt at Dahl til slutt innrømmet at hans vurderinger av Irvings bøker bygde på feilaktig grunnlag. Ishockey-VM 1954. Verdensmesterskapet i ishockey i 1954 ble arrangert i Stockholm, 26. februar til 7. mars. Åtte lag deltok, det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Turneringen var også det 28. europamesterskapet i ishockey. Ishockey-VM 1955. Verdensmesterskapet i ishockey i 1955 ble arrangert i Krefeld, Düsseldorf og Köln,Vest-Tyskland i perioden 25. februar til 6. mars. Ni lag deltok og det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes én gang. Wimund. Wimund var en engelsk biskop som huskes for en karriere utenom det vanlige: han ble en sjøfarende krigsherre og pirat på 1130- og 1140-tallet med øya Man som base. Hans historie har blitt videreført fra 1100-tallets engelske historiker William av Newburgh i hans "Historia rerum anglicarum", Bok I, kapittel 24, med tittelen "Om biskop Wimund, hans liv hvordan han sluttet som biskop og hvordan hans syn ble fjernet". Bakgrunn. Wimund ble født i England fra enkle kår. Etter en utdannelse i lesing og skriving valgte han tidlig et liv som munk og begynte sin kirkelige karriere ved Furness i nordvestlige England. Der hadde han tilgang til et bibliotek med bøker, fritid til å lese og eget talent for å huske det han leste. Han utmerket seg og steg hurtig i gradene. Wimund ble sent til øya Man i Irskesjøen for å hjelpe til med å etablere et bispedømme der og ble snart utpekt som biskop. Pirat og fantast. Med sin nye autoritet på den isolerte øya, omgitt av en innfødt gælisk befolkning blandet med en stor gruppe av norrøn herkomst, begynte Wimund å endre seg selv. «Ikke i samsvar med verdigheten i sitt episkopale kontor, han begynte å få tanker om hvordan han kunne utføre store og fantastiske ting for han var utstyrt med den hovmodigste stemme og det stolteste hjerte.» Omgitt av en gjeng med desperate menn diktet han opp en historie at han var sønnen til jarlen av Moray og at han selv var arving til den skotske trone. Wimund var en karismatisk mann, atletisk bygd, høyere enn de fleste og en dyktig taler. Han samlet en gjeng med menn for ikke bare ta tilbake sin «arv», men også å ta hevn over skottene. Det var da «han begynte sin sinnssyke karriere ved de tilgrensende øyene, og ble – som Nimrod – en mektig jeger...» Han som tidligere var en som fisket etter menneskesjeler for å frelse dem ble en som drepte mennesker. Han begynte å invadere og herje områder i Skottland og «ødelegge alt foran seg med voldtekt og slakting». De den skotske kongens hæravdelinger forsøkte å stoppe ham forsvant han igjen ut i Irskesjøen eller skjulte seg på avsidesliggende festninger, og derfra kom han tilbake og fortsatte sine ødeleggelser. En biskop lot seg ikke skremme. Wimund kom i problemer da han forlangte beskyttelsespenger fra en skotsk biskop. Denne biskopen var muligens Gilla Aldan i det nyopprettede bispedømmet Whithorn i Galloway. Den skotske biskopen svarte at «Guds vilje vil skje, men fra mitt eksempel, ingen biskop skal noen gang betale beskyttelsespenger til en annen.» Biskopen samlet en liten gruppe med tilhengere for å møte Wimunds store gjeng av herjingsmenn, og som i fortellingen om David og Goliat kastet biskopen etter sigende en øks mot Wimund og slo ham til bakken. Dette satte mot i forsvarerne og de drepte et stort antall av Wimunds bande, drev resten fra Skottland og tvang Wimund til å flykte. Lurt av sine fiender. Etter at Wimund hadde fått leget såret fra øksa og samlet de gjenværende av sine menn, fortsatte han å herje kysten og øyene ved Skottland. Den skotske kongen ble tvunget til å handle. Ettersom han viste at en hærstyrke alene ikke var nok for å beseire en dyktig og stolt fiende som Wimund la han en plan hvor han tilbød Wimond stedet Forness og områdene rundt slik at denne ville bli lullet inn i en falsk trygghet og tro på sine egne løgner at han virkelig var en adelsmann og en herre. Dermed, med vaktsomheten nede spradet Wimund rundt som en prins i sitt nye område, men med et stort antall fiender innenfor sin egen leir og det ble lagt en felle for ham: Ved en gitt anledning kastet de seg over Wimund og bant ham, og ettersom begge hans øyne var onde fjernet de begge, og for det skotske kongerikets skyld, og ikke for Guds rike, gjorde ham til en evnukk. Angret intet. Fanget, blindet og kastrert av sine fiender tilbrakte Wimund resten av sitt liv i klosteret ved Byland Abbey og fortalte villig sin historie til de som ville lytte. Etter sigende angret han ikke over sine handlinger og han skrøt at om de fiender som hadde blindet og kastrert ham hadde etterlatt ham synet til selv en spurv skulle han ha gitt dem grunn til gjøre på nytt det de hadde gjort mot ham. Organisation Todt. a> under en inspeksjonsrunde i Norden februar 1944. Armbind brukt av arbeidere i Organisasjon Todt a> ("der Westwall") i Nord-Frankrike 1938, en enorm forsvarslinje med fort og antitankforsvar mot vest. Anleggsarbeidene ble organisert gjennom Organisation Todt. a>. Kanonbatteriet hadde fire 380 mm kanoner Organisation Todt (OT) var en halvoffentlig organisasjon som ble opprettet i det nasjonalsosialistiske Tyskland i februar 1938. Dens formål var å konstruere militære installasjoner og veier som tålte trafikk med stridsvogner. Organisasjonen sto for en rekke større utbyggingsprosjekter, både før krigen i Tyskland, men også senere i tyskokkuperte områder fra Frankrike til Sovjetunionen under andre verdenskrig. Både Organisasjon Todt og Reichsarbeitsdienst var av paramilitær karakter, både med hensyn til den hierarkiske oppbyggingen som uniformering med distinksjoner, epåletter og andre insignier som viste den enkeltes rang. Utover i krigen også krigsfanger og konsentrasjonsleirfanger i arbeidet. Mot utgangen av 1944, er det beregnet at organisasjonen hadde rundt 1,4 millioner arbeidere totalt. Av disse var rundt 1 % tyskere som var avvist av de militære og 1,5 % konsentrasjonsleirfanger. Resten var krigsfanger og tvangsutskrevne arbeidere fra okkuperte land. I praksis ble alle behandlet som slaver, og mange overlevde ikke arbeidet eller krigen. Organisering og virksomhet. Organisasjonen hadde seks «områdekontorer», hvorav et i Oslo som dekket Norge og Danmark, det såkalte "OT-Einsatzgruppe Wiking". Dette ble etablert i 1940 og startet med å bygge u-båtbunkerne Dora i Trondheim. Etter hvert ble det en rekke byggeprosjekter, blant annet kystfort, veier og jernbanestrekninger. Opprinnelig skulle arbeidet utføres med norsk, dansk og tysk arbeidskraft, men både passiv sabotasje og mangel på personell førte fra 1943 til stor bruk av tvangsutskrevet arbeidskraft og krigsfanger, særlig russere, jugoslavere og polakker. Organisasjonen hadde navn etter sin første leder, Fritz Todt. Etter at han døde i en flystyrt i februar 1942, tok Albert Speer over ansvaret for virksomheten. 1938 - 1942: Organisation Todt under Fritz Todt. I 1938 grunnla Todt den egentlige Organisation Todt, som en integrering av en rekke virksomheter som han personlig hadde organisert i forbindelse med utbyggingen av autobahn, private virksomheter som både var underleverandører og stå for den ingeniørfaglige ekspertisen, samt Reichsarbeitsdienst som arbeidskraft. Han ble av Hitler utnevnt som leder for sysselsettingen i den andre fireårsplanen, og undergravde på denne måten Hermann Görings posisjon. Investeringene i ingeniørarbeidene ble sterkt redusert. Mellom 1939 og 1943 sank utbyggingen av motorveier til mindre en 1 000 km, da innsatsen ble overført til militære formål. Organisation Todts første store prosjekt var Siegfriedlinjen, som ble bygget parallelt med Maginotlinjen i Frankrike og med samme formål. Tilsvarende ble Todt selv utnevnt til minister for våpen og ammunisjon i 1940. I 1941 fik Todt og hans organisasjon også ansvar for et enda større prosjekt, bygningen av Atlanterhavsvollen, som skulle komme til å strekke seg fra Norge til den franske grensen mod Spania. Denne medførte også befestninger av de britiske kanaløyene, som ble okkupert av Tyskland 30. juni 1940. Den voldsomme økningen av behovet for arbeidskraft, som disse prosjektene skapte, ble dels dekket av lovendringer av lovene om arbeidstjeneste som tvangsutskrev tyske arbeidere på ubestemt tid. Mellom 1938 og 1940 var 1,75 millioner tyskere utskrevet til arbeidstjeneste. Da Fritz Todt døde i en flyulykke den 8. februar 1942, kort efter et møte med Hitler i Wolfschanze. Todt var på dette tidspunktet overbevist om at krigen ikke kunne vinnes, og trodde at han var så uunnværing at han kunne si dette direkte til Hitler. Det har derfor i ettertid vært spekulert i om Todts død var en iscenesatt ulykke, uten at man har kunnet påvise dette. 1942 - 1945: Organisasjon Todt under Albert Speer. Etter Todts død fortsatte Organisation Todt som en ingeniørenhet som fikk en rekke byggeoppdrag. I begynnelsen av 1943 fikk den i tillegg til byggingen av Atlanterhavsvollen oppgaven med å bygge avfyringsramper i det nordlige Frankrike til V1 og V2. Sommeren samme år, etter at den tyske krigsinnsatsen stadig ble mer defensiv, ble organisasjonen også satt til å¨bygge tilfluktsrom og til reparasjon av utbombede bygninger i Tyskland, samt underjordiske raffinerier og våpenfabrikker. Rent administrativt ble organisasjonen i praksis integrert i Albert Speers ministerium rustningsministerium i 1943. Speers ansvar var i en tid med stadig større knapphet på vitale varer og mangel på arbeidskraft, økt til å omfatte i praksis hele den tyske krigsøkonomi. Gjennom stadig økt bruk av tvangsarbeidere, lyktes det Speer å øke produksjonen betraktelig, inklusive for Organisation Todt. Ved krigens avslutning var den obligatoriske arbeidstjenesten for tyskere blitt redusert til seks uker og all tysk arbeidskraft var overført til militære enheter og støttefunksjoner. Fra senest begynnelsen av 1942 ble de oppgavene som tidligere var løst av tyske arbeidere overtatt av krigsfanger og tvangsutskrevet arbeidskraft fra okkuperte land. Utlendinger og krigsfanger ble ofte omtalt som "Fremdarbeiter". I 1943 og 1944 ble disse ytterligere supplert med fanger fra konsentrasjonsleire og andre fanger. Også andre tyske instanser, som Wehrmacht, drev byggevirksomhet i Norge. OTs virksomhet var imidlertid den mest omfattende. I årene 1943-4, da virksomheten var på sitt største, sysselsatte OT i Norge til enhver tid rundt 50.000 arbeidere, og utgjør dermed en av de største virksomhetene i Norge gjennom tidene. Arbeidsledere. Vorarbeiter (1) Meister (2) Obermeister (3) Kragemerker (i bruk etter 1943). Hauptbauleiter (10) Einsatzgruppenleiter II (11) Einsatzgruppenleiter I (12) Amtschef OT (13) Arkiv etter Organisation Todt i Norge. Riksarkivet oppbevarer arkivet etter OT i Norge. Materialet utgjør 440 hyllemeter og er blitt ordnet over flere tiår av 15-20 ulike medarbeidere. Derfor er det ingen i dag som kjenner hele arkivet. Arkivlisten er på omkring 670 sider. Det er uklart om dette utgjør det opprinnelige arkivet, eller om noe er gått tapt. Mentalitetshistorie. Mentalitetshistorie, av fransk "histoire des mentalités", er en gren av historie-faget som utforsker tankemønstre og forestillingsmønstre hos fortidens folk. Mentalitetshistorie skiller seg fra idéhistorie ved at mentalitetshistorie studerer tankeverdenen til folk flest i en epoke, mens idéhistorien i hovedsak begrenser seg til et femtitall filosofers abstrakte tanker. Ved å studere tenkemåter, rammebetingelser, forestillingsverdener og forutsetninger, kan en øke forståelsen av de valg som gjøres i gitte perioder, i stedet for å betrakte dem med etterpåklokskap utfra egen tids forestillingsverden. De to mest kjente verk innen mentalitetshistorie er Nytt Norsk Tidsskrift. Nytt Norsk Tidsskrift er et norsk, flerfaglig vitenskapelig tidsskrift om politikk, kultur og vitenskap.Tidsskriftet skal være et forum for kritisk analyse på tvers av etablerte disipliner, bevegelser og politiske retninger. Målet er å bidra med innsikt og profilert argumentasjon i norsk offentlig debatt. Tidsskriftet er redaksjonsstyrt. Alle innsendte bidrag blir lest og vurdert av redaksjonens åtte medlemmer, som hovedsakelig dekker følgende fagområder: samfunnsvitenskap, juss, økonomi, litteratur, medisin og filosofi. I tilfeller der innsendte bidrag faller utenfor redaksjonens kompetanseområde brukes eksterne fagkonsulenter. Nytt Norsk Tidsskrift er et vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 i henhold til Universitets- og høgskolerådets rangering. Nytt Norsk Tidsskrift ble først utgitt i 1984. Initiativtagere var Hans Skjervheim, Rune Slagstad, Øyvind Østerud og Francis Sejersted. Tidsskriftet kommer vanligvis ut med fire utgaver årlig. Cathrine Holst overtok som redaktør fra 2010. Med henne i redaksjonen sitter Anne Kveim Lie, Kari Løvaas (red.sekr.), Dag Michalsen, Tore Rem, Gaute Torsvik, Camilla Serck-Hanssen og Øyvind Østerud Rune Slagstad var redaktør fra 1984-2009. I hele eller deler av perioden var også følgende redaksjonsmedlemmer med: Tore Rem, Francis Sejersted, Øyvind Østerud, Fredrik Thue, Anne Kveim Lie, Cathrine Holst og Eirinn Larsen. Siri Dokken har vært illustratør for tidsskriftet siden 2010. Før henne var karikaturtegneren Finn Graff illustratør for tidsskriftet siden det ble startet i 1984. Ishockey under Vinter-OL 1956. Under OL 1956 i Cortina d´Ampezzo deltok det ti land i ishockeyturneringen. Innledende kamper med gruppespill, tre grupper med fire og tre lag i hver gruppe, der de to beste i hver gruppe gikk videre til finalegruppen. Turneringen var også verdensmesterskap og europamesterskap i ishockey. Ishockey-VM 1957. Verdensmesterskapet i ishockey i 1957 ble arrangert i Moskva i Sovjetunionen, 24. februar til 5. mars. Åtte lag deltok, og det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes én gang. Ichtegem. Ichtegem er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Middelkerke. Middelkerke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Oudenburg. Oudenburg er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Rotselaar. Rotselaar er et sted og en kommune i den belgiske provinsen Flamsk Brabant. Sambandsbataljonen. Antenne i forgrunnen er en SHF-antenne for TADKOM. Sambandsbataljonen (SBBN) er underlagt den norske Hæren, teller 500 soldater og befal og har som primæroppgave å tilby kommunikasjon mellom og innad i ulike avdelinger i felt. Bataljonen er delt inn i tre kompanier; Sambandskompaniet A HRF (KPA), Sambandskompani B (KPB) og Sambandskompani C (KPC). KP B stiller brigadens kommandoplass og sørger for kommmunikasjon ute i felt gjennom radio og TADKOM. KP B har innrykk i august. Sambandskompani C (KPC) stiller Sambandsbataljonens kommandoplass, samt sørger for kommunikasjon ute i felt gjennom radio og TADKOM. KP C har innrykk i januar. Sambandsbataljonen er stasjonert i Heggelia leir på Bardufoss. Historie. SBBN ble etablert i 1996 som del av 6. divisjon, og førte tradisjonen videre etter Sambandskompaniet i Brigaden i Nord-Norge. Sambandskompaniet i Brig N ble etablert allerede i september 1955, etter hjemkomst av Tysklandsbrigaden SBBN var i tiden 1996 – 2009 organisert på en optimal måte for å utdanne vernepliktige mannskaper og å trene befalet i avdelingen. I 2004 ble SBKP/FIST-H med hurtig reaksjonsevne (HRF) overført bataljonen fra SBUKS på Jørstadmoen. Sommeren 2009 ble det gjort endringer i strukturen som endte i halvårlig beredskapsevne med alle sambandstjenestene organisert i SBKP A med primært vervet personell, samt SBKP B og SBKP C med vernepliktige mannskaper. Omorganiseringen er også gjort med tanke på å gi hver mannskapskontingent bedre utdanning gjennom hele året, samt gi mulighet for å overføre mannskaper til beredskapsavdelingene i SBBN etter halvveis gjennomført førstegangstjeneste. Organisasjon. Sambandskompaniet A HRF (KPA) er et kompani av vervede soldater og befal som består av Sambandstroppen (SBTR), TIM-troppen og Brigadekommandoplasstroppen. Siden desember 2006 har Sambandstroppen også soldater i førstegangstjeneste. Sambandstroppen het tidligere Multinodetroppen. Sambandskompaniet B (KPB) består av Teletroppen, Radiotroppen og Kommandoplasstroppen. Sambandskompaniet C (KPC) består av Teletroppen, Radiotroppen, Kommandoplasstroppen og Trentroppen. Sambandskompani A HRF. Sambandskompani A (Sbkp A) skal levere brigadens kommandoplass og sammen med resten av bataljonen støtte brigadeledelsens evne til å kommunisere med sine underavdelinger, høyere kommando og omverden. I tillegg skal kompaniet støtte resten av Sambandsbataljonen med eksperter innen data-nettverk, satellitt- kommunikasjon, telekommunikasjon og radiotransmisjon. Generelt. Sbkp A er en del av Brigade Nords hurtige reaksjonsstyrke (HRF). Til forskjell fra de andre HRF avdelingene i brigaden er Sbkp A lokalisert i Bardufoss. Årsaken til dette er at avdelingen primært støtter brigadens ledelse som ligger i Bardufoss. Kompaniet har en blanding av profesjonelle soldater (grenaderer) og personell som gjennomfører førstegangstjensten. Det er disse som står for etablering av kommandoplassene og vakthold, samt noe av det praktiske arbeidet med tilretteleggelse for datanettverk, radio og telefoni i kommandoplassene. Det tekniske arbeidet ledes og gjennomføres av ingeniører og teknikere med utdanning fra forskjellige fagretninger innen IT. Ingeniørene er offiserer og de har i hovedsak sin utdanning fra Forsvarets ingeniørhøyskole (FIH), men det er flere med bachelor fra sivile høyskoler. Kommandoplasstropp brigade. Ansvar for etablering av brigadens kommandoplass som er en mobil kontorlandsby for stabsoffiserene som planlegger og leder militære operasjoner. Sambandstropp. Ansvar for å levere radio og teletjenester til kommandoplassene. K2IS spesialisttropp. Ansvar for konfigurering av, og teknisk driftstøtte til brigadens data- og tele-nettverk. Sambandskompani B. Kompaniet utdanner soldater som leverer brigadesamband gjennom TADKOM og radio. Leverer brigadens kommandoplass i felt og utdanner befalselever. Kompaniet har innrykk av soldater i august hvert år. Generelt. Sbkp B ble opprettet, 1. august 2009 i forbindelse med omorganisering i Sbbn. Kompaniet har sin historie tilbake i tid gjennom Telekompaniet og Kommandoplasskompaniet som leverte sine spesialiserte tjenester innen tele/radio. Med dagens struktur inneholder første halvår utdanning og trening, med noen leveranser på brigadeøvelser, mens andre halvår er trening og leveranse på brigadeøvelser og til nasjonal beredskap for krisehåndtering. Sbkp B sammen med Sbkp C er i stand til å levere et komplett brigadesamband innenfor TADKOM (telefoni) og radio. Dette er kompanienes hovedoppdrag i felt, i tillegg til å levere Sbbns kommandoplass. Kommandoplasstropp. Utdanner soldater til- og leverer Brigade Nords kommandoplass i felt. Troppen leverer også ledelsesstøtte til annen militær virksomhet. Teletropp. Utdanner soldater til- og leverer Brigadens feltdeployerbare telenett. Troppens særpreg er at den består av mange små lag med vernepliktige lagførere, som opererer med høy grad av selvstendighet. Radiotropp. Utdanner soldater til- og leverer Brigadens radionett i felt. Radiosamband er Brigadesjefens høyest prioriterte kommando- og kontroll system. Troppens særpreg er, i likhet med Teletroppen, at den består av mange små lag med vernepliktige lagførere, som opererer med høy grad av selvstendighet. GBU tropp. Sbbn består av et utvalgt antall elever som har vært gjennom felles opptak og seleksjon (FOS) på sommeren og startet sin tjeneste i Sbkp B i august. Dette er en toårig utdannelse med lønn andre året man tjenestegjør. Dette er en tjeneste som krever en viss teknisk innsikt i tillegg til en mental og fysisk robusthet utover det normale. Etter endt utdannelse blir halvparten sendt til andre avdelinger i Hæren fra grensevakten i nord til kongevakten i sør. Resterende elever fullfører sitt år som sersjant ved Sbbn. Alle elevene utdannes innenfor alle fagområder i Sbbn, med unntak av tren/forsyning som er et eget fagfelt. I tillegg til generell og gjennomgående lederutdanning, gjør den komplekse bredden på sambandets fagfelt dette til et intensivt, spennende og lærerikt år for de heldige som får følge dette løpet. Sambandskompani C. Kompaniet utdanner soldater som leverer brigadesamband gjennom TADKOM og radio. Leverer Sbbn kommandoplass i felt og utdanner og drifter Sbbn tren- og forsyningstropp. Kompaniet har innrykk av soldater i januar hvert år. Generelt. Sbkp C er organisatorisk likt Sbkp B. Sbkp C ble opprettet, 1. august 2009 i forbindelse med omorganisering i Sbbn. Kompaniet har sin historie tilbake i tid gjennom Kommandoplasskompaniet som leverte sine spesialiserte tjenester innen kommandoplassystemer. Med dagens struktur inneholder første halvår utdanning og trening, med noen leveranser på brigadeøvelser, mens andre halvår er trening og leveranse på brigadeøvelser og til nasjonal beredskap for krisehåndtering. SBKP B og C er i stand til å levere et komplett brigadesamband innenfor TADKOM (telefoni) og radio. Dette er kompanienes hovedoppdrag i felt, i tillegg til å levere SBBNs kommandoplass. SBKP C har i tillegg et oppdrag i det å levere alle tjenester innenfor transport og forsyning i egen bataljon gjennom Trentropp. Kommandoplasstropp. Utdanner soldater til- og leverer Sambandsbataljonens egen kommandoplass i felt. Troppen leverer også ledelsesstøtte til annen militær virksomhet. Teletropp. Utdanner soldater til- og leverer Brigadens feltdeployerbare telenett. Troppens særpreg er at den består av mange små lag med vernepliktige lagførere, som opererer med høy grad av selvstendighet. Radiotropp. Utdanner soldater til- og leverer Brigadens radionett i felt. Radiosamband er Brigadesjefens høyest prioriterte kommando- og kontroll system. Troppens særpreg er, i likhet med Teletroppen, at den består av mange små lag med vernepliktige lagførere, som opererer med høy grad av selvstendighet. Trentropp. Utdanner soldater til- og leverer tjenester innenfor transport og forsyning i egen bataljon. Trentroppen består, som eneste tropp i kompaniet, av soldater både fra sommer- og vinterkontingent. Troppen har løpende leveranser og får derfor overført soldater fra Sbkp B, etter at de har gjennomført rekruttperioden. Troppens særpreg er at den enkelte soldat får mange selvstendige oppgaver blant annet behandling av tunge kjøretøy, med det særlige ansvar dette innebærer. GBU-troppen. Sbbn består av et utvalgt antall elever som har vært gjennom felles opptak og seleksjon (FOS) på sommeren og startet sin tjeneste i Sbkp B i august. Dette er en toårig utdannelse med lønn andre året man tjenestegjør. Dette er en tjeneste som krever en viss teknisk innsikt i tillegg til en mental og fysisk robusthet utover det normale. Etter endt utdannelse blir halvparten sendt til andre avdelinger i Hæren fra grensevakten i nord til kongevakten i sør. Resterende elever fullfører sitt år som sersjant ved Sbbn. Alle elevene utdannes innenfor alle fagområder i Sbbn, med unntak av tren/forsyning som er et eget fagfelt. I tillegg til generell og gjennomgående lederutdanning, gjør den komplekse bredden på sambandets fagfelt dette til et intensivt, spennende og lærerikt år for de heldige som får følge dette løpet. Utstyr. Sambandsbataljonen er satt opp med mye forskjellig utstyr. I felt er telekompaniet og sambandskompaniet hovedsakelig oppsatt med beltevogn av typen BV-206DN produsert av Hägglunds. Trenseksjonen er oppsatt med Scania-lastebiler. Bataljonen bruker også snøscooter og Mercedes-Benz feltvogn. Våpenmessig har bataljonen HK 416 automatgevær, MP5 maskinpistol, P80 pistol, 12,7 mm M2 maskingevær, M72 panservernrakett og Carl Gustav RFK rekylfrie kanoner samt MG3. Sambandsbataljonen er svært aktiv i utenlandstjeneste og har hatt flere kontingenter i Afghanistan i ISTAR Sitronsyre. Sitronsyre er en svak organisk syre som blant annet finnes i sitrusfrukter. Den er også å finne i en rekke frukter og grønnsaker. I sitron og lime kan sitronsyre utgjøre opptil 8 prosent av tørrvekten. Sitronsyre er et naturlig konserveringsmiddel, og er mye brukt som surhetsregulerende middel i ulike næringsmidler. Biokjemisk inngår sitronsyre som et mellomprodukt i sitronsyresyklusen og er dermed sentral i metabolismen. Den virker også som en antioksidant. Sitronsyre er et godkjent tilsetningsstoff i matvarer, og har E-nummer: E330. Den kjemiske formelen er C6H8O7. Den har tre karboksylgrupper (COOH) (se figur til høyre). Egenskaper. I tabellen til høyre er det gitt et sammendrag av de fysiske egenskapene til sitronsyre. Årsaken til at sitronsyre er en syre ligger i de tre karboksylgruppene. Hver av disse kan miste et proton (H+). Resultatet blir et sitration. Disse kan assosieres med metallioner og danne sitrater, som er utmerkede buffere. Kalsiumsitrat blir mye brukt i næringsmiddelindustrien. Ved romtemperatur er sitronsyre et hvitt pulver. Det kan foreligge som vannfri form eller som et monohydrat med ett krystallvann. Monohydratet blir vannfritt ved temperaturer over 74 °C. Sitronsyre deler egenskapene sine med andre karboksylsyrer. Over 175°C brytes det ned til CO2 og vann. Historie. Sitronsyre ble oppdaget av den persiske alkymisten Jabir Ibn Hayyan som levde på 700-tallet. I middelalderen var det kjent at sitron og lime inneholdt syre. Det er dokumentert i "Speculum Majus" (det store speilet) av Vincent av Beauvais på 1200-tallet. Syren ble første gang krystallisert fra sitronsaft i 1784 av den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele. Produksjon på industrinivå begynte i 1860 i Italia. I 1893 oppdaget C. Wehmer at "Penicillium"-soppen kan produsere sitronsyre fra sukker. Produksjon av sitronsyre i mikroorganismer skjøt ikke fart før første verdenskrig forhindret eksport av italienskprodusert sitronsyre. I 1917 oppdaget den amerikanske kjemikeren James Currie at enkelte stammer av soppen "Aspergillus niger" kan produsere sitronsyre effektivt. Legemiddelfirmaet Pfizer startet produksjon på industrielt nivå to år seinere. Sitronsyre er et E-stoff med kode E330. Brukt i all brus og omtrent all konservert mat. Produksjon. Produksjonsteknikken innebærer at kulturer med "A. niger" fores med sukrose og produserer sitronsyre. Etter filtrering blir sitronsyren felt ut ved hjelp av CaOH (ulesket kalk) til kalsiumsitrat. Sitronsyre kan gjenvinnes herfra ved behandling med svovelsyre. Anvendelsesområder. Mesteparten av sitronsyren som blir kunstig framstilt brukes til konserveringsmiddel og smakstilsetning i næringsmidler, særlig leskedrikker. Sitratsalter av ulike metaller brukes for å gjøre mineraler tilgjengelig i kosttilskudd. Bufferegenskapene utnyttes til å kontrollere pH i vaskemidler og legemidler. Sitronsyre er også mye brukt i såpe og vaskemidler for å fjerne metallioner fra vannet og derved føre til at vaskemidlene kan produsere mer skum. Dette er særlig viktig i områder med hardt vann. Det benyttes også i bioteknologisk og farmasøytisk industri for å rense rørsystemer i stedet for salpetersyre, som krever omfattende avfallshåndtering i forhold til sitronsyre. Sitronsyre kan også fungere som rustfjerner. I svak konsentrasjon hemmer sitronsyre blodkoagulasjon. Det er derfor tilsatt prøvetagningsrør bl.a. for senkningsreaksjon. De siste årene er sitronsyre stadig mer brukt som løsemiddel for fettløselige produkter i stedet for tradisjonelle, mer skadelige løsemidler. En mer lyssky bruk av sitronsyre er som løsemiddel for brunt heroin. Sitronsyre er også nødvendig for framstilling av sprengstoffet HMTD. Sitronsyre kan brukes til å kompleksere metallioner. Dette brukes til syntese av komplekse oksider. Metallsalter løses i smeltet syre slik at metallionene blandes ned på atomær skala. Siden dekomponeres den organiske biten og produktet er (ideelt sett) en amorf blanding av ioner. Når denne blandingen senere sintres gir den en bedre fordeling av dopanter, lavere sintringstemperatur og kortere tid. Sikkerhet. Inntak av sitronsyre medfører ingen risiko for organismen, i og med at det finnes naturlig i stort sett all form for liv. Overdrevet inntak har ingen kjente bivirkninger; et overskudd blir omsatt i metabolismen. I tørr form eller i konsentrerte løsninger kan sitronsyre irritere øyne og hud. Ishockey under Vinter-OL 1960. Seks lag deltok i ishockeyturneringen under Vinter-OL 1960 i Squaw Valley. Turneringen var også verdens- og europamesterskap i ishockey. Marcus Vipsanius Agrippa. Marcus Vipsanius Agrippa (63 f.Kr. – 12 f.Kr.) var en romersk statsmann og general. Han var en nær venn, svigersønn og minister av keiser Octavian (senere keiser Augustus). Agrippa var ansvarlig for det meste av Octavians' militære triumfer, spesielt sjøslaget ved Actium mot styrkene til Marcus Antonius og Kleopatra VII. Tidlig liv. Agrippa ble født på landsbygden utenfor Roma, i en velstående familie av ridderlig grad. Hans far var Lucius Vipsanius Agrippa og hans søster var Vipsania Polla. Han var av samme alder som Octavian, og de var venner helt fra barndommen av. Begge tjenestegjorde som kavalerioffiserer under Julius Cæsar i slaget ved Munda i 45 f.Kr., der Agrippa hadde fulgt Cato for å kjempe mot republikanerne i Afrika. Etter slaget og hjemkomsten i Roma, adopterte Cæsar Octavian som sin arving. Mens Cæsar konsoliderte sin makt i Roma, sendte han Agrippa og Octavian for å studere i Apollonia, Illyria, med de makedonske legionene. Cæsar sendte også sønnen av en venn, Gaius Maecenas, for å studere sammen med dem. De tre, Octavian, Agrippa og Maecenas, utviklet et nært vennskap mens de var borte fra Roma under Cæsars ordre. Agrippa steg fort i gradene i de makedonske legionene, for kommandantene så hans enestående egenskaper som leder. Han lærte også om arkitektur, lærdom han ville bruke senere i livet. Det var mens de var i Apollonia at nyheten om mordet på Cæsar nådde dem. Etter råd fra ham og Maecenas, satte Octavian umiddelbart kursen mot Roma. Vei mot makten. Etter Octavians tilbakekomst i Roma, ble de klar over at de var avhengig av støtte fra legionene. Agrippa reiste derfor tilbake til Hellas, der han tok kommandoen over de makedonske legionene (især Legio IIII) og marsjerte dem til Roma. Da Octavian hadde sine legioner, inngikk han en pakt med Marcus Antonius og Marcus Aemilius Lepidus i det andre triumvirat, for å håndtere Cæsars mordere. "liberatores". Agrippa kjempet sammen med Octavian og Antonius, som Octavians mest fremtredende general i slaget ved Filippi. Etter at de kom tilbake til Roma i 41 f.Kr., sendte Octavian Agrippa i krigen mot Lucius Antonius og Fulvia Antonia, broren og konen til Marcus Antonius. To år senere ledet Agrippa kampen mot aquitanierne i Gallia, og krysset Rhinen, som den andre romer etter Julius Cæsar, for å straffe et opprør blant germanske stammer. Etter han kom tilbake til Roma, nektet han å motta triumfen han ble tilbudt; han aksepterte imidlertid konsulembetet for 37 f.Kr. Octavian, uten Agrippas hjelp, prøvde i 37 f.Kr. å erobre Sicilia fra Sextus Pompeius, men ble slått i et sjøslag ved Messina, og igjen i august 36 f.Kr. Octavian sendte derfor Agrippa mot Sextus. Agrippa satte umiddelbart mannskapet i hardtrening, helt til han følte seg rustet til å gå til angrep mot Sextus. Senere det samme året klarte han å bekjempe motstanderen ved Mylae (samme sted der det berømte slaget stod under første punerkrig) og Naulochoi, og innen en måned var Pompeius slått. Agrippa mottok en "corona navalis" (en sjøkrone) for felttoget. Livet som statsmann. a> ble bygget etter Agrippas design. Den bærer inskripsjonen M·AGRIPPA·L·F·COS·TERTIVM·FECIT som betyr "Marcus Agrippa, sønn av Lucius, bygget under hans tredje konsulat" I 33 f.Kr. ble Agrippa valgt som edil, en stilling der hans arkitekturkunnskaper kom til nytte. Han igangsatte store forbedringsprosjekter i Roma; restaurering og bygging av akvedukter, utvidelse og rengjøring av Cloaca Maxima, bygging av bad, søyleganger og hager. Han tok også initiativ til offentlige kunstutstillinger. At Augustus senere kunne si at han «fant byen av murstein, men etterlot den i marmor», var mye takket være Agrippa. Agrippa ble nok en gang gitt kommandoen over flåten da krigen mellom Antonius og Kleopatra brøt ut. Octavians seier ved Actium i 31 f.Kr., var i all hovedsak Agrippas fortjeneste. Som et symbol på aktelse, ga Octavian Agrippa hånden til sin niese, Claudia Marcella den eldre i 28 f.Kr. Agrippa innehadde sitt andre konsulembete, sammen med Octavian, det samme året. De to var også konsuler det neste året, da Octavian fikk tittelen Augustus. Til minne om slaget ved Actium, bygde Agrippa bygningen som fungerte som den romerske Pantheon frem til dets ødeleggelse i år 80. Keiser Hadrian brukte Agrippas design for å bygge sin egen Pantheon, som står der den dag i dag (se bilde). Inskripsjonen på Hadrians bygg, som ble bygget rundt 125, bevarte teksten som stod på Agrippas bygg. Årene etter hans tredje periode som konsul, brukte Agrippa i Gallia, der han reformerte den provinsielle administrasjonen og skattesystemet, i tillegg til å bygge effektive veisystemer og akvedukter. Senere år. Hans vennskap med Augustus ser ut til å ha blitt preget av sjalusien fra hans svoger, Marcellus, som igjen trolig var oppmuntret av intrigene til Livia, Augustus' tredje kone, som fryktet påvirkningen Agrippa hadde på mannen hennes. Etter tradisjonen skal denne sjalusien har ført til at Agrippa forlot Roma, for å ta over guvernørstillingen i provinsen Syria. Agrippa sendte imidlertid sin legat til Syria. Selv forble han på Lesbos og styrte provinsen derfra. Etter Marcellus’ død, som skjedde innen et år etter at Agrippa forlot byen, ble han tilbakekalt av Augustus. Det er sagt av Maecenas ga Augustus råd om å knytte Agrippa sterkere til seg ved å gjøre ham til svigersønn. I 21 f.Kr. skilte Agrippa seg fra Marcella og giftet seg med Augustus’ eneste datter Julia den eldre, enken etter Marcellus. I 19 f.Kr. ble Agrippa satt til å slå ned et opprør i Hispania (Kantabrikrigene). Han ble utpekt til guvernør i Syria for andre gang i 17 f.Kr., der hans rettferdige og varsomme administrasjon ble anerkjent av befolkningen, særlig av jødene. Agrippa gjenopprettet den romerske kontrollen i Krim-provinsen. Agrippas siste offentlige tjeneste var begynnelsen på erobringene av regionen ved øvre del av Donau, som etterhvert ble den romerske provinsen Pannonia. Han døde ved Campania i mars i år 12 f.Kr., i en alder av 51. Hans etterlatte sønn, Marcus Vipsaniu Agrippa Postumus, fikk navnet i hans ære. Augustus æret ham ved en storslått begravelse, og sørget selv i en måned. Videre tok Augustus personlig ansvaret for utdanningen av Agrippas barn, og adopterte Gaius og Lucius Cæsar. Det er ment at han ikke adopterte Agrippas tredje sønn, Agrippa Postumus, fordi han ønsket at Agrippas navn skulle vedvare. Arv. Agrippa var også kjent som forfatter, spesielt innen geografi. Under hans styre ble Julius Cæsars drøm om en fullstendig kartlegging av riket en realitet. Han skal også ha skrevet en selvbiografi som har gått tapt. Agrippa var, sammen med Maecenas og Augustus, delaktig i etableringen av principatet, som var systemet de senere keiserne hersket under, frem til krisene i det tredje århundre og etableringen av dominatet. Hans barnebarn Gaius, er i historien kjent som keiser Caligula, og hans oldebarn var keiser Nero. Asteiidae. Asteiidae, eller smalvingefluer er en liten familie av små, spinkle, blanke fluer. Denne familien har ikke blitt grundig undersøkt i Norge og bare én art ser ut til å være funnet med sikkerhet her, men det er kjent 8 arter fra Sverige så det er sannsynlig at vi har noen flere. Larvene lever på sopp. Utseende. Knøttsmå til små (1 – 3 mm), spinkle fluer. De er ofte svarte på oversiden og gule på undersiden, og blanke. Hodet er stort, av varierende form. En del arter har en påfallende flat panne som gir hodet en trekantet form sett i profil. Fasettøynene er store og runde eller avlangt-ovale. Pannen er bred med tre punktøyne ("ocelli") som er lite fremtredende. Ved innerkanten av hvert fasettøye har noen arter en børste omtrent midt på, andre mangler børster og har bare noen fine hår eller er helt snaue. Ved hodets bakkant på sidene sitter er par børster, og det er også et par små og fine børster mellom punktøynene. I tillegg har noen arter et par kraftige børster rett over antennefestet. Antennene er tre-leddete, men det innerste leddet ("scapus") er neppe synlig. Det andre leddet har minst en kraftig børste på oversiden. Det tredje leddet er ganske stort, avrundet og hårete, og bærer en ganske lang, glissent fjærgrenet antennebørste ("arista") på oversiden nær roten. Hos enkelte arter mangler antennebørsten og det tredje leddet er dekket av lange hår. Kinnbørste ("vibrissa") mangler hos noen arter, hos andre kan den være liten og fin eller ganske stor og kraftig. Munndelene er ikke påfallende store. Brystet (thorax) er blankt med noen kraftige børster, ofte svart på ryggen og gult på sidene og undersiden. Vingene er forholdsvis små og smale, uten fargeflekker, med en lang, linseformet celle som når vingekanten midt i vingen. Beina er som oftest lyse, slanke, uten kraftige børster. Bakkroppen er ganske kort og sylindrisk. Larvene er avlangt pølseformede, tilspisset i hodeenden, hvite på farge. De mangler bein og en tydelig hodekapsel og er tilsynelatende delt i 12 ledd. På det bakerste leddet sitter et par åndehull ("spirakler") på lett opphøyde vorter. Levevis. Larvene ser ut til å leve av sopp, og har blitt funnet i store mengder på fruktlegemer av sopper som vokser på død ved. Kjønnene møtes på soppene, og gjennomgår en langvarig "parringsdans" der hannen vifter med vingene. Selve parringen er også ganske langvarig, en halv time eller mer. Eggene er uvanlig store, ca. 0,5 mm lange for fluer med en kroppslengde på et par mm. Noen arter ser også ut til å ha larver under bark eller på planter. Voksne fluer av noen arter besøker blomster. Systematisk inndeling. Bare én art ser ut til å være sikkert registrert fra Norge, men det er funnet åtte arter i Sverige så det er sannsynlig at vi har flere. Ishockey-VM 1959. Verdensmesterskapet i ishockey i mars 1959 ble arrangert i Praha og Bratislava, Tsjekkoslovakia. Avogadros tall. NA = 6,0221415 × 1023 mol-1 Dette tallet spiller en svært viktig rolle i kjemien når man snakker om molar masse. Et mol av et stoff inneholder like mange elementære enheter som Avogadros tall. Det er definert ut i fra antall atomer i 12 gram karbon-12. Dette betyr at hvis man har like mange gram av et stoff som atomvekten, så har man ett mol av stoffet, og dermed består det av 6,0221415 × 1023 atomer. Men dette gjelder ikke bare atomer men også større elementære enheter av et stoff, for eksempel molekyler. For å vite hvor mye masse som da er et mol, må man legge sammen atomvekten til alle atomene i molekyler. I et H2O-molekyl blir den totale atommassen omtrent 1+1+16=18u. 18 g vann inneholder da 6,0221415 × 1023 molekyler. Jerrykanne. En jerrykanne (etter engelsk, av "Jerry", slang for "German", «tysker») er en bensinkanne av tysk konstruksjon. Jerrykannen er en videreutvikling av firmaet Schwelmer Eisenwerk Müller & Co AG (under ingeniør Vinzenz Grünvogel (1905–1977)) av de lett skadelige gamle kannene. Produksjonen begynte i 1937 i samarbeid med AMBI-BUDD Presswerk i Berlin og tatt i bruk av den tyske hæren i samme år 1937. Tyskerne kalte den "Wehrmachtskanister". Ved begynnelsen av annen verdenskrig var den britiske hæren utstyrt med enkle, rektangulære bensinkanner: en beholder på to britiske gallon (ni liter) av presset stål og en beholder på fire gallon (18 liter) av jernblikk. Den mindre beholderen var relativt solid, men dyr å produsere. Den større varianten, som hovedsakelig ble produsert i den tredje verden, var billig og tallrik, men ikke særlig robust. De britiske kannene var anvendelige for veitransport i Europa, men viste seg å være ekstremt upålitelige under Felttoget i Nord-Afrika og vanskeliggjorde operasjonene til Åttende armé. Befordring av drivstoff over ulendt terreng resulterte ofte i store tap av drivstoff fordi tankene lett punkterte. Lekkasjene gjorde dessuten kjøretøyene sårbare for drivstoffbranner. Da den britiske hæren fikk observert de nye bensinkannene direkte, så de straks fordelene ved den overlegne konstruksjonen. Beholderne hadde tre håndtak for å gjøre dem håndterlige for én eller to personer, eller for å kunne flyttes med «spannkjede». Sidene var merket med krysslignende fordypninger som gjorde at innholdet kunne ekspandere; og når de ble fylt, beholdt de en luftlomme slik at de kunne flyte i vann. Britene benyttet kanner tatt fra tyskerne fremfor sine egne, og begynte snart å produsere egne kopier av de tyske kannene. Britene sendte eksemplarer til USA, der utformingen ble endret til en viss grad, men til sist var det originalkonstruksjonen som viste seg som det beste. Disse bensinkannene ble etterhvert tatt i bruk i alle krigsskueplasser. Idag brukes konstruksjonen som drivstoff- og vannbeholdere, og produseres også i plast. Ritary Gaguenetti. Ritary Gaguenetti (født 18. september 1978) er en fransk jazzmusiker (gitar, autodidakt) av sinti opphav. Hans eget Ritary Ensemble, etablert i 2002, innbefatter Hervé Gaguenetti gitar, Vladimir Torres bass og Christophe Panzani trommer. Gruppen har utgitt "Featuring Matcho Winterstein" (2002), "Fara ap Raïza" (2003), "Ritary Live" (2004), "Ma Mélodie" (2004), "Jazz Manouche" (2005); samt, fremført ved Django- og jazzfestivaler i Samois, Oslo, New York og London. Gaguenetti samarbeidet med Samson Schmitt på "live a Passavant" (2003), Andreas Öberg og Yorgui Loeffler (2003), samt på "Django Festival 4" (Live fra Oslo) på utgivelser med Hot Club Records. Eksterne lenker. Gaguenetti, Ritary Gaguenetti, Ritary Ishockey-VM 1961. Verdensmesterskapet i ishockey i 1961 ble arrangert i Genève og Lausanne i Sveits, 2. mars til 12. mars. Svend Asmussen. Svend Harald Christian Asmussen (født 28. februar 1916 i København) er en dansk jazzmusiker (fiolin) og komponist, kjent for å ha ledet flere jazzband og samarbeid med skandinaviske jazzartister. Gjennom flere samarbeid med amerikanske storheter er han blitt kjent internasjonalt som «The Fiddling Viking». Han var opprinnelig skolert i klassisk fiolinspill, senere student av tannlege- og billedhuggerfaget, før han med egen kvartett hadde stor suksess ved Apollo-teatret og påfølgende turneer (1937) i samarbeid med blant andre Mills Brothers, Josephine Baker og Fats Waller. Hans eget swingband figurerte i filmen "En lille tilfældighed" (1939). Senere ble det egen «Skandia-trio» (ca. 1940) med Helge Jacobsen på gitar og Erik Frederiksen på trommer, derpå S.A. kvintett med Kjeld Bonfils, Svend Hauberg, Christian Jensen og Erik Frederiksen, hvorpå han, etter kort opphold ved teaterscenen, ble arrestert og flyttet til Berlin (1943–45). Med egen sekstett «S.A. Orkester» (1945–53), turnerte han etter krigen Europa, med her var Max Leth på vibrafon og Jørgen Ingmann på gitar. Det ble også arbeidet med Ulrik Neumann og Stig Lommer ved teateret; etterfulgt av Swe-Danes med Alice Babs og samme Ulrik Neumann som 1959–1961 turnerte i USA. I 1972 dannet han en egen kvartett igjen, med Kjell Öhman på piano, Mads Vinding på bass og Ed Thigpen på trommer. På 1970-tallet arbeidet han ellers med Kenny Drew, Ivan Relieden og Putte Wickman. På 80-tallet hadde han gruppen «String Swing», med blant andre Nikolaj Gromin, Pierre Dørge, Ulf Wakenius (gitar) og Peter Danstrup. Og på 90-tallet hadde han en egen kvartett med nevnte Ulf Wakenius og Mads Vinding på bass, samt Aage Tanggaard på trommer. Wakenius og Lundgaard ble senere erstattet av Jacob Fischer på gitar og Jesper Lundgaard på bass. Plateutgivelser (utvalg). Asmussen komponerte en del filmmusikk ("En vacker dag" 1963; "Musik ombord" 1958; "Lattjo med Boccaccio" 1949), og hadde roller i flere filmer. Ishockey-VM 1963. Verdensmesterskapet i ishockey i 1963 ble arrangert i Stockholm, Sverige, 8. mars til 17. mars. Åtte lag deltok, det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Sovjet ble verdensmester foran Sverige på bedre målforskjell. Adjágas. Adjágas, er de samiske joikerne Lawra Somby og Sara Marielle Gaup med band. Adjágas betyr tilstanden mellom våkenhet og søvn, også kjent som REM-søvn. Det Norske Livregiment til Fods. Offiseren på venstre side har uniformen til livregimentet slik de var før endringene i 1810. Hattene er litt høyere på tegningen enn i virkeligheten, og det samme med fjærpryden. Det Norske Livregiment til Fods var et dansk regiment med infanteri, til tross for navnet. Avdelingen var med i forsvaret under beleiringen av København i 1807. Den norske juristen Jonas Anton Hielm (1782–1848) tjenestegjorde i regimentet mellom 1803 og 1812. Anne Oterholm. Anne Kristin Oterholm (født 18. januar 1964 i Illinois, USA, oppvokst på Ås i Akershus) er en norsk forfatter. Oterholm debuterte i 1995 med romanen "Ikke noe annet enn det du vil". For denne romanen fikk hun prisen «Årets debutant» av Bokklubben Nye Bøker. Senere har hun utgitt flere romaner, og har også mottatt Tanums kvinnestipend. Anne Oterholm er utdannet cand.philol. ved Universitetet i Oslo fra 1994 med fransk som hovedfag og har for øvrig gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 1987. Hun har også grunnfag i statsvitenskap og litteraturvitenskap. Hennes hovedoppgave i fransk hadde utgangspunkt i Marguerite Duras' tekst "Détruire, dit-elle" («Tekstens stemme»). Hun har arbeidet som kritiker og skribent i Morgenbladet, Vinduet og Utflukt. Hun var fra 1999 nestleder, og fra mars 2005 til 2012 leder av Den norske Forfatterforening. Hun ble etterfulgt av Sigmund Løvåsen. Ishockey-VM 1965. Verdensmesterskapet i ishockey i 1965 ble arrangert i Tammerfors, Finland, 3. mars til 15. mars. Åtte lag deltok, det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Sovjet ble verdensmester, de vant alle kampene. Norge tapte alle sju kampene og kom sist. Nordiska Kompaniet. AB Nordiska Kompaniet (NK) er et selskap som eies av Hufvudstaden AB. Selskapet eier varemerket NK og de to varehusene på Hamngatan i Stockholm og Östra Hamngatan i Göteborg. Historikk. NK's atrium med sitt hengende og snurrende juletre, julen 2005. NK og Hamngatan julen 2008. Nordiska Kompaniet ble etablert i 1902 ved at de to største detaljhandelselskapene i Stockholm, K.M. Lundberg og Joseph Leja, slo seg sammen. Initiativtageren til sammenslåingen var Josef Sachs, hovedeier og sjef for Joseph Leja. Stockholm. Den 22. september 1915 åpnet det store varehuset på Hamngatan i Stockholm, på stedet hvor det Sparreska pallaset stod tidligere. Den første varehusdirektøren var Joseph Sachs. Arkitekt var Ferdinand Boberg samt ingeniør Josef Norén. NK-huset ble i likhet med mange andre eiendommer i Stockholms sentrale deler konstruert og bygget av selskapet Kreuger & Toll. NK-huset er kom senere til å få Sveriges første rulletrapp. Eierselskapet Hufvudstaden AB ble etablert i 1915 av Ivar Kreuger. Göteborg. Varehuset i Göteborg ble opprinnelig etablert i 1864 av kjøpmannen Ferdinand Lundquist da han åpnet sitt varehus Ferd. Lundquist & Co. Varehuset ble kjøpt av Nordiska Kompaniet i 1971 og byttet deretter navn til NK. Driftsform. Nordiska Kompaniet eier eiendomsmassen, men leier salgslokalene ut til frittstående detaljister. Varehuset i Stockholm har årlig 12 millioner besøkende. I Göteborg anslår man antallet kunder til omtrent 3 millioner. Tilsammen har begge varehusene over 1200 ansatte. Logo. NK's velkjente logo ble designet av David Blomberg og er uforandret siden 1902. Som et markedsføringstiltak ble logoen kombinert med en stor urtavle og plassert ved Telefontårnet ved Brunkebergstorg i 1939. Telefontårnet ble revet i 1953 og klokken forsvant til den i 1964 ble satt opp på den nåværende plassen på taket av NK i Stockholm. Annet. NK har i ulike perioder også hatt filialer utenfor Sverige, blant annet i Sankt Petersburg (1908–17), Moskva (1913–17) og i Buenos Aires (1920–34). NK-varuhus ble åpnet også andre steder i Sverige: Farsta (1960), Malmö (1963) og Täby (1974). Disse ble lagt ned på 1980-tallet. Fram til slutten av 1960-tallet hadde NK stor betydning for svensk kunstindustri og svenske kunsthåndverkere gjennom utstillinger hvor det var mulig å vise fram nyheter innen glass, keramikk, sølv samt egne møbler og innredninger fra Nordiska Kompaniets verksteder i Nyköping. På midten av 1960-tallet ble NK-huset i Stockholm bygget om og en ny inngang ble laget av arkitekt Hans Asplund. På denne plassen sto Stockholms første elektrisitetsverk, Brunkebergsverket, bygd etter tegninger av Ferdinand Boberg, samme arkitekt som stod bak NK's hovedbygg. NK var først i verden med flatpakkede møbler. NK var også først med et eget kredittkort, dette var før Diners Clubs kort som anses å være verdens første kredittkort som ikke var knyttet til noen spesifikt varehus eller butikk. Den 10. september 2003 ble Sveriges daværende utenriksminister Anna Lindh drept på NK i Stockholm. Randtenning. Randtenning eller kragetenning er en avfyringsmåte for en patron til et skytevåpen. I stedet for at tennladningen består av en tennhette, er det anbragt eksplosiver i en krage rundt bunnen av hylsen. Denne treffes av et tennstempel, og antenner kruttet i patronen. Randtenning og sentertenning er de eneste overlevende av en rekke metoder for å få antent kruttet i patroner. Den mest populære patronen med randtenning i dag (2008) er .22 Long Rifle. NCC. Telenor Arena, Fornebu er bygd av NCC NCC er et svensk entreprenørkonsern og med virksomhet i Norden innen bygg og anlegg, asfalt og pukkvirksomhet, samt eiendomsutvikling. Konsernet ble grunnlagt i 1988 gjennom en sammenslåing av Johnson Construction Company AB og Armerad Betong Vägförbättringar AB. NCC-konsernets historie strekker seg imidlertid helt tilbake til 1875. Den største eieren er familieforetaket Nordstjernan AB. NCC i Norge er dannet etter oppkjøp av norske virksomheter, med historie tilbake til 1920- og 30-tallet. Firmaet Eeg-Henriksen, samt det som var veivirksomheten til Rieber & Søn og Nodest utgjør i dag NCC i Norge. Selskapet har de senere årene blant annet bygd Bislett stadion i Oslo, Telenor Arena på Fornebu og store deler av St. Olavs hospital i Trondheim. NCC utfører små og store bygg- og anleggsprosjekter i hele Norge. Hele konsernet omsatte for rundt 45 milliarder kroner i 2010 og det var rundt 18 000 ansatte. I Norge består NCC av selskapene NCC Construction AS, NCC Roads AS, NCC Property Development AS og NCC Housing AS. Omsetningen i Norge var på 5,3 milliarder kroner og det var rundt 1700 ansatte. Pitkairnsk. Pitkairnsk ("Pitkern") eller norfolk ("Norfuk") er et kreolspråk som er en blanding av 1700-tallsengelsk og tahitisk. Det er offisielt språk på Pitcairnøyene og Norfolkøya, og tales av over 580 mennesker på Norfolkøya, og flere andre steder, blant annet i Australia og på Ny-Zealand av utvandrere fra Pitcairn og Norfolkøya. Temple Church. Temple Church er en middelalderkirke i bydelen Temple i London. Den ble oppført i siste halvdel av 1100-tallet. Kirken ble vigslet i Jomfru Marias ære den 10 februar 1185 av Heraclius, daværende patriark av Jerusalem. Kirkens ble reist av Tempelridderne som til da hadde tilhold i High Holbourn, og som nå ble nytt hovedkvarter for ordenen i London. Den særegne runde formen på kirkens eldste del er karakteristisk for bygninger reist av tempelridderne. Formen skal minne om Den hellige gravs kirke i Jerusalem, som etter tradisjonen ble reist på stedet hvor Jesus ble gravlagt. Kongelig mausoleum. Den britiske monarken på den tiden, Henrik III, likte kirken så godt at han planla å bli gravlagt i den. Som en konsekvens av dette ble deler av koret revet og et større ble reist. Det nye koret ble vigslet i 1240. Etter Henriks død fant man imidlertid ut at kongen hadde endret sitt testamente. Han ble gravlagt i Westminster Abbey. Tempelriddere i gulvet. Et annet særtrekk er at man finner flere tempelriddere gravlagt i gulvet. En av de viktigste er jarlen av Pembroke, William Marshal (ca. 1174–1219). Pembroke var nær venn av kong Johan av England og var med i forhandlingene omkring frihetsbrevet Magna Carta i 1215. Tempelriddernes fall. Bare 50 år etter oppføringen ble tempelridderne utstøtt av Paven i Roma, og ordenen mistet alle sine privilegier. Kong Edward II overtok kontrollen av kirken og gav den til en annen orden; hospitallerordenen, den senere Malteserordenen. Templekirken skifter eier. I 1540, under Henrik VIII, ble hospitallerordenen oppløst og dens eiendommer konfiskert i England. Henrik la kirken inn under kronen og utnevnte en prest til «Master of the Temple». Restaurering. I 1841 ble kirken restaurert og både vegger og tak ble dekorert i en viktoriansk ny-gotisk stil. Ingenting av dette arbeidet eksisterer i dag, da kirken ble ødelagt av brannbomber under første verdenskrig. Natt til 10. mai 1941 ble kirken igjen rammet av krig, og kirken ble hardt skadd. Taket i den runde delen ble ødelagt av brann sammen med resten av trevirket i kirken. Restaureringen etter andre verdenskrig tok tid, men den runde delen sto helt ferdig i november 1958. Kirken i dag. Siden restaureringsarbeidene på 1950-tallet har kirken igjen funnet sin plass i Temples daglige virke, men den bortgjemte kirken har først etter Dan Browns bok "Da Vinci-koden" blitt berømt utenfor bydelen. Kasey Wehrman. Kasey Desmond Wehrman (født 16. august 1977 i Cloncurry) er en australsk fotballspiller som spiller for Newcastle United Jets. Han har tidligere spilt for Lillestrøm. Wehrman har også spilt for de australske lagene Brisbane Strikers og Perth Glory før han kom til Moss og senere Lillestrøm. Wehrman var i en periode Fredrikstads kaptein, men før 2009-sesongen mistet han kapteinsbindet til Abgar Barsom. Kasey Wehrman hadde kontrakt med FFK ut 2009-sesongen, den ble ikke fornyet etter sesongslutt. Kreolspråk. Et kreolspråk, eller bare kreol, er et pidginspråk som har fått morsmålstalere. Språket utvikles dermed bort fra det opprinnelige pidginspråkets begrensede bruksmåter og blir et fullstendig språk med mer komplisert vokabular og grammatikk, og et mer utbygd lydsystem. Eksempler på kreolspråk er tok pisin (Papua Ny-Guinea), pitkairnsk (Pitcairn og Norfolkøya), haitisk (Haiti), og det utdødde «negerhollandsk» i Dansk Vestindia. Fra pidgin til kreolspråk. Kjennetegnet på et kreolspråk er at det er blitt "førstespråket" som barn i samfunnet lærer seg, altså "morsmålet" for en folkegruppe. Kreolisering er prosessen som fører til at et ustabilt pidginspråk utvikler seg til et språk med relativt fast grammatikk og syntaks. Alle kreolspråk har utspring i pidginspråk, vanligvis slike som har fått morsmålstatus. Pidginspråkene som fantes tidligere oppsto i møtet mellom to eller flere folkegrupper med innbyrdes uforståelige språk som måtte finne nødløsninger for å snakke sammen. Slavesamfunn var typiske arnesteder for pidgin og kreolisering. Ordet «kreol» kommer fra fransk "créole" og spansk "criollo", og det er avledet av et portugisisk ord med betydningen «å oppdra». Opprinnelig betegnet ordet en europeer født i koloniene i Vestindia, og som derfor snakket annerledes enn nykommere fra kolonimakten i Europa. En klassisk definisjon av kreolspråk inneholder også den vanligste forklaringen på tilblivelsesprosessen: Et fullt utviklet og relativt stabilt språk som oppstår gjennom "nativisering", det vil si at barn får språket i vuggegave. Det er altså "barn" som skaper språket, ifølge en omstridt teori om kreolspråk som forfektes av «universalister» med "Derek Bickerton" som en ledende talsmann. Medfødt språkevne. En underliggende teori er at språk bygger på en medfødt biologisk evne og ikke må læres på samme måte som andre ferdigheter. I barnets hjerne finnes et «faculté de langage» eller «språkorgan» som gjør at det uten særlig anstrengelse tilegner seg det omgivende samfunnets språk, til tross for begrenset eller ikke eksplisitt «input» av språkets regelverk. Vanligvis er det ikke nødvendig å "lære" et barn å snakke – språket «kommer av seg selv». Språkevnen ("nature") samvirker med det kontekst-spesifikke ("nurture") ved at preprogrammerte, åpne systemer innstilles riktig med utgangspunkt i "primære lingvistiske data" eller «input». Universell grammatikk (UG) er begrepet som brukes av Noam Chomsky, opphavsmannen til teorien om en medfødt språkevne. Universalistene henviser til Chomsky for å forklare hvordan barn som vokste opp i omgivelser hvor «input» fra foreldre og andre voksne var fattig, ustrukturert og uforutsigelig, likevel klarte å «finne opp» et rikt, konsekvent og stabilt språk ved hjelp av sin innebygde universelle grammatikk. Mesterstykket, som de aldri ville ha klart uten medfødt språkevne, var altså å veve løse tråder sammen til et solid system. Kreolspråks struktur. I kjente kreolspråk, som for eksempel haitisk, er mesteparten av ordforrådet hentet fra de sosialt overlegne, men tallmessig underlegne europeiske språkene som til ulik tid ble talt på øya. Disse opphavspråkene kalles kreolspråkets "superstratum". Slavenes afrikanske språk, kalt "substratum", var viktige kilder til de syntaktiske og semantiske egenskapene ved haitisk. Noen lingvister mener at dette språket er resultatet av en «releksifisering» av afrikansk språk med leksemer hentet fra fransk. Dekreolisering. Når et kreolspråk sameksisterer med superstratumspråket som har levert mesteparten av ordforrådet, og som vanligvis er skriftspråk i vedkommende samfunn, vil kreolspråket bli utsatt for press. Sosial mobilitet og stadig kontakt kan få de kreoltalende til å restrukturere språket og ta inn stadig flere trekk fra det mer prestisjetunge superstratum-språket. Denne prosessen kalles "dekreolisering". Språklig og kulturell hybridisering. Pidgin- og kreolspråk oppstår ikke i alle kontaktsituasjoner. Mange lingvister vil reservere disse betegnelsene for språksystemer som skapes i tilknytning til drastiske sosiale omveltninger og massive folkevandringer, slik det typisk skjedde under europeernes ekspansive kolonisering av verden. Ut fra en streng definisjon er en rekke andre språkendringer som skyldes kulturell kontakt ikke egentlig kreolisering. Moderne "engelsk" er eksempelvis en blanding av elementer fra flere språk, særlig gammelengelsk (angelsaksisk) og normannerfransk. Det må ha oppstått pidgin-språk da normanniske erobrere og engelske bønder skulle forhandle om arbeidsplikt og skatt. Men hver av partene fortsatte å snakke sitt eget språk med sine egne standsfeller i noen hundre år, helt til den engelske overklassen ga opp det ikke bæredyktige prosjekt å være franske øyer i et engelsk hav. I mellomtiden slet det hardt på engelsken å være i kontakt med et fremmed, men sosialt overlegent språk. Grammatikken ble radikalt forenklet i forhold til den formrike gammelengelsken. Kjønn, kasus og mange verbalformer ble borte, mens ordforrådet ble gjennomsyret av franske lånord. Noen mener at det engelske tale- og skriftspråket som kom ut av denne prosessen var et kreolspråk, men denne oppfatningen er omstridt og avvises av mange forskere. Moderne norsk, særlig riksmål/bokmål-tradisjonen, er også sterkt påvirket av andre språk, og særlig av dansk. Men norsk er avgjort ikke et kreolspråk. Det har ikke gjennomgått et pidgin-stadium, ettersom dansk superstratumspråk og norsk substratumspråk alltid har vært innbyrdes forståelige. Men det er bare hundre år siden skriftspråket var praktisk talt rent dansk, mens norsk embetsstand og urban overklasse gjennom noen hundre år utkrystalliserte en talespråksnorm som kan kalles «dansk med norsk uttale». Adgang til flere leksikalske kilder har gitt moderne norsk en rikdom som tåler sammenligning med den legendariske rikdommen i engelsk. Selv om eksemplene engelsk og norsk ikke kan kalles kreolspråk, er det mulig å se på dem som blandingsspråk eller språklige hybrider. Kreoliseringsbegrepet oppsto innenfor lingvistikken, men er overtatt av andre kulturvitenskaper for å beskrive blandingskulturer. Thomas Hylland Eriksen har drøftet begrepet og erklært det brukbart for antropologien, men spør om hybridisering er bedre. Kjennetegnet på en kreolkultur er at den [som kreolspråk] har fått tid til å utvikle seg i retning av koherens, og at dens meningssystemer preger generasjoner av mennesker fra fødselen av. Liksom kreolspråkene kombinerer trekk fra ulike språk på nye måter, kan faktorer fra ulike kulturer kobles kreativt i en kreolkultur. Anvendelsen av kreoliseringsbegrepet står i motsetning til synet på kulturer som veldefinerte helheter med høy grad av intern ensartethet som overleveres intakt til nye generasjoner. Det antyder kulturelt mangfold og fri flyt snarere enn autonomi. Kongen av Europa. "Kongen av Europa" er en roman skrevet av Jan Kjærstad som utkom i 2005. Romanen særpreges av at det er svært tett mellom referansene til populærkultur, da særlig rockegrupper fra hovedpersonens oppvekst: The Searchers, The Kinks, Paul McCartney med flere. Mange er også referansene til sentrale tenkere fra opplysningstiden, som for eksempel John Locke og Laurence Sterne. Handling. Protagonisten, Alf I. Veber, er blitt svært rik på en Internett-portal som han var med på å starte i Internetts barndom. Han solgte seg ut før dotcomboblen sprakk, og ble sittende igjen med et titalls millioner kroner i fortjeneste. Han gir imidlertid bort rikdommen til veldedige organisasjoner, og legger ut på en reise på jakt etter en gammel kjæreste. Reisen er en typisk «selvrealiseringsreise», en søken etter det som er ekte i livet, et fenomen som var typisk for 2000-tallet. Gjennom boken følger vi også Alfs oppvekst gjennom en rekke tilbakeblikk til forskjellige perioder i livet hans. Bak seg har han en lovende karriere som fotballkeeper, musiker og forfatter av en misforstått bok om barokken, men typisk for Veber er at han stadig ender opp med å gi tapt for seg selv og tidens ånd. Pidginspråk. Et pidginspråk (tidligere kun brukt om varianter av engelsk) oppstår tilfeldig og for spesifikke formål når to eller flere ofte vidt forskjellige språk kolliderer. Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk. Eksempler på pidginspråk er hiri motu, fanakolo, kinesisk pidginengelsk og Hawaii-engelsk pidgin. I kolonitida var det vanlig at pidginspråk oppsto i kontakten mellom kolonimaktenes og slavenes språk. På plantasjene i Vest-India skulle et fåtall av europeiske administratorer, fangevoktere og arbeidsledere styre en stor slavebefolkning. Dette forutsatte et minimum av kommunikasjon mellom mennesker med innbyrdes uforståelige språk, et problem som ofte ble forsterket av at flere enn to grupper møttes. Europeiske oppsynsmenn ble rekruttert fra mange kanter og talte ofte dialekter som lå langt fra riksnormen i kolonimakten, eller de kunne være fra helt andre land og tale administrasjonsspråket dårlig. Slavene kunne på sin side komme fra forskjellige folkeslag i Afrika med innbyrdes uforståelige språk. De kunne også ha tilegnet seg noen språkferdigheter i en spansk koloni, for så å bli solgt til en britisk. Plantasjeierene sørget gjerne for å blande gruppene, slik at det ikke skulle være for lett å konspirere og planlegge opprør. Ingen av språkene kunne brukes som lingua franca på grunn av tallmessig ubalanse og sosial, psykologisk og kulturell avstand. Det sosialt underlegne, men tallmessig overlegne språket (f.eks. slavenes på Haiti) blir i litteraturen om pidgin-språk kalt "substratum", mens kolonimaktens språk (eller dialekter av det) kalles "superstratum". I typiske pidgin-språk kommer de fleste leksikalske elementer (ordforrådet) fra superstratum, men også substratum kan levere ord og syntaks. Språkets minimum av grammatikk kommer oftest fra substratum. Pidgin har oppstått mange steder og antagelig til alle tider, overalt hvor folkegrupper uten felles språk må snakke sammen. Mest kjent og utforsket er slike som har oppstått i moderne tid og har kunnet studeres direkte av språkforskere. Et godt beskrevet eksempel er Hawaii-engelsk, som oppsto i tiårene omkring 1900 da fruktplantasjene rekrutterte arbeidere fra Kina, Japan, Sørøst-Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Polynesia. Pidgin-språk oppstår ikke bare som følge av migrasjoner eller i situasjoner av ekstrem sosial ulikhet, som i slavekulturer. De kan også være handelsspråk mellom likeverdige parter. Et nærliggende eksempel er russenorsk, som ble brukt langs norskekysten og Kola-halvøya av nordmenn på den ene sida og russere på den andre i forbindelse med pomorhandelen. Noen få gloser fra begge grunnspråk var nok til å snakke om vær, varer og priser, og grammatikken var spontan. Russenorsk er ett av få pidginspråk som har oppstått mellom folk på like vilkår; de fleste har oppstått i møtet mellom koloniherrer og koloniserte. En mye brukt definisjon av pidgin-språk er "et språk uten innfødte brukere", altså et språk talt av folk som ikke har lært det som barn. Det er funksjonelt og lingvistisk begrenset, med et redusert og forenklet system og ekstrem syntaktisk variasjon. Dermed er det også meget ustabilt og vil lett forsvinne like raskt som det oppsto hvis betingelsene endrer seg og møteplassene blir borte. Russenorsk gikk eksempelvis brått ut av bruk da Sovjetmakten erobret Arkhangelsk i 1920 og gjorde ende på handelen langs kysten. Fra pidgin til kreolspråk. Som oftest vil en pidgin-talende befolkning med tiden bli assimilert i et større eller mer prestisjetungt språksamfunn og tilegne seg superstratum-språket mer eller mindre fullkomment. Men det hender også at et pidginspråk stabiliserer seg og blir til et fullverdig språk – befolkningens "førstespråk", som barna i samfunnet lærer. Prosessen som fører til at et pidginspråk blir permanent, kalles "kreolisering". Resultatet blir et kreolspråk, kjennetegnet ved at det blir morsmål for en folkegruppe. Eksempler på slike er tok pisin (Papua Ny-Guinea) og pitkairn (Pitcairn). Når et kreolspråk har utviklet en relativt stabil grammatikk og syntaks, mener noen språkforskere at det har «krystallisert» og har fått legitimitet som selv-identifiserende symbol for et nytt "kreolsamfunn". Deretter blir det «målspråket» som nye grupper i befolkningen tilegner seg, enten de kommer som nye skipslaster med slaver, eller fødes inn i samfunnet og lærer kreolspråket som morsmål. Baskiske pidginspråk. Baskerne har myter om at de besøkte Newfoundland på 1370-tallet. Den italienske oppdageren Giovanni Caboto hevdet han møtte baskisktalende indianere da han kom til Newfoundland-området i 1497. (Han trodde han var kommet til Japan.) Dette baskisk-algonkinske pidginspråket skal ha vært i bruk til ut på 1600-tallet. En setning kunne lyde Ania capitana ouias amiscou. Ordene er baskisk "anaia" (= bror) og "kapitaina" (= kaptein), og indiansk "uiash" (= kjøtt) og "amishkw" (= bever), slik at setningen skal oversettes "(Min) bror kapteinen (bringer meg) kjøtt (av) bever". Også irokeserne har trolig fått sitt navn fra dette pidginspråket. Fra 1540-årene var det nær kontakt mellom baskere og ulike indianerstammer i St. Lawrence-elvedalen. Indianerne fortsatte med å bruke denne pidgin-varianten da de møtte franske misjonærer og nybyggere. På baskisk-algonkinsk pidgin het drapsmann "hirokoa", fra baskisk "hiltzaile" med samme betydning, og andre indianerstammer omtalte irokeserne slik. Franskmennene oppfattet dette som stammens navn, og stavet det "iroquois", siden "h" faller vekk på fransk. Selv kalte irokeserne seg De fem nasjoner. Enda et baskisk pidginspråk utviklet seg på 1600-tallet, da baskiske og islandske fiskere møttes på torskefiske. Dette er bevart i nesten 400 år gamle tekster. De fleste ordene var baskiske, syntaksen derimot engelsk. "Skjorte" het f.eks "atouray", fra baskisk "atorra". Magnus Lindgren. Magnus Lindgren (født 1974 i Västerås) er en svensk jazzmusiker (saksofon og fløyte) og komponist, utdannet ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Siden 1997 har han spilt og turnert med egen kvartett, som innbefatter Mathias Algotsson piano, Fredrik Jonsson bass, og Jonas Holgersson trommer. Han har utgitt "My way out" (1999), "Paradise open" med Radiojazzgruppen til Sveriges Radio (2001) og "the Game" (2003). Har skrev bestillingsverk til Nobelbanketten 2003, og har bidratt som komponist på Malmø Operaorkesters "Music for the Neighbors" (2005). Han mottok Gyllene Skivan 2001 og Sveriges Radios radiolytterpris for "Paradise open", som også ble høyt listet av Down Beat; samme året ble han årets jazzartist. Andre priser tildelt ham er Guldsaxen 2004 og Gevaliapriset 1998. I 2006 mottok han svenske Django d'Or-prisen for "Contemporary" artist. Arne Berge. Arne Berge (født 29. juni 1908 i Stavanger, død 13. august 1988) var en norsk prest, hedret for sin innsats for norske krigsfanger. Berge var sønn av stereotypør Alfred Berge (født i 1878, død i 1962), moren var Albertine Johanne, født Husebø (født i 1879, død i 1956). Han begynte sine studier ved Universitetet i Oslo i 1928, og var cand.theol. våren 1934, praktikum høsten 1934. Arne Berge ble i 1948 gift med Ragnhild Røe (født 28. mai 1904). Hun var datter av skipsreder Cornelius Røe (1856–1910) og Johanne Cathrine Larsen (1867–1944) Hans første stilling var som personlig hjelpeprest i Modum i 1935, deretter styrte han ledige kall som vikarprest i Oslo bispedømme fra 1937 til 1940. Fra 1940 var Berge, sammen med Conrad Vogt-Svendsen sjømannsprest i Hamburg og ble der engasjert i hjelpearbeidet for de norske fangene i Tyskland. Lister over fanger som Berge og Vogt-Svendsen utarbeidet dannet senere grunnlaget for aksjonen med De hvite bussene. Berge tjenestegjorde i Hamburg til 1946. Fra 1946 var Berge fengselsprest på Ilebu, og fra 1950 residerende kapellan i Horten, sokneprest i Horten 1971–75. Ishockey-VM 1949. Verdensmesterskapet i ishockey i 1949 ble arrangert i Stockholm, Sverige, 12. februar til 20. februar. Ti lag deltok, tre grupper der de to beste gikk videre til finalegruppen. Canada stod for den til nå største seieren i VM-historien, de vant over Danmark med hele 47 – 0. Turneringen var også det 27. europamesterskapet i ishockey. Tabell. USA og Sveits videre til finalegruppen. Tabell. Sverige og Tsjekkoslovakia videre til finalegruppen. Fremskridtspartiet. Fremskridtspartiet er et dansk politisk parti som var representert i Folketinget mellom 1973 og 1999. Partiet var også en viktig inspirasjonskilde for det norske Fremskrittspartiet, og regnes ofte som det første høyrepopulistiske partiet i vesten som fikk gjennomslag i valg. Fremskridtspartiet ble grunnlagt i 1972 etter initiativ fra Mogens Glistrup. De viktigste politiske synspunktene deres var avskaffelse av inntektsskatten, en kraftig reduksjon av det offentlige byråkratiet og en grunnleggende gjennomgang og forenkling av det danske lovverket. Motstand mot innvandring var ikke fra starten en viktig sak. Det var først etter at Glistrup rundt 1983 erklærte seg som tilhenger av et muslimfritt Danmark at denne saken begynte å overskygge de andre sakene. Partiet gjorde et brakvalg i 1973 og fikk valgt inn 28 av 175 representanter i Folketinget og ble nest største parti. Partiet forble et stort parti gjennom hele 1970-tallet. Politiske motsetninger og Glistrups rolle bidro imidlertid til motsetninger som i sin tur svekket partiet. En særlig knekk fikk det fa Glistrup i 1983 ble dømt for skattesvik, og året etter ble utbrytergruppen De Frie Demokrater dannet. En ny splittelse kom i 1990 da Glistrup selv tok med seg flere fremtredende medlemmer og startet Trivselspartiet, og i 1995 forlot partileder Pia Kjærsgaard partiet sammen med 3 andre Folketingsrepresentanter og dannet Dansk Folkeparti. Da Glistrup i 1999 trådte inn i partiet igjen, var dette en viktig årsak til at hele Folketingsgruppen, som var valgt i 1998, gikk ut av partiet og dannet Frihed 2000 i oktober 1999. Med unntak av Dansk Folkeparti, som i dag i stor grad har overtatt Fremskridtspartiets rolle i dansk politikk, har ikke utbrytergruppene hatt noen valgmessig suksess. Ernst Simonsen er siden 2009 leder av partiet. Det stilte ikke til valg til Folketinget i 2005, men stilte kandidater i kommuner og regioner, og fikk en valgt representant, i Morsø. Den politiske ungdomsorganisasjon som er tilknyttet Fremskridtspartiet heter Fremskridtspartiets ungdom (FPU). Kjemisk formel. En kjemisk formel (også kalt molekylær formel eller molekylformel) er en konsis måte å uttrykke informasjon om atomene som utgjør en bestemt kjemisk forbindelse. Den identifiserer hver type grunnstoff etter dets kjemiske symbol og identifiserer antallet atomer av det grunnstoffet som er i hvert avgrensede molekyl av den forbindelsen. Antallet atomer (hvis større enn ett) blir angitt med senket skrift (selv om bøker fra 1800-tallet ofte brukte hevet skrift). For ikke-molekylære substanser angir senket skrift forholdstallet mellom elementene i den empiriske formelen. En kjemisk formel som blir brukt for en rekke forbindelser som skiller seg fra hverandre med en konstant enhet kalles generell formel'". En slik serie blir kalt en homolog serie mens medlemmene i den blir kalt homologer. Hill-systemet er en vanlig konvensjon for å skrive og sortere formler. Molekylformler og strukturformler. En kjemisk formel kan også gi informasjon om typer og romlig organisering av bindinger i kjemikaliet, selv om den ikke nødvendigvis angir den eksakte isomeren. For eksempel består etan av to karbon-atomer men enkeltbinding til hverandre, hvert av dem har tre hydrogen-atomer bundet til seg. Dets kjemiske formel kan skrives som CH3CH3. Hvis det var en dobbeltbinding mellom karbon-atomene (og hvert karbon følgelig hadde to hydrogen), kunne man ha skrevet den kjemiske formelen: CH2CH2, og det faktum at det er en dobbeltbinding mellom karbon-atomene blir antatt. En mer eksplisitt og korrekt metode er imidlertid å skrive H2C:CH2 eller H2C=CH2. De to prikkene eller linjene indikerer at en dobbeltbinding forbinder atomene på hver side av dem. En trippelbinding kan bli uttrykt med tre prikker eller linjer, og hvis det kan oppstå uklarhet kan en enkelt prikk eller linje bli brukt til å indikere en enkeltbinding. og de gjenværende bindingene på karbonene går alle til hydrogen-atomer. Det samme antallet atomer (10 hydrogen og 4 karbon, eller C4H10) kan riktignok bli brukt til å lage en rett kjede: CH3CH2CH2CH3. Alkenet but-2-ene har to isomerer som den kjemiske formelen CH3CH=CHCH3 ikke identifiserer. Den relative plasseringen av de to metyl-gruppene må angis med ytterligere notasjon som viser hvorvidt metyl-gruppene er på den samme siden av dobbeltbindingen ("cis" eller "Z") eller på motsatte sider av hverandre ("trans" eller "E"). Polymerer. For polymerer blir parenteser brukt til å omslutte det elementet som blir gjentatt. For eksempel er et hydrokarbon-molekyl som er beskrevet som: CH3(CH2)50CH3 et molekyl med 50 repeterende enheter. Hvis antallet repeterende enheter er ukjent eller variabelt, kan bokstaven "n" brukes til å angi dette: CH3(CH2)"n"CH3. Ioner. For ioner kan ladningen på et bestemt atom bli angitt ved hevet tekst på høyre side. For eksempel Na+, eller Cu2+. Den totale ladningen på et ladd molekyl eller et fleratomisk ion kan også bli vist på denne måten. For eksempel: hydronium, H3O+ eller sulfat, SO42-. Isotoper. Selv om isotoper er mer relevante innen kjernekjemi eller stabil isotop-kjemi enn i konvensjonell kjemi, kan ulike isotoper bli angitt med hevet skrift på venstre side i en kjemisk formel. For eksempel er fosfat-ionet som inneholder radioaktivt fosfor-32 32PO43-. En studie som inkluderer stabile forholdstall mellom isotoper kan og inneholde 18O:16O. Senket skrift på venstre side blir noen ganger unødvendig brukt for av praktiske grunner Empirisk formel. I kjemi er den empiriske formelen til et kjemikalie en enkel beskrivelse av det relative antall av hver atom-type eller forholdstall mellom grunnstoffene i den. Empiriske formler er standarden for ioniske forbindelser, slik som CaCl2, og for makromolekyler, slik som SiO2. En empirisk formel gir ingen informasjon om isomerisme, struktur eller det absolutte antall atomer. Termen empirisk henviser til grunnstoffanalyse, en teknikk innen analytisk kjemi anvendt for å fastslå den relative prosentvise sammensetningen av en ren kjemisk substans etter grunnstoff. For eksempel kunne heksan ha en kjemisk formel CH3CH2CH2CH2CH2CH3, noe som ville fortelle at det har en rett kjedestruktur, 6 karbon-atomer og 14 hydrogen-atomer. Molekylformelen for heksan er C6H14, men den empiriske formelen for det samme molekylet vil være C3H7, idet det er forholdstallet 3:7 man kommer fram til ved støkiometriske analyser. Ikke-støkiometriske formler. "Hovedartikkel: Ikke-støkiometrisk forbindelse" Kjemiske formler bruker som oftest naturlige tall for hvert av grunnstoffene. Det finnes imidlertid hele klasser av forbindelser, kalt ikke-støkiometriske forbindelser, som ikke kan angis med veldefinerte naturlige tall. En slik formel kan skrives ved å bruke reelle tall, som i Fe0.95O, eller den kan inneholde en variabel del som blir representert av en bokstav, som i Fe1–xO. Erik Høiem. Erik Høiem (født 1938 i Trondheim) er en norsk billedkunstner. Han er utdannet ved Kunstskolen i Trondheim 1968-72, og har Kunsthistorie mellomfag fra Universitetet i Bergen 1979. Siden 1971 har han arbeidet innenfor kunstfeltet, dels som billedkunstner, dels som intendant i Trondhjems kunstforening (1971–1980), og deretter som adm. leder for Kunstakademiet i Trondheim fra 1980, en periode også med undervisning i kunsthistorie. I 1991-92 hadde han permisjon fra akademiet for å arbeide som billedkunstner på heltid, i 1993-96 tilbake som adm. leder for Kunstakademiet, og fra 1996 billedkunstner på heltid. Doug Raney. Doug Raney (født 29. august 1956) er en amerikansk jazzmusiker (gitar), kjent for en rekke samarbeid med skandinaviske jazzartister. Raney er sønn av gitaristen Jimmy Raney som han også ga ut plate med ("Duets", "Stolen Moments"). Bosatt i Danmark en tid, og spilte med Niels-Henning Ørsted Pedersen og Chet Baker ("The Touch of your Lips", "Someday my prince will come", "This is always" og "Daybreak"). Han har ellers spilt inn med Jesper Lundgaard, Mads Vinding, Ole Jacob Hansen, Bernt Rosengren, Ben Besiakov, Thomas Frank, Jukkis Uotila og Hugo Rasmussen. Raney var medgitarist på Thorgeir Stubøs plate ("Everything we love", 1985) "The Backbeat" (2000) med Joey De Francesco og Billy Hart er blant hans nyere. Han har også spilt i Ola Kvernberg Trio den siste tiden. Fælles Kurs. Fælles Kurs var et dansk politisk parti som eksisterte mellom 1986 og 2001, og som var representert i Folketinget mellom 1987 og 1988. Partiet sine røtter går tilbake til 1960 da bladet "Fælles Kurs" ble opprettet som fraksjonsblad for kommunistene i sjømennenes fagforening. Det ble etter hvert en gruppe som også ble utvidet til også å omfatte medlemmer av Socialistisk Folkeparti og partiløse. Mot slutten av 1970-tallet ble motsetningene mellom Fælles Kurs og ledelsen i Danmarks Kommunistiske Parti (DKP) kraftigere, og i 1979 ble Preben Møller Hansen ekskludert fra partiet. Den viktigste uenigheten gikk på spørsmålet om forholdet til sosialdemokratiet, der Møller Hansen og kretsen rundt Fælles Kurs mente at de var representanter for borgerskapet og dermed måtte bekjempes på linje med andre borgerlige partier. Møller Hansen fikk med seg en rekke medlemmer ut av DKP for å stifte Fælles Kurs Klubberne, som på mange måter begynte det arbeidet som ble fullført at Enhedslisten i forhold til å samle den danske venstrefløyen. I 1986 vedtok Fælles Kurs Klubberne å stifte partiet Fælles Kurs. Ved siden av tradisjonelle venstresynspunkter programfestet også partiet saker som ofte regnes å være høyrepopulistenes område, som kraftig satsing på eldreomsorg og en restriktiv innvandringspolitikk. Dette programmet ga partiet fire mandater ved valget i 1987, men ved valget i 1988 manglet partiet 0,1% på å nå sperregrensen. Ved valget i 1990 gikk partiet i samarbeid med Mogens Glistrup og hans høyreparti Trivselspartiet, et samarbeid som, på tross av Fælles Kurs' noe ulike politiske orientering sammenlignet med andre venstrefløypartier, kom som en stor overraskelse på mange. Samarbeidet bar imidlertid ikke frukter, og ble raskt oppgitt. Fælles Kurs var ikke med i prosessen frem mot dannelsen av Enhedslisten, og prioriterte å vinkle enhetsbestrebelsene sine på 1990-tallet mot Kommunistisk Parti i Danmark og Marxister-Leninister i tillegg til DKP. Disse forsøkene strandet imidlertid. I 1999 ble Gitte Thomsen valgt til partileder etter Møller Hansen. To år etter valgte partiet å oppløse seg selv og gå inn i DKP og Enhedslisten. På dette tidspunktet var partiet kun representert i bystyret i København. Confessions of a Teenage Drama Queen. "Confessions of a Teenage Drama Queen" er en amerikansk filmkomedie fra 2004. Den er regissert av Sara Sugarman og skrevet av Gail Parent, basert på en bok av Dyan Sheldon. Handling. Lola (Lindsay Lohan), en tenåringsjente, flytter med familien fra New York City til en forstat i New Jersey. Hennes selvsentrerthet får seg en støkk da hun skjønner at hun nå må konkurrere mot den allerede populære jenta Carla (Megan Fox). Lola blir venninne med en upopulær jente ved navn Ella, siden de begge to deler en kjærlighet for det fiktive bandet Sidarthur. Lola er med på audition til skolens teateroppsetning av "Pygmalion", som de kaller «Eliza Rocks». Etter at hun får rollen som Eliza foran sin nye erkefiende Carla, blir spenningene mellom dem ennå større. For å få hevn ovenfor Lola skaffer Carla seg billetter til Sidarthurs utsolgte avskjedskonsert. Lola forsøker også å skaffe seg billetter slik at hun på sin side kan gjøre Carla frustrert, men da hun feiler tar hun toget til New York City sammen med Ella for å kjøpe billetter på svartebørsen. Transcendental meditasjon. Transcendental Meditasjon (TM) er en mental teknikk basert på indiske tradisjoner. Maharishi Mahesh Yogi introduserte teknikken for den vestlige verden for ca. 50 år siden. Det er utført rundt 600 vitenskapelige undersøkelser på teknikken som er blitt publisert i flere vitenskapelige tidsskrifter. Nyere undersøkelser viser at Transcendental Meditasjon virker normaliserende på blodtrykket og forebygger således en del andre hjerterelaterte lidelser. På 1990-tallet sto TM-organisasjonen bak opprettelsen av såkalte «naturlovpartier» i en rekke land, deriblant Norge. Organisasjonen tilbyr kurs i «yogisk flyvning». «Yogisk flyvning» er en del av kurset TM-Sidhiprogrammet som forutsetter at man har lært Transcendental meditasjon. Utøvelsen av TM-Sidhiprogrammet bygger videre på erfaringsgrunnlaget fra utøvelsen av Transcendental meditasjon. Videre hevder TM-organisasjonen at TM-meditasjon og TM-Sidhiprogrammet kan redusere kriminalitet og naturkatastrofer. Forskning peker på en økning av positive trender i samfunnet. Dette antas å skje ved at utøvere av TM-meditasjon og TM-Sidhiprogrammet samles i store grupper som sprer harmoni og positivitet i omgivelsene gjennom utøvelsen av TM-meditasjon og TM-Sidhiprogrammet. Denne innvirkningen på samfunnet ble navngitt 1% effekten eller Maharishieffekten. Den danske hærs historie før 1670. Denne artikkelen omhandler den danske hærens historie frem til Frederik IIIs død i 1670. Hvervede tropper. Fra slutten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet besto hæren nesten utelukkende av leietropper, som ble hvervet når det ble krig, og som ble sendt hjem når striden var endt. Statsforfatningen tillot ikke kongen å holde hærer i fredstid, for Herredagen og Riksrådet fryktet nemlig for at kongen ville utvide sin makt ved hjelp av leietroppene. Derfor nektet de stadig penger til å underholde troppene, så snart det var blitt fred. I Norden ble det særlig brukt tyske, frisiske, engelske og skotske landsknekter. Et regiment var dengang som en eiendom, som gikk i handel mellom mann og mann. Var det ingen regimenter ledige, ga kongen bevilgninger til oberster, fyrster og eventyrere, som ville påta seg å opprette regimenter. Når et regiment eller en mindre avdeling skulle opprettes på 1600-tallet, traff kongen og Riksrådet først deres valg blant de mange ansøkere som meldte seg. Han, som ble valgt, ble oberst, og med ham opprettet noen i Riksrådet, som oftest riksmarsken og to av rådene, en kontrakt. I denne bestemtes regimentets styrke og sammensetning, tidsfrister for når regimentet skulle leveres, hvervepengene for hele regimentet eller hver mann, samlingsplassen, samt soldens størrelse for hver grad. Det ble som regel overlatt til obersten å utnevne offiserer. Obersten sluttet avtaler med kapteinene om opprettelsen av kompanier, og kapteinene forpliktet løytnantene, fenrikene og underoffiserene, som også gjorde tjeneste som hververe. Nå dro hververne ut for å finne folk. Danmark hadde avtaler med alle tyske stater, Polen og Nederlandene, som tillot at deres undersåtter ble hvervet til dansk-norsk krigstjeneste. En del rekrutter meldte seg frivillig, andre ble overtalt, og enhver som syntes å være mer eller mindre godt rustet, ble antatt. I nødsfall antok man også mindre velskapte folk eller til og med krøplinger. Det lyktes imidlertid sjelden hververen å skaffe alt mannskapet på åpent vis. Han tok da tilflukt til vold og bortførelser. Det var således en broket forsamling som kom til å tjenestegjøre i den danske hær: sachsere, estere, polakker, bøhmere, hollendere, skotter, franskmenn, dansker, svensker og nordmenn. Når hvervefristen var utløpt, holdt kongens kommissær en generalmønstring over regimentet. Det samlede krigsfolket avla troskapseden, of regimentet ble innlemmet i hæren. Som oftest manglet kompaniene en del mannskap, og man tok da tilflukt til unnskyldninger og bedragerier, som å fylle rekkene med trossknekter og tjenere. Etter at generalmønstringen hadde funnet sted, hadde obersten bare forslagsrett med hensyn til ansettelse og forfremmelse av befalingsmenn. Utnevnelsen skjedde som regel av kongen. I regimentet ble fenriken eller kornetten forfremmet til løytnant, løytnanten til kaptein eller rittmester. De ledige stabsoffisersplassene ble gjerne besatt med utenlandske adelsmenn, særlig tyske. Ved forfremmelser innad i regimentet lyttet kongen oftest til oberstens innstilling. Obersten foreslo den han fant best skikket, eller snarere den som hadde innsmigret seg eller var knyttet til ham ved familiebånd eller andre interesser; ikke sjelden ved bestikkelser. Ingen kunne avskjediges uten kongens befaling eller tillatelse. Når noen døde eller rømte, måtte kompaniførerne selv erstattet tapet med en årlig sum. De måtte også sørge for vedlikeholdelsen av hester, våpen og påkledning. Troppene skulle lønnes hver måned eller hvert kvartal, men det elendige pengevesenet førte til at soldatene alltid hadde et tilgodehavende hos staten; særlig kompaniførerne, siden de stadig måtte gi soldatene forskudd. Dersom man ville skille seg av med de hvervede troppene, ble enten hele avdelingen oppløst, eller styrken ble forminsket. Man avskjediget da først dem som ville bosette seg i Danmark. Offiserene fikk enten ærlig avskjed, det vil si en attest og bevis på tilgodehavendet hos staten, eller avskjed på grått papir, uten noen av delene. De høyere offiserene hadde ofte større summer til gode. Etter lang tid hendte det at staten avkjøpte dem for en billig penge, eller de kunne oppnå erstatning i kronens jordegods, dersom de hadde innflytelse. Av og til sikret staten seg deres tjeneste for fremtiden ved å gi dem en årlig sum, såkalte ventepenger eller vartpenger. Det nasjonale fotfolket. Kong Christian IV opprettet et nasjonalt fotfolk og forsterket det nasjonale rytteriet, men adelens uvilje førte til at disse lenge langtfra kunne måle seg med de hvervede troppene. 17. november 1614 befalte kongen med rådets samtykke at det skulle utlegges 4000 gårder til soldaterhold. Besitteren av en slik gård skulle være fri for skatter, mot at han skulle være rede til å gå i krigstjeneste eller lønne noen til å gå for ham. Staten skulle gi ham våpen, men han skulle selv stå for vedlikeholdet av disse. Alt 1615 kunne hele det nasjonale fotfolket mønstres, og 17. juni samme år ble det utferdiget et krigsartikkelbrev for det. Samtidig ble det delt inn i 18 kompanier; 8 i Jylland, ett i Fyn, ett i Sjælland og 8 øst for Øresund. Landets lensinndeling ble lagt til grunn for inndelingen i kompanier, som dermed ble av forskjellig størrelse. 20. desember 1615 ble kompaniene samlet i to regimenter: det jyske og det skånske. Kapteins- og løytnantspostene ble besatt med offiserer fra de nedlagte kompaniene fra Kalmarkrigen, mens fenriker og underoffiserer ble valgt blant de velstående bøndene. Kompaniet ble delt i korporalskaper på 50 mann, etter herredsinndelingen. Om søndagene ble korporalskapene eksersert etter gudstjenesten. Muskettene og spydene ble oppbevart i våpenhusene ved kirken, og ble bare utlevert til øvelsene. Den nye ordningen ble til å begynne med møtt med bifall, men etter noen år begynte bøndene å klage over at trykket var for hardt. 1620 foreslo derfor kongen at bøndene i stedet for å tjenestegjøre skulle svare en avgift, slik at han kunne holde 4000 mann hvervede tropper. Dette forslaget ble forkastet av adelen i alle provinser, men den gikk med på at landvernet ble forbedret. Alle bondegårder i landet ble talt; ni gårder dannet et «læg» og stilte én soldat, som tjente i tre år, før han var fri for all krigstjeneste. Hans militære plikter besto bare av våpenøvelser om søndagen. I krigstid skulle han lønnes av staten. Loven ble innført den 14. april 1620 i de skånske og 12. april 1621 i de øvrige provinsene. Regimentsinndelingen forble den samme, men man øket kompanienes antall. Begge regimentene var på krigsfot, da Wallenstein gjorde innfall i Danmark i 1627. Etter freden i Lübeck ble mannskapene sendt hjem, og lensmennene mente at hele ordningen var opphevet, men 11. mai 1630 fikk de befaling om igjen å utskrive soldatene og innkalle dem til øvelse etter lovene fra 1620 og 1621. I de følgende årene ble det opprettet flere kompanier øst for Øresund, og 1633 var det blitt tre nasjonale fotregimenter: det jyske, det sjællandske og det skånske. I 1646 ble fotfolket betydelig øket, og størrelsen på et læg ble forandret fra ni til fem gårder. I begynnelsen av 1651 besto det sjællandske nasjonale fotregiment av åtte, det jyske av syv og det skånske av fem kompanier. Etter en hard strid, særlig mot den fynske adelen, fikk Frederik III i 1652 adelen til å bevilge soldater av sine egne gårder, de såkalte adelsfaner eller adelige soldater, som ble inndelt i egne kompanier. Adelen skulle stille en soldat av 200 tønner hartkorn; denne soldaten skulle møte fire måneder hvert år, i tre år, til befestningsarbeide ved København eller Fredericia. Til tross for denne forøkelsen var det nasjonale fotfolket fremdeles uten både anseelse og kraft. Kongen forsøkte forgjeves å styrke det, for han ble motarbeidet av jorddrottene, lensmennene og offiserene som var avhengige av lensmennene. Kapteinene og løytnantene var for det meste hvervede utlendinger, som ikke brydde seg om Danmarks vel, og oberstene var adelige godsbesittere, som så ned på bøndene og ikke ønsket å lære dem våpenbruk. Utgiftene ved utrustningen av soldaten skulle hvile på læget, men siden adelen eide en stor del av alle jordeiendommer, falt byrden på adelsstanden. I fredstid kunne soldaten bli innkalt når herremannen hadde bruk for ham, og i krigstid kunne han falle eller bli lemlestet, uten at herremannen fikk noen erstatning. Det var derfor ikke merkelig at hærordningen vakte sterk motstand og ble motarbeidet. Bare på Bornholm lyktes det Christian IV å danne et virkelig landvern, ved at han gjorde alle bønder til selveiere, mot at de påtok seg alminnelig verneplikt. Det nasjonale rytteriet. Rytteriet besto av rosstjenesten, en levning av adelens personlige tjeneste til hest, som etterhvert var gått over fra personen til eiendommen. Godseieren skulle stille en fullt rustet rytter av 312 tønner hartkorn, men etterhvert var denne ordningen svunnet inn. Christian IV bragte den til live. 1632 ble den jyske rosstjenesten delt inn i seks, den fynske i fire, den sælandske i seks og den skånske i seks kompanier, hvert på 100 mann. 1651 satte Riksrådet mot kongens vilje igjennom at den ble redusert til det halve. Det jyske rytteriet ble delt i tre kompanier under rittmesterne Christopher Hvas, Niels Lykke og Mogens Arenfelt; det fynske i to under Sten Bille og Jørgen Kaas; det sjællandske i to under Iver Flemming og Bjørn Ulfelt, og det skånske i to under Henrik Lindenow og Jacob Grubbe. For å erstatte denne forminskelsen besluttet Frederik III i slutten av 1651 å danne et nytt nasjonalt rytteri. Kongen og Riksrådet forhandlet med adelen i provinsene om at hvert sogn skulle holde en rytterhest, mens 30 til 40 bønder skulle legges sammen til et læg og underholde en sognerytter. Alle uten den fynske adelen gikk inn på forslaget, og 1. mai 1652 gikk befalingen ut til lensmennene. Da ingen sogneryttere meldte seg frivillig, gikk det 22. april 1653 ut ny befaling om at lensmennene skulle velge den best skikkede i hvert sogn. Denne skulle til gjengjeld være fri for skatt. Sognerytteriet skulle samles og øve i fem dager tre ganger i året. Lensmennene skulle også forhandle med prestene, herredsfogdene, ridefogdene og skriverne, for å høre om de var villige til å holde en rustet rytter, mot at deres folk ble fritatt for annen utskrivning. Da dette forslaget ikke vant bifall, ble lensmennene 1655 pålagt å velge de beste mennene i det nasjonale fotfolket og gjøre dem til ryttere på preste- og fogedhestene. Sogne-, preste- og fogedhestene ble inndelt i kompanier og fikk befalingsmenn. Opprinnelig skulle de bare benyttes som landvern innenfor provinsens grenser, men dette ble forandret ved krigens utbrudd 1657. Artilleriet. Festningsartilleriet besto av uensartede små avdelinger uten forbindelse eller sammenheng. Det ble kalt festningsbetjenter, og ble lønnet av de lokale lensmennene. Et unntak dannet Københavns Tøjhus, hvor det var ansatt en artilleriavdeling på flere hundre mann. Feltartilleriet var ennå ikke ordnet i begynnelsen av 1600-tallet. Materiellet ble oppbevart i Københavns Tøjhus, og besto av halve kartover (18-pundige), feltslanger (8-pundige), halve feltslanger eller karrestykker (4-pundige) og regimentsstykker (3-pundige kanoner). Fotfolket. I begynnelsen av århundret bar fotfolket fremdeles jernplater, men disse ble lagt bort i Kalmarkrigen. Jernhatten ble erstattet av filthatten, som holdt seg i to århundrer. Den korte, brokete trøyen ble ombyttet med den langskjøtede kjolen med en rad knapper, liberikjolen. Hver avdeling hadde sitt særpreg i kjolens farger. Knebuksene, ullstrømpene og ankelskoene ble beholdt, men etterhvert ble knebuksene trangere. Fotfolket ble delt i pikenerer og skytter. Pikenerenes våpen var en åtte alen lang lanse og en kårde, mens skytten hadde luntebørse og kårde. Alle befalingsmenn hadde fire alen lange hellebarder og kårde. Regimentet var delt i 10 kompanier på 300 mann. I 1625 var den normale styrken for et fotregiment 3000 mann, hvorav halvparten var bevæpnet med piker, halvdelen med luntebørser. I 1645 var fotregimentet delt i 8 kompanier, hver på 150 mann. Nå hadde to tredjedeler musketter, og en tredjedel piker. Rytteriet. Rytteriet var inntil 1650 inndelt i kyrasserer, skytter og dragoner. Kyrasseren hadde jernhatt, arm- og benskinner, bryst- og ryggharnisk, og var bevæpnet med lanse, kårde og to lange pistoler. Skytten hadde jernhatt eller filthatt, luntebørse og kårde. Av dragonene var halvparten bevæpnet med lanse, halvparten med luntebørse. Disse ble ikke betraktet som rytteri, men som fotfolk til hest. Rytterregimentet var delt i 6 kompanier på 100 mann, og dragonkompaniene var dobbelt så sterke som rytterkompaniene. Fra 1650 ble rytteriet inndelt i bare ryttere og dragoner. Harnisket ble lagt vekk, og 1670 ble lærkollerten, som man hadde hatt under harnisket, avløst av en langskjøtet kjole. Uniformer og faner. I den dansk-norske hæren anvendte man hyppigst fargene rødt og grått. Hvert kompani hadde sin egen fane eller standard, og dessuten et rødt hovedbanner, hvor det dansk-norske våpen var innvevet. Spillemennene var kledd i brokete farger. 1657–70. Frederik III's forsøk på å styrke det nasjonale landvernet med adelens soldater og sognerytteriet, hadde kun liten fremgang. Adelen ga ham liten innflytelse i fredstid, men han hadde landvernet i sin myndighet, og i krigstid var han øversbefalende til lands og til vanns. I fredstid rådet imidlertid adelen for krig og fred og bestemte alle pålegg; den kunne styrke eller redusere landvernet etter eget forgodtbefinnende. Kongen kunne ikke på egen hånd gjøre det minste arbeid på festningsverkene eller skipsverftene. Nest kongen var riksadmiralen og riksmarsken øverstbefalende over flåten og hæren. Disse ble valgt av Riksrådet, som innstilte tre menn, hvorav kongen skulle velge én. Alle befalinger gikk gjennom riksmarsken og admiralen, som kunne hindre utførelsen av en kongelig befaling, dersom de fant at den stred mot håndfestningen. Karl Gustav-krigene. I 1657 var Ove Gedde riksadmiral, mens Anders Bille var riksmarsk. Denne våren ble det besluttet krig mot Sverige, og i løpet av to måneder hadde adelen dannet to hærer i Holsten og Skåne. For det meste ble regimentene ført av den danske adelen, som her opptrådte for siste gang. Hæren var i en dårlig forfatning sammenlignet med de krigsvante svenske soldatene, og følgen av krigen ble da også den ydmykende freden i Roskilde 21. februar 1658. Under krigen hadde det vært foretatt hvervinger, og regjeringen hadde fått to anerkjente generaler til å gå i dansk tjeneste: Hans Schack og Ernst Albert Eberstein. De to opprettet hver to hvervede regimenter, og ble utnevnt til sjefer for disse. 8. januar 1658 fikk de befaling om å uttale sin mening om et velordnet krigsråd, og 13. januar ble det besluttet å opprette et fast krigskollegium, hvor rikets hoffmester, Jokum Gersdorff ble formann, og Axel Urup, Eberstein, Schack, Ulrik Christian Gyldenløve og samtlige generalmajorer og generalkommissærer i København var medlemmer. I fredstid skulle dette kollegiet samles når kongen hadde noe å foreslå, mens det skulle samles daglig i krigstid. Det skulle komme med forslag om midlene til hverving, til hærens underhold og vedlikeholdet av festningene, slik at krigsvesenet igjen kunne komme på fote. Straks etter Roskildefreden ble hvervingene stanset, og hæren ble innskrenket. 5 rytterregimenter ble utlevert til svenskene. Resten av det nasjonale rytteri ble sendt hjem, og en mengde førere, særlig danske adelsmenn, fikk avskjed. Av de hvervede troppene ble det bare beholdt to rytterregimenter og fem svake fotregimenter i Sjælland og et lignende antall i Holsten. De nasjonale fotregimentene ble sendt hjem, de fleste artilleristene gitt avskjed, og hestene solgt. Kong Karl Gustaf lot imidlertid sine tropper bli stående i Fyn og Sjælland, og kom med nye krav, som ble innvilget. Da svenskene gikk mot København, kalte kongen til våpen igjen. Da krigen endte med freden i København 27. mai 1660, hadde Danmark 6900 mann under Eberstein i Holsten, 8000 mann under Schack i Jylland og Fyn, og 6000 mann under Ahlefeldt i Sjælland. Opprettelsen av en stående hær. Etter krigen var landet i en elendig forfatning, og pengenøden tvang regjeringen til å beholde de hvervede troppene, fordi man hadde lovet dem en uhyre sold. Kongen fryktet opprør, og så dessuten gjerne at hæren ble stående mens Riksdagen var samlet. I juli hadde han foreslått å beholde 2000 mann av de hvervede rytterne, men dette var blitt avvist av adelen. Da adelen imidlertid ikke kunne skaffe penger til å avlønne troppene, og siden dens anseelse var forminsket, kunne den ikke hindre at troppene ble stående. Riksdagen kom sammen 8. september 1660, og 11. oktober ustedte Krigskollegiet en kunngjørelse til de øverstbefalende i flåten og hæren, der de ble pålagt å holde troppene i beredskap foran den kommende statsforandringen. Kongen hadde på sin side en hvervet hær på nær 20000 mann under general Schack. Da enevelden var innført, ble en stående hær en nødvendighet. Kongen kom til å rette sine bestrebelser mot å danne en hær i forhold til landets inntekter. Ved slutten av 1660 besto det dansk-norske riket av fire deler, som hadde hver sin militære øverstbefalende og var henvist til sitt distrikts hjelpekilder. De hadde bare ett felles berøringspunkt, kongen. Kongen styrte hæren ved hjelp av Krigskollegiet, som var en av de fem regjeringsgrenene som ble opprettet straks etter innførelsen av enevelden. Krigskollegiet besto av feltherren, som var formann, tre geheimeråder, seks krigsråder, generaler eller oberster, to krigsråder som var erfarne i rettspleien og to sekretærer. Den gamle tittelen riksmarsk ble beholdt ennå en tid, men var uten anseelse. 11. januar 1661 fikk Krigskollegiet befaling om å utarbeide en innstilling over hvor store styrker det var nødvendig å beholde, hva de ville koste og hvordan de burde innrettes. Innstillingen gikk ut på å forminske hæren med 5000 mann. Den ble bifalt av kongen og iverksatt samme vår. Ved innskrenkningene ble hæren redusert med 5600 mann, eller nesten en fjerdedel. Dette svarte til besparelser på over 700000 rdl., men utgiftene var ennå for store til at landet kunne bære dem. Schack fikk derfor beskjed om å vurdere ytterligere innskrenkelser. Disse kom i midten av november. Da heller ikke disse innskrenkningene strakk til, ble det gjort innskrenkninger for tredje gang i juni 1662. Resultatet av det hele var at den hvervede hæren ble bragt ned til 10000 mann. Antallet ble imidlertid snart øket, da Danmark ble innviklet i krigen mellom England og Nederlandene. 1662-70. Den hollandske obersten Henrik Rysse Rysensteen ble innkalt fra Hannover som øverstbefalende for festningsverkene. Han anla Frederiksort og Citadellet ved København i stedet for Christian IVs skanser, og utvidet verkene omkring København, Kronborg, Rendsborg og Fredericia. Til utførelsen av arbeidene ble det brukt fotfolk fra garnisonene. I fredstid fantes det bare artillerister på festningene. Materiellet var i en ynkelig forfatning, da hærens løpende utgifter og festningsutvidelsene krevde så store summer, at det ble nedprioritert. Det nasjonale rytteriet ble gjenopprettet. Det besto av rosstjenesten, som ble oppbrutt og inndelt i seks kompanier da krigen truet i 1666. Ved forordninger av 9. juni og 1. juli samme år ble det befalt at enhver adelig, som hadde fritt jordegods av kronens eller geistlig gods, skulle holde en rytter med hest og utstyr av 300 tønner hartkorn. Det ble opprettet ett kompani i Sjælland, ett i Fyn og Småøerne, fire i Nørrejylland. I tillegg til rosstjenesten ble det 6. mars 1666 dannet ennå et slags nasjonalt rytteri. Hver prest fikk befaling om å holde en rytter og forsyne ham med alt unntatt våpen. Da dette imidlertid ble for tungt for prestestanden, ble det tillat å betale 30 rdl. i stedet. Det nasjonale fotfolkets regimentsinndeling ble fjernet for å spare lønninger til stabspersonene, og de ble delt i 20 kompanier. Imidlertid varte det ikke lenge før de igjen ble samlet i fire regimenter eller åtte eskadroner, hvert på fire kompanier. Av disse sto åtte i Sjælland, fire i Lolland, Falster og Møn, fire i Fyn og 16 i Nørrejylland. Ettersom mannskapene ikke ble innkalt på flere år, besto det nasjonale fotfolk bare av lønnede befalingsmenn. Det ble derfor nødvendig å foreta en alminnelig utskrivning for å vekke det til live. Utskrivningen ble gjennomført fordi man ikke klarte å anlegge de nye festningene med hvervede tropper alene. I 1663 fikk Krigskollegiet ordre om å sende ut offiserer for å foreta en utskrivning slik at gårdene sammen skulle stille én soldat for 60 tønner hartkorn. Adelen viste imidlertid gjenopprettelsen av det nasjonale fotfolket stor uvilje, og la hindringer i veien, slik at utskrivningen måtte utsettes. Det ble nødvendig å sende ut en ny forordning 4. juli 1664. Denne forordningen kan betraktes som grunnloven for utskrivningen av det nasjonale fotfolket, og ble bare ubetydelig endret under de etterfølgende regjeringene ut i 1700-tallet. I den kongelige del av hertugdømmene ble det opprettet et lignende landvern. Allerede i slutten av 1663 fikk generalkvartermester Wittemack befaling om å undersøke hvor mye mannskap som kunne skaffes, og verve krigserfarne befalingsmenn. I januar 1664 utgikk det befaling om at mannskapet skulle utskrives straks. Også her var festningsarbeidene grunnen til at de ble utkalt. Tyrkerkrigen. I 1664 skulle Frederik III som hertug av Holsten stille en kontingent til den tyske rikshær mot tyrkerne. Det ble da tatt ut to mann av hvert kompani i de hvervede regimentene, som straks hvervet nytt mannskap, slik at styrken ikke ble forminsket. Kontingenten for hertugene av Holsten (kongen av Danmark og hertugen av Holsten-Gottorp) besto av et rytterkompani, to fotkompanier og en firpundig kanon. Fotfolket ble ført av oberst Pätz, rytteriet av rittmester Vind. Det kom hjem 1665 og ble da oppløst. Krigen med England. I 1666 kom Danmark, som var alliert med Nederlandene og Frankrike, i krig med England. Selve krigshandlingene var ubetydelige, men krigen hadde den fordel, at hæren kunne settes i bedre stand gjennom de 1 mill. riksdaler Nederlandene betalte som pengehjelp årlig. I Danmark var man derfor misfornøyde da det ble sluttet fred i Breda 21. juli 1667, for med den opphørte den nederlandske pengeforsyningen, som ikke var fullstendig betalt. Nye forviklinger førte dessuten til at hæren ble stående på krigsfot i lengre tid. En måned før freden i Breda var nemlig Anton Günther, greve av Oldenborg og Delmenhorst, død, og hans land ble tilkjent Danmark og Gottorp. Det ble da lagt dansk og gottorps besetning i de oldenborgske festningene. Imidlertid anla hertugen av Plön sak og vant frem ved kammerretten i Speyer, men kongen hadde da alt kjøpt arveretten av ham. Det var en besetning på 926 mann danske i Oldenburg, men for å minske utgiftene, ble styrken innskrenket til 550 mann i 1669. Samtidig ble hele den danske landhæren innskrenket. I rytteriet ble kompanienes styrke forminsket fra 125 til 100 mann, og rosstjenesten ble opphevet inntil videre. I fotfolket ble kompanienes styrke forminsket med fem mann. Bare artilleriet ble styrket. Hærreduksjonen i Danmark 1661–62. Hærreduksjonen i Danmark 1661–62 medførte en reduksjon av den danske hæren og opprettelsen av en stående hær. Foranledningene var freden etter Karl Gustav-krigene og innførelsen av eneveldet. Hæren i 1660. Før nyordningen av hæren, i 1660, besto den dansk-norske hæren av fire deler, som hver for seg hadde sin egen øverstbefalende og var henvist til sitt distrikts hjelpekilder. Deres eneste felles berøringspunkt var rikets overhode, kongen. De fire avdelingene var det egentlige kongeriket Danmark, den danske del av hertugdømmene, Bornholm og Norge. I kongeriket førte Schack kommandoen, og under ham sto generalene Trampe i Nørrejylland og Frederik Ahlefeldt i Fyn. Hæren besto av en generalstab på 23 personer. Det var ni hvervede rytterregimenter (Brockenhuus, Brun, Dibbern, Kruse, Rantzau, Schack, Thott, Vind) samt to frikompanier (Buchwald, Wasserberg). Av fotfolk var det syv hvervede fotregimenter (Ahlefeldt, Dronningens regiment, Feltherrens regiment, Kongens livregiment, Krag, Lybbes, Powisch) og fire frikompanier. Artilleriet og festningsbetjentene utgjorde 476 mann. I alt 14500 mann. De nasjonale troppene befant seg nærmest i en oppløsningstilstand. Rosstjenesten besto av ni offiserer, fotfolket av 400 offiserer og underoffiserer, mens mannskapet var hjemsendt. I den danske del av hertugdømmene førte Eberstein befalingen. Hæren besto kun av hvervede tropper; en generalstab på 10 personer, to rytterregimenter (Eberstein, Livregimentet), to fotregimenter (Eberstein, Bremer), 5 frikompanier, 121 artillerister og festningsbetjenter. I alt 4700 mann. På Bornholm hadde Fuchs anførselen. Vernet besto av ett kompani nasjonalt rytteri, to kompanier nasjonalt og tre kompanier hvervet fotfolk samt et landvern på fem borger- og fire herredskompanier, i alt 2500 mann. Kongen styrte hæren ved hjelp av Krigskollegiet, som var en av dem fem regjeringsgrenene som ble opprettet straks etter innførelsen av enevelden. Krigskollegiet besto av feltherren, som var formann, tre geheimeråder, seks krigsråder, generaler eller oberster, to krigsråder som var erfarne i rettspleien og to sekretærer. Den gamle tittelen riksmarsk ble beholdt ennå en tid, men var uten anseelse. Innskrenkningene i 1661 og 1662. 11. januar 1661 fikk Krigskollegiet befaling om å utarbeide en innstilling over hvor store styrker det var nødvendig å beholde, hva de ville koste og hvordan de burde innrettes. Innstillingen gikk ut på å forminske 5000 mann. Den ble bifalt av kongen og iverksatt samme vår. I kongeriket ble syv av de hvervede rytterregimentene innskrenket til tre, som ble kalt Dronningens, Kronprinsens og Trampes regimenter. Ett regiment (Brockenhuus) ble sendt til Norge, ett (Feltherrens) ble innskrenket til et frikompani, og det ble opprettet en eskadron livgarde til hest på 132 mann. Hvert av de tre regimentene ble inndelt i seks kompanier, hvert på 125 mann. 2111 mann ble gitt avskjed. Av de syv hvervede fotregimentene ble fire (Kongens og Dronningens livregimenter, Feltherrens og Lybbes regimenter) beholdt. Regimentet ble delt i åtte kompanier, hvert på 150 mann. De fire frikompaniene ble stående. Det nasjonale fotfolket ble inndelt i tre regimenter (Sjælland, Fyn, Jylland). 2256 mann ble gitt avskjed. I hertugdømmene ble artilleriet redusert til 38 mann. Av rytterregimentene ble Livregimentet inndelt i seks kompanier på 125 mann, mens Ebersteins ble innskrenket til et frikompani. 555 mann ble gitt avskjed. Fotfolket ble redusert til ett regiment: Ebersteins på åtte kompanier, og til fem frikompanier (Beseler, Bremer, Bolt, Eisenach, Thumsdorf). 556 mann ble gitt avskjed. De fem hvervede fotregimentene som ble stående, kaltes i lang tid de fem gamle regimenter. Det var Kongens livregiment, Dronningens regiment, Feltherrens regiment, Lybbes regiment og Ebersteins regiment. Hele forminskelsen beløp seg til 5600 mann, eller mer enn en fjerdedel av den tidligere styrken. Samtidig ble det utferdiget en ny lønningsplan. Utgiftene til landhæren i Danmark beløp seg til 626000 rdl., og for hæren i Holsten til nesten 180000 rdl. Ved innskrenkelsene sparte man 700000 rdl., men utgiftene var ennå for store til at landet kunne bære dem. Schack fikk derfor beskjed om å vurdere nye innskrenkelser. Etter rådslagningen kom de nye innskrenkelsene i midten av november. Størst forandring ble det gjort i rytteriet, hvor alle regimentene ble oppløst i enkelte frikompanier. Det nasjonale fotfolket ble inndelt i fire regimenter (sjællandske, fynske og to jyske). Disse innskrenkelsene beløp seg til 1344 mann i kongeriket og 393 i hertugdømmene, og tilsvarte en besparelse på 175000 rdl. Utgiftene var likevel for store. 10. april 1662 ble det pålagt Krigskollegiet å forelegge kongen en ytterligere innskrenkning, slik at omkostningene ved hæren i Danmark ikke oversteg 350000 rdl. Følgen var en ny forandring i juni 1662. Et rytterkompani ble oppløst, og de andre rytterkompanienes og fotkompanienes styrke ble forminsket. Nå var det til sammen 7182 mann i kongeriket, og 2624 i hertugdømmene, og utgiftene beløp seg til 372000 rdl. årlig i kongeriket og 130000 rdl. i hertugdømmene. Indiana Jones. Indiana Jones, eller dr. Henry Jones (Henry Jones Junior), er en fiktiv person i flere amerikanske underholdningsfilmer, TV-serier og dataspill. Figuren framstilles som en amerikansk arkeolog på spennende eventyr rundt omkring i verden på 1930-tallet. Indiana Jones ble skapt av George Lucas på 1970-tallet som hovedpersonen i en filmserie, og ble videreutviklet av Lucas sammen med Lawrence Kasdan. Den første Indiana Jones-filmen, "Raiders of the Lost Ark" ("Indiana Jones og Jakten på den forsvunne skatten"), kom i 1981. Siden kom det enda to kinofilmer og en TV-serie om helten. Den fjerde filmen, Indiana Jones og krystallhodeskallens rike kom på kinoene i mai 2008. Edgar James Banks kan være en av de virkelige personen som den fiktive personen Indiana Jones bygger på. Filmene. Indiana Jones spilles av Harrison Ford i alle filmene. TV-serien. I TV-serien spilles Indiana Jones av Sean Patrick Flanery, Corey Carrier og George Hall. Harrison Ford opptrer i en cameorolle i en av episodene som en aldrende Indiana. Tv-serien er utgitt som tre DVD-bokser. Det er sju plater i hver boks. NaIT. NaIT er et datatreff i Narvik som pleier å være i høstferien. NaIT ble første gang arrangert i 2000. Den gang var det Futurum AS som sto for selve arrangementet. I 2001 ble det ingen NaIT, men i 2002 arrangerte ei gruppe fra dataklubben SysRq (ved Høgskolen i Narvik) NaIT 2002. Siden har det gått slag i slag med NaIT, som fra 2005 er blitt arrangert av ei gruppe frivillige. Størrelsen på arrangementet er 6-700 deltakere, + crew. Avholdes hvert år i skolens høstferie, da alttid fra torsdag til søndag. Socialistisk Folkeparti. Socialistisk Folkeparti (SF) er et dansk politisk parti som ble stiftet i 1959. Det er søsterpartiet til Sosialistisk Venstreparti i Norge. Partiet deltar fra 2011 i regjeringen Helle Thorning-Schmidt. Historie. Foranledningen til partistiftelsen var at Danmarks Kommunistiske Parti (DKP) i 1958 hadde ekskludert partiformann og Folketingsrepresentant Aksel Larsen på grunn av hans kritikk av Sovjetunionens innmarsj i Ungarn i 1956. SF tok fra begynnelsen avstand fra systemet i Sovjetunionen og ville heller arbeide for en uavhengig dansk strategi for sosialisme. I 1966 vedtok partiet å erklære seg som støtteparti for den sosialdemokratiske regjeringen. Det gjorde at venstrefløyen brøt med partiet og dannet Venstresocialisterne i 1967, noe som i sin tur befestet SFs posisjon som et reformistisk, i motsetning til revolusjonært, parti. Partiet hadde fram til Folketingsvalget i 2011 ennå ikke deltatt i regjering, men har vært støtteparti for alle sosialdemokratiske regjeringer etter 1966. Partiet har også sittet i maktposisjon i København. I forbindelse med folkeavstemningen om medlemskap i EF i 1972 var SF et av de mest markante partiene på nei-siden, men har siden revurdert synet sitt i Europaspørsmålet. Partiet deltok i det nasjonale kompromiss om Maastricht-traktaten i 1992, og støttet også opp om ja-kampanjene i folkeavstemningene om Edinburgh-traktaten og Amsterdam-traktaten. Fra 1980-tallet gikk partiet inn for en "arbejderflertalsstrategi" for å danne parlamentarisk flertall sammen med Socialdemokraterne og andre partier på venstresiden. Partiet var det første nordiske partiet til venstre for sosialdemokratiet som utvetydig valgte et demokratisk alternativ til kommunismen og en strategi for samarbeid med sosialdemokrater. I 2007 og 2008 økte SF sin oppslutning, etter å ha maktet å delta i karikaturstriden med mer sammensatte og folkelige syn på dansk islamistmiljø enn Socialdemokraterne. I mars 2008 fikk Socialistisk Folkeparti mer enn 20–22 % oppslutning på meningsmålingene – på bekostning av Socialdemokraterne som nå lå på 18–22 % – etter at SF i «karikaturdebatten» for første gang brakte en venstreorientert kritikk av radikale islamister og satte Socialdemokratiet i skyggen av den politiske debatten. Organisasjon. SF har siden valget i 2011 16 medlemmer i Folketinget og to medlemmer i Europaparlamentet. Partiet ledes siden våren 2005 av Villy Søvndal. Høyt profilerte partiledere de siste 20 årene er Holger K. Nielsen og Gert Petersen. En annen frontfigur har vært tidligere parlamentarisk leder Steen Gade. Gades norske kone Turid Leirvoll er partisekretær i SF. Socialistisk Folkepartis Ungdom er partiets ungdomsorganisasjon. SF har to borgermester, i Lejre Kommune og Syddjurs Kommune SF har et eget kurssted på øya Tunø i Odder kommune, like sørøst for Århus. Europaparlamentet. Fra 2008 har partiet tilhørt Det europeiske grønne partiet selv om de kun har status som observatør. De er altså ikke medlem av European United Left–Nordic Green Left, som er en partiallianse hvor Nordic Green Left Alliance (NGLA) er medlem. NGLA er en partiallianse for de nordiske sosialistiske folkepartiene, hvor det norske Sosialistisk Venstreparti (SV) er en del av. Miklós Kállay. Miklós Kállay de Nagy-Kálló (født 23. januar 1887 i Nyíregyháza i Ungarn, død 14. januar 1967 i New York City i USA) var en ungarsk politiker som var Ungarns statsminister under annen verdenskrig, fra 9. mars 1942 til 19. mars 1944. Kállayslekten var en gammel adelsslekt med stor innflytelse i sin landsdel. Miklós var fylkesmann i sitt hjemfylke fra 1921 til 1929. Etterpå ble han tilknyttet det nasjonale regjeriongsapparat. Til å begynne med var han stedfortreder for handelsministeren (1929–31) og senere var han landsbruksminister (1932–35). Han trådte tilbake fra ministerposten i 1935 i mot statsminister Gyula Gömbös høyreorienterte politikk. Han holdt seg så utenfor det politiske liv for det meste av det følgende tiåret, inntil den ungarske regent Miklós Horthy i mars 1942 bad ham om å danne en regjering som kunne snu om på Bárdossy-regjeringens pro-nazistiske politikk. Til å begynne med avvek ikke Kallay utad fra forgjengerens protyske kurs. De allierte styrkers fremrykning i Afrika og landgang på Sicilia, og den sovjetiske offensiv ved Voronezj årsskiftet 1942/43, som kostet 100.000 ungarske soldater livet, fremkalte en radikal endring. Nå begynte Kallay å forberede seg på et tysk nederlag og på å trekke Ungarn ut av krigen. Selv om Ungarn forble alliert med Det tredje rike, var både Kállay og Horthy grunnleggende konservative og motstandere av fascismen. Kállays regjering nektet å tilrettelegge for de massearrestasjoner av jødene som nazistene ivret for, og de inntok også på en rekke andre felter holdninger som stred mot nazistenes ønskemål. Regjeringen tillot også venstrefløyens opposisjonelle presse å fungere uten vesentlige inngrep. Utenrikspolitisk støttet Kállay utad det tyske felttog mot Sovjetunionen, men anerkjente general Badoglios anti-Mussolini-regjering i Italia og kom samtidig med fredsfølere overfor de vestallierte via ambassadene i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Tyskerne fikk etterhvert nok av denne politikken, og okkuperte Ungarn i mars 1944. Kállay flyktet, og ble erstattet av en mer medgjørlig mann. Kállay klarte å skjule seg for nazistene en stund, men ble til slutt tatt til fange og sendt til Dachau, og senere til Mauthausen. Han ble løslatt etter krigen, men valgte å ikke slå seg ned i hjemlandet. I stedet bosatte han seg i 1951 i USA. Memoarer. I 1951 utgav han memoarene "Hungarian Premier: A Personal Account of a Nation's Struggle in the Second World War". Goterkrigen 377–382. Goterkrigen 377–382 var en rekke gotiske slag og plyndringer av det østlige Romerriket på Balkan sent i det 4. århundre. Krigen, og særlig slaget ved Adrianopel, var et avgjørende vendepunkt i Romerrikets historie, den første av de barbariske invasjonene som til slutt førte til Romerrikets fall. Bakgrunn. Sommeren og høsten 376 ankom titusenvis av omplasserte gotere og andre stammer Donau–grensen til Romerriket og ba om asyl fra hunnerne. Goternes leder Fritigern appellerte til den romerske keiseren Valens om å få slå seg ned med sitt folk på den sørlige bredden av Donau hvor de håpet å finne tilflukt fra hunnerne som manglet evnen til å krysse den brede elven i full styrke. Valens tillot dette og hjalp til og med goterne over elven, antagelig ved festningen Durostorum. Valens lovet goterne dyrkbar jord, rasjoner med korn og beskyttelse under de romerske arméene som foederati. Hans viktigste grunn for å raskt akseptere goterne inn i romersk territorium, var å øke størrelsen på sin hær og få et nytt skattegrunnlag for å øke inntektene. Utvelgelsen av gotere som fikk krysse Donau var utilgivelig. De svake, gamle og syke ble etterlatt på den nordlige bredden til sin skjebne mot hunnerne. De som krysset skulle ha fått sine våpen konfiskert, men romerne som hadde ansvaret aksepterte bestikkelser for å la goterne beholde sine våpen. Utbrudd. Så mange mennesker i et så lite område førte raskt til hungersnød blant goterne, og Roma var ikke i stand til å levere maten de var blitt lovet eller jord. De samlet goterne i en midlertidig oppbevaringsområde omgitt av en bevæpnet romersk garnison. Der var bare nok korn til den romerske garnisonen, derfor lot de bare goterne sulte. Romerne gav et forferdelig alternativ: bytte slaver (ofte barn og unge kvinner) mot hundekjøtt. Da Fritigern appellerte til Valens om hjelp, ble han fortalt at hans folk ville finne mat og handle i markedene i byen Marcianopel langt unna. Uten alternativ, dro noen gotere sørover i en dødsmarsj og mistet sine gamle og syke på veien. Da de til slutt nådde Marcianopels porter, ble de stengt ute av byens militære garnison og nektet å komme inn, og for å fornærme ytterligere forsøkte romerne uten hell å myrde de gotiske lederne under en bankett. Åpent opprør fulgte. Hovedmengden av gotere tilbrakte resten av 376 og tidlig i 377 nær Donau mens de plyndret mat fra den omkringliggende regionen. Romerske garnisoner var ute av stand til å forsvare isolerte fort, men mesteparten av området var sårbart for gotisk plyndring. Krigen. Sent vinteren 377 begynte krigen for fullt og ville vare i seks år før fred ble inngått i 382. De gjenværende goterne flyttet sørover fra Donau til Marcianopel og dukket opp nær Adrianopel. Den romerske responsen var å sende en styrke under Valens for å møte og beseire goterne. I 378 rykket Valens nordover fra Konstantinopel og ble beseiret (og selv drept) i slaget ved Adrianopel (dagens Edirne i det vestlige Tyrkia). Seieren gav goterne frihet til å herje fritt, plyndret mens de beveget seg gjennom Thrakia i resten av 378. I 379 møtte goterne bare lett romersk motstand og rykket nordvestover inn i Dacia og plyndret den regionen. I 380 delte goterne seg inn i tervingi og greuthungi stammene, delvis på grunn av vanskeligheter med å holde et så stort antall med forsyninger. Greuthungi flyttet nordover inn i Pannonia hvor de ble beseiret av den vestlige keiseren Gratianus. Tervingi under Fritigern flyttet sørover og østover til Makedonia hvor de innhentet «beskyttelsespenger» fra landsbyer og byer fremfor å plyndre dem umiddelbart. I 381 drev styrkene til det vestlige riket goterne tilbake til Thrakia hvor de til slutt i 382 inngikk fred 3. oktober. Konsekvenser. Innen slutten av krigen hadde goterne drept en romersk keiser, ødelagt en romersk armé og lagt store områder av det romerske Balkan øde, mye av dette området kom seg aldri igjen. Romerriket hadde for første gang fremforhandlet en fredsavtale med en autonom barbarstamme innenfor rikets grenser, en situasjon som en generasjon tidligere ville vært utenkelig. Lærdommen gikk ikke tapt for andre stammer i tillegg til goterne selv som ikke ville forbli fredelige så lenge. Innen hundre år kollapset det vestlige riket under presset for fortsatte invasjoner ettersom riket ble delt opp i barbariske kongedømmer. Alle elsker Raymond. "Alle elsker Raymond" er en amerikansk TV-serie som handler om sportsjournalisten Raymond Barone (Ray Romano) og hans nærmeste familie og venners dagligdagse sysler ofte i og omkring deres boliger på Long Island i New York. Tv-serien er produsert av David Letterman sitt produksjonsselskap Worldwide Pants Incorporated. Kopling til andre serier. Alle elsker Raymond har en nær tilknytning til serien Kongen av Queens, og hovedpersonene er ofte å se i hverandres serie, dog med litt forskjellig omstendighet. I Kongen av Queens opptrer noen ganger Ray Barone og hans familie i sine nøyaktige roller i forhold til Alle elsker Raymond, og de har følgelig samme rollenavn og lik oppførsel. I Alle elsker Raymond, derimot, opptrer ofte hovedpersonen fra Kongen av Queens, (Kevin James), men her i varierende rolle. Noen ganger som en nøytral person kalt Kevin, men i de nyere episodene har hans rolle som budbilsjåfør, som i Kongen av Queens, og til og med navnet Doug, dukket opp. Andre rolleskikkelser fra Kongen av Queens, har imidlertid ikke vært å se i Alle elsker Raymond. Sørvik skole. Sørvik skole er en kombinert barne- og ungdomsskole som ligger i bygda Sørvik i Harstad kommune. Majestic-12. Majestic-12 er en søkemotor som benytter distribuerte teknikker for å indeksere sider. Campbellerne. "Campbellerne" (full tittel: "Campbellerne eller Den hjemkomne Søn") er et syngestykke i to akter skrevet av Henrik Wergeland. Til førsteoppførelsen av stykket på Christiania Theater 24. januar 1838 skrev Wergeland også prologen «Den første Gang», og til den tredje oppførelsen i februar samme år epilogen «Kristiania». 22. april 1837 hadde den nyvalgte direksjonen ved Christiania Theater utlovet et honorar på 100 speciedaler for et nytt dramatisk arbeide på minst to akter, forfattet av en nordmann, som kunne finnes verdig til åpningsforestilling ved teatret. Stykket måtte være innlevert innen juli samme år. Bedømmelseskomitéen (H. Foss, N.A. Colban, og M.N. Blytt) erklærte med 12 mot 1 stemme Andreas Munchs skuespill "Kong Sverres Ungdom" for det beste, og med dette stykket ble teatret åpnet 4. oktober 1837. Komitéen gjorde samtidig oppmerksom på at et annet stykke også fortjente å oppføres. Dette var Wergelands "Campbellerne". Stykket kunne imidlertid ikke spilles uten noen forandringer, og forfatteren ble derfor ved en bekjentgjørelse i «Morgenbladet» 7. september 1837 bedt om å søke en overenskomst med teaterdireksjonen. Stykket ble deretter spilt tre ganger, nemlig 24. januar, 28. januar og 12. februar 1838, alle ganger innledet med prologen «Den første Gang», ved siste oppførelse også ledsaget av epilogen «Kristiania». Den andre oppførelsen ga anledning til det berømte teaterslaget, «Campbellerslaget». Inntektene av den siste oppførelsen ble gitt til forfatteren. Det var da fullt hus i teatret, og Wergeland fikk en inntekt på 390 speciedaler. For disse pengene kjøpte han et hus i Grønlia under Ekeberg ved Christiania. Selve stykket. Stykket er basert på «en virkelig hendelse i Skottland», som Wergeland kommenterer i programmet. Han hadde i årene forut arbeidet en del med diktene til Robert Burns, og ville flette noen av oversettelsene inn i et syngespill. Han var også inspirert av romanene til Walter Scott. Stykket foregår dels i India, dels i Skottland. Lord Campbell er stasjonert i India med datteren Lucy, som er lovet bort til lordens myndling, Sir Humphry Lowthes. Men Lucy er forelsket i Kaptein William, som er med i det ostindiske kompani sammen med broren Ben. Disse to hører også til Campbell-klanen, og da dette blir kjent, løser konflikten seg av seg selv. «Freedom of the Seas». MS «Freedom of the Seas» er et cruiseskip eid av rederiet Royal Caribbean International, et norsk cruiserederi. Skipet er med sine 154 407 Bruttotonn, 338 meter lengde, 38 meter bredde 68 meter høy og 18 dekk, verdens tredje største cruiseskip, etter MS Allure of the Seas og Oasis of the Seas. «Freedom of the Seas» kan ta inntil 4370 passasjerer, og de blir tatt hånd om av en besetning på 1360. Skipet har også et eget likhus om bord. «Freedom of the Seas» ble bygget ved Aker Yards i Åbo, Finland, kjølen ble strukket 8. november 2004, sjøsatt 19. august 2005 og ble døpt 12. mai 2006. Skipet vil hovedsakelig gå i ukescruise ut fra Miami i Florida. Campbellerfeiden. Campbellerfeiden var frukt av en strid som dreide seg om Henrik Wergeland, hans person, hans samfunnsengasjement og hans diktning. Striden ytret seg på en noe spesiell måte i januar 1838, da det kom til veritabelt slagsmål i Christiania Theater fordi teaterledelsen hadde valgt å sette opp Henrik Wergelands syngespill "Campbellerne". Wergelands motstandere brukte begivenheten som et påskudd til å slå til. Moblilisering mot Wergeland. «Intelligenspartiet» eller «Troppen» hadde tatt mål av seg for å nedkjempe Henrik Wergeland en gang for alle, og da Wergeland for første gang hadde fått antatt et skuespill til oppførelse ved Christiania Theater, det uskyldige og lett forståelige "Campbellerne", som ble oppført i januar og februar 1838, mobiliserte Troppen og fikk i stand det største teaterslaget i Norges historie. Det fant sted 28. januar, dvs. annen gang stykket gikk over scenen. I spissen for det hele sto sentrale personer fra kretsen rundt Welhaven, personer som ikke lenger var studenter, men voksne menn i til dels høye stillinger. Det var ikke egentlig stykkets påståtte mangler det gjaldt, men Wergelands hele virksomhet. Noe av forspillet skal ha vært et par små begivenheter, som hendte i slutten av 1837. Wergeland hadde pepet ved oppførelsen av Thomas Overskous lystspill "Østergade og Vestergade" i teatret 12. november 1837, og han hadde lagt for dagen sin indignasjon over mishandlingen av et barn ved sirkusforestillingen der 10. desember samme år. Disse begivenhetene ble omtalt i «Den Constitutionelle» (Nr. 329 og 349, 1837). Den første fremsyningen av "Campbellerne" 24. januar 1838 ble mottatt med bifall av publikum, og stykket fikk også god omtale i «Morgenbladet». Welhavens venn A.M. Schweigaard i «Den Constitutionelle» betegnet imidlertid stykket som «en Skam for, vort Theater», og protesterte mot at teatret antok et slikt stykke. Troppistene hadde forberedt seg godt til den andre oppførelsen da slaget fant sted. De hadde bestilt piper på forhånd og leiret seg på strategiske steder i salen. Man kan ikke si at de oppførte seg dannet, til tross for at den leir de representerte, gjerne påberopte seg intelligens og dannelse. Pipekonserten ble ytterligere forsterket med små leketrompeter som var medbragte for å forstyrre forestillingen. Nederlag for Piperne. En av piperne, ingen ringere enn Frederik Stang, tutet rett i øret på dikterens aldrende far, Nicolai Wergeland. Men også Henrik Wergeland hadde støttespillere i salen, og «klapperne», greidde til slutt å roe gemyttene, og forestillingen ble gjennomført uten avbrytelser. Wergeland kalte dette senere «mit stolteste Øjeblik» ("Hasselnødder"). Men etter forestillingen kom det til håndgemeng utenfor teateret. Resultatet av teaterslaget («Campbellerslaget») ble et nederlag for piperne, idet opinionen i den følgende avisdebatten vendte seg mot dem. Welhaven var såvidt man vet, fraværende den omtalte kvelden. Etterspill i "Den Constitutionelle. Striden blusset siden opp igjen, etter Welhavens artikkelserie «Om norske Presse-Anliggender» i «Den Constitutionelle» (Nr. 100, 101 og 102, 1838). Ennå i oktober 1838 ble Frederik Stangs deltakelse i Campbellerslaget brukt mot hans kanditatur som stortingsmann i «Fædrelandsvennen». Stang hadde vært en av anførerne for piperne. Welhavens nærmeste venn gjennom en årrekke, A.M. Schweigaard, hadde også deltatt. Frederik Stang (senere statsminister i Norge fra 1861–1880) og Schweigaard hadde begge tilhørt redaksjonen av tidsskriftet "Vidar" som ble opprettet i 1832 for å få has på Fenrisulven, dvs. Wergeland og alt han sto for. Den Constitutionelle fortsatte denne linjen, og avisens redaksjon var sterkt representert blant anførerne av piperne i Campbellerslaget. Hispania Baetica. Hispania Baetica var en av tre romerske provinser i Hispania, dagens Iberia. Hispania Baetica grenset i vest til Lusitania (dagens Portugal) og i nordøst til Hispania Terraconensis. Baetica ble gitt navnet "Andalusia" av maurerne i det 8. århundre. Iberisk Baetica. Før romerne var det fjellrike området som skulle bli Baetica, okkupert av flere iberiske stammegrupper. Keltisk innflytelse var ikke så sterk som den var i det keltiberiske nord. Ifølge geografen Claudius Ptolemaios var de innfødte mektige turdetani i dalen Guadalquivir i vest som grenset til Lusitania og de delvis helleniserte turduli med deres by Baelon i innlandet bak fønikernes handelskolonier, viss puniske innbyggere Ptolemaios kalte «bastetani» som okkuperte Almeria og de fjellrike Granada-regionene. Mot sørøst spredte punisk innflytelse seg fra de karthagenske byene ved kysten: Ny Karthago (romersk "Cartago Nova"), dagens Cartagena, Abdera og Malaca. Noen av de iberiske byene beholdt sitt pre-indo-europeiske navn i Baetica gjennom romertiden. Granada ble kalt "Eliberri", "Illiberis" og "Illiber" av romerne. På baskisk betyr «"irr-berri"» eller «"ili-berri"» fremdeles «ny landsby». Romersk Baetica. I den sørlige delen av den iberiske halvøy var det fruktbare jordbruksomåder som eksporterte vin, olivenolje og rørt fiskesaus kalt "garum" som var viktige i kosten ved Middelhavet. Områdets produkter var del av handelsøkonomien i det vestlige Middelhavet selv før det ble underlagt Roma i 206 f.Kr. Etter beseiringen av Karthago i den andre punerkrig, som fant sin "casus belli" på kysten i Baetica ved Saguntum, ble Hispania betydelig romerisert i løpet av det 2. århundre f.Kr. etter et innledende opprør som ble satt i gang av turdedaniene i 197 f.Kr. De sentrale og nordøstlige keltibererne fulgte snart etter. Marcus Porcius Cato ble konsul i 195 f.Kr. og fikk kommandoen av hele halvøya for å slå ned opprøret i nordøst og nedre Ebro-dalen. Han marsjerte sørover og slo ned turdanienes opprør. Cato returnerte til Roma i 194 f.Kr. og etterlot to praetorer med kommandoen over de to iberiske provinsene. Sent i den romerske republikk forble Hispania delt på samme måte som Gallia i en «nær» og en «fjern» provins, slik det ble opplevd i marsjer over land fra Gallia: "Hispania Citerior" (Ebro-regionen) og "Ulterior" (Guadalquivir-regionen). Slagene i Hispania i det 1. århundre f.Kr. var hovedsakelig begrenset til de nordlige områdene. I reorganiseringen av riket i 14 f.Kr., da Hispania ble omgjort til tre provinser, ble Baetica styrt av en prokonsul som tidligere hadde vært praetor. Lykken smilte mot det rike Baetica, og en dynamisk, oppadgående sosial og økonomisk middelklasse utviklet seg der som absorberte frisatte slaver og som var den rike eliten tallmessig overlegne. Provinsen ble så sikker at det ikke trengtes en permanent stasjonert romersk legion der. "Legio VII Gemina" ble permanent stasjonert i nord, i Hispania Terraconsensis. Hispania Baetica ble delt inn i fire "conventus" som var territoriale juridiske inndelinger hvor de viktigste mennene møttes i hovedsentre på bestemte tider av året under oppsyn av prokonsulen, for å se på administreringen av loven: "conventus Gaditanus" (av Gades, bedre kjent som Cádiz), "Cordubensis" (av Cordoba), "Astigitanus" (av Astigi, bedre kjent som Ecija) og "Hispalensis" (av Hispalis, bedre kjent som Sevilla). Ettersom landsbyene ble permanente seter for disse domstolene under det sene Romerriket, ble "conventiene" erstattet av corpus juris civilis og begrepet "conventus" ble sist gitt til visse enheter av romerske borgere som levde i en provins som dannet en slags korporasjon, og representerte det romerske folket i deres distrikter som en slags middelklasse. Det var fra disse at prokonsuler vanligsvis fant sine assistenter. Til tross for noe sosial uro, som da Septimus Severus henrettet et antall ledende baeticere, inkludert "kvinner", forble eliten i Baetica en stabil klasse i århundrer. Columella som skrev en avhandling på tolv bind om alle sider ved romersk landbruk og kunne vindyrking, kom fra Baetica. De store oliven-plantasjene i Baetica sendte olivenolje fra kysthavnene over sjøen for å forsyne romerske legioner i Germania. Amforaer fra Baetica er funnet over alt i det vestlige Romerriket. Det var for å holde de romerske legionene forsynt gjennom sjøruter at riket trengte å kontrollere de fjerne kystene til Lusitania og den nordlige Atlanterhavskysten i Hispania. Vestgotisk Baetica. Baetica var rikt og svært romerisert. Dette var faktum som keiser Vespasian belønnet da han gav "Ius Latii" som utvidet rettighetene til romersk borgerskap for innbyggerne i Hispania, en ære som sikret lojaliteten til eliten i Baetica og dens middelklasse. De romerske keiserne Trajan, den første keiseren som var fra en provins, og Hadrian kom fra Baetica. Baetica var romersk frem til den korte invasjonen til vandalene og alanerne passerte gjennom provinsen i det 5. århundre, fulgt av det mer permanente kongedømmet til vestgoterne. Provinsen utgjorde en del av exarkatet Afrika og ble tilsluttet Mauretania Tingitana etter Belisarius sin gjenerobring av Africa. De katolske biskopene i Baetica, som hadde solid støtte i den lokale befolkningen, klarte å konvertere den arianske vestgotiske kongen Reccared I og hans adelsmenn. I det 8. århundre etablerte de muslimske berberne («maurere» fra Nord-Afrika kalifatet Córdoba ved å erobre Baetica. De kalte regionen «al-Andalus». Regionens videre historie ligger under dette navnet. Sin City. Sin City er en film noir-inspirert tegneserie, laget av Frank Miller. Handlingen er lagt til byen Basin City, som er full av korrupsjon, kriminalitet og drap. Sin City består av seks lengre historier og flere kortere historier. Noen av Millers fortellinger ble i 2005 filmatisert i filmen Sin City, og det blir minst to oppfølgerfilmer, Sin City 2 kommer i 2012. Sin City (The Hard Goodbye). Ble først gitt ut i deler i Dark Horse Presents utgave #51-62 og i 5th Anniversary Special (juni 1991–juni 1992), under navnet Sin City, fikk først navnet The Hard Goodbye når den ble gitt ut i bokform, januar 1993. Hovedpersonen er Marv som våkner opp på et hotell og finner ut at damen han nettopp hadde sex med, Goldie, har blitt myrdet mens han sov. Kort tid senere banker politiet på døra for å arrestere Marv, som skjønner at noen har betalt for å få ham tatt for mordet, og etter å ha flyktet fra politiet bestemmer han seg for å finne ut hvem som står bak og hevne drapet på den ene kvinnen som noensinne ville ha sex med ham. A Dame To Kill For. Den andre historien om Basin City ble utgitt i eget blad fra november 1993 til mai 1994. Her møter vi fotografen Dwight McCarthy, som er på oppdrag for å hjelpe en dame med å finne ut om hennes mann er utro. Det ender med at han må redde den prostituerte Sally fra å bli skutt av denne mannen. Senere samme natt mottar Dwight en telefon fra eks-kjæresten Ava, som forlot ham til fordel for styrtrike Daminen Lord fire år tidligere. Dwight møter Ava, og hun forteller at hun har det forferdielig og at det er et helvete å leve med Damien. De blir avbrutt av Manute, en stor svart mann som jobber for Damien, han tar Ava med tilbake. Dwight får ikke sove den natten og bestemmer seg for å finne ut mer om Damien Lord. The Babe Wore Red and Other Stories. Ble først utgitt i november 1994 og inneholder tre korte historier. Silent Night. Silent Night ble gitt ut i november 1994. Det er en 15 siders historie om Marv, som skal redde en liten jente fra folk som holder henne fanget. The Big Fat Kill. Den tredje lange historien ble gitt ut fra november 1994 til mars 1995. Hovedpersonen er Dwight, som her havner i problemer med Jackie-Boy, eks-kjæresten til Dwights kjæreste Shellie. That Yellow Bastard. Den fjerde lange historien i Sin City serien, handler om politimannen John Hartigan, og ble gitt ut i seks deler fra februar 1996 til juli 1996. Her må Hartigan redde 11 år gamle Nancy Callahan fra å bli voldtatt av den pedofile Roark jr., sønnen til senator Roark. Daddy's Little Girl. Daddy's Little Girl ble først gitt ut i A Decade of Dark Horse #1 (juli 1996) og senere gitt ut i Tales to Offend #1 (juli 1997), og i Booze, Broads, and Bullets. Johnny er forelsket i den mye yngre Amy. Amy forteller at faren hennes ikke vil godta det og får Johnny til å ta med seg en revolver for å ta livet av faren. Sex & Violence. Sex & Violence ble først gitt ut mars 1997 og inneholder to historier om Delia, som jobber som leiemorder. Just Another Saturday Night. Først utgitt i Sin City #1/2, August 1997, gjennom et spesialtilbud og i begrenset opplag, gitt ut på nytt i Oktober 1998. Handler om Marv som forfølger en guttegjeng med rikmannsungdommer som driver og setter fyr på uteliggere. Family Values. Denne femte langhistorien i Sin City kom oktober 1997. Ulikt de fire andre historiene ble Family Values gitt ut som bok, hele historien på en gang og ikke i deler. Her driver Dwight og etterforsker hvem som er avsvarlig for et drap på et gangstermedlem. Hell and Back. Den lengste av alle Sin City-historiene ble gitt ut fra juli 1999 til april 2000, og handler om Wallace, en kunstner og krigshelt, som redder en kvinne som heter Esther fra et selvmordsforsøk. Senere går de ut for å ta en drink, da Esther blir kidnappet av to menn. Wallace bestemmer seg for å redde Esther. Nye historier. Frank Miller har bekreftet at han jobber med nye Sin City-historier til filmene, og at det vil bli gitt ut flere tegneserier. En av historien vil omhandle Nacy, som skal hevne Harigans død ved å ta livet av gjenværende medlemmer i Roark-familien. Denne historien kommer til å være med i fimen Sin City 2 og bli gitt ut som tegneserie. Sin City. I 2005 kom filmen "Sin City". Den er basert på de lengre historiene «Sin City (Senere relansert med tittelen The Hard Goodbye)»,«The Big Fat Kill», «That Yellow Bastard» og den kortere historien fra «Babe Wore Red»-samlingen «The Customer is Always Right». I tillegg er det også en kortere scene fra tegneserienovellen «A Dame to Kill For». Epilogen er skrevet spesifikt for filmen. Sin City 2. Kommer i 20??, filmen vil inneholde historien «A Dame to Kill For», og også en ny historie om Nancy som skal hevne Hartigans død, og også noen av de kortere historiene til Frank Miller, sannsynligvis «Blue Eyes», og kanskje andre historier om Delia. Det blir ingen ny historie om Hartigan, siden Bruce Willis ikke skal være med i filmen. Bruce Willis har sagt at han gjerne vil gjøre en senere Sin City film, om Frank Miller skulle skrive noe nytt Hartigan materiale... Sin City 3: Hell and Back. Kommer i 20??, filmen vil inneholde «Hell and Back» ellers er det usikkert hvilken andre historier som kommer til å være med. Jensen Ackles. Jensen Ross Ackles (født 1. mars 1978 i Dallas i Texas i USA), sønn av Roger Alan Ackles og Donna Joan Shaffer, og er en amerikansk skuespiller og regissør. Hans kanskje mest kjente roller er som «Eric Brady» i såpeserien "I gode og onde dager", som «Alec/X5-494» i "Dark Angel", Jens' kjæreste «C.J.» i "Dawson's Creek", «Jason Teague», Lana Langs kjæreste og skolens amerikanske fotballtrener i "Smallville", og «Dean Winchester» i "Supernatural". Sistnevnte har han også regissert flere episoder til. Oppveksten. Jensen Ross Ackles er født 1. mars, 1978 i Dallas, Texas. Han er sønn av Roger Alan Ackles, en lokal teaterskuespiller, og Donna Joan Shaffer. De hadde planlagt å gi han navnet Justin, men syntes det var for normalt og endte dermed op med å gi han navnet "Jensen" rett og slett fordi det var et uvanlig fornavn, i tillegg til sine foreldre har han en bror og en søster. Hans og hans slekts opprinnelse er fra England og Skottland. Som ung var foreldre veldig opptattt av at Jensen skulle få en ordentlig protestantisk oppvekst og gikk dermed i kirken hver søndag slik at Jensen skulle omfavne religionen. Jensen har selv uttalt at han ikke er personlig kristen men ser på oppveksten han fikk som god og dette har gjort at han har en veldig respekt for religion. Hans far, Roger, var en lokal teaterskuespiller i Dallas og det var dette som først fikk Jensen til å interessere seg for skuespill og til å senere forsøke seg på å få en skuespillerkarriere for seg selv. Han startet i en ung alder som barnemodell og fortsatte med dette til han var 4, men bestemte seg senere i en alder av 18 år for at det var skuespiller han ville bli. Ackles gikk ut av L. V. Berkner High School i Richardson i Texas i 1996. På high school spilte han den her til lands mindre kjente sporten lacrosse og USAs nasjonalsport baseball. Hans opprinnelige plan var kanskje først og fremst å studere fysioterapi etter high school. Karriere. Hans første store rolle var i serien "I gode og onde dager" i rollen som Eric Brady, en rolletolkning han i 1998 vant en pris for av Soap Opera Digest Award som "beste nykommer". Etter å ha sluttet i serien dro han videre til Canada hvor han gjorde seg kjent for et yngre publikum gjennom James Cameron sin serie "Dark Angel", i rollen som Jessica Albas bror "Alec". Ackles har også dukket opp i mindre roller andre tenåringsdramaer, slik som "C.J." "Dawson´s Creek" og som Lana Langs kjæreste "Jason Teague" i "Smallville". Rollen han egentig gikk for i "Smallville" var rollen som den unge Clark Kent. Denne gikk til "Tom Welling", mens Jensen senere endte opp i rollen som "Jason Teague". Det ordentlige gjennombruddet som skuespiller har han derimot fått gjennom sin rolle som "Dean Winchester" i serien "Supernatural", en serie som handler om to brødre som etterforsker okkulte hendelser over hele USA. I serien spiller han blant annet mot Jared Padalecki som spiller den andre broren "Sam Winchester". Han har også forsøkt seg på det store lerrettet uten å ha landet de helt store rollene ennå. I filmen "Devour"(2005) spiller han blant annet mot sin far, noe som foreløpig er første og siste gang det har skjedd i Jensen´s karriere. Han har også medvirket i filmen "Ten Inch Hero", men den sålangt største rollen har kommet gjennom filmen "My Bloody Valentine 3D" fra 2009. Personlig liv. I 2010 giftet Jensen seg med skuespillerinnen Daneel Harris, som kanskje er mest kjent for sin rolle som "Rachel" i tenåringsdramaet "One Tree Hill". De to er gift på tross av alle spekulasjonene om at Jensen skal ha vært gift med en eiendomsmegler ved navn Stephanie Ware opptil annonseringen av hans ekteskap med Danneel Harris. Ackles´ sine interesser varierer blant annet fra Amerikansk fotball, der hans favorittlag er Dallas Cowboys, hesteridning og country-musikk. Han har også sunget back-up vokaler på en del av sin gode venn Steve Carlsons sanger. Kętrzyn. Kętrzyn (tysk "Rastenburg", historisk polsk "Rastembork") er en by i den nordøstlige Polen. Den hadde i 2004 28 351 innbyggere. Byen ligger siden 1999 i det ermelandskmasuriske voivodskap. Tidligere var den en del av voivodskapet Olsztyn. Den tyske orden. Byen ble etablert av Den tyske orden i 1329 og var en del av deres ordensstat. Området hadde da tidligere vært bebodd av en baltisk stamme som Tacitus kalte Æstier i sin bok "Germania" fra år 98. Området ble i 1345 og 1347 angrepet av litauere og erobret og plyndret byen og den daværende borgen. Byens viktige strategiske beliggenhet gjorde at Den tyske orden bygget en forsterket borg opp i gjen fra grunnen, med en ekstra mur i 1350. I 1357 fikk byen byprivilegier av stormesteren for Den tyske orden. Østpreussen. Senere ble byen og området en del av Østpreussen, og byen var kjent som "Rastenburg", på polsk kalt "Rastembork". På 1600-tallet var byen den tredje rikeste i Østpreussen, etter Königsberg og Memel. Senere naturkatastrofer, bybranner og plyndringer under kriger, samt pest gjorde at rikdommen gikk tapt, og etter opptegnelser fra 1698 var byen nede på en sjette plass. Under første verdenskrig var det kamper i området, både i forbindelse med Slaget ved Tannenberg og det etterfølgende første slaget ved De masuriske sjøer. Andre verdenskrig. a>s plassering, med dagens grenser inntegnet Stedet var viktig under andre verdenskrig, ettersom Adolf Hitlers hovedkvarter under store deler av krigen, Wolfsschanze, lå like i nærheten, nærmere bestemt ved landsbyen Görlitz (Gierłoż), knapt 1 mil fra Kętrzyn/Rastenburg i østlig retning. Her ble det mislykkede 20. juli-attentatet gjennomført i 1944. Ruinene av hovedkvarteret er i dag en turistattraksjon. Etter krigen. Etter krigen ble de gjenværende tyske borgerne forvist da området som følge av Potsdamkonferansen ble overført til Polen. Byen fikk sitt nye navn til ære for en polsk patriot fra området, Wojciech Kętrzyński. Lyskapellet. Lyskapellet er en liten, privat kirke på Beitostølen i Øystre Slidre kommune i Valdres. Kapellet, som ble reist etter ønske og med midler fra Anna og Erling Stordahl, sto ferdig i 2000. Det ble vigslet 31. oktober 2000 av biskop Rosemarie Køhn. Det laftede bygget ble konstruert etter en kirkemodell fra Kirsten og Erik Rostbøll i samarbeid med byggmester Herbert Mollenhauer. Kirsten har utformet idégrunnlaget og vært konsulent for bygget. Kunstneren Ferdinand Finne har laget skissen til glassmaleriet og den tyske glasskunstneren Harald Stephan har laget glassmosaikken. Brødrene Kjell Arne og Sigmund Årseth har stått for dekorasjon og forgylling. Glassmaleriet til Stephan fremviser nederst den stivnede verden som har trådt ut av livshistorien. En sort fugl henger med vingene og rosene har et skjær av forfengelighet. Treet, – vintreet – har livskraften. Hjertene er Maria og Jesus, røde som vinen i nadverdsmåltidet. Stjernen er Betlehemsstjernen. Ånden er tilstede som de hvite duene. Helligånd og Faderens øye, helt øverst. Olav Thon. Olav Thon (født 29. juni 1923 i Ål i Hallingdal) er en norsk forretningsmann og en av Norges rikeste personer, med en ligningsformue på ca. 5.5 milliarder kroner i 2010. Thon er hovedaksjonær i Olav Thon Eiendomsselskap, et selskap med store interesser i den norske eiendomsbransjen. I 2010 regnet tidsskriftet Kapital Thon som Norges rikeste mann, med en anslått formue på 21.3 milliarder. Olav Thon er bosatt på Sollihøgda i Buskerud. Thon eier Olav Thon Gruppen, som er en gruppe selskaper med ulike virksomheter (eiendom, hotell- og restaurantdrift, varehandel og industrivirksomhet). I 2004 innbefattet gruppen blant annet 320 eiendommer i Norge samt atten i utlandet, femten kjøpesentre samt 47 hoteller. Tidlige år. Olav Thon vokste opp på gården Søndre Thon i Ål i Hallingdal sammen med tre eldre søsken. Foreldrene hans var Sevat (Sigvart) Embrikson (Engebretsen) (1880–1973) og Margit Engebretsdatter Dok (1888–1980), gift 1913 (Strømsø). Thon ville opprinnelig studere medisin, men da den andre verdenskrig brøt ut ville ikke foreldrene at han skulle reise utenlands. Isteden ble det pelsdyroppdrett hjemme på gården og kjøp og salg av skinn i Hallingdal. For å selge skinn ble det etablert kontakt med pelshandlere i Oslo. To rødrevskinn som han solgte for 600 kroner, for å skaffe startkapital danner forøvrig hovedmotivet i Olav Thon Gruppens logo. Handel og eiendom. Ett år etter første reise til Oslo kjøpte han sin første butikk på Majorstuen (Volvat pels). Etter en tid flyttet Thon virksomheten til sentrum av Oslo. Mens han drev butikk studerte han ved Handelsskolen. I 1946–1947 begynte import/eksport for fullt av all slags pelsverk. Thons karriere innen eiendomsutvikling begynte i Oslo i 1942. I 1950 kjøpte han Karl Johans gate 5–7, det som i dag er kjent som "Arkaden". for 1,7 millioner kroner. I 1970 investerte Olav Thon 35 millioner kroner i ett skip og tapte femti millioner kroner. På 70-tallet var det krise i shipping og Strømmen Stål gikk konkurs. Industrilokalet som da ikke hadde interessenter ble kjøpt av Thon uten at han hadde noen planer for videre bruk. Thon og den amerikanske ambassadøren lanserte etter en stund konseptet som senere skulle bli til Strømmen Storsenter. I intervju med Niels Chr. Geelmuyden i 1988 fortalte Thon at han innhentet approbasjon og byggekort fra myndighetene etter å ha forelagt dem sine planer om å skaffe fem hundre arbeidsplasser i gamle Strømmen Stål. Han ble deretter politianmeldt for å ha påbegynt arbeidet uten etableringsløyve og ble bøtelagt med 75 000 kroner. Thon ble i 2007 listet med en formue på 20,8 milliarder kroner av Kapital, noe som gjør han til Norges 3. rikeste person, bak John Fredriksen og Stein Erik Hagen. Thon bekjentgjorde på en pressekonferanse 12. september 2008 at han gir bort milliardarven til realfaglig forskning, som vil bli forvaltet av en stiftelse. Samme dag utkom Hallgrim Bergs autoriserte biografi "En milliardær i anorakk" (Kagge forlag). Lill-Babs. Lill-Babs i 1961Barbro Margareta Svensson, bedre kjent under artistnavnet Lill-Babs, (født 9. mars 1938 i Järvsö i Hälsingland (Gävleborgs län)) er en svensk sanger. Hun var gift med sangartisten Lars Berghagen fra 1965 til 1968 og med den tidligere landslagsmålvakten i fotball, Kjell Kaspersen. Hun er mor til skuespilleren Malin Berghagen, programlederen Kristin Kaspersen og Monica Svensson. Lill-Babs debuterte i 1954 som vokalist i Simon Brehms orkester. Hun ble rikskjent med låten "Är du kär i mig ännu, Klas-Göran?" i 1959 og vant den svenske Melodifestivalen i 1961 med låten "April, april". Hun spilte revy med Carl-Gustaf Lindstedt og Arne Källerud på Nöjeskatten i begynnelsen av 1960-tallet. Hun medvirket i filmer som "Svenska Floyd", "Pang i bygget" og "Fly mej en greve". I 1974 gjorde hun suksess som Annie Oakley i musikalen "Annie Get Your Gun" på Scandinavium i Göteborg. Lill-Babs har vært flittig gjest på TV, både som artist og programleder, og er en av de mest omtalte kjendisene i Sverige. Den 19. februar 2004 hadde hun premiere på sitt jubileumsshow "50 år i lyxförpackning" på Rondo i Göteborg. Tittelen viser til en av hennes slager "En tuff brud i lyxförpackning" fra 1961. Gunilla Bergström. Gunilla Bergström (født 3. juli 1942) er en svensk forfatter, illustratør og journalist. Hun har skrevet en lang rekke bildebøker om Albert Åberg, Milla, Mia og andre. Bøkene har hun illustrert selv. Det har blitt utgitt over 20 Albert Åberg-bøker. Disse har tilsammen blitt oversatt til 29 språk. Gunilla Bergström er søster av fysikkprofessoren Lena Treschow Torell (født 1946). Barahir. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Barahir en mann fra Bëors hus, og arving, i det første tidevervet. Han var sønn av Bregor, og var selv gift med Emeldir, og var far til den meget kjent sønnen Beren. Barahir levde som fredløs sammen med 12 følgesvenner i Dorthonions høyland. De ble forrådt til Sauron av "Gorlim den Ulykkelig", et elskovssykt medlem av følget. Resten av Barahirs følge var Gildor, Belegund, Baragund, Urthel, Dagnir, Ragnor, Radhruin, Dairuin, Arthad og Hathaldir. Barahirs egen sønn Beren var ute og jaktet da følget ble fanget og drept, derfor unnslapp han dette. Tidligere hadde Barahir kjempet i Dagor Bragollach, og reddet Finrod Felagunds liv. For dette mottok han Barahirs ring, som etter dette gikk i arv i famnilien, helt til den på slutten av det tredje tidevervet var havnet hos Aragorn. Barahir var også navnet på den tredje prinsen av Ithilien i det fjerde tidevervet, barnebarnet til Faramir og Éowyn, som skrev "Hilstorien om Aragorn og Arwen". Balti-dynastiet. Balti-dynastiet var en herskerslekt hos vestgoterne, et germansk folkeslag som var i strid med Romerriket i dets nedgangstid i vest. Baltiene tok sitt navn fra det gotiske ordet "balþa" («modig»). Det betyr dermed "de modige" eller "modige menn". Baltiene ble regnet som de nest viktigste blant de gotiske krigerne og nest best i kongelig verdighet, bak amaliene. Men det var baltieren Alarik som ledet sitt folk i plyndringen av Roma i 410 og grunnla et dynasti som skulle herske over mesteparten av det romerske Gallia i et århundre og hele det romerske Hispania i lengre tid, og etablerte dermed et kongedømme i Hispania som skulle vare til tidlig i det 8. århundre. Øystein Sevåg. Øystein Sevåg (født 19. mars 1957 i Bærum) er en norsk musiker, keyboardist, fløytist og komponist av klassisk, moderne og New Age-inspirert musikk. I perioden 1999 til 2006 var han bosatt i Freiburg i Sør-Tyskland, men bor nå i Oslo. Han har gitt ut en rekke CD-album både som soloartist og sammen med andre musikere, og har turnert i mange land. Han har også fått mye oppmerksomhet i Norge, men er mer kjent internasjonalt. Hans debut-album fra 1989 hadde tittelen "Close Your Eyes and See". Odd Martinsen. Odd Willy Martinsen (født 20. desember 1942 i Drammen) er en tidligere norsk langrennsløper. Martinsen var kjent for sin høye maksimalfart, og hadde i mange år fast plass på startetappen i internasjonale stafetter, derav klengenavnet «Stafett-Martin». Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i VM 1966, da han var med på laget som vant stafetten (4 × 10 km). Under OL 1968 i Grenoble vant han sølv på 30 km, og var med på laget som tok gull på 4 × 10 km stafett. Han fikk tildelt Holmenkollmedaljen i 1969. Odd Martinsen var medlem av IL i BUL, Oslo, og har 11 NM-gull. Odd Martinsen er far til skiløperen Bente Skari. Han ble leder for langrennskomiteen i FIS fra 1986. Amaliene. Amaliene var en ledende undergruppe av vestgoterne, et germansk folkeslag som konfronterte Romerriket i dets nedgangstid i vest. De ble regnet for å være de viktigste og fremste blant de gotiske krigerne og viktigst i kongelig verdighet. Men det var Alarik, en balti, som ledet sitt folk i plyndringen av Roma i 410. Denne suksessen, og dynastiet av konger han skapte, høynet rivaliseringen med amaliene som ranet til seg tronen i 415 og gjorde Sigerik til vestgoternes konge. Men Sigeriks styre varte bare i syv dager før han ble myrdet og erstattet med en balti. Det ser ut til at det var i dette vakuumet at baltiene, dominerende i Italia og Gallia, klarte å overta vestgoternes lederskap. Slaget ved Adrianopel (378). Det andre slaget ved Adrianopel (9. august 378) ble utkjempet mellom en romersk hær ledet av keiseren Valens og germanere (hovedsakelig vestgotere og østgotere, assistert av noen ikke-germanske alanere) ledet av Fritigern. Slaget fant sted ved Adrianopel (nå Edirne, Tyrkia) og endte med en overveldende seier for de germanske stammene. Slaget var del av Goterkrigen 377–382 og er et av de viktigste i romersk historie siden det satte scenen for det endelige sammenbruddet av det vestlige Romerriket i det 5. århundre. Bakgrunn. Goterne, ledet av Alavivus og Fritigern, ba om å få slå seg ned i Romerriket i 376 etter at de ble fortrengt av hunnernes invasjoner. Keiser Valens håpet at de ville bli jordbrukere og soldater og lot dem etablere seg i riket som foederati (allierte). Men når de først hadde kommet seg over Donau og inn i romersk territorium, førte uærligheten til provinsielle kommandanter til at nykommerne gjorde opprør etter å ha gått gjennom mange harde prøvelser. Valens ba da Gratianus, den vestlige keiseren, om forsterkninger for å bekjempe de tallrike goterne. Gratianus sendte generalen Frigerid med forsterkninger, i tillegg til lederen for sin livvakt, Richomer. I de to årene før slaget ved Adrianopel var der en rekke trefninger uten klare seierherrer. Valens bestemte i 378 seg for å ta kontroll selv. Han forlot Antiokia og dro til Konstantinopel og beordret samtidig generalen Sebastian om å forlate Italia og Gratianus til å bringe sin betydelige styrke fra grensen ved Rhinen. På veien lyktes Sebastian i å overraske en gruppe gotere og tvang dem til å trekke seg tilbake. Imens ble Gratianus forsinket langs Rhinen hvor han vant en overlegen seier over alemannere som gav ham mye ære i hele Romerriket. Etter at han hørte om Sebastians suksess mot goterne og om Gratianus' seier over alemannerne, var Valens mer enn klar for en egen seier. Han forlot Melanthis og dro til Adrianopel hvor han møtte Sebastians styrker. Den 6. august informerte rekognoseringstropper ham om at goterne marsjerte sørvest mot Adrianopel, rundt 20 kilometer unna. Målet for goterne var å omringe den romerske hæren som strakte seg bakover mot Adrianopel. Til tross for vanskelig underlag, nådde Valens Adrianopel hvor en leir var bygget med en grøft og en mur. Richomer, sendt av Gratianus, hadde med seg et brev som ba Valens om å vente til forsterkninger ankom fra Gratianus før han gikk i slag. Valens offiserer anbefalte også at han ventet på Gratianus, men Valens var klar for å vinne den øverste æren og bestemte seg for å kjempe uten å vente. Valens hadde undervurdert hæren til goterne og trodde den var på rundt 10 000 krigere. Goterne holdt også et øye med romerne, og den 8. august sendte Fritigern en utsending for å foreslå fred og en allianse i bytte mot noe romersk territorium. Sikker på at han ville vinne på grunn av sin antatte tallmessige overlegenhet, avslo Valens disse forslagene. Men hans anslag hadde ikke tatt i betraktning en betydelig del av det gotiske kavaleriet som hadde dratt for å sanke forsyninger et godt stykke unna. Sammensetningen av den romerske hær. Valens' armé bestod av veteraner og menn som var vant med krig. Den bestod av syv legioner, blant dem Legio I "Maximiana" og keiserlige støttetropper, på 700 til 1000 menn hver. Kavaleriet bestod av bueskyttere med skjold og scholae (den keiserlige livvakt). Men disse representerte ikke det sterkeste punktet i hæren og ville flykte da det gotiske kavaleriet ankom. Der var også skvadroner med arabisk kavaleri, men de var mer brukbare til trefninger enn til et oppsatt slag. En betydelig årsak til romernes nederlag var det faktum at den romerske arméens kvalitet hadde gått betydelig ned. Disiplinen var tapt på grunn av leiesoldatene og utstyrsnivået i legionen var langt fra det som det var i de 2. og 3. århundrene. Noen romerske legionærer hadde ikke engang rustning, muligens fordi det var tungt og det var viktig å kunne forflytte seg rakt i de sene legionene eller fordi disiplinen var så lav at legionærene kunne nekte å bære den tunge rustningen. Slagets gang. Morgenen 9. august brøt Valens opp fra leiren i Adrianopel hvor han etterlot den keiserlige formuen og administrasjonen under legionenes vakt. Rekognoseringen i de foregående dagene informerte ham om lokaliseringen til den gotiske leiren nord for byen. Valens ankom der etter å ha marsjert i syv timer i vanskelig terreng. Rundt klokka 14 ankom de romerske troppene i uorden og stod ovenfor den gotiske leiren som hadde blitt satt opp på en bakketopp. Goterne, med unntak av deres kavaleri, inntok sine posisjoner foran deres vognsirkel, innenfor denne var deres familier og eiendeler. Fritigerns mål var å forsinke romerne for å få nok tid til at kavaleriet kom tilbake. Markene var nedbrent av goterne for å forsinke og trakassere romerne med røyk, og forhandlinger begynte for å utveksle gisler. Forhandlingene irriterte de romerske soldatene kraftig, som så ut til å ha overtaket, men de gav Fritigern verdifull tid. En avdeling romere begynte slaget uten ordrer om å gjøre det, de trodde at de ville vinne en enkel seier og var kanskje overivrige etter å hevne seg på goterne etter to år med uhindrede ødeleggelser på Balkan. De imperielle scholae til bueskytterne med skjold under kommandoen til den iberiske prinsen Bacurius angrep, men manglet støtte og ble enkelt slått tilbake. Så nådde romerne venstre flanke sirkelen til vognene, men det var for sent. Samtidig ankom det gotiske kavaleriet for å støtte infanteriet. Kavaleriet omringet de romerske styrkene som allerede var i uorden etter å ha mislyktes i det første angrepet. Romerne trakk seg tilbake til bakkens bunn hvor de ikke var i stand til å manøvrere, tynget ned av deres tunge rustning og lange skjold. Tapene, utmattelse og psykisk press førte til at den romerske arméen ble omringet. Kavaleriet fortsatte sitt angrep, og massakren fortsatte til mørket falt på. Effektiviteten til det vestgotiske tunge kavaleriet kan ha vært betydelig forsterket av deres (ny i Europa) bruk av stigbøyler. Særlig for det tunge kavaleriet, da dette tillot bruk av tyngre våpen og ubehagelig og bulkete, men effektiv, rustning. Kavaleriet hadde nå evnen til å angripe direkte på mengder av infanteri, med andre ord sjokk-funksjon brukt av kavaleri, det var også mindre sannsynlighet for å bli kastet av hesten i det første angrepet. Valens død og konsekvensene. I kaoset ble keiseren forlatt av sin livvakt. Noen forsøkte å hente ham, men majoriteten av kavaleriet deserterte. Hva som skjedde med Valens er ukjent, han døde antagelig anonymt på slagmarken, en beretning sier at han ble fanget i et landsbyhus i nærheten og brent. Ifølge historikeren Ammianus Marcellinus lyktes en tredjedel av den romerske hæren i å trekke seg tilbake, men tapene var utallige. Mange offiserer, blant dem general Sebastian, ble drept i det verste romerske nederlaget siden slaget ved Cannae. Slaget var et ødeleggende slag for det senere riket. Resultatet var at kjernen i hæren til Østromerriket var ødelagt, verdifulle administratorer var døde og alle våpenfabrikkene ved Donau ble ødelagt etter slaget. Mangel på reserver til hæren førte til en rekrutteringskrise som forsterket den strategiske og moralske effekten av nederlaget. Slaget betydde at barbarene som kjempet for eller mot romerne hadde blitt svært mektige. Krisen som begynte i 376 ble avsluttet kun gjennom forhandlinger i 382. Theodosius I, Valens etterfølger, aksepterte goterne igjen som allierte. Dette kompromisset etterlot døren på gløtt for nok et gotisk mytteri, men det er også klart at Adrianopel ikke markerte slutten på Romerriket, fordi den imperielle militære makten bare midlertidig ble forkrøplet. Litteratur. Adranopel Luftambulansetjenesten. Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS er et norsk selskap eiet av statens fire regionale helseforetak. Selskapet har ansvar for den flyoperative delen av luftambulansetjenesten i Norge og er primær kundekontakt for transportdelen. Selskapet kjøper tjenestene fra kommersielle aktører og Justisdepartementet. Helseforetakene har ansvaret for helsepersonellbemanningen. Selskapet har hovedkontor i Bodø og ble stiftet i 2004 under navnet Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS. I 2011 består tjenesten av tolv ambulansehelikoptre som flyr fra elleve baser, og ni ambulansefly fra syv baser. Sea King redningshelikoptre operert av 330 skvadron benyttes også til luftambulanseoppdrag, men har redningstjeneste som sin prioriterte oppgave. Voodoo Lounge. "Voodoo Lounge" er et album av The Rolling Stones som ble utgitt i 1994. Albumet regnes vanligvis som gruppens beste siden "Tattoo You" fra 1981. Det huskes kanskje spesielt for at det var deres første album uten Bill Wyman. Etter å ha vært med helt fra starten på midten av 1960-tallet, trakk Wyman seg året før albumet ble utgitt. Han ble erstattet av Darryl Jones. Både «Love Is Strong», «You Got Me Rocking», «Out of Tears» og «I Go Wild» ble utgitt som singler, men ingen av dem kom høyt opp på hitlistene. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Voodoo Lounge The Small Faces. The Small Faces var et britisk rockeband på 60-tallet, bestående av Steve Marriott, Ronnie Lane, Kenny Jones og Ian McLagan. Deres mest kjente låt er «Itchycoo Park» fra 1967, som var en stor slager i De forente stater. Gruppen ble oppløst på slutten av 60-tallet Marriott ble med i gruppen Humble Pie. De andre medlemmene gikk sammen med Rod Stewart og Ron Wood fra The Jeff Beck Group og startet The Faces. Small Faces, The Selvkomprimerende betong. "Concrete that is able to flow and consolidate under its own weight, completely filling the formwork even in the presence of dense reinforcement, whilst maintaining homogenity and without the need for any additional compaction." Fordelen med å bruke SKB er at det letter støpearbeidet betydelig fordi SKB er så tyntflytende at det ikke er nødvendig å vibrere betongen. Det er spesielt fordelaktig i slanke konstruksjoner, der armeringen ligger tett, og der det er overforskaling som gjør det vanskelig å komme til med vibrator. En ulempe med SKB er at forskalingen må lages tettere enn ved bruk av vanlig betong. Sprøytebetong. Sprøytebetong er betong som blir sprøytet på en annen overflate, vanligvis fjell eller gammel herdet betong, ved hjelp av trykkluft. Sprøytebetong stivner raskt grunnet tilsetning av akselerator. I dag er det to metoder for sprøytebetong i bruk, tørrsprøyting og våtsprøyting. Ved tørrsprøyting blir tørrstoffene sement og tilslag ført fram til munnstykket der vann blir tilsatt. Ved våtsprøyting blir betongen blandet før den føres fram til munnstykket. For begge metoder blir betongen tilsatt akselerator i munnstykket. Sprøytebetong blir ofte armert med fiberarmering. Et av anvendelsesområdene til sprøytebetong er fjellsikring. Et lag sprøytebetong, typisk ca 70-100mm tykt, kan brukes i kombinasjon med fjellbolter for å sikre at løse steiner ikke faller ut fra vertikale utsprengte fjellskjæringer eller fra tak i tunneler. Et annet bruksområde er betongrehabilitering. Da blir skadet betong fjernet, armeringen frilagt, overflaten rengjordt, og ny betong blir sprøytet på for å beskytte armeringen. Kenney Jones. Kenneth Thomas Jones, vanligvis kun kjent som Kenny Jones, født 16. september 1948, er en engelsk musiker best kjent som trommeslager i The Small Faces, The Faces og The Who. Jones var med i The Small Faces fra 1965 til bandet ble oppløst i 1969. Da Steve Marriott gav seg, var han med på å starte The Faces sammen med de gjenværende medlemmene fra The Small Faces samt Rod Stewart og Ron Wood fra The Jeff Beck Group. Da Stewart fikk stor suksess som soloartist mens Wood begynte å spille med The Rolling Stones, ble imidlertid The Faces oppløst i 1976. To år senere døde trommeslageren i The Who, Keith Moon, og Jones tok over. Han spilte med The Who frem til 1985. Ferdigbetong. Ferdigbetong er betong som blir produsert på en blandestasjon og deretter transportert med betongbil til byggeplassen. På større anlegg blir ofte betongen produsert på en mobil blandestasjon som er plassert på anlegget. Hvis betongen produseres på byggeplassen men av et annet firma enn entreprenøren som skal bruke den, kalles den ferdigbetong. FC United of Manchester. Football Club United of Manchester ble opprettet av misfornøyde Manchester United–fans etter at klubben hadde blitt kjøpt opp av den amerikanske mangemilliardæren Malcolm Glazer. Klubbens første sesong var 2005/06-sesongen. FCUoM begynte i det 10. nivået i England, "North West Counties Football League Division Two", og i løpet av ett år hadde de nådd "North West Counties Football League Division One", og de rykket året etter opp i Northern Premier League Division One. Laget rykket også opp det påfølgende året, og spiller per sesongen 2008/09 i Northern Premier League Premier Division på 7. nivå i det engelske ligasystemet. Klubben fikk raskt mange supportere, og stadion, Gigg Lane, som forøvrig eies av Bury FC, har som regel opp av opptil 4000 sang-glade tilskuere under kampene. (Noen klubber, gjerne 5 nivå høyere [i Conference National] har liknende tilskuertall.) FCUM har også en nordisk supporterklubb, nemlig "FCUM Supporters, Nordic Branch". Normalbetong. Normalbetong er betong med tetthet mellom 2000 kg/m³ og 2600 kg/m³. Stort sett all betong som produseres er normalbetong. I enkelte tilfeller der det er viktig å spare vekt brukes lettbetong, og i svært sjeldne tilfeller brukes tung betong. Warren Zevon. Warren William Zevon (født 24. januar 1947 Chicago, Illinois, død 7. september 2003 Los Angeles, California) var en amerikansk musiker kjent for sine mørke og undertiden morsomme tekster. Han er far til musikeren Jordan Zevon. Han var sammen med Bill Murray den første gjesten på "Late Night with David Letterman" 1. februar 1982 og var siden erstatter for Paul Shaffer og gjest gjentatte ganger i tiden mellom 1982 og 2001. 30. oktober 2002 var han som eneste gjest på "Late Show with David Letterman" for å fortelle om sykdommen sin. Til slutt i programmet spilte han «Roland the Headless Thompson Gunner» på forespørsel fra David Letterman, og det var den siste sangen Warren Zevon noen gang fremførte for offentligheten. Etter programmet ga Zevon bort gitaren sin til Letterman og sa: «Her, jeg vil at du skal ha den, ta godt vare på den.» Fra plata "My Ride's Here" fra 2002 snakker Letterman på sangen «Hit Somebody!(The Hockey Song)». Zevon døde av lungekreft den 7. september 2003. Lettbetong. Lettbetong er betong med densitet under 2 000 kg/m³. Lettbetong lages ved å bruke tilslag som er lettere enn sand og stein, som f.eks ekspandert leire (Leca), pimpstein eller skumplastperler. Densiteten blir vanligvis under 1 800 kg/m³, og kan bli laget helt ned mot ca 300 kg/m³. På grunn av at lettbetongen er mer porøs enn normalbetong har den lavere trykkfasthet enn normalbetong. Til gjengjeld har den bedre varmeisolerende egenskaper fordi luftinnholdet er større. Lettbetong er spesielt interessant å bruke der det er nødvendig å spare vekt, f.eks. når det er dårlige grunnforhold. Det pågår for tiden forskningsarbeider på bruk av lettbetong i skipsbygging. Man ser da for seg at man kan bygge skipsskrog av et sandwichmateriale av stålplater på innside og utside, med lettbetong i mellom. Joe Fagan. Joe Fagan (født 12. mars i 1921 i Liverpool, død 30. juni 2001) var en tidligere engelsk fotballspiller og trener, mest kjent som manager for Liverpool FC i perioden 1983–1985. Karriere. Joe Fagan sin spillerkarriere ble stort sett tilbrakt i Manchester City, hvor han undertegnet kontrakten for klubben i 1938. Andre verdenskrig ødela mye av hans karriere som spiller, men han var med på laget som rykket opp til øverste nivå i 1946/47-sesongen. Fagan startet sin trenerkarriere i Nelson i som spillende manager, hvor han ledet klubben til mesterskap i Lancashire Combination under sin første sesong i 1952. Senere ble han assistentrener for Rochdale i 1954, under ledelse av Harry Catterick, før han ble ansatt i Liverpool FC i 1958. I desember 1959 ble Bill Shankly ansatt som manager i Liverpool. Han etablerte The Boot Room, et tidligere materialrom som ble omgjort til et sted for trenerne. Fagan var sammen med Shankly og Bob Paisley sentral i bruken av det historiske rommet, og er i dag regnet som en legende i klubben på lik linje med Shankly og Paisley. I 1983 ble Fagan ansatt som mananger for klubben. Han var spesielt kjent for kjøpet av Jan Mølby, som ble en fremragende spiller for klubben. Hans to-års kontrakt varte til sommeren 1985, og det virket hele tiden svært usannsylig at han ville forlenge kontrakten. I 1983/84-sesongen ble han historisk, da han førte klubben til "The Treble", og vant Ligacupen, ligaen og Serievinnercupen med Anfield-klubben. Den 29. mai 1985, bare timer etter Heysel-tragedien, annonserte han at han ville trekke seg, og ble etterfulgt av en annen Liverpool-legende Kenny Dalglish. The Sounds. The Sounds 2006The Sounds er et svensk rockeband som ble kjent med sitt debutalbum "Living In America" fra 2002. Deres mest kjente låter er hitsinglene «Hit Me!», «Living In America» (begge fra 2002) samt «Song With A Mission» (2006). I juni 2009 slapp The Sounds plata "Crossing The Rubricon", tre år etter siste utgivelse. Eksterne lenker. Sounds, The Tungbetong. Tungbetong er betong som har densitet over 2600 kg/m². Tungbetong blir laget ved å bruke tunge tilslagsmaterialer som magnetitt eller barytt og kan få en densitet på opp mot 5600 kg/m³, som er over det dobbelte av normalbetong. Sammenlignet med bruken av normalbetong er det svært sjelden man bruker tungbetong. I de tilfellene det brukes er det fordi man ønsker å utnytte en av de to fordelene tungbetong har, enten tyngden eller tettheten. Konkrete eksempler på bruksområder for tungbetong er som motvekter på kraner, ballast i skip, og beskyttelse mot radioaktiv stråling. Vikebygd Idrettslag. Emblem, tegnet av Per Vik Vikebygd Idrettslag er en sammenslutning av idretter med aktive utøvere i Vikebygd i Vindafjord kommune. Idrettslaget ble stiftet på 1970-tallet, og har møtelokaler og idrettsanlegg ved Bygdahuset på Veastadheia. Idrettslaget står som arrangør av det årlige trimløpet «Kvamsåsen Rundt», et 11 km langt terreng- og asfaltløp, med deltakere fra hele Haugalandet. Klubben arrangerer også en årlig fotballturnering for knotter, kalt «Vikeputten». Høyfast betong. Høyfast betong er definert som betong som har høyere fasthet enn B55 (55MPa). Betong produseres med fastheter fra omtrent B20 opp til ca B95, der bokstaven «B» står for «betong» og tallet angir trykkstyrken i MPa. Det aller meste av betongen som blir produsert har fasthet fra B20 til B55. Høyfast betong brukes kun i helt spesielle tilfeller. Magerbetong. Magerbetong er betong med lavt sementinnhold og lavere fasthet enn B15 (15MPa). Magerbetong brukes normalt ikke i bærende konstruksjoner. Et vanlig bruksområde er beskyttelse av fundamenter ved at man legger ut et ca 50mm tykt lag magerbetong under fundamentet for å hindre at fundamentet tar skade av jordmassene under. Magerbetong kan også bli brukt som ballast i tilfeller der man trenger ekstra tyngde for å stabilisere en konstruksjon. Peder Lunde jr.. Peder Lunde jr. (født 9. februar 1942 i Oslo) er en norsk seiler. Under de Olympiske leker i 1960 i Roma vant Lunde jr. gull i klassen Flying Dutchman. Under OL i 1968 i Mexico by tok han sølv i klassen Starbåt. Han deltok også i Tempest under OL i 1972 i München og i Soling i 1976 i Montréal med henholdsvis 6. og 16. plass. I 1960 mottok han Fearnleys olympiske ærespris for gullet under lekene i Roma. Også Peder Lunde jr.s far Peder Eugen Lunde var i verdenstoppen i seiling. Betongelement. a>elementer er svært vanlig i moderne byggeprosjekter, både som større, bærende konstruksjoner og arkitektoniske elementer. I Norsk sammenheng regner vi ikke betongblokk (murstein av betong), belegningsstein (...), takstein, og betongrør som betongelementer. Bildet viser japanske betongvarer. betong er et materiale med tradisjoner, flere av de eldste betongbygg i verden har stått i mer enn 2000 år (eksempelvis Pantheon i Roma). Riktig fremstilt er betong robust og bestandig, og sikrer bygget lang levetid. Betongelementer har vært i bruk i Norge siden siste halvdel av 1950-årene. I prinsippet er betongelementer bygningsdeler som er produsert på et annet sted enn der det brukes. En mer presis (faglig) betegnelse er ”prefabrikkerte betongprodukter”, men vanligvis bruker man begrepene Betongelementer, eller prefab. Fabrikkproduksjon av elementer utføres i moderne innendørs produksjonsanlegg og er uavhengig av uteklima. Dette sikrer jevn og høy kvalitet på produktene som fremstilles. Fordi elementene er herdet når de ankommer byggeplass kan man føre opp et bygg betydelig raskere enn med sammenlignbare materialer/byggesystemer. Et strengt kvalitetssystem og nøyaktigheten i produksjonen sammen med en rutinemessig bruk av høye betongfastheter gjør at men man utnytte kapasiteten i betongen slik at råvareforbruket (sement, tilslag og vann) blir lavere og bestandigheten bedre. Typer. Når man snakker om betongelementer skiller man mellom bærende konstruksjonsdeler (søyler, bjelker, dekker, vegger, fasader) til bygninger, og betongvarer som f.eks. kommunalvarer (rør, kummer). Den viktigste forskjellen er at de bærende konstruksjonsdelene må skreddersys og produseres derfor bare på bestilling, mens betongvarene produseres i standarddimensjoner og i stor grad produseres for lager. Det å prefabrikkere betongelementer framfor å plasstøpe kan ha flere fordeler. Betongelementene kan produseres inne i industrihaller. Der kan man holde en optimal temperatur og er beskyttet for vær og vind i herdefasen, noe som gjør det lettere å styre kvaliteten på det ferdige produktet. Elementene kan produseres før byggeplassen er klar for bygging, eller samtidig med at grunnarbeidene pågår, og på den måten kan man redusere rot på byggeplass og forkorte byggetiden. Prefabrikkerte betongelementer blir i noen tilfeller spennarmert slik at man kan oppnå høyere bæreevne, men likevel slanke elementer. Metoden brukes for eksempel ved dekkekonstruksjoner, såkalte hulldekker (dekker med langsgående tomme hullkanaler på tvert for å redusere egen vekt). Bygging med betongelementer gir generelt høy kvalitet, kort byggetid og lave kostnader fordi man utnytter det industrielle konseptet i betongelementfabrikkene. Bygg som er ført opp i betongelementer er fleksible og lar seg for lett forberede for fremtidige utvidelser og bruksendringer fordi man kan ha store søylefrie arealer og til en viss grad gjenbruke elementene i ombygde eller nye bygg. Betongens gode formbarhet gir arkitekten mange muligheter til valg av form, overflater, profilering og farger. Disse uttrykksmuligheten øker ved bygging med betongelementer siden man kan være mer presis ved bygging av former og ved utstøpingen i et kontrollert miljø (temperatur, luftfuktighet m.m) Galeazzo Ciano. Grev Ciano 29. september 1938 Gian Galeazzo Ciano, greve av Cortallazzo (født 18. mars 1903 i Livorno i Italia, henrettet 11. januar 1944 i Verona) var Italias utenriksminister under Benito Mussolinis regime. Han var også Mussolinis svigersønn. Galeazzo var sønn av Costanzo Ciano, en veteran fra første verdenskrig som var en av grunnleggerne av fascismen. Bakgrunn. Han ble født i Livorno. Etter å ha tatt en juridisk utdannelse ble han attache ved den italienske ambassaden i Rio de Janeiro. I 1930 giftet han seg med Edda Mussolini, og paret reiste snart etter til Shanghai hvor han var utnevnt til konsul. Noen år senere kom han tilbake til Italia og ble minister for presse og propaganda, og deretter utenriksminister. Han erstattet Dino Grandi, som hadde stått for en mindre aggressiv linje enn det Mussolini ønsket. Grandi ble sendt til London som ambassadør. Kongelig rådgiver. Ciano vant kronprins Umbertos tillit, og ble formidler mellom prinsen og fascistregjeringen. Vennskapet ble sett som produktivt av begge parter, fordi de begge var utpekt til å overta, den ene tronen og den andre regjeringen. Kongen hedret Ciano med Collare della Santissima Annunziata, en av de høyeste kongelige dekorasjonene. Man mener at forbindelsen mellom Umberto og Ciano bidro til å gjøre ministeren istand til å holde Italia på avstand fra Hitler-Tyskland så lenge som mulig. Ciano var sikker på at Hitler var farlig for Italia, spesielt etter at den østerrikske statsministeren Engelbert Dolfuss ble myrdet. Dolfuss hadde nære bånd til Mussolinis familie, og hans kone var i Italia da mordet fant sted. Etter at Stålpakten ble inngått hadde han en rekke møter med Joachim von Ribbentrop og Hitler, og hans skepsis ble styrket ytterligere. Mot slutten skrev han i sin dagbok at han var usikker på om han ønsket en tysk seier eller ikke. Han hatet Hitler, og var redd for at Italia skulle bli tvunget til å gi fra seg sine nordlige områder til Tyskland. Visekonge i Albania. I 1939 okkuperte Italia Albania, og Ciano ble visekonge for de okkuperte områdene. Han støttet en annektering av Albania, og ble kjent som streng og grusom i sitt styre. Han beriket seg kraftig gjennom okkupasjonen. Andre verdenskrig. Tidlig i andre verdenskrig advarte Hitler Mussolini om at «det finnes noen forrædere i familien din». Ciano ble sendt til Den hellige stol som ambassadør. Hans forhold til monsignor Montini, senere pave Paul VI, var godt, og Ciano holdt kontakt med andre land gjennom den innflytelsesrike Montini. Ciano støttet det italienske felttoget i Hellas i oktober/november 1940, som endte i katastrofe for italienerne. 25. juli 1943 hadde fascistpartiets øverste råd et møte, hvor den indre opposisjonen mot Mussolini igjen kom til overflaten. Ciano stemte mot sin svigerfar, men fulgte allikevel "Il Duce" til Salò, hvor Repubblica Sociale Italiana hadde blitt grunnlagt. Hans kone Edda hadde forsøkt å sikre asyl, men fikk ikke Den hellige stols hjelp og kunne dermed ikke komme ut av landet. Det ser ut til at tyskerne gav dem inntrykk av å ville hjelpe dem å komme seg til Spania, men de ble istedet arrestert. Ciano ble sendt til Verona 19. oktober 1943, og fengslet sammen med andre fascistledere som hadde stemt mot Mussolini. Henrettet av fascistene. Cianos stemme mot Mussolini ble sett på som høyforræderi. Etter en dramatisk, offentlig rettssak 8. og 9. januar 1944 ble Ciano og fire andre fascister kjent skyldige. De ble henrettet ved skyting om morgenen 11. januar. Det har vært diskutert hva Mussolini mente om dette; ønsket han ikke å beskytte sin svigersønn, eller var han ute av stand til å gjøre det. Edda krysset halve Italia med stor fare for liv og helse for å redde sin mann, som hun elsket høyt, men lyktes ikke. Edda flyktet etter henrettelsen til Sveits, forkledd som bondekone. Hun smuglet med seg Cianos dagbøker, og fordi hun så gravid ut slapp hun lettere gjennom grensekontrollen. Krigskorrespondenten Paul Ghali fra Chicago Daily News fikk vite at hun bodde i et kloster i Sveits, og han ordnet med publisering av dagbøkene. De er blant de viktigste kildene til fascistpartiets indre liv mellom 1939 og 1943. Innholdet er nesten utelukkende politisk, med svært få personlige notater. Omtale. Ciano er en av de mest kontroversielle personer i det italienske fascistregimet. Han var regnet som bortskjemt, snobbete, uten dybde, korrupt og grusom. Samtidig var han en av de få på høyt nivå som stod imot alliansen med Tyskland. Hans stemme mot Mussolini har også av en del blitt sett som et tegn på personlig mot. Auswärtiges Amt. Auswärtiges Amt (AA) er Tysklands utenriksdepartement, og har ansvar både for Tysklands utenrikspolitikk og landets forhold til Den europeiske union. Departementet blir ledet av utenriksministeren, som tilhører det føderale kabinettet. Det har sitt sete på Werdescher Markt i Berlins historiske sentrum. Historie. Auswärtiges Amt ble etablert i 1870 som utenriksdepartement i Det nordtyske forbund, og i 1871 ble det Tysklands utenriksdepartement. Det hadde ikke status som ministerium på grunn av landets føderale struktur, men ble ledet av en føderal statssekretær som var underlagt Bismarck. Under Bismarck hadde departementet to avdelinger, en politisk og en økonomisk, juridisk og konsulær. Det ble raskt Tysklands mest ansette departement og et sentrum for utenrikspolitikken, til tross for at forbundsstatene under keiserriket til en viss grad fortsatte å føre sin egen utenrikspolitikk. Utenriksdepartementet fikk også ansvaret for forvaltningen av koloniene som Tyskland erhvervet. Under Weimarrepublikken fikk Auswärtiges Amt status som riksministerium, og departementet fikk en ny og mer moderne struktur. Det ble i denne perioden særlig preget av Gustav Stresemann, som var utenriksminister i et stort antall regjeringer. Etter annen verdenskrig flyttet ministeriet til Bonn, hvor det startet sin virksomhet i 1951. I 1999 flyttet det tilbake til Berlin. Det har sete i den tidligere Riksbanken og i et nybygg oppført på 1990-tallet. I tillegg har Utenriksministeriet fremdeles kontorer i Bonn. Organisasjon. I tillegg til ministeriet i Berlin finnes det 226 representasjoner i utlandet, deriblant 145 ambassader og 59 generalkonsulater. I tillegg finnes det 356 honorære konsulater, og forskjellige andre former for representasjon. Agustín Muñoz Grandes. Agustín Muñoz Grandes (født 27. januar 1896, død 11. juli 1970) var en spansk general, Falangeleder og politiker. Han er mest kjent som kommandant for División Azul fra 1941 til 1943. Muñoz Grandes ble født i enkle kår i Madrid. Han kom inn på infanteriakademiet i Toledo som tenåring. Da han var ferdig med utdannelsen der ble han sendt til Marokko i 1915, hvor han kjempet i slaget ved Alhucemas. I Den spanske borgerkrig kjempet han for nasjonalistene og ble forfremmet til general. Han fikk kommandoen over Den afrikanske armé. I 1941 fikk han kommandoen over División Azul, Francos frivillige styrke som skulle gjøre tjeneste under Wehrmacht i Sovjetunionen. Muñoz Grandes var godt kjent med det tyske militærvesenet ettersom han hadde vært taktisk rådgiver under Wilhelm Canaris. Han var også overbevist fascist, og tilhenger av Adolf Hitler. Muñoz Grandes ble dekorert med Ridderkorset. Hitler la personlig til eikeløvet på denne utmerkelsen. I desember 1942 ble han tilbakekalt til Spania fordi Franco ble skremt av hans utøylede pro-tyske holdninger i en periode hvor Spania kjempet hardt for å forbli nøytrale. Han ble forfremmet til generalløytnant, og posisjonen på Østfronten ble overtatt av Emilio Esteban Infantes. I 1945 ble han generalkaptein for I militærdistrikt, og i 1950 ble han utnevnt til forsvarsminister. Fra 1962 til 1967 var Muñoz Grandes Spanias første visepresident. Han døde av naturlige årsaker i 1970. Muñoz Grandes, Agustin Muñoz Grandes, Agustin Muñoz Grandes, Agustin Muñoz Grandes, Agustin Felsennest. Felsennest (tysk for «klipperede») var det førerhovedkvarteret Adolf Hitler opprinnelig hadde utpekt for angrepet mot vest i 1940 under andre verdenskrig. Det lå ved Bad Münstereifel, 30 kilometer sydvest for Bonn. Hovedkvarteret var i bruk ved begynnelsen av det vestlige felttoget i 1940. Det var langt mindre enn de andre førerhovedkvarterene, Hitlers personlige kvarter besto av en liten bunker med et arbeidsrom, soverom, to adjutantrom, kjøkken og bad. Det var det vakrest beliggende av alle førerhovedkvarterene. Hitler oppholdt seg mye utendørs mens han var der og kalte det senere for «fugleparadiset». Anlegget. Felsennest er en fjelltopp ved byen Bad Münstereifel. Organisation Todt hadde bygget et bunkeranlegg der allerede før krigen (1938/1939), som en del av det vestlige vernet av Tyskland. Høsten og vinteren 1939/1940 ble det utbygget til førerhovedkvarter, og 22. februar 1940 bestemte Hitler at dette skulle være kommandoplassen hans under angrepet på Frankrike (det vellykkede tyske gjennombruddet gjorde at hovedkvarteret etterhvert ble flyttet). I likhet med de andre førerhovedkvarterene ble overkommandoen for hæren og Wehrmacht plassert i nærheten. Anlegget innenfor sperrekrets I besto av fire bunkere, to massive trebygninger og tre brakker. I tillegg ble fem hus i den nærliggende landsbyen Rodert bygget ut for general Alfred Jodl med følge. Dette ble liggende innenfor sperrekrets II. Hele anlegget var ferdig 6. mai 1940. Hitler flyttet inn 10. mai (samme dag som angrepet på Frankrike startet). Hitler ledet den første fasen av angrepet mot Frankrike fra Felsennest. 1. og 2. juni besøkte han slagmarker fra 1. verdenskrig. Om ettemiddagen første dag ble han hyldet av de seiersrike soldatene på den store kirkegården ved Langemark, der de falne fra slaget 10. november 1914 ligger. Etter det dro han og følget til La Montagne, rett syd for Wervicq, der han for første gang hadde mistet synet midlertidig under et engelsk gassangrep, natten mellom 13. og 14. oktober 1918. 5. juni flyttet han hovedkvarter til Wolfsschlucht I for den andre og avgjørende angrepsfasen. Han ville at Felsennest skulle bli et nasjonalt minnesmerke etter krigen «for å vise Wehrmachts uovervinnelighet», slik ble det ikke – hele anlegget ble ødelagt i 1945. Hitlers opphold i Felsennest. Denne tabellen er basert på dagboksnotater til offiserer i Hitlers stab. Førerhovedkvarter. Førerhovedkvarter (tysk Führerhauptquartier (FHQ)) er en betegnelse på de militære hovedkvarterene Adolf Hitler brukte som øverstkommanderende for Wehrmacht under andre verdenskrig. Det mest kjente av dem, og det Hitler oppholdt seg lengst i, var Wolfsschanze, men det finnes også en rekke andre. Hovedkravene til anleggene var at de måtte ha gode veiforbindelser og ligge nær fronten. De ble også plassert slik at de var vanskelige å se fra luften. To kommisjoner hadde ansvar for å finne steder hvor slike anlegg kunne plasseres, den ene av dem ledet av Erwin Rommel. Selve anleggsarbeidet ble nesten bestandig utført av Organisation Todt. Hovedkvarterene. I tillegg til disse hadde Hitler også to andre viktige baser: Obersalzberg i Berchtesgaden og Rikskanselliet (Førerbunkeren) i Berlin. Disse regnes ikke som førerhovedkvarterer, fordi den betegnelsen er forbeholdt militære installasjoner nær fronten. I praksis ble dog Førerbunkeren et militær hovedkvarter under slaget om Berlin. Tannenberg (førerhovedkvarter). Führerhauptquartier Tannenberg var et av Adolf Hitlers militære hovedkvarter under andre verdenskrig. Det lå ved Kniebis i den nordlige delen av Schwarzwald, nå en del av Freudenstadt. Anlegget ble påbegynt 1. oktober 1939, og stod ferdig 1. juli 1940. Det bestod av to bunkere med et nettoareal på 275 m², samt en brakke på 85 m². Etter den store seieren over Frankrike hadde det vært naturlig å reise rett til Berlin for å motta triumfen. Hitler valgte imidlertid å oppholde seg i Tannenberg fra 27. juni til 5. juli 1940, for å avslutte rapporten om felttoget, planlegge invasjonen av Storbritannia og besøke de ferske slagmarkene i Elsass. På dette tidspunkt var anlegget så nytt at betongen ikke var helt tørr, og Hitler med stab oppholdt seg så mye utendørs som mulig. Tannenberg stod tomt etter Hitlers avreise, og ble senere sprengt av franske ingeniørstyrker. Hitlers opphold i Tannenberg. Denne tabellen er basert på dagboksnotater til offiserer i Hitlers stab. Reefer Madness. thumb thumb thumb "Reefer Madness", opprinnelig kalt "Tell Your Children", er en amerikansk dramafilm fra 1936 regissert av Louis Gasnier som hadde et godt grep på stumfilm-alderens overspillende stil. Historien dreier seg rundt de tragiske hendelsene som inntreffer når narkotika-langere lokker skoleelever til å prøve «marihuana». Et drap, et selvmord, en voldtekt og et fall inn i galskapen følger. "Tell Your Children" ble finansiert av en kirkegruppe, og skulle opprinnelig bli vist til foreldre som en moralpreken, i et forsøk på å lære dem farene ved cannabisbruk. Like etter at filmen var ferdig, ble den imidlertid kjøpt av en notorisk exploitation-filmskaper, Dwain Esper, som tok seg friheten til å klippe inn «frekkere» scener, og endret tittelen til "Reefer madness", før han distribuerte filmen. Lordene av Galloway. Lordene av Galloway, eller "kongene av Galloway", styrte over Galloway i sørvestlige Skottland for en stor del av høymiddelalderen. Mange områder av Skottland, inkludert Galloway og Moray, hadde i perioder konger eller underkonger, omtrent som de i Irland under høymiddelalderen. Den skotske monarken var å se på som tilsvarende den irske overkongen (gælisk "Ard-Righ"). Kongene av Galloway kan ha enten betalt skatt til den skotske monarken, eller i andre perioder å ha ignorert ham. Kongene av Galloway er dokumentert på 1100-tallet og 1200-tallet, men opptegnelsene er ufullstendige eller stundom motstridende. Senere ble kongene kjent som «lordene» ("herrene") ved det skotske hoffet, og «konger» hjemme, før de til slutt ble kjent som «lordene» begge steder. Grensene til kongedømmet Galloway er dårlig definert og varierte i ulike tider. I mange perioder var Galloway mye større enn det er i dag, og tok deler av sydlige Ayrshire, som Carreck, Upper Douglasdale og Nithsdale. Området synes å ha vært hovedbastionen for skotsk gæliske kulturen sør for høylandene (‘Highlands’) i middelalderen, men ikke entydig da det var et stort innslag av befolkningsgrupper av norrøn-gælisk bakgrunn, noe som også ga navn til området. "Suibne mac Cináeda" (død 1034) er den første konge av "Gall-ghàidhil", folket i Galloway, som det finnes opptegnelser over, skjønt det var ikke før omtrent 1138 at rekkefølgen ble skikkelig nedtegnet. Rekkefølgen synes å ha fortsatt inntil 1234. Fergus av Galloway kan ha vært av norrøn-gælisk opprinnelse, enten fra øya Man eller fra selve Galloway, kanskje også nedstammet fra tidligere konger. Han tok posisjonen som konge av Galloway en gang mellom 1110 og 1120. Da han døde i 1161 etterlot Fergus Galloway til sine to sønner, Uchtred og Gilla Brigte. I 1174 døde Uchtred etter å ha blitt brutalt blindet og mishandlet av broren Gilla Brigte og dennes sønn Máel Coluim. Da Gilla Brigte selv døde noen få år senere var det Uchtreds sønn Lochlann (eller Roland) som tok makten over Galloway. Gilla Brigtes overlevende sønn Donnchad ble gjort den første jarl av Carrick. Lochlann giftet seg med Helen, datteren til Richard de Moreville, konstabel av Skottland, og arvet deretter sin svigerfars tittel. Deres sønn, Alan av Galloway, var den mektigste av alle lordene i Galloway, men ved hans død i 1234 etterlot han seg kun døtre. Kong Alexander II av Skottland brøt slektslinja til lordene ved avvise kravet til Alans sønn utenfor ekteskap, Thomas. Som et svar ledet Gilla Ruadh av Galloway et opprør mot den skotske kongen. Opprøret ble slått ned og Galloway ble delt blant døtrenes franske ektemenn; Roger de Quincy (gift med Ela), John de Balliol (gift med Derborgaill) og William de Forz (gift med Cairistiona). De egne lovene i Galloway var fortsatte gyldige fram til 1426, og man antar at de opprinnelig fikk sin autoritet fra kongene i området. Regina van Dinther. Regina van Dinther (født 15. mai 1958 i Wengern (Østwestfalen) som Regina Nowak) er en tysk politiker (CDU). Fra 8. juni 2005 har hun vært president for landdagen (parlamentet) i Nordrhein-Westfalen. Hun har vært innvalgt i parlamentet siden 1990, og har vært kvinnepolitisk talskvinne og nestleder for CDU-fraksjonen. Etter Ingeborg Friebe er hun den andre kvinnelige landdagspresidenten i Nordrhein-Westfalen. Hun er leder for CDUs kvinneorganisasjon i Nordrhein-Westfalen. Stasjon Arnemuiden. Stasjon Arnemuiden er en liten jernbanestasjon på "Zeeuwse linje" (Roosendaal – Vlissingen). Stasjonen ble åpnet 1. mars 1872 og befant seg den gangen på nordsiden av landsbyen Arnemuiden. Siden slutten av '70-årene (1970) har landsbyen vokst slik at boligområder befinner seg på begge sider av jernbanelinjen. Som ved flere andre stasjoner i Zeeland, ligger perrongene skrått overfor hverandre. I første halvår 2006 stopper lokaltoget mellom Roosendaal og Vlissingen her en gang i timen, i begge retninger. 2008. I 2008 kommer rutetidene i Zeeland til å bli forandret. Fjerntogene (intercity's) vil da stoppe på alle stasjonene i Zeeland, men for å forkorte reisetiden til Randstad stenges tre stasjoner: Arnemuiden, Kapelle-Biezelinge og Krabbendijke. Stasjon Middelburg. Stasjon Middelburg er en jernbanestasjon på "Zeeuwse linje" som ligger i den nederlandske provinsen Zeelands hovedstad. 1. mars 1872 ble den åpnet, og den opprinnelige stasjonsbygningen er fremdeles i bruk. Stasjonen ligger rett utenfor byens historiske sentrum, skilt fra dette av kanalen gjennom Walcheren. En dreiebro gjør det mulig å nå stasjonen direkte derfra. I 2000 begynte man med å renovere stasjonsområdet, buss-stasjonen ble flyttet til den siden av kanalen der stasjonen ligger. I 2004 åpnet bygningen som huser det nye rådhuset og organet som er ansvarlig for alt fra vannkvalitet til dikenes kvalitet med hensyn til Zeelands øyer ("Waterschap Zeeuwse Eilanden"). I første halvår 2006 stopper fjerntoget (intercityen) mellom Vlissingen og Amsterdam her en gang i timen, i begge retninger. Dette gjelder også for lokaltoget mellom Vlissingen og Roosendaal. Stasjon Vlissingen Souburg. Stasjon Vlissingen Souburg (uttales: soburg) er en jernbanestasjon på den "Zeeuwse linjen" (Roosendaal – Vlissingen). Stasjonen ligger i en del av Vlissingen kommune som heter Oost-Souburg. Denne stasjonen er ikke bare viktig for Oost-Souburg, men også for Vlissingens nordlige boligstrøk. Stasjon Vlissingen er ikke gunstig situert i forhold til disse boligområdene. Som Middelburg stasjon ligger også denne ved kanalen gjennom Walcheren, like ved bydelen Westerzicht og svingbroen som forbinder Oost- og West-Souburg. Vlissingen-Souburg er den yngste av stasjonene på denne linjen, den ble åpnet 31. mai 1986 og er et typisk eksempel på en forstads-stasjon. Stasjonsbygningen ble bygget etter arkitekt Hans Baks standarddesign, og har to perronger. Fra 2003 av er stasjonen ubetjent, og det selges billetter kun via automater. I første halvår 2006 stopper fjerntoget (intercityen) mellom Vlissingen og Amsterdam her en gang i timen, i begge retninger. Dette gjelder også for lokaltoget mellom Vlissingen og Roosendaal. Fullmakt. Fullmakt (til en avgrenset handling) En fullmakt innebærer at en person "(fullmektigen)" har myndighet til å opptre og handle på en annen persons "(fullmaktgiverens)" vegne, eller i hans sted. Fullmakten kan være begrenset til en spesiell handel eller avgjørelse, eller av mere generell karakter. Disposisjonen som fullmektigen foretar er å betrakte som en disposisjon foretatt av fullmaktsgiveren. Fullmakten kan være skriftlig eller muntlig. Dersom den er muntlig, må den enten bekreftes av vitner, eller av fullmaktsgiveren selv direkte ovenfor kontrahenten eller i etterkant til kontrahenten eller andre. Har fullmektigen handlet innenfor fullmaktens rammer, blir disposisjonen bindende for fullmaktsgiveren, selv om fullmektigen har handlet i strid med fullmaktsgiverens instrukser, med mindre tredjeparten "(den som avtalen ble inngått med)" kjente til eller burde ha kjent til dette. Klassisk eksempel på fullmakt er en skipskapteins mulighet til å handle på vegne av rederen. En prokurist i et firma har likeså bestemte fullmakter til å opptre på vegne av firmaet ved inngåelse av avtaler. «Avtaleloven» av 31. mars 1918, kapitel 2, har regler om fullmakt. Stasjon Vlissingen. Stasjon Vlissingen er en av endestasjonene på den nederlandske jernbanelinjen "Zeeuwse linje". Stasjonen er situert øst for Vlissingens sentrum, ved fergehavnen ved Westerschelde. Jernbanesporet ender foran stasjonsbygningen. 1. september 1873 ble stasjonen åpnet under navnet Vlissingen Haven (Vlissingen havn). Den var viktig i forbindelse med trafikken til og fra England. Den første stasjonsbygningen ble skiftet ut for en større i 1892, denne fikk blant annet et eget venterom for adelige personer. I 1944 ble "Vlissingen Haven" bombardert og etter den annen verdenskrig ble en ny stasjon bygget. Denne kom istedenfor to tidligere stasjoner, "Vlissingen Haven" og "Vlissingen Stad" (Vlissingen by). Den siste lå nærmere bykjernen enn "Vlissingen Haven". Dagens stasjon ble bygget i 1950 etter et design av Sybold van Ravesteyn. Han brukte ofte en ny-barokk stil i sine design, og det er godt synlig i denne stasjonsbygningen. Den eldste delen av stasjonen er nå taket over perrongen som stammer fra 1892. Stasjonen spiller en viktig rolle i persontrafikken til og fra Vlissingen og den vestlige delen av Zeeuws-Vlaanderen. Takket være at stasjonen ligger like ved havnen er forbindelsen med Zeeuws-Vlaanderen god, mellom Vlissingen og Breskens er det en fergeforbindelse for fotgjengere og syklister. At stasjonen ligger nær havnen er ikke bare positivt, dette gjør at stasjonen ligger usentralt i forhold til bykjernen. På grunn av dette har man utviklet planer for å flytte stasjonen lengre mot nord, like ved området der Vlissingen kommune vil bygge et senter for kunnskap og innovasjon. Området som er planlagt for den nye stasjonen er omtrent den samme som for "Stasjon Vlissingen Stad". Mange mennesker fra Zeeuws-Vlaanderen protesterer mot disse planene, fordi en flytting av stasjonen vil bety at det ikke lengre kan byttest direkte fra tog til ferge og man dermed vil tape tid. Heller ikke Vlissingen stasjon har fått beholde billett-luken, billetter kjøpes fra automater, men i stasjonsbygningen finnes fremdeles en butikk og en stasjonsrestaurant. I første halvår 2006 går hver time et fjerntog (intercity) til Amsterdam og et lokaltog til Roosendaal. Scanair. Scanair var et skandinavisk charterselskap, eiet av Scandinavian Airlines. Selskapet ble dannet den 30. juni 1961 og gjennomførte sin første charterflyvning den fjerde september samme år. Fram til den 1. oktober 1965 var selskapet oppdelt to datterselskap «Norske Scanair A/S» og «Svenska Scanair A/B». Deretter ble eierskapet delt mellom ABA, DDL og DNL, d.v.s SAS. Selskapets virksomhet opphørte etter 31 år, den 31. desember 1993. Scanair ble da sammenslått med det danske Conair og det nystartede charterselskapet Premiair ble dannet. Destinasjoner. Alghero, Alicante, Athen, Barcelona, Beirut, Catania, Dubrovnik, Genova, Grosetto, Ibiza, Kairo, Las Palmas, Lisboa, Ljubljana, London, Madeira, Malaga, Palma de Mallorca, Milano, München, Napoli, Nice, Nikosia, Paris, Pula, Rhodos, Rimini, Roma, Salzburg, Sevilla, Tel-Aviv, Tenerife, Tunis, Varna, Venezia, Verona, Wien, Zürich Stilkvepser. Stilkveps (Apocrita) er en hovedgruppe innen årevinger. Som navnet tilsier har alle disse en «midje», en innsnøring (stilk) av kroppen mellom brystpartiet og bakkroppen. Alle årevinger gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Stilkvepsene omfatter flere sosiale arter som lever i samfunn, slik som de fleste humler, maur og stikkvepser. Disse er sosiale insekter med fertile (forplantningsdyktige) hunner (dronninger), hanner (droner) og sterile hunner (arbeidere). De fleste vepser er imidlertid enslige (solitære veps) og lever ikke i samfunn. Stilkvepsene er svært dårlig undersøkt i Norge, når det gjelder utbredelse og hvilke arter vi har i norsk natur. Mange av artene er svært små, de minste vepsene finner vi i familien dvergsnyltevepser, de er knapt 1 millimeter lange. Det er (trolig) litt over 7 000 arter i Norge, fordelt på 56 familiegrupper. Systematisk inndeling. Slektskapsforholdene mellom stilkvepsenes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor finnes det flere ulike måter å dele inn (systimatisere) stilkvepsene på. Her er en måte. Flere av gruppene (familiene) har norske navn, men ikke alle. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Hermod Skånland. Hermod Skånland (født 15. juni 1925 i Tromsø, død 16. april 2011 på Jaren) var tidligere norsk sentralbanksjef. LIv og virke. Skånland studerte sosialøkonomi med studieopphold i Nederland og USA under Ragnar Frisch og avla eksamen ved UiO i Oslo i 1951. Skånland jobbet i Sosialøkonomisk institutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, og satt som sentralbanksjef fra 1985 til 1994, etter 14 år som visesentralbanksjef. Han ledet en rekke offentlige utvalg, blant annet Prisproblemutvalget, Energiøkonomiseringsutvalget, Kredittstrukturutvalget og Tempoutvalget. I 1994 tok han til orde for at tempoet i petroleumsutvinning burde reduseres. Hovedargumentet var todelt: dels mente at han politikerne ikke greide å frikoble bruken av petroleumsformuen fra kontantstrømmen fra den løpende utvinnelsen og dels mente han at ny teknologi ville føre til at man ville kunne utvinne mer senere. Utmerkelser. Skånland mottok en rekke norske og utenlandske ordener og priser for sitt virke. Han ble i 1987 utnevnt til kommandør av St. Olavs orden. I 1998 ble han hedret med utnevnelse til kommandør med stjerne av Finlands løves orden og ble samme år utnevnt til kommandør med stjerne av Den islandske falkeorden. Skaanland ble i 1990 utnevnt til kommandør av Luxembourgs Fortjenesteorden. Han ble i 1980 hedret med Fritt Ords honnør og ble i 1998 tildelt Sosialøkonomprisen. Bokmålsforbundet. Bokmålsforbundet er en organisasjon som arbeider for at Norge skal få ett skriftspråk, det som i dag kalles moderat bokmål. Organisasjonen ble etablert 21. februar 1990 i Bergen. Bokmålsforbundet har omkring 950 medlemmer og gir ut medlemsbladet Mål for Norge. Styrets formann er Steinar Øksengård. Bakgrunn og språkpolitikk. Bokmålsforbundet ble etablert av personer som mente de eksisterende språkorganisasjonene ikke var i stand til å ivareta bokmålets interesser. Forbundet er sterkt kritisk til at nynorsk har større andel i offentlig forvaltning enn tilslutningen i folket tilsier og er samtidig motstander av en tilnærming mellom de to offisielle språkformene bokmål og nynorsk. Nicolai Rygg. Nicolai Theodorius Nilssen Rygg (født i Stavanger, 29. februar 1872, død i Oslo, 1957) var en norsk jurist, statistiker, økonom, historiker og sentralbanksjef. Fra 1910 til 1913 var han professor i statsøkonomi og statistikk ved Det kongelige Fredriks universitet, og fra 1913 til 1920 direktør for Statistisk sentralbyrå. Av Gunnar Knudsens regjering ble han i 1920 utnevnt til sjefdirektør (sentralbanksjef) i Norges Bank. Han ledet banken til 1946, da han ble etterfulgt av Gunnar Jahn. Rygg er mest kjent for den såkalte paripolitikken i 1920-årene. Med sitt store verk "Norges Banks historie", forsvarer også Rygg en posisjon som historiker. Statistiker. Rygg ble ansatt som sekretær i Statistisk sentralbyrå i 1898. Siden studerte han sosialstatistikk noen år i USA. Etter å ha hatt stillingen som professor i økonomi ved universitetet 1910-13, fikk han stillingen som direktør i byrået etter A. N. Kiær. Han var opptatt av arbeiderklassens kår og svært inspirert av Eilert Sundt. Hans arbeid og engasjement som statistiker kom til å dreie seg mye om alkoholvaner, barn utenfor ekteskap og inntekstforhold blant arbeiderne. Sentralbanksjef. Nicolai Rygg satt som sentralbanksjef i den kanskje mest turbulente perioden i Norges Banks historie. 20-årene var preget av bankkrise og av innsatsen for å bringe kroneverdien tilbake til førkrigsparitet (paripolitikken). Bankkrisa var på sitt verste i 1922-23, mens paripolitikken førte til store økonomiske vanskeligheter i årene 1925-28. Begge disse politikkområdene bidro til å gjøre Rygg og Norges Bank svært upopulær, både blant politikere og den øvrige befolkningen. I 1931 ble Norge tvunget til å forlate gullstandarden igjen, sammen med blant andre Storbritannia og Sverige. Dette bidro til å stille paripolitikken i et dårlig lys. Rygg og Hornsruds regjering. I februar 1928 fremmet leder i Venstre, Johan Ludwig Mowinckel, sitt mistillitsforslag mot Christopher Hornsruds regjering etter en anbefaling fra Nicolai Rygg. Rygg svarte, på spørsmål fra Mowinckel, at arbeiderpartiregjeringen måtte kastes for å gjenopprette tilliten til de økonomiske forholdene i landet. Bondepartiet, Høyre og Frisinnede Venstre ønsket å felle regjeringen, men hadde ikke flertall alene. Mowinckels mistillitsforslag på vegne av Venstre ble slik avgjørende for at regjeringen falt. Mowinckel ble selv ny statsminister. Under Arbeiderpartiets voksende politiske innflytelse fra 1935, måtte Rygg motsette seg stadige forsøk fra de politiske myndighetene på å få kontroll med Norges Bank og pengepolitikken. Tysk okkupasjon. Fra 1938 var Rygg pådriver for forberedelsene til å evakuere Norges gullreserve i tilfelle krig. De tiltakene han fikk satt i verk, og hans igangsettelse av den såkalte gulltransporten under den tyske invasjonen av Norge i april 1940, var avgjørende for at gullreserven kunne bringes i sikkerhet i Storbritannia. Etter å ha fulgt etter gulltransporten et stykke på vei, returnerte Rygg tilbake til Oslo. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo fritatt sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef i Ryggs sted. Rygg og Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød banken seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, "Reichskredittkassenscheine", mot en fordring på det såkalte "Hauptverwaltung der Reichskredittkassen" i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes såkalte "okkupasjonskonto" i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner. Rygg og Norges Bank ble imidlertid ikke nevneverdig kritisert under undersøkelsene etter krigen. Etter regjeringens hjemkomst i 1945 ble Norges Banks direksjon, "London-direksjonen" under Arnold Ræstads ledelse, fritatt sine verv og Rygg og Oslo-direksjonen utnevnt på nytt. Ryggs innflytelse. Norges Bank spilte en svært fremtredende rolle i norsk samfunnsliv under Ryggs lederskap. Paripolitikken fikk betydning for alle lag av befolkningen og skapte et press for å bringe pengepolitikken inn under politisk kontroll. Det har vært vanlig å spore noe av årsaken til marginaliseringen av Norges Bank etter andre verdenskrig i erfaringene fra Nicolai Ryggs periode. Rygg som historiker. Nicolai Rygg skrev verket "Norges Banks historie" i to bind. Det første (om perioden 1816-50) utkom i 1918 og det andre (1850–1920) i 1954. Rygg supplerte verket med en bok om årene 1920-39, "Norges Bank i mellomkrigstiden", da han selv satt som sentralbanksjef. Litteratur. Sejersted, Francis: "Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene", 1973. ISBN 82-02-02671-7 Rygg, Nicolai Rygg, Nicolai Rygg, Nicolai Rygg, Nicolai Folda (Trøndelag). Folda (også skrevet Folla) er det åpne havstykket fra Buholmråsa fyr i Sør-Trøndelag til Gjæslingan fyr og Grinna fyr i Nord-Trøndelag. Det er en distanse på bare 30 nautiske mil, men er likevel beryktet. Folda er kalt en «havets kirkegård», med henvisning til antall skipsforlis på strekningen. En av de mest kjente forlis er hurtigrutas Sanct Svithun-forliset her i oktober 1962. Navnet Folda brukes også om Foldafjorden. Finn Fuglestad. Finn Fuglestad (født 22. august 1942 i Stavanger) er en norsk historiker og spesialist på afrikansk og latinamerikansk historie. Fuglestad ble førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo i 1984, og ble utnevnt til professor i 1991. Fuglestads globale historiesyn. Fuglestad har fokusert på den tradisjonelle, materialistiske historieskrivningens manglende evne til å anerkjenne viktigheten av religiøse institusjoner og betydningen av disse i årsaksforklaringene i afrikansk historie, såvel som i europeisk og i resten av verden. Han mener at historiske fenomener som den industrielle revolusjon var, som også Max Weber hevdet, primært av kulturell og mentalitetshistorisk karakter, og ikke, som mange marxistiske historikere har hevdet, et resultat av imperialisme eller slavehandel. Når det gjelder slavehandelelen understeker han også at denne ble stoppet av Storbritannia og Vesten, og at dette ser ut til å ha å gjøre med humanismen, og altså kulturen, i Europa, fordi det etter Fuglestads mening ikke fantes økonomiske motiv for å stoppe slavehandelen. Ved å hevde at den industrielle revolusjon var kulturelt betinget sier Fuglestad også noe om hvorfor en slik revolusjon ikke oppstod i andre deler av verden, som for eksempel i Afrika. Her var ikke de kulturelle forutsetningene, som kapitalisme, som har en nær sammenheng med individualisme, til stede. Kapitalismen er tross alt, som Fuglestad uttrykker det, egoisme satt i system, i skarp kontrast til for eksempel afrikanske kollektivistiske samfunn hvor ætten, og ikke individet, er den sentrale aktøren. Derfor har kapitalismen og den industrielle revolusjon møtt motstand i Afrika, slik den gjorde i Europa i tidligere tider. Paradokset er imidlertid, ifølge Fuglestad, at kapitalismen og den industrielle revolusjon, denne egosimen satt i system, er overlegen når det gjelder å skaffe materiell velstand for samfunn. Årsaken til at for eksempel Latin-Amerika er og har vært fattig er dermed ikke amerikansk imperialisme eller for mye kapitalisme, men heller for "lite" kapitalisme. Fuglestad har derfor, som han selv sier det, forlatt sin «barnetro», og kastet vrak på materialisme og marxistisk avhengighetsteori. I Fuglestads globalhistorie fremgår det av dette bilde som et mysterium at Japan – som det eneste unntaket utenfor den vesterlandske kulturkrets – ble industrialisert så tidlig. Fuglestads fokus på kultur stopper han ikke fra å fokusere på enkelthendelser eller enkeltpersoner i årsaksforklaringene. For eksempel hevder han at historikeres materialisme har forhindret dem fra å forstå betydningen av Jeanne d'Arc, og hennes religiøse overbevisning, for utfallet av hundreårsskrigen mellom Frankrike og Storbritannia. Han har også, muntlig, hintet om at apartheid tok slutt fordi Sør-Afrika ble utestengt fra fotball-VM. Altså vant Frankrike hundreårskrigen fordi de ønsket det mest, og apartheid tok slutt fordi de hvite ikke lenger ønsket det. Dette grunner kanskje i hans egen historiefilosofi, som kort sagt går ut på at ting skjer fordi folk vil at det skal skje, altså til en viss grad også et syn på mennesket med en fri vilje. Et annet eksempel er hans forslag til forklaring på hvorfor de store ruinene i Angkor, i dagens Kambodsja, ble forlatt; Fuglestad oppfatning er at menneskene der simpelthen ikke lenger ønsket å bo urbant, og pakket sammen sakene sine og flyttet. Fuglestad mener historikeres fokus på materialisme, og deres samtidige nedvurdering av lokal kultur og religion, får ikke-vestlige mennesker til å framstå som vestlige, og så å si all ikke-vestlig historieskrivning, kanskje med unntak av hans egen, er derfor etnosentrisk, eller rettere sagt eurosentrisk. Og bare Max Weber, blant de store syntetiserende historieskriverne, frikjennes fra stemplet som orientalist. Historie som fag er i seg selv oppstått i vesten, og historieskrivning er noe ikke-vestlige ikke har vært opptatt av før vestens erobring, slik at når vestlige historikere har skrevet om ikke-vestlige folk har det, etter Fuglestads mening, tatt form av kulturimperialisme. Norsk Jernverk. A/S Norsk Jernverk var et norsk industriforetak, vedtatt bygd i Mo i Rana av Stortinget den 10. juli 1946, for å gjøre Norge mer selvforsynt av stål, samt bidra til styrking av landsdelen Nord-Norge. Stortinget vedtok den 9. juni 1988 å avvikle statens eierskap i Norsk Jernverk, som ledd i en omfattende omstilling av den statseide industrien i Mo i Rana. Bakgrunn. «Jernsaken» sto sentralt i norsk industripolitikk før og like etter andre verdenskrig. Det gjaldt Norges behov for å sikre tilgang av viktige stålprodukter, da Norge og norsk industri fram til da hadde vært meget sårbar på grunn av manglende nasjonal produksjon. Stortinget valgte å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i stedet for bl.a. Orkanger, grunnet rike jernmalm-forekomster og nærhet til den påbegynte kraftproduksjon i Glomfjord. Bygging av jernverket tok ni år (ikke tre, som opprinnelig planlagt); det kostet 500 (ikke 250) millioner (utredningen i 1945 stipulerte 207). Etterkrigs-tidens sterke etterspørsel var i 1955 kraftig redusert og prisen likeså. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000. Jernmalmforekomster. Ved kjøp av Dunderland Iron Ore Company i Mo i Rana (1947) og Rana Gruber på Storforshei (1962) sikret man seg malmtilgang; hovedsakelig magnetisk magnetitt og lavmagnetisk hematitt. Knust malm gikk gjennom et oppredningsverk der det (via flotasjon og magnet-separering) ble til slig bestående av 65 % jern. Driften. Driften ved Norsk Jernverk startet i april 1955. Jernslig ble smeltet i et "råjernverk", som opprinnelig hadde fire norskutviklede smelteovner (ved bygging var de verdens største), og produsert av Elektrokjemisk (Elkem). Det flytende råjernet ble foredlet til stål ved fjerning av karbon (opprinnelig i to 20 t Bessemer-konvertorer) og omgjort til stål i "stålverket". I "stålverket" ble også stål produsert ved å smelte jern- og stålskrap i elektrostålovner (opprinnelig to elektro-stålovner fra Tyskland, finansiert ved krigsskade-erstatning). I valseverket ble stålet formet til ønsket format og kvalitet, som bjelker, profiler og armeringsjern. Norsk Jernverk hadde også en avdeling i Bergen; Blikkvalseverket. Utvidelse. En vesentlig utvidelse foregikk rundt 1964. Da ble "råjernverket" utbygget med to nye og større ovner. Rana Gruber startet produksjonen av slig, og ble en integrert del av "Jernverket". I 1964 ble også A/S Norsk Koksverk startet opp i Mo i Rana, (1964–1988) med produksjon av koks og ammoniakk, basert på leveranser fra Svalbard. (Norsk Koksverk AS ble nedlagt gjennom vedtaket i Stortinget den 9. juni 1988). Produksjonen på 1970-tallet lå mellom 500 og 700 000 tonn, vesentlig eksportert til grossister i Norden og England, og fordelt på armeringsstål (19.6 %), skipsprofiler (17.7 %), blikk (28.3 %) o.a. I 1978 var "Jernverket" Norges niende største bedrift med 4 500 ansatte fordelt med 3 200 i hovedanlegget, 450 i Rana Gruber, 430 ved Blikkvalseverket i Bergen, 350 ved A/S Norsk Staaltaug i Trondheim og 70 ved hovedkontoret i Oslo. Selskapets firmanavn ble rundt 1980 endret til "Norsk Jernverk AS". Et stort fjernvarmeanlegg ble bygd i 1985 (sammen med Helgeland Kraftlag), og dette er fortsatt i drift og er utbygd til en fjernvarmering i Mo i Rana; Mo Fjernvarme AS. Stålkrise og senere nedleggelse. På 1970- og 1980-tallet rammet den internasjonale stålkrisen "Jernverket" med full tyngde. Norsk stålindustri ble et nasjonalt politisk og finansielt problem. "Jernverket" ble hovedeier av S gjennom kjøpet av Aspelin-Stormbulls stålavdeling (49 %, 1984), og armeringsstål-produsenten Christiania Spigerverk fra Elkem. I omstillingvedtaket av 9. juni 1988, vedtok Stortinget privatisering av både "Spigerverket" og "Jernverket". Industriproduksjonen i Rana førte med seg en del forurensning. "Rødrøyken" er kanskje mest kjent, og den lå ofte tett over byen fram til 1970-tallet. Norsk Koksverk hadde helt på slutten et større utslipp, der det lakk ut 8 tonn arsenlut fra en lagertank til Ranfjorden. Videreført i Mo Industripark. Mo Industripark AS overtok det meste av bygningsmassen etter omstillingen i perioden 1989-1992. I dag har industriparken i alt ca. 110 bedrifter og 1 900 ansatte (per januar 2011). Her driver Celsa Armeringsstål AS videre stålverk og valseverk for gjenvinning (smelting av skrapjern). Celsa Armeringsstål AS har videreført produksjonen av armeringsstål etter at de kjøpte verket fra Fundia. "Celsa' er Nordens største gjenvinningsbedrift. Elkem Rana overtok halvparten av "råjernverket" og produserte i en periode ferrokrom. Denne virksomheten ble senere solgt til det brasilianske gruvekonsernet Vale som produserer silikomangan og ferromangan. "Molab AS" er en videreføring av "Jernverkets" laboratorium, og de driver industrilaboratorium for miljø-, prosess- og materialteknologi, der SINTEF er majoritetseier. Ruukki Profiler AS videreførte driften i profilvalseverket, der de produserte skipsprofiler og flenser til vindmøller. Etter finanskrisa opplevde Ruukki Profiler AS at bunnen falt ut av markedet. Bedriften ble "midlertidig nedlagt" i 2010, med produksjonsstopp i mai. 2012 overtok Celsa Armeringsstål Rukki sine lokaler, og tar i bruk disse etter at alt er "nullstillt". Fesil Rana Metall AS, fremstiller ferrosilisium. Dunderland Iron Ore Company. Dunderland Iron Ore Company Limited (etablert i London den 15. april 1902, avviklet 1. januar 1947) var et utenlandsk eid gruveselskap, drevet i Mo i Rana for å utvinne det som var landets rikeste jernmalm-forekomster i Dunderlandsdalen. Etableringen ga stor tilflytning til området. Etter tre korte negative driftsperioder ble selskapet solgt til Norsk Jernverk. Bakgrunn. Bergrettighetene til forekomstene i Rana og Dunderland var i 1799 ervervet av Mostadmarkens Jernverk, i 1873 utvidet gjennom Ole Tobias Olsens anvisninger i Ørtfjellet. Den svenske konsul Pehrsson (eier av gruvene i Sulitjelma) og Alfred Hasselblom etablerte rundt 1899 rettigheter for anlegging av jernbane, samt industri ved Ranfjorden, og innledet påfølgende samarbeid med «The Edison Ore Milling Syndicate», som hadde patenterte teknikker for utvinning av jern. Etter to år med forsøk (i New Jersey) ble Dunderland Iron Ore Company (DIOC) dannet i 1902. Produksjon. Blokker på opptil seks tonn ble hentet ut fra dagbrudd i Ørtvatn (dagens Rana Gruber) via jernbane, og tippet i en 40 m høy knuser på Storforshei, delvis drevet av et nyopprettet dampdrevet kraftverk. Den knuste råmalm med hematitt og magnetitt, gikk til videre foredling i "separasjonsverket" der det (med Edisons teknikk med magnetbehandling) ble utvinnet et jernkonsentrat (slig), som ble sendt 30 km via jernbane («Dunderlandsbanen») til Gullsmedvik utenfor Mo i Rana, der det i «Helvedes stekeovne» ble smeltet til briketter. Her lå også en dampdrevet kraftstasjon og utskipingskai (Ranfjorden). Opp mot 1000 arbeidere var tilknyttet produksjon. Edisons teknikk innebar tørrseparering (ikke flotasjon, som senere ble vanlig). Storforshei opplevde store støvplager, og området ble kalt «støvets dal» på folkemunne. Teknikken evnet heller ikke de påtenkte utvinnings-andeler, så etter drift 1906-1908 (nær 90 000 tonn briketter) ble aktiviteten innstilt. Ny kapital fra tyske Alfred Krupp i 1913 innledet andre periode med Claude Bannatyne som direktør (1913–1946) og nytt navn, New Dunderland Iron Ore Company, Ltd.. Initielt skulle dr. Ulrichs metode for våtseparering tas i bruk, men en svensk metode ble foretrukket og oppbygd i det nye "foredlingsverket" i Gullsmedvik. Grunnet krig og usikker leveranse av kull, ble driften aldri startet. To driftsperioder i mellomkrigstida (1937-39) ga 500 000 utvinnede tonn (67 % gehalt), men negative resultater; man så etableringen av Rana Gruber i 1937, og at britiske interesser overtok eierskapet i 1938. Aktiviteten ble avbrutt av andre verdenskrig og tysk administrasjon. Firmaet ble derpå kjøpt av staten for 7.5 millioner kroner, gjennom Norsk Jernverk i 1947, og gjennom Rana Gruber er der fremdeles tidvis drift. De tyske okkupasjonsmyndighetene under krigen beslagla jernbanestrekningen og gjorde den til en del av Nordlandsbanen. Vassdragsvesenet overtok kraftstasjonen i Gullsmedvik. Devon Aoki. Devon Edwenna Aoki (født 10. august 1982) er en amerikansk modell og skuespillerinne. Tidlig liv. Aoki ble født i New York City. Hennes japanske far Rocky Aoki, en tidligere olympisk bryter, eier restaurantkjeden Benihana. Hennes mor, Pamela Hilburger, er smykkedesigner. Henns bror Steve Aoki er en kjent DJ i Los Angeles og eier av plateselskapet Dim Mak. Devon Aoki ble oppdaget i New York på en Rancid-konsert hun hadde sneket seg inn på. Hun begynte som modell i en alder av 13 år. Karriere. Hun har opptrådt i filmene "2 Fast 2 Furious", "D.E.B.S." og "Sin City", i tillegg har hun vært avbildet i en mengde blader. Hun har gjort modellarbeid for motehusene Lancôme, Chanel og Versace. Tidlig i sin karrière gjorde Aoki en cameoopptreden i Duran Durans musikkvideo «Electric Barbarella», og senere gjorde hun en cameoopptreden i Ludacris' musikkvideo «Act a Fool», en sang som var med på lydsporet til filmen "2 Fast 2 Furious". Caesar III. "Caesar III" er et bybyggingsspill utviklet av Impressions Games, utgitt til PC og Macintosh i 1998. Spillet er tredje del av Caesar-serien, og et av spillene i Sierra Entertainments City Building Series. Oppbygning. "Caesar III" er lagt til romersk tid, og spilleren får i oppdrag av Julius Cæsar å bygge opp og opprettholde flere byer i Romerriket. Til det får man tilgang til autentiske romerske bygninger. Byen må bli innberingende ved produksjon av råvarer, som jern, eller mer raffinerte varer, som rustning, som den kan bruke eller selge videre. I tillegg vil utenlandske arméer dukke opp, og byen må ha sine egne arméer, tillegg til murer, for å kunne stoppe dem. I tillegg til kampanjen, hvor spilleren får oppdrag av stigende vanskelighetsgrad og mål å nå, kan man velge «City Construction Kit», hvor spilleren velger et passende sted å bygge en by, uten forhåndsbestemte krav. "Caesar IV". I august 2005 ble det offentliggjort at "Caesar IV" er under produksjon av Tilted Mill Entertainment, bestående av mange av de ansatte i nedlagte Impressions som lagde "Caesar III". "Caesar IV" vil være i full 3D, og være et bybyggingsspill som de foregående spillene i serien. Det er forventet utgitt høsten 2006. Dunderlandsdalen. Dunderlandsdalen er en dal i Rana kommune, der Ranelva har sitt ca 80 km lange leie fra Polarsirkelen i nord, sør-vestover til Ranfjorden i sør. E6 følger dalen fra Mo i Rana til Saltfjellet. Illhøllia tunnel, mellom Nevermoen og Røssvoll, ble åpnet i 2002. Sentrale steder, fra foten av Saltfjellet i nord og sørover, er Krokstrand, Bjøllånes, Storvoll, Dunderland, Eiterå, Nevernes, Storforshei, Nevermoen og Røssvoll. Sidedaler er bl.a. Plurdalen, Røvassdalen, Bjøllådalen, Grønfjelldalen og Virvassdalen. Som en del av Dunderland Iron Ore Companys anlegg i 1902 ble det anlagt jernbane fra Storforshei til Mo i Rana, og siden 1947 har denne traseen inngått som en del av Nordlandsbanen. Under 2.verdenskrig hadde Nazistene en rekke fangeleirer i Dunderlandsdalen. Disse huset russiske og polske krigsfanger som Nazistene brukte til byggingen av Nordlandsbanen. Rester etter disse leirene står fortsatt den dag i dag. I 1948 inntraff Dunderlandsdalen-ulykken i forbindelse med et samemøte. Sommeren 1995 inntraff en ulykke i forbindelse med en en landsdelsleir for Norges Speiderforbund, på Gullbekkheia. En jente på 12 år forsvant i Rana Elva og ble aldri funnet. Bergverk. Siden 1799 har jernmalmleiene i dalen vært kjent, og den første industrielle utnyttingen av malmen skjedde i regi av Dunderland Iron Ore Company i flere driftsperioder, den første fra 1902. Selskapet ble avviklet i 1947. Fra 1937 har Rana Gruber drevet utvinning av malmen. Norsk Jernverk ble etablert i 1946 og startet drift på magnetitt og hematitt i Mo i Rana i 1964 på malm fra Dunderlandsdalen. Geologi. Dunderlandsdalen er kjent for store forekomster av jernmalm, glimmerskifer og tildels marmor. Berggrunnen i Dunderlandsdalen består av kaledonske skifre som har gitt grunnlag for bergverksdrift; blant annet på fauskemarmor som også finnes på Fauske. På Storforshei har det vært utstrakt drift på jern. Bosetning i steinalderen. Det har vært bosetning i Dunderlandsdalen siden steinalderen. Sommeren 2003 oppdaget en dansk turist en «stridsøks» (Streitaxe) ved elven Eiterå. Øksen ble overlevert kulturavdelingen ved Rana Museum den 1. juli 2004. Dette er det første funnet av den stridsøkskulturen i innlandet i Nord-Norge. I 1913 ble det oppdaget en 20 cm lang øks fra den samme kulturhorisonten på Brattland i Utskarpen. Øksen er en «båt-øks» av Svensk-Norsk type fra 2800–2400 f.Kr. Den var neppe noe funksjonelt redskap, men en pynteøks – et symbol på verdighet og sosial lagdeling. Kanskje tilhørte den en lokal høvding. Stripen på øksens baksiden ligner en støpekant, og er en etterligning av støpte bronseøkser fra Skåne eller Danmark. Øksen er, ifølge geologen Barbara Prisemann (Naturhistorisk avdeling, Rana museum), laget av bergarten grønnskifer. Uma Thurman. Uma Karuna Thurman (født 29. april 1970) er en amerikansk modell og Oscar-nominert skuespillerinne. Thurman begynte sin karriere som modell, og var profesjonell modell på slutten av 1980-tallet, inntil hun gikk over til skuespilleryrket i 1988. Thurman har hovedrollen i en del lavbudsjettfilmer og store studioproduksjoner, med sjangre som går fra romantiske komedier og dramafilmer til science fiction og spenningsfilmer. Hun er best kjent for filmene hun medvirket i på 1990-tallet og på 2000-tallet, og spesielt for filmene regissert av Quentin Tarantino. Hennes mest populære filmer er blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "Pulp Fiction" (1994), "Gattaca" (1997) og "Kill Bill Vol. 1" og "Kill Bill Vol. 2" (2003–04). Uma fikk datteren Maya Ray i 1998 og sønnen Roan i 2002. Begge med Ethan Hawke, hennes andre ektemann. Uma Thurman ledet i 2007 Nobels fredspriskonsert sammen med Kevin Spacey. Overlærer. Overlærer er en tidligere stillingstittel for lederen for en grunnskole, idag kalt rektor. Tittelen ble fra 1913 til 1919 også brukt om fast ansatte lektorer ved flere gymnasier. Volga-Dnepr. Volga-Dnepr Airlines er et russisk flyselskap med base i Uljanovsk i Russland. Det opererer med såvel charter- som regulær ruteflygning, men er mest kjent for å kunne tilby store og tunge transporter (som hele jernbanevogner og lokomotiver). Det har en flåte bestående av et av verdens største transportfly Antonov An-124. Hjemmebasen Vostochny International Airport (ULY), Uljanovsk og er også stasjonert ved Yemeljanovo Airport (KJA), Krasnojarsk. Code Data. Volga-Dneprs Antonov An-124 tar av fra Helsingfors-Vanda flyplass. Historie. Selskapet ble etablert i august 1990. De tre viktigste aksjonærer er Aviastar, Antonov Design Bureau og Motor Sich. Det begynte sine operasjoner i oktober 1991. og inngikk et samarbeid med det UK-baserte HeavyLift og tilbød da Antonov An-124 på verdensmarkedet. Det ble det første selskap i Russland som ikke var en del av Aeroflot, som kunne tilby kunne tilby transport av overdimensjonert last. I startfasen hadde en russisk stor-investor og oligark (Kaskol) sikret seg 48% av aksjekapitalen, senere hadde han 50% eierandel i selskapet, men solgte det i protest mot den strategi som selskapets ledelse hadde lagt opp til. Vedlikeholdsbasene ligger på Shannon i Irland og Sharjah International Airport i De forente arabiske emirater (UAE). Disse er selvstendige enheter under Volga-Dnepr-gruppen. Passasjerflyvning. Selv om transport av tung og overdimmensjonert last er selskapets viktigste opreasjonområde, startet Volga-Dnepr et lite og mindre kjent tilbud om regulære passasjerflyvninger mellom Moskva og byer langs Volga Pr. mars 2006 ble følgende byer betjent med Yakovlev Yak-40, et 40 seters passsasjerfly: Nizjnij Novgorod, Penza og Uljanovsk. Silver Convention. Silver Convention var et tysk disco-prosjekt som gjorde plateinnspillinger på 70-tallet. De hadde først navnet «Silver Bird Convention» eller «Silver Bird». Gruppa ble opprinnelig etablert i München av produsentene og låtskriverne Sylvester Levay og Michael Kunze. «Silver» er i realiteten Sylvester Levays kallenavn. Med bruk av kvinnelige studiovokalister til den første innspillingen oppnådde de en hitsingle i Storbritannia i 1974 med sangen «Save me» og innså at de ville bli nødt til å framskaffe et ansikt utad for det som til da bare hadde vært en studiogruppe. De rekrutterte vokalistene Linda Thompson (virkelig navn Linda Übelherr, på sine soloalbum hadde hun navnet Linda G. Thompson), Penny McLean (ekte navn Gertrude Wirshinger) og Ramona Wulf (virkelig navn Ramona Kraft). Som «Silver Convention» oppnådde de to store hitsingler i USA. «Fly, Robin, Fly» som hadde en tekst som alt i alt besto av bare seks ord lå tre uker på førsteplassen i 1975 og sørget for at gruppa vant en Grammy for beste R&B instrumentell framføring. Oppfølgeren var hit-en «Get up and boogie» som lå tre uker på annenplass i 1976. Michael Kuntze skrev tekstene til de to første albumene under pseudonymet Stephan Prager. I løpet av denne perioden utga de tre sangerne sine egne soloarbeider. Wulfs soloarbeid var bare en moderat suksess. Silver Convention representerte Tyskland i Eurovision Song Contest 1977 med sangen «Telegram» som endte på en 8. plass, rett bak Dream Express. Bidraget hadde engelsk tekst men ble tillatt å være med til tross for språkregelen som dette året ble innført på ny. Grunnen var at den utvelgelsen av låta skjedde før gjeninnføringen ble annonsert. Men ny produsent (John Davis) og et revidert oppsett av sangere (Suzie McClosky aka Zenda Jacks, Rhonda Heath og Ramona Wulf) gjorde Silver Convention braksuksess på diskotene i 1978 med LPen «Love is a sleeper». 12"-singlen som ble sluppet fra LPen var «Spend the Night With Me» med «Mission to Venus» på b-sida. De påfølgende singleutgivelsene trio kom med forsøkte å gjenskape lyden som en kort periode hadde gjort dem til en suksess, men singlene «Tiger Baby» og «No No Joe» ble bare mindre hitter. Levay arbeidet også med Giorgio Moroder, og Kunze gikk videre til å jobbe med Jim Steinman. De tre sangernes solokarrierer dalte raskt og de forlot musikkbransjen. Stigma. a>. Tittelen på tegningen viser kunstnerens syn på inkvisisjonens ofte absurde og rasistiske avgjørelser. Stigma (fra gresk "στíγμα" ("stigma"), er et «merke» eller «tegn», flertall "stigma", "stigmaer" eller (kun på riksmål i betydningen «sårmerke») "stigmata") har flere betydninger. Utrykkets opprinnelse er kroppslige tegn (brent eller skåret inn i huden) av slaver, kriminelle, forrædere; personer av dårlig moral man måtte holde seg unna, spesielt offentlig. Slik stigmatisering ble også foretatt for å ydmyke og vanære en person. Etter kristendommens inntog har to nye betydninger blitt vanlige, nemlig "stigmata", kroppslige tegn på guddommelig nåde i form av sårdannelser i huden, og den medisinske referansen til dette i form av en fysiske tegn. Tang (alge). thumb Tang ("Fucales") er en alge som lever i havet. Tang er en koloniorganisme og kan bli ganske stor, de største artene kan bli flere meter. Den fester seg normalt i bunnen eller til en stein og vokser derfra. Finnes fra tidevannsbeltet og ned så langt der er lys nok, og i alle havområder. Fargen er ofte grønnbrun eller brungrønn, men deler av planten kan ha gulskjær. En del taresorter utvikler blærer som fylles med luft og bidrar til å holde planten oppreist i vannet. Tang- og tarebeltene er viktige skjulesteder for mange arter små sjødyr og fiskelarver som finner ly mot sultne naboer samtidig som der er godt om mat for dem. Det finnes mange forskjellige tang og tarer, eksempelvis havsalat, grisetang, blæretang og sagtang. Tang hører hjemme i algegruppen brunalger. Bruksområder. Tang som har drevet i land på strendene, ble brukt før som gjødsel på åkre. I tillegg brukes tangen som isolasjon i husvegger og taket i stedet for halm. Fortsatt brukes tang i liten skala som gjødsel, men mer effektivt gjødsel er tilgjengelig i dag, er det ikke lenger så lønnsomt med tang. Videre er havene i dag mye mer forurenset enn de var før, noe som betyr at flere alger inneholder giftstoffer, og dermed blir et dårlig alternativ som gjødsel. Kristendemokrati. Kristendemokrati er en heterogen politisk ideologi som oppstod i det 19. århundre, og særlig ble preget av pave Leo XIIIs encyklika "Rerum Novarum" og mer generelt av den katolske sosiallære. Kristendemokratiet har sine filosofiske røtter i Thomas Aquinas' tenkning og hans tanker om aristotelisk ontologi, og i kristen tradisjon, og legger sterk vekt på menneskeverdet. Kristendemokrater er normalt konservative innen moralske og kulturelle spørsmål, men med en sterk sosial samvittighet som spesielt påvirker den økonomiske politikken. Kristendemokratiske partier står sterkt i flere katolske europeiske og latinamerikanske land. I Tyskland har CDU og CSU, som springer ut fra den politiske katolisisme i Tyskland, hatt en dominerende rolle etter annen verdenskrig, og i Italia var Democrazia Cristiana i hele etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1990-tallet det dominerende partiet. Den kristendemokratiske bevegelsen var sentral i gjenoppbyggelsen av Europa etter annen verdenskrig, og kristendemokrater som Konrad Adenauer, Robert Schuman og Alcide De Gasperi preget i avgjørende grad det europeiske fredsprosjektet og utviklingen av det som senere ble kjent som Den europeiske union. Utviklingen av en sosial markedsøkonomi i Vest-Europa var også resultatet av kristendemokratiske partiers arbeid. De europeiske kristendemokratene er i regelen mer høyreorientert, og har i senere tiår stått for en mer liberalistisk politikk, enn sine latinamerikanske søsterpartier. Maggie Wheeler. Maggie Wheeler (født Margaret Emily Jakobson 7. august 1961 i New York City) er en amerikansk skuespillerinne. Hun var på audition til rollen som «Monica Geller» i den amerikanske TV-serien "Venner for livet", men hun endte opp med rollen som «Janice Litman Goralnik» (født «Hosenstein») isteden. Maggie Wheeler var også på audition til rollen som «Debra Barone» i den amerikanske TV-serien "Alle elsker Raymond". Selv om hun var den produsentene ønsket til rollen, bestemte CBS at de ville ha en skuespiller med et mindre utpreget etnisk utseende. Wheeler fikk imidlertid rollen som den stadig tilbakevendende venninnen til «Debra», «Linda». Wheeler har også opptrådt i TV-seriene "Seinfeld" og "Ellen", i tillegg til en rekke andre små roller. Rerum Novarum. "Rerum Novarum" er en encyklika utstedt av pave Leo XIII den 15. mai 1891. Det var et åpent brev til alle biskoper om «arbeiderklassens forhold». Leo støttet arbeidernes rett til å danne fagforeninger, men avviste sosialisme og uttrykte sin støtte til eiendomsretten. Han diskuterte forholdet mellom myndighetene, næringslivet, arbeiderne og kirken, og foreslo en sosial og økonomisk struktur som senere ble kalt korporativ. "Rerum Novarum" ansees som som et grunnleggende dokument for kristendemokratiet. Wilhelm Emmanuel von Ketteler og kardinal Henry Edward Manning spilte en betydelig rolle i utarbeidelsen av encyklikaen. East Kosi Provincial Committee. East Kosi Provincial Committee, opprinnelig en distriktskomite i det østre Nepal under Nepals Kommunistiske Parti, blei seinere en uavhengig, regional kommunistisk organisasjon. Den er historisk kjent fordi den var utgangspunktet for Jhapeli-gruppa, som igjen danna utgangspunktet for NKP (ML) og Nepals store, moderate kommunistparti kjent som UML. Historisk bakgrunn. Distriktskomiteen blei stifta etter NKPs 3. landsmøte i 1962. Partiet var forbudt etter kuppet i 1960 og begynte å falle fra hverandre. Det splitta seg opp i kommunistiske partier med ulik ideologi og under ulike ledere, og partiets indre organisasjonsapparat fungerte ikke, sånn at lokale partiorganisasjoner mista kontakt med ledelsen og begynte å styre seg sjøl. "East Kosi Provincial Committee" styrte seg sjøl fra 1965. Den fikk relativt stor innflytelse i det østlige Nepal. Den var på mange måter typisk for ei utvikling som skjedde flere steder i landet på denne tida. I 1969 kom organisasjonen under ledelse av Man Mohan Adhikari, en veteran fra NKP som hadde sittet i fengsel siden tidlig på 1960-tallet (og seinere statsminister i Nepal). Utgangspunktet for Jhapeli-gruppa. I 1969 og 1970 var det en voksende bevegelse av fattigbønder mot godseiere som nytta statens nye lover om jordreform til å drive dem fra jorda. Denne bevegelsen var særlig sterk i det sørligste distriktet Jhapa. Den omfatta etterhvert bønder i størstedelen av distriktet. Dette bidro til at ei gruppe unge ledere i distriktskomiteen i Jhapa, som var tilhengere av Mao Zedongs tenkning og hadde nære kontakter med naxalittiske opprørere i det Indiske nabodistriktet Naxalbari rett over grensa, kom til at situasjonen var moden for å starte et væpna bondeopprør. I mai 1971 brøyt ledelsen for "Jhapa", leda av Chandra Prakash Mainali, ut av organisasjonen og starta "Jhapeli-opprøret". Andre distriktskomiteer også ut. Etter dette gikk "East Kosi Provincial Committee" snart i oppløsning. Forløper for UML. Andre lokale deler av organisasjonen slo seg seinere sammen med Jhapeli-gruppa i arbeidet for å forberede et nytt parti, NKP(ML), som blei stifta i 1978. Dette partiet danna igjen grunnlaget for det moderate kommunistpartiet UML, som i 2006 er Nepals største parlamentariske parti. UMLs viktigste leder i regjeringa som blei danna i mai 2006 og satt fram til 1. april 2007, visestatsminister og utenriksminister K. P. Sharma Oli, er tidligere medlem av "East Kosi Provincial Committee" og Jhapeli-gruppa. "East Kosi Provincial Committee" er et eksempel på et viktig fenomen i nepalsk kommunistisk historie under "Panchayat-diktaturet" på 1960- og 1970-tallet: Eksistensen av et stort antall lokale kommunistgrupper som fungerte autonomt. Tilslutning fra slike grupper forklarer en viktig del av den raske veksten til nye kommunistpartier som NKP (Chautho Mahadhiveshan) (dvs. fjerde landsmøte) (fra 1974) og NKP(ML) (fra 1978). De hadde antakelig større betydning enn mange angivelig nasjonale kommunistiske småpartier, som ofte bare var grupper rundt en enkelt leder i Kathmandu. Men fordi disse gruppene er mindre kjent og dårligere dokumentert av historikerne, spiller de en mindre rolle i historiebøkene enn de fortjener. Varde Idrettslag. Varde idrettslag (stiftet 15. mai 1932 som "Vard Allianseidrettslag") ligger på Bybrua i Gjøvik, ca. 10 km vest for sentrum. Varde består av tre grupper: fotball, håndball og ski. Idrettslaget har eget anlegg, Varde idrettsplass, som ligger langs gamle riksvei 33 i retning Fagernes. Historikk. Vard Allianseidrettslag, som klubben het de første årene, ble pålagt å skifte navn etter krigen fordi Sportsklubben Vard Haugesund fra Rogaland hadde samme navn. Nancy Stouffer. Nancy Kathleen Stouffer, også kjent som N. K. Stouffer, er en forfatter som skrev barnebøker i 1980-årene. Hun er mest kjent for å ha beskyldt J.K. Rowling, forfatteren av "Harry Potter"-bøkene, for plagiat. Rowling gikk til søksmål mot Stouffer i USA for å stoppe påstandene, og Stouffer gikk til motsøksmål. Retten gav Rowling medhold. Prestekjole. Prestekjole er litt ulike typer fotside, kappe- eller kjoleliknende plagg som brukes av prester i kristne kirkesamfunn. Historisk er den en videreutvikling av tunikaen som ble båret under den romerske togaen i den klassiske antikken. Soutane. En soutane er en svart prestekjole som brukes fortrinnsvis av katolske eller anglikanske geistlige. Den er en noe løstsittende drakt i helfigur i ankellengde. Andre betegnelser på samme plagg er talar (på latin "vestis talaris") eller, på engelsk, cassock. Innen den katolske kirke var denne drakten den dominerende hverdagskledning for prester, men senere er den trengt sterkt tilbake av den vanlige prestedress (svart dress, sammen med svart presteskjorte). Albe. En albe eller alba (av latin «hvit») er et liturgisk plagg som benyttes i katolske, anglikanske og en rekke protestantiske kirker, blant annet i den norske kirke. Den er en vid, hvit drakt, oftest av lin eller ull, som rekker helt ned til anklene, og det benyttes som regel sammen med et singulum (rep rundt livet). Det er i sitt liturgihistoriske utgangspunkt det hvite dåpsklede som katekumenene ble ikledt i forbindelse med sin dåp. Alben er en videreføring av den lange lintunika som ble benyttet på Romerrikets tid. Den er det eldste av de liturgiske plagg, og ble benyttet av presteskapet fra de tidligste tider særlig ved nattverdsliturgien. Klerikere bærer den i liturgisk sammenheng gjerne over soutanen, og under øvrige liturgiske plagg som for eksempel stola, messehagel eller dalmatika. Det knyttes gjerne en amikt om halsen under alben for å skåne de ytre plaggene (albe, messehagel). Nå benyttes det i den katolske kirke generelt som liturgisk plagg av de fleste som utøver en liturgisk oppgave under for eksempel messefeiringen, både av klerikere og av lekfolk. Disse lekfolk kan for eksempel være ministranter eller lektorer. Ettersom kledet med sin hvite farge symboliserer renhet er det også å forstå som den dåpskjole som spedbarn døpes i, og den hvite drakt som voksne fremdeles gjerne ikles ved sin dåp i katolsk liturgi. Historisk var det vanlig at de nydøpte (neofyttene) gikk kleds in disse alber under hele påskeoktaven, og først la dem av på annen påskesøndag "(domenica in albis)". Alben kan også benyttes ved anledninger som mottakelse av første kommunion, bryllup (alben er forbildet for brudekjolen) og ved begravelser (ved at den avdøde kan være ikledt hvitt likklede). I den norske kirke benyttes alba av prester, diakoner og kateketer under liturgisk tjeneste. Medieviter. En medieviter er en som har hovedfag, mastergrad eller doktorgrad i medievitenskap. Det utdannes medievitere ved Universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim. I medievitenskap kombineres sosiologiske og statsvitenskapelige perspektiver på massemediene med kultur- og tekstanalytiske perspektiver. Disse teoretiske synsmåtene konfronteres med den praktiske medieproduksjonens virkelighet. Pensumlitteratur. "Mediekultur, mediesamfunn" (Jostein Gripsrud, 2001) er ei grunnbok i medievitenskap som med utgangspunkt i den enkeltes forhold til massemediene gjør rede for sentrale områder i medievitenskapen, blant annet semiotikk, hermeneutikk, retorikk og narratologi. Arbeidsmarked. Medievitere får i dag ofte jobb innen ulike former for kommunikasjonsvirksomhet, det være kommunikasjonsrådgiver/konsulent, eller innen reklame og markedsføring. Medievitere jobber også i stadig større grad innen skole og utdanning, da mediekunnskap er blitt et populært studieretningsfag innen den videregående skole. Blanka av Castilla. Blanka av Castilla, født 1188 i Palencia, Spania, død 27. november 1252 i Paris, var datter av kong Alfonso VIII av Castilla og Eleonore av England. Som kong Ludvig VIII av Frankrikes hustru ble hun dronning av Frankrike. 12 år gammel ble Blanka giftet bort til kronprins Ludvig. Dette var et resultat av en avtale mellom kong Filip II August av Frankrike og kong Johan av England. Hun ble ført til Frankrike av sin bestemor Eleanora av Aquitaine. I 1223 ble kronprins Ludvig kronet som kong Ludvig VIII av Frankrike. Da han døde tre år senere, fungerte Blanka som regent for sin 12-årige sønn Ludvig IX etter at han ble kronet som Frankrikes konge. Barn. Ludvig og Blanka fikk 13 barn hvorav flere døde som små. Sid Meier's Civilization. "Sid Meier's Civilization" (forkortet "Civ" eller "Civ I") er et turbasert strategispill laget av Sid Meier for Microprose i 1991. Målet i spillet er å bygge et stort imperium fra grunnen av, eller som spillet sier det "«...to build a legacy that would stand the test of time»". Spillet begynner i oldtiden og spilleren må utvide og bygge opp imperiet frem til nåtiden og den nære fremtid. Det er sett på som et banebrytende spill innen sjangeren turbaserte strategispill. Spillet tok i 1996 førsteplassen i Computer Gaming Worlds liste over de beste spillene som har vært laget for PC. Flere spill. Det har dessuten blitt utviklet mange gratis spill basert på "Civilization", blant annet "Freeciv" og "C-evo". Amikt. En amikt et et firkantet linklede med to lange tynne snorer som brukes som halsduk under de liturgiske hovedplagg i katolsk liturgi. Den geistlige fester amikten rundt halsen for at den skal beskytte de mer kostelige messeklær og liturgiske klær mot svette, og fester med å trekke snorene om livet og knyte sammen på magen. Fearnleys olympiske ærespris. a>s ledelse ble prisvinner i 2008 Fearnleys olympiske ærespris er en norsk idrettspris som ble satt opp av skipsreder Thomas Fearnley (1880–1961) i forbindelse med vinter-OL i Oslo 1952. Prisen består av en statuett i bronse, modellert av Per Palle Storm, etter den antikke hellenske skulptøren Myrons statue Discobolus («diskoskasteren»). Prisen gis for «fremragende prestasjoner» av en norsk OL-deltaker. Det er Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité som tildeler prisen til norske idrettsutøvere som har utmerket seg utover det vanlige i OL. Det er ikke mulighet for å vinne prisen flere ganger. Historie. De første prisene gikk til skøytekongen Hjalmar Andersen fra vinter-OL i Oslo og skytteren Erling Kongshaug som vant en svært tett konkurranse i miniatyr under sommer-OL i Helsingfors. Med unntak av sommer-OL 1964 (ingen medaljer til Norge) og sommer-OL 1980 (norsk boikott) er det tildelt priser etter alle olympiske leker siden 1952. I 1991 ble prisen tildelt idrettslederen Arne B. Mollén for lang og tro tjeneste for norsk olympisk idrett. Mollén er så langt den eneste som har fått prisen basert på andre meritter enn sportslig olympisk deltakelse. Tildelingen er også den eneste utenom de olympiske årene. Det ble fra starten tildelt én pris til en olympisk mester fra vinterlekene og én fra sommerlekene, men statuttene for tildelingen er ikke låst til slike føringer. «Gullfireren» fra kanopadlingen (K4 1000 meter) i 1968 er det første lag som ble tildelt æresprisen. Senere har også brødrene Alf og Frank Hansen (1976), kvinnelandslaget i fotball (2000), samt kvinnelandslaget i håndball (2008), mottatt prisen gjennom laginnsats. Ved to anledninger har prisen gått til sølvvinnere. Første gang til Grete Waitz som fikk prisen etter sitt sølv på maraton i 1984. Ved neste tildeling fikk skihopperen Erik Johnsen prisen for sitt sølv i skihopp, stor bakke. Ved de to lekene, sommer-OL 1984 og vinter-OL 1988 hadde ikke Norge noen gullvinnere. Etter sommer-OL 1988 ble for første gang to utøvere fra ulike sportsgrener tildelt prisen, Tor Heiestad og Jon Rønningen. Siden 1996, da både 800 meterløperen Vebjørn Rodal og padleren Knut Holmann fikk prisen, er Fearnleys olympiske ærespris tildelt to vinnere etter hvert sommer-OL. I forbindelse med vinter-OL er det opprettholdt med én prisvinner, og så langt har ingen lag mottatt prisen innen vinteridrett. Vinnere. Kilde for oversikten er Store Norske Leksikon. Simar. Prelat med svart simar med amarantrøde render. Beltet (fascia) og pektortalkorset er tilleggsutstyr, ikke tilbehør til simaren. Simar eller zimarra er et katolsk geistlig plagg som i liturgisk sammenheng er reservert for biskoper. Den er svært lik soutanen, men har dessuten skulderkappe og alltid doble underermer. Simaren benyttes som formell klesdrakt i ikke-liturgisk sammenheng. Den er sort, med fargede render: Amarantrød for biskoper og skarlagensrød for kardinaler. For prester, som kan benytte den hjemme, er rendene – hvis de finnes – sorte. Pavenes vanlige hverdagsdrakt er en hvit simar, skjønt de har tidligere til tider variert med hvit soutane. Plagget ble ikke offisielt anerkjent som del av biskoppelig eller klerikal kleskode før i 1872, da den ble gitt status ved det pavelige hoff som akseptabel ved pavelige audienser. Under pave Pius IXs pontifikat var simaren et plagg gjort tillatt for kleresiet i sin alminnelighet, men da reservert for hjemmebruk. Derav kommer det moderne synonymet "hussoutane" for påkledselen. Simaren har røtter som strenger seg lenger tilbake enn 1800-tallet. Man finner den omtalt i apostoliske brever så tidlig som i 1760. Den ble da oftere omtalt som pelerine heller enn "zimarra", og hadde da også påsydd brede overermer (brede mansjetter) i ull og i samme svarte fargenyanse som plaggets grunnfarge. Drakten hadde også fem knapper som lukket skulderknappen – de fem knappene symboliserte Kristi fem sår (sårtyper). Overermene ble avskaffet under pave Paul VI i 1969. Simaren beskrives gjerne som en soutane med skulderkappe, men strengt tatt er den ikke en soutane i det hele tatt. Hierarkiet begynte å anvende simaren som en erstatning for soutanen som påkledning utenom liturgiske situasjoner. Simarens form er svært lik soutanens, men simaren har en skulderkappe av albulengde som ikke møtes foran i midten, slik at den ikke skjuler de knappene som strekker seg fra hals til tå. Etter at overmansjettene ble avskaffet ved forenklingen i 1969 har noen prelater økonomisert med skulderkappens størrelse med en som er mindre, og som ikke var fastsydd til resten av drakten men blir festet med en hempe. Andre har gått lenger med en plagg som sommetider omtales som en «frosk», et slags åttetallsformet stykke med to knapper som kan festes til drakten forøvrig ved nakken. Disse tilpasningene er ikke blitt anerkjent i Roma, og er dermed ikke del av offisiell romersk geistlig drakt. Makedonia (romersk provins). Provinsen Makedonia i Romerriket år 120 Den romerske provinsen Makedonia ble offisielt etablert i 146 f.Kr. etter at den romerske generalen Quintus Caecilius Metellus beseiret Andriskus av Makedonia i 148 f.Kr. og etter at fire klientrepublikker etablert av Roma i regionen ble oppløst. Provinsen bestod av Epiros Vetus, Thessalia og deler av Illyria og Thrakia. I de 3. og 4. århundrene ble provinsen delt inn i Makedonia Prima i sør og Makedonia Salutaris i nord. Makedonia Prima og Makedonia Salutaris var inkludert i bispedømmet Makedonia, et av tre bispedømmer som var inkludert i pretorianerprefekturet Illyricum som ble organisert i 318. Da prefekturet Illyricum ble delt i et vestlig og et østlig Illyricum i 379, ble de makedonske provinsene inkludert i det østlige Illyricum. Etter delingen av Romerriket i et vestlig og et østlig rike i 395, gikk Makedonia inn i Østromerriket. Spelemann på taket. "Spelemann på taket" (engelsk: "Fiddler on the Roof") er en av de mest kjente scene- og filmmusikaler. Den hadde première på Broadway 22. september 1964. Den norske gjendiktningen var gjort av Hartvig Kiran. Historien er basert på "Tevye og hans døtre" eller "Melkemannen Tevye" av den russisk-jødiske forfatteren Sholem Aleichem el. Sjolom-Alejkhem (oppr. Sholem Naumovich Rabinovich) som ble utgitt posthumt i 1949. Denne boken er den mest kjente folkelivsskildring fra den jødiske fromhetsretning chassidismen. Musikalen er satt opp flere ganger i Norge. Den nationale scene i Bergen var først ute i 1967. Før Det norske teatret fulgte opp i 1968 med sin oppsetning under musikalsk ledelse av Egil Monn-Iversen og Kai Angel Næsteby, med Lasse Kolstad og Sølvi Wang. Det norske teatrets oppsetning ble en så stor suksess at forestillingen ble satt opp med de samme hovedrolleinnehaverne i 1987. Den var også satt opp på Den Nationale Scene i Bergen i 1998, med Helge Jordal i hovedrollen. Samme år ble den også satt opp på Trøndelag Teater med Ola B. Johannesen/ Yngvar Fernley i hovedrollen. Senere har den blitt satt opp blant annet på Oslo Nye Teater i 2007 (med blant andre Dennis Storhøi og Alexander Rybak), Agder Teater i 2010 og Stord Vidaregåande Skule i 2011. Gerhard Gran. Gerhard Gran (født 9. desember 1856 i Bergen, død 7. april 1925 i Oslo) var en norsk litteraturhistoriker. Han grunnla i 1890 tidsskriftet "Samtiden", og i 1914 "Edda". Han var sønn av Christen K. Gran (1822–99), kjøpmann i Bergen, og Constance Mowinckel (1827–89), ble student 1874 og cand. mag. 1881. Han var senere lærer ved Hambros skole og Bergens katedralskole. 1900 ble han professor i nordisk litteraturhistorie ved universitetet i Kristiania. Han var en av medarbeiderne i arbeidet med "Norsk biografisk leksikon". Gran ble utnevnt til statsstipendiat i 1920. Han ble gift 29. oktober 1887 med Maren Elisabeth Bull (1857–1930). Lijst Pim Fortuyn. Lijst Pim Fortuyn (LPF) er et nederlandsk høyrepopulistisk parti som ble opprettet før valget i 2002 etter at den kontroversielle sosiologiprofessoren Pim Fortuyn ble vraket som toppkandidat for det nystartede partiet Leefbaar Nederland på grunn av sine synspunkter på ikke-vestlige innvandrere. Blant partiets viktigste fanesaker er assimilering av innvandrere, større fokus på bekjempelse av kriminalitet, mindre byråkrati, bedre skoler og kortere sykehuskøer. Fortuyn lanserte også tiltak for å forhindre at muslimer skulle slippe inn i landet. 6. mai ble Fortuyn drept av Volkert van der Graaf, og i valget 9 dager senere gjorde partiet et prakvalg – med 26 av 150 parlamentet ble LPF landets nest største parti. Dette førte partiet inn i Jan Peter Balkenendes regjering, hvis korte eksistens på kun 86 dager i stor grad hadde å gjøre med LPF-statsrådenes manglende politiske rutine og erfaring. Det ble også store konflikter internt i partiet, som hadde valgt Mat Herben til leder etter valget – det har i ettertid endog blitt påstått at fremtredende partimedlemmer truet hveran dre med skytevåpen. På tross av at det neste valget ble avholdt allerede 22. januar 2003 opplevde også parlamentsgruppen splittelser – både Conservatieven.nl og Lijst Nieuwe Politiek ble opprettet av LPF-utbrytere, uten at disse ble representert ved valget i 2003. Ved valget i 2003 hadde partiet falt kraftig, og fikk kun åtte mandater. Disse valgte alle i 2004 å forlate partiet, og det er for tiden uenighet om hvem som har rettighetene til partiet og partinavnet – parlamentsgruppa eller «det andre» LPF. Partiet har også havnet i medias søkelys for å samarbeide med Vlaams Belang i Flandern. Partiet stilte også til valget i 2006, men ble, på tross av den lave representasjonsterskelen i landet, ikke gjenvalgt. Sjolom-Alejkhem. Sjolom-Alejkhem el. Sholem Aleichem (jiddisch שלום־עליכם, russisk Шолом-Алейхем, egentlig Шолом Нохумович Рабинович, Sjolom Nokhumovitsj Rabinovitsj) (født 18. februarjul./ 2. mars 1859greg. i Perejaslav ved Kiev, død 13. mai 1916 i New York) var en jiddischspråklig russisk-jødisk forfatter. Han var en populær humorist, skrev skuespill og historier og fremmet aktivt jiddischspråklig litteratur. Han var den første som skrev barnebøker på jiddisch. Hans verker har blitt oversatt til en rekke språk, og musikalen "Spelemann på taket" var basert på hans fortellinger om "Melkemannen Tevje". Alejchem, Sjolem Alejchem, Sjolem Alejchem, Sjolem Alejchem, Sjolem Ludvig IX av Frankrike. Ludvig IX av Frankrike (født 25. april 1214 eller 1215, død 25. august 1270 usikre datoer), også kalt for Sankt Ludvig, var konge av Frankrike fra 1226 og til sin død. Han ble født i Poissy, Frankrike og var medlem av Huset Capet og sønn av kong Ludvig VIII og Blanka av Castilla. Moren som regent. Mye av det man vet om Ludvigs liv stammer fra Jean de Joinvilles berømte biografi, "Livet til Sankt Ludvig". Forfatteren var en nær venn, fortrolige, og «counselor» (veileder) for kongen, og deltok også som et vitne ved den pavelige likskue på Ludvigs liv som endte med hans kanonisering i 1297 ved pave Bonifatius VIII. Ludvig var 11 år da hans far døde i 1226 og ble selv kronet til konge samme år i katedaralen i Reims. På grunn av hans unge alder styrte hans mor, Blanka av Castilla, som regent inntil 1234 hvor Ludvig ble ansett for å være gammel nok til å styre på egne vegne. Hun fortsatte som en viktig rådgiver for kongen inntil sin død i 1252. Korstog. Den 27. mai 1234 giftet Ludvig seg med Margrete av Provence (1221–21. desember 1295), søster av Eleanor, hustruen til kong Henrik III av England. Ludvigs yngre bror var Karl I av Sicilia (1227–1285) som han utnevnte til hertug av Anjou, og dermed skapte det andre Huset Angevin. Ludvig gjorde slutt på Albigenserkorstoget i 1229 etter å ha signert en avtale med hertug Raymond VII av Toulouse som renvasket den sistes far, Raymond VI av Toulouse, for beskyldningen om ha drept en predikant på misjon for å konvertere katarene. Ludvigs fromhet og vennlighet for de fattige ble meget feiret. Han dro på korstog to ganger, i 1248 (Det syvende korstoget) og deretter i 1270 (Det åttende korstoget). Begge korstogene ble store katastrofer. Etter innledende suksess i sitt første forsøk ble hæren hans møtt med en overveldende motstand av den egyptiske hæren og landets innbyggere. I 1249 ble Ludvig beseiret og satt i fangenskap i Mansoura i Egypt. Han og hans folk ble deretter løslatt ved at den franske hæren overga seg og for en stor pengeutbetaling. Død. Ludvig døde i nærheten av Tunis på sin siste ekspedisjon. Dødsårsaken har tradisjonelt blitt antatt å være på grunn av utbruddet av en pest, men moderne historikere mener at årsaken heller var dysenteri. En del av innvollene hans ble begravd i Tunis. En gravstein over dette står fremdeles. Andre deler av ham ble fraktet i en urne og plassert i basilikaen i Monreale, Palermo, hvor den fortsatt står. Selve liket ble tatt med, etter et kort opphold i basilikaen til Sankt Dominik i Bologna, til Frankrike og begravd ved det kongelige franske gravstedet på Saint-Denis. Hans gravstein i Saint-Denis er et praktfullt forgylt messingmonument som ble formgitt på slutten av 1300-tallet. Det ble smeltet ned i løpet av den franske religionskrigen, også kalt for Hugenottkrigen, og da forsvant også kongens lik. Kun en finger ble reddet og den blir oppbevart i Saint-Denis. Helgen. Pave Bonifatius VIII erklærte Ludvig for helgen i 1297 og han er den eneste franske monark som noen gang er blitt helligkåret. Ludvig IX ble etterfulgt av sin sønn, Filip III av Frankrike. Hank Azaria. Hank Azaria (født 25. april 1964 i Queens i New York) er en amerikansk skuespiller. Han er mest kjent for å være over 160 ulike stemmer i den animerte serien "The Simpsons". Privatliv. Azaria ble født i Queens i New York. Hans utseende er preget av hans greske foreldre. Etter flere års partnerskap giftet han seg med skuespilleren Helen Hunt, som blant annet står for hovedrollen i serien Mad About You. De skilte seg i 2000. Karriere. Han har vunnet 3 Emmy for "The Simpsons" av totalt 7 Emmy priser. Han har blitt nominert/fått flere Emmy priser for roller slik som Nat i Mad About You (gjesterolle) og David i "Friends" (gjesterolle). Han spiller hovedrollen, Dr. Craig «Huff» Huffstodt, i serien Huff. Serien startet høsten 2004. Teenage Mutant Ninja Turtles. Teenage Mutant Ninja Turtles (forkortet TMNT, oftest bare kalt Turtles eller Ninja Turtles) er en tegneserie skapt av Kevin Eastman og Peter Laird i 1984. Serien handler om de fire antropomorfe skilpaddene Leonardo, Raphael, Michelangelo, og Donatello. Navnene hentyder til at de ble oppkalt etter de fire store malerne; Leonardo da Vinci, Rafael Sanzio, Michelangelo Buonarroti og Donato di Niccolò di Betto Bardi. De ble trent opp av deres sensei, Master Splinter, til å bli profesjonelle ninjakrigere. Det er laget en animert TV-serie som varte fra 1987 til 1996 på ti sesonger og 193 episoder. I 1997 kom det en ny Live-Action serie kalt som ble kansellert på grunn av den nye kvinnelige Turtlen Venus de Milo. Den hadde kun en sesong med 26 episoder pluss en spesial krysstidsepisode med Power Rangers. I 2003 kom en ny serie som etter sju sesonger og 156 episoder er avsluttet. Kun sesong 1 og 2 er sendt i Norge. En DTV (Direct to TV) spesial er også laget der 2003-skilpaddene møter skilpaddene fra åttitallsserien. I 2012 vil det komme en ny serie i 3D animasjon. Tegneserie. Det hele startet i 1983 da Kevin Eastman og Peter Laird satt og så på TV og følte seg inspirerte. Kevin viste fram en tegning av en skilpadde iført en maske og et par Nunchukus festet på armene. Peter tegnet sin versjon og Kevin laget en tegning med fire stykk med hver sitt våpen. I 1984 fikk de utgitt sitt første blad av skilpaddene. Bladet var dedikert til Frank Miller og Jack Kirby. Videospill. Det er gitt ut flere Teenage Mutant Ninja Turtles-spill på en rekke plattformer. Mange av spillene har blitt portet til andre plattformer. Listen under viser den originale plattformen spillet ble gitt ut på. En ny versjon av Arkade spillet har blitt laget for Xbox Live og PSN kalt Et nytt Brawler spill er blitt laget til Wii og PS2 kalt. Spillet er lisensert av ubisoft og er laget av game arts som har hvert med på Super Smash Bros. Brawl og noen tideligere medlemmer at Team Ninja Vlaams Belang. Vlaams Belang er et belgisk høyrepopulistisk parti som oppsto i 2004. Bakgrunnen var at Vlaams Blok hadde blitt dømt for å spre rasisme, og i stedet for å ta kampen mot det de oppfattet som en politisk dom valgte lederne av Vlaams Blok å legge ned partiet og opprette Vlaams Belang som et nytt parti som beholdt det gamle partiets program, med unntak av de delene som utgjorde grunnlaget for dommen mot det. Partiet regnes som et av de mest ekstreme høyrepopulistene i Europa, og har flere ganger blitt omtalt som både fascistisk og nazistisk. Internasjonalt står partiet i forbindelse med blant andre det østerrikske Frihetspartiet, franske Front national og nederlandske Lijst Pim Fortuyn. Alfred Jodl. Alfred Josef Ferdinand Jodl, (født 10. mai 1890 i Würzburg i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en offiser i den tyske Wehrmacht. Under andre verdenskrig var han sjef for den operative staben og assistent for Wilhelm Keitel. Bakgrunn. Han fikk sin utdannelse ved kadettskolen i München, hvor han begynte i 1903 og da han var uteksaminert i 1910 fikk han også abitur som kullets beste elev. Han gikk da inn i den bayerske hæren som artillerioffiser. Første verdenskrig. Under første verdenskrig var han batterioffiser på Vestfronten fra 1914 til 1916. Han ble såret to ganger. I 1917 gjorde han en kort tid tjeneste på Østfronten, før han igjen ble sendt til Vestfronten som stabsoffiser. Etter krigen forble han i militæret og gikk inn i Reichswehr. Mellomkrigstiden. I 1923 ble han kjent med Adolf Hitler. Jodl ble regelmessig forfremmet, og i 1935 var han sjef for "Abteilung Landesverteidigung im Oberkommando der Wehrmacht" (OKW), det vil si sjef for seksjonen for det nasjonale forsvar ved vernemaktens overkommando. I opptrappingen til andre verdenskrig ble han artillerikommandant for 44. divisjon fra oktober 1938 til august 1939, i forbindelse med Anschluss. Andre verdenskrig. Ved starten av andre verdenskrig ble han sjef for den operative staben, "Chef des Wehrmachtsführungstabes". Jodl var fra da av en nøkkelperson i tyske militæroperasjoner og gav ofte råd og informasjon til Hitler. Han utgjorde sammen med Keitel og Walter Warlimont en trio av høyere offiserer som foraktet det gamle prøyssiske offiserskorpset. Han delte Keitels nesegruse beundring for Hitlers evner som militærstrateg. Bare ved en anledning, i september 1942, motsa han Hitler direkte ved å påpeke at Wilhelm List utførte sine operasjoner i Kaukasus i henhold til Hitlers egne instrukser. Dette var tilstrekkelig til at han pådro seg Førerens vrede, og i en tid vurderte faktisk Hitler å avskjedige Jodl og erstatte ham med Friedrich Paulus. Imidlertid kom Hitler frem til at han ønsket å se de samme kjente ansiktene i de nøkkelrollene som Jodl og Keitel innehadde. Av denne grunn skulle disse to bli de eneste høytstående generalene som beholdt stillingene sine gjennom resten av krigen. 20. juli-attentatet. 20. juli 1944 befant Jodl seg i førerhovedkvarteret i Rastenburg, da bomben gikk av under en militær konferanse med Hitler. Jodl ble selv noe mer alvorlig skadet enn Hitler. Hans tillit til egen yrkesstand fikk derimot enda større skade: Jodl ble så kraftig opprørt over attentatet mot Hitler og det store antallet tyske offiserer som medvirket, at han nektet å vedkjenne seg det tyske offiserskorpset mer. Han presterte til og med å si til Heinz Guderian at den tyske hærs generalstab burde oppløses. Heretter hadde han bare lojalitetsfølelse overfor Hitler. Mye av Jodls tid som operasjonssjef gikk faktisk med til å forhindre at avdelinger underlagt OKW skulle overføres til Østfronten. Siden 1942 hadde ikke Østfronten tilhørt OKWs ansvarsområde, og Jodl følte følgelig ikke noe ansvar for situasjonen der, til tross for den tyske østhærens stadig svakere stilling overfor Den røde armé. Kapitulasjonen. Alfred Jodl undertegner Tysklands kapitulasjon i Reims 7. mai 1945 Ved slutten av krigshandlingene i Europa signerte Jodl Tysklands betingelsesløse kapitulasjon den 7. mai 1945 i Reims, som representant for Karl Dönitz. 23. mai 1945 ble han arrestert sammen med Dönitz og Albert Speer i Flensburg. Deretter ble han internert i Mondorf («Ashcan») i Luxembourg sammen med mange andre prominente offiserer og mistenkte for krigsforbrytelser. Nürnbergprosessen. Noen måneder senere ble Jodl ført til Nürnberg som tiltalt i Nürnbergprosessen. Likesom de andre lød tiltalen mot ham på følgende fire punkter: Forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og konspirasjon for å begå nevnte forbrytelser. Blant de konkrete anklagepunktene mot ham var distribusjonen av kommandoordren og kommissarordren. Under rettsprosedyrene viste han seg å ha god kjennskap til internasjonale lover, men lot ikke til å kunne anvende denne kunnskapen når det gjaldt det nasjonalsosialistiske regimets forbrytelser. Jodl ble funnet skyldig på alle punkter og dømt til døden. Den franske dommeren, Henri Donnedieu de Vabres, protesterte kraftig mot dommen, da han mente at det var et justismord når en profesjonell soldat skulle dømmes for å ha planlagt og ført krig. Selv uttalte Jodl at han mente seg uskyldig «foran Gud, historien og [sitt] folk». Han bad om at henrettelsen skulle skje ved skyting, men hans ønske ble avslått i likhet med de andres. Jodl ble hengt den 16. oktober 1946. Hans siste ord var «Mine hilsener til deg, mitt Tyskland». Han gikk dermed i døden uten å ha gitt noen ytre erkjennelse av å ha begått forbrytelser. I stedet oppfattet han seg som et offer i en tragedie. Forsøk på rehabilitering. Den 28. februar 1953 ble Jodl posthumt rehabilitert av "München Hauptspruchkammer", en tysk domstol, med bakgrunn i Donnedieus innvendinger mot dommen. Hans formue, som hadde blitt konfiskert i 1946, ble returnert til hans enke. Kjennelsen ble imidlertid trukket tilbake 3. september 1953 av myndighetene i Bayern, med støtte fra en rekke vestlige, allierte generaler. Uansett rokket ikke denne rettsbehandlingen med kjennelsen fra Nürnberg, da dommene her ikke kunne ankes til tyske domstoler I etterkrigstiden har Alfred Jodl gjerne blitt fremstilt som en upolitisk general, og langt mer nøktern i forholdet til Hitler enn det som var tilfellet med f.eks. Wilhelm Keitel, Rudolf Schmundt og Wilhelm Burgdorf. Men Jodl var medlem av NSDAP og partimedlemsmerket prydet hans uniform. Han var en av ytterst få offiser fra hæren som fikk studert Hitler på virkelig nært hold, og fikk dermed rikelig anledning til å reflektere over diktatorens forbryterske natur. Men så lenge han fungerte i sitt embete, stilte han seg fullstendig ukritisk til det nasjonalsosialistiske regimets forbrytelser. Han hadde riktignok begrenset makt, men han administrerte Hitlers ordrer og ga dem på denne måten både autoritet og legitimitet. Jodls handlinger ved skrivebordet kan i hans egne øyne ha virket trivielle, men de fikk dødbringende konsekvenser for utallige mennesker. Dommen mot ham gjenspeilte dette. Nick Stahl. Nicolas Kent «Nick» Stahl (født 5. desember 1979) er en amerikansk skuespiller. Stahl ble født i Harlingen i Texas, vokste opp i Dallas og bor i dag i Los Angeles. Han har blant annet medvirket i filmer som "Sin City" og "Terminator 3 - Rise of the Machines", i sistnevnte i rollen som «John Connor». Stahls debutfilm, "Mannen uten ansikt", der han medvirket sammen med Mel Gibson, hjalp ham å få fart på karrièren allerede i en alder av 12. Hans første rolle som profesjonell skuespiller var i "Stranger at My Door", selv om han hadde opptrådt i filmer helt siden han var 4 år gammel. Russlands liberaldemokratiske parti. Russlands liberaldemokratiske parti (russisk Либерально-Демократическая Партия России, "Liberalno-Demokratitsjeskaja Partija Rossii") (LDPR) er et høyrepopulistisk parti som ledes av Vladimir Zjirinovskij. Det ble opprettet i 1989, og er som sådan et av de eldste partiene i det moderne Russland. Oppslutningen rundt partiet har variert kraftig, fra 23% i parlamentsvalget i 1993 til 2% i presidentvalget i 2004. Vladimir Zjirinovskij. Vladimir Volfovitsj Zjirinovskij (russisk: Владимир Вольфович Жириновский; født 25. april 1946 i Alma Ata) er en høyreradikal russisk politiker. Han er leder av det høyrepopulistiske liberaldemokratiske partiet, og sitter i Statsdumaen. Zjirinovskij var født inn i en russisk-jødisk familie i Kasakhstan. Han studerte språk og jus ved Universitetet i Moskva, og det ryktes også at han jobbet for KGB, selv om han selv har avvist disse ryktene. I 1989 grunnla han "Russlands liberaldemokratiske parti", som han siden har ledet. Han har sittet i den russiske Dumaen siden 1993 og stilte til presidentvalgene i 1991, 1996 og 2000, og fikk henholdsvis 8%, 6% og 2,7%. Han har blant annet uttalt at Norge bør bli en del av Sverige og at alle «svake stater» i Europa burde fjernes, og at Nord-Europa burde deles mellom Russland, Tyskland og Sverige. Disse meningene kom til uttrykk under et intervju med den svenske journalisten Robert Aschberg i desember 1993. FHM. "FHM", et akronym for "For Him Magazine", er et blad for menn utgitt én gang i måneden. Bladet ble først gitt ut som "FHM" i 1994 i Storbritannia, men ble opprinnelig utgitt under navnet "For Him" i 1985. Grunnleggeren het Chris Astridge. Etter at James Browns "Loaded" (ansett som selve opprinnelsen til mannebladsjangeren) kom på markedet, og senere blader som "GQ" og "Esquire", gikk "For Him" over fra å være et motemagasin for menn til å bli et mer generelt manneblad da de introduserte en sportsseksjon. Etter hvert utvidet bladet seg også internasjonalt, og i juli 2004 var det gitt ut i 27 land. I Norge blir bladet gitt ut av Bonnier Media. Bladet trykkes på glanset papir, og fotografiene er av høy teknisk kvalitet. "FHM" ble det bestselgende magasinet i Storbritannia i midten av og mot slutten av 1990-tallet. I tillegg til fotografier av lettkledde kjendisdamer, inneholder også bladet en mengde andre emner, som profiler av idrettsstjerner, film, musikk, teknologi og bøker, sladder, motebilder og mye annet. 100 mest sexy kvinner. Siden 1995 har den britiske utgaven av "FHM" hatt en årlig avstemning for å finne de «100 mest sexy kvinnene i verden». Selv om resultatene ikke er korrekte rent statistisk sett, er de en indikasjon på populariteten hos de aktuelle kvinnene bland kjøperne av "FHM". De forskjellige landene har uavhengige avstemninger. Bare tre kvinner har vært med på listen alle 11 årene: Pamela Anderson, Cameron Diaz og Kylie Minogue. I en avstemning over tidligere avstemninger publisert i den britiske utgaven i juli 2004 var det imidlertid Louise Redknapp som vant tittelen «Sexyeste kvinne av tiåret». Kingdom Hearts II. er et action-rollespill utviklet av Square Enix og utgitt av Buena Vista Games (nå Disney Interactive Studios) og Square Enix i 2005 til Sonys PlayStation 2. Spillet er en oppfølger til "Kingdom Hearts", som følger unggutten Sora, Donald Duck og Langbein på et eventyr gjennom verdener fra diverse Disney-filmer; figurer fra "Final Fantasy"-serien dukker også opp. William Tyndale. William Tyndale (1484? – 1536) var en prest fra England som ble kjent for å oversette Bibelen til engelsk og for at han for det ble en martyr. Det er lite man vet om hans fødsel og tidlige liv. Han ble utdannet til prest og arbeidet ved universitetene i Oxford og Cambridge. Han kjente til gresk og latin, og senere hebraisk. Tidlig ble han påvirket av reformasjonen. Han kritiserte den katolske kirke på mange områder. Han søkte biskop Cuthbert Tunstall om tillatelse til å oversette Bibelen. Biskopen, som ønsket å stå i et godt forhold til kongen og kirken, nektet ham det. Likevel gikk han i gang med arbeidet. Det førte til at han opplevde at trykkeriene ble utsatt for razziaer og at noen av de tidlige utgivelsene av NT ble brent. Tunstall gikk sterkt inn for å støtte motstanden mot oversettelsen. Tyndale drog til Tyskland og siden til Antwerpen. Han og hans medarbeidere fortsatte arbeidet med oversetting og trykking, og han fikk smuglet eksemplarer inn i England. Han skrev også bøker hvor han gikk imot kirkens lære. Til sist ble han kjent med en person som forrådte ham. Han ble tatt til fange og til sist henrettet ved kvelning og deretter brent på bål. Ikke så lenge etterpå ble Bibelen i hans oversettelse allikevel anerkjent i England, og den var en viktig inspirasjonskilde til King James Version omkring hundre år senere. Fairchild C-119 Flying Boxcar. Fairchild C-119 var et amerikansk miltærfly, utviklet fra Fairchild C-82 Packet,som ble benyttet under andre verdenskrig, beregnet på å transportere last, personell, bårepasienter og kjøretøyer, samt for utslipp av fallskjermsoldater Historie. C-119 gjorde sin første flytur i november 1947, og når produksjonen opphørte i 1955 var det blitt produsert mer enn 1 100 eksemplarer av C-119. Flyets evne til transport av last hadde gitt det kallenavnet «Flying Boxcar» (Flygende godsvogn). Flyet ble brukt i utstrakt grad under Koreakrigen til å transportere soldater og utstyr, og igjen under Vietnamkrigen. Under det amerikanske våpenprogrammet er C-119 blitt levert til flyvåpen i bl.a. Belgia, Brasil, Etiopia, India, Italia, Kina, og Sør Vietnam. I Luftforsvaret. Luftforsvaret hadde i perioden 1956 – 1969 åtte C-119G som var plassert ved 335 skvadron. Disse hadde først vært i bruk i det belgiske flyvåpen. Da de ble faset ut til fordel for Hercules, hadde de logget over 37 000 flytimer i norsk tjeneste. Sivilt etterbruk. I de senere år er en del C-119 blitt brukt som brannslukningsfly, og enkelte dukker fra tid til annen opp på flystevner. Lars Lønning. Lars Inge Lønning (født 9. juli 1971) er en norsk gitarist og vokalist og en av de drivende kreftene bak kunstner-/humoristkollektivet Duplex. I følge Duplex' nettsider har han vært med på 22 prosjekter i Duplex-regi, hvorav de mest kjente er Gartnerlosjen, Black Debbath, Lyd og Aasen. Som soloartist kaller han seg X-tra Lars, evt. Sehr Lars når han synger på tysk. Til daglig arbeider Lønning som konsulent ved Universitetet i Oslo. Lars Lønning er sønn av teologiprofessor og Høyre-politiker Inge Lønning og nevø av tidligere Bjørgvin- og Borg-biskop Per Lønning. Decemviri. "Decemviri" (entall: "decemvir") er latinsk betegnelse som betyr «ti menn». Decemviri var en kommisjon på lik linje med "triumviri"(tre menn). Oppgaver som decemviratene hadde var nedtegnelse av lover med konsulært imperium ("legibus scribundis consulari imperi), rettssaker ("stlitibus iudicandis), ansvaret for ofring ("sacris faciundis"), og utdelelsen av offentlig jord ("agris dandis adsignandis"). Nürnbergprosessene. Nürnbergprosessene var en serie rettssaker ført i Nürnberg i årene 1945 til 1949 mot politiske, økonomiske og militære ledere fra Det tredje rike. Den største og mest kjente var Nürnbergprosessen mot topplederne, som ble ført for Det internasjonale militærtribunal. Etter denne saken ble det ført tolv andre prosesser for et amerikansk militærtribunal. Bakgrunn. Opprinnelig planla man å bare ha en stor prosess for det internasjonale tribunalet. Men økende uenighet mellom de fire landene som dannet tribunalet førte til at dette ble umulig. Gjennom Kontrollrådets lov nr. 10, som hadde blitt fastsatt av Det allierte kontrollrådet den 20. desember 1945, kunne enhver av okkupasjonsmaktene stille mistenkte krigsforbrytetere for retten innenfor sin okkupasjonssone. USA benyttet seg av denne bestemmelsen, og førte derfor ytterligere saker etter at hovedprosessen var over. Ettersom Nürnberg lå innenfor den amerikanske okkupasjonssonen valgte man å fortsette å bruke samme rettssak som under den internasjonale prosessen. Dommerne og aktoratet i disse sakene var amerikanske. Hovedanklager var bridgadergeneral Telford Taylor. Lignende rettssaker fant sted i de andre okkupasjonssonene. Den internasjonale prosessen. Den internasjonale prosessen fant sted fra november 1945 til oktober 1946 De amerikanske prosessene. De tolv sakene fant sted mellom 9. desember 1946 og 13. april 1949. Totalt ble 185 personer stilt for retten. Av disse ble 142 kjent skyldig i ett eller flere anklagepunkter. 24 ble dømt til døden, hvorav elleve fikk dommen omgjort til livsvarig fengsel i ettertid. 20 ble dømt til livsvarig fengsel, 98 fikk fengselsstraffer av varierende lengde og 35 ble frikjent. Fire av de tiltalte ble tatt ut av sakene underveis på grunn av dårlig helse, mens fire begikk selvmord før dom hadde falt. Mange av de lengre fengselsdommene ble kraftig redusert ved et dekret fra høykommissær John J. McCloy i 1951. Ti ikke eksekverte dødsdommer fra Einsatzgruppenprosessen ble samtidig omgjort til livstidsdommer. Samme år ble mange av de fengslede løslatt gjennom et amnesti. Valens. Flavius Julius Valens (328–9. august 378) var romersk keiser (364–378) etter at han fikk den østlige delen av Romerriket av sin bror Valentinian I. Hans far var generalen Gratianus den eldre. Valens var kjent som den "siste virkelige romer". 1. divisjon fotball for herrer 1989. 1. divisjon 1989 startet 29. april og sluttet 8. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Fylkesvei 221. Fylkesvei 221 (Fv221) går mellom Elgå ved Femunden og riksgrensen mot Sverige. Den har forbindelse med resten av riksveinettet kun via en fylkesvei og via Sverige. Veiens lengde er 21,7 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den status som fylkesvei. Illyrerkrigene. Under Illyrerkrigene, mellom 229 f.Kr. og 219 f.Kr., bekjempet romerne illyriske bosetninger ved elven Neretva (dagnes Bosnia-Hercegovina) og nedkjempet piratene som var et faremoment i Adriaterhavet. Det var to felttog og i begge ble illyrerne ledet av Demetrius av Pharos. Den første illyrerkrig (229 f.Kr. til 228 f.Kr.). I den første illyrerkrig tok Roma for seg handelsrutene i Adriaterhavet, som hadde økt i omfang etter Første punerkrig, og etter at Illyria hadde blitt forent under en dronning, Teuta. Etter dødsfallet til en romersk utsending, sendte senatet de to konsulene Lucius Postumius Albinus og Gnaeus Fulvius Centumalus og en hær med ferske seire fra punerkrigen for å rydde unna Teutas menn fra den østlige kystlinjen i Adriaterhavet. Demetrius av Pharos ble slått i 229 f.Kr., og hans terrorregime og sjørøveri ble slått tilbake. Som følge av seieren etablerte romerne et vern over de greske byene Corcyra, Apollonia (dagens Albania), Dyrrachium (havnebyen Durrës i Albania) og Issa, og fikk dermed et godt fotfeste i den adriatiske regionen. Den andre illyrerkrig (220 f.Kr. - 219 f.Kr.). I 219 f.Kr. var den romerske republikk i krig med kelterne i Gallia Cisalpina, og Hannibal hadde marsjert over Alpene. Disse distraksjonene gav Demetrius den tiden han trengte til å bygge en ny illyrisk flåte. I spissen for en flåte på rundt 90 skip seilte Demetrius sør til Lissus og brøt dermed avtalen som var inngått etter den første illyrerkrigen. Den andre krigen var i gang. Demetrius' flåte angrep først Pylos. Der erobret han 50 skip etter flere forsøk. Fra Pylos seilte flåten hans til Cyclades og slo ned all motstand på veien. Demetrius sendte en flåte over Adriaterhavet, og da den illyriske flåten var delt, tok romerne den illyriske byen Dimale. Fra Dimale vendte romerne blikket mot Pharos og klarte til slutt å utmanøvrere Demetrius. Demetrius flyktet til Makedonia, der han ble rådgiver i hoffet til Filip V frem til sin død i 214 f.Kr. Illyria ble endelig erobret av romerne i 168 f.Kr. Etter førti år med periodevis kriging, måtte Illyria til slutt overgi seg. Det skulle imidlertid ta enda hundre år før de illyriske og dalmatiske stammene endelig ble underlagt Roma. Illyrer 1. divisjon fotball for herrer 1988. 1. divisjon 1988 startet 30. april og sluttet 9. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Hjortspringbåten. a>Skisse av den danske "Hjortspringbåten" fra 300-400 f.Kr. Hjortspringbåten er en båt fra førromersk jernalder (tidfestet til ca. 300-400 f.Kr. med karbondatering) som benyttet padleårer for framdrift og ble funnet helt sør i Danmark. Den ble funnet i Hjortspring Mose ved Als i Sønderjylland i 1915, men først gravd ut i 1921–1922. Båten har en slående likhet med avbildinger av båter i bronsealderens helleristninger. Båten er klinkbygget og ca. 13,3 m lang innvendig (ca. 19 m med de doble snabelformede stevene) og snaut 2 m bredt. I hver ende av båten var det en festeanordning for en styreåre. Den har hatt plass til et mannskap på 22–23. I tillegg til båten ble det funnet en stor mengde våpen, deriblant 131 keltiske skjold, 33 skjoldbuler, 138 spydspisser i jern, 10 sverd av jern og rester av 20-24 brynjer. Hjortspringbåten, som kan ha blitt benyttet fram mot år 300 f.Kr. og er det eldste bordkledde fartøyet som er funnet i Skandinavia, er trolig av baltisk opprinnelse. Bordplankene, som var sydd sammen av lindebast og tettet med harpiks, er ca. 3 cm tykke nærmest kjølplanken, mens de nærmere relingen bare er omkring 1,5 cm tykke. Det var ikke brukt metall i konstruksjonen, og bare på enkelt plasser var det brukt trenagler. I 1996-1999 ble gjort en fullskala kopi av båten for å teste egenskapene. Trente padlere nådde en toppfart på mellom 7,6 og 8,2 knop. I sjøgang klarte båten 3,5 knop, noe som regnes som en realistisk fart om man ville krysse over Skagerrak til Norge. En tur på ca. 17-18 timer. Slaget ved Naissus. Slaget ved Naissus fant sted i september 268 mellom hærene til goterne og Romerrikets styrker ledet av keiser Gallienus og de fremtidige keiserne Claudius II som utøvende kommandant og Aurelian som kavalerikommandant. Bakgrunn. Slaget ved Naissus kom som et resultat av en massiv invasjon av gotere i det romerske territoriet sent i 267 og i de tidlige månedene i 268. Goterne krysset Donau og presset seg inn i den rike provinsen Pannonia hvor de stormet og plyndret flere byer. Det var fryktet av mange at deres neste stopp skulle bli selve Roma. Gallienus stoppet goterne ved å vinne en imponerende seier på våren, antagelig i april, men romerne var svekket av tiår med interne stridigheter og opprør og klarte ikke å kaste goterne ut fra sine provinser. Goterne fortsatte sine ødeleggelser gjennom sommeren, helt til Gallienus ledet en ny ekspedisjon mot dem da høsten startet. Der er noe uenighet om hvem som ledet den romerske hæren i det påfølgende slaget, ettersom Gallienus døde på den tiden og Claudius som ble kjent i historien som Claudius II "Gothicus" («goternes beseirer»), senere fikk æren for seieren og sitt kallenavn av senatet. Gallienus var nesten helt sikkert fremdeles i live og tilstede i slaget, derfor er æren som keiser hans, men det virker som at Claudius og særlig Aurelian utførte det mest av kampene. Slaget. I begynnelsen beseiret det dalmatinske romerske kavaleriet et tusen gotiske ryttere. Goterne som var tallmessig overlegne, presset romerne tilbake til tross for hard motstand. Men den romerske hæren brøt ikke sammen, men gikk til motangrep med hjelp av kavaleriskvadronene under Aurelian som omringet det slagne gotiske tunge kavaleriet og overrasket goterne i ryggen. Goterne måtte trekke seg tilbake til sin befestede leir, men igjen stormet det romerske kavaleriet goternes rygg. I det påfølgende kaoset ble mellom 30 000 og 50 000 gotere drept eller skadet, og flere tusen ble tatt til fange. Mange av fangene valgte senere å slutte seg til den romerske hær og tjente i de senere seirende kampanjene til både Claudius II og Aurelian. Gallienus, derimot, klarte ikke helt å knuse goterne, fordi han måtte returnere til Italia (muligens tvunget av opprøret til Aureolus). Goterne brøt romernes beleiring og lyktes i å forlate Romerriket, men med en svært høy pris i antall drepte. Etterspill. Dette ødeleggende nederlaget sammen med det tidligere nederlaget i april samme år, brøt krigsmakten til goterne. Noen forble på romersk jord til 271 da Aurelian drev de siste tilbake over Donau, men de var ikke lenger en fare for Roma eller noe annet vitalt område. Det ville gå et århundre før goterne igjen alvorlig truet riket. Naissus Sagaveien. Sagaveien eller Sagavegen (svensk "Sagavägen") er en turistvei mellom Brønnøysund i Norge og Örnsköldsvik i Sverige. Veien ble åpnet i 1967. Foreningen "Sagavägenföreningen" ble opprettet samme år. Medlemmer er kommunene Hattfjelldal, Grane, Vefsn, Dønna, Herøy, Vega, Vevelstad, Sømna, Brønnøy, Leirfjord og Alstahaug i Norge, og Vilhelmina, Åsele og Örnsköldsvik i Sverige. Ostalgie. a> er et typisk kommersielt ostalgi-produkt. a>", brukes i dag som dekor på DDR-suvenirer, som på disse drikkekrusene. a>, er i dag et populærkulturelt «ikon» fra DDR-tida. Her er figuren framstilt på et tysk frimerke fra 1998. Ostalgie, eller på norsk ostalgi, er et tysk begrep for den nostalgiske interessen for livet og hverdagskulturen i Øst-Tyskland (DDR), særlig blant tidligere østtyske borgere. DDR eksisterte som totalitær kommunistisk stat fra 1949 til 1989, da landet ble en del av dagens Tyskland. Ostalgien omfatter en mengde DDR-fenomener, -symboler og kulturuttrykk, blant annet dokkefilmfiguren Jon Blund, bilmerket Trabant og sosialistiske kampsanger som partihymnen "Die Partei hat immer recht" og nasjonalsangen "Auferstanden aus Ruinen". Ordet "Ostalgie" er et ordspill eller teleskopord for "Ost-nostalgie" («øst-nostalgi»). Bakgrunn. Etter Berlinmurens fall i 1989 og innlemmelsen av DDR i Forbundsrepublikken Tyskland ble de fleste spor etter det gamle regimet fjernet med støtte både fra de fleste østtyskerne og Forbundsrepublikkens myndigheter. Men med dette forsvant også mange av de bærende elementene i østtysk kultur- og samfunnsliv. Den høye arbeidsløsheten i øst og en følelse blant mange østtyskerne av å være annenrangs borgere i Forbundsrepublikken, har bidratt til å opprettholde sosiale og politiske forskjeller mellom øst og vest. Ostalgie betegner i særdeleshet sider ved dagliglivet som forsvant etter DDRs sammenbrudd. Mens myndighetene i DDR mente å basere seg på en sosialistisk og kommunistisk ideologi, er mye av ostaligien preget av en kapitalistisk innpakning. Selv DDRs statsvåpen var en periode rettighetsbelagt av en privat person. Utover dette er de gamle østtyske matmerkene, TV-programmene og så videre som produseres i dag, laget av kapitalistiske selskaper. Eksempler. Blant viktige ostalgi-symboler er bilmerket Trabant og TV-serien om Jon Blund. Ostalgien har også vært fremtredende i flere offentlige debatter. Kampen for å få stoppet rivningen av det gamle Palast der Republik og for å forhindre at de gamle østtyske trafikklysene, Ampelmännchen, skulle byttes ut med vesttyske, en kamp som faktisk ble vunnet, er eksempler på dette. Det har også kommet både bøker og filmer som tar for seg dette temaet. Thomas Brussigs bok På den kortere siden av Sonnenallee fra 1999, som senere også ble film, regnes av mange som ostalgiens startskudd. Wolfgang Beckers tragikomiske film "Goodbye, Lenin!" fra 2003, som handler om hvordan østtyskerne møtte den store omveltningen, "die Wende", i 1989, er et annet kjent eksempel. Felles for disse er at de tar for seg det østtyske dagliglivet uten noen moraliserende pekefinger i den ene eller andre retningen. Enkelte har kritisert romantiseringen i ostalgien og mener den ufarliggjør DDR-regimet, den politiske ideologien og hvordan den ble praktisert. Andre mener nostalgiske følelser er en naturlig reaksjon fra et folk som har opplevd at forhistorien og bakgrunnen deres har blitt usynliggjort og diskreditert. Annet. Enkelte bruker også begrepet "ostalgi" om støtten til de tidligere statsbærende partiene i hele Øst-Europa. Den sanne vilje. Med andre ord er "den sanne viljen" avhengig av menneskets indre faktorer, selvet, og de begrensninger eller muligheter som omgivelsene legger på dette individet. Denne viljen er menneskets sanne natur og Thelema preker således at man skal finne fram til denne viljen og følge den. Som Thelemas lov sier: «"Gjør hva du vil skal være hele Loven."». Fullkommengjørelsen av denne «sanne viljen» søkes oppnådd gjennom det system som Aleister Crowley utarbeidet som kalles Magick. Aleister Crowley benytter begrepet «vilje» og «sann vilje» om hverandre i sine skrifter og omtaler noen ganger begrepet som skjebne. Det man skal merke seg er at Crowleys forestilling om dette begrepet likevel ikke er fatalistisk. Begrepet om "den sanne viljen" kan også med rette kalles for mystisk. Mystisk i den forstand at erfaringen av å finne denne viljen faller under begrepet visjonen av individets «Hellige skytsengel» (engelsk "Holy guardian angel'). Med andre ord er det å leve i samsvar med "den sanne viljen" det samme som å være i samtale med denne "Hellige skytsengel" og oppnåelsen av den regnes som å være en altomveltende personlig og subjektiv erfaring. Tiol. I organisk kjemi er et tiol en forbindelse som inneholder den funksjonelle gruppen bestående av et svovel-atom og et hydrogen-atom (-SH). Denne funksjonelle gruppen omtales enten som en "tiol-gruppe" eller en "sulfhydryl-gruppe". Mer tradisjonelt har tioler blitt kalt "merkaptaner". Kjemi. Tiolgruppen er svovelanalogen til hydroksyl-gruppen (-OH) som fins i alkoholer. Fordi svovel og oksygen hører til samme gruppe i periodesystemet, deler de noen liknende kjemiske bindingsegenskaper. Tiol-kjemien er derfor beslektet med alkohol-kjemi: tioler danner tioetere, tioacetaler og tioestere som er analoge med etere, acetaler og estere. Videre kan en tiol-gruppe reagere med et alken og skape en tioeter. (Tiol-grupper kan faktisk reagere biokjemisk med vinyl-grupper og danne en tioeter-forbindelse. Svovelatomet i et tiol er ganske nukleofilt, en god del mer enn oksygen-atomet i et alkohol. Tiol-gruppen er nokså sur med en normal pKa mellom 10 og 11. I nærvær av en base dannes et tiolat-anion som er en veldig sterk nukleofil. Gruppen og dens tilhørende anion lar seg lett oksidere av reagenser slik som bromin for å gi et organisk disulfid (R-S-S-R) eller gjennom kraftigere reagenser slik som natrium hypokloritt for å danne sulfoniske syrer (RSO3H). På grunn av den lille forskjellen i elektronegativitet mellom svovel og hydrogen er en S-H-binding praktisk talt ikke-polar kovalent. Tioler viser liten assosiering gjennom hydrogen-binding. De har lavere kokepunkt og er mindre løselige i vann og andre polare løsemidler enn alkoholer med noenlunde samme vekt. Mange tioler er fargeløse væsker med en odør som minner om hvitløk. Odøren av tioler er ofte sterk og frastøtende, særlig for dem med lav molekylvekt. Tioler binder seg sterkt til hud-proteiner og er ansvarlige for den uutholdelige, vedvarende odør som kommer fra avføring, råtnende kjøtt og sprayen fra stinkdyr. Naturgass-distributører begynte å tilsette forskjellige slag tioler med stikkende lukt, vanligvis etantiol, til naturgass som i naturlig form er luktfri, etter katastrofen ved New London School i Texas i 1937 som tok livet av flere hundre mennesker. Tioler er også ansvarlige for en kategori av vinfeil forårsaket av en uønsket reaksjon mellom svovel og gjær. Alle tioler har imidlertid ikke ubehagelig lukt. For eksempel grapefrukt-merkaptan som er et monoterpenoid-tiol, er ansvarlig for grapefruktens karakteristiske duft. Biologisk betydning. Som aminosyren cysteins funksjonelle gruppe spiller tiol-gruppen en viktig rolle i biologiske systemer. Når tiol-gruppene til to cystein-rester (som i monomerer eller konstituerende enheter) kommer nær hverandre i løpet av protein-folding, kan en oksidasjonsreaksjon skape en cystin-enhet med en disulfid-binding (-S-S-). Disulfid-bindinger kan bidra til et proteins tertiærstruktur hvis cysteinene er del av den samme peptid-kjeden, eller bidra til kvaternærstrukturen til flerenhets-proteiner gjennom å danne temmelig kraftige kovalente bindinger mellom ulike peptidkjeder. De tunge og lette kjedene i antistoffer blir holdt sammen av disulfid-broer. Krøllene i kruset hår er et produkt av cystindannelse. Permanenter utnytter cysteinrestenes oksidabilitet. Kjemikaliene som blir brukt ved utretting av hår er reduserende stoffer som reduserer cystindisulfid-broer og frigjør cysteinsulfhydryl-grupper, mens kjemikalier som brukes til hårkrølling er oksidanter som oksiderer cysteinsulfhydryl-grupper og danner cystindisulfid-broer. Sulfhydryl-grupper på et enzyms aktive sted kan dessuten danne ikke-kovalente bindinger med enzymets substrat og bidra til katalytisk aktivitet. Cysteinrester på det aktive stedet er den funksjonelle enheten i cysteinproteaser. Etymologi. Termen "merkaptan" kommer fra latin "mercurius captans" som betyr «holder kvikksølv fanget» fordi -SH-gruppen binder seg tett til grunnstoffet kvikksølv. Gosho Aoyama. Gosho Aoyama (青山 剛昌 "Aoyama Gôshô")(født 21. juni 1963 i Daiei, Tottori-shi, Japan) er tegner og forfatter, kjent i Norge for sin tegneserie om "Mesterdetektiven Conan". Han debuterte i 1987 med serien "Chotto Mattete" (ちょっとまってて), i bladet Shonen Sunday. Aoyama er gift med den japanske artisten Minami Takayama, som også har stemmen til Conan i anime-versjonen av Mesterdetektiven Conan. Shonen Sunday. Shonen Sunday (少年サンデー "Shōnen Sandē") er et japansk blad med tegneserier, "manga", som blir utgitt ukentlig av Shogakukan. En mulig norsk oversettelse ville være "Ukentlig guttesøndag". Bladet har nye kapitler av forlagets øvrige mangaseier samt korte historier for unge gutter mellom 13 og 18 år. Rumiko Takahashis tre meste kjente mangaer, "Urusei Yatsura", "Ranma ½" og "InuYasha" er alle blitt trykt i Shōnen Sunday. Nye kapitler av "Mesterdetektiven Conan" blir også trykt i "Shōnen Sunday". Bladet ble grunnlagt den 15. mars 1959. I 2005 opplaget på gjennomsnittlig rundt 1 070 000 eksemplarer. Legeprosessen. Karl Brandt i tiltaleboksen under prosessen Legeprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Karl Brandt, et al.") var den første av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Legeprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. De 23 tiltalte var leger som var tiltalt for å ha tatt del i medisinske eksperimenter på mennesker. Et unntak var Rudolf Brandt, som ikke selv var lege, men som tok del i eksperimentene og dermed falt inn under samme tiltalebeslutning. Dommerne i saken var Walter B. Beals (rettens president), Harold L. Sebring og Johnson T. Crawford. Victor T. Swearingen var reservedommer. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens James M. McHaney presenterte saken. USAs militære myndigheter hadde jurisdiksjon i saken gjennom Kontrollrådets lov nr. 10, utstedt av Det allierte kontrollrådet, som gav okkupasjonsmaktene i Tyskland mulighet til å føre saker mot krigsforbrytere innenfor deres okkupasjonssoner. Tiltalebeslutningen ble tatt ut 25. oktober 1946, mens rettssaken ble ført fra 9. desember samme år til 20. august 1947. Fem av de tiltalte ble frikjent. Av de atten som ble dømt fikk syv dødsdommer mens resten fikk fengselsstraffer som varierte fra ti år til livstid. Tiltalen. Alle de tiltalte erklært seg ikke skyldig. Tribunalet droppet i de fleste tilfeller tiltalen etter punkt 1, ettersom de anså den for å ligge utenfor domstolens jurisdiksjon. De tiltalte. Leger knyttet til Luftwaffe er overrepresentert i prosessen, mens leger fra konsentrasjonsleirene utgjør en mindre andel enn mange vil forvente. Årsaken til dette er tildels at prosessen omfattet kun de som var pågrepet i den amerikanske okkupasjonssonen (tilsvarende saker ble ført også i de andre sonene), og at Luftwaffe drev omfattende eksperimenter med mennesker for å teste tåleevnen i forhold til høydesyke, G-krefter og annet som påvirker flyvere under ekstreme forhold. Straffene. De som ble dømt til døden ble henrettet ved hengning den 2. juni 1948 i Landsberg fengsel. Som det framgår av tabellen ovenfor var det langt på vei tiltalens punkt 4 som var utslagsgivende for hvorvidt de dømte fikk dødsstraff; de som var medlemmer av SS ble gjennomgående dømt til døden, selv om det er noen unntak. Hva fengselsstraffene angår, noe som også illustreres av den samme tabellen, ble disse i all hovedsak senere avkortet. Slaget ved Chalons. Slaget ved Châlons eller Slaget på De katalauniske marker fant sted i 451 mellom de allierte styrkene og foederati ledet av den romerske generalen Flavius Aëtius og vestgoternes kong Teoderik på den ene siden og hunnerne ledet av deres kong Attila og deres allierte. Dette slaget var den siste betydelige militæroperasjonen til Vestromerriket. Opptakt. Innen 450 hadde den romerske kontrollen over Gallia som med alle provinser utenfor Italia, blitt svært svak. Vestgoterne som hadde slått seg til i Aquitania en generasjon tidligere, var blitt stadig mer rastløse. burgunderne som hadde slått seg ned nær Alpene, var mer villig til å underlegge seg Roma, men var på samme måte på leting etter muligheter for opprør. Det nordlige Gallia mellom Rhinen og Marne hadde vært helt overlatt til frankerne og Armorica var bare nominelt del av riket. De eneste delene som fremdeles var i sikker romersk kontroll var kystlinjen langs Middelhavet og en tarm som strakte seg fra Aureliani oppover langs elven Loire over til og nedover langs Rhone. Historikeren Jordanes sier at Attila var oppmuntret av Geiserik, vandalenes konge, til å føre krig mot vestgoterne, mens Geiserik samtidig forsøkte å sette vestgoterne og Vestromerriket opp mot hverandre. Men andre samtidige forfattere hevder andre motivasjoner. Noen få år tidligere hadde Honoria, den problematiske søsteren til keiser Valentinian III, blitt giftet bort til en lojal senator, Herkulanus, for å holde henne i respektabel besittelse. Nå sendte hun en beskjed til hunnerkongen og ba om Attilas hjelp i å flykte fra ekteskapet, noe Attila tolket som et tilbud om ekteskap. Han krevde at Honoria skulle utleveres til ham sammen med halvparten av Valentinians rike som hennes medgift. Selv om Valentinian avslo disse kravene, brukte Attila dem som en unnskyldning til å sette i gang en destruktiv kampanje i Gallia. Tidlig i 451 krysset Attila Rhinen med sine tilhengere og et stort antall allierte. Hans tropper plyndret Divodurum den 7. april. Andre byer som ble angrepet kan avgjøres gjennom helgenberetningene (eller "vitae") om deres biskoper: Nicasius ble slaktet foran alteret i sin kirke i Rheims, Servatus skal ha reddet Tongeren med sine bønner på samme måte som Genevieve skal ha reddet Paris. I juni hadde Attilas hær nådd Aureliani som voktet et viktig krysningspunkt over Loire. Ifølge Jordanes hadde Sangiban, alanernes konge hvis rike inkluderte Aureliani, lovet å åpne byens porter for Attila. Denne beleiringen blir bekreftet av beretningen til "Vita S. Anianus" og i en senere beretning til Gregorius av Tours ("Historia Francorum"), selv om Sangibans navn ikke er med i deres beretninger. Befolkningen i Aureliani lukket sine porter mot invasjonshæren og Attila ventet enten på at Sangiban skulle holde sitt løfte eller startet en beleiring av byen. Da "patricius" Aëtius ("patricius" var tittelen til den øverste militære leder) hørte om invasjonen, forflyttet han seg raskt fra Italia og inn i Gallia ifølge Sidonius Apollinaris og «ledet en styrke som bestod av støttetropper, få og spredte, uten en eneste regulær soldat» ("Carmina"). Han forsøkte umiddelbart å overbevise Teoderik om å slutte seg til ham, men da han hørte hvor få soldater han hadde med seg, bestemte den vestgotiske kongen seg for at det var lurere å vente på hunnerne i sitt eget område. Aëtius vendte seg til en mektig lokal magnat, Avitus, som ikke bare klarte å overbevise Teoderik om å slutte seg til romerne, men også et antall andre barbariske innbyggere i Gallia. De samlede arméene marsjerte så mot Aureliani og nådde byen rundt 14. juni. De nådde Aureliani i bokstavlig talt siste minutt. Ifølge forfatteren av "Vita S. Anianus" hadde Attila brutt gjennom bymurene og hadde fått en styrke inn i byen da nyhetene om den allierte arméen nådde ham. Selv om han praktisk talt hadde kontroll over byen, visste han at han snart selv ville bli beleiret i en by med en fiendtlig befolkning langt fra sitt eget land. Han brøt opp leiren og satte kursen for sitt eget land, og han lette uten tvil etter et sted han kunne ta opp kampen siden han hadde Teoderik og Aëtius hakk i hælene. De to styrkene møttes til slutt på de katalauniske markene 20. juni, en dato som først ble forelått av J.B. Bury og senere akseptert av mange, selv om noen kilder hevder 20. september. Det er usikkert hvor de katalauniske markene faktisk ligger. Historikeren Thomas Hodgkin mener stedet ligger nær Méry-sur-Seine, men de fleste plasserer slagmarken ved Châlons-en-Champagne. Slaget. Natten før hovedslaget traff en av de frankiske styrkene på romersk side på en gruppe gepider som var lojale mot Attila. Jordanes sier at denne trefningen etterlot 15 000 døde på begge sider. Attila fulgte sitt folks tradisjoner og fikk sine diviner til å undersøke innvollene fra et offer den morgenen som forutsa at hunnerne ville oppleve katastrofe og at en av lederne av hans motstandere ville bli drept. I håp om at Aëtius ville bli drept i kampene, gav han til slutt ordren om å kjempe, selv med risiko for sitt eget liv, men han ventet helt til den niende timen (rundt 15.00) slik at det kommende skumringen kunne hjelpe hans eventuelt beseirede styrker i å flykte fra slagmarken. Ifølge Jordanes steg de katalauniske slettene opp på en side med en bratt bakke mot en topp som dominerte slagmarken og som ble slagets sentrum. Hunnerne tok først den høyre siden av denne toppen mens romerne tok den venstre med selve toppen uokkupert mellom dem. Han forklarer videre at vestgoterne holdt den høyre siden, romerne venstre og med Sangiban viss lojalitet var trukket i tvil med sine alanere omsluttet i midten. Da de hunniske styrkene forsøkte å ta denne avgjørende posisjonen, ble de slått tilbake av den romerske alliansen viss tropper hadde ankommet først. De hunniske krigerne flyktet tilbake i uorden tilbake til sine egne styrker og dermed skapte kaos i resten av Attilas hær. Attila forsøkte å samle sine styrker og kjempet for å holde sin posisjon. Imens ble kong Teoderik mens han oppmuntret sine egne menn i sin fremrykning, drept i angrepet uten at hans menn la merke til dette. Jordanes sier at Teoderik ble kastet av sin egen hest og trampet i hjel av sine fremrykkende menn, men sier også at en annen fortelling sier at Teoderik ble drept av spydet til den østgotiske Andag. Siden Jordanes tjente som skriver for Andags sønn Guntigis og dersom denne siste fortellingen ikke er sann, da er det sikkert at denne versjonen var en stolt familietradisjon. Vestgoterne forserte forbi alanerne som var ved deres side og angrep Attilas egne livvaktsenheter, noe som tvang Attila til å søke tilflukt i sin egen leir som han hadde befestet med vogner. Det romersk–gotiske angrepet passerte den hunniske leiren i forfølgelse av de flyktende fiendetroppene, for da natten falt på og Torismund, kong Tedoeriks sønn, trakk seg tilbake til egne rekker, gikk han ved en feil inn i Attilas leir hvor han ble såret i det påfølgende oppstyret før hans tilhengere kunne redde ham. Mørket separerte også Aëtius fra sine egne menn. Idet han fryktet at katastrofen hadde truffet dem, lette han etter sine gotiske allierte og tilbrakte resten av natten sammen med dem. Dagen etter fant goterne og romerne slagmarkene «dekket av lik og hunnerne holdt seg unna», holdt de et møte om hvordan de skulle fortsette. De visste at Attila hadde lite forsyninger, og «var hindret fra å nærme seg av en skur med piler plassert innefor den romerske leiren», bestemte de seg for å beleire hans leir. I denne desperate situasjonen forble Attila urokkelig og «satte opp en begravelseshaug av hestesadler, slik at dersom fienden skulle angripe ham, var han bestemt på å kaste seg i flammene slik at ingen skulle få gleden av å skade ham og at herren av så mange folkeslag ikke skulle falle i fiendens gender». Under beleiringen av Attilas leir, gikk vestgoterne for å lete etter sin savnede konge og Torismund, sønnen til kongen. Etter å ha lett lenge, fant de Teoderiks lik under en haug av lik og bar ham vekk med heroiske sanger foran fienden. Torismund ønsket å angripe Attilas leir da han hørte om sin fars død, men da han først konfererte med Aëtius, hadde patriciusen annet råd. Ifølge Jordanes fryktet Aëtius at dersom hunnerne ble fullstendig knust av vestgoterne, ville de bryte sin avhengighet til Romerriket og bli en enda større trussel. Derfor rådet Aëtius goterkongen om å raskt dra hjem og sikre tronen for seg selv før hans brødre kunne gjøre det, noe som ville tvinge Torismund inn i krig med sine egne landsmenn. Torismund dro raskt til Tolosa og ble konge uten motstand. Da vestgoterne trakk seg tilbake, trodde Attila først at det var et forsøk på taktisk spill for å lure ham ut i åpent lende for å bli tilintetgjort, og forble derfor innenfor sin befestning i en tid før han risikere å forlate sin sikre posisjon og til slutt dra hjem til sine hjemland. Gregorius av Tours hevder at Aëtius brukte samme strategi for å kvitte seg med sine frankiske allierte, og samlet byttet på slagmarken for seg selv. Styrker. Romerriket (gult) og hunnernes rike (orange) omkring 450 Begge arméene bestod av kjempende fra mange folkeslag. Jordanes skriver at Aëtius sine allierte inkluderte ved siden av vestgoterne både saliske og ripuariske frankere, sarmatere, armorikere, liticiere, burgundere, saksere, olibronere (som han beskriver som «en gang romerske soldater og nå blomsten i de allierte styrkene») og andre keltiske eller germanske stammer. På den andre siden tror Thompson at tilstedeværelsen til burgundere på hunnisk side er troverdig og bemerker at en gruppe er dokumentert å ha blitt igjen øst for Rhinen. Han tror at de andre folkeslagene bare Sidonius nevner, rugierne, skirerne og thuringerne, antagelig deltok i slaget. Men antallet deltakere på begge sider er spekulativt. Jordanes sier at antallet døde fra dette slaget er 165 000, ekskludert tapene til den frankisk–gepidiske trefningen før hovedslaget. Hydatius, en historiker som levde under Attilas invasjon, rapporterte antallet til 300 000 døde. Ingen primærkilder gir overslag over antallet deltakere. Tallene til både Jordanes og Hydatius er usannsynlig høye. Thompson bemerker i en fotnote at «jeg tviler på at Attila kunne ha forsynt en hær på selv 30 000 mann». Til sammenligning opprettholdt Romerriket tidlig i det 3. århundre tretti legioner med rett under 5200 menn i hver legion. Dersom vi antar den generelle antagelsen at antallet støttetropper tilsvarte antallet legionærer, legg til pretorianergarden på 5000 menn og seks urbane kohorter, ser vi at Romerriket på sin høyde hadde totalt 323 000 soldater spredt utover sine territorier. Et bedre anslag over antallet krigere kan finnes i studiene av "Botitia Dignitatum" av A.H.M. Jones. Dette dokumenter er en liste av embetsmenn og militære enheter som sist ble oppdatert i de første tiårene i det 5. århundre. "Notitia Dignitatum" lister opp 58 forskjellige regulære enhet og 33 "limitanei" som tjente enten i de galliske provinsene eller på grensene i nærheten. Totalt i disse enhetene, basert på analysene til Jones, er 34 000 for de regulære enhetene og 11 500 for "limitanei", eller rett under 46 000 totalt. Mens de romerske styrkene i Gallia hadde blitt mye mindre på denne tiden, og vi aksepterer at det totale antallet som kjempet med Teoderik og Aëtius, skulle vi ikke være langt unna. Ved å anta at de romersk-gotiske og hunniske styrkene var omtrent like store, involverte slaget totalt rett under 100 000 krigere, ekskludert tjenere og de som fulgte leiren som vanligvis aldri blir nevnt. Arkeologiske funn. En arbeider avdekket i 1842 en grav ved Pouan, en landsby på den sørlige bredden til Aube, rundt 16 km fra Mery-sur-Seine. Denne oppdagelsen bestod av et skjelett med et antall juveler, gullornamenter og to sverd. Denne graven var tydeligvis en germansk kriger som levde i det 6. århundre. Disse funnene ble senere gitt til bymuseet i Troyes. Arkeologen som beskrev dette funnet, Peigne Delacourt, hevdet at det var restene av Teoderik som ble drept i slaget og raskt ble gravlagt av sine tilhengere som hadde tenkt å hente liket etter slaget, men på grunn av en feil eller deres død, ble feil lik hentet og gravlagt i Toulouse. Hodgkins, og senere J.B. Bury, uttrykte skepsis over denne identifikasjonen. Etterspill. Dette slaget, særlig siden sir Edward Creasy skrev sin "The Fifteen Decisive Battles of the World", har blitt regnet som et av de viktigste slagene sent i antikken. Men selv om antallet kjempende ikke var så lite som i mange konflikter i de etterfølgende århundrene, var det ikke så stort som f.eks. det utvilsomt viktige slaget ved Adrianopel i 378. Og det stoppet ikke Attilas kampanje mot Romerriket. Året etter invaderte en svekket Attila Italia og skapte mye ødeleggelse. Han stoppet bare sin kampanje etter at pave Leo I møtte ham vet et vadested i elven Mincio. Det var bare etter Attilas plutselige død i 453 og etter at de delte og kjempende hunniske styrkene angrep hverandre i slaget ved Nedao året etter, at hunnerne forsvant som en trussel mot Europa. Romerriket klarte ikke etter denne seieren å stige med fornyet militær makt, men istedet ble det svekket, selv om dette gikk senere enn med hunnerne. Til tross for mordet på Aëtius, så keiser Valentinian III, så plyndringen av Roma av Geiserik i 455, var det fremdeles nok brukbare rester av Vestromerriket en generasjon senere som krigsherrer kjempet om. Å hevde at et slag er avgjørende, er å hevde at det forandret retningen på hendelser på en måte som ikke kan vendes. Hadde Attila vunnet, ville fremdeles riket hans ha gått i oppløsning ved hans død, Romerriket ville fremdeles gått mot slutten i vest, Gallia ville fremdeles ha vært prisen som vestgoterne, burgunderne og frankerne senere kjempet om. Der er et par grunner til hvorfor dette slaget har beholdt sin episke viktighet ned gjennom århundrene. En er at, ved å ignorere slaget ved Qarqar som var glemt på denne tiden, det var den første betydelige konflikten som involverte store allianser på begge sider. Ingen enkelt nasjon dominerte sidene. Det var mer snakk om to allianser som møttes og kjempet i overraskende koordinasjon på den tiden. Den andre kommer fra filosofen Damaskius som ikke så mange år etterpå hørte at kampene var så alvorlige «at ingen overlevde unntatt lederne på begge sider og noen få tilhengere. Men spøkelsene av de som falt fortsatte kampen i tre hele dager og netter så voldsomt som om de hadde vært i live. Braket av deres våpen kunne tydelig høres». En siste grunn for ryktet til dette slaget er at det var det første siden Konstantin den store døde hvor en hovedsakelig kristen styrke stod ovenfor en hedensk motstander. Denne faktoren var svært opplagt for samtiden som ofte nevner bønn som en viktig faktor i dette slaget (jf fortellingen til Gregorius av Tours om bønnene til Aëtius' kone som reddet romerens liv i "Historia Francorum"). Legg til den progressive demoniseringen av hunnerkongen Attila som ofte blir portrettert i samtidig underholdning som en middelaldersk versjon av Adolf Hitler, og det er enkelt å se at dette slaget har blitt et avgjørende sammenstøt mellom godt og vondt. Eksterne lenker. Chalons Kevin Spacey. Kevin Spacey Fowler (født 26. juli 1959) er en amerikansk skuespiller. Han har vunnet Oscar to ganger for sine filmroller: for beste birolle i "De mistenkte" i 1995 og for beste hovedrolle i "American Beauty" i 1999. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Biografi. Kevin Spacey ble født Kevin Spacey Fowler i South Orange i New Jersey, men vokste opp i California. Etter å ha satt fyr på søsterens trehus ble han sendt på militærskole. Dramatimer satte enn stopper for Kevins utagerende tendenser, han gikk ut av ungdomsskolen som beste elev og avgangstaler. Spacey studerte drama ved Juilliard i New York i en periode, men sluttet uten å ta eksamen. En av de første rollene Kevin fikk på Broadway var i "Gjengangere" av Henrik Ibsen, han spilte mot blant andre Liv Ullman. Etter å ha vært en suksess på scenen begynte Spacey å orientere seg mot film. Den første store rollen fikk han i filmen "Consenting Adults" regissert av Alan J. Pakula, senere fikk han stor oppmerksomhet i filmer som "Swimming With Sharks" og "Hostile Hostages". Det store gjennombruddet fikk han imidlertid først med suksessen "De mistenkte" der han spilte Verbal Kint. Han vant Oscar-pris for beste birolle for denne rollen. Spacey spilte massemorder i filmen "Seven" i 1995. Etter å ha vunnet sin andre Oscar for rollen som Lester Burnham i "American Beauty" valgte han en ny retning for karrieren. Spacey tok seg jobb som kreativ leder ved teateret Old Vic i London i 2003. Her har han hatt variert suksess. Han sier at han vil prioritere teateret i en 10 års periode, og bare vil ta filmroller når timeplanen tillater det. I 2006 var Spacey å se som skurken Lex Luthor i Bryan Singers film "Superman Returns". Han har også gjennomført prosjekter som regissør, filmen "Albino Alligator" var debuten hans på dette området. Fra tidlig i karrieren har Spacey hatt et ønske om å lage film om sangeren Bobby Darin, dette resulterte i filmen "Beyond the Sea" i 2004 (der han gjorde all syngingen selv). Han produserer og spiller i filmen "21" i 2008. Spacey har alltid vært hemmelighetsfull om sitt privatliv. Han sier: «Jo mindre publikum vet om meg som person jo lettere vil det være for dem å tro på karakterene jeg fremstiller». Spacey har to søsken, en bror og en søster. Broren er Rod Stewart immitator, og de to skal i følge rykter ikke være på talefot. Spaceys store idol er Jack Lemmon. De spilte mot hverandre i "Far" (1989) og "Glengarry Glen Ross" (1992). Han er personlig venn med Bill Clinton, og tilhenger av det demokratiske parti. Klett. Klett ("norønt" av "klettar" av "klettr."som betyr fjellknatt) er et av distriktene i bydelen Heimdal i Trondheim kommune, og ligger i området kalt Leinstrand sør for Leinstrand kirke. Distriktet grenser mot Heimdal og Tiller i nord/øst og Byneset i nord/vest og Melhus i sør/vest. I selve Klett sentrum bor det ca 200 personer, men områdene rundt består stort sett av jordbruksareal. Historie. Stedet har fått navn fra gården Klett som på 1500-tallet tilhørte Elgeseter kloster og som i 1647 var krongods. Fra 1600-årene tilhørte gården "Caspar C. Schøller". Den ble solgt til bondeselveie i 1733. I 1830 ble den delt i flere bruk. Til gården hørte husmannsplassene "Kletteleira" og "Kletterøa". Bruk under andre verdenskrig og etterpå. Under den andre verdenskrig ble mye av jordene på Klett ødelagt da tyskerne bygde den store militærleiren Nypan leir Etter krigen er området blitt benyttet dels til militære formål dels til industritomter. Tidligere gikk E6 gjennom Klett sentrum, men ble flyttet til ny trase i 1988. I «sentrum» finner vi en større bensinstasjon, dagligvarebutikk og frisør, samt Felleskjøpet. Sør for sentrum ligger Klettkrysset hvor E39 og E6 møtes. Leinstrand Idrettslag har også sin hovedarena på Klett, der fotball og skøyter er det viktigste. I umiddelbar nærhet til idrettsplassen finner vi Leinstrand samfunnshus. Gael García Bernal. Gael García Bernal (født 30. november 1978 i Guadalajara, Jalisco, Mexico) er en meksikansk skuespiller. Biografi. Skuespillerkarrieren hans begynte som barn, da han jobbet med foreldrene sine i forskjellige teateroppsetninger. Foreldrene hans heter Patricia Bernal og José Angel García. Sistnevnte er den biologiske faren hans, men Gael anser stefaren Sergio Yasbek som sin far. Han har to søsken, Tamara og Darío. Hans første rolle var som Jesusbarnet da Gael var kun 9 måneder gammel. I 1992, da Gael var 14 år gammel, hadde han hovedrollen i en såpeopera som het "«El Abuelo Y Yo»". Han studerte skuespill i London på The Central School of Speech and Drama. Han var den første meksikaneren som studerte på denne skolen. "«Amores Perros»" fra 2000 var hans første store spillefilm, oppfulgt i 2001 av "«Y Tu Mamá También»", der han spilte Julio. Diego Luna spilte også i filmen. Han spilte revolusjonær Che Guevara i "«Diarios De Motocicleta»". Det samme året spilte han i filmen "«La Mala Educación»". Den var den første filmen som ble vist på filmfestivalen i Cannes. Lewis Hine. «Kraftverksmekaniker som jobber med en damppumpe,» 1920 Lewis Wickes Hine (født 16. september 1874, død 3. november 1940) var en amerikansk fotograf som bevisst brukte fotografiet som virkemiddel for å formidle arbeiderklassens kår. Hine var dermed blant de første fotografene som brukte fotografiet dokumentarisk. Hine begynte først å studere sosiologi ved University of Chicago, Columbia University og ved New York University. Fotografering begynte han først med i 1904, da med et sosiologirelatert prosjekt der han fotograferte immigranter i det de ankom Ellis Island i New York. Fra 1906 til 1908 jobbet Hine som frilanser for The Survey, et magasin som var engasjert i sosiale reformer. I 1908 begynte Hine å jobbe som fotograf for National Child Labor Committee (NCLC) og i løpet av det neste tiåret dokumenterte han hvordan barn ble utnyttet som arbeidskraft i amerikansk industri. Fotografiene ble en del av grunnlaget for NCLCs videre arbeid med å få en slutt på barnearbeid. 1908 var også året da begynte Hine med et fotoprosjekt som ble det som for alvor skulle gjøre ham kjent som fotograf. Han jobbet med å dokumentere livet til arbeiderne ved stålverkene i Pittsburgh, Pennsylvania på oppdrag fra en større sosiologisk undersøkelse: The Pittsburgh Survey. I 1912 etablerte Hine sitt eget fotostudio i New York, men fortsatte fremdeles med å ta bilder med et sosialt engasjement. I løpet av 1. verdenskrig dokumenterte Hine det amerikanske Røde kors sitt arbeid i Europa. Etter krigen, fra begynnelsen på 1920-tallet og et stykke ut på 1930-tallet fotograferte Hine en rekke serier med «arbeidsportretter». Blant disse seriene finnes en rekke bilder av arbeidet med Empire State Building som sto ferdig i 1931. På 30-tallet begynte Hine igjen å arbeide for Røde kors, blant annet dokumenterte han konsekvensene av tørke i de amerikanske sørstatene. På oppdrag fra Tennessee Valley Authority (TVA) dokumenterte han hvordan folk levde i fjellene i de østlige delene av Tennessee. Han var også ansvarlig fotograf for Works Progress Administrations (WPA) National Research Project, et prosjekt som studerte endringer i industrien og hvilken effekt dette hadde på sysselsettingen i USA. Amerikanske National Archives har omkring 2 000 av Hines fotografier i sine arkiver. Disse inkluderer foto fra hans arbeid for Røde kors, og mange av hans fotografier fra arbeidslivet. Baja California Sur. Baja California Sur utgjør den sørlige halvdelen av halvøya Baja California i Mexico. Grensen går ved 28 grader nord. Delstaten har en kort landegrense med delstaten Baja California, som utgjør den nordlige delen av halvøya. Arealet utgjør 73 922 km², som er litt mindre enn Oppland og Hedmark til sammen. Befolkningstallet lå i 2010 på 637 026, den minste befolkningen i noen meksikansk delstat. Befolkningstettheten på ca. 6 per km² er også den laveste i landet. Hovedstaden heter La Paz. Navnet. Navnet California er av mytisk opphav. I følge sagnet skulle en gruppe amasoner ha en dronning ved navn Calafia. I den spanske kolonitiden skilte man mellom Alta California, og Baja California, hhv. Øvre og Nedre California. Ved freden i Guadalupe-Hidalgo i 1846 måtte Mexico avstå Øvre California til USA, som vi dag kjenner som den amerikanske delstaten California. Geografi og natur. Baja California Sur består for det meste av ørken og fjell. I nord ligger Desierto Central (sentralørkenen), og her finnes El Vizcaíno, et naturreservat som står på UNESCOs liste over verdensarven. Ved Loreto finnes det en del jordbruksområder, og ellers drives det jordbruk i oaser rundt på halvøya. Lengst i sør ligger Cabo San Lucas, som er sørspissen av halvøya. Historie. Delstaten ble muligens befolket allerede for 14 000 år siden, muligvis av stammer som vandret sørover langs Stillehavskysten. I tiden før den spanske erobringen bodde det stammer av jegere og sankere på halvøya. Pericué-folket bodde lengst i sør, mens Guaycura-folket bodde på midten. I 1534 besøkte Mexicos erobrer, Hernán Cortés, halvøya. Noen permanent europeisk bosetting ble det ikke før jesuittene etablerte misjonsstasjoner på 1600- og 1700-tallet. Imidlertid tålte urfolket kontakten med europeerne dårlig, og døde etter hvert ut som egen gruppe. I stedet fikk halvøya en sparsom befolkning av kvegdrivere og fiskere i løpet av 1800-tallet. Økonomi. Kvegdrift, oasejordbruk og fiske var tidligere de viktigste næringsveiene. Imidlertid er Baja California Sur i dag svært avhengig av turismen. De flotteste strendene ligger ved sørspissen, og her er det utviklet resort-aktige steder hvor nordamerikanske gjester slipper å forholde seg for mye til meksikansk kultur. Verdt å se i Baja California Sur. Hvalsafari ved Laguna Ojo de Liebre lengst nord i delstaten er svært kjent, og her kommer gråhvalene ned fra Alaska for å føde sine unger. Det finnes også flere reservater for skilpadder og kolonier av sjøløver. Båtturer til El Arco, den naturskapte steinbuen i Cabo San Lucas er også populære. Strendene langs hele halvøya er superbe, og bare noen få steder er det utviklet store turistmaskiner. Man kan med andre ord velge mellom en avslappet ferie i amerikansk stil og en mer dyptloddende tilnærming. Kulturarven kan studeres i form av urfolkets hulemalerier og flere misjonsstasjoner, blant annet i Loreto, Mulegé og San Ignacio. Dragon 32/64. Dragon 32 og Dragon 64 var hjemmedatamaskiner bygget på 1980-tallet. Dragon-maskinene var svært like TRS-80 Color Computer (CoCo) fra Tandy Corporation og ble produsert for det europeiske markedet av Dragon Data, Ltd., i Port Talbot, Wales. Modellnumrene gjenspeiler hovedforskjellen mellom de to maskinene som hadde henholdsvis 32 og 64 kilobyte hovedminne (RAM). Dragon 32, Dragon 64, Dragon 200 hjemmedatamaskin. Produkthistorie. Tidlig på 80-tallet var det britiske markedet for hjemmedatamaskiner i eksplosiv vekst. Nye maskiner kom på markedet nesten månedlig. I august 1982 kastet Dragon Data seg på karusellen med Dragon 32. Dragon 64 kom året etter. I markedet for private hjemmedatamaskiner hvor spill var en viktig drivkraft, led Dragon på grunn av sin grafiske ytelse som var underlegen andre maskiner slik som Sinclair ZX Spectrum og Commodore 64. Dragon-maskinen var heller ikke i stand til å vise små bokstaver enkelt. Enkelte mer avanserte applikasjoner syntetiserte bokstavene gjennom anvendelse av høyoppløsnings grafikkmoduser (på samme vis som brukerdefinerte tegn ville blitt designet for rene grafiske applikasjoner slik som spill). Enklere programmer klarte seg ganske enkelt uten små bokstaver. Dette utestengte maskinen fra det på den tiden sterkt ekspanderende skolemaskinmarkedet som kom til å bli dominert av den Acorn-bygde BBC Micro-maskinen. Som et resultat av disse begrensningene var Dragon ingen kommersiell suksess, og Dragon Data kollapset i juni 1984. Til tross for moderselskapets endelikt fortsatte Dragon-maskinene å være populære. De hadde et robust hovedkort i en romslig plastkasse og var mye enklere for eierne selv å utføre modifikasjoner på enn andre samtidige maskiner som ofte hadde sine komponenter dyttet inn på minst mulig plass. Hardware og ekstrautstyr. Dragon-maskinen var bygget opp omkring Motorola MC6809E-prosessoren som hadde en klokkefrekvens på 0.89 MHz. Den gangen var dette en relativt sofistikert 8-bits CPU med begrensede muligheter for 16-bitsanvendelse. I forhold til rå regnekraft slo Dragon nesten alle sine samtidige rivaler (som var basert på eldre MOS Technology 6502 og Zilog Z80), men dette spilte liten rolle i et marked der grafisk ytelse og programvaretilbud var mye viktigere for de handlende. Mange Dragon 32er ble oppgradert av eierne til 64k. Noen få ble utvidet videre til 128k, 256k eller 512k med hjemmebygde minnekontrollere/minnehåndteringsenheter (MMUer). Et bredt spekter av tilleggsutstyr var tilgjengelig for Dragon 32/64, og i tillegg til dette var det tilkoblingsenheter slik som Dragon's Claw som ga Dragon-maskinene adgang til BBC Micros store tilbud av tilleggsutstyr (en særlig viktig faktor i det britiske hjemmemarkedet). Selv om ingen av maskinene hadde noe innebygd diskoperativsystem (kassettbånd var i utgangspunktet lagringsmekanismen i hjemmedatamaskinmarkedet på den tiden). DragonDOS ble levert som en del av doskontrollerens grensesnitt fra Dragon Data Ltd. De tallrike eksterne portene (etter den tids standard), inkludert 64 sin standard RS-232-port, tillot også hobbybrukerne å koble til et variert utvalg av utstyr. Videomoduser. Dragonmaskinens primære skjermmodus var «svart på grønn» tekst (i realiteten var det svarte en dypere, grumsete grønt). Den eneste grafikken som var mulig i det moduset var blokkbasert. Den hadde også et valg av fem høyoppløsningsmoduser, som het PMODE 0-4, som alternerte monokrom og firefarget i suksessivt høyere oppløsninger, og kulminerte i det svart/hvite 256x192 PMODE 4. Hvert modus hadde to mulige fargepaletter. Disse var uheldigvis glorete og forårsaket at systemet klarte seg dårlig i visuelle sammenlikninger med andre hjemmedatamaskiner på den tiden. Det var også umulig å benytte standard skriverkommandoer for å skrive ut tekst i de grafiske modusene, noe som medførte vansker i programvareutviklingen. Fullfarges skjermlinjebasert 64x192 ‘semigrafikk’-moduser var også mulige selv om den ubalanserte oppløsningen og vanskeligheten med programmering av disse (de var utilgjengelige via BASIC) betød at de ofte ikke ble gjort bruk av. System-programvare. I tillegg til DragonDOS diskoperativsystem var Dragon 32/64 i stand til å kjøre flere andre inkludert FLEX og OS-9 som gjorde UNIX-liknende multitasking mulig på plattformen. Minneutvidede og MMU-utstyrte Dragoner var i stand til å kjøre OS-9 Level 2. Ulikheter fra CoCo. Både Dragon og TRS-80 Color Computer (Coco) var basert på et Motorola datablad-design for MC6883 SAM-brikken for minnehåndtering og periferienhetskontroll. Systemene var tilstrekkelig like til at en betydelig andel av den kompilerte programvaren som ble produsert for en maskin problemfritt lot seg kjøre på den andre. Programvare som ble kjørt via de innebygde Basic-tolkene hadde også en høy grad av kompatibilitet, men bare etter at de var re-tokenisert (som ganske lett ble oppnådd ved overføring med kassettbånd med de riktige opsjonene). Dragon 32 hadde ytterligere kretser for å gjøre MC6847 VDG ("video display generator") kompatibel med europeisk 625-linjers fjernsynsstandarder istedenfor den amerikanske 525-linjer NTSC-standarden og en Centronics parallell skriverport som Coco ikke hadde. Noe modeller ble laget med NTSC video for det amerikanske markedet. Dragon 32 kontra Dragon 64. Bortsett fra størrelsen på hovedminnet hadde 64 også en RS-232 seriellport som ikke var inkludert på 32. En mindre forskjell mellom de to Dragonmodellene var fargene på den ytre kassa. Dragon 32 var beige og 64 var lysegrå. Ved siden av fargen og seriellporten til Dragon 64 (og navnemerkelappene naturligvis) så de to maskinene nøyaktig like ut. Dialektikk. Dialektikk er et filosofisk begrep som legger vekt på hvordan motsetninger går opp i en høyere enhet, skjemamessig i en form der en "tese" fører til utviklingen av en "antitese" og kampen mellom disse fører til en "syntese", en høyere enhet som dermed blir en ny "tese" i en ny dialektisk prosess. Mens den idealistiske dialektikken fremfor alt er assosiert med Georg Wilhelm Friedrich Hegel, er den materialistiske versjonen først og fremst assosiert med Karl Marx. Dialektikk som filosofisk begrep har imidlertid en historie som går lenger tilbake. Hegel daterer den første uttrykte dialektiske oppfatningen til vediske skrifter fra omtrent år 1500 før vår tidsregning. Også i den greske filosofien var dialektikken til stede. I sin doktorgradsavhandling går Marx langt i retning av å utpeke Epikur til den første materialistiske dialektikeren. Også Sokrates og Platon baserte seg mye på dialektiske prinsipper, selv om det var i en idealistisk form. Også innen buddhistisk kultur har dialektikken hatt en viss betydning. Hegels dialektikk. Når det gjelder filosofisk refleksjon, peker Hegel på at fornuften er noe dynamisk, en prosess. Og "sannheten" er selve denne prosessen. Man kan for eksempel ikke trekke ut forskjellige tanker fra antikken eller middelalderen, renessansen eller opplysningstiden og si at dette var riktig eller dette var feil. Derfor kan man heller ikke si at Platon tok feil, men at Aristoteles hadde rett. Men "verdensånden" utvikler seg, fornuften er progressiv. Enhver som studerer historien inngående, vil legge merke til at en tanke gjerne settes frem på grunnlag av andre tanker som er fremsatt før. Men straks en tanke fremsettes, vil den motsies av en ny tanke. Slik oppstår det spenning mellom to motsatte måter å tenke på. Men denne spenningen oppheves ved at det fremsettes en tredje tanke som tar vare på det beste i begge standpunktene. Dette kaller Hegel en dialektisk utvikling. Eksempel. Eleatene hevdet at enhver forandring egentlig var umulig. De ble derfor tvunget til å benekte enhver forandring selv om de registrerte alle forandringene med sansene. Eleatene hadde fremsatt en påstand, et sånt standpunkt kalte Hegel en posisjon. Men hver gang en slik påstand fremsettes vil det dukke opp en motsatt påstand. Dette kalte Hegel en negasjon. Negasjonen til eleatenes filosofi var Heraklit, som sa at "alt flyter". Nå er det opprettet en spenning mellom to diametralt forskjellig måter å tenke på. Men denne spenningen ble opphevet da Empedokles pekte på at begge hadde litt rett og hadde tatt litt feil. Elatene hadde rett i at ingenting egentlig forandrer seg, men de hadde ikke rett i at vi ikke kunne stole på sansene våre. Heraklit hadde rett i at vi kunne stole på sansene våre, men ikke i at alt flyter. For det var mer enn et grunnstoff. Det var bare sammensetningen som forandret seg, ikke grunnstoffet selv. Empedokles' standpunkt – som formidlet mellom de to standpunktene – kalte Hegel negasjonenes negasjon. Han kalte de tre stadiene i erkjennelsen også for "tese", "anti-tese" og "syntese". Animagus. Animagus er et fiktivt uttrykk brukt i Harry Potter-bøkene om en heks eller trollmann som har lært å forvandle seg selv til et dyr uten en tryllestav. Med en trylle stav kalles dette transfigurasjon. – Det blir vist blant annet av Barty C. jr. når han har brukt pollyjuice potion og forvandlet seg til A. "madeye" Moddy i bok nr 4 på Draco. Peter Pittelpytt (Peter pettergy) bruker dette på seg selv for å skjule at han enda lever etter han svek sinne venner; Harrys foreldre og solgte de til Lord Voldermort. Animager-magi er i bøkene et veldig komplisert emne innen magi, og det er ikke så mange som klarer å lære seg det. Det er kun syv registrerte animaguser. Det er usikkert hvilket dyr man blir med animagi, men det er hovedsakelig personlighet og utseende som bestemmer resultatet. I Harry Potter og Føniksordenen presset Hermine Grang Rita Slita til å skrive en artikkel om Harry; Gratis og uten intervjups, om Rita ikke gjorde det ville Hermine fortelle til Aftenprofeten at Rita var en uregistert animagus (en bille) og det var slik hun fikk all informasjonen til sine intervjuer. Jacob, Sirius og Ormsvans ville bli animager for å kunne holde Lupus med selskap når han ved hver fullmåne ble varulv, fordi når de var dyr var ikke varulvbitt skadelig for dem. Disse tre var uregistrerte animagere og selv ikke Albus Humlesnurr visste om at de var animager før våren 1994, da Sirius selv fortalte ham det. Da Sirius satt i Azkaban, det beryktede trollmansfengselet, forvandlet han seg til en hund, og etter som dyr føler mindre enn mennesker, fikk ikke desperantene full virkning på han. Siden desperanter heller ikke kan kjenne dyrs følelser på samme måte som menneskers var det også lettere å rømme som hund noe han gjorde i Harry Potter og Fangen fra Azkaban. Han krøp ut, og svømte fra øyen Azkaban lå på og i land. Slaget ved Djurså. Slaget ved Djurså omtales av både Snorre Sturlason og Saxo i hver deres historiske verk noenlunge lik måte med få detaljer som skilt lite fra hverandre. Der hadde krigens eneste større slaget funnet sted og som sluttet med seier for nordmennene. Bakgrunnen. Da Inge Krokrygg var felt under Slaget ved Oslo 1161 måtte lendmennene i hans parti under Erling Skakke søke støtte i Danmark der Valdemar den store hadde blitt enekonge etter en langvarig borgerkrig. Etter lange samtaler var de blitt enige om at Viken skulle underlegges dansk herredømme, i bytte mot støtte til lendmannspartiet under Erling Skakke på vegne av hans sønn Magnus Erlingsson. Etter å ha vunnet Slaget ved Sekken i 1162 og Slaget på Re 1163 hadde han sikret seg seier og dermed underlagt Norge en ny enekonge som blir kronet i 1163 eller 1164. Ved det tidspunktet dukket avtalen opp om eierskap omkring Viken som danskene hadde gjort krav på i lang tid, og Erling Skakke ville ikke aksepterer bestemmelsene i avtalen. For å sikre seg ryggstøtte for løftebruddet stevnet han et fire-fylkers-ting i Borg der Sarpsborg lå, og viste fram brevet fra Danmark og forklarte kort at han ville overholde avtalen med mindre han ikke får støtte for et løftebrudd. Denne støtten kom fram. På dette punktet strides de to historikerne fordi Saxo lot til å ha ment at Valdemar griper inn på løfter gitt av opprørerne som hadde mistet deres tronpretedent Sigurd Markusfostre ved anklager om maktmisbruk fra en som skulle være hans vasall. Snorre Sturlason kom med historien om tinget i Borg der folkelig støtte var gitt til Erling Skakke. Dette tyder på at Saxo, som hadde kommet med flere feilaktige opplysninger om norske affærer fra før, ikke var helt riktig der fordi Erling Skakke hadde sendt bud som forklarer at det er løftebrudd, til Valdemar som etter Saxo skulle ha mottatt utsendinger fra Norge. Krigsutbruddet var uunngåelig. Norgestogtet. Norgetoget som det het på norsk, fant sted i våren 1165 og allerede da hadde Valdemar den store sendt forkledde pilegrimer som kom til Nidaros der de tok kontakt med trønderne og fikk til en fordekt avtale mellom dem og danskekongen i vinteren. Erling Skakke ved vårløsningen i Bergen fikk lært om dette og for nordover med tre skip og få menn, kom forbi Agdenes og angriper trønderne i Nidaros som var tatt ved overraskelse fordi de hadde ikke ventet seg ei snekke, ei skute og et proviantskip som seilte med folk for Kristi himmelfartsdag den 13. mai 1165 da folk kom til byen i religiøse fremmøtelse. Under et ting dagen etter, nøytralisere han all opposisjon der stormennene som hadde planlagt svik ble avslørt og dømt. Men dette var bare en avledning som trakk vekk Erling Skakke, for akkurat da var en stor dansk flåte kommet til Viken. Valdemar den store med sitt tog i Viken er tolket ulikt. Saxo mente han var hyllet som konge i Borg med kongenavn, Snorre derimot mente at danskene hadde få anledninger til å komme på land da, lokalfolk sperret av alle havner og satt opp bueskyttere som skjøt piler etter de som kom for nær. Danskekongen ville prøvde å vinne til seg folkelig støtte, og derfor bad sitt folk om å ikke ta opp kamp eller gå på land for plyndring. Tønsberg var anerkjent som nøkkelen til Viken, så han måtte ta byen som forsvares av stormenn. Disse bare trakk seg opp på Slottsfjellet, omsagt som «høj klippe» av Saxo, som var nesten uangripelige for danske styrker. Der måtte Valdemar den store innse at han var uønsket i Viken da hans bud om et ting forblir ubesvart, og biskopene var etter Saxo motvillige å møte opp. Valdemar den store løste sin leidang opp da hans forsyninger var ved å bli tømt, ettersom hans hær på hundrevis av skip var avhengige av å livnære seg på fiendtlige land. Han kunne ikke hindre disse utenfor hans rekkevidde fra å plyndre og herje rundt om i Viken hvor det kom til brutale kamper og herjinger. Erling Skakke hadde allerede kalt sammen leidang i Trøndelag, Nordlandet og Vestlandet som kan ha vært på hele 150 til 200 skip, men med større og mer mannskapssterke skip med minst seksti mann mens et dansk leidangsskip bare kunne ha 40 til 60 mann. Han kom for sent, for ved Lindesnes fikk han høre at danskekongen var dratt sørover tidligere enn ventet, og dermed også løst opp leidangen og sendt hjem styrkene. Men han tok da sin egen styrke og flere stormenns skip med seg over Skagerrak «med mange skip» til Jylland. Dateringen. Om Slaget ved Djurså fant sted i året 1165 som Snorre Sturlason forteller i Heimskringla, eller i året 1167 som Saxo forteller i Danmarkskrøniken, har gjort at det er vansker med datering av slaget etter hvilket år det var. Spesielt vanskelig var det med Saxo som gjør sitt verk i latin og deretter aldri nær oppgir datering eller hjelp for tidsberegning. Saxo her i ettertiden vist seg som en formidabel vanskelighet for moderne historikerne. Men Saxo hadde lagt inn to år mellom Norgestogtet og Slaget ved Djurså der han tok inn beretninger om krig mot venderne, Snorre forteller om Erling Skakkes ekspedisjon til Nidaros. Dersom en må regne med at Snorre var opptatt av å «bevise» Vikens norskhet er det mulig at Erling Skakkes angrep var kommet i 1167 i virkeligheten. Saxo`s versjon ville jo ikke Snorre kunne akseptere. Sjøslaget. Erling Skakke seilte nedover langs Jylland i Kattegat og kom fram til Djursland, der han fikk høre sammen med Orm kongebror at en stor flåte lå i elven Djurså med dens munning. Valget av Djurså som samlingssted for den jyske leidangsflåten både ved utfart og retur var ikke tilfeldig, siden Djurså eller Grenaa under de danske borgerkrigene var en viktig base for flåtestyrker og samling av større styrker for utfart. Da Erling Skakke kom til Djurså måtte skipene ha vært delvis ubevoktet og mange skip kan ha blitt trukket opp på land på begge elvebredder. Etter Saxo vet vi at lederne var dratt vekk. Valdemar den store hadde kalt til seg lederne på leidangsflåten på Vordingborg under et møte hvor Orm kongebror`s bror blir anklaget for svik og satt i arrest. Orm Kongebror interessant nok «fant» sin brors skip der i Djurså. Uten lederne var det en disorganisert og overrasket styrke av jyderne som tok opp kampen med nordmennene, som kan ha hatt flere menn dersom en stor del av jyderne var allerede dratt hjemover fra Djurså. De blir fort overvunnet og dermed måtte flåten rømmes. Erling Skakke og Orm kongebror ranet skipene sammen med kjøpstaden Grenå, og fikk seg en mengde hærfang eller rikt bytte som blir fordelt. Hvor mange skip det var som var rømt og eventuelt ødelagt er ikke kjent, men dersom Danmark hadde en leidang på 600 skip i fire deler hver på 150 til 200 skip kan det ha betydd at 100 skip var i underkant. Ellers er det svært lite om sjøslaget. Etterspillet. Ifølge Saxo dro Erling Skakke videre over Kattegat til Sjælland, og kan ha herjet langs Øresund til de var kommet til kjøpstaden kalt "Købmandehavn" der København nå ligger. Roskildebiskopen, Absalon med egne følge var kommet hit med en hær av sjællenderne som forhindret nordmenn fra å kom på land. Der skulle nordmennene ha skutt med pil på danskene fra deres skip, og Absalon våger ikke å komme nær med sitt merke eller fane. Interessant nok kunne ikke skipene kom nær landet der han står, så båter med bueskyttere var sendt for å skyte ned biskopen som var kongens fosterbror. Disse lykkes ikke, båtene vippet for mye. Absalons møte med Erling Skakke under forhandlinger virket litt ensidigt, men så var Absalon Saxos største feil med en grenseløs heltedyrkelse. Erling Skakke herjer videre. Han lider tilbakeslag ved Sjællands ytterste spiss, og på Halland skal han ha mistet et skip med besetning ved Nisså til hallænderne. Kort etterpå reiste Absalon opp en borg ved Sundholmen og deretter var København grunnlagt. Erling Skakke dro hjemover. I Danmark måtte Valdemar den store ta seg av de politiske konsekvenser ved å la Orm Kongebrors bror Buris Henriksson fengsles, for dette ledet til en ny strid med tyskerne fra Saksen. Likevel hadde han tid nok for sitt "Annet Norgestogt" i 1168, som endte nesten like fredelig som det første. Denne gang ble Tønsberg inntatt uten motstand, og fra Slottsfjellet kunne Valdemar den store skue ut, fortalt at stedet var uinntakelige fra naturens side. Men Erling Skakke var ikke uten midler, for nå stilte han opp blider langs fjordene i Viken eller annet sted på Norge. Valdemar den store opplevde at hans menn var alt annet enn innstilt på å være i et land de utvilsomt fant altfor fremmed for dem. Saxo`s skildring om sjøtoget som skulle ha hendt langs Vestlandet helt opp til Nordlandet, var lite troverdig med tanke på den danske leidangsflåtens begrensninger. Valdemar den store skulle ikke ha møtt betydelig motstand, ennå skulle han ha tatt med seg «Norges beste skip» hjemover. Erling Skakke blir oppmuntret to år etter dette til å slutte forlik med Valdemar den store av sin kone Kristin Sigurdsdotter, og ved sommeren i 1170 rustet han et langskip og dro til Jylland der han lært at danskekongen var i Randers. Det var etter Rügens fall i 1169 så årstallet 1170 var korrekt. Mens Snorre skrev at Erling Skakke med eget følge i brynjer med sverd oppsøkte danskekongen som gav sitt ord på at ikke noe skulle skje Erling Skakke på dansk grunn, mente Saxo at Absalon førte Erling Skakke til Valdemar som derimot var så bitter at Erling Skakke som kalles både jarl og konge, vil snu om Absalon ikke grep inn og gav sitt ord om å beskytte nordmannen. Begge kan ha noe rett i det for Valdemar den store var ikke en mann som kunne styre seg fra ukloke handlinger. Erling Skakke dro hjem til Norge etter forliket der Viken var underlagt dansk overherredømme gjennom Erling Skakke som jarl fram til sin død. Jarlsdømmet eller hertugsdømmet eksisterte etter dette, utenfor dansk rekkevidde. Kilder. Snorre Sturlason med Heimskringla Djurså Skandalen i Hadleyburg og andre historier. Skandalen i Hadleyburg og andre historier (engelsk "The Man That Corrupted Hadleyburg and Other Stories and Sketches") er en novellesamling av den amerikanske forfatteren Mark Twain. Samlingen består av tolv noveller, der novellen «Skandalen i Hadleyburg» er den mest kjente novellen. Samlingen stammer fra hans mørkeperiode, som startet rundt begynnelsen av 1890-årene og som varte til hans død i 1910. __TOC__ Handling. «"Skandalen i Hadleyburg og andre historier"» består av tolv noveller som viser mange ulike sider fra Mark Twains forfatterskap og alle har det lune humoristiske og moralske preget som han er kjent for. «"Skandalen i Hadleyburg"» handler om byen Hadleyburg som er kjent for sin ærlighetssider. Så en dag, uten at byen vet det, fornærmer de en besøkende mann som sverger hevn og kommer med den perfekte hevnen som fører til at byens stolte sider ble satt på prøve. «"Salig Benjamin Franklin"» handler om Benjamin Franklins hevn på amerikanske rampegutter. «"En krønike fra middelalderen"» er en parodi som skildrer ulike sider ved middelalderen. «"Rogers"» er en parodi som skildrer britisk kultur. «"En handelsreisende"» handler om en samlers forbannelse. «"Mark Twains selvbiografi"» handler om Mark Twains utrolige slektshistorie. «"Den store oksekjøtt-kontrakten"» er en vandrehistorie om en stor forsyning av oksekjøtt som skaper mer problemer enn den er nyttig. «"Den berømte hoppende frosk fra Calaveras"» handler om en storvedders forbannelse. «"Eskimøens tragedie"» handler om eldre kulturs forbannelse når moderne redskaper trenger på. «"Kannibalisme på jernbanen"» handler om hvordan hvem som helst kan bli kannibaler. «"Blücher"» handler om hvordan man ser på livet hvis noe går mot deg eller du ser en som har det verre. «"Et brev til dronningen av England"» handler om et brev Twain skriver til dronningen av England. I Norge. I Norge ble samlingen første gang gitt ut i 1947 på Jacob Dybwads forlag i Jacob Dybwads oversettelse og illustrert av Chrix Dahl. Novellesamlingen har etter 1947 ikke blitt gitt ut igjen i sin helhet, men enkelte av novellene finnes i utvalget «Kannibalisme på toget og andre fortellinger» som er utgitt av Kagge forlag i Olav Angells oversettelse. Filmer. Skandalen i Hadleyburg og andre historier Skandalen i Hadleyburg og andre historier D.N.Angel. "D. N. Angel" er en japansk tegneserie, "manga", skrevet av Yukiru Sugisaki. Den har senere blitt gjort som tegnefilm, en 26 episoder lang anime, og som spill for PlayStation 2. Handling. D. N. Angel handler om Daisuke Niwa som på sin 14-årsdag bestemmer seg for å gi et kjærlighetsbrev til sin forelskelse, Risa Harada, men mislykkes. Samme dag dukker Dark opp i Daisukes indre, og han blir forklart at hvert mannlige medlem av Niwa-familien forvandles til den berømte Phantom Thief Dark. Hans oppgave er å stjele kunstverk som blir livaktive og forårsaker ulykker. Hver gang han får hjertebank (spesielt når han er forelsket) blir han Dark, og den eneste måten han kan bli normal igjen er å få sin kjærlighet returnert. Personer. Grunnet hans dna forandres han til Dark når han blir forelsket. Han har blitt trent opp av moren og bestefaren siden han var liten med feller inne i huset. Selv om han er klumsete, er han godhjertet og gjør alltid sitt beste. Daisuke´s "alternative ego". Han er litt svak for jenter, spesielt Risa Harada som ligner på hans første kjærlighet, Rika Harada, som var Harada-tvillingenes bestemor. Når han blir forelsket forandres han tilbake til Daisuke. Den yngste av Harada-tvillingene. Hun er romantisk, naiv og veldig forelsket i Dark. Den eldste av Harada-tvillingene. Hun misliker Dark fordi han stjal hennes første kyss. Satoshi går i samme klasse som Daisuke, Riku og Risa, og er "den kjekke" i klassen. Slik som Daisuke, har han også et "alternativt ego", Krad (Dark stavet baklengs), som er motsatt av Dark. Satoshi opptrer noen ganger kald og likegyldig, for at Krad ikke skal våkne og skade personer han bryr seg om. Krad er motsatt av Dark; ond og maktsyk, og bryr seg ikke om verten hans blir skadet i slåsskamper med Dark. Daisukes bestevenn- Han vil bli proff journalist og er interessert i å lage artikler om Darks stjelingsmanøvre om natten. Erik Ness. Erik Ness (født 1949) har siden 1993 vært redaktør for "Rødt!", som frem til 2004 het "Røde Fane". Han har sittet i sentralstyret i Arbeidernes Kommunistparti i flere perioder, og er for tiden styremedlem og studieleder i Rødt Larvik. Han toppet også partiets liste ved kommunevalget i Larvik i 2003, men kom ikke inn. San Luis Potosí. San Luis Potosí er en av Mexicos 31 delstater. Dette er en innlandsstat i overgangen mellom det fruktbare Sentral-Mexico og det tørre Nord-Mexico. I nord grenser San Luis Potosí til Nuevo León, i nordøst mot Tamaulipas, i øst mot Veracruz, i sørøst mot Hidalgo, i sør mot Querétaro og Guanajuato, i sørøst mot Aguascalientes og i vest mot Zacatecas og Jalisco. Arealet er på 60 983 km², og befolkningen er på ca. 2,6 millioner mennesker (2010). Hovedstaden heter også San Luis Potosí. Navnet. Navnet Potosí viser til den bolivianske byen av samme navn. Da det ble funnet sølv i San Luis Potosí, håpet man selvsagt at sølvårene her skulle være like rike som i den legendariske sølvbyen Potosí. Geografi. Det meste av delstaten ligger i høylandet, og gjennomsnittlig høyde er ca. 2000 meter. For det meste er også et tørt klima fremherskende, med forholdsvis lave temperaturer for breddegraden. Mot øst faller imidlertid landet bratt ned i en tropisk dal, la Huasteca Potosina. Her er klimaet varmere og fuktigere, og vannrike elver skjærer gjennom et dramatisk landskap av fjell, dype daler og klipper. Historie. Før den spanske erobringen av Mexico var området delt i tre kulturområder. La Huasteca Potosina, det tropiske lavlandet, var befolket av huastekernasjonen. Denne nasjonen hadde i århundrer en rik kulturell blomstring i delstatene Veracruz, Tamaulipas og San Luis Potosí, og det finnes flere arkeologiske utgravningssteder i delstaten. På 1400-tallet ble de imidlertid erobret av aztekerne. Den midtre delen av landet var befolket av otomí- og pame-nasjonene. Disse folkene dannet overgangen mellom jordbruksområdene i sør og jeger/sankerkulturene i nord. Mot nord bodde ulike folkeslag som av aztekerne foraktelig ble kalt chichimecas, ("barbarer"). De levde som nomader. På 1570-80-tallet etablerte misjonærer seg i de sørlige områdene. Men funnet av sølv rundt 1590 satte fart i den spanske bosettingen, og i 1592 ble San Luis Potosí by grunnlagt. Urfolk fra nasjoner som Tlaxcala, otomí og purépecha ble bragt inn for å arbeide i gruvene og på haciendaene. På 1700-tallet var området kjent for den harde behandlingen urfolket fikk i gruvene. I 1767 fant et opprør sted som følge av at jesuittene ble kastet ut av det spanske riket. Jesuittene behandlet nemlig urfolket bedre. I 1863 ble San Luis Potosí erklært for hovedstad i Mexico av Benito Juárez. Mexico by var på dette tidspunktet i hendene på franske erobringsstyrker, og den lovlige regjeringen var derfor flyktet nordover i landet. Økonomi. Økonomien er preget av gruvedrift, og i tillegg til de legendariske sølvgruvene utvinnes det gull, kopper, sink og andre mineraler. Kvegdrift og jordbruk er også viktig, og det dyrkes mais, hvete, bønner og bomull. I San Luis Potosí by er det en del forbruksvareindustri. Verdt å se i San Luis Potosí. Hovedstaden San Luis Potosí by er en av Mexicos vakre og interessante sølvbyer, med hus, palasser og kirker i barokkstil. Real de Catorce er en annen sølvby som blomstret på 1800-tallet, men som senere ble en spøkelsesby. I Gogorrón finnes det varme kilder. Lavlandet Huasteca Potosina er et naturområde av stor skjønnhet. Ymse. Filmen "Bandidas" med Salma Hayek og Penelope Cruz ble tatt opp i San Luis Potosí. Milchprosessen. Milchprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Erhard Milch") var den andre av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Milchprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Det var kun én tiltalt i saken, tidligere feltmarskalk i Luftwaffe Erhard Milch, som var anklaget for å ha begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Saken ble først for Militærtribunal II, og dommerne var Robert H. Toms (rettens president), Fitzroy Donald Philips og Michael A. Musmanno. John J. Speight var reservedommer. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens anklagene ble fremlagt av Clark Denny. Forsvarerne i saken var Friedrich Bergold og Werner Milch; sistnevnte var den tiltaltes bror. Milch erklærte seg ikke skyldig i alle tiltalepunkter. Tribunalet fant ham skyldig i punkt 1 og 3, men frikjente ham på punkt 2 fordi hans deltagelse ikke kunne bevises hinsides tvil. Han ble dømt til livsvarig fengsel, som ble omgjort til 15 års fengsel i 1951. I juni 1954 ble han sluppet fri under et større amnesti. National Security Letter. National Security Letter (NSL) er et begrep i den amerikanske Patriot-loven som gir etterforskningsetaten FBI anledning til å samle inn personopplysninger under etterforskning av terrorisme og spionasje uten fullmakt fra en dommer eller storjury. FBI kan utstede et NSL for å tvinge private selskaper – gjerne tele- og internettleverandører – til å utlevere personopplysningene. På denne måten fungerer NSL som en administrativ stevning. Et NSL innebærer også at det aktuelle selskapet forbys å informere kunden om at FBI har ham eller henne under overvåkning. I 2005 ble det utstedt 9254 forskjellige NSL vedrørende 3501 personer. Marxistisk Forum. Marxistisk Forum er en marxistisk gruppe som ble opprettet i 1967 etter at kretsen rundt Jørgen Vogt og Hans I. Kleven tapte kampen om Norges Kommunistiske Parti i det såkalte Vogt-oppgjøret samme år. Forumet har som formål å spre opplysning om marxismen. Vedtekter og arbeidsgrunnlag. I det første punktet i vedtektene til "Marxistisk Forum" heter det at forumet er en partipolitisk uavhengig organisasjon og at medlemskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. I arbeidsgrunnlaget sies det at forumet bygger på marxistisk teori. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling. Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre, heter det i arbeidsgrunnlaget. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Dokumentet ”Arbeidsgrunnlaget” – som ble vedtatt den 11. mars 1998 – slutter slik: "Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse." I dag (2008) er de fleste medlemmene i forumet partiløse. Men det viktigste i den forbindelse er at forumet tilstreber en væremåte hvor det skal være uten betydning hvor folk kommer fra. Det eneste av betydning er hvor folk vil hen. Samarbeidsorganisasjoner. Forumet samarbeider i Norge med "Bevegelsen for Sosialisme" (BfS) og "Marxist Forlag". BfS er også en partipolitisk uavhengig organisasjon. Bevegelsen ønsker å bidra til å sette behovet for et fundamentalt nytt samfunnsystem – sosialismen – på dagsorden.Organisasjonen ønsker å skape et miljø på tvers av tradisjonelle skillelinjer – de være seg kulturelle, aldersmessige eller mellom kjønnene. Målet er å skape et aktivt og inkluderende miljø som kan favne bredere enn det som tradisjonelt har vist seg mulig. Det medlemmene har felles er troen på en bedre verden – en sosialistisk verden. BfS står ikke i noe konkurranseforhold til eksisterende partipolitiske organisasjoner på venstresiden, men konsentrerer seg om politisk diskusjon og studiearbeid – og utadrettet informasjonsvirksomhet. Bevegelsen gir ut tidsskriftet "Sosialistisk fremtid". "Marxist Forlag" ble opprettet i 2007. Etter vedtektene er forlagets formål å gi ut litteratur og publikasjoner som behandler kultur, politikk og samfunnsspørsmål i et marxistisk perspektiv. Virksomhet. "Marxistisk Forum" arrangerer åpne møter, studiemøter og seminarer. Det gir ut studiemateriell i samarbeid med "Marxist Forlag". Forumet samarbeider også med BfS om utgivelsen av tidsskriftet "Sosialistisk fremtid". Historie. "Marxistisk Forum" ble grunnlagt i 1967, da et mindretall i NKPs sentralstyre forlot møtet og la ned sine verv. Utbryterne stiftet "Marxistisk Forum". Forumet ble fra begynnelsen av erklært som en partipolitisk uavhengig organisasjon. Det dypeste grunnlaget for splittelsen var ikke enkeltsaker, men spørsmålet om demokratiet i den kommunistiske bevegelsen. I det finner vi grunnlaget for at forumet legger så stor vekt på fruktbarheten i meningsbrytninger og så høyt verdsetter dialog. Nayarit. Nayarit er en av de mindre av Mexicos 31 delstater, og er en kyststat mot Stillehavet som også grenser til Sinaloa, Durango og Zacatecas mot nord og nordøst, og mot Jalisco i sør. Hovedstaden heter Tepic. Arealet er på 27 815 km², og befolkningstallet er på litt over én million mennesker. Navnet. Navnet kommer av nahuatl og betyr sønn av guden i himmelen og på sola. Geografi. Det meste av Nayarit er lavland langs Stillehavskysten, med mange fine strender og flere laguner i kystområdet. Området gjennomstrømmes av flere korte elver. Utenfor kysten ligger øygruppa Islas Marías og flere andre mindre øyer. Mot øst stiger landet mot fjellkjeden Sierra Madre Occidental, blant annet finnes flere sloknede vulkaner i delstaten. Klimaet er tropisk på kystsletta, med regntid på sommeren. Temperaturen avtar med høyden. Befolkning. De aller fleste innbyggerne i Nayarit tilhører Mexicos største befolkningsgruppe, mestisene, som er en blanding av spansktalende og urfolk. To urfolkskulturer står imidlertid sterkt i delstaten, huichol-folket med ca. 17 000 individer, og cora-folket med ca. 16 000 individer. I tillegg finnes det noen andre mindre grupper. Urfolksgruppene finnes først og fremst i avsidesliggende deler av delstaten. Befolkningsøkningen, som tidligere var sterk, er nå dempet på grunn av stor utvandring til Baja California og Canada. Økonomi. Jordbruk er viktig i delstaten, og blant annet dyrkes det sukkerrør, bananer og tobakk. Turismen spiller en stadig større rolle. Ett av Mexicos største badesteder, Puerto Vallarta, ligger dels i Nayarit, dels i Jalisco. Lenger nord ligger San Blas, som også er et viktig badested. Interessant i Nayarit. De fleste turistene kommer for å oppleve de flotte strendene. I tillegg ønsker mange å besøke Mexcaltitán, også kalt Mexicos Venezia. Denne landsbyen ligger ute i en lagune, og regnes som aztekernes urhjem. Overfallet på Rydjøkul. Overfallet på Rydjøkul var en hendelse hvor Erling Skakke og hans følge ble overfalt av såkalte hettesveinene. Overfallet skjedde den 2. februar 1167 på Sørum på Romerike. Bakgrunnen. Etter Sigurd Markusfostres død i 1163 var restene av hans flokk på flukt fra Erling Skakke som ville bli konge og som ubarmhjertig hadde ryddet vekk alle hindringer for å oppnå sitt mål. Disse reiste til Danmark i 1164. Danskekongen Valdemar den store møtte de norske flyktningene, som ønsket hjelp for deres sak. Valdemar den store sendte et brev nordover for å minne Erling Skakke om avtalen fra 1161, svaret gitt fra Norge var et løftebrudd på avtalen. Etter en versjon skulle Valdemar ha latt seg overtalt til å støtte opprørerne som tok til seg kallenavnet "Markusmennene" etter deres tronpretendent. Etter det første "Norgestogtet" eller Norgestoget i 1165 hadde danskene valgt å støtte opposisjonen mot Erling Skakke som hadde ikke gjort seg populært på Viken med sin fremferd mot opposisjonelle blant vikværingene. Hettesveinsreisingen var brutt ut formodentlig med dansk støtte der tronpretendenten var dattersønnen av Øystein Magnusson som hadde etterlatt seg en datter giftet med Gudbrand Skavhogsson, Olav Ugjæva. Mens Erling Skakke var i Danmark ifølge Snorre Sturlasons versjon av begivenhetene ved året 1165 skulle hettesveinene ha reist seg til opprør på Opplandene. I året 1166 var Erling Skakke i Viken med egne flåte, senere kom han til Oslo i høsten der han holdt gjestebud i jula. Olav Ugjæva kontrollerte Opplandene og Marker siden vinteren 1165-1166, men hadde ikke skip. Et forsøk på å samle skip ble stoppet da Erling Skakke og Orm kongebror som hadde kommet til Glåma i Romerike der disse tok alle fartøyer i beslagleggelse. I Sørum var det en gård som het Rydjøkul eller Rjodokul og en prest inviterte Erling Skakke til messe for kyndemess den 2. februar 1167. Erling Skakke med egne følge hadde kommet dit på flere fartøyer, og det måtte ha vært en mild vinter hvis Glomma skulle ha vært farbar så tidlig i året. Men presten hadde planlagt en felle for dem. Han sendte bud etter hettesveinene under Olav Ugjæva og Sigurd Agnhatt som dro til Rydjøkul så raskt disse kunne. Overfallet. Ut på natten til 2. februar 1167 begynte Erling Skakke å mistenke presten som prøvde å holde dem innendørs. På Skakkes ordre tok hans følge til seg våpen man hadde lagt fra seg. Etter 36 kilometer marsj var Olav kommet fram i tid nok til å høre lydene fra messen. Med sine hettesveinene gikk han til angrep under hærrop på gården. Erling Skakke og hans menn kom seg fort ut fra bygningene på vei mot elvebredden der skipene lå, men Olav hadde kommet med sine mennene til gjerdet på veien dit. Kamp var uunngåelige mellom hettesveinene og deres kongelige motstandere. Erling Skakke hadde færre menn mot Olav hadde flere menn med seg i sin følge. Med gjerdet som vern klarte Erling Skakke og hans menn å slå gjennom til skipene, hjulpet av mørket. Det var så mørkt at Olav og hans menn klart ikke å identifisere sine motstanderne under basketakene langs gjerdet mot elvebredden. Mange falt, Erling Skakke ble skadet på venstre side etter å ha kjørte egne sverd på seg ved feil. Orm kongebror var hardt såret. Men de hadde reddet seg. Ved å komme ut på fartøyene på elven var de reddet fra fienden. Olav som var så uheldig, fikk kallenavnet "Ugjæva" som betyr den uheldige. Han hadde fått den største sjanse for å rydde seg veg til kongemakten, men mistet den. Hvor mange som hadde falt under kampene, er ikke kjent – heller ikke hvor mange menn hadde kjempet mot hverandre, men det kan ikke ha vært så mange. Etterspillet. Olav Ugjæva etter overfallet ble etterhvert isolert på Opplandene og Marker på grunn av sankering av mat og utstyr for krigsformål på tynne befolkede strøk. Uten skip kunne han ikke sprede sine mennene ute på større områder. Det tok for mye av kreftene. Dessuten hadde Erling Skakke reist oppbud av bønder i Viken mot hettesveinene. I løpet av våren til sommeren 1168 var Olav Ugjæva dratt ned til Viken der de ikke bare krevde leidang, men også satt seg i besittelse av lanndet. Det falt sammen med det danske "Annet Norgestogtet" under Valdemar den store som fant sted i 1168, Saxo fortalt i "Danmarkskrøniken" at stormennene valgt å bli etter danskekongen var dratt hjemover. Slaget på Stanger i Våler, Østfold eller Slaget ved Stange i Borgarsyssel i 1168 nevnes av Snorre Sturlason, muligens et slag som hadde hendt under Valdemar den stores norgestoget eller etterpå da Erling Skakke rykket inn i Viken med leidangsflåten (omtalt i artikkelen Slaget ved Djurså). Slaget ble hardt, Sigurd Agnhatt falt sammen med mange av hettesveinene. Det var et avgjørende nederlag for Olav Ugjæva. Olav Ugjæva dro til Danmark der han overvintre til det neste året i Ålborg. Ved våren 1169 døde han, senere kom Kristin Sigurdsdotter som Erling Skakkes kone til Danmark for et forsøk på forlik mellom Valdemar den store og Erling Skakke. Fredsforhandlingene skal ha funnet sted i 1169 og sluttet med et forlik i 1170 etter Erling Skakke hadde ankommet i Randers. Hvorfor Kristin Sigurdsdotter var i Danmark fantes det ikke annet enn spekulasjoner om dette. Erling Skakke hadde tatt livet av hennes uekte sønn Harald med Sigurd Munn selv om det er uklart om det var før eller etter hennes Danmarksferd. Kilder. Snorre Sturlason med Heimskringla Nils Petter Thuesen, "Norges Historie i årstall" 2004, ISBN 82-458-0713-3 Rydjøkul Torvikbukt. Torvikbukt er en bygd og et tettsted i Gjemnes kommune på Nordmøre. Bygda teller ca. 500 innbyggere og ligger ved Sunndalsfjorden, under det 994 meter høye Reinsfjellet. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Torvikbukt grenser til Batnfjordsøra og Øre i vest, Osmarka i sør og Flemma og Angvik i øst. Næringsliv. Bygdas største og viktigste bedrift er Gjøco AS. Gjøco er en malingsfabrikk som produserer og markedsfører beis, maling, lakk, epoxy og notimpregnering. Bedriften omsatte for 143 millioner kroner i 2009 og har hatt vekst de siste årene. Jordbruk er en viktig næring i bygda, flere gårder driver produksjon av matvarer. Dette har satt sitt preg på bygdas miljø og omgivelser med store åpne områder med dyrket mark. Fra 1990-tallet har flere gårder blitt nedlagt, og stoppet sin produksjon. I Torvikbukt, som generelt på vestkysten av Norge, er det alpint landskap som kan gjøre jordbruk tungt å drive. Det gjør også næringen "ulønnsom" for mange. Men nedleggelse skyldes også mangel på nære slektninger som vil overta driften av gårdene etter at bonden har gått av med pensjon. Dette er de viktigste årsakene til at det blir færre gårder. Utdannelse. Torvik skole var en barneskole med ca. 40 elever siste året det var skole der. Skolen dekket første til syvende klasse. Skolen var flere ganger foreslått nedlagt av den administrative ledelsen i Gjemnes kommune, på grunn av dårlig kommuneøkonomi og behov for å kutte i skolebudjettet, men kommunestyret "stemte nei" ved flere anledninger. En av årsakene til at nedleggelse ble utsatt, var sannsynligheten for at andelslaget Torvikbukt Skule ville få godkjennelse for å starte privat grunnskole. Dette var kommunen pliktig til å delfinansiere, dersom det ble en realitet. I juni 2009, ble skolen nedlagt. Allerede samme høst ble Torvikbukt Skule opprettet. Torvikbukt Skule er en privat barneskole med kristen formålsparagraf. Torvikbukt Skule har sin undervisning i samme lokaler som Torvik Skole hadde, ved at de leier lokalene av Gjemnes kommune. Høgtun Folkehøgskole er en kristen folkehøgskole som årlig har ca. 95 elever. Høgtun er en internatskole og alle elevene bor på skolen, de blir derfor en stor og viktig del av befolkningen i bygda. Elevene studerer vanligvis bare "ett år" på skolen. Skolen har idrettsanlegg og forsamlingslokaler som de gjør disponibel for befolkningen store deler av året. Spesielt er skolens "beachvolleyball-bane" populær om sommeren. Infrastruktur. Bygdas akse og hovedvei er Riksvei 666 som går mellom Batnfjordsøra og Eidsvåg og er ca 50 km lang. Torvikbukt har også dagligvarebutikk, småbåthavn og barnehage. Bygda har flere idrettsanlegg med internasjonale mål. Øra Stadion er et stadionanlegg for fotball og friidrett. Fotballbanen er 105 x 67 meter og har gressdekke. Friidrettsbanen har en 400 meter lang løpebane med 6 baner og har grusdekke. Øra Stadion har holdt både kretsmesterskap i friidrett og norgesmesterskap i Triathlon. Banen eies av Torvikbukt Idrettslag. Gjemneshallen er bygdas storstue og er en idrettshall med oppmerkede baner med internasjonale mål for idretter som: Håndball, volleyball, badminton, basketball og tennis. Innvendig er hallen ca 45 x 25 meter og har svært god takhøyde. Hallen har også skytebane med elektroniske skyteskiver og miljørom. Hallen har en innendørs klatrevegg som ble innviet i januar 2007. Den har blitt hallens mest populære attraksjon, og klatring har blitt hallens mest benyttede aktivitet. Hallen eies av Gjemnes kommune. Reinsfjell Skytebane er bygdas mest høyteknologiske idrettsanlegg. Skytebanen har elektroniske skyteskiver og TV-skjermer for anvisning på alle skyteskivene. Skytebanen eies av Reinsfjell Skytterlag Migrationsverket (Sverige). Migrationsverket er en svensk myndighet som har ansvar for gjennomføringen av landets utlendingspolitikk, inkludert tillatelse eller visum for innreise, bosettingstillatelse, asylprosessen, statsborgerskap, støtte til frivillig tilbakevending og samarbeid med internasjonale organisasjoner som EU og UNHCR. Migrationsverket ble opprettet i 1969 under navnet Statens invandrarverk og fikk overført oppgaver fra tre ulike myndigheter: tillatelsessaker fra den daværende Utlänningskommissionen, statsborgersaker fra Justitiedepartementet og integrasjonsoppgaver fra Arbetsgruppen för invandrarfrågor i Inrikesdepartementet. Integrasjonsspørsmål ble utskilt til det nye Integrationsverket i 1997–98. Rudolf Brandt. Rudolf Brandt (født 2. juni 1909, henrettet 2. juni 1948) var en tysk offiser i SS og offentlig tjenestemann. Brandt var utdannet som jurist, og arbeidet som personlig administrativ offiser for Reichsführer-SS Heinrich Himmler fra 1938. Han var også rådgiver og leder for ministerens kontor ved Innenriksministeriet. Brandt erklærte seg ikke skyldig. Han ble i likhet med de andre tiltalte i prosessen frikjent på punkt 1, ettersom retten mente at det falt utenfor deres jurisdiksjon. På de tre andre punktene ble han kjent skyldig, ettersom han hadde vært ansvarlig for administrasjon og koordinasjon av eksperimenter i konsentrasjonsleirer, og dømt til døden. Rudolf Brandt ble henrettet ved hengning på sin 39-årsdag, den 2. juni 1948. Common Gateway Interface. Common Gateway Interface (CGI) er en protokoll for å koble ekstern programvare med en tjenermaskin, vanligvis kalt en nett-tjener. Dette lar tjeneren sende forespørsler fra en klients nettleser til det eksterne programmet. Nett-tjeneren kan deretter sende svaret fra programmet til nettleseren. CGI-systemet er et resultat av diskusjoner på epostlister mellom Rob McCool, John Franks, Ari Luotonen, George Phillips og Tony Sanders i 1993. De tidlige spesifikasjonene, og en referanseimplementasjon, ble laget av Rob McCool, da han arbeidet på NCSA. Implementasjonen ble gjort på en NCSA HTTPd nettjener ved å bruke variabler til å lagre parametre som ble sendt fra nettjenerens programkjøringsdel, og gitt til CGI-systemet som et uavhengig program. Wikiene er eksempler på GCI-program. Nettleseren spør etter informasjon, tjeneren vil gi informasjon (hvis den har), gjøre denne informasjonen om til html-kode og sende resultatet tilbake til nettleseren – eller sende en side som ber brukeren om å lage resultatet. Alle wiki-operasjoner styres av dette ene programmet. Fra nettjenerens synspunkt virker CGI på den måten at visse adresser (for eksempel http://www.example.com/wiki.cgi) er definert som adresser CGI-programmet skal lage. Når tjeneren mottar en forespørsel til en passende nettadresse, med data som klienten sendte, blir CGI-programmet kjørt. Tjeneren gir passende hode-del til resultatet, som sendes tilbake til klienten. Dette er en teknologi som er veldig tung for nettjeneren, fordi det vanligvis bruker en egen, ny kopi av CGI-programmet i hver eneste forespørsel klientene gjør. Dette har inspirert mer effektive teknologier som Perl, ASP, JSP og PHP som lar script-tolkere integreres inni nett-tjenere som moduler. Dermed unngår man å hele tiden måtte laste inn og starte tolkeprogram. Andre måter å utføre script-tolking. Dét å måtte kjøre ut en ny prosess for å kompilere programkoden kan endres hvis CGI-koden endres litt. Ett eksempel på en slik endring er FastCGI, andre eksempler inkluderer program-akseleratorer som forhåndskompilerer nettscriptene slik at nye forespørsler om scriptene sendes til den forhåndskompilerte koden istedenfor å kompilere koden på nytt hver gang scriptet kalles. Når sriptene endres blir ofte akselerator-mellomlagrene tømt for å sikre at det endrede scriptet kalles istedenfor det gamle. En annen tilnærming til scriptspråk er å bygge scriptkompilatoren direkte inn i nett-tjeneren slik at den kan utføres uten å lage en ny prosess. Apache nett-tjenersystemet har mange moduler som gjør dette, for eksempel mod_perl, mod_php, mod_python, mod_ruby, og mod_mono. Clerks.. "Clerks." er en amerikansk komedie skrevet og regissert av Kevin Smith. Filmen er Smiths langfilmdebut, og den første filmen i hans New Jersey-trilogi. Filmen introduserer oss for flere figurer som går igjen i Smiths filmer, deriblant Jay og Silent Bob. Innspilling. Filmen ble spilt inn på et beskjedent budsjett på $26.800, som ble skaffet til veie ved hjelp av bl.a. kredittkort, forsikringspenger og salg av Smiths tegneseriesamling. For å spare penger ble mange av rollene gitt til venner og bekjente, og de bruke sort/hvitt-film i kameranene, siden det var billigere enn farger. Filmen ble spilt inn om natten i butikken der Smith jobbet, og mangelen på dagslys i butikken blir forklart i filmen med at de ikke får opp skoddene foran vinduene. Mottakelse. Filmen ble vist under Sundance Film Festival i 1994. Der vakte den interesse fra flere filmselskaper etter at den vant «Filmmakers Trophy» og var nominert til «Grand Jury Prize», bl.a. fra Miramax Films som kjøpte rettighetene til filmen. Miramax gjorde noen redigeringer og la på et lydspor (musikkrettigheter som kostet $200 mer enn selve filmen) før de begynte å vise den i de uavhengige filmmiljøene i USA. Filmen ble populær, og den ble utgitt nasjonalt på slutten av året. Før filmen ble vist på kino, gikk Miramax og Smith til sak mot MPAA om sensuren av filmen. MPAA hadde gitt filmen 17-årsgrense, noe som begrenser en films mulighet til inntjeni9ng betraktelig, og sensuren ble gitt utelukkende på grunn av den grove språkbruken. Saksøkerne, med advokat Alan M. Dershowitz i spissen vant, og sensuren ble senket til en R. Filmen var en av de første som slo gjennom nasjonalt etter å ha blitt vist på Sundance, og mange regissørspirer så på Smith som en foregangsfigur på lik linje med Stephen Soderbergh. Oppfølgere og spin-offs. I 1995 ble det laget en pilotepisode av en TV-serie basert på filmen. Serien var produsert av The Walt Disney Company (som eier Miramax) og Buena Vista Entertainment, og var en versjon helt strippet for det grove språket filmen var kjent for. Verken Smith eller skuespillerene fra filmen var med i serien, men både Brian O'Halloran og Jeff Anderson var på audition for rollen som Dante Hicks uten å få den. Smith har sagt at resultatet var forferdelig, og både O'Halloran og Anderson har uttalt de var glade for at de ikke fikk rollen. ' var en kortlevet animert TV-serie på seks episoder. Serien ble solgt til ABC, men de sendte bare to av de seks episodene før serien forsvant helt. Serien ble til slutt sendt i sin helhet på Comedy Central, før den ble utgitt på DVD. En helaftens tegnefilm med tittelen "Clerks: Sell Out" var på et tidspunkt planlagt, men planene er foreløpig skrinlagt. I august 2006 kom oppfølgeren "Clerks II". Filmen er i farger, og handlingen foregår i en hamburgerrestaurant der Dante og Randall jobber. Smith har også skrevet flere tegneserier basert på figurene i filmen. Serien består "Clerks: The Comic Book", "Clerks: Holiday Special" og "Clerks: The Lost Scene". I 2001 skrev og regisserte Smith en kortfilm kalt "The Flying Car", som handlet om Dante og Randall som filosoferte mens de sto fast i bilkø, som ble vist på "The Tonight Show with Jay Leno". Lydspor og musikk. Etter at Miramax kjøpte filmrettigheten, la de på et nytt lydspor med musikk. Dette ble utgitt som et album der sangene ble mikset sammen med lydklipp fra filmen. One Nation Party. One Nation Party er et australsk høyrepopulistisk parti som ble grunnlagt i 1997 og stilte til valg for første gang i 1998. Partiet ble startet etter at det liberale parlamentsmedlemmet Pauline Hanson ble vraket på grunn av uttalelser som ble tolket i rasistisk retning. I partiprogrammet kom også dette til syne gjennom en argumentasjon om at det australske samfunnet var i ferd med å bli ødelagt av innflytelsen fra asiatiske innvandrere og landets urbefolkning aboriginene. Parlamentsvalget i 1998 ble ingen suksess. Hanson ble ikke valgt, men partiet fikk valgt en senator, som satt til 2005. Ved regionalvalget i Queensland i samme år oppnådde inidlertid One Nation Party fikk hele 22,7%, og ble provinsens nest største parti. Interne motsetninger og motstand fra de etablerte partiene svekket imidlertid partiet, og ved valget i Queensland i 2001 oppnådde de bare 8,69%, selv om de på dette tidspunktet hadde blitt et mer landsdekkende parti med representasjon også i delstatsparlamentene i Vest-Australia og New South Wales. Dette skulle imidlertid ikke vare, og i 2004 falt de ut av delstatsparlamentet i Queensland, som siste delstat. I 2005 mistet de statusen som riksdekkende parti, og er i dag kun et parti som eksisterer i Queensland, Western Australia og New South Wales. Siegfried Handloser. thumb "Prof. dr. med." Siegfried Handloser (født 25. mars 1895, død 3. juli 1954) var en tysk lege som virket som sjef for Wehrmachts medisinske avdeling under andre verdenskrig. Han ble født i Konstanz, og ble knyttet til det militære helseapparatet under første verdenskrig. I 1938 ble han armegruppelege for Armegruppekommando 3, og i oktober 1939 ble han utnevnt til æresprofessor. Etter krigsutbruddet ble han sjef for Wehrmachts medisinske avdeling, og dermed den øverste innen det tyske militære helseapparatet. Man kom etter krigens slutt til at han hadde vært fullstendig klar over de medisinske eksperimenter som ble utført på krigsfanger og fanger i konsentrasjonsleirer, uten å gjøre noe for å stoppe dette. Dette førte til at Det amerikanske militærtribunalet tok ut tiltale, og stilte ham for retten i Nürnberg under Legeprosessen. Handloser erklærte seg ikke skyldig. I likhet med de andre tiltalte ble han frikjent på punkt 1 fordi retten mente at den ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i det spørsmålet. Han ble kjent skyldig på punkt 2 og 3, og dømt til livstids fengsel i august 1947. Dette ble i 1951 omgjort til 20 års fengsel, og i 1954 ble han løslatt under et amnesti. Kort tid etter døde han av kreft i München, 59 år gammel. Handloser, Siegfried Handloser, Siegfried Handloser, Siegfried Handloser, Siegfried Durango (delstat). Durango er en av Mexicos 31 delstater. Den er en stor delstat og ligger nord i landet. Den grenser mot Chihuahua i nord, mot Coahuila i nordøst, mot Zacatecas i sørøst, mot Nayarit i sør og i vest mot Sinaloa. Delstaten er svært stor, 123 451 km², omtrent som Nord-Norge og Nord-Trøndelag til sammen, og befolkningstallet ligger på 1,6 millioner innbyggere. Hovedstaden heter Victoria de Durango. Navnet. Byen og delstaten Durango er oppkalt etter Durango, en by i spansk Baskerland. «Victoria de Durango» er til ære for Mexicos første president, Guadalupe Victoria. Geografi. Fjellkjeden Sierra Madre Occidental fyller opp den vestre delen av delstaten, mens de midtre og østre delene utgjør en høyslette. Store deler av området er tørt og ørkenaktig, men noen elver kommer ned fra fjellene. Det finnes en del furuskog i fjellområdene. I en del områder er det jordbruk ved hjelp av irrigasjon, særlig i Laguna-området Historie. Området var før den spanske erobringen bebodd av nomadestammer. De ytte sterk motstand mot spanjolene, og først i 1563 ble hovedstaden Durango grunnlagt av baskeren Francisco de Ibarra. Gjennom hele kolonitida var området preget av kvegdrift og gruvedrift. Økonomi. Kvegdrift, skogsdrift og gruvedrift har tradisjonelt vært de viktigste næringene i Durango. I tillegg har jordbruk ved hjelp av kunstig vanning kommet til, og det dyrkes mais, hvete, bomull, tobakk og annet. En god del industri er også etablert i området Laguna og i delstatshovedstaden. Interessant i Durango. Delstatshovedstaden Durango er en ren, velstelt og vakker by, med en kjerne i kolonistil. Rundt byen ligger flere "westernbyer", bygd opp som filmkulisser for westerfilmer. Sierra Madre Occidental-fjellene byr på fossefall, dype skoger og urørt natur. Wolfram Sievers. "Wolfram Sievers (1905 - 1948)" Wolfram Sievers (født 10. juli 1905, henrettet 2. juni 1948) var en tysk lege og offiser i SS. Han ble født i Hildesheim. Sievers gikk inn i NSDAP i 1929, og ble etterhvert Standartenführer i SS. Han ble i 1935 leder for Ahnenerbe, en organisasjon som forsket på raseteorier og var underlagt Reichsführer-SS. Han var også direktør for Ahnenerbes Institut für Wehrwissenschaftliche Zweckforschung og viseformann i styret for Reichsforschungsrat. Sievers arbeidet blant annet i Dachau konsentrasjonsleir sammen med August Hirt. Etter andre verdenskrigs slutt ble han tiltalt av Det amerikanske militærtribunalet, og stilt for retten i Nürnberg under Legeprosessen. Han erklærte seg ikke skyldig. I likhet med de andre tiltalte i prosessen ble han frikjent på punkt 1, fordi retten mente at den ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i dette spørsmålet. Han ble kjent skyldig i de tre andre punktene, og dømt til døden. Henrettelsen ble eksekvert ved hengning i Landsberg fengsel den 2. juni 1948. Ahnenerbe. Ahnenerbe Forschungs und Lehrgemeinschaft var en tysk, nasjonalsosialistisk forskningsstiftelse grunnlagt av Heinrich Himmler, Herman Wirth og Walter Darré den 1. juli 1935. Den ble innlemmet i SS i januar 1939 og var en del av Himmlers personlige stab. Grunnleggelse og formål. Navnet "Ahnenerbe" betyr «anearv», eller «forfedrearv», og organisasjonens formål var å drive forskning på «den tyske rases» antropologiske og kulturelle historie. Hovedkvarteret lå i bydelen Dahlem i Berlin. Det opprinnelige formålet var å fremskaffe bevis for de nasjonalsosialistiske teoriene om rasemessig overhøyhet gjennom historisk, antropologisk og arkeologisk forskning. Himmler hadde latt seg rive med av Adolf Hitlers ideer om det tyske folks opprinnelse slik de var fremstilt alt i Mein Kampf: ”All kultur” skrev Hitler, ”alle resultater av kunst, vitenskap og teknologi som vi ser for oss i dag, er nesten utelukkende ariernes kreative verk.” Himmler oppsummerte formålet som «å føre det tyske folk tilbake til den evige og guddommelige syklus av forfedre, levende og etterkommere». Dette ble gjort gjennom å rekonstruere alle aspektene ved den opprinnelige germanske kulturen. Og resultatet man ventet å finne var at den nordiske rasen en gang hadde hersket over verden, at alle sivilisasjoner på en eller annen måte hadde sprunget ut av – eller i det minste latt seg inspirere av – et mytologisk nordisk, germansk folk. Himmler utnevnte Wirth til selskapets president og Wolfram Sievers som dets generalsekretær. Den da 30-årige Sievers hadde bakgrunn fra den tyske völkisch-bevegelsen, blant annet "Deutschvölkischer Schutz und Trutzbund" som var den største og mest aktive antisemittiske organisasjonen i Tyskland på den tiden. Utenom jødespørsmålet, avviste den også Weimarrepublikkens demokratiske parlamentarisme, og de fleste medlemmene, inkludert Sievers, gikk etter hvert inn i NSDAP. "Wolfram Sievers (1905 - 1948)" Ekspansjon. Da Wirth ble erstattet som president med den 36 år gamle indologen dr. Walther Wüst, som var dekan for det filosofiske instituttet ved Universitetet i München og særlig kjent for sin evne til å formidle forskning på en enkel og forståelig måte, begynte Ahnenerbe å ekspandere. I 1939 fikk den et nytt og imponerende hovedkvarter i en praktvilla i Berlinbydelen Dahlem, og ble samme året også den inkorporert i den større SS-organisasjonen som del av Himmlers personlige stab. Himmler sørget for at organisasjonen hadde rikelig finansielle støtte. Utenom direkte bevilgninger var Ahnenerbe også delvis finansiert ved hjelp av et patent for ”kattøye” – refleks på sykkelpedaler. I 1938 hadde Himmler innført en ny veitrafikklov som slo fast at alle nye tyske sykler skulle være utstyrt med disse kattøye-pedaler, og bare i 1938 mottok Ahnenerbe 77 740 Riksmark i lisensavgift fra tyske sykkelfabrikanter På det meste hadde Ahnenerbe 137 forskere og vitenskapsmenn på sin lønningsliste. Organisasjonen var delt inn i flere avdelinger, de fleste basert på arkeologi. Ahnenerbe sendte ut ekspedisjoner til en rekke land som en del av sitt arbeid, blant annet til Norge, Sverige, Sør-Tyrol, Tibet og Sør-Amerika. Ahnenerbe i Norge. I Norge var Ahenerbe aktiv både før og under krigen. Allerede under angrepet på Norge i 1940 ankom arkeologen Herbert Jankuhn sammen med med den tyske invasjonshæren, med oppdrag fra Ahnenerbe om å sikre norske fornminner under kamphandlingene. I 1942 ble professor i "Volkslehre, Grenz- und Volksdeutschtum" ved Reichsuniversität Posen Hans Schwalm sendt opp som fast utsending. Universitetet hvor han hadde sin lærestol, hadde blitt opprettet kun et drøyt år i forveien som et "Grenzlanduniversität" i den delen av Polen som nylig hadde blitt innlemmet i Tyskland. Schwalms oppdrag i Norge var å fremme "Germanischer Wissenschaftzeinsatz", et program som skulle gjøre SS ledende innenfor "germanische Arbeit" i Det tredje riket. Han var derfor særlig interessert i germansk kulturarv, og i kulturminner som stavkirkene, bryggen i Bergen, vikingskipene, oldsaksamlingen og gamle gravhauger. Særlig viktig var det derfor å opplære Wehrmacht til å respektere slike kulturminner når den bygget ut bunkersanlegg, havner og veier. Når det gjaldt den norske befolkningen, mente Schwalm at den hadde et godt rasegrunnlag. Men den manglet helt bevissthet om betydningen av raseopphav, rasestolthet og fellesskap med andre germanske folk, og da særlig det tyske. Spesielt gjaldt dette de intellektuelle på Universitetet i Oslo. Han tilskrev dette engelsk påvirkning og skrekkpropaganda om Nazi-Tyskland, samt jødisk infiltrasjon i ledende kretser, som hadde gjort demokratiske og liberale ideer dominerende i Norge. Hans Schwalm arbeidet for å få innflytelse i norsk vitenskap, men lyktes ikke på grunn av motstand fra norske forskere, NS og andre tyske organisasjoner. Han hadde kontor og fikk praktisk støtte av Germanische Leitstelle i Drammensveien 99. Schwalm arrangerte også flere ekspedisjoner for vitenskapsmenn fra Ahnenerbe i Tyskland. Som reiseleder for disse engasjerte han nordmannen Alfred Hagn, som egentlig var ansatt spm restaureringskonsulent hos Riksantikvaren. En annen av Ahnenerbes samarbeidspartnere i Norge var folkloristen og etnologen dr. Lily Weiser-Aall. Hans Schwalm dro tilbake til Tyskland i 1944 uten å egentlig ha oppnådd noe. Han ble ikke straffet etter krigen og det er uvisst hva som skjedde med ham etterpå. Respect. Respect – The Unity Coalition (en forkortelse for "Respect, Equality, Socialism, Peace, Environmentalism, Community, and Trade unionism", på norsk "respekt, likhet, sosialisme, fred, miljø, fellesskap og fagforeningsvirksomhet") er et britisk politisk parti som er representert ved George Galloway i Underhuset. Bakgrunnen for stiftelsen var at Galloway, en markant venstrerepresentant for Arbeiderpartiet i Underhuset siden 1987, hadde blitt ekskludert fra partiet i 2003. Partiet har en noe broket sammensetning. Galloway selv blir ofte regnet som stalinist. Samtidig har partiet støtte fra så vidt ulike krefter som trotskistene i Socialist Workers' Party og deler av de muslimske foreningene Muslim Association of Britain og Muslim Council of Britain. Blant fremtredende tilhengere kan nevnes filmregissøren Ken Loach og forfatteren Harold Pinter. Partiet stilte første gang til valg i lokalvalget i London i 2004. Ordførerkandidaten Lindsey German kom på 5. plass, men partiet gjorde det relativt godt i de østlige bydelene, og var ikke langt unna å bli representert i bystyret. Ved valget til Europaparlamentet samme år fikk partiet 1,7% av stemmene. Partiet gjorde også relativt gode valg i Birmingham og Leicester, men systemet med flertallsvalg i enmannskretser gjorde at de ikke ble representert her. Sin første folkevalgte fikk de imidlertid også i 2004, i bydelsstyret i Tower Hamlets i det østlige London. Ved parlamentsvalget i 2005 stilte RESPECT kandidater i 26 valgkretser. Galloway, som tidligere hadde representert Glasgow, stilte i Bethnal Green and Bow i London, og ble valgt på bekostning av Arbeiderpartiets Oona King, mye på grunn av hennes støtte til invasjonen i Irak – en støtte hun siden har gått tilbake på. Partiets kandidater kom også på annen plass i to andre bydeler i London, samt i Sparkbrook and Small Heath i Birmingham, som har en stor andel muslimer blant befolkningen. Ved kommunevalget i 2006 ble det også i Tower Hamlets partiet gjorde sitt beste valg, med hele 12 representanter av 45. Partiet fikk også tre representanter i bydelen Newham og ble representert i bystyret i Birmingham. Selv om partiet representerer en samling av flere ulike venstrekrefter er de ikke alene. Både Socialist Party, Alliance For Workers' Liberty og Workers Power kritiserer partiet for å være toppstyrt og lite demokratisk. De kritiserer også RESPECT for å ignorere homofiles rettigheter for å tekkes muslimske velgere. Galloway personlig blir også kritisert, blant annet for ikke å nøye seg med gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt for sitt politiske arbeid. Da han deltok i en kjendisversjon av Big Brother vakte også dette en del kritikk. RESPECT er ikke det første forsøket de senere årene på å samle den britiske venstresida i ett parti. Socialist Alliance, som inkluderte mange av de samme kreftene som RESPECT, gikk blant annet i oppløsning på grunn av samarbeidsproblemer. Om det samme vil skje med RESPECT gjenstår å se. Kaizers Orchestra EP. Kaizers Orchestra EP, også kjent som Den gule EP-en, er den første EP-en av det norske rockebandet Kaizers Orchestra. Den bestod av fire låter, inkludert «Bastard», som regnes som den første låten til Kaizers Orchestra, fordi det er her "Mr. Kaizer" dukker opp for første gang. Kun 1000 kopier ble laget, og i dag, er den fortsatt sjelden og kan selges for en nokså høy pris. EP-en ble utgitt som en promotion for Kaizers Orchestra på i 2000. «Bøn fra helvete» og «Dekk bord» ble senere spilt inn på nytt på bandets debutalbum "Ompa til du dør". «Katastrofen» ble spilt inn på nytt til bandets andre EP, "Død manns tango". Sporliste. Alle låter er skrevet av Janove Ottesen, unntatt hvor annet står. Kjønnshår. Kjønnshår er det håret som sitter på pubes, de ytre kjønnsorganene og det nærliggende kroppsområde. Formen på området som er dekket med kjønnshår varierer fra person til person, og etter rase og etnisitet. Hårtypen varierer også, fra krøllet til helt slett. Fargen på kjønnshåret kan avvike veldig fra håret på hodet. De fleste har mørkere kjønnshår enn de har på hodet, men det kan også være omvendt. Kjønnshåret begynner å vokse ut i starten av puberteten, og er vanligvis fullt utvikla rundt fem år ut i puberteten, både hos kvinner og menn. I vestlige kulturer er den siden 1960-tallet blitt stadig vanligere å klippe eller fjerne kjønnshår, selv om dette ikke ble gjengs før inn på 1990-tallet. Dunkeld. Dunkeld (skotsk gælisk "Dùn Chailleann") er en liten by i Strathtay, Perth and Kinross, Skottland, omtrent 24 km nord for Perth ved A9 vegen i det skotske høylandene og på den motsatte (nordlige) siden av elven Tay fra den viktorianske landsbyen Birnam. Dunkeld og Birnan deler jernbanestasjon. Byen har et sterkt historisk preg, og National Trust for Scotland har flere eiendommer der. Tidlig historie. Katedralen i Dunkeld Navnet Dùn Chailleann betyr festningen Caledonii eller kaledoniernes festning. Festningen er antagelig det som nå er "King’s Seat", kort stykke nord for byen. Begge stedsnavnene antyder en tidlig betydning for området som strekker seg tilbake til jernalderen for den senere byen og bispesetet. Dunkeld ("Duncalden" og andre varianter i tidlige dokumenter) er etter sigende blitt ‘grunnlagt’ eller ‘bygd’ av Caustantín av pikterne, konge av pikterne (død 820), denne grunnleggelsen referer sannsynlig til en helligdom som allerede hadde verdslig betydning. ‘Apostlenes stein’, en utsmykket men svært slitt og ødelagt kors-plate som nå blir oppbevart i katedralmuset, Cathedral Museum, kan dateres til denne tiden. En godt bevart keltisk håndbjelle av bronse som tidligere ble oppbevart i sognekirken til ‘Little Dunkeld’ (nå innenfor landsbyen Birnam) på den sydelige bredden av Tay på motsatt side av Dunkeld, kan også ha overlevd fra det tidlige klosteret (en replika finnes i Cathedral Museum). Til den tidlige kirken eller klosteret skal etter sigende Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) ha brakt en del av relikviene til Sankt Columba av Iona «til kirken som han bygde». Relikviene ble delt opp på Cináed mac Ailpíns tid mellom Dunkeld og klosteret på Kells i Irland for å beskytte dem mot rov fra norske vikinger eller andre hærmenn. Dedikasjonen til den senere middelalderkatedralen var til Sankt Columba. Denne tidlige kirken var for en tid det geistlige hovedsetet for østlige Skottland (en status som senere på 900-tallet ble overført til St. Andrews). Et oppslag i Ulster-annalene for 865 referer til dødsfallet til Tuathal, sønn av Artgus primepscop (gammelirsk for «sjefbiskop») av Fortriu (sydlige Piktland) og abbeden av Dunkeld. Klosteret ble herjet av danske vikinger som seilte opp elven Tay i 903, men klosteret fortsatte å blomstre inn 1000-tallet da dets biskop, Crinán (død 1045), ved å gifte seg med en av døtrene til Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland), ble en av forfedrene til de senere kongene av Skottland gjennom dennes sønn Donnchad mac Crínáin (Duncan I av Skottland). Middelalderen. Bispesetet Dunkeld ble gjenreist av kong Alasdair mac Maíl Choluim (Alexander I av Skottland). Mellom 1183 og 1189 ble det nye bispedømme i Argyll skilt fra Dunkeld som opprinnelig hadde strukket seg til vestkysten av Skottland. Ved år 1300 administrerte bispedømmet Dunkeld som inkluderte seksti sognekirker, en antall av dem var merkelig nok fordelt mellom bispedømmene St. Andrew og Dunblane. Det restaurerte katedralkoret dateres fra tidlig på 1400-tallet. Det vestlige tårnet, syd-bislaget og domkapittelet (som nå huser Cathedral Museum) ble bygget mellom 1450 og 1475. Katedralen ble strippet for sitt rike invetar etter reformasjonen på midten av 1500-tallet. Kirkeskipet og bislaget har vært uten tak siden tidlig på 1600-tallet, og både disse samt tårnet er nå administrert av foreningen Historic Scotland. Nedenfor himlingen på tårnets første etasje er det rester av veggmaleri fra før reformasjonen som viser bibelske scener (ca 1490), en av de svært få som har overlevd i Skottland. Den best bevarte viser «Salomos dom», noe som reflekter middelalderens bruk av dette rommet som biskopens domstol. Innenfor tårnet er det bevart noen fragmenter av steinverk assosiert med katedralen og de omliggende områdene, inkludert en piktisk utskjæring av en rytter med spyd og et drikkehorn, og en antall middelalderske gravmonumenter. Katedralmuseet holder hus i det tidligere domkapittelet og sakristiet på nordsiden av koret. Etter reformasjonen ble domskapitelet brukt som gravmidtgang for jarlene, markisene og hertugene av Atholl, og inneholder et antall detaljerte monumenter fra mellom 1600-tallet og tidlig på 1800-tallet. Også bevart i museet er to tidlige kristne korsplater og andre gjenstander, og en visning av Dunkelds historie og katedralen. I juni 2005 var det et større tyveri fra museet. Blant det som ble stjålet var en "quaich" (skotsk kopp med to hanker), kopper for kommunioner, en klokke av bronse med trehåndtak fra 1600-tallet som hadde vært benyttet i kirken. Slaget ved Dunkeld. Det meste av byen ble ødelagt i løpet av slaget ved Dunkeld da regimentet 26th Foot ("Cameronian Regiment") klarte å beseire jakobittene kort tid etter disses seier ved slaget ved Killiecrankie. Hull fra muskettkuler som ble skutt under slaget kan fortsatt sees i katedralveggen. Byen. Gjenoppbyggingen av byen har gjort den til en av de mest komplette landsbyer fra 1700-tallet i Skottland. Mange av de grovmurte, landsens bygningene har blitt restaurert av foreningen National Trust for Scotland (NTS). Dagens gatestruktur i den eldre bydelen består av en Y-formet arrangement, parallell med elven Tay, og skråner til en gate ("Brae Street/High Street") fra øst til en lang V for markedsplassen, kjent som «The Cross» (‘Korset’). Passasjer som leder fra hovedgata gir adgang til husenes bakgård, et tradisjonelt arrangement i Skottland. På stedet for den tradisjonelle markedskorset er det en fantasifull neo-gotisk fontene, "Atholl Memorial Fountain" (NTS) som ble bygget i 1866 som et monument for George Murray, 6. hertug av Atholl (1814–1864). Fontenen er minneverdig for dens heraldikk og symboler for frimurerorden. Murray var stormester av storlosjen i Skottland i årene 1843-1864. Vest for markedskorset er butikken "Ell Shop" (NTS), bygget i 1757 og som har sitt navn fra en jern-alen ("iron ell"), veverens mål, festet mot et hjørne. Denne bygningen er etter sigende å være på stedet for byens hospital i middelalderen, dedikert til Sankt George. Ved det nordvestlige hjørnet på den samme raden er "Hertuginnen av Atholls pikeskole", reist i 1853 i neo-gotisk stil, og vanligvis kjent som «Hertuginne Anne» etter dets grunnlegger Anne Home-Drummond (1814-1897), hustru til den 6. hertug av Atholl og Mistress of the Robes ("kongelig tjenerinne") av dronning Victoria. Bygningen er brukt for utstillinger og andre aktiviteter, mest kjent for de populære og årlige kunstustillingene om somrene, "Dunkeld Art Exhibition". Venstre arm av Y'en leder langs Cathedral Street til middelalderkatedralen og den høyre armen, nå stort blokkert, ledet opprinnelig til Dunkeld House, bygget av Sir William Bruce i 1676–1684 for 1. marki av Atholl, en gang en av Skottlands mest betydelige herskapshus, ble revet i 1827. En neo-gotisk erstatning ble påbegynt på samme sted, men ble heldigvis aldri fullført og det finnes ikke noe spor av dette bygget igjen. Området rundt katedralen var det viktigste for bosetningen i middelalderen og i tidligere tider. Her sto boligene til katedralens geistlige med biskopens palass vest for kirken. Dette var også stedet hvor middelalderens bro gikk over Tay. Byens planstruktur ble radikalt endret i 1809 på grunn av en ny steinbro over Tay øst for byen, konstruert av Thomas Telford, og det ble utledet en ny gate ("Bridge Street-Atholl Street") i rette vinkler i forhold til den gamle grupperingen. Denne gaten, som har fortsatt har mye av dens georgianske utseendet, var en del av hovedruten nord til Inverness inntil Dunkled ble omkjørt av motorvegen A9 på 1970-tallet. Stompa. Stompa, egentlig akronym for "«Stein Oskar Magell Paus Andersen»", er det norske navnet på hovedpersonen i og tittelen på en rekke humoristiske barne- og ungdomsbøker om livet på en privat kostskole skrevet av Anthony Buckeridge. Serien gikk som hørespill i Lørdagsbarnetimen på 1950- og 60-tallet. På 1960-tallet ble det også laget fire norske spillefilmer om Stompa. Både hørespillene og spillefilmene var enormt populære både blant barn og voksne. I den perioden da radiohørespillene om Stompa ble sendt for første gang i Lørdagsbarnetimen (de har gått i reprise et utall ganger), var denne programposten det norske radioprogram med flest lyttere, og av alle innslag var Stompa-hørespillene de mest populære. Stompa er en gutt tidlig i tenårene som må gå på kostskolen «Langåsen pensjonatskole» fordi hans far jobber som forsker i USA. De fleste guttene som går på skolen, får navn etter sitt hjemsted, blant annet «Bodø» (spilt i filmene av Knut Eide), Bergen, Sørlandet og Nøtterø. Mye av komikken spiller på misforståelser og situasjonskomikk i forhold til voksne autoriteter, som oftest representert ved lektorene «Brandt» (Arne Lie) og «Tørrdal» (Gisle Straume). 22 av de 25 originale bøkene har blitt oversatt og betydelig bearbeidet for norske forhold av Nils-Reinhardt Christensen, som også har regissert alle Stompa-filmene. Selv om de tar utgangspunkt i et overklassepreget britisk kostskolemiljø som i liten grad finnes i Norge, har de blitt svært populære. Bøkene går inn i en litterær tradisjon for bøker hentet fra kostskolemiljøer, en tematikk man finner igjen i for eksempel Harry Potter-bøkene. I den engelske originalen heter Stompa-figuren «Jennings». Hans trofaste følgesvenn Bodø heter opprinnelig «C E J Darbishire». Opplegget med situasjonskomikk innenfor et gitt miljø med faste figurer går igjen i moderne tv-serier og situasjonskomedier. Stompa-filmene er innspilt delvis på Lunde skole i Skien, men det er Frogner Hovedgård (Skien) øst for Skien sentrum som er kulisse for Langåsen pensjonatskole. På Telemark Museum i Brekkeparken står Skiens første brannbil fra 1927. Veteranbilen medvirket sammen med Willie Hoel i Stompa & Co fra 1962. Av de fire filmene er de to første, «Stompa & Co» og «Stompa selvfølgelig!», basert så å si direkte på historier fra bøkene, mens «Stompa forelsker seg» og «Stompa til sjøs!» bygger på historier som ikke direkte kan spores tilbake til bøkene. NRK har produsert en rekke populære hørespill basert på bøkene. Andre bøker er også tilgjengelige som lydbøker. Kjøpekontrakt. En kjøpekontrakt er en skriftlig avtale som inngås mellom to parter om å overføre en gjenstand, eiendom, eller rettighet, før selve overdragelsen finner sted. Kjøpekontrakten undertegnes av både kjøper og selger. Det er også en kjøpekontrakt når partene bare avtaler muntlig et kjøp, og rettsreglene er stort sett de samme for skriftlig og muntlig avtalte kjøp. Kjøpekontrakten kan beskrive overdragelsessum, overdragelse- og betalingstidspunkt, eventuelle vilkår som må være oppfylt, hvem som skal bære eventuelle omkostninger med overdragelsen "(for eksempel offentlige avgifter)", transportkostnader, forsikringer m.m. Når en kjøpekontrakt ikke inneholder bestemmelser om slike forhold, kan det bli spørsmål om kjøpekontrakten er å anse som inngått (særlig hvis prisen ikke er avtalt), og om å tolke og utfylle kontrakten med de vanlige rettsregler for slike kjøp. For forbrukerkjøp gjelder "«forbrukerkjøpsloven»". For kjøp av fast eiendom gjelder "«avhendingsloven»". Forøvrig gjelder" «kjøpsloven»". En kjøpekontrakt vedrørende fast eiendom kan kreves tinglyst. Kjøpekontrakter for ytelser og leveranser i forbindelse med bygge- og anleggsarbeider, kalles gjerne byggekontrakter, entrepriseavtaler o.l. Kjøpekontrakter for tjenester fra tjenesteleverandører som advokater, arkitekter, rådgivende ingeniører og andre konsulenter, kalles ofte oppdragsavtaler. Prokurist. En prokurist (latin: "pro" «for» og "cura" «omsorg») er en person som har prokura (fullmakt) fra en forretningsmann eller et selskap til å inngå avtaler i hans/selskapets navn. En prokurist kan ikke overføre prokuraen til en annen. Regler for prokurister finnes for norsk retts vedkommende i «Lov om prokura» av 21. juni 1985. Hallik. Hallik, fra svensk, også "alfons", "ruffer", "sutenør", og engelske "pimp",; er en person som livnærer seg av at andre personer bedriver prostitusjon. En vanlig form er at han eller hun lar den prostituerte forsørge seg, men også at det tas husleie og at halliken formidler tjenestene og tar prosenter av inntekten. Hallikvirksomhet er forbudt i mange land, blant annet i Norge. Treschow. Fremstilling av slekten Treschows våpen."Ukjent tegner." Treschow er en dansk og norsk adelsslekt. Noen slektsgrener er borgerlige. Slekten lever hovedsakelig i Danmark, Norge og Sverige, hvor flere medlemmer har hatt fremstående stillinger i samfunnet. På 1800-tallet eiet medlemmer av slekten store eiendommer og industri, særlig i Larvik-området. Mille-Marie Treschow er dagens godsherre på Fritzøehus, samt en av landets rikeste kvinner og største grunneiere. Danmark. Slekten Treschow nedstammer fra Niels Hansen (død i 1593), som var en av de mest velstående kjøpmenn i Næstved på Sjælland. Hans sønn var kjøpmann Niels Nielsen (død i 1633) med tilnavnet "Træskomager". Deretter fulgte kjøpmann Rasmus Nielsen (fl. 1605 –1629), som i likhet med faren kalte seg "Træskomager". Derfra utviklet navnet seg til fast slektsnavn, og samtidig ble det forkortet til "Træsko" og gitt ny skrivemåte, nemlig "Treschow". Rasmus Nielsen var far til Giert Treschow (1623–1666), kjøpmann og rådmann i Stege. Blant dennes sønner var Rasmus Treschow (1654–1708), sokneprest, Gerhard Treschow (om, 1659–1719), industrialist og admiralitetsråd, og Herman Treschow (1665–1723), generaltollforvalter. Brahesborg ble i 1828 kjøpt av Frederik Wilhelm Treschow. Mens Treschows sønn arvet Fritzøe, gikk Brahesborg til stesønnen Frederik Wilhelm Rosenkilde Treschow. Brahesborg var derfra i slektens eie frem til 1951, da den daværende eiers søstersønn av slekten Cederfeld de Simonsen overtok. Norge. Gerhard Treschow (1659) var industripioner i Norge, og i dette henseendet en av de første som drev med større papirproksjon der i landet. Han grunnla flere bedrifter i dagens Oslo. Blant annet var han eier av teglverk, rederi og sagbruk med tilhørende trelasthandel. På det meste hadde Treschow 300–400 arbeidere under seg. Han var også stifter av et mindre legat. Hans bygård i Oslo kjennes idag som Fred. Olsen-gården i Tollbugata. Treschow hadde sønnen Justus Gotthard Treschow, som i 1716 overtok som leder. Gerhard Treschows yngre bror Herman Treschow var generaltollforvalter i Trondheim. Denne var far til Gerhard Treschow (1703–1765) og Herman Treschow (1705–1774), som begge var sokneprester. Den sistnevntes sønner var Herman Treschow (1739–1797), sokneprest, og Michael Treschow (1741–1816). Michael Treschow var sønn av Herman Treschow. Han giftet seg med Christine Elisabeth Wasserfall (1753–1823). Ekteparet hadde sønnene Herman Gerhard Treschow (1780–1836), amtmann, Willum Frederik Treschow (1786–1869; senere kjent som "Frederik Wilhelm") og Michael Hendrich Johan Daniel Treschow (1791–1869) til Sjørupgård og Fuglsig. Fra Michael Treschow stammer den første adelige slekt Treschow. Den 9. oktober 1812 ble han tatt opp i den dansk-norske adelsstand. Frederik Wilhelm Treschow (1786–1869) til Brahesborg og Larvik var sønn av Michael Treschow. Han giftet seg med Jensine Palemona Aagaard (1786–1826). Ekteparet hadde sønnen Michael Treschow til Fritzøe (senere kjent som "Frederik Wilhelm"). Treschow var godseier, høyesterettsassessor og geheimekonferensråd. I tillegg adopterte Frederik Wilhelm Treschow sin stesønn Frederik Wilhelm Rosenkilde (1811–1869), som hustruen Jensine hadde fra sitt tidligere ekteskap med Jens Jacob Rosenkilde (død i 1811). Rosenkilde ble ved kongelig bevilling av den 24. mai 1867 tatt opp i adelsstanden med slekten Treschows navn og våpen. Fra denne stammer således den annen adelige slekt Treschow. Rosenkilde/Treschow ble gift med Andrea Bjørn Rothe (1814–1885), datter av Carl Adolph Rothe (1767–1834) og Benedicte Ulfsparre de Tuxen (1790–1877). Ekteparet hadde barnene Palemona Treschow (f. 1837), Carl Adolph Rothe Treschow (1839–1924), Benedicte Ulfsparre Treschow (f. 1841), Frederik Wilhelm Treschow (1842–1876), Christian Rosenkilde Treschow (1842–1905) og Charlotte Louise Treschow (1844–1907). Denne slekten til Brahesborg har i det vesentlige levet i Danmark. Frederik Wilhelm Treschow (1814–1901) var godseier og industrialist. Han giftet seg i 1840 med Frederikke Koës Brøndsted (1818–1901), datter av Peter Oluf Brøndsted (1780–1842), professor, og Frederikke Koës (1790–1818). Ekteparet hadde sønnene Frederik Wilhelm «Fritz» Treschow (1841–1903) til Fritzøe, kammerjunker, og Peter Oluf Brøndsted Treschow (1843–1881) til Askö og Tidö, kammerherre. Treschow kjøpte i 1835 godset Fritzøe, samt industrien der. Han lot på godset oppføre forløperen til Fritzøehus slott. Byggingen skjedde i årene 1663–1665, og under den neste eier, Frederik Wilhelm «Fritz» Treschow, fulgte utvidelser i årene 1885–1889 og 1897–1898. Utover 1800-tallet solgte Treschow de fleste større gårdsbruk på godset. Samtidig som leilendingene ble selveiende bønder gav salget kapital til nødvendig modernisering av jernverket. Verket ble i 1868 likevel nedlagt. Deretter ble det satset stort på mølledrift, tresliperi og cellulose. I tilknytning til denne virksomheten stod Fritzøes store skoger. Fritz Treschow (1841–1903) var sønn av Frederik Wilhelm Treschow. Han giftet seg i 1865 med Franziska Siegfriede Sophie «Fanny» Løvenskiold (1842–1924), datter av Adam Christopher Løvenskiold (1804–1886; sønn av statsråd Severin Løvenskiold) og Catharina Kirsten baronesse af Wedel-Jarlsberg (1815–1894). Treschow var i sin tid en av Norges største industrialister. Han stod for fornyelse av industrien under Fritzøe. Treschow fikk også bygget blant annet Laagen Dambsag og Larviks første elektrisitetsverk. Treschow la stor vekt på velferdstiltak som skulle forbedre arbeideres kår. Blant annet grunnla han i 1879 Fritzøe Arbeideres Sygekasse og i 1890 et pensjonslegat. Treschow gav også et større pengebeløp til utgravingen av Gokstadskipet. Fritz Michael Treschow (1879–1971) var sønn av Peter Oluf Brøndsted Treschow. Han giftet seg i 1911 med Anna Faye (1882–1971), datter av Fredrik Emil Faye (1844–1903), godseier og kammerhere, og Sigrid Marie Dahll (1857–1934). Etter farbroren Fritz Treschow ble Treschow i 1904 arving av Fritzøe. Han ble dermed en av Norges største godseiere, og han omtales også som foregangsmann innenfor treforedling og elektrisk industri. Idag er Mille-Marie Treschow (f. 1954) eier av Fritzøehus. Hun overtok eiendommen etter sin far, Gerhard Aage Treschow (1923–2001), sønn av Fritz Michael Treschow. Treschow i Moss. Der finnes i Norge en annen, borgerlig slekt med navnet Treschow. Denne skal visstnok nedstamme fra en uekteskapelig sønn av generaltollforvalter Herman Treschow i Trondheim. Den angivelige sønn var Just Hermansen Treschow, kjøpmann i Moss. Han hadde foruten datteren Birgitte Treschow sønnene Peter Treschow (1718–1773), kjøpmann på Strømsø i dagens Drammen, og Albert Treschow (1720–1783), tollinspektør i Fredrikshald. Den sistnevnte var far til blant andre Niels Treschow (1751–1833), filosof og statsråd. Sverige. Brødrene Peder Oluf Brønsted Treschow og Michael A. Treschow flyttet i henholdsvis 1873 og 1874 til Sverige. Den førstnevnte ble kammerherre, samt i 1873 eier av Tidö slott. Etter hans død valgte enken å selge Tidö og kjøpe Målhammar. Dette slottet forble i slektens eie frem til salg i 2011. Den annen av brødrene kjøpte i 1872 Sannarp i Halland, som hans sønn Niels Treschow i 1907 slo sammen med nærliggende Hjuleberg. Disse gårdene eies fremdeles i slekten. Flere av slektens medlemmer er vært fremtredende i svensk næringsliv, blant annet i Kramfors, Atlas Copco og Electrolux. Særlig kjent er Michael Treschow og Marianne Treschow. Der i landet tilhører slekten den uintroduserte adel. Navn. Treschow betyr "tresko". Dette navnet stammer fra og er en forkortelse av slektens tidlige tilnavn, "Træskomager". Våpen. Ved adlingen i 1812 mottok Michael Treschow og hans etterkommere dette våpenskjoldet: i sølv skjold tre (to over ett) sorte kaiehoder med gull nebb og gull halsbånd. Hjelmtegn er et tilsvarende hode prydet med tre påfuglfjær. Før adlingen brukte norske og danske slektsmedlemmer forskjellige våpenskjold i sine segl, blant annet med en tresko. Jockstrapp. a> for menn som deltar i idretter. Den består av et forstykke som dekker kjønnsorganene og blir fast av brede strikker. Jockstrapp, på amerikansk og engelsk skrevet "jockstrap", er en type underbukse for menn som deltar i sport og andre fysiske aktiviteter. Underbuksa består av en bred, elastisk linning med et stykke stoff som dekker kjønnsorganene. Fra stoffstykket er det to elastiske bånd som går mellom lårene, under setemuskelen og er festet til linningen foran på hver hofte slik at rumpa er bar. På denne måten blir penis og pungen holdt på plass samtidig som brukeren får god bevegeselsfrihet uten klumpete tøy under sportsklærne. Jockstrapp har sitt opphav i Nord-Amerika, men er også mye brukt i Australia og New Zealand. Den er etterhvert blitt mer vanlig også i Europa. På noen typer, ofte kalt susp, kan man legge inn en hard plastbeskyttelse i en lomme foran for å hindre smertefulle slag mot underlivet eller skader på penis og pung når en deltar i idretter som ishockey, fotball, håndball og fekting. Palais Thurn und Taxis. Modell av paléet i opprinnelig form Takmalerier av Luca Antonio Colomba, ødelagt 1944 Palais Thurn und Taxis i Frankfurt am Main ble bygget mellom 1729 og 1739 av Robert de Cotte på oppdrag fra riksarvegeneralpostmester fyrst Anselm Franz von Thurn und Taxis. Paléet har siden hatt en vekslende historie: I 1748 ble det sete for hovedforvaltningen i Den Keiserlige Thurn og Taxiske Post, fra 1805 til 1813 var det residens for fyrstprimas og storhertug i Storhertugdømmet Frankfurt Carl Theodor von Dalberg. Etter gjenopprettelsen av byrepublikken Frankfurt møttes Forbundsdagen i Det nordtyske forbund i paléet mellom 1816 og 1866. I 1863 møttes Fyrstedagen i Frankfurt her. I 1895 solgte fyrst Albert I von Thurn und Taxis paléet til Riksposten, etter at han hadde latt den indre utsmykningen flytte til Schloß Emmeram i Regensburg. I 1905 overtok byen Frankfurt paléet, og fra 1908 tjente det som sete for Völkerkundemuseum og huset Afrikaforskeren Leo Frobenius' samlinger. I 1943 og 1944 ble paléet sterkt skadet ved bombeangrep. Selv om en vesentlig del av byggsubstansen overlevet krigen og en gjenoppbyggelse hadde vært mulig, ble paléet revet i 1951 for å gi plass til en annen bygning. Paléet blir nå gjenoppbygget i rammen av et offentlig-privat samarbeid. Frankfurt-Westend. Frankfurt-Westend består av to bydeler i Frankfurt am Main, kalt "Westend-Nord" og "Westend-Süd". Sammen med Bahnhofsviertel, Nordend og Ostend hører Westend til de områdene som ble bygget ut under den såkalte gründertiden, og er blant de tettest befolkede områdene i byen. Westend er en del av distriktet "Innenstadt II". Westend er en av de tradisjonelt velstående sentrumsnære bydelene. Den omfatter både områder dominert av store klassisistiske villaer, bygårder og i syd en del av "Bankenviertel" med skyskrapere. De fleste av Universitetet i Frankfurts bygninger ligger i Westend. Eksterne lenker. Westend Parametabole insekter. Parametabole insekter er en liten delgruppe av de eumetabole insektene. De er «insekter med forvandling», men denne forvandlingen er ikke fullstendig, med et puppestadium (hvileperiode) der insektet har en gjennomgripende forvandling (metamorfose) fra larve til kjønnsmodent individ ("imago"). Kawasaki-ku. Kawasaki-ku ligger på østkanten av Kawasaki, ved munningen av elven Tama. Bydelen var lenge kjent for sine mange fabrikker, men er i dag også berømt for Kawasaki Daishi, det andre mest besøkte templet i Kanto-regionen, i tillegg til Korea Town. Nakahara-ku. Nakahara-ku (中原区) er en av Kawasakis 7 bydeler. Toglinjer som går gjennom bydelen er JR Nambu Line og Tokyu Toyoko Line. Nakahara-kus bydelskontor ligger i Kosugi. Saiwai-ku. Saiwai-ku (幸区) er en av Kawasakis 7 bydeler. Muza Kawasaki Symphony Hall ligger her. Polynevropati. Polynevropati er en sykdom i nervesystemet som arter seg ved sykdomsmanifestasjoner i flere perifere nerver, hvor det kan være en rekke ikke-traumatiske årsaker, blant dem autoimmune sykdommer, genetiske sykdommer, forgiftninger, metabolske sykdommer, infeksjoner og andre systemiske sykdommer. Vanligvis rammer polynevropati flere perifere nerver symmetrisk. De fleste polynevropati-former kan utvikles over uker, måneder eller år, i motsetning til Guillain-Barrés syndrom, hvor progresjonen er langt hurtigere. Synonymer. Polynevropati omtales også som "polynevritt", "perifer nevropati", "nervebetennelse". Forekomst. Forekomsten i befolkningen generelt er funnet å være 2-3%, men blant personer over 55 år var den 8%. Disse tallene inkluderer ikke skader på de perifere nervene. Epidemiologi. Polynevropati forekommer hyppig og er et viktig sykdomskompleks. Det finnes en lang rekke forskjellige former for polynevropati, de mest hyppigst forekommende er diabetes polynevropati og alkoholisk polynevropati. Etiologi. Det er mange forskjellige årsaker til polynevropati, og sykdomsvariantene inndeles gjerne etter etiologi. Det er fortsatt en stor andel av pasientene hvor man ikke er i stand til å avklare årsaksforholdene, denne gruppen omtales som kryptogen polynevropati. Symptomer og tegn. Polynevropati debuterer gjerne med parestesier og andre sensoriske forstyrrelser, som ofte starter distalt og symmetrisk i benene, gjerne med en distribusjon som kan beskrives som "sokke-hanske distribusjon. Et meget alminnelig funn ved polynevropati er tap av distal vibrasjonssans og to-punktsdiskriminasjonsans. De motoriske forstyrrelser, hvis de overhodet oppstår, opptrer gjerne senere i sykdomsforløpet. De starter vanligvis symmetrisk i benene, hovedsakelig i fotens og tærnes dorsifleksorer, noen ganger senere spredning til hendene. En kan ofte se atrofi av muskulatur i tibialis anterior og interossei. Fraværende eller svekkede dype senereflekser er i praksis et obligatorisk tegn ved polynevropati. Achilles-refleksen forsvinner først, etterfulgt av patellar-refleksen eller refleksene i armene. Endret trofikk ses alltid ved polynevropati, hvor det i tillegg til atrofi av muskulatur kan ses redusert svette, en tærr glatt hud, trofiske sår (spesielt under fotsålene, gjerne ved diabetisk polynevropati) Dette er et vanlig tegn, spesielt på leggen. Alvorlig sensorisk tap ledsages av ataksi. Klinisk undersøkelse. En allmenn klinisk undersøkelse, sammen med anamnese, er ofte nok til å avklare etiologien ved polynevropati. Elektromyografi. Denne undersøkelsen vil kunne demonstrere denervering av muskulaturen, ofte allerede tidlig i sykdomsforløpet, og kan brukes til å avgrense polynevropati fra myopatier. Nevrografi. Denne undersøkelsen brukes til å måle ledningshastighet i sensoriske og motorisk nervebaner i perifere nerver. Sensorisk påvirkning er tilstede i veldig tidlige stadier av sykdommen. Motorisk påvirkning kan også være betydelig påvirket, selv om biopsi-undersøkelser kun viser diskrete forandringer i myelin-skjedene. Ved å undersøke breddevariasjon i distribusjonen av ledningshastighetene kan man øke sensitiviteten ved undersøkelsen. Denne teknikken kan også brukes til å avgrense polynevropati fra polyradikulitt. Somatosensorisk evokerte potensialer. Undersøkelse av somatosensorisk evokerte potensialer brukes til å påvise affeksjon av bakstrengene i ryggmargen. Nerve-biopsi. Biopsi av muskulature kan avdekke tilstedeværelse av nevrogen muskelatrofi eller vaskulitt-forandringer. Undersøkelse av cerebrospinalvæske. Lumbalpunksjon og undersøkelse av cerebrospinalvæske gir sjelden tilleggsinformasjon, i det man vanligvis finner normale forhold i cerebrospinalvæsken, eventuelt uspesifikk forhøyet protein-innhold, f.eks. ved diabetisk polynevropati og Refsums sykdom. Blodprøver. En kan se forhøyet SR ved kollagenoser, inflammatoriske sykdommer, kreftsykdommer og dys- og paraproteinemi. Kan være nyttig ved inflammatoriske sykdommer, blyforgiftning, leukocytoser og polycytemi. Brukes til å påvise diabetisk polynevropati. Brukes til å påvise uremi Brukes til å påvise leversykdommer som gir polynevropati, koagulopati og alkoholisme (alkoholisk polynevropati). Brukes til å påvise hypotyreose. Brukes til å påvise malabsorpsjon og ernæringssykdommer. Brukes til å påvise (delvis) behandlet vitamin B12-mangel. Refsums sykdom Behandling, prognose. Behandling og prognose avhenger av den angjeldende polynevropatis etiologi. Behandlingen kan være målrettet mot årsaken til sykdommen (f.eks. bedre metabolsk kontroll ved diabetes mellitus), eller symptomrettet (f.eks. smertestillende). 1. divisjon fotball for herrer 1986. 1. divisjon fotball for herrer 1986 startet 27. april og sluttet 19. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Dette var siste året det ble gitt to poeng for seier. Tabell. S: Spilte kamper, V: Vunnet, U: Uavgjort, T: Tap, +: Scorede mål, -: Innslupne mål Dykkpetreller. Dykkpetreller er sjøfugler som har en veldig kompakt kroppsbygning og korte vinger for å være stormfugler. Vingespennet er bare rundt 40 cm og vekten om lag 100 g. De ligner med sin form og sin svart-kvite fjærdrakt litt på alkefugler og kalles derfor også "alkestormfugler". Som alkefuglene er dykkpetreller ypperlige dykkere, og bruker vingene sine som fremdriftsmiddel under vann. Stormsvaler. Med sine kløyvde haler flyr de lavt over vannet og fanger små fisk eller krepsdyr rett under overflaten. Vingespennet varierer mellom 30 og 50 cm, kroppsmassen mellom 20 og 60 g. Stormsvaler hekker i kolonier i huler. Havsvale og stormsvale forekommer i Norge. Systematikk. Tidligere ble også sørstormsvalene regnet til stormsvalene. Siden sørstormsvalene er nærmere beslektet med f.eks. havhester enn med stormsvaler, har man gått bort ifra dette. De fleste stormsvalene, dvs. med unntak av havsvalen ("Hydrobates pelagicus") og dvergstormsvalen ("Halocyptena microsoma"), har tradisjonelt blitt sammenfattet i «slekten» «"Oceanodroma"». Havsvalen er f.eks. sannsynligvis søsterarten til gråstormsvalen, mens dvergstormsvalen ser ut til å være nærmest beslektet med dagstormsvalen. Så langt har ikke nomenklaturen blitt oppdatert for å ta høyde for slektskapsforholdene. Guadalupestormsvalen, som ble utryddet i historisk tid, hørte også til stormsvalene. Sørstormsvaler. Sørstormsvaler er små stormfugler som tidligere ble regnet til stormsvalene. Det har imidlertid vist seg at de er i nærmere slekt med alle andre stormfugler enn med stormsvaler. Sørstormsvalene har kortere vinger og haler, men lengre bein enn stormsvalene. Mens de leter etter mat, plasker de med føttene i vannet, slik at de nærmest ser ut til å løpe på vannoverflaten. De har en mer sydlig utbredelse enn stormsvalene, og noen arter hekker i Antarktis. Gina Gershon. Gina L. Gershon (født 10. juni 1962 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne. Gershon er kjent for å ha en stor tilhengerkrets av homofile og lesbiske fans, sannsynligvis på grunn av hennes lesbiske/bisexuelle roller i filmer som "Bound" og "Showgirls". I begge filmer har hun utpregede, nakne lesbiske kjærlighetsscener. Havhester. Havhester er store stormfugler med 0,24–5,2 kg kroppsmasse og rundt 95 cm vingespenn. Av de sju artene forekommer bare den hjemlige havhesten på den nordlige halvkula (stort sett nord for 40˚N). De andre artene holder seg sør for ekvator, fra tropisk til antarktisk klima. Antarktis- og snøpetrell forlater for eksempel aldri Sørishavet. Paul Auster. Paul Benjamin Auster (født 3. februar 1947) er en amerikansk forfatter. Han er bosatt i Brooklyn, New York. I Norge er han mest kjent for romaner som "New York Trilogy" (1987), "Moon Palace" (1989) og "The Brooklyn Follies" (2005), men han har også skrevet filmmanus, lyrikk, essays og sangtekster. Paul Auster blir som regel betraktet som en postmodernist. Biografi. Paul Auster ble født i Newark, New Jersey, i en jødisk middelklassefamilie. Etter endt utdannelse (Columbia University), flyttet han i 1970 til Paris hvor han arbeidet som oversetter av fransk litteratur. Etter at han returnerte til USA fire år seinere, i 1974, har han publisert egne dikt, essays og romaner, samt oversettelser av franske forfattere som Stéphane Mallarmé og Joseph Joubert. I 1981 giftet Auster seg med den norsk-ættede forfatteren Siri Hustvedt. Tidligere hadde han vært gift med en annen forfatter, Lydia Davis. Paul Auster har to barn, Daniel (med Lydia Davis) og Sophie (med Siri Hustvedt). Forfatterskapet. I kjølvannet av Austers litterære debut, "The invention of Solitude", vant han ry i den litterære verdenen for de tre løst forbunede detektivfortellingene "City of Glass", "Ghosts" og "The Locked Room". Disse har siden blitt samlet og publisert under én perm med tittelen "New York Trilogy", og blir av mange betraktet som hans hovedverk. Denne trilogien er ikke konvensjonelle detektivhistorier organisert rundt et mysterium og en rekke spor og ledetråder – Auster benytter snarere detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Måten plottet utvikler seg på, gjør heller merkelappen «anti-detektivroman», eller «ikke-detektivroman», meningsfull. Det å tematisere og problematisere spørsmål omkring identitet og tilværelsens mening(sløshet), har preget Austers forfatterskap helt frem til hans senere publikasjoner. Ofte drives dette spillet med vekt på "tilfeldigheters" rolle i romankarakterens liv (drevet til det ekstreme i "The Music of Chance"). Paul Austers romaner skildrer ofte en karakters fall, uten at det gjør dem spesielt tungsindige av den grunn. Et annet fremtredende aspekt ved Austers forfatterskap er intertekstualitet – referanser til andre tekster. I særdeleshet refererer Auster ofte til sine egne romaner, med at karakterer fra hans tidligere bøker dukker opp som bipersoner og perifere skikkelser i de senere. I Austers romaner forekommer det også hyppige allusjoner til annen litteratur, spesielt til den vestlige kanon. Egentlige stormfugler. De egentlige stormfuglene er en stor delgruppe av stormfuglene. De rundt 80 artene ligger i størrelsen mellom de større albatrosser og de mindre stormsvaler. Havhesten, havsvalen og stormsvalen hekker i Norge. 1. divisjon fotball for herrer 1985. 1. divisjon 1985 startet 29. april og sluttet 13. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Serien ble avgjort i siste serierunde, i kampen mellom Rosenborg og Lillestrøm på Lerkendal Stadion. Lillestrøm hadde ledet serien siden fjerde runde, men Rosenborg lå bare ett poeng bak da det gjensto én kamp. Rosenborg vant 1–0 foran 28 569 tilskuere, noe som fortsatt er tilskuerrekorden på Lerkendal, og vant serien med ett poeng. I kampen mellom Rosenborg og Bryne ble 7 000 tilskuere sluppet inn gratis på Lerkendal, fordi man var redd for at folk skulle ble skadet i køene utenfor. Kampen hadde 18 000 betalende tilskuere. Petreller. Petreller brukes gjerne som en samlebetegnelse for de egentlige stormfuglene som ikke er havhester, kvalfugler eller lirer. Som sådan er gruppen kunstig. I egentlig forstand (jf. infoboksen til høyre) kan navnet "petrell" derimot brukes for å betegne de rundt 30 artene i «slekten» "Pterodroma". Disse utgjør en relativt ensformet gruppe middels store (120–800 g) stormfugler med mørke oversider og lysere undersider, lange vinger og korte haler. De hekker mest i tropiske og subtropiske havstrøk (ingen art forekommer i Norge), men sprer seg over så godt som alle havområder utenom hekkesesongen. Muza Kawasaki Symphony Hall. Muza Kawasaki Symphony Hall er en konserthall i Saiwai-ku i Kawasaki i Japan. Hallen åpnet i juli 2004. Lirer. Lirer er nattaktive stormfugler med lange vinger som omfatter noen og tjue arter. Kroppsmassen varierer mellom 150 g (tropelire) og nesten 1 kg (gulnebblire). Vingespennet ligger mellom 50 og 120 cm (hhv. dverg- og kvitpannelire). Det hekker i jordhuler, som de vanligvis graver selv. I Europa hekker gulnebb-, hav- og middelhavslire. Man kjenner ikke til at noen hekker i Norge, selv om noen kan ses ved norskekysten. Inndeling. Av de to tradisjonelle «slektene» som lirene blir delt i, er bare "Calonectris" en naturlig gruppe, som omfatter gulnebb- og kvitpannelire. «"Puffinus"» utgjør en kunstig gruppe, siden mange av «slektens» arter er nærmere beslektet med "Calonectris" enn med f.eks. grå- og storlire. Kvalfugler. Kvalfugler er små stormfugler som hekker på sørlige, spesielt antarktiske øyer. De har et undernebb som danner en elastisk «pose» som de fanger små bløtdyr og krepsdyr med. Fjærdrakten er gråblå med en lysere underside. Kroppsmassen er mellom 100 og 200 g, men vingespennet ligger mellom 56 og 72 cm. Shinjuku. Geografi. Bydeler som omkranser Shinjuku er Chiyoda i øst, Bunkyo og Toshima i nord, Nakano i vest, og Shibuya og Minato i sør. Det høyeste punktet i Shinjuku er Hakone Hill (44,6m) i Toyama Koen, øst for stasjonene Takadanobaba og Shin-Okubo. Damm. N.W. Damm & Søn AS, oftest bare kalt Damm, er et norsk forlag som utgir skjønnlitteratur, faktabøker og undervisningsbøker. I tillegg utgir de tidsskriftene Ny Tid, Vagabond (reisemagasin) og Vagant. Administrerende direktør er Tom Harald Jenssen. Det ble den 11. mai 2007 kunngjort at Damm og Cappelen forlag skal fusjonere til Cappelen Damm AS. N.W. Damm & Søn AS ble grunnlagt i 1843. Forlaget har siden 1984 vært en del av Egmont-konsernet, og har gjennom oppkjøp og utvidet aktivitetsnivå etter 1990 etablert seg som et at Norges fire store forlag (sammen med Aschehoug, Gyldendal og Cappelen forlag), med «full forlagsbredde»: Skolebøker, underholdningslitteratur, faktabøker og oppslagsverk, kokebøker, barnebøker, tidsskrift og ny norsk og oversatt skjønnlitteratur. Damm eier bokhandelkjeden Tanum og har 25% eierandel i Lydbokforlaget AS. I 2007 slo Cappelen seg sammen med N.W. Damm & Søn og dannet det nye forlaget Cappelen Damm AS. Det ledes av Tom Harald Jenssen, som tidligere var administrerende direktør i Damm forlag. Det tas sikte på at forlagene skal være samlokalisert i løpet av 2009. Fusjonen forventes å være formelt gjennomført sommeren 2008. Dyade. Dyade er et norsk forlag og et tidsskrift som tar for seg områdene psykologi, meditasjon, kultur og samfunn. Tidsskriftet utkommer med fire nummer i året og hvert nummer behandler ett spesifikt tema. Tidsskriftet utkom første gang i 1969. Tidsskriftet Dyade utgis av den norske meditasjonsorganisasjonen Acem, og redaktør er (2009) professor Halvor Eifring, professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo, og meditasjonslærer i Acem. Utstein kloster. Utstein kloster er et kloster på Klosterøy i Rennesøy kommune nord for Stavanger i Rogaland fylke. Klosterøy er den vestlige delen av Mosterøy. Klosteret var et augustinerkloster viet til St. Laurentius og underlagt biskopen i Stavanger. Utstein er landets eneste bevarte klosteranlegg fra middelalderen, med både kirken og nedre etasje av øst- og sørfløyen stående og i bruk. Klosteret ligger dominerende til, som et lukket kompleks rundt en kvadratisk klostergård i et åpent landskap, og med vid sikt. På det meste bodde her ikke mer enn 10 – 12 munker, men med mye flere tjenestefolk som sto for gårdstell, husbygging og matlaging. Klosteret hadde betydelige jordeiendommer og kunne brødfø omtrent 250 mennesker årlig. Klosteret er hovedsakelig bygd i stein og med portaler og vinduer i kleberstein. Klebersteinen ble hentet trolig lokalt fra Ertenstein på Rennesøy og fra Åmøy. Historie. Tradisjonelt er opprettingen av Utstein kloster knyttet til Magnus Lagabøte. Han fikk Rygjafylket i len i 1257 og skal i åra som fulgte i stor grad ha holdt til i Stavanger. En har ment at han i denne perioden også startet bygging av en ny kongsgård på Utstein. Etter at faren, Håkon Håkonsson, døde i 1263, ble Magnus konge. Han hadde da ikke lenger bruk for Utstein, og lot Olavsklosteret i Stavanger overta stedet med den påbegynte kongsgården. Imidlertid nevnes ikke dette forhold i Magnus Lagabøtes testamente. Ifølge denne oppfatninga er klosteret på Utstein blitt til omkring midten av 1260-åra som en videreføring av Olavsklosteret. I en bok om Utstein fra 2005 presenterer historikeren Eldbjørg Haug synspunkt som bryter med den tradisjonelle dateringa av klosteret. Hun argumenterer for at Olavsklosteret i Stavanger trolig var et benediktinerkloster, som i så fall ikke kan ha vært noen forløper til Utstein. I stedet finner Haug det sannsynlig at klosteret på Utstein ble grunnlagt samtidig med Halsnøy kloster i forbindelse med kongekroninga av Magnus Erlingsson i Bergen i 1164. Bak grunnleggelsen av begge klostre, som fikk store jordegodsdonasjoner ved stiftelsen, ser hun Magnus sin far, lendmannen Erling Ormsson Skakke fra Stødle i Etne som var gift med Kristin, dotter til Sigurd Jorsalfar. Denne omdateringen av Utstein kloster blir støttet blant annet av en døpefont frå 1100-talet som fremdeles finnes i klosterkirken. Dessuten hadde augustinarordenen sin blomstringstid omkring midten av 1100-talet, da de andre norske klostre tilhørende denne ordenen ble grunnlagte. Klosteret har vært befestet. Det ble brannherjet to ganger på 1500-tallet. Det første angrepet fant sted i 1520-årene, da biskop Hoskold av Stavanger angrep klosteret. Etter reformasjonen ble det i 1539 stormet og brent ned av Christoffer Rustung. Klosteret opphørte ved innføringen av reformasjonen i Norge (1536) da den katolske kirkens eiendommer ble inndratt og lagt til kronen. Siden kom klosteret på flere hender. I 1537 fikk Trond Ivarson klosteret som len. Han var forpliktet til å ta vare på munkene, men hva som siden skjedde med klosterfolket forteller ikke kildene noe om. Antagelig var mange av dem eldre mennesker. Erik Urne (1601–1630) innredet klosterets kirke til sognekirke. Her bidro flere av de store kunstnerne man regner inn under stavangerrenessansen, blant andre Lauritz Snekker, som stod for altertavlens utforming, og Gottfried Hendtzschel som malte denne. Anlegget sto ubebodd i lengre tid og forfalt. Familien Garmann overtok i 1706. Da Christopher Garmann flyttet hit i 1750 ble bygningene satt i stand og sterkt forandret. Familien Schancke tok over klosteret 1885. Koret i kirken ble overført til staten i 1899. Omkring 1900 ble kirkens kor og tårn restaurert. Frem til 1930-tallet var klosterbygningene våningshus. Det øvrige anlegget ble satt i stand i mellom 1950-tallet og 1960-tallet. Klosteret eies i dag i sin helhet av Stiftelsen Utstein Kloster. Det drives som museum, kurs- og konferansested, selskapslokale og til konserter. Store deler av anlegget er åpent for publikum i museets åpningstider. Anlegget. Klosterbygningene, som dannet sentrum i det store Utsteingodset, har vært holdt i hevd opp gjennom årene, foretatt ombygninger og gjort andre endringer. Kirken. Kirken, som er rektangulær, har innvendige mål ca 37x7m. Den er delt i to av et tårn, som er plassert på midten, noe som gjør den enestående i norsk sammenheng. Skip og kor har dermed omtrent samme lengde og bredde. I området ved tårnet, under gulvene, er det påvist murer etter en eldre rektangulær bygning (utvendig ca 7x13m), som av Fischer tolkes som en tidligere kirke knyttet til kongsgården. I skipet er det en portal i vest, to vinduer i nord og ett i syd, som sitter så høyt at det lå over korsgangen på utsiden. Gjennom den høye bueåpningen kommer en inn i tårnet, som har adkomst fra klostergården i syd. I denne porten går det en vindeltrapp opp i tårnet, og her finner en også to små kamre over hverandre. Over den store spissbuede åpningen inn til koret er det en rundbuet åpning med brystning mot koret – et slags galleri i vest som gjør det naturlig å tenke på kongsgårdskirke med vestverk i tårnet, hvor kongen hadde sin plass. Men til nå mangler sikre arkeologiske holdepunkter for en slik teori. På hver side av koråpningen inne i koret er det nisjer – trolig sitteplass for abbed og prior. Ellers ser en i koret tre vinduer i nord, ett i syd, foruten det store østvinduet. En døråpning leder ut mot syd til østfløyen, med adkomst til sovesalen i overetasjen. Klosteranlegget. Østfløyen, som ligger inntil koret, har kjellere og over dem en førsteetasje med en rekke rom. Disse tolkes som et trapperom nærmest kirken, deretter konventsalen, en passasje og biblioteket. Passasjen ledet fra klostergården ut til kirkegården østenfor, her avgrenset av mur i syd og hjørnetårn i øst. Trolig skriver østfløyen seg fra kongsgårdstiden, men den er senere ombygget for å tjene klosterformålet. Et privatbygg er bevart og sto i forbindelse med dormitorium i overetasjen. Sørfløyen har også kjellere og over dem den store matsalen (refektoriet) med kjøkken ved siden av. Det praktfulle hvelvede refektoriet hadde opprinnelig bare inngang fra klostergangen og serveringsluke mot kjøkkenet, der det nå er en døråpning. I inngangen fra klostergården fører en smal gang østover i muren og gjør det mulig å se inn i refektoriet gjennom en liten glugge. I kjøkkenets vestvegg er serveringsluken inn til legbrødrenes matsal i vestfløyen (nåværende spisesal) bevart. Den opprinnelige vestfløy er revet, men på dennes grunn er det nå reist et lavt bygg som lukker anlegget og gir en opplevelse av selve gardsrommet. Spor i veggene og påviste murer forteller at det har vært bueganger rundt hele klostergården. Kirkegården utenfor klosteret er avgrenset med murer ved kirken og øst for bygningene. Noe vest for vestfløyen ligger en ruin etter et stort firkantet bygg som må ha inngått i anlegget. Spor etter bygningsrester i dette området tyder på at det har ligget flere bygninger her. Inntil vestfløyen er det påvist levninger etter et privetbygg og et rom som kan være brukt som smie. Restaureringsarbeider som ble foretatt i 1900- 1903 ved J. Meyer og E. Halleland konsentrerte seg om kirken. I 1937 fikk Gerhard Fischer i oppdrag å undersøke hele anlegget og utarbeide restaureringsplaner for det. I 1965 var oppdraget fullført og klosteret kunne tas i bruk som et lite konferansesenter. Miranda Richardson. Miranda Richardson (født 3. mars 1958 i Southport i Merseyside) er en engelsk skuespiller. Ion Antonescu. Ion Victor Antonescu (født 15. juni 1882 i Pitești i Romania, henrettet 1. juni 1946 nær Jilava) var Romanias statsminister og "conducător" under andre verdenskrig, fra 4. september 1940 til 23. august 1944. Ion Antonescu var også den første rumeneren til å bli dekorert med Jernkorsets Ridderkors. Acem-meditasjon. Acem-meditasjon er en norskutviklet metode for avspenning og personlig vekst. Teknikken er en såkalt lydbasert ledighetsteknikk, og praktiseres ved at man gjentar en metodelyd i tankene så uanstrengt som mulig, mens tanker, følelser, stemninger og bilder får komme og gå som de vil. Acem-meditasjon praktiseres gjerne to ganger om dagen, 30 minutter om morgenen og 30 minutter på ettermiddagen. Rundt 60 000 personer har lært teknikken. Vanlige resultater av teknikken er bedre søvn, bedre konsentrasjon og mer overskudd. På lengre sikt vil daglig praktisering av teknikken kunne bidra til større selvinnsikt og personlig vekst. Teknikken er nøytral, ikke-religiøs og ikke-mystisk, og basert på vestlig psykologi og livvstil. Acem-meditasjon læres på kurs i regi av organisasjonen Acem. Ridley Scott. Sir Ridley Scott på filmpremiere i 2012. Sir Ridley Scott (født 30. november 1937 i Storbritannia) er en internasjonalt høyt profilert filmregissør og -produsent. Scott er utdannet designer og fotograf, og hadde sitt store internasjonale gjennombrudd med sci-fi-grøsseren "Alien" (1979). Gjennom sin karrière har Scott vist et særlig talent for store og kostbare prosjekter. Blant mega-produksjonene finner vi "Blade Runner", "Gladiator" og "Black Hawk Down". Han er en eldre bror av den nå avdøde filmskaper Tony Scott. Steinstreng. Steinstrenger er blant de vanligste kulturminnene man kan finne i et kulturlandskap. De består av tørrmurte steiner, og er rester av murer eller gjerder i forbindelse med gammelt jordbruk. Funn av steinstrenger i landsskapet er derfor et tegn på at det finnes fossile åkerspor i området. Datering av denne type kulturminner er vanskelig fordi de som regel ikke inneholder dateringsmateriale, og fordi de har vært i bruk over svært lang tid. John Kenneth Galbraith. John Kenneth Galbraith (født 15. oktober 1908 i Ontario, Canada, død 29. april 2006) var en kanadisk-amerikansk økonom, forfatter og politisk debattant. Galbraith tjenestegjorde i administrasjonen til Roosevelt under den store depresjonen på 1930-tallet og var professor ved Harvard i perioden 1949–75. Galbraith var USAs ambassadør til India fra 1961–63. John Kenneth Galbraith er kjent som rådgiver for flere demokratiske presidenter i USA og dessuten flere presidentkandidater. Han var en viktig premissleverandør bak president Johnsons program om The Great Society. Galbraith var en formidler av tankene til den norskættede amerikanske sosiologen Thorstein Veblen. Galbraith var først og fremst en debattant og samfunnsaktør, ikke en vitenskapsmann. Hans misjon var å anvende økonomisk teori på praktiske økonomisk-politiske problemstillinger, ikke skape ny teori. Galbraith skapte mange begreper som siden er gått inn i dagligtalen, som «konvensjonell visdom», og «offentlig fattigdom, privat rikdom». Galbraith døde 29. april 2006 på et sykehus i Cambridge i Massachusetts. Han er far til Peter Galbraith. Noen utgitte bøker. Galbraith ga ut sine memoarer, "A Life in Our Times", i 1981. Fushigi Yûgi. Fushigi Yûgi (ふしぎ遊戯) er en japansk tegneserie, manga, og senere også tegnefilm, anime, laget av Yû Watase. Det engelske navnet på serien er "The Mysterious Play" (selv om det en mer direkte oversettelse er "Mystery Game", «mysteriespillet»), hvilket på norsk blir "Det mystiske spillet". Serien består av 18 hefter, og ble først publisert i magasinet Shôjo Comic fra 1992 til 1996. Tegnefilmutgaven for TV består av 52 episoder, og ble sendt på TV Tokyo mellom 6. april 1995 – 28. mars 1996. Det finnes 3 OVAS til Fushigi Yugi. Den første ble utgitt 25. oktober 1996 og er på 3 episoder. Den andre ble utgitt 25. mai 1997 og er på 6 episoder. Den tredje kom ut 21. desember 2001 og er på 4 episoder. Handlingen. Serien handler om to jenter, Miaka og Yui, som finner en mystisk bok med tittelen "The Book of the Universe of the Four Gods". Når de begynner å lese boka blir de dratt inn i historien til en verden lik i det gamle Kina. Der blir jentene angrepet av en gjeng lovløse skurker som tror de kan få et godt tilbud for å selge dem av som slaver. Så kommer en gutt, Tamahome, med et demonmerke i pannen inn og redder dem. Men han bryr seg ikke om jentenes takknemlighet for han vil ha er penger for tjenesten han gjorde for dem. I det Miaka begynner å finne fram penger til å betale han forsvinner Yui og blir dratt tilbake til hennes egen verden. I det hun begynner å lese videre i boka legger hun merke til at alt det hun og Miaka gjorde er skrevet inn i den. Miaka er fortsatt inni boka og leter etter Yui. Miaka går etter Tamahome i den tro at han har kidnappet henne. Hun går rundt i byen og spør om noen har sett han. Hun havner opp i problemer i det noen lurer henne i en skummel bakgate hvor de prøver å robbe henne. Men Tamahome dukker opp og redder henne. Han forteller henne at han ikke har sett henne, men Miaka tror han ikke og følger etter han. Etter å følgt han en stund stopper de opp. Det er mange folk som har trukket seg på grunn av at keiseren reiser forbi. Plutselig sier Tamahome at han vil hjelpe henne finne Yui om hun hjelper han å stjele en juvel av passasjervognen til keiseren Hotohori. De blir begge arrestert, men i det de blir tatt til fange omfavner en rød aura og for et øyeblikk går hun på vandring mellom verdenene. Hun får vite at Yui er kommet tilbake til biblioteket. Hun blir dratt tilbake til bokens verden. Hun og Tamahome klarer å flykte ut til keiserens hage. Der møter Miaka en "kvinne" (egentlig keiseren som Miaka mistenker for å være en dame). De prater så vidt, Miaka nevner at hun bekymrer seg fordi hun ikke vet hvordan hun skal komme tilbake til sin egen verden. Keiseren gir henne veiledning, men både hun og Tamahome blir tatt av vakten. Da kommer Hotohori fram og ber dem å slippe dem øyeblikkelig. Han forklarer Miaka og Tamahome om legenden av universet av de fire gudene som sier at en jente fra en annen verden vil komme og på ta seg rollen som prestinne. Prestinnen vil samle sammen alle hennes krigere, påkalle Suzaku, og få alle ønskene sine oppfylt. Gudene av Fushigi Yûgi. Fushigi Yûgi tar i bruk de fire gudene i Ssu Ling-religionen. De fire gudene er fire mytologiske dyr i de kinesiske stjernetegnene, som står både for en sesong og en retning. Det er fuglen Suzaku som representerer sommer og sør, dragen Seiryu som representerer vår og øst, tigeren Byakko som representerer høst og vest, og til slutt skilpadden Genbu som representerer vinter og nord. I animen Fushigi Yuugi blir Miaka en prestinne av Suzaku, imens Yui blir en prestinne av Seiryuu. Dette gjør at de to blir bitre fiender. I Fushigi Yuugi har hver gud syv helligkrigere og en prestinne. Hver kriger er også basert på Ssu Ling religion akkurat som gudene. Suzakus prestinne og hennes krigere. Miaka er en vanlig tenåring med en stor appetitt som bryr seg veldig mye om andre. I fortellingen blir Miaka en prestinnen av guden Suzaku. Hun er ikke er den smarteste i skoleklassen. Målet hennes er å passere adgangsprøven til en høyere skole for å tilfredsstille moren og være sammen med bestevennen Yui. Miaka er en stor tilhenger av anime og imiterer flere karakterer under fortelling. I den japanske dubben er det Kae Araki som har Miakas stemme. I den engelske dubben er det Bridget Hoffman som har Miakas stemme. Først så kommer Tamahome av i serien som veldig grådig og kun en som hjelper til når han blir betalt. Senere i serien finner vi ut at han samler penger til å betale for medisiner og mat til familien sin. Han blir forelsket i Miaka etter at hun fortalte om følelsene hun hadde for ham da han lå syk. Han bryr seg om Suzaku-krigerne og blir dypt såret når noen av dem dør. I tredje episode av den første OVAen blir han gjenfødt i Miakas verden som Taka. Miakas siste ønske var for at hun og Tamahome skulle være sammen for evig. Oppløftet av sine krigere og Taiitsukun håpet Miaka at hennes innerste ønske skulle bli oppfylt. Senere tok Miakas eldre bror Keisuke og introduserte henne til en av hans nye klassevenner, Taka Sukunami. Taka husket et tidligere liv når han var en av syv som hadde som skjebne å beskytte en ung jente som ville redde verden fra ødeleggelse. Han husket at han engang var kalt Tamahome, men husker ikke spesielt noen detaljer fra sitt tidligere liv. Under en klassetur til Takamatsuzuka-gravplassen i Nara, ber Suzaku om Miakas hjelp i et oppdrag. Demonguden truet "Universet med de fire guder" og hennes verden og enda engang trengte verdenen Miaka for å redde den. I den japanske dubben er det Hikaru Midorikawa som har stemmen til Tamahome. I den engelske dubben er det David Hayter som har Tamahomes stemme. Den vakre og selvelskende fjerde keiseren av Konan. Når han først hørte om prestinnen av Suzaku i en ung alder trodde han at prestinnen ville være den rette for han og elske han for hvem han var og ikke bare fordi han var keiser. Når han endelig møter Miaka Yuki blir han dypt forelsket, og er Tamahomes rival. Til slutt må han gi opp for Miaka har ikke de samme følelsene for Hotohori som hun har for Tamahome. Hotohori gifter seg til slutt med en kvinne kalt Houki som ligner veldig på Noriko. Han blir drept i kampen mellom Konan og Kutou og etterlater seg Houki gravid med sønnen Boushin. Hotohori blir gjenopplivet i Fushigi Yūgi Eikoden som en liten gutt. Imens Suzaku-krigerne prøver å samle seg var han den siste til å komme tilbake igjen, selv etter Nurikos trussel om å drepe han med hans eget sverd hvis han ikke kom ut. I den japanske dubben er det Takehito Koyasu som har stemmen til Hotohori. I den engelske dubben er det Kirk Thornton som har Hotohoris stemme. I starten av serien kommer han av som direkte, høylytt og stormunn (og han vanligvis er). Han påstår å hate alle jenter (dette er på grunn av at han kom fra en familie med fem eldre søstre, en sterk mor, og en svak far). Han er den pyromanske lederen for røverbanden oppe på fjellet Reikaku. Han er en av de morsomste karakterene i serien, men også samtidig den mest sentimentale. Noe som en del fans synes motstrider hans karakter. Favoritt våpenet hans er en metall vifte. Tasukis følelser for Miaka er som en eldre bror, men i den andre OVAen utvikler han en romantisk interesse for henne. Samtidig, under en tryllformel til å «ta ut hans ondskapfulle indre lyster», voldtar han nesten Miaka helt til Taka dukker opp. Tasuki prøver å drepe Taka, men plutselig skriker at han vil ikke bedra sine venner og prøver dermed drepe seg selv med vifta for å holde seg selv bort fra alle andre så han kan ikke såre dem. Som et resultat av det han gjør sprenger bygningen de er i. I den japanske dubben er det Nobutoshi Canna som har stemmen til Tasuki. I den engelske dubben er det Daran Norris under navnet James Penrod som har stemmen til Tasuki. Chichiri er en munk som har trent de siste årene oppe hos Taiiitsu-kun, skaperen.Når vi først møter han har han på seg et smilende rev maske for å skjule et stygt arr han fikk da han var atten. Dette arret fikk han når han fant ut at bestevennen hans hadde på en måte et forhold med forloveden hans. Selv om hans venn ville bare stjele et kyss så gikk Chichiri til angrep på han. Imens de drev å slåss kom en stygg storm som oversvømmet landsbyen deres. Mesteparten av landsbybeboerne inkludert familien til Chichiri og forloveden hans druknet i stormen. I det de slåss falt vennen til Chichiri i strømmen. Chichiri prøvde å dra han opp, men i det han slet med å dra opp brakk et tre på grunn av vannstrømmen og treet slo over dem. Chichiris øye ble dratt ut og han mistet vennen sin. Han er den eldste og den mest vise av Suzaku krigerne og dermed tenker seg som deres eldre bror, som passer på dem alle. Han er kjent for å si «na no da» på slutten av alle frasene sine, noe som blir oversatt til «ya know» i den engelske utgaven, mye til ergrelse for de originale tilhengerne. I den japanske dubben er det Tomokazu Seki som har Chichiris stemme. I den engelske dubben er det Jim Taggert som stemmen til Chichiri. Først forkledd som «Kourin» i keiser Hotohori sitt harem (som Hotohori selv aldri går til utenom hvis han skal byde velkommen nye damer). «Kourin» var egentlig Nurikos yngre søster som døde når hun var ganske liten. Han begynte å oppføre seg og kle som henne for å holde minnene om søsteren i live. Nuriko er veldig betraktet av Hotohori. I tillegg til dette kommer det fram senere i serien at han er forelsket i Miaka (og i følge serieskaper Yuu Watase, Nuriko er biseksuell) selv om hva slags kjærlighetsforhold blir aldri offentlig gjort på grunn av at han blir drept kort tid etter å fortalt åssen han føler for Miaka. Men inni Hotohoris karakter orientert roman er et brev skrevet av Nuriko til Houki. dette var skrevet rett før han døde og inni den skriver han at han har blitt forelsket i noen spesiell (Miaka). Noriko blir drept av Seiryukrigeren Ashitare. Mot slutten av hans liv kler han ut som en mann så han kan beskytte Miaka. I den japanske dubben er det Chika Sakamoto som har Nurikos stemme. I den engelske dubben er det Mary Elizabeth McGlynn som har Nurikos stemme. Mitsukake er helbrederen av Suzakukrigerene. Han er lavlytt og en av de mest seriøse av Susakukrigerene. Som sønnen av en doktor satte han sine talenter til verks med å hjelpe faren sin. Men etter at Shoka, datteren til en adelsmann døde og kvinnen han elsket døde ga han opp medisin. I stedet dedikerte han sin tid og energi til å prøve finne en alt helbredende urt. Det var i dette tilbaketrukkede stadiet at Miaka og de andre fant han og med litt overtalelse klarte å få han til å bli med dem. Under slåsskampen mellom Kutou og Konan blir han alvorlig skadet av Nakago og senere gir opp sin styrke til helbrede de skade. Hans katt Tama er en uoffisiell maskot for suzakukrigerne. Etter Mitsukakes død er det Chichiri som passer på katten hans. I den japanske dubben er det Kouji Ishii som har stemmen til Mitsukake. I den engelske dubben er det Richard Epcar under navnet Richard George som stemmen til Mitsukake. Den yngste og et geni blant de syv suzakukrigerne. Han er et ekstremt smart barn som utvikler et nært vennskap til Tasuki, og likedans gjør Tasuki til han. Når vi først møter Chiriko så holder han på studere til å ta seg et sete i regjeringen. Han og Chichiri er de to tekniske hjernene bak laget, men Chiriko sjefet over av sin merket på kroppen hans. Når den forsvinner blir han en vanlig gutt med gjennomsnitts intelligens. Dette er en kilde for frustrasjon for han. den yngste og svakeste medlem av gruppen. Det er kanskje litt uvanlig at ville gå til noen som Tasuki, men logikken er det at Tasuki alltid ville ha en yngre bror og vil mer enn fylle den rollen for Chiriko. Chiriko sin kropp blir tatt over av seiryūkriger Miboshi, men etter Chiriko klarer å ta tilbake kontrollen for et øyeblikk og benytter sjansen med å stikke seg selv med en kniv for å dra Miboshi med seg i døden. I den japanske dubben er det Tomoko Kawakami som har stemmen til Chiriko. I den engelske dubben er det Lenore Zann som har stemmen til Chiriko. Seiryūs Prestinne og Hennes krigere. En veldig smart jente og Miakas bestevenn i den virkelige verden. Hun bli fanget i bokens univers i det hun prøver å hjelpe Miaka å komme tilbake til den virkelige verden og senere kidnappet og voldtatt av banditter. Desperat prøver hun å kutte over armene, men blir funnet av Nakago som tar henne med til Kutou. Uten å ha realisert at voldtekten var plottet av Nakago begynner Yui å skylde på Miaka for alt det som har skjedd henne. Hun snur imot hennes bestevenninne og blir prestinnen av Seiryū. Hun sverger å slåss mot Miaka og å ta fra henne Tamahome (Yui er også forelsket i Tamahome). Etter å ha påkalt Seiryū bruker hun sitt første ønske på forsegle Suzaku sine krefter. Hennes andre ønske er å ta Miaka og henne tilbake til sin egen verden, i håpet at det vil separere Miaka fra Tamahome, men Tamahome blir med i deres egen verden. I det hun lærer at Nakago har manipulert henne tiden, gjør hun opp for seg ved å bruke sitt siste ønske på frie Suzaku sine krefter. Dermed kan Miaka påkalle Suzaku, men Yui blir svelget av Seiryū. Miaka bruker sitt første på redde Yui og de blir venner igjen. I den japanske dubben er det Yumi Touma som har stemmen til Yui. I den engelske dubben er det Wendee Lee som har stemmen til Yui. Nakago er lederen for seiryukrigeren. Hans kalde intensjoner er det som driver Yui til å ta den avgjørelsen hun gjør tidlig i fortellingen. Han er den blonde, blåøyde shogunen av Kutou, den østlige nasjonen og fienden til Konan. Alle Seiryūkrigerene frykter han. Livskraften hans er enda sterkere enn noen av suzakukrigerene kombinert. Når han var yngre drepte han både moren sin og personen som prøvde å angripe moren ved uhell bare på grunn av sine ustabile krefter. Keiseren av Kutou lærte at han var en Seiryūkriger og han ble dermed en av Kutou sine generaler. Merket på hodet hans betyr hjerte, som er ironisk siden han er den eneste krigeren (bortsett fra Soi) som hater alle. Han kommer til den virkelige verden i et forsøk på å ta over den, men blir drept av Tamahome når Miaka forsegler bort Seiryū. Nakago var den siste av Hin stammen. Keiseren av Kotou sente ut sine soldater til ødelegge Hin stammen fordi de var hatet av alle. Nakago sin mor ble voldtatt av en av soldatene rett foran han imens han fortsatt var en liten gutt. På dette tidspunktet brukte Nakago en livskraft kule og drepte både soldaten og moren. Soldatene gjenkjente han som en av Seiryūkrigerene og tok han med til keiseren. Keiseren voldtok han. Nakago manglet kraften over seg selv som et barn, men som voksen fikk han total kontroll over sine evner. I den japanske dubben er det Tohru Furusawa som har stemmen til Nakago. Soi er en av seiryūkrigerene. Hun ble reddet av Nakago når var et barn og har siden blitt forelsket i han. Selv om hun er fiender med suzakukrigerene så viser hun sympati for Miaka og Tamahome. Hun blir drept av Tasuki i en kamp mellom Konan og Kotou i et forsøk på redde Nakago, i et forsøk på redde Nakago setter hun seg selv i mellom Nakago Tasukis sverd. Nakago tar da den døde kroppen helt til han passerer fra bokens verden til den virkelige verdenen. Hun blir sett igjen av Nakago i "paradis," sammen med hans mor når han dør. Soi ble solgt til et bordell på grunn av at familien hennes var fattige. Hun vokste opp der sånn. Hun ble forelsket i Nakago når hun var 12 år gammel (når hun først møtte han). Hun visste at kjærligheten hun hadde for han var enveis og at hun ble brukt for at han kunne helbredes og forsterke hans chi. samtidig så stoppet dette ikke henne fra å gi han alt det hun hadde. På grunn av hennes sjalusi mot Yui blir hun sympatisk for Miaka. Både hun og Tomo har ingen ønske om å skade Miaka, men samtidig vil hun gjøre alt for Nakago. I den japanske dubben er det Atsuko Tanaka som har stemmen til Soi. Den siste av seiryūkrigerene til å dukke opp. Selv om han ser ut som en liten gutt så er han egentlig mye eldre enn de andre seiryūkrigerene (noen sier at ikke engang er menneske). Han tar over kroppen til Chiriko, men etter at Chiriko får makten tilbake igjen stikker han seg selv med en kniv og drar Miboshi med seg selv i døden. I den japanske dubben er det Midori Nakazawa som har stemmen til Miboshi. Amiboshi er en av seiryūkrigerene og den eldre tvillingbroren til Suboshi. Når han først dukker opp i serien lurer han suzakukrigerene til å tro han er Chiriko. Når han blir funnet ut faller han i en elv og er trodd til å død i strømmen. Han blir funnet av et gammelt ektepar og later som han har hukommelsestap. Paret adopterer han som sin sønn kaller han for Keika. Han redder Miaka i det hun leter etter Shinzahoen, men later som han ikke gjenkjenner henne. Han er den eneste gjenlevende seiryūkrigeren på slutten av serien. Broren hans ga han drikk til glemme alt som hadde skjedd rett etter at han nesten ble drept i kamp. Amiboshi mister sin hukommelse som stopper han fra å møte den samme skjebnen som de andre seiryūkrigerene. I den japanske dubben er det Yuji Ueda som står for stemmen til Amiboshi. I den engelske dubben er det Steve Cannon som har stemmen til Amiboshi. Suboshi er en av seiryūkrigerene og den ybgre tvillingbroren Amiboshi. Han ble forelsket med prestinnen av Seiryū,Yui Hongo etter at hun var støttet i den tiden han trodde broren var død. Derfor hater han Miaka Yuki som han tror forlot Yui. Han holder Tamahome ansvarlig for brorens død. I denne troen dreper Suboshi faren til Tamahome og Tamahomes yngre søsken som hevn. Senere kommer han til den virkelige verdenen og prøver å drepe Tamahoe og Miaka der, men blir drept av sitt eget våpen på grunn av Tamahome slåsskunnskaper. Brødrenes personlighet er stikk motsatt av hverandre. Imens Amiboshi er rolig og stille så er Suboshi rastløs, og aggressiv. Så snart han bestemmer seg på noe stopper ingen han. I den japanske dubben er det Yuji Ueda som har stemmen til Suboshi(Jap) I den engelske dubben er det Steve Cannon som har stemmen til Suboshi. Ashitare er en halvt ulv, halvt-menneske beist fra Hokkan som Nakago fant i et sirkus telt. Nakago senere drepte etter at han ble halvveis drept i slåsskampen med Noriko. Ashitare ble halvveis drept i Noriko knekte nakken i kamp, selv om han ga Noriko et dødelig slag. Nakago forklarer i mangaen at det som virkelig døde var Ashitares mennesklige side og at hans beist form er fortsatt levende, tok over og på ordre fra Nakago stjal Shinzahoen av Genbu prestinnen. I den japanske dubben er det Ryuzaburo Otomo som står for stemmen til Ashitare. Tomo er illusjonisten blant seiryūkrigerene. I mangaen er Tomo forelsket med Nakago, men animen viser ikke dette klart. Han prøver å fange Miaka i en illusjon verden som minner om den virkeligee verden. Den blir brukket av Amiboshi. I det han prøver å drepe Amiboshi blir han drept av Suboshi som dukker opp til å redde broren sin. I den japanske dubben blir Tomo spilt av Nobuo Tobita. Genbus Prestinne og Hennes Krigere. Uruki er en av genbukrigerene og tronarvingen til Hokkan (Bei-Jia) emperiet, men han har gått på rømmen hele sitt liv for frykt for leiemordere. Rimudo ble merket som Uruki med stjernetegnet med symbolet for "kvinne". Selv om han har evnene til å kontrollere vinden, takket være hans symbol, så må han forvandle seg til en kvinne for å gjøre det. Temudan prinsen av Hokkan skulle egentlig ha blitt konge, men fikk en merkelig sykdom som gjorde kroppsdeleene hans om til bly. Folk trodde han ville dø etter å fylt 20 som er grunnen til at hans yngre bror skulle få tronen, men han døde ikke. I frykt av bli drept beordrer Temudan for lille Rimudos dødd. Moren til Rimudo flykter med han og gir han til en familie som hadde tjent henne for generasjoner. Hun ba dem om å ta sønnen og flykte. Mannen, Tauru og hans tolv år gamle sønn Soruen adlydtet. Tauru oppdro Rimudo og Rimundo aksepterte han som sin egen far. Når Rimudo var ni fant hans virkelige far ut om hvor han var. Temudan sente ut leiemordere etter sin sønn. Tauru ble drept i å beskytte Rimudo. I det Rimudo satt og gråt dukket symbolet for "kvinne" opp hans brøyst og han drepte de som hadde drept Tauru. Souren fortalte han alt. Rimundo skylder på seg selv at Tauru døde. Hans eneste mål i livet ble nå å ta hevn med hjelp av halvbroren. Før han møter prestinnen er hevn alt det Rimundo bryr seg om, men siden han møtte henne er loyaliteten hans skilt. Skal han fortsatt spane i Kutous hær i et fosøk til å kunne vise fram farens konspirasjoner med fiendetlige nasjoner, eller skal han gå sammen med jenta som han har blitt skjebnet å bli forelsket med siden før fødselen av? Tomite er en av genbukrigerene. Han holder fortsatt på sine krefter som en helligkriger selv om han har vært død i over 200 år. Det er usikkert om han valgte å passe på shinzahoen eller ble valgt, men han tar ansvaret for å passe på shinzahoen av Genbu veldig alvorlig. Han prøver ut Miakas troverdighet til å bære på shinzahoen ved å fange henne i en blokk av is. Når Miaka endelig har bevisst sin troverdig følger han henne sammen med Hikitsu, til shrinen hvor shinzahoen blir bevart. Han sier ikke mye og når han sier noe så er det som regel en observasjon. Hikitsu er en av genbukrigerene. Han er veldig tilbaketrukket, kan nesten kald for alle andre bortsett fra søsteren hans Aila og bestevennen Tomite. Først ville han ikke være en del av genbukrigerene på grunn av at han var vokteren av hans frozne lille søster. Men etter at de ble forenet og veldig overtalende tale fra Tomite ble han med. I TV serien til Fushigi Yugi er det han og Tomite som vokter over Shinzahoen av Genbu (Anrus halskjede). Han er like seriøs som Tomite når det kommer til ansvaret for å passe på shinzahoen, men snakker mer åpent i forhold til Tomite. Namame er en av genbukrigerene. Han er en liten dukke lagd av stein som minner litt om Kodama fra Hayao Miyazakis Prinsesse Mononoke. Hatsui er en av genbukrigerene. Hatsui er en tolv år gammel gutt som har problemer med selvtilliten. Hans foreldre døde når han var ni år gammel og han måtte stå i mot mobberene sine på egen hånd. På grunn av julingen han fikk utløste stjernekraften hans seg for første gang og drepte mange mennesker. Redd for det som hadde skjedd løp han opp i fjellet til å være for seg selv. Noe tid senere finner en kvinne ved nav Fen han og de to blir venner. Men når Takiko kommer med sine krigere viser det seg ut at Fen er en drapskvinne med oppdrag om å drepe genbukrigerene, som betyr at hun brydde seg aldri om Hatsui. Inami er en av genbukrigerene. Hun ble funnet i Konan hvor hun arbeidet på et bordell. 11 år tidligere forlot hun emperiets harem og nesten frøs ihjel på gata av Touran. Hun ble tatt av den virkelige madamen av bordelen, Shunu, som lovet holde livet hennes so en genbukrigger hemmelig og lot henne bo i bordelen. Dessverre kom snikmordere som lette etter genbukrigere. I frykt for Inamis liv, flyttet Shunu bordelen til Konan. Urumiya er en av genbukrigerene. På slutten av kappitel 18 kommer det fram at snikmorderen Hagas har deler Urumiyas symbol mellom øynebrynene. Hagas forklarer til Takiko og Soren at han er en tvilling, og at hans eldre bror Teg bærer på den andre halvdelen av symbolet. Men 17 år tilbake ble Teg rolle som en helligkriger oppdaget og han ble fengslet av Kong Temudan. Hagas plan var å følge kongens ordre til å drepe Uruki. Når Konge Temudan ble keiser kunne han få tak i universet av de fire guder, slik at han kunne finne broren sin. Han skjulte sitt symbol og tjente Temudan. Kongen legger aldri merke til at Urumiya er faktisk Hagas. Men Hagas er ikke loyal til kongen. Han bryr seg bare om bror si og planlegger å drepe kongen, etter å ha reddet Teg. Hagas er den eneste genbukrigeren som ikke vil samarbeide med Takiko eller de andre genbukrigerene. Istendenfor vil hele tiden ha Uruki drept til å redde broren sin. Byakkos Prestinne og Hennes Krigere. Suzuno Ohsugi er prestinnen av Byakko. Tatara er en av byakkokrigerene. Dypt dedikert prestinnen av Byakko vokter Tatara over Shinzahoen som prestinnen etterlot seg, som vanligvis ligger i Byakkos tempel helt til Nakago tar den for seg selv. Når Tatara er ute av Byakko sitt temple begynner han eldres voldsomt, på grunn av at Subarus tryllformulaen som holder han ung er låst fast ved templet. Han tar det på seg selv å passe på Miaka etter at hun blir fanget av Nakago og gjort stum av en tryllformula av Miboshi. Tatara blir dødelig skadet i kampen med Miboshi og dør. Samtidig ved tilfeldighet dør Suzuno Ōsugi av alderdom i den virkelige verden. Han og Suzuno kommer sammen igjen i sin siste hvile, som Keisuke og Tetsuya vitner i anime utgaven av Fushigi Yugi. Tokaki er en av byakkokrigerene og er rimelig slesk, tar det på seg å kommentere på enhver pen kvinne han kommer over, inkludert Miaka. Gift med Subaru, en annen av byakkokrigerene, reiste han rundt kongedømmene etter at Subaru kastet han ut av huset for hans vandrende øye. Imens han reiste igjennom Konan kom han over en ung Tamahome.. Han oppdaget at Tamahome var en himmelkriger og tok på seg selv ansvaret for trene han opp slik at Tamahome kunne eventuelt en dag beskytte sin prestinne. Paret blir gjenforet igjen i det suzakukrigerene reiser til Sairou for å finne Byakkos shinzaho, men det er ikke en lykkelig gjenforening. Tokaki visste fra erfaring fra å ha vært en himmelkriger selv at en prestinnen kan ikke ønske å være sammen med en av hennes himmelkrigere, fordi etter at prestinnen har forfulgt sine obligasjoner i boken må hun dra tilbake til hennes egen verden. Tokaki legger merke til at Tamahome har falt for prestinnen og prøver derfor å splitte dem opp fra hverandre ved å sette Tamahome opp sammen med sin adoptive datter Xi-Fang. Subaru er en av byakkokrigerene som er gift med Tokaki for grunner som ingen kan fatte. Hun er temlig oppgitt over hans oppførsel, men elsker han uansett. Ulikt Tokaki så føler Subaru at Miaka og Tamahome bør nyte gleden de har sammen, selv om hun er enig å fortelle dem om at forholdet deres er et som ikke har en lykkelig slutt. Hun vet ikke om planene til mannen sin om å bruke Xi-Fang til å forføre Tamahome og blir irritert på Tokaki at han ville finne på noe slikt. Men hun blir raskt opptatt av krisen av Tatara og tyveriet av shinzahoen fra Byakkos temple og Miaka som løper etter. Landsåsbanen. LandsåsbanenLandsåsbanen er en kunstgressbane i Harstad, Norge. Banen tilhører FK Landsås, og har en rik historie. Det moderne kunstgressdekket ble lagt i 2004, og vil med godt vedlikehold ligge i mange år framover. Binswangers sykdom. Binswangers sykdom eller Progressiv vaskulær leukoencefalopati er en sjelden form for multi-infarkt demens forårsaket av lesjoner i dypet av hjernens hvite substans. Sykdommen kjennetegnes av hukommelsestap, reduksjon av intellektuelt funksjonsnivå og endring i stemningsleie. Binswangers sykdom er et av de nevrologiske syndromer assosiert med hypertensjon. Den er ikke vanlig, men tydelig ødeleggende. De histologiske funn er diffuse, irregulære tap av axoner og myelin fulgt av en omfattende gliosis. Små infarkt kan sees i frontallappen. Den patologiske mekanismen kan være ødeleggelse forårsaket av alvorlig aterosklerose. En pasient med langsiktig alvorlig hypertensjon utvikler progressiv demens. CT-scans av hodet viser tap av hvit masse dypt i halvdelene av cerebrum, storehjernen. Det er ingen behandling eller helbredelsesmuligheter kjent for Binswangers sykdom, men legemidler som brukes ved hypertensjon, depresjon, arytmier og hypotensjon (lavt blodtrykk) brukes for å behandle sykdommens symptomer. Basil Mus. Basil Mus er en Disney-figur som først opptrådte i filmen Mesterdetektiven Basil Mus i 1986. Senere har det kommet flere tegneserier om ham i bl.a. Mikke Mus- og Onkel Skrue-blader. Han er basert på detektivskikkelsen Sherlock Holmes fra Arthur Conan Doyles bøker, og har mye til felles med ham; blant annet spiller han fiolin for å roe nervene og har særdeles godt utviklede deduktive evner. Pircs forsvar. Pircs forsvar, også kjent som Ufimtsevs forsvar, er en sjakkåpning karakterisert av svarts svar til Den tillater hvit å etablere et sentrum som ser imponerende ut med bønder på d4 og e4. Forsvaret er oppkalt etter den jugoslaviske stormester Vasja Pirc (uttales "pirts"). Pirc-åpningen er en relativt ny åpning. I 1930-årene ble den betraktet som mindreverdig, men i 1960-årene ble den funnet å være helt spillbar. Åpningen er krevende å spille, og korrekt spill er noen ganger ikke-intuitivt. I dette hypermoderne forsvaret setter ikke svart umiddelbart bønder i sentrum, men arbeider heller for å underminere det hvite bondesentrumet. De første trekkene. Hvits førstetrekk, kongebondeåpning, er det aller vanligste av alle sjakkåpninger. Ifølge Chessgames.com forekommer det (pr. 30.04.2006) i ca 47,9%, dvs i 185.539 av 387.069 partier som er lagt inn i deres database. Svarts åpningssvar er derimot sjeldnere. 1.... d6 forekommer bare i 3,2%, dvs ca 6000 partier (Jugoslavisk åpning). Med dette trekket inviteres hvit nærmest til å befeste sin bondestilling i sentrum, og hvits desidert mest brukte andretrekk er da også 2. d4. Hvits førstetrekk her er det nestvanligste åpningstrekket, men åpningen inneholder nøyaktig de samme trekkene som ovenfor, bare i en litt annen rekkefølge. Hvis svart spiller 1.... Sf6, kommer imidlertid hvit ofte med 2. c4, dronningbondespill, som etter svarts 2.... d6 er Gammelindisk forsvar og kan føre til Kongeindisk. Paralleller til andre åpninger. I tillegg har vi Robatsch-forsvaret, Gellers system (B07) som er en åpning med en litt annen trekkrekkefølge, men som fører til samme stillingstype. Her unnlater svart å gjøre det karakteristiske Sf6-trekket, som vi ellers finner igjen som svarts andretrekk i de andre Pirc-variantene. Kjell Tveit. Kjell Tveit (født 11. juni 1926 på Voss, død 18. april 2005) var en norsk eventyrer, radiomann, lærer og politiker (V). Under annen verdenskrig oppholdt han seg i Norge, men måtte flykte fra tyskerne mot slutten av krigen pga mindre sabotasje. Etter krigen reiste han haikende på kryss og tvers i Europa. I denne tiden skrev han korte artikler som han telegraferte til de største avisene i Norge. Hans artikler ble publisert både i «Aftenposten», «Nationen» og «Arbeiderbladet», samt en mengde småaviser i nynorsktalende del av landet. Tveit var sterkt opptatt av å bruke media, han hadde rike erfaringer både med radio og fjernsyn gjennom sitt arbeid for NRK. Tveit jobbet en tid som lærer ved Grefsen skole i Oslo. Som lærer i flere år ved Sinsen skole i Oslo giftet han seg med læreren Liv Agnes Rusten, og flyttet en del år etter vielsen til Tomter i Hobøl i Østfold. Som pensjonist engasjerte Tveit seg for at barn og ungdom skulle kunne bruke media i hverdagen. Han var med å stifte TVTomter som opprinnelig var en TV-kanal som ble drevet av de unge i Tomter. Tveit var en engasjert og godt likt person i lokalmiljøet, både på Grefsen i Oslo og på Tomter. Han engasjerte seg sterkt i oppdragelsen av barn og ungdom. Tveit hadde gjennom livet en rekke styreverv. Han skrev utallige avisartikler om barn, oppdragelse og barns rettigheter, og han hadde sterke og sunne meninger om temaet. Tveit var i en periode medlem av Norsk Språkråd og satt også i redaksjonen til "Donald Duck" (fordi det var viktig at det var korrekt det som sto i tegneseriene). Han døde av hjerneblødning etter en mopedulykke kl. 21:00. Mallrats. "Mallrats" er en amerikansk komedie skrevet og regissert av Kevin Smith, og er en slags oppfølger i hans gjennombruddsfilm "Clerks.". Innspilling. Etter suksessen med "Clerks.", fikk Smith tilbud om å lage en film for Universal Studios. Studioet hadde håpet at Smith ville lage det de kalte en «intelligent "Porky's"», men Smith hadde skrevet et manus over samme lest som "Clerks." der handlingen ble satt i bakgrunnen av dialogen. Filmen ble spilt inn på kjøpesenteret Eden Prairie Center i Minnesota, der flere av butikkene sto tomme og Smith kunne fylle på med butikker han ønsket i filmen. Universal var ikke fornøyd med resultatet av filmen, som var på over to timer, og Smith ble nødt til å kutte og skrive om deler av handlingen. Smiths opprinnelig versjon var mye grovere enn det familievennlige resultatet var ute etter. Mottakelse. Filmen fikk slakt både av publikum og kritikere når den kom, og spilte bare inn noe over $2 millioner, mot budsjettet dens på $6 millioner. Kritikken lå i at filmen ikke var like skarp som en oppfølger til "Clerks.", og ikke morsom nok til å være en tenåringskomedie. Under Independent Spirit Awards i 1996 kom Smith med en offentlig unnskyldning for filmen, som han senere har hevdet ikke var ment alvorligg. Filmen fikk imidlertid en renessanse på video (og senere DVD), og har fått en stor gruppe fans. I forbindelse med 10-årsjubileet for filmen, ble det utgitt en spesialutgave av filmen som også inneholdt to-timersversjonen sv filmen. Handling. T.S. planlegger å ta med sin kjæreste Brandi til Universal Studios i Florida der han skal fri under Haisommer-turen. Men de gjør det isteden slutt etter en krangel over at hun skal være med på Truth or Dare, hennes fars dating-show. T.S. oppsøker sin tegneseriesamlende venn Brodie, som også har blitt dumpet av sin kjæreste Rene, som foreslår at de skal løse sine problemer mens de besøker det lokale kjøpesenteret. På kjøpesenteret oppdager de at det er der showet som Brandi skal være med i, skal holdes. De hyrer to lokale dopselgerne, Jay and Silent Bob, til å ødelegge programmet, noe de ikke lykkes med. Brodie oppdager så at Shannon Hamilton, hans nemesis, er ute etter Rene. Faren til Brandi, får en sikkerhetsvakt til å plante mariuana på våre helter, slik at de kan bli arrestert. Men de blir befridd av Jay og Silent Bob, som også gjør to av deltagernene på gamingshowet steine, slik at Brodie og T.S. kan ta plassene deres og vinne tilbake sine ekser. Holly Valance. Holly Rachel Vukadinović (født 11. mai 1983, bedre kjent under artistnavnet Holly Valance) er en newzealandsk skuespillerinne og sangerinne. Hun er beslektet med den avdøde britiske komikeren Benny Hill – Hills søskenbarn var hennes bestefar. Hun ble utdannet på Star of the Sea College, en katolsk videregående skole i Melbourne. Karrière. Valances store gjennombrudd kom da hun fikk rollen som «Felicity 'Flick' Scully» i TV-serien "Naboer". Hennes første singel som musikkartist var "Kiss Kiss" (basert på den tyrkiske sangeren Tarkans hitsingle "Simarik"), som hun lanserte i 2002. Videoen til "Kiss Kiss" fikk mye oppmerksomhet fordi den ga intrykk av at hun danset naken, med nakenheten kun skjult av strategisk plassert belysning. Hennes debutalbum "Footprints" kom ut for salg mot slutten av det samme året. "Kiss Kiss" debuterte på førsteplass både i Australia og Storbritannia. Hennes neste singel, "Down Boy", havnet på andreplass i Storbritannia og tredjeplass i Australia, og debutalbumet hennes kom på niendeplass i Storbritannia og 16.-plass i Australia. Selv om et tredje album med singlene «Somebody Out There», «Ricochets», «Desire» og «Everything I Hate» var planlagt lansert, ble Valance sparket fra plateselskapet som en følge av rettslige problemer med hennes kjæreste/manager, samt at hennes andre album, "State of Mind", hadde dårlige salgstall. I 2004 gikk Valance tilbake til skuespilleryrket, denne gangen i USA, der hun oppttrådte i episoder av TV-serien ' og "Entourage", samt at hun i 2005 var med i en episode av '. Hun har også medvirket i fem episoder av "Prison Break". Jugoslavisk (sjakkåpning). Hvits førstetrekk er det aller vanligste av alle sjakkåpninger. Ifølge Chessgames.com forekommer en slik kongebondeåpning i ca 47,9 %, dvs i 185.539 av 387.069 partier som (pr. april 2006) er lagt inn i deres database. Svarts åpningssvar er derimot sjeldnere. 1.... d6 forekommer bare i 3,2 %, dvs ca 6000 partier. I de aller fleste tilfellene fører jugoslavisk åpning til Pircs forsvar. Jack White. Jack White (f. John Anthony Gillis den 9. juli 1975, Detroit) er kanskje best kjent som vokalist, gitarist og frontfigur i bluesrockbandet The White Stripes og kompisbandet The Raconteurs der han spiller med kamerat Brendan Benson. Da The White Stripes i 2001 fikk sin kommersielle gjennombrudd, gikk ryktene om at Jack og makker Meg White var søsken, senere at de var gift. Duoen valgte å være taus om saken og selv om hjemmesiden til bandet hevdet at de ikke hadde vært gift, gikk et internettmagasin til bunns i saken og fant dokumenter som bekreftet at paret hadde vært gift i perioden 1997–1999. Tallet tre. I flere intervjuer har White understreket sin fascinasjon av tallet tre. Bandet er en treenighet i Jack, Meg og White Stripes. Bandet har tre farger – rødt, hvitt og svart. Jack er katolikk, og er opptatt av den hellige treenighet. Han lager statuer og disse har alltid tre farger. Sangtittelen «The Big Three Killed My Baby» henspiller på de tre store bilprodusentene i hans hjemby Detroit. Låten består av tre vers og tre akkorder. Oppvekst. Jack White var den yngste av ti søsken og vokste opp i en lavere middelklasse-familie rundt bydelen Mexicantown i Detroit. Alle hans eldre brødre var musikere og spilte i band og musikken kom nærmest inn med morsmelken. I ungdomsstiden brukte han all sin tid på musikk og han hevdes å ha vært en musikknerd med få venner, og hadde han en venn, ville de to konstant spille og øve musikk. Som attenåring ble han med som trommeslager i bandet «2-Star Tabernacle», et etablert band i Detroit.. Den unge artistspiren var senere innom flere band før han valgte å satse på The White Stripes i 1997. The Raconteurs. I 2006 startet Jack White og kameraten Brendan Benson bandet The Raconteurs sammen med to av medlemmene i The Greenhorns. Alle har bakgrunn fra Detroit. Benson og White har begge hatt stor kommersiell suksess og selv om The Greenhorns har gjort det godt, kan de ikke skilte med den samme graden av suksess. The Greenhorns var oppvarmingsband for The White Stripes på "Get Behind Me Satan»-turneen. 4. juli 2006 laget The Raconteurs musikkvideo på Dikemark, litt utenfor Oslo. Videoen "hands" inneholder trollmenn, en døveskole for piker, korttriks og trylleformler for å nevne noen ingredienser. Bandmeldemmene måtte under innspillingen prøve seg på tegnspråk. 7 døve jenter og ca. 20 jenter hentet fra et modellbyrå og et cheerleadinglag medvirket. De hørende jentene holdt seg i bakgrunnen og lot som at de var døve ved å bruke noen få, lette tegn. De virkelige døve jentene fra Oslo fikk hovedrollen. The Raconteurs nevnte i et intervju at de ble imponert av de døve jentene, at de hadde en innsikt som bandet ikke ante at de hadde. De medvirkende døve jentene har senere i intervju fortalt at de merket seg at mange synes det var vanskelig å tro at de kunne kjenne musikken selv om de ikke kunne høre den. Musikkvideoen ble positivt mottatt. Videoen er regissert av den amerikanske regissøren Ramon Bloomberg og produsert av norske Alex Herron. Olav Snortheim. Olav Snortheim (født 9. april 1911, død 2. februar 1988) var en norsk folkemusiker. Snortheim vokste opp i Vestre Slidre, men bodde store deler av sitt liv på Harpefoss. Snortheim behersket en rekke instrumenter: langeleik, munnharpe, bukkehorn, lur, seljefløyte og andre fløyter. Han var også kåsør, dirigent og sanger. Snortheim revolusjonerte langeleiksspillet ved at han innførte en ekstra streng på instrumentet for halvnoter. Hans sønn, Ola Snortheim, var en svært anerkjent trommeslager og musiker på 1980/90-tallet. Lonely Crowd. Lonely Crowd er et norsk/engelsk psykedeliaband. __TOC__ Etter å ha turnert toiletter over mesteparten av Europa, opplevde Lonely Crowd plutselig suksess, da deres "Aren't You Forgetting Something?"-singel entret VG-lista. Siden har det blitt tre singler til på listene, noe som betyr at det nært forstående albumet "The Not-So-Great Britain" sjokkerende nok allerede har passert Michael Jacksons "Thriller" når det gjelder antall norske singelhits fra samme studioalbum. Bandet ble dannet i 1995 av tidligere Vampire State Building-, Holy Toy- og De Press-medlemmer. De fikk platekontrakt med Mega Records allerede etter sin debutkonsert på Polar Music Festival i Tromsø, høsten 1995, og slapp tre EP'er på labelen, hvorav «Jesus In The Pub» ble en stor radiohit. Låten var et samarbeid med operasangerinnen Anne-Lise Berntsen, og fikk terningkast 6 i både Dagbladet og Panorama. I 1997 bestemte Lonely Crowd seg imidlertid for å prøve lykken i England, men etter ett år med heftig turnering fant tre av medlemmene (Jørgen Schyberg, Ole Wattne og Arthur Holøien) det fornuftig å vende snuten hjem igjen. Året ble fyldig dekket i en halvtimes dokumentar NRK lagde om prosjektet. Marius Gengenbach og Stig Jakobsen nektet å gi opp, og teamet opp med de engelske musikerne Floyd Jensen (bassgitar), James Corner (trommer) og Don Mei (decks). Sammen turnerte de Europa og England i flere år, og ga ut singelen "Get In The Mixer" (2001), under navnet «Godlike Genius». Låten var et samarbeid med fotballspilleren og filmskuespilleren Vinnie Jones, og ble gitt ut for å samle inn penger til AFC Wimbledon, som hadde blitt startet i protest mot at Bjørn Rune Gjelsten flyttet fotballklubben til Milton Keynes, milevis nord for opprinnelsesstedet. Sangen ble også brukt i NRK Brennpunkts dokumentarfilm om Drillos år i klubben, «Ånden som gikk» (2000). Akkurat da ting så som mest lovende ut, kollapset alt da Floyd, som hadde diabetes, døde av sukkerslag i 2002. En fan tok kontakt flere år senere og ordnet platekontrakt med Bergens-labelen Karisma, og dette gjorde at bandet stod opp fra de døde igjen. Oppvåkningen har foreløpig resultert i albumet "Watching From a Distance" (2007), og singlene "Aren't You Forgetting Something?" (2008), "She's Not Afraid" (2009), "Cosmologies In The Making" (2010) og "In The Eyes Of The World" (2011), som alle ble hits med mye radiospilling og plassering på VG-lista. Sistnvente var et samarbeid med Vinni fra Paerboys. I 2011 har Lonely Crowd også gitt ut singelen "When The Dog Woke Up Inside Her" i samarbeid med Bowie-gitarist Kevin Armstrong. I tillegg har bandet gjennomført to Englands-turneer, en Danmarks- og en Sveits-turné, og en rekke konserter i Norge. Gambling 34. Gambling 34 er en seilbåt som ble tegnet av en av Norges mest kjente båtkonstruktører, Jan Herman Linge, i 1972. De fleste av de ca 50 båtene ble bygget på 70-tallet. Linge tegnet også andre båter, blant annet: Yngling og Soling. Historie. Linge tegnet denne båten til den nye IOR (– engelsk Wikipedia) 3/4 Tonns regattaklassen som ikke fantes på dette tidspunktet. Han "gamblet" og fikk terningkast seks (se seilmerket)! Gambling 34 var en rask båt i regattaene på 70-tallet. De fleste båtene ble levert som selvbyggersett med ferdig skrog og dekk. Den aller første båten laget Linge til seg selv med navnet «Gambling». Den ble utstilt på båtmessen i London tidlig på 70-tallet men fikk dessverre ikke den ønskete suksessen. De fleste båter ble solgt og befinner seg fortsatt i Norge. De første båtene ble laget av båtbygger Anders Martinius Gjeruldsen på Fevik med produksjonsnumre KMV 1 til 13. Den siste båten ble laget på 80-tallet. Produksjonen av Gamblingen sluttet fordi den ikke kunne konkurrere prismessig med de svenske seilbåtene. Slaget ved Vouillé. Slaget ved Voillé eller Campus Vogladensis ble utkjempet i de nordlige grenseområdene til det vestgotiske territoriet, på et lite sted nær Poitiers, Gallia, våren 507 mellom frankerne ledet av Klodvig og vestgoterne til Alarik II, erobreren av Hispania. Klodvig og Anastasios I av Østromerriket hadde avtalt at hver av dem skulle angripe vestgoterne på hver sin side. Frankerne krysset Loire og Klodvig drepte selv Alarik. Slaget tvang vestgoterne til å trekke seg tilbake til Septimania som de fortsatte å holde. Suksessen ved Vouillé lot frankerne kontrollere den sørvestlige delen av Frankrike og erobre Toulouse. Alariks uekte sønn Gesalek forsøkte å organisere et motangrep mot Narbonne, men han ble avsatt og til slutt drept da Narbonne ble tatt av burgundere som var alliert med frankerne som holdt den til 511. Frankerne kunne ha trengt seg lenger frem, hadde ikke Teoderik den store intervenert. Det frankiske Aquitania, som tidligere var forbundet med hispanisk-romerske handelsruter og territorier, ble en isolert utpost, sett ut fra mangelen på handel i de 7. og 8. århundrene. Dets frankiske konger bodde i Toulouse. Vouillé Flekkerøy Idrettslag. Flekkerøy Idrettslag, bedre kjent som Fløy, er en fotballklubb som holder til på Flekkerøya i Kristiansand. Klubben trenes av islendingen Jóhannes Þór Harðarson, mens Arnt Edgar Tellefsen er assistenttrener. I 2012-sesongen spiller laget i avdeling 3 i 2. divisjon. Serien. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Mushtaq Ahmed Chishti. Mushtaq Ahmed Chishti (født 3. mars 1943 i Gujar Khan, Pakistan, død 30. september 2002) var en norsk-pakistansk imam. Han kom til Norge i 1981 og ble ansatt som imam i Norges største muslimske menighet, Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat. I hans to år som imam jobbet han med å samle inn penger til å bygge menighetens moské i Urtegata 11. Chishti skrev flere bøker. I boka «Islami zindgi» (Islamsk levemåte) har han skrevet om det å leve som muslim i et ikke-islamsk land. Chisti grunnla en skole i Pakistan, og foreslo å etablere det første islamske universitetet «Jamia Islamia» i 1984. Han var redaktør for det første islamske magasinet «Tarjaman-e islam», som kom ut månedlig. Claudius II. Marcus Aurelius Claudius Gothicus (10. mai 213/214–januar 270), oftest kalt Claudius II, var keiser i Romerriket i mindre enn to år (268–270), men hadde et vellykket kort styre. Han ble senere gitt guddommelig status. Hans opprinnelse er ukjent. Claudius var enten fra Sirmium i Pannonia Interior eller fra Dardania i Moesia Superior. Claudius var kommandant over den romerske armé som knuste goterne i slaget ved Naissus i september 268, samme måned som han overtok tronen. Han ble beskyldt for, men det ble aldri bevist, at han myrdet sin forgjenger Gallienus. Men han viste seg snart å ikke være blodtørstig da han ba det romerske senatet om å spare livene til Gallienus sin familie og tilhengere. Han var ikke like overbærende mot Romas fiender derimot, og det var for dette at han ble populær. Claudius, som Maximinus Thrax før ham, var av barbarisk opphav. Etter et mellomrom med aristokratiske romerske keisere etter Maximinus’ død, var Claudius den første i en rekke av soldatkeisere som til slutt ville gjenopprette riket fra krisen i det tredje århundret. Claudius som keiser. Da han overtok styret sto Romerriket overfor alvorlige farer som truet både innenfor og utenfor rikets grenser. Den mest alvorlige faren av disse var en invasjon av Illyricum og Pannonia av gotere. Ikke lenge etter at han ble keiser (eller rett før Gallienus' død, kildene varierer), vant han sin største seier og en av de største i det romerske militærets historie. I slaget ved Naissus omringet Claudius og hans legioner en stor goterhær. Sammen med sin kavalerikommandant, den fremtidige keiser Aurelian, tok romerne tusenvis av fanger, ødela det gotiske kavaleriet som en styrke og stormet deres vognleir, en rund plassering av stridsvogner som lenge hadde blitt foretrukket av goterne. Seieren gav Claudius hans kallenavn «Gothicus» (goternes beseirer). Goterne ble snart drevet tilbake over Donau, og det gikk et århundre før de igjen var en alvorlig fare for riket. Mens dette pågikk, hadde den germanske stammen kjent som alemannere krysset Alpene og angrepet riket. Claudius svarte raskt og hardt, omringet alemannerne i slaget ved Benacus sent på høsten 268, noen få måneder etter slaget ved Naissus. Han vendte seg så mot det «Imperium Galliarum», styrt av en tronraner i de siste 15 årene og som bestod av Britannia, Gallia og Hispania. Han vant flere seire og tok snart kontroll over Hispania og Rhone-dalen i Gallia. Dette satte scenen for den endelige ødeleggelsen av riket under Aurelian. Men Claudius levde ikke lenge nok til å fullføre sitt mål om å gjenforene de tapte territoriene til riket. Sent i 269 forberedte han seg på å gå til krig mot vandalene som plyndret Pannonia. Men han falt som offer for pest og døde tidlig i januar 270. Før han døde skal han ha navngitt Aurelian som sin etterfølger, selv om Claudius’ bror Quintillus for en kort tid tok makten. Senatet utropte Claudius umiddelbart til guddommelig som «Divus Claudius Gothicus» og gjorde ham til en av de få romerske keiserne i denne perioden som ble æret på denne måten. "Historia Augusta" rapporterer at Claudius og Quintillus hadde en annen bror kalt Crispus og gjennom ham en niese. Denne niesen, Claudia, skal ha giftet seg med Eutropius og var mor til Konstantius Chlorus. Historikere mistenker derimot at denne beretningen er en fabrikasjon av Konstantin den store. Bourbon (whisky). Bourbon er amerikansk whisky laget av mais som hovedingrediens. Facialisparese. Facialisparese er en forholdsvis vanlig sykdomstegn eller sykdom som innbefatter lammelse av de strukturer som innerveres av nervus facialis (ansiktsnerven). Ansiktsnervens forløp er langt og mangslungent, hvilket fører til at facialisparese kan hga en rekke forskjellige årsaker. Den vanligste årsaken er Bells parese, en idiopatisk sykdom, hvor diagnosen stilles ved utelukkelse av andre sykdommer. En presis anamnese og klinisk undersøkelse er viktig når man skal avklare årsaksforholdene. Ved den kliniske undersøkelsen er det viktig å avklare om det foreligger kun en delvis lammelse (parese) eller en fullstendig lammelse (paralyse). Ikke overraskende er en fullstendig lammelse betydelig mer alvorlig, og kan påkreve umiddelbar behandling. Ved den kliniske undersøkelse er det også viktig å avklare om muskulaturen i pannen også er involvert. Dette kan vanligvis avklares ved å undersøke om pasienten er i stand til å løfte øyebrynet. Denne problemstillingen er viktig, i det dette bidrar til å avklare om lesjonen er lokalisert i nervus facialis' øvre motonevron- eller nedre motonevron-komponent. Relevante tillegsundersøkelser vil kunne være audiogram, nerveledningsundersøkelse, computertomografi (CT) eller magnetisk resonans tomografi (MR). Bells parese. Bells parese er en idiopatisk tilstand, som ved definisjonsmessig er en ekslusjonsdiagnose, men som allikevel er den vanligste årsaken (>80%) til facialisparese. Bells parese antas i flere nylige studier å ha sitt opphav i infeksjon med herpes-virus. Andre etiologier som er blitt foreslått er karsykdom i det indre øret. Ved enkelte klinikker behandler man denne tilstanden med antivirale midler eller steroider. Traume. Traumer, spesielt frakturer (bruddforandringer) i tinningbenet kan også forårsake facialisparese. Svulster. En svulst som trykker på nervus facialis i dens forløp kan gi facialisparese. Hyppigst kan dette dreie seg om acusticus-nevrinomer, medfødt cholesteatom, hemangiom, svulster i spyttkjertelen eller metastaser. Stockholms slott. Stockholms slott er et slott på Stadsholmen i Gamla stan i den svenske hovedstaden Stockholm og den svenske monarkens offisielle residens. På stedet har det vært festningsverk siden middelalderen. Den nåværende slottsbygningen er tegnet av Nicodemus Tessin den yngre og ble oppført på etter at slottsanlegget Tre Kronor hadde blitt ødelagt i en storbrann 7. mai 1697. På grunn av den store nordiske krig som ble innledet i 1700 og medførte store offentlige utgifter, stoppet byggearbeidene helt opp i 1709 og ble først gjenopptatt i 1727, seks år etter at krigen var slutt. Da Tessin døde i 1728 ble slottet ferdigstilt under ledelse av Carl Hårleman som tegnet mange av slottets opprinnelige rokokkointeriører. Slottet kunne ikke tas i bruk før 1754 da kong Adolf Fredrik og dronning Louise Ulrike flyttet inn, men en del innvendige arbeider pågikk fortsatt helt frem til 1770-tallet. Etter at det nye slottet ble ferdigstilt har ingen større ombygginger av anlegget blitt foretatt bortsett fra tilpasninger, nye innredninger, moderniseringer og ommøbleringer for forskjellige regenter og deres familier samt farvetilpasning på fasaden og de nye museene som har kommet til. Slottet er omgitt av Lejonbacken og Norrbro i nord, Logården og Skeppsbron i øst, Slottsbacken og Storkyrkan i syd, samt ytre borggården Innvendig omfatter slottet rom hvorav 660 er med vinduer. I tillegg til de kongelige boligene inneholder slottet representasjons- og festlokaler av forskjellig slag. I slottet ligger også Rikssalen, Slottskyrkan, Skattkammaren med kronregaliene, Livrustkammaren og Museum Tre Kronor med kjellerhvelv fra den gamle borgen. Frem til 1878 fantes også Kungliga biblioteket i den nordøstre fløyen, den såkalte «Biblioteksflygeln» inneholder i dag Bernadottebiblioteket. I «Kansliflygeln» ligger Slottsarkivet. Kungliga Hovstaterna har også sine lokaler på slottet, som er arbeidsplass for cirka 200 fast ansatte. Högvakten har voktet slottet og kongefamilien siden 1523. Slottet er per 2011 under en omfattende fasaderenovering som blant annet innebærer reparasjoner av skadede sandstensdetaljer. Reparasjonene er beregnet å koste cirka 220 millioner kroner over en tidsperiode på rundt 50 år. Tidligere forslag. De la Vallées forslag fra 1654. Allerede på begynnelsen av 1600-tallet hadde Gustav II Adolf planer om et nytt kongeslott. Det ble ikke noe av, men idéen til et nytt slott var født og hans datter dronning Christina ansatte Jean de la Vallée som slottsarkitekt i 1651 og ga han i oppdrag å komme med forslag som skulle fornye slottet Tre Kronor. På et samtidig kobberstikk fra 1654 ser man de la Vallées forslag med et frilagt, platåopphøyd slott inklusive en ny bro over Norrström. Dronning Christina gjennomførte en rekke ombygginger og utsmykkinger av det gamle slottet, men noe nytt slott ble det ikke i hennes regenttid heller. Tessins regulering av byområdet vest for slottet, 1650-tallet og 1690-tallet. På 1650 og 1660-tallet la Jean de la Vallée frem forslag til omfattende ombygginger av slottet, men det var først i forbindelse med at Nicodemus Tessin den eldre tiltrådte som slotts- og stadsarkitekt i 1661 at slottsplanene kom i gang for alvor. I 1666 presenterte han det første forslaget til ombygging av den nordlige fløyen. Hans sønn Nicodemus Tessin d.y., skulle senere omarbeide og gjennomføre forslaget mellom 1692 og 1696. Et kart over Stadsholmen fra 1650-tallet illustrerer de la Vallés forslag. Prosjektet medførte også en ny regulering av Slottsbacken, som delvis blir bygget inne. Interessant er Nicodemus Tessin d.y.s kompletteringer med blyant på dette kartet som trolig ble innført på slutten av 1600-tallet. Her finnes en tidlig skisse for den nordlige fasadens vestre fløy samt begge de svungne fløyene rundt ytre borggården (begge ble utført). Tessin planla også byområdet vest for slottet med en stor fritrapp i skinnperspektiv i nåværende Neptunus kvarter med tilslutning til Västerlånggatan samt en bred gate til nåværende Mynttorget, rett gjennom kvarteret Cephalus (ble aldri gjennomført). Fra sentrum av slottet hadde han tenkt seg en siktlinje vestover helt til Riddarholmen. Den nordlige fløyen 1692–1696. Det nåværende slottets nordlige fløy ble oppført på bare fem måneder i 1692 som en del av det gamle slottet Tre Kronor. Den nye fløyen hadde samme stramme barokk-stil som den fortsatt har, i skarp kontrast til det øvrige renessanseslottet. Tidlig på 1690-tallet levde fortsatt eldre kunstnere som David Klöcker Ehrenstrahl og Johan Sylvius, som bidro med kunstnerisk arbeid ved ferdigstillelsen av den nordlige fløyen og spesielt gjaldt det slottskirken. Ehrenstrahl malte de store religiøse bildene og Sylvius plafonden. Et forbilde for den nordlige fløyens stramme barokk som innebar en forholdsvis streng symmetri var Palazzo Farnese i Roma hvor arkitekten for ombyggingen Nicodemus Tessin d.y. også reiste på en studiereise i 1688. Økonomigårdens middelaldermurer fra slottet Tre Kronor befinner seg i dag bakom Lejonbacken og i kjelleren på nordfløyen. Lejonbacken skjuler dermed den gamle vindusløse muren som finnes bakom. Eldre murer gjenstår også i en stor del av nordre fløys fasademurer lenger oppe. Veggene i de tidligere nordøstre og nordvestre firkantede hjørnetårnene er for eksempel fremdeles tykkere i denne delen av slottets nederste etasje ettersom Tessin ved sin kraftige ombygging lot de murene stå igjen som kunne gjenbrukes; det var omtrent halvparten av de gamle. Den sparsomme Karl XI hadde nemlig motvillig gått med på ombyggingen som startet i 1690. Sparsomhet og gjenbruk var viktig ved oppføringen av den nordlige fløyen. Derfor gikk byggingen også ganske raskt og til alles overraskelse var den nye fløyen under tak allerede etter fem måneder. De nye murene ble også høyere enn de gamle, utenom tårnene som ble helt bygget inn i de nye murene. Også står igjen fra før brannen i overensstemmelse med Tessins plan. Nicodemus Tessin d.y.s tegning over den nordlige fasadens sentrale del, ca 1690. En ny slottskirke ble innviet julen 1696 i nordfløyen, og en ny rikssal var planlagt også her. Kirken skulle erstatte den gamle slottskirken som hadde blitt oppført av Johan III på samme sted ved den gamle økonomigården i slottet Tre kronor. For at den nye slottskirken skulle få samme dimensjoner som den gamle, passe inn i den gamle slottskirkens murer, og beholde et høyere tak innenfor det tidligere nordøstlige tårnets murer (nå slottets nordøstre hjørne) fikk Tessin et problem om han skulle få dette prosjektet til å passe inn i den stramme barokkstilen, der alle vindusrader skulle være nesten absolutt regelmessige og ikke altfor avvikende og ulik høyde på vinduene. Dette uansett funksjonen og hva som gjemte seg bakom vinduene. Derfor la Tessin til en mezzanin med mindre kvadratiske vinduer rett over den nedre vindusraden. Disse mindre vinduene finnes nå rundt hele bygningen som et minne fra den første slottskirken. Etter brannen, da Tessin fikk frie hender, ble Slottskyrkan og Rikssalen i stedet plassert i den sydlige fløyen, og innredningen fra den nordlige fløyens slottskirke, blant annet benker og inventar i sølv, finnes delvis bevart i den nåværende Slottskyrkan. Ifølge en plan fra før brannen skulle slottet ha form som en slottsfirkant uten fløyer i stram romersk barokk, i prinsippet med samme utseende på de øvrige fløyene som den nordre. Dette forslaget er ikke bevart og Boo von Malmborg i boken "Slott och herresäten i Sverige" antar det er fordi Tessin på dette tidspunkt ikke våget å avsløre sine omfattende planer for den sparsomme Karl XI. Lejonbacken, som skulle lede opp til den nordlige porten fra såvel øst som vest ble ikke fullført før brannen og finnes bare på tegninger. Slottsbrannen i 1697. Den 7. mai 1697 inntraff den store slottsbrannen som var foranledningen til byggingen av det nåværende Stockholms slott. Brannen ødela stort sett den tidligere borgen, slottet Tre Kronor, utenom slottets nylig kraftig ombygde murer langs den nordfløyen, som stort sett står fremdeles. I motsetning til det øvrige slottet kunne altså den nordre fløyens murer repareres. Nybyggets første fase 1697–1709. Ruinen av slottet Tre Kronor etter slottsbrannen i 1697, nordfløyen står igjen til høyre i bildet. Etter brannen besluttet Karl XIIs formynderregjering under bestemoren riksenkedronning Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorps ledelse at et nytt slott skulle bygges på de gamle murene etter det nedbrente slottet. Nicodemus Tessin d.y. fikk oppdraget med å tegne og reise det nye Stockholms slott. Samtidig som Tessins planer for det nye slottet ble godkjent ble han utnevnt til overintendent over de kongelige slottene, en slags slottsarkitekt. Göran Josuæ Adelcrantz ble overintendentens assistent og stedfortreder og Hans Conradt Buchegger byggmester. I 1697 ble også Abraham Winantz Svanssköld - Tessins halvbror - utnevnt til assisterende slotts- og hoffarkitekt, han var sammen med Tessin virksom ved slottsbygget. Til hjelp hadde de en rekke tyske «mästergesäller». Viktige billedhuggere og håndverkere under den første byggeperioden var blant annet René Chauveau, Bernard Foucquet d.e. og hans sønn Jacques Foucquet. Allerede samme år som det gamle slottet hadde brent ned presenterte Tessin ferdige tegninger for det nye anlegget. Først rev man ned restene av det gamle slottet og stort sett ble alt bortsett fra nordfløyen revet. Rivingen ble utført av ca. 300 menn fra midten av mai 1697 til utpå våren 1700 da restene av det gamle tårnet ble tatt ned for å bli benyttet som fyllmasse for Lejonbacken. Det meste i det nye slottet ble altså nytt. Lengdesnitt gjennom den sydlige fløyen med Rikssalen til venstre og Slottskyrkan til høyre, ca 1700. Da Tessin fikk i oppdrag å tegne det nye slottet forlot han delvis den tidligere planen om en slottsfirkant. Han la til de nedre fløyene som i dag flankerer slottsfirkanten i vest og øst. Dette for å gi et større preg av monumentalitet og fordi det fantes en del plass å utvide slottet hans på, blant annet mot vest hvor Gustav Vasas vollgrav og kanondikene lå tidligere. På grunn av at Storkyrkan er i veien mot syd måtte den sydvestre fløyen bli kortere. Denne asymmetrien som den ulike lengden på fløyene skapte kompenserte han for gjennom også å tegne de halvrunde frittstående kommandant- respektive högvaktsfløyene vest for hovedbygningen. Disse omslutter i dag den ytre borggården. Tessins planer og oppdrag til kunstnere preger fremdeles slottets ytre fasader, murer og stenpilastre som vegger, gulv, pilarer og stenpilastre inne i slottet, eksempelvis i Rikssalen og Slottskyrkan og i trappehallene. I begynnelsen av Karl XIIs regjeringstid pågikk byggearbeidet med stor intensitet. Men de kostbare felttogene under den store nordiske krig var hemmende. I 1709 tapte Karl XII slaget ved Poltava og samme år stoppet byggearbeidene helt opp. På dette tidspunkt hadde borggården blitt jevnet ut og borgårdsmurene var oppført til en etasjes høyde mot syd og øst og til en halv mot vest. I denne uferdige forfatningen sto slottet helt frem til 1727 da riksdagen bevilget penger til fortsatt arbeide. Et år før han døde fikk Tessin oppleve at arbeidet ble gjenopptatt. En del utsmykkninger som Tessin hadde tenkt seg kom ikke på plass. For eksempel ville han plassere en rytterstatue over Karl XI i den indre borggården, men det likte ikke Karl XII og strøk forslaget ettersom det skulle «aldeles hindra den vackra prospecten». Også forslaget om å smykke ut takbalustradene falt bort. Hvordan Tessin hadde tenkt seg utseendet ser man på en illustrasjon over slottet utført av Jean Eric Rehn rundt 1770. Den franske kunstnerkolonien. Kvitteringer på utbetalt lønn fra rundt 1700. Blant navnetrekkene ser man blant annet Nicodemus Tessin. Den største gruppen kunstnere kom fra Frankrike. Mellom 1693 og 1699 ankom 16 franske billedhuggere, malere og støpere til Stockholm. Håndverkerne hadde på Tessins initiativ fått en innbydelse gjennom det svenske diplomatiske sendebudet i Paris, Daniel Cronström, om å komme og arbeide for den svenske kongen og tilbudet innebar både årlig lønn og bolig. For eksempel fikk billedhuggeren René Chauveau i begynnelsen en lønn på sølvmynt per år, han var blant de best betalte i gruppen. En del hadde familiene sine med seg og de utgjorde en fransk håndverkskoloni. Ofte deltok også familiemedlemmer i slottsarbeidet. Hele den franske gruppen omtales i kildene som "de fransöske hantwerkarna". De fleste hadde fått sin utdannelse ved Académie Royale de Peinture et de Sculpture i Paris og fått praktisk erfaring fra Ludvig XIVs store byggeprosjekt i Versailles. Håndverkerne var katolikker, levde og virket svært tett i nær tilknytning til den franske utsendingen i byen. Her kunne de utøve sin katolske tro, noe som var strengt forbudt i Sverige på denne tiden. Da byggingen av slottet stoppet opp i 1709 ble kolonien oppløst. Noen av håndverkerne returnerte til hjemlandet, men de fleste døde i Sverige tidlig på 1700-tallet. Oversikt. Slottet er bygget i tegl og sandsten. De kobberkledde takene luter innover mot den indre borggården og omgis på hovedbygningen av en balustrade i sten. Bygningen består av fire lengder eller fløyer til daglig navngitt etter de fire verdenshjørnene. Slottets fasader fikk ulik utforming og ble ikke utformet på samme måte som den opprinnelige nordfløyen. Den sydlige fasaden fikk en triumfbue i barokk som rammer inn inngangen og trappehallen i midten. De østlige og vestlige fasadene fikk midtpartier i typisk barokk med pilastre, hermer og skulpturer. Den sydlige fasaden fikk i tillegg nisjer for statuer i annenhver vindusavsats. Slottet har totalt 28 statuer, 717 balusterfigurer i rekker og 242 konsollvolutter. Sten dekker m² av fasaden og puss m². Hovedbygningen uten fløyene måler 115 x 120 meter og inneslutter den "Indre borggården". Fra hjørnene av hovedbygningen går fire fløyer mot øst og vest. Mellom de østlige fløyene ligger Logården og mellom de vestre ligger "Ytre borggården". Alle fløyer er 48 meter lange utenom den sydvestre som er 11 meter på grunn av Storkyrkan. Uregelmessigheten skjules av de to frittstående runde "Högvaktsfløyen" og "Kommandantfløyen". Alte Oper. Alte Oper i Frankfurt am Main Alte Oper i Frankfurt am Main Alte Oper under operaballet vinteren 2005 Alte Oper er en operabygning i Frankfurt am Main, som idag brukes som konserthus. Den ligger ved Operaplassen. Historie. Bygningen ble ferdigstilt i 1880, og var tegnet av arkitekten Richard Lucae og finansiert av Frankfurts borgerskap. Blant gjestene ved åpningen var keiser Vilhelm I, som sa at «dette kunne jeg ikke tillate meg i Berlin». Bygningen var planlagt å koste to millioner mark, men beløpet endte på det tidobbelte. Bygningen ble delvis sett som en demonstrasjon mot den prøyssiske annekteringen av byrepublikken, som patrisierfamiliene i Frankfurt aldri hadde avfunnet seg med. Fra diskusjonen om bygningen stammer også ordtaket om at Frankfurt har råd til å kjøre firspent. Tallrike uroppførelser fant sted i operahuset, blant annet Carl Orffs "Carmina Burana" i 1937. I 1944 ble bygningen nesten fullstendig ødelagt av alliert bombing, og magistraten ønsket å rive ruinen og oppføre en moderne bygning. Den hessiske næringsministeren og senere overborgermesteren Rudi Arndt fikk sitt tilnavn «Dynamitt-Rudi» da han foreslo å sprenge ruinen «med litt dynamitt» i 1965. Senere hevdet han å aldri ha ment forslaget alvorlig. Et borgerinitiativ engasjerte seg for gjenoppbyggelse fra 1953. 28. august 1981 ble bygningen gjeninnviet etter en meget lang gjenoppbyggelsesprosess som kostet 160 millioner mark. Ved gjeninnvielsen ble Gustav Mahlers 8. symfoni oppført. Ettersom Frankfurt-operaen fra 1951 hadde flyttet til en annen bygning, Schauspielhaus, har Alte Oper ikke blitt brukt for operaoppførelser, men for konserter. Den store salen har plass til 2 500 tilhørere. Bygningen omfatter også Mozart-salen med plass til 700 tilhørere, samt en rekke mindre saler. Mexicos flagg. Mexicos nasjonalflagg er delt inn i tre vertikale områder. Fargene, fra venstre mot høyre, er grønn, hvit og rød. I midten av den hvite stripen er riksvåpenet. Betydningen av de tre fargene har endret seg opp gjennom årene, men de ble tatt i bruk av Mexico etter frigjøringen fra Spania. Det nåværende flagget ble offisielt i 1968, men den samme utformingen av flagget har vært i bruk helt siden 1821. Den gjeldende loven om nasjonalsymboler som regulerer bruken av nasjonalflagget har vært på plass siden 1984. Opp gjennom historien har flagget blitt endret åtte ganger, da utformingen av riksvåpenet og forholdet mellom flaggets lengde og bredde har blitt modifisert. Riksvåpenet har allikevel hele tida inneholdt de samme elementene: en ørn på toppen av en kaktus som holder en slange med klørne. Kaktusen befinner seg på en stein som stikker opp av en innsjø. Dette bildet stammer fra en aztekisk legende som forteller at gudene ba dem bygge en by hvor de så en ørn spise en slange på en kaktus. Denne byen er nå hovedstaden Mexico by. Det nåværende nasjonalflagget, som kalles «Det fjerde nasjonalflagget», brukes også på skip som er registrert i Mexico. Fargenes betydning. Siden Artikkel 3 i flaggloven ikke gir fargene noen offisiell symbolisme, kan de også gis andre betydninger. Banderas monumentales. I 1999 startet president Ernesto Zedillo et program for å reise gigantiske flagg rundt om i landet. "Las banderas monumentales" (de monumentale flaggene) ble plassert på flere steder som har stor betydning for landet. Flaggene skulle måle 14,3 ganger 25 meter, og flaggstanga er rundt 50 meter høy. Det kanskje mest kjente bandera monumental befinner seg ved Plaza de la Constitución i Mexico by. Det største bandera monumental er plassert på Mirador del Obispo i Monterrey. Selve flagget måler 50 ganger 28,6 meter og veier 230 kilogram. Flaggstanga er 100,6 meter høy og veier 120 tonn. Dette er fire ganger større enn de fleste andre banderas monumentales. Flagg, Mexico Yû Watase. rightYû Watase (渡瀬悠宇), født 5. mars 1970 i Osaka, Japan) er forfatter og tegner. Hun er kjent for å tegne vakre menn og derfor er ansett som en bishonenartist. Eksterne Lenker. Watase Yu Watase, Yu Fyrstedagen i Frankfurt. Fyrstedagen i Frankfurt (ty. "Frankfurter Fürstentag") var en forsamling av tyske fyrster som møttes mellom 17. august og 1. september 1863 for å vedta en reform av den tyske forbundsforfatningen. Det innledende møtet fant sted 16. august i Palais Thurn und Taxis i byrepublikken Frankfurt am Main på invitasjon fra den østerrikske keiseren. Fyrstene diskuterte Preussens hegemonibestrebelser og en fremtidig reform av Det tyske forbund og dets forfatning. Otto von Bismarck rådet den prøyssiske kongen Vilhelm I til å utebli fra fyrstedagen, og dermed motvirke et resultat til gunst for Østerrike. De mindre statene ville ikke binde seg uten at stormakten Preussen hadde tatt stilling til spørsmålene. Forhandlingene måtte derfor avsluttes uten at spesielle resultater ble oppnådd. Alberto Granado. Alberto Granado (født 8. august 1922 i Córdoba i Argentina, død 5. mars 2011) var reisekameraten til Che Guevara på en motorsykkeltur gjennom store deler av Sør-Amerika i 1951. Granado ble i 1960 invitert til Cuba av Che Guevara for å være med på oppbyggingen av helsevesenet. Granado grunnla Santiago Medisinske Skole i Santiago de Cuba. Ved innspillingen i 2004 av "Motorsykkeldagbøkene" som omhandlet hans og Che Guevaras reise i 1951, deltok den 82-årige Alberto Granado som filmens konsulent. I filmen ble Granados rolle spilt av Rodrigo de la Serna. Che Guevaras rolle ble spilt av den meksikanske skuespilleren Gael García Bernal. Otto Frank. Otto Heinrich Frank (født 12. mai 1889 i Frankfurt am Main, død 19. august 1980 i Basel, Sveits) var en tysk offiser og forretningsmann. Han ble født i en tysk-jødisk bankierfamilie i Frankfurt, og tjenestegjorde i den tyske hæren på vestfronten under første verdenskrig, hvor han oppnådde graden løytnant og mottok Jernkorset. I 1925 giftet han seg i Aachens synagoge med Edith Holländer, datter av Abraham Holländer, en prominent forretningsmann fra Aachen. Ekteparet Frank fikk døtrene Margot Frank (født 1926) og Anne Frank (født 1929). Etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse flyttet han med sin familie til Amsterdam, hvor de under annen verdenskrig holdt seg skjult i Prinsengracht 263. Om morgenen 4. august 1944 stormet politiet bygningen, etter å ha fått et anonymt tips. Otto Frank ble sendt i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Westerbork. Hans kone og døtre havnet i Bergen-Belsen, hvor de døde av sykdom eller utmattelse kort før krigens avslutning. Som familiens eneste overlevende oppdaget han at Anne hadde skrevet en dagbok, som var blitt reddet av Miep Gies. Han lot først være å lese den, men etter å ha transkribert den bestemte han seg for å få den utgitt. Enkelte passasjer hvor Anne Frank skrev negativt om moren fjernet han imidlertid. I 1953 giftet han seg med en tidligere nabo, Elfriede Geiringer-Markovits, og slo seg ned i Basel i Sveits, hvor han brukte resten av sitt liv på å fremme datterens minne og budskap. Monumentet for Otto Franks døtre i Bergen-Belsen Litteratur. Frank, Otto Frank, Otto Frank, Otto Frank, Otto Kronborg slott. a> slik han fremstilles på Hans Kniepers gobeliner på Kronborg. Kronborg slott ligger ved Helsingør på det smaleste punktet av Øresund. Sundet er bare fire kilometer bredt her og det har derfor vært et strategisk viktig sted å ha et fort. Slottet har i århundrer vært et av de viktigste renessanseslottene i det nordlige Europa. Dette gjorde at slottet ble oppført på UNESCOs liste over verdensarven 30. november 2000. Erik av Pommern bygget på 1420-tallet fortet Krogen ved Helsingør. Det ble brukt til å kreve opp toll av alle skip som ønsket å seile til eller fra Østersjøen. Fortet var etter datidens målestokk stort, og bestod av et antall bygninger innenfor en beskyttelsesmur. Deler av dette fortet er synlig i det nåværende Kronborg slott. Frederik IIs slott. Fredrik II fikk middelalderfortet bygget om til et renessanseslott mellom 1574 og 1585 etter planer av den flamske arkitekten Hans van Paeschen. Byggingen kunne finne sted ved hjelp av en forhøyet Øresundstoll. Ved diverse makeskifter med adelen ble krongodset samlet. Slik ga det mer avkastning og kongen fikk et sammenhengende jaktterreng. Slottet ble delvis oppført på rester av Krogen. van Paeschen røk uklar med kongen og forlot oppdraget etter noen år. Arbeidet ble overdratt til Anthonis van Obbergen, som står oppført som byggmester i regnskapene i perioden 30. juli 1577–1585. Slottet fikk navnet Kronborg ved kongelig dekret i 1577 og fikk også funksjon som kongebolig. a>" fra 1500-tallet viser slottets strategiske plassering. Slottet fremsto i rød mursten med sandstensdekorasjoner i grått frem til 1580. Da bestemte kongen seg for at hele slottet skulle kles med sandsten. Det kan ha vært flere grunner til det; blant annet bygningenes utsatte beliggenhet eller fordi han ønsket at slottet skulle skille seg ut fra adelens herregårder. Slottskirken ble innviet i påsken 1582 og i 1585 må byggverket anses som ferdigstilt. Når det gjaldt utsmykking, hadde slottet forbilder i nederlandsk arkitektur og kunst, men selve bygget hadde fransk påvirkning. Anlegget hadde tre sammenstøtende fløyer; mot nord, vest og syd med en opprinnelig lav forbindelsesbygning mellom kongefløyen mot nord og kirkefløyen mot syd. Her var det fri utsikt mot sundet og kysten av Skåne. Da kongen oppførte og smykket ut Kronborg var det ved hjelp av noen av de beste bygningsingeniørene, arkitektene og kunstnerne som fantes i samtidens Nord-Europa. Blant dem var billedhuggeren Johan Gregor van der Schardt som tidligere hadde vært knyttet til kretsen rundt Palladio. Av andre kunstnere kan nevnes Melchior Lorck og Hans Knieper samt arkitekt Hans van Steenwinckel den eldre. Slottsgården ble i 1583 prydet med en fontene med skulpturer utført av Georg Labenwolf.Gårdsplassen var også preget av det 62 meter høye kirketårnet. Utvendig hadde Kronborg Dronningetårnet i det nordøstlige hjørnet; dette ble senere benyttet som fyrtårn. I det nordvestlige hjørnet lå Kongens Tårn også kalt Grønne Tårn eller Drejertårnet og i det sydvestlige hjørnet det store firkantede tårnet. I det sydøstlige hjørnet; karnapptårnet Kakkelborg. Noe som særpreger Kronborg er kasemattene under vollene og bygningen. De som ligger under de to nordlige bastionene og den mellomliggende kurtinen er delvis bygget i to etasjer og kunne romme en stor besetning. I den nordlige fløyen, kobbertekket som alle de andre, hadde kongefamilien sine værelser; kongen mot vest og dronningen mot øst. I Riddersalen fikk Frederik II hengt opp Kronborgtapetene; en serie gobeliner av høy kunstnerisk kvalitet. De fremstilte den danske kongerekken fra sagnkongene til den daværende kongen, Frederik II. Serien inneholdt opprinnelig 43 gobeliner som var utført spesielt til Kronborg av nederlandske vevere. Kun 15 av disse er bevart; syv av dem henger på Kronborg og åtte på Nationalmuseet i København. I Riddersalen sto også Frederik IIs bordhimmel. Christian IVs slott. Frederik IIs sønn Christian IV oppholdt seg en del på slottet både som barn og etter at han ble konge. I 1590 hadde han et flere måneder langt besøk på slottet av Jacob av Skottland som hadde giftet seg med Christians søster Anna. Noe senere feiret han også sin eldre søster Elisabeths bryllup på Kronborg. I 1629 oppsto en brann som ødela mesteparten av slottet og dets inventar og kun slottskapellet slapp unna. Christian IV fikk gjenreist slottet, modernisert det og gitt det utsmykkinger i barokk. Allerede i 1637 var slottet i all hovedsak gjenreist under ledelse av kongens byggmester Hans van Steenwinckel den yngre. Innvendig ble dansesalen noe endret ved at høyden ble øket med noen meter og det opprinnelige taket ble erstattet av en serie malerier utført av nederlandske kunstnere med Gerard van Honthorst og Salomon Koninck som de viktigste av dem. Kronborg ble inntatt av svenske tropper under Carl Gustaf Wrangels ledelse i 1658. Blant krigsbyttet som svenskene tok med seg var en ornamentert fontene fra Frederik IIs tid og Frederik IIs tronhimmel. Etter dette ble forsvarsverkene styrket og i årene 1688–1690 ble det bygget en fremskutt forsvarslinje kalt "Kronværket". Senere ble ytterligere forsvarsvoller føyet til slik at Kronborg ble ansett for å være det sterkeste fortet i Europa. Kronborg sluttet å fungere som kongebolig på denne tiden og fra 1739 til midten av 1800-tallet fungerte Kronborg som fengsel og kaserne. Dronning Caroline Mathilde satt i fangenskap her før hun ble sendt til Celle. Kronborg er kjent som stedet William Shakespeare brukte i skuespillet Hamlet. Jacobo Árbenz Guzmán. Jacobo Árbenz Guzmán (født 14. september 1913 i Quetzaltenango i Guatemala, død 27. januar 1971 i Mexico) var en guatemalansk sosialistisk politiker (PAR). Han var president i Guatemala fra 1951 til 1954, og ble avsatt i et kupp organisert av CIA. Kuppet hadde kodenavnet Operation PBSUCCESS. Arbenz ble erstattet av en militærjunta ledet av oberst Carlos Castillo Armas. Kuppet kastet landet ut i kaos og politisk uro i nærmere 36 år. Ved normaliseringen av landet i 1996 viste det seg at urolighetene hadde resultert i over én million flyktninger, 200 000 døde, et ukjent antall foreldreløse barn og enker, samt et betydelig antall ødelagte landsbyer. Tidlig liv. Árbenz ble født i Quetzaltenango i Guatemala som sønn av en sveitsisk farmasøyt som hadde emigrert til Guatemala. Faren begikk selvmord mens Árbenz ennå var i barneårene. Árbenz gikk inn i hæren, studerte ved Guatemalas militærakademi og ble under-løytnant i 1935. Han vendte tilbake til militærakademiet i 1937 og tjenestegjorde som lærer i realfag og historie. I 1939 møtte han sin framtidige kone, Maria Cristina Vilanova, som var sosialist og som også påvirket Árbenz sterkt i denne retning. Maria var datter av en rik jordeier fra El Salvador og hadde svært stor innflytelse på Árbenz gjennom hele livet. Mye taler for at det var Maria som overbeviste han om å slutte seg til en gruppe venstreorienterte offiserer og fjerne diktator Jorge Ubico (1878–1946) i 1944. Etter kuppet mot Ubico tjenestegjorde Árbenz som Guatemalas forsvarsminister i Juan José Arévalos nye regjering. Presidentskap. Árbenz kom til makten i mars 1951 etter et ordinært valg som også var det første fredelige valget i Guatemalas historie noensinne. I valgkampen framstod han som en reformator og fikk 60 % av stemmene etter å ha lovt å gjøre Guatemala til et økonomisk uavhengig, kapitalistisk land. Det han kalte «Guatemalas tradisjonelle koloniale underleggelse under USA», skulle reduseres kraftig. Árbenz' forgjenger, Juan José Arévalo, hadde begynt reformprosessen med flere reformer som åpnet for politisk deltakelse for alle i Guatemala. Arévalos innførte allmenn stemmerett og arbeiderrettigheter som truet makten til den tradisjonelle eliten, og som førte til mer enn tjue mislykkete kuppforsøk i hans regjeringstid. Árbenz fortsatte Arevalos reformprosess og i juni 1952 iverksatte hans regjering en jordreform som var blitt formet etter USAs «Homestead Act» fra 1862. Den nye loven ga regjeringen rett til å ekspropriere ikke-oppdyrkete areal hos store plantasjeeiere. Jorden ble deretter utdelt til jordløse familier i et forsøk på å skape et land av selvstendige bønder, på samme måte som USA hadde gjort på 1800-tallet. Plantasjeeierne fikk kompensert etter den verdi som arealene hadde hatt ved skattefastsettelsen i 1952, og fikk betalt i statsobligasjoner med 3 % rente. Árbenz selv ga selv 680 hektar til jordreformen av egen eiendom. United Fruit Company. Mens Árbenz' politikk ble hilst velkommen av jordløse og av størstedelen av Guatemalas befolkning, provoserte det de største jordeierne, mektige USA-selskap og fraksjoner innen militæret. For å svekke Arbenz hevdet deler av militæret at Árbenz var under innflytelse av kommunister. Dette medførte en del uro rundt om i landet. Oberst Carlos Castillo Armas iverksatte et kupp, men ble såret under forsøket og tilbrakte en tid i fengsel før han lyktes å unnslippe til Honduras der han ble tatt godt i mot av CIA. Protestene mot Árbenz fra USA-selskapet United Fruit Company og det faktum at Árbenz ikke tok eksplisitt avstand til kommunismen, fikk CIA i 1951 til å utforme en plan under navnet PBFORTUNE. The United Fruit Company var Guatemalas største landeier og siden 85 % av deres areal stod udyrket, følte de seg særlig truet av Árbenz' jordreform. Ved skattefastsettelsen i 1952 hadde United Fruit bevisst underrapportert og underestimert verdien på sine arealer for å unngå skatt. I 1952 hevdet de at deres landområder kun var verdt $3 pr. acre. Da Árbenz – i tråd med United Fruit verdianslag – tilbød selskapet en kompensasjon på 3 dollar per acre, slo United Fruits kontra og hevdet at den reelle verdien lå på 75 dollar per acre, men blånektet samtidig på at de hadde fusket med den tidligere verdifastsettelsen. United Fruit hadde også flere andre kort i ermet. Utenriksminister John Foster Dulles og hans bror, CIA-direktør Allen Welsh Dulles, hadde sterke band til United Fruit via sitt advokatselskap. President Dwight David Eisenhowers viseutenriksminister, Walter Bedell Smith hadde også nære bånd til United Fruit og hadde tidligere hatt en lederstilling i selskapet. Alle tre var også store aksjeeiere i United Fruit. CIA griper inn. I 1952 ble Guatemalas Arbeiderparti legalisert og kommunister fikk etter hvert innflytelse i fagforeninger og bondeorganisasjoner, men ikke over Árbenz og landets politikk. I parlamentet hadde de kun 4 av i alt 58 representanter. I 1954 gledet Eisenhower-administrasjonen seg over å ha undergravd Mohammed Mossadegh-regjeringen i Iran gjennom en hemmelig operasjon. Kermit Roosevelt som var CIAs arkitekt bak kuppet i Iran, beskrev briefingen med utenriksminister Dulles på følgende måte: «Han virket nesten fra seg av glede. Øynene glitret, han malte som en stor katt. Det er helt klart at han ikke bare gledet seg over det han hadde hørt. Mine instinkter fortalte også at han planla noe.» (Kinzer, 2003) I februar 1954 begynte CIA planleggingen av Operasjon WASHTUB. Den gikk ut på å plante sovjetiske våpen i Nicaragua i samarbeid med diktatoren og USAs nære medspiller, president Anastasio Somoza. Hensikten skulle være å «bevise» at Guatemala hadde bånd til Sovjetunionen. Etter denne løgnaksjonen fortsetter USA i mars 1954 med å manipulere organisasjonen OAS (Organisation of American States) til å fordømme kommunismen i Guatemala. I mai 1954 ankommer tsjekkiske våpen til Guatemala med det svenske skipet «Alfhem». Det gir USA ytterligere vann på mølla. Eisenhower-administrasjonen rykker ut og påstår at våpenforsendelsen er det endelige bevis på at Árbenz har knyttet seg til Sovjetunionen. Dette ble kraftig imøtegått av Árbenz-regjeringen som hevdet at ingen andre enn Tsjekkoslovakia (trolig etter press fra USA) hadde vært villig til å selge våpen til Guatemala. På dette tidspunktet blir Árbenz-regjeringen overbevist om at et USA-initiert kupp er under planlegging, og omtrent samtidig gir Eisenhower-administrasjonen klarsignal til CIA om å iverksette kuppet. Kodenavnet for operasjonen er PBSUCCESS og tar sikte på å styrte Árbenz. Etter spredte kamphandlinger der den unge og ennå ukjente Che Guevara deltar på Árbenz' side, valgte Árbenz-regjeringen å trekke seg etter at CIA-kontrollerte fly hadde bombet festningen Matamoros og flere av Árbenz' troppetransporter. Árbenz gikk av 27. juni 1954 og ble tvunget på flukt etter først å ha søkt tilflukt i den meksikanske ambassaden. Senere arbeid. Etter et opphold i Mexico flyttet han og familien til Sveits. Den sveitsiske regjeringen ga han asyl forutsatt at han oppga sitt statsborgerskap i Guatemala. Árbenz nektet og flyttet til Paris og deretter til Praha. I Tsjekkoslovakia var myndighetene skeptisk til Árbenz. De fryktet at han ville kreve dem for penger som følge av dårlig kvalitet på våpnene de hadde solgt han i 1954. Etter kun tre måneder var derfor Árbenz på flyttefot igjen og denne gangen gikk turen til Moskva. Han prøvde en rekke ganger å vende tilbake til Latin-Amerika og fikk til slutt tillatelse til å bosette seg i Uruguay i 1957. Etter den cubanske revolusjonen i 1960 ble han invitert av Fidel Castro til å flytte til Cuba. Árbenz takket ja til tilbudet, men ble raskt skeptisk til de cubanske myndighetenes politikk. I 1965 tok Arabella, Árbenz eldste datter og yndlingsdatter, livet av seg i Bogota i Colombia. Árbenz tok selvmordet hennes særdeles tungt. Han dro til Mexico for å gravlegge sin datter og valgte deretter å bosette seg i Mexico. Árbenz døde 27. januar 1971 i sitt badeværelse. Dødsårsaken var enten drukning eller skolling av varmt vann med påfølgende sjokk og drukning. Omstendighetene rundt Árbenz' død er ennå uavklart. Mye tyder på at han ble myrdet, men hvem som stod bak ligger ennå i det skjulte. John Pinkerton. John Pinkerton (født februar 1758, død 10. mars 1826) var en skotsk antikvar, forfatter, forfalsker, pseudohistoriker og en tidlig talsmann for teorien om den germanske rases overlegenhet. Bakgrunn. Pinkerton ble født i Edinburgh som den ene av tre sønner av James Pinkerton. Han bodde i nabolaget til Edinburgh i sine første år, men flyttet med familien til Lanark som ligger rett ved. Som ung kom han i kontakt med klassikerne og fikk god kunnskap til disse, blant annet oversatte han i sin ungdom romerske forfattere som Titus Livius. Han studerte ved Universitet i Edinburgh, og etter endt utdannelse ble han i byen og begynte i lære som jurist. Hans interesser for litterære studier fikk ham etter hvert til å gi opp jussen, og det var i denne tiden han begynte å skrive. Hans "Elegi om Craigmittar Castle" ble utgitt første gang i 1776. I 1781 flyttet Pinkerton til London hvor hans karriere som skribent utviklet seg. Fantast og forfalsker. For utvikle sine teorier sammenlignet Pinkerton keltisk og germansk filologi. Han ønsket å vise at Skottlands gæliske stedsnavn ikke var gæliske i det hele tatt, og ettersom han ikke hadde større kunnskap om keltisk språk har hans arbeid liten verdi for moderne historikere og i steden virker meningsløs. Eksempelvis fant Pinkerton ut at ‘Aber’ som i ‘Aberdeen’ ikke kommer fra det gæliske ordet for elv (hvilket det faktisk gjør), men fra det germanske ‘über’ (= over). Likeledes var det gæliske ordet ‘Inver’ (tilsvarende ordet Aber) mente han var lånt fra dansk! Samtidig var han opptatt av å samle eldre angleskotsk litteratur. Denne agendaen var viktig for ham på grunn av den enorme populære «keltomania» som ble skapt over hele Europa etter Ossian-diktene som skotske James MacPherson tilsynelatende hadde oppdaget i de skotske høylandene. Pinkerton sto midt i en politisk og kulturell ‘krig’ om hvordan fortiden skulle oppfattes. Fortiden og historien var ikke noe som lå uforfalsket og så ble oppdaget, men ble skapt eller erobret. Ettersom det var vanskelig å spore "ekte" angleskotsk litteratur skrev Pinkerton sin egen. Hans angleskotske, eller slik han selv så det – gotisk-piktiske – fortellinger om "Hardyknute" (="Harthacanute" eller Knut den harde av Danmark) ble påstått diktet i 1719 av en "Lady Wardlaw av Pitreavie". Pinkerton hadde planlagt en fortsettelse av dette episke verket, men da han ble avslørt av Joseph Ritson ga han opp forfalskeriet. Ironisk nok viste det seg at de utrolig populære «keltiske» diktene som James MacPherson hadde «oppdaget» også var falske, og skrevet av ham selv. Eksentrisk. John Pinkertons arbeid blir i dag sett på som rent falskneri, selv om man forsøker å overse rasismen i teoriene om den germanske rasens overlegenhet. Hans personlige brevveksling med akademiske personligheter er karakterisert av usikkerhet, sladder, mobbing og ekstrem ondskapsfullhet. Hugh Trevor-Roper, en moderne historiker som har forsøkt å sympatisere med i det minste ‘ånden’ i hans verker, kaller ham «eksentrisk». Andre historikere har antydet at han led av en lettere sinnssykdom. Hans tvilsomme verker har uten tvil skadet hans omdømme i ettertid såpass mye at de av hans verker som er av en viss verdi er blitt underkjent. Til tross for dette er Pinkerton fortsatt en viktig figur innenfor britisk historie om antikvarisme. Han giftet seg i 1793 med frøken Burgess av Odiham, Hants, søster til biskopen av Salisbury, men ekteskapet var ikke vellykket, og de ble skilt kort tid etter. I sine siste år oppholdt han seg nesten utelukkende i Paris hvor han døde i 1826. Beskrivelsen av ham i William Andersons "The Scottish Nation" (1862) var av en svært liten og svært tynn gammel mann med et smalt, skarpt og gult ansikt, sterkt arret av kopper, som brukte briller med grønt glass. Eksterne lenker. Pinkerton, John Pinkerton, John Pinkerton, John Pohlprosessen. De tiltalte i prosessen; Pohl stående til venstre Pohlprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Oswald Pohl, et al.", også kjent som "WVHA-prosessen") var den fjerde av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Pohlprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Oswald Pohl og 17 andre offiserer fra SS som hadde arbeidet for Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt, SS' økonomiske og administrative hovedkontor, ble stilt for retten tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten før og under andre verdenskrig. Hovedanklagepunktet var deres deltagelse i administrasjonen av konsentrasjonsleirene, inkludert utrydningsleirene. Kontoret var også ansvarlig for innkjøp til Waffen SS og fra 1942 administrasjonen av SS Totenkopf-divisjonene. Saken ble ført for Militærtribunal II, med dommerne Robert M. Toms (rettens president), Fitzroy Donald Philips og Michael A. Musmanno, med John J. Speight som reservedommer. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens James M. McHaney og Jack W. Robbins presenterte aktoratets sak. Tiltalebeslutningen ble tatt ut 13. januar 1947, og saken ble ført fra 8. april til 3. november 1947. Tre av de tiltalte ble frikjent. Av de dømte ble fire ilagt dødsstraff mens de andre fikk fengselsstraffer på fra 10 år til livstid. På dommernes oppfordring ble tribunalet samlet igjen 14. juli 1948 for å vurdere ytterligere fremkomne bevis som ble lagt frem av forsvarerne. Nye dommer ble gitt 11. august 1948. De fleste fikk bekreftet sine opprinnelige dommer, men noen av fengselsstraffene ble kortet ned og dødsdommen mot Georg Lörner ble omgjort til livstids fengsel. Tiltalen. Det siste punktet baserte seg på kjennelsen om at SS var en kriminell organisasjon som ble gitt av Det internasjonale militærtribunalet under Nürnbergprosessen. Alle de tiltalte ble tiltalt under samtlige punkter, med unntak av Hans Hohberg som ikke var medlem av SS og dermed ikke ble tiltalt under punkt 4. Tribunalet kom til at det ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i punkt 1, og samtlige ble frikjent for dette punktet. De tiltalte. Tre av de tiltalte (Vogt, Scheide og Klein) ble frikjent. Alle de dømte unntatt Hans Hohberg ble funnet skyldige etter punkt 2, 3 og 4. Hohberg var ikke tiltalt under punkt 4, men ble funnet skyldig etter punkt 2 og 3. De som ble dømt til fengselsstraffer fikk omgjort straffen til et kortere antall år i 1951. Richard Glücks, som var leder for Amt D Konzentrationslagerwesen i WVHA, avdelingen som hadde hovedansvaret for konsentrasjonsleirene, kunne ikke stilles for retten ettersom han begikk selvmord på marinesykehuset i Flensburg den 10. mai 1945. Hadde man klart å forhindre selvmordet ville han blitt stilt for retten i den britiske okkupasjonssonen, og ikke sammen med de andre fra WVHA som var pågrepet i den amerikanske sonen. Rhein-Main-området. a> er den viktigste byen i Rhein-Main-området Rhein-Main-området (eller Frankfurt/Rhein-Main, tysk: Rhein-Main-Gebiet) er et metropolområde hovedsakelig i den sydlige delen av den tyske delstaten Hessen, men også i Rheinland-Pfalz og den nordvestligste delen av den bayerske Franken-regionen. Selv om området betegnes som polysentrisk, utgjør den internasjonale metropolen Frankfurt am Main det klare midtpunktet. Etter Rhein-Ruhr-området er det Tysklands nest største metropolområde, og har en befolkning på vel over 5 millioner mennesker. Det er en av de mest velstående regioner i Europa. Ved siden av Frankfurt inkluderer området byene Wiesbaden, Mainz, Rüsselsheim, Bad Homburg, Darmstadt, Offenbach am Main, Hanau, Aschaffenburg, Marburg, Giessen og Wetzlar. Klodvig I. Ikke–samtidig mynt som framstiller Klodvig I Klodvig I ("Ludvig", dagens fransk: «Louis», dagens tysk «Ludwig», på engelsk gjengis hans navn "Clovis") (ca 466–27. november 511 i Paris) var et medlem i merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Childerik I som konge over de saliske frankerne i 481. Disse var germanere som okkuperte området vest for den nedre Rhinen med sitt senter rundt Tournai og Cambrai, langs den moderne grensen mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria. Frankisk seier. Med hjelp av Ragnakar, kongen over frankerne i Cambrai, beseiret Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske embetsmannen i det nordlige Gallia, som hersket over området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren utvidet frankernes styre til nesten hele området nord for Loire. Etter dette sikret Klodvig en allianse med østgoterne gjennom et ekteskap med hans søster Audofleda til deres kong Teoderik den store. Han fulgte opp denne seieren med en ny i 491 over en liten gruppe thüringere øst for sine territorier. Senere beseiret han alemannerne med hjelp fra andre frankiske småkonger i slaget ved Tolbiak. Han hadde tidligere giftet seg med den burgundiske prinsessen Klotilde (493) og etter seieren ved Tolbiak konverterte han i 496 til hennes katolske tro. Dette var en betydelig forandring fra andre germanske konger, som vestgoternes og vandalenes, som holdt seg til den rivaliserende arianske tro. Klodvigs dåp. Klodvigs konvertering til romersk-katolsk kristendom, religionen til majoriteten av hans undersåtter, styrket båndene mellom hans romerske undersåtter og deres germanske erobrere. Men Bernhard Bachrach har hevdet at denne konverteringen fra hans frankiske hedenske tro fremmedgjorde mange av de frankiske småkongene under ham og svekket hans militære posisjon i de påfølgende år. Munken Gregorius av Tours skrev at den hedenske troen som Klodvig oppgav var på romerske guder som Jupiter og Merkur fremfor deres germanske tilsvarende guder. Dersom Gregorius' beretning stemmer, antyder den en sterk tilknytning av de frankiske herskerne til prestisjen i romersk kultur som de må ha tatt som allierte og foederati av riket i det foregående århundret. Klodvig utkjempet et slag i Dijon i år 500, men han lyktes ikke i å underlegge seg det burgundiske kongedømmet. Det virker som at han fikk støtte fra armoricerne i de følgende årene, for de hjalp ham i hans beseiring av vestgoternes kongedømme i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Denne seieren begrenset vestgoterne til Hispania og la nesten hele Aquitania til Klodvigs kongedømme. Han etablerte så Paris som sin hovedstad, og etablerte et kloster dedikert St Peter og St Paulus på den sørlige bredden av Seine. Alt som er igjen av dette store klosteret er Tour Clovis, en romersk landsby som nå ligger innenfor området til det prestisjefulle Lycée Henri IV, rett øst for Panthéon. Etter at Panthéon ble grunnlagt, ble klosteret gitt et nytt navn til ære for Paris' skytshelgen, Geneviève. Det ble revet i 1802) Ifølge Gregorius gav den bysantinske keiseren Anastasius I Klodvig tittelen konsul etter slaget ved Vouillé. Siden Klodvigs navn ikke er med på konsullistene, er det sannsynlig at han ble gitt et symbolsk konsulat. Gregorius beskrev også Klodvigs systematiske kampanjer etter hans seier ved Vouillé for å eliminere andre frankiske "reguli" eller småkonger. Disse inkluderte Sigibert av Köln og hans sønn Klotar, Kararik, en annen konge av de saliske frankerne, Ragnakar av Cambrai, hans bror Rikkar og deres bror Rigomer av Le Mans. Kort tid før sin døde, sammenkalte Klodvig til en synode av galliske biskoper til å møtes i Orléans for å reformere kirken og skape en sterk forbindelse mellom kronen og det katolske bisperådet. Dette var det første konsilet i Orléans. Klodvig lot nedskrive en lovbok, Saliske lov som var basert på tidligere sedvanerett og som er blant de eldste bevarte lovbøker. Klodvigs død. Klodvig I døde i 511 og er begravet i Basilique Saint-Denis, Paris, mens hans far hadde vært gravlagt med de eldre merovingiske kongene i Tournai. Da han døde ble riket hans delt mellom hans fire sønner, Teoderik, Clodomer, Childebert og Klotar. Dette skapte de nye politiske enhetene i kongedømmene Reims, Orléans, Paris og Soissons og innledet en periode preget av manglende enhet. Denne perioden varte – med korte avbrytelser – helt til slutten av Klodvig Is merovingiske dynasti (751). Populære tradisjoner, basert på fransk kongelig tradisjon, hevder at frankerne var grunnleggerne av den franske nasjon, og at Klodvig derfor var den første konge av Frankrike. Grefsen skole. Grefsen skole er en barneskole i Bydel Nordre Aker i Oslo. Sinsen. Bebyggelsen omkring Sinsen i 1887. Rosenhoff og Mailund ble i 1878 innlemmet i Kristiania. Trondhjemsveien slynger seg forbi Sinsengårdene. Sinsen er et stort bolig- og forretningsstrøk i bydel Grünerløkka og bydel Bjerke Oslo. Det ligger mellom Trondheimsveien (østsiden inkludert på den aktuelle strekningen) og Sinsenveien i sin helhet (begge sider av veien inkludert vest for Alnabanen, ellers kun nordsiden). Disse møtes i sørvest like nord for Carl Berners plass, og er igjen 30 meter fra hverandre like øst for Aker sykehus. Det bor ca 5000 innbyggere på Sinsen. Etymologi. Navnet Sinsen kommer av norrønt "sinn" for vei og "vin" for eng Historie og bebyggelse. Gården Sinsen nevnes første gang i 1343, og ble senere delt i tre. Sinsen stasjon ligger like utenfor strøket, nord for Sinsenbyen og Sinsenkrysset. Sinsenkrysset, som ligger på grensen mellom bydelene Nordre Aker, Grünerløkka og Bjerke, er Norges første rundkjøring. Her gikk dobbeltspor av trikkelinja Sagene ring under på sin vei til trikkestallene på Grefsen. Man bygde etterhvert om Trondheimsveien til å gå i bro over den store rundkjøringa. Trondheimsveien. Trondheimsveien eller «Den Trondhjemske hovedvei» går fra Oslo via Gjøvik i Oppland til den møter Osloveien på Dovre. Pharamond. Kong PharamondPharamond (ca 370–ca 430) er regnet for å være den første kongen til de saliske frankerne, selv om han muligens er mer en legendarisk person enn en historisk person. Han var muligens sønnen eller svigersønnen til Marcomer. Bare historikerne Prosper av Aquitaine og Martin Bouquet nevner hans styre. I 420 skal han ha ledet sitt folk over Rhinen vestover. Denne forflytningen separerte hans folk fra majoriteten av de ripariske frankerne som hadde slått seg ned nær Köln. Pharamond ble etterhvert etterfulgt av sin sønn Clodio. Hans kone var Argotta. Doris Gercke. Doris Gercke (født 7. februar 1937 in Greifswald, Tyskland) er en tysk forfatter. Etter å ha vært husmor i mange år, tok Gercke først da hun var i begynnelsen av førtiårene Abitur (eksamen artium). Deretter studerte hun rettsvitenskap. I 1988 utga hun sin første kriminalroman, hvor hun introduserte sin detektiv Bella Block. Serien er svært populær i Tyskland, og har vunnet flere priser. Bella Block er også heltinne i en serie hørespill og fra 1993 en rekke TV-serier for ZDF med Hannelore Hoger i hovedrollen. Gercke skriver også under pseudonymet Marie-Jo Morell. Hun bor i Hamburg. Bella Block-romanene. «Som en kombinert drømmeoppfyllelse for gammelfeminister og en elefant i «fittstimen» klamper hun avgårde til et møte med sine knusende underlegne (markerings-)kåte mannlige kolleger... Det gjøres ikke det ringeste forsøk på å forklare denne femtiårige, runde, gråhårede kvinnens skjebnesvangre tiltrekningskraft, den bare er der, slik en spinkel jentunge som Pippi Langstrømpe ubesværet løfter hesten sin med én hånd.» Seriens indre kronologi følger ikke utgivelsesår. Clodio. Clodio (ca 395–447 eller 449) var den semilegendariske kongen til de saliske frankerne fra merovingerdynastiet fra 426 til 447. Hans etterfølger var Merovech som dynastiet er oppkalt etter. Legenden sier at hans far var hertug Pharamond og hans mor var Argotta fra Thüringen. Hans bestefar kan ha vært Marcomer, en frankisk hertug. Der er bare to kilder med informasjon om Clodios historie, Gregorius av Tours og Sidonius Apollinaris. Clodio levde i Dispargum, som antas å ha vært et slott mer enn en landsby. Rundt 431 invaderte han territoriet til Artois, men ble beseiret nær Hesdin av Aetius, kommandanten av den romerske hær i Gallia. Men Clodio samlet sine styrker og klarte snart å ta landsbyen Cameracum. Til slutt okkuperte han hele landet til Somme og gjorde Tournai til de saliske frankernes hovedstad. Clodios aggressive aksjoner for å ta mer territorium førte til århundrer med ekspansjon av hans etterfølgere som til slutt skapte det som vi i dag kjenner som landet Frankrike. Clodio døde en gang mellom 447 og 449 og makten ble overført til Merovech. Det er ikke kjent om Merovech var hans sønn eller en annen høvding i stammen som overtok lederskapet. Haga (Akershus). Haga er et tettsted i Nes kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 11,5 kilometer sørvest for kommunesenteret Årnes og omtrent 14 kilometer nordøst for Sørumsand i nabokommunen Sørum. Tettstedet Aulifeltet ligger fire kilometer sør for Haga. Haga stasjon er stoppested på Kongsvingerbanen. Stedet. Stedet ligger ved Glomma og var i flere hundre år det største sund-stedet på Romerike. Haga er under sterk utbygging som pendlersted til Oslo. Her finnes det flere dagligvarebutikker og bensinstasjon (Statoil). Haga har også noe industri: Alna teglverk, plastvarefabrikk og trevarefabrikk. Haga idrettsforening har fotballag i 8. divisjon. Haga IF har også et kretsmesteskap i Akershus, tatt i 2006 i gutteklassen 15 år av Hagas gutter født i 1991. Betel Haga er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betel Haga ble stiftet i 1920. Rheingau. Rheingau er et landskap vest i den tyske delstaten Hessen. Det ligger på den nordlige siden av Rhinen mellom Wiesbaden og Lorch, og strekker seg fra det vestlige Taunus til Rhinen. Landskapet domineres av hauger og lave åser. Rheingau er et kjent vinområde, og er et av de største områdene i Tyskland hvor det produseres kvalitetsvin, hovedsakelig av riesling-sorten. Det er en rekke klostre, slott, borger og romantiske gamle byer i området. I den vestlige delen begynner Mittelrheindalen, som hører til UNESCOs verdensarvliste. Merovech. Merovech (latin: "Meroveus" eller "Merovius", fransk: "Mérovée") er den legendariske grunnleggeren av merovingerdynastiet til frankerkongene. Han var de saliske frankernes konge i årene etter 450. Ingen samtidige kilder fins om ham, og der er lite informasjon om ham i senere frankisk historie. Gregorius av Tours nevner ham som en mulig sønn av Clodio. Han skal ha ledet frankerne i slaget ved Chalons i 451. Ifølge legenden ble Merovech unnfanget da Clodios kone traff på en Quinotaur, et sjømonster som kunne forandre form, mens hun svømte. Denne legenden ble fortalt av Fredegar i det 7. århundre, og kan ha vært kjent tidligere. Merovech er far til Childerik I som etterfulgte ham. Liste over klostre og kirker i Rheingau. Denne listen inneholdet klostre og kirker i Rheingau i Hessen. Listen er ikke fullstendig. Klöster, Rheingau Klostre og kirker i Rheingau Saliske frankere. Saliske frankerne var en undergruppe av frankerne som hadde skilt seg ut da de flyttet til det nederlandske kystområdet og migrert gjennom Belgia til det nordlige Gallia. Der dannet de et kongedømme. Dette kongedømmet var prototypen for det framtidige kongedømmet Frankrike. Den andre hoveddelen av frankere blir kalt ripuariske frankere ("ripuarisk" betyr "elve-boende", mens "saliske" betyr "salte", som assosieres med havet), skjønt alternativt kan begrepet knyttes til den nederlandske elven IJssel, på latin "Isala", et område som fortsatt heter Zeeland. Betegnelsen saliske frankere ble først benyttet av romere av de som bodde i dette området på 300-tallet. Salisk lov, knyttet særlig til de europeiske kongehusenes arverett, stammer fra de saliske frankerne. Kommunismens svartebok. "Kommunismens svartebok" (originaltittel på fransk: "Le Livre noir du communisme: Crimes, terreur, répression") er en bok skrevet av en rekke fremstående europeiske akademikere og forskere ved Centre national de la recherche scientifique, og redigert av Stéphane Courtois. Den søker å liste opp de forbrytelser som ble begått av kommunistiske regimer, blant annet folkemord, etnisk rensning, tortur, terror og undertrykkelse. Bokens forfattere er Stéphane Courtois, Nicolas Werth, Karel Bartosek, Jean-Louis Panne, Jean-Louis Margolin og Andrzej Paczkowski. "Kommunismens svartebok" ble første gang utgitt i 1997. Oversikt. Introduksjonen, skrevet av Courtois, hevder at «kommunistregimer gjorde masseforbrytelser til et fullstendig styresett». Boken kommer frem til at 94 360 000 mennesker døde som følge av kommunismen, deriblant 20 millioner i Sovjetunionen, 65 millioner i Folkerepublikken Kina, 1 million i Vietnam, 2 millioner i Nord-Korea, 2 millioner i Kambodsja, 1 million i kommuniststatene i Øst-Europa, 150 000 i Latin-Amerika, 1,7 millioner i Afrika, 1,5 millioner i Afghanistan og 10 000 dødsfall som følge av internasjonale kommunistiske bevegelsers og ikke-regjerende kommunistpartiers aktiviteter. Anslagene i boken er forholdsvis moderate; andre har ment tallet på ofre var høyere. I boken "Mao: The Unknown Story" hevdes det blant annet at mellom 70 og 75 millioner kinesere døde som følge av Maos styre. Særlig fra kommunistisk hold blir anslagene derimot bestridt og boken kraftig angrepet. Boken ble brukt som hovedkilde for kommunismens forbrytelser i forbindelse med resolusjonsforslaget som ledet til Europarådets resolusjon 1481 i 2006, "Need for international condemnation of crimes of totalitarian communist regimes". Kritikk. To av forfatterene, Nicolas Werth og Jean-Louis Margolin var uenig i Stéphane Courtois sammenblandinger og metodeproblemer i det innledende kapitlet, særlig i et forsøk på å assimilere nazisme og kommunisme. De følte at han var besatt på å beregne antallet døde som følge av kommunisme til 100 millioner. Selv anslo de tallet til et sted mellom 65 og 93 millioner dødsfall. Boka i seg selv foretar ingen komparativ studie av dette temaet. Oversettelser. Boken er oversatt til en rekke språk. Den ble utgitt på engelsk i 1999 av Harvard University Press under tittelen "The Black Book of Communism: Crimes, Terror, Repression". Samme år kom en oversettelse til svensk, "Kommunismens svarta bok", på Bokförlaget DN. I 2000 kom boken på finsk med tittelen "Kommunismin musta kirja: Rikokset, terrori, sorto", 2003 på dansk med tittelen "Kommunismens sorte bog: forbrydelser, terror, undertrykkelse" og 2009 på islandsk med tittelen "Svartbók kommúnismans: Glæpir, ofsóknir, kúgun". Boken kom på tysk i 2004 av Piper Verlag under tittelen "Das Schwarzbuch des Kommunismus – Unterdrückung, Verbrechen und Terror." Boken er foreløpig ikke utgitt på norsk. Diane Keaton. Diane Keaton (født Diane Hall 5. januar 1946) er en amerikansk filmskuespiller, regissør og filmprodusent. Gisselprosessen. Gisselprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Wilhelm List et al.", også kjent som "Sørøstsaken") var den syvende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Gisselprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Prosessen ble ført mot tyske generaler som ledet styrker i sørøst-Europa (derav tilnavnet "Sørøstsaken") under felttoget på Balkan (Hellas, Albania og Jugoslavia), samt i Norge. De ble tiltalt fordi de var ansvarlige for henrettelser av sivile gisler som represalier for partisanangrep mellom 1941 og 1945. Saken ble ført for Militærtribunal V, med dommerne Charles F. Wennerstrum (rettens president), George J. Burke og Edward F. Carter. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor og Theodore Fenstermacher presenterte aktoratets sak. Tiltalebeslutningen ble tatt ut 10. mai 1947, og rettssaken ble ført fra 8. juli samme år til 19. februar 1948. 12 personer ble tiltalt, men Franz Böhme begikk selvmord før saken begynte og Maximilian von Weichs ble utelatt av medisinske grunner. Av de gjenværede ti ble to frikjent, mens de åtte dømte fikk fengselsstraffer på fra syv år til livstids varighet. Tiltalen. Alle ble tiltalt etter samtlige punkter og erklærte seg ikke skyldige. På det første spørsmålet kom tribunalet til at under daværende lovgivning, Haagkonvensjon IV fra 1907, kunne ikke partisanene i sørøst-Europa regnes som lovlige stridende. De kom derfor med følgende uttalelse i forbindelse med tiltalen mot List: «Vi må forholde oss til at slike geriljasoldater var "franc tireurs" som, ved tilfangetagelse, kunne bli utsatt for dødsstraff. Derav følger at det ikke foreligger strafferettslig ansvar for tiltalte List som følge av henrettelse av fangede partisaner…» Vedrørende bruken av gisler kom tribunalet til at det under visse omstendigheter kunne være en lovlig fremgangsmåte å ta gisler og til og med å henrette disse som motsvar til geriljaangrep. Det ble definert flere omstendigheter som måtte være tilstede for at det skulle være lovlig. Det ble bemerket at både den britiske "Manual of Military Law" og den amerikanske "Basic Field Manual (Rules of Land Warfare)" tillot bruk av gisler; den amerikanske nevnte også muligheten for å henrette disse. Tribunalet kom allikevel til at de fleste av de tiltalte var skyldige etter punkt 1, fordi de mente at de tyske styrkenes handlinger gikk utover det som kunne tillates. I forsvaret var det felles for de tiltalte at de henviste til ordre fra høyere hold. De henviste spesielt til ordrer fra Adolf Hitler og Wilhelm Keitel. Tribunalet aksepterte dette forsvaret kun fra de tiltalte med lavest grad, og mente at spesielt de høyeste offiserene som List og Kunze må eller burde ha vært klar over at handlingene stred med internasjonal lovgivning og derfor skulle ha motsatt seg ordrene. Deres høye grad tilsa også at de kunne hatt en mulighet til å gjennomføre ordrenekt. Stéphane Courtois. Stéphane Courtois (født 25. november 1947) er en fransk historiker. Han er ansatt som forskningsdirektør ved "Centre national de la recherche scientifique" (CNRS) ved Paris' universitet 10, og er redaktør for det vitenskapelige tidsskriftet "Communisme". Courtois er særlig kjent for sin bok "Kommunismens svartebok", som har blitt oversatt til mange språk og er solgt i flere millioner eksemplarer. Organelle. Organelle (egentlig «småorgan») er et cellelegeme som utfører ulike oppgaver i cellen, tilsvarende organ i andre betydninger. De finnes som strukturer i cytoplasmaet hos både eukaryote og prokaryote celler. Noen eksempler er mitokondrier, kloroplaster, lysosomer, peroksisomer og cellekjernen. Kilde. "Life, the science of Biology, eighth edition, volume: 1" (2006) ISBN 978-0-7167-7673-4 Koxbox. Koxbox er en dansk musikkgruppe dannet i 1980. De produserer psykedelisk trance. Koxbox bestod opprinnelig av Peter Candy og Frank É. Madsen. I den senere tid har stort sett Frank É. Madsen opptrådt selv. Noen ganger har også produsenten Ian Ion blitt nevnt som medlem. Historie. Etter at de hadde gitt ut noen singler, ble gruppen oppdaget av DJ Sven Väth, og de utga snart sitt første album "Forever After" på Väths selskap Harthouse. Gruppen utga senere to album: "Dragon Tales" og "The Great Unknown". I 1998 forlot Candy Koxbox. Blue Room Released planla et konsertalbum med opptak fra en opptreden på Burning Man, men denne ble skrinlagt etter et svært begrenset testtrykk (et sted mellom 9 og 20 LPer ble trykket opp. Dette markerte slutten for den opprinnelige besetningen, men Madsen og Ian Ion fortsatte å produsere. Allerede i 1997 hadde de omdøpt sin egen gruppe Psychopod til Saiko-Pod, og tatt en noe annerledes stil, kanskje best beskrevet som roligere og mere funky. I 2006, seks år etter "The Great Unknown", kom Koxbox tilbake med "U-Turn", sluppet på Twisted records. Dette nyeste albumet inneholdt samarbeider med noen av de mest etablerte artistene innen psykedelisk dance, som Joey Hinton og Merv Pepler (Eat Static, Ozric Tentacles), Frederic Holyszewski (Deedrah, Dado, Cypher, Transwave) og Serge Souque (Total Eclipse) blant andre. Musikk. Koxbox er svært populære innen psytrance-scenen. Arbeidet deres var av eksepsjonell kvalitet, og de skilte seg ut fra de fleste andre grupper på den tiden. De hadde en innovativ lyd som gjør at musikken skiller seg ut for trente ører. De hadde en preferanse for rike, melodiøse melodier, og dette ble sterkt verdsatt på tiden da Goatrance var den mest populære psytrance-sjangeren. De har remikset spor av Juno Reactor og Slinky Wizard. Sporene "Fuel On", "Ambivalentino" og "Midnight Till The End" kan høres i den danske filmen Pusher. Sistnevnte spor var laget på bestilling for filmen. Det finnes et musikkvideoklipp for sporet "Life is...", men det er svært vanskelig å få tak i. En forkortet (2 minutter og 33 sekunder lang) lo-fi RealMedia-versjon av klippet var gratis tilgjengelig for nedlasting ved websiden Blue Room Released, i bandets seksjon. Domenet eies nå av plateselskapet "M.E.L.T", og de gamle Blue Room-sidene, sammen med klippet, er utilgjengelige. Denne sjeldne filen sirkulerer dog fortsatt på fildelingsnettverk. Tsjita oblast. Tsjita oblast'", (russisk Читинская область) var en tidligere føderal enhet ("oblast") i Russland. 1. mars 2008 ble den slått sammen med det selvstyrte området Agino-Burjatsk til den nye føderale enheten Zabajkalskij kraj. Hovedstaden var Tsjita, arealet 431 500 km² og innbyggertallet 1 155 000 (folketelling 2002). Tsjita oblast ligger syd i Sibir, og grenser til Mongolia og Kina i syd. Området består hovedsakelig av middels høye fjell, (600-700 meter over havet), men fjellkjeden "Kodar" i nord når opp til 3000 meter over havet. Omtrent halvparten av territoriet er skogkledt, og her er mange innsjøer. Klimaet er kontinentalt, middeltemperaturen i januer er – 30 grader celsius, i juli + 20 grader celsius. Området i nord har permafrost. Naturressursene omfatter forekomster av gull, molybden, tinn, bly, sink og kull. Matproduksjon i området er hovedsakelig saueavl. I liten skala blir det dyrket poteter, grønsaker, hvete, havre, bygg og bokhvete. Den transsibirske jernbanen går gjennom området. Befolkningen er hovedsakelig russere, men det bor også blant annet mange burjater, spesielt i Agino-Burjatsk. Den første befolkningen en kjenner i området var burjater og mongoler. På 1200-tallet ble det del av det mongolske riket. De første russerne som kom hit var kosakker i 1653. Allerede i løpet av 1600-tallet oppstod de første permanente russiske støttepunktene. I 1689 ble grensen til Kina regulert ved "Nertsjinsk-traktaten". Etter den russiske revolusjonen var Tsjita i hendene på kontrarevolusjonære styrker, "hvitegardister", mellom 1918 og 1920. fra 1920 til 1922 var Tsjita hovedstad for den sovjetisk-kontrollerte "Fjernøstlige republikken", som i 1922 ble slått sammen med den russiske sovjetrepublikken. Tsjita oblast ble opprettet i 1937. Etter oppløsingen av Sovjetunionen ble Tsjita oblast en føderal enhet i den russiske føderasjonen. Ved det siste valget til lovgivende forsamlingen i Tsjita oblast, 17. oktober 2004, ble Det forente Russland det klart største partiet, med 35,6 % av stemmene. Flying Enterprise. Flying Enterprise var et dansk charterflyselskap. Flying Enterprise A/S ble etablert i juli 1959 av to tidligere SAS-ansatte; Hans Linde og Finn Nielsen som ønsket å utfordre SAS på chartermakedet på grunn av SAS´ dengang negative holdning til charterflyvninger. Sekskapet utførte charterflyninger til de mest populære reisemål langs Middelhavskysten og til Kanariøyene for svenske og danske turoperatører. Selskapet gikk konkurs i 1965 og reiselivskongen Simon Spies kjøpte opp selskapet og startet sitt eget charterseskap under navnet Conair Selskapets base var på Kastrup Hiragana. Hiragana (平仮名) er et japansk skriftspråk. Hver "kana" representerer en stavelse. Det er enten en vokal (som f.eks. en "A" あ) eller en konsonant etterfulgt av en vokal (som f.eks. "KA" か). Eneste unntak er "N" ん. Hiragana brukes i ord det ikke finnes kanji for, ord forfatteren ikke kjenner kanjitegnet for, eller i situasjoner der bruk av kanji blir for formelt. Dessuten brukes hiragana for å danne endelser på verb og adjektiv. Også partiklene i språket blir skrevet med hiragana. Tabell over alle tegnene i Hiragana. Denne tabellen viser alle tegnene i Hiragana, også de kombinerte tegnene. Det er 46 grunntegn (48 med ゐ wi og ゑ we, som ikke er i bruk mer, vist i rødt). Romaji-versjonen av tegnene står ved siden av. Det finnes flere måter å stave japanske tegn med latinske bokstaver, her er det såkalte Hepburn-systemet blitt brukt. Rekkefølgen; huskeregler. På japansk listes tegnene opp loddrett og fra venstre mot høyre. Stein Ove Berg. Stein Ove Berg (født 22. desember 1948 på Kløfta i Ullensaker i Akershus, død 17. juni 2002 i Oslo) var en norsk låtskriver, visesanger og journalist. Biografi. Stein Ove Berg var født og vokste opp på Kløfta i Ullensaker i Akershus, men bodde som voksen på Kløfta, i Oslo og i Aurskog. I Aurskog stiftet han på 1980-tallet familie. Berg debuterte i radioprogrammet "Søndagsposten" på NRK den 1. april 1971. Han gav ut åtte musikkalbum i perioden 1974–81. Blant hans mest kjente sanger er «Manda' morra blues», «Kommer nå» og «Stine Maris vise». Berg skrev også mange av arbeiderbevegelsens mest brukte sanger. Han jobbet som journalist i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad i Lillestrøm i to perioder; mens han arbeidet seg frem som en anerkjent visesanger og låtskriver på 1970-tallet og i en periode frem til han igjen sto på scenen i Aurskog i 1995. I tidsrommet 1982 og 1993 drev han innen travsport og etterhvert som sykkelreperatør på Aurskog, Aurskog-Høland kommune. Berg hadde fra begynnelsen av 1993 og utover ikke synlige problemer med rus. De oppsto, igjen, i kjølvannet av hans satsing på musikken i 1995 og utover. I 1992/93 begynte han som frilanser på Romerikes Blads lokalkontor på Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune. I 1994 flyttet han til RBs hovedkontor i Roseveien, Lillestrøm. Tiden fra studioarbeidet til første konsert gikk fort. Stein Ove Berg forsvant ut av avisen på ny og skulle igjen livnære seg som visesanger. Berg slet i perioder med rusproblemer. Han oppholdt seg blant annet på Evangeliesenteret og sto fram med et kristent vitnesbyrd. Han opptrådte også flere ganger i evangeliesentersammenheng. På det siste albumet han laget, sang han blant annet «Lær meg å kjenne dine veier». Kort tid etter lanseringen av albumet ble han funnet død i sin leilighet. Utmerkelser. Stein Ove Berg fikk Spellemannprisen 1975 i klassen visesang for albumet "Visa di". I 2001 ble han tildelt LOs hederspris. Tromsø domkirke. Tromsø domkirke er en domkirke i Tromsø som ble bygget i 1861. Dette er Norges eneste domkirke som er bygget i tre, med arkitekt Christian Heinrich Grosch. Kirken er i nygotikk og ligger med kirketårnet og hovedinngangen vendt mot vest. Domkirken ligger midt i hjertet av Tromsø sentrum, omkranset av Kirkeparken der det har vært gravplass fra middelalderen fram til første halvdel av 1800-tallet. Noen eldre graver ses fremdeles på nordøstsiden av kirken. Interiøret domineres av altertavlen, som er en kopi av Adolph Tidemands verk "Oppstandelsen". Originalen står i Bragernes kirke i Drammen. Historie. Den første kirken i Tromsø ble bygd i 1252 av Håkon Håkonsson som et kongelig kapell. Kirken tilhørte altså kongen, ikke den katolske kirken. Denne kirken dannet nordgrensen for det katolske Norge, og var verdens nordligste kirke. Kirken er nevnt flere ganger i middelalderen som "Sancta Mariæ juxta paganos", Sankta Maria nær hedningene. Vi vet ikke hvordan denne kirken og de senere kirkene i Tromsø har sett ut. Det er imidlertid sannsynlig at Tromsø kirke har stått på omtrent samme sted, på Prostneset, i århundrene fra 1252. Først fra 1700-tallet har vi tegninger som illustrerer hvordan kirken da så ut. Ved siden av kirken sto prestegården, omtrent der den tidligere telegrafen (Sjøgata 1) nå står. Siden sognet var vidstrakt, kunne mange menighetslemmer ikke reise fram og tilbake på dagen. De måtte derfor bo i såkalte kirkestuer, små hus, i forbindelse med kirkebesøket. Kirkestuene omga prestegården og kirken, og båtene ble halt i land langs stranda nedenfor, omtrent der nedkanten av Roald Amundsen-parken nå går. Elverhøy kirke, som i dag står på toppen av Tromsøya, er den siste forgjengeren, og ble flyttet utenfor bygrensa da Tromsø domkirke ble bygd i 1861. Denne kirken har en del gammelt kirkeutstyr som har stått i kirker i Tromsø gjennom århundrene. Tamrotte. En tamrotte er en tam rotte av arten brunrotte ("Rattus norvegicus"). Laboratorierotter er også av denne arten. Det fins en rekke linjer blant tamrotter i laboratorie sammenheng. Noen av de vanligste er Wistar, Sprague-Dawley, Fisher 344, Lister, Long-Evans og PVG. Tamrotter som holdes som kjæledyr stammer ofte fra laboratorerotter. Laboratorierotter kan også komme fra innavlete linjer der alle individer er genetisk like. Tamrotter lever i gjennomsnittet 18mnd, men de kan bli opp til 2-3 år. Hannrotter har en gjennomsnittsvekt på 500 g, og 300 g for hunnrotter. Rottene vi idag har som kjæledyr er alle brunrotter ("Rattus norvegicus"). Både brunrotta og svartrotta ("Rattus rattus") stammer opprinnelig fra Asia. I dag er brunrotta den dominerende arten, og svartrottene er sjeldne. Svartrotter holdes ikke som kjæledyr grunnet dårlig gemytt. Rotter ble først holdt som kjæledyr i England på 1700- og 1800 tallet, men har blitt brukt som forsøksdyr siden 1800-tallet. Rotter som får godt stell og rikelig med oppmerksomhet fra eier, kan bli svært tillitsfulle og hengivne kjæledyr. Tamrotter er utpreget sosiale flokkdyr som ikke trives alene og de bør derfor alltid bo minst to sammen. Pelstyper. Tamrotter har flere fargevarianter. I laboratorium sammenheng forekommer rotter relativt hyppig i Pink Eyed White (PEW/albino). Da vil fargen være hvit og øynene vil mangle pigment og derfor være rosa. Wistar, Sprague-Dawley og Fisher 344 er vanlige albinoraser. PEW rotter har svært dårlig syn og er lysømfindtlige. Hooded er en variant som har hvit kropp og farge på hode/rygg. Linjene lister, Long-Evans og PVG som de vanligste lablinjene som kommer i hooded. Sannsynligvis stammer de fleste hoodedrotter opprinnelig fra et avlsprogram i 1915, utført av forskerne Long og Evans. De frambrakte fargevarianten gjennom å krysse hvite hunnrotter av linjen Wistar med en Agoutifarget vill hannrotte. Agouti er den fargen som er mest naturlig for en rotte å ha, og det er den fargen man vil kunne finne på ville rotter. Mange andre fargevarianter er også blitt avlet fram, blant annet Russian Blue Agouti, fawn, blue, cinnamon, buff, burmese, siamese osv. Det er også kommet mange mutasjoner som påvirker pels, som feks rex (krøllete pels og værhår) eller fuzz (nesten hårløs med spredt "dun"). Dessverre innebærer mange av disse mutasjonene helseproblemer. Hårløse rotter sliter ofte med øyeproblemer, og mange av de vil ha store problemer med å amme ungene sine på grunn av lav melkeproduksjon og mangel på nipler. Opprinnelse til kjæledyrhold. Rotter ble etablert som kjæledyr i Europa en gang i løpet av 1700- og 1800-tallet. Man begynte primært med rottehold for å fremskaffe eksemplarer til jaktsport. Etter sigende er det Jack Black, dronning Victorias (Storbritannia) offisielle rottefanger, som tilskrives innførselen av rotter som rene kjæledyr. Det sies at han skal ha fattet interesser for rottene i embeds medfør, og samlet individer med uvanlige farger og egenskaper for å avle på dem. Avlen var så vellykket at rottemanien raskt spredte seg gjennom det engelske hoffet. En av grunnene til dette skal etter sigende ha vært at rottene til sammenlikning med ekorn, som var foregående kjæledyrmote, var ekstremt intelligente og sosiale, samt lærenemme. Blant de mest kjente rotteholderne av denne innledende perioden i tamrottas historie finner vi selveste dronning Victoria, og den kjente barnebok-forfatteren Beatrix Potter. Innførselen av rotter som kjæledyr kan nok ikke ene og alene tilskrives Jack Black, da dette sikkert var et fenomen i tiden, i og med at rottene allerede ble brukt og håndtert i de ovennevnte sportslige sammenhenger. Men det er ikke vanskelig å tenke seg at både dronningen og hennes rottefanger må ha hatt en god del å si for fenomenet tamrotte, da rotter ikke akkurat var eller er et velansett dyr hos menneskene. Kanskje hadde rotten forblitt et skadedyr i møtet med menneskeheten hvis det ikke hadde vært for at Jack Black og den mektigste kvinnen i verden i sin samtid fattet interesse og entusiasme for den. Kjønnsforskjeller. Hvis to rotter av forskjellig kjønn bor sammen er det å forvente rask familieforøkelse. En hunrotte er kjønnsmoden fra 5 ukers alder, og det er i teorien også hannene. De blir ofte kjønnsmodne 3-4 dager senere en hunrottene. En hunrotte går drektig i 18-23 dager og kan få opptil 24 unger, men vil somregel få fra 6-12. Det har vært tilfeller hvor det har kommet 27 unger. Hunnrotten er den mest aktive og nysgjerrige, og de er letter å trene enn hannrottene. Hannrotten kan heller sies å være lat, men likevel er det den som kan sies å være mest kosete selv om det naturligvis finnes unntak. Når det gjelder sykdommer, er luftveisinnfeksjon den mest vanlige sykdommen. Det har også vært relativt hyppige forekomster av jursvulster i de siste årene. Det er mange uforsiktige avlere der ute, så sykdommer spres fort. Heldigvis finnes det også seriøse avlere i Norge som jobbe hardt for å forbedre tamrotttene i Norge. Den største forskjellen på hann- og hunnrotter, er størrelsen. Hannrotten veier vanligvis rundt et halvt kilo, men det fins noen få kjemperotter på rundt kiloet! Hannen lukter også litt sterkere og kan slippe fra seg noen dråper urin når den er ute av buret. Ulvestue. Ulvestuer er fangstinnretninger for fangst av ulv. De er enkeltliggende og som oftest anlagt nær gårdsbebyggelse eller nær sæteranlegg. Ulvestuene er videre og dypere enn fangstgroper for elg. De har en diameter på 5-10 m og en dybde på inntil 3 m. Innvendig har de hatt steinmurte eller laftede vegger. Når de var i bruk har de vært kamuflert av greiner og kvist. I midten har det stått en påle med en liten plattform på toppen. På denne ble det lagt ut åte i form av rått kjøtt, eller det ble bundet fast et levende bytte som for eksempel et lam. Når ulven gikk til angrep på byttet ville den falle ned i gropen, hvor den senere ble funnet og avlivet. Ved Skui i Bærum er det registrert, dokumentert og rekonstruert en ulvestue. Polaria. Polaria sett fra nord, med Framsenteret i bakgrunnen. Inngangspartiet og nærbilde av bygningen. Polaria er et opplevelsessenter og museum som ble åpnet i mai 1998. Bygget ligger ved siden av Framsenteret like sør for Tromsø sentrum og vender ut mot Tromsøysundet. Det er et karakteristisk bygg, utformet slik at det ligner isblokker som har blitt skjøvet på land. Polaria hadde 117 000 besøkende i 2008, og var dermed Nord-Norges nest mest besøkte attraksjon. Polaria har et godt utbygd akvarium med arktiske sjøplanter, arktiske fisker og dyr. Det er vanntanker i gulv, vegger og tak og glasstunneler som de besøkende kan gå under mens seler svømmer over hodet på dem. Det er flere utstillinger om is og klima blant annet en forskningsfilm om isbjørner og hvalross. Polaria har en lekekrok der barn kan lære seg å styre en forskningsbåt via en båtsimulator. De har også en liten klatrevegg og sklie for de som ønsker det. Storkobbene er en av Polarias hovedattraksjoner. Besøkende kan være med to ganger om dagen for å se selene bli matet, da kan man både lære mer om storkobbe og se hvordan trenerne holder kobbene aktive gjennom mentale og fysiske stimuli. Polaria har en egen kafé som er åpen hele sommeren, samt søndager resten av året. Polaria har en suvenir- og gavebutikk som er åpen hele året. Kinoen i Polaria viser panoramafilm fra Svalbard hver halvtime. Om vinteren vises i tillegg panoramafilmen "Antarctica", fra Antarktis. Begge filmer er produsert av Caprino Panoramic Video. Childerik I. Childerik I (ca 437–ca 482) var de saliske frankernes konge fra 457 til han døde. Han tilhørte merovingerdynastiet. Tiden som konge. Han etterfulgte sin far Merovech som konge, ifølge tradisjonen var dette i 457 eller 458. Med sin frankiske krigerbande etablerte han sin hovedstad i Tournai på områder han hadde fått som "foederati" av romerne, og for en tid levde han i fred med sine allierte. Han beseiret i 463 sammen med den romerske generalen Aegidius, som var basert i Soissons, vestgoterne som håpet å utvide sitt rike langs breddene til Loire. Etter at Aegidius døde, hjalp Childerik først "comes" («greve») Paul av Angers i å beseire goterne og ta bytte. Odoaker nådde Angers først, men Childerik ankom dagen etter og et slag fulgte. Grev Paul ble drept og Childerik tok byen. Etter å ha befridd Angers, fulgte han etter en saksisk krigerbande til øyene ved munningen til Loire, og massakrerte dem der. Han sluttet seg senere til Odoaker i en allianse, ifølge Gregorius av Tours, for å stoppe en bande av alemannere som ønsket å invadere Italia. Dette er alt som vites om ham, og det er ikke sikre fakta. Fortellingene om at han ble utvist av frankerne, viss kvinner han tok, om hans opphold på åtte år i Thüringen med kong Basin og hans kone Basina, om hans retur da en trofast tjener rådet ham om at han trygt kunne gjøre dette ved å sende ham et halvt stykke gull som han hadde brutt med ham og om dronning Basines ankomst i Tournai som han giftet seg med, er legender som kommer fra Gregorius' "Libri Historiarum". Han døde i 481 og ble gravlagt i Tournai, og hans sønn Klodvig ble frankernes konge. Childeriks grav. Childeriks grav ble oppdaget i 1653 av en murer som reparerte kirken Saint-Brice i Tournai da utallige verdifulle gjenstander ble funnet, et rikt utsmykket sverd, et smykke, juveler av gull og gullmynter, hode av en okse i gull og en ring med inskripsjonen CHILDERICI REGIS «Childeriks kongen» som identifiserte graven. Rundt 300 gullbier var også i funnet. Erkehertug Leopold William, spansk guvernør i Nederland, fikk publisert funnet på latin, og skatten gikk først til habsburgerne i Wien, så som en gave til Ludvig XIV som ikke var imponert over dem og lagret dem i sitt kongelige bibliotek som ble Bibliothèque nationale de France etter revolusjonen. Napoleon Bonaparte var mer imponert av Childeriks bier, og siden han var på leting etter et heraldisk symbol til å toppe de franske liljene, slo han seg til ro med Childeriks bier som symbol for det franske imperiet. Natten mellom 5. og 6. november 1831 var Childeriks skatt blant de 80 kiloene som ble stjålet fra biblioteket og smeltet ned til rent gull. Noen få deler ble skaffet til rette hvor de ble gjemt i Seinen, inkludert to av biene, men spor etter skatten eksisterer nå bare i de fine utskjæringene som ble gjort da den ble funnet, og i noen reproduksjoner som ble gjort for habsburgerne. Spådomskule. Krystallkule, denne er dog kun benyttet som dekorasjon. Spådomskule eller krystallkule er en kule av krystall eller glass som ifølge overtro kan fungere som hjelpemiddel til å se det som har skjedd, det som skjer og det som kommer til å skje. Når teknikken for å spå om framtiden eller fortiden benytter krystall eller glass, kalles det på engelsk for «crystallomancy», sammensatt av greske "krystallos" (krystall) og greske "manteia" (spå). Det benyttes ikke tilsvarende ord på norsk ettersom navnet gjenspeiler funksjonen. Krystallkuler kalles for spådomskuler. Historie. Keltisk stammer som antagelig levde i Britannia så tidlig som 2 000 år f.Kr. ble forent av et presteskap kjent som druider. Druider brukte krystaller som hjelpemiddel for forutsigelser. Grunnen kan være todelt; helligdommer, også i norrøn religion, foruten også germansk og keltisk, var ofte knyttet til vann. Vann var noe man kunne ofre ting til og samtidig se speilbilder i. Både glass og krystall var en særdeles kostbar vare. Selv langt inn i middelalderen var glass noe av det mest ettertraktede som nordeuropeere kunne skaffe seg hos handelsmenn fra middelhavslandene. Senere, i løpet av sentral-Europas middelalderperiode, fra 500 til 1500 e.Kr., tok klarsynte, trollmenn, spiritistiske medier, volver, spåmenn og andre personer med evner for forutsigelser, ibruk krystall for «se» inn i fortiden, nåtiden eller framtiden. På grunn av sin gjennomsiktige natur var en naturlig smykkestein som beryll (et mineral av berylliumaluminiumsilikat) ofte brukt som hjelpemiddel i forutsigelser. Skotske høylendere ga navn til disse objektene og kalt dem for «steiner med makt» eller «steiner med egenskaper». Selv om de første spådomskulene ble lagd av beryll ble de erstattet senere av fjellkrystall som mer gjennomsiktig. Okkultisme. Kunsten eller evnen til å «se» inn i en krystallkule er på engelsk kalt «scrying» (fra det gammelengelske ordet «descry» i betydningen «å forstå uklart» eller «å avsløre») og hvor bilder som blir sett i krystallen eller i andre medium slik som vann, blir tolket som meningsfull informasjon. Denne «informasjonen» kan brukes til å gjøre viktige beslutninger for et menneskes liv, eksempelvis om kjærlighet, ekteskap, finanser, reiser og annet. Som sådan skiller ikke spådomskuler seg spesielt fra andre teknikker eller metoder for spådommer som for eksempelvis astrologi som også har en gammel historie, men ikke spesielt høy, vitenskapelig troverdighet i dag. John Dee (1527 – 1608 eller 1609) var en framstående engelsk matematiker, geograf, astrolog og fantast som blant annet dronning Elisabeth I av England konsulterte. John Dee brukte store deler av sin tid til alkymi, forutsigelser og hermetisme. Han var kjent for å bruke krystallkuler i sitt arbeid. Andre sammenhenger. I våre dager er «Crystal Ball» et navn på en programvarepakke fra firmaet Decisioneering som fungerer som en programvaretillegg for regnearket Microsoft Excel og som gir brukeren en Monte Carlo-metode for å tolke slumpmessige variabler for disses statistiske spredning. Ministerieprosessen. Ministerieprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Ernst von Weizsäcker et al.", også kjent som Wilhelmstrasseprosessen) var den ellevte av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den var den lengste av prosessene, og dermed også den som endte sist. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Ministerieprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Saken har sitt navn fordi de tiltalte var tjenestemenn ved forskjellige ministerier i Det tredje rike. Tilnavnet "Wilhelmstrasseprosessen" kommer av adressen til utenriksdepartementet i Berlin. Prosessen ble ført for Militærtribunal IV, med dommerne William C. Christianson (rettens president), Robert F. Maguire og Leon W. Powers. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, emns Robert M.W. Kempner presenterte aktoratets sak. Tiltalebeslutningen ble lagt frem 15. november 1947, og saken ble ført fra 6. januar til 18. november 1948. Dommerne brukte deretter fem måneder på å forberede en dom på 833 sider som ble presentert 11. april 1949 og forkynt for de tiltalte to dager senere. Av de 21 tiltalte ble to frikjent mens de andre ble dømt og fikk fengselsstraffer på fra tre år (inkludert tid utholdt) til 25 år. Tiltalen. Alle de tiltalte erklærte seg ikke skyldig. Tribunalet avviste punkt 2 på grunn av mangel på bevis, og mente at punkt 4 lå utenfor dets jurisdiksjon fordi det berørte hendelser som fant sted før krigen. De tiltalte. Stuckart ble stilt for retten igjen i 1950 for en denazifiseringsdomstol. Han ble dømst som "Mitläufer" (medløper), og ilagt en bot på 50 000 mark. Herbert Ernst Backe, tidligere minister for landbruk, skulle også ha vært tiltalt i prosessen, men begikk selvmord i varetekt 6. april 1947. Ernst von Weizsäcker. Ernst Freiherr von Weizsäcker (født 25. mai 1882, død 4. august 1951) var en tysk politiker og diplomat. Liv. Baron Weizsäcker tilhørte en adelig familie fra Stuttgart. Hans foreldre var baron Karl Hugo von Weizsäcker, statsminister i Kongedømmet Württemberg, og Paula von Meibom. Hans farfar, den protestantiske teologen Karl Heinrich Weizsäcker, hadde blitt adlet, og faren ble senere opphøyet i friherrestanden. I 1900 ble han sjøkadett ved den keiserlige marine i Kiel, og studerte ved marineoffisersskolen. Han ble tilknyttet marinekabinettet i Berlin i 1912. Weizsäcker mottok Jernkorset første og annen klasse i 1917, og ble forfremmet til korvettkaptein. Frem til våren 1920 var han marineattaché i Haag. Samme år ble han tilknyttet utenriksministeriet, og gjorde karrière som diplomat under Weimarrepublikken. Fra 1928 var han leder for spesialavdelingen for Folkeforbundet. Fra 1931 til 1933 var han gesandt i Oslo, og fra 1933 til 1936 gesandt i Bern. 30. april 1937 ble han utnevnt til ministerialdirektør og leder for politisk avdeling i utenriksministeriet. I begynnelsen av april 1938 ble han videre utnevnt til statssekretær i utenriksministeriet. Etter oppfordring fra sjefen for utenlandsorganisasjoner i utenriksministeriet søkte han om medlemskap i NSDAP og senere i SS, hvor han ble utnevnt til brigadefører. Weizsäcker aksepterte statssekretærposten fordi han ønsket å bevare freden og unngå krig, ettersom han var overbevist om at en krig ikke bare ville innebære slutten på regimet, men også "Finis Germaniae". Til tross for betydelige meningsforskjeller med utenriksministeren beholdt Weizsäcker statssekretærposten til 1943, da han ble etterfulgt av Gustav Adolf Steengracht von Moyland. Fra 24. juni 1943 var han på eget ønske ambassadør til Den hellige Stol i Roma. Der ble han til krigens slutt. Med pave Pius XII hadde han et vennskapelig forhold, og støttet i hemmelighet paven i hans arbeid for å hjelpe forfulgte. I 1947 ble han arrestert, og 15. november 1947 ble han tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Det amerikanske militærtribunalet i Nürnberg. Han ble stilt for retten i Ministerieprosessen i 1948, og ble i 1949 av amerikanerne dømt til syv års fengsel. En av de tre dommerne gikk inn for å frikjenne ham. Dommen ble omgjort til fem år i desember 1949, og det ble gitt et generelt amnesti i oktober 1950, hvorpå han kom fri etter atten måneders fangenskap og dommen som sådan ble opphevet. Hele prosessen mot Weizsäcker var svært kontroversiell; ingen europeiske dommere var involvert og Winston Churchill kalte den «en dødelig feil», siden Weizsäcker i manges øyne snarere var en av de aktive motstanderne av nazismen. Weizsäcker offentliggjorde senere sine memoarer, hvor han forsvarte sine handlinger og fremstilte seg som en mann av den antinazistiske motstanden. Ernst von Weizsäcker døde i Lindau 4. august 1951. Han var gift med Marianne von Graevenitz, av uradelig familie, og fikk fire barn: Baron Carl Friedrich von Weizsäcker, som ble en berømt filosof og fysiker, baron Richard von Weizsäcker, som var Tysklands president fra 1984 til 1994, baronesse Adelheid von Weizsäcker og baron Heinrich von Weizsäcker, som falt i krigen. Hans sønnesønn Ernst Ulrich von Weizsäcker er medlem av det tyske parlamentet, og sønnesønnen Robert Karl von Weizsäcker er en fremtredende sosialøkonom og professor ved universitetet i München. Ernst von Weizsäcker var bror av medisineren Viktor von Weizsäcker, som grunnla den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi. Forbrytelse mot freden. Forbrytelse mot freden er i internasjonal lovgivning en betegnelse på det å starte eller føre en krig mot en annen stats territorielle integritet, politiske uavhengighet eller suverenitet, eller krigføring i strid med internasjonale traktater, avtaler eller juridisk bindende forsikringer. Definisjonen ble først slått fast i Nürnbergprinsippene, og senere innarbeidet i FNs charter. Klotar I. Klotar I (497–561), frankernes konge, var en av de fire sønnene til Klodvig. Han ble født rundt 497 i Soissons (nå i Aisne). Da hans far døde i 511 fikk han som sin del av kongedømmet landsbyen Soissons som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og den nedre delen av Maas. Men han var svært ambisiøs og forsøkte å utvide sitt rike. Han var hovedmannen bak mordet på sin bror Clodomers barn i 524, og hans del av byttet bestod av byene Tours og Poitiers. Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot Burgund, og etter ødeleggelsen av det kongedømmet i 534 fikk han Grenoble, Die og noen av nabobyene. Da Provence ble avstått til frankerne av østgoterne, fikk han byene Orange, Carpentras og Gap. I 531 marsjerte han mot thüringerne med sin bror Teoderik I og i 542 med sin bror Childebert I mot vestgoterne i Hispania. Da hans grandnevø Teodebald døde i 555, annekterte Klotar hans territorium, og da Childebert døde i 558 ble han enekonge av frankerne. Han hersket også over store deler av Tyskland, utførte ekspedisjoner inn i Sachsen, og for en tid fikk han en årlig skatt på 500 kyr fra sakserne. Slutten av hans styre var preget av indre uenigheter, hans sønn Chram gjorde opprør mot ham ved flere anledninger. Etter å ha fulgt Chram inn i Bretagne hvor opprørerne hadde tatt tilflukt, stengte Klotar ham inne i en hytte sammen med hans kone og barn og satte fyr. Overvelmet av anger, gikk han til Tours for å søke tilgivelse ved graven til St Martin, og døde kort tid etterpå. Familie. Klotars første ekteskap var med Gunteuk, enke av hans egen bror Chlodomer, rundt 524. De hadde ingen barn. Hans andre ekteskap skjedde rundt 532 da han og hans bror Teoderik beseiret Bertakar, konge av Thüringen, og Klotar tok hans datter Radegund til kone. Hun ble senere kanonisert. De hadde ingen barn. Kalligrafi. Kalligrafi (fra gresk "καλός" ("kalos"), «skjønn» og "γράφειν" ("graphein"), «skrive») er skjønnskrift, kunsten å skrive vakkert, skriving som kunst. Østasiatisk kalligrafi. I kinesisk og japansk kunst har kalligrafien hatt en sterk stilling i rundt to tusen år. I Kina har man bedrevet kalligrafi helt siden man begynte med myke pensler under Han-dynastiet. I dette kulturområde betyr kalligrafi vanligvis penselskrift, selv om man nå også kunne tale om «kalligrafi med penn». Kalligrafi var i det gamle Kina en av «de fire kunster», og kunsten har fortsatt en meget høy status. Arabisk kalligrafi. a>, et sertifikat på arabisk om at man mestrer kalligrafi. Den islamske kunstens bildeforbud kompenserte kunstnerne der med svært dekorativt utførte Koransitat, og kalligrafien der har en lang ubrutt tradisjon. Den arabiske kalligrafi har sitt utspring i ønsket om å gi Guds ord den skjønnest mulige jordiske form; og kalligrafien har utviklet seg sammen med arkitekturen til å bli den mest betydningsfulle kunstart i islams verden. Kalligrafi finner man følgelig først i koranhåndskrifter og på religiøse bygningsverk (Guds navn, Muhammeds og de fire første kalifers navn, koransitater), og dernest i andre håndskrifter som utsmykning av særlig tittelblad og kapiteloverskrifter, etterhvert også til å gi poetiske tekster visuell uttrykkskraft. I moderne tid dyrkes kalligrafi også av sufier som meditativ disiplin og av kunstmalere som en form for abstraksjoner. Europeisk kalligrafi. I Vesten anvendes primært et bredkantet skriveredskap, og dette redskapet bidro til å utforme og prege vestlig skrift fra romernes tid (100-tallet) til oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. Under renessansen var "litera antica" (antikvaskriften) først en håndskreven bokstavform som så ble utgangspunktet for bokskriften. Denne bokstavformen er fremdeles anvendt i bøker og til kontinuerlige tekstmengder. I 1906 bidro Edward Johnston til en renessanse for vestlig kalligrafi, blant annet med sin bok '‘Writing, Illuminating and Lettering'’. I dag er kalligrafi en selvstendig kunstform, og en viktig øvelse for typedesignere samt et håndverk i seg. Antonio Maceo. General Antonio Maceo y Grajales (født 14. juni 1848, død 7. desember 1896) var født i Santiago de Cuba og var nestkommanderende i den cubanske frigjøringshæren (Los Mambies) i store deler av den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania. Han sies å være en av Latin-Amerikas mest fremragende geriljaledere i det 19. århundre Bakgrunn. Antonio Maceos far var Marcos Macado som var av fransk-spansk opphav og som hadde kjempet som spansk soldat mot Simon Bolivars frigjøringstropper i Syd-Amerika. Etter Bolivars seier i 1823 ble Marcos Macado og andre spanske soldater landsforvist. Marcos reiste sammen med noen kamerater fra Venezuela og slo seg ned i Santiago de Cuba i provinsen Oriente på Cuba. Der slo han seg raskt opp som driftig gårdbruker og håndverker. Og her falt han også for en enke av afrikansk og dominikansk opphav – Mariana Grajales – som senere skulle bli omtalt som «Cubas mor». Sammen fikk de en datter og fire sønner, deriblant Antonio. Fra sitt tidligere forhold hadde Mariana Grajales i alt fire sønner. Antonio, som var den eldste av barna, arvet farens driftighet og lederegenskaper, og ble en dyktig entreprenør og gårdbruker. Han vant imidlertid sitt største ry som militær general, og fikk tilnavnet "Bronsekjempen". Årsaken er at han overlevde 25 kulesår i løpet av sin tid. Krigstid. Både Antonio Maceo og broren José Maceo vervet seg på cubansk side da plantasjeeieren Carlos Manuel de Céspedes d.e. friga sine slaver, og proklamerte krig mot Spania i 1868. Dermed kom begge med i den delen av den cubanske uavhengighetskrigen som omtales som Tiårskrigen (1868 – 78). I 1873 blir Antonio utnevnt til general for sin tapperhet og sine gode evner til å utmanøvrere spanske tropper. Etter at cubanerne var blitt slått av spanske tropper i 1878, og på et tidspunkt da de fleste cubanske generaler trodde at de aldri ville vinne over spanjolene, avslo Maceo å akseptere en fredsavtale med Spania. Han ville ikke gi opp verken suverenitet fra Spania eller arbeidet med å få innført et forbud mot slaveri på Cuba. Like etter at fredsavtalen ble inngått, rømte han derfor til Florida. Ferden gikk videre til New York der Maceo sammen med Calixto Garcia, planla et nytt opprør på Cuba i det som senere er blitt kalt for "Den lille krig", 1879 til 1880 Han og tre andre cubanske nasjonalhelter – José Martí, Màximo Gómez og Calixto Garcia – returnerte til Cuba i 1895 etter at geriljakampen mot Spania brøt ut igjen i 1894, og markerte begynnelsen på «den andre frigjøringskrigen». Hans mest berømte hærtog i denne krigen var hans invasjon av vest-Cuba i 1896. "Los Mambies"-troppene hans bestod primært av afro-cubanere til fots og til hest. De tilbakela mer enn 1600 km på 92 dager og hadde hele 27 større og mindre trefninger med spanjolene der de som regel gikk seirende ut av striden. Troppene til den spanske guvernøren og generalen Valeriano Weyler jaget han hele tiden. Et viktig mål for dem var å forhindre at Maceos tropper satte fyr på sukkeråkre og sukkermøller og dermed ødela Spanias største inntektskilde på Cuba. Den 7. desember 1896 ble Maceo drept – av kulehull 26 og 27 – da han dro fra Pinar del Rio til et møte med Máximo Gómez i provinsen Havanna. Et portrett av Maceo finnes på de cubanske 5 peso-sedlene. Eksterne lenker. Maceo, Antonio Maceo, Antonio Maceo, Antonio Maceo, Antonio Karl von Weizsäcker. Karl Hugo Freiherr von Weizsäcker (født 25. februar 1853 i Stuttgart, død 2. februar 1926 samme sted) var en württembergsk politiker og statsmann. Han var sønn av teologen Karl Heinrich von Weizsäcker. Weizsäcker studerte ved Universität Tübingen, hvor han var medlem av studenterforeningen "Akademische Gesellschaft Stuttgardia", preget av sydtysk liberalisme. Som kongelig ministerialdirigent ble han 24. februar 1897 opphøyet i den personlige adelstanden. Fra april til november 1900 var han kulturminister i regjeringen Mittnacht i Kongeriket Württemberg, og fra desember 1900 til desember 1906 i regjeringene Schottenstein og Breitling. Fra 4. desember 1906 til 6. november 1918 var han president for statsministeriet (statsminister). I 1916 ble han opphøyet i friherrestanden. Karl von Weizsäcker ble gift med Paula von Meibom i 1879. Deres sønner var diplomaten Ernst von Weizsäcker og medisineren Viktor von Weizsäcker. Han var farfar til fysikeren og filosofen Carl Friedrich von Weizsäcker og politikeren Richard von Weizsäcker, Tysklands president fra 1984 til 1994. Karl Heinrich Weizsäcker. Karl Heinrich von Weizsäcker (født 11. desember 1822 i Öhringen som "Karl Heinrich Weizsäcker", død 13. august 1899 i Tübingen) var en protestantisk teolog. Hans bror var historikeren Julius Weizsäcker (1828–1889). Karl Heinrich von Weizsäcker var fra 1861 professor i kirkehistorie og dogmatisk historie ved Universität Tübingen. Senere ble han universitetets kansler. Weizsäcker var en førende representant for den historisk-kritiske metode. Hans hovedverk er "Das apostolische Zeitalter der christlichen Kirche". For sine fortjenester ble Weizsäcker adlet av Württembergs konge. Julius Weizsäcker. Julius Weizsäcker (født 13. februar 1828 i Öhringen, død 3. september 1889 i Bad Kissingen) var en tysk middelalderhistoriker. Hans bror var den protestantiske teologen Karl Heinrich von Weizsäcker (1822–1899). Julius Weizsäcker tok sin habilisasjon i 1859 og virket som privatdosent i Tübingen før han i 1860 ble medarbeider ved den historiske kommisjon i München. I 1864 ble han professor i Erlangen, 1867 i Tübingen, 1872 i Strassburg, 1876 i Göttingen og 1881 i Berlin. Julius Weizsäcker døde 3. september 1889 i Kissingen. Viktige verker. På oppdrag fra den historiske kommisjon i München utgav han mellom 1867-1888 seks bind av tyske riksdagsakter fra Wenzel og Ruprecht Is regjeringstid. Viktor von Weizsäcker. Viktor Freiherr von Weizsäcker (født 21. april 1886 i Stuttgart, død 9. januar 1957 i Heidelberg) var en tysk lege. Han var grunnlegger av den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi. Han var sønn av politikeren Karl von Weizsäcker, bror av Ernst von Weizsäcker og onkel til Richard von Weizsäcker og Carl Friedrich von Weizsäcker. Nürnbergprinsippene. Nürnbergprinsippene er et sett retningslinjer som ble satt opp for å definere hva som utgjør krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og forbrytelser mot menneskeheten samt når individer kan straffes for å ha begått slike forbrytelser. De har navn etter Nürnbergprosessen, hvor de ble laget som et juridisk grunnlag for straffeforfølgelse av ledende personer i Det tredje rike. Prinsipp I. Enhver person som utfører en handling som utgjør en handling som er en forbrytelse under internasjonale lover er ansvarlig for denne, og kan straffes. Prinsipp II. Det faktum at internasjonale lover ikke fastsetter straff for en handling som utgjør en forbrytelse under internasjonale lover, fritar ikke personen som utførte handlingen fra ansvar under internasjonale lover. Prinsipp III. Det faktum at en person som utførte en handling som utgjør en forbrytelse under internasjonale lover handlet som statsoverhode eller ansvarlig offentlig tjenestemann fritar ikke personen fra ansvar under internasjonale lover. Prinsipp IV. Det faktum at en person handlet etter ordre fra sin regjering eller en overordnet fritar ham ikke fra ansvar under internasjonale lover, såfremt et moralsk valg faktisk var mulig for ham. Prinsipp V. Enhver person som er tiltalt for en forbrytelse under internasjonale lover har rett til en rettferdig prosess basert på fakta og loven. Prinsipp VII. Medskyldighet til en forbrytelse mot freden, krigsforbrytelse eller forbrytelse mot menneskeheten som beskrevet i prinsipp VI er en forbrytelse under internasjonale lover. Økonomisk historie. "For økonomisk utvikling, se: Økonomi." "For utviklingen av økonomisk teori, se: Økonomisk idehistorie." "For utviklingen av økonomi som fagdisiplin, se: Økonomifagets historie" Økonomisk historie er historiefaglig analyse av økonomien og dens utvikling. Betegnelsen brukes både om økonomers forskning på økonomisk utvikling i et "historisk" perspektiv, og (villedende) om studiet av økonomiske tankeretninger ("idehistorie"). I enkelte land er økonomisk historie en underdisiplin av samfunnsøkonomi (USA), i andre land en underdisiplin av historiefaget (Norge), og i atter andre land regnet som et eget fag (Storbritannia). (Tradisjonell) økonomisk historie. Se Internasjonal handelshistorie for kronologisk gjennomgang. Narrativ historieskrivning med bruk av standard historiske metoder, men med økonomiske emner som objekt for studiet. I Storbritannia hadde den politiske historie så stor dominans at økonomisk historie ble et eget fag med "Economic History Review" som diskusjonsarena. I Norge ble økonomiske forklaringsmodeller tidlig integrert i generell historie. Marxistisk økonomisk historie. Ettersom marxismen er bygd på en økonomisk forståelse av samfunnet, er marxistiske og marxistisk inspirert historieforskning sterkt preget av økonomiske forklaringer. Det sentrale analyseverktøy er å studere kampen om kontroll over produksjonsmidlene. Historien forståes ut fra overganger mellom produksjonsformer, klassekamp og myndighetenes forsøk på å presse ut arbeidere for produksjonsoverskudd gjennom skatt. Ny økonomisk historie. På 1960-tallet begynte økonomer å anvende økonometri og kontrafaktiske analyser for å regne eksakt betydning av visse økonomiske fenomen. "New economic history", også kalt kliometri, ble den rådende form for økonomisk historie i USA. Hovedverk i denne skolen var Robert Fogels "Railroads and American Economic Growth: Essays in Econometric History" som forsøkte å regne ut USAs økonomiske vekst om jernbanen hypotetiske sett ikke hadde blitt oppfunnet. Chandler-skolen. Alfred D. Chandler analyserte innovasjon i bedrifters organisering. Utviklingen av profesjonell ledelse og stab- linjefunksjoner var en forutsetning for veksten. Historikere innen Chandler-skolen legger ofte vekt på organisasjonsteori i steden for å fokusere på kapital, teknologi eller gründernes liv. Krigsforbrytelse. Krigsforbrytelse er en straffbar handling under internasjonale lover, i form av brudd på lover og skikker for krigføring. Handlingene kan være utført mot stridende, sivile i okkuperte områder eller mot eiendom i okkuperte områder. Ethvert brudd på krigslovene i en krig mellom nasjoner er en krigsforbrytelse, mens dette ikke nødvendigvis er tilfelle i borgerkriger. Begrepet omhandler blant annet, men er ikke begrenset til mord eller mishandling av krigsfanger eller sivile, plyndring eller vilkårlig ødeleggelse av eiendom, ødeleggelser uten militær årsak, og brudd på normer som for eksempel respekten for hvitt flagg som tegn på våpenhvile eller å misbruke slikt flagg til snikangrep. Ved for eksempel massemord i krigstid kan deler av handling være klassifisert som krigsforbrytelse, mens endre deler går under den mer generelle betegnelsen forbrytelse mot menneskeheten. Krigsforbrytelser er et viktig punkt i internasjonal humanitær lovgivning. I flere tilfeller har internasjonale tribunaler blitt sammenkalt for å straffeforfølge krigsforbrytere, som for eksempel i Nürnbergprosessen, Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Det er et gjennomgående trekk at krigsforbrytelser begått av den seirende parten i en krig ikke blir forfulgt, best illustrert ved Nürnbergprosessen, noe som har fått flere til å stille spørsmål ved slike prosesser (jf. seiersjustis). Domstolene opprettet i nyere tid av FN er tenkt å være nøytrale og dømme krigsforbrytere fra alle nasjoner likt, men har likevel også blitt gjenstand for kritikk fra noen grupper. 1. juli 2002 ble Den internasjonale straffedomstolen i Haag opprettet for å føre saker som omhandler krigsforbrytelser begått på eller etter denne datoen. Flere nasjoner, blant annet USA, Kina og Israel har kritisert domstolen, deltar ikke i den og nekter den jurisdiksjon over sine borgere. Årsaken er at disse statene frykter at domstolen skal tiltale militære fra deres eget land for krigsforbrytelser. Flere tidligere statsoverhoder har blitt tiltalt for krigsforbrytelser. Disse inkluderer Karl Dönitz fra Tyskland, Hideki Tojo fra Japan og Charles Taylor fra Liberia. Slobodan Milošević ble også tiltalt for krigsforbrytelser, men døde før prosessen var avsluttet. Det har ved en rekke anledninger blitt hevdet at lovgivningen i forbindelse med krigsforbrytelser favoriserer krigens seierherrer. Eksempler på dette er de alliertes ødeleggelse av sivile mål under første og andre verdenskrig, bruken av atomvåpen i Hiroshima og Nagasaki og den indonesiske okkupasjonen av Øst-Timor 1976–1999. Krigsforbrytelser i norske lover. Paragraf 102 omhandler forbrytelser mot menneskeheten: Den som i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot sivile begår overgrep, kan straffes med fengsel i inntil 30 år. Paragraf 103 omhandler krigsforbrytelser mot en person. Den som i forbindelse med en væpnet konflikt begår overgrep mot en person, kan dømmes til 15 års fengsel eller inntil 30 år dersom forbrytelsen er grov. Akregator. Akregator er en åpen kildekode-implementasjon av en nyhetsaggregator for KDE, ett fritt kildekode-skrivebordsmiljø hovedsakelig brukt på UNIX-systemer. Akregator støtter både RSS og Atom feeds. Feeds kan bli sortert inn i kategorier. Akregator vil hente ned alle feeds i en bestemt kategori inn i en enkelt liste med nye artikler slik at, for eksempel, alle nyheter i kategorien «Politikk» kan bli vist sammen. Akregator har en inkrementell søkefunksjon for å søke i overskriftene til artiklene i databasen. Akregator kan bli konfigurert til å hente ned innholdet i feeds på faste intervaller. Brukeren kan også manuelt hente ned feeds fra alle sider, enkelt sider, eller alle feeds i en valgt kategori. Programmet støtter ikoner for hver feed, det har også integrert nettleser med arkfaner. Denne funksjonen er nådd ved å integrere KHTML. Artikler kan om ønsket åpnes i en ekstern nettleser i stedet. Akregator kom som en del av KDE 3.4-utkivelsen, i kdepim-modulen. Chasing Amy. "Chasing Amy" er en komedie fra 1997 skrevet og regissert av Kevin Smith. Filmen er den tredje i hans New Jersey-trilogi. Filmen var et slags «tilbake til basic» for Smith etter hans forrige film, "Mallrats" for Universal Studios, som hadde et budsjett på $6 millioner. "Chasing Amy" ble lagd på et budsjett på $250 000 uten støtte fra noe studio eller distributør. Smith hadde en avtale med Miramax Films om at de skulle få forkjøpsrett på filmen hvis de likte, hvis ikke kunne de selge den til hvilket som helst annet studio. Miramax kjøpte den, og den gikk premiere på Sundance Film Festival der "Clerks." først slo igjennom. Innspilling. Smith skrev filmen med Ben Affleck, Jason Lee og Joey Lauren Adams (som han datet på det tidspunktet) i tankene. Når han prøvde å selge filmen sin til Miramax, som hadde kjøpt "Clerks.", ville de heller ha Jon Stewart, David Schwimmer og Drew Barrymore i rollene. Men Smith holdt på sitt, og ofret deres $3 millioner budsjett for ett på $250 000 for å beholde sin visjon. Han ville ikke gjenta fiaskoen fra "Mallrats" med et for stort budsjett og studiokontroll. Mottakelse. Filmen hadde premiere på Sundance i 1997, og ble godt mottatt av publikum. Året etter vant Smith en Independent Spirit Award for beste manus, og Jason Lee kunne innkassere en pris for beste mannlige birolle i samme utdeling. Filmen var også nominert for beste film. Fra et budsjett på $250 000, spilte den inn over $12 millioner i USA. Handling. Filmen følger tegneserieskaperen Holden McNeil (Affleck) som blir forelsket i den lesbiske tegneren Alyssa Jones (Adams). Filmen viser hvordan disse blir forelsket, og problemene de møter. Et av deres største hindre er Holdens tegnepartner, Banky Edwards (Lee), som motsier seg forholdet både fordi han er homofob og fordi han er redd for å miste Holden som venn. Forbrytelser mot menneskeheten. Forbrytelser mot menneskeheten (eller Forbrytelser mot menneskeligheten, jfr. tysk "Verbrechen gegen die Menschlichkeit") er i folkeretten betegnelsen på straffbare handlinger begått mot en gruppe mennesker under visse omstendigheter. Forskere på internasjonale forhold har definert det som handlinger som er så alvorlige og av et så stort omfang at de rammer hele menneskeheten. Historie. 24. mai 1915 sendte de allierte nasjonene Storbritannia, Frankrike og Russland ut en felles uttalelse hvor man for første gang eksplisitt anklager en annen regjering, den tyrkiske, for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten. I Londoncharteret til Det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg ble prinsippene for straffeforfølgelsen av tyske ledere etter andre verdenskrig fastlagt. Disse ble så supplert med Nürnbergprinsippene, hvor de forskjellige straffbare handlinger under internasjonale lover ble beskrevet. Senere har det særlig vært FN som har definert hva som er å regne som forbrytelser mot menneskeheten. Generalforsamlingen vedtok for eksempel i 1976 at den systematiske forfølgelsen av svarte under de sørafrikanske apartheidlovene var å regne som en slik handling. Den internasjonale straffedomstolen. Det har vært fremmet anklager om at begrepet er for vagt, og at det er maktpolitisk definert. Det er nevnt eksempler på at handlinger begått av en nasjon har blitt klassifisert som forbrytelser mot menneskeheten, mens tilsvarende handlinger begått av en annen nasjon ikke har det; dette gjelder for eksempel forfølgelse av folkegrupper i Det tredje rike kontra Sovjetunionen. Valknut (programvare). Valknut er programvare for å koble seg opp mot Direct Connect-nettverket. Det er kompatibelt med andre DC-klienter, som eksempelvis den originale DC-klienten fra Neomodus og DC++. Valknut kan brukes sammen med alle de vanligste programvarepakkene for DC-tjenere. Valknut er skrevet av Mathias Küster og linsensert under GNU GPL. Programmet er skrevet i C++ og benytter seg av tverrplattformbiblioteket Qt for sitt grafiske grensesnitt. Valknut lar seg kompilere og kjøre på Linux, FreeBSD, Mac OS X, 2 – eComStation og Windows. Valknut var opprinnelig kalt "DCGUI", noe som uheldigvis var veldig likt navnet til en annen GNU/Linux-DC-klient. Det ble så omdøpt til 'dcgui-qt' til å unngå forvirring. Men grunnet problemer med å bruke varemerket 'Qt' i navnet, måtte de igjen skifte navn. Insektmiddel. Et insektmiddel er et giftstoff til å drepe insekter med, og det brukes hovedsakelig i landbruket og husholdninger. Utstrakt bruk av insektmidler kan forårsake uforutsette miljøskader, noe som gjorde at insektmidlet DDT ble forbudt i mange land. Eksempler på insektmidler er DDT, Bladan og Aldrin. Albert I von Thurn und Taxis. Albert I Maria Joseph Maximilian Lamoral von Thurn und Taxis (født 8. mai 1867 i Regensburg, død 22. januar 1953 samme sted) var den åttende fyrsten av Thurn und Taxis. Han var sønn av fyrst Maximilian Anton von Thurn und Taxis (1831–1867) og hertuginne Helene av Bayern (1834–1890) Hans far føde kort etter hans død, slik at etter bestefaren Maximilian Karls død ble broren Maximilian Maria ny fyrste under morens tilsyn. Barndommen tilbragte prins Albert sammen med moren og sine tre søstre i arveprinspaléet ved Bismarckplatz i Regensburg. Slik det var vanlig for aristokrater på den tiden fullførte han et "Studium Universale"; han studerte jus, nasjonaløkonomi og kunsthistorie i Leipzig. Da broren Maximilian Maria døde 23 år gammel etterfulgte Albert ham 18 år gammel som fyrste. Hans fullstendige titel lød: "Fürst von Thurn und Taxis, Fürst zu Buchau und Fürst von Krotoszyn, gefürsteter Graf zu Friedberg- Scheer, Graf zu Valle-Sassina, auch zu Marchtal, Neresheim etc., Erbgeneralpostmeister". I 1899 fikk han også den kongelig-bayerske tittelen hertug av Wörth og Donaustauf. Han ble erklært myndig 8. mai 1888 og ble ubegrenset sjef for fyrstehuset Thurn und Taxis. Av et stort antall ordenen og utmerkelser var opptagelsen i Ordenen det gylne skinn den høyeste utmerkelse som ble ham til del. Den fant sted Andreasdagen, den 30. november 1889, sammen med ti andre representanter for den europeiske høyadel, bl.a. den senere svigerfaren til hans egen datter, kong Fredrik August III av Sachsen. Fyrst Albert var det niende medlem av huset Thurn und Taxis som mottok den katolske kristenhetens høyeste orden. Da han tiltrådte som fyrste i 1885 var Albert ugift. Den 15. juli 1890 ble han gift i Sigmundkapellet i den kongelige borgen Ofen i Budapest med erkehertuginne Margarethe Klementine av Østerrike (1870–1955). Erkebiskopen av Gran og ungarsk primas, kardinal János Simor, foresto vielsen. Ekteparet fikk syv sønner og en datter. To av sønnene etterfulgte ham som fyrste, Franz Joseph (1893–1971) og Karl August (1898–1982). Max Emmanuel (1902–1994) gikk inn i Benediktinerordenen. I byen Regensburg ble Albert kjent for sin velgjørenhet, som byggherre og som kunstmesen. I 1919 grunnla han det fyrstelig nødkjøkken for å avhjelpe befolkningens nød i vintermånedene etter første verdenskrig. Kjøkkene ble fra 1923 videreført som permanent institusjon, og eksisterer fremdeles. Daglig serveres et måltid til inntil 400 trengende. Etter annen verdenskrig åpnet han samtlige fyrstelige slott i og omkring Regensburg for de tallrike flyktningene fra Øst-Tyskland. I det tidligere benediktinerklosteret Schloss Prüfening holdt et kort tidsrom Philosophisch-Theologische Hochschule til. Albert støttet også kunsten og kulturen i Regensburg. Han spilte selv klaver og orgel, og forsøkte seg også som baryton. Da en byste av Richard Wagner ble satt opp i Walhalla i forbindelse med hans 100 års fødselsdag, bad fyrst Albert prinsregenten personlig om å få overta kostnadene. I året 1812 hadde fyrstene av Thurn und Taxis som del av erstatningen for tapet av postmonopolet i Bayern fått det sekulariserte riksstiftet St. Emmeram. Fra 1816 ble dette utbygget til residens. Arkitekten Max Schultze bygget den 150 meter lange sydfløyen av slottet mellom 1883 og 1885 for fyrst Maximilian Maria. Under fyrst Albert ble denne fløyen innrettet i nyrokokko. Fra 1904 til 1908 lot han oppføre en ny stall. Etter at man sluttet å bruke hest og den fyrstelige stallmesterstillingen ble avskaffet, beholdt man stallene som museum. Også fyrstinne Margarethe engasjerte seg aktivt både kunstnerisk og karitativt, og var aktiv som malerinne og billedhugger. I høy alder assisterte hun fremdeles som OP-søster på sykehus i Regensburg. Albert ble i 1923 kreert til æresdoktor ved Leopold-Franzens-Universität i Innsbruck. Fra 1922 fantes det bestrebelser i Tirol for å rive området løs fra «det røde Wien» og bli selvstendig under en katolsk monark. Ettersom Albert var gift med en habsburger og oppfylte mange tiroleres forestillinger om en katolsk regent, ville man med æresdoktorutnevnelsen understreke dette. I 1950 feiret Albert I og Margarethe sitt diamantbryllup med stor deltagelse fra den europeiske høyadel og Regensburgs befolkning. Samme tag og ved samme messe ble deres barnebarn Maria Ferdinande gift med prins Franz Josef von Hohenzollern-Sigmaringen. Byen Regensburg utnevnte det jubilerende paret til æresborgere. Den 22. januar 1953 døde fyrst Albert 85 år gammel på Thurn und Taxis-familiens slott i Regensburg. Hans eldste sønn Franz Joseph etterfulgte ham som fyrste. Hans kone Margarethe døde to år senere den 2. mai 1955. Begge ble begravet i den fyrstelige krypten i slottet. To gater i Regensburg er idag oppkalt etter fyrsteparet. Albert var bl.a. æresmedlem av K.D.St.V. Vindelicia München og K.D.St.V. Rupertia Regensburg i Cartellverband. Albert I., Fürst von Thurn und Taxis Albert I., Fürst von Thurn und Taxis Albert I., Fürst von Thurn und Taxis Albert I., Fürst von Thurn und Taxis Battle for Wesnoth. Battle of Wesnoth under flerspillerkamp over internet. Battle for Wesnoth er et rundebasert strategispill i fantasisjangren. Spillet går kort fortalt ut på å «ta» fiendens leder. En vesentlig del av spillet er å utvikle tropplederene og soldatene til erfarne krigere. Man kan spille kampanjer alene eller frittstående scenarier mot den kunstige intelligensen eller andre menneskelige spillere. Gruppespill går an å spille lokalt på en datamaskin eller i nettverk eller med/mot andre ute på nettet. Spillet er oversatt til flere språk, også delvis til norsk (). Utviklerne har forsøkt å skape et spill med regler som er enkle å lære seg, men vanskelige å mestre. Det er et spill som tillater flere ulike strategier. Spillet er fri programvare og distribueres under GPL-lisensen. Verden. Verden i spillet er oppbygd i hexagoner. Hver hexagon er av en terrengtype, som for eksempel gress, ørken eller vann. På hver sekskant kan det være maksimalt en enhet om gangen. Byer. En av terrengtypene er by. Hver by kan være nøytral eller tilhøre en spiller. For å overta en by flytter spilleren en av sine tropper til byen. I begynnelsen av hver runde mottar spilleren gull for hver by han har. Om antallet byer understiger antallet tropper så må spilleren betale stell for de overstigende tropper i begynnelsen av hver runde. Byer kan også helbrede sårede enheter. I begynnelsen av hver spillers tur mottar troppene som befinner seg i en by åtte helsepoeng. Fra en stratetisk synsvinkel er byer mye viktigere enn et godt sluttresultat. Dag og natt. Lovlydige tropper er 25% bedre om dagen enn nøytrale tropper, og 25% svakere om natten. Kaotiske tropper slåss 25% bedre om natten og 25% svakere om dagen. Nøytrale tropper påvirkes ikke av dag og natt. Enheter. Det finnes totalt et hundretall ulike typer enheter inndelte i ulike raser og ulike nivåer. Vær oppmerksom på at ikke alle enheter kan avansere til like høyt nivå. Hver enhettype kan ha et flere ulike våpen. Nivåer. Når to enheter slåss mottar begge enhetene erfaringspoeng (EP). Når en enhet har mottatt tilstrekkelig med erfaringspoeng avanserer enheten dersom det finnes en mer avansert variant av den. Enheten vil også ha maksimalt helsepoeng når den avanserer. Den seirende enheten mottar åtte erfaringspoeng (per nivå motstanderen er på) den runden den overvinner motstanderen. Forflytning. For hver tur har hver enhet et antall steg til forflytning. Ulike enheter har varierende antall steg. Når en enhet går til en rute koster det et antall steg. Antallet steg er bestemt av hvilken terrengtype og hvilken enhet det er snakk om. Noen enheter beveger seg meget godt i vann, mens andre godt i fjellterreng. Noen enheter bevegelighetsmuligheter kan påvirkes av motstanderens troppers plassering. De enhetene som ikke forflyttes eller kriger i løpet av en tur vil også helbredes med to helsepoeng i begynnelsen av neste tur. Forsvar. Ulike enheter forsvarer seg ulikt bra i ulike typer terreng. For eksempel har alver bra beskyttelse i skogen, mens dverger forsvarer seg best i fjell. Lederen. Lederen kan utenom å slåss rekruttere nye enheter og tilbakekalle enheter fra tidligere scenarier. For å rekruttere/tilbakekalle må lederen befinne seg på hovedtårnet (det høyeste tårnet) i en borg eller befestning. I kampanjene beholder lederen sine erfaringpoeng fra scenario til scenario. Lederen og de overlevende enhetene blir også helbredet mellom scenarioene. I gruppespill begynner lederen vanligvis på et høyere nivå. Kategori. Det finnes seks ulike kategorier av angrep: klinge-, frost-, ild-, hellig-, slag- og spiddeangrep. Alle enhetstyper har ulik god motstandskraft mot hvert angrepsslag. Visse enheter er for eksempel motstandsdyktige mot ild, mens andre klarer seg bedre fra slagvåpen. I motsetning til mange andre liknende spill fungerer magi som et vanlig våpen. Magiske våpen har alltid 70% sjanse for å treffe målet, mens skarpskyttere har alltid minst 60% sjanse for å treffe målet, uavhengig av hvilket terreng motstanderen befinner seg i. Skade. Hvor mye skade våpenet gjør i kriging påvirkes av om det er dag eller natt (med unntak av nøytrale enheter), og fiendenes motstandskraft mot våpenets kategori. En enhet som kriger ved siden av en enhet med «lederattributtet» gjør også mer skade enn ellers. Noen enheter kan med sine våpen «sakne» motstanderen. Det betyr at for denne og neste runde har den ett angrep mindre. Den vil også bevege seg tregere neste runde. Noen enheter har også gift som våpen. En enhet som har blitt rammet av et giftangrep, vil miste 8 helsepoeng for hver runde inntil den har ett igjen. Enheten kan kureres ved å besøke en landsby. Angrep. For å angripe en annen enhet må enhetene stå ved siden av hverandre. Dommerprosessen. Dommerprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Josef Altstötter, et al.") var den tredje av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Dommerprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. De tiltalte i saken var seksten tyske jurister. Ni av dem hadde vært tjenestemenn i Justisministeriet. De andre var anklagere og dommere i spesialdomstoler og Folkedomstolen. De ble blant annet tiltalt for sine roller i rasehygieneprogrammet. Prosessen ble ført for Militærtribunal III, med dommerne Carrington T. Marshall (rettens president), James T. Brand og Mallory B. Blair. Justin Woodward Harding var reservedeommer. Da Marshall måtte trekke seg på grunn av sykdom den 19. juni 1947 ble Brand president og Harding fullt medlem. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, med Charles M. LaFollette som assistent. Tiltalebeslutningen ble lagt frem 4. januar 1947, og prosessen ble ført 5. mars til 4. desember samme år. Ti av de tiltalte ble funnet skyldig. Fire av den fikk livstids fengsel, mens de resterende fikk fengselsstraff av varierende lengde. En ble trukket fra saken av helsemessige årsaker og en begikk selvmord etter tiltalebeslutningen men før saken startet. De fire siste ble frikjent. Tiltalen. Ikke alle ble tiltalt under punkt 4. Altstötter, Cuhorst, Engert og Joel ble tiltalt for SS-medlemskap, og Cuhorst (igjen), Oeschy, Nebelung og Rothaug for deltagelse i NSDAPs ledelse. Punkt 1 ble droppet av tribunalet, da det ble ansett for å være utenfor dets jurisdiksjon. Dommer Blair var uenig i dette, og markete dissens på spørsmålet. Alle de tiltalte erklærte seg ikke skyldig. De tiltalte. De høyeste tjenestemennene i det nazistiske rettsvesenet kunne ikke stilles for retten. Georg Thierack (justisminister fra 1942) begikk selvmord i 1946, og Roland Freisler, president for Folkedomstolen siden 1942, ble drept i 1945. Alle de tiltalte ble funnet skyldig i alle punkter unntatt Rothaug, som ble funnet skyldig kun i punkt 3. Allmennheten mente generelt at straffene var for lave. De fleste ble løslatt allerede tidlig i 1950-årene. Noen av dem, Lautz, Rothenberger og Schlegelberger, fikk alderspensjon fra Vest-Tyskland med en gang etter løslatelsen, noe som skapte reaksjoner. I kulturen. Dommerprosessen inspirerte filmen "Judgment at Nuremberg" fra 1961 med Spencer Tracy, Burt Lancaster, Richard Widmark, Marlene Dietrich, Maximilian Schell, Judy Garland, Montgomery Clift, Werner Klemperer og William Shatner. Rothesay Castle. Øya Bute i SkottlandRothesay Castle er en festning fra 1000-tallet som er reist i sentrum av dagens skotske by Rothesay på øya Bute. Festningen ble enten første gang reist av nordmenn eller reist som forsvar mot nordmenn. Dagens steinfestning er en modifisert utgave av normannisk teknologi. Det meste av dagens festning er hva som ble konstruert tidlig på 1200-tallet og byggherren sies å ha vært Walter Stewart, 3. High Steward av Skottland (død 1246). Festningen hadde en lang og tett assosiasjon med Stewart-kongene av Skottland. Beskrivelse. Festningen Rothesay Castle står på en flat høyde med en bred vollgrav rundt, full av vann. Muren består av en sirkelrund murvegg kranset av fire runde tårn, noe som er uvanlig, ettersom firkantet er mer vanlig som for eksempel festning på Trim i Irland, eller den klassiske middelalderfestningen i Castletown på Man. Man kommer inn i festningen via en bro over vollgraven og gjennom porten og inn på gårdsplassen. «Duetårnet» («Pigeon Tower»), det største av de fire tårnene, er fortsatt i rimelig god tilstand, men det meste av den østlige siden av hovedtårnet er et resultat av en ombygging fra 1800-tallet. Et kapell dedikert til Erkeengelen Mikael, som var den tradisjonelle beskytter av krigere, er datert tilbake til 1500-tallet. Selve murveggen rundt ble første gang bygget på 1200-tallet, men ekstra høyde ble bygget på 1500-tallet for å gi bedre forsvar og samtidig bedre innkvartering for beboerne. Første gang reist av Magnus Berrføtt. Den opprinnelige festningen ble sannsynligvis bygget i 1098 av kong Magnus Berrføtt (1073 – 1103) som kom i to ekspedisjoner for skape politisk stabilitet i de norrøne områdene på de britiske øyer, fra Hebridene, de ytterste vestlige øyene i dagens Skottland, eventuelt Dublin på Irland og ikke minst øya Man i Irskesjøen. Navnet Rothesay, som alle skotske navn med endelsen «ay» er av norrøn opprinnelse. Den første festningen var sannsynligvis en provisorisk festning; en jordhaug og med trepåler slike som nordmenn reiste på denne tiden. I "Sagaen om Magnus Berrføtt" skriver Snorre Sturlasson om et hærtoktet inn i Sverige etter den første ekspedisjonen til Irskesjøen. Etter at høsten kom bygde kongens menn "«en borg av torv og tømmer og grov et dike omkring. Da denne festningen var ferdigbygd, førte de mat og andre ting de kunne trenge, inn i den. Kongen satte tre hundre mann der»." Antagelig ble den første festningen på Rothesay bygget på en lignende måte. Senere falt den i skotsk besittelse, enten fordi den ble erobret eller mest sannsynlig på grunn av at nordmennene ikke hadde en større styrke i den, eller forlot den helt. Etter at Magnus Berrføtt ble drept på Irland var det liten grunn til å fastholde hans storstilte, men til sist mislykkede rike i og rundt Irskesjøen. Normannisk stil. Kong David I av Skottland (1124–1153) inviterte normanniske stormenn til å slå seg ned i Skottland og han ga dem eiendom og posisjoner ved at normannerne brakte med seg kunnskap om krigføring, føydalvesen og ikke minst normannisk den overlegne franske ingeniørkunsten. Det er derfor rimelig å tro at festningen ble utbygd på midten eller slutten av 1100-tallet i normannisk stil i solid stein. Norske angrep på festningen. Nordmenn angrep festningen i 1230, men uten å erobre den. Den ble angrepet på nytt under det storstilte angrep på Skottland i 1263 av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), og ble da erobret. Da nordmennene gikk derimot på et nederlag rett etterpå i slaget ved Largs og da gamlekongen senere døde av sykdom på Orknøyene ble erobringen av festningen sannsynligvis en kortvarig hendelse. Erobringen var derimot ingen enkel sak. Etter at den skotske øya Arran, som ligger utenfor øya Bute, ble erobret av Håkon Håkonssons styrker synes det som om beleiringen av festningen Rothesay på Bute ble ledet av en av de norrøne småkongene i Vesterhavet, Olav Svarte. Forsvarerne gjorde de ikke enkelt for nordmennene. De kastet store steiner og tømte kokende bek og bly på angriperne som forsøkte å hogge seg gjennom de solide steinmurene. Olav Svarte fikk da bygget store skjold av tre som beskyttelse mens de anstrengte seg for underminere veggen. En av de norrøne småkongene, en ‘Husbac’, ble truffet av stein og skadet slik at han døde og ble gravlagt på den hellige øya Iona. Etter tre desperate dager og med tapet av 390 mann ble festningen erobret. Hva som skjedde med forsvarerne er ukjent både i skotske som norrøne annaler. Festningens senere historie. Stedet var et yndet sted for kong Robert II av Skottland (1371–1390), som selv var en Stewart, og dennes sønn gjorde Rothesay til en kongelig burgh i 1401. Kong Robert III av Skottland (1390–1406) døde her i 1406. Kong Jakob V av Skottland (1513–1542) bygde den delen som kjennes som «Palasset». Da festningen ble erobret av engelskmennene ledet av jarlen av Lennox i 1544 ble Bute-familien som styrte borgen ved arv kastet ut. Rothesay var fortsatt betydningsfull på 1600-tallet da det ble holdt for kong Karl I av England og deretter av Oliver Cromwell. Da ‘rundhodene’, tilhengerne av parlamentarismen under den engelske borgerkrigen, forlot festningen i 1659 ødela de delvis festningen. Noen få år etter under opprøret i 1685 ble festningen satt i brann av høylendere fra Argyll. Bygningen ble etterlatt forlatt inntil 1816 da marki av Bute begynte å restaurere den. Under den tredje marki av Bute ble murverket bygget opp og inn i 1900 ble den store hallen ved porten rekonstruert. Festningen ble overført til staten i 1961 og er nå administrert av foreningen Historic Scotland. Gulrotflue. Gulrotfluen ("Chamaepsila rosae", ofte kalt "Psila rosae") tilhører rotfluene (Psilidae). Gulrotfluen kan gjøre skade på en rekke nyttevekster, ikke bare på gulrot. De fleste av de andre artene i familien er uskadelige. Utseende. Gulrotfluen er omtrent 5-6 millimeter lang, skinnene blåsvart, med lyse gule bein. Hodet er noe rødorange, med store fasettøyne. Larvene er avlange, pølseformede og tilspisset i forenden. Levevis. Gulrotfluen har en til tre generasjoner hvert år. Hunnen legger eggene i jorda nær vertsplantene i mai-juni. Larvene til denne familien utvikler seg inne i røtter og knoller. De kan gjøre skade i hagen og grønnsakdyrkinger fordi de borer i røttene og gjør plantene usalgbare. I tillegg til den skaden larvene i seg selv gjør, gir larvegangen innpass for råte slik at rotvekstene lett råtner. Gulrotfluen gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Skadedyr. Gulrotflua er et alvorlig skadedyr, ikke bare på gulrøtter, men på mange forskjellige nyttevekster i skjermplantefamilien og korsblomstfamilien, for eksempel selleri, pastinakk, persille, neper og kål. I småskaladyrking kan det være effektivt å dekke gulrotplantene med en insektskjerm i denne tiden for å hindre at fluene skal komme til. Ellers har sprøyting vært brukt for å bekjempe denne arten. Muting. Muting er en juridisk term, der en aktør er sikret rett forbundet med en jordisk-økonomisk ressurs. Det stammer fra det gammeltyske "muoton" (forlange, begjære) som ga det tyske verb "muten"; «søke om å få inntekt av noe». Metallet wismut er avledet av mutinger gjort på områder der man gjorde kloke (engelsk "wise") funn av drivverdige bergarter. Lovverket definerer hva som kan mutes (mutbare og ikke-mutbare mineraler), og de vilkår som dertil knyttes. Definisjonen på mutbart mineral har i hovedsak vært at det består av metall som har en egenvekt på over 5. Ifølge bergverksordningen av 1539, var alt berg i Norge eid av kongen (den gang Christian III). For å oppmuntre til leting (skjerping) etter drivverdige forekomster, ble det gitt fri leterett til alle: «Bergfriheten» lot alle norske og utenlandske å lete på norsk grunn, uansett eierskap, etter metall og mineral. Den som først "fant" noe, måtte først mute oppdagelsen (registrere funnet), og sikret seg derved førsterett til videre undersøkelser, samt utvinning. Kong Christian IV videreførte i 1644 mutings-ordningen, bortsett fra at videre utvinning i utgangspunktet var forbeholdt Kongen, som i sin tur kunne gi rett til utvinning gjennom konsesjon. I 1812 kom loven om Berganordning, som fortsatte enhvers rett til å mute. Bergverksloven av 1842 fjernet prinsippet om «bergfrihet» (fri rett til leting) og skjerping krevde heretter at man hadde tillatelse (formulert i et mutingsbrev) fra bergmester eller lensmann. Muteren hadde, gjennom tillatelsen, også rett til å drive prøvedrift i mutingsområdet. Eventuelle funn måtte registreres i form av begjært muting som ga innehaveren av mutingsbrevet en viss rett til videre utvinning. Det aktuelle området kalles utmål, og gir muteren opptil sju år på å gjøre utmålet drivverdig. Ett eksempel på muting, er Ole Tobias Olsen, jordeier i Dunderlandsdalen, som oppdaget visse forekomster. De såkalte «Ole Tobias Olsen»s mutinger ble i ettertid solgt og utvinnet av Rana Gruber. Ravil Geniatulin. Ravil Faritovitsj Geniatulin (russisk: Равиль Фаритович Гениатулин) (født 20. desember 1955) er guvernør i den russiske føderale enheten Zabajkalskij kraj. Han har fikk stillingen da Zabajkalskij kraj ble opprettet 1. mars 2008, og var før det guvernør i dens forløper, Tsjita oblast, et verv han inntok 1. februar 1996. Han har vært medlem av det russiske føderasjonsrådet siden 1996. I 2004 ble Geniatulin gjenvalgt med mer enn 60 prosent av stemmene. Referanser. Geniatulin, Ravil Agino-Burjatsk. Agina-Burjatsk på kartet over Russland Agino-Burjatsk (russisk: Аги́нский-Буря́тский автоно́мный о́круг) var tidligere en føderal enhet i Russland (som en autonom region i Tsjita oblast). Den 1. mars 2008 ble det slått sammen med Tsjita oblast til den nye føderale enheten Zabajkalskij kraj. Agino-Burjatsk hadde et areal på 19 312,3 km² og en befolkning på 72 213 (2002). Det administrative senter var Aginskoje (befolkning. ~10,000). Etniske grupper. Selv om befolkningen i Aga Burjatia (ved folketellingen i 2002) identifiserte seg selv med 54 forskjellige etniske grupper, anses de fleste av dem dog å være burjater (45 149 tilsvarende 62,5 %) eller etnisk russisk (25 366 tilsvarende 35,1 %), Tatarene som kun utgjør 390 (0,5 %) er den tredje største befolkningsgruppen i regionen. Arbeidernes internasjonale kampdag. Arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) er en dag for å vise arbeiderklassens styrke og føre fram viktige saker for arbeidsfolk i dag. Historikk. Den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag, fordi 1. mai 1886 markerte begynnelsen på en generalstreik som resulterte i innføringen av åtte timers arbeidsdag i USA. Disse hendelsene minnes i dag som første mai eller arbeidernes dag i de fleste industrialiserte land. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav. I USA sørget "Knights of Labor" (Arbeidets riddere) allerede i 1887 for at første mandag i september ble "Labor Day", slik at man fikk distansert seg fra de radikale kreftene i Europas arbeiderbevegelser. Den første 1. mai-feiringen i Norge ble gjennomført i 1890. I Kristiania (Oslo) og Kristiansand ble det arrangert demonstrasjonstog. 3 600 mennesker deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget. Arbeidere i Fredrikshald (Halden) feiret dagen med en større fest, og i Skien og Hønefoss var det møter, men enkelte steder ble festlighetene utsatt til lørdag 3. mai eller søndag 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne. På Kongsberg holdt Carl Jeppesen foredrag om 8-timersdagen for 400 tilhørere lørdag 3. mai, og på Vikersund dagen etter for 300 arbeidere. Fram til 1919 var kravet om en lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer 1. mai-feiringens fremste, om ikke eneste, krav. Kravets popularitet lå i at det både var et konkret krav om kortere arbeidstid og et symbolsk krav, slagkraftig formulert i den berømte tredelingen "8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile", slik det sto på det første norske 1. mai-merket i 1892. Ved kgl.res. 26. april 1935 ble 1. mai vedtatt som offisiell flaggdag. I 1947 anerkjente Stortinget 1. mai som offentlig høytidsdag. Dagen reguleres, siden dette i Norge som bevegelig helligdag i egen lov om 1. og 17. mai. Med jevne mellomrom tas det til orde for, som oftest fra borgerlig side, å omgjøre dagen til normal arbeidsdag. Selv om oppslutningen om 1. mai har variert fra land til land, må feiringen av dagens ansees for å ha kommet for å bli. Helt fra første stund var maidagen på samme tid en festdag, en kampdag og et symbol på arbeiderbevegelsens styrke. 1. mai mønstret arbeiderbevegelsen under musikk, faner og flagg, for å feire dagen og for å demonstrere for sine krav. I enkelte tidsperioder har maidagen hatt størst betydning som kampdag, i andre har festen eller dagens symbolske betydning vært det viktigste. I Norge har til alle tider forskjellige samorganisasjoner eller lokale avdelinger av Landsorganisasjonen i Norge vært hovedarrangør av dagen. Men i de senere år har også andre politiske retninger enn den tradisjonelle arbeiderbevegelsen valgt å markere dagen, enten gjennom møter og deltakelse av andre deler av den politiske venstresida. Men også den politiske høyresiden i Norge har på ulike måter valgt å markere dagen. Enten i form av motstand, men også egen form for deltakelse eller selvstendig markering. Markeringsmåter. I likhet med andre deler av arbeiderkulturen var målet med 1. mai-feiringen fra begynnelsen av å utvikle holdninger. For mange var ikke det viktigste hva man demonstrerte for (eller mot), men snarere at man ved å delta i 1. mai-toget viste at man tilhørte et fellesskap, symbolisert ved selve toget, flagg og foreningsfaner. Gjennom at dagen var fastsatt kunne fellesskapet også styrkes gjennom gjennom barnetog, torgmøter, flaggheisning og fester. 1. mai-budskapet spilte i første rekke på følelsene, og markeringen var i seg selv hovedbudskapet. Faner. Fanene var fagforeningenes viktigste samlingsmerke, ikke minst fagforeningsfanene. Disse har dermed alltid vært et særegent innslag i 1. mai-toget og noe få andre kan kopiere. Hver for seg samlet de riktignok ikke hele arbeiderklassen, men først og fremst de enkelte yrkesgrupper og foreninger. Det var selve mønstringen av fanene 1. mai som skulle vise arbeiderklassens enhet og styrke. Det er interessant å merke seg at det før 1890 hadde vært vanlig å innvie nye faner 17. mai. Etter hvert overtok nå 1. mai som den dagen da foreningene helst avslørte sine faner og stolt viste dem fram for første gang. Fanene kunne også brukes til å demonstrere avsky overfor dem som ikke deltok i fellesskapet og tok seg fri 1. mai. Det skjedde på Notodden i 1910, da toget senket fanene utenfor Tinfos fabrikker «som et tegn paa den foragt, som man viser de arbeidere, som endnu ikke har fundet sin plads blandt kamerater den 1. mai.» Det røde og det norske flagg. Det røde flagget har hele tiden vært arbeiderbevegelsens viktigste enkeltsymbol. Det var symbol på undertrykkelse og kamp, men også på håp om en lykkeligere og mer rettferdig framtid. Det røde flagget var «rødt som blod, fordi det betyder kamp», men også «rødt som skarlagen, fordi det engang skal komme til at betyde sejr og festivitas,» skrev Social-Demokraten i 1894. Det røde flagget var dessuten symbol på internasjonalismen i arbeiderbevegelsen. Ved å gå under dette merket 1. mai viste arbeiderne i alle land at de var en del av et verdensomspennende fellesskap, et fellesskap som stod over de nasjonale landegrensene. Flagget var arbeiderbevegelsens internasjonale samlingsmerke, som alt etter ideologisk orientering kom i tillegg til, eller som erstatning for, de enkelte landenes nasjonalflagg. Fram til første verdenskrig ble det rene norske flagg mange steder brukt minst like mye som det røde. Flaggene stod ikke i motsetning til hverandre, men symboliserte to forskjellige ting. Det røde flagg var arbeidernes internasjonale klassemerke. Det norske flagg stod for samhørighet med landet, men – for sosialdemokratene – ikke med det eksisterende samfunnet. Så lenge unionen med Sverige varte, var det norske flagg, som det røde, et protestflagg også for de fleste sosialdemokrater. Røde og norske flagg var dessuten en del av utsmykkingen på maidagen. Første gang det røde flagg ble heist på noen bygning i Norge, skal ha vært i Bergen i 1890. Første gang det ble heist i hovedstaden, var på Kristiania Arbeidersamfunds bygning 17. mai 1894, etter at sosialdemokratene hadde tatt over Arbeidersamfunnet. (Oslo Arbeidersamfunn var før dette en del av partiet Venstre.) Kommunal flagging 1. mai ble de fleste steder først gjennomført når Arbeiderpartiet fikk makt i kommunestyrene. Etter partiets gjennombrudd ved kommunevalgene i 1907 var det kommunal flagging 1. mai 1908 blant annet i Gjøvik, Horten, Hønefoss, Kristiansand, Porsgrunn, Sarpsborg, Skotfoss og Stavanger. 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene var det røde flaggs glansperiode. I 1929 vedtok det nye Arbeiderpartiflertallet i Oslo å heise det røde flagget på kommunelokalet 1. mai. Det antas at dette var første gang det røde flagg ble brukt i offentlig sammenheng i Norge. Partiet markerte begivenheten med en kort seremoni, som ble gjentatt i 1930 og 1931. Lignende seremonier fant sted på Youngstorget ved Folkets Hus. Flaggparadene var som oftest egne ungdomsarrangementer som snart ble tatt opp en rekke andre steder i landet. I begynnelsen av 1930-tallet ble det røde flagg også heist på offentlige flaggstenger i andre arbeiderstyrte kommuner på maidagen. Dette vakte kraftige reaksjoner i borgerlige kretser, og var foranledningen til flaggloven som Stortinget vedtok i 1933. Loven tillot bare heising av nasjonalflagg eller godkjente by-, herreds- eller fylkesflagg på kommunale bygninger. Det norske flagg tilbake. I siste halvdel av 1930-årene kom det norske flagg igjen til heder og verdighet i 1. mai-demonstrasjonene. Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i mars 1935, med Johan Nygaardsvold som statsminister, bidro til at arbeiderbevegelsen begynte å føle ansvar og samhørighet med nasjonen. Noe av det første den nye regjeringen gjorde, var å vedta 1. mai som offentlig flaggdag. Dette betydde mye, og det endelige gjennombruddet for det norske flagget i demonstrasjonstoget 1. mai kom i 1937. Sang og musikk. Sang og musikk i demonstrasjonstoget skulle bidra til å styrke fellesskapet. Det skulle dessuten gi toget liv. Selv om korpsene ofte kom fra egne rekker, var utgifter til leie av musikk mange ganger tyngende for 1. mai-komiteene og foreningene. «Sosialistenes marsj» var i årene før 1914 den sang som framfor noen ble spilt og sunget 1. mai. I 1904 oversatte Olav Kringen «Internasjonalen» til norsk. Den kom etter hvert til å overta rollen som arbeiderbevegelsens viktigste kampsang, selv om «Sosialistenes marsj» aldri ble glemt. Fram mot 1920 rivaliserte de om hegemoniet som bevegelsens «offisielle» kamp- og samlingssang i Norge. Før 1914 var dessuten «Ja, vi elsker» mye brukt i arbeiderbevegelsen. Ofte sang man nasjonalsangen sammen med «Sosialistenes marsj». I tillegg var det hvert år vanlig å lage spesielle sanger til 1. mai. De ble gjerne sunget unisont eller av kor under arrangementet etter demonstrasjonen. Ved tilstelningene kunne korene for øvrig synge et svært blandet program. Det var opp til de lokale arrangørene og dirigentene å bestemme hvilke sanger som skulle synges og spilles i demonstrasjonstoget, på arrangementet etter toget og under festen om kvelden. Sang og musikk har igjen tatt over som et viktig innslag i 1. mai-feiringen, men med et mer ungdommelig og moderne preg. I Oslo har det eksempelvis de senere årene vært vanlig å arrangere gratis konsert i Spikersuppa. Friluftsmøtet. Arrangementet i forbindelse med demonstrasjonen var også et ledd i deltakernes integrering i arbeiderbevegelsen. Møtet ble som regel holdt utendørs etter toget og omfattet både underholdning og politiske taler. 1. mai-talene var viktige bindeledd mellom massene (tilhørerne) og lederne (talerne) og ble brukt til å fremme arbeiderbevegelsens budskap. Talene kunne være agitatoriske eller opplysende. Spesielt talene for 8-timersdagen inneholdt ofte analyser og statistikk. Etter talene hendte det at forsamlingen vedtok en resolusjon eller utbrakte et leve for «den internasjonale arbeiderbevegelsen» eller en annen verdig sak. Mange steder var det vanlig med flere talere. En tale for dagen og en tale for arbeiderorganisasjonen var det mest brukte. I Bergen i 1895 var det tale for normalarbeidsdagen, tale for organisasjonen og tale «paa kvindernes vegne». I Oslo, og senere i Bergen, ble det på grunn av den veldige menneskemassen som møtte fram, holdt taler fra flere talerstoler. Det var før høyttalernes tid. I Oslo begynte man i 1900 å bruke to talerstoler. Fra begge ble det holdt tale for 8-timersdagen og for arbeiderorganisasjonen. I tillegg var det sang av en sangforening ved hver talerstol. På Tullinløkka i 1917 ble det til og med brukt fire talerstoler, mens man gikk tilbake til to i 1921. Da det første høyttaleranlegget ble tatt i bruk i Oslo i 1928, var det en stor begivenhet. Høyttalerne gjorde arrangementet med flere talerstoler overflødig. Barnetog. Fra omkring 1910 var barnetoget det store arrangementet 1. mai ved siden av demonstrasjonen. Det var tenkt som en motvekt mot barnetoget 17. mai, men var samtidig et middel til å integrere barna i arbeiderbevegelsen. Bare sjelden ble det oppfordret til boikott av 17. mai-togene. Som på 17. mai måtte barna ha med seg flagg, helst røde, og skolefanene burde delta i toget. Et vellykket barnetog var avhengig av skolefri 1. mai, noe som igjen var et spørsmål om kommunal innflytelse. Etter toget var det møte med taler og underholdning, som for de voksne. De første barnearrangementene 1. mai ble gjennomført i Bergen og Ålesund i 1905. I Ålesund gikk om formiddagen 1. mai 1905 et «barneflagtog» fra Skudvigskaret til Turnplassen. «Skolens flag var udlaant og det var et vakkert syn at se de glade smaa svinge sine smaa flag for arbeidernes frigjørelse, det gir saa godt haab for fremtiden.» I hovedstaden ble det første barnearrangementet 1. mai gjennomført i 1910 i form av en barnefest. I 1913 var det lokalt barnetog på Sagene og i 1915 lokale barnetog i flere bydeler. I 1916 gikk det første felles barnetoget fra Ankertorvet til Tullinløkka. Først gikk Kristiania Arbeiderpartis barnelag med Landkreis Weimarer Land. Landkreis Weimarer Land er en krets i Thüringen i Tyskland. Weimar, hovedstad i Sachsen-Weimar fra 1547 til 1870, og senere hovedstad i Thüringen fra 1919 til 1949. Goethe tilbrakte mesteparten av sitt liv i denne byen, der han også ble gravlagt. I denne byen bodde også Franz Liszt og Richard Strauss. I nærheten av byen finnes den beryktede konsentrasjonsleiren Buchenwald. Arbeidsverditeorien. Ifølge Arbeidsverditeorien er verdien av en vare eller tjeneste lik den arbeidskraft som har gått med til å produsere den. Til verdien inkluderes ofte arbeidet som har gått med til å produsere råmaterialer og maskiner som er en del av produksjonsprosessen. Teorien forbindes med klassiske samfunnsøkonomer som Adam Smith og David Ricardo. Arbeidsverditeorien var en forutsetning for disses økonomiske teori. Fra slutten av 1870-tallet ble arbeidsverditeorien erstattet med markedsverditeorien, som er en teori som hevder at en vare eller tjeneste ikke har noen verdi "i seg selv" men at verdien skapes ved markedets betalingsvillighet (det vil si en subjektiv oppfatning av verdiskapning). Karl Marx hentet sin verdilære fra Smith og Ricardo og anvendte arbeidsverditeorien for å forklare relasjonene mellom arbeidere og arbeidsgivere og handel. Markedsverditeorien. Ifølge markedsverditeorien har varer og tjenester ikke noen verdi "i seg selv", men får sin verdi fastsatt gjennom personers (markedets) ønske om å erverve dem. Dette nedfeller seg i betalingsvillinghet. Prisen på varen eller tjenesten blir da et resultat av sammenfall mellom tilbud og etterspørsel etter den. Ettersom alle mennesker har forskjellig prioriteringer for hva de ønsker seg, er det ifølge markedsverditeorien ikke noen "objektiv" eller "riktig" verdi av en vare eller tjeneste. Teorien ble formalisert av den østerrikske samfunnsøkonomen Carl Menger på slutten av 1800-tallet. Politiske implikasjoner. Ifølge arbeidsverditeorien var det vanskelig å forklare store lønnsforskjeller som noe annet enn et utslag av urettferdighet. Dette fører til at resonnement som bygger på arbeidsverditeorien er hyppig forekommende i lønnsoppgjør og politisk debatt. Ifølge markedsverditeorien derimot, er det ikke noe problem å forklare at f.eks. en tekstilarbeider tjener noen få kroner timen, mens en fotballspiller kan tjene millioner. Sistnevnte leverer en tjeneste som det er stor betalingsvillighet for og få tilbydere av, mens førstnevnte leverer en tjeneste med lav betalingsvillighet til og som mange andre er villige til å utføre. Tilhengere av arbeidsverditeorien befinner seg oftest på venstresiden på politikkens høyre-venstre akse. Mens tilhengerene av markedsverditeorien befinner på høyresiden og er økonomiske liberalister. Spies Rejser. Spies Rejser var et dansk reisebyrå og turoperatør. Spies Reiser var en tid Skandinavias største reisebyrå og turoperatør. Grunnleggeren Simon Spies begynte reisevirksomhet i 1956 da han satte inn en annonse i en dansk avis og søkte etter deltagere til en tur til Spania. Et tyvetalls ungdommer meldte seg og turen gikk med tog ned gjennom Europa til Barcelona og båt Mallorca. Spies valgte å legge turene om vinteren, da de spanske hotellene på den tiden kunne tilby de rimeligste plassene. Virksomheten vokste raskt, i 1960 inngikk han en avtale med det danske charterselskapet Flying Enterprise om charterflyvninger. Da Flying Enterprise gikk konkurs i 1965 kjøpte Spies selskapet og startet sitt eget charterseskap under navnet Conair. Med eget flyselskap hadde Spies den innstilling at alle flyseter skulle fylles opp. Et hvert flysete som var ubesatt var redusert innkomst for firmaet. Dette ledet til at det før Conairs avganger på Kastrup forgikk en form før «børssalg» av billetter. En del reiselystne ungdommer med ryggsekk, men uten billett møtte opp før flyavgangene. Når alle passasjerer med forhåndsbestilt plass var sjekket inn, og det fortsatt var ledige seter i flyet, ble en ny og lavere pris ropt opp, og en del av de billettløse tok oppstilling foran skranken. Når disse var sjekket inn og det fortsatt var ledig plass på flyet, ble prisen ytterligere redusert. De som hadde is nok i maven til å vente helt til «gate closed» kunne sikre seg en ferietur for et par hundrelapper. Etter Spies død i 1984 ble firmaet drevet av hans kone, Janni Kjær, frem til 1996, da Spies Rejser ble solgt til konsernet MyTravel. Chris Couch. Chris Couch (født 1. mai 1973 i Fort Lauderdale i Florida) er en amerikansk profesjonell golfspiller. Han ble profesjonell i 1995. Siden har han vekselvis spilt på Nationwide Tour og PGA-touren – på sistnevnte tour første gang i 2004 og på nytt igjen i 2006. Dette året vant han sin første PGA-turnering, Zurich Classic of New Orleans, og er dermed kvalifisert for de to neste sesongene. På Nationwide-touren har han vunnet fem ganger. Under dag tre av Zurich Classic of New Orleans i 2006 ble Couch historisk da han som første spiller noensinne klarte å avansere fra siste- til førsteplass i løpet av én runde. Etter to 70-runder lå han på cut-grensen, men han brukte 64 slag på den tredje runden og ledet dermed ett slag foran Charles Howell III og Joe Durant. Med en 65-runde siste dag beholdt han ledelsen og vant med ett slag foran Howell og Fred Funk. Eksterne lenker. Couch, Chris Couch, Chris Ole Lukkøye. «Ole Lukkøye» er en populær vise skrevet av Ingrid Almquist. Visen er en godnattsang. En gutt som skal legge seg, og mor og far synger ved sengen. Lillemann spør stadig: «Tror du Ole Lukkøye kommer nu, jeg har lagt meg og venter kjære du». Visa ble sunget inn på plate i 1950 av Ingrid Løfenberg, og ble en slager i Ønskekonserten på NRK. Ivar Ruste med Øivind Berghs orkester spilte inn sangen i 1962. Den ble utgitt på singlen Columbia 45GN 1701. Senere har også Helge Borglund sunget den på platen "Frem fra Glemselen kap.16". Villmarksveien. Villmarksveien i Nordland er en alternativ veistrekning til mellom Majavatn og Korgen. Strekningen følger riksveier og fylkesveier og er av variabel standard. Kommuner og knutepunkter. "Fv274 fra Bjorntjønna til Simskarmyra" "Fv273 fra Simskarmyra til Kløvimoen" "Fv291 fra Elvebakken til Tustervatnet" "Fv331 fra Tustervatnet til Bleikvassli" Sjøkaptein. Sjøkaptein er en beskyttet tittel som kan benyttes av de som innehar dekksoffisersertifikat klasse 1. Sertifikatet er det høyeste kvalifikasjonsdokumentet som utstedes til dekksoffiserer og gir i utgangspunktet innehaver adgang til å tiltre som kaptein på ethvert skip i alle farvann. Den øverste skipsoffiseren på et handelsfartøy som fører passasjerer blir tradisjonelt betegnet som kaptein eller skipskaptein; ordene skipsfører og skipper brukes både som en generell betegnelse på førere av (større) skip og skipper mer spesielt om førere av skip uten passasjerer. Sertifikatet som sjøkaptein utstedes etter. Tittelens beskyttelse fremgår av §4-4. Tittelen indikerer kvalifikasjonene til innehaver og betyr ikke at vedkommende faktisk fungerer som kaptein om bord på skipet. Det betyr at en sjøkaptein med sertifikat og fartstid som skipsfører kan ta hyre som styrmann hvis praktiske eller personlige grunner tilsier det. Han er da ikke sjøkaptein i den konkrete stillingen, men likevel sjøkaptein av yrke. Clodomer. Clodomer (født ca 495–død 524) var konge av Orléans og var den andre av Klodvig Is fire sønner. Da hans far døde i 511, delte han kongedømmet til frankerne med sine tre brødre: Teoderik I, Childebert I og Klotar I. Teoderik var eldst og fikk den største delen, men Clodomer delte halvparten av kongedømmet med sine to andre brødre. Clodomers del var kongedømmet Orléans, tatt fra det tidligere kongedømmet til Syagrius, som bestod av bipedømmene Tours, Poitiers og Orléans. Clodomer giftet seg med Gunteuka som han fikk tre sønner med, Teodebald, Guntar og Clodoald (senere kjent som St Cloud). Clodomer sluttet seg til sine brødre i 523–524 i en ekspedisjon mot burgunderne, muligens etter oppfordring fra hans mor Clotilde som var ivrig etter å hevne hennes nevø som ble myrdet av Sigismund av Burgund. Etter at Sigismund ble tatt, returnerte Clodomer til Orléans. Men Sigismunds bror Gondomar returnerte triumferende til Burgund foran troppene sendt av hans allierte, den østgoterske kong Teoderik den store. Der massakrerte han garnisonen som frankere hadde satt igjen. Men selv om han seiret, fikk Clodomer Sigismund og hans sønner Gisald og Gondebaud myrdet den 1. mai 524. Han førte så en ny ekspedisjon mot burgunderne. Han ble drept på denne ekspedsjonen, våren eller sommeren samme år, i slaget ved Vézeronce. Hans tre sønner ble betrodd hans mor mens hans enke giftet seg med Klotar I. Klotar fikk derimot Clodomers barn drept, med unntak av Clodoald som klarte å flykte. Han ble senere abbed i Nogent etter at han fjernet håret sitt, et symbol på frankisk kongelighet, fremfor å gi opp livet, og er bedre kjent som Sankt Cloud. Miriquidi. Miriquidi (mørk skog) var navnet på de store og nesten ugjennomtrengelige skogene som en gang dekte områdene omkring Erzgebirge i det sørsøstlige Tyskland og nordlige Tsjekkia. Fra 1100-tallet ble skogene utsatt for en planmessig kolonisasjon ved markgrevene av Meissen. Innvandrerne var for det meste sorbere, thüringere og frankere. Med hest og kjerre eller til fots tok de seg fram gjennom tett skog og over bergpass, unngikk de sumpige elveslettene, og fikk seg tildelt 1-2 «Hufe land» (120-250 da). Teigene strekte seg vanligvis fra elvesletta og oppover i lia. Childebert I. Childebert I (Reims, ca 496–558) var merovingernes konge av Paris og var en av de fire sønnene til Klodvig I som delte kongedømmet til frankerne etter at deres far døde i 511. I delingen av riket fikk han som sin del byen Paris, området nordover til elven Somme, vestover til den engelske kanal og halvøya Armorica. Etter mordet på hans bror Clodomers barn, annekterte Childebert byene Chartres og Orléans. Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot kongedømmet Burgund, og i 534 fikk han sin del av kongedømmets bytte i form av Mâcon, Genève, og Lyon. Da Witiges, østgoternes konge, avstod Provence til frankerne i 535, ble områdene Arles og Marseille gitt til Childebert av hans brødre. I 531 fikk han bønn om hjelp fra sin søster Chrotilda, konen til kong Amalarik av vestgoterne. Den arianske kongen i Hispania, hevdet Chrotilda, mishandlet henne, som var katolikk, på det verste. Childebert dro ned med en armé og beseiret goterkongen og drepte ham i slaget. Chrotilda døde på vei tilbake til Paris av ukjente årsaker. Childebert utførte andre ekspedisjoner mot vestgoterne. I 542 tok han Pamplona i eie med hjelp av sin bror Klotar I, og beleiret Zaragoza, men ble tvunget til å trekke seg tilbake. Fra denne ekspedisjonen tok han med seg en verdifullt relikvie, kappen til St. Vincent. Til ære for denne bygget han ved Paris' porter det berømte klosteret til St. Vincent, senere kjent som Saint-Germain-des-Prés. Han døde en naturlig død i 558 og ble gravlagt i klosteret han hadde grunnlagt, hvor hans grav har blitt funnet. Honeywell. Honeywell International er et av verdens ledende firma innen kontroll- og styringsteknologi, og leverer løsninger og produkter til industribransjen og luftfart over hele verden. Selskapet har 120 000 ansatte og hadde i 2004 en omsetning på 25,6 milliarder amerikanske dollar. Honeywell benytter flere merkevarer i sin virksomhet. Selskapets to norske avdelinger, Honeywell Life Safety AS og Honeywell AS, har hovedkontorer i hhv. Lier og Asker. Brown University. Hope College (til venstre) er fra 1822, mens Manning Hall (til høyre) er fra 1834. Brown University er et amerikansk universitet i Providence, Rhode Island. Det ble grunnlagt i 1764 som "Rhode Island College", og er den sjuende eldste institusjonen for høyere utdanning i USA. Skolepengene er US$ 34 620, litt mer enn ved Harvard University. Fagkretsen er den klassiske "liberal arts"-sammensetningen med humanistiske, sosialvitenskaplige og naturvitenskaplige basisfag. Det gis utdanning og spesialisering i medisin på høyt nivå ved Brown. Ved Warren Alpert Medical School er det spesialiseringsprogrammer innen alkoholstudier, kardiologi, kirurgi, psykiatri, samfunns- og familiemedisin, diagnostisk grafikk, m.m. Brown University Library hadde i 2006 totalt 3,51 millioner titler, som gjorde det til USAs 58. største bibliotek. Brown var det første universitet i USA som tok opp studenter fra alle religiøse trossamfunn. Brown University er medlem av Ivy League. The Pussycat Dolls. The Pussycat Dolls er en amerikansk pop-gruppe. De startet som en dansegruppe basert i Los Angeles, og i Caesars Palace i Las Vegas. Pussycat Dolls ble dannet av koreograf Robin Antin i 1995, og de slapp sin første singel i 2005. Den het «Don't Cha» og nådde toppen av hitlistene i mange land. 1993-2003. Noen kilder sier at Antin først begynte å finne jenter til dansegruppen sin i 1993. Deres første opptreden var i 1995. I løpet av den perioden opptrådte de med flere gjestevokalister, med standardlåter fra 50- og 60-tallet. Blant originalmedlemmene var Christina Applegate, kjent fra Tv-serien Bundy (Våre verste år). De gjorde opptredenene i dameundertøy, og gammeldagse pin-upkostymer. Antin fikk stadig inspirasjon fra koreografen Bob Fosse (Sweet Cherity, Cabaret, Chicago). De holdt seg i en av Los Angeles nattklubber, The Viper Room, og holdt til der fra 1995 til 2001. I 2002 flyttet de til The Roxy. Gruppen ble populær internasjonalt og kom med i blader, TV-programmer på MTV og VH1, reklamekampanjer og filmer. Carmen Electra var gruppens frontfigur for mange av disse opptredenene. Gruppen ble gjort om til en pop-gruppe i 2003 ved hjelp av musikkprodusent Jimmy Iovine og Ron Fair. 2003 og videre. I 2003 ble Nicole Scherzinger (også kjent som Nicole Kea), tidligere medlem av American Popstars' vinner Eden's Crush, gruppens hovedvokalist. Medlemmene som nå er i gruppen, er Jessica Sutta (ble med i 2002), Nicole Scherzinger, Melody Thornton, Kimberly Wyatt (medlem fra 2003), og Ashley Roberts. Carmit Bachar forlot gruppen mars 2008. De åpnet MTV Award Asia i 2004. I 2005 kom singelen «Don't Cha», som ble en stor hit. Denne oppnådde en 2. plass på USAs Billboard Hot 100-liste. Senere oppnådde «Stickwitu» 1.plass på hitlistene i England. The Pussycat Dolls slapp sitt debutalbum, «PCD», 13. september 2005. Det har blitt solgt over 5,6 millioner eksemplarer. Albumet inneholder spor produsert av will.i.am fra The Black Eyed Peas, Timbaland, Rick Harrison, Sean Garrett, og Ron Fair. I 2005, var gruppen med i et mobil-spill; Asphalt: Urban GT2, som ble publisert av Gameloft. De var også med i MTV Europe Music Awards i Lisboa. I desember 2005 vant de Billboard Music Award for årets beste Hot/Dance Club play single med Don't Cha. Sangen var også nominert til årets bestselgende single, og årets bestselgende dancesingle. I januar 2006, var albumet PCD fortsatt en suksess. I februar kom de med nyheten at de skulle reise på turné sammen med The Black Eyed Peas, samtidig som de slapp singelen «Beep» med will.i.am, hovedvokalist fra The Black Eyed Peas. Senere samme uke slapp MTV informasjon om gruppens neste single, «Buttons», med Snoop Dogg, som ble sluppet i april 2006. I 2008 ga de ut albumet Doll domination. Det har blitt solgt ca. to millioner eksemplarer av albumet verden over. Konserter i Norge. Pussycat Dolls opptrådte under UKA i Trondheim den 10. oktober 2007. Jon Blund (film). a> viser et utvalg Jon Blund-dukker fra tidligere filmer. "Jon Blund" er det norske navnet på den nisseliknende hovedpersonen i en serie korte dokkefilmer produsert for østtysk barne-TV. Figuren bygger på den gamle eventyrskikkelsen Jon Blund, også kalt Ole Lukkøye, som drysser magisk sand eller søvnpulver i øynene på barn for å få dem til å sovne og drømme søtt. Jon Blund på TV i Norge. Melodien er laget av den østtyske komponisten Wolfgang Richter, som fikk teksten diktert over telefon da den skulle brukes første gang, og tre timer senere hadde musikken ferdig. For oss i Norge er det interessant å merke seg at Rundfunk DDR opprinnelig mente melodien var noe avansert for små barn. I forbindelse med "Jul i Skomakergata" ble melodien gjentatt hver eneste kveld, slik at den til slutt satt i hodet på en hel generasjon nordmenn. Teoderik I av Austrasia. Teoderik I (fransk: "Thierry") (død 533 eller 534) var merovingernes konge av Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende ble kalt, mellom 511 og 533/534. Han var sønnen til Klodvig I, enekonge av frankerne, og han arvet Metz i 511 da hans far døde. Men i henhold til saliske tradisjoner, ble kongedømmet delt mellom Klodvigs fire overlevende sønner: Childebert I i Paris, Clodomer i Orléans og Klotar I i Soissons. Tidlig i hans styre sendte han sin sønn Teodebert for å kjempe mot den danske kong Chlochilaicus (aka Hygelac i Beowulf) som hadde invadert hans rike. Teodebert beseiret og drepte Chlochilaicus. Teoderik ble involvert i krigen mellom den thüringerske kong Hermanfrid og Hermanfrids eneste gjenlevende bror, Baderik. I bytte for hans hjelp skulle Teoderik få halve hans kongedømme. Baderik ble beseiret, men landet Teoderik ble lovet, ble ikke overlevert. De fire sønnene til Klodvig kjempet så alle mot Sigismund av Burgund og Godomar, bugundernes konge. Godomar fylktet og Sigismund ble tatt til fange av Clodomer. Teoderik giftet seg med Sigismunds datter. Godomar samlet burgundernes hær og vant tilbake sitt kongedømme. Clodomer, hjulpet av Teoderik, beseiret Godomar, men døde i kampene i Vézeronce. Teoderik angrep så sammen med sin bror Klotar og hans sønn, Thüringen for å hevne seg på Hermanfrid. Thüringen ble erobret, og Klotar fikk Radegund, datter til kong Berthar (Hermanfrids avdøde bror). Etter å ha inngått en traktat med sin bror Childebert, døde Teoderik i 534. Da han døde gikk tronen uhindret til Teodebert, selv om det kunne se ut som den skulle gripes av en av de andre kongene. Maskinell flateavdekking. Maskinell flateavdekking er en utgravningsmetode hovedsakelig brukt ved arkeologiske undersøkelser i dyrket mark. Metoden går ut på at man ved hjelp av en gravemaskin fjerner matjordlaget ned til den naturlige undergrunnen over et stort område. Ved å fjerne matjorden vil man kunne observere arkeologiske strukturer i eller over undergrunnen, som for eksempel nedgravninger eller kulturlag, da disse som regel har en annen farge eller konsistens enn undergrunnen. Ved å bruke denne metoden vil man kunne få oversikt over hvor de forskjellige strukturene befinner seg i forhold til hverandre, og man vil kunne skille ut grupper av strukturer som for eksempel danner husanlegg eller aktivitetssoner. Metoden ble først tatt i bruk i Danmark og England på 1960-tallet, og er i dag en standard metode over hele Europa. I Norge ble metoden først tatt i bruk i begynnelsen av 1970-årene, i og med Perry Rolfsens utgravninger på Oddernes i Kristiansand. Det var imidlertid først med undersøkelsene på Forsandmoen i Rogaland på 1980-tallet at metoden ble ordentlig anerkjent her i landet. Hector Guimard. Hector Guimard (født 10. mars 1867 i Lyon, død 20. mai 1942 i New York) var en fransk arkitekt. Guimard er i dag vidt anerkjent som en av de mest prominente representantene for kunstnere og arkitekter som virket innenfor art nouveau-stilen i Frankrike ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. På den internasjonale scenen innen art nouveau, virker det som om Guimard var en ensom svale: ingen retning innen arkitekturen er oppkalt etter ham og han hadde ingen elever eller etterfølgere. Antagelig er dette noen av årsakene til at man lenge betraktet ham som en mindre viktig arkitekt innen denne stilretningen. Mangelen på ettermæle står i kontrast til det spesielle formspråket og typologien som kjennetegner bygningene som han tegnet. I løpet av de femten årene han var aktiv, etterlot han mange vitnesbyrd på sine nyskapende evner i byggene han tegnet. Studieårene. Som mange andre franske arkitekturstudenter i det 19. århundre, studerte også Guimard ved "Ecole Nationale des Beaux-Arts" i Paris. Der lærte han blant annet Eugène Emmanuel Viollet-le-Ducs rasjonelle teorier å kjenne, fra 1863 var disse var grunnlaget for en del av prinsippene innen art nouveau. Guimard ble selv «omvendt» til denne retningen under en reise til Brussel der han besøkte Victor Hortas "Tassel hotel". Dette kom til uttrykk i hans utforming av Castel Béranger i 1898, som illustrerer overgangen og kontrastene mellom disse to retningene: møtet mellom bygningens geometriske volumer og klassiske søyler som finner sin inspirasjon i middelalderen og de frivole, organiske linjene som er et av art noveaus kjennetegn hadde han tatt med fra Belgia. Berømmelse. Castel Béranger gjør Guimard i løpet av kort tid til en kjent arkitekt, og mange bestillinger gjorde det mulig for ham å fortsette å arbeide med estetikken, og da spesielt med et av Art Noveaus hovedidealer: stilistisk harmoni og kontinuitet. Gjennom disse «øvelsene» nærmet han seg et kvasi-totalitært interiør-design, noe som fikk sitt høydepunkt i designet for "hotel Guimard" i 1909 (hans bryllupsgave til sin rike amerikanske kone) der unike møbler utgjør en viktig del av bygningens ovale rom. Den rike bruk av overlys som Horta benytter seg av, er et heller fraværende fenomen i Guimards arbeider (unntatt i eksemplet med hotell Mezzara i 1910). Derimot utfører han forbløffende rommessige eksperimenter i sine bygg, i særdeleshet Colliot-huset med dets overraskende dobbeltfasade (1898), La Bluette med sin vakre rommessige harmoni (1898), og i særlig grad Castel Henriette (1899) og Castel d'Orgeval (1905), med sine radikale demonstrasjoner på spenstige og asymmetriske, frie planer, 25 år før teoriene til Le Corbusier. Symmetri forbys likevel ikke: Det storartede hotell Nozal hotel, i 1905, tar i bruk den rasjonelt arrangerte kvadratiske plan som Viollet-le-Duc er talsmann for. Han fortsatte å utvikle nye måter å omgås (bære-)konstruksjoner på i sine design. Eksempler på dette er konsertsalen "Humbert-de-Romans" fra 1901, der en kompleks konstruksjon fordeler lydbølgene slik at akustikken blir perfekt, og "Hôtel Guimard" der tomtens bredde gjør det mulig å sette la ytterveggene være husets bærekonstruksjon slik at innerveggene ikke låses til en bestemt posisjon som repeteres for hver etasje i hele bygningen. osv. Med sin nyfikne of oppfinnsomme natur er Guimard også en foregangsmann for industriell standardisering i og med at han ønsker å spre den nye kunsten i stor skala. På dette området oppnår han virkelig resultater – på tross av skandalene – med de berømte nedgangene til den paris-undergrunnen, hvor den smidige oppbygging representerer en landevinning for ornamentprinsippene til Viollet-le-Duc. Ideene kommer også til anvendelse, men med mindre hell i 1907 i en katalog over støpejernselementer til bruk i bygninger: «Kunst-støpejern, i Guimard-stil.»Style". Guimards kunstgjenstander har den samme formale kontinuitet som i bygningene hvor det praktiske og funksjonelle forenes til et harmonisk hele, enten det gjelder en vase ("Vase des Binelles", 1903) eller møblene, slik at eksteriør, interiør og inventar danner en sammenhengende totalitet. Hans enestående stilistiske vokabular består blant annet av et særlig suggererende system av abstraherte plantelignende former. Bølgende flater og nervøse bevegelser preger overflater i stein og tre. I to dimensjoner skaper Guimard virkelig abstrakte komposisjoner som han like ubesværet anvender på blyglassvinduer (Mezzara hotel, 1910), keramikkfliser (Coilliot house, 1898), støpejern (Castel Henriette, 1899), tapet (Castel Béranger, 1898) og tekstiler (Guimard hotel, 1909). Glemsel. Men på tross av et fyrverkeri av nyskapninger og manifestasjoner ble pressen og offentligheten trett av Guimard, ikke så mye hans verk, mer hans person. Mens hans forbindelse med presten som skaffet ham oppdraget med å prosjektere Humbert de Romans Concert Hall, det sannsynligvis mest fullstendige uttrykk for hans stil innen art nouveau, blomstret fra deres første møte 1898, hadde det ved ferdigstillelsen i 1901 surnet fullstendig og hans velgjører forlot Frankrike. Innen fem år var det storslåtte konsertstedet revet. Det er nå bare kjent fra samtidige fotografier og kunstjournaler. Som en verdig representant for art nouveau er Guimards arbeider ofre for den iboende motsetningen mellom bevegelsens idealer: Hans beste verk var økonomisk uoppnåelige for det store flertall, og på den annen side kunne hans forsøk på standardisering av materialer, bygningsdeler og mål ikke forenes med med hans høyst personlige arkitektoniske formspråk. Frykten for antisemittismen (hans hustru var jødisk) drev ham til eksil i New York. Der døde han i fullstendig glemsel. Guimard gjenoppdages. Etter at flere av bygningene han hadde tegnet hadde blitt revet, begynte man i 1960-'70 årene å «gjenoppdage» Guimard. De første «hectorologene» begynte da å katalogisere hans arbeider og beskrive ham og hans designunivers. Selv om den største delen av dette arbeidet er gjort, forblir det et faktum at det hundre år etter at Guimard arbeidet fremdeles ikke er åpnet et Guimardmuseum i Frankrike, videre er de fleste bygningene hans ikke offentlig tilgjengelige. Eksterne lenker. Guimard, Hector Guimard, Hector Guimard, Hector Guimard, Hector Tokyo Tower. Tokyo TowerTokyo Tower (東京タワー "Tōkyō tawā") er et 332.6 meter høyt tårn i Minato-ku, Tokyo, Japan. Tårnet, som er basert på Eiffeltårnet i Paris, er Tokyos høyeste byggverk. I første etasje er et akvarium med 50 000 fisk, i tredje etasje ligger et voksmuseum, mens den fjerde etasjen huser et illusjonsgalleri. Det er også to observasjondekk: det første ligger 150 meter over bakken, det andre 250 meter. Begge dekkene gir et 360 graders overblikk over byen, og på klare dager kan man til og med se Fuji-fjellet ("Fuji-san"). Tokyo Tower opptrer ofte i både manga og anime. Miramax Films. Miramax Films er et filmproduksjons- og distribusjonsselskap basert i New York City som eies av The Walt Disney Company. Selskapet ble dannet av brødrene Harvey og Bob Weinnstein i 1979, og navnet hentet de fra sine foreldre Miriam og Max. Selskapet startet som distributør av filmer som andre selskaper ikke så inntjeningspotensialet i. Selskapet kjøpte en del filmer som tjente inn bra i forhold til hva de måtte gi for de, og var med på å starte den nyvunne interessen for uavhengig film på begynnelsen av 90-tallet med filmer som "Clerks." og "Sex, løgner og videotape". Senere begynte de å produsere filmer selv og har syv filmer i sitt bibliotek som har tjent inn mer enn $100 millioner (der "Chicago" troner øverst med en inntjening på $170 millioner). I 1993 ble Miramax kjøpt opp av The Walt Disney Company for $70 millioner. Weinstein brødrene ledet selskapet helt til de forlot selskapet i 2005 (Harvey styrte Miramax, og Bob styrte Dimension Films, som satset mer på ungdomsfilmer). Miramax var uavhengig fra de andre Disney-selskapene, men de hadde det siste ordet på hva de kunne slippe av filmer. Filmene ble distribuert av Buena Vista home Entertainment. Den 30. mars 2005 valgte Disney ikke å forlenge avtalen de hadde med Weinstein-brødrene om å drive selskapet videre, og selskapet ble tatt over av Buena Vista Motion Pictures Group. Miramax har nå et mindre produksjonsbudsjett å rutte med men vil satse utelukkende på små produksjoner. Brødrene Weinstein startet opp et nytt selskap, The Weinstein Company og fikk med seg Dimension på lasset. Leder for Miramax er i dag Daniel Battsek. Arkeologisk struktur. Begrepet arkeologisk struktur eller bare struktur er innen arkeologien en samlebetegnelse på spor etter menneskelig aktitivitet. Disse kan observeres i form av stolpehull, kokegroper, avfallsgroper, ildsteder, grøfter, kulturlag og lignende. Strukturer avdekkes vanligvis i dyrket mark ved maskinell flateavdekking, men kan også finnes i utmark eller under gravhauger. Minato. thumbMinato (港区, "Minato-ku") er en av Tokyos 23 bydeler. Minato ligger sør for Keiserpalasset, og grenser til bydelene Chiyoda, Chuo, Shinagawa og Shibuya. Minato-ku ble opprettet den 15. mars, 1947. Eirik Bertheussen. Eirik Bertheussen (født 2. april 1984 i Tromsø) er en norsk fotballspiller som spiller forsvar for Tromsdalen. Bertheussen har tidligere spilt for Tromsø, Pors, Lillestrøm SK og en tidligere periode for Tromsdalen. Han beskrives som en fysisk tøff stopper med stor ballerobringsevne, som kom til Lillestrøm etter bare én sesong i Pors Grenland. U21-stopperen som var på lån fra Tromsø til Pors i sesongen 2005, og var klar til å skrive under for Pors høsten 2005. Men da Lillestrøm kom på banen, lot Bertheussen seg påvirke av at Pors-opprykket glapp og at klubben mistet flere spillere. Han skrev dermed under for Lillestrøm istedet. Bertheussen ble aldri tilbudt noen ny kontrakt i Tromsø, og siden det måtte skjedd tre måneder før den siste kontrakten gikk ut, slapp derfor Lillestrøm å betale kompensasjonsmidler. Etter å ha fått lite spilletid i 2008-sesongen, fikk han beskjed om å finne seg en annen klubb å få spilletid for. 23. februar 2009 ble det klart at han gikk på lån til Adeccoligaklubben Tromsdalen for hele 2009-sesongen. View Askew Productions. View Askew Productions er et filmproduksjonsselskap startet av Kevin Smith og Scott Mosier i 1994 i forbindelse med innspillingen av Smiths film "Clerks.". Selskapet har produsert alle Smiths filmer, samt noen få filmer for Smiths regissørvenner. I tillegg til filmproduksjon, driver View Askew Productions flere nettsider som (en filmkritikerside som ble lagd for filmen "Jay and Silent Bob Strike Back"), (en nyhetsside opprinnelig startet av fans), (en filmkonkurranse for regissørspirer) og (Kevin Smiths blog). Vannsklie. En vannsklie eller vannrutsjebane er en sklie eller et rør med rennende vann. Vannet reduserer friksjonen slik at man kan skli raskere nedover. Vannsklier ender vanligvis opp i et svømmebasseng på slutten. Vannsklier er populære attraksjoner i vannparker, slik som Frognerbadet eller Bø Sommarland i Bø i Telemark. Teodebert I. Teodebert I (fransk: "Thibert" eller "Théodebert") (ca 500–547 eller 548) var merovingernes konge i Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 533 til hans død i 548. Hans hovedresidens var Reims i det nordøstre Gallia. Han var sønn av Teoderik I, konge av Metz. Han giftet seg i 533 med Deuteria som var gallisk-romer. Senere forlot han Deuteria for å gifte seg med Wisigarda, datter av Wacho, langobardenes konge. Hans barn var Teodebald og Berthoara. Teodebert fullførte sammen med Gunthar, sønn av hans onkel, kong Klotar I av Soissons, i 532 gjenerobringen av territorier som hans bestefar Klodvig I holdt, som ble tatt av goterne etter Klodvigs død. Etter Teoderiks død på slutten av 534, arvet Teodebert farens områder og holdt stand mot kravene til hans onkler, kong Childebert I av Paris og Klotar. Den barnløse Childebert allierte seg så med sin nevø og delte med ham arven etter Clodemers områder i Burgund. Kort tide etterpå adopterte han Teodebert. De merovingiske kongene slo seg så sammen for å kjempe mot østgoterne. Teodebert allierte seg med gepidene og langobardene (gjennom ekteskapet med Wisigarda) og vant de nordlige provinsene i tillegg til Rhaetia. Store deler av Veneto ble tatt i 545, men Teodeberts armé unngikk en konfrontasjon med Østromerriket. Teodebert viste både begavelsen til sin familie og dens mangler: dyktig statsbygging og urokkelig fornuftig, sterk trang etter makt kombinert med intelligent maktpolitikk og forrædersk. Han feiret sin kroning med å prege gullmynter med sitt eget bilde (i motsetning til keiserens) og iscenesatte sirkusforestillinger i Arles. Teodebert døde i det 14. året i sitt styre (på slutten av 547 eller begynnelsen av 548) og hans sønn Teodebald I etterfulgte ham. Corinne Rey-Bellet. Corinne Rey-Bellet (født 2. august 1972, død 30. april 2006 i Les Crosets, Valais) var en sveitsisk alpinist. Rey-Bellet delte sølvmedaljen i utfor i VM 2003 i St. Moritz og vant totalt fem verdenscuprenn. Hun la opp i 2003 på grunn av en rekke skader i det høyre kneet. Hun ble skutt og drept i foreldrenes hjem i den sveitsiske landsbyen Les Crosets. Broren Alain ble også funnet drept, mens moren Verena var alvorlig skadet. Det ble utstedt arrestordre på Corinnes mann, Gerold Stadler, som var mistenkt for drapene. Tre dager senere ble han funnet skutt, med en revolver ved siden av seg. Alt tydet på at han hadde begått selvmord. Ekteparet var blitt separert om lag ti dager før drapene fant sted. Det nasjonalrepublikanske partiet. John Quincy Adams var sentral i Det nasjonalrepublikanske partiet Det nasjonalrepublikanske partiet (engelsk: "National Republican Party") var et amerikansk parti som eksisterte på 1820-tallet. Partiet var et utbryterparti fra Det demokratisk-republikanske parti på grunn av indre uengigheter rundt styrkeforholdet mellom presidenten og Kongressen, samt forholdet mellom føderale myndigheter og delstatene. Det endte med at et mindretall rundt president John Quincy Adams, som ønsket å begrense presidentembetets makt, brøt ut og dannet Det nasjonalrepublikanske partiet. Også utbrytere fra det splittede Føderalistpartiet sluttet seg til denne fløyen. Etter at Adams tapte presidentvalget i 1828 gikk partiet i oppløsning, men store deler av partiet ble videreført Whig Party som oppsto på 1830-tallet og senere også av Det republikanske parti. KOffice. KOffice er en kontorprogramvarepakke for skrivebordsmiljøet K Desktop Environment (KDE). Alle komponentene i pakken har blitt utgitt under en fri programvare-lisens. Siste versjonen av KOffice er versjon 2.3.1, som ble utgitt 19. januar 2011. Tradisjonelt sett har KOffice-programmene først og fremst blitt utviklet for frie Unix-baserte operativsystemer, men fra og med KOffice 2 er et av målene også å støtte proprietære systemer som Microsoft Windows og Mac OS X. KOffice blir derfor iblant mange sett på som en kommende lettvektig konkurrent mot markedslederne Microsoft Office og OpenOffice. KOffice har støtte for OpenDocument-formatet. KOffice-komponenter. KOffice har importfiltre for noen av filformatene til andre kontorpakker. KOffice gis ut separat fra KDE-utgivelser. Ralph Nader. Ralph Nader (født 27. februar 1934) er en amerikansk politiker og aktivist. Han er utdannet jurist. Forbrukeraktivist. Nader kom i 1965 i nasjonens søkelys etter at han lanserte en rapport som viste at bilindustrien systematisk firte på sikkerhetskravene for å kunne senke prisene og selge flere biler. Han var også den første som eksplisitt lanserte tesen om at multinasjonale selskaper bevisst lager lite holdbare forbruksvarer for at forbrukerne skal tvinges til å handle oftere og mer. Dette inspirerte en rekke unge aktivister som etter hvert skulle bli kjent som "Nader's Raiders". Resultatet av dette ble organisasjonen Public Citizen som i følge egne opplysninger har over 100 000 medlemmer og jobber på felter som energipolitikk, handelspolitikk, politisk åpenhet, forbrukervern, medisinsk feilbehandling og offentlig helse. Nader har senere trukket seg ut av organisasjonen. Han har siden også opprettet en rekke uavhengige organisasjoner som jobber innenfor tilstøtende felter. Politiker. De senere årene har Nader kanskje vært mest kjent for sine politiske ambisjoner. Allerede i 1972 ble det vurdert å stille ham som kandidat, men det skjedde ikke. I 1990 vurderte han å starte et nytt parti på grunn av det han kalte Demokratenes bankerott. Ved presidentvalget i 1992 ble det avholdt en "write-in"-kampanje i New Hampshire, som ga ham rundt 6.300 stemmer. Først i 1996 ble han Green Partys presidentkandidat, dog uten å være medlem av partiet. Han fikk imidlertid bare stille i et fåtall stater på grunn av en lovgivning som favoriserer de to store partiene, og havnet på 4. plass med 0,7 % av stemmene. I 2000 fikk imidlertid partiet anledning til å stille i flere stater, og Nader havnet på 3. plass med 2,74 %. Demokratene, hvis kandidat Al Gore gikk på et knepent tap mot George W. Bush, anklaget i etterkant Nader for å ha kapret demokratiske velgere og dermed gikk Bush seieren. Dette argumentet ble spesielt ført i Florida der det offisielle resultatet ga Bush 536 flere stemmer enn Gore, mens Nader fikk 99 658 stemmer. På den annen side var det om lag åtte andre presidentkandidater i Florida som også fikk flere enn 536 stemmer. Med en lignende argumentasjon valgte derfor Green Party ved valget i 2004 å ikke stille i vippestater. Dette kunne ikke Nader akseptere, og stilte dermed som uavhengig kandidat, noe som skapte problemer i en rekke delstater. I Indiana ble han for eksempel nektet å stille på grunn av uskrevne regler. I en del stater stilte han også som kandidat for United States Reform Party, et sentrum-høyreparti som var mot krigene i Irak og Afghanistan og som valgte å gi Nader sin plass i stater de hadde oppstillingsrett, på tross av politiske uenigheter. Denne gangen ble Nader også nummer tre i valget, men bare med 0.38 % av stemmene. I 2008 fikk Ralph Nader 0,5 % av stemmene. Bud Spencer. Bud Spencer (født Carlo Pedersoli 31. oktober 1929 i Napoli) er en italiensk skuespiller, jurist og tidligere svømmer. Han tok navnet Bud Spencer i 1967, etter sitt favorittøl Budweiser og sin favorittskuespiller Spencer Tracy. Gjennombrudd som skuespiller. Den første filmen han var med i var "Quo Vadis" i 1951, som tar for seg perioden i Romerriket under keiser Nero. I denne filmen spilte han en av livvaktene til Nero. Senere ble han kjent med Terence Hill, og de to ble et av filmhistoriens mest kjente radarpar. Den første filmen de begge spilte i var "Hannibal" i 1959, men her hadde de små roller, og de møtte ikke hverandre på settet. Spencer og Hill ble kjent med hverandre via svømmingen, og Hill har ofte uttalt at han ser på Spencer som en bror. Bud Spencer og Terence Hill. Den første, kjente filmen de spilte inn sammen var westernfilmen "God forgives, I don't" i 1967. De tre første filmene de spilte inn sammen, var nokså alvorlige westernfilmer, før de senere bega seg ut på komediens vei som gjorde dem kjent. De filmene som man forbinder sterkest med skuespillerparet er nok de to Trinity-filmene som de spilte inn på begynnelsen av 1970-tallet. 18 filmer spilte de inn sammen. De to har blitt kåret til tidenes filmpar, og hadde stor suksess sammen i Europa. De slo ikke helt i gjennom i USA på grunn av Spencers mangel på amerikansk aksent. Dette førte til at han ble dubbet i mange av sine filmer. Utenom Trinity-filmene hadde Hill og Spencer stor suksess med filmer som "Odds and Evens", "Crimebusters" og "Miami Supercops". Bud Spencer har medvirket i 51 filmer, 6 av dem som Carlo Pedersoli og 45 som Bud Spencer; den foreløpig siste filmen hans er fra 2003 og heter "Singing behind screens". Svømmekarriere. Han representerte Italia i svømming i Sommer-OL 1952 og 1956, før han ett år senere la sporten på hylla. Han tok sølvmedalje under Middelhavslekene i Alexandria i 1951. Spencer var også en god vannpolospiller, og var med i noen konkurranser. I tillegg til svømmekarrieren har han også en doktorgrad i jus. I tillegg har han fly- og helikopterserfikat. Bud pleide av og til å fly til og fra filmsettet. Politisk karriere. I 2005 stilte han til lokalvalg i Lazio, men han ble ikke valgt. Marianne Olavesen. Marianne Olavesen er en norsk forretningskvinne og gründer i hudpleiebransjen som har drevet flere sentre for hudpleie på ulike steder i Norge, blant annet Olavesen AS som ble slått konkurs 17.10.2008. Hun er oppfinner av Olavesen Systemet som hun selv hevder er til behandling av kosmetiske problemer som cellulitter, rynker og kviser. Bose-Einstein-kondensasjon. Bose-Einstein-kondensasjon er en faseovergang som skjer ved lav temperatur i kvantemekaniske systemer som adlyder Bose-Einstein-statistikk. Karakteristisk for fasen er at et makroskopisk antall partikler okkuperer den mikroskopiske grunntilstanden til systemet. Bose-Einstein-kondensasjon er dermed et kollektivt fenomen og de partiklene som okkuperer grunntilstanden kalles for et "Bose-Einstein-kondensat". Fenomenet ble beskrevet teoretisk i 1920-årene av Satyendra Nath Bose og Albert Einstein. Bose-Einstein-kondensasjon er ansvarlig for mange interessante og mye studerte fysiske fenomener, blant disse er superfluiditet og supraledning. Teori. Bosoner er partikler med heltallig spinn og de karakteriseres ved at et vilkårlig antall partikler tillates å okkupere en hvilken som helst mikroskopisk tilstand. Ved termodynamisk likevekt, når det ikke finnes noe Bose-kondensat, er antallet partikler i hver tilstand gitt ved Bose-distribusjonsfunksjonen,som avhenger av temperatur og kjemisk potensial. Etter faseovergangen bryter dette bildet delvis sammen og et makroskopisk antall partikler finnes i den mikroskopiske grunntilstanden til systemet (Resten beskrives fortsatt av Bose-distribusjonensfunksjonen). Med makroskopisk menes av hvis "N" er totalt antall partikler og "N"0 er antall partikler i kondensatet er "N"0/"N" ulik null når "N" går mot uendelig. Denne faseovergangen skjer ved en gitt temperatur, som kalles kritisk temperatur eller kritisk punkt. Den kritiske temperaturen er lav men endelig, dvs. høyere enn 0 K. Teodebald I. Teodebald I (fransk: "Thibaud" eller "Théodebald") (ca535–555), sønn av Teodebert I var merovingernes konge av Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 547 eller 548 til 555. Han var bare tretten år da han ble konge og hadde svak helse. Men adelsmennenes lojalitet til farens minne sørget for fred mens han var mindreårig. Han giftet seg med Waldrada, datter til langobardenes kong Wacho og sin stesøster (en datter av hans fars andre kone). Dette ekteskapet sikret alliansen mellom Austrasia og langobardene. Til tross for dette kunne ikke Teodebald holde på erobringene til hans far i det nordlige Italia. Den bysantinske keiser Justinian I sendte en armé under Narses i 552 og, som med hans far før ham, unngikk Teodebald direkte konfrontasjon med den. Etter forlenget sykdom der han var sengeliggende, døde han i 555 uten etterkommere. Hans rike ble gjenforent med kongedømmene til hans grandonkel Klotar I som snart ble frankernes enekonge. Ayashi no Ceres. Ayashi no Ceres (妖しのセレス, "Ceres: Himmelsk legende") er en tegneserieserie, manga, laget av Yû Watase. Historien forteller om Aya og tvillingbroren hennes Aki; begge er medlemmer av den rike og mektige Mikage-familien. På deres 16-årsdag blir de tilkalt til bestefarens hus for å motta en spesiell gave. Gaven er egentlig en slags prøve. Gjennom denne prøven viser det seg at Aya er en reinkarnasjon av en tennyô (himmelsk kvinne), og når hun blir opprørt forvandles hun til denne tennyôen: Ceres. I følge legenden vil Ceres ødelegge Mikage-familien om hun får leve. Aya oppdager derfor snart at familien jakter på henne med den hensikt å drepe henne. Campeche. Campeche er en av Mexicos 31 delstater og befinner seg på Yucatanhalvøyas vestkyst. Mot nordøst grenser Campeche til delstaten Yucatán, i øst til Quintana Roo og i sør til Tabasco og til Guatemala. Campeche har en lang kyst mot Mexicogolfen. Campeches areal på er litt større enn Finnmarks, og befolkningen ligger på ca. innbyggere. Dermed er delstaten en av de tynnest befolkede i Mexico. Hovedstaden er San Francisco de Campeche. Navnet. Navnet Campeche er en forvanskning av maya "«Ah Kim Pech»", som betyr «stedet med slanger og blodmidd». Geografi. Yucatánhalvøya er et flatt kalksteinsplatå med svært små høydevariasjoner. Platået strekker seg også ut på kontinentalsokkelen, og i det grunne vannet utenfor kysten er det mengder av korallrev. I den nordlige delen av Campeche er det ingen elver eller innsjøer; regnvannet samler seg i underjordiske kalksteinsdammer, kalt "cenotes". Mot nord i delstaten er det tørt og steppeaktig, men det meste av området er dekket av tørr monsunskog. Mot sør tiltar nedbøren, og skogen får karakter av regnskog. Regntiden er mai til oktober. Vanligvis slipper Campeche unna orkanene i juli–september, siden det ligger i le for resten av halvøya. Historie. Historien til Campeche henger nøye sammen med historien til resten av Yucatán-halvøya, nemlig Yucatán og Quintana Roo. Yucatán-halvøya, inkludert Campeche, er gammelt maya-område. Den første blomstringen skjedde lenger sør, men fra 600-tallet var Campeche et område med flere bystater med en rik kultur. Deres seremonibyer omfattet Calakmul, Río Bec, Hormiguero, Edzna og Becán. Den klassiske maya-sivilisasjonen brøt imidlertid sammen rundt år 900 av omdiskuterte grunner. Svekkelsen førte til en invasjon fra toltekerne i det sentrale Mexico. Deres hovedstad Chichén Itza, nå i Yucatán-delstaten, hadde Isla de Jaina i Campeche som avhengig stat. 22. mars 1517 ble Campeche «oppdaget» av spanjolen Francisco Hernández de Córdoba. Erobringen av området lot imidlertid vente på seg; i 1531 ble byen Campeche grunnlagt, men måtte forlates på grunn av fiendtligheter fra mayaene. Francisco Montejo den yngre sikret imidlertid stedet i 1540, og byen fikk navnet "Villa San Francisco de Campeche". Den blomstret snart som den viktigste havna på halvøya. Allerede tidlig ble imidlertid byen utsatt for pirater. I 1663 lå byen i ruiner etter et engelsk piratangrep, og byen ble befestet med murer og bastioner, noe som satte en stopper for angrepene. Den spanske erobringen gjorde at mayaene måtte arbeide som gjeldsslaver og livegne på de spanske storgodsene. I 1824 gikk Campeche og resten av halvøya inn i den meksikanske føderasjonen. Imidlertid var den hvite overklassen svært misfornøyd med de sentrale myndighetene og drømte etterhvert om selvstendighet, noen til å med om å slutte seg til USA. I påvente av oppgjøret med sentralregjeringen væpnet man så mayaene. Mayaene var imidlertid mer opptatt av å ta et oppgjør med sine undertrykkere, og fra 1847 av tok de kontroll over hele halvøya, med unntak av byene Campeche by og Mérida. Da situasjonen så som mest håpløs ut for de hvite, dro imidlertid mayakrigerne hjem for å plante mais. Dermed fikk man til å regruppere, og ved hjelp av støtte fra sentralregjeringen (mot å oppgi målet om selvstendighet) ble mayaene drevet tilbake. I 1970 ble det funnet olje nær byen Ciudad del Carmen. Det endret mye for både byen og regionen. Befolkning. I byen Campeche dominerer spansk språk og mestiskultur. Offisielle kilder oppgir at mennesker snakker mayaspråk hjemme, og språket er mest i live på landsbygda. Verdt å se i Campeche. Byen Campeche står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder og er et enestående eksempel på en befestet by med bymurer og bastioner. Innenfor murene ligger gamlebyen med pastellfargede hus, palasser, klostre, kirker og en barokk katedral. Flere steder i staten finnes det ruinbyer fra mayaenes blomstringstid. Området har også fine strender. Tredje makedonerkrig. Den tredje makedonerkrig (171 f.Kr. – 168 f.Kr.) ble utkjempet mellom Roma og kong Perseus av Oldtidens Makedonia. I 179 f.Kr. døde kong Filip V av Makedonia, og hans talentfulle og ambisiøse sønn Perseus tok over tronen. Perseus giftet seg med Laodike, datteren til kong Seleucus IV, økte størrelsen på hæren og inngikk allianser med Epirus og flere stammer i Illyria og Trakia. Han tok opp igjen kontakten med greske bystater. Den nye kongen agiterte om at han skulle iverksette reformer i Hellas og atter en gang gjenopprette dets styrke og velstand. Romerne begynte å bekymre seg for at Perseus ville ødelegge Romas politiske kontroll i Hellas, og at han ville gjenopprette Makedonsk suverenitet over de greske stater. Kong Eumenes II av Pergamon, som hatet Makedonia, anklaget Perseus for å ødelegge lovene til andre stater og fredsforholdene mellom Makedonia og Roma. Romerne var redd for maktbalansen i Hellas og torde ikke annet enn å erklære en ny krig mot Makedonia. Perseus vant den første sammentrefningen; slaget ved Larissa, der han møtte hæren til Publius Licinius Crassus. Kongen tilbød en fredsavtale med romerne, men senatet nektet. I en lang periode hadde romerne problemer med disiplinen i hæren, og romerske kommandanter kunne ikke finne en måte å invadere Makedonia. I mellomtiden slo Perseus en annen romersk hær i Illyria. Makedonerkongen prøvde å få Eumenes av Pergamon og kong Antiokos III den store av Asia over på sin side, men mislyktes. I 169 f.Kr. krysset Quintus Marcius Phillipus Olimpfjellene og gikk inn i Makedonia. Hæren hans var til å begynne med for utmattet til å kjempe. Perseus ble imidlertid slått av legionene til den romerske konsulen Lucius Aemlius Paullus i slaget ved Pydna i 168 f.Kr. Perseus ble avsatt og sendt til Roma. Makedonia ble inndelt i fire klientrepublikker. Disse republikkene måtte betale tributt til Roma, men fremdeles var skattene mindre enn det republikkene hadde betalt til Perseus. Økonomisk og politisk kontakt mellom Makedonia og de greske statene ble redusert. Krigen markerer slutten på det hellenistiske Makedonia og monarkiet til det antigonide dynasti. Soissons. Soissons er en by og kommune i departementet Aisne i regionen Picardie nord i Frankrike. Soissons ligger ved Aisne-elven rundt 90 km nordøst for Paris. Den er en av de eldste byene i Frankrike, og er antagelig den antikke hovedstaden til suessionerne. Austrasia. Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland. Metz var primært dets hovedstad, men noen av Austrasias konger hersket fra Reims. Etter at den frankiske kong Klodvig I døde i 511, delte hans fire sønner kongedømmet mellom seg. Teoderik I fikk Austrasia. Austrasia og dets nabo, Neustria, ble involvert i stadige konflikter. Disse urolighetene nådde sitt klimaks i krigene mellom dronning Brunhilda av Austrasia og dronning Fredegunde av Neustria. I 613 ble Brunhilda forrådt da adelsmennene gjorde opprør mot henne, og hun ble overlevert til sin nevø og fiende, kong Klotar II av Neustria. Han utsatte henne for tortur i strekkbenk i tre dager og fikk henne revet fra hverandre mellom fire hester. Klotar tok så kontroll over de andre to kongedømmene og etablerte et forent frankisk kongedømme med sin hovedstad i Paris. Med svekkelsen av kongemakten i Austrasia, utviklet embetet rikshovmester seg til den reelle makten i kongedømmet, og til slutt ble den arvelig i familien til karolingerne. Under dette dynastiet, var ikke Austrasia lenger et eget kongedømme. Donald Wilson. Donald Wilson (født 1. september 1910 i Dunblane, Skottland, død 6. mars 2002 i Gloucestershire, England) var en skribent og produsent for TV. Han er mest kjent for sitt bidrag til BBCs versjon av "The Forsyte Saga" i 1967. Han begynte sin karriere i filmindustrien hvor han jobbet for MGM i Elstree Studios som «Assistant Director». Han jobbet på blant annet "Jericho" (1937) og "Goodbye, Mr. Chips" (1939). Under andre verdenskrig jobbet han med dokumentarfilmer og i 1955 ble han ansatt hos BBC av Michael Barry, sjefen for dramaavdelingen. Som sjef for manuskriptavdelingen, var Wilson ansvarlig for å overse bestillinger og utvikling av alle originale manuskripter som ble filmet og vist på BBC. Etter at Sydney Newman kom til BBC og omorganiserte dramaavdelingen i 1962, ble Wilsons avdeling overflødig. Han ble da gitt stillingen som sjef for serier under Newman i dramaavdelingen. Der ble han ansvarlig for å overse utviklingen av en ny serie Newman hadde kommet på, en lærerik science fiction-serie for barn kalt "Doctor Who". Wilson skrev, sammen med Newman og skribent C. E. Webber, det første dokumentet som omhandlet formatet for den nye serien. Wilson var ansvarlig for mye av den tidlige utviklingen av serien. Han prøvde å overtale produsent Verity Lambert til ikke å bruke Terry Nations manuskript om en rase kalt daleker. Etter at det hadde blitt vist på TV og ble en fenomenal suksess, kalte Wilson Lambert inn til sitt kontor og fortalte henne at hun tydelig visste bedre enn han hvordan serien skulle være og at han ikke ville blande seg inn i hennes avgjørelser mer. I 1965 sluttet Wilson i stillingen som sjef for serier slik at han kunne konsentrere seg med å filmatisere "The Forsyte Saga", noe han hadde villet gjøre lenge. Han både skrev og produserte serien og den ble en av BBCs mest populære og suksessfulle dramaserier. Serien ble først vist på BBC Two i 1967 og sendt i reprise på BBC One ikke lenge etterpå. Han fortsatte med å skrive og produsere flere dramaserier, som "The First Churchills" (1969) og "Anna Karenina" (1977). Wilson gikk senere over til Anglia Television, hvor han jobbet frem til han pensjonerte seg. Han døde 91 år gammel i mars 2002. Kontact. Kontact er en personlig informasjonsbehandler (PIM) og en gruppevareapplikasjon for skrivebordsmiljøet KDE. Det støtter kalender, addressebok, notater, å gjøreliste, nyhetsgrupper og e-post. Det bruker KParts til å integrere de forskjellige applikasjonene inn i Kontact. Historie. Den opprinnelige gruppevarebeholderapplikasjonen var skrevet en ettermiddag av Matthias Hoelzer-Kluepfel, og ble så lagt inn i sammen med andre programmer i KDE-skrivebordsmiljøets versjonskontrollsystem og vedlikeholdt av Daniel Molkentin. Denne beholderapplikasjonen er essensiell for å kunne kjøre Kontact, men er uten nytte hvis ikke brukt sammen med andre integrerbare komponenter. De første komponentene til å bli integrert, ble laget av Cornelius Schumacher. Han modifiserte applikasjonene KAdressBook og KOrganizer til adressebok, og planleggerkomponenter. Til da fantes det ingen e-postkomponent, så det manglet fortsatt en gruppevareapplikasjon som integrerte seg i KDE. Men Cornelius Schumachers banebrytende arbeid fungerte som en prototype for andre utviklere å basere sitt arbeid på. Ved å modifisere KMail til én komponent, lagte Don Sanders den manglende e-postklienten til Kontact. Sammen med adressebok og planleggerkomponentene ble disse integrert i beholderapplikasjonen og pakket som Kontact. Kontact sin nettside, ble laget samtidig som denne pakken. Daniel Molkentin, Cornelius Schumacher og Don Sander utgjorde da det opprinnelige utviklingsteamet for applikasjonen. Endringene gjort i KMail og beholderapplikasjonen ble lagt til i KDEs versjonskontrollsystem, og Kontact ble utgitt som en del av. Samtidig som applikasjonspakken Kontact ble utviklet, var det også gjort utvikling på Kolab gruppervaretjener. Denne tjenerapplikasjonen ble ferdig utviklet omtrent samtidig. Arbeidet med Kolab var en del av Korupware-prosjektet, som også drev med å modifisere KMail og KOrganizer til å gi dem bedre gruppevarestøtte. Kontacts kjerneteam, Kolab-konsortiumet og flere andre selvstendige KDE PIM-utviklere arbeidet så sammen for å integrere Kroupware-funksjonaliteten inn i Kontact, slik at Kolab ble hovedtjenerapplikasjonen for Kontact. I tillegg ble en nyhetskomponent utviklet med utgangspunkt i applikasjonen KNode, og Kontact ble modifisert til å støtte en rekke av hovedsakelig vevbaserte applikasjonspakker for sambarbeid. Neustria. Territoriet Neustria oppstod i 511 og utgjorde regionene fra Aquitania til Den engelske kanal, omtrent hele den nordlige delen av dagens Frankrike med Paris og Soissons som sine viktigste byer. Dermed utgjorde Neustria den vestlige delen av kongedømmet til frankerne under styret til merovinger–dynastiet i fra det 6. til det 8. århundret. Området oppstod da Klodvig I døde i 511 da hans sønner delte riket hans mellom seg. Stadige delinger av territoriene mellom Klodvigs etterkommere resulterte i mye rivalisering i mer enn to hundre år, noe som holdt Neustria i nesten konstant krigføring med Austrasia, den østlige delen av det frankiske kongedømmet. Til tross for krigene ble Neustria og Austrasia for en kort tid gjenforent ved noen få anledninger, første gang under Klotar I under hans styre fra 558 til 561. Maktkampen fortsatte med dronning Fredegund av Neustria (enken til kong Chilperik I som styrte fra 566 til 584 og mor til den nye kong Klotar II), som styrte fra 584 til 628, noe som førte til bitter krigføring. Etter at hans mor døde og ble gravlagt i Saint Denis Basilica i Paris i 597, fortsatte Klotar kampen mot dronning Brunhilda av Austrasia, og triumferte til slutt i 613, da Brunhildas egne tilhengere forrådte den gamle dronningen og overga henne til ham. Klotar holdt Brunhilda på strekkbenk i tre dager før han lenket henne mellom fire hester og rev lemmene fra hverandre. Klotar hersket nå over et forent rike, men bare for en kort tid. Til slutt førte den pågående generelle krigen under Dagobert I (styrte 628–637) til nok en midlertidig gjenforening, men på dette tidspunktet hadde autoriteten til de krigende kongene avtatt til fordel for rikshovmesteren. Pipin av Herstal, hovmester til kongen i Austrasia, beseiret i 687 de prinsippfaste neustrierne ved Tertry og forente Austrasia og Neustria. Pipins etterkommere, karolingerne, fortsatte å herske over de to rikene som rikshovmestre. Med pave Stefan IIs velsignelse, avsatte karolingeren Pipin den yngre formelt merovingerne i 751 og tok kontroll over imperiet. Han og hans etterkommere hersket som konger. Neustria, Austrasia og Burgund ble så forent under én autoritet, og navnene «Neustria» og «Austrasia» forsvant gradvis. Walter Stewart, 3. High Steward av Skottland. Walter Stewart (født ? – død 1246), 3. High Steward av Skottland og justiciar av Skottland. Walter Stewart var født en gang før 1198 som sønn av Alan Fitzwalter, 2. High Steward av Skottland og hans andre hustru Alesta av Mar. Hans bestefar på morssiden var Morggán av Mar. Hans far fulgte Rikard I av England, også kalt Rikard Løvehjerte, på Det tredje korstoget i 1191. Han døde i 1204 og Walter etterfulgte ham. Istedenfor benytte navnet ‘Walter FitzAlan’, den fransk-normanniske betegnelse for ‘sønn av Alan’, adopterte Walter navnet fra sin arvelige posisjon og ble kjent som Walter Stewart. Merk forskjellen i navnet Stewart og posisjonen Steward. Walter Stewart er dermed den første Stewart fra hvem alle andre med samme navn nedstammer fra. Han ble utpekt som justiciar av Skottland i 1230 som var en øverste juridisk myndighet i middelalderens Skottland og England. Walter Stewart er assosiert med festningen Rothesay Castle på øya Bute som han bygget ut etter dårlige erfaringer med nordmenn. Telford Taylor. Telford Taylor (24. februar 1908, død 22. mai 1998) var en amerikansk jurist. Han var mest kjent for å lede aktoratet under Nürnbergprosessene, for sin motstand mot senator Joseph McCarthy i 1950-årene og for sin kritikk mot USAs handlesett i Vietnamkrigen. Biografi. Taylor ble født i Schenectady, New York. Foreldrene var John Bellamy Taylor og Marcia Estabrook Jones. En av hans forfedre var forfatteren Edward Bellamy. Taylor studerte ved Williams College, og fra 1928 ved Harvard Law School. Han ble uteksaminert derfra i 1932, og jobber deretter for flere offentlige myndigheter. Han ble juridisk rådgiver for Federal Communications Commission i 1940, men på grunn av andre verdenskrig sluttet han der i 1942 og gikk inn i hærens etterretningstjeneste som major. Taylor ledet der en enhet som analyserte tysk kommunikasjon kryptert med Enigma. Han ble forfremmet til oberstløytnant i 1943 og oberst i 1944, da han ble knyttet til Robert H. Jacksons gruppe som arbeidet med å sette opp Londoncharteret for Det internasjonale militærtribunal. Dette var den juridiske basis for Nürnbergprosessene. Under den internasjonale Nürnbergprosessen virket han som assistent for Jackson. Etter prosessen reiste Jackson tilbake til USA. Taylor ble forfremmet til brigadegeneral, og tok 17. oktober 1946 over som leder av aktoratet for de amerikanske prosessene. 200 personer var tiltalt i disse prosessene, hvorav 163 ble funnet skyldig. Taylor var ikke helt fornøyd med utfallet av prosessene, men regnet dem allikevel som en suksess fordi de satte presedens og definerte en juridisk basis for saker vedrørende krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden og forbrytelser mot menneskeheten. I 1950 tok FN inn Nürnbergprinsippene i sitt lovverk. Etter Nürnbergprosessene vendte Taylor tilbake til det sivile liv i USA. Han åpnet en privat praksis i New York City. I begynnelsen av 1950-årene ble han stadig med bekymret over senator Joseph McCarthys virksomhet, som han kritiserte sterkt. I en tale på West Point i 1953 omtalte han McCarthy som «en farlig eventyrer» og kalte hans metoder «et ondskapsfullt våpen for det ekstreme høyre mot deres politiske motstandere». Han kritiserte også daværende president Dwight D. Eisenhower for ikke å stoppe «den skammelige misbruken av Kongressens rett til å etterforske». Han forsvarte flere personer som ble rammet av mccarthyismen, blant annet Harry R. Bridges og Junius Scales. Han tapte disse to sakene (dommen mot Bridges ble dog omstøtt av Høyesterett senere), men fortsatte å kritisere McCarthy. I 1955 gav han ut boken "Grand Inquest: The Story of Congressional Investigations". I 1961 deltok han som halvoffisiell observatør ved rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel. Han uttrykte bekymring over at rettssakens grunnlag var en defekt statutt. Han ble professor ved Columbia University i 1962, og "Nash Professor of Law" samme sted i 1974. I midten av 1960-årene var han en av få professorer som ikke signerte et opprop som omtalte studentprotestene som utenfor de «akseptable grenser» for sivil ulydighet. Han var svært kritisk til amerikanernes oppførsel i Vietnamkrigen, og oppfordret i 1971 president Richard Nixon til å opprette en kommisjon som kunne granske konflikten. Taylor oppfattet bombingen av Hanoi i 1972 som «meningsløs og umoralsk», og kritiserte sterkt krigsrettssaken mot løytnant William Calley, offiseren som hadde kommando over styrkene som var innblandet i My Lai-massakren, fordi den ikke omfattet høyere offiserer og embetsmenn. I 1972 besøkte han Hanoi sammen med Joan Baez og andre. I 1970 gav han ut boken "Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy", hvor han argumenterte for at etter standardene som ble satt i Nürnberg var den amerikanske krigføringen i Vietnam og Kambodsja like kriminell som nazistenes under andre verdenskrig. Taylor aksepterte i 1976 en stilling som professor ved Cardozo School of Law ved Yeshiva University, samtidig som han fortsatte å undervise ved Columbia. Han hadde også vært gjesteprofessor ved Harvard og Yale. I 1979 kom hans bok "Munich: The Price of Peace", som vant National Book Critics Circle Award for beste fagbok. I 1980-årene begynte han å arbeide med idrettsrett, og løste blant annet juridiske disputter i NBA. Hans 700 sider lange verk om Nürnbergprosessene, "The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir", kom ut i 1992. Blant avsløringene i boken var hvordan Hermann Göring hadde «snytt bøddelen» ved å skaffe gift. Taylor gikk av med pensjon i 1994 Han døde i 1998 på St. Luke's-Roosevelt Hospital på Manhattan etter et hjerneslag. Yucatán (delstat). Yucatán er en av de 31 delstatene i Mexico, og befinner seg sørøst i landet. Delstaten Yucatán ligger på Yucatán-halvøya, men utgjør ikke hele halvøya. Yucatán grenser til Campeche i vest og sørvest, og mot Quintana Roo i øst. Arealet er på 39 612 km², og befolkningen ligger på rundt 2 millioner (2010). Geografi. Det meste av Yucatan-halvøya er et flatt kalksteinsskjold, som også strekker seg ut i havet, hvor det finnes korallrev. Bare i Uxmal-området finnes det høyder av noen betydning. Det nordvestlige hjørnet av delstaten er tørt og steppeaktig, mens det meste av området består av tørr monsunskog. Regntida er i mai–oktober. Det finnes ingen elver eller innsjøer, og vann kan kun samles opp i naturlige, underjordiske bassenger kalt cenotes. Historie. Yucatán spiller en sentral rolle i Maya-historien, som også omfatter resten av halvøya, Belize, Chiapas, Guatemala og deler av El Salvador og Honduras. Den klassiske perioden strakte seg fra 300 til 900, og mot slutten av denne perioden var byer som Chichén-Itza, Uxmal og Labna blant de viktigste bystatene i hele mayaverdenen. Ca. 900 finner det sted et sammenbrudd i mayaverdenen, årsakene for dette diskuteres. Dette førte til invasjon av tolkere fra sentrale Mexico. Deres sentrum var Chichen-Itza. Utover mot den spanske erobringen var imidlertid maya-kulturen i forfall. Mayaene gjorde sterk motstand mot spanjolene, og først i 1542 erobret spanjolene byen Ti'ho, som de omdøpte til Mérida, på grunn av likheten med de romerske ruinene i byen Mérida i Spania. Mérida ble etterhvert den viktigste kolonibyen på halvøya, selv om også Valladolid var et viktig sentrum. Mayaene ble tvunget til å jobbe på de store spanske godsene, og de hadde for eksempel ikke adgang til å besøke byene på halvøya. I 1824 gikk Yucatán-halvøya med i Mexico, men den hvite overklassen var svært misfornøyd med utviklingen. Derfor mente mange at Yucatán-halvøya burde bli selvstendig, evt. slutte seg til USA. I påvente av militære reaksjoner fra sentralregjeringen væpnet godseierne mayaene. Dette var et feilgrep, fordi mayaene i stedet grep til våpen mot sine undertrykkere. I 1847 erobret mayaene Valladolid og drepte mange av de hvite innbyggerne. Også Mérida var helt på grensen til overgivelse. Lykken snudde imidlertid da mayaene plutselig dro hjem for å så maisen. Dermed lovet den hvite overklassen lydighet mot sentralregjeringen, fikk hjelp fra Mexico og drev mayakrigerne tilbake. I tida etterpå blomstret halvøya som følge av produksjonen av hennequén, et fiber som ble brukt til tauverk. Campeche ble skilt ut fra Yucatán i 1857, Quintana Roo i 1902. Verdt å se i Yucatán. I skogene i Yucatán ligger en lang rekke tempelbyer fra mayakulturens blomstring. Chichen Itza, Uxmal og Mayapan er de tre mest kjente, som alle har pyramider, ruiner etter palasser og nedsenkede plasser for seremonielle ballspill. Kolonitida har satt spor etter seg i form av kolonibyene i Mérida og Valladolid. Vest i delstaten er det også en rekke strender. Ved Celestún er det et våtmarksreservat hvor man ta båtturer og se blant annet flamingoer, krokodiller og en rekke andre fuglearter. Ymse. Panama-hatten kommer ikke fra Panama, men veves av sisal på Yucatán-halvøya. Liste over formenn i Det Norske Studentersamfund. Formand av Det Norske Studentersamfund er tittelen til lederen av Hovedstyret i Det Norske Studentersamfund (i perioden 1813-1821 førstedirektør). Formannen og de andre styremedlemmene blir valgt av en generalforsamling for en valgperiode på ett år. Tidligere de valgt kvartalsvis (frem til 1882), og etter dette semestersvis. Ved generalforsamling i 2011 ble valgordningen omgjort, og kun formand, viceformand og økonomiansvarlig blir valgt ved generalforsamling, mens de resterende styremedlemmer suppleres. Alle styremedlemmer sitter i et år. Formenn av Det Norske Studentersamfund Formenn av Det Norske Studentersamfund Fandango. Fandango er en spansk musikk- og dansestil nært knyttet til flamenco. Fandango stammer trolig fra jota, og danses normalt av par. Dansen begynner med enkelte rolige steg, men stiger raskt i tempo. Musikken er i 3/4- eller 3/8-takt. Mak Dizdar. Mak (Mehmedalija) Dizdar (født i Stolac 17. oktober 1917, død 14. august 1971 i Sarajevo) blir ansett som en av de største jugoslaviske poetene i den siste halvdelen av det 19. århundre. Han var bosnjak. Livet hans. Han fullførte barneskolen i Stolac, en liten by i sørlige Bosnia-Hercegovina, og gikk gymnaset i Sarajevo. Han tilbrakte mesteparten av 2. verdenskrig som en tilhenger og støttespiller for de kommunistiske partisanene og måtte ofte bytte bopel i all hemmelighet for å unngå det nazistiske okkupasjons myndighetene. Hans familie var en tradisjonell bosnjak familie med islam som religion. De nazistiske okkupasjonsmyndighetene drepte hans bror. Etter krigen var Dizdar en prominent person i den kulturelle livet i Bosnia-Hercegovina. Han var redaktør for avisen Oslobođenje, leder for flere publikasjonsselskaper, og ikke minst som forfatter og leder for forfatterforeningen i Bosnia-Hercegovina fram til hans død. Allsvenskan. Fotbollsallsvenskan, ofte kalt Allsvenskan er den svenske toppserien i fotball. Frem til 1987 het serien Division 1. Allsvenskan fikk SM-status først 1930/1931. I perioden 1982–1992 ble svenske mesterskapet avgjort gjennom sluttspill i cup- eller serieform. Allsvenskan. Før 1925 ble Svenske mesterskapet i fotball ikke avgjort gjennom seriespill. Uten gjennom utslagsturneringer som på grunn av lange avstand ble spilt på et sted, på samme måte som et VM- eller OS-sluttspill. Noen år var det kun lag fra Stockholm- og Göteborgsregionen som gjorde opp om SM-tittelen også dette på grunn av lange avstand. Her følger finaleresultatene. Vil du bli millionær? "Vil du bli millionær?" er en norsk underholdningsserie og spørrelek for fjernsyn basert på et britisk programkonsept med tittelen "Who Wants to Be a Millionaire?". Programkonseptet er solgt til over 60 land. Programmet har gått i Norge siden vinteren 2000 og hadde premiere den 10. januar på TV 2. Programmet hadde en pause i 2007, men kom i 2008 tilbake blant annet med funksjonen at TV-seerne også kan svare gjennom Internett. Noen av de beste nettspillerne vil bli tilbudt å medvirke i TV-programmet påfølgende uke. Istedenfor å spørre publikum har deltakerne nå dessuten muligheten til å spørre folk gjennom Internett. Det britiske TV-selskapet ITV, som først utviklet programkonseptet, var i Norge i august 2008 nettopp for å videreutvikle idéen til å omfatte direkte interaktivitet med TV-seerne gjennom Internett. Den norske versjonen av programmet ble ledet av Frithjof Wilborn i elleve sesonger frem til høsten 2006. Tidligere var Arve Juritzen programleder, og høsten 2008 overtok Sarah Natasha Melbye som programleder. Trine Aalborg, som bl.a. er medlem av Norges quizlandslag, er en av de som har ansvaret for spørsmålene. Selv om programkonseptet blir vist i over 60 land, i samtlige verdensdeler, er det per 18. august 2008 kun USA i tillegg til Norge som har kvinnelig programleder. Regler. Programmet tilbyr deltakerne store kontantpremier for riktig svar på totalt femten spørsmål, som øker i vanskelighetsgrad. Det er i tillegg fire svaralternativer for hvert spørsmål. Høyeste premie i Norge er på en million kroner. I perioden 2000-2007 kunne man vinne 2 millioner kroner. Ved riktig svar på det femte og tiende spørsmålet i konkurransen, oppnår deltakeren en «garantisum». Det vil si at man er sikret det pengebeløpet man til da har vunnet, hhv. 10 000 og 100 000 kr, uavhengig om man svarer feil på noen av de neste spørsmålene. Den tredje verden. De grønne landene defineres som regel som den tredje verden, de gule defineres av og til som en del av den tredje verden Den tredje verden er et begrep som brukes for å beskrive de fattige landene. Begrepet har sitt utspring i den vestlige verden under den kalde krigen, hvor den første verden ble brukt til å beskrive de vestlige kapitalistiske landene og den andre verden til å beskrive Østblokken. Den tredje verden utgjorde landene som hverken var alliert med Vesten eller Østblokken i den kalde krigens begynnelse. Begrepet oppstod 1952 i Frankrike, i en artikkel av Alfred Sauvy i «France Observateur», som en slags parallell til le tiers état – «tredjestanden» – under den franske revolusjon 1789. I 1950-årene ble begrepet ofte benyttet i forbindelse med den første konferansen for alliansefrie stater i Bandung (1955), der en del land med India, Egypt og Jugoslavia i spissen tok sikte på å være en tredje verden – eller en tredje kraft – uavhengig av militæralliansene NATO og Warszawapakten. Siden murens fall har ikke begrepene "første verden" og "andre verden" vært brukt i utstrakt grad, mens "den tredje verden" er en alminnelig betegnelse på fattige land på den sørlige halvkule. Begrepet har dels blitt oppfattet som synonym med utviklingsland. Mindre kjent er begrepet "Den fjerde verden", men da det brukes, refererer det seg til urbefolkning – som indianere, eskimoer o.l. Sludge metal. Sludge metal er en form for heavy metal som er en blanding mellom doom metal og hardcore punk. Det sies at stilen ble oppfunnet av gruppa The Melvins, men det var ikke før band fra New Orleans skapte sin egen lokale musikkscene, bedre kjent som NOLA (New Orleans, Louisiana) at sjangeren tok form og ble populær. Albumet "Master of Reality" fra Black Sabbath har vært en stor innflytelse for tidlige sludge metal-band. Spesielt sangen «Into the Void» har en veldig sludge metal-lignende lyd. Gitarer og bass er skurrete og de bruker vanligvis "feedback" for å få en mer "bråkete" atmosfære. Riffingen er som regel seig og tung som i doom metal. Vokalistene skriker akkurat som i hardcore punk og tekstene handler ofte om samfunnet på en slags kynisk eller undertrykt måte. Trommene er også veldig like som hardcore punk stilen. Denne stilen blir også noen ganger blandet med stoner metal, men sludge metal prøver å ikke fokusere på det positive sidene med livet som stoner metal både musikalsk og lyrisk. Sludge metal tar også deler fra søramerikansk rock og image. Jota (dans). Jota er en folkedans fra Nord-Spania, mest sannsynlig med opphav i Aragon. Den danses av par, er hurtig, og går i 3/4- eller 3/8-takt. Det er en slags polsdans, der alle har på seg blå hatter. Dansen blir sunget og akkompagnert av kastanjetter, og de som fremfører den pleier å ha på seg regionale drakter. Det finnes ulike varianter av dansen i forskjellige regioner av Spania. Navnet på dansen har utviklet seg fra "xota", fra mozarabisk "*šáwta", «hopp», som kommer fra latin "saltāre", «å danse». Kringkastingsorkestret. Kringkastingsorkestret (KORK) (etablert 1. september 1946 i Oslo), er NRKs orkester og består av 54 musikere (2010). Orkestret er hjemlet i NRKs egne vedtekter og skal stå til disposisjon for radio, fjernsyn og nett. Daglig arbeidsplass er Store Studio på Marienlyst i Oslo som har vært orkestrets hjem fra første dag. Historikk. Kringkastingsorkestret var opprinnelig et 24 manns orkester satt sammen av Gunnar Knudsens radioensemble og Øivind Berghs Bristol-orkester. Øivind Bergh var Kringkastingsorkestrets faste kapellmester fra starten i 1946 til sin avgang i 1976. Kringkastingsorkestret hadde sin første storhetstid i radioens gullalder med den ukentlige Meloditimen i en årrekke fra Store Studio. Kringkastingsorkestret har vært og er aktiv bidragsyter ved blant annet Melodi Grand Prix og Spellemannprisen. I 1976 overtok Sverre Bruland som dirigent for Kringkastingsorkestret som da hadde 48 musikere. Bruland var sjefdirigent fram til 1988. Senere har orkestret vært ledet av sjefdirigentene Avi Ostrowsky (1988–91), Ari Rasilainen (1993–2002) og Rolf Gupta (2003– 2006). Fra høsten 2009 overtok den danske dirigenten Thomas Søndergård som sjefdirigent, og som 1. gjestedirigent er Andrew Manze knyttet til orkestret. Organisasjon. Orkesteret er i dag underlagt NRKs kultursjef og administreres av orkestersjef Rolf Lennart Stensø som overtok etter Martin Revheim i 2009 da denne fratrådte for å kunne tiltre som direktør for Norsk Musikkinformasjon fra 1. september 2009. Tidligere orkestersjefer har vært John Fullman, Holger Gulbrandsen og Reidun Berg. Orkestret har i dag 53 musikere og en administrasjon på 8 medarbeidere. Orkestret forsterkes ved de såkalte "Superlørdager" som er klassiske symfonikonserter som fra høsten 2008 finner sted i Den norske Operas nye praktbygg i Bjørvika. Når Universitetets Aula gjenåpnes til universitetsjubiléet i 2011, vil Kringkastingsorkestret på ny legge sine lørdagskonserter til Aulaen som både akustisk, estetetisk og historisk danner en ideell ramme om orkestrets symfoniske satsing.. Etter turbulens rundt eksistensberettigelsen finner man i NRKs reviderte vedtekter at «NRK skal holde et fast orkester som dekker et bredt repertoar fra underholdningsmusikk til symfonisk musikk» (2005). I den senere tid har orkesteret i større grad turnert, blant annet under Den kulturelle skolesekken, i regi av Kultur- og kirkedepartementet. Man finner også samarbeid med pop-musikerne Vamp og rappere. Musikerpersonligheter. Blant markante musikerpersonligheter i orkestrets historie står navn som konsertmester Aage Wallin, fløytisten Alf Andersen (1928-1962), pianisten Johan Øian, fiolinistene Ørnulf Boye Hansen og Leif Jørgensen, klarinettisten Harald Bergersen samt fløytistene Per Øien og John Tonsjø. Blant dagens musikere rager navn som 1. konsertmestrene Atle Sponberg og Harald Aadland og solofløytisten, professor ved NMH Tom Ottar Andreassen. Litteratur. KORK og dets musikere har vært portrettert i boken "53 musikere møter 53 fotografer" (Messel forlag, 2002), samt i reality-serien «Orkesterliv» på NRK (2006). Priser. Det mottok Spellemannprisen 2006 sammen med Grex Vocalis i klassen samtidsmusikk for albumet "Arne Nordheim: Draumkvedet". Wilhelm Beiglböck. Wilhelm Beiglböck på anklagebenken i Nürnberg "Prof. Dr." Wilhelm Beiglböck (født 10. oktober 1905, død 22. november 1963) var en østerriksk lege. Under andre verdenskrig var han konsulterende lege for Luftwaffe. Beiglböck meldte seg inn i NSDAP, og ble Obersturmbannführer i Sturmabteilung (SA). Under krigen virket han som forsker med ansvar for forsøk på fanger med sjøvann i Dachau konsentrasjonsleir. Han ble tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og stilt for retten under Legeprosessen i Nürnberg. 20. august 1947 fikk han en dom på 15 års fengsel, som senere ble omgjort til 10 år. 1952–1963 var han overlege ved sykehuset i Buxtehude. Marinekabinettet. Marinekabinettet var en keiserlig tysk etat etabler 1889 som tilsvarte Militærkabinettet, og som hadde ansvar for personalsaker og kommandering av sjøoffiserer, sjøkadetter, marineinfanterioffiserer, marineingeniører, marine-, fly-, brann- og torpedooffiserer. Marinekabinettet hadde sete i Berlin. Sjefen for Marinekabinettet var en høyere marineoffiser, som samtidig var generaladjutant eller fløyadjutant for keiseren. Marinekabinettet ble oppløst i 1918. Kim-Daniel Sannes. Kim-Daniel Sannes (født 20. januar 1986) er en norsk skuespiller, kjent for sin rolle som «Storm Liland Anker-Hansen» i TV-serien "Hotel Cæsar". Han fikk rollen etter å ha gått seirende ut av TV 2s realityserie "Jakten på en Cæsarstjerne" i 2005. Den kvinnelige vinneren i samme program var Nathalie Tonga, som fikk rollen som «Liv Liland». Han spilte Storm fra høsten 2006 til vinteren 2011. Sannes er tidligere kjent fra sin rolle som «Kristian» i NRK-serien "Skolen". Han har også jobbet med programmet "Juntafil" på NRK P3, samt spilt i novellefilmen «Som min søster». Ishockey-VM 1950. Verdensmesterskapet i ishockey i 1950 ble arrangert i London, Storbritannia, 13. mars til 22. mars. Ni lag deltok, tre grupper der de to beste gikk videre til finalegruppen. Ishockeyturneringen var også det 28. europamesterskap. Tabell. Canada og Sveits videre til finalegruppen. Tabell. Sverige og USA videre til finalegruppen. Karl Genzken. Karl Genzken (født 8. juni 1885, død 10. oktober 1957) var en tysk lege og offiser i Schutzstaffel (SS). Genzken gikk inn i NSDAP 7. juli 1926, med medlemsnummer 39 913. Den 5. november 1933 ble han medlem 207 954 i SS, hvor han etterhvert steg til graden Gruppenführer, med den parallelle graden Generalleutnant i Waffen SS. Han ble i 1934 knyttet til Kriegsmarines medisinske tjenester som reserveoffiser. Deretter ble han overflyttet til SS-Hauptamt. Han ble så forfremmet til medisinsk inspektør ved SS-hospitalet i Berlin, og i 1942 ble han sjef for Waffen-SS' medisinske avdeling. Under andre verdenskrig var han innblandet i en rekke eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleirer. Han ble tiltalt for dette i 1946, og i august 1947 ble han dømt til livstidsfengsel i Legeprosessen i Nürnberg. Dommen ble senere redusert til 20 år, og i april 1954 ble han løslatt under et amnesti. Genzken, Karl Genzken, Karl Genzken, Karl Genzken, Karl Genzken, Karl Anthony Buckeridge. Anthony Malcolm Buckeridge (født 20. juni 1912, død 28. juni 2004) var en britisk forfatter, best kjent for sine kostskoleromaner om figuren "Stompa" (engelsk "Jennings"), henlagt til et britisk overklassemiljø. Buckeridge var offiser av Order of the British Empire. Landsberg fengsel. Landsberg fengsel ("Justizvollzugsanstalt Landsberg") er en straffeanstalt i byen Landsberg am Lech i den sørvestlige delen av Bayern i Tyskland. Det ble i 1908 besluttet å bygge fengselet og det sto ferdig i 1910. Av de første kjente fangene var Adolf Hitler som ble plassert der i 1924 etter det mislykkede ølkjellerkuppet. Det var mens han satt i Landsberg at han dikterte det meste av boken "Mein Kampf" til sin assistent Rudolf Hess. Under okkupasjonen av Tyskland etter andre verdenskrig lå fengselet i den amerikanske okkupasjonssonen, og ble definert som "Krigsforbryterfengsel nr. 1". Mange av de som ble dømt i Nürnbergprosessene ble plassert der, og en rekke henrettelser av krigsforbrytere ble også utført i fengselet. De siste av disse fant sted 7. juni 1951, og dette var også den siste henrettelsen som ble utført i Vest-Tyskland. Fengselet ble 9. mai 1958 overført fra den amerikanske administrasjonen til det bayerske justisdepartementets fengselstjeneste. Darfur-konflikten. Darfur-konflikten er en pågående væpnet konflikt i Darfur-regionen i det vestlige Sudan, som begynte den 26. februar 2003. Det er hovedsakelig en konflikt mellom militsgruppen Janjaweed, som er rekruttert fra lokale arabiske stammer, og de ikke-arabiske folkene i regionen. Sudans regjering har støttet Janjaweed med både våpen og bistand, og har deltatt i felles angrep sammen med militsen. Majoriteten av flyktningene er ikke-arabiske afrikanere på flukt fra angripende arabiske Janjaweed-grupper. Der er imidlertid også arabiske ofre og ikke-arabiske overgripere. Skillet mellom «arabere» og «afrikanere» i vestlige media er også blitt kritisert som misvisende merkelapper. Konflikten er ikke rasistisk begrunnet, men bunner i en langvarig kamp mellom bønder og kvegdrivende nomader om knappe ressurser. Historisk bakgrunn. Konflikten brøt ut mellom to grupper i Darfur. Ikke-arabiske folkegrupper som Furfolket, Masalitt og Zaghawa kom i konflikt med arabiske stammer, kollektivt kalt Baggara. Disse slo seg ned i regionen som nybyggere fra begynnelsen av det 13. århundre. Begge gruppene er muslimer. Forholdet mellom de to gruppene har imidlertid lenge vært anspent. Før kollonitiden, var det mange sammenstøt mellom Fur-kongedømmet og Baggaraene (særlig Rizeigat). Før det 20. århundre var Darfur et sete for slavehandel. Fur-folket og arabiske slavehandlere konkurrerte om å fange slaver i regionen Bahr el Ghazal. Siden 1958 har det vært en rekke militære diktaturer i Sudan, og etter uavhengigheten i 1956 antok regjeringen en sterkt arabisk karakter. I 1955 brøt den første sudanesiske borgerkrig ut mellom den muslimske regjeringen og den overveiende ikke-muslimske befolkningen i Sør-Sudan. Borgerkrigen fikk sin slutt med Addis Abeba-avtalen i 1972. Da Sudans president innførte Shari'a-lovgivning i Sør-Sudan, brøt den andre sudanesiske borgerkrig ut i 1983. Fredskonferanser i 2005 gjorde slutt på den 21-årige borgerkrigen, og det ble inngått en avtale om fordelingen av statsinntektene – særlig oljepenger, mellom regjeringen og de ikke-muslimske opprørerne i sør. Selve Darfur-konflikten bunner i ulike økonomiske behov. Bønder (Fur og Masalit) og kvegdrivende nomader (arabere og Zaghawa) har ført en langvarig kamp om adgangen til og bruken av land og overflatevann. Tidlig i 2003 anklaget to lokale opprørsgrupper – Rettferdighets- og Likhetsbevegelsen (Justice and Equality Movement) (JEM) og Sudans Frigjøringsbevegelse (Sudan Liberation Movement) (SLM) – regjeringen for å undertrykke ikke-arabere til fordel for arabere. SLM blir generelt knyttet til Fur og Masalit mens JEM er knyttet til Zaghawa i den nordlige halvdelen av Darfur. I mars 2004 ble Hassan al-Turabi arrestert i forbindelse med påståtte kupplaner i samarbeid med JEM. Han benektet anklagene, og beskyldte samtidig regjeringen for å «tilspisse situasjonen». Regjeringen frafalt anklagene den 3. desember 2004. Konfliktens ofre. Vestlige medier har beskrevet konflikten som «etnisk rensing» og «folkemord». Nøyaktige tall på antall døde i konflikten har vært vanskelige å fastslå, delvis fordi Sudans regjering har skapt store problemer for journalister som prøver å dekke konflikten. I september 2004 anslo Verdens Helseorganisasjon (WHO) at 50 000 var omkommet i Darfur siden konflikten tok til, de fleste av sult. I oktober oppga WHOs ledelse et anslag på 71 000 døde av sult og sykdommer alene fra mars til oktober 2004. En rapport fra det britiske underhuset hevdet i februar 2005 at mer enn 300 000 mennesker var omkommet i konflikten. FN på sin side anslo i mars 2005 at 180 000 var omkommet i løpet av de siste 18 månedene av konflikten. På dette tidspunktet hadde mer enn 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem, og 200 000 flyktet til nabolandet Tsjad. FN har samlet inn rapporter om mellom 6 000 og 7 000 døde i kamphandlinger fra 2004 til 2007. I april 2005 estimerte den frivillige organisasjonen "Koalisjonen for internasjonal rettferdighet" "(Coalition for International Justice)" i en rapport at 400 000 mennesker har mistet livet siden konflikten ble innledet. I en rapport fra mai 2005, publisert av Centre for Research on the Epidemiology of Disasters ved Université catholique de Louvain i Brussel, Belgia, ble det estimert at konflikten hadde kostet mellom 98 000 and 181 000 menneskeliv fra september 2003 til januar 2005, hvorav mellom 63 000 og 146 000 skyldtes direkte voldsutøvelse. Disse tallene ble i november 2006 presentert som troverdige overfor kongressen i USA av en gruppe analytikere. Den 28. april 2006 hevdet Dr. Eric Reeves at konflikten hadde kostet mer enn 450 000 menneskeliv, men dette er ikke blitt verifisert av uavhengige kilder. Den 21. september 2006 erklærte FN at krigen hadde kostet mer enn 400 000 menneskeliv og drevet 2 millioner mennesker fra sine hjem. Den 22. april 2008 hevdet FN at så mange som 300 000 hadde mistet livet under konflikten mellom 2006 og 2008, og at den hadde resultert i 2,5 millioner flyktninger. Reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. FN kalte før jordskjelvet i Indiahavet 2004 Darfur-konflikten verdens verste pågående humanitære krise. Inngripen fra FN er imidlertid lite trolig fordi regjeringene i nøkkelmedlemmer av sikkerhetsrådet er pragmatisk og ideologisk tilbakeholdne i sin evne til å reagere på konflikten. Den russiske regjeringen med sin svekkede økonomi sliter for å håndtere sine interne sikkerhetsdilemmaer med hensyn til sine vedvarende grensekonflikter. USAs styrkeutplasseringer i Irak og andre steder gjør intervensjon til et vanskelig forslag. USA møter også vanskeligheter med utgangspunkt i sin forpliktelse til fredsprosessen for å gjøre slutt på den andre sudanesiske borgerkrig, som de frykter kan gå av sporet. Til slutt er opprettelsen av flyforbudssoner logistisk vanskelig tatt i betraktning Darfurs usentrale beliggenhet, mangelen på infrastruktur hos potensielle naboer med flybaser, og spørsmålet om rettigheter i luftrommet for overflyvninger til Darfur fra andre naboer. Dessuten foregår det energisk korridorpolitikk i USA og Russland, såvel som i Storbritannia og Frankrike, som motsetter seg intervensjon i land der interne stridigheter ikke er klart koblet sammen med nasjonens egne interesser (USA og Frankrike har opplevd demoraliserende tap i Vietnam såvel som i henholdsvis Somalia og Algerie). Mangelen på fungerende fredsbevarere under Rwanda- og Liberia-krisene er et ferskere eksempel. De som har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i regionen på alle sider av konflikten vil antakelig bli holdt ansvarlig. Det er imidlertid ikke bestemt om rettsforfølgelsen skal iverksettes gjennom den internasjonale straffedomstolen eller via et spesialoppnevnt tribunal slik som det som ble benyttet etter de etniske konfliktene i Rwanda og på Balkan. Bush-administrasjonen motsatte seg bruk av den internasjonale straffedomstolen (ICC) og støttet et spesialtribunal. Konfliktens forløp. Døde dyr ligger i midten av en nedbrent og plyndret landsby i Darfur Konflikten i Darfur begynte i februar 2003 da opprørere fra JEM og SLM angrep regjeringsstyrker og -installasjoner. Regjeringen som ble tatt på sengen, hadde svært få troppestyrker i regionen og – ettersom en stor proporsjon av de sudanesiske soldatene var av darfurisk opprinnelse – hadde mistillit til mange av sine egne avdelinger. Regjeringens reaksjon var å iverksette en flybombingskampanje for å støtte bakkeangrep av en arabisk milits, Janjaweed, som er rekruttert blant lokale stammer og væpnet av regjeringen. (Regjeringen benekter imidlertid forbindelsen til Janjaweed-militsen og kaller dem «tyver og gangstere».) Mens konflikten har en politisk basis, har den også tilegnet seg en etnisk dimensjon der sivile bevisst har blitt gjort til mål på grunnlag av etnisitet og en økonomisk dimensjon knyttet til konkurransen mellom hyrdebefolkninger (i alminnelighet arabere) og bønder (generelt ikke-arabere) om land og vann. I 2004 meglet Tsjad i forhandlinger i N'Djamena, som førte til avtale om humanitær våpenhvile 8. april mellom den sudanesiske regjeringen og JEM og SLM. En gruppe brøt ut fra JEM i april – Nasjonalbevegelsen for Reform og Utvikling – som ikke deltok i våpenhvile-forhandlingene eller den påfølgende avtalen. Angrep fra Janjaweed og opprørere har fortsatt etter våpenhvilen. Den afrikanske union (AU) opprettet en våpenhvilekommisjon (CFC) for å overvåke etterlevelsen av våpenhvilen fra 8. april. Janjaweed sies også å ha brent ned dusinvis av moskeer og revet opp og bæsjet på kopier av Koranen (The Economist, 15. mai 2004). Begge sider har blitt anklaget for å begå alvorlige menneskerettighetsbrudd inkludert massedrap, plyndring og voldtekter av sivilbefolkningen. De bedre bevæpnede janjaweedene fikk imidlertid raskt overtaket. Da våren kom i 2004 hadde flere tusen mennesker – for det meste fra den ikke-arabiske befolkningen – blitt drept og så mye som en million til hadde blitt drevet fra hjemmene sine, noe som hadde ført til en stor humanitær krise i regionen. Krisen fikk en internasjonal dimensjon da over 100 000 flyktninger strømmet inn i nabolandet Tsjad forfulgt av janjaweediske militsmenn som støtte sammen med tsjadske regjeringsstyrker langs grensen. Mer enn 70 militsmenn og 10 tsjadske soldater ble drept i et væpnet sammenstøt i april. Krisens størrelsesorden hadde ført til advarsler om en umiddelbart forestående katastrofe med advarsler fra FNs generalsekretær Kofi Annan om at faren for folkemord var skremmende reell i Darfur. Janjaweedkampanjens størrelsesorden har ført til sammenlikninger med folkemordet i Rwanda, en parallell som hissig benektes av den sudanesiske regjeringen. Uavhengige observatører har bemerket at taktikkene som inkluderer avkapping av kroppsdeler og drap på ikke-stridende og til og med barn og spedbarn likner mer på den etniske rensingen som ble brukt i krigene i det tidligere Jugoslavia, men har advart om at regionens fjerntliggende plassering betyr at hundretusener effektivt er avstengt fra hjelp. Den Brussel-baserte internasjonale krisegruppen (International Crisis Group, ICG) har rapportert at over 350 000 mennesker potensielt kan omkomme som et resultat av sult og sykdom. Intervensjonsnettverk mot folkemord (Genocide Intervention Network) har innsamlet private donasjoner for å finansiere fredsbevarere fra den afrikanske union i Darfur. Juli 2004. Tidlig i juli 2004 besøkte Annan og USAs daværende utenriksminister Colin Powell Darfurregionen og oppfordret den sudanesiske regjeringen innstendig om å slutte å støtte Janjaweed-militsen. Annan beskrev reisene som konstruktive. Den afrikanske union og den europeiske union har sendt monitorer (per 5. juli 2004) for å observere våpenhvilen som ble undertegnet 8. april 2004. Imidlertid har Janjaweed-angrepene ikke stanset slik USA og mer nylig Human Rights Watch har bemerket. I følge BBC i juli, anslår analytikere at minst 15 000 soldater ville trenges for å gjøre slutt på konflikten. Den 23. juli 2004 vedtok det amerikanske senatet og kongressen en felles resolusjon som erklærte den væpnede konflikten i den sudanesiske regionen Darfur for å være folkemord og oppfordret Bush-administrasjonen om å lede en internasjonal innsats for å sette en stopper for det. Den 30. juli ga FN den sudanesiske regjering 30 dager på å avvæpne Janjaweed og bringe dem for retten i sikkerhetsrådets resolusjon 1556. Dersom denne fristen ikke overholdes om 30 dager «uttrykker [rådet] sin intensjon om å vurdere» sanksjoner. Den arabiske liga ba om en lengre periode og advarte mot at Sudan skulle bli et nytt Irak. Resolusjon 1556 påførte også Janjaweed og andre militser en våpenembargo. Fra den sudanesiske regjeringens synspunkt er konflikten bare en skuddveksling. Sudans president Omar Hassan al-Bashir sa, «Den internasjonale bekymringen over Darfur er i realiteten å rette skytset mot den islamske staten Sudan.» Sudan har advart Storbritannia og de Forente Stater om ikke å blande seg i det øst-afrikanske landets indre anliggender og sier at landet vil avvise enhver militærhjelp men ber om logistisk støtte. August 2004. I august 2004 sendte den afrikanske unionen 150 tropper fra Rwanda inn for å beskytte våpenhvilemonitorene. Imidlertid «inkluderte mandatet deres ikke beskyttelse av sivile.» Rwandas president Paul Kagame erklærte at «hvis det ble fastslått at de sivile er i fare da vil våre styrker helt klart gripe inn og bruke makt for å beskytte sivilister». En slik innsats ville imidlertid kreve mer enn 150 soldater. De fikk følge av 150 nigerianske tropper senere i måneden. Fredsforhandlinger som tidligere hadde brutt sammen i Addis Abeba den 17. juli ble gjenopptatt den 23. august i Abuja. Samtalene ble gjenåpnet i et bittert klima med anklager fra SLA mot regjeringen for brutte løfter som den ga ved den lite respekterte våpenhvilen i april. og råder til «en betydelig økning i den internasjonale tilstedeværelse i Darfur» for å kunne «monitorere» konflikten. Han truet imidlertid ikke og antydet heller ikke sanksjoner, hvilket FN hadde uttrykt sine «intensjoner om å vurdere» i resolusjon 1556. September 2004. Den 9. september 2004 erklærte daværende USAs utenriksminister Colin Powell til det amerikanske senatet at folkemord fant sted i Darfur, noe han klandret den sudanesiske regjering og Janjaweed for. Dette standpunktet ble kraftig avvist av den sudanesiske utenriksministeren Najib Abdul Wahab. De Forente Nasjoner i likhet med den afrikanske union og den europeiske union har ikke erklært Darfurkonflikten for å være et folkemord. Dersom den skulle vise seg å være et folkemord tillater folkeretten inngripen fra andre land. Også den 9. september 2004 fremmet USA et utkast til en FN-resolusjon som truet Sudan med sanksjoner mot landets oljeindustri. Dette ble antatt i modifisert form den 18. september 2004 som resolusjon 1564 (se nedenfor.) Den 13. september 2004 publiserte WHO en dødelighetsstudie for Darfur som var den første pålitelige indikator om dødsfall i Darfur. Den rapporterte at 6 000 til 10 000 mennesker døde hver måned i Darfur. Mange ble knyttet til diaré, men den betydeligste årsak til dødsfall var voldelig død for de i aldersgruppen 15 til 49. Mortalitetsratene var betydelig høyere enn kriseterskelen og var 3 til 6 ganger høyere enn de vanlige afrikanske dødsratene. Den 18. september 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1564 som presset den sudanesiske regjering til å handle raskt for å forbedre situasjonen ved å true med muligheten for oljesanksjoner i tilfelle fortsatt ikke-etterlevelse av resolusjon 1556 eller hvis regjeringen skulle nekte å akseptere utvidelsen av kontingenten av fredsbevarende styrker fra den afrikanske union. Resolusjon 1564 etablerte også en internasjonal undersøkelseskommisjon for å undersøke brudd på menneskerettighetene og for å avgjøre hvorvidt folkemord fant sted. I kjølvannet av denne resolusjonen skulle den fredsbevarende styrken utvides til 4 500 tropper. Den 30. september 2004, under den første av tre amerikanske presidentvalgdebatter spurte ordstyreren Jim Lehrer hvorfor ingen av kandidatene hadde drøftet utplassering av troppestyrker i Darfur. Senator John Kerry svarte at «en av årsakene til at vi ikke kan gjøre dette er at vi har for mange oppgaver allerede», men han var enig i at han ville ha brukt amerikanske styrker «i noen grad for å integrere med den afrikanske union.» President Bush viste til hjelp som var vedtatt for regionen og var enig i at handling burde skje via den afrikanske union. Begge kandidater var enige i at det som skjedde i Darfur var folkemord. Oktober 2004. Den 15. oktober 2004 anslo representanten David Nabarro fra Verdens Helseorganisasjon at 70 000 mennesker hadde dødd av sykdom og feilernæring i Darfur siden mars. Den 17. oktober 2004 ble tanken om utenlandsk inngripen avvist i et møte mellom lederne for Libya, Sudan, Egypt, Nigeria og Tsjad. De erklærte at de anså det for å være et rent afrikansk anliggende. Magued Abdel Fattah, talsmann for den egyptiske president, sa at det internasjonale samfunn burde «forsyne Sudan med assistanse som gjorde det mulig for landet å oppfylle sine forpliktelser i henhold til FN-resolusjoner (om Darfur) istedenfor å legge press på landet og utstede trusler.» Den afrikanske union hadde forventet å ha 3000 troppeforsterkninger på plass i regionen en gang i november men oppga pengemangel og «logistiske vanskeligheter» som forklaring for den forsinkede utplasseringen i påvente av at AUs freds- og sikkerhetsråds møte 20. oktober skulle avgjøre de utvidede oppgavene og størrelsen på styrken. Det ble avgjort at disse AU-troppene, fra både Nigeria og Rwanda, ville bli utplassert innen 30. oktober. FN lovte $100 millioner i støtte til styrken, omtrent halvparten av de $221 millioner det ville koste å ha dem utplassert i ett år. Den europeiske union mobiliserte det resterende, ytterligere 80 millioner euro 26. oktober fra afrikansk fredstiltak African Peace Facility) for å støtte utplasseringen og operasjonene av AUs observasjonsoppdrags kontingent på 3144 personer som skal overvåke innføringen av våpenhvileavtalen. Fredssamtaler mellom Sudan og opprørere i Darfur ble planlagt gjenopptatt den 21. oktober i Abuja, Nigeria. Opprørerne møtte imidlertid opp for sent og samtalene begynte ikke før 25. oktober. Ytterligere to opprørsgrupper vil nå være med på forhandlingene, og den eksisterende våpenhvileavtalen forventes å bli klar i løpet av samtalene. November 2004. En landsbyhelsestasjon ødelagt av et angrep fra Janjaweed-militsen. Den 2. november rapporterer FN at sudanesiske tropper har herjet flyktningleirene Abu Sharif og Otash nær Nyala i Darfur og har forflyttet en rekke av beboerne og nektet hjelpeorganisasjoner tilgang til de gjenværende beboerne inni leirene. I mellomtiden fortsatte samtalene i Abuja med forsøk på å nå enighet om en flyforbudssone over Darfur i tillegg til en bakke-våpenhvile og en avvæpning av militsene. En tredje FN-resolusjon blir vurdert som skal oppfordre til en rask slutt på konflikten. Den 9. november undertegnet den sudanesiske regjeringen og de to fremste opprørsgruppene, Rettferdighets- og Likhetsbevegelsen (JEM) og Sudans Frigjøringsbevegelse (SLM) to avtaler som hadde som mål kortsiktig framgang i løsningen av Darfur-konflikten. Den første avtalen etablerte en flyforbudssone over opprørskontrollerte områder av Darfur – et tiltak utformet for å gjøre slutt på det sudanesiske militærets bombing av opprørslandsbyer i regionen. Den andre avtalen innvilget internasjonale hjelpeorganisasjoner ubegrenset adgang til Darfur-regionen. Avtalene var resultat av fredssamtaler sponset av den afrikanske union som ble påbegynt i Abuja 25. oktober. Delegater ga uttrykk for at en senere omgang med forhandlinger som var forventet å begynne i midten av desember ville arbeide med en mer langsiktig politisk avtale. Samtalene kan ha ført til gjennombruddsavtalene på grunn av et overhengende møte i FNs sikkerhetsråd som mange ventet ville ha innført oljesanksjoner mot den sudansesiske regjeringen dersom det ikke ble gjort framskritt. Til tross for avtalene den 9. november fortsatte voldsutøvelse å finne sted i Sudan. Den 10. november – en dag etter avtalene – gjennomførte det sudanesiske militæret angrep på flyktningleirer i Darfur framfor øynene på observatører fra FN og den afrikanske union. Den 22. november angrep opprørere de regjeringskontrollerte politistasjonene i byen Tawila i Nord-Darfur under påskudd av at Janjaweed-medlemmer hadde nektet å betale for kveg på byens marked. Det sudanesiske militæret gjengjeldte den 23. november med bombing av byen. Januar 2005. Den Internasjonale Undersøkelsekommisjon for Darfur overleverer sin rapport til generalsekretæren den 25. januar. Kommisjonene hadde funnet at den sudanesiske regjering og Janjaweed var ansvarlige for alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov som utgjorde forbrytelser i følge folkeretten. Riktignok hadde den sudanesiske regjering ikke drevet noen folkemords-kampanje i Darfur. Kommisjonen identifiserte 51 individer som ansvarlige for bruddene på menneskerettigheter og anbefalte umiddelbar rettssak ved den internasjonale straffedomstolen. Mars 2005. Den 7. mars talte FNs generalsekretær Kofi Annan til FNs sikkerhetsråd og anmodet om at den fredsbevarende styrken måtte bli økt for å gi støtte til de 2000 soldatene fra den afrikanske union som allerede var utplassert. En resolusjon for utplasseringen av ytterligere 10 000 fredsbevarende soldater var blitt forsinket av sikkerhetsrådets manglende evne til å bli enige om mekanismene som skulle bli brukt for å prøve krigsforbrytere for retten og anvendelsen og utstrekningen av sanksjoner. En rekke av sikkerhetsrådets medlemmer ønsket krigsforbrytere stilt for retten av den internasjonale straffedomstolen, et forslag USA imidlertid nektet å gi sin tilslutning til. Et afrikansk-drevet tribunal var blitt foreslått som et mottiltak, og forslag var blitt lagt fram om at rettssaker skulle føres i Tanzania og Nigeria. Den foreliggende resolusjonen ble også møtt med kritikk ettersom den var uklar om hvorvidt fredsbevarerne skulle utplasseres i Darfur eller for å overvåke freden i det sørlige Sudan Den 24. mars ble en fredsbevarende styrke godkjent for å overvåke freden i det sørlige Sudan. Sikkerhetsrådet stod imidlertid fremdeles i stampe med hensyn til Darfur. Den 29. mars ble sikkerhetsrådsresolusjon 1591 vedtatt 11–0. Resolusjonen styrket våpenboikotten og påførte dem som ble ansett for å være ansvarlige for grusomhetene i Darfur fastfrysing av midler og reiseforbud. Det var enighet om at krigsforbrytere vil bli ført for retten ved den internasjonale straffedomstolen. FN kom ut med et nytt anslag på 180 000 over dem som hadde dødd som et resultat av sykdom og feilernæring i løpet av konfliktens 18 måneder så langt. De gjorde ikke noen overslag over antall voldsrelaterte dødsfall. April 2005. Den 5. april ble det rapportert at FN har gitt ICC navnene på femtien personer mistenkte for krigsforbrytelser. Listen kan inneholde høytstående offentlige ansatte fra Sudan. Den sudanesiske regjeringen har sagt at den ikke vil utlevere de mistenkte. Den forseglede listen som ble presentert for den internasjonale straffedomstolen på tirsdag ble opptegnet etter en etterforskning utført av FN av påstander om drap, tortur og voldtekter som skulle ha blitt begått av regjerings- og militsstyrker i Darfur-regionen. Den sudanesiske presidenten Omar al-Bashir, som ble støttet av svære protester mot FN i Sudans hovedstad Khartoum, var krass i sin kommentar til FN-resolusjonen sist uke for å bringe de mistenkte for retten foran en domstol, og han la til at han «vil aldri overgi noen sudanesiske statsborger til en fremmed domstol». Den 29. april ble det rapportert at regjeringen Bush hadde smidd et «nært etteretningspartnerskap» med den sudanesiske regjeringen på tross av dens nærvær på USAs liste over stater som sponser internasjonal terrorisme og erklæringen om folkemord fra regjeringens tidligere utenriksminister, Colin Powell. Mai 2005. Internflyktninger – mor og feilernært barn i Nord-Darfur Den libyske lederen Muammar al-Gaddafi inviterte fra Sudan, Nigeria, Egypt, Tsjad og Eritrea til et toppmøte i Tripoli for å samtale om konflikten i Darfur. De to viktigste opprørsgruppene i Darfur, Sudans Frigjøringsbevegelse og Rettferdighets- og Likhetsbevegelsen annonserte at de ønsket å gjenoppta fredsforhandlingene. Tidligere forhandlinger skulle løses opp til fordel for nye samtaler i håp om å oppklare uoverensstemmelsene. Det syntes som et mulig nøkkelpunkt i forhandlingene var etterlevelse eller avvisning av å overlevere mistenkte for krigsforbrytelser til organisasjoner slik som den internasjonale straffedomstolen i Haag. Legen Paul Foreman fra Leger Uten Grenser ble arrestert av sudanesiske myndigheter på grunn av utgivelsen av en rapport som ga detaljer om hundrevis av voldtekter i Darfur. Påstander begynte å komme til overflaten om at regjeringen Bush å påfallende grad var begynte å nedtone sin beskrivelse av situasjonen i Sudan – den sluttet å kalle Darfur-konflikten et folkemord og hevdet at FNs anslag over antall døde kunne være for høyt – og at dette skyldtes økt samarbeid fra sudanesiske myndighetspersoner i krigen mot terrorisme. Påstanden framholdt at generalmajor Salah Abdallah Gosh som skal ha vært deltakende i opplæringen av Janjaweed ble fløyet til Washington som samtaler på toppnivå med sine amerikanske kolleger, angående krigen mot terrorisme. Juli 2005. Sikkerhetssituasjonen i regionen bedret seg ifølge øverstkommanderende for den afrikanske unions fredsbevarende styrke. Det hadde ikke vært noen større konflikter siden januar, og tallet på angrep mot landsbyer var sunket. Det var for tiden omkring 3000 soldater der for å sikre freden og flere ble ventet å ankomme i de kommende måneder, slik at tallet var forventet å nå 7000 tropper i september. I tråd med en beslutning fattet av freds- og sikkerhetsrådet hadde Nigeria sendt en bataljon med 680 soldater den 13. juli 2005, og ytterligere to skulle sendes etter i løpet av kort tid. Rwanda skulle sende en bataljon, Senegal, Gambia, Kenya og Sør-Afrika skulle også sende tropper. Canada skulle gjøre tilgjengelig 105 pansrede kjøretøyer, trenings- og vedlikeholdsbistand samt personlig verneutstyr som støtte til den afrikanske unions oppdrag i Sudan (AMIS). Den 10. juli ble tidligere opprørsleder John Garang innsatt som Sudans visepresident. En ny grunnlov var innført og alle partier skulle få en mer rettferdig representasjon. Den amerikanske viseutenriksminister Robert Zoellick roste de politiske forandringene og den bedrede sikkerhetssituasjonen. Kofi Annan og Sør-Afrikas president Thabo Mbeki overvar seremonien. August 2005. Den 1. august døde Sudans nyvalgte visepresident John Garang i en helikopterstyrt. Han var en tidligere leder av det sudanesiske folkets frigjøringshær (SPLA) og var av mange sett på som et essensielt element i et Sudan som er fritt for folkemord. Dette har utløst fornyede bekymringer i hele det internasjonale samfunn om Sudans evne til å samles mot trusselen om folkemord. De langsiktige virkningene av Garangs død var fortsatt uklare, og på tross av de nylige forbedringer av sikkerhetssituasjonen, gikk samtaler mellom de ulike opprørsgruppene i Darfur-regionen tregt, uten utsikter til en endelig fredsavtale. September 2005. Den 15. september begynte en serie samtaler arrangert av den afrikanske union i Abuja, Nigeria. Representanter for den sudanesiske regjeringen og de to viktigste opprørsgruppene deltok i samtalene, men Sudans Frigjøringsbevegelse (SLM) nektet å være til stede og i følge en reporter fra BBC ville SLM «ikke anerkjenne noe som man [evt ble] enige om i samtalene». Oktober 2005. Etter at en regjeringsstøttet arabisk milits gikk til angrep på flyktningleiren Aro Sharow den 28. september og drepte minst 32, anklaget den afrikanske union den 1. oktober både den sudanesiske regjering og opprørerne for å bryte våpenhvileavtalen. Nyhetsbyrået Associated Press rapporterer at den afrikanske union fordømmer regjeringens «handlinger av ‘beregnet og vilkårlig ødeleggelse’ som har drept minst 44 mennesker og gjort tusenvis til flyktninger i løpet av to uker.» Den 9. oktober bortførte en opprørsgruppe 18 medlemmer av en gruppe fra den afrikanske unions fredsbevarende styrke men satte de fleste av dem fri etter forhandlinger. I kjølvannet av en opptrapping av kampene i regionen annonserte FN den 13. oktober at de vil trekke ut all ikke-essensiell bemanning fra Darfur. Vest-Darfur er etter sigende for farlig for hjelpeorganisasjoner å operere i. November 2005. Angrep på fredsbevarende styrker fra den afrikanske union fra opprørere førte til at den sudanesiske regjeringen godkjente utplassering av 105 Grizzly pansrede personellkjøretøyer donert av Canada for å hjelpe de fredsbevarende styrkene fra den afrikanske union i den vestre regionen av Darfur. Den sjuende omgangen av fredssamtaler ble planlagt igangsatt den 21. november 2005. Desember 2005. Et angrep på den tsjadske byen Adre nær den sudanesiske grensen førte til at tre hundre opprørere mistet livet, det andre angrepet i regionen på tre dager. De økende spenningene i regionen førte til at regjeringen i Tsjad uttrykte sin fiendtlighet overfor Sudan og oppfordret tsjadske borgere til å mobilisere mot den «felles fienden». (Se Tsjad-Sudan-konflikten) Den 24. desember avviste den amerikanske kongressen Condoleezza Rices anmodning om å bevilge på nytt $50 millioner i bistand til den afrikanske union som menneskerettighetsgrupper sier hadde blitt fjernet fra budsjettet i november. Februar 2006. Den 3. februar 2006, i det USA begynte sin månedslange ordførerperiode i sikkerhetsrådet ønsket USA et vedtak om å begynne planleggingen av forsendelsen av fredsbevarende styrker fra FN til Darfur. Sikkerhetsrådet var enstemmig enige om å begynne planleggingsprosessen om å sende tropper i påvente av at en endelig beslutning tas senere. Da anmodet om et troppenærvær på mellom 12 000 og 20 000 i Darfur samt at de 7000 soldatene fra den afrikanske union som allerede er der får nye våpen og blir innlemmet i FN-operasjonen. Utover dette ville de få et utvidet mandat til å beskytte sivile. Like fullt ble det forventet vanskeligheter i arbeidet med å finne stater som var villige til å stille med tropper til FN-oppdraget. Selv om USA fremmet forslaget ble det ikke ventet at amerikanske tropper ville delta i operasjonen. Dessuten hadde Sudans leder Omar al-Bashir, som i vide kretser ble antatt å støtte Janjaweed-militsen i Darfur, også hyppig uttrykt sin motstand mot at fredsbevarende styrker fra FN skulle komme og ytterligere komplisere problemet. Selv om man skulle velge å anta at disse vanskene blir løst, var det ikke trolig at FN-styrker ville dukke opp i Darfur på nærmere ett år. April 2006. Under en rekke folkemøter ble det oppfordret til økt hjelpeinnsats. Mai 2006. Den 5. mai inngik den sudanesiske regjering en avtaler med Sudans frigjøringshær ("Sudan Liberation Army", SLA). Men avtalen ble avvist av to andre og mindre grupper, Rettferds- og likhetsbevegelsen (Justice and Equality Movement) og en utbrytergruppe fra SLA. Avtalen var blitt inngått etter forarbeid fra USA og Den afrikanske union ("African Union", AU) og andre utenlandske aktører i Abuja i Nigeria. Den gikk inn for avvæpning av Janjaweedmilitsen, og for at opprørsstyrkene skulle oppløses og dets medlemmer inkorporeres i hæren. Trashiyangtse. Trashiyangtse, også skrevet Trashi Yangtse'", er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Inntil 1992 var fylket en del av Trashigang fylke, som ligger sør-sørøst for Trashiyangste. Nasjonalparken Bomdeling viltreservat ligger i fylket. Her har den svært sjeldne svarthalstranen sitt vintertilhold. Jay and Silent Bob Strike Back. "Jay and Silent Bob Strike Back" er en komedie fra 2001 skrevet og regissert av Kevin Smith. Filmen er den femte i Smiths rekke av filmer fra New Jersey, og har bi-figurene Jay and Silent Bob fra de forrige filmene som hovedfigurene. Filmen ble skrevet av Smith for Jason Mewes, som spiller Jay, som motivasjon for at han skulle kutte ut heroin- og Oxycontinmisbruket sitt. Filmen er også en gavepakke til Smiths fans, med en mengde referanser til tidligere filmer og cameoroller fra Smiths skuespillervenner. Filmen fikk en R-rating i USA på grunn av dens drøye språkbruk, samt holdninget til sex, vold og narkotika. Handling. Jay og Silent Bob oppdager at Miramax Films skal lage en film basert på tegneserien Bluntman & Chronic, en tegneserie som er basert på dem selv. De oppdager også Internett, og at filmen blir kritisert av filmfans. De bestemmer seg for å dra til Hollywood for å stoppe svertingen av navnene deres, eller i alle fall få pengene de mener de har krav på. Underveis støter de på en dyreverngruppe kalt K.L.I.T.T. som de haiker med, bestående av fire kvinner og en mann, på vei for å frigjøre en orangutang fra et dyretestingslaboratorium. Men organisasjonen er bare en falsk front, egentlig er de fire kvinnene en smykketyvliga og mannen bare et offerlam. Jay får kastet ut mannen etter at han lurer han til å si at han kunne tenke seg sex med en sau, for å komme nærmere Justice, en av jentene Jay forelsker seg i. Jay og Silent Bob blir latt i stikken og får skylden for innbruddet. Sammen med orangutangen fra labben drar de videre til Hollywood med viltdyrsmarshallen Willenholly i hælene... Walter Reder. Walter Reder (født 4. februar 1915, død 26. april 1991) var en sudettysk offiser i tysk tjeneste før og under andre verdenskrig. Han oppnådde i løpet av krigen grad av SS-Obersturmbannführer, og ble dekorert med Jernkorset samt Det tyske kors i gull. Reder var offiser i SS Pansergrenader, utdannings- og erstatningsbataljon 3 i Warszawa da enheten var aktivt med på å slå ned opprøret i byens jødiske ghetto, fra 19. april 1943 til 16. mai 1943. Han tjenestegjorde i 3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf» og var sjef for 16. SS-pansergrenaderdivision «Reichsführer-SS» da avdelingen i 1944 drepte 1 834 innebyggere under en massakre i Marzabotto i Italia. Reder ble arrestert av amerikanerne umiddelbart etter krigen i 1945, og deretter overlevert til britene. Han ble så utlevert til Italia i 1948 for å stilles til ansvar for sine krigsforbrytelser. Da saken kom opp for retten ble han dømt til livsvarig fengsel i 1951. Dommen ble sonet i et militærfengsel i Gaeta, mellom Roma og Napoli. Han skrev i 1984 et angrende brev til Marzabottos borgere. Her erklærte Reder at han vedkjente seg sin «personlige rolle» i ansvaret for massakren. Da hadde østerrikske myndigheter arbeidet i flere år med å få ham løslatt. Reder ble løslatt 24. januar 1985, som siste gjenværende dømte tyske krigsforbryter i Italia, og sendt hjem til Østerrike. Der ble han møtt ved flyplassen av Østerrikes forsvarsminister, Friedhelm Frischenschlager, som hilste Reder velkommen med et håndtrykk for deretter å eskortere ham til offisersmessen. Denne mottakelsen vakte internasjonal fordømmelse. Reder bosatte seg i Kärnten, der han arbeidet for et parlamentsmedlem fra det konservative og kristne Österreichische Volkspartei. Reders anger viste seg imidlertid å ha vært lite oppriktig: Seks måneder etter hjemkomsten trakk han tilbake sin unnskyldning. Reder døde i Wien seks år senere. Sigibert I. Sigibert I (535–575) var merovingernes konge av Austrasia fra hans far døde i 561 til hans egen død. Han var den tredje overlevende av fire sønner etter Klotar I og Ingund. I sitt styre var han stort sett opptatt med en vellykket borgerkrig mot sin halvbror, Chilperik. Da Klotar I døde i 561, ble kongedømmet hans delt etter frankernes tradisjon mellom hans fire sønner: Sigebert ble konge av den nordøstlige delen kjent som Austrasia med sin hovedstad i Reims. Han la til territorium da hans bror Charibert døde i 567 eller 568. Charibert hadde selv motsatt kongedømmet sentrert rundt Paris, Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans og den yngste sønnen, den tidligere nevnte Chilperik, fikk Soissons som ble Neustria da han fikk sin del av Chariberts kongedømme. Plyndringstokt av avarer, en modig nomadisk stamme som var i slekt med hunnerne, fikk Sigibert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep to ganger, i 562 og rundt 568. Da han så dette, sendte Chilperik, den mest fornuftige av Sigiberts brødre, bud til Atanagild om hans andre datters hånd. Denne datteren, Galswintha, ble gitt ham og han forlot sine andre koner. Men han ble snart trett av henne og fikk henne myrdet for å gifte seg med Fredegund. Sigibert søkte hevn. De to brødrene hadde allerede vært i krig, men deres fiendskap steg nå til en lang og bitter krig som ble fortsatt av begges etterkommere. Sigibert tok kontroll over Poitiers og Touraine i 573, og erobret nesten hele hans kongedømme. Chilperik gjemte seg så i Tournai. Men i Sigibert triumf, da han akkurat hadde blitt erklært konge av Chilperiks undersåtter i Vitry, ble han drept av to attentatsmenn som arbeidet for Fredegund. Han ble etterfulgt av sin sønn Childebert under Brunhildas regentskap. Brunhilda og Childebert satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etterhvert adopterte Childebert som sin egen sønn og arving. Einsatzgruppenprosessen. Einsatzgruppenprosessen (offisielt "Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.") var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Einsatzgruppenprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Einsatzgruppen var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i Øst-Europa hvor de drepte et stort antall jøder og andre sivile. Fra 1941 til 1943 skal de ha vært ansvarlige for drapene på mer enn en million jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Saken ble ført for Militærtribunal II-A, med dommerne Michael A. Musmanno (rettens president), John J. Speight og Richard D. Dixon. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens aktoratets sak ble lagt frem av Benjamin B. Ferencz. Tiltalebeslutningen ble lagt frem 3. juli 1947 for 18 tiltalte, og utvidet til å omfatte de siste seks den 29. juli. Prosessen ble ført 29. september 1947 til 10. april 1948. Tiltalen. Samtlige ble tiltalt under alle tre punkter. Alle erklærte seg ikke skyldige. Tribunalet fant alle skyldige på alle punkter, unntatt Rühl og Graf som bare ble kjent skyldig i punkt 3. De tiltalte. Av de fjorten dødsdommene ble bare fire eksekvert, mens de andre fikk sine dommer omgjort til fengselstraff av varierende lengde i 1951. I 1958 ble alle de som fortsatt satt fengslet løslatt. Joseph Kotalla. Joseph Johann Kotalla (født 14. juli 1908, død 31. juli 1979) var leirkommandant i den tyske garnisonen Amersfoort. Etter den tyske garnisonens kapitulasjon i Nederland i 1945 ble han arrestert for krigsforbrytelser og stilt for retten. Han ble dømt til døden i Nederland i 1948, men fikk senere dommen omgjort til livsvarig fengsel. Dommen ble sonet i det gamle kretsfengselet i Breda, hvor Kotalla døde i 1979 etter lengre tids sykdom. Grunnet Kotalla svake helsetilstand vurderte myndighetene sommeren 1979 å løslate Kotalla, men de valgte i stedet å forholde seg til straffeutmålingen. I Nederland var det en sterk bevissthet om alvoret i Kotällas forbrytelser, noe som kom til uttrykk gjennom en langvarig og effektiv kampanje for å hindre løslatelsen av Kotälla og hans to tyske medfanger, livstidsdømte Ferdinand aus der Fünten og Franz Fischer. Opinionen gjorde inntrykk på myndighetene, som tidligere hadde vist større mildhet overfor tyske krigsforbrytere. Men det faktum at Kotalla døde i fengselet medvirket til myndighetenes beslutning om å løslate aus der Fünten og Franz Fischer i 1989, da det var klart at deres død var nært forestående. Ferdinand aus der Fünten. Ferdinand Hugo aus der Fünten (født 17. desember 1909, død 19. april 1989 i Duisburg) var SS-Hauptsturmführer og sjef for Sicherheitsdienst (SD) i det tysk-okkuperte Amsterdam under andre verdenskrig. Han var medansvarlig for deportasjonen av 100 000 nederlandske jøder til en sannsynlig død i de tyske utryddelsesleirene. Aus der Fünten ble arrestert for krigsforbrytelser av nederlenderne etter tyskernes kapitulasjon i 1945. Han ble stilt for retten og dømt til døden i 1948, men fikk dommen senere omgjort til livsvarig fengsel. I motsetning til de aller fleste tyske krigsforbryterne som sonet livstidsdommer, måtte Fünten se langt etter en tidlig løslatelse. En sterk offentlig opinion og en noenlunde fast politisk vilje sørget for det. Vest-tyske myndigheters gjentatte forsøk siden begynnelsen av 1970-årene på å få løslatt Aus der Fünten på humanitært grunnlag, ble derfor også avvist. Først mot slutten av 1980-tallet skjedde det en holdningsendring i forhold til hans fortsatte fangetilværelse, og etter vedtak i den nederlandske nasjonalsamlingen ble Aus der Fünten løslatt fra Breda-fengselet 27. januar 1989, sammen med den tyske medfangen Franz Fischer. Den sterkt svekkede Aus der Fünten forlot fengselet i en ambulanse, og ble umiddelbart transportert hjem til Tyskland, hvor han døde mindre enn tre måneder senere. Etter Rudolf Hess' død i 1987 hadde han og Franz Fischer vært de eneste tyske krigsforbryterne som hadde sittet i fangenskap helt siden andre verdenskrig. Dogma (film). "Dogma" er en komedie skrevet og regissert av Kevin Smith. Filmen skapte stor kontrovers med det som etter sigende var en antikristent og spesielt antikatolsk budskap. Protestene, og dødstruler til både Kevin Smith og Harvey og Bob Weinstein, førte til at premieren på filmen ble utsatt nesten et år. Filmen er den fjerde i hans filmer fra New Jersey (det skulle opprinnelig bare være en trilogi), og inneholder referanser til de andre filmene, og da spesielt Jay and Silent Bob. Handling. To falne engler, Bartleby og Loki, som er dømt til å leve i Wisconsin i all tid, blir sendt et avisutklipp av demonen Azrael om at en katolsk kirke i New Jersey som har lovet syndsforlatelse til alle som oppsøker kirken i et forsøk på å øke populariteten til katolismen. Hvis de oppsøker kirken, vil de bli tilgitt og kan dermed komme inn i himmelen. Dette gjør at Gud ikke lenger bestemmer, og dermed vil verden gå under. Guds Stemme, engelen Metatron, viser seg for abortklinikkarbeideren Bethany og forteller at hun er Maria og Josefs siste etterkommer, og dermed Jesus' siste slektning, og at hun på grunn av dette har blitt valgt til å stoppe Bartleby og Loki. Hun får hjelp av Rufus, den trettende apostel som har blitt skrevet ut av Bibelen fordi han er svart; Serendipity, en muse som har blitt menneske med skrivesperre; og de to profetene Jay og Silent Bob. Temaet i filmen er at moderne mennesker har mistet troen på Gud, og faren for at troen skal bli blandet med regler om hvordan man skal tro. Tom Russell. Tom Russell, fødenavn "Thomas George Russell" (født i 1950 i Los Angeles) er en amerikansk sanger og låtskriver. Selv om Tom Russell ofte blir identifisert med country og western-tradisjonen har hans musikk også elementer fra folkemusikk, Tex-Mex, irske og faktisk også norske tradisjoner. Hans sanger har blitt innspilt av musikere som Johnny Cash, Nanci Griffith, Dave Alvin og andre. Tom Russell har slekt i Norge og har gjentatte ganger skrevet sanger om Norge. Han åpnet festivalen Vossajazz i 1999 med sin folkemusikkopera "The Man From God Knows Where". I tillegg til sin musikk har han også utgitt en roman og en bok om å skrive sanger sammen med medforfatter Sylvia Tyson. Tidlige karriere. Russell ble utdannet fra University of California med eksamen i kriminologi i 1971 og var også lærer på en skole i Nigeria samtidig med Biafra-krigen. Han levde også i Spania og Norge, og arbeidet en tid i et sirkus i Puerto Rico. Han begynte sin musikalske karriere tidlig på 1970-tallet i Vancouver, blant annet med å spille på stripperbarer. Senere flyttet han til Texas og dannet et band med sangeren og pianisten Patricia Hardin. De spilte inn to album, men skilte lag i 1979 på samme tid hvor Russell drav vekk fra musikkindustrien. Mens han jobbet som en drosjesjåfør i Queens møtte Russell gitaristen Andrew Hardin (ikke i slekt med Patricia Hardin). Etter å ha hørt hans sanger overtalte Hardin ham til at de skulle danne et nytt band. Kort tid etter dette var Robert Hunter fra Grateful Dead passasjer i Russells drosje. Russell sang for ham sin sang "Gallo Del Cielo". En imponert Hunter inviterte Russel og Hardin å bli med ham på scenen i New Yorks Bitter End, og deretter ble de Hunters fast åpningsnummer. Hardin forble fast som Russells medmusikant inntil april 2006. Tom Russell Band. På 1980-tallet gjorde Russell fire album som ble kreditert Tom Russell Band som besto av Russell, Hardin og trekkspill-mesteren Fats Kaplin. Disse albumene blandet elementer fra folkemusikk, country og rock, og ofte også musikk som var inspirert av sørvest området i USA, det såkalte amerikansk «blue collar» livet, og fra hendelser fra hans eget fargerike liv, som for eksempel sangen "Road to Bayamon", en konsertfavoritt, som handlet om hans tid i Puerto Rico. Siden midten av 1980-tallet har han delvis vært bosatt i Oslo, og han har tidligere spilt inn tre album i Norge. Hans tilnærming til historiefortellinger ble også vist i sanger som "Haley's Comet", som også har blitt spilt inn av medforfatter Dave Alvin og forteller om de siste triste dagene til Bill Haley. I 1987 samarbeidet han med Ian Tyson på en ny versjon av "Gallo del Cielo" som vant prisen "CMA Award" for årets beste singel. Mannen fra Gud vet hvor. På 1990-tallet utga Russell et antall soloalbum, samarbeid med blues-sanger Barrence Whitfield på to album, og spilte også inn et akustisk album som mikset nytt materiale med hans favorittsanger med cowboy-temaer. Han så også at en ny versjon av hans sang "Outbound Plane" ble en Top Ten-country hit med Syzy Bogguss. Imidlertid ble hans mest betydningsfull album på 1990-tallet hans folkemusikkopera "The Man From Gods Knows Where" (1999). Ved å trekke på musikk fra Norge og Irland i tillegg til amerikansk folkemusikk og country tok albumet form som en sangsyklus som sporet reisene til Russells forfedre fra Europa, henholdsvis fra Norge og Irland, to av de land hvor flest mennesker emigrerte til USA i den store emigrasjonsbølgen. Albumet ble spilt inn i Norge, faktisk nært det sted hvor hans tippoldefar ble født i 1847. Albumet har andre sangere som Iris Dement, Dolores Keane og Dave Van Ronk som spiller stemmene til Russells ulike forfedre og forteller deres historier. I tillegg spiller den irske fløytisten og sekkepiperen Eoin O'Riabaigh og fra Norge bidro blant annet Annbjørg Lien på hardingfele og nøkkelharpe, Knut Reiersrud som multi-instrumentalist, og med vokale bidrag fra Kari Bremnes og Sondre Bratland. Erik Hillestad produserte og albumet er i Norge utgitt på Kirkelig Kulturverksted. Hotwalker. Russells album de siste årene har vært tungt influert av hans nåværende hjemby, El Paso. Album som "Borderland" har den sterkt Tex-Mex-influerte sangen om livet på begge sider av grensen. I 2005 utga Russel "Hotwalker", den andre delen i hans planlagte Americana-trilogi, den første delen av "The Man From God Knows Where". Dette konseptalbumet var hovedsakelig inspirert av hans korrespondanse med forfatteren Charles Bukowski. Undertittelen var "A Ballad for Gone America" og hadde sanger og opplesninger, mange av dem framført av en annen venn av Bukowski, sirkusdvergen Jack Horton. Innspilte biter av stemmene fra Lenny Bruce og Edward Abbey blir også hørt på albumet som tar form som en musikal-collage og et sørgedikt over det USA fra Russells barndom og til beat-generasjonen. I tillegg til å arbeide med ny musikk har Russell også stilt ut sine kunstverk og organiserer en årlig transamerikansk «musikktog» som inneholder kunstverksteder og konserter om bord et eldgammel langdistanse damptog. Childebert II av Austrasia. Childebert II (570–595) var konge i Austrasia fra 575 til han døde i 595. Han var den eldste sønnen av Sigibert I som han etterfulgte, og var konge av Burgund fra 592 til sin død, siden han ble adoptert av sin onkel Guntram som han etterfulgte. Da hans far ble myrdet i 575, ble Childebert ført fra Paris av Gundobald, en av hans trofaste lorder, til Metz, hovedstaden i Austrasia hvor han ble anerkjent som monark. Han var da bare fem år gammel og i løpet av hans lange styre som mindreårig, ble det kranglet om makten mellom hans mor Brunhilda og adelsmennene. Chilperik I, kongen i Paris, og Guntram søkte allianse med Childebert som ble adoptert av begge i rekkefølge. Men etter mordet på Chilperik i 584 og faren som oppstod mot det frankiske monarkiet gjennom en ekspedisjon av Gundobald i 585, kastet Childebert seg uten reservasjoner i armene på Guntram. Gjennom Andelot-pakten av 587 ble Childebert anerkjent som Guntrams arving, og med sin onkels hjelp slo han ned opprørene til adelsmennene og lyktes i å ta borgen Woëwre. Fredegund, Chilperiks kone, som ønsket å sikre Guntrams arv for hennes sønn Klotar II, gjorde mange forsøk på å drepe ham. Da Guntram døde i 592, annekterte Childebert kongedømmet Burgund og forsøkte til og med å ta Klotars eiendommer og bli frankernes enekonge. Men han døde i 595. Childebert II hadde hatt forbindelser med Østromerriket og kjempet i 585 i keiser Maurikios' navn mot langobardene i Italia. Granma. «Granma» er en yacht / lystbåt på 60 fot. Fidel Castro kjøpte båten i 1956 av en nordamerikansk pensjonist mens han og andre medlemmer av 26. juli-bevegelsen var i eksil i Mexico. Hensikten var å få et fartøy som kunne frakte de revolusjonære over til Cuba der de aktet å styrte diktatoren Fulgencio Batista. Planen. Den opprinnelige planen for Granmas ankomst til provinsen Oriente på Øst-Cuba, kan deles inn i fire faser. I første fase skulle de revolusjonære på Granma 30. november 1958 slå seg sammen med Celia Sánchez, Crescencio Perez og vel 100 mann som ventet på dem i nærheten av kystbyen Niguero. I neste fase skulle de – under ledelse av Fidel Castro – angripe garnisonen i Bayamo. Dette for å forhindre at troppeforsterkninger ble sendt fra Bayamo til Santiago de Cuba der Frank Pais samme dag – 30. november – skulle iverksette et opprør (se kart). I tredje fase skulle de revolusjonære seierherrene fra Bayamo slå seg sammen med Frank Pais gruppe i Santiago de Cuba og erobre også denne byen. I fjerde og siste fase satset man på at befolkningen i Oriente ville gjøre opprør, at dette ville smitte over til resten av landet og til slutt feie Fulgencio Batista ut av presidentembetet. Overfarten til Cuba. Granma var i dårlig stand. Motorene var nedslitte og gjorde at båten ikke kunne oppnå toppfart. I tillegg kunne radioen ombord bare motta og ikke sende, og gjorde det umulig for besetningen å holde kontakt med sine revolusjonære kontakter på Cuba. Da båten la ut fra Veracruz 25. november 1956 var den fullstendig overfylt. Granma var beregnet for 12 personer, men hele 82 mennesker var om bord og i tillegg kom våpen, ammunisjon, diverse utstyr og noe proviant. Som ikke det var ille nok, inneholdt tankene 4500 liter drivstoff, og det var ikke nok til å ta dem over til det sørøstlige Cuba. Derfor var de tvunget til å lagre 7500 liter drivstoff i kanner på dekk (Matthews, 1961). Det kom et opprør i Santiago 30. november i regi av 26. juli-bevegelsens leder i provinsen Oriente, Frank Pais, men på dette tidspunktet var Granma langt til havs. Dårlig vær og manglende navigasjonskunnskaper var en del av årsaken. Ankomsten. Granma fikk først landkjenning 2. desember 1956, men det skjedde ikke i Niguero (se kart) der Celia Sánchez fortsatt ventet på dem med lastebiler, jeep’er, våpen og en styrkte på vel 50 mann. Sammen med seg hadde hun også den «fredsløse» Crescencio Perez og hans styrke på 40-50 mann. Det Celia og Crescencio ikke visste, var at Granma var blitt oppdaget og beskutt av Batistas helikoptre, og at geriljasoldatene om bord var blitt tvunget i land i "Las Coloradas", mange mil sør om Niguero. Det nye landingsområdet var en uframkommelig mangrovesump. På grunn av lasten stakk Granma så dypt at hun ikke kunne manøvreres helt inn til land. Castros folk måtte derfor losse det de kunne fra henne mens de stod med sjøvann helt opp til brystet. Derfor fikk de bare med seg en brøkdel av våpnene og utstyret som de hadde ombord. Den 5. desember 1956 og etter nok en slitsom mars i ly av nattemørket blir de angitt av en lokal veiviser, og de utslitte geriljasoldatene blir omringet av Batistas soldater ved "Alegría de Pío", like øst om "Las Coloradas" (se kart og les Che Guevaras beretning om overfallet). I alt tre geriljasoldater blir drept i dette bakholdet. De øvrige spres for alle vinder i ulike grupper, stort sett uten å ha kontakt med hverandre. Noen grupper er heldige og møter liten motstand mens andre igjen utslettes av Batistas soldater. I de påfølgende timer og dager mister mange livet i trefninger. Et fåtall tas til fange, herunder også Fidel Castros nestkommanderende, Juan Manuel Márquez, som blir henrettet like etter tilfangetakelsen. En annen av de drepte er Antonio López som bidro til at Che Guevara og Fidel Castro ble kjent med hverandre i Mexico. De gjenlevende samles til slutt i tre grupper som setter kursen for Sierre Maestra. De tre gruppene ledes av Fidel Castro, Raúl Castro og Juan Almeida. På veien inn i Sierra Maestra får de god hjelp av nettverket av småbønder som Frank Pais og Celia Sánchez har organisert. Den 16. desember 1956 ankommer Fidel Castros gruppe det avtalte møtestedet, farmen "Cinco Palmas" i Sierra Maestra. Den 18. desember ankommer Raúl Castros gruppe og 21. desember ankommer Juan Almeidas gruppe som i tillegg er blitt forsterket av fem småbønder som ønsker å delta i geriljaen. Av de 82 som hadde vært ombord på Granma, er bare 12 tilbake: Fidel Castro, Efigenio Almejeiros, Raúl Castro, Ciro Redondo, Camilo Cienfuegos, Julio Díaz, Calixto García, Che Guevara (såret), Luis Crespo, Jose Ponce, Juan Almeida og Universo Sanchez. Museum og provins. Granma er i dag restaurert og står på revolusjonsmuseet i Havanna ("Museo de la Revolución"). Området i provinsen Oriente der Granma fikk landkjenning, ble etter revolusjonen omdøpt til provinsen Granma. Clerks II. "Clerks II", 2006, er en komedie skrevet og regissert av Kevin Smith. Filmen er en oppfølger til "Clerks." fra 1994, og er den siste filmen i hans New Jersey-serie. Filmen ble lagd delvis som en gulrot til Jason Mewes for at han skulle holde seg stoff-fri i minst ett år. Smith lagde også "Jay and Silent Bob Strike Back" for at Mewes skulle komme på rett kjøl igjen, men han nyktre liv holdt ikke lenge etter at filmen var ferdig. I filmen vil Jay and Silent Bob ikke lengre selge dop som en markering på at Mewes er nykter. Smith har sagt at "Clerks." handlet om hvordan det var å være 20, mens "Clerks II" handler om å være 30. Innspilling. Under innspillingen har Smith postet videodagbøker på filmens, for å dokumentere innspillingen. På samme nettsted har også Smith postet de to trailerene til filmen. Handling. Dante Hicks og Randall Graves må forlate sine jobber på henholdsvis Quick Stop og RST Video etter at bygningen brenner ned, og får seg jobb på Mooby's fast-food restaurant. Dante har planer om å jobbe der bare en lite periode, for å bli familiemann sammen med sin nye kjæreste. Randall får sin midtlivskrise når han ser hvilken forandring Dante har gjort med ditt liv. Også fra Quick Stop kommer også Jay og Silent Bob, som trenger et nytt sted å henge. Emil Haussmann. Emil Haussmann (født 11. oktober 1910 i Württemberg, død 31. juli 1947 i Nürnberg) var en tysk offiser i Schutzstaffel (SS). Haussmann hadde graden SS-Sturmbannführer, og tilhørte under andre verdenskrig Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D, underlagt Sicherheitsdienst. Han var en av 24 offiserer som ble tiltalt i Einsatzgruppenprosessen, men begikk selvmord før rettsforhandlingene startet. Haussmann gikk som 19 årlig i 1930 inn i NSDAP. Han arbeidet som folkeskolelærer fram til han i 1937 gikk inn i Sicherheitsdienst i "Oberabschnitt Südwest" med tjenestested i Stuttgart hvor han arbeidet overfor jødene. Under Felttoget i Polen i 1939 var Haussmann med i Einsatzkommando VI og arbeidet tett med Albert Rapp i gruppens stabsavdeling med SD-oppgaver. Sjefen for brukken var Erich Naumann, som senere ble tiltalt i Nürnberg sammen med Haussmann. Etter felttoget ble Haussmann i Polen sammen med Rapp, som ledet jødeforfølgelsene i Posen. Under Operasjon Barbarossa ble Haussmann en del av Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D. Her deltok han i massemord på jøder i det sørlige Ukraina og på Krim. To dager senere begikk Haussmann selvmord. Teodebert II. Teodebert II (fransk: "Thibert" eller "Théodebert") (586–612) var konge av Austrasia (595–612). Han var sønn og arving av Childebert II. Han fikk kongedømmet Austrasia da hans far døde i 595, men ble dominert av sin bestemor Brunhilda som han lyktes i å drive vekk i 599. Han og hans bror Teoderik II var i krig i 599. Teoderik beseiret ham ved Sens, men deres fetter Klotar IIs rastløse kriging fikk dem til å alliere seg mot ham. De fortsatte kampen mot Klotars kongedømme Neustria og beseiret ham ved Dormelles (nær Montereau) og la dermed beslag på en stor del av hans områder (600–604). På dette tidspunktet gikk derimot brødrene til krig mot hverandre igjen.Teoderik beseiret ham ved Étampes, og han nektet å hjelpe sin bror da Teoderiks kongedømme ble invadert av Klotar i 605. I 610 truet han til seg Alsace fra sin bror og Teoderik gikk igjen til krig mot ham. Teodebert ble beseiret kraftig ved Toul og ved Tolbiac i 612. Han ble låst inn i et kloster på ordre fra hans bestemor Brunhilda og drept sammen med sin sønn Mérovée. Hans datter Emma giftet seg med kong Eadbald av Kent og fikk en sønn, Eorcenberht som også ble konge av Kent. Trongsa. Trongsa (eller "Tongsa") er et av de 20 dzongkhag (fylker) i Bhutan. Navnet betyr "«ny landsby»" på dzongkha. Fylket omgis i vest av Wangdue Phodrang, i øst av Bumthang og i sør av fylkene Tsirang, Sarpang og Zhemgang. Landskapet varierer fra 800 til 4800 moh. Fylket er maktbasen til Wangchuckdynastiet, Bhutans herskere siden 1907. Bhutans konger utnevnes etter tradisjonen først til Penlop (guvernør) av Trongsa før de utnevnes til kronprins og senere konge. Trongsa Dzong. Det første tempelet her ble bygget i 1543 av "Drukpa lama" Ngagi Wangchuk, oldefar av rikets grunnlegger Shabdrung Ngawang Namgyal. Trongsa Dzong ble bygget i 1644. Det ligger på en fjellhylle over elva Mangde Chhu, og kontrollerte gjennom århundrene handel og ferdsel mellom øst og vst i landet. Den eneste veien gjennom landet passerte i gammel tid gjennom gårdsplassen i dzonget. På guvernørens ordre kunne dørene stenges og dermed dele landet i to. Høyere oppe i en fjellside ovenfor dzonget ligger et stort vakttårn, Ta Dzong'", som beskyttet åsene overfor borgen, og hindret angripere fra å beskyte borgen og borggården ovenfra. Sturmbannführer. Sturmbannführer («Stormenhetsfører») var en paramilitær grad som ble brukt i Schutzstaffel (SS) og Sturmabteilung (SA). Graden hadde sitt opphav i de tyske støttroppene som ble brukt i første verdenskrig, hvor bataljonskommandanten noen ganger hadde den ekstraordinære tittelen Sturmbannführer. I SA ble tittelen innført i 1921, og i 1928 ble den formelt til en grad. Den var en av de tidligste grader som ble innført i SS. Insigniene bestod av fire sølvknapper sentrert på skulderklaffen. Graden var først rangert under Standartenführer, men i 1932 ble den nye graden Obersturmbannführer innført. I Waffen-SS ble graden regnet for å være på majors nivå. Blant nordmenn som hadde denne graden under andre verdenskrig var Jonas Lie, Frode Halle, Finn G. Finson, Jørgen Bakke, Felix Hartmann, Fridtjof Andersen John Glenn. John Herschel Glenn (født 18. juli 1921) er en amerikansk tidligere astronaut og senator (demokrat). Han studerte realfag ved Muskingum College, fikk sin flyverutdannelse i marinen i 1942. Glenn ble offiser i US Marine Corps i 1943. John Glenn var aktiv pilot under den andre verdenskrig og Koreakrigen og ble utvalgt som astronaut i 1959. Han var en av de originale «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Den 20. februar 1962 ble John Glenn den første amerikaner i bane rundt Jorden i romfartøyet «Friendship 7». Siden ble Glenn konsulent ved NASA frem til 1965. I november 1974 ble han valgt til senator fra Ohio. Han ble gjenvalgt i 1980, 1986 og 1992. Den 29. oktober 1998 – i en alder av 77 år – var Glenn med romfergen «Discovery» på STS-95-ferden, og ble dermed den eldste romfarer noensinne. Glenn ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje. Romferder. Glenn var reserve for Mercury-Redstone 3 og Mercury-Redstone 4 i Mercury-programmet. Otto Ohlendorf. Otto Ohlendorf (født 4. februar 1907, død 7. juni 1951) var Gruppenführer i Schutzstaffel (SS) og under andre verdenskrig kommandant for Einsatzgruppe D underlagt Sicherheitsdienst (SD). Karriere i statsapparatet. Ohlendorf ble født i Hoheneggelsen nær Hildesheim i Tyskland, i en gårdbrukerfamilie. Han gikk i 1925 inn i NSDAP med medlemsnummer 6631, og i 1926 sluttet han seg til SS. Han studerte økonomi og jus ved Universitetet i Leipzig og Universitetet i Göttingen, og fra 1930 holdt han forelesninger ved flere økonomiske institusjoner. Tidlig i 1936 ble han økonomisk konsulent for SD, og fikk graden Hauptsturmführer i SS. I mai samme år ble han forfremmet til Sturmbannführer og fikk en viktigere posisjon. I 1939 kom neste forfremmelse, til Standartenführer og til sjefsstillingen i Amt III ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Denne stillingen hadde han inntil krigens slutt i 1945. Han var også fra 1943 vise generaldirektør ved Riksfinansministeriet, og fra 1944 Gruppenführer i SS. Einsatzgruppen. I juni 1941 utnevnte Reinhard Heydrich, lederen for RSHA, Ohlendorf til kommandant for Einsatzgruppe D, som opererte i det sørlige Ukraina og på Krimhalvøya. Under Ohlendorfs kommando var enheten den 13. desember 1941 ansvarlig for massakren på minst 14 300 mennesker i Simferopol. De fleste av ofrene var jøder. Totalt er minst 90 000 drap tilskrevet enheten. Nürnbergprosessen. Ohlendorf ble etter krigens slutt tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og medlemskap i SS og SD. Han ble stilt for retten i Einsatzgruppenprosessen; det offisielle navnet på denne prosessen var "Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al." Han var svært åpen i sine uttalelser under prosessen, og styrket påstanden om at enheten hans hadde drept omkring 90 000 mennesker. Han viste ingen anger, og var mest opptatt av den sterke påkjenningen massakrene hadde vært for de som utførte dem. Han viste i sitt vitnemål også en sterk avsmak for den korrupsjon som hadde utviklet seg i Det tredje rike. Ohlendorf skremte de tilstedeværende i retten fordi han virket så «normal». Anklageren, Benjamin Ferencz, opplevde ham som en pent utseende, intelligent, velinformert fembarnsfar. Men Ohlendorf som flere andre anklagede under Nürnbergprosessen innestod for sine handlinger. Han syntes NS-ideologien med sin oppfatning av livet som en kamp virket fornuftig. I felten var han opptatt av å skåne mordernes psyke ved å sørge for at to om gangen skjøt på hvert offer. Ofrene interesserte han seg ikke for. Fra felten skrev han til sin kone at han nå gjorde mer for nasjonalsosialismen med sin «befolkningspolitiske virksomhet» enn han hadde gjort ved skrivebordet. Han ble dømt til døden og henrettet i Landsberg fengsel 7. juni 1951. Han gav ikke uttrykk for noen skyldfølelse eller anger. Tvert om mente han å kunne rettferdiggjøre også mordene på barn. Anklageren Ferencz spurte ham: «Skal jeg meddele familien noe, vil De si eller skrive noe, kan jeg gjøre Dem en tjeneste?» Ohlendorf så bare oppgitt på ham og svarte: «Jødene i Amerika kommer til å lide. De vil selv få se hva De har gjort.» 5. serierunde i Tippeligaen 2006. 5. serierunde i Tippeligaen 2006 startet onsdag 3. mai med én kamp klokken 18:00, fire kamper 19:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet torsdag 4. mai klokken 19:00 med Stabæk mot Rosenborg. Mohammed Pehlawan. Mohammed Pehlawan er en tidligere usbekisk general under Abdul Rashid Dostums kommando. 20. mai 1997, gjorde han og broren Abdul Malik Pehlawan opprør mot Dostum, og dannet allianse med taliban. Abdul Malik Pehlawan. Abdul Malik Pehlawan er en tidligere usbekisk general under Abdul Rashid Dostums kommando. 20. mai 1997, gjorde han og broren Mohammed Pehlawan opprør mot Dostum, og dannet allianse med Taliban. Berlins borgermestre. a>I den tyske delstaten Berlin kalles regjeringen senatet. Senatet består av den "regjerende borgermester" og inntil åtte senatorer. To av disse har også tittelen "borgermester" og fungerer som den regjerende borgermesterens stedfortredere. Ettersom Berlin er en bystat har den regjerende borgermesteren en dobbeltfunksjon; hans rolle tilsvarer både rollen til ministerpresidentene i de andre tyske delstatene og rollene til borgermestrene i andre tyske byer. Tidligere ble tittelen "overborgermester" (som i andre tyske byer) benyttet. Tittelen "regjerende borgermester" ble innført i Vest-Berlin i begynnelsen av den kalde krigen. Den regjerende borgermesteren velges av Berlins delstatsparlament ("Abgeordnetenhaus"). Deretter velger parlamentet hans eller hennes stedfortredere og senatets øvrige medlemmer. Senatorer kan ikke gis avskjed av den regjerende borgermesteren, men kan kun avsettes av parlamentet. Samtidig er det også mulig for parlamentet å avsette den regjerende borgermesteren uten at resten av hans regjering må gå av. Den regjerende borgermesteren har ikke såkalt "Richtlinienkompetenz". Retningslinjene for regjeringens politikk må utformes kollegialt av senatet, og med parlamentets samtykke. I tillegg til byregjeringen finnes det en "borgermester" for hver av Berlins 12 bydeler. Overborgermestre fra 1809 til 1948. thumb "Louise Schroeder fungerte på vegne av Ernst Reuter, ettersom valget av Reuter til overborgermester ikke ble anerkjent av Sovjetunionen. På grunn av Schroeders sykdom fungerte Ferdinand Friedensburg for Schroeder i tre og en halv måned. 30. november 1948 innsatte Sovjetunionen en egen overborgermester for Øst-Berlin. Dermed ble byen i realiteten delt. Overborgermestre i Øst-Berlin fra 1948 til 1991. "Den regjerende borgermesteren for det gjenforente Berlin ble først valgt i januar 1991." Jersey Girl. "Jersey Girl" er en film fra 2004 skrevet og regissert av Kevin Smith. Med et budsjett på $35 millioner er det Smiths største produksjon til nå. Filmen styrtet imidlertid både hos kritikere og publikum, og måtte ha hjelp av DVD-salget for å tjene inn hele budsjettet. Den ble nominert tre priser i Den 25. Razzie-utdelingen. Dette er Smiths første film utenfor sitt fiktive univers «View Askewinverse», som har bundet sammen alle hans andre filmer. Mye av kritikken mot filmen har blitt lagt på Jennifer Lopez og Ben Affleck, og all den negative kritikken de hadde fått etter kalkunen "Gigli". Innspilling. Filmen fikk et såpass høyt budsjett etter at Ben Affleck krevde å få betalt det samme for denne filmen som han ville fått for en annen film. Affleck hadde i tidligere kuttet ned på honoraret sitt for Miramax Films, siden han var en av familien og hadde slått igjennom der. Men han følte at Miramax, og Harvey Weinstein i særdeleshet, utnyttet skuespillerene på den måten. I tillegg erstattet Lopez den billigere Joey Lauren Adams, ettersom Smith mente filmen ville blitt for lik "Mallrats" hvis Adams og Affleck skulle spilt par. De fleste av scenene Affleck og Lopez delte ble kuttet fra filmen, siden man ville tone ned Gigli-forbindelsen. Filmen ble også utsatt fra høsten 2003 til våren 2004, og alle bilder av Lopez ble fjernet fra trailere og annet promoteringsmateriell. Jason Mewes hadde fått rollen som Arthur Bankmann, men måtte gi fra seg rollen til Jason Biggs på grunn av sine stoffproblemer. Smith hadde denne gangen med seg den Oscarbelønnede filmfotografen Vilmos Zsigmond, og så frem til å jobbe med han. De tidligere filmene hans har ofte blitt kritisert for den stilistiske filmingen. Men Smith har uttalt at han heller vil jobbe med folk han kjenner, siden Zsigmond var med på å ødelegge stemningen på settet. Shannen Doherty. Shannen Maria Doherty (født 12. april 1971 i Memphis i Tennessee) er en amerikansk skuespillerinne, mest kjent for sine roller som Brenda Walsh i "Beverly Hills, 90210" og som Prue Halliwell i "Charmed". Shannen vokste opp hos foreldrene Tom og Rosa, og sin eldre bror Sean. Faren jobbet i bank og moren drev en skjønnhetssalong, før familien flyttet til Los Angeles der faren skulle drive Vestkystdelen av familiens transportselskap. Shannen ville bli skuespiller, og hun debuterte i en episode av serien "Father Murphy" som 10-åring i 1981. Episoden ble sett av Michael Landon, produsent og skuespiller i "Huset på prærien" og ga henne rollen som Jenny Wilder. Hun fortsatte med enkelte TV-roller, men også i filmer som "Girls Just Want to have Fun" og "Heathers". I 1990 fikk Doherty rollen som Brenda i Aaron Spellings TV-serie, "Beverly Hills, 90210". Serien ble populær, og Shannen fikk kjendisststus. I 1994 forlot hun serien etter en offentlig krangel med Spelling. Hun spilte i mange filmer, som "Almost Dead" og "Mallrats", men filmkarrieren ble ikke den suksesse hun hadde håpet på. I 1998 fikk Doherty igjen kontrakt med Spelling, denne gangen i serien "Charmed" som handlet om tre søstre som var hekser. Serien ble populær, men Shannen forlot serien i 2001 for å satse på en filmkarriere siden hun følte hun kastet bort talentet sitt på «en serie for 12-åringer». Tabloidrykten påsto imidlertid at medskuespiller Alyssa Milano hadde presset henne ut. Doherty spilte også i "North Shore" og pilotepisoden av "Love, Inc.", men mangler fortsatt et filmgjennombrudd. Doherty har vært gift to ganger. Først syv måneder med Ashley Hamilton i 1993/1994, og senere med Rick Solomon i litt over et år før det ble annullert. .is. .is er Island nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Domenet administreres av ISNIC. Utenlandske selskaper må oppnevne en lokal representant på Island, og kan bare registrere domenenavn som korresponderer med varemerket. Joey Lauren Adams. Joey Lauren Adams (født 9. januar 1968 i North Little Rock i Arkansas) er en amerikansk skuespillerinne som har spilt i over 30 filmer. Hun er mest kjent for sine roller i filmer av Kevin Smith, spesielt "Chasing Amy". Adams slo igjennom i 1993 i Richard Linklaters film "Dazed and Confused", en film som også satt skuespillere som Ben Affleck, Milla Jovovich, Matthew McConaughey og Adam Goldberg på kartet. Men det var med "Chasing Amy" i 1997 at Adams vakte kritikerenes begestring for portretet av en lesbisk kvinne som faller for en mann. Regissør Kevin Smith, som datet Adams, har sagt at filmen er skrevet ut i fra erfaringer han hadde med Adams. Adams har i et intervju bekreftet at hun er biseksuell. For rollen ble Adams belønnet både med en Chicago Film Critics Award og en Las Vegas Film Critics Society Award for beste nykommer. Hun ble også nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige rolle i en komedie/musikal. Adams skrev også sangen «Alive» som hun fremførte i filmen. Etter rollen som Adam Sandlers kjæreste i "Big Daddy", gikk karrieren nedover med noen flopper som "Beautiful" og "In the Shadows", eller med små roller i små filmer. Det har blitt spekulert i om Adams' uvanlige, tynne stemme har hindret henne i å nå lengre i Hollywood. Til dette har hun svart «It's not a normal voice. It doesn't fit into people's preconceptions about what a woman's voice should sound like. My mom doesn't think I have an unusual voice, though. I'm sure it's helped me get some roles. But Chasing Amy I almost didn't get. There was concern the voice would grate on some people, which some critics said it did.» I 2006 hadde Adams premiere på sin regissørdebut "Come Early Morning" under Sundance Film Festival, en film hun også har skrevet. I filmen spiller Ashley Judd, Jeffrey Donovan, Diane Ladd, Tim Blake Nelson og Laura Prepon. Hun spiller også i "The Break Up, med Jennifer Aniston og Vince Vaughn. Norsk Retstidende. Norsk Retstidende er en juridisk publikasjon som i dag utgis av Den Norske Advokatforening og som inneholder de aller fleste dommer fra Høyesterett og Høyesteretts ankeutvalg. Historie. Norsk Retstidende – med undertittelen «redigeret af Advokaterne ved Norges Høiesteret» – kom for første gang ut i 1836. Tidsskriftet ble redigert av de faste advokater ved Høyesterett til og med 1843-årgangen. Senere fikk det andre undertitler og ble redigert av forskjellige høyesterettsdommere. Fra og med 1870 ble det slått sammen med «Ugeblad for Lovkyndighed» som Den norske Sagførerforening hadde utgitt siden 1861, og fra den tid fikk Retstidende underittelen «Ugeblad fot Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi». Denne undertittel ble beholdt frem til og med 1908-årgangen. Tidsskriftet inneholdt først og fremst de viktigste dommer fra Høyesteret, men også juridiske artikler og eksamensoppgaver og karakterer ved juridisk embetseksamen. Dets styrke helt fra den gang var at det ikke bare inneholdt et referat av Høyesteretts avgjørelser, men også et redaksjonelt konsentrat av avgjørelsene (også kalt "ingress" eller "heading"). Det ble også laget årsregistre der disse konsentratene var kategorisert slik at brukerne fort kunne skaffe seg en oversikt over avgjørelser på bestemte rettsområder, og hvert femte år ble årsregistrene slått sammen til étt register og utgitt som egen bok. Helt frem til og med 1908 var Retstidende satt med gotisk skrift og kan derfor være tungt å lese idag. Fra og med 1. januar 1908 overtok Den norske Advokat- og Sagførerforening utgivelsen og året etter ble undertittelen tatt bort samtidig som man gikk bort fra det gotiske skriftbilde. Men navnet er ikke endret - det skrives fortsatt med 1800-tallets rettskrivning og tittelbladet har gotisk skrift. Utover 1900-tallet hadde Retstidende mange juridiske artikler i tillegg til rettsavgjørelser og i perioder har det også vært publisert lagmannsrettsdommer (særlig i landssvikssaker etter krigen) og viktige voldgiftsdommer (f.eks. den kjente Vedbolag-dommen i Rt.1951.371). Dagens Retstidende. Idag er tidsskriftet en rendyrket domssamling uten artikler eller eksamenskarakterer – de siste falt bort i 1970. I Retstidende finner man de aller fleste dommer og kjennelser fra Høyesterett og Høyesteretts ankeutvalg. Retstidende kommer ut med mellom 25 og 30 hefter i året og har et omfang på mellom 1500 og 2000 trykksider pr. årgang. Opp gjennom årene er det en rekke advokater som har vært tidsskriftets redaktør, men fra 2001 har det vært den den tidligere fakultetsbibliotekar ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, Pål A. Bertnes. Selv om Lovdata i dag i stor grad har overtatt Retstidendes rolle som kilde for avgjørelser fra Høyesterett, brukes fortsatt henvisning til års- og sidetall i Retstidende for å identifisere en avgjørelse, f.eks. «jf. Rt. 1975 s. 220». Med dette menes at dommen er publisert i 1975-årgangen på side 220. Mange dommer har i praksis også fått et «kallenavn» og ikke sjelden settes dette i parentes etter henvisningen til Retstidende, f.eks. «jf. Rt. 1975 s. 220 (husmordommen)». Slike kallenavn er uoffisielle og de finnes ikke i Retstidende, men de gjør det lettere for jurister å huske dommen. Rettens Gang. Rettens Gang er en juridisk publikasjon som har utkommet siden 1933. Den var redigert av overrettssakfører Halvor Strandrud frem til 30. juni 1949 og siden 1950-årgangen har den vært utgitt av Den Norske Sagførerforening (idag Den Norske Advokatforening). Tidsskriftet inneholder utvalgte rettsavgjørelser fra norske lagmannsretter og tingretter. De første årgangene hadde dommer fra året før utgivelsen, dvs. at årgangen som ble utgitt i 1949 inneholder dommer fra 1948 og het "Rettens Gang 1948". Da advokatforeningen overtok utgivelsene, fikk årgangene navn etter utgivelsesåret og derfor eksisterer ikke 1949-årgangen. Frem til den såkalte to-instans-reformen i 1995 var det bare dommer i sivile saker og skjønn som ble publisert her, men etter at lagmannsrettene ble ordinær ankeinstans i straffesaker, har Rettens Gang også publisert utvalgte straffedommer. Avgjørelsene i Rettens Gang er underrettsdommer, og har derfor begrenset rettskildemessig vekt. Allikevel henvises det ikke sjelden til slike avgjørelser i juridisk litteratur og i rettspraksis, gjerne i forbindelse med rettsspørsmål som ikke har vært avgjort i Høyesterett. Henvisningen viser da til års- og sidetall i Rettens Gang, og ofte hvilken domstol avgjørelsen er fra. Henvisning til «RG 1978 s. 442 (Eidsivating)» betyr at avgjørelsen er publisert på side 442 i årgang 1978 og at det er en avgjørelse fra Eidsivating lagmannsrett. En avgjørelse som publiseres i Rettens Gang skal være rettskraftig, men det hender at det skjer en glipp slik at det publiseres dommer som er anket og der resultatet er blitt et annet. Idag er tingrettsdommer Leif Villars-Dahl redaktør – med advokat John Christian Elden som medredaktør for strafferett og straffeprosess – og tidsskriftet har også et redaksjonsråd på fem medlemmer. Tidsskriftet kommer ut med mellom 25 og 30 hefter pr. år og et samlet sidetall på mellom 1500 og 2000. I likhet med Norsk Retstidende har alle avgjørelser et konsentrat (sammendrag) som er skrevet av redaksjonen og hver årgang har et systematisk register av disse. Alle avgjørelser som er inntatt i Rettens Gang er også tilgjengelig på Lovdata. Berlins parlament. Berlins parlament (tysk: "Abgeordnetenhaus von Berlin") er delstatsparlamentet i bystaten Berlin. Det holder til i Den prøyssiske landdagen. Delstatsparlamentet velger den regjerende borgermesteren og senatet. Valg. Parlamentet blir valgt hvert femte år ved direkte valg. Det består av minst 130 medlemmer. Av disse blir 60 prosent valgt i valgkretser og 40 prosent over lister. Antallet parlamentarikere kan variere noe på grunn av overhengsmandater og utjevningsmandater. BBC One. BBC One (eller BBC1, som det ble tidligere skrevet) er den eldste TV-stasjonen i verden. Det er den opprinnelige kanalen for British Broadcasting Corporation og den begynte å kringkaste regulære sendinger som BBC Television Service 2. november 1936. BBC hadde på forhånd kringkastet testsendinger i mange format siden 1929. Stasjonen hadde monopol på TV-sendinger i Storbritannia frem til 1955 da ITV begynte sine sendinger. Den er en av de viktigste kanalene i Storbritannia og tilbyr et stort utvalg av nyheter, komedie, drama, konkurranser, barneprogram, kunst og noen utdanningsprogram og religiøse program. Lisa Simpson. Lisa Marie Simpson (stemme av Yeardley Smith) er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Matt Groening, skaperen av serien, oppkalte henne etter sin søster. Familiesituasjon. Selv om hun er den nest yngste i familien, er hun antageligvis den mest intelligente. I episoden "Homer's Enemy" sies det at hennes IQ er på 156. Da hun ble født ble den gjennomsnittlige IQ-en tredoblet. Kvinnene i familien har vist seg å være svært flinke. Det er blitt forklart med at det er en genfeil hos de mannlige som forårsaker dumhet. Alder. Figurer i "The Simpsons" er alltid litt mystiske, og Lisa er intet unntak. Vi vet at hun er åtte år gammel. Ifølge Bart er Lisa to år og 38 dager yngre enn ham, hvilket tilsier at hennes bursdag er 9. mai, siden Barts bursdag er 1. april. I et flashback Homer hadde i en episode, ble det vist at Lisa ble født under sommer-OL 1984. Siden ingen av figurene i "Simpsons" blir eldre, kan man ikke sette et årstall på hennes fødsel; hun er «alltid» født for åtte år siden. Utseende. I likhet med resten av familien er Lisa gul i huden. Hun har åtte takker i håret. I likhet med Bart går Lisa med de samme klærne hver dag: En rød kjole som er hakkete nederst, røde sko og et perlekjede. I kirken bruker hun en lilla kjole med matchende sko og hvite sokker (av og til en hatt). Hun har også på seg en blågrønn nattkjole noen ganger. Religion. Lisa er kristen i begynnelsen, men i de senere episodene har hun konvertert til buddhismen. Intelligens. Lisa er medlem av Mensa, noe som viser at hun er meget intelligent. De første tegnene på høy intelligens kom tidlig; hennes første bokstavklosser stavet "star" (norsk: stjerne), og hun fullførte et stort puslespill av Taj Mahal. En gang da det var streik på skolen hadde Lisa sitt eget «førstehjelpskrin». Det inneholdt masse faktastoff, prøver og opptak fra timene. Hennes beste karakter er offisielt A+++ (hun jukset på prøven og forandret karakteren til F senere) og den dårligste er antageligvis en B. Hun snakker flytende italiensk som hun lærte av Milhouse, litt fransk og noe tysk. Hun forstår kinesisk (men kan ikke lese det) og spansk. Lisa jobber hardt med skolearbeidet og ønsker å nå langt, samtidig som hun sliter med å ha rykte som nerd. På en ferietur med familien klarte hun endelig å få seg noen kule venner, som hun trodde hun mistet da Bart avslørte sannheten om at hun er en skolestreber og lesehest. Musikalske evner. Lisa er et musikalsk geni. Hun synger fint med en kraftig stemme, spiller akustisk gitar, elektrisk bassgitar, piano og saksofon profesjonelt. Du kan høre henne spille saksofon i hver episode i startsketsjen der hun blir kastet ut av korpsøvelsen av musikklæreren fordi hun spilte solo istedenfor den stemmen hun skulle ha spilt. Selv om hun ikke er best kjent for sine sportslige ferdigheter, spiller Lisa fotball og pee-wee hockey. Hun har også vist at hun har dansetalent. Forelskelser. Barts beste venn Milhouse er svært forelsket i Lisa, og prøver forgjeves å vinne hennes gunst til stadighet. BBC Wales. BBC Wales (BBC Cymru, som den heter på walisisk) er den walisiske filialen for BBC, og den er basert i Kringkastingshuset i Cardiff. Kanalen debuterte 1. februar 1964. Før 1964 hadde ikke BBC noen produksjonssenter i Wales, men de kringkastet der. Oversikt. BBC Wales produserer TV-programmer på engelsk og walisisk, både for BBC One og BBC Two og for S4C, som bare sender på walisisk. "Pobol y Cwm" er kanskje det mest kjente programmet de lager på walisisk. Det er en såpeopera som har pågått siden 1974. BBC Wales driver også to radiostasjoner, BBC Radio Wales på engelsk og BBC Radio Cymru på walisisk. Sistnevnte er også beregnet på et yngre publikum enn BBC Radio Wales. Det lokale nyhetsprogrammet "Wales Today" har vært produsert i Cardiff siden 1963. BBC Wales produserer også det walisiske nyhetsprogrammet "Newyddion" for S4C, som kombinerer internasjonale, nasjonale og regionale nyheter fra Wales. "Belonging" er et annet populært program, som har gått på TV siden 2000. "Belonging" er et engelskspråklig program som er produsert av BBC Wales' dramaavdeling og vist av BBC One i løpet av deres lokale sendetider. Seere i resten av Storbritannia kan også se serien via Sky Digital. BBC Wales produserer også programmer for hele nasjonen. Spesielt nevneverdig er kanskje dets dramaseier, som inkluderer Anthony Trollopes "He Knew He Was Right" (2004) og den nye "Doctor Who" (2005). BBC National Orchestra of Wales holder også til hos BBC Wales og opptrer både i Wales og internasjonalt. Dwayne Johnson. Dwayne Douglas Johnson (født 2. mai 1972), bedre kjent som The Rock, er en amerikansk skuespiller og tidligere fribryter og amerikansk fotballspiller. Han er sønn av den tidligere fribryteren Rocky Johnson. The Rock er for tiden signert med WWE World Wrestling Entertainment På deres RAW Show!. Amerikansk fotballkarriere. Før Dwayne forfulgte en karriere som fribryter, spilte han amerikansk fotball. Han fikk stipendiat ved University of Miami, og spilte der for College-laget Miami Hurricanes. Fra sin plass som Offensive Line-backer gjorde han tingene sine bra og han hadde planer om å satse på en karriere i NFL. Dessverre pådro han seg en skulder skade og endte opp i den canadiske ligaen. Det var da Dwayne bestemte seg for å prøve seg på fribryting. Familien hans hadde lange tradisjoner i denne bransjen, og han ble signert av Vince McMahons World Wrestling Federation. World Wrestling Entertainment. Johnson fikk sitt gjennombrudd i World Wrestling Federation. Før han han ble tildelt navnet The Rock var han kjent under aliaset Rocky Maivia, som en hyllest til sin far, Rocky Johnson, og sin farfar Peter Maivia, som begge var profesjonelle fribrytere. Av respekt for WWE legenden Don «The Rock» Muraco ville han først ikke kalle seg The Rock, men Vince McMahon klarte å overtale ham. Dwayne debuterte for WWF på "Survivor Series" 1996, som Rocky Maivia, etter å ha wrestlet for andre, mindre fribryterforbund. I starten av sin karriere i WWE var han en babyface (såkalte «good-guys» som publikum skal juble for). Publikum svarte med å bue ham ut. Derfor ble han medlem i «Nation of Domination» sammen med Farooq, Mark Henry og The Godfather hvor han ble en heel (såkalte «bad-guys» som publikum skal hate). Under denne perioden fikk han også artistnavnet The Rock. Etterhvert tok han over lederskapet i Nation of Domination fra Farooq, og hans popularitet økte. The Rock ledet Team WWF til seier mot Team WCW/ECW (The Alliance) under "InVasion" pay-per-viewen. Dette var like etter Vince McMahon hadde kjøpt opp rivalen World Championship Wrestling. Da han kom tilbake til WWE, ble han nok en gang heel og startet sin siste feud (krangel) med Stone Cold Steve Austin som «sluttet» på "WrestleMania XIX" i 2003. The Rock returnerte i 2004 for å hjelpe Mick Foley. De startet en feud mot Evolution (Triple H, Randy Orton, Ric Flair og Batista) som sluttet under "WrestleMania XX" hvor The Rock hadde sin hittil siste kamp. The Rock viste seg på noen "RAW" episoder, og han sier selv at han aldri ville slutte helt å jobbe for WWE. Han fikk varemerket «The Rock» av Vince McMahon i 2002, så han eier alle rettighetene til logoene og frasene til The Rock. Den 4. april 2011, var The Rock gjestevert på Wrestlemania 27. På "RAW", dagen etter wrestlemania utfordret John Cena The Rock til en kamp på neste års turnering. The Rock godtok utfordringen, og det blir en av hovedkampene som for øvrig holdes i The Rocks hjemby Miami den 1. april 2012 16.September 2011 annonserte "WWE" at The Rock skal gjøre comeback, hvor han skal delta i en tag-team match på Survivor Series, den 20 november. Han var i en kamp mot John Cena på Wrestlmania 28. Han beseiret Cena tilslutt. The Rock annonserte på Twiter at han skule komme tilbake å ta WWE titeln! Han gjør sitt WWE comeback på RAW's 1000 Episode! Fraser. The Rock er kjent for sine kjente fraser som: «If you smell... what the Rock is cookin'», «Just bring it!», «Know your role, and shut your mouth!», «It doesn't matter what your name is!» og «Take that (objekt), shine it up real nice, turn that sum-bitch sideways and stick it straight up your candy ass!» «The jabroni beatin', pie eatin', trail blazin', eyebrow raisin', running fast, whuppin' ass, People's Champ, THE ROCK!». Han er også kjent for å omtale seg selv i tredje person som for eksempel: «The Rock says...» og «Finally, The Rock has come back to...». Skuespillerkarriere. The Rock satser nå fullt på sin skuespillerkarriere. Han spilte i "Mumien vender tilbake" i 2001, og hadde hovedrollen i oppfølgeren "Skorpionenes Konge" (sic) i 2002. På denne tiden var han også en av WWEs mest populære fribrytere. Dwayne hadde hovedrollen i filmen "Welcome to the Jungle" i 2003. Etter det spilte han inn filmen "Walking Tall". I 2005 spilte han i filmen "Be Cool" med John Travolta, Uma Thurman, Vince Vaughn, Negin Mahdavi og Andre 3000. Han spilte rollen som «Sarge» i filmen "Doom" i 2006. I filmen "Gridiron Gang" spiller han rollen som fotballtreneren «Sean Porter». Han sier selv at rollen han spiller reflekterer fotballtreneren han hadde da han spilte amerikansk fotball. Grunnlovsdag. En grunnlovsdag er en høytidsdag som hedrer grunnloven i en stat. Grunnlovsdagen feires gjerne på årsdagen for lovens undertegnelse, kunngjørelse eller ikrafttredelse, eller i noen tilfeller, for å minnes overgangen til konstitusjonelt monarki. Grunnlovsdagen er i noen tilfeller også landets nasjonaldag, men dette gjelder langt i fra alle land. Karrie Webb. Karrie Anne Webb (født 21. desember 1974) er en australsk profesjonell golfspiller, og en de største stjernene i damegolfens historie. Hun spiller på den amerikanske LPGA-touren. Webb vokste opp i Ayr i Queensland, og har fortsatt et hus der. Hun begynte sin profesjonelle golfkarriere i 1994 og ble medlem av LPGA-touren i 1996. Hun har vunnet syv "major"-turneringer: Women's British Open i 2002, Kraft Nabisco Championship i 2000 og 2006, du Maurier Classic i 1999, McDonald's LPGA Championship i 2001 og U.S. Women's Open i 2000 og 2001. Med dette har Webb vunnet alle fem "major"-turneringene i damegolf (inkludert du Maurier Classic, som ikke lenger har "major"-status). I tillegg vant hun Women's British Open i 1995 og 1997, før den ble anerkjent som "major" av LPGA-touren (den hadde imidlertid "major"-status på Ladies European Tour). Webb ble valgt til medlem av Golfens æresgalleri i 2000, men var ikke kvalifisert for innsettelse før hun hadde spilt ti LPGA-turneringer i forskjellige ti sesonger. Dette vilkåret oppfylte hun 9. juni 2005 da hun fullførte første runde i LPGA-mesterskapet. Hun ble dermed den yngste levende person noensinne til å bli innsatt i æresgalleriet, og holdt denne posisjonen til Se Ri Pak ble innvalgt i 2007. Eksterne lenker. Webb, Karrie Webb, Karrie Webb, Karrie Canadian Women's Open. Canadian Women's Open er en golfturnering på LPGA-touren, og har siden 1973 vært Canadas nasjonale åpne mesterskap for damer. Fra 1979 til 2000 hadde turneringen "major"-status på LPGA-touren, men ble erstattet av Women's British Open, som allerede var "major" på Ladies European Tour. Turneringen har tidligere vært kjent som La Canadienne, Peter Jackson Classic, du Maurier Classic og du Maurier Ltd Classic (inntil et forbud mot tobakksreklame trådte i kraft i Canada). I 2001 overtok Bank of Montréal som hovedsponsor og gav den sitt nåværende navn. Bank of Montreal. Bank of Montreal er Canadas eldste og femte største bank, grunnlagt i 1817 og nå også kjent under merkenavnet BMO Financial Group. Banken åpnet i Montreal i Quebec 3. november 1817. Den fungerte som Canadas sentralbank frem til opprettelsen av Bank of Canada i 1935. Den spilte en stor rolle i utviklingen av landet, herunder finansieringen av den transkontinentale jernbane på 1880-tallet. I 1977 flyttet hovedkontoret til Toronto i Ontario. Aqpop. AqPop er et psych/pop-band fra Trondheim. Demoen Just A Dream gitt ut under navnet Chime Poppers markerte starten på det som senere skulle bli til AqPop. De spilte i 2003 på. Da som Chime Poppers. I mai 2006 deltok de på IPO-festivalen i Liverpool. De ga i 2004 ut albumet Beautifully Smart på 35g Records. Bandet er mest kjent for låtene Have It og Relate That Something som er tatt fra dette albumet. War Office. War Office ("Krigsministeriet") var et tidligere departement i den britiske regjeringen med ansvar for den britiske hæren fra 1600-tallet og frem til 1963, da oppgavene ble overført til Forsvarsministeriet. Navnet "War Office" brukes idag gjerne om den tidligere departementsbygningen, Old War Office Building, på Whitehall i London. Departementets oppgaver er i hovedsak lagt til avdelingen "Army Board" i Forsvarsministeriet. Jesper Lundgaard. Jesper Lundgaard (født 12. juni 1954 i Hillerød) er en dansk musiker (kontrabass), kjent fra utallige samarbeid og over 400 innspillinger med skandinaviske og verdens-ledende jazzmusikere. Bakgrunn. Lundgaard er sammen med bassisten Mads Vinding, neste generasjons bassister etter legenden Niels-Henning Ørsted Pedersen, som suksessfullt har klart å adoptere Pedersens nyskapende tekniske oppdagelser på kontrabassen. Han er utdannet i musikkvitenskap ved Aarhus Universitet (1976). «Superbassisten». Han var med i Bent Eriksens trio (band for gjestende amerikanske storheter), samt med i Thad Jones og Mel Lewis Orkester på turne i Europa (1978). I Bob Rockwell Quartet spilte han også med Butch Lacy og Jukkis Uotila. Lundgaard spilte med den norske gitar-legenden Thorgeir Stubø og var med på flere av hans innspillinger: "Flight" (1986), "Everything we love" (Hot Club Records, 1985) samt Stubøs siste "The end of a tune" (innspilt i '86, utgitt 1988, post mortem på Cadence Jazz Records). Fra 1992 var han med i Svend Asmussen kvartett, samt på turne med Hank Jones og Idris Mohammed. Han har også bidratt til utgivelser med Tangoorkesteret. Lungaard dannet i 1994 sin egen «Repertory Quartet» med Alex Riel trommer, Jacob Fischer gitar og Bob Rockwell tenorsaks; de spilte musikk av Thad Jones ("This bass was made for walking" 1994). Ole Koch Hansen piano erstattet etterhvert Fischer. Den nye Alex Riel trio inkluderte Lundgaard og Heine Hansen, og spilte på Oslo Jazzfestival 2005. Utmerkelser. Mottaker av Ben Websters pris, JASA-prisen og Django d'Or i Danmark. 1RM. 1RM er sportsterminologi og forkortelse for «en repetisjon maksimum», eller det meste en person klarer å løfte eller flytte en gang i en bestemt øvelse. Dette kalles også for maksimal styrke. 1RM-trening er betegnelse på en treningsmetode, som også kalles for maksimal styrketrening. Treningsmetode. Denne kjennetegnes ved høy belastning (85 – 100 % av 1RM), 1 til 5 repetisjoner og 4 til 6 serier. Bevegelsestempoet i denne metoden bør være rolig og kontrollert i den eksentriske (bremsende) fasen og så hurtig som mulig i den konsentriske pressfasen. 1RM-trening krever et bra treningsgrunnlag. Det vil si at utøveren har god teknikk (at kroppen er kjent med bevegelsene i løftet), at muskler, sener, ledd og leddbånd er vant til belastningen. Målet med 1RM-trening er å bli sterkere, og heve nivået på 1RM. Kroppens reaksjon på gjentatte 1RM-treninger er bedre nevromuskulært samarbeid, med økt antall aktive "motoriske enheter" og høyere "nevrotisk impulsfrekvens". 1RM-trening vil ikke stimulere til stor muskelvekst, selv om dette er individuelt. Soknasundet. Soknasundet skiller øyene Bru og Sokn i Rennesøy kommune i Rogaland. Sundet går nordvest – sørøst, og er ganske trangt i sørenden. Her er det nå bygd veiforbindelse mellom øyene. I nordenden vider sundet seg ut, og på østsiden, på nordspissen av Sokn, sto en gang et av de store steinkorsene som finnes langs skipsleia på Vestlandet. På hver side av sundet ligger store gravrøyser fra bronsealderen. I 1033 sto slaget i Soknasund mellom tronkreveren Trygve Olavsson, som påsto han var sønn av Olav Trygvason, og Svein Knutsson. Svein vant slaget, og Trygve Olavsson ble drept. Sveins seier i dette slaget påstås ifølge Heimskringla å være årsaken til at Kalv Arneson og Einar Tambarskjelve reiste til Gardarike for å hente hjem Olav den helliges sønn Magnus. Dette igjen førte til at Knut den mektige måtte oppgi kravet på Norge en gang for alle, og det skulle gå flere hundre år før danskene igjen kunne gjøre seg gjeldende i Norge. Slik sett kan slaget i Soknasundet gjerne sies å være et av vendepunktene i norgeshistorien. Mytoman. Mytomani (myt + mani) innebærer at en person mer eller mindre lyver tvangsmessig, det vil si uten at det finnes en tydelig årsak til løgnen. Bergseth. Bergset er et lite tettsted nordøst for Bud i Fræna kommune. Bygda er delt opp i flere deler: Dalen, Sunde (med Ytre Sunde og Geitneset), Drågen, Bergset (med Fjellheim, Brenneren og Haugene) og Tangerås regnet fra øst til vest. Bergset har tradisjonelt vært sterkt knyttet til sjø med fiske og frakt som store næringer. I sin glanstid på 1960- og 1970-tallet var det 7 fraktefartøy og 3 havgående fiskebåter. Det fantes også to sildemottak på Bergset, hvorav det siste ble nedlagt en gang på 80-tallet. Per idag (2006) så har bygda kun to garder som er i full drift, mot ca. 30 småbruk/vekselbruk i gamle dager. Bygda hadde også to landhandlere, posthus og skole, men disse er nå stengt. Postadressen var 6432 Ersholmen. Ersholmen var navnet på den gamle dampskipsekspedisjonen. Både på Drågen og på Geitneset er det gravhauger fra bronsealderen. På Drågen var det opprinnelig 6 gardsbruk/vekselbruk som alle var eid av Møller-familien fram til ca. 1860. Da ble de utløst av oppsitterne. Alle, unntatt et, er den dag i dag i de samme slekters eie. Drågen kan skrive sin historie langt tilbake i tid, da det er en gravhaug midt på øya fra bronsealderen. Stedet skal også være nevnt i Snorre Sturlasons sagaer (Frekøy). Andre skrivemåter for stedsnavnet Drågen er Draagen, Drogen og Droga, av verbet å dra, grunnen er øyas gunstige topografi. GmailFS. GmailFS er et virtuelt filsystem som tillater Gmailbrukere å mounte og bruke gmail-kontoen til et lokalt lagringspunkt. Laget av Richard Jones. GmailFS er laget for Linux, men Windows-versjoner eksisterer. Det er også nevneverdig å si at systemet er originalt laget av Google for deres servere. Ved å bruke dette systemet kan brukerne få over 2 og en halv gigabyte ekstern lagringsplass. Farten på lagringspunktet er begrenset av brukernes Internett-tilkobling. Anne Bjørkedal. Anne Bjørkedal (født 17. juli 1963) er en norsk forfatter, bosatt i Bjørkedal. Bjørkedal debuterte litterært i 1995 med romanen "Colliculi (lat.)", og har senere utgitt flere romaner. I 2000 mottok hun Tanums kvinnestipend. Anne Bjørkedal er utdannet lærer og journalist, og hun har praktisert begge yrkene. Petter. Petter er et norsk guttenavn som er utledet av "Petrus", som er en latinsk form av det greske ordet "petros" som betyr "stein eller klippe". Betydning. Petter er utledet av det greske ordet petros, via den latinske formen Petrus,og betyr stein eller klippe. Det greske ordet petros derimot er igjen en oversettelse av det arameiske bynavnet "Chepas", som er utledet av ordet kéfa, som har samme betydninge som petros. Navn med samme betydning. Peder, Pedro, Peer, Pehr, Pekka, Pelle, Per, Pero, Petar, Peter, Petr, Petri, Petro, Petros, Petrus, Petur, Piero, Pierre, Piers, Piet, Pieter, Pietro, Piotr, Petia, Petra, Petrina, Petrine. Popularitet. Det er nær 10 000 personer i Norge som har Petter som første eller eneste fornavn. Petter er også vanlig i Finland og også noe brukt i Sverige. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Petter i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Petter var blant de mest populære navnene på guttebarn født i Norge rundt 1880. Navnedag. Petter har navnedag 29. juni. Fuglefluer. Fuglefluer (Milichiidae) er en familie av stort sett små og mørke fluer. Noen arter lever i gamle fuglereir, men navnet fuglefluer er neppe dekkende for hele familien. Utseende. Knøttsmå til små (1 – 6 mm) fluer, vanligvis mørke på farge, ganske sterkt hårete. Brystet (thorax) er ganske bredt, med tydelig hårkledning og mange børster. Bakkroppen er mer eller mindre sylindrisk, uten påfallende store ytre kjønnsorganer. Beina er vanligvis slanke men hannene hos noen arter har fortykkede legger ("tibiae"). Ingen kraftige børster på beina. Vingene er brede, mer eller mindre trekantede, klare uten fargemønster. Vingefremkanten ("costa") har to tydelige brudd. En godt kamuflert (hvit) edderkopp har fanget en bie. Mens noen små fuglefluer ("Thomisus") også slipper til matfatet. Hodet er stort, mer eller mindre rundt, med store, runde fasettøyne og kraftige børster. I pannen, som er ganske bred, sitter tre punktøyne ("ocelli"), med et par børster mellom det fremste og de to bakerste. Langs innerkanten av hvert fasettøye er det flere par børster. Antennene er tre-leddete, men kan variere mye i formen. Munndelene kan være forskjellig utviklet, av og til forlenget til en lang, leddet sugesnabel. Palpene (munnfølerne) er sterkt forstørret hos noen arter. Kinnbørste ("vibrissa") finnes vanligvis men den kan være ganske liten. Larvene er avlange, mer eller mindre S-formet, tydelig oppdelt i 11 ledd. De er tilpisset i hodeenden. Ved bakkanten av hvert ledd på undersiden sitter to tverr-rader av korte kroker som hjelper larvene å få feste til underlaget. På det bakerste leddet sitter to åndehull ("spirakler") på sylindriske vorter. Levevis. De fleste larvene i denne familien lever av råtnende organisk materiale, de er såkalte saprofager. Men familien er meget mangfoldig når det gjelder levesteder. Larver kan finnes i kadavere, råtnende plantermateriale, møkk, død ved, sår på trær, frø, maurtuer, vepsebol og fuglereir. Den siste vanen har gitt familien dens norske navn, men er neppe representativ for hele gruppen. Noen små arter følger store rovinsekter som knelere, edderkopper og rovfluer, og spiser på bytte som disse har fanget. Andre besøker blomster og drikker nektar. Systematisk inndeling. Som mange andre fluefamilier er også denne dårlig undersøkt i Norge, men noe bedre i våre naboland. Kilder. Papp, L. og Wheeler, T.A. 1998. Family Milichiidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 315-324. Science Herald, Budapest. Nettressursen Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. Caipirinha. Caipirinha er en brasiliansk cocktail bestående av cachaça, lime, sukker og is. Ordet «caipirinha» er diminutivform av «caipira», et ord som brukes om folk som bor på landsbygden i Brasil. Ordet kan brukes i både hankjønn- og hunkjønnsform, men i dette tilfellet er det hunkjønnsformen som er i bruk. «Caipirinha» betyr altså «liten landsbyjente». Demografi. Demografi (gresk "δημογραφία", sammensatt av "δήμος", "démos" = «folk», "γραφή", graphé = «(be)skrive») er den vitenskapelige betegnelsen på befolkningslære. Det er studiet av befolkningens sammensetning og størrelse på et gitt tidspunkt, samt utviklingen av populasjonen. Primært målt ved migrasjon, fertilitet og mortalitet. FNs avdeling for befolkningsstudier definerte demografi slik: «Demografi er det vitenskapelige studium av de kvantitative sider ved menneskelige populasjoner, særlig deres størrelse, sammensetning og utvikling.» Senere definerte Keyfitz demografi som: «analysen av befolkninger. Det omfatter både teknikker og innhold. Det blir som regel anvendt på menneskelige befolkninger (populasjoner), og det omfatter innsamling av data, konstruksjon av modeller, tolkning av befolkningsendringer og anbefalinger om befolkningspolitikk.» Med denne definisjonen var han noe mer presis enn FN. Befolkningsbeskrivelse. Befolkningsbeskrivelse bygger i en stor grad på oppgaver innen befolkningsstatistikken. En god befolkningsbeskrivelse sammenfatter mye informasjon og materiale i et begrenset antall tabeller. Fagkunsten er derfor å trekke ut de riktige tallene som belyser en befolknings karakteristiske trekk. Tilstandsbeskrivelse. En tilstandsbeskrivelse er beskrivelsen av hva som gjelder på et bestemt tidspunkt, f.eks. 1. januar 1988. Ut ifra befolkningsstatistikken kan det da avleses at Norge hadde 4 220 686 innbyggere, og det kan man oppfatte som beholdningsstørrelse. Naturligvis har befolkningstallet en betydelig interesse, men det også ofte viktig å vite hvordan denne befolkningen er sammensatt. På grunn av dette grupperes befolkningsmengden etter spesielle kjennetegn. De fire viktigste kjennetegnene er kjønn, alder, sivilstand og familietilhørighet. Ved hjelp av denne informasjon kan det gies svar på spørsmål som: "Har Norge en ung eller gammel befolkning". Ofte vil det være grunn til å kombinere de forskjellige kjennetegnene, for å få frem viktige tabeller som kan angi en befolknings fordeling på alder, kjønn og sivilstand samtidig. Befolkningsstatistikk kan også inneholde flere opplysninger enn de rent demografiske. Med andre ord er det mulig å koble disse statistikkene med annen statistikk og finne ut av andre forhold, som f.ek.s en befolknings utdanningsnivå, fordeling i næringslivet, trostilkytning og standarden på husværet de bor i, osv., men dette er mer økonomiske og sosiologiske opplysninger, enn demografiske. I mange land består befolkningen av forskjellige raser og etniske grupper, hvor det kan være av stor interesse å fremskaffe opplysninger om hver gruppe for seg. F.eks. har vi den samiske befolkningen i Norge, men også på grunn av økt innvandring til Norge kan det være interessant å fremskaffe opplysninger om de enkelte innvandringsgruppene. Norges befolkning har lenge vært ganske homogen ("ensartet"), med få og små minoriteter. Dette har begynt å endre på seg, men vi er fortsatt langt mer homogene enn mange andre land, som USA, Russland, India, Singapore, Malaysia og Sør-Afrika. I de landene vil demografiske opplysninger om enkelte etniske grupper tillegges større betyning. Det kan også geografisk være interessant å bryte opplysningene ned til mindre geografiske enheter, f.eks. for hver enkelt kommune eller hvert fylke. Slik befolkningsstatistikk benyttes ved kommunal planlegging, f.eks. når det skal beregnes behov for skoler og aldershjem. Et noe mer spesielt aspekt på den geografiske oppdelingen er oppdeling på de forskjellige typer bosetting. Hvem bor «tett», dvs. i byer og tettsteder, og hvem bor «spredt», dvs. på landsbygda. Tilvekst. Det som kalles "den naturlige tilvekst" er fødselsoverskuddet i året. Dvs. antall fødte barn fratrukket antall dødsfall. "Den faktiske tilvekst" er "den naturlige tilvekst" pluss innvandringsoverskuddet (innvandringsantallet fratrukket utvandringsantallet). På samme måte som tilstandsbefolkningsstatistikken inndeles ved forskjellige kjennetegn, har også tilvekstsstatistikkene sine kjennetegn som det kan deles inn etter; blant annet dødeligheten, de dødes kjønn, alder og ekteskapelig stilling. Det samme vil kunne gjøres med fruktbarheten og vandringene inn og ut av et land eller område. Historisk demografi. Tilstands- og tilvekstsstatistikk omhandler demografiske endringer over en kort tid, men tidshorisonten innen demografi er ofte lengre. Mange demografiske fenomener er først synlig over et større tidsperspektiv, noe som gjør det interessant å studere Norges befolkning f.eks. de siste 100 årene. For å kunne gi en kvantitativ befolkningsbeskrivelse kreves det sikre talloppgaver og faktorer for folketall og tilvekst. Av denne grunn føres ikke historiske analyser lengre tilbake i tid enn til der det var folketellinger, altså statistikkens begynnelse. I Norge, Danmark-Norge, ble den første folketellingen holdt i 1769, men da uten navn. Den første folketellingen med navn ble avholdt i 1801. Statistikk over faktorene for tilvekst, dødsfall og fødsler, strekker seg enda lenger tilbake. Fra 1771 av foreligger det årlige oppgaver, og det er beregnet tall for hver femårsperiode helt tilbake til 1736/40. De fleste utviklede land i verden kom i gang med telling og registrering betydelig senere enn Norge, men Sverige var før oss. På grunn av dette brukes ofte svensk befolkningsstatistikk i internasjonale analyser. Blant fremtredende norske forskere på området er Ståle Dyrvik og Sølvi Sogner. Befolkningsteori. Det at noe beskrives er ingen forklaring, men opphavet til forklaringer. Demografene studerer og setter sammen forskjellige befolkningsstatistiske oppgaver, og kan dermed få øye på sammenhenger over tid eller på bestemte tidspunkt. Som alle andre teorier, operer befolkningsteorien med "årsak" og "virkning", altså "årsak → virkning". Matematisk kan dette uttrykkes ved et "funksjonsforhold". Dette viser hvordan den "avhengige variable" ("y") bestemmes av de "uavhengige variable" ("x1, x2..., xn"). Hvis da funksjonsforholdet uttrykkes med "f", kan man skrive: "y" = "f" ("x1, x2..., xn"). Med gitte verdier for "x"-ene, viser funksjonen hvilken verdi man får for "y". Med andre "x"-verdier vil man antakeligvis få andre "y"-verdier. I befolkningsteorien er oppgaven altså å forklare en bestemt demografisk størrelse; "y" er altså en demografisk størrelse. Det være seg det totale folketallet for en nasjon, folketallet i en aldersgruppe, fødselstall, dødstall eller inn- og utvandringstall. Man kan dermed dele befolkningsteoriene i to: formell befolkningsteori og materiell befolkningsteori. Formell befolkningsteori. Formell befolkningsteori er «en teori som forklarer en demografisk variabel med en eller flere andre demografiske variable». "ft", "dt" → "Nt" + 1 Materiell befolkningsteori. «Når en demografisk størrelse blir forklart med en eller flere ikke-demografiske størrelser, er befolkningsteorien materiell eller positiv». De ikke-demografiske årsakene kan være økonomiske, sosiale, medisinske, biologiske osv., og særlig opptatt er demografene av de økonomiske og sosiale faktorene. Befolkningspolitikk. a>. Hitler ville utrydde den jødiske rasen, under dekke av "kvalitativ befolkningspolitikk" Som i all annen politikk, finnes det "mål" og "midler", og befolkningspolitikken har som mål å påvirke vekstfaktorene. I U-land vil ofte myndigheten føre "antinatalistisk politikk", med ønske å begrense befolkningsveksten, som normalt sett er høyere enn i I-land på grunn av kulturforskjellene. Da U-landene samtidig prøver å holde dødeligheten så lav som mulig, og samtidig så er innvandringene allerede sterkt regulert, retter de seg ofte mot fødselstallene og hvordan redusere de. Dette er ofte motsatt av situasjonen i I-land – som Norge – hvor myndighetene fører "pronatalistisk politikk" og fremmer familiepolitiske tiltak for å få opp fødselstallene. I U-land, og da spesielt i Afrika, økes fokuset på bruk av prevensjon for å bekjempe sykdommer som hiv/aids og senke fødselstallene. Også befruktningshindrende midler gies lettere tilgang på. Hva innvandring angår, har nesten alle land streng regulering. Unntakene er land som føler seg truet av nabostater, slik som Israel (loven om tilbakevending), og i land med flere etniske grupper hvor majoriteten frykter minoriteten. Slike land kan ofte komme med innvandringsstimulerende tiltak. Det motsatte kan også forekomme, at et land setter i gang utvandringsstimulerende tiltak. Igjennom historien har f.eks. morlandene til koloniriker vært interessert i å få sine koloniserte besittelser befolket av egne folk. Det skilles mellom "kvantitativ befolkningspolitikk" og "kvalitativ befolkningspolitikk". Kvantitativ befolkningspolitikk har som mål å oppnå forhåndsbestemte størrelser og verdier på folketall og tilvekstfaktorer. Kvalitativ befolkningspolitikk tar sikte på å heve «menneskekvaliteten», eller å unngå å redusere den. Dette var et viktig tema i mellomkrigstiden, hvor det ble drøftet at ikke alle grupper i samfunnet hadde like gode arveegenskaper. Det ble derfor tidvis ført en politikk for å stimulere unge mennesker som hørte til grupper med gode arveegenskaper, til å få flere barn, mens de med «dårligere arveegenskaper» og «mindreverdige grupper» helst skulle forbli barnløse. I Norge ble det diskutert tvangssterilisering av seksualforbrytere uten samtykke fra forbryteren, men forslaget ble forkastet. Debatten om bevisst «barneavlspolitikk» foregikk også i mange andre land, men "kvalitativ befolkningspolitikk" ble fort beryktet. Flere diktaturstater propaganderte sterkt for såkalt rasehygiene, og forfulgte derfor uønskede raser. Det har også vist seg i ettertid at politikkens «vitenskapelige grunnlag» nesten helt og holdent var kvakksalveri. Det nasjonalsosialistiske Tyskland, som er skrekkeksemplet på raseforfølgelse, brukte disse raseteoriene som skalkeskjul for jødeforfølgelsen. I dag er det derimot svært få land som fører en kvalitativ befolkningspolitikk, men et eksempel kan være Singapore, hvor myndighetene fremmer barnefødsler blant de høyt utdannede. Det er også en rekke land som har innført lover som tar sikte på å hindre sinnssyke og andre med uheldig arveanlegg å sette barn til verden. I noen land, under bestemte vilkår, kan disse steriliseres. Globalt bosetningsmønster. Kart fra 1994 som viser bosetningsmønsteret Mennesker bosetter seg ut ifra visse basisbehov, som må til for at menneskene skal kunne eksistere. Dette er blant annet luft med tilstrekkelig oksygen, rent vann, mat og områder å bo og ernære seg på. Det er derfor klart at mennesker alltid har bosatt seg på eller nær de naturressursene som utgjør grunnlaget for en menneskelig tilværelse. Kart over befolkningsfordelinga på jorda viser en svært ujevn fordeling – fra svært tettbebodde strøk, i storbyer og langs med havet, til nesten helt folketomme områder i Sibir e.l. Slike kart forandrer seg lite over tid, og det globale bosetningsmønsteret er forholdsvis stabilt. Dvs. der det tidligere var tettbefolket, med kun én milliard mennesker i 1825, der er det også tettbefolket i dag, med gode 6,5 milliarder; der det var nærmet folketomt for hundre år siden, er det også ganske folketomt i dag. Bosetningsmønstrets grove trekk avspeiler tydelig mange sammenhenger mellom naturens forutsetninger og muligheter for leveveier, samfunnsdannelse og befolkningsvekst. Gjennom hele historien har vannforsyning og dyrkingsjord vært blant det viktigste, og forklarer store deler av det globale bosetningsmønsteret. Med andre ord er det ikke tilfeldig at menneskene har bosatt seg slik som de har gjort. De største konsentrasjonen av mennesker finner vi i det sentrale Europa, store deler av det sørlige og østlige Asia (betydelige deler av Japan, Kina, Filippinene, India og Indonesia) og den nordøstre delen av USA. Det er også noen «lommer» med høy befolkningstetthet forskjellige steder, som Nildalen i Egypt, i kyststrøk i Sør-Amerika og Afrika og det sentrale Mexico. Ut ifra dette kan man lese at de største befolkningskonsentrasjonene befinner seg gjennomgående nær kontinentenes kyster, og ikke i de indre strøkene (jf. Sibir). Også ørkenregioner, fjellområder og polare strøk er tynt befolket. I en undersøkelse gjort i 1972 av John Clarke viste det seg at to tredeler av verdensbefolkningen bodde mindre enn 500 km fra kysten, og omtrent fire femdeler bor lavere enn 500 moh. (omtrent 55 prosent lavere enn 200 moh.), og over 80 prosent bor på den nordlige halvkulen mellom 20 og 60 grader nord. Dette var ikke vesentlig forandret i år 2000, men befolkningsveksten i Asia, Afrika og Latin-Amerika har gjort at befolkningsandelen i beltet mellom 20 og 60 grader har sunket noe (nå ca. 77 prosent). Over 20 prosent av jordoverflaten har så kalt klima at dyrking nær sagt er umulig. Disse områdene ligger langt nord eller langt sør, eller svært høyt over havet. Slike strøk er naturligvis tynt befolket, og deler av Finland, Island, Norge og Sverige tilhører denne sonen. Også svært tørre områder setter en brems på befolkningsbosettingen. Omtrent 20 prosent av jordoverflaten er ørkenstrøk, og også i nærliggende områder er jordbruk usikkert. I disse områdene bor folket spredt, særlig i store deler av Afrika, Amerika og det indre Asia. Også i de store regnskogene, som rundt Amazonas og Kongo, har det vært vanskelig for folk å bosette seg. Ved siden av de ovennevnte faktorene, kulde, tørke og tett vegetasjon, så kan også topografien gjør det vanskelig for menneskene å etablere en mer omfattende bebyggelse (f.eks. store fjellpartier). Når det skal vurderes om et område er "overbefolket" eller ikke, må demografene vurdere folkemengden i forhold til ressursutnyttelsen og økonomisk utvikling for øvrig. På samme måte kan det vurderes mangel på befolkning, "underbefolkning", som er et hinder for økonomisk utvikling. I tillegg må de se på forholdet mellom folkemengde og "infrastruktur". Dette vil si at begrepene "over-" og "underbefolkning" er relative. En definisjon på overbefolkning kan være: «Et land eller et område er overbefolket dersom ressursgrunnlaget, teknologien og det politiske styringssystemet ikke er i stand til å gi befolkningen akseptable materielle levekår». Denne definisjonen er tids- og stedbestemt, og begreper som "akseptable materielle levekår" kan variere fra tid til tid og fra kultur til kultur. Naturforhold setter ikke definitive grenser for menneskers levekår, men kan sette visse grenser for hvor menneskene kan bosette seg. Menneskets tilpasningsevne er stor, og menneskene har utviklet mange teknikker for å kunne bo der hvor naturen tilsier noe annet. Det er ikke slik at naturen ene og alene spiller inn på levekårene. Langt mot nord finner man høy levestandard, men mans i tempererte områder kan se mye fattigdom. Det er ikke entydige og enkle sammenhenger mellom naturgitte forhold og menneskenes livsbetingelser. Befolkningsdebatten. Det globale befolkningsproblemet har ofte blitt beskrevet med metaforer som «befolkningseksplosjonen» og «befolkningsbomben», og mange skrekkvisjoner har knyttet seg til slike bilder. Ved FNs første store befolkningskonferanse i Bucuresti i 1974, fremsto tallene som dramatiske. Mange hadde dystre spådommer om jordens videre befolkningsvekst, og om hvordan de fremtidige folketallene ville føre til sultkatastrofer og jordens undergang. Forskere fremholdt at jorden ikke hadde evig med ressurser, og at befolkningen ikke kunne øke til det uendelige. Jorda ville etter hvert gå tom for mat og andre viktige forråd for at menneskene kunne overleve. Det kanskje viktigste bidraget til denne nymalthusianske forståelsen av befolkningsutviklingen på den tiden, var utgivelsen av boka "Hvor går grensen?" ("The Limits to Growth"), som vakte stor oppmerksomhet rundt om i verden. Boka ble varmt mottatt av biologer og andre biosentrisk orienterte lesere, men massiv motstand fra økonomer og andre samfunnsforskere. Økonomen pekte spesielt på at modellen som fremkom i boka, hvor verdens undergang spåes innen år 2100, ikke tok hensyn til hvordan verdensmarkedet til enhver tid ville reagere, og hvordan ressurser ville kunne erstattes og gjenbrukes. En annen innvendig var geografisk og sosiologisk: verden er langt fra homogen. Noen har mye, andre har lite, graden av teknologi og samfunnsmessig robusthet varierer: en global modell kan ikke fange opp alle disse aspektene. På befolkningskonferansen i 1974, hevded flere at det ikke så like mørkt ut som mange mente. Den indiske helseministeren, under diskusjon om barnebegrensning, sa at «development is the best contraceptive» ("utvikling er den beste prevensjon"), og en kinesisk delegat påsto at «the future of mankind is bright» ("menneskehetens fremtid er lys"). Begge disse påstandene har senere vist seg å ha noe for seg, da flere og flere land har fått kontroll over veksten. Aeroflot. Aeroflot – Russian Airlines (russisk: Российские международные авиалинии) er et russisk flyselskap. Inntil 1992 var det rangert som verdens største flyselskap. Selskapets majoritetseier er den russiske staten. Aeroflot opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen til Sjeremetjevo internasjonale lufthavn utenfor Moskva. Historie. Aeroflot ble grunnlagt 9. februar 1923 under navnet "Dobrolet". Etter den russiske borgerkrigen startet Aeroflot passasjerflygninger og transportflygninger med modifiserte krigsfly. Ett år før den offisielle opprettelsen startet man, i samarbeid med det tyske flyselskapet Deruluft, flyruten Moskva – Königsberg 1. mai 1922. Senere ble ruten forlenget til Berlin. Aeroflot var det første flyselskapet som brukte jetfly for passasjerflygninger. Allerede i 1956 brukte man Tupolev Tu-104 både på innenriksruter og i internasjonal trafikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble selskapet delt mellom de gamle sovjetrepublikkene, og ble organisert i over hundre ulike flyselskap. I juni 1991 ble det dannet en samarbeidsorganisasjon med navnet «Aeroflot – Soviet Airlines Commercial Production Alliance», som ble introdusert på børsen i 1992 under navnet «Aeroflot – Russian International Airlines». Sovjetunionens sammenbrudd innebar at den russiske flyindustrien tapte markedsandeler, og Aeroflot søkte seg ut på det vestlige markedet etter nye fly. Først leide man Airbus A310-300, og i 1994 kjøpte man inn Boeing 767-300ER. Samme år leverte man tredje generasjon Iljusjin Iljusjin Il-96-300 med forbedret avionikk, til bruk på de lengre internasjonale flygningene. For å ta unna den økende fraktmengden leide man i 1995 en McDonell Douglas DC 10-30 F på langtidskontrakt. Flåte. Aeroflots flåte inkluderer følgende fly: (oktober 2009) Destinasjoner. "Se full liste på engelsk Wikipedia: " Aeroflot har et utstrakt rutenett innenriks i Russland, Europa og Asia. Selskapet opererer i tillegg til dette ruter til enkelte destinasjoner i Afrika og nord-Amerika. Eric Prydz. Eric Sheridan Prydz (født 19. juli 1976 i Täby Stockholm, bosatt i London, England) er en svensk DJ og produsent, best kjent for sin hitsingel «Call on Me» som er en coverversjon av Steve Winwoods sang «Valerie» fra «1982». Prydz' versjon klatret til topps på den britiske singellista fem uker i 2004. Prydz går under artisnavnet "Cirez D" (deler av hans navn baklengs) som gir ut mer technobetonet musikk. Han har også sluppet ut musikk under navnene "Pryda", "Sherian" og "Moo". Han var også med i gruppene Axer, A&P Project, Hardform, Dukes of Sluca og Groove System. Eric Prydz blir også regnet som et medlem i gruppen "The Swedish House Mafia" sammen med Steve Angello, Sebastian Ingrosso og Axwell. Prydz, Eric Prydz, Eric Prydz, Eric Cocktail. Cocktail er i de fleste tilfeller en isavkjølt, alkoholholdig blanding. Vanligvis inneholder en cocktail én eller flere typer brennevin og en eller flere smakstilsetninger, is, fruktjuice, frukt, brus, sukker, honning, melk, fløte og urter. Noen kjente drinker og cocktails. International Bartenders Association har en liste over "IBA Official Cocktails" på sin hjemmeside. Listen er inndelt i "The Unforgettables", "Contemporary Classics" og "New Era Drinks". Lyse-konsernet. Lyse-konsernet er et industrikonsern innen energi og telekommunikasjon. Lyse eies av 16 kommuner i Sør-Rogaland. Konsernet har sin hovedvirksomhet på Jæren, en omsetning på rundt 5,14 milliarder kroner og 127 000 kunder på elnett og 212 000 kunder på telekommunikasjon (2010). Konsernet, bestående av Lyse Energi AS, Lyse Produksjon AS, Lyse Handel AS, Lyse Elnett AS, Lyse Infra AS, Lyse AS, Lyse Neo AS, Lyse Fibernett, Lyse Fiberinvest AS, NorAlarm AS, Lyse IT og Altibox AS. Moderselskapet i Lyse-konsernet, Lyse Energi AS, ble stiftet 17. juni 1998 og var operativt fra 1. januar 1999. Datterselskapene er heleide selskap som ble opprettet for produksjon, gass, handel, nett, tele og marked. Lyse Energi AS. Lyse Energi AS er moderselskapet i dette konsernet som er en leverandør av både strøm, internett, TV, telefoni og alarm. Selskapet har vært operativt siden 1. januar 1999 etter en fusjon den 17. juni 1998 mellom energiselskapene i kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Time og energiselskapene Ryfylke Energi og Lyse Kraft. Lyse AS. Lyse AS er et datterselskap i Lyse-konsernet. Lyse AS er konsernets ansikt ut mot kundene. Det er Lyse AS som inngår alle avtaler med kunder, besvarer henvendelser fra kunder og står for fakturering. Altibox AS. Altibox AS er et datterselskap i Lyse-konsernet. Selskapets forretningskontor er i Stavanger kommune. Selskapet har rundt 100 ansatte (våren 2009). Altibox utvikler, leverer og drifter infrastruktur og telekommunikasjonstjenester til Lyse og 35 øvrige partnere i Norge og Danmark under merkevaren Altibox. Partnerne har totalt 200 000 sluttkunder pr. september 2010. Målgruppen for selskapet er privatpersoner samt små og mellomstore bedrifter, og tjenestene er primært telefoni, mobiltelefoni, Internett, ip-tv og alarm. Altibox deltar også i næringsvirksomhet med relevans til kjernevirksomheten, enten selv eller i samarbeid med andre, gjennom etablering, aksjekjøp, eller annet. NorAlarm. NorAlarm AS er en totalleverandør av sikkerhetsrelaterte tjenester og systemer som ble etablert i oktober 1997 med hovedkontor i Stavanger. I mai 2007 kjøpte Lyse omkring 90 prosent av aksjene i NorAlarm AS, dermed ble NorAlarm en del av Lyse-konsernet. Marsimartnan. Marsimartnan er et årlig arrangement i Levanger, Nord-Trøndelag siden 1989. Det arrangeres første uka i mars, etter Rørosmartnan og før Gregorimartnan i Östersund. Marsimartnan er en av landets største historiske markeder, og kan spores helt tilbake til Vikingtiden. Mange av bodholderne på Marsimartnan kommer fra Røros til Levanger, og drar videre til Östersund. Mange svenske forbønder kommer til Levanger med hestene sine, og tilbyr gratis hesteskyss for barna på martnan. Fosen folkehøgskole kommer hvert år roende til martnan. Under hele martnan er det et rikt kulturtilbud både dag og kveld. Marsimartnan legger også opp til tilvirking av lokal mat og mattradisjoner. Martnasnatt. Fredag kveld settes Levanger sentrum tilbake til gammel tid, og det er klart for Martnasnatt. Byen mørklegges, og tusenvis av mennesker samles på torvet, som er starten på det faste fakkeltoget. Langs hele ruta til fakkeltoget vises ulike tablåer. Tilsammen deltar over 8000 personer i fakkeltoget, som omfatter ca. 80 tablåer. Historie. Marsimartnan er knyttet til Mattis-dag (24. februar), og den gang kom mer enn 2500 hesteskysser med fjellbønder fra Jemtland i Sverige for å møte fiskebønder fra Fosen og allmuen fra breibygdene på Innherred. Handelen mellom Trøndelag og Jemtland blir flere ganger omtalt i Snorres kongesagaer. Skriftlig kildemateriale om Marsimartnan finns fra 1530, men en regner med at den er like gammel som markedet i Frøsøn, datert til 1170. Jemtene byttet til seg varer fra kysten her i Levanger, og solgte dem videre fjorten dager senere på Frösömarkedet. Vareutvekslingen mellom Jemtland og Trøndelag nådde en topp på 1750-tallet. Mens svenskene hadde med seg jern, kobber, messing, sekkestrie og manufaktur og håndverksvarer, tok de hovedsakelig med seg fisk tilbake. Men også flesk, og i dårlige år korn. Hester var og en viktig handelsvare, flere hundre ble solgt til jemtene hvert år. Etter at Östersund fikk jernbaneforbindelse med det øvrige Sverige i 1881 og med Trondheim i 1882 ebbet etter hvert martnan ut. Martnan i Levanger overlevde som hestmarked. Selfoss. Selfoss er et tettsted på sør-Island, i Árborg kommune. Tettstedet har 6000 innbyggere. Selfoss og områdene rundt (Sandvíkurhreppur og deler av Hraungerðishreppur og Ölfushreppur) var tidligere en egen kommune, "Selfosshreppur", opprettet 1. januar 1946. 18. mai 1978 fikk Selfoss bystatus, og 7. juni 1998 opphørte Selfosshreppur som egen kommune da den ble slått sammen med Eyrarbakkahreppur og Stokkseyrarhreppur i Árborg kommune. Stedet ble bygget rundt broen over Ölfusá og meieriet på stedet, Mjólkurbú Flóamanna. Selfoss er det største tettstedet på Island som ikke ligger ved havet. Selfoss har fått sitt navn av strykene som er i elva nedenfor kirken, "Selfosskirkja". I disse strykene ser man gjerne seler. Broen over Ölfuså ble tatt i bruk 1891, men den kollapset i 1944 da to melkebiler kjørte over den samtidig. En ny bro ble tatt i bruk året etter. Þórir Hergeirsson landslagssjefen for Norges kvinnelandslag i håndball vokste opp i Selfoss. Panoramabilde av en del av Selfoss Torunn Borge. Torunn Borge (født 14. november 1960) er en norsk forfatter og anmelder. Borge har i en årrekke skrevet anmeldelser, essays og artikler for bl.a. Vagant, Samtiden, Dagsavisen og Klassekampen. Hun debuterte i 1997 med diktsamlingen "Dette intervallet", et verk som også er utgitt på tysk. I 1999 redigerte hun antologien "Yrke, reporter". Torunn Borge er blitt belønnet med Tanums kvinnestipend i 2001. Austin Powers – Agenten som kom ut av fryseren. "Austin Powers – Agenten som kom ut av fryseren" er en amerikansk filmkomedie fra 1997, regissert av Jay Roach. Filmen er den første av tre i "Austin Powers"-serien med Mike Myers i hovedrollen. Elizabeth Hurley, Robert Wagner og Seth Green medvirker også i denne filmen, og Will Ferrell og Michael McDonald har cameoroller. Filmen hadde en moderat suksess i kinosalene, og spilte inn omtrent 68 millioner amerikanske dollar på verdensbasis. Da den kom ut på video ble den imidlertid svært populær, spesielt på leiemarkedet. Dette førte til at New Line Cinema bestemte seg for å lage oppfølgerne "Austin Powers - Spionen som spermet meg" og "Austin Powers in Goldmember – mannen med det gyldne lem". Handling. Austin Powers, en superspion fra 1960-tallet, og hans erkefiende Dr. Evil, begge spilt av komiker Mike Myers, har stått opp mot hverandre flere ganger gjennom tiåret. I 1967 plasseres Dr. Evil i en kryogenisk fryser slik at han kan gjenoppstå i en tid der han ikke er forventet. Austin Powers blir også plassert i en kryogenisk fryser, i tilfelle hans egenskaper trengs i fremtiden. Da de blir hentet fram igjen i 1997 for å kjempe mot hverandre igjen, må duoen tilpasse seg 1990-tallet, noe som fører til en rekke komiske situasjoner. Da nyheten om Dr. Evils tilbakekomst kommer ut, blir Austin ting opp igjen. Han får en partner, Vanessa Kensington (Elizabeth Hurley), som skal hjelpe ham å takle 90-årene. Partnerne drar avsted med Austins privatjet til Las Vegas, der de tror Dr. Evil holder til. I mellomtiden diskuterer Dr. Evil og hans medsammensvorne hvordan de skal ta over verden. Først foreslår han at de kan få det til å se ut som om Prins Charles har et forhold på si, slik at han og Prinsesse Diana skiller seg, men Number 2 forteller at dette allerede har skjedd. Så foreslår Dr. Evil å lage hull i ozonlaget slik at antallet tilfeller av hudkreft øker, men Number 2 forteller at også dette har allerede hendt. De blir til slutt enige om å stjele et atomvåpen og holde verden som gissel. Vanessa og Austin drar til Dr. Evils hovedkvarter, der de sniker seg inn og ender opp med å bli fanget. Dr. Evil ønsker å ta livet av dem ved å senke dem i et basseng med haier som har laserstråler på hodet, men siden laserstråler ikke funker så bra, og haien er en utrydningstruet dyreart, ender de opp med et basseng med kjøttetende sjøørret isteden. De greier å rømme, men før de stikker får de med seg verdifull informasjon om Dr. Evils planer. De finner til slutt Dr. Evil i det han er i ferd med å sette planen til verks. Dr. Evil greier å stikke av, og trykker med det samme på en knapp som skal føre til at hovedkvarteret hans blir sprengt i luften. Vanessa og Austin greier såvidt å komme seg ut i tide. Eksterne lenker. Austin Powers 1 Austin Powers 1 Austin Powers. Sir Austin Danger Powers (antakelig født rundt midten av 1940-tallet, når man dømmer ut fra bilen man kan se i en tilbakeblikkssekvens i den tredje filmen) er en fiktiv filmfigur spilt av Mike Myers, og er hovedpersonen i en filmserie som parodierer 60-talls spionfilmer, primært "James Bond", "Derek Flint", "Harry Palmer" og "Matt Helm". Inspirasjonen for rollefiguren var Mike Myers egen far Chris Myers og skuespilleren Simon Dee De tre filmene som er kommet ut i serien er "Austin Powers – Agenten som kom ut av fryseren", "Austin Powers - Spionen som spermet meg" og Austin Powers in Goldmember – mannen med det gyldne lem". Giallo. Giallo var en italiensk form for elegante, skrekkbetonte thrillere på 1960- og 70-tallet. Filmene inneholdt ofte mye vold og avkledde kvinner og kan ses som en forgjenger til slasher-genren. Benevnelsen "giallo" kommer i fra det italienske ordet for "gul" som også var den fargen omslaget filmene hadde hatt siden 1920-tallet. Pioneerer innenfor sjangeren er Mario Bava og Dario Argento. Historie. Mario Bava er den som anses ha grunnlagt hele sjangeren med sin film "La Ragazza che sapeva troppo" fra 1963. Det er en svart-hvittfilm sterkt inspirert av bølgen av "krimis" som hadde dominert i Tyskland på 1950-tallet. Da Bava året etter laget "Sei donne per l'assassino" i "farge" hadde såvel grunnformelen med et mordmysterium som en sentral del av handlingen og en filmatisk mystisk og fargerik palett blitt utviklet. Dario Argento var viktig for sjangerens utvikling. Hans "L'uccello dalle piume di cristallo" (1969) tok i bruk et djervt kameraarbeid og morderens psykologiske motiv, ting som går igjen i nesten alle etterfølgende filmer i sjangeren. Morderens bakgrunn og en pseudopsykologisk forklaring til mordet utforskes i blant in absurdum. Lucio Fulcis "New York Ripper" (1982) er en av sjangerens sorte får, da volden i filmen er så grov og kvinnesynet så misogynistisk. Etidiumbromid. Etidiumbromid (EtBr) er en interkalerende agent som brukes til merking av nukleinsyrer i forbindelse med gelelektroforese. Molekylet har tilnærmet lik størrelse som et basepar i DNA og kan tvinge disse fra hverandre. Etter behandling blir nukleinsyrer synlige under ultrafiolett lys. EtBr er sterkt mutagen og dermed også potensielt karsinogen. EtBr er aromatisk, med kjemisk formel C21H20BrN3, bygd opp i en trisyklisk struktur anilin-grupper (aminobenzen) på hver sin side av et pyridin. Risiko. Etidiumbromide er sterkt mutagen og irriterer i kontakt med øyne, hud, slimhinner og pusterør. På grunn av sin mutagene karakter antas EtBr å være karsinogen, selv om langvarige effekter av påvirkning ikke er studert. Ingen karsinogenese er observert direkte. Sikkerhet. Ved tillaging av stockløsninger og annen håndtering der det kan dannes støv av EtBr må avtrekk benyttes. Over lengre tidsrom eller under arbeid med konsentrerte løsninger bør dobbelt sett hansker benyttes, og den ytterste bør skiftes ved kontaminasjon. Hanskene bør være av nitril, da latex-hansker ikke beskytter tilstrekkelig. Ved kontakt med hud eller øyne, skyll med store mengder vann. Ved inntak må lege kontaktes snarest. Søl av vandige løsninger bør absorberes, mens fast form må tørkes opp forsiktig for å unngå støv. Elektroforesegeler. Geler som er tilsatt eller har blitt behandlet med EtBr bør behandles som spesialavfall. Fjernvarme. Fjernvarme er et energisystem der energi til oppvarming produseres ett sted og anvendes et annet sted. Til transport av varmeenergien brukes en lukket rørsløyfe som transporterer varmt vann til forbruker og lunket vann tilbake for ny oppvarming. Energiproduksjonen kan derved skje i effektive fjernvarmesentraler flere kilometer fra forbrukeren. Vann blir varmet opp i en varmesental, blir distribuert gjennom et fjernvarmenett av rør frem til bygningene som skal varmes opp. Her overføres varmen fra fjernvarmenettet til kundens eget varmeanlegg. Spillvarme, avfallsforbrenning, varmepumper, biobrensel, deponigass, geotermisk energi, naturgass, butan/propan, elektrisitet og fyringsolje er de vanligste energikildene for fjernvarmeproduksjon. Flere av disse energikildene kan benyttes samtidig i fjernvarmesystemet. Dette fører til at forsyningen blir stabil og fleksibel. Hvis en energikilde faller ut for en periode kan man benytte en annen for å få varmet opp vannet som distribueres. Varmtvannet sirkulerer mellom varmesentralen og kundens sentral i nedgravde, isolerte stålrør. Rørene legges i grøfter, når mulig gjøres anleggsarbeidet fortrinnsvis parallelt med annen infrastruktur som telelinjer og strømkabler. Med dagens isoleringsteknologi har rørene et gjennomsnittlig varmetap på kun fem til ti prosent. Fra fjernvarmesentralen går det to parallelle rør, ett for varmt vann, kalt tur, og ett for avkjølt vann, kalt retur, fram til bygningene som skal varmes opp. Via en energimåler i bygningen hos forbruke kan man registrere energiuttaket. Fjernvarme blir målt i kilowattimer (kWh). Når vannet er avkjølt etter bruk, blir vannet fraktet tilbake i det andre av rørene som går til fjernvarmeanlegget. Det avkjølte vannet varmes så opp igjen. Vannet som transporteres blir ofte svært varmt, opp til 120°C og er under høyt trykk, opp til femten bar. Dette setter store krav til arbeidet på rørene. I norske anlegg ligger vanntemperaturen i turvannet typisk på 80 til 90°C, mens den i danske anlegg kan være nede i 60°C. Det kan være alt fra boliger til næringsbygg og offentlige bygninger som blir varmet opp. Et fjernvarmeanlegg forsyner som regel flere bygninger eller hele bydeler med fjernvarme. Fjernvarme benyttes også til å fjerne snø og is fra fortau og enkelte gater. Norske myndigheter ønsker økt satsing på bruk av fjernvarme. De mener løsningen er effektiv og miljøvennlig, selv om løsningen ikke alltid er verken billigere eller mer miljøvennlig enn noen av alternativene. Vannbåren varme har dårligere reguleringsegenskaper sammenlignet med direkte oppvarming med elektrisitet, noe som gjør at brukere ofte bruker mer energi enn om de hadde brukt ved direkte elektrisk oppvarming. Denne forskjellen blir det ikke tatt hensyn til ved vurdering av ulike oppvarmingsalternativ. Ofte er økonomien dårligst i små anlegg. Flere av de danske fjernvarmeanleggene har dårlig økonomi. En løsning er å kjøre fjernvarme som grunnlast og installere elektriske varmekolber hos brukerne for å dekke topplast. En annen løsning er å senke temperaturen både på tur- og returvann. I tillegg vil dette redusere varmetapet regnet i forhold varmeproduksjon som i enkelte danske anlegg kan være på over 20% og over 30 % om sommeren når forbruket er minst. Til sammenlikning er innrapporerte varmetap i norske anlegg på 10 %. Kritikere av utbygging av fjernvarme hevder at fjernvarme hindrer satsing på energiøkonomiserende tiltak. Framtidige energikrav til bygninger gjør at behovet for oppvarming blir mindre og mange nye bygg får et varmeoverskudd. I dag blir biomasse og avfall sett på som viktige energikilder for fjernvarme, men begge er begrenset og i enkelte regioner i Sverige og Danmark dekker ikke lokal produksjon behovet. Oslo. Oslo har to kommunale fjernvarmeanlegg på Brobekk og Klemetsrud. Fra Brobekk og Klemetsrud går det fjernvarmerør helt inn til Oslo sentrum, samt at Klemetsrud dekker store deler av bydel Søndre Nordstrand. Trondheim. Trondheim har ett fjernvarmeanlegg på Heimdal. Dette anlegget leverer varme til blant annet Flatåsen, Byåsen og deler av Ila. Eksterne lenker. – Europas ledende konsern innen fornybar energi Spissnutefrosk. Spissnutefrosk ("Rana arvalis") er litt mindre enn buttsnutefrosken, ca. 7-8 cm lang, og har en tydelig spissere snute. Fargene er nokså lik buttsnutefrosk, men undersiden er mer ensfarvet lys og skaper en kontrast til den mørk grå/brune oversiden. Hannen får en lettkjennlig blågrå gytedrakt i parringstiden. Hovedutbredelsen er rundt Oslofjorden fra svenskegrensa, til Skiensområdet, samt enkelte plasser i Agderfylkene. Alt fra gårdsdammer og grøfter til sakteflytende bekker/elver er vanlige habitater. Spissnutefrosken tåler surere vann og er mer knyttet til skog enn den vanlige frosken. I april – mai (avhengig av klima) samles begge kjønn til gyting i den faste vannansamlingen. Hannen lokker med rask serie med klukkende "wo'uk". Hunnen legger de 400-2000 eggene som klare, faste geleklumper, som vanligvis synker til bunnen (i motsetning til buttsnutefroskens egg, som flyter opp). Larvene (rompetrollene) går på land i juli-august og blir kjønnsmoden etter ca 3 år (noen ganger 2). Overvintrer som oftest på bunnen av en dam, o.l. der den puster med huden for å få oksygen. Spissnutefrosken er kategorisert som sjelden på Nasjonal rødliste. Teoderik II av Austrasia. Teoderik II (fransk: "Thierry") (587–613) var konge av Burgund (595–613) og Austrasia (612–613) og var den andre sønnen til Childebert II. Da hans far døde i 595, fikk han Guntrams kongedømme Burgund med dets hovedstad i Metz. Mens han var mindreårig, og senere, styrte han under rådgivingen til hans bestemor Brunhilda som ble kastet ut fra Austrasia av hans bror Teodebert II. Klotar II, konge av Neustria, og Fredegund, Klotars mor, tok Paris i 596 som det var ment skulle være i felles eie. Fredegund som da var sin sønns regent, sendte en styrke til Laffaux og arméene til Teodebert og Teoderik ble beseiret. Brunhilda ble tvunget ut av Austrasia i 599 og hun ble funnet vandrende nær Arcis i Champagne av en bonde som førte henne til Teoderik. Bonden ble belønnet med bispedømmet Auxerre. Teoderik ønsket henne velkommen og tok med glede imot hennes innflytelse, som ønsket en hevnaktig krig mot Teodebert. Snart var brødrene i krig. Teoderik beseiret Teodebert ved Sens, men deres fetter Klotars rastløse krigføring fikk brødrene til å alliere seg mot ham. De gjenopptok kampene mot Neustria, og i 600 beseiret de Klotar ved Dormelles (nær Montereau) ved Orvanne. Landet mellom Seine og Oise ble delt mellom Teoderik og ahsn bror, mens Teoderik fikk territoriet mellom Seine og Loire inkludert grenselandet Bretagne. De førte også en kampanje sammen i Gascogne, hvor de undela seg den lokale befolkningen og innsatte Genialis som hertug. Men på dette tidspunktet tok de to brødrene opp våpnene mot hverandre, og Teoderik beseiret Teodebert ved Étampes. Hans kongedømme ble invadert av Klotar i 605 og hans rikshovmester, Bertoald, ble konfrontert av Klotars sønn Merovech og hans rikshovmester Landrik. Teoderik møtte dem ved Étampes på Louet, men Teodebert nektet ham hjelp. Teoderik vant, men Bertoald ble drept. Den neste hovmesteren, Protadius, en tilhenger av Brunhilda, oppmuntret til krig mot Austrasia, men adelsmennene myrdet ham og det kom aldri til slag og en pakt ble påtvunget av Teoderiks menn. Han mistet Alsace, Santois, Thurgau og Champagne i 610 til sin bror, og hans menn øst for Jura ble kraftig slått av alemannerne. Men han omringet Teodebert ved Toul (ca 611) og senere ved Tolbiac i 612. Han fanget den flyktende Teodebert i det siste slaget og overrakte ham, etter å ha tatt den kongelige eiendelene, til hans bestemor Brunhilda som plasserte ham i et kloster. Brunhilda fikk antagelig Teodebert myrdet (sammen med hans sønn Merovech) for å la Teoderik overtok begge tronene uhindret. Dette gjorde han og døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613 mens han forberedte en kampanje mot sin fiende, Klotar. Familie. Han giftet seg i 606 med Ermenberga, datteren til den vestgotiske kong Witterik av Hispania. Men året etter sendte han henne hjem i unåde, og en allianse av Klotar, Teodebert, Witterik og til og med langobardenes kong Agilulf samlet seg mot ham, men den rant ut i sanden. Han frarev seg av muligheten til å få legitime arvinger og ble etterfulgt av hans uekte sønn Sigibert II under regentskapet til Brunhilda. Mykporno. a> der den avbildede personen ikke åpenbart bedriver noen seksuell aktivitet Mykporno, på engelsk kalt "softcore" eller "soft porn", er den formen for pornografi som antyder mer enn den direkte viser og beskriver seksuelle detaljer. Mykporno omfatter bilder, tekst og filmer som viser seksualisert nakenhet og erotisk ladede motiver, for eksempel avkledde glamourmodeller, men ikke nærbilder av kjønnsorganer i seksuell aktivitet. Grovere og råere pornografi som bruker mer konkrete beskrivelser og avbildninger for å hisse opp seeren eller leseren, kalles ofte hardporno. Myk- og hardporno. Betegnelsen "mykporno" stammer fra det engelske "soft porn" eller "softcore" som oppstod i motsetning til "hardcore" pornografi (hardporno) i annen halvdel av 1900-tallet. Både mykere "softcore" og grovere "hardcore" viser nakenhet og seksuelle situasjoner for å stimulere betrakterens seksuelle lystfølelser. Mykpornoen gjengir imidlertid "ikke" noen av de følgende elementer: Bilder av erigert penis, eksplisitt samleie, penetrasjon av forskjellig slag, ejakulasjon og munnsex. Det kan også være andre eksplisitte situasjoner som klart må tilregnes hardcore-siden. En annen forskjell er at seksualakten i softcore ofte (men ikke alltid) er simulert. Men også simulerte fremstillinger ved hjelp av tegninger eller digital manipulasjon kan klart falle innen kategorien hardcore. Softcore er i utgangspunktet tilpasset en strengere pornolovgivning og beregnet for salg i land der det for eksempel tillates nakne glamourmodeller og skriftlige sexbeskrivelser, men ikke avbildninger av direkte sexscener som «erigert penis i bevegelse». Pornofilmer og -bilder kan sensureres ved hjelp av sladding eller klipping slik at de pornografiske produktene kan vises flere steder og dermed får et bredere marked. Tradisjonelle mannfolkblader med nakenmodeller og sexnoveller betegnes ofte som mykporno. Det samme gjelder triviallitteratur der sexscenene er dominerende, klisjefylte eller spekulative. Mykpornoen spilte tidligere en mer diskret rolle i populærkulturen, for eksempel som diskret innslag med halvnakne kvinner eller stereotypiske seksuelle hentydninger i populære filmer, eller den var beregnet for smalere målgrupper gjennom blader og bøker. Pornografiens visuelle kjennetegn og klisjeer har imidlertid blitt tatt opp i den moderne massekulturen, ikke minst kommersielle kulturuttrykk beregnet for ungdom. Dette er særlig synlig i seksualisert reklame og musikkvideoer. Underholdende dameromaner og ukebladnoveller med overdreven romantikk, ikke nødvendigvis sex, har ofte litt nedsettende blitt kalt «husmorporno». På tilsvarende måte har tabloidpressens kommersielle utnyttelse av tragiske menneskeskjebner blitt omtalt som «sosialpornografi», selv om dette ikke har med seksualitet å gjøre. Hardporno. Hardpornografi er de former for pornografi som gjengir seksualakter direkte og utilslørt. Uttrykket ble utviklet i annen halvdel av 1900-tallet, først på engelsk, for å skjelne mellom «hardpornografi» og «mykpornografi». Den har ofte form av fotografisk materiale, for eksempel i blader, men etterhvert i stor grad på film. Men den finnes også som tegninger/tegneserier. Siden 1990-årene er slik pornografi blant annet blitt distribuert over Internett. Hardporno var gjennomgående forbudt ved lov i mange land frem til de siste deler av 1900-tallet, da en rekke av verdens liberale demokratier, som gjennomgikk endringer av seksuelle normer, begynte å tillate en begrenset adgang. Som regel er restriksjonene knyttet til et klassifiseringssystem av filmer og regulering av salg og tilgang. Uavhengig eller på tross av av nasjonale lovreguleringer er det imidlertid lett å laste ned hardporno fra mange internettsider som ikke er gjenstand for regulering, eller der regulering omgås eller ikke håndheves effektivt. Det er vanligvis forbud mot å presentere hardporno til offentlig skue. Biblioteker og skoler og andre steder der unge mennesker ferdes har ofte egne reguleringer som er strengere enn dem som gjelder voksne. Vanligvis er det forbudt og straffbart å la hardporno, eller pornografi i sin alminnelighet, være tilgjengelig for mindreårige. Forskjell fra mykporno. Selv om både mykporno og hardporno gjengir nakenhet og seksuelle situasjoner i det øyemed å stimulere betrakterens seksuelle lystfølelser, er det en nøkkelforskjell mellom de to at mykpornoen ikke gjengir noen av de følgende elementer: Bilder av erigert penis, eksplisitt samleie, penetrering av forskjellig slag og oralsex. Det kan også være andre eksplisitte situasjoner som klart må tilregnes hardporno-siden. En annen forskjell er at seksualakten i mykporno ofte (men ikke alltid) er simulert. Men også simulerte fremstillinger ved hjelp av tegninger eller digital manipulasjon kan klart falle innen kategorien hardporno. Lovbestemmelser i Norge. I Norge ble lovbestemmelsene vedrørende pornografi endret i 2005. I følge straffelovens § 204 defineres ikke lenger "kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål" som pornografi. Eat the Rich (festival). Eat the Rich er en gratis kultur- og rockfestival som arrangeres på Svartlamon i Trondheim i august. Festivalen ble startet som en motvekt til tusenårsjubileet i Trondheim i 1997. Etter et opphold i 2004 og 2005 ble festivalen arrangert på ny 18. – 19. august 2006. I 2006 spilte blant annet Rumble in Rhodos, Gode Ord Dør Sist og Torch på festivalen. I 2008 ble festivalen arrangert 29. og 30. august, og på programmet sto bl.a Rehab royale, Bolla og lilleband, Scum De La Norvége, og All trouble. I tillegg ble det bl. a arrangert barne- og voksenteater, gatemarked, politisk kino. Trygve Åse Lunde. Trygve Åse Lunde (født 25. desember 1985) er en norsk fotballspiller. Han spiller for øyeblikket for Buøy I.L. i 4. Divisjon. Lunde kom til Viking fra tredjedivisjonsklubben Hundvåg FK i 2003. Han fikk sitt gjennombrudd på Vikings A-lag i 2005. Skader ødela mye av sesongen for 20-åringen. I 2006 ble han solgt til Strømsgodset, og sommeren 2007 ble han solgt videre til Bryne. I november 2008 valgte Lunde å legge opp med umiddelbar virkning pga skadeproblemer. 31. mars 2010 ble det offentliggjort at Trygve Åse Lunde gjør comeback for Stavanger IF. 1. divisjon fotball for herrer 1984. 1. divisjon 1984 startet 29. april og sluttet 14. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Liste over ordførere i Oslo. Dette er en liste over ordførere i Oslo (tidligere Christiania). Eksterne lenker. Oslo Reykjavík lufthavn. Reykjavík Airport ("Reykjavíkurflugvöllur" på islandsk) er en flyplass for det innenlandske rutenettet. Flyplassen har tre rullebaner og den betjener også trafikken til Grønland og Færøyene. Historie. Plassen ble under andre verdenskrig bygget av de britiske militære på sydkysten av Reykjavíkhalvøya, mens byen ennå var liten. I dag er beliggenheten meget uheldig på grunn av dens nærhet til byens senter og det verdifulle areal den nå beslaglegge. Det forligger planer om at den skal bli flyttet innen 2012 med det foregår fortsatt debatt om flytting og anlegg av annen flyplass. Anne Eriksen. Anne Eriksen (født 17. juli 1958) er en norsk folklorist Anne Eriksen har siden 1996 vært professor i folkloristikk ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo. Hun har spesielt forsket på folkereligiøsitet, historiesyn, fortidsforståelse og kollektiv erindring. Eriksen var fra 1992 til 2001 redaktør for "Norveg. tidsskrift for folkloristikk" Satyr. En satyr er sammen med silénen det mannlige motstykket til nymfen i gresk mytologi. Satyren er en bukkeaktig skapning i menneskeskikkelse. Satyrer var skogsguder, som bodde i skog og daler. De hadde horn og klauver. Satyrene ledsaget skogsguden Pan. Satyrer er halv guddommelige vesner ifølge gresk mytologi, og de er opprinnelig natur-demoner med trekk fra mennesker og dyr (både menneskelig og dyrisk) Satyrer hadde menneskelige overkropper, bortsett fra bukkehornene på hodet, og til bein hadde de en bukks bakbein. De hadde også gjerne mye, krøllete hårvekst og bukkeskjegg. "Satyr i sosialt henseende betegner en mann med ualminnelig stort sexbehov, som benytter enhver mulighet for å erobre en hvilken som helst kvinne, uansett alder og utseende, da det er det seksuelle begjær som styrer atferden. En satyr er også dominerende og meget viljesterk. Silén. En Silén er i gresk mytologi en eldre herre med hestehale og hover. Han er mer interessert i vin enn nymfer og opptrer ofte på greske vaser. Syrinx. Syrinx (gresk Συριγξ) var i gresk mytologi en nymfe og en av støttespillerne til Artemis, og kjent for sin dydighet. a>Da Syrinx ble forfulgt av en amorøs Pan, en gresk guddom, løp hun til elvebredden av Ladon i Arkadia og tryglet om støtte fra elvens nymfer. Som svar på bønnen ble hun omformet til hule sivplanter som gir fra seg hulkende lyder når gudens frustrerte pust blåser gjennom dem. Pan kuttet flere rør fra planten og lagde sin første panfløyte, og som derfor også er kjent som "syrinx" (Ovid, "Metamorfoser"). Det engelske ordet for sprøyte (som også består av et hult rør) er "syringe" og har sin opprinnelse i "syrinx". Et kjent musikkstykke for solofløyte, skrevet av Claude Debussy, heter også Syrinx. Navnet er i tillegg en betegnelse på det nedre strupehodet og fuglers lydstrande organ. Daimon. a> sammenheng betydningen «avgud» og «ond ånd». En daimon eller daimone er en guddom, ånd eller et vesen som viser sin kraft i naturen. Begrepet har hatt litt forskjellig betydning, men er i dag særlig brukt om naturguddommer eller naturdemoner i gresk mytologi, som for eksempel nymfer, satyrer, siléner, Priapus, Pan, Musene og kentaurer. Ordet "daimon" har også gitt navn til det jødisk-kristne demon-begrepet. Skiftende betydning. Det greske ordet δαίμων eller "daimon" betyr «gud» eller «ånd» og ble skrevet "daemon" på latin. Opprinnelig brukte grekerne, deriblant dikteren Homer og skaldene, ordet "daimon" om enhver guddom. Da de etter hvert ble kjent med østlige folkeslag og deres gudelære, ble imidlertid daimon først og fremst en betegnelse på en mellomform mellom mennesket og de egentlige gudene, altså et lavere gudevesen. Seinere, det vil si etter Platon, ble "daimon" både i litteraturen og i folketroen et uttrykk for et dobbeltvesen eller en skyttsånd som alle mennesker hadde. Demonen kunne også betraktes som en vandrende ånd som tok bolig i mennesket og utgjorde dets sjel. Enkelte rasjonaliserende seinstoikere omdefinerte "daimon" fra å være en selvstendig åndeskikkelse til å bli det guddommelige og fornuftige i mennesket. Sokrates' "daimonion" åpenbarte seg som en stemme som advarte ham mot det han ikke burde gjøre. I klassisk litteratur kan "demon" betegne både en «god demon» og en «ulykkesdemon». I kristendommen ble begrepet derimot bare brukt om hedenske guder og andre onde åndsmakter, og ordet kom dermed til å få et utelukkende negativt innhold. "Demon" betyr derfor på norsk i dag først og fremst «ond ånd». Lavere guddommer og ånder som likner på grekernes demoner har for øvrig forekommet med skiftende betydning i all folketro. Erich Naumann. Erich Naumann (født 29. juni 1905, henrettet 7. juni 1951) var en tysk Brigadeführer i Schutzstaffel (SS) og kommandant for Einsatzgruppe B, som var underlagt Sicherheitsdienst. Naumann ble født i Meissen i Sachsen. Seksten år gammel sluttet han på skolen og begynte å jobbe for et firma i byen. I november 1929 meldte han seg inn i NSDAP, med medlemsnummer 170 257. Han ble fulltidsmedlem av Sturmabteilung (SA) i 1933 og deretter politioffiser. I 1935 ble han tilknyttet SD, og november 1941 til februar eller mars 1943 var han kommandant for Einsatzgruppe B. Ifølge rapporter han sendte til Adolf Eichmann var hans enhet bare i november 1941 ansvarlig for drap på 17 256 mennesker i Smolensk. De hadde mens de var under Naumanns kommando tre lastebiler som var bygget om til mobile gasskamre. Nürnbergprosessen. Etter å ha blitt tatt til fange av amerikanerne etter andre verdenskrig ble Naumann stilt for retten i Nürnberg under Einsatzgruppenprosessen. Han uttalte flere ganger under prosessen at han ikke så noe galt i det Einsatzgruppen hadde gjort. Da han ble spurt om han så noe moralsk galt i Adolf Hitlers ordre, svarte han at han «anså dekretet for å være rett fordi det var en del av vårt mål med krigen, og derfor nødvendig». Han ble funnet skyldig i krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og medlemskap i kriminelle organisasjoner, det vil si SS og SD. Han ble dømt til døden og ble hengt i Landsberg fengsel 7. juni 1951. Narkissos. Narkissos eller Narkissus var i gresk mytologi en vakker unggutt som nymfen Ekho forelsket seg i. Ifølge Ovid gjengjeldte han ikke hennes kjærlighet og ble derfor straffet av gudene til å bli forelsket i sitt eget speilbilde, tæres hen og dø; da han bøyde seg over en kilde for å slukke tørsten, ble han så betatt og paralysert av sitt eget speilbilde at han falt i vannet og druknet. Der han døde, spirte det etterpå fram en lilje som har fått navn etter ham (narsiss). Varianter av myten. Ifølge Ovids "Metamorfoser" var Narkissos en ung mann fra byen Thespiai i Biotia, sønn av elveguden Kephisos og fontenenymfen Liriope. Han ble hyllet for sin skjønnhet, beundret av både menn og kvinner, men foraktet for sin arroganse. Nymfen Ekho, en forhekset jente og oreade (fjellnymfe) som bare kunne gjenta de siste ord av hva andre sa, så Narkissos ute i skogen en dag. Hun prøvde å snakke med ham men kunne bare gjenta hans siste ord. «Hvem der?» spurte han, «der?» svarte Ekho i samme toneleie. «Vis deg!» sa han irritert, «deg!» svarte Ekko trist, for flau for å vise seg for ham. Narkissos ble til slutt lei av leken, og avviste henne. Hjerteknust og nedbrutt av lengsel, svant Ekkos legeme hen og etterlot seg kun stemmen som vi nå hører som ekko i fjell og skoger. Gudinnen Nemesis forbannet han, han skulle selv oppleve å elske noen han aldri kunne få, så neste gang han så sitt eget speilbilde i vannet, ville han bli forelsket i seg selv. Da han bøyde seg over vannet for å slukke tørsten, så han sitt eget speilbilde og ble øyeblikkelig forelsket i seg selv. Han satt lenge og betraktet seg selv, og da han lengselsfullt forsøkte å berøre og kysse sitt eget speilbilde, falt i vannet og druknet. Der han hadde døde, vokste det opp en lilje som ble oppkalt etter han; blomsten narsiss eller narcissus. Andre kilder mener at Narkissos fikk så dårlig samvittighet at han begikk blodig selvmord, andre skriver at han la seg ned ved vannet og svant hen, ulykkelig over den kjærligheten han aldri kunne få. Etymologi (ordbakgrunn). For oldtidens grekere stod Narkissos for arroganse og følelsesløshet, fordi han var følelsesmessig helt «nummen» mot de som forelsket seg i utseendet hans. Navnet stammer fra det greske ordet "narke" som betyr «nummen» (eller «søvn»). "Narkos" har også gitt navn til narkotika, som kan knyttes opp til Narkissos' «avhengighet» av seg selv, søvnsykdommen narkolepsi og annet. Narsissisme. Myten om Narkissos har også gitt navn til narsissisme (narsisme), negativ eller positiv «selvkjærlighet» eller «ekstrem selvopptatthet», og sinnslidelsen narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Småbrekke. Småbrekke er et sted i Bergsdalen, ved Dale i Vaksdal kommune i Hordaland. Gården Småbrekke fikk Vaksdal kommunes miljøvernpris for 1995. Vaksdal kommune arrangerer vilkmarksleir for barn ved Småbrekkevannet hver sommer. Images and Words. "Images and Words" er Dream Theaters andre studioalbum. Albumet ble utgitt den 7. juli, 1992 og var bandets første album med vokalist James LaBrie i besetningen. Albumet i sin helhet ble en kommersiell suksess, og solgte til gull i USA og platina i Japan. "Images and Words" er Dream Theaters første album som ikke inneholder et eneste instrumentalt spor. Hesiod. Romersk bronsebyste, den såkalte "Pseudo-Seneca", nå muligens identifisert som Hesiod Hesiod (gresk: Ἡσίοδος "Hesiodos") var en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, som kan ha levd omkring 700 f.Kr.-600 f.Kr.. Han regnes som forfatter av to verk som er blant de viktigste kildene til gresk mytologi og det gamle greske samfunnet: "Arbeid og Dager" og "Theogonien". Det er uenighet hvorvidt Hesiod faktisk har levd; muligens er han det oppfunne og mytiske opphavet til en samling tekster skapt og overbrakt på folkemunne, tilskrevet «Hesiod» etter de hadde blitt samlet og neddtegnet i det syvende eller åttende århundre f.Kr., på samme måte som Homers verker. Hesiod og Homer, som Hesiod ofte blir sammenlignet med, er ansett for å være de tidligste greske poetene hvis verker har overlevd siden Herodots tid ("Historier", 2.53). Tidlige historikere diskuterte hvem som levde først, og noen utgivere har til og med brakt dem sammen i en innbilt poetisk konkurranse. Aristarkus hevdet Homers forrang, en påstand som generelt ble akseptert senere i antikken. Dagens forskere er uenige om hvem som levde tidligst, om noen av dem i det hele tatt har levd; i alle fall skal begge ha levd i århundret før bokført historie og noen nøyaktig tidfestelse blir dermed spekulativ. Herodot innrømmer at hans dato for de to er hans egen oppfattelse. Hesiods verk tjener som en viktig kilde for kunnskap om gresk mytologi, landbruksteknikker, arkaisk gresk astronomi og den antikke kalenderen. Hans viktigste diktsamling heter "Arbeid og Dager". Dette verket inneholder også en del biografiske opplysninger om Hesiod selv, noe som styrker teorien om at han var en faktisk person. Et annet styrkende indisium er navnet Hesiod; det er ikke et vanlig gresk navn (det var for øvrig heller ikke Homer) og dets betydning er høyst usikker (det kan bety «den som kaster stemmen»). Hesiod skrev den greske mytologiske skapelsesberetning i diktet "Theogonien", som betyr "Gudenes fødsel". I begynnelsen var Kaos – det store intet. Deretter kom Gaia og Eros, jorden og lengselen. Theogonien. Diktet "Theogonien" (gammelgresk θεογονία, theogonía; ordrett gude-tilblivelse) er en skapelsesberetning fra gresk mytologi, skrevet av Hesiod omkring 700 f.Kr. Diktet er en syntese av forskjellige lokale tradisjoner, samlet i en fortelling om hvordan gudene ble til og hvordan de opprettet permanent kontroll over kosmos. Mens de fleste slike skapelsesberetninger knytter seg opp mot konkrete forhold i verden, som å utpeke et folk eller en kongeslekt som spesielt utvalgt, unnlater "Theogonien" å gjøre dette. I stedet utpekes Zevs som gudenes og kosmos' konge. Verket er ikke en definitiv kilde til gresk mytologi, men gir et bilde av en dynamisk tradisjon slik den var da Hesiod skrev. Av form er diktet en hymne til Zevs og musene. Paralleller til "De homeriske hymnene" viser at den er utviklet fra en hymnetradisjon knyttet til dikterkonkurranser. Johann Christian Fabricius. Johann Christian Fabricius (Født 7. januar 1745, død 3. mars 1808) var en danskfødt naturvitenskapsmann. Han står som autor, det vil si at han gav mange organismer vitenskapelige navn. Han var opprinnelig en student hos Carl von Linné. Fabricius klassifiserte mange organismer og videreførte dermed arbeidet til Linné. Han forsket mye på sopper, noe Linné hadde gjort svært lite med. Han forsket også mye på insekter, der hans verk "Systema entomologiae, sistens insectorum classis, ordines, genera, species adiectis synonymis, locis, descriptionibus, observationibus" fra 1775 utmerker seg som den første «moderne» insektklassifikasjonen og la grunnlaget for mange senere klassifikasjoner. Han beskrev svært mange insektarter, både fra Europa og fra resten av verden. Noen viktige arbeider. Her er noen av Fabricius viktigste arbeider. Litteratur. Tuxen S. L. 1967. "The entomologist J. C. Fabricius". Annual Review of Entomology vol.12:1-15 Gaia. Gaia (eller "Ge") er, i henhold til gammel gresk mytologi, jorden og en gudinne i ett og er opphav til alt. Blant hennes barn er Uranos (himmelen), Okeanos (havstrømmen) og Pontos (havet). Hun er også synsk og fungerte som orakel i Delfi før Zevs' sønn Apollon tok over. Med sin sønn Uranos fikk Gaia titanene, kyklopene og de hundrearmede Konkret poesi. Konkret poesi (av latin: "concretum", «det sammenvokste», «det sansbare») eller konkretisme er en retning innafor lyrikken der det typografiske arrangementet er like viktig for helhetsopplevelsen av diktet som de lydlige effektene og ordenes betydningsinnhold. Termen ble lansert på 1950-tallet. I Brasil danna det seg ei gruppe av poeter som i 1958 publiserte et manifest for en konkret poesi, med Augusto de Campos som en av forgrunnsfigurene. Hovedbudskapet i manifestet er å gjøre ordene til en del av et visuelt verk, og dermed gi dem et egenliv som frigjør dem fra det å bare være meningsbærere. Sjøl om termen er ny, er ideen om å bruke typografi for å gi et dikt et ekstra tilskudd av mening gammel. Mest kjent er den franske poeten Guillaume Apollinaires "Calligrammes" fra tidlig på 1900-tallet, som fikk følge av flere andre dadaister. Seinere har diktere som E.E. Cummings og Ezra Pound eksperimentert med typografien. Velkjent er også musas fortelling («tale») i "Alice i eventyrland", som er forma som en hale («tail»). En annen form for konkretisme er den som legger avgjørende vekt på diktets auditive (lydlige) side. Dette er dikt som primært må høres. En pioner innafor denne formen for poesi var den tyske dadaisten Kurt Schwitters, som tidlig i forrige århundre framførte sine nonsensdikt med ekstrem stemmebruk, og som også eksperimenterte med nye opptaksteknikker. Kinetisk poesi er en utvikling av konkretisme som utnytter elektroniske medier. er et nettsted av norske Morten Skogly med eksempler på kinetisk poesi, hvor ord og bokstaver er animerte. har danske eksempler på og omtaler av kinetisk poesi. Det visuelle er viktig i mye elektronisk litteratur. Jan Erik Vold er den som først og fremst har innført konkret poesi i norsk litteratur. Hans debutsamling "mellom speil og speil" inneholder mange eksempler på figurdikt. Konkret poesi kan også mer allment stå for en type poesi som domineres av konkrete bilder og ikke av abstrakte begreper. Demeter. Demeter (gresk: "Δημήτηρ", «moder jord» eller muligens «distribusjonsmor») er i gresk mytologi datter av Kronos og Rhea og søster til Hestia, Hera, Hades, Poseidon og Zevs. Hun er gudinne for korn og dyrking, nærer ungdom og den grønne jord, den helsegivende syklusen av liv og død og er beskytter av ekteskapet og den hellige loven. I homeriske hymner påkalles hun som «den som fører frem årstidene», et skarpsindig tegn på at hun ble tilbedt lenge før de tolv olympiske guder ankom. En annen fortelling hevder at hun var en av de tolv olymperne. Den homeriske hymnen til Demeter har blitt datert til en gang rundt det 7. århundre f.Kr. Hun og hennes datter Persefone var de sentrale figurene i eleusinske mysterier som også dateres før det olympiske panteonet. Hun var evig jomfru, selv om hun var sammen med Zevs og fikk datteren Persefone (også kalt Kore). Da Hades tok Persefone, nektet Demeter å gi avling til menneskene. Da sendte Zevs Hermes ned til Hades for å hente henne opp igjen. Hun fikk gå, men måtte være hos Hades en tredjedel av året. Demeter ble veldig glad og ga tilbake avlingene i den perioden hun hadde datteren hos seg. Dette er grunnlaget for årstidene. Den romerske tilsvarende gudinnen er Ceres. Demeter forveksles lett med Gaia eller Rhea og med Kybele. Gudinnens epiteter avslører bredden i hennes funksjoner i gresk liv. Demeter og Kore («jomfruen») ble vanligvis påkalt som "to theo" («de to gudinnene»), og de dukker opp i denne formen i Linear B–graffitien ved mykenske Pylos i før–klassisk tid. Det er mulig at der er en forbindelse med gudinnekultene til det minoiske Kreta. Ifølge den athenske retorikeren Isokrates, var de største gavene som Demeter gav korn som gjorde mennesket forskjellig fra ville dyr og mysteriene som gav mennesket høyere håp i dette livet og etterlivet. Titler og funksjoner. En leirstatue fra Gazi av den minoiske valmuegudinnen har frøkapsler fra valmuen, kilde for næring og narkose, i sitt diadem. «Det virker sannsynlig at den store modergudinnen som bar navnene Rhea og Demeter, tok valmuen med seg fra sin kretiske kult til Eleusis, og det er sikkert at det ble fremstilt opium fra valmuen i den kretiske kultsfæren» En syv dager lang festival ble holdt til ære for Demeter av Mysia i Pellené i Arkadia. Pausanias passerte tempelet til Demeter ved Mysia på vei fra Mykene til Argos, men det eneste han fikk av forklaring på det arkhaiske navnet, var en myte om et eponym Mysios som tilba Demeter. Hun er datter av Kronos og Rhea. Demeters betydelige kultsteder ble ikke begrenset til lokaliserte deler av den greske verden. Der var kultsteder i Eleusis, Sicilia, Hermion, Kreta, Megara, Keliai, Lerna, Aigila, Munykia, Korint, Delos, Priene, Akragas, Iasos, Pergamon, Selinos, Tegia, Thorikos, Dion, Lykosoura, Mesembria, Enna og Samotrakia. Hun ble assosiert med den romerske gudinnen Ceres. Da Demeter fikk slektstre, var hun datter av Kronos og Rhea, derfor var hun den eldre søsteren av Zeus. Prestinnene hennes ble titulert Melissa. Demeter lærte menneskeheten håndverket agrikultur: så frø, pløye, høste inn osv. Hun var særlig populær blant landbruksbefolkningen, delvis av at de trakk mest direkte nytte av hennes assistanse og delvis av at bønder er mer konservative i å holde på gamle tradisjoner. Demeter selv var sentral i den eldre religionen i Hellas. Relikvier som var unike for hennes kult, som leirgriser brukt som votivgaver, var på moten i neolitikum. I romertiden ble såkorn fremdeles ofret til Ceres etter et dødsfall i familien for å rense husholdningen. Demeter og Persefone. Den sentrale myten om Demeter som er grunnsteinen i de eleusinske mysterier, er hennes relasjon til Persefone, hennes datter og sitt eget yngre selv. I det olympiske panteonet ble Persefone partneren til Hades (romerske Pluto, underverdensguden for rikdom). Demeter hadde varierte evner. Ved siden av å være gudinnen for innhøstning, kontrollerte hun også årstidene. På grunn av dette var hun i stand til å ødelegge alt liv på jorda. Faktisk var kreftene hennes i stand til å påvirke Zeus til å få Hades til å føre sin datter Persefone opp fra underverdenen. Persefone ble gudinnene for underverdenen da Hades bortførte henne fra jorda og førte henne til underverdenen. Hun hadde lekt med noen nymfer som Demeter senere forandret til sirener som straff for å ha blandet seg inn, og bakken åpnet seg og hun ble tatt inn av Hades. Livet stoppet opp i stillstand ettersom den deprimerte Demeter lette etter sin forsvunne datter. Til slutt holdt ikke Zeus ut med den døende jorda og tvang Hades til å returnere Persefone ved å sende Hermes til å hente henne. Men før hun ble løslatt, lurte Hades henne til å spise seks granateplefrø som tvang henne til å returnere for seks måneder hvert år. Da Demeter og hennes datter var sammen, blomstret jorda med vegetasjon. Men i seks måneder hvert år, da Persefone returnerte til underverdenen, ble jorda igjen et øde rike. Sommer, høst og vår har tung nedbør og milde temperaturer som plantelivet blomstrer i. Det var under hennes reise fra underverdenen at hun avslørte de eleusinske mysterier. I en alternativ versjon, reddet Hekate Persefone. I andre alternative versjoner ble ikke Persefone lurt til å spise frøene, men valgte å gjøre det selv, eller spiste dem ved et uhell, dvs uten å vite effekten de ville ha eller uten å gjenkjenne dem for hva de var. I den siste versjonen hevdes det at Askalafos, en av gartnerne til Hades, hevdet å ha vært vitne til at hun spiste dem i samme øyeblikk som hun forberedte seg til å reise tilbake sammen med Hermes. Resultatet var uansett en ufruktbar årstid i antikkens greske kalendere. Persefone er ikke bare det yngre selvet for Demeter, hun er også en av de tre forkledningene til Demeter som trippelgudinnene. De andre to forkledningene er Kore (den yngste, som har betydning for grønt ungt korn og det jomfruelige) og Hekate (den eldste av de tre som høster inn korn, den gamle kona) med Demeter i midten har betydning for de modenhet, nymfen, ventingen på å bli plukket som i en viss grad reduserte navnet og rollen til Demeter til det til gruppenavnet. Før Persefone ble bortført av Hades, en hendelse som ble bevitnet av hyrden Eumolpos og grisehyrden Euboleos (de så en jente som ble båret bort ned i jorda som åpnet seg, i en svart stridsvogn kjørt av en usynlig sjåfør), ble hun kalt Kore. Det er da hun ble tatt at hun ble Persefone («hun som bringer ødeleggelse»). Demeters opphold ved Eleusis. Demeter lette etter hennes datter Persefone (også kjent som Kore). Hun ble vennlig mottatt av Kelevs, kongen av Eleusis i Attika (og også Fytalos), etter at hun tok form som en gammel kvinne kalt Doso. Han ba henne passe på Demofon og Triptolemos, hans sønner med Metanira. Demeter planla å gjøre Demofon til en gud som en gave til Kelevs på grunn av hans gjestfrihet, ved å dekke og smøre ham inn med ambrosia og puste lett på ham mens hun holdt ham i armene. Hun gjorde ham udødelig ved å brenne hans dødelige ånd bort i familiens bålplass hver natt. Hun la ham i ilden som et jern til å lage brennmerke med uten at hans foreldre var klar over det. Demeter var ikke i stand til å fullføre ritualet siden hans mor Metanira gikk inn og så sin sønn i ilden og skrek i frykt. Dette gjorde Demeter sint og langet ut mot de tåpelige dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet. Istedet for å gjøre Demofon udødelig, valgte Demeter å lære Triptolemos håndverket agrikultur, og fra ham lærte resten av Hellas å plante og sanke avlinger. Han fløy over landet på en bevinget stridsvogn mens Demeter og Persefone tok seg av ham. De hjalp ham med å fullføre sitt oppdrag i å utdanne hele Hellas i landbrukskunsten. Senere lærte Triptolemos Lynkos, kongen av skyterne landbrukskunsten, men han nektet å lære den til hans folk og forsøkte så å myrde Triptolemos. Demeter forvandlet ham til en gaupe. Noen forskere tror at fortellingen om Demofon er basert på tidligere prototypiske folkeeventyr. Fjerde makedonerkrig. Den fjerde makedonerkrig (150 f.Kr. – 148 f.Kr.) var den endelige krigen mellom Roma og Makedonia. Krigen brøt ut som følge av at Andriscus tilegnet seg den makedonske tronen ved å hevde at han var Perseus' sønn. Perseus var den siste kongen av Makedonia, avsatt av romerne etter den tredje makedonerkrig i 168 f.Kr.. Andriscus ble, etter å ha hatt litt suksess tidlig i krigen, endelig slått av den romerske generalen Caecilius Metellus i slaget ved Pydna i 148 f.Kr. Uranos. Uranos (gresk: "Οὐρανός" – "Ouranos", som betyr «himmel»; latin: "Uranus") var i gresk mytologi guden som personifiserte himmelen. Den tilsvarende guden i romersk mytologi var "Caelus". Uranus ble født av Gaia (jorden) og fikk sammen med henne titanene, kyklopene og de hundrearmede kjempene. Han ble holdt fange av sine barn i "Tartaros" der kyklopene smidde sigden som Kronos kastrerte sin far med. De tolv titanene var Okeanos, Tethys, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Foibe, Mnemosyne og Kronos. Hekatoncheirer. Hekatoncheirer (gresk Ἑκατόγχειρες, «De hundrearmede», latin "Centimani") var vesener fra et arkaisk stadium av gresk mytologi; tre uhyrer av ufattelig styrke og grusomhet, overlegen selv titanene. Deres navn er avledet fra greske ἑκατόν (hekaton; «hundre») og χείρ (kheir; «hånd»/«arm»), «hver av dem hadde hundre armer og femti hoder». I kildene. Hesiods dikt "Theogonien" forteller at de tre hekatoncheirer ble voktere av portene til Tartaros, en del av den greske underverden. Hekatoncheirerne var tre brødre ved navn Briareios, Gyges og Kottos. De var sønner av Uranos og Gaia og brødre til kykloperne og titanerne. I Virgilius’ "Æneiden" hvor helten Æneas blir likt av en av dem, Briareios (her kjent som Ægaeon), de kjempet på titanenes side enn med de olympiske gudene. Her fulgte Virgilius et tapt korintisk epos framfor den mer kjente fortellingen til Hesiod. Andre redegjørelser, som Kallimakhos, "Hymne til Delos" (141), har gjort Briareios til en av angriperne av Olympen, og som etter at han var blitt beseiret ble gravlagt under fjellet og vulkanen Etna på Sicilia. Myten. Hekatoncheirenes størrelse og deres grusomhet skremte deres far Uranos så mye at han kastet dem ned i Tartaros, den dypeste delen av underjorden. Dette ga stor smerte til Gaia, deres mor, og hun fødte enda flere gigantiske barn som var like stygge, kyklopene, som også ble kastet ned i Tartaros. Bare titanene klarte å unngå å bli forvist da de ikke var like stygge å se på. Da Kronos, den yngste av titanene, tok tronen fra sin far og ble den neste herskeren av universet, håpet hans mor Gaia at Kronos ville befri sin brødre fra Tartaros. Han verget seg å gjøre det og Gaia spådde da at han ville møte en lignende skjebne som sin far. Med sin hustru Rhea fikk Kronos de første olympiske gudene, og de gjorde snart opprør. Zevs drepte fangevokteren Campe og befridde de hundrearmede fra Tartaros. Med deres hjelp, og hjelp fra sine andre brødre lyktes Zevs å velte Kronos og styrte titanerne. De ble stengt inn i Tartaros. Bare noen få mannlige titanere slapp unna ettersom de hadde stilt seg på gudenes side. Zevs, den nye herskeren i universet, satte de hundrearmede til å vokte titanerne i Tartaros. Rhea (mytologi). RheaRhea er ifølge gresk mytologi en av de tolv titanene. Hun er datteren til Uranos og Gaia, og var gift med broren Kronos. Hun fikk barna Demeter, Hades, Hera, Hestia, Poseidon og Zevs. Rhea fødte sin sønn Zevs i en grotte på Kreta i all hemmelighet ettersom hun visste at Kronos sin vane tro ville spise sine egne barn ettersom han fryktet, med rette, at de ville vende seg mot ham. Isteden rakte hun Kronos en stein inntullet i et klede som han svelget i den tro at det var det nyfødte barnet. Rhea reddet også livet til flere av sine øvrige barn ved å få ektemannen til å kaste dem opp igjen de han hadde svelget. Disse ble deretter Zevs forbundsfeller i krigen mot faren. I kunsten blir Rhea vanligvis avbildet på en vogn trukket av to løver. Hun har også et annet symbol, svanen, ettersom det er et vakkert dyr, men samtidig en vanskelig motstander. Det har også blitt hevdet at Rhea kan identifiseres som den minoriske modergudinnen som ble kjent gjennom de statuer funnet på Knossos. De viser hoffdamer med nakne bryster og med ormer i hendene. Saturns nest største måne er oppkalt etter henne. Mnemosyne. Mnemosyne (av gresk mnemo som betyr erindring, hukommelse) er en titan som opptrer som beskytter av det eksisterende og besytter det bestående. Som Zevs' elskerinne tilbrakte hun ni netter med ham i "Pieria" og fødte de ni musene. Junko Iwao. Junko Iwao (岩男 潤子 "Iwao Junko", født 18. februar, 1970) er en seiyū og sanger fra Beppu, Oita i Japan. Roller. Iwao, Junko Iwao, Junko Themis. Themis er i den greske mytologien en titan som sto for orden. Hun var datter av Uranos (Himmelen) og Gaia (Jorden). I sitt ekteskap med Zevs fikk hun datteren Dike, rettferdigheten, som blir en del av Zevs verdensorden. Themis er synsk som sin mor Gaia og overar som orakelet i Delfi en stund for senere å tre tilbake for Apollon Slaget i Soknasund. Slaget i Soknasund i 1033 har kommet i skyggen av slaget ved Stiklestad tre år tidligere. Ved Stiklestad falt Olav Haraldsson, og et upopulært dansk styre fulgte inntil et opprør anført av høvdinger fant sted i årene 1035–1036 da Knut den mektige døde. Deretter dukker det opp en mann, Tryggve Olavsson, som gjør krav på den norske tronen som en påstått sønn av Olav Tryggvason. Slagets betydning. Tryggve Olavssons tid i norsk historie er kort. Han hevdet å være en sønn av Olav Tryggvason som døde over 30 år tidligere. Snorre Sturlasson kommenterer at «Uvennene hans har sagt at han visst var sønn av en prest, men at han skrøt av det at han lignet da mer på kong Olav Tryggvason». Om Tryggve var en ekte sønn eller ikke blir uvesentlig når han dør i slaget i Soknasund. I steden for konge av Norge ble han en ubetydelig fotnote i norgeshistorien. Bakgrunn. Slaget ved Stiklestad sluttet med at Norge ble kontrollert av de lokale høvdinger som vernet om egne interesser, men som ble tvunget til å underordne seg et dansk herredømme gjennom Knut den mektiges sønn Svein Knutsson, som Knut fikk med sin engelske frille Alfiva. Gleden over å ha avverget sentraliseringsforsøket fra Olav Haraldsson, som ville begrense hersearistokratiets selvråderett og selvstendighet, tok brått slutt kort tid etterpå. Svein Knutsson var bare et barn, slik at hans mor Alfiva sammen med formynderen Harald Thorkildsson og biskop Sigurd skulle regjere. Deres styre ble hurtig upopulært ved at de innførte mange tiltak for å styrke kongemakten og øke inntektene ved høyere skatter. For folk flest var det nytt, for høvdingene var det uhørt. Ennå våget ikke de norske høvdingene å sette seg imot ettersom Knut den mektige truet i bakgrunnen. Misnøyen ble likevel fort synlig, spesielt etter et uår som ble sett på som et tegn på misnøye hos de høyere makter. Våren 1033 fikk danskene i Norge lære at en mann fra de britiske øyene, kanskje Irland eller Wales, som kalte seg for Tryggve hadde proklamert seg som kongesønn. Om Tryggves krav var legitimt eller ikke, gjensto å se. I Norge manglet man en lederskikkelse og mange skal ha sluttet opp om sønnen til en legendarisk hærfører som Olav Tryggvason. Svein Knutsson, som hadde kommet i tenårene, bød opp til leidang, men allerede da demonstrerte flere av de viktigste høvdingene som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson sin misnøye ved å unnlate å møte opp. Svein Knutsson kunne derfor bare dra nytte av leidangen fra Trøndelag, Nordmøre og Sunnmøre. Hæren samlet seg i Frekøysund i Møre, nord for Stad. Den enkleste måten for Tryggve Olavsson å få støtte ville være å dra til Viken hvor Olav Haraldsson hadde ættefolk. Svein seilte sørover helt til Agder og ville ha fortsatt østover om ikke budskap var kommet fram. Det var blitt kjent at Tryggve Olavsson hadde kommet til Hordaland og skulle ha stevnet sørover mot Rogaland. Svein snudde, seilte nordover og inn i Soknasundet hvor han møtte Tryggve Olavssons skip. Sjøslaget. Kampene under sjøslaget var harde. Som et kuriøst innslag nevner Snorre at Tryggve Olavsson kastet spyd med begge armene. Hvor effektivt dette var er uvisst, og grunnen til at det blir nevnt er at det skulle være et bevis på farskapet til Olav Tryggvason: «Slik lærte far meg å messe», legger Snorre i munnen på Tryggve og tilføyer forsonlig at han var en «svært dugelig mann». Etter brutale stunder med drap og fryktelige sår på menn som ble felt og drept, var Tryggve og hans nærmeste drept alle som en. Snorre gir få detaljer: «I denne kampen falt kong Tryggve og mye av hæren hans. Noen flyktet, og noen bad om fred.» Etterspillet. Med denne seieren hadde Svein Knutsson for øyeblikket skapt ro i Norge, men misnøyen mot danskestyret var ikke dempet. Allerede den samme vinteren kom Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson sammen og rådslo. Knut sendte bud om at de skulle betale skatt i form av økser. Det er da Snorre lar Kalv si den berømte trusselen: «Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si til ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter». Om våren dro de avgårde med «de beste menn som fantes i Trøndelag» mot øst til Gardariket for å finne Olav Haraldssons sønn Magnus, og tilby ham kongeriket Norge. Det betydde slutten på det danske styret i Norge. Litteratur. Soknasund Iapetos. Iapetos (gresk: Ἰαπετός) var i henhold til gresk mytologi en av titanene, sønn av Uranos og Gaia, og med en oreanide, enten Klymene eller Asia, far til Atlas, Prometheus, Epimethevs, og Menoitios, og via Prometheus, Epimethevs og Atlas en stamfar til den menneskelige rase. Han var titan av dødelig liv, mens hans sønn Prometheus var den som skapte menneskeheten. Mytologi. Iapetos («gjennomborreren») er den ene titanen som er nevnt av Homer i "Iliaden" (sang 8, linjene 478–481) som var i Tartaros med Kronos. Han er en bror av Kronos som styrte verden i løpet av gullalderen. Iapetos' hustru var vanligvis en datter av Okeanos og Tethys, og het enten Klymene eller Asia. I Hesiods "Arbeid og dager" er Prometheus henvist til som «sønn av Iapetos», men en mor er ikke nevnt. Imidlertid i Hesiods "Theogonien" er Klymene nevnt som Iapetos hustru og mor til Prometheus. I Aiskhylos' drama "Promethevs i lenker" er Prometheus sønnen til gudinnen Themis og ingen far er nevnt (men med Atlas som en bror). I Horatius' "Oder" beskriver han i Ode 1.3 hvordan "«audax Iapeti genus/ Ignem fraude mala gentibus intulit»"; «Det modige avkom av Iapetos [dvs. Prometheus]/brakte ild til mennesker ved ondt svik». Ettersom de fleste titaner er koblet i ekteskap av bror og søster, kan det være at Aiskhylos benytter seg av en eldre tradisjon hvor Themis er Iapetos' hustru, men at tradisjonen til Hesiod foretrekker at Themis og Mnemosyne er ledsagere til Zevs alene. Uansett ville det ha vært innenfor Aiskhylos' praksis for Zevs å ta hustruene til titanene som sine elskerinner etter å ha kastet ned deres ektefeller. Iapetos og Jafet. Blant annet Robert Graves har forsøksvis likestilt Iapetos med bibelske Jafet (יֶפֶת), sønn av Noah, basert på likheter i navnene og på gamle jødiske tradisjoner som hevder at Jafet er stamfar til grekerne, slaverne, italikerne, germanere, draviderne og videre. Sylarnas Fjällstation. Sylarnas Fjällstation ("Sylstationen") er en turisthytte som drives av Svenska Turistföreningen. Sylarnas Fjällstation ligger rett øst for Sylmassivet i Sylan. Eksterne lenker. - Svenska turistföreningens hjemmeside om hytten. Ceres (manga). Ceres (セレス) er tegneseriefigur i en japansk tegneserie, manga, kalt "Ceres, Himmelsk legende" ("Ayashi-no-Seresu" eller "Ayashi-no-Ceres", 妖しのセレス). Figuren har navn etter Ceres, en fruktbarhetsgudinne i romersk mytologi, men serien har ingen likhet med gudinnen bortsett fra navnet. Som tegneseriefigur er Ceres en tennyô (himmelsk kvinne), som giftet seg med et menneske, Mikagi. Mikagi utviklet seg til å bli veldig overbeskyttende, og tillot til slutt ikke at Ceres forlot huset, eller hadde kontakt med andre. De fikk tre barn sammen, en sønn og to døtre. Etter sigende skal Ceres være over 3000 år gammel. Atlas (mytologi). Atlas ("den som holder ut") er sønn av titanen Iapetos. Han deltok i titanenes kamp mot gudene og Zevs straffet ham ved å la ham bære himmelhvelvingen på sine skuldre. Ulikt med sin bror Prometeus og Epimeteus, kjempet Atlas på Kronos sin side mot Zevs og det er grunnen til at han ble straffet med å måtte bære himmelhvelvingen på sine skuldre. Hesperidene og Atlantis var Atlas' døtre. I annen mytologi er Atlas også sønnen til titanen Gaia. Fjellkjeden Atlas har fått navn etter ham og det samme har dagens geografiske kart ettersom det var vanlig å tegne inn Atlas som dekorasjon på tidlige kart. Etymologi. Titanen Atlas, illustrasjon fra "Nordisk familjebok". Etymologien på navnet Atlas er usikker og fortsatt diskutert blant filologer. Virgil hadde glede i å oversette etymologier av greske navn ved å kombinere dem med adjektiver som tilsynelatende forklarte dem. For Atlas var hans adjektiv "durus", «hard», «vedvarende» noe som ga et forslag for George Doig at Vergil var klar over det greske τλήναι, «å holde ut»; Doig foreslår den mulighet at Vergil også var klar over Strabos bemerkning at det innfødte, stedegne nordafrikanske navnet for Atlasfjellene var "Douris". En del moderne lingvister har avledet det og dets greske rot fra urindoeuropeiske rot "*tel", «å bære», «holde oppe», «støtte». Straffen. Atlas hadde gått med sin bror Menoitios stilt seg på titanenes side i deres krig mot de olympiske gudene. Hans brødre Prometheus og Epimetheus veide fordeler og ulemper og forrådte de andre titanene ved å gå inn i en allianse med de olympiske gudene. Da titanene ble beseiret ble mange av dem, blant annet Menoitios, holdt fange i Tartaros, en del av underverden, men Zevs fordømte Atlas til å stå på den vestlige delen av verden (Gaia) og holde oppe himmelen (Uranos) på sine skuldre og således forhindre at de to gjenopptok deres opprinnelige omfavnelse. Således var han "Atlas Telamon", «den vedvarende Atlas» og ble en dublett av Koios, personliggjøringen av himmelaksen som himlene roterte rundt. En vanlig fortolkning i dag er at Atlas ble tvunget til å holde Jorden på sine skuldre, men klassisk kunst viser at Atlas holder himmelsfærene, ikke jordkloden; volumet av marmorkloden som ble fremmet av den berømte skulpturen Farnese Atlas, en romersk kopi av en hellenistisk statue hvor Atlas holder en solid klode på skuldre som tvinger ham til å støtte det ene kneet mot bakken, har nok bidratt til forvirringen. Det ble styrket på 1500-tallet da det utgitt kartverk som ble kalt for "atlas". Bergsdalen. Bergsdalen er ei fjellbygd i Vaksdal kommune i Hordaland, med ca. 100 innbyggere. Stedet har egen kirke og barneskole. Bergsdalsvassdraget er regulert og har fire kraftstasjoner. Hele fallhøyden i vassdraget er utnyttet foruten 30 meter. Veien gjennom Bergsdalen var tidligere hovedveiforbindelsen (tilsvarende dagens europavei 16) mellom Voss og Bergen. Tross intensiv utbedring var standarden en prøvelse for uerfarne sjåfører, med blant annet en mengde hårnålssvinger og vekslende veibredde, som bare enkelte steder var slik at veien fikk stripe i midten for to kjørefelt. Veien blir i dag stort sett brukt av lokalkjente og turister på jakt etter vakre omveier. Der er bare tre små tunneler, mot en mengde langs europaveien. Den mest kjente turveien i dalen er en lang sti (ca. 3 km) som strekker seg fra Bergsdalen til Høgabu, en turisthytte (890 moh.) som tilhører Bergen Turlag. Stien går også videre fra hytten til mange forskjellige nydelige steder. Prometheus. Prometheus bringer ilden til menneskene Prometheus betyr "den som tenker på forhånd, den kloke" (gr. av "pro-", i forveien og "meth", lærer). Han er sønn av titanen Iapetos og er en trollmann og oppfinner. Mest kjent er han for å ha gitt menneskene ilden og for å være menneskets beskytter mot gudene. Prometeus egenskap er en kombinasjon av klokskap og evne til å se inn i fremtiden. Han ble derfor hyppig brukt av gudene til å gi råd. Prometheus er kjent for å ha funnet opp kalenderen, tall og bokstaver, skipsfart og metallstøping. Han er således i moderne forståelse en mytologisk kulturhelt. Myter om Prometheus. Prometheus ble først nevnt av Hesiod, men mange kjente antikke forfattere har nevnte ham, deriblant Platon, Sapfo, Aiskylos, Æsop og Ovid. Prometheus er noen steder en forkjemper for mennesket, andre steder en rival av Zevs og andre steder igjen en mer lokeaktig lurendreier. I motsetning til Hesiod, mente Platon, Sappho og Ovid at det var Prometheus som skapte mennesket av leire. Videre ble det nevnt av Platon at det var han og broren, Epimetheus (=etterpåklokskap), som skulle gi dyrene og menneskene egenskaper. Epimetheus ga alle dyrene egenskaper, men da han skulle gi mennesket noe, var det ingenting igjen. Det var da Prometheus ga menneskene ilden, i tillegg til at han stjal Athenes og Hefaistos' håndverkskunnskaper og ga dem også til menneskene. Prometheus og ilden. Som med de fleste andre guddommene i gresk mytologi, er det flere historier om Prometheus, og de er ofte i noe konflikt med hverandre. Gjennomgangstonen ser ut til å være Prometheus' forkjærlighet for mennesket. Den mest kjente historien om Prometheus handler om at han spiller en avgjørende betydning i menneskets utvikling. Da gudene og menneskene kjempet mot hverandre, fungerte Prometheus som en slags mekler. Han slaktet en okse, og la kjøttet og alt det spiselige inni innvollene, med magesekken på toppen. Bena og annet uspiselig ble dekket av fett. Han ba Zevs om å velge hvilken haug gudene skulle få, og hvilken som skulle gå til menneskene. Zevs valgte haugen som var dekket av fett, og som så mest appetittlig ut. Dette satte standarden for ofring; menneskene skulle ha kjøttet, mens bena og fettet skulle ofres til gudene. Zevs ble så provosert at han gjemte ilden fra menneskene. Prometheus greide å lure med seg ilden gjennom et hult rør eller en fennikelstilk. Han ga ilden til menneskene slik at de igjen kunne stille opp mot gudene. Zevs straffet imidlertid både Prometheus og menneskene. Han skapte Pandora av leire og vinder, og alle gudene ga henne attributter slik at hun skulle virke uimotståelig (en alternativ tolkning var at Athene ga henne alle attributtene). Zevs ga Pandora (= «alle gaver») til Epimetheus, som nå på egen hånd passet på menneskene etter at Prometheus hadde blitt fanget. Epimetheus ignorerte Prometheus' råd om aldri å ta imot gaver fra Zevs, og han tok henne imot. Hennes fatale nysgjerrighet gjorde at hun åpnet krukken der Prometheus hadde gjemt all sult, kriminalitet, nød, krig og andre lidelser i sitt framsynthet hadde gjemt. Alle lidelsene kom seg ut, men da Pandora oppdaget hva hun hadde gjort, lukket hun igjen krukken før håpet kom ut. Prometheus selv ble lenket til en søyle i Kaukasus (noen steder nevnes Tartaros), og hver dag kom en av Zevs' ørner for å spise leveren hans, som vokste ut igjen hver natt. Prometheus ble senere sluppet fri av Herakles, som skjøt og drepte ørnen. Prometheus i senere tid. Prometheus var en svært populær skikkelse under Romantikken, der han som oftest framstår som en tragisk helt. Mary Shelleys mest kjente bok, Frankenstein har undertittelen "The modern Prometheus", som en analogi mellom Dr. Frankensteins og Promethevs skjebne. Andre som har tatt for seg Prometheus er Percy Bysshe Shelley. Lord Byron, Ludwig van Beethoven og Franz Liszt. Grunnstoffet promethium er oppkalt etter Prometheus. I tillegg er en av Saturns måner oppkalt etter ham. Epimethevs. Epimethevs (gresk Ἐπιμηθεύς, «etterpåklokskap», bokstavelig «ettertanke», men i betydning slik en tåpe som ser bakover mens han løper framover) er i gresk mytologi bror av Prometheus (gresk Προμηθεύς, «forutseenhet», bokstavelig «fram-tanke»), et par titaner som «fungerer som representanter for menneskeheten». De er uatskillelige sønnene til Iapetos som i andre sammenhenger er referert til som far til Atlas. Mens Prometheus er framstilt som oppfinnsom og smart er Epimethevs framstilt som tåpelig. I henhold til Platons bruk av den gamle myten i hans "Protagoras" (320d-322a) var tvillingtitanene overdratt oppgaven å fordele egenskaper og karaktertrekk blant de nyskapte dyrene; Epimetheus var ansvarlig for gitt en positiv egenskap til hvert dyr, men da det var tid for å gi mennesket et positivt trekk manglet han forutseende klokskap til å ha noe igjen. Prometheus besluttet at menneskehetens egenskaper måtte bli å styre kunstartene og ilden som han stjal fra gudene. Prometheus måtte senere stå til rette for sin forbrytelse. I henhold til Hesiod, som gjorde henvisninger til fortellingen to ganger, var Epimethevs den som aksepterte Pandoras gave fra gudene. Deres ekteskap kan ha vært antatt (og ble det av senere forfattere), men det er ikke nevnt uttrykkelig i Hesiods tekster. Pyrrha ble i senere myter datteren av Epimethevs og Pandora. Hun giftet seg med Devkalion, og de ble de eneste overlevende da Zeus ville tilintetgjøre menneskene med en syndeflod. Epimethevs spiller en nøkkelrolle i filosofien til Bernard Stiegler, og særlig i begrepene for hans forståelse av forholdet mellom "technogenesis" og "anthropogenesis". I henhold til Stiegler er det betydningsfullt at Epimethevs er helt glemt i filosofien til Martin Heidegger. Forfatteren Les Amis, i hans bok "Commemorating Epimetheus" (2009), gjenoppretter verdien av Epimethevs, og han er kreditert for å føre til verden vår kunnskap om vår avhengighet av hverandre, beskrevet i fenomenologiske begreper som å dele, å bry seg, å møte, å oppholde, og å elske. Świętochłowice. Świętochłowice (tysk "Schwientochlowitz") er en by i Øvre Schlesien i sørlige Polen med omtrent 55 500 innbyggere (2005). Świętochłowice har etter 1999 tilhørt det schlesiske voivodskap. Fra 1975 til 1998 tilhørte det voivodskapet Katowice. Historie. Byens historie går tilbake til det 12. århundre, og byens navn nevnes første gang i 1313. Den fikk Magdeburg-rettigheter i løpet av overgangen mellom det 13. og 14. århundre. Byen var forholdvis ubetydelig frem til industrialiseringen i Øvre Schlesien begynte på slutten av 1700-tallet. I 1920 ble byen avstått fra Tyskland til Polen, selv om folkeavstemningen i byen hadde gitt et flertall på 51,9 % for å forbli i Tyskland. I 1939 ble byen reannektert av Tyskland og i 1945 igjen av Polen. Konsentrasjonsleirene Eintrachthütte og Zgoda. I Eintrachthütte lå det en underleir av konsentrasjonsleiren Auschwitz fra 1943 til 1945. Fra januar 1945 til november samme år ble leiren gjort til sovjetisk konsentrasjonsleir. Leiren i Zgoda var en av de mest beryktede av de 1 255 konsentrasjonsleirene for tyskere som det stalinistiske kommunistregimet opprettet i Polen. Fangene var hovedsakelig sivile schlesiere, mest av tysk nasjonalitet, men også polsk. Leiren ble ledet av Salomon Morel, som er ettersøkt av polske myndigheter for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og bodde i Israel fra 90-tallet til sin død. Psykoblokk. Psykoblokk er en svært ukjent og ubrukt gren av magien beskrevet i "Harry Potter"-bøkene av J.K. Rowling. Professor Severus Slur har uttalt at «"Psykoblokking, Potter. Magisk forsvar av sinnet mot inntrengning utenfra. En lite kjent gren av magien, men ikke mindre nyttig for det."» Pskykoblokk er altså forsvar av sinnet mot inntrenging utenfra. Om man er god i Pskykoblokk kan man hindre andre trollmenn å trenge seg inn i ens tanker ved hjelp av psykomantikk. Det blir da aktuelt å bruke verifiserum i stedet. Formelen for å trenge seg inn i andres tanker er sesampsykus, og en svært effektiv motforbannelse er "parero". Ved bruk av motforbannelsen "parero" kan du selv trenge deg inn i personen som bruker psykomantikk mot deg, som beskrevet i Harry Potter og Føniksordenen. Idol. Et idol er et gudebilde som dyrkes som en avgud. Idol kan i overført betydning også bety et menneske som noen, særlig ungdom, forguder eller beundrer høyt, eller som er et ideal eller en favoritt, for eksempel en film- eller popstjerne. I religionshistorien omfatter begrepet idol særlig gjenstander eller bilder som representerer en guddom fra såkalte primitive religioner. Ordet idol kommer via engelsk "idol" og fransk "idole" fra det latinske "idolum" som betyr «bilde» eller «avgudsbilde». "Idolum" er igjen lånt fra gresk "eidelon" (εἴδωλον), «bilde», som er avledet av "eidos" (εἷδος), det vil si «utseende» eller «skikkelse». Idolatri. Både jødedommen, kristendommen og islam advarer mot idolatri eller bildedyrkelse, det vil si at en tilber avbildninger av guddomen eller naturen som om de var like hellige som skaperen eller skaperverket selv. Den fullstendige versjonen av det andre av De ti bud i Det gamle testamentet sier dette om bilder: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden.» For å unngå avgudsdyrkelse var det derfor i lang tid vanlig med bildeforbud i kristendommen. Dette førte til harde stridigheter og blant annet den såkalte ikonoklasmen mot bilder i bysantinsk kirkekunst på 700- og 800-tallet. I dag er det fremdeles et utbredt bildeforbud i islam. Dette ble særlig kjent i Vesten etter de voldsomme konfliktene som oppstod da tolv danske karikaturtegninger av profeten Muhammed ble offentliggjort i 2005 og 2006. Inghill Johansen. Inghill Johansen (født 9. juni 1958) er en norsk forfatter og lærer, bosatt i Drammen. Inghill Johansen er utdannet adjunkt. I 1990 fikk hun sin første tekst på trykk i tidsskriftet «Vinduet», og i 1991 debuterte hun med romanen "Hjertehvitt". Johansen mottok Tanums kvinnestipend for 2002. Marita Fossum. Marita Fossum (født 14. mars 1965) i Trondheim er en norsk forfatter. Hun vokste opp i Byåsen og utdannet seg til sykepleier. Hun flyttet tidlig til Oslo og arbeidet i mange år innen helsevesenet. I en periode bodde hun i Aix-en-Provence i Frankrike og der begynte hun å skrive. Hun arbeidet i åtte år på en roman som siden fikk tredjeplass i en konkurranse Cappelen forlag arrangerte, men hun ga den ikke ut. Fossum debuterte i 2002 med romanen "Verden utenfor", og har senere utgitt ytterligere tre romaner, alle på Oktober forlag. Hun ble tildelt Tanums kvinnestipend for 2005 og Brageprisen samme år i konkurranse med Linn Ullmann og Tore Renberg. Forfatterskapet. Marita Fossums forfatterskap viser slektskap med Kjell Askildsens. Hennes bøker er ikke lange, og språket hennes gjør at hun omtales som «en kresen språkkunstner som rører ved dype lag av tilværelsens mysterier» (Fredrik Wandrup, Dagbladet). Askildsen, Albert Camus og Marguerite Duras er forfattere hun setter stor pris på, og "Omgivelser" av Kjell Askildsen er omtalt som hennes favorittbok. Som Askildsen bruker Fossum få litterære bilder i sine tekster. Tematikken i bøkene til Fossum er mørk. Likevel er det glimt av humor i hennes bøker, og hennes kjærlighetsfortelling er «sensuell uten dyneløfting» (Cathrine Krøger, Dagbladet). Hennes første bok, "Verden utenfor", handler om den aids-syke Chis og Liza, hennes andre bok, "Å drepe en drage", om frøken Hammer, som får vite at hennes narkomane sønn er funnet død, og som selv blir syk av påkjenningen og innlagt på en psykiatrisk institusjon. "Forestill deg" handler om Søs som nettopp har mistet sin mor. I "Kjære gjetergutt", henne siste bok, strekker handlingen seg over noen dager rundt en midtsommer tidlig på 1970-tallet. Mille er åtte år, og vil helst være gutt. En morgen er hun vitne til at faren dreper hunden hennes. «Marita Fossum har en presisjon i språket sitt som mange forfattere bør misunne henne, der setningene slutter seg stramt og smidig om innholdet.» (Marie Aubert, Bergens Tidende) Den gammelkatolske kirke. Den gammelkatolske kirke eller Den kristeligkatolske kirke er navnet på en gruppe biskoppelig styrte kirker som har skilt lag med Den romersk-katolske kirke og er stor sett identisk med "Utrechtunionen" grunnlagt i 1889. Den eldste av kirkene oppstod i 1723 i Nederland i forbindelse med striden om den såkalte jansenismen, da erkebispedømmet Utrecht og dets suffraganer Haarlem og Deventer ble ekskommunisert av paven og dermed uavhengige. I 1870 fikk den gammelkatolske kirke en viss internasjonal utbredelse, etter at de kristne som ikke ville akseptere beslutningene fattet under det første Vatikankonsil, bl.a. dogmet om pavens ufeilbarlighet og jurisdiksjonsprimatet, også ble ekskommunisert. Et større antall prester og legmenn grunnla dermed egne menigheter og kirker, hovedsakelig i Tyskland, Østerrike og Sveits, senere også i USA, Polen og Kroatia. Disse kirkene knyttet seg til den gammelkatolske kirke i Nederland, og deres biskoper mottok bispevielsens sakrament av erkebiskopen av Utrecht. Den gammelkatolske kirke har dermed beholdt sin apostoliske suksesjon, og dens bispevigsler blir derfor ansett som gyldige av Den katolske kirke, selv om kirken fra pavens synspunkt er skismatisk. Det finnes idag omkring en halv million gammelkatolikker, halvdelen i USA. I Norge finnes den nordisk-katolske kirke som regner seg som gammelkatolsk kirke. Bluesrock. Bluesrock er en musikksjanger som kombinerer blues og rock 'n roll, med vekt på elektrisk gitar. Stilen oppstod på midten av 1960 tallet i England og USA med engelske band slik som The Rolling Stones og The Animals, og amerikanske band som Butterfield Blues Band og Siegel-Schwall Band som eksperimenterte med musikk fra eldre amerikanske bluesartister som Albert King, Howlin' Wolf, Robert Johnson, Jimmy Reed, Muddy waters og B. B. King. Mens de tidlige blues rock gruppene "forsøkte å spille lange, involverte improvisasjoner som var vanlige i jazz", ble blues rocken tyngre og mer riff-basert like før 1970 tallet. Tidlig på 1970 tallet var grensen mellom blues rock og hard rock utydelig, da gruppene begynte å spille inn plater i rock stil. På 80- og 90-tallet vendte blues rocken tilbake til bluesrøttene sine, og noen av disse, slik som Fabulous Thunderbirds og Stevie Ray Vaughan var nært superstjerner i sjangeren. Typiske instrumenter er elektrisk gitar, trommer, bassgitar, keyboard, munnspill og sang. Karakteristikker. Bluesrock kan karakteriseres av blues-aktig improvisasjon, tolvtakters blues, utvidede boogie jams typisk fokusert på gitar, og ofte en tyngre, riff-orientert sound enn det som kan finnes i tradisjonell Chicago blues. Blues rock grupper "lånte ideen om en instrumental kombinasjon og forsterkede instrumenter fra rock & roll". Det blir også ofte spilt i et raskt tempo, noe som igjen skiller det fra bluesen. Instrumentasjon. Kjernen av blues rock lyden blir skapt av kombinasjonen av elektrisk gitar, bassgitar og trommer. El-gitaren er vanligvis kjørt igjennom en rørforsterker, eller med bruk av overdrive. Ofte benyttes to gitarer i blues rock grupper, hvor en spiller akkompanement-riff og akkorder på rytmegitar, og den andre spiller melodiske linjer og soloer på sologitar. Mens blues band fra 1950 tallet ofte benyttet ståbass, brukte blues rock gruppene fra 60-tallet elektrisk bass, som var enklere å forsterke. Keyboard instrumenter som piano og Hammond orgel er også ofte brukt. Som med elektrisk gitar blir Hammond orgelet også ofte kjørt igjennom en rørforsterker, som gir en råere "overdrive" lyd til instrumentet. Sang spiller også ofte en nøkkelrolle, selv om vokalen kan være likestilt til sologitaren, eller til og med underliggende. Et antall blues rock stykker er også rene instrumentaler. Struktur. ... istedet for den tradisjonelle G | C | G | G | C | C | G | G | D | C | G | G progresjonen. Progresjonen blir ofte gjentatt, og sangene har ofte bare en seksjon, men det fins unntak hvor noen stykker har en "B" seksjon. Sangene er tradisjonelt i dur, men kan også være i moll, hvor den mest velkjente teknikken er en pentatonisk skala i moll med blå noter, over en melodilinje i dur, slik som Albert King bruker i nesten alle sine stykker. Sologitaren benytter som oftest den pentatoniske skalaen, enten i dur eller moll, under soloer. Et klassisk eksempel på blues rock er Eric Claptons "Crossroads", som først kom ut på "Wheels of Fire" albumet. Låten ble tilpasset fra Robert Johnsons "Cross Road Blues" og "raveling Riverside Blues". Den smelter noen av de lyriske og musikalske stilene fra blues med rock-stilens raskere tempo og gitarsoloer. Historie. Mens rock og blues alltid har vært nært beslektet, ble ikke blues rock en særpreget sjanger før sent på 1960 tallet. I 1963 debuterte amerikanske Lonnie Mack en rask, idiosynkratisk elektrisk blues gitar stil som forbløffet hans likemenn, men som senere ble identifisert som blues rock. Hans instrumentaler fra den perioden var gjenkjennbare som blues eller R&B låter, men han Akustisk tilbakekobling. Akustisk tilbakekobling (engelsk "Acoustic feedback"), også kalt «rundhyl» oppstår på grunn av at kjeden mikrofon-forsterker-høyttaler-rom(-mikrofon) får en forsterkning som er større enn 1 for en eller flere frekvenser. Når lyden slik forsterkes for hver rundgang ender den typisk opp som et øredøvende plagsomt «hyl» med meget raskt økende lydstyrke. Ofte er det effektforsterkeren som begrenser lydstyrken. Høyttalerne kan stå i fare for å ødelegges hvis hylesituasjonen blir vedvarende. Hvis sløyfeforsterkningen holdes nært, men under, 1 vil lyden kun oppfattes som romklang. Mikrofoner for bruk til et publikum via et høyttaler/forsterkeranlegg er derfor direktive, altså mest følsom for lyd som kommer rett forfra. Sangmikrofoner for scenebruk har derfor som regel helt annen (mere direktiv) karakteristikk enn en studiomikrofon som brukes der eventuelle høyttalere befinner seg i et separat kontrollrom som er lydisolert. Akustisk tilbakekobling kan finjusteres i grenseområdet mellom romklang og hyl, og for eksempel brukes som kunstnerlisk uttrykk. Blant andre kan nevnes gitaristen og virtuosen Jimi Hendrix som var kjent for å bruke teknikken ved sine konserter, der han lot høyttalerlyden sette i gang vibrasjoner (resonans) i gitarstrengene som ble tatt opp av gitarens mikrofon(er) og sendt videre til forsterker/høyttalersystemet i et tilbakekoplet kretsløp. Ved å justere volumknappen på gitaren og samtidig dempe strengenes vibrasjoner med hånden utnyttet han kontrollert tilbakekobling som del av det musikalske uttrykket. En måte å øke lydvolumet i salen på, med mindre fare for hyling, er å transponere mikrofonsignalet en smule i frekvens før det når høyttaleren. Transponeringen medfører en liten frekvensforskyvning som ikke er klart gjenkjennelig, altså ikke forstyrrer foredraget merkbart. Kintyre. Kintyre er en halvøy i vestlige Skottland i sørvestlige Argyll og Bute, regionen strekker seg bortimot 48 km fra Mull of Kintyre, som ble udødeliggjort i sangen med samme navn av Paul McCartney, i sør til East Loch Tarbert i nord. Regionen rett nord for halvøya er kjent som Knapdale. Beskrivelse. Geografisk er halvøya Kintyre lang og smal, og ikke på noe punkt bredere enn 18 km fra vestkysten til østkysten. Den sentrale ryggsøylen av halvøya er for det meste kupert med myrområder. Kysten og områdene rundt er derimot svært fruktbar. Derfor har Kintyre i alle år vært ettertraktet for bosettere, fra de første skotter fra Irland som emigrerte fra Ulster til vestlige Skottland til nordmenn fra Vestlandet som erobret og bosatte seg i det samme området i tiden før 1000-tallet. Hovedbyen er Campbeltown, omtrent 32 km i veg fra Mull, og som har vært en kongelig "burgh" siden midten av 1700-tallet. Områdets økonomi har lenge vært avhengig av fiske og jordbruk, skjønt Campbeltown har et godt rykte som produsent av Skottlands fineste single malt whisky, inkludert «Springbank» som har vunnet flere priser. Byer og landsbyer i Kintyre. Bellochantuy, Campbeltown, Carradale, Clachan, Drumlemble, Glenbarr, Grogport, Kilchenzie, Machrihanish, Muasdale, Peninver, Saddell, Skipness, Southend, Stewarton, Tayinloan, Tarbert, and Whitehouse. Bergset. Bergset er et tettsted og administrasjonssenteret i Rendalen kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger 16,5 kilometer nord for tettstedet Otnes og omtrent 50 kilometer sør for Tynset. Bergset var også administrasjonssenter i den tidligere kommunen Øvre Rendal. Braskereidfoss. Braskereidfoss er et tettsted i Våler kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger like nord for tettstedet Våler, som er administrasjonssted for kommunen. Braskereidfoss stasjon er stoppested for Solørbanen, som følger Glomma nedover Glommadalen. går også gjennom Braskereidfoss. Her ligger også Nordhagen skole. Braskereidfoss har også Vålerbanen, der Gatebil arrangeres årlig. Stedet har også et fotballag, Braskereidfoss IL. 1. divisjon fotball for herrer 1983. 1. divisjon 1983 startet 24. april og sluttet 9. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Myspace. MySpace er et sosialt nettsamfunn, med over 100 millioner registrerte brukere. Nettstedet ble opprettet i 2003 og har siden vokst til å bli et av de mest populære nettsamfunn på internett. Myspace ble opprinnelig opprettet for å gi usignede band muligheten til å vise seg fram og dele informasjon om framtidige konserter. Siden ble raskt for flere enn bare musikere, og utviklet seg til å bli en ren communityside for folk som vil diskutere, blogge og vise fram bilder. I 2006 ble nettsamfunnet kjøpt opp av Rupert Murdochs medieselskap News Corporation. Opprinnelig var nettstedet engelskspråkelig, men finnes nå på flere språk som f.eks. spansk og norsk. Myspace var lenge verdens største nettsamfunn, inntil de i 2008 ble forbigått av Facebook. Optisk tilbakekobling. To skjermbilder av optisk tilbakekobling Optisk tilbakekobling (engelsk "optical feedback") er den optiske tilsvarigheten til akustisk tilbakekobling. Den optiske tilbakekoblingen oppstår når man anordner et kretsløp mellom, for eksempel, et videokamera og en monitor eller TV-skjerm. Et annet, enklere eksempel er et bilde reflektert mellom to speil. I eksemplene til høyre har et stearinlys vært plassert mellom et kamera og en monitor. Lyset er fanget opp av kameraet og sendt videre til monitoren. Kameraet fanger opp lyset fra monitoren og kretsløpet har startet. Stearinlyset kan da slukkes, mens lysinformasjonen fortsetter i kretsløpet, tilbakekoblingen. De elektriske signaler som går mellom kamera og monitor beveger seg med en hastighet nær lysets og elektronstråler treffer monitorens fosforpunkter som skaper det visuelle bildet. Fosforen fortsetter å lyse brøkdelen av et sekund etter at den er truffet av elektronet og skaper derfor en tidsfordrøyning. Bildet fanges igjen av kameraet og sendes tilbake til monitoren. Beroende på kameraets posisjon i forhold til monitoren kommer, ved hvert omløp, lyspunktet å forskyves litt, og ettersom hvert foregående bildepunkt «henger» igjen på monitorens skjerm (på grunn av nevnte tidsfordrøyning oppstår et sammenhengende bilde. Andre innstillinger på kamera og monitor, som lysstyrke, kontrast, avstand, vinkel og vibrasjoner medvirker til å skape form og bevegelse i bildet. Bildet kan derfor med forsiktig manipulering av disse parametrene fås å anta interessante former. Dette kan sammenlignes med akustisk tilbakekobling som kan kontrolleres av, for eksempel, en gitarist på en scene foran en høyttaler. Tilbakekoblingen kan i begge tilfellene bli ett, eller del av ett, kunstnerlig uttrykk. Dessuten kan begge effektene kobles sammen til en felles påvirkning. Med andre ord kan lydforandringer styre bildets utformning, og omvendt. Skye. Den gamle mannen på Storr, Skye Skye (skotsk gælisk: An t-Eilean Sgitheanach) er den største og nordligste øya på indre Hebridene i Skottland. På gælisk kalles også øya "An t-Eilean Sgiatheanach" og hvor "sgiath" betyr «bevinget» eller «med vinger». Øya er også stundom er kjent som "Eilean a' Cheò" – «Den tåkete øya». På norrønt het øya "Skið". Det norrøne navnet kan like gjerne være en endring av det opprinnelige piktiske navnet som er nedtegnet i romerske kilder som "Scitis" (Ravenna Kosmografi) og "Scetis" (på Klaudios Ptolemaios’ kart). Noen legender assosierte øya med den mytiske figuren Scáthach. Befolkningen på Skye teller 9 232 (2001). I kontrast til mange andre skotske øyer representerer dette en økning på 4 % i løpet av den siste tiårsperioden. En del av de fastboende består i sommermånedene for en stor del av turister og besøkende. Hovedindustrien er turisme, jordbruk, produksjon av whisky, bryggeri og håndverk. Den viktigste og hovedstaden på øya er Portree som er kjent for sin maleriske havn og skrikende måker. Skye er kjent for sitt spektakulære landskap, levende kultur og arv, foruten sitt rikelige dyreliv som kongeørn, hjort og oter. Geografi. Satellittfoto. Broa "Skye bridge" som binder øya til fastlandet. Skye er med sine 1700 km² den nest største øya på Skottland etter Lewis and Harris (som er danner én øy). Skye har noe av det mest dramatiske og utfordrende fjellandskap i Skottland, inkludert Cuillin, foruten en rik kulturarv av gamle monumenter, festninger og minnesmerker. Den sydvestlige delen av Skye er en serie av halvøyer, inkludert Slet i sør, Strathaird, Minginish og Duirinish, og Waternish i vest, og Trotternish i nord. De omliggende øyene er Rona, Raasay, Scalpay og Soay. Merk at alle stedsnavn i Skottland som ender med ay er av norrøn opprinnelse. Historie. Skye har steder som viser at det har vært bebodd av mesolittiske jegere og samlere i forhistorisk tid. Et slikt sted er "An Corran" i "Staffin" hvor arkeologiske spor fra bearbeidelse av stein og samling av skjell viser at steinalderfolk oppholdt seg i området for 7 500 år f.Kr. og disse har vært i kontrakt med tilsvarende steinaldergrupper ved Sand, Applecross på kysten av vestlige Ross. Kristendommen nådde øya sannsynligvis på 500-tallet og var sannsynligvis tilknyttet et av de nordlige piktiske kongedømmene. Formelt sett ble det underlagt det skotske kongedømmet i år 843 da pikterne og skottene ble forent. Det første angrep fra norske vikinger på Skye er nedtegnet for år 794. Fra 875 kom en økende mengde norske innflyttere og ved år 907 besto øya av felles norrøn-gælisk kultur ved inngifte. Norrønt språk var sannsynligvis dominerende. Da en norsk høvding ble drept i 1098 invaderte den norske kongedømmet representert ved kong Magnus Berrføtt. Det skotske kongedømmet forsøkte stadig å trenge inn og dominere de norrøne områdene ytterst mot Atlanterhavet, hvilket de klart først i 1266 etter kong Håkon Håkonsson døde. Ved at øya lå like langt fra både det norske som det skotske kongedømmenes maktsentre var innbyggernes vant til å være uavhengige og ønsket ikke å bli dominert av Skottland. Skye var delt mellom en rekke klaner, de mest betydningsfulle var MacDonald og McLeod, begge med norrøne aner, som i de nest århundrene kriget om makten. MacDonald fikk etter hvert overtaket og forsvarte seg mot den skotske tronen inntil 1462 da lorden av øyene, John MacDonald, overga landområdene til kong Jakob IV av Skottland. Fra midten av 1400-tallet kom store mengder gæliske innflytere til øya og norrønt språk ble ikke lenger dominerende og døde ut til fordel for skotsk gælisk språk, hvilket fortsatt snakkes. En av øyas mest berømte skikkelser er Flora MacDonald, heltinnen som hjalp prinsen som skottene kaller for «Bonnie Prince Charles» (Karl Edvard Stuart) å flykte etter det bitre nederlaget ved slaget ved Culloden i 1746. Hun døde i 1790 og ble gravlagt på kirkegården i Kilmuir. Tusener av øyboerne fulgte henne til graven. Skye led tungt under hungersnød og utrensninger på den siste delen av 1700-tallet, noe som førte til en sterk og drastisk befolkningsnedgang. Den moderne broa Skye Bridge som forbinder Skye med fastlandet ble bygget på 1990-tallet med en svært upopulær avgiftstasjon ((£4.70 pr bil om vinteren, £5.70 om somrene), og akkurat som flere steder i Norge har lokalbefolkningen dannet lokale protestaksjoner, blant annet SKAT ("Skye and Kyle Against Tolls"). De nekter å betale avgift under begrunnelsen at de har rett til fri passasje på en hvilken som helst hovedveg innenfor kongeriket Skottland. Den 21. desember 2004 ble det annonsert at de skotske myndighetene hadde overtatt broen fra eierne og at avgiften var blitt avskaffet. Kultur. Klipper i nærheten av Point Neist Av alle områdene i Indre Hebridene er det Skye som har mest til felles med Ytre Hebridene og hvor bortimot halvparten av befolkningen snakker gælisk og hvor mange tilhører Free Church of Scotland, kjent for sin strenge overholdelse av helligdagen. Talisker-destilleriet, som produserer single maltwhiskyen ved samme navn, er plassert ved siden av Loch Harport på vestkysten av øya. Whiskyen som bærer navnet «Isle of Skye» (en blended whisky fra produsenten «Ian Macleod distillers ltd») blir ikke produsert på øya. Dunvegan Castle er en festning som har vært setet til klanen MacLeod siden 1200-tallet. Skye har blitt udødeliggjort av folkesangen "The Skye Boat Song" og i boken "To the Lighthouse" av Virginia Woolf. Hellighet. Hellighet er en egenskap ved personer, gjenstander, steder, handlinger, ord eller forestillinger som er knyttet til en guddom og som er religiøst opphøyde og ikke hverdagslige. Adjektivet hellig kan i overført betydning også betegne noe ikke-religiøst som er ukrenkelig, dyrebart og umistelig, noe som ikke må vanæres men behandles med ærefrykt og dyp respekt. Hellig kan dessuten bety rettferdig i uttrykk som «hellig vrede» og «hellig krig». Både en gud og alt som er i nær kontakt med guden eller tilbedelsen, kan være hellig, for eksempel hellige skrifter, ritualer og helgener. Etymologi. Ordet hellig kommer fra norrønt "heilagr" som stammer fra germansk "haila", det vil si «lykke» eller «det som bringer lykke». Ordet er beslektet med "hel", det vil si uskadd eller fullstendig, jamfør engelsk "holy" («hellig») og "whole" («hel»). Teorier. I religionsforskninga fra slutten av 1800-tallet og framover har det vært forskjellige teorier omkring det hellige. Det hellige har blitt forklart både som en ubestemmelig makt eller uvanlig utstråling, såkalt mana, som et guddommelig nærvær som fornemmes som et fryktinngytende og fascinerende mysterium, som en religiøs idé til forskjell fra den konkrete, profane dagligdagen, som en religiøs virkelighet i naturen og menneskelivet og som en psykologisk eller samfunnsmessig konstruksjon. Enkelte anser opplevelsen og forståelsen av det hellige som religionens innerste vesen og grunnlaget for all religion. Krohn & Co. Krohn & Co er et av soloprosjektene til den norske musikeren Michael Krohn, mest kjent som vokalist og låtskriver i Raga Rockers. Prosjektets eneste plateutgivelse, "Fordi du fortjener det", kom ut i 2002. I tillegg til Krohn som vokalist og låtskriver bidro Livio Aiello og Hugo Alvarstein fra Raga Rockers på henholdsvis bass og gitar, og Christian Svendsen fra The Cumshots spilte trommer. Just Like Heaven. "Just Like Heaven" er en romantisk komedie fra 2005, med Reese Witherspoon, Mark Ruffalo og Jon Heder i hovedrollene. Den er basert på romanen "Et si c'était vrai..." (eng. "If Only It Were True") av Marc Levy. Hamburgs senat. Senatet er regjeringen i den nordtyske bystaten Hamburg, som var en suveren stat frem den ble en forbundsstat i Det nordtyske forbund i 1866 og i nasjonalstaten Tyskland i 1871. Presidenten for senatet kalles førsteborgermester. Førsteborgermester fra 2011 er Olaf Scholz. Senatorene tilsvarer ministre i andre tyske delstater og førsteborgermesteren tilsvarer en ministerpresident. Senatet holder sine statsråd i senatssalen i Hamburgs rådhus. Karin von Welck. Karin von Welck (født 30. april 1947 i Buir ved Köln) har siden 2004 vært kultursenator i bystaten Hamburg. Welck er partiløs. Utdannelse og yrke. Welck tok artium i 1966 og studerte statsvitenskap, etnologi, germanistikk, gammelamerikanske språk og kultur, etnologi og lingvistikk ved universitetene i Hamburg og Köln. I 1973 tok hun doktorgraden med avhandlingen "Untersuchungen zum sogenannten Konservatismus der Pueblo-Indianer in Arizona und Neu Mexiko". Hun arbeidet deretter som vitenskapelig assistent ved institut for etnologi ved universitetet i Köln, og deltok i arbeidet med å bygge opp flere mindre museer. I 1979 kom hun tilbake til instituttet, før hun overtok ledelsen av Indonesia-avdelingen ved Rautenstrauch-Joest-Museum i Köln. Fra 1982 var hun visedirektør ved samme museum. I 1990 ble hun direktør for Reiss-Museum i Mannheim, og fra 1998 til 2004 var hun generalsekretær for de tyske delstatenes kulturstiftelse. Hun ble utnevnt til honorarprofessor ved universitetet i Mannheim i 1994. Offentlige verv. 17. mars 2004 ble hun utnevnt til kultursenator i Ole von Beusts senat i Hamburg. Hamburgs rådhus. Hamburgs rådhus (Hamburger Rathaus'") er sete for parlamentet ("Hamburgs borgerskap") og regjeringen ("Hamburgs senat") i bystaten Hamburg. Historie. Hamburgs gamle rådhuset ved Trostbrücke brant under den store bybrannen i 1842. I forbindelse med gjenoppførelsen av den indre byen ble det bestemt å legge rådhuset vegg i vegg med børsen, ikke langt fra elven Alster. Det gikk likevel 30 år før man ble enig om de nye rådhusplanene. Utkast til nybygget kom inn etter internasjonale arkitektkonkurranser i 1854 og 1876, men først i 1885 ble de endelige byggeplanene godkjent. Bygget ble ferdigstilt i 1897, etter 13 års byggetid. Bygget er reist på 4000 pæler som ble slått 12 meter ned i sandgrunnen. Det totale byggarealet er på 17 000 kvadratmeter og bygget inneholder 647 rom. Rådhuset utvendig. Hamburgs rådhus er bygget i historistisk stil. Med sin 111 meter brede fasade og sitt 112 meter høyt tårn gir rådhuset uttrykk for byggeherrenes selvbevissthet som lederne til en av landets fremste byer. Rådhusets fasade er bygget i granitt og sandstein. Bygget er tekket med kobbertak, som er rikt dekorert med spir og statuer. På fasaden mot rådhusplassen (ty. "Rathausmarkt") står det statuer av 20 tysk-romerske keisere i nisjene mellom vinduene, fra Karl den Store til Frans II. Over hovedinngangen er det en mosaikk som forestiller "Hammonia", byens gudinne. Rådhuset innvendig. Fra rådhusets inngangsparti kommer man inn i en veldig buengang (ty. "Rathausdiele"). Søylene i dette rommet er dekorert med medaljongformede relieffer av fortjente borgere, som i kontrast til keiserne utenfor skal representere borgerlige verdier. En rekke yrker, bl.a. handelsfolk, jurister, diktere og naturforskere er representert. Kvinner er avbildet på en egen kvinnesøyle (dt Frauensäule). Rådhusets hovedetasje faller i to hoveddeler. I venstre enden av buegangen fører en trapp til byparlamentet (ty. "Bürgerschaft"). På motsatt side fører en annen trapp opp til regjeringsdelen (ty. "Senat"). I tillegg til forsamlingsrommene inneholder etasjen er rekke rikt dekorerte representasjonsrom. En egen sal (ty "Phoenixsaal") minner om bybrannen i 1842, som var utgangspunktet for rådhusprosjektet. Veggene i det såkalte waisenrommet (ty. "Waisenzimmer") viser skurdarbeider utført av 80 foreldreløse barn i alderen 8 til 14 år. Rådhuset inneholder også fasiliteter for sosialt samvær blant byens representanter, både mindre rom, en restaurant i kjelleretasjen (ty. "Ratsweinkeller") og en storstue på 720 kvadratmeter (ty. "Grosser Festsaal"). Veggene til denne festsalen viser monumentale malerier som skildrer byens historie. I gårdsrommet mellom rådhuset og børsen befinner Hygiea-brønnen seg. Brønnen er dekorert med en bronsefigur av gudinnen Hygiea som beseirer en drage. Hygea er en allegori for sunnhet, mens dragen symboliserer koleraepidemien i 1892, som midt i byggeperioden til rådhuset krevde nesten 9000 menneskeliv i byen. Litteratur. Domizlaff, Svante: Das Hamburger Rathaus, Hamburg 2002 Französisches Gymnasium Berlin. Kurfyrst Fredrik III etablerte det franske gymnasiet Französisches Gymnasium Berlin eller Collège Français er et tradisjonsrikt gymnasium i Berlin. Det ble etablert i 1699 av kurfyrst Fredrik III av Brandenburg for de protestantiske emigrantene fra Frankrike, hugenottene. Gymnasiet har alltid vært tospråklig. Französisches Gymnasium Berlin ligger idag i ortsteil Tiergarten i bydelen Mitte. De fleste elevene er tyske eller franske. Det finnes også elever fra 25 andre franskspråklige nasjoner. Hamburgs borgerskap. Regjeringskoalisjoner i Hamburgs borgerskap gjennom tidene Hamburgs borgerskap ("Hamburgische Bürgerschaft") er parlamentet i bystaten Hamburg. I tillegg til å være delstatsparlament har det kommunalpolitiske oppgaver, ettersom Hamburg er en enhetskommune. Enkelte kommunale oppgaver er likevel delegert til bydelsforsamlingene. Borgerskapet i byrepublikken Hamburg har en lang historie. Dets rettigheter ble første gang skriftlig nedfelt i 1410, i den såkalte "Erste Rezess", en sammenligning av rådet (regjeringen) og de myndige borgerne i byen. Derfra utviklet det såkalte "erbgesessene Bürgerschaft" i byen seg, hvis medlemmer måtte eie grunn i byen. I den såkalte "Lange Rezess" i 1529 ble det forfatningsrettslig slått fast at rådet måtte avlegge regnskap overfor borgerskapet. I 1859 ble for første gang en del av borgerskapet valgt i hemmelige valg, og i 1919 ble almene, like og hemmelige valg innført for hele borgerskapet. Hamburgs borgerskap består av 121 parlamentarikere. Valget 2011. Valget i 2011 ble et godt valg for SPD som fikk 62 representanter i parlamentet. CDU fikk sterkt redusert sin gruppe til 28 representanter, mens De grønne fikk 14, FDP kom inn igjen med 9 representanter og Die Linke fikk 8 representanter. Isaac Wolffson. Dr. Isaac Wolffson (født 19. januar 1817, død 12. oktober 1895) var en betydelig tysk jødisk politiker og advokat. Fra 1859 til 1889 var han et av de fremste medlemmer av Hamburgs borgerskap, og var dets president mellom 1861 og 1863. Fra 1871 til 1881 var han også medlem av den tyske Riksdagen, og var en av de ti juristene som fikk i oppdrag å skrive utkastet til Bürgerliches Gesetzbuch. I Hamburgs borgerskap gikk han inn for avskaffelse av dødsstraff, reform av forfatningen og reform av strafferetten. I 1879 ble han valgt til den første presidenten for Det hanseatiske advokatkammeret. Samtidige skal ha fortalt at Wolfsson alltid hadde noe godt å si om sine yngre kolleger, og at alle som møtte ham ble imponert av hans «verdighet og charme». Wolfsson, Isaac Wolfsson, Isaac Wolfsson, Isaac Lars Kilevold. Lars Kilevold (født 22. august 1960) er en norsk musiker fra Fredrikstad. Han er blant annet kjent for å ha skrevet og utgitt sangene «Livet er for kjipt», «Ute til lunsj» og «Respekt for Grandiosa». Kilevold oppnådde stor suksess på 80-tallet med det musikalske prosjektet Ute til lunch. Kilevold var også med i rockebandet Sons Of Angels, som nøt en viss suksess blant annet i USA. Kilevold er nestleder i Direktedemokratene. I 2006 fikk Kilevold ny berømmelse som artist, etter at han laget en reklamelåt for Stabburets Grandiosa. Låten ble lagt ut til gratis på internett, og lastet ned av over en halv million personer. Senere samme år produserte han sammen med Martin Aune (reklamefilmduen «Whistle and Hum») reklamefilmlåten "«Charmig tvåa»" til en reklamefilm for Rimi. Kilevold har også skrevet teksten til Anita Skorgans bidrag i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1985. Arnardo. Arne Otto Lorang Andersen, mest kjent under kunstnernavnet Arnardo eller Arne Arnardo, (født 19. oktober 1912 i Sarpsborg, død i Oslo) var en norsk artist og sirkusdirektør for sitt eget sirkus, Cirkus Arnardo. Arnardo begynte som trapesartist og annet, men ble landskjent da han i 1949 opprettet Norges første omreisende sirkus, "Cirkus Arnardo". Der opptrådte han som sirkusdirektør, tryllekunstner, hypnotisør med mer. Arnardo døde under en forestilling på Tøyen i Oslo i 1995. Den ble kun avbrutt av at melodien «The Show Must Go On» ble spilt, før forestillingen, etter Arnardos eget ønske, fortsatte. Arnardo har blitt hedret med blant annet Kongens fortjenstmedalje i gull. Cirkus Arnardo reiser fremdeles Norge rundt i sommerhalvåret under ledelse av sønnen Arild Arnardo og barnebarnet, «cirkusprinsessen» Helen Arnardo. Arnardo utga selvbiografien "Sirkusliv" i 1962. I 1954 spilte han sirkusdirektør i den norske spillefilmen "Cirkus Fandango". I 1966 ønsket han å føre en av sine elefanter som vitne i en erstatningssak mot en tidligere ansatt, men elefanten Jumbo på 2900 kilo slapp ikke inn i Oslo tinghus. Faresymboler. Faresymbolene er en internasjonal standard som brukes for å formidle særskilte farer knyttet til kjemiske substanser der dette er nødvendig. De trykkes i oransje på hvit bakgrunn (se tabell). Symbolene er piktogrammer og ideogrammer som ansees å være tilnærmet universelt forståelige, lette å oppfatte og lette å huske. Fram mot 2015 innføres et nytt globalt regelverk for merking av farlige kjemikalier. I denne perioden vil to ulike sett med faresymboler brukes parallelt. Oversikt over faresymboler. Disse europeiske faresymbolene for kjemikalier er definert i tillegg II til Direktiv 67/548/EEC. Keflavík internasjonale lufthavn. Keflavík internasjonale lufthavn (islandsk: "Keflavíkurflugvöllur") (IATA: KEF, ICAO: BIKF) er den største flyplassen på Island. Den ligger nær den mindre byen Keflavík, omtrent 50 km fra Reykjavík. Flyplassen har to rullebaner, en 3065 meter × 60 m og en 3054 m × 60 m. Flyplassen dekker ca. 25 kvadratkilometer og omfattes av NATO forsvarsområde. Historie. Flyplassens historie er interessant på mange måter. Den ble bygget av de forente staters flyvåpen under andre verdenskrig og tatt i bruk 23. mars, 1943. Under krigen tjente den utelukkende militære interesser, men straks etter krigen ble den en meget benyttet flyplass for tekniske mellomlandinger i atlanterhavstrafikken. På grunn av dens strategiske betydning blir plassen fortsatt benyttet av det amerikanske flyvåpen, selv etter den kalde krigen Leifur Eiríksson Air Terminal. a>s Boeing ved Leifur Eiríksson Air Terminal Keflavík International Airport har en terminal som kalles «Leifur Eiríksson Air Terminal» ("Flugstöð Leifs Eiríkssonar" eller "Leifsstöð" på islandsk), oppkalt etter Leiv Eiriksson. Den ble tatt i bruk i 1987 og da ble den sivile og den militære del av flyplassen adskilt. Terminalen er senere utvidet med en ny fløy; «south building», som ble tatt i bruk i 2001 for å imøtekomme kravene til Schengenavtalen. Den opprinnelige bygning er under utvidelse og skal kunne tas i bruk i 2007. Terminalen har Tax-free-handel både i avgangs- og ankomstshallene. Selv om Islands folketall ikke er større enn 300 000, er det regulære flyvninger til og fra sju amerikanske og 16 europeiske byer. Da er all innenrikstrafikk holdt utenfor, da denne blir betjent av Reykjavik lufthavn som også tar hånd om trafikken til Grønland og Færøyene. De viktigste islandske flyselskaper er Icelandair og Iceland Express. Islandsk motstand mot amerikansk tilstedeværelse. Gjennom 1960- og 1970-årene var det stor motstand og flere protestdemonstrasjoner på Island mot det amerikanske nærværet, spesielt i Keflavík, og hvert år samlet hundrevis, noen ganger tusenvis av demonstranter seg og gikk den 50 km lange veien til Keflavík og ropte «Ísland úr NATO, herinn burt» («Island ut av NATO, vekk med de militære»). En av de mer kjente demonstrantene var den senere presidenten på Island Vigdís Finnbogadóttir, men da hun senere ble president støttet hun det militære nerværet. Fakta. Terminalbygningen ved Keflavík International Airport Lars Sjösten. Lars Sjösten (født 7. mai 1941 i Oskarshamn, død 19. oktober 2011) var en svensk jazzmusiker (piano) og komponist. Lasse Gullin. Bill Evans er en av Lasse Sjöstens inspirasjonskilder. Han kom tidlig med i miljøet rundt Gyllene Cirkeln og i Lars Gullins diverse orkestre og er etter Gullins død, den fremste pådriver for hans musikk. Solo prosjekter. I hans egen Quartet spiller han med Gunnar Bergsten baritonsax, Patrik Boman bass og Bo Söderberg trommer. Tidvis har Peter Söderblom bass og Nils Danell trommer medvirket. Han har også ledet egen Oktett, bl.a. på "L.S. Octet featuring Lee Konitz" (1983). Norgesvenn. I Norge hadde han et tett samarbeide med Thorgeir Stubø og spilte på Stubøs plater "Flight" (Hot Club Records, 1986), og "Rhythm-a-ning" (Cadence Jazz Records, 1986), samt på flere utgivelser med Bjarne Nerem. Han har i senere tid medvirket i nonetten " A Tribute to Lars Gullin" med bl.a Tore Johansen, John Pål Inderberg, Jukka Perko og Hallgeir Pedersen. Som "side man". Sjösten har vært hyppig benyttet akkompagnaør for velkjente amerikanske musikere som Ben Webster, Dexter Gordon ("The Rainbow People"; "Round Midnight"; "Revelation"; "After Hours"; "Swedish Nights"; "After Midnight"), Art Farmer. Stor pianist. Sjösten spiller i en elegant, "swingende", sofistikert og lyrisk jazzstil. Hans spill har en sterk identitet med et følsomt anslag og en sjelden evnen til å utvikle lange fantasifulle improvisasjoner av et enkelt musikalsk motiv. Utmerkelser. Jan Johansson-stipendet 1969, SKAP-stipendiatet 1970, Gyllene Skivan 1981 for soloplaten "Select Notes" samt i 1989 med sin egen kvartett for "Roots and Relations". Nå senest mottok han Lars Gullin-prisen 1997. 2006 fikk han Christer Boustedt-prisen. Carnidae. Carnidae, eller kadaverfluer er en liten familie av små, svarte fluer. De er beslektet med fuglefluer og blir av og til regnet til denne familien. I alle fall noen av artene er knyttet til fuglereir og blir sjelden funnet utenom disse. Utseende. Ganske små (1,0 – 2,4 mm), svarte fluer. Hodet er stort og rundt med store, runde fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det to utoverrettede børster øverst og to innoverrettede børster under disse. I pannen har de en tydelig trekant med spissen pekende framover, avgrenset av en opphøyet list. De tre punktøynene ("ocelli") sitter ved bakkanten av denne trekanten, det er et par utoverrettede børster mellom punktøynene og et par rette, parallelle børster rett bak dem. Antennen er av vanlig fluetype, tre-leddet, det tredje leddet er avrundet og bærer en ganske kort, hårete antennebørste ("arista"). Ved underkanten av hodet sitter det en rekke på 4-5 omtrent like kraftige børster, ingen av dem utmerker seg som en særlig kraftig kinnbørste ("vibrissa"). Brystet (thorax) er mer eller mindre skinnende med kraftige børster. Beina er slanke med noen rekker av lange hår på lårene (femorae), men ellers uten kraftige børster. Vingene er ganske store, avrundede. Vingefremkanten ("costa") er brutt på to steder, og vingene har ingen tverr-årer i den ytre halvdelen. Bakkroppen er sylindrisk, hannens ytre kjønnsorganer synes som en blank kapsel, hunnen har et tydelig eggleggingsrør. Larvene er slanke, av vanlig maggot-type, tilspisset i hodeenden. Det bakerste segmentet har et par åndehull ("spirakler") som sitter festet på krok-formede vorter. Levevis. De voksne fluene finnes ofte på åtsel, møkk eller annet råtnende materiale men kan også besøke blomster. Noen arter i slekten "Meoneura" finnes ofte på kuruker. En del arter synes være knyttet til fuglereir. Arten "Carnus hemiapterus" lever i ulike slags fuglereir som ligger i hule trær eller fritt i busker og trær. Larvene lever av dødt organisk materiale (matrester, hud- og fjærrester o.l.) i reiret, forpupper seg om høsten og overvintrer som pupper i det gamle reiret. De voksne fluene klekkes om våren og flyr ut på leting etter et nytt fuglereir. Når de har funnet et reir, lever de på de rugende fuglene eller på deres reirunger. Vingene brekker av, og fluene klynger seg til fuglenes fjær. De lever for det meste av fjær- og hudrester men suger også blod. Systematisk inndeling. Carnidae blir av og til regnet som en undergruppe av fuglefluer, Milichiidae Kilder. Papp, L. 1998. Family Carnidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 3: 211-217. Science Herald, Budapest. Nettressursen Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr. Aiva Insulander. Aiva Insulander (født 1971 i Göteborg i Sverige) er en svensk folkemusiker. Hun er medlem av blant annet det nordiske vokalensemblet Kvedar, sammen med blant annet Halvor Håkanes, Eli Storbecken og Agnes Buen Garnås. Insulander, Aiva Insulander, Aiva Folkerepublikk. Folkerepublikk er en tittel som ofte ble benyttet av kommunistiske stater for å beskrive deres styresett. Motivasjonen for å bruke dette begrepet lå i påstanden om at myndighetene styrte i tråd med interessen til majoriteten av befolkningen, og derfor er «folkets republikk». Mange av disse statene kalte seg også kommunistiske i sine grunnlover. Motstandere av marxist-leninisme har argumentert at navnet «folkerepublikk» kun ble brukt som propaganda. The Wicker Man. "The Wicker Man" er en britisk kultfilm fra 1973 med elementer av thriller, skrekk og musikal. Den er regissert av Robin Hardy og skrevet av Anthony Shaffer. Rollene spilles av Edward Woodward, Christopher Lee, Diane Cilento, Ingrid Pitt og Britt Ekland. Paul Giovanni komponerte lydsporet for "The Wicker Man", et verk som har hatt stor innflytelse på neofolk- og psych folk-artister. Bladet Total Film utnevnte "The Wicker Man" i 2004 til den sjette beste britiske filmen noensinne. Brightlight Pictures har produsert en nyinnspilling av filmen satt i Maine. Denne spilles av Nicolas Cage og Ellen Burstyn. Robin Hardy har uttrykt bekymring over nyinnspillingen. Handling. "The Wicker Man" handler om Politimannen Sgt. Howie (Edward Woodward) som kommer til en øy utenfor Skottland for å etterforske ungjenta May Morrisons forsvinning. Til hans fortvilelse gir lokalbefolkningen inntrykk av å aldri ha hørt om jenta, men når Sgt. Howie begynner å grave dypere oppdagere han at lokalbefolkningen med vilje jobber imot ham og at de bindes sammen av en litt spesiell overbevisning. Hematitt. Hematitt (av greske αιματoεις ("haimatoeis"), som betyr "blodig") er et mineral av typen jernoksid med formel Fe2O3, som er kjent som det viktigste råstoff for fremstillingen av jern. Hematitt ble ofte kallt naturlig jernmalm da dets store jerngehalt (rundt 65%) kunne brukes uforedlet. Det kalles også jernglans eller jernglimmer. Hematitt dannes ofte i nærheten av stillestående vann eller geysirer, men kan også komme fra vulkansk aktivitet. Gråfarget hematitt som knuses. gir et rødlig pulver. Fargen kan være rødlig, derav tilnavnet blodsten eller rødjernsten, og anvendes ofte som pigment. Det har vært brukt til farging (rød oker) av malerier og tekstiler. I eldre tider kunne greske soldater bruke blodstener som amulett for å stoppe blødning. Forskning har senere påvist mineralets evne i pulverisert form til å bidra til koagulering. Navnet Speculitt ble på romersk tid brukt på sølvskinnende polert hematitt, som da ville være et speilbilde av sjelen. Ved å ha sett seg selv i en sammenheng, ville man lettere kunne orientere seg og finne «sin plass på jorden». Den røde fargen på Mars skyldes store forekomster av finkornet hematitt (først oppdaget i "Terra Meridiani"), og er en viktig basis i teorier om at planeten kan ha hatt det livsnødvendige vannet. Utvinning av hematitt har foregått bl.a. i Kiruna, Sydvaranger, Oppdal, Ulefoss og Dunderlandsdalen. Ved sliping av sorte hematitt-krystaller frembringes «svart diamant». Avrundet sliping gir populære rimeligere smykker. Cadence Jazz Records. Cadence Jazz Records (etablert 1980 i Redwood, New York) (CJR) er et amerikansk plateselskap. Det ble etablert av tidsskriftet Cadence Magazine for å gi ut ikke-kommersiell musikk i genren jazz. Av de første utgivelsene kan nevnes Chet Baker med Per Husby Trio, "The Improviser" på CJR 1019. De norske Thorgeir Stubø og Frode Gjerstad utga flere plater på CJR. Trust Me Records. Trust Me Records er et norsk plateselskap som drives av journalisten Marit Karlsen. Den første utgivelsen kom i oktober 2000, og var debutalbumet til Laptop. Selskapet har gitt ut album av blant annet The Mormones, Safariari, Adjágas, Whopper, Botnljeda, Rockettothesky, Monomen og Beezewax. Orangutangåpningen. Sokolsky-åpningen, også kalt orangutang eller polsk åpning, er en uvanlig sjakkåpning med 1. b4. Ifølge ChessBase er åpningen nummer ni (av de tjue mulige førstetrekk fra hvit) på listen over mest populære åpninger på mesternivå. Den betraktes som en irregulær åpning, og er klassifisert under kode A00 i the Encyclopaedia of Chess Openings. Orangutang-åpningen skiller seg fra Larsens åpning ved at b-bonden går til b4 i stedet for til b3. Åpningen er aldri blitt populær på toppnivå, selv om flere prominente spillere har brukt den (for eksempel Richard Réti mot Abraham Speijer i Scheveningen 1923 og Boris Spasskij mot Vasily Smyslov i Moskva-Leningrad – partiet i 1960). Den kanskje mest berømte bruk av dette åpningsspillet skjedde i partiet Tartakower-Maroczy i New York 1924. Det er fra dette partiet navnet "orangutang-åpningen" kommer. Tartakower hadde vært i dyrehagen og bestemte seg for å dedisere sitt neste parti til en orangutang han hadde sett der. Den sovjetiske Alexei Pavlovich Sokolsky (1908–1969) skrev en monografi om denne åpningen i 1963, Debyut 1 b2-b4. Svarts mulige svar. Åpningen er hovedsakelig basert på taktikk på dronningfløyen eller f6 og f7-feltene. Svart kan svare på mange måter. Kanskje det mest prinsipielle er å gjøre krav på sentrum (som hvits førstetrekk ignorerer) med selv om mindre ambisiøse trekk som Sjeldnere forsøk er blitt gjort med Etter 1. b4 e5 er det normalt for hvit å ignorere angrepet på b-bonden og spille 2. Lb2 (se diagram), når Etter 1... a5 vil hvit oftest spille 2. b5 og utnytte svekkelsen av svarts dronningfløy. 1... c5 er mye skarpere og mer aggressivt og er normalt brukt for å avverge teori. Etter erobringen vil svart vanligvis sette press på c5 og prøve å utvikle et angrep mot hvits svake struktur på dronningfløyen. Åpningsfelle. Sokolsky-åpningen inneholder en felle for svart. Etter kommer Lxg7, og hvit vinner svarts tårn. Beezewax. Beezewax er et norsk band fra Øreåsen i Moss som spiller indiepop. Deres første album, "A Dozen Summits", regnes av musikknettstedet Panorama som en "klassiker". Bandets historie er preget av ekstensiv turnevirksomhet, med hovedtyngde utenfor rikets grenser. Av originalbesetningen er idag kun Kenneth Ishak (vokal og gitar) og Stian Olsen (trommer) tilbake. Vokalist og gitarist Kenneth Ishak har også gitt ut fire soloalbum. Bielusfluer. Bielusfluer (Braulidae) er en liten familie av fluer som lever hele sitt liv i bikuber. De er helt vingeløse og de voksne insektene ligner i det hele tatt lite på fluer, men larvene er mer typiske fluelarver. Utseende. Små (1,2 – 3,3 mm), mørke, vingeløse insekter som ikke har noen overflatisk likhet med andre fluer. Kroppen er ganske tett hårete, bred og noe flattrykt. Hodet er ganske bredt, fasettøyne mangler og antennene, som sitter helt ute på siden av hodet, er senket inn i dype groper slik at bare antennebørsten ("arista") stikker ut. Munndelene er korte og kraftige. Brystet (thorax) er meget kort og bredt, helt uten vinger og svingkøller ("halterer"). Av utseende skiller bryst-segmentene seg lite fra bakkroppen. Beina er korte og meget kraftige, fotleddene ("tarser") er brede og flate. Klørne er omdannet til brede kammer med mange tenner. Bakkroppen er stor, bred og noe flattrykt, med kraftige børster på sidene av ryggleddene ("tergitter"). De ytre kjønnsorganene er ikke påfallende store. Larvene er korte og tykke, pølseformede, noe tilspisset i hodeenden, avrundet bak. De fire første og det bakerste leddet har kjegleformede vorter (sanseorganer), som er ordnet i en tverr-rad på bryst-segmentene (nummer to, tre og fire). Åndehullene ("spirakler") er små og sitter på det bakerste segmentet. Levevis. Bielusfluene lever hele sitt liv i bolene eller kubene til bier som danner permanente kolonier. De er ikke direkte snyltere på biene men lever av matrester, avkastede puppehylstere og lignende. Dette kalles kommensalisme ("samboerskap"). De voksne fluene henger fast på biene, og særlig bidronningen, og stjeler mat bokstavelig talt rett ut av munnen på bien. Slik kan de gjøre noe skade i bikubene, men de gjør sjelden noen alvorlig skade på sterke bifolk, i motsetning til "Varroa"-midden som også lever på biene. Larvene gnager på vokskakene og spiser voks og pollen som henger fast i denne, og kan med dette gjøre litt skade. Systematisk inndeling. Det er usikkert om alle artene av "Braula" er holdbare. Joe Lieberman. Joseph «Joe» Isadore Lieberman (født 24. februar 1942 i Stamford, Connecticut) er en amerikansk senator i Senatet. Han er mest kjent som visepresidentkandidat under Al Gore i det amerikanske presidentvalget i 2000. Lieberman var den første jøden noensinne til å bli nominert av et av de store partiene som visepresidentkandidat i USA. I 2004 stilte Lieberman som presidentkandidat i demokratenes nominasjonsprosess, men trakk seg etter å ha mottatt lite støtte blant velgerne i primærvalgene. Lieberman vant over republikaneren Lowell Weicker i valget til Senatet i 1988, og ble gjenvalgt i 1994 og 2000. Han regnes som en av de mest prominente konservative politikerne i Det demokratiske parti. Lieberman tapte knepent demokratenes primærvalg i 2006, mye på grunn av sin støtte til krigen i Irak. Han stilte imidlertid til gjenvalg som uavhengig, og vant en klar seier i november over den offisielle demokratiske kandidaten, Ned Lamont. Til tross for mye spekulasjon om et fremtidig partibytte har Lieberman gjort det klart at han fortsatt vil være en del av den demokratiske gruppen i Senatet. I Senatets arkiv står han oppført som «uavhengig demokrat». Det var stor usikkerhet om Lieberman ville søke gjenvalg i 2012, da han hadde lite støtte i det lokale demokratiske partiet, og knapt hadde samlet inn penger til en eventuell valgkamp. I januar 2011 gjorde han det klart at han ikke kom til å søke om gjenvalg. Nancy Pelosi. Nancy Patricia D'Alesandro Pelosi (født 26. mars 1940 i Baltimore i Maryland i USA) er en amerikansk politiker for Det demokratiske parti. Hun har vært medlem av Representantenes hus siden 1987. Hun representerer det åttende distrikt i California, som omfatter det meste av San Francisco. Før valget i 2006 var Pelosi leder for demokratenes gruppe i Representantenes Hus, og hun ble valgt til USAs første kvinnelige Speaker of the House 4. januar 2007. Ved mellomvalget i 2010 mistet Demokratene sitt flertall, og Pelosi ble igjen minoritetsleder for Demokratene. Fimbulwinter. Fimbulwinter var et norsk black metal-band. Bandet ble startet i 1992 av Shagrath som senere ble vokalist i Dimmu Borgir. Skoll er i dag mest kjent som bassisten i Arcturus. Fimbulwinter splittet opp i 1994. Låttekstene omhandler satanisme. Navnet «Fimbulwinter» har sitt opphav fra norrøn mytologi der begrepet Fimbulvinter er de tre år lange vinterene før ragnarok. Peloponneskrigen. Kart over den greske verden ved begynnelsen av Peloponneskrigen Peloponneskrigen var en serie av konflikter mellom det athenske sjøforbundet, og det peloponnesiske forbundet, ledet av Sparta. Krigen ble dokumentert av Thukydid, en athensk general og historiker, i hans verk "Historien om Peloponneskrigen". De fleste av Aristofanes komedier ble skrevet under denne krigen, og setter et komisk preg på generalene og hendelsene. Peloponneskrigen er vanligvis knyttet til krigen som startet i 431 f.Kr. I denne artikkelen blir også krigen som startet i 460 f.Kr. tatt med. Den lange krigen, fra 431 f.Kr., varte i 27 år, med en 6-årig fredsavtale i midten. Konflikten endte med at Athen overga seg til Sparta i 404 f.Kr. Mange historikere deler den lange krigen inn i tre faser – den arkhidamiske krig (etter den spartanske feltherren, poltikeren og kongen Arkhidamos II) fra 431-21; ettervirkningene av Nikiasfreden og den sicilianske ekspedisjon fra 421-13 og den andre krigen fra 413-04 f.Kr. – med hver sine årsaker. Dette blir også gjort i denne artikkelen. Bakgrunn. Ifølge Thukydid var årsaken til krigen «frykten for den økte makten til Athen» i midten av det 5. århundre f.Kr.. Etter at en koalisjon av greske stater forhindret en invasjon av perserne, gikk flere av disse statene sammen i 477 f.Kr.og dannet det athenske sjøforbundet, i et forsøk på å danne en flåte som kunne stå i mot et persisk angrep. Athen, den største sjømakten i forbundet, tok ledervervet i forbundet og utnevnte finansoffiserer til å iaktta dets skattekammer, som lå på øya Delos, hovedkvarteret til forbundet. I løpet av de neste tiårene klarte Athen, gjennom sin store innflytelse, å konvertere forbundet til et athensk imperium. Dette skapte misnøye blant enkelte medlemmer, like mye som det gledet andre. Den umiddelbare årsaken til krigen innebærer flere athenske handlinger som påvirket Spartas allierte, spesielt Korint. Den athenske marinen involverte seg i en tvist mellom Korint og Korfu, der de forhindret Korint i å invadere Korfu i slaget ved Sybota, og der de beleiret den korintiske kolonien Poteidaia. I tillegg førte krangelen om bystaten Epidamnus til en ytterligere spenning mellom det attiske forundet (Athen og dets allierte) og det peloponnesiske forbundet (Sparta og dets allierte). Det athenske riket la også økonomiske sanksjoner over Megara, en alliert av Sparta. Disse sanksjonene, kjent som den megarske forordning, ble i stor grad oversett av Thukydid, men moderne historikere har pekt på at det måtte ha vært katastrofalt for megarerne å få handelsnettverket til det velstående Athen kuttet av. Denne forordningen var trolig en større katalysator for krigen enn det Thukydid og andre antikke forfattere har ment. Krigen 460-46 f.Kr.. Den første krigen brøt ut mens Athen var i krig mot perserne. Konflikten begynte med at Megara meldte seg ut av det peloponnesiske forbundet og gikk i allianse med Athen. Dette førte til at Korint, som også var medlem av forbundet, kom i konflikt med Athen. Sammen med andre medlemmer av det peloponnesiske forbundet gikk Korint i krig mot Athen. Sparta var på denne tiden svekket på grunn av et helotopprør som hadde kommet i kjølvannet av jordskjelvet i 469 f.Kr. Av den grunn var spartanerne lite villige til å delta i en krig, men etter som krigen gikk dårlig for Korint og dets allierte, ble Sparta tvunget inn i krigføringen. Med Sparta i føringen foretok det peloponnesiske forbundet en ekspedisjon i Midt-Hellas i 457 f.Kr., der de blant annet tok kontrollen over oraklet i Delfi. På denne tiden hadde Athen sluttet fred med perserne i Kalliasfreden, og var kampklar med full styrke mot det spartanske angrepet. Det gikk imidlertid ikke Athens vei, da de tapte stort i slaget ved Tangara i 457. Sparta på sin side, som ikke ønsket en direkte konfrontasjon med Athen, utnyttet ikke seieren, og vendte heller hjemover. Bakgrunn. I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen. Sparta hadde stadig helotene som en intern trussel, og var lite villige til å gå til krig mot Athen. Spartanerne innså at Athen hadde brutt trettiårsavtalen, noe som betydde krig, men spartanerne var mer interessert i å få i land en diplomatisk løsning. Det første diplomatiske forsøket gikk mot Perikles selv, den mektigste mannen i Athen, og den mest ivrige i Athens ekspansasjonspolitikk. Sparta prøvde å vende athenerne mot Perikles ved å bruke hans slekt, Alkmaionidenes, mot ham, en slekt det hvilte en forbannelse over. Klarte de å få athenerne til å ostrakere Perikles var det langt mer sannsynlig at Athen ville inngå et diplomatisk kompromiss. Men Sparta misslyktes, for Perikles klarte å overbevise sine medborgere til å avvise det spartanske kravet. Sparta prøvde nok et diplomatisk forsøk på å avverge krigen. Denne gangen ba de Athen om å heve vedtekten mot Megara. Athen hadde straffet Megara med å hevde at de hadde krenken religionen ved å dyrke i et område som var tilæret gudinnen Demeter. Som straff ble megarerne nektet adgang til agora i Athen og alle havnene i det athense imperiet. Spartanerne lovte å unngå krig hvis Athen opphevet straffen, men Perikles agiterte for vedtaket skulle stå bi. Etter kort tid fikk han de fleste athenerne over på sin side, og krigen var ikke til å unngå. Krigen. a>", et potteskår der man skrev navnet på den man vill utvise Sparta og dets allierte, med unntak av Korint, var omtrent bare landbaserte makter, kapabel i å ansamle store landstyrker som var veldig vanskelig å slå (takket være de legendariske spartanske styrkene). Det athenske riket, dog sentrert på den attiske halvøy, spredte seg rundt om på øyene i Egeerhavet; Athen tilordnet seg sin enorme rikdom gjennom skattelegging av disse øyene. Den spartanske strategien i den første krigen, var å invadere de omliggende landområdene rundt Athen. Denne invasjonen forhindret athenerne i å nå sine landområder rundt byen, men de hadde fortsatt adgang til sjøen. Av den grunn led Athen ikke av invasjonen. Mange av Attikas beboere forlot sine hjem og flyttet innom de lange murene som forente Athen med sine porter i Pireus. Spartanerne okkuperte Attika bare tre uker om gangen. En tradisjon fra tidligere hoplitt-krigføring, der soldatene forventet å få vende hjem og bli med på høstingen. Enda en grunn var at de spartanske slavene, helottene, måtte holdes under kontroll, og av den grunn kunne ikke bli forlatt uovervåket over en lang periode. Den lengste spartanske invasjonen, i 430 f.Kr., varte bare i førti dager. Den athenske strategien var til å begynne med anført av strategen, eller generalen, Perikles, som anbefalte athenerne å ikke møte de langt bedre spartanske hoplittene i åpen kamp, men heller satse på flåten. Den athenske flåten, som var den mest dominante i Hellas, gikk offensivt frem og vant flere slag ved Nafpaktos. I 430 f.Kr. brøt det ut pest i Athen. Pesten rammet hardt den tett befolkede byen, og ble i det lange løp avgjørende for krigens utfall. Pesten utslettet over 30 000 sivile, seilere, soldater, og til og med Perikles og hans sønner måtte bøte med livet. Grovt sett en tredjedel av Athens befolkning døde. Pesten var en katastrofe, som de aldri helt klarte å komme seg etter. Frykten for pesten var så omfattende at den spartanske invasjonen av Attika ble trukket tilbake. Moderne forskning har vist at pesten var Tyfus. Etter Perikles død gikk athenerne over fra Perikles konservative, defensive strategi til en mer offensiv strategi, der målet var å føre krigen over til Sparta og dets allierte. En politisk skikkelse som voks frem på denne tiden var Kleon, en leder av det athenske demokratiet. Militært ble athenerne anført av den ferske generalen Demosthenes. Med den nye generalen i spissen klarte athenerne å oppnå suksess med sine oversjøiske raid på Peloponnes. Athen førte sine militære aktiviteter til Boiotia og Aitolia, og begynte med fortifisere seg rundt Peloponnesia. En av disse fortifikasjonspostene lå ved Pylos, på en liten øy kalt Sfakteria, der krigen vendte i favør Athen. Pylos angrep Sparte der det var svakest: dets avhengighet av helottene. Sparta var avhengig av en slavestand, helottene, til å passe på åkrene mens borgerne trente til å bli soldater. Helottene muliggjorde det spartanske systemet, men nå begynte Pylos å tiltrekke helottske flyktninger. Frykten for å miste slavene, og frykten for et helottisk opprør fikk spartanerne til å gå til aksjon. Demostenhes klarte imidlertid å utmanøvrere spartanerne, og fanget en gruppe spartanske soldater på Sphacteria mens han ventet på at de skulle overgi seg. Kart som viser krigens gang(tysk) Noen uker senere klarte den uerfarne Cleon å vinne et stort slag ved Pylos, og et ved Sfakteria i 425 f.Kr. Athenerne tok mellom 300 og 400 spartanske hoplitter til fange. Fanger som gav athenerne et verdifult forhandlingsmiddel. Etter slaget reiste den spartanske generalen, Brasidas, en hær med allierte og helotter, og vendte kursen mot en av kildene til Athens makt: Amfipolis, et kontrollsenter for flere sølvminer som athenerne brukte til å finansiere krigen. I det påfølgende slaget, ble både Brasidas og Cleon drept(se slaget ved Amfipolis). Sparta og Athen ble enige om å utveksle gisler, og inngikk en fredsavtale. Nikiasfreden. En spartansk hoplitt-soldat, kjennemerket gjennom sin karakteristiske hjelm Freden i 421 f.Kr. ble inngått for femti år. Avtalen var at det athenske imperiet skulle være som før, og at Sparta skulle hjelpe til med å få statene som hadde løsrevet seg fra Athen tilbake i imperiet. Til gjengjeld skulle Athen gi tilbake fangene fra Sfakteria, og trekke seg tilbake fra Messenia. Med de to krigshaukene Cleon og Brasidas døde, og fredsavtalen ved Nicias, ble krigen stillsatt for en kort periode, til tross var det en del småkamper i og rundt Peleponnese. Mens Sparta trakk seg tilbake, begynte deres allierte å snakke om opprør. De ble støttet av Argos, en mektig, uavhengig stat innenfor Peleponnese. Med Athens hjelp klarte argiverne å danne en koalisjon av demokratiske stater innenfor Peleponnese, inkludert de mektige statene Mantinea og Elis. Tidlige spartanske forsøk på å bryte koalisjonen mislykkes, og det ble stilt spørsmålstegn angående lederskapet til den spartanske kongen Agis. Argivene og dets allierte, med hjelp fra en liten athensk flåte, dro for å erobre byen Tegea, nær Sparta. Slaget ved Mantineia var det største slaget kjempet i Hellas under Peleponneskrigen. Lakedamonierne og tegerne møtte en sammensluttet hær bestående av soldater fra Argos, Athen, Mantineia, og Arkadia. I begynnelsen av slaget klarte den allierte koalisjonen å føre slaget over på sin side, men mislykkes i å slå motstanderen helt. Dette førte til at de spartanske elitesoldatene kunne komme inn i kampen og slå motstanden over ende. Resultatet ble en fullstendig spartansk seier. Den demokratiske alliansen ble brutt, og de fleste ble gjeninkorporert i den peloponnesiske ligaen. Med seieren ved Mantineia, trakk spartanerne seg tilbake og gjenopprettet sitt hegemoni på Peleponnese. Den sicilianske ekspedisjon. I krigens syttende år kom det en beskjed til Athen om at en av deres allierte på Sicilia var under angrep av Syrakus. Folket i Syrakus var etnisk sett doriske, som spartanerne, mens athenerne og deres allierte på Sicilia var ioniske. Athen følte seg forpliktet til å hjelpe sine allierte. Athenerne handlet ikke utelukkende etter altruisme; anført av Alcibiades, hadde de som mål å erobre hele Sicilia. Syrakus, den fullmektige byen på Sicilia, var omtrent like stor som Athen, så en erobring av øya hadde gitt Athen enorme ressurser. I den siste fasen av forberedelsene til avgang mot Sicilia ble noen religiøse statuer ødelagt, og Alcibiades ble anklaget for religiøst lovbrudd. I frykt for å bli urettferdig dømt, flyktet Alcibiades til Sparta og Nicias ble satt i hans plass. Etter sitt frafall, informerte Alcibiades spartanerne om Athens planer. Han sa at athenerne hadde tenkt å brukt Sicilia som et springbrett for erobringen av Italia, og at de skulle bruke ressursene og soldatene fra de nye erobringene til å erobre hele Peloponnese. Den athenske flåten bestod av over 100 skip, og rundt 5000 infanteri. Kavaleri var begrenset til rundt 30 hester, som ikke var noen utfordring mot det mangfoldige og godt trente syrakiske kavaleriet. Da de landet på Sicilia, fikk Athen umiddelbart støtte fra flere byer. I stedet for å gå rett til angrep, nølte Nicias med å blåse i krigshornene. Da vinteren kom, ble athenerne tvunget til å trekke seg tilbake, og de tilbrakte vinteren med å samle til seg allierte og forberede anmarsjen mot Syrakus. Forsinkelsene gav Syrakus muligheten til å be Sparta om hjelp, som sendte sin general, Gylippus, til Sicilia med forsterkninger. Da Gylippus ankom Sicilia gjorde han det samme som athenerne hadde gjort, nemlig å støtte seg til flere sicilianske byer. Den spartanske generalen tok kommandoen over de syrakuske styrkene og klarte gjennom flere slag å slå athenerne, og forhindre dem i å innta byen. Nicias sendte deretter bud til Athen der han spurte om forsterkninger. Demosthenes ble valgt til å lede en flåte til Sicilia som skulle komme Nicias til unnsetning. Flere kamper ble utkjempet på Sicilia, og igjen klarte Syrakus og dets allierte å slå Athen. Demosthenes ba om at de skulle trekke seg tilbake til Athen, men Nicias nektet. Etter ytterligere nederlag måtte Nicias til slutt gi seg og godta en tilbaketrekning. Ferden tilbake til Athen ble imidlertid avbrutt den 27. august, 413 f.Kr. av et dårlig varsel, i form av en måneformørkelse. Dette tvang athenerne inn i et stort sjøslag i den store havnen ved Syrakus, der athenerne nesten ble utslettet. Nicias og Demosthenes marsjerte innenlands med de resterende styrkene for å finne allierte, men de ble nådeløst innhentet av det syrakuske kavaleriet og drept. De som overlevde ble alle tatt som slaver. Dette var begynnelsen på slutten for Athen som stormakt. Den andre krigen, 413-04 f.Kr.. Lakededonerne var ikke fornøyd med å kun sende hjelp til Siclia; de ville også føre krigen over til Athen. Etter råd fra Alkibiades, befestet de Dekeleia, nær Athen, der de forhindret athenerne i ta i bruk sine landområder. Fortifiseringen av Dekeleia reduserte også sjøimporten til Athen betydelig. Etter det athenske nederlaget på Sicilia, trodde man at Athen som stormakt hadde nådd sitt endelikt. Statskassen var nesten tom og havnene var utarmert. Spartanerne undervurderte styrken til Athen, men det var tydelig at Athen som imperium var betydelig svekket. Athen gjenreises. Etter nederlaget på Sicilia, oppmuntret Lacedaemon til opprør blant Athens skattebetalende allierte. Dette førte til at store deler av Ionia reiste seg mot Athen. Syrakus sendte sin flåte til Peloponnese, og perserne bestemte seg for å støtte Sparta med finanser og skip. Innad var Athen truet av opprør og splittelse. Athen klarte å overleve av mange årsaker. Først og fremst manglet deres fiender styrke. Korint og Syrakus nølte med å bringe sine flåter til Egeerhavet, og Spartas andre allierte var også sen i å sende sine tropper og skip. De ioniske statene som gjorde opprør forventet beskyttelse, dermed gikk de tilbake på Athens side. Perserne nølte med å sende sine lovnader. Kanskje det aller viktigste var at de spartanske offiserene ikke var diplomatisk, noe som problematiserte en så stor allianse. Ved krigens begynnelse hadde Athen satt til side penger og 100 skip som skulle brukes som en slags siste utvei. Disse skipene ble nå satt i aksjon, og fungerte som en kjerne i Athens flåte resten av krigen. En oligarkisk revolusjon ble gjennomført i Athen, der en gruppe på 400 tok makten. En fredsavtale med Sparta hadde trolig latt seg gjennomføre, men den athenske flåten, som var stasjonert på øya Samos, nektet. I 411 f.Kr. angrep denne flåten spartanerne i slaget ved Syme. Flåten valgte Alkibiades som leder, og fortsatte krigen i Athens navn. Flåtens motstand førte til at demokratiet, i løpet av to år, ble gjenopprettet i Athen. Alkibades overtalte den athenske flåten til å angripe spartanerne i slaget ved Cyzicus i 410 f.Kr.. Athenerne slo den spartanske flåten, og klarte å gjenopprette noe av det finansielle maktgrunnlaget til det athenske imperiet. Mellom 410 og 406 f.Kr. vant Athen slag etter slag, og hadde gjenopprettet store deler av sitt tidligere rike. Mye av æren for dette fikk Alkibades. Lysanders triumf. Splittelse hersket i Athen etter en mindre spartansk seier av Lysander i slaget ved Notion. Alkibades ble ikke gjenvalgt som general. Han trakk seg tilbake og forlot Athens skjebne i hendene på en ny, slu general. Lysander var en unik spartaner, en god sjøkommandant med gode kontakter hos perserne. Etter et sjøslag ved Arginusae, der athenerne mistet 12 skip, klarte ikke athenerne å redde mannskapet på grunn av dårlig vær. Athenerne skyldte heller på generalene, og fikk dem alle henrettet. Noe som førte til at moralen blant resten i marinen ble ødelagt. Lysander så mulighetene dette ga ham og seilte umiddelbart til Hellespont, korkammeret til Athen. Truet av sult, var den athenske flåten nødt til å følge etter. Lysander klarte å lure athenerne inn i en felle og slo dem totalt i slaget ved Aegospotami, der 168 skip ble sunket; og bare 12 slapp unna. En av de som kom seg unna var strategen Konon, som flyktet til Kypros i frykt for dommen han ville få i folkeforsamlingen. Athenerne led av sult og sykdom etter den langvarige beleiringen, og måtte til slutt overgi seg i 404 f.Kr.. Demokratene ved Samos, lojal til slutten, holdt ut litt lenger, og fikk til slutt muligheten til å flyke med livet i behold. Overgivelsen strippet Athen for sine murer, flåte og alle hennes oversjøiske eiendeler. Etter krigen. I en kort periode ble Athen styrt av de «tretti oligarkene», der demokratiet var innstilt. Dette var et reaksjonært styre satt opp av Sparta. Oligarkene ble overrumplet og demokratiet ble gjenopprettet i 403 f.Kr. Selv om makten til Athen var brutt, klarte hun å komme seg litt på grunn av Korintkrigen, og fikk av den grunn en aktiv rolle i gresk politikk. Sparta ble på sin side ydmyket av Theben i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr., men riket fikk sin endelikt noen år senere av Filip II av Makedonia Krigen fortsetter å fascinere den dag i dag, både på grunn av hvordan den styrtet den greske verden, og på grunn av innsikten som blir gitt oss av Thukydids beretninger, innsikter som går dypere enn noen andre kriger i oldtiden. Hovedøya. Hovedøya er ei øy i Oslofjorden. Arealet er 469 mål. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 (for 4 millioner kroner) og forvaltes av Friluftsetaten. Store deler av øya er fredet etter kulturminneloven. Øya er et populært utfartsted sommerstid og har en rik kulturhistorie. Navnet kommer av norrønt hǫfuð – høyde, og sikter til den nå 47 meter høye østre delen av Hovedøya hvor det i middelalderen stod militært vakttårn som voktet innseilingen til Oslo. Natur og verneområder. Hovedøya har en uvanlig rik geologi og flora, og et svært variert kulturlandskap. Det er flere plantearter på Hovedøya enn på noe annet område av samme størrelse, og artsrikdommen er på nivå med øyene i Drøbaksundet. Et varmere klima enn i områdene rundt skaper de samme høytempererte vekstforholdene her som på Langøyene og Tofteholmene, som såvidt overgår Hovedøya i total artsrikdom. Det er mye rikt kalkberg fra ordovicium, med innslag av diabas-ganger av intrusive magmamasser som bryter gjennom ordovicium- og silurlagene som smale, brun-mørke bånd. Både kalksteinen og den hardere diabasen har vært brukt som bygningsmasse i klosteret, og senere kanonstillingene på øya. Det er rikholdige fossiler fra ordovicium, og lagene er snudd slik at de yngre silurlagene ligger under de eldre fra ordovicium. Kalkberget gir grunnlag for rike kalkenger, med plantearter som bakkekløver, bergmynte, knoppmjødurt og dragehode. Her vokser også den sjeldne oslosildre, som oppstod som en krysning av to sildrearter i dette området etter siste istid. Forekomsten av bakkekløver er den eneste i Norge. Det har vært foreslått at enkelte av artene ble innført av munkene på Hovedøya i middelalderen, men bare legebendelrot er en mulig slik medbrakt nytteplante. Ved kommandantboligen i øst er det plantet ut syrin og andre delvis koloniserende arter. arten russesvalerot er plantet, og denne tidligere rødlistede planten er nå så dominerende at den er satt på svarteliste og skal bekjempes på Hovedøya. Under Napoleonskrigene var øya et viktig forsvarsverk, og tømmer ble hogd ned for å gi virke til festningsanlegg og marineskip. Utover 1800-tallet var øya snauhogd og bare bevokst med busker, men Henrik Wergeland tok initiativ til å dyrke popler hvorav ett tre forstatt står. Størstedelen av Hovedøya er fredet av områdevern men inndelt i fire ulike fredningssoner med forskjellig fredningsstatus. Hovedøya kloster. På øya ligger også ruinene av et Cistercienserkloster, Hovedøya kloster grunnlagt i 1147 av abbed Philippus fra Kirkstead i Lincolnshire, etter en anmodning fra oslobispen Viljam. Da Philippus og munkene kom til øya, var det allerede en kirke her, antakelig en kirke for engelske handelsmenn viet til Edmund martyren. Kirken skal ha vært toskipet, hvilket vi bare har ett annet eksempel på i Norge, nemlig Clemenskirken i Gamlebyen i Oslo. Munkeordenen, som først besto av ca. 12 munker og andre lekbrødre, ble etter hvert svært velstående. De eide på det meste 443 eiendommer og blant annet storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Munkene drev aktiv utvikling og eksperimentering innen jordbruksmetoder rundt på disse gårdene. Gamle historier skal ha det til at det finnes en undersjøisk, hemmelig tunnel fra Hovedøya og inn til ruinene i Gamlebyen, men denne er aldri funnet. Man har funnet glassmalerifragmenter her som stammer fra 1200–1300-tallet. Blant annet en samling fragmenter av rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekk til glassmaleriene i Lincolnkatedralen i England. I 1532 ble alle klosterets gods og eiendommer underlagt kronen, og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning satte klosteret i brann 21. januar. Klosterets drift opphørte helt samme år og ble redusert til et steinbrudd for den videre utbygging av Akershus festning og senere Slottet. Også andre steder på øya har gitt stein til Akershus festning. Det var så mange som tolv steinbrudd rundt omkring, og det eldste stammer fra 1200-tallet. Hovedøya ble lagt under Slottets ladegård på Bygdøy, og brukt som jaktrevir. I 1589 ble det satt ut harer og arrangert jaktkonkurranse med Jacob VI av Skottland. Militær betydning. Kong Sverre skal i følge sagaen ha vært til messe på Hovedøya før angrepet på baglerne i Oslo 24. juli 1197, og det sto et større slag i bukten mellom øya og byen. Under Det første Norgesfelttoget under Den store nordiske krig ga øya sammen med Bleikøya og Nakkholmen dekning for artilleriet på Akershus festning for svenske styrker som forsøkte å rykke fram over isen over til Bygdøy. Skipsverft. I Båtforeningsbukten finner man rester etter skipsverft fra 1640-årene, anlagt av skipsbyggeren James Robbins fra Skottland som hadde vært i tjeneste hos Christian IV siden 1642. Flere av de største skipene i den daværende dansk-norske flåte ble bygget her, i alt skal 12 store orlogsfartøyer ha blitt bygget her gjennom 1600-tallet. Det første skipet som ble bygget på Hovedøya var et krigsskip med 60 kanoner, med navn «Hannibal» i 1647. I 1651 ble «Sophia Amalia» sjøsatt, den gang verdens største orlogsfartøy. Verftet lå på gressletta mellomhøydedragene, der hvor det senere kom militærleir og slipen lå i Båtforeningsbunkten. I tillegg var det lagerbygninger, verksted og boliger i tilknytning til verftet. Befestninger fra 1808. Gamle forsvarsverker på Hovedøya, Oslo Øya har vært en viktig del av for forsvaret av Christiania. Under Napoleonskrigene mellom 1807 og 1814 ble det anlagt et fremskutt forsvar med to kanonstillinger fra 1808 til å dekke innseilingen til byen. Videre er det fem krutthus på øya (fra 1826–27), den såkalte Kommandantboligen (fra 1850), opprinnelig et militært laboratorium, ombygget på slutten av 1800-tallet til bolig; og et stort lagerhus, det såkalte Lavetthuset (bygget 1847) som er Norges største utmurte bindingsverkhus. Her ble det blant annet lagret lavetter (understell til kanoner), men også annet militært utstyr som våpenvogner, telt etc. Særlig krutthusene ble bygget isolert ute på øya fordi man ikke ønsket å lagre så store kruttmengder tett inne ved byen med den eksplosjons- og brannfaren dette ville innebære. Hovedøya ble lagt ned som eget forsvarsanlegg omkring 1850, men i 1914 og framover ble øya benyttet som treningsområde (6 ukers rekruttskole) for Hans Majestet Kongens Garde. Ingen av de brakker som da ble satt opp er bevart. I 1939 skriver Hjalmar T. Larsen: «I lange tider har land-gang for ikke militære vært forbudt, men nu er det adgang for en avgift av 15 øre. I mange år har Oslo kommune forsøkt å komme til enighet om kjøp av øya til friluftsområde for byen, uten at det har ført til noe resultat.» Kommandantboligen. Kommandantboligen er det nest største huset på Hovedøya. Boligen ble bygd i 1850-51 som et laboratorium for forsvaret, og ble brukt til eksperimentering og utvikling av sprengstoff, krutt og patroner. Bygget bærer preg av senklassisismen og fikk et utforming påvirket av en sen-empirestil med rene former og lite utsmykning. I 1895 ble huset omgjort til sommerbolig for felttøymester og oberst Ole Herman Krag (1837–1916), og hans familie. Til kommandantboligen tilhørte en egen brygge, og derfra en egen adkomst. Det var etablert en stor og vakker hage til boligen. Fortsatt står noen gamle frukttrær og syriner i området. Huset fikk tilbygg under tiden med Krag-familien, og tilbyggene ble utformet i tidsriktig sveitserstil på slutten av 1800-tallet. Under den andre verdenskrig ble kommandantboligen tatt i bruk av tyskerne. Boligmangelen i Oslo etter krigen gjorde at huset ble bygget om til en rekke leiligheter for familier som manglet bolig. I dag brukes kommandantboligen av Arjuna dukketeater som viser forestillinger her hele sommeren. Karantenestasjon. I 1872 ble det anlagt en karantenestasjon på øya, for ankommende skip. Smitte fra skip utgjorde en stor trussel mot hovedstaden og siden Hovedøya var avstengt for allmenn ferdsel, ble det anlagt et såkalt "karantenelasarett" ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya, med navnet "Hovedøen Lazareth". Denne hadde en kapasitet på 13 personer, fordelt på fire bygninger. Karantenestasjonen ble nedlagt i 1931, da denne funksjonen blir flyttet til Ullevål sykehus. Stasjonen ble etter dette en tid brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaia. I dag står det rester av grunnmurene på stedet. Tyske forlegninger. Under andre verdenskrig overtok de tyske militærmyndighetene de tidligere installasjonene etter Garden, og bygget ut en stor brakkeleir på sletta øst for klosterruinene, og også Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering av militære mannskaper, og anlegget fikk navnet "Lager Hovedöen". I desember 1943 rekvirerte de båthuset og restauranten til Revierhavnens baatforening og brukte dette som offisersmesse. Nærmest ruinene ble sletta ble planert til idrettsplass og den brakken rett nord for ruinene som fortsatt står var offisersmesse. Tilsammen hadde tyskerne 11 store brakker som hadde plass til mer enn soldater. I tillegg hadde de et sprengstofflager og feltsykehus med 100 senger. Statens interneringsleir for kvinner. Etter krigen ble brakkeleiren først brukt som interneringsleir for kvinner som hadde hatt forbindelse med fienden, kalt "Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya". Leiren ble opprettet 1. oktober 1945, etter at kvinnene hadde vært internert i en midlertidig leir på Ljanskollen. Formålet med interneringen var offisielt ikke straff eller varetekt, men ble framstilt for å beskytte norske menn mot kjønnssykdommer. Imidlertid omtalte også rikspolitisjef Andreas Aulie leiren som en «fangeleir». Selv den provisoriske anordningen som hjemlet interneringen uten domstolsbehandling inneholder en avslørende skrivefeil i § 6 hvor interneringen omtales som «fengslingen». I alt 1100 såkalte «tyskertøser» internert på Hovedøya. Minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, satt internert sammen med mødrene sine. Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke. Nødboliger. Senere ble brakkene brukt som midlertidige boliger for å avhjelpe bolignøden. Til tidlig på 1950-tallet bodde det 150 familier på øya, og den hadde både butikk og postkontor i brakka nærmest klosterruinene (den eneste som fortsatt står), og i Lavetthuset var det skole. Senere bruk. Da Oslo kommune overtok øya fra staten i 1952 ble brakkebyen revet, men de siste fastborende flyttet ikke før i 1970. Oslo byantikvar brukte i flere år Lavetthuset i forbindelse med produksjon og visning av Oslomodellen. Etter at modellen ble flyttet til bedre egnede lokaler på Akershus festning sto tomt i 15 år, fram til 2006. Fra 2006 er det igjen drift i Lavetthuset. I andre etasje finnes nå Hovedøya Klosterbibliotek, og fem atelier for billedkunstnere. Fra 2008 åpnet kunstnerkollektivet i Lavetthuset et eget galleri, i andre etg. og Kunstverket galleri åpnet en filial i Hovedøya kunstsal i underetasjen. Begge galleriene har stort sett utstillinger og arrangementer på sommerstid. Rekreasjon. Hovedøya, 2005 Øya har alltid vært et populært rekreasjonsområde for hovedstadens innbyggere, sommer som vinter. Allerede i 1914 ble det første offentlige bad anlagt. I bukten mot sør ble det bygd et stort badeanlegg i 1924. Badet ble stengt av helsemyndighetene i 1951 på grunn av den tiltakende vannforurensningen på den tiden. I løpet av de 37 årene badet var åpent hadde det over 8 millioner besøk. Rester av fundamenteringen er fortsatt synlig. Senere har rensingen av kloakken fra byen medført at Hovedøya igjen er blitt et meget populært fritids- og friluftsområde. Sjøbunnen rundt øya ble i 2008 mudret som en del av Oslo kommunes miljøprosjekt. En kan ta båt fra Vippetangen for å komme seg ut på øya. I bukta på nord/østsiden ligger det en båthavn hvor flere av byens båtforeninger holder til. Ved Munkebryggen ligger også Lavetthuset. Kuriosa. Hovedøya er kjent fra Kari Diesens sang «Det hender så mangt på Hovedøen» fra 1957, skrevet av Vilhelm Dybwad for sin ektefelle Bokken Lasson for en tidligere oppsetning på Chat Noir, etter en melodi av den danske komponisten Willy Kierulff. Sverre Gjørvad. Sverre Gjørvad (født 26. oktober 1966) er en norsk jazzmusiker (slagverk), dirigent og komponist, kjent fra flere innspillinger. Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU), og spilte der i Bodega Band, samt Storytellers (med Nils-Olav Johansen gitar og Svein Folkvord bass), som ga ut "Enjoy Storytellers!" (Curling Legs, 1994). Som distriktsmusiker i Nord-Trøndelag var han en ofte brukt instruktør, samtidig som han komponerte bestillingsverket "Jazz Pathetique" til SoddJazz 1999; en festival han forøvrig var med å etablere. I Dingobats spilte han med Eirik Hegdal sax, Njål Ølnes sax, Thomas T. Dahl gitar og Mats Eilertsen bass. Hans eget debutalbum kom i 2001. Ellers har han bl.a. bidratt på Richard Badendyck ("That's All", 2004). Den senere tid har han utviklet sin egen kvartett med Rob Waring vibrafon, Bjørn Klakegg gitar og Mats Eilertsen bass. Trigonal. Trigonal er ett av de syv krystallsystem brukt innen krystallografi, der alle tre akser har lik lengde ("a"), men ulik innebyrdes vinkel (alfa, beta og gamma) mellom 90° og 120°. Av enkelte klassifiseres det trigonale under det heksagonale krystallsystem. Et romboedrisk krystall er trigonalt og ulik vinkel mellom alle aksene. Svenska Akademiens ordbok. Svenska Akademiens ordbok, forkortet SAOB, er et oppslagsverk over det svenske språket som blir utgitt av Svenska Akademien. SAOB kan sammenliknes med Ordbog over det danske sprog og Norsk Ordbok, men er langt større enn disse ordboksverkene. Det er det største oppslagsverket som har blitt gitt ut i Norden. SAOB er gratis tilgjengelig via internett siden 1997. I 1786 bestemte Svenska Akademien seg for å skrive en ordbok. Med visse avbrudd har arbeidet pågått siden da. I desember 2007 hadde akademien kommet til ordet "trivsel", i 2011 til ordet "upphäva". SAOB er ikke det samme som "SAOL", Svenska Akademiens Ordlista, som er en normativ rettskrivningsordliste for svensk. Sigrun Okkenhaug. Sigrun Okkenhaug (født 1889, død 1939) var en norsk barnebokforfatter fra Levanger, mest kjent for utviklingsromanen "Helga" (1925). Hun skrev også hørespillet "Da hun gikk" (1939) Sigrun Okkenhaug var mor til komponisten Paul Okkenhaug. Diskotek. Et diskotek er et underholdnings-etablissement eller nattklubb med innspilt musikk som blir avspilt av en DJ (deejay eller discjockey) istedenfor et "live" band. Ordet stammer opprinnelig fra fransk "discothèque" (en type nattklubb). "discothèque" er et teleskopord dannet rundt 1941 av "disc" og "bibliothèque" av La Discothèque som den gang lå på Rue de la Huchette i Paris (Jones og Kantonen, 1999). Før dette hadde de fleste offentlige lokaler med betalt underholdning benyttet levende musikk. I dag er ordet "diskotek" som oftest synonymt med nattklubb eller "ungdomsdiskotek". Begrepet «disco» ble først tatt i bruk i USA på sekstitallet som en forkortelse for "discothèque", et sted hvor man spiller «discomusikk». Disco. Navnet disco er avledet fra diskotek. Det viser vanligvis til en bestemt musikkform og dans som er sammenfallende med dette kulturelle landemerke. Terence Hill. Terence Hill (født Mario Girotti 29. mars 1939 i Venezia) er en italiensk skuespiller. Hills far var italiener, mens hans mor var tysk og kom fra Dresden. Barndom. I 1943 flyttet han og familien til Tyskland, hvor han tilbrakte store deler av sin barndom. Senere flyttet de til Roma. Da var Terence 12 år gammel. En av hans store hobbyer var svømming, og han begynte å svømme for romalaget Lazio. Det var her han ble kjent med Bud Spencer, som den gang het Carlo Pedersoli, ettersom de svømte for samme lag. Oppdagelsen og gjennombrudd som skuespiller. Da han fortsatt var 12 år gammel ble han oppdaget i svømmehallen av filminstruktøren Dino Risi; han lette etter fire gutter til sin nye film, og Terence var en av dem. Filmen het «Vacanza Col Gangster». Dette var en liten rolle, men det var begynnelsen på hans store karriere. Ved siden av skolen tok han skuespillerutdannelse, som gjorde at han gikk glipp av all sin fritid. Han fikk sin første hovedrolle allerede som 15 åring i en film som heter "Wandel ders Herzens". Etter fullført eksamen begynte han å studere på universitet i Roma, han studerte her språk og litteratur. Etter noen hovedroller i filmer med stor suksess, ble han i 1959 med i filmen «Hannibal»; her spilte han for første gang sammen med Bud Spencer. Begge spilte små roller i filmen. Etter å ha spilt inn 25 italienske filmer fikk han rollen som grev Cavriaghi i filmen «The Leopard» fra 1963, med blant annet Claudia Cardinale og Alain Delon. Bryllup og Bud Spencer. Terence søkte senere om å få en lærer som kunne lære han å snakke med amerikansk aksent; han fant Lori Zwicklbaueer. To måneder etter at de ble kjent med hverandre giftet de seg I 1967 kom den første kjente filmen med Terence Hill og Bud Spencer; denne heter «God forgives, I don't». Før denne filmen het han fortsatt Mario Girotti, og han ble bedt om å endre navn; han tok navnet Terence Hill, en latinisering av forfatternavnet Terenzo og morens fødenavn, Hill. Hill og Spencer spilte inn to filmer til før filmene som mange forbinder dem med kom, nemlig Trinity-filmene. Den internasjonale suksessen med disse filmene gjorde at de fikk flere muligheter til å spille inn filmer sammen. Over 19 filmer spilte de inn sammen. Tapet av en sønn. I to av filmene sine brukte han familiemedlemmer, i «Don Camillo» fra 1983 brukte han begge sine sønner, samt at det var hans kone som hadde skrevet manuset. I 1987 kom filmen «Renegade», hvor Terence og hans adoptivsønn Ross hadde hovedrollen; sønnen Ross var også tenkt til å spille Billy the kid i Terence sine filmer om Lucky Luke, men dette ble aldri noe av, siden Ross omkom i en bilulykke under forberedelsene. Nåtidens Terence Hill. Etter ni år med pause tok han igjen opp samarbeidet med Bud Spencer, og de spilte inn sin hittil siste film, «Troublemakers» fra 1994. I 1999 startet Terence opp en tv-serie som fortsatt pågår i Italia; denne heter «Don Matteo», hvor Terence spiller hovedrollen som Don Matteo. Hill har ikke utelukket at han og Bud Spencer vil lage film sammen igjen. El. 9. NSB El 9 var et elektrisk lokomotiv som ble brukt av NSB for å trekke tog på sidelinjene Flåmsbana og den nå nedlagte Hardangerbana. De ble bygget i 1944 av Thunes mekaniske verksted og Norsk Elektrisk & Brown Boveri. Sabotasje mot det elektriske anlegget på linjene utsatte introduksjonen av El 9 til 1947. På Flåmsbana ble El 9 erstattet av El. 11 lokomotiv, NSB type 69 motorvognsett i 1984 og deretter El. 17 i grønn utførelse for Flåmsbana. El. 9 fortsatte å tjenestegjøre som skiftelokomtiver frem til 1989 da de ble tatt ut av tjeneste. Det ble bare bygget tilsammen tre El 9 lokomotiver, og de ble nummerert 9.2062 til 9.2064. Lokomotiv 2063 står utstilt ved Flåm stasjon mens 2064 er bevart av Rjukanbanen museum. Eksterne lenker. El 09 Mike Kjølø. Mike Christoffer Johannessen Kjølø (født 27. oktober 1971 i Oslo) er en spilleragent og en tidligere norsk fotballspiller. Kjølø vokste opp på Romsås i Oslo. Han spilte barne- og ungdomsfotball i Romsås IL og Strømmen IF. Han har tidligere spilt for Skeid, AIK og Stabæk med kapteinsbindet i de to sistnevnte klubbene. Han har også spilt én. Bessemerprosess. Bessemerprosess (patentert 1855 av Henry Bessemer i Sheffield, England) er en teknikk for foredling av metall, mye brukt i norske jernverk. Teknikken var kjent i Kina på 200-tallet, og innebærer fjerning av urenheter i jernet gjennom oksidering, ved at luft blåses gjennom det smeltede jern og forårsaker temperaturøkning som vedlikeholder smeltetilstanden. En Bessemer-konvertor er en beholder med 8 til 30 tonn kapasitet (vanligst er 15 tonn). Råmateriale tilføres via en skråstilt toppåpning, der man også tar ut det faste avfallet ("slig") som silisium, mangan og karbon. I omdannelsen vil luft presses inn fra bunnen via luftkanaler, "tuyères". Beholderen er innvendig belagt med leire eller dolomitt (av og til kalksten eller magnesitt), avhengig av om det er henholdsvis lav eller høy gehalt av fosfor i råmaterialet. Ferdiggraden i omdanningen ble anslått ved å observere flammen, i senere tid ved fotoelektriske metoder. Etter ferdig omdanning (ca 20 minutt) ble det tilsatt speiljern (et jern-karbon-mangan stoff) for å gi de ønskede egenskaper i stålet, som så tømmes over i former. Bessemerprosessen avløste teknikker der man (før 1700) varmet opp 1 del råjern med 3 deler kull i ukeslange perioder. På 1700-tallet brukte Benjamin Huntsmans (også fra Sheffield) mindre modifikasjoner som ga et bedre stål. Bessemer reduserte tidsbruk til en halv time, brukte langt mindre kull (til å smelte råjernet) og oppnådde å få kostnadene redusert til £7 pr tonn, en dramatisk lavere pris som hadde store ringvirkninger i industrien. Bessemerprosessen avgikk utover 1900-tallet, i USA sist i 1968. Den ble avløst hovedsakelig av Linz-Donawitz-prosessen, som ga bedre kontroll bl.a. med fosfor-behandlingen. En av Storbritannias siste eksempler på en fungerende Bessemer-konvertor (fra Workington i Cumbria) er fortsatt på utstilling i Kelham Island Museum i Sheffield. Peter N. Myhre. Peter Nicolai Myhre (født 29. november 1954) er en norsk politiker (Frp), tidligere byråd og ordfører i Oslo. Fra 2009 er han stortingsrepresentant fra Oslo og medlem av utenriks- og forsvarskomiteen. Bakgrunn. Myhre er sønn av tobakkshandler Gunnar Peter Myhre (1909-1975) og Gunhild Nordlid (1914-2004). Han giftet seg i 1985 med Marie Françoise Millou. Fra 1966 til 1974 jobbet han som resepsjonist mv. og senere som sjåfør i perioden 1973 til 1977. I 1977 ble han ansatt i Fremskrittspartiet, og var blant annet redaksjonssekretær og redaktør i partiavisen Fremskritt frem til 1980. Av utdannelse har Myhre examen artium fra 1973, befalsutdanning 1974 og norsk grunnfag 1976. Politisk karriere. Myhre ble valgt til Oslo bystyre i alt 7 ganger, første gang i 1979 valget, og gjenvalgt i 1983. Fra 1982 til 1994 (unntatt i 1991), var han leder for Fremskrittspartiets bystyregruppe. Fra 1988 til 1990 var han varaordfører, og fra 1990 til 1992, ordfører. Myhre var med på å stifte Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon FpU 11. februar 1978, og ble organisasjonens første formann. Han gikk av i 1984 og ble etterfulgt av Pål Atle Skjervengen. Han var medlem av Fremskrittspartiets sentralstyre fra 1978 til 1986. I perioden 1995 – 1999 satt han ikke i bystyret, men jobbet som konsulent og senere administrerende direktør i Norges Dagligvarehandels Forbund (1996 – 1998). Han ble gjenvalgt til bystyret i valget 1999. Myhre var byråd for miljø og samferdsel i perioden 2003–09. Han gikk av 24. februar 2009 etter eget ønske, da han var kandidat på sikker plass på Fremskrittspartiets valgliste til stortingsvalget 2009. Hans byrådssekretær var Jøran Kallmyr, deretter Lene Langemyr. Myhre ble etterfulgt av Jøran Kallmyr som byråd. Myhre ble valgt til Stortinget i 2009, og er medlem av Stortingets Utenriks- og forsvarskomite. Han er FrPs talsmann i bistandspolitiske saker. Fredric Lundqvist. Fredric «Lunkan» Lundqvist (født 3. august 1976) er en svensk fotballspiller. Han spilte i Viking i 2005- og 2006-sesongen, men en hælskade satte en stopper for videre spill. Han har tidligere spilt for de svenske klubbene Gammelstads IF, Lira Luleå BK, IFK Luleå og GIF Sundsvall. Lundqvist ble hentet til Viking fra sistnevnte klubb den 26. juli under 2005-sesongen. 1. divisjon fotball for herrer 1982. 1. divisjon 1982 startet 25. april og sluttet 10. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Jadis. Jadis, også kalt "Den hvite heksen" eller "Heksa hvit", er en figur fra C. S. Lewis' bokserie om Narnia. Hun er den onde makten som prøver å erobre Narnia. "Jadis" betyr "heks" på persisk. Jadis ætt kom opprinnelig fra Charn. Hun ble drept av Aslan i "Løven, heksa og klesskapet". Charn. Charn er en fiktiv verden i C. S. Lewis' roman "Drømmen om Narnia". I boken ankommer barna Digory Kirke og Polly Plummer en verden hvor finner et stort kongeslott og en helt tom by i et halvveis ødelagt land. Elven som hadde flytt gjennom Charn var tørket helt inn, og det fantes ikke vann noe sted. Charn er en gammel verden som har en døende, stor, rød og kald sol. Den eneste levende personen i Charn på den tiden historien i "Drømmen om Narnia" foregår, er Jadis, Charns siste dronning. Hun er i en dyp dvale, som Digory vekker henne fra ved å slå på en bjelle. Hun forteller at hun og hennes søster utkjempet en langvarig krig. Etter å lidt nederlag fremsa hun det ødeleggende ordet, som førte til at alle unntatt hun selv døde. Charn ble fullstendig ødelagt etter at Jadis, Digory Kirke og Polly Plummer dro derfra. Tusen år senere blir Jadis den hvite heksen i "Løven, heksa og klesskapet". Tex Ritter. Woodward Maurice «Tex» Ritter (født 12. januar 1905 i Murvaul i Texas, død 2. januar 1974 i Nashville i Tennessee) var en amerikansk skuespiller. Han er kanskje mest kjent som sanger, men har også spilt inn over 70 westernfilmer med storhetsperiode på 1930- og 1940-tallet. Hvis du har sett filmen «High Noon» med Gary Cooper og Grace Kelly i hovedrollene, har du også hørt stemmen til Tex Ritter med sangen «Do not Forsake, Oh My Darlin’». Tex Ritter har medvirket i over 70 filmer og TV-serier, han mest kjent for sine timelange filmer på 1930- og 1940-tallet hvor han ble kjent for sin stemme. Han har ligget på topp en rekke ganger på Billboardlisten i USA. Ritter ble også valgt til å være med i «Cowboy Hall of Fame» og «Contry Music Hall of Fame». Tex Ritter døde i 1974 etter et hjerteinfarkt. Hans sønn John Ritter og barnebarn Jason Ritter fulgte i hans fotspor som skuespiller. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1964 ble han innvalgt i æresgalleriet Country Music Hall of Fame. Kristian Flittie Onstad. Kristian Flittie Onstad (født 9. mai 1984) er en norsk fotballspiller som spiller for Kisa. Fra 2006 til 2009 spilte han for Esbjerg forenede Boldklubber, men var utlånt til Brann i 2009-sesongen. Etter at låneperioden i Brann var over ble Onstad fristilt fra kontrakten med Esbjerg. I januar 2010 signerte han for Stabæk, men den 1. august 2010 ble han fristilt fra kontrakten med Stabæk og signerte kontrakt med Raufoss Fotball ut sesongen 2010. Han kom opprinnelig fra Gjelleråsen IF i Nittedal, før han gikk videre til Lyns junioravdeling. Hans posisjon på banen er midtstopper, og omtalt som en spiller med stor arbeidskapasitet. Flittie Onstad har spilt en rekke kamper for det norske U21-landslaget og debuterte i tippeligaen for Lyn mot Stabæk den 19. august 2001. Onstad er også kjent som en habil futsalspiller, og spilte sesongen 2008/2009 i Telekiosken Futsal Liga for Harstad Futsal. Meritokrati. Meritokrati er en styreform hvor intelligens, kompetanse og ytelse gir grunnlaget til maktfordeling og sosial status. Kan i praksis minne om andre styreformer som demokrati, men makt og autoritet tildeles etter evner og ferdigheter og ikke etter popularitet som i et demokrati. Meritokrati er satt sammen av merito (fra latin "meritus", «fortjent») og krati (fra gresk "kratein", «styre»). Begrepet meritokrati ble lansert av Michael Youngs bok The Rise of the Meritocracy i 1958. Boken var en satire og beskrev hvordan glupe arbeiderbarn fikk gå på universitet og slik komme seg opp og fram i samfunnet. På sikt skaper dette enda verre klasseskiller, mente Young, siden det i det gamle regimet fantes glupe arbeidere og samtidig dumme mennesker i de høyere sosiale lag. I det gamle regimet ville det derfor være krefter i de lavere klasser som kunne makte å kjempe for sin klasse. Dersom den herskende klassen bare består av de skarpe og velutdannede, ville denne klassen bli enda mer arrogant enn før, siden de da ville tro at de "fortjente" privilegene sine. De lavere klasser vil da føle seg enda mer miserable av den samme grunn. I framtidssatiren spår Young at underklassen gjør oppgjør og slår ned meritokratiet i 2033. Wikipedia ble i en Dagbladet-artikkel fra 2008 omtalt som et meritokrati. Liste over ordførere i Bergen. Dette er en liste over ordførere i Bergen. Før 1989 skjedde ordførerbytter normalt ved årsskiftet. Unntakene fra dette, og tidspunkt for bytter senere, er angitt i kolonnen kommentarer. Referanser. Bergen Drammen kulturskole. Drammen kulturskole er en kommunal kulturskole med undervisning i de fleste musikkinstrumenter samt sang, teater, visuell kunst og dans. Kulturskolen er en avdeling under Virksomhet kultur i Drammen kommune. Øvrige avdelinger i virksomheten er Interkultur, Fritid og Drammensbiblioteket. Drammen kulturskole holder til i kulturhuset Union Scene på Grønland i Drammen. Det mest av kulturskolens undervisningen foregår på Union Scene, men noe er også ute i bydelene. Kulturskolen har våren 2010 totalt 33 ansatte og 700 elever. Tilbudet er primært rettet mot barn og unge bosatt i Drammen kommune. Mithril. Mithril er et fiktivt metall i J.R.R. Tolkiens bøker om Midgard (bl.a. Ringenes Herre, Silmarillion og Hobbiten). Der er det et slags sølvmetall, bare veldig mye hardere. Det var dvergene og Durin I som først fant mithril i Moria, Khazad-Dûm. Deretter gravde de dypt etter metallet, og ble veldig rike på det. De skapte seg et paradis av et dvergerike i Moria, og mange dverger kom for å flytte dit. Da alvene fikk høre at Durin den udødelige hadde funnet mithril i Moria kom det mange alvesmeder dit for å smi seg flotte metallgjenstander av det. Blant annet ble Narya, Nenya og Vilya, De Tre Alveringene laget av mithril. Men da dvergene flyktet fra Moria på grunn av balrogen som skjulte seg der, gikk mye mithril tapt. Allikevel fikk dvergene noe med seg, blant annet til Ensomfjellet, der det inntil Bilbo Lommelun og de tolv dvergene fikk overtatt stedet ("Hobbiten"), lå voktet av Smaug (dragen). Da dragen i historien ble drept, fikk hobbiten Bilbo Lommelun, en alvehjelm og en brynje av mithril av Thorin II Eikenskjold som var med i følget. Denne hjelmen reddet livet til Bilbo, da han under Femhærerslaget fikk en stein i hodet mens han hadde den ene ringen på seg. Hjelmen har ingen videre historie, men brynjen lånte han bort til et museum i Hobsyssel, rett etter reisen. Gandalv sa at denne brynjen var verdt mer enn hele Hobsyssel og alt som var i det, men Bilbo, og de fleste Hobbiter med ham, hverken brydde seg eller visste om dette. Når han i Ringenes Herre reiste fra Hobsyssel igjen til Kløvendal, tok han med seg brynjen, og ga den der videre til Frodo sammen med Stikk, eller Brodd, et sverd (eller en dolk, bare i sverdstørrelse for en hobbit). Denne brynjen har sin egen historie i Ringenes Herre. Etter Ringkrigen vant Dáin II tilbake Moria, og gjenskapte dvergeriket som før hadde vært der. I tillegg smidde Gimli, sønn av Glóin, nye porter av mithril og stål til byen Minas Tirith. Mithril er også kjent for å være et spesielt sterkt og bra metall i dataspillene RuneScape og Warcraft. Sigibert II. Sigibert II (601–613) var konge av Burgund og Austrasia. Han var den "uekte" sønnen til Teoderik II og etterfulgte sin far i 613. Rikshovmesteren i Austrasia, Warnakar, fryktet at på grunn av hans unge alder ville han komme under innflytelsen til hans oldemor, Brunhilda, som hadde ført ham frem for en nasjonal forsamling hvor han ble proklamert konge av adelsmennene som anerkjente ham i begge kongedømmene til faren hans. Men Warnakar og Rado, rikshovmesteren i Burgund, forlot Brunhilda og den unge kongen og sluttet seg til Klotar II av Neustria med løfte om ikke å forsvare dronning-regenten og anerkjenne Klotar som den rettmessige regenten og vergen til Sigibert. Brunhilda og Sigibert møtte Klotars armé ved Aisne, men patriseren Aleteus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte og den gamle kvinnen og hennes konge måtte flykte. De kom så langt som Orbe, men Klotars treller tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Begge samt Sigiberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordrer. Brunhilda ble torturert i strekkbenk i tre dager før hun ble revet i stykker mellom fire hester. Dermed endte den lange og blodige feiden mellom Austrasia og Neustria og de to kongedømmene ble gjenforent. Klotar hadde hele riket til frankerne. Charibert I. Charibert I (ca 517–november eller desember 567) var frankisk konge av Paris. Han var den nest eldste sønnen til Klotar I og Ingund. Hans eldre bror Gunthar døde en stund før brødrenes far Klotar I. Da Klotar døde i 561, ble hans kongedømme delt mellom hans gjenlevende sønner. De nye kongedømmene som oppstod ved denne delingen fikk navn etter hovedstaden i det geografiske området den nye kongen hersket over, og hvert nye kongedømme kunne ellers bestå av en rekke landområder som ikke nødvendigvis grenset opp mot hverandre. Charibert ble hersker over området mellom Somme og Loire, Aquitaine og Novempopulana, med Paris som hovedstad. I tillegg til Paris var Rouen, Tours, Poitiers, Limoges, Bordeaux, Toulouse, Cahors og Albi de viktigste byene i Chariberts kongedømme. Hans nest yngste bror, Guntram fikk Burgund, Sigibert fikk Austrasia (inkludert Reims) med sin hovedstad i Metz (dette var hovedsakelig kongedømmet til Teodebald, Klotars grandnevø) og den yngste broren Chilperik fikk Soissons som sin hovedstad. På denne måten var han begrenset i å skaffe midler og under slike forpliktelser om ikke å skape ny politikk eller lov, var den merovingiske kongens operasjoner alvorlig begrenset. Ekteskap og barn. Charibert praktiserte "seriemonogami", som var en mellomting mellom ekteskap og konkubinat. Med sin første hustru Ingoberga fikk han datteren Bertha, eller Aldeberge (539–ca 612), som i tidens fylde ble giftet bort til Æthelbert av Kent. Charibert tok en rekke elskerinner, og Ingeberga kom derfor med et mottrekk. Hun sørget for at en ullspinner og hans to døtre fikk innpass ved hoffet. Charibert giftet seg først med ullspinnerens datter Merofleda og fikk datteren Berteflede med henne. Da Merofleda døde, giftet han seg med hennes søster Marcoveifa, som var nonne. Ifølge datidens kanoniske rettble det regnet som incest å gifte seg med en nær slektning av sin tidligere ektefelle, og straffen for dette var ekskommunikasjon. Det var også forbudt for en nonne å gifte seg. For disse to lovovertredelsene ble Charibert senere ekskommunisert. Denne straffen førte til at han forlot sine hustruer, og han giftet seg deretter med Teodogilda, som foruten å være datter til en kveggjeter også var nonne. Med Teodogilda fikk han en sønn som imidlertid døde ganske ung. Charibert var knapt mer enn konge "i" Paris da han giftet bort datteren Bertha til den hedenske Æthelbert av Kent, kongen av Kent, som antagelig besteg tronen i 590. Bertha tok med seg biskop Liuhard som sin private skriftefar. Den kristne Berthas innflytelse ved hoffet i Kent var avgjørende for at Augustin av Canterbury lykkedes da paven sendte ham som misjonær for å omvende det hedenske Kent. Chariberts død. Da Charibert døde sønneløs i 567, kjempet hans brødre Guntram, Sigibert I og Chilperic I en bitter kamp om kongedømmet hans. De delte det til slutt mellom seg i 568, men Paris klarte de ikke å komme til enighet om. De inngikk derfor en overenskomst om å dele skatteinntektene fra Paris i tre like deler, og avla løfte om at ingen av dem skulle besøke byen uten de to andres samtykke. Også Senlis forble udelt. Referanser. Hovedkilden for skildringen av Chariberts liv er Gregorius av Tours' "Historia Francorum" og fra engelsk perspektiv Beda den ærverdiges "Historia ecclesiastica gentis Anglorum". Tara Reid. Tara Reid (født 8. november 1975) er en amerikansk skuespillerinne som har medvirket i filmer som "American Pie" (1999), "American Pie 2" (2001), "National Lampoon's Van Wilder" (2002) og "Dr. T og kvinnene" (2000). I 2005 hadde hun hovedrollen i filmen "Alone in the Dark", som var en filmtilpasning av dataspillet med med samme navn. Tidlig liv. Reid ble født i Wyckoff i New Jersey, og er av irsk, engelsk, ungarsk, fransk og italiensk opphav. Hun begynte sin karriere i en alder av seks i 1982 da hun opptrådte i det kortlivete amerikanske spørreprogrammet "Child's Play". Som barn hadde hun også roller i flere reklamefilmer, blant annet for McDonald's. Hun vokste opp i New York City, og gikk på Professional Children's School sammen med andre kjendiser som Ben Taylor, Jerry O'Connell, Sarah Michelle Gellar og Macaulay Culkin. Kjendistilværelse. Selv om Reids gjennombrudd var i filmen "American Pie" i 1999, kjente fans av filmen "Den store Lebowski" henne allerede som Bunny Lebowski. Iver Jåks. Iver Jåks (født 25. oktober 1932 i Karasjok, død 17. mars 2007 i Karasjok) var en norsk samisk kunstner. Han arbeidet som tegner, maler, kunsthåndverker og skulptør, og la vekt på å ta vare på samiske røtter og tradisjoner. Jåks ble født under høstflyttingen og vokste opp i en familie som drev med rein. Våren 1940, da han var knapt åtte år gammel, fikk han ødelagt foten i en ulykke under kjøring med rein, og han ble sendt til kysthospitalet i Vadsø. Etter behandling der kom han til Norges Samemisjon sitt vanførehjem Bjerkely i Tromsø. Mens han var der, ble hans talent for billedkunst synlig og han fikk plass på Den Samiske Folkehøgskolen i Karasjok i 1950. Etter to årskurs der fikk han plass på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo 1952-55. Deretter ble det Statens lærerskole i forming på Notodden 1955-56. I 1956 fikk han jobb som lærer i tegning og duodji (betegnelse som samer bruker om det tradisjonelle, samiske håndverket og kunsthåndverket) på Den samiske folkehøgskolen. Siden kom han til Vraa Højskole i Danmark og endelig fikk han plass på Kunstakademiet i København 1958-59. Etter at han var ferdig der, giftet han seg i Roskilde med danske Karen Johanne Nielsen fra Holbæk. Jåks hadde flere illustrasjons- og utsmykningsoppdrag og har arbeidet i flere materialer og kontekster. Han har utformet sølv til Finnmarksbunaden, kirketekstiler, monumentalskulpturer i tre, et betongrelieff utenfor De Samiske Samlinger i Karasjok, illustrasjoner i en rekke bøker, også skole- og barnebøker. Han arbeidet i tre, horn, bein, skinn og med akvareller, grafikk, kull- og tusjtegninger. I alt hadde han mer enn 30 separatutstillinger over hele Norden. Priser. Han ble tildelt Norsk kulturråds ærespris i 1992. I 2002 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var statsstipendiat fra 1988. Han fikk Kulturdepartementets illustrasjonspris i 1977. Han mottok også "ærespriser" fra Polarsirkelfestivalen, Norske Samers Riksforbund og Nordisk sameråd. Iver Jåks bodde i Karasjok det meste av livet, men hadde leilighet i Tromsø fra 1991. Fra 1993 hadde han en stilling ved Universitetet i Tromsø som «dieddadáiddar», en stilling som ga ham mulighet til å bidra gjennom samtaler, seminar og forelesninger i miljøet på universitetet. Sjefens datter. "Sjefens datter" er en filmkomedie fra 2003, med Ashton Kutcher og Tara Reid i hovedrollene. Handling. Da en ung mann tar på seg jobben med å passe på huset til sjefen sin, tror han det blir den perfekte muligheten til å nærme seg den jenta han har forelsket seg hodestups i; sjefens datter. Det han ikke planlegger er den store mengden andre gjester som kommer til huset, og som gjør sitt for å ødelegge planene hans. I tillegg må han takle datterens eldre bror, som er på rømmen fra de lokale narkohandlerne. Annet. Filmen ble nominert til 3 Golden Raspberry Awards under den 24. Razzie-utdelingen i 2004. Defekasjon. Defekasjon er den fysiologiske funksjon hvor organismer kvitter seg med faste eller halvfaste avfallsprodukter fra fordøyelseskanalen. Mennesker fjerner avfall alt fra flere ganger per dag til noen få ganger i uka. Dovendyr kan gå i en uke eller mer uten å ha avføring. Bølger av muskelsammentrekninger i tykktarmens vegger som blir kalt peristaltikk, flytter avføringen gjennom fordøyelseskanalen mot rektum. Ufordøyd mat kan også bli ført ut på denne måten. Rektumampullen virker som en midlertidig opplagringsplass for avfallsmaterialet. Når tarmveggen i rektum blir utvidet på grunn av den massen som fyller den opp innenifra, stimulerer strekkreseptorer fra nervesystemet som er plassert i veggene i rektum trangen til defekasjon. Hvis man ikke reagerer på trangen vil materialet fra rektum ofte bli returnert til tykktarmen hvor mer vann blir absorbert. Dersom defekasjon blir utsatt over en lengre periode kan avføringen hardne, noe som kan resultere i forstoppelse. Når rektum er full tvinger økningen i intrarektalt trykk veggene i analkanalen fra hverandre og gjør det mulig for avføring å komme inn i kanalen. Rektum blir kortere i det materiale tvinges inn i analkanalen og peristaltiske bølger driver avføringen ut av rektum. De indre og ytre analsfinktre tillater avføringen å passere ved at muskler trekker anus opp over avføringen som er på vei ut. Under defekasjonen øver såvel brystmusklene, mellomgolvet, muskler i abdominalveggen som underlivsdiafragma press på fordøyelseskanalen og respirasjonen opphører midlertidig i det lungene dytter mellomgolvet ned for å øve press. Blodtrykket øker overalt i kroppen og mengden blod som hjertet pumper avtar. Dødsfall har forekommet i tilfeller der defekasjon har ført til at blodtrykket har økt så mye at det har ført til ruptur av en aneurysme eller at en blodpropp har løsnet (se trombose). En spesiell krakk som kalles «Welles step» kan gjør defekasjon lettere. Den gjør det mulig å sitte på huk over toalettet, ettersom det å huke seg ned tillater mindre muskelbruk for å klare defekasjon. Huking gjør også at man sprer rumpeballene lenger fra hverandre uten at man bruker hendene, og det igjen gjør avføringsprosessen mer renslig og behovet for rengjøring av anus og rumpeballene etterpå mindre. Defekasjon kan skje med eller uten kontroll av viljen. Tap av kontroll kan være forårsaket av fysisk skade, intense følelser, hemmet vannoppsuging i tykktarmen (se diaré), død og fysiologiske eller nevrologiske faktorer. Se anal inkontinens for en drøfting av dette. Tørres Snørtevold. "Tørres Snørtevold" er en norsk filmkomedie fra 1940 med Alfred Maurstad i tittelrollen som oppkomlingen Tørres. Handlingen er fritt basert på Alexander Kiellands roman "Jacob" fra 1891. Byens konsul Krøger, spilt av Thomas Thomassen, har tatt hjemmet fra Tørres' familie og Tørres vil ha hevn. Tørres er bare en fattiggutt, men han er lurere enn borgerskapet i byen, og han begynner å klatre oppover i samfunnet for til slutt å nå toppen. Alfred Maurstad spiller Tørres Snørtevold og Wenche Foss gjør sin filmdebut i rollen som frøken Thorsen. Filmen ble en en populær folkekomedie i det som har blitt kalt norsk films gullalder. Tørres Snørtevold er også tittelen på en musikal skrevet i 1975 av Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk). Forestillingen ble i 1975 satt opp på Rogaland Teater og Det norske teatret. Harmonium. Harmonium er et tangentinstrument med frie tunger som lydgivere, hvor luften som setter tungene i sving blir pumpet ut eller inn av en belg med pedaler. Andre navn på instrumentet er trøorgel (eventuelt tråkkeorgel eller tråorgel) og pumpeorgel. Det har også de humoristiske tilnavnene prestesykkel og salmesykkel. Konstruksjon. På engelsk skiller man mellom «harmonium» og «reed organ» eller «American reed organ». «Harmonium» brukes om instrumenter der luften blåses gjennom tungene, mens «reed organ» brukes om instrumenter hvor luften suges gjennom tungene. Sistnevnte går også under betegnelsen «melodeon» og er nesten utelukkende et amerikansk fenomen. Det er verdt å merke seg at ordene «harmonium» og «melodeon» signaliserer hvordan lyden dannes, ikke hvordan luftstrømmen oppstår, slik som ordet «trøorgel» gir til kjenne. Det finnes både harmonium og melodeon som har elektrisk pumpe og pedalbord slik som er vanlig på kirkeorgler. Det største melodeon som er laget er trolig Peloubet Church Organ fra 1892 med 1948 frie tunger, 3 manualer og pedaler, laget av Lyon & Healy. Fra et teknisk/praktisk ståsted vil man oppdage at forskjellen mellom å suge luften forbi tungene og ned i belgen i stedet for å blåse luften fra belgen, forbi tungene og ut til luft gir to ganske ulike utgangspunkt for tilpassing av det hørbare resultatet. Et melodeon vil således undertrykke det ofte lite sjarmerende overtonespekteret til de vibrerende tungene, mens et harmonium vil la disse spre seg langt mer uhindret. Som resultat av dette har et melodeon ofte en mer behagelig klangfarge enn et harmonium. Historie. Harmoniet er et femomen fra den romantiske perioden. Dette instrumentet masseproduseres ikke i dag. Det er vanskelig å få laget et, og i så fall meget kostbart. De fleste harmonia ble laget i perioden fra slutten av 1800-tallet til omtrent midten på 1920-tallet. Det ble produsert et betydelig antall instrumenter også i Norge. Etter andre verdenskrig ble det nesten ikke laget noen. I dag er harmoniet for et obskurt instrument å regne, da det finnes ytterst få seriøse utøvere. De fleste instrumenter er trolig ikke i daglig bruk, og mange er i dårlig stand. Harmoniet, som var gamle dagers piano i hjemmene, har ufortjent mistet anseelse og er ikke mye verdt på bruktmarkedet annet enn verdien som møbel. Harmoniets popularitet var relativt kortvarige, og få komponister skrev musikk spesielt tilpasset dette instrumentet. De viktigste klassiske komponistene for harmonium er Sigfrid Karg-Elert og César Franck. På engelsk brukes «harmonium» synonymt med «Indian harmonium», et indisk tangentinstrument hvor man håndpumper luft og spiller med én hånd på en liten tangentrekke. Henryk Wieniawski Lufthavn Poznań-Ławica. Henryk Wieniawski Lufthavn Poznań-Ławica, ble bygget i 1913 og er en av de eldste lufthavnene i Polen. Den befinner seg 7 km vest fra sentrum av byen Poznań. Den nordlige delen har blitt brukt som militærflyplass siden åpningen, mens den sørlige delen tar seg av sivil trafikk. Muligheten for å flytte flyplassen blir ofte tatt opp, på grunn av støyen som følger av at innflyvningsruta ligger rett over byen. Lufthavnen håndterer internasjonal, innenriks, frakt og annen luftfart. En ny terminal ble åpnet i 2001 og Poznań-Ławica kan nå ta opp til 1,5 millioner passasjerer i året. Alfred Maurstad. Alfred Maurstad (født 26. juli 1896 på gården Maurstad i Vågsøy (dengang Davik), død 5. september 1967) var en norsk skuespiller, spillemann, teatersjef og regissør som i ettertid er mest kjent fra rollen som Gjest i filmen "Gjest Baardsen". __TOC__ Fra ungdommen spilte Alfred Maurstad til dans i Nordfjord, og gjorde flere store konsertinnspillinger av norske slåtter med hardingfele. Maurstad var en av de første hardingfelespelemennene som spilte i radio på 1920-tallet, og ble, i likhet med Sigbjørn Bernhoft Osa, med i "Hardingfeletrioen" som Eivind Groven opprettet i 1932. Trioen spilte slåtter og folketoner for tre hardingfeler i Grovens arrangement. Hardingfeletrioen opptrådte jevnlig i folkemusikkprogram i radio på 1930-tallet. Maurstad ble ikke minst kjent som spelemann gjennom sin framføring av Fanitullen, en slått som Johan Halvorsen lagde inspirert av slåttemotiv fra folketradisjonen, særlig Førnesbrunen. Såtten inngår i Halvorsens orkestersuite Fossegrimen, skrevet til et skuespill av Sigurd Eldegard. Maurstad framførte slåtten både som rent solonummer og sammen med orkester. Maurstad tok underoffisersskolen i Bergen. Han debuterte på Det Norske Teatret i 1920, og arbeidet på Nationaltheatret fra 1931. Han var sjef for Trøndelag Teater fra 1945 til 1950. Han spilte hovedrollene i flere suksessfilmer som Fant, Tørres Snørtevold og Gjest Baardsen. Som skuespiller ble han legendarisk som hovedrolleinnehaver i Ibsens "Peer Gynt" og Hans E. Kincks "Driftekaren". I feriene bodde Alfred Maurstad på det vesle småbruket på Maurstad. Det ble siden overtatt av skuespillersønnen Toralv Maurstad (f. 1926). Alfred Maurstad er også far til skuespiller Mari Maurstad. Alfred Maurstad var Kommandør av St. Olavs Orden. I 1977 ble Maurstad-monumentet (av Arnold Haukeland) avduket i Maurstad-parken på Nordfjordeid. Frihetspartiet mot EF-unionen. Frihetspartiet mot EF-unionen var et norsk populistisk småparti som stilte til valg ved stortingsvalget i 1993. Partiet var en av forløperne til Kystpartiet. Da partiet oppstod krevde man 5000 underskrifter for å registrere et nytt parti. Derimot var det ingen krav for å endre partinavn. Småpartier kunne derfor omgå kravet ved å formelt ta over andre partier som lå brakk, og endre navnet. I 1992 kunne derfor en gruppering rundt Harald B. Haram, en mangeårig fylkespolitiker i Møre og Romsdal for Sunnmørslista, ta over det gamle småpartiet Frie Folkevalgte. Året etter ble partiets navn endret til "Frihetspartiet mot EF-unionen". Partiet stilte det året til valg i seks fylker: Aust-Agder, Buskerud, Hedmark, Møre og Romsdal, Oppland og Oslo. Tilsammen fikk det 774 stemmer, eller 0,03 %. Året etter skiftet partiet navn til "Frihetspartiet". I forbindelse med stortingsvalget i 1997 var partiet en av grupperingene som inngikk i Steinar Bastesens parti Tverrpolitisk Folkevalgte, som fikk Bastesen innvalgt på Stortinget. Men da Bastesen og hans støttespillere stiftet Kystpartiet var den gamle kretsen fra Frihetspartiet stort sett ute av bildet, og partiet skiftet navn igjen, til Tverrpolitisk Kyst- og Distriktsparti. Partiet stilte til valg under det navnet i 2001. KS. KS holder til i Kommunenes Hus i Oslo KS, kommunesektorens organisasjon, er en interesse-, arbeidsgiver- og medlemsorganisasjon for kommunesektoren. Fram til 2004 het organisasjonen Kommunenes Sentralforbund, men heter nå KS. KS organiserer alle landets kommuner, fylkeskommuner og et stort antall kommunale foretak. Leder av landsstyre og hovedstyre er Gunn Marit Helgesen (H). Administrerende direktør i KS er Sigrun Vågeng, hun tiltrådte i august 2009. KS' øverste organ er Landstinget, som holdes hvert fjerde år. Delegatene til Landstinget er politisk valgt blant landets kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter. Landstinget velger et landsstyre på 53 medlemmer og et hovedstyre på 15 medlemmer som leder virksomheten mellom landstingene. I tillegg til den politisk valgte ledelsen har KS et rådmannsutvalg som rådgivende organ sentralt og på fylkesnivå. Bedriftsmedlemmene – dvs. kommunale og interkommunale foretak – har en egen organisasjon i KS – KS Bedrift. Denne organisasjonen har egne årlige landsmøter og er representert i alle styringsorganer i KS. KS gir ut avisa Kommunal Rapport. Tomahawk (sykkel). __NOTOC__ Tomahawk var en populær guttesykkel i Norge, produsert av DBS ifra 1971 til 1973, solgt under navnene DBS, Vello og Svithun, men alle var laget ved Jonas Øglænd i Sandnes. Beskrivelse. Tomahawk var en utpreget USA-inspirert choppervariant med 20 tommers bakhjul og 16 tommers forhjul, høyt chopperstyre og høy sal med dragsterdesign. Tomahawksyklene hadde også tre-trinns navgir, med en gedigen girvelger med T-håndtak plassert på rammen, Sturmey Archer frinav eller Sachs Trippel Torpedo. Tomahawk hadde dessuten særpreget utstyr som brede skjermer, kraftig knastedekk bak, skvettlapp på bakskjermen samt «Batman»-baklykt. Fargene var gul, jaffagul, amazonasgrønn, grønn transparent samt blå transparent, og rammen var 13 tommer. Egenskaper. I tillegg til chopperutseendet var Tomahawken best kjent for sine dårlige kjøreegenskaper, og som egnet seg meget dårlig i bratte oppoverbakker. Dens design innbød meget til sykling på bakhjulet, noe som ofte førte til ulykker. I samråd med Trygg Trafikk tok DBS sykkelen av markedet i 1973. Relansering. På grunn av sin korte levetid ble det en sjelden sykkel som raskt ble et ikon. Tomahawk er nå blitt et meget ettertraktet samleobjekt for sykkelentusiaster. På midten av 1990-tallet relanserte DBS Tomahawk. Sykkelen ble produsert i barnestørrelser, men et lite antall ble også produsert for voksne. Mayhem. Mayhem er et norsk black metal-band som siden oppstarten i 1984 har vært inspirasjon for mange band innen sjangeren. Bandet består av Attila Csihar på vokal, Necrobutcher på bassgitar, og Hellhammer på slagverk. I tillegg benytter bandet seg for tiden av to session-musikere på gitar. Bandet har gjennom tjuefem år vært gjennom en del endringer som har påvirket bandet i stor grad. Mayhem fremstår i dag som pionerer innen sjangeren og har en fan-base over hele verden. Historie. Inspirert av grupper som Venom, Slayer og Hellhammer, ble Mayhem dannet i 1984 av Euronymous (Øystein Aarseth), Necrobutcher (Jørn Stubberud) og Manheim (Kjetil Manheim) på henholdsvis gitar/vokal, bass og trommer. Denne besetningen ga senere ut demoen "Pure Fucking Armageddon" i 1986. Senere ble Maniac (Svein Erik Kristiansen) og Messiah (Eirik Norheim) rekruttert, begge på vokal, og bandets første fullengder, "Deathcrush" ble gitt ut i 1987 (de første tusen eksemplarene av skiva ble raskt utsolgt, og ble senere trykket opp på ny i 1993 av labelen Deathlike Silence Productions (tidligere Posercorpse). Både Maniac og Manheim forlot bandet sent i 1987, av ulike årsaker. Etter et mellomspill med Kittil Kittilsen og Torben Grue fra bandet Vomit ble besetningen stabilisert med Per Yngve «Dead» Ohlin og Hellhammer (Jan Axel Blomberg) på vokal og trommer. Konsertene med Dead blir i dag sett på som legendariske, pga hans fremtoning og nerve på scenen. Den 8. april 1991, begikk Dead selvmord ved å skjære opp pulsårene før han hadde skøyt seg selv i hodet med en hagle. Han etterlot seg et avskjedsbrev hvor han beklaget alt blodet samt en unnskyldning for å ha avfyrt våpen innendørs. Euronymous fant liket, men istedet for å kontakte politiet umiddelbart, gikk han til nærmeste butikk hvor han kjøpte et engangskamera for å fotografere liket. Et av disse bildene ble senere brukt som plateomslag-bilde på den colombianske bootleg-albumet "Dawn of the Black Hearts" fra 1995. Albumomslaget er i senere tid blitt kåret til tidenes mest kontroversielle. Ubekreftede rykter skulle siden ha det til at Euronymous tok deler av Deads hjerne som han så skulle ha spist, samt laget smykker av deler av Deads skalle. Bandet har senere gått ut og avkreftet det første ryktet, og bekreftet det andre. Euronymous delte ut disse smykkene til norske og svenske musikere han mente var spesielt verdige. Deres andre utgivelse kom i 1993, med "Live in Leipzig", et album med konsertopptak fra deres første album, samt låter som senere skulle bli utgitt på "De Mysteriis Dom Sathanas", som i dag regnes som en av de store black metal-klassikerne. Samme år drepte bassisten Varg «Count Grishnackh» Vikernes gitaristen Euronymous. Blackthorn (Snorre Ruch) fra bandet Thorns, som var andre-gitarist i Mayhem i denne perioden, ble dømt som medskyldig. Senere fulgte albumet "Wolf's Lair Abyss" i 1997, og konsertalbumet "Mediolanum Capta Est" i 1999. I 2000 kom "Grand Declaration of War", et ganske eksperimentelt album, der Mayhem tok et sidesprang fra det man kaller oldschool-black metal, altså klassisk black metal, som senere Venom, Bathory, Darkthrone, og følgelig tidligere Mayhem. Elementer av albumet inneholder også industriell metal. Viktige temaer er apokalypse og krig, og låtene er delt inn i ulike stadier av krig. I 2001 fulgte konsertalbumene "Live in Marseille 2000" og "U.S Legions og European Legions". I 2004 ga Mayhem ut albumet "Chimera", et album som gikk tilbake til de «gode gamle» dager, hvor temaene igjen går over til det morbide og evige. Albumet "Ordo Ad Chao" kom i 2007 og fikk svært gode kritikker. For albumet fikk bandet Spellemannprisen 2007 i klassen metal. Crossmaster (sykkel). Crossmaster var en sykkelmodell for gutter som DBS lagde for å lansere DBS-merket på det svenske markedet tidlig på 1960-tallet. Den hadde lang sadel og bredt styre likt det speedway-motorsykler hadde. Sykkelen la grunnlaget for den populære Apache-sykkelen DBS kom til å produsere i neste tiår. Undersjøisk tunnel. En undersjøisk tunnel er en tunnel som går under havet, ei elv eller en innsjø. Betegnelsen «undersjøisk» blir også noen ganger brukt om tunneler som går dypere enn havnivået, selv om tunnelene ikke krysser vann. Undersjøiske tunneler er ofte billigere å bygge enn bruer, så lenge vanndybden ikke er for stor. Undersjøiske tunneler blir også ofte valgt der en anser at bruer vil skjemme landskapet eller være uhensiktsmessig på andre måter. Krav til seilingshøyde er ett av momentene som kan gjøre at tunnel blir valgt framfor bru. Noen steder velges også en kombinasjon av bru og undersjøisk tunnel. Eksempler på dette er fastlandssambandet mellom Giske kommune og Ålesund, Øresundsforbindelsen mellom Danmark og Sverige, og Chesapeake Bay Bridge-Tunnel i USA. Den vanligste måten å bygge undersjøiske tunneler på, er å bore/sprenge tunnelløpet fra hver side, slik tunneler i fjell blir bygd på land. Der vanndybden er liten og grunnforholdene egner seg, kan undersjøiske tunneler også bygges som store metallrør som graves ned i havbunnen/elvebunnen og sveises sammen til en tunnel. Slike senketunneler kan også bestå av betongelementer. Norges første senketunnel er Bjørvikatunnelen i Oslo, som skal være ferdig i 2010. Undersjøiske tunneler setter ekstra krav til tetting og sikkerhet mot vanninntrengning. Undersjøiske tunneler som blir boret og sprengt blir gjerne utstyrt med kraftige pumper som suger opp vann som siver inn i tunnelen. De blir også bygd med et stort vannreservoar under den dypeste delen av tunnelen, slik at vann som siver inn vil samle seg i reservoaret og ikke fylle selve tunnelen, hvis vannet ikke kan pumpes ut fort nok. Undersjøiske tunneler er vanligvis svært sikre, og det har kun skjedd et fåtall ganger at vann har trengt inn i slike tunneler i store og ukontrollerbare mengder. Jernbanetunneler har klare begrensninger for hvor stor stigning de kan ha. Veitunneler kan imidlertid ha større stigning. Norske undersjøiske tunneler har stigning på opptil 10 %. Sikkerhetsregler som EU innførte i 2005 setter imidlertid en grense på 5 % stigning for nye tunneler. Hvis disse reglene hadde gjeldt for Oslofjordtunnelen på 7,4 km, ville tunnelen ha blitt ca. 1,6 km lenger, og kostet rundt 150 millioner kroner mer. De fleste norske undersjøiske tunneler har ett løp med ett kjørefelt i hver retning. Noen undersjøiske tunneler har imidlertid et ekstra kjørefelt ved bratte stigninger. I utenlandske undersjøiske tunneler med større trafikk er det mer vanlig med separate løp for hver kjøreretning. Rekorder. Verdens lengste undersjøiske tunnel er Seikantunnelen i Japan. Tunnelen er en 53,85 km lang jernbanetunnel, herav 23,35 km undersjøisk. Seikantunnelen er også verdens lengste jernbanetunnel av noe slag fram til St. Gotthard basetunnel i Sveits åpner ca. 2015. Den mest kjente undersjøiske jernbanetunnelen er Kanaltunnelen mellom Frankrike og England. Kanaltunnelen er 50,45 km lang, og den har den lengste undersjøiske strekningen på 37,9 km. Alle de lengste undersjøiske tunnelene i verden er jernbanetunneler. Det er imidlertid ingen undersjøiske jernbanetunneler i Norge. Verdens lengste undersjøiske veitunnel er Tokyo Aqua-tunnelen i Tokyo-bukta i Japan. Tunnelen har to løp på 9583 og 9576 meter. Norges lengste undersjøiske tunnel er Bømlafjordtunnelen på 7888 meter. Den er verdens nest lengste undersjøiske veitunnel. Hvis Boknafjordtunnelen og/eller Solbakktunnelen i Rogaland blir bygd, vil de ta over som verdens lengste undersjøiske veitunneler. Verdens dypeste undersjøiske veitunnel er Eiksundtunnelen, som ble åpnet 23. februar 2008. Den når 287 meter under havet. Seikantunnelen med dybde 240 meter er verdens dypeste jernbanetunnel. Verdens første undersjøiske tunnel var Themsentunnelen, den første tunnelen under elva Themsen i England. Den åpnet i 1843. En annen tidlig undersjøisk tunnel var Severntunnelen, en jernbanetunnel under elva Severn mellom England og Wales. Den åpnet i 1886. Nordens og Sveriges første var Muskötunnelen i 1964. Norges første undersjøiske tunnel var Vardøtunnelen, som åpnet i 1983. Joey Tempest. Rolf Magnus Joakim Larsson (født 19. august 1963) bedre kjent som Joey Tempest, er vokalist og frontfigur i det svenske rockebandet Europe. Tempest har også gitt ut tre soloalbum. Tidlig. Som mange av de andre Europe-medlemmene, vokste han opp i Väsby, en av Stockholms forsteder. Hans store idoler var Thin Lizzy og Led Zeppelin. Som tenåring spilte han i flere band, som for eksempel Made in Hong Kong og Roxanne. På den tiden byttet han mellom å spille gitar og bass, i tillegg til ledende vokal. I 1979 startet han gruppa Force sammen med gitaristen John Norum, trommeslager Tony Reno og bassist Peter Olsson. Tre år senere endret de navnet på bandet til Europe, og vant den nasjonale talent konkurransen Rock-SM. Premien var en platekontrakt med plateselskapet Hot Records. Karriere. Tempest spilte keyboard på de første to Europe-albumene, før bandet valgte å rekruttere keyboardisten Mic Michaeli i april 1984. Et par år tidligere hadde Tempest lånt et keyboard fra Michaeli og brukte det til å komponere hovedriffet i sangen «The Final Countdown». Etter en jam-session i 1985, komponerte Michaeli og Tempest balladen «Carrie». Senere det året skrev Tempest musikken til den svenske filmen "On The Loose", og sangen «Give A Helping Hand» til bistandsprosjektet Swedish Metal Aid. Sangen ble produsert av det fremtidige Europe-medlemmet Kee Marcello. I 1986 skrev og produserte Tempest albumet "One of a Kind" til Tone Norum, John Norums yngre søster. Tempest samarbeidet også med John Norum om singelen "We Will Be Strong", fra Norum's album "Face The Truth" i 1992. Dette var Tempest og Norum's første samarbeid etter Norum forlot Europe i november 1986. Etter at Europe gikk i oppløsning i 1992 gav Tempest ut tre soloalbum. Det første albumet, "A Place to Call Home", hadde en gjesteopptreden med John Norum på sangen «Right to Respect». Flere av sangene på det tredje albumet, "Joey Tempest", var skrevet i samarbeid med Mic Michaeli. I 2004 ble Europes comeback-album utgitt, "Start from the Dark". De neste utgivelsene, "Secret Society" og "Last Look at Eden" ble utgitt i 2006 og 2009. Personlig. Tempest bor for tiden i London med sin kone Lisa Worthington-Larsson og deres sønn James Joakim. TIMEkspressen. Buss i TIMEkspressens nye dekor fra januar 2011. Buss i TIMEkspressens dekor fra 2002 til 2010. TIMEkspressen er et ekspressbuss-konsept som drives av det NSB-eide busselskapet Nettbuss AS. TIMEkspressen er et busstilbud med busser som går hver time på forskjellige strekninger. TIMEkspressen ble opprinnelig etablert som et eget datterselskap under det Notodden-baserte busselskapet AS Øst-Telemark Automobilselskap (ØTA). "TIMEkspressen Telemark AS" startet i 1997 med 17 avganger i døgnet på ruten Notodden-Kongsberg-Oslo. Året etter ble både TIMEkspressen Telemark AS og moderselskapet kjøpt opp av NSB Biltrafikk AS, selskapet som i dag har navnet Nettbuss AS. NSB satte straks i gang med videreutvikling av konseptet. NSB ønsket blant annet å satse på knutepunktutvikling med samarbeid mellom tog og buss, og opplegg for hvordan tog og buss kunne utfylle hverandre på sidebaner og trafikksvake jernbanestrekninger TIMEkspressen har blitt et så populært tilbud at det i dag er et av de bedre etablerte varemerkene innen kollektivtransport, og det er i dag hele 13 lokal- og ekspresslinjer (1-6, 8-12 og 14-15) som kjører som TIMEkspress i Sør-, Øst-, Vest og Midt-Norge. Chilperik I av Neustria. Chilperik I (ca 539–september 584) var konge av Neustria (eller Soissons) fra 561 til han døde. Han var en av sønnene til Klotar I, enekonge av frankerne, og Aregund. a>.Umiddelbart etter hans fars død i 561, forsøkte han å ta i eie hele kongedømmet. Han tok skattekisten som var samlet i den kongelige byen Berny og gikk inn i Paris. Hans brødre fikk ham derimot til å dele kongedømmet med seg, og Soissons, sammen med Amiens, Arras, Cambrai, Thérouanne, Tournai og Boulogne ble Childeriks del. Hans eldste bror Charibert fikk Paris, den nest eldste broren Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans og Sigibert fikk Austrasia. Da Charibert døde i 567 ble hans eiendommer beslagelagt da brødrene delte Chariberts kongedømme mellom seg og gikk med på å ha Paris i felles eie. Men ikke lenge etter at han kom på tronen, var han i krig med Sigibert. Sigibert beseiret ham og marsjerte mot Soissons, hvor han beseiret og fengslet Childeriks eldste sønn, Teodebert. Krig slammet opp i 567 da Charibert døde. Chilperik invaderte Sigiberts nye områder, men Sigibert beseiret ham. Chilperik allierte seg senere med Guntram mot Sigibert (573), men Guntram skiftet side og Chilperik tapte igjen krigen. Da Sigibert giftet seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske herskeren i Hispania (Atanagild), ønsket Chilperik også å inngå et slikt strålende ekteskap. Han hadde allerede kvittet seg med sin første kone, Audovera, og hadde tatt en tjenestekvinne kalt Fredegund som sin konkubine. Han avslo Fredegund og giftet seg med Brunhildas søster, Galswintha. Men han ble snart trett av sin nye partner, og en morgen ble Galswintha funnet kvelt i sin seng. Få dager senere giftet han seg med Fredegund. Dette mordet ble grunnen til en lengre og blodigere krig som ble stykket opp med våpenhviler, mellom Chilperik og Sigibert. I 575 ble Sigibert myrdet av Fredegund akkurat da han hadde Chilperik i sin hånd. Chilperik gikk så til krig mot beskytteren av Sigiberts kone og sønn, Guntram. Chilperik gjenopptok sin posisjon, tok Tours og Poitiers og noen steder i Aquitaine fra Austrasia, og sådde uenigheter i det østlige kongedømmet mens Childebert II var mindreårig. Han forsøkte seg innenfor litterær kultur og var forfatter av noen haltende vers og tok Sedulius som sin modell. Han la til og med til bokstaver til det latinske alfabetet og ønsket å få manuskriptene skrevet på nytt med de nye bokstavene. Erobringen av Tours fra Austrasia og overtakelsen av geistlig eiendom, samt Chilperiks vane med å utnevne grever fra slottet som ikke var geistlige som biskoper, fremprovoserte det bitre hatet til Gregorius av Tours, som stigmatiserte Chilperik som Nero og Herodes av sin tid ("Historia Francorum"). Det var en dag i september 584 da han var på vei til sin kongelige villa i Chelles at Chilperik ble stukket i hjel. Familie. Hans korte andre ekteskap med Galswintha gav ingen barn. Matt Damon. Matt Damon på Incirlik hospital i 2001 Matthew Paige «Matt» Damon (født 8. oktober 1970 i Cambridge i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller og oscarbelønnet manusforfatter. Oppvekst. Damon ble født i Cambridge i staten Massachusetts som sønn av Kent T. Damon, en bankinvestor og eiendomsmegler, og Nancy Carlsson-Paige, en professor i barneoppdragelse. Foreldrene ble skilt da Damon var to år, og han vokste opp hos sin mor. Han har også en tre år eldre bror, Kyle, som er skulptør. Han gikk på skolen Cambridge Rindge and Latin i Cambridge, før han begynte på Harvard University. Han fullførte aldri Harvard, men droppet ut ikke lenge før han var ferdig, for å satse på en skuespillerkarriere i Los Angeles. Han hadde da allerede spilt i filmen "Mystic Pizza" (riktignok hadde han bare en replikk) med bl.a. Julia Roberts i 1988. Gjennombrudd. Noen flere småroller fulgte før Damon fikk en større rolle i filmen "Geronimo" i 1993, en film som hadde Gene Hackman og Jason Patric i hovedrollene. Men det var først i "Tapperhet i strid" fra 1996 at publikum og kritikere fikk øynene opp for Damon, der han spilte en heroinavhengig Gulfkrigsveteran, en rolle som viste seg å nesten ta livet av han etter at gikk ned nesten 20 kilo for rollen. "Den enestående Will Hunting". Sammen med kompisen og skuespilleren Ben Affleck hadde Damon skrevet en thriller om et ungt mattegeni, som de prøvde å selge i Hollywood. Etter råd fra Rob Reiner og William Goldman, forandret de historien til å handle om et mattegeni som prøver å få orden på livet sitt. Manuset ble tilslutt "Den enestående Will Hunting", som ga de begge Oscar for beste originalmanus i 1998. Damon ble også nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for samme film, men tapte for Jack Nicholson for sin rolle i "Livets lyse side". Damon og Affleck vant også Golden Globe for beste filmmanus samme år, og Damom ble nominert til Golden Globe som beste mannlige skuespiller i dramafilm. Noe av æren for at filmen ble lagd, er blitt gitt til regissør Kevin Smith, en venn av både Damon og Affleck, som ga manuset til Miramax Films' Harvey Weinstein og overbeviste han om at det var en film verdt å lage. Damon har også grunnlagt Project Greenlight sammen med Affleck og Chris Moore, som skal finne og finansiere gode filmprosjekter fra regissørspirer. Filmkarriere. Damon har hatt stor suksess i rollen som Jason Bourne i actionfilmene "Hvem var Jason Bourne" (2002), "Gåten Jason Bourne" (2004) og "Jason Bournes ultimatum" 2007. Han har også spilt i suksessfilmene "Ocean's Eleven" (2001), "Ocean's Twelve" (2004) og "Ocean's Thirteen" (2007). Privatliv. Under innspillingen av komedien "Stuck on You" i 2003, traff Damon den argentinske bartenderen Luciana Bozan Barroso på Miami Beach, og de begynte å gå ut sammen. 9. desember 2005 giftet de seg borgerlig i New York City. Damon ble stefar til Lucianas datter Alexia (f. 1999). Paret har tre felles døtre; Isabella (født 11. juni 2006), Gia Zavala (født 20. august 2008) og Stella Zavala (født 20. oktober 2010) Før han traff Luciana, har Damon vært sammen med skuespillerene Claire Danes, Minnie Driver og Winona Ryder, i tillegg til modellen Bridget Hall og Ben Afflecks personlige assistent Odessa Whitmire. Barney Gumble. Barnard «Barney» Gumble (stemme av Dan Castellaneta) er en tegnefilmfigur i TV-serien The Simpsons. Han er Homers beste svirebror og beste venn. Han er også av samme årskull som Homer, og de kjenner hverandre fra skoledagene. Av Barneys familie har bare moren dukket opp i serien. Vi har også fått vite at faren Arnie Gumble er død, og at moren er norsk. I skoletiden var Barney en god elev frem til Homer lurte ham til å ta sin første øl. Siden har han vært alkoholiker, selv om han var tørrlagt mellom sesong 11 og 15 av serien. Han bor i en enkel hybel i Springfield sentrum, ikke langt unna byens gamle fengsel, men hans andre, til tider første, hjem er Moe's Tavern. Et av hans mest markante kjennetegn er hyppige og kraftige rap. Når det ikke er alkohol tilgjengelig, kan Barney drikke nesten hva som helst, inkludert terpentin, lakk og bremseveske. Barney er en av de hyppigst brukte figurene i The Simpsons ved siden av familien, og var med allerede i første episode. Han har havnet i slagsmål med både bokseren Joe Frazier og baseball-spilleren Wade Boggs, sistnevnte i forbindelse med en diskusjon om hvem som var Storbritannias beste statsminister gjennom tidene. Han kan kjøre helikopter, og har spilt inn en sang sammen med countryartisten Linda Ronstadt. Biografi. Barney Gumble er halvt norsk, siden hans mor er av norsk avstamning. Hans far døde 1974 i en paradeulykke sammen med Sheldon Skinner, Iggy Wiggum, Etch Westgrin og Griff McDonald. Alle disse hadde tjenestegjort under Abraham Simpson under andre verdenskrig. Som tenåring viste Barney stort potensial. Han var på vei til Harvard University, før Homer introduserte han for øl, like før han skulle ta opptaksprøven. I følge episoden "She Used to Be My Girl" begynte han å drikke etter at kjæresten hans fra High School, Chloe Talbot, forlot Springfield for å bli en suksessfull TV-reporter. Barney tjenestegjorde i den amerikanske marinereserve sammen med Homer, Moe og Apu med sin egen mor som en høytstående offiser. Lavprisekspressen. Lavprisekspressen er et busselskap som driver rutekjøring på strekningene Oslo–Trondheim og Oslo–Kristiansand-Stavanger. Billettene selges via Internett etter "først til-mølla-prinsippet", og prisene øker etter hvert som avgangen fylles opp. Fram til januar 2008 drev selskapet også ruter på strekningene Oslo–Bergen og Oslo–Göteborg–København, men disse ble lagt ned på grunn av manglende lønnsomhet. Selskapet har utvidet avgangene mellom Oslo og Trondheim til også å gjelde avganger gjennom Østerdalen. Selskapet er eid av Unibuss Ekspress AS som er en del av konsernet Unibuss i Oslo. Administrerende direktør er Helge Bernhard Leite. Dave Matthews Band. Dave Matthews Band er en amerikansk rockegruppe fra Charlotteville i Virginia. Bandet ble stiftet i 1991 av Dave Matthews, Stefan Lessard, Boyd Tinsley, Carter Beauford, Peter Griesar og Leroi Moore. Sistnevnte døde i august 2008. Hans plass ble besatt av tidligere grammy-vinner Jeff Coffin. Griesar forlot bandet i 1993. Historie. Matthews ble oppdratt i kvekersamfunnet og begynte i 1986 på University of Virginia. Rundt i Charlotteville traff han andre musikkinteresserte og startet et jazzband, men uten bassist. Her kom Lessard inn. Deres første opptreden var i et privat selskap i 1991. 1997 - 1999. I 1997 begynte de å turnere hele Amerika og publiserte siden albumet Live at Red Rocks 8.15.95. Albumet fikk en del oppmerksomhet og inneholdt slagere fra de første tre albumene. Det samme året ga de ut sitt 3. album; Before These Crowded Streets RCA. Der samarbeidet de blant annet med Alanis Morrisette og produsent Steve Lillywhite. 2000 - 2003. I 2000 bygde bandet sitt eget studio i Charlotteville og begynte på neste album. Albumet er preget av konflikter mellom bandmedlemmene og dødsfall i Lillywhites familie. Det endte med at ingenting kom ut av studioarbeidet og Lillywhite fikk sparken. I oktober samme år dro bandet til Los Angeles og jobbet sammen med Glen Ballard. Etterhvert kom Everyday ut med EP-er som "The Space Between", "I Did It" og "Everyday". Men det som bandet hadde laget sammen med Lillywhite lekket ut på Internettet og disse ble bedre kjent som The Lillywhite Sessions. Fansen likte dette materialet bedre en "Everyday" og Dave Matthews Band gikk tilbake til studioet, denne gangen for å produsere Busted Stuff, som kom i 2002. 24. september 2003 spilte Dave Matthews Band på en gratis-konsert i Central Park for grunnskoler i New York. 2004 og videre. I 2004 kom DVD- og CD-magasinet "Dave Matthews Band: The Gorge", som inneholdt 6 CD-plater fra tre konsertkvelder i byen George i Washington. Samme år begynte bandet å selge Live Trax Vol. 1 fra sin offisielle web-side. På denne spilte blant andre Tim Reynolds, Béla Fleck og Jeff Coffin. Senere kom også Live Trax Vol. 2, og gjest var Carlos Santana. Høsten 2004 dro de tilbake til Charlotteville sammen med produsent Mark Batson. Denne gangen ble det Stand Up som ble publisert, med hit-er som "American Baby" og "Dreamgirl". I mars 2006 gikk gruppen tilbake til studio og jobbet før de skulle på turne i USA. Skreppvin. Skreppvin er et familienavn som stammer fra gården Skreppen sør for Åmot i Modum i Buskerud som på 1700-tallet het Skreppvinni. Ordet «skreppe» kan ha betydd "elvedele" og endelsen «vinni» kan ha betydd englandskap. Skreppvinni ble forkortet til "Skreppvin" og deretter til "Skreppen". Navnet Skreppvin ble tatt tilbake på 1920-tallet av en beboer på gården Skreppen. I dag er navnet i ferd med å dø ut da det er bare fem personer som bruker Skreppvin som familienavn, og ytterligere seks har det som mellomnavn. Tsirang. Tsirang dzongkhags plassering i Bhutan Tsirang (eventuelt "Chirang") er en av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Distriktets hovedstad er Damphu. Fylket er forholdsvis fruktbart, 800 km² stort og ligger etter bhutansk målestokk middels høyt, mellom 400 og 2000 moh. Fylket har dårlig dekning med henhold til elektrisitet, men gode forhold for hagebruk, åkerbruk og husdyrbruk. Gode veiforhold og nærhet til markeder blant annet i hovedstaden Thimpu gjør at landbruket har et godt utviklingspotensiale. Kosmologisk konstant. Den kosmologiske konstanten (vanligvis skrevet med den greske bokstaven lambda: Λ) ble fremsatt av Albert Einstein som del av hans generelle relativitetsteori, for å oppnå et statisk univers. Etter at Hubble-rødskiftet og Big Bang-modellen med et ekspanderende univers kom inn i bildet, la Einstein konseptet fra seg. Nye oppdagelser på 1990-tallet har imidlertid fornyet interessen for en kosmologisk konstant. Termen kan være positiv, negativ eller null. Den er energitettheten av tomt rom, den kan tenkes på som «kostnaden» av å ha rom. Den kosmologiske konstanten har negativt trykk. Hvis den var positiv, noe som ville bety at tomt rom hadde positiv energi, ville universets utvidelse ifølge den generelle relativitetsteorien akselerere (se mørk materie for detaljer). Einstein la termen inn i ligningene for den generelle relativitetsteorien fordi han mislikte at ligningene hans ikke tillot et statisk univers. Gravitasjon ville forårsake et univers som i utgangspunktet var i dynamisk likevekt, til å begynne å trekke seg sammen. For å motvirke sammentrekningen, la Einstein inn den kosmologiske konstanten. Like etter at Einstein utviklet sin teori, gjorde Edwin Hubble observasjoner som indikerte at universet ikke er i likevekt, men snarere utvider seg. Einsteins ligninger leder heller ikke til et univers i likevekt, selv med den kosmologiske konstanten, fordi likevekten er ustabil: Hvis universet utvider seg litt, frigjør utvidelsen vakuumenergi, noe som forårsaker videre utvidelse. Likeledes vil et univers som trekker seg sitt sammen, fortsette å trekke seg sammen. Slike små sammentrekninger er uunngåelige, da masse er ujevnt fordelt i universet. Einstein forlot den kosmologiske konstanten, og kalte det «sitt livs største tabbe». Ironisk nok er den kosmologiske konstanten fortsatt av interesse. Sent på 1990-tallet ble det gjort observasjoner av en sammenheng mellom avstand og rødskift, noe som indikerer at universets utvidelse akselererer. Hvis man antar at Einsteins kosmologiske konstant har en veldig liten positiv verdi, gir den en god forklaring på dette. Det verserer andre mulige årsaker til et akselererende univers, slik som kvintessens, men den kosmologiske konstanten er i de fleste henseender den mest økonomiske løsningen. Derfor inkluderer dagens kosmologiske standardmodell, Lambda-CDM-modellen, den kosmologiske konstanten, som er målt til å være i størrelsesorden 10-35s-2, eller 10-47GeV4, eller 10-29g/cm³, eller rundt 10-120 i reduserte Planck-enheter. Abraham Simpson. Abraham «Abe» J. Simpson (med stemme av Dan Castellaneta), også kalt Grampa Simpson, er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Han er født i Skottland, men emigrerte med familien til USA i ung alder. Han har vært medlem av frimurerne, det amerikanske kommunistpartiet og en forening for lesbiske og homofile. Biografi. Abe solgte i sin tid et hus han hadde tilegnet seg på et fikset gameshow for å finansiere Homer og Marges hus i 742 Evergreen Terrace, og ble sendt på gamlehjem tre uker etterpå, der han fortsatt bor. Han har fem nyrer som han fikk av Homer etter at hans egne nyrer var eksplodert. Han er også avhengig av piller for å holde nede produksjonen av østrogen. Abe er veteran fra andre verdenskrig der han tjente både i Europa og i Stillehavet. Han klarte aldri å skyte ned noe tysk fly under krigen, men gjorde opp for det og skjøt ned et fly i 1994. I løpet av krigen tilegnet han seg blant annet Jernkorset, og jobbet også en periode som can-can-danser i Berlin. Blant dem han hadde kommando over var Charles Montgomery Burns og faren til Barney Gumble, og sammen «frigjorde» de store mengder tysk kunst. Etter andre verdenskrig startet han en gård, men måtte gi opp geskjeften da kuene begynte å produsere sur melk (et resultat av at Homer hadde skremt dem). Etter dette jobbet han som sikkerhetsvakt ved en tranebær-silo. Abe har hatt en rekke romantiske forbindelser. Under andre verdenskrig gjorde han en britisk kvinne ved navn Edwina gravid, men forlot henne på grunn av kulturforskjeller. Etter krigen giftet han seg med Mona, men forholdet gikk i oppløsning da Mona endte på flukt etter at hun og andre aksjonister ødela Mr. Burns' biologiske krigføringslaboratorium. I løpet av denne tiden hadde han imidlertid minst ett sidesprang med en kvinne i Shelbyville og sønnen Herb som resultat. I sine eldre år har han hatt forhold til med-beboer ved gamlehjemmet, Bea Simmons, en kvinne ved navn Zelda og Marges mor Jacqueline Bouvier. Han har også hatt en affære med verdens eldste kvinne. Grampa Simpson sitter som regel på gamlehjemmet og kjeder seg, og får sjelden komme på besøk fordi Homer synes han er slitsom. Abe forteller gamle historier om og om igjen, han hører litt dårlig og ser litt dårlig og hukommelsen er ikke som den en gang var. Homer truer ofte med å plassere faren på et hjem, og blir minnet om at han har gjort det for flere år siden. Abe er kledd i rosa skjorte, lisseslips og grå bukser, og går mye i typiske «bestefar-tøfler». Han har en hes, rusten stemme og bruker små, runde briller. Sørskogbygda. Sørskogbygda er en bygd i østre del av Elverum kommune, Hedmark fylke. Formen Sørskogbygda ble innført i talemålet av lærer Sigurd Nergaard på begynnelsen av 1900-tallet. Tidligere var uttaleformen Synnersko'bygda, og i skrift gjerne Søndre Skogbygd. Sørskogbygda regnes fra elva Horna og østover til Våler grense. Av eldre gårder kan nevnes Vestre Sætre (Hemmer-Sætre), Østre Sætre, Lia, Værlia, Svea, Lindberget, Borg, Kynnberget, Siljuberget og Flisberget. Sentrum i Sørskogbygda ligger ved Østre Sætre, der det er kirke, dagligvarebutikk og grendehus (Sørskogbygda Samfunnshus). Sundance filmfestival. Sundance filmfestival er en filmfestival i USA med fokus på uavhengig film, dvs. film produsert av andre enn de store studioene. Den er den største av sitt slag i USA, og den blir avholdt årlig i byene Park City, Salt Lake City og Odgen i Utah, samt på Sundance Ski Resort. Festivalen består av flere konkurrererkategorier innen dramatiseringer og dokumentarer. I tillegg blir det vist filmer utenfor programmet. Historie. Festivalen startet i 1973 som Utah/US Film Festival, i et forsøk på å lokke filmskapere til staten Utah. Hovedfokuset i festivalen var å presentere en rekke retrospektive filmer, samt paneldebatter med filmskapere. En del av festivalen var også dedikert til filmer lagd utenfor studiosystemet, såkalte uavhengige filmer. Opp gjennom årene var flere ting med på å øke oppmerksomheten mot festivalen. Først at skuespiller Robert Redford, som selv bodde i Utah, ble involvert i festivalen ved å bli festivalens første formann. Senere ble festivalen flyttet fra september til januar, etter råd fra regissør Sydney Pollack, siden man da kunne utnytte skisenteret på stedet i å tiltrekke seg oppmerksomhet fra Hollywood. I 1985 ble driften av festivalen tatt over av Sundance Institute, en nullprofittorganisasjon som jobbet for å hjelpe uerfarne filmmakere, og i 1991 skiftet festivalen navn til det nåværende Sundance. Instituttet hjelper filmskapere gjennom paneldebatter og mulighet for å jobbe i workshops. Imidlertid ble ikke festivalen sett på som en viktig festival før etter 1989. 1989 var året da Steven Soderbergh hadde premiere på sin "Sex, løgner og videotape". Filmen ble veldig populær da den ble vist på festivalen, og distribusjonsrettighetene ble kjøpt opp av Miramax Films. Filmen, som hadde et budsjett på $1,2 millioner, endte opp med å spille inn nesten $25 millioner etter at Miramax slapp den nasjonalt. Studioene begynte dermed å få øynene opp for festivalen som en måte å skaffe seg billige suksesser på, og trykket på festivalen økte. Ut over 90-tallet økte antall visninger, og publikumstallet steg. På denne tiden fikk regissører som Kevin Smith ("Clerks."), Robert Rodriguez ("El Mariachi"), Quentin Tarantino ("De hensynsløse") og Jim Jarmusch ("Dead Man") sine gjennombrudd på festivalen. I øpet av de siste ti årene har imidlertid festivalen blitt offer for mange kommersielle fremstøt, ved at selskaper setter opp stands og lager happenings under festivalen. Festivalledelsen har oppfordret selskapene til heller å sponse de, slik at de støtter målet med festivalen. Festivalen har også blitt et «se og bli sett»-sted, til forargrelse fra de som er der for filmene, og tiltrekker seg årlig kjendiser som Ashton Kutcher, Demi Moore og Britney Spears. Festivalen har fått sitt navn etter «The Sundance Kid», Robert Redfords rollefigur i filmen "Butch Cassidy and the Sundance Kid". Kristen (navn). Kristen og Christen er norske og danske mannsnavn og er også engelske kvinnenavn. Navnene har opprinnelse i latinske "Christiānus" som betyr «tilhenger av Kristus». Utbredelse. "Kristen" var et populært mannsnavn på 1600-tallet. Formen "Christen" var populær på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Independent Spirit Awards. Independent Spirit Awards ble dannet 1984 under navnet FINDIE (Friend of Independents) Awards. Prisen man fikk var en pyramide av pleksiglass med skolisser inne i, et symbol på den usikre økonomien det var å produsere uavhengig film. Prisen skiftet navn i 1986 for bedre å vise at man satt pris på de talentene som jobbet kreativt utenfor det lukrative studiomiljøet. The Independent Spirit Awards blir presenter av Film Independent, en nonprofittorganisasjon som jobber med uavhengig film og filmmakere. Utdelingen blir holdt på vårparten i California, og vises på TV i USA. 6. serierunde i Tippeligaen 2006. 6. serierunde i Tippeligaen 2006 startet søndag 7. mai med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 8. mai klokken 19:00 med Viking mot Molde. Gabriel-Florent de Choiseul-Beaupré. Gabriel-Florent de Choiseul-Beaupré (født juni 1685, død 7. juli 1767) var biskop av Saint-Papoul og Mende i Frankrike. Han ble født i Dinant i Belgia. Den 16. mai 1716 ble han utnevnt til biskop av Saint-Papoul, bare 31 år gammel. Han ble bispeviet først to år senere, den 17. juli 1718. 17. oktober 1723 ble han biskop av Mende, og tok bispedømmet i besittelse 11. september 1724. I hans period som biskop herjet Beistet i Gévaudan i hans område. Choiseul-Beaupré, som var en tilhenger av jansenismen, forfattet i 1764 et hyrdebrev om Beistet, sterkt preget av jansenistisk tenkning: Beistet var sendt av Gud på grunn av lokalbefolkningens synder, det hadde aldri kommet hvis den hadde levd rettferdig. Han minnet om historier fra Det gamle testamente der Gud sendte plager og villdyr, og spurte foreldre som hadde mistet barn til Beistet om de ikke fortjente det som en straff. Beistet ville bli drept når Guds nåde vendte tilbake. Choiseul-Beaupré døde 7. juli 1767. Choiseul-Beaupré, Gabriel-Florent Choiseul-Beaupré, Gabriel-Florent Choiseul-Beaupré, Gabriel-Florent Choiseul-Beaupré, Gabriel-Florent Scáthach. Scáthach (irsk for "den skyggeaktige") var en krigerprinesse fra underverden Skyggenes land som trente den irske helten Cúchulainn fra Ulster i krigskunsten i henhold til Ulster-syklusen i irsk mytologi. Bakgrunn. Mytene om Scáthach er fragmentariske og stundom selvmotsigende, men en av dem mener hun var datteren av kongen av Scythia. Aoife, en annen fryktet kvinnelig kriger var etter sigende hennes søster. En kilde mener hun er mor til to sønner ved Cet og Cuar med en mann som vi ikke kjenner navnet på. Hun trener sønnene innenfor et hemmelig barlintre. En annen myte forteller at hun var mor til tre unge kvinner ved navn Lasair, Inghean Bhuidhe og Latiaran med en mann som het Douglas. Han var kanskje også far til datteren Uathach som også er lærer ved morens krigerskole. I henhold til myten levde Scáthach i enten Alba (det senere Skottland) eller kanskje Alpene. Noen tekster forbinder henne til øya Skye på Indre Hebridene i Skottland. I 1999 hadde et turistnettsted på øya et foto av noen ruiner fra en festning som ble beskrevet som Scathachs festning. Død. Scáthachs berømte elev var Cúchulainn som lærte sitt berømte kamphopp ved Scáthachs myndige ledelse og mottok det fantastiske spydet "Luin" eller "Gae Bolg" («mave-spydet») fra henne. Straks Gae-Bolg gled inn i kroppen på en fiende ville 30 mothakere åpne seg og slite maven i stykker på veg ut. Erotikk. Det er flere klare seksuelle assosiasjoner i mytene om Scáthach. Scáthach er den som innvier unge menn til krigskunsten, men er også den som gir dem «lårenes vennskap», det vil si at en eldre, mer moden kvinne innvier og rettleder de unge umodne menn i seksualitetens hemmeligheter. Hun innvigler også Cúchulainn tre ønsker ettersom hennes datter Uathach er blitt forelsket i ham og blir hans elskerinne mens han ble trent av moren. Det første ønsket er å bli trent som kriger, det andre er å gifte seg med hennes datter, og det tredje ønsket er å fortelle hans framtid. Når søsteren Aoife går i krig er Scáthach eller Uathach redd for ta Cúchulainn med seg i krigen i frykt for at Aoife vil drepe ham. Cúchulainn kjenner til Aoifes rykte som fryktesløs kriger og utfordrer henne til duell. Han har en fordel ettersom Scáthach har hvisket til ham om Aoifes eneste svakhet, hun verdsetter sin hest og stridsvogn høyest av alt. Duellen går som forventet til Aoifes fordel, men da distraherer Cúchulainn henne i et kritisk øyeblikk med å rope at stridsvognen er i vanskeligheter. Aoife vender hodet og da vinner Cúchulainn. Etter at Cúchulainn har vunnet over Aoife på krigsmarken vinner han i tillegg hennes hjerte. Hun blir hans elskerinne og føder ham en sønn som kalles for Conlai. Sønnens skjebne er å bli drept av sin far. Gjest Baardsen (film). "Gjest Baardsen" er en av de få virkelige filmklassikere i Norge (Regi Tancred Ibsen). Til tross for at det er 70 år siden den ble innspilt, blir den fremdeles sendt på TV. Filmen som er basert på Gjest Bårdsen, Norges angivelige svar på Robin Hood, består av både fiksjon og fakta, riktignok mye mer av det første. Mange mener dessuten at virkelighetens Gjest Baardsen ikke ligner på den sympatiske mannen som Alfred Maurstad fremstiller i filmen. Filmens handling er hentet fra en populær folkebok utgitt av Holger Sinding i 1880. Denne romanen var en fri og fantasifull gjendiktning av Gjest Baardsens selvbiografi. Scener til filmen ble spilt inn på gardstunet på Fuhr i Luster, ved Turtagrø på Sognefjellet og på Videseter på Strynefjellet. Handlingen - Begynnelsen. Filmen foregår i en tid preget av hungersnød. Norge har vært i krig med England og Sverige og tidene er vanskelige. Gjest Baardsen har kommet i klammeri med loven, visstnok på grunn av en bagatell. Men Gjest bryter seg ut, i stedet er det lensmannen som blir låst fast med håndjern. Og Gjest flykter stadig med lensmenn og godtfolk på slep. Dette sa pressen. Aftenposten skrev om filmen: «Møt mestertyven og folkehelten Gjest Baardsen – som stjeler fra de rike og gir til de fattige. Han lurer lensmann og fut opp i stry – og ingen fengsler eller lenker kan holde ham. Alfred Maurstad spiller folkehelten med en besettende friskfyraktighet, med kjempesleng og hardingfele og rømninger over fjord og fjell» Cinemateket i Oslo skrev: «Få norske filmer er preget av en slik fengende fart, et slikt humoristisk tempo. Ibsens regi er sikker, og dramaturgien upåklagelig. Mest minneverdig er imidlertid skuespilleren som gir liv til Gjest Baardsen. Alfred Maurstad spiller her på hele sitt mangeslungne register, og leverer en av norsk filmhistories fremste rolletolkninger. Hans gjøglerier, imitasjonskunster og påfunn gjør Gjest Baardsen til den rene fryd, en opplevelse som ikke bare hører julen til, men som kan avnytes når som helst». Sang. Alfred Maustad med orkester Dir: A. K. Nielsen spilte også inn disse to sangene i Oslo 20. februar 1940. De ble utgitt på 78-platen Telefunken T-8261, førstnevnte også på 78-platen Sonora 3748. Mende bispedømme. Mende bispedømme er et katolsk bispedømme i Frankrike. Det ble opprettet i det 3. århundre. Fra 1096 til revolusjonen i 1789 hadde biskopen av Mende verdslig makt som greve i området Gévaudan. Remsdaq. Remsdaq er en britisk produsent av komponenter og programvare tilknyttet sikkerhetsbransjen og Scada. Distributør i Norge er Westec AS. Westec. Westec AS er et norsk selskap med hovedkontor i Bergen, som installerer sikkerhetssystemer, og har levert sikkerhetsinstallasjoner til Forsvaret, Oslo Lufthavn Gardermoen, Bergen Havn m.m. Leverer totalløsninger innenfor adgangskontroll, videoovervåking, biometri og RFID. Ringvollklinikken. Ringvoll Klinikken er et privat behandlingssenter med hovedavdeling på tettstedet Ringvoll i Hobøl kommune i Østfold. Ringvoll Klinikken har leger og spesialister fra ulike fagfelt og er et alternativ til det offentlige helsevesen. Det tilbys en rekke legetjenester i tillegg til sykehustjenester som krever overnatting. Det finnes også en avdeling i Askim (avd. i tidligere Askim Sykehus) Earl Woods. Earl Woods (født 5. mars 1932, død 3. mai 2006) var en banebrytende afroamerikansk idrettsutøver, oberstløytnant i de amerikanske spesialstyrkene under vietnamkrigen og far til golfstjernen Tiger Woods. Woods var født og oppvokst i Manhattan i Kansas. Etter å ha blitt foreldreløs da han var 13 år gammel ble han oppdratt av sin søster. Han studerte ved Kansas State University med et stipend for å spille baseball, og ble den første farvede spilleren til å delta i serien Big Eight Conference, i 1951. Han ble tilbudt kontrakt for Kansas City Monarchs i negro-ligaene, men takket nei, graduerte fra universitetet i 1953 og begynte en karriere i hæren. Woods fullførte to oppdragsperioder i vietnamkrigen, den siste som offiser i U.S. Army Special Forces. Mens han tjenestegjorde i Vietnam møtte han sin blivende hustru, Kultida Woods, som er av thailandsk, kinesisk og nederlandsk herkomst. Han ble også venn med den vietnamesiske obersten Vuong Dang (Tiger) Phong, og det var dette vennskapet som medførte at han gav sønnen sin kallenavnet «Tiger». Woods pensjonerte seg fra militæret i 1974. Hans sønn Tiger Woods ble født 30. desember 1975, og innen han var tre år gammel ble han regnet som et vidunderbarn innen golf. Earl Woods publiserte mange av sine teknikker i oppfostringen av Tiger i to bøker: "Training a Tiger" og "Playing Through: Straight Talk on Hard Work, Big Dreams and Adventures with Tiger". Han ble kritisert av noen for å legge for stort press på sønnen sin i tidlig alder. Earl Woods National Youth Golf Academy ved Colbert Hills Golf Course i Kansas er oppkalt etter ham. Woods døde av prostatakreft (som han opprinnelig ble diagnostisert med i 1998) i sitt hjem i California. Landkommune. En landkommune var frem til 1992 en kommune som "ikke" hadde kjøpstadsrettigheter slik bykommunene hadde. Det formelle skillet mellom by- og landkommuner ble opphevet i kommuneloven av 25. september 1992. Idag er det ingen formell juridisk forskjell mellom landkommuner og bykommuner. En landkommune ble styrt av et kommunestyre som i tidligere tider ble kalt et herredsstyre. Lovverket satte strengere krav til en bykommune med hensyn til bl.a. skoletilbud. En bykommune kunne også stille strengere krav når det gjaldt bebyggelse, f.eks. innføring av murtvang. Det formelle skillet mellom by- og landkommuner ble opphevet i kommuneloven av 25. september 1992. I dag er det ingen formell juridisk forskjell mellom landkommuner og bykommuner, ut over det at noen kommuner "pynter seg" med bystatus og kaller sitt kommunestyre for bystyre. Jussportalen.no. Jussportalen.no er en norsks uavhengig nettavis innen lov og rett. Nettstedet har daglige jussrelaterte nyheter med hovedfokus på forbrukerrett, menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettssikkerhet. Herredsstyre. Herredsstyre er det samme som kommunestyre og er et gammelt ord fra den tiden landkommunene i Norge ble kalt for herreder. Man hadde herredsstyrer i landkommunene og bystyrer i byene. Det var egen lov for styret i herreder som var noe forskjellig fra loven for styret i byer. Kommuneloven fra 1992 gjør ingen forskjell på landkommuner og bykommuner. Alle Norges kommuner har kommunestyrer som velges i kommunestyrevalgene hvert fjerde år. Herredshus i herredene tilsvarer kommunehus eller rådhus. Familien Griffin. "Familien Griffin" (engelsk: "Family Guy") er en amerikansk tegnet komedie skapt av Seth MacFarlane for FOX i 1999. Serien ble stoppet i 2002, men positive tilbakemeldinger om seriens utgivelse på DVD og gjenutsendelser på Cartoon Networks Adult Swim fikk FOX til å gjenoppta produksjonen av serien i 2005. Til nå er serien en av få TV-serier som har blitt stoppet og brakt tilbake på grunn av publikumsønsker, og er også en av få serier som har fått gjenstartet produksjonen av det samme selskapet som stoppet den (se "Cagney and Lacey" og "Doctor Who"). Serien er for øyeblikket inne i sin elvene sesong i USA. Episoder. Rekkefølgen i denne listen tilsvarer opprinnelig sendedato på FOX. Det kan nevnes at rekkefølgen og sesonginndelingen er noe annerledes på europeiske (og dermed norske) DVD-utgivelser. Sesong 4 (2005–2006). Denne sesongen er delt i sesong 4 "og" 5 på europeiske DVD-utgivelser (region 2). Sesong 5 (2006–2007). Denne sesongen regnes som sesong 6 på europeiske DVD-utgivelser (region 2). Sesong 6 (2007–2008). Denne sesongen regnes som sesong 7 på europeiske DVD-utgivelser (region 2). Sesong 7 (2008–2009). Denne sesongen regnes som sesong 8 på europeiske DVD-utgivelser (region 2). Sesong 8 (2009–2010). Denne sesongen regnes som sesong 9 på europeiske DVD-utgivelser (region 2). Sesong 9 (2010-2011). Denne sesongen regnes som sesong 10 på europeiske DVD-utgivelser (region 2). Filmer og spesialepisoder. September 2005 kom direkte-til-DVD-filmen Stewie Griffin: The Untold Story som er den første helaften tegnefilmen med Family Guy. Denne ble senere oppdelt i tre vanlige episoder med små justeringer og sendt på TV under titlene "Stewie B. Goode", "Bango Was His Name Oh!" og "Stu and Stewie's Excellent Adventure". I forbindelse med episode nummer 100 ("Stewie Kills Lois" i sesong 7) kom spesialepisoden The Family Guy 100th Episode Special der Seth McFarlane intervjuer (?) folk om serien og leder oss gjennom en del tilbakeblikk på hva serien har bydd på fram til nå. En webepisode (episode utgitt på Internett) som het Up Late With Stewie and Brian kom i februar 2007 der Stewie og Brian leder et talkshow. Johnny Knoxville Adgangskontroll. Adgangskontroll er fellesbetegnelse for alle automatiserte systemer som har som formål å kontrollere individers adgang til avgrensede områder. Dette fungerer vanligvis ved at personen som skal ha adgang til et område autentiserer seg, normalt ved å benytte et adgangskort mot en kortleser og taster en personlig kode (PIN). Gyldig autentisering gir tilgang, normalt ved å låse opp, åpne døren, porten eller bommen, og personen slipper inn i området. Vanlige bruksområder for adgangskontroll er flyplasser, sykehus, militære installasjoner, havneterminaler, kontorbygg og hoteller. Adgangskontroll benyttes ikke kun til vanlige dører, men også til Rotasjonsporter, bommer, porter, heiser og sluser. Systemtyper. Det skilles i hovedsak mellom adresserbare og ikke-adresserbare systemer. I ikke-adresserbare systemer opererer hver dør som en selvstendig enhet og slipper gjennom kort som er programmert med matchende parametre. Denne formen for adgangskontroll er mye utbredt på hoteller og overnattingssteder. Fordelen med denne systemoppbyggingen er først og fremst at den er økonomisk besparende, og man slipper omfattende infrastruktur. Ulempen er at man ikke kan operere hele systemet fra et sentralt punkt, og sikkerhetsnivået blir da lavere fordi man potensielt har større terskel for å kunne sperre bruk av adgangskort. I tillegg vil sentral overvåking og rapportering i sanntid være umulig. Adresserbare systemer er bygget opp rundt en sentral server som administrerer adgang og kommuniserer med dørkontrollere. En operatør av et adresserbart system vil kunne se status på adgangskontrollerte dører i sanntid, samt kunne gjøre endringer mht. hvilke kort som skal slippe gjennom hver dør. I et adresserbart system er også sentral rapportering av hendelser en hovedårsak til at virksomheter som ønsker høyt sikkerhetsnivå velger en slik løsning. Det finnes en rekke forskjellige måter for sentral server å kommunisere med dørkontrollere på. Tradisjonelt sett har produsentene av hardware valgt kjente industristandarder som LON og RS-232, mens nyere systemer utvikles med kommunikasjon over IP. Fordelen ved bruk av IP og standard ethernet er at man som regel kan benytte eksisterende infrastruktur som benyttes for data og telefoni. Identifisering. Det finnes en rekke forskjellige leverandører og produsenter av systemer og kortlesere. Blant de få standarder som finnes er Wiegand den mest brukte metode for kommunikasjon mellom kortleser og kontrollenhet. Innenfor denne standarden brukes en rekke forskjellige teknologier. Tradisjonelt har det stort sett vært brukt magnetstripe-lesere, men etter tusenårskiftet har berøringsfri teknologi tatt over mer og mer. Berøringsfri teknologi er stort sett mer kostbar i innkjøp enn magnetstripe-teknologi, men har langt høyere levetid på både kortlesere og adgangstegn. I tillegg er det vanskeligere å kopiere et trådløst adgangstegn enn et magnetstripekort. De mest brukte trådløse standardene her er Proximity og MiFare. Begge disse er basert på passive databrikker som ikke trenger innebygget strømforsyning for å fungere. Teoretisk er det da ingen begrensning i levetiden for disse brikkene. Måten disse fungerer på er at kortleser sender ut en elektromagnetisk puls som adgangsbrikken fanger opp. Energien fra denne pulsen er tilstrekkelig til at brikken klarer å sende tilbake en datapuls som identifiserer adgangsbrikken. Rekkevidden for denne teknologien er stort sett mindre enn 50cm. Ved bruk av aktive databrikker kan rekkevidden økes, men aktiv RFID-teknologi blir sjelden brukt mot adgangskontrollsystemer. De siste årene har også biometriske identifiseringsmetoder blitt presentert i markedet, men foreløbig har Datatilsynet stoppet forsøk på installasjon av adgangskontrollsystemer basert på biometri i Norge. Forat et adgangskontrollsystem skal ha juridisk rett til å lagre opplysninger om en persons bruk av sitt adgangstegn, må det foreligge en mekanisme som (rimelig) sikkert knytter personen mot adgangstegnet. Dette løses i nesten alle tilfeller ved hjelp av en PIN-kode som bare den rettmessige personen skal kjenne. Uten en slik identifisering skal ingen historikk som kan knyttes til personer kunne lagres og benyttes i f.eks. etterforskning av kriminelle handlinger. Ved bruk av PIN eller annen sikker identifisering kan slike opplysninger lagres i opptil 10 døgn før de slettes. Integrasjon mot tilstøtende systemer. De fleste adgangskontrollsystemer kan også benyttes som system for innbruddsalarm. I tillegg til overvåking av adgangskontrollerte dører kan frittstående sensorer monteres perifert. Dette kan f.eks. være infrarøde følere, glassbrudd-detektorer, trafikksløyfer, magnetkontakter osv. Noen systemer inneholder også SCADA-funksjonalitet som gjør at styring av f.eks. varme, ventilasjon og kjøling kan integreres i samme system. Det norske sikkerhetsmarkedet. Svært ofte sammenstilles kontrakter på adgangskontroll med videoovervåking. Mange aktører integrerer gjerne adgangskontroll og videoovervåking slik at all sikkerhet kan overvåkes og styres fra et felles grensesnitt. Mange systemer tillater også at hendelser i adgangskontrollsystemet trigger styring eller opptak av kamera. Standfugl. En standfugl er en fugleart som har tilhold i tilnærmet det samme området hele året, og som ikke har tilhold nærmere ekvator om vinteren, slik som en trekkfugl. En standfugl kan likevel foreta mindre forflytninger lokalt på vinterstid, eller samles i omstreifende flokker. Eksempler på norske standfugler er blåmeis, kjøttmeis, flaggspett, kattugle og skjære. Dagtrekk. Noen standfugler, som kråke og kaie, drar på dagtrekk og overnatter i samlet flokk. Andre, som skjære, er en ren standfugl og holder beveger seg svært lite Adgangskort. Adgangskort er identifikasjons-kort for bruk ved bemannede adgangspunkter eller automatiserte adgangskontrollanlegg. De mest benyttede typer teknologi er Prox, Mi-Fare, Mag-stripe og RFID. Blodåre. Blodårene er del av sirkulasjonssystemet, og har som oppgave å være en transportåre for blod i en organisme. Arterier er blodårer som transporterer blod fra hjertet til kroppen, mens vener er blodårer som transporterer blod fra kroppen til hjertet. Typer. Blodårene benevnes som "arterielle" eller "venøse", avhengig av om strømretningen i blodåren er i retning fra eller til hjertet. Begrepet «arterielt blod» henspiller allikevel på blod som er mettet med oksygen, selv om arteria pulmonalis frakter «venøst blod» og blodet i vena pulmonalis er rikt på oksygen. Anatomi. Alle blodårer har den samme histologiske struktur. Bekledning av den indre overflate er av endotel, utenfor dette finner man subendotelielt bindevev. Deretter følger et lag med muskelvev av typen glatt muskulatur, som er velutviklet i arterier. Ytterst finner man et nytt lag med bindevev, som kalles adventitia, som bl.a. inneholder nerver som forsyner muskulaturen i karveggen, samt små kapillarer (i større arterier) som sørger for blodforsyning til selve karveggen. Kapillærer består av ikke stort mer enn et lag endotel og enkelte ganger litt bindevev. I anatomi, er begrepet som brukes når en blodåret flyter sammen med en annen for å danne en region med diffus blodforsyning, kjent som en anastamose. Dette er viktig i forskjellige områder av en organisme, ettersom blokkering av en blodåre kan kompenseres ved at de andre blodårene i anastomosen kan besørge blodforsyning til det angjeldende organ/vev. Fysiologi. Vaskulitt er en inflammasjon i åreveggen, som kan skyldes f.eks. autoimmun sykdom eller infeksjon. Trekkfugl. Trekkfugl er en fugleart som forflytter seg fra nordlige eller sydlige breddegrader om sommeren (i hekketiden), og til områder nærmere ekvator om vinteren, i motsetning til en standfugl. Fugletrekk betegner den regelmessige forflytningen som mange fugler foretar mellom hekkeplassen og overvintringsområdet. De fleste trekkfugler på den nordlige halvkule forflytter seg fra nord til sør om høsten og tilbake igjen om våren. Den kanskje mest ekstreme trekkfuglen man kjenner til er rødnebbterne, som trekker fram og tilbake mellom hekkeplassene i Arktis og overvintringsområdene i Antarktis hvert år. Mange fuglearter samler seg i flokker før avreisen sørover. Avstand for trekk varierer i stor grad mellom arter, fra enkelte måker og gjess som kun trekker korte avstander til Rødnebbterne som trekker fra arktiske til antarktiske strøk. Eksempler på norske trekkfugler er svaler, seilere, stær, erler, terner, gjess og gjøk. Noen av disse, for eksempel gjess, kan likevel tilrettelegge seg som standfugl. Kortleser. Til adgangskontroll eller ved betalingstransaksjoner kan kortleseren ha et tastatur for inntasting av PIN. Det finnes også kortlesere som tar i bruk biometri for ekstraordinær identifisering. Oslofjord Convention Center. Oslofjord Convention Center er et kommersielt konferansesenter som ligger i Melsomvik (i Stokke kommune) i Vestfold. Fram til 1. april 2011 ble anlegget drevet under navnet Brunstad konferansesenter. Det ble også omtalt som Brunstad stevnested, Brunstad Conference Center eller kun Brunstad. Stedet eies av "Stiftelsen Brunstad Konferansesenter" som er knyttet til Brunstad Christian Church, også kalt Smiths venner, og drives av selskapet Oslofjord Convention Center AS. Aksjekapitalen er på 60 millioner kroner og 65% av aksjene i selskapes eies av Den Kristelige Menighet i Oslo og Follo, Grenland, Eiker, Tønsberg, Drammen og Hallingdal. Randi Smith er administrerende direktør. Driften av konferansesenteret er adskilt fra menighetenes virksomhet. Historie. Brunstad Christian Church kjøpte eiendommen på Brunstad i Stokke i 1956, og den har siden vært meget sentralt i Brunstad Christian Church virksomhet. Fra å være et sted for interne stevner, ble strategien for Brunstad endret etter 2000. En stor utbygging ble startet, hvor det gamle menighetslokalet med plass til 4 700 personer ble erstattet med et nytt med 6 800 sitteplasser. Teltplassen med over 600 plasser ble bygget om og har gjort plass til nesten like mange hytter, som er kjøpt av medlemmene på åremål. Drift og utvikling av menighetens virksomhet på Brunstad baseres fortsatt i stor grad på dugnad, men er nå adskilt fra den kommersielle virksomheten. Både ved utbygging og under menighetens arrangement brukes medlemmer fra bevegelsen som arbeidere på frivillig basis, eller mot en beskjeden godtgjørelse. Store deler av utbyggingen har blitt gjort ved innsats av det såkalte A-laget, hvor ungdommer fra bevegelsen fra hele verden deltar og jobber på frivillig basis. Konferansesenteret. Brunstad konferansesenter ble stiftet i februar 2003, og sto ferdig sommeren 2004. Den 1. oktober 2004 hadde senteret offisiell åpning. Konferansesalen på er på 4 800 kvadratmeter, og kan etter forskriftene romme 6 800 sittende og 700 stående. Konferansesalen har et lydanlegg på 100 000 watt, utstyrt for storskjerm- og TV-produksjon, 20 000 ansilumen projektorer, 6,0 x 4,5 meter skjermer, up-link-stasjon for satellitt, IP-TV-distrubisjon, simultantolkeanlegg for 20 språk og fjerntolking av tretten språk. Senteret har kaffebar; kafeteria, med bankettservering for 2 500, med et totalt areal på 2 100 kvadratmeter; fast-food-restaurant; buffetrestaurant og isbar. Arrangementer. Fra 2005 har senteret vært åpent for andre arrangementer. Et av de største arrangementene som er arrangert på Brunstad er Arctic Equestrian Games, som er Norges største hesteshow, og ble avholdt for første gang i februar 2006. Arrangementet avholdes nå hvert år. Navnebytte. 1. april 2011 byttet Brunstad konferansesenter navn til Oslofjord Convention Center. Årsaken var at eierne ønsket å fremstå som en tydeligere kommersiell aktør og løfte stedets profil til noe mer tydelig. Utne. Utne er en bygd i Ullensvang kommune i Hardanger. Utne ligger nord på Folgefonnhalvøya, på sørsiden av Utnefjorden, vest for innløpet til Sørfjorden. Utne er trafikknutepunkt mellom Bergen og Oslo når man velger å reise over Haukeli. Hver sommer frakter fergen mellom Utne og Kvanndal mange tusen turister som velger den storslåtte naturen i Hardanger. På Utne ligger Utne kirke, som ble bygget i 1895. På Utne ligger et av Norges eldste hotell, Utne Hotell, som fikk bevilling i 1722. Hardanger Folkemuseum ligger 200 meter fra fergekaien. Hovedkontoret til Sparebanken Hardanger ligger også på Utne. 1 km fra Utne i retning av Jondal ligger Norges største fruktlager, hvor moreller, plommer, epler og pærer fra distriktet blir sortert og pakket. Riksvei 550 går forbi Utne til Odda og Jondal. Othello (brettspill). Othello (ofte kalt Reversi) er et brettspill der spillebrettet består av 8 x 8 ruter. Spillet gjennomføres ved at brikker med en svart side og en hvit side plasseres på spillebrettet og snur brikker av motstanderens farge, alt etter plassering av egne og motspillers brikker. Spillet omtales ofte med uttrykket: «A minute to learn, a lifetime to master». Det arrangeres årlige NM, VM og nordisk mesterskap i Othello. Norge arrangerte VM i Othello i Oslo 19-22. november 2008. Beste norske VM-prestasjoner er Thomas Heibergs 2.plass i 1977 og Jan Kristian Hauglands 4.plass i 1999. To ganger har en nordmann vunnet Nordisk mesterskap: Johan Dovland i 2006 og Martin Ødegård i 2007. Ishockey-VM 2006. Verdensmesterskapet i ishockey i 2006 ble arrangert i Riga, Latvia, 5. mai til 21. mai. 16 lag deltok, fire grupper der de tre beste i hver gruppe gikk videre til mellomrunden. Sverige ble verdensmester, Tsjekkia tok sølv og Finland bronse. Gruppe A. Fredag 5. mai Finland – Slovenia 5 – 3 (1-2,2-1,2-0) Latvia – Tsjekkia 1 – 1 (1-1,0-0,0-0) Søndag 7. mai Tsjekkia – Slovenia 5 – 4 (4-1,1-2,0-1) Finland – Latvia 5 – 0 (0-0,2-0,3-0) Tirsdag 9. mai Slovenia – Latvia 1 – 5 (1-0,0-4,0-1) Tsjekkia – Finland 3 – 3 (2-1,1-0,0-2) Gruppe B. Lørdag 6. mai Sveits – Italia 3 – 1 (0-0,0-1,3-0) Ukraina – Sverige 2 – 4 (1-1,1-2,0-1) Mandag 8. mai Sveits – Ukraina 2 – 1 (2-0,0-1,0-0) Sverige – Italia 4 – 0 (2-0,1-0,1-0) Onsdag 10. mai Italia – Ukraina 2 – 4 (0-1,1-1,1-2) Sverige – Sveits 4 – 4 (1-0,0-1,3-3) Gruppe C. Lørdag 6. mai Hviterusland – Slovakia 2 – 1 (0-0,2-1,0-0) Russland – Kasakhstan 10 – 1 (4-1,4-0,2-0) Mandag 8. mai Russland – Hviterussland 3 – 2 (1-0,0-2,2-0) Slovakia – Kasakhstan 6 – 0 (0-0,3-0,3-0) Onsdag 10. mai Slovakia – Russland 3 – 4 (2-2,1-1,0-1) Kasakhstan – Hviterussland 1 – 7 (1-1,0-3,0-3) Gruppe D. Fredag 5. mai USA – Norge 3 – 1 (0-1,1-0,2-0) Danmark – Canada 3 – 5 (0-3,3-0,0-2) Søndag 7. mai USA – Danmark 3 – 0 (0-0,2-0,1-0) Canada – Norge 7 – 1 (3-0,4-0,0-1) Tirsdag 9. mai Norge – Danmark 6 – 3 (1-2,3-0,2-1) Canada – USA 2 – 1 (0-1,1-0,1-0) Mellomrunden. Lagene tar med seg resultene fra det innledende gruppe-spillet mot de lag som kommer i samme gruppe i mellomrunden. Gruppe E. Canada – Latvia 11 – 0 (4-0,1-0,6-0) Tsjekkia – Norge 3 – 1 (0-1,2-0,1-0) Finland – USA 4 – 0 (1-0,2-0,1-0) USA – Latvia 4 – 2 (0-0,2-1,2-1) Norge – Finland 0 – 3 (0-1,0-1,0-1) Canada – Tsjekkia 4 – 6 (1-3,2-1,1-2) Finland – Canada 2 – 4 (1-2,0-1,1-1) Tsjekkia – USA 1 – 3 (0-2,1-0,0-1) Latvia – Norge 4 – 2 (2-0,1-1,1-1) Gruppe F. Russland – Ukraina 6 – 0 (1-0,0-0,5-0) Sveits – Slovakia 2 – 2 (0-1,0-1,2-0) Sverige – Hviterussland 4 – 1 (4-0,0-0,0-1) Ukraina – Hviterussland 1 – 9 (0-1,1-3,0-5) Russland – Sveits 6 – 3 (1-0,1-2,4-1) Slovakia – Sverige 5 – 2 (2-0,2-2,1-0) Sverige – Russland 3 – 3 (1-2,2-0,0-1) Sveits – Hviterussland 1 – 2 (0-1,1-1,0-0) Ukraina -Slovakia 0 – 8 (0-1,0-4,0-3) Nedflyttingsgruppen. Italia – Kasakhstan 3 – 2 (1-0,0-2,2-0) Slovenia – Danmark 3 – 3 (0-2,1-1,2-0) Italia – Danmark 0 – 5 (0-1,0-1,0-3) Kasakhstan – Slovenia 5 – 0 (2-0,3-0,0-0) Danmark – Kasakhstan 3 – 2 (1-0,1-1,1-1) Slovenia – Italia 3 – 3 (1-0,2-1,0-2) Kvartsfinaler. Sverige – USA 6 – 0 (2-0,2-0,2-0) Canada – Slovakia 4 – 1 (0-1,1-0,3-0) Russland – Tsjekkia 3 – 4 (1-0,0-0,2-2,0-1) Finland – Hviterussland 3 – 0 (1-0,0-0,2-0) Semifinaler. Tsjekkia – Finland 3 – 1 (0-1,1-0,2-0) Canada – Sverige 4 – 5 (2-3,1-2,1-0) Bronsefinale. Canada – Finland 0 – 5 (0-1,0-2,0-2) Finale. Tsjekkia – Sverige 0 – 4 (0-2,0-2,0-0) Svarthus. a>.Svarthus (engelsk: "blackhouse") er en tradisjonell hustype som var svært vanlig i Skottland på Hebridene og Highlands, foruten også på Irland. Husene ble vanligvis bygget med doble vegger av steingjerder som ble pakket med jord og mose. Taket var bygd av tre og dekket med torv, men stråtak av halm ble også stundom brukt. Gulvet var vanligvis enten trampet jordgulv eller steinheller. Midten av huset var forbeholdt ildstedet. Det var derimot ingen form for pipe som røyken kunne slipp ut av, men isteden trakk den seg gjennom taket. Det er mulig at navnet er en beskrivelse av at husene ikke hadde vinduer og det var ganske røykfylt og mørkt innenfor. Svarthusene ble også brukt som ly for buskapen sammen med menneskene. Folk levde i den ene enden og dyrene i den andre enden med en skillevegg i mellom. Svarthusene lignet en god del på de norrøne langhusene, bortsett fra at de var stort sett mindre og manglet pipe. Moderne hus ble introdusert på slutten av 1800-tallet, spesielt for å skille dyrene fra menneskene. De nye bygningene ble kjent som «hvithus» ("whitehouse") og erstattet ganske hurtig de gamle svarthusene, men i 1960 var det fortsatt ni svarthus i bruk i landsbyen Arnol på Hebridene. En gruppe hus på Hebridene som nå er blitt restaurert som svarthus landsbyen Gearrannan, ble forlatt så sent som i 1974. Blönduós. Blönduós, med offisielt navn Blönduósbær er en kommune på nordsiden av Island, i regionen Norðurland vestra, med 903 innbyggere ved utgangen av 2005. Blönduós ligger i nærheten av elven Blanda, ca. 244 kilometer fra hovedstaden Reykjavík. Byen har nordiske vennskapsbyer Moss, Karlstad, Horsens og Nokia (by). Selfoss (foss). Selfoss er en 10 meter høy foss i elven Jökulsá á Fjöllum. Lenger ned i elven er Dettifoss og Hafragilsfoss. Selfoss er fredet, sammen med naturparken i Jökulsárgljúfur. Vines. Vines er et sted i Ullensvang kommune i Hordaland. Vines ligger på Folgefonnhalvøya mellom Utne og Jondal. Det blir regnet som en av mange fruktbygder i Hardanger. Vines fikk postkontor i 1881, men først i 1887 fikk Vines postkontor datostempel, to-rings av vanlig type. Postens rasjonalisering førte til at Vines postkontor ble nedlagt i 1974. Tidligere var der også anløp for dampskip. Bygda har fremdeles barneskole med 29 elever skoleåret 2008/2009. Vines ligger ved fylkesvei 550. Helene Bøksle. Helene Margrete Bøksle (født 1. april 1981 på Frydnes i Harkmark i Mandal) er en norsk sanger og skuespiller. Hun skriver det meste av materialet sitt selv, i en blandingsjanger mellom folkemusikk, pop og folkrock. Hun fikk sitt store gjennombrudd i 2009 med juleplata "Det hev ei rose sprunge" som solgte til platinaplate, til tross for at den ikke ble markedsført. Hun har også ved flere anledninger sunget sammen med artister som Bjørn Eidsvåg, David Urwitz, Kurt Nilsen, Secret Garden og Vamp. Bakgrunn. Bøksle er datter av Ivar Bøksle og vokste opp på Frydnes innerst i Harkmarkfjorden like utenfor Mandal. Hun er utdannet ved Nordisk Institutt for Scene og Studio Musikkarrière. Som 13-åring sang Bøksle under utdelingen av Nobels fredspris. Høsten 2003 deltok hun i talentkonkurransen Kjempesjansen på NRK sammen med Hannah Wilder på hardingfele. Hun stilte med låten «Heiemo og nykkjen», en moderne framførelse av middelalderballaden «Nøkken som belar». Hun kom til finalen, hvor hun framførte den tyske folketonen og julesalmen «Det hev ei rose sprunge», og endte på fjerdeplass. Julen 2003 opptrådte hun under Frelsesarmeens julekonsert med «Det hev ei rose sprunge» og opptrådte sammen med Sissel Kyrkjebø, Jan Werner Danielsen og Maria Arredondo. I september 2004 satte Bøksle opp musikkforestillingen "Elverhøy" i Ravnedalen i Kristiansand. Den trakk over 5 000 tilskuere og dette arrangementet ble senere gjentatt tre år på rad. Bøksle har levert vokal til temamusikken til videospillet ', komponert av Knut Avenstroup Haugen i 2009. Denne musikken mottok en rekke priser verden over, blant annet Hollywood Music Awards for beste spill-musikk. Samme år opptrådte hun også på Spellemannprisen 2009 med utdrag derfra, og i oktober var også med i NRK-programmet "Beat for Beat". I 2010 turnerte Bøksle i Kina med musikerne Markus Lillehaug Johnsen (gitar) og Stein Inge Brækhus (perkusjon) i regi av Rikskonsertene med 17 konserter på to uker. Lille julaften og 2. juledag 2010 hadde Bøksle en halv times julekonsert med Kringkastingsorkesteret (KORK) på NRK 1 med over 700 000 seere. I 2011 deltok Bøksle i Melodi Grand Prix 2011 med melodien «Vardlokk». I den første delfinalen på Ørlandet 15. januar gikk hun direkte videre til finalen i Oslo Spektrum. Selfangst. Inuit fanger sel ved pustehull. Bilde fra ca 1890 Selfangst, dvs kommersiell fangst av viltlevende sel, utøves i vår tid av landene Norge, Canada og Russland i de nordatlantiske farvann. De viktigste arter, økonomisk sett, er grønlandssel, klappmyss og storkobbe. Den norske fangsten foregår i to områder, omtalt som "Østisen" og "Vesterisen". Østisen er områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone. Vesterisen er havområdene ved Grønland. De norske fangstkvotene for sel fastsettes etter anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, Den nordvestatlantiske fiskeriorganisasjon og Havforskningsinstituttet. Norges kvoter i 2007 var på til sammen 46 200 voksne dyr, hvorav 15 000 i Østisen og 31 200 i Vesterisen. Russland har forvaltningsansvar for bestanden i Østisen, mens bestandene i Vesterisen er spredt over flere lands fiskerijursidiksjoner. Ulykkene i Vestisen inntraff i 1952 da fem norske selfangstskuter fra Troms og Sunnmøre med tilsammen 78 mann ombord forsvant under en kraftig storm i Vestisen ved Grønland. Seljakt i norske farvann foregår i begrenset omfang etter havert, steinkobbe, ringsel og grønlandssel. Alexis Bledel. Kimberly Alexis Bledel (født 16. september 1981) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er kanskje mest kjent for sin rolle i TV-serien "Gilmore Girls", samt for filmene "Tuck Everlasting", "Sin City" og "The Sisterhood of the Traveling Pants". Tidlig liv. Bledel ble født i Houston i Texas. Hennes far, Martin Bledel, er argentinsk, og hennes mor, Nanette ble født i Mexico av amerikanske foreldre. Alexis har en yngre bror, Eric David Bledel, som ble født i 1986. Bledels foreldre oppfordret henne til å prøve seg på teaterscenen i en alder av åtte, slik at hun skulle bli kvitt skyheten sin. Den lovende skuespillerinnen opptrådte deretter i en lokal produksjon av "Our Town" og "The Wizard of Oz", før hun ble oppdaget på et kjøpesenter og gitt en jobb som modell. Karriere. Bledel studerte på Page Parkes senter for modellarbeid og skuespill, og gikk ut med en grad innen film på New York Universitys Tisch School of the Arts, før hun fikk rollen som «Rory Gilmore» i "Gilmore Girls". i 2002 ble hun stemt fram som en av de «heteste stjernene under 25» i ungdomsbladet "Teen People". Blant hennes tidligste filmroller var en cameoopptreden i filmen "Rushmore", som ble spilt inn i hjembyen hennes. I 2000 begynte hun i serien "Gilmore Girls", og siden har hun også hatt en del roller i filmer og musikkvideoer. I 2007 ble "Gilmore Girls" avsluttet. I 2004 spilte Alexis i filmen "Tuck Everlasting". I 2005 spilet Alexis rollen som Lena Kaligaris sammen med Blake Lively (kjent fra "Gossip Girl"), America Ferrera (kjent fra "Ugly betty") og Amber Tamblyn i filmen "The Sisterhood of the Traveling Pants". Hun skal også spille samme rolle i "The Sisterhood of the Traveling Pants 2". Fakta. I den første sesongen av "Gilmore Girls" ble det så mye kaffedrikking at Bledel ble lei. Bledel kan ikke fordra kaffe. Siden hennes rollefigur i "Gilmore Girls", «Rory», elsker kaffe, må produsentene fylle koppen hennes med cola eller te for at det skal se troverdig ut. Hun vokste opp med å snakke spansk, og lærte ikke engelsk før hun begynte på skolen. Mange ble overrasket da et spansk blad intervjuet henne og hun plutselig slo om til spansk. I en episode snakker Rory spansk, men her later Bledel som om hun ikke kan språket, og snakker gebrokkent. Hun ble modell da hun var 14 år. Dr. T og kvinnene. "Dr. T og kvinnene" er en filmkomedie fra 2000. Den er regissert av Robert Altman, og har Richard Gere i hovedrollen som Dr. T. Filmen ble distribuert av Artisan Entertainment. Handling. Dr. Sullivan Travis («Dr. T») er en rik gynekolog fra Dallas, som behandler de rikeste damene i Texas. Han opplever at livet hans begynner å falle fra hverandre da hans kone, Kate, får nervøst sammenbrudd og blir sendt til statens mentalsykehus. Dr. Ts eldste datter, Dee Dee, planlegger å gjennomføre sitt planlagte bryllup til tross for at hun bærer på en hemmelighet om at hun er lesbisk og har følelser for Marilyn, brudepiken. Dr. Ts yngste datter, Connie, er svært opptatt av konspirasjonsteorier, og har sin egen måte å gjøre det meste på. Dr. Ts lojale sekretær Carolyn har romantiske følelser for ham, som forøvrig ikke blir gjengjeldt. I tillegg må han forholde seg til Peggy, svigerinnen som bryr seg med det meste. Den eneste som tilbyr hjelp og trøst er Bree, en golfinstruktør. SoddJazz. SoddJazz (etablert på Inderøy i 1995) er en norsk jazzfestival, arrangert årlig i april/mai. Det arrangeres av Inderøy Jazzforum, som igjen er sentrert rundt lærere og elever på jazzlinja ved Sund folkehøgskole, samme sted. Av andre bidragsytere kan nevnes Midt-Norsk Jazzsenter og i noen grad Jazzlinja (NTNU). Sentrale initiativtakere og ledere av festivalen gjennom årene har bl.a. vært Sverre Gjørvad, Olav Kallhovd, Njål Ølnes og Eirik Hegdal. Soddjazz har som mål å presentere musikk av høy kvalitet. Hoveddelen av programmet har ligget innen det som kan betegnes som moderne jazzmusikk, men programmet har også inneholdt samtids-, tradisjons-, crossover- og verdensmusikk, performances, seminarer og workshops. Festivalen har i flere år dessuten arrangert godt besøkte kirkekonserter, med bl.a Come Shine, Solveig Slettahjell, Kristin Asbjørnsen og Christian Wallumrød ensemble. Vigleik Storaas, Stian Carstensen, Melvin Peters, Arve Henriksen, Christian Wallumrød, Paal Nilssen-Love, Mats Eilertsen, Håvard Wiik, Kjetil Møster, Tor Haugerud, Rolf-Erik Nystrøm og Ståle Storløkken. Kjell Bendiksen, Morten Krogvoll, Silje Sagfjæra, Arne Nøst, Jørgen Nash, Vigdis Dagsdatter Øien, Tore Hansen, Terry Nilssen-Love, Barbro Maria Tiller, Ingri Egeberg og Gunhild Vatn. Nils Aas kunstverksted brukes også som konsertlokale, bl.a for solokonsertene. Andre lokaliteter er Sakshaug kirke, Inderøy kulturhus og «Rødbrygga» i Straumen. Eliot Ness. Eliot Ness (født 19. april 1903 i Chicago i USA, død 16. mai 1957) var en amerikansk politietterforsker ved Finansdepartementet som ledet den legendariske etterforskningsgruppen med økenavn «"The Untouchables"» under Forbudstiden. Ness ble født i Chicago i Illinois til de norske immigrantene Peter og Emma Ness. Han fikk sin utdannelse ved Universitetet i Chicago og ble uteksaminert i 1925 med en grad i forretninger og jus. Han begynte sin karriere som etterforsker ved Retail Credit Co. der han innhentet bakgrunnsinformasjon for kredittopplysninger. Senere vendte han tilbake til Universitetet i Chicago og tok en mastergrad i kriminologi. I 1926 ble Ness påvirket av sin svoger, som var agent i Bureau of Investigation (senere FBI), til å begynne som kriminaletterforsker. Han begynte i Finansdepartementet i 1927 og ble utplassert i Bureau of Prohibition i Chicago for å håndheve den nasjonale forbudsloven. Etter at Herbert Hoover ble valgt til USAs president fikk finansminister Andrew W. Mellon ansvaret for å bekjempe Al Capone. Den føderale regjeringen gikk til angrep fra to kanter: skatteunndragelse og alkoholforbudet. Ness ble valgt til å lede operasjonene under forbudsloven ved å angripe Capones illegale bryggerier og forsyningsruter. Dette ble for øvrig skildret i TV-serien "The Untouchables" med Robert Stack i hovedrollen som Ness og i Brian De Palmas film "De ubestikkelige" fra 1987, hvor Kevin Costner spilte Ness. Casino Royale (roman). "Casino Royale" er den første boken om «James Bond» av Ian Fleming, utgitt i 1953. Boken gav opphav til elleve andre romaner av Fleming selv, i tillegg til to novelleantologier, fulgt av en rekke andre bøker om «James Bond» av andre forfattere. "Casino Royale" har vært filmet to ganger, i 1954 og 2006. Det ble også laget en satirisk versjon av filmen i 1967, med David Niven som Bond. Artig nok var David Niven en av kandidatene til å spille Bond i de seriøse filmene, men rollen gikk altså til Connery. Stråfluer. Stråfluer (Chloropidae) er en stor familie av små fluer der de aller fleste er knyttet til planter i gressfamilien og halvgressfamilien. De minerer inne i skuddene på gresset, og noen arter kan gjøre skade i korndyrking, særlig fritfluen ("Oscinella frit"). Utseende. Små til middelsstore (1 – 8 mm) fluer, som oftest lite hårete. De fleste er enten svarte eller brokete farget i gult og svart. Hodet er stort og bredt, og i pannen har de en karakteristisk, stor "ocellartriangel" som strekker seg i en spiss frem mot antennefestet. De tre punktøynene ("ocelli") sitter nær bakkanten av denne trekanten. Elles varierer hodeformen sterkt mellom de ulike slektene, det samme gjør mengden av hår og børster på hodet, og formen på antennene. Hos noen arter er pannen trukket ut framover til en lang snute, hodet får da gjerne en trekantet form både sett ovenfra og fra siden. Fasettøynene er runde og vanligvis ikke spesielt store, av og til hårete. Hos noen arter er munndelene forlenget til en lang sugesnabel. Kinnbørste ("vibrissa") finnes hos noen arter, mangler hos andre. Brystet (thorax) er vanligvis noe langstrakt på form. Hos de brokete artene er ryggsiden gul med 3-5 brede, mørke lengdestriper. Hos noen arter er "scutellum" (den bakerste ryggplaten) trukket ut til en lang spiss. Vingene er forholdsvis smale, vanligvis klare uten fargeflekker. Noen arter er vingeløse. Beina er forholdsvis kraftige, ofte med fortykkede lår ("femorae") og krumme legger ("tibiae"). Bakkroppen er vanligvis slank, sylindrisk eller kjegleformet. Larvene er mer eller mindre pølseformede og varierer mye i utseende. De er mer eller mindre tydelig delt i 11 ledd. De fleste har tverr-rader av små kroker på undersiden rundt grensene mellom leddene, som hjelper dem å få feste til underlaget. Levevis. De fleste slektene i denne familien er knyttet til gress og halvgress, der larvene minerer i skuddene og gjerne får gresset til å visne. Man det finnes også noen slekter som er skogsinsekter der larvene utvikler seg i død ved, på sopp, på kongler eller også i råtnende plantemateriale og på åtsel. Noen slekter, blant annet slekten "Lipara" på takrør, lager galler i gress-stenglene, og det finnes arter som utnytter slike galler som de ikke selv har laget (såkalte "inkviliner"). Det finnes også arter i denne familien der larvene er rovdyr som spiser insektegg og små-insekter, og noen er muligens også parasitter. Skadedyr. Siden gressfamilien, som omfatter alle kornsortene, er så viktig for menneskeheten er det ikke uventet at en insektfamilie som stort sett spesialiserer seg på å leve av denne familien omfatter noen brysomme skadedyr. Av stråfluene er det stort sett en art som er viktig økonomisk: fritfluen ("Oscinella frit"). Denne 2 mm lange, svarte, blanke fluen kan gjøre stor skade på havre og bygg, også på hvete, rug, mais og ulike gress som blir dyrket som for. Fritfluen har 2-3 generasjoner hvert år. Den første generasjonen klekkes i mai og legger egg ved rothalsen til plantene. Hver hunn kan legge 100 egg. Larvene klekkes etter 4-7 dager, borrer seg inn i skuddene på plantene og ødelegger skuddspissen. Larveutviklingen tar 3 uker, og larven forvandler seg gjerne til en puppe inne i det ødelagte skuddet. Den andre generasjonen flyr i juni-juli. Disse fluene legger egg på aksene til gresset eller kornet og larvene spiser kornene som holder på å utvikle seg. En eventuell tredje generasjon er aktive i august-september og legger egg på ulike slags gress. Der det har vært angrep av fritfluer er det vanlig at andre stråfluearter (av slektene "Aphanotrigonum", "Elachiptera" og "Incertella") kan angripe de alt skadde plantene, såkalt" sekundærinfestasjon". En lang rekke parasitter og rovinsekter angriper fritfluen men den er likevel tallrik nok til å gjøre stor skade. I Norge gjør vårt kalde klima at problemene med denne arten er mindre enn lenger sør i Europa men de kan likevel være betydelige på Østlandet. Noen arter av slektene "Chlorops" og "Meromyza" kan også gjøre skade på korn, men de er mye mindre skadelige enn fritfluen. På steder der takrør blir dyrket for taktekking eller lignende, er fluene av slekten "Lipara" brysomme skadedyr. Disse lager galler i skuddene til takrør og gjør at stråene blir forkortet og misformet. Den vanligste arten er "Lipara lucens". Systematisk inndeling/ slekter med nordiske arter. Familien er relativt dårlig undersøkt i Norge, dette er tydelig ved at tallet på arter publisert fra Norge er mye lavere enn fra våre naboland. Kamakuraperioden. Kamakuraperioden er en periode i Japans historie, oppkalt etter Kamakurashogunatet, som hadde makten i denne perioden. Perioden varte fra 1185 og frem til 1333, da shogunatet ble beseiret og keisermakten ble gjenopprettet i en kort periode. Kamakuraperioden markerer overgangen til japansk middelalderhistorie, en periode som varte i rundt 700 år, og som var kjennetegnet av at keiserens makt ble redusert til en seremoniell rolle, mens ulike krigsherrer (shoguner) hadde den reelle makten. Denne perioden er også ofte henvist til som "samuraienes tidsalder". Bakgrunn. I Japan hadde keiseren frem til nederlaget i andre verdenskrig i 1945 guddommelig status, som følge av at han i henhold til den kongelige mytologien nedstammet direkte fra solgudinnen "Ameratsu". Som følge av måten det japanske samfunnet var organisert på var imidlertid hans reelle makt redusert allerede før overgangen til Kamakuraperioden. Ulike krigsherrer hadde som følge av den oppdelingen av land som skjedde på 1100-tallet herredømme over rundt halvparten av all dyrkbar mark, rettigheter de forsvarte med sine egne private samuraistyrker. Det oppsto i denne perioden et føydalistisk system, ved at bønder som eide jord selv overførte denne til en krigsherre mot beskyttelse for å unngå hard skattlegging fra keiseren. Som følge av dette ble det vanskelig for keiseren å føre noen reell sentralisert kontroll med sitt rike, og i realiteten var det de ulike krigsherrene som hadde full kontroll over sine egne områder. Det oppsto på denne tiden maktkamper mellom ulike krigsherrer, der disses samuraihærer kom opp mot hverandre,og etterhvert var det et stadig færre antall krigsherrer som fikk mer og mer makt. Etter at "Tairaklanen" etterhvert opparbeidet seg kontroll over mesteparten av Japan rundt 1160, ble makten i 1185 overtatt av styrkene til Minamoto Yoritomo. I 1192 fikk Yoritomo keiserens tillatelse til å ta tittelen "shogun", som oversatt betyr noe slikt som «øverste barbarundertrykkende general». Yoritomo kvittet seg ved hjelp av en svært brutal fremgangsmåte med rivalene fra Tairaklanen. Han slo seg deretter ned i byen Kamakura, i nærheten av nåværende Tokyo for å komme seg vekk fra Kyoto, der keiseren og Tairaklanen holdt til. Som en følge av dette ble navnet "Kamakurashogunatet" tatt i bruk, noe som igjen har gitt navn til perioden. Politisk og militær utvikling. Yoritomo opprettet et sentralisert styre i Kamakura, som han kalte "bakufu" (i vesten er dette uttrykket ofte brukt synonymt med "shogunat"). I tiden som fulgte festnet den føydalistiske tradisjonen seg, med den forskjell at våpenmakt nå fikk mye større betydning. Det sies gjerne at Japan gikk inn i "sverdets tid". Selv om Tairaklanen var historie fikk ikke Kamakurashogunatet kontroll over hele Japan. Opprørske klaner holdt til i nord og vest, mest betydningsfull var Fujiwaraklanen i nord. Kamakurashogunatet klarte aldri å få kontroll over disse områdene, men i resten av Japan sluttet de ulike lensherrene seg i hovedsak til Kamakuraklanen. Etter at Yoritomo døde i 1199, tilfalt makten etterhvert hans svigerfar Hōjō Tokimasa fra Hōjōklanen. Tokimasa tok tittelen "Sikken", og var formelt underordnet den egentlige shogunen, som i denne perioden ofte skiftet mellom forskjellige personer. Det var imidlertid sikken som hadde den reelle makten. I 1221 prøvde keiser Go-Toba å tilrive seg makten, og det oppsto kamper mellom keiserens styrker og styrkene til sikken Hōjō Yoshitoki, som på dette tidspunktet hadde overtatt makten fra sin far. Hōjōs styrker vant krigen med letthet, og som resultat ble keiserens makt redusert ytterligere. Det keiserlige hoffet fikk sin makt innskrenket, og måtte nå ha tillatelse fra Kamakura før de foretok seg noe. Keiseren nøt imidlertid fortsatt stor anseelse blant folket, og han og hans hoff fikk derfor beholde visse privilegier, noe som var nødvendig for å unngå opprør. Under Hōjōklanen opplevde Japan en betydelig utvikling i maktapparatet, blant annet ble det fra 1225 innført et råd der ulike krigsherrer rundt om i landet kunne utøve makt under ledelse av Hōjōregenten. På denne måten fikk de ulike krigsherrene større innflytelse over statsstyret, noe som var med på å minke motstanden mot Kamakurashogunatet og befeste dets maktposisjon. I 1232 innførte Hōjōregenten militærloven "Goseibai Shikimoku", som skulle få stor betydning for det videre statsstyret. Denne loven ga klare retningslinjer blant annet for løsning av landtvister, plikter for statlige ansatte, samt fastsatte straffebestemmelser for dem som overtrådde loven. Loven forble gjeldende 635 år etter sin vedtagelse. Mongolsk invasjon. Etter å ha inntatt Kina i 1268 sendte Kublai Khan sine mongolske styrker til Japan i 1274 etter at et krav om overgivelse var blitt avslått. En styrke på anslagsvis 600 skip og 23000 mann ankom den japanske kysten. Mongolene var i utgangspunktet både bedre utstyrt og bedre trent i den type kamp det var snakk om enn de japanske samuraistyrkene, og hadde overtaket i begynnelsen. Lengden på kampene, manglende forsyninger hjemmefra og opprør blant kinesiske og koreanske deltakere i den mongolske hæren svekket imidlertid mongolene. Japanerne hadde dessuten hellet med seg, da en stor tyfon tok med seg mesteparten av mongolenes skip, noe som førte til at mongolene måtte gi opp. Ved det andre angrepet som kom i 1281 var japanerne bedre forberedt. Kampene varte denne gangen i 7 uker, inntil en ny tyfon satte mongolene ut av spill. Kamakuraregjeringen forberedte seg etter dette på et nytt angrep, men dette kom aldri. Til tross for seieren ble misnøyen med styret etterhvert stort, ettersom kampene ikke førte noen erobringer med seg som kunne fordeles mellom de som hadde deltatt i kampene, i tillegg til at krigene hadde kostet store ressurser. Dette var opptakten til opprøret som førte til Kamakurashogunatets fall i 1333. Keiseren tar makten. Hōjōklanen forsøkte å dempe misnøyen blant annet ved å øke makten til de ulike familieklanene. Dette fungerte i en periode, inntil 1318 da keiser Go-Daigo overtok. Go-Daigo var motstander av shogunatet, og opptrådte opprørsk mot Kamakurastyret ved å utnevne sin egen sønn til arving, noe som var i strid med keiserrekkefølgesystemet Hōjōklanen da hadde innført. Go-Daigo ble sendt i eksil i 1331, men dette førte til at generaler som var lojale mot keiseren gjorde opprør. Som følge av dette gikk Hōjōklanen i oppløsning, og shogunatet var dermed beseiret. Go-Daigos mål var å gjenopprette den reelle keisermakten til slik det hadde vært tidligere. Han fikk imidlertid ikke beholde makten lenger enn rundt tre år. Generalene som hadde hjulpet ham med å fjerne Kamakurashogunatet hadde ikke som mål å gjenreise keiseren, men derimot å selv skaffe seg makten over Japan. To parter sto mot hverandre i maktkampen som oppsto, og dette resulterte i borgerkrig, som varte fra 1336 til 1392. Go-Daigo forlot Kyoto tidlig i denne perioden, og Ashikagafamilien tok etter dette over makten fra og med 1338, noe som markerte innledningen på Muromachiperioden. Jakob von Metzler. Jakob von Metzler (født 17. april 1991, død 27. september 2002 i Frankfurt am Main) var sønn av den tyske bankieren Friedrich von Metzler. Han ble bortført og drept som 11-åring i nærheten av foreldrehjemmet i Frankfurt-Sachsenhausen av jusstudenten Magnus Gäfgen. Bakgrunnen for bortføringen var at Gäfgen, som utga seg for å være rik for å kunne omgås Frankfurts overklassemiljø, ville forsøke å presse foreldrene hans for penger. Saken vakte stor og kontrovers oppsikt i Tyskland fordi visepolitipresidenten i Frankfurt hadde besluttet å la Gäfgen trues med tortur i håp om å finne Jakob von Metzler i live. Liv (1934). "Liv" er en norsk dramafilm fra 1934. Dette er den første nynorske spillefilmen. Handling. Filmen forteller om Liv (Tordis Maurstad) som forelsker seg i tateren Aslak (Alfred Maurstad). Aslak ønsker hevn over faren til Liv for gamle synder og han ødelegger farens ry i bygda og drar da hevnen er fullført. Da er Liv gravid. Aslak angrer og kommer tilbake til Liv, forelsket. Produksjon. Uteopptakene ble tatt i Vågå i Gudbrandsdalen, langs Sjodalsvannene ved Gjende og i Bøverdalen sommeren 1934, og inneopptakene i Ordresalen på Akershus festning. The Gremlins. The Gremlins er en barnebok skrevet av den britiske forfatteren Roald Dahl i 1943. Boken er ikke oversatt til norsk. Boken ble skrevet til Walt Disney, som lagde en tegnefilm av boken, men filmen ble ikke utgitt. The Gremlins handler om jagerpiloter under den andre verdenskrig, og de ukjente farene som befinner seg i luften. "Gremlins" er noen små «djevler» som blant annet begynner å spise på flyene under kampens hete. Ordet "Gremlin" ble brukt av RAF jagerpiloter fra 20-tallet, disse dyrene fikk som regel skylden for alle tekniske feil med flyene under flygning. Flere forfattere og filmskapere har brukt dette navnet i etterkant, i andre sammenhenger. Roald Dahl er den første som benytter ordet i bokform, og vil derfor stå som skaper av ordet, og har uansett trolig vært med på å skape ordet i RAF. Dahls bok The Gremlins er ikke relatert til Hollywood-filmen fra 1984 med navnet Gremlins. Det hemmelige våpenet. "Det hemmelige våpenet" er er det 18. tegneseriealbumet med Tintin, skrevet og illustrert av Hergé. Serien ble første gang publisert i tegneseriebladet "Le Journal de Tintin" fra 22. desember 1954 til 22. februar 1956. Handling. En sensasjonell oppfinnelse av professor Tournesol begynner med å ødelegge vinduer og andre ting i glass på Moulinsart-slottet. Det viser seg å være en oppfinnelse som interesserer andre også, fordi spioner lusker omkring i nærområdet for å stjele Tournesols planer. Spionene viser seg å være fra Borduria, erkefiender av Syldavia, og har planer om å gjøre om oppfinnelsen til Tournesol til et masseødeleggelsesvåpen Ettersom spionene ikke klarer å få tak i oppfinnelsen selv, kidnapper de professoren og fører ham til Borduria. Tintin og kaptein Haddock følger etter for å frigjøre professoren. Persongalleri. Hovedroller: Tintin og Terry, kaptein Haddock, professor Tournesol, Dupond og Dupont. Støtteroller: Max Hansen, professor Topolino, Bianca Castafiore og oberst Sponz. Eksterne sider. som, på bykartet, viser hvor de forskjellige handlingene fra «"Tintin: Det hemmelige våpenet"» fant sted. Besøkt 27. april 2012 Otto Sverdrup Engelschiøn. Otto Sverdrup Engelschiøn (født 30. oktober 1902 i Oslo, død 8. mai 1982 i Bærum) var en norsk advokat, slektshistoriker og forretningsmann. Han ble cand.jur i 1926 og overrettssakfører i 1927. Yrkeskarriere. Etter endt utdanning i 1927 overtok han ledelsen av importfirmaet I. Sverdrup Engelschiøn med blant annet enesalget av svenske Tomtens produkter i Norge. Firmaet var til da drevet av hans mor etter at faren, generalkonsul Søren Dass Brodtkorp Sverdrup Engelschiøn, døde i 1909. Ved fusjon i Sverige mellom svenske Barnengen og svenske Tomten i 1929 (Kemabolagen) tilbød svenskene at norske Barnengen overtok salget av Tomten i Norge. Motytelsen skulle være at svenskene fikk aksjene i norske Barnengen overdratt til seg når hovedaksjonæren i norsk Barnengen gikk bort. En del av avtalen var også at Otto Sverdrup Engelschiøn gikk over til norsk Barnengen som reklamesjef og senere som salgssjef. I det som i dag kalles markedsføring var Otto Sverdrup Engelschiøn en pioner. I flere år var han formann i Reklameforeningen i Oslo og medlem av Reklameforbundets 10-manns utvalg som avsa kjennelser i tvistesaker mellom næringsdrivende. Han skrev samtidig flere artikler av betydelig merkantil interesse og hadde ellers mange tillitsverv i bransjen. I 1948 gjorde svenskene sitt opsjonskrav på aksjene i norske Barnengen gjeldende. Kravet ble avvist etter initiativ fra Otto med den begrunnelse at hele avtalen var i strid med daværende norsk konsesjonslovgivning i samsvar med den såkalte «Lilleborgkonsesjonen» fra begynnelsen av tredveårene. Han sørget videre for at enesalget av Tomtens produkter fortsatt lå til norsk Barnengen til 1960. Otto Sverdrup Engelschiøn var disponent, medeier og leder av Barnengen fra 1948 til han gikk av med pensjon i 1968. Politisk aktivitet. "Allerede forlengst har jeg forstått at De har for" "lite kjennskap til norsk mentalitet, og ganske særlig til norsk" "ungdom, til å kunne yde en samlende innsats i norsk politikk," "I det lengste har jeg imidlertid holdt disse anskuelser" "for mig selv, i det håp at praktisk erfaring og innsikt skulde" "opveie de åpenbare mangler ved Deres karakter." "De senere tids begivenheter, regnet fra det såkalte" "utvidede rådsmøte bededag 1935, har bevirket at jeg kun i navnet" "har stått som medlem av Nasjonal Samling. Det siste nummer av" "Nasjonal-Ungdommen" offisielt organ for N.S. Ungdomsfylking," "har imidlertid et par opsett – spesielt Forrædere s. 9 – som" "er direkte forbryterske både i juridisk og moralsk henseende," "og som nødvendiggjør at jeg som renslig menneske herved kvitter" "mig med enhver forbindelse med den bevegelse som jeg fra høsten" "1933 har viet mine beste krefter." "Det er en skjebnens ironi at Deres lille hekseprosess" "inntreffer samtidig med den store i Moskva. De er begge utslag" "av samme perverse trang til å kverke alle som våger å ha en" Soldat og motstandsmann. Otto Sverdrup Engelschiøn deltok i felttoget i 1940 under kampene i Valdres som frivillig lagfører i kompani 2 (Knoff) i Landvernsbataljonen (Haneborg-Hansen) i sitt gamle regiment IR 6. Etter krigsfangenskapet sommeren 1940 ble Sverdrup Engelschiøn valgt til redaktør av "tidsskriftet Ragnarok". Dette var et talerør for den Quisling-kritiske nasjonalsosialistiske venstreopposisjonen. Han trakk seg derimot øyeblikkelig som redaktør da hans første nr i juni (nr. 3/1940) ble forbudt og beslaglagt på grunn av hans sterkt tysk– og Quislingfiendtlige åpningsartikkel. Han ble arrestert, men slapp ut etter kort tid. "Ragnarok" fortsatte å komme ut som et Quislingskritisk tidsskrift under hele krigen med Hans S. Jacobsen som redaktør. Engelschiøn deltok i intrigene for å holde Quisling og Nasjonal Samling borte fra maktapparatet sommeren 1940, men da Josef Terboven utnevnte sine kommissariske statsråder 25. september 1940, var dette slaget tapt. "Ragnarok"-miljøet sto da ved en skillevei, noen gikk inn i Nasjonal Samling for å arbeide for det de oppfattet som Norges interesser derfra, som Hans S. Jacobsen, mens andre, som Engelschiøn og Johan B. Hjort gikk inn i aktivt motstandsarbeid. Engelschiøn, som ble tilknyttet alliert etterretning, hevdet etter krigen at nasjonalsosialisten og frontkjemperen Per Imerslund valgte en tredje vei ved å bidra aktivt med viktige opplysninger om den tyske tilstedeværelsen i Norge. Hjemmestyrkene. Under okkupasjonen var Otto aktiv i motstandsbevegelsen fra den begynnende organiseringen av Hjemmestyrkene (HS) i 1940. Han ble sjef for Milorgs etterretnings– og sikringstjeneste (EV), avsnitt Asker og Bærum (D13300). I 1945 ledet han blant annet Hjemmestyrkenes overtagelse av Grini fangeleir og deltok i den væpnede beleiringen av Skallum gård, hvor Henrik Rogstad begikk selvmord og Jonas Lie døde av stress og overanstrengelse. Sverre Riisnæs overga seg da han var igjen alene. EV ble opprettholdt som organisasjon og revitalisert i det skjulte fra 1947 som ledd i den antikommunistiske kartlegging av potensielle femtekolonnister her til lands. Denne del av EVs etterfølgende virksomhet er lite kjent og så vidt vites heller ikke behandlet av profesjonelle historikere. Interesser. I tillegg til sitt arbeide på Barnengen hadde Otto en rekke interesser han pleiet gjennom et langt liv. Slektsforskningen (genealogi) sto hans hjerte nær. Han var formann i Norsk Slektshistorisk Forening i 10 år og med i ledelsen av foreningen gjennom hele 20 år. En rekke skrifter om slektshistorie kom fra hans hånd. Hans genealogiske forskning var ingen tørr slektshistorie, men et produkt som gjorde slektene levende. Otto var også i to perioder formann i Bibliofilklubben som følge av sitt sterke bibliofile engasjement og store litterære interesse. Han hadde selv en uvanlig og særpreget boksamling, og var i mange år medlem av – og formann i – juryen til bedømmelse av årets vakreste bøker. Hans mange og sjeldne Snorre-utgaver var velkjent og samlingen skiltet også med flere utgaver av den berømte Olaus Magnus. Ved siden av historie, slektshistorie og bibliofili, pleiet Otto også en glødende interesse for jakt og fiske og norsk flora. Som jeger deltok han på den årlige reinjakten på Hardangervidda øst i en menneskealder. Han var i sin tid med på å starte dette jaktlaget. Organisasjonsmedlemskap. Medlem av Norske Selskab, Norsk Slektshistorisk Forening, Bibliofilklubben, Riksmålsforbundet og Hamaren Jaktlag. Utmerkelser. Engelschiøn innehadde Deltagermedaljen med rosett for å ha utmerket seg flere ganger under felttoget 9. april 1940 – 8. mai 1945. Omtale. Særlig omtale av ham finnes blant annet hos Harald Nilsen: Seks boksamlere forteller fra 1960: «Otto Engelschiøn: Olaus Magnus – bestselger på 1500–tallet» Portland. Portland er den største byen i delstaten Oregon i USA, og er hovedsete for Multomah fylke. Byen ligger nord i staten, på sørsiden av Columbia-elven. Dessuten renner Willamette-elven gjennom byen. Selve byen har en befolkning på 575 930, og med forsteder er folketallet på rundt to millioner. Byen har flere rosehager og er kjent som «rosenes by» i USA. Før byen ble grunnlagt, ble området kjøpt opp av William Overton og Asa Lovejoy i 1843, som så potensial for å anlegge en by på stedet. Overton solgte siden en del av landet sitt til Francis W. Pettygrove. Navnet på byen sto mellom Boston, etter Overtons hjemby Boston i Massachusetts og Portland etter Pettygroves hjemby Portland i Maine. Navnet Portland ble til slutt avgjort ved hjelp av myntkast. Portland var i utgangspunktet i skyggen av den eldre byen Oregon City, men Portland blomstret etter hvert siden den lå ved elven og således var en viktig havneby. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Portland utsatt for tilfeller av «shanghaiing», kidnapping for å skaffe billig hyre på skip. Transportnettverket i byen er godt utbygget, og kollektivtilbudet omfatter både trikk og bybane. Hovedflyplassen Portland International Airport ligger nordøst for bykjernen. Portland har i dag to store universiteter, Portland State University og Oregon Health & Science University, foruten en rekke mindre private universiteter og høyskoler. Band og artister The Dandy Warhols, Everclear, Elliott Smith og The Decemberists har sin opprinnelse i Portland. Costa mot ENEL. C-6/64 Costa mot ENEL fra 1964, er en av EF-domstolens mest betydningsfulle rettsavgjørelser. Dommen fastsatte prinsippet om at EF-retten var overordnet nasjonal lovgivning på felleskskapsrettens område. En logisk følge av dette var også at EF-domstolen var overordnet medlemslandenes høyesteretter på politikkområder der medlemslandene hadde forpliktet seg gjennom EF-traktatene. (At EF-retten også var overordnet medlemsstatenes grunnlover ble imidlertid først fastsatt i sak C-11/70 "Internationale Handelsgesellschaft" fra 1970). Offisielt navn på saken er EF-Domstolens dom den 15 juli 1964. – Flaminio Costa mot E.N.E.L. __NOTOC__ Sakens faktum. I 1962 nasjonaliserte Italia elektrisitetssektoren. Private selskaper overdro da sine driftsanlegg til el-selskapet ENEL. Italieneren Flaminio Costa mistet utbetalinger av aksjeutbytte, og han nektet å betale en strømregning på 1926 lire (tilsvarer ca. 25 kr). Det ble anlagt sak, og i tingretten i Milano begrunnet Costa betalingnekten med at det var motstrid mellom Italiensk lovgivning og bestemmelser fra EF-traktaten som Italia hadde undertegnet noen år tidligere. Tingretten sendte saken videre til EF-domstolen i Luxembourg. Domsslutning. "Til forskel fra de almindelige internationale traktater har EØF-traktaten indført en særlig retsorden, der er integreret i medlemsstaternes retssystemer (...) og som skal anvendes af deres retsinstanser. Medlemsstaterne har ved at oprette et Fællesskab på ubegrænset tid, der har egne institutioner, retsevne, partshabilitet, beføjelse til at optræde på internationalt plan og navnlig egentlige beføjelser, der er en følge af en kompetencebegrænsning eller en overførsel af beføjelser fra medlemsstaterne til Fællesskabet, faktisk begrænset deres suverænitet, selv om det er sket inden for begrænsede områder, og har således skabt et regelsæt, som finder anvendelse på deres statsborgere og på dem selv." (Dansk autorisert oversettelse). Betydning. Dommen fastsatte at EF-retten var en selvstendig rettsorden som er uavhengig av medlemsstatenes rettsorden. Dessuten at fellesskapsretten har forrang foran medlemsstatenes rett på områder omfattet av traktatene. Dette ble begrunnet med at dersom fellesskapsretten ikke hadde hatt forrang, ville traktatsinngåelsene vært virkningsløse ettersom ethvert medlemsland da ensidig kunne ha tilsidesatt traktatsbestemmelsene. En logisk følge av dette prinsippet er også at EF-domstolen er overordnet nasjonal lovgivning på felleskapsrettens område. Shinagawa. thumbShinagawa (品川区, "Shinagawa-ku") er en av Tokyos 23 bydeler. Området grenser til bydelene Koto i øst, Minato i nord, Meguro i øst, og Ota i sør. Shinagawa-ku ble opprettet den 15. mars 1947. Biopat. Biopat er en alternativ behandler som behandler klienter ut fra den tanken at det er flere årsaker til at folk blir syke. De bruker alternative undersøkelser og helbredelsesformer i sitt arbeid. Biopaten har gjennomgått en omfattende utdanning med hovedfagene Naturmedisinsk filosofi, Ernæring og kosttilskudd, Urtemedisin, Symbioseterapi og Immunterapi. I biopatien går man ut fra at det er flere årsaker til sykdom og ubalanse i kroppen. Hvis det samlede antall belastninger er større enn kroppens evne til å regulere seg selv, vil organismen overbelastes og det oppstår sykdom eller ubalanse. Tester. Ved hjelp av forskjellige tester og analysemetoder danner biopaten seg et helhetsbilde av kroppens tilstand. Noen biopater tester med et apparat, andre anvender muskeltester. Ofte supplerer biopaten med andre undersøkelsesmetoder som for eks. øreakupunktur, irisdiagnose eller mikroskopi av blodstrukturen. Ut fra testen forsøker biopaten å finne eventuelle ubalanser og ser om det skyldes mangel på vitaminer og mineraler eller om det er kronisk betennelse, forgiftninger av for eks. medisin, tungmetaller eller eventuelle allergier eller intoleranser. I analysen kartlegges et eventuelt betennelsesfokus, hvilken sykdomsfase som ligger til grunn og hvilke antihomeostatiske faktorer som påvirker organismen negativt. Regenerasjonsprogram. På bakgrunn av undersøkelsene lager biopaten et såkalt regenerasjonsprogram for pasienten. For å styrke immunforsvaret og gjenopprette kroppens balanse, bruker biopaten bl.a. vitamin- og mineraltilskudd, urtemedisin og homøopatiske preparater. Forskjellige dietter som er tilpasset den enkelte klient, kan også være aktuelt. Utdanning. Tunsberg Medisinske Skole har siden 2005 utdannet biopater. Share international. Share International (Om tilsynekomsten av Verdenslæreren Maitreya og Visdommens mestre) er en nyere teosofisk bevegelse bestående av personer og grupper som mener at Mesteren Maitreya er kommet til jorden for å veilede menneskeheten inn i en ny tidsalder. Trossannheter. Maitreya står som leder for andre mestere som hovedsakelig er referert til som sentrale skikkelser i andre religioner. De som representerer denne læren, hevder selv at de ikke utgjør noen religiøs organisasjon, og at det er snakk om individer eller grupper som ser det som sin oppgave å spre informasjon fra Maitreya ut til verdens befolking. Bevegelsen hevder at Maitreya ikke skal være en religiøs leder, men en lærer i ordets bredeste forstand, og at religioner har tolket disse Mestrene som sine egne frelsere. Bevegelsen ser det som sin oppgave å formidle informasjon og forberede menneskeheten på overgangen til en ny tidsalder, nemlig Vannmannens tidsalder. Vi har i de siste to tusen år befunnet oss i Fiskenes tegn, der det har vært fokus på individuell utvikling. I Vannmannens tidsalder skal det bli et fokus på det kollektive og et globalt fellesskap. Maitreya har profetert et omfattende børskrakk som skal starte i Japan. Den økonomiske krisen skal få mennesker til omsider å forstå at de må finne andre løsninger enn kapitalisme. Maitreya skal da bli sendt på alle verdens tv-kanaler og komme med et telepatisk budskap til alle mennesker. Han skal også gi menneskene en spesiell lysteknologi som skal gjøre alle andre energiressurser overflødige, og samtidig fjerne grunnlaget for dagens energimarked. Share International mener at mange av de mirakler som er rapportert rundt i verden, er eksempler på Maitreyas og de andre mestrenes evner. Hjemmesidene nevner eksempler på gråtende madonnastatuer, melkedrikkende statuer av hinduguder, lyskors, kornsirkler, grønnsaker med navnet Allah i, og helbredende vannkilder. Dette er også et eksempel på gruppens inkludering av andre religioner som uttrykk for det samme. Nettverket setter på denne måten sammen en rekke konseptuelle komponenter (bricolage) kjent fra teosofi, vestlig okkultisme, tradisjonelle religioner og urban legends/post-moderne myter. Man kan kanskje si at dette er typisk for en religion i den formative fasen. Benjamin Creme. Benjamin Creme (1922 –) er født i Glasgow, Skottland. Han skal ha studert publikasjoner og tekster av Helena Petrovna Blavatsky (Teosofisk Samfunn) og Alice A. Bailey. Han skal ha begynt foredragsvirksomhet på 70-tallet, og det hevdes at han har vært over store deler av verden. Han hevder også å ha telepatisk kontakt med et vesen som bare er kjent som “Mesteren”. Creme er også redaktør av tidsskriftet “Share International” som kommer ut hver måned. Transmisjon Meditasjon. Transmisjons Meditasjon er en form for meditasjon som praktiseres av Share Internationals tilhengere. Hensikten med meditasjonen er å være “transformatorstasjoner” for Mestrene. Share International hevder at Mesterne bruker de mediterenes chackra-sentere til å sende energiene der de trengs. Transmission Meditasjon forutsetter en gruppe på minimum tre deltakere. Man behøver ikke å være på samme sted, men man må utføre meditasjonen på samme tid. Man innleder økten med å uttale Den Store Invokasjon og så rette fokus på anjasenteret (midt mellom øynene). Share International advarer folk under tolv år, gravide i 9. måned, eller folk med hjerteproblemer mot transmisjon-meditasjon. Grunnen til dette er at energiene som disponeres, er kraftige. Transmisjons-meditasjons-aspektet av Share International står frem som et så sentralt element, sannsynligvis på grunn av en tidlig kombinasjon av teosofiske og New Age-elementer, der det er uavklart hvilket aspekt som skal prioriteres. Salvinorin A. Salvinorin A er det psykoaktive stoffet i planten salvie ("Salvia divinorum"). Stoffet er betegnet som det kraftigste naturlige hallusinogenet kjent for mennesket, med en effektiv dose på mennesker fra 200- til 1,000-µg om røykt.. De psykoaktive egenskapene stiller i egen klasse og er meget atypiske sammenlignet med andre kjente stoffer. Det er gjennom vitenskapelige studier blitt vist at Salvinorin A er en såkalt «kappa-opioid agonist». Smutthavet. Smutthavet (også kalt Bananhullet, begge navnene er inspirert av Smutthullet i Barentshavet) er en betegnelse på et 321 700 km² stort havområde omkranset av Norges, Islands, Færøyenes og Grønlands økonomiske soner, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard. Området er internasjonalt farvann. I 2006 utformet Norge et jurisdiksjonskrav overfor Den internasjonale havrettskommisjonen. Kravet ble kommentert av Island, Danmark, Russland og Spania. Kommisjonens anbefaling, datert 27. mars 2009, bekreftet Norges krav på deler av Smutthavet. U.S. Army Special Forces. U.S. Army Special Forces er et tjenestefelt i den amerikanske hæren som utgjør en del av spesialstyrkene og består av soldater utdannet innen ukonvensjonell krigføring og spesialoperasjoner. Organisasjonen ble opprettet 19. juni 1952 etter initiativ fra oberst Aaron Bank. Det offisielle mottoet er "De oppresso liber" (Å frigjøre de undertrykte), og det offisielle hodeplagget er en grønn beret. Special Forces består av fem stående grupper (1., 3., 5., 7. og 10.) og to grupper i Nasjonalgarden (19. og 20.). Hver gruppe har et bestemt regionalt fokus og medlemmene får intensiv opplæring innen regionens språk og kultur. Hver gruppe består av tre bataljoner av linjen, en støttebataljon og et stabskompani. Hvert kompani i linjebataljonene har seks "Operational Detachment Alphas", kalt A-teams. Administrativt er gruppene underlagt U.S. Army Special Forces Command (Airborne), som selv er underlagt U.S. Army Special Operations Command. Se også. Special Forces Special Forces. "Special Forces" er et album av Alice Cooper, utgitt i 1981. Dette var i en periode hvor Alice Cooper var kraftig nedbrutt og slet med personlige problemer. Det speiler seg igjen på produksjonen, og albumet blir ikke ansett som en av de beste utgivelsene. Av låtutvalget er det konsertversjonen av «Generation Landslide» som er mest omtalt. Portland (Maine). Portland er den største byen i den amerikanske delstaten Maine. Byen ligger sør i delstaten i Cumberland County ved Atlanterhavskysten. Portland er idag det økonomiske og kulturelle sentrum av Maine og et populært turistmål på grunn av det historiske havneområdet. Folketallet er på 63 882, med forsteder er folketallet rundt 230 000. Byen har hatt flere navn. Indianerne som først bodde her kalte stedet «Machigonne». Britene som slo seg ned her i 1632 og etablerte en handels- fiskeri- og havneby kalte byen for «Casco», senere «Falmouth» i 1658. Byen ble lagt i ruiner av Wampanoagene i 1675, og igjen i 1775 av Britene under uavhengighetskrigen. En del av Falmouth som ble kalt «The Neck» («Halsen») ble bygget ut som havneområde, separert fra resten av byen, og fikk navnet «Portland» i 1786. Portland var delstatshovedstad i Maine fra da staten ble medlem i 1820 til 1832 da hovedstaden ble flyttet til Augusta. I 1866 brant mye av Portland ned til grunnen på uavhengighetsdagen 4. juli. Byen ble i stor gjenoppbygget med stein- og murbygninger. Ishockey-VM 1962. Verdensmesterskapet i ishockey i 1962 ble arrangert i Colorado Springs og Denver, USA, fra 7. mars til 18. mars. Åtte lag deltok i A-VM, og det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes én gang. Det athenske sjøforbundet. Det athenske sjøforbundet, eller det athenske riket (etter 450 f.Kr.) var et forbund av greske, demokratiske bystater, dannet etter en kongress i 477 f.Kr.. Forbundet var frivillig, og av likeverdige medlemmer, men Athen ble utpekt som leder, derav navnet "det athenske sjøforbundet". Forbundet skulle virke som en motvekt mot det mektige perserriket, som stadig var en trussel for det athenske området. Siden mange av forbundets poliser var for fattige til å bidra med skip til den kollektive marinen, betalte de skatt til Athen slik at der ville bli nok penger til å bygge de dyre triremene. Grunnleggelse. Etter nederlaget til Xerxes Is invasjon av Hellas, ledet den spartanske generalen Pausanias de hellenske styrkene mot perserne, Han var en upopulær kommandant som kan ha konspirert med perserne, og Sparta var ivrig etter å få slutt på krigen. De overleverte lederskapet for det pågående felttoget til Athen som ivret etter å overta. Sjøforbundet ble inngått i 477 som en offensiv og defensiv allianse mot Persia. De viktigste byene i forbundet var Athen, Khios, Samos og Lesbos, men mange av øyene og joniske byene sluttet seg til forbundet. Athen ledet sjøforbundet fra begynnelsen av, selv om skattekammeret ved grunnleggelsen ble lokalisert på øya Delos og hver stat i forbundet hadde lik stemmerett. Bidragene som hver stat ble påkrevd ble fordelt av Aristeides, leder for athenerne. Noen medlemmer skulle stille med skip, andre styrker, våpen eller penger. Et råd med alle byene møttes ved Delos jevnlig, antagelig for å overlevere sine bidrag til øya. Hver stat måtte avlegge en ed som ble innført av Aristeides og avlagt ved tempelet til Zevs. Eden bestod av å kaste jern i havet, forbundet skulle oppløses når jernet fløt. Tidlige operasjoner. Den første operasjonen til forbundet under ledelsen til Kimon, var erobringen av Eion, en persisk befestning som bevoktet en elv som krysset på vei til Asia. Etter denne seieren handlet forbundet mot flere piratøyer i Egeerhavet, mest kjent mot Skyros hvor de gjorde de dolopiske innbyggerne til slaver, mens Athen satte opp en bosetterkoloni (kjent som en kleruchy). Få år senere seilte de mot Karia og Lykia, der de beseiret både den persiske hæren og marinen i slaget ved Eurymedon. Disse operasjonene var mest sannsynlig svært populære blant forbundets medlemmer. Men forbundet, særlig athenerne, var villige til å tvinge byer til å slutte seg til eller forbli i forbundet. Karystos, en by på den sørlige spissen av Évvia, ble tvunget til å slutte seg til forbundet ved militærmakt utført av athenerne. Rettferdiggjørelsen for dette var at Karystos nøt fordelene av forbundet (beskyttelse fra pirater og perserne) uten å ta del i forpliktelsene. Videre var Karystos tradisjonelt base for persisk okkupasjon. Athenske politikere måtte rettferdiggjøre disse handlingene for athenske velgere for å få stemmer. Naxos, et medlem av forbundet, forsøkte å rive seg løs, men ble gjort til slaver. Det er antatt at Naxos ble tvunget til å rive ned murene sine, miste flåten samt at de mistet stemmeretten i forbundet. Athen fester grepet. Thukydid forteller oss at dette er hvordan Athens kontroll over forbundet vokste. Athen flyttet i 454 f.Kr. skattekammeret til forbundet fra Delos til Athen med påskudd om å sikre den mot Persia. Men Plutark indikerer at mange av Perikles' rivaler så på denne overføringen til Athen som tilranelse av pengemidler for å finansiere krevende byggeprosjekter. Athen gikk også bort fra å akseptere skip, menn og våpen til bare å akseptere penger. Det nye skattekammeret som var etablert i Athen ble brukt til mange formål, ikke bare de som hadde med forsvar av medlemmene av forbundet å gjøre. Det var fra skatten som ble betalt fornudet at athenerne bygget Akropolis og Parthenon, i tillegg til mange andre utgifter som ikke hadde med militæret å gjøre. Det var på denne tiden at noen hevder at det athenske imperiet vokste frem, siden den tekniske definisjonen av et imperium er en gruppe byer som betaler skatt til en sentral, dominerende by, mens de lokale styresmaktene forblir intakte. Det athenske sjøforbundet gikk fra en allianse til et imperium. Thasos gjorde opprør mot forbundet i 465 f.Kr. Etter to år overgav Thasos seg til Kimon. Resultatet var at befestningsmurene rundt byen ble revet ned, landet deres og marinen ble konfiskert av Athen. Gruvene i Thasos ble også gitt over til Athen og de måtte betale årlig skatt/bøter. Kimon ble kalt tilbake i 461 f.Kr. og ble etterfulgt i innflytelse av demokrater som Efialtes og Perikles. Dette signaliserte en komplett endring i athensk utenrikspolitikk, neglisjerte alliansen med spartanerne og istedet allierte seg med hennes fiender, Argos og Thessalia. Megara deserterte fra det peloponnesiske forbund og allierte seg med Athen, noe som tillot byggingen av en dobbel linje med murer tvers over landtangen ved Korint, noe som beskyttet Athen fra angrep fra den kanten. Nesten samtidig bygget de også de lange murene som forbandt byen med Pireus, Athens havn, noe som gjorde byen nesten usårbar fra angrep over land. Avslutningen av krigen med Persia. Snart brøt peloponneserkrigen ut. Athenerne la øya Aigina under blokade i 458 f.Kr. og forsvarte samtidig Megara fra korinterne ved å sende ut en hør bestående av de som var for unge eller for gamle til regulær militærtjeneste. Året etter sendte Sparta ut en hær inn i Boeotia og vekket til live Thebens makt for å få hjelp til å holde athenerne i sjakk. Deres retur ble blokkert og de bestemte seg for å marsjere mot Athen hvor de lange murene ennå ikke var fullført og vant en seier i slaget ved Tanagra. Men det som alt dette førte til, var at de fikk returnere hjem via Megarid. To måneder senere invaderte athenerne under Myronides Boeotia, og gjennom seieren i slaget ved Oinofyta skaffet de seg kontroll over hele landet med unntak av Theben. Samtidig fortsatte krigen med perserne. Egypt gjorde opprør under Inaros og Amyrtaios i 460 f.Kr. som ba Athen om hjelp. Perikles ledet 200 skip, opprinnelig tiltenkt et angrep på Kypros, til deres hjelp ene og alene fordi det ville skade Persia. Persias bilde var allerede skadet da de ikke klarte å erobre grekerne, og Perikles ønsket å forsterke dette. Etter fire års krigføring derimot, ble opprøret beseiret av generalen Megabyzos som tok store deler av den athenske styrken til fange. Restene av styrken unnslapp til Kyrene og returnerte derfra hjem. Dette var athenernes viktigste (offentlige) grunn for å flytte skattekammeret fra Delos til Athen og ytterligere konsolidere sin kontroll over forbundet. Perserne fulgte opp sin seier ved å sende en flåte for å reetablere sin kontroll over Kypros, og 200 skip ble sendt ut for å møte dem under Kimon som returnerte fra ostrakismen i 451 f.Kr.. Han døde under blokaden ved Kitium, selv om flåten vant en dobbel seier på land og på sjøen over perserne ved Salamis. Dette var det siste store slaget som ble utkjempet mot perserne. Mange forfattere rapporterer at den formelle fredsavtalen, kjent som Kalliasfreden, ble formalisert i 450 f.Kr., men noen forfattere tror at avtalen var en myte som ble skapt senere for oppheve Athen. Men en forståelse med Persia ble definitivt nådd. Dette gjorde at athenerne kunne fokusere sin oppmerksomhet på hendelsene på fastlandet til Hellas. Peloponneskrigen og slutten på forbundet. Men freden med Persia ble fulgt av ytterligere tilbakegang. Slaget ved Koronei i 447 f.Kr. førte til at Boeotia ble oppgitt. Évvia og Megara gjorde begge opprør, og mens førstnevnte fikk tilbake sin status som skattepliktig alliert, gikk sistnevnte tapt. Det athenske sjøforbundet og det peloponnesiske forbund signerte en fredsavtale som skulle vare i tretti år. Den varte bare til 431 f.Kr. da peloponneserkrigen brøt ut på nytt. Det ble statuert et eksempel på mytilenene, det fremste folkeslaget på Lesbos, etter et mislykket opprør. Athenerne beordret at hele den mannlige befolkningen skulle drepes, men de besinnet seg etter å ha tenkt seg om. 1000 ringledere for opprøret ble henrettet, og hele øyas land ble redistribuert til athenske deleiere som ble sendt ut for å bo på Lesbos. Denne type behandling var ikke reservert for de som gjorde opprør. Thukydid dokumenterer eksempelet til Melos, en liten øy som var nøytral i krigen, men som opprinnelig var grunnlagt av Sparta. Melierne fikk valget mellom å slutte seg til Athen eller bli erobret. De valgte å gjøre motstand, byen ble beleiret og erobret. Mennene ble drept, og kvinnene solgt som slaver. Det athenske sjøforbundet ble aldri formelt forandret til det athenske imperiet, men innen peloponneserkrigen brøt ut, var det bare Khios og Lesbos som bidro med skip, og disse statene var alt for svake til å trekke seg ut uten støtte. Lesbos forsøkte å gjøre opprør først og mislyktes fullstendig. Khios, den største og mektigste av de opprinnelige medlemmene i forbundet (med unntak av Athen), var den siste som gjorde opprør, og i etterspillet til Syracusekspedisjonen lyktes de i flere år, noe som inspirerte hele Jonia til å gjøre opprør. Men Athen var fremdeles i stand til å kue disse opprørene. Det athenske imperiet var svært stabilt, og det var kun 27 år med krig, støttet av perserne og interne stridigheter, som klarte å beseire det. Det athenske imperiet var ikke beseiret lenge. Det andre athenske riket, et maritimt selvforsvarsforbund, ble grunnlagt i 377 f.Kr. og var ledet av Athen, men Athen ville aldri ta tilbake hele sin makt, og hennes fiender var nå langt sterkere og mer varierte. Referanser. Athenske sjøforbundet Europavei 47. Europavei 47 går mellom Helsingborg i Sverige og Lübeck i Tyskland. Trasé fastlagt av UNECE: Helsingborg... Helsingør – København – Køge – Vordingborg – Farø – Rødby... Lübeck. Nesten hele strekningen er motorvei, bortsett fra 6 km i Helsingør og 28 km i Tyskland. Inntil 1992 hadde strekningen betegnelsen "E4". Den nåværende europavei 6 skulle egentlig også ha vært en del av E47. E6 har fått beholde nummeret som gjaldt inntil 1992. Dette unntaket ble innrømmet Sverige og Norge fordi kostnadene med en omskiltning på denne særdeles lange veidelen ville blitt altfor store. For europavei 4 ble det gjort et liknede unntak. Den 29. juni 2007 ble en avtale om å bygge en fastlandsforbindelse mellom Danmark og Tyskland, Femernbæltforbindelsen, underskrevet av landenes transportministre. Dersom avtalen skulle bli vedtatt av de to lands parlamenter var det planlagt at forbindelsen skulle tas i bruk i 2018. Avtalen innebærer at Danmark finansierer forbindelsen alene og Danmark og Tyskland bygger adkomster på hver sin side. 1. februar 2011 ble det bestemt at forbindelsen skal bygges som senketunnel. I sammenheng med fastlandsforbindelsen er det planlagt at veien mellom Puttgarden og Heiligenhafen skal utbygges med fire spor, bortsett fra brua over Fehmarnsundet, denne skal forbli tosporet. Shavo Odadjian. Shavo Odadjian (født Sjavarsj Odadzjan 22. april 1974 i Jerevan) er en armensk musiker, Han er mest kjent som bassist for alternative metal-bandet System of a Down og hans lange, flettede geiteskjegg. Odadjian bor nå i Los Angeles, California Han var gitaristen til bandet Soil en liten stund. Som barn likte han å stå på rullebrett og høre på heavy metal og punk rock. Odadjian har også regissert de fleste musikkvideoene til System of a Down. Odadjian, Shavo Odadjian, Shavo Odadjian, Shavo 75th Ranger Regiment. 75th Ranger Regiment er et lett infanteriregiment i den amerikanske hæren som er utdannet til å utføre spesialoperasjoner, med hovedvekt på luftlandsettinger, offensive aksjoner, infiltrasjon, overtagelse av flyplasser og støtte til ordinære militæroperasjoner. Hver av regimentets bataljoner forventes å deployeres hvor som helst i verden på 18 timers varsel. Regimentet blir gjerne kalt US Army Rangers, eller bare Rangers. Rangers Tekstforfatter. Tekstforfatter er en person som skriver tekster til sanger, revyer, reklame og annet. Mens begrepet forfatter vanligvis brukes om dem som skriver bøker og lengre tekster, og skribenter og journalister særlig arbeider med massemedier, skriver en tekstforfatter ofte kortere tekster som skal brukes av andre eller har et mer entydig siktemål. Tekstforfattere kan være frilansere eller ansatt i for eksempel et reklamebyrå. Tekstforfattere i reklame. Mens en forfatter oftest arbeider med frie, skjønnlitterære tekster, prosa, drama eller lyrikk eller også faglitterære, har tekstforfatterens produkter et kommersielt siktemål og vedkommende må også forholde seg til en gitt problemstilling, et budsjett og en oppdragsgiver. Til forskjell fra journalisten som bør være en objektiv eller nøytral formidler, er tekstforfatterens utgangspunkt ensidig og subjektivt. Tekstforfattere innen reklame utarbeider reklametekster, men også ideer og konsepter basert på strategier utarbeidet av konsulenter i samarbeid med kundene. Det kreative idearbeidet foregår i stor grad i samarbeide med en art director (AD (stillingsbetegnelsen er aldri oversatt til norsk). En grunnidé kan så få ulike varianter tilpasses de ulike mediene, som film, annonser (ofte kalt «print»), radio, brosjyrer, event, internett m.m. Tekstforfatteren vil ha ansvar for å utarbeide alt av tekst til disse reklamene, og følge opp produksjon av film, radiospotter mm. I tillegg vil en tekstforfatter kunne få ansvaret for utarbeidelse av en payoff (slagord), samt finne merkenavn til bedrifter, produkter og annet. Tekstforfatterutdannelse. I Norge tilbys utdannelse for tekstforfattere av Westerdals School of Communication. Utdannelsen ble etablert sent på 1980-tallet. Den er 3-årig og semesteravgiften er ca. 27 000 kroner. Lakonia. Lakonia (gresk: Λακωνία) var et område, underlagt Sparta, på Peloponnes i oldtidens Hellas, og var den offisielle betegnelsen på spartanerstaten som utgjorde Peleponnes. Befolkningen ble kalt lakedaimonerne og utgjorde både spartanerne og perikerne, et oldtidsfolk på Peleponnese. I dagens Hellas utgjør Lakonia et prefektur i periferien Peloponnes med Sparta som hovedstad. Det er et av de tynnest befolkede prefekturene i Hellas. Navnet er opphavet til begrepet «lakonisk» som betyr konsist. Bobby Bare. Robert Joseph «Bobby» Bare (født 7. april 1935 i Ironton i Ohio) er en amerikansk country-musiker. Bare slo gjennom på begynnelsen av 1960-tallet med låter som «Shame On Me» og «Detroit City». For sistnevnte vant han Grammy for årets sang. Ut over på 60-tallet fulgte han opp suksessen med kjente slagere som «500 Miles Away From Home» og «Four Strong Winds». Hans kanskje mest kjente låt er den Grammy-nominerte «Daddy What If», som han spilte inn sammen med sin fem år gamle sønn, Bobby Bare, Jr., i 1973. Diskografi. Bobby Bare har gitt ut over 40 plater, og han hadde stor suksess med ei plate som han ga ut sammen med Skeeter Davis på 1960-tallet. Noen flere av hans kjente melodier er «A dear John letter» med Skeeter Davies. «Ride me down easy», «Marie Laveaux», «Tequila Sheila», «Streets of Baltimore», «Miller's Cave», «Numbers», «All American boy», «The Jogger», «The mermaid song», «The winner» og mange flere. Bobby Bare i Norge. Etter mer enn tjue år utenfor rampelyset, gav Bare i 2006 ut det kritikerroste albumet "The Moon Was Blue". Samtidig la han ut på sin siste turné, der han også besøkte Norge og holdt den første countrykonserten noensinne på Den Nationale Scene i Bergen. Første gang Bare var i Norge, var med Chet Atkins, Jim Reeves og Anita Kerr Singers i Njårdhallen i Oslo i 1964. det regnes for å være Norges første store country-konsert noensinne. Den ble også innspilt på plate i Tyskland, med det kjente tyske orkesteret Werner Mullers orkester. RCA Victor LSP-9992 STEREO. På platen spiller Bobby Bare «Detroit City», «500 miles away from home» og «Shame on me». I 1985 var Bobby Bare sammen med Teddy Nelson og Sigbjørn Bernhoft Osa på Countryfestivalen i Dalen i Telemark. Bobby Bare hadde også en konsert i Kongeparken på Ålgård 8. juli 1986. 30. august 2009 hadde han en konsert i Sandnes kulturhus. Tethinidae. Tethinidae, eller sanddynefluer er en liten familie av små fluer som er dekket av lys bestøvning, slik at fargen blir mer eller mindre sølvgrå. De fleste artene finnes på havstrender og ellers på steder med høye saltkonsentrasjoner. Utseende. Små, slanke fluer, kroppen dekket av lys, sølvgrå eller gulaktig bestøvning. Brystet (thorax) er matt av bestøvningen, med flere lange børster. Bakkroppen er sylindrisk, uten påfallende store ytre kjønnsorganer. Vingene er ensfarget blekt gulaktige eller brunaktige. Fremkanten ("costa") er brutt på ett sted. Beina er slanke, vanligvis uten kraftige børster bortsett fra hoftene ("coxae") og lårene ("femorae"). Hodet er stort med runde fasettøyne. Kinnene (området under fasettøynene) er dype, minst så brede som halvparten av fasettøyediameteren. Ved innerkanten av hvert fasettøye er det 1-4 kraftige børster. I pannen sitter tre punktøyne, med et par børster mellom. Antennene er av vanlig fluetype, tre-leddete, en fint hårete antennebørste ("arista") sitter på det tredje leddet nær roten. Munndelene er av vanlig fluetype. Det finnes ofte en rekke kraftige børster langs underkanten av hodet men ikke noen spesielt kraftig kinnbørste ("vibrissa"). Levevis. Nesten alle medlemmene i denne familien lever på havstrender eller i lignende salte miljøer, men det finnes også noen få arter som er skogsinsekter eller lever i ørkener. De voksne fluene kan finnes mange steder ved havet: på råtnende tang, i fjæra, i saltsumper, i sanddynevegetasjon og på bar sand, eller i mangrovesumper. Noen arter kan overleve i sterkt forurensede miljøer. Noen arter på den sørlige halvkule er knyttet til guano fra sjøfugler. Salmonella. Salmonella er en av mange typer tarmbakterier. Bakterien kan forårsake sykdommen salmonellose Varianter. Det finnes omtrent 2 500 varianter av Salmonella. De to vanligste vi finner her i Norge, heter "Salmonella Entiritidis" og "Salmonella Typhimurium". I 2004 var det rundt 1 500 tilfeller av Salmonella-infeksjon i Norge. Den er også utberedt over hele verden. Smittekilder. For å bli smittet med Salmonella, må du spise mat som er infisert med Salmonella. Egg og fjærfe, kan ofte være infisert. Varmebehandling dreper bakterien og derfor er først og fremst dårlig varmet mat farlig. Vi kan også finne Salmonella i vann og andre matvarer som har blitt forurenset av avføring eller andre kilder for Salmonella. Når man er på ferie i utlandet utenfor den vestlige verden, er det lurt å kjøpe vann på flaske, eller koke springvannet før man drikker det. Noen pasienter som har hatt mindre eller større plager med salmonellainfeksjon kan beholde bakteriene i tarmen over flere år og blir bærere, det vil si at de har mye salmonellabakterier i avføringen. Salmonella smitter også fra person til person. Det er dermed viktig at disse personene er nøye med håndhygienen etter toalettbesøk og før matlaging. Smtteoppsporing er svært viktig for å finne kilden til salmonellasmitten. I Norge er dette oppgaven til smittevernansvarlig kommunelege og Mattilsynet. Infeksjoner med Salmonella er meldepliktig til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS]. Varmebehandling. For å unngå bakterien, må man varmebehandle maten skikkelig- over 60°c, vaske hendene grundig, unngå kryssforurensing på kjøkkenet, skrell grønnsaker/poteter, unngå kontakt med ville fugler og upastaurisert melk. Bakterien kan ikke formere seg i kjøleskapstemperatur, som gjerne ligger på rundt 4°c. Inkubasjonstiden er vanligvis rundt 48 timer, men kan variere fra 6-72 timer. Det finnes kun én vaksine mot Salmonella – tyfoidgruppen (ikke gastroenterittgruppen), og den gir immunitet Plager. De forskjellige bakteriene gir forskjellige plager. Noen gir tyfoidfeber, mens andre kan gi diaré med store væsketap. Etter hvert kan det komme blod i avføringen også. Noen får ingen symptomer i det hele tatt. Dersom bakterien kommer inn i blodbanen, kan man få blodforgiftning. Hvis du plutselig føler deg mye dårligere og får høy feber, er det best å oppsøke lege. Behandling. For å behandle Salmonella, må man først og fremst erstatte salt- og væsketapet man får ved diaré. Det er da lurt å drikke sukker- og saltløsninger. Infeksjonen kan gå bort av seg selv etter 7-10 døgn, og behøver ikke nødvendigvis behandles med antibiotika. Dersom infeksjonen er alvorlig, behandles man med antibiotika, selv om dette ikke hjelper på diareen. Etter 4-5 uker, er omtrent halvparten av alle smittede voksne, smittefrie. Dronning Mab. Mab er ifølge engelsk folklore feenes dronning. Mab beskrives av Mercutio i William Shakespeares "Romeo og Julie". Mye er usikkert når det gjelder Mabs opprinnelse. Shakespeare kan ha fått inspirasjon til navnet hennes fra en keltisk gudinne, den irske Medb, eller den walisiske Mabb. Etter Mabs litterære debut i "Romeo og Julie", dukker hun opp i flere verker på 1600-tallet, deriblant Ben Johnsons "Queen Mab" og Michael Drytons "Nymphidia." Demonen/faunen "Puck" i "En midtsommernattsdrøm" regnes også som en variant av Mab. Mab har også blitt videreført i filmens verden. I en miniserie for TV, "Merlin" fra 1998, blir Mab, «Dronning av feene og Den gamle væremåte», portrettert av Miranda Richardson. Tama. Tama (多摩川, たまがわ, "tama-gawa") er ei stor elv i, og ved, Tokyo, Japan. Kilden til elva springer ut ved Kasadorifjellet i Enzan, Yamanashi. Derfra renner elva østover mot Tokyo hvor den springer ut i Okutamasjøen. Her skifter elva navn til Tamagawa og renner så videre ut i Tokyobukta. Elva er med på å danne grensa mellom Tokyo og Kanagawa. Sumida. Sumida (墨田区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Området grenser til Adachi i nord, Arakawa i nordvest, Katsushika i øst, Edogawa i sørøst, Taito i vest, Chuo i sørvest, og Koto i sør. Sumida-ku ble opprettet den 15. mars, 1947. Canacidae. Canacidae, eller canacider som de kalles på norsk, er en liten familie av fluer som lever i tare og andre oppskylte alger på havstrender. De ligner Tethinidae, som de er nært beslektet med, men skiller seg fra disse ved å være kraftigere bygd og mer hårete. De fleste artene lever i varme klima, to arter finnes i Nord-Europa men det er usikkert om noen av dem når så langt nord som til Norge. Utseende. Små til middelsstore (1,5 – 5 mm) fluer, ofte dekket av lys bestøvning. De ligner på Tethinidae men er kraftigere og mer hårete. Brystet (thorax) har både korte hår og lange børster. Bakkroppen er sylindrisk. Hodet har tre-fire par kraftige, utoverrettede børster ved innerkanten av hvert fasettøye. Kinnene er høye som hos Tethinidae, vanligvis med tre børster som er mye kraftigere enn den øvrige behåringen. De har vanligvis to rekker av fine børster i pannen, og et eller to par kraftige børster nær punktøynene. Vingene er klare uten fargeflekker. Beina er slanke, tett hårete men uten kraftige børster. Larvene er pølseformede, tilspisset i begge ender. Bakenden er trukket ut til et kort ånderør. Hodeenden er moderat tilspisset. På undersiden av hvert kroppssegment er det noen tverr-rader av korte kroker som hjelper dem feste seg til underlaget. Levevis. De fleste artenes larver utvikler seg trolig i råtnende tang, tare og andre alger som ligger oppskyllet ved havet. Noen ganske få arter lever ved ferskvann, deres biologi er ukjent. De fleste av artene i denne familien lever i varme klima, for eksempel ved Middelhavet. Fredrik Ramm. Fredrik Ramm (født 1892 i Oslo, død 1943) var en norsk journalist. Etter å ha deltatt i Amundsens nordpolekspedisjon 1926 var han nyhetsredaktør i «Morgenbladet» fra 1928. Han sto Ronald Fangen nær og deltok som ham i Oxfordbevegelsen. I 1941 ble han dømt til tukthus av tyskerne. Han ble sendt til Hamburg, hvor han ble syk, og fikk tillatelse til å reise hjem, men døde på hjemreisen. Ramm er særlig kjent for artikkelen «En skitten strøm flyter utover landet» (Morgenbladet, 28. oktober 1931), som innledet en opphetet verdi- og kulturdebatt. Artikkelen var et angrep på kulturradikalismen, eksemplifisert ved fire bøker: Sigurd Hoels "En dag i oktober", Hans Backer Fürsts "Duskregn", Rolf Stenersens "Godnat da du" og Karo Espeseths "Sår som ennu blør". Ramm nevner også en forestående bok av Paul Gjesdahl som en bok han mener «er hentet fra samme kloakk som de fire nevnte». Etter hans død ble essaysamlingen "Av kristen rot" (1945) gitt ut, og senere "Gjennom muren – tanker nedtegnet under bibellesning i fengslet" (1946). Disse bøkene representerer mye mer hva Fredrik Ramm sto for, enn det ofte siterte avsnittet fra "Skitten strøm"-artikkelen, som bærer preg av å være skrevet i affekt og indignasjon. Anbjørn Viem. Anbjørn Viem (født 10. februar 1977) er en norsk musiker fra Hell i Stjørdal. Viem spiller trekkspill og mandolin i gruppen Vømlingan. Han spiller også keyboards i Deleted Waveform Gatherings. Viem har tidligere spilt i grupper som Gus Panser, Brødrene Fosenmomo og Føfftemand. Erich Koch. Erich Koch (født 19. juni 1896 Elberfeld, Tyskland, død 12. november 1986 Barczewo, Polen) var president i Øst-Preussen og rikskommissær i Ukraina. Yrkesbakgrunn. Han tjenestegjorde under første verdenskrig i den tyske hær fra 1915 til 1918, før han i 1919 gikk inn i jernbaneverket. Koch sluttet seg til NSDAP i 1922 og engasjerte seg i oppstanden mot den franske okkupasjonen av de tyske industriområdet Ruhr, noe som førte til at han flere ganger ble arrestert av franskmennene. Senere ble Koch distriktsleder i nazi-partiet. I 1928 ble Koch forfremmet til Gauleiter (fylkesleder) i partiet i Øst-Preussen, for to år senere å bli innvalgt i Riksdagen. Med maktovertakelsen til Adolf Hitler i 1933 ble Koch president i Øst-Preussen. Andre verdenskrig. Under Andre verdenskrig ble Koch utnevnt til rikskommissær og sjef for den tyske sivile okkupasjonsadministrasjonen i Ukraina i 1941. Her gjorde han seg bemerket som en usedvanlig brutal og hensynsløs makthaver. Hans politikk førte til døden for millioner av mennesker. Ved en anledning uttalte han: «Hvis jeg finner en ukrainer som er verdig til å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt.» Hans maktimperium gikk tapt med Den røde armés gjenerobring av Ukraina i løpet av 1944, hvorpå Koch vendte tilbake til Øst-Preussen. Her utmerket han seg bl.a. gjennom sin sabotering av de tyske forsøkene på å evakuere lokalbefolkningen i tide, slik at den kunne skånes for hevnen fra de sovjetiske soldatene, som strømmet inn i Øst-Pressen. Selv flyktet han i slutten av april 1945 vestover med båt, like før de siste tyske brohodene i Øst-Preussen ble inntatt av Den røde armé, og slapp på den måten unna sovjeterne. Ved krigsslutt gikk Koch i dekning, og klarte å holde seg på frifot frem til han ble oppdaget og arrestert av britene utenfor Hamburg i mai 1949. Rettsprosess og straff. Til tross for de uhyrlige forbrytelsene han hadde begått i det tysk-okkuperte Sovjetunionen, unnlot sovjetiske myndigheter å kreve Koch utlevert. Det ble i stedet Polen som krevde, og fikk, Koch utlevert i 1950. Han ble dermed den siste tyske krigsforbryteren som ble utlevert til Polen. Her ble han plassert i Mokotów-fengselet i Warszawa. I Polen trakk rettsprosessen mot ham ut i langdrag, i stor grad på grunn av Kochs sykdom, inntil rettssaken omsider startet i Warszawa i oktober 1958. Der gjorde han et heller ynkelig inntrykk, og lite minnet om den fremtredenen som kjennetegnet ham fra nazitiden. Han ble funnet skyldig i mordene på 400 000 polakker og dømt til døden 9. mars 1959. Koch satte deretter i gang en omfattende og komplisert juridisk prosess for å unngå å bli henrettet. Fullbyrdelsen av dødsdommen ble derfor stadig skjøvet frem i tid. Etter hvert som polske myndigheter fikk erindringen av nazi-tidens ugjerninger på avstand, forsvant også den siste rest av vilje til å henge ham. I 1970 ble vest-tyske diplomater, i forbindelse med Willy Brandts Warszawa-besøk, forespurt om de ønsket Koch utlevert. Forespørselen ble ikke besvart. I etterkant av dette ble dødsdommen omsider omgjort til livsvarig fengsel. Etter den tid ser det ikke ut til at det fra polsk side ble vurdert å løslate ham. Blant tyskerne var det forøvrig minimal interesse rundt Kochs person, og han ble aldri gjort til noe symbol eller ikon, i skarp kontrast til Rudolf Hess. Koch ble svært sjelden omtalt offentlig i Vest-Tyskland, noe som kan ha sammenheng med at hans navn mante frem udelt negative minner blant tyskerne; de husket særlig hans nådeløse fremferd mot tyskerne i Øst-Preussen i krigens sluttfase. Verken tyske journalister eller historikere gjorde noe forsøk på å oppsøke ham i fengselet. I fengselet i Barczewo, hvor han ble overført i 1965, forble Koch værende frem til 1986, innesperret på en spartansk fengselscelle. Mye av tiden ble preget av sykdom. I 1986 hadde Koch, som den siste gjenlevende Gauleiter fra Nazi-Tyskland, blitt intervjuet i fengselet av et polsk TV-team. Ved den anledningen brukte en standhaftig og ubøyelig Koch mye tid på å rettferdiggjøre egne handlinger. Han uttrykte ingen anger. Han beklaget seg bare over at polske myndigheter hadde holdt ham innesperret i 36 år, fremfor å gi ham de hedersbevisninger som han selv mente å ha gjort seg fortjent til. Dødsfall. Han døde på et sykehus i Olsztyn, dit han var blitt overført noen tid i forveien, 90 år gammel. I tyske media ble dødsfallet hans bare meddelt gjennom korte og beskjedne notiser. Dette til tross for den utbredte oppfatningen at Koch var en av Nazi-Tysklands desidert verste krigsforbrytere. Di. 6. Di. 6, senere kalt ME 26 og DE 2700, er en serie med tolv dieselelektriske lokomotiver bygd av Siemens for Norges Statsbaner (NSB). Lokomotivene har en effekt på 2 650 kilowatt, en starttrekkraft på 400 kilonewton og en maksimal hastighet på 160 km/t. Di. 6 er et Co'Co' toretningslok som kan brukes i både person- og godstog. Lokomotivene hadde kjennetegn 6661 til 6672 hos NSB. Lokomotivene ble bestilt av NSB i 1992 for å erstatte Di. 3-lokomotivene, med spesielt henblikk på Nordlandsbanen og i mindre grad Rørosbanen. Lokomotivene ble bygget ved Maschinenbau Kiel (MaK) i Kiel, Tyskland, mens det var en del av Siemens Schienenfahrzeugtechnik. Serien var basert på MaK-bygde DB type 240 og hver enhet kostet 32 millioner kroner. Den første enheten ble levert i mars 1996, ett år etter skjema, men det viste seg raskt at typen hadde fundamentale konstruksjonsfeil. NSB hevet kjøpet i 1999 og lokomotivene ble returnert til Tyskland. Etter ombygging ble de overtatt av utleieselskapet Dispolok og leid ut til ulike tyske jernbaneselskaper. De ble solgt til Vossloh i 2003, som leide ut de fleste til Nord-Ostsee-Bahn. Fra 2008 er opp til fire i bruk av norske Cargolink. __TOC__ Bakgrunn og bygging. Prosessen med å finne en erstatter for NSBs flåte med 35 Di. 3-lok, som utgjorde hovedstammen for dieseldrift, startet mot slutten av 1980-tallet. Di. 3 var bygd på 1950- og 60-tallet og hadde innen 1980-tallet blitt umoderne. Blant annet hadde de dårlig arbeidsmiljø og høyt støynivå, liten trekkraft og et gradvis økende vedlikeholdsbehov. Den nye lok-typen var spesielt tiltenkt gods- og passasjertog på Nordlandsbanen, og i noen mindre grad på Rørosbanen. NSB mottok fem Di. 4-lok fra Henschel i 1981. Opprinnelig planla selskapet å bestille ytterligere enheter av den typen, men valgte i stedet å finne en ny type, da NSB ønsket et lignende, men noe mer moderne, lok. En MaK-bygd DB type 240 ble i 1990 prøvekjørt i Norge. Statsbanenes styre vedtok 23. november 1992 å kjøpe ti lignende enheter. Bestillingen ble senere utvidet med ytterligere to lok, da prisen viste seg å være lavere en opprinnelig forutsatt. Di. 6 fikk banemotorer fra Siemens, som nettopp hadde kjøpt MaK; det ble også gjort mindre endringer i spesifikasjonene for å optimalisere for norske forhold. Kontrakten var verd 380 millioner kroner, eller 32 millioner kroner per lok. Samtidig bestilte NSB 20 mindre dieselelektriske lok fra MaK, Di. 8. Tilsammen skulle de 32 nye lokomotivene erstatte alle Di. 3. Kontrakten spesifiserte at den første Di. 6 skulle leveres i februar 1995. Flere av komponentene ble produsert av NSB, inkludert drivstofftanker, sandkasser, motorrammer, generatorer og enkelte komponenter for boggiene. Første lok ble levert den 7. mars 1996, men viste seg raskt å ikke møte spesifikasjonene i kontrakten. Spesielt slet det med for høyt drivstofforbruk, underdimensjonerte boggier og for høye sporkrefter (aksellast og togvekt ift akselerasjon og bremsing) – alle feil som var vanskelige å løse. Videre hadde lokomotivene problemer med overoppheting, spesielt i hovedgeneratoren, oljekjøleren og i bremsene. Kjørecomputeren feilet når temperaturen ble for lav. Driftshistorie. Den 23. september 1996 anbefalte NSBs administrasjon styret å heve kjøpskontrakten, men dette ble ikke tatt til følge. I stedet reforhandlet de kontrakten, noe som innebar at Siemens måtte levere lokomotivene, som spesifisert i kontrakten, innen sommeren 1997. Partene var enige om at hvis dette ikke skjedde, så ville kjøpet bli hevet. Innen høsten 1996 var fem lok levert, men alle ble returnert til Kiel for oppgraderinger. Det første returnerte til Trondheim den 30. november 1996, etter at ventilatormotorene hadde blitt oppgradert, nye oljekjølere installert og andre mindre oppgraderinger gjennomført. Di. 6 ble satt inn i regulær rutedrift i godstog på Nordlandsbanen fra januar 1997. 6664 ble sommeren 1997 rammet av en brann i et feilmontert eksossystem. I oktober ble det funnet sprekker i hjulene, og alle Di. 6-lokomotivene ble tatt ut av drift mens de ble reparert. Statsbanestyret vedtok 17. desember 1997 at de skulle kjøpe elleve av lokomotivene, mens det tolvte, 6664, ikke var i kjørbar stand og ble holdt utenfor avtalen. Dette var basert på enighet om at NSB ville motta kompensasjon for tap grunnet sen leveranse og manglende oppetid. Siemens garanterte at ti av elleve lok ville til enhver tid være i driftsmessig stand. Alle lokomotivene ble i januar 1998 igjen tatt ut av drift, etter to branner. Siemens hadde mellom 15 og 20 ansatte stasjonert i Trondheim for å rette feilene. Regulariteten på Nordlandsbannen falt fra 67 til 46 prosent etter at Di. 6 ble innført. Selskapet ble tvunget til å holde 15 Di. 3 – som var opp til 42 år gamle – i drift for å opprettholde driften på Nordlandsbanen, og disse gjennomførte mesteparten av kjøringen i perioden. Ekstrakostnadene med å ha Di. 3 i drift var omtrent 50 millioner kroner per år. Disse kostnadene ville fortsette inntil NSB kunne få levert nye lok, som ville ta opp til tre år fra bestilling. Ett bidrag til de høye ekstrakostnadene var at lokførerne skulle ha 25 prosent høyere lønn når de kjørte Di. 3, da disse hadde høyere enn tillatt støy i førerommet. NSB meddelte den 28. april 1998 at de kunne heve kjøpet på bakgrunn av det de beskrev som «grunnleggende konstruksjonsfeil». Innen juli 1998 var ni av elleve lok ute av drift og ett var returnert til Tyskland etter brann. Da det eneste operative lokomotivet sluttet å fungere underveis på Nordlandsbanen, valgte NSBs styre å sende regning til Siemens på kjøpssummen plus renter. Selskapet sa at hvis den ikke ble betalt innen en uke, ville Siemens bli bragt for retten. Siemens sa at de ikke ville kunne ha lokomotivene i driftsmessig stand før sommeren 1999. I februar 1999 hadde selskapet gitt opp forsøkene på å reparere lokomotivene, men de hadde slått fast at hovedårsaken lå i generatorene. Saken havnet aldri i retten, etter at selskapene den 5. mai 1999 kom til enighet om at lokomotivene skulle returnere til Siemens, og at Siemens skulle betale NSB 485 millioner kroner. Dette kom i tillegg til 80 million kroner i tidligere avslag. I tillegg til kjøpssummen inneholdt kompensasjonen renter og erstatning for NSB tilleggskostnader. NSB-eid utstyr ble umiddelbart demontert og lokomotivene skipet til Hamburg den 20. mai. En av hovedårsakene til feilene lå i prosessen rundt Siemens kjøp av MaK i 1992, hvor en stor andel erfarne ansatte, som hadde nøkkelkompetanse i å bygge diesellok, ble førtidspensjonert. Siemens solgte Kiel-fabrikken til Vossloh in 1998. Etter retur til Tyskland ble Di. 6-lokomotivene modifisert for å møte tyske spesifikasjoner og fikk litra ME 26. Bredde ble redusert ved å fjerne utvendige stiger og rekkverk, og lys ble flyttet for å møte Den Internasjonale jernbaneunionens standarder. Vogndørene ble ombygd og fikk innvendig rekkverk og toalettene ble fjernet. 6664 ble ombygd i Kiel, mens resten ble ombygd hos Danske Statsbaner i København grunnet manglende kapasitet i Kiel. Lokomotivene ble etter ombygningen overført til Dispolok, en leasing pool eid av Siemens. De to første ombygde enhetene ble leaset til Privatbanen Sønderjylland. Senere leietakere besto av Cargolink, Chemins de Fer Luxembourgeois, CTL Logistics, Hoyer Railserv, HSL-Logistik, KEP Logistik, NetLog Netzwerklogistik, Neuss-Düsseldorfer Häfen, Norddeutsche Eisenbahngesellschaft, Osthavelländische Eisenbahn, RSE Cargo, Regental Bahnbetriebs, Schneider & Schneider, Seehafen Kiel og Verkehrsbetriebe Peine-Salzgitter. Lokomotivene ble solgt til Vossloh i november 2003 og gitt litra DE 2700. Siden 2005 er den tyske Veolia-eide Nord-Ostsee-Bahn hovedleietaker og bruker lokomotivene til å trekke persontog i Schleswig-Holstein. Åtte lokomotiver brukes til å trekke seks- til ti-vogns persontog på ruten mellom Hamburg og Sylt. I 2008 returnerte tre lok til Norge, da Cargolink leaset dem for å trekke biltogene sine. Et fjerde lok ble overført til Cargolink i 2010. NOBs niende lok ble i 2009 overført til HSL-Logistik. Spesifikasjoner. Di. 6 er et dieselelektrisk lokomotiv med en MaK 12-sylindret 12M282 dieselmotor som gir en effekt på 2 650 kilowatt ved 1000 omdreininger per minutt. Denne overføres til de Siemens-bygde banemotorene via en trefase gate turn-off tyristor puls-bredde modulasjon vekselretter. Kjøling foregår med et fordampningsbad, og antispinn styres av en mikrodatamaskin. Lokomotivene har 400 kilonewton starttrekkraft og en kontinuerlig trekkraft på 283 kilonewton. Maksimal driftshastighet er 160 km/t. Hvert lokomotiv har to boggier, hver med tre drivaksler (Co'Co'-konfiguasjon). Boggiene er utstyr med dobbel fjæring. Akselavstanden mellom ytre aksler i boggiene er 3,940 meter, mens akselavstanden mellom boggie-sentrene er 11,750 meter. Hjulene har en diameter på 1,060 meter når de er nye. Lokomotivene har en minste kurveradius på 100 meter. Toretningslokomotivene er 20,960 meter lange, 3,000 meter brede, 4,385 meter høye og veier 122 tonn. Drivstoffkapasiteten er 5000 liter. Lokomotivene var opprinnelig utstyrt med toalett og kjøkken for lokfører, og har togstrøm som tillater at de brukes for persontog. Opp til tre Di. 3, Di. 4, Di. 6 og Di. 8 kan kjøres sammen. Jamie Oliver (musiker). Jamie Oliver (født 16. juli 1975) er DJ i Lostprophets. Han startet i bandet i 2000 etter at DJ Slepzak sluttet i bandet. Han er støttevokalisten i bandet. I albumet "Liberation Transmission" var det ikke veldig bruk Oliver, grunnen til dette er at Liberation Transmission er mye roligere og mindre skriking så det betydde at de ikke trengte støttevokalene hans eller DJ–kunnskapene hans. Men i Lostprophets nyere album kommer de til og trenge han for hvis ryktene er riktige kommer dette albumet til og bli tyngste metall albumet de har laget. Springfield (Simpsons). Springfield er en fiktiv by dit serien om The Simpsons er lagt. Navnet «Springfield» ble valgt fordi seriens skaper Matt Groening feilaktig trodde at det var det vanligste bynavnet i USA, slik at ingen skulle kunne føle seg støtt av valget av by. Derfor er det heller ikke gitt hvilken delstat byen ligger i. Produsent David Silverman har imidlertid antydet at Springfield ligger i den fiktive delstaten "North Tacoma", mens andre har lansert delstsater som "Northern Kentucky" og "Southern Missouri". Delstaten sto i alle tilfelle på den nordlige siden under den amerikanske borgerkrigen, og var åsted for et slag mellom nord- sør- og øststatene. Delstatshovedstaden er "Capital City", mens Shelbyville er nabobyen til Springfield. Andre byer i kjøreavstand er North Haverbrook, Ogdenville, Brockway og Cranford. Byen ligger også i en stat som har dødsstraff, samt at byen ligger i nærheten av I-95 som går fra Florida i sør til Maine i nord og inn i Canada. Det er vanskelig å anslå størrelsen på Springfield. På oversiktsbilder virker ikke byen veldig stor, likevel har byen flyplass, havneområde, flere etniske bydeler og flere spesialiserte shoppingstrøk. Byen har også et eget baseball-lag i de lavere divisjoner, hundeveddeløpsbane og atomkraftverk. Av attraksjoner kan nevnes rulletrappen til ingensteds og bildekkbrannen som har holdt det gående i årevis. Springfield var også den første amerikanske byen til å forkaste det metriske system, og er også kjent som den byen i USA med flest hjerteinfarkt. I USA finnes det et førtitall faktiske steder med navnet Springfield, 14 av dem regnes for virkelige byer. I statene Kentucky, Illinois og Missouri finnes både Shelbyville og Springfield. I forbindelse med lanseringen av kinofilmen om Simpsons konkurrerte disse 14 byene om å få premierevisningen av filmen. Vinner ble annonsert 10. juli 2007, og det ble Springfield i Vermont. Historie. Selv om det fantes bosetninger fra før 1649 ble dagens Springfield grunnlagt i 1796 da en gruppe religiøse settlere på grunn av en mistolkning av Bibelen. I begynnelsen av byens eksistens ble den til stadighet angrepet av indianere, og fortene som ble bygget for dette formålet eksisterer den dag i dag. Byen var også åsted for to slag under den amerikanske borgerkrigen. I henhold til myten er Springfields grunnlegger Jebediah Springfield, hvis bronsestatue står foran rådhuset. Statuen, som en gang ble halshugget av Bart Simpson, forestiller Springfield som står triumferende over en bjørn han har drept med bare hendene. Kritiske historikere mener imidlertid at det var bjørnen som drepte Springfield. Opprinnelig var planen at Springfield skulle grunnlegge byen sammen med Manhattan Shelbyville, men de røk uklare med hverandre og grunnla hver sin by. Lisa Simpson fant imidlertid senere ut at Springfield var en bedrager ved navn Hans Sprungfeld, men lot være å spre informasjonen siden dette ville undergrave byens tro på seg selv. Byen opplevde sin glansalder på midten av 1900-tallet da byen produserte "Aquacar", en bil som også kunne brukes som båt. Gullalderen ble imidlertid kortvarig da det ble kjent at bilen eksploderte etter 600 miles. Gullet ble senere sendt til sultanen av Brunei. Det er imidlertid fortsatt industri i byen, blant annet en sjokoladefabrikk, en kjeksfabrikk, et bryggeri, en fyrverkerifabrikk og et stålverk, ved siden av atomkraftverket. Springfield ble også på et tidspunkt vurdert som vertsby for OL, men planene ble skrinlagt da Bart Simpson fornærmet hele IOC. Geografi og klima. Springfield er omgitt av fjell, kløfter, store trær, en ørken, en skog, sjøer, elver, isbreer og en vulkan. Byen har også kystlinje, og ligger noen minutters båttur fra New York. Samtidig ligger byen i nærheten av Michigansjøen, Stillehavet, Las Vegas og tropene. Det er med andre ord svært vanskelig å plassere byen på kartet. Homer Simpson pekte en gang på et område sør for Florida, men det kan like gjerne tilskrives hans noe manglende geografikunnskaper. I 2007, før The Simpsons Movie skulle lanseres ble Springfield i Vermont utnevnt til premiereby og regnes derfor som hjembyen. Også klimatisk er det vanskelig å peke på hvor Springfield ligger. Det er som regel varmt der om sommeren, og byen har blitt rammet av både snøskred, jordskjelv, sur nedbør, lynnedslag, tornadoer og vulkanutbrudd. Byen er også svært forurenset, og går for kanskje å være USAs mest radioaktive by. Atomkraftverket er svært dårlig sikret, og atomavfall gjemmes på de mest risikofylte stedene, blant annet i familien Simpsons kjeller og på den lokale lekeplassen. Resultatet har vært flere mutasjoner, blant annet fisker med tre øyne og ekorn med lasersyn. Folk og kultur. De fleste Springfieldere, med enkelte viktige unntak, ser ut til å tilhøre de lavere samfunnslag. Byen har også den høyeste gjennomsnittsvekten i landet, og en merkelig lukt det tar uker å venne seg til. Både Time Magazine og Newsweek har omtalt byen i svært negative ordelag. Det er også enkelte merkelige tradisjoner i byen, blant annet lokket de slanger inn i byen for så å drepe dem. Denne tradisjonen ble imidlertid stoppet av Lisa Simpson med hjelp av blant andre Barry White. Byen har mennesker med en rekke ulike hudfarger, selv om de fleste er hvite (eller rettere sagt gule). Innbyggertall er ca. 60 000 eller 30 000, alt etter hvilke episoder man velger å stole på. Det er flere fengsler i byen, hvis politistyrke ledes av den lett bestikkbare og inkompetente Chief Wiggum, med unntak av en kort periode den var ledet av Homer. Den organiserte kriminaliteten ledes av mafia-bossen Fat Tony, men også den japanske yakuzaen er til stede i byen. "Springfield Shopper" er byens avis, og KBBL og den spansktalende Channel Ocho er byens lokale TV-kanaler. Den største menigheten i byen ser ut til å være "The First Church of Springfield", et kapittel av "The Western Branch of American Reformed Presbo-Lutheranism", som ledes av pastor Timothy Lovejoy. Det er også en synagoge, en moské, en katolsik kirke og et buddhistisk tempel i byen. Det er også en losje, The Stonecutters. Byens myndigheter er sekulære, og i 1963 ble det vedtatt en lov som forbyr bønn på offentlig sted. Byen har også flere idrettslag, både innen baseball, ishockey og amerikansk fotball. Byen var også vertsskap for en finale i fotball-VM mellom Mexico og Portugal. Infrastruktur. Ordfører er demokraten Diamond Joe Quimby, som, med unntak for en kort periode der republikaneren Bob Terwilliger fikk setet som et resultat av valgfusk, har sittet i lang tid. Da han for en periode rømte byen ble i hans sted den lokale Mensa-avdelingen satt inn. Horace Wilcox representerte byen i Kongressen siden 1933, og da han døde ble han erstattet av Krusty the Clown. Delstatsguvernør er Mary Bailey. I Springfield er ekteskap tillat for "alle", noe som har gjort byen svært attraktiv for homser, lesber og aper. Det samme er gambling, menneskehandel og dynamittfiske. For en kort periode ble alkoholforbud innført, før de fant ut at det allerede var avskaffet. Av andre lover kan nevnes at politimesteren har krav på å motta en gris hver måned og at det er forbudt å ha ekorn i buksa dersom hensikten er gambling. Det er to offentlige grunnskoler i byen og en rekke høyere utdanningsinstitusjoner. Det går flere motorveier gjennom Springfield, inkludert «Michael Jacksons motorvei» (tidligere «Dalai Lamas motorvei») og «Matlocks motorvei». Byen har også jernbane, og hadde en kort tid et "monorailtog". Den er også tilknyttet en undergrunnsbane. Bussrutene i byen er ellers av det mer eksentriske slaget. Springfield atomkraftverk. Springfield atomkraftverk har monopol på energiforsyningen til Springfield. Det er dårlig velikeholdt grunnet eieren, Montgomery Burns', gjerrighet. Sikkerheten på anlegget er meget dårlig, det er blant annet sprekker i kjøletårnene og urovekkende høye verdier fra Geiger-målinger. Charles Montgomery Burns er eieren og sjefen for atomkraftverket. Han er ekstremt rik, og blant de rikeste i Springfield. Waylon Smithers er Mr. Burns' personlige assistent. Mye av jobben hans går ut på å administrere atomkraftverket og støtte Mr. Burns. Homer Simpson er ansatt som sikkerhetsinnspektør i sektor 7G i atomkraftverket. Han tilbringer mesteparten av tiden sin i et kontrollrom. Jobben hans går ut på å kontrollere en konsoll som styrer atomkraftverket, men han kan meget lite om hvordan dette virker. Homer tilbringer mesteparten av tiden sin med å spise doughnuts eller sove. Springfield barneskole. Springfield Barneskole (Springfield Elementary) er den eneste omtalte barneskolen i byen. Dette er skolen både Bart og Lisa går på, og en rekke andre Simpsons-figurer. Skolen sliter med et lavt budsjett, og de aller fleste i staben er forholdsvis inkompetente. Skolens adresse er Plympton Street nummer 16. Skolens design er basert på Ainsworth Elementary School i Portland, Oregon, som var barneskolen Matt Groening gikk på som barn. Rektor ved skolen er Seymour Skinner. Leser søker bok. Leser søker bok, forkortet LSB'", er en sammenslutning av over 21 norske organisasjoner som arbeider for at alle skal ha tilgang til litteratur. Organisasjon og aktiviteter. Leser søker bok (LSB) har ansvaret for at det skal komme ut litteratur for alle som av ulike årsaker syns bøker kan være tunge og utilgjengelige. De sørger for at bøker blir utviklet, utgitt og formidlet. Noen av disse er spesielt tilrettelagt for mennesker med ulike funksjonshemminger. Hovedvekten ligger på bøker med «litt å lese» – bøker som er kjappe for dem som leser mye, overkommelige for dem som leser lite. LSB har avtaler med over 250 folkebibliotek som utgjør Bok til alle-nettverket. Bok til alle-bibliotekene har god kompetanse om de tilgjengelige bøkene og jobber aktivt for å nå nye brukergrupper. I tillegg organiserer de ca. 800 leseombud som leser høyt for folk som ikke kan lese selv. LSB har laget søkesiden Boksok.no. Basen gir en oversikt over hva som finnes av bøker som er mer tilgjengelige enn andre. Boksøk inneholder ca. 650 titler og blir stadig oppdatert. Det gis både utviklingsstøtte til forfattere, illustratører og utgivingsstøtte til forlag. Hvert år deler LSB ut Ordknappen, en utmerkelse for forfattere som skriver tilgjengelige bøker. LSB er finansiert av Kulturrådet. Organisasjonen er en bred allianse sammensatt av forfattere, illustratører, forlag, fagfolk innen lesing og interesseorganisasjoner for funksjonshemmede. Blant medlemsorganisasjonene finner vi Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, GRAFILL, Den norske Forleggerforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Dysleksi Norge, Norsk forbund for utviklingshemmede, VOX, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Den norske Forfatterforening. LSB holder til på Litteraturhuset, med Liv Gulbrandsen som daglig leder. LSB og statsbudsjettet. Per 2011 har LSB et statstilskudd på 5,5 millioner kroner. Halvparten av pengene går direkte til forfattere, illustratører og forleggere som utvikler og gir ut bøker, og til bibliotek som formidler bøkene. Klotar II. Klotar II (584–629), kalt den store ("le Grand") eller den unge ("le Jeune"), var konge av Neustria og fra 613–629 frankernes enekonge. Han var enda ikke født da hans far, kong Chilperik I døde i 584. Hans mor, dronning Fredegund, var regent til hun døde i 597 da den tretten år gamle Klotar startet sitt eget styre. Som konge fortsatte han sin mors feide med dronning Brunhilda av Austrasia med samme intensitet og blodutgytelse. Han gikk til krig med sine fettere, Teoderik II av Burgund og Teodebert II av Austrasia, som beseiret ham ved Dormelles (nær Montereau). På dette tidspunktet gikk de to brødrene til krig mot hverandre. I 605 invaderte han Teoderiks kongedømme, men klarte ikke å underlegge seg det. Han forble ofte i krig med Teoderik og da Teoderik døde i Metz sent i 613 mens han forberedte en kampanje mot ham. Warnakar, major domus (rikshovmester) i Austrasia, og Rado, rikshovmester i Burgund, forlot Brunhilda og hennes oldebarn, Sigibert II, og hele riket ble gitt i Klotars hender. Brunhilda og Sigibert møtte Klotars hær ved Aisne, men patriseren Aleteus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte og den gamle kvinnen og hennes unge konge måtte flykte. De kom seg til Orbe, men Klotars treller tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Begge samt Sigiberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre. Samme år ble Klotar II den første enekonge av frankerne siden hans bestefar Klotar I døde i 561 ved å beordre drapet på spedbarnet Sigibert II (Teoderiks sønn), som den aldrende Brunhilda forsøkte å sette på tronene til Austrasia og Burgund, noe som førte til opprør blant adelsmennene. Dette førte til at Brunhilda ble levert i Klotars hender. Hans hevnlyst førte til at han plasserte sin gamle ruvende tante i strekkbenk i tre hele dager, før hun led en grusom død, fastlenket mellom fire hester som ble pisket i ulike retninger og som til slutt rev henne i stykker. Klotar II innførte Paris-ediktet, et slags frankisk Magna Carta som reserverte mange retter til den frankiske adelen mens den ekskluderte jøder fra alle embeter under kronen. Denne ekskluderingen plasserte i praksis all lese- og skriveferdigheter i det merovingiske monarkiet under geistlig kontroll og gledet også adelen stort, da det som oftest var adelsmenn som ble satt til biskoper. Warnaker og Rado fikk Klotar til å gjøre hovmennene til en livstidsutnevnelse ved Bonneuil-sur-Marne, nær Paris, i 617. Gjennom disse gjerningene, mistet Klotar sin egen lovgivende myndighet og det store antallet lover som ble innført i hans styre er antagelig resultatet av adelsmennenes forslag som kongen ikke hadde autoritet til å nekte. Han gav kongedømmet Austrasia til sin unge sønn Dagobert I i 623. Dette var et politisk trekk som takk for biskop Arnulf av Metz' og Pippin Is, hoffmester i palasset i Austrasia, støtte. De to var ledende austrasiske adelsmenn som i praksis ble gitt en semiautonom status. Klotar II døde i 629 etter 45 år på tronen, lengre enn noen andre monarker fra merovingerdynastiet. Han etterlot kronen med mye mindre makt og forberedt for rikshovmestrenes fremkomst og "rois fainéants". Kjønnssymboler. Kjønnssymboler er grafiske piktogrammer eller symboler som brukes i forbindelse med omtale av kjønn i ulike sammenhenger. Kjønnssymboler i forskjellige andre utforminger, fra piktogrammer til bilder, brukes også for å markere toaletter til offentlig bruk. Mars- og Venus-symboler. For hankjønn bruker man ofte ♂, det vil si en ring eller sirkel med en pil på. Pilen peker normalt oppover mot høyre. Denne grafiske figuren er et gammelt alkymistisk og astrologisk symbol for den røde planeten Mars, grunnstoffet jern og jernverk. Den finnes blant annet i både våpenskjold og bumerker fra Norge og andre land, for eksempel som «järnmärke» i skjoldet til den svenske kommunen Avesta sammen med symbolet for hunkjønn («kopparmärke»). For hunkjønn bruker man vanligvis ♀, det vil si en ring med et kors som helst skal peke nedover. Symbolet har i alkymi og astrologi lenge vært brukt som tegn for kobber, planeten Venus og brukes i våpenskjold og bumerker, blant annet i kommunevåpnene til norske Røros og svenske Falun. Figurene kan opprinnelig bare ha vært motsatte piler, det vil si en som peker opp og en som peker ned. Symbolene ble tidlig brukt i forbindelse med de romerske gudene Mars (for hankjønn) og Venus (for hunkjønn). Figurene kan da forstås som forenklede tegninger av krigsgudens skjold og spyd av jern og gudinnens runde håndspeil av blankpusset kobber. I moderne tid skal symbolene ha fått utbredelse som kjønnsymboler etter at Carl von Linné brukte dem i sin biologiske forskning og systematikk. Andre kjønnsymboler. Andre kjønnsymboler er for eksempel fargene rosa for jenter og blått for gutter. P.C. Reinsnes. Petter Carl Reinsnes (vanligvis kalt P.C. Reinsnes) (født 4. oktober 1904, død 12. mars 1976) var en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Han var blant annet ordfører i Sortland kommune, fylkesordfører i Nordland og stortingsrepresentant. Petter Ovald Karlsen (senere Petter Carl Reinsnes) var født i bygda Reinsnes i Sortland kommune. Han ble valgt inn i kommunestyret i Sortland høsten 1931, og ble ordfører i 1935. I 1941 ble han avsatt som ordfører av nazistene, og i 1944 måtte han rømme til Sverige. Da krigen var over, kom han tilbake til Sortland, og han virket som ordfører ut 1959. Ved kommunevalget i 1959 gjorde Arbeiderpartiet et dårlig valg, og Reinsnes mistet ordførerposisjonen. Han beholdt imidlertid plassen i kommunestyret. Etter valget i 1963 ble han igjen valgt til ordfører, og han satt som ordfører til og med 1975. P.C. Reinsnes ble valgt inn på Stortinget i 1957, og satt i to perioder (åtte år), delvis samtidig med at han hadde vervet som ordfører i Sortland. På Stortinget markerte han seg ikke i svært stor grad. Det meste av tida på Stortinget var han medlem i Utenrikskomitéen, men det kan nok antas at han ville ha passet bedre i Samferdselskomitéen. Reinsnes markerte seg særlig som en aktiv og framtidsrettet kommunepolitiker. Det var kommunikasjoner, utdanning og kraftforsyning som sto hans hjerte aller nærmest. Mens han var ordfører, var han ofte i Oslo og ba om penger til ulike prosjekter i kommunen, og det ga resultater. Han ivret for utbygging av veier, fergeruter og senere bruer, han arbeidet for byggingen av en landbruksskole i Vesterålen (Kleiva landbruksskole), og han var styreformann i Vesterålens Kraftlag (nå Vesterålskraft) fra starten i 1939 til han døde i 1976. Fra 1960 og utover på 1960-tallet tok han initiativet til å knytte øyene i Vesterålen sammen med bruer. Andøybrua og Kvalsaukbrua ble åpnet i 1974, og Sortlandsbrua i 1975. Hadselbrua ble åpnet etter hans død i 1978. Han var styreformann i Vesterålsbruene A/S fra 1970 til han døde. Reinsnes var også engasjert i arbeidet med å få en kortbaneflyplass til Vesterålen. Stokmarknes lufthavn, Skagen ble åpnet i 1972. P.C. Reinsnes var fylkesordfører i Nordland mellom 1970 og 1972. Han hadde også mange andre offentlige og administrative verv. Reinsnes ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull kort tid før han døde. Han døde 12. mars 1976 av kreft. 26. august 1978 ble en byste av P.C. Reinsnes, laget av kunstneren Nils Aas, avduket utenfor Sortland rådhus. Det var for øvrig samme dag som Vesterålsbruene ble offisielt åpnet av kong Olav V. Guntram. Sankt Guntram (ca 545–592) var konge av Burgund fra 561 til 592. Han var den tredje eldste sønnen (nest eldste overlevende) av Klotar I og Ingunda. Da hans far døde (561) ble han konge av en fjerdedel av kongedømmet til frankerne og gjorde Orléans til sin hovedstad. Som det impliseres ovenfor, hadde Guntram en periode med utskeielser. Han angret til slutt dypt sine synder i sitt tidligere liv og brukte sine siste år i å gjøre bot for dem, både for seg selv og for sin nasjon. Han fastet, ba, gråt og tilbød seg til Gud. Gjennom balansen av sitt blomstrende styre forsøkte han å styre gjennom kristne prinsipper. Ifølge Gregorius var han de undertryktes beskytter, pleiet de syke og kjærlig far for sine undersåtter. Han var rundhåndet med sin formue, særlig i tider preget av pest og hungersnød. Han utøvet lovene strengt og rettferdig uten å ta hensyn til rang, men var alltid klar til å tilgi brudd mot ham selv, inkludert to attentatsforsøk. Guntram bygget og utvidet mange kirker og klostre. Gregorius av Tours forteller om mange mirakler som kongen utførte, noen av dem skal han selv ha bevitnet. Hans eldre bror Charibert I døde i 567 og hans områder (kongedømmet Paris) ble delt mellom de gjenlevende brødrene: Guntram, Sigibert I og Chilperik I. De delte hans rike og gikk i starten med på å ha Paris i felleseie. Chariberts enke, Teodechild, forslo giftemål med Guntram som den eldste gjenværende broren, selv om et konsil holdt i Paris så nylig som 557 forbød slike tradisjoner som incestiøse. Guntram bestemte seg for å huse henne mer sikkert, men uvillig, i et nonnekloster i Arles. Han ble involvert i en borgerkrig med sin bror Sigibert I av Austrasia i 573, og i 575 ba han om hjelp fra deres bror Chilperik I av Soissons. Han reverterte sin lojalitet senere på grunn av Chilperiks karakter, dersom vi kan legge til grunn Gregorius sin fordømmelse, og Chilperik trakk seg tilbake. Han forble deretter en alliert av Sigibert og hans kone og sønner til han døde. Da Sigibert ble myrdet senere det året (575), invaderte Chilperik kongedømmet, men Guntram sendte sin general Mummolus (alltid Guntrams hovedvåpen, for han var den største generalen i Gallia på den tiden) for å fjerne ham, og Mummolus beseiret Chilperiks general Desiderius, og styrkene til Neustria trakk seg tilbake fra Austrasia. Klotar og Clodomer, hans to gjenværende barn, døde i 577 av dysenteri og han adopterte Childebert II, hans nevø og Sigiberts sønn, som sin sønn og arving. Guntram reddet hans kongedømme to år tidligere. Men Childebert var ikke alltid lojal mot sin onkel. I 581 tok Chilperik mange av Guntrams byer og i 583 allierte han seg med Childebert og angrep Guntram. Denne gangen sluttet Guntram fred med Chilperik, noe som fikk Childebert til å trekke seg tilbake. Han hevnet seg på Childeberts illojalitet ved å invadere hans land og erobre Tours og Poitiers i 584, men han måtte dra tilbake for å delta i dåpen til Klotar II, hans andre nevø, som nå styrte Neustria. Den skulle ha funnet sted på sankt Martins festdag i Orléans, 4. juli, men den skjedde ikke og Guntram vendte seg for å invadere Septimania. Det ble snart sluttet fred. En Gundowald hevdet i 584 eller 585 å være den uekte sønnen til Klotar I og proklamerte seg selv konge, og tok noen større byer i det sørlige Gallia, som Poitiers og Toulouse som tilhørte Guntram. Guntram marsjerte mot ham. Han kalte ham ingenting mer enn en møllers sønn ved navn Ballomer. Gundowald flyktet til Comminges og Guntrams hær satte ned dit for å beleire festningen. De kunne ikke ta den, men trengte heller ikke ta den: Gundowalds tilhengere overgav ham og han ble henrettet. Fredegund forsøkte å drepe ham i 587, men mislyktes. Han fortsatte, 28. november, til Trier for å inngå en avtale med Childebert, Brunhilda, hans svigerinne, Sigiberts kone, viss alliert han alltid hadde vært, Clodosind, Childeberts søster, Faileuba, Childeberts dronning, Magnerik, biskop av Trier og Agerik, biskop av Verdun.Denne ble kalt for Andelot-avtalen og den varte til Guntram døde. Han rykket en siste gang frem mot Septimania i 589, men forgjeves. Han kjempet mot barbarerne som herjet kongedømmet og slo ned et opprør ledet av sin niese, Basina ved nonneklosteret i Poitevin med hjelp av mange av hans biskoper (590). Han døde i Chalon-sur-Saône i 592, og hans kongedømme gikk videre til hans adopterte sønn Childebert II. Han ble gravlagt i kirken til Sankt Marcellus som han grunnla i Chalon. Nesten umiddelbart ble Guntram utropt til helgen av sine undersåtter og hans festdag blir feiret av den katolske kirke 28. mars. hugenottene, som spredte hans aske i det 16. århundre, lot bare hans hodeskalle bli liggende urørt i deres raseri. Den blir nå oppbevart der i en sølveske. Miguel Serveto. Miguel Serveto, også skrevet Michael Servet, Michel Servet og Michael Servetus, (1511?-1553) var en spansk naturvitenskapsmann, lege og religiøs tenker under reformasjonen. Han ble anerkjent for sine vitenskapelige studier, men han ble utsatt for negative reaksjoner både fra katolikkene og reformatorene for sitt teologiske syn. Han ble til slutt henrettet i Sveits. Han var sannsynligvis født i Villanueva de Sijena. Han oppholdt seg i Toulouse og studerte jus som tenåring. I 1530 var han til stede under kroningen av Carlos V, noe som førte til at han begynte å kritisere kirkens overdådige prakt. Han reiste mye rundt i Europa og tok forskjellige typer utdannelse. Det sies at han og Jean Calvin møtte hverandre som unge og at de kom dårlig ut av det med hverandre. I sine bøker "De Trinitatis erroribus libri vii" og "Dialogorum de Trinitate libri ii" tilkjennegav han sitt teologiske syn hvor han blant annet gjorde seg til talsmann for antitrinitarisme. Han forsket også på menneskekroppen og naturvitenskap. Han interesserte seg også for astrologi, noe som var ganske utbredt på den tiden. Han utgav en rekke skrifter om disse emnene. En av de tingene han skrev om, var blodomløpet. Han arbeidet en tid for erkebiskopen i Vienne og lot som han var en trofast katolikk. Han opererte også ofte under pseudonymet Michel fra Villanueva. På ett tidspunkt brevvekslet han og Calvin, men Calvin begynte ganske raskt å kritisere ham sterkt. Til sist kom Serveto til Genève, der han ble gjenkjent og tatt til fange, anklaget for vranglære. Calvin spilte en viktig rolle i rettergangen. Calvin skal ha fremholdt ønsket om at han skulle bli henrettet ved halshugning. Imidlertid ble han til sist brent på bålet mens Calvin var til stede. Denne saken gjorde at kritikken mot Calvin og reformatorene i Sveits økte. Servetos lære hadde innvirkning på Lelio Sozzini og Fausto Sozzini og flere reformatorer i Transilvania. The Sisterhood of the Traveling Pants. "The Sisterhood of the Traveling Pants" er en amerikansk spillefilm fra 2005. Handling. Filmens søstre er de fire bestevennene «Bridget», «Carmen», «Lena» og «Tibby». De finner et par jeans som merkelig nok passer til dem alle fire til tross for at de ikke bruker samme størrelse. I løpet av sommerferien skiller de lag, men de får alle bruke jeansen en stund før de sender den videre. Om filmen. Filmen bygger på Ann Brashares bok "The Sisterhood of the Traveling Pants". Ida av Bernicia. Ida av Bernicia var konge i Bernicia ca. 547 til sin død i 559, og kanskje grunnlegger av riket, skjønt hans far Eoppa omtales som en tidligere regent i Bernicia. Han sies å ha vært en etterkommer av Woden (Odin). Han bygde en stor festning på det stedet som nå kalles Bamburgh. Etter hans død ble seks av hans sønner konger i tur og orden. Zoofili. Zoofili'", fra det greske ζῷον ("zôon", «dyr») og φιλία ("philia", «vennskap» eller «kjærlighet»), er en parafili, definert som menneskelig seksuell tiltrekning til et dyr. Slike indiver er kalt zoofile. De nyere betegnelsene "zooseksuell" og "zooseksualitet" beskriver hele spekteret av menneskelig eller dyrisk seksuell orientering. Ikke alle seksuelle handlinger med dyr er utført av zoofile, og ikke alle zoofile er seksuelt interessert i dyr. Mens zoofili er lovlig i noen få land, er det ikke eksplisitt tolerert noensteds i dag, og i de fleste land er seksuelle handlinger med dyr ulovlig, og blir sett på som dyremishandling, eller mindre vanlig, som forbrytelser mot naturen. Zoofili i Norge. Zoofili var ved lov ikke lenger forbudt i Norge, etter paragrafen mot zoofili i 1972 ble opphevet. Distribusjon av dyreporno er forbudt. Eksempler på zoofili i Norge er rapportert. Den 28. februar 2008, presenterte Regjeringens et forslag til ny dyrevernlov, som inkluderte et forbud mot dyresex. John C. Lilly. John Cunningham Lilly (født 6. januar 1915 – død 30. september 2001) var en amerikansk lege, psykoanalytiker og skribent. Han huskes best som en pioneer innen utforskningen av bevissthetens natur gjennom sin anvendelse av sine fremste redskaper som var isolasjonstanken, kommunikasjon med delfiner og psykedeliske stoffer, noen ganger i kombinasjon. Han var et fremstående medlem av Californias motkulturelle miljø som vokste fram på slutten av seksti- og begynnelsen på syttitallet bestående av vitenskapsmenn, mystikere og tenkere. Ram Dass, Werner Erhard, Richard Feynman, Gregory Bateson og Timothy Leary var alle sammen hyppige gjester i hans hjem. Oppsummering av karriere. Lilly var en kvalifisert lege og psykoanalytiker. Han kom bidrag innen feltene biofysikk, nevrofysiologi, elektronikk, informatikk og nevroanatomi. Han oppfant og oppmuntret anvendelsen av isolasjonstanken som et middel til sansedeprivasjon. Han var også en pioneer i å forsøke kommunikasjon mellom arter når det gjaldt mennesker og delfiner. Hans eklektiske karriere begynte som en ordinær vitenskapsmann som drev forskning for universiteter og myndighetene. Men etter hvert som han fulgte opp sine egne utforskninger beveget han seg inn i det landskapet som den etablerte vitenskap kaller randsoner. Han var en kapabel skribent og ga ut mange bøker samt hadde to Hollywood-filmer som delvis omhandlet hans arbeid. Hans omdømme gjorde det mulig for ham å tiltrekke seg privat økonomisk støtte til sitt mer ukonvensjonelle senere arbeid. Han utviklet seg etisk i løpet av sin karriere fra å benytte kontroversielle og ofte påtrengende forskningsmetoder (der sinnet som ble studert ble sett på som et komplekst objekt) til i økende grad jevnbyrdige, samtykkende samhandlinger med andre vesener, især delfiner. Karrierehistorikk. John Lilly ble født 6. januar 1915 i St. Paul, Minnesota og viste tidlig interesse for vitenskapelige eksperimenter. Han studerte fysikk og biologi ved California Institute of Technology, hvorfra han ble uteksaminert i 1938. Han studerte medisin ved Dartmouth Medical School og mottok sin medisinereksamen fra University of Pennsylvania i 1942. Under andre verdenskrig forsket han på høydefysiologi og oppfant instrumenter for måling av gasstrykk. Etter krigen tok han opplæring i psykoanalyse ved University of Pennsylvania der han begynte å forske på de fysiske strukturene i hjernen og på dens bevissthet. I 1951 utgav han et arbeid som viste hvordan han kunne vise mønstre av hjerneelektrisk aktivitet på en katoderørsskjerm ved å bruke elektroder som han hadde utviklet for innføring i en levende hjerne. I 1953 tok han en jobb med å studere nevrofysiologi hos US Public Health Service Commissioned Officers Corps. I 1954 oppfant han den første isolasjonstanken i et ønske om å kunne ta bort alle ytre stimuli fra sinn/hjerne. Den var en mørk, lydtett tank med varmt saltvann hvor forskningspersonene kunne flyte i lange perioder i sensorisk isolasjon. Lilly selv og en forskerkollega var de første testpersonene i dette prosjektet. Hans søken førte ham videre til å stille spørsmål om sinnet til andre pattedyr med store hjerner, og på slutten av 50-tallet opprettet han et senter som var viet til å utvikle menneske-delfin-kommunikasjon – Communication Research Institute på St. Thomas på Jomfruøyene. På begynnelsen av 60-tallet utga Lilly og kolleger flere arbeider som rapporterte at delfiner kunne gjengi menneskelige talemønstre. Videre forskning på erkjennende tenkning hos delfiner har imidlertid generelt funnet det vanskelig å gjenskape hans resultater. I begynnelsen av sekstiårene ble han introdusert til psykedeliske stoffer som LSD og ketamin og begynte en serie eksperimenter der han selv tok det psykedeliske stoffet i en isolasjonstank og/eller sammen med delfiner. Disse hendelsene og eksperimentene er beskrevet i hans bøker "Programming and Metaprogramming in the Human Biocomputer: Theory and Experiments" og "The Centre of the Cyclone" som begge kom ut i 1972 (Den siste utgitt på dansk i 1975 som "Cyklonens centrum: – en selvbiografi om det indre rum"). Han har visstnok privat innrømmet at hans arbeid med LSD var en del av MKULTRA. Hans karriere utviklet seg etter hvert i retning av en slags blanding av vitenskapsmann, mystiker og skribent, og han utga til sammen 19 bøker, inkludert især "Man and Dolphin" (på norsk "Mennesket og delfinen", utgitt på Nasjonalforlaget i 1963) og "The Mind of the Dolphin". På midten og slutten av syttitallet var han rådgiver til den da gryende fremadstormende filmskaperen George Lucas. På 80-tallet ledet han et prosjekt som forsøkte å lære delfiner et data-syntetisert språk. På 90-tallet flyttet Lilly til øya Maui på Hawaii der han bodde mesteparten av sitt gjenværende liv. Senere visjon. Senere i livet utla Lilly utformingen av et fremtidig «kommunikasjonslaboratorium» som ville være et flytende oppholdsrom der mennesker og delfiner kunne skravle som jevnbyrdige, og der de ville finne et felles språk. Han så for seg en tid når all dreping av hvaler og delfiner ville opphøre, «ikke ved at en lov ble vedtatt, men fordi hvert mennesker inuitivt forstår at disse er eldgamle, sansende jordboere, med gedigen intelligens og enorm livskraft. Ikke noe som skal drepes, men noe å lære fra.» Kulturelle referanser. John C. Lillys arbeid inspirerte to filmer som ble lagd uten at han selv var direkte involvert. The Day of the Dolphin som kom i 1973, der den amerikanske marinen gjør dyr om til våpen, og Altered States som kom i 1980, der forskere som kombinerer stoff og isolasjonstanker ser virkeligheten på skremmende vis falle fra hverandre. Lilly er omtalt i animeserien "Serial Experiments Lain". Lilly var også en referanse i den eklektiske rockegruppa Oysterheads sang fra 2001 «Oz is Ever-Floating», samt hos den britiske rockegruppa Kasabian i deres sang "Cut Off" på albumet «Kasabian» fra 2004. Lillys sansedeprivasjonstank er også nevnte i Simpsons-episoden "Make Room for Lisa" hvor Homer og Lisa har en flytesesjon. Chuo. thumbChuo (中央区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Chuo ligger i østre del av den japanske hovedstaden, og er omringet av fem andre bydeler: Koto, Sumida, Taito, Chiyoda og Minato. Chuo-ku ble opprettet den 15. mars 1947. Narve Hoff. Narve Hoff (født 10. juli 1957) er en norsk spydkaster. Han har vunnet NM i spyd to ganger. Han deltok i spydkast under EM 1986. Han har en personlig rekord på 78,54, satt under NM i Nesbyen 16. august 1987. For kastet mottok han kongepokalen. Han konkurrerte for klubbene Aksla IL of Ålesund FIK. Peada av Mercia. Peada (død 656) var prins og konge i Mercia. Han var sønn av Penda av Mercia. Han ble innsatt som underkonge i deler av riket av sin far. Peada innførte katolisismen til deler av landet. Etter at faren falt i et slag mot Oswiu av Northumbria, ble han konge i det sydlige Mercia. Ett eller to år senere ble han imidlertid myrdet. Det fortelles at hans kone stod bak sammensvergelsen. Kurt Blome. Kurt Blome var en tysk medisinsk forsker som var aktiv før og under andre verdenskrig. Han var assistent for Reichsgesundheitsführer («Rikshelseføreren») og ledet den nasjonale kreftforskningen for Reichsforschungsrat. Blome skrev den selvbiografiske boken "Arzt in Kampf" («Lege i strid») hvor han satte likhetstegn mellom medisinsk og militær innsats i kampen for liv og død. Han ble arrestert av det amerikanske Counter Intelligence Corps (CIC) i München den 17. mai 1945, uten andre papirer enn førerkortet på seg. Etter noen uker i varetekt, mens CIC sjekket identiteten hans, ble han flyttet til Schloss Kransberg utenfor Frankfurt am Main. Noen dager etter ankomsten på Kransberg kom en hemmelig melding til ALSOS, et anglo-amerikansk ekspertteam som undersøkte tysk og italiensk våpenteknologi. Meldingen lød: «I 1943 studerte Blome biologisk krigføring, selv om han offisielt drev kreftforskning, som bare var kamuflasje. Han var i tillegg assisterende helseminister i Riket. Vil dere sende etterforskere?» Blome innrømte at han i 1943 hadde blitt beordret til å eksperimentere med vaksiner mot pest på fanger i konsentrasjonsleirer. Han ble stilt for retten i Legeprosessen i Nürnberg i 1947 for å ha eksperimentert på mennesker uten deres samtykke, under rubriseringen krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble frikjent i saken på grunn av bevisets stilling. Ut fra hans tidligere innrømmelser og indisier mot ham er det allment akseptert at han deltok i slike eksperimenter, blant annet med saringass på fanger i Auschwitz. Det er en utbredt oppfatning at press fra amerikanske myndigheter førte til frikjenningen. Som motytelse måtte Blome gi amerikanske forskere informasjon om eksperimenter utført i Dachau, og råd i forbindelse med utviklingen av USAs biologiske våpen. To måneder etter frikjenningen ble han ført til USA som en del av Operation Paperclip, og avhørt på Camp David. I 1951 ble han ansatt av U.S. Army Chemical Corps for å jobbe med kjemisk krigføring. I hans personellfil var Nürnbergprosessen ikke nevnt. Etter å ha vendt tilbake til Europa ble han arrester av franske myndigheter og dømt til tyve års fengsel. Blome, Kurt Blome, Kurt Karl Gebhardt. thumb Karl Gebhardt (født 23. november 1897, død 2. juni 1948) var en tysk lege. Han var Reichsführer-SS Heinrich Himmlers personlige lege, og var en av hovedmennene bak medisinske ekspermimenter i konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Auschwitz. Gebhardt ble født i Haag i Bayern. Han begynte å studere medisin i München i 1919 hvor han også deltook i Frikorps Oberland. I 1935 fikk han sin habilisasjon, og året etter ble han amanuensis i Berlin. Fra 1937 var han professor i ortopedisk kirurgi. Han meldte seg inn i NSDAP den 1. mai 1933. To år senere gikk han også inn i SS, og ble overlege ved sanatoriet i Hohenlychen i Uckermarck. Han omstilte det fra et tuberkulosesanatorium til en ortopedisk klinikk, og under andre verdenskrig til et sykehus for Waffen-SS. I 1938 ble han Himmlers personlige lege, og ble etterhvert forfremmet til Gruppenführer i SS. Gebhardt beordret og deltok i eksperimenter på fanger i flere konsentrasjonsleirer, spesielt i kvinneleiren Ravensbrück (som lå nær Hohenluchen) og i Auschwitz. Under deler av andre verdenskrig var han president for det tyske Røde Kors. I 1947 ble han stilt for retten i Legeprosessen i Nürnberg. Han ble funnet skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til døden den 20. august 1947. Gebhardt ble hengt i Landsberg fengsel den 2. juni 1948. Gebhart, Karl Gebhart, Karl Gebhart, Karl Gebhart, Karl Gebhart, Karl Stemplingsur. Et stemplingsur fra 1900, fra Textilmuseum Bocholt i Tyskland Et stemplingsur er et mekanisk ur som ble brukt til å holde orden på arbeidstiden til ansatte i bedrifter. Den ansatte stikker et tykt papirkort (stemplingskort) inn i en spalte på uret, som da stempler kortet med dato og klokkeslett. Dette gir arbeidslederen en offisiell oversikt over timene en ansatt har arbeidet, som igjen kan brukes for å regne ut lønn. Stemplingskortene er vanligvis merket med områder for arbeidsdag og for inn- og utstemplingstidspunkt. Slik kan de ansatte «stemple inn» eller «stemple ut» på rett sted på kortet. Arbeidsgiveren er ansvarlig for å merke kortene. På 1990-tallet begynte stemplingsurene å fjerne seg fra den mekaniske versjonen og bevege seg over til datamaskinbaserte tidsregistreringssystemer. I disse systemene slår den ansatte enten inn et ansattnummer, trekker et magnetkort, eller bruker annet utstyr for å identifisere seg for systemet. Alt etter hvilket system som brukes, slår den ansatte deretter inn det som skal registreres. Dette kan være «innstempling», «utstempling», lunsjpauser, hvilket prosjekt den ansatte jobber eller har jobbet med, et notat om hvorfor den ansatte måtte gå tidlig, eller hvilken som helst annen informasjon som arbeidsgiveren har bruk for. Moderne programvarebaserte systemer kan også administrere fleksitid og avspasering, og lar de ansatte se logger over sine egne registreringer, skrive ut vaktlister og sende meldinger seg imellom. Idrettslaget Brodd. Idrettslaget Brodd (stiftet 25. april 1913 som "Boldklubben Brodd") er et idrettslag fra Stavanger. Klubben var tidligere et fleridrettslag, men er i dag et særidrettslag som driver med fotball. Blant idrettene som er skilt ut i egne idrettslag, men som deler navn og klubblogo er badminton, fotball, håndball og innebandy. Fotball. Klubbens A-lag i fotball spiller i 3. divisjon etter å ha rykket opp i 2007. Klubben var i 2011 Stavangers tredje beste etter Viking Fotballklubb og FK Vidar mens B-laget herrer spiller i 5. divisjon. Hjemmekampene spilles på Midjord idrettspark på Storhaug i Stavanger. Underlaget på banene er kunstgress. To baner. Klubben er kjent for sitt utmerkede integreringsarbeid, og har høstet mye ros for blant annet prosjektet Idretten er Fargeblind. Storhaug er en bydel som har et stort innslag innvandrere, 25,5 prosent ifølge levekårsundersøkelsen i 2012. Parafili. Parafili (av "para"- og -"fili", forstyrrelser i seksuelle objektvalg) er en biomedisinsk betegnelse for å beskrive seksuelle uttrykksformer eller preferanser i forhold til objekter, situasjoner eller individer som anses for å avvike fra det normale, det vil si seksualitet som ikke er vanlig hetero-, bi- eller homoseksuell, som f.eks samleie og onani. Kjønnsorientering (homo-, bi- eller heteroseksualitet) og kjønnsidentitetsproblemer defineres ikke som parafilier. Mange mennesker har en seksuell preferanse som de kun bruker i fantasien uten at dette er til sjenanse for andre. Andre setter sin seksuelle preferanse ut i livet og kan komme i konflikt med andre individer, grupper eller samfunnet som helhet. En lang rekke seksuelle uttrykksformer er harmløse, for eksempel det å onanere. Andre uttrykksformer kan være farlige, skadelige eller nedverdigende og også ulovlige og straffbare for utøveren og andre. Normalitetsbegrepet er avhengig av hva som regnes for sosialt akseptabelt og er i mange sammenhenger et moralsk spørsmål. Parafili innebærer gjentatte, intense seksuelle tilskyndelser, fantasier og handlinger som inkluderer objekter som mange normalt ikke knytter til seksuelle aktiviteter eller situasjoner. Den avvikende seksualiteten kan i tillegg til lystfølelse og tenning ofte også medføre følelse av skam og skyldfølelse hos den det gjelder og forakt, avsky og fordømmelse fra omgivelsene. Ikke alle parafilier karakteriseres som sykdom i dag. Parafilier kan være variere fra ulike tenningsmønstre som inngår i den vanlige menneskelige seksualitet til grunnleggende, følelsesmessige forstyrrelser i seksualiteten, hvor betegnelsen sykdom er korrekt. Parafilier har siden slutten av 1800-tallet vært undersøkt og beskrevet av psykologer. Begrepet ble første gang brukt på 1920-tallet, men ble så gradvis erstattet av begrepet perversjon. I 1980 ble imidlertid betegnelsen parafili igjen tatt i bruk i faglig sammenheng, bl.a. i den psykiatriske diagnoselisten DSM-IV. Det er et spørsmål hva man egentlig skal regne for normalt og unormalt. Mye som tidligere ble sett på som unormalt av mange mennesker, er i dag noe flere i stor grad ser på som alternative former for seksuell adferd eller samliv. Det gjelder for eksempel homofili. Homoseksuell aktivitet anses derfor ikke som en parafili av mange i endel vestlige land, men det vil ofte bli oppfattet som det i mer kulturelt tradisjonelle områder i verden, f.eks. i muslimske land. Ultras. thumb Ultras er en betegnelse på grupper av supportere, hovedsakelig innen fotball. Historie. De første ultrasgruppene oppstod i Italia på 1960- og -70-tallet og bestod av fotballsupportere i alderen 15–25 år. De skilte seg klart ut fra den klassiske modellen av en voksen fotballsupporter. De samlet seg i de billigste seksjonene av arenaene og hengte opp bannere med gruppens navn og gjerne navnet på den delen av tribunen de stod på. Ultrasenes klesstil var preget av Doc. Martens, bombejakker og liknende. Fra starten av utmerket de seg spesielt gjennom deres nye stil å støtte laget på, og på sett og vis «delta» i kampen. Fra de brasilianske klackene kom bruken av trommer og fra England kom bruken av skjerf. På denne måten de tok mer del i kampen enn tidligere, og ble den «tolvte» spilleren. De tok i bruk forskjellige typer pyroteknikk, bengalske lys, bluss, røyk og raketter. Konseptet «tribunekoreografi» oppstod for første gang og ultrasgruppene ble mer organiserte. Koreografien, såkalt tifo, ble det som kjennetegner den italienske stilen. Store spektakulære fargerike show med visuell effekt. Tilhørighet. Noen grupper baserte seg helt enkelt på å høre til et spesielt område i laget by (kjernen i "Sampdoria Ultras" kom fra Genova-forstaden Sestri Ponente. Mange av deres medlemmer hørte allerede til politiske grupper eller rørsler og det var karakteristikken til disse ekstreme politiske gruppene, tilhørighetsfølelsen og kameratskapet som gjorde at gruppene stod såpass sterkt. Dette gjorde at gruppene på noen timer kunne samle flere hundre mann. Et annet aspekt som er unikt for ultraser er den sterke seksjonsfølelsen. Mange seksjoner var opptatt av vanlige fanklubber som ble tvunget til å flytte flagget sitt for å gjøre plass til ultrasenes banner. Motivene på disse bannerne var for det meste ville dyr (løver, pantere og tigre), våpen og annet. For disse gruppene var det viktig at de skulle finansiere seg selv. De skulle ikke støttes av klubben og hadde ofte pengeinnsamlinger hvor alle ga litt. Alle medlemmene hadde sine egne oppgaver. Noen kjøpte maling, noen stoff, andre trommer og noen pyro. Fisting. Fisting er innsetting av hånd eller hånd og deler av armen i endetarmen eller vagina. Fisting er en ekstrem form for anal/vaginal-lek, og må utføres med forsiktighet. Fisting benyttes gjerne som element i SM-lek. Analfisting kan strekke muskulaturen i endetarmen, og føre til endetarmsfremfall. Vesterålsbruene. Vesterålsbruene er betegnelsen på de 4 bruene Andøybrua, Kvalsaukan bru (Kvalsaukbrua), Sortlandsbrua og Hadselbrua i Vesterålen. A/S Vesterålsbruene var også navnet på selskapet som ble stiftet for å håndtere bruprosjektene. Tanken om veiforbindelse mellom de største øyene i Vesterålen kom så smått opp på 1950-tallet, og i 1960 oppnevnte Vesterålen Interkommunale Kommunikasjonskomité ei aksjonsgruppe som skulle planlegge forprosjekter for bruer over Risøysundet, Sortlandssundet og Langøysundet. I 1966 ble det etablert selskaper for hver av bruene. Da selskapene søkte Samferdselsdepartementet om partialobligasjonslån i 1970, gjorde samferdselsminister Håkon Kyllingmark det klart at de tre selskapene måtte slå seg sammen til ett om de skulle ha noen mulighet til å få realisert bruplanene i løpet av ikke altfor lang tid. Dermed ble selskapet A/S Vesterålsbruene stiftet i oktober 1970, med Sortlands ordfører P.C. Reinsnes som styreformann. 10. juni 1971 sa Stortinget ja til byggingen av Vesterålsbruene. Da var også Kvalsaukbrua over Hognfjorden kommet med i prosjektet. Kvalsaukbrua skulle imidlertid bygges som riksveiprosjekt, og ikke finansieres med bompenger. Det ble bestemt at Andøybrua og Kvalsaukbrua skulle bygges først, deretter Sortlandsbrua, og til sist Hadselbrua. Andøybrua og Kvalsaukbrua ble tatt i bruk den 5. september 1974. 4. juli 1975 ble Sortlandsbrua tatt i bruk, etter et halvt år kortere byggetid enn beregnet. For Hadselbrua var det uenighet om trasévalget, og dette forsinket byggeprosessen. Hadselbrua ble tatt i bruk den 1. juli 1978. Andøybrua hadde blitt offisielt åpnet da den sto ferdig i 1974. 26. september 1978 åpnet kong Olav V offisielt de siste tre Vesterålsbruene. Bruene (med unntak av Kvalsaukbrua) hadde bompenger fram til 1986. De ble nedbetalt 3 år tidligere enn beregnet. Selskapet A/S Vesterålsbruene ble avviklet i 1987. Senere ble også to andre veiprosjekter bygd i Vesterålen. Den fergefrie veiforbindelsen til Bø med Ryggedalstunnelen ble åpnet i 1980, og veien mellom Sigerfjorden og Djupfjorden, med Brokløysatunnelen og Djupfjordstraumen bru, ble åpnet i 1983. Disse veiene var ikke bompengefinansierte eller del av Vesterålsbruene, men de var også viktige for samferdselen i Vesterålen. Det bør også nevnes at Hadsel kommune fikk bygd bru mellom Stokmarknes og Børøya i 1967. Børøybrua ble en del av veiforbindelsen mellom Langøya og Hadseløya da Hadselbrua ble åpnet i 1978. K.P. Sharma Oli. Khadga Prasad Sharma Oli er en sentral leder i det nepalske moderate kommunistpartiet Nepal Kamyunishta Parti (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kjent som UML. Han er den viktigste rivalen til partileder Madhav Kumar Nepal. Fra mai 2006 er han visestatsminister og utenriksminister i den nye regjeringa til G. P. Koirala. Oli er et av de opprinnelige medlemmene av Jhapeli-gruppa, som i 1971 starta en oppstand i distriktet Jhapa der de kutta hodene av 8 godseiere. Dette blei utgangspunktet for danninga av partiet NKP (ML) i 1978, som igjen blei det viktigste partiet som danna UML i 1991. Oli kom i opposisjon til Jhapeli-gruppas linje med såkalt "individuell likvidering av klassefiender" og flytta fra Jhapa for å unngå å være med på det. På 1980-tallet var han blant lederne som utvikla NKP(ML) i moderat retning. I dag representerer han Jhapa i parlamentet. Etter den mektige og karismatiske partisekretæren Madan Bhandaris død i 1993, blei han leder i UMLs organisasjonskomite, og dermed også en del av den moderate ledertroikaen (sammen med M.K. Nepal og Bamdev Gautam) som tok over. Han var innenriksminister i Man Mohan Adhikaris mindretallsregjering fra 1994 til 1995. På denne tida var han kjent som en motstander av partiopposisjonen til Chandra Prakash Mainali og Bamdev Gautam. Disse to leda seinere det store utbruddet fra UML som førte til dannelsen av NKP (ML) (1998). NKP(ML) (1998) gikk tilbake inn i UML igjen i 2002. "Gautam" var blant dem som gikk inn i UML igjen, der han blei en nær alliert av Oli. På UMLs landsmøte i 2003 utfordra han M.K. Nepal som generalsekretær i partiet, men trakk sitt kandidatur fordi han mente han ikke hadde sjanse til å vinne. Utnevninga av Oli til visestatsminister og UMLs foreløpig eneste representant i den nye regjeringa til Sjupartialliansen for demokrati i Nepal blei møtt med kritikk fra medlemmer i UML. Regjeringas hovedoppgave er å få til samtaler med opprørerne i NKP(Maobadi) på grunnlag av avtalene Sjupartialliansen og maoistene gjorde i november 2005 og mars 2006. Men Oli skal ha vært skeptisk til å starte samtalene med maoistene våren 2005, som leda fram til disse avtalene. I NKP (Maobadi) vakte utnevnelsen heller ikke begeistring. Baburam Bhattarai skreiv: «Å innbille seg at han ærlig og effektivt vil sette ut i livet linja med ei grunnlovsgivende forsamling og en demokratisk republikk, er som å tro at du kan mjælke en okse». (Artikkel i Janadesh, 2. mai 2006.) I Nepals overgangsregjering 2007, som blei innsatt 1. april året etter, fant UML ikke plass til Oli. Grunnen var at M. K. Nepals fløy og andre sterke fløyer i partiet ikke ønska ham der, og at han blei oppfatta som mer lojal mot statsminister G. P. Koirala enn mot partiledelsen. Det vakte f.eks. ikke begeistring da han bak partiets rygg støtta Koiralas skandaløse utnevning av hans niese "Shailaja Acharya", som hadde støtta kong Gyanendras diktatur, til den viktige stillinga som ambassadør i Delhi. Eksterne lenker. Oli, K.P. Sharma Gabriel Paletta. Gabriel Alejandro Paletta (født 15. februar 1986) er en argentinsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den italienske klubben Parma FC etter en overgang fra Boca Juniors sommeren 2010. Paletta er en forsvarsspiller, som hovedsakelig spiller i midtforsvaret. Han har en fortid fra både Club Atlético Banfield og Liverpool FC. Paletta var den andre argentineren som spilte for Liverpool etter Mauricio Pellegrino. Rykter i juli 2007 fortalte om en mulig utlån av Paletta til spanske Levante. Paletta klarte aldri å etablere seg som fast spiller på det engelske laget og ble etterhvert solgt tilbake til hjemlandet. Heinrich Hoffmann (fotograf). Heinrich Hoffmann (født 12. september 1885 i Fürth, død 16. desember 1957 i München) var en tysk fotograf. Han er først og fremst kjent som «hoffotograf» for Adolf Hitler, fører i det tyske nazistpartiet NSDAP og rikskansler i det nazistiske Tyskland fra 1933 til 1945. Hoffmann tok en rekke portretter av Hitler, men også bilder av føreren i mindre formelle sammenhenger. Hoffmann ble medlem av NSDAP i 1920. I 1946 ble han dømt til fire års fengsel og konfiskering av formuen. Hitler likte dårlig å bli fotografert, men innså etterhvert verdien av fotografier av seg selv som en del av den nasjonlsosialistiske propagandaen. Dermed fikk Hoffmann og hans fotostudio i München tilnærmet enerett til å forevige føreren. Alle fotografier, filmer og lydopptak av Hitler måtte for øvrig godkjennes av propagandaministeriet før de ble offentliggjort. Ayyavazhi. Ayyavazhi er en religion som stammer fra Sør-India, på midten av det nittende århundre. Ayyavazhi ser på Ayya Vaikundar som en monoteistisk gud. Norges Samemisjon. Norges Samemisjon ble stiftet i Tromsø i 1888 under navnet Norsk Finnemisjon.. Norsk Finnemisjon og Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund. Norsk Finnemisjon ble grunnlagt i Tromsø i 1888 av biskop Johannes N. Skaar. Opplevelser under en visitasreise i Tana kom til å bli den umiddelbare foranledning til at organisasjonen ble stiftet. To unge samegutter i Tana bad biskopen gjøre sitt til at de kunne få kristendomsopplæring på samisk. De sa omtrent følgende: «Samisk er vårt hjertespråk, og dersom vi skal forstå de åndelige sannheter på en rett måte, må vi få høre dem på hjertespråket.» (Ædnigiella læ vaibmugiella / Morsmålet er hjertespråket.) Denne sterke henstilling vekket biskopens engasjement, og da han kom hjem fra visitasen, sendte han et brev til Kirkedepartementet med anmodning om at det ble fattet beslutninger med sikte på å gi samene kristendomsopplæring på samisk. Biskopens anmodning førte ikke fram. Biskopen sendte da et opprop til det norske kristenfolk, med oppfordring om å gi sin støtte til opprettelsen av en egen organisasjon som skulle drive et evangelisk arbeid i det samiske området. Biskopen fikk positive svar fra flere hold, og Norsk Finnemisjon ble en realitet i 1888. Relativt raskt ble samisktalende predikanter kalt til tjeneste i det samiske miljø, og organisasjonen var i full gang med sitt arbeid. Ved århundreskiftet og i tiden utover var mange i vårt vidstrakte land opptatt av samenes stilling, både åndelig, kulturelt og sosialt. Fra Trøndelag og ned gjennom landet ble det dannet større og mindre grupper som hadde som formål å støtte et evangelisk og diakonalt arbeid for og blant samene. Mange av disse gruppene stod fritt i forhold til Norsk Finnemisjon i Tromsø, og i 1910 gikk de fleste sammen i et forbund i Bergen under navnet Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund. Presten Jens Otterbech var den drivende kraft bak opprettelsen av dette forbund. Sammenslutningen. Fra 1910 til 1925 var det altså to organisasjoner som arbeidet for samene. Imidlertid hevet det seg ganske raskt røster som foreslo at de to organisasjoner burde gå sammen til en, bl.a. av praktiske og økonomiske hensyn. På 1920-tallet ble det så innledet forhandlinger med sikte på å føye de to organisasjoner sammen, og i juli 1925 var sammenslutningen en realitet. De to organisasjoner møttes da i Misjonshuset i Bergen, etter at deres respektive generalforsamlinger hadde vedtatt å gå inn for sammenslutning. Den nye organisasjon fikk navnet Norges Finnemisjonsselskap, og hovedkontoret ble besluttet lagt til Trondheim. Norsk Finnemisjon hadde forøvrig flyttet sitt hovedkontor fra Tromsø til Trondheim i 1917. Organisasjonen antok i 1966 navnet Norges Samemisjon. Institusjoner og skoler. Allerede før Norsk Finnemisjon var stiftet, ble det satt i gang et diakonalt arbeid i det samiske området. Det lappiske barnehjem begynte sin virksomhet på Badderen i Kvænangen i 1886 med kirkesanger Sivert Sogge som den drivende kraft. I 1903 ble det innviet en institusjon for eldre i Kistrand, og i de følgende år ble det reist institusjoner på følgende steder: Leirpollen, Austertana (1914), Nesseby (1916), Kolvik (1920), Kautokeino (1923) og Lebesby (1935). Foruten tjenesten ved institusjonene, hadde organisasjonen flere menighetssøstre i sving i ulike deler av det samiske området. Den første menighetssøster ble sendt til Finnmark i 1911. I 1910 opprettet Trondhjems Indremisjonskrets Haviken skolehjem for sørsamiske barn, like ved Namsos. Finnemisjonen overtok driften i 1917 og skolehjemmet ble drevet til 1951. Den første skolen Finnemisjonen var med på å opprette, var Øytun ungdomsskole i Havøysund. Dette skjedde i 1916. I 1936 begynte den Samiske ungdomsskole sin virksomhet i primitive lokaler i Karasjok, og i 1949 besluttet Det Norske Misjonsselskap og Samemisjonen å gå sammen om opprettelse og drift av Misjonsbibelskolen på Stjørdal. I 1915 bidro Finnemisjonen til å bygge Majavatn kapell. Krigstiden 1940 - 45. Krigstiden kom til å bli en meget hard periode for Samemisjonen. Kolvik barnehjem brant ned ved et ulykkestilfelle i mars 1943, og mange barn omkom. I 1944 gikk følgende institusjoner opp i flammer som en følge av tyskernes evakuering av Finnmark: Kautokeino gamle- og sykehjem, barnehjemmet Hans Schanches Minne, Tana og Lebesby gamlehjem. Øytun ungdomsskole ble også flammenes rov, sammen med flere bedehus i ulike strøk av Finnmark. Pasienter og betjening fra de brente institusjoner ble evakuert til Trøndelagsregionen, og denne evakuering foregikk under til dels meget dramatiske omstendigheter. Etterkrigstiden. De første år etter krigen kom til å stå i gjenoppbyggingens tegn. Den ene institusjonen etter den andre ble gjenreist, og byggmester Mathias Paulen kom til å bli en meget sentral person i denne sammenheng. Den samiske ungdomsskole i Karasjok flyttet inn i nye og tidsmessige lokaler i 1951, og på 1960-tallet fikk skolen navnet Den Samiske Folkehøgskole (DSF). I 1952 ble det ansatt en egen ungdomsprest som skulle virke i Porsanger-regionen. Når vi kommer til 1960-tallet, møter vi et nytt trekk i bildet, nemlig Samemisjonens fjellkirker. Den første ble reist på Sennalandet i 1961, og i 1962 ble Børselvfjellet kapell innviet. Senere ble det bygget fjellkirker i Láhpoluobbal, Šuoššjavre, Ifjordfjellet og Smørfjordskaidi. Láhpoluobbal kapell ble reist i samarbeid med Kautokeino menighet, og Šuoššjavre kapell i samarbeid med Karasjok og Kautokeino menigheter. De andre kapeller er reist av Samemisjonen alene. I 1987/88 var Samemisjonen en av de drivende krefter ved byggingen av Rognsund kapell på Seiland i Vest-Finnmark. Av forskjellige grunner ble folkehøgskoledriften i Karasjok innstilt i 1985. I 1988 ble skoleanlegget herjet av brann, og i forlengelsen av beslutningen om å gjenoppbygge anlegget ble det vedtatt å søke om å få gjenoppta folkehøgskoledriften fra høsten 1991. Søknaden ble innvilget våren 1991, og skolen kom igang samme høst. Etter noen år ble det vanskelig å skaffe nok driftsmidler til skolen, og den ble på nytt nedlagt i 2000. I 1986 ble Misjonsbibelskolen flyttet fra Stjørdal til Trondheim, og samtidig fikk skolen navnet Bibelskolen i Trondheim. Samarbeidet med NMS om skolen opphørte i 1993. Flere av Samemisjonens institusjoner ble overdratt til det offentlige i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette medvirket til at misjonen måtte gjennomtenke profilen på sitt diakonale arbeid, og mens de fleste 10-år av det 20. århundre var preget av institusjonsdiakoni, ser det ut til at en utadrettet feltdiakoni vil stå i forgrunnen ved starten av det 21. århundre. Først på 1990-tallet ble det opprettet samarbeid med Nesseby menighet om en stilling som menighetsdiakon i området, og i 2001 innledet Samemisjonen et samarbeid med Nidaros Bispedømmeråd om en stilling som diakoniarbeider blant sørsamene. I 1990 etablerte Samemisjonen en nærradio i Indre Finnmark under navnet Radio DSF. Radioens studio er plassert i lokalene til Den Samiske Folkehøgskole i Karasjok, og den sender bibelprogrammer og andre program i Karasjok, Kautokeino og Øst-Finnmark 6 dager pr. uke. Som et resultat av den politiske utvikling i østblokklandene rundt 1990 kunne Samemisjonen i 1992 knytte kontakt med samiske bosetningsområder på Kola-halvøya i Russland. Sommeren 1993 vedtok landsmøtet å starte et begrenset arbeid blant samene på Kola, og etter 1995 vokste det fram et betydelig evangelisk, diakonalt og kulturelt arbeid på russisk side av grensa. Samemisjonen har sin base i Lujávre/Lovozero midt inne på Kola-halvøya, og arbeidet har sine tyngdepunkt i Lovozero, gruvebyen Revda og Murmansk. Sigfred Palmar Giskegjerde har siden 1996 ledet arbeidet i Russland. Det evangeliske arbeid drives i samarbeid med Den Ingermanlandske Lutherske Kirke (På finsk: Inkerin Kirkko), som har sin base i St. Petersburg. Blader og trykksaker. Det første organisasjonsblad som kom ut i Samemisjonens sammenheng, var "Lappernes Ven". Det første nummer ble sendt ut i 1910, redigert av Jens Otterbech. I perioden 1910-25 var dette blad et talerør for Det Norske Lutherske Finnemisjonsforbund. Norsk Finnemisjons blad begynte å utkomme i 1916, og da Finnemisjonsforbundet og Finnemisjonen ble sammenslått til Norges Finnemisjonsselskap i 1925, besluttet de å utgi en felles publikasjon med navnet "Samenes Venn". Samemisjonen hadde et eget forlag (Sámi Várás) i virksomhet fram til ca. år 2000. Dette forlag ble opprettet i 1963, og i årenes løp ble det utgitt postiller, bøker og hefter både på norsk og samisk. De siste årene har forlagsdriften imidlertid ligget nede av økonomiske grunner. Støttevirksomheten. Nordmøre krets (1911), Stavanger krets (1915), Oslo krets (1916), Romsdal og Sunnmøre krets (1916), Sørlandet krets (1918), Romerike krets (1921), Bergen krins (1921) og Troms krets (1922). Vest-Finnmark Fellesforening ble grunnlagt i 1943. Nordmøre krets og Romsdal og Sunnmøre krets ble slått sammen til en Møre og Romsdal krets fra 01.01.1992 og Oslo krets og Romerike krets ble slått sammen til Oslo og Romerike krets fra 01.01.1995. Forholdet til Sámediggi/Sametinget, Sámi girkorá??i/Samisk kirkeråd og samiske organisasjoner. Opprettelsen av Sámediggi/Sametinget i 1989 representerer et veimerke i samenes nyere historie. De første årene vil Sametinget ha en rådgivende funksjon, men etter hvert som tiden går er det grunn til å tro at Sametinget vil få en større grad av besluttende myndighet. Samemisjonen ønsker å ha et ryddig og saklig forhold til Sámediggi/Sametinget. Opprettelsen av Sámi girkorá??i/Samisk kirkeråd i 1992 representerer en viktig milepel i samenes nyere kirkehistorie. Rådet skal samordne kirkens innsats blant de samiske befolkningsgrupper, og arbeide for å bedre folks kjennskap til samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd og Samemisjonen har mange tangeringspunkter, og det er viktig for Samemisjonen å ha god kontakt med Samisk kirkeråd. I løpet av de siste tiår har det vokst fram flere samiske organisasjoner. Disse organisasjoner har arbeidet for å fremme samenes sosiale, kulturelle, rettslige og økonomiske stilling. Organisasjonenes holdning til Samemisjonen har nok variert en del fra tid til tid, men Samemisjonen bør for sin del ta sikte på å ha et saklig, godt og konstruktivt forhold til disse organisasjoner. Samemisjonens generelle forhold til myndighetene. I årenes løp har Samemisjonen hatt et samarbeidsforhold både til statlige, fylkes- kommunale og kommunale myndigheter. Og misjonen har gjennom alle år bestrebet seg på å ha et godt forhold til disse myndigheter. I flere sammenhenger har misjonen høstet takk for den innsatsen som er lagt ned, ikke minst på det sosiale/diakonale området. Anarkokapitalisme. Anarkokapitalisme er en retning innenfor anarkismen (blir ofte referert til som markedsanarkisme, frimarkedsanarkisme, anarkoliberalisme) og er en libertariansk ideologi som fremmer et samfunn uten en stat, til fordel for et samfunn med individuell selveierrett i et fritt marked. I et anarkokapitalistisk samfunn vil alle tjenester være levert av konkurrerende organisasjoner, som leverer tjenester for lov og orden, domstoler og andre områder av sikkerhet for samfunnet. Disse finansieres gjennom normale markedsmekanismer, i motsetning til bruk av skatt. Personlige og økonomiske aktiviteter vil bli regulert av privat lov og ikke gjennom politikk. Betegnelsen kommer fra den libertarianske filosofen Murray Rothbard. Libertarianske forskere og frimarkedsentusiaster har ofte pekt på den islandske fristaten (930-1262) som et positivt eksempel på et samfunn som fungerte godt med liten eller ingen statlig kontroll. Noen anarkokapitalister har nevnt Somalias raskt voksende økonomi, etter diktator Mohammed Siad Barre sitt fall i 1991 og fram til den islamske militsens overtakelse av kontrollen i hovedstaden Mogadishu, som et eksempel på anarkokapitalisme i fremvekst. 1. divisjon fotball for herrer 1987. 1. divisjon 1987 startet 2. mai og sluttet 10. oktober. Det ble spilt 22 runder, og for første gang ble det gitt tre poeng for seier. Serien ble vunnet av Moss som vant seriefinalen i Molde med 2-0. De to nederste lagene (Mjøndalen og Start) rykket direkte ned, mens laget som endte på 10. plass (Ham-Kam) spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon (Djerv 1919 og Lyn). Djerv 1919 gikk seirende ut av kvalifiseringen og rykket opp til 1. divisjon 1988. For første og eneste gang ble uavgjorte kamper avgjort på straffesparkkonkurranse. Laget som gikk seirende ut av den fikk to poeng, mens taperen fikk det vanlige uavgjortpoenget. Den lengste straffesparkkonkurransen ble spilt 2. september (runde 19) da Mjøndalen slo Brann 12-11 etter at det sto 1-1 ved full tid. Bryne spilte færrest straffesparkkonkurranser, kun én, mens Rosenborg spilte flest, med elleve. Innføringen av ekstrapoeng fikk ingen betydning i tetstriden, heller ikke for de to lagene som rykket direkte ned. Det laget som tjente mest på den nye regelen var Tromsø, som tok sju ekstrapoeng og ville falt fra 6. til 10. plass uten disse. Ham-Kam ville da ha berget plassen, mens Tromsø måtte ha spilt kvalifisering. Arbeidsforskningsinstituttet. Arbeidsforskningsinstituttet ("AFI", engelsk "Work Research Institute", WRI), tidligere Arbeidspsykologisk institutt, er et norsk frittstående, statseid forskningsinstitutt. Dets oppgave er å utvikle forskningsbasert kunnskap om arbeidsmiljø, organisasjon og ledelse. Det er Norges nasjonale kompetansesenter for arbeidslivsforskning, og driver tverrfaglig forskning med utgangspunkt i organisasjonsteori og samfunnsvitenskaper. En viktig del av forskningen er oppdragsforskning, blant annet for departementer og statlige etater. Instituttet får også basisbevilgning og prosjektmidler fra Norges forskningsråd. Instituttet ble etablert i 1964 under navnet Arbeidspsykologisk institutt. Som navnet antyder var instituttets fokus arbeidspsykologi (også kalt organisasjonspsykologi). Instituttet inngikk i Arbeidsforskningsinstituttene, sammen med Yrkeshygienisk institutt (med seksjoner for yrkesmedisin, toksikologi, og yrkeshygienisk seksjon for analyser, samt bibliotek), Arbeidsfysiologisk institutt og (fra 1981) Muskelfysiologisk institutt. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet. De andre instituttene ble omdøpt til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter i 1989 til Statens arbeidsmiljøinstitutt. AFI har fra 2002 vært organisert som heleid statlig aksjeselskap, og blir administrert av Kunnskapsdepartementet. Det var tidligere organisert som statsetat direkte underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Det var diskusjoner om å omdanne det til en stiftelse før Victor Norman bestemte at det skulle bli aksjeselskap. Sjøbod. Sjøboder er store eller små lagerbygninger ved sjøen. De er hensiktsmessige i forbindelse med sjøveis transport og annen virksomhet på sjøen, for eksempel fiske. Karakteristiske trekk. Det mest karakteristiske trekk ved en sjøbod er plasseringen ved sjøen. Den er vanligvis trukket helt fram mot sjøen, slik at en båt eller et fartøy kan legge direkte til bygningen. "Tilflott" kalles dette, at det er mulig å legge til med båt. En sjøbod kan ligge med gavlen eller langsiden mot sjøen; det er terrenget og graden av arealutnyttelse omkring havnen som er avgjørende. I et tettbebygd bymiljø ligger oftest sjøbodene gavl mot gavl i havnen. Et annet karakteristisk trekk for en sjøbod er portene i hver etasje og et utstikkende vindehus med en enkel manuell heisekran som gjør der mulig å laste og losse fisk og annet gods direkte fra båt til bygning eller omvendt. Sjøbodene kan også ligge med en brygge eller kai mellom bygningen og sjøen. Sjøbod og brygge. Fra Nordmøre og nordover betegnes en sjøbod som brygge. Fiskerens sjøbod. Sjøboden kan være på en etasje, og ha et areal på noen få kvadratmeter. Dette er vanligvis en fiskers sjøbod. I mange tradisjonelle fiskerimiljøer kunne hver fisker ha både sjøbod og naust. I noen tilfelle kunne den ene enden av naustet fungere som sjøbod. Nothus var gjerne en kombinasjonsbygning som hadde naust for notbåtene og sjøbod for lagring av nøter. Etterhvert som fiskerne fikk større mengder redskap som skulle fra båt til bod og vise versa fikk fiskerne behov for større sjøboder, ofte i flere etasjer. Kjøpmannens sjøbod. Foynegårdens sjøbod i Tønsbergs sjøbodkvartal. De største sjøbodene tilhørte kjøpmennene i byene. De var som regel på mer enn en etasje, og kunne ligge tett i tett langs havnen. Ved siden av å tjene til lagerformål kan sjøboder også romme håndverk eller industri (særlig fiskeindustri). Røykstue. En røykstue er et bolighus uten skorstein. Ildstedet er enten en åpen åre vanligvis plassert midt på gulvet, eller en røykovn som er plassert i ett av stuas hjørner. Fra begge disse ildstedstypene slipper røyken ut i rommet, legger seg under taket og slippes ut gjennom en åpning i taket som kalles ljore. Ljoren er forsynt med ei luke, tradisjonelt trukket med ei hinne fra en dyremave (mavesekk eller urinblære). Før vindusglass ble vanlig tjente også ljoren til å slippe lyset inn. Ei røykstue har vanligvis ikke mer enn en etasje. Røykstuer har vært brukt over hele Norge i tiden før det ble vanlig med skorstein eller røykpipe. Lengst holdt røykstuene seg i enkelte avsidesliggende strøk: Setesdal, Hardanger, Nordmøre. På Finnskogen var den tradisjonelle finske røykstua i bruk. eldhus og seterstuer var lenge røykstuer. "Røykstue – loftstue" er en kombinasjon av to bygningstyper. Disse tilhører en sunnmørsk byggetradisjon. Vanligvis var røykstuen eldst og senere har loftstuen kommet som påbygg. Vikebygd kirke. Vikebygd Kirke sto ferdig i 1937, og er bygget i mur. Kirken ligger sentralt i Vikebygd, i nye Vindafjord kommune, og ca. 150 meter fra «Prestabrygjå». Her følger en beskrivelse av kirkene i Vikebygd opp gjennom tidene. Den første kirken var fra 1200-tallet. Kirken ble trolig bygget på 1200-tallet Østre Vikebygd var et gammelt kirkested. I alt kjenner vi til 5 kirker opp gjennom tidene i denne bygden. Første gangen Vikebygd Kirke er nevnt i skriftlig materiale, er i året 1315 (eller 1313), og ble da kalt «Viksar kirke». Vi kjenner ikke til når denne ble bygget, men det var trolig på 1200-tallet, og var bygd som en stavkirke. Den skal ha stått på samme sted som dagens kirke, helt frem til 1682. Da ble den revet ned og en ny kirke ble bygget. I året 1431 er sognet kalt for «Vika». Andre kirken er fra 1682. Kirken ble bygget i 1682 Fra reformasjonen tilhørte Vikebygd til Fjellberg prestegjeld, og det var presten i Fjellberg, Peder Heltberg, som betalte kirken, som kom på 74 riksDalar, 1 Mark og 8 Shilling. Denne kirken hadde et lite tårn og våpenhus, og ble bygd på samme plassen som den første. Den sto der til året 1873, og da ble den nedrevet og solgt. Om denne kirken ble det sagt (etter et notat i Haugesunds Avis i 1926, at kirken ble eid av gårdbruker Lars Selsaas. Sagn forteller at den for 200 år siden ble bygd opp av to jenter som ga den bort etterpå. I 1870 ble den demontert og solgt på auksjon, og deler av den ble spredt for alle vinder. Rundt omkring på gårdene i Vikebygd ligger det antageligvis verdifulle gjenstander fra denne kirken. En av dørene skal være på Plassabakeriet i Vikebygd den dag i dag. Tredje kirken er fra 1872. Kirken ble bygget i 1872 Allerede før den gamle kirken ble revet hadde man startet arbeidet med å bygge en ny trekirke. Kirken ble oppført etter byggmester Ole Vangbergs tegninger og kirken ble vigslet 16. oktober 1872 av biskop Peter Hersleb Gråh Birkeland. Denne kirken ble bygget i en liten trelund 63 meter fra sjøen, og det er det som kalles den «gamle kirketomten», eller «Parken» i Vikebygd i dag. Dette var en tredelt hallekirke i tre med 380 sitteplasser. Denne kirken hadde et tårn og 2 klokker. En vårdag den 16. april 1926 slo lynet ned i kirketårnet, og snart sto den i full fyr og flamme. Folk samlet seg, men det var umulig å slukke brannen. Kirken brant ned til grunnmuren, men det ble berget noe av inventaret, f.eks. lysekrona som var en gave fra stortingsmann Ivar Svendsbøe. Den gamle døypefontenen i klegerstein, altertavlen som var en gave fra Gautesen. Den gamle altertavlen og briggen som hang i tårnet strøk med i brannen. Fjerde kirken er fra 1928. Kirken ble bygget i 1928 Det eneste bildet som er kjent av kirken Arbeidet med en ny kirke ble straks satt i gang. Arkitekt Alvsaker fra Bergen lagde tegninger i moderne stavkirkestil. Den var litt større enn den gamle, men sto på den samme plassen. I denne var det 400 sitteplasser. Kirken var den første i Vikebygd som fikk orgel. Den ble vigslet av biskop Hognestad. Men gleden over den nye kirken varte ikke lenge. Natt til mandag den 8. desember 1930 våknet folk i Vikebygd av at klokkene stormringte. Kirken sto i full fyr. En av den som bodde nærmest, lærer Lars Møllerhaug hadde merket brannen, og sprang til kirken og ringte av alle krefter. Han holdt på å stryke med i flammene. Folk strømde til, men det var ikke noe man kunne gjøre, og ingenting kunne berges ut fra kirken. Brannen startet i sakrestiet, og et par timer senere var kirken blitt til aske. Sannsynligvis var det et ovnsrør som var årsaken til brannen. Det hadde vært barnedåp i kirken om søndagen, og været var kaldt. Derfor hadde de fyrt ekstra godt i kirken. Den femte kirken ble vigslet i 1937. Kirken ble bygget i 1937 Fra året 1861 hadde Vikebygd vært lagt til Sveio Prestegjeld, som omfattet bygdene på begge sider av Ålfjorden. Folket på Sveio-siden hadde tilhørt kirken i Østre Vikebygd, og måtte reise over fjorden for å gå i kirken. De ønsket ikke å fortsette med dette, og krevde at det ble bygget kirke i Førde i Hordaland også. Slik ble det, men det førte til at byggeplanene ble forsinket så den nye kirken i Vikebygd ikke sto ferdig til vigsling før 23. september 1937. Denne kirken, som står den dag i dag, er bygget i mur, og er plassert på den eldste kirkeplassen. Den har omtrent 300 sitteplasser og er tegnet av arkitekt Alvsaker i Bergen. Kirken fikk et nytt orgel, bygget av Landrog i Haugesund, og satt inn i et sidegalleri i tårnet. Dette orgelet ble brukt frem til slutten av 1980-tallet, da kirken og kommunen sammen investerte i et nytt orgel. Det er bygget i Holland, og som en kuriositet kan det nevnes at det gamle orgelet fremdeles kan spilles på, og er ennå utstyrt med belg som man kan pumpe med fotpedal. Det gamle orgelet er ustemt, og får stort sett være i fred. Emily Davison. Emily Wilding Davison (født 11. oktober 1872, død 8. juni 1913) var en britisk "suffragett", som er kjent for at hun kastet seg foran «Amer», hesten til kong Georg V, under Epsom Derby den 4. juli 1913 og døde av skadene fire dager senere. På grunn av dette er hun ofte kjent som «suffragette-martyren». Davison ble født i Blackheath i London. Hun hadde universitetsutdannelse, først fra Royal Holloway College i London, og deretter fra studier i engelsk språk og litteratur ved St Hugh's College i Oxford. Kvinner kunne på det tidspunkt ikke få en universitetsgrad i Oxford, og Davison fikk beste resultat på sine eksamener uten å få den tittel og de muligheter en mann i tilsvarende situasjon ville fått. I 1906 fikk hun inn i Women's Social and Political Union (WSPU), og tok straks del i organisasjonens mer militante aktiviteter. Hun ble arrestert og fengslet for forskjellige forhold, blant annet fysisk angrep på en person hun trodde var David Lloyd George, som da var "Chancellor of the Exchequer". Mens hun satt i Holloway fengsel begynte hun en sultestreik, og da hun ble tvangsmatet forsøkte hun å begå selvmord i protest. Natten folketellingen i 1911 ble foretatt gjemte hun seg i et skap i Palace of Westminster, slik at hun lovlig kunne oppgi adressen «House of Commons» på skjemaet. Tony Benn har avslørt at han i hemmelighet plasserte en minneplakett i dette skapet. Det er uklart hva som var hennes umiddelbare mål med protesten i Epsom. Tradisjonelt har det blitt sagt at hun kastet seg under hesten, men film fra hendelsen og andre indisier har senere fått en rekke historikere til å mene på at hun ikke hadde tenkt seg å begå selvmord, men bare ville stoppe kongens hest, eller til og med bare ville krysse banen, for å skape publisitet. Hun hadde kjøpt en tur/retur-billett til toget, og filmen av hendelsen antyder at hun gikk ut i banen på et tidspunkt hvor hun kan ha trodd at alle hestene hadde passert. Noen vitner hevdet at de så at hun prøvde å rive kongens hest overende; andre mener at dette er vanskelig å forene med at hun bar et banner og dermed ikke hadde hendene fri. Uansett hva hennes tanke med protesten var ble hun trampet ned av hesten og fikk et alvorlig kraniebrudd. Hun døde etter fire dager på sykehus, uten å ha kommet til bevissthet. Davison er gravlagt på kirkegården til St. Mary the Virgin kirke i Morpeth i Northumberland. En stor folkemengde fulgte hennes båre. På gravstenen står WSPUs slagord «Deeds not word» («Handlinger, ikke ord»). Davison, Emily Davison, Emily Karel Appel. Karel Appel (født 25. april 1921 i Amsterdam, død 3. mai 2006 i Zürich) var en nederlandsk maler, billedhugger og keramiker. Appel studerte ved det statlige akademiet i Amsterdam fra 1940–1943. Etter annen verdenskrig arbeidet han med barnetegninger og hadde sin første utstilling i Groningen i 1946. I 1950 flyttet han til Paris. Under tiden i Paris ble hans malerier mer groteske, de forestilte dyr, monstere og mennesker. Han ble også symbol for kunstergruppen Cobra. Han har blant annet laget veggmaleriene på Stedelijk Museum (Amsterdams bymuseum) og illustreret diktsamlinger. I 1954 fikk han UNESCOs pris i Biennalen i Venezia og Guggenheims internasjonale pris 1960. Appel begynte å male relieffer 1968 og etter det store skulpturer i tre, polyester og senere i aluminium. Appel døde den 3. mai 2006, 85 år gammel i sitt hjem i Zürich i Sveits. Suffragett. Suffragett (suffragette) betegner en deltager i bevegelsen som arbeidet for kvinnelig stemmerett (engelsk "suffrage" betyr «stemmerett») i Storbritannia. Ordet ble først brukt om den mest radikale delen av bevegelsen, men ble etter hvert utvidet til å omfatte en større del av kvinnebevegelsen. I USA brukte man i stedet ordet suffragist, som inkluderte alle som arbeidet for kvinnelig stemmerett, også menn. Bevegelsen bestod av en rekke organisasjoner som var løst sammenknyttet. Suffragettene tok ofte i bruk radikale virkemidler, som å lenke seg til fortausrekkverk, sette fyr på postkasser og knuse vinduer. Disse handlingene fikk ekstra stor oppmerksomhet, og var i samtiden svært sjokkerende for de fleste, nettopp fordi det var kvinner som utførte dem. En av de mest dramatiske hendelser skjedde i 1913, da Emily Davison under Epsom Derby gikk ut foran kong Georg Vs hest. Hun døde etter fire dager av skadene hun fikk. Mange av suffragettene ble fengslet, og flere av dem valgte da å sultestreike, med det resultat at de ble tvangsmatet. I 1913 vedtok det britiske parlamentet den såkalte "Cat and Mouse Act", en lov som skulle hindre suffragettene i å få sympati fra allmennheten. Den åpnet for løslatelse av fengslede suffragetter som hadde blitt syke av sultestreiking, og ny fengsling av dem når de hadde kommet til hektene igjen. Under første verdenskrig ble det en alvorlig mangel på arbeidsføre menn i Storbritannia, siden mange ble sendt til fronten. Kvinner ble derfor satt inn i tradisjonelle mannsyrker, og dette førte til at mange fikk et nytt syn på kvinners evner og muligheter. Under krigen ble kvinnebevegelsen mer politisk orientert, og i 1918 vedtok parlamentet en lov som gav stemmerett til en del kvinner: De over 30 som var huseiere, hustruer av huseiere, bosatt på eiendommer med mer enn 5 pund årlig leie og de som hadde britiske universitetseksamener. I USA foregikk en parallell kamp, som endte med det 19. tillegg til grunnloven som gav kvinner stemmerett i 1920. I Storbritannia fikk kvinner stemmerett på like vilkår som menn i 1928. Ishockey under Vinter-OL 1964. Ishockeyturneringen under Vinter-OL i Innsbruck, Østerrike, 27. januar til 9. februar gjaldt også som det 31. Verdensmesterskapet og 42. europamesterskapet i ishockey. 16 lag deltok. Turneringen startet med en kvalifiseringsrunde der vinnerne, 8 lag, gikk til A-gruppen og de åtte tapende lagen gikk til B-gruppen. I A-gruppen ble det spilt en enkeltserie om plassene 1-8, der alle lagene møtes en gang. B-gruppen ble det spilt en enkeltserie om plassene 9-16, der alle lagene møttes en gang. Kvalifiseringsrunde. Canada – Jugoslavia 14 – 1 Sveits – Norge 5 – 1 Tsjekkoslovakia – Japan 17 – 2 Sovjetunionen – Ungarn 19 – 1 Sverige – Italia 12 – 2 USA – Romania 7 – 2 Vest-Tyskland – Polen 2 – 1 Finland – Østerrike 8 – 2 Resultater A-gruppen. Sovjetunionen – USA 5 – 1 (1-0,3-0,1-1) Tsjekkoslovakia – Vest-Tyskland 11 – 1 (3-0,4-0,4-1) Canada – Sveits 8 – 0 (1-0,5-0,2-0) Finland – Sveits 4 – 0 (0-0,3-0,1-0) Sverige – Canada 1 – 3 (0-1,1-1,0-1) USA – Vest-Tyskland 8 – 0 (0-0,2-0,6-0) Sovjetunionen – Tsjekkoslovakia 7 – 5 (4-0,1-3,2-2) Tsjekkoslovakia – Finland 4 – 0 (1-0,2-0,1-0) Sovjetunionen – Sveits 15 – 0 (7-0,3-0,5-0) Sverige – USA 7 – 4 (1-3,3-0,3-1) Canada – Vest-Tyskland 4 – 2 (2-1,0-0,2-1) Sverige – Finland 7 – 0 (1-0,4-0,2-0) Canada – USA 8 – 6 (1-3,6-0,1-3) Sovjetunionen – Finland 10 – 0 (2-0,4-0,4-0) Tsjekkoslovakia – Sveits 5 – 1 (0-1,2-0,3-0) Sverige – Vest-Tyskland 10 – 2 (2-1,4-1,4-0) Canada – Finland 6 – 2 (2-1,3-0,1-1) Sovjetunionen – Vest-Tyskland 10 – 0 (2-0,5-0,3-0) Sverige – Sveits 12 – 0 (3-0,5-0,4-0) Tsjekkoslovakia – USA 7 – 1 (0-0,2-0,5-1) Vest-Tyskland – Sveits 6 – 5 (2-3,0-1,4-1) USA – Finland 2 – 3 (0-2,1-1,1-0) Sovjetunionen – Sverige 4 – 2 (1-1,1-0,2-1) Tsjekkoslovakia – Canada 3 – 1 (0-0,0-1,3-0) Finland – Vest-Tyskland 1 – 2 (0-0,1-1,0-1) USA – Sveits 7 – 3 (3-2,2-0,2-1) Sovjetunionen – Canada 3 – 2 (0-1,2-1,1-0) Sverige – Tsjekkoslovakia 8 – 3 (3-1,3-1,2-1) Kvinnelig stemmerett. Den første kvinne avlegger stemme i valglokalet på Akershus festning ved kommunevalget i 1910. Foto i Oslo Museums samlinger. Kvinnelig stemmerett var en av de første store kampsaker for feministiske bevegelser. Det oppstod mot slutten av det 19. århundre bevegelser i flere land som kjempet for at kvinner skulle få samme stemmerett som menn. Deres mål var først å fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn, ikke nødvendigvis å innføre allmenn stemmerett ved å fjerne diskriminering basert på økonomiske, religiøse eller rasemessige forhold. Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvinner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten. I Sverige ble stemmerett for skattebetalende kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige territorier i USA. Det første landet som innførte kvinnelig stemmerett uten begrensninger var New Zealand, rett før valget i 1893. Dette omfattet bare stemmeretten; det gikk enda noen år før kvinner kunne stille til valg. Sør-Australia var det første stedet som tillot kvinner å stille til valg til parlamentet, i 1894, 33 år etter at kvinnelig stemmerett ble innført. Det første europeiske landet som innførte kvinnelig stemmerett var Finland, som innførte allmenn stemmerett og rett til å stille til valg i 1906. Landet fikk i 1907 verdens første kvinnelige medlemmer av en nasjonalforsamling, da 19 kvinner ble valgt inn i riksdagen. Danmark innførte kvinnelig stemmerett i lokalvalg i 1908 og i nasjonale valg i 1915, mens Norge innførte det for alle valg i 1913. Under første verdenskrig endret holdningen til kvinners evner og muligheter seg i flere vestlige land, fordi kvinner ble satt inn i tradisjonelle mannsyrker for å fylle opp plassene til de som var sendt til fronten. I 1918 innførte Storbritannia stemmerett etter nesten samme vilkår som for menn (fulle rettigheter ble gitt i 1928), mens kvinner i Tyskland fikk samme rett som mennene. I 1920 ble kvinnelig stemmerett innført i USA, og deretter fulgte de fleste vestlige land frem mot andre verdenskrig. Et unntak var Frankrike, som først kom etter i 1945, samtidig som Japan. De siste vestlige land hvor kvinner fikk stemmerett var Sveits (1971) og Liechtenstein (1984). Det er fortsatt noen få land som ikke har kvinnelig stemmerett, de fleste av dem med basis i visse tolkninger av "Koranen". Bhutan skiller ikke mellom kvinner og menn, men da landet har et prinsipp om én stemme per eiendom fører dette til at mange kvinner i realiteten ikke har stemmerett. Klan MacDuff. Klan MacDuff (gælisk "MacDhuibh") er en skotsk klan eller ætt som nedstammer fra en skotsk-piktisk linje. Sønnen av dronning Gruch, en historisk person som William Shakespeare benyttet svært løselig for å skape figuren Lady MacBeth, ble myrdet i 1058. Derpå Malcolm Canmore overtok tronen som Malcolm III av Skottland. Hans sønn Aedh (Ethelred, jarl av Fife) giftet seg med Margaret av Moray, sønnedatter av Owen Gruoch, og ble både jarl av Fife og abbed av Abernethy. Aedh benyttet som våpenskjold en steilende rød løve. Han var første arvtaker til kongdømmet. Aedh døde i 1128, og mennene i Moray gjorde flere mislykkede forsøk på kreve den skotske tronen mens klan Duff ga sin støtte til dronning Margaret. Den mannlige linjen til jarldømmet døde ut i 1353 og ble ført over til Robert Stewart, 1. hertug av Albany og regent av Skottland. I 1425 var jarldømmet absorbert av kronen og klanen mistet sin store rangering. En tittel forbundet til Fife gikk tilbake til William Duff, 1. jarl av Fife og grev Madcap i 1759. Senere giftet Alexander William George Duff, 6. jarl av Fife og 1. hertug av Fife, seg med hennes kongelige høyhet prinsesse Louise, datter av kong Edvard VII. Den direkte linje til oldtidens hus fortsatte i Wemyss, men i de nordlige territoriene dukket familier av klan Duff uten bevis på kongelig avstamming. Klanen MacDuff har flere slektsfamilier, inkludert Kilgour. Eksterne lenker. MacDuff Liste over The L Word-episoder. Liste over alle episodene av "The L Word". Sesong 4 (2007). regissører, manusforfattere og sendedatoer er ikke offentliggjort enda. Eksterne lenker. The L Word-episoder Zacarias Moussaoui. Zacarias Moussaoui (arabisk: زكريا موسوي), födt 30. mai 1968) er en fransk statsborger av marokkansk opprinnelse som ble dømt til livsvarig fengsel for delaktighet i terrorangrepet 11. september 2001. Han er den eneste personen i USA som er tiltalt for delaktighet i angrepene. Moussaoui ble pågrepet av det amerikanske føderale politiet FBI 16. august 2001, etter at en instruktør ved en flyveskole han studerte ved i Eagan, Minnesota, hadde fattet mistanke mot ham. Moussaoui, Zacarias Eagan. Eagan er en by i Dakota County, Minnesota, USA, og er en forstad til Minneapolis. I 2000 hadde byen en befolkning på 63 557. Flyselskapet Northwest Airlines har sitt hovedkvarter her. Topeka. Topeka er delstatshovedstaden i den amerikanske delstaten Kansas. Byen ligger noe nordøst i staten, i fylket Shawnee County. Folketellingen i 2010 viste at det bodde innbyggere i selve Topeka uten forstedene. Navnet er av indiansk opprinnelse og betyr «et sted godt egnet for å grave poteter» Topeka ble grunnlagt i 1854 av slaverimotstandere fra øst, og fikk formell bystatus i 1857. På 1850-tallet lå Topeka på Oregon-stien som mange pionerer brukte på veien mot vest. Da Kansas ble delstat i 1861, ble Topeka utpekt som delstatshovedstad. Etter den amerikanske borgerkrigen fikk økonomien og folketallet i Topeka et sterkt oppsving frem til 1889 da det ble et krakk som førte til økonomisk depresjon på 1890-tallet. I 1954 falt dom i høyesterettssaken «Brown v. Board of Education», som regnes som en milepæl i amerikansk rasehistorie. Saken gjaldt Topeka, men fikk ringvirkninger over hele landet. Barneskolene i Topeka var på den tiden segregert, hvite og svarte barn gikk på forskjellige skoler. Den enstemmige dommen slo fast at slike ordninger aldri kunne gi svarte samme mulighet for utdanning som for hvite, og at det derfor var i strid med grunnloven. Monroe barneskole, den svarte skolen der Linda Brown ble sendt til før dommen, er idag et nasjonalt historisk merke. I religion er Topeka regnet som fødebyen til pinsevenns-menighetene, da bibelskolen til Charles Fox Parham, Bethel Bible College, lå i Topeka. Ellers ligger den omstridte hatgruppen Westboro Baptist Church i Topeka. Torbjørn. Torbjørn (Thorbjørn) er et gammelt nordisk mannsnavn, sammensatt av gudenavnet Tor og «bjørn». Betyr «den veldig sterke» og «den modige og sterke». "Þorbiǫrn" var den norrøne formen av navnet, mens "Thorbiorn" var den gammeldanske og gammelsvenske formen. Norsk navnedag for Torbjørn er 5. juni. Utbredelse. "Þórbiǫrn" er blant de ti vanligste mannsnavnene funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis svært vanlig i Norden i vikingtiden. De vanligste skrivemåtene for navnet var "þurbiurn" og "þorbiarn". Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Torbjørn og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Torbjørn var et populært navn på norske guttebarn på 1930- og 1940-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Skribent. Tittelen skribent kan anvendes om enhver som skaper skrevne arbeider, det vil si tekster, men ordet angir vanligvis dem som skriver kreativt eller profesjonelt, eller dem som har skrevet i ulike formater. Dyktige skribenter bruker språket til å formidle ideer, visualiseringer og følelser, enten det er fiksjon eller sakprosa. Ordet "skribent" kommer av latin "scribere" som betyr «å skrive». En skribent kan skape framstillinger i mange ulike former, inkludert (men ikke bare) poesi, prosa eller musikk. En skribent med en slik spesialitet kan derfor henholdsvis regnes som en poet, romanforfatter, komponist, lyriker, dramatiker, myteforfatter, journalist, manusforfatter og så videre. Skribenters arbeid bidrar ofte til et samfunns kulturelle innhold, og det samfunnet kan verdsette sin samlede skriftlige masse, eller litteraturen, som en kunstform i stor grad på linje med de visuelle kunstformene (se: maleri, skulptur, fotografi), musikk, håndarbeid og utøvende kunst (se: drama, teater, opera, musikal). Sotaaen-gården. Sotaaen-gården (Søndre gate 22) var en bygård i Trondheim. Bygården ble opp ført etter bybrannen i 1841. Den brant ned til gunnen den 21. april 2006, etter at det startet å brenne i et solstudio som var lokalisert i første etasjen. Den tradisjonsrike klesforretningen Jacobsen og Bekker drev i lokalene fra 1918 fram til tidlig på 2000-tallet.@ Sverre M. Fjelstad. Sverre M. Fjelstad i 1965. Sverre Martin Fjelstad (født 17. oktober 1930) er en norsk naturfotograf, forfatter og fjernsynspioner. Mediemannen. Sverre M. Fjelstad er oppvokst på Bekkelagshøgda i Oslo. Faren var eiendomsmegler og kom fra plassen Kattisa ved Nøklevann i Østmarka. Moren var amerikansk og utdannet lege. Alt som guttunge skrev han om naturen i en lokalavis for de sørlige og østlige distriktene i Oslo Nordstrands blad, og utvidet gradvis sin aksjonsradius. Fjelstad ble oppdaget av fotografen og zoologen Per Høst, og kom med som en av fotografene bak dennes prisbelønte film "Same-Jakki" fra 1956/57. Fjelstad hadde særlig ansvar for å filme landskap og ville dyr. Gjennom dette la han et solid grunnlag for sitt arbeid i norsk fjernsyns barndom der han skapte sitt eget TV-program "Naturmagasinet". Det er siden blitt avløst av "Ut i Naturen" Fjelstad har laget over hundre naturfilmer på riksdekkende NRK fjernsyn. Mange av hans fjernsynsfilmer er også vist i utlandet, blant annet i USA, der selskapet SBS i 1983 kjøpte 15 episoder om norsk natur. Høsten 1989 startet han et engasjement med egen TV-serie hos TV3. I en lang periode anmeldte Fjelstad naturbøker i Aftenposten. Han var med å gjenopprette Aftenpostens A-magasin for perioden 1963-93 der han i over 20 år hadde en fast spalte, "Naturen rundt oss". Han er også kjent som radiokåsør og foredragsholder. Fjelstad har gitt ut i alt 27 bøker, for en stor del basert på egne opplevelser i møte med natur og ville dyr i Norge, Asia, Afrika og Amerika. Alle bøkene er gjennomillustrerte med hans egne fotografier. Han har også tatt initiativet til å opprette en ny livskraftig beverstamme i Østmarka utenfor Oslo, der beveren tidligere hadde hatt naturlig tilhold. Arkeologiske interesser. Sverre M. Fjelstad har dertil dyrket arkeologiske interesser, og tidlig i ungdommen gjorde han oppsiktsvekkende funn av jordbruksristninger fra bronsealderen på Ekebergplatået i Oslo. Særlig er feltene med flere hundre såkalte skålgroper, betydelige. Han fant også gravhauger. Hvert nytt funn ble innrapportert til arkeologen Anders Hagen som fulgte oppdagelsene med stor interesse. Fjelstad har selv fortalt om funnene i kapittelet "I eikeskogen" i boka "Naturen året rundt". Reiseleder. På 1990-tallet jobbet Fjelstad som guide/reiseleder for Bennet reisebyrå. Han hadde blant annet bjørnesafari i Trysil og turer til Afrika. Medlem av Oslo Bystyre. Fjelstad satt i Oslo bystyre 1972–1976. Det var i denne perioden han tok han initiativet til å få satt ut bever i Østmarka. Beveren hadde da vært utryddet i Østmarka siden slutten av 1800-tallet, men i løpet av de siste 30 årene har den igjen spredd seg til det meste av området. Tangfluer. Tangfluer er en liten familie av fluer som lever på oppskyllet tang og tare ved havkanten. De kan bli meget tallrike, og tangfluenes larver er viktig mat for vadefugler som feter seg opp før de trekker sør- eller nordover. Tangen utvikler ganske mye varme ettersom den råtner, og dette gjør det mulig for tangfluene å være i aktivitet det meste av året, og også leve på steder med svært kalde klima – arten "Coelopa frigida" finnes vanlig på Svalbard. Utseende. Middelsstore (3-16 mm), slanke, flate fluer med kraftige bein, vanligvis ganske sterkt hårete. Hodet er ganske lite, med små fasettøyne. Ved innerkanten av fasettøynene sitter det 3-4 korte børster. Hodet er ganske sterkt hårete, særlig under fasettøynene, de hårene danner et kraftig skjegg. Antennene er tre-leddete, små og noe avlange, det tredje leddet er lite og rundt, med en lang antennebørste ("arista") festet omtrent midt på oversiden. Munndelene er av vanlig fluetype, lite påfallende. Brystet (thorax) er ganske flattrykt, matt, med tett hårkledning og noen kraftige børster. Vingene er gulaktige eller brunaktige, uten fargetegninger men med tydelig årenett, og forholdsvis smale. Noen arter er kortvingede. Beina er svært kraftige, tett hårkledte men uten tydelige børster. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank. Levevis. Tangfluene er knyttet til råtnende brunalger der larvene utvikler seg. Også de voksne fluene finner man vanligvis i tarehaugene. Fluene blir tiltrukket av visse organiske stoffer som utskilles fra råtnende tang, og det har forekommet at store mengde tangfluer har kommet inn i verksteder, apoteker eller lignende der det har blitt arbeidet med organiske løsemidler (blant annet kloroform og trikloretylen) som fluene blir tiltrukket av. Steder der tang og tare skylles opp er gjerne vindfulle, og insekter som flyr høyt ville blåse bort. Difor flyr tangfluene lite, men løper og kryper for det meste rundt i tangen. Den flate kroppsformen hjelper dem å ta seg fram inne i tangen, og den tette hårkledningen hindrer trolig at de blir oversølt av de seige, klebrige væskene som råtnende tang utvikler. Når de flyr, flyr de bare noen få centimeter over bakken, og vanligvis bare korte strekninger. På grunn av varmen utviklet av den råtnende tangen kan tangfluene være i aktivitet året rundt. Tangfluene er en økologisk viktig gruppe, både fordi de bidrar til nedbryting av ilandskylt tare og tang, og fordi de er en veldig viktig matressurs for mange fugler, spesielt småvadere som feter seg opp på tangfluelarver før trekket. Kilder. Greve, L. 1999. Litt om tangfluer – familien Coelopidae. "Insekt-Nytt" 24(1): 15-20. Greve, L. og Johanson, K.A. 2000. "Malacomyia sciomyzina" (Haliday, 1833) (Diptera, Coelopidae) recorded from Norway. "Norwegian Journal of Entomology" 47: 72. McAlpine, D.K. 1998. Family Coelopidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera". 3: 335-340. Science Herald, Budapest. Fairchild-Republic A-10 Thunderbolt II. Fairchild-Republic A-10 Thunderbolt II (kallenavn Warthog, engelsk for "vortesvin") er et amerikansk angrepsfly. Det er laget for nærstøtte til bakkestyrker, og ble utviklet under den kalde krigen. Fremdriften er med to høyt monterte jetmotorer, og bestykningen inkluderer en svær 30 mm gatlingkanon. Det offisielle navnet stammer fra P-47 Thunderbolt fra andre verdenskrig. A-10 er produsert av Fairchild-Republic, og fløy første gang i mai 1972. Historie. A-10 ble utviklet i et program kalt A-X (forkortelse for "Attack Experimental") fra midten av 1960-tallet. Eksisterende fly for nærstøtte hadde flere svakheter, hvor en av de viktigste var at de hadde begrenset effekt mot fiendtlige stridsvogner. På den tiden var en prioritert trussel de tusener av stridsvogner som Warszawapakten kunne stille opp med på et europeisk slagfelt. Et stort antall forskjellige panservernvåpen ble tatt fram for å møte disse, men intet amerikansk fly hadde et våpensystem som kunne slå ut stridsvogner. I 1967 hadde det amerikanske luftforsvaret fått inn forslag til A-X-programmet fra 21 selskaper, og Northrop og Fairchild Republic fikk bygge hvert sitt forslag for å delta i det endelige utvalget. Ford bygde kanonen for Northrop-flyet, som dessverre for både Northrop og Ford slet med problemer, blant annet at den i hvert fall én gang eksploderte. Fairchild Republic allierte seg med General Electric for å bygge sin prototype, det som senere ble A-10. GE utviklet en svært mye kraftigere versjon av den gamle M61 Vulcan i 30 mm kaliber. Flyprøvene viste at A-10 var et bedre fly, og vant prøvene i 1972. 600 fly ble planlagt bygget. Gatlingkanonen GAU-8/A. Kanonen GAU-8/A er en syvløps gatlingkanon med hydraulisk drift og dobbelt ammunisjonsmating fra to tønner. Totalvekt med full ammunisjonslast er rundt 1 770 kg, eller omtrent 20% av startvekten til flyet. Kanonen er montert midt i senterlinjen til flyet for å motvirke den kraftige rekylen. Rekylen fra GAU-8/A ved skyting ved full skuddtakt tilsvarer omtrent halvparten av skyvekraften til motorene på flyet. Varianter. En A-10 med full våpenlast Hæren (Finland). Den finske hæren er den største av Finlands tre forsvarsgrener. Den har deltatt i et antall kriger, den siste i 1944–1945. I dag (2006) deltar finske hærstyrker i utenlandsoperasjoner i regi av Natos Partnerskap for fred, FNs fredsbevarende styrker og EUs innsatsstyrker. Hæren er delt i tre kommandoer; østre, vestre og nordre. Disse er igjen delt i tolv militære provinser. Av tyngre materiell hæren bruker i 2006 kan nevnes stridsvognene Leopard 2A4, T-72M1 og T-55M, stormpanservognene BMP-1, BMP-2 og CV9030 FIN og de pansrede personellkjøretøyene BTR-60PB og Sisu XA-serien. Hæren utgjør per 29. august 2008 345.000 soldater. Oddmund Peder Åkenes. Oddmund Peder Åkenes (født 1920 på Ibestad, død 1979) var en norsk sjøoffiser. Han tjenestegjorde på ubåt under andre verdenskrig. Åkenes var kontreadmiral og sjef for Sjøforsvarskommando Vestlandet i perioden 1972–74 og generalinspektør for Sjøforsvaret i perioden 1974–76. Åkenes ble i 1976 utnevnt til viseadmiral og stabssjef i Forsvarets overkommando. Fra 1978 var han sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling. Heinrich Hoffmann (forfatter). Heinrich Hoffmann (født 13. juni 1809 i Frankfurt am Main i Tyskland, død 20. september 1894 i Frankfurt am Main) var en tysk psykiater og forfatter. Han er særlig kjent for å ha skrevet barnebokklassikeren "Der Struwwelpeter" (Busteper). Hoffmann studerte medisin i Heidelberg. I 1851 ble han direktør for Frankfurt bys nerveklinikk. Han regnes som den første legen som begynte å behandle barn med psykiske lidelser. Heinrich Hoffmann skreiv en rekke bøker, blant annet flere diktsamlinger, men er i dag først og fremst kjent for sin klassiske barnebok "Der Struwwelpeter oder lustige Geschichten und drollige Bilder". Eksterne lenker. Hoffmann, Heinrich Hoffmann, Heinrich Hoffmann, Heinrich Hoffmann, Heinrich Hoffmann, Heinrich Busteper. "Busteper", eller opprinnelig "Der Struwwelpeter", er en tysk barnebokklassiker skrevet av Heinrich Hoffmann i 1844. Boka inneholder en samling barnevers som skal lære barn hvor dårlig det går den som ikke oppfører seg ordentlig. Boka har blitt lest i flere generasjoner, ikke minst på grunn av sin groteske humor. Bakgrunn og innhold. Barnelegen og psykiateren Heinrich Hoffmann (1809-1894) skreiv ei rekke bøker, blant annet flere diktsamlinger, men er i dag først og fremst kjent for "Der Struwwelpeter oder lustige Geschichten und drollige Bilder". Den ble opprinnelig skrevet som en julegave til forfatterens tre år gamle sønn Carl i 1844, og utgitt under tittelen "Lustigen Geschichten und drollige Bilder für Kinder von 3-6 Jahren" året etter. Forfatteren stod selv for tegningene. Boka ble imidlertid revidert med nye illustrasjoner og historier i 1858, en versjon som de fleste seinere utgavene bygger på. "Busteper" inneholder ti småhistorier med talende illustrasjoner som viser hvordan det går med ulydige barn. Innholdet blir fortalt på rim og er uvanlig direkte og brutalt. Boka ble tidlig svært populær, og den har kommet i flere hundre opplag på en mengde språk, blant annet som "Den store Bastian eller Vær lydig" på dansk allerede i 1847. I 1921 utkom boka med norsk tekst av Sofie Voss under tittelen "Buste-Per, eller Morsomme smaafortællinger og pudsige billeder for børn i enhver alder". I 1997 ble den utgitt med ny oversettelse av Gerda Moter Erichsen som "Busteper, eller Morsomme fortellinger og pussige bilder". Boka har også vært dramatisert i Norge. "Busteper" anses av mange som en forløper for den moderne billedboka for barn. Den har inspirert en rekke forfattere og fått flere etterlikninger og kommentarer i andre bøker. Enkelte regner boka også som en av de første beskrivelsene av urolige ADHD-barn. Den tyskspåklige utgaven. Galleriet under viser alle sidene fra den reviderte, tyske utgaven av "Busteper" fra 1858 (400. opplag fra 1917). Illustrasjonene er xylografier av reintegna varianter av forfatterens opprinnelige tegninger. Maggie Simpson. Margaret «Maggie» Simpson er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Hun er datter av Homer og Marge Simpson og søsken av Bart og Lisa Simpson. Maggie ble født i 1993, selv om hun, merkelig nok, har vært med helt siden begynnelsen. Ingen "Simpsons"-figur vokser, og heller ikke Maggie. Hun er omtrent ett år. Selv i 2006 er hun en baby. Hennes klesdrakt er et blått kjolelignende plagg, og hun har alltid en rød smokk i munnen som hun sutter høylydt på. Blir hun fratatt smokken begynner hun å gråte. Hun har også sagt «It’s your fault that I can’t talk!» (norsk: «Det er din feil at jeg ikke kan snakke!». Dette var i episoden «Bart vs. Thanksgiving». I en episode har hun også sagt «Ja» på norsk som hun lærte av en Ogdenvillersk hushjelp. Homer glemmer ofte at Maggie finnes, og Marge må minne ham på at han faktisk har tre barn. Maggie gjør veldig lite ut av seg, og er stort sett et snilt barn. Marge og Maggie har et nært mor-datter-forhold. Maggie er Homers «skytsengel». I en episode der mafiaen i Springfield skal drepe Homer, fordi han er blitt sjef for politiet, uskadeligjør Maggie mafiaen med en rifle. Hun fikk tak i rifla i episoden: Marge Gets A Job. I en annen episode skyter Maggie Charles Montgomery Burns. Rijksmuseum. Rijksmuseum i Amsterdam er Nederlands fremste museum for eldre kunst. Det åpnet i 1885, og en stor del av samlingen rommer hollandsk kunst fra barokken. Rijksmuseets kanskje mest kjente verk er Rembrandts monumentale maleri «Nattevakten» fra 1642. Museet har også sentrale verk av Frans Hals og Johannes Vermeer. Museet ble grunnlagt i Haag i 1800 for å stille ut de nederlandske stattholdernes samlinger. Dengang het samlingen Nationale Kunst-Gallerij. I 1808 flyttet museet til Amsterdam etter ordre fra Louis Bonaparte. Bygningen er tegnet av Pierre Cuypers og ble oppført 1877–85. Eksterne lenker. Nederland 1. divisjon fotball for herrer 1981. 1. divisjon 1981 startet 24. april og sluttet 18. oktober. Det ble spilt 22 runder. De to nederste lagene rykket ned, mens laget som endte på 10. plass spilte kvalifisering mot de to lagene som kom på andreplass i hver sin avdeling i 2. divisjon. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. På grunn av snøvær ble kampen mellom Rosenborg og Fredrikstad i første serierunde utsatt til 16. mai. Kampen ble da sett av 17 000 tilskuere, og banet vei for den faste serierunden som er før nasjonaldagen. Dette var første gang laget som kom på tiendeplass spilte kvalifisering mot to av lagene fra divisjonen under. Jay Haas. Jay Haas (født 2. desember 1953) er en amerikansk profesjonell golfspiller på PGA-touren og Champions Tour. Haas er født i St. Louis i Missouri og studerte ved Wake Forest University. Han ble profesjonell golfspiller i 1976. Han har hatt en solid karriere på PGA-touren, med ni turneringsseire mellom 1978 og 1993. Så sent som i 2003 hadde han en av sine beste sesonger da han endte blant de 30 beste på pengelisten for første gang siden 1995 og kvalifiserte seg til det amerikanske laget i The Presidents Cup. Det neste året ble han plukket ut av lagkaptein Hal Sutton til det amerikanske Ryder Cup-laget, hans tredje deltagelse i lagkonkurransen. Fra 2004-sesongen var Haas kvalifisert til å spille på Champions Tour, og i hans første oppmøte i Senior PGA Championship tapte han med ett slag til Hale Irwin. I 2005 vant han to ganger på Champions Tour, men fortsatte også å spille på PGA-touren. I april 2006 vant han to turneringer etter hverandre på Champions Tour. Haas er nevø til Bob Goalby, vinner av The Masters i 1968, og har to sønner som spiller golf; Bill, som spiller på PGA-touren og har to seire der, og Jay jr., som spiller på et lavere nivå. I tillegg er broren Jerry Haas golftrener på Wake Forest University. Dryomyzidae. Dryomyzidae, eller eddikfluer er en liten familie av middelsstore til store, slanke fluer. De vanligste artene er gulrøde på farge og ganske lite hårete. Utseende. Middelsstore til store (4-18 mm), slanke fluer, forholdsvis lite hårete. De vanligste artene er gulrøde på farge, andre er mørkere. Hodet er forholdsvis lite, rundt, med middels store fasettøyne. Kinnene (område under fasettøynene) er dype, minst så dype som halve diameteren av fasettøyet, og tett hårete. Langs innerkanten av hvert fasettøye sitter 1-3 kraftige børster. Det er også kraftige børster mellom punktøynene. Antennene er tre-leddete og peker nedover, det tredje leddet er avrundet eller noe kantete, med en lang antennebørste ("arista") som kan være bar eller fjærgrenet. Kinnbørster ("vibrissae") mangler, munndelene er av vanlig fluetype. Brystet (thorax) er kraftig utviklet, med fin, kort hårkledning og enkelte lange børster. Vingene er store og kraftige med kraftig årenett, ofte røykfarget men uten fargeflekker. Vingefremkanten ("costa") er ubrutt. Beina er slanke med en kraftig børste ("preapikalbørste") nær spissen av leggene ("tibiae"). Bakkroppen er ganske slank og sylindrisk. Larvene i underfamilien Dryomyzinae er av vanlig fluetype, kjegleformet, tilspisset i hodeenden og tverre bak. Levevis. Larvene til Dryomyzinae lever på forskjellige typer råtnende materiale, som møkk, åtsel o.l. En art ble funnet tallrikt på hundelort i byparker. Siden dette er kortlivede ressurser går larveutviklingen raskt, på 7-9 dager. Slekten "Oedoparena" lever ved Stillehavet, der de er rovdyr som spiser rur. Hunnene legger egg på rurene ved fjære sjø, og larven spiser flere rur i løpet av utviklingen sin. New York University. NYU Gallatin School of Individualized Study. New York University (NYU) er et privat, ikke-kommersielt forskningsbasert universitet i New York i USA. Den største campusen ligger i Greenwich Village i Manhattan. Universitetet ble grunnlagt i 1831 av Albert Gallatin og en gruppe prominente newyorkere og er idag det største private ikke-kommersielle universitetet i USA. Det har også en avdeling på Bedford Square i London, i bygningen som før var boligen til Lord Chancellor i Storbritannia, 6 Bedford Square. Det var 40 870 studenter og 4 380 vitenskapelig ansatte ved "NYU" i 2006, og det samme året var skolepengene US$ 33 420. Undervisningen gis opp til doktorgradsnivå. NYU Library System, inkludert Bobst Library, hadde i 2006 4 939 724 titler og var dermed det 34.største biblioteket i USA. Valdon Dowiyogo. Valdon Kape Dowiyogo (født 1968?) er en naurisk australsk fotball-spiller, og var til 1999 president i "Nauru Australian Football Association" ("NAFA"). I tillegg er han postdirektør og visepresident i den nauriske golfklubben. Han er sønn av den tidligere presidenten Bernard Dowiyogo. Han utdanna seg ved Monivae College i Hamilton, Australia, hvor han spilte australsk fotball, etter grunnskole på Nauru og i Tullamarine. Han spilte tidligere australsk fotball på U14- og U16-laga ved "Tullamarine Football Club". Han kom tilbake til Nauru i 1987, og har vært aktiv med de nasjonale mesterskapa siden 1988. Dowiyogo var med på Naurus landslag under Arafura Games 1995. I dag spiller han australsk fotball for "Ubenited Power". I parlamentvalget mai 2003 stilte han som kandidat for Ubenide. Han kom så vidt ikke med, i likhet med sin bror, Jesaulenko Dowiyogo. I valget i oktober 2004 kom imidlertid Dowiyogo på fjerde plass på Ubenides valgliste, og kom dermed inn i parlamentet. Hans bror var ikke kandidat. Dowiyogo tok over som parlamentsformann 21. desember 2004, etter tidligere parlamentsformann Vassal Gadoengins død. Jeremiah Rutherford. Jeremiah Rutherford (født 21. oktober 1982) er en naurisk vektløfter. Under oseaniamesterskapet i vektløfting i 2000 kom han på 4. plass i sin vektklasse, og i 2004 vant han. Han deltok også i Samveldelekene 2002 i Manchester, og kom på en 7. plass. Rutherford var del av den nauriske utsendinga til vektløftings-VM i Vancouver, Canada, i november 2004. Han var også utvalgt til OL i Athen samme år, men måtte av ukjente grunner melde forfall. Rutherford, Jeremiah Rutherford, Jeremiah United States Military Academy. «Cadet Honor Code»-monumentet på West Point U.S. Military Academy (USMA), også kjent som West Point, er krigsskolen i den amerikanske hæren, grunnlagt i 1802. Skolens campus ligger ved elva Hudson i West Point i New York og dekker et område på hele 65 km², som inkluderer et skianlegg, en liten atomreaktor og et artilleriskytefelt, i tillegg til de vanlige akademiske bygningene. USMA utdanner offiserer til den amerikanske hæren. Det er kadetter ved USMA i 2006. Elevene, kalt kadetter, blir tildelt en Bachelorgrad i Science og utskrives som fenrik i hæren. De forplikter seg til minst fem års aktiv tjeneste og tre år i arméreserven. USMAs mål er å utvikle kadetter i fire vitale områder: intellektuelt, fysisk, militært og moral-etikk. Denne fire år lange utdannelsen kalles «West Point-opplevelsen». Den etiske kodens fundament ved West Point er universitetets motto: «Plikt, ære, fedreland». Kadettene utvikler sine etiske verdier på skolen ved å forplikte seg til å følge «Cadet Honor Code», utviklet av den første lederen av skolen etter andre verdenskrig, Maxwell D. Taylor, og som sier: «En kadett skal ikke lyve, jukse, stjele eller tolerere de som gjør det.» De over kadettene ved USMA representerer hver enkelt stat og flere andre land. Omtrent nye kadetter kommer til universitetet på Reception Day (Graduation). Etter US Military Academy kan offiserer kvalifisere seg til Hærens Stabsskole, og deretter til US Army War College i Pennsylvania. Magnus Forsberg. Magnus Forsberg (født i Östersund) er en svensk jazzmusiker (slagverk), utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1993–97) og kjent fra flere samarbeid med norske og svenske jazzartister. Forsberg spilte i Trondheim Jazzorkester en periode, bl.a. med Pat Metheny på jazzfestivalen i Molde (2001),og på Turnè (2004), i «Ratatosk» (med Tord Gustavsen piano og Eirik Hegdal saks), i Atle Nymo kvartett, i bandet Mandala som ga ut platen "Mandala" (2001). Forsberg er en aktiv frilansmusiker, og er fast medlem av jazztrioen Jupiter (Håvard Stubø gitar og Steinar Sønk Nikelsen orgel) og Mambo Compañeros (1996–) som spiller musikk fra Cuba. Jupiter har utgitt platene "Ignition" (Aim Records, 2004) og "Live at Glenn Miller cafè" "Featuring Jonas Kullhammar" (Aim Records, 2006). I trio med Olav Kallhovd og Ole Marius Sandberg ble det utgivelsen "Into The Dream" (Acoustic Records, 2005). Walter Reed. Walter Reed (født 13. september 1851, død 23. november 1902) var en amerikansk militærlege og leder av en gruppe som bekreftet den cubanske legen Carlos Finlays oppdagelse av at gulfeber overføres ved myggstikk fremfor ved direkte kontakt mellom mennesker. Gulfeber ble et problem for hæren under den spansk-amerikanske krigen, da sykdommen rammet tusenvis av soldater på Cuba. I mai 1900 ble Reed, da med graden major, utnevnt til formann for en kommisjon som skulle undersøke smittsomme sykdommer på Cuba og spesielt gulfeber. Denne kommisjonen bekreftet etterhvert overføring ved mygg og avkreftet den gjengse oppfatningen om at gulfeber kunne overføres fra klær og laken med kroppsvæsker fra smittede. Den amerikanske hæren oppkalte et av sine fremste sykehus etter han: Walter Reed Army Medical Center I Washington, DC. Reed, Walter Reed, Walter Reed, Walter Reed, Walter Proletariatets diktatur. Proletariatets diktatur betegner innen marxismen et tenkt historisk utviklingsstadium. Det ble beskrevet i skriftene til Karl Marx og etterfølgende marxistiske tenkere som Engels. Proletariatets diktatur ble først realisert under Pariserkommunen, og deretter ved revolusjonen i Russland under Lenins ledelse. Også proletariatets diktatur som teoretisk begrep, ble grundig behandlet av Lenin, blant annet i verket "Staten og revolusjonen". Proletariatets diktatur skal i følge marxistisk lære komme med en sosialistisk revolusjon i et kapitalistisk samfunn, og innebærer at borgerskapet blir fratatt makt i samfunnet og at samfunnsutviklingen styres av arbeiderklassen. Proletariatets diktatur er et stadium på veien til det kommunistiske samfunn. Støtte til – eller motstand mot – teorien om proletariatets diktatur har spilt en vesentlig rolle i ideologisk debatt på (ytterste) venstreside i politikken siden 1800-tallet. Tilhengere av teorien, som gjerne regnes som kommunister, ser proletariatets diktatur som en nødvendig mekanisme for å gjøre slutt på «herskende klassers undertrykking». Kritikk mot teorien om proletariatets diktatur var (med-)årsak til brudd på begynnelsen av 1900-tallet mellom kommunister og sosialdemokrater (begge gruppene omtalte seg gjerne som «sosialister»). Kritikere av tesen hevdet at proletariatets diktatur ikke bare var en midlertidig fase basert på massemobilisering for revolusjon, men ble brukt som en ideologisk bortforklaring av at kommunistiske land utviklet seg til permanente diktaturer under kontroll av et hierarkisk parti. Marx og Engels. Marx hevdet at kapitalismen, slik som tidligere sosioøkonomiske systemer, ville skape så sterke interne stridigheter at det ville falle isammen. Som kapitalisme erstattet føydalisme mente han at sosialisme ville erstattet kapitalisme, og etterlate seg et statløst, klasseløst samfunn kalt ren kommunisme (en: pure communism). Dette ville oppstå etter en overgangsfase kalt «proletariatets diktatur», en periode noen ganger henvist til som «arbeidernes samfunn» eller «arbeidernes demokrati». Han skrev også i verket «Kritikk av Gotha Programmet» (en:«Critique of the Gotha Program»): «Mellom kapitalisten og det kommunistiske samfunn ligger en periode av revolusjonær transformasjon fra den ene til den andre. Tilsvarende finnes også en politisk overgangsperiode innen hvilket staten ikke kan være noe annet enn det revolusjonære proletariatets diktatur.» Diktatur og demokrati. Begrepet «proletariatets diktatur» må forstås med bakgrunn i marxismens historisk materialisme og statsteori. Ifølge marxismens teori kan en stat ’’både’’ være et diktatur og et demokrati (samtidig), eller være et diktatur tvers igjennom – dette nokså uklare punktet kan forklares ved å vise til skillet mellom statens "vesen", "innhold" og "form". I marxistisk forstand er statsmakten i sitt "vesen" alltid å betrakte som et diktatur – et autoritært maktorgan som gir diktater. Staten er, i henhold til denne oppfatningen, oppstått som en direkte følge av samfunnets arbeidsdeling og klassespalting – som en klasses organ til å hevde sitt diktatur over en annen. (Sagt annerledes: staten er i sitt vesen et middel til den herskende klasses makt. Dette forstås kanskje best ved å vise til at i et samfunn uten klasser, vil det ikke finnes noen «stat» i marxistisk forstand. Selv om man har offentlige forvaltningsorganer har de mistet sin klassefunksjon, og har derved opphørt å eksistere som stat.) Men selv om alle statsmakter i denne forstand er "diktaturer", betyr ikke dette at det ikke finnes eller ikke kan finnes demokrati. Både Marx og Lenin var forkjempere for demokrati i det kapitalistiske samfunn, og Lenin formulerte igjen sitt ønske om et enda høyere («bedre») demokrati i sosialismen, enn i kapitalismen. (Altså, i sin "form" kan og bør likevel staten være et demokrati. I sitt vesen er den et diktatur. I sitt innhold er det en klassestat.) Sosialismen vil ha en statsmakt, og derved være et diktatur. Et diktatur som imidlertid vil være «den høyeste form for demokrati». Målet med sosialismen er kommunismen, et samfunn der staten og diktaturet historisk forgagne former for samfunnsmakt. Selv om sosialismen "er" et demokrati – som igjen forutsetter en statsmakt – er den nettopp i sitt vesen et diktatur. Og den er et middel for en klasses diktatur: nettopp et «proletariatets diktatur». Men målet med dette «diktaturet» er, ifølge Marx, statens og klassesamfunnets avskaffelse overhodet. Et diktatur som ved vanlige forhold vil være et demokrati: et folkestyre med valg og representasjon. Både kapitalismens pluralistiske demokrati, såvel som sosialismen kvalifiserer derved som «diktaturer» i denne forstand – og det vesentligste spørsmål, for marxistene, blir: «diktatur for hvem?». Flertallet eller mindretallet? Sålenge det eksisterer en stat, eksisterer diktatur i denne forstand. I den sammenheng bør følgende sitat av Lenin forstås, «Der det finnes en stat, finnes ingen frihet. Der det finnes frihet, finnes ingen stat.» Samfunn med stat, preget av ufrihet, er nettopp samfunn der arbeidsdeling og klassespalting rår. I kommunismen, der det «finnes frihet», er dette og derved selve staten borte. «Stat» i snever forstand, som statens klasseapparat. I Norge har f. eks NKP lansert sin parole om et «parlamentarisk, sosialistisk demokrati» (med ytringsfrihet og politisk pluralisme) som nettopp en variant av proletariatets diktatur. Det essensielle er at samfunnets styring ikke er underlagt kapitalistenes, men folkets interesser. Statens diktat er til fordel for folket, arbeiderene, og derved er denne form for diktatur nettopp et proletarisk diktatur – et flertallets diktatur, til forskjell fra kapitalismen som er et borgerskapets diktatur, et mindretallets diktatur. Proletariatets diktatur og Sovjetunionen. Kritikere har innvendt at «proletariatets diktatur» i praksis vil bety «partiets diktatur». Men selv om proletariatets diktatur ofte forstås synonymt med de totalitære sosialist-stater, er likevel ikke denne totalitære historien noe "realisering" av Marx’ begrep om et proletarisk diktatur. Sitater relatert til «proletariatets diktatur». Karl Marx Steve McClaren. Stephen McClaren, vanligvis kalt Steve McClaren, (født 3. mai 1961 i Fulford, England) er en tidligere engelsk fotballspiller og nåværende trener for den nederlandske klubben FC Twente. Han var tidligere manager for. Ungdomsår. McClaren gikk på Nunthorpe Grammar School, som oppfordret sine elever til å være aktive innen sport. Han var svært aktiv som ung, og syklet bl.a. 16 km til skolen hver eneste dag. Han spilte også squash, spesielt siden hans far var en lovende spiller, i tillegg til rugby og tennis. Det var likevel innen fotball at han utmerket seg, og spilte for kretslaget Yorkshire, før han ble læregutt hos Hull City som 16-åring i 1977. Tiden som spiller. McClaren startet sin karriere som profesjonell fotballspiller i Hull City i april 1979. De første sesongene i Hull var i 3. divisjon, men klubben rykket ned til 4. divisjon i 1981. To år senere var McClaren med på å rykke opp fra 4. divisjon da Hull ble nummer 2 i 1982/83 sesongen. I hans siste sesong for klubben fra Yorkshire fikk han også med seg et opprykk til den engelske 2. divisjon. I juli 1985 kjøpte Derby County han for £70 000, men skadeproblemer gjorde at han ikke fikk mye spilletid for klubben fra Øst-Midlands. I februar 1988 kjøpte Bristol City han for £50 000 før han sommeren 1989 gikk til Oxford United. Mange kilder sier at McClaren hadde en skade som tvang ham til å legge støvlene på hylla i 1989/90, da han var 27 år gammel. Dette er imidlertid helt feil, for McClaren spilte sin siste kamp for Oxford United 8. februar 1992 borte mot Leicester City, i en kamp som endte med 1-2 tap foran 12 178 tilskuere. Denne sesongen spilte han 4 kamper for klubben i daværende 2. divisjon. Hans gamle lagkamerat i Hull City, Brian Marwood, som senere spilte for Arsenal, sa følgende om McClaren: «Det ble alltid forventet at McClaren skulle få en stor karriere, fordi han var et stort talent, men han fikk ryggplager ganske tidlig. Dette hemmet hans utvikling. Mange speidere var og så på oss da vi var unge, og jeg er sikker på han hadde spilt i en toppklubb hvis ikke det hadde vært for skadene hans. Man kunne ikke på den tiden si at han skulle bli en manager, men han var i alle fall en smart gutt.» Tiden som trener/assisterende manager. Da McClaren gikk til Oxford ble han samtidig trener for unge spillere, og han fortsatte i denne jobben etter at han la opp som aktiv spiller. Brian Horton var manager frem til 1993, da Denis Smith overtok. I 1995 ble han førstelagstrener, men senere på året valgte han Derby County, der han da ble oppgradert til assisterende manager. Dette kostet Derby £30 000 i kompensasjon. I Derby County var Jim Smith manager. Han hjalp Derby til å rykke opp til Premier League sesongen 96. Duoen Smith/McClaren ledet laget på den nye stadion Pride Park, og fikk to plasseringer midt på tabellen (12. og 9. plass). I 1999 aksepterte han tilbudet fra Sir Alex Ferguson om å bli hans assisterende manager i Manchester United. Han overtok da etter Brian Kidd som hadde valgt å takke ja til managerrollen i Blackburn Rovers. Dette skjedde i januar, fem måneder før United vant «The Treble», FA-cup, Premier League og UEFA Champions League. I United fikk han en 3,5 års kontrakt. Ferguson hadde lenge sondert terrenget for å skaffe seg en assisterende manager, og stadig flere pekte på den lovende Derby assistenten. Der ble han kjent for å utvikle treningsmetoder som virkelig fungerte, samtidig som spillerne likte opplegget. Han var alltid en populær og respektert mann blant spillerne, både i Derby og United. Han åpnet Fergusons øyne for nye treningsmetoder, blant annet ved å innføre «sportspsykolog» på permanent basis. Som McClaren selv sa på den tiden: «De beste trenerne kommer inn i hodene på spillerne, og klarer å tenke som dem». Det var tippet at McClaren skulle overta som manager for United da Ferguson skulle gi seg, etter 2002-sesongen. Men McClaren forsvant til Middlesbrough og Ferguson fortsatte som manager likevel. Den gamle Manchester City og Oxford United manageren Brian Horton, sa en gang følgende om McClaren: «Han lærte av 3 managere fra gamleskolen. Både jeg, Jim Smith og Alex Ferguson blåser oss opp og kaster tekopper i garderoben. Men McClaren er motsatt type, rolig og metodisk.» Tiden som manager. Sommeren 2001 ble McClaren tilbudt stillingen som manager for Middlesbrough av styreformann Steve Gibson, som etterfølger av Bryan Robson. På den tiden gikk det rykter om at han hadde fått tilbud fra Southampton og West Ham United også. I Middlesbrough ble han en suksess i denne rollen, selv om første sesongen startet verst mulig. Laget tapte de 4 første ligakampene, men jobbet seg oppover til en respektabel 12. plass. Laget nådde også semifinalen av FA-cupen i hans første sesong der, men tapte for Arsenal. I 2002 ble det sagt at han var den heteste kandidaten til å overta som manger i Leeds United etter David O'Leary. Men Middlesbrough var bastant og sa på en pressekonferanse at McClaren ikke skulle noe sted, hans fremtid lå i denne klubben. Styreformannen lovet mer penger til spillerkjøp, og påfølgende sommer satte han transferrekord for klubben. De betalte £8,15 millioner for den unge italienske angriperen Massimo Maccarone,og fikk samtidig Gerimi på lån fra Real Madrid. Juninho returnerte til klubben for en tredje periode, men ødela kneet før sesongen, og var ute store deler av sesongen. 03 endte likevel med skuffelse, mest på grunn av den elendige bortestatistikken, og klubben endte på 11. plass. Sin første tittel som manager vant han i 2004, da laget vant Ligacupen i 2004 mot Bolton Wanderers, på Millennium Stadium i Cardiff. Dette var Middlesbroughs første store tittel gjennom tidene. Dermed fikk klubben spille i Europacupen for første gang i historien. En synergi var at klubben nå fikk tak i flere internasjonale stjernespillere, bl.a. Ray Parlour – den tidligere Arsenal-spilleren. I 2004/05 fikk Middlesbrough sin høyeste ligaplassering gjennom tidene, med 7. plass i Premier League, samt en åttendedelsfinale i UFEA-cupen, der laget tapte for Sporting Lisboa. 2005/06 sesongen var en merkelig sesong for Middlesbrough, da de blant annet tapte 0-7 for Arsenal 14. januar og 0-4 hjemme mot Aston Villa den 4. februar. Flere supportere kastet sine sesongkort etter den siste kampen. Men sesongen skulle virkelig ta seg opp, og senere klarte McClaren å lede Middlesbrough frem til semi-finale i FA-cupen, og i UEFA cupen gikk det virkelig bra. I kvartfinalen og semifinalen kom Middlesbrough sterkt tilbake i returkampene, og vant sensasjonelt både mot FC Basel og Steaua Bucuresti. Der skal de spille finale mot det spanske laget Sevilla i Eindhoven 10. mai. Tidligere i sesongen hadde han undertegnet en kontrakt som skulle holde ham på Riverside Stadium inntil 2009. Denne gikk imidlertid klubben med på å terminere da han fikk tilbud om stillingen som England-manager. Dette må FA kompensere økonomisk ovenfor klubben. Han har også vært assisterende manager og hovedtrener for Englands landslag i fotball. Denne stillingen fikk han først under Peter Taylor som var hadde stillingen midlertidig i 2000, etter Kevin Keegan hadde sagt opp, og før Sven Göran Eriksson fikk stillingen permanent. Styret i Manchester United og Alex Ferguson ga umiddelbart McClaren anledning til å ta denne jobben under Taylor. Etterhvert sa han fra seg denne rollen, etter et visst press fra United. Det var da han begynte å leke med tanken om å bli manager selv. Middlesbrough-styret åpnet muligheten for å gå tilbake som assistent for Eriksson, og han hjalp til under forberedelsene til VM 2002 i Sør-Korea/Japan, men valgte å fokusere på managerrollen. Han kom imidlertid tilbake og assisterte Eriksson under EM i 2004 i Portugal, fordi daværende assistent Brian Kidd fikk helseproblemer. McClaren og England. I februar 2006 annonserte Eriksson sin avgang som manager for England etter sommerens verdensmesterskap i Tyskland. Eriksson ble presset til denne avgjørelsen som en følge av utenomsportslige omstendigheter. McClaren ble kjapt en av de heteste kandidatene til å overta jobben, sammen med storheter som Luiz Felipe Scolari, Martin O'Neill, Sam Allardyce og Alan Curbishly. Etter en lang utvelgelsesprosess, der Scolari sa nei til jobben p.g.a. mediahysteriet i England, ble McClaren tilbudt jobben. Han overtok jobben 1. august 2006, og skrev under på en kontrakt for fire år. Enkelte har kritisert valget av McClaren som manager. Blant annet fordi han er for ung, og fortsatt har mye å lære. Den gamle Liverpool-spilleren Alan Hansen mente at FA hadde latt seg blende av Middlesbroughs glimrende vårsesong, som blant annet toppet seg med Europacupfinale. Ansettelsen ble imidlertid berømmet av andre storheter, inkludert Sir Alex Ferguson, Sir Trevor Brooking og Michael Owen. Selv sa McClaren at han ikke brydde seg om at han var andre eller tredjevalg, eller for den saks skyld femtiende valg, dette var uansett hans høydepunkt i karrieren til nå. Etter at England ikke klarte å kvalifisere seg til EM i fotball 2008 fikk McLaren sparken som manager for landslaget. Han ble dermed den manageren for England som har sittet kortest tid. 1. divisjon fotball for herrer 1980. 1. divisjon 1980 startet 27. april og sluttet 19. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Damiano Cunego. Damiano Cunego (født 19. september 1981) er en italiensk syklist som sykler for Lampre-ISD. Han er mest kjent for å ha vunnet Giro d'Italia i 2004, bare 22 år gammel. I Tour de France 2006 vant han den hvite ungdomstrøya og ble blant annet nummer to på etappen til L'Alpe d'Huez. I 2008 vant han Amstel Gold Race, tok sølv i landeveisrittet i VM, og tok sin tredje seier i Lombardia rundt. Ekko av Ibsen. Ekko av Ibsen er en serie på åtte novellefilmer som blir vist på NRK våren 2006. Norsk filmfond og NRK arrangerte i 2004 en manuskonkurranse som skulle være basert på Henrik Ibsens tekster. Liste over ordførere i Fauske. Ordførerne i Fauske kommune fra delingen av Skjerstad i 1905. Referanser. Fauske Klæbu Golfklubb. Klæbu Golfklubb er en golfklubb i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Klubben ble grunnlagt i 2003, og har i dag en 9-hulls bane. En 18-hulls bane er prosjektert. BAA. BAA plc er et britisk selskap som eier og driver syv store lufthavner i Storbritannia, og flere andre flyplasser rundt om i verden. Det er et av verdens største transportselskaper og er børsnotert på London Stock Exchange. Selskapet ble opprettet som den statlige myndigheten British Airports Authority (BAA) i 1966. Det ble privatisert i 1986. Peter Jöback. Peter Arne Jöback (født 4. juni 1971 i Stockholm) er en svensk sanger og artist. Biografi. Peter Jöback er utdannet ved Adolf Fredriks Musikskola, Södra Latin musikklinje og ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Han har også vært elev ved Lasse Kühlers dansskola. Jöback ble tidlig engasjert i flere teaterforestillinger. Han spilte for eksempel i "Sound of Music" bare 11 år gammel og i "Snøhvit" 12 år gammel. Karrieren fortsatte med roller i musikaler som "Grease", "Fame" og West Side Story, samt at han var en av hovedpersonene i Musikalturnéen "Musical xpress". Som ungdom var Jöback en av medlemmene i sang-gruppen Stage Four. Stage Four var en gruppe som opptrådte med show- og musikalsanger og de fire medlemmene er nå noen av sveriges mest populære artister; Jöback selv, Andreas Lundstedt, Lisa Nilsson og Lizette Pålsson. Den 11. desember 1989 vant Peter Jöback den svenske talentkonkurransen "Talang 89" der han sang "Anthem" fra musikalen "Chess". Han deltok i den svenske Melodifestivalen (Melodi Grand Prix) i 1990, hvor han kom nest sist med sangen "En sensation". Peter Jöbacks store gjennombrudd i Sverige kom i 1995 med rollen som Robert i Benny Andersson og Björn Ulvaeus musikal "Kristina från Duvemåla". Med sitt nummer "Guldet blev til sand" lå Jöback 110 uker på Svensktoppen, og han holdt lenge rekorden på denne listen. For sin tolkning av rollen Robert i "Kristina från Duvemåla" fikk Jöback den svenske teaterprisen Guldmasken. Jöback har ved Londons West End spilt rollen som Chris i musikalen "Miss Saigon" (1997), og i musikalen "Heksene i Eastwick" (2000). I København spilte han i 2003 rollen som konferansieren i musikalen "Cabaret" og Jöback ble svært kritikerrost for denne rolletolkningen. Vår og høst 2006 spiller Jöback igjen rollen som konferansieren i "Cabaret", men denne gang i Stockholm. For dette hentet han prisen Guldmasken for 2006. Våren 2007 spilles Cabaret på Rondo i "Göteborg", her også med Peter i hovedrollen. I tillegg til å inneha store meritter på musikalscenen er Peter Jöback også en suksessfull plateartist. Et flertall av utgivelsene hans har solgt till gull og platina i Sverige, men også hans julealbum "Jag kommer hem igen till jul" som inneholder duetten "Gå inte förbi" med Sissel Kyrkjebø og platen "Storybook", samt hans nye samlealbum "Flera sidor av samma man" har solgt godt i Norge. Annet. I 1992 medvirket Jöback i den svenske dubbingen av Disneyfilmen "Aladdin". Der sang han blant annet duetten "En helt ny värld", som er den svenske versjonen av "A whole new world". Jöback har også gitt stemme til rollefiguren Stuart Little, i den svenske versjonen av animasjonsfilmen med samme navn. I 1992 sang Peter Jöback den offisielle sangen til fotball-EM dette året. Sangen het "More than a game", og var en duett med Towe Jarneek. I 2005 var Jöback en av fire H.C. Andersen-ambassadører i Sverige. Peter Jöback opptrådte på konserten for hundreårsmarkeringen av Norges unionsoppløsning med Sverige. Denne konserten ble holdt den 7. juni 2005 på Rådhusplassen i Oslo. Våren 2005 hadde Peter Jöback en konsertturnè i Norge. Her sang han låter fra sin plate Storybook samt noen glimt bakover i karrieren. Peter Jöback opptråde på det TV-sendte Mormarkedshowet i 2006. Treehouse of Horror-episodene. Treehouse of Horror er tittelen som benyttes på TV-serien "The Simpsons" sine halloween-episoder. Ulikt andre Simpsons-episoder består disse av tre separate segmenter, og de er ikke en del av kontinuiteten da hovedpersonene ofte gjennomlever grusomme ting som å bli drept, havne i en tredimensjonal verden, bli halvt hest eller havne i alternative virkeligheter. Mange av segmentene er basert på andre filmer og serier, som Harry Potter, Ondskapens Hotell, Starship Troopers, A Nightmare on Elm Street og Dracula. Første utgave Treehouse of Horror ble sendt i 1990, og var en del av den andre sesongen. Siden har det vært en årlig foreteelse. De kjennetegnes av at åpnings- og avslutningssekvensene er annerledes. De starter gjerne med en advarsel før en dyster kjenningsmelodi starter. Skriften forestiller blod, og navnene omgjøres til makabre navn – for eksempel blir Matt Groening til "Rat Groening", James L. Brooks til "James Hell Brooks" og Sam Simon til "Sam Sayonara Simon". Treehouse of Horror-programmene var også forbildet for Anthology of Interest-episodene i Futurama. Anthology of Interest. Anthology of Interest var spesialepisoder som ble laget for TV-serien Futurama, inspirert av Treehouse of Horror-episodene i serieskaper Matt Groenings andre TV-serie The Simpsons. I likhet med disse består de av tre separate segmenter, og det er ingen kontinuitet med resten av serien. Det ble laget to Anthology of Interest-episoder, til sesong 2 og 3. Chicago Stock Exchange. Chicago Stock Exchange er et aksjemarked i Chicago og den tredje største børsen i USA etter volum, og den største utenfor New York. Den ble grunnlagt 21. mars 1882 og slått sammen med børsene i St. Louis og Minneapolis i 1949, hvoretter navnet ble endret til Midwest Stock Exchange. Ti år senere ble børsen i New Orleans lagt inn under Chicago-børsen, og i 1993 ble navnet endret tilbake til Chicago Stock Exchange. Shelbyville. Shelbyville er en fiktiv by i TV-serien The Simpsons. Det er nabobyen til Springfield, og byene fremstår som rivaler. Blant annet blir Springfield latterliggjort på teaterscener i Shelbyville. Byen ble grunnlagt i 1796 av Shelbyville Manhattan etter at han og kompanjongen Jebediah Springfield, Springfields grunnlegger, ikke kunne bli enige om ekteskap mellom søskenbarn skulle være tillatt (Manhattan var for, Springfield mot). Selv om Shelbyvilles innbyggere ikke fremstår som smartere og mer reflekterte enn Springfields innbyggere, fremstår likevel Shelbyville som en mer velstående by. Shelbyville fremstår i stor grad som et speilbilde av Springfield. De har hver sitt atomkraftverk, der Springfield har Duff Beer har Shelbyville sitt "Fudd", der Springfield har Kwik-E-Mart har Shelbyville "Speed-E-Mart", og der barneskolen i Springfield har en mannlig skotsk vaktmester har barneskolen i Shelbyville en kvinnelig skotsk vaktmester. Mens Springfield kun har Krusty Burger har imidlertid Shelbyville McDonald's. Shelbyville fikk også tildelt OL etter at Bart Simpson ødela Springfields sjanser. Av figurene i serien er Homers halvbror Herb Powell og Milhouses mor Luann Van Houten fra Shelbyville. I USA finnes det minst 8 virkelige byer med navnet Shelbyville, og i statene Kentucky, Illinois og Missouri finnes både Shelbyville og Springfield. Folkeforsamlingene. Folkeforsamlingene var den lovgivende og juridiske makten i den romerske republikk. I motsetning til senatet og embetene, var forsamlingene åpen for de alminnelige borgerne i Roma. Folkeforsamlingen bestemte om riket skulle gå i krig, og den vedtok og avslo lovforslag. Embetsmennene ble valgt av forsamlingen, i tillegg til at den fungerte som en domstol. Folkeforsamlingen bestod av fire underordnede forsamlinger, centurieforsamlingen ("Comitia Centuriata"), tribusforsamlingen ("Comitia Tributa"), "Comitia Calata", og "Comitia Curiata" Beltedyr. Beltedyr (vitenskapelig navn Dasypodidae) er en gruppe gomlere. Det finnes omkring 20 nålevende arter, de fleste er søramerikanske. Den minste arten blir 15 cm og den største 150 cm lang. Kroppens overside er dekt av et tungt panser av hornplater. Føden er variert. Under jaktene på små virveldyr og insekter graver beltedyret byttet opp i av jorden i en voldsom fart. Beltedyret er avhengig av å ha konstant luktkontakt med byttet. Samtidig kan ikke dyret puste under gravingen fordi det ville få støv i nesen. Nibåndsbeltedyret løser problemet med at den kan lukte uten å puste, samtidig kan den holde pusten i 6 minutter mens gravingen pågår. Beltedyret har knapt tenner. Beltedyret er helt og holdent basert på forsvarsteknikk, og graveferdigheter er en del av denne. Beltedyret har i tillegg et solid panser av beinplater som dekker hode og kropp. Indianerne i Amazonas jakter på beltedyret, særlig nibåndsbeltedyret. Tjue arter. Det finnes i alt 20 forskjellige beltedyrarter. Den største, kjempebeltedyret, kan bli opptil 60 kg. Den er allikevel liten sammenlignet med de nå utdødde Holmesina septentrionalis og Holmesina floridanus. Nibåndsbeltedyret er det vanligste i dag, og har igjen 6 underarter. Felles for samtlige beltedyr arter er at de holder til i Sør-Amerika eller i de sørlige delene av Nord-Amerika. Tidligere fantes ikke beltedyret lenger nord enn Mexico. På slutten av 1800-tallet tok dyrene seg over Rio Grande til Texas. Bare ett kjønn. Verset henspiller på at søskenflokker av beltedyr enten er hanner eller hunner. Grunnen er at beltedyrunger alltid er éneggete flerlinger. Ungene til nibåndsbeltedyret er som regel firlinger. De blir født etter at moren har gått drektig i fire måneder. Ved fødselen er ungene dekket av en læraktig hud som blir svært hard i løpet av noen uker. Inndeling av arter. Indianerne deler ikke som zoologene dyrene inn i arter og underarter. De nøyer seg med å dele beltedyrene inn i to grupper, «gode» og «dårlige». Nibåndsbeltedyret tilhører første kategori, mens seksbåndsbeltedyret må nøye seg med å bli klassifisert som et dårlig beltedyr. Det som ligger til grunn for denne inndelingen er om beltedyrene spiser åtsler eller ikke. Beltedyr som spiser åtsler blir ikke regnet som attraktiv mat av indianerne, og blir derfor klassifisert som dårlige. Mens nibånds-beltedyret og mange av dens slektninger klarer seg godt som arter er det dårligere stilt med kjempebeltedyret. Denne arten er forsvunnet fra store deler av de tidligere utbredelsesområdene i Peru og Brasil, og regnes som en truet art. Ødeleggelse av dens levesteder er den faktoren som bidrar mest til at bestanden av kjempebeltedyr minker. En annen art som er truet er knappebeltedyrene som lever langt sør i Sør-Amerika. Romersk borger. Romersk borgerskap under Romerriket var et privilegium gitt til individer som levde innenfor en gitt sone. Området var i utgangspunktet bare byen Roma, men ble gjennom krig(les Forbundsfellekrigen) og reformer (les keiser Caracalla) utvidet, og mot slutten av keiserriket hadde alle som levde innenfor rikets grenser romersk borgerskap. Et borgerskap betydde at en kunne stemme i folkeforsamlingen, og at en ble underlagt romerretten, og kunne få del av "ager publicus"(den offentlige jord) Helcomyzidae. Helcomyzidae eller tarefluer, er en liten familie av middelsstore til store, kraftige fluer som lever ved havet. De ligner tangfluer og Dryomyzidae, og blir av og til regnet til den sistnevnte familien. Utseende. Middelsstore til store, kraftig bygde fluer. Kroppen er dekket av grå bestøvning og derfor ganske matt. De ligner tangfluer men har ikke så flattrykt kroppsform som disse. Hodet er ganske stort og hårete, med dype, hårete kinn (området under fasettøynene). Fasettøynene er middels store og runde, med to-tre korte, utoverrettede børster ved innerkanten av hvert fasettøye. Antennene er små, tre-leddete, det tredje leddet er rundt med en nokså lang antennebørste ("arista"). Kinnbørste ("vibrissa") mangler, munndelene er av vanlig fluetype. Brystet (thorax) er stort med kort hårkledning på ryggsiden, og noen kraftige børster. Vingene er ganske store, vingefremkanten ("costa") er uten brudd og har kraftige hår som gjør at den virker piggete. Beina er kraftige, sterkt hårete, hos slekten "Heterocheila" med en kraftig børste ("preapikal-seta") nær spissen av leggen ("tibia"). Bakkroppen er sylindrisk og ganske sterkt hårete. Larvene er hvite, av vanlig flue (maggot)-type. Levevis. Alle artene i denne familien finnes på havstrender, og de voksne fluene finnes gjerne sittende på sanden. Larvene til slekten "Helcomyza" lever i råtnende tang, men gjerne tang som ligger lenger oppe på stranden og er tørrere enn der man finner larvene til tangfluer, "Orygma" (familien svingfluer) og "Heterocheila". Noen arters larver kan også finnes i åtsel på strendene. Fluene av slekten "Heterocheila" lever gjerne sammen med tangfluer, men bruker mye lengre tid på utviklingen enn disse, og har bare én generasjon per år. Fluene i denne familien spiller nok en viss rolle for nedbrytingen av oppskylte alger og som mat for vadefugler, men er trolig mindre viktige enn tangfluene da de er mye mindre tallrike enn disse. Systematisk inndeling. Helcomyzidae blir av og til regnet som en underfamilie av Dryomyzidae. på den andre siden har noen klassifikasjoner skilt ut slekten "Heterocheila" som en egen familie, Heterocheilidae. Kilder. McAlpine,D.K. 1998. Family Helcomyzidae og Family Heterocheilidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Dipter"a. 3: 341-347. Science Herald, Budapest. Milhouse Van Houten. Milhouse Mussolini Van Houten er en figur i TV-serien The Simpsons som får stemmen sin av Pamela Hayden. Han er sønn av Luann og Kirk Van Houten og har helt tydelig arvet utseendet sitt fra begge. Han har, i likhet med dem, blått hår og tykke briller. Selv om han har tydelige nerdetrekk er han ikke spesielt smart, verken på skolen eller i det sosiale livet utenfor. Dette utnyttes ofte av hans bestevenn Bart Simpson, som ofte får Milhouse i trøbbel. Navnet kommer trolig fra Richard Nixon, hvis mellomnavn var Milhous, Italias fascistiske diktator Benito Mussolini og Charles Mansons medhjelper Leslie van Houten. Milhouse opptrådte først i en reklamefilm for sjokolademerket Butterfinger som kom like før seriens første episode. Milhouse er håpløst forelsket i Lisa Simpson og opptrer svært klønete i forhold til jenter. Han har flere ganger vært nær ved å forføre henne, men har mislyktes hver gang. Han hadde også en periode et forhold til Rainer Wolfcastles datter. Hans første kjæreste var rikmanndatteren Samantha Stanky, som ble sendt på kostskole etter at foreldrene hennes fant ut om forholdet. Han er også et utpreget mobbeoffer. I fremtidsvisjoner har Milhouse flere ulike jobber, alt fra ansatt ved atomkraftverket til stabssjef for presidenten. Det antydes også at Maggie vil miste jomfrudommen sin til Milhouse. Vi har ofte hørt at Homer kaller Milhouse for "Bart's weird friend" eller "that little wiener". Klassisk liberalisme. Klassisk liberalisme er en betegnelse som brukes på liberalisme i sin opprinnelige form. I praksis brukes ofte begrepene klassisk liberalisme og libertarianisme om hverandre, men i utgangspunktet har førstnevnte begrep en snevrere og klarere definert avgrensning. Mens libertarianisme er en samlebetegnelse for ideologier som bygger på ikke-aggresjons-prinsippet, og inkluderer alt fra minarkisme til anarkokapitalisme, betegner klassisk liberalisme den ideologi som vokste frem i opplysningstiden, og som gikk ut på at myndighetenes oppgave var å beskytte og opprettholde innbyggernes rettigheter. Opposisjonen mot offentlige reguleringer og inngrep var sterk, og man mente således at myndighetene kun skulle ta seg av politi, rettsvesen og forsvar – i enkelte tilfeller også renovasjon og liknende – mens andre oppgaver skulle overlates til markedet. En slik stat kalles ofte en nattvekterstat. Sentralt i den klassiske liberalismen står prinsippet om individuelle rettigheter, derunder retten til frihet, eiendom og streben etter lykke. Dagobert I. Dagobert I (ca 603–19. januar 639) var konge av Austrasia (623–634), frankernes enekonge (629–639). Han var den siste merovinger–monarken med reell kongelig makt. Veien til makten. Dagobert. Medaljong av Jean Dassier, ca. 1720 Dagobert var den eldste sønnen til Klotar II og Bertetrude, eller muligens Haldetrude. Klotar II hadde styrt alene over frankerne siden 613, og Dagobert ble konge av Austrasia da hennes uavhengige adelsmenne krevde en egen konge. I 623 innsatte Klotar sin egen sønn Dagobert over Austrasia. Da hans far døde i 629, arvet Dagobert de neustriske og burgundiske kongedømmene. Hans halvbror Charibert, sønn av Sikilde, krevde Neustria, men Dagobert motsatte seg dette. Brodulf, bror til Sikilde, fremsatte kravet for Dagobert på vegne av sin unge nevø, men Dagobert myrdet ham og gav sin yngre slektning Aquitaine. Charibert døde i 632 og hans sønn Chilperik ble myrdet på Dagoberts ordrer. Innen 632 hadde Dagobert Burgund og Aquitaine under sin kontroll, og han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i vest. Styre. Adelsmennene i Austrasia gjorde opprør i 632 under rikshovmester Pippin av Landen. I 634 godgjorde Dagobert de opprørske adelsmennene ved å sette sin tre år gamle sønn, Sigibert III, på tronen, og gav dermed avkall på kongelig makt i den østligste delen av sitt rike, akkurat som hans far hadde gjort for ham elleve år tidligere. Som konge gjorde Dagobert Paris som sin hovedstad. I løpet av sitt styre, bygget han Altes Schloss i Meersburg (i dagens Tyskland) som i dag er det eldste bebodde slottet i det landet. Han var trofast religiøs og var også ansvarlig for byggingen av Basilique de Saint-Denis på området til et benedikter–kloster i Paris. Dagobert ledet tre arméer mot Samo, den slaviske kongen, i 631, men hans austrasiske styrker ble beseiret ved Wogastisburg. Død og arv. Graven til Dagobert I,Klosterkirken Saint-Denis Dagobert døde i 639 og var den første av franske konger som skulle gravlegges i de kongelige gravene i Saint Denis. Hans andre sønn, Klodvig II, fra sitt ekteskap med Nanthild, arvet resten av hans kongedømme i ung alder. Mønsteret av deling og drap som karakteriserer selv den sterke kong Dagoberts styre fortsatt i det neste århundret frem til Pipin den yngre til slutt avsatt den siste merovingerkongen i 751 og etablerte karolingerdynastiet. Merovingernes barnekonger forble ineffektive herskere som arvet tronen som unge barn og bare levde lenge nok til å produsere en mannlig arving eller to, mens den reelle makten lå i hendene på adelsfamiliene som utøvet føydal kontroll over nesten hele landet. Le bon roi Dagobert. Dagobert ble udødeliggjort i sangen "Le bon roi Dagobert" ("den gode kong Dagobert"), en barneregle som består av utvekslinger mellom kongen og hans øverste rådgiver, sankt Eligius ("Eloi" på fransk). Den satiriske diktningen plasserte Dagobert i forskjellige latterlige posisjoner som Eligius sine gode råd trakk ham ut av. Teksten som antagelig oppstod i det 18. århundre, ble ekstremt populær som et uttrykk for antikongelige følelser i den franske revolusjon. Med unntak av å plassere Dagobert og Eligius i sine respektive roller, har den ingen rot i historisk virkelighet. Philip J. Fry. Philip J. Fry er en fiktiv figur på TV-serien "Futurama", med stemmen til Billy West. Navnet ble gitt til minne om den nylig avdøde skuespilleren Phil Hartman som hadde vært med på serieskaper Matt Groenings andre serie "The Simpsons". Fry, som han helst kalles, er født i 1974 og har en eldre bror som heter Yancy. Han er oppvokst i New York med en alkoholisert mor og en far med en nærmest paranoid frykt for et sovjetisk angrep. I barndommen drev han blant annet med break dance, mens hans interesse i ungdommen ser ut til å ha beveget seg mer i retning dataspill. Han var også en periode avhengig av Coca Cola, noe som ga ham tre hjerteinfarkt. Etter å ha droppet ut av college tok han seg jobb som pizzabud hos Panucci's Pizza. Nyttårsaften 1999 blir han dumpet av kjæresten Michelle før han leverer en pizza på en adresse som viser seg å være en spøk. På dette stedet falt han inn i en beholder der han ble frosset ned og først opptint tusen år i fremtiden, i New New York. Han fant ut i en episode, ved hjelp av en maskin professor Farnsworth lagde at dersom han ikke hadde kommet til fremtiden, ville hele universet blitt ødelagt. Etter ulike viderverdigheter fikk han jobb som bud i Planet Express hos sin tipp-tipp-tipp-tipp-tipp (osv.)-nevø Hubert Farnsworth sammen med bestevennen, roboten Bender og den avhoppede byråkraten Leela. Selv om han til tider tenker på den fortiden han mistet virker han stort sett glad for å være i fremtiden. Fry er en forholdsvis enkel person. Han bor i Benders «skap», som egentlig er et rom, som er en svinesti. Han tenker sjelden veldig langt inn i fremtiden, og har som regel litt vel enkle løsninger på ulike problemer. Dette kan ha å gjøre med at han er sin egen bestefar, som følge av en tidsreise han med et uhell forårsaket, som gjør at han mangler visse hjernebølger. Frys kjærlighetsliv er en historie for seg selv. Han har lenge vært håpløst forelsket i Leela, selv om det i siste episode er ting som kan tyde på at hun mykner opp. Han har også hatt en affære med Planet Express-praktikant Amy Wong, med en robotkopi av Lucy Liu, med en havfrue, med byråkraten Morgan Proctor og med en ikke navngitt kvinne fra 2000-tallet (som han selv aldri opplevde). Eks-kjæresten Michelle drar på et tidspunkt også fremover i tiden, og de har et forhold før hun dumper ham igjen. I tillegg har han vært sammen med sin egen bestemor, han har hatt en «elskovs»-affære med flere store amazoner, en kvinne av Dr. Zoidbergs rase og en radiatorkvinne fra radiatorplaneten. Tilskuertall i Tippeligaen. Tilskuertallet i Tippeligaen har økt kraftig siden den norske eliteserien i fotball skiftet navn til Tippeligaen i 1991. Det året var det til sammen 706 508, mens det i 2005 var 1 727 522. De siste par sesongene har en imidlertid sett en betydelig nedgang i tilskuertallene. Publikumsøkningen har vært mest markant siden 2003, og dette forklares gjerne med en mer spennende og jevnere liga, uten et suverent Rosenborg, og nye eller utvidede stadioner, slik som Color Line Stadion og Viking stadion. Den mest markante publikumssvikten kom i 1995, da Tippeligaen fikk to ekstra lag. Tilskuergjennomsnittet gikk ned fra 5 216 til 4 624. I 2007 opplevde man en ny milepel da man for første gang hadde over 10 000 tilskuere i snitt på hver kamp. Det høyeste samlede antall tilskuere i en sesong var i 2009 med 2 151 825 tilskuere. Før 1995 ble det spilt 22 serierunder, fra 1995 til og med 2008 ble det spilt 26 serierunder, og med utvidelsen til 16 lag i 2009 blir det spilt 30 serierunder. Jan Bull. Jan Bull (født 1927 i Paris, død 1985) var en norsk forfatter og teaterinstruktør. Han var sønn av dikteren Olaf Bull. Saltkraft. Saltkraft er kraft som utvinnes når ferskvann og saltvann avskilles med en membran. I saltkraft brukes osmose til å transportere ferskvann gjennom en membran, i et dobbelt kammer atskilt av membranen. Saltvannet i det ene kammeret trekker ferskvann gjennom membranen og trykket på saltvannssiden øker. Trykket gir saltvannet større fallenergi, som kan brukes til å drive en turbin som produserer elektrisk strøm. Denne energien kan hentes ut uten andre konsekvenser enn at ferskvann og saltvann blandes på samme måte som i utløpet av en elv. På Tofte i Hurum åpnet Statkraft den 24. november 2009 verdens første kraftverk basert på osmose, nemlig Statkraft Hurum saltkraftverk "(Statkraft Osmotic Power Prototype)". Osmose er et fenomen som brukes i naturen av alle levende organismer, ikke minst planter. Membranen. Det er utformingen av membranen som er den store teknologiske utfordringen. En osmotisk membran har maskevidde ned mot 1/10 mm. Den stopper klor og natrium men slipper vannmolekylene gjennom. Membranen består av et porøst bæreskikt. På dette ligger den osmotiske membranen med en tykkelse på 50-100 nanometer. Oppgaven er å lage membranen slik at den får størst mulig gjennomstrøming av vannmolekyler. Arealkravene er enorme og en opererer med tall som 1000 m² membranflate pr m 3 der avstanden mellom membranflatene kan være 0,5 – 1 mm. Verdens første saltkraftverk. Byggingen av verdens første saltkraftverk har vært planlagt på Tofte i Hurum siden sommeren 2008. Det ble åpnet 24. november 2009 og basert på osmose, under navnet Statkraft Hurum saltkraftverk "(Statkraft Osmotic Power Prototype)". Dette anlegget får et vannforbruk på 10 liter ferskvann og 20 liter sjøvann per sekund. En forventer et effektuttak på 2-4 kW. Med bedre membraner antas det at effekten for et slik anlegg kan økes til ca 10 kW. Statkraft vurderer å etablere et fullskala, kommersielt, saltkraftanlegg i 2015. Potensial. Teoretiske overslag antyder at det der elver renner ut i salt havvann kan en i Norge generere ca 12 TWh per år, tilsvarende ca 10% av Norges energibehov. Saltkraft er en fornybar energikilde som ikke bidrar til utslipp av CO2. Men det er foreløpig forsket lite på hvordan, og i hvilken grad, saltkraft kan påvirke miljøet. Et slikt kraftverk på et areal tilsvarende Ullevaal Stadion, antas å kunne produsere strøm nok til 10 000 husstander. Av økonomiske og praktiske hensyn kan saltvannsanleggene plasseres der en elv møter havet. Her har en tilgang på ferskvann og saltvann. Det resulterende brakkvannet tilføres havet. I en kontinuerlig prosess vil dette i ubetydelig grad påvirke miljøet. Til nå har det ikke lønt seg å utnytte saltvannets energi kommersielt, men takket være ny forskning åpnet Statkraft den 24. november 2009 verdens første kraftverk som på forsøksbasis og i liten skala lager strøm av saltvann ved osmose. Saltkraftverk kan bygges alle steder hvor ferskvann møter saltvann. Det er også mulig å bygge et saltkraftanlegg under jorden slik at det ikke vil være synlig i naturen. Fordi det ikke er avhengig av vær og vind blir saltkraft sett på som en sikker energikilde som kan brukes hele tiden. Systemet krever blanding av 1 del ferskvann med 2 deler saltvann. Selv om systemet ikke medfører direkte forurensning, vil det kunne medføre betydelige endringer ved elvemunningen. I global målestokk forventes et potensial på 1600-1700 TWh per år. Så lenge det er vann i elva vil dette være en evigvarende energikilde uten forurensning. Charibert II. Charibert II (etter 618–8. april 632) var sønn av Klotar II og hans andre kone, Sikilde, og var for en kort tid konge av Aquitaine fra 629 til sin død. Han hadde sin hovedstad i Toulouse. Da hans far Klotar II, frankernes konge, døde i 629, forsøkte Charibert å skaffe seg kongedømmet Neustria mot sin eldste halvbror Dagobert I som allede hadde vært konge av Austrasia siden 623. I de påfølgende forhandlingene, ble Charibert representert av sin onkel Brodulf, bror til dronning Sikilde. Dagobert fikk drept Brodulf og gav fra seg det nesten uavhengige riket Aquitaine til Charibert. Denne avtalen ble bekreftet i 631 da Charibert var gudfar for Dagoberts sønn Sigibert. Chariberts rike inkluderte Toulouse, Cahors, Agen, Perigueux og Saintes som han la til sine områder i Gascogne. Charibert var gift med Gisela, herskerinnen av Amand i Gascogne. Hans styrker kuet motstanden til baskerne til hele Baskerland var under hans kontroll. Charibert døde i Blaye, Gironde, muligens myrdet på Dagoberts ordrer, og kort tid etterpå ble også Chariberts sønn, spedbarnet Chilperik også drept. Aquitaine gikk tilbake til Dagobert. Både Charibert og hans sønn er gravlagt i det tidlige romaneske Basilica Saint-Romain i Blaye. Chariberts gjenlevende sønn, Boggis (ca 626–ca 688) ble hertug av Aquitaine og far til Sankt Hubert som sa fra seg sine verdslige krav til sin yngre bror som begynte en linje av merovingiske hertuger i Aquitaine som varte til 769, da den siste Hunold, ble kuet av Karl den store. Manchester Uniteds resultater. Manchester Uniteds resultater sesong for sesong. Forkortelser: EC = Europacupen for serievinnere, CC = Cupvinnercupen, MC = Messebycupen, UC = UEFA-cupen, CL = Mesterligaen Kotor. Kotor (serbisk: Котор, gresk: Askrèvion, latin: Acruvium, italiensk: Cattaro) er en by og kommune i det sørvestlige Montenegro, innerst i Kotorbukten ved Adriaterhavet. Kotor ligger på motorveiene E-65 og E-80 omtrent midt mellom hovedstaden Podgorica og Kroatia. Kotor er omgitt av bratte fjell med et fjord-landskap som minner mye om Vestlandet i Norge. Byen er et attraktivt turistmål, med Lovcen-fjellene og Lovcen nasjonalpark umiddelbart øst for byen. Byen har 13.510 innbyggere, mens kommunen har en befolkning på 22.947 (2003). Befolkningen er økende. Montenegrinerne utgjør 47%, serbere 31%, og kroater 8%. Domkirken St. Trifon i Kotor Området som inngikk i Venezia fra 1420 til 1797. Den venetianske arkitekturen og godt bevarte bymurer fra Nemanjić-dynastiet i Serbia er vernet av UNESCO som en del av Verdensarven. Både byen og fjorden er voksende turistmål. Historie. Byen har bakgrunn fra 400-tallet f.Kr, og nevnes som "Acruvium" eller Ascruvium fra 168 f.Kr, da den tilhørte romerprovinsen Dalmatia. Den østromerske keiser Justinian kastet ut goterne i 535, og bygde et fort over byen. Araberne plyndret byen i 840. Bulgarerne tok byen i 1002, men fra og med året etter gled den gradvis over i serbisk kontroll etter intens motstand. Kotor ble tidlig et katolsk senter med dominikanske og fransiskanske klostre. Domkirken "Sveti trifon" er fra 1166. Fra og med 1185 var den serbiske kontrollen over byen endelig. Utover 1300-tallet var "Cattaro" en mektig handelsutfordrer til Ragusa innen sjøfarten, og Venezia så med økende mistenksomhet på Kotors rikdom fra sjøfart og handel. Fra 1420 til 1797 var Kotor og hele kyststripen i dagens vestre Montenegro en del av Venezia, med bare korte ottomanske mellomperioder på 1500-tallet. Under Napoleonskrigene var Kotor skiftevis på franske, italienske, britiske, montenegrinske og østerrikske hender. Østerrike trakk det lengste strå etter krigene, og fikk herredømme over byen etter Wien-kongressen. Serbiske og montenegrinske nasjonalister fikk derimot gradvis fotfeste i byen, ikke minst gjennom det viktige serbiske litteraturfellesskapet "Jedinstvo" ("Enhet") fra 1839. Musikkskoler, bibliotek og en høyskole ble arnesteder for serbisk, kroatisk og montenegrinsk nasjonalisme og litteratur. Fra 1870 hadde byen også serbisk ortodoks bispesete. Samtidig var Kotor en viktig garnison for østerrikske tropper og flåtestyrker. Under Første verdenskrig hadde østerrikerne en stor flåtebase her, og det pågikk harde kamper mot serbere og montenegrinere i fjellene rundt byen. I 1918 ble byen en del av Jugoslavia og endret formelt navn til Kotor. På denne tiden var katolikker fortsatt i flertall i byen, og Kotor er fortsatt katolsk bispesete. I årene 1941–1943 var byen igjen okkupert av Italia under Benito Mussolini, men ble overført til Jugoslavia etter krigen. Transport og økonomi. Turisme er den klartviktigste levevei i Kotor. Kotor har flyplass – Tivat lufthavn – i sørvest lengre ute i fjorden, halvveis på veien til nabobyen Tivat. Motorveier går østover til Budva og Podgorica, og vestover til Herceg Novi og Kroatia. Melodi Grand Prix 2006. Melodi Grand Prix 2006'", kåringen av melodien som skulle representere Norge i Eurovision Song Contest, ble arrangert etter et nytt mønster. Det ble innlednngsvis gjennomført tre delfinaler i Alta, Bodø og Bergen. Selve finalen ble arrangert 5. februar i Oslo Spektrum, med Stian Barsnes Simonsen og Synnøve Svabø som programledere. Jostein Pedersen var kommentator. Dette året fikk arrangørene kritikk for å ha med for mange utenlandske bidrag, da hele 12 av 18 bidrag var signert svenske opphavsmenn. Semifinale 1. Den første semifinalen ble arrangert 13. januar 2006 i Alta. Grunnet tekniske feil fikk Trine Rein og bandet hennes fremføre sin sang på nytt. Semifinale 2. Den andre semifinalen ble arrangert 20. januar 2006 i Bodø. Semifinale 3. Den tredje og siste semifinalen ble arrangert 27. januar i Bergen. Tor Endresen var med i sitt 11. Melodi Grand Prix. "Siste Sjanse". Siste Sjanse-arrangementet gikk av stabelen 3. februar i Oslo Spektrum. Her kjempet to kandidater fra hver semifinale om de to siste finaleplassene. Finale. Finalen ble avholdt 4. februar i Oslo Spektrum. Avstemningen ble spennende, mange trodde lenge at «I Hear Music» ville vinne, men Vestlandet stemte Christine Guldbrandsen og «Alvedansen» (årets eneste norskspråklige bidrag) til topps. Pauseunderholdningen ble fremført av Wig Wam og den svenske showgruppen Schlagerfeber. De øvrige låtene ble slått ut etter første runde, og var ikke med i "gullfinalen" (den siste delen av finaleshowet). Anand Tucker. Annan Tucker (f. 30. november 1962 i Thailand) er en regissør som for en periode på noen måneder skulle regissere første del i "Den mørke materien"-trilogien. Han forlot imidlertid prosjektet i begynnelsen av mai 2006, og han ble erstattet av mannen han opprinnelig tok over for, Chris Weitz. Melodi Grand Prix 2004. Melodi Grand Prix 2004 ble arrangert for å kåre vinneren for å representere Norge i den store finalen i Eurovision Song Contest. Programleder var Ivar Dyrhaug. Det var 12 låter som ble framført i Oslo Spektrum den 6. mars 2004. Nytt i år, var at man kunne ringe inn og stemme på favoritten sin allerede uka før finalen. Landet ble delt opp i 5 kategorier og stemte fram de 4 av 12 som skulle gå videre til en gullfinale. Poengene som ble utdelt var de vanlige 12, 10, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2 og 1. Disse fire finalistene var Wig Wam («Crazy Things»), Rebecca Ludvigsen («1001 Nights»), Knut Anders Sørum («High») og Arlene Wilkes («This Is Where You Got It From»). Etter at de 4 sangene var blitt framført på nytt for et entusiastisk publikum ble landet på nytt delt inn i 5 deler og nå telte en telefonstemme som 1 stemme og ble lagt til de andre stemmene som kom inn. Knut Anders Sørum vant overlegent foran Arlene Wilkes, mens Wig Wam ble nummer tre. Storfavoritten før MGP, Rebecca Ludvigsen, ble henvist til en fjerdeplass. Barman Budha. Barman Budha er en kommunistleder i Nepal. Han er medlem av sentralkomiteen i NKP(Maobadi), av kham magar-nasjonalitet og kjent som en kraftfull og innflytelsesrik leder i distriktet "Rolpa". Magarene er en nasjonal minoritet som snakker et tibetansk språk. Distriktet Rolpa er svært økonomisk tilbakeliggende, og hadde bl.a. "ingen" bilveier før hæren bygde dem for å frakte forsyninger fram til sin kamp mot opprørerne før etter år 2000. Den kommunistiske retninga Budha tilhører, har hatt stor innflytelse i hans hjemland i de vestlige åsene sida 1950-tallet. Landsbyen "Tawang", sentralt i Kham-landet, hadde stort kommunistisk flertall i hvert fall fra 1957. I 1980 blei Buda valgt til ordfører. Samme år var det folkeavstemning om Panchayat-demokratiet, som var det offisielle navnet på det kongelige diktaturet. I samsvar med parolen fra NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr fjerde landsmøte) gikk han inn for boikott. Nær 100% boikotta avstemninga. Buda tok ned og brente offisielle bilder av kongen og dronninga, og hengte opp bilder av Marx og Lenin isteden. Dette førte til kraftige represalier, og ordføreren fikk 5 års fengsel. Ved det første frie parlamentsvalget i 1991 stilte Budha for Samyukta Janamorcha Nepal (SJM) i Rolpa. Han var en av meget få minoritetsrepresentanter som blei valgt (de fleste var fra SJM). På første møte i det nye parlamentet møtte han i tradisjonell magar-bunad med lendeklede, nakne bein og kukri (en stor tradisjonell kniv) i beltet. Det var en uhørt demonstrasjon mot det dominerende høykaste hindu-nasjonaliske flertallet i forsamlinga. Da SJM i 1994 sprakk i to, var Budha en av mindretallet på tre representanter som fulgte partileder Baburam Bhattarai. Før opprøret i 1996 gikk han under jorda. Etter at opprøret var i gang dukka han opp som en sentral maoistleder i Rolpa. «Braman Budhas drøm er blitt til virkelighet» skreiv pressa, da opprørerne den 9. januar 2004 erklærte at Den Autonome Magarat-regionens folkeregjering var stifta, på et massemøte med 75 000 deltakere i Thawang. Dette var den første av de 9 planlagte autonome regionene som fikk en egen regjering. Se også. Budha, Barman Budha, Barman Melodi Grand Prix 2005. Melodi Grand Prix 2005 var en norsk musikkonkurranse som ble arrangert av NRK for å avgjøre hvem som skulle representere Norge i den europeiske finalen i Eurovision Song Contest 2005 (ESC). For å promotere MGP og artistene som skulle være med, ble det hver fredag noen uker før den store finalen holdt et show kalt Memo som feiret 50 år med ESC og artistene i MGP 2005 ble presentert ved at de sang sin yndlingssang fra ESC. Finalen ble holdt i Oslo Spektrum 5. mars framfor et utsolgt Oslo Spektrum med Ivar Dyrhaug som programleder. Det var åtte låter med spesielt inviterte artister som ble presentert. Vinneren ble kåret gjennom to runder med avstemming. Første runde gikk på å sende 4 låter videre til en gullfinale og den andre til å bestemme vinneren. Deltagere. Etter en spennende avstemning ble det Wig Wam som representerte Norge i ESC, hvor de gikk videre fra semifinalen og til slutt endte på niendeplass i den store finalen. Lions Gate Films. Lion Gate Films er et kanadisk filmproduksjons- og distribusjonsselskap. Selskapet er en del av Lions Gate Entertainment, og er den største og mest suksessrike distributøren av uavhengig film i Nord-Amerika, og er det største filmproduksjonsselskapet utenfor USA. Selskapet fokuserer hovedsakelig på ikke-amerikansk og uavhengig film, og er best kjent for å distribuere filmer (som f.eks. "11", "American Psycho" og "Dogma") som er for kontroversielle for de største amerikanske selskapene. Selskapet ble dannet i 1970 av regissør Robert Altman, som ga det navn etter broen Lions' Gate Bridge i Vancouver. Den første filmen de produserte var Altmans egen "Brewster McCloud", og frem til Altman solgte selskapet til Jonathan Taplin i 1981, var det stort sett bare Altman-filmer de produserte. Selskapet hadde en liten omsetning frem til midten av 90-tallet, da filmindustrien i Canada begynte å vokse ettersom flere og flere produksjoner ble flyttet fra USA av kostnadshensyn. I 1997 ble firmaet kjøpt av investoren Frank Giustra, sammen med en rekke produksjonsfasiliteter og distributører. Deres første suksess etter dette ble "American Psycho" fra 2000, som startet en trend med å produsere og distribuere filmer med innhold for kontroversielt for de store studioene i Hollywood. Michael Moores dokumentarer "Farenheit 9/11" er deres største suksess, og har spilt inn over $220 millioner. I 2000 forlot Guistra firmaet, og styringen ble tatt over av Jon Feltheimer og Michael Burns. De bestemte seg for å satse mot det voksende DVD-markedet, og kjøpte opp flere økonomisk skakkjørte distributører med store filmbibliotek. De to største var Trimark og Artisan Entertainment. Dette har gjort Lions Gate til innehaveren av verdens største filmbibliotek, med alle sjangre fra "De hensynsløse" til "It's A Wonderful Life". Buksamlerbier. Buksamlerbier er en gruppe solitære bier. De mest kjente buksamlerbiene er arter fra delgruppene bladskjærerbier og murerbier. Det er kjent noe over 4000 arter i verden og 40 arter i Norge. Hunnene til de fleste artene samler pollen i en børste som dekker undersiden av bakkroppen, derav navnet buksamlerbier. De er viktige for bestøvningen av blomsterplanter. Utseende. Både små og store arter, men mange er middelsstore, brede og kraftige bier. Hodet er gjerne stort og bredt, ofte med ganske store mandibler (overkjever) som er spesialtilpasset de enkelte arters metode å bygge bol på. Kroppen er bred, bakkroppen oval, ofte med tverrgående bånd av korte hår, noen ganger med gule eller hvite flekker på sidene. Forvingen har to lukkede celler i den ytre delen (submarginalceller). Beina er ganske kraftige, ofte med tette, utstående hår. Levevis. Familien omfatter blant annet de artene som kalles bladskjærerbier og murerbier. Disse biene bygger forskjellige slags små bol. Bolet eller redet plasseres ofte i hulrom i døde trær. Bladskjærerbier kutter deler av blader som de bruker i bolet. Murerbiene lager rede av mudder, under steiner eller i egnede hulrom. Det norske navnet kommer av at hunnene samler pollen festet til hår på undersiden av bakkroppen, ikke på bakbeina som hos de fleste andre bier. Denne innsamlingsmetoden er mye mindre effektiv enn de mer "moderne" bienes pollenkurver, så en buksamlerbie må besøke opptil 10 ganger så mange blomster for å samle like mye pollen. Dette gjør at buksamlerbiene er spesielt verdifulle pollinatorer. Buksamlerbiene har vært tatt i bruk i jordbruket, ved at man har satt ut trestokker med huller boret i dem (vepsekasser), der de kan lage reir og deretter pollinere avlingene rundt omkring mens de samler pollen. Arten "Megachile rotundata" har blitt brukt slik i dyrking av lusern, og "Osmia lignaria" i frukthager. Ofte angripes de av parasitterende insekter, deriblant murerveps, gullveps, maurveps og flere slags fluer. Noen av dem er også selv parasitter, som legger sine egg i reirene til andre bier (gjerne andre buksamlerbier). Et eksempel er slekten "Coelioxys" som snylter på "Megachile." Verdens største bie. Arten "Megachile pluto" fra Indonesia er kjent som verdens største bie. Hunnene av denne sjeldne arten blir opptil 39 mm lange med et vingespenn på opptil 63 mm, og utmerker seg i tillegg med meget store og kraftige mandibler. De ble oppdaget av Alfred Russel Wallace i 1859 (samme år som han publiserte evolusjonsteorien sammen med Charles Darwin), men så ble den ikke funnet igjen på over 100 år og man trodde den var utdødd. I 1981 ble den gjenoppdaget. Tross sin enorme størrelse fører denne arten, som lager reir i termitt-tuer, en skjult tilværelse. Statsborgerskap. Statsborgerskap kan (som i Europarådkonvensjonen av 1997) defineres som det rettslige båndet mellom en person og en stat. Dette båndet består av plikter og rettigheter. Typiske rettigheter et lands statsborgerskap gir er retten til å oppholde seg og arbeide i landet. Andre er stemmerett, valgbarhet samt retten til å inneha et pass. Typiske plikter er verneplikt og skatteplikt. En erverver typisk et statsborgerskap enten ved fødsel på nasjonalterritoriet (jus solis), ved avstamming/«blodrett» (jus sanguinis) eller søknad med bakgrunn i lengre tids lovlig opphold i landet. Noen land gir også statsborgerskap til ektefeller. Det er likevel store variasjoner. Noen land tildeler statsborgerskap automatisk til ethvert barn som av foreldre som bor lovlig i landet blir født på landets terriorie uansett om foreldrene innehar dette landets statsborgerskap. Andre land krever at en av foreldrene innehar statsborgerskap. Men ikke i alle tilfeller er dette heller tilstrekkelig: Barn som har en japansk mor og utenlandsk far, for eksempel, får ikke automatisk innvilget japansk statsborgerskap. På samme måte som en kan motta statsborgerskap både frivillig og ufrivillig, kan en også miste sitt statsborgerskap på disse to måtene. Frivillig tap av statsborgerskap er ved at en sier fra seg sitt statsborgerskap. Dette er i enkelte land en enklere prosess enn i andre. I Iran, for eksempel, er prosessen vanskelig. I land som ikke godtar dobbelt statsborgerskap vil en tape sitt statsborgerskap dersom en skaffer seg statsborgerskap i et annet land. Grunnen til at mange land ikke tillater dobbelt statsborgerskap er at dette kan sette borgeren i konflikter mellom de to forskjellige statenes interesser. Som f.eks. i militære pliktsituasjoner. Norge. Et norsk statsborgerskap gir rettigheter som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha et pass. De fleste rettigheter nordmenn har er likevel ikke knyttet opp til statsborgerskap. Trygderetter stiller eksempelvis som krav at man er bosatt i Norge. Norske statsborgere som oppholder seg i utlandet over lengre tidsrom har derfor ingen trygderetter, mens utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge har det. Et eksempel på plikter er verneplikt. Ervervelse av norsk statsborgerskap. Norsk statsborgerskap erverves ved fødsel, adopsjon, søknad eller melding. Et barn som har mor eller far med norsk statsborgerskap, får automatisk norsk statsborgerskap. Det kreves altså en statsborgermessig forbindelse til Norge ved minst ett av foreldrene. Eneste unntak er barn som blir født på norsk jord av ukjente foreldre. En person som har oppholdt seg i Norge i minst syv år i løpet av en ti-årsperiode, vil få innvilget statsborgerskap dersom enkelte krav som for eksempel obligatorisk norskopplæring er oppfylte. Danske, finske, islandske og svenske statsborgere som er løst fra annet statsborgerskap har ved melding rett til å bli norsk statsborger såfremt vedkommende har fylt 18 år, har vært bosatt i riket de siste syv år og i denne tiden ikke er dømt til frihetsstraff eller særreaksjon som følge av straffbart forhold. Fra Norges første lov om statsborgerrett av 1888 frem til 1988 lå avgjørelsen av statsborgersøknader ved ulike kontorer i Justisdepartementet. 1.januar 1988 ble Utlendingsdirektoratet opprettet og tok over ansvaret for blant annet søknader om statsborgerskap, visum og oppholdstillatelse. Tap av norsk statsborgerskap. Noen land (som Bulgaria, Finland, Frankrike, Sveits, Sverige og USA) aksepterer at egne statsborgere innehar statsborgerskap i andre land (dobbelt statsborgerskap). Som hovedregel aksepteres dette ikke for norske statsborgere. En mister sitt norske statsborgerskap dersom en etter søknad erhverver statsborgerskap til et annet land. Unntaket er barn som kan få norsk statsborgerskap ved melding. Dersom en erverver statsborgerskap på andre måter enn ved søknad eller melding mister en heller ikke sitt norske statsborgerskap. Utenlandske statsborgere som får norsk statsborgerskap mister likevel ikke nødvendigvis sitt tidligere statsborgerskap automatisk, da dette er avhengig av det andre landets regler. Statsborgerloven. Regler og bestemmelser om norsk statsborgerskap finnes i Lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven). Klan. Klan er en gruppe av mennesker som bindes sammen av blodsbånd. Det kan sammenlignes med ætt. Ordet kommet av det gæliske ordet "«clann»" som betyr avkom eller barn. Det finnes flere typer klaner. Hvis man kun beregner gjennom de mannlige leddene kalles det for patrilineær klan (patri-klan), og for kvinner matrilineær klan (matri-klan). Verden over forekommer klaner i forskjellige former, men det er mest vanlig i stamme- og bondesamfunn. Klan kan også i moderne betydning brukes om en gruppe personer som spiller dataspill sammen, oftest over nettet. Noen blir veldig gode, og det finnes mange konkurranser i dataspill. Britisk keltiske klaner Romerske klaner Plantevepser. Plantevepser mangler «midjen» og har en jevn tykk kropp. Plantevepser («Symphyta» eller «Chalastogastra») er en (kunstig) samlebetegnelse for alle årevinger som ikke er stilkvepser. Det er nær 800 norske arter fordelt i 8 familier. Det norske navnet henspiller på at de fleste arter av plantevepser lever av planter. Noen arter er alvorlige skadedyr i skog- og landbruket. Blant annet arter fra gruppene (familiene) bartrevepser, bladvepser og barvepser. Utseende. Plantevepser har i motsetning til stilkveps en jevnt bred bakkropp, uten noen tydelig innsnevring eller «midje». Hunnene har ikke stikkebrodd, men eggleggingsrør, og kan derfor ikke stikke, i motsetning til noen av broddvepsene. Eggleggingsrøret brukes til eggleggning er hos plantevepsene vanligvis utformet som en sag (knivformet), bestående av fire sagblader. Med dette kutter hunnen et lite snitt i planten. I dette snittet eller lommen plasseres egget. Her er det beskyttet mot rovdyr. Larvene ligner de hos sommerfuglene. De har i likhet med sommerfugllarver seks korte ben, men i tillegg mer enn fem par vorteføtter, men antallet ben varierer mellom de forskjellige gruppene. Sommerfugl-larver har ikke mer enn fire par vorteføtter. Systematisk inndeling. Slektskapsforholdene mellom plantevepsenes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor finnes det flere måter å systematisk dele de inn i ulike grupper. I nyere systematikk er plantevepser (Symphyta) en kunstig gruppe fordi noen plantevepser er nærmere beslektet med stilkvepser enn andre plantevepser. Xyelidae er f.eks. søstergruppen til alle andre årevinger, mens Orussidae er søstergruppen til stilkvepsene. Et latinsk familienavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Hierarkisk skrivemåte. Denne oversikten er skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Aslaug Groven Michaelsen. Aslaug Groven Michaelsen (født 27. april 1926) er en norsk skjønnlitterær forfatter, filolog (fagkrets engelsk, nordisk og spansk), litteraturforsker og kulturarbeider. Fra 1980 til 1996 var hun professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Trondheim. Romaner, essays, erindringsbøker. Hun vakte oppsikt med debutromanen "Draugen ler" i 1953, om streberen Olav Aure. Gjennombruddet kom med Bryllupet på «Arken», 1955, som skildrer et kunstnermiljø og de konflikter som kan oppstå mellom kunstneren og «borgeren». Men hva vil det i denne sammenheng si å være kunstner, og hva vil det si å være «borger»? Dypere sett handler det om den kamp det ærlige, skapende mennesket fører med borgerligheten i seg selv. Romanen berører også skoleproblematikk og mobbing på en måte som gjør det relevant å minne om at den kom ut samtidig med Jens Bjørneboes "Jonas". Samme år holdt hun foredraget «Abraham i sandkassa eller misforstått aktivitet» som siden ble trykt i essaysamlingen "Korsvei" (1964). "Som rever blant ruiner" (1959) går dypt inn i religiøse problemstillinger, og er en av forfatterskapets rikeste romaner. "Hvor svalene bor" fra 1961 kaster lys over sider ved det norske samfunnet med skildringer av livet i en studentbrakke som basis. Den skarpskodde essaysamlingen "Korsvei" fører direkte inn i Aslaug Groven Michaelsens mest brennende problemstillinger. "De som var 14" (1968) skildrer innenfra representanter for den generasjonen som opplevde å få ungdomstida preget av annen verdenskrig. Serien av erindringsbøker, som hittil består av 7 bøker og som begynner med "Atta i kunstnerhuset", kaster ikke bare lys over Groven Michalsens egen bakgrunn og miljø, med nærbilder av bl.a.Ingeborg Refling Hagen (som var søster av hennes mor, Ragna) og av faren, komponisten Eivind Groven; den er også samtidshistorie. Den siste boka i serien, "Bestemor blir pendler", kom i 2008. Suttungarbeid. Aslaug Groven Michaelsen samarbeidet i mange år med Ingeborg Refling Hagen i hennes kulturarbeid Suttung i Oslo og på Tangen. I 1950 var hun med på å grunnlegge den første barnesuttunggruppa på Simensbråten i Oslo.(Se Ingeborg Refling Hagens bok "Løftet må holdes", der hun forteller om Suttungarbeidet etter krigen.) Groven Michaelsen har og drevet lesesirkler og har holdt innledninger til, og vært instruktør ved, Suttungteateret. Flere av hennes innledningsforedrag ved Suttungteaterets forestillinger er utgitt i bokform under samletittelen "Velkommen til samarbeid". Etter Refling Hagens død har Groven Michaelsen vært sentral i teaterets videre drift. Hun har også stått i spissen for etableringen av Ingeborgmuseet på Tangen og forlaget Krystalline. Forskning. Hennes innsats som forsker har særlig vært konsentrert om Henrik Wergelands diktning, men tar også for seg bl.a. Hans E. Kinck, Henrik Ibsen, Gunnar Heiberg og Rolf Jacobsen. Avhandlingen "Den gyldne lenke" (1977) drøfter romantikkbegrepet og setter det inn i et litteraturhistorisk og idehistorisk perspektiv. Med forankring i moderne spansk litteraturteori gir Groven Michaelsen dertil skarpsindige og dyptpløyende analyser av tekster fra nordisk romantikk, av N.F.S. Grundtvig, Carl Jonas Love Almquist og Henrik Wergeland med hovedvekt på den siste. Undersøkelsen av Henrik Wergelands mesterverk "Jan van Huysums Blomsterstykke" er spesielt omfattende og nyskapende. Hun har også gjort et pionerarbeid med sine studier i Wergelands farsediktning. I "Forfatternes litteraturhistorie" og siste utgave av "Norsk biografisk leksikon" er hun ansvarlig for bidragene om Hans E Kinck. Festskriftet "Apalen" gir gode innføringer i deler av forfatterskapet. Ceremony of the Keys (Tower of London). Nøkkelseremonien – the Ceremony of the Keys – på Tower of London er den seremonielle lukkingen av festningen for kvelden, og er trolig den eldste fremdeles pågående militære seremoni i verden. Det finnes lignende nøkkelseremonier på Holyrood Palace i Edinburgh og på Gibraltar. Seremonien. Seremonien utføres enten av the Chief Yeoman Warder, hans nestkommanderende, the Yeoman Jailer, eller en av de fire Yeomen sargents. Alle deltagerne har ulike starttidspunkt, men må avslutte samtidig innen kl 22:00. The Chief Yeoman Warder starter fra the Byward Tower med en tent lanterne kl 21:53:35 og plukker opp sin eskorte bestående av fire gardister. Lanternen overlates til en av de bakerste gardistene. Deretter går de, med the Chief Yeoman Warder beskyttet i midten, tilbake til den ytterste porten – Middle Tower, låser, fortsetter til Byward Tower, låser og fortsetter mot Traitors Gate hvor de blir møtt av en soldat fra motsatt side som retter gevær mot den lille troppen og roper «Halt!» og videre; Vakt: «Who comes there?» ("«Hvem der?»") Chief: «Queen Elizabeth's keys» ("«Dronning Elizabets nøkler»") Vakt: «Pass Queen Elizabeth's Keys. All's well» ("«Passér, Dronning Elizabeths nøkler. Alt er vel»") The Yeoman Warder med følge går så frem mot The Broadward steps, trappene bak the Bloody Tower, og stopper foran resten av garden, tar av seg hatten, går to steg frem og roper «God preserve Queen Elizabeth» ("«Gud bevare Dronning Elizabeth»"). I dette øyeblikk slår klokken 10 slag. Deretter tar han nøklene med seg for overlevering til the Resident Governor of the Tower (tilsvarende fungerende plasskommandant), mens «tappenstrek» spilles av gardist på signalhorn. Historisk bakgrunn. Seremonien har foregått uavbrutt hver dag de siste 300-400 år selv om man tror seremonien kan stamme fra 1300-tallet. Et historisk dokument fra 1336 beskriver en seremoni som ligner nøkkelseremonien, og som trolig har utviklet seg til det den er i dag. I 1340 beordrer daværende monark, Edvard III, mer formelt at festningen skal lukkes hver kveld. Bakgrunnen for denne formaliserte måten å sikre at festningen ble lukket for kvelden, var stor krigsfare. Man var redd for at den franske flåte skulle seile opp og angripe fra Themsen. Kong Edvard III beordret the Constable of the Tower (tilsvarende plasskommandant), at festningen skulle lukkes ved solnedgang og åpnes ved soloppgang. Beklageligvis for kommandanten kom Kongen uanmeldt tilbake fra krigen en natt, trolig gjennom Traitors Gate, og fant festningen ulåst. Påfølgende dag blir de ansvarlige lagt i jern og denne formaliserte lukkingen av festningen innført. Seremonien i «nyere» tid. I «nyere» tid (siden 16-1700-tallet) har seremonien blitt avbrutt én gang – under andre verdenskrig. En tysk bombe treffer festningen og forårsaker at Chief Yeoman Warder og hans følge blir blåst overende. Kort etter reiser de seg, børster støv av uniformene og fortsetter seremonien. I kjent britisk stil leverer tjenestemennene en offisiell beklagelser til daværende Kong George VI. Kongen er raus og tilgir sine undersåtter. Åpent for publikum. Seremonien er åpen for publikum de fleste dager, bortsett fra 1. juledag (selv da gjennomføres seremonien uten publikum til stede). Ønsker man å se seremonien må man imidlertid ha passérseddel. Det er gratis adgang, men du må booke god tid i forveien. Man kan skrive til følgende adresse: "Ceremony of the Keys Office, HM Tower of London, London EC3N 4AB, United Kingdom". Du må legge ved en svarkonvolutt med ditt navn og adresse i tillegg til to «international reply coupons» (fåes på Posthuset). Du må føre opp navnene til de som skal være med på seremonien, sammen med ønsket dato. Du bør bestille i god tid. Chilperik av Aquitaine. Chilperik (noen ganger "Childerik" i krønikene fra den tiden) var sønnen til Charibert II og for en kort tid konge av Aquitaine i 632. Han var bare et spedbarn og ble drept kort tid etter hans far i 632 på ordre fra Dagobert I, Chariberts halvbror. Gary McAllister. Gary McAllister (født 25. desember 1964 i Newarthill, North Lanarkshire) er en tidligere skotsk profesjonell fotballspiller, som for tiden er assistentmanager for Aston Villa F.C.. McAllister spilte først og fremst på midtbanen, selv om han også kunne spille på begge vingene, og hadde en suksessfull karriere som fotballspiller, som strakk seg over nitten sesonger. Han startet sin karriere for den lokale klubben Motherwell med åtte mål på 70 kamper, før han dro sør for grensen til Leicester City som 20-åring i 1985. I semifinalen i cupen i 1985 mot Celtic tiltrakk han seg oppmerksomheten fra Leicester Citys daværende manager Gordon Milne og signerte for Leicester City samme år. McAllister dro derfra videre til Leeds United i 1990, og han hadde senere to opphold hos Coventry City, bare avbrutt av to vellykkede sesonger for Liverpool fra 2000 til 2002. McAllister representerte også det skotske landslaget i ni år og fikk 57 landskamper med flagget på brystet (fem mål). Hans lederskapskvaliteter ble lagt merke til, og han fikk fire suksessfulle år som kaptein for, i tillegg til to sesonger som Leeds Uniteds kaptein. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i nyttårstildelingene i 2001, som en anerkjennelse av hans bidrag innenfor fotballen. I tillegg har McAllister fått medlemskap i ”The Scotland Football Hall of Fame”. «My most inspirational signing», sa tidligere Liverpool-trener Gérard Houllier om signeringen av McAllister som ble en legende for Merseyside-laget med sitt spill i Treble-sesongen 2000-2001. NRK Sørlandet. NRK Sørlandet er NRKs distriktskontor i fylkene Aust-Agder og Vest-Agder. Hovedkontoret ligger på Tangen i Kristiansand i Vest-Agder, mens lokalkontoret i Aust-Agder har base i Pollen i Arendal. Det er også et enmannsbetjent lokalkontor i Farsund i Vest-Agder. Distriktskontoret produserer 6 timer radio og en halv time fjernsyn daglig, i tillegg til nyheter for tekst-TV og internett. Sørlandet Klodvig II. Klodvig II (moderne fransk «Louis», moderne tysk «Ludwig») (637–27. november 655 eller 658) etterfulgte sin far Dagobert I i 639 som konge i Neustria og Burgund. Hans bror Sigibert III hadde vært konge av Austrasia siden 634. Han var innledningsvis under regenskapet til sin mor Nanthild til hun døde litt over 30 år gammel i 642. Dette dødsfallet gjorde at han falt under innflytelsen til de sekulære magnatene som reduserte den kongelige makten til sin fordel. Hans kone, Balthild, var en angelsaksisk aristokrat som ble solgt som slave i Frankrike. Hun bar ham tre sønner som alle ble konger etter hans død. Den eldste, Klotar, etterfulgte ham og hans nest eldste sønn, Childerik, ble til slutt plassert på Austrasias trone av Ebroin. Den yngste, Teoderik, etterfulgte Childerik i Neustria og ble til slutt frankernes enekonge. Han var mindreårig i nesten hele sitt styre. Han blir noen ganger regnet som konge av Austrasia i perioden 656–657 da Childebert den adopterte hadde ranet til seg tronen. Caesar IV. "Caesar IV" er et bybyggingsspill utviklet av Tilted Mill Entertainment til PC, utgitt høsten 2006. Spillet ble annonsert i august 2005. Som de tidligere "Caesar"-spillene går "Caesar IV" ut på å bygge og opprettholde byer i Romerriket, men flere aspekter ved spillet er endret i forhold til forgjengerne. Krigssystemet er for eksempel helt omformet i forhold til "Caesar III", og videre foregår spillet i full 3D. Tilted Mill, selskapet som utvikler "Caesar IV", består for en stor del av de samme i Impressions Games, selskapet som utviklet "Caesar III". Sports Illustrated. "Sports Illustrated" er et populært amerikansk sportsmagasin, eid av mediegiganten Time Warner. Magasinet har over 3 millioner abonnenter og blir lest av anslagsvis 23 millioner mennesker hver uke, inklusive 19 millioner menn, som utgjør 19% av den voksne mannlige befolkningen i USA. Mukryan. Mukryan, også kjent som Daryaz, er et område mellom Mahabad og Piranshahr. Område er veldig kjent for sine unike granitter. 95% av områdets granitter ligger i Piranshahr, resten ligger i Mahabad. Mahabad ligger i den østlige delen av området og Piranshahr er locatert i den vestlige delen. Litani. Et litani (fra gresk λιτανεία, "litaneía", «bønn») er en form for bønn som består av en serie korte bønner eller påberopninger som leses eller synges av en diakon eller kantor fulgt av svar lest eller sunget av forsamlingen. Det eldste litaniet man kjenner til ble skrevet i Antiokia i det 4. århundre, og spredde seg derfra til Konstantinopel og resten av Lilleasia. I østlig liturgi er litanier ledet av en diakon med svar fra menigheten en av de viktigste former for samhandling mellom kleresi og legfolk i liturgien. I vest ble litanier innført under pave Gelasius I (492–496). Han innførte den såkalte "Deprecatio Gelasii"; muligens er "Kyrie eleison" en levning fra dette tapte litaniet. Litanier brukes ofte som liturgiske bønner, men kan også brukes i personlig bønn*; mange foretrekker å bruke litanier fordi de har en struktur som innbyr til meditasjon. Klotar III. Klotar III (652–673) var den eldste sønnen til Klodvig II, konge av Neustria og Burgund. Han etterfulgte sin far i hans kongedømmer i 655 eller 659 da han døde. Klotar var under regentskapet til sin mor, dronning Balthild til 664 eller 665. Gjennom sitt styre, ble han dominert av sin hoffmester, Ebroin. En gang mellom 657 og 661 ble han frankernes enehersker gjennom fjerningen av tronraneren Childebert den adopterte, men austrasianerne ba om en egen konge og en gang mellom 660 og 662 gav Ebroin Austrasia til en annen sønn av Klodvig II, Klotars bror Childerik II. Klotar beholdt Neustria og Burgund til han døde våren 673. Han ble begravd i Saint Denis Basilica. En grav ble oppdaget der nylig, antagelig hans. Hans bror Teoderik III etterfulgte ham. Han blir ofte beskrevet som den første "roi fainéant", «gjør–ingenting–konge», av merovingerdynastiet. Verdi (etikk). Verdi betyr innen etikken at noe har fordel­aktige konsekvenser for noen. Verdier kan analyseres på tre plan: arts‑, individ‑ og samfunnsnivå. Artsverdier. At noe har verdi for en art betyr at dette «noe» fremmer overlevelsen av artens medlem­mer inntil avkom er født, og eventuelt sørget for, slik at arten dermed føres videre. Individuelle verdier. At noe har verdi for individet betyr at dette «noe» har fordel­aktige konsekvenser for det. At noe har verdi kan innebære at det er til nytte for noen: det har nytte­verdi eller instrumentell verdi. Det kan ha nytte som direkte bruksverdi, eller som bytteverdi for å oppnå en annen verdi. Det er individets respons på sine fysiske og sosiale omgivelser som bestemmer om noe har verdi. At noe har verdi inne­bærer at det øker sannsynlig­heten for at individets atferd, for å tilegne seg det verdi­fulle, øker. Verdier er det som er bra for indi­videts eksistens, og som gjør livet bedre og rikere. Verdier øker muligheten til å spre genene i kroppen videre (formering), ellers hadde individet og arten dødd ut; og uten liv ingen verdi. Andre mennesker kan ha en verdi. Verdiene finnes i de sosiale, miljø­mes­sige betingel­­sene hvor mennesket lever, og moral er atferd. Verdier er sosiale forster­kere av atferd, dvs. de øker sannsynligheten for at en gitt atferd oppstår igjen og igjen. Etikk er morallære. Samfunnsverdier. Et samfunns overlevelse er det kriterium som man må vurdere en gitt samfunns­messig handling etter. Et samfunns styrke avhenger av dens medlemmers atferd. Samfunnets verdier må derfor gjøres til individenes verdier. Hvilke verdier frem­­mer et samfunns overlevelse? Har noe verdi i seg selv - en egenverdi? Siden ingenting i vårt begripbare univers kan sies å være absolutt, objektiv og evig, kan ingenting ha en verdi i seg selv. Det er menings­løst. I en religiøs virkelighetsforståelse hevdes det at noe kan ha egenverdi. Eksempel: Et grantre har ingen egenverdi, men kan ha verdi for granbarkbillen, skogeieren som selger treet som juletre eller hytteeieren som trenger brensel til peisen en vinterkveld. 1. divisjon fotball for herrer 1979. 1. divisjon 1979 startet 22. april og sluttet 14. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Teoderik III. Teoderik III (fransk: "Thierry") (død 691) var konge av Neustria (inkludert Burgund) ved to anledninger (673 og 675–691) og konge av Austrasia fra 679 til han døde. Dermed var han frankernes enekonge fra 679. Han var sønn av Klodvig II og Balthild og har blitt beskrevet som en marionett, en "roi fainéant", av hoffmester Ebroin som til og med kan ha utnevnt ham uten støtte fra adelsmennene. Han etterfulgte sin bror Klotar III i Neustria i 673, men Childerik II av Austrasia fjernet ham kort tid etterpå før han døde i 675 og Teoderik tok tilbake tronen sin. Da Dagobert II døde i 679, fikk han Austrasia i tillegg og var konge over hele det frankiske riket. Han og hoffmesteren i Neustria, Waratton, inngikk fred med Pipin av Heristal, hoffmester i Austrasia, i 681. Men da Waratton døde, gikk den nye hoffmesteren, Berthar, til krig med Austrasia. Pipin utryddet den burgund-neustriske arméen under Berthar og Teoderik (en neustrier) i slaget ved Tertry i 687, og la dermed grunnlaget for austrasisk dominans av den frankiske staten. Kongebondeåpning. Kongebondeåpning er en gruppe sjakkåpninger som karakteriseres av åpningstrekket Dette er hvits vanligste åpningstrekk (ca 47,9 %, eller 185 539 av 387 069 partier på Chessgames.com pr 30. april 2006). Det leder til åpent eller halvåpent spill. Reuben Fines ideelle bondeskjelett. I boka The Ideas Behind Chess Openings av Reuben Fine (London 1948, 8. utgave 1972), skisseres det ideelle bondeskjelettet for hvit i kongebondeåpningen (diagram 2). Fine mener at dette er målet for hvit med å spille e-bonden til e4. Ellers er hele åpningen bortkastet. Piranshahr. Piranshahr (persisk: پیرانشهر) er en by i Vest-Aserbajdjan-provinsen i Nordvest-Iran. Byen hadde i 2009 en befolkning på 64 158. Byen ligger nær grensen til Irak. Befolkningen rundt Piranshahr er fordelt på tre forskjellige stammer. De tre stammene er Mamesh Mangoor og Piran. Stammene Piran bor i Piranshahr og landsbyene mellom Irak og Piranshahr.Mamash bor mellom byen Naghadeh og Piranshahr i en region offisielt kjent som Lajan.Mangoor bor i en region mellom Mahabad og Piranshahr, regionen deres er delt i to, Vest Mangoor i kommunen Piranshahr og Øst Mangoor i kommunen Mahabad.Mangoor bor også i en bydel i Piranshahr kjent som Shahrak. I Piranshahr produseres det mer enn 100 forskjellige granittmaterialer i forskjellige farger og tekstur. Navn. Byen het fram til 1968 Khaneh men senere ble kalt Piranshahr. Byens offisielle navn er Piranshahr, lokalbefolkningen uttaler navnet som Piranshar. Geografi. Byen ligger omkring 900 meter over havet. De har en årlig gjennomsnittstemperatur på 11,7°C. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde er 416 mm, altså et relativt tørt klima. Klima. Piranshahr har middelhavsklima, med milde, varme vintere og varme, tørre sommere. Vind fra havet gjør Piranshahr noe svalere enn områdene i innlandet. Turisme. Rundt 50 000 iranske og internasjonale (hovedsakelig irakiske) turister besøker Piranshahr hvert år. Svein Bjørkøy. Svein Helge Bjørkøy (født 24. mars 1951 i Trondheim) er en norsk sanger og han har vært professor i sang ved Norges musikkhøgskole siden 1999. Bjørkøy er utdannet cand. philol. fra Universitetet i Oslo med musikk som hovedfag. I tillegg har han sangstudier fra Italia, Danmark og USA. Han debuterte som tenorsanger i operaen i 1980, og han fikk holde sin egen romansekonsert i 1984 med støtte fra Rikskonsertene. Han er faren til den norske fotballspilleren John Anders Bjørkøy som spiller for Odd Grenland. Colosseum kino. Colosseum kino er Oslo Kinos største kino. Kinoen ligger på Majorstuen i Oslo og har fire saler i ulike størrelser hvorav den største; «Colosseum 1» har 978 sitteplasser. Saler. Colosseum kino har 4 saler, med henholdsvis 978, 274, 151 og 115 sitteplasser i sal 1, 2, 3 og 4. «Colosseum 1» har siden den ble sertifisert i 1998 vært verdens største THX-sertifiserte kinosal. Colosseum 1 har et lerret på 10×22 meter, og salen har siden juli 2009 kunnet vise digital 3D ved bruk av RealD. Historikk. Colosseum er tegnet av arkitektene Jacob Hanssen og Gerhard Iversen og sto ferdig i 1928. Ingrid Bjoner. Ingrid Kristine Bjoner Pierpoint (født 8. november 1927 i Kråkstad, Ski kommune, død 4. september 2006) var en norsk operasanger. Hun forbindes mest med Richard Wagner og Richard Strauss' musikk. Bjoner utdannet seg først som farmasøyt, men begynte sangstudier etter eksamen. I 1951 fikk hun strålende kritikk etter en konsert i Oslo Domkirke. Hun studerte senere sang i Frankfurt og Düsseldorf. Hun debuterte i New York i 1957 i rollen "Donna Anna" i Don Giovanni av Mozart. Hun var i 30 år fast gjest ved Bayerische Staatsoper i München, og hadde engasjement ved Metropolitan Opera i New York. Hun har sunget ved store operahus som Wiener Staatsoper, Bayreuth Festspielhaus og Royal Opera House. I 1964 ble Bjoner utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden, og forfremmet til Kommandør av samme orden i 1980. Hun ble i 1992 professor ved Norges Musikkhøgskole, og i 1991 gjesteprofessor ved Det Kgl. Danske Musikkonservatorium. Kulturell evolusjon. Kulturell evolusjon er ett samlingsbegrep for teorier rundt kulturell og/eller sosial utvikling som forsøker beskrive hvordan kulturer og samfunn har utviklet seg gjennom historien. Den kulturelle evolusjonen beskriver hvordan folk har forholdt seg til utviklingen i samfunnet innenfor både praktiske og språklige nyvinninger. Motion Picture Association of America. Motion Picture Association of America (MPAA), opprinnelig Motion Pictures Producers and Distributors Association, er en interesseorganisasjon i USA som ble dannet for å beskytte de store studioenes interesser. Organisasjonen består av medlemmer fra de såkalte «big seven», de største studioene i Hollywood: Buena Vista (Walt Disney Company), Sony Pictures, Metro-Goldwyn-Mayer, Paramount Pictures (Viacom), Twentieth Century Fox (News Corp), Universal Studios (NBC Universal), og Warner Bros. Pictures (Time Warner). Organisasjonen har leget et velbrukt frivillig ratingsystem for filmer. Mål. MPAA sitt mål er å fremme interessen til filmindustrien gjennom lobbyvirksomhet. I de senere årene har fokus særlig på kopirettigheter og strafferammene for dette, samt å utvikle nye systemer for digitale rettigheter. Lederskap. I 1922 ble Will H. Hays innsatt av studioene som den første presidenten av Motion Picture Producers and Distributors of America. Hays var tidligere sjef i postverket og valgkampanjeleder for president Warren G. Harding. Han sto bak Production Code i 1930. Hayes gikk av 1945, og ble erstattet av Eric Johnston. Navnet ble da forandret til Motion Picture Association of America. Johnston var president gjennom den vanskelige svartelisteperioden i Hollywood, og beholdt stillingen til sin død i 1963. Ralph Hetzel virket som midlertidig leder frem til 1966. Mellom 1966 og 2004 var Jack Valenti president for gruppen, og har i USA blitt nærmest synonym med organisasjonen takket være sin lange ledertid og høye medieprofil. Han trakk seg tilbake 1. september 2004 i en alder på 82, og fikk Dan Glickman, tidligere landbruksminister under Bill Clinton, som sin etterfølger. Kritikk. Noen av MPAA sine handlinger har vært kontroversielle. Blant annet har aldersgrensene deres mottatt mye kritikk. Det er vanlig for unge under 17 å få tilgang til filmer med R-sensur, og dermed blir denne sensuren undergravd. Mens en NC-17-sensur blir sett på som en kommersiell død for en film. Mange, deriblant filmkritiker Roger Ebert, har tatt til orde for et nytt system. Systemet fører til at mange filmmakere og studioer klipper og redigerer filmene sine slik at de passer inn i de forskjellige sensurgruppene. Volds- og sexscener kan bli klippet bort for å komme under NC-17, men man kan også krydre en film opp fra G til PG for å vekke interessen hos eldre barn. Harvey Weinstein. Harvey Weinstein (født 19. mars 1952) er en amerikansk filmprodusent, og en av grunnleggerne av Miramax Films. Weinstein ble født av jødiske foreldre i Flushing, Queens i New York City. Han vokste opp i Buffalo i New York, og ble utdannet på University of Buffalo. Weinstein bor i Connecticut. Sammen med broren Bob startet han som konsertpromotør, før de begynte med film etter å ha kjøpt de amerikanske rettighetene til "The Secret Policeman's Ball", en filmet veledighetskonsert fra Amnesty International. For overskuddet av dette startet de selskapet Miramax, navngitt etter foreldrene deres Miriam og Max. Harvey Weinstein og Miramax kom for første gang i fokus da de lanserte Errol Morris sin dokumentar "The Thin Blue Line" i 1988, som handlet om Randall Adams, en dødsdømt, uskyldig fange. Oppmerksomheten rundt filmen førte til en ny behandling av straffesaken mot ham og han ble frikjent. Året etter kjøpte de rettighetene til Steven Soderberghs "Sex, løgner og videotape", hvis suksess gjorde Miramax til den ledende, uavhengige filmdistributøren. I 1989 lanserte de også to kontroversielle filmer, Peter Greenaways "Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker" og "Bind meg! Elsk meg!" av Pedro Almodovar. MPAA ga begge filmene en X-sensur, ikke tillatt for personer under 18 år. Weinstein saksøkte MPAA, og selv om saken ble avvist, erstattet MPAA X-sensuren med NC-17. Miramax fortsatte å vokse frem til The Walt Disney Company kjøpte selskapet av brødrene Weinstein for 80 millioner amerikanske dollar. Avtalen sikret dem fortsatt kontroll over selskapet, og året etter kom deres første kassasuksess, Quentin Tarantinos "Pulp Fiction". I 1996 fikk Miramax sin første Oscar for beste film, for "Den engelske pasienten". Dette var starten på en rekke av priser for filmer som "Den enestående Will Hunting" og "Shakespeare in Love", der Weinstein også var produsent. Den 29. mars 2005 ble det annonsert at Disney ikke ville fornye avtalen med Weinstein-brødrene om fortsatt drift av Miramax. Bob og Harvey har nå startet et nytt produksjonsselskap, The Weinstein Company. Jack Fjeldstad. Jack Fjeldstad (født 24. mars 1915 i Oslo, død 4. september 2000) var en Hans innsats i rollen som Jan Baalsrud i "Ni liv" (regi og manus Arne Skouen) førte blant annet til at filmen ble nominert til Oscar. Filmen er tidligere kåret til den beste norske film. Jack Fjeldstad debuterte som skuespiller i 1939 som «Trygve» i "Ansikt til ansikt" av Arne Skouen på Søilen Teater. I 1941 debuterte han på filmlerretet som kelner i "Den forsvundne pølsemaker" Denne filmen har fått betegnelsen «Norges største lattersuksess». Fjeldstad vekslet i det meste av karrieren mellom teateret og filmen. Han hadde et langt yrkesliv ved Nationaltheatret, og han var også tilknyttet Det norske Teatret. Der fikk han Kritikerprisen for tittelrollen i Harold Pinters "Vaktmesteren". Jack Fjeldstad var den første teatersjef ved Hålogaland teater, men han trakk seg etter knapt ett år da det ikke var mulig å drive teater uten organisasjon og skuespillere. Han har også vært ansatt ved Folketeateret, Carl Johan Teateret og Stavanger Teater. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1985 for sin innsats for norsk scenekunst og kulturliv. Han ble hedret med en spesiell ærespris under Amanda-utdelingen i 1987. Seann William Scott. Seann William Scott (født 3. oktober 1976) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle som Steve Stifler i "American Pie". Scott vokste opp som den yngste av syv søsken, og bestemte seg tidlig for å bli skuespiller. Som 12-åring var han på sin første audition for en rolle i "Baywatch", men fikk ikke rollen. Han gikk ut av Park High School, for så å flytte til Los Angelses for å forfølge en skuespillerkarriere. Han ble oppdaget av et talentbyrå, og fikk en rolle i videoen til Aerosmiths Hole in my Sole-video. Suksessen kom først i 1999, da Scott hadde rollen som Steve Stifler i "American Pie", en rolle som han gjorde i de to oppfølgerene også. Rollene etter American Pie har ofte vært i komedier og actionfilmer. Scott er en stor fan av Kevin Smith-filmen "Mallrats", og fikk en cameorolle i "Jay and Silent Bob Strike Back". Han spiller også mot Smith i filmen "Southland Tales" av Richard Kelly, regissøren av "Donnie Darko". Scott er en nær venn av Ashton Kutcher, som også er skuespiller. Hugo Schuchardt. Hugo Schuchardt (født 4. februar 1842 i Gotha, død 21. april 1927 i Graz) var en tysk språkforsker, med romanske språk som spesialfelt. Han forsket også på baskisk og kreolspråk. Schuchardt studerte klassisk og romansk filologi i Jena og Bonn. I 1864 tok han doktorgraden på et arbeid om vulgærlatin. På ei tid da kreolspråk vanligvis blei avskrevet som «dårlig» eller «degenerert» språk, var Schuchardt blant de første som på vitenskapelig grunnlag penkte på at kreoler er fullverdige språk og verdige objekter for vitenskapelig undersøkelse. I sin utforskning av kreolspråk pekte han på fellestrekk ved utviklinga deres, og var tidlig ute med å stille det svært viktige spørsmålet om årsaken til det. Schuchardt var også tidlig ute blant språkforskerne som interesserte seg for det som nå kalles planspråk, den gangen oftere "kunstige, internasjonale språk" – på tysk "Weltsprache". Han viste at Volapüks tendens til å sammentrekke ord i kortformer (som det engelske "animal" til "nim") også er kjent i såkalt naturlige språk (f.eks. i norsk, "automobil" til "bil", "omnibus" til "buss") og at slike "volapükismer" er vanlige i kreolspråk. Schuchardt tok opp den samfunnsmessige sida ved spørsmålet om slike språk ville slå gjennom eller ikke. Ifølge ham er det avgjørende ikke om et planspråk er angivelig lingvistisk fullkomment. Det er viktigere om sterke sosiale krefter stiller seg bak det. Han hevda at Volapük kunne tenkes å slå gjennom dersom en stor internasjonal organisasjon, som Den Sosialistiske Internasjonalen, stilte seg bak det. (Dette blei seinere sitert av Louis Couturat uten at han nevnte at Schuchardt brukte nettopp Sosialistinternasjonalen som eksempel.) Schuchardt var en av de berømte forskerne som underskreiv oppropet for Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk, en organisasjon starta etter verdensutstillinga i Paris i 1900 for å utforske dette. Han skreiv en kommentar til organisasjonen, men spilte ellers ingen stor aktiv rolle. Schuchards kommentarer, der han også reiste viktige spørsmål som fortsatt blir diskutert, gjør at han regnes som en pioner innafor interlingvistikken: Den vitenskapelige utforskninga av planspråk som Volapük og Esperanto. Eksterne lenker. Schuchardt, Hugo Schuchardt, Hugo Schuchardt, Hugo Schuchardt, Hugo Sultestreik. Sultestreik er en ikkevoldelig kampform hvor deltagerne frivillig faster, det vil si unnlater å ta til seg føde, for å oppnå et mål. Sultestreik er også en form for sivil ulydighet. Tidlig historie. De eldste kjente tilfeller av sultestreik er fra det prekristne Irland, hvor metoden var kjent som "troscad" eller "cealachan". Sultestreiken ble brukt for å oppnå rettferd eller for å inndrive gjeld, og var nevnt i lovgivningen, hvor spesielle regler ble angitt. Fasten ble normalt utført på dørstokken til den man ville legge press på. Forskere mener at dette kan skyldes viktigheten av gjestfrihet i samfunnet; å sitte uten mat på en persons dørstokk var skammelig for den som ble rammet, og hvis personen døde ble vanæren meget stor. Legender forteller at St. Patrick brukte sultestreik for å fremme sin sak. Man finner også tidlige eksempler på sultestreik i India, kalt "dharna". Som i Irland fastet man på dørstokken til den man ville ramme, normalt en som skyldte penger. Bruken av sultestreik i privatrettslige feider var tillatt frem til 1861, men fenomenet er fortsatt kjent i det sørlige Asia. Gandhi. Sultestreik som politisk virkemiddel fikk sitt virkelige gjennombrudd med Mahatma Gandhi, selv om han ikke var den første som brukte metoden for politiske formål. Han ble fengslet gjentatte ganger i 1930- og 1940-årene, og nektet å spise i fengselet. Det er en utbredt oppfatning av britene ikke ville la ham dø i fengsel, da dette ville skadet kolonimaktens omdømme, og kunne utløst et enda større opprør. Mange hevder også at Gandhi selv ikke ville latt det gå så langt at han døde av det, da han kunne oppnå mer på andre måter. Gandhi sultestreiket også ved to andre anledninger, og det er disse aksjonene som er mest kjent. Den første gangen var som en protest mot britisk styre i India, mens den andre var en protest mot autokratisk styre i det uavhengige India. Suffragettene. Flere av de britiske suffragettene gikk i begynnelsen av det 20. århundre til sultestreik når det ble fengslet. Den første var Marion Dunlop i 1909. Hun ble løslatt for å hindre at hun ble en martyr for bevegelsen, og andre tok etter henne. Myndighetene svarte med tvangsmating, noe suffragettene omtalte som tortur. Mary Clarke og flere andre døde på grunn av tvangsmating, som spesielt på den tiden kunne være en brutal prosess. I 1913 ble den såkalte "Cat and Mouse Act" vedtatt. Loven kom på plass for å hindre at suffragetter døde i fengsel, ved at de som var syke ble løslatt. Når de hadde kommet til hektene kunne de arresteres på nytt for å sone resten av dommen. Irske republikanere. Republikanere i Irland tok i bruk sultestreik som kampmiddel allerede i 1917, og brukte det under den anglo-irske krig i 1920-årene. Den mest kjente deltageren i en tidlig sultestreik var Terence MacSwiney, borgermesteren i Cork. Han døde i Brixton fengsel i oktober 1920. Tidligere irske sultestreiker hadde blitt stoppet gjennom tvangsmating, som blant annet førte til at Thomas Ashe døde i Mountjoy fengsel i 1917. Verdensrekorden i sultestreik uten tvangsmating innehas ifølge "Guinness rekordbok" av irer. Fra 11. august til 12. november, en periode på 94 dager, sultestreiket John og Peter Crowley, Thomas Donovan, Michael Burke, Michael O'Reilly, Christopher Upton, John Power, Joseph Kenny og Seán Hennessy i fengselet i Cork. Etter slutten på den irske borgerkrig i 1923 gikk opp mot 8000 IRA-fanger til sultestreik som protest mot fortsatt fengsling. Aksjonen ble avsluttet før noen omkom. a> til minne om sultestreiken i 1981 I 1981 kom sultestreiken i Nord-Irland, hvor hele ti personer, medlemmer av Den provisoriske IRA og Irish National Liberation Army, døde. Den første av dem var Bobby Sands, som underveis i aksjonen ble valgt til parlamentsmedlem. Fangene protesterte mot at den britiske regjeringen endret sin politikk overfor dem. Tidligere hadde medlemmer av paramilitære organisasjoner hatt spesiell status i fengslene, hvilket et stykke på vei oppfylte deres krav om å bli behandlet som krigsfanger, men etter endringen ble de behandlet på samme måte som vanlige kriminelle fanger. Det var stor støtte for de sultestreikende både blant republikanere i Nord-Irland og blant nasjonalister i Republikken. Flere, deriblant Sands, ble valgt inn i Storbritannias og Irlands nasjonalforsamlinger. De som døde holdt ut i gjennomsnittlig ti uker, med inntak av bare vann og salt. Selv om dødsfallene i seg selv ikke var nok til å presse den britiske regjeringen til å gjeninnføre "Special Category Status" for paramilitære fanger, oppnådde sultestreikerne sitt mål på grunn av de omfattende opptøyene som brøt ut som en følge av dødsfallene. Aksjonen førte også til et enormt løft for det da demoraliserte Provisoriske IRA. Politiske fanger i Tyrkia. I Tyrkia fikk flere politiske fanger til sultestreik i 1980-årene, med den nord-irske aksjonen som forbilde. Den første begynte i 1984; fire medlemmer av den militante gruppen Dev-Sol, Abdullah Meral, Haydar Başbağ, Fatih Öktülmüş og Hasan Telci, døde. Tradisjonen for sultestreiker ble holdt vedlike i Tyrkia, og er fortsatt en vanlig protestmetode i fengsler. Den mest omfattende sultestreiken kom i 1996, da regjeringen bestemte at politiske fanger skulle holdes adskilt fra andre, ironisk nok det motsatte av det som utløste den store sultestreiken i Nord-Irland. Streiken varte i 69 dager, og tolv fanger omkom. Regjeringens likegyldighet til dette utløste store protester, og en avtale ble forhandlet frem med regjeringen. Den siste bølgen av sultestreiker i Tyrkia begynte som en protest mot fengsler av F-typen, som ble bygget for å kunne skille politiske fanger fra andre, det samme som utløste streiken i 1996. Det første F-typeprosjektet begynte i 1997, og sultestreiken begynte 20. oktober 2000 da det stod ferdig. En rekke militante organisasjoner sluttet seg til aksjonen. 19. desember 2000 bestemte regjeringen seg for å stoppe streiken med makt, og ble møtt av velorganiserte fanger. I opptøyene som fulgte i flere fengsler omkom 28 fanger og to soldater. F-typefengslene ble åpnet, og sultestreiker er vanlige i disse. Frem til 2006 skal hele 101 fanger ha omkommet som følge av sultestreik, mens over 400 har fått irreversible helseskader, spesielt Wernicke-Korsakoffs syndrom. Ifølge regjeringen har 169 sultestreikende fanger blitt benådet siden 2000. Walisisk fjernsyn. Den walisiske nasjonalistiske politikeren Gwynfor Evans truet i 1980 med å gå til sultestreik for å tvinge den nyvalgte konservative regjeringen til å holde sitt valgløfte om å opprette en walisiskspråklig fjernsynskanal. Regjeringen gav etter og kanalen kom på lufta i løpet av året. Alta-konflikten. Under Alta-konflikten innledet samer i 1979 og 1981 sultestreik på Eidsvolls plass i Oslo i protest mot utbygging av Stillavassdraget. Dyrs rettigheter. Den britiske dyrevernsaktivisten Barry Horne døde 5. november 2001 etter en serie på fire sultestreiker. Den lengste varte 68 dager, fra 6. oktober til 13. desember 1998, og førte til at han ble blind og fikk varig skade på nyrene. Menneskerettigheter i Iran. Den iranske journalisten Akbar Ganji sultestreiket fra 19. mai 2005 til begynnelsen av august samme år, med et opphold på tolv dager da han fikk permisjon før presidentvalget 17. juni. Han ble arrestert den 22. april 2000, og ble løslatt 18. mars 2006. Ganji representeres av en gruppe advokater som inkluderer nobelprisvinneren Shirin Ebadi. Guantánamo Bay. I 2005 innledet fanger på Guantánamo Bay Naval Base to sultestreiker. Den første ble avsluttet 28. juli, da myndighetene gjorde noen innrømmelser. Detaljene er uklare, men det er hevdet at seks fanger var døden nær, og at sykestuen hadde store problemer med å håndtere de mange som måtte ha intravenøs væsketilførsel. Offisielle kilder bekreftet at 50 fanger deltok i den første sultestreiken, og 76 i den andre; senere sluttet flere seg til den andre aksjonen. Det høyeste antallet som er nevnt er 131. Den 9. februar 2006 skrev New York Times at aksjonistene ble spent fast i stoler for å tvangsmates. Dette ble innrømmet av myndighetene den 21. februar. Bruk av tvangsmating. WMA har ingen formell myndighet til å håndheve dette vedtaket, og det følges derfor ikke av alle leger. Hungerstreik for å gjenreise asylretten. Vinteren 2005 sultestreiket elleve etiopiske flyktinger i Sandnes etter at den norske regjeringen hadde gitt dem avslag og kastet dem på gata fra asylmottaket på Dale, uten rett til mat og opphold. Etter flere aksjoner fra sympatisører fikk flyktingene flytte tilbake på mottakene. Sommeren 2006 bestemte de norske myndighetene seg for å returnere afghanske flyktninger uansett herkomst, på tross av at det var uroligheter i mesteparten av Afghanistan og at situasjonen var meget ustabil i hele landet. FN oppmuntret returnering av flyktinger med tilknytning til Kabul. De anbefalte derimot at hver sak måtte behandles individuelt og at ingen måtte tvangsdeporteres til Afghanistan. Det er ikke ytrings- og religionsfrihet i Afghanistan. De sultestreikende hevdet at de ville bli forfulgt av regimet på grunn av deres religion og andre på grunn av politisk ståsted. De fleste var sosialister. Etter å ha sultestreiket i 25 dager ble aksjonen avsluttet 20. juni. Flere aktører hadde da engasjert seg aktivt etter at det var meldt fare for liv blant enkelte av afghanerne. De sultestreikende ble lovet at deres saker skulle vurderes på ny av medlemmer i regjeringen. Dette løftet ble brutt to uker etter, da to afghanske flyktinger ble tvangsdeportert ut av Norge. En av dem i meget dårlig forfatning etter sultestreiken. I juli 2006 ble ytterligere to afghanske flyktinger tvangsdeportert. Yog Maya. Yog Maya (født mellom 1861 og 1864, død 1942) var ei kvinne fra "Bhojpur-området" i de østlige åsene i Nepal, som blei leder for en hinduistisk inspirert protestbevegelse mot diskriminering og kasteundertrykking.. Som ung enke kjente hun den tradisjonelle hinduismens kvinnefientlige undertrykkelse av enker på kroppen. Hun nekta å godta det, og på begynnelsen av forrige århundre tok hun initiativet til en protestbevegelse mot mange former for religiøs og sosial undertrykking. Hun starta en kampanje for "rettferdighet og sannhet" ("Satya Dharma Bhichha"), og mot fattigdom, undertrykkelse og urettferdighet – for "Dharma Rayja". Yog Maya sammenfatta sin kritikk av Rana-herskernes mangel på rettferdighet og medfølelse med de fattige i et dikt, som fungerte som hennes program. Den ikke-voldelige protestbevegelsen hennes mobiliserte tusener av tilhengere. Rana-diktaturet tillot ingen former for politisk bevegelse eller opposisjon, og Yog Maya blei fengsla i 1939. Da hun slapp ut, leda hun et massesjølmord sammen med 59 tilhengere som drukna seg i Arun-elva i 1942. Maya, Yog Narayan Man Bijukche. Narayan Man Bijukche (også transkribert som "Bijukchhe"), alias kamerat Rohit, (født 1940) er en kommunistleder i Nepal. Han har sida 1970-tallet vært leder av Nepal Mazdoor Kizan Party. Bijukche kommer fra en høykaste-familie fra newar-nasjonaliteten i Bhaktapur. Han var medlem av NKP (Pushpa Lal), men brøyt med partileder Pushpa Lal Shresta bl.a. fordi han syntes partiet ikke var prokinesisk nok. Grunnlaget for hans nye parti blei lagt blant bønder av newar-nasjonalitet ved å skape en organisasjon som forsvarte deres juridiske rettigheter i tvister om jord. Ut fra dette bygde han ut organisasjonen i Bhaktapur til han kunne stifte NMKP på 1970-tallet. Rohit gikk tidlig inn for å bruke de formelle mulighetene for å stille angivelig partiløse kandidater under Panchayat-demokratiet, som var det offisielle navnet på det kongelige diktaturet fra 1962 til 1990. NMKPs massive støtte blant newarier i Bhaktapur gjorde at partiet kunne ta over byregjeringa før 1980. Etter 1980 var NMKP blant de første venstrepartiene som fikk mandat i den formelt partiløse nasjonalforsamlinga. NMKP deltok i den breie venstrefronten ULF i 1990, men stilte sjøl til parlamentsvalget i 1991. NMKP har aldri profilert seg som et newar-parti, og i 1994 fikk det 4 representanter, to av dem utafor Kathmandudalen. Men ved parlamentsvalget i 1999 beholdt det bare et mandat fra Bhaktabur, der Rohit blei gjenvalgt. Under det maoistiske opprøret har NMKP gått mot unntakslover og tiltak for å styrke undertrykkelsen av befolkninga. Partiet er offisielt revolusjonært og bygger på marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, men mener at tida for væpna revolusjon ennå ikke er inne. NMKP er medlem av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, som danna regjering etter at kong Gyanendras diktatur. Høsten 2005 kritiserte Rohit 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og NKP (Maobadi) (som var forhandla fram av de to største partiene Nepals Kongressparti og UML for å gå inn for FN-kontrollerte valg, noe han sa kan true Nepals sjølstendighet. Alliansen ønsker at alle partiene skal være med i den nye regjeringa, men Bijukche har gitt beskjed om at NMKP ikke vil delta. Dette kan skyldes at i følge grunnlova av 1990 må alle regjeringsmedlemmer være medlemmer av parlamentet. Partiets eneste mulige minister er derfor Rohit sjøl, som må velge mellom å være talsperson i parlamentet og minister. Det kan også uttrykke et ønske om at NMKP skal kunne stå friere til å være venstre-opposisjon mot den nye regjeringa i og utafor parlamentet. Bamdev Gautam. Bamdev Gautam (født 1948 i Pyuthan) er en kommunistleder i Nepal. Han er medlem i arbeidsutvalget i Nepals Kommunistiske Parti (forente marxist-leninister), vanligvis kjent som UML. I 1997 var han visestatsminister for UML i regjeringa til Lokendra Bahadur Chand, en berykta monarkist som hadde vært statsminister flere ganger under diktaturet før 1990. UML var i praksis den sterkeste parten i regjeringa, og Gautam fungerte nesten som en slags regjeringssjef. Dette året var det lokalvalg, og Gautam utnytta sin stilling til å sørge for at tiltak for å styrke politiets kamp mot maoistopprøret blei utsatt. I dette valget angrep opprørerne særlig kandidater fra Nepals Kongressparti, som hadde undertrykt dem hardt før opprøret begynte. Kongresspartiet vart største parti i lokalvalga i 1992. Gautams taktikk bidro til at UML vant lokalvalga i 1997. Gautam var en av de viktigste motstanderne til UMLs generalsekretær Madhav Kumar Nepal. Politisk sett tilhørte begge høyrefløya i partiet. Men Gautam sto sammen med venstrefløya og minoriteten i 1996 når det gjaldt motstand mot "Mahakali-avtalen" om indisk utbygging av hydroenergi i Nepal, som Nepal bidro til å få gjennom. Den viktigste motsetninga til Nepal gjaldt at Gautam ønska en fortsatt regjeringsallianse med Chands fløy av monarkistpartiet RPP. I 1998 gjorde han felles sak med venstrefløyas leder Chandra Prakash Mainali, De brøyt ut av UML sammen med mange kjente ledere, over halve parlamentsgruppa og ei stor gruppe partimedlemmer, og sttifta et nytt parti med det gamle navnet NKP (ML)) (ofte kalt NKP (ML) (1998) for å atskille det fra det opprinnelige NKP (ML), som eksisterte fra 1978 til 1991.) For mange av utbryterne var dette en protest mot høyredreiinga av UML. Samtidig bidro Gautam til at et av utbruddets sentrale kampsaker var allianse med parlamentets mest høyreorienterte fraksjon. NKP(ML) var innblanda i forskjellige intriger om regjeringsdannelser med de andre store parlamentariske partiene, som utløste nyvalg i 1999. I dette valget led partiet et knusende nederlag: Sjøl om det fikk 6,4 % av stemmene, fikk det ingen mandater. Bamdev Gautam leda et flertall av medlemmene av NKP(ML) (1998) inn igjen i UML i februar 2002. (Et lite mindretall, leda av "C.P. Mainali", nekta å gå inn og rekonstituerte partiet. For å unngå forveksling kalles Mainalis parti nå ofte NKP (ML) (2002)).) I UML slutta Gautam seg nå til M. K. Nepals viktigste rival, K.P. Sharma Oli. Etter seieren i opprørsbevegelsen Jana Andolan 2006, da Sjupartialliansen for demokrati i Nepal danna regjering, blei Gautam rekna til de politikere i UML som sto nærmest Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). I Nepals overgangsparlament som blei konstituert 15. januar 2007 utpekte UML ham til en av sine 10 nye representanter. Bamdev Gautam er president i UMLs bondeorganisasjon, All Nepal Peasants' Association (ANPA). Tulsi Giri. Tulsi Giri (født 1926) er en høyreekstrem monarkistisk politiker i Nepal. Giri var opprinnelig medlem av Nepals Kongressparti, veteran fra revolusjonen i 1950 til 1951 og medarbeider av BP Koirala. Han var med i Koiralas regjering fra 1959, men gikk av i august 1960. Etter kong Mahendras statskupp i desember 1960 blei han den første statsministeren under diktaturet, og en ledende politiker innafor det såkalte Panchayat-demokratiet, som var det offisielle navnet på kongens diktatur fra 1962. Han utvikla seg til en svært høyreorientert politiker med et dårlig rykte. Før diktaturet brøyt sammen i 1990 flytta han til utlandet. Da kong Gyanendra oppretta sitt personlige diktatur fra 1. februar 2005 inviterte han "Tulsi Giri" hjem, og ga ham en sentral post i regjeringa. Det styrka intrykket av at Gyanendra ønska å gjenskape en nyutgave av Panchayat-systemet. Giri blei rekna som en høyreekstrem rådgiver for kongen. Etter at det kongelige diktaturet falt i april 2006 er Giri Tulsi satt på ei liste over regjeringspolitikere som ikke får forlate landet i påvente av et rettsoppgjør. 2S3 Akatsija. 2S3 Akatsija er en tidligere sovjetisk selvdrevet felthaubits, og kom i tjeneste på 1970-tallet. I Vesten fikk den først betegnelsen M1973. En 152 mm haubitser er hovedvåpenet. Chassiset er basert på SA-4 Ganef luftvernsystem, men med ett hjul mindre enn denne. Kjøretøyet er beltegående, og mannskapet sitter beskyttet i tårnet. 2S1 Gvosdika. 2S1 Gvosdika er en sovjetisk/ukrainsk selvdrevet 122 mm haubitser. Chasisset til 2S1 Gvosdika er basert på MT-LB pansret personellkjøretøy og utstyrt med en 2A31 122 mm haubitser, som er en modifisert variant av haubitseren D-30, i et lukket tårn. Utviklingen av 2S1 ble satt i gang på slutten av 60-tallet. Produksjonen begynte i 1971 og de første eksemplarene ble operative i 1973. I 1974 ble 2S1 kjent i Vesten, og den fikk betegnelsen M1974 av NATO. Beskrivelse. Skroget er båtformet og relativt stort for å gi tilstrekkelig oppdrift for å gjøre 2S1 amfibisk. Beltene brukes for framdrift i vann og gir en fart på opptil 4,5 km/t. Førerplassen er plassert foran til høyre og føreren er fysisk isolert fra resten av mannskapet med kontakt kun over det interne kommunikasjonssystemet. Motoren er plassert rett bak og til venstre for føreren. Haubitseren er plassert i et elektrisk drevet tårn bak på skroget. Tårnet, som rommer de restende 3 av mannskapet, har en lav profil og kan dreies 360°. Drivverket er utstyrt med pneumatiske støtdempere som også kan brukes til å senke eller heve kjøretøyet avhengig av terreng og er vanligvis utstyrt med belter med en bredde på 40 cm, men kan ustyres med belter med en bredde på 67 cm for kjøring i snø eller annen løs grunn. 2S1 er utstyrt med med et system for beskyttelse mot ABC-våpen og nattsikter for fører og vognkommandør. Hovedbestykningen er en 122 mm 2A31 haubitser, basert på en standard D-30 felthaubitser, som kan eleveres fra −3° til +70°. Ammunisjon inkluderer eksplosive proskjektiler med en vekt på 21,72 kg, som er vognens standard ammunisjon og har en rekkevidde på opp til 15 300 m, en hulladning til bruk mot stridsvogner, lysgranater, røykgranater, kjemiske ladninger og et rakettdrevet prosjektil med en rekkevidde på opptil 21 900 m. Bruk og historie. 2S1 Gvosdika var i bruk av Sovjetunionen, og ble eksportert til Algerie, Angola, Bulgaria, Etiopia, Irak, Jugoslavia, Libya, Polen, Syria, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland. Etter Sovjetunionens oppløsning var 2S1 også i bruk i en rekke av de tidligere sovjetrepublikkene og en del tidligere østblokkland. Russland har fremdeles omkring 2 000 2S1 Gvosdika i bruk. Panchayat-demokratiet. Panchayat-demokratiet var det offisielle navnet på det politiske systemet i Nepal fra 1962 til 1990. I virkeligheta var det ei form for monarkistisk diktatur. Forhistorie: Shah-kongenes kamp mot demokratiet. Fra 1846 til 1951 hadde kongene av Shah-monarkiet ingen makt, og var nærmest fanger i Kathmandu. De virkelige herskerne var statsministrene av Rana-dynastiet, som styrte som eneveldige monarker, men bl.a. av hensyn til forholdet til Storbritannia hadde valgt å ikke ta konge-tittelen. For å vinne tilbake Shah-dynastiets makt allierte kong Tribuvan seg i 1950 med demokratene i Nepals Kongressparti og det nylig sjølstendige India. Etter en kortvarig borgerkrig vinteren 1950 til 1951 falt Rana-diktaturet sammen. I februar 1951 blei politiske partier blei tillatt, og kong Tribuvan erklærte at en folkevalgt forsamling skulle vedta en demokratisk grunnlov. Det løftet har fram til våren 2006 ikke blitt holdt, og har blitt motarbeida av alle Nepals fire konger etter 1951. Både kong Tribuvan og hans sønn kong Mahendra unngikk valg og pekte isteden ut statsministre fra ulike partier, helst slike som sto relativt svakt i befolkninga. Da kong Mahendra blei pressa av en stor folkebevegelse til å gå med på valg av nasjonalforsamling i 1959, proklamerte han sjøl ei ny grunnlov 6 dager før valget, der han sikra seg avgjørende makt. Mahendra hadde antakelig håpa å få en politisk splitta nasjonalforsamling. Men Kongresspartiet fikk 75% av alle plassene,og kongen kunne ikke hindre dets leder B. P. Koirala i å danne regjering. 15. desember 1960 hadde Mahendra fått nok av demokratiske eksperimenter. Han gjorde statskupp, forbøy alle politiske partier og innleda 30 år med monarkistisk diktatur. Panchayat-diktaturet opprettes. Diktaturet førte i 1961 til et nytt opprør fra Nepals Kongressparti, igjen med støtte fra India (som riktignok var nokså forbeholden i den første tida}. Opprøret gjorde at Mahendra måtte være forsiktig. i 2002 så det ut som om han var innstilt på å prøve å komme fram til et kompromiss. Opprørerne hadde framgang, og Indias press økte. Men grensekrigen mellom India og Kina i 1962 førte til at India brått innstilte all støtte til opprøret. Dermed var det over. Nå hadde kongen frie hender til å forme sitt nye politiske system, som han hadde planlagt i lengre tid. 16. desember 1962 innførte han ei ny grunnlov, der Nepal blei erklært for å være et partiløst "Panchayat-demokrati" (etter et indisk ord for landsbyråd med 5 medlemmer). Dette systemet hadde fra starten både en gjennomarbeida ideologi, organisasjonsform og politisk taktikk. Panchayat-ideologien. Ideologisk var "Panchayat-demokratiet" ei merkelig blanding av moderne og arkaiske elementer. Ideologiens radikale og modernistiske side. Systemet skulle offisielt bidra til "utvikling" og skape "nasjonal enhet". Noen tiltak førte også til modernisering i praksis. Bl.a. blei skolevesenet utbygd, og antallet som kunne lese og skrive økte kraftig. Det blei også gjennomført en begrensa jordreform, veibygging (ikke minst av militærstrategiske grunner, for å redusere regjeringas avhengighet av transport gjennom India under opprør) osv. Systemets «partiløshet» blei forsvart med henvisninger til sosialistiske og alliansefrie stater (bl.a. Nassers Egypt, Titos Jugoslavia, Sukarnos Indonesia, Pakistans "Basic Democracy" og Shianouks Kambodsja.) Disse sidene av ideologien skulle både forsvare systemet mot kritikk fra utlandet, og gjøre det tiltrekkende for modernister og radikalere i Nepal. Ideologiens føydale og reaksjonære side. Samtidig blei Nepal definert som et hinduistisk monarki. Dette betydde at kongens autoritet blei forankra i at han var en inkarnasjon av guden Vishnu, og rettighetene til de høyeste kastene, som også var begrunna i hinduismen, blei befesta. Å være nepaler blei definert som å være hindu og snakke nepali. I praksis betydde dette å spre religionen, språket, kulturen og verdiene til herskerne av høy kaste i staten Gorkha, som fra midten av 1700-tallet skapte den moderne nepalske staten gjennom en serie erobringer. Gorkha-kongen Prithvi Narayan Shah blei utropt til landsfader (mens nasjonale mindretall så ham som en brutal erobrer). Det blei gjennomført sanskritisering, som bl.a. betydde religiøst begrunna opplæring i det døde språket sanskrit i skolen. Samtidig blei skoler i viktige minoritetsspråk som "newar" og hindi stengt, radiosendinger på andre språk enn nepali forbudt, osv. Rana-diktaturet hadde opp til det falt i 1951 utvikla en politisk propaganda som ligna svært på dette. Den appellerte til de mest tradisjonalistiske og reaksjonære delene av befolkninga, og svarte til interessene til de gammaldagse føydalistene av høy kaste som Rana-herskerne støtta seg på. Denne sida av panchayat-systemets program førte til undertrykkelse av nasjonale og religiøse minoriteter, og tilbakeslag for kvinner og kasteløses kamp mot religiøst begrunna diskriminering. Hovedmål: sikre kongens makt. Grunnlovas valgsystem kopierer forslaget til grunnlov fra Rana-statsministeren "Maharaja Padma Shamsers" grunnlov fra 1948. Padmas grunnlov var et forsøk på et kompromiss med de voksende demokratiske kreftene, og blei i prinsippet godtatt av opposisjonen i det forbudte Nepals Kongressparti. (Men grunnlova blei aldri innført i praksis, fordi mer reaksjonære ledere innafor Rana-familien trua Padma på livet og tvang ham til å trekke seg og flykte fra Nepal.) Men i 1948 kunne dette oppfattes som et framskritt i forhold til Rana-familiens absolutte diktatur. Nå var det et stort tilbakeskritt, sammenlikna sjøl med 1950-tallets ufullkomne demokrati. Typisk for trinnvise valg er at de er lette å kontrollere ovafra. De forskjellige såkalte "klasse-organisasjonene", som valgte 19 representanter, var også skapt fra toppen, og bare aktive på topp- og distriktsnivå. I starten blei representantene derfra valgt i "sentralkomiteen", som på det meste kunne ha 150 medlemmer. (Fra 1972 fikk noe flere stemmerett, men de var fortsatt under 1 000.) Unntaket var valget for de med høyere eksamen, der antallet med stemmerett var 6 200 ved første valg i 1963. (Fra denne gruppa blei det også tidlig valgt opposisjonelle og venstreorienterte representanter.) At nasjonalforsamlingas møter var hemmelige, hindra ytre press fra befolkninga i viktige saker. Regjering utpekt av kongen. Tross at valgsystemet sikra svært god kontroll over hvem som kom inn i nasjonalforsamlinga fikk den ikke lov til å velge regjering. Regjeringa var utpekt av kongen,og sto bare ansvarlig overfor ham. Regjeringa var opprinnelig et råd som bare skulle "hjelpe kongen å utøve sine funksjoner og gi ham råd". Rådets leder het opprinnelig ikke statsminister, men formann. Fra 1967 blei grunnlova endra noe. Bl.a. fikk lederen av kongens råd tittelen statsminister. Regjeringa fikk også formelt noe større oppgaver. Men i praksis beholdt kongen sin makt. Den nasjonale panchayat-forsamlinga kunne uttale mistillit mot en minister, men det krevde 2/3 flertall. Tross all «demokratisk» staffasje var "panchayat-demokratiet" omhyggelig konstruert for å sikre kongens diktatoriske makt. Kooptering av den tradisjonelle lokale eliten. Samtidig tok systemet sikte på å trekke eliter nærmere til kongehuset og gi dem fordeler av å delta i det politiske apparatet. På den fortsatt føydale landsbygda blei landsbyens "panchayat" ei plattform for tradisjonelle godseiere, pengeutlånere, klanledere og andre med sentrale posisjoner. Systemet ga dem både kontakter oppover og blei en karrierestige for noen av dem. Dette skapte et slags «panchayat-parti» på grunnplanet. (Det var også tidlig ønsker om å lage en egen formell organisasjon, et slags «partiløst parti», men myndighetene slo fast at det var ulovlig.) Under de mange åra med diktatur, knytta dette sjiktet seg tett sammen, fikk erfaringer og blei vant til å handle sammen. Etter at demokratiet seira i 1990 danna dette sjiktet grunnlaget for det monarkistiske partiet RPP. Men store deler av det gikk også inn i andre partier, særlig Nepals Kongressparti. Lokale panchayat-ledere la grunnlaget for Kongressens valgseier i det vestlige Nepal i 1991, og gikk i spissen for den voldsomme undertrykkelsen av fattigbønder og venstreaktivister i disse områdene som bidro til maoistopprøret i 1996. Mahendras oppkjøp av politiske ledere. I det sentrale politiske systemet hadde kong Mahendra på 1950-tallet både finansiert og oppmuntra monarkistiske og høyreorienterte partier, og skaffa seg kontakter med politiker innafor de viktigste opposisjonspartiene Nepals Kongressparti og Nepals Kommunistiske Parti. Nå blei disse politikerne henta inn til sentrale stillinger i regjeringa og panchayat-parlamentet. Blant de 74 representantene for Kongresspartiet som utgjorde flertallet i nasjonalforsamlinga før kuppet, uttalte minst 55 støtte for panchayat-systemet. Nå gjorde kongen Tulsi Giri til den første lederen av sitt råd. Han var veteran fra revolusjonen i 1950 til 1951, en tidligere nær medarbeider av Kongresspartiets leder B.P. Koirala, og regjeringsmedlem i Kongress-regjeringa fram til august 1960. Nå blei han en nær rådgiver for tre konger av Shah-dynastiet, ekstrem monarkist og diktatur-tilhenger. Tidligere statsminister, halvbror av G. P. Koirala og politisk fiende av ham i kongresspartiet, M. P. Koirala, fikk en god ambassadør-stilling. GP sjøl fikk derimot mange års fengsel. På samme måte hadde også NKPs generalsekretær Keshar Jung Rayamajhi jobba for kongen fra slutten av 1950-tallet. Dette førte til at han blei ekskludert av NKP i 1962 og danna sitt eget parti, kjent som NKP (Rayamajhi). Til tross for at alle partier var forbudt, blei Rayamajhi en nær rådgiver for kongen, og medlem av kongens personlige rådgivergruppe. Som Tulsi Giri endte han som en sentral rojalist, med høye stillinger tilknytta kongehuset til han blei pensjonert i 2003. Kommunistledere som sto i opposisjon til diktaturet derimot, måtte gå i eksil (som Pushpa Lal Shestra eller fikk lange fengselsstraffer (som Mohan Bikram Singh). Med denne blandinga av pisk og gulrot skapte panchayat-systemet en generasjon av politikere som var lojale mot kongehuset, og som fortsatte å støtte det også etter at diktaturet falt. Panchayat-demokratiet Oralsex. Oralsex (fra latin "os", "oris", «munn») eller munnsex er en fellesbetegnelse på alle former for seksuelt samkvem der minst en av partene bruker munnen for å stimulere den andres kjønnsorganer. Oralsex omfatter blant annet fellatio, det vil si suging av mannens penis, og cunnilingus, slikking av kvinnens ytre kjønnsorgan og klitoris. Denne type sex gjør ikke kvinnen gravid, men det er muligheter for å få kjønnssykdommer hvis partneren din har det. Analsex. Analsex er seksuelt samkvem der en av partene blir penetrert i endetarmen, enten med den andres penis, en analplugg, dildo, analkuler eller annen gjenstand. Helsepersonell og mange andre mener det er viktig å bruke kondom og glidemiddel når dette gjennomføres for å redusere risiko for overføring av smittsomme mikrober. Horacio Elizondo. Horacio Marcelo Elizondo (født 4. november 1963 i Argentina) er en argentinsk fotballdommer. Han dømte sommer-OL i Athen 2004. Han har også dømt også Copa América, VM-kvalifisering og hjemlig liga. Elizondo dømte også i VM i fotball 2006 i Tyskland, blant annet i finalen mellom og. Dette var hans første VM. Elizondo var den første dømte både åpningskampen og finalen i et VM. Han gav tidlig i finalen straffespark til Frankrike som de scora på. Han gav rødt kort til Frankrikes Zinedine Zidane i VM-finalen etter at Zidane skallet ned Italias Marco Materazzi i 2. ekstraomgang. Jorge Larrionda. Jorge Luis Larrionda Pietrafesa (født 9. mars 1968 i Montevideo) er en fotballdommer fra Uruguay. Han har blant annet dømt Copa América, OL, VM-kvalifisering, U-20 VM og U-17 VM. Han var én av dommerne i VM 2006 i fotball. Dette var hans første VM på A-landslagsnivå. Under fotball-VM 2006 dømte han fire kamper. I gruppespillkampen mellom og gav han tre røde kort. Han dømte også den ene semifinalen. Den var mellom og, og Larrionda dømte et straffespark som Zinedine Zidane scoret på. I åttendedelsfinalen i VM 2010 i Sør-Afrika mellom England og Tyskland, kom han i voldsom fokus. På stillingen 2-1 til Tyskland smeller Frank Lampard et skudd i tverrligger og ned. Dommeren dømmer ikke scoring, men reprisene viser at ballen var ca. en halv meter innenfor. En stor dommerskandale som førte til enorme reaksjoner. Tyskland vant til slutt kampen 4-1. Etter kampen fikk dommeren beskyttelse av elitestyrker for å unngå rasende engelske fotballfans. Denne store feilen gjorde at Larrionda og de to assistentdommerne hans ble sendt hjem noen dager senere. Óscar Ruiz. Óscar Julián Ruiz Acosta (født 1. november 1969 i Villavicencio) er en colombiansk fotballdommer. Dette er en dommer som har dømt to Confederationscuper, Gold cup, VM-kvalifisering, Copa America, U-20 VM og U-17 VM. Han var dommer i fotball-VM 2002, 2006 og 2010. Carlos Simon. Carlos Eugênio Simon (født 3. september 1965 i Braga) er en brasiliansk fotballdommer som blant annet har dømt i VM i fotball 2002, 2006 og 2010. Dømmer og har dømt også OL i 2000 og VM-kvalifisering. Sylmassivet. Sylmassivet brukes ofte som betegnelsen på det sentrale fjellmassivet i Sylan. Den høyeste toppen er Storsylen. Andre topper er Storsola, Bandaklumpen og Nordsylen på norsk side og Slottet, Tempelet og Lillsylen på svensk side. Childerik II. Childerik II (ca 653–675) var konge av Austrasia fra 662 og Neustria (inkludert Burgund) fra 673 til han døde i 675. Han var den nest eldste sønnen til Klodvig II. Hans bror Klotar III var for en kort tid enekonge over frankerne fra 661 og gav ham Austrasia året etter. Selv om han bare var et barn, ble han utropt til konge av Austrasia i 662, mens hans bror, Klotar III, fortsatte å herske over resten av riket til deres far Klodvig. Etter Klotars død i 673, arvet deres yngste bror Teoderik III, hans kongedømme. Childerik fjernet ham snart og tok over hans rike, og han ble dermed frankernes enekonge. Han gjorde sin rikshovmester i Austrasia, Wulfoald, hovmester også i Neustria og Burgund. Dette opprørte neustrierne som var vant til uavhengighet i praksis. Den siste dråpen, derimot, var hans ulovlige kroppslige avstraffelse av adelsmannen Bodilo. Bodilo. Amalbert og Ingobert, tre neustriske magnater slo seg sammen mot ham. Han ble myrdet sammen med sin kone Bilichild ved Livry, Picardy, mens han jaktet i 675 og ble gravlagt i Saint-Germain-des-Prés, nær Paris, hvor graven av ham, Bilichild og hans sønn Dagobert som bare var et spedbarn, ble oppdaget i 1645. Innholdet ble stjålet. Farnborough Air Show. Farnborough International Exhibition and Flying Display eller bare Farnborough Air Show er en internasjonal messe for luftfart- og forsvarsbransjen. Den holdes på flybasen Farnborough i Storbritannia annen hvert år i slutten av juli, i år med partall som årstall. Den veksler med Paris Air Show. Sigibert III. Sigibert III (ca 630–656/660) var konge av Austrasia fra 634 til hans død som antagelig var 1. februar 656, men muligens så sent som i 660. Han var den eldste sønnen til Dagobert I. For å tilfredsstille det austrasiske aristokratiet som utøvet en viss autonomi, gav Sigiberts far ham kongedømme Austrasia selv om det forble en del av det større frankiske riket. Da Dagobert døde, hersket Sigibert uavhengig over Austrasia uten å være underlagt Neustria. Han forsøkte forgjeves å legge Thüringen til sitt kongedømme, men ble beseiret av hertug Radulf i 640. Selv om han bare var ti år, var han hærens leder. Krønikene til Fredegar beretter at nederlaget etterlot ham gråtende i salen. Av dette kan vi forstå, i det minste delvis, at nedgangen til merovingerdynastiet var et resultatet av barnekongers styre, for både Sigibert og hans yngre bror Klodvig II som hersket i Neustria var barn som enda ikke var kommet i puberteten som ikke kunne kjempe på slagmarken og viss regenter som hadde egne interesser. Det var under hans styre at rikshovmesteren begynte å spille den viktigste rollen i det politiske liv i Austrasia. Denne rikshovmesteren, Grimoald, sønnen til Pipin I, klarte å overbevise kongen om å adoptere hans sønn Childebert. Da Sigibert endelig fikk en egen sønn, den fremtidige Dagobert II, følte rikshovmesteren seg truet, og da Sigibert døde, sendte han den unge Dagobert i eksil til Irland. Sigiberts jordiske levninger som ble vandalisert under den franske revolusjon, er tatt vare på i katedralen i Nancy. Han blir ofte beskrevet som den første "roi fainéant", «gjør–ingenting–konge» i merovingerdynastiet. Lee Perry. Lee «Scratch» Perry (født som "Rainford Hugh Perry" 20. mars 1936) er en jamaicansk musiker og musikkprodusent. Han er en av de mest innflytelsesrike profilene innenfor musikksjangrene reggae og dub. Han står bak det kanskje mest innflytelsesrike studioet på Jamaica «Black Ark». Fra dette studioet kom den legendariske produksjonen «Heart of the Congos». Lee Scratch Perry har produsert mange av Bob Marley and the Wailers plater. Childebert den adopterte. Childebert den adopterte (eller "Adoptivus") var konge av Austrasia etter at kong Sigibert III døde i 656. Grimoald den eldre barberte hodet til Dagobert II, Sigiberts sønn, og sendte ham til et irsk kloster og utropte etterpå sin egen sønn, Childebert, til konge. Grimoald, hans sønn og muligens svogeren Ansegisel ble til slutt tatt til fange og overgitt til kongen av Neustria, Klodvig II, som fikk dem drept. Der er to forskjellige beretninger om hans død. Enten fanget og henrettet Klodvig og hans hoffmester, Erkinoald, ham i 657, eller så annekterte Klotar III av Neustria Austria i 661, avsatte den unge tronraneren og henrettet dem begge året etter. Familien dukket opp igjen på den politiske arena med oppkomsten til Ansegisels sønn, Pipin II av Herstal. Patty og Selma Bouvier. Patricia «Patty» Bouvier og Selma Bouvier Terwilliger Hutz McClure Stu Simpson er to rollefigurer i den animerte TV-serieen "Simpsons". Begge rollene er stemmegitt av Julie Kavner. Patty og Selma er tvillinger (Patty ble født to minutter før Selma) og Marges eldre søstre. De bor sammen i 1599 Spinster City. De nærer begge et sterkt hat mot Homer, noe som det antydes har å gjøre med at de ønsker å beskytte lillesøsteren sin. Selmas lange etternavnet kommer av at hun har vært gift en rekke ganger, med Bob Terwilliger, som forsøkte å drepe henne på bryllupsreisen deres, Lionel Hutz, Troy McClure og Disco Stu. Hun har også hatt et forhold til Apu Nahasapeemapetilon, som hun imidlertid ikke ville gifte seg med fordi etternavnet allerede var langt nok. Patty har blant annet har hatt en affære med Seymour Skinner, men i 2005 kom hun ut av skapet som lesbisk i en episode som vakte en god del forargelse i USA og som, som eneste episode av "The Simpsons", ble sendt med en foreldreadvarsel. Hun kom ut da Springfield vedtok å tillate ekteskap mellom personer av samme kjønn, men det viste seg at hennes utkårede egentlig var en mann som hadde kledd seg ut for å vinne hennes gunst. Senere klarte hun imidlertid å få kona til en professor ved Harvard University til å forlate ham. Pattys og Selmas første opptreden var i første episode i 1989. Jolly Kramer-Johansen. Jolly Henry Kramer-Johansen (født 7. mai 1902 i Oslo, død 17. september 1968 i Bærum) var en norsk komponist og kapellmester. Jolly Kramer-Johansen ble født i morfarens hus, Tverrbakken 11, på Torshov i Oslo. Foreldrene var vever og oppfinner Oscar Kristian Johansen, (1875–1932), og kone Signe Otilie Johansen, f. Johansen, (1880–1963) Hans fødenavn var Jolly Henry Johansen. På 1920-tallet tok han, ifølge Store Norske Leksikon, Kramer-Johansen som kunstnernavn, men hans mor brukte senere også dette navnet. Han skrev musikk til flere norske filmer, blant andre "Tante Pose", "Bustenskjold" og flere av Arbeiderpartiets valgkampanjefilmer fra 1930-årene. Sammen med Kristian Hauger skrev han musikken til "Den forsvundne pølsemaker" og "En herre med bart". "Sleggene synger og hamrene slår" – ble en av den norske arbeiderbevegelses aller viktigste sanger. Videre huskes Kramer-Johansen for "Tante Pose-vals" fra filmen "Tante Pose". Kramer-Johansen tonesatte også Rudolf Nilsens dikt for mannskor, og hans melodi «Karusell», fremført av Kirsti Sparboe, vant i 1965 den norske finalen i Melodi Grand Prix. Kramer-Johansen var en aktiv fagforeningsmann, og var i 1937 med på å stifte Norsk Slagerkomponistforening, som senere ble til NOPA; han stiftet selv i 1939 Norsk Filmkomponistforening, og satt i mange år som styremedlem i en rekke organisasjoner, blant andre TONO. Han stod også for utvalget av musikk til "Filmavisen". Kramer-Johansen bodde mesteparten av sitt liv på Torshov i Oslo, og fikk i 1999 en gate oppkalt etter seg i bydelen (langs vestsiden av Torshovdalen til Fagerheimgata). 1. mai 2002 ble også en byste, utformet av hans sønn, tidligere skuespiller Willy Kramer-Johansen, avduket i Torshovparken. I forbindelse med komponistens 100-årsdag ble det avholdt en rekke arrangementer i Oslo. Edna Krabappel. Edna Krabappel er en figur i TV-serien "Simpsons" som gis stemme av Marcia Wallace. Hun er lærer ved Springfield barneskole og ansvarlig for fjerde klasse, der blant andre Bart Simpson, Milhouse Van Houten og Nelson Muntz går. Hun er helt åpenbart lei av læreryrket, og forsøker ofte å finne enkle veier ut, blant annet ved hjelp av tobakk og alkohol. Hennes ektemann forlot henne til fordel for ekteskapsrådgiveren deres, og siden har hun vært involvert i flere forhold, blant annet med Apu Nahasapeemapetilon, Bob Terwilliger (Sideshow Bob) og Jeff Albertson. Hun hadde også et lenger forhold med Seymour Skinner, som hun en periode var forlovet med. I det siste er hun imidlertid blitt sett sammen med sin gamle flamme Moe Szyslak. Hennes første opptreden var i seriens andre episode i januar 1990. Munkeby kloster. Munkeby klosterruiner i Levanger kommune, 2003 Munkeby kloster var et cistercienserkloster i Frol. Stedet ligger mellom Levanger og Okkenhaug i Levanger kommune. Klosteret ble trolig grunnlagt av cistercienserne i likhet med Hovedøya kloster i Oslo og Lyse kloster i Bergen. Klosteret ble trolig oppført av engelske munker i siste halvdel av 1100-tallet og tatt i bruk før 1180. Klosteret ble trolig nedlagt allerede på 1200-tallet, eller aktiviteten har vært redusert i forbindelse med oppføringen av klosteret på Tautra. Tautra kloster ble innviet i mars 1207. I et brev datert 23. desember 1475 sendte den romerske pave Sixtus IV et brev til abbed Stephanus de Trugge i Nidaros. Brevet var et svar på en anmodning fra Stephanus om å få midler til å gjenreise klosteret. Det ble imidlertid aldri noen vedvarende drift etter dette. De synlige ruinene omfatter i dag kun kirkebygningen. Innvendige mål på kirkeruinen er ca. 30 x 7 meter, mens kapellarmene er ca. 23 meter brede. Kirkebygningen tjente som sognekirke frem til 1589. I likhet med en rekke andre klostre og historiske bygninger ble også Okkenhaug benyttet som steinbrudd. Ruinene har vært i Fortidsminneforeningens eie siden 1967. Det ble i 2000 gjort prøveutgraving på stedet uten særlige spor etter kulturminner. Fortidsminneforeningen gav i 2008 Inger Alstad en hedersnål for sin mangeårige innsats som tilsynshaver og guide på Munkeby. Ruinene er tilgjengelig for publikum hele året. Det går også en ny kultursti ned langs elva fra klosteret. Stedets historie og synlige spor i dag. Den lokale tradisjonen har alltid villet forklare kirkeruinene som rester etter et kloster, men historikere og arkeologer var lenge skeptiske. I 1906 ble det imidlertid oppdaget et brev fra 1475 i Vatikanets arkiver. Brevet omhandler gjenreisning av et cistercienserkloster ved Munkeby i Frol) som har ligget øde i lang tid. Klosterets eksistens kunne ikke lenger trekkes i tvil. Dette må ha vært den romersk-katolske kirkes nordligste kloster. Etter 1475 tjente kirken som sognekirke. Et brannlag inne i kirken og spor i murene tyder på at kirken er blitt utsatt for brann minst en gang. Etter at kirken ble nedlagt som sognekirke i 1587 ble stein fra bygningen brukt til bygningsmateriale på gårdene omkring. Enkelte historikere har søkt å identifisere kirken på Munkby med en St Brettivas kirke i Skogn) som er nevnt to ganger i dokumenter fra middelalderen, første gang i 1488 i forbindelse med et gårdssalg (Myklenboor). De hevder at klosteret ble lokalisert til valfartsstedet for denne mystiske lokale helgenen, at det trolig sto en kirke på stedet og at denne med jordeiendommer ble gitt til klosteret ved etableringen. Det hersker imidlertid ulike syn på om sancte Bretteue kirke i Skogn er identisk med klosterkirken på Munkby. I følge cistercienserordenens regler skulle alle klosterkirker vies til St Maria. Derfor mener mange forskere at den omtalte St. Brettivas kirke må være en annen enn klosterkirken på Munkeby. Utformingen av kirken på Munkby er helt i pakt med cisterciensernes idealer. Sporene etter klosterbygningene som Klüwer mente og se og som han tegnet et kart over i 1813, viser et nærmest identisk grunnplan med cistercienserklosteret på Lyse nær Bergen - om enn noe forenklet og i mindre målestokk. Selv om ikke ruinen har blitt gjenstand for systematiske arkeologiske undersøkelser er det i løpet av de siste 100 år er det gjennomført flere opprydnings- og bevaringstiltak. De mest omfattende ble gjennomført i årene 1906-10 av arkitekten Nils Rygjord. Han grov ut golvet inne i kirken samt et smalt felt på yttersiden av murene. Det ble avdekket et brannlag som inneholdt enkelte mindre metallgjenstander og noen bearbeidede steiner. Sommeren 2005 ble det gjennomført en mindre arkeologisk utgraving ved kirkeruinen. Målet var å lokalisere eventuelle spor etter klosterbygninger på flaten S for kirkeruinen. Det ble ikke funnet sikre bygningsspor, men man kom over en nedgraving fylt med stein og inne i kirkens kor ble det funnet et steinsatt stolpehull, dessuten ble det funnet jernnagler, slagg, metallbiter, tegl- og keramikkfragmenter. Keramikken synes å stamme fra Tyskland og England og er trolig produsert på 12-1300-tallet. Selv om teorien om et klosteranlegg S for kirken verken ble bekreftet eller avkreftet ved gravingen 2005 har den gitt grunnlag for nye spørsmålsstillinger. Blant spørsmålene som nå kan reises er tidspunktet for avviklingen av klosteret, da endel funn som ble gjort kan dateres til 1300-tallet. Naturforhold og størrelse. Mellom Munkebygårdene og Munkrøstad har Levangerelva engang for lenge siden brutt gjennom en mektig breavsetning og lagt igjen elveavsetninger langs løpet. Klosteret har ligget på en lav elveterrasse med «ryggen mot» den bratte skrenten som er dannet ved elvas gjennombrudd av morenen. Mot SV-NV er elvesletta oppdyrket og på N og NØ siden slynger Levangerelva seg med frodig løvskog langs breddene. Selv i dag er det noe bortgjemt og avsides over stedet på tross av at man befinner seg midt i den frodige Frolbygda. I middelalderen kan stedet tilsynelatende ha vært enda mer bortgjemt – omgitt av beiteland, skog og sumpige enger. Men det går en gammel veiled nord og sørfra som passerer elva et par hundre meter øst for klosteret. En veilei som knyttes til den gamle "tjodveien"og pilegrimsveien mellom Stiklestad, Stjørdal og gamle Nidaros, og som tidl. kapellan Ståle Vansvik i Verdal (nå sogneprest på Fosen) og historiker Roy Vega satte fokus på i 1989-1990. Det sikrede/fredede arealet utgjør ca. 11 300 m2 og omfatter selve elveterassen med kirkeruinen og litt av skråningen bakenfor. I tillegg kommer parkeringsplassen. Nye Munkeby kloster. I 2007 besluttet abbeden Oliver Quenardel i hovedhuset i "Abbaye Notre-Dame de Cîteaux at et nytt Cistersienserkloster skulle opprettes på Munkeby. To franske prester kom som pionérmunker våren 2007, Père Joël Regnard og Père Jean-Claude. Klosteret blir bygget på en høyde 1,5 kilometer fra middelalderruinen. Høsten 2009 var gjestehuset ferdig og fire brødre flyttet inn. Etter planene gjenstår et kapell og selve klosteret for i alt 12-15 munker. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux åpnet på 500 år. Ved siden av nye Munkeby kloster er ordenen i dag 2007 representert i Norge med munkeklosteret Fjordenes Dronning i Storfjord nær Stamsund i Lofoten, samt nonneklosteret Tautra (trappister) i Trondheimsfjorden og en trappistkommunitet på Hovin i Telemark. Arjen Robben. Arjen Robben (født 23. januar 1984 i Bedum) er en nederlandsk fotballspiller. Han begynte å spille fotball som seksåring på det lokale laget C.V.V.B. Bedum, og gikk som juniorspiller over til FC Groningen. Han har tidligere spilt for PSV Eindhoven, Chelsea FC og Real Madrid, og spiller nå for FC Bayern München etter å ha signert for den tyske klubben 28. august 2009. Han blir beskrevet som en rask og teknisk ving med en meget god venstrefot. Han debuterte på 30. mars 2003, som 19-åring, og har stort sett spilt fast på landslaget siden den gang. Nelson Muntz. Nelson Muntz er en figur i TV-serien The Simpsons som gis stemme av Nancy Cartwright. Nelson er ti år gammel og går i klassen til Bart Simpson. Han kommer fra et fattig hjem der han det meste av livet har bodd alene med sin mor, som fikk sparken fra en fastfood-kjede, og han har heller ingen videre suksess på skolen. I de tidligste sesongene fremstår han som en bølle som henger sammen med eldre bøller. Utover i serien blir imidlertid bildet nyansert, og han fremstår til tider som en venn av Bart og Milhouse og endog nerden Martin Prince. Nelsons kanskje fremste varemerke er den markante latteren hans. Når han opptrer som mobber anklager han typisk mobbeofrene for å gjøre det mot seg selv («Slutt å slå deg selv!», «Hvorfor kaster du tomater på deg selv?»). I en episode hadde han et forhold til Lisa, men hun slo opp etter at hun opdaget at han hadde løyet for henne. I en episode tok også Marge på seg ansvaret som surrogatmor for ham. Nelson har vært med siden den første sesongen av Simpsons, og debuterte i 1990. Permittivitet. Permittivitet (elektrisk). Permittivitet (av lat.: "permittere" = tillate, overlate, la gå gjennom) er en avledet SI-enhet som angir hvor godt et elektrisk felt ledes i en materie. Permittivitet er altså en materialegenskap for isolerende stoffer. Her er ε0 en fysikalsk konstant og gjelder alle kondensatorer. Den kalles vakuumets permittivitet og har dimensjonen Farad per meter, F/m. Faktoren εr kaller vi den relative permittiviteten. Denne er forskjellig for forskjellige stoffer og uttrykker hvor mye stoffet øker en kondensators' kapasitet i forhold til vakuum. Den er dimensjonsløs. Den relative permittiviteten er en konstant, eller nær en konstant, for de fleste stoffer. Den er gjerne noe frekvensavhengig. Det finnes også stoffer som oppviser ulinære permittiviteter slik at verdien er en funksjon av feltstyrken. Se også kondensator. Eilev Smedal. Eilev Smedal (født 1889, død i 1938 i USA) var en spelemann fra Seljord i Telemark. Han var fra Flatdal, og var en av fem brødre som alle spilte hardingfele: Harald, Gunleik, Olav, Gregar og Eilev. Han tok legeutdannelse og emigrerte i 1914, men holdt tradisjonen ved like i Amerika. Han spilte inn for voksrull i 1913 og 1914, før han reiste. Spillestilen hans skulle komme til å bety mye for Olav Groven. I 1928 var han hjemme i Telemark igjen, og der etterlot han varige inntrykk gjennom personlighet og spell. Han hadde et svært utbrodert spill med mange forsiringer, som det ikke er lett å gjengi. I 1935 var han hjemme nok en gang, og denne gangen spilte han inn for Norsk Rikskringkasting i regi av Eivind Groven. Innspillingene ble en verdifull kilde til Smedalsspelet, og var i flittig bruk. Før han reiste tilbake til Amerika fikk han spilt i flere bryllup i Telemark, og kom til å påvirke de yngre spelemennene der, spesielt Eivind Mo. Han døde i USA i 1938. Chalcidider. Chalcidider eller chalcidoide vepser (Chalcidoidea) hører til årevingene. Gruppen regnes som parasittveps, selv om noen arter er plantespisere og ikke parasitter. Chalcidider er en av de mest artsrike gruppene av vepser og består av omtrent 22 000 kjente arter. Det er antatt at artstallet er mye høyere, et sted mellom 60 000 og 500 000 arter. Særlig i tropiske områder er det mange uoppdagede arter. En interessant gruppe er fikenvepsene, som spiller en viktig rolle i bestøvningen av fiken. Utseende. Chalcidoide vepser er svært små vepser, mange av artene er knapt en millimeter lange. Fargene varierer mye, men de fleste er mørke på farge og ofte metallisk farget i grønt eller blått. er små, har mørk farve, ofte metallisk blå eller grønne. De kjennes også på at vingene er redusert. Vingene er klare eller svakt røykfarget og karakteristiske for de chalcidoide vepsene. Vingemerket er lite og bare enkelte årer i framkant av vingen er tydelig. Resten av vingen er uten et markert årenett, men har små korte hår på oversiden. Levevis. De fleste artene er parasittoider på andre insekter. Hunnen legger egg på eller i verten når denne er i egg eller larvestadiet. Vertene finnes både blant sommerfugler, tovinger, biller og plantesugere. Noen få arter er planteetere, og larvene ernærer seg på innsiden av frø, stengler og galler. Disse vepsene fins nesten overalt, og særlig på blomster og plantemateriale, skjønt de ofte blir oversett på grunn av sin lille størrelse. Chalcidoide vepser tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der vepsens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) vepsen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Nyttige insekter. Chalcidoide vepser som gruppe betraktet er generelt nyttige for mennesker; de holder en rekke insekter som regnes for skadedyr under kontroll. Mange arter har blitt importert for å holde bestanden av skadedyr nede. Biologisk kontroll av skadedyr skjer vanligvis bare i veksthus og ikke i det fri. De har en viktig betydning i økosystemer, som kanskje ikke forstås fullt ut. Systematisk inndeling. Systematikken for gruppen Chalcidider (Calcaoidea) er ennå ikke avklart og endringer kan derfor skje. I tradisjonell systematikk har de chalcidoide vepsene blitt delt inn i disse familiegruppene. Frognerseteren. Frognerseteren, eller Frognersætra (Holmenkollveien 200), er et populært turområde i Nordmarka i Oslo. Frognerseteren stasjon er endeholdeplass for Holmenkollbanen og ligger i sørskråningen av Tryvannshøgda ved Holmenkollen. Stedet var opprinnelig en seter som til 1848 lå under Frogner Hovedgård i daværende Aker, og til seteren hørte en del av skogen i Nordmarka, tidligere kjent som Trevollskogen og nå som Frognerseterskogen. Siden 1891 har det vært drevet restaurant på eiendommen. Frognerseteren og Frognerseterskogen ble solgt til Christiania kommune i 1889 og ble den første kommunalt eide skogen. Historie. Frognerseteren og Frognerseterskogen lå opprinnelig under Frogner Hovedgård (derav navnet Frognerseteren). Eierne av Frogner Hovedgård drev bl.a. sagbruk ved Frognerbekken, og eiendommen i Nordmarka skaffet rikelig med tømmer til denne virksomheten. Etter at godseier Benjamin Wegner solgte hovedgården i 1848, beholdt han Frognerseteren og skogen, som dermed ble skilt fra hovedgården. Wegners arvinger solgte Frognerseteren i 1864 til finansmannen og friluftsmannen Thomas Johannes Heftye. Thomas Heftye oppførte i 1867 Heftye-villaen etter tegninger av arkitekt Herman Major Schirmer. Den kan betraktes som den første "hytta" i Oslo, en forløper og et forbilde for senere hytter i skog og fjell. Heftye anla også en bedre vei til Frognerseteren for å lette byfolks adkomst til Nordmarka, og han anla i tilknytning til villaen et lite friluftsmuseum med tilflyttede bygninger fra fjellbygdene. Heftyes arvinger solgte Frognerseteren til Kristiania kommune i 1889. Kommunen hadde allerede året før medvirket til stiftelsen av "Selskabet for Anlæggene paa Holmen- og Voxenkollen", med formål å legge til rette for utvidet bruk av Nordmarka ved å bygge utfartssteder og idrettsanlegg. Kjøpet av Frognerseteren ble et ytterligere bidrag til formålet, og den første skogen i Oslo som kom på kommunens hender. Frognerseteren restaurant. Her oppførte kommunen i 1891 "Hovedrestauranten" og i 1896 "Sportshallen", begge i dragestil etter tegninger av stilens fremste utøver, arkitekt Holm Munthe, som også var byarkitekt. Bygningen er en tømmerbygning med bonderomantisk preg og med peis i flere av rommene. Menyen i restauranten er basert på tradisjonelt norsk kjøkken. Restauranten ble utvidet i 1909. Holmenkollrennene. Frognerseteren var i mange år starts- og innkomststed for 50-kilometeren under Holmenkollrennene. Holmenkollbanen. Frognerseteren ble et enda mer benyttet utgangspunkt for turer i Nordmarka sommer og vinter etter at Holmenkolbanen ble åpnet i 1898, og særlig etter at den ble forlenget til Frognerseteren i 1916. Nylonstreng. Nylonstrenger er den vanligste strengetypen på klassiske gitarer, da de egner seg godt for fingerspill. De gir en fyldig, rund lyd, med relativt kort tonevarighet (sustain). Et av deres fremste fortrinn er at musikeren i stor grad kan forme tonekarakteren ved hjelp av varierende spilleteknikk. Nylonstrengs gitarer finnes i alle prisklasser, og er i noen tilfeller utstyrt med mikrofon for tilkobling til forsterker. Nylon er et polyamidfiber fremstilt av det amerikanske selskapet du Pont. Frankenstein all'Italiana. "Frankenstein all'Italiana" er en italiensk skrekk-komedie fra 1975 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Armando Crispiono. Handlingen. En gal vitenskapsmann skaper et Frankenstein-monter som er mer «begavet» enn sine forgjengere, og bruker sine kvinnelige assistenter for å bevise dette. Colletidae. Colletidae er en familie av bier. I Europa er gruppen bare representert ved slektene "Colletes" og "Hylaeus" med til sammen 137 arter. Det forekommer rundt 20 arter i Norge. Utseende. Alt fra små, nesten hårløse, til store hårete bier. Medlemmene i denne gruppen varierer mye i utseende men holdes sammen av visse anatomiske fellestrekk, blant annet i formen på "galea" hos hunnene, én av munndelene, som er kort og bred med to behårete utvekster nederst. Levevis. Colletidae er solitære bier som bygger sine bol hver for seg. Enkelte arter kan opptre i store aggregasjoner. Som hovedregel er det de store hårete artene som bygger bol i bakken. De små, nesten hårløse, artene bygger bol i bakken eller utnytter eksisterende hulrom i trær, plantestengeler, vulkanske steiner m.m. Hunnen "maler" innsiden av reiret med et sekret fra "galea", som størkner til en cellofan-lignende membran. Et særtrekk ved denne familien er at fôret som etterlates til larvene er flytende. Egget ligger og flyter i et kar med "honning" hos de fleste undergruppene, hos "Colletes" henger det ned fra toppen av cella. Utbredelse. Colletidae er kosmopolitter, de fleste artene lever i Australia (der de er den dominerende bie-gruppen) og Sør-Amerika. Victor Frankenstein (film). "Victor Frankenstein" er en svensk-irsk film fra 1977 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Calvin Floyd. Symreslekta. Symreslekta ("Anemone") er en slekt med omtrent 120 arter i soleiefamilien. De er nært beslekta med blåveisslekta ("Hepatica") og kubjelleslekta ("Pulsatilla"), og noen botanikere slår disse to slektene sammen med "Anemone". Symrene er flerårige urter, med fem eller flere kronbladaktige blomsterdekkblad. Mange av artene er populære hageplanter. Meteoroide. En meteoroide er et relativt lite objekt i solsystemet. Størrelsen kan variere fra størrelsen til et sandkorn til en større stein. Når en meteoroide kommer inn i en planets atmosfære, vil den varmes opp og delvis eller helt fordampe. Gassen som slippes ut av meteoroiden vil bli ionisert og glødende. Denne effekten blir kalt en meteor eller "stjerneskudd". Hvis en del av meteoroiden forblir intakt når den treffer bakken, blir den kalt en meteoritt. Michael Tonge. Michael William Tonge (født 7. april 1983 i Manchester) er en engelsk fotballspiller som spiller for Stoke City FC. Tonge startet sin karriere hos Manchester United, men gikk til Sheffield United i en alder av 16 år etter og ha blitt løst fra sin kontrakt med Manchester United. Tonge kan spille både sentral midtbane og på venstrevingen. I April 2000 var han på førstelaget til Sheffield United, i 2002 fikk han sitt store gjennombrudd da Sheffield United kom til semifinalen i både FA-cupen og Ligacupen og klubber som Liverpool FC var da interessert i ham, men han ble i Sheffield United og han har spilt over 200 kamper for klubben og de ligger nå i The Championship (nivå 2). Voyager 1. Voyager 1 er en 721,9 kg tung, ubemannet, amerikansk romsonde i Voyager-programmet som er sendt for å utforske de ytre delen av Solsystemet og videre. Romsonden ble skutt opp 5. september 1977, og er fremdeles i funksjon. Voyager 1 passerte planetene Jupiter og Saturn, og var den første romsonden med detaljerte bilder av disse to planetene. Voyager 1 er, i 2008, det fjerneste menneskeskapte objekt og vil ikke bli tatt igjen av noen av de andre objektene som er skutt opp til nå. Avstanden til Solen passerte milepælen 100 astronomiske enheter (AU) 15. august 2006. Dette tilsvarer omtrent 15 milliarder km. Romsonden er nå inne i Solsystemets ytterkanter, et enormt område der Solens innflytelse blir erstattet av interplanetært rom. Voyager 1 hadde planetene Jupiter og Saturn, samt deres samling av måner og ringer som sine prioriterte mål. Det nåværende oppdraget er deteksjonen av Heliosfæren, samt partikkelmålinger av solvinden og det interstellare rom. Begge Voyager-sondene er drevet av tre radio-isotope, termoelektriske generatorer, som har overlevd sin antatte levetid, og man forventer nå at de vil fortsette å generere nok kraft til at sonden kan kommunisere med Jorden til minst 2020. Jupiter. Voyager-romsondene sine baner i solsystemet Voyager 1 var den tredje romsonden som besøkte Jupiter i januar 1979. Voyager 1 begynte å ta bilder av Jupiter i januar 1979. På det nærmeste, 5. mars 1979 var Voyager 1 bare 349.000 km fra sentrum av kjempeplaneten. På grunn av den store oppløsningen som nærpasseringen tillot, ble de fleste observasjonene av Jupiters måner, ringer, magnetisk felt og stråling gjort i 48 timers perioden rundt nærmeste passering. Romsonden avsluttet fotograferingen av Jupiter i april 1979. De to Voyager romsondene gjorde flere viktige observasjoner av Jupiter og dens måner. De mest oppsiktsvekkende var eksistensen av vulkaner på Io, noe som ikke hadde vært observert fra Jorden, eller av romsondene "Pioneer 10" eller "11". Voyager 1 oppdaget 3 indre Jupiter-måner (bl.a Atlas og Pan) ved passeringen, noe som fikk antall kjente måner (da) opp til 16 (17 hvis man teller med Themisto, som hadde blitt funnet, men mistet igjen i 1975). Saturn. Passeringen av Jupiter var en stor suksess, og romsonden fortsatte videre for å besøke Saturn. Voyager 1 ble dermed også den andre romsonden som besøkte denne planeten, etter Pioneer 11. Voyager 1 passerte Saturn i november 1980, på sitt nærmeste, 12. november, var romsonden bare 124.000 km unna skyene på planeten. Romsonden oppdaget komplekse strukturer i Saturns ringer, og studerte atmosfæren på Titan, som hadde blitt utvalgt av JPL for en nærpassering. Voyager 1 sendte også tilbake mengder av bilder av flere av Saturns måner, mange observert for første gang. Interstellar ferd. Voyager 1 sin bane inn i det ytre delene av solsystemet Det er estimert at begge Voyager-romsondene vil ha tilstrekkelig elektrisk kraft til at minst noen instrumenter fungerer tilfredsstillende helt fram til 2020. Avstand fra Jorden. 15. august 2006 passerte Voyager 1 avstanden 100 AU (ca. 15 milliarder km) fra Solen, noe som gjør den til det fjerneste menneskeskapte objekt. På denne avstanden bruker lyset (i 300 000 km/s) over 14 timer fra romsonden til Jorden. Til sammenligning; Månen vår er ca 1 lys-sekund fra Jorden, Solen er 8,5 lys-minutter unna, og Pluto har en gjennomsnittlig avstand på 5,5 lys-timer. I november 2005 beveget romsonden seg med en fart av 17,2 km/s, relativt til Solen, dvs 3,6 AU pr år. Dette er 10% raskere enn søsterskipet Voyager 2. Voyager 1 er ikke på vei mot noe spesifikk stjernesystem, men vil etter 40 000 år nærme seg stjernen AC+793888 i ‘Camelopardis’ konstellasjonen. Nåværende posisjon. Både Voyager 1 og Voyager 2 er i heliosfæren, en «boble» i verdensrommet som Solen dominerer. Voyager 1 krysset i desember 2004 gjennom et område som kalles «termination shock» der solvinden raskt senker farten fra snittet på 300–700 km/s, og blir tettere og varmere. Voyager 1 var i april 2006 på 12,32° deklinasjon og 17,114hrs «Right Ascension», noe som ga det en plassering på stjernehimmelen i konstellasjonen Ophiuchus. Sporing. NASA fortsetter å spore Voyager 1 ved hjelp av Deep Space Network stasjoner – et verdensomspennende nettverk av antenner. Christian Sund. Christian Sund (født 28. desember 1978 i Vasa) er en finsk fotballspiller. Han spiller for den finske klubben FC Lathi. Sunds posisjon på banen er ving. Sund kom til Stabæk før 2005-sesongen. Sund slet denne sesongen med lite spilletid og manglende tillit fra trener Jan Jönsson og gikk gratis til FC Lahti midt i 2006 sesongen. Sund har tidligere spilt for klubbene FC Lahti, Östers IF, Helsingfors IFK og Vaasan Palloseura. Han har én U21-landskamp for Finland. Kamarilla. En kamarilla (fra spansk "camarilla", «lite kammer», kongens privatkabinett) er en betegnelse på en gruppe personer som nyter en herskers gunst, og som uten å ha formelle posisjoner eller ansvar utøver makt i bakgrunnen gjennom sin innflytelse på herskerens beslutninger. Begrepet er særlig brukt om to epoker i tysk historie: kamarillaen rundt keiser Vilhelm II og kamarillaen rundt president Paul von Hindenburg. Spesielt i Weimarrepublikkens sene år, da Hindenburg var svekket av senilitet og den politiske situasjonen var kaotisk, kom kamarillaen til å bli den mektigste kraft i landet. Ricardo Carvalho. Ricardo Carvalho (født 18. mai 1978 i Amarante) er en portugisisk fotballspiller. Han spiller for Real Madrid og. Carvalho regnes som en midtstopper i verdensklasse med gode offensive kvaliteter. Han er 183 cm høy og veier 79 kg. Før han kom til Real Madrid har han spilt for Chelsea, FC Porto, FC Alverca, Vitoria Setùbal og FC Leca. Han har spilt flere landskamper, og regnes som en nøkkelspiller på Portugals landslag, både i det defensive og det offensive spillet. Klodvig III. Klodvig III var konge av Austrasia fra 675 til 676. Han var muligens sønnen til Teoderik III eller Klodvig II. De austrasiske magnatene som utropte ham, kalte ham uekte sønn av Klotar III. Magnatene plasserte ham på tronen i opposisjon til den unge Dagobert II, som Wulfoald, rikshovmesteren, ønsket skulle bli konge. På denne tiden flyktet Ebroin, tidligere rikshovmester i Neustria, fra sitt fangenskap i et kloster og sluttet seg til tilhengerne til Klodvig. Han håpet antagelig på å bruke kravet til å motsette seg Teoderik II og Pipin av Heristal i Neustria og Burgund også. Selv om Ebroin ønsket det, klarte han aldri å fjerne Teoderik og Pipin, selv om han til slutt ble anerkjent som rikshovmester i sin gamle post. Klodvig døde kort tid etter at han ble konge og gjorde aldri noe av egen vilje. Han var en marionett til fraksjonen. Muligheten er tilstede for at Klodvig III som ikke alltid regnes blant frankernes konger, egentlig ikke var merovinger. Trafikksentral (maritim). a> maritime trafikksentral, kart viser sentralens ansvarsområde En maritim Trafikksentral (VTS – Vessel Traffic Service) overvåker sjøtrafikk i kystområder. I Norge ligger trafikksentraler under Kystverket. En maritim trafikksentral arbeider for å høyne sikkerheten for sjøtrafikken og for å beskytte miljøet. Trafikksentralen har mulighet for å samvirke med sjøtrafikken og reagere på ulike trafikksituasjoner. Systemene som brukes bygger på internasjonale standarder og avtaler. I Norge er Kystverket nasjonal autoritet og samarbeider spesielt med EU og andre land i Norden. Personellet som betjener den avanserte VTS-teknologien gjennomfører 3 måneders opplæring, i tillegg til tidligere ervervet nautisk utdannelse og praksis. En maritim trafikksentral har visse likhetstrekk med Lufttrafikktjeneste, men en stor forskjell er at los og skipsførere selv vurderer om en vil følge de henvisninger man får. I praksis skal det mye til at et fartøy går mot en trafikksentrals råd. Dagobert II. Dagobert II den unge (ca 650–23. desember 679) var konge av Austrasia (676–679). Han var sønn til Sigibert III, av "rois-fainéants" («gjør–ingenting–kongene») og den siste merovingerkongen som hersket uavhengig i Austrasia, med unntak av Karl Martells tvilsomme kandidat, Klotar IV. Tronen ranes fra ham. Pipinidenes rikshovmester i Austrasia, Grimoald den eldre, sønn av Pipin av Landen og Dagoberts verge, fikk sin sønn Childebert adoptert av Sigibert som på den tiden fremdeles var barnløs. Da Sigibert døde i 656, tok Grimoald tronen for å sikre den for sin egen sønn, og klippet Dagoberts hår og gjorde ham derfor uverdig til å være konge. Han sendte gutten i eksil hos Desiderius, biskop av Poitiers, hvor der var en katedralskole. Eventyret om at det ble gitt ordrer om at Dagobert skulle drepes, at hans død ble erklært, men at han ble sendt ut av landet og vokste opp i et irsk kloster, ser ut til å ha vært en skjønnmaling, kanskje utviklet for å forklare stillheten til Sigiberts dronning Chimnechild, Dagoberts mor. Hun kan til og med ha samarbeidet med Grimoald for å sette Childebert den adopterte på tronen. Hun håpet å holde den austrasiske arvingen i hennes blodlinje ved å gifte bort sin datter Bilichild til Childerik II. Det har også blitt foreslått at Chimnechild ikke var Dagoberts mor og at det var grunnen til at hun oppgav ham. Gutten ble sendt til et kloster i Irland, noen ganger identifisert som Slane. En gammel tradisjon sier at han giftet seg med Mechthilde, en angelsaksisk prinsesse, i sitt eksil, men tradisjonen om at blant hans døtre var sankt Hermine, abbedissen av Oëren, og sankt Adula, abbedissen av Pfalzel, er fabrikasjoner, kanskje laget for å knyttet sammen de hellige grunnleggerne av disse klostrene med den merovingiske linjen. Veien tilbake. I mellomtiden appellerte de store adelsmennene i Austrasia til Klodvig II, konge av Neustria, som fjernet tronranerne, henrettet Grimoald og Childebert og la Austrasia til sitt rike. Dateringen av disse hendelsene er svært forvirrende, de skjedde kanskje så tidlig som i 656 som i 657 eller kanskje så sent som i 661, under Klotar III, sønn av Klodvig. De effektive herskerne derimot var den neustriske "major domus" Ebroin som måtte kort tid etterpå (i 660 eller 662) gi det austrasiske riket en egen konge igjen. Valget var barnekongen Childerik II, bror til Klotar III, med Wulfoald som regent. Den unge kongen ble myrdet under jakt nær Maastricht i 675, og i den kaotiske maktkampen som fulgte, presset den austrasiske magnatene som ønsket en konge av merovingisk blod, Wulfoald til å bringe Dagobert tilbake, mens motstandere av Wulfoald krevde Klodvig III. Ebroin kom tilbake fra «pensjonstilværelsen» i et kloster for å lede Klodvigs partisaner, men Wulfoald gjennomførte Dagoberts tronovertakelse i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid, erkebiskop av York, ved Klodvigs utidige død. Tiden som konge. Til tross for det fortsatte bitre fiendskapet mellom Ebroin og de som hadde forsøkt å presse Klodvig frem som en alternativ kandidat, ble Dagobert gjeninnsatt i en del av sitt rettmessige land. Territoriet bestod av området langs Rhinen, som fromme tradisjoner sier han styrte med mildhet og fromhet som hans barndoms erfaring hadde lært ham. Historien foreslår derimot at han overlot styret hovedsakelig til rikshovmesteren mens han brukte tiden mer på å grunnlegge klostre som Surburg og Wissembourg i Alsace, hvor hertugen var hans fetter. Han var uten tvil en intelligent, utdannet mann. Han var voksen da han ble konge og kunne ikke fullstendig kontrolleres av fraksjoner og hoffmenn. Dynamikken i Dagoberts karriere er stort sett en passiv refleksjon av konkurreringen mellom to kilder av makt, beskyttelse og prestisje. Palassinstitusjonene til Neustria på den ene siden og på den andre siden Austrasia som var i fast kontroll til pipinidedynastiet som skulle bli karolingerne i det følgende århundret. På leting etter noe fast og sikkert, er det vanskelig å følge de skiftende lojalitetene i kaoset. Død. Under fornyet konflikt mellom Neustria og Austrasia, ble Dagobert myrdet i nok en jakthendelse den 23. desember 679 nær Stenay-sur-Meuse i Ardennene, antagelig på ordre fra Ebroin som fremdeles var rikshovmester i Neustria. Wilfrid må fremdeles ha vært i Austrasia frem til dette tidspunktet, for ifølge hans biograf, forlot Wilfrid Austrasia etter Dagoberts død i livsfare fra tilhengerne til Ebroin. Ved klosteret i Stenay vokste der frem en Dagobert-kult etterpå, og han ble utropt til "sankt Dagobert" i 1068. Kulten spredte seg derfra til Lotharingia og Alsace, og sankt Dagobert er anerkjent av den romersk-katolske kirke som hans far og mange kongelige merovingere. Dagoberts korte styre etterlot seg ingen mannlig arving, derfor delte herrene i Rhinland territoriet blant seg, mens Pipin II, rikshovmester i Austrasia (679–714) dominerte Austrasia. Tronen stod tom til etter slaget ved Tertry (687) da Pipin aksepterte Teoderik III. Det nå kjente forsøket på å knytte Dagobert II og hans antatte etterkommere med en hemmelig merovingisk linje av legitime kongelige etterfølgere, urettmessig fortrengt av karolingerne og capetingerne, men som fortsatte inn i moderne tider, er uten historisk grunnlag. Det er en av de sentrale mytene i de historiske fantasiene som assosieres med byen Rennes-le-Château. Torgslaget. a> var en illustrasjon til farsen "Phantasmer", som forelå i begynnelsen av august 1829 under psevdonymet Siful Sifadda. Til venstre i bildet ses «Skipper Børre», det folkelige navnet på den upopulære svenske sattholderen von Platen, ettersom han hadde en fortid som sjøoffiser. I farsen lar dikteren ham ustanselig sende ut eggende trommehvirvler. Von Platen var nøye med å overholde Karl Johans befaling om å motarbeide offentlig feiring av nasjonaldagen. Til hest, i gallauniform med fjærbusk (den var iøynefallende gul), ses generalen på Akershus festning, baron Wedel-Jarlsberg. I farsen heter han «Uedel Skarnsberg». Disse to øvrighetspersoner var ansvarlige for at kavaleri og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden som hadde samlet seg på Stortorget 17. mai 1829. Den såkalte «opprørsloven» ble imidlertid først opplest (mannen med briller foran i bildet). Det var det knapt noen som hørte. Helt overraskende fikk folk, også mange kvinner og barn, merke at de ble betraktet som farlige demonstranter. «Filosofen i Fattighuset» (dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene. Torgslaget eller Torvslaget var en hendelse som oppsto da den svenske stattholderen von Platen satte kavaleri inn mot Christianiaborgere og studenter den 17. mai 1829, da de var samlet på Stortorvet i Christiania foran Vår Frelsers Kirke, i dag Oslo Domkirke. Bakgrunn. Utgangspunktet for situasjonen hadde vært kampen om feiringen av den norske grunnlovsdagen, som kong Karl Johan stilte seg skeptisk til. Dette hadde derfor vært en kampsak gjennom hele 1820-tallet, og studentene hadde stått fremst i markeringen av dagen. Karl Johan mislikte feiringen fordi han så den som en hyllest til rivalen Christian Frederik, som tidligere var konge av Norge frem til 1814, og dermed en underkjennelse av hans kongemakt i Norge. Derfor la han ned forbud mot feiring av nasjonaldagen i 1828. Våren 1829 ble det sendt ut løpesedler og sanghefter med nasjonalsanger, og myndighetene ble urolige, blant annet fordi de visste det kunne være vanskelig å holde lokket på folkemengden hvis det kom til spontane markeringer av grunnlovsdagen. Derfor holdt politi- og vaktstyrken seg i beredskap dagene fram mot den syttende. Politistyrken i byen på den tid telte tolv mann, politimester, adjutant og overkonstabel foruten ni betjenter. På denne tida hadde Norge fått to dampbåter. Den ene var døpt «Prins Carl», den andre «Constitutionen». Det var vanlig å gå ned på brygga for å hilse dampbåtene når de ankom, og «Constitutionen» var ventet inn til Bjørvika klokka 18.00 den syttende, og det var ventet sammenstimling. Derfor gjorde myndighetene et forsøk på å sabotere dampbåten slik at den ikke skulle kunne legge til, uten å lykkes. Slaget. 17. mai 1829 var en søndag med pent vær, og folk samlet seg for å nyte dagen. «Constitutionen» kom dessuten til riktig tid. Straks båten viste seg, begynte gateguttene å rope hurra, og studentene fulgte på. Henrik Wergeland, som sto på festningsvollen iført sin private studentuniform, ropte: «Leve Konstitusjonen», som også kunne bety grunnloven. De utdelte heftene med nasjonalsanger ble tatt opp, og folk sang «For Norge, Kæmpers Fødeland», og «Sønner av Norge». Deretter gikk folkemengden spontant opp i byen til Stortorget i et improvisert borgertog. De fortsatte å holde seg der, ropte hurra og sang nasjonale sanger utover kvelden. Det lokale politikorpset anmodet folk om å gå hjem, men de fleste nektet. Politiet hadde innkalt sivile forsterkninger, men ingenting hjalp. Flere av dem byttet side utover kvelden. En beruset mann ble innbragt fordi noen hadde skrevet «hurra for 17. mai» på hatten hans, men da han ikke kunne gjøre rede for seg, måtte politiet slippe ham. Etterhvert samlet festningskommandant Ferdinand Carl Maria Wedel-Jarlsberg og stattholderen de ledende myndighetene på rådstuen og lette fram en opprørslov. Ble denne lest opp, var folk tvunget til å bryte opp og gå hjem. De fant en hjemmel i lovverket etter Christian 5., og sendte en mann ut for å lese opp anmodningen. Dette var en liten kar, som ble stående på et hjørne av torget for å lese opp paragrafen. Bare de nærmeste hørte ham, blant dem Wergeland. Da folk ikke gikk hjem, satte stattholderen von Platen inn kavaleriet. En rekke mennesker ble ridd ned. Folk reagerte med sjokk og vantro. Deretter ble fotjegerne fra festningen satt inn, og de hadde fått utdelt skarpe skudd. Skudd ble ikke avfyrt, men soldatene slo med geværkolber og børsepiper. Folk forskanset seg i trappene omkring torget og på hauger med oppstablet brostein. På anmodningen om å gå innendørs var det enkelte som gikk i direkte kamp med fotjegerne. Midt oppi spetaklet kom byens borgerskap til. De hadde vært til søndagsmiddag og undret seg over hva som var på ferde. I tumultene ble flere av dem hardt skadet, og noen ble arbeidsuføre i ukevis. Henrik Wergeland var synlig i sin grønne studentuniform, og om natta på vei hjem ble han slått over ryggen med en sabel. Wergelands uniform spjæret, og han reagerte med å sende uniformen og en skriftlig anklage til kommandanten om at den var «skjendet» av kongens menn. Selve brevet vakte allmenn latter på rådstuen, men det gjorde ham til en folkehelt, siden han hadde stått opp mot myndighetene. Under forhøret etterpå svarte Wergeland følgende da han ble bedt om å oppgi alder: «Jeg er seks år eldre enn Norges konstitusjon. Jeg håper de tilstedeværende husker når den ble skrevet». Etter den historien ble han et symbol på 17. mai. Mange andre ble også bragt inn til avhør. Avhørene handlet mest om hvilke taler som hadde vært holdt, hvilke sanger som ble sunget og hvilke skåler som var blitt utbragt i anledning dagen. Den endelige politirapporten ble utferdiget den 20. mai. Ettervirkninger. Innbyggerene i Christiania reagerte kraftig på Torgslaget og stattholderens brutale avgjørelse. Raseriet førte til debatter og avisinnlegg hele sommeren, og tilstandene var så spente at kongen måtte tillate feiring av nasjonaldagen fra da av, og at stattholderstillingen kun ble besatt av nordmenn deretter. Det tok likevel fire år før noen våget å holde den første offisielle talen i anledning dagen. Den talen ble holdt av Henrik Wergeland i 1833. Høyeste kort. Høyeste kort er et svært enkelt kortspill for fire, tre eller to spillere. I tillegg til en vanlig kortstokk trengs det én fyrstikkeske, penn og papir. For fire spillere. Kortene sorteres etter farge (spar, hjerter, ruter, kløver) og hver spiller får utdelt samtlige kort i én farge. Spillerne holder sine kort i venstre hånd og velger ut ett med høyre hånd. Når alle spillerne har valgt ut ett kort vises de samtidig. Den som viser det høyeste kortet vinner alle fire kort i stikket. Hvis to spillere viser høyeste kort deler de stikket. (To kort hver.) Hvis tre spillere viser høyeste kort deles stikket på følgende måte: De mottar ett kort hver mens det fjerde kortet legges under fyrstikkesken. De mottar deretter en fyrstikk hver som markerer 1/3 kort. Hvis alle fire spillerne viser høyeste kort vinner de ett kort hver. Hvert vunnet kort tilsvarer ett poeng og første person som har over 52 poeng vinner spillet! For tre spillere. En av fargene (f.eks kløver) legges til side og brukes ikke. Hvis to spillere viser høyeste kort vinner de 1 1/2 kort/poeng hver. Det halve kortet/poenget markeres som ovenfor med en fyrstikk. Ellers spilles det som for fire spillere og første person som har over 52 poeng vinner spillet! For to spillere. Bare to av fargene (f.eks spar og hjerter) brukes. Ellers spilles det som for fire og tre spillere og første person som har over 52 poeng vinner spillet! Maud von Ossietzky. Maud von Ossietzky (født 11. desember 1888 i bystaten Hyderabad, død 1974 i Berlin; født Maud Lichfield-Woods) var en britisk-tysk kvinnesakskvinne og pasifist. Hun var datter av en britisk offiser og en indisk prinsesse, og var gift med den tyske pasifisten og fredsprisvinneren Carl von Ossietzky. Deres eneste barn var Rosalinda von Ossietzky-Palm. Hennes far døde da hun var 17 og moren et år senere, og hun reiste derfor til en tante i England, som sendte henne på et internat. Da hun ble voksen reiste hun til Manchester, hvor hun arbeidet som sykesøster, og etterhvert engasjerte seg i den engelske kvinnerettsbevegelsen. I 1912 møtte hun Carl von Ossietzky på en kafé i Hamburg, og de giftet seg året etter i England. På dette tidspunktet hadde hun fremdeles en betydelig formue som hun hadde arvet etter faren. Denne ble imidlertid beslaglagt av britiske myndigheter ved utbruddet av første verdenskrig. Ved slutten av krigen flyttet familien Ossietzky fra Hamburg til Berlin. Der var Carl von Ossietzky utgiver av tidsskriftet "Weltbühne". På grunn av hans mangesidige journalistiske virke ble det lite tid til familieliv. Datteren fortalte senere at «bladet slukte min far og gjorde min mor syk». Med denne sykdommen mente hun Mauds alkoholisme. Sykdommen var også grunn til at Carl von Ossietzky ikke ville la kona være alene, og derfor, til tross for innstendige råd, dro hjem til sin leilighet etter riksdagsbrannen, og derpå ble arrestert av to politimenn den 28. februar 1933. Maud von Ossietzky tilbragte deretter en tid på et sanatorium i Berlin, og flyttet senere til svigerfaren i Hamburg. Etter at Carl von Ossietzky ble løslatt fra konsentrasjonsleir i 1936 møttes ekteparet igjen i Berlin. De siste to årene tilbragte Carl von Ossietzky på et sykehus i Berlin. Maud von Ossietzky forsøkte å plassere prispengene mannen hadde mottatt i forbindelse med Nobelprisen fornuftig, og gikk til advokaten Kurt Wannow, som imidlertid underslo pengene. Etter annen verdenskrig forsøkte hun å videreføre mannens journalistiske virke, og fikk lisens av de britiske okkupantene til å utgi tidsskriftet "Carl von Ossietzky‘s Weltbühne". De tidligere eierne av tidsskriftet "Neue Weltbühne", som hadde utkommet i eksil til 1939, protesterte mot dette. I tillegg bestemte de britiske okkupantene at journalisten Peter de Mendelssohn skulle sensurere tidsskriftet, noe Maud von Ossietzky og hennes krets mislikte. Av denne grunnen flyttet hun utgivelsesstedet til den sovjetiske sonen i Berlin, og utgav det der under den gamle tittelen "Weltbühne". Litteratur. Ossietzky, Maud von Ossietzky, Maud von Jorden rundt-reiser. Jorden rundt-reiser eller Jorden rundt-ekspedisjoner: Å seile eller å reise jorden rundt er helt siden middelalderen med erkjennelsen av at jorden er rund, blitt mange menneskers drøm. Historikk. De store geografiske oppdagelsene på 1500-tallet med Magellans og Sir Francis Drakes sjøreiser var begynnelsen. Utgivelsen av Jules Vernes romaner "Jorden rundt på 80 dager" og "En verdensomseiling under havet" på 1870-tallet bidrog til å sette fantasien i sving og drømmen om en jorden-rundt-reise ble sterkere befestet hos mange mennesker. Til da var jorden-rundt-turer forbeholdt eventyrere og oppdagere. Etter at flyselskaper og reisebyråer på 1990-tallet kunne tilby jorden-rundt-turer med rutefly for en pris ned mot ca. 12 000 kroner er det mange som har kunnet gjennomføre drømmen, men slike reiser blir av en helt annen karakter enn reisene som er nevnt nedenfor. Den store økningen av private fly-eiere fra 1970-tallet har også ført til at flere enkeltpersoner har foretatt slike reiser med egne fly. Det internasjonale luftsportsforbundet FAI (Fédération Aéronautique Internationale) registrerer slike flyvninger. For å kvalifisere til denne listen må det flys over to antipoder. Det er også er krav at den loggførte distanse skal være minst kilometer, en distanse som tilsvarer omtrent omkretsen av en vendekrets. Noen kjente og mindre kjente jorden-rundt-reiser. Rekonstruksjon av Ferdinand Magellans «Victoria» Sjøreiser. Frem til det 20. århundre kjenner historien lite til andre jordomseilinger. Siden 1973 er de årlige Whitbread Round the World blitt arrangert. Fra 2001 overtok Volvo ansvaret. og seilasene kalles nå Volvo Ocean Race Luftskip – fly – romfart. a> fra 1930 med motiv «Graf Zeppelin» Han hadde opprinnelig planlagt å benytte prototypen til Douglas DC-1 som han hadde anskaffet. Rama. Guden Rama er den syvende Avatar av Vishnu. Rama er en av hinduismens mest populære guder. Rama er hovedpersonen i det indiske epos Ramayana; en prins i Ayodha som en dag skulle arve tronen, sammen med sin hustru Sita. Men kongen hadde tre koner, og to av dem hadde ikke en tronarving til sønn. Gjennom list fikk den ene konen kongen til å tro at han hadde lovet at hennes sønn, Bharata, skulle bli konge. Og kongen, som ikke ville bryte et løfte, fortalte dette til Rama. Rama, trøstet kongen og fór i eksil, med Sita og sin yngre bror; Lakshmana. Kongen døde like etterpå. Bharata ville ikke bli konge, og fór til skogen der Rama holdt til for å få ham tilbake. Men Rama ville ikke gjøre noe som stred mot farens løfte, og ble. Bharata tok Ramas sandaler og plasserte dem på tronen som et symbol på at Rama var den ekte herskeren i landet. Mens han var i eksil jaktet Rama ned mange demoner, og sammen med ape-generalen, Hanuman, og hans folk, beseiret de demonkongen på Lanka. Etter fjorten år i eksil, kom Rama tilbake og ble konge. Rama er bilde på den perfekte sønn, Sita på den perfekte hustru og Lakshmana den perfekte bror. Helligdagen Ramanavami er til ære for Rama. I 2008 feires denne dagen 13/14.april. Klodvig IV. Klodvig IV (noen ganger Klodvig III dersom den "andre" Klodvig III regnes som en tronraner) (682–695), sønn av Teoderik III, var frankernes enekonge fra 691 til han døde. Selv om Klodvig IV blir kalt «frankernes konge», var han i virkeligheten en marionett, en "roi fainéant" («gjør–ingenting–konge») under Pipin av Herstal, rikshovmester i Austrasia. Han overtok tronen da han var ni år gammel da han bare var tretten år. Rosalinda von Ossietzky-Palm. Rosalinda von Ossietzky-Palm (født 1919, død 2000) var en tysk pasifist. Hun var datter av pasifisten Carl von Ossietzky og Maud Lichfield-Woods. Moren var datter av en britisk offiser og en indisk prinsesse. I 1933 flyktet hun til Storbritannia, og senere til Sverige, hvor hun bodde siden. Hun var aktiv i den internasjonale kampanjen som arbeidet for å gi fredsprisen til faren. I senere år arbeidet hun for å renvaske faren, som var dømt for landssvik og spionasje. Disse forsøkene mislyktes imidlertid da Tysklands høyesterett i 1992 avviste at det var noe grunnlag for å ta dommen fra 1931 opp til ny vurdering, og fastslo at Ossietzky ikke kunne frikjennes etter daværende rett. Tysklands lokalforvaltning. Lokalforvaltningen i Tyskland på nivået under delstatene har fire grunnleggende nivåer: Regierungsbezirk (region), Landkreis (fylke), Amt (kommunesammenslutning) og Gemeinde (kommune). «Gemeinde» er grunnenheten for kommunalt selvstyre, og det laveste nivå i offentlig forvaltning. Kommunene spenner i størrelse fra Wiedenborstel i Schleswig-Holstein med 5 innbyggere, til Berlin med 3,5 millioner. Større byer har også bydeler – «Ortsteilvertretungen». I noen delstater er det "regioner" på nivå mellom delstat og fylke (krets), nærmere bestemt 7 «Bezirke» (Bayern), ytterligere 15 «Regierungsbezirke» (Baden-Württemberg, Hessen, Nordrhein-Westfalen, Sachsen). Fem delstater har konsekvent Bezirk-nivå, mens noen delstater har åpnet for regionsdannelse på deler av sitt territorium. Slik eksisterer det i Niedersachsen en egen Region Hannover, og i Saarland en egen Regionalverband Saarbrücken. I Nordrhein-Westfalen, som har Regierungsbezirke, ble det 21. oktober 2009 tillatt dannet en region av byen Aachen og ni omkringliggende kommuner – Städteregion Aachen – som er et regionsnivå men hvor byen Aachen beholder privilegiene som tilligger en kretsfri by. I alle delstater er det "fylker" på nivå mellom region og kommune, nærmere bestemt 323 fylker kalt «Landkreise» eller bare «Kreise» (Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein). Fylkene er etter tysk kommunalrett en sammenslutning av kommuner (Gemeinde) og samtidig et offentlig foretak som forvalter et geografisk forvaltningsområde (Gebietskörperschaft) etter prinsippet om kommunalt sjølstyre. Kretsene forvalter blant annet skyehusene og andre tyngre virksomheter som sosialhjelp og fylkesveier, og er videre inndelt i kretstilhørige kommuner. De 113 største tyske byene tilhører ikke noen krets, men ivaretar selv sine fylkesfunksjoner slik Oslo gjør i Norge – under tittelen kretsfri by eller «Kreisfreie Stadt». Mellom delstat/region og kommune er det således 436 fylkesenheter – 323 landfylker og 113 storbyer. I noen delstater er det videre frivillige "kommunesammenslutninger" som ivaretar funksjoner som kommuner deler på, disse er kjent som «Ämter» (entall: «Amt»), mens de også opptrer under ulike navn og med noe ulik grad av myndighetsoverføring fra kommunene som «Landschaftsverband» (Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen), «Landeswohlfahrtsverband» (Hessen og Sachsen), «Verbandsgemeinden» (Rheinland-Pfalz og Sachsen-Anhalt), «Verwaltungsgemeinschaften» (Baden-Württemberg, Schleswig-Holstein, Bayern, Sachsen og Thüringen), eller «Samtgemeinden» (Niedersachsen). Tidligere fantes også et begrep «Amtsgemeinde». I alle delstater er "kommuner" det laveste administrative og folkevalgte nivået. Det er i 2011 ialt 11 337 tyske kommuner, hvorav 113 er større, kretsfrie byer mens 11 224 er mindre, kretstilhørige byer eller kommuner. Antallet kommuner har gått kraftiog ned siden samlingen i 1990, spesielt gjennom svært mange kommunesammenslåinger i de nye delstatene i Øst-Tyskland. Kommunene ivaretar lokale oppgaver som grunnskole, barnehage, kommunalt veihold, park- og idrettstjenester. Det er ialt 2 062 byer i Tyskland, slik at det foruten de 113 kretsfrie byene finnes 1 949 kretstilhørige bykommuner, og 9 275 landkommuner. De tyske kommunenes innbyggertall er i gjennomsnitt 7 250, mens gjennomsnittlig areal er på bare 31,1 km². Lokaladministrasjonen i Tyskland har sitt historiske opphav i den store selvstendighet tyske byer hadde fra middelalderen, med i praksis full selvstendighet mange steder og reell framvekst av bystater. Tyskland var således helt fram til Bismarcks samlingsarbeid et reelt forbund av selvstendige land- og bystater. Landet har i nyere tid blitt nyorganisert gjennom en rekke lokalreformer, fra den første i Preussen i 1816, til reformene under Nazi-Tyskland i 1935 og sist med kommunalreformene i det samlede Tyskland i 1990 og i Sachsen i 2008. Resultatet har blitt en stadig mer ens lokal administrasjon ettersom tidligere selvstendige kongedømmer ble underlagt den tyske sentralstat og omgjort til delstater. En rekke byer mistet sine privilegier som kretsfrie byer i disse prosessene. Kommunetyper. Tyske kommuner er klassifisert og overstyrt avhengig av kommunestørrelse og noe historiske tilfeldigheter. Kommuner har anledning til å søke sammen i interkommunale sammenslutninger. De kretsfrie byene er i realiteten de største bykommunene, og omfatter alle med mer enn 100 000 innbyggere («Grosstädte») samt et mindre antall byer med mer enn 30 000 innbyggere, med status ofte som følge av historiske tilfeldigheter. Fire av de kretsfrie byene utgjør delstater: henholdsvis Berlin, Hamburg, og Bremen og Bremerhaven som sammen utgjør delstaten Bremen. Kretsfrie byer. Større bykommuner hører som regel ikke under en krets, og de kalles derfor Kretsfrie byer («Kreisfreie Städte»). Disse storbykommunene ivaretar sjøl alle fylkesoppgaver som hos mindre kommuner er lagt til kretsen. Kretstilhørige kommuner. Kretstilhørige kommuner og byer («Kreisangehörige Gemeinde und Städte») er kommuner som hører inn under en "krets" («Landkreis» eller «Kreis»). Mer enn 99% av kommunene i Tyskland har distriktstilhørighet. Amtstilhørige kommuner. Amtstilhørige kommuner og byer («Amtsangehörige Gemeinde und Städte») er kommuner som tilhører et «Amt» (fylke). Amt finnes som forvaltningsenhet i landene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern og Schleswig-Holstein. I disse delstatene kan kommuner som tilhører samme krets slutte seg sammen i et amt, som ivaretar visse kommunale oppgaver. Kretstilhørige kommuner i disse statene som ikke tilhører noe amt, kalles da amtsfrie kommuner («Amtsfreie Gemeinde»). Bydelsnivåer. Både byer og kommuner kan ha politisk valgte organer for bydeler eller deler av kommunen. Slike "Ortsteilvertretungen" kan ha betegnelser som "Ortschaftsrat", "Ortsrat" eller "Ortsbeirat", og en egen "Ortschaftsverwaltung" med en "Ortsvorsteher" eller "Ortsbürgermeister". I større byer har bydelene betegnelsen "Stadtbezirk". Mens Ortsteil kan betegne både en administrativ og en ikke-administrativ bydel, er en Stadtbezirk alltid en administrativ enhet. Oppgaver, sammensetning og valgordning kan variere mellom forbudslandene. I Bremen, Hamburg, Dresden og Rostock kalles de administrative bydelene Ortsamt. I adresser og på gateskilt kan bydelene angis foran by- eller kommunenavnet med en bindestrek mellom, f.eks. Sankt Augustin-Menden eller Troisdorf-Sieglar. Bytyper. Basert på de tyske byenes historiske svært selvstendige stilling, har det siden middelalderen vokst fram en rekke privilegier og lover som har gitt enkeltbyer spesiell status, og enkelte byer oppebærer fortsatt retten til å benevne seg med disse pivilegiene. Videre har mange byer idag formell status som hovedstad for en tysk delstat, krets eller et amt, hvilket innebærer at administrasjonen for det relevante forvaltningsnivå er plassert i byen. Forbundsby. Som eneste by i Tyskland har Bonn rett til å kalle seg «Bundesstadt». Dette ble fastsatt som en del av Berlin-Bonn-loven som regulerte overflyttinga av sentralforvaltninga og forbundsregjeringa til Berlin i 1994. Med avtalen fulgte også andre særretter for Bonn; blant annet skulle en del av sentralforvaltninga forbli i Bonn. Bystat. En by som utgjør en delstat, betegnes bydelstat eller «Stadtstaat». Det er to slike i Tyskland – Bremen og Hamburg – mens delstaten Bremen utgjøres av to byer som ikke geografisk henger sammen. Delstatshovedstad. «Landeshauptstadt» er den offisielle betegnelsen på hovedstedene i delstatene. Fylkeshovedstad. «Kreisstadt» er betegnelsen på bykommuner som også er sete for kretsforvaltningen i den kretsen byen ligger i, og er altså en tysk fylkeshovedstad. For øvrig har slike byer ingen særlige rettigheter utover hva andre byer i kretsen har. Bergstadt. Byer der det har vært eller er bergverksdrift, kunne tidligere kalle seg «Bergstadt». Betegnelsen kan beholdes også i fall driften opphører. Bergstädte har visse særretter, framfor alt den såkalte Bergregal. Eksempler på Bergstädte er Annaberg-Buchholz, Clausthal-Zellerfeld og Freiberg i Sachsen. Stadt. Tidligere var bystatus forbundet med visse privilegier, som markedsrett og rett til eget styre. Kommuner som fra gammelt har hatt bystatus, kan fortsette å kalle seg «Stadt». Også kommuner som ikke tidligere har hatt bystatus, kan av forbundsregjeringene få tillatelse til å kalle seg Stadt. Kravet er at innbyggertallet overstiger en viss grense (i «Nordrhein-Westfalen» 10 000) og at kommunen har et visst bymessig preg. Alle byer med mer enn 100 000 innbyggere kan kalle seg «Großstadt» "(storby)". En del havnebyer bruker betegnelsen «Hafenstadt» foran bynavnet. Kommuner med 20 – 100 000 innbyggere kan kalle seg «Mittelstadt» "(mellomstor by)". Mange byer bruker på skilter og i informasjonsmateriell ulike karakteriserende betegnelser i tillegg til stedsnavnet, for eksempel «Goldstadt Pforzheim» og «Reiterstadt Verden», «Schmückstadt Idar-Oberstein», osv. For typiske turiststeder finnes de statlig tildelte betegnelsene «Fremdenverkehrsgemeinde» og «Erholungsort». Steder med kurbad kaller seg ofte «Heilbad», «Kurstadt», «Kurort», «Seebad» eller «Luftkurort». Prefikset «Bad» foran stedsnavnet tildeles av regjeringa. Universitetsbyer setter ofte «Universitätsstadt» foran bynavnet på skilt. Dette kan f.eks. observeres i Halle (Saale), Konstanz, Mannheim, Marburg, Trier, Ulm og Würzburg. Hansestadt. Byer som i middelalderen var medlem av Hansaforbundet, kaller seg fortsatt «Hansestadt». De mest kjente er Bremen, Greifswald, Hamburg, Lübeck, Rostock, Stralsund og Wismar. Disse byene har alle en H først på bilskiltene ("HB", "HGW", "HH", "HL", "HRO", "HST" og "HWI"). Også mindre kjente byer holder fast ved sine hansatradisjoner og kaller seg Hansestadt, for eksempel Anklam, Breckerfeld og Demmin. Flecken. «Flecken» er en historisk overlevert betegnelse for en større kretstilhørig kommune med bylignende rettigheter. Betegnelsen medførte opprinnelig bestemte rettigheter, som for eksempel rett til å holde marked. Når disse rettighetene nå reguleres på annet vis, har betegnelsen Flecken ingen betydning mer. Steder som har hatt betegnelsen får imidlertid lov å beholde den. Flecken finnes i dag stort sett bare i Niedersachsen og Sachsen-Anhalt. Markt, Marktdorf, Marktflecken, Marktgemeinde, Marktort. Dette var betegnelser på steder som hadde rett til å avholde marked, men uten fulle byprivilegier. I dag kan enhver kommune holde marked, og betegnelsen «Markt» har dermed ikke noe reelt innhold lenger. Særlig i Bayern ser en fortsatt at kommuner bruker Markt foran stedsnavnet. Se også. Lokalforvaltning Edogawa. thumbEdogawa (江戸川区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Navnet kommer av elva som renner fra nord til sør langs den østre delen av bydelen. Edogawa-ku ble grunnlagt i 1937, og er den bydelen som ligger lengst øst i Tokyo. Ota (Tokyo). thumbÔta (大田区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Ôta-ku ble stiftet den 15. mars, 1947, og er den bydelen som ligger lengst sør i Tokyo. Setagaya. thumbSetagaya (世田谷区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler og også navnet på en av de mange nabolagene i bydelen. Setagaya-ku ble grunnlagt den 15. mars, 1947. Under Edo-perioden lå det 42 landsbyer i området. I 2008 hadde bydelen 844.638 innbyggere og en befolkningstetthet på 13.960 personer per kvadratkilometer hvilket er blant de høyeste i Tokyo. Setagaya ligger i den sørvestlige delen av Tokyo og er adskilt fra Kanagawa prefektur av elven Tama. Bydelen er spesiell i så måte at den selv kaller seg for en by. Childebert III. Childebert III, kalt den rettferdige (fransk: "le Juste") (670 eller antagelig 683–23. april 711), var sønn av Teoderik III og Clotilda (eller Doda) og var frankernes konge (695–711). Han var tilsynelatende en marionett av rikshovmesteren Pipin av Heristal, selv om hans "placita" viser ham når han dømmer etter sin egen vilje, selv mot pipinideklanen. Hans kallenavn har ingen fornuftig begrunnelse uten at det muligens er et resultat av disse avgjørelsene, for "Liber Historiae Francorum" kaller ham en «berømt mann» og en «rettferdig mann av godt rykte». Han giftet seg i 697 med Edonne og fikk en sønn med henne kalt Dagobert som etterfulgte ham. Det er mulig, men ikke særlig sannsynlig, at Klotar IV også var hans sønn. Han tilbrakte nesten hele livet i en kongelig vila ved Oise. Det var under hans styre på seksten år at biskopen i Avranches, Saint Aubert, i 708 grunnla, på oppfordring fra Erkeengelen Mikael, klosteret i Mont-Saint-Michel. Da han døde 23. april 711, begynte det sørlige Gallia å bli uavhengig. Burgund under biskop Savarik av Auxerre, Aquitaine under hertug Odo den store og Provence under Antenor. Han ble gravlagt i kirken til St Stefan ved Choisy-au-Bac nær Compiègne. Katsushika. thumbKatsushika (16px飾区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Katsushika-ku ble grunnlagt den 15. mars, 1947. FA Premier League 2004–2005. Sesongen begynte i august 2004 og varte til mai 2005. Chelsea ble seriemester allerede 30. april 2005. Crystal Palace, Southampton og Norwich City rykket ned. Chelsea ble mester. Dette var Chelseas første sesong under deres nye manager José Mourinho. Klubben vant sitt andre ligtrofé, og det første på 50 år. Samtidig satte klubben rekord i antall poeng, med 95. Klubben tapte bare én kamp hele sesongen, borte mot Manchester City FC, spilte 8 uavgjort og vant 29 kamper. Mourinhos menn slapp bare inn 15 mål, og de viktigste bidragsyterne var Frank Lampard, John Terry, Petr Cech, Claude Makelele, Eidur Gudjohnsen, Joe Cole, Arjen Robben, og Didier Drogba. Quintana Roo. Delstaten Quintana Roo er en av Mexicos 31 delstater. Den befinner seg lengst nordøst i landet, på østkysten av Yucatánhalvøyen ut mot Det karibiske hav. Mot vest ligger delstatene Yucatán og Campeche, mot sør ligger Guatemala og mot sørøst ligger Belize. Arealet er på 42 361 km². Befolkningstallet er på ca. 1,3 millioner mennesker. Av disse bor omtrent halvparten i Cancún-området i nord, mens hovedstaden Chetumal er mindre og ligger sør i delstaten. Geografi. Quintana Roo er en del av Yucatánhalvøya, som er et kalkfjellsskjold med få elver og vann, hvor regnvannet samles i naturlige underjordiske huler, kalt cenoter. Nedbøren er størst i sør, og dermed er skogen tettest her, mens det er mer åpne savanner i nord. Kystområdene av Yucatán er preget av store korallrev som strekker seg fra Cancún forbi Belize og til Honduras. Etter barriererevet i Australia er dette verdens lengste korallrev. De største øyene utenfor kysten er Cozumel, Mexicos største øy, samt Isla Mujeres. Området er også utsatt for orkaner, og i 2005 lå orkanen Wilma over Cancún/Cozumel-området i to dager, og anrettet omfattende skader. Historie. Dagens Quintana Roo var i maya-perioden blant de tettest befolkede i mayaverdenen. Tallrike ruinbyer vitner ennå i dag om denne blomstringen: Chacchoben, Chakanbakán, Chamax, Cobá, Dzibanché, Ichpaatán, Kohunlich, Muyil, Oxtankah, Tankah, Tulum, Tupak, Xel-Há og Xcaret. Denne kulturen var imidlertid i forfall ved spanjolenes ankomst. I Quintana Roo kjempet mayaene hardt mot de spanske inntrengerne, og særlig i de uveisomme innlandsstrøkene i sør fikk mayaene være i fred i lange perioder. Under «kastekrigen» i 1847–1855, som var et opprør mot den spansktalende overklassen på halvøya, var den sørlige delen av delstaten et tilfluktssted for maya-opprørere. I 1902 ble Quintana Roo utskilt fra delstaten Yucatán som føderalt territorium og gitt navn etter frigjøringshelten Andrés Quintana Roo. Først i 1974 fikk Quintana Roo full status som delstat. Fra runft 1970 ble Cancún utviklet som en turistby. På få år har byen gjennomgått en eksplosiv utvikling som internasjonal ferieby. Utviklingen kryper også nedover kysten, som har fått navnet Riviera Maya, og steder som Cozumel og Playa del Carmen utvikler seg i samme retning. Befolkning. Den opprinnelige befolkningen er mayaene, som lenge hadde dette uveisomme området stort sett for seg selv. Det har imidlertid vært stor innflytting av meksikanere fra andre deler av landet som følge av den storstilte utbyggingen, noe som forspansker språket. Imidlertid holder mayaspråkene stand sør i delstaten. Vear. Vear er et tettsted som ligger dels i Stokke kommune, dels i Tønsberg kommune i Vestfold. Tettstedet har totalt innbyggere per 1. januar, hvorav bor i Stokke og bor i Tønsberg. Vear er forstad til Tønsberg by, og ligger mellom Stokke og Tønsberg langs Riksvei 303. Store våtmarker og jordbruksområder skiller tettstedet Vear fra bybebyggelsen i Tønsberg. Stedet. Vear skole ble bygd i 1974, og er barneskole for Vear-området samt ungdomsskole for Vear og Melsomvik. Postkontoret på Vear har blitt lagt ned, og tilbudet har siden 2002 blitt ivaretatt av Post i Butikk. Postnummeret for Vear er 3173, samt 3172 for Tønsberg-delen (Bjelland og Hogsnes). Vear Arbeidskirke ligger i Stokke kommune, men dekker menighetene Vear i Stokke prestgjeld og Hogsnes i Sem prestegjeld. På Vear ligger også flerbrukshallen Vearhallen, med innendørs klatrevegg, håndballbane og tribuneplass til ca. 300 personer. Hallen ligger i tilknytning til Vear skole og Vear IF sitt idrettsanlegg. Foruten hallen består idrettsanlegget av 3,7 kilometer med lysløype, klubbhus med garderober, treningsbane på grus, 11’er- og 7’er-fotballbane og sandvolleyballbane. I 2008 ble en ny del av anlegg åpnet, med 7’er-bane på kunstgress og ny 11’er-bane. Vestfold Golfklubb med sine to 18- og 9-hulls baner ligger også på Vear. Det gjør også. Dagobert III. Dagobert III (ca 699–715) var frankernes konge fra 711 til 715. Dagobert III, medaljeportrett fra omkring 1720 Han var sønn av Childebert III og Edonne. Han etterfulgte sin far som leder for de tre frankiske kongedømmene, Neustria og Austrasia som hadde vært forent siden Pipins seier ved Tertry i 687, og Burgund i 711, tolv år gammel. Den virkelige makten, derimot, forble hos rikshovmesteren Pipin av Herstal som døde i 714. Pipins død førte til åpen konflikt mellom hans arvinger og de neustriske adelsmennene som valgte hoffmenn. Mens oppmerksomheten var rettet mot frisierne i nord, begynte områder i det sørlige Gallia å rive seg løs under Dagoberts korte tid: Savarik, den kjempende biskopen av Auxerre, underla seg Orléans, Nevers, Avallon og Tonnerre, Odo den store i Toulouse og Antenor i Provence var i praksis uavhengige magnater. Wangdue Phodrang. Wangdue Phodrang i mørkere gult Wangdue Phodrang (eller "Wangdi Phodrang") er et av de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Wangdue Phodrang grenser til Dagana og Tsirang i sør, til Trongsa i øst, Thimphu og Punakha i vest. I nord grenser det til Gasa dzongkhag og dels riksgrense mot Tibet. Fylket deler navnet med fylkets dzong fra 1638, og med markedsplassen utenfor dzonget. Navnet sies å stamme fra Shabdrung Ngawang Namgyal, som lette etter et egnet sted å anlegge et dzong for å forhindre angrep sydfra. På dette stedet møtte han en gutt ved navn Wangdi som lekte ved elva, og han kalte dzonget "Wangdi's Palass". Fylket ligger mellom 800 og 4000 moh., og 65% av arealet er skogkledd. Fylket berøres av to nasjonalparker: Jigme Dorji National Park i nord, og Black Mountain National Park som dekker store deler av fylket. Det er tre asfalterte veier i Wangdue Phodrang dzongkhag. Hovedveien vest-øst kommer inn i fylket ved Dochu La-passet, krysser elva Pana Tsang Chhu ved Wangdue Phodrang dzong, og fortsetter østover til Tongsa. En sidevei går nordover fra Wangdue Phodrang til Punakha dzong og et stykke videre, dette fortsetter som ganveien til Gasa fylke. En annen sidevei tar av sydover fra hovedveien øst for fylkeshovedstaden og går til klosteret Phobji og til Gangteydalen hvor man kan se den sjeldne svarthalstranen ("Grus nigricollis"). FA Premier League 2003–2004. Arsenal vant Premier League med 90 poeng og uten å tape en eneste kamp, mens Leicester, Leeds og Wolverhampton rykket ned til The Championship. Månedens spiller og manager. "* Prisen ble delt mellom Dennis Bergkamp og Edu. FA Premier League 2002–2003. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Zhemgang. Zhemgang (tidligere "Shemgang") er et at de 20 dzongkhag (fylkene) i Bhutan. Det grenser til Sarpang, Trongsa, Bumthang, Mongar og Samdrup Jongkhar dzongkhag, og til den indiske delstaten Assam i syd. Fylket var lenge underutviklet og er fremdeles et av de mest utilgjengelige hva angår veier. Landbruket lider under mangel på veier og jordkultur. I sørfylket er det derfor fremdeles utstrakt svedjebruk, "Tseri". Tidlig på 1990-tallet etablerte separatister fra "United Liberation Front of Asom" geriljabaser i skogområder i sydlige Zhemgang. Herfra angrep de mål i India. 15. desember 2003 ledet kong Jigme Singye Wangchuck en militær operasjon, støttet av India, som drev opprørerne ut av fylket. På grunn av disse urolighetene er fylket stengt for utenlandske turister. Håvåsen skole. Håvåsen skole er en ungdomsskole i Haugesund, som hovedsakelig tar inn elever fra forrige årets 7. klasser fra Lillesund Skole, og Rossabø Skole. Skolen ligger ikke langt fra sentrum og Lillesund skole. Håvåsen skole ble bygget i 1967 og er en ungdomsskole med 16 klasser fra 8 til 10 klasse. Rektor ved skolen er Øystein Viland (2009). Skolen har siden 2006 vært under utbygging, nytt administrasjonsbygg, musikkrom, blackbox, og gymsal står ferdig. Utbyggingen er forventet ferdigstilt vinteren 2010, nytt kjøkken og formingssaler skal da være klare. FA Premier League 2001–2002. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Månedens spiller og manager. "* Gérard Houllier og Phil Thompson delte prisen. FA Premier League 2000–2001. Manchester United vant Premier League, mens byrival Manchester City, Coventry City og Bradford City rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Gulveis. Gulveis, eller gulsymre'", ("Anemone ranunculoides") (dansk: "gul anemone", svensk: "gulsippa") er en flerårig urt i soleiefamilien. Utseende. Gulveisen blir 5-20 cm høy. De blomstrende skuddene kommer fra krypende jordstengler, og hver stengel har tre blader midt på stengelen slik som hvitveis. Blomstene ligner på hvitveisens, men har nesten alltid fem blomsterblader som er hårete på utsida – hvitveis har gjerne flere blomsterblad som er glatte. Den mest iøynefallende forskjellen i tillegg til blomsterfargen er at gulveisen som regel har to blomster per stengel mot hvitveisens ene. Utbredelse. Gulveisen blomstrer fra hovedsakelig fra april til mai og vokser langs bekker i skogen, i parker og på enger. Arten er vanlig i Mellom-Europa, og går nord til Skandinavia og Finland. I Norge er den spredt, men ofte lokalt vanlig. Den finnes på Østlandet, langs Mjøsa og enkelte steder i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Gulveisen blir også dyrket. Annet. Gulveis er valgt til kommuneblomst i Bærum. Gulveis kan danne hybrid med hvitveis, som da heter Anemone nemorosa x ranunculoides. Ghost of the Robot. Ghost of the Robot var et amerikansk rockeband. Vokalisten var skuespilleren James Marsters, og de andre medlemmene var Charlie DeMars, Aron Anderson, Steve Sellers og Kevin McPherson. Bandet spilte inn kun ett album, "Mad Brilliant". Platen var en suksess og førte til turneer i Europa i 2003 og 2004. Under den siste turneen gav de ut EP-en «It's Nohing», som skulle være en smakebit på deres neste album, men dette kom aldri. James Marsters har fortsatt karrieren alene som skuespiller og soloartist. FA Premier League 1999–2000. Manchester United vant Premier League, mens Wimbledon, Sheffield Wednesday og Watford rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng James Marsters. James Wesley Marsters (født 20. august 1962 i Greenville i California, USA) er en amerikansk skuespiller og musiker. Marsters fikk sitt gjennombrudd som den populære rollefiguren Spike, en platinumblond, britisk vampyr i TV-serien Buffy, vampyrenes skrekk og spin-offserien Angel (1997–2004). Siden har han spilt andre science fiction-roller som superskurken Brainiac i Smallville, kaptein John Hart i Torchwood og Barnabas Greeley i Caprica. Marsters har også spilt i filmer. Han hadde hovedrollen i krimfilmen Cool Money (2005) og en viktig rolle i skrekkfilmen Shadow Puppets (2007). I 2007 spilte han en mindre rolle (John) i filmen P.S. I Love You, og han var hovedskurken Piccolo i eventyrfilmen Dragonball Evolution i 2009. Han har også spilt astronauten Buzz Aldrin, i Moonshot (2009). Som sanger og låtskriver var Marsters i 2003-2004 vokalist i bandet Ghost of the robot. Han har gitt ut to soloplater: Civilized Man (2004) og Like a Waterfall (2007) og har hatt konserter over hele verden. Han er en populær gjest på Comic Cons (messer for popkultur-fans) i USA og Canada. James Marsters giftet seg med Patricia Rahman Marsters 14. januar 2011.Han har en sønn, Sullivan (f. 1996), fra et tidligere ekteskap med Liane Davidson. FA Premier League 1998–1999. Manchester United ble seriemester mens Charlton, Blackburn, Nottingham Forest rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng «Fra Stalheim». «Fra Stalheim» () av I.C. Dahl (1788–1857) regnes som et hovedverk i den norske nasjonalromantiske malerkunsten. Bildet er basert på skisser fra juli 1826, og ble utført i Dahls atelier i Dresden. Bildet er et "tour de force" i nasjonalromantiske motiver, og i komposisjon. Den doble regnbuen markerer fjellenes betydning, mens forgrunnen viser bjørk og andre eksempler på norsk fjellflora, samt et klyngetun gjengitt med respekt og interesse for norsk byggekunst.Bildet måler 190 x 246 cm, er utført i olje på lerret, og eies av Nasjonalgalleriet. FA Premier League 1997–1998. Arsenal vant Premier League. Bolton, Barnsley, Crystal Palace rykket ned. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Månedens spiller og manager. "* Andy Cole og Kevin Davies delte prisen. FA Premier League 1996–1997. Manchester United vant Premier League. Sunderland, Middlesbrough og Nottingham Forest rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng FA Premier League 1995–1996. Manchester United vant Premier League. Manchester City, Queens Park Rangers og Bolton rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Månedens spiller og manager. "* Stan Collymore og Robbie Fowler delte prisen. Thomas Fearnley. Thomas Fearnley (født i 27. desember 1802 i Frederikshald, død 16. januar 1842 i München) var en norsk maler og elev av den norske nasjonalromantikkens far I.C. Dahl. Fearnley bidro selv i vesentlig grad til nasjonalromantikken i norsk malerkunst. Han var sønn av kjøpmann Thomas Fearnley (1768–1834) og Maren Sophie Paus (1782–1838). Fearnleys farfar, kjøpmann Thomas Fearnley (1729–1798), utvandret fra Hull i Nord-England til Frederikshald i 1753. Fearnley var far til skipsreder, hoffjegermester og mesén Thomas Nicolay Fearnley og bror av professor i astronomi Carl Frederik Fearnley. «Slindebirken» fra 1839 regnes som et av Thomas Fearnleys hovedverk a> i arbeid under en studiereise til London i 1837 Fearnley forlot barndomshjemmet fem år gammel og bodde deretter hos en tante i Christiania som var gift med kjøpmann G.F. Hagemann. Utdannelse og reiser. Fearnley var elev ved Den kongelige Tegneskole i Christiania i 1819-21. Etter å ha vunnet en premie reiste han til København og ble skrevet inn ved Kunstakademiet i 1821. Her var han elev av C.W. Eckersberg frem til han reiste til Stockholm for å studere ved Kungliga Akademien för de fria konsterna under Carl Johan Fahlcrantz. I 1828 reiste han til Dresden hvor han var Dahls elev. Fearnley var på flere studiereiser i Norge i 1824 og 1826, i 1832 Italia, 1835 Paris og 1836 London, 1838 gjennom Tyskland og Sveits til Norge. Verk. I tillegg til Dahl var Fearnley påvirket av blant andre Caspar David Friedrich, John Constable, William Turner og C.W. Eckersberg. Som romantiker holdt han seg til motiv av mektige fjell og fossestryk, særlig i sine monumentale verk. «Labrofossen» fra 1837, «Grindelwaldgletsjeren» fra 1838 og «Slindebirken» fra 1839 regnes blant hans hovedverk. Fearnley var en uvanlig talentfull maler som arbeidet lett og med en fart og friskhet som imponerte samtiden. Han var en sikker kompositør, med rik koloritt og sikker penselføring. Nasjonalgalleriet i Christiania var nyopprettet i 1842 og det første de kjøpte inn av norsk samtidskunst var to av Fearnleys bilder; «Grindelwaldgletsjeren» og «Labrofossen» i tillegg til to landskapsmalerier av I.C. Dahl. Privatliv. Fearnley giftet seg med Cecilie Catharine Andresen, datter av stortingsmannen Nicolai Andresen i 1840 og fikk et barn med henne, sønnen Thomas Nicolay. Han døde i München av tyfus og ble begravet samme sted. Graven ble flyttet til Vår Frelsers gravlund i Christiania i 1922. FA Premier League 1994–1995. Blackburn vant Premier League. Norwich City, Leicester og Ipswich rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Toppscorerlisten. "* Alan Shearer og Chris Sutton delte prisen. FA Premier League 1993–1994. Manchester United vant Premier League. Sheffield United, Oldham Athletic og Swindon Town rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Hauptsturmführer. Hauptsturmführer var en paramilitær grad i Schutzstaffel (SS) fra 1934 til 1945. Graden tilsvarte Hauptmann i Wehrmacht, det vil si kapteins nivå. Graden var utviklet fra den eldre graden Sturmhauptführer, som ble opprettet i Sturmabteilung (SA) i 1928. SS brukte den eldre betegnelsen fra 1930 til 1934, men endret navnet etter De lange knivers natt. Hauptsturmführer var den graden flest offiserer i SS hadde under andre verdenskrig, og flere av de mest beryktede medlemmene av SS hadde denne graden. Blant dem finner man Josef Mengele, Klaus Barbie, Alois Brunner og Amon Göth. Blant nordmenn som hadde denne graden var Ragnar Berg, Aage-Henry Berg, John Braseth, Henrik Natvig Bruun, Per Børesen, Walter Fyrst, Felix Hartmann, Frode Halle, Leif Klingenberg, Olaf T. Lindvig, Egil Reichborn-Kjennerud, Asbjørn Reppen, Oscar Olsen Rustand, Karsten Sveen, Erling Waksvik og Fridtjof Sverre Wraal. Insigniene var tre sølvknapper og to sølvstriper på en svart skulderklaff, som ble båret på motsatt side av enhetsinsigniene. Når feltgrå uniform ble båret brukte Hauptsturmführere også insigniene til en Hauptmann i hæren. FA Premier League 1992–1993. Manchester United vant den første sesongen av FA Premier League. Mens Crystal Palace, Middlesbrough og Nottingham Forest rykket ned til The Championship. Ligatabell. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; P = Poeng Mohan Pokharel Vaidya. Mohan Pokharel Vaidya (En annen omskriving bruker "Baidya"), partinavn Kiran (han skal også ha brukt navnet "Agam"), (født 1937) er en kommunistleder i Nepal. Han er medlem av politbyrået (sentralkomiteens ledende del) i NKP (Maobadi) og rekna som en ledende ideolog og politiker. Han har en masters degree fra Tribhuvan-universitetet. Noen mener han er strategen bak "Jana Yuddha" ("folkekrigen") som maoistene starta i 1996. I 1985 brøyt flertallet i NKP (Masal) med partileder Mohan Bikram Singh og danna et parti med et forvirrende likt navn: NKP (Mashal) (to litt forskjellige skrivemåter for det samme ordet på nepali, "fakkel"). "Mohan Vaidya" var den første generalsekretæren i det nye partiet. I 1986 gjennomførte NKP (Mashal) noe som kan virke som et mislykka opprørsforsøk. I partihistoria fikk det navnet "sektorhendinga" (The Sector Incident). Det blei oppsummert som en politisk feil, og førte til at mange i partiledelsen måtte gå. Et resultat blei at Vaidya trakk seg som generalsekretær, og Prachanda overtok. Men dette ser ikke ut til å ha skapt mistillit til Vaidya som en helt sentral leder i den maoistiske bevegelsen. Han fulgte med i partisammenslåinga med andre partier som skapte NKP (Ekda Kendra) i 1990, og i partisplittelsen der flertallet i dette partiet omdøpte seg til NKP (Maobadi) i 2004–2005. Under opprøret fra 1996 har han sittet helt sentralt i høyt betrodde poster i partiledelsen. I følge etterretningsrapporter skal han ha hatt ansvaret for Kathmandu-dalen og kommandoen over den sentral-østlige sektoren. Den kongelige regjeringas vurdering av Vadiyas betydning blei uttrykt gjennom at den i april 2002 lovet ei belønning på 5 millioner rupees for å ta tre maoistledere døde eller levende: Prachanda, Baburam Bhattarai og Kiran. 29. mars 2004 blei Vaidya arrestert i byen "Siliguri" i Vest-Bengal, India, der han hadde gått kjennom en øyeoperasjon. "Narayan Vikram Pradha" blei arrestert sammen med ham. Han blei anklaga for å føre krig mot India. To organisasjoner i Nepal, "The Nepal Women's Association (Revolutionary)" og "the Akhil Nepal Trade Union Mahasangh (Revolutionary)" svarte med å oppfordre til boikott av indisk film. NKP (Maobadi) starta ei internasjonal kampanje for å få ham fri, og har også apellert til den indiske regjeringa etter at forholdet mellom partiet og Delhi blei sterkt forbedra i 2005. Etter den formelle fredsslutninga i Nepal i november 2006 blei Vadiya frigitt 30. november samme år. Tommy Sørbø. Tommy Sørbø (født 8. oktober 1953) er en norsk kunsthistoriker, humorist og dramatiker. Han er bror til Lars Sørbø. Han har arbeidet som museumslektor på Nasjonalgalleriet, skrevet for Riksteateret og for radioprogrammet Hallo i uken Årets fotballspiller i Afrika. Årets fotballspiller i Afrika gis til den beste afrikanske fotball-spilleren, og har blitt delt ut av Confederation of African Football (CAF) siden 1992. En annen tidligere pris for Årets fotballspiller i Afrika har blitt delt ut mellom 1970 og 1994 av magasinet France Football. Vinnere presentert av CAF. a> vant prisen i 2003, 2004, 2005 og i 2010. Vinnere presentert av France Football. a> vant prisen i 1976 og 1990. a> vant prisen i 1979 og 1982. Årets fotballspiller i Asia. Årets fotballspiller i Asia blir utdelt til den beste Fotballspilleren fra Asia. Offisielt er prisen delt ut siden 1994. Det offisielle navnet er «Asian Football Confederation's Sanyo Player of the Year Award». Før 1994 ble prisen utdelt på uoffisiell basis. Vinnerne fra 1988 til 1991 ble utdelt av IFFHS (International Federation of Football History & Statistics). Økonomien i Skottland i høymiddelalderen. Økonomien i Skottland i høymiddelalderen er for denne artikkelen den økonomiske situasjonen i Skottland mellom kong Domnall mac Causantíns (Donald II av Skottland) død i år 900 og til dødsfallet til kong Alexander III av Skottland i 1286 som ledet direkte til Den skotske uavhengighetskrig. Perioden sammenfaller noenlunde med den generelle europeiske historiske perioden som er kjent som høymiddelalderen og som Den varme perioden i middelalderen. Handel. Skottland var dekket av store, mørke og nesten ugjennomtrengelige furuskoger hvor ulver og bjørner var en del av landskapet. Fjell med vann, lyng og myrer dekket mye av landet. Med unntaket av kongens egen hovedveg, "via regis", var det få veger som var kjørbare med vogner med hjul, unntatt i sommermånedene. Transport foregikk stort sett sjøvegen eller på hesteryggen. Det var få bruer og langt mellom dem. Den skotske økonomien i denne perioden var dominert av jordbruk og innenfor kortere distanser også lokal handel. Den var økende andel av handel med utlandet i denne perioden, foruten også utbytte som ble oppnådd ved hjelp av militær plyndring. Generelt var handel med kontinentet begrenset til den østlige kysten, og handel med Norge og Irland fra den vestlige kysten. De første skotske mynter ble preget under regimet til kong Dabíd mac Maíl Choluim (David I av Skottland), kanskje av sølv skaffet til veie fra sølvminene i fjellet Pennines som kongen overtok. På slutten av denne perioden erstattet mynter varebyttehandel, men i store deler av perioden ble handel utført uten hjelp av hard valuta. Jordbruk. Det meste av Skottlands jordbruksrikdom i denne perioden ble skapt gjennom husdyrhold snarere enn dyrking og kultivering av jord. Det siste økte i den normanniske perioden og med den geografiske forskjellen at de lavtliggende områdene ble dyrket i større grad enn de høyereliggende områder som Highlands, Galloway og de sørlige fjellstrøkene. Galloway, i ordene til G.W.S. Barrow, «var allerede berømt for sitt kveg, var så overveldende preget av husdyrhold at det er få bevis for denne regionen på land som var kultivert, unntatt kysten langs Solway.» Det gjennomsnittlige land som husbonde i Skottland kunne ha var omtrent 26 akre ("flatemål: 1 acre = 4.046,9 m2"). Den vanligste enheten for flatemål i Skottland var «davoch» (tilsvarende «vat» = «fat»), kalt «arachor» i Lennox. Denne enheten var også kjent som «den skotske plogveg». Engelsktalende Lothian det var kun «plogveg». Det tilsvarte antagelig rundt 104 akre, delt i 4 "rath". Kveg, griser og ost var blant de matprodukter som ble produsert, men også en rekke andre produkter fra sau og fisk, rug og bygg, til bivoks og honning. Burger. I tiden før kong Dabíd mac Maíl Choluim hadde Skottland ingen byer. Det nærmeste til byer var større befolkningskonsentrasjoner rundt store klosteranlegg slik som Dunkeld og St. Andrews, og i regioner med betydningsfulle befestninger. Skottland utenfor Lothian var befolket med små, spredte landsbyer og manglet den kontinentale stilen med en kjerne av landsbyer. Kong Dabíd etablerte de første burgher i Skottland, opprinnelig kun i det engelsktalende Lothian. De første burgher, grunnlagt i 1124, var Berwick og Roxburgh. I løpet av 1130 hadde kong Dabíd også etablert burgher i gælisktalende områder: Stirling, Dunfermline, Perth og Scone, foruten Edinburgh. Erobringen av det nordlige området Moray det samme året, la grunnlaget til etablering av burgher i Elgin og Forres. Før kong Dabíds død var også St. Andrews, Montrose og Aberdeen blitt burgher. Under regimet til Máel Coluim mac Enric (Malcolm IV av Skottland) og Uilliam mac Enric (Vilhelm I av Skottland) ble det dannet burgher i Inverness, Banff, Cullen, Auldearn, Nairn, Inverurie, Kintore, Brechin, Forfar, Arbroath, Dundee, Lanark, Dumfries og – ganske spesielt for vestkysten – Ayr. Nye burgher i Lothian kom også i Haddington, Leith og Peebles. I løpet av 1210 var det 40 burgher i det skotske kongedømmet. Rosemarkie, Dingwall og Cromarty ble også burgher ved uavhengighetskrigen. Kong Dabíd, som etablerte de første burgher, kopierte lovene for en burgh ordrett fra den engelske burghen Newcastle-Upon-Tyne. Burghene var for en stor del befolket av utlendinger enn innfødte skotter, selv folk fra Lothian. Den dominerende etniske gruppen var folk fra Flandern, men også engelske, franske og tyske. Burghens ordutvalg besto nesten utelukkende fra tyske begreper, slikt som "croft, rood, gild, gait" og "wynd", eller franske som "provost, bailie, vennel, port" og "ferme". Rådsforsamlingen som styrte de individuelle burgher var kjent som "lie doussane" i betydningen dusinet, eller de tolv. Games Convention. Østre fløyen og den sentrale hallen av den nye "Leipziger Messe" messehall. Den østre vingen og businessenteret er utenfor kameraet til høyre. Games Convention (GC) er den europeiske motsvarigheten til E³-messen som holder til i Los Angeles. Games Convention blir arrangert i den tyske byen Leipzig. Arrangementet blir avholdt på Leipziger Messe, som er en stor messehall som ligger litt uten for sentrumskjernen i Leipzig. En asiatisk versjon av Games Convention ble avholdt i Singapore i september 2007. Norsk Tidend. Norsk Tidend er ei avis som blir utgitt av Noregs Mållag. Avisa har kontor i Oslo. Avisa er en fortsettelse av avisene Fedraheimen og Den 17de Mai. Norsk Tidend startet som dagsavis i 1935, samme året som "Den 17de Mai" ble lagt ned. Etter hvert ble avisa en ren medlemsavis for "Noregs Mållag", og kommer ut fem ganger i året. Ansvarlig redaktør er Kjartan Helleve (2011). Fedraheimen. "Fedraheimen" ─ «eit Vikeblad aat det norske Folket» ─ ble startet av Arne Garborg høsten 1877. Bladet ble nedlagt i 1891. Fedraheimen var det første nynorske riksorganet som var noe mer enn et enmannsforetak (slik Vinjes "Dølen (Oslo)|Dølen" hadde vært). I 1894 startet Rasmus Steinsvik "Den 17de Mai", en avis med et radikalt, nasjonalt ståsted, kombinert med et vidt internasjonalt utsyn. Dette skal ha vært en videreføring av "Fedraheimen". Undertittelen lød i alle fall navnet «Fedraheimen». Den 17de Mai. "«Den 17de Mai»" var som tittelen antyder en norsk avis i tiden 1894 til 1935. Avisen eller "bladet" hadde naturligvis sitt navn etter den norske grunnlovsdagen 17. mai. Den hadde undertittelen "Norskt Folkeblad." I 1935 skiftet avisen navn til «"Norsk Tidend"». Landsmål var hovedmål i avisen, avisen er derfor blitt kalt en «målavis» eller «norskdomsblad». Tirsdag 9. januar i 1894 kom første utgave av «Den 17de Mai». Arne Garborg og Rasmus Steinsvik gjorde forberedelsene til utgivelsen, mens Hulda Garborg døpte bladet. De samme personene var også knyttet til en annen målavis, "Fedraheimen". Avisen hadde fra starten av tre ukentlige utgivelser ("tirsdag, thorsdag og laurdag") og kostet kr. 1,10 pr kvartal ("fjordungaaret"), kr. 6,10 til Amerika, "send 1 gong um vika". I 1910 ble avisen regnet blant de med mest betydningsfulle i hele landet. Fra 1914 kom bladet ut daglig, for første gang fikk man et daglig nynorsk riksorgan. Da Rasmus Steinsvik døde i 1913, hadde avisen et opplag på 15 000 – like mye som "Arbeiderbladet" og fire ganger "Dagbladets" opplagstall. Kaninhopping. Kaninhopping er en sport der føreren leder en kanin gjennom en oppmerket bane med hinder. Kaninhopping startet i Sverige på 1970-tallet. I Norge er det først og fremst en hobby for barn og unge mellom 7 og 25 år, særlig jenter, men det finnes også noen eldre her og der, samt noen gutter/menn. Kaninhopping består av fire offisielle grener: rett, kroket, lengde og høyde. Innen grenene rett og kroket finnes det igjen fire klasser; Lett, middels, vanskelig og elite. I lett-klassen er det åtte hindre på opp til 28 cm. I middels er det ti hindre på opp til 35 cm. I vanskelig er det ti hindre på opp til 42 cm. I elite er høyden på 50 cm, og da er det tolv hindre. I lengde og høyde er klassene ikke Elite og elite. Alle kaniner starter i ikke elite. I høyde må kaninene hoppe 60cm for å bli elite. I lengde må kaninene hoppe 160cm for å bli elite. En ny regel sier at man må ha 3 pinner også i lengde og høyde. Dette er fordi kaninen skal kunne vise at den kan hoppe høyt/langt, og at det ikke bare var flaks. Det er også for å ikke få for mange elitekaniner som egentlig ikke er flinke nok. På NM er det elite-grenene som gjelder, men de har også kombi, der man hopper i middels høyde samtidig som de er på utstilling, og veteran. Det finnes også klasser som figur, slalåm, terreng, duell og veteran. Kaninhoppingen i Norge er organisert av Norges Kaninhoppforening (NKHF), stiftet i 1994. Med døden i sikte. "Med døden i sikte" (originaltittel: "A View To A Kill ") er en den 14. filmen om den hemmelige agenten James Bond, agent 007. Dette er også den siste filmen til Roger Moore som 007. Den varer i 126 minutter og ble laget i 1985. Kun for dine øyne. "Kun for dine øyne" (orig: For Your Eyes Only) er den 12. James Bond-filmen. Hovedrolleinnehaver er Sir Roger Moore. Filmen varer i 127 minutter og ble laget i 1981. Filmen hadde premiere den 24. juni 1981. Til tross for blandet mottagelse fra kritikerne var filmen en betydelig suksess som tjente 195,5 dollar verden over, noe som bidro til å redde filmselskapet United Artists fra konkurs etter deres katastrofe med filmen "Heaven's Gate" av Michael Cimino i 1980. "For Your Eyes Only" var den siste James Bond-filmen som ble distribuerte eksklusivt av United Artists som ble slått sammen med filmselskapet MGM kort tid etter og fokuserte på «blockbusters», storslåtte filmer som var garantert suksess, framfor personlige filmer. Spionen som elsket meg. "Spionen som elsket meg" (engelsk: "The Spy Who Loved Me") er den 10. av hittil 23 James Bond-filmer. Roger Moore spiller 007 for tredje gang sammen med Bondpiken Barbara Bach. Det er her vi for første gang møter skurken "Jaws", spilt av Richard Kiel, som skulle vise seg å bli en publikumsvinner. Denne Bond-filmen varer i 125 minutter og ble laget i 1977. Fakta. Den 19.10.2008 avholdes "The Spy Who Loved Me" Reunion i Pinewood Studios utenfor London. Blant de bekreftede gjestene er Roger Moore, som selv holder dette som sin favorittfilm i serien om James Bond. Diamanter varer evig. "Diamanter varer evig" (originaltittel: "Diamonds Are Forever") er en James Bond-film fra 1971 regissert av Guy Hamilton. Dette er den syvende filmen om James Bond. Hovedrollen som Bond spilles av nok en gang av Sean Connery. Dette var forøvrig den siste Bond-filmen med Connery i hovedrollen. Han returnerte imidlertid i rollen i den uoffisielle Bond-filmen "Aldri si aldri" (1983). Andre sentrale roller spilles av Jill St. John og Charles Gray. Manus er basert på Ian Flemings spionroman med samme tittel, fra 1956. I denne filmen må Bond atter kjempe mot Blofeld, som denne gangen har planer om å skaffe seg verdensherredømme ved hjelp av et laservåpen basert på edelstener. Filmen ble forholdsvis godt mottatt av kritikerne og ble en stor publikumssuksess. Handling. Diamanter forsvinner ut av Sør-Afrikas gruver uten å ta veien om de vanlige illegale kanaler. Britisk etterretning blir interessert i å finne ut hvor og hvorfor og setter derfor agent 007 på saken. Etterhvert finner han ut det er hans gamle erkefiende Blofeld (Charles Gray) som står bak. Blofeld hamstrer diamanter for å bruke dem i sin lasersatellitt. Ved hjelp av denne har han tenkt å bringe USA, Sovjet og Kina i kne for selv å kunne bli verdenshersker. Fra sin «festing» ute i havet setter han sin djevelske plan ut i livet. Sammen med den vakre smugleren Tiffany Case (Jill St. John), kaster Bond seg ut i en intens jakt for å stoppe hans vanvittige planer. Om filmen. Filmen ble forholdsvis godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 67% på Rotten Tomatoes (2012). Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner. Anmelderne i Dagbladet og VG gav den terningkast fem. Anmelderen på nettstedet CINERAMA gav den terningkast tre i 2001 og skrev følgende: «jeg føler at dette nok er den dårligste Bond-filmen i serien, da forutsatt at man holder Never say never utenfor. Connery virker litt uinspirert på meg, og filmen sliter med kjedelige karakterer med lite futt. Skurkene er platte, og avlivningspatruljen Mr. Kidd og Mr. Wint må være de to minst vellykkede i serien». Den innbrakte $116 millioner på verdensbasis, hvorav $43,8 millioner i USA alene. Den er forøvrig den åttende mest innbringende Bond-filmen i USA (inflasjonsjustert). Filmen innbrakte rekordhøye $15,6 millioner dollar på verdensbasis de første 12 dagene. Noe som var verdensrekord til da. Produksjonskostnadene var på $7,2 millioner. Den ble den niende mest besøkte filmen ved Oslo-kinoene i 1972. Besøkstallet var på 73 850. Totalt besøk ved Oslo-kinoene for denne filmen var 125 850. Filmen ble nominert til en Oscar for beste lyd samt en Golden Screen. James Bond i Japan. "James Bond i Japan" (orig.: "You Only Live Twice") er den femte James Bond-filmen. Den ble laget i 1967 med Sean Connery i hovedrollen som James Bond, agent 007. Denne filmen varer i 117 minutter. Handling. Agent 007 blir sendt til Japan for å avverge at noen mystiske rakettoppskytinger utløser atomkrig mellom Sovjet og USA. I tillegg til vanlig Bond-action og Bond-"romantikk", har filmen en rekke innslag fra japansk kultur og natur. M*A*S*H sesong 6. Episodene fra sesong 6 (1977–1978) av TV-serien M*A*S*H M*A*S*H sesong 7. Episodene fra sesong 7 (1978–1979) av TV-serien M*A*S*H M*A*S*H sesong 8. Episodene fra sesong 8 (1979–1980) av TV-serien M*A*S*H M*A*S*H sesong 9. Episodene fra sesong 9 (1980–1981) av TV-serien M*A*S*H M*A*S*H sesong 10. Dette er en liste over episoder fra sesong 10 (1981–1982) av TV-serien M*A*S*H. M*A*S*H sesong 11. Episodene fra sesong 11 (1982–1983) av TV-serien M*A*S*H Sala Palmer-Walker. Sala Palmer-Walker (født Palmer) er i tegneserien "Fantomet" det nåværende Fantomets (det tjueførste) kone, og Kit og Heloises mor. Sala jobber til daglig i FNs hovedkontor i New York. Hun er også tidligere olympisk mester i stup. Figuren heter originalt Diana til fornavn, men fikk navnet sitt endret på norsk på grunn av en misforståelse hos den første norske oversetteren. Selskapsrett. Selskapsrett er rettsregler som omhandler selskapets rettsstilling, regler om selskapets formue, gjeld, organisasjon, selskapsmedlemmenes rettsstilling, eierskifte, endring og opphør av selskapsforholdet. Tore Bråthen. Tore Bråthen (født 12. september 1954) er professor i forretningsjus og instituttleder ved Institutt for regnskap, revisjon og jus på Handelshøyskolen BI og professor II på Det juridiske fakultet Universitetet i Tromsø. Bråthen ble cand. jur. ved Universitet i Oslo i 1984 og dr. juris på avhandlingen "Personklausuler i aksjeselskaper" i 1998. Han er norsk redaktør for Nordisk Tidsskrift for Selskabsret. Chilperik II. Chilperik II (ca 672–720), født Daniel, var den yngste sønnen til Childerik II og var konge i Neustria fra 715 og frankernes enekonge fra 718 til hans død i 720. Han var den siste merovingerdynasten som utøvet autoritet på egen hånd. Han ble sendt til et kloster som spedbarn for å beskyttes fra de interne konfliktene i hans familie. Der ble han oppdratt som Daniel til Dagobert III døde i 715. Han ble da tatt fra klosteret, 43 år gammel, og hevet på skjoldet til de neustriske krigerne som konge, slik skikken var. Han tok det kongelige navnet Chilperik, selv om han på grunn av sin bakgrunn fra klosteret, var en svært forskjellig fra Chilperik I. Til å begynne ser det ut til at han skulle ha vært et verktøy i hendene på Ragenfrid, rikshovmesteren i Neustria, som hadde gjort krav på embetet i opposisjon til Teodoald, Pipin av Heristals tiltenkte arving. Chilperik var derimot sin egen mann, han var både en kriger og en leder, alltid ved fronten langt fremme i slagene. I 716 ledet han og Ragenfrid en hær inn i Austrasia som da ble kriget over av Plektrude, påvegne av hennes barnebarn Teodoald, og Karl Martell, den uekte sønnen til Pipin av Heristal. Neustrierne allierte seg med andre invaderende styrker under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i slag nær Köln som da ble holdt av Plektrude. Chilperik seiret og Karl flyktet til Eifel-fjellene. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres rival i byen. Plektrude anerkjente Chilperik som konge, overgav det austrasiske formuen og oppgav hennes sønns krav til å bli rikshovmester. På dette tidspunktet tok hendelsene en vending mot Chilperik. Idet han og Ragenfrid ledet deres triumferende soldater tilbake til Neustria, falt Karl over dem nær Malmédy, og i slaget ved Abléve omringet Karl dem og de flyktet. Etter dette forble Karl Martell praktisk talt ubeseiret og Chilperiks sterke vilje ble kuet i en rekke kampanjer som ble ført i neustrisk territorium. Karl returnerte til Neustria i 717 med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Etter å ha lyktes der, utropte han Klotar IV til konge av Austrasia i opposisjon til Chilperik. Chilperik svarte i 718 med å alliere seg med Odo den store, hertugen av Aquitaine som hadde blitt uavhengig under konfliktene i 715, men han ble igjen beseiret av Karl ved Soissons. Kongen flyktet med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar IV og Odo oppgav Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av Chilperik som frankernes enekonge, anerkjente han Karl Martell som rikshovmester over alle kongedømmene. Han ble offisielt hevet på skjoldet som frankernes konge i 719, men han levde bare ett år etter dette og hans etterfølger var marginale "rois fainéants" («gjør–ingenting–konge»). Han døde i Attigny eller Soissons i 720 (eller muligens 721). Klotar IV. Klotar IV (død ca 719) var konge av Austrasia (717–718). Han ble innsatt av rikshovmesteren Karl Martell som en alliert under borgerkrigen som raste. Karl returnerte til Neustria med en armé for å angripe kong Chilperik II og hans hovmester Ragenfrid i 717. Han bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte seg for å fjerne sin andre motstander Plektrude fra Köln. Etter å ha lyktes der, utropte han Klotar til konge av Austrasia i opposisjon til Chilperik som støttet Ragenfrid, ikke Karl, til å bli rikshovmester over hele riket. I 718 ble Chilperik igjen beseiret, ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte Odo den store, hertug av Aquitaine, til hertugens territorium. Snart gav Odo opp Chilperik og ba om fred. I bytte for anerkjennelse av ham som frankernes konge, overgav Chilperik sitt kongedømme til Karl som hovmester, som dermed fikk monopol på makt og kongelige embeter. Det virker som Klotar døde i 718. Chilperik ble hevet på skjoldet som konge og det kan ha vært som et resultat av Klotars død at Karl var villig til å anerkjenne Chilperik. Det er mulig at Klotar overlevde og døde i 719, 720 eller til og med 721. Det er også mulig at Klotar var sønn (eller barnebarn) av Dagobert II eller Childebert III, eller kanskje ikke merovinger i det hele tatt. Uansett var han en beleilig marionett som tjente Karl Martells politiske mål på den tiden. Hans styre, dersom det kan kalles det, var fullstendig inkonsekvent av seg selv, for han hadde ingen reell makt. The Jackson 5. The Jackson 5 (også skrevet som The Jackson Five eller The Jackson 5ive, forkortet J5, også kjent som The Jacksons) var et amerikansk pop-band, som var aktive fra 1962 til 1990. Guldbollen. Guldbollen er en pris som blir utdelt av den svenske avisen Aftonbladet og det svenske fotballforbundet til den beste mannlige svenske fotballspilleren. Prisen blir utdelt årlig. Den kvinnelige prisen blir kalt Diamantbollen. Zlatan Ibrahimović har vunnet prisen fem ganger (2005, 2007, 2008, 2009 og 2010). Han er den eneste som har vunnet Guldbollen mer enn to ganger. Følgende spillere har vunnet Guldbollen to ganger: Bo Larsson, Ralf Edström, Ronnie Hellström, Patrik Andersson, Glenn Hysén, Tomas Brolin, Henrik Larsson og Fredrik Ljungberg. Guldbollen er designet av sølvsmeden Bengt Liljedahl. Beti-Pahuin. Beti-Pahuin er en gruppe beslektede folk som bebor regnskogsområdene i Kamerun, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon og São Tomé og Príncipe. Selv om de deler seg opp i flere individuelle stammer, deler de alle en felles historie og kultur. På slutten av det 20. århundre ble antallet beregnet til 3 320 000 individer. Språkene deres som befinner seg i bantu-undergruppen av språkfamilien Niger-Kongo er innbyrdes forståelige og regnes av den grunn noen ganger som dialekter av det samme språket, beti. Ulikheter mellom stammene. Beti-Pahuin er satt sammen av over 20 individuelle stammer. Tilsammen bebor disse gruppene et territorium av skoger og bølgende åsland som strekker seg fra Sanagaelva i nord til Ekvatorial-Guinea og de nordlige halvdelene av Gabon og Kongo i sør, og fra Atlanterhavet i vest til elva Dja i øst. Fordi de ulike stammegruppene i lang tid har hatt en felles historie og giftemål på tvers av stammene har vært utbredt, kan det ofte vise seg å være vanskelig å skjelne de ulike folkene fra hverandre. Den nord-sørlige avgrensningen blir likevel av og til gjort, eller stammene klassifiseres etter språklige skillelinjer. Beti. Den første gruppen som blir kalt Beti består av Ewondo, Bane, Fang, Mbida-Mbane, Mvog-Nyenge og Eton. Eton deles videre inn i Eton-Beti, Eton-Beloua og Beloua-Eton. Ewondo eller Yaunde er sentrert omkring Yaoundé, Kameruns hovedstad, som fikk navnet sitt etter disse. De befolker også den østlige Mefou-inndelingen og inndelingene Mfoundi og Nyong og So i Senter-Provinsen. Det resterende av deres områder ligger i de nordlige områdene av Hav-inndelingen i Sør-Provinsen. Språket deres (eller beti-dialekten), også kalt ewondo, er det mest talte av beti-språkene i Kamerun, anslagsvis 577 700 talte det i 1982. Det tjener som et "lingua franca" i Yaoundé og mye av resten av Kameruns Senter- og Sør-Provinser. Eton-stammene lever primært i Lekie-inndelingen av Kameruns Senter-Provins med større bosettinger i Saa og Obala. De snakker eton-språket eller dialekten, som ble talt av 52 000 i 1982. Fang. Fang utgjør den andre gruppen. Individuelle stammer inkluderer Fang, Ntumu, Mvae og Okak. Fang-territorier begynner ved den sørlige kanten av Kamerun sør for Kribi, Djoum og Mvangan i Sør-Provinsen og fortsetter sørover på tvers av grensen og inkluderer hele Rio Muni i Ekvatorial-Guinea og sørover inn i Gabon og Kongo. Den største befolkningen av Fang befinner seg i Gabon, Kongo, Ekvatorial-Guinea (inkludert øya Bioko) og São Tomé og Principe. I Ekvatorial-Guinea har Fang vært den førende politiske gruppe siden uavhengigheten, ikke bare i Rio Muni på fastlandet, men også på øya Bioko der de er en minoritet. De er det tallrikeste av Beti-Pahuin-folkene, og språket deres ble beregnet å ha mer enn 858 000 talende i 1993. Bulu. Den tredje gruppen av stammer blir kalt Bulu og utgjør om lag en tredel av alle Kameruns Beti-Pahuin. Bulu-stammene er Bulu fra Sangmélima, Kribi, og Ebolowa, Fong og Zaman fra Djas elvedal, Yengono, Yembama og Yelinda fra Nyongs elvedal, og Yesum, Yebekanga, Yekebolo og Mvele. Disse folkene er primært konsentrert i Ntem- og Dja og Lobo-inndelingene i Kameruns Sør-Provins, selv om de også bor så langt nord som Øvre Sanaga- og Nyong og Mfoumou-inndelingene i Senter-Provinsen og så langt øst som Øvre Nyong-inndelingen i Øst-Provinsen. Deres antall på slutten av det 20. århundre var så mange som 660 000, og språket deres, som kalles bulu blir talt av omtrent 800 000 mennesker som andrespråk. Andre stammer. I tillegg blir flere andre stammer for tiden assimilert eller «pahuinisert» av sine Beti-Pahuin-naboer. Disse inkluderer Manguissa, Yekaba, Bamvele, Evuzok, Batchanga (Tsinga), Omvang, Yetude, og, til en viss grad Baka. Tidlige bevegelser. Beti-Pahuins eksakte opprinnelser er uklare. På et tidspunkt trodde man de hadde vandret inn i det territoriet som utgjør dagens Kamerun fra Azande-området i Sudan, men nå er oppfatningen om at de opprinnelig kom fra skogene sør for Sanaga-elven, ikke langt unna deres nåværende bosettinger, mest utbredt. På et gitt tidspunkt krysset de Sanaga og bevegde seg nordover til de nådde de øvre delene av Kadéï-elva. Det tok ikke lang tid før de ble angrepet av Vute- og Mbum-folkene, så de flyktet lenger nordover til det østlige Adamawa-platået. Beti-Pahuin-gruppene skulle imidlertid ikke forbli der lenge. Deres vandring skjedde samtidig som den jihad og de erobringer Usman Dan Fodio og hans nestkommanderende Modibo Adama gjennomførte i spissen for Fulbe-folket (Fula) på begynnelsen av det 19. århundre. Presset av raidene fra Fulbe, flyttet Vute-folket nok en gang inn på Beti-Pahuins land, og Beti-Pahuin ble nok en gang tvunget til å flytte på seg. De dro sørover og vestover i en serie av bølger. Den første gruppen inkluderte Bulu og Fang som skilte lag omtrent der den nåværende byen Ebolowa ligger. Bulu fulgte Nyong-elven vestover mens Fang vendte sørover og fulgte Djas elvedal inn i de sørligste territoriene av dagens Kamerun og inn i det området som i dag utgjør Gabon og Ekvatorial-Guinea. Så flyttet Ntumu og Mvae (undergrupper av Fang) mot det som nå er Gabon. Beti, inkludert Ewondo, flyttet sørover i den siste bølgen og slo seg ned nord for sine slektninger fra Bulu og Fang. I løpet av denne prosessen møtte de vandrende andre etniske grupper. Inntrengerne var militært overlegne. Imidlertid var de (muligens hjulpet av et ry om kannibalisme) i stand til å absorbere og «pahuinisere» de fleste av de gruppene som allerede befant seg der de kom. De folkegruppene som nektet eller motsatte seg assimilering hadde ikke noe annet valg enn å flykte. En slik gruppe var Maka-Njem som levde sør for Lom-elven men som flyktet sørover og østover da Beti-Pahuin ankom. Disse folkevandringene skjedde også samtidig med høydepunktet for den europeiske handelen på Kameruns kyst. Beti-Pahuins nylig ervervede jungel- og kystnære territorier gjorde dem trygge i den lukrative rollen som mellommenn: i bytte mot europeiske varer kunne de tilby varer som kolanøtter, elfenben og slaver. Etter etableringen av et britisk marinenærvær i 1827 for å forhindre den vest-afrikanske slavehandelen, utvidet Beti-Pahuins handelsmenn sine virksomheter til å inkludere slike produkter som palmekjerner og gummi (selv om slaver fortsatt ble solgt i hemmelighet). Kolonitiden. Tyske kolonister begynte i 1887 å trenge inn i Beti-Pahuins territoriet på søken etter bærere og arbeidere til deres kyst-plantasjer. De stoppet også den fortsatte forflytningen av folk utover mot kysten. I mellomtiden stanset franskmennene videre inntrenging fra Fang inn i deres koloni i Gabon. Fang i Ekvatorial-Guinea fortsatte imidlertid uhindret mot sjøen og begynte å bruke kobber- og jernpenger som var blitt introdusert til dem av spanjerne. Med tiden utvidet tyskerne sine plantasjer i Kamerun innover i landet, og Beti-Pahuin utgjorde den enkleste og mest lettilgjengelige kilde til arbeidskraft for dem, til å bygge det tilhørende veinettet og til å betjene de tyske oppsynsmennene i form av konkubiner. Tyskerne forbød også innfødte skikker som de anså for å være barbariske og uappetittlige slik som ofringen av en høvdings hustruer etter hans død. Det tok ikke lang tid før Betu-Pahuin begynte å motsette seg disse inngrepene. Buluene var de første som gjorde opprør i 1891. Deres hovedmisnøye var at tyskernes ankomst hadde tatt fra dem deres innbringende rolle som handelsmenn. Opprøret ble kvalt i 1895. Senere det året ble Ewondos høvdinger erklært «forstyrrende» og pisket foran landsbyene sine. Landsbyboerne reagerte på dette med å drepe de mennene som hadde stått for piskingen, og Ewondo reiste seg i harme over denne krenkelsen. Opprøret varte i under ett år før tyskerne hadde klart å kneble det. Deler av Bane og Mbidambani gjorde også opprør. Som et svar på disse aggressive aksjonene, innførte tyskerne en ordning hvor gjenstridige høvdinger ble fratatt makten og marionetteledere og overhøvdinger ble innsatt i deres sted. Det mest velkjente eksemplet på dette er utnevnelsen av tysksympatisøren og translatøren Charles Atangana, et medlem av under-arverekken til Mvog Atemenge, som overhøvding for Ewondo og Bane. Fransk kolonistyre over Kamerun begynte i 1916 og fulgte i stor grad i tyskerne fotspor. Plantasjene ynglet og ekspanderte i det franskmennene hovedsakelig konsentrerte seg om kakao. I mellomtiden fortsatte Beti-Pahuin å være en betydelig kilde til gratis arbeidskraft. Franskmennene fortsatte også et system med indoktrinering og innsetting av håndplukkede stammeledere. Imidlertid, etter hvert som franskmennene i økende grad innvilget former for selvstyre til sine afrikanske besittelser, var Beti-Pahuin ikke sene om å gripe fatt i det. Et tidlig eksempel var Bulus stammesammenslutning, en gruppe med representanter fra alle klanene som møttes for å etablere en felles politisk strategi for alle stammene. Etter uavhengighet. Siden slutten på koloniperioden på 1960-tallet, har Beti-Pahuin lykkes i å bli en viktig politisk fraksjon både i Kamerun og Ekvatorial-Guinea. Presidenten i Kamerun, Paul Biya, er selv Bulu, noe som har gjort det mulig for ham å utnevne et uproporsjonalt antall andre Beti-Pahuin til stillinger i regjeringen og statsadministrasjonen (en praksis som også har ført til beskyldninger om tribalisme fra Biyas side). Likeledes utgjør Fang 80-90 % av befolkningen i Ekvatorial-Guinea, noe som har gjort det mulig for dem å bli politisk dominerende i det landet. Det store antall av Beti-Pahuin som er involvert i lukrative beskjeftigelser som dyrking av kakao og kaffe gir dem også en sterk økonomisk innflytelse. Livsstil og bosettingsmønstre. Bethi-Pahuin-folkene organiserer seg i følge en serie patrilineale slektskapsforhold. Familien (en mann, hans hustru eller hustruer, og hans barn) danner ryggraden i dette systemet. Flere familier av samme slektslinje bor sammen i en landsby, og videre danner flere beslektede landsbyer en klan. Disse klanene faller inn under den symbolske ledelse av en høvding som også tradisjonelt er ansett som en religiøs autoritet. Imidlertid har disse individene i dag svært lite reell makt, selv om de fremdeles er høyt aktet, og i enkelte av de sørlige Beti-Pahuin-gruppene har høvding-posisjonen helt forsvunnet. De fleste beslutninger på landsby- eller klannivå skjer gjennom konsensus. Flertallet av etniske Beti-Pahuin-grupper bor i små landsbyer langs landeveier og har ikke mer enn noen få hundre innbyggere. Disse landsbyene ligger for det meste på linje, med husene lagt parallelt med veien og med skogen bak. Den typiske boenhet er konstruert av murstein laget av tørket søle som er lagt oppå en bambusramme og taklagt med palmeblader. I den senere tid har tak av metall blitt stadig vanligere, og mer velstående individer bygger noen ganger sine hjem i betong. Beti-Pahuin-territoriet inkluderer også en rekke byer i varierende størrelse, de fleste påbegynt av tyskerne eller franskmennene. Her er bosettingen mer av europeisk karakter, med et nettverk av gater, forskjellige nabolag og sentraladministrasjon og handelsdistrikter. De fleste individer holder fast ved en agrar livsstil. Maniok og mais utgjør de viktigste avlingene mens groblad-bananer, yams og hausa-jordnøtter også spiller en viktig rolle (faktisk betyr både «Ewondo» og «Yaoundé» «jordnøtt»). Et spekter av skogsprodukter, slik som grøntfôr, insekter, sopper og ulike palmeprodukter utgjør tilskudd i kosten. Buskap begrenser seg til små dyr som kan ta til seg mat uten tilsyn, så som geiter, griser og kyllinger. Disse blir vanligvis spart til særskilte anledninger slik som begravelser eller Nyttårsdag. Hovedkilden til animalsk protein gjennom året kommer i stedet fra viltkjøtt, det vil si fra vilt som skjelldyr, hulepinnsvin eller ape som bringes tilbake av jegere fra jungelen. Likeledes er fiske et viktig i mange Beti-Pahuiners liv, særlig i Ekvatorial-Guinea og São Tomé og Principe. Nærmer man seg Yaoundé i Kamerun og andre større byer, utgjør viltkjøtt en vesentlig del av inntekten for mange landsbyboere som selger byttet til forbipasserende biler for videresalg i de urbane sentra. I tillegg er et betydelig antall av Beti-Pahuin aktive på kakaoplantasjene som ligger tett i tett både i Ekvatorial-Guinea, Gabon og i det sørlige Kamerun. De fleste her er av Bulu- og Fang-stammene ettersom det er disses territorium som inneholder den største tettheten av plantasjer. I kontrast finner Ewondo-stammen lenger nord ofte arbeid som ufaglært arbeidskraft fordi deres omgivelser er mer urbanisert. Så sent som i koloniperioden var mange Beti-Pahuin-medlemmer høyt kvalifiserte tre- elfenbens- og klebersteinsarbeidere. De var i særlig grad kjent for sine livaktige masker. Idag er det få som fremdeles praktiserer disse håndverkstradisjonene, selv om misjonær-grupper har oppmuntret en del utskjærere til å utøve sitt håndverk med turist-markedet for øye. De fleste Beti-Pahuin-folk var kristnet i 1939 (selv om Fang også var påvirket av Mitsogo). På denne tiden ble mye av den tradisjonelle kulturen overgitt, inkludert innfødt dans og sang. Den innfødte animistiske troen ble aldri helt utslukket, og tradisjonsbundne skikker har vist et oppkomme etter 1945, og har det også vært en oppblomstring av nye musikk- og danseformer, slik som bikutsi, praktisert av Ewondo. I dag ser mange Beti-Pahuin på seg selv som kristne, går i kirken på søndag, og er etter det med på ulike hemmelige selskaper eller avgir den tradisjonelle healer et besøk andre ganger i løpet av uka. Andre folk har helt tatt avstand fra kristendommen. En sterk tro på heksekunster vedvarer også i befolkningen, og selv i dag er svart magi et straffbart lovbrudd i enkelte områder. Delaware-effekt. Delaware-effekt er et uformelt begrep innen selskapsretten som beskriver at selskaper søker å etablere seg i de stater som har gunstigst lovverk for bedrifter. Uttrykket henspiller på staten Delaware som på tross av bare å ha 0,3 prosent av USAs befolkning, har registrert halvparten av USAs allmennaksjeselskap. På grunn harmonisering av EUs selskapsrett har mange sett for seg en Delaware-effekt også innen Europa, for eksempel i Storbritannia, der minimum aksjekapital er 1 pund, ikke 100 000 kr. som i Norge. Teoderik IV. Teoderik IV (fransk: "Thierry") var frankernes konge fra 721 til han døde i 737. Han var sønn til kong Dagobert III. Under hans styre ble riket kontrollert av rikshovmesteren Karl Martell. Etter hans død stod den frankiske tronen tom i syv år før Pipin den yngre sørget for at Childerik III, den siste merovingerkongen, etterfulgte ham. Prinsipper for eierstyring og selskapsledelse. Prinsipper for eierstyring og selskapsledelse (engelsk: Corporate Governance'") er et sett med prinsipper for hvordan selskaper bør ledes, organiseres og administreres, og hvilke interesser organiseringen skal tilgodese. Et grunnleggende område innen corporate governance er forholdet til ansvarsplassering, og da spesielt rette mot individers bidrag til resultater og måloppnåelse i en organisasjon eller bedrift, samt forholdet til mekanismer som er ment å redusere utfordringer gjengitt i principal-agent teorien. Sentrale temaer innen prinsippene er vekting av eierinteresser ("shareholder values") opp mot andre interessenter som ansatte, kreditorer, lokalsamfunnet ("stakeholder values"). Videre er maktfordeling, og retter og plikter fordelt mellom generalforsamling, styre, administrasjonen, fagforeninger og det offentlige områder som omfattes av teorien bak prinsippene. Enhver selskapsrettslig regel vil innebære en balansering mellom de interessene og interessentene. Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse. (a) Styret er ansvarlige for at selskapet etablerer god internkontroll og systemer for risikostyring som er hensiktsmessig gitt virksomhetens art og omfang (inkludert selskapets verdigrunnlag og etiske retningslinjer). (b) Det bør årlig gjennomføres en gjennomgang av selskapets internkontroll samt viktigste risikoområder. (c) Årsrapporten bør angi hvordan selskapet gjennom internt regime for internkontroll samt risikoovervåking reduserer risiko for vesentlige feil i den finansielle rapporteringen. Selskapsrett og governance. Fagområdet selskapsrett innen jus gjennomgår hvordan disse interessene kommer til uttrykk i norsk rett. Dessuten gjennomgås praktiske emner som prosedyrer for selskapsstiftelse, avholdelse av generalforsamling og lignende. Under oppdatering av lovgivning innen selskapsrett, bedriftsskatterett, revisjonsrett og verdipapirlovgivning er argumenter fra "Corporate Governance"-debatten premissleverandør for hvilke hensyn som skal ivaretas. Aleksander Denstad With. Aleksander Denstad With (født 30. juni 1987 i Trondheim) er en norsk musiker som vant "Idol" i Norge 2006. Han var vokalist i bandet Wimpylime sammen med felles "Idol"-deltager, Vivian Sørmeland. Han gikk videre fra semifinalen med sangen «Chariot» av Gavin DeGraw. Før han kom videre i "Idol" gikk Aleksander på musikklinjen ved Heimdal videregående skole; der Vivian Sørmeland (3. plass "Idol" 2006), Margaret Berger (2. plass "Idol" 2004) og Rebecca Ludvigsen (4. plass "Idol" 2003) også har gått. Aleksander vant over Jonas Thomassen i "Idol"-finalen 19. mai 2006, med 55% av stemmene. Vinnerlåten «A Little Too Perfect» ble sluppet 26. mai, og solgte raskt over 11 000 eksemplarer, som kvalifiserer til platinaplate. Han er sønn av Odd Anders With og sønnesønn av Odd With, begge politikere for Kristelig Folkeparti. Idol-opptredener. Det har blitt sagt at Aleksander og den amerikanske poprock-artisten Gavin DeGraw har mye å takke hverandre for. Aleksander sang Gavins sanger som folk likte hvilket førte til at Gavins popularitet steg. Da Gavin DeGraw hadde konsert på Sentrum Scene 10. august 2006 fikk Aleksander komme opp på scenen og synge med sitt store idol. Dette var under sangen «Just friends». Diverse. Ifølge er Aleksander With regnet som C-kjendis. Avstemninger foretatt av VG Nett angående dette temaet viser at 94% av de som deltok i den digitale avstemningen mente at "«Aleksander Denstad With er å regne som A-kjendis.»" Denne avstemningen ble senere slettet fra VGs nettside ettersom flere av den landsdekkende avisens lesere klagde på seriøsiteten ved en slik undersøkelse/avstemning. Før avstemningen ble fjernet fra nettsiden hadde det blitt registrert om lag 23 800 stemmer. Fisjon (finans). Fisjon betyr i økonomisk forstand å dele et selskap opp i to eller flere enheter. De fleste fisjoner skjer i forhold til aksjeselskaper (evt. allmennaksjeselskaper), og aksjelovene inneholder detaljerte regler om dette. For fisjon av andre selskapsformer (f.eks. ansvarlig selskap eller kommandittselskap) finnes ikke særskilte regler. For slike selskaper må man i utgangspunktet gå frem ved å oppløse selskapet, for så å stifte på nytt de nye selskapene. Fisjon i aksjeselskap skjer enten ved at det eksisterende selskapet ("det overdragende selskap") overfører alle sine eiendeler til to eller flere nye enheter ("de overtakende selskap"), slik at det opprinnelige selskapet opphører å eksistere. Alternativet er at det overdragende selskapet beholder en del av verdiene selv, mens andre deler overføres til et eller flere andre enheter. I begge tilfeller vil godtgjørelsen til aksjonærene i det overdragende selskap måtte bestå i aksjer i et eller flere av de overtakende selskap, evt. med tillegg av en pengegodtgjørelse. Fisjon krever vedtektsendring, noe som i utgangspunktet medfører at 2/3 av både stemmene og aksjekapitalen på generalforsamlingen i selskapet som skal fisjoneres må være for vedtaket. Årets fotballspiller i Tyskland. Tittelen Årets fotballspiller i Tyskland (Fußballer des Jahres) har blitt utdelt siden 1960. Avstemmingen foregår blant utvalgte tyske fotballjournalister, der alle må være med i foreningen for sportsjournalister (Verband der Deutschen Sportjournalisten). Fotballbladet Kicker står for utdelingen. Prisen kan bli utdelt til tyske fotballspillere i utlandet, samt alle som spiller i Tyskland. I 2005 gikk prisen til Ailton, som ble den første utenlandske spilleren til å motta denne hederstittelen. Franz Beckenbauer har vunnet prisen flest ganger, med fire. Det er tre spillere som har vunnet tittelen tre ganger: Sepp Maier, Uwe Seeler og Michael Ballack. Ni spillere har vunnet prisen to ganger. Seksten ganger er det spillere fra FC Bayern München som har vunnet. Årets fotballspiller i Øst-Tyskland. Tittelen ble utdelt mellom 1963 og 1991 under navnet "Die Neue Fussballwoche". Football Writers' Association Footballer of the Year. Prisen Football Writers' Association Footballer of the Year blir utdelt årlig til den beste fotballspiller i England i følge fotballjournalistene. Dette er en av de to mest prestisjefylte prisene som en fotballspiller i England kan motta. Den andre er PFA Players' Player of the Year. Prisen har vært utdelt siden 1948 da Stanley Matthews fra Blackpool FC vant den. Åtte spillere har vunnet prisen mer enn én gang, hvorav den siste spilleren er Christiano Ronaldo, som vant sist i sesongen 2007–08. Vinneren av prisen blir valgt gjennom et stemmesystem blant medlemmer av Football Writers' Association (FWA), som består av rundt 400 fotballjournalister hjemmehørende overalt i England. Tidligere vinnere. a> var den første spilleren som vant to år på rad, henholdsvis i 2003 og 2004. Han vant også prisen i 2006. PFA Player of the Year. Mark Hughes, vinner i 1989 og 1991. Alan Shearer, vinner i 1995 og 1997. Ryan Giggs, vinner i 2009. På slutten av hver sesong i engelsk fotball deles det ut en pris fra Professional Footballers' Association (spillerunionen). Prisen går til den fotballspilleren medlemmene i unionen synes har vært den beste gjennom hele sesongen. Spillerne selv avgjør hvem som vinner, og derfor er prisen den mest prestisjefylte i engelsk fotball. Den første prisen ble utdelt i 1974. GameSurf. GameSurf var en norsk spillportal eid av Tiscali som ble lagt ned i 2005. Tidligere ble portalen eid av World Online (WOL), og hadde det samme navnet. Men ble skiftet samtidig som Tiscali overtok. Gamesurf hadde et forum og flere Counter-Strike- og Medal of Honor-servere. Catch-Gamer. Catch-Gamer (CG) er en norsk ungdomsportal med fokus på spill, med eget nettsamfunn. Portalen var tidligere kjent som Norges største av sitt slag, men har de siste årene hatt en stadig synkende aktivitet. I dag er den i stor grad forlatt og har ingen aktiv ledelse. Catch-Gamer er kjent for sitt tidligere Counter-Strike-lag, Team Catch-Gamer. Historie. Catch-Gamer ble opprettet i september 2003, opprinnelig som en gamingportal rettet mot Catch Communications'privatkunder. Dette for å gi kundene lavere pingtid og en bedre spilleopplevelse. Det viste seg imidlertid at etterspørselen etter en slik spillportal i Norge strakk seg langt utover Catch Communications ASA’s bredbåndskunder. Valget falt derfor på å utvikle en spillportal beregnet for alle spillinteresserte, ikke bare gaming-kundene som var kunder av Catch Communications ASA. Det ble derfor satt i gang en tung utvikling for å lage en unik portal, som skulle ta for seg alle interesserte i gamingmiljøet, spesielt i Norge. Medlemmene har hele tiden vært Catch-Gamers hovedfokus, og de fleste funksjoner og finesser på siden er et resultat av forslag, og ikke minst ønsker fra medlemmene. Fra 1. september 2005 valgte Catch Communications ASA å trekke seg ut av Catch-Gamer. Som følge av denne beslutningen valgte de som driftet portalen å kjøpe den for å kunne drive den videre. Hele portalen Catch-Gamer eies i dag av de ansatte under driftsselskapet Recoil AS. World Soccer Awards. Siden 1982 har magasinet World Soccer sine lesere kåret vinnere innen kategoriene årets spiller, årets manager og årets lag. Alle fotballspillere, lag og managere i verden er kandidater. Dette er en meget prestisjefylt pris. Olaf Benneche. Olaf Benneche (født 18. september 1883, død 1931) var en norsk forfatter. Han nevnes ofte som en av de fire «sørlandsforfatterne», sammen med Thomas Krag, Vilhelm Krag og Gabriel Scott. Han debuterte i 1904 med fortellingen "Marie Louise Reventlow", som var sterkt påvirket av Vilhelm Krag. I denne boken skildret han livet i norske byer omkring 1800. Hans senere bøker, f. eks. "Rygnestadgutten", handler om bønder i Setesdal i dansketiden. Egalmoth. Egalmoth (2626-1743 T.T.) er i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard den 18. regjerende riksforstanderen av landet Gondor. Egalmoth etterfulgte sin fetter Ecthelion I ved hans død i år 2698 i det tredje tidevervet. Han var barnebarnet til Morwen, datter av Belecthor I som tidligere hadde vært riksforstander selv. Selv om ingen detaljer er oppgitt så må angrepet fra Umbars korsarer ha funnet sted mens han styrte landet. Egalmoth ble etterfulgt av sin sønn Beren ved sin død i år 2743. Det fantes også en tidligere Egalmoth, som levde i det første tidevervet, og var en Noldosk alv fra Gondolin, og lederen for folket av "de himmelske bue". Han overlevde Gondolins fall, og flyktet til Sirions munninger, men døde senere der under et angrep av Fëanors sønner, rundt år 530 F.T.. Peter Egge. Peter Egge (født 1. april 1869 i Trondheim, død 15. juli 1959) var en norsk forfatter. Familieforhold. Peter Egge hadde slektsbånd både på mors- og farssiden fra Steinkjerområdet. Hans far, Olaus Egge, var født på plassen Eggeskogen på gården Egge, opphavet til familienavnet. Moren hans, Oline Wibe, var fra gården Kjørås i Ogndal. Han var gift med Anna Svendsen (1872 – ?). Sammen hadde de barna Asta Egge, Ørnulf_Egge og Randi Egge. Forfatterkarriere. Peter Egge flyttet til Oslo i 1899 etter hvert som forfatterkarrieren skjøt fart. Etter dette bodde han aldri fast i Trøndelag. Han var formann i Den norske forfatterforeningen fra 1913-1916 og i 1935, samt formann i det litterære råd i 1920 og 1929. Egge skrev noveller og skuespill, men det var særlig romaner han beskjeftiget seg med. I 1916 fikk han kunstnerlønn. En stor plass i Trondheim er oppkalt etter ham, Peter Egges plass. En gate i Steinkjer har fått navnet Peter Egges gate. Biografier. Den danske litteraten Cai M. Woel utga i 1929 biografien *"Peter Egge"*. Etter at Egge hadde utgitt sine erindringer i fire bind, sendte han dem til Cai M. Woel med følgende daterte inskripsjon: "Til Cai M. Woel med vennlige hilsener fra Peter Egge". I 1949 utga Borgny Sofie Jystad boken "Peter Egge og hans trønderromaner". Diverse. I 2008 skrev trondheimsbandet The Beards en sang om Peter Egge. Emeldir. Emeldir "den mannhjertede" er en figur fra J.R.R. Tolkiens litterære verden Midgard. Hun var kona til Barahir av Bëors hus og mor til Beren. Hun var selv datter av en mann ved navn Beren av Bëors hus, og var barnebarn av Belemir og Adanel, og var dermed selv etterkommer av Bëor den gamle. Emeldir fikk tilnavnet "den mannhjertede" da hun ledet kvinnene og barna av Bëors hus sørover fra Dorthonion til Brethil etter ødeleggelsene i slaget Dagor Bragollach. Vilhelm III av England. Vilhelm III (nederlandsk "Willem", engelsk "William") (4. november 1650 – 8. mars 1702), også kjent som "Vilhelm av Oranien" ("Willem van Oranje-Nassau"), stattholder i Nederland fra 28. juni 1672, konge av England, Skottland og Irland fra 1689 til sin død. Han regjerte sammen med sin kone Maria II av England til hennes død i 1694. Fra da av var han enehersker. Vilhelm III ble født i Haag som prins av Oranien og nevø av Karl II og Jakob II. Fra sin fødsel til 1667, og igjen fra 1672, var han Nederlands stattholder i strid med landets overklasse. Ved Frankrikes invasjon 1672 fikk han endelig ledelsen av Nederland og forble livet igjennom en skarp motstander av Ludvig 14. og den franske stormaktspolitikken. Fra 1677 var han gift med, og regjerte senere i England sammen med Jakob IIs datter Maria. Han var protestant, og ble av den engelske opposisjon oppfordret til å overta makten fra den katolske Jakob II. Han gikk i land i England den 5. november 1688 med en nederlandsk hær, men Jakob flyktet uten kamp. Før de overtok regjeringen måtte Vilhelm og Maria underskrive en historisk avtale om rettigheter; «Bill of Rights» som sikret parlamentets makt. Vilhelm overholdt stort sett løftene, men hadde likevel til tider betydelig innflytelse over utenrikspolitiske spørsmål. Foruten nederlandske rådgivere støttet han seg på en krets av relativt lojale engelske adelige, blant annet hertugen av Marlborough, Lord Shrewsbury og Lord Godolphin. Uten å bli spesielt populær i England oppnådde han respekt ved sin faste protestantiske holdning. I sin kongetid støttet Vilhelm helhjertet kampen mot Frankrike og førte krig i Irland 1690 for å avverge eks-kong Jakobs invasjonsforsøk. I 1702 organiserte han med Parlamentets aksept en koalisjon mot Frankrike som førte til Den spanske arvefølgekrig, men døde etter et rideuhell før krigen var kommet i gang. Christian Braunmann Tullin. Christian Braunmann Tullin (født 6. september 1728 i Christiania, død 21. januar 1765 sammesteds) var en norsk dikter og forretningsmann. Han var sønn av Guldbrand Hansen og Ragnhild Olsdatter Deli, som var jevne, men aktede borgerfolk. Døpenavnet fikk han etter overrettsassessor Christian Braunmann, mens etternavnet «Tullin» skal være etter farens fødested, Tullia i Ringebu i Gudbrandsdalen. Gutten begynte å studere, takket være stiftsprost Gunder Tøgersen Weggersløf, som antagelig også henledet Tullins oppmerksomhet på engelsk litteratur, som snart kom til å påvirke ham. Han ble student 1745. Faren var da død, og moren hadde giftet seg med en tollvisitør Kofod, men farsarven var tilstrekkelig til å gi sønnen gode vilkår i studentårene. Mens han forberedte seg til den filosofiske eksamen, lærte han fransk, tysk, musikk og tegning. Han lot seg veilede i teologi av en lærd prest, Christen Nold i Karrebæk på Sjælland, og tok teologisk eksamen 1748. Deretter vendte han hjem til Christiania for bestandig. I begynnelsen øvde han seg på å holde prekener, men sykelighet fikk ham til å oppgi all tanke på et geistlig embete. I stedet la han seg etter rettsvitenskapen, uten å ta noen eksamen, og snart overtok han en fabrikk for spiker, stivelse og pudder ved Lysaker. 1759 valgte Det akershusiske Toldsocietet ham til tollinspektør, året etter ble han viserådmann og 1763 rådmann i Christiania, kort etter dessuten tolldirektør, men to år senere døde han av brystsyke. Med sin hustru Mette Kruchow hadde han blant andre barn sønnen Claus Tullin (d. 1830). Tullin var også dikter, og i en kort tid Danmarks og Norges mest feirede sådan. Hans arbeider var for det meste leilighetsvers, forfattet enten ved anledninger i Christiania eller ved prisoppgaver satt opp av «Selskabet for de skjønne Videnskaber». Hans første dikteriske forsøk er fra 1749, og deretter fulgte i de følgende årene noen andre småting. 1758 ble merkeåret i hans litterære liv, for da utga han sitt berømte dikt «Maidagen», i anledning av et bryllup i Christiania. Morten Leuch giftet seg 6. mai med Matthia Collett. Diktet, hvor bruden og brudgommen betegnes som «Menalcas og Melicinda», vakte den høyeste oppsikt. I København ble det ettertrykt flere ganger, oversatt til tysk av Cramer, og vakte til og med Lessings anerkjennelse i den grad, at han uttalte at det neppe fantes et slikt bryllupsdikt i den tyske litteraturen. Tullin var plutselig blitt berømt. I 1761 og 1764 tryktes prisdiktene om «Søfarten» og «Skabningens Ypperlighed»; det siste regnes av mange som hans hovedverk. Da han i 1764 gjorde en forretningsreise til København sammen med sin venn James Collett, ble han der mottatt med de største æresbevisninger. Dikterbenen fikk imidlertid en brå slutt, da han døde allerede året etter. Han hadde selv tenkt å utgi sine samlede dikt, men rakk ikke å gjennomføre det. Etter hans død utkom hans verker i 3 bind (1770–73). Hans berømmelse var kun av kort varighet, men han huskes i Norge for å være den første norske dikter, som også vant berømmelse i utlandet. Aerin. Aerin er en figur fra J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Hun levde i det første tidevervet. Aerin var en kvinne som var i nær slekt med Húrin "Thalion", og var datteren av en mann ved navn Indor, og er ikke omtalt på noen annen måte. Hun ble tatt til kone av austringen Brodda mot sin vilje, da han ble herre av Hithlum. Hun hjalp i all hemmelighet Húrins kone Morwen, etter slaget Nirnaeth Arnoediad, og ble slått av Brodda for dette. Da Túrin, sønn av Húrin, kom tilbake til Dor-lómin, ble han tilbudt husly i hennes hus. Det var der han møtte sin gamle venn Sador "Labadal" igjen og fikk vite av Aerin at hans mor, Morwen, og hans søster hadde dratt til Thingols rike. Ikke lenge etter dette drepte han Brodda og andre Austringer, men dermed beseglet han også Aelins skjebne: hennes liv var kanskje hardt, men at hans overilte handlinger kom til å volde henne død, som hun forklarte han. Túrin foreslo at han skulle ta henne med seg til Doriath, men hun avslo, og sa at hun ville dø i villmarken like sikkert som hun ville dø hvis hun ble igjen. Childerik III. Childerik III (døde rundt 754), kalt enten idioten eller spøkelseskongen, var frankernes siste merovingerkonge. Tronen hadde vært tom i syv år da rikshovmesterne, Karloman og Pipin den yngre, bestemte seg i 743 for å anerkjenne Childerik som konge. Hans forbindelse med merovingerfamilien er ikke kjent. Han kan ha vært sønn til Chilperik II. Han deltok ikke i det offentlige liv, dette ble utført som før, av rikshovmestrene. Karloman trakk seg tilbake til et kloster i 747, og Pipin bestemte seg for å ta tronen selv. Pipin sendte brev til pave Sakarias og spurte om tittelen konge tilhørte den som utøvet makten eller den med kongelig nedstamming. Paven svarte at den reelle makten også skulle ha den kongelige tittelen. Childerik ble avsatt og hodet hans ble barbert, "deposit et detonsit", i 751 på ordre fra Sakarias sin etterfølger, pave Stefan III, fordi, ifølge Einhard, "quia non erat utilis", «han var ikke til nytte». Hans lange hår var symbolet til hans dynasti og dermed de kongelige rettighetene (noen sa magiske krefter). Ved å klippe det, fratok de ham alle hans kongelige forbindelser. I 752 ble han og hans sønn Teoderik plassert i klosteret Saint-Bertin, selv om noen sier at han ble plassert i Saint-Omer og Teoderik i Saint-Wandrille. Han døde rundt fire år senere. Under karolingerne, fikk han dårlig omtale. Han ble kalt "rex falsus", en falsk konge, til tross for at det var Pipin som satte ham på tronen. Munch. Uttale. Noen medlemmer av slekten uttales med u-lyd (f.eks. kunstneren Edvard Munch), andre med o-lyd. Luna 2. Luna 2 var en sovjetisk romsonde som krasjlandet på månens overflate 13. september 1959, like øst for Mare Serenitatis. Dette var den første «landingen» av et menneskeskapt romfartøy på et annet himmellegeme. Luna 2 var et 387 kg tungt romfartøy, som ble skutt opp fra den sovjetrussiske basen Bajkonur kosmodrom. Romsonden bekreftet at Månen ikke hadde noe særlig til magnetfelt, og fant heller ikke noe bevis for strålingsfelter på Månen. Forskning. Forskning er en aktiv, grundig og systematisk granskning for å finne ny viten og øke kunnskapen. En person som driver med forskning kalles for en forsker. Alle kan drive med forskning, men som oftest tenker man på vitenskapelig ansatte på universitet, forskningsinstitutter eller andre steder. Ordet forskning brukes ofte synonymt med vitenskap, men de to begrepene kan også ha forskjellige betydninger. Forskning finansieres ofte av statlige myndigheter i de respektive land, men bidrag fra uavhengige organisasjoner og private bidrar også til finansiering. Også bedrifter kan bedrive eller finansiere forskning. Forskning deles ofte i to kategorier: grunnforskning og anvendt forskning. Grunnforskning. Grunnforskning, kalles stundom for «ren forskning», har som hovedmålsetning å øke kunnskapen og teoretisk forståelse for de inngående variabler. Grunnforskning drives av forskerens interesse og nysgjerrighet. Grunnforskning blir ofte gjort uten at det ligger noen praktisk målsetning bak, men kan likevel resultere i uventede oppdagelser. Grunnforskning legger grunnen for ytterligere forskning som i lengden skal gi opphav til kunnskap som kan tillempes til noe i praksis. Det er med andre ord ingen garanti for at grunnforskning innen kort tid kan gi opphav til noe nyttig, noe som også har medført at forskere har problemer med å få grunnforskningen finansiert. Forskning i henhold til OECD. Forskningsbegrepet er definert i den såkalte Frascati-manualen, som er utviklet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) til bruk for utredninger og statistikk om nasjonale forskningsinnsatser. Utgangspunktet er forskningsområder som er basert på naturvitenskapen. Det betyr at det ofte er vanskelig å innpasse humaniora og samfunnsvitenskapelige aktiviteter, herunder ikke minst å skjelne mellom utviklingsarbeide og utredninger av mere rutinepreget art. Forskningsprosessen. En hypotese som formuleres i et forskningsprosjekt kan aldri bli bevist, kun motbevist. En hypotese kan gjennomgå flere omganger av vitenskapelige tester og bli vedtatt som «sann», men det er dog ikke det samme som at den er blitt bevist. En anvendbar hypotese tillater forutsigelser og at man innen rimelig tidsrom kan verifisere at forutsigelsen er sann. Forskningspublisering. Publisering av forskningsresultat er viktig for verifisering av metodene og resultatene ved at de er tilgjengelige for andre. Publisering er nødvendig for å gi forskningen troverdighet ved at all forskning hviler på tillit. Akademisk forskning blir vanligvis utgitt i vitenskapelig tidsskrift eller i bøker. De fleste etablerte vitenskapelige områder har sine egne tidsskrift for publisering. I dag blir mange vitenskapelige artikler utgitt elektronisk på Internett istedenfor i trykt på papir. Voyager 2. Voyager 2 er en 815 kg tung ubemannet amerikansk romsonde i Voyager-programmet som er sendt for å utforske de ytre delen av Solsystemet og videre. Romsonden ble skutt opp 20. august 1977, og er fremdeles i funksjon. Den er identisk med sitt søster-romskip Voyager 1. Voyager 2 passerte forbi planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun og var den første romsonden med detaljerte bilder av de to sistnevnte planetene. Voyager 2 var per september 2012 et av de mest fjerne menneskeskapte objektet (sammen med Voyager 1, Pioneer 10 og Pioneer 11) med en avstand på 99,5 AU fra solen. Romsonden er nå inne i solsystemets ytterkanter, et enormt område der Solens innflytelse etterhvert blir erstattet av interplanetært rom. Voyager 2 skulle egentlig være Mariner 12, som en del av Mariner-programmet. Romsonden hadde som sine prioriterte mål planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun, samt deres samling av måner og ringer. Det nåværende oppdraget er deteksjonen av Heliosfæren, samt partikkel-målinger av solvinden og det interstellare rom. Begge Voyager-sondene er drevet av tre radio-isotope termoelektriske generatorer, som har overlevd sin tenkte levetid, og vil derfor fortsette å generere nok kraft til å kommunisere med Jorden til minst 2020. Jupiter. Voyager-romsondene sine baner i solsystemet "Voyager 2" var den fjerde romsonden som besøkte Jupiter i juli 1979. "Voyager 2" passerte kjempeplaneten på det nærmeste, 9. juli 1979, og da var Voyager 2 bare 570.000 km fra Jupiters skytopper. De to Voyager romsondene gjorde flere viktige observasjoner av Jupiter og månene dens. De mest oppsiktsvekkende var eksistensen av vulkaner på Io, noe som ikke hadde vært observert fra Jorden, eller av romsondene "Pioneer 10" or "11". Saturn. Passeringen av Jupiter var en stor suksess, og romsonden fortsatte videre for å besøke Saturn. "Voyager 2" ble dermed også den andre romsonden som besøkte Saturn. "Voyager 2" passerte Saturn i november 1981. Romsonden oppdaget observerte temperaturen på Saturn, og fant at den høyeste temperaturen er 70 Kelvin (-203 C). Voyager 2 har bidradd til å oppdage flere måner rundt gasskjempen som tidligere var ukjent, blant disse er Pan (oppdaget på bilder fra romsonden i 1990). Uranus. "Voyager 2" ble den første romsonden som besøkte Uranus. "Voyager 2" passerte planeten 24. januar 1986. Romsonden oppdaget 10 ukjente måner (bl.a. Puck), og observerte den til da ukjente ringsystemet rundt planeten. Neptun. "Voyager 2" ble også den første romsonden som besøkte Neptun. "Voyager 2" passerte planeten 25. august 1989. Romsonden oppdaget 6 ukjente måner (bla. Naiad, Thalassa, Despina, Galatea, Proteus), og oppdaget Neptuns mørke flekker. Disse har siden forsvunnet, ifølge observasjoner av romteleskopet Hubble. Interstellar ferd. Voyager 1 og 2 sine baner inn i det ytre delene av solsystemet Det er estimert at begge Voyager-romsondene vil ha tilstrekkelig elektrisk kraft til at minst noen instrumenter fungerer tilfredsstillende helt fram til 2020. Avstand fra Jorden. I desember 2005 var Voyager 2 hele 78,4 AE fra Solen. Den 9. mai 2008 hadde denne avstanden økt til 85,84 AE, og i september 2012 var avstanden 99,5 AE. Nåværende posisjon. Både Voyager 1 og Voyager 2 er i heliosfæren, en «boble» i verdensrommet som Solen dominerer. 30. august 2007 passerte Voyager 2 området som kalles «termination shock», et område der solvinden raskt sakter farten fra snittet på 300–700 km/s, og blir tettere og varmere. "Voyager 2" var i April 2006 på −52.51° deklinasjon og 19.775hrs «Right Ascension», noe som ga det en plassering på stjernehimmelen i konstellasjonen Telescopium. 9. september 2012 var "Voyager 2" 99,1 AE fra jorden og 99,5 AE fra solen, og den forflytter seg med 15,436 km/s (relativ til solen). I løpet av et år forflytter den seg ca. 3,256 AE. Sporing. NASA fortsetter å spore Voyager 2 ved hjelp av Deep Space Network stasjoner – et verdensomspennende nettverk av antenner. Eärnur. Eärnur (1928-2050 T.T.) er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens litterære verden Midgard. Han var den 33. og siste kongen Gondor. Han tok tronen etter sin fars, Eärnil IIs, død i 2043 i det tredje tidevervet, og etter hans forsvinning var det Riksforstanderene av Gondor som regjerte landet i mange generasjoner. Eärnur var en stor general og hans største seier var i Slaget ved Fornost mot Angmar i år 1975, hvor han klarte å ødelegge Angmar. Etter at han ble konge ble han utfordret to ganger av Heksekongen av Angmar, som var leder for Ringskrømtene, som nå hadde tatt tilhold i Minas Morgul. Den første utfordringen svarte Eärnur ikke på, men i 2050 T.T. kom det enda en utfordring og denne svarte han på. Etter at han gikk inn gjennom portene til Minas Morgul, ble han aldri sette eller hørt fra igjen. Det ble ikke valgt noen ny konge som skulle styre, og derfor gikk Gondors styre over til riksforstanderne, og begynte med Mardil Voronwë, som hadde prøvd å holde Eärnur fra å dra til Minas Morgul. Riksforstanderne skulle styre "fram til kongen returnere", for det var i begynnelsen ikke sikkert om Eärnur hadde blitt drept eller ikke. I tillegg hadde ikke Eärnur etterlatt seg noen arving. Selv om mange andre i Gondor hadde et slags krav på tronen, hadde de fleste av disse kravene noen tvil ved seg, og ingen ønsket å risikere enda an borgerkrig som Ættefeiden, som hadde påført Gondor store ødeleggelser. Major domus. Major Domus eller rikshovmester var en tittel og et embete i tidlig middelalder som ble hovedsakelig brukt i de frankiske kongedømmene i de 7. og 8. århundrene. Det kan sammenlignes med pfalzgreve. I løpet av det 7. århundret utviklet embetet major domus seg til den virkelige makten bak tronen i Austrasia, den nordøstlige delen av frankernes kongedømme under merovingerdynastiet. Rikshovmesteren hadde den reelle makten, mens kongene bare hadde en seremoniell funksjon. Embetet ble arvelig i familien til pipidene. Etter at Austrasia og Neustria ble gjenforent i et kongedømme, tok Pipin den yngre, major domus siden 747, kronen til merovingerne i 751 og etablerte linjen til de karolingiske kongene. Hans sønn Karl den store skaffet seg enda mer makt da han ble kronet til tysk-romersk keiser i 800. Han ble dermed en av de viktigste personene i europeisk historie. Christen Tidemand. Christen Tidemand (født 24. januar 1779 i Mandal, død 27. april 1838 i Mandal) var tollinspektør i Mandal. Han arvet embedet etter sin far. Han er mest kjent som far til maleren Adolph Tidemand, og var stortingsrepresentant høsten 1814. Som ung mann ble Tidemand sendt til København for å studere. Han tok juridisk eksamen ved Københavns Universitet. Han ble privatsekretær for kronprins Frederik og fikk tittelen kammerråd. Han ble gift i Danmark med Johanne Henriette Haste. Ved sin fars død i 1805 ble han bare 26 år gammel utnevnt til tollinspektør i Mandal. Han virket i denne stilling frem til sin død i 1838, kun avbrutt av to reiser til København og representasjon på Stortinget i 1814 hvor han møtte som første representant for Mandals amt. Eksterne lenker. Tidemand Pfalzgreve. Pfalzgreve var en høy embedsmann i de frankiske og tyske kongenes tjeneste. Han var kongens stedfortreder og forvalter av en pfalz (latin "palatium", palass), d.v.s. en kongsgård der kongene allerede fra karolingisk tid oppholdt seg og utøvet sine funksjoner som dommere. Tittelen "pfalzgreve" tilkom senere medlemmer av fyrsteslekten i Pfalzgrevskapet ved Rhinen. SE-selskap. SE-selskap, fra Societas europaea, er en transnasjonal europeisk selskapsform av allmennaksjeselskapstypen. Selskapsformen ble etablert fra og med 8. oktober 2004. Rettsgrunnlaget er EU-forordning 2157/2001. Kommandittselskap. Kommandittselskap (KS) er en selskapsform der én deltaker hefter med ubegrenset ansvar "(komplementaren)", og en eller flere deltakere hefter med begrenset ansvar "(kommandittister)". Komplementaren er som regel et aksjeselskap, slik at risikoen blir begrenset. Selskapsformen er derfor en mellomting mellom et aksjeselskap og et selskap med ubegrenset ansvar. Selskapsformen var av skattemessige årsaker svært populær på 1980-tallet, men etter innskjerpelser i lovgivningen forsvant de fleste fordeler. Selskapsformen er imidlertid fortsatt hyppig brukt innen boligeierselskaper. Stiftelse av KS. Hver kommandittists kapitalinnskudd skal minimum utgjøre 20 000 kr, hvorav 20 % må være innbetalt før selskapet registreres i Foretaksregisteret. Det er også et krav om innbetaling av ytterligere 20 % innen to år etter stiftelsen. Komplementaren må minimum skyte inn 10 % av den samlede kapitalen. Økonomi. Utbytte av overskudd i et kommandittselskap fordeles i forhold til andelene av selskapskapitalen, med mindre annet er blitt avtalt. Skattlegging av deltakerne i et kommandittselskap følger samme prinsipper som for deltakere i ansvarlig selskap. Det er en begrenset adgang for kommandittister til å kreve fradrag for andel av underskudd i selskapet. Et kommandittselskap er regnskapspliktig og som hovedregel revisjonspliktig, uavhengig av hvor stor omsetningen i selskapet er. Ledelse. Organiseringen av et kommandittselskap følger som utgangspunkt de samme regler som i ansvarlig selskap. Komplementaren har i følge loven den myndighet som i ansvarlig selskap tilligger selskapsmøtet. Pokémon Colosseum. "Pokémon Colosseum" er det første rollespillet i Pokémon-serien til Nintendo GameCube. Poenget er å «snage» Pokémon fra andre trenere. Det går bare an å snage Pokémon fra Johto- og Hoenn-regionene, men ikke Kanto. Selve spillet er lokalisert i Orre-regionen. Oppfølgeren til "Pokémon Colosseum" er '. Birøkt. Birøkt er en praksis som går ut på å holde honningbier og gjøre seg nytte av dem. Honningbier er ettertraktet ikke bare for honningen, men også for bivoks og for pollinering av dyrkede planter. Biene fremstiller propolis, som også kan nyttiggjøres. Mange steder i verden har man fra gammelt av samlet honning fra ville bier og noen steder gjør man det fortsatt. Samtidig har en form for birøkt eksistert helt siden oldtiden. Birøkterne kontrollerer bienes adferd på flere måter. Birøkteren tilbyr etter beste evne bifolkene de optimale bolig- og leveforhold. Han/hun høster deres innsamlede vinterforråd (honning) og gir sukker som erstatning. I moderne birøkt er det ønskelig med dronninger av beste kvalitet. Dronninger kan avles i egne kuber som kalles cellebyggere. Dronningene har samme utgangspunkt som arbeiderbier. Man flytter larver fra arbeiderceller til dronningceller, såkalt omlarvning. I cellebyggeren vil biene fore disse larvene fram til nye dronninger. Sverming er en naturlig formering bifolkene. I moderne birøkt er det ikke gunstig med sverming. Innfangede svermer kan slås inn på en ny kube. Svermer skal stå i karantene og undersøkes av bitilsynsmann før kuben kan tas inn i bigården. Alt dette gjør birøkt til et omfattende fag. Bier reagerer på mørke klær, raske bevegelser og ukjent lukt. Birøktere går gjerne med en lys bitett drakt som gir beskyttelse mot stikk. Drakten kan ha slør som beskytter hodet og ansiktet mot stikk. Erfarne birøktere kan behandle biene uten spesielt verneutstyr. Disse har som regel bevisst avlet dronninger for å få fram de beste egenskapene hos bifolkene. Det er ikke slik at biene kjenner birøkteren. Bier blir ikke "tamme" i ordets egentlige forstand. Birøktere lykkes i sitt arbeid ved måten de behandler insektene på mens de arbeider. En birøkter skal være behersket og rolig. Han/hun bør være fysisk ren og ha rene klær. Dette vil føre til at bienes aggresjon ikke blir vakt. Birøkteren bør tåle å få noen stikk. I moderne birøkt bor biene i bikuber som består av flere kasser. De bygger voksbygg i rammer av tre som kan tas ut og undersøkes. På den måten kan birøkteren se hva som skjer i kuben og med letthet høste inn vokstavler med honning. Det er ikke noen spesielle konsesjonskrav eller eksamenspapirer man må ha for å holde bier. Man søker ikke om godkjenning for å drive med birøkt. Det er ønskelig at bigården registreres hos det lokale birøketerlag. Bigården må sertifiseres av Mattilsynet om bifolk skal flyttes over 5 km. Dette for å unngå spredning av sykdom. Likeledes bør en påse at bier og utstyr kommer fra sertifisert bigård ved kjøp. Bier kan heller ikke flyttes fritt mellom alle kommuner på grunn av ønske om raserenhet og for å unngå spredning av parasitter. Bikube. Bikuber brukes som bolig for honningbier som brukes i birøkt. Fra naturens side bygger biene gjerne sine samfunn i hule trestammer. I Afrika brukes fortsatt hule trestammer som bolig for bifolk som holdes i kultur. Fra gammelt av brukte man gjerne halmkuber til birøkt. Biene bygde sitt voksbygg fritt i denne. Etterhvert ble det vanlig å bruke isolerte trekasser med løse tavler med bivoks. De løse tavlene gjør det mulig å gjenbruke vokstavlene fra år til år. Løse tavler gjør det lettere for birøkteren å følge utviklingen til bifolket. I dag brukes lettere materialer som isopor til bikuber. En moderne bikube består av et bunnbrett der inngangen er. Over bunnbrettet står yngelkassen der dronningen legger egg og yngelen fores opp av biene. Over yngelrommet legges gjerne et dronninggitter som hindrer av dronningen går oppover i kuben. Over dronninggitteret kan det være en eller to honningkasser (skattekasser). Kuben har en toppakning og lokk. Alle kassene inneholder rammer med vokstavler. I Norge er målene på kubeutstyret standardisert. Bikuben settes på en palle eller kubekrakk slik at den står stødig og tørt. Normalt finnes det bare en dronning i hver bikube. Det går imidlertid an å ha todelt yngelrom med hver sin dronning og felles skattekasse over dronninggitter. Petidin. Petidin, C15H21NO2, er et smertelindrende legemiddel som tilhører gruppen gruppen opioider, og er klassifisert som narkotika. Petidin, som injeksjonsvæske) blir benyttet på sykehus som bedøvelse og smertelindring ved kirurgiske inngrep. Petidin ble syntetisert av tyske kjemikere på 1930-tallet på jakt etter en erstatning for Atropin. Under dyreforsøk oppdaget man den smertestillende effekten. Det er en av få opioider som ikke får pupillene til å trekke seg sammen. Pedtidin har heller ikke samme tendens som morfin til å foresake forstoppelse. Petidin bør ikke benyttes i lengre perioder da skadelige mengder av metabolitere, norpetidin, samles opp i kroppen. Årets fotballspiller i Brasil. "Bola de Ouro" (Gullballen) har blitt utdelt årlig siden 1973 av det brasilianske magasinet «Placar» til den beste fotballspilleren i den brasilianske ligaen. Kåringen bygger på magasinets karaktersetting av spillernes prestasjoner etter hver ligakamp. Vinnere. Spillerne kommer fra Brasil, med mindre annet er angitt Se også. Årets lag i Brasil (Bola de Prata) Keshar Jung Rayamajhi. Keshar Jung Rayamajhi ("Jung" er også noen ganger transkribert "Jang"), født i "Palpa" i 1926, er en nepalsk politiker. Han var opprinnelig generalsekretær i Nepals Kommunistiske Parti (NKP), og ble seinere en sentral rojalist. Han studerte medisin i Calcutta. Her gikk han også inn i Nepals Kommunistiske Parti i 1949. Rayamajhis første år som generalsekretær. Rayamajhi tok over som generalsekretær i NKP da Man Mohan Adhikari dro til Kina for å få medisinsk behandling. Han blei valgt til posten på NKPs 2. landsmøte i 1957. "Ahdikari" hadde alt innleda det venstrefløya i partiet mente var et for nært samarbeid med slottet, da han i 1955 erklærte at partiet anerkjente kongen som Nepals statsoverhode – angivelig en del av en politisk handel for å få NKP legalisert. Foran landets første parlamentsvalg våren 1959 var det uenighet om NKP stulle delta. Partiets krav hadde siden revolusjonen i 1951 vært at det skulle velges en grunnlovsgivende forsamling. Kong Tribuvan hadde opprinnelig lovet det, men løftet blei aldri innfridd, hverken av han eller hans sønn kong Mahendra. NKP deltok sammen med Nepals Kongressparti i ei massekampanje, som til slutt tvang Mahendra til å erklære at parlamentsvalg skulle holdes. Men kongen tillot ikke at det nye parlamentet vedtok ei ny grunnlov. Isteden proklamerte han sin egen grunnlov bare 6 dager før valget, der han bl.a. sikra seg retten til å avsette parlamentet. Venstrefløya i partiet, leda av partistifter Pushpa Lal Shresta, ville at NKP skulle boikotte valget. Men Rayamajhi fikk gjennom at partiet stilte opp. I praksis hadde han alt nå innleda et nært forhold til kongen. Resultatet blei dårlig. Mens NKP noen år før hadde blitt største parti i lokalvalg i Kathmandu, fikk det nå bare 4 representanter. Dette skjerpa motsetningene og svekka Rayamajhis stilling. Rayamajhi støtter kongens statskupp i 1960. 15. desember 1961 gjorde kong Mahendra statskupp og innførte et rojalistisk diktatur, som skulle vare i nesten 30 år. Rayamajhi var i Moskva under kuppet. Derfra sendte han ut ei erklæring på vegne av NKP, der han roste kuppet som progressivt. Samtidig sendte lederen for venstrefløyen i NKP ut ei erklæring fra NKPs politibyrå i Kathmandu som fordømte kuppet. Mesteparten av sentralkomiteen i NKP støtta Rayamajhi, mens de fleste medlemmene og ledere som "Ahdikari" og Mohan Bikram Singh tok avstand fra ham. Han blei nå kjent som «kongelig kommunist», og politisk isolert på grunn av sitt nære forhold til kong Mahendra. Rayamajhis prosovjetiske linje. Eksklusjonen i 1962. Motsetningene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen mellom Sovjetunionens Kommunistiske Parti og Kinas Kommunistiske parti var nå også kjent. Et flertall i partiet støtta Kina. Rayamajhis støtte til Sovjet bidro til at den sovjetiske linja aldri fikk mye støtte i Nepal. På et møte i India i 1961 fikk Rayamajhis linje et stort flertall mot seg. Han og sentralkomiteen ignorerte det og fortsatte å føre samme politikk som før. I praksis var partiet nå splitta i to. Flertallet tvang gjennom innkallinga av NKPs 3. landsmøte i april 1962. Rayamajhi og hans nærmeste medarbeidere blei ekskludert. NKP (Rayamajhi). Raymatihis fløy godtok ikke eksklusjonene, og organiserte sitt eget parti, som blei kjent som NKP (Rayamajhi). Partiet var alltid mindre enn de prokinesiske kommunistpartiene, men var til slutten av 1970-tallet det største prosovjetiske partiet i Nepal. I 1979 førte et stort student- og folkeopprør til at kong Birendra måtte utlyse folkeavstemning om demokrati eller diktatur i 1980. Kongen vant folkeavstemninga (kanskje med valgfusk), men demokratene vant i storbyene, og den antimonarkistiske bevegelsen gikk kraftig fram. Et mindretall av Rayamajhi-tilhengere nykonstituerte NKP (Rayamajhi), men partiet var nå sterkt redusert, og gikk i oppløsning rundt år 1984. Etter demokratiets seier i 1990 stifta Rayamajhi et nytt parti, "Janata Dal (Samajbadi Prajatantrik)" ("People's Party (Democratic Socialist)" "Folkepartiet (Demokratiske Sosialister)". Det fikk ingen politisk betydning. Rayamajhi som rojalist. Mens han ennå leda NKP(R) blei Rayamajhi en viktig panchayat-politiker. Han blei personlig rådgiver for kong Mahendra, og fortsatte som rådgiver for hans sønn, kong Birendra. Under studentopprøret i 1979 deltok hans partis studentforbund i forhandlinger med kongen, men kom tilbake med et resultat som studentene avviste og som førte til at opprøret vokste. Da studentopprøret tvang kongen til å utlyse folkeavstemning i 1980 om Nepal skulle gå tilbake til flerpartidemokrati, støtta Rayamajhi isteden det diktatoriske kongelige Panchayat-demokratiet. I 1986 blei han valgt inn i Panchayat-parlamentet, Under demokratiopprøret i 1990 var han en av kong Birendras to utpekte representanter i den første demokratiske overgangsregjeringa. Seinere på året satt han for kongen i kommisjonen som utarbeida Nepals nye grunnlov. Han bidro til å få inn de særrettighetene for kongen som kong Gyanendra brukte da han gjorde statskupp i 2002 og 2005. Under Birendra avanserte han til leder for kongens personlige råd. I egenskap av det var han blant de første som blei tilkalt til slottet etter massakren i Kathmandus slott i 2001. Han kom med den merkelige erklæringa om at prins Dipendra, som var bevissløs av skuddskader og døde tre dager etter, var konge, etter at han angivelig hadde skutt og drept sin far Birendra. Han fortsatte i samme stilling etter Dipendras død under kong Gyanendra, som han roste i høye toner. Han gikk av i 2003. I 2002 blei en opprører som forsøkte å sprenge huset hans i Chitwan drept av politiet. I 2004 derimot, lyktes opprørerne bedre. En bombe blei plassert i stua, og huset blei sprengt. Alle som var i huset blei evakuert av de som plasserte bomba, og ingen blei skadd under aksjonen. Arbiter flats. Arbiter flats er et litt uvanlig trommesett. Lyden er tilsvarende andre sett, men alle trommene er flate. Det er ikke stort mer enn skinnet og rammen, noe som gjør at det opptar mye mindre plass, og at det hele kan pakkes sammen i en bag. Stativene går utenom, men alle trommene (tammene, skarptrommen og stortrommen) og cymbalene (hi-hat, crash og ride) går oppi. Årets lag i Brasil. Årets lag i Brasil (Bola de Prata) blir gitt til den beste spilleren i hver posisjon på fotballbanen (forsvar, midtbane og angrep), etter samme poengsystem som Gullballen (Årets fotballspiller i Brasil). Dermed kåres det også «Årets lag» i den brasilianske ligaen (Série A). 2006. Lag: Rogério Ceni (São Paulo); Ilsinho (São Paulo), Fabão (São Paulo), Índio (Internacional), Kléber (Santos); Lucas (Grêmio), Mineiro (São Paulo), Wagner(Cruzeiro), Zé Roberto (Botafogo); Fernandão (Internacional), Aloísio (São Paulo). Gullballen: Lucas (Grêmio) Toppscorer: Souza (Goiás) – 17 mål 2005. Lag: Fábio Costa (Corinthians), Cicinho (São Paulo), Lugano (São Paulo), Carlos Gamarra (Palmeiras) og Jadílson (Goiás); Marcelo Mattos (Corinthians), Mineiro (São Paulo), Dejan Petkovic (Fluminense) og Juninho Paulista (Lyon); Rafael Sóbis (Internacional) og Carlos Tévez (Corinthians). 2004. Lag: Rogério Ceni (São Paulo), Paulo Baier (Goiás), Lugano (São Paulo), Rodrigo (São Paulo) og Léo (Santos); Mineiro (São Caetano), Magrão (Palmeiras), Ricardinho (Santos) og Petkovic (Vasco); Robinho (Santos) og Washington (Atlético-PR). Gullballen: Robinho (Santos) 2003. Lag: Rogério Ceni (São Paulo), Maurinho (Cruzeiro), Alex (Santos), Fabão (Goiás) og Léo (Santos); Maldonado (Cruzeiro), Renato (Santos), Alex (Cruzeiro) og Marcelinho Carioca (Vasco); Grafite (Goiás) og Luís Fabiano (São Paulo). Gullballen: Alex (Cruzeiro) 2002. Lag: Diego (Juventude), Mancini (Atlético-MG), Alex (Santos), Fábio Luciano (Corinthians) og Athirson (Flamengo); Tinga (Grêmio), Fábio Simplício (São Paulo), Ramón (Vasco) og Kaká (São Paulo); Robinho (Santos) og Gil (Corinthians). Gullballen: Kaká (São Paulo) 2001. Lag: Émerson (Bahia), Arce (Palmeiras), Daniel (São Caetano), Gustavo (Atlético-PR) og Léo (Santos); Simão (São Caetano), Preto (Bahia), Kléberson (Atlético-PR) og Roger (Fluminense); Marques (Atlético-MG) og Alex Mineiro (Atlético-PR). 2000. Lag: Rogério (São Paulo), Arce (Palmeiras), Cris (Cruzeiro), Lúcio (Inter) og Sorín (Cruzeiro); Mineiro (Ponte Preta), Ricardinho (Cruzeiro), Juninho Paulista (Vasco) og Juninho Pernambucano (Vasco); Romário (Vasco) og Ronaldinho Gaúcho (Grêmio). Gullballen: Romário (Vasco) 1999. Lag: Dida (Corinthians), Bruno (Atlético MG), Roque Júnior (Palmeiras), Cláudio Caçapa (Atlético-MG) og Leandro (Vitória); Rincón (Corinthians), Belletti (Atlético-MG), Vampeta (Corinthians) og Marcelinho Carioca (Corinthians); Marques (Atlético-MG) og Guilherme (Atlético-MG). Gullballen: Marcelinho Carioca (Corinthians) 1998. Lag: Dida (Cruzeiro), Arce (Palmeiras), Gamarra (Corinthians), Marcelo Djian (Cruzeiro) og Júnior (Palmeiras); Narciso (Santos), Vampeta (Corinthians), Jackson (Sport) og Valdo (Cruzeiro); Edílson (Corinthians) og Fábio Júnior (Cruzeiro). 1997. Lag: Carlos Germano (Vasco), Zé Carlos (São Paulo), Júnior Baiano (Flamengo), Mauro Galvão (Vasco) og Dedê (Atlético MG); Doriva (Atlético MG), Fernando (Inter), Zinho (Palmeiras) og Rodrigo (Portuguesa); Edmundo (Vasco) og Müller (Santos). Gullballen: Edmundo (Vasco) 1996. Lag: Dida (Cruzeiro), Alberto (Atlético-PR), Gamarra (Inter), Adílson (Grêmio) og Zé Roberto (Portuguesa); Ricardinho (Cruzeiro), Goiano (Grêmio), Djalminha (Palmeiras) og Rodrigo (Portuguesa); Paulo Nunes (Grêmio) og Renaldo (Atlético-MG). 1995. Lag: Wágner (Botafogo), Zé Maria (Portuguesa), Gamarra (Inter), Andrei (Juventude) og Marcos Adriano (Santos); Leandro (Botafogo), Jamelli (Santos) og Giovanni (Santos); Donizete (Botafogo), Túlio (Botafogo) og Renato Gaúcho (Fluminense). 1994. Lag: Ronaldo (Corinthians), Pavão (São Paulo), Cléber (Palmeiras), Jorge Luís (Guarani) og Roberto Carlos (Palmeiras); Zé Elias (Corinthians), Zinho (Palmeiras) og Rivaldo (Palmeiras); Amoroso (Guarani), Marcelinho (Corinthians) og Luizão (Guarani). Gullballen: Amoroso (Guarani) 1993. Lag: Dida (Vitória), Cafu (São Paulo), Antônio Carlos (Palmeiras), Ricardo Rocha (Santos) og Roberto Carlos (Palmeiras); César Sampaio (Palmeiras), Djalminha (Guarani) og Roberto Cavalo (Vitória); Edmundo (Palmeiras), Alex Alves (Vitória) og Rivaldo (Corinthians). 1992. Lag: Gilberto (Sport), Cafu (São Paulo), Aílton (Sport), Alexandre Torres (Vasco) og Válber (Botafogo); Mauro Silva (Bragantino), Júnior (Flamengo) og Zinho (Flamengo); Renato Gaúcho (Botafogo), Bebeto (Vasco) og Nélio (Flamengo). Gullballen: Júnior (Flamengo) 1991. Lag: Marcelo (Bragantino), Gil Baiano (Bragantino), Márcio Santos (Inter), Ricardo Rocha (São Paulo) og Leonardo (São Paulo); Mauro Silva (Bragantino), Júnior (Flamengo) og Neto (Corinthians); Mazinho (Bragantino), Túlio (Goiás) og Careca (Palmeiras). 1990. Lag: Ronaldo (Corinthians), Gil Baiano (Bragantino), Adílson (Cruzeiro), Marcelo (Corinthians) og Biro-Biro (Bragantino); César Sampaio (Santos), Tiba (Bragantino) og Luís Fernando (Inter), Renato Gaúcho (Flamengo), Mazinho (Bragantino) og Careca (Palmeiras). 1989. Lag: Gilmar (São Paulo), Balu (Cruzeiro), Ricardo Rocha (São Paulo), Paulo Sérgio (Atlético-MG) og Mazinho (Vasco); Elzo (Palmeiras), Raí (São Paulo) og Bobô (São Paulo); Birmarck (Vasco), Bizu (Náutico) og Túlio (Goiás). 1988. Lag: Taffarel (Inter), Alfinete (Grêmio), Aguirregaray (Inter), Pereira (Bahia) og Mazinho (Vasco); Paulo Rodrigues (Bahia), Adílson Heleno (Criciúma) og Bobô (Bahia); Vivinho (Vasco), Nílson (Inter) og Zinho (Flamengo). Gullballen: Taffarel (Inter) 1987. Lag: Taffarel (Inter), Luiz Carlos Winck (Inter), Aloísio (Inter), Luizinho (Atlético-MG) og Mazinho (Vasco); Norberto (Inter), Milton (Coritiba) og Zico (Flamengo); Renato Gaúcho (Flamengo), Renato (Atlético-MG) og Berg (Botafogo). Gullballen: Renato Gaúcho (Flamengo) 1986. Lag: Gilmar (São Paulo), Alfinete (Joinville), Ricardo Rocha (Guarani), Dario Pereyra (São Paulo) og Nelsinho (São Paulo); Bernardo (São Paulo), Pita (São Paulo) og Jorginho (Palmeiras); Sérgio Araújo (Atlético-MG), Careca (São Paulo) og João Paulo (Guarani). Gullballen: Careca (São Paulo) 1985. Lag: Rafael (Coritiba), Luiz Carlos Winck (Inter), Leandro (Flamengo), Mauro Galvão (Inter) og Baby (Bangu); Dema (Inter), Alemão (Botafogo) og Rubén Paz (Inter); Marinho (Bangu), Careca (São Paulo) og Ado (Bangu). 1984. Lag: Roberto Costa (Vasco), Édson (Corinthians), Ivan (Vasco), De Leon (Grêmio) og Júnior (Flamengo); Pires (Vasco), Romerito (Fluminense) og Assis (Fluminense), Renato Gaúcho (Grêmio), Roberto (Vasco) og Tato (Fluminense). 1983. Lag: Roberto Costa (Atlético-PR), Nelinho (Atlético-MG), Márcio Rossini (Santos), Dario Pereyra (São Paulo) og Júnior (Flamengo); Dema (Santos), Paulo Isidoro (Santos) og Pita (Santos); Jorginho (Palmeiras), Reinaldo (Atlético-MG) og Éder (Atlético-MG). 1982. Lag: Carlos (Ponte Preta), Leandro (Flamengo), Juninho (Ponte Preta), Edinho (Fluminense) og Wladimir (Corinthians); Batista (Grêmio), Pita (Santos) e Zico (Flamengo); Lúcio (Guarani) og Careca (Guarani) og Biro-Biro (Corinthians). Gullballen: Zico (Flamengo) 1981. Lag: Benitez (Inter), Perivaldo (Botafogo), Moisés (Bangu), Dario Pereyra (São Paulo) og Marinho Chagas (São Paulo); Zé Mário (Ponte Preta), Elói (Inter de Limeira) og Paulo Isidoro (Grêmio); Paulo César (São Paulo), Roberto (Vasco) og Mário Sérgio (Inter). Gullballen: Paulo Isidoro (Grêmio) 1980. Lag: Carlos (Ponte Preta), Nelinho (Cruzeiro), Joãozinho (Santos), Luizinho (Atlético-MG) og Júnior (Flamengo); Toninho Cerezo (Atlético-MG), Batista (Inter) og Sócrates (Corinthians); Botelho (Desportiva-ES), Baltazar (Grêmio) og Mário Sérgio (Inter). 1979. Lag: João Leite (Atlético-MG), Nelinho (Cruzeiro), Osmar (Atlético-MG), Mauro Galvão (Inter) og Pedrinho (Palmeiras); Píres (Palmeiras), Falcão (Inter) og Jorge Mendonça (Palmeiras); Jorginho (Palmeiras), Roberto (Vasco) og Joãozinho (Cruzeiro). Gullballen: Falcão (Inter) 1978. Lag: Manga (Operário-MS), Rosemiro (Palmeiras), Rondinelli (Flamengo), Deodoro (Coritiba) og Odirlei (Ponte Preta); Caçapava (Inter), Falcão (Inter) og Adílio (Flamengo; Tarciso (Grêmio), Paulinho (Vasco) og Jésum (Bahia). Gullballen: Falcão (Inter) 1977. Lag: Édson (Remo), Zé Maria (Corinthians), Oscar (Ponte Preta), Polozi (Ponte Preta) og Marco Antônio (Vasco); Toninho Cerezo (Atlético-MG), Adílio (Flamengo) og Zico (Flamengo); Tarciso (Grêmio), Reinaldo (Atlético-MG) og Paulo César Caju (Botafogo). 1976. Lag: Manga (Inter), Perivaldo (Bahia), Figueroa (Inter), Beto Fuscão (Grêmio) og Wladimir (Corinthians); Toninho Cerezo (Atlético-MG), Paulo César Caju (Fluminense) og Paulo Isidoro (Atlético-MG); Valdomiro (Inter), Doval (Fluminense) og Lula (Inter). Gullballen: Figueroa (Inter) 1975. Lag: Waldir Peres (São Paulo), Nelinho (Cruzeiro), Figueroa (Inter), Amaral (Guarani) og Marco Antônio (Fluminense); Falcão (Inter), Carpegiani (Inter) og Zico (Flamengo); Gil (Fluminense), Palhinha (Cruzeiro) og Ziza (Guarani). Gullballen: Waldir Peres (São Paulo) 1974. Lag: Joel Mendes (Vitória-BA), Louro (Fortaleza), Figueroa (Inter), Miguel (Vasco) og Wladimir (Corinthians); Dudu (Palmeiras), Mário Sérgio (Vitória-BA) og Zico (Flamengo); Osni (Vitória-BA), Luisinho (América-RJ) og Lula (Inter). Gullballen: Zico (Flamengo) 1973. Lag: Cejas (Santos), Zé Maria (Corinthians), Ancheta (Grêmio), Alfredo (Palmeiras) og Marinho Chagas (Botafogo); Pedro Omar (América-MG), Dirceu Lopes (Cruzeiro) og Pedro Rocha (São Paulo); Zequinha (Botafogo), Mirandinha (São Paulo) og Mário Sérgio (Vitória-BA). Gullballen: Cejas (Santos) og Ancheta (Grêmio) 1972. Lag: Leão (Palmeiras), Aranha (Remo), Figueroa (Inter), Beto (Grêmio) og Marinho Chagas (Botafogo); Piazza (Cruzeiro), Ademir da Guia (Palmeiras) og Zé Roberto (Coritiba); Osni (Vitória-BA), Alberi (ABC-RN) og Paulo César Caju (Flamengo). 1971. Lag: Andrada (Vasco), Humberto Monteiro (Atlético-MG), Pescuma (Coritiba); Vantuir (Atlético-MG) og Carlindo (Ceará); Vanderlei (Atlético-MG), Dirceu Lopes (Cruzeiro) og Rivelino (Corinthians); Antônio Carlos (América-RJ), Tião Abatiá (Coritiba) og Edu (Santos). 1970. Lag: Picasso (Bahia), Humberto Monteiro (Atlético-MG), Brito (Cruzeiro), Reyes (Flamengo) og Everaldo (Grêmio); Zanata (Flamengo), Dirceu Lopes (Cruzeiro) og Samarone (Fluminense); Vaguinho (Atlético-MG), Tostão (Cruzeiro) og Paulo César Caju (Botafogo). Familien Flint og Frankenstein. "Familien Flint og Frankenstein" er en film fra 1979 inspirert av romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Ray Patterson. Historien. Familiene «Flint» og «Rubble» vinner en tur til «Grev Rockula»s slott i «Rocksylvania» hvor de har et ubehagelig møte med greven og hans tjener «Frankenstone». Final Fantasy VIII. er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) til PlayStation i 1999 og i 2000 til Windows. Det er det åttende spillet i "Final Fantasy"-serien og er den andre tittelen som ble utgitt til PlayStation og Windows. Spillet handler om noen unge leiesoldater som blir dratt inn i en internasjonal konflikt og som prøver å beskytte verdenen fra en ond magiker. "Final Fantasy VIII" forlot noe av tradisjonen satt av tidligere "Final Fantasy"-spill. Det er det første spillet i serien med realistisk proposjonerte figurer og det første som ikke har et magisystem basert på magipoeng. Det er også det eneste spillet i serien som ikke bruker tradisjonelle måter å gjøre en figur sterkere. Spillet mottok positive anmeldelser og var en kommersiell suksess. Det kom på 22. plass i "Famitsu"-lesernes kåring av de 100 beste spill gjennom tidene i 2006. Tretten uker etter spillets utgivelse var det solgt over seks millioner eksemplarer, og det hadde tjent inn over 50 millioner amerikanske dollar. Spillmekanismer. I likhet med "Final Fantasy VII", består "Final Fantasy VIII" av tre hovedspillmodus: et verdenskart, et feltkart og battle screen. Verdenskartet er en tredimensjonalt forminsket versjon av verdenen hvor spilleren kan navigere fritt. Figurene kan reise over verdenskartet på forskjellige måter, inkludert til fots, bil, chocobo, tog og luftskip. Feltkartet består av spillbare 3D-figurer som er plassert på en eller flere prerendrede 2D-bakgrunner som representerer steder som for eksempel byer eller skoger. Battle screen er en 3D-modell av forskjellige steder, hvor turbaserte kamper mellom spillbare figurer og datastyrte fiender finner sted. Det tradisjonelle våpen- og rustningsystemet er ikke med i dette spillet men nytt innhold, for eksempel «Junction»-systemet og minispillet «Triple Triad», er blitt inkludert. Miljø. Mesteparten av "Final Fantasy VIII" utspiller seg i en navnløs verden med én måne. Planeten består av fem store landmasser. Esthar, det største kontinentet, dekker det meste av den østlige delen av kartet. Galbadia, det nest største landområdet, er plassert i vesten og inneholder mange av spillets områder. Den norligste landmassen er det arktiske Trabia. Øyen Balamb, stedet hvor spillet begynner, er det minste kontinentet og ligger omtrent midt i kartet. De gjenværende landmassene er mindre og hovedsakelig øde. De er dekket med steinete terreng som ble forårsaket av kollisjonen til en «Lunar Cry»-hendelse; monstre fra månen som faller ned på planeten. Det sørligste landområdet er et arkipel av landseksjoner som tidligere var en forent øy. Resten av verdenen består av øyer og marinebyggverk og en rekke steder utenfor verdenskartet kompletterer "Final Fantasy VIII"s spillbare områder. Som en del av regissør Yoshinori Kitases ønske om å gi "Final Fantasy VIII" en fremmed atmosfære, ble ulike design implementert i spillets områder ved å bruke stilen til internasjonalt velkjente steder, samtidig som å vedlikeholde en fantasy-atmosfære. Inspirasjon til miljøet inkluderer arkitektur fra oldtidens Egypt og antikkens Hellas, Paris i Frankrike og et idealisert, futuristisk europeisk samfunn. Hovedpersoner. De seks spillbare hovedpersonene i "Final Fantasy VIII" er Squall Leonhart, en ensom ulv som fokuserer på pliktene sine for å unngå sårbarhet; Rinoa Heartilly, en åpenhjertig og lidenskapelig ung kvinne som følger sitt hjerte i enhver situasjon; Quistis Trepe, en instruktør med en seriøs og tålmodig holdning; Zell Dincht, en kampsportutøver med en lidenskap for kampsport og pølser; Selphie Tilmitt, en munter jente som elsker tog og styrer stjerneskipet «Ragnarok»; og Irvine Kinneas, en skarpskytter og fullkommen damenes jens. Midlertidig spillbare personer inkluderer Laguna Loire, Kiros Seagill og Ward Zabac, som opptrer i tilbakeblikksekvenser, og motstanderne Seifer Almasy og Edea Kramer. Under spillets førproduksjon, foreslo figurdesigner Tetsuya Nomura at en følelse av «skoledager» ble inkorporert i spillet. Scenarioforfatter Kazushige Nojima hadde allerede tenkt frem en historie hvor hovedpersonene var på samme alder. Ideene deres passet sammen og dannet grunnlaget for «Garden»-militærakademiene. Nojima planla at de to spillbare gruppene i spillet (Squalls nåtidsgruppe og Lagunas gruppe fra fortiden) skulle være svært forskjellige fra hverandre. Denne ideen kom frem med kontrasten mellom alderen og erfaringen til Lagunas gruppe og ungdommeligheten og naiviteten til Squalls gruppe. For å overholde spillets fjerne atmosfære ble figurene utformet med et fremtredende europeisk utseende. Den første "Final Fantasy VIII"-figuren som ble utformet var Squall. Nomuras ønske om å gi Squall et unikt utseende og understreke hans rolle som den sentrale figuren, førte til at han inkluderte et arr over øyenbrynet og nesebroen hans. Ettersom det enda ikke var noen detaljert historie for Squall, overlot Nomura forklaringen bak arret til Nojima. Squall ble gitt et «gunblade», en revolver/sverd-hybrid som hovedsakelig fungerer som et sverd. Det siste elementet i Squalls figurdesign var pelsen langs jakkekragen som Nomura la til for å utfordre spillets filmsekvensdesignere. I "Final Fantasy VIII" ble noen av Nomuras figurskisser, som han hadde tegnet før spillets utvikling, inkludert. Disse skissene var av Edea, Fujin og Raijin. De to sistnevnte skulle opprinnelig brukes i "Final Fantasy VII" men siden figurene Turks ble inkludert i det spillet, ble Fujin og Raijin unødvendige. Edea ble utformet før utviklingen av "Final Fantasy VII", basert på tegnestilen til Yoshitaka Amano. Handling. "Final Fantasy VIII" begynner med at Squall duellerer mot Seifer under en treningsperiode utenfor Balamb Garden-militærakademiet. De to kadettene gir hverandre arr over ansiktene og blir returnert til Garden for behandling. I mellomtiden invaderer Galbadia-regimet Dollet Dukedom, og Dollet blir nødt til å leie assistanse fra Balbamb Gardens «SeeDs», som er elite leiesoldatstyrker. SeeD bruker oppdraget som en avsluttende eksamen for sine kadetter. Med hjelp av sin veileder, Quistis, består Squall sin prerequisite og kommer i samme gruppe som Seifer og Zell. Seifer adlyder ikke ordrene og forlater sitt lag halvveis i oppdraget, slik at Selphie må bli med Squall og Zell for resten av oppdraget. Etter oppdraget stopper SeeD Galbadias fremmarsj, Squall, Zell og Selphie blir forfremmet til SeeD-status og Seifer blir disiplinert for å ikke adlyde ordre. Under avslutningsfesten møter Squall Rinoa, hvis personlighet er hans motstykke. Når Squall kommer på lag med Zell og Selphie for å hjelpe Rinoas Galbadia-motstandergruppe, får han vite at en trollkvinne kalt Edea står bak Galbadias krigshandlinger. Etter ordre fra Balamb og Galbadia Garden forsøker Squall og gruppen hans – som nå også inkluderer Rinoa, Quistis og Irvine – å snikmyrde Edea. Til tross for en nesten feilfri utførelse av planen, blir attentatforsøket mislykket. Gruppen får vite at Seifer har forlatt Garden for å bli Edeas «ridder». Etter at gruppen rømmer, utplasserer Galbadia missiler i retning Trabia Garden. I frykt om at Balamb Garden blir Edeas neste mål for hevn, bestemmer gruppen seg for å dele inn i to lag. Squalls gruppe returnerer til Balamb Garden for å advare om angrepet, men han må først stoppe en intern konflikt som ble startet av NORG, SeeDs økonomiske støttespiller. Selphies lag drar til Galbadian Missile Base i håp om å stoppe missilene, men de mislykkes. Ved en feiltakelse får Squall Balamb Garden til å fly og klarer å styre det unna missilene. Men han mister kontroll, og Garden kolliderer i havnen til Fisherman's Horizon. Mens lokale teknikkere reparerer Garden, invaderer Galbadia Fisherman's Horizon. De er på jakt etter en jente kalt «Ellone», som oppholdt seg i Balamb Garden inntil nylig. Ellone rømmer omsider til Esthar, verdens teknologiske supermakt. Når Squall møter Ellone får han vite at hun har sendt ham og de andre gruppemedlemmene inn i tilbakeblikk som foregikk 17 år i fortiden for å endre den. Tilbakeblikkene handler om Laguna og de to vennene hans, Kiros og Ward. Laguna går fra å være Galbadia-soldat til beskytter av en landsby til leder av en motstandsbevegelse mot trollkvinnen Adel og senere til å bli Esthars president. I mellomtiden tenker Squall på personlige problemer, pågående hendelser, som for eksempel at Headmaster Cid utnevnte ham som SeeDs nye leder, og hans økende tiltrekning til Rinoa. Idet gruppen utforsker Trabia Gardens ruiner, får de vite at alle unntatt Rinoa ble oppdratt, sammen med Seifer og Ellone, i et barnehjem som ble ledet av Edea. Senere utviklet de amnesi på grunn av deres bruk av Guardian Forces. Det blir også avslørt at Cid og Edea etablerte Garden hovedsakelig for å bekjempe korrupte trollkvinner. Etter avsløringene kriger styrkene til Balamb Garden mot Galbadia-hæren, som henholdsvis blir ledet av Squall og Seifer, over barnehjemmet. Balamb bekjemper Galbadia, og spilleren får vite at Edea kun er et motvillig redskap som er blitt besatt av «Ultimecia», en mektig trollkvinne fra fremtiden som ønsker å presse tiden sammen inn i ett øyeblikk. Det er derfor hun leter etter Ellone. Edea taper en avgjørende kamp mot SeeD og etter det overfører Ultimecia sine krefter til Rinoa. Edea overlever, men Rinoa går inn i en koma. Squall blir besatt av å vekke henne og drar til Esthar for å finne Ellone, da han tror hun kan redde Rinoa. Mens Rinoa får behandling på Esthars romstasjon, bruker Ultimecia henne til å befri Adel fra fangenskap. Ultimecia beordrer deretter Seifer til å aktivere «Lunatic Pandora»-fasilitetet. Dette fremkaller en skur av mostre fra månen som sender oppbevaringsapparatet som Adel ligger i til planeten. Etter å ha valgt Adel som sin nye kropp, forlater Ultimecia Rinoa i verdensrommet. Squall redder henne, og de returnerer til planeten i et forlatt stjerneskip. Idet de lander, setter delegater fra Esthar Rinoa til fange på grunn av hennes trollkvinneegenskaper, men Squall redder henne. Laguna unnskylder for hendelsen og annonserer planen til Dr. Odine om å la Ultimecia besette Rinoa, få Ellone til å sende Rinoa og Ultimecia til fortiden og deretter få kun Rinoa tilbake til nåtiden. Dette gjør at Ultimecia begynner «Time Compression», som fører til at Squall og de andre kan konfrontere Ultimecia in hennes verden. For å oppnå dette infiltrerer de Lunatic Pandora, bekjemper Seifer og Adel, og får Rinoa til å arve Adels krefter. Time Compression har dermed begynt. Gruppen drar til Ultimecias slott og bekjemper henne. Etter Ultimecias nederlag, begynner universet å bli normalt igjen, men Squall blir nesten borte i tid idet han opplever spillets bakgrunnshistorie. Når en døende Ultimecia drar tilbake i tid for å overføre kreftene sine til Edea, informerer Squall Edea om konseptene bak Garden og SeeD. Etter det er han i stand til å samle sammen minnene sine og bli bevisst igjen og kan dermed dra tilbake til nåtiden. Sluttfilmen viser hendelsene etter at Squall og de andre har returnert til nåtiden: Seifer blir gjenforent med Raijin og Fujin; Laguna besøker Raines grav sammen med Ellone, Ward og Kiros; og en feiring finner sted i Garden, hvor Squall og Rinoa omfavner hverandre under måneskinnet. Utvikling. Utviklingen av "Final Fantasy VIII" begynte under oversettingen av "Final Fantasy VII" til engelsk. Seriens skaper, Hironobu Sakaguchi, hadde stillingen som produksjonsleder, men jobbet i denne perioden hovedsakelig på utviklingen av filmen '. Han overlot derfor regissørjobben til Yoshinori Kitase. Shinji Hashimoto ble gitt stillingen som produsent. Lyd. Nobuo Uematsu skrev og regisserte lydsporet til "Final Fantasy VIII", som ble gitt ut på fire CD-er av DigiCube i Japan, og av Square EA i Nord-Amerika. I tillegg ble et orkestrert arrangement av utvalgte spor fra spillet, arrangert av Shiro Hamaguchi, utgitt under tittelen " Fithos Lusec Wecos Vinosec", og en samling av pianoarrangementer, spilt av Shinko Ogata, lansert under tittelen "Piano Collections Final Fantasy VIII". Lydsporet er best kjent for to sanger: «Liberi Fatali», en korsang på latin som spilles under introduksjonen av spillet, og «Eyes on Me», en popsang sunget av kinesiske Faye Wong, som også er spillets hovedsang. «Eyes on Me» ble gitt ut som en CD-single i Japan. Den solgte over 400 000 eksemplarer, og ble følgelig den bestselgende videospillmusikk-singlen noensinne i Japan, frem til utgivelsen av «Hikari» av Hikaru Utada fra "Kingdom Hearts". «Liberi Fatali» ble spilt under sommer-OL 2004 i Athen da synkronsvømming for kvinner fant sted. Mottakelse. Innen de to første dagene etter den nordamerikanske utgivelsen ble "Final Fantasy VIII" det bestselgende videospillet i USA, noe som varte i mer enn tre uker. I tillegg til å selge for mer enn US$50 millioner innen de 13 følgende ukene, solgte spillet omtrent 2,5 millioner eksemplarer i Japan innen de første fire dagene etter utgivelsen. I 2006 ble "Final Fantasy VIII" stemt frem av lesere av det japanske magasinet "Famitsu" som det 22. beste spillet noensinne. Mer enn seks millioner eksemplarer totalt ble solgt frem til utgangen av 1999. Anmeldelser av "Final Fantasy VIII"s spillmekanismer er blandet. IGN følte at det var spillets svaketste aspekt og kommenterte «Guardian Force»-angrepssekvensene som «utrolig filmaktige» men langtekkelige. De anså også kampsystemet som svært komplisert, dog forfriskende innovativt og noe som «rollespill-fanatikere elsker å være besatt av». "Official U.S. PlayStation Magazine" hevdet at spillets «Junction»-system var en stor tabbe på grunn av gjentakende påfylling av magi, mens det britiske magasinet "Edge" kommenterte at kampsystemet bestod av et forvirrende sett med innviklede valg og teknikker som de fleste spillere ville nyte. GameSpot roste spillets kampsystem og kommenterte at mulighetene for tilpasning med Junction-systemet var enorme. Kritikere har sammenliknet andre deler av spillet med tidligere "Final Fantasy"-spill. Gaming Age mente at historien og grafikken var en stor forbedring fra "Final Fantasy VII" men at kvaliteten på musikken var den samme. Game Revolution kritiserte spillet for å ikke inkorporere stemmer for figurene men roste handlingen og slutten. "Edge" kalte "Final Fantasy VIII" et langt mer begavet spill enn "Final Fantasy VII", men de følte imidlertid at spillets lengde gjorde at handlingen ikke var i stand til å tilby konstant gode replikker og bihistorier. De mente også at noen av handlingsvriene ikke var passende manipulert og forberedt. Genrelt betraktet "Edge" "Final Fantasy VIII" som enda en fremragende utgave i "Final Fantasy"-serien. "Electronic Gaming Monthly" ga liknende kommentarer og uttalte at utviklingen av figurene var det beste av ethvert rollespill og at «"Final Fantasy VIII" er høydepunktet innen sin sjanger». Produkter. Samme måned som "Final Fantasy VIII" ble gitt ut i Japan, ble det også lansert en guide for nybegynnere og en rekke postkort. Disse ble fulgt av boken "Final Fantasy VIII Ultimania" måneden etter, som inneholder en dyptgående guide til spillet og intervjuer med utviklerne. Klistremerkealbumet "Final Fantasy VIII Seal Book" og "Final Fantasy VIII Memorial Album", som er en illustrert gjenfortelling av spillet, ble gitt ut i henholdsvis juni og september 1999. En origamibok fulgte 19. november samme år. 22. september 1999 ble en CD-ROM kalt "Final Fantasy VIII Desktop Accessories" gitt ut. Den inneholder skrivebordsikoner, bakgrunner, skjermbeskyttere og et e-postpogram. I tillegg har den en utgave av minispillet "Triple Triad" som lar spillere konkurrere over lokale netteverk. Årets fotballspiller i Oseania. Årets fotballspiller i Oseania blir utdelt til den beste Fotballspilleren fra Oseania. Vinneren blir valgt av sportsjournalister, og kåringen er tydelig dominert av australske spillere. Emil Nikolaisen. Emil Nikolaisen (født 4. februar 1977 på Moi, bosatt i Oslo) er en norsk musiker. Han er vokalist, multi-instrumentalist, og låtskriver i det popharmoniske støyrock bandet Serena Maneesh. Nikolaisen har tidligere spilt i The Loch Ness Mouse, Silver, Royal og Extol. Han er bror av Ivar Nikolaisen, Hilma Nikolaisen og Elvira Nikolaisen. m.fl. Bikstok Røgsystem. Bikstok Røgsystem er den første danskspråklige dancehall-gruppen. Gruppen består av tre medlemmer, «Eaggerman» (Dwayne McFarlane), «Pharfar» (Søren Skov) og «Blæs B» (Lasse Bavngaard). De utga først i 2005 platen "Over stok og sten", som fikk særdeles rosende anmeldelser. «Blæs B» er også en del av den danske hiphop-gruppen Malk de Koijn, og Bikstok Røgsystems musikk har da også et kraftig hiphop-element. Andreas Munch. Andreas Munch (født 19. oktober 1811 i Christiania, død 27. juni 1884 i Vedbæk ved København) var norsk skribent og forfatter. I sin samtid var Munch anerkjent som tidens mest betydningsfulle dikter – i dag er han mest kjent for diktet Brudeferden i Hardanger. Liv. Han var sønn av Johan Storm Munch, som var feltprest i Christiania, og Else Hofgaard. Faren var kjent som forfatter av patriotiske sanger. Da den fremtidige dikteren var 11 år gammel, flyttet han med foreldrene til Kristiansand, hvor faren var blitt utnevnt til biskop. I 1830 gikk han ut av byens latinskole og dro til universitetet i Christiania. Etter å ha tatt examen artium og examen philosophicum vendte han imidlertid tilbake til Kristiansand sommeren 1831, og tilbragte den følgende høsten og vinteren hjemme hos familien. Oppholdet ble avbrutt da faren døde i januar 1832. Ved hans død satt moren tilbake med syv barn, i en økonomisk vanskelig stilling. Familien flyttet til Christiania, hvor Andreas Munch måtte sørge for sitt eget livsopphold ved å undervise i skolen. Til slutt fikk han en sikker stilling som kopist i finansdepartementet. Munch hadde alt fra barneårene vært opptatt av diktning, og fikk etter hvert noen av diktene sine på trykk i aviser og tidsskrifter. I 1836 utga han sin første diktsamling, "Ephemerer", og snart etter et større dikt, "Sangerinden". I 1837 vant han Christiania Theaters pris for det beste drama, med "Kong Sverres Ungdom". Ved hjelp av prispengene kunne han foreta sin første utenlandsreise; han bodde to måneder i Paris og reiste tilbake gjennom Tyskland. Tilbake i Norge kom han i kontakt med avisen "Den Constitutionelle", hvor han først skrev teaterkritikk, og siden kom med i redaksjonen. I de følgende årene fikk han lite tid til diktning, men i 1842 utkom "Donna Clara, en Natscene". Han giftet seg med Charlotte Juul i 1844, og i 1845 overtok han eierskapet av "Den Constitutionelle" og sluttet i finansdepartementet. Alt året etter solgte han imidlertid avisen igjen og dro til utlandet. Et helt år var han i Frankrike, Italia og Tyskland, før han vendte tilbake til Norge høsten 1847 for å beskjeftige seg med diktningen. I 1848 utga han to diktsamlinger, først "Digte, gamle og nye", og så "Billeder fra Nord og Syd". 25. april 1850 fikk han to tvillingsønner, men kort tid etterpå, 20. april døde konen hans av lungebetennelse. En måned senere døde plutselig den ene av de to tvillingene, og den andre ble sykelig. Etter denne sorgfulle perioden utgav Munch diktsamlingen "Sorg og Trøst" i 1852. I mellomtiden var han blitt utnevnt til amanuensis ved universitetsbiblioteket i Christiania. I de neste årene skrev Munch sin første tragedie, "Salomon de Caus" (1854), det historiske skuespillet "En Aften paa Giske" (1855) og diktsamlingen "Digte og Fortællinger". I 1857 fulgte en ny tragedie, "Lord William Russell". Han hadde funnet inspirasjon til stykket ved å betrakte et maleri på en kunstutstilling i Paris i 1855. Stykket ble oppført i Christiania vinteren 1857, og ble en stor suksess. Det ble utvalgt til å spilles på 40-årsdagen for Norges grunnlov 17. mai 1858, med kronprins Carl blant publikum, og ble senere spilt i Stockholm. Stykket ble også oversatt til tysk og vant Munch et publikum i Tyskland. Om høsten 1858 reiste han til Italia, i håp om at klimaet der ville være gunstig for den syke sønnen. Men sønnen døde i Nice. Munch reiste da tilbake til Norge og foretok en tur blant de norske fjellene. I 1860 bevilget Stortinget ham en slags kunstnergasje: han skulle få lønn som dosent, men behøvde ikke å forelese. I 1866 ble han professor. Munchs diktning. Munch er en representant for nasjonalromantikken og norsk poetisk realisme. Han mistet etter hvert betydning som dikter ettersom interessen for nasjonalromantikken dalte. Han kom til å gi ut det nasjonalromantiske dramaet "hertug Skule" samme år som Henrik Ibsen ga ut "Kongsemnerne". Dramaet til Munch kom helt i skyggen, og han trakk seg gradvis tilbake for den yngre generasjonen. Munch var også avisskribent i Den Constitutionelle og i Norges Rigstidende, og fulgte Welhavens linje innenfor estetisk kunstbedømmelse. Han hører dermed til en høyreorientert romantisk retning, og til nasjonalromantikkens mer urbane fløy. Lerøy. Lerøy er en øy i Sund kommune i Hordaland fylke. Øyen har rundt 30 fastboende. Det går ferge fra Hjellestad til Klokkarvik via øyene Bjelkarøy og Lerøy. Dancehall. Dancehall er en populær genre av Jamaicansk musikk som oppsto på slutten av 1970-tallet. Musikken ble utviklet med navn som Yellowman, Super Cat og Barrington Levy. I utganspunktet var dancehall en mer sparsom versjon av Reggae enn stilen Roots som hadde doimnert store deler av 1970. I midten av 1980-tallet ble digital instrumentering mer utbredt hvilket endret lyden betraktelig. Digital Dancehall (ragga) ble stadig preget av raskere rytmer. Dancehall har fått kritikk av internasjonale organisasjoner og enkeltpersoner for sine voldelige og noen ganger homofobe tekster selv om de lyriske temaene er mer variert enn den orginale reggaen. Navnet kom av at mange av tekstene ble ansett som upassende for radio, så musikken ble nesten utelukkende spilt og utviklet på dansestedene, i en «dance hall». Roots reggae, den dominerende stilen gjennom 70tallet på Jamaica, hadde stivnet litt i sitt utrykk, og dancehall, med sitt mindre høytidelige preg, appellerte mer til et yngre og mer danse- og partyfokusert publikum. Rent tekstmessig ble innholdet mer løssluppent og variert, og ikke så «alvorlig» som i roots-reggaen. Humor, sex, krig (i metaforisk betydning) og dissing av navngitte konkurrenter ble like naturlige temaer for en Dancehall-artist som «repatrifiation» og lovprising av Jah hadde vært for roots-sangerne. Historie. Dancehall har opprinnelse fra jamaicanske dansesteder, hvor de populære jamaicanske opptakene ble spilt på lokale lydanlegg. Det startet på slutten av 1940-tallet indre sentrum av Kingston, Jamaica som ikke kunne delta i danser "uptown". Sosiale og politiske endringer i slutten av 1970-tallet ble reflektert i skifte bort fra de mer internasjonalt orienterte Roots reggae mot en stil rettet mer mot lokalt bruk, og i harmoni med musikk som jamaicanerne hadde hørt live av soundsystemer. I regjeringen hadde Michael Manley 's sosialistiske Peoples' National Party (PNP) blitt erstattet med Edward Seaga 's høyre vinge, Jamaica Labour Party (JLP).. Temaer som sosial urettferdighet, repatriering og Rastafari bevegelsen ble tatt igjen av tekster om dans, vold og seksualitet. Artister. Store navn innen samtidig dancehall er blant andre Shaggy, Elephant Man,Beenie Man, Vybz Kartel, Busy Signal Sean Paul, gruppen T.O.K, Lady Saw, Turbulence, Sizzla og mange flere. Den danske dancehall-scenen tegnes primært av Bikstok Røgsystem og Rubadub Sundays Crew. I Norge har blant andre Trouble Tone, Raggabalder Riddim Rebels, Sju fjell bergsystem, Jah Ark Manifest, Lambsbread soundsystem og artistene Jabaman, Nico D og Admiral P bidratt. I Sverige finnes det betraktelig flere soundsystemer og artister, og også flere kvinner bla. artisten Etzia. Frankenstein 90. "Frankenstein 90" er en fransk film fra 1984 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert og produsert av Alain Jessua. Aalborg DH. Aalborg DH, (ADH) er en damehåndballklubb fra Aalborg, som per 2008 spiller i den øverste ligaen i Danmark (Tomsligaen). Før opprykket til Tomsligaen i sesongen 2002-2003, var klubbens navn henholdsvis "HS Nord", "Aalborg KFUM", og "Aabybro HK. Den første sesongen i Tomsligaen endte laget til slutt på 8. plass, mens allerede året etter klatret laget til en 2. plass. I sesongen 2005/ 06 endte ADH på en 3. plass i serien, samt at de kom til semifinale i Champions League, der de tapte for det slovenske laget Krim Ljubljana. Brunhilda av Austrasia. Brunhilda betrakter Gunter (uhistorisk; legendarisk utbrodering i Nibelungenlied), tegnet av Johann Heinrich Füssli Brunhilda (ca 543–613) var en frankisk dronning som styrte de østlige kongedømmene Austrasia og Burgund i navnene til hennes sønner og sønnesønner. Innledningsvis var hun kjent som en liberal hersker med stor politisk innsikt, men hun ble beryktet for sin grusomhet og grådighet. Liv. Hun var antagelig født rundt 543 i Toledo, den vestgotiske hovedstaden. Hun var datter av vestgotiske kong Atanagild og dronning Ingund, og var yngst av hans to døtre. Hun var bare elleve år gammel da hennes far ble konge i 554 og ble oppfostret i Toledo som ariansk kristen. Første ekteskap. Hun giftet seg med kong Sigibert I av Austrasia, barnebarn av Klodvig I, i 567. Sigibert hadde sendt en utsending til Toledo nedlesset med gaver. Hun sluttet seg til ham i Metz. Da hun giftet seg, gav hun avkall på arianismen og konverterte til ortodoks katolisisme. Sigiberts far, Klotar I, hadde gjenforent de fire kongedømmene til frankerne, men da han døde, delte Sigibert og hans tre brødre dem igjen. Ifølge Gregorius av Tours, var Sigiberts ekteskap med en vestgotisk prinsesse en kritikk av sine brødres valg av koner. Istedet for å gifte seg med vanlige mennesker og promiskuøse kvinner, skaffet Sigibert seg en kvinne med utdannelse og moral. I respons til Sigiberts edle ekteskap, sendte hans bror kong Chilperik av Soissons etter Brunhildas søster Galswintha i Hispania. Gregorius antyder at han fridde til henne fordi han misunnet sin brors ekteskap med Brunhilda. Men Galswintha beordret ham å rense sitt hoff for prostituerte og elskerinner, og han ble snart lei av henne. Han og hans favorittelskerinne, en Fredegund, myrdet henne i en konspirasjon innen et år. Han giftet seg så med Fredegund. Brunhilda avskydde Fredegund for hennes søsters død, og dette hatet ble så intenst returnert, at de to dronningene avtalte sine ektemenn om å gå til krig. Sigibert overtalte deres andre bror, den eldre Guntram av Burgund, til å mekle i krangelen mellom dronningene. Han bestemte at Galswinthas "doarium" bestående av Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre skulle gis til Brunhilda som kompensasjon. Men Chilperik gav ikke lett opp byene og Brunhilda glemte ikke mordet. Germanus, biskopen av Paris, fremforhandlet en kortvarig fred mellom dem. Mellom 567 og 570 bar Brunhilda tre barn for Sigibert: Ingund, Clodosind og Childebert. Freden ble brutt av Chilperik som invaderte Sigiberts områder. Sigibert beseiret Chilperik som flyktet til Tournai. Folket i Paris hyllet Sigibert som erobrer da han reiste dit sammen med Brunhilda og deres barn. Germanus skrev til Brunhilda og ba henne om å overtale mannen hennes til å gjenopprette freden og spare hans bror. Krønikene om Germanus' liv sier at hun ignorerte dette. Sigibert satte ut for å beleire Tournai. Fredegund svarte på denne trusselen mot hennes ektemann med å leie to attentatmenn som drepte Sigibert ved Vitry med forgiftede dolker (sax, ifølge Gregorius). Brunhilda ble fanget og fengslet i Rouen. Annet ekteskap. Etter å ha gått mot sin fars direkte ordre, reiste Merovech, sønn av Chilperik til Rouen med unnskyldning om å besøke sin mor, forelsket han seg i enken Brunhilda. Biskop Praetextatus viet dem for å forhindre en skandale, selv om ekteskapet var mot vanlig lov, som Gregorius er rask med å bemerke, siden hun var hans tante. Chilperik beleiret dem raskt i kirken til sankt Martin ved murene. Til slutt inngikk han fred med dem, men han tok Merovech med seg til Soissons. I et forsøk på å annullere ekteskapet, fikk Chilperik Merovech klippet og sendt til klosteret i Le Mans for å bli prest. Merovech flyktet i asyl i Sankt Martin i Tours, Gregorius sin kirke (som dermed er et øyevitne til disse hendelsene), og senere Champagne. Han returnerte til slutt til Tours i 578 hvor hans far fant ham og drepte ham. Første regentskap. Brunhilda forsøkte nå å bli regent i Austrasia i navnet til hennes sønn Childebert II, men hun møtte kraftig motstand i hennes adelsmenn og måtte trekke seg tilbake for en kort stund til hoffet til Guntram av Burgund før hun klarte å nå målet sitt. På den tiden hersket hun Austrasia som dronning. Hun var hovedsakelig en administrativ reformator, ikke en kriger, med vestgotisk utdannelse. Hun reparerte de gamle romerske veiene, bygget mange kirker og klostre, konstruerte nødvendig festninger, reorganiserte de kongelige finansene og restrukturerte den kongelige hæren. Men hun skaffet seg fiender i adelen. For å styrke sin posisjon og kronens prestisje og makt, overbeviste hun Guntram som nylig var blitt uten arvinger, til å adoptere Childebert som sin egen sønn og arving. Dette gjorde han i 577. I 579 giftet hun bort sin datter Ingunda som bare var tretten år, til den vestgotiske prinsen Hermenegild, og allierte hennes hus med kongens i hennes barndomsland. Men Hermenegild konverterte til katolisismen og han og hans kone døde begge i den påfølgende religionskrigen som rev det vestgotiske kongedømmet fra hverandre i Hispania. Brunhilda styrte Austrasia til Childebert ble myndig i 583. Childebert hadde da nådd den tradisjonelle merovingerske myndighetsalderen på tretten år. Forholdet til kong Guntram. Konflikten med Fredegund flammet opp igjen da Chilperik døde. Fredegund ble nå regent i Neustria og var i en posisjon til å fornye krigen med hennes gamle fiende. Men først måtte Brunhilda ta seg av sine egne interne fiender. Mange av hertugene motsatte seg kraftig hennes innflytelse over hennes sønn, kongen. Tre av, Raching, Ursio og Berthefrid, konspirerte for å drepe Childebert, men deres komplott ble oppdaget. Rauching ble drept og Ursio og Berthefrid flyktet til en festning. Da dette skjedde ba Guntram umiddelbart om at Childebert, Brunhilda og Childeberts nye sønner skulle ta tilflukt ved hans hoff. Dette gjorde de og snart ble Ursio og Berthefrid drept. I 587 inngikk Guntram, Childebert og Brunhilda Andelot-pakten som sikret etterfølgingen for Childebert i Burgund og en fortsatt allianse mellom de to rikene i resten av Guntrams liv. Samme år sendte kong Reccared I av vestgoterne utsendinger til både Childebert og Guntram. Den første aksepterte dem og konsoliderte en allianse og den siste nektet å se dem for en eller annen grunn. Da Brunhilda og Childebert dermed forhandlet om ekteskap for kongens søster Clodosind med kongen i Spania, ble det avslått av Guntram og forlatt. I 592 døde Guntram, og Childebert overtok tronen etter avtalen. Han satte umiddelbart i gang en krig med Klotar av Neustria. Andre regentskap. Da Childebert II døde i september eller oktober 595 i en alder av bare tjueseks, forsøkte Brunhilda å styre Austrasia og Burgund i navnet til barnebarna Teodebert II og Teoderik II. Selv om hun la skylden for Childeberts død på Fredegund, døde Fredegund i 597 og konflikten mellom henne og Brunhilda tok slutt. Men det ville fortsatt gå mange år før frankerne skulle få oppleve fred ettersom konflikten raste videre mellom de to dronningenes etterkommere. Hun holdt seg ved hoffet til hennes eldste barnebarn, Teodebert, men i 599 sendte han henne i eksil. Hun ble funnet nær Arcis i Champagne av en bonde som førte henne til Teoderik. Bonden ble belønnet med bispedømmet Auxerre. Teoderik ønsket henne velkommet og satte seg villig inn under hennes innflytelse. Hun var klar for en hevnaktig krig med Teodebert, og snart var brødrene i krig. Det var på dette tidspunktet at Brunhilda begynte å vise den hensynsløsheten som førte til hennes særdeles voldelig død. Brunhilda tok seg først Protadius som elsker, og i ønsket om å skaffe ham et høyt embete, konspirerte hun for å få Bertoald, rikshovmesteren, drept. I 604 overbeviste hun Teoderik om å sende Bertoald for å inspisere den kongelige "villae" langs Seinen. Klotar var antagelig advart av Brunhildas menn på hennes kommando og sendte sin egen rikshovmester Landrik (som ironisk nok var en tidligere elsker av Fredegund) for å møte Bertoald som bare hadde en liten kontingent med menn med seg. Han ble omringet og drept. Protadius ble umiddelbart innsatt i hans sted. Brunhilda og Protadius overtalte snart Teoderik om å gjenoppta krigen med Teodebert, men rikshovmesteren ble myrdet av sine krigere som ikke ønsket å kjempe for å tilfredsstille dronningens ego Mannen som beordret henrettelsen av Protadius, hertug Uncelen, ble senere arrestert av Brunhilda, torturert og henrettet. Han var ikke det første hertugofferet for dronningens hevn. Det var også under disse senere regentskapene at Desiderius, biskop av Vienne (senere sankt Didier) offentlig anklaget henne for incest og grusomhet. Desiderius gjorde henne til slutt rasende med en tydelig adressert renhetspreken i 612 foran henne og Teoderik. Hun leiet tre attentatsmenn til å myrde ham i landsbyen som nå kalles Saint-Didier-sur-Chalaronne. I slaget ved Tolbiac samme år, beseiret og fanget Teoderik Teodebert som dronning nå hevdet var sønnen til en skomaker, og førte ham og hans kongelige eiendeler til sin Brunhilda som fikk plassert ham i et kloster. Hun fikk ham antagelig myrdet sammen med sin sønn Merovech for å la Teoderik etterfølge ham på begge troner uhindret. Han etterfulgte Teodebert, men døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613. Tredje regentskap. Etterfølgeren til Teoderik II var hans uekte sønn Sigibert, et barn. Hovmesteren i Austrasia, Warnakar, fryktet at han i sin unge alder ville falle under innflytelsen til sin oldemor og førte ham fremfor en nasjonal forsamling, hvor han ble utropt av adelsmennene som satte ham til konge over begge kongedømmene til hans far. Men han kunne ikke holdes utenfor hendene til Brunhilda. Dermed ble hun regent over frankerne for siste gang i sitt lange liv, denne gang for sitt oldebarn. «"Så sluttet hæren til frankerne og burgunderne seg sammen til en, alle ropte at død ville passe for den svært grusomme Brunhilda. Kong Klotar beordret så at hun skulle løftes på en kamel og føres gjennom hele arméen. Så skulle hun bindes til føttene til ville hester og rives i stykker lem for lem. Til slutt døde hun. Hennes endelig grav ble ilden. Hennes ben ble brent."» En legende sier at hun ble dratt av en vill mare ned romerveien "La Chaussée Brunehaut" ved Abbeville. Religion. Sigiberts bror Guntram grunnla i 576 et bispedømme som var blitt uavhengig av Vienne i Maurienne, som tilhørte bispedømmet Torino. Biskopen av Torino protesterte mot dette til Brunhilda i mer enn tyve år, men selv da pave Gregorius den store støttet hans klager i 599, feide hun dem til side. Generelt beskyttet hun likevel kirken og behandlet Gregorius med stor respekt. Han skrev en rekke positive brev til henne. I 597 skrev han til henne om innblandede hedenske ritualer som tilbeding av trær. Gregorius av Tours var en annen geistlig hun likte godt. Han var en betrodd hoffmann for henne og hennes sønn fra 587 til hans død. Hun hadde også en ivrig personlig interesse i bispedømmene og klostrene i hennes rike. Dette førte henne i konflikt med Columbanus, abbed i Luxeuil, som hun til slutt sendte i eksil i Italia hvor han grunnla Bobbio. Brunhilda ble gravlagt i Abbaye de St. Martin ved Autun som hun grunnla i 602 på stedet hvor biskopen av Tours hadde kuttet ned et bjørketre som ble tilbedt av hedenske tilbedere. Klosteret ble ødelagt i 1793 og Brunhildas sarkofag er nå i Musée Lapidaire i Avignon. Brunhilda satte i gang byggingen av flere kirker og klosteret til St Vincent i Laon (grunnlagt i 580). Hun får også æren for å ha grunnlagt borgen Bruniquel og å ha lagt nytt dekke på en romervei nær Alligny-en-Morvan, hvor navnet på en nærliggende høyde, "Terreau Bruneau", er antatt å stamme fra henne. Delen av Mauves-sur-Loire kjent som "la Fontaine Bruneau" er oppkalt etter Brunhilda som kan ha kjølt seg ned med kildens vann da hun led av heteslag. Legende. Mange forskere har sett Brunhilda som inspirasjon for både "Brynhild" og "Gudrun", to rivaliserende karakterer fra Nibelungenlied. Vinderen stasjon. Krysning ved stasjonen i 2005.I bakgrunnen Vinderen Conditori-gården som brant ned i august 2008. Vinderen stasjon, tidligere skrevet Winderen, er en av Holmenkollbanens stasjoner i boligstrøket Vinderen. Stasjonen ligger 86,6 meter over havet. Vinderen stasjon ble åpnet i 1898, og hadde 813 passasjerer pr. dag i gjennomsnitt i 2004. Stasjonen utmerker seg også som en av dem med lengst perronger på Holmenkollbanen, sammen med Holmenkollen stasjon, med en lengde på 65 – 70 meter. Den gamle stasjonsbygningen på Vinderen ble reist i 1914, hvor Vinderentorvet ligger i dag, og var lenge administrasjonsbygning for Holmenkollbanen. Administrasjonen flyttet i 1958 til Majorstuen og huset ble revet i 1971. Som så mange andre stasjoner på Holmenkollbanen, hadde den eget postkontor, med en tilhørende kiosk ved siden av. Stasjonen er delt i to av Holmenveien, planovergangen ligger midt mellom plattformene: plattformen for tog i retning nordover ligger syd for veien, mens plattformen for tog i retning sydover ligger nord for den. Fremtidige planer. På grunn av trafikksikkerheten til skolebarna ved Vinderen Skole, samt rush-trafikkkaos grunnet mer bilisme og stadigere fortettning i Holmenkollåsen, har bydelsutvalget i Vestre Aker startet med å utrede planer for Vinderenkrysset. For å rydde opp i problemene ønsker endel av politikerene å gjøre Vinderenkrysset planfritt. Dette innebærer at dagens Vinderen stasjon vil bli senket under bakkenivå. Man har også sett på muligheter for å integrere stasjonen sammen med "Vinderenborgen" som skal ligge der den tidligere Conditori-gården lå. Ruter anbefaler i sitt brev til bydelsutvalget å også gjøre Slemdal stasjon planfri, da disse to kryssene er de mest trafikkerte planovergangene langs Holmenkollbanen. Kristine Lunde-Borgersen. Kristine «Kikki» Lunde-Borgersen (født 30. mars 1980 i Kristiansand) er en norsk håndballspiller. Hun spiller for klubben Våg Vipers i eliteserien i håndball for kvinner med kontrakt fra 2010 til 2012. Hun inngikk kontrakt med Hypo Niederösterreich for sesongen 2010/11, men Hypo kansellerte kontrakten med begrunnelse at daværende trener Gunnar Prokop ikke hadde fullmakt til å inngå kontrakten. På det norske landslaget har hun spilt 145 kamper og scoret 429 mål (pr. 20. desember 2009). Hun var blant annet med på å vinne gull ved Håndball-EM 2004 for damer. Hennes kallenavn er «Kikki» og hun har en tvillingsøster ved navn Katrine Lunde Haraldsen, som også er håndballspiller. Kristine er gift med Ole Lunde-Borgersen, som er nyhetsredaktør i Kristiansand Avis. Hjelmslekta. Hjelmer ("Aconitum") er en slekt av høye, flerårige urter i soleiefamilien. I Norge vokser én art vill, tyrihjelm. Selv om hjelmer er blant de giftigste av alle planter, dyrkes de i hager på grunn av de vakre blomstene. Gong Li. Gong Li (kinesisk: 鞏俐, pinyin: "Lì Gǒng" – ordstillingen er ombyttet – slektsnavnet "Li" hører på kinesisk hjemme fremst) er en opprinnelig kinesisk senere singaporsk skuespiller, født 31. desember, 1965 i Shenyang, Liaoning, Kina. Hun vokste opp i Jinan, som er hennes hjemstavn, og var elev ved Beijing Central College of Drama fra 1985–1989. Hun bosatte seg senere i Singapore, der navnet hennes romaniseres Lei Gung. Levned. Gong Li er datter av en professor i økonomi. Under studietiden ble hun engasjert av regissøren Zhang Yimou i 1987 for hans film "Red Sorghum". Sine første skritt retning Hollywood tok hun med filmen "Chinese Box" i 1997. Hennes internasjonale gjennombrudd fulgte i 2005 som Hatsumomo i "Geisha". Hun skuffet mange i hjemlandet da hun tok singaporsk statsborgerskap (Folkerepublikken Kina aksepterer ikke dobbelt statsborgerskap). Hun tapte med dette sitt medlemskap i "China Film Association" (CFA) og i Det kinesiske folks politisk konsultative konferanse. Liste over Pokémon. Dette er en liste over Pokémon etter hvilket nummer de er i «National Pokédex» som du finner i "Pokémon Ruby", "Sapphire", "Emerald og Pokemon Diamond og Pearl" og Platinum, Heart Gold & Soul Silver. Listen inneholder alle Pokémon som er med i Pokémon-spillene. Valley Boys. Valley Boys var et norsk rockeband stiftet av 16-årige Hans Rotmo. Det var sammensatt av en gjeng gutter fra Helgådalen i Verdal. Da gruppa stilte opp i Trøndersk mesterskap i rock på Steinkjer i 1965 ble de absolutt sist. Hans Rotmo spilte bass i bandet, og etter dette mesterskapet la han bassen på hylla! I 1982 hadde Hans Rotmo et nytt band som han også kalte Valley Boys. De ga ut plata Løkka i livet. I dette bandet spilte, foruten Hans Rotmo på mandolin, Gunnar Pedersen gitar, Alf Skille piano og trekkspill, Tor Evensen el-bass og Knut Stensholm trommer. Åge Aleksandersen var produsent for plata. FA Premier League 2005–06. Chelsea ble seriemester for andre år på rad. Birmingham City, West Bromwich Sunderland rykket ned til The Championship 2007 sesongen. Peregrin Tók. Peregrin Tók, bedre kjent som Pippin blant sine venner, er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens litterære verk "Ringenes herre". Han er en hobbit fra Hobsyssel, i et bortgjemt hjørne av Eriador i Midgard. Han er en av Frodo Lommeluns yngste og beste venner. I Peter Jacksons filmtrilogi av verket er Pippin spilt av Billy Boyd. Peregrin var den eneste sønnen, og derfor arvtaker, til Paladin Tók II (2933 T.A.-13 F.T.), Thegn av Hobsyssel, og hans kone "Rosalinde Bratto". Han hadde tre eldre søstre, Perla, Pimpernell og Pelargonia. Hans beste venn var Muntiadok Brennibukk (Munti), hans fetter, sønn av Paladins søster Esmeralda Brennibukk. Håret som han har både på hode og føtter (som er uvanlig hårete, selv for hobbiter) er nesten gyllent og krøllete. På begynnelsen av "Ringens brorskap" er han mindre enn de andre hobbitene på grunn av hans unge alder, og fordi han er en "Blakkeskinn" hobbit. Biografi. Pippin er åtte år yngre enn Munti, og dermed mye yngre enn Frodo, som er femti. Han er den eneste av hobbitene som ennå ikke er blitt myndig (noe som skjer i en alder av 33 år blant hobbiter) da brorskapet legger ut på ferden og er derfor ennå i "tjennårene". Han er en verdig medsammensvorne til Muntis planer og knep, men viser likevel at han er en ung hobbit; fremdeles sprudlende og glad, om til tider noe tankeløs hobbit, og er den første som begynner å savne de hjemlige behagelighetene og måltidene i en hobbits liv da de legger ut på reisen. I Kløvendal blir Pippin nesten nektet å bli med Frodo av Elrond som mener at han er i yngste laget, og ser på han mer som en budbringer til Hobsyssel. Gandalv, på den annen side, støtter Munti og Pippins påstand om at det er viktig med vennskapet og lojaliteten, og Pippin blir omsider valgt som det siste medlemmet av Ringens brorskap. Helt til brorskapet ankommer Amon Hen holder Pippin og Munti seg til følget, men ved Amon Hen blir de tatt til fange av en orktropp, hvor blant annet noen av Sarumanns onde Uruk-haier er med. I forøket på å forsvare Pippin og Munti, blir Boromir drept. Mens de er fanget av orkene, slipper Pippin kappespennen sin (en gave fra Galadriel i Lórien) som et tegn til Aragorn, Legolas og Gimli, som følger etter dem, om at de ennå er i live. Under et småslagsmål blant hans fangevoktere greier Pippin i et ubevoktet øyeblikk å skjære over båndene som binder hendene hans med en kniv som tilhørte en død ork, og ennå ble holdt fast av denne. I landet Rohan klarer de å unnslippe orkene da orkene ble angrepet av et kompani av Rohirrim, landets beboere. Da de unnslapp var de like ved kanten av skogen Fangorn og flyktet derfor inn i den. Der møtte Munti og Pippin Treskjegg, lederen for entene, og ble venner med ham. De klarte også å vekke deres harme mot Sarumann og de angrep Jarnagard, og oversvømte det samt ødela dets styrke. På grunn av den spesielle "Ent-drikken" som Treskjegg lagde til Pippin og Munti, ble de to de høyeste hobbitene noensinne, og passerte Pippins slektning Bandobras Oksebrøler Tók, som var fire fot og 5 tommer høy, altså 1,35 meter. Det var Pippin som plukket opp Orthancs palantír etter at Gríma Ormtunge idiotisk nok hadde kastet den på følge; senere, i en nesten like idiotisk handling "stjal" Pippin faktisk palantíren fra Gandalv mens han sov, og erstattet den med en stein. Da han så inn i steinen opplevde han et fryktinngytende møte med Sauron selv. Sauron trodde da at Pippin var fange hos Sarumann og at han hadde ringen. På grunn av dette bestemte Gandalv seg for å skille Pippin fra vennene sine og tok han med seg til byen Minas Tirith i Gondor for at han skulle være trygg for Saurons håndlangere. Der møtte han Denethor, Riksforstander av Gondor, og han meldte seg frivillig til tjeneste for å gjengjelde at Denethors sønn Boromir hadde gitt sitt liv i forsøket på å forsvare ham selv og Munti fra orkene ved Amon Hen. Dette moret Denethor, som godtar hobbitens tilbud, og gjør ham til en av Tårngarden. Mens han er i denne tjenesten blir han venner med Beregond og hans sønn Bergil. Senere var det Pippin som får tak i Gandalv da Denethor, drevet til vannvidd av Saurons bedrageri, setter i gang med å brenne både seg selv og sin sønn Faramir levende. Pippin var en del av den hæren som dro østover under Aragorns ledelse for å angripe Morannon (den svarte porten) i et desperat forsøk på å gi Frodo en sjanse på å komme ubemerket til Dommedagsberg. I det siste forsøket på å forhandle med Saurons munn vil Gandalv at et medlem fra hver rase som kjempet mot Sauron skulle være til stede; noe som inkluderte Gimli for dvergene, Legolas, Elladan og Elrohir (Elronds tvillingsønner) for alvene, og Pippin for hobbitene. I dette siste slaget ved Morannon greide Pippin å drepe et troll før han selv ble slått i svime da trollet falt over ham. Gimli kjente senere igjen hobbitføttene hans under trollet, dro han ut av slaget, og reddet på den måten Pippins liv. Etter at monarkiet i Gondor er gjeninnsatt blir Pippin slott til ridder av Kong Elessar, som deretter gir han retten til å dra hjem når han ville. Senere er både han og Munti viktige personer i gjentakingen av Hobsyssel fra Sarumann. I det 6. året av det fjerde tidevervet gifter Pippin seg med Diamanda til Langekleiv, da hun var 32 og han var 37. De hadde en sønn ved navn Faramir. Faramir Tók giftet seg siden med Samvis Gamgods datter Gyllenlokk. I år 13 i det fjerde tidevervet arver Pippin sin fars tittel og blir den 32. Thegnen av Hobsyssel, en stilling han holder i 50 år før han gir seg i år 63 Fj.T. og drar for å se igjen Rohan og Gondor sammen med sin venn Munti. Han blir i Gondor helt til sin død. Pippin døde antakeligvis engang etter år 64 av det fjerde tidevervet og hans kropp ble plassert sammen med Muntis i Rath Dínen. Andre fremstillinger. I Ralph Bakshis animerte versjon av "Ringenes herre" i 1978 ble Pippins stemme spilt av Dominic Guard. I 1980s animerte versjon av "Atter en konge", laget for TV, ble Pippins stemme spilt av Sonny Melendrez. I 1981 da BBC radio laget hørespill til Ringenes herre ble Pippin spilt av John McAndrew. I Peter Jacksons film versjon av Ringenes herre er Pippin spilt av Billy Boyd, som er fra Skottland. Filmskaperne hadde først tenkt å få Boyd til å bruke en engelsk aksent slik som de andre hobbitene hadde; men Jackson fant ut at Billy Boyds komiske timing ikke var like morsom uten den opprinnelige skotske aksenten. Derfor ble det bestemt at Boyd skulle få lov til å spille rollen med en skotsk aksent; og avgjørelsen blir også støtte av at Tókland, hvor Tók-klanen levde var et svært åsete område av Hobsyssel og derfor ganske likt Skottland. Trevor Immelman. Trevor Immelman (født 16. desember 1979) er en sørafrikansk golfspiller. Han ble profesjonell i 1999, og kvalifiserte seg for Europatouren på høsten samme år. Siden har han spilt på Europatouren, hvor han har vunnet tre turneringer, og fra og med 2003 har han også spilt på PGA-touren. Som amatør vant Immelman South African Amateur Championship i 1997 og US Public Links Championship og South African Amateur Stroke Play Championship, begge i 1998. Seire på Europatouren. I tillegg vant han i 2000 Tusker Kenya Open på Challenge-touren og Vodacom Players Championship på Sunshine Tour. Eksterne lenker. Immelman, Trevor Immelman, Trevor Oswald Mosley. Oswald Ernald Mosley, 6. baronett (født 16. november 1896, død 3. desember 1980) var en britisk politiker, aktivist og tenker. Han startet som konservativ, men beveget seg raskt til venstre og tilhørte lenge venstrefløyen i Arbeiderpartiet. Etter at han ikke fikk gjennomslag for sin radikale, økonomiske politikk, skiftet hans orientering i retning av fascisme. Han er mest kjent som grunnleggeren av British Union of Fascists. Etter krigen engasjerte han seg for europeisk integrasjon, og grunnla Union Movement. Mosley satt i det britiske parlamentet i periodene 1918-1924 og 1926-1931. Bakgrunn og utdannelse. Mosleys familie var anglo-irsk, men hans gren var velstående godseiere i Staffordshire. Familien hadde mottatt en baronettittel i 1781. Som baronett førte han tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Mosley ble utdannet ved Winchester College og innrullert ved Royal Military Academy Sandhurst, men ble utvist frå Sandhurst. Under første verdenskrig tjenestegjorde han på vestfronten, før han ble overført til Royal Flying Corps som observatør. Han ble skadet i et flykræsj og ble sendt tilbake til skyttergravene før skaden var ferdigbehandlet. Etter slaget ved Loos ble han gitt en kontorjobb resten av krigen. Parlamentsmedlem. Etter krigen bestemte Mosley seg for å bli innvalgt i parlamentet for Det konservative partiet. Hovedsakelig på grunn av sin familiebakgrunn ble han vurdert i en rekke valgkretser. Da en krets nær hans familieeiendom ble ledig så den ut til å være den beste løsningen, men han ble uventet først valgt i Harrow, London. Ved valget i 1918 ble han innvalgt i det britiske parlamentet, 21 år gammel. Han var det yngste medlemmet av Underhuset som inntok sitt sete (det var et avstående Sinn Féin-medlem som var yngre). I parlamentet utmerket han seg som en briljant taler og deltager i det politiske spillet med stor selvsikkerhet. Han gjorde et poeng av å tale uten manuskript. I 1920 ble han gift med lady Cynthia Curzon, datter av George Nathaniel Curzon, 1. jarl Curzon av Kedleston, visekonge av India, og Mary Victoria Leiter, arving til en formue i USA. Lord Curzon måtte overbevises om at Sir Oswald var en passende ektemann for datteren, ettersom han mistenkte ham for hovedsakelig å være ute etter sosial anseelse og datterens arv. Bryllupet ble likevel en av årets begivenheter, og flere europeiske kongelige deltok. Mosley forlater de konservative. På et tidspunkt begynte Mosley å komme dårlig overens med andre konservative på grunn av forholdet til Irland og bruken av paramilitære styrker til å undertrykke den irske befolkningen. Dette førte til at han forlot de konservative og ble uavhengig parlamentsmedlem. Ettersom han hadde fått manges tillit i sin valgkrets klarte han å beholde den ved valgene i 1922 og 1923. Frem mot 1924 var han i økende grad blitt tiltrukket av Arbeiderpartiet, som nettopp hadde dannet regjering, og i mars det året meldte han seg inn. Samme år sluttet han seg også til det sterkt venstreorienterte Independent Labour Party. Da den sosialdemokratiske regjeringen falt i oktober, måtte Mosley finne en ny valgkrets, ettersom Harrow ikke ville gjenvelge ham som Labour-kandidat. Han besluttet seg derfor for å stille mot Neville Chamberlain i valgkretsen Birmingham Ladywood. Etter en energisk kampanje tapte han valget med bare 77 stemmer. Perioden utenfor parlamentet brukte han til å utvikle en ny økonomisk politikk for Independent Labour Party, kjent som «Birmingham-forslagene». Disse forslagene fortsatte å være basis for Mosleys økonomiske politikk resten av hans politiske karrière. I 1926 ble et Labour-sete i Smethwick ledig, og Mosley ble gjeninnvalgt i parlamentet. Offentlige verv. Etter å ha blitt gjenvalgt forsøkte Mosley, som stod nær Ramsay MacDonald, å få en av de viktigste posisjonene i staten, men etter valget i 1929 måtte han nøye seg med å bli kansler i hertugdømmet Lancaster ("de facto" minister uten portefølje), utenfor kabinettet. Han fikk ansvar for å løse arbeidsledighetsproblemene, men hans radikale forslag ble enten blokkert av hans overordnede James Henry Thomas eller av kabinettet. Mosley var alltid utålmodig og fremmet omfattende forslag i det som ble kjent som "Mosley-memorandumet". Etter at forslagene ble avvist av kabinettet trakk han seg i mai 1930. Han forsøkte å overbevise Arbeiderpartiets partikonferanse i oktober, men ble nedstemt. New Party. Overbevist om at Arbeiderpartiet ikke passet til hans politikk lenger, grunnla Mosley partiet "New Party". Partiets deltagelse i valg førte i begynnelsen bare til at venstreorienterte stemmer ble splittet, og at de konservative vant valgkretser. Partiet orienterte seg etterhvert i økende grad mot fascismen. I 1931 mistet Mosley sitt sete i parlamentet. Fascisme. I 1932 reiste Mosley på en studietur for å se på de «nye bevegelsene» til Benito Mussolini og andre fascister. Under denne turen ble han overbevist om at fascismen var veien for ham og for Storbritannia. Han bestemte seg for å forene eksisterende fascistiske bevegelser i Storbritannia og grunnla British Union of Fascists (BUF). BUF var økonomisk proteksjonistisk og antikommunistisk. Ifølge partiet hadde det inntil 50 000 medlemmer. Storavisen "Daily Mail" hørte til partiets tidlige støttespillere. Blant Mosleys tilhengere var også forfatteren Henry Williamson og militærteoretikeren J.F.C. Fuller. Mosley hadde opplevd problemer med forstyrrelse av "New Partys" møter, og han opprettet derfor et korps av sortuniformerte paramilitære vakter som ble kalt "blackshirts". Partiet var ofte involvert i voldelige sammenstøt med kommunister og jødiske grupper, særlig i London. Under et stort partiarrangement den 7. juni 1934 utbrøt det protester da svartskjortene fjernet forstyrrende elementer, noe som førte til dårlig omtale. Dette og de lange knivers natt i Tyskland førte til at BUF mistet det meste av sin støtte. Partiets deltagelse i valget i 1935 var ingen suksess. I oktober 1936 forsøkte Mosley og BUF å arrangere en marsj gjennom et område med en stor jødisk befolkning, noe som førte til sammenstøt mellom politiet og demonstranter mot BUF, kjent som "slaget på Cable Street". Til slutt bestemte politiet at marsjen måtte stoppes, og BUF gav opp å gjennomføre den. Mosley fortsatte å organisere marsjer styrt av svartskjortene, mens myndighetene på sin side vedtok en lov som forbød militærlignende private organisasjoner. Mosleys kone døde i 1933, og Mosley giftet seg med sin elskerinne Diana Guinness, født Mitford, en av de kjente Mitford-søstrene. De giftet seg i hemmelighet i 1936 hjemme hos Joseph Goebbels med Adolf Hitler blant gjestene. Mosley, som hadde brukt store deler av sin formue på BUF, ønsket å sikre partiet en finansiell basis, og forhandlet, gjennom Diana, om tillatelse til å sende kommersiell radio fra Tyskland til Storbritannia. Ved lokalvalget i London i 1937 stilte BUF i tre distrikter i Øst-London, og fikk opptil en fjerdedel av stemmene. Mosley sa opp de fleste av partiets ansatte, og noen valgte å forlate partiet, bl.a. William Joyce. I motsetning til Joyce var Mosley aldri antisemittisk, og da det brygget opp til krig fokuserte BUF på antikrigskampanjer. Et av slagordene de brukte var "Mind Britain's Business". Da krigen brøt ut ledet han kampanjen for å innlede fredsforhandlinger. I begynnelsen fikk han betydelig støtte, men denne forsvant i stor grad etter invasjonen i Norge. Internering. 21. mai 1940 ble Mosley, sammen med mange andre britiske fascister, internert, og BUF ble forbudt. Diana Mosley ble også internert, kort etter at deres sønn Max var født, og familien Mosley bodde sammen i et hus i tilknytning til Holloway fengsel under det meste av krigen. Mosley brukte tiden til omfattende lesning om klassiske sivilisasjoner. Ekteparet ble sluppet fri i 1943, og tilbragte resten av krigen i husarrest i sitt eget hjem. Virke i etterkrigstiden. Etter krigen ble Mosley kontaktet av sine tidligere tilhengere og overbevist (opprinnelig mot sin vilje) til å engasjere seg i politikk igjen. Han grunnla partiet Union Movement, som arbeidet for én europeisk nasjonalstat som omfattet hele det europeiske kontinentet. Av britiske EU-motstandere ble dette holdt frem som et bevis for at EU er en fascistisk idé. Partiets møter ble ofte forstyrret, og Mosley bestemte seg i 1951 for å forlate England og slå seg ned i Irland. Senere flyttet han til Paris. Om sin beslutning om å forlate England sa han: "You don't clear up a dungheap from underneath it". Mosley returnerte kortvarig til Storbritannia under valget i 1959 og stilte til valg i North Kensington. Etter raseopptøyene på Notting Hill i 1958 var immigrasjon blitt et sentralt politisk tema, og Mosley fokuserte sin valgkamp på immigrasjonspolitikk. Etter at han fikk færre stemmer enn han hadde ventet gikk han til sak og hevdet resultatet var forfalsket. Han returnerte til Storbritannia for siste gang ved valget i 1966, før han skrev sin selvbiografi "My Life" (1968) og pensjonerte seg. I 1977 ble han nominert til stillingen som "Lord Rector" ved universitetet i Glasgow og fikk 100 stemmer. Oswald Mosley hadde tre barn med sin første kone, bl.a. Nicholas Mosley, 3. baron Ravensdale, som skrev en biografi om sin far. Med Diana Mitford hadde han to sønner, bl.a. Max Mosley, som er president for Det internasjonale bilsportforbundet. Mosley hadde også forhold til en rekke andre kvinner, bl.a. hans første kones søster lady Alexandra Metcalfe. Oswald Mosleys skriftlige etterlatenskaper eies av universitetet i Birmingham. Union Movement. Union Movement var et politisk parti i Storbritannia, grunnlagt av Sir Oswald Mosley. Mosley hadde vært leder for British Union of Fascists (BUF) før krigen, og det ble ventet at han ville fortsette å lede den fascistiske bevegelsen i Storbritannia. Han valgte imidlertid å holde seg utenfor den kalde krigens politiske arena og begynte isteden å skrive. I 1946 offentliggjorde han boken "My Answer" hvor han skrev at han var en patriot som hadde blitt urettferdig straffet gjennom sin internering. I 1947 fulgte boken "The Alternative" hvor Mosley argumenterte for en tettere integrasjon mellom landene i Europa. Dette ble begynnelsen til hans kampanje for "Europe a Nation", som ønsket et sterkt Europa som motvekt til Sovjetunionen og USA. Mosley så "Europe a Nation" som kulminasjonen av Storbritannias historie. Han skrev at den europeiske integrasjonsprosessen var «del av en organisk prosess i britisk historie», som hadde startet med at de gamle angelsaksiske kongedømmene utviklet seg til England, som senere ble forent med Wales, Skottland og Irland og nå var i ferd med å utvikle seg til et forent Europa. Han beskrev også et tredelt styresett, der en valgt europeisk regjering hadde ansvar for forsvaret og den korporative økonomien, fortsettelse av nasjonale regjeringer og opprettelse av regionale regjeringer for å fremme uavhengige identiteter (se regionalisme). Mosleys idéer var ikke nye; i Tyskland vant disse idéene sterk tilslutning da landet lå i ruiner etter krigen, og de kom til å prege de store partiene i Vest-Tyskland. I Den italienske sosiale republikken under Mussolini hadde Italia returnert til fascismens røtter og forsøkt å skape et korporativt økonomisk system i 1944. Mosley var likevel den første som uttrykte disse idéene på engelsk. David Hockney. Detalj av "BMW 850 CSi" av David Hockney David Hockney (født 9. juli 1937) er en engelsk kunstner, bosatt i California, USA. Han regnes som en sentral kunstner innenfor den engelske popkunsten på 1960-tallet, og han har arbeidet innen ulike teknikker som maleri, collage og litografi. Hockney gjorde seg også bemerket med boken "Secret Knowledge" i 2001. Her presenterte han sin forskning på hvordan de gamle mesterne i europeisk kunst har benyttet seg av optiske hjelpemidler, som camera obscura, i sine bilder. Han ble tildelt Order of the Companions of Honour for sitt arbeid i 1997. I 2012 ble han utnevnt til medlem av Order of Merit. Krigsfange. Krigsfange er en soldat som er tatt til fange av fiendtlig makt under eller umiddelbart etter en væpnet konflikt. Slike fanger er beskyttet gjennom lover som skal sikre at de behandles humant. Artikkel 4 i Tredje Genévekonvensjon beskytter tilfangetatt militært personell, visse geriljasoldater og visse sivile. Den trer i kraft i det øyeblikk en person tas til fange, og er virksom inntil personen ikke lenger er i fangenskap. Blant de viktigste reglene er at fangene ikke kan tortureres, og at de ikke kan tvinges til å oppgi mer informasjon enn navn, fødselsdato, grad og tjenestenummer dersom slikt finnes. Ubevæpnede ikke-stridende som tas til fange under en væpnet konflikt regnes ikke som krigsfanger, men har beskyttelse under Fjerde Genévekonvensjon. Grove overgrep mot krigsfanger klassifiseres som krigsforbrytelser. Krav for å regnes som krigsfange. For å kunne bli regnet som krigsfange må den tilfangetagne ha tatt del i militære operasjoner i henhold til krigens lover og skikker, det vil si å være en del av det militære hierarkiet, bære uniform og bære våpen åpenlyst. "Franc-tireurer", terrorister og spioner kan derfor ekskluderes fra krigsfangestatus. Dette håndheves ikke alltid strengt; for eksempel bærer geriljasoldater ofte ikke en lett gjenkjennelig uniform, men kan allikevel få innvilget krigsfangestatus. I en del tilfeller løses mangelen på uniform hos irregulære grupper ved at man bærer armbind eller et annet merke. Årsaken til disse kravene er at det er i strid med krigens lover dersom stridende veksler mellom militær og sivil tilhørighet; man må være enten det ene eller det andre. Dette er for å beskytte sivilbefolkningen. Å forkle seg som sivil er en krigsforbrytelse. Av nålevende krigsfanger, så er Manuel Noriega en av de som har sittet lengst i fangenskap. Ernest Mangnall. James Ernest Mangnall ble født i 1866 i Belmont i Bolton, England. Han døde 13. januar 1932 i Osborne Road 3, i St Annes on the Sea (England). Han ble 66 år gammel. Mangnall er mest kjent som tidligere manager for Manchester United, fra 1903 til 1912 og Manchester City fra 1912 til 1924. Tidlig liv. Han var sønn av Joseph og Anne Mangnall. Han ble utdannet ved Bolton Grammar School, der han også spilte høyre indreløper for skolelaget, og senere for old boys laget. Mangnall var en ekte sykkelentusiast, og var kjent for lange turer. En gang syklet han Storbritannia på langs, fra John O Groats til Lands End. Han giftet seg med Eliza Sharpe Hobson 12. juli 1906 i Parish Church i South Shore, Blackpool. Mangnall var selv aktiv som spiller for kretslaget Lancashire i sine yngre dager. Der var han keeper, og spilte bl.a. sammen med John J. Bentley, senere klubbsekretær i Manchester United, og dermed sin egen arvtager i klubben. Mangnall var en ivrig supporter av Bolton Wanderers og ble direktør, og senere klubbsekretær (lagleder). Som manager startet han karrieren hos Burnley 27. desember 1899. Der hadde han ikke noe videre suksess. Klubben var etablert i 1. divisjon da han ankom, men de hadde svært lite økonomiske midler. Etterhvert ble det nedrykk til 2. divisjon, der klubben lå nederst på tabellen. Manchester Uniteds første manager. Mangnall kom til United, og deres stadion Bank Street i 30. september 1903. Han ble klubbens første manager, fordi de to tidligere lagansvarlig for United begge hadde tittelen klubbsekretær: A.H. Albut (1892–1900) og James West (1900–1903). Forutsetningene var helt andre i Manchester United enn i Burnley. Riktignok var laget middelmådige i 2. divisjon, men de hadde fått frisk kapital året før – da de ble reddet fra konkurs. Sammen med den økonomiske velgjøreren, og bryggerieieren, John H. Davies forvandlet han klubben til en av gigantene i 1. divisjon. Et lag som ble både fryktet og respektert. Mangnall var en av pådriverne for utiklingen av Manchester Uniteds nåværende stadion, Old Trafford. Mangnall snudde opp-ned på Manchester United. Kun 8 av 33 spillere som hadde vært benyttet sesongen før, fikk spille under hans regime. Han hentet inn spillere som Charlie Roberts, Dick Duckworth og Harry Moger. Roberts, som kostet United 400 pund, ble etter hvert klubbkaptein og den første United-spiller som representerte. Allerede i Mangnalls første sesongen endte laget på 3. plass. I snitt steg tilskuertallet fra 11 200 i 1902-03 til ca. 18 000 sesongen etter. Også året etterpå endte det med en fin 3. plass. I 1905/06 lyktes det endelig å rykke opp, denne gangen med en 2. plass, bare slått av Bristol City FC. I løpet av bare 3 år hadde han snudd motgang til medgang, og var nå klar for den øverste divisjonen. Utnyttet skandalen hos Manchester City. Manchester City var i 1905 blitt dømt for ulovlige pengeutbetalinger til spillerne sine. Fem ledere ble tvunget til å trekke seg, mens sytten spillere ble fradømt retten til noensinne mer å spille for klubben. De ble også suspendert fra all fotball frem til 31. desember 1906. Den mest kjente av dem, Billy Meredith, fikk siden tilleggsstraff og suspendert helt frem til 30. april 1908, beskyldt for bestikkelser og forsøk på å skaffe seg penger fra City mens han var under suspensjon. Men allerede i mai 1906, mens Meredith fremdeles hadde to år igjen å sone av straffen, slo Ernest Mangnall til. Han betalte 500 pund til Manchester City og overtalte waliseren til å signere kontrakten. Allerede på den tiden var Meredith en av de beste spillerne i ligaen, og Mangnall hadde en helt klar taktikk. Miljøskifte og appeller skulle redusere straffen, slik at United nå kunne nyte godt av hans ballkunster. Dette lyktes han med, slik at Meredith kunne gjenoppta fotballkarrieren på samme tidspunkt som sine tidligere lagkamerater. Meredith nevnes fortsatt som en av de store i klubbens lange historie. I november 1906 innbød Manchester City representanter fra interesserte klubber til et møte på et av byens hoteller. Foranledningen var selvsagt at det nærmet seg D-dag for alle klubbens suspenderte spillere. Den 1. januar ville de igjen være spilleklare, og nå ønsket City rett og slett å auksjonere dem bort. Men United-manageren var ikke interessert i å konkurrere om forsterkninger med klubber mye rikere enn hans egen. Derfor inviterte han isteden spillere som han selv ønsket seg, til et møte i forkant av Citys auksjon. Dette førte selvsagt til stort oppstyr da det senere kom for en dag, men da var det for sent. Magnall hadde lyktes. Mangnall hentet inn stjerner som Sandy Turnbull, Herberg Burgess og Jimmy Bannister. Med disse spillerne vant United ligaen for første gang. FA-cupen ble vunnet for første gang sesongen etterpå. I 1911 ble ligaen vunnet på nytt. Som menneske. Han var lett omgjengelig, stort sett alltid i godt humør, men hadde en kompromissløs personlighet. Som mange andre suksessfulle managere, var viljen det som overskygget alt annet. Den som sto i veien for planene hadde ingenting i klubben å gjøre. Suksessoppskriften kan i dag oppfattes som litt spesiell, ettesom laget i perioder bare trente med ball én gang pr. uke. Tiden ble benyttet til styrke- og kondisjonstrening. Det sies at han var en meget god menneskekjenner, og dermed også flink å motivere spillerne sine. Han klarte å finne gode fotballtalenter, og var ikke redd for å bruke dem på laget. Da Uniteds lag etterhvert begynte å blekne, meldte han overgang til byrival Manchester City 20. august 1912. Bedre lønn skal ha vært en medvirkende årsak. Ikke før Matt Busbys epoke, over 30 år senere, klarte Manchester United å skape en slik vinnerkultur som Mangnall hadde gjort. Statistikk med United. K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot Trollsyn. "Trollsyn" er en norsk film fra 1994 basert på sagnet om Jostedalsrypa. Dette sagnet har en sentral plass i norsk kultur. Fortellingen om den lille jenta som ensom og alene overlevde svartedaudens herjinger i Jostedalen på 1300-tallet har blitt fortalt fra generasjon til generasjon og har blitt en viktig del av den norske kulturarven. Filmen forteller historien basert på sagnet. Filmen benyttes i dag i undervisningen i norsk skole. Handling – Begynnelsen. I filmen møter vi Jostedalsrypa som er en liten jente som bor i Jostedalen, hun blir kalt for Jostedalsrypa fordi hun er som en vill fugl. Hun bor på en gård sammen med moren sin og mange andre. Hun har akkurat blitt gammel nok til å gjete sauene oppå fjellet. Derfor drar hun og faren hennes opp i fjellet. Mens de er på fjellet feires det et stort bryllup på gården. De morer seg og danser, men plutselig begynner folk å bli syke. De får byllepest. Folk får panikk og løper rundt, de prøver desperat å vaske seg i morgendoggen fordi de tror at det vil helbrede dem Loch Leven. Loch Leven, utsikt nordover fra Vane Farm. Satellittfoto av Loch Leven og omgivelsene.Loch Leven er innsjø i Perth and Kinross, Skottland. Vannet er bortimot fullstendig rundt i formen og har en diameter på omtrent 16 km. Vannet er det største i lavlands-Skottland. Burghen Kinross ligger i den vestlige enden av vannet. Området er kjent for sitt fugleliv. Festningen Loch Leven Castle ligger på en øy i kort avstand fra bredden og var kjent som fengsel fra 1300-tallet. Skottenes dronning, Maria Stuart ble holdt fanget her i omtrent et år fra 1567. Kort tid etter at hun ble fengslet ble hun tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn, den umyndige Jakob VI av Skottland. I våre dager mangler festningen takbekledning, men er ellers intakt og et populært utfartssted. Festningen kan bli nådd med småbåter som blir betjent fra Kinross av foreningen Historic Scotland i sommermånedene. Det ligger sju mindre øyer i innsjøen, den største heter St Serf's Inch og huset tidligere et augustinsk kloster. Eksterne lenker. Leven Bent Røiseland. Bent Røiseland (født 11. oktober 1902 i Holum i Vest-Agder, død 31. oktober 1981) var en norsk politiker (V). Han var leder i Venstre 1952–1964. Røiseland var innvalgt på Stortinget fra Vest-Agder 1945–1973, og var lagtingspresident 1954–1959, 1960–1961 og 1965–1969. Røiseland var parlamentarisk leder for Venstre 1954–1970. Sammen med åtte andre Venstre-representanter (av i alt 14) brøt han ut av Venstre i desember 1972, og dannet Det Nye Folkepartiet (senere Det Liberale Folkepartiet). E-sport. E-sport er dataspill i en formalisert form for konkurranse eller prestasjonsutøvelse. All sportslig aktivitet som benytter datamaskiner og ofte datanettverk, som direkte regelgivende forutsetning for spillet som utøves gjelder som E-sport. Elektronisk sport involverer alltid mennesker, men kan også bestå av kun datamaskiner som direkte deltakere i spillet. Interesse. Tradisjonelt har elektronisk sport vært mest utbredt i organisert form i Asia. Siden tusenårsskiftet har populariteten for e-sport økt USA, Europa og Norge, og de norske spillmiljøer, med flere store konkuranser. Det arrangeres ofte turneringer og konkurranser over Internett eller i andre mindre datanettverk, på såkalte LAN-parties (se LAN-party). CPL. CPL var verdensmesterskapet i Counter-strike, og arrangørene gav årlig ut mer enn $75 000 til de beste klanene. Men etter sponsortrøbbel og interne konflikter ble ikke pengepremiene betalt ut i 2006 og dermed boikottet en av de 8 beste E-sport-organisasjonene i verden hele turneringen i 2007. Etter denne turneringsfiaskoen ble CPL lagt ned. I CPL var det de nordiske klanene som hadde mest suksess. Senest i 2004 var verdensmesteren fra Norge. Turneringer. Nå for tiden er det franske ESWC, amerikanske WCG, asiatiske WEG, svenske Dreamhack og tyske ESL Extreme Masters som dominerer internasjonalt, med mer publikum og høyere premier en noen gang tidligere. I ESL Extreme Masters kjempes det om en premiepott på nesten hele fire millioner kroner i Counter-Strike og World Of Warcraft! Norske Turneringer. Til tross for at svært mange nordmenn holder på med e-sport i organisert eller uorganisert form, har det enda ikke vært utbredt stor interesse av dekningen av den her til lands. Den største kontinuerlige begivenheten for e-sport i Norge er The Gathering, et datatreff som arrangeres hver påske i Vikingskipet i Hamar. Norge deltar per 2006 i ESWC. Norge har også et spillmiljø som arrangerer turneringer i spillet Super Smash Bros. Melee. Norsk E-sport på internasjonalt nivå. E-sportmiljøet i Norge er ustabilt og synker og akselererer hele tiden i interesse. Norge hadde stor suksess på Counter-Strike-scenen med Eolithic i 2003 Norsk-Amerikanske NOA vant CPL i 2004, der lagkapteinen var nordmannen Jørgen "Xeqtr" Johannessen som ble kåret til verdens beste spiller. I 2005 vant Team9 CPL WT UK 2005 og samme året vant Team Catch-Gamer CPL Istanbul i Turkey. Team Catch-Gamer Slo også Svenske SK 16-0 på WEG Masters i kina hvor de havnet på en fjerde plass. På den tiden var SK kåret til verdens beste lag og hadde mange forventninger om å vinne, noe som norske Team Catch-Gamer satte en stopper for. Etter det har ikke Norge hatt noe suksess innen Counter-Strike. Foruten suksessen i Counter-Strike har norske utøvere i Starcraft: Broow War og Starcraft 2 også markert seg internasjonalt. GMAFF Productions. GMAFF Productions er et musikksyndikat med opphav i Tinn i Telemark. Syndikatet består av Olav Haugan, Stein Michael Hansen og Helge Carlsen som i 2000 ga ut det som trolig var den første norskspråklige hip-hopplata. Opprinnelig var det kun Helge og Stein Michael som utgjorde det første bandet Vottlocks som ga ut et par EP-er med electronica og hip-hop sent på 90-tallet. I 1998 ble Olav Haugan med som sjef i syndikatet og arbeidet med debutplata var i gang. Etter flere års jobbing og produsering så endelig "Milandium" dagens lys 16. januar 2000, bare noen måneder før Klovner i Kamp ga ut "Schwin", som av de fleste oppfattes som første norskspråklige hip-hop plateutgivelse. Plata ble trykket opp i 300 eksemplarer og solgt lokalt i området rundt Rjukan og via nettet. Etterhvert ble også plata distribuert gratis som mp3 over nettet, noe som gjorde at låta «Tråkig pubbis» ble veldig populær blant fildelere. Dette var også årsaken til at bandet i 2001 ble forespurt om de kunne opptre live under datatreffet The Gathering i Vikingskipet på Hamar. Rundt 5500 datainteresserte kunne dermed oppleve et sceneshow inneholdende dopapir, purreløk, stripping og knusing av dataskjermer. Bandet ble aldri spurt om å gjenta showet året etter. Siden debutplata har bandet ligget i dvale, med unntak av en del spinoffprosjekter som kun har blitt publisert på nettet. Lillian Asplund. Lillian Gertrud Asplund (født 21. oktober 1906, død 6. mai 2006) var den siste amerikanske overlevende fra «Titanic»-katastrofen. Asplund ble født i Worcester, Massachusetts, og Asplund-familien besøkte Lillians bestemor i Sverige da de valgte å reise med «Titanic» tilbake til USA. Lillian var fem år i 1912. Som passasjer på tredje klasse ble hun reddet på livbåt 15 sammen med sin mor og yngre bror, Felix. Hun mistet sin far og tre brødre, Filip, Clarence og tvillingbroren Carl, i katastrofen. Asplund døde 6. mai 2006 i Massachusetts, 99 år gammel. Etter hennes død var det bare to gjenlevende Titanic-overlevende, begge kvinner, som antas å ha bodd i Storbritannia. Associated Press meldte at Asplund ble antatt å være den siste personen med minner fra forliset, ettersom de to andre kvinnene var mindre enn ett år gamle i 1912. TrackMania. "TrackMania" er et bilspill utgitt i flere versjoner utviklet av franske Nadeo. Spillet går ut på å kjøre bil på baner designet av andre spillere eller spillets utviklere. Racing, stunt, stor fart og kreative baneutforminger er viktige elementer. Det er ikke et typisk simulatorspill, selv om fysikken og grafikken i spillet er av svært god kvalitet. Det er et flerspiller-spill hvor flere spillere kan delta samtidig enten over Internett, via lokal multiplayer (flere spillere på en PC) eller LAN. Trackmania finnes i en egen versjon til Nintendo DS, kalt Trackmania DS. TrackMania Nations. TrackMania Nations (TMN) er gratisversjonen i TrackMania-serien, og den mest populære av versjonene med nærmere 3 millioner registrerte brukere. I motsetning til de tre andre versjonene har TrackMania Nations kun et miljø; Stadium, som er mer som en normal kjørebane. Spillet var offisielt ESWC '06 spill. Den 24. november 2006 ble den plukket ut som offisielt ESWC '07 spill, der ingen norske spillere kvalifiserte seg. TrackMania Nations Forever. «TrackMania Nations Forever» (TMNF) er en oppgradering av TMN med muligheten til å bruke tidligere United-eksklusive skins til biler og kjøre online mot United-brukere. TMNF ble tilgjengelig den 16. april 2008, mange servere på TMN er lagt ned på grunn av at Forever kommer ut. Forever-utvidelsen finnes også til Trackmania United (TMU). John Jacob Astor. John Jacob (opprinnelig Johann Jakob) Astor (født 17. juli 1763, død 29. mars 1848) var en tysk emigrant som gjennom pels- og eiendomshandel ble den rikeste mannen i sin tid og den første millionæren i USA. Han var grunnleggeren av det amerikanske familiedynastiet Astor, USAs rikeste familie på 1800-tallet. Han ble født i Walldorf i nærheten av Heidelberg i Pfalz i Tyskland som sønn av en slakter. Mens han arbeidet for broren Georg Astor med å selge musikkinstrumenter lærte han engelsk. Astor kom til USA i mars 1784 rett etter den amerikanske uavhengighetskrigen, og startet en pelshandel i New York på slutten av 1780-tallet. Takket være Jay-avtalen mellom Storbritannia og USA fra 1794 kunne han selge pels i Canada og regionen rundt de store sjøene, og omkring 1800 hadde han etablert seg som en av de ledende pelshandlerne i Amerika. I 1800 begynte han å handle med Kina, og tjente betydelig på det. President Jeffersons embargo fra 1807 forstyrret imidlertid hans import/eksport-virksomhet. Med tillatelse fra presidenten grunnla han American Fur Company den 6. april 1808. Selskapet fikk senere datterskapene Pacific Fur Company og Southwest Fur Company. Virksomheten ble vanskeliggjort igjen under krigen i 1812, da britene erobret byer hvor han drev handel fra, men da den amerikanske kongressen vedtok en proteksjonistisk lov som stengte utenlandske handelsmenn ute fikk hans forretninger et markant oppsving, og American Fur Company kom igjen til å dominere handelen rundt de store sjøene. I 1822 etablerte Astor Astor House på Mackinac Island som hovedkvarter for American Fur Company. I 1802 kjøpte Astor det resterende av en nittiårig leiekontrakt på eiendom fra Aaron Burr for 62 500 dollar. Burr var på dette tidspunktet visepresident under Jefferson, og hadde likviditetsproblemer. Kontrakten varte til 1. mai 1866. Astor begynte å dele landområdene inn i 250 deler som han leiet videre. Hans betingelser var at leietagerne kunne gjøre hva de ville med eiendommene i 21 år, og deretter måtte de fornye kontrakten eller Astor ville ta eiendommen tilbake. I 1834, etter at kostnadene ved produksjon av pels økte og markede ble mindre, trakk Astor seg ut av pelshandel, og fokuserte deretter på eiendomshandel på Manhattan. Han forutså byens raske vekst nordover på Manhattan-øya, og kjøpte stadig mer land utenfor byens eksisterende grenser. Astor bygget lite på eiendommene sine, og lost isteden andre betale leie for å bruke dem. Etter at han pensjonerte seg fra forretningene brukte Astor resten av livet på å fremme kultur. Han støttet John James Audubon, Edgar Allan Poe, Henry Clays presidentkampanje. Da han døde var Astor den rikeste personen i USA, med en formue på minst 20 millioner dollar. Han testamenterte midler til å bygge Astor-biblioteket i New York og et fattighus i sin fødeby Walldorf. Sønnen William Backhouse Astor sr. arvet størstedelen av formuen. John Jacob Astor er begravet på Trinity Churchyard Cemetery på 155th Street i Manhattan, New York. Barn. Astor, John Jacob Astor, John Jacob Astor, John Jacob Astor, John Jacob Astor. Astor er en amerikansk familie som nedstammer fra den tyske emigranten John Jacob Astor og som var den rikeste familien i USA i det 19. århundre. På slutten av 1800-tallet slo en gren av familien seg ned i Storbritannia, og oppnådde stor betydning og ble adlet der. I løpet av det 20. århundre gikk familiens betydning tilbake. Waldorf-Astoria-hotellene er oppkalt etter familien. Familien etablerte også New York Public Library. Byene Astor, Illinois, Astor, Missouri, Astor, Queens, New York og Astor, Oregon er oppkalt etter familien. Det samme er Astor Park i Florida og Astor Court og Astor Palace New York, i tillegg til et stort antall gater i mange byer. John Jacob Astor IV døde under «Titanic»-forliset, mens hans kone Madeleine Astor overlevet katastrofen. Familien stammer fra Walldorf i Baden. Oversikt. John Jacob Astor (1763–1848), gift med Sarah Todd Walldorf. Walldorf er en liten by med 14 649 innbyggere i Rhein-Neckar-kretsen i den tyske delstaten Baden-Württemberg. En av byens største sønner er John Jacob Astor, grunnlegger av det amerikanske familiedynastiet Astor, og gjennom ham har byen gitt navn til Waldorf-Astoria og Waldorfsalaten. Steinerskolene går i mange land under betegnelsen Waldorfskoler, ettersom den første skolen ble grunnlagt av direktøren for Waldorf-Astoria-sigarettfabrikken i Stuttgart, Emil Molt. Historie. Walldorf nevnes tidligst 20. oktober 770 i et gavebrev til Lorsch kloster. Navnet betyr «landsbyen i skogen». Under bondekrigen og tredveårskrigen ble byen åsted for kamphandlinger og plyndringer. Under den pfalziske arvefølgekrig i 1689 ble den fullstendig ødelagt og først noen år senere slo folk seg ned der igjen. Nybyggerne var, som i det meste av Kurpfalz, trosflyktninger fra Sveits. Det gjaldt bl.a. slekten Astor. Som følge av byggingen av Rhindalbanen fra Mannheim til Karlsruhe i 1843 opplevet Walldorf i det 19. århundre et økonomisk oppsving. I 1901 tildelte storhertug Fredrik I Walldorf byrettigheter. Etter annen verdenskrig slo selskapene Heidelberger Druckmaschinen og SAP seg ned i byen, og den ble en av de mest velstående i regionen. Attorney General for England and Wales. Attorney General for England and Wales (tilsvarer omtrent Regjeringsadvokaten i Norge – ikke å forveksle med Generaladvokaten) er den øverste juridiske rådgiver til Kronen i England og Wales. Han eller hun representerer monarken og regjeringen i retten i sivile saker, og har overoppsyn med påtalemyndigheten Crown Prosecution Service. Det er sistnevnte myndighet som normalt bringer straffesaker inn for domstolene og som prosederer dem der. I enkelte straffesaker der almene interesser blir berørt, kan tiltale ikke tas ut uten at Attorney General har gitt sitt samtykke. Fullmektig for Attorney General er "Solicitor General for England and Wales". Begge embetene er politiske og innehaverne må være medlem av Parlamentet. Attorney General er vanligvis ikke medlem av Kabinettet, men innkalles for å gi juridiske råd. Michelle Rodríguez. Mayte Michelle Rodríguez (født 12. juli 1978) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er best kjent for sine roller i filmer som "The Fast and the Furious" (2001), "Resident Evil" (2002) og "Avatar" (2009), i tillegg til rollen som «Ana-Lucia Cortez» i TV-serien "Lost". Tidlig liv. Michelle Rodríguez ble født i Bexar County i Texas. Hennes foreldre skilte seg i 1986, og hun ble oppdratt som Jehovas vitne av sin bestemor. Hun har en rekke halvsøsken og søsken, og enkelte av dem har hun ikke engang møtt. Rodriguez flyttet til den Dominikanske republikk med sin mor da hun var 8 år gammel, og til Puerto Rico da hun var 11. Senere flyttet hun til New Jersey. Hun sluttet på videregående da hun var 17 år (etter å ha blitt utvist fra til sammen 6 forskjellige skoler). Karrière. Michelle Rodríguez på New York Fashion Week våren 2006 Rodriguez hadde problemer med å få skuespillerjobber da hun kom over en annonse for en ledig stilling til lavbudsjettsfilmen "Girlfight". Hun vant over 350 andre søkere for rollen som «Diana Guzman», en problemfylt tenåring som bestemmer seg for å kanalisere ut sin aggresjon ved å bli bokser. Dette var hennes første audition. Filmen ble lansert i 2000, og Rodriguez' skuespillertalent fikk ros både blant kritikere og publikum. Etter dette fikk Michelle noen bemerkelsesverdige roller i andre suksessrike filmer, inkludert "The Fast and the Furious" og "Resident Evil". Fra 2005 til 2006 spilte hun den tøffe politikvinnen «Ana-Lucia Cortez» i TV-serien "Lost". I 2002 ble Michelle Rodríguez rangert på 77. plass i "Stuff magazine"s «102 Sexiest Women in The World» og på 34. plass i "Maxim"s «199 Sexiest Women». Intervjuer. Rodriguez, Michelle Rodriguez, Michelle Rodriguez, Michelle Rodriguez, Michelle El. 13. El 13 er et elektrisk lokomotiv som ble brukt av NSB i passasjer- og godstog. Lokomotivet er en tyngre og forbedret utgave av El. 11 som var populær blant lokførere, men uegnet for turer på linjer med mye snø som Bergensbanen. I likhet med El 11 ble El 13 bygget av Thunes mekaniske verksted. Utseendemessig er El 13 lokomotivene svært like El 11, men er tre meter lengre og har tre, istedenfor fire (evt. to), vinduer i hver ende. De første lokomotivene ble bygget i 1957, de siste i 1966 De 37 lokomotivene fikk nummer 13.2121 til 13.2144 og 13.2151 til 13.2163. El 13 ble tatt ut av tjeneste hos NSB i 1990-årene etter hvert som motorvognsett av type 70 og El 18 ble satt inn i passasjertogene. Noen av lokomotivene gikk på slutten av driftstiden som skiftelokomotiver på Oslo S og i Lodalen. Disse hadde demonterte snøploger. Sju El 13-lokomotiver eies i dag av Ofotbanen AS. S.W.A.T. (film). "S.W.A.T." er en spenningsfilm fra 2003, og en gjeninnspilling av en gammel TV-serie ved samme navn. Handling. Jim Street er en flink politimann i LAPD. Da hans partner Brian Gamble ved en ulykke skyter et gissel, forlater Gamble politistyrken, og Street blir degradert til å jobbe med vedlikehold av våpnene til de andre politimennene. Da Sersjant Dan «Hondo» Harrelson blir hentet inn fra en pensjonisttilværelse for å danne et nytt S.W.A.T.-lag, samler han sammen en gjeng bestående av Street, Chris Sanchez, Deke Kaye, T.J. McCabe og Michael Boxer. Nesten med en gang havner de i trøbbel da den kaldblodede Alex Montel tar livet av sin onkel for å få kontrollen over familiens narkoliga. Han blir vinket til siden av politiet på grunn av en ødelagt baklykt på bilen han kjører (som han stjal fra sin døde onkel), og siden bilen står i onkelens navn, og onkelen er ettersøkt av politiet, blir han arrestert. Etter at de oppdager at han faktisk er en internasjonal kriminell, tilbyr han 100 millioner dollar til den som kan få ham ut av fengselet. Helvete bryter løs i fengsel da flere planer om å få ham ut blir satt til verks samtidig. I kinosalene. I filmens åpningshelg spilte den inn $37 062 535 i USA. Totalt spilte den inn $207 725 639 over hele verden U.S. Army Special Operations Command. U.S. Army Special Operations Command (USASOC) er en overkommando i den amerikanske hæren med ansvar for hærens forskjellige spesialstyrker. USASOC er hærens bidrag til U.S. Special Operations Command, felleskommandoen for de amerikanske spesialstyrkene. Eksterne lenker. Special Operations Command LHBT. LHBT eller HLBT (fra engelsk «LGBT») er en forkortelse brukt som samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I sammenhenger der det er naturlig benyttes kun "LHB" eller kun "T". Sumpfluer. Sumpfluer er en middelsstor familie av fluer. De fleste av artene er gul-brunlige på farge og middels store. Et fellestrekk er at vingefremkanten ("costa") har mange spisse, korte børster – den ser piggete ut. En gruppe av fluer i denne familien lever av sopp, andre lever trolig i råtnende plantemateriale. Utseende. Sumpfluene er middelsstore fluer (de fleste 4 - 7 mm), gjerne gul-brune på farge. Brystet ("thorax") er matt og fint hårete, med flere kraftige børster. En påfallende børste er festet på kroppssiden rett under vingefestet og peker rett oppover mot dette. Vingene er store og kraftige, ofte litt gulaktige på farge. Vingerfremkanten ("costa") har en rekke av kraftige pigger hos de fleste artene. Beina er slanke, lyse på farge, og i alle fall forlåret har lange børster. Bakkroppen er sylindrisk og ganske slank. Hodet er forholdsvis lite med middelsstore, runde fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter 2-3 kraftige, lange børster, også et par lange børster mellom punktøynene bakerst i pannen og et par ganske store børster bak disse. Antennene er tre-leddete, ganske små. Det andre leddet har en kort børste på oversiden. Det tredje leddet er avrundet og bærer en lang, fint hårete antennebørste ("arista") som er festet på oversiden nær roten. De har en kraftig kinnbørste ("vibrissa"). Munndelene er av vanlig fluetype, lite påfallende. Larvene er av vanlig flue ("maggot") – type, pløseformet uten noen kroppsutvekster, tilspisset i hodeenden og tvert avsluttet bak. På det bakerste leddet sitter et par åndehull ("spirakler") på små vorter. Levevis. Artene i underfamilien Suillinae har larver som lever i sopp, både overjordiske sopp og underjordiske slik som trøfler. Medlemmene i de andre underfamiliene er trolig saprofager (dvs. lever av råtnende materiale), men kan finnes i mange ulike situasjoner. Noen arter finnes ofte i huler, der de gjerne er av de tallrikeste insektene, andre lever i ganger og reir av små pattedyr. Noen lever i åtsel, andre i gjødsel, og noen arter kan være veldig tallrike i fjøs og staller. Skadedyr på løk. Arten "Suilla univittata" kan gjøre stor skade på løk og spesielt hvitløk. Denne arten har en spesiell livssyklus i og med at de kan veksle fra generasjon til generasjon mellom å leve i en trøffel-art ("Tuber magnatum") og hvitløk. Denne fluen finnes ikke i norsk fauna, og bortsett fra den ene arten, som angriper hvitløk, regnes ikke sumpfluene som skadedyr. Kjell Öhman. Kjell Ingemar Öhman (født 3. september 1943) er en svensk jazzmusiker (B3 Hammond-orgel, piano), komponist (kjent for å ha medvirket på over 3000 plateutgivelser) og kapellmester (blant annet for Allsång på Skansen 1994–2010). Han har deltatt i et utall skandinaviske samarbeid, som i Svend Asmussens kvartett på 1970-tallet; av internasjonale notabiliteter kan nevnes hans spill på "Lionel Hampton meets Lars Erstrand" (1991). I hans eget «Organ Grinders» spilte Ulf Andersson sax, Thomas Arnesen gitar, Claes Janson vokal, Tommy Johnson bass og Douglas Westlund trommer ("Live at the Pawnshop 1991, 1993). Med norske Knut Riisnæs og Red Holloway medvirket han på "Confessin' the Blues" (Gemini, 1992). Han utga "The Hammond Connection" (Opus 3, 1994), med Rune Gustafsson gitar, Arne Domnérus sax, Leif Dahlberg trommer, og Mads Vinding bass. I 1999 var han medvirkende på utgivelse med Sandviken Storband ("30 years"). Hans egen Trio (med Hans Backenroth bass og Joakim Ekberg trommer) og gjest Bobby Shew, ga ut "I can't say no" (2003). I 2004 var han (med Alice Babs) på Oslo Jazzfestival med "Tribute to Duke Ellington". Hans egen Trio, med Ulf Wakenius gitar og foredrag, var i 2006 tilbake i Oslo med oppsetningen "In the spirit of Oscar. House of Lords. a> der overhusmedlemmene samles til møte, fotografert en gang mellom 1870 og 1885 House of Lords er overhuset i Det britiske parlamentet. I motsetning til det langt viktigere Underhuset består det av utnevnte (og noen arvelige), ikke-valgte medlemmer. Medlemmene deles i to kategorier: "Lords Spiritual" (de øverste geistlige lederne i Den engelske kirke) og "Lords Temporal" (medlemmer av adelsstanden). Dette gjenspeiles i forsamlingens formelle tittel: "The Right Honourable The Lords Spiritual and Temporal in Parliament Assembled". De to medlemskategoriene regnes som separate stender, men de møter, debatterer og stemmer sammen. Det er per 8. oktober 2012 i alt 813 medlemmer i Overhuset, hvorav 26 er geistlige. Overhusets makt er i dag av begrenset betydning. Gjennom det 20. århundre har dets betydning i britisk politikk blitt stadig mindre. Med Parliament Act 1911 mistet det sitt absolutte vetorett, og kunne deretter kun utsette lovforslag i inntil to år, med Parliament Act 1949 ble denne retten innskrenket ytterligere, til ett år. Overhuset var tidligere et rent aristokratisk organ som representerte adelens interesser. Med Life Peerages Act 1958, ble det mulighet for statsministeren gjennom monarken til å gi personer ikke-arvelige adelstitler (baronier på livstid) noe som endret kammerets århundrelange arvelige natur. Fram til iverksettelsen av House of Lords Act 1999 hadde mange personer med titler i de britiske adelskalendrene automatisk rett til å sitte i overhuset. Da ble denne retten fjernet, samtidig som en rekke "peers", som var medlemmer på grunn av sine arvede adelstitler, mistet sin plass. Arvelordene velger etter dette 92 medlemmer av Overhuset fra sine egne rekker. Av Overhusets 813 medlemmer er nå 695 livstidsutnevnte. Medlemmene i Overhuset har partitilknytning eller møter som uavhengige, såkalte "crossbenchers". Per oktober 2012 var Arbeiderpartiet det største partiet i Overhuset med 225 medlemmer. Det konservative parti hadde 212 og Liberaldemokratene 90 medlemmer. 178 medlemmer møtte som uavhengige. De mindre partiene er også representert i Overhuset. House of Lords var tidligere høyeste domstol for alle straffe- og privatrettslige saker i England, Wales og Nord-Irland, og for privatrettslige saker i Skottland. Etter en endring i landets lover i 2005 (Storbritannia har ingen grunnlov, derfor holder en lovendring for å dramatisk endre samfunnet), ble denne funksjonen i 2009 overført til en ny Høyesterett. Inntil da, ble denne funksjonen utøvd av en komite av medlemmer av Overhuset, kjent som «Law Lords», med juridisk kompetanse, men disse medlemmene avstod fra å stemme i alle Overhusets valg, slik at man levde opp til maktfordelingsprinsippet. Det har gjennom lang tid vært debatter i Storbritannia om institusjonens fremtid. Labour ønsket lenge å avskaffe kammeret. Et veiledende forslag som fikk flertall i underhuset i mars 2007 gikk ut på at alle medlemmer skulle velges. Forslaget er ikke gjennomført. Fotnoter. Lords Overhus. Et overhus eller førstekammer er det øverste kammeret i en politisk forsamling med to kamre; det andre er underhuset eller annenkammeret. Overhuset deler lovgivende makt med underhuset, men har idag gjerne mindre makt enn underhuset. Underhus. Et underhus eller annetkammer er et av to kamre i en politisk forsamling med to kamre; det andre er overhuset eller førstekammeret. Underhuset deler lovgivende makt med overhuset, men har idag ofte større makt enn overhuset. I parlamentariske systemer er det vanligvis underhuset alene som velger regjeringssjef, og som kan fjerne denne gjennom mistillitsforslag. Konsern. Konsern er en selskapsrettslig betegnelse for en sammenslutning av selvstendige selskaper til en økonomisk enhet. Konsernforhold oppstår når et selskap («morselskap») har ”"bestemmende innflytelse"” over ett eller flere andre selskaper («datterselskap»). Vilkåret for bestemmende innflytelse er enten at morselskapet har kontroll over stemmeflertall (mer enn 50%) på datterselskapets generalforsamling, eller har kontroll over flertallet i datterselskapets styre. I de fleste praktiske tilfeller er de to kriteriene sammenfallende, i det aksjeflertall i utgangspunktet medfører styreflertall. Vilkåret om "bestemmende innflytelse" er felles for aksjelovene og andre særlover som opererer med egen konserndefinisjon på sitt område (selskapsloven, regnskapsloven og statsforetaksloven), men både skatteloven og merverdiavgiftsloven har andre definisjoner. Historie. Konsernorganisering etter dagens prinsipper oppsto under "Den andre industrielle revolusjon" i USA og Tyskland i andre halvdel av 1800-tallet som en følge av behov for profesjonalisering av selskapsledelsen. De norske aksjelovenes konsernregulering er til en viss grad inspirert av den tyske lovgivningen. Nytilfang av regler til dagens norske regulering av konsernforhold stammer i mange tilfeller fra andre rettsområder (først og fremst skatterett), samt fra lovharmonisering innen EØS-samarbeidet. Men EU-lovgivningen har ingen konserndefinisjon som Norge gjennom EØS-avtalen plikter å legge til grunn i selskapslovgivningen. Definisjon av konsern i norsk rett. Kriteriene for at det foreligger konsernforhold kan enten oppfylles gjennom aksjeeierskap eller gjennom avtale. Kriteriene kommer også til anvendelse på eierskapskjeder, slik at for eksempel såkalte datter-datterselskaper som i sin tur er eid av et morselskaps datterselskap tilhører samme konsern som morselskapet. Eksempler på konsernforhold som oppstår av andre grunner enn aksjemajoritet er dersom aksjonæravtale eller avtale med selskapet sikrer styreflertall. Dette kan skyldes at styrerepresentasjon stilles som krav for ytelse av kreditt. Begrepene konsern, mor- og datterselskap er legaldefinert i [asl/asal §1-3]. Mens andre selskapsformer oppstår ved formell stiftelse, oppstår konsernforhold automatisk i det kriteriene i aksjelovenes §1-3 er oppfylt. Konsernforhold bærer preg av å være en tilstand en gruppe selskaper kan være i, snarere enn en formell selskapsform. En konsernrelasjon mellom to selskaper kan opphøre på tre måter: Enten ved at morselskapet mister den "bestemmende innflytelsen" (aksjenedsalg og lignende) det hadde, ved selskapsavvikling, eller ved fusjon (aksjelovenes kap.13). Egenskaper ved konserner. Ved et selskaps bestemmende innflytelse i et annet vil det funksjonelt gå i retning av å fungere som en organisatorisk og økonomisk enhet. Noen av aksjelovens konsernbestemmelser stadfester ”føderale” trekk ved konsernet. Dvs. at morselskapets dominerende stilling utdypes rettslig. Et eksempel på dette er reglene om konsernintern opplysningsplikt. Annen konsernregulering medvirker til ”konføderative” egenskaper, i og med at de tar sikte på å legge skranker på majoritetseiernes kompetanse. Et eksempel på at "stakeholder" -interesser er gitt forrang, er reglene for ansatterepresentasjon på konsernnivå. Mange av konsernreglene bærer preg av å være laget for å hindre at konsernrelasjoner brukes til å omgå alminnelige selskapsrettslige bestemmelser. Andre grunnleggende konsernspørsmål er ennå ikke avklart. Et tilfelle av det sistnevnte er spørsmålet om det er det enkelte konsernselskap eller konsernet sine interesser som skal legges til grunn ved bedømmelse av om konserninterne transaksjoner er forretningsmessig fundert (denne problemstillingen drøftes ofte som "Rozenblum-doktrien"). Konserninterne transaksjoner. Konserninterne transaksjoner er et begrep innen selskapsretten som beskriver overføring av verdier mellom selskaper som står innen et konsernforhold. Alminnelig avtalerett tilsier at selskaper har stor grad frihet til å inngå kontrakter med andre selskaper. I frittstående selskaper har selskapsledelsen i stor grad sammenfallende interesser med selskapet når det gjelder bedømmelsen av om en avtale er i selskapets interesse. I konsernforhold derimot, vil det kunne forekomme at morselskap påtvinger datterselskap avtaler som er forretningsmessig ugunstig for datterselskapet. For å legge skranker for at konsernselskapers divergerende økonomiske interesser gir seg utslag i gjentatte ensidig ulønnsomme transaksjoner, har det i norsk selskapsrett blitt innført en bestemmelse som skal føre til større grad av likhet i vurderingen av konserninterne og konserneksterne transaksjoner. Regulering av konserninterne transaksjoner i norsk rett. Aksjelovenes § 3-9 fastslår at «transaksjoner mellom selskaper i samme konsern skal grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper» og være skriftlige. Bestemmelsen kan være vanskelig å håndtere, ettersom en domstol må velge å tilsidesette selskapsledelsens skjønn for hva som er en tilstrekkelig forretningsmessig begrunnelse. Dersom konsernledelsen bruker sin innflytelse til fritt å fastsette pris og volum på salg av goder internt i konsernet, vil det økonomisk sett ha samme effekt som om utdele utbytte (dvs. omgåelse av aksjelovenes kap. 8). § 3-9 vil dermed kunne brukes til å bremse konserner fra å foreta verdioverføringer som ikke er i det enkelte konsernselskaps interesse. Dette kan bla. begrunnes med minoritetsvern (i datterselskaper som ikke er heleide), og å legge en demper på bruk av «kunstig» internprising. Bestemmelsen setter derfor opp rammer for under hvilke vilkår det kan drives konsernledelse. Konserinterne transaksjoner i europeiske lands rett. Prinsippene for hvilke vilkår som må være oppfylt for at konserninterne transaksjoner skal være lovlig er drøftet innen den såkalte Rozenblum-doktrinen. Howard Lotsof. Howard Lotsof (født 1943 i Bronx, New York, død 31. januar 2010) er kjent for å ha oppdaget de anti-addiktive virkningene til ibogain i 1962. Han fikk utstedt en rekke patenter for behandlingene av ulike slag kjemisk avhengighet med ibogain. Lotsofs første patent, utstedt i 1985, var US Patent 4 499 096, Hurtig metode for å avbryte narkotikaavhengighets-syndrom. Det siste patentet i rekken for anvendelse av ibogain til behandling av kjemisk avhengighet var US Patent 5 152 994, Hurtig metode for å avbryte og lindre flerstoffsavhengighets-syndromer, tildelt 6. oktober 1992. Han var aktiv i promoteringen av medisinsk bruk av og videre forskning på ibogain og engasjert i å være en talsperson for kjemisk avhengighetspasienter og har blant annet forfattet ibogainpasienters rettighetsplakat. Lotsof er styremedlem i den amerikanske «National Alliance of Methadone Advocates» og president i «Dora Weiner Foundation». Lotsof startet på begynnelsen av 90-tallet et forskningsamarbeid med den andre store, internasjonale skikkelsen innen ibogain-bevegelsen, nevrologen og farmakologen Deborah Mash. Dette samarbeidet gikk imidlertid i stå i 1997 med påfølgende rettstvist over uenigheter omkring patentrettigheter. Eksterne lenker. Lotsof, Howard Renault 4CV. Renault 4CV er en bil produsert av den franske bilfabrikant Renault fra 1946 til 1961. Denne bilen hadde til hensikt å være en økonomisk "folkebil", ideen var inspirert av bobla. 4CV ble den første franske bilen med ett salgstall over en million. Etter andre verdenskrig ble bilfabrikanten underlagt strenge ordre fra den franske regjering om kun å produsere kjøretøyer, både militære og sivile kjøretøyer. Fernand Picard ledet arbeidet med å utvikle en konkurrent til "bobla", noe som var sterkt ønskelig i de vanskelige årene i etterkrigstidens Europa. Den første prototypen var ferdig i 1942, og ytterligere to prototyper ble produsert de tre neste årene. På ett motorshow i Paris i 1946 ble 4CV endelig publisert for media. Ved lanseringen av 4CV ble den kalt "La motte de beurre" (smørklumpen). Grunnen til dette var kombinasjonen av dens form, og at de første modellene var lakkert sand-gul farge som var overskudd fra den tyske hæren ment til bruk for Afrikakorpset. 4CV hadde en 748 cm3 motor med 17 hestekrefter, med en tre-trinns manuel girkasse. På tross av fattige tider i Frankrike solgte denne bilen 37 000 enheter frem til midten av 1949, og var den mest populære bilen i Frankrike. 4CV forble i produksjon i mer enn 10 år, og skulle egentlig bli tatt ut av produksjon da Renault lanserte den nye bilen Renault Dauphine i 1956, men 4CV hadde fortsatt ett formidabelt salg og ble i produksjon frem til 1961, bare ett år før Dauphine ble tatt ut av produksjon. 4CV ble tidlig modifisert, og ble i stor utstrekning brukt til billøp. 4CV har vunnet Le Mans og Mille Miglia. 4CV ble også produsert på lisens i Japan av Hino Motors, Ltd. 1 105 547 biler ble produsert totalt. Kjemisk avhengighet. Kjemisk avhengighet er et behov for en substans som er så sterk at det blir en nødvendighet å ha denne substansen for å fungere skikkelig. Behovet for substansen er utviklet på grunn av misbruk, som leder til en nødvendighet av substansen for overlevelse, lik behovet for mat eller vann. Chiropteromyzidae. Chiropteromyzidae er en liten familie av små, mørke fluer som lever i fuglereir eller flaggermus-kolonier. Det latinske navnet betyr «flaggermusfluer» men dette navnet er brukt på en annen, ikke beslektet familie på norsk. Bare tre arter er kjent, ingen av dem er publisert fra Norge men to er kjent fra Finland. Utseende. Små (1,2 – 2 mm), mørke fluer. Hodet har punktøynene vidt spredte, det dannes dermed en stor "ocellartriangel". Det fremste punktøyet sitter midt i pannen. Børstene som sitter mellom punktøynene (ocellarsetae) er uvanlig lange. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det to børster. Brystet ("thorax") har mange hår i 7-8 rekker på oversiden. Vingene ligner de hos sumpfluer men mangler piggene langs fremkanten ("costa"). Ellers ser denne familien stort sett ut som små sumpfluer. Levevis. Denne familien er knyttet til guano fra flaggermus (slekten "Chiropteromyza") eller fuglereir (slekten" Neossos"). "Chiropteromyza" ble funnet i guano fra storflaggermus i et hult tre, "Neossos nidicola" har blitt funnet i et reir av stær, og "Neossos marylandicus" i et svalereir. Alle artene i denne familien blir regnet som sjeldne, og de er bare blitt funnet noen få ganger. Systematisk inndeling. Det er noe usikkert hvilke fluer Chiropteromyzidae er i slekt med, men det virker mest sannsynlig at de er foholdsvis nære slektningen av sumpfluene. Kilder. Papp, L. 1998. Families of Heleomyzoidea. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 425-455. Science Herald, Budapest. Deborah Mash. Deborah Mash (født 1952) er professor i nevrologi og molekylær og cellulær farmakologi ved University of Miamis medisinske fakultet og leder for universitetets Bank for Hjernespesifikke Evner (Brain Endowment Bank). Hun er en av verdens ledende vitenskapelige eksperter på det hallusinogene stoffet ibogain. Mash er medlem den amerikanske organisasjonen Life Extension Foundations vitenskapelige rådgivningspanel. Mash tok sin doktorgrad på Alzheimers sykdom. Deretter forsket hun på Parkinsons sykdom. Hennes hovedinteresse gjaldt imidlertid de nevrologiske sidene ved stoffmisbruk. I 1990 oppdaget hun sammen med sitt team metabolitten kokaetylen som dannes i leveren ved blandingsinntak av alkohol og kokain og som høyner såvel den euforiske virkningen som farligheten ved kokain. På begynnelsen av 90-årene startet hun i samarbeid med Howard Lotsof et forskningsprosjekt for å tilveiebringe vitenskapelige bevis på ibogains avhengighetsavbrytende egenskaper. Dette forskningsprosjektet ble stanset i 1995 på grunn av et dødsfall i Nederland i forbindelse med ibogain og en undersøkelse kolleger ved Johns Hopkins-universitetet hadde utført som antydet en risiko for hjerneskade ved bruk av ibogain. På samme tid bygde Mash i samarbeid med private investorer en klinikk på den karibiske øya St. Kitts hvor stoffavhengige ble behandlet med ibogain. Ifølge Mash ble om lag to tredeler av disse pasientene etter en gangs behandling langvarig kvitt sin avhengighet. I 1997 oppsto en rettstvist mellom Mash og Lotsof som i lengre tid hadde hatt uoversensstemmelser og nå gjensidig ankklaget hverandre. Rettstvisten om patentrettigheter ble imidlertid hverken fastslått eller innstilt med dette. Siden begynnelsen av 2005 ble ibogainforskningen ved University of Miami under ledelse av Mash igjen startet opp, denne gang finansiert av en privat, anonym betaler. Ernst Barlach. Ernst Barlach (født 2. januar 1870 i Wedel, Holstein, død 1938 i Rostock) var en tysk ekspresjonistisk skulptør, grafiker og poet. Han studerte i Dresden og Paris og arbeidet som kunstner særlig i tre. Men han illustrerte også egne tekster med tegninger eller litografier. Eksempler på hans verk er "Tiggersken" (1907), "Den ensomme" (1911), et krigsminnesmerke i ved universitetskirken i Kiel fra 1928 og skulpturen "Syngende mann" i bronse fra 1930. Barlachs kunst ble bannlyst av nazistene som "Entartete Kunst". Priser. Han fikk Kleistprisen for dramaet "Syndfloden" i 1930. Borboropsidae. Småsumpfluer (Borboropsidae) er en liten familie av fluer. Det er bare tre kjente arter, hvorav den ene er beskrevet fra reir av rovfugler. Ingenting er kjent om biologien til de andre to artene. Utseende. Små-middelsstore, mørke fluer. Hodet er nokså stort og rundt, med store, runde fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det to børster, den bakerste er større enn den forreste. Pannen er avrundet, med tre punktøyne nær bakkanten. Mellom punktøynene sitter et par store, fremoverrettede børster ("ocellarsetae") og bak punktøynene et par kortere børster ("postvertikalsetae") som krysser hverandre. Antennene er tre-leddete, det tredje leddet er stort og avrundet. En antennebørste ("arista") sitter på oversiden av det tredje leddet nær roten. Ansiktet (området mellom antennene og munnkanten) er nedsenket i forhold til resten av hodet og danner en halvsirkelformet grop. De har en kraftig kinnbørste ("vibrissa"). Munndelene er av vanlig fluetype, små. Brystet (thorax)er tett hårkledt med noen kraftige børster. Vingene er middels store, fremkanten ("costa") er ikke piggete. Beina er nokså korte og slanke, bakkroppen er sylindrisk. Larvene er ukjente. Levevis. Ingenting er kjent om biologien til slekten "Borboropsis". Det eneste kjente norske funnet var et individ som ble innsamlet ved trekronegassing ("Canopy fogging") av et furutre. Artene "Nidomyia cana" er nylig blitt beskrevet fra rovfugl-reir i Ungarn. Kilder. Papp, L. 1998. Families of Heleomyzoidea. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 425-455. Science Herald, Budapest. Trekronegassing. Trekronegassing (engelsk "Canopy fogging") er en måte å samle trelevende insekter og edderkoppdyr på som har ført til oppsiktsvekkende resultater i de senere årene. Man sprøyter et biologisk nedbrytbart insektmiddel opp i trekronen med en tåkesprøyte og samler opp de bedøvede eller drepte dyrene som faller ned ved hjelp av trakter eller presenninger. Tåkesprøyten blir drevet av et forbrenningskammer som brenner bensin, og blander finfordelt insektmiddel med den varme eksosen slik at man får en varm tåke som stiger til værs. Som insektmiddel bruker man naturlige (utvunnet av "Chrysanthemum") eller syntetiske pyrethroider. Disse stoffene brytes raskt ned av sollys og skaper derfor ikke noen varige forurensingsproblemer. For å unngå at virkestoffene brytes ned for raskt, og for å få det mest mulig stille slik at man kan kontrollere tåkeskyen, bør behandlingen utføres før soloppgang. Hørselvern (på grunn av tåkesprøytens høye støynivå) og åndedrettsvern må brukes. Store insekter blir bare slått i svime av behandlingen, små insekter blir drept. Spennede resultater. Trekronegassing har først og fremst blitt benyttet i tropisk regnskog, der de meget høye trekronene ellers er vanskelig tilgjengelige. Disse undersøkelsene har vist at det finnes en meget artsrik fauna av insekter og edderkoppdyr oppe i trekronene. Mest kjent er studien til amerikaneren Terry Erwin, som behandlet 19 trær av arten "Luehea seemanni" i Peru. Han fant der 1200 arter biller på dette ene treslaget. Ved å gjette på en rekke faktorer, slik som andelen av alle insekter som er biller, andelen av arter som lever i trekronene sammenlignet med andre steder, og i hvilken grad billene var spesialisert på ulike treslag, og gange dette med tallet på arter av tropiske trær, kom Erwin til at det kunne være noe slikt som 30 millioner arter insekter i verden. Når man vet at litt over 1 million arter er beskrevet er dette tallet oppsiktsvekkende høyt. Resultatet ble publisert i 1982 og førte snart til en stor debatt. Erwins hypotese har fordelen at den var testbar – ved å finne mer realistiske verdier for de ulike faktorene i Erwin's regnestykke kunne man nå fram til mer realistiske tall. Nyere undersøkelser, blant annet av den norske billeeksperten Frode Ødegaard, tyder på at Erwin's estimat for graden av spesialisering trolig er for høye, og nå regner man med at tallet på insektarter trolig er mellom 5 – 10 millioner, som fortsatt er veldig mye høyere enn tallet på kjente, beskrevne arter. Også i Norge. De fleste studier som har brukt denne metoden har skjedd i tropene. Men trekronegassing har også blitt forsøkt i Norge. En studie av furutrær påviste over 500 arter av insekter og edderkoppdyr fra 24 trær. Nesten 100 av disse var ikke tidligere kjent fra Norge, og ni arter var nye for vitenskapen. Kilde. Thunes, K.H., Skartveit, J., Gjerde, I. og 42 andre forfattere (2004): The arthropod community of Scots pine ("Pinus sylvestris" L.) canopies in Norway. "Entomologica Fennica" 15: 65-90. Gardsjøen (Sør-Varanger). Gardsjøen (nordsamisk: "Gárddebealjávri") er et vann som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Anne Helgesen. Anne Margrethe Helgesen (født 22. april 1955 på Nøtterøy i Vestfold) er en norsk forfatter og figurteaterspiller. Som kunstnerisk leder for "Dukkenikkerne" fra 1985 og sitt eget ensemble "Katta i Sekken" fra 1990 har Anne Helgesen skrevet og satt opp flere figurteaterstykker, særlig dokketeater for barn. Hun er dessuten lektor i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo og har skrevet barnebøker, dramatikk og figurteaterfaglige artikler og bøker. I 2003 tok hun doktorgraden innen figurteater som den første i Norden. Hun mottok i 2005 Tyrihansprisen. Anne Helgsesen bor og arbeider i Tønsberg. Fra 1982 til 1999 bodde hun i Bodø der hun blant annet var med på barne-TV-serien om Pelle Politibil. Kokaetylen. Kokaetylen er etyl-esteret til bensoylekgonin. Det er kjemisk beslektet med kokain som er det tilsvarende metyl-esteret. Kokaetylen blir dannet i kroppen når kokain og alkohol har blitt konsumert samtidig: transesterifikasjonen blir katalysert av karboksylesteraser i leveren. Det forekommer ikke naturlig i koka-blader. Kokaetylen har liknende euforiske egenskaper som kokain men bevarer sin virkning i kroppen lenger. Enkelte undersøkelser antyder at det er mer toksisk enn kokain selv, særlig for hjertet. Hestnes hvalstasjon. Hestnes hvalstasjon på Hitra i Sør-Trøndelag ble opprettet av A/S Norsk Hvalfangst i 1925. Med sitt store behov for sesongarbeidere var hvalstasjonen en av de viktigste arbeidsplassene i distriktet. A/S Norsk Hvalfangst ble etablert i 1921 med Vingvågen hvalstasjon etter at Statens Hvalfangstkontor hadde drevet virksomhet der siden 1918. På grunn av store avstander og lang transport fra fangstfeltene ble stasjonen ved Vingvågen i nåværende Snillfjord kommune – flyttet i 1925 til Hestnes på Hitra. Hestnes hvalstasjon kom i drift i 1926 med tre hvalbåter. Man fanget storhval og første sesong ble det brukt speiding fra sjøfly. Flypioneren Leif Lier sto for denne virksomhet. Dette året ble det fanget 273 hval. I 1930 begynte ressursene innen stasjonenes operasjonsradius å bli uttømt. A/S Norsk Hvalfangst startet da fangst i Nordishavet i regi av Hvalfangerselskabet Pioner med et flytende hvalkokeri – «Pioner», som var verdens første dieseldrevne i sitt slag. Dette var også første gang et hvalkokeri hadde med egne fryseskip til konservering av hvalkjøtt for konsum. Hvalstasjonens drift ble redusert – men kom i full drift igjen i 1934. «Pioner» opererte i årene 1934-1938 i Antarktis og i farvannene utenfor Afrika. Eierne var også involvert i hvalkokeriet «Sydis». En kortere driftsstans kom i 1940 da de tyske okkupantene rekvirerte hvalbåtene. Driften startet igjen i 1941 med mindre båter. Etter 1945 ble fangstflåten modernisert. Hvalbåten «Femern» fra Hestnes fanget i 1947 utenfor Titran den største hval som noen gang er tatt på den nordlige halvkule. Det var en blåhval på 93 tonn. Siste sesong ved Hestnes hvalstasjon var 1962. I 1963-64 forsøkte de seg med sildoljeproduksjon men dette ble heller ingen suksess. Kuriosa. En hvalbåt fra Hestnes hvalstasjon: «Rau IX» ble i 1969 overtatt som museumsskip av Deutsches Schiffahrtsmuseum i Bremerhaven, Tyskland. Hestnes hvalstasjon hadde båten fra 1953 til 1955 under navnet «Krutt». Eksterne lenker. Hestnes hvalstasjon Hestnes hvalstasjon Trixoscelididae. Sandfluer (Trixoscelididae) er en liten familie av fluer beslektet med sumpfluene. Tre arter er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore, slanke fluer. Hodet er ganske stort, med runde fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye er det to bakoverbøyde børster ("orbitalsetae"), og et par ganske lange børster ("ocellarsetae") sitter i nærheten av punktøynene, men utenfor trekanten (ocellartriangel) dannet av det tre punktøynene. Antennene er tre-leddete, nokså små. Det andre leddet har en kort børste på oversiden. Det tredje leddet er avrundet, og bærer an lang, hårete eller fjærgrenet, antennebørste ("arista") nær roten. De har en tydelig kinnbørste ("vibrissa"). Brystet (thorax) er matt med kraftige børster. Vingene har vanligvis mørke felter, i alle fall er fremkanten og den ytre tverr-åren vanligvis formørket. Fremkanten ("costa") har kraftige pigger som hos sumpfluer. Beina er ganske kraftige, leggene ("tibiae") har en kraftig børste ("preapikalseta") like før spissen. Bakkroppen er sylindrisk. Larvene er ukjente. Levevis. Nesten ingenting er kjent om biologien til desse fluene, men det er sannsynlig at de er "saprofager" (dvs. lever av råtnende, dødt materiale). De fleste artene lever i tørre strøk. To arter har blitt klekket fra reir av svarttrost. Systematisk inndeling/norske arter. Trixoscelididae blir ofte regnet som en undergruppe av sumpfluer. Kilder. Papp, L. 1998. Families of Heleomyzoidea. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 425-455. Science Herald, Budapest. Gstud. Gstud representerer Gjøviks studentsamfunn, og er drevet på frivillig basis av studenter, for studenter. Gstuds hovedmål er å forsikre seg om at Gjøvik er en bra by for studenter. Dette inkluderer å støtte studentaktiviteter og å forhandle seg frem til rabatter på vegne av ca. 2000 studenter. Anders Rambekk. Anders Rambekk (født 17. august 1976 i Kristiansand) er en norsk tidligere fotballspiller han la opp etter 2010-sesongen og spilte før det for Odd Grenland. Han har tidligere spilt for Urædd, Pors Grenland og Lillestrøm. Etter at han debuterte for Odd i Eliteserien i 1999 har han spilt over 250 eliteseriekamper og har skåret 6 mål. I perioden fra 2005-sesongen til 2007-sesongen spilte han for Lillestrøm. Kontrakten hans med Odd hadde da gått ut og han ble hentet til Åråsen, gratis, av daværende Lillestrøm-trener Uwe Rösler. Før sesongen 2008 gikk han tilbake til Odd Grenland. Odd forsøkte å hente ham allerede før sesongen 2007, men overgangen strandet da Lillestrøm-manager Jan Åge Fjørtoft krevde en førstelagsspiller fra Odd i tillegg til den overgangssummen Strømsgodset allerede hadde fått godkjent. I og med at han var uten kontrakt etter sesongen, skrev han under for Odd samme sommer. Høsten 2010 ble det kjent at Rambekk avbrøt kontrakten med Odd Grenland. Mye av grunnen var mangel på motivasjon. Nå ville han bruke deler av tiden til arbeid i den kristne organisasjonen KRIK – Kristen idrettskontakt. Han startet i organisasjonen 1. februar 2011, der han arbeider som toppidrettsmentor og fotballpastor. I tillegg er han ansatt i reklamebyrået Reklameservice. Han er dessuten styremedlem i fotballklubben Odd Grenland. Rambekk har syv landskamper for Norge. Han ble norsk cupmester med Odd Grenland i 2000 og Lillestrøm i 2007. Samuel Isaksen. Samuel A. Isaksen (født 14. april 1982) er en norsk fotballspiller. Han spilte spiss og offensiv midtbane/ving for Sandefjord. Isaksen la opp som profesjonell fotballspiller 26. august 2010 da termiterte kontrakten med Sandefjord. Isaksen kom til klubben etter 2000-sesongen, fra Larvik Turn. Han har på G17 og G18. Han debuterte for Sandefjord Fotball i cupens første runde mot 3. divisjonslaget Urædd, 9. mai 2001, med å score ett mål. Samuel Isaksen scoret mot Mandalskameratene på hjemmebane 28. september 2003 ett av tidenes raskeste mål i norsk fotball. Bare 6,5 sekunder etter avspark lå ballen i mål. Samuel Isaksen har sølvmedalje fra cupfinalen 12. november 2006, da Sandefjord tapte 3-0 for Fredrikstad. Han var innbytter og spilte den siste halve timen. Samuel Isaksen var den første spilleren i Sandefjord Fotball som rundet 200 obligatoriske kamper for klubben. Han fikk 227 kamper og scoret 43 mål (199/38 i serien og 28/5 i cupen) som Sandefjord-spiller. Han spilt sin siste kamp for Sandefjord 19. mai 2010 i cup-kamp borte mot Kjelsås, da han kom inn som innbytter. Enklave og eksklave. C er A's enklave og B's eksklave D er B's eksklave, men ikke en enklave I politisk geografi er en enklave et landstykke som er fullstendig omringa av ett og samme fremmede område, og en eksklave er et landstykke som tilhører et politisk område, men ikke henger sammen med det. Mange enheter er både enklaver og eksklaver, men de to er likevel ikke synonymer; i dagligtale brukes imidlertid enklave som en fellesbetegnelse. Et eksempel på en enklave som samtidig også er en eksklave er Llívia, som både er en spansk eksklave og en enklave i Frankrike. Et annet eksempel er Büsingen am Hochrhein, som både er en tysk eksklave og en enklave i Sveits. For at en enklave ikke samtidig skal være en eksklave, må den være politisk selvstendig, med andre ord en uavhengig stat. Slike finnes det bare 3 av, se underavsnittet nedenfor, «Land som også er enklaver». Et eksempel på det motsatte, altså eksklaver som ikke samtidig er enklaver, er Kaliningrad. Dette er en russisk eksklave som grenser både til Litauen og Polen (samt at den grenser til Østersjøen), og dermed ingen enklave. Enklaver og eksklaver kan også forekomme innenfor et nasjonalt område, f.eks. ved at en del av et fylke eller en kommune er omsluttet av en nabo. Sanne enklaver. Dette refererer til områder hvor moderlandet er selvstendig, men ikke kan nås uten å være innom et annet land. Det mest kjente eksempelet på dette var Vest-Berlin, som før Tysklands gjenforening var en "de facto" vesttysk eksklave i Øst-Tyskland. De fleste av dagens enklaver ligger i Asia, med noen få i andre verdensdeler. Se liste over enklaver. Mens enklaver i Europa i moderne tid er vel definert juridisk, og innbyggerne kan ferdes fra ett land til ett annet, har de fleste asiatiske enklaver oppstått på grunn av uenigheter om landegrenser. Dette fører til at innbyggerne blir stengt inne, uten muligheter for ferdsel. Land som også er enklaver. a> – det er en enklave, men ikke en eksklave, siden det ikke hører til noe annet land. Se også liste over land som kun grenser til ett annet land. «De facto»-enklaver og -eksklaver. Noen områder som ikke er skilt geografisk fra moderlandet, enten fordi de ligger i et kupert landskap, eller fordi alle veiene som går til området går gjennom et annet land, kan kalles «de facto-enklaver» eller «kvasienklaver». Disse kan finnes ved flere grenser, spesielt dersom disse ikke er velbevokta. Norske kommune-enklaver og -eksklaver. Mens det tidligere fantes mange kommuneenklaver i Norge, gjenstår det i dag kun tre små deler av en kommune som er helt omsluttet av en annet kommune. Ved grensen mellom Sør- og Nord-Trøndelag ligger gårdene Øvre Jøsås, Store Jøsås og Lille Jøsås. Alle gårdene hører til Malvik kommune i Sør-Trøndelag, men de utgjør to eksklaver i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag (Øvre og Store Jøsås er samlet i én eksklave, mens Lille Jøsås har sin egen eksklave). Enklavene har bare veiforbindelse til Malvik. Akershus Vest, som inkluderer Asker og Bærum, grenser kun til Buskerud og Oslo, og henger ikke sammen resten av Akershus. Den siste eksklaven er Himberg i Sandefjord som er fullstendig omsluttet av Larvik kommune. I 2006 bodde det rundt 40 personer i den 1,4 km² store Vestfold-enklaven. Residual. Residualene kan illustreres med avstanden mellom en observasjon og en regresjonslinje som kan sees i figuren over til venstre. De blå kvadratene angir kvadratene til feilleddene i forhold til en regresjonslinje. Minste kvadraters metode forsøker å minimere disse for å finne den beste helningen til parameteren som forklarer en variabels påvirkning (X) på en annen (Y). Residual eller feilleddet (ofte benevnt "e" eller med det greske tegnet ε (epsilon)) i en regresjonsanalyse er all variasjon i en effektvariabel som en modell ikke klarer å fange opp. Ønsket med en modell er som oftest å finne en modell som kan forklare all variasjon i en gitt forklaringsvariabel, det vil si at ønsket er residualer lik 0. Residualene kan derfor være en måleenhet på en modells forklaringsevne, det vil si hvor godt modellen forklarer forklaringsvariabelen. Dette utgangspunktet er grunnlaget for estimeringsmetoden minste kvadraters metode som lager en regresjonslinje ved å minimere kvadratene til feilleddene. Residualene er også grunnlaget for måleparameteren R2 som er forholdet mellom all variasjon i forklaringsvariabelen og variasjonen som modellen tar med. Differansen blir alt modellen ikke tar med, men som tas opp i residualene. Det er flere årsaker til at et feilledd eksisterer som for eksempel forklaringsvariabler som ikke blir tatt med i en modell, men som ville forklart modellen bedre. Det er flere grunner til at variabler ikke blir tatt med, for eksempel manglende data eller at man ikke er klar over variabelen. Benjamin Kibebe. Benjamin Kibebe (født 13. august 1981 i Addis Abeba i Etiopia) er en svensk fotballspiller. Kibebe spiller midtstopper på FC Nordsjælland, og kom til klubben fra Aalesunds fotballklubb. Han har tidligere spilt for Tromsø IL, Rågsveds IF, Hammarby IF, IF Brommapojkarna samt AIK og har også etiopisk statsborgerskap. Deep Blue Sea. "Deep Blue Sea" er en skrekkfilm fra 1999 om genmodifiserte haier. Handling. På en avsidesliggende, topphemmelig, konstruert øy kalt «Aquatica» leter en gruppe forskere etter en behandlig for Alzheimers. En av dem, Dr. «Susan McCallister» (Saffron Burrows), bryter de etiske kodene og genmodifiserer tre makohaier for å forsøke å øke hjernekapasiteten deres nok til at forskerne kan høste vevet som kan benyttes som en kur mot Alzheimers. Uheldigvis gjør den økte hjernekapasiteten haiene også smartere, raskere og farligere. «Aquatica»s finansielle støttespillere er skeptiske og nervøse til prøvene som blir gjort, og de sender en fra firmaets ledelse (Samuel L. Jackson) til øya. For å kunne bevise at forskningen nytter greier forskerne å fjerne litt av hjernevevet fra den største haien. En ulykke fører imidlertid til en rekke begivenheter som gjør at haiene kan rømme, samt at den interne strukturen i øya blir oversvømt. Haiene kan således komme seg inn i boligkvarteret der forskerne holder til, og jakte på mennesker. Forskergruppen må komme seg ut av det synkende forskningssenteret og unngå å bli drept, uten å la haiene nå åpent hav. Birmingham (Alabama). Birmingham er den største byen i den amerikanske delstaten Alabama og hovedsete for fylket Jefferson County. Deler av byen ligger i fylket Shelby County sør for Jefferson. Ifølge folketellingen i 2000 er det 242 820 innbyggere i Birmingham, men med forsteder er folketallet 1 170 012. Byen ligger litt nord for sentrum av Alabama. Byen ble grunnlagt som en industriby i 1871, etter den amerikanske borgerkrig. Byen blomstret gjennom århundreskiftet, noe som ga den klengenavnet «Magic City» (den magiske byen). Som en storby i det sterkt rasesegregerte Alabama, var Birmingham preget av rasekampene gjennom 1960-tallet. I 1963 ble tre afro-amerikanske jenter drept av en bombe, plassert der av Ku Klux Klan, ved en baptistkirke. Etter hvert har byen fått en variert økonomi med både industri og tjenestenæring. Selv om industrien fortsatt er betydelig, er Birmingham også et senter for banker og trykkerier, og det er betydelig medisinsk forskning. Arash Talebinejad. Arash Talebinejad (født 25. mars 1981) i Bandar, Iran er en Iransk/svensk fotballspiller av iransk herkomst. Talebinejad er angrepsspiller på Brommapojkarna og kom til klubben fra Tromsø IL foran 2007-sesongen. Han gikk til Tromsø fra AIK før 2006-sesongen etter å ha kommet i klammeri med trenerapparatet,og prøvespilte for Stabæk før han gikk til Tromsø. Han har tidligere spilt for Borås AIK, Brämhults IK, IF Elfsborg, Västra Frölunda IF, AIK og Tromsø IL. Stereo (romsonde). Stereo består av to amerikanske ubemannede romsonder som sammen skal observere Solen og solvinden på to ulike posisjoner i rommet. Romsondene ble skutt opp 26. oktober 2006. STEREO (Solar TErrestrial RElations Observatory) er den tredje romsonden i NASA sitt "Solar Terrestrial Probes program" (STP). Denne to år lange ferden vil sørge for et unikt og revolusjonært syn på Sol-Jord-Systemet. De to nesten identiske sondene, en plassert foran Jorden i dens bane, den andre bak Jorden, vil spore bølgene av energi og masse fra Solen mot Jorden, samt avsløre 3d-strukturen av masse i coronaene, og hjelpe oss med forståelsen av hvordan disse skjer. STEREO vil også gi oss forvarsler på energi og masse som er på vei mot Jorden, og vil dermed være et viktig ledd i kjeden av romvær-romsonder. Chyromyidae. Gulfluer (Chyromyidae) er en liten familie av fluer, som som oftest er gule på farge. Bare én art ser ut til å være funnet i Norge, men siden det er kjent fem arter fra Sverige er det sannsynlig at vi har noen flere. Utseende. Fluene er knøttsmå til middelsstore (0,5-8 mm), vanligvis gulaktige. Kroppen har blek hårkledning og vingene er klare. Brystet ("thorax") er noe avflatet på ryggsiden, tett kledt med bleke hår og børster. Vingene er ganske store og klare. Beina er kraftige uten store børster. Bakkroppen er litt flattrykt, og hannenes ytre kjønnsorganer er store og godt synlige. Hodet er rundt med bred panne og middels store fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye er det en til seks, vanligvis tre børster ("orbitalsetae"). Videre er det på hodet et par kraftige børster mellom punktøynene ("ocellarsetae") og tre par børster langs bakkanten av hodet. De midterste av disse ("postvertikalsetae") krysser hverandre. Antennene er tre-leddete, de to innerste leddene er ganske små, det tredje rundt med en ganske lang, fint hårete antennebørste ("arista") festet på oversiden nær roten. De har ikke noen enkelt, kraftig kinnbørste ("vibrissa"), men gjerne to omtrent like store børster ved kinnets fremkant. Levevis. Lite er kjent om biologien til disse fluene, men det er trolig at de lever av dødt, råtnende materiale (saprofage). De voksne fluene kan man ofte finne på blomster. Chyromyider har blitt klekket fra fuglereir, møkk, småpattedyr-huler, flaggermus-guano i huler, død ved og råtnende vegetasjon. Man regner ikke disse fluene som skadelige, men en art kan forekomme i store mengder i vinduer. Systematisk inndeling. Chyromyidenes næreste slektningen er trolig familien springfluer. Mars Express. Mars Express er en europeisk ubemannet romsonde som går i bane rundt Mars og observerer planeten. Den er ESAs aller første Mars-sonde. Den ble skutt opp 2. juni 2003, og har kretset i bane rundt Mars siden 25. desember 2003. Brakte med seg en liten landingskapsel, kalt, som landet på Mars den 26. desember 2003 for å lete etter liv. Men ingen signaler ble mottatt fra Beagle 2 etter landingen. Mål. Fra Mars-bane skal Mars Express undersøke overflaten og atmosfæren på Mars. Christian Magnus Falsen. Christian Magnus Falsen (født 14. september 1782 i Christiania, død 13. januar 1830 samme sted) var en norsk politiker, historiker, jurist og embetsmann. Han har fått hedersnavnet «Grunnlovens far» for sin innsats under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og blir ansett som den norske grunnlovens hovedforfatter. Han er gravlagt på Gamlebyen gravlund i Oslo. Christian Magnus Falsen var sønn av juristen Enevold Falsen, og ble utdannet jurist. I 1808 ble han sorenskriver i Follo. Sammen med lektor Johan Gunder Adler utarbeidet Christian Magnus Falsen det mest fullstendige utkastet til det som skulle bli den endelige grunnloven. Fra 12. april 1814 var han formann for konstitusjonskomiteen på Eidsvoll, og satt som riksforsamlingens president en tid. Falsen ledet selvstendighetspartiet (ofte kalt "prinsepartiet") sammen med Georg Sverdrup, og lå dermed i harde forhandlinger med grev Wedel-Jarlsberg. Han var amtmann i Nordre Bergenhus amt i 1814, i 1822 generalprokurør og i 1825 stiftsamtmann i Bergen. I 1827 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius, et embete han besatte kun noen få uker våren og sommeren 1828. 12. juni 1828 ble han rammet av slag og vendte deretter ikke tilbake til retten. Bortsett fra disse få ukene var Høyesterett uten fast justitiarius fra 1827 og frem til Jørgen Mandix ble utnevnt i 1831. Hans hovedverk som historiker var "Norges Historie" som utkom 1823–1824 og omfattet norsk historie frem til 1319. Falsen var avbildet på den norske tusenkronerseddelen fra 1990 til 2001. På Falsens grav på Gamlebyen gravlund er det reist et stort monument, som bekranses under tale og musikk hver 17. mai. Saprofager. Saprofager (detritivorne) brukes som betegnelse på dyr (særlig om insekter) som spiser dødt, organisk materiale i hele eller deler av sin livssyklus. Slikt materiale kan være åtsel av små eller store dyr, råtnende planterester, død ved, død sopp og møkk. Ikke alle dyr som finnes i slike miljøer er saprofager, mange er rovdyr eller parasitter som lever av saprofagene. En stor del av sparofagenes ernæring består vanligvis av bakterier, sopp og andre mikroorganismer som vokser på det råtnende materialet. Saprofager finnes innen de fleste insektgrupper, særlig på larvestadiet, og hos noen edderkoppdyr, som midd. Særlig vanlig er denne levemåten mellom larvestadiene til fluer og biller. 7. serierunde i Tippeligaen 2006. 7. serierunde i Tippeligaen 2006 startet fredag 12. mai klokken 18:00 med Vålerenga mot Lillestrøm. Runden avsluttet lørdag 13. mai med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. William Walton. William Walton (født 29. mars 1902, død 18. mars 1983) var en britisk komponist. Den britiske komponisten William Walton ble født i Oldham, en industriby ikke langt fra Manchester, i 1902 og vokste opp i en søskenflokk på fire. Som 10-åring ble han tatt opp i guttekoret ved Christ Church College i Oxford og fortsatte skolegangen på Christ Church Cathedral Choir School i seks år. Han ble etter hvert for gammel for guttekoret og mislyktes i å komme inn på universitet. Utsiktene til å vende tilbake til Oldham som industriarbeider, gjorde at han begynte å komponere. På denne måten fikk han fortsatt bo på korskolen. I 1918 kom han likevel inn på universitetet, men forlot det i 1920 uten eksamen. I løpet av tiden som student i Oxford fikk han en venn som skulle ha avgjørende betydning for hans videre liv. Det var Sacheverell Sitwell, Sachie blant venner. Sitwell-familien var en av Englands mest eksentriske på denne tiden og hadde tjent en formue på utvinning av kull. Walton fikk tilbud om å komme til London og bo hos Sitwells, hvor han kunne komponere, fritt for økonomiske bekymringer. Mens han bodde hos Sitwells i London, traff han også Sachie Sitwells søster, Edith. Hun viste ham noen dikt hun hadde skrevet, og Sachie foreslo at Walton skulle sette musikk til dem. Han var i utgangspunktet lite begeistret, men da Sachie sa at de i stedet kunne spørre en annen, ung og lovende komponist, Constant Lambert, ble han straks mer interessert. "Façade" er en god tittel på diktene. De er tilsynelatende overfladiske i tone og rytme, men noen er dypere og mørkere, da Edith også tok utgangspunkt i sin egen, problemfylte barndom. Walton levde seg inn i diktene og maktet å skrive musikk som eksakt kledde Ediths dikt. Den første oppføringen av "Façade" var i januar 1922 for noen venner i London. Osbert Sitwell, Sachies eldre bror, foreslo at musikerne og resitatøren skulle stå bak et forheng, slik at disse ikke skulle ta oppmerksomheten bort fra effekten av samspillet mellom dikt og musikk. Edith resiterte (gjennom en megafon!), mens Walton dirigerte de fire musikerne (klarinett, cello, trompet og perkusjon). Ved den første offentlige premieren i juni 1923, hadde Walton lagt til fløyte og altsaksofon. Walton foretok senere flere endringer både i arrangement og sammensetning, og den endelige versjonen ble publisert i 1951. På slutten av 1970-tallet gjorde han nye endringer, publisert i 1980 som Facade 2. Walton har for øvrig en variert produksjon bak seg. Han har bl.a. to symfonier (1935 og 1960), en rekke kammermusikk- og korverker samt et oratorium, "Belshazzar's Feast". Han fikk fritak for militærtjeneste under den andre verdenskrig for å kunne skrive musikk til britiske propagandafilmer. Han skrev også kroningsmarsjene til både George VI i 1937 og Elizabeth II i 1953. William Walton bosatte seg i Italia med sin argentinske kone, Susana, i 1949. Walton ble i 1951 utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. Han hadde deretter rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. I 1967 ble han tildelt den britiske fortjenstorden Order of Merit. Yeardley Smith. Martha Maria Yeardley Smith (født 3. juli 1964), uttales //, er en amerikansk skuespiller og stemmen til Lisa Simpson i serien "The Simpsons". Biografi. Martha ble født i Paris i Frankrike, men vokst opp i Washington, DC. Hun er datteren til journalisten Joseph Smith. I tillegg til å være stemmen til Lisa er Smith av og til andre stemmer i "Simpsons". Hun har også vært i andre serier slik som "Dharma & Greg", Disney Channels "Phil of the future" og "Square One". Hennes filmkarriere kan referere til filmer slik som "The Legend of Billie Jean", "Maximum Overdrive" og "As Good as It Gets". Sistnevnte er nesten en Simpsonsfilm; nesten alle av mannskapet til "Simpsons" er med i filmen. Yeardly innrømmet i "The Jane Pauley Show" at hun hadde slitt med bulimi i over 25 år. Hun har hatt roller med bulimi opp gjennom karrieren, bl.a Lisa i "Simpsons". 1080° Snowboarding. 1080° Snowboarding (jp: テン・エイティ　スノーボーディング, Ten Eiti Sunōbōdingu) er et snowboardspill til Nintendo 64 utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet har fått en etterfølger på Nintendo GameCube ved navn 1080° Avalanche. Stormannsmøtet på Eidsvoll. Stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) ble avholdt den 16. februar 1814 på Eidsvoll verk, etter innbydelse fra prins Christian Frederik dagen i forveien. Møtet blir regnet for å ha stor historisk betydning, ettersom det var i dette at det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle gi Norge en ny konstitusjon. Av like stor betydning var at regenten Christian Frederik denne dagen gikk med på å søke kongemakt utfra prinsippet om folkesuverenitet. Forut for møtet hadde han sett for seg at han skulle kreve tronen som følge av prinsippet om kongsslektens arverett til den norske tronen (uansett hva folket måtte mene). Bakgrunnen for møtet var at prinsen stilte seg tvilende til om han i eget navn kunne erklære Norge som selvstendig rike. Han måtte først kalle sammen et råd av landets ledende menn. De møttes etter invitasjon klokka fire om ettermiddagen den 16. Georg Sverdrup, som hadde vært til stede på møtet, mente senere at det hele var en rådslagning «mellem Fædrenelandsvenner». Sannheten var at man kom fram til enighet om å appellere til folket, og i neste omgang sammenkalle til riksforsamling. Prins Christian Frederik hadde i utgangspunktet tenkt å ta kronen i kraft av sin suverene rett som arving til tronen. Da Sverdrup ankom, møtte han noen av de andre innkalte, som sukket og sa: «Det er over. Vi får en enevoldsstat.» Ifølge Henrik Wergelands framstilling var det Sverdrup selv som gikk i rette med prinsen, og som svar på prinsens framlegg kunne svare: «Dertil har Deres Kongelige Høyhet ikke mer rett enn jeg!» Sverdrup la klart og tydelig fram for prinsen alle de politiske innvendingene mot arveretten. Kong Fredrik 6. hadde alt sagt fra seg tronen ved Kielfreden, og Christian kunne derfor ikke kreve den. Sverdrup anså det på sin side rimelig at det norske folk nok kunne velge prinsen til konge ved fritt valg. Dette overbeviste Christian Frederik. På selve møtet fortalte prinsen om motstanden han hadde møtt mot Sverige over hele landet, og de samlede kunne bekrefte at motstanden var sterk blant folk. Stormennene var dermed enige om selvstendighetstanken. Da spørsmålet om arverett kom opp igjen, måtte Sverdrup igjen overbevise de andre om at Christian Frederik ikke hadde noen legitim rett på kronen. «Den er nu hjemfalden til det norske folk, som vel vil vite at overdrage den til den hos hvem det tror at finde de største talenter, den største dygtighet og dyd.» Dette ble bifalt av de tilstedeværende. Bare Bech og Carsten Anker støttet enevoldstanken. Møtet ga deretter prinsen regent-tittel, og Christian Frederiks korte tid som norsk konge tar dermed til denne dagen. De kom også til enighet om å innkalle en riksforsamling innen åtte uker fra samme dag. Det ble besluttet å avholde folkeavstemning og folkevalg. Folkevalget ble gjennomført i landets kirker fra den 25. mars i første omgang, og deretter videre utover, slik at alle menigheter i landet i løpet av våren sverget regenten troskap og dertil å verne om den nye selvstendigheten. I samme omgang ble det også valgt representanter til riksforsamlingen. Folkesuverenitetsprinsippet kom til å ligge til grunn for drøftingen denne dagen, og ble siden styrende for den videre utviklingen fram mot 17. mai. Tilstedeværende. Det var åtte sivile og syv militære embetsmenn til stede, samt seks større næringsdrivende. Tor Eystein Øverås. Tor Eystein Øverås (født 17. juli 1968 på Finnsnes) er en norsk forfatter og litteraturkritiker bosatt i Bodø. Øverås har hovedfag i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, og har også gått på forfatterstudiet i Bergen. Tor Eystein Øverås har vært litteraturkritiker i avisene Morgenbladet og Klassekampen, og ble kåret til Årets litteraturkritiker 2010. Drakefisker. Drakefisker er flere arter giftige fisk, i slektene "Pterois" og "Dendrochirus". Alle er skorpionfisker. Drakefisker er rovfisk. Når de jakter, avskjærer de byttet med sine store finner, og sluker det deretter. Drakefiskene hører hjemme i indo-stillehavs-regionen. De kan gjenkjennes på sine ekstremt lange og piggete ryggfinner, og har et stripete utseende, rødt, brunt eller svart på hvitt. De er tilgjengelige i akvariehandelen, men giften i piggene er ekstremt smertefull, og drakefisk anbefales derfor kun til den forsiktige akvaristen. De er hardføre og sykdomsresistente fisk, men det har ikke blitt rapportert om at noen har klart å ale dem opp i akvarium. Percy Grainger. Percy Grainger (født 8. juli 1882, død 20. februar 1961) var en australskfødt komponist og pianist. Fra 1901 til 1914 bodde Percy Grainger i London. Han ble i 1907 kjent med Edvard Grieg, og ble inspirert til å nedtegne engelsk folkemusikk. Denne musikken utgjør det sentrale innen hans komposisjoner. Innen instrumentasjon var han tidlig ute med å eksperimentere. Etter at han under første verdenskrig flyttet til USA, kom verket "In a nutshell", hvor det forekom bruk av hammerslag på strengene inne i klaveret. Dette var noe nytt på den tiden. Han ble etterhvert en meget berømt pianist og komponist i USA, og han ble amerikansk statsborger. En av hans største hits var pianostykket "Country Gardens". I Norge er han også berømt for sin innspilling av Griegs pianokonsert. Grainger var kjent for å ha en forkjærlighet for det skandinaviske. Folkemusikken han samlet inn kom imidlertid ikke bare fra Danmark, Norge og Sverige, men også fra steder som Irland og Bali. Han giftet seg i 1928 med den svenske kunstneren Ella Viola Brandelius Ström (1889–1979), og ekteparet var gode venner av Herman Wildenvey og kona Gisken Wildenvey. Også komponisten Sparre Olsen ble ham en venn og biograf, og beskrev Grainger som en naturelsker, slik hans mentor Frederick Delius var, så besøkte også Grainger ham på hytten på Dovre i 1923. Graingers siste fremførelse av Grieg's klaverkonsert var i New York på høsten 1953, som han mottok Kong Haakons gratulasjon og St. Olavs Orden for. I løpet av 1930-årene etablerte han Grainger Museum ved University of Melbourne. Muséet er et autobiografisk museum som fokuserer på hans liv og virke, i tillegg til nyere utstillinger av eksprimentelle instrumenter. Eksterne lenker. __NOTOC__ Skorpionfisker. Skorpionfisker er en stor gruppe med flere hundre fiskearter. Gruppen omfatter mange av verdens giftigste arter. Visse arter, som drakefiskene, er attraktive så vel som farlige, og etterspurt i akvaristikken. Football League Championship 2005–2006. Football League Championship. V = Vinner; O = Opprykk; R = rykket ned. Tyrihjelm. Tyrihjelm er en høy, flerårig urt i soleiefamilien. Den vokser i rasmarker, vierkratt og bjørkeskog til fjells, og i nordvendt granskog i lavlandet. Den er et medlem av de frodige høystaudeengene i fjellet sammen med turt, ballblom, mjødurt, skogstorkenebb og kvitsoleie. Blomstene er som regel fiolette, men kan en sjelden gang være (gul)hvite. Denne planten har en eiendommelig utbredelse. I Norge finnes den fra Bykle i Setesdal til Skånland og Arnøy i Troms. I Nordland går den ut til kysten, men sør for Trondheimsfjorden har utbredelsen en vestgrense i de indre fjordstrøk. Den norske utbredelsen henger sammen med forekomsten i Midt-Sverige. I Finland mangler denne arten helt, men den dukker opp igjen i Russland øst for Ladoga. Herfra finnes den østover gjennom Sibir og videre til Japan. Tyrihjelmblomst med tepaler(kronblad) fjerna og de to lange honningbladene(nektariene) synlige. " Aconitum lycoctonum subsp. vulparia" Tyrihjelms utbredelse er sammenfallende med utbredelsen til dens viktigste pollinator, lushatthumla. Dette skyldes trolig koevolusjon: For å få tak i nektaren i blomstene må pollinatoren ha svært lang tunge siden nektaren finnes i øvre ende av de to nektariene (nektarutskillings- og nektaroppsamlingsorgan) i toppen av blomsten. Det er bare to humler i Norge som har lang nok tunge, hagehumle og lushatthumle. Av disse er den siste nesten utelukkende å se på tyrihjelm når denne planta ar i blomst. Imidlertid er det mange humler (med kortere tunge) som "stjeler" nektar ved å stikke hull i blomstens øvre deler (sees som små hull). Dermed når "tjuvhumlene" tak i nektaren som finnes i krøllen øverst i nektariet. Humler som samler nektar på denne måten kommer ikke i kontakt med pollenbærere eller arr og bidrar dermed ikke til pollinering. Slike besøk er derfor bortkasta sett fra plantas side. Planten inneholder det meget giftig alkaloidet lappaconitin. Et avkok av planten har vært brukt som et effektivt lusemiddel, derav det utbredte navnet lushatt på denne plantearten. Ved inntak fører den til kramper, lammelser og døden. Planten er brukt som hageplante, og det bør advares mot at barn kommer i kontakt med planten. Barn liker gjerne å ta på planter, og slikke fingrene etterpå. Dette kan være nok til en alvorlig forgiftning. I eldre litteratur er tyrihjelms systematiske navn gjerne "Aconitum septentrionale". Nå regnes den som en underart av "A. lycoctonum". Andre underarter er subsp. vulparia og subsp. neapolitanum, som forekommer i Mellom- og Sør-Europa. Disse underartene har gule blomster. Football League One 2005–2006. Ligatabell. V = Vinner; O = Opprykk; R = rykket ned. Drukning. Drukning er dødsfall som skjer når luftrøret og lungene fylles med væske (ofte vann) slik at oksygenopptaket forhindres og personen eller dyret kveles og dør. En sjeldnere form for drukning er når luftrøret lukkes automatisk som et forsvar mot væske i lungene og blokkerer all ferdsel av luft, dette gjør at man kan «drukne» i en ild-kule hvis den er stor nok. Dette kalles tørrdrukning og står for 20% av alle drukningsulykker. De fleste drukningsulykkene skjer når en bader i sjøer og vann eller når noen bruker båt og er beruset. Drukning skjer også ved dykkeulykker, skipsforlis og annet. Hvis en redder den bevisstløse fra vannet etter kort tid, kan en sette igang førstehjelp og gjenopplivning i form av hjerte-lunge-redning. Flyteplagg er ofte avgjørende for om en person som havner i vannet overlever viser statistikken. Det er i gjennomsnitt flest menn som drukner. Gregorius av Tours. Gregorius av Tours, statue av Jean Marcellin. Sankt Gregorius av Tours (født ca. 538, død 17. november 594) var en gallo-romersk historiker og biskop av Tours. Det sistnevnte gjorde ham til øverste leder av kirken i Gallia. Han er den viktigste samtidige kilden for merovingernes historie. Hans viktigste verk var hans "Decem Libri Historiarum" eller "ti bøker med historie", bedre kjent som "Historia Francorum", «frankernes historie», en tittel som ble gitt av senere krønikeforfattere. Men Gregorius er også kjent for sine heller ukritiske beretninger om ulike helgeners mirakler, særlig fire bøker som beskriver miraklene som ble utført av Martin av Tours. Den hellige Martins grav var et viktig pilegrimsmål i det 6. århundre, og Gregorius' bøker hadde den praktiske betydningen at de virket som "reklame" for denne høyst organiserte helgendyrkelsen. Biografi. Gregorius var født inn i det øvre sjiktet av det gallo-romersk samfunnet i Clermont i Auvergne-regionen i det sentrale Gallia. Han forteller oss selv at han på begge foreldrenes sider var av senatorbyrd. Han sier også at han er i slekt med tretten av sine i alt atten forgjengere som biskoper av Tours. Han tilbrakte nesten hele sitt presteliv i Tours, selv om han reiste så langt som Paris. Han tilhørte en voldsom og omskiftelig tid, da Europa stod på terskelen til middelalderen med den døende antikke kulturen i ryggen. Gregorius' Gallia var også preget av å ligge på grensen mellom merovingernes frankiske kultur i nord og den gallisk-romerske kulturen i sør. Tours var en ideell plassering for Gregorius; der kunne han få vite alt og møte alle som betød noe i den merovingiske kulturen. Byen lå ved elven Loire, som var en viktig vannvei. Videre gikk fem romerveier ut fra Tours, som befant seg på hovedfartsåren mellom det frankiske nord og Aquitania, og med Hispania enda lenger borte. I Tours hadde frankerkulturen i nord og den gallo-romerske kulturen i sør sitt viktigste møtepunkt. Som sentrum for den populære kulten rundt Den hellige Martin, var Tours et valfartssted for pilegrimer, det fantes et sykehus der, og byen var også et politisk tilfluktssted som fremstående ledere flyktet til når det var oppstand og politisk uro i merovingerriket. Gregorius manøvrerte seg gjennom et ofte anstrengt forhold til i alt fire frankerkonger, Sigibert I, Chilperik I, Guntram og Childebert I, og han kjente personlig de fleste ledende menn blant frankerne. Forfatterskap. "Historia Francorum" er et verk på ti bøker. Bøkene I til IV gjenforteller verdenshistorien fra skapelsen av, men beveger seg raskt til opp gjennom historien frem til kristningen av Gallia, Den hellige Martins liv og virke, omvendelsen av frankerne og erobringen av Gallia under Klodvig. Bok IV ender med en ganske detaljert gjennomgang av historien til de frankiske kongene frem til Sigiberts død i 575, da Gregorius hadde vært biskop av Tours i to år. Den andre delen, bøkene V og VI, fører fortellingen videre frem til Chilperiks død i 584. I de årene som Chilperik holdt Tours var det et anspent forhold mellom ham og Gregorius. Etter å ha hørt rykter om at biskopen av Tours hadde baksnakket Chilperiks gemalinne, fikk kongen Gregorius arrestert og ført for retten anklaget for forræderi, en anklage som kunne koste Gregorius både biskoptittelen og livet. Av hele "Historia" er det i det avsluttende kapittelet i bok VI at forfatteren Gregorius er på sitt mest veltalende; der får Chilperik med "ett" fyndord sitt pass påskrevet som en særdeles usympatisk figur. I den tredje delen av "Historia", som består av bøkene VII-X, fører Gregorius sin stadig mer personlige beretning frem år 591. En epilog ble skrevet i 594, året da Gregorius døde. Når man leser "Historia Francorum" må man ta stilling til om man vil lese beretningen som en historie om en kongerekke, og om Gregorius skrev "Historia" for å tekkes sine beskyttere. Det er sannsynlig at ett frankisk kongehus blir mer fordelaktig behandlet enn andre. Man må også huske at Gregorius var også en katolsk biskop, og det han forteller om avspeiler synspunkter som er typiske for en mann med hans posisjon. Den såkalte arianismen, som fremdeles stod sterkt blant vestgoterne, ser han på som en stor trussel, og dette er bakgrunnen for at han i forordet til "Historia" sterkt fremhever at han i ett og alt deler kirkens syn på Kristi sanne natur. Videre latterliggjør han i teksten såvel hedninger som jøder. Dette gjenspeiler at verkene han skrev ble brukt til å spre troen på Jesus Kristus. Drikkevann. Drikkevann er ferskvann som er ment å kunne drikkes av mennesker. Drikkevann kan defineres som vann som er så rent at det kan drikkes uten å påføre menneskekroppen skader. I mange land leveres drikkevannet direkte til husstandene i form av springvann, vann som også brukes for kjøledisker, vask, irrigasjon, jordbruk og mye annet for å bli overflatevann og andre typer avløpsvann. Springvannet i f.eks. kinesiske byer kan leveres i et eget system. Springvannet kan ikke brukes som drikkevann overalt, og i store deler av verden er folk tvunget til å kjøpe flaskevann, kjent som bordvann eller mineralvann. Som drikkevannskilder benyttes overflatevannkilder: Store dype innsjøer; grunnere innsjøer og tjern; elver og bekker. Fra grunnvann: grunnvann i løsmasseavsetninger; grunnvann i fjell; oppkommer. Fra kunstig infiltrert grunnvann: Avsaltet sjøvann; oppsamlet overvann (fra taknedløp og lignende); og renset avløpsvann. Kvalitetskrav. For at vannet skal bli regnet som drikkbart må det oppfylle visse kvalitetskrav, kvalitetskrav som er forskjellige i ulike deler av verden. Verdens helseorganisasjon (WHO) er det FN-organet som fastsetter den internasjonale standarden for drikkevann, men mange av verdens ferskvannskilder oppfyller ikke disse kravene og utgjør derfor en helsefare for mange mennesker. I 2000 manglet 37 % av den samlede befolkningen i utviklingslandene tilgang til rent drikkevann, og dette er en av årsakene til den store utbredelsen av sykdommer i disse landene. I Sverige er det Livsmedelsverket som bestemmer hvilke krav som skal stilles til drikkevannets kvalitet, mens i USA er den føderale myndigheten Environmental Protection Agency ansvarlig for bestemmelsene i det føderale Safe Drinking Water Act. I Norge er det Mattilsynet som overvåker drikkevannets kvalitet og som fastsetter drikkevannskrav. Menneskets behov. Å drikke vann er nødvendig for at et menneske skal kunne overleve. Mennesket kan overleve i flere uker uten mat, men bare i noen få dager uten drikkevann. Uten at det er gjort eksakte undersøkelser antar man at mennesket vil dø etter 2-5 dager uten vann avhengig av faktorer som kroppsstørrelse, temperatur og lignende. Drikkevann i Norge. Bestemmelsene om drikkevann gis i. Den omfatter all drikkevannsforsyning både gjennom ledningsnett, i busser, fly og båter og på flasker, men ikke naturlig mineralvann, kildevann og vann omfattet av legemiddellovgivningen. Forskriften definerer drikkevann som alle former for vann som er bestemt til drikke, matlaging eller andre husholdningsformål, samt alle former for vann som er bestemt til bruk i næringsmiddelvirksomheter til produksjon, behandling, konservering eller markedsføring av produkter bestemt til konsum. Verdens tilgang til drikkevann. Bare 46 % av Afrikas befolkning har tilgang til sikkert drikkevann. Tilgangen til drikkevannet er en av de viktigste begrensende faktorene som bestemmer hvor mange mennesker som faktisk kan leve på jorden. Overbefolkning gjør at tilgangen til drikkevann i mange u-land er et akutt problem. Drikkevann har tradisjonelt blitt regnet som en undervurdert fornybar ressurs, men den bristende tilgangen er i ferd med å gjøre drikkevann til en viktig handelsvare som kan transporteres over lange avstander til tettbefolkede områder der etterspørselen er svært stor. Til og med såkalt fossilt vann og grunnvann blir nå utvunnet gjennom ren gruvedrift. I f.eks. Israel/Palestina utgjør tilgangen til drikkevann et stort politisk dilemma. Afrika har lenge vært den delen av verden der mangelen på rent drikkevann er størst og i flere afrikanske land mangler millioner av mennesker tilgang til drikkevann (Sudan 12,3 millioner, Zimbabwe 2,7 millioner, Tunisia 2,1 millioner osv.). I 2015 forventes den økende befolkningen i Asia å ha skapt et betydelig større underskudd på vann. Ifølge FN mangler 1,1 milliarder mennesker tilgang til rent drikkevann. Sjø. a>, som er delt mellom Tanzania, Uganda og Kenya i Afrika, er verdens nest største innsjø. Den har en gjennomsnittsdybde på bare 40 meter. Sjø er en stor vannansamling i landskapet, enten en stor innsjø, som vanligvis består av ferskvann, eller et hav, det vil si et sammenhengende område med saltvann. En innsjø er større enn et tjern, en dam eller et vann. En tommelfingerregel er at innsjøer med areal større enn fem kvadratkilometer er en sjø. Ordet "sjø" brukes også i mange egennavn for store og små innsjøer eller om mindre havområder, for eksempel Nordsjøen, som er den del av Atlanterhavet. Enkelte store innsjøer med saltvann kalles hav, som for eksempel Kaspihavet, verdens største innsjø, og Dødehavet. Ordet "sjø" kommer fra det gammelnorske "sjór" som opprinnelig ble brukt om «innsjø» til forskjell fra "marr" som betegnet «hav». Ordet kan også brukes om bølge urolig vann og sjøgang, for eksempel grov eller tung sjø eller i uttrykk som brottsjø. "Sjø" kan dessuten, særlig i ordsammensetninger, betegne en større ansamling av andre stoffer, for eksempel saltsjø, svovelsjø eller ildsjø. "Til sjøs" betyr «på havet», «i sjøfart» eller «under seilas». På dansk og svensk brukes "sø" og "sjö" omtrent på samme måte som i norsk. Football League Two 2005–06. Ligatabell. V = Vinner; O = Opprykk; R = rykket ned. 1. divisjon fotball for herrer 1978. 1. divisjon 1978 startet 23. april og sluttet 15. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Fiktiv kraft. Fiktiv kraft er en kraft som tilsynelatende oppstår i newtonsk mekanikk når en bevegelse beskrives i et koordinatsystem som ikke er et inertialsystem. Et inertialsystem er definert til å være i ro eller bevege seg med konstant fart langs en rett linje. En fiktiv kraft har ingen motkraft, dvs. den følger ikke Newtons tredje lov. Gunnar Iversen. Gunnar Iversen (født 18. januar 1959) er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Iversen vokste i hovedsak opp på Disen i Oslo. Etter å ha gått Sinsen Gymnas, studerte han videre i Stavanger 1980–82, Etter studietiden i Stavanger, studerte/jobbet han i Stockholm, før han ble ansatt på NTNU i 1992. Gunnar Iversen er en pioner innen tidlig filmhistorie, lokal filmkultur og arkivarbeid. Siden disputasen ved Universitetet i Stockholm i 1992 på en avhandling om den norske filmskaperen Erik Løchen har han forsket og skrevet om emner fra fransk ny bølge film, italiensk neorealisme, krigsfilm, Arne Skouen, Per Høst, norske skuespillerinner i tysk film og nyere tendenser i norsk film med mer. Særlig viktig har hans forskning innenfor norsk film, kortfilm, tidlig kinohistorie og dokumentarfilm vært. Han har publisert bøker som "Nærbilder" og "Bedre enn sitt rykte" (om norsk film) "Blikkfang" (om fjernsyn) og "Virkelighetsbilder" (om dokumentarfilm), og han var en viktig del av de store forskningsprosjektene «Levende bilder i Norge» og «Estetiske teknologier 1700-2000». Internasjonalt har han blant annet publisert om norsk film i antologiene Nordic National Cinemas The Cinema of Scandinavia, om norske filmpionerer i Networks of Entertainment - Early Film Distribution 1895-1915 og Encyclopedia of the Documentary Film og om norsk filmsensur i tidsskriftet Film History. Boken "Veier tilbake. Filmhistoriske perspektiv" (red. Sara Brinch & Anne Gjelsvik), 2009 ble utgitt i anledning Gunnar Iversens 50 årsdag. I 2010 skrev Iversen "Den Norske filmbølgen" sammen med Ove Solum. I 2011 kommer "Norsk filmhistorie" på Universitetsforlaget. Legeme. Legeme (fra dansk, norrønt "líkami") er en betegnelse på en menneske- eller dyrekropp, og refererer til både levende og døde. Legeme kan også brukes synonymt med "kropp" og "kjød". I fysikk brukes begrepet om et objekt med masse. Øyvor Dalan Vik. Øyvor Dalan Vik (født 2. april 1966) er en norsk forfatter, spaltist, oversetter og filmanmelder. Hun er filmanmelder i Dagens Næringsliv og siden 2006 leder i Norsk Filmkritikerlag. Hun har også siden 1996 vært fast spaltist i Morgenbladet under pseudonymet «Scruella de Ville». Vik satt i juryen for Nordisk Råds Filmpris 2008. Vik har oversatt en rekke bøker til norsk, blant annet flere av amerikanske Bill Brysons humoristiske bøker. Vik har mellomfag i fransk og sosiologi og grunnfag i kriminologi fra Universitetet i Oslo. I studietiden var hun aktiv i Radio Nova. Football League Championship 2004–2005. V = Vinner; O = Opprykk; R = rykket ned. Filmavisen. "Filmavisen" (eg. "Norsk filmrevy") var en ukentlig nyhetsbulletin som gikk som forfilm på norske kinoer i perioden 1941–63. Alt fra 1929 hadde Oslo Kinematografer produsert en lokal utgave, og under okkupasjonen (fra 1941) ble produksjonen, i propagandaøyemed, utvidet og riksdekkende. Produksjonen lå under Norsk Film A/S, som da var under tysk kontroll og fikk betydelige budsjettmidler til dette arbeidet. Det var i denne tiden et effektivt distribusjonsnett ble utviklet, og utstyr av høy teknisk kvalitet ble anskaffet. Allerede 8. mai 1945 tok norske pressefolk over produksjonen. Enkelte av dem kom direkte fra tysk fangenskap. "Filmavisen" gikk hver torsdag frem til 1963, da de fleste medarbeiderne gikk over til NRK og "Dagsrevyen". "Filmavisen" gikk som forfilm på de fleste kinoer, spesielt hvis det var en norsk film. Ellers hadde Filmavisen sin faste kino i Oslo, Palassteateret hvor "Filmavisen" frem til 1963 ble satt sammen med andre aktuelle filmer til en én-times forestilling. Publikum kunne komme og gå under forestillingen. "Filmavisen" var i årene etter annen verdenskrig et viktig redskap innen både folkeopplysning, opinionsdannelse og nasjonsbygging. Innslagene dreide seg om alt fra nasjonale begivenheter og reportasjer fra forskjellige landsdeler, til praktiske råd om hushold og hygiene. I dag kan man si at innholdet hadde et nasjonalistisk preg, med vekt på folkeliv og natur, konge og fedreland, men også modernisering og fremskritt. Vilhelm Bjørseth, Jan Frydenlund og Rolf Kirkvaag hadde kommentarstemmene, og Jolly Kramer-Johansen stod for musikkutvalget. Kjente scener. Blant «berømte» scener fra "Filmavisen" kan nevnes kommentatorens overbegeistrede jubel over det norske flagget 8. mai 1945, hans like bitre bemerkninger om de landssviktiltalte (som filmes på vei fra politibilen til rettssalen, og blant annet omtales som «rotter») og ikke minst den forbausede uttalelsen da han under et opptak får øye på «en neger» i en folkemengde på 17. mai. Nyere utgivelser. Rikholdige utdrag fra "Filmavisen" ble gitt ut på 10 VHS-kassetter av Norsk Film i 1993 under tittelen "Filmavisen: Norges historie i levende bilder". I 2011 ble DVD-boksen "Norge i bilder: Filmavisen 1941-1963" utgitt på 13 DVD-er av SF Norge. Denne boksen inneholder også innslag fra tiden da produksjonen var kontrollert av Nasjonal Samling, og i forkant av utgivelsen oppstod en offentlig debatt rundt hvorvidt det var riktig å offentliggjøre opptak hvor mange vanlige NS-medlemmer kan identifiseres. Mange av disse var svært unge, og fremdeles i live når DVD-ene gis ut. Eksterne lenker. 1947-48:, 1949-50:, 1951-52:, 1953-54:, 1955-56:, 1957-58:, 1959-60:, 1961-62:, 1963:. The O.C.. "The O.C" er en amerikansk dramaserie som ble sendt av Fox fra 5. august 2003 til 22. februar 2007. Seriens målgruppe var tenåringer. Serien, som er skapt av Josh Schwartz, viser livet til en gruppe tenåringer og deres familier i Orange County i California. I Norge har TV3 sendt serien. The O.C. har blitt sendt i over 50 land og ble en av de mest populære nye dramaseriene i 2003. Selv om første sesong av serien hadde over 12 millioner seere i USA, sank seertallene de neste sesongene. Dette gjorde at seriens fjerde og siste sesong kun hadde 16 episoder. Den siste episoden av The O.C. ble sendt i USA 22. februar 2007. The O.C. avsluttet med de samme seertallene som sesong 2 og 3, med et publikum på 6,7 millioner amerikanere. Etter serieslutt ble den fjerde sesongen tilgjengelig på iTunes, sammen med den animerte spin-off-serien, "Atomic County". Hele serien er til salgs på DVD i flere land, inkludert Norge. Hovedfokuset til serien har vært livet til Ryan Atwood, en trøblete tenåring fra Chino som blir adoptert av den rike familien til Sandy og Kirsten Cohen. Ryan og hans «bror» Seth må takle både livet i den rike delen av Orange County og deres forhold, som regel trøblete og alltid dramatiske, til Marissa Cooper, Summer Roberts og Taylor Townsend. Opphav. Josh Schwartz likte de litt nerdete programmene som "Freaks and Geaks", "Undeclared" og "Mitt såkalte liv", men disse tv-seriene var kortvarige og Fox lette etter det neste "Beverly Hills 90210". Han møtte produsentene McG og Stephanie Savage, og utviklet historien om Ryan Atwood, en tenåring som flytter inn hos de rike og vakre menneskene i Orange County. Schwartz ville at karakterene skulle være litt morsommere og ha litt mer sjel, være annerledes, og mer spesielle enn det som var vanlig i denne sjangeren. I et intervju slo Schwartz fast at: «Jeg tror at folk fra begynnelsen trodde at dette skulle bli et slags melodrama, men det vi har gjort i stedet er noe annerledes, noe som har litt mer ironi, kanskje har det mer suksess på grunn av det.» Roller. Adam Brody ville egentlig ha rollen som Ryan Atwood, men var ikke ønsket av Schwartz. Brody kom senere tilbake etter ønske fra produsentene og prøvespilte da for rollen som Seth Cohen. Chad Michael Murray ble tilbudt rollen som Luke Wards beste venn, men måtte avslå for å være med i "One Tree Hill". Denne rollen ble senere droppet. Melinda Clarke, som spiller rollen som Julie Cooper, prøvespilte egentlig for rollen som den perfekte moren, Kirsten Cohen. Rollen som Kirsten gikk til slutt til Kelly Rowan. Kringkasting. Den første episoden av The O.C. hadde premiere på Fox i USA den 5. august 2003. Den siste episoden av serien ble sendt den 22. februar 2007. I tillegg har serien blitt sendt i flere andre land. Kansellering. Fox bestemte seg 3. januar 2007 for å ikke produsere serien ut over den fjerde sesongen. Det kom motstridende meldinger om muligheter for en femte sesong på et annet TV-nettverk. Josh Schwartz sendte selv ut blandete signaler, men bekreftet senere i et intervju at han følte at det var et riktig tidspunkt å avsluttte serien på. Siste episode "The End’s Not Near, It’s Here" ble skrevet av Josh Schwartz og sendt 22. februar 2007. Musikk. Musikkvalgene i serien har blitt lagt merke til, noe som har gjort at mange tidligere ukjente band (som Phantom Planet, som har laget og fremfører hovedsoundtracket til serien, «California»), har fått oppmerksomhet. Det har derfor blitt gitt ut seks album med musikk fra serien: ', ', ', ', ' og '. Vurderinger av serien. Den norske forskeren Per Aubrey Tenden har analysert kjønnsrollemønsteret i serien, og mener at serien «vil bli stående som banebrytende for ideer om maskulinitet [...] og at den presenterer tenåringsmaskulinitet på en helt ny måte». Football League One 2004–2005. V = Vinner; O = Opprykk; R = rykket ned. Football League Two 2004–05. Ligatabell. V = Vinner; O = Opprykk; R = rykket ned. Greater Manchester Police. Greater Manchester Police (GMP) er en regional britisk politistyrke med ansvar for Stor-Manchester i England. Hovedkvarteret til styrken ligger i Chester House i Trafford. GMP ble opprettet i 1974 ved at deler av Lancashire Constabulary ble slått sammen med Manchester and Salford Police. Styrken har over 8000 tjenestemenn, 350 frivillige spesialkonstabler, en kontorstab på 3750 personer og 200 "community support officers". Dette gjør GMP til den nest største politistyrken i England og Wales, etter Metropolitan Police Service. Tjenestemenn i GMP bærer normalt ikke våpen, men styrken har en taktisk avdeling ("Tactical Firearms Unit") utstyrt med "armed response vehicles". Medlemmer av denne avdelingen er utstyrt med MP5-maskinpistoler, GLOCK-pistoler og elektrovåpen. GMP ble i 2005 den første politistyrken utenfor London til å opprette en egen antiterroravdeling. Regulære konstabler er utstyr med en politiradio med kryptering, en teleskopbatong, CS-spray, håndjern, førstehjelpsutstyr og skuddsikker vest. GMPs sjef er en Chief Constable, per 2006 Michael J. Todd. Hver avdeling ledes av en Chief Superintendent. Frispark. I fotball er et frispark noe som dømmes når reglene blir brutt. Motstanderlaget får sette ballen i spill igjen med et uhindret spark ifra det stedet forseelsen inntraff. De vanligste forseelsene er hands (bruke hendene på ballen), felling, obstruksjon, farefullt spill og offside. Frispark kan være direkte eller indirekte, hvilket betyr at det ikke er tillat å skåre mål uten at ballen først er innom en annen spiller. Direkte frispark idømmes for hands og fellinger, indirekte frispark gis for farefullt spill, obstruksjon og offside. Hvis en spiller begår en forseelse innenfor egen sekstenmeter som normalt ville gitt direkte frispark, idømmes straffespark istedet. Det laget som forårsaket frisparket må være minst 9,15 meter unna ballen når frisparket tas. Den som tar frisparket kan ikke berøre ballen igjen før den har vært borte i en annen spiller (det er altså ikke lov å bruke frisparket for å begynne med dribling.) Det er dommeren som bestemmer om det skal dømmes frispark eller ikke. Ved farlig spill kan det bli gult, eller til og med rødt kort. Felicity Huffman. Felicity Kendall Huffman (født 9. desember 1962 i Bedford i New York) er en amerikansk skuespiller. Hun er mest kjent som «Lynette Scavo», den hektiske supermammaen, i TV-serien "Frustrerte fruer". Huffman vant en Emmy-pris for rollen som Lynette Scavo. Huffmans rolle som en transvestitt i filmen "Transamerica", ga henne en Golden Globe-pris og en Oscar-nominasjon. Hun er gift med skuespilleren William H. Macy og har to barn. I sesong to av "Frustrerte fruer" tjente hun 250 000 dollar per episode, men hun har også spilt i en rekke spillefilmer, blant annet "Reversal of Fortune", "The Spanish Prisoner", "Magnolia", "Path to War", "Georgia Rule" og "Phoebe in Wonderland". Tidligere liv. Huffman ble født i Bedford i New York som datter av Grace Valle (født Ewing), en skuespiller, og Moore Peters Huffman, en bankansatt. Hennes foreldre skilte seg et år etter hennes fødsel. Hun ble for det meste oppdratt av sin mor. Felicity Huffman har seks søstre og en bror. Hun gikk på Putney School, en internatskole i Putney, Vermont. Hun tok eksamen ved Interlochen Arts Academy i Michigan. Etter videregående skole kom hun inn på New York University hvor hun tok eksamen i 1984 med en bachelorgred i drama. Karriere. Huffman er kjent for sin rolle i "Frustrerte Fruer" og "Transamerica". På TV startet hun som DAna Withaker i dramaet, "Sports Night". Hun hadde også gjesteopptredner i "Frasier", "The X-Files", "The West Wing" og "Studio 60 on the Sunset Strip". I 2001 dukket hun opp i "Snap Decision" med Mare Winningham. Huffman har også opptrådt i filmer som "Raising Helen" og "Christmas with the Kranks". I 2003 opptrådte hun i Showtimes "Out of Order". Karriere. Huffman begynte sin karriere i teateret tidlig på 1980-tallet. I 1988 debuterte hun på Broadway i stykket "Speed-the-Plow", skrevet av David Mamet, som drev satire med den amerikanske filmbransjen. Det samme året fikk hun også sin første filmrolle, først i "Things Change" og deretter i "Lip service". I 1991 fikk hun sin første hovedrolle i miniserie for TV basert på en roman av Stephen Kings, "Golden Years". I 1997 spilte hun i "The Spanish Prisoner". Fra 1998 og til 2000 hadde roller som ble verdsatt av kritikere, og mottok flere priser, inkludert en Golden Globe. I fjernsynet spilte hun «Dana Whitaker» i dramakomedien "Sports Night", og hadde gjesteroller i serier som "Frasier", "X-Files", "West Wing", "Early Edition", og "Studio 60 on the Sunset Strip". Etter å ha fullført serien fødte hun sitt første barn og kom tilbake til arbeidet. I 2001 spilte hun i TV-serien "Heart Department" for CBS, og året etter spilte Lady Bird Johnson i filmen "Path to War". Det samme året spilte hun også i TV-filmen "Snap Decision" sammen med Mare Winningham. Huffmann har deltatt i filmer som "Raising Helen" og "Christmas with the Kranks". I 2003 hadde hun en hovedrolle i Showtimes dramakomedie" Out of Order". Huffman har vunnet en Emmy-pris for hennes rolle i Frustrerte fruer foruten også to priser i 2006 fra skuespillerforbundet, Screen Actors Guild, og særlig hennes tolkning av rollen i "Transamerica" ble positivt rost av kritikerne foruten at det også skaffet henne ytterligere noen priser. Sammen med Patricia Wolff er Huffman medforfatter til en selvhjelpbok, "A Practical Handbook for the Boyfriend: For Every Guy Who Wants to be One/For Every Girl Who Wants to Build One" (2007) som bidrar med råd i forholdet mellom menn og kvinner. Personlig liv. Felicity Huffman er gift med skuespilleren William H. Macy, og sammen med ham har hun to døtre, Sophie Grace (født 2000) og Georgia Grace (født 2002). De ble gift i 1997, og de har ved mange anledninger vist seg offentlig sammen. Huffman planlegger å komme tilbake til New York City og til Broadway igjen. August Cappelen. «Foss i nedre Telemark», 1852 Herman August Cappelen (født 1. mai 1827 i Skien, død 8. juli 1852 i Düsseldorf) var en norsk nasjonalromantisk maler tett knyttet til den såkalte "Düsseldorfskolen". Han var sønn av verkseier "Diderik von Cappelen" og Edel Severine Margrethe Henriette Løvenskiold. Familien flyttet i 1835 til Holden hovedgård på Ulefoss ved Norsjø, hvor August vokste opp. Han tok artium i Skien 1845, og studerte i Oslo den påfølgende vinteren. Her traff han den to år eldre Hans Gude, og de to utviklet et elev- og vennskapsforhold. Sommeren 1846 dro Cappelen, Gude og J.F. Eckersberg på studiereise til Gudbrandsdalen, Mysuseter, Vågå og Bøverdalen. Høsten 1846 reiste Cappelen til Düsseldorf, hvor han studerte, og kom til å oppholde seg store deler av året fram til 1850. Han var tilsynelatende ikke innskrevet ved kunstakademiet, men skolens leder von Schadow omtalte ham like fullt i ettertid som elev. August Cappelen betraktes som en bråmoden og talentfull kunstner, som i løpet av de siste to årene av sitt liv nådde fram til et eget, personlig uttrykk. Cappelen døde av en svulst i magen. Han ble begravet i Düsseldorf, men hans levninger er senere ført hjem til Norge. Football League 1. divisjon 2003–2004. Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1 Norwich City 46 18 3 2 44 15 10 7 6 35 24 40 94 V 2 West Bromwich Albion 46 14 5 4 34 16 11 6 6 30 26 22 86 O 3 Sunderland 46 13 8 2 33 15 9 5 9 29 30 17 79 4 West Ham United 46 12 7 4 42 20 7 10 6 25 25 22 74 5 Ipswich Town 46 12 3 8 49 36 9 7 7 35 36 12 73 6 Crystal Palace 46 10 8 5 34 25 11 2 10 38 36 11 73 O 7 Wigan Athletic 46 11 8 4 29 16 7 9 7 31 29 15 71 8 Sheffield United 46 11 6 6 37 25 9 5 9 28 31 9 71 9 Reading 46 11 6 6 29 25 9 4 10 26 32 -2 70 10 Millwall 46 11 8 4 28 15 7 7 9 27 33 7 69 11 Stoke City 46 11 7 5 35 24 7 5 11 23 31 3 66 12 Coventry City 46 9 9 5 34 22 8 5 10 33 32 13 65 13 Cardiff City 46 10 6 7 40 25 7 8 8 28 33 10 65 14 Nottingham Forest 46 8 9 6 33 25 7 6 10 28 33 3 60 15 Preston North End 46 11 7 5 43 29 4 7 12 26 42 -2 59 16 Watford 46 9 8 6 31 28 6 4 13 23 40 -14 57 17 Rotherham United 46 8 8 7 31 27 5 7 11 22 34 -8 54 18 Crewe Alexandra 46 11 3 9 33 26 3 8 12 24 40 -9 53 19 Burnley 46 9 6 8 37 32 4 8 11 23 45 -17 53 20 Derby County 46 11 5 7 39 33 2 8 13 14 34 -14 52 21 Gillingham 46 10 1 12 28 34 4 8 11 20 33 -19 51 22 Walsall 46 8 7 8 29 31 5 5 13 16 34 -20 51 R 23 Bradford City 46 6 3 14 23 35 4 3 16 15 34 -31 36 R 24 Wimbledon 46 3 4 16 21 40 5 1 17 20 49 -48 29 R K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Millwall kvalifiserte seg til UEFA Cupen etter å ha spilt finale i FA-Cupen. Eva Longoria. Eva Longoria under NBA All-Star Weekend i 2006. Eva Jacqueline Longoria (født 15. mars 1975 i Corpus Christi i Texas) er en Golden Globe-nominert meksikansk–amerikansk skuespillerinne. Hun er mest kjent for rollen som Gabrielle Solis i TV-serien "Frustrerte fruer" og som Kate i "Over Her Dead Body". Hun er også en internasjonal fotomodell, og har opptrådt i flere høyprofilerte reklamekampanjer samt i en mengde kjente blader, som "Marie Claire", "Seventeen" og "Cosmopolitan". Tidlig liv. Longoria ble født i Corpus Christi i Texas, og hadde meksikansk-amerikanske katolske foreldre. Hun var yngst av fire jenter.Det var Eva og Melissa som var minst av de fire jentene. Eva Longoria ble uteksaminert som bachelor of science ved Texas A&M University - Kingsville. Mens hun gikk på skolen vant hun tittelen «Miss Corpus Christi, USA» i 1998. Etter å ha fullført college ble hun med i en talentkonkurranse som skulle føre henne til Los Angeles, og kort tid etterpå ble hun oppdaget av et modellbyrå, og fikk kontrakt. Hun er 157 cm høy. Karriere. Longoria fikk sin første rolle i TV i 2000, da hun hadde en gjesteopptreden i "Beverly Hills, 90210". Senere hadde hun en gjesteopptreden i "General Hospital" det samme året, og deretter kom det store gjennombruddet da hun fikk en større rolle i den populære amerikanske såpeoperaen "The Young and the Restless". Etter å ha forlatt "The Young and the Restless" fikk hun en rolle i den nå kansellerte TV-serien "Dragnet", før hun hadde et par roller i TV-filmer. I 2004 fikk hun rollen som skulle gjøre henne til A-kjendis, som «Gabrielle Solis» i den verdenskjente TV-serien "Frustrerte fruer". Serien ble en sensasjon over natten, og Longorias karriere tok offisielt av. Hun skapte oppstyr ved MTV Video Music Awards i 2005 da hun møtte opp i en badedrakt for å introdusere Mariah Careys opptreden, og hun spøkte med at hun «ikke ville la en liten orkan hindre henne i å ha på seg badedrakt». Hun ble også L'Oréals ansikt utad da hun signerte en kontrakt for firmaet. Til tross for suksessen var hun den eneste av hovedrolleinnehaverne i "Frustrerte fruer" som ikke ble nominert til en Emmy ved utdelingen i 2005. Kort tid etter sin debut i "Frustrerte fruer", hadde Longoria hovedrollen i en dårlig mottatt film som ble lansert direkte på video, ved navn "Carlita's Secret", en film hun også var medprodusent i. I 2005 ble hun endelig premiert for sin opptreden som «Gabrielle Solis» i "Frustrerte fruer", da hun ble nominert til en Golden Globe for beste opptreden av en skuespillerinne i en TV-serie – musikal eller komedie sammen med medskuespillerne. Hun har også en rolle sammen med Michael Douglas og Kiefer Sutherland i thrilleren "The Sentinel" fra 2006, en rolle som er hennes første i en kinofilm. Longoria er ofte med på lister over Hollywoods peneste mennesker, og havnet på førsteplass på "Maxime"s liste over de heiteste kvinnelige stjernene i 2005 og 2006, og dermed den første kvinnen som toppet listen to år på rad. I 2006 opptrådte Longoria i Jessica Simpsons musikkvideo til «A Public Affair» sammen med Christina Milian, Christina Applegate, Ryan Seacrest, Maria Menounos og Andy Dick. I 2007 kom den actionfylte filmen Harsh Times ut, der Eva Longoria hadde en av hovedrollene. Personlig liv. Longoria var gift med "General Hospital"-stjernen Tyler Christopher fra 2002 til 2004, og var den perioden kreditert Eva Longoria Christopher i filmer der hun medvirket. 30. november 2006, forlovet Eva Longoria seg med den franske basketballstjernen Tony Parker som hun møtte i 2006. De giftet seg 6. juli 2007 i Paris. I 2008, åpnet Longoria sin egen restaurant i Hollywood, som heter "Beso", som betyr kyss på spansk. Høsten 2010 tok Longoria Parker ut skilmisse etter at hun oppdaget at hennes ektemann hadde vært utro. Politikk og veldedighet. Eva Longoria har bidratt til en rekke veldedige organisasjoner til fordel for bl.a. mishandlede og psykisk utviklingshemmede barn, bekjempelsen av kreft og minoritetsspørsmål. I 2009 påbegynte hun masterstudier i samfunnsvitenskap ved California State University. Hun er også aktiv på vegne av president Barack Obamas gjenvalgskampanje i 2012. Electronic Sports World Cup. Electronic Sports World Cup (ESWC) er en årlig arrangør av verdens størte organiserte cup for e-sport. Per 2006 deltar mer enn 50 nasjoner. Marcia Cross. Marcia Cross (født 25. mars 1962 i Marlborough i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller. Cross er for tiden aktuell i rollen som Bree Van De Kamp i TV-serien "Frustrerte fruer", men hun har også hatt roller i såpeseriene "Melrose Place", "The Edge of Night" og "Everwood". The Taker/Tulsa. "The Taker/Tulsa" er et album av Waylon Jennings fra 1971. Football League 2. divisjon 2003–2004. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1 Plymouth Argyle 46 17 5 1 52 13 9 7 7 33 28 +44 90 V 2 Queens Park Rangers 46 16 7 0 47 12 6 10 7 33 33 +35 83 O 3 Bristol City 46 15 6 2 34 12 8 7 8 24 25 +21 82 4 Brighton & Hove Albion 46 17 4 2 39 11 5 7 11 25 32 +21 77 O 5 Swindon Town 46 12 7 4 41 23 8 6 9 35 35 +18 73 6 Hartlepool United 46 10 8 5 39 24 10 5 8 37 37 +15 73 7 Port Vale 46 15 6 2 45 28 6 4 13 28 35 +10 73 8 Tranmere Rovers 46 13 7 3 36 18 4 9 10 23 38 +3 67 9 AFC Bournemouth 46 11 8 4 35 25 6 7 10 21 26 +5 66 10 Luton Town 46 14 6 3 44 27 3 9 11 25 39 +3 66 11 Colchester United 46 11 8 4 33 23 6 5 12 19 33 -4 64 12 Barnsley 46 7 12 4 25 19 8 5 10 29 39 -4 62 13 Wrexham 46 9 6 8 27 21 8 3 12 23 39 -10 60 14 Blackpool 46 9 5 9 31 28 7 6 10 27 37 -7 59 15 Oldham Athletic 46 9 8 6 37 25 3 13 7 29 35 +6 57 16 Sheffield Wednesday 46 7 9 7 25 26 6 5 12 23 38 -16 53 17 Brentford 46 9 5 9 34 38 5 6 12 18 31 -17 53 18 Peterborough United 46 5 8 10 36 33 7 8 8 22 25 0 52 19 Stockport County 46 6 8 9 31 36 5 11 7 31 34 -8 52 20 Chesterfield 46 9 7 7 34 31 3 8 12 15 40 -22 51 21 Grimsby Town 46 10 5 8 36 26 3 6 14 19 55 -26 50 R 22 Rushden & Diamonds 46 9 5 9 37 34 4 4 15 23 40 -14 48 R 23 Notts County 46 6 9 8 32 27 4 3 16 18 51 -28 42 R 24 Wycombe Wanderers 46 5 7 11 31 39 1 12 10 19 36 -25 37 R K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Europavei 11. E11 eller Europavei 11 er en europavei som går mellom Vierzon og Montpellier i Frankrike. Veiens lengde er rundt 570 km. Trasé fastlagt av UNECE: Vierzon – Montluçon – Clermont Ferrand – Montpellier. Football League 3. divisjon 2003–2004. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1 Doncaster Rovers 46 17 4 2 47 13 10 7 6 32 24 +42 92 V 2 Hull City 46 16 4 3 50 21 9 9 5 32 23 +38 88 O 3 Torquay United 46 15 6 2 44 18 8 6 9 24 26 +24 81 O 4 Huddersfield Town 46 16 4 3 42 18 7 8 8 26 34 +16 81 O 5 Mansfield Town 46 13 5 5 44 25 9 4 10 32 37 +14 75 6 Northampton Town 46 13 4 6 30 23 9 5 9 28 28 +7 75 7 Lincoln City 46 9 11 3 36 23 10 6 7 32 24 +21 74 8 Yeovil Town 46 14 3 6 40 19 9 2 12 30 38 +13 74 9 Oxford United 46 14 8 1 34 13 4 9 10 21 31 +11 71 10 Swansea City 46 9 8 6 36 26 6 6 11 22 35 -3 59 11 Boston United 46 11 7 5 35 21 5 4 14 15 33 -4 59 12 Bury 46 10 7 6 29 26 5 4 14 25 38 -10 56 13 Cambridge United 46 6 7 10 26 32 8 7 8 29 35 -12 56 14 Cheltenham Town 46 11 4 8 37 38 3 10 10 20 33 -14 56 15 Bristol Rovers 46 9 7 7 29 26 5 6 12 21 35 -11 55 16 Kidderminster Harriers 46 9 5 9 28 29 5 8 10 17 30 -14 55 17 Southend United 46 8 4 11 27 29 6 8 9 24 34 -12 54 18 Darlington 46 10 4 9 30 28 4 7 12 23 33 -8 53 19 Leyton Orient 46 8 9 6 28 27 5 5 13 20 38 -17 53 20 Macclesfield Town 46 8 9 6 28 25 5 4 14 26 44 -15 52 21 Rochdale 46 7 8 8 28 26 5 6 12 21 32 -9 50 22 Scunthorpe United 46 7 10 6 36 27 4 6 13 33 45 -3 49 23 Carlisle United 46 8 5 10 23 27 4 4 15 23 42 -23 45 R 24 York City 46 7 6 10 22 29 3 8 12 13 37 -31 44 R K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Øivind Bolstad. Øivind Bolstad (født 1905, død 1979) var en norsk forfatter. Blant Bolstads mange romaner finner vi to som er dramatisert: "Den røde begonia" og "Gamle Winckels testament". "Du er morderen" vant den første norske hørespillkonkurransen. I 1973 ble han mottaker av litteraturprisen Doblougprisen. "Den røde begonia" er kanskje den første beskrivelse av overgrepene mot tuberkuløse. Den ble ansett som rettet mot en lett gjenkjennbar overlege. Med"Profitøren" gikk Bolstad til angrep på krigsprofitørene. I "Gamle Winckels testamente" møter vi humoristen Bolstad. Bolstad ble nå offer for antikommunismen, som vel kan dateres til Gerhardsens Kråkerøytale i 1949. "Spøkkfuglen på Toska" framstår som et mer perifert forsøk på å tekkes opinionen, før han først fra 1967 på NKPs forlag Ny Dag får utgitt de moderne romanene i trilogien "Dødens tango", "Apassionata" og "Jorunn." Den mest modernistiske romanen han skrev, "Sort messe" kom i 1970, og markerer egentlig slutten av Bolstads mest verdifulle verker. Football League 1. divisjon 2002–2003. Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Tabell. K V U T MF MM D P 1. Portsmouth 46 29 11 6 97 45 +52 98 2. Leicester City 46 26 14 6 73 40 +33 92 3. Sheffield Utd 46 23 11 12 72 52 +20 80 4. Reading 46 25 4 17 61 46 +15 79 5. Wolves 46 20 16 10 81 44 +37 76 6. Nottm Forest 46 20 14 12 82 50 +32 74 7. Ipswich Town 46 19 13 14 80 64 +16 70 8. Norwich City 46 19 12 15 60 49 +11 69 9. Millwall 46 19 9 18 59 69 -10 66 10. Wimbledon 46 18 11 17 76 73 +3 65 11. Gillingham 46 16 14 16 56 65 -9 62 12. Preston NE 46 16 13 17 68 70 -2 61 13. Watford 46 17 9 20 54 70 -16 60 14. Crystal Palace 46 14 17 15 59 52 +7 59 15. Rotherham Utd 46 15 14 17 62 62 0 59 16. Burnley 46 15 10 21 65 89 -24 55 17. Walsall 46 15 9 22 57 69 -12 54 18. Derby County 46 15 7 24 55 74 -19 52 19. Bradford City 46 14 10 22 51 73 -22 52 20. Coventry City 46 12 14 20 46 62 -16 50 21. Stoke City 46 12 14 20 45 69 -24 50 22. Sheffield Wednesday 46 10 16 20 56 73 -17 46 23. Brighton 46 11 12 23 49 67 -18 45 24. Grimsby Town 46 9 12 25 48 85 -37 39 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng The Juilliard School. The Juilliard School er en privatskole for utøvende kunst i New York, som underviser i musikk, dans og drama. Skolen ble grunnlagt i 1905 som Institute of Musical Art. I 1920 ble Juilliard-stiftelsen opprettet, oppkalt etter tekstilgrossisten Augustus Juilliard som testamenterte en betydelig sum til fremme av musikk i USA. Stiftelsen dannet en skole, Juilliard Graduate School, i 1924, og denne ble slått sammen med Institute of Musical Art to år senere. Blant skolens mest kjente alumni er Miles Davis, Christopher Reeve, Kevin Kline, Kevin Spacey, Robin Williams, Val Kilmer, William Hurt, André M. Smith, Camilla Wicks, Jordan Rudess og Yo-Yo Ma. Eksterne lenker. Juilliard School Football League 2. divisjon 2002–2003. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1. Wigan Athletic 46 14 7 2 37 16 15 6 2 31 9 +43 100 2. Crewe Alexandra 46 11 5 7 29 19 14 6 3 47 21 +36 86 3. Bristol City 46 15 5 3 43 15 9 6 8 36 33 +31 83 4. Queens Park Rangers 46 14 4 5 38 19 10 7 6 31 26 +24 83 5. Oldham Athletic 46 11 6 6 39 18 11 10 2 29 20 +30 82 6. Cardiff City 46 12 6 5 33 20 11 6 6 35 23 +25 81 7. Tranmere Rovers 46 14 5 4 38 23 9 6 8 28 34 +9 80 8. Plymouth Argyle 46 11 6 6 39 24 6 8 9 24 28 +11 65 9. Luton Town 46 8 8 7 32 28 9 6 8 35 34 +5 65 10. Swindon Town 46 10 5 8 34 27 6 7 10 25 36 -4 60 11. Peterborough United 46 8 7 8 25 20 6 9 8 26 34 -3 58 12. Colchester United 46 8 7 8 24 24 6 9 8 28 32 -4 58 13. Blackpool 46 10 8 5 35 25 5 5 13 21 39 -8 58 14. Stockport County 46 8 8 7 39 38 7 2 14 26 32 -5 55 15. Notts County 46 10 7 6 37 32 3 9 11 25 38 -8 55 16. Brentford 46 8 8 7 28 21 6 4 13 19 35 -9 54 17. Port Vale 46 9 5 9 34 31 5 6 12 20 39 -16 53 18. Wycombe Wanderers 46 8 7 8 39 38 5 6 12 20 28 -7 52 19. Barnsley 46 7 8 8 27 31 6 5 12 24 33 -13 52 20. Chesterfield 46 11 4 8 29 28 3 4 16 14 45 -30 50 21. Cheltenham Town 46 6 9 8 26 31 4 9 10 27 37 -15 48 22. Huddersfield Town 46 7 9 7 27 24 4 3 16 12 37 -22 45 23. Mansfield Town 46 9 2 12 38 45 3 6 14 28 52 -31 44 24. Northampton Town 46 7 4 12 23 31 3 5 15 17 48 -39 39 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Ladies Love Outlaws. "Ladies Love Outlaws" er et album av Waylon Jennings fra 1972. Football League 3. divisjon 2002–2003. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1. Rushden & Diamonds 46 16 5 2 48 19 8 10 5 25 28 +26 87 V 2. Hartlepool United 46 16 5 2 49 21 8 8 7 22 30 +20 85 O 3. Wrexham 46 12 7 4 48 26 11 8 4 36 24 +34 84 O 4. Bournemouth 46 14 7 2 38 18 6 7 10 22 30 +12 74 O 5. Scunthorpe United 46 11 8 4 40 20 8 7 8 28 29 +19 72 6. Lincoln City 46 10 9 4 29 18 8 7 8 17 19 +9 70 7. Bury 46 8 8 7 25 26 10 8 5 32 30 +1 70 8. Oxford United 46 9 7 7 26 20 10 5 8 31 27 +10 69 9. Torquay United 46 9 11 3 41 31 7 7 9 30 40 0 66 10. York City 46 11 9 3 34 24 6 6 11 18 29 -1 66 11. Kidderminster Harriers 46 8 8 7 30 33 8 7 8 32 30 -1 63 12. Cambridge United 46 10 7 6 38 25 6 6 11 29 45 -3 61 13. Hull City 46 9 10 4 34 19 5 7 11 24 34 +5 59 14. Darlington 46 8 10 5 36 27 4 8 11 22 32 -1 54 15. Boston United 46 11 6 6 34 22 4 7 12 21 34 -1 54 16. Macclesfield Town 46 8 6 9 29 28 6 6 11 28 35 -6 54 17. Southend United 46 12 1 10 29 23 5 2 16 18 36 -12 54 18. Leyton Orient 46 9 6 8 28 24 5 5 13 23 37 -10 53 19. Rochdale 46 7 6 10 30 30 5 10 8 33 40 -7 52 20. Bristol Rovers 46 7 7 9 25 27 5 8 10 25 30 -7 51 21. Swansea City 46 9 6 8 28 25 3 7 13 20 40 -17 49 22. Carlisle United 46 5 5 13 26 40 8 5 10 26 38 -26 49 23. Exeter City 46 7 7 9 24 31 4 8 11 26 33 -14 48 R 24. Shrewsbury Town 46 5 6 12 34 39 4 8 11 28 53 -30 41 R K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Flora MacDonald. Flora MacDonaldFlora MacDonald (1722 – 5. mars 1790) var en skotsk heltinne tilknyttet jakobittbevegelsen og berømt for å gitt hjelp til prins Charles Edward Stuart, også kjent som «Bonnie Prince Charles». Bakgrunn. Flora ble født i Milton, rundt 8 km sør for Howmore ("Thobha Mór") på øya South Uist, en av de mest fjerntliggende øyene på Ytre Hebridene i Skottland. Hun var datter av Ranald MacDonald og hans hustru Marion, datter av Angus MacDonald. En minnesstein står på det sted hun hadde sin første barndom. Hennes far døde da hun var et barn, og hennes mor ble bortført og tvangsgiftet til Hugh MacDonald av Armadale på øya Skye. Ekteskapet skal likevel ha vært lykkelig. Flora vokste opp under omsorgen til overhodet til hennes klan, MacDonald av Clanranald på Skye, og ble senere utdannet i Edinburgh. Prinsens redningskvinne. Bonnie Prince CharlieI juni 1746 levde hun i Benbecula på Ytre Hebridene, men var på besøkt til sin bror på South Uist da Charles Edward Stuart tok tilfluktssted der etter nederlaget i slaget ved Culloden. Engelskmennene hadde satt en pris på 30 000 pund på prinsens hode. En utrolig sum i de dager. Prinsens følge, kaptein O’Neill, søkte hennes hjelp. Øya var holdt av de hannoveriske myndighetene ved den lokale militsen, men MacDonaldene hadde hemmelig sympati for jakobittenes sak. Etter noe nøling besluttet Flora å hjelpe. Den 22. juni møttes den unge prinsen og Flora for første gang. De holdt seg i skjul mens de planla å flykte uke etter. Lederen for militsen på øya, også en MacDonald, ble sannsynligvis medsammensvoren i hemmeligheten, ga henne et pass til fastlandet for henne, en mannlig tjener, hennes irske kammerpike, og et båtmannskap bestående av seks mann. Og ikke minst et pass for kvinnelig tjener ved navn «Betty Bruke» og det var prinsen selv som ble forkledd som denne fiktive kvinnen. De seilte fra Benbecula den27. juni til Skye og de kom inn i ruskete vær på seilturen over. De forsøkte først å gå i land i Waternish, men det ble skutt mot den lille båten og de seilte videre og gikk i land et annet sted. Ryktene fortalte at general Campbell hadde landet på øya for spore opp prinsen. De skjulte seg om natten i hytte og reiste deretter videre de neste dagene, over land mot Portree på Skye. Ved en anledning måtte de omgå en tropp med engelske ‘rødejakker’. I Portree ble prinsen holdt skjult i hule mens Flora MacDonald fant hjelp til ham i nabolaget, og han kunne flykte videre til den lille øya Raasay hvor den fransk fregatten L'Heureux plukket ham opp og fraktet ham videre til Frankrike i september. Han ga henne en medaljong av gull med sitt eget portrett i som takk. Etter sigende skal han ha sagt: «Jeg håper, madam, at vi vil møtes i St. James senere». Flora MacDonald verken så eller hørte noe fra ham senere. Arrestert. Dunstaffnage CastleBåtmannskapets prat brakte mistanken over på Flora MacDonald og hun ble arrestert og ble holdt fanget på festningen Dunstaffnage Castle en tid før hun ble brakt videre helt til London. Etter et kort fangenskap i Tower of London fikk hun lov til å leve utenfor murene bevoktet av fengselsvakt. Da loven om skadeserstatning ("Act of Indemnity") ble utstedt i 1747 ble hun løslatt i juli samme år under generelt amnesti. Hennes mot og lojalitet ga henne allmenn sympati, støttet av hennes gode manerer og vennlige natur. Det ble samlet inn penger for slik at hun kunne reise tilbake til Edinburgh og deretter til Skye. Livet senere. Flora MacDonalds gravsted på Kilmuir Cemetery, Isle of Skye. I 1750 giftet hun seg med en slektning, Allen MacDonald, fra Kingsburgh og i 1773 reiste de til kolonien North Carolina i Nord-Amerika. Selv om han var suksessfull bonde tjenestegjorde han og to sønner for de britiske myndigheter under den amerikanske uavhengighetskrigen i et regiment av skotske emigranter. Han ble tatt til fange i slaget ved Moore's Creek, og etter en tid i fangenskap ble han utvist til Nova Scotia i Canada. Etter å ha mistet alt de eide i krigen levde ekteparet der en tid i 1779 i et hus som fortsatt står. Ekteparet reiste tilbake til Skottland det samme året på et handelsskip som ble angrepet av et piratskip. Hun nektet å forlate dekket under angrepet og ble såret i armen. Flora hadde i 1773 møtt den engelske skribenten Dr. Samuel Johnson på hans tur i Skottland sammen med James Boswell. Johnson kjente til henne og var interessert i møte henne. Han beskrev henne som «en kvinne med myke egenskaper, mild fremtreden, og et elegant nærvær» og la til at «hennes navn vil bli nevnt i historien, og om mot og lojalitet fortsatt er en dyd, også nevnt med ære.» Etter at Flora og hennes ektemann kom tilbake til Skottland bosatte de seg på Skye. Hun og ektemannen fikk syv barn, to av dem døtre, og alle sønnene gikk alle inn i den engelske hæren eller marinen. Flora MacDonald døde i Kingsburgh på øya Skye i 1790, 72 år gammel. Hun døde i den samme sengen som Bonnie Prince Charlie hadde sovet i. Og for den saks skyld, også Dr. Johnson. Flere tusener av øyboerne, kanskje så mange som 3000, fulgte henne til graven på gravstedet Kilmuir, rundt 32 km fra Portree. Det er også blitt sagt at 300 tønner med whisky ble drukket. Det er en statue av henne i Inverness i Skottland. Hun var dessuten inspiratoren for en Alexander McQueen-moteforestilling som ble holdt i mars 2005. Det eksisterer et Flora MacDonald Academy i Red Springs i North Carolina, og hennes heroiske handling har blitt berømmet i skotske sanger og danser. Eksterne lenker. MacDonald, Flora MacDonald, Flora 1. divisjon fotball for herrer 1977. 1. divisjon 1977 startet 25. april og sluttet 16. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Football League 1. divisjon 2001–2002. Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1. Manchester City 46 19 3 1 63 19 12 3 8 45 33 +56 99 2. West Bromwich Albion 46 15 4 4 36 11 12 4 7 25 18 +32 89 3. Wolverhampton Wanderers 46 13 4 6 33 18 12 7 4 43 25 +33 86 4. Millwall 46 15 3 5 43 22 7 8 8 26 26 +21 77 5. Birmingham City 46 14 4 5 44 20 7 9 7 26 29 +21 76 6. Norwich City 46 15 6 2 36 16 7 3 13 24 35 +9 75 7. Burnley 46 11 7 5 39 29 10 5 8 31 33 +8 75 8. Preston North End 46 13 7 3 45 21 7 5 11 26 38 +12 72 9. Wimbledon 46 9 8 6 30 22 9 5 9 33 35 +6 67 10. Crystal Palace 46 13 3 7 42 22 7 3 13 28 40 +8 66 11. Coventry City 46 12 4 7 33 19 8 2 13 26 34 +6 66 12. Gillingham 46 12 5 6 38 26 6 5 12 26 41 -3 64 13. Sheffield United 46 8 8 7 34 30 7 7 9 19 24 -1 60 14. Watford 46 10 5 8 38 30 6 6 11 24 26 +6 59 15. Bradford City 46 10 1 12 41 39 5 9 9 28 37 -7 55 16. Nottingham Forest 46 7 11 5 26 21 5 7 11 24 30 -1 54 17. Portsmouth 46 9 6 8 36 31 4 8 11 24 41 -12 53 18. Walsall 46 10 6 7 29 27 3 6 14 22 44 -20 51 19. Grimsby Town 46 9 7 7 34 28 3 7 13 16 44 -22 50 20. Sheffield Wednesday 46 6 7 10 28 37 6 7 10 21 34 -22 50 21. Rotherham United 46 7 13 3 32 29 3 6 14 20 37 -14 49 22. Crewe Alexandra 46 8 8 7 23 32 4 5 14 24 44 -29 49 23. Barnsley 46 9 9 5 37 33 2 6 15 22 53 -27 48 24. Stockport County 46 5 1 17 19 44 1 7 15 23 58 -60 26 Blå tekst = Opprykk til FA Premier League Grønn tekst = Tapende Play-off kandidater Rød tekst = Rykket ned til 2. divisjon K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng 1. divisjon fotball for herrer 1976. 1. divisjon 1976 startet 25. april og sluttet 17. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. I siste serierunde vant Molde 6–1 over Strømsgodset. Jan Fuglset scoret alle Moldes seks mål, tangering av Odd Iversens rekord for den øverste divisjonen fra 1968. Football League 2. divisjon 2001–2002. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1. Brighton & Hove Albion 46 17 5 1 42 16 8 10 5 24 26 +24 90 2. Reading 46 12 7 4 36 20 11 8 4 34 23 +27 84 3. Brentford 46 17 5 1 48 12 7 6 10 29 31 +34 83 4. Cardiff City 46 12 8 3 39 25 11 6 6 36 25 +25 83 5. Stoke City 46 16 4 3 43 12 7 7 9 24 28 +27 80 6. Huddersfield Town 46 13 7 3 35 19 8 8 7 30 28 +18 78 7. Bristol City 46 13 6 4 38 21 8 4 11 30 32 +15 73 8. Queens Park Rangers 46 11 10 2 35 18 8 4 11 25 31 +11 71 9. Oldham Athletic 46 14 6 3 47 27 4 10 9 30 38 +12 70 10. Wigan Athletic 46 9 6 8 36 23 7 10 6 30 28 +15 64 11. Wycombe Wanderers 46 13 5 5 38 26 4 8 11 20 38 -6 64 12. Tranmere Rovers 46 10 9 4 39 19 6 6 11 24 41 +3 63 13. Swindon Town 46 10 7 6 26 21 5 7 11 20 35 -10 59 14. Port Vale 46 11 6 6 35 24 5 4 14 16 38 -11 58 15. Colchester United 46 9 6 6 35 33 6 6 11 30 43 -11 57 16. Blackpool 46 8 9 6 39 31 6 5 12 27 38 -3 56 17. Peterborough United 46 11 5 7 46 26 4 5 14 18 33 -5 55 18. Chesterfield 46 9 3 11 35 36 4 10 9 18 29 -12 52 19. Notts County 46 8 7 8 28 29 5 4 14 31 42 -12 50 20. Northampton Town 46 9 4 10 30 33 5 3 15 24 46 -25 49 21. AFC Bournemouth 46 9 4 10 36 33 1 10 12 20 38 -15 44 22. Bury 46 6 9 8 26 32 5 2 16 17 43 -32 44 23. Wrexham 46 7 7 9 29 32 4 3 16 27 57 -33 43 24. Cambridge United 46 7 7 9 29 34 0 6 17 18 59 -46 34 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Football League 3. divisjon 2001–2002. Tabell. K V U T MF MM V U T MF MM D P 1. Plymouth Argyle 46 19 2 2 41 11 12 7 4 30 17 +43 102 2. Luton Town 46 15 5 3 50 18 15 2 6 46 30 +48 97 3. Mansfield Town 46 17 3 3 49 24 7 4 12 23 36 +12 79 4. Cheltenham Town 46 11 11 1 40 20 10 4 9 26 29 +17 78 5. Rochdale 46 13 8 2 41 22 8 7 8 24 30 +13 78 6. Rushden & Diamonds 46 14 5 4 40 20 6 8 9 29 33 +15 73 7. Hartlepool United 46 12 6 5 53 23 8 5 10 21 25 +26 71 8. Scunthorpe United 46 14 5 4 43 22 5 9 9 31 34 +18 71 9. Shrewsbury Town 46 13 4 6 36 19 7 6 10 28 34 +11 70 10. Kidderminster Harriers 46 13 6 4 35 17 6 3 14 21 30 +9 66 11. Hull City 46 12 6 5 38 18 4 7 12 19 33 +6 61 12. Southend United 46 12 5 6 36 22 3 8 12 15 32 -3 58 13. Macclesfield Town 46 7 7 9 23 25 8 6 9 18 27 -11 58 14. York City 46 11 5 7 26 20 5 4 14 28 47 -13 57 15. Darlington 46 11 6 6 37 25 4 5 14 23 46 -11 56 16. Exeter City 46 7 9 7 25 32 7 4 12 23 41 -25 55 17. Carlisle United 46 11 5 7 31 21 1 11 11 18 35 -7 52 18. Leyton Orient 46 10 7 6 37 25 3 6 14 18 46 -16 52 19. Torquay United 46 8 6 9 27 31 4 9 10 19 32 -17 51 20. Swansea City 46 7 8 8 26 26 6 4 13 27 51 -24 51 21. Oxford United 46 8 7 8 34 28 3 7 13 19 34 -9 47 22. Lincoln City 46 8 4 11 25 27 2 12 9 19 35 -18 46 23. Bristol Rovers 46 8 7 8 28 28 3 5 15 12 32 -20 45 24. Halifax Town 46 5 9 9 24 28 3 3 17 15 56 -45 36 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Pro Evolution Soccer. "Pro Evolution Soccer" (PES) er et fotballspill utviklet av Konami, utgitt første gang i 2001, tilgjengelig til PC, PlayStation 2, Wii, Xbox 360 og Playstation 3. "Pro Evolution Soccer 2011" vil også være tilgjengelig i 3D på Nintendos kommende Nintendo 3DS. Spillet er nå kommet til nr. 9 i rekken og er meget populært over hele verden. I flere land arrangeres det nasjonale konkurranser og hvert år avholdes det et EM i PES i Europa. PES. Det første Pro Evolution Soccer-spillet, som ble kalt "Winning Eleven 5" i Japan og USA, ble utgitt i oktober 2001. PES 2. Pro Evolution Soccer 2 ("Winning Eleven 6") ble utgitt i oktober 2002. Dette var det første spillet i serien der Trevor Brooking og Peter Brackley var kommentatorer. Spillet inneholdt sanger som We Will Rock You og We Are the Champions fra Queen PES 3. Cover: Naoki Matsuda Spillet ble utgitt i 2003, med den italienske fotballdommeren Pierluigi Collina på coveret. Det som er litt pussig er det at Collina ikke er med i spillet som en kampdommer. PES 4. Cover: Thierry Henry, Francesco Totti & Pierluigi Collina. Spillet ble utgitt i 2004 og inneholdt cup-moduser som kan ligne på EM, VM, Copa America og cupene fra Afrika, Asia og Oseania. PES 5. Cover: Thierry Henry & John Terry Spillet ble utgitt i oktober 2005. Det ble ansett som vanskeligere enn sine forgjengere, og man mente at dommeren ofte blåste frispark for ubetydelige hendelser. PES 6. Cover: Kim Källström & Adriano Spillet ble utgitt i oktober 2006. I tillegg til lisensierte ligaer som Serie A, Primera División og Eredivisie, ble også nå Ligue 1 lisensiert. Bundesligaen forsvant fra PES 6. PES 2008. Cover: Cristiano Ronaldo & Michael Owen Spillet ble utgitt i oktober 2007, og dette spillet inneholder mye mer spesielle finter og bevegelser som tilhører spillerne du styrer. PES 2009. Cover: Lionel Messi Spillet ble utgitt 16 oktober 2008. PES fikk Champions League lisensen og Become a Legend. Det er basert på at du kan styre en spiller. som du har lagd selv rundt om i verden. 2008 PES 2010. Cover: Lionel Messi & Fernando Torres Spillet ble utgitt i 22 oktober 2009. Spillet fikk Europa League-lisesen og har integrert denne og Champions League-modusen i Master League og Become a Legend. Online er blitt ordnet, og innholdet i modusen er kraftig forbedret med communities, competitions og statistikk for alt du måtte ønske. Norgesmesterskapet i PES 2010 starter 28. november i Moss, deretter følger det fem turneringer i Oslo fra januar til mai, inkl. to til i hhv. Moss og Grimstad. Football League 1. divisjon 2000–2001. Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Tabell. K V U T MF MM D P 1 Fulham 46 30 11 5 100 42 +58 101 2 Blackburn Rovers 46 26 13 7 76 39 +37 91 3 Bolton Wanderers 46 24 15 7 76 45 +31 87 4 Preston North End 46 23 9 14 64 52 +12 78 5 Birmingham City 46 23 9 14 59 48 +11 78 6 West Bromwich Albion 46 21 11 14 60 52 +8 74 7 Burnley 46 21 9 16 50 54 -4 72 8 Wimbledon 46 17 18 11 71 50 +21 69 9 Watford 46 20 9 17 76 67 +9 69 10 Sheffield United 46 19 11 16 52 49 +3 68 11 Nottingham Forest 46 20 8 18 55 53 +2 68 12 Wolverhampton Wanderers 46 14 13 19 45 48 -3 55 13 Gillingham 46 13 16 17 61 66 -5 55 14 Crewe Alexandra 46 15 10 21 47 62 -15 55 15 Norwich City 46 14 12 20 46 58 -12 54 16 Barnsley 46 15 9 22 49 62 -13 54 17 Sheffield Wednesday 46 15 8 23 52 71 -19 53 18 Grimsby Town 46 14 10 22 43 62 -19 52 19 Stockport County 46 11 18 17 58 65 -7 51 20 Portsmouth 46 10 19 17 47 59 -12 49 21 Crystal Palace 46 12 13 21 57 70 -13 49 22 Huddersfield Town 46 11 15 20 48 57 -9 48 23 Queens Park Rangers 46 7 19 20 45 75 -30 40 24 Tranmere Rovers 46 9 11 26 46 77 -31 38 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Toppscorer: Louis Saha (Fulham), 27 Aase Nordmo Løvberg. Aase Nordmo Løvberg (født 10. juni 1923 i Målselv, Troms) er en norsk operasanger. I en årrekke sang hun med Jussi Björling ved Kungliga Operan i Stockholm, og hun har sunget under berømte dirigenter som Herbert von Karajan og Sir Georg Solti. Nordmo Løvberg debuterte i Oslo i 1948. I perioden 1952 til 1970 bodde hun i Stockholm, avbrutt av noen opphold ved Wiens Statsopera og The Metropolitan Opera i New York. Av utdrag fra den norske yrkeskarrieren, kan det nevnes at hun ble lektor ved Musikkonservatoriet i Oslo 1970. Hun ble videre professor ved Norges musikkhøgskole i perioden 1973–90 og var sjef ved Den Norske Opera fra 1978–81. Aase Nordmo Løvberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1957 og til kommandør 1981. Etter å ha avsluttet sin yrkesaktive karriere, fikk hun Gammleng-prisen i klassen veteran i 2000. Hun var gift med Børt-Erik Thoresen (død 2011) og bor nå på Lillehammer. Football League 2. divisjon 2000–2001. Tabell. K V U T MF MM D P 1 Millwall 46 28 9 9 89 38 +51 93 2 Rotherham United 46 27 10 9 79 55 +24 91 3 Reading 46 25 11 10 86 52 +34 86 4 Walsall 46 23 12 11 79 50 +29 81 5 Stoke City 46 21 14 11 74 49 +25 77 6 Wigan Athletic 46 19 18 9 53 42 +11 75 7 AFC Bournemouth 46 20 13 13 79 55 +22 73 8 Notts County 46 19 12 15 62 66 -4 69 9 Bristol City 46 18 14 14 70 56 +14 68 10 Wrexham 46 17 12 17 65 71 -6 63 11 Port Vale 46 16 14 16 55 49 +6 62 12 Peterborough United 46 15 14 17 61 66 -5 59 13 Wycombe Wanderers 46 15 14 17 46 53 -7 59 14 Brentford 46 14 17 15 56 70 -14 59 15 Oldham Athletic 46 15 13 18 53 65 -12 58 16 Bury 46 16 10 20 45 59 -14 58 17 Colchester United 46 15 12 19 55 59 -4 57 18 Northampton Town 46 15 12 19 46 59 -13 57 19 Cambridge United 46 14 11 21 61 77 -16 53 20 Swindon Town 46 13 13 20 47 65 -18 52 21 Bristol Rovers 46 12 15 19 53 57 -4 51 22 Luton Town 46 9 13 24 52 80 -28 40 23 Swansea City 46 8 13 25 47 73 -26 37 24 Oxford United 46 7 6 33 53 100 -47 27 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Toppscorer: Jamie Cureton (Reading), 27 Football League 3. divisjon 2000–2001. Tabell. K V U T MF MM D P 1 Brighton & Hove Albion 46 28 8 10 73 35 +38 92 2 Cardiff City 46 23 13 10 95 58 +37 82 3 Chesterfield* 46 25 14 7 79 42 +37 80 4 Hartlepool United 46 21 14 11 71 54 +17 77 5 Leyton Orient 46 20 15 11 59 51 +8 75 6 Hull City 46 19 17 10 47 39 +8 74 7 Blackpool 46 22 6 18 74 58 +16 72 8 Rochdale 46 18 17 11 59 48 +11 71 9 Cheltenham Town 46 18 14 14 59 52 +7 68 10 Scunthorpe United 46 18 11 17 62 52 +10 65 11 Southend United 46 15 18 13 55 53 +2 63 12 Plymouth Argyle 46 15 13 18 54 61 -7 58 13 Mansfield Town 46 15 13 18 64 72 -8 58 14 Macclesfield Town 46 14 14 18 51 62 -11 56 15 Shrewsbury Town 46 15 10 21 49 65 -16 55 16 Kidderminster 46 13 14 19 47 61 -14 53 17 York City 46 13 13 20 42 63 -21 52 18 Lincoln City 46 12 15 19 58 66 -8 51 19 Exeter City 46 12 14 20 40 58 -18 50 20 Darlington 46 12 13 21 44 56 -12 49 21 Torquay United 46 12 13 21 52 77 -25 49 22 Carlisle United 46 11 15 20 42 65 -23 48 23 Halifax Town 46 12 11 23 54 68 -14 47 24 Barnet 46 12 9 25 67 81 -14 45 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng " * = Chesterfield ble fratatt 9 poeng p.g.a. økonomisk rot. Toppscorer: Bobby Zamora (Brighton & Hove Albion), 28 Richard Strauss. a>, 1916)Richard Strauss (født 11. juni 1864 i München, død 8. september 1949 i Garmisch-Partenkirchen) var en tysk komponist og dirigent. Han regnes som en av de mest innflytelsesrike senromantiske komponistene. Han var ikke i slekt med komponistene Strauss i Wien. I 1880-årene og 1890-årene konsentrerte han seg om å komponere store symfoniske verk basert på episke beretninger, de såkalte tonediktene. Dette er orkesterverker som har til hensikt å skildre bestemte hendelser eller visjoner gjennom toner. For eksempel er tonediktet "Also sprach Zarathustra" en illustrasjon av Nietzsches verk. "Eine Alpensinfonie" forteller om en dramatisk dag i alpene. Som operakomponist slo han igjennom i 1905 med "Salome", en opera basert på Oscar Wildes drama med samme navn. Strauss' operaer spilles stadig på verdens operascener. Strauss' musikk er utpreget romantisk. Den er hovedsakelig tonal og med tydelig melodisk struktur. Den preges imidlertid også av komponistens særegne ekspresjonistiske tonespråk, avanserte harmonier og oppfinnsomme bruk av dissonanser. Orkestreringen er kompleks, og gjør bruk av alle symfoniorkesterets instrumenter. Musikken har klare likheter med tonespråket til Richard Wagner. Richard Strauss' politiske oppfatning er omstridt. Han var i årene 1933–1935 president for Reichsmusikkammer, en avdeling av Josef Goebbels' Reichskulturkammer som hadde som oppgave å ensrette musikklivet i Det tredje rike. Strauss komponerte åpningshymnen til de Olympiske leker i 1936 og var venn med flere medlemmer av Tysklands maktelite. Han brukte imidlertid sin fremtredende posisjon til å redde sin jødiske svigerdatter, samt en jødisk musikervenn. I 1938 skrev han dessuten den pasifistiske enakters operaen "Friedenstag". De alliertes etterforskning og påfølgende tiltale av Strauss etter andre verdenskrig, endte med full frifinnelse. En anekdote. I sin samtid var Strauss kjent for å skrive teknisk krevende musikk, og etter første prøve på et nytt verk skal en av hornistene i orkesteret ha kommet bort til ham. «Herr Strauss, jeg tviler ikke på at De klarer å spille denne passasjen på pianoet, men på waldhorn er det faktisk helt ugjennomførbart». Strauss skal da ha svart: «Min gode mann, der tar De feil. Jeg klarer ikke å spille det på piano heller». Football League 1. divisjon 1999–2000. Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Tabell. K V U T MF-MM V U T MF-MM P D 1. Charlton 46 15 3 5 37 18 12 7 4 42 27 91 +34 2. Man City 46 17 2 4 48 17 9 9 5 30 23 89 +38 3. Ipswich 46 16 3 4 39 17 9 9 5 32 25 87 +29 4. Barnsley 46 15 4 4 48 24 9 6 8 40 43 82 +21 5. Birmingham 46 15 5 3 37 16 7 6 10 28 28 77 +21 6. Bolton 46 14 5 4 43 26 7 8 8 26 24 76 +19 7. Wolves 46 15 5 3 45 20 6 6 11 19 28 74 +16 8. Huddersfield 46 14 5 4 43 21 7 6 10 19 28 74 +13 9. Fulham 46 13 7 3 33 13 4 9 10 16 28 67 +8 10. QPR 46 9 12 2 30 20 7 6 10 32 33 66 +9 11. Blackburn 46 10 9 4 33 20 5 8 10 22 31 62 +4 12. Norwich 46 11 6 6 26 22 3 9 11 19 28 57 -5 13. Tranmere 46 10 8 5 35 27 5 4 14 22 41 57 -11 14. Nottm Forest 46 9 10 4 29 18 5 4 14 24 37 56 -2 15. C Palace 46 7 11 5 33 26 6 4 13 24 41 54 -10 16. Sheff Utd 46 10 8 5 38 24 3 7 13 21 47 54 -12 17. Stockport 46 8 8 7 33 31 5 7 11 22 36 54 -12 18. Portsmouth 46 9 6 8 36 27 4 6 13 19 39 51 -11 19. Crewe Alex. 46 9 5 9 27 31 5 4 14 19 36 51 -21 20. Grimsby Town 46 10 8 5 27 25 3 4 16 14 42 51 -26 21. West Bromwich 46 6 11 6 25 26 4 8 11 18 34 49 -17 22. Walsall 46 7 6 10 26 34 4 7 12 26 43 46 -25 23. Port Vale 46 6 6 11 27 30 1 9 13 21 39 36 -21 24. Swindon 46 5 6 12 23 37 3 6 14 15 40 36 -39 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Forres. Byene i området Moray, Forres ligger til venstre. Den piktiske bautaen Suenos stein ligger ved Forres, beskyttet bak armert glass. Forres (skotsk gælisk "Farrais") er en førhistorisk burgh og ligger nord i Skottland ved kysten av Moray. Beskrivelse. Forres har vokst meget i de senere år og har nå over 9 000 innbyggere. Stedet ligger på en flate mellom elven Findhorn og de skogkledde skråningene mot Cluny og Sanquhar Hills. Forres er kjent for sine prisvinnende blomsterskulpturer. Forres var et viktig knutepunkt for jernbanen Highland Railway. Å reise gjennom Forres var en gang den raskeste ruten for å nå Inverness fra sør. Stiftelsen Findhorn Foundation er et internasjonalt åndelig samfunn som ligger i Forres. Det ble grunnlagt i 1962 og er fortsatt populært hos åndelige søkende mennesker. Det er en liten butikk som selger åndelige og keltiske bøker, foruten organisk mat og drikke som "Kelpoe Seaweed" (øl). Parlamentarisk burgh. Forres var en parlamentarisk burgh som sammen med Inverness, Fortrose og Nairn ble Inverness Burghs valgkrets for det britiske Underhuset ("House of Commons") fra 1708 til 1801, og det forente kongerike fra 1801 til 1918. Valgkretsen ble oppløst i 1918 og kretsene Forres og Nairn ble slått sammen til den nye valgkretsen Moray og Nairn. Historie. Det har vært spekulert på om Forres kan være stedet «Varris» som Klaudios Ptolemaios tegnet inn på et kart over det land romerne kalte Caledonia (dagens Skottland) for bortimot 2 000 år siden. Det var en kongelig festning her fra år 900 e.Kr. og rundt 1140 ble det en kongelig burgh. Burgher ble grunnlagt av de skotske kongene på 1100-tallet for å oppmuntre handel og økonomisk vekst. Det lokale kloster, som var et lokalt senter for vekst, fikk et kraftig knekk da den beryktede krigerhøvdingen som ble kalt for «Ulven fra Badenoch», det vil si Alexander Stewart, 1. jarl av Buchan, plyndret og herjet stedet på midten av 1300-tallet. Forres var sammen med Dunkeld det sted som de skotske kongene i begynnelsen av middelalderen bodde i lengre tid. Den 23. juni 1496 tildelte kong Jakob IV av Skottland et kongelig charter som opprettet rettighetene og privilegiene for byen, men man antar at byen har hatt et tidligere charter siden regimet til kong David I av Skottland, 300 år tidligere. Byen er også lokaliseringen for Suenos stein, en stor, uthogd bauta på 6,5 m som sannsynligvis er reist av piktere som et minne mot kanskje norske vikinger eller invaderende skotter. Festningen Brodie Castle ligger i nærheten av byen, og William Shakespeares skuespill Macbeth plasserte festningen til den historiske kongen Mac Bethad mac Findláich (Macbeth av Skottland) her, men det er få om noen historiske bevis for at det er tilfelle. Football League 1. divisjon 1998–1999. Football League Championship het 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Tabell. K V U T MF-MM V U T MF-MM D P 1. Sunderland 46 19 3 1 50-10 12 9 2 41-18 63 105 2. Bradford 46 15 4 4 48-20 11 5 7 34-27 35 87 3. Ipswich 46 16 1 6 37-15 10 7 6 32-17 37 86 4. Birmingham 46 12 7 4 32-15 11 5 7 34-22 29 81 5. Watford 46 12 8 3 30-19 9 6 8 35-37 9 77 6. Bolton 46 13 6 4 44-25 7 10 6 34-34 19 76 7. Wolves 46 11 10 2 37-19 8 6 9 27-24 21 73 8. Sheff United 46 12 6 5 42-29 6 7 10 29-37 5 67 9. Norwich 46 7 12 4 34-28 8 5 10 28-33 1 62 10. Huddersfield 46 11 9 3 38-23 4 7 12 24-48 -9 61 11. Grimsby 46 11 6 6 25-18 6 4 13 15-34 -12 61 12. Barnsley 46 7 9 7 35-30 7 8 8 24-26 3 59 13. West Brom 46 12 4 7 43-33 4 7 12 26-43 -7 59 14. Crystal Pal 46 11 10 2 43-26 3 6 14 15-45 -13 58 15. Tranmere 46 8 7 8 37-30 4 13 6 26-31 2 56 16. Stockport 46 7 9 7 24-21 5 8 10 25-39 -11 53 17. Swindon 46 7 8 8 40-44 6 3 14 19-37 -22 50 18. Crewe 46 7 6 10 27-35 5 6 12 27-43 -24 48 19. QPR 46 9 7 7 34-22 3 4 16 18-39 -9 47 20. Portsmouth 46 10 5 8 34-26 1 9 13 23-47 -16 47 21. Bury 46 9 7 7 24-27 1 10 12 11-33 -25 47 22. Port Vale 46 10 3 10 22-28 3 5 15 23-47 -30 47 23. Oxford 46 7 8 8 31-30 3 6 14 17-41 -23 44 24. Bristol City 46 7 8 8 35-36 2 7 14 22-44 -23 42 K = Kamper spilt; V = Kamper vunnet; U = Kamper uavgjort; T = Kamper tapt; MF = Mål for; MM = Mål mot; D = Måldifferanse; P = Poeng Braybrook Street-massakren. Braybrook Street-massakren i 1966 var, med unntak av terrorangrep, historiens verste tilfelle av mord på flere britiske polititjenestemenn. Hendelsen er også kjent som Shepherd's Bush-mordene. Mordene. Den 12. august 1966 patruljerte tre sivilkledde politikonstabler i en sivil Triumph 2000 med kallesignalet "Foxtrot One One" i East Acton (det ble i media feilaktig påstått at hendelsen skjedde i Shepherd's Bush) i det vestlige London. De tre var Detective Sergeant Christopher Tippett Head (30) og Detective Constable David Bertram Wombwell (25) fra F-divisjonens Criminal Investigation Department (CID) og sjåføren Police Constable Geoffrey Fox (41), som hadde mange års erfaring som uniformert konstabel fra F-divisjonen og som ofte kjørte for CID på grunn av sin store lokalkunnskap. Omkring kl. 15.15 svingte bilen inn i Braybrook Street, i et boligområde rett ved Wormwood Scrubs og Wormwood Scrubs fengsel. De så en medtatt blå Standard Vanguard stasjonsvogn parkert i gaten, med tre menn sittende i bilen. På grunn av nærheten til fengselet, hvor det til tider var rømningsforsøk, bestemte de seg for å sjekke hvem som befant seg i bilen. Muligens gjenkjente PC Fox sjåføren, Jack Witney, som en kjent kriminell. Bilen hadde ikke avgiftsoblat, hvilket er obligatorisk i Storbritannia. DS Head og DC Wombwell gikk ut av politibilen og bort til stasjonsvognen, hvor de spurte Witney om den manglende oblaten. Han svarte at han ikke hadde fått et Ministry of Transport-sertifikat enda, hvilket er nødvendig for å få oblaten. DS Head bad om å få se førerkortet og forsikringspapirene. Det viste seg at forsikringen hadde utløpt kl 12.00 samme dag, og Head ba DC Wombwell om å skrive ned opplysningene. Han gikk så over til den andre siden av bilen. Witney forklarte at han hadde blitt tatt for det samme to uker tidligere, og bad om nåde. Men samtidig trakk passasjeren i forsetet, Harry Roberts, frem en Lugerpistol og skjøt DC Wombwell gjennom venstre øye, så han døde momentant. DS Head løp tilbake mot politibilen, og Roberts fulgte etter. Etter å ha bommet med et skudd traff han Head i hodet. Passasjeren i baksetet, John Duddy, trakk frem en Colt-revolver i kaliber.38 fra en bag, hvor det også lå et tredje våpen. PC Fox forsøkte å rygge mot Roberts og Duddy, men Duddy skjøt ham tre ganger gjennom bilvinduet. Da han døde presset Fox foten ned på gasspedalen og kjørte over DS Head, som allerede var døende. Gjerningsmennene. Roberts, Witney og Duddy var på leting etter en bil de kunne stjele for å bruke i et ran da hendelsen fant sted. Harry Maurice Roberts, født 1936, var en karriereforbryter, tidligere dømt for innbruddsforsøk, grovt tyveri og voldelig ran. Han hadde også gjort tjeneste som soldat i Britisk Malaya. Det antas med stor grad av sikkerhet at han åpnet ild fordi han trodde polititjenestemennene kom til å ransake bilen, og han regnet med å få femten års fengsel dersom han ble tatt med et skytevåpen på seg. John Edward 'Jack' Witney, født 1930, var en kjent småforbryter, med ti dommer for tyveri. Han bodde sammen med sin kone i en kjellerleilighet i Fernhead Road i Paddington. John Duddy, født 1929, var opprinnelige fra Glasgow, og jobbet som langtransportfører. Han hadde hatt problemer med politiet på grunn av tyverier som ung gutt, men siden 1948 hadde han holdt seg unna kriminalitet. I tiden rett før hendelsen hadde han begynt å drikke mye, og han hadde blitt kjent med Witney og Roberts på en klubb. Etterforskningen. Duddy og Roberts kom seg inn i bilen igjen, og Witney rygget ned en sidegate, kjørte ut på Wulfstan Street og satte avsted i høy fart. En forbipasserende som ble mistenksom da bilen kjørte så fort rett ved fengselet noterte ned registreringsnummeret, PGT 726. Bilen var registrert på Witney, som ble arrestert i sitt hjem seks timer etter mordene. Etter å ha fått et tips fant politiet bilen neste dag i en garasje leid av Witney. I bilen lå noen tomme hylser fra.38-ammuniasjon og utstyr til å stjele biler. Witney hevdet først at han hadde solgt bilen for 15 pund til en ukjent mann på en pub tidligere på dagen, men den 14. august brøt han sammen i avhør, tilstod og navngav de andre to. Duddy hadde flyktet til Glasgow, men ble arrestert 16. august etter tips fra hans bror. Roberts, som hadde militær trening, gjemte seg i Nathan's Wood nær Bishop's Stortford i Hertfordshire. En belønning på 1000 pund ble lovet for informasjon som ledet til arrestasjon. Dette vakte sterke følelser blant polititjenestemenn, fordi belønningen var langt lavere enn det som var vanlig ved vinningsforbrytelser. Roberts ble tilslutt tatt den 15. november mens han sov i en låve, etter nitti dager på flukt og en av de største forbryterjaktene i landets historie. Rettssaken. Witney og Duddy ble fremstilt i Old Bailey den 14. november, men da Roberts ble arrestert neste dag ble saken utsatt så de tre kunne stilles for retten sammen. Roberts erklærte seg skyldig i mordene på DS Head og DC Wombwell, men ikke i mordet på PC Fox. De to andre erklærte seg ikke skyldige i alle anklager. Witney var den eneste som vitnet til sitt forsvar, og han hevdet at han selv og Duddy var livredde for Roberts. Den 12. desember 1966, etter bare seks dager i retten, ble de tre dømt for mord og innehav av skytevåpen, og dømt til livstids fengsel. Dommeren, Mr Justice Glyn-Jones, anbefalte at de skulle sone minst tretti år før de kunne prøveløslates. Han sa også at mordene var «den mest avskyelige forbrytelse som hadde blitt begått i dette landet i en generasjon eller lenger». Etterspill. Mordene utløste raseri i Storbritannia, hvor mord er nokså sjeldne i forhold til mange andre land, og mord på polititjenestemenn er enda sjeldnere. Mange krevde at dødsstraff, som nylig hadde blitt avskaffet, måtte gjeninnføres. Innen politiet begynte man å lære opp en høyere andel av tjenestemennene i våpenbruk. Samme år som mordene skjedde ble "Metropolitan Police Firearms Wing", nå "Specialist Firearms Command", opprettet. Under begravelsen av de tre ofrene var 600 polititjenestemenn oppstilt langs kortesjeruten gjennom Shepherd's Bush. Det ble holdt en minneseremoni i Westminster Abbey, hvor blant annet statsminister Harold Wilson, opposisjonslederen Edward Heath og mange andre dignitærer deltok sammen med flere tusen polititjenestemenn fra hele landet. Mer enn tusen vanlige borgere stod utenfor Westminster Abbey for å vise at de tok del i sorgen. Forretningsmannen Billy Butlin donerte 250 000 pund til et nytt fond, Police Dependants Trust, som støtter etterlatte etter politimenn som dør i tjeneste. Fondet fikk raskt over en million pund. John Duddy døde i Parkhurst fengsel i februar 1981. Witney ble løslatt i 1991, noe som var kontroversielt fordi han ikke hadde sonet tretti år slik dommeren anbefalte. Han ble senere myrdet. Roberts er i 2006 fortsatt fengslet. Innenriksminister Jack Straw aksepterte i 1999 en anbefaling fra en prøveløslatelseskomité om å overføre ham til en åpen anstalt, og Roberts ble flyttet til Sudbury fengsel i Derbyshire. Han fikk jobbe uten overvåking på et dyreasyl noen mil unna fengselet, men møtte ikke alltid opp på jobb. Det viste seg at han reiste til London i stedet, og to politifolk utenfor tjeneste kjente ham igjen sammen med noen kjente kriminelle. Da han fylte 65 år fikk han fem dagers permisjon, og valgte å feire dagen i en bar i Sheffield sammen med Kate Kray, enken etter gangsteren Ronnie Kray. I oktober 2001 ble han flyttet tilbake til lukket soning etter å ha blitt anklaget for å smugle inn narkotika og andre forbudte ting i den åpne anstalten. Han har også tilstått minst 22 rømningsforsøk siden 1966. I Storbritannia har man offentlige lister over en del fanger som er satt på "whole life tariff", hvilket vil si at livstidsdommen forventes å være reell livstid. Roberts står ikke på denne listen, men det er forventet at han vil bli sittende inne livet ut. I 2006 var han plassert i Channings Wood fengsel i Devon. Roberts' advokater forsøkte i 2004 å få ham løslatt ved å vise til at bestemmelsen som ble brukt for å holde ham fengslet uten prøveløslatelse var ment å brukes kun mot terrorister. De tapte saken. Roberts inspirerte forfatteren Jake Arnott, som i romanen "He Kills Coppers" skrev om Billy Porter, en småkjeltring som hadde gjort tjeneste i Malaya og som drepte tre politimenn. Susanne Albrecht. Susanne Albrecht (født 1. mars 1951 i Hamburg) var medlem av den venstreekstreme tyske terrororganisasjonen RAF. Hun var datter av en velrenommert advokat. Etter å ha avlagt Abitur på en kostskole i 1971 studerte hun pedagogikk, sosiologi og psykologi ved Universität Hamburg, og var aktiv i husokkupantmiljøet i byen. Albrecht var en av hovedgjerningsmennene bak drapet på bankmannen Jürgen Ponto, styreformann for Dresdner Bank, den 30. juli 1977 i Oberursel ved Frankfurt. Som datter av et ektepar som var venner av Ponto-familien avtalte hun å møte ham og ble sluppet inn av den intetanende Ponto. Straks trengte terroristene Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar seg også inn i Pontos villa, og det ble klart at det dreiet seg om et borføringsforsøk. Det kom til håndgemeng da Ponto satte til motverge, og terroristene avfyrte fem dødelige skudd. Fra 1978 til 1979 oppholdt Albrecht seg i en palestinsk utdannelsesleir i Jemen. Den 25. juni 1979 deltok hun, sammen med Werner Lotze og Rolf Clemens Wagner, i et bombeangrep på NATOs øverstkommanderende i Europa, general Alexander Haig, i den belgiske byen Obourg. Haig overlevet attentatet. I 1980 reiste Albrencht sammen med en rekke andre RAF-medlemmer til DDR, hvor hun levet under falsk navn frem til den tyske gjenforeningen ti år senere. Den 6. juni 1990 ble hun arrestert i Berlin-Marzahn. På dette tidspunktet kalte hun seg "Becker", var gift, hadde et barn og arbeidet som kjemilaborant. I den omfattende rettssaken tilsto hun alt og vitnet mot tidligere medsammensvorne (kronvitne), og ble derfor bare dømt til tolv års fengsel. Hun ble løslatt på prøve allerede i 1996. Webley & Scott. Webley & Scott er en våpenprodusent med hovedkvarter i Birmingham i England. Selskapet ble opprettet under navnet "Webley" i 1834, og produserte da revolvere og geværer. Selskapet gikk i 1979 over til å produsere kun luftpistoler og luftgeværer. Webley er særlig kjent for sine Webley revolvere og halvautomatiske pistoler, som ble brukt av britiske militære styrker, spesielt British Army, fra 1887 og gjennom første og andre verdenskrig. Snake. Snake (også kalt slange eller orm) er et dataspill hvor man skal styre en slange (sammenhengende strek) horisontalt og vertikalt innenfor et avgrenset område på jakt etter mat. Maten den spiser fører til at slangen vokser, og man får mer poeng. Utfordringen er å unngå kollisjon med sin egen hale og eventuelle vegger eller hindringer. Etterhvert som slangen vokser blir det vanskeligere å manøvrere den rundt seg selv og hindringene, og til slutt blir det umulig. Den som klarer å få flest poeng vinner. Spillet er utgitt i utallige versjoner siden hjemmedatamaskiner ble vanlige på 1970-tallet, og regnes som et klassisk dataspill i all sin enkelhet. Achtung, die Kurve! er et spill som ligner Snake. Snake (eller Orm) var også et av de første spillene som ble utviklet for mobiltelefoner. Skotsk Premier League 2005–2006. Den Skotske Premier League 2005–06 ble avsluttet med Celtic som mester. Livingston rykket ned, og for første gang på 11 år klarte et lag å skille Celtic og Rangers, med Hearts på 2. plass. Skotsk Premier League 2004–2005. Dette var den 108. sesongen med seriefotball i Skottland. Specialist Firearms Command. Specialist Firearms Command (CO19, tidligere kjent som Specialist Operations, SO19) er en avdeling i Metropolitan Police Service i London med ansvar for taktiske, væpnede operasjoner til støtte for de regulære avdelingene som normalt er ubevæpnet. CO19 kalles også "Blue Berets", siden de tidligere bar blå alpeluer; i dag bærer de fleste av tjenestemennene luer av baseballtype. Historie. Avdelingen ble opprettet som "Firearms Wing" i desember 1966 som en del av "Civil Defence and Communications Branch" (D6, senere D11). Dette skjedde etter mordene på tre polititjenstemenn i hendelsen som er kjent som Braybrook Street-massakren. Den ble først satt opp med ti medlemmer, som ble trent av instruktører fra British Army. De trente så selv opp "Authorised Firearms Officers" (AFO'er) i andre deler av styrken. I det britiske politiet er det ikke vanlig at alle polititjenestemenn får trening i bruk av skytevåpen, og bare AFO'er kan utstyres med våpen ved behov. I midten av 1980-årene inntraff flere tragiske skyteepisoder som involverte lokale AFO'er. D11s operasjonelle rolle begynte da å øke. Frem til da hadde enheten for det meste blitt brukt til trening av AFO'er og ved hendelser der man ventet spesielt sterk motstand fra gjerningsmenn som hadde barrikadert seg. Enheten ble styrket med mannskaper som ikke var involvert i trening, men som fokuserte på å trene på å rykke ut til hendelser for bevæpning var nødvendig uten at det var helt eksepsjonelle situasjoner. Disse ble omtalt som "Nivå 2-lag", mens instruktørene, som selv hadde lenger trening, tok seg av de mest alvorlige hendelsene. Enheten skiftet også kallesignal til PT17 («Personnel and Training»). I 1991 ble de to nivåene slått sammen, og de fikk navnet "Special Firearms Operations Teams" (SFO'er). Omkring samme tid ble "Armed Response Vehicles" utviklet, slik at de lettere kunne rykke ut når som helst på døgnet med alt nødvendig utstyr. Disse bilene har våpen plassert i sikrede kasser. Avdelingen ble plassert direkte under den operative ledelsen, og fikk radiokallesignalet SO19 («Specialist Operations»). I 2005 ble Metropolitan Police omorganisert, og enheten ble flyttet fra "Specialist Operations til" "Central Operations", den sentrale operative kommando. Dermed ble kallesignalet endret til CO19. Trening. CO19 trener de omkring 3000 AFO'ene i Metropolitan Police, både deres første våpentrening og oppfølging. Dette inkluderer spesialenhetene SO12 (Special Branch), SO14 (Royalty Protection Group), SO16 (Diplomatic Protection Group), SO18 (sikkerhet på London Heathrow Airport og London City Airport), SCD7(5) (Flying Squad), SCD11 (overvåkingstjenesten), Belmarsh High Security Court Team og noen tjenestemenn fra Territorial Support Group. Operativ tjeneste. ARV'ene rykker ut til flere tusen oppdrag hvert år, som spenner over alt fra barn med luftpistoler til alvorlige skyteepisoder. I det første året enheten var operativ var det 132 utrykninger med behov for bevæpning, i 2001 var det 1441 og i 2002 2490. I tillegg kommer et stort antall falske alarmer og situasjoner der det viser seg at våpen allikevel ikke er nødvendig; i 2002 utgjorde dette 13 384 utrykninger. Enheten settes inn både i akutte situasjoner og i planlagte operasjoner. Sistnevnte gjelder særlig arrestasjoner av spesielt farlige individer og avverging av forbrytelser der politiet har tips om at noe vil skje. I ekstreme tilfeller kan en operasjon overlates til British Army av politiets ledelse. Det er da antiterrorenheter fra Special Air Service som får ansvaret. Utstyr og trening. Enheten er utstyrt med MP5-maskinpistoler og G36-karabiner fra Heckler & Koch, pistoler av forskjellig fabrikater, hagler, CS-granater og sjokkgranater. De er trent i dynamisk inntrengning, inkludert rappellering, bruk av stiger og bruk av eksplosiver for å åpne dører og vinduer. De har også skuddsikre vester, kevlarkledde hjelmer og annet beskyttelsesutstyr. På grunn av frykten for skitne bomber har de også vernedrakter for ABC-krigføring. Staffordshire Police. Staffordshire Police er en engelsk politistyrke som betjener Staffordshire og Stoke-on-Trent i regionen West Midlands. Styrken ble opprettet 1. januar 1968 under navnet "Staffordshire County and Stoke-on-Trent Constabulary" ved sammenslåing av "Staffordshire Constabulary" og "Stoke-on-Trent City Police". Noen områder ble avstått til det nye West Midlands Police i 1974, og samtidig fikk styrken sitt nåværende navn. I begynnelsen av 2006 foreslo innenriksdepartementet å slå styrken sammen med Warwickshire Constabulary, West Mercia Constabulary og West Midlands Police til en felles styrke for West Midlands. Bayerische Polizei. Bayerische Polizei er statspolitiet ("Landespolizei") i Fristaten Bayern, og en av 16 politistyrker på delstatsnivå i Tyskland. Det er underlagt Bayerns innenriksministerium og har ca. 36 000 ansatte. Den fiktive kriminaletterforskeren «Derrick» i fjernsynsserien av samme navn arbeider i Bayerische Polizei. Pancho Villa. José Doroteo Arango Arámbula (født 5. juni 1878, død 20. juli 1923), bedre kjent som Francisco Villa og især Pancho Villa, var en av de fremste lederne og mest kjente generalene i den meksikanske revolusjonen (1910–1920) som brøt ut mot diktatoren Porfirio Díaz. Villa var også guvernør av provinsen Chihuahua fra 1913 til 1914. I revolusjonsårene opererte Villa primært i det nordlige Mexico, gjerne i områder i eller i nærheten av Chihuahua. Villa ble ofte omtalte som "El centauro del norte" («Kentauren i nord») som følge av hans mange kavaleriangrep i tiden som general. Utallige gater og kvartaler i Mexico er oppkalt etter Villa. Tidlig liv. Villa var født 5.juni 1878 som José Doroteo Arango Arámbula som sønn av to fattige bønder ved navn Agustín Arango og Micaela Arambula i nærheten av San Juan del Rio. Han var eldst av fem søsken og hjalp mye til i hjemmet. Særlig etter at faren Agustín døde. Når han fylte 16 flyttet han til Chihuahua men dro raskt hjem igjen. Han ble senere en lovløs, og var med i en gruppe ledet av den da legendariske Ignacio Parra, en av datidens mest ettersøkte kriminelle. Han brukte navnet Orango under sin kriminelle virksomhet. I 1902 ble han arrestert for å ha stjålet et muldyr og slått ned en annen person. Han ble spart galgen fordi han kjente Pablo Valenzuela, en av Mexicos mektigste menn, men måtte gå inn i den meksikanske hæren. Han trivdes ikke der, og etter noen måneder deserterte han og dro tilbake til Chihuahua. 1 1903 drepte han en militæroffiser og stjal hesten hans. Han var lenger ikke kjent som Orango men Francisco "Pancho" Villa. Navnet var en hyllest til hans bestefar Jesus Villa. Han var også kjent blant venner som Villa og hans tilhengere, som ble kalt "Villistas", tok i bruk taktikk som propaganda og eksekusjonspelotonger mot sine fiender. De eksproprierte også land som de distribuerte til fattige landarbeidere, leilendinger og villa-soldater og i tillegg trykket de opp falske penger for å finansiere Villas hær. Mange av disse strategiene og taktiske trekkene ble senere tatt i bruk av andre utover på 1900-tallet. Referanser. Villa, Pancho Villa, Pancho Villa, Pancho Sampler. Sampler (hankj., fra engelsk) er et elektronisk musikkinstrument som fungerer som en avansert lydopptaker og avspiller. Ved hjelp av et grensesnitt (som oftest MIDI), kan man kontrollere samplerens av- og innspilling av lydopptak (såkalte "samples"). Samples blir ofte brukt i produksjon av "beats" innen Hip Hop/Rap/R&B. Chamberlinen var den første analoge sampleren, oppfunnet på 40-tallet og er i prinsippet det samme som den mer kjente mellotronen. Adolf Marschall von Bieberstein. Adolf Freiherr Marschall von Bieberstein (født 12. oktober 1842 i Karlsruhe, død 24. september 1912 i Badenweiler) var en tysk politiker og diplomat. Liv. Marschall von Bieberstein studerte i Heidelberg, og trådte inn i statstjenesten. I 1890 ble han tysk utenriksstatssekretær (utenriksminister), og i 1897 ble han ambassadør i Konstantinopel. I 1912, kort før sin død, ble han ambassadør i London. Han representerte også Tyskland ved den andre landfredskonferansen i Haag. Til hans etterkommere hørte bl.a. baronesse Nora Marschall von Bieberstein. Marschall von Bieberstein, Adolf Marschall von Bieberstein, Adolf Marschall von Bieberstein, Adolf Marschall von Bieberstein, Adolf NASAMS 2. Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System 2 (forkortet "NASAMS 2"; oversatt "Norsk avansert bakke-til-luft våpensystem") er et mobilt modulbasert luftvernsystem utviklet av Kongsberg Gruppen. Systemet opereres i Norge av Luftforsvaret. NASAMS 2 er en oppdatering til det etterhvert aldrende NASAMS. Det er pr. mai 06 i test og oppsettingsfasen ved luftvernbataljonen i Bodø, og har veldig mange oppdateringer fra forgjengeren. Et fullt oppsatt NASAMS2-batteri består av tolv utskytningsramper (LCHR) hver med 6 AMRAAM-missiler, åtte radarer (LASR), fire kontrollsentre (CTOC), fire elektro-optiske kameraer (MSP500) og en TCC (Tactical Control Cell / Taktisk Kontroll Celle). Doktrinene for bruk av NASAMS 2 er ikke ferdige, men det heller mot en helt desentralisert metode. Kontrollsystemet kan trekkes bort fra sensorene for å være mindre synlig. NASAMS 2 har vært operativt fra 2007. Hans Backenroth. Hans Backenroth (født 1966 i Karlstad) er en svensk jazzmusiker (kontrabass), utdannet ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm (1987–1990), der han etablerte samarbeidet med kollega-student Mats Larsson gitar. Dette ble videreført i Sweet Jazz Trio (1995–) sammen med Lasse Törnqvist trompet (Moldejazz 2003). Ellers har han samarbeidet med de fleste fra svensk jazzscene, som Putte Wickman, Arne Domnérus, Bengt Hallberg ("In a mellow tone", 1998), Rune Gustafsson, Claes Jansson, Kjell Öhman, Lars Erstrand, Monica Zetterlund og Jan Lundgren. Internasjonalt har han virket med Buddy DeFranco, Toots Thielemans, Roger Kellaway og James Moody. I 2005 besøkte han Oslo Jazzfestival med Lill Lindfors og Hector Bingert med Claes Crona Trio, samt med Ulf Wakenius i oppsetningen "In the Spirit of Oscar". Eugene (Oregon). Eugene er den tredje største byen i delstaten Oregon og hovedsete for Lane fylke. Byen ligger noe vest i staten, i sørenden av Willamettedalen, ca. 97 km fra stillehavskysten. Byen ligger i et område med mye skog, og det er mulighet for mange utendørsaktiviteter i naturen. Folketallsestimatet for 2004 var 142 681. Byen er oppkalt etter grunnleggeren Eugene Franklin Skinner som bygget et handelssenter i 1850 og grunnla byen i 1862. I 1872 ble byggingen av University of Oregon vedtatt, i håp om å gjøre Eugene til et sentrum for læring. Universitet ble åpnet i 1876 og har i dag omtrent 20 000 studenter og er blant Eugenes største arbeidsgivere. Ellers ligger hovedkvarterene til dagligvarekjeden Bi-Mart i Eugene, og flere kjente bedrifter som skoprodusenten Nike, hurtigmatkjeden Taco Time og dataspillprodusenten Brøderbund ble opprettet i byen (selv om de senere har flyttet ut). Ålfotbreen. Ålfotbreen er en isbre i kommunene Bremanger, Flora og Gloppen i Sogn og Fjordane fylke. Breen har et areal på 17 km² og det høyeste punktet er på 1385 moh. Det er estimert at Ålfotbreen har en årlig nedbørnormal på 5600 mm, noe som gjør den til det våteste stedet i Norge. Landskapsvernområde. Breen ble 9. januar 2009 vedtatt vernet som "Ålfotbreen landskapsvernområde" av Kongen i statsråd. Verneområdet er 226 km² Pølsesprøyte. En pølsesprøyte, pølsestapper eller et pølsehorn er et kjøkkenredskap som brukes til å lage pølser. Sprøyten er gjerne utformet som en tilsats til en kjøttkvern slik at kjøttfarsen/pølseblandingen passerer ut gjennom sprøyten i en mindre åpning. Pølseskinnet (den rengjorte tarmen) er tredd inn over sprøyten, slik at kjøttfarsen presses inn i pølseskinnet gjennom denne. Defense Contract Audit Agency. Defense Contract Audit Agency (DCAA) er en amerikansk etat underlagt Forsvarsdepartementet med ansvar for revisjon av kontrakter og økonomisk rådgivning til alle departementents enheter som driver innkjøp og innleie. DCAA ble opprettet 8. januar 1965 og har rundt 4 000 ansatte ved mer enn 300 distriktskontorer i USA, Europa og Stillehavsområdet. Frisco (Texas). Frisco er en forstad til Dallas i den amerikanske delstaten Texas. Ved folketellingen i 2000 hadde byen 33 714 innbyggere. Byen fikk sitt navn i 1904 da innbyggerne valgte navnet Frisco for å hedre St. Louis–San Francisco-banen, som byen ble grunnlagt ved. BBC News (TV-kanal). BBC News er det britiske kringkastingsselskapet BBCs 24 timers nyhetskanal for det britiske publikum. Kanalen fungerer som en søsterkanal til den internasjonale nyhetskanalen BBC World News, som ikke er tilgjengelig i Storbritannia. BBC News er ikke en del av det nasjonale TV-tilbudet, og sendes kun på kabelnettet og det digitale bakkenettet. Det første triumvirat. Det første triumvirat («tremannsstyre») er betegnelsen historikere gir til den uoffisielle politiske alliansen mellom Julius Cæsar, Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius Magnus. I motsetning til det mindre populære andre triumvirat, hadde det første ingen offisiell status, dets makt i den romerske republikk var sterkt uoffisielt, og ble i lang tid holdt hemmelig på grunn av intrigene innad blant "triumiviriene". Avtalen ble formet i 60 f.Kr. og varte frem til Crassus' død i 53 f.Kr. Første triumvirat Hans Chr. Alsvik. Hans Christian Alsvik (født 21. april 1936 i Svolvær, død 1. oktober 2011) var en norsk kringkastingsmann og filolog. Alsvik kom til NRK i 1966, etter å ha vært journalist i Vestfold Arbeiderblad. I en lang årrekke var Alsvik en av de store NRK-profilene, og det var særlig naturprogrammer han skulle bli kjent for. Alsvik ble etter hvert en arvtaker etter nestoren Per Hafslund, og Alsvik var i flere år en mye brukt kommentaroppleser der utenlandskproduserte naturfilmserier ble sendt. Gjennom sine filologi-kunnskaper snakket Alsvik flere språk, blant dem engelsk, russisk og tysk. I 2002 mottok Alsvik Kongens fortjenstmedalje i gull. Han ble tildelt hedersprisen under Gullruten 2000. Peter Almqvist. Peter Almqvist (født 17. juli 1957 i Lund) er en svensk jazzmusiker (gitar), kjent bl.a. fra duoen «Guitars Unlimited» (etablert 1980) med Ulf Wakenius og dens deltakelse i Melodi Grand Prix 1985. Hans egen Trio (1988–) innbefatter Yasuhito Mori bass og Raymond Karlsson trommer. Den turnerte bl.a. med Art Farmer og har gitt ut platene "Dig, myself and I" (Storyville, 1995) og "Peter Almqvist Trio med Horace Parlan" (Storyville, 1997). Soloplaten "My Sound, solos and duets" utkom 2000 (Storyville). Glimmerskifer. Glimmerskifer er en metamorf bergart. Glimmerskifer er lagdelt og har gode kløvegenskaper (milli- til centimeter tykke flak). Den består av lagvise mineraler. Hovedmaterialene er kvarts og glimmer. Men også noe feltspat, kloritt, apatitt og andre mineraler. Glimmer er dannet av mørk biotitt, paragonitt og lys muskovitt. Den kan også inneholde granat, kyanitt, staurolitt eller sillimanitt. Dersom innholdet av ett av disse er dominerende, kalles den for "granatglimmerskifer", "kyanittglimmerskifer" o.s.v. Dannelse. Glimmerskifer er dannet ved avsetning (sedimentering) av leire, på bunnen av vann (innsjøer eller hav) fra kambro til silur perioden. Leiren er avsatt i intervaller eller sykluser, derfor er skifer lagdelt. Senere er disse brakt ned i jordskorpen. Ved høy temperatur på omtrent 600°C og trykk opptil 5 kB, har sedimentlagene blitt omdannet (metamorfose) fra leire til skifer. Graden av omdanning (metamorfose) fra leire gir ulike kvaliteter av skifer. Leirskifer er ikke omdannet og er en ganske myk skifer. Fyllitt er hardere og mer omdannet, mens glimmerskifer og kvartsittskifer er hardest og de mest omdannede. Norske glimmerskifer brudd. Den er vanlig i Gudbrandsdalen, Trøndelag, Nordland og Troms Theo Walcott. Theo James Walcott (født 16. mars 1989 i Stanmore, London) er en engelsk fotballspiller som spiller for Arsenal FC. Hans største styrke på banen er en ekstrem hurtighet. Tidlig karriere. Walcott er nevøen til Sir Clyde Walcott, cricketspiller fra Barbados, som spilte for West India, og ble slått til ridder for sin innsats til cricketsporten. Theo Walcott spilte for A.F.C. Newbury som guttespiller. Hans mest minneverdige kamp for klubben var da Newburys U-11 lag slo Down Grange Albion 4-2 i Peter Houseman Liga-cup finale. Walcott scoret også over 100 mål i sin eneste sesong for klubben, før han valgte å spille for Southampton. I 2004-05 sesongen, spilte han for Southamptons juniorlag som nådde FA Youth Cup finalen mot Ipswich. I tillegg ble han den yngste personen som noensinne har spilt for Southampton sitt reservelag. Han var bare 15 år og 175 dager, da han kom inn som innbytter mot Watford i september 2004. Men han fikk aldri spille i Premier League for klubben. Sommeren 2005 fikk han en stor sponsorkontrakt med Nike, før han hadde spilt en eneste ligakamp. Southampton. Før starten på 2005-06 sesongen fikk han være med Southamptons A-lag under sesongoppkjøringen i Skottland. Dette var bare 2 uker etter han hadde signert fulltidskontrakt med klubben. Angriperen ble deretter den yngste spilleren som noensinne har spilt for klubbens førstelag, da han var 16 år og 143 dager, og det skjedde i 0-0 kampen hjemme mot Wolves i Championship. Walcott spilte sin første hele kamp borte mot Leeds United den 18. oktober 2005, og scoret samtidig sitt første mål på seniornivå. Han fortsatte å score mot Millwall 4 dager senere, samt i sin hjemmedebut fra start mot Stoke City den følgende lørdagen. Hans raske fremgang gjorde at han endte som en av tre finalister i den prestisjefylte prisen BBC Young Sports Personality of the Year 11. desember 2005. Arsenal. Hans prestasjoner tiltrakk seg etterhvert oppmerksomhet fra britisk media, som anså ham som en av de mest lovende engelske fotballspillere i sin generasjon. På dette tidspunktet spilte altså Walcott i Football League Championship, etter at laget hadde rykket ned fra FA Premier League sesongen før. Det gikk spekulasjoner om at Walcott var på vei til en Premier League klubb. Kandidatene som ble nevnt, var bl.a. Arsenal, Chelsea, Liverpool, Manchester United og Tottenham Hotspur, samtidig som det ble rapportert om interesse fra europeiske storheter som Real Madrid, og Juventus. Etter mye spekulasjon i media, signerte Walcott for Arsenal 20. januar 2006, for £5 millioner, noe som kan stige til £12 millioner, basert på antall kamper for klubb og landslag. Walcott fikk ikke sin førstelagsdebut for Arsenal i Premier League 2005-2006, men var ubenyttet reserve 4. februar mot Birmingham City. To dager senere ble han uttatt til Englands U-19 landslag for første gang, til en kamp mot Slovakia. Den 7. februar 2006 debuterte Walcott for Arsenal sitt reservelag mot Portsmouth på banen Havant. Han scoret, men Arsenal tapte 3-2. Deretter ble han tatt ut i Arsène Wengers 18-mannstropp til klubbens Champions League-kamp mot Real Madrid (den første kampen, i Spania 21. februar 2006). Den 28. februar 2006 spilte Walcott for Englands U-19 landslag mot Slovakia på Sixfields Stadium i en treningskamp. England vant 3-0, og Walcott scoret etter 80 minutter på et straffespark. Hans første forsøk mislyktes, men dommeren mente at straffen skulle tas på nytt, og da scoret han. Den 16. mars 2006, på hans egen 17-årsdag signerte han endelig kontrakt som profesjonell fotballspiller. Kontrakten skal angivelig gi ham £1 million i året, og varer til sommeren 2008, med intensjonsavtale for fornying. Fotball-VM 2006. Walcott var det største sjokket i Sven-Göran Erikssons VM-tropp, som ble annonsert 8. mai 2006. Begge førstevalgene som angripere, Wayne Rooney og Michael Owen, var under restitusjon etter skade, men kom likevel med i troppen. Det spesielle var at Walcott ble valgt foran erfarne storscorere som Jermain Defoe og Darren Bent. Walcott debuterte for 30. mai 2006, og ble dermed den yngste spilleren gjennom tidene for landslaget. Walcott var 17 år og 75 dager da han debuterte i en treningskamp før VM mot. Erikssons avgjørelse om å inkludere Walcott i VM-troppen ble tatt uten å ha sett ham i aksjon. Walcott hadde heller aldri spilt en eneste kamp i Premier League, eller på landslagsnivå over U-19 nivå. Helsetbanen. Helsetbanen er et idrettsanlegg som ligger ved Helset på Bærums Verk. Selve banen er kunstgress og ligger ved siden av klubbhuset til Helset Idrettsforening som er bruker av banen. Våren 2011 ble det bestemt at banen skulla skifte fra Grus til Kunstgress. Så begynte de og starte med kunstgresset. Helsetbanen har aktiviteter som basketball, sandvolleyball og fotball. Gry Molvær. Gry Beate Molvær (født 1970 på Sula) er en norsk journalist og fotograf, best kjent fra tiden som programleder på Schrödingers katt på NRK1. Hun er utdannet i journalistikk fra Høgskulen i Volda, i statsvitenskap fra Høgskolen i Molde, og jobbet 1997-2000 som journalist og nyhetsoppleser ved NRKs distriktskontor Møre og Romsdal. Hun mottok Kringkastingsprisen 2002 og var også med i prosjektgruppe for utredning av Nynorsk mediesenter (2003). Fra 2000 til 2005 jobbet hun som programleder for Schrödingers katt på NRK1. Hun jobber fremdeles som reporter i redaksjonen. Som fotograf har hun hatt flere utstillinger av sine verker, bl.a. i Trondheim Kunstforening. Ultimate. En spiller som kaster seg for å ta disken Ultimate (noen ganger kalt Ultimate Frisbee) er et nullkontakt lagspill, hvor man bruker en flygende disk (en frisbee) for å markere progresjonen av spillet. Målet med spillet er at man samler så mange poeng som mulig. Poeng blir gitt når en spiller på det ene laget mottar disken inne i motstanderens målsone (minner litt om amerikansk fotball). Spillerne kan ikke løpe mens de holder disken. Det bør her nevens at "World Flying Disc Federation (WFDF)" er den internasjonale organisasjonen som setter det internasjonale rammeverket rundt alle spill vedrørende frisbee, også for Ultimate. Lagene. To lag bestående av 7 spillere hver, spiller mot hverandre. For innendørs spill består lagene av 5 spillere hver. Det ene laget er i angrep, og skal forsøke å lage poeng i målsonen. Det andre laget skal forsøke å forhindre angriperne i å lage poeng, og blir dermed kalt forsvarere. Forsvarernes oppgave går ut på å distrahere angriperne, og/eller forsøke å ta disken i spillet. Banen. Ultimate spilles utendørs, på en gressbane, etter målene på tegningen. Noen ganger er det hensiktsmessig å lage mindre baner. I Norge spiller man ofte Ultimate innendørs. For innendørs spill er gjerne banen tilpasset den hallen man spiller i. Det viktige med banen er at det er satt av nok plass til å spille på, pluss at det er en god målsone i hver ende av banen. Regler. Den største målsettingen med spillet er å samle så mange poeng som mulig. Når spillet er slutt har laget med flest poeng vunnet. Noen vil si at dette egentlig er den sekundære målsetting, og det primære med spillet er å ha det morsomt. Dette poengteres i Ultimate ved at det ikke eksisterer noen dommer i spillet. Alle spillerne er felles om å avgjøre feilsituasjoner. Spillets start. Begge lag starter spillet ved å stå bakenfor hver sin mållinje (i hver sin målsone). Ett av de to lag er bestemt til å starte med disken (dette laget blir kalt forsvarere), det laget som starter uten disk blir da kalt angripere. Spillet starter ved at en fra det forsvarende laget kaster disken så langt som mulig over mot angriperne. Mens disken flyter i luften løper spillerne inn på banen, og plassere seg i sine strategiske områder. Hvis disken går forbi målsonen angriperne sto i ved spillets start, hentes disken frem til mållinjen. Hvis disken går ut over sidelinjen, henter en angriper disken, og flytter disken inn til det punktet på sidelinjen hvor disken passerte linjen. Den av angriperne som tar disken, eller henter disken, skal så kaste disken til en medspiller (som beskrevet i neste avsnitt). Progresjon og poeng. Når en spiller har disken i hendene, må ett av denne spillers ben være fiksert på et fast punkt på banen. D.v.s. spilleren som tar imot eller har disken kan ikke løpe (eller gå) med disken (dette minner mye om basketball). Denne spilleren skal nå kaste disken til en medspiller, som griper disken og stopper løpet, for selv å stå stille. Nå er det denne nye spilleren sin tur til å kaste disken videre til neste medspiller o.s.v. Når en av spillerne klarer å motta disken inne i målsonen i den motsatte enden av banen, får dette laget ett poeng. Det laget som fikk poeng beholder disken, og samles i den målsonen de lagde poenget. Dette laget går nå også over til å være forsvarere, og et nytt spill settes i gang (som beskrevet under "Spillets start"). Turnover. 1) Det ene er å sørge for at disken går i bakken. 2) Det andre er å gripe disken i luften (før en angriper griper disken). Når en "turnover" er utført, bytter lagene roller. De som var forsvarere blir angripere og har som mål å lage poeng i den målsonen som er i motsatt ende av hvor de startet spillet. Det må nevnes her at hvis en angriper har et godt grep om disken (ref. bildet i toppen), og både vedkommende og disken går i bakken uten at vedkommende mister grepet om disken, er dette ikke en turnover. Spilleren som har disken kan reise seg opp og fortsette spillet på vanlig måte. I et vanlig spill gjøres det normalt mange turnovers, så spillets retning snus mange ganger i løpet av spillet. Feil. Siden Ultimate er et vennskapelig spill er det ingen dommer tilstede under spillet. Og feil avgjøres ved at alle spillerne er felles om å varsle feil når feil er begått. I prinsippet vil det si de spillerne som har vært vitne til forseelsen. Er det avgjort at en feil ble begått, bestemmers det også hva som skal skje. Som regel stopper spillet opp noen sekunder, feilen blir rettet, og spillet fortsetter. Blir man ikke enige om forseelsen, utfører man det siste trekket på nytt. Alle spillerne går tilbake til den plassering de befant på i det det siste kastet ble startet. Forsvar. Under spillet er det mye fokus på angriperne. Forsvarerne har den sekundære rollen under spillet, men er naturlig nok like viktig. Den mest normale måten å utføre et forsvar på er at en forsvarer konsentrerer seg om en angriper under hele spillet, og følger denne person som et frimerke. Forsvarerens oppgave er å distrahere angriperen mest mulig, eller stoppe et kast (PS: disken kan kun stoppes i luften, ikke i angriperens hånd). Telling. Sekundtelling gjør spillet litt mer aggressivt, og spennende. Når en forsvarer er innenfor 3 meter omkrets av en angriper, kan forsvareren starte telling. Starter på 1, og teller hvert sekund deretter. Telling må foregå høylytt, så spillerne i nærheten kan høre det. Angriperen er da nødt til å kaste disken før forsvareren er kommet til 10 (utendørs) eller til 8 (innendørs). Norgesmesterskap. Hvert år rundt mars/april avholdes Norgesmesterskap i innendørs ultimate. Ragnhild Magerøy. Ragnhild Magerøy (født 9. juli 1920 i Fræna, død 16. november 2010) var en norsk forfatter, ved sin død bosatt i Tønsberg. Magerøy debuterte litterært i 1957 med romanen "Gunhild", og gav senere ut en rekke romaner. Hun skrev også noveller, dikt og essays. Hun er særlig kjent for sine historiske romaner. I 1975 ble hun tildelt Doblougprisen. Quinn Direct British Masters. Quinn Direct British Masters er en golfturnering på Europatouren som arrangeres hvert år i mai, som sesongens første turnering i Storbritannia. Den ble første gang spilt i 1946 og har vært en fast del av Europatouren siden starten i 1972 (med unntak av 1984), og har gjennomgått en rekke navneendringer. På 1980-tallet var det et av de mest lukrative mesterskapene på Europatouren med en premiepott blant de tre største, men turneringens status, eller ihvertfall premiepottens relative størrelse, har falt de seneste årene. 1. divisjon fotball for herrer 1975. 1. divisjon 1975 startet 27. april og sluttet 17. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Parat. Parat er en partipolitisk uavhengig norsk arbeidstakerorganisasjon tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Parat ble etablert 1. januar 2005 da forbundene Flerfaglig FellesOrganisasjon (2fo) og Privatansattes Fellesorganisasjon (PRIFO) (stiftet 1979) ble slått sammen. Parat har i overkant av 32000 medlemmer og organiserer innenfor alle sektorer i arbeidslivet. Parat har tariffavtaler med alle de store arbeidsgiverorganisasjonene. Medlemmenes interesser ivaretas gjennom organisasjonens omlag 3000 tillitsvalgte i hele landet og et sekretariat. Parats sekretariat er lokalisert i Brugata 19 i Oslo sentrum. Parat har regionkontorer i Oslo, Lillehammer, Tønsberg, Kristiansand, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø. Politisk leder er Hans-Erik Skjæggerud og generalsekretær er Trond Reidar Hole. Tannhelsesekretærenes Forbund. «Tannhelsesekretærenes Forbund» (ThsF) ble stiftet 23. januar 2007, og er en fagforening i forbundet "Parat", som er en del av "Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund" (YS). Mer enn 1700 tannhelsesekretærer (autoriserte og uautoriserte) i privat og offentlig sektor er medlemmer i ThsF. En av sakene forbundet jobber med er kvikksølvsaken – «rundt regnet 50» – sekretærer «har i flere år ventet på at Nav skal avgjøre deres søknader om yrkeserstatning». «Foreningen har klaget til Sivilombudsmannen over måten arbeidminister Hanne Bjurstrøm behandler kvikksølvsakene på», hevdet Aftenposten i 2011. Sluttrapporten fra forskningsprosjektet om mulige helseskader blant tannhelsepersonell ble offentliggjort 30. oktober 2007. Rapporten viser at det kan være sammenheng mellom tidligere målte verdier på kvikksølv i urin og enkelte nevropsykologiske utfall. NRKs Brennpunkt tok opp saken til sekretærene i 2005. Tannhelsesekretærene i ThsF-Parat, er med på å utarbeide de nye lærebøkene for tannhelsesekretærutdanningen. Leder og nestleder i ThsF har tidligere deltatt i arbeidet med å utarbeide de nye fagplanene. Gjennom dette arbeidet kan ThsF være med på å påvirke og heve kvaliteten på tannhelsesekretærenes utdanning. Leder er Gerd Bang Johansen. Parat Media. «Parat Media» (tidligere "Norske Presseansattes Forbund" og "Presse- og mediaansattes forbund") er en fagorganisasjon for ansatte i mediebransjen. Parat Media er tilknyttet YS gjennom Parat. Parat Media har i overkant av 1500 medlemmer. Parat Medias ledes av et forbundsstyre. Leder er Liz Ovesen. Parat Luftfart. «Parat Luftfart» er en arbeidstakersammenslutning som består av Parats omlag 3700 medlemmer i luftfartsbransjen. Parat Luftfart organiserer alle yrker innenfor bransjen og har både flygende personell (piloter og kabinpersonale)- og bakkeansatte som medlemmer. Leder av Parat Luftfart er Jan Levi Skogvang(SAS). Pipin av Landen. Pipin av Landen (fransk: "Pépin"), også kjent som Pipin I, Pipin den eldre eller Pipin den gamle (580–27. februar 640), var hovmester i Austrasia under merovingerkongene Klotar II, Dagobert I og Sigibert III fra 615 eller ca 623 til 629, da Dagobert pensjonerte ham. Han tok tilbake posten da Dagobert døde i 639 og beholdt den han selv døde 27. november 640. Sammen med Arnulf av Metz, var han en av lederne i opprøret mot Brunhilda som førte til at hun ble torturert i hjel i hendene til hennes fiender. Han ble født i Landen, Belgia, og navnet hans var opphavet til pipinidene da han var deres første forfar med det navnet. John L. Sullivan. John Lawrence Sullivan (født 15. oktober 1858 i Roxbury, Boston, Massachusetts, død 2. februar 1918) var en amerikansk bokser, født av irske immigranter. Han regnes som den første moderne tungvektsmesteren i boksing. På denne tiden fantes ikke noen offisiell tittel i boksing, men Sullivan regnes som mester etter å ha beseiret Paddy Ryan i Mississippi City 7. februar 1882. Han tapte tittelen 7. september 1892 i New Orleans, Louisiana, da han ble beseiret av James J. Corbett som vant på knockout i den 21. runden. Se også. Sullivan, John L. Sullivan, John L. Sullivan, John L. VGBB. Very Good Big Band (VGBB) er et studentstorband i Tromsø. VGBB ble etablert i 2001 på studenthuset driv. Bandet består av studenter fra Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø. Bandet har gjort stor suksess i Arkangelsk i Russland og i Lødingen i Norge, men oftes i Tromsø, de fleste på driv. Nettverkskredittgruppe. En nettverkskredittgruppe er en gruppe på fem til sju medlemmer som er i ferd med å etablere egen virksomhet eller som nettopp har etablert virksomheten. Innovasjon Norge bevilger støtte til nettverkskredittgruppen i form av utlånskapital, kompetansehevende midler og lønn til en prosjektleder for gruppen de første to årene den er etablert. Utlånskapitalen disponeres av gruppen. Gruppen avtaler et fast sparebeløp som skal stå som sikkerhet for lånekapitalen. Nettverkskredittgruppen forplikter seg til jevnlige møter der utvikling av det enkelte medlems virksomhet er sentralt. Grameen Bank, grunnlagt av professor Muhammad Yunus i Bangladesh er modell for nettverkskredittgruppene. Nettverkskredittordningen er i utgangspunktet kjønnsnøytral, men har stort sett vært benyttet av kvinner. I tillegg til tilgang på rimelige lån, mikrokreditt, er kompetanseoverføring en viktig bonus for gruppemedlemmene. James J. Corbett. James John Corbett også kallt Gentleman Jim, født 1. september 1866 i San Francisco, California, USA, død 18. februar 1933 i Bayside, New York) var verdensmester i tungvektsboksing 1892–97. 7. september 1892 i The Olympic Club i New Orleans, Louisiana, vant Corbett verdensmestertittelen gjennom å vinne kampen mot John L. Sullivan på knockout i 21. runde. Han forsvarte tittelen kun en gang: 25. januar 1894, da Corbett beseiret britiske Charley Mitchell på knockout i tredje runde. Jim Corbett tapte tittelen 17. mars 1897 i en kamp i Carson City, Nevada mot Bob Fitzsimmons fra New Zealand. Se også. Corbett, James Corbett, James Corbett, James Wilmington (Nord-Carolina). Panoramabilde over Wilmington fra 1918 Wilmington er en by helt sørøst i delstaten Nord-Carolina nær Atlanterhavskysten og utløpet av Cape Fear-elven. Byen er hovedsete for New Hanover fylke og har et innbyggertall på 106 476 ifølge estimatet fra 2010. Byen er oppkalt etter Spencer Compton, som var greve av Wilmington i England mellom 1730 og 1743. Området var forsøkt bosatt på 1600-tallet, men de første varige bosetningene kom i 1720. Wilmington ble formelt grunnagt i 1739. Som en av sørstatene hadde Nord-Carolina slaveri, og mye av naturressursene i området ble utnyttet ved hjelp av slaver. Slaget ved Moore's Creek Bridge fant sted i nærheten under den amerikanske uavhengighetskrigen i 1776. Under den amerikanske borgerkrig var Wilmington en viktig marinebase for sørstatene. Byen falt til unionsstyrkene etter kamper mellom 11. og 22. februar 1865, noe som stengte av sørstatenes siste havn. Etter krigen var motsetninger mellom hvite og svarte fortsatt høye. Det toppet seg da hvite opprørere drepte 22 svarte mennesker i 1898 under et kupp mot det sittende republikanske styret. Wilmington var på denne tid den største byen i staten, og hendelsen bidrog til at demokratene vant kontroll over delstaten og fikk fjernet mange av rettighetene som de svarte hadde fått i årene etter krigen. Byen er stadig en viktig havneby. Turistindustrien er også betydelig da byen har et historisk kvarter og flere sandstrender i nærheten. University of North Carolina Wilmington med rundt 11 000 studenter ligger også i byen. Arnulf av Metz. Arnulf av Metz (13. august 582–16. august 640) var en frankisk adelsmann som hadde stor innflytelse i merovingernes kongedømmer som biskop og ble senere kanonisert som helgen. Han er også kjent som Arnold. Arnulf tjente ved det astrasiske hoffet under Teodebert II (595–612). I 613 ledet Arnulf og Pipin av Landen, hvis datter Begga hadde giftet seg med Arnulfs sønn Ansegisel, opposisjonen av frankiske adelsmenn mot dronning Brunhilda av Austrasia. Opprøret førte til at hun ble kastet, torturert og til slutt henrettet, og de frankiske land ble etterpå gjenforent under Klotar II, dronningens nevø. Selv om Arnulf ønsket å trekke seg tilbake til Vosges–fjellene som eremitt, ble han overtalt til å bli værende og bli biskop av Metz. Arnulf var fra 623 rådgiver til Dagobert I sammen med Pipin av Landen som da var rikshovmester. Sammen med sin venn Romarik, trakk han seg tilbake i 627 til en fjellside i Vosges for å fullføre sin livslange drøm om å bli eremitt. Før han ble vigslet hadde han to sønner med sin kone Doda: Ansigisel og Klodulf. Ansigisel giftet seg med Pipins datter Begga, og deres barn var Pipin av Heristal, en av Karl den stores oldefedre. Klodulf, som sin far, ble biskop av Metz. Det er usikkert om han hadde en tredje sønn kalt Martin. Arnulf ble kanonisert som helgen av den katolske kirke og er kjent som skytshelgenen for ølbrygging. Hans navnedag er enten 18. juli eller 16. august. Han blir avbildet med en rake i hånden. Han blir ofte forvekslet i legendene med Arnold av Soissons som er en annen skytshelgen for brygging. "Saint Arnold Brewery", Houston, Texas, er oppkalt etter helgenen. Usikkert opphav. Mens Arnulf er anerkjent som en av de tidligste dokumenterte forfedrene til Karl den store og dermed av de fleste europeiske kongefamilier i dag, er Arnulfs eget opphav både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var Arnoldus (ca 535–600) og at hans mor var Ada av Swabia. Andre som siterer frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av Bodigisel. Atter andre har hevdet at Arnulfs mor var Bertha, prinsesse av Paris (539–640). Wilmington. Wilmington er navnet på flere steder. I USA er de største byene med navnet I England er det to landsbyer med navnet Gjelleråsen. Gjelleråsen er navnet på en ås på grensen mellom Oslo, Skedsmo kommune og Nittedal kommune, og på tettbebyggelse beliggende på denne lengst syd i Nittedal. Åsen er delt mellom Oslo i vest, Skedsmo i øst, og altså Nittedal i nord. Over åsen går flere viktige historiske veifar, samt to moderne hovedveier, riksvei 4 i nord og E6 i sør. Det eldste faret er den såkalte "Oldtidsveien". Den kan følges fra Fossum gård, like bak Stovner senter og over det høyeste partet av åsen. Nær toppunktet ligger en jordblandet gravrøys, og et par rene gravrøyser ligger tett opptil veifaret. Dette indikerer en svært høy alder på veifaret, kanskje ned i bronsealderen. Videre nedover på nordsiden kan sees rester av skansen som ble bygd her i 1716, da Karl XII gjorde sitt første innfall i Norge. Da var det svenske patruljer her som lette etter ubevoktede veier inn mot Christiania (Oslo). De ble slått tilbake av mannskapene på skansen her. På 1700-tallet ble det behov for å bygge veier for kjøretøy. Den gamle traseen var uegnet til det, så den nye veien ble lagt i en bue om Grorud opp til Skillebekk og derfra diagonalt over til Lahaugmoen. Her var det skysstasjon og handelsbod. Under okkupasjonen ble området annektert av Wehrmacht, som bygde ut Lahaugmoen militærleir. Den var i mange år etter krigen standkvarter for Hærens sanitet, men ble nedlagt på 1990-tallet. Tettbebyggelsen Gjelleråsen er blitt et knutepunkt for Trondheimsveien, hvor denne skiller lag med riksvei 4, og fortsetter som riksvei 22 mot Lillestrøm. Hagantunnelen på riksvei 4 starter på Gjelleråsen, og munner ut på Slattum, hvor riksvei 4 fortsetter nordover Nittedal. Hovedanlegget til Ringnes bryggerier ligger på Gjelleråsen. Det samme gjør hovedfabrikken til Diplom-Is og hovedkontoret til Würth Norge. Navnet på passet ved Gjelleråsen kan komme fra "Gjølluraas", der første ledd er etter "Gjoleid", som skal bety "Det vindfulle engområde", eller fra "Gjøl" - "Gjel", som beskriver et innhugg i terrenget der ferdselsveiene gikk over åsen. Men det kan også komme fra verbet "Gjalla" = lyde, som fra et ekko. Liste over frankiske rikshovmestre. Rikshovmestrene (Major Domus) var de øverste embetsmennene til merovingerkongene. Kilder. Frankiske rikshovmestre Frankiske rikshovmestre Tarik Filipović. Tarik Filipović er en bosnisk skuespiller. Han ble født i Zenica i Bosnia-Hercegovina 11. mars 1972 og er etnisk bosnjak. Han har bla. spilt i filmen "Behind Enemy Lines" med Owen Wilson og Gene Hackman. Nå er han programleder for den kroatiske versjonen av Vil du bli millionær? Eksterne lenker. Filipović, Tarik Filipović, Tarik Allan Gaarde. Allan Bisgaard Gaarde (født 25. januar 1975 i Grindsted) er en dansk fotballspiller. Han var tidligere kaptein på Viking, men han måtte sesongen 2007 gi fra seg kapteinsbindet til landsmann Nicolai Stokholm. Gaarde spiller sentralt på midtbanen, eller venstre kant. Vinteren 2007 pådro seg et brudd i foten i en treningskamp mot Lyn. Han gikk glipp av seriestarten, men var tilbake i Vikings startoppstilling i løpet av juni. Den 15. januar 2009 ble Gaarde klar for den danske klubben Vejle et år før kontrakten er fullført. Gaarde skrev under på en to-års kontrakt. Daniel Theorin. Daniel Theorin (født 4. august 1983) er en svensk fotballspiller som spiller for Malmö FF. Han kom til klubben i desember 2006 etter to sesonger i Lyn. Han har tidligere spilt for de svenske klubbene IF Aljarna, GIF Sundsvall, Selånger, Friska Viljor FC og IFK Timrå. Per Knudsen. Per Knudsen (født 11. mai 1930, død 9. mai 2006 i Oslo) var en markant fotballspiller for Vålerenga. Han var den person med flest kamper for laget (175) i perioden 1954–1967, hvor han totalt skåret 58 mål, han deler således med Leif Eriksen statusen å ha skåret flest mål for laget. Han døde plutselig på Vålerengas treningsfelt på Valle i Oslo 9. mai 2006. Tommy Lee. Tommy Lee Bass (født 3. oktober 1962) er en gresk-amerikansk musiker. Han er mest kjent som trommeslager i Mötley Crüe fra 1981 til 1999 da han ble satt i fengsel for overgrep og misbruk av sin kone Pamela Anderson. Under innspillingen av New Tattoo (2000) ble han erstattet av den tidligere trommeslageren i Ozzy Osbourne, Randy Castillo. Under turnéen Lewd Crued and Tattoed måtte Randy opereres, og operasjonen ble mislykket. Fram til Tommy Lee kom tilbake var det Samatha Malonie som spilte trommer. Da Tommy Lee var tilbake etter et års fengsel slappet Mötley Crüe av inntil de utgav samlealbumet Red White And Crue (2005). Ytre Follo tingrett. Ytre Follo tingrett inntil og med 2005 en tingrett i Drøbak, ca. 35 km syd for Oslo, i Akershus fylke. Ytre Follo tingretts domsmyndighetsområde omfattet Follo-kommunene Frogn, Nesodden og Vestby. Fra 1. januar 2006 ble Ytre Follo tingrett slått sammen med Indre Follo tingrett til Follo tingrett. Follo tingrett. Follo tingrett er en tingrett i Ski, ca. 25 km sydøst for Oslo, i Akershus fylke. Etablert 1. januar 2006 ved en sammenslåing av Indre Follo tingrett og Ytre Follo tingrett. Follo tingrett dekker Follo-kommunene Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby og Ås. Sidney Street-beleiringen. Sidney Street-beleiringen, også kjent som Stepney-slaget, var et kjent sammenstøt mellom anarkister og politiet i Londons East End i 1911. Beleiringen endte med at de fleste av anarkistene ble drept i en skuddveksling. Hendelsen utløste en stor politisk krangel omkring daværende innenriksminister og senere statsminister Winston Churchills håndtering av saken. Houndsditch-mordene. Det hele begynte da en liten gjeng latviske anarkister ledet av Peter Piaktow (også kjent som "Peter the Painter") i desember 1910 la en plan om å rane en juvelerbutikk på Houndsditch ved å grave seg gjennom veggen fra nabohuset. Den 16. desember hørte noen hamringen, og varslet City of London Police. Noen ubevæpnede konstabler kom til stedet, og en av dem ble skutt ned og drept med en gang. I gatekampen som da brøt ut ble to konstabler til drept. Dette er kjent som "Houndsditch-mordene". De fleste av gjengmedlemmene stakk av, men deres tidligere leder George Gardstein hadde blitt dødelig såret av et skudd fra en av anarkistene. Etter en intens leteaksjon ble flere av den funnet, men lederen og noen til var fortsatt på frifot. Beleiringen. Den 2. januar 1911 fortalte en tyster politiet at to eller tre medlemmer av gjengen skjulte seg i Sidney Street 100. Han mente at Peter the Painter muligens var blant dem. Sidney Street ligger i Stepney, innenfor Metropolitan Police Services område. Politiet fryktet at de ettersøkte skulle flykte, og at de ville yte voldsom motstand ved forsøk på å arrestere dem. Den 3. januar sperret 200 konstabler av området, og ved daggry var beleiringen et faktum. De beleirede var i et kraftig mindretall, men hadde bedre våpen og mye ammunisjon. Tower of London ble kontaktet for å få forsterkninger fra garnisonen der, og inneriksminister Churchill kom til stedet for å bevitne det hele selv. Han kalte inn Scots Guards i full stridsmundur. Etter seks timer brøt det ut brann i huset. Da brannvesenet kom nektet Churchill dem adgang til bygningen. Politiet stod klare med våpen rettet mot hoveddøren, klare til å ta imot de ettersøkte mennene når de ble nødt til å flykte fra flammene. Døren åpnet seg aldri, og etter at brannen var slukket fant man levningene av to gjengmedlemmer, Fritz Svaars og William Sokolow. Peter the Painter ble ikke funnet. Etterspill. Fem personer ble senere stilt for retten, anklaget for å være medlemmer av gjengen. Alle ble frikjent. En av dem var Yakov Peters (også kjent som Jacob Peters og Jan Peters), som senere vendte hjem til Latvia, og som etter den russiske oktoberrevolusjonen ble visesjef for Tsjekaen, en forløper til NKVD og KGB. Churchill (merket med lys runding) titter rundt hjørnet under beleiringen Churchills rolle var svært kontroversiell. Mange, inkludert tidligere statsminister Arthur Balfour, anklaget ham for å ha handlet galt. Et kjent foto fra hendelsen viser Churchcill som kikker rundt et hjørne for å se hva som skjer. Balfour stilte spørsmålet «Han [Churchill] og en fotograf risikerte begge verdifulle liv. Jeg forstår hva fotografen gjorde, men hva holdt "The Right Honorable gentleman" på med?» Politiet så under skuddvekslingene at deres Webley-revolvere ikke var gode nok, og byttet til halvautomatiske pistoler fra samme produsent. Urfolk i Mexico. thumb Mexico definerer seg selv i paragraf 2 i grunnloven som en «flerkulturell» nasjon, og anerkjenner dermed de ulike etniske gruppene i landet. Ifølge de offisielle kildene er det 12 millioner mennesker som kan kalles urfolk. Andre anslår at ca. 30 % av befolkningen på over 100 millioner har overveiende urfolksopprinnelse, hvorav de fleste er spanskspråklige og med liten kontakt med urfolkskultur. I mange latinamerikanske land er ett urfolk dominerende, og deres språk er offisielt i tillegg til spansk. I Mexico er det imidlertid svært mange urspråk, hele 62. Disse er offisielt anerkjent som «nasjonale språk». Ifølge myndighetene snakker 6 % av befolkningen, dvs. halvparten av urfolket, et av urspråkene. Nahuatl og yukatansk maya er de to viktigste språkene. Mange av Mexicos delstater har i lang tid identifisert seg med en eller flere av de ulike gruppene som bor i delstaten, selv om disse ofte bare utgjør en liten andel av delstatens befolkning. Dette gjelder for eksempel Tlaxcala og tlaxcaltekerne, Yucatán med mayaene, Chihuahua med tarahumaraene osv. Ordbruk. I Mexico bruker man i dag offisielt ordet «indígena» om landets opprinnelige, førkolumbiske befolkning. Dette ordet er også i dag svært utbredt i dagligtale. Ordet «indio», altså indianer, var tidligere det eneste ordet, men har i dag ofte en nedsettende betydning. Den mest direkte oversettelsen av «indígena» er innfødt, men dette ordet har en odiøs klang på norsk. Siden samiske organisasjoner bruker ordet «urfolk» både om seg selv og skjebnefeller verden rundt, er dette ordet muligens det aller beste ordet. Etnisk mangfold i historien. Etnisk mangfold var til stede i Mexico lenge før den spanske erobringen. Den nordlige delen av landet, grovt sett nord for Krepsens vendekrets, hadde en fåtallig befolkning av nomadestammer. De sentrale og sørlige delene av landet inngikk derimot i det store kulturområdet vi kaller Mesoamerika, og hvor ulike komplekse og avanserte høykulturer oppsto gjennom 3000 år før den spanske erobringen. Området var tett befolket av ulike etniske grupper. Da spanjolene ankom, var regionen samlet politisk og økonomisk av aztekerne, bare områdene på Yucatánhalvøya, det lille territoriet Tlaxcala og områdene helt i vest var uavhengige. Aztekerriket omfattet svært mange etniske grupper som alle betalte tributt til aztekerne. Hovedstaden Tenochtitlán og den andre storbyen Cholula var også preget av ulike språk og etniske grupper. Mye tyder på at tidligere byer i området, slik som Teotihuacán var multietniske. Under den spanske erobringen av Mexico utnyttet spanjolene misnøye og motsetninger i landet til egen fordel. De sluttet allianser med store etniske grupper som var fiendtlig innstilt til det aztekiske styret, og kunne på den måten erobre det store riket. De nye herrene skulle imidlertid vise seg å være enda mer undertrykkende. Krig, massakrer og fremfor alt sykdommer drepte ca. 90 % av befolkningen. Befolkningen i det sentrale Mexico har blitt anslått til ca. 18 millioner i 1521, i 1581 telte urfolkene mindre enn 2 millioner mennesker. Urfolket var i kolonitiden nederst på rangstigen, og ble sterkt undertrykket og marginalisert. Det flerkulturelle Mexico. Ved selvstendigheten avskaffet Mexico slaveriet. Selv om de fleste slavene hadde vært urfolk, endret den økonomiske og sosiale situasjonen seg svært lite på 1800-tallet. Likevel klarte noen av urfolket å integrere seg i storsamfunnet, slik som Benito Juárez, den første urfolkspresidenten i Amerika. Den største endringen skjedde likevel som følge av den meksikanske revolusjon, en voldsom sosial og kulturell bevegelse som skulle prege Mexico i det 20. århundre. Grunnlovet av 1917 var den første i verdens om anerkjente individuelle sosiale retter, deriblant urfolksrettigheter. Ideen om at urfolket var grunnlaget for Mexicos samfunn og identitet sprang ut av revolusjonen. Flere kjente kunstnere, slik som Diego Rivera og Frida Kahlo fremmet «el sentimiento indigenista», urfolksideen. Jordreformen gav fattigbønder, de fleste urfolk, gratis jord, og tospråklig undervisning og gratis tospråklige tekstbøker ble gjort tilgjengelige. Urfolk i dag. Tross offisiell anerkjennelse av urfolk har den økonomiske utviklingen, og da særlig krisene på 1980- og 90-tallet, ikke gitt god nok økonomisk, sosial og kulturell utvikling i distriktene der urfolket bor. Tusenvis av urfolk har emigrert til Mexico by og til storbyene ved grensa mot USA. Størstedelen av utvandrerne til USA er også av urfolksopprinnelse. I Chiapas fant jordreformen for en stor del ikke sted, og gamle føydallignende strukturer er til dels fremdeles bevart. Her har det kommet til væpnede sammenstøt (se Chiapas) i januar 1994. På Yucatán-halvøya, derimot, har mange definert maya-kulturen som sin egen og føler at det er deres kulturelle arv. Dette gjelder også i storbyen Mérida. Myndighetene har gjort viktige lovendringer for å fremme utviklingen av livskraftige lokalsamfunn for urfolk og for å bevare og utvikle de lokale språkene. Myndighetene støtter flere radiokanaler på lokale språk. I 2003 ble «forbundsloven for språklige rettigheter» vedtatt. Denne loven gir spansk og urfolkspråkene samme verdi som nasjonale språk. Diskriminering? Blir urfolk diskriminert i Mexico? Spørsmålet stilles ofte, men svaret er ikke helt opplagt. På den ene siden inkluderer Mexico urfolk i selve definisjonen av seg selv. Når Mexico presenterer seg for verden i forhold til turisme, kulturutveksling osv., er urfolkskulturene alltid representert. Eksempelvis er utallige gater i meksikanske byer oppkalt etter Cuautémoc, aztekernes siste konge, mens det ikke finnes en eneste gate oppkalt etter Mexicos erobrer, Hernán Cortés. På den andre siden har ikke Mexico alltid gjort så mye praktisk for å fremme urfolkskultur. Det er sjelden å se et skilt på et urspråk i Mexico, selv i områder hvor urfolk utgjør en stor andel. Det er ikke lenge siden det ikke ble snakket annet enn spansk i alle klasserom over hele landet, undervisning på urspråk er av temmelig ny dato. Urfolk møter også ofte problemer i form av utestengning, ukvemsord og hån. En zapotek i tradisjonelle klær kan for eksempel bli avvist fra å komme inn i et supermarked (sannsynligvis fordi man er redd for nasking), mens den samme personen kan komme inn dersom han går kledd i moderne klær. Eksempelet belyser også at diskrimineringen ikke er rasebetinget. Mestisene, som utgjør størsteparten av den meksikanske befolkningen, har et så stort innslag av urfolk i sin genetiske opprinnelse at det er helt umulig å se forskjell på en spanskspråklig mestis og en av urfolket. Urfolkets prosentvise befolkningsandel. De fem sørligste delstatene er også de med den største andelen urfolk. Hidalgo, Puebla og Guerrero er imidlertid delstater som befinner seg i den sentrale, hovedstadsnære regionen. Til og med Mexico by har små lokalsamfunn av urfolk i bymarka innenfor bygrensa. Derimot er andelen svært liten i nord, spesielt helt i nordvest og i de nordøstlige regionene. Klassifisering. Når ulike grupper skal klassifiseres og skilles fra hverandre, bruker myndighetene språk som kriterium, ikke rase. Dette vanskeliggjøres selvsagt av at halvparten av urfolket ikke lenger kan språket sitt. Følgende språkgrupper finnes i Mexico. Nyklassisimen. Nyklassisismen er en betegnelse som brukes ofte som et synonym til klassisime. Filippinenes forsvar. Filippinenes Væpnede Styrker AFP (Armed Forces of Philippines), tagalog: "Sandatahang Lakas ng Pilipinas") ble formelt organisert under amerikanske herredømme etter den Nasjonale Forsvarspakt av 21. desember 1935. Organisasjon. AFP er organisert under en øverstkommanderende for de væpnede styrker, som er presidenten. AFP er organisert i fire forsvarsgrener etter amerikansk mønster, Philippine Navy, Philippine Air Force, Philippine Army, Philippine Marine Corps og en kystvakt underlagt marinen. Forsvarsgrenene ledes av en firestjernes General eller Admiral. West Yorkshire Police. West Yorkshire Police er en regional britisk politistyrke med ansvar for West Yorkshire i England. Styrken er den fjerde største i England og Wales etter antall tjenestemenn. Sjef for styrken er per 2006 Chief Constable Colin Cramphorn, som fikk stillingen i november 2002. Styrken ble opprettet i 1974 ved at deler av West Yorkshire Constabulary ble slått sammen med Leeds City Police og Bradford City Police. Den fikk først navnet West Yorkshire Metropolitan Police. I mars 2006 ble det foreslått at West Yorkshire Police skal slås sammen med North Yorkshire Police, South Yorkshire Police og Humberside Police, ettersom de tre sistnevnte styrkene regnes for å være for små til å takle utfordringene i moderne politiarbeid. Robert Peel. Samtidig portrett av sir Robert Peel Robert Peel, 2. baronett (født 5. februar 1788, død 2. juli 1850) var Storbritannias premierminister i to perioder, fra desember 1834 til april 1835 og fra september 1841 til juli 1846. Han ble født i Bury i Lancashire, og var sønn av industriherren og parlamentsmedlemmet sir Robert Peel, 1. baronet, som i den tidlige fasen av den industrielle revolusjon var en av landets rikeste tekstilprodusenter. Han ble utdannet ved Hipperholme Grammar School, Harrow School og Christ Church ved Universitetet i Oxford. Peel er særlig kjent for å ha innført politistyrker i sin moderne form. Politiet i England har to kallenavn som kommer fra hans navn, "bobbies" (etter 'Robert'='Bobby') og "peelers". Peel, Robert Peel, Robert Peel, Robert Peel, Robert Uten feste. "Uten feste" (engelsk: "The Misfits") er en amerikansk romantisk westerndramakomedie fra 1961 regissert av John Huston og produsert av Seven Arts Productions. I hovedrollene spiller Clark Gable, Marilyn Monroe, Montgomery Clift, Thelma Ritter og Eli Wallach. Filmen handler om en gruppe mennesker som har problemer med å komme videre i livet. Manus er skrevet av Arthur Miller. Filmen, som ble den siste både for Gable og Monroe, fikk middelmådige kritikker og ble ingen kommersiell suksess. Handling. Handlingen foregår i Reno. Roslyn Taber har nylig blitt skilt og er deprimert og usikker på hva hun skal gjøre videre med livet. Hun og venninnen Isabelle Steers møter tilfeldigvis den aldrende cowboyen Gay Langland, og hans venn, piloten Guido, og blir invitert med til Guidos hus. Guido forteller at huset ble bygget til hans kone, men etter at hun døde har han ikke orket å bygge det ferdig. Gay og Roslyn bestemmer seg for å bo i huset en periode, og utvikler et nært forhold. En dag reiser de til byen, sammen med Isabelle og Guido, der de møter Perce Howland som risikerer livet på rodeo fordi han ikke har noe bedre å ta seg til. De tre mennene bestemmer seg for å fange inn noen mustanger som de kan selge for å tjene penger. Roslyn blir med, men da hun får vite at hestene skal selges til slakt for å bli hundemat blir hun rasende. Ettersom hestene blir fanget inn blir hun mer og mer fortvilet. Til slutt innser Gay at det ikke er riktig det de driver på med, og slipper hestene løs igjen. I gamle dager da han fanget inn hester, ble de brukt som ridehester, men tidene hadde forandret seg. Gay og Roslyn kjører bort derfra og bestemmer seg for følge stjernene. Bakgrunn og produksjon. Arthur Miller skrev manus til filmen som en kjærlighetsgave til hans kone, Marilyn Monroe. Monroe var misfornøyd med manuset og klagde at «han kunne skrevet hva som helst til meg, men kom med dette. Hvis det er slik han ser på meg, vel, da er ikke jeg noe for han og han er ikke noe for meg». Regissøren John Huston ville opprinnelig ha Robert Mitchum i rollen som Gay Langland, men da han takket nei, gikk rollen til Clark Gable. Da Mitchum fikk vite dette advarte han Huston om Gables dårlige helse og høye alder. Scenene skulle spilles inn i rekkefølge, noe som var dyrt, men ville gi skuespillerne bedre mulighet til å konsentrere seg om rollefigurenes utvikling. Den skulle også filmes i svart-hvitt for å sette fokus på intimiteten og det menneskelige i handlingen. Det var stor interesse for filmen, og Magnum Photos fikk de eksklusive rettighetene til å ta bilder under innspillingen. Innspillingen av filmen begynte i juli 1960. Monroe hadde nylig fullført innspillingen av "Let's make love", og var både fysisk og psykisk utslitt. Hun var ofte syk og ute av stand til å jobbe, og hadde også et høyt forbruk av sovemedisiner og alkohol. På et tidspunkt under innspillingen klaget kameramannen: «Jeg kan ikke fokusere på øynene hennes. Det er ingen steder å fokusere.» Huston ble bekymret for henne og fryktet at dersom hun fortsatte innspillingen i en så dårlig forfatning kunne hun dø. Han bønnfalte Miller om å hjelpe henne til å slutte med sovemedisinene. Susan Strasberg besøkte settet og beskrev senere Monroe som «dødelig skadet på en eller annen måte». Monroe hadde også store problemer med å huske replikkene sine, og forsøkte å løse dette ved å improvisere. Hverken Huston eller Miller ville tillate dette. De ville heller ikke godkjenne forslagene hennes til endringer i manus. I august ble Monroe i all hast innlagt på sykehus der hun ble i ti dager. Pressen rapporterte at hun hadde vært døden nær, til tross for at grunnen til innleggelsen ikke ble gjort kjent. Louella Parsons skrev i avisspalten sin at Monroe var «en veldig syk jente, mye sykere enn tidligere var antatt», og avslørte at hun ble behandlet av en psykiater. Monroe returnerte til Nevada og fullførte innspillingen av filmen, men var fiendtlig innstilt mot Miller og pressen omtalte offentlige krangler mellom dem. Monroe mistenkte at alle som var assosiert med Miller var imot henne, og dette inkluderte Huston, produsenten Frank E. Taylor og motspiller Eli Wallach. Hun kom imidlertid godt overens med Gable, som aldri klaget over oppførselen hennes og som hun mente forstod henne. I tillegg fikk hun forståelse fra Montgomery Clift som hun omtalte som sin «bror». Innspillingen av filmen viste seg å bli en prøvelse for skuespillerne. I tillegg til Monroes innleggelse hadde Montgomery Clift ofte vært ute av stand til å jobbe grunnet sykdom og Thelma Ritter ble innlagt på sykehus grunnet utmattelse. Den aldrende Gable hadde også insistert på å spille inn sine egne stunts, som blant annet inkluderte å bli dradd etter en kamerabil i fart. Han klaget over at han følte seg uvel, og deltok ikke på festen som markerte at filmingen var avsluttet. United Artists-sjefen Max E. Youngstein fikk se en tidlig versjon av filmen, men var ikke fornøyd med resultatet. Huston, Miller og Taylor bestemte seg derfor for å spille inn flere av scenene på nytt. Gable, som hadde rett til å godkjenne manuset, protesterte imidlertid på dette. Dette førte til at innspillingen var fullført 4. november 1960, 40 dager over tidsplanen. Den totale produksjonskostnaden kom på 3 955 000 dollar, og filmen var den hittil dyreste som var filmet i svart-hvitt. Etterspill. Dagen etter at innspillingen av filmen var fullført fikk Clark Gable et hjerteinfarkt og døde 16. november 1960, 59 år gammel. Gables enke, Kay, uttalte til Louella Parsons at det hadde vært den «endeløse ventingen» på settet som hadde ført til hans død. Selv om hun ikke nevnte Marilyn Monroe ble hun likevel anklaget for å ha vært ansvarlig for Gables død. Hun deltok likevel i dåpen til Gables sønn, John Clark Gable, etter å ha blitt invitert av Kay Gable. Under to år senere døde Monroe av en overdose sovemedisin, 36 år gammel. Montgomery Clift døde fire år etter at innspillingen var ferdig av et hjerteinfarkt, 45 år gammel. Arthur Miller giftet seg med Inge Morath, en av Magnum Photos-fotografene, i 1962 og var gift med henne frem til hennes død i 2002. Mottakelse. På grunn av at Huston filmet scenene i rekkefølge, fikk Gable muligheten til å se en tidlig versjon av filmen før han døde, og mente at det var hans beste rolleprestasjon siden "Tatt av vinden". Filmen fikk imidlertid middelmådige kritikker, og ble ingen kommersiell suksess, selv om noen hyllet Monroe og Gable for deres innsats. "Variety" var en av mediene som ikke lot seg begeistre så veldig mye. De påpekte av historien var for kompleks og hadde altfor mange nyanser til å appellere til den vanlige publikummer. Ifølge avisen var tempoet og fremdriften i filmen meget ujevn og utviklingen av rollefigurere svært hakkete. Spesielt rollen til Ritter blir brukt som et eksempel på dette, der hun både virker unødvendig, men også plutselig blir «forlatt» underveis i historien. Robert Peel (andre betydninger). Robert Peel er navnet på flere kjente personer. Det viser oftest til Robert Peel, som to ganger var Storbritannias premierminister. Pipin av Herstal. Pipin av Herstal (fransk: "Pépin"), (635 eller 640–16. desember 714 i Jupille) var barnebarnet til Pipin den eldre gjennom ekteskapet til Ansegisel og Begga, datter til den eldre. Han ble født i Héristal, Belgia. Han var rikshovmester i Austrasia fra 680 og av Neustria og Burgund fra 687 til han døde i 714. Han tok gradvis over kontrollen av det frankiske hoffet. Gjennom nesten hele sin karriere kjempet han mot den neustriske rikshovmesteren, Ebroin, som ønsket å kontrollere hele det frankiske riket. Da Ebroin døde i 681, inngikk han fred med hans etterfølger, Warraton. Men Warrattons etterfølger, Berthar, og den merovingiske kong Teoderik III gikk til krig og ble endelig beseiret ved Tertry i 687. Pipin ble da "de facto" hersker av Austrasia. Han beholdt en sterk innflytelse over de andre frankiske kongedømmene som han nå også var rikshovmester over. Han var den første rikshovmester over alle kongedømmene og kalte seg «hertug og prins av frankerne» ("dux et princeps Francorum"). Han underla seg alemannerne, friserne og Franken og førte dem inn i frankernes innflytelsessfære. Han begynte også evangeliseringen av Tyskland. I 695 plasserte han sin sønn Drogo i det burgundiske embetet og hans sønn Grimoald i det nesutriske. Han døde 16. desember 714 i Jupille (i dagens Belgia). Hans etterkommere fortsatte å tjene som rikshovmestere og slekten ble til slutt de lovlige herskerne av det frankiske kongedømmet. Etterkommere og etterfølgere. Rundt 670 giftet Pipin seg med Plektrude for hennes arv av betydelige eiendommer i Moselle-regionen. De fikk minst to barn som begge døde før Pipin, og gjennom dem fikk han minst to betydelige barnebarn. Disse legitime barnebarna ble Pipins etterfølgere, og med hjelp fra hans enke Plektrude forsøkte de å beholde posisjonen som rikshovmestre etter Pipins død. Pipins sønn gjennom en elskerinne, Alpaida (eller Chalpaida), Karl Martell, skaffet seg støtte blant austrasierne, hovedsakelig for sin militære dyktighet og evne til å holde dem godt forsynt med bytte fra hans erobringer. Plektrude fengslet ham, men han alene ble rikshovmester og "de facto" hersker av Frankia. Isgalt. Isgalt (vitenskapelig navn "Macrourus berglax") er en fiskeart, som tilhører skolestfamilien under torskefiskene. Arten lever stort sett i de kalde farvannene på strekningen Norge, Spitsbergen, Færøyene, Island og Grønland. Isgalten er påvist på 650 – 800 meters dyp i Norskehavet, men den trives på dyp helt ned til 2000 meter. Den blir opptil 110 cm lang og har store øyne, spiss snute og lang hale. Føden består av reker og andre bunndyr. Det drives ikke kommersielt fiske etter isgalt i dag, men den tas som bifangst ved fiske etter andre arter. Ansegisel. Ansegisel (ca 602–før 679) var sønn til sankt Arnulf og hans kone Doda. Han tjente kong Sigibert III av Austrasia (634–656), sønn av kong Dagobert I (629–639) som hertug (latin: "dux", en militær leder) og rikshovmester. Han ble drept en gang før 679, myrdet i en feide av sin fiende Gundewin. Anita Hegerland. Anita Hegerland (født 3. mars 1961) i Sandefjord var en barnestjerne i Norge, Sverige og Tyskland på 1960-tallet og 1970-tallet med adskillige hits. Hun ble oppdaget av Fredrik Friis. Hun har solgt over seks millioner musikkalbum, og har deltatt på internasjonale samlealbum som til sammen har solgt mer enn 24 millioner eksemplarer. Suksess. I 1970 ga hun ut singlen «Mitt Sommarlov», som niåring. Den gikk til topps på VG-lista, og lå der i to uker. Året etter (1971) ga hun ut singlen «Schön ist es auf der Welt zu sein» ("Da er det skjønt å være til") i Tyskland, sammen med tyskeren Roy Black. Singlen ble solgt i to millioner eksemplarer, og er én av Tysklands største slagere. På Radio Luxemburg vant hun og Roy Black den ettertraktede prisen Goldene Løwe. Singelen ble gitt ut på norsk året etter, i 1972. Melodi Grand Prix. Hun deltok i Melodi Grand Prix 1971 med sangen «Gi meg en zebra», og kom på fjerde plass. Hanne Krogh vant med «Lykken er».I Melodi Grand Prix 1972 sang hun sangen «Happy Hippie», hvor hun fikk en tredje plass (av fem deltakere). Grethe Kausland og Benny Borg vant med sangen «Småting». Hun deltok så i Melodi Grand Prix 1983 med sangen «Nå er jeg alene». Den kom på en syvende plass, vinner var Jahn Teigen med «Do-Re-Mi». I Melodi Grand Prix 2009 var hun atter tilbake, denne gangen sammen med KeSera på sangen «Party». Den ble slått ut i Sistesjansen i Ålesund. Samarbeid med Mike Oldfield. Hegerland ble presentert for rockartisten Mike Oldfield under en av hans konserter. Hun gav ham en kassett der hun synger, og Mike lovet å ta kontakt. Ett år senere ringte han og ville ha henne som vokalist på den spesialkomponerte "Pictures in the Dark", som ble et hit. Litt etter litt ble de et par og flyttet sammen, men ble aldri gift. Sammen fikk de to barn, Greta og Noah. Hun medvirket også på flere av Mike Oldfields album i siste delen av 1980-tallet, blant annet "Islands" og "Earth Moving". Annet. Som voksen deltok hun på to spor på soundtrackalbumet til filmen "1958" (Polydor 2672 056) i 1980. Sporene var «Born Too Late» og «Tammy». I 1982 utgav hun singlen «What about Me»/«One Night Standman» på sitt eget plateselskap Addy Records og katalognummeret var WSL 1. I 1985 var hun med i Forente Artister på sangen «Sammen for livet», til inntekt for de sultrammede i Afrika. I 2008 gjorde Hegerland comeback på Ose Countryfestival. Starfish. I 2011 gjorde Anita Hegerland et comeback med cd-en "Starfish", produsert av Ronnie Le Tekrø. Dette var hennes første utgivelse med nytt materiale siden "Voices" fra 1994. "Starfish" har fått en blandet mottakelse, men Øyvin Søraa i Oppland Arbeiderblad ga cd-en terningkast 6 og skrev «Dette er høykommersielt, samtidig som det er fikst og «seriøst». Det må være Tekrø-studioets største bragd til nå. Selv for Hegerland danner dette en topping av en eventyrlig karriere.» José Garro. José Garro (født 7. juni 1986) er en kostarikansk fotballspiller. Han spilte på Fredrikstad fra 2004 til 2006, men fikk kun én obligatorisk kamp. Garro gikk på Haugetun Folkehøyskole i 2003/04. Parthemius. Parthemius (d. 548) var rikshovmester under styret til Teodebert I. Han var svært upopulær blant sitt folk for skattene han innkrevde. Han mydet sin venn Ausanius og hans kone Papianella av misunnelse. Kort tid etter kongens død i 548, konspirerte folket mot ham og han flyktet fra hovedstaden til Trèves sammen med to biskoper. Han gjemte seg i en kirke, men landsbyboerne fant ham og steinet ham ihjel. Dorothea Lange. Dorothea Lange, fotografert av Paul S. Taylor i 1936. Dorothea Lange (født 26. mai 1895, død 11. oktober 1965) var en amerikansk fotograf. Lange var født i New Jersey, og begynte sin karriere som fotograf i New York. Først jobbet hun for Arnold Genthe i hans portrettstudio, senere studerte hun under Clarence White ved Columbia University. I de kommende årene reiste hun mye rundt inntil hun til slutt havnet i San Francisco, hvor hun åpnet et portrettstudio i 1918. Hun er imidlertid mest kjent for sine dokumentariske fotografier tatt mens hun jobbet for den amerikanske Farm Security Administration (FSA). FSA leide inn en rekke fotografer for å dokumentere og informere om forholdene på den amerikanske landsbygda på 1930-tallet. a>, og kjent under tittelen "Migrant Mother" er trolig det mest kjente bildet tatt av Dorothea Lange. Fotografiet «Migrant Mother» er trolig Dorothea Lange sitt mest kjente bilde. Det er et interessant bilde, ikke minst fordi det synliggjør noe av dokumentarfotografiets vesen, nemlig iscenesettelse. Bildet er det siste i en serie på seks, alle med forskjellige utsnitt og positurer. Lange fortalte på et langt senere tidspunkt at hun ba barna snu seg vekk for å gi bildet et sterkere uttrykk. Lange viste bildene til redaktøren av San Francisco News som kontaktet føderale myndigheter. Da avisen trykket to av Lange sine fotografier var det med en melding om at myndighetene ga rundt ti tonn med mat for å redde de sultende landarbeiderne. Karriere. I 1941 ble Lange som første kvinne tildelt Guggenheim Fellowship for sitt arbeid med fotografi, men straks etter begynte hun å arbeide for War Relocation Authority (WRA) for å dokumentere ekvakueringen av japansk-amerikanere fra California, våren 1942. I 1952 var Lange med og grunnla fotomagasinet «Aperture». På 1950- og 60-tallet gjorde hun en rekke fotoessay, på oppdrag for Life og andre magasin, fra Irland, Asia, og Egypt, samt om konsekvensene av den voldsomme veksten i California i etterkrigstiden. Da Lange døde i 1965, ble fotosamlingen hennes på mer enn 25 000 bilder donert til Oakland Museum of California. Lange, Dorothea Lange, Dorothea Lange, Dorothea Thomas Ulsrud. Thomas Ulsrud (født 21. oktober 1971 i Oslo) er en norsk curlingspiller. Han spiller til vanlig i Snarøen Curling Club i Bærum. Han har også representert Norge ved diverse mesterskap (se under), også som skip på landslaget. Under VM 2009 tok det norske laget bronse og kvalifiserte seg dermed til OL i Vancouver 2010, hvor Ulsrud ledet laget til finalen. Norge tapte 3-6 mot Canada i finalen. Det norske curlinglandslaget gjorde seg bemerket i media og hos publikum med sine «klovnebukser». Ulsrud vant sitt første EM-gull i 2010, og forsvarte dette i 2011.Ulsrud ble tildelt Collie Campbell Minnepris under curling-VM 2011. Warnakar II. Warnakar II (fransk, "Warnachaire" eller "Garnier") var rikshovmester i Burgund (613–626) og for en kort tid Austrasia (612–613). Han startet sin karriere som regent under Teoderik IIs tid som mindreårig (596–ca 604). Da Teoderik ble konge av Austrasia i 612, ble Warnakar rikshovmester. Han allierte seg i 613 med kong Klotar II av Neustria, da han følte at den unge Sigibert II ikke burde være under den hatede Brunhildas innflytelse. Han forrådte Brunhilda og sendte henne i Klotars hender ved å instruere hæren om ikke å gjøre motstand mot den invaderende neustriske hæren. Da Klotar ble enekonge av frankerne, lot han Warnakar ha makten i Austrasia en kort tid, men ble bekreftet i Bonneuil-sur-Marne i 617 som rikshovmester i Burgund. Dette embetet hadde han til han døde i 626 (eller 627 eller 628, da han skal ha kalt sammen en synode av burgundiske biskoper). Hans sønn, Godinus, etterfulgte ham. Rigveda. Rig Veda eller Rigveda (sanskrit ऋग्वेद; «versenes, eller hymnenes, veda») er en av de fire tekstsamlingene som er kjent som Vedaene. Tekstene er skrevet av ulike forfattere over en periode på flere hundre år. Innhold. Rigveda består av over 1 028 hymner som varierer i lengde fra ett til mer enn femti vers. Verket er ordnet i 10 «bøker» kalt mandalaer. Av disse er de sju "familiebøkene", bok 2 til 7, de eldste. Begrepet "familiebok" henspiller på at diktene i disse bøkene er skrevet av navngitte forfattere, og at samlingene er organisert i forhold til forfatternes slektstilhørighet. Disse bøkene er også de minst omfattende. De yngste delene er den første og den tiende mandalaen, som også er de lengste. Rigveda er den eldste av vedaene, med et påtagelig arkaisk språk. Verket fikk trolig sin nåværende form omkring år 1 000 f.Kr. De eldste delene kan være fra ca. 1 500 f.Kr. Vedaene ble ikke nedtegnet før rundt år 500 f.Kr. Rig Veda er blitt bevart muntlig ved hjelp av to ulike sett erindringsteknikker. Godtakelse av vedaenes autoritet er idag et kjennetegn på tilhengere av hinduismen. Enkelte av hymnene fra Rigveda er fremdeles i aktiv bruk i hinduistiske templer, og det gjør dem til noen av de eldste levende religiøse tekstene. Tradisjonelt skulle Rigveda-tekstene framføres av en egen gruppe prester, kalt "hotri". Mange av hymnene dreier seg om ulike offer til gudene, først og fremst Agni, Indra og Soma. Enkelte av seremoniene som beskrives utføres fortsatt og har da vært gjennomført tilnærmet uforandret i over 3 000 år. Samfunnet. Flere av gudene som nevnes i Rigveda minner om guddommer som er kjent fra den urindoeuropeiske religionen. Samfunnet som skildres i Rigveda er semi-nomadisk, med husdyrhold (hester, kveg, sauer og geiter) og med vogner trukket av hester og okser. Våpen av bronse nevnes. Jern nevnes ikke; og jern ble tatt i bruk i nord-India ca 1 000 f.Kr., ifølge arkeologiske kilder. Landskapet som beskrives minner om Punjab, eller Nord-India generelt: elver som renner fra nord til sør, og høye fjell i det fjerne. Rigveda nevner ikke verken tigre eller ris, noe som blir tolket som om Rigveda (i motsetning til de senere veda-skriftene) ble utformet på et tidspunkt da den vediske/ariske kulturen ennå ikke hadde trengt inn på de indiske slettene. Trump Tower. Trump Tower på Fifth Avenue i New York. Trump Tower er en skyskraper i New York. Den 202 meter høye bygningen ligger langs Fifth Avenue, sentralt i Manhattans Midtown. Trump Tower bærer navn etter byggherren, den amerikanske entreprenøren Donald Trump. Vebjørn Varlid. Vebjørn Varlid (født 8. juli 1990) er en norsk vektløfter som konkurrerer i klassen 105 kg+. Varlid begynte med vektløfting som 14-åring, og er nå på Juniorlandslaget. Hans personlige rekorder er 150 kg i rykk og 176 kg i støt sammenlagt 326 kg. Varlid er også medlem av Senterungdommen. Den tidligere vektløfteren Ove Varlid er hans far. Eksterne lenker. Varlid, Vebjørn Varlid, Vebjørn Sindre Rørstadbotnen. Sindre Rørstadbotnen (født 1992) er en norsk vektløfter. Personlige rekorder. Rørstadbotnen løfter i klassen 77 kg. Rørstadbotnen løfter mest av samtlige norske løftere født i 1992. Meritter. Rørstadbotnen, Sindre Rørstadbotnen, Sindre Ove Varlid. Ove Varlid (født 14. januar 1957) er en norsk vektløfter fra Førde. Som seniorløfter løftet han for Førde IL og deltok i 90- og 100 kg klassen. Han la opp som aktiv løfter i 1990. Etter dette har han stilt på NM for veteraner i Førde i 2000, men røk ut i rykk. Så tok han en fem år lang pause med unntak av noen klubbstevner og kom tilbake igjen ved Vestlands-mesterskapet i Haugesund i 2005 og gjorde 97-125 og vant dermed sin klasse, M3 105kg+. Varlid har etter dette stilt på flere stemner både regionalt og nasjonalt. Han jobber for tiden på Gilde i Førde. Rett nord. Rett nord er i retning mot den geografiske nordpolen. Dette er ikke det samme som magnetisk nord, som blir gitt av et kompass. En kan finne tilnærmet rett nord ved hjelp av nordstjernen. Grimoald den eldre. Grimoald den eldre (616–662), (fransk: "Grimaud") var rikshovmester i Austrasia fra 643 til 656. Han var sønn av Pipin av Landen og Itta. Grimoald tjente under merovingerkongene Klodvig II og Klotar III. Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald leder for sin familie, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert III, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde. Grimoald overbeviste så den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Childebert. Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert II, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers. Da Sigibert døde, satte Grimoald sin egen sønn på tronen. Der er to forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen er at kongen av Neustria, Klodvig II, og hans rikshovmester, Erkinoald, fanget og henrettet ham i 657. Den andre sier at Klotar III av Neustria annekterte Austrasia i 661, avsatte den unge tronraneren og henrettet dem begge året etter. Linear energy transfer. Linear Energy Transfer (LET). Når en ioniserende partikkel treffer et stoff, vil den gradvis tape energi ved støtprosesser. Det innebærer at det dannes mange ioner/eksitasjoner langs partikkelens bane. Partikkelen vil til slutt miste all sin energi og stoppe helt opp. Ioniserende stråling med høy LET-verdi avsetter mye energi på et lite område. Det vil si at mange atomer i samme celle kan bli utsatt for ionisasjoner, som igjen kan føre til ødeleggelser i form av biologisk celleforandring, kreft. Alfa-stråling har høy LET-verdi, det vil si at den gir fra seg mye energi per lengdeenhet. Energien blir avgitt i stoffet ved at den krasjer med atomene. Det er altså stor sannsynlighet for ionisasjoner. Alfa-partikkelen har liten rekkevidde og ionisasjonene vil dermed skje på et lite område. Dette gjør at alfa-strålingen er den farligste strålingen i biologisk vev. Ettersom den har så liten gjennomtrengelighet er alfa-strålingen ikke riktig så farlig før du får den helt inntil kroppen, eller puster den inn. Gamma-stråling har større gjennomtrengelighet, men mindre LET-verdi enn alfa-stråling. Det vil si at den ikke gir fra seg så mye energi og har langt færre ionisasjoner på sin vei. Både gamma- og røntgenstråling trenger lett gjennom et menneske. Det er bare stråling som trenger ut av kroppen som kan måles, det er derfor disse kan brukes i medisinsk diagnostikk. Gamma- kilder benyttes i nukleærmedisinske undersøkelser. Pierre Balmain. Pierre Alexandre Claudius Balmain (født 18. mai 1914 i Saint-Jean-de-Maurienne, død 29. juni 1982) var en fransk motedesigner. Han åpnet egne motehus i Paris, Brussel, New York og Caracas. Pierre Balmain var blant de parisiske moteskaperne som lanserte «new look» i årene etter andre verdenskrig. Balmain, jobbet tett sammen med Christian Dior og åpnet sitt eget motehus i 1945. Han ble kjent som en skaper av en ultrafeminin og sofistikert kvinnemote. Hans plagg var enkle i konstruksjon og snitt, men supplert med broderier og pelsdetaljer. Derek Bentley. Derek William Bentley (født 30. juni 1933, henrettet 28. januar 1953) var en engelskmann som nitten år gammel ble hengt for et mord begått av en venn av ham, Christopher Craig. Henrettelsen førte til en 45 år lang kampanje som til slutt endte med at han ble posthumt benådet. Mordet. Bentley hadde hatt en vanskelig barndom. Han ble alvorlig skadet av en V1-bombe under andre verdenskrig, og led av epilepsi etter dette. Psykiatere kom til at han hadde en mental alder på 11 år, var lett å lede og kunne ikke lese eller skrive. Den 2. november 1952 brøt han seg sammen med Craig inn i en lagerbygning i Croydon i det sørlige London. Craig var bevæpnet med en revolver. De to ble observert, og politiet ble tilkalt. Da de ankom gjemte guttene seg bak en heissjakt. DC Frederick Fairfax klatret opp på taket og fikk fatt i Bentley. Gutten rev seg løs, og flere polititjenestemenn som var på stedet fortalte senere at han ropte «Let him have it, Chris» (Tvetydig på engelsk, enten: «Gi ham det/den, Chris» eller «Skyt ham, Chris», meningen kan bare forstås på tonefallet). Craig åpnet ild og sneiet Fairfax' skulder. DC Fairfax klarte allikevel å arrestere Bentley, som forlate at Craig hadde en Colt M1911 og godt med ammunisjon. Flere politimenn kom til stedet, og en gruppe ble sendt opp på taket. Den første var PC Sidney Miles, som ble skutt i hodet og omkom umiddelbart. Etter å ha brukt opp ammunisjonen hoppet Craig ned fra omkring ti meters høyde og brakk ryggraden og venstre håndledd. Han ble da arrestert. Det ble delt ut utmerkelser til flere av polititjenestemennene som deltok i aksjonen. En av dem gikk posthumt til PC Sidney Miles. Rettssaken. Selv om han skulle bli dømt for mord kunne ikke Craig få dødsstraff, ettersom han var under atten år gammel. Bentley var over atten, men mentalt sett var han betraktelig yngre. Saken ble ført i Old Bailey for Lord Chief Justice of England and Wales, Lord Goddard. Overfor Bentley benyttet man en doktrine om "constructive malice" («konstruktiv ondsinnethet»); mordet fulgte av en kriminell handling han deltok i, innbruddet, og dermed var han medskyldig. Bentleys beste forsvar var at han hadde blitt tatt hånd om av politiet da PC Miles ble drept, men samtidig telte det mot ham at han hadde forsøkt å unnslippe og at Miles hadde blitt såret. Anklageren var usikker på hvor mange skudd som hadde blitt avfyrt. En ballistisk ekspert kunne ikke bevise at det dødelige skuddet kom fra Craigs revolver, ettersom kulen aldri ble funnet, og Craig hadde brukt kuler av forskjellige kalibre. Det var også usikkerhet omkring Bentleys angivelige utsagn, «Let him have it». Det var dels usikkerhet omkring hvorvidt han sa det i det hele tatt, og dels omkring betydningen. I gangsterfilmer som var populære på den tiden ble uttrykket brukt i betydningen «skyt ham», men det kunne også bety «gi ham revolveren». Bentley ble sendt til Dr. Hill, en psykiater på Maudsley Hospital, for utredning av den medisinsk ansvarlige i saken, Dr. Matheson. Rapporten fortalte at Bentley var analfabet og hadde så lav intelligens at han var på grensen til å klassifiseres som psykisk utviklingshemmet. Men Dr. Matheson mente at Bentley ikke hadde hatt et epileptisk anfall under hendelsen, og at han ikke hadde så svekkede sjelsevner i henhold til gjeldende lovgivning at han kunne unngå å bli stilt for retten. Engelsk lovgivning hadde på dette tidspunkt ikke innført minsket ansvar på grunn av svekkede sjelsevner; Skottland hadde innført prinsippet og England fulgte etter i 1957. Det eneste medisinske forsvar man hadde var "criminal insanity", hvilket krevde at gjerningsmannen måtte være bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Dette kravet oppnådde ikke Bentley. Juryen brukte 75 minutter på å finne begge skyldig i mordet på PC Miles. Bentley ble dømt til døde, mens Craig ble fengslet "at Her Majesty's Pleasure", det vil si inntil innenriksministeren fant at han kunne løslates. Craig ble løslatt etter ti års soning. Saken ble anket, men forsvarerne lyktes ikke i å få omstøtt dommen. Dødsstraffen var obligatorisk i en slik sak, så den kunne man heller ikke gjøre noe med så lenge skyldig-kjennelsen stod ved lag. Innenriksministeren, David Maxwell Fyfe, nektet å benåde Bentley til tross for underskrifter fra mer enn 200 parlamentsmedlemmer som bad om nåde. Den 28. januar 1953 ble Bentley hengt i Wandsworth fengsel av Albert Pierrepoint. Etterspill. Etter henrettelsen begynte en lang kampanje for å få en posthum benådning. Bentleys søster Iris ledet kampanjen det meste av tiden. Etter 40 år, den 29. juli 1993 ble det gitt en kongelig benådning for dødsdommen, men skyldsspørsmålet ble ikke endret. Kampanjen fortsatte derfor. Den 17. juli 1997 ble en lignende sak avgjort i retten. Philip English var tiltalt for å ha myrdet sersjant Bill Forth i mars 1993, men ble frikjent av Lord Hutton. English hadde vært i håndjern da hans kompanjong Paul Weddle drepte Forth med en kniv han hadde båret skjult. Fordi de to sammen hadde angrepet Forth med stokker kunne English dømmes for medvirkning til mordet. Men Lord Hutton kom til at en kniv er et langt mer dødelig våpen enn en trestokk, og ettersom den hadde vært skjult måtte det bevises at English kjente til den for at man skulle kunne dømme ham. Dette kan ha innvirket på den videre utviklingen i Bentley-saken. Apellretten kom den 30. juli 1998 til at den 45 år gamle dommen måtte settes tilside. For at dommen skulle være holdbar måtte det kunne bevises at Bentley visste at Craig hadde en revolver før mordet fant sted. Lord Goddards problem da han oppsummerte for juryen kan ha vært at mye av bevisene ikke var helt relevante for Bentleys forsvar. Lord Chief Justice Lord Bingham kom i ankesaken til at det ikke hadde blitt forklart godt nok for juryen at de måtte finne det bevist at Bentley kjente til våpenet på forhånd for at de skulle kunne finne ham skyldig. Han kom videre til at Lord Goddard hadde forsømt å ta opp spørsmålet om at Bentley i praksis ikke lenger deltok i deres felles forbrytelse da mordet skjedde. Det eneste som gjenstod var den angivelige uttalelsen fra Bentley. Aktoratet måtte bevise at Bentley ikke hadde gjort noe for å få Craig til å slippe våpenet, og dette var ikke mulig. Bingham kom til konklusjonen at det ikke hadde vært en rettferdig rettssak ettersom dommeren hadde instruert juryen på gal måte, og lagt urettferdig press på juryen for å få en fellende dom. Det er viktig å merke seg at Bingham ikke gav en frikjennende dom, kun at det var en urettferdig rettssak. Dersom Bentley hadde vært i live ville resultatet av saken vært nye rettsforhandlinger. Historien ble filmatisert som "Let Him Have It" i 1991, med Christopher Eccleston som Bentley. Elvis Costellos sang «Let Him Dangle» handler også om Bentley-saken. C.F. Martin & Co.. C.F. Martin & Company (Martin) ble etablert 1833 av Christian Frederick Martin, d.e. (f. 31. januar 1796, †16. februar 1867). C.F. Martin ble født i Tyskland, der han hadde lært sig å bygge gitarer som del av en lang familietradisjon. 1833 emigrerte han til USA og etablerte først et relativt beskjedent gitarmakeri i New York. I 1858 hadde virksomheten ekspandert, og en fabrikk med ansatte gitarmakere ble etablert i Nazareth. Etter gründerens død overtok sønnen C.F. Martin d.y. og ledet foretaket videre til han plutselig døde i 1888, og hans sønn, Frank Henry Martin, fikk oppgaven med å føre familieforetaket videre. Han utvidet produksjonen med mandoliner hvilket ledet til en markant økning av foretakets inntekter. Neste skritt i utviklingen ble karakterisert av opp- og nedgang i takt med landets økonomiske svingninger samt, til å begynne med, visse problemer med utvikling og salg av ukulele. I 1948 døde F.H. Martin, og sønnen C.F. Martin III ledet foretaket videre i flere årtier med positive resultater. På 70-tallet ble flere instrumentmakere kjøpt opp av Martin & Co. under ledelse av neste arvtaker, Frank Herbert Martin. Blant de oppkjøpte foretakene kan nevnes den svenske, velrenomerte gitarprodusenten AB Herman Carlson Levin. C.F. Martin IV overtok ledelsen av virksomheten i 1986 etter sin farfars død. Sigurd Ribbung. Sigurd Ribbung (født 1204, død 1226) var under borgerkrigstiden tronpretendent til den norske tronen. Gudolf av Blakstad var uenig med kong Håkon Håkonsson og organiserte opprettelsen av ribbung-partiet. Ribbungene ville ha Sigurd Ribbung til konge. Ribbungene kjempet mot birkebeinerne og kan ses på som en slags fortsettelse av baglerne. Sigurd Ribbung ble regnet for å være sønn av Erling Steinvegg, og dermed sønnesønn av kong Magnus Erlingsson. Ribbungene fikk i realiteten bare makt på Østlandet. Sigurd Ribbung ble drept i Oslo, men ribbungene prøvde å holde dette hemmelig. Året etter tapte ribbungene flere trefninger mot kongsmennene, og ble til slutt nedkjempet. Leeds Bradford internasjonale lufthavn. Leeds Bradford International Airport (IATA: LBA, ICAO: EGNM) er en flyplass som ligger mellom byene Leeds og Bradford i West Yorkshire i England. Flyplassen ble opprinnelig kalt "Yeadon Aerodrome" og flyklubbaktiviteter og øvelsesflyvninger begynte der i oktober 1931. Flyplassen ble anlagt på 60 dekar gressland langs Bradford Harrogate Road. Flyvninger ble utført i Cirrus- og Gypsy Moth-fly og senere Puss- og Leopard Moth for øvelsesflyvninger og charterturer. Historie. Frem til 1935 var flyplassen blitt utvidet med ytterligere 35 dekar og ruteflyvninger hadde startet til Newcastle og Edinburgh med North Eastern Airways. Forbindelser til Blackpool og Isle of Man var også åpnet av West Coast Air Services. I 1963 ble 609-skvadronen til Royal Auxiliary Air Force stajonert på flyplassen. Sommerruter ble operert til Isle of Man og Liverpool av Isle of Man Air Services. Dette året ble planer om bygging av en terminalbygning til £40,000, men bare en del ble bygd (senere revet i 1977) for å skape plass til nye fasiliteter som er basis for dagens terminal. All sivil luftfart stoppet i 1939 da krigen brøt ut. Under krigsårene bygde flyfabrikken Avro, nabo til flyplassen, mer enn 4500 fly inkludert Anson, Lancaster, York og Lincoln. Mange av disse hadde sin første flytur fra Yeadon. For at disse nye flyene kunne bli testet ble det bygd to flystriper, taksebaner og hangarer til flyene på området. Sivil luftfart ble gjenopptatt etter krigen i 1947, og i 1953 ble Yeadon Aviation Ltd stiftet med formål å operere flyplassen og drive Yeadon flyklubb. BKS Air Transport startet ruteflyvninger til Belfast, Jersey, Ostende, Southend, Isle of Wight og Düsseldorf i 1955. I 1959 tok Leeds Bradford Airport Joint Committee over flyplassen. Arbeid ble startet for å oppgradere flyplassen med installasjon av permanent flystripebelysning og forbedringer av passasjerfasilitetene. De første daglige flyvninger til London startet i 1960 med BKS og senere samme år åpnet Aer Lingus en flyrute til Dublin. Etter en offentlig høring i 1963 ble det gitt tillatelse til å lage ny landingsplass. Arbeidet startet hurtig og ny rullebane var på plass i 1965. I mai 1965 ble terminalbygningen betydelig ødelagt av brann så bygging av en ny passasjerterminal ble startet senere samme år og den var klar til bruk i februar 1968. Charterturer startet i 1976 med flyvninger til Iberiske halvøy operert av Britannia Airways på vegne av Thompson Holidays. I 1978 fant en offentlig utredning av flyplasser ut at Yorkshire kunne ha en Klasse B regional flyplass og konkluderte med at Bradford Leed var en ideell kandidat hvis rullebanen (15/33) ble utvidet. Følgende år ble det gjennomført en høring om en søknad om utvidelse av rullebanen og bygging ny terminalbygning. I 1980 godkjente innenriksministeren søknaden, men innførte samtidig restriksjoner på åpningstidene. Bygningsarbeid startet i 1982 med £23 millioner for å forlenge rullebanen med 2,250 meter, forbedre og omlegge A658 Bradford-Harrogate hovedvei (inkludert bygging av en dobbel tunnel under landingsplassen) og betydelige forbedringer på terminalbygningen. Ferdigstillelsen ble markert 4. november 1984 med to gratis flyvninger, organisert av Yorkshire Post, som chartret en British Airways Boeing 747 Jumbo Jet for en dag og døpte den til "The Spirit of Yorkshire". Wardair markerte også dagen med å starte flyplassens første transatlantiske flyvning til Toronto. Første fase av den nye terminalutvidelsen ble åpnet av HRH the Duchess of Kent 18. juli følgende år, fulgt av hurtig vekst av både charter- og ruteflyvninger. I 1968 hadde passajertallet vokst til en halv million passasjerer og Air France Concorde gjorde en landing. I 1987 ble LBA omgjort til et kommunalt aksjeselskap der de fem kommunene i West Yorshire ble deleiere. Leeds og Bradford eide 40 % og Wakefield, Calderdale og Kirkless delte 20 %. LBA fikk godkjennelse til 24 timers operativ drift i 1984 som tillot flydrift også om natten, dog med restriksjoner som bare tillot lydreduserte fly å operere mellom 2300 til 0700. I 1996 registrerte flyplassen sin passasjer nummer syv millioner, og i 2005 passerte litt over 2,6 millioner passasjerer gjennom flyplassen. Siden 1996 er terminalbygningen blitt fordoblet i størrelse med nye avgangs- og landingshaller og andre bygninger. Videre ble det i 2006 gjort ytterligere forbedringer for £5 millioner og en ekspanjon av restaurantområdet til å inkludere Food Village, Yate's Bar og Burger King. Omfattende utbedringer ble gjennomført på sørsiden av flyplassen i 2003. Multiflight Ltd investerte £8 millioner for å bygge to nye hangarer, samt ny taksebane og oppstillingsplass for å kunne tilby førsteklasses flyvedlikehold og en ny eksklusiv terminal. Neste fase var forbedring av innsjekkingsmulighetene. 16 nye innsjekkingsskranker ble åpnet i en ny del av flyplassen (Check-in Hall B) som tilsammen har 42 skranker. I tillegg er det et nyopppusset ankomstområde og nye bagasjefasiliteter. Det har også vært utbedringer av offentlig transporttilgang til terminalbygget. Det er ny bussparkering, passasjerparkering og område for minibusser. Det omgjorte området har også vei til Travelodge Hotel, som var ferdig bygget i oktober 2004. V2. 4. Tank med alkohol og vann V2 ("Vergeltungswaffe 2", «gjengjeldelsesvåpen 2»), egentlig A4 ("Aggregat 4"), var et tidlig ballistisk missil utviklet av tyske Luftwaffe i den sene fasen av annen verdenskrig, og brukt mot mål i Storbritannia og senere Belgia. Det var forløperen til alle senere raketter utviklet under den kalde krigen, og teknologien ble senere brukt til å sende mennesker til månen og sonder utenfor vårt solsystem. V2 var et langt mer sofistikert våpen enn sin forløper V1. Utviklingen av missilet fant sted ved Luftwaffes forskningsstasjon i Peenemünde og ble ledet av Wernher von Braun, som senere ledet USAs romfartsprogram og ble direktør for NASA. V1 og også V2 rakettene ble mot slutten av krigen produsert i Nordhausen ved Mittelwerke/Mittelbau. Fanger fra konsentrasjonsleiren Dora bygde anlegget der rakettene/rakettmotorene ble produsert og sammensatt. Peenemünde. Peenemünde er en landsby på den tyske øya Usedom helt øst på den tyske østersjøkysten, nesten ved grensen til Polen. Peenemünde er mest kjent for dens rolle for den tyske rakettuviklingen. Fra 1936 til 1945 lå Heeresversuchsanstalt Peenemünde, som senere ble utvidet med en forskningsstasjon for Luftwaffe, i Peenemünde. Blant annet ble både V-1 og V-2 rakettene utviklet her. Etter krigen ble mesteparten av lokalene sprengt av den røde armé i henhold til avtaler mellom okkupasjonsmaktene, og frem til 1952 brukte sovjetiske okkupasjonsstyrker stedet som militært støttepunkt. I 1952 ble støttepunktet overlevert til hæren i DDR, og hele den nordlige delen av Usedom var militært område frem til 1990. Flyplassen i Peenemünde, som hadde vært en del av Heeresversuchsanstalt Peenemünde, ble utvidet i 1961. I 1993 ble de militære forlegningene nedlagt. Det er i dag et militært-teknisk museum i Peenemünde. Bob Fitzsimmons. Robert James «Bob» Fitzsimmons (født 26. mai 1863 i Helston i Cornwall, Storbritannia, død 22. oktober 1917, i Chicago, USA) var verdensmester i tungvektsboksing 1897–1899. Bob Fitzsimmons emigrerte til New Zealand som niåring sammen med sine foreldre og søsken. Familien slo seg ned i Timaru, der Bob arbeidet som smed i broren Jarrets smie. Fitzsimmons ble verdensmester i tungvekt 17. mars 1897 gjennom å beseire verdensmester James J. Corbett på knockout i 14. runde, kampen gikk i Carson City, Nevada. Det var planlagt en kamp i 1898 mellom tidligere verdensmester John L. Sullivan og Fitzsimmons i New York men kampen fant aldri sted på grunn av at det var innført forbud mot boksing i New York. Men i 1899, Fitzsimmons og James J. Jeffries gikk en boksingskamp om verdensmestertittelen i New York, uten innblanding av politiet, sannsynligvis på en 'underground' klubb. Jeffries vant kampen, til tross for at Bob var storfavoritt, han slo knockout i runde 11 og ble dermed ny verdensmestere. 1902, var det returkamp om verdensmestertittelen mellom Jeffries og Fitzsimmons. I et forsøk på å bli den første bokseren som gjenerobret tungvektstittelen, gikk Fitzsimmons hardt ut og bombarderte Jeffries med slag. James fikk både nese- og kjevebenet brukket, men han kom tilbake og i runde åtte ble kampen avgjort ved at Jeffries vant på knockout. Bob Fitzsimmons er medlem av International Boxing Hall of Fame. Lenauheim. Lenauheim er en landsby i Banat i Romania. Den ligger i fylket Timiș, ca. 45 km. fra provinshovedstaden Timișoara. Landsbyen ble grunnlagt av tyske (banat-schwabiske) nybyggere i 1767, og het frem til 1926 offisielt "Csatád". Fra 1920 ble navnet Lenauheim, etter poeten Nikolaus Lenau som var født i landsbyen, brukt på tysk. Dette navnet ble offisielt i Romania i 1926. I 1865 hadde landsbyen ca. 3 200 innbyggere, i 1940 var folketallet 2 400, derav 95 % tyskere. Som følge av utvandring etter annen verdenskrig sank antallet tyskere først til ca. 50 %, og i 1992 bodde det bare rundt 100 tyskere av en befolkning på 1 400. Lenaus fødehus huser "Heimatmuseum Nikolaus Lenau", som omfatter et minnesmerke for Lenau og en etnografisk avdeling, i tillegg til en dukkesamling, hvor dukker vises i banat-schwabiske folkedrakter. Marvin Hart. Marvin Hart, født 16. september, 1876 i Fern Creek, Kentucky, USA, døde 17. september, 1931. Han var verdensmester i tungvektsboksing 1905 -1906. I 1905 var tungvektstittelen ledig etter at verdensmesteren James J. Jeffries hadde trukket seg tilbake. Marvin Hart fikk en tittelkamp mot den topprankede Jack Root (1876–1963), en bokser som Hart hadde tapt for tidligere, i november 1902. Men i deres andre kamp, den 3. juli, 1905 i Reno, Nevada, en kamp om den ledige verdensmestertittelen, beseiret Marvin Hart Jack Root på knockout i 12. runden. I Los Angeles, California, den 23. februar, 1906 tapte Marvin Hart verdensmestertittelen til Tommy Burns fra Canada. Paul Robeson. Paul Robeson (født 9. april 1898 i Princeton i USA, død 23. januar 1976 i Philadelphia) var en amerikansk barytonsanger og skuespiller. Han ble verdenskjent som forkjemper for menneskerettighetene. Banat. Banat (rumensk "Banat", serbisk "Банат" eller "Banat", ungarsk "Bánát" eller "Bánság", tysk "Banat", slovakisk "Banát", bulgarsk "Banát") er en geografisk og historisk region i det østlige Sentral-Europa. Den historiske regionen Banat er i dag delt mellom tre land: Den østlige delen ligger i Romania (regionene Timiș, Caraș-Severin, Arad og Mehedinți), den vestlige delen i Serbia (Serbisk Banat, hovedsakelig i Vojvodina, bortsett fra et lite område i Sentral-Serbia) og en liten nordlig del ligger i Ungarn (provinsen Csongrád). Regionens historiske grenser utgjøres av tre elver: Mureș i nord, Tisza i vest og Donau i syd. Navnet "Banat" kommer antagelig av den avariske fyrstetittelen "ban". Historie. I antikken var Banat en del av kongeriket Dakia, og senere, etter Trajan-krigene, den romerske provinsen av samme navn. Under avartiden i det 5. og 6. århundre slo serbere seg ned i området. Flere århundrer senere kom det under Ungarn. Tyrkerne erobret regionen i 1526. I 1718 ble Banat østerriksk og fikk navnet "Temescher Banat". I 1867 ble Banat integrert i Kongeriket Ungarn (del av Østerrike-Ungarn). Etter første verdenskrig ble Banat delt: Fredsavtalen i Trianon av 4. juni 1920 fastslo at 18 945 km² skulle avstås til Romania, 9 307 km² til Jugoslavia og 217 km² skulle forbli ungarsk. Befolkningen i Banat var frem til 1944 svært blandet. Etter at Banat ble østerriksk fremmet de østerrikske herskerne katolsk (særlig tysk) innvandring i området. Nybyggerne kom bl.a. fra Pfalz, Schwaben, Bayern, Hessen, Niederösterreich, Oberösterreich og Elsass, i tillegg til mindre antall fra Frankrike, Italia og Spania. Samlebetegnelsen for de tyskspråklige innbyggerne var "Banater Schwaben". I tillegg til ungarere, rumenere, serbere og tyskere fantes det også slovaker, rutenere og armenere. Mange bosetninger i det østlige Banat var hovedsakelig bebodd av tyskere, og i regionens viktigste by Timișoara var tyskerne frem til annen verdenskrig den største etniske gruppen. I det serbiske Vest-Banat forsvant den tyske minoriteten etter annen verdenskrig fullstendig, som følge av flukt, deportasjon i russisk slavearbeid, utryddelse, fordrivelse og utvandring. I rumensk Banat fant det derimot ikke sted noen organisert fordrivelse. Men som følge av utvandring hovedsakelig fra 1960-tallet til 1980-tallet har antallet tyskere i rumensk Banat blitt sterkt redusert, selv om stedsnavn rundt provinshovedstaden Timișoara som Altringen, Bethausen, Gottlob, Johanisfeld, Lenauheim, Liebling, Nitzkydorf eller Gherman minner om den tyske historien i området. Tommy Burns. Tommy Burns, ca. år 1912 Tommy Burns, (døpt Noah Brusso) født 17. juni, 1881 i Chelsey, Ontario, Canada, døde 10. mai, 1955. Han var verdensmester i tungvektsboksing 1906–1908. På grunn av hans italienske mor som var romersk-katolsk og ville forby han å bokse, brukte han det irskklingende navnet Tommy Burns framfor hans egentlige navn Noah Brusso. Han kom fra en fattig familie med tretten barn. Burns drog til USA og startet sin karriere som prisbokser. Til tross for han kun var kun 170 cm høy klarte han å bli verdensmester i tungvektsboksing. I tittelkampen mot Marvin Hart 23. februar 1906, var oddsen 17:1 mot Burns og 10:7 at han ikke skulle klare ti runder. Tommy Burns vant kampen, og forsvarte tittelen hele elleve ganger i løpet av snaue to år. I desember 1908, ble Tommy Burns den første bokseren som gikk med på en tittelkamp mot en farget bokser, Jack Johnson. Burns tapte tittelen i en omdiskutert kamp i Sydney, Australia. Politiet stoppet kampen etter fjorten runder. Jack Johnson ble erklært som vinner av kampen på teknisk knockout av dommeren og ble ny verdensmester i tungvektsboksing. I et filmet intervju sier Burns at Johnson er den nest beste bokseren fram til hans tid etter James J. Jeffries. Tommy Burns døde lutfattig i Vancouver i British Columbia. Kun fire personer møtte opp i hans begravelse på gravlunden Ocean View Cemetery i Burnaby i British Columbia. Fram til 1961 lå han i en umerket, stusselig grav, men en sportsjournalist fra Vancouver samlet inn midler til et minnesmerke. Han ble i 1955 posthumt innvalgt i Canadian Boxing Hall of Fame og Canadian Sports Hall of Fame, og den 9. juni 1996 i Boksingens æresgalleri. Adin Brown. Adin Brown (født 27. mai 1978) er en amerikansk fotballspiller. Han er målvakt, og har spilt på det amerikanske U23-landslaget. Han debuterte for Aalesund FK den 10. april 2005 mot Rosenborg. Brown er en svært populær keeper, som blir karakterisert som svært god på streken og har en samtidig en god rekkevidde. Brown skårte også sitt første mål i norsk Tippeliga for Aalesunds Fotballklubb borte mot Rosenborg 2. juli 2007 da han på overtid headet inn utligningen for «Tangotrøyene». Kontrakten med Aalesund løp ut etter 2009-sesongen og ble ikke fornyet. Han spiller nå for Portland Timbers i USA. Homoikon. Homoikon er et uttrykk brukt om en artist, gruppe eller offentlig person som har spesielt stor oppslutning i homomiljøer, og i mange tilfeller omfavner sine homofile fans spesielt, offentlig viser støttende holdninger overfor homofile, eller aktivt kjemper for homofiles rettigheter. Homoikoner er "ikke" nødvendigvis homofile selv. Uttrykket blir kritisert av mange for å hovedsakelig inkludere artister, og ikke politikere og aktivister som har gjort mye for homofiles rettigheter, og i den forbindelse også å underbygge den feilaktige antagelsen at en egenskap som seksuell orientering dikterer eller påvirker en persons estetiske og kulturelle preferanser. MESSENGER. En grafisk bilde av MESSENGER og instrumentene ombord MESSENGER er en amerikansk romsonde som skal utforske solsystemets innerste planet, Merkur. Planeten skal kartlegges med en rekke vitenskapelige instrumenter. MESSENGER ble skutt opp fra Cape Canaveral i USA 3. august 2004. Den sendte i 2005 et lasersignal tilbake til jorden fra en avstand på 24 millioner km (omtalt i det amerikanske bladet "Science"). Etter en kronglete reiserute på 7,9 milliarder kilometer ble MESSENGER i mars 2011 den første sonden som har blitt satt i bane rundt Merkur. Omkostningene er beregnet til ca 446 millioner amerikanske dollar. Denne summen inkluderer bæreraketten, utviklingskostnader, ferd-operasjoner og databearbeiding. Navn. MESSENGER er en forkortelse "MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry, and Ranging" (ordrett oversatt: Merkurs overflate, rom-miljø, geokjemi og avstandsmåling). I tillegg til å være et akronym, spiller navnet også på at guden Merkur var budbringeren (engelsk: "messenger") i romersk mytologi. Barbara Joyce West Dainton. Barbara Joyce West Dainton (født 24. mai 1911 i Bournemouth, Dorset, død 16. oktober 2007 i Cornwall) var den nest siste gjenlevende av de overlevende fra «Titanic»-forliset. (Den siste var Millvina Dean fra Southampton, som døde 31. mai 2009). Hun var det ene av tre barn av Edwy Arthur West og Ada Mary West. Sammen med sine foreldre og sin eldre søster Constance Mirium West reiste hun som passasjer på 2. klasse med «Titanic». Hun, hennes søster og hennes gravide mor overlevde forliset med redningsbåt 10, mens faren omkom. Familien reiste etter katastrofen tilbake til Dorset. West ble i 1952 gift med William Ernest B. Dainton og bodde i Truro, England. Ettersom hun bare var 10 måneder gammel da «Titanic» forliste hadde hun ingen erindringer fra katastrofen. Hun avskydde publisitet, og ønsket at opplysningene om hennes død skulle holdes tilbake til etter begravelsen, som fant sted i november 2007. Tante Augusta. "Tante Augusta" (en: "Travels with My Aunt") er en roman av Graham Greene fra 1969. Den ble filmatisert av George Cukor i 1972. Romanens hovedperson, den pensjonerte banksjefen «Henry Pulling», møter i sin mors begravelse sin tante «Augusta», som han ikke har sett på over femti år. Etterhvert som han blir kjent med tanten lærer han også hennes livshistorie å kjenne, og gir til slutt opp sin tidligere «kjedelige» tilværelse i England. Divine. Harris Glenn Milstead (født 19. oktober 1945 i Towson i Baltimore i Maryland, død 7. mars 1988 i Los Angeles i California), bedre kjent under dragartistnavnet Divine, artist og skuespiller med flere hi-energy-hits tidlig og midten av 1980-tallet. En av hans største hits var produsert av 80-tallets superprodusenter Stock, Aitken, Waterman og het «You think you're a man», og den nådde en 16. plass i England. Divine var stjerne i flere av John Waters Baltimore-filmer, hvorav den kanskje mest kjente er Pink Flamingos. Divine døde av søvnapné i 1988, i en alder av 42 år. Mohamed Sissoko. Mohamed Lamine «Momo» Sissoko Gillan (født 22. januar 1985 i Mont Saint Agnain i Frankrike) er en malisk fotballspiller som for tiden spiller i den franske klubben Paris Saint-Germain. Der spiller Sissoko sentral midtbane. Han kom fra Valencia CF til Liverpool Football Club og gikk videre til Juventus i januar 2008. Han har flere landskamper for. Valencia CF. Sissoko startet sin profesjonelle karriere i 2002 hos franskke AJ Auxerre, men klarte aldri å etablere seg på førstelaget der. Etter bare en sesong flyttet han videre til Valencia CF i Spania. På denne tiden ble Sissoko vurdert som en angriper, men hans nye manager Rafael Benítez så potensialet for han i en annen plass, og konverterte Momo til en energisk midtbanespiller— posisjonen han nå er berømt for å spille på. I 2004 skapte Sissoko oppstyr da han var sen å returnere fra en VM-kvalifiseringskamp for Mali mot Senegal. Han fortalte Valecia-manager Claudio Ranieri at han hadde spilt en vennskapskamp for Mali mot Kenya, men spansk media oppdaget at denne kampen aldri var spilt, og at Sissoko hadde besøkt sin sykehus-innlagte far istedenfor. Ranieri tilga Sissoko, og sa: "He was young and he made a mistake".". Liverpool. Sissoko ble dermed den andre spilleren i Liverpool fra Mali, i tillegg til Djimi Traore. Sissoko gikk fra Valencia til Liverpool for 5,6 millioner pund. Sissoko debuterte for Liverpool mot Kaunas 26. juli 2005. Sissoko avslo sommeren 2007 tilbud fra klubber som FC Barcelona og Juventus for å bli i Merseyside-klubben. Sissoko singerte i juni 2007 en ny avtale som forlenget kontrakten ut sesongen 2010/2011. 25. august 2007 startet Momo i en kamp mot Sunderland FC på Stadium of Light, istedenfor skadede Steven Gerrard på Liverpools sentrale midtbane. I kampen scoret Sissoko med et langskudd rett i mål, etter pasning fra Andriy Voronin. Det var hans første hjemlige mål i serien på sin 75. kamp for klubben. Målet var også mål nr 7000 i serien for Liverpool FC. Juventus. 29. januar 2008 ble det klart at Mohamed Sissoko var klar for Juventus, under Africa-Cup. Liverpool F.C. bekreftet salget til en overgangssum på € 13 million. Han debuterte den 3. februar 2008 som innbytter for Tiago. Sissoko scorte sitt første mål for klubben i en seriekamp mot Fiorentina den 2. mars 2008, men Juventus tapte likevel kampen 3-2. Sissoko har med sine spektakulære sklidende taklinger blitt en favoritt hos fansen. Landslagsspill. Sissoko som var født i Frankrike og spilte på U-21 landslaget for Frankrike, men valgte så senere å spille for, landet til sine foreldre, etter å ha nyttiggjort seg av en ny FIFA-regel, som tillater spillere med flere nasjonaliteter å spille for et annen land enn det de representerte som ungdomsspillere. "It was a very difficult decision for me, the fact that I chose Mali is something that I hold very close to my heart..." sa Sissoko, "Choosing Mali was the decision that I took. It's an honour for me and I made my choice. It's something I don't think about a lot now"." Han gjorde sin debut 19. november 2003 i en vennskapskamp mot. Sissoko var en nøkkelspiller på Mali sitt lag som nådde semi-finalen i African Cup of Nations 2004. Han spilte samtlige 5 kamper og skåret et mål. Sissoko var også med på laget i fotballturneringen i Sommer-OL 2004, som gikk ut i kvartfinalen etter tap mot. Sissoko har to brødre som også spiller profesjonell fotball i Ibrahim, som spiller for West Bromwich Albion og Abdul som spiller for AJ Auxerre. Meritter. Valencia Liverpool Den 41. Oscar-utdelingen. Den 41. Oscar-utdelingen fant sted den 14. april 1969 på Dorothy Chandler Pavilion i Los Angeles. Det var ingen vert under seremonien. John Mikaelsson. John Mikaelsson (født 6. desember 1913, død 1987) var en svensk friidrettsutøver som konkurrerte i kappgang. Han hadde den lengstvarende verdensrekord i 20 km kappgang. I 1942 satte han rekorden med tiden 1.32.28,4. Denne rekorden sto i 11 år. John Mikaelsson vant olympisk gull i 10 km kappgang i 1948 og 1952. Svein Folkvord. Svein Folkvord (født 1968) er en norsk jazzmusiker (kontrabass), lydingeniør og komponist, hovedfag i musikkvitenskap (NTNU) og siv.ing. i akustikk fra NTNU (1987- 1992). I Trondheim var han bl.a. med i Kjellerbandet, Trøndelag Teater samt med Sverre Gjørvad og Nils-Olav Johansen i «Storytellers» ("Enjoy Storytellers!", 1994). Frem til 1998 var han landsdelsmusiker i Nord-Norge, bl.a. i samarbeid med Knut Kristiansen. I cooljazz- og frijazz-bandet «Subtrio» (etablert 1999) spiller han med John Pål Inderberg sax og Stein Inge Brækhus trommer. Trioen turnerte nasjonalt, bl.a. med Paolo Fresu trompet. Folkvord fikk stor oppmerksomhet gjennom bestillingsverket til Vossajazz 2004, som også utkom på albumet "Across" (Vossajazz Records, 2004). Musikanter her var Andy Sheppard og John Pål Inderberg sax, Andreas Aase gitar, Per Jørgensen og Staffan Svensson trompet, samt det danske trommeensemblet Drums Across. Senere turnerte han med Phil McDermott og Jack Wilkins. På MaiJazz 2005 opptrådte han i saksofonisten Tor Yttredals «Cucumber» med Wayne Brasel gitar, Alan Jones trommer og Vigleik Storaas piano. Folkvord underviser i jazzbass på Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger. Hunkpapa. Hunkpapa var en urbefolkningsgruppe i USA, en av de syv grener av Sioux-stammen. På 1870-tallet, da indianerne i Midtvesten kjempet mot de USA, deltok Hunkpapa i kampene sammen med indianerhøvdingen Sitting Bull. Hunkpapastammen tok blant annet del i slaget ved Little Bighorn der de kjempet mot George A. Custer og hans menn. Hunkpapa stammen, og de andre sioux stammene bor/levde i Nord-Amerika, og de snakker språket "Lakota". Sioux er det samme som Lakota, Nakota og Dakota (som betyr allierte), Sioux er det franske navnet på disse. Lakota, Nakota og Dakota er samme folk/språk med dialektsforskjeller, og da i særdeleshet Lakota og Dakota. Hunkpapa var og er en av de syv grenene innenfor Siouxfamilien. Sitting Bull var Hunkpapa (uncpapa), men skrev av og til under for Oglala siouxene ved avtaler. Han var da også Siouxenes øverste åndelige leder. Gall var Hunkpapaenes militære leder og sloss djervt og heltemodig ved Crazy Horses' side i slaget ved Little Big Horn i 1876. Her var de fleste Sioux grenene til stede (Oglala, Hunkpapa, Sans Arcs, Minneconnju, Santee), men også Cheyenner og Arapaho var med i kampene. Hovedstyrken besto av Oglalasioux, Hunkpapasioux og Cheyenner. I dag lever mange av disse i Standing Rock reservatet. Beretninger om Hunkpapa grenen går tilbake til 1830-tallet da de ble estimert til 900 individer fordelt på 120 tipier. Rundt 1855 var de ca. 3 000 individ. Larsens åpning. Larsens åpning (også kalt Nimzovitsch/Larsen-angrepet eller dronningfløy-fianchetto) er en sjakkåpning som defineres av åpningstrekket Den er oppkalt etter den danske stormesteren Bent Larsen som ble inspirert til å spille dette av den latviske og danske spilleren Aron Nimzovitsch, som ofte spilte 1.Sf3 fulgt av 2.b3, en variant som gjerne kalles Nimzowitsch-Larsen angrepet (se nedenfor under hovedvarianter). Åpningstrekket 1.b3 gjør klar for fianchettoutvikling av løperen på c1 der den vil kjempe om sentrumsfelt og peke mot svarts kongefløy. Likevel er 1.b3 ikke like populært som 1.g3 (Benkös åpning) som også forbereder en rask kort rokade. Ifølge databasen ChessBase er 1.b3 det 6. mest populære åpningstrekket, mens 1.g3 på femteplass er om lag tre ganger vanligere. Bent Larsen hadde flere gode resultater i begynnelsen med denne åpningen, men gikk på en smell i 1970 under lagkampen Sovjetunionen mot resten av verden. Da tapte Larsen mot Boris Spassky i kun 17 trekk, et svært raskt tap, spesielt når man spiller hvit. Larsen gikk på enda et tap mot Rosendo Balinas i Manila i 1975. I åpningsleksikonet «Encyclopedia of Chess Openings» utgjør Larsens åpning kode A01. Svartingarna. Svartingarna er et danseband med humoristisk vri og med den kjente komikeren Zahid Ali som frontfigur. Svartingarna er en parodi av Vikingarna. Det var egentlig bare et innslag i Rikets Røst, der de spilte sin egen versjon av Ole Ivars «Nei, så tjukk du har blitt». Ernst Larsen. Ernst Willy «Kruska» Larsen (født 18. juli 1926 i Ranheim) er en tidligere norsk friidrettsutøver. Han vant OL-bronse i 3000 m hinder i 1956, og bronse i samme øvelse under EM 1954. Ernst Larsen satte 15 norske rekorder. Henry Hudson. Det eksisterer ikke noe kjent portrett av Henry Hudson. Denne illustrasjonen fra "Cyclopaedia of Universal History", 1885 angir å være av Hudson Henry Hudson (født 1570, død 1611) var en engelsk oppdager og navigatør. Hudson prøvde å finne en sjøvei til Asia gjennom Nordvest-passasjen og over Nordpolen gjennom flere ekspedisjoner i årene mellom 1607 og 1611. Under et senere forsøk måtte ekspedisjonen snu ved Novaja Semlja, og de fortsatte da vest, til Newfoundland og nordøst-kysten av det som i dag er USA. Her utforsket han på oppdrag fra hollandske myndigheter kystområdene rundt New York, Maine og Cape Cod, samt et stykke av Hudson-elven, som bærer hans navn. I 1610 bega han seg ut på en ny ekspedisjon for å finne en nordlig sjøvei til Asia. Etter å ha måttet overvintre i det som nå er Hudson Bay i Canada, gjorde mannskapet på skipet mytteri våren etter da Hudson ville fortsette ekspedisjonen. Hudson, hans mindreårige sønn John og syv andre, som enten var syke eller hadde tatt Hudsons parti, ble satt på havet i en liten båt, og ble aldri sett igjen. Eksterne lenker. 785px Hudson, Henry Hudson, Henry Hudson, Henry Hudson, Henry Guldsaxen. Guldsaxen (etablert 2004) er en svensk musikkpris, basert på et fond etablert av den svenske jazzsaksofonisten Arne Domnérus, i anledning hans 80-årsdag. Den deles ut til lovende unge musikere. Prisen er et stipend på 75 000 svenske kroner og deles ut årlig i Berwaldhallen, Stockholm. Gevaliapriset. Gevaliapriset (etablert 1998) er en svensk musikkpris, delt ut årlig til unge lovende musikere i Sverige. Prisen er på 50 000 svenske kronor, deles ut på Gevaliakonserten i «Gevaliasalen» i Gävle konserthus. Utmerkelsen gis fra et fond etablert av Kraft Foods som produserer Gevalia kaffe, og i 1998 ble konserthusets hovedsponsor. Gene Tunney. Gene Tunney avbildet på et frimerke James Joseph "Gene" Tunney (født 25. mai, 1897 i New York, USA, død 7. november, 1978) var verdensmester i tungvektsboksing 1926–28. Tunney, som under første verdenskrig tjenstgjorde i den amerikanske marinen, hvilket var grunnen til at han fikk klengenavnet "The Fighting Marine", tapte kun en kamp i hele sin profesjonelle karriere. Kampen han tapte var en tittelkamp mot Harry Greb, om tittelen Amerikas lett-tungvektsmester, et tap han senere skulle revansjere fire ganger i kampene mot Greb. I tungvektsklassen ble Tunney aldri beseiret. Han ble regnet som en ekstremt dyktig bokser med ypperlig forsvar. Gene Tunney ble verdensmester i tungvektsboksing gjennom å beseire Jack Dempsey på poeng i 1926 i en kamp over 10 runder i Philadelphia foran hele 120.557 tilskuere, han vant også returkampen i 1927. Tunney møte også blant andre Tommy Loughran, Tommy Gibbons, Georges Carpentier og mange andre store boksere på den tiden og etter å ha vunnet over Tom Heeney i 1928 trakk han seg ubeseiret tilbake. Tunney hadde også en karriere som skuespiller i filmen "The Fighting Marine" fra 1926. Han var den første bokseren som ble valgt til 'Fighter of the Year' av bladet Ring Magazine i 1928. Han ble medlem i World Boxing Hall of Fame i 1980 og i International Boxing Hall of Fame i 1990. Gene Tunney var far til John V. Tunney, som var Senator for California 1965 – 1977. Geir Halleland. Geir Halleland (født 13. september 1967) er en norsk trommeslager og sanger som har spilt med flere norske musikkgrupper, Parece (1980), Sally (1984), SOB (1986), Capt. Kane (1990), inntil han i 1990 ble trubadur med gitar. I 2000 ble han også medlem i 3 Busserulls, men trakk seg ut i 2005 etter anstrengende turnévirksomhet og plateutgivelser. Plateutgivelser. I 1992 gav han ut CD-en «Never Again» med bandet Frontline, og var blant annet på Norsktoppen i hele fire uker med sangen «Darling Blue». I 1996 var han med SOB på en utgivelse som heter «Vorspiel med SOB» som hadde et visst salg på Vestlandet. I 2004 var han med på 3 Busserulls utgivelse, «Små Fagre Gudsord fra landet» hvor han sanger på tittelsporet. Tistedalens Musikforening. Tistedalens Musikforening er et musikkorps som holder til i Tistedalen utenfor Halden. I mars 1871, noe som gjør foreningen til et av Norges eldste musikkorps, ble Tistedalens Musikforening formelt stiftet. Den gangen var det seks arbeidere ved Saugbrugsforeningen (nåværende Norske Skog) i Halden som ønsket å ha en fritidsaktivitet. Man gikk da til disponent Wiel ved Saugbrugsforeningen, og spurte pent om penger til å kjøpe instrumenter for å starte en messing sekstett. Wiel åpnet pengesekken, og dermed var Saugbrugssekstetten et faktum. De ivrige musikerne trengte en instruktør, og i 1872 tok den nyutdannede militærmusikeren Oscar Borg denne jobben. Oscar Borg var allerede den gang en særdeles dyktig musiker, og utrettet store ting med sekstetten. Tiden gikk, og man fant ut at flere av sekstettene i område skulle få slå seg sammen med Saugbrukssekstetten. Et helt korps så dagens lys, og Tistedalens Musikforening var et faktum. Oscar Borg hadde da sagt takk for seg i sekstetten, men ved hjelp av dyktige musikere fra byens militærkorps, 1.Brigades Musikkorps, holdt man et imponerende høyt nivå. Rundt 1920 tok Oscar Borg igjen over dirigent pinnen i Tistedalsmusikken, han var da blitt pensjonert fra 1.Brigades Muskkorps, og han ledet nå korpset fram til sin død i 1930. Borg ledet korpset til å bli et av de fremste amatørkorpsene i Norge, og de var flere ganger på turne til stor jubel fra tilhørerne. Etter Borgs død, har korpset nesten utelukkende blitt ledet av militærmusikere fra 1.Brigades Musikkorps og senere Forsvarets Distriktsmusikkorps Østlandet (nåv. Det Norske Blåseensemble anno 1734). Disse har alle bidratt til å korpsets musikalske nivå oppe i både krig, sviktende rekruttering og andre større og mindre problemer gjennom årene. Korpset består idag av cirka 40 aktive musikere, og har en høy aktivitet både på det musikalske plan og på andre kulturelle og lokale tiltak. Medúlla. "Medúlla" er et album av den islandske sangerinnen Björk, utgitt i 2004. Gjester på albumet er Rober Wyatt, japanske Dokaka, Mike Patton fra Faith No More, Fantomas og Rahzel fra The Roots. Borg (Star Trek). Borg (Borgene) er en rase fra tv-seriene og filmene om Star Trek, som består av individer som har blitt assimilert av borgkollektivet. De er menneskelige skapninger med et cybernetisk implantat som gir dem nye ferdigheter og et felles minne. Borgkollektivet ble introdusert i i episoden «Q who». Senere dukket de opp i episoden «Best of both worlds». Etter det dukket de opp i «I borg». Borgenes siste opptreden i The next generation var i «Descent». I serien blir borgen (tidligere menneske) Seven of Nine reddet av romskipet Voyager. Borgkollektivet blir styrt av dronningen "Borg Queen", men hun anser seg selv som en av kollektivet, ikke som leder. Borgene sees på som føderasjonens største trussel. Borgene holder til i deltakvadranten. FNs menneskerettighetskommisjon. FNs menneskerettighetskommisjon var et organ under FNs økonomiske og sosiale råd som arbeidet med menneskerettigheter, i nært samarbeid med FNs høykommissær for menneskerettigheter. 15. mars 2006 vedtok Generalforsamlingen å erstatte menneskerettighetskommisjonen med et nytt menneskerettighetsråd. FNs menneskerettighetsråd. FNs menneskerettighetsråd, forkortet UNHRC, er et organ under De forente nasjoner som har som formål å utbre og styrke menneskerettighetene. Organet overtok etter FNs menneskerettighetskommisjon, som ofte ble kritisert for å inkludere stater som ikke kunne garantere menneskerettighetene for sine egne borgere. Opprettelse. FNs generalforsamling vedtok å opprette rådet den 15. mars 2006. Resolusjonen fikk støtte fra 170 av FNs 191 medlemsland. Bare Israel, Marshalløyene, Palau og USA stemte mot opprettelsen av rådet, mens Hviterussland, Iran og Venezuela avstod fra å stemme og syv andre stater (Den sentralafrikanske republikk, Nord-Korea, Ekvatorial-Guinea, Georgia, Kiribati, Liberia og Nauru) uteble fra avstemningen. Medlemmer. Rådet har 47 medlemmer, som fordeles slik på følgende områder: 13 for Afrika, 13 for Asia, seks for Øst-Europa, åtte for Latin-Amerika og de karibiske stater, og syv for Vest-Europa og andre. Alle medlemmer må velges av et flertall av generalforsamlingens medlemmer, de må altså få minst 96 stemmer. Medlemmene velges for perioder av tre år slik at cirka en tredjedel er på valg hvert år. Det er mulighet for gjenvalg. Kontroverser. Årlig, senest i 2010, har rådet vedtatt en resolusjon som søker å forby blasfemi ("Defamation of religion"). Norge har jevnlig satt seg imot at ideer beskyttes fremfor personers menneskerettigheter. St. Gotthard-tunnelen. St. Gotthard-tunnelen ligger i Sveits og er med 16,32 km verdens tredje lengste veitunnel, etter Lærdalstunnelen i Norge og Zhongnanshantunnelen i Kina St. Gotthard-tunnelen går fra Göschenen i nord til Airolo i sør. Den ble åpnet 5. september 1980 og erstattet St. Gotthard-passet som raskeste forbindelse mellom Uri og Ticino. Tunnelen har ett løp med to kjørebaner, og i tillegg et løp som kun benyttes som rømingsvei. Det er foreslått å utvide det andre løpet til en fullverdig tunnel, slik at man får fire kjørefelt totalt. San Antonio. San Antonio er en by i delstaten Texas og hovedsete for Bexar fylke. Ifølge folketallsestimatet for 2010 har byen innbyggere, noe som gjør byen til den 8. største i USA, og den nest største i Texas. San Antonio har imidlertid ingen store forsteder utenom byen, og regner man med slike er Dallas betydelig større. Området var først befolket av indianere som kalte området Yanaguana, «forfriskende vann». Da spanjolene kom til området i 1691, var det festdagen til helgenen Antonius av Padua, derav navnet San Antonio. «Mission San Antonio de Valero» ble etablert i 1718. Slaget ved Alamo fant sted i nærheten av byen i 1836, og byen har siden vokst rundt slagstedet. Alamo misjonsstasjon er idag et av de mest kjente severdighetene i byen. Foruten turistindustrien, har en rekke storbedrifter hovedkvarter i byen. AT&T er USAs største teleselskap, i tillegg har man petroleumsbedriftene Valero og Tesoro, finansinstitusjonene USAA og Frost National Bank, medie- og reklamebedriften Clear Channel, forskningsinstitusjonen Southwest Research Institute og dagligvarekjeden H-E-B. Det store sykehuset South Texas Medical Center har også sitt hovedsykehus i byen. Blant de mange utdanningsinstitusjonene i San Antonio er den største San Antonio grenen til University of Texas. Max Schmeling. Maximillian Adolph Otto Siegfried Schmeling (født 28. september, 1905 i Klein Luckow i Hollenstedt, Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland, død 2. februar 2005 i Hollenstedt, Niedersachsen, Tyskland, var verdensmester i tungvektsboksing 1930–32. Schmeling ble verdensmester 12. juni 1930, i en tittelkamp mot den amerikanske bokseren Jack Starkey, i Yankee Stadium, New York i kamp om den ledige tittelen etter Gene Tunney. Sharkey ble diskvalifisert i fjerde runde etter ha slått for lavt og dermed ble Schmeling den eneste tungvektsmesteren i boksehistorien som har vunnet tittelen etter at motstanderen har blitt diskvalifisert. Den 3. juli 1931, forsvarte Schmeling sin verdensmestertittel da han beseiret den amerikanske bokseren Young Stribling på teknisk knockout i femtende runde i Cleveland. I returkampen mot Starkey den 21. juni 1932 i New York tapte Schmeling etter femten runder på poeng, en i manges øyne meget tvilsom avgjørelse, og Jack Starkey ble ny tungvektsmester i boksing. Max Schmeling er medlem av International Boxing Hall Of Fame, og har i karrieren som profesjonell bokser vunnet 56 kamper, herav 40 på knockout, 4 har endt uavgjort og 10 med tap. Max Schmeling er en av Tysklands mest populære idrettsmenn gjennom tidene. I Berlin finnes sports- og evenementshallen Max-Schmeling-Halle. Springfluer. Springfluer er en artsrik familie av små, mørke fluer. De kan kjennes på flat kroppsform, antenner med et rundt tredje ledd og en lang antennebørste, og kraftige bein der det innerste fotleddet på bakbeina er særlig utvidet. Gruppen er dårlig undersøkt i Norge men det er sannsynlig at mer enn 100 arter finnes her. Utseende. Små til middelsstore (0,7 – 5,5 mm), som oftest mørke fluer. Kroppsformen er noe flattrykt, og beina er påfallende kraftige. En del arter er vingeløse. Hodet er middels stort, rundt eller noe kantete, med små til middels store fasettøyne. Tallet og formen på børstene på hodet og kroppen kan variere mye – noen ganger er de lange og kraftige, hos andre arter er de korte og tapp-aktige. Antennene er karakteristiske, tre-leddete, med et tredje ledd som er ganske lite og rundt på form, der en lang og fint hårete antennebørste ("arista") sitter festet på oversiden i den ytre halvdelen av leddet (ikke nær roten som hos de fleste andre fluer i gruppen Schizophora). De har en kraftig kinnbørste ("vibrissa") og gjerne et par litt mindre børster rett bak denne. Brystet (thorax) er noe avflatet på ryggsiden, matt, med hår og børster som varierer mye i antall og utseende. Ofte sitter børstene festet på opphøyde sokler, særlig på "scutellum" (den bakerste ryggplaten). Beina er forholdsvis lange og kraftige, og det innerste leddet (basitarsus) på bakbeinet er tydelig utvidet slik at den som oftest er minst like bredt som leggen (tibia). Vingene er forholdsvis korte og brede, og vanligvis er årenettet sterkt redusert i den ytterste og bakerste tredjedelen av vingen. De bakerste tydelige årene danner en avlang celle som er tilspisset i den indre enden og slutter tvert ytterst. Vingene er ofte noe røykfargede men mangler fargeflekker, og en del arter har svært små eller ingen vinger. Bakkroppen er mer eller mindre sylindrisk, men kan være nesten kuleformet hos eggtunge hunner. Larvene er av vanlig fluetype ("maggot"), tilspisset i hode-enden og tvert avsluttet bak. På det bakerste leddet sitter et par åndehull ("spirakler") på vorter som ender i en stjerneformet struktur. Levevis. Springfluene løper fort og tar seg gjerne først og fremst fram til fots. Vingene er ganske korte og hos noen arter mangler de helt. Larvene av denne familien er såkalte saprofager, dvs. de lever av råtnende organisk materiale. Særlig tallrike er springfluelarvene i gjødsel, og man finner ofte de voksne fluene i store mengder i fjøs, staller og utedoer. I motsetning til visse andre fluer som utvikler seg i møkk oppsøker springfluene ikke matvarer, og de utgjør neppe noen fare som smittespredere. En del arter er knyttet til gjødselbiller (Scarabaeidae), og legger egg på ballene av gjødsel som disse graver ned. Noen arter kan man se på kuruker. Andre arter finnes i råtnende tang og i huler. Møkk er en kortvarig ressurs, og mange arter har en ganske kort utviklingstid, ned til fem dager. Noen få arter kan gjøre skade i soppdyrking, ellers er ikke springfluene regnet som skadedyr, men de kan bli litt plagsomme for mennesker eller husdyr dersom det er veldig mange av dem. På den andre siden er det sannsynlig at de spiller en vesentlig rolle i energiomsetningen som nedbrytere av organisk materiale. Kilde. Rohácek, J. 1998. Family Spaheroceridae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 463-496. Science Herald, Budapest. Vestmarka (Eidskog). Vestmarka er et sogn i Eidskog i Hedmark. Sognet ble oppretta da Eidskogs vestlige del ble utskilt i 1881. Navnet ble da "Vestmarken" i motsetning til Østmarken i Kongsvinger. Vestmarka grenser til Eidskog, Vinger, Årnes, Aurskog, Setskog og dessuten Sverige. Innbyggertallet er omtrent 475. Sognets kirke, Vestmarka kirke, står på Rambøl og ligger 3 km fra svenskegrensa og 10 km fra kommunesenteret Skotterud. Vestmarka har i dag skole, barnehage, bensinstasjon, bygdetunet Almenninga og en rekke aktive lag og foreninger. Eidskog Montessoriskole har 55 elever, og den kommunale barnehagen som er i samme bygg har rundt 30 barn. Vestmarka har i tillegg idrettslag, 4H-klubb, janitsjarkorps, kor, bygdekino, sanitetsforening, jeger- og fiskerforening, velforening med mer. Sognet har flere forsamlingslokaler. Vestmarka har en rekke sjøer med badeplasser og fiskemuligheter samt turområder for sykkel- og fotturer. Vardåsen er sognets høyeste punkt 337 moh. Om vinteren kjøres det opp skiløyper i flere områder. Mange vestmarkinger arbeider i kommuner i Akershus eller Oslo. Mellom Vestmarka og Skotterud i Eidskog gikk jernbanelinja Vestmarkabanen, også kalt Paradisbanen. Jernbanen var i drift med persontrafikk i drøye 12 år, mellom 1918 og 1931. Den ble helt nedlagt i 1965. Paradisbanen er nå omgjort til sykkelvei og tilhører sykkelveinettet «Vekterveien» som går gjennom hele Eidskog. Vestmarka har et engasjert lokalmiljø. I 2007 ble aksjeselkapet «Vestmarka i Utvikling» etablert. Omtrent 140 enkeltpersoner er akjonærer i selskapet som har som formål å være pådriver, initiativtaker, støttespiller og medfinansiør til tiltak som bidrar til positiv utvikling av Vestmarka som et attraktivt bosted. Blant annet reguleres et stort område i Brustadvika ved Harstadsjøen som aktivitetssted for barn og unge, sosialt samlingspunkt for bygda samt bolig- og næringsområder. I 2010 fikk Vestmarka i Utvikling tildelt 475 000 kroner til prosjektet «Bo lyst, landlig og levende på Vestmarka». Tildelinga kom fra Kommunal- og regionaldepartementet. Fokuset er på å gjøre Vestmarka til et attraktivt bosted, øke trivsel og aktiviteter for ulike grupper. Det utredes bmx-bane, skatepark, nasjonal sykkelrute, kvinnenettverk, kulturopplevelser og muligheter for markedsføring. En trivselsundersøkelse har blitt gjennomført og brukes til videreutviklingen av Vestmarka. Tor Heiestad. Tor Heiestad (født 13. januar 1962 i Oslo) er en tidligere norsk skytter. Han ble olympisk mester i skudd på løpende villsvin 1988 i Seoul. Dette var forøvrig siste gang øvelsen var OL-øvelse. Han representerte Bærum Jeger- og Fiskeforening. I 1986 vant han VM i øvelsen "40 skudd mixed", men ble fratatt medaljen for bruk av nesedråper som var forbudt. Heiestad vant EM i villsvinskyting 1990 og bronse 1988. Han har også vunnet fire nordiske mesterskap. I NM har han vunnet en kongepokal og har ti titler i villsvinskyting, og åtte i hjorteskyting (per 1990). For sin prestasjon under Sommer-OL 1988 ble Heiestad tildelt Morgenbladets gullmedalje og Fearnleys olympiske ærespris Grenselosmuseet. Grenselosmuseet er et mindre museum i Eidskog kommune. Formålet er å fortelle om virket til dem som var grenseloser og kurerer over til Sverige under den tyske okkupasjonen 1940–45. Museet holder til i ei nedlagt skolestue på Skjølåbråten (ved innsjøen Skjervangen ved Sootkanalens nordre startpunkt), et par kilometer fra grensa mot Sverige. Stua ligger ved den nå oppmerka Flyktningruta. Den blei under krigen brukt som skjulested for flyktninger og kurerer. Museet drives av "Stiftelsen Norske Grenselosers Museum", som blei starta opp i 1994. Museet åpna året etter. I 2003 var museet utsatt for et innbrudd, der en rekke gjenstander knytta til okkupasjonsmakta blei stjålet. Det har vært på tale å flytte museet. Alternativer har vært Urskog fort og steder i Rømskog. Scutellum. a> ("Helophilus sp."). Scutellumet er det brunlige, puteformede leddet mellom brystpartiet og bakkroppen. Scutellum kalles den bakerste ryggplaten på brystet ("thorax") hos insekter. Brystet består av tre segmenter, hvor scutellum er ryggplaten på det bakerste av disse segmentene. Scutellum er normalt synlig, men kan være skjult. Hos noen primitive insekter, for eksempel steinfluer, har alle tre bryst segmentene utviklede ryggplater, slik at vi har tre synlige scuteller. Vanligvis er det bare det midterste (kalt "meso"-) segmentet som har en stor ryggplate ("notum"), dette blir derfor kalt "mesonotum". Scutellum er vanligvis sett ovenfra formet som en trekant eller halvsirkel, med en spissen eller sirkelbuen pekende bakover. Sett fra siden er scutellum vanligvis mer eller mindre plateformet, men kan være høyt hvelvet og bære forskjellige slags utvekster (for eksempel hos tornsikader som hører til ordenen nebbmunner). Vanligvis er scutellum relativt liten men den kan være stor og dekke mesterparten av bakkroppen som hos breitegefamilien Scutelleridae og den tropiske fluefamilien Celyphidae. Formen, fargen, overflatestrukturen og eventuelle børster på scutellum er ofte viktige karakterer når man skal bestemme arter av insekter. Sootkanalen (slusesystemet). Sootkanalen er en kanal for frakt av tømmer motstrøms slik at tømmeret kunne komme fra Eidskog til Høland, fra Mangenvassdraget (som ender opp i Sverige) og over i Haldenvassdraget. Den nedre delen av kanalen følger grovt sett løpet til Skjølåa mellom sjøene Skjervangen (176 moh.) og Mortsjølungen (201 moh.) i Vestmarka i Eidskog gjennom Steintjenn (189 moh.). Denne delen utgjør Norges eldste sluseanlegg. Videre frakt av tømmeret skjedde med en kombinasjon av tømmerrenner og hestedrevet jernbane (Grasmobanen) til tømmeret nådde sjøen Setten i Setskog i Aurskog-Høland. Deler av tømmerrenna i Hvervselva er fortsatt synlig langs. Kanalen er bygd i tidsrommet fra 1847 til 1849 av til sammen 600 mann. Arbeidet ble ledet av Engebret Soot (1786–1859) som var fløtningsinpektør i Haldenvassdraget. Han utførte også flere andre store kanalarbeider og ble for dette tildelt Borgerdådsmedaljen i 1854. Kanalen som ble åpnet 20. juli 1849 er 1,5 km lang og hadde opprinnelig 15 sluser. Ei sluse til ble bygd senere sånn at det nå er rester etter 16. Slusene er bygd av steinblokker fra elveleiet og ble tettet med rosentorv. Innvendig var de kledt med bord. Ingen av slusekamrene er like, men alle har samme volum. Kanalen var i drift fram til 1932. Toppåret var 1920 da 222 768 stokker passerte anlegget. Slusene. Sluse nr 4 Sverige sett fra sluse nr 5 Konstitution. "Sverige" er ødelagt fordi det er bygd en veibru over slusa Restene av sluse nr 7 Statsraad Stang og sluse nr 8 Professor Schweigaard (øverst) Kart. Kart som viser hvor slusene var plassert. Skiltet avkjøring fra ved Monsrud, 900 meter til infotavle. Aursmoen. Aursmoen er et tettsted i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger nordvest i kommunen, på veien mellom Bjørkelangen og Sørum. Aursmoen er en del av det større området Aurskog. Arne Ruste. Arne Ruste (født 14. februar 1942) i Sel i Gudbrandsdalen, oppvokst i Vardal ved Gjøvik. Norsk lyriker, gjendikter og oversetter. Siden 1972 bosatt i Son i Vestby kommune i Akershus. Gift med forlagsredaktør Anne Horn. Cand.mag. fra Universitetet i Oslo, med religion, norsk og historie. Lærer 1970–1974. Medredaktør i PoesiMagasin 1982–1984. Forlagsredaktør i Tiden Norsk Forlag 1985–1994, daglig leder i Norsk Forfattersentrum 1994–1999. Nå forfatter og oversetter på heltid. Garantiinntekt fra staten fra 2001 til 2009. Nominert til Brageprisen for "Søsken for en tid" i 2001. Har vært medlem av Den norske forfatterforenings litterære råd i to perioder. Jack Sharkey. Jack Sharkey (født 26. oktober, 1902 i Binghamton, New York, USA, død 17. august, 1994 i Beverly, Massachusetts), var verdensmester i tungvektsboksing 1932–33 Han hadde sine røtter i Litauen og hans egentlige navn var Josef Paul Zukauskas men han tok etternavnet til en kjent irsk bokser Thomas Sharkey (1873–1953). I 1929, ble Jack Sharkey amerikansk mester i tungvekt etter å ha beseiret Tommy Lougran på knockout, i en kamp i Yankee Stadium, New York. Denne seieren gav han muligheten til å få en tittelkamp om den ledige verdensmestertittelen i tungvektsboksing etter at Gene Tunney hadde trukket seg tilbake. Den 12. juni, 1930 møtte han den tyske bokseren Max Schmeling i en tittelkamp. Men Sharkey ble diskvalifisert i den fjerde runden etter han hadde slått under beltet og Schmeling ble verdensmester, den eneste i boksehistorien som har vunnet på grunn av diskvalifisering. I oktober 1931, beseiret Sharkey den italienske tungvekteren Primo Carnera, og fikk en ny sjanse til å bokse om verdensmestertittelen. Den 21. juni, 1932 i Madison Square Garden Bowl på Long Island City, New York, ble Jack Sharkey verdensmester etter å ha vunnet på poeng, en meget omdiskutert og tvilsom avgjørelse, etter femten runder mot Max Schmeling Sharkey tapte sin verdensmestertittel den 29. juni, 1933 til Primo Carnera. I 1994 ble Jack Sharkey medlem av International Boxing Hall of Fame. Gerry & the Pacemakers. Gerry & the Pacemakers ble dannet i Liverpool i 1959 av vokalist Gerry Marsden, hans bror Fred Marsden, Les Chadwick og Arthur McMahon., som snart ble erstattet av Les Maguire. Bandet oppnådde en viss berømmelse i Hamburg og i hjembyen Liverpool i begynnelsen av 1960-tallet. I kjølvannet av The Beatles fikk de i 1963 sin første platekontrakt. Det var Brian Epstein som allerede var manager for The Beatles, som fikk bandet signert til plateselskapet Columbia Records, og lot også disse nyte godt av George Martin som produsent. Bandets første innspilling var sangen «How Do You Do It», som i utgangspunktet ble gitt The Beatles, som spilte den inn, men i steden ønsket å satse på sin egen komposisjon, «Please, Please Me». Gerry & the Pacemakers innspilling av sangen gikk for øvrig rett til topps på de britiske hitlistene. Med tre strake førsteplasseringer på hitlistene ble Gerry & the Pacemakers sett på som en utfordrer til The Beatles. Deres hang til å spille ballader ble sett på som bakstreversk, og til tross for flere gode komposisjoner, var det ingen utvikling å spore. Bandet kom med en rekke singler, og noen få album, som ble utgitt parallelt i Storbritannia og USA. Etterehvert gikk de også selv lei, publikum mistet interessen, og populariteten var sterkt dalene. Dermed bestemte bandet seg i 1966 for å oppløses. Blant de mest kjente sangene til bandet var «Ferry Cross the Mersey», «I Like It» og «Don’t Let the Sun Catch You Crying». Den mest kjente er nok allikevel deres versjon av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein IIs «You’ll Never Walk Alone» og Marsdens «Ferry Cross the Mersey». Gerry Marsden hadde hatt lyst til å gjøre en innspilling av «You’ll Never Walk Alone» helt siden han noen år tidligere så musikalen «Carousel» på kino. Sangen ble fotballhymne for klubben Liverpool FC, og synges fortsatt av publikum på alle hjemmekampene. «Ferry Cross the Mersey» ble skrevet som tittelmelodi i anledning filmatisering av Warrens bok ved samme navn, og Gerry & the Pacemakers ble filmet med de selv fremførte låta i The Cavern. Sangen fremdeles fast over høytaleranlegget hver gang ferja klapper til kai. Mads Vinding. Mads Vinding (født 7. desember 1948 i København) er en dansk jazzmusiker (kontrabass), kjent for sine egne orkestre, samt å ha medvirket på over 600 utgivelser. Vinding er en "første generasjons" bassist etter bass-legenden Niels-Henning Ørsted Pedersen og en av de få (ved siden av Jesper Lundgaard) som klarte å tilegne seg og forstå dennes fabelaktige tekniske nyvinninger på kontrabassen. Han ble tidlig med i Montmartre Jazzhus i København, der han allerede i 1970 opptrådte med visiterende Dexter Gordon. På 1970-tallet ga han ut med en rekke skandinaviske jazzmusikere som Svend Asmussen ("Resource", 1974), Sylvia Vrethammer ("Stardust and sunshine", 1975; "Chateau Sylvia", 1979), Rune Gustafsson ("Move", 1975). Etterhvert har han spilt med en rekke internasjonale storheter som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Johnny Griffin, Gerry Mulligan, Hank Jones, Stan Getz, Kenny Drew, Bob Brookmeyer, Toots Thielemans, Gary Burton og Clark Terry. På 1990-tallet var han med i Svend Asmussens kvartett, samt utgivelser med organisten Kjell Öhman. Han spilte med norske Magni Wentzel, på hennes "Turn out the stars" (Hot Club Records, 1995). På Oslo Jazzfestival 2002 opptrådte Vinding i trio med norske Nils-Olav Johansen gitar og John Pål Inderberg sax. Hans egen Trio ble etablert i 1997, med Enrico Pieranunzi piano og Alex Riel trommer. Trioen ga ut "The Kingdom where nobody dies" (Stunt Records, 1997) som ble beste danske jazz-CD samme året og året etter rangerte høyest på JazzTimess rangeringer. Med Roger Kellaway piano, ga de ut "Daddio Don" (Stunt Records, 1998). Carsten Dahl erstattet Pieranunzi på piano, og deltok på trioens "Six hands, three minds, one heart" som er live fra Copenhagen Jazzhouse (Stunt Records, 2000). De besøkte bl.a. Moldejazz 2002. Han har med Frans Bak bidratt på over 400 barnekonserter (1996–). Med Jesper Lundgaard ga han ut "Two basses" (2002), med Jacob Fischer kom "Over the rainbow" (Cope Records, 2002). Han opptrer også musiserende i filmene "En kærlighedshistorie" (2001) og "Between a smile and a tear" (2005). Vinding har mottatt Ben Webster-prisen 1982, Palæ's Jazz Pris 1997 og en rekke Grammys. Veitastrond. Veitastrond er ei bygd i Luster kommune med 123 innbyggere. Veitastrond ligger ca 45 km fra kommunesenteret Gaupne og regionsenteret Sogndal. 30 km fra fylkesvei 55 ved Hafslo langs Veitastrondsvatnet. Veitastrond er ei landbruksbygd som er omkranset av Jostedalsbreen nasjonalpark på tre sider. Annen næring i bygda er Triobakst, som er et bakeri med tradisjonsprodukter, og sognefjord.net as, et reklamebyrå med landsdekkende tilbud. Innerst i Veitastrond ligger Tungestølen og brearmen Austerdalsbreen, en kraftig utløper av Jostedalsbreen med store brefall. Rooftop Concert. Rooftop Concert var The Beatles' første konsert siden 29. august 1966, og den ble deres siste. Konserten ble holdt den 30. januar 1969 på taket av Apple-bygningen i Savile Row, London. Historikk. The Beatles var kjent for å være banebrytende, og i 1969 bestemte de seg for å skrive et helt album, øve det inn, og så framføre det foran et stort publikum. Resultatet skulle bli et livealbum med bare nytt materiale. Billy Preston var i denne perioden organist for bandet. Når det gjaldt den store konserten var det mange forslag til vurdering: Spille på en båt, amfiteater i California, Hellas, Sahara, Marrakech og The Roundhouse i London. Dessverre drøyde bandet svært med å bestemme seg, og filmregissøren Michael Lindsay-Hogg insisterte på å ha en avslutning på filmen. Under et møte den 26. januar foreslo Paul McCartney at The Beatles skulle dra opp på taket av Apple-bygningen og spille en uannonsert konsert. Torsdag den 30. januar 1969, klokken 13:00, ble konserten holdt. Politiaksjon. Savile Row er et rolig og snobbete strøk i London, så den uannonserte Beatles-konserten falt ikke i smak hos alle. Politiet dukket opp etter flere innringte klager, og tok seg etter hvert opp på taket for å stoppe konserten. Mens de spilte «Get Back» for tredje og siste gang, begynte assisten Mal Evans å slå av gitarforsterkerne etter ordre fra politiet, men løsningen ble kortvarig da George Harrison listet seg bort og slo dem på igjen. The Beatles og Billy Preston fullførte «Get Back» og avsluttet i samme øyeblikk deres aller siste konsert. Familien Flanders. Familien Flanders er en fiktiv familie i den animerte serien "The Simpsons". Familien bor i Evergreen Terrace 740, rett ved siden av familien Simpson. Matt Groening, skaperen av serien, har indikert at familien har sitt navn etter "NW Flanders Street" i Portland i Oregon. Ned. Ned (stemmegitt av Harry Shearer) er faren i familien. Hans egentlige alder er ukjent, men han skal være over seksti, selv om oppførselen skulle tilsi at han er i trettiårene. I en episode som gikk tilbake i tid, viste Ned på 1950-tallet, da skal han ikke ha vært mer enn 10 år. I en nyere episode, med originaltittelen «Much Apu About Nothing», sier han at han har bodd i Evergreen Terrace i mer enn 40 år, som støtter teorien om at han er over seksti år. Men til tross for alderen har flere episoder vis at Ned er i god fysisk form. Ned er alltid veldig positiv, og dette plager Homer veldig. Det kan være fordi alt er bedre med Ned; familien, jobben og helsa. Han låner alltid velvillig bort saker og ting til Homer, men Homer leverer imidlertid aldri tingene tilbake. TV-bordet Simpsons-familien bruker, som du også kan se i starten av "hver" episode, er en av disse tingene Ned har lånt bort. Ned er aldri sur av den grunn, selv om han har blitt litt mer nølende til å låne bort ting til Homer. Hans faste frase er «Hi-diddly-ho», og han putter gjerne inn «diddly» og «doodly» i så mange setninger som mulig. I en episode ga han husly til to unge utenlandske jenter. Det skulle vise seg at jentene var lesbiske og laget dristige videoer på soverommet mens de bodde hus Ned, og la disse ut direkte på Internett. Hele Springfield så videoene og lo av den uvitende Ned. Dette førte til at han bestemte seg for å reise fra byen. Ned dro til en by med bare mennesker som ham selv. Beboerne var meget kristne og levde etter strenge regler. De tvang ham til og med til å barbere barten sin, de mente bart var en "synd". Dette ble imidlertid for mye for Ned og han flyttet tilbake til Springfield. Maude Flanders. Maude Flanders (stemmegitt av Maggie Roswell og Marcia Mitzman Gaven mens Roswell var i en lønnskonflikt) er mor til Todd og Rodd og var utpreget kristen. Sammen med Marge protesterte hun en gang mot den voldelige tegneserien "Itchy og Scratchy". Det har vært spekulert i at hun også kan ha vært marxist, siden hun en gang tegnet en hvit hånd hilsende på en svart, som er et kjent marxistisk symbol. Maude Flanders ble overraskende drept av en salve med t-skjorter skutt fra en luftkanon. «Kulen» var egentlig ment å treffe Homer, men han ble distrahert og bøyde seg ned for å plukke opp en hårspenne, og dermed traff kulen Maude i stedet. Ned trøstet Homer med at han ikke burde klandre seg selv for at Maude ble drept, selv om det var han som forårsaket hendelsen i utgangspunktet, og dessuten hindret ambulansen i å komme frem ved å feilparkere bilen sin. Det har vært hevdet at Maude døde fordi Roswell ønsket høyere lønn. Dette ryktet er imidlertid blitt forsøkt avkreftet. Andre har hevdet at Roswell var lei av å kun ha sporadiske innhopp i serien. Rod og Todd. Barna Rod og Todd, er i likhet med foreldrene også aktive kristne og bruker store deler av hverdagen til kristne hobbyer. «Everybody Hates Ned Flanders». «Everybody Hates Ned Flanders» var en sang Homer skrev i episoden «Dude, Where's My Ranch?» Han skrev egentlig en julesang, men Ned kom og plaget ham så det ble en sang om Ned i stedet. Eksterne lenker. Flanders Fogn. Fogn er en øy i Finnøy kommune i Rogaland. Øyen er særlig kjent for en stor produksjon av tomat i veksthus, omtrent 15 prosent av Norges totale produksjon. Dette sysselsetter store mengder utenlandsk arbeidskraft. Det bor rundt 350 personer på Fogn. Innbyggerne har egen barnehage og en skole som gir undervisning til og med 7. klasse. Fra og med 8. klasse må elevene ta båten til ungdomsskolen, som ligger på Finnøy. Øyen har en butikk og har også et aktivt idrettsmiljø med fotball som hovedaktivitet. Fogns A-lag ligger i 6. divisjon. Det er også en egen speidergruppe på øya. Øyen har et stort antall hytter, og på sommerstid er befolkningen mangedoblet. Med sine mange lune viker er Fogn et mye benyttet område av båtfolket, særlig sørsiden med Rossøysundet og vestsiden med Holmastø. Byre. Byre er en liten øy i Finnøy kommune i Rogaland. Det er en av de minste bebodde øyene i kommunen, med 4 gårdsbruk og om lag 9 fastboende. Øya har betydelig fruktdyrking (epler og moreller) og ca. 100 hytter. Historie. Øya har god dyrkingsjord og det er gjort funn fra yngre steinalder, det har trolig vært fast bosetning der siden tidlig jernalder. Det er funnet flere gravanlegg fra jernalderen, og også en fallos-stein som dateres til samme periode. I middelalderen var øya et stormannssete, flere riddere med sete på Byre er kjent fra denne perioden. BBC Young Sports Personality of the Year. Prisen BBC Sports Personality of the Year Young Personality blir utdelt årlig til en britisk idrettsutøver under 17 år, som har bidratt i høy grad det siste året. Først ble prisen utdelt som «årets nykommer», med aldersgrense under 25 år, i 1999. Da ble den gitt til Dean Macey. Prisen fikk nytt navn i 2001 da den ble kalt «Young Sports Personality of the Year.» BBC Sports Personality of the Year. Prisen BBC Sports Personality of the Year har blitt utdelt årlig til en britisk idrettsutøver siden 1954. Den prestisjetunge prisen deles ut av BBC, og vinneren er valgt av folket, ved avstemming. Ideen bak prisen kom fra BBC-produser Paul Fox. Utdelingen skjer mot slutten av hvert kalenderår. De eneste som har vunnet prisen to ganger er bokseren Henry Cooper og Formel 1 sjåførene Nigel Mansell og Damon Hill. En rekke andre priser blir utdelt under samme seremonien. Fjellhamar. Fjellhamar er et tettbebygd sted i Lørenskog kommune i Akershus. Beliggenheten er nord/nordøst i kommunen, med grense mot Strømmen i øst og mot et skogområde med navn Skjettenåsen i nord. Fjellhamar og Hanaborg går veldig i ett med hverandre, og de to områdene i Lørenskog betraktes ofte som ett. NSBs lokaltog mellom Lillestrøm og Oslo går gjennom området, og sørger for en sentral beliggenhet til både Lillestrøm, Strømmen og Oslo. De mest aktuelle stasjonene for bosatte på Fjellhamar, er Fjellhamar, Hanaborg og Lørenskog Stasjon. Fjellhamar grenser til vannet Langvannet og Kjenn i syd, Langvannet tilfører området og Lørenskog et trivlig bademiljø om sommeren. Før kommuneadministrasjonen ble flyttet til Kjenn, lå denne på Fjellhamar. Barneskoler. Klassetrinn 1 - 7: Fjellhamar skole er Norges største barneskole. Skolen har tre bygg: hovedbygget, gamleskolen og paviljongen. Fjellhamar skole er en skole med rundt 850 elever Ungdomsskoler. Klassetrinn 8 – 10: Fjellsrud skole Fjellsrud skole er en nyrenovert skole som har rundt 300 elever på 3 klassetrinn, fra 8. – 10. klasse. Det er fire klasser på hvert trinn. Skolen er kjent for å være både kreativ og inkluderende. Idrett. Fjellhamarhallen er samlingspunktet for størstedelen av innendørsaktivitetene i området. Hvor det også arrangeres en rekke turneringer og andre arrangementer gjennom året. Fjellhamar Fotballklubb er det største idrettslaget på Fjellhamar. Fjellhamar Stallions representerer Fjellhamar på norsk basketballs øverste nivå – BLNO. Pancake Circle Ltd. Frisbee Klubb er landets eldste frisbeeklubb, og er blitt grunnsteinen for frisbee i Norge. Historie. Området er oppkalt etter husmannen Jens Fjellhamar. Han slet hele livet med å få endene til å møtes. Han døde i 1714. I kirkebøkene fra den tiden står det kommentert "fattig" ved navnet Jens Fjellhamar. Primo Carnera. Primo Carnera i ringen, 1932 Primo Carnera (født 26. oktober, 1906 i Sequals nær Udine i Italia, død 29. juni, 1967) var verdensmester i tungvektsboksing 1933–34. Carnera var en stor bokser, 2,05 m høy og veide over 125 kg, historiens største tungvektsmester frem til 19. desember 2005, når den 147 kg tunge og 2,13 m høye Nikolay Valuev vant WBA-tittelen. Den 12. september 1928 gikk Carnera sin første kamp som profesjonell, mot Leon Sebilo, i Paris. Carnera vant på knockout i den andre runden. Han vant sine seks første kamper, men siden tapte han mot Franz Diener etter diskvalifisering i første runde i Leipzig. Siden hadde han en ny seiersrekke på syv kamper innen han møtte Young Stribling i tre kamper. Stribling ble diskvalifisert i den første kampen i runde fire og Carnera ble diskvalifisert i den andre kampen i sjuende runden. I den tredje kampen mot Stribling vant Carnera på knockout i sjette runden. I 1930, flyttet Carnera til USA og han var svært aktiv, han vant sytten strake kamper på knockout. Hans seiersrekke ble brutt da han ble diskvalifisert i femte runde mot George Godfrey, i en kamp i Philadelphia. Carnera tapte også mot Jim Maloney i Boston. I 1931, bokset han åtte kamper med resultatet 7-1. Han beseiret blant andre Jim Maloney og King Levinsky, og hans eneste tap det året kom mot den fremtidige verdensmesteren i tungvekt Jack Sharkey. I 1932, bokset han hele 25 kamper med resultatet 23-2, 17 seire på knockout men de fleste mot motstandere av ukjent kaliber. De to tapene var mot Larry Gains i London, og mot Stanley Poreda, i en kontroversiell kamp i Newark, New Jersey. 1933 var et av de viktigste i Carneras liv. Den 10. februar slo han Ernie Schaaf knockout i trettende runden i New York. Schaaf døde to dager senere. Hans neste var tittelkampen om verdensmesterskapet i tungvektsboksing mot verdensmester Jack Sharkey. Kampen fant sted den 29. juni i Madison Square Garden's "bowl" på Long Island, New York. Carnera vant kampen på knockout i sjette runden og var dermed ny verdensmester. Carnera forsvarte tittelen mot Paulino Uzcudun fra Spania og mot Tommy Loughran, begge kampene gikk i 15 runder og ble vunnet på poeng. I 1934 tapte Primo Carnera sin verdensmestertittel på knockout til Max Baer, han ble gulvet hele tolv ganger i en kamp som varte i elleve runder. Carneras kampresultat som profesjonell bokser var 87 seiere, herav 69 på knockout, 14 tap og en uten avgjørelse. Hans 69 knockoutseiere gjør han til medlem av en eksklusiv klubb over boksere som har vunnet over 50 kamper på knockout. Wulfoald. Wulfoald (død 680) var rikshovmester av Austrasia fra 656 eller 661 til han døde og rikshovmester av Neustria og Burgund fra 673 til 675. Han var regent av Austrasia mens Childerik II var mindreårig, frem til 670. Selv etter at Childerik ble myndig, beholdt Wulfoald den reelle makten. I 673 ble han rikshovmester i Neustria siden Childerik hadde overtatt dets trone. Men da Childerik døde, måtte Wulfoald flykte til Austrasia. Wulfoald og adelsmennene utropte Dagobert II til konge, men Ebroin, den rivaliserende rikshovmesteren i Nesutria, forsøkte å plassere Klodvig III på den austrasiske tronen for å utvide sin innflytelse. Det var først i 676 at Wulfoald lyktes i å plassere Dagobert på tronen med full autoritet. Krig fortsatte på grensen til 677 da Neustria anerkjente austrasisk uavhengighet. Dagobert ble myrdet 23. desember 679. Wulfoald levde bare en kort stund lenger enn sin konge. Hypertrikose. Hypertrikose er en lidelse som gjør at kroppen blir dekket av hår. Er man født med hypertrikose har man ofte lett for å besvime, få astma, være trøtt og sliten – man er rett og slett fysisk svak. Derfor er det ganske stor fare for å dø etter en fødsel. En kvinne ved navn Julia Pastrana led av hypertrikose, hun døde bare 26 år gammel. I dag finnes det også noen som lider av dette. Den økte hårveksten kan også skyldes en sykdom i stoffskiftet, eller som en bivirkning av enkelte medisiner. Eksempler. Flere personer med sterk hårvekst på grunn av hypertikose har blitt vist fram som kroppslige kuriositeter i «freakshow» på markeder og sirkus. Galleriet viser noen kjente personer og artister med hypertrikose. Strindheim Fotball. Strindheim Fotball (stiftet 9. mars 1926) er en norsk fotballklubb fra Trondheim, som for tiden spiller i 3. divisjon. Strindheim har spilt to sesonger i Tippeligaen, i 1984 og 1995. Begge gangene endte det med nedrykk. Strindheims hjemmebane heter Myra Stadion. Richard Francis Burton. Richard Francis Burton (født 19. mars 1821, død 20. oktober 1890) var en engelsk utforsker, oversetter, forfatter, etnolog, lingvist, poet, hypnotiker, fekter og diplomat. Han ble kjent for sine reiser og utforskelse av Asia og Afrika, i tillegg til sine omfattende kunnskaper om språk og kulturer. I 1835 klarte han å snike seg inn i den forbudte byen for ikke-muslimer, Mekka. Hans oversettelser av Tusen og en natt og Kama Sutra til engelsk står blant hans mest kjente litterære bedrifter. Åsa (Norderhov). Åsa er ei bygd og ei grend i Ringerike kommune (tidligere Norderhov kommune) i Buskerud. Bygda strekker seg fra den såkalte "Åsaporten" (den første veitunnelen inn mot Åsa fra Norderhov) og rundt nordenden og østsiden av Steinsfjorden, sør til grensen mot Hole kommune. Åsa regnes også med til Vegårdsfjerdingen. Grenden omfatter den litt tettere bebyggelsen innerst (nord) ved fjorden. Fra Stubbdal innerst i Åsa går det vei opp mot Damtjern på Krokskogen, på grensen inn mot Nordmarka. Fra Åsa kan man også ta seg opp til Mørkgonga naturreservat. Den lokale skolen heter Vegård skole, og ligger i grenda i nordenden. Skolen er kjent for sine loppemarked med auksjoner og mannekengoppvisning. Området er flittig besøkt av folk fra Bærum, Asker og Oslo. Kjerraten i Åsa ligger også her, og har i de senere år fått sitt eget museum. Luftfilter. Luftfilter er en barriere som fjerner uønskede partikler. Barrieren kan være en mekansisk og/eller kjemisk innretning. Ofte er barrieren lagd av filterpapir og/eller aktivt kull. Luftfilteret står oftest i innsugsdelen av luftrommet og finnes i forbrenningsmotorer, air conditioning og andre innretninger som krever renset luft. Ikke bare faste stoffer som støv og fin sand stoppes av et luftfilter. Enkelte luftfiltre kan også hindre forskjellige gasser, væsker å trenge igjennom, som for eksempel i en gassmaske. Fangstgrav. Fangstgrav (Fangstgrop) er feller eller fangstanlegg som hovedsakelig har vært i bruk for fangst av elg og villrein. I Norge blir de gjerne delt inn i "muret steingrav", "jordgropgrav", "jordgropgrav med synlig steinsetting" og "muret fangstgrav med bru – trapp". Det kan synes som om som muret steingrav (ofte omtalt som "fangstgrav") er vanlig for villrein i kombinasjon med ledegjerder, mens jordgropgrav (ofte omtalt som "fangstgrop") er mer vanlig for elg og ofte frittstående. I andre land kan form og metoder være avvikende. Enkelte av fangstgravene kan dateres til steinalderen, og den eldste kjente datering i Norge er fra ca. 3700 f.Kr. De fleste er imidlertid langt yngre og er anlagt i perioden mellom år 0 og 1350, men kun et fåtall slike har blitt datert. Jaktmetoden var svært effektiv og allerede på 1500-tallet forsøkte myndighetene å sette en stopper for denne virksomheten, blant annet fordi elgstammen var blitt kraftig redusert og ble ansett som truet. Jaktformen fortsatte likevel i mindre omfang til 1700-tallet. I 1863 kom et endelig lovforbud mot bygging og bruk av fangstgroper. En muret steingrav er lett gjenkjennelig om den ikke har rast sammen, er kastet igjen eller overdekt. En kiste på et par-tre meter lang og mellom en halv og en meter bred. Dybden og formen gjorde at dyret ble låst og dermed ville det ikke klare å hoppe ut av kisten. En jordgropgrav er idag kun synlig som en grunn grop, eventuelt med en synlig steinsetting. Formen er oval med en ytre diameter på 4–7 m og en dybde på opptil 2 m. Sidene har vært bratte selv om de kan fremstå som slakke på grunn av erosjon. De smalner som regel ned mot en trang og avlang bunn. Kanten av gropa kan ha en lav voll, enten rundt det hele eller ved kortsidene. Da fangstgropene var i bruk, ble de kamuflert av greiner og kvist. Veggene kunne ha en kledning av stående plank som gjorde dem glatte og vanskelige for dyret å komme opp av. En smal trekasse i bunnen hadde samme funksjon som den murte steinkassen og låste beina til dyret. Arkeologiske undersøkelser har også avdekket en annen type, der veggene savnet foring og hvor kun et lokk, eller et dekke, lå over gropa. Lokket hadde en spalte som dyret falt ned gjennom og som hindret rømming. Fangstgraver for ulv, det som gjerne kalles en ulvestue, vil ha en slik form. I dag vil denne typen fremstå som mer avrundet i formen enn de gropene som hadde kasse i bunnen. De fleste fangstgropene i Norge er påvist på Østlandet og i Trøndelag. Ofte finnes elggropene på steder i elgtrekk der naturlige hindringer gjorde jakten effektiv. Det hender at de ligger enkeltvis, men det er sjelden. Et fangstanlegg kan omfatte flere hundre groper og strekke seg over mange kilometer. Enkelte steder kan hele dalføre kontrolleres og sperres av. Gropene ligger i rekke på tvers av dyras trekkveier fram til vannkilder og mellom beiteområder. Avstanden mellom gropene varierer fra noen meter til at det kan være vanskelig å få øye på den neste. Mellom dem var det sannsynligvis satt opp trestammer eller skigarder som ved siden av terrengformasjoner som stup, ur, myr og bratte, tvang dyra mot gropene. Ledegjerdene er som regel borte, men rester kan ligge bevart i myr og fuktområder. Slike anlegg ble funnet under arkeologiske utgravninger på Dokkfløy i Oppland. Enkelte steder er det også observert bogasteller i form av nedgravninger i bakken med voll i forkant. Luftrenser. En luftrenser er en innretning som bruker mekaniske eller og kjemiske luftfilter for å rense luft for uønskede partikler. En luftrenser har ofte ei luftpumpe eller ei vifte for å pumpe lufta inn i luftrenseren gjennom filtrene og ut tilbake i rommet igjen. Kasabian. Kasabian er et britisk electro-/rockeband fra Leicester i England. Bandet består av Tom Meighan, Serge Pizzorno, Christopher Edwards og Chris Karloff. Medlemmene traff hverandre da de studerte på Leysland High School og på Countesthorpe Community College i England. I Norge er bandet kanskje mest kjent for singelene «Club Foot» og «L.S.F (Lost Souls Forever)». Bandet har blitt sammenlignet med band som Primal Scream og Oasis, de var også support på sistnevntes "Don't Believe the Truth"-turné, der de bl.a lærte at «You can't fuck with Oasis». Under innspillingen av debutalbumet "Kasabian" flyttet de inn på en liten bondegård i Rutland et stykke utenfor Leicester, der de, som alle andre «store» artister, stort sett levde på narkotika mens de spilte. Singelen «Club Foot», som er tilegnet den tsjekkiske studenten Jan Palach, er blant annet med på soundtracket til populære data- og tv-spill som "Pro Evolution Soccer 5" og '. Den har også blitt brukt i traileren til filmen "Serenity" og i en reklamefilm for Chef Boyardee. Bandet har også bidratt med musikk til spillene "FIFA 2004" og "Gran Turismo 4". Flere av deres sanger er også blitt brukt i tv-serien '. Navnet "Kasabian" er hentet fra Linda Kasabian, et medlem i gjengen til den beryktede amerikanske forbryteren Charles Manson, «The Manson Family». Støvsuger. En støvsuger er en husholdningsmaskin som ved hjelp av en pumpe lager et kraftig undertrykk i et rør og suger luft med støv og bøss gjennom et munnstykke og en slange, inn i en pose hvor partiklene blir liggende igjen. Luften passerer gjennom de porøse veggene i posen og videre gjennom ulike typer filtre, hvor de fineste støvpartiklene blir fjernet. Til slutt blåses lufta ut gjennom baksiden eller toppen av støvsugeren, avhengig av designet. I gamle dager var det kun én motor og roterende luftskrue i bunnen, som blåste luften opp gjennom en stor sekk som hang på skaftet og ut gjennom veggene i sekken. Den var betydelig mindre effektiv med tanke på fjerning av det minste støvet. En sentralstøvsuger har motoren med støvoppsamler montert et fast sted i huset. Støvsugerslangen kobles til kontakter som er koblet til støvoppsamleren via et rørsystem. Hvor kraftig en støvsuger er, angis som regel i watt. Jo flere watt, jo kraftigere vifte kan drives ved større turtall. Det er likevel ikke mulig å oppnå større trykkfall enn 1 bar i teorien, i praksis betydelig lavere. Blir trykket for lavt i støvsugeren, blir motstanden til vifta så lav at turtallet øker drastisk. Dette vil kunne føre til overbelastning på og havari av elektromotoren. Støvsugere kan også brukes til oppsamling av væske, da med elektronikken i en vanntett beholder, og en beholder som ikke slipper gjennom luft- man benytter seg av at vannet "faller ned" i beholderen mens luften strømmer videre. I noen posefrie støvsugere bruker man en beholder med vann i bunnen, hvor lufta tvinges rundt en plate slik at partikler faller ned i vannet istedenfor. De mest kjente produsentene av støvsugere er Philips, Electrolux, Bosch med flere. Som dere vil ha det. "Som dere vil ha det" (engelsk "As You Like It") er en romantisk komedie av William Shakespeare, skrevet en gang rundt 1599. Valget av tittelen på dette skuespillet var ikke tilfeldig, siden Shakespeare hadde erfaring med hva folk ville se i et skuespill samt at han trengte et skuespill som kunne trekke folk til hans nye Globeteater. __TOC__ Handling. Oliver, en av sønnene til Roland de Boys, vil bli kvitt sin yngre bror Orlando, som er det siste hindret for at han blir enearving etter faren, siden Jacques er landsforvist. Derfor utfordrer han broren til å møte den nye hertugens sterkeste bryter, i håp om han blir drept. Men skuffelsen er stor da Orlando vinner, og må flykte til Ardennerskogen sammen med sin tjener. Han er ikke den eneste som må flykte: hertugens niese Rosalind må også det, når det viser seg at hun er forelsket i ham. Sammen med sin kusine Celina, som er datter til hertugen, flykter de forkledd som gutter til samme skog som Orlando. Kvinner forkledd som menn. "Som dere vil ha det" er bare et av mange litterære verker som bruker elementet med kvinner som kler seg ut som menn, og er ikke det eneste skuespillet av Shakespeare som bruker dette. I "Kjøpmannen i Venedig", som ble skrevet 2–3 år før "Som dere vil ha det", brukes dette når Portia og hennes tjener Nerissa kler seg ut som menn og løser de ulike problemene som har blitt skapt av Antonio og Shylock. Også i "Som dere vil ha det" kler Rosalind og Celia seg ut som menn, og løser ubevisst problemer for og forsoner de innblandede i stykket. Blant andre forfattere som har brukt dette elementet i sin litteratur, er Robert Louis Stevenson i "Den svarte pil", der bokens kvinnelige hovedbiperson kler seg ut som en mann for å skjule sin identitet under rosekrigen (1455–1485) i England, og J.R.R. Tolkien i Ringenes herre, der Éowyn kler seg som en mannlig kriger for å delta i et av de avgjørende slagene. Tolkning. Skuespillet blir ofte tolket ut i fra hertugens idé om det universelle teater og, Jacques' bekreftelse av at hele verden er en scene som blir bekreftet gjennom menneskelivets syv faser, der alle menn og kvinner spiller mange roller. Rosalind og Celine er ofte brukt som eksempel på dette, i og med at de forkler seg som gutter for å skjule sin virkelige identitet og løser mange av problemene blant personene i stykket. Det universelle teateret har ofte blitt brukt som en allegori for Shakespeares teater Globe i London. I tillegg inneholdt skuespillet romantikken, spenningen, fantasien og humoren som folk forventet av et "perfekt" stykke. I Norge. I Norge ble skuespillet første gang gitt ut i 1933 på Somes forlag i Gunnar Reiss-Andersens oversettelse, under tittelen "As you like it". Skuespillet har blitt nyoversatt flere ganger. Av de mest kjente er Aschehoug forlag sin utgave på riksmål, som er gjendiktet av André Bjerke under tittelen "Som dere vil ha det", og Oktober forlag sin utgave på nynorsk, gjendiktet av Edvard Hoem, under tittelen "Som du vil". Skuespillet har også gått under titlene "Leken i skogen" (1942) og "Hver sin lyst" (1999). Film. Som dere vil ha det Som dere vil ha det Som dere vil ha det Donald Trump. Donald John Trump (født 14. juni 1946 i Queens, New York, USA) er en amerikansk entreprenør og forretningsmann. Han er mest kjent for flere skyskrapere han har kjøpt eller fått oppført på Manhattan, hvorav flere har fått navn etter ham selv, som Trump Tower på Fifth Avenue, Trump World Tower like ved FN-bygningen, og Trump International Hotel and Tower ved Columbus Circle. I 2004 ble Trump produsent og programleder for NBCs realityshow, "The Apprentice", der deltakerne konkurrerer om en forvaltningsjobb på toppnivå i et av Trumps selskaper. De øvrige deltakerne får sparken. Vinneren av programmet får en årslønn på 250 000 dollar. I slutten av hver episode eliminerer Trump en deltaker ved å si «You’re fired!». Casinoer. Trump Entertainment Resorts ble startet i 2005, etter en omstrukturering av Trump Resorts and Casinos. Denne omstruktureringen kom som en følge av firmaets gjeldsproblemer i 2004/2005, og førte til at Donald Trumps eierandel ble redusert fra 56 % til 27 %. Firmaet drives av James B. Perry, med Donald Trump som styreformann. Selskapet er notert på NASDAQ med symbolet. Andre bedrifter. The Miss Universe Organization eies av Donald Trump og NBC. Organisasjonen produserer skjønnhetskonkurransene Miss Universe, Miss USA og Miss Teen USA. I 2005 ble Trump University lansert. Trump University tilbyr kurs i økonomi, entrepenørskap, eiendom og ledelse over Internett, med flere internasjonalt anerkjente professorer. GoTrump, et online reisebyrå, ble lansert i 2006. Nettstedet tilbyr reiser til destinasjoner over hele verden, blant annet til Donald Trumps egne hoteller. Varemerker. Etter å ha gjort sitt navn kjent som det ypperste innen luksus og kvalitet innen eiendom, har Donald Trump lansert en rekke produkter som bærer hans navn. Disse inkluderer bl.a. Media. Donald Trump har deltatt i en rekke filmer og TV-programmer, for eksempel "Hjemme Alene 2", "The Nanny", Emmy-utdelingen samt en rekke talkshows. I 2004 ble Trump produsent og vert i NBCs "The Apprentice", hvor en gruppe deltakere konkurrerte om en lederjobb i et av Trumps selskap med en årslønn på $250 000. Hver episode ble avsluttet i styrerommet hvor Trump eliminerte en av deltakerne ved å si «You're fired!», et uttrykk han senere har forsøkt å registrere som varemerke. I den første sesongen ble Trump betalt $50 000 per episode, totalt cirka $700 000. På grunn av seriens umiddelbare suksess ble betalingen for senere sesonger økt kraftig, og er rapportert å være $3 millioner per episode, noe som plasserer han blant de best betalte TV-personer. I 2007 ble Trump æret med en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sitt bidrag til TV-underholdning med "The Apprentice". Var i 2005 med sin gode venn og TV-veteran, Regis Philbin på hans jule-cd The Regis Philbin Christmas Album hvor de 2 sang duett på sangen Rudolph the Red-Nosed Reindeer. De fremføre også sangen på The Late Show with David Letterman 30. november 2005. I desember 2006 kritiserte Rosie O'Donnell Trump på hennes TV-program "The View" for å utgi seg for å være et moralsk kompass for 20-åringer etter å ha gitt Miss USA, Tara Conner, en ny sjanse. Conner hadde brutt retningslinjene for Miss USA, men Trump, som eier konkurransen, lot Conner beholde Miss USA-kronen på betingelse av at hun oppsøkte en avholdsklinikk. Familie. Donald Trump har tre søsken, en bror og to søstre. Nylig offentliggjorte britiske data viser at Trumps mor ankom fra Skottland på skipet «Transylvania» i 1935. I 1977 giftet Trump seg med Ivana Zelničkova, senere Trump. Sammen fikk de tre barn: Donald Jr. (1977), Ivanka (1981) og Eric (1984). De skilte seg i 1992. I 1993 giftet han seg med Marla Maples, og de fikk sammen et barn, Tiffany (1993). Maples og Trump skilte seg i 1999. 26. april 2004 forlovet Trump seg med slovenske Melania Knauss (senere Knauss-Trump). De giftet seg 22. januar 2005 i Palm Beach, Florida. Til bryllupet kom blant annet Bill og Hillary Clinton, Barbara Walters, Tony Bennett og Rudolph Giuliani. Senere samme år ble det kjent at Melania var gravid med Trumps femte barn, Barron William Trump, som ble født i mars 2006. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet var et norsk departement i perioden 1991–2001. Da regjeringen Syse tiltrådte 16. oktober 1989, ble det tidligere Kirke- og undervisningsdepartementet bestemt splittet i Utdannings- og forskningsdepartementet (statsråd Einar Steensnæs) og Kirke- og kulturdepartementet (statsråd Eleonore Bjartveit) fra og med 1. januar 1990. Regjeringen gikk av et år etter, og regjeringen Brundtland II overtok 3. november 1990. Kirkesakene ble da besluttet overført, slik at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet oppstod fra 1. januar 1991 (statsråd Gudmund Hernes). Åse Kleveland ble samtidig leder av Kulturdepartementet. Da regjeringen Bondevik II overtok 19. oktober 2001, ble det bestemt ny inndeling fra 1. januar 2002: Kultur- og kirkedepartementet (statsråd Valgerd Svarstad Haugland) og Utdannings- og forskningsdepartementet (statsråd Kristin Clemet). For en fullstendig oversikt over disse fagområdenes departementstilknytning fra 1814 til i dag, se Kirke- og undervisningsdepartementet Kvadratfot. En kvadratfot er et arealmål brukt i USA og angir arealet til et kvadrat hvor sidene er av lengde én fot. En kvadratfot tilsvarer 0,09290304 kvadratmeter. De går knapt 11 (eksakt 10,7639) kvadratfot på en kvadratmeter. Kvadratfot er ikke en SI-enhet. Mæle. Mæle (av norrønt "mælir") er en gammel hulmål for tørrvarer og smør som har blitt brukt i Skandinavia, herunder også i Norge. Som kornmål var en mæle ofte lik en skjeppe, men ikke alle steder. Den har variert (mye) fra både sted til sted og gjennom tiden. I verdi utgjorde en mæle korn 9 merker smør og ble som enhet gjerne kalt en "mælingslag". I Nordhordland, Sunnfjord og på Sunnmøre utgjorde en mæle ca. 40,5 liter, mens en såkalt «løsk mæle» (lomsk mæle) utgjorde ca. 97,2 liter i Vågå/Lom distriktet i Gudbrandsdal. Lenger nord i Gudbrandsdalen og i deler av Trøndelag utgjorde en mæle 1/6 såld eller tilsvarende 32,4 liter. I Båhuslen (som da tilhørte Norge) var imidlertid en mæle lik 1/2 såld eller tilsvarende ca. 72,9 liter. I en del av Telemark (Grenland/Bamble/Hjartdal/Seljord/Lårdal/Kviteseid/Nissedal) tilsvarte en mæle 1/6 tønne, og i en annen del (Mo/Vinje/Rauland/Tinn/Setesdal, samt Lista len) 1/4 tønne. I følge landsloven var imidlertid en mæle definert som 1/6 såld eller tilsvarende ca. 16,2 liter. Mæling. Mæling (av norrønt "mælingr") er et gammelt norsk flatemål som opprinnelig tilsvarte 50 x 50 alen eller 2 500 kvadratalen. Dette målet har imidlertid variert kraftig rundt om på bygdene. I følge C. Sommerfelt kunne en mæling også tilsvare 9 604, 12 544, 13 824 eller 15 680 kvadratalen. Altså tilsvarende et areal på mellom 1 382,5 og 8 671 m² målt med gamle alen (55,3 cm). Det mest vanlig er å regne en mæling som tilsvarende 6-8 dekar i tiden før 1875, da det nye målesystemet ble innført i Norge. Kvadratfavn. En kvadratfavn er et gammelt norsk flatemål som tilsvarer omtrent 3,5 m². Kvadratalen. En kvadratalen er et gammelt flatemål, og som det framgår av navnet består det av et kvadrat på 1 x 1 alen. Ettersom størrelsen på en alen har variert etter hvor og når den ble brukt har også en kvadratalen variert i størrelse. I norsk sammenheng tilsvarer en kvadratalen som regel omtrent 0,4 m². Rulleskøyter. Rulleskøyter har en lignende utforming som skøyter, men istedenfor et blad til å gå på is med, er det festet hjul under. Rulleskøyter fins i tre hovedformer. Den ene er "quad skates", som har fire hjul på hver skøyte, to og to parvis. Disse kan stå rett opp og ned i seg selv. Den andre typen er "inline skates", som har fire eller flere hjul under i en rekke. Disse er mer tilpasset samme gangmåte og teknikker som isskøyter, og den tredje er "aggressive inline", med små hjul og stiv og solid sko som benyttes i rampe eller til å trikse med. De siste årene har det kommet ny variant som ligger mellom vanlig inline og aggressive når det gjelder hjulstørrelse og stivhet. Denne varianten går under navnet «FreeSkates» og er populær blant de som vil ha en skøyte som er solid for å tåle hopp og triks og samtidig lett å manøvrere. «FreeSkates» passer godt for inline hockey, rollersoccer og freestyle skating. Bruk av rulleskøyter er en form for hjulsport, akkurat som bruk av skateboard. Deler. En standard rulleskøyte består av «booten», eller skoen, en «frame» som holder hjulene på plass, hjul og kulelagre som får de til og gå rundt, så har man en soulplate/frame på aggressive skøyter som gjør at man har et underlag til og gjøre forskjellige triks på. Inline-skøyter på en innendørs slalåmbane. Skippund. Et skippund er en gammel måleenhet for vekt, særlig innenfor skipslast. Enheten tilsvarte 20 lispund, dvs ca. 160 kg i snitt. Skippundet varierte imidlertid mye fra landsdel til landsdel og gjennom tiden. Ett skippund «tunsbergvekt» tilsvarte 4 fjerdinger, 20 lispund eller 24 spann. I Borgarsysla var ett lispund lik 720 pundsmerker eller ca. 185 kg. I Rogaland tilsvarte ett skippund 4 vetter, 24 spann eller 576 pundsmerker omkring år 1750. I Trøndelag tilsvarte ett skippund 4 vetter, 8 våger eller 24 lispund (tilsvarende ca. 148 kg). I følge landloven av 1277 var ett skippund lik 24 vetter (ca. 148 kg). Vekten økte imidlertid og ble senere regnet å utgjøre omkring 185 kg. Gross. Gross er en gammel mengdeenhet som tilsvarer 12 dusin, altså 144 stk. Et gross er en forkortelse for franske "grosse douzaine" som betyr stort dusin, eller stor tylft. Et gross er definert som 12 dusin, altså 144 stykker. Storgross. Et storgross tilsvarer 12 alminnelige gross, det vil si 1728 stykker. Begrepet går tilbake til kontinentale forhold i forretningsverden på 1700-tallet. Panafrikanisme. Panafrikanisme er en politisk og kulturell retning som legger vekt på fellesskapet og solidariteten blant afrikanere, og som framhever og ønsker å bygge på verdiene i afrikanske kulturer. Panafrikanisme betyr egentlig "alt afrikansk". Det er både en tankeretning/ideologi og en sosial og politisk bevelgelse. Dens siktemål er å styrke selvfølelsen hos innfødte afrikanere og afrikansk-ættede i andre deler av verden, og forene dem i et globalt afrikansk fellesskap. Opprinnelig stammer begrepet fra Edward Wilmot Blyden som brukte det om fellesskapet mellom alle innfødte kulturer og land i Afrika. Senere ble begrepet utvidet til å inkludere alle av svart, afrikansk ætt over hele verden. I nyere tid er begrepet blitt enda mer omfattende og inkluderer nå enkelte folkegrupper i India som for eksempel tamiler, siddier, kamiler og andre. Herunder også aborginerne i Australia og på New Guinea. Prøvestikk. Prøvestikk er en registreringsmetode som brukes innen arkeologien. Metoden brukes hovedsakelig for å søke etter bosetingsspor fra steinalderen, og går ut på å grave en rute på 40 x 40 cm, for så å sålde massene for artefakter. I Norge ble den først utprøvd i mellomkrigstiden, men ble videreutviklet under vassdragsundersøkelsene på 1950-tallet. Fra 1960-tallet ble det vanlig med sålding av massene. Helge Løvland. Helge Løvland under Antwerpen-OL i 1920. Helge Andreas Løvland (født 11. mai 1890 i Froland, død 26. april 1984 i Oslo) var en norsk friidrettsutøver. Han vant OL-gull i tikamp i 1920 i Antwerpen. Dette Sommer-OL var det beste for Norge noensinne, der nordmenn tok til sammen 13 gull. Helge Løvland vant en rekke norgesmesterskap, og ble tildelt kongepokalen to ganger, i 1918 og 1919. Han var med det den første friidrettsutøver som fikk pokalen to påfølgende år. Han fikk Egebergs Ærespris i 1919 for friidrett og turn. Han konkurrerte for IF Ørnulf i Oslo. Han var likevel med å stifte Froland Idrettsforening i 1916. Froland IL, Froland kommune og private sponsorer har hedret ham med et minnesmerke som ble avduket den 9. juni 2001. Løvland var idrettsinspektør fra 1921 til 1930, før han deretter ble generalsekretær i Norges Landsforbund for Idrett og Norges olympiske komité frem til 1940. Han var også militær offiser, og ble idrettskonsulent for Hæren, og formann i Forsvarets idrettsråd fra 1948 til 1955. Comptonspredning. Comptonspredning eller "Comptoneffekten" er innen fysikken en betegnelse på det som skjer når et foton vekselvirker med et løst bundet elektron. Effekten viser seg i energitapet (og økt bølgelengde) som et røntgen- eller gammastrålefoton opplever når det kommer i kontakt med et objekt. Vanligvis snakker man i denne sammenheng kun om elektroner som er en del av atomer. Under kollisjonen mellom fotonet og et elektron, tar elektronet opp noe av energien selv og sender ut et nytt foton i en annen retning. På denne måten fortsetter altså fotonet, men med mindre energi, mens elektronet løsrives fra atomet og blir et sekundærelektron. Arthur Holly Compton gjorde denne observasjonen for første gang i 1923, noe han fikk Nobels Fysikkpris for i 1927. Viktigheten av denne observasjonen ligger i det faktum at det demonstrerer at lys ikke bare beveger seg i bølgeform (som vises med Thomsonspredning), men at det også beveger seg i partikkelform. Turn- og Idrettslaget Hovding. Turn- og Idrettslaget Hovding (stiftet i 1936) spiller sine kamper på Leikvang Stadion i Åsane bydel i Bergen. Fotball. Klubbens A-lag i fotball rykket i 2005 ned fra 2. divisjon, og spilte i 3. divisjon til divisjonen ble lagt om i 2010. Fra 2011 vil laget spille i 4. divisjon. Christian August. Christian August, prins av Augustenborg (født 9. juli 1768, død 28. mai 1810). Han var den tredje sønnen til hertug Kristian Fredrik av Slesvig-Holstein-Sönderborg-Augustenborg og hertuginne Charlotta Amalia av Holstein-Ploen. Christian August ble utnevnt til generalmajor, leder av det søndenfjeldske regiment og kommandant på Fredriksten festning den 10. juni 1803. Da København kapitulerte i 1807 ble han utnevnt til sjef for den norske regjeringskommisjonen av 24. august, sammen med stiftamtmann Gebhard Moltke, justitiarius Enevold de Falsen og amtmann Marcus Gjøe Rosenkrantz. a> i 1810. Minnesmerket er et kulturminne. Denne regjeringskommisjonen styrte i praksis Norge på egen hånd under den britiske flåteblokaden fra 1807 til 1809. Christian August ledet forsvaret av Norge da Sverige innledet sitt felttog i 1808. 29. desember 1809 ble han valgt til tronfølger i Sverige og forlot Norge 7. januar 1810. Avskjeden med ham ble storslagent markert i Christiania. Selskabet for Norges Vel ble stiftet i forbindelse med prinsens avreise. Sin siste dag i Norge tilbrakte han på Rød herregård i Halden som gjest hos Carsten Tank d.y. I hagen skrev han på fjellveggen innskriften «C. A. Norges Ven», en innskrift som senere ble hugget inn i fjellet med en kongekrone over. Denne er den dag idag synlig og oppmalt i hagen på herregården. Christian August ble adoptert av kong Carl XIII i Sverige og tok navnet Carl August. Han fikk imidlertid ikke satt sitt preg på styret i sitt nye hjemland ettersom han døde allerede i slutten av mai samme år. Han styrtet av hesten under en tropperevy på Kvidinge hede, rammet av hjerneslag. To dager senere ble han obdusert av sin lege Rossi samt tre professorer fra Lund, som fastslo at han hadde blitt rammet av slag. Til tross for dette spredde det seg raskt et rykte om at prinsen var blitt forgiftet. Anklagene ble først og fremst rettet mot de såkalte gustavianerne som man antok ville sette noen fra Gustav IIIs familie på tronen. Under prinsens begravelse ble riksmarskalk Axel von Fersen d.y. myrdet av pøbelen som et resultat av ryktene. Minnesmerker. I 1810 ble det reist et minnesmerke over Christian August på Bygdøy i Oslo. På stedet prinsen døde ble det reist et minnesmerke tegnet av Carl Christoffer Gjörwell i 1826. Initiativtaker til dette var kong Karl Johan. Akira Toriyama. Akira Toriyama, japansk 鳥山 明) (født 5. april 1955 i Japan) er en japansk tegneserietegner av manga. Allerede som barn var han veldig opptatt av både tegneserier og tegnefilm. Etter avsluttet skolegang begynte Toriyama å arbeide som grafiker på et reklamebyrå hvor han fikk utnyttet sitt talent og utviklet seg som serieskaper. Få år senere ga det store tegneseriemagasinet "Shonen Jump" ham en stor sjanse: Han ble ansatt som tegner og i desember 1978 fikk han utgitt sine første tegneserier. Magasinets lesere likte Toriyamas tegninger så godt at han fikk tegne sin egen store fortsettelsesserie, "Dr. Slump". Serien startet i januar 1980 og fortsatte frem til 1984. "Dr. Slump" ble senere utgitt i en rekke bøker og som tegnefilm. Toriyamas største suksess så langt er uten tvil "Dragon Ball". Serien gikk 11 år i "Shonen Jump" og er senere utkommet i 42 bind og bearbeidet til TV-serie, kino, videofilm og et stort antall spill. Serien har også fått en rekke andre avledede produkter med alt fra actionfigurer til softis. I tegnerens hjemland hylles han som en av tidenes mest suksessrike tegneserietegnere. I 1993 besøkte mer enn 3,5 millioner personer en Toriyama-utstilling som ble vist i en rekke japanske byer. Han er også den eneste japanske tegneseriekunstner som er beæret med å få sine verk utstilt på "Nasjonalmuseet for moderne kunst" i Tokyo. Sammen med medarbeiderne i sitt tegnestudio, har Toriyama laget etterfølgerne "Dragon Ball Z" og "Dragon Ball GT". De har også laget en fortsettelse på "Dr. Slump" i tillegg til mange andre kortere tegneserier. Toriyama har også medvirket i den grafiske utformingen av dataspill som "Dragon Quest" og "Tobal". Til tross for sin store suksess er Akira Toriyama en ganske sky og tilbakeholden mann. Han trives bedre med å bo på landet enn i hektisk storby, og lar seg svært sjelden intervjue. Når han skal koble av driver han visstnok med modellbygging, dataspill og legger ut på lange motorsykkelturer. Akkurat som den gamle filminstruktøren Alfred Hitchcock medvirket i små biroller i sine filmer, dukker Akira Toriyama opp nå og da i sine tegneserier. Han er da forkledd som en robot. Eksterne lenker. Toriyama, Akira Elektronisk Forpost Norge. Elektronisk Forpost Norge (EFN) er en elektronisk rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet. EFN kan sees på som et norsk motstykke av den amerikanske Electronic Frontier Foundation (EFF). Foreningen ble startet av Micha Reisel ved Universitetet i Oslo i 1991 som et forum (e-postliste), og ledes i dag av Thomas Gramstad. EFN arbeider for å sette fokus på blant annet digital allemannsrett, åpne standarder, opphavsrett, personvern, teknisk allmennkunnskap og datasikkerhet. En viktig retning blant medlemmene er Creative Commons, bevegelsen som søker å forbedre og videreutvikle innhold, åndsverk, programvare og internett gjennom fri deling av kunnskap, kildekode og åpne rettigheter. Fra 2007 er EFN medlem av European Digital Rights Initiative (EDRI), som blant annet arbeider med spørsmål om personvern og digital allemannsrett overfor EU. EFN har også egne ungdoms- og studentfora, og sender egne lag til The Gathering og Wiki-arrangementer. Det er per mars 2008 ca. 950 abonnenter av epostlisten, hvorav ca. 900 er medlemmer av EFN. Giorgio Napolitano. Giorgio Napolitano (født 29. juni 1925 i Napoli i Campania i Italia) er en italiensk politiker (Democratici di Sinistra). Han ble valgt til Italias president den 10. mai 2006 og tiltrådte embedet 15. mai. Liv. I 1942 begynte han å studere ved universitetet i Napoli, og ble medlem av universitets fascistgruppe, "Gruppo Universitario Fascista". Der ble han kjent med flere andre studenter som var kritiske til fasciststyret. Senere grunnla han en kommunistisk partisangruppe som kjempet mot fascistene. I 1945 ble Napolitano medlem av Italias kommunistparti ("Partito Comunista Italiano", PCI). Han ble ferdig utdannet jurist i 1947, og ble innvalgt i parlamentet i 1953. I 1956 ble han medlem av partiets nasjonalkomité og ble leder for kommisjonen for Syd-Italia. I 1956 ble den ungarske oppstanden slått ned av de sovjetiske okkupantene, og det italienske kommunistpartiet kalte ungarerne for «kontrarevolusjonære», «undergravere» og andre skjellsord. Napolitani støttet partiets linje. Senere har han tatt avstand fra og beklaget denne holdningen. Partiets håndtering av den ungarske oppstanden førte til at det ble splittet i 1956, da den største fagbevegelsen tok avstand fra kommunistpartiets linje og støttet oppstanden. Mange hevdet at Italias vei til sosialisme måtte baseres på demokrati. Deres synspunkter ble støttet av Giorgio Amendola. Napolitano stod nær Amendola, og ble etterhvert en av partiets mest innflytelsesrike politikere og ledende representant for den moderat-sosialdemokratiske fløyen i partiet, de såkalte "Miglioristi". Napolitano gikk aktivt inn for omdøpelsen av partiet til "Democratici di Sinistra" (venstredemokratene). I sitt eget parti ble han av og til kritisert for å være for USA-vennlig. Fra 1992 til 1994 var Napolitano president for det italienske deputertkammeret og fra 1996 til 1998 innenriksminister. Han var medlem av Europaparlamentet fra 1999 til 2004. I oktober 2005 ble han utnevnt til senator på livstid av president Carlo Azeglio Ciampi, sammen med Sergio Pininfarina. 7. mai 2006 foreslo Romano Prodi ham som kompromisskandidat for det italienske presidentvervet, og han ble valgt i den fjerde avstemningen den 10. mai. Han er gift med Clio Maria Bittoni, og har to sønner. Teodoald. Teodoald var rikshovmester i begge kongedømmene en kort tid i 714 før Ragenfrid ble utropt i Neustria og Karl Martell i Austrasia av adelsmennene. Han overtok embetet da hans bestefar, Pipin av Herstal, døde. Han var den uekte sønnen av Grimoald II, men hans bestemor Plektrude forsøkte likevel å få ham anerkjent av hans bestefar som den legitime arvingen av hele pipinidenes områder i stedet for sønnen Karl Martell, som også var født utenfor ekteskapet. Hans bestemor overgav seg på hans vegne i 716 for Chilperik II av Neustria og Ragenfrid. Han døde, antagelig drept, rundt 741. Det skal merkes at til tross for at han ble utropt til arving av Pipin av Herstal, lot Karl Martell sin nevø leve da han tok makten, i stedet for å drepe ham som var vanlig i middelalderen. Sigurd Sele. Sigurd Sele (født 25. januar 1976) er en norsk trubadur og artist fra Bømlo i Hordaland. Sigurd Sele begynte som sanger for «Møllo Blues Band», et band som ble kjent fra Bergen til Haugesund. Han har sammen med søsteren Nina dratt i gang Bømlo Musikallaug. De har per dags dato blant annet satt opp «Jesus Christ Superstar» to ganger, samt «Les Misérables» og har nå jobbet med «Chess», som ble vist sommeren 2006. I «Chess» spilte han den sleipe journalisten ved navn Walter DeCourcey. I 2008 er han for tredje gang med på Les Miserables, denne gang ved Den Nationale Scene i Bergen, med andre skuespillere som Helge Jordal, Lasse Lindtner, Wenche Kvamme og Christine Guldbrandsen. Selv spiller han hovedrollen Jean Valjean. I 2009 spilte Sigurd Sele Engineer i oppsetningen av Miss Saigon som Bømlo Musikallaug satte opp i august på Moster Amfi på Bømlo. I 2010 spilte han Kaptein Knurr i familieforestillingen "Kaptein Knurr og Maremine-mysteriet" i Gamle Bergen, og hadde hovedrollen som Deinar Deinaren i verdens første black metal musikal, "Svartediket", ved Den Nationale Scene. Ned Flanders. Ned Flanders er en fiktiv person i den animerte TV-serien "The Simpsons". Han er stemmegitt av Harry Shearer. Hans alder er ikke helt bevisst blant fansen, men han er over seksti, selv om han fremstår som i trettiårene. I en flash-backepisode som viste Neds oppvekst med beatnik-foreldre i 1950-årene var han trolig ikke mer enn 10 år. En nyere episode, «Much Apu About Nothing», sier han at han har bodd i Evergreen Terrace i mer enn 40 år, hvilket støtter teorien om at han er over 60. Tross alderen er det vist at Ned har en svært god fysikk, spesielt i mageregionen. Ned er alltid veldig positiv, hvilket plager Homer veldig. Kanskje er det på grunn av det faktum at Ned har bedre familie, bedre jobb, bedre helse, bedre alt. Ned låner alltid velvillende bort saker og ting til Homer. Homer leverer imidlertid aldri tingene tilbake. TV-bordet familien bruker, som du også kan se i starten av "hver" episode, er en av tingene han har lånt av Ned. Ned er aldri sur av den grunn, selv om han er blitt litt mer nølende med å låne bort ting til Homer. Hans faste frase er «Hi-diddly-ho», og han putter gjerne inn «diddly» og «doodly» i inn setningene. I en episode tilbød han seg husly for to unge utenlandske jenter. Det viste seg at jentene laget pornografi i hans hus og sendte det live på internett. Hele Springfield så pornoen og lo av Ned. Dette førte til at han bestemte seg for å reise fra byen. Han dro til en by med bare mennesker som lignet ham selv. Beboerne var meget kristne og levde etter strenge regler. De presset til og med på for å få ham til å barbere barten sin; det var ikke «riktig» med bart. Dette ble imidlertid for mye for Flanders og han flyttet tilbake til Springfield. Flanders er ellers en dypt religiøs mann, og irriterer også til tider Pastor Lovejoy med sin fundamentalisme. Han er motstander av evolusjonsteorien, og foretrekker vann og brød til frokost. På den annen side har han en egen bar i kjelleren og en stor Beatles-samling, selv om han forsøkte å gjemme sistnevnte. Han driver butikken Leftorium for venstrehendte og bruker ellers det meste av tiden sin til å oppdra barna Rod og Todd som alenefar etter at kona Maude døde. Flanders har opptrådt svært overbeskyttende i farsrollen. Torader. Toraderen (også kalt durspill og durspel) er forgjengeren for det vi kaller trekkspill. Før den var det munnspillet og enraderen. Durspill var betegnelsen på disse instrumentene, det kom etter hvert trekkspill som var kromatisk stemt, slik at man kunne spille i alle tonearter. Til forskjell fra trekkspillet har toraderen ulike toner ettersom man drar belgen inn eller ut, og har et begrenset antall basstoner. Toraderen finner man i ulike stemminger, G/C og A/D er de vanligste. Det var en orgelbygger i Tyskland, Buschmann, som nærmest tilfeldig laget det første munnspillet, som er forløperen til trekkspillet. Utgangspunktet var de pipene han brukte til å stemme orgelet med. Da han fant på å sette en belg på disse for å få en lang tone, var prinsippet klart. Dette resulterte i en enorm produksjon av munnspill som ble eksportert til hele verden. Ikke lenge etter fant man på «å sette belg på» munnspillet og fikk da den første enraderen. Denne ble utvidet til torader, senere trerader, fire- og femrader, det som vi kjenner som knappetrekkspill i dag. Denne utviklingen gikk veldig raskt. Toraderen brukes over hele Norge, og har de siste årene fått en renessanse her i landet. Kjente toradergrupper er Hallingdal kraftlag, Toradertrioen fra Hallingdal, Jutullaget, Hedmark Toraderlag, Lillebror Vassaasen, Eddy «Knerten» Lyshaug og mange, mange andre over hele landet. Det arrangeres årlig mesterskap i toraderspill på sommerstid. 8. serierunde i Tippeligaen 2006. 8. serierunde i Tippeligaen 2006 ble spilt tirsdag 16. mai. Seks kamper ble spilt klokken 18:00 og én kamp 20:00. Aega. Aega var rikshovmester og regent sammen med dronningmoren Nanthild i Neustria og Burgund fra 639, da Dagobert I døde, under styret til den mindreårige Klodvig II. Da han døde i Clichy erstattet Nanthild ham med Flaochad i Burgund. Magnatene satte Erkinoald i hans embete i Neustria. De tre bukkene Bruse. "De tre bukkene Bruse", eller "De tre Bukkene Bruse, som skulde gaae til Sæters og gjøre sig fede", er et norsk folkeeventyr som er samlet inn av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe og gjengitt i deres eventyrsamling "Norske Folkeeventyr" som ble utgitt på midten av 1840-årene. Handling. Eventyret handler om tre geitebukker som skal til seters for å gjøre seg fete. Da de kommer til ei bru og skal gå over, blir de stoppet av et troll som bor under brua og vil vite hvem det er «som tramper på min bro». Trollet lar den første og den andre bukken slippe over fordi begge sier at den neste er større. Da den tredje og største av bukkene Bruse kommer trampende og trollet reiser seg, stanger bukken trollet uti fossen og alle bukkene kommer trygt over. Popularitet. "De tre bukkene Bruse" er kanskje det mest kjente norske folkeeventyret. Det er kort, har flere gjentakelser og en klar handling som er lett å huske. Eventyret er dermed lett å gjenfortelle for små barn, og lett å dramatisere med geitestemmer, trollbuldring, trampelyder, trippende fingre og stangebevegelser. Eventyret har blitt utgitt på flere språk og i mange forskjellige versjoner, blant annet som billedbøker og popup-bøker. 1. divisjon fotball for herrer 1974. 1. divisjon 1974 startet 28. april og sluttet 13. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Sune Wentzel. Sune Wentzel (født 6. juli 1971 i Oslo) er en norsk tidligere frisbee-utøver. Han har 6 VM-titler og har satt to verdensrekorder i lengde innendørs, ansees for å være Norges beste frisbeeutøver gjennom tidene og har preget frisbeemiljøet i Norge. Han har flere VM-medaljer og har vunnet flere internasjonale og nasjonale titler. Wentzel var den yngste utøveren og den første utenfor USA som vant VM sammenlagt. Wentzel gikk på idrettslinja ved Linderud videregående skole fra 1987 til 1990. Han har siden vært involvert i flere prosjekter for å promotere frisbee i Norge. I 1996 etablerte han firmaet "Sune Sport AS" som driver salg fra nettstedet "Sune Sport & Games". I 2012 deltok han i NRK 1-programmet Mesternes Mester og ble nummer to etter en jevn finale mot Tor-Arne Hetland. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Ytre Tysse. Ytre Tysse er Samnanger kommunes tusenårssted. Som resultat av dette ble det etablert en kultur- og aktivitetssti over Tyssereinane som starter og ender på Ytre Tysse. Denne ble åpnet i juni 2005. Formålet med kulturstien er å gjøre folk mer kjent med bygdehistorien og naturen på Tysse. Geir Grønnevik. Geir Grønnevik (født 1980) er norsk vektløfter. Han er aktiv medlem i klubben Tambarskjelvar IL. Er blant eliten i Norge og har deltatt i NM og VM flere ganger. Han vant kongepokalen i 2005 og økte dermed seiersrekken til Tambarskjelvar IL ytterlige til 10 år. Personlige rekorder. Grønnevik, Geir Grønnevik, Geir Lars Erik Eriksen. Lars Erik Eriksen (født 29. desember 1954 i Oslo) er en tidligere norsk langrennsløper. Han var på det norske langrennslandslaget i perioden 1977 til 1985. Eriksen tok flere internasjonale medaljer, blant annet OL-sølv på stafetten under Lake Placid 1980 og tre medaljer under VM 1982 i Oslo (gull på stafetten, sølv på 30 km og bronse på 50 km). Han deltok også i 1984 i Sarajevo med 6. plass på 30 km og 4. plass på stafetten som beste resultat. Han tok flere NM-medaljer og mottok kongepokalen i 1983. Han ble også tildelt Holmenkollmedaljen i 1984 og Lahtimedaljen. Carlos Rio. Carlos Rio eller " Carlos Alberto Benjamin Alvarez Río" som er hans fulle navn (født 8. september 1962 i Oviedo i Spania) er en tidligere norsk frisbeeutøver. Han har mange VM-, EM- og NM-titler. Carlos var den første nordmann som tok gull i ett VM i 1987 i Colorado. Han var også den første til å ta Kongepokal i Frisbeegolf, August 2005 i Arendal. Carlos er (foreløpig) den eneste utøver i Norge som har tatt NM gull i samtlige frisbeegrener (inkludert Ultimate og Guts som ikke er i listen under). Jostein Frøyd. Jostein Frøyd (født i 1982) er fra Larvik, men flyttet til Naustdal og meldte seg inn i Tambarskjelvar IL for å få enda bedre utvikling som vektløfter. Han er på det norske landslaget og nærmer seg EM-kravet. Han er norgesmester som ungdom, junior og senior. Han innehar de norske rekordene for ungdom i klasse 62 kg. Idag løfter han i klasse 94 kg som han ble norgesmester i under NM i Naustdal i 2006. Rykk: 135 kg Støt: 170 kg Sammenlagt: 302 kg Frøyd, Jostein Frøyd, Jostein Online. Vanligvis er det sagt at noe er online hvis det er tilkoblet et nettverk eller system. Hibiskus. Hibiskus er en gruppe blomsterplanter i kattostfamilien som vokser i varme og tropiske klima. Bladene er enkle, ofte litt taggete, mens blomstene har fem blomsterblad, er trompetformet og har hvit, lyserød, rød, lilla eller gul farge. Hibiskus dyrkes ofte for de vakre blomstene, men noen arter av planten kan brukes i te eller som grønnsak (Roselle), til papirproduksjon (Kenaf) eller klesmateriale. Der Stürmer. "Der Stürmer" («Stormeren» eller «Angriperen») var et tysk, nasjonalsosialistisk ukemagasin som ble utgitt av Julius Streicher fra 1923 til andre verdenskrigs slutt i 1945. Hovedtemaet i magasinet var jødehat, og tidsskriftet var en viktig del av det nazistiske propagandamaskineriet. I motsetning til det offisielle partiorganet "Völkischer Beobachter", som utad søkte å ha et seriøst preg, brukte "Der Stürmer" ofte obskønt materiale som pornografi kombinert med ekstreme antisemittiske karikaturtegninger. I tillegg til angrep på jøder, presenterte bladet også hyppige utfall mot den katolske kirken, som ble omtalt som «jødiskinspirert», og mot kommunistene. Opplagstall. I 1927 hadde "der Stürmer" et opplag på 14 000 trykte eksemplarer hver uke. I 1938 nådde bladet sin opplagstopp med nesten en halv million blader. Eksterne lenker. Stürmer Stürmer Saurischia. Saurischia eller øglehoftedinosaurer er ei gruppe dinosaurer der hoftebeinet har to utløpere som peker i forskjellig retning: skambeina peker forover eller nedover, mens setebeina peker bakover. Saurischia omfatter langhalsdinosaurene og rovdonosaurene (og derved fuglene), det vil si alle som er nærmere i slekt med fugler enn "Triceratops". Alle dinosaurer tilhører enten Saurischia eller søstergruppa Ornithischia. Saurischia betyr «øglehofte» og viser til den tydeligste forskjellen mellom Saurischia og Ornithischia («fuglehofte»). Saurischene beholdt den opprinnelige hoftestrukturen mens ornithischene utviklet fuglelignende hofter. Saurischene utviklet også lengre hender og den andre fingeren vokste seg lengre enn den tredje. En svært uensartet gruppe. Saurischia besto av to svært forskjellige undergrupper, langhalsdinosaurene og rovdinosaurene. De førstnevnte var langhalsede planteetere og utviklet seg etter hvert til gigantiske størrelser, de største dyra som har levd på landjorda. Rovdinosaurene var hovedsakelig kjøttetere og fantes i mange størrelser. De største, som "Tyrannosaurus" og "Giganotosaurus" var like tunge som de mindre langhalsdinosaurene, mens de små formene som "Microraptor" og "Compsognathus" var ikke stort større enn ei kråke. I jura utviklet fuglene seg fra en gruppe av de små rovdinosaurene. Saurischia omfatter dermed noen av de største og noen av de minste landlevende virveldyrene som har levd. Evolusjonær historie. Saurischene oppsto sammen med ornitischene i midten av trias. Ved overgangen fra trias til jura var sauropodene de dominerende planteeterne mens theropodene var de viktigste kjøtteterne. Theropodene beholdt denne posisjonen resten av mesozoikum og i løpet av jura utviklet antagelig små theropoder seg til fugler. Sauropodene ble etter hvert skjøvet til side til fordel for ornitischene og døde ut på flere kontinenter. Med unntak av fuglene døde alle saurischene ut i den store masseutryddelsen som markerer slutten på kritt og begynnelsen på paleogen. Marine Support Unit. En av Marine Support Units patruljebåter Marine Support Unit (MSU), tidligere kalt Marine Police, er en britisk politienhet som ble opprettet i Wapping i London i 1798, og som siden 1899 har vært en enhet innen Metropolitan Police Service. Styrken ble en mal for utviklingen av politiet i Storbritannia på begynnelse av det 19. århundre, og regnes av mange som den første virkelige politistyrke i moderne forstand i landet. Historie. Styrken ble grunnlagt av magistraten Patrick Colquhon og "Master Mariner" John Harriott for å bekjempe tyveri, plyndring og korrupsjon i Port of London. Den første årlige budsjettet på 5 000 pund ble dekket av Exchequer (920 pund) og West India Merchants and Planters Company (4 020 pund). Marine Police leide lokaler der Wapping politistasjon senere ble bygget. Det ble utnevnt en "Superintendent of Ship Constables" og fem konstabler, kalt "Surveyors", som patruljerte på Themsen. De hadde også egne roere som fraktet konstablene i åpne båter. I tillegg var det fire konstabler som besøkte skip som lå til kai samt skipskonstabler som ble betalt av skipenes eiere og som overvåket havnearbeiderne. På kaiene var det en konstabel, "Surveyor of Quays" med to assistenter og 30 politivektere som overvåket last som var lagret der. I 1829 ble Metropolitan Police Force opprettet. Marine Police hadde da tre stasjoner, i Wapping, Waterloo og Blackwall, og femten båter. I 1899 ble de to styrkene slått sammen, og Marine Police ble "Thames Division". Dette navnet ble beholdt helt til 2001. I 2000-årene. Enheten har fortsatt sitt hovedkvarter i Wapping, nær Tower Bridge. Den hovedoppgaver er å overvåke Themsen og området langs elven, og å bistå andre enheter i Metropolitan Police Service når de har behov for MSUs spesielle ekspertise. De jobber også i nært samarbeid med andre myndigheter, som Port of London Authority, Kent and Essex Police, Special Branch, tollvesenet, immigrasjonsmyndigheter, London Coastguard, RNLI, brannvesenet og helsemyndigheter. MSU dekker en strekning på omkring 60 km langs Themsen, men opererer om nødvendig også utenfor dette området. Nav (nettverk). Et nav er et knutepunkt i et datanett. På samme måte som navet i et sykkelhjul er et knutepunkt for alle eikene, er et nav i et nettverk en sentral node som knytter sammen andre noder eller datanett. Begrepet nav brukes på en rekke områder innen datanett. Nettverksenheter som «huber» er å betrakte som nav i fysiske nettverk, men begrepet brukes også i IRC-nettverk, fildelingsnettverk og en rekke andre typer nettverk. Max Baer. Maximilian Adelbert Baer (født 11. februar, 1909 i Omaha, Nebraska USA, død 21. november, 1959) var verdensmester i tungvektsboksing 1934–35. Max ble profesjonell bokser i 1929 og fem år senere den 14. juni 1934 ble han verdensmester da han vant over Primo Carnera på teknisk knockout i den ellefte runden. Han tapte tittelen et år senere 13. juni 1935 i Long Island City, New York, mot James J. Braddock som vant på poeng etter femten runder. Som profesjonell bokser gikk Max Baer åttifire kamper mellom 1929 og 1941. Han vant 72, hvorav 53 på knockout, og tapte 12. Dette gjør han til medlem av en eksklusiv klubb av boksere som har vunnet femti eller flere kamper på knockout. I 1968 ble han medlem av The Boxing Hall of Fame og i 1984 av The World Boxing Hall of Fame og i 1995 i The International Boxing Hall of Fame. James J. Braddock. James Walter Braddock (født 7. juni, 1905 i New York, død 29. november, 1974) var verdensmester i tungvektsboksing 1935–37. Braddock ble verdensmester i tungvektsboksing den 13. juni 1935, i Long Island City, New York, da han beseiret Max Baer. To år senere 22. juni 1937, tapte han tittelen til Joe Louis. I 2005 kom filmen Cinderella Man som handler om Braddocks vei til verdensmestertittelen. Joe Louis. Joseph Louis Barrow, bedre kjent som Joe Louis, The Brown Bomber (født 13. mai eller 14. mai 1914 i LaFayette, Alabama, død 12. april 1981) var verdensmester i tungvektsboksing 1937–49. Bundesfinanzhof. Bundesfinanzhof (BFH) er Tysklands høyesterett for skatte- og tollsaker, og en av Tysklands fem føderale høyesteretter. Bundesfinanzhof har sete i München, Bayerns hovedstad. Domstolen ble opprettet i 1918 under navnet Reichsfinanzhof. Central Coast Mariners FC. Central Coast Mariners Football Club (CCM) er en australsk fotballklubb i A-League som ble grunnlagt i 2004. Klubben har hjemmestadion i byen Gosford på Central Coast, nord for Sydney. CCM kom på andreplass i ligaen i 2005/06-sesongen, etter å ha tapt 0-1 for Sydney FC i finalen på Telstra Stadium i Olympiaparken i Sydney. Nåværende trener er Graham Arnold. Gosford. Gosford er den største byen på Central Coast, New South Wales, Australia. Gosford ligger omtrent 70 km nord for Sydney sentrum. Bykjernen ligger ved Brisbane Water, en nordlig gren av Hawkesbury River og Broken Bay. Gosford er administrasjonsenter for Gosford City Council, som sammen med Wyong Shire danner Central Coast. Gosford er ofte tatt for å være en del av Sydney Metropolian Area. Nils Ellingsgard. Nils Ellingsgard (født 4. juli 1928 i Vats) er en norsk dekorasjonsmaler fra Ål i Hallingdal. Han er utnevnt til statsstipendiat i 1985 for sitt arbeid med å dokumentere og formidle rosemalingens kulturhistorie. Ellingsgard vokste opp i bondemiljø, og har liten formell skolegang, bortsett fra jordbruksskole. Han arbeidet som gjeter og anleggsarbeider før han i 1953 flyttet til Oslo. Der gikk han blant annet på Bjarne Engebrets tegne- og maleskole. I "første fase" av sitt liv med rosemalingen hadde han atelier i Oslo, hvor han arbeidet både med egen dekormaling, og med restaurering av eldre rosemaling, blant annet med å avdekke eldre, overmalte rosemalingsarbeider. Fra 1972 utviklet hans arbeid seg i retning av registringsarbeid og kulturhistorisk forfatterskap. Han ble utfordret til å skrive om rosemaling som første bind i en bokserie om folkekultur i Hallingdal. Registreringsarbeidet begynte i 1974 og den første boka forelå i 1978: "Rosemåling i Hallingdal". Siden har han dokumentert rosemaling i flere deler av landet, og skrevet generelle verk. Oversiktsverket "Norsk rosemåling" er utgitt i en utvidet utgave i lys av 18 års utvidet innsamlingsarbeid. Fra 1969 og om 25 år framover hadde han årlige reiser til USA, hvor han underviste på kurs i rosemaling og holdt foredrag om emnet. Virksomheten i USA var blant annet knyttet til «Vesterheim», det norsk-amerikanske museet i Decorah, Iowa. Han er også en populær akvarellmaler. Celebrían. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Celebrían en alvisk kvinne av høy rang. Hun var datter av Celeborn og Galadriel, herren og fruen av Lothlórien. Hun var også kona til Elrond, herre av Kløvendal, og hun var mor til Arwen, Elrohir og Elladan. Hun var Fruen av Kløvendal. Navnet Celebrían betyr "Sølv dronning" på Sindarin. Celebríans fødselsdato er upresis, men hun dukker første gang opp (i "Ufullendte fortellinger") i omtrent år 1350 i det andre tidevervet da hun skal ha dratt med sin mor fra Eregion til Lórien. Hun giftet seg med Elrond i 109 i det tredje tideverv. Hun ble født i Ost-in-Edhil en gang før år 1091 i det andre tideverv. Etter Saurons invasjon av Eregion i 1697 A.T. flyktet Galadriel, Celebrían og deres slekt fra Ost-in-Edhil gjennom Morias miner, og nådde omsider fram til Lothlórien (da kalt "Laurelindórenan" på Quenya). Det er uklart om Celebrían var til stede ved grunnleggelsen av Kløvendal i år 1700 A.T. men siden hennes foreldre var der kan det antas at hun også var der. Etter oppholdt med Nandoene i Lórien som varte i mange år, riste Celebrían og foreldrene hennes etter lang tid til Kløvendal (Imladris). Det var der at hun, som selv var halvt Noldo og halvt Sindaalv, giftet seg med Elrond, som selv var en halvalv ("peredhel"), i år 109 tredje tideverv. Sammen fikk de tre barn, Arwen Undómiel ("Aftenstjernen") i 241 T.T., etterfulgte tvillingene Elladan og Elrohir i 130 T.T. I mellomtiden (selv om den strakte seg over 2 000 år), hadde Galadriel og Celeborn returnert til Lórien og hadde startet med å forynge "Skogriket" etter at deres konge, Kong Amdir, død, og hadde begynt å styre folket der. I T.T. år 2509, på en tur fra Kløvendal til Lórien, ble Celebrían tatt i bakhold av orker i Caradhras passet i Tåkefjellene, ble fanget og pint, og fikk et forgiftet sår. Sønnene hennes reddet henne og hun ble helbredet av Elrond, men "etter frykt og pinsler" kunne hun ikke lenger finne glede i Midgard, og derfor reiste hun til Gråhavnene (Mithlond) og siden over havet. Tolkien har sakt at: "etter ødeleggelsen av den Ene Ringen mistet de Tre Ringene til Eldaene sin kraft. Da forberedte Elrond seg til sist på å forlate Midgard og følge etter Celebrían." Selv om det hadde gått over 500 lange år, ble Elrond og Celebrían gjenforent i Alqualondës havn på Tol Eressëa, en gang etter år 3021 T.T. (ringbærerne seilte ut fra Gråhavnene 29. september 3021 T.T). Likevel var Elrond og Celebrían for alltid skilt fra sin elskede datter Arwen sine to sønner. Wienerparti. Wienerparti er en sjakkåpning karakterisert av trekkene Hvits andretrekk står i kontrast til det mer vanlige 2. Sf3, som kan lede til Den opprinnelige tanken bak 2. Sc3 var å spille en slags forsinket kongegambit med et eventuelt f4 (se også diagram 2), men i moderne spill velger hvit ofte mye roligere linjer. Kristofer Hansteen. Kristofer (egentlig Christopher) Hansteen (født 1865, død 1906) ble født på Røros hvor hans far var ansatt som bergverksdirektør ved kobberverket. Faren ble senere direktør for Kongsberg Sølvverk. Blant hans grandonkler og onkler kan nevnes astronomen professor Christopher Hansteen, høyesterettsassessor Christopher Hansteen, og kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen var hans tante. Hansteen kom tidlig i konflikt med sin aristokratiske familie: Han nektet å la seg konfirmere, og i 1891 giftet Kristofer seg med tjenestepiken Olga Strøm (1869 – 1936). Kort etter artium begynte han som typograf. Blant arbeiderne kom han i kontakt med de moderne sosiale idéer, leste Karl Marx og Peter Kropotkin. Det var især den siste som ble bestemmende for hans livssyn. Kristofer Hansteen ble anarkist og medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas». Her ble han snart en sentral person. Den mest kjente historien med Hansteen er politiets beslagleggelse av anarkistenes fane 1. mai 1893. Også året før ble fanen beslaglagt. Hansteen ga ut bladet "Anarkisten" i 1898 – 99. Dette oppnådde kun 300 abonnenter i Norge og 60 i Danmark. I 1899 måtte Hansteen flykte til England for å slippe politiforfølgelse etter en kritisk artikkel om kronprinsregenten i "Anarkisten nr. 4" 28/3 1899. Etter ett års opphold i London kom han tilbake til Norge, og ga ut bladet "Til frihet" i 1901 – 04. Hansteen ga ut en rekke brosjyrer – "Til proletariatet", "Det frie samfund", "Undervisning uten dogmer" m.fl. –, og oversatte Kropotkins "En oprørers ord". I det sosialdemokratiske Kristianialagets første periode holdt Hansteen flere foredrag i laget, og innledet gang på gang på massemøter om aktuelle spørsmål som f. eks. arbeidsløsheten, alltid ut fra et konsekvent 'anarkistisk-kommunistisk' grunnsyn. Dette vant gjenklang hos enkelte av Kristianiabevegelsens medlemmer. Hos Hansteen finner vi lenge før invasjonen av svenske ungsosialister begynte alle de momenter som vi siden møter igjen i ungsosialismen: kamp mot religionen, avstandtagen fra parlamentarismen, propaganda for generalstreiken. Hansteen døde av tuberkulose i 1906. Hansteen, Kristofer Hansteen, Kristofer Hansteen, Kristofer Hansteen, Kristofer Hansteen, Kristofer Fornebu- og Snarøyaposten. Fornebu- og Snarøyaposten er en gratisavis som blir utgitt i Bærum i Akershus fylke. Første utgivelse er 12. mai 2006, og avisa planlegges distribuert annenhver uke i vel 3300 eksemplarer til alle husstander og bedrifter på Snarøya, Fornebu og Lysaker. Avisa ser et stort potensial i den forestående Fornebu-utbyggingen både i lesertall og annonseinntekter. Ansvarlig redaktør er Anita Myhr. Jenny Berthelius. Jenny Berthelius (født 1923 i Stockholm) er en svensk forfatter. Berhthelius vokste opp i Helsingborg, med unntak av noen år i Arles, Frankrike. Hun studerte fransk, litteraturvitenskap, drama, teater og film ved Universitetet i Lund og arbeidet i noen år som utenlandskorrespondent. Berthelius publiserte sine første noveller allerede som tenåring. I 1968 debuterte hun med kriminalromanen "Mördarens ansikte", og har senere skrevet et trettitalls kriminalromaner, psykologsiske thrillere, barnebøker, ungdomsromaner og lettlestbøker. Berthelius er mest kjent for sine kriminalromaner, og er i hjemlandet blitt omtalt med hedersnavnene «Mordets milda moder» og «Den svenska skräckskildringens mästerinna». Hun har sammen med de svenske krimforfatterne K. Arne Blom, Jean Bolinder, Kjell E. Genberg, Sture Hammenskog og Jan Moen også skrevet under det felles pseudonymet Bo Lagevi. Berthelius faste detektivpar er kommissarie Paul Sanger og forfatteren Veera Kruse. Master of Reality. "Master of Reality" er Black Sabbaths tredje studioalbum. Albumet ble utgitt 1971. På dette albumet begynte gitarist Tony Iommi å stemme ned gitaren tre halvtoner for å gjøre strengene slakkere og lettere å spille på med hans skadde fingre. Tekstene omhandler blant annet rusmidler, ensomhet, krig og teologi. Mange stoner metal- og sludge metal-musikere oppgir dette albumet som en inspirasjonskilde. Løvfluer. Løvfluer er en middels stor familie av fluer, der mange arter er vanlige i tett vegetasjon. Mange av de vanligste artene er lyst gulebrune på farge, men det finnes et vidt spenn av farger og former. Larvene lever av råtnende plantemateriale og de voksne fluene kan man finne i fordig vegetasjon og buskas. Det er funnet omtrent 42 arter i Norge. De stive børstene på hodet og kroppen har betydning for å skille løvfluer fra andre fluer. Utseende. Små til middelsstore (de fleste 2-7 mm), nokså kraftige fluer. Mange av de vanligste artene er gule men det finnes også en god del svarte og brokete arter. Brystet ("thorax") har fin, men ikke tett, hårkledning og flere kraftige, mørke børster. Bakkroppen er sylindrisk. Beina er ganske lange og slanke, med rekker av lange, utstående hår på forlåret. Vingene er ganske store og har ofte en gulaktig grunnfarge. Mange arter har mørke flekker, eller mørke striper over tverr-årene i vingen. Hodet er sterkt varierende i formen – ofte nokså lite og rundt men det finnes grupper der det er mye kortere enn høyt (slekten "Prosopomyia") eller avflatet på oversiden og trekantet i profil (slekten "Trigonometopus"). Børstene på hodet er mørke og kraftige. Det sitter vanligvis to børster ("orbitalsetae") ved innerkanten av hvert fasettøye, og et par framoverrettede børster mellom punktøynene som sitter bakerst i pannen ("ocellarsetae"), videre et par børster (postvertikale børster) bak disse som krysser hverandre. Antennene er tre-leddete og varierer mye i formen. Mange har typiske flue-antenner med korte og avrundede ledd, mens andre har det tredje leddet forlenget og stavformet. Løvfluene mangler kinnbørste ("vibrissa") og munndelene er ikke påfallende, neppe synlige fra siden. Larvene er av vanlig fluetype ("maggot"), uten noen bein eller vedheng, pølseformet, noe tilspisset i hode-enden. På det bakerste leddet sitter to åndehull ("spirakler") på opphøyde vorter. Levevis. Larvene til løvfluene er saprofager, dvs. de lever av råtnende organisk materiale. Noen minerer i døde blader, andre lever i gamle fuglereir, og noen er funnet i råtten ved. Det er sannsynlig at larvene egentlig lever av sopp og bakterier som finnes i det råtnende materialet. De fleste artene finnes helst på fuktige og skyggefulle, gjerne litt kalde steder. Men finner dem ofte tallrikt litt nede i tett vegetasjon. Det ser ut til å tåle en del kulde og noen arter er aktive sent på høsten. De voksne fluene spiser sopphyfer som vokser på blader, og blir tiltrukket til åte av råtnende epler eller gjødsel. De besøker ikke blomster. Ingen av artene er kjent som skadedyr. Tinius Nagell-Erichsen. Einar Fredrik Åke Tinius Nagell-Erichsen (født 15. februar 1934, død 12. november 2007) var en norsk journalist, siviløkonom (Master of Science i sosialøkonomi 1959 ved London School of Economics) og mediemagnat. Han var sønn av høyesterettsadvokat Leif Nagell-Erichsen, og tippoldebarn av Christian Michael Schibsted, Schibstedkonsernets grunnlegger. Tinius Nagell-Erichsen var den største aksjonæren i Schibsted ASA, og hadde flere verv i konsernets bedrifter, deriblant soussjef (1966) og administrerende direktør (1970–1983) i Aftenposten, og disponent i Verdens Gang (1968–1973). Han var styreformann for Schibsted-konsernet 1992–2002, og har vært styremedlem i både Verdens Gang og Aftenposten ved flere anledninger. Han var i flere perioder i tidsrommet 1972–1983 styreformann for Avisenes Arbeidsgiverforening. Nagell-Erichsen døde 12. november 2007 etter noen måneders sykeleie. Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi. Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) skal som sitt ansvarsområde ha den forskningsetiske virksomhet innen naturvitenskap og teknologi, industri-, landbruks- og fiskeriforskning, samt deler av bio- og genteknologisk forskning. NENT er en uavhengig instans, opprettet ved Stortingsvedtak i 1990, som med utgangspunkt i de verdier som er felles i befolkningen skal fungere som nasjonal utkikkspost, opplyser og rådgiver i forskningsetikk innenfor de aktuelle fagområder. Komiteen har samtidig ansvar for forebygging av vitenskapelig uredelighet innen sitt virkeområde. Tilsvarende nasjonale etiske komitéer er også oppnevt for fagområdene medisin og helsefag (NEM) og samfunnsvitenskapene og humaniora (NESH). Medlemmer oppnevnes av Kunnskapsdepartementet etter tilrådning fra Norges forskningsråd. Forskningsetiske retningslinjer. I september 2007 la NENT frem sine forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. Retningslinjene er dessuten supplert med forslag til en vitenskapsed. Medlemmer. Medlemmer Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi, 1. januar 2006-31. desember 2009 BSG-prisen. BSG-prisen er Norges offisielle og årlige pris for beste brettspill. Prisen utgis av det uavhengige og ikke-kommersielle nettstedet for brettspill, brettspillguiden.no. BSG-prisen ble første gang delt ut i 2005, med fem nominerte og en vinner i hver kategori. Bakgrunn. Prisen er laget etter modell av den tyske brettspillprisen Spiel des Jahres, som blir ansett som brettspillverdens Oscar. Den norske prisen er satt sammnen av en jury innenfor kategoriene "årets barnespill, familie/lettere strategi, kunnskaps-/selskapsspill" og "strategispill" (kun 2005, siden fjernet som kategori). Jurymedlemmene er ikke kjent for hverandre og gir uavnehgige evalueringer tilbake til arrangørene, som deretter presenterer vinnerne i hver kategori første uken i november. Kriterier. De ulike spillene bedømmes ut fra kriteriene kompleksitet, nødvendig erfaring, ferdighet, ventetid estetikk, design, kvalitet, tematikk, spenningsnivå, regler og regelutforming, originalitet, konsept, struktur, kreativt, spilldynamikk, variasjon, tempo, spilleglede, intensitet, spillverdi, gjenspillbarhet og levetid. De ulike kriteriene har varierende vekting på en totalvrudering. Lars Erstrand. Lars Erstrand (født 27. september 1936 i Uppsala, død 11. mars 2009) var en svensk jazzmusiker (vibrafon), av Benny Goodman gitt tilnavnet «The Miracle of Sweden». Han spilte tidlig i kvartett med Ove Lind klarinett, Ulf Johansson-Werre piano og Björn Sjödin trommer og var senere med i Ove Linds kvintett. Internasjonalt turnerte han med bl.a. Benny Goodman på 1970-tallet. I trio med Jan Lundgren piano og Hans Backenroth bass, samt kvartett med tillegg av trommeslager Leif Dahlberg, ga han ut flere plater på Opus 3. På norske Gemini Records har han den senere tid utgitt "International all stars at Uttersberg '98" (1999), "Lars Erstrand Kvartett with Jan Allan & Varren Vache" (2000), "At Gallery Astley" (2002), "Two sides of", "Lars Erstrand & Rebecca Kilgore" (med Hans Backenroth bass, Jan Lundgren piano og Joe Ascione (2003), med Antti Sarpila Quartet spilte han på "We've got a heartful of music" (2004) og "A sailboat in the moonlight" (2004). «Lars Erstrand Four» bestod av Bertil Fernquist gitar, Arne Wilhelmsson bass og Björn Sjödin trommer; og turnerte bl.a. i Oslo med musikk av Lionel Hampton. Frédéric Joliot-Curie. Jean Frédéric Joliot-Curie født Joliot (født 19. mars 1900 i Paris i Frankrike, død 14. august 1958 sammesteds) var fransk atomfysiker og Nobelprisvinner. Han vant Nobelprisen i kjemi 1935. Joliot-Curie mottok også en rekke andre priser, blant annet Stalins fredspris i 1951. Joliot fikk sin forskerutdanning hos den berømte «Madame Curie» – Marie Sklodowska Curie –, oppdageren av radium og todobbel nobelprisvinner. I 1926 giftet han seg med hennes datter, Irène Curie. I 1932 oppdaget Joliot og hans ektefelle kunstig radioaktivitet i 1932. Dette var i seg selv epokegjørende, men Joliot og medarbeidere forutså også eksistensen av nøytronet (oppdaget av briten Chadwick, Nobelprisvinner i fysikk 1935), og påviste tilintetgjøring av materie ved reaksjon mellom en partikkel og dens antipartikkel (som elektron og positron) – og kjedereaksjoner i spaltbart materiale, spesielt uran. Grunnlaget for å bygge atomreaktorer var kjent av Joliot alt på 1930-tallet, og i 1940 fikk han levert 200 kg tungtvann fra Norsk Hydro. Dette ble berget over til Storbritannia ved tyskernes okkupasjon av Frankrike. Han gikk inn i det illegale franske kommunistpartiet i 1942. Etter frigjøringen ble Joliot-Curie leder for det franske atomenergikommissariatet, men han ble fjernet i 1950 av politiske grunner. Joliot var den første president i Verdensfredsrådet, medlem av Sentralkomiteen i Frankrikes kommunistparti fra 1956, og æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1946. Butterflies. Butterflies skulle vært en singel fra Michael Jacksons balladealbum, Invincible, men ble kansellert i siste liten av Sony BMG. «Butterflies» er en stillegående pop-ballade som ble utgitt som singel, men rakk bare å selge få kopier før den ble trukket tilbake samme dag. Amerikansk radio fikk imidlertid tilsendt singelen og den ble en stor hit i USA. Vindpølse. Vindpølse er en stor konisk tekstilsekk, åpen i begge ender, som viser vindretning og vindhastighet. Vindpølser er mest brukt på flyplasser, helikopterplasser og på bruer. Fly og helikopterplasser. Alle fly og helikopterplasser skal ha én eller flere vindpølser utformet og plassert slik at flygeren får de vindinformasjoner som er nødvendig for sikker start, taksing og landing. Antall og plassering av vindpølsene skal være slik at vindforholdene vises særlig ved enden av rullebaner for fly eller ved landingspunkt for helikopter. Minst én vindpølse skal være synlig fra luftfartøy i lufta og på ferdselsområdet. På plasser som skal kunne brukes for flyging i mørke skal minst én vindpølse være belyst. Vindpølser bør plassers slik at de blir minst mulig påvirket av forstyrrende luftstrømmer. Vindretningen er den motsatte av den retningen som vindpølsen peker, så hvis vindpølsen peker mot nord, blåser vinden fra syd, Vindstyrken kan tydes ved å se hvordan vindpølsen ligger i forhold til stangen den er festet til. Vannrett vindpølse, sterk vind, ved svak eller flau vind henger vindpølsen ned. For vindpølser ved helikopterdekk på oljeinstallasjoner stilles det ikke spesifikke krav til dimensjoner. Electronic Data Systems. Direktørsuiten ved hovedkontoret i Texas Electronic Data Systems (EDS) er et amerikansk IT-konsulentforetak som definerte "outsourcing"-begrepet da det ble grunnlagt i 1962 av Ross Perot. Det har hovedkontor i Plano i Texas. EDS ble kjøpt opp av General Motors i 1984, men ble selvstendig igjen i 1996. I 2004 hadde det 117 000 ansatte i 60 land. Willy Wonka. Willy Wonka er en fiktiv figur i Roald Dahls fortelling "Charlie og sjokoladefabrikken". Willy Wonka er verdens beste sjokoladefabrikant og lever isolert fra omverden i hans gigantiske fabrikk kalt "Wonkaland". Willy Wonka er en mann uten barndom, faren var den strenge og prestisjetunge tannlegen Dr. Wonka, og Willy brøt all kontakt med faren i en alder av 11 år. Willy Wonkas lidenskap er sjokolade og godterier, som et slags hån mot faren fordi han ikke fikk lov å spise godterier som ung. Willy Wonka har vunnet alle mulige slags priser det er å vinne for godteriene sine. Sjokoladefabrikken hans er den største i verden,47 ganger så stor som den nest største. Albuquerque. Albuquerque er den største byen i den amerikanske delstaten New Mexico og hovedsete for Bernalillo fylke. Byen ligger omtrent midt i staten på Rio Grande elven. Ifølge folketellingen i 2010 har Albuquerque innbyggere mens hele fylket har en befolkning på (2005). Spanske bosettere bodde i området på 1600-tallet, for det meste som bønder på Rio Grande elven. I 1680 ble de drevet ut av indianere, men kom tilbake i 1693. Byen ble grunnlagt av spanske bosettere 23. april 1706 og Don Francisco Cuervo y Valdez sendte brev til Mexico by at han hadde gitt stedet navnet Alburquerque til ære for Francisco Fernández de la Cueva, den 10. hertugen av Alburquerque (den første «r»-en falt etter hvert vekk fra navnet). Byen var et sentrum for sauenæringen fikk en kraftig vekst da området ble annektert av USA i 1846. Byen ble okkupert av sørstatskonfederasjon under den amerikanske borgerkrigen. I 1885 fikk Albuquerque status som småby («town»), mens den fikk status som storby («city») i 1891. Jernbanen nådde Albuquerque i 1880 og byen fortsatte å vokse utover 1900-tallet. Det tørre klimaet med sol over 300 dager i året trakk til mange innflyttere, mange av de med tuberkulose. Den militære flyplassen Kirtland Air Force Base og det nasjonale laboratoriet Sandia National Laboratory har også bidratt til veksten. Fornyelse av sentrumsstrøket fant sted fra 1960- og 1970-tallet. Statsuniversitetet fra 1889, University of New Mexico med 18 000 studenter ligger også i byen. Det store hamskiftet. Det store hamskiftet er et begrep som blir brukt om den omfattende endringsprosessen Norge gikk gjennom på 1800-tallet. Å skifte ham, betyr å få et nytt, ytre kroppsdekke. Slanger skifter f. eks. huden flere ganger i løpet av livet. Begrepet «hamskifte» ble brukt av dikteren Inge Krokann da han skulle beskrive de store endringene som fant sted i det norske bondesamfunnet. På samme måte som dyra skiftet samfunnet ham og fikk et helt nytt «utseende». Bakgrunn. På begynnelsen av 1800-tallet drev man et arbeidsintensivt landbruk i Norge med lite bruk av landbruksmaskiner, og det var mye arbeidskraft tilgjengelig i bygdenorge. Men utover på 1800-tallet kom det til omfattende endringer i det norske samfunnet – i jordbruket og i demografien. Mennesker som hadde vært vant til å leve av marken de bodde på, ble en del av en større økonomisk helhet. Nye typer redskaper og maskiner endret på gårdsdriften, og handelen mellom land og by økte. I tillegg kom «Jordskiftelovene» i 1827 (Lov angående Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskap, 17. august 1821) og 1859 (Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857), som gjorde at bøndene fikk samlet sine jordteiger og fikk dermed større hele stykker til å arbeide med, noe som forenklet arbeidet og gjorde det lettere for bruk av maskiner. Det store hamskiftet representerer det tidsrommet hvor Norge gikk fra å være et førindustrielt samfunn til å være et industrisamfunn. Ettersom gårdsdriften ble effektivisert, og det ble lønnsomt å avle opp livdyr og dyrke mark, var det ikke behov for husmenn og arbeidere i så stor grad lenger. Jordbruket ble en egen industri, og mengder av fattige og arbeidsledige folk vandret inn til byer og handelssteder for å skaffe seg et levebrød. Slik startet en sentralisering av det norske folk, og mekanisk industri gjorde sitt inntog. Behovet for nyere redskap på gårdene lå til grunn for produksjon av landbruksutstyr. Som en effekt av dette, begynte byene å vokse, og det ble større behov for produksjon av andre ting også, som spiker, sement og trevarer. Utenlandske investorer begynte også å se utviklingspotensialet i Norge, og investerte i ny industri. Industrialiseringen var i gang. Ringvirkningene var i gang, og samferdselen ble bygd ut. Tross den store utvandringen til Amerika, økte innbyggertallet i Norge drastisk. Bedre forståelse for hygiene, økt levealder og høyere overlevelsesprosent blant barn var faktorene som gjorde dette mulig. Jersey Joe Walcott. Arnold Raymond Cream (født 31. januar, 1914 i Merchantville i New Jersey i USA, død 25. februar, 1994), bedre kjent som "Jersey Joe Walcott" var verdensmester i tungvektsboksing 1951–52 Walcott måtte vente lenge på å bli verdensmester. Han gikk hele fem tittelkamper før han endelig lyktes, og i en alder av 37 var han den til da eldste som har blitt verdensmester i tungvektsboksing. Første kamper som profesjonell. Walcott debuterte som profesjonell bokser 9. september 1930 da han møtte Cowboy Wallace i en kort kamp som Walcott vant på knockout i første runden. Etter fire strake knockoutseiere i 1933, tapte han for første gang en kamp, da Henry Taylor vant på poeng i Philadelphia, Pennsylvania. Walcott bokset hele 57 kamper før han fikk en kamp om verdensmestertittelen. Av de 57 kampene vant han 45, tapte 11 og en uavgjort. Han vant to av tre kamper mot senere verdensmester i lett-tungvekt, Joey Maxim, og han beseiret Jimmy Bivins og Lee Oma, og av tapene kan nevnes kampene mot Abe Simon og Al Ettore. Første og andre tittelkamp. Den 5. desember 1947 var første gangen han fikk muligheten til å bli verdensmester i en kamp mot Joe Louis. Han var da trettitre år gammel og hadde sjansen til å bli den eldste til å vinne tittelen. Til tross for at han slo ned Joe Louis allerede i første runden og pånytt i fjerde runden tapte han kampen etter femten runder på poeng. De fleste som satt ringside og bokseskribenter mente Walcott fortjente å vinne. Et halvår senere, 25. juni 1948 fikk han en returkamp men den endte med at Joe Louis vant på knockout i ellefte runden. Tredje tittelkamp. Den 22. juni 1949 fikk Walcott, for tredje gang en sjanse til å bli verdensmester. Denne gangen møtte han Ezzard Charles i en kamp om den ledige tittelen etter Joe Louis. Men det ble ikke «alle gode ting er tre» for Walcott, Charles vant kampen på poeng etter femten runder. I en kamp i 1950 mot Harold Johnson, som senere ble verdensmester i lett-tungvekt, vant han på knockout i tredje runden. Han vant fire av de fem kampene han bokset dette året. Fjerde tittelkamp. I 1951 den 7. mars gikk Walcott sin fjerde tittelkamp, og sin andre mot verdensmester Ezzard Charles, med samme resultat som i kampen to år tidligere. Ezzard vant på poeng etter femten runder og beholdt dermed verdensmestertittelen. Verdensmester. Men i sitt femte forsøk, trettisju år gammel, den 18. juli 1951 ble Walcott endelig verdensmester da han beseiret Ezzard Charles på knockout i sjuende runden i en kamp i Pittsburgh i Pennsylvania, som den eldste som noensinne har vunnet verdensmestertittelen i tungvektsboksing. Walcott forsvarte sin tittel i nok en kamp mot erkerivalen Charles, og han vant kampen på poeng etter femten runder. Boksekarrierens slutt. Den 23. september, 1952, tapte han tittelen til Rocky Marciano på knockout i runde tretten. Denne kampen er av mange eksperter regnet som en av de beste i boksehistorien. Walcott gulvet Marciano i første runden og han ledet kampen soleklart da Marciano traff med hva mange kaller 'the greatest punch in boxing history'. I returkampen den 15. mai 1953 i Chicago i Illinois, forsvarte Marciano tittelen han vant på knockout allerede i første runden. Dette ble Walcotts siste boksekamp og han trakk seg tilbake fra boksingen. Walcotts rekord som den eldste til å vinne verdensmesterskapet i tungvektsboksing ble slått i 1994, av George Foreman, da 45 år. Walcott er medlem av The International Boxing Hall of Fame i Canastota, New York. Walcott gikk 72 kamper som profesjonell bokser, han vant 53, herav 33 på knockout, tapte 18 og en kamp endte uavgjort. Værhane. Værhane er en type vindfløy, en bevegelig innretning festet til en forhøyning, slik som f.eks et tak, beregnet for å vise vindens retning. Svært ofte er disse formet som en hane derav navnet. Værehanen finnes i mange fasonger. Vindfløyer kan også ha form som en pil. En annen innretning for å vise vindens retning er en vindpølse som brukes mest på flyplasser. Værhane bruke også i overført betydning om en person som også blir betegnet som en opportunist. Parenteral terapi. Parenteral terapi (fra gresk: "παρα-", "para-", „ved siden av-“, "έντερο(ν)", "éndero(n)", „tarmen“) betegner enhver administrasjon av legemidler til kroppen som går utenom fordøyelseskanalen. Eksempler er intravenøs, subkutan eller intramuskulær injeksjon, transdermalt (gjennom huden)) eller via slimhinne. Eidsvollsbygningen. Eidsvollsbygningen er en historisk bygning på Eidsvoll Verk i Akershus som har en sentral plass i Norges historie. Riksforsamlingen disponerte bygningen i 1814 og forfattet Norges Grunnlov her og det var i Eidsvollsbygningen prins Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Eidsvollsbygningen var tidligere hovedbygningen på Eidsvoll Verk. Sammen med Wergelands Hus, Nordre Paviljong, Søndre Paviljong, Vognremissen, Konservatorboligen og parken som omkranser eiendommen utgjør Eidsvollsbygningen med inventaret det nasjonale minnesmerket over Bygningen forvaltes av stiftelsen Eidsvoll 1814 som utgjør en avdeling av Norsk Folkemuseum. Bygningen ble oppført ca. 1770. I 1794 kjøpte Carsten Anker Eidsvoll Jernverk og satte i gang en omfattende ombygging og modernisering i årene rundt 1800. Han bosatte seg på Eidvoll sammen med familien i 1811.Da bygningen sto ferdig, var den en av de største og mest moderne private boliger i landet. Bygningen. Inspirasjon til de bygningsmessige endringene kom fra daværende moderne dansk og fransk arkitektur. Bygningen bærer stilmessig preg av klassisismen. Man kjenner ikke arkitekten, men en del trekk antyder at den danske arkitekten C.F. Hansen kan ha stått for utformingen. Den samlede gulvflate for bygningen er over kvadratmeter med begge etasjer, loft og kjeller. Grunnflaten er på 600 kvadratmeter. Hovedbygningen består av en laftet tømmerbygning med utvendig panel som flankeres av to frittstående paviljonger. Den nordre, som nå er museumsbutikk, var Eidsvoll Verks kontorbygning. Deler av arbeidernes lønn ble utbetalt her i form av mat. I hovedbygningens første etasje ligger vestibylen med hovedtrappen, hagestuen, biljardstuen, blåstuen, fru Ankers sengekammer, «salig Anettes sengekammer», biblioteket, lesekabinettet, skrivekammeret, kabinettet innenfor Nystuen, Nystuen, spisestuen, hjørnestuen, Christian Frederiks sengekammer og gangen ved hjørnestuen. Vestibylen er det første rommet man kommer inn i og det fungerte på Ankers tid som forstue. Rommet står også i forbindelse med de fem trappene i huset; hovedtrappen for familien og deres gjester og de øvrige for tjenerskapet. a>s maleri som ble utført i 1882–1885. Maleriet henger i Stortingssalen. Det var i hagestuen Notabelmøtet ble avholdt den 16. februar 1814. Da Eidsvollmennene senere var samlet til Riksforsamlingen ble rommet benyttet som spisesal for en del av Riksforsamlingens medlemmer. I andre etasje ligger blant annet den 72 m2 store Rikssalen hvor Riksforsamlingen holdt plenumsmøtene våren 1814. Før Riksforsamlingen tok plass var salen ikke ferdig innredet og Anker fikk satt den i stand provisorisk ved at veggene ble dekket med uhøvlet plank og kalket over med hvitt i tillegg til at rommet fikk benker montert i lengderetningen og et podium plassert foran det ene vinduet. På veggene ble Ankers malerisamling hengt opp. Det ble i tillegg hengt opp girlandere av granbar. Straks Riksforsamlingen ble oppløst 19. mai ble alt dette fjernet. Rikssalen slik den fremstår i dag ble rekonstruert i 1897 etter Oscar Wergelands maleri fra 1884. Av øvrige rom som ble benyttet under Riksforsamlingen var Ankers kontor, nå kalt Riksforsamlingens kontor. Her står blant annet en feltpresse som ble brukt av medlemmene av Riksforsamlingen. På Ankers tid hang det malerier av Christian Frederik, Caroline Mathilde og Lord Nelson på veggene. Anker hadde blitt kjent med lord Nelson og Emma Hamilton under et besøk i London. Andre mer offisielle værelser er en liten leilighet i den ene delen av andre etasje som blant annet innholder Kongens sengekammer og finanskomiteens værelse som senere ble brukt til audienser.Midt på gulvet i finanskomiteens værelse står bordet som ble benyttet da Grunnloven ble underskrevet. Kong Karl III Johan bodde på Eidsvoll tre ganger, første gang i 1815, andre gang i 1818 da han var på vei til Trondheim for å krones i Nidarosdomen og tredje gang i 1835. Betegnelsen Kongens sengekammer henspeiler på Karl Johan. Eidsvoll som nasjonalmonument. Eidsvoll Verk ble aldri noen overskuddsbedrift, og Carsten Anker ble slått konkurs i 1822 og måtte oppleve at alt hans verdifull innbo ble solgt på auksjon i 1823. Noe av det opprinnelige inventaret fra Ankers tid har siden kommet tilbake gjennom kjøp og gaver. Det meste av inventaret man kan se i dag, er imidlertid innkjøpt eller lånt fra andre museer. a> i forgrunnen. Publikumssenteret Wergelands hus til venstre. Nordre paviljong var kontorbygning på Eidsvoll Verk og fungerer nå som museumsbutikk. Etter konkursen ble verket overtatt av britiske kreditorer. Men som Grunnlovens «fødested» hadde den allerede fått status som et nasjonalt minnesmerke. En gruppe privatfolk med Henrik Wergeland i spissen organiserte en pengeinnsamling som gjorde at de kunne kjøpe bygningen med paviljongene og ca. 25 mål av hagen. Det var lenge uklart hvordan et «nasjonalmonument» skulle forvaltes, men 17. mai 1849 ble det stiftet et selskap med formål å skape at portrettgalleri for riksforsamlingens medlemmer. Ved gaver og innkjøp og ved statstilskudd til å få portrettert ennå gjenlevende eidsvollsmenn var det i 1864 samlet inn 65 portretter. Etter en periode med stillstand våknet interessen igjen mot slutten av 1800-tallet, og det ble nå også samlet inn portretter av andre fremstående personer fra norsk historie til et nasjonalt portrettgalleri. I mellomtiden hadde Stortinget i 1851 på vegne av staten overtatt Eidsvollsbygningen som gave, og etter hvert ble anlegget bedre ivaretatt og drevet som et museum, åpent for publikum. Omkring 1890 ble det tatt et krafttak med reparasjoner og vedlikehold. Foreningen "Selskabet til Eidsvoldsbygningens Udstyr" ble stiftet i 1895 for å innrede Eidsvollsbygningen «i stil med dens antagelige utseende i 1814». Først og fremst forsøkte foreningen å få tak i gjenstander som Carsten Anker hadde eid, eventuelt ting etter prins Christian Frederik eller etter eidsvollsmenn. Andre tidsriktige gjenstander var de også interessert i. Fra inn- og utland støttet nordmenn opp om selskapets arbeid med betydelige pengegaver. Til hundreårsjubileet i 1914 bevilget staten rikelige midler til å sette bygningen i stand «i sin historiske skikkelse fra 1814». Men istandsettelsen fram mot 1914 oppfylte bare delvis dette målet, idet mange rom ble innredet skjønnsmessig uten holdepunkter i bygningsundersøkelser og historisk kildemateriale. Etter andre verdenskrig ble det lagt planer for en ny restaurering til 150-årsjubiléet for Grunnloven i 1964. Så godt som alle rom ble malt og tapetsert på nytt. Nesten alle tekstiler og tapeter ble fornyet, delvis etter tidsriktige modeller fra andre herregårder og gods, men også denne gang uten konsekvent anvendelse av tilgjengelig byngningshistorisk kunnskap. Eidsvoll mot 2014. Bygningen er nå i den norske stats eie, og forvaltningen ble i 1998 overtatt av stiftelsen Eidsvoll 1814, som bl.a. fikk i oppdrag å forberede markeringen av 200-årsjubileet for 1814. Som en følge av den nasjonale museumsreformen ble Eidsvoll 1814 fra 1. juli 2009 slått sammen med Norsk Folkemuseum og utgjør nå en avdeling innenfor dette museet. Til 100-årsmarkeringen for unionsoppløsingen i 2005 sto publikumssenteret Wergelands Hus, oppkalt etter Henrik Wergeland, ferdig på området. Stiftelsen er ansvarlig for at Eidsvollsbygningen, paviljongen og parken vedlikeholdes og er tilgjengelig for publikum som turistattraksjon. Den organiserer omvisninger og all annen museumsvirksomhet både i Eidsvollsbygningen og i Wergelands Hus. Til 200-årsmarkeringen i 2014 har staten besluttet at hele anlegget med hovedbygningen, paviljongene og hagen såvidt mulig skal tilbakeføres til situasjonen i 1814. Statsbygg har fått i oppdrag sammen med Eidsvoll 1814 å forestå restaureringen, og det er bevilget 310 millioner kroner til formålet. Det mest omfattende inngrepet blir gjenreisningen av kjelleretasjen, som ble fjernet fullstendig i forbindelse med istandsettelsen før 1914 på grunn av byggskader. Kjelleren inneholdt tjenerboliger, kjøkken og rom for andre husholdningsformål. Den oppfattes som uunnværlig for å formidle forståelsen av hvordan dagliglivet artet seg for to hundre år siden, og særlig hvordan det var praktisk mulig å avvikle riksforsamlingen i 1814 med overnatting for mange og bespisning for enda flere. Etter bygningshistoriske undersøkelser ble restaureringen startet i september 2011. På grunn av restaureringsarbeidene vil det bli begrenset tilgang til bygningen fra september 2011 til 2014, men den vil ikke bli helt stengt, og en ny utstilling med film og kopi av rikssalen vil bli åpnet i Wergelands Hus i mellomtiden. Dan Marino. Dan Marino i august 2005 Dan Marino (født 15. september 1961) er en amerikansk fotball-spiller fra USA. Han regnes blant tidenes beste quarterbacker i NFL. Hans profesjonelle karriere startet hos Miami Dolphins i 1983, som han spilte for frem til 1999. Det første året kastet han 20 touchdowns og ble valgt til årets rookie (nykommer). Allerede året etter satte han ny rekord med 48 touchdownpasninger, den tidligere NFL-rekorden var 36. Samme år ble han den første spilleren noensinne til å kaste over 5000 yards. Han spilte totalt 242 kamper og fulførte 4967 pasninger for over 60 000 yards. Til sammen kastet han 420 touchdowns. Marino er medlem av «Hall of Fame» Intravenøs terapi. Intravenøs terapi (fork. i.v. eller iv), fra lat. "intra" =inne i, inn i og "vena" = vene betyr «"inn i en vene"» eller «"inne i en vene"». Begrepet betegner administrasjon av et legemiddel som i oppløsning eller suspensjon inn i et venøst blodkar, altså en parenteral administrasjonsform. Medikamentet blir ført med blodstrømmen til hjertet og fordelt til hele organismen via arteriene. I praksis dreier det seg om en injeksjon eller infusjon. Fordeler. Den største fordelen med intravenøs administrasjon, er at medikamentet øyeblikkelig og i fullt omfang befinner seg i blodbanen. Ved peroralt inntak må legemiddelet først absorberes i fordøyelseskanalen. Dette tar tid, og ofte vil en betydelig andel av medikamentet bli metabolisert i leveren før det når blodbanen (førstepassasjemetabolisme). Dette gjør intravenøs administrasjon nyttig i akutte situasjoner hvor man ønsker rask virkning av medikamentet, og ved medikamenter med høy grad av førstepassasjemetabolisme. Medikamenter med ekstremt kort halveringstid kan det i enkelte situasjoner være aktuelt å gi som kontinuerlig intravenøs infusjon. IV egner seg ofte godt for personer som ikke kan svelge eller er bevisstløse, samt i forskning hvor man ønsker forutsigbare legemiddelnivåer. For personer med dårlig absorbsjon fra tarm, kan parenteral ernæring og væskebehandling være et alternativ. I situasjoner hvor man ønsker fastende pasient, for eksempel i forbindelse med narkose, er det naturlig å gi medikamenter, væske og elektrolytter intravenøst. Risiko/ulemper. I forbindelse med injeksjonen er det fare for å skade blodkar og omliggende vev. Resultatet kan bli blødning i underhuden og inflammasjon. Særlig ved langvarige infusjoner eller ved intravenøs tilgang som blir liggende lenge inne (perifert venekateter), er det fare for lokale infeksjoner i venen (tromboflebitt) som kan gi økt risiko for trombedannelse. Dersom kanylen eller kateteret blir liggende utenfor venen, vil medikament eller ernæring bli liggende i vevet og kunne gi nekrose. Særlig fryktet er den systemiske infeksjonsfaren, da bakterier eller virus kan bli ført fra hudens overflate eller fra urent utstyr direkte inn i blodbanen, forbi kroppens egne infeksjonsbarrierer. Særlig problematisk er det dersom kanyler blir brukt av flere personer uten sterilisering, noe som ikke sjelden er tilfelle i enkelte fattige land og blant injiserende rusmisbrukere. Intravenøs bruk av heroin med urene sprøyter har kanskje vært den viktigste smittekilden for hiv og hepatitt i den vestlige verden, og den hyppigste årsaken til endokarditt blant unge. Medikamenter til injeksjon er ofte mye dyrere enn tabletter. For eksempel koster paracetamol ca. 50 øre for 500 mg som tablett, mens prisen for samme dose som infusjonsvæske er ca 20 kr (2006). Syn og Segn. Syn og Segn er et allmennkulturelt tidsskrift som handler om politikk, litteratur og samfunn. Det kommer ut fire ganger i året og er på nynorsk. Utgiver er Det Norske Samlaget, men bladet får støtte fra Norsk kulturfond og stiftelsen Fritt Ord. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1894 av Arne Garborg. Senere redaktører har blant annet vært Moltke Moe, Halvdan Koht, Olav Midttun og Berge Furre. Bladet fikk de første kvinnelige redaktørene i 1980, Astrid Brekken og Sigrid Strand, og har fortsatt etter en slik linje, med Hilde Sandvik og Marit Eikemo som redaktører i 2005. Bladet er i hovedsak et abonnementsblad. Ansvarlig redaktør er Bente Riise (2006). Erkinoald. Erkinoald (fransk: "Erchenout", død 658) etterfulgte Aega som rikshovmester i Neustria i 641 og etterfulgte Flakoad i Burgund i 642 og beholdt embetet til han døde i 658. Ifølge Fredegar var han en slektning ("consanguineus") av Dagobert Is mor. Erkinoald introduserte Balthild, angelsaksisk slave fra York (ble senere helligkåret), for Klotar II, kongen av Neustria. Kongens ekteskap med den fromme Balthild styrket Erkinoalds posisjon ved hoffet. Selv giftet han seg med Leutsinde. Gjennom henne fikk han en sønn, Leudesius, som ble rikshovmester i 675. De fikk også en datter som giftet seg med kongen av Kent og en sønn kalt Erkinoald. Han døde i 658 og ble etterfulgt av Ebroin, valgt av de frankiske adelsmennene. Ebroin. Ebroin (fransk: "Ébroïn") (d. 680 eller 681) var frankisk rikshovmester ved to anledninger. Første gang han fikk embetet var i 658 og hadde det til han ble avsatt i 673, andre gangen var fra 675 til han døde. I en voldelig og despotisk karriere, ønsket han å innføre Neustrias autoritet som var under hans kontroll, på Burgund og Austrasia. Da han kom til makten, var kongen av Austrasia, Sigibert III, nettopp død, og den austrasiske rikshovmesteren, Grimoald den eldre, forsøkte å ta makten gjennom å sette sin sønn Childebert den adopterte på tronen. De mektigste adelsmennene i Austrasia appellerte derimot til kongen av Neustria, Klodvig II, og freden ble gjenopprettet ved å forene de to kongedømmene og sende arvingen av Austrasia, Dagobert II, i eksil. Men til tross for en svært streng politikk, klarte ikke Ebroin å opprettholde enheten, og mens Klotar III, sønn av Klodvig II, styrte i Neustria og Burgund, måtte Ebroin mellom 660 og 662 gi Austrasia en egen konge som Ebroin skaffet blant Klodvig IIs sønner. Han forventet å kontrollere også denne kongen. Barnekongen Childerik II, bror av Klotar III, ble sendt til Austrasia, med en utpekt rikshovmester, Wulfoald, til å fungere som regent. Ebroin forsøkte med alle midler å holde unionen mellom Neustria og Burgund sammen, men de mektige burgundiske adelsmennene ønsket å forbli uavhengige. De gjorde opprør under Leodegar, biskop av Autun, beseiret Ebroin og plasserte ham i et kloster i Luxeuil (670). En proklamasjon bel så utstedt som sa at hvert kongedømme skulle beholde sine egne lover og vaner, at der ikke skulle være mer sammenblanding av funksjoner mellom kongedømmene og at ingen skulle igjen innføre et tyranni slik Ebroin hadde satt opp. Men snart ble Leodegar beseiret av Wulfoald og Austrasia og ble selv satt i forvaring i Luxeuil i 673. Ebroin og Leodegar forlot klosteret samme år og dro nytte av det generelle anarkiet og stod snart ansikt til ansikt igjen. Hver lette etter støtte i hver sin merovingerkonge, Ebroin proklamerte til og med en falsk merovinger som hersker. I denne kampen ble Leodegar uskadeliggjort, han ble beleiret i Autun, ble tvunget til å overgi seg og fikk øynene stukket ut. Den 12. oktober 678 ble han henrettet etter lang tortur. Den katolske kirke, beskytter av arnulfingerne i det følgende århundret, æret han som helgen. Etter Leodegars død, kjempet Ebroin for å bli enehersker over frankerne, innførte sin autoritet i Neustria og Burgund i 675 og underkuet austrasierne som han beseiret i 678 ved Bois-du-Fay, nær Laon. Hans triumf var derimot kort, han ble myrdet i 681 etter å ha blitt offer for et kombinert angrep av tallrike fiender. Han var en mann med stor energi, men alle hans handlinger ser ut til å ha blitt diktert av motiver som ambisjon og ønsket om makt. Blå tog. Blå tog er betegnelsen på noen jernbanelinjer som kjører med gammelt og nostalgisk jerbanemateriell. Beate Merk. Beate Merk (født 1. august 1957 i Nordhorn) er en tysk politiker (CSU). Fra 14. oktober 2003 har hun vært justisminister i Bayern. Hun er det eldste av fire barn av Hubert og Waltraud Merk. I 1961 flyttet familien til Göppingen i Baden-Württemberg. Fra 1976 til 1981 studerte Merk jus og statsvitenskap ved Ludwig-Maximilians-Universität i München. Sin praksistid tilbragte hun i Landshut og Regensburg, før hun i 1984 avla sin annen juridiske statseksamen. Samme år ble hun medlem av CSU og ble sekretær i det bayerske innenriksministeriet. Fra 1989 til 1994 var hun juridisk rådgiver i kommunen Neu-Ulm og stedfortreder for rådmannen. I 1991 tok hun den juridiske doktorgrad ved Julius-Maximilians-Universität i Würzburg. I 1995 ble hun valgt til overborgermester i Neu-Ulm med bare 3 stemmers flertall. Hun tiltrådte den 21. juni samme år. Fra 1996 var hun også medlem av kretsdagen, og i 2002 ble hun gjenvalgt til overborgermester. Dr. Beate Merk er styremedlem og presidiumsmedlem i CSU. Hun ble utnevnt til justisminister i Edmund Stoibers regjering i Bayern i 2003. Espen Graff. Espen Graff (født 16. september 1969 på Oppdal i Sør-Trøndelag) er en norsk journalist. Han er oppvokst på Kongsberg i Buskerud. Han er utdannet journalist ved Høgskulen i Volda. Han var mangeårig freelancemedarbeider i ulike aviser og radiostasjoner, blant annet Radio Lågen på Kongsberg. Han var vaktsjef i NRK Radiosporten fra 1993–1995. Fra 1995 til juni 2012 var han programleder på NRK "TV-Sporten". Han er nå kommunikasjonssef i Norges Skiforbund. Rovos Rail. Rovos Rail er et privat jernbaneselskap i Sør-Afrika. Rovos Rail ble stiftet i 1989 av Rohan Vos, en «pasjonert jernbaneelsker». Luksustogsett. Rovos Rail må ikke forveksles med Blue Train mellom Pretoria og Cape Town som eies og drives av det sørafrikanske statlige jernbaneselskapet Spoornet. Historie. Rohan Vos skapte sin formue med salg av resevedeler til motorer av ulike slag. Han kjøpte sitt første lokomotiv og vogner i 1988, og selskapet Rovos Rail ble stiftet året etter. Opprinnelig var hans ambisjoner å anskaffe og restaurere et damtog for bruk på famileturer, men han oppdaget raskt at dette var et kostbart prosjekt hvoretter han begynte å selge billetter til sine togturer. Stasjon. Rovos rail har sin egen private stasjon i Pretoria hvor det står 60 vogner og lokomotiver med en spennende historie, men ellers intet eget spornett. Sporkapasistet leies av de eksistererende jernbaneselskaper. Materiell. Rovos Rail sitt togsett, "The Pride of Africa", er et av de mest luksuriøse jernbanetog i verden. Toget er satt opp med eldre, omhyggelig og pietetsfullt restaurerte vogner fra 1920-tallet og trekkes hovedsakelig med damplokomotiver. I området rundt Cape Town er det på grunn av brannfaren på vingårdene ikke tillatt med kullfyrte damplokomotiver, og der benyttes diesellokomotiver. Toget kjører tre ukentlige turer mellom Cape Town og Pretoria. Det varierer om lokomotivet som trekker vognene er damp, disesel eller elektrisk, alt etter strekningen. Turer. En årlig to-ukers tur blir satt opp til Dar-es-Salaam hvor toget benytter den kinesiskbygde jernbanen TAZARA fra Zambia til Tanzania. Til denne turen benyttes togsettet "Edwardian Train" og en tilsvarende tur til Swakopmund i Namibia hvor togsettet "The Pride of Africa" blir brukt. Turene er neppe førstevalget for ryggsekkturister. Billettprisen er 12 000 dollar og kleskodeksen ombord krever at passasjerene skifter til formelt antrekk før de inntar en syv retters middag i spisevognen. For å å kunne tilby sine kunder et motstykke også innen lufttransport, en nostalgisk reise med gårsdagens materiell, etablerte Vos i 2002 Rovos Air. Uhell. Selskapet hadde et uhell den 21. april 2010. Mens toget var underveis fra Cape Town til Pretoria hadde det stoppet på Centurion Station for å skifte lokomotiv. Etter at lokomotivet var frakoblet satte vognrekken seg i bevegelse. De fleste passasjerer hadde forlatt vognene og stod på stasjonen for å se på skifte av lokomotiv. Etter at vognene hadde satt seg i bevegelse fortsatte de 10 km mot Pretoria hvor de sporet av. Toget hadde 19 vogner og 15 av dem ble så sterkt skadet at de ikke kunne repareres. Tre av togbetjeningen ble drept, En av de få passasjerene som ikke hadde forlatt sin vogn ble skadet og sendt på sykehus. Vombater. Vombater er en gruppe kortbeinte, muskuløse pungdyr som går på alle fire bein. De blir omtrent en meter lange, kan veie mer enn 30 kilo, og har en veldig kort hale. Navnet vombat kommer fra et av språkene til de australske urinnvånerne. Adferd. Vombatene graver store hulesystemer med gnager-aktige fortenner og kraftige klør. De er først og fremst skumrings- og nattaktive, men kommer ut for å lete etter mat på kjølige eller overskyede dager. De er vanskeligere å få øye på enn mange andre dyr, men etterlater seg tydelige spor. Gjerder anses ikke som noen stor utfordring, vombatene graver seg ubesværet under eller gjennom slike hinder. De etterlater seg også særpreget kubisk lort. Vombater er planteetere, og eter stort sett gress, halvgress, urter, bark og røtter. Vombater og mennesker. Vombater er ikke redde for mennesker, og enkelte har derfor med et visst hell prøvd å temme dem. De egner seg imidlertid dårlig som husdyr. De er ikke spesielt sosiale fra naturens side. De er sterke, og raske, og kan lett velte en voksen mann. De har skarpe tenner, og de kan bli aggressive hvis de blir provosert eller bare er i dårlig humør. Ivar Dyrhaug. Ivar Dyrhaug (født 10. juni 1949) er en norsk programleder, mest kjent som vert for musikkleken "Beat for Beat" der han er kjent for en noe leken stil. Dyrhaug har også vært programleder for flere andre NRK-program som «"Den Store IQ-testen"». Han var tilknyttet ungdomsserien Halvsju på NRK fjernsyn tidlig på 1980-tallet. Dyrhaug er utdannet som lærer med engelsk grunnfag, og jobbet som lærer mellom 1973 og 1978 ved Snarøya skole og Grav skole. Samtidig var Dyrhaug programleder for musikkprogrammet "Pop spesial" på radio, og skrev blant annet sangen «Hvorfor nettopp meg?» om mobbing. Dyrhaug har skrevet flere sangtekster, blant annet den norske fotballsangen «Alt for Norge», og hiten «Invisible Man» for Dance with a Stranger, utgitt på hans nystartede Norsk Plateproduksjon (1988) som ellers solgte over to millioner plater over ti år. Han er gift og har tre barn. Radio Lågen. Radio Lågen var en lokalradiostasjon på Kongsberg i Buskerud på frekvensen 106,6. Stasjonen ble nedlagt i 1995. Radiostasjonen ble startet av Torgeir Kristiansen og Jon Martin Engebretsen med Harald Årsbog som investor. Den første tiden leide radiostasjonen lokaler i et meninghetsbygg, men fikk etter kort tid egne lokaler i Bussedalen på vestsiden. Dag Hesmyr var ansatt som tekniker og Nina Sæther som daglig leder. Alle inntektene kom fra salg av reklame i lokalmiljøet men etter opprettelsen av P4 falt mye av inntektsgrunnlaget vekk. Lokalstasjonen har fostret flere radio- og tv-personligheter som Espen Graff (som seinere begynte i NRK TV-sporten), Svein Graff (NRK TV-sporten), Pål Gordon Nilsen (NRK TV-sporten), Arne Fosland (NRK Alltid Nyheter), Asgeir Spange Brekke (NRK Østlandssendingen) og Carsten Skjelbreid (TV2-sporten). Radio Lågen hadde tilhold i lokaler på industriområdet Kongsberg Næringspark. Freeciv. "Freeciv" er et turbasert flerspiller strategispill, inspirert av det kommersielle Sid Meier's Civilization. Spillet er åpen kildekode utgitt under GNU General Public License og utviklet av entusiastiske programmerere; kildekode, grafikk, lyd osv. har blitt bidratt fra mange mennesker rundt om i verden. Den siste stabile versjonen er 2.0.9, med en betaversjon av 2.1 tilgjenelig. "Freeciv" er inkludert i mange populære Linux-distribusjoner. Spillet er også tilgjengelig på norsk. Beskrivelse. Spilleren tar rollen som hersker over en sivilisasjon i år 4000 f.Kr., og må lede folket sitt gjennom århundrene. Over tid vil nye teknonologier bli oppdaget, som tillater konstruksjon av nye bygninger i byene og nye enheter. Spilleren kan erklære krig mot andre spillere i diplomati. Spillet avsluttes når en av sivilisasjonene har utslettet alle de andre, når et folk har etablert en koloni i verdensrommet, eller ved et gitt årstall. Dersom mer enn en spiller gjenstår ved slutten av spillet, så vinner spilleren som har oppnådd den høyeste poengsummen, som blir beregnet ut fra størrelsen på sivilisasjonen, dens velstand, og kulturelle og vitenskapelige fremskritt. "Freeciv" er meget konfigurerbart, så det kan spilles i "Civilization I", "Civilization II", "Freeciv" modus, eller i et egentilpasset modus. Grafikk og lyder kan erstattes, det er isometrisk, two-dimensjonal og sekskantet grafikk pakker tilgjengelig. "Freeciv" bruker TCP/IP nettverksforbindelser til å gjøre flerspiller-modus mulig, Spiller må koble til en tjener, som kan bli kjørt lokalt, men som oftest kjøres tjeneren på internett. Freeciv kan også spilles av en spiller mot datastyrte spillere, eller i flerspiller-modus mot andre mennesker. Freeciv 2.0 setter automatisk opp en tjener for enspiller-modus. Spiller er runde-basert, mens spillerne flytter samtidig. Datastyrte spillere flytter separat. "Freeciv" har en kart-editor som kalles "Civworld" som er tilgjengelig som separat nedlasting. Freeciv kan også spilles på Internett, med en nettleser. Dette benytter Freeciv web klienten. "Freeciv" kjører på Unix varianter med X Window Systemet og noen andre plattformer, inkludert Microsoft Windows, Amiga og Apple Macintosh. Waratton. Waratton (d. 686) var rikshovmester i Neustria og Burgund ved to anledninger, takket være at han opplevde å bli avsatt av sine egen sønn. Hans første periode varte fra 680 eller 681 (da Ebroin døde) til 682, da hans sønn Gistemar avsatte ham og overtok embetet. Men Waratton gjenetablerte seg snart og fortsatte å styre til han døde i 684 eller 686. Han skapte fred mellom de tre frankiske kongedømmene og Pipin av Herstal i 681. Hans datter Anstrude giftet seg senere med hertug Drogo av Champagne, Pipins eldste sønn. Walter Payton. Walter Payton (født 25. juli 1954, død 1. november 1999) var en amerikansk fotball spiller. Hans posisjon var running back. Paytons karriere startet i 1975, etter at han hadde fått stor oppmerksomhet får sitt bidrag til college laget sitt. Payton ble valgt av laget Chicago Bears i 1975, og resten er NFL historie. Payton rushet for over 16000 yards, og ledet Chicago Bears til Superbowl i 1985. Han scorte tilsammen 125 touchdowns. Payton ble et medlem av Football Hall Of Fame i 1993. Han er av mange sett på som en av de beste runningbackene noen sinne. Gistemar. Gistemar (d. 684) var for en kort tid rikshovmester i Neustria og Burgund etter å ha avsatt sin far Waratton i 682. Han gikk i krig med Austrasia og Pipin av Herstal og overvant ham i Namur. Han hersket en kort tid etter dette og Waratton kjempet seg snart tilbake til sitt embete. Men Gistemar gav ikke lett opp og fortsatte å kjempe om tittelen til han døde foran sin far i 683, 684 eller 686. Berthar. Berthar var rikshovmester i Neustria og Burgund fra 686 til 687. Han var etterfølgeren til Waratton. Han giftet seg med Warattons datter Anstrude. I motsetning til Waratton, holdt ikke Berthar fred med Pipin av Herstal. I 687 beseiret Pipin ham og Teoderik III ved Tertry i Vermandois. Mange flyktet til det nærliggende klosteret i Péronne og Saint Quentin. Berthar og Teoderik III trakk seg tilbake til Paris. Pipin fulgte etter dem og påtvang dem til slutt en fredsavtale der en av betingelsene var at Berthar skulle forlate sitt embete. I den påfølgende krangelen, drepte Berthar sin svigermor Ansfled. Berthar flyktet. Hans kone giftet seg med Pipins eldste sønn Drogo, hertug av Champagne, og Pipin ble rikshovmester i Neustria og Burgund uten motstand. Berthar døde enten høsten 688 eller tidlig i 689. Nordebert. Nordebert (død 697) var hertug av Burgund og greve av Paris i den siste fjerdedelen av det 7. århundre. Han var en trofast tilhenger av Pipin av Herstal som gav ham ansvaret for Neustria og Burgund (som en slags regent) etter slaget ved Tertry i 687. Pipins sønner ble gitt rikshovmestertitlene i disse rikene i 695. Nordebert døde i 697 og Burgund gikk til Drogo, sønn av Pipin og rikshovmester i Burgund. Sri Lanka Monitoring Mission. Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) var en internasjonal observatørgruppe som overvåket våpenhvileavtalen mellom regjeringen i Sri Lanka og Tamiltigrene (LTTE) mellom 2002 og 2008. Gruppen var sammensatt av sivile observatører fra de nordiske land og ledet av Norge. Totalt var 322 internasjonale observatører engasjert i gruppen, som ble oppløst 2. januar 2008 da våpenhvilen brøt sammen og gruppens mandat forsvant. Opprettelsen. Med mandat fra våpenhvileavtalen (CFA – Cease Fire Agreement) signert av Sri Lankas regjering og Tamiltigrene, ble SLMM etablert den 22. februar 2002 for å arbeide for kommunikasjon mellom de to partene, og overvåke hvorvidt de overholdt punktene i fredsavtalen. SLMM hadde sitt hovedkvarter i Sri Lankas hovedstad Colombo og hadde innledningsvis seks distrikskontorer i nord og øst; Mannar, Jaffna, Trincomalee, Batticaloa, Ampara og Vavuniya. Observatørstyrken hadde også et liaisonkontor ved LTTEs hovedkontor i Kilinochchi. SLMM hadde to team for overvåking av havområdene og kysten, men disse ble nedlagt tidlig i 2006. Kritikk av mandatet. Sri Lanka Monitoring Mission fikk kritikk fra flere hold. Fra singalesisk side ble SLMM anklaget for å ta «med silkehansker» på brudd på våpenhvileavtalen fra LTTE. Fra menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch ble SLMM beskyldt for å ignorere begge parters brudd på menneskerettigheter. Etter Karuna fraksjonens brudd med LTTE ble SLMM kritisert av LTTE for å ikke ta opp regjeringsstyrkenes angivelige støtte til Karunas styrker. SLMM ble også kritisert for å ikke ha mulighet til å sette makt bak sine avgjørelser. SLMMs syn var at deler av kritikken kunne tilskrives partene i konflikten. SLMM var ikke en fredsbevarende styrke og hadde ikke mandat til å gripe inn i konflikter selv. SLMM hevdet at det er partene som «eier» våpenhvilen, og som må ta ansvar for sine handlinger. Avviklingen. LTTE ble av EU den 29. mai 2006 listet som en organisasjon som er involvert i terror, reaksjonen fra LTTE var å kreve at de SLMM observatører som kom fra EU land måtte trekke seg ut innen utgangen av august. SLMM avviklet da bemanningen i Mannar og Ampara. Fra 1. september 2006 ble den norske generalmajor Lars Johan Sølvberg ny sjef for SLMMs om lag 20 monitorer fra Island og Norge. På grunn av vanskelige sikkerhetsforhold trakk SLMM seg tilbake til hovedstaden Colombo tidlig i 2007, men grupperte medio 2007 ut igjen til de opprinnelige områdene. Denne gang organisert rundt to regioner, Nord og Øst. Våpenhvileavtalen ble formelt sagt opp av regjeringen i Sri Lanka den 2. januar 2008 og med de 14 dagers varsel som avtalen fastsatte, opphørte SLMM å eksistere mvf 16. januar 2008 og hovedstyrken forlot Sri Lanka. Et mindre antall logistikkpersonell ble værende igjen for å foreta den administrative avvikling av misjonen. Norsk Jernbanemuseum. Norsk Jernbanemuseum er Norges nasjonale jernbanemuseum. Det er et av verdens eldste jernbanemuseer og ble etablert på Hamar i 1896. Jernbanemuseet er et offentlig museum drevet av Jernbaneverket og har en unik samling fra norsk jernbanehistorie. Inne på museumsområdet finner man blant annet Norges eldste stasjonsbygning – "Kløften stasjon". Lokomotiv- og vognhallene inneholder en historisk samling lokomotiver og vogner helt fra jernbanens tidligste stadium i Norge. Museets innhold. Utstillingene innendørs i den nye administrasjonsbygningen omfatter gjenstander, modeller og illustrasjoner fra norsk jernbanehistorie, samt moderne formidlingsformer som videovisning, dataspill, animasjonsfilmer, reiseplanlegger og jernbanemusikk. Utendørsanlegget i museumsparken er åpent kun om sommeren. Lokomotiver og vogner finnes utstilt både i haller og utendørs i museumsparken. Blant annet er et av Norges største damplokomotiv – Dovregubben samt kongevogner og annet historisk materiell utstilt. Museumsparken er anlagt med skinnegang, signaler, stasjonsbygninger, lokomotivhall, åpen restaurantvogn til bruk for publikum, hvilebrakke for banemannskap, Narvesens første aviskiosk og banevokterbolig. I tillegg kjøres «Tertitt-toget» (på smalsporet bane) og minitoget «Knertitten» inne på museumsområdet i sommersesongen. Jernbanemuseet har også et stort jernbanerelatert bibliotek og en rik fotosamling. Biblioteket er et spesialbibliotek for norsk jernbanevirksomhet samt kultur. Fotosamlingen omfatter et stort antall bilder fra rundt 1860 og frem til i dag. Samlingen dokumenterer jernbanens anlegg og drift i Norge og bildene er tatt av mange forskjellige fotografer, både profesjonelle, jernbanens ansatte og privatpersoner. Grimoald den yngre. Grimoald den yngre (fransk: "Grimaud") (d. 714) var rikshovmester i Neustria fra 695. Han var sønn til Pipin av Herstal og Plektrude. Hans far plasserte ham i embetet som rikshovmester i det neustriske kongedømme i 695 da han fremdeles var ung. Han giftet seg med Teodelinda, datter av Radbod, frisernes konge, og han fikk to sønner: Teodoald og Arnold. Hans sønner kjempet om å bli anerkjent som Pipin av Herstals ekte arvinger, siden Grimoald døde før sin far og hans uekte halvbror Karl Martell tilranet seg områdene og embetene til deres far. Giorgio Moroder. Giorgio Moroder (født Giovanni Giorgio Moroder den 26. april 1940 i Ortisei, Italia) er en italiensk plateprodusent, låtskriver og utøvende kunstner hvis banebrytende arbeid med synthesizere på 70-tallet var en vesentlig innflytelse på techno og elektronisk musikk generelt. Hits og filmmusikk. Spesielt velkjent er Donna Summers disco-hits produsert av Moroder, inkludert «Love To Love You Baby» og «I Feel Love». Moroder har også vært produsent for en rekke disco-hits for gruppa The Three Degrees. Moroder har også oppnådd en rekke hits i sitt eget navn, blant annet «Son Of My Father» i 1972 (enda den ble mer kjent gjennom Chicory Tips coverversjon), «Lonely Lover's Symphony» (en noe sær utgave av Ludwig van Beethovens Til Elise/Für Elise) fra 1973 og «From Here to Eternity» i 1977 under navnet Giorgio, og året etter utgav han «The Chase», temaet fra filmen "Midnight Express". Alle hadde suksess på britiske hitlister. Filmmusikken til "Midnight Express" ga ham en Oscar for beste filmmusikk i 1978. I 1985 jobbet Moroder med Phil Oakey, forgrunnsfigur i den populære synthgruppa Human League, på albumet "Philip Oakey & Giorgio Moroder". Året etter samarbeidet Moroder med Harold Faltermeyer (kjent fra hiten «Axel F.») og Tom Whitlock om å lage musikken til den populære filmen "Top Gun" (1986), der den mest minneverdige hiten var Berlins klassiske «Take My Breath Away», som siden ble en enorm suksess for gruppa, og som også vant Oscar for beste sang. Han lagde også annen populær filmmusikk på 80-tallet inkludert "Den amerikanske gigolo", "Flashdance", "The NeverEnding Story", "Thief of Hearts", "Electric Dreams" og "Scarface". Musikken fra den sistnevnte har i den senere tid fått en renessanse fordi den forekommer i dataspillet "Grand Theft Auto III". Moroders «From Here To Eternity» og «The Chase» ble også brukt i Sony PSP-spillet '. Moroder skrev de offisielle temaene «Reach Out», til OL i Los Angeles i 1984, og «Hand in Hand», til OL i Seoul i 1988 samt «Un'estate italiana» til 1990s World Cup. Metropolis. I 1984 samlet Moroder sammen en ny restaurering og redigering av den berømte stumfilmen "Metropolis" og ga filmen et nytt moderne rock‘n‘roll-lydspor. Dette lydsporet inkluderer poplåter fra artister som Pat Benatar, Adam Ant, Billy Squier, Loverboy, Bonnie Tyler og Freddie Mercury. Han integrerte også de gammeldagse mellomtekstene inn i filmen som undertekster for å forbedre kontinuiteten, og han lot også filmen kjøre med 24 rammer i sekundet som var den hastigheten den var innspilt i. Denne versjonen er bare på 80 minutter. Den er kjent som «Moroder-versjonen» og har vært gjenstand for opphetede diskusjoner blant filmfantaster og fans, der frittalende kritikere og tilhengere av filmen samlet seg i to likeverdige leirer. Om ikke annet presenterte den ihvertfall denne stumfilmklassikeren for en ny generasjon av fans. Hans sang «Tears» ble samplet og benyttet som underlag for DJ Shadow-sangen «Organ Donor» på hans 1996-album "Endtroducing...". Heder. Den 20. september 2004 ble Moroder hedret ved "Dance Music Hall of Fame"-seremonien i New York der han ble innlemmet for sine mange spektakulære resultater og bidrag som produsent. I 2005 ble han tildelt tittelen Commendatore av Azeglio Ciampi. Joy Electric spilte inn en sang til ære for Moroder kalt «Dance to Moroder,» som er å finne på deres "Starcadia"-EP. Den dukket siden opp på deres greatest hits-samling, "The Art and Craft of Popular Music". Kampfakta gruppe A VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe A i VM i fotball 2006. Tyskland – Costa Rica. Fredag, 9. juni 2006 – 18:00 Allianz Arena, München – Tilskuere: 66 000 Polen – Ecuador. Fredag, 9. juni 2006 – 21:00 Veltins-Arena, Gelsenkirchen – Tilskuere: 52 000 Tyskland – Polen. Onsdag, 14. juni 2006 – 21:00 Signal Iduna Park, Dortmund – Tilskuere: 65 000 Ecuador – Costa Rica. Torsdag, 15. juni 2006 – 15:00 AOL Arena, Hamburg – Tilskuere: 50 000 Ecuador – Tyskland. Tirsdag, 20. juni 2006 – 16:00 Olympiastadion, Berlin – Attendance: 72 000 Costa Rica – Polen. Tirsdag, 20. juni 2006 – 16:00 AWD-Arena, Hannover – Tilskuere: 43 000 Lin. Dyrka lin ("Linum usitatissimum") eller også bare kjent som «lin» er en art i slekten lin "(Linum)". Lin er en ettårig plante som har vært dyrket av mennesker i mer enn 10 000 år. Ulike sorter av arten har blitt foredlet frem til fremstilling av olje (oljelin) og til fibre (spinnelin) til bruk i tau, stry og tekstiler. Linfrø er også kjent som et fordøyelsesregulerende kosttilskudd. Beskrivelse. Lin er en spinkel ettårig plante. Stenglene er tynne og elastiske. Bladene er spredte, helrandede og elliptiske. Over- og undersidene er ensartet grågrønne. Blomstene er regelmessige og med en klar blåfarge. De sitter øverst på stenglen. Fruktene er kapsler med fem blanke frø. Frøene spirer lett på egnede steder. Ikke-synlige trekk. Rotnettet er veldig fint forgrenet og går dypt. Planten er rik på lange fibre, og frøene har et lag av slimstoff som gjør dem egnet som et mildt avføringsmiddel. Planten forårsaker jordtretthet allerede etter ett år. Ved dyrking av lin i stor stil får man ofte problemer med snylteplanten linsilke ("Cuscuta epilinum"), som utkonkurrerer og skygger for store arealer med lin. Størrelse. 0,60 x 0,05 m (60 x 5 cm/år). Hjemsted. Av de ville linartene finnes det flere arter på et område som strekker seg fra Kanariøyene og til Norge. I Norge finnes kun en art, "Linum usitatissimum". Plantens presise hjemsted kjennes ikke, da den ble tatt inn til dyrking allerede av de første landbrukskulturene i det området i Midtøsten som kalles for den fruktbare halvmåne for over 10 000 år siden. Alminnelig lin stammer opprinnelig fra toårig lin ("Linum bienne"), som vokste i det nåværende Kurdistans fjellskoger, hvor forskjellige arter av eik var dominerende, og hvor forfedrene til hvete, bygg, erter, linse og kikert vokste i skogbunnen. Historie. Lin ble dyrket eller samlet allerede i yngre steinalder, sannsynligvis ettersom frøene inneholdt en olje som har noen medisinske virkninger. I Egypt ble plantens fine fibre benyttet for å produsere klær. Lin finnes i de aller eldste faraograver for over 5 000 år siden. Det vevete linet som omgir mumiene har vært av beste kvalitet. I Norge blir lin omtalt i "Edda" og har blitt tillagt sakral betydning som strekker seg tilbake til urgamle indoeuropeiske offerskikker. I "Flateyjarbók" er Olav Haraldsson med et følge på besøk på en gård. Et hestelem kalt "Volse" er en del av et seksualisert rituale. Lemmet er blitt preparert med løk og linfrø. Formularen "lin ok lauk", «lin og løk», er gammel. Det tyder en liten beinkniv som er funnet i kvinnegrav i Fløksand i Norge som bar inskripsjonen "linalaukaR". Både lin og løk ble oppfattet som sterke fruktbarhetssymboler, kalt for kvinnenes sæd. «Å gå under linet» betød å gifte seg. Frøya, fruktbarhetens gudinne, hadde tilnavnet "Hørn", linhøstens gudinne. Lin ble i Norge dyrket i yngre bronsealder, men ble vanligere ut over i eldre jernalder. I den tid hvor man måtte være selvforskynt var lindyrking vanlig i Norge. Etter at treskemaskinen for bomull ble oppfunnet i 1792 døde interessen for lindyrking ut i Norge og i Europa. Amerikansk bomull ble enerådende. Tabanoidea. Tabanoidea er en overfamilie av fluer. De er regnet som de mest primitive fluene, og har antenner med mange tydelige ledd. De fleste av artene er middelsstore til store fluer, og har larver som lever i fuktig jord eller i vann. Hunnene av noen arter suger blod, også fra mennesker. Gruppen omfatter klegger, snappefluer, ibisfluer og familiene Pelecorhynchidae, Oreoleptidae og Vermileonidae som ikke finnes i Norge. Systematisk inndeling. Overfamilien blir ofte klassifisert som en infraorden, Tabanomorpha, i moderne, fylogenetiske klassifikasjoner. Ragenfrid. Ragenfrid (død 731) var rikshovmester i Neustria og Burgund fra 715 da han fylte vakuumet i Neustria som ble skapt av Pipin av Herstals død, til 718 da Karl Martell etablerte seg endelig over hele det frankiske kongedømmet. Hans opprinnelige maktsentrum var Vexin. Dagobert III utnevnte ham i opposisjon til Teodoald, sønn og arving av Pipin, og hans bestemor Plektrude, men han ble ignorert av både Plektrude og Karl. Ragenfrid og Dagoberts etterfølger, Chilperik II, kjempet i 716 dypt i kjerneområdene til arnulfingernes makt, i Maas og Ardennene. De allierte seg med Dagoberts gamle fiende, hertug Radbod av Frisia og beseiret deres rival Karl nær Köln hvor han hadde blitt beleiret av Plektrude og Teodoald. Ragenfrid forlot område og Chilperik tvang Plektrude til å overgi nesten hele formuen til Austrasia, hennes barnebarns krav til embetet som rikshovmester og anerkjenne Chilperik som konge. Ved dette vannskillet satte Karl opp sin egen merovingerkonge, Klotar IV. Dagoberts virkelige etterfølger, Chilperik II, ble en fast alliert av Ragenfrid og den neustriske nasjon. Ragenfrid og hans konge allierte seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde vært uavhengig siden 715, men ble beseiret ved Amblève (nær Liége) i 716, og i mars 717 ved Vincy, nær Cambrai og i 718 ved Soissons. Ragenfrid var nå helt uten makt og flyktet til Angers, men han gav ikke opp ennå. Da Paris og Loire-dalen ble tatt og Odo gav opp Chilperik som Karl endelig aksepterte (under sin hæl) i 719, gav Ragenfrid opp (720) og ble fratatt embetet, med unntak av hans områder i Anjou. Neustria gjorde opprør i 724 under Fragenfrid, men de ble enkelt beseiret. Men Ragenfrid gav opp sine sønner som gisler i bytte mot å beholde sitt område. Han døde i 731. Meco. Meco (født Domenico Monardo 29. november 1939 i Johnsonburg, Pennsylvania) er en plateprodusent og musiker. Han er kanskje best kjent for disco-versjonen av "Star Wars"-temaet fra albumet "Star Wars and Other Galactic Funk" fra 1977. Både singelen og albumet solgte til platinaplate i USA. Andre discohits inkluderer «Themes from The Wizard of Oz: Over the Rainbow/We're Off to See the Wizard» (1978), «Star Trek Medley» (1979), «Love Theme from Superman» (1979). STS-114. STS-114 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Discovery. Høydepunkter fra ferden. STS-114 var den første ‘Return to Flight mission’ siden det tragiske tapet av romfergen Columbia 1. februar 2003. Oppdrag på denne ferden hadde navnet ‘International Space Station Assembly Flight LF1’. Discovery sin oppstigning til bane ble intenst dokumentert av helt nye og oppgraderte bakke-kameraer, radar-systemer og luftbårne kamera på fly. Bilder fra oppskytingen viste en bit av skum som løsnet fra den utvendige tanken, samt andre mindre fliser og skum. Bildene av flisene på romfergen viste to områder, der materiale stakk ut. Det ble bestemt at Robinson skulle trekke ut dette materialet ved en av i alt tre EVA. Discovery koblet seg sammen med den internasjonale romstasjonen ISS 28. juli Mission Specialist Wendy Lawrence og Pilot James Kelly brukte romstasjonen ISS sin robot-arm Canadarm2 til å løfte nyttelasten Multi-Purpose Logistics Module ‘Raffaello’ fra romfergen og koblet denne sammen med romstasjonen sin Unity modul. Flere inspeksjoner av romfergen Discovery sitt ytre ble gjort av Mission Specialist Charles Camarda og Kelly. Romvandringer (EVA). Tre romvandringer (EVA) ble gjennomført, mens Discovery var sammenkoblet med ISS Ferden ble forlenget med en dag, etter den tredje EVA. Mannskapet ombord på Discovery, samt mannskapet (Crew 11) på ISS minnet det tapte mannskapet på romfergen Columbia, og andre astronauter og kosmonauter, som har mistet livet i utforskingen av rommet. Det forsømte forår. "Det forsømte forår" (dansk: "Det forsømte forår") er en roman av den danske billedkunstneren og forfatteren Hans Scherfig og regnes som en av hans viktigste romaner. Romanen tilhører den skolekritiske tradisjonen innenfor litteraturen og er kjent for den berømmelige scenen der en elev dreper sin lærer gjennom å forgifte hans brystkarameller. __Toc__ Handling. Lektor Blomme, spesialist på latin og brystkaramell-elsker, blir funnet døende på Østrebro i København. Senere dør han og man finner spor av gift i kroppen hans. Dette setter i gang en jakt etter morderen, motivet og hvordan lektoren fikk giften i seg. Morderen ble aldri funnet og saken ble satt en strek over og fort glemt. 25 år senere samler en gruppe menn seg, som var lektorens elever, for å minnes sine skoledager 25 år tidligere. De er nå voksne og mange har fått fremtredende stillinger i samfunnet, som leger, dommere og politimestre. Blant dem finnes det en morder. Gjennom romanen følger man elevene fra det første skolendagen og gjennom deres skolegang samt utviklingen av en morder. Tolkning. Romanen er tolket som en kritikk av det gamle skolevesenet og delvis av det moderne skolevesenet der hovedkritikken går på at elever/studenter aldri får oppleve våren (derav navnet) på grunn av det for harde pensumet og forventningene fra lærerne og andre voksne. Romanen tar også opp lærernes makt og skolenes harde disiplinmoral. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1972 av Gyldendal Norsk Forlag på originalspråket. Første gang den ble oversatt til norsk var i 1976 på Pax forlag i Nils Werenskiolds oversettelse. Romanen ble sist gitt ut i 1989. Film. Peter Schrøder: "Det forsømte forår" (1993). Frits Helmuth som lektor Blomme. Det forsømte forår Det forsømte forår Arild Berg. Arild Berg (født 17. juli 1975) er en tidligere fotballspiller. Han er sønn av den legendariske Glimt-spilleren Harald «Dutte» Berg, og bror av Ørjan Berg og Runar Berg. Arild Berg spilte i Tippeligaen for klubbene Bodø/Glimt og Lyn. Etter fotballkarrieren var over har Berg, sammen med sin bror Runar, gått aktivt inn på eiendomsmarkedet i hjembyen Bodø. Etter at Runar Berg ga beskjed om at han ville spille gratis for Bodø/Glimt hele 2009-sesongen, fulgte Arild Berg opp og ga 60 000,- kroner til klubben. Han uttalte til Radio 3 Bodø at det tilsvarte en månedslønn da han spilte for klubben. STS-107. STS-107 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen "Columbia". Mannskap. (#) = antall romferder iberegnet denne Columbia-ulykken. Under oppskytingen løsnet en stor bit med skum fra den utvendige drivstofftanken og traff vingen på romfergen. Sammenstøtet var kraftig nok til å skade varmeskjoldet på romfergens vinge så mye at det resulterte i ulykken. Om morgenen den 1. februar 2003 var romfergen på vei tilbake til Jorden etter en 16 dager lang ferd. NASA mistet imidlertid radiokontakt med fergen bare noen få minutter før den skulle lande i Florida, og videoopptak viser at "Columbia" gikk i oppløsning over Texas i ca. 63 km. høyde i en hastighet på 5,6 km/s. Både fergen og hele mannskapet gikk tapt. Høydepunkter fra ferden. STS-107 var en hovedsakelig vitenskapelig ferd, uten besøk på ISS. Ferdens oppdrag var "Migrogravity Research Mission/SPACEHAB". Det ble gjennomført flere eksperimenter i modulen SPACEHAB RDM i romfergens lasterom. Dette inkluderte 9 kommersielle nyttelaster, med 21 ulike undersøkelser. 4 nyttelaster for ESA, og 18 nyttelaster for NASA. NASA testet også ny teknologi for resikulering av vann, før dette skulle installeres permanent ombord på ISS. Osteotomi. Osteotomi er et ortopedisk kirurgisk inngrep som innebærer overskjæring av benvev, med formål å forkorte eller forlenge benet, eventuelt endre dets retning. Et eksempel på denne for kirurgisk inngrep er osteotomi for ved utoverdreid stortå (hallux valgus).Her meisles det gjerne ut en kile av knokkelen. Målet er å få rettet opp og korrigert feilstillingen i tåknokkelen, slik at belastningen på leddet blir redusert. STS-113. STS-113 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Endeavour. Høydepunkter fra ferden. Endeavour koblet seg sammen med den internasjonale romstasjonen ISS 25. november 2002. STS-113 leverte "Ekspedisjon 6" til ISS. Dette teamet kom til ISS for en 4 måneders periode. "Ekspedisjon 5" sitt mannskap, returnerte til Jorden ombord på STS-113, og avsluttet dermed en 185 dager lang opphold i verdensrommet. I løpet av ferden, installerte mannskapet på STS-113 sammen med Crew 6 ombord på ISS den nye ‘P1 truss’ på romstasjonen. Det ble gjennomført tre romvandringer (EVA) for kompletttere og aktivere den nye installasjonen, og mengder av utstyr ble overført fra romfergen til romstasjonen. Romvandringer. Tre romvandringer (EVA) ble gjennomført, mens Endeavour var sammenkoblet med ISS Kampfakta gruppe B VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe B i VM i fotball 2006. England – Paraguay. Lørdag, 10. juni 2006 – 15:00 Commerzbank-Arena, Frankfurt – Tilskuere: 48 000 Trinidad og Tobago – Sverige. Lørdag, 10. juni 2006 – 18:00 Signal Iduna Park, Dortmund – Tilskuere: 62 959 England – Trinidad og Tobago. Torsdag, 15. juni, 2006 – 18:00 Frankenstadion, Nürnberg – Tilskuere: 41 000 Sverige – Paraguay. Torsdag, 15. juni, 2006 – 21:00 Olympiastadion, Berlin – Tilskuere: 72 000 Sverige – England. Tirsdag, 20. juni, 2006 – 21:00 RheinEnergieStadion, Köln – Tilskuere: 45 000 Paraguay – Trinidad og Tobago. Tirsdag, 20. juni, 2006 – 21:00 Fritz Walter Stadion, Kaiserslautern – Tilskuere: 46 000 Kampfakta gruppe C VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe C i VM i fotball 2006. Argentina – Elfenbenskysten. Lørdag, 10. juni 2006 – 21:00 AOL Arena, Hamburg – Tilskuere: 49 480 Serbia og Montenegro – Nederland. Søndag, 11. juni, 2006 – 15:00 Zentralstadion, Leipzig – Tilskuere: 37 216 Argentina – Serbia og Montenegro. Fredag, 16. juni 2006 – 15:00 Veltins-Arena, Gelsenkirchen – Tilskuere: 52 000 Nederland – Elfenbenskysten. Fredag, 16. juni 2006 – 18:00 Gottlieb-Daimler-Stadion, Stuttgart – Tilskuere: 52 000 Scafell Pike. Scafell Pike er med en topp på 978 meter over havet det høyeste fjellet i England. Fjellet ligger i Lake District National Park i Cumbria i Nordvest-England. Fjellet er klassifisert som en marilyn, hewitt, wainwright og nuttall. Ishockey-VM 2005. Verdensmesterskapet i ishockey i 2005 ble spilt i Wien og Innsbruck i Østerrike, 30. april til 15. mai. 16 lag deltok, fire grupper der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Gruppe A. Russland – Østerrike 4 – 2 (1-1,1-0,2-1) Slovakia – Hviterussland 2 – 1 (0-0,0-0,2-1) Slovakia – Russland 3 – 3 (1-0,1-2,1-1) Hviterussland – Østerrike 5 – 0 (1-0,2-0,2-0) Russland – Hviterussland 2 – 0 (0-0,1-0,1-0) Østerrike – Slovakia 1 – 8 (0-1,0-2,1-5) Gruppe B. Latvia – Canada 4 – 6 (1-1,1-4,2-1) USA – Slovenia 7 – 0 (3-0,2-0,2-0) Canada – Slovenia 8 – 0 (3-0,2-0,3-0) USA – Latvia 3 – 1 (0-1,1-0,2-0) Slovenia – Latvia 1 – 3 (0-1,1-1,0-1) Canada – USA 3 – 1 (0-0,2-1,1-0) Gruppe C. Finland – Danmark 2 – 1 (1-0,0-0,1-1) Ukraina – Sverige 2 – 3 (0-2,2-0,0-1) Finland – Ukraina 4 – 1 (1-0,2-1,1-0) Sverige – Danmark 7 – 0 (2-0,3-0,2-0) Danmark – Ukraina 1 – 2 (0-0,1-1,0-1) Sverige – Finland 5 – 1 (2-1,2-0,1-0) Gruppe D. Sveits – Tsjekkia 1 – 3 (1-2,0-0,0-1) Tyskland – Kasakhstan 1 – 2 (0-2,1-0,0-0) Kasakhstan – Sveits 1 – 2 (1-1,0-0,0-1) Tsjekkia – Tyskland 2 – 0 (1-0,0-0,1-0) Tsjekkia – Kasakhstan 1 – 0 (0-0,1-0,0-0) Tyskland – Sveits 1 – 5 (1-1,0-1,0-3) Gruppe E. Russland – Sveits 3 – 3 (2-2,1-1,0-0) Hviterussland – Kasakhstan 2 – 0 (0-0,1-0,1-0) Slovakia – Tsjekkia 1 – 5 (0-2,1-3,0-0) Slovakia – Sveits 3 – 1 (0-0,2-1,1-0) Tsjekkia – Russland 1 – 2 (1-0,0-1,0-1) Russland – Kasakhstan 3 – 1 (0-0,3-0,0-1) Sveits – Hviterussland 2 – 0 (1-0,0-0,1-0) Kasakhstan – Slovakia 1 – 3 (1-1,0-1,0-1) Tsjekkia – Hviterussland 5 – 1 (1-0,2-1,2-0) Gruppe F. USA – Finland 4 – 4 (1-1,0-0,3-3) Latvia – Ukraina 3 – 0 (0-0,1-0,2-0) Canada – Sverige 4 – 5 (2-1,1-3,1-1) Canada – Finland 3 – 3 (0-1,1-1,2-1) Sverige – USA 1 – 5 (0-1,0-2,1-2) USA – Ukraina 1 – 1 (0-0,0-1,1-0) Finland – Latvia 0 – 0 (0-0,0-0,0-0) Ukraina – Canada 1 – 2 (1-1,0-0,0-1) Sverige – Latvia 9 – 1 (3-0,2-0,4-1) Gruppe G. Tyskland – Østerrike 2 – 2 (2-0,0-1,0-1) Slovenia – Danmark 4 – 3 (0-3,1-0,3-0) Danmark – Østerrike 4 – 3 (1-3,2-0,1-0) Slovenia – Tyskland 1 – 9 (0-3,0-5,1-1) Tyskland – Danmark 2 – 3 (1-1,1-1,0-1) Østerrike – Slovenia 2 – 6 (1-0,0-3,1-3) Kvartsfinaler. Tsjekkia – USA 3 – 2 (0-1,0-1,2-0,0-0 – straffer 1-0) Canada – Slovakia 5 – 4 (2-2,1-1,2-1) Russland – Finland 4 – 3 (2-3,1-0,0-0,0-0 – straffer 3-2) Sverige – Sveits 2 – 1 (1-1,1-0,0-0) Semifinaler. Russland – Canada 3 – 4 (0-3,2-1,1-0) Sverige – Tsjekkia 2 – 3 (0-0,1-1,1-1,0-1) Kamp om 3. plass. Russland – Sverige 6 – 3 (3-2,3-0,0-1) Finale. Canada – Tsjekkia 0 – 3 (0-1,0-0,0-2) Plateprodusent. Innen musikkbransjen har en plateprodusent (eller musikkprodusent) mange roller, deriblant kontrollen med innspillingssesjoner, veiledning og trening av artistene og overoppsyn med innspillingen, miksing og mastering-prosessene. Disse oppgavene har vært produsentenes hovedfunksjoner siden lydopptakets spede barndom, men i andre halvdel av det 20. århundre tok produsentene på seg en mer omfattende forretningsrolle. Disse aktivitetene utgjør til sammen musikkproduksjon (plateproduksjon). De første plateprodusentene. I første halvdel av det 20. århundre var plateprodusentens rolle å sammenlikne med den en filmprodusent hadde ved at plateprodusenten organiserte og overvåket innspillingssesjonene, betalte teknikere, musikere og arrangører, og noen ganger valgte ut materiale for artisten. På femtitallet ble denne funksjonen utført av artist- og repertoarlederne. En av de mest berømt artist- og repertoarledere var musikeren og komponisten Mitch Miller hos Columbia Records. Fram til 1960-tallet var de fleste produsenter og artist- og repertoarledere lønnede ansatte hos de store plateselskapene, og de fleste innspillinger ble gjort i studioer disse selskapene eide og drev, slik som EMIs berømte Abbey Road Studios i London. Omkring midten av femtitallet dukket en ny kategori opp, nemlig de uavhengige plateprodusentene. Blant de mest berømte tidlige uavhengige produsentene er den velkjente låtskriver- og produsentduoen Stoller, "Wall of Sound"-skaperen Phil Spector og den britiske studiopioneren Joe Meek. Denne forandringen ble mulig mye på grunn av introduksjonen av «high-fidelity» magnetbåndsteknologi for opptak midt på femtitallet, noe som på dramatisk vis endret prosessene og de økonomiske rammene for musikkinnspillinger. Magnetbånd muliggjorde etableringen av uavhengige innspillingsstudioer i større innspillingssentre slik som London, Los Angeles og New York. I motsetning til de gamle studioene til plateselskapene, som fungerte som innesluttede enheter, kunne disse nye studioene bli leid på timebasis av hvem som helst som hadde råd til det. De største og beste kommersielle innspillingsstudioene ble gjerne startet og ledet av dyktige innspillingsteknikere. De ble konstruert med stor omhu for å skape optimale innspillingsforhold, og var utstyrt med det siste og beste av opptaksutstyr og toppkvalitets mikrofoner, og i tillegg elektronisk forsterkerutstyr og musikkinstrumenter. De ypperste studioene slik som Olympic Studios i London eller United Western Recorders i Los Angeles ble raskt blant de mest etterspurte innspillingslokalene i verden, og begge disse studioene ble til veritable «hitfabrikker» som produserte mange av de mest suksessrike pop-innspillingene i siste halvdel av det 20. århundre. Utvikling av produsentens rolle. Før femtitallet hadde de forskjellige trinn i innspillings- og markedsføringsprosessen blitt utført av ulike fagfolk innen bransjen – artist- og repertoarmanagere lette seg fram til potensielle nye artister og skrev kontrakt med dem på vegne av plateselskapet; profesjonelle låtskrivere skapte nytt materiale; fast ansatte teknikere utførte oppgaven med innspilling av lyd i studioer eiet av plateselskapene. Befridd fra dette tradisjonsbundne systemet gjennom framveksten av uavhengige kommersielle studioer, var den nye generasjonen forretningsgirede produsenter (mange av dem kom fra jobber innen bransjen) i stand til å skape og befeste et nytt sjikt innenfor bransjen der de tok en mer direkte og kompleks rolle i musikkprosessen. Denne utviklingen innen musikk hadde sin parallell innen TV-industrien som hadde opplevd innføringen av videobånd-innspilling og den påfølgende framvekst av TV-produksjonsselskaper som Desilu, som var startet av 50-tallets store superstjerne på amerikanske TV-skjermer Lucille Ball og hennes ektemann Desi Arnaz. Disse produsentene utførte nå gjerne det meste eller alle disse forskjellige oppgavene selv, inkludert utvelgelse og arrangement av låter, oppsyn med opptak (og ofte teknikerfunksjonen under selve innspillingen) og til og med skriving av materiale (eller de sørget i det minste for å bli kreditert som låtskrivere). Uavhengige musikkproduksjonsselskaper fikk hurtig fotfeste innen populærmusikken og ble snart det viktigste mellomleddet mellom artist og plateselskap, der de tegnet kontrakter med nye artister, produserte innspillingene for deretter å gi plateselskapene lisenser på det ferdige produktet til trykking, markedsføring og salg. (Dette var en nyvinning innen populærmusikkfeltet, selv om et på mange måter liknende system lenge hadde fungert i mange land når det gjaldt innholdsproduksjon for radiokringkasting.) Det klassiske eksemplet på denne overgangen er den anerkjente britiske produsenten George Martin som jobbet som ansatt produsent og artist- og repertoarmanager for EMI i mange år for deretter å starte på egenhånd og bli en svært suksessrik uavhengig produsent. Som en følge av disse endringer begynte plateprodusentene å utøve en sterk påvirkning, ikke bare på individuelle karrierer, men også på den kursen populærmusikken tok. Andre betydningsfulle forhenværende og nåværende uavhengige produsenter inkluderer Don Kirshner (The Monkees), Mickie Most (en av tidens mest suksessrike produsenter), Tony Visconti (David Bowie, T.Rex), den australske produsentpioneren Ted Albert (The Easybeats), og mer nylig, den amerikanske produsenten og plateselskapseieren Rick Rubin (Beastie Boys) og hiphop-mogul Dr Dre (N.W.A), (Snoop Doggy Dogg). Mange suksessrike plateartister har innsett potensialet for å skape innspillinger som matchet deres musikalske visjoner og har fått fullverdige produsentkarrierer i tillegg. Eksempler er Nile Rodgers, Jeff Lynne, Brian Wilson og Brian Eno. Enkelte produsenter ble også i realiteten innspillingsartister selv, der de ofte skapte innspillinger sammen med anonyme studiomusikere og utga platene under psevdonym. Eksempler på dette fenomenet inkluderer innspillingene til de fiktive gruppene The Archies og Josie & The Pussycats, som var produsert av henholdsvis Don Kirshner og Danny Jansen, som hadde fått i oppdrag av TV-produksjonsselskaper å produsere disse platene for å markedsføre animerte barne-TV-serier av samme navn. Produsenter og moderne innspillingsteknologi. Innen moderne rap-musikk forventes produsenten normalt å fylle rollene som komponist og arrangør i tillegg til de tradisjonelle pliktene plateproduksjon medfører: hip hop-produsenter skaper vanligvis instrumentalspor (eller «beats») på egenhånd og tillater at artistene de arbeider sammen med får velge ut en beat fra samlingen deres til å spille inn over. Noen av de etablerte rap-produsentene, inkludert Dr. Dre, Kanye West og andre produserer sine innspillinger på tradisjonelt vis ved å holde oppsyn med et team av musikere. I moderne elektronisk musikk (ikke å forveksle med «elektronika»-musikk, men enhver form for musikk skapt ved hjelp av elektronisk utstyr, som kan inkludere rap og r&b, og dessuten mange forskjellige kategorier av dance- og new age-musikk) er produsenten ofte den eneste personen som er innblandet i frembringelsen av en musikkinnspilling og er ansvarlig for både skriving, framføring, innspilling og arrangering av materialet. Termen «produsent» er innen dette feltet nesten synonymt med «musiker». Denne endringen har i stor grad skyldtes økningen i billig men like fullt kraftig programvare for musikkproduksjon som gjør det mulig for hele spor å bli komponert, arrangert, og innspilt hjemme på en PC eller laptop, der de tradisjonelle rollene til et team av mennesker kan utføres av ett individ. Populære programpakker for musikkproduksjon til PC inkluderer Pro Tools, Cakewalk SONAR, Logic Pro, Cubase, Reason, Ableton Live og FL Studio (tidligere «Fruity Loops»). Guy Charbonneau, Randy Ezratty, Eddie Kramer, Mark Cavener, Allen Reynolds, og Chuck Plotkin. Crowne Plaza Invitational at Colonial. Crowne Plaza Invitational at Colonial, tidligere Bank of America Colonial, er en golfturnering på PGA-touren som arrangeres hvert år i mai på Colonial Country Club i Fort Worth i Texas. Den ble første gang arrangert i 1946, og har vært en fast del av turneringsprogrammet siden. Den første turneringen ble vunnet av Ben Hogan, som også vant den fire ganger til i løpet av årene frem til 1959. Tureringen er en "invitational", noe som innebærer litt andre kriterier for å kvalifisere seg. De 70 øverste på fjorårets pengeliste er automatisk kvalifisert, og det samme er spillere som tidligere har vunnet turneringen. I tillegg har sponsorene større mulighet enn vanlig til å gi spillere de selv ønsker muligheten til å delta. Andy McNab. Andy McNab (pseudonym) (født 28. desember 1959) er en engelsk forfatter med fortid som soldat i Special Air Service. Han skriver om sin fortid i militæret, blant annet om oppdrag han har vært på. Det mest kjente av disse er Bravo Two Zero, et SAS-oppdrag i Irak som endte med at McNab og flere av hans medsoldater ble tatt til fange og torturert. Boken ble filmatisert i 1999. I kjølvannet av McNabs bok om Bravo Two Zero er det kommet flere bøker som setter spørsmålstegn ved McNabs versjon av hva som egentlig hendte. Chris Ryan (pseudonym) har skrevet boken The One That Got Away (filmatisert i 1996). Ryan forteller sin versjon av hva som skjedde, og om sin ensomme flukt ut av Irak. Mike Coburn (pseudonym), i bøkene til McNab og Ryan kjent som Mark the Kiwi, har skrevet boken Soldier Five. Denne boken er skrevet ut fra frustrasjon, skriver Coburn i forordet, frustrasjon over å være tvunget til stilltiende å godta påstander og forvrengninger fremsatt av andre, uten mulighet til å gi sitt besyv med i laget. Dr Malcolm McGown (kalt Stan i bøkene til McNab og Ryan) gir sin tilslutning til denne versjonen i et eget forord, undertegnet Mal. Michael Asher, en tidligere SAS-soldat, reiser til Irak ti år etter Bravo Two Zero og får tak i flere av irakerne som kom i kontakt med soldatene. I boken The Real Bravo Two Zero tar han et oppgjør med både McNab og Ryan, og fører argumenter for at flere av hendelsene de beskriver ikke kan ha funnet sted. I boken avslører Asher også det han hevder er det egentlige fornavnet til McNab. Bravo Two Zero er også kommentert i biografiene til flere offiserer, blant annet Peter Radcliffe og Gaz Hunter (pseudonym). I tillegg til selvbiografiske bøker har Andy McNab skrevet flere romaner. Nick Stone-serien. Romanenes omslag deler et tema: Det viser utstyr utsatt for røntgen-stråling. "Dark Winter", for eksempel, viser en pistol, hvor du kan se alt av patroner, fjærmekanismer og stempler inni. De første utgavene av de tidligste utgivelsene (til og med Liberation Day) har andre omslag. Vakt (tidsenhet). Vakt er en gammel tidsenhet. Den ble brukt i sjøfarten og er på 4 timer. Det går 8 glass på en vakt. Vektorgrafikk. Eksempel på forskjellen mellom vektorgrafikk og punktgrafikk.Vektorgrafikk er motstykket til punktgrafikk hvor det visuelle uttrykket skapes ved hjelp av vektorer til geometriske figurer og fargeoverganger. Mens punktgrafikk i sin enkleste form er et rutenett med en bestemt fargekode i hver rute, er vektorgrafikkens tegn og figurer definert slik at skalering kan foretas ubegrenset uten tap av kvalitet, samtidig som informasjonsmengden på datafilen, som styrer hvordan bildet skal vises på skjermen, er relativt liten. Vektorgrafikk benyttes ofte til strektegninger, illustrasjoner og symboler som skal tolkes entydig, spesielt hvor budskapet skal presenteres på flere medier. Derimot vil, for eksempel, et fotografisk bilde med alle sine nyanser ikke la seg representeres ved vektorisering. For å skape vektorgrafikk kreves det spesielt tilpasset programvare, for eksempel Adobe Illustrator, CorelDraw eller Inkscape. Mange ordinære bildebehandlingsprogrammer har også mulighet for å lage vektorgrafikk, ofte henvist til som Bézier-kurver eller bare kurver. Vanlige formater som lagrer vektorgrafikk er PostScript er en standard som bruker vektorgrafikk til å lagre eller overføre data. Mange papirskrivere har denne egenskapen og gir generelt et bedre utskriftsresultat. Et annet eksempel på vektorgrafikk er skrifttyper eller "fonter", og er et godt eksempel på fleksibiliteten til vektorgrafikk når man ser på detaljene på vanlige tekstutskrifter. Skrifttypene lagres ofte som TrueType (*.TTF) eller PostScript (*.PFM). Toshima. thumbToshima (豊島区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Toshima grenser til Nerima, Itabashi og Kita i nord, og Shinjuku og Bunkyo i sør. Toshima-ku ble grunnlagt 15. mars 1947, og er en av Tokyos mest internasjonale bydeler, med 6,16 % innbyggere av utenlandsk opprinnelse. Av disse er 56 % kinesiske. Gakushuin-universitetet. Gakushuin-universitetet (学習院大学 "Gakushūin Daigaku") er et universitet i Tokyo, Japan, og ble opprettet under andre verdenskrig. Taito. thumbTaitô (台東区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Området er omgitt av fem andre bydeler: Chiyoda, Bunkyo, Arakawa, Sumida og Chuo. Taitô-ku ble grunnlagt 15. mars, 1947. Itabashi. Itabashi (板橋区　-ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Nakano. Nakano (中野区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Området er omgitt av fem andre bydeler: Shinjuku, Suginami, Nerima, Shibuya, og Toshima. Fyrsetting. Fyrsetting ble brukt i gruvedrift før sprengstoff ble vanlig. Metoden baserer seg på at fjell utvider seg og sprekker når det blir oppvarmet. Ved fyrsetting satte man ved opp mot fjell og brente «bål» inntil fjellveggen, normalt i minst 24 timer. Slik ble det dannet sprekker i berget, og gruvearbeiderne kunne siden hakke løs steinmasser. Etterhvert som man arbeidet seg innover i fjellet, kunne det bli problemer med ventilasjon. Bålet kunne bruke opp mye av oksygenet i luften, noe som gjorde at det brant dårlig. Røyken med den tyngre karbonmonoksidgassen var giftig, og kunne lett ta livet av gruvearbeiderne. Dette ble dels løst med egne ventilasjonssjakter opp til overflaten, eller ved at det ble bygget inn egne luftekanaler i gruvegangen. Fyrsettingsmetoden krevde store mengder ved, derfor var det viktig for innehaver av gruverettigheter å samtidig få en tilstrekkelig cirkumferens, dvs det område rundt gruven hvor de lokale bønder var forpliktet til å levere ved. Veden man brukte ble kalt for setteved. Setteveden var typisk rundt én meter lang, kløvd og gjerne av et treslag med god brennverdi som bjørk eller furu. Det er likevel trolig at det ble brukt store mengder gran, som har en dårligere brennverdi, på grunn av treets gode tilgjengelighet. Fyrsatte stoller og orter har en svært karakteristisk nesten elliptisk eller eggeformet profil. Overgangen til krutt. I 1655 ble den første kruttsprengningen utført i en norsk gruve. Det var i Lilledal Kobbergruve i Sunnhordland. Røros Kobberverk gikk også tidlig over til krutt på grunn av mangel på ved. Bruken av krutt gjorde arbeidet med å bryte fjell raskere, og var et stort gjennombrudd innenfor bergbrytningsteknikk. Likevel var fyrsetting fortsatt i bruk på noen steder til slutten av 1800-tallet. I Sverige ble fyrsetting brukt flere steder utpå 1800 tallet, og i Sala til midten av 1870 åra. Ved Kongsberg Sølvverk var metoden brukt til 1890, og er det siste kjente tilfellet i Europa. Også ved Blaafarveværket var metoden brukt i stor skala, da berget var for hardt for vanlig håndboring. Etterhvert som det ble utviklet kraftigere sprengstoff, og de gamle håndborene av jern ble byttet ut med nye av stål og til slutt bormaskiner, gikk man helt bort fra fyrsettingsmetoden. Om bruk av vann og eddik. Det er blitt en utbredt oppfatning om at nedkjøling med vann var nødvendig for å få fjellet til å sprekke. Ved å slå opp i gamle fagbøker om gruvedrift kan man imidlertid slå fast at dette ikke var tilfelle. Man skal likevel ikke utelukke at man aldri har brukt vann i sjeldne tilfeller, selv om dette ikke nevnes i litteraturen. Kanskje kan det under spesielle forhold ha effektivisert driften, hvis fjellet vanskelig har latt seg bryte på vanlig måte. Titus Livius (ca. 59 f.Kr.-17 e.Kr.) har i sin "Ab Urbe Condita" en fortelling om hvordan Hannibal på en reise over Alpene lot hæren sin lage en passasje forbi en stor stein ved hjelp av fyrsettingsmetoden. I følge Titus gjorde de dette ved å tenne et stort bål helt inntil steinen og så helle på eddik for å gi den et "temperatursjokk". Etterpå var steinen så oppsprukken at den lot seg fjerne med noen jernredskaper. Det tok dem fire dager å passere dette partiet, ifølge forfatteren. Dette ble skrevet ca 200 år etter den aktuelle hendelsen, og ingen kan dermed vite helt sikkert hvor korrekt denne historien er. Fortellingen er dog den eldste kjente beskrivelsen der eddik blir brukt under fyrsetting, og muligens opphavet til myten om eddikens egeskaper til å gjøre fjellet "mørt". Titus Livius er en mulig kilde Plinius den eldre (23 f.Kr.-79 e.Kr.) brukte, når han i sitt verk "Naturalis Historia" også beskriver eddikens egenskaper til å "mørne" fjell. Georgius Agricola (1494-1555) tar seinere opp dette i sitt verk, "De re metallica", der han refererer til Plinius fortelling om Hannibal, men ikke nevner bruken av vann når han på sin måte beskriver fyrsettingsmetoden. Henvisninger til antikkens feilaktige beskrivelser av å helle på eddik fikk bergmannspresten Johann Mathesius i 1539 til å fraråde bruken av vann. Skilling (Spd). Skilling, Kong Hans (1483-1513). Sølv. Advers til venstre. Revers til høyre 1 skilling, fra 1816. Kobber. Advers til venstre. Revers til høyre Skilling er en myntenhet, som i Norge ble brukt fra ca. 1505 til 1875. Skillingen ble første gang preget av kong Hans (1483–1513), i forbindelse med innføringen av det Lybske myntsystemet. Mynten ble preget i sølv. Fra 1628 ble skillingen den minste myntenheten i den norske myntrekken, og 1/2 skillingen den minste skillemynten. Ved myntreformen i 1816 ble skillingen (som første norske mynt) preget i kobber, og det gikk 120 skilling på en speciedaler. En skilling tilsvarte i 1875 omtrent 3,3 øre. Etter dagens pengeverdi (2006 – korrigert for konsumprisindeksen), tilsvarer 1 skilling ca. kr. 1,50. Historiske valører: 48 skilling, 24 skilling, 16 skilling, 12 skilling, 8 skilling, 4 skilling, 2 skilling, skilling, 1/2 skilling. Ort (myntenhet). Ort er en myntenhet, som i Norge ble brukt fra 1816 til 1875. Det går 24 skilling på en ort. Orten var imidlertid bare en «regnemynt», og det ble aldri preget mynter med ort som valør. Ved overgangen til kroner i 1875 tilsvarte en ort omtrent 80 øre. Etter dagens pengeverdi "(2006 – korrigert for konsumprisindeksen)" tilsvarer en ort ca. kr. 36,- 1 spesidaler = 5 ort = 120 skilling (1816-1875). Speciedaler. Speciedaler, eller spesidaler, også kalt species ("riksdaler in specie", «i lødig mynt av metall med egenverdi»), er en myntenhet som ble brukt i Norge fra 1560 til 1875. Forkortelsen var Spd. En speciedaler var opprinnelig en stor sølvmynt med en vekt i underkant av 30 gram og et sølvinnhold på 87,5 %. Senere ble det også trykt sedler pålydende 1 eller flere speciedaler. Verdien var opprinnelig 6 mark = 96 skilling, men på grunn av lavere sølvinnhold enn det offisielle i mynter av lavere valør ble den gjerne regnet for å være verd 120 skilling. Under kong Carl III Johan ble det ryddet opp i myntrekken, og speciedalerens verdi ble offisielt fastsatt til 120 skilling eller 5 ort. (En ort = 24 skilling). De første speciedalerne i Norge var preget i Danmark. Norsk produksjon begynte i Christiania i 1628 og fortsatte ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg i perioden fra 1686 til 1873. I 1873 kom den skandinaviske myntreformen som gjorde at både Sverige og Danmark gikk over til å bruke kroner og øre. Norge fulgte etter og sluttet seg til myntunionen i 1875. Ved overgangen ble 1 speciedaler gjort likeverdig med 4 kroner. Etter dagens pengeverdi (2009 – korrigert for konsumprisindeksen) tilsvarer verdien av en speciedaler fra 1875 ca. kr. 195,- Historiske valører: 4 speciedaler, 3 speciedaler, 2 speciedaler, speciedaler, 1/2 speciedaler, 1/4 speciedaler, 1/8 speciedaler. I 1604 preget Christian IV også en firkantet mynt med valør 8 daler i gull. Josef von Löschner. Josef Wilhelm Freiherr von Löschner eller Josef Vilém z Löschneru (født 7. mai 1809 i Kadaň, død 19. april 1888 på Schloss Velichov) var en østerriksk medisiner, rektor ved Karlsuniversitetet i Praha og keiserlig livlege. Balneologen Löschner arbeidet særlig for å fremme det bøhmiske kurbadvesenet og den såkalte "Trinkkur". Liv. Etter å ha gått på gymnasiene i Kaaden og Komotau studerte Löschner medisin i Praha. I 1834 ble han dr. med. og ble professor ved det medisinske fakultet ved Karlsuniversitetet. Fra 1862 til 1863 var han universitetets rektor. Löschner mottok i 1850 Frans Josef-ordenen, og ble i 1862 utnevnt til landsmedisinalråd og i 1865 til keiser Franz Joseph Is livlege, med rang som hoffråd. I 1868 pensjonerte han seg på grunn av en øyensykdom, og mottok av keiseren St. Stephansordenens ridderkors. I 1870 ble han opphøyet i friherrestanden. Franz-Joseph-Kinderhospital i Praha ble grunnlagt gjennom en gave fra Löschner. Kulta. Kulta er et nordnorsk kompetansesenter i sirkus, teater og sceneteknikk i Tromsdalen i Troms. Senteret ledes av Bente Reibo og ble opprettet gjennom et vedtak i kommunestyret i 1992, da kalt for Tromsdalen Kulturhus som ble et sted for teater- og sirkusgrupper, ungdomsklubb, rockeklubb og tryllekunstnere. De ulike aktivitetene er en del av kulturskoletilbudet i Tromsø kommune. Historie. I 2002 feiret Tromsdalen Kulturhus 10 år. Da skiftet huset offisielt navn til "Kulta", klengenavnet som har hengt ved huset siden starten. I januar 2003 ble "Kulta Blackbox" åpnet, et nytt scenehus oppført ved siden av hovedbygningen. Kulta har også blitt offisielt fagsenter for scenekunst og sirkus i Tromsø kommune, en del av kommunens satsning på et utvidet kulturskoletilbud med utgangspunkt i eksisterende kunstbedrifter utenfor den tradisjonelle kulturskolen. Siden starten i 1992 har Kulta rommet tryllekunstgrupper, plakat- og designverksted, animasjonsverksted, filmverksted, teaterverksted for små barn, barneteater for ulike aldersgrupper, ungdomsteater, teater med voksne aktører, pantomimekurs, hageprosjekt, ildskulptører, breakdancekurs, performancegrupper, scenekamp, gateteater, kurs i skuespillerteknikk, kulisseverksted, revyverksted, tegne- og malekurs, ungdomsklubb, småjobbsentral, rockeklubb, sirkusgrupper for barn, og tatt store oppdrag på utforming og bygging av scenografi. 12. mai 2007 feiret Kulta 15-årsjubileum. Rundt 200 elever fylte byen med teater, sirkus og scenekamp. Nysirkusprosjektet. Kultas kompetanse på sirkustrening er bygget opp over en 10-årsperiode. Særlig i de siste 2-3 årene har denne utviklingen skutt fart. I 2002 initierte senteret «Nysirkusprosjektet», en satsing på sirkus som også har teater. Så langt har huset produsert to større nysirkus-forestillinger, "Liv" i 2002 og "Ur" i 2004. Den første profesjonelle forestillinga, "Sirkusgåter" hadde premiere høsten 2004. Sirkusskolen. Kulta har ansvaret for åtte sirkusgrupper med tilsammen rundt 90 elever i alderen 6-17 år. Gruppene er inndelt etter alder og på timeplanen står ulike sirkusdisipliner som golvakrobatikk, luftakrobatikk og sjonglering, men også fysisk spill, koreografi, forestillingsavvikling og sikkerhet. Teater. På Kulta finnes det 10 teatergrupper som møtes hver uke for å øve og lage teaterforestillinger. En av disse gruppene er en nyoppstartet gruppe som øver på Mortensnes. Fagsenteret gir opplæring i teater for rundt 120 barn og ungdom i alderen 5-16 år som får opplæring i ulike skuepillerteknikker, improvisasjon, stemmebruk, konsentrasjonsøvelser og teaterleker. Lilleborg skoles musikkorps. Lilleborg skoles musikkorps ble stiftet i 1931 av overlærer Per Kviberg. Korpset holder til i Sagene bydel i Oslo. De siste årene har korpset samarbeidet med de to andre korpsene i bydelen, Bjølsen skoles musikkorps og Sagene skoles musikkorps, under navnet BjølSaLi. Dirigent for BjølSaLi er saxofonist Kari Rolland. Bertoald. Bertoald (d. 604) var rikshovmester i Burgund fra en gang før 603 (da han først ble nevnt som rikshovmester under kong Teoderik II) til han døde året etter. Ifølge den burgundiske krønikeforfatteren Fredegar var han moderat, fornuftig, modig og ærlig. Teoderik sendte Bertoald i 604, på forslag fra sin bestemor Brunhilda, for å inspisere den kongelige "villae" langs Seinen, for å få ham vekk fra hoffet slik at han kunne beleilig drepes. Brunhilda hadde tenkt å sette sin elsker Protadius i Bertoalds embete. Bertoald og tre hundre menn var ved Aréle da kong Klotar II av Neustria, som visste om hans nærvær, sendte en hær under sin sønn Merovech og hans rikshovmester Landrik for å overfalle ham. Bertoald flyktet til Orléans og Landrik fulgte etter og beleiret ham, noe som var et brudd på en fredsavtale med Teoderik. Kongen av Burgund reiste ut ved juletider til Étampes og møtte styrkene til Merovech og Landrik. Med hjelp av Bertoald beseiret ham dem og tok Paris. Bertoald ble drept i slaget etter å ha angrepet fienden for langt, uten tanke for sitt eget liv som han visste var i fare på grunn av komplotter på vegne av Protadius. Protadius ble også rikshovmester etter ham. Symbiose. Symbiose er sameksistens eller samliv. Fra gresk "syn" som betyr "sammen med" og "bios" som betyr "liv". Det finnes forskjellige typer symbioser som nevnt under. Eksempler er maur som «melker» bladlus for honningdugg; mauren beskytter bladlusene og får honningdugg som belønning. Brakke. En mengde mennesker står utenfor noen brakker. Brakke er et lettbygd hus, ofte satt opp midlertidig med tanke på losji av mennesker, ofte soldater eller et mannskap av arbeidsmenn eller -kvinner, ofte med bygningsmetoder som gjør konstruksjonen rask og reise eller mobil. Brakker er gjerne laget av standardiserte elementer eller etter standardiserte tegninger og kan derfor bygges raskt og gjerne også flyttes. Brakker er brukt i fange- og konsentrasjonsleirer, til innkvartering av soldater (til forskjell fra kaserner som er mer varige konstruksjoner og også i forbindelse med bygg- og anleggsarbeider som går over en viss tid. Videre er brakker brukt som nødboliger og som sykehus osv. etter forskjellige katastofer. På samme måte som et vanlig hus kjennetegnes brakken av sine fire "vegger", samt av "taket" som ligger ovenfor og holder regnet borte. Men i motsetning til et alminnelig hus, som varierer i "byggemateriale" og antall "etasjer", består nesten alltid brakken utelukkende av én etasje og er ofte bygget i tre. Moderne brakker brukes ofte for å konstruere brakkerigger og kan da bestå av flere etasjer med egne seksjoner for forpleining og kontorer. Brakker for spesielle anvendelser kan også være konstruert i metall og følge standarder for industricontainere. Brakker for anleggsrigger. Anleggsbrakker følger ofte tilnærmet standardiserte mål slik at de kan stables i brakkerigger slik at de får liten grunnflate. Innvendig blir det gjerne lagd en langsgående gang i riggens lengde, med kontorer og sovealkover til hver side, eller en tilsvarende gangbro blir lagd på utsiden. Slike utvendige gangbroer er vanligst på brakkerigger for forpleining da hver enkelt brakke fremstår som en selvstendig boenhet, om enn med noen delte fasiliteter. Det er ofte egne moduler i slike brakkerigger for kjøkken, toalett og dusj. Stormvloedkering Hollandse IJssel. Stormvloedkering Hollandse IJssel (Springflobarriéren Hollandske IJssel) er det første av byggverkene som ble oppført under Deltaprosjektet ("Deltawerken"). Barriéren er bygget over elven Hollandse IJssel i den nederlandske provinsen Zuid-Holland, like ved stedet elven går over i elven Nieuwe Maas, øst for Rotterdam, mellom Capelle aan de IJssel og Krimpen aan den IJssel. Den har en direkte forbindelse med Nordsjøen via Rotterdam, og kan dermed være utsatt for oversvømmelse ved springflo. Dette kan få katastrofale følger, da området rundt denne elven både er et av Nederlands lavestliggende og samtidig et av de tettest befolkede. Løsningen ble å bygge en barriére som kunne lukkes om vannet steg så høyt at sikkerheten til områdene rundt ble truet, eller om man venter springflo. Slik ville ikke skipsfarten bli hindret. Barrieren består av to åtti meter brede slusedører. Hver av disse er hengt opp mellom to betongtårn. Ved (truende) høyvann senkes dørene vertikalt slik at elven stenges. Så lenge vannet ikke stiger høyere enn til 2,5 meter over NAP er dørene åpne og kan skipsfarten foregå uhindret under dem. Ved siden av barriéren ligger en sluse som vanligvis brukes av skip som er for høye til å passere under slusedørene, men når dørene er stengt kan skip bruke den for å passere barriéren. Som man senere gjorde i Zeeland, brukte man her byggingen av barriéren som en mulighet til å anlegge en fergeløs forbindelse mellom området "Krimpenerwaard" og resten av Zuid-Holland. En bro ble inkludert i designet for springflobarriéren på en slik måte at broens underside ligger høyere enn toppen av slusedørene når de er helt åpne. Fylkesvei "N210" passerer i dag over denne broen. 18. januar 1954, kort tid etter den store oversvømmelsen i 1953, begynte forberedelsene for byggingen av denne barriéren. Den 6. mai 1958 ble den ene slusedøren stengt på prøve for første gang. 22. oktober samme år ble springflobarriéren offisielt åpnet, og fikk konstruksjonen navnet "Algerabrug" (Algerabroen). Den ble oppkalt etter minister Jacob Algera som trådte av tolv dager tidligere. "Maeslantkering" som ble ferdigstilt i 1997 har sørget for at barriéren over Hollandse IJssel egentlig ikke lengre er nødvendig. Den brukes fremdeles og stenges ved sterk storm, noe som inntreffer fem til seks ganger hvert år. Årsaken til dette er at "Maeslantkeringen" ikke styres av mennesker, og kun stenges når forholdene regnes som ekstreme. "Stormvloedkering Hollandse IJssel" styres derimot av mennesker og kan dermed lettere stenges ved behov. Hvorfor trengtes en barriére her? Under oversvømmelsen i 1953 truet det stigende vannet Randstads 1-1,5 millioner innbyggere, i elven Hollandse IJssel nådde det en høyde på 3,7 meter over NAP. Dikene var gjennomsnittlig bygget til 4,0 meter over NAP, og langs elvens nordside var de dårlige. De hadde blitt gjennombrutt flere ganger tidligere, uten at det hadde blitt tatt affære. Hvis dikene hadde sviktet natten mellom 31. januar og 1. februar 1953 har beregninger vist at mellom 25 000 og 35 000 mennesker ikke ville ha overlevd katastrofen i motsetning til de 1835 som omkom. Tallene baseres på antallet døde som falt i provinsen Zeeland under denne oversvømmelsen, der mistet 1 av 40 innbyggere livet. Deltakommisjonens anbefaling var at en spingflo-barriére burde bygges. Slik ville man ikke trenge å forhøye dikene langs elven. Byggingen av barriéren. Der barriéren ble bygget var elven 250 meter bred, og et av kravene under byggingen var at skipsfarten skulle hindres så lite som mulig. For å lette passasjen for de rundt 250 skipene som passerte hver dag, ble kanaler mudret ut ved siden av elven slik at skip kunne passere nesten uhindret mens byggingen pågikk. Videre ble ustabile leirelag byttet ut mot sand fra Nieuwe Maas til dit barriéren skulle bygges, som var for ustabile til å bære konstruksjonen. Ved Vlaardingen ble sanden ble suget opp av skipet "Ahoy" og lastet på skip som transporterte den til Capelle aan de IJssel. I juli 1954 begynte man å jobbe med selve området på elvebunnen der det skulle bygges. For å få et tørt område å arbeide på ble stålplater (ned.: "damwand") drevet ned i elvebunnen, før vannet ble pumpet ut. Totalt ble det brukt 100 kilometer stålplater til å avgrense byggeområdet, men likevel foregikk det meste arbeidet under vann. Terskler. Som tidligere nevnt bestod grunnen under elven blant annet av ustabile, svake leirelag. Disse lagene var for svake til å bære vekten av slusedørene, og man anla derfor terskler som dørene kunne hvile på på elvebunnen. For å kunne bygge en terskel av samme lengde som slusedørene i ett stykke ville man trengt en 80 meter lang tørrdokk, noe som ikke var mulig uten å stenge en stor del av elven for trafikk. Problemet ble løst ved at terskelen ble bygget i seksjoner, først ble to seksjoner på 27,5 meter plassert midt i elven og koblet sammen. Senere ble disse seksjonene forbundet med landsidene da to mindre stykker på 12,5 meter ble plassert på hver side dem. Tersklene ble formgitt på en slik måte at problemer dersom grunnen rundt tersklene skulle bli vasket vekk av vannet når slusedørene stenges, ble minimalisert. Når slusedørene stenges blir vannstrømmen sterkere etterhvert som vannet må passere gjennom en stadig mindre åpning. Slusen. Mens arbeidet med tersklene pågikk, begynte byggingen av slusen. Den ble 24 meter bred og 120 meter lang, med slusedører på 60 tonn. Slusen ligger på nordsiden av elven, ved Capelle aan de IJssel. For at brohodene skulle få et godt fundament ble de bygget på pæler som ble drevet ned i elvebunnen. Brohodene bæres av totalt 33 kilometer pæler. Barriérens slusedører. De 81,2 meter brede, 11,5 meter høye og 635 tonn tunge slusdørene ble produsert mens byggingen av tersklene, slusen og brohodene pågikk. Som tersklene ble også disse produsert i deler som man monterte på byggeplassen. Det sier seg selv at det koster mye å løfte disse dørene, måten det blir gjort på er ved hjelp av en motvekt på 460 tonn som oppveier dørenes vekt. Motvekten er lettere enn dørene fordi man ville være sikre på at dørene virkelig stengte elven. Dette blir drevet av elektromotorer montert i tårnene, og for at strømstans ikke skal hindre stengingen av barriéren har den en egen generator. For å være sikre på at Krimpenerwaard og omgivelsene skulle kunne beskyttes mot springflo ble først den vestligste døren gjort helt ferdig, før man begynte på den østligste. Denne ble ikke satt på plass før i 1977. Oslo tinghus. Oslo tinghus ligger på C.J. Hambros plass 4 i Oslo og huser Oslo tingrett og Oslo byfogdembete. Det drives både sivilrettslig domsvirksomhet, namsvirksomhet, vielser og første-instans rettsbehandling i Oslo Tinghus. Bygget ble tegnet av Østgaard Arkitekter AS ved arkitekt Terje Grønmo på oppdrag fra Statsbygg og ble ferdigstilt i. Bygget rommer 59 rettssaler og elleve rettsmeklingsrom. Byggets fasade domineres av granitt, som også er brukt i gulvene i publikumsarealene. I forkant av hovedforhandling i straffesaken mot Anders Behring Breivik, som er berammet til 16. april 2012, skal andre etasje i tinghuset bygges om, blant annet skal det bygges en ny rettssal med plass til 204 tilhører. Dette kommer til å bli den største rettssalen i Norge. Salene og arealet i hele andre etasje vil bli blant annet pressesenter, rom for pårørende og etterlatte. Eksterne lenker. Tinghuset Tinghuset Machelen. Machelen er et sted og en kommune i den belgiske provinsen Flamsk Brabant. Det bor ca 12.500 mennesker i kommunen, og den har en areal på 11,59 km². Octavarium. "Octavarium" er Dream Theaters åttende studioalbum, utgitt 7. juni 2005. Det er det siste albumet som noen gang ble spilt inn på The Hit Factory i New York City. Da albumet var ferdig innspilt, ble lysene slått av og dørene stengt i The Hit Factory for alltid. "Octavarium" er også Dream Theaters eneste album uten et instrumentalt spor siden "Images and Words". Arild Karlsen. Arild Walter Gladmann Karlsen (født 21. september 1945) er en norsk psykolog. Karlsen har arbeidet mye med psykisk utviklingshemmede, og har markert seg som sterk tilhenger av en retning innen psykologien som kalles radikalbehaviorisme, grunnlagt av amerikaneren B.F. Skinner. Arild Karlsen var på 1970-tallet en viktig nøkkelperson i grunnleggingen av Norsk atferdsanalytisk forening, NAFO. I dag har Norge verdens største atferdsanalytiske forening sett i forhold til befolkningstallet. Karlsen var et meget aktivt medlem av Hedningsamfunnet på 1970-tallet, og skal etter eget utsagn ha blitt arrestert av politiet over 30 ganger i forbindelse med ulike hedenske gateaktiviteter. Det var også i de såkalte Gro- og Sol-sakene at Karlsen viste seg som en av de mest markante atferdsviterne i Norge. I 1976 gikk han ut som beste student ved Universitetet i Oslo. Arne Skouen, en kjent motstander av atferdsterapi, angrep i Dagbladet UiO for å ha gitt Karlsen en altfor god karakter. Da hans sønn Per ble født i 1980 ble det bygget et skinnerrom for spedbarn som sønnen ble oppfostret i de første årene. Konstruksjonen av dette, var utledet av, utviklet av adferdspsykologen B. F. Skinner, som brukes ved dyreforsøk. Dette ble det store medieoppslag om. Karlsen er høgskolelektor ved Høgskolen i Akershus, avdeling for atferdsvitenskap. Sentralisering. Sentralisering vil si at et samfunn blir konsentrert rundt et begrenset og sentralt område. Vi kan kalle flytting av arbeidsplasser og tjenester fra et sted til en større by, for sentralisering. Bedrifter og statlige organer sentraliserer gjerne drift både i form av styre og produksjon/tjenestested. Sentralisering er ofte bra for å kunne øke effektivitet eller spare penger, men går som regel utover ansatte i en bedrift, eller for folk i distrikter som får et svekket tjenestetilbud. Sportsklubben Djerv. Sportsklubben Djerv (stiftet 18. mai 1913) er en idrettsforening fra Møhlenpris i Bergen. Klubben ble opprettet av lokale møhlenprisgutter i 1913, og har siden holdt til på Møhlenpris idrettsplass («Møllaren» på folkemunne, opprinnelig kalt «Møhlenpris lekeplass»). I dag består anlegget av topp moderne kunstgressbane og idrettshall for inneidrettene. Klubbens fokus er fotball, men har gjennom hele sin historie også engasjert seg i andre idretter. I 2006 er klubben engasjert i fotball, innebandy, badminton, kurvball og turn. Klubben markerte seg tidlig i bergensfotballen og var ledende utfordrer til Brann før andre verdenskrig. Etter dette har klubben ikke hevdet seg på seniornivå, men har hevdet seg godt, spesielt i aldersbestemte klasser. Juniorene ble kretsmestre i Hordaland så sent som i 1998. Og i 2006 ble Herrer Senior seriemester. Den hadde også en turbulent periode i toppen av norsk ishockey i årene rund 1980, med flere seriemesterskap. Laget ble slått sammen med Bergen Ishockeyklubb til Bergen/Djerv og gikk senere konkurs. I den aller første sesong med landsomfattende seriemesterskap i 1937/38, vant Sportsklubben Djerv sin lokale avdeling uten poengtap og nådde så langt som til semifinale. Kvartfinalen mot Viking ble spilt over to kamper og ble avgjort på myntkast etter 6-6 sammenlagt. I semifinalen ble det hjemmetap for Lyn med 2-3. Uoffisielt kan man utnevne Djerv til den første bronsemedaljør i norsk seriefotball, sammen med Kristiansund Fotballklubb. Disse tapte sin semifinale mot Fredrikstad, som senere vant finalen mot Lyn. Til tross for flere iherdige forsøk, klarte aldri klubben å nå lenger enn 3. runde i cupen. Av klubbens mest kjente spillere kan senere Brann-kaptein Egil Austbø nevnes. Lovens bok. Lovens bok, eller "Liber Al Vel Legis" er en bok som den engelske mystikeren Aleister Crowley (1875–1947) hevdet å ha mottatt som et astralt budskap Aiwass, 8. 9. og 10. april i 1904. Boken inneholder tre kapitler, som hver ble nedskrevet i løpet av en time om morgenene på de førnevnte datoer. Det var under et besøk i Kairo i Egypt at Crowleys kone snakket ut dette buskapet fra gudene mens han noterte ned lovensbok, som senere skulle bli en viktig arbeidsbok for esoteriske ordener. Jan Ekström. Jan Ekström (født 2. november 1923 i Falun) er en svensk forfatter. Ekström er utdannet siviløkonom. Han har studert nasjonaløkonomi, slaviske språk, engelsk og statistikk ved Universitetet i Lund og gått ved Handelshögskolan i Stockholm. Før han ble pensjonert var han direktør for et reklameforetak i Stockholm. Ekström debuterte i 1961 med kriminalromanen "Døden fyller år". Som krimforfatter regnes han av mange som Nordens fremste bidragsyter til subgenren det lukkede roms mysterium. Oversettelser til norsk. Utover kriminalromaner har Ekström også skrevet faglitteratur innen økonomi og organisasjonslære. Afeni Shakur. Afeni Shakur (født 22. januar 1947) er mor til den legendariske rappe-stjernen Tupac Amaru Shakur, også kjent som 2Pac. Afeni var et aktivt medlem av organisasjonen Black Panthers. Hun satt i fengsel for bombetrusler da Tupac ble født. Tupacs far, Mutulu, var også medlem av Black Panthers. Haldenkanalen. Haldenkanalen, tidligere "Fredrikshalds kanal", er en del av Haldenvassdraget. Den er den første av Norges to kanaler med sluser og ble ferdig i 1849. Deretter ble den utvidet med Brekke sluser i 1852 og Krappeto-anlegget i 1857. Haldenkanalen ble bygget for å tjene tømmerfløtingen mellom Skulerud, endestasjonen på Urskog–Hølandsbanen, og Tistedalen. Fra 1877 da Brekke sluser var gjenoppbygd har kanalen vært i sammenhengende drift. Tømmertransporten opphørte i 1982. Haldenkanalen ble tidlig en turistattraksjon. I årene etter siste krig, da privatbilismen var lite utbredt og turbussene ennå ikke hadde overtatt markedet, var en rundreise for Oslo–folk med tog Oslo–Halden/Tistedal, dampskipet DS «Turisten» til Skulerud, den smalsporede «Tertitten» til Sørumsand og tog tilbake til Oslo en populær dagstur. DS «Turisten» ble tatt ut av ruten i 1963. Et annet skip overtok navnet; S «Turisten» ble tatt i bruk i 1985 etter sin dampdrevne forgjenger, som etter endt tjeneste i 1963, ble senket i Femsjøen i 1967. M/S «Turisten» hadde tidligere gått som elvebåt på Rhinen. DS «Turisten» ble gjenfunnet og hevet i 1997, og er nå fullstendig restaurert og tilbake på kanalen. Skipet som hadde gått i ruten fra 1985 til 2009 ble omdøpt til S Strømsfoss, og den gjenoppbygde damperen kunne få tilbake sitt opprinnelige navn. Nå går begge skipene i ruten. I sommerhalvåret seiler disse flere dager i uken med turister. Kanalen er også åpen til benyttelse for båtfolket som kan padle eller kjøre båt gjennom idylliske innsjøer, korte elvestrekninger og imponerende sluseanlegg gjennom et vakkert landskap med mange spennende kulturminner. Kanalens historie er bevart og dokumenteres av Haldenvassdragets Kanalmuseum som ligger på Ørje Brugs område rett ved Ørje sluser på Ørje. Kanalen ble 5. juli 2005 vedtatt stengt av Mattilsynet ved Ørje sluser, grunnet fare for spredning av krepsepest. Slusene er nå åpnet for begrenset ferdsel. Det finnes mulighet til landtransport av båter med lastebil mellom Tistedal og Halden (ved havet) og mellom Ørje og Töcksfors (ved Dalslands kanal). Det finnes videre en plan for å bygge en ny kanal fra Otteid till Store Le, en distanse på 1,5 km. Store Le tilhører Dalslands kanal, men sjøen ligger delvis i Norge. Det finnes ingen finansiering av dette prosjekt, og etter restriksjonene i forbindelse med krepsepesten synes det heller ikke aktuelt nå. 1. divisjon fotball for herrer 1973. 1. divisjon 1973 startet 1. mai og sluttet 14. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Enevold de Falsen. Enevold de Falsen (født 17. oktober 1755 i København, død 16. november 1808 i Oslo) var en norsk jurist, forfatter og embedsmann. Han arbeidet som justitiarius i Christiania. Han var far til Christian Magnus Falsen, Carl Valentin Falsen og kontreadmiral Jørgen Conrad Falsen. Enevold de Falsen studerte jus ved Universitetet i København. I 1777 flyttet han til Christiania som assessor (dommer) i Overhoffretten. Den 22. november 1781 giftet han seg med Anna Henrike Petronelle Mathiesen. 31. oktober 1788 ble han justitiarius samme sted. Etter å ha vært innblandet i en skilsmisseaffære ble han, nærmest som straff sendt til Nordland som lagmann 23. januar 1789. I 1791 dro han tilbake til København for å bli assessor i Højesterett. Den 12. november 1802 vendte han tilbake til Norge igjen, nå som justitiarius i Akershus Stiftsoverrett. I 1780-årene forsvarte han bondeføreren Kristian Lofthus i rettssaken etter Lofthusreisingen. Falsen var motstander av dødsstraff, som han mente kun burde brukes mot majestetsforbrytere og opprørere (perduelles) og ikke mot vanlige mordere. Denne mening ga han uttrykk for bl. a. under straffesaken mot giftmordersken Marit Sivertsdatter fra Strinda. Han ble valgt til medlem av regjeringskommisjonen av 24. august 1807 sammen med prins Christian August og grev Gebhard Moltke. Falsen ble da redaktør for det offisielle norske tidsskriftet Budstikken, der han agiterte sterkt for patriotismen og appellerte til motstand i krigen med Sverige. Han var en habil forfatter og ble i samtiden vel så kjent for sine litterære produkter som for sin jus. Enevold de Falsen antas å ha vært manisk-depressiv. Den 16. november 1808 druknet han seg i Oslofjorden. Falsen er gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo sentrum. Hver 17. mai nedlegger menigheten krans foran bautaen som er reist i et hjørne av kirkegården, foran Gamle Aker kirkes hovedinngang. Konspirasjonsteorier om 11. september. Konspirasjonsteorier om 11. september er konspirasjonsteorier som hevder at amerikanske myndigheter skjuler sentrale fakta rundt Terrorangrepet mot World Trade Center 11. september 2001, enten på grunn av de selv utførte det, eller fordi de visste om det, men ikke reagerte. Motivene for å skjule slike fakta hevdes å være at myndighetene ville fremme en lysky politisk og økonomisk agenda i Irak og Afghanistan. Det som av konspirasjonsteoretikerne blir kalt den «offisielle versjonen» er den historien som og går ut på at angrepene ble utført av 19 terrorister som kapret fire fly på østkysten av USA, krasjet to av dem inn i to World Trade Center-tårn i New York, ett av dem inn i Pentagon, Washington D.C. og det fjerde styrtet ned i bakken ved Shanksville, Pennsylvania etter at passasjerene hadde overmannet kaprerne. Forskjellige grupper og enkeltindivider har siden hevdet at enten sto andre enn Al-Qaida bak, eller så valgte den amerikanske regjeringen å la det skje med vilje. Det finnes flere ulike typer konspirasjonsteorier rundt angrepene den 11. september. Den vanligste hevder at den amerikanske regjeringen med hæren sto bak, mens andre teorier dekker mer okkulte og større konspirasjonsemner, som f.eks Illuminatus-ordenen, Bilderberg-gruppen eller Council on Foreign Relations. Bakgrunn. I etterkrigstiden har drapet på John F. Kennedy vært emne for mange konspirasjonsteorier. Jon Henrik Gilhuus kritiserte i 2006 det han så på som irrasjonell og opposisjonell konspirasjonstenkning uten fotfeste i virkeligheten. Det ligger mange motiver bak spekulasjonene rundt terrorangrepene den 11. september 2001. Enkelte libertarianere er i utgangspunktet mot alt som kan kalles statlig, og kan godt tenke seg at de føderale myndighetene kunne gjort noe slikt for å utvide statsapparatet. Andre kan motiveres av religiøs fundamentalisme og generelt hat mot USA og amerikanske verdier. Andre har igjen legitime motiver, men greier ikke skille seriøs forskning fra pseudovitenskapen til konspirasjonsteoretikerne. Enkelte muslimer hevder at andre muslimer ikke kunne stå bak massemord på tusenvis av sivile amerikanere, siden Islam i utgangspunktet har forbud mot drap av sivile. Derfor står konspirasjonsteorier sterkt i enkelte muslimske miljøer. I disse miljøene søker man aktivt etter forklaringer som kan «motbevise» Osama bin Laden og Al-Qaidas ansvar for terroraksjonene. Torbjørn Røe Isaksen i Tidsskriftet Minerva hevdet i 2009 at mange tyr til antisemittismen ved å legge skylda på jødene eller Israel, et syn som også støttes av mange nynazister. Videre hevdet han at: «Dette er virkelig 30-tallsretorikk, et gufs fra nazitidens verdensbilde hvor jøder ble beskyldt for å stå bak både den anglo-saksiske kapitalismen og den sovjetiske kommunismen». Mange amerikanere forstår ikke hvordan en relativt liten gruppe målrettede menn kunne lure verdens sterkeste militærmakt. Disse tror gjerne på USA som uovervinnelige i strid, og har behov for andre «teorier» som forklarer hvordan terrorangrepet den 11. september var mulig. For disse er det de samme merkanismene som ligger til grunn som for de som anklager CIA eller andre for Kennedy-drapet; de nekter å tro at historien skapes av tilfeldige eller ikke-forutsigbare hendelser. Opphav. Siden terrorangrepene den 11. september 2001 har en serie konspirasjonsteorier utfordret den alment aksepterte forklaringen om hva som skjedde den dagen. Før USAs gjengjeldelsesangrep, ble det publisert bøker og nettsteder med enkeltstående hypoteser og teorier om 11. september. Disse utspillene forutsetter at en gruppe personer, sentralt plassert i USAs maktapparat, har gjennomført angrepene for seinere å legge skylden på al-Qaida. Enkelte hevder at hverken al-Qaida eller Osama bin Laden er virkelige fiender, men at de er konstruert av amerikanske myndigheter. Felles for alle konspirasjonsteoriene er at de er basert på et svært tynt faglig grunnlag. Mange radikale kritikere av Bushadministrasjonen har i større eller mindre grad stilt seg bak kritikken av den offisielle versjonen. Dette gjelder også, nynazistiske, konservative, liberale og sosialistiske grupperinger i Vesten og grupperinger i andre deler av verden som stiller seg avvisende eller skeptisk til amerikansk utenrikspolitikk. Argumentasjon. Sjefredaktør James B. Meigs gikk i boka "11 Myths" publisert av tidsskriftet «Popular Mechanics» gjennom argumentasjonsteknikkene som ble brukt av konspirasjonsteoretikere. Han hevdet at selve hovedteknikken er å marginalisere den generelt aksepterte versjonen av hendelsesforløpet. Denne kalles «myndighetens versjon» eller «den offisielle versjonen», selv om den etter Meigs' beregning skulle være satt sammen av tusenvis av TV- og radio-rapporter gjort av journalister fra hele verden, undersøkelser fra uavhengige organisasjoner, øyenvitneskildringer av tilskuere, tusenvis av fotografier, opptak av radiosamband og telefonsamtaler osv. Når konspirasjonsteoretikerne presenterer denne brede konsensusen som noe myndighetene skal ha funnet på, mener Meigs at de ignorerer og utelukker fakta som ikke passer inn i teoriene og derfor demoniserer personer som stiller seg kritiske overfor konspirasjonsteorier om 11. september. Et annet viktig poeng sies å være at konspirasjonsteoretikerne argumenterer med anomalier. Det at en håndfull uavklarte punkter skal underminere hele den veletablerte teorien minner for enkelte om hvordan holocaust-fornektere argumenterer, hvor det påstås at de overser den overveldende mengden av bevis som støtter den allment anerkjennte teorien og fokuserer på mindre uklarheter. Videre mener enkelte at konspirasjonsteoretikere er kjente for sin sirkelargumentasjon. Innenfor arkeologien regnes fravær av bevis ikke for å være bevis for fravær, et prinsipp som antatt fullstendig ignorert av konspirasjonsteoretikere. Når filmopptak fra området rundt Pentagon ikke viser noe klart fly tas dette som et bevis på at det ikke var noe fly som traff bygningen. Dessuten bruker konspirasjonsteoretikere ofte bevis som understøtter den allment anerkjente historien som «bevis» på et det "finnes" en konspirasjon som skjuler «sannheten». Med en slik «krone – jeg vinner, mynt – du taper»-måte å vurdere bevis på finnes det knapt nok noe informasjon som ikke kan vris slik at den passer inn i stort sett alle konspirasjonsteorier. Det «evige problemet» til konspirasjonsteoretikerne påstås å være at uansett hvilke teorier de argumenterer for, så er ikke verdens ledende eksperter enige. Den eneste løsningen blir derfor ofte å demonisere og angripe disse autoritetene. Rapporter fra Den amerikanske kongressen, Federal Emergency Management Agency, National Institute of Standards and Technology, American Society of Civil Engineers med flere blir alle avfeid som upålitelige. Argumentasjonen går ofte utpå at disse rapportene og organisasjonene er finansiert av de samme myndighetene som etter sigende skal ha organisert angrepet på sitt eget land, noe som implisitt kan tyde på at "alle" som har forbindelser til myndighetene skal ha vært med på plottet. James Meigs påpeker i denne sammenheng at USAs føderale myndigheter har over 1,9 millioner ansatte (ekskludert postverket), hvilket vanskeliggjør en hemmeligholdelse av en eventuell sammensvergelse. Konspirasjonsteoretikernes metoder har også blitt beskrevet av forskeren Thomas W. Eagar ved MIT. Eager beskriver tenkegangen som en «omvendt vitenskapelig metode», der konspirasjonsteoretikerne bestemmer seg for hva som hendte, kaster alle data som som ikke passer med konklusjonen, for så å hylle «funnene» som den eneste mulige konklusjonen. USA-skeptiske teorier og hypoteser om terrorangrepenes forløp. Mange konspirasjonsteoretikere var kritiske til Bushregjeringens utenrikspolitikk, dens påstander om masseødeleggelsesvåpen i Irak (som ikke ble funnet) og om Saddams Husseins påståtte samarbeid med Al-Qaida. Noen konspirasjonsteoretikere hevder at personer med nykonservativ ideologisk orientering i statsadministrasjonen med tilknytning til tenketanken Project for a New American Century (PNAC) kjente til de forestående angrepene og unnlot å handle utfra denne kjennskapen, eller til og med at de aktivt tok del i dem. Enkelte har hevdet at angrepene var planlagt på forhånd av grupper i det konservative maktapparatet. Griffin, som er medlem av Sannhetsbevegelsen for 11. september, peker for eksempel et sitat i et strategidokument til den overnevnte tenketank hvor det i overført betydning etterlyses «et nytt Pearl Harbour» for å kunne øke bevilgningene til det amerikanske forsvaret hvor han hevder det er sterk indikasjon på at Bush-administrasjonen kunne ha motiver for å stå bak terrorangrepene den 11.september 2001. De nykonservatives utenrikspolitiske ambisjoner sees derfor i lys av ulike konspirasjonsteorier. Aktører i den amerikanske 11 Truth-bevegelsen, har lagt fram dokumentasjon som de mener sannsynliggjør at amerikanske myndigheter selv enten kan ha utført terrorangrepene eller lot dem skje med vilje. De hevder at terrorangrepene var en «innside-jobb» for å kunne ha et påskudd og legitimeringsgrunnlag til å iverksette militære planer om å angripe og okkupere Afghanistan og Irak. Den påståtte dokumentasjonen blir ofte ikke tatt seriøst av andre enn konspirasjonsteoretikerne selv. I motsetning til for eksempel nynazistiske og antisemittiske grupperinger i USA, er det ikke en ubredt oppfatning innen 9/11 Truth-bevegelsen at terrorangrepene skyldes en konspirasjon om at jøder og/eller israelere vil ta over verden. 9/11 Truth ser ofte heller angrepene i sammenheng med for eksempel konkrete realpolitiske behov, primært i forhold til USAs behov for oljeforsyning og Peak oil-teorien. Denne bevegelsen overser her at USA i svært liten grad er avhengig av importert olje fra Irak. Undervarianter. Utover en slik grovinndeling er det mulig å skille ut en rekke ulike under-varianter av de fire hovedtypene som listet under. Verdens Handelssenter. Først i rekken er kanskje professor i fysikk, Steven E. Jones, som har lagt frem en hypotese om at kollapsene av tårnene i Verdens Handelssenter ble forårsaket av kontrollerte sprengninger med eksplosiver som var plassert i bygningene. En slik hypotese er åpenbart urimelig, da det kreves måneder med forberedelser inne i et bygg før man kan foreta en kontrollert sprengning. En beslektet hypotese hevder også at det ikke var rutefly som rammet Verdens Handelssenter, men ubemannede og umarkerte militærfly som var fjernkontrollerte. Det blir i forlengelsen av påstanden om ubemannede militærfly også hevdet at fotografier viser at slike fly skøt ut raketter eller bomber som rammet tårnene i forkant og laget åpninger slike at flyene kunne trenge inn. Beviset er angivelig at en ildkule viser seg på tårnene før flyene treffer dem. Tilhengere av disse påstandene har ikke fått medhold blant vestlige massemedier og myndigheter for dokumentasjonen de har fremlagt for teoriene sine. En annen og mer perifér hypotese enn de overnevnte er blitt fremlagt av en finsk offiser som hevder at bygningene falt som et resultat av sprengning med en hydrogenbombe. Professor James Fetzer, Dr. Judy Wood og Morgan Reynolds har også fremsatt en liknende hypotese der de hevder at WTC 1 og WTC 2 kollapset som et resultat av kombinert bruk av laservåpen, mini-atombomber og eksplosiver som thermate. Slike konspirasjonsteorier viser den manglende bakkekontakten til 9/11 Truth-bevegelsen. Pentagon. Det at videoopptaket av Boeing 757-flyet som traff Pentagon er såpass kornete, gjør at mange nekter å tro at det var et fly som forårsaket ødeleggelsene. Flyet er såvidt synlig over høyre steinblokk Vrakrester av Flight 77 utenfor Pentagon. På tross av klare bildebevis fra åstedet hevder fortsatt mange konspirasjonsteoretikere at det ikke finnes bilder av vrakrester fra flyet utafor Pentagon. Oversiktsbilde av gjenoppbyggingen av Pentagon. De store ødeleggelsene viser at det var et passasjerfly som traff bygningen. Det er også blitt hevdet av den franske konspirasjonsteoretikeren Thierry Meyssan at det ikke var et kommersielt rutefly som krasjet inn i Pentagon men at dette i virkeligheten var et militærfly eller en krysserrakett. Meyssans påstander har blitt tilbakevist av amerikanske myndigheter. Enkelte konspirasjonsteoretikere tror at det aldri ble funnet noen rester av flyet som traff Pentagon. Dette tilbakevises av vitner på stedet. Sprengningseksperten og ingeniøren Allyn E. Kilsheimer var en av de første fagpersonene på stedet. Han forteller bl.a. at han fant kroppsrester og uniformsrester fra mannskapet på flyet, i tillegg til rester av flyskroget. Kilsheimers vitneutsagn bekreftes av bildebevis fra stedet. United Airlines Flight 93. I forhold til ruteflyet kjent som United Airlines Flight 93, hvor passasjerene gjenerobret kontrollen fra kaprene, er det blitt hevdet at det ikke styrtet som en konsekvens av tap av kontroll fra flykapteinene i de siste tre minuttene det var i lufta, men at det ble skutt ned av jagerfly. Det finnes ingen bevis for en slik påstand. En annen hypotese, som blir presentert i filmen Loose Change, hevder at ingen av disse hendelsene fant sted, men hevder i stedet at flyet ikke eksisterte og at vrakgodset som ble funnet på åstedet for havariet i Shanxville, Virginia, ikke stammet fra et fly, men var kun en tilfeldig samling metallbiter som ble plassert der med vilje. Slike hypoteser forklarer ikke hvor det ble av alle passasjerene som beviselig var på flyet. WTC 7. En annen omstendighet som har vakt oppsikt rundt terrorangrepene, er kollapsen til WTC 7, som i motsetning til WTC 1 og WTC 2 ikke ble truffet av noe fly. Bygget kollapset i nær fri falls hastighet, 5.20 p.m amerikansk tid. På BBCs live sending fra New York skal WTC7s fall ha blitt annonsert, med overskrifter, flere minutter før bygningen faktisk kollapset. Dette tolker man som tegn på at denne kollapsen, og andre ting som hendte den dagen, fulgte et allerede fastsatt script. Bygningens eier, Larry Silverstein, brukte uttrykket «pull it» da han beordret brannfolkene ut av den sterkt skadede bygningen. Mange konspirasjonsteoretikere tror at uttrykket «pull it» er vanlig i rivningsbransjen, på tross av at de ikke kan dokumentere dette. Kritikere av den offisielle historien mener dette er et klart tilfelle av kontrollert sprengning med eksplosiver. Den midlertidige forklaringen fra offisielt hold peker ut brann i kerosentanker i kjelleren til bygget som årsak til kollapsen. Representanter for Silverstein har senere påpekt at han er misforstått, og at uttrykket var ment å beskrive det faktum at han trakk ut («pull out») brannmennene fra WTC 7 før det kollapset. Det er sannsynlig at Silversteins jødiske bakgrunn bidrar til at han er utsatt for konspirasjonsteorier. Det at kollapsene til World Trade Center skal ha skyldtes kontrollerte nedrivninger har blitt tilbakevist av de som har konstruksjon som fag og av rivningseksperter. Enkelte konspirasjonsteoretikere betviler ikke at det var kollisjon med rutefly og etterfølgende branner som var årsaken til tårnenes kollaps. De mener heller at det var de nykonservative som hadde arrangert det slik at de kaprede flyene kunne slippe forbi kontrollen til det amerikanske luftforsvaret og sikkerhetskontroller på flyplasser fordi det ble gitt en direkte ordre om at det skulle skje fra Det hvite hus, også kjent som en «standdown-ordre». En slik plan ville ha krevet at store mannskaper i luftforsvaret visste om ordren, og pr. september 2008 har ingen soldater i luftforsvaret bekreftet noen slik ordre. Noen konspirasjonsteoretikere hever stemmen overfor det faktum at USAs luftforsvar ikke skjøt ned de kaprede flyene, selv om dette ikke var vanlig prosedyre før terrorangrepene den 11. september. Påstander om forhåndskunnskap om terrorangrepene. I sin bok "Bush at War, Part III, A State of Denial" (2006), skriver journalisten Bob Woodward at tidligere sjef for CIA, George Tenet, advarte Condoleeza Rice om at terrorangrepene ville inntreffe allerede i juli 2001. Rice tilbakeviser denne påstanden. Kritikk fra fagmiljø. Mange fagpersoner stiller seg kritisk til konspirasjonsteoriene. Enkeltpersoner med forskerbakgrunn støtter deler av konspirasjonsteoriene, slik som fysikeren Steven Jones og ingeniøren Kevin Ryan, men disse har generelt sett ikke kompetanse innenfor de mest relevante fagfeltene fra etterforskningen av terrorangrepene. Mesteparten av oppslutningen til konspirasjonsteoriene finnes i internettmiljøer. Et overveldende flertall blant bygningsingeniørene og brannvernsekspertene som var med å utforme den endelige rapporten om tårnenes kollaps til National Institute of Standards and Technology (NIST) har uttalt at de ikke gir støtte til hypotesen om en kontrollert sprengning. Amerikanske myndigheter fastholder at det kun var Al-Qaida som var innblandet i angrepene. Konspirasjonsteoriene om angrepene 11.september blir avvist av eksperter i publikasjoner som "Scientific American" og Popular Mechanics. Konspirasjonsteoretikerne avviser igjen fagfolkenes konklusjoner. Mange fagfolk misbrukes også av konspirasjonsteoretikerne, som får det til å fremstå som at fagfolkene støtter konspirasjonsteoriene. Personer som blir misbrukt inkluderer enkelte ingeniører, arkitekter, journalister, tidligere offentlig ansatte, militæreksperter og folk med bakgrunn fra etterretningsmiljøer. Enkelte kjente personer tror også på konspirasjonsteoriene, som eksempelvis kongressrepresentanten Cynthia McKinney, professor i fysikk Steven E. Jones, professor i mekanikk Judy Wood, kjemiingeniør Kevin Ryan, Robert M. Bowman og Wayne Madsen. Antisemittiske konspirasjonsteorier. Det er en utbredt oppfatning i muslimske land og muslimske miljøer i Europa at terrorangrepene den 11.september, 2001 var resultat av en israelsk-jødisk sammensvergelse, og at skylden for angrepene urettmessig er blitt lagt på muslimske ekstremister. I for eksempel dagsaviser i Midtøsten er det blitt hevdet at 4000 personer med jødisk bakgrunn som arbeidet i Verdens Handelssenter holdt seg hjemme den dagen angrepet skulle skje. Det er også blitt hevdet at to ansatte i det israelske selskapet ODIGO, som solgte programvare og tjenester innen instant messaging, og som hadde kontorer på Verdens Handelssenter, fikk beskjed på forhånd om at angrepene ville skje fra en ukjent avsender. Den israelske dagsavisen Haaretz skriver at ODIGO forsøkte å varsle amerikanske myndigheter like etterpå. I den samme dagsavisen er det også blitt rapportert at fem Mossad-agenter ble arrestert av FBI ved Verdens Handelssenter like før terrorangrepene hvor de angivelig fotograferte. På grunn av artiklene i Haaretz mener derfor enkelte at israelsk etterretning var involvert i terrorangrepene. Det er ofte kritikere som tilhører nynazistiske og høyreekstreme grupperinger som hevder at jøder eller israelere sto bak terrorangrepene. For eksempel uttalte den rasistiske organisasjonen National Alliance at «Seven thousand Americans were killed because our government has for decades been used to further the interests of Israel at the expense of the interests of the American people….». Rasisten David Duke har kommet med lignende ideer, da han hevdet at Israel visste om angrepene på forhånd. Også arabiske grupperinger har kastet seg på det anti-jødiske sporet. Disse hevder ofte at ingen jøder eller israelere døde i angrepene. Andre myte-skapende konspirasjonsteorier. Andre grupperinger plasserer 11/9- angrepene i eldre konspirasjonsteorier ved å hevde at USA gjennomførte og dekket over disse angrepene fordi landet styres av skjulte makthavere som jødene og FN (ZOG), frimurerne, mafiaen, eller til og med sataniske øgler fra verdensrommet. Til denne gruppen hører den norske journalisten Per-Aslak Ertresvåg, som mener USA styres av den okkulte orden Illuminati. Sosiologisk tilnærming. Samfunnsforskere har allerede begynt å studere framveksten av disse konspirasjonsteoriene, og deres samfunnsmessige funksjoner. Forskere klassifiserer konspirasjonsteorier som 11. september-teoriene som «superkonspirasjonsteorier», der de som tror på dem mener at verdens styres av et «allmektig, ondt brorskap». Mange forskere påpeker likhetstrekk mellom konspirasjonsteoriene rundt 11. september og for eksempel teoriene om at det ikke kun var en enkeltperson som drepte president John F. Kennedy. Store hendelser gjør ofte at folk har behov for å skylde på skjulte maktnettverk og hemmelige organisasjoner, tror disse sosiologene, da det ifølge dem virker skremmende at enkeltpersoner greier å ryste verden på egen hånd. Forskere og mediafolk antar at det er Bush-administrasjonens generelt lave troverdighet i forbindelse med invasjonen av Irak som fører til mange tror på teorier som er grundig tilbakevist. Kim Myhr. Kim Myhr (født 17. desember 1981 i Oslo) er en norsk gitarist og komponist. Han studerte ved Berklee College of Music i Boston fram til mai 2005 og har siden den tid bodd vekselsvis i Trondheim, Köln, Paris og Sydney. Myhr ga ut egne komposisjoner på CD-en "Bordello Music" (2004) med ensemblet «Kilombo», og med «Spin Ensemble» (utgivelse i 2006). Nylige prosjekter inkluderer samarbeid med australske Jim Denley, Sebastien Roux, Benoit Delbecq, Ingar Zach for å nevne noen. Han er i interessert i kammer- og improvisasjonsmusikk som lever på et generelt lavt lydnivå. Myhr organiserer også en festival i Trondheim sammen med Håvard Volden og Martin Taxt, kalt «Fri Resonans»: internasjonal festival for improvisert musikk. Myhr, Kim Myhr, Kim Markfluer. Markfluer er en liten familie av fluer som er knyttet til bladlus og andre plantesaft-levende nebbmunner. Fluene er små og er dekket av et karakteristisk, bestøvningslag som gir hele fluen en sølvgrå farge. Siden de lever av bladlus, skjoldlus og plantesugere er noen av artene nyttige. Familien er dårlig undersøkt i Norge, ni arter ser ut til å være registrert her, men det er sannsynlig at vi har ca. 30 arter. Utseende. Små (vanligvis 2-4 mm), sølvgrå fluer, som oftest gjenkjennelige på fargen alene selv om det også finnes fluer med denne fargen i andre familier. Brystet ("thorax") er ganske bredt, bredere enn det er høyt, med kraftige, mørke børster. Som oftest er det helt dekket av sølvgrå bestøvning. Bakkroppen er noe flattrykt, og har gjerne noen områder uten sølvgrå bestøvning som skiller seg ut som mørke flekker eller tverrbånd. Beina er nokså korte og slanke. Vingene er middels store og klare. Et karakteristisk trekk er at det to fremste lengdeårene ("subcosta" og "R1") forløper helt parallelt mot vingefremkanten ("costa"), gjerne med en knekk, og området mellom dem er formørket i det ytterste stykket. De to bakerste lange årene danner en tydelig, trekantet celle. Hodet er stort med en bred panne og store fasettøyne. Noen arter har lange, kraftige børster på hodet, andre bare fine hår. Hodeformen kan være avrundet, eller pannen er flat slik at hodet ser trekantet ut i profil. Antennene er tre-leddete, den tredje leddet kan være avrundet eller trukket ut til en spiss. Antennebørsten ("arista") sitter festet i den indre halvdelen av det tredje leddet og har et eller to korte, hårløse ledd før den går over i en lang, fint hårete børste. Kinnbørste ("vibrissa") mangler, og munndelene er lite påfallende. Larvene er av vanlig fluetype ("maggot"), pølseformede og tilspisset i hodeenden. På det bakerste leddet sitter to åndehull ("spirakler") på opphøyde vorter som ender i noen få, små, fingeraktige utvekster. Levevis. Alle markfluene ser ut til å være knyttet til nebbmunner av gruppene bladlus, skjoldlus og plantesugere. Markfluene besøker ikke blomster men kan spise honningdugg fra bladlus og kan også "melke" bladlusene slik som maurene gjør. Larvene er rovdyr som spiser disse insektene, og også de voksne fluene kan spise av dem. Larvene til noen arter (Bl.a. i slekten "Leucopis") kryper rundt på vegetasjonen og spiser bladlus, andre lever i galler produsert av byttedyret. De artene som lever av bladlus har utviklet et bevegelsesmønster med kjappe sprinter og brå retningsendringer for å unngå aggressive maur som beskytter bladluskoloniene. Markfluene blir sjelden innsamlet med standard innsamlingsteknikker for insekter, trolig fordi de nesten hele tiden holder seg i nærheten av byttedyrene. Dette er trolig årsaken til at så få arter er registrert fra Norge. Nyttedyr. Markfluene er rovdyr som er naturlige fiender og lever av insekter som kan gjøre betydelig skade på planter. Derfor er de å regne som nyttedyr, og noen få arter har blitt brukt i biologisk bekjemping av skadedyr i jord- og skogbruk. FC Utrecht. FC Utrecht er en nederlandsk fotballklubb fra byen Utrecht som har spilt i den nederlandske æresdivisjonen siden 1970. FC Utrecht ble til etter at tre klubber fusjonerte: DOS, Velox og USV Elinkwijk. De klubbene fortsetter som amatører. DOS spilte i Æresdivisionen fra begynnelsen (1954) til 1970 og vant det nederlandske mesterskapet i 1958. Siden FC Utrecht ble opprettet har klubben vært i cupfinalen fem ganger, 1982, 1985, 2002, 2003 og 2004. Tre ganger har de vunnet: i 1985 mot Helmond Sport (1-0), i 2003 mot Feyenoord (4-1) og i 2004 mot FC Twente (1-0). I 2004 vant FC Utrecht også Johan Cruijf kuppen (Nederlandske Charity shield) mot seriemesteren Ajax (4-2). FC Utrechts hjemmestadion er stadion Galgenwaard, tidligere hjemmestadion for DOS. Galgenwaard har en kapasitet på 24 500 tilskuere, ved risikokamper er kapasiteten 22 500. Klubben har et "fotballakademi" som har arbeidet for en fremtid innen sport og samfunn som et viktig mål. 30. september 2005 feiret klubben sitt 35-årsjubileum. Samtidig ble et museum rundt klubben og dens historie åpnet i stadion Galgenwaards sjette etasje. Klubbens plasseringer i serien 1976-2005 Sesongen 2006-2007 sluttet FC Utrecht på niende plass. I play-off systemet kvalifiserte de seg for intertoto turneringen. Referanser. Utrecht Utrecht Intramuskulær injeksjon. Intramuskulær (fork. IM el. i.m.) betegner en injeksjonsteknikk for legemidler hvor nålen ender i muskelvev. Im regnes som en parenteral administrasjonsform. Vanligvis kan maksimalt 5-10 ml injiseres. For medikamenter som ikke skal settes i blodbanen, trekkes sprøytestempelet tilbake (aspirasjon) før selve injeksjonen for å kontrollere at man tilfeldigvis ikke har truffeet et blodkar. Virkningen inntrer noe senere enn ved intravenøs injeksjon, vanligvis etter noen minutter. Injeksjonen medfører som regel noe skade i muskelvevet som kan gi reversibel arrdannelse med varighet på opp til et år. Abscessdannelse er også en vanlig komplikasjon. Gjentatte injeksjoner på samme sted bør unngås. Vanlige injeksjonssteder er i setemuskulaturen eller i overarmen (deltamuskelen). Det er vesentlig at man ikke skader store nerver eller blodkar under injeksjonen. For en del medikamenter, særlig antipsykotika er det utviklet oljesuspensjoner av legemiddelet (såkalte depotpreparater) som ved intramuskulær administrasjon kan gi virkning i flere uker til måneder. Dette er særlig hensiktsmessig for pasienter som ikke tar medikamentet regelmessig som forskrevet. Jean-Michel Basquiat. Jean-Michel Basquiat (født 22. desember 1960, død 12. august 1988) var en amerikansk kunstner. Basquiat var en av de første afroamerikanske kunstnere som vant aksept i det institusjonaliserte kunstlivet i USA. Han arbeidet hovedsakelig med maleri inspirert av graffiti og såkalt "street art", og han ble en viktig profil innenfor 1980-tallets «heftige maleri» og nyekspresjonisme. I 1983 møtte Basquiat Andy Warhol, noe som ble starten på et intensivt samarbeid de to imellom som varte frem til Warhol døde i 1987. Etter Warhols død tiltok Basquiats heroinmisbruk, og han døde året etter av en overdose i sitt atelier i New York. Basquiats merkevare var hans bruk av ord i bilder, samt hans galgenhumoristiske fokus på svarte helter og anti-helter i det amerikanske samfunnet. Han var en stor fan av boksing og jazz, to arenaer der svarte hadde slått gjennom på et tidlig historisk tidspunkt. Basquiat var kjæreste med Madonna et par måneder i starten av sin karriere. Han stilte ut på de fremste galleriene verden over, som Mary Boone Gallery i New York og Bruno Bischofberger Gallery i Sveits. 1. divisjon fotball for herrer 1972. 1. divisjon 1972 startet 23. april og sluttet 15. oktober. Det ble spilt 22 runder. De tre nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Dette var første sesong 1. divisjon besto av 12 lag. 1. divisjon fotball for herrer 1971. 1. divisjon 1971 startet 25. april og sluttet 17. oktober. Det ble spilt 18 runder. Det nederste laget rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Nyekspresjonisme. Nyekspresjonismen var en dominerende retning innen billedkunsten fra slutten av 1970-tallet og frem til midten av 1980-tallet. Den oppsto som en reaksjon mot 1960- og 70-tallets konseptuelle og minimalistiske kunst, og kjennetegnes av en heftig og voldsom bruk av virkemidler: rennende maling, kraftige penselstrøk og en sterk, nærmest banal fargeskala. Nyekspresjonistene gjeninnførte fremstillinger av emosjonelle tilstander, subjektive erfaringer og gjenkjennelige objekter i kunsten, så som menneskefiguren eller stillebenet, om enn i en abstrahert form. De nyekspresjonistiske kunstnerne fant inspirasjon i europeisk ekspresjonisme og kunstnere som Emil Nolde og Edvard Munch, såvel som i afrikansk, såkalt «primitiv» kunst. 1. divisjon fotball for herrer 1970. 1. divisjon fotball for herrer 1970 startet 27. april og ble avsluttet 18. oktober. Dette var det øverste nivået i norsk herrefotball i 1970. Det ble spilt 18 serierunder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Strømsgodset vant seriegullet foran Rosenborg og nyopprykkede Hamarkameratene. Skeid og Pors måtte ta turen ned til 2. divisjon i 1971. Revolusjonene i 1848. De europeiske revolusjonene i 1848, også kjent som Revolusjonsåret 1848, var en serie med revolusjoner. Den første brøt ut på Sicilia, og spredte seg raskt til Frankrike. På kort tid gikk den som en løpeild gjennom Europa. Revolusjonene var en voldelig reaksjon på de store forandringene kontinentet hadde gjennomgått de forutgående tiårene. På det politiske plan forsøkte den raskt voksende borgerklassen å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett. De teknologiske forandringene som kom etter den industrielle revolusjon, førte til et nytt liv for arbeiderklassen og til at nye ideologier som nasjonalisme og liberalisme økte i popularitet. Revolusjonene ble utløst av økonomisk ustabilitet og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel i de lavere samfunnsjikt. De fattige. De franske bygdeområdene hadde i løpet av første halvdel av 1800-tallet vokst raskt, noe som førte til at mange flyttet inn til byene. De høyere klassene fryktet arbeiderne, som hadde vist hva de var kapable til i 1789. Arbeiderne levde svært dårlig i skitne, sykdomshjemsøkte slumstrøk. De hadde 13-15-timers arbeidsdager i fabrikkene, også der under dårlige forhold. Tradisjonelle håndverkere følte presset fra industrialiseringen, og mange hadde mistet sine laug. «Farlige» tenkere ble populære, og hemmelige selskap dukket opp. Tilstandene var også likedan i Tyskland. Preussen var i løpet av kort tid blitt industrialisert. Arbeidernes levestandard var falt; alkoholmisbruk hadde økt i løpet av 1840-årene. Føydalismen hadde vært svært hardt for de fattige, men den nye industrialiseringen og det nye sosio-økonomiske systemet, som kapitalismen førte med seg, gav heller ingen forbedret levestandard for arbeiderne. Bygdeområdene. Økt folkevekst på landet hadde naturlig nok ført til matmangel, befolkningspress, og migrasjon, både fra (til USA) og innen Europa. Befolkningstettheten førte til mer sykdom, spesielt kolera, som på denne tiden var knyttet til vannforsyningene. Den irske potetpesten og den etterfølgende hungersnøden brøt ut for fullt i 1845, og hadde spredt seg til resten av kontinentet; det var svært dårlige avlinger i 1846. Aristokratiets velstand, og makt, var synonymt med land. Mye land betydde mange bønder under ens kontroll, som ofte var arbeidsforpliktet til sine herrer. Et problem for aristokratene var å kontrollere denne til tider farlige kilden til velstand. Deres klager eksploderte i 1848. De tidlige drønningene. Frem til 1789 var det sjeldent noen som utfordret makten til kongene i Europa. I 1815, etter Napoleon, ble det Gamle regimet gjenopprettet ved Kongressen i Wien. Det nye monarkiet, kirken og aristokratiet ble like etter sin tiltredelse atter en gang truet. Det hadde vært revolusjoner i England, Irland, Frankrike og USA. I Nederland brøt den belgiske revolusjonen ut og landet Belgia løsrev seg i 1830. Uroligheter var i lufta. «Farlige» ideer vant stadig oppslutning, til tross for kraftige og ofte voldelige forsøk fra styresmaktene for å holde dem nede: demokrati, liberalisme, nasjonalisme, og sosialisme. Kort sagt betydde demokrati allmenn stemmerett for menn. Liberalisme besto i at kirken og statsmakten skulle være begrenset, republikansk styresett, pressefrihet og individuell frihet. Økonomisk liberalisme var også en faktor; ofte kalt klassisk liberalisme. Nasjonalismen var ment i å forene folk med felles språk, kultur, religion og historie innenfor et gitt geografisk område. Sosialisme var på denne tiden et uklart begrep, uten en ordentlig definisjon, som varierte fra person til person. Grovt sett betydde det mer rettigheter for arbeiderne i et kollektivistisk system. 1840-årene før 1848. I 1845-46 forverret de allerede dårlige forholdene av 1840-årene seg betydelig. Årsakene er emner for diskusjon, men et viktig element uansett, var de dårlige avlingene (i en tid der omtrent 70 % av en arbeiders inntekt gikk til mat), økonomiske kriser (særlig i Frankrike), og den påfølgende arbeidsledigheten. Mange forlot sine gårdsbruk til fordel for byen, noe som førte til befolkningspress i mange store byer. Arbeiderklassen var stort sett menn, omreisende sådan, uutdannet, og noen ganger voldelige. Korrupsjon blant de herskende i Frankrike reduserte tiltroen til lederne. Tekstilsektoren i Tyskland var undertrykt i årene 1844–47 I mellomtiden begynte middelklassen å bevege seg. Både den lavere middelklassen og arbeiderklassen ønsket liberale reformer, og til slutt ga en organisert gruppe startsskuddet. Mens mye av drivkraften kom fra middelklassen, kom styrken fra de lavere klassene. Opprørene oppsto først i byene. Liberalerne observerer. I begynnelsen av 1848 avventet de liberale i Frankrike kong Ludvig Filips bortgang, i forventningen om at en ny revolusjon skulle komme etter hans død. De liberale hadde imidlertid planlagt en storlått bankett den 22. februar for å markere sitt syn på Ludvig Filip, som de ønsket å avsette og erstatte med hans yngre barnebarn. Myndighetene ville ungå at denne banketten skulle arrangeres og innførte derfor en lov som forbyr alle slike tilsetninger, og dette skjedde den 21. februar kun èn dag før bankett skulle holdes. Som en reaksjon på denne loven, ble det arrangert en demonstrasjon utenfor huset til statsminister François Guizot. Der ble 20 demonstranter skutt etter at noen avfyrte skudd mot vaktene. Likene av disse demonstrantene ble imidlertid lastet opp på kjerrer, satt fyr på og paradert rundt med i gatene i Paris hvor de liberale hadde barikert seg med våpen. Da brøt det ut enorme opptøyer i gatene som igjen førte til at Ludvig Filip adiserte den 24. februar, og regjeringen til François Guizot trakk seg. Kongen døde imidlertid ikke før i 1850. Som en følge av gjenopprettelsen av Bourbon-monarkiet i 1814, hadde folket fått en konsesjon av friheter, som i liten grad ble opprettholdt av det maktsøkende monarkiet. Selv om Frankrike hadde en relativt fri presse og jurydomstol, var det bare landeiere som kunne stemme (rundt 100 000 før 1830, og 200 000 etter, julirevolusjonen), noe som skapte et stort skille mellom middelklassen og de øvre klassene. Alexis de Tocqueville hadde observert, «Vi sover sammen på en vulkan... En revolusjonær vind er i luften, stormen er i horisonten.» Uten mulighetene til å stemme, var middelklassen på nippet til å reise seg, lei av å høre statsminister Guizots uttalelser: «Bli rik, da kan du stemme». Korrupsjonen strakte seg fra statsministerens kontor til de små butikkeierne. Økonomisk og internasjonal innflytelse. Den franske middelklassen så på forandringene i Storbritannia med nysgjerrige øyne. Da britenes reformakt av 1832 utvidet stemmeretten til alle som betalte 10£ eller mer i måneden (før var det bare landeiere som kunne stemme), nølte ikke den franske pressen med å berette dette til det franske folk. Mens arbeiderklassen trolig hadde det litt bedre enn sine likemenn i England, førte arbeidsledigheten til at faglærte arbeidere ble kastet ned på proletarsk grunn. Året 1846 førte med seg en økonomisk krise og dårlige avlinger, og året etter inneholdt en økonomisk depresjon. Et dårlig tognett hindret hjelpetiltak, og de resulterende bondeopprørene ble blodig slått ned. «Farlige» skribenter økte i antall, som for eksempel Louis Blanc («Retten til å stemme») og «Pierre-Joseph Proudhon» («Eiendom er tyveri», «Gud er ond»); hemmelige samfunn, som Saint-Simonians, voks frem. Februarrevolusjonen. En bankett var planlagt for Paris' 12. arrondissement på den urolige venstrebredden i Paris. Det ble imidlertid flyttet til høyrebredden, først satt til søndag, 20. februar, 1848, deretter ble banketten flyttet til neste tirsdag. Dette ble gjort for at arbeiderklassen, som var utestengt, ikke skulle se på. Den planlagte saboteringen av festen ble avlyst. Lov og orden skulle rå, dog studentene forberedte seg for kamp med våpen. Ingenting skjedde den tirsdagen, men revolusjon var uunngåelig Februar samme året forlot statsminister Guizot sin stilling, like etterpå abdiserte kong Ludvig Filip. Da nyheten om statsministerens avskjed kom ut, samlet en stor folkemengde seg utenfor Utenrikskontoret. En offiser beordret at folkemengden ikke kunne passere, men folk i front ble dyttet av folkemengden bak. Offiseren beordret sine menn til å ordne bajonettene, trolig for å unngå skyting. Men i det som er kjent for å være en ulykke, avfyrte en soldat sitt gevær, noe som førte til at resten av soldatene gjorde det samme. 52 mennesker ble drept. Paris ble snart en barrikert by. Busser ble gjort om til barrikader, og tusener av trær ble felt. Branner ble startet, og sinte byborgere begynte å ansamle seg ved kongsslottet. Kong Ludvig Filip klarte å flykte til England. Den andre republikk. Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering, kalt den andre republikk, som etter en måneds tid møtte motstand av de opposisjonelle konservative. I løpet av året 1848 ble 479 nye aviser grunnlagt. Det var også en nedgang på 54 % i antall forretninger i Paris, da flesteparten av de velstående hadde flyktet. Nasjonale arbeidsgrupper i mottoet «Rett til arbeid» ble satt opp, men feilet i forsøket på å forhindre sosial uorden. Regjeringen satte i gang forsøk på å etablere økonomien, og på å gi velferdstjenester. Nye skatter ble påført bøndene, skatter som var ment å finansiere velferdstilbud til de arbeidsledige i byene. Skattene ble i stort omfang oversett, og den nye regjeringen i Frankrike mistet sin støtte fra bøndene. Hardarbeidende bønder ønsket ikke å betale for arbeidsledige i byene og for deres «rett til arbeid», som førte til at Paris ble overbefolket med langt flere arbeidssøkere enn det var jobber. Noen jobber ble tilbudt, som veibygging og planting av trær, men det var klart at regjeringens krav var langt mer påtrengende enn det de revolusjonære hadde forutsett. De nasjonale arbeidsgruppene og «Retten til arbeid» ble senere forlatt. Noen opphissede arbeidere tok til våpen i de kjente «junidagene». Før hadde arbeiderne og en liten del av borgerskapet kjempet sammen, men nå begynte stemningen mellom gruppene å bli mer anspent. Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars og gav Frankrike 9 millioner nye stemmeberettigede. Som i alle andre europeiske land, hadde kvinnene fortsatt ikke muligheten til å stemme. Motrevolusjonen. Koalisjonen ble til slutt oppløst, da «folkets revolusjon» begynte å gå i mot folket det prøvde å liberalisere. En bankett for folket ble planlagt for Mai, men dets planleggere ble arrestert. Folkeforsamlingen erklærte at de nasjonale arbeidsgruppene skulle oppløses, og rykter om et arbeideropprør («juniopprøret») førte til politiaksjoner, og at mer enn 1 400 mennesker ble drept. Mange overlevende ble sendt til den franske kolonien Algerie. For den franske eliten var juniopprøret et bevis på den truende arbeiderklassen. Karl Marx så på det samme som et bevis på en klassekamp. Mange av opprørerne var av den lavere borgerstand (småeiere som handelsmenn og butikkeiere osv), overlegen i antall i forhold til arbeiderne(de som arbeidet i gruvene, fabrikkene og i butikkene for andre folk, kvalifisert hovedsakelig på grunn av deres arbeidskraft fremfor deres ekspertise), to mot en. Arbeiderne var altså representert motsatt proporsjonalt i forhold til deres andel i samfunnet. Slutten på revolusjonen i Frankrike. Politikken fortsatte å helle mot høyre, og det så ut som en æra av revolusjon var over i Frankrike. Louis Napoleons familienavn, Napoleon, vant støtte, og etter å ha vunnet valgene overlegent gikk han tilbake til den gamle orden og jaget bort republikanerne. Et fransk kupp i 1851 ble slått tilbake. Motstandsgrupper dukket stadig opp, men ble raskt slått ned, og den andre republikk var over. Louis Napoleon tok tittelen Keiser Napoleon III, og det andre keiserriket begynte. Innledninger. «Tyskland» var på denne tiden en samling av 38 stater, løst knyttet sammen i den tyske konføderasjonen etter kongressen i Wien i 1815. Siden den gang hadde det vært gjentatte opprop om frihet, demokrati og internasjonal forståelse. Det lå et liberalt press over de tyske statene, og i frykt for å gå kong Ludvig Filip av Frankrikes skjebne i møte, kapitulerte mange konger til de revolusjonære, i allefall midlertidig. Revolusjonen ble trigget av hendelsene i Frankrike mot slutten av Februar, og spredte seg raskt til Tyskland, der den ble kjent som Marsrevolusjonen. I Sør- og Vest-Tyskland ble det ansamlet store folkesamlinger og massedemonstrasjoner. Kravene til demonstrantene var pressefrihet, forsamlingsfrihet, utrustning av folket, og et nasjonalt, tysk parlament. Revolusjonen i Preussen. I Preussen startet revolusjonen med det store polske opprøret av 1848, som var et polsk militært opprør mot de prøyssiske makthaverne, ledet av Ludwik Mirosławski som senere ledet forsvaret av Rastatt i Sør-Tyskland, så vel som andre revolusjonære hendelser i Europa. Store folkemengder samlet seg i Berlin, Preussens hovedstad. Deres krav kulminerte i en «henvendelse til kongen» Kong Fredrik Vilhelm IV, overveldet av presset, ropte til demonstrantene, der han godtok deres krav, inkludert parlamentariske valg, en konstitusjon, pressefrihet. Han lovte til og med at Preussen skulle bli inkludert i Tyskland. Den 18. mars ble det, imidlertid, nok en gang demonstrasjoner, og to skudd avfyrt av noen soldater førte til et stort opprør. Barrikader ble anlagt,og kamper ble satt i gang og hundrevis ble drept, frem til soldatene ble beordret om å trekke seg tilbake dagen etter. Etterpå prøvde Fredrik Vilhelm å forsikre folkemengden om at reorganiseringen av hans regjering skulle fortsette, og kongen godtok forslaget om å bevæpne de sivile. Den 21. mars paraderte kongen, sammen med sine ministre og og generaler, gjennom Berlins gater til gravstedet der de sivile ofrene var gravlagt, alle var kledd i de revolusjonære farvene svart, rødt og gult (trikoloren), som i dag er det tyske flagget. Tilbakeslag i Preussen. Mot slutten av 1848 hadde prøyssiske aristokrater, deriblant Otto von Bismarck, og generaler tatt tilbake makten i Berlin. De hadde ikke blitt slått permanent under hendelsene i mars, de hadde bare trukket seg tilbake midlertidig. General Friedrich von Wrangel ledet troppene som gjenvant Berlin for de gamle makthaverne, og kong Fredrik Wilhelm IV gikk umiddelbart over til de gamle kreftene. I løpet av november fjernet kongen det nye prøyssiske parlamentet og la frem en egen konstitusjon, som var basert på arbeidet til folkeforsamlingen, men som fortsatt holdt kongen som den øverste autoritet. Etter videre utarbeidelser de neste årene stod konstitusjonen igjen med to kammer, det øvre "(Herrenhaus)", og det lave "(Landtag)", valgt gjennom allmenn stemmerett, men under et treklassesystem "(«Dreiklassenwahlrecht»)": representasjonen var proporsjonal med skatter betalt, så mer enn 80 % av velgergruppen kontrollerte bare 1/3 av setene. Sachsen. I Dresden, i Sachsen, gikk folket i gatene med krav til deres konge om engasjere seg i valgreformer og sosial urettferdighet. Richard Wagner engasjerte seg i revolusjonen, og støttet den demokratisk-republikanske bevegelsen. Senere, i Maiopprøret i Dresden fra 3. til 9. mai, 1849, støttet han den provisoriske regjeringen. Sammen med lederne av opprøret forlot han Dresden 9. mai til fordel for eksil i Sveits, etter det hadde blitt utlyst en arrestordre på ham. Bayern. I Bayern ble en ny liberal regjering(«marsministriet») satt i verks; kong Ludwig I ble tvunget til å abdisere og til å kvitte seg med sin ødsle elskerinne, Lola Montez, i forsøk på å berolige folkemengden, forhindre spredningen av revolusjonære ideer og å redde monarkiet ved å tilby konsesjoner. Frankfurt: Nasjonalforsamlingen møtes i Pauluskirken. I Heidelberg, sørvest i Tyskland, møttes en gruppe liberaler den 5. mars 1848. Møtet skulle legge planer for valget av en ny tysk nasjonalforsamling. Dette parlamentet møttes den 31 mars i Frankfurts St. Paulskirke. Medlemmene åpnet for frie valg for en forsamling gjeldende for hele Tyskland, noe som ble godtatt. Den 18. mai, 1848 åpnet den nye forsamlingen sin parlamentssesjon. Av de 550 delegatene, var det så mange professorer (49), lærere (40) og folk med universitetsutdanning, at forsamlingen ble kalt «Professorparlamentet» ("«Professorenparlament»"). Det var over 200 jurister i forsamlingen. Under ledelse av den liberale politikeren Heinrich von Gagern, startet nasjonalsamlingen sin ambisiøse plan om å danne en moderne konstitusjon som grunnleggelsen av et forent Tyskland. Erkehertug Johanns proklamasjoner til det tyske folk etter å ha blitt valgt som rikets administrator Fra begynnelsen av var hovedproblematikken knytt rundt regionalismen, og østerriksk-prøyssiske konflikter. Erkehertug Johann av Østerrike ble valgt som den midlertidige lederen av staten ("Reichsverweser", «riksforstander»). Dette var et forsøk på å danne en provisorisk maktbase, men den rakk ikke særlig langt, da de fleste stater ikke anerkjente den nye regjeringen. Forsamlingens svakheter ble også tydelig helt fra starten av. Nasjonalforsamlingen mistet sitt rykte blant befolkningen da Prøyssen gjennomførte sine egne politiske intensjoner i Schleswig-Holstein uten å spørre om godkjennelse fra parlamentet. En lignende hendelse oppstod da Østerrike, med militær makt, bekjempet et opprør i Wien. Snart begynte hendelser å overkjøre diskusjonene. Delegaten Robert Blum hadde blitt sendt til Wien av sine venstreorienterte kollegaer for å observere den østerrikske regjeringens forsøk på å temme den liberale fremgangen med militærmakt. Blum deltok i gatekampene, ble arrestert og henrettet den 9. november, til tross for at han hadde immunitet mot anklager som medlem av nasjonalforsamlingen Til tross for at resultatene av marsrevolusjonen stadig mistet oppslutning i de tyske statene, fortsatte diskusjonene i Frankfurt, der delegatene mistet stadig mer kontakt med samfunnet. I desember 1848 proklamerte parlamentet en «rettighetserlæring for det tyske folk», der likhet for loven hos alle mennesker ble garantert. Den 28. mars 1849 ble konstitusjonsutkastet endelig vedtatt. Tyskland skulle nå bli et konstitusjonelt monarki, og tronen («Keiseren av det tyske folk») skulle være arvelig og holdt av kongen av Preussen. Det siste forslaget ble vedtatt med 290 stemmer, og med 248 som unnlot å stemme. Konstitusjonen ble godtatt av 29 mindre stater, men ikke av Østerrike, Preussen, Bayern, Hannover og Sachsen. Slutten på revolusjonene i Tyskland. Den 2. april, 1849, hadde en delegasjon fra nasjonalforsamlingen et møte med kong Fredrik Vilhelm IV i Berlin, der han ble tilbudt keiserkronen under den nye konstitusjonen. Fredrik Vilhelm sa til delegasjonen at han var beæret, men at han bare kunne akseptere kronen med samtykke fra sine likemenn, de andre suverene monarkene og de frie byene. Senere skal kongen imidlertid, i et brev til en slektning i England, ha berettet at han følte seg krenket etter å ha blitt tilbudt «en krone stinkende av revolusjon, bakt av skitt og gjørme» Østerrike og Preussen trekte tilbake sine delegater fra Nasjonalforsamlingen, og forsamlingen løste seg sakte opp etterpå. Dets mest radikale medlemmer trekte seg tilbake til Stuttgart, der de satt fra juni som et lite parlament til det også ble oppløst. Bevæpnede opprør med støtte fra konstitusjonen, særlig i Sachsen, Pfalz og Baden var kortvarige, da det lokale militæret, med hjelp av prøyssiske tropper, slo dem raskt ned. Ledere og deltakere, hvis de ble tatt, ble henrettet eller dømt til lange fengselsstraffer. Det marsrevolusjonen hadde oppnådd ble opphevet i alle de tyske statene, og innen 1851 hadde de alminnelige rette også blitt forlatt. Til slutt oppløste revolusjonen seg, mye på grunn av alle oppgavene den stod ovenfor og mangelen på støtte fra befolkingen. Mange skuffede tyske patrioter forlot Tyskland og reiste til USA, av dem var den mest betydningsfulle Carl Schurz. Disse emigrantene ble kjent som Førtiåtterne. Revolusjon i Bøhmen. Nasjonalistiske følelser blant tsjekkerne, bøhmerne, hadde ulmet i århundrer. De forlangte en konstitusjon og uavhengighet fra det habsburgske riket. En all-slavisk kongress forsøkte å forene alle slaviske folk, men oppnådde lite på grunn av spliden var mer rådende blant dem enn det opposisjonen mot habsburgerne var. I jinu 1848 overga Praha seg til den militære okkupasjonen, etterfulgt av et diktatur i juli, etter alle revolusjonære grupper var slått tilbake. Ettervirkninger. Ti år etter revolusjonene av 1848 var det få synlige forandringer, og mange historikere betrakter revolusjonene som en blodig fiasko. Dette er et syn som har utallige motargumenter. Denne teksten vil ikke gjøre et forsøk på å analysere alle sidene. Tyskland og Italia ble forent i løpet av 20 år, og det forekom noen få suksessfulle revolusjonære bevegelser, spesielt i de habsburgske områdene. Østerrike og Preussen fjernet føydalismen innen 1850, noe som førte til at den store bondestanden fikk bedre kår. Den europeiske middelstanden gjorde politiske og økonomiske fremstøt de neste tyve årene; Frankrike beholdt sin allmenne stemmerett for menn. Russland frigjorde sine livegener den 19. februar 1861. Habsburgerne måtte til slutt gi ungarerne mer rettigheter i "Ausgleich" av 1867, skjønt dette resulterte i maktervervelsen til de autokratiske ungarerne i stedet for de autokratiske tyskerne. Det meste av de revolusjonæres ønsker ble etterhvert oppfylt. Etter at middelklassen fikk mye av det de ønsket, forvirret de marxistene ved å gi mer makt til de lavere klassene. I 1848 var de revolusjonære splittet i mangfoldet av deres ønsker, sosiale, økonomiske, liberale og nasjonale sådan. Konservative krefter utnyttet disse splittelsene, og de revolusjonære led under dårlig lederskap. Middelklassens revolusjonære fryktet de lavere klassene, som ofte hadde andre mål; motrevolusjonære utnyttet splittelsene. Da noen reformer ble vedtatt, og økonomien ble forbedret, mistet mange revolusjonære motet. Da habsburgerne lettet trykket fra føydalismen, mistet også mange bønder lysten til revolusjon. Revolusjonen manglet også internasjonal støtte. Storbritannia kunne ikke støtte revolusjonene, da hennes underordnede folk (som irene) ville kreve mer selvstyre. Autokratiske Russland, støttet naturlig nok ikke revolusjonene, og hjalp heller Østerrike i krigen mot en ungarsk motstandsgruppe. Både Russland og Storbritannia motarbeidet Preussens planer for Schleswig-Holstein. Resultatet i de tyske stater og Frankrike var mer autokratiske system, dette til tross for reformer som allmenn stemmerett i Frankrike, og sterke sosiale klassesystem i begge landene. Drømmen om nasjonalisme ble også brutt i 1848. De italienske og tyske bevegelsene forårsaket en viktig drivkraft. Tyskland ble samlet under Bismarcks jernhånd i 1871 etter krigen mot Frankrike året før; Italia ble forent i 1861, det samme år som USA ble delt i to og gikk inn i en blodig borgerkrig. Noen misfornøyde tyske, borgerlige liberaler (Førtiåtterne, mange ateister og fritenkere) migrerte til USA etter 1848, der de tok med seg sine penger, hjerner og ferdigheter ut av Tyskland og side med Unionen i den amerikanske borgerkrigen, da de fant slaveri usmakelig med deres bilde av Amerika. Over 177 000 tyske amerikanere tjenestegjorde under Unionen. 1848 var udiskutabelt et veiskille for Europa, da kontinentet aldri igjen skulle bli det samme, Eksterne lenker. Revolusjonsåret Padishah. Padishah, Badishah eller Badshah er en islamsk tittel som det ligger mye prestisje bak. Den kommer fra det persiske ordet "Padshah", som igjen er basert på den mer kjente titlen "Shah" (Konge), som ble brukt av mange islamske monarker. Chillon slott. Chillon slott (Château de Chillon) ligger ved Genèvesjøen fem kilometer sørøst for Montreux i Sveits. Slottet består av 25 uavhengige bygninger som gradvis har blitt bygd sammen og nå utgjør en helhet. I dag finnes det et museum med historiske gjenstander på slottet. Over 300 000 mennesker besøker stedet hvert år, noe som gjør det til den mest besøkte historiske bygningen i Sveits. Slottet ble gjort kjent av Lord Byron gjennom diktet «The Prisoner of Chillon» (1816) om munken og politikeren François Bonivard som ble holdt fanget her fra 1530 til 1536. De eldste delene av slottet er av ukjent dato, men den tidligste nedskrevne referansen er fra 1160. Fra midten av det 12. århundre bodde Huset Savoia ved slottet, og det ble påbygd i stor skala av Peter II. i det 13. århundre. Atmosfære. Atmosfære (fra gammelgresk: ἀτμός [atmós], «damp» + σφαῖρα [spʰaíra], «kule», det vil si ‘dampkule’) er det generelle navnet på et lag med gass som kan ligge rundt et legeme med stor nok masse. Gassene er tiltrukket av tyngdekraften til legemet, og holdt fast hvis tyngdekraften er stor nok og atmosfæretemperaturen er lav. Noen planeter består hovedsakelig av diverse gasser, og har dermed svært dype atmosfærer (se gasskjempe). Jorda, Venus, Mars, Pluto og to av månene til de ytre planetene (saturnmånen Titan og neptunmånen Triton) har atmosfærer. I tillegg er kjempeplanetene i det ytre solsystemet (Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun) hovedsakelig sammensatt av gasser. Andre legemer i solsystemet har ekstremt tynne atmosfærer: Månen (natriumgass), Merkur (natriumgass), jupitermånen Europa (oksygen) og jupitermånen Io (Svoveldioksid). Jordatmosfæren er en særskilt atmosfære fordi den inneholder gasser skapt av livet på jorda; samtidig gjør den det mulig for liv å være til her. Diastatidae. Sumpskogfluer (Diastatidae) er en liten familie av fluer som er i slekt med fruktfluene. Selv om de kan være ganske tallrike er lite eller ingenting kjent om biologien til disse fluene. Utseende. Små (2-4 mm), slanke, mørke fluer. Brystet ("thorax") er ganske høyt hvelvet, matt, med sparsom hårkledning og få, lange børster. Brystet har mer eller mindre tett, grålig bestøvningakkroppen er sylindrisk og ganske slank. Beina er middels slanke, leggene ("tibiae") har en kraftig børste ("preapikalbørste") rett før enden, og bakleggen har en kraftig spore. Vingene er ganske store, og fremkanten har kraftige, pigg-aktige hår. Fremkantenåren ("costa") er brutt på to steder, rett innenfor det ytterste bruddet sitter det en børste. Vingene har ofte mørke fargetegninger og mange arter har ulike mønstre av mørke flekker eller tverrbånd på vingene. Hodet er stort og avrundet på formen, med store fasettøyne. Hodet bærer lange og kraftige børster. Det er to par børster ("vertikalsetae") i bakhodet, et par kryssende børster ("postocellarsetae") bak punktøynene, et par lange børster ("ocellarsetae") mellom punktøynene og to store og en liten børste ("orbitalsetae") langs innerkanten av hvert fasettøye. De har også kinnbørster ("vibrissae") fremst på siden av hodet ved munnkanten. Pannen er skitten-gul på farge, resten av hodet er mørkt med gråaktig bestøvning. antennene er tre-leddet og rettet nedover. Det første leddet er ganske kort og knapt synlig, det andre leddet danner en hette over det tredje, ovale eller avrundet firkantede leddet. En fjærgrenet antennebørste ("arista") sitter festet nær roten på det tredje leddet. Levevis. Til tross for at disse fluene ikke er sjeldne er praktisk talt ingen ting kjent om deres levevis. De voksne fluene kan finnes i en lang rekke habitater, men særlig på fuktige steder i skog, på myrer og i sumper, men også i tørre skogområder. Noen arter kan finnes flyvende over løvstrø der larvene trolig lever, andre er tallrike i vegetasjonen på myrer eller ved vann. Fargeflekkene som finnes på vingene til noen arter spiller trolig en rolle ved parringsritualer. Vesir. Vesir (også kjent som "visir") er en historisk tittel brukt for høytstående politiske personer i Midtøsten som fungerte som rådgivere til kalif, emir, kongen, keiser eller en sultan. Ordet forekommer i mange former ("wazir", "wazara", "vichir", "vicira") og den europeiske varianten ble introdusert av Det osmanske riket. Michael Scofield. Michael Scofield er en fiktiv person og hovedfigur i den amerikanske TV-serien "Prison Break". Bakgrunn. Han prøver å komme i fengsel for å redde sin bror som er dømt til døden, for en forbrytelse som han ikke har begått. Så snart han får det til, blir det problemer. Han er regnet som et geni og er lederen for gjengen som prøver å rømme fra fengselet(fox river). Scofield har fått diagnosen lav latent hemning. Barndom. Da Michael var elleve år og Lincoln femten, døde angivelig deres mor av hjernesvulst. Dette har de trodd helt frem til IV sesong, da det viser seg at moren deres (Michaels mor) er i live. Det viser seg også at de ikke er brødre likevel. Faren forlot dem da de var små, og Lincoln ble da Michaels eneste nære familiemedlem. Dette er en av grunnene til at Michael bestemte seg for å hjelpe Lincoln ut av fengselet. Skole. Han var en dyktig elev og avla eksamen ved Morton East High School med ny rekord for beste karakterer. Han har bachelor og mastergrad i naturfag. Han er utdannet, og har jobbet som byggingeniør. Tåsen. Tåsen er et boligstrøk i Bydel Nordre Aker i Oslo, ca. fire kilometer nord for sentrum. Beliggenhet. Tåsen grenser til strøkene Berg og Ullevål Hageby i vest, Nordberg og Korsvoll i nord, Nydalen og Bjølsen i øst, og Sagene og Ullevål universitetssykehus i sør. Ring 3 går gjennom den nordlige delen av Tåsen, mens Tåsenveien går nord-sør gjennom hele strøket. Tåsen betjenes av T-banestasjonen Tåsen stasjon på Sognsvannsbanen. Historie. I tidligere år var det mye gårdsdrift her. Strøket har navn etter gårdene Søndre Tåsen og Nordre Tåsen. Navnet Tåsen kommer fra den det gammelnorske Tásvin. Andre gårder i strøket er "Bakke" og "Nygaard" (som ga navnet til dalen Nygaardsdalen, nå kjent som Nydalen). Den bymessige utbyggingen startet på 1920-tallet og består hovedsakelig av villaer. Tåsen skole ble grunnlagt i 1916, opprinnelig som barne- og ungdomsskole, men etter skolereformen i 1997 går elever på ungdomstrinnet nå på Nordberg ungdomsskole. Bakkehaugen kirke åpnet i 1959. Tåsen IL spilte mange år i toppserien i bandy, senest i 2000. På Tåsen ble bl.a TV-serien Mot i Brøstet innspilt. Dynasti. Dynasti er en arvefølge av herskere eller statsoverhoder, som tilhører den samme familien og som varer i flere generasjoner. Et dynasti blir også omtalt noen ganger som et "hus", et "kongehus", en "kongefamilie" eller et fyrstehus, som f.eks. Huset Habsburg, det norske kongehuset. Det har vært diskutert om det er treffende å bruke disse betegnelsene når arvefølgen går gjennom kvinneledd, såkalt «kognatiske linjer». Et spørsmål er om det da skal sies å være et nytt dynasti, kongehus, kongefamilie osv. Ordet "dynasti" blir også brukt til å beskrive perioden som en familie hersket. I utvidet forstand blir begrepet også brukt om ledelse av familiefirma, mafiafamilier, ledende familier i politiske partier og lignende. Monarkene i de nåværende europeiske kongehusene stammer fra slekter som i generasjoner har vært monarker, til dels gjennom flere hundre år. Det samme er tilfellet for asiatiske monarkier som Japan og Thailand. Protadius. Protadius (d. 606) var rikshovmester i Burgund fra 604, da han fortrengte sin rival Bertoald, til han døde to år senere. Han var opprinnelig en adelsmann som var Brunhildas elsker. Hun var bestemor til og regent for kong Teoderik II. Hun ønsket å heve hans status i kongedømme og ville gi ham kontrollen over landene øst for Jurafjellene. Områdets hertug, Wandalmar, døde i 604. Brunhilda konspirerte for å kvitte seg med Bertoald, rikshovmesteren, ved å sende ham med bare 300 menn til regionen ved Seinen. Bertoald ble angrepet av Klotar II av Neustrias sønn, Merovech, og hans rikshovmester, Landrik. Han ble drept i det påfølgende slaget da han innså at han ikke hadde noe å tape, for han var ikke lenger trygg ved hoffet. Protadius ble utnevnt til å etterfølge Bertoald, selv om Fredegars krøniker bemerker at han hadde evnene til sin forgjenger, men ikke hans energi. Det er mulig at han var redd for at den samme konspireringen som hadde gitt ham makten, skulle ramme ham. Han undergravet adelen for å sikre sin posisjon og var økende grusomt utpressende. Hans elskerinne Brunhilda presset sitt barnebarn til å gå til krig mot hennes andre barnebarn, Teodebert II av Austrasia, og Protadius fikk ansvaret for hæren. ved Quierzy samlet Teoderik hæren, men mennene ønsket ikke å kjempe mot sine landsmenn og en Uncelen erklærte at kongen beordret Protadius' død. Protadius ble umiddelbart drept av krigerne og kongen ble tvunget til å signere en traktat. Jibbing. I en slik terrengpark er det gode muligheter for jibbing. Jibbing, eller frikjøring på ski, er en populær form for alpint. Ordet jibbing betyr å stå på ski på noe som ikke er snø som for eksempel bokser, rails og lignende. Jibbing er en sport som involverer avanserte triks og utføres ofte på ulike naturlige eller menneskeskapte elementer. Eksempler på elementer kan være et gelender, et hopp, en kasse eller en tønne. Populariteten til sporten har økt enormt siden begynnelsen av det 21. århundret og har røtter i fristil skikjøring, alpint og snowboarding, men er i dag akseptert som en egen sport. Historie. Fristildisiplinen oppstod på 1930-tallet da norske skikjørere begynte å utføre akrobatikk under alpin- og langrennstreningene. Senere begynte store skisentre i USA å reklamere med oppvisninger i det som skulle bli kalt fristil. Rundt 1950 ble fristil videreutviklet av den olympiske gullmedaljevinneren Stein Eriksen. Organisert fristil startet i kulekjøringsbakken, en humpet terrengløype med hopp hvor utøverne kunne utføre ulike triks og akrobatiske øvelser i luften. I 1971 ble det arrangert en liten kulekjøringskonkurranse i Aspen. Etter hvert som sporten utviklet seg, kom de mest kjente kulekjøringsutøverne som John Clendenin, Scott Brooksbank, Bill O’Leary og «Airborne» Eddie Ferguson på banen og promoterte sporten slik at det for første gang i 1973 ble arrangert amerikansk mesterskap i fristil i Sun Valley i Idaho. Dette mesterskapet ble vunnet av John Clendenin. Innen 1975 hadde det oppstått to rivaliserende fristilorganisasjoner, Professional Freestyle Associates (PFA) som ble drevet av Curtis Oberhansly, og International Freestyle Association (IFSA) som ble drevet av Bernie Weichsel. Gjennom konkurranser arrangert av PFA og IFSA konkurrerte verdens beste fristilutøvere om pengepremier i tre disipliner – kulekjøring, luftakrobatikk og skiballett. Konkurransene foregikk i USA, Canada og Europa. Det internasjonale skiforbundet (ISF) anerkjente fristil som en sport i 1979 og innførte reguleringer i forhold til sertifisering av utøvere og hoppteknikker for å redusere de farlige elementene ved konkurransen. Den første verdenscupen i fristil ble arrangert i 1980 og det første verdensmesterskapet ble gjennomført i 1986 i Tignes i Frankrike. Fristil ble tatt inn som prøvegren under vinter-OL i Calgary 1988. Kulekjøring ble offisielt tatt med i vinter-OL i Albertville i 1992 og luftakrobatikk på ski ble offisielt en OL-gren under de olympiske leker på Lillehammer i 1994. På 90-tallet begynte frstilutøvere, som så seg lei på restriksjonene det internasjonale skiforbundet hadde satt på sporten, å praktisere triksene sine terrengparker ment for brettkjørere. «Newschool»-skikjørere som de ble kalt, var oppmerksom på utviklingen innenfor snøbrettmiljøet og begynte å lage sin egen stil. FIS fristilkonkurranser var styrt av strenge regler som var veldig upopulære i et stadig økende skimiljø, noe som også lå en demper på utviklingen av sporten. Reglene innebar blant annet ulovliggjøring av alle typer saltoer i kulekjøringskonkurranser, begrensning på antall rotasjoner som kunne utføres i et triks under luftakrobatikkonkurranser på ski, i tillegg til mangel på slopestyle og halfpipekonkurranser. «Newschool»-bevegelsen var derfor et oppbrudd med FIS for dem som var uenig med forbundet. I nyere tid har mange skisteder åpnet opp for terrengparker hvor både skikjørere og snøbrettkjørere kan utføre triks på elementer som er plassert rundt i parken. I mindre parker finner man som regel rails, fun box og hopp. I større parker finnes det som regel quarterpipes og halfpipes i tillegg. Den vanligste formen for ski som brukes i terrengparker er twin-tip ski. Twin-tip ski kommer i alle størrelser og fasonger, og ble opprinnelig lagd spesielt for denne typen skikjøring. I dag blir twin-tip ski produsert som en mer allsidig ski og markedsført for alle typer skikjøring. Forskjellen mellom vanlig ski og twin-tip ski er at twin-tip ski er buet oppover i begge ender av skien slik at det er mulig å kjøre både regular (framlengs) og switch (baklengs). Det er også blitt mer vanlig å plassere bindingen midt på skien slik at det er like langt til begge ender av skien, noe som blant annet gir mye bedre stabilitet i luften når man utfører rotasjoner eller saltoer. Typer ski. Jibbeski er delt inn i tre hovedkategorier: Pudderski, All-Mountain og Park. Pudderski er brede ski som ofte buer veldig mye opp bak slik at det gir mulighet for å lande baklengs i store mengder løssnø. Den første pudderskien var Volant Spatula, designet av skiguruen Shane McConkey. All-Mountain ski har som regel normal bredde og er like god i preparerte bakker som i løssnø. Parkski er spesielt bygget for jibbing og hopp. De har ofte et mer symmetrisk design slik at det å kjøre switch blir mye enklere, i tillegg er kantene på skiene forsterket slik at de tåler påkjenningen fra railing. Backcountry. All skikjøring utenfor preparerte eller merkede løyper klassifiseres som backcountry eller off-piste-kjøring. Den mest ekstreme formen for off-piste-kjøring kalles freeriding og foregår i stupbratte fjellsider. Off-piste-kjøring er nok den farligste formen for skikjøring på grunn av høy fart, store drop med eventuelle skjulte kampesteiner under snøen, og snøskred. På grunn av faren for skader og eventuelt død ved off-piste-kjøring, er denne formen for skikjøring forbudt enkelte steder i verden. Off-piste-kjørere består av både ”newschool”-utøvere som liker å utføre triks ut fra ulike terrengelementer som for eksempel klipper, og ”oldschool”-utøvere som konkurrerer i å ta seg ned fjell på raskest mulig måte. Park. Parkkjøring er skikjøring på menneskelagde elementer som er blitt satt opp av skistedet parken tilhører. Rails og hopp brukes i slopestyle-løyper mens halfpipe blir brukt i halfpipe-konkurranser. Skikjøring i urbane områder som inkluderer gelendere, kjøring på vegger, hopp fra trapper eller vanlige hus blir omtalt som urban skikjøring eller jibbing. Urban skikjøring regnes som en av de mest teknisk krevende formene for jibbing siden det involverer en rekke elementer som ikke er ment til å brukes til skikjøring. En annen faktor som gjør at jibbing i slikt miljø praktiseres sjeldent, er konflikten man gjerne havner i med de lokale myndighetene siden enkelte anser det som hærverk å skli ned gelendere på et par ski. De fleste jibbere derimot ser på denne måten å kjøre ski på som en kunstform fordi det involverer bruk av dagligdagse objekter på en kreativ måte og se urbane omgivelser i et nytt perspektiv. Konkurranser. I dag arrangeres det flere konkurranser innen jibbing. Noen av de mest kjente konkurransene erX-Games og US Open i tilleg til Dew-Tour-serien som er kan klassifiseres som verdenscupen innen jibbing. Til tross for en enorm vekst har ikke Jibbing vært en godkjent OL-gren frem til i dag. I 2014 skal slopestyle, superpipe og big-air være en del av de olympiske leker. Godinus. Godinus (fransk, "Godin") etterfulgte sin far Warnakar II som rikshovmester i Burgund i 626 og beholdt posten til 627. Han giftet seg med sin stemor Bertha og kongen, Klotar II, jaget ham for dette. Han flyktet til hoffet til Dagobert I, kongens sønn, i Austrasia, men Klotar fant ham i Chartres og henrettet ham. Ertuğrul Osman V. Prins Ertuğrul Osman V (fullt navn: Devletli Necabetli Ertuğrul Osman Efendi Hazretleri) (født 18. august 1912, død 23. september 2009, Istanbul) var det 43. overhodet for osmanfamilien som styrte Det osmanske riket fra 1281 til 1923. Han ble overhodet for familien i 1994. I 1924, mens han studerte i Wien, fikk han nyheten om at alle medlemmer av Sultanens familie ble sendt i eksil. Han besøkte ikke sitt hjemland før på 1990-tallet. I 2004 fikk han tilbake sitt tyrkiske statsborgerskap. Han bodde i USA siden 1940-tallet stort sett på Manhattan. Han returnerte til Tyrkia og døde der som følge av nyresvikt. Etter hans død tok Bayezid Osman over som overhodet for dynastiet. Flaochad. Flaochad var rikshovmester i Burgund i 642. Han ble utnevnt av Nanthild, dronningmoren, som gav ham hennes niese, Ragnobert, som kone. Hun kalte sammen de ledende magnatene og biskopene i kongedømmet ved Orléans og han ble utropt til rikshovmester. Han satt ikke lenge i embetet, Willebald kom tilbake for å sette seg mot ham. Han ble drept, men kort tid etterpå døde Nanthild og så Flaochad, av sykdom. Han er den siste rikshovmesteren av Neustria. Da han døde, ble Erkinoald av Neustria rikshovmester. Idril. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Idril Celebrindal datter av alvekongen Turgon og Elenwë, hun ble kone til mannen Tuor, og moren til Eärendil sjøfareren. Navnet Idril var en Sindarinisert form av hennes Quenya navn "Itarillë" (eller "Itarildë"), som betyr "glitrende stråleglans". Hun var en vakker blond jente; hårfargen hadde hun arvet fra sin Vanyaisk mor. Idril Celebrindal ("sølv-fot") var det eneste barnet av Turgon. Hennes mor, Elenwë, døde ved Helcaraxë. Sammen med Angrods sønn Orodreth var hun en av to Noldoer i tredje generasjon som kom inn i eksil. Idril var elsket i hemmelighet av sin fetter Maeglin, sønn av Eöl Mørkalv og Aredhel, Turgons søster, men hans tilnærmelser ble avvist på grunn av hans mørke personlighet, og også det faktum at de var for nært i slekt. Da Tuor, sønn av Huor, ankom Gondolin ble Idril forelsket i han. Siden Turgon hadde lært å elske Tuor som en sønn (som han også hadde gjort med hans far), tillot han at Idril og Tuor giftet seg, og dette skapte det andre båndet mellom alver og menn, etter Beren og Lúthien. Etter Gondolins fall ble Idril og Tuor anførere for flyktningene ved Sirions munninger, hvor også Elwing, datter av Dior sønn av Beren og Lúthien, var kommet. Da Tuor ble gammel dro han med skip til Aman, og Idril ble med han. Både alvene og Dúnedain tror at Idril og Tuor ankom Valinor, og dermed omgikk de Valaenes bann, og at Tuor ble regnet blant alvenes slekt, slik at Tuor og Idril nå lever sammen i Valinor. Prokurator. Prokuratoren og hans klient, tysk tegning i bok utgitt i 1568 Prokurator er betegnelsen på en advokat fra tiden før innføringen av titlene overrettssakfører og advokat. Ordet er dannet fra latin "pro-" (=for) og "cura" (=behandling), "procurare" er "å ta seg av noe for noen". I tidligere tid var det ikke alltid krav om at en prokurator var utdannet jurist. «Prokuratorknep» er en betegnelse på smarte, men ikke helt etiske metoder for å oppnå et gunstig, rettslig resultat. Rolf Muntz. __NOTOC__ Rolf Frederik Cornelis Muntz (født i Voorschoten ved Leiden 26. mars 1969) er en nederlandsk profesjonell golfspiller på Europatouren. Muntz begynte å spille golf da han var 10 år gammel, etter tidligere å ha drevet med tennis og hockey. Da han var 14 begynte han å ta golfspillet alvorlig, og han var lenge en av Nederlands beste amatørspillere. Før han ble profesjonell golfspiller i 1993 hadde han vunnet det nederlandske amatørmesterskapet tre ganger og "Dutch Stroke Play Championships" to ganger. Med sin seier i det nederlandske amatørmesterskapet i 1990, var han den første nederlandske mannen som vant dette. I 1990 vant han også det britiske amatørmesterskapet, noe som kun tre ikke-britiske statsborgere hadde gjort før ham. Under Eisenhower Trophy i 1990 og 1992 representerte han Nederland som amatør for siste gang. Etter dette sluttet han å studere juss og psykologi ved universitetet i Leiden, og gikk over til å spille golf på heltid. Tidlig i karrieren som profesjonell golfspiller deltok han på Challenge-touren og Southern Africa-touren. Han ble medlem av Europatouren i 1995. Han tapte for Warren Bennett ved playoff for Scottish PGA Championship i 1999. Samme år representerte han Nederland under WGC-World Cup. I 2000 vant han Qatar Masters og ble dermed den første nederlenderen som vant et av mesterskapene på Europatouren siden den ble startet i 1972, og dessuten også den første nederlenderen som vant en viktig europeisk turnering for profesjonelle etter at Joop Rühl vant Dutch Open i 1947. Ordensvakt. En ordensvakt sjekker legitimasjon på gjest Ordensvakt er i Norge tittelen til personer godkjent av politiet til å holde ro og orden ved serveringsteder. Tittelen «Dørvert» brukes blant annet av Agder politidistrikt. Tidligere oftest omtalt som "utkaster" eller "dørvakt". Det er serveringsloven § 16 som sier at politiet kan kreve godkjent ordensvakt på serveringsteder. Det er også politiet som bestemmer hvilke steder som trenger ordensvakt, hvor mange ordensvakter de minimum må ha, hvilke dager i uken dette gjelder og når på døgnet ordensvakt er påkrevd. I praksis er en ordensvakt vertskapets representant. En ordensvakt skal håndheve lovverkets bestemmelser om hvem som skal få adgang til et serveringsted, hvem som ikke lenger får lov til å være på stedet og å forebygge eller dempe konflikter. En ordensvakt skal også være en ressursperson og takle forskjellige situasjoner, slik som livreddende førstehjelp, branntilløp eller andre akutte hendelser. Historie. Justisdepartementets rundskriv G-113/95 av 22. desember 1995 til politimestrene omtaler en interdepartemental arbeidsgruppe som høsten 1993 fremla en rapport om beskrivelse av kriminalitet i forbindelse med restaurantbransjen, der den interdepartementale arbeidsgruppen blant annet pekte på vold utført av og mot ordensvaktene. Etter dette ba Justisdepartementet politimestrene om å sette i gang lokale tiltak for å bedre samarbeidet mellom serveringsstedene og ordensvaktene. Blant annet ble muligheten for ordensvaktkurs nevnt. Tiltaket ble lansert som et prøveprosjekt, og våren 1995 ble erfaringsmateriale innhentet fra alle politikamre som hadde deltatt i ordningen. Tilbakemeldingene viste at mange politikamre hadde arrangert ordensvaktkurs, enten alene eller i samarbeid med bransjen. Disse hadde udelt positive erfaringer med ordningen og så på dette som resultat av den gode kontakten som var etablert med serveringstedene og ordensvaktene. Av effektene som ble nevnt var det færre anmeldelser mot ordensvakter for vold, flere henvendelser fra ordensvaktene m.h.t. observert kriminalitet og ordensvaktene var blitt flinkere til å sikre bevis i saker som gjaldt straffbare handlinger. Godkjenning av ordensvakt. Ordensvaktbeviset til ordensvakt 1800 i Oslo En ordensvakt må godkjennes av politiet, og får et skilt med bilde og nummer på. For å bli godkjent kreves det at ordensvakten har gått kurs, har vandelen i orden og at ordenvakten er både psykisk og fysisk egnet for en slik oppgave. For å hindre ordensvakter i å jobbe uten å oppgi inntekt kreves det også at den som søker godkjenning er ansatt et sted som ordensvakt, enten et vaktselskap eller serveringsted. Det finnes likevel et unntak. Man kan søke uten å være tilknyttet verken serveringsted eller vaktselskap dersom ens virksomhet går inn under lovens definisjon «egenvakthold». Ordensvaktbeviset som blir tildelt er personlig, og skiltet skal alltid bæres med forsiden godt synlig når en ordensvakt er på jobb. Dette er for å gjøre gjestene på et serveringsted kjent med at denne personen er en godkjent vakt, og at gjestene lett kan se hvilket nummer vakten har. Nummeret på ordensvaktbeviset kan brukes om gjester vil klage på ordensvakten til vaktselskapet, serveringstedet eller til politiet. Nummeret på ordensvaktbeviset er også til for ordensvaktens del, slik at han kan identifisere seg overfor personer som vil anmelde eller klage, uten å måtte oppgi personalia som kan misbrukes. En godkjenning kan trekkes tilbake om kriteriene til godkjenningen ikke lenger er oppfylt. Som regel vil dette være tilfelle ved lovbrudd eller mistanke om lovbrudd, men også om ordensvakten blir kjent psykisk eller fysisk uegnet til oppgaven. Opplæring. I Oslo kreves det minimum et 25 timer langt kurs for å få godkjenning som ordensvakt. Dette er det strengeste kravet i Norge. Kurset omhandler kundebehandling, kommunikasjon, rusmidler, førstehjelp, pågripelses- og kontrollteknikker, alkoholloven og omsetning av alkoholholdige drikker, konflikthåndtering, brannvern og det juridiske rundt ordensvaktvirksomhet. I Hordaland må en ha fullført et 15-timers kurs og bestått en skriftlig prøve for å få godkjenning som ordensvakt. Kurset arrangeres av Opplæringskontoret for hotell- og restaurantfag og omfatter blant annet emnene jus (skjenkeregler og regler for maktbruk), brannvern, narkotika, konflikthåndtering og samarbeid med politiet. Pågripelse. Som hovedregel sier straffeprosessloven § 171 at personer kan pågripes når de med «skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder», mens § 173 sier at mistenkte «som treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, kan pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen». Straffeprosessloven § 176 gir polititjenstemenn lov til å pågripe uten rettskjennelse. Den sier også at hvem som helst kan pågripe personer «dersom den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor». Denne paragrafen gjelder for allmennheten generelt, men er noe de fleste ikke gjør ettersom de ikke har den samme opplæringen og erfaringen som ordensvakter. Ordensvakter skal kjenne til alle pliktene som følger med bruk av denne typen rettigheter. Ordensvakter plikter ved straffeprosessloven §§ 176–178 å straks overgi den pågrepne til politiet, gi opplysning om lovbruddet mistanken gjelder til den mistenkte, og å foreta pågripelsen «så skånsomt som forholdene tillater». Ordensvakten som pågriper gis også rett i straffeprosessloven § 178 til å ransake og beslaglegge «ting som den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike». Etter § 174 bør personer under 18 år «ikke pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd». Nødverge. Nødvergeparagrafen i straffeloven § 48 gir en som blir angrepet rett til å forsvare seg. Loven krever at den som forsvarer seg eskalerer striden minst mulig og avslutter striden når den som angriper har avsluttet angrepet. Det er tillatt både å forsvare seg selv, og andre som en ser blir angrepet. En ordensvakt vil således rettmessig kunne gripe inn i et slagsmål ved å uskadeliggjøre angriperen. Dette vil kunne bli etterfulgt av en pågripelse og overlevering til politiet, jf. ovenfor. Bestemmelsene om borgerarrest kan også komme til anvendelse. Sverige. I Sverige er en ordensvakt (svensk "ordningsvakt") en person ordinert av politiet med begrenset politimyndighet. Svenske ordensvakter ordineres av politiet i det lenet der han tjenstegjør. Ordensvakter har til oppgave å «…medvirke til å opprettholde ro og orden». Områder der ordensvakter kan tjenstegjøre er for eksempel kollektivtrafikk, idrettsarrangementer, utesteder, tivoli, kjøpesentra, sykehus, ambassader, domstoler eller messer. Politiet er ordensvaktenes foresatte, og ordnensvakter har i første hånd lojalitet mot politiet. Ordensvakter har rapporteringsansvar til politidistriktet. Ordensvakter utøver myndighet ved anvendelse av sine beføyelser, og må alltid ha lovhjemmel for hvert inngrep. Ordensvakter forveksles ofte med vektere og dørvakter. Disse yrkene er derimot adskilte. De tvangsmidler en ordensvakt kan anvende seg av reguleres i ulike lover, deriblant politiloven. Ordensvakten kan utrustes med håndjern, skytevåpen (etter særskilt vedtak av politidistriktet ved visse objekter) og batong. En ordensvakt kan, om det behøves, anvende vold i henhold til politiloven § 10, om det er nødvendig for å opprettholde ro og orden eller om han/hun, med hjemmel i lov, skal pågripe, bortvise eller frihetsberøve en person. Tjenestebevis. Svenske ordensvakters tjenestebevis, bæres på venstre side av brystet En ordensvakt kjennes igjen på tjenestebevis, den såkalte «brikken». Den består av to deler: emblem og funksjonsbetegnelse. Funksjonsbetegnelsen skal stå øverst og på den står «"ORDNINGSVAKT"», mens emblemet står under og viser at ordensvakten representerer staten. På funksjonsbetegnelsen er det et nummer, eksempelvis 0501-XXXX, som identifiserer ordensvakten. Ordensvakter har plikt til å fremvise bevis og legitimasjon til politi eller lenets inspektører. Rikspolisstyrelsen har besluttet å gradvis erstatte tjenestebeviset mot en standard uniform som skal gjelde for samtlige ordensvakter i Sverige. Denne uniformen er en eksakt kopi av politiets uniform, men i en lysere nyanse av blått og med teksten «"ORDNINGSVAKT"» på ryggen av samtlige plagg samt tygmerken på bryst og ermer med samme tekst. Senest 1. desember 2012 skal samtlige tjenestebevis være erstattet med uniformer. Opplæring. Grunnopplæring som ordensvakt gjennomføres av politidistriktet og omfatter minst 76 timer. Hvert tredje år må en opplæringsrunde gjennomføres som omfatter minst 20 timer. Det er Rikspolisstyrelsen som regulerer opplæringen og dens innhold. Ordinering som ordensvakt er personlig og således ikke knyttet til et firma eller en arbeidsgiver, men til den enkelte ordensvakten. Rødhalekakadu. Rødhalekakadu (vitenskapelig navn "Calyptorhynchus banksii") er en stor frøetende kakadue som kan sees i store flokker nord i Australia. Populasjonene i den sørøstlige delen av Australia er truet av at habitatet forsvinner. Denne arten er en av de sjeldneste og dyreste burfuglene, og koster vanligvis over 20 000 amerikanske dollar. Den offisielle maskoten under Samveldelekene 2006, Karak, var en rødhalekakadu. Det vitenskapelige navnet er til ære for den engelske botanikeren Sir Joseph Banks. Indis. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Indis den andre kona til alven Finwë, høykonge over Noldoene. Hun hadde to sønner, Fingolfin og Finarfin, og to døtre Findis og Irimë. I tillegg til dette var hun stemor til Fëanor, sønnen til Finwë og hans første kone Mírile. Etter at Finwë ble drept, reiste hun, sammen med sin eldste datter Findis, tilbake til sitt eget folk, Vanyaene, og levde blant dem. Enten var Indis selv eller hennes mor søsteren av Ingwë, Konge av Vanyar. Torolf Prytz. Torolf Prytz (født 1858 i Sandnes, Alstahaug, død 1938 i Oslo) var en norsk arkitekt, politiker, gullsmed og innehaver av det da kjente juvelerfirmaet J. Tostrup i Oslo. Torolf Prytz gikk Kristiania tekniske skole og studerte til arkitekt i Hannover. Han kom tilbake til Oslo i 1881, der han begynte både med gullsmedvirksomhet og å tegne møbler. Han hadde dessuten de nærmeste årene studiereiser i Tyskland, Østerrike, Ungarn og Frankrike. Fra 1884 var han tatt opp som kompanjong i firmaet J. Tostrup der han senere ble eneeier og leder. Torolf Prytz var blant annet statsråd i Industriforsyningsdepartementet i Gunnar Knudsens andre regjering i 1917, president i Norges Røde Kors 1922-30, samt medlem av mange viktige styrer og komiteer, bl.a. kroningskomiteen 1906 og formann i komiteen for jubileumsutstillingen 1914 i Christiania. Han var mange år i ledelsen av Håndverks- og Industriforeningen i Oslo og der ble han æresmedlem i 1914. Han har bl.a. tegnet Tostrupgården i Oslo, ordensinsignier for St. Olavs Orden og flere kjente kunstgjenstander, bl.a. «sneklokkevasen» i Kunstindustrimuseet i Oslo. En byste av ham står i Kunstindustrimuseet i Oslo og et portrettmaleri finnes i Håndverkerforeningens lokaler i Oslo. Torolf Prytz var kommandør av St. Olavs Orden og ridder av den franske Æreslegionen. Familie. Han tilhørte bergverkslekten Prytz fra Røros og var sønn av Eiler Hagerup Krog Prytz (1812- 1900), som var fogd i Helgeland og stortingsrepresentant 1859-1861. Torolfs mor var Anne Margrethe født Thommesen fra Bodø. Torolf var gift med "Hilda N. M. Tostrup" (1861–1947) som var sønnedatter av gullsmeden Jacob Tostrup, Oslo. Torolf var far til bl.a. "Anne-Margrethe («Mosse»)" gift med Erik Cappelen Knudsen på Borgestad gård, og gullsmed Jacob Tostrup Prytz (1886–1962) som bl.a. var rektor for Kunst- og Håndverkskolen i Oslo. Jacob var far til bl.a. gullsmed Grete Prytz Kittelsen og gullsmed "Torolf Prytz" jr som var motstandsmann under den 2. verdenskrig, og som i 1942 var med på den dristige aksjonen som smuglet Didrik «Dixe» Cappelen ut av nazistisk fengsel i Oslo. Torolf Prytzs eldre bror, presten Anton Jakhelln Prytz (1853–1937), var far til Frederik Prytz (1878–1945). Ruth Rendell. Ruth Barbara Rendell, Baronesse Rendell av Babergh (født 17. februar 1930 i London), er en britisk forfatter og medlem av Overhuset i Det britiske parlamentet. Rendell er datter av to lærere. Hun vokste opp i Essex, hvor hun også i en periode arbeidet som journalist. I 1964 debuterte hun med kriminalromanen "From Doon with Death" der hun introduserte karakteren som senere skulle bli hennes mest kjente detektiv, Chief Inspector Reginald Wexford. Parallelt med serien om inspektør Wexford skriver Rendell psykologisk krim der hun utforsker tema som seksuelle besettelser, effekter av misforstått kommunikasjon eller humanisme hos forbrytere. Fra 1986 har hun videreutviklet sin utforskning av disse områdene under pseudonymet Barbara Vine. Rendell er blitt berømmet for elegant prosa, skarp innsikt i menneskesinnet og gode plott. Gjennom sin førtiårige forfatterkarriere her hun også speilet de sosiale endringene i samfunnet og satt søkelyset på områder som familievold og kvinners status i endring. Rendell har mottatt en lang rekke prestisjefylte priser for sine bøker. Blant annet har hun blitt belønnet med ikke mindre enn fire Gold Daggers, Crime Writers Associations pris for årets beste krimroman. "A Fatal Inversion", skrevet under pseudonymet Barbara Vine og vinner av The Gold Dagger i 1987, ble i 2005 som en av syv nominert til The Dagger of Daggers, CWAs jubileumspris for beste kriminalroman utgitt de siste 50 år. Flere av Rendells bøker er blitt grunnlag for filmer, inklusive Pedro Almodóvars "Carne trémula (Live Flesh)". Inspektør Wexford bøkene er blitt filmatisert for TV med George Baker i hovedrollen som Reginald Wexford. I 1996 ble Rendell Commander av Order of the British Empire. I 1997 ble hun gjort til life peer. Hun sitter i House of Lords som baronesse og medlem av Labour. Stolt Anne. a> (1656–1715) skrev hyldningsdiktet «Stolt Anne» Stolt Anne er en hyldningsvise skrevet av presten Hans Paus på begynnelsen av 1700-tallet. Det er tilegnet Paus' tremenning Anne Clausdatter, datter av lagmannen Claus Andersen i Skien. Anne var gift med general Johan Arnold, eier av Borgestad gård. Anne hadde omfattende næringsinteresser i Telemark, drev Ulefos Brug, hadde store eiendommer og kjøpte store mengder tømmer. Hun ble beskrevet som uvanlig snill og et ærlig menneske, og forsøkte å hjelpe bøndene i Telemark med korn og andre varer. Dette gjorde henne folkekjær, og kommer til uttrykk i Paus' dikt. Det ble kjent over store deler av Telemark og ble sunget som folkevise. Anne gav Hans Paus en landeiendom, øya Bukkøy på 400 mål i Kviteseidvannet, i «bragelønn». Paus var sogneprest i Kviteseid og eide en rekke gårder der. Visen er den første som ble skrevet på telemål (dialekt i telemark). Folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad tok med 12 vers av visen i samlingen "Norske Folkeviser" fra 1853. Advokatfirmaet Elden. Advokatfirmaet Elden DA er et prosedyreorientert advokatfirma bestående av 25 advokater/-fullmektiger og ti øvrige ansatte. Tre av advokatene har møterett for Høyesterett. Firmaets advokater prosederer alle typer saker, både sivile tvister og straffesaker. Advokatfirmaet Elden DA har hovedkontor i Oslo, men behandler saker over hele landet. Firmaets partnere er advokatene John Christian Elden (H), Anders Brosveet (H) som også er daglig leder, Karen Forbrigd, Eric Lindset, Thomas Berge (MBA), Thomas Randby (H), Nadia Hall Østby-Deglum, Astri Aas-Hansen, Henrik Bliksrud, Kristin Barth-Larsen, Bjørn Rudjord, Siv Hallgren, Arild Holden og Solveig Høgtun. Eksterne lenker. Elden Anairë. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Anairë en alv. Hun var kona til Fingolfin. Det er ikke kjent mye om henne, bortsett fra at hun ikke forlot Aman sammen med sin mann, og at hun var venn med Eärwen, Finarfins kone. Anairë og Fingolfin hadde fire barn: Fingon, Turgon, Aredhel og Argon. Antakeligvis er hun fremdeles i Aman. Anairë dukker ikke opp i "Silmarillion" og Fingolfin er gitt tre barn men ingen kone i den fortellingen. Anairë er bare nevnt i "The History of Middle-earth". Navnet "Anairë" betyr "Helligste" på Quenya. "Airë" = hellig, "An-" = superlativ prefiks. Siden hun aldri kom til Midgard har hun heller ikke noe Sindarinsk navn. Hans Cappelen. Hans «Hasse» Cappelen (født 18. desember 1903 i Kviteseid i Telemark, død 1979 i Oslo) var en norsk jurist, forretningsmann og motstandsmann under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Familie. Hasse Cappelen var sønn av høyesterettsadvokat Didrik («Diddi») Cappelen (død 1941), Skien, og ektefelle Antoinette («Nette») Therese, født von der Lippe. Hasse var sønnesønn til godseier Didrik Cappelen, Skien. Hasse var bror til Didrik «Dixe» Cappelen og messearrangøren Ingrid «Linge» Langaard født Cappelen. Hasse Cappelen var gift med "Tordis født Hanssen" og de hadde to barn. Datteren "Anne Benedicte" er gift med høyesterettsadvokat "Finn Arnesen" jr, og blant deres barn er professor dr.juris Finn Arnesen og advokat "Hans Cappelen Arnesen", begge i Oslo. Hasse og Tordis Cappelens sønn, "Hans Olaf Cappelen" er gift med "Randi Halvorsen". Han er utdannet siviløkonom og har arbeidet i banker i London og Houston, Texas, og har senere arbeidet 25 år i ledende stillinger i konsernet Philips i Norge og Italia. Han var medlem av styret i Norsk AS Philips i 10 år. Arbeid. Hans («Hasse») Cappelen seilte som sjømann bl.a. på hvalfangst i Sydishavet, før han studerte og ble cand.jur. Han var en tid sekretær for Sam Eyde, og ble deretter juridisk sekretær og direksjonssekretær i Norsk A/S Philips hvor han arbeidet i nærmere 42 år. Han ble meddirektør, administrerende direktør, senere styreformann henholdsvis bedriftsforsamlingens formann i selskapet. Cappelen var styremedlem i flere merkantile og ideelle virksomheter, bl.a. Røde Kors, Den norske Opera og komiteen for nasjonalmonumentet på Akershus festning. Krigsinnsats. Cappelen er særlig kjent som motstandsmann og medstifter av Milorg. Han ble arrestert av nazistene, torturert og mishandlet. Etter å ha sittet i fengsel i Norge, ble han sendt som NN (Nacht und Nebel)-fange til tyske konsentrasjonsleirer. Cappelen var norsk hovedvitne under Nürnbergprosessen, samt forfatter av boken "Vi ga oss ikke" som skildrer hans krigsopplevelser. Cappelen gjorde et omfattende arbeid for tidligere krigsfanger og krigsveteraner. Personlig. Cappelen hadde en utpreget uredd opptreden – også i konsentrasjonsleirene – med en usedvanlig munter og treffsikker replikk. Utmerkelser. Cappelen ble hedret med en rekke norske og utenlandske ordener. Han ble i 1970 utnevnt til kommandør av "St. Olavs Orden". Cappelen var innehaver av stort fortjenstkors (tilsvarende kommandør) av "Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden" og var offiser av den franske "Æreslegionen" og av den nederlandske "Oranje-Nassau-ordenen". Han ble tildelt "Norges Røde Kors hederstegn". Ketil Hvoslef. Ketil Hvoslef, (født 19. juli 1939 i Bergen som "Ketil Sæverud") er en norsk komponist. Han er sønn av Harald Sæverud og far til Trond Sæverud. Han tok organisteksamen i 1962 med bratsj som biinstrument ved Bergen Musikkonservatorium og studerte deretter i London, København og Stockholm, hvor han studerte komposisjon med Karl-Birger Blomdahl og Ingvar Lidholm. Han debuterte som komponist i 1964 med Concertino for klaver og orkester. Hvoslef underviste i hørelære, formlære og satslære ved Bergen Musikkonservatorium fra 1963 til 1979. Fra 1964 var han komponist på halv tid, og fra 1979 på full tid. Han har komponert 140-150 større og mindre verk for ulike sammensetninger og for mange sammenhenger. Han har komponert for orkester, strykekvartett, klaver og orgel, og har laget filmmusikk og musikk for fjernsynsprogram. Han har også komponert operaen Barabbas. Priser. Han var festspillkomponist i Bergen i 1990. Enhanced Graphics Adapter. Enhanced Graphics Adapter (EGA) er en IBM PC skjermstandard, som befinner seg mellom CGA og VGA når det gjelder antall farger og oppløsninger. Standarden ble introdusert i 1984 av IBM i forbindelse med lanseringen av deres nye PC-AT. EGA kan vise opp til 16 farger om gangen og maksimum oppløsning er 640×350 piksler. EGA-kortet har 16KB ROM, som utvider system-BIOSen slik at det kan utføre flere grafikkfunksjoner, og Motorolas MC6845 videoadressegenerator. Hver av de 16 fargene blir tildelt en unik RGB fargekode via en palettmekanisme når kortet kjører i 640×350-modus. EGA lar deg velge fargene fra en palett på totalt 64 farger (to bit per piksel for rød, grønn og blå). EGA inkluderer også 640×200- og 320×200-modusene fra CGA. Bare de 16 CGA/RGBI-fargene er tilgjengelige i disse modusene. Den originale CGA-modusen er også inkludert, selv om EGA er ikke 100% hardware-kompatibelt med CGA. Man kan også få EGA til å drive en MDA-monitor ved å konfigurere bryterene på kortet. Det er bare 640×350 som vil virke i denne modusen. EGA-kort bruker ISA-bussen, og de kom først ut i 8-bit versjoner. Det enkleste kortet fra IBM kom med 64KB videominne, som var akkurat nok til å håndtere monokrom, høyoppløselig grafikk. Det var dog nok til at man fikk alle fargene i 40×200 og 320×200. Det ble til slutt vanlig at EGA-kort, og klonene, kom med 256KB videominne. Kort fra blant annet ATI og Paradise hadde flere grafikkmoduser, slik som 640×400, 640×480 og 720×540, så vel som automatisk monitortypedeteksjon. Noen av dem hadde også en spesiell 400-linjers interlace-modus for CGA-monitorer. EGA-standarden ble gjort umoderne ved introduksjonen av VGA av IBM i april 1987 for deres nye 2-maskiner. En annen standard med et like langt liv var Professional Graphics Controller, som var mye mere kraftig enn EGA. Den ble også introdusert av IBM. Christian Ihle Hadland. Christian Ihle Hadland (født 1983 i Stavanger) er en norsk klassisk pianist. Sin første pianoundervisning mottok han av Ingeborg Songe-Møller i en alder av åtte år. Deretter fulgte undervisning med førsteamanuensis Erling Ragnar Eriksen ved Høgskolen i Stavanger, avdeling for kunstfag, (tidligere Rogaland Musikkonservatorium). Orkesterdebut og videre studier. 15 år gammel fikk Hadland sin orkesterdebut med Kringkastingsorkesteret. Senere har han også vært solist med Oslo Filharmoniske Orkester. Fra høsten 1999 studerte han med professor Jiří Hlinka, først privat og så senere ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. Konsertvirksomhet. Som solist har utmerket seg med samtlige norske symfoniorkestre, særlig høstet hans debut med Oslo Filharmoniske Orkester høsten 2005 stort bifall så vel blant publikum som i den riksdekkende pressen. Han er også en svært ettertraktet kammermusiker, og har samarbeidet med musikere som Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter, Truls Mørk, Janine Jansen, Ivry Gitlis m.fl. Hadland er kjent som en meget dyktig akkompagnatør og akkompagnerte sopranen Renée Fleming under overrekkelsen av Nobels fredspris 10. desember 2006. Innspillinger. Hans innspilling med verker av Bela Bartok med fiolinisten Annar Follesø og klarinettisten Björn Nyman i 2005 har høstet strålende omtaler i internasjonale musikktidsskrift og medier. Naxos-utgivelsen med verker av den norske komponisten Christian Sinding innspilt sammen med den norske fiolinisten Henning Kraggerud fikk glitrende mottakelser i norsk presse og ble sluppet internasjonalt høsten 2009. Han slapp sin solodebut på Simax i april 2010 med verker av "2010 jubilantene" Chopin og Robert Schumann. Kammermusikkfestivalen i Stavanger. 17. juli 2009 annonserte Kammermusikkfestivalen i Stavanger at Christian Ihle Hadland og den svenske klarinettisten Martin Fröst vil etterfølge Grieg Trio som kunstneriske ledere fra 15. september 2009. Priser og utmerkelser. Av flere priser Hadland har vunnet, bør spesielt Rudolf Firkusny-konkurransen i Praha nevnes. Her vant Hadland en spesialpris i tillegg til førsteprisen. Spesialprisen ga Christian rett til en CD-innspilling, samt solistengasjement med det tsjekkiske radioorkesteret i Praha. Han har i tillegg vunnet Shell-prisen for 2004 og 2007, Kjell Bækkelunds ærespris i 2006, Den norske solistpris og De unges Lindemanpris i 2007. Christian Ihle Hadland ble 16. november 2009 tildelt Statoils talentstipend innen klassisk musikk for perioden 2010-2013, verdt én million kroner. Blaupunkt (band). Blaupunkt var et norsk nyveiv-band som eksisterte mellom 1978 og 1982. Bandet ble opprinnelig grunnlagt under navnet "Ski Patrol", men skiftet snart til Blaupunkt. Bandet besto av Kåre Berntzen og Harald Haakstad (gitar), Bjørn Rølla (bass), Tone Rønning (vokalist) og Ola Snortheim (trommer). I 1980 ga denne besetningen ut en EP med tre sanger, deriblant Wenche Myhres klassiker «La meg være ung» som ble en undergrunnshit, og som ble nyutgitt på samleplata Anarki & Kaos i 1992, som også ble gjenutgitt i 2007. Etter denne utgivelsen sluttet Snortheim for å satse på De Press. Han ble erstattet av Gunnar Hanslien, og i 1981 kom det selvtitulerte debutalbumet Blaupunkt. Singelen "Maskin Maskin" kom også i denne forbindelse. Selv om Blaupunkt ikke sto tilbake for samtidige band med hensyn til kreativitet og intensitet, oppnådde bandet verken den samme suksessen eller det samme ettermælet som band som Kjøtt, The Aller Værste!, De Press og The Cut. LPen deres er en av få norske LPer fra dette tidsrommet som ikke er nyutgitt på CD. Sam & Max Hit the Road. "Sam & Max Hit the Road" er et eventyrspill, som ble utviklet og utgitt av LucasArts i 1993 for DOS og i 1995 for Macintosh. Spillet ble skrevet og designet av Sean Clark, Michael Stemmle, Steve Purcell og Collette Michaud. Det er det niende spillet som bruker spillmotoren SCUMM. Spillet er basert på tegneserien ', skapt av Steve Purcell. Det handler om duoen Sam (en hund) og Max (en kanin) som drar gjennom USA på jakt etter en rømt Bigfoot. Spillet introduserte en noe modifisert utgave av SCUMMs grensesnitt. De tidligere spillene hadde verbene man kunne bruke og objektene spilleren hadde plukket opp på den nederste delen av skjermen. I "Sam & Max" høyreklikker man for å gå gjennom verbene og man kan se på spillerens objekter ved å klikke på et ikon i nedre, venstre hjørne. Et liknende grensesnitt ble også brukt i "The Dig" og alle spillene som senere ble laget med SCUMM. Spillet ble gitt ut samtidig på disketter og CD-ROM. CD-ROM-versjonen hadde stemmer for alle karakterene og 4 melodier fra spillet som CD-lyd. Oppfølger. LucasArts ga ut en pressemelding 23. august 2002, som sa at de holdt på å utvikle en oppfølger til spillet kalt "Sam & Max Freelance Police". Oppfølgeren skulle også være et pek-og-klikk eventyrspill, men med 3D-grafikk. Michael Stemmle, som var med på å lage "Sam & Max Hit the Road", var hovedregissør på dette spillet sammen med Steve Purcell som også bidro med historie og konsepttegninger. Dette spillet ble uventet kansellert 3. mars 2004. Tuneflue. Tuneflua (vitenskapelig navn "Simulium truncatum") er en blodsugende knottart som finnes over hele landet, men har fått navnet «tuneflue» fordi den er mest utbredt i områder av Glommavassdraget som ligger i tidligere Tune kommune, i dag en del av Sarpsborg kommune. Den klekkes i traktene ved Sølvstufoss i Ågårdselva, en sideelv til Glomma. Tuneflua har eksistert i området siden før den menneskelig bosetningen, men størrelsen på bestanden varierer sterkt fra år til år, dels på grunn av naturlige svingninger og dels på grunn av at vannstanden i Ågårdselva varierer. Tuneflua kan lokalt opptre i store mengder i en 2–3 ukers periode rundt Sankthans. Den finnes først og fremst i Sarpsborg, men voksne tunefluer kan fly 10–15 km så den opptrer også i nabokommunene. De siste årene har det blitt arbeidet systematisk for å bekjempe tuneflueklekkingen i Ågårdselva, blant annet gjennom manipulering av vannføringen i elva. Kampen om tuneflua er imidlertid langt fra avgjort. Nyere forskning tyder på at arten er svært viktig for den lokale laksestammen. Den ideelle foreningen "Tunefluas Venner" ("TV") har i mange år jobbet for å redde tuneflua, og får stadig flere sympatisører. Flere og flere sarpinger ser at tuneflua er en umistelig del av økosystemet, og har begynt å sette spørsmålstegn ved kommunens ressursbruk i forbindelse med forsøkene på å redusere bestanden. Ordet tuneflue brukes også om andre knottarter. Pokémon Gold og Silver. "Pokémon Gold" og "Silver" er de første Pokémon-spillene til Game Boy Color. Spillene foregår i Johto-regionen og den originale Kanto-regionen. Forgjengerne til spillene er "Pokémon Red", "Blue" og "Yellow", mens oppfølgeren er "Pokémon Crystal". Pokémon Gold og Pokémon Silver er oppfølgerspillene til Pokémon Red/Blue/Yellow. Denne gangen spiller du i skikkelse av gutten Gold, som skal befare seg rundt i en helt ny Pokémon-verden, Johto. Spillene inneholder lenker til Red/Blue/Yellow i den grad at noen personer, som professor Oak, er framtredende, og du vil også høre om hendelser en annen gutt (Red) gjorde for tre år siden. Du vil også kunne reise tilbake til Kanto – regionen Red/Blue/Yellow utspiller seg i. Det er også mulig å bytte Pokémon fram og tilbake mellom Red/Blue/Yellow til Gold/Silver. I Gold/Silver har 100 nye Pokémon blitt lagt til, samt en mengde nye angrep. Man har gjort forandringer på kjernenivå ved å introdusere to nye Pokémon-typer, Dark og Steel, samt et skille mellom Special Attack og Special Defense (som tidligere bare var kjent som Special.) På det taktiske planet er altså Pokémon Gold og Silver radikalt forandret fra Red/Blue/Yellow. Spillet har ei innebygd klokke som deler opp spillet i morgen, dag og kveld/natt. Dette innvirker blant annet på hvilke Pokémon som dukker opp. På morgenen vil du f.eks. kunne finne flere insektstyper enn om dagen eller natten, mens natten igjen tilbyr store mengder ugler. Morgen er fra 4:00 AM til 9:59 AM Dag fra 10:00 AM til 5:59 PM Natt fra 6:00 PM til 3:59 AM Trump World Tower. Trump World Tower er en luksuriøs boligblokk og karakteristisk skyskraper i New York, beliggende langs First Avenue på Manhattans østside. Bygningen sto ferdig i 2001, og er med sine 262 meter verdens femte høyeste boligblokk. Blant beboerne finnes Bill Gates, Sophia Loren og Harrison Ford. Trump World Tower er oppført av entreprenøren og finansmannen Donald Trump. Tverrfløyte. Tverrfløyten fikk navnet fordi den holdes til siden. Lyd produseres ved at man blåser over et amasjørhull. Tonehøyde bestemmes ved at man trykker ned forskjellige kombinasjoner av de 16 klaffene, og ved endringer i luftstrømmen. Grepene i de to første oktavene minner svært om blokkfløytegrep. Registeret på en tverrfløyte spenner fra enstrøken C (tilsvarer midterste C-en på et piano), eventuelt lille h, en halvtone under, på instrumenter med h-fot, og opp til firstrøken C. Det er mulig å fremkalle toner også over dette, men tradisjonelt fløyterepertoar går som regel ikke over firstrøken C – firstrøken D i enkelte tilfeller der Sergej Prokofjevs sonate kanskje er den mest kjente. I Iberts fløytekonsert kan man også finne en firstrøken F. Tverrfløyta kategoriseres som et treblåseinstrument fordi den opprinnelig var laget av tre. Nå lages fløyter i ulike metaller, det vanligste er sølvlegeringer, men fløyter lages også i gull og platina. De aller rimeligste instrumentene lages gjerne av nikkellegeringer. En annen type fløyte, som er i samme familien, er piccoloen. Den er halvparten så lang (33 cm) og klinger derfor en oktav lysere. Historikk. Til å begynne med var tverrfløyten uten klaffer, den hadde bare hull man dekket med fingrene. Etter hvert som fløyten utviklet seg kom det flere klaffer til. I 1847 tok Theobald Boehm patent på et revolusjonerende nytt fløytedesign som den dag i dag danner utgangspunktet for utformingen av enhver tverrfløyte. Fløyten ble senere produsert i metall for å forsterke lyden. Før det ble bare blokkfløyten brukt i orkestersammenheng, fordi traversofløyten (den opprinnelige tverrfløyten) ikke bar godt nok. Nå brukes den i skolekorps, privat og i større orkester. Extreme Makeover. "Extreme Makeover" er en amerikansk fjernsynsprogram der en gruppe bestående av lege, plastisk kirurg, psykolog, designer, kostholdekspert og personlig trener hjelper og forandrer en person som har problemer av fysisk eller psykisk karakter. Hver episode avsluttes med at deltakeren vender tilbake til familie og venner, som ikke har vært vitne til personens gradvise forandring. En spinoff av programmet ble laget i 2003, ', og ironisk nok ble denne mer populær enn originalserien. Ekstrem oppussing. "Extreme Makeover: Home Edition" er et amerikansk fjernsynsprogram der en families hus, inkludert alle rom, eksteriøret og resten av tomten, blir pusset opp av en gruppe bygningsarbeidere, håndverkere og designere i løpet av syv dager mens familien sendes på ferie. Serien er en spinoff fra "Extreme Makeover", og er blitt en av USAs mest populære programserier, mye mer populær enn originalserien. Programleder er Ty Pennington. I 2005 gikk en norsk versjon av dette programmet på TV3 med Asgeir Borgemoen som programleder. Serien var produsert av Rubicon TV. The Dig. "The Dig" er et eventyrspill, som ble utviklet og utgitt av LucasArts i 1995. Utviklingen av spillet ble ledet av Sean Clark. Spillet er berømt for sine koblinger til Steven Spielberg, og beryktet for det langvarige utviklingsstadiet det gikk gjennom. Det er det 11. spillet som bruker spillmotoren SCUMM. Dette er det mest seriøse eventyrspillet fra LucasArts. Det har ingen slapstickhumor, og relativt lite subtil humor, noe som det er mye av i andre eventyrspill fra LucasArts. Det er også det eneste av LucasArts' eventyrspill som passer inn i science fiction-genren. Historien. Etter at eksplosivene er plassert og utløst, ender asteroiden opp i et kretsløp. Low, Brink og Robbins utforsker asteroiden og de finner ut at den er hul. Etter videre utforskning viser det seg at asteroiden er et romskip. De aktiverer det og det forandrer seg til en tolvkant som transporterer alle tre til en planet langt borte. De begynner å utforske Cocytus (som Brink døper planeten) for å finne en vei hjem. Planeten har avansert teknologi, men alt har forfalt og det finnes ikke noen intelligente skapninger. Tittelen "Dig" refererer til prosessen med å undersøke og utforske planeten, slik at man kan få maskinene til å virke og finne ut hva som skjedde med innbyggerne. Hovedtemaet i spillet er xenoarkeologi. Historien fokuserer på den strandede trioen og deres konflikter mens de utforsker planeten, hver på sin måte. Low prøver å finne en vei hjem, Maggie utforsker restene av sivilisasjonen, og Ludger ender opp i en tilstand av fiendtlige tvangstanker. Om spillet. "The Dig" var opprinnelig skrevet av Steven Spielberg som en episode for TV-serien "Amazing Stories" (og senere som en film), men det ble konkludert med at den var alt for dyr å produsere. Da spillet ble utgitt benektet ikke regissøren at det kunne også bli laget en film. Det er nå over ti år siden at spillet ble utgitt, og det har fremdeles ikke skjedd noen fremgang med filmversjonen. En imponerende liste med folk jobbet på spillet. Lederen av prosjektet var Sean Clark, Industrial Light & Magic laget noen av grafikken, det er basert på en historie av Steven Spielberg, Orson Scott Card skrev dialogen, og Brian Moriarty er også listet som medforfatter. Moriarty hadde tidligere jobbet på "Loom" hos LucasArts. Spillet ble bare utgitt på CD-ROM og ble solgt for PC og Macintosh. Det har stemmer for alle figurene og et digitalt lydspor. Mesteparten av grafikken er håndtegnet og det er få animasjoner. Dette er mikset med før-rendrede klipp i 3D og håndtegnede klipp, som blir spilt av på visse steder i spillet. Musikken var komponert av Michael Land og den består av ouverturer og utdrag fra Richard Wagners verk. Musikken passer godt til iMUSE, som er motoren for musikkavspilling, og det resulterer i en omsluttende, dynamisk flyt. Land sa at musikken han komponerte selv er den typen musikk som er nærmest hans personlige stil. "The Dig" var også det første spillet fra LucasArts hvor musikken ble solgt separat på CD. Denne CD-en ble utgitt i et begrenset opplag, og er derfor vanskelig å finne. Alan Dean Foster skrev en roman basert på spillet. Denne romanen stemmer ikke helt overens med spillet. Den er dog interessant fordi den presenterer historien sett fra Cocytus' opprinnelige rase, noe som ikke finnes i spillet. Romanen har også en del bakgrunnsdetaljer (slik som reaksjonen på Jorda etter at Attila blir oppdaget), og den fyller en del hull i historien og oppklarer mysterier som ikke er forklart i spillet. Mottagelse. "The Dig" er det spillet som det tok lengst å lage av alle eventyrspillene fra LucasArts. Utviklingen begynte på 1980-tallet, og spillet ble designet av tre forskjellie team etter hverandre. Hvert team brukte noen fra det forrige teamet og la til nye ting. Det teamet som fullførte spillet innrømte at det var et hastverksarbeid, noe som resulterte i en noe fragmentert spillopplevelse, og flere motsigelser. Til og med de tre hovedelementene i spillet (den håndtegnete grafikken, 3D-grafikken og de håndtegnete animasjonene) så veldig forskjellige ut. Likevel fikk spillet en varm mottagelse av både spillere og pressen. Ting som ble fjernet fra spillet under utviklingen inkluderer overlevingsdelen, hvor du måtte finne og oppbevare vann og mat. Andre ting var utforskningen av enorme byer på planeten og en ekstra figur. Figuren var en en japansk hobbyforsker og industrimagnat som het Toshi Olema. Han sponset Attilaprosjektet mot at han fikk være en del av mannskapet. Noen av de unike problemene i spillet ble sammenliknet med de i "Myst", og de frustrerte flere spillere. Spillet ble gitt ut nesten samtidig med "Riven", og noen fant flere likheter. Blant annet viktigheten av sifferet 5 i flere av problemene. Eksterne lenker. Dig, The Dig, The Entrecôte. Entrecôte (uttales "antrekått") er storfekjøtt som sitter mellom ribbena på dyret. Ordet kommer fra fransk "entre côte", «mellom ribbenene». Ordet "entrecôte" uttales med hørbar t på slutten av ordet (og ikke lang å). Entrecôte er en noe fetere stykningsdel som anvendes helstekt til roastbeef eller tillaget i skiver som biff. Entrecôte er blant de fem møreste stykningsdelene fra kjøttfe, disse er i rekkefølge etter mørhetsgrad: Indrefilet, ytrefilet, entrecôte, mørbrad og flatbiff. Entrecôte er det eneste av av disse stykkene som hentes fra forparten, de øvrige hentes fra bakparten Slik franskmennene vil ha det, er kjøttstykket gjerne inntil tre centimeter tykt og har en vekt på mellom 400 og 500 gram. Engelsk roastbiff lages fortrinnsvis av entrecôtekam som helstekes med ben til en saftfull rett med rik marmorering. Dette kjøttstykket går ikke overalt internasjonalt under sitt franske navn. Andre navn for tilstykkingen er for eksempel "Porterhouse steak" (som det ordet benyttes i Storbritannia, Australia og New Zealand). I USA har den mange navn, som "strip steak", "striploin steak", "wing steak", "club steak", "Delmonico steak". Crème fraîche. "Crème fraîche" [IPA:] (fransk for «frisk fløte») er en tykk fløte som er syrnet med en bakteriekultur, men ikke så sur eller tykk som rømme. Crème fraîche var opprinnelig et fransk produkt, men er idag tilgjengelig i hele Europa. Hovedforskjellen på rømme og Creme fraiche er at rømmen ikke er homogenisert. Derfor er creme fraiche godt egnet til å koke, noe rømme ikke er da den lett sprekker ved koking. Full Throttle. "Full Throttle" er et eventyrspill, som ble utviklet og utgitt av Lucasarts 2. mai 1995. Spillet ble designet av Tim Schafer og det er det tiende spillet som bruker spillmotoren SCUMM. Historien. Historien handler om Ben, lederen for motorsykkelgjengen Polecats. Han møter på sjefen for den siste motorsykkelfabrikanten i landet, Malcolm Corley, på en bar. Etter at han avslår et tilbud fra Corleys menn blir han slått bevisstløs og kastet i en container av visepresidenten for Corley Motors, Adrian Ripburger, som har planer for å ta over firmaet. Ben prøver å finne igjen gjengen sin, som Ripburger har overtalt til å eskortere Corley til den årlige generalforsamlingen. På veien møter Ben på den kvinnelige mekanikeren Mo, som senere viser seg å være Malcolm Corleys datter Ben finner igjen gjengen sin akkurat tidsnok til å se Ripburger drepe Corley og legge skylden på Polecats. Ben må rømme fra politiet og prøve å renvaske seg selv og gjengen sin og stoppe Ripburger fra å forvandle Corley Motors til en minivanprodusent. Han møter på flere andre gjenger: de fartavhengige Vultures (som Mo tidligere var et medlem av), de dyriske Rottwheelers og de mystiske Cavefish. Han ankommer generalforsamlingen akkurat tidsnok til å se Ripburger annonsere sine nye planer for firmaet. Ben og Mo avslører Ripburger som morderen og kringkaster Morleys siste vilje og testament, som sier at Mo er den rettmessige arvingen av firmaet. Spillet slutter med at Ben kjører inn i solnedgangen. Spillet hadde ifølge spillerne et polert utseende og en god historie. En vanlig kritikk er at spillet er for kort. Teknisk informasjon. Full Throttle ble utgitt bare på CD-ROM, og det hadde stemmer for alle karakterene. Tim Schafer både skrev og designet spillet. Han hadde tidligere jobbet på "Day of the Tentacle". Noen svakheter ved spillet var lineæriteten og lengden, elementer som gjorde at spillet ble sammenlignet med "Loom". Det var også det eneste spillet fra LucasArts som brukte musikk fra andre kilder. Noen spor fra Gone Jackals' album "Bone to Pick" ble brukt i spillet. Grensesnitt. Spillet introduserte en ny type grensesnitt. Ved å holde ned den venstre musknappen over et objekt fikk man opp en meny hvor man kunne velge hva man skulle gjøre med objektet. Verbene som kom opp varierte etter hvilket objekt man klikket på. Man kunne så velge et verb og slippe knappen for å velge det. Verbene ble presentert med ikoner: knyttneve for å slå eller bruke, øye for å se, tunge for å snakke og smake, og fot for å sparke. Ved å høyreklikke kunne spilleren åpne opp vinduet med objektene han hadde plukket opp. Dette grensesnittet ble også brukt i "The Curse of Monkey Island". I visse deler av spillet må spilleren kjøre på en vei gjennom ørkenen og slåss mot andre motorsyklister. Slåsskampene utføres først med knyttnever og spark og senere med lenker, planker og lignende. Disse våpnene er effektive bare med visse kombinasjoner som spilleren selv må finne ut av. Denne delen av spillet ble gjort med INSANE. Det oppstod noen problemer siden INSANE ble laget for fotorealistiske bilder og spillet hadde et tegnefilmaktig preg. De rendrede omgivelsene måtte derfor bli skalert ned slik at det så ut som resten av spillet. Skuespillerne. "Full Throttle" hadde mange dyktige skuespillere, slik som Roy Conrad, Kath Soucie, Maurice LaMarche, Tress MacNeille, Hamilton Camp og Mark Hamill. "Full Throttle" var det første dataspillet som nesten bare brukte skuespillere registrert med Screen Actors Guild istedenfor å bruke folk som jobbet internt i LucasArts. Oppfølger. I 2003 begynte utviklingen av oppfølgeren "Full Throttle II: Hell on Wheels". En teaser ble sluppet og en interaktiv demo ble vist på E³ samme år. Kort tid senere ble spillet kansellert. Gypsy vanner. Gypsy vanner eller er en irsk hesterase som kalles for Irsk hansvane (= Irish Cob) eller Piebald i Irland. I Europa kalles de for Tinker ponni. Gypsy vanner er dens amerikanske navn. Dens opprinnelse kommer fra de hester som sigøynere i Storbritannia brakte med seg, men er i seg selv en blanding av trekkhester og ponni. Irsk hansvane er ofte svart og hvit botet, men kan også ha tre farger eller brun og hvit botet. De er 130-150 cm høye. Trond Mohn. Trond Mohn (født 3. april 1943 i Buckie i Skottland) er en norsk næringslivsleder. Trond Mohn er siviløkonom («diplomkaufmann») fra Universitetet i Mannheim i 1970. Han ble ansatt i Frank Mohn AS i 1970 og ble administrerende direktør i selskapet i 1986. Han var medlem av representantskapet i Bergen Bank (nå DnB NOR) i perioden 1984 til 1989. Trond Mohn er kommandør av St. Olavs Orden. Gaver. Han er en stor bidragsyter til norsk idrettsliv og forskning og har en rekke tillitsverv. Han har blant annet støttet byggingen av en ishall i Bergen Vest med 15 millioner kroner og i 2006 bidro han med over 45 millioner kroner for å bygge nye fotballbaner i Bergen. I 2009 gav han Tromsø Idrettslag en gave på 10 millioner for å støtte klubben i et økonomisk vanskelig år. I 2012 fikk St.Olavs Hospital i Trondheim 50 millioner til en PET-MR-scanner. ble opprettet i 2004 gjennom en donasjon på 250 millioner kroner fra Trond Mohn. Han har gitt og 100 millioner til Universitetet i Tromsø. Totalt har han gitt over 700 millioner i pengegaver til forskjellige formål innen utdanning, forskning og idrett. Trond Mohn ble kåret som "Bergens Beste Bergenser" i 2010. Avvist gave. Høsten 2006 ønsket Mohn å sette Høgskolen i Bergen i stand til å bygge nytt høyskolebygg. Men da han møtte opp på kunnskapsdepartementets kontorer med en gavepakke på 300 millioner, ble tilbudet avvist. Ettersom kunnskapsminister Øystein Djupedal like før hadde gitt klarsignal til nybygg til Kunsthøgskolen i Bergen med betingelse av private investorer, ble avvisningen oppfattet som overraskende. Statssekretær Per Botolf Maurseth sa at et slikt prosjekt ville gi økt press i økonomien. Web-TV. I Norge brukes betegnelsen om fjernsynssendinger som kan sees på internett, som oftest ved streaming. I USA brukes betegnelsen om et system som gjør det mulig å bruke internett via TV-skjermen, uten bruk av datamaskin med hard disk. Systemet er billigere å kjøpe enn en datamaskin, og derfor relativt populært, men det mangler flere av funksjonene en datamaskin har. Blant annet mangler muligheten til å kjøre JavaScript, og en kan ikke utføre flere operasjoner samtidig. Hjernebark. Skive av hjernebarken, ca. 10,5 mm bred. Hjernebarken, cerebral cortex, cortex cerebri eller bare cortex er det ytre laget av storehjernen, en del av hjernen som finnes hos alle virveldyr, også mennesker. Den består av grå substans, en substans som i en levende hjerne snarere er rosa – ordet "grå substans" kommer av at fargen på ikke-levende hjernebark har en grå farge. Grå substans består av nevroner og deres umyeliniserte fibre. Innenfor hjernebarken er en hvit substans, som i hovedsak består av gliaceller og myeliniserte nervefibre som forbinder forskjellige regioner av sentralnervesystemet med hverandre. Hvitfargen kommer av et stort innhold av myelin. I den hvite substansen finnes også bunter av nervecellekropper som kalles ganglier. Hjernebarken hos mennesket er rundt 2-5 millimeter tykk og furet. Hos en ung voksen mann er det i gjennomsnitt 22.8 milliarder nevroner i storhjernebarken. Dette tallet faller med omtrent 1 milliard i løpet av livet. Det er omtrent 39 milliarder gliaceller i storehjernecortex. Hos «høyerestående» dyr (spesielt pattedyr) er overflaten på hjernebarken sterkt foldet, noe som er karakteristisk for dyr med mer avanserte hjerner. Foldingen gir en stor overflate med plass for flere nerveceller på et mindre volum som gjør hjernen kompakt nok til å passe i skallen. De dype furene kalles (sulci) og forhøyningene mellom furene kalles hjernevindinger (gyri). Hjernebarken deles inn i fire hjernelapper, frontal lappen, temporal lappen, parietallappen og occipital lappen. Og den er involvert i mange komplekse hjernefunksjoner, som hukommelse, oppmerksomhet, sensoriske prosesser, tenkning, språk og bevissthet. Prins Caspian. "Prins Caspian" (Org. "Prince Caspian") er en bok i serien "Historien om Narnia" av C.S. Lewis. Handling. I boken sitter Pevensiebarna (Peter, Susan, Edmund og Lucy) og venter på at toget skal komme, da de blir «dratt» ut av vår verden og inn i en annen. I begynnelsen lurer de på hvor de er, men de forstår snart at de er tilbake i Narnia. Der støter de på dvergen Trumpkin, som forteller om tilstanden i landet. Den er ikke særlig oppløftende. Den onde kong Miraz har tatt total kontroll over landet, og utrydder alle skapninger som ikke er mennesker. Alle de talende dyrene, kentaurene, dryadene, dvergene osv. har gått i dekning for lenge siden, og menneskene har lenge trodd at de var helt borte. Men nå har Miraz fått nyss om at de fortsatt er der, og han gjør alt han kan for å knuse dem. Miraz’ nevø (og rettmessig tronarving) Caspian har alltid mislikt sin onkel og tante, og han blir nå nødt til å rømme for ikke å miste livet. Han blir kjent med to dverger og en grevling, og snart samler alle de gode narnianerne seg om ham og gjør seg klare til kamp. Caspian blåser i det gamle hornet til dronning Susan og tilkaller på denne måten de fire barna. Det blir en kamp som ikke ser særlig lys ut. Reisen til det ytterste hav. Romanen "Reisen til det ytterste hav" ("The Voyage of the Dawn Treader, 1952") av C.S. Lewis ble skrevet som den tredje av Narniabøkene. Etter "narniansk kronologi" er boka den femte i serien. Boka skildrer en sjøreise østover fra Narnia. Caspian og vennene hans har lagt ut på en ferd for å finne sju bortkomne grever, som ble forvist fra landet under den onde kong Miraz’ styre. Det kommer til å bli en spennende reise, for bare de aller nærmeste farvannene er kartlagt, og ingen vet hva de seiler til. Tre barn blir flyttet fra vår verden til Narnia i denne boka. Edmund og Lucy Pevensie tilbringer ferien sin sammen med fetteren Eustace Clarence Scrubb. Eustace har flere ganger overhørt dem snakke om Narnia, og han elsker å mobbe dem om det (selvsagt tror han at det bare er tull). Men plutselig en dag blir de nok en gang «transportert» til Narnia; denne gangen gjennom et bilde på veggen i Lucys rom. Der møter de igjen sin gamle venn Caspian, som kan fortelle at det har gått tre år siden han ble konge. Eustace bare surmuler og skjeller ut folk, og han blir fort sjøsyk. I tillegg til de fire nevnte menneskene, spiller "riddermusa" Rippipip en sentral rolle. Hans tapperhet og eventyrlyst er omvendt proporsjonal med størrelsen. Skipet Morgenrødens vind seiler stadig videre, og de støter på mange farer: alt fra slavehandlere og guvernører, til trollmenn og drager. Disse møtene har tydeligere litterære forbilder, mest synlig fra Homers Odysseen, og etter sin intensjon like viktig fra John Bunyans lignelsesaktige moralfabel "Pilegrims vandring". Hver av møtene representerer en last som skal overvinnes: forfengelighet, grådighet, osv. Boka slutter med at de når en østlig strand hvor de møtes av Aslan, som forvandler seg mellom lam og løve, en tydelig allusjon til seriens kristne budskap og Aslans Kristus-likhet. Sølvstolen. Romanen "Sølvstolen" ("The Silver Chair, 1953") er den sjette av bøkene i Narniaserien av C.S. Lewis. Boken var den fjerde av bøkene fra forfatterens hånd, men inngår som den sjette i serien, etter narniask kronologi. Hovedpersonene i boka er de engelske barna Eustace Clarence Scrubb og Jill Pole, og den narnianske "myrvrikkeren" Dysterpytt ("Puddleglum"). Eustace er er søskenbarn av "Penvensie"-barna Peter, Susan, Edmund og Lucy fra de tidligere bøkene, og figurerer også i den forrige boka, "Reisen til det ytterste hav". Jill og Dysterpytt er nye. Hesten og hans gutt. Romanen "Hesten og hans gutt" ("The horse and his boy", 1954) er en av de sju Narniabøkene av C.S. Lewis. Romanen er egentlig uavhengig av "narniansk kronologi", i og med at ingen barn fra «vår verden» spiller noen førende rolle i handlingen. Boka ble skrevet som den sjette av bøkene, men er tidfestet til begivenheter som foregår i den andre av bøkene i serien, "Løven, Heksa og Klesskapet". Hovedpersonen Shasta er en gutt som har levd nesten hele sitt liv med en gammel sjømann, men som tydeligvis kommer fra et av landene i nord. Han finner ut at han skal bli solgt som slave til en mektig Tarkaan av Calormen, og han bestemmer seg for å rømme. Sammen med den talende hesten Bri legger han ut på en ferd mot Narnia. På veien møter de nok en snakkende hest, og en jente. De heter Hwin og Aravis, slår seg sammen med Shasta og Bri. Samtidig planlegger Prins Rabadash av landet Calormen å invadere både Narnia og nabolandet Archenland. Han samler fort en hær som nærmer seg med raske skritt. Dersom ingen advarsel kommer i tide, vil de garantert knuse begge landene. De to barna opplever mye spennende og farlig, og Aravis overhører tilfeldigvis samtalen mellom Rabadash og faren hans der de planlegger invasjonen. Nå har de ingen tid å miste: Archenland og Narnia må bli advart, og de får bare håpe at de har marginene – og Aslan – på sin side. Den siste striden. "Den siste striden" (org. "The Last Battle", utgitt 1956) er siste bok i serien om Narnia, skrevet av C.S. Lewis. Boka handler om slutten på verdenen Narnia. I den siste boken, "Den siste striden" i serien om Narnia, er landet i stor fare. Det mener i alle fall kentauren Roonwit, som sier at ryktene om Aslans komme er falske. Han advarer kong Tirian, og oppfordrer han på det sterkeste til å være på vakt. Men det hjelper ikke, for kongen tror(som alle andre) at ryktene er sanne, og sammen med sin trofaste venn, enhjørningen Juvel, venter han i glede på å møte den ekte løven Aslan. Roonwit har dessverre rett, for onde konspirasjoner foregår ellers i verdenen. Folket fra landet Calormen planlegger nemlig å invadere Narnia, og på laget sitt har de den slue apen Listig. En falsk Aslan dukker opp og tar kontrollen av landet. Listig, som sier han taler på vegne av Aslan, forklarer at løven har bestemt seg for å være strengere mot narnianerne. Forvirring spres, og samtidig dukker Calormen-folket opp. Kong Tirian blir tatt til fange og bundet til et tre. Han blir i midlertidig reddet av Jill Pole og Eustace Scrubb, som nok en gang havner i Narnia. Sammen prøver de å overtale Narnias folk til å gå til krig, men mange tør ikke pga. frykt for den falske Aslan(også kalt Tashlan), som de tror er ekte. Derfor blir de i sterkt undertall, og selv talende dyr og andre snille skapninger går over på Calormens side. Det blir et slag der mange dør og mange blir sårede. Slaget på Hatthammeren. Slaget på Hatthammeren i 1178 vest for Nidaros var det første regulære sammenstøtet for birkebeinernes nye tronstreber, Sverre Sigurdsson. Sjøslaget endte med nederlag for Sverre. Motstanderne hans var et oppbud av godt bevæpnede bymenn fra Nidaros som hadde fått verdifull støtte fra erkebiskop Øystein Erlendssons følge av hærmenn. Slaget var en mindre trefning uten avgjørende betydning. Bakgrunn. Etter at han var blitt hyllet som konge på tinget i Båhuslen i mars 1177 og senere på Øretinget i Trøndelag, i juni samme år, valgte Sverre Sigurdsson å starte en krig basert på geriljakrigføring. Målet for strategien var ikke bare å fjerne mindre egnede elementer blant birkebeinerne som kan ha bestått av opptil tusen mann istedenfor de knappe tre hundre som "Sverres saga" hevdet, men også å øke flokkens stridsdyktighet og evne til å overleve. Strategien var å dominere på steder hvor det ikke var sterke motstandere. Dette var en relativt enkel oppgave i et så stort og tynt befolket land som Norge med store avstander mellom befolkningskonsentrasjoner som Nidaros, Bergen og Tønsberg. Det var som oftest bondemilits birkebeinerne måtte kjempe mot i flere sammenstøt i årene 1177 til 1178. Den første trefningen kom ved Trondheim i juni 1177, der bare 180 birkebeinerne, kanskje dobbelt så mange i virkeligheten, vant over to separate styrker på 700 og 500 mann. Sverre nektet å ta direkte konfrontasjoner med de kongelige styrkene fordi han var vel vitende om at hans flokk ikke kunne måle seg med kongens menn. Ved å ha et mindre antall tøffe og stridsvante menn med seg kunne han dominere omgivelsene tross ulike odds. Ved en hendelse sto 240 birkebeinere mot 1200 bønder ved Mjøsa. Sommeren 1178, etter flere strategiske felttog (eller streiftog), der hensikten var å svekke kongens kontroll samt å skaffe forsyninger til egne styrker gjennom plynding, marsjerte birkebeinerne for andre gang mot Trøndelag. På dette tidspunktet så det ut til at Sverre hadde bestemt seg for å erobre Nidaros, selv om "Sverres saga" hevder at det skjedde etter press fra hans egne menn som ville slåss som håpte at de kunne sikre seg et rikt krigsbytte. Opplysningen i sagaen kan være en bevisst redigering der Sverre nektet å akseptere ansvar for nederlaget i hans første regulære slag. I Nidaros hadde erkebiskop Øystein Erlendsson et væpnet følge og flere skip i beredskap til forsvar av byen da meldinger om birkebeinernes ankomst nådde beboerne. Birkebeinerne var på vei vestover i små fartøy på fjorden mot byen. Erkebiskopen samlet et oppbud av bymenn og kjøpmenn. Disse ble organisert på flere av de skipene som erkebiskopen hadde skaffet, blant annet "Erkebispeskipet" der Sigurd, sønn av Ossur Balle, var leder. Da vetene ble tent stevnet bymennene ut og rodde fra Nidelva, ut i fjorden, langs kysten til de ubebygde skogsområdene "Gaularåsen" (dagens Bymarka og Leinstrandmarka). Under Hatthammeren oppdaget de birkebeinerne. Sjøslaget. Med fem skip gikk bymennene og erkebiskopens hærmenn til angrep mot birkebeinernes fire skip. Ettersom de lå tett inntil land ble begge flåtene drevet mot strendene av en nordøstlig vind. Da hadde "Erkebispeskipet" kommet inn i kampene og gikk til angrep med rundt hundre menn som trolig var kledt i ringbrynjer og annet godt krigsutstyr. Sverre innså at han ikke kunne vinne over bymennene som viste seg å være både tallmessig overlegne og mer stridsvillige enn det han hadde trodd i forveien. På hans ordre kastet birkebeinerne seg på land. De ble imidlertid tett forfulgt av bymennene som til og med greide å såre Sverre med et kastespyd. To av Sverres menn ble felt. Etterspillet. Nederlaget på Hatthammeren vest for Nidaros var et kraftig tilbakeslag for birkebeinerne. De måtte flykte sørover til Opplandene og deretter ned til Viken der Magnus Erlingsson og Orm kongebror holdt til. Sverre valgt på ny å søke slag, men denne gangen ville han bestemme hvor slaget skulle stå. Da meldingene kom om at den kongelige hæren var på vei til Ringerike fra Lier visste han hvilken vei kongen vil ta. Resultatet var Slaget ved Hørte bro. Ekstern lenke. Hatthammeren Ivar Bjørgen. Ivar Arnljot Bjørgen (født 20. november 1934) er professor i psykologi ved NTNU. Hans far, Kåre Bjørgen (1897-1974), var forfatter. Han var grunnleggeren av psykologisk institutt ved universitetet i Trondheim. Han hadde et Fulbright-stipend, og studerte under B. F. Skinner og Abraham Maslow (som ble kjent bl.a. for Maslows behovspyramide) ved Harvard University, Boston, samt ved Brandeis University. Ivar Bjørgen hadde en liten del i Maslows forskning hvor han og 6 medstudenter intervjuet personer som en del av grunnlag for Maslows behovspyramide. Bjørgen var ekstremt opptatt av elevmedvirkning og ble på Elevtinget i 2007 utdelt æresmedlemskap i Elevorganisasjonen. Han er kjent for å ha innført begrepet «ansvar for egen læring», som har vært sentralt i reformer i det norske skolevesenet. Bjørgen var også dekan ved HF-fakultetet. I senere år har Ivar Bjørgen særlig vært talsmann for eldresaken og for eldres fortsatte muligheter for arbeid. Alan Smithee. Alan Smithee, Allen Smithee, Alan Smythee og Adam Smithee er psedonymer brukt mellom 1968 og 1999 av amerikanske filmregissører som ikke ville ha navnet sitt knyttet til en film de hadde regissert. Før en regissør kunne bruke det, måtte han forklare seg foran et panel bestående av medlemmer fra Directors Guild of America (DGA) og Association of Motion Picture and Television Producers og bevise at filmen ikke lengre var under hans eller hennes kreative kontroll. Regissøren kan ikke røpe grunnen til at han vil trekke navnet sitt fra filmen til publikum, og det kan heller ikke brukes for å dekke over dårlig arbeid. Fødsel. Navnet ble først brukt på filmen "Death of a Gunslinger". Under innspillingen ble skuespiller Richard Widmark misfornøyd med regissør Robert Totten og fikk han erstattet av Don Siegel. Etter endt innspilling ville verken Totten eller Siegel bli kreditert som regissør. Regissørenes fagforening DGA vurderte først å bruke navnet «Al Smith», men det fantes allerede en virkelig regissør med det navnet. De landet til slutt på «Allen Smithee», og satset på at det ikke ville dukke opp en regissør med det navnet. Smithees første film fikk strålende kritikker, og New York Times roste Smithees «skarpe regi som hadde en egen evne til å skanne fjes og trekke ut skarpe bakgrunnsdetaljer». Død. I 1997 ble komedien ' sluppet, som handler om en regissør som ikke kan si fra seg kreditten fra en film han har regissert, siden han heter Alan Smithee. Publisitetet rundt filmen, samt det faktum at regissør Arthur Hiller fikk en Alan Smithee-kreditering for filmen, førte til at DGA bestemte seg for å slutte å bruke navnet. En annen faktor som spilte inn, var kontroversen rundt filmen "American History X", der regissør Tony Kaye ikke fikk en Smithee-kreditering siden han offentlig hadde angrepet filmen. Kaye saksøkte DGA over resultatet, men tapte saken. Etter dette, ble det bestemt at man skulle velge et nytt psedonym for hver film. Det første eksempelet var «Thomas Lee», som regissør Walter Hill ble kreditert for filmen "Supernova i 2000. Allikevel har Smithee-navnet dukket opp ved senere anledninger. Blant annet for David Hasselhoff-filmen "Fugitives Run". Bruk på alternative versjoner. Smithee-navnet har også blitt brukt på redigerte versjoner av filmer. Gjerne versjoner som blir vist på fly (som gjerne er klippet ned for ikke å støte noen) og versjoner vist på TV (som har blitt klippet for å passe i forhold til reklamepausene). Eksterne lenker. Smithee, Alan Leisure Suit Larry. "Leisure Suit Larry" er en serie eventyrspill skapt av Al Lowe og utgitt av Sierra On-Line. Hovedpersonen i spillene heter Larry Laffer og er en taper i 40-årene som tilbringer mye av tiden sin med å forføre attraktive damer. Som oftest uten suksess. Larry-spillene var en av Sierras mest populære spillserier, og de er velkjente blant fans av eventyrspill også i dag. Serien stikker seg ut blant Sierras andre spill ved å være de eneste spillene selskapet laget som hadde nakenhet og sex som tema. Spillene følger Larrrys eskapader mens han prøver å overtale unge, gifteferdige damer til å ha sex med ham. En fellesnevner i spillene er Larrys utforskning av luksuriøse hotell, skip, strender, feriesteder og ofte kasinoer. Et av Larrys varemerker er hvordan han introduserer seg selv: «Hi, my name is Larry; Larry Laffer». På grunn av spillenes innhold hadde det første og tredje spillet i serien et system som skulle sjekke alderen på spilleren. Denne sjekken bestod av en rekke spørsmål som forfatteren mente at bare voksne kunne svaret på. Mange av spørsmålene fokuserte på USA, noe som frustrerte spillere utenlands. På den andre siden hadde spørsmålene flere svaralternativer og det var enkelt å finne ut svarene med en notisblokk og litt tålmodighet. Man kunne hoppe over denne delen av spillet ved å trykke ALT-X i det første spillet og CTRL-ALT-X i det tredje. Slaget ved Hørte bro. Slaget ved Hørte bro på Sylling i Lier i Buskerud i 1178 var den første av mange seire for Sverre Sigurdsson. Her viste han en kyndighet som skulle gjøre ham til en langt farligere motstander enn de kongelige til da hadde trodd. Bakgrunnen. Slaget på Hatthammeren bare uker før sommeren 1178 hadde endt med nederlag og betydelige tap. Men Sverre hadde ikke mistet kontrollen over sin flokk, som nå toget inn på Østlandet og deretter til Viken. Der oppdaget de at kongen og hans hærfører hadde kommet til Tønsberg med en sterk hær. Derfor slo de retrett tilbake til Ringerike. Sverre så likevel en mulighet for å vinne et slag, for han innså viktigheten av å nedkjempe sine viktigste motstandere og Magnus Erlingsson var derfor et viktig mål. Da han fikk informasjon om hvilken vei kongen ville ta for å komme til Sverres kvarter ved Tyrifjorden, utnyttet han sin kjennskap til terrenget for å velge et godt utgangspunkt for et overraskelsesangrep. Han valgte et sted der terrenget ville hindre de kongelige styrker i å bruke sin tallmessige overlegenhet. Stedet var Hørte bro over Hørtebekken, ei elv som renner ut i Holsfjorden i Sylling, Lier. Slaget. Det er smått med detaljer om sammenstøtet mellom de to styrkene som trolig utgjorde noen hundre menn. Opplysninger tyder på at Sverre hadde valgt stedet for slaget for å kunne overfalle motstanderens fortropp der Magnus Erlingsson tradisjonen tro ville være med sitt merke (fane) og sine fremste hærmenn. Birkebeinerne lå delvis skjult i et kratt like ved broen, og da Magnus Erlingsson gikk over broen var han uvitende om trusselen. Med bare en del av hæren over elven, som trolig var for dyp til å vade, kunne Sverre angripe uten fare for å bli overmannet av en overlegen motstander. Magnus Erlingsson og Orm kongebror slåss hardt og begge ble lettere såret, men de mistet flere av sine menn. De måtte trekke seg tilbake over broen som ble brutt ned eller ødelagt underveis. Sverre hadde ikke nådd hovedmålet med angrepet sitt: å drepe kongen og hans hærfører, men sammenstøtet var uansett en seier. Med dyktig ledelse hadde han klart å sende fienden tilbake over elven uten å risikere tilintetgjørelse av en overlegen hær. Der og da måtte de kongelige ha skjønt at de hadde fått en farlig og kyndig utfordrer. Etter å ha skutt pil på hverandre over elven trakk de kongelige seg til Tønsberg mens birkebeinerne dro opp på Romerike. Etterspillet. Slaget ved Hørte bro var et vendepunkt i krigen mellom kongedømmet og birkebeinerflokken. Her viste Sverre Sigurdsson at istedenfor å vike unna konfrontasjoner, foretrakk han å oppsøke sine fiender for å vurdere om han skulle gå offensivt til verks eller trekke seg unna for å slå til senere når muligheten for seier var bedre. Viken ble åsted for denne offensive geriljakrigføringen der begge parter kom inn i trefninger og overfall med ulike resultater. Allerede kort etter dro kongen til Kongehelle i Båhuslen. Der ble han overfalt av birkebeinerne som fikk tak i flere skip som de brente. Magnus Erlingsson var nå i forsvarsposisjon og hans stilling i Viken var blitt usikker. Allerede høsten 1178 dro birkebeinerne på ny nordover til Trøndelag, og etter et stort slag vant Sverre Sigurdsson i Nidaros og tok ti skip. Antallet skip antyder at 500 til 1000 mann var blitt beseiret. Med Nidaros og Trøndelag under kontroll overvintret Sverre Sigurdsson der blant trønderne. Trønderne hadde gradvis var kommet til at tronpretendenten var en kompetent hærleder med nok kyndighet til å kunne våge storslag. Kilder. "Claus Krag", Sverre, Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 82-03-23201-9 Hørte bro Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards. "Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards" er et eventyrspill, som ble utviklet og utgitt av Sierra On-line (nå kjent som Sierra Entertainment) i 1987. Det er det først spillet i "Leisure Suit Larry"-serien og det er et av de første eventyrspillene med 16 fargers EGA-grafikk. Spillet bruker spillmotoren AGI. I 1991 ga Sierra ut spillet på nytt med 256 fargers VGA-grafikk. Denne versjonen har et ikondrevet grensesnitt istedenfor tekstbasert og den bruker den nyere spillmotoren SCI. Historien. Larry Laffer er en 38 år gammel jomfru. Han bestemmer seg for å besøke byen Lost Wages for å finne drømmedama. Stedene man kan dra til i Lost Wages inkluderer et casinohotell, diskotek, storkiosk, et Las Vegas-aktig bryllupskapell og Leftys bar. Larry forsøker seg på fire damer i spillet. En prostituert, Fawn (en materialistisk jente), Faith (en trofast kjæreste for noen som ikke er Larry) og Eve, som Larry ender opp med. Et av de unike aspektene med dette spillet i forhold til andre eventyrspill på den tiden, var at spilleren må passe på at han har nok penger. Larry bruker penger hver gang han tar en taxi, og han blir drept hvis han ikke har nok penger. For å få mere penger kan man spille black jack eller på spilleautomater i kasinoet. Detaljer. På grunn av innholdet i spillet, ble det inkludert et system som skulle sjekke alderen på spilleren. Denne sjekken bestod av en rekke spørsmål som forfatteren mente at bare voksne kunne svaret på. Mange av spørsmålene fokuserte på USA, noe som frustrerte spillere utenlands. Man kunne også hoppe over denne delen av spillet ved å trykke ALT-X. "Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards" er muligens et av de mest piratkopierte PC-spillene på slutten av 1980-tallet. Sierra solgte mange flere hintbøker enn spill. I dag er spillet sett på som det første grafiske eventyrspillet for voksne og det første spillet med komiske elementer for PC. Opprinnelse. Al Lowe, en tidligere lærer på high school, hadde etablert seg hos Sierra med sitt arbeid på lærespill basert på Disney-karakterer. Dette inkluderte titler som "Winnie Pooh in the Hundred-Acre Woods", "Mickey's Space Adventure", "Donald Duck's Playground" og "The Black Cauldron", som han skrev, designet og programmerte. Han overtalte Sierras president Ken Williams til å la ham arbeide på et nytt prosjekt basert på "Softporn Adventure". Lowe brukte "Softporns" historie og problemer. Han la til grafikk, nye vitser og hovedpersonen Larry Laffer. «In a time when ‘humorous computer game’ was an oxymoron and risqué material was a lo-res lo-cut neckline, "Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards" created quite a stir among computer users», sa medskaperen av "Space Quest", Mark Crowe, som også bidro med å lage spillet. Til og med ledelsen i Sierra was usikker på hvordan spillet kunne bli mottatt og de utga det uten noe publisitet eller reklame. Mange av de største butikkkjedene nektet å selge det fordi de syntes innholdet var uakseptabelt. Salget første måneden var derfor lavere enn noen andre spill Sierra hadde gitt ut på flere år. Etter en tid spredte ryktet om spillet seg og på slutten av året var "Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards" en stor suksess. Software Publishers Association kalte det «Best Fantasy, Role Playing or Adventure Game of 1987», og Sierra solgte over 250000 kopier. Benton, skaperen av "Softporn", er nevnt i rulleteksten til spillet fordi layouten og problemene er de samme som i hans spill. Ekstern lenke. Leisure Suit Larry 1 Leisure Suit Larry 1 Leisure Suit Larry 1 Leisure Suit Larry 1 Solway Firth. Kart over Soway Firth. Caerlaverock naturvernsområde med utsikt over mot Nith Estuary, nær Solway Firth, Dumfries og Galloway. Solway Firth er en fjordarm som danner en grense mellom England og Skottland mellom Cumbria og Dumfries og Galloway. Fjorden strekker seg fra St Bees Head, akkurat sør for Whitehaven i Cumbria, til Mull of Galloway, på den vestlige enden av Dumfries og Galloway. Fjorden strekker seg ut i Irskesjøen. Kystlinjen er karakterisert av lavlandsområde med små høydedrag og mindre fjell. Det er hovedsakelig et landlig område hvor befolkningen er sysselsatt med fiske og jordbruk. Turisme har i den senere tid bidratt til den lokale økonomien. Området har også vært åsted for innspilling av filmer som "The Wicker Man" med Edward Woodward i hovedrollen som ble innspilt rundt Kirkcudbright (uttales "Kur-coo-bree"). Vannet i seg selv er ikke bemerkelsesverdig, unntatt noen større områder med salt og mudderflater som ofte har farlige steder med kvikksand som flytter på seg. Besøkende bør derfor ikke bevege seg rundt på slike steder uten lokal kjentfolk med seg. I tillegg har Forsvarsdepartementet i 1999 latt militæret skyte mer enn 6 350 runder med uran i fjorden. Tilstøtende områder i Irskesjøen er en annen kilde til radioaktiv forurensning. Langs Solway er det en strekning med over 750 km² med steder av spesiell vitenskapelig interesse, såkalt "Sites of Special Scientific Interest (SSSIs)", foruten nasjonalt naturvernsområde ved Caerlaverock. Richard Gere. Richard Tiffany Gere (født 31. august 1949) er en amerikansk skuespiller, kjent for roller i filmer som "En offiser og en gentleman", "Pretty Woman" og "Chicago". Oppvekst. Gere ble født i Philadelphia i Pennsylvania av metodist-foreldre med anglo-irsk herkomst. Faren, Homer George Gere, eide et lite forsikringsselskap, mens moren, Doris Anna Tiffany, var husmor. Gere har tre søstre en en bror. I 1967 gikk Gere ut av North Syracuse Central High School, der han gjorde seg bemerket i idrett og musikk (han spilte trompet). Han gikk på University of Massachusetts Amherst i to år, før han droppet ut for å satse på en karriere som skuespiller eller trompetist. Karriere. Geres første store rolle som skuespiller var i originaloppsetningen av "Grease" i London i 1973. På midten av 1970-tallet begynte han å få roller i Hollywood-filmer, som "Hvor er mr. Goodbar" i 1977 og Terrence Malicks "Himmelske dager" i 1979. Sitt store gjennombrudd fikk Gere i 1980, da han hadde hovedrollen i "American Gigolo". Denne ble fulgt av kassasuksessen "En offiser og en gentleman", som spilte inn over $100 millioner i 1982. Denne filmen førte til at Gere ble den første mannen som kom på coveret av Vouge. Geres filmer på 1980-tallet varierte fra suksesser til flopper, men hans status som stjerne ble bekreftet med filmene "Internt oppgjør" og "Pretty Woman" i 1990. Ut over 1990-tallet spilte han i flere inntektsbringende filmer, som "Somersby" i 1993, "Et spørsmål om skyld" i 1996 og "Runaway Bride" i 1999, som igjen førte han sammen med hans motspiller i "Pretty Woman", Julia Roberts. I 1999 ble han kåret til «Sexiest Man Alive» av People Magazine. I 2002 spilte han i tre store filmer; "Mothman - Dødens budbringer", en skrekkthriller som fikk noen gode anmeldelser, "Unfaithful", som gjorde det bra i billettboden, og den kritikerroste "Chicago", som ga Gere en Golden Globe for beste skuespiller i en komedie eller musikal. I 2004 kom dansedramaet, "Skal vi danse?", som ble populær, mens hans siste film, "Bee Season" ikke klarte å finne et publikum da den kom høsten 2005. Privatliv. Mellom 1991 og 1995 var Gere gift med supermodellen Cindy Crawford. I 2002 giftet han seg med skuespilleren Carey Lowell, etter at de hadde vært sammen i flere år. De har en sønn sammen, Homer James Jigme Gere, som ble født i 2000. Gere er praktiserende buddhist, og er en aktiv støttespiller til Dalai Lama. Han kjemper for forbedrede menneskerettigheter i Tibet, var med på å grunnlegge Tibet House og satt i styret for International Campaign For Tibet. Richard Gere driver veldedighetsorganisasjonen The Gere Foundation. Han er også aktiv i økologiske spørsmål, og kampen mot AIDS. Edward Woodward. Edward Woodward (født 1. juni 1930 i Croydon, Surrey i England, død 16. november 2009) var en britisk skuespiller. Woodward er best kjent for sin rolle i en spionserie fra 1960-tallet kalt "Callan" og for hans hovedrolle i den amerikanske TV-serien fra 1980-tallet kalt "The Equalizer". Han har også hatt en mindre karriere som sanger, inkludert opptredener og stemmebruk i BBCs viktorianske musikkhall-programmer kalt "The Good Old Days" ("De gode gamle dager"). Han har spilt inn mange LP-plater som nå er samleobjekter. Woodward har to sønner som har blitt suksessfulle skuespillere, Tim Woodward og Peter Woodward. I løpet av 1980-tallet vekket han oppsikt ved å forlate sin hustru for skuespilleren Michele Dotrice, datteren til hans samtidige, Roy Dotrice. Han har også en skuespillerdatter, Sarah, med sin første hustru, og ytterligere en datter, Emily, med Michele Dotrice. Andre opptredener inkluderer kultfilmen fra 1973, "The Wicker Man", foruten "'Breaker' Morant" (1979) hvor han hadde tittelrollen. og dramaserier for BBC, "Messiah" og "Common as Muck". Det europeiske folkepartis ungdom. Det europeiske folkepartis ungdom (engelsk "Youth of the European People's Party", forkortet "YEPP") er en all-europeisk partipolitisk ungdomsorganisasjon knyttet til Det europeiske folkeparti (EPP). YEPP organiserer nasjonale partipolitiske ungdomsorganisasjoner knyttet til kristendemokratiske, liberal-konservative eller moderate partier fra hele Europa. Ofte er slike partier omtalt som sentrum/høyre-partier. De norske medlemsorganisasjonene er Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) og Unge Høyres Landsforbund (UHL). YEPP ble etablert i 1997 som en sammenslåing mellom De unge europeiske kristendemokrater (EYCD) og De unge europeiske demokrater (konservative) (EDU). Paddy Ryan. Paddy Ryan (født 14. mars 1851, død 14. desember 1900) var en irsk-amerikansk bokser, som var tungvektsmester i boksing fra 30. mai 1880 da han vant tittelen fra Joe Goss og til han mistet tittelen til John L. Sullivan den 7. februar 1882. Se også. Ryan, Paddy Ryan, Paddy Ryan, Paddy Humlen Ballklubb. Humlen ballklubb er en fotballklubb i Malvik stiftet i 1979. Haraldur Freyr Guðmundsson. Haraldur Freyr Guðmundsson, «Halli», (født 14. desember 1981) er en islandsk fotballspiller som spiller for Start. Han har tidligere spilt for Keflavík ÍF, Aalesund FK og Apollon Limassol. Han er midtstopper, og har spilt på det islandske U19- og U21- landslaget. Han signerte for Start 31. august 2011. Referanser. Haraldur Freyr Gudmundsson Real Betis. Real Betis Balompié er en spansk fotballklubb som holder til i Sevilla i Andalucia. Klubben ble grunnlagt 12. september 1907 og spiller for tiden i Primera División. Hjemmebanen er Estadio Benito Villamarín med 56 000 plasser, og lagets hjemmefarger er grønn og hvit. Klubben har både deltatt i mesterligaen og UEFA cup, og har vunnet både La Liga og Copa del Rey Historie. Real Betis ble grunnlagt i 1907 av en gruppe studenter, de ga klubben navnet Sevilla Balompié. To år senere ble det en fusjon mellom Sevilla Balompié og en annen klubb kalt Betis FC, dermed ble det hetende Betis Balompie. Dette på grunn av at rivalen Sevilla FC mente at det bare skulle være de velstående som skulle spille fotball og ikke arbeiderne. Dermed ble arbeiderne kastet ut fra Sevilla FC og de dannet en ny klubb kalt Betis FC. Det var da Harry Jones, en spiller fra Sevilla Balompié fikk ideén om å danne en fusjon mellom Sevilla Balompié og Betis FC til Betis Balompié. Harry Jones har i senere tid blitt omtalt som "Papa Jones" (Far Jones). I 1914 ga Alfonso XIII av Spania klubben lov til å kalle seg "real" som betyr kongelig. Dermed ble det hetende Real Betis Balompié. Real Madrid, Real Sociedad og Real Zaragoza er noen eksempler på andre klubber som også har fått muligheten til dette. I 1915 spilte man historiens første kamp under navnet Real Betis, slik vi kjenner det til. Motstanderen gikk under navnet Unión Andalucía Recreativo. Det er også første gang man fikk se Betis i grønt og hvitt ettersom man ville forandre på imaget fra perioden under Sevilla Balompié, som spilte i blått. Ideen om de nye fargene kom etter at en av klubbens rådgivere hadde vært i Glasgow og sett Celtic FC spille. Som kjent går denne klubben og i grønnhvitt, dessuten mente man at de nye fargene passet klubben ettersom Sevilla by ligger ved store områder med grønn natur, oliven-trær, palmer osv. Samme år vant Betis Copa Andalucía, etter å ha beseiret sine rivaler Sevilla FC. Likevel var starten på 20-tallet preget av en turbulent periode for Real Betis, hvor man flere ganger var i randen av å bli oppløst. Dette bedret seg betraktelig på slutten av tjueårene hvor Betis fikk etablert seg i det spanske ligasystemet som tok form i 1929 I 1932 vant Betis det som i dag er Segunda División eller liga adelante. Det gjorde at Betis for første gang skulle spille i den aller øverste divisjonen, det som i dag er Primera división, bedre kjent som La liga eller liga BBVA. Tre år senere, i 1935 vant Betis sin første og eneste ligatittel til nå. Dette etter at Racing Santander ble slått 0-5 på bortebane, hvor stjernen Victor Unamuno viste seg frem med sine scoringer. Likevel skulle de senere årene bli et av de mørkeste i Betis sin historie. Borgerkrigen herjet i Spania, og Betis rykket ned til både 2 og 3.Divisjon hvor man befant seg helt frem til 1958. Mye av dette pga av at Fransisco Franco brukte Betis-stadionet som et militært skueplass. I 1958 så man endelig et lite lys i tunellen. I det da-tidens president Benito Villamarin gjorde en gigantisk omveltning i Betis, både sportslig, institusjonelt og økonomisk. I det samme år var Betis igjen å finne i Spanias øverste divisjon. Et par år senere, nærmere ebstemt i 1964 endte Betis på en god 3.plass i ligaen, et fantastisk resultat tatt i betraktning de foregående problemene som hang over klubben. Etter at Benito Villamarin måtte gi tapt for kreften i 1966, gikk stadion fra å hete Estadio Heliópolis til Benito Villamarin, slik den heter i dag [bortsett fra et opphold i 2000-Okt.2010). Utover 70-årene skulle Betis til å gå inn i en gullperiode. i 1977 vant man sin andre tittel, etter å ha vunnet Copa del Rey mot Athletic Bilbao for første gang i historien. Alt skulle avgjøres på straffer, hvor daværende keeper Esnaola ble den store helten etter å ha reddet det siste skuddet. Videre skulle Betis delta i Europa for første gang, nærmere bestemt Cup Winners Cup hvor Betis bl.a annet slo ut AC Milan. Likevel måtte man gi tapt i kvartfinalene mot FC Dynamo Moscow som ble for sterke. Senere, og inn i 80-årene skulle man få delta flere ganger både i Cup winner, og UEFA cup. Etter en god, og noe dalende periode (et nedrykk på 80-tallet) gikk Betis inn i en vanskelig økonomisk periode nok en gang, denne gang under president Retamero. Betis var på vei mot konkurs, til man ved starten av 90-tallet fikk klubben i fote igjen. Opprykket fra 1991 ga også grobunn til dette, hvor nåværende trener Pepe Mel avgjorde opprykket med sin scoring, etter 1-1 mot Sabadell. Utover 90-tallet gikk Betis inn i en ny stor periode under Lorenzo Serra Ferrer. Mallorca-treneren første bl.a Betis til to tredjeplasser. Den første i 94/95 sesongen, og den andre i 97/98 sesongen. I løpet av denne perioden var Betis igjen å se i Europa, hvor man bl.a måtte bryne seg på Girondins Bordeaux med en ung Zinedine Zidane. Betis var og nær å vinne Copa del Rey i 1997, men hvor dessverre FC Barcelona gikk seirende ut. Det så lenge lyst ut for Betis, men en Figo-scoring på overtid gjorde at man måtte ty til ekstraomganger hvor Catalonia-laget trakk det lengste strået. Den siste tittel Betis har klart var i 2005 etter å ha slått Osasuna 2-1 på Vicente Calderón. Det stod 1-1 etter full tid, men Betis vant etter ekstraomganger. Ricardo Oliveira og Dani Martín scoret målene. Real Betis har lenge vært blant de sterkeste lagene i den spanske serien sammen med lag som Real Madrid, FC Barcelona, Sevilla FC, Valencia CF og Athletic Bilbao for å nevne noen. Men det store året kom kanskje likevel i 2004/2005 sesongen hvor Betis vant sin andre cuptittel og for første gang fikk være med i den som i dag er Champions League. Der slo de blant annet Chelsea FC med 1-0 etter scoring av Dani Martín. 13.Desember 2010 skjedde det en historisk omveltning i president-stolen, i det tidligere Betis-spiller Rafael Gordillo ble utvalgt som ny president. Dermed gjør man slutt på et styre som har vært preget av korrupsjon, underslag som så å si har ført Betis inn i en vanskelig økonomisk periode. Betis er for øyeblikket satt under administrasjon, etter å ha studert klubbens økonomi. En situasjon som forhåpentligvis vil forbedre seg ettersom man har planer å forandre på prioriteringer både institusjonelt og sportslig. Mai 2012 forlater Betis administrasjonen, ettersom klubben har kommet til en enighet med sine kreditorer angående nedbetalingen av gjelden. Klubben har fortsatt gjeld, men bare halvparten av hva det var for to år tilbake. Betis har også en klubbmaskot kalt «Palmerín» som skal forestille en palme. Dette på grunn av at Betis sin stadion ligger på et område hvor det gror mange palmer. Stadionet. Stadionet til Betis heter Benito Villamarin, etter Betis-presidenten som satt i førersetet i tidsperioden 1955-66. Stadionet har en kapasitet på 56 000 plasser, som vil bli utvidet ettersom det er planer om å utbygge stadion. Betis spilte likevel sine kamper på Real Patronero Obrero tidligst i historien, hvor man har 9-1 seieren mot Cádiz FC i 1919 å huske tilbake til. På 1930-tallet flyttet man til Heliópolis-området, og dets stadion Estadio Heliópolis Solbyen, med norske ord. Her spiller Betis sine kamper den dag i dag, selv om navnene har vært byttet om. 1 1982 skiftet man stadionnnavnet fra Heliópolis til Benito Villamarín, dette pga forandringene og oppussingen man måtte ha i stand med tanke på Spania- VM I 1982. Under VM fikk man se kampene i gruppe 6, med Brasil, Skottland, Sovjetunionen og New Zealand. Stadionet gikk hetende underManuel Ruiz de Lopera i et lite opphold før det i Oktober 2010 gikk hetende tilbake til nettopp Benito Villamarin, som var stadionnnavnet fra VM i 1982 helt frem til 2000. Ved milleniumskifte valgte Manuel Ruiz de Lopera å skifte navnet til hans eget, ettersom han mente han hadde skrevet seg inn i Betis-historien ved å bidra til å redde klubben i 1992. Noe han kanskje hadde gjort, men etter å ha selv ført med seg korrupsjon av diverse slag, underslag, pengefiksing, nedreduseringer av klubben, samt nedprioritering av det sportslige i seg selv, gjør at hans navn i klubben rettere sagt er et av de mørkeste kapitlene i Betis-historien. Avsettelsen til Lopera førte til at navnet øyeblikkelig ble skiftet tilbake til Benito Villamarin. Betis har også sitt eget treningsanlegg med gangavstand fra stadion. Ciudad Deportiva Luis del Sol (oppkalt etter tidligere Betis-spiller Luis del Sol). Likevel har man planer om å skifte til et nyere og større treningsannlegg i Benacazon, utenfor Sevilla by. Rivaliseringer. I likhet med de fleste klubbene har Real Betis også sine rivaliteter og derbyer og ty til. Den største rivalen av dem alle er Sevilla FC. Slik navnet tilsier er klubben fra samme by, hvor begge har en lang historie med motpoler og fiendskap med hverandre. Fra gammelt av er det kjent at Sevilla FC var en klubb som bestod av velstående personer, mens Real Betis var motparten med sine arbeidere, og folk som levde i lavere kår. Denne forskjellen har naturlig nok blitt mindre, og så godt som borte etterhvert som årene har gått. Denne by-derbyen er regnet for å være en av de største høy-risikokampene i Europa. By-derbyet er kjent som El derbi Sevillano "Sevilla-derbyet" eller bare "er derbi", ettersom man ofte utaler ordet "el" som "er" i Sevilla. Likevel finnes det visse unntak, som da Sevilla-spilleren Antonio Puerta døde av hjerteatakk i 2007, da både klubbledelsen og supportere kondolerte. Lignende skjedde og, da Betis-spiller Miki Roque ble diagnostisert med kreft i 2011, da Sevilla FC viste sin støtte. Selv om rivaliseringen den dag i dag fortsatt er høy, slik som andre by-oppgjør. Har tumultene og volds-episodene som lenge har vært et problem bedret seg betraktelig de siste årene. Betis har og andre, men mindre rivaler og ty til. Disse derbyene går under navnet El derbi de Andalucía, oversatt som Andalucia-derby. Andalucia er provinsen hvor Sevilla er hovedstad, og som naturlig nok faller under et såkalt region-oppgjør. Disse rivalene er Málaga CF, Recreativo de Huelva og Xerez CD. Det finnes andre lag i provinsen, men som man ikke har noe spesielt forhold til, men kanskje i noen sammenhenger. Disse kan være Córdoba CF og UD Almería. Snitt (heraldikk). a>s kommunevåpen med rene flater og uten hjelpestreker Snitt (svensk: "skure") er en måte å dele opp de fargede figurflatene på i et våpenskjold. Snitt er en avgrensning av flater, det vil si at snittet er en del av en flates omriss eller kontur.Figurer som en bjelke, en spiss, en stolpe og mange andre, kan derfor være dannet av et snitt, slik vi ser i mange, moderne norske kommunevåpen. Et snitt er for så vidt ikke en linje eller strek, fordi alle våpenfigurer i prinsippet består av fargeflater. I mange avbildninger av våpen brukes imidlertid hjelpestreker som skille mellom flatene. Hjelpestrekene kan da utgjøre snittenes omriss. En helt rett avgrensning av en flate, regnes ikke som et snitt. Snitt er formet på forskjellige måter som hver har sin egen betegnelse i beskrivelser (blasoneringer) av våpenskjold. Snitt med brede, rette spisser blir kalt "bredtannet snitt", er spissene ikke så brede kalles det "tannsnitt" (f.eks. Skjebergs kommunevåpen). Når spissene er på skrå kalles det "sagsnitt" (Tune kommune), og er spissene smale kalles det "ulvetannsnitt" (Ulstein kommune). Har snittet firkantede takker, kalles det "tindesnitt" (Borge kommune). Det finnes også "bølgesnitt" (Askim, Øyestad og flere kommuner), "buesnitt" (Sola kommune), "trappesnitt" (Nordkapp kommune) og andre snitt i norske kommunevåpen. I Finland er det i nyere tid skapt "grankvistsnitt" og "grantresnitt" som brukes i kommunevåpen. Et snitt kan også framstå som en egen skjoldfigur, så som et "virvelsnitt" som består av én, to eller flere buede, spisse og vridde felter med spissene mot hverandre og i to farger, så som i kommunevåpen for Dønna i Nordland med ett virvelsnitt, og Bremanger i Sogn og Fjordane med to snitt. Snitt (tidsskrift). "SNITT – magasinet for visuell kommunikasjon" var et tidligere fagblad for grafiske designere og illustratører i Norge. Magasinet het først "Grafisk Design" (fra og med vinteren 1992), siden "Visuelt" (fra og med våren 1992 til mai 2006). SNITT ble utgitt av Grafill, interesseorganisasjon for utøvere innen visuell kommunikasjon i Norge, og utkom seks ganger i året. To av Snitts seks årlige utgivelser var kataloger over vinnerarbeidene i Visuelt-konkurransen og Årets vakreste Bøker. Magasinet hadde som politikk å skifte designbyrå og design hvert andre år. Byråer som arbeidet med "Snitt" var blant andre Skin Design, Virtual Garden Design og sist Heydays. Målsettingen for tidsskriftet var "«å gi informasjon, skape debatt og bidra til å høyne den faglige standarden innen visuell kommunikasjon i Norge»". Fra og med oktober 2010 fikk magasinet distribusjon gjennom Narvesens bladkiosker. Grafill la imidlertid ned magasinet i 2011. Judith Nærland var ansvarlig redaktør for bladet i perioden 2004-2006. Hilde Marstrander var ansvarlig redaktør fra desember 2006. Andre the Giant. Andre mot King Kong Bundy André René Roussimoff (født 19. mai 1946 i Grenoble, Frankrike, død 27. januar 1993 i Paris, Frankrike), best kjent som Andre the Giant, var en fransk fribryter i World Wrestling Federation (senere World Wrestling Entertainment) og skuespiller. André var 224 cm høy og veide opptil 245 kg. Han var veldig kjent innen fribrytingen, og tiltrakk ca. 93 000 tilskuere på "WrestleMania III" i en kamp mot Hulk Hogan. André døde i 1993 på grunn av akromegali. Wayne Madsen. Wayne Madsen er en undersøkende journalist, forfatter og syndikert spaltist som holder til i Washington, D.C. Artiklene hans har stått i The Village Voice, CounterPunch, Online Journal, Wired, In These Times, Insider Magazine og From The Wilderness. Hans arbeid som ofte henviser til anonyme insidere fra etterretningsvesenet inkluderer påstanden om at bombingen av USS «Cole» ble utført av en israelsk undervannsbåt som avfyrte en krysserrakett. Madsen var en seniorstipendiat ved Electronic Privacy Information Center. Han var ekspertanalytiker på kommunikasjonssikkerhet ved National Security Agency på 1980-tallet og en etterretningsoffiser i den amerikanske marinen. Han har ved tallrike anledninger vitnet foran den amerikanske kongressen. Se også. Nairobi- og Bukavudokumenter Referanser. Madsen, Wayne John Elway. John Albert Elway, Jr. (født 28. juni 1960) er en tidligere amerikansk fotballspiller. Elway spilte hele sin karriere fra 1983-1998 på Denver Broncos. Elway er sett på av mange som en av de beste quarterbackene som har spilt i NFL. Tilsammen kastet han for 51 475 yards. Han ble utnevnt som NFL MVP (Most Valuabel Player) i 1987, og ledet Denver Broncos til 5 superbowls hvorav to ble vunnet. Tilsammen kastet han nøyaktig 300 touchdowns. Han ble medlem av Football Hall of Fame i 2004. Elway spilte både amerikansk fotball og baseball på universitetet. Han var "pitcher" i baseball. De beste universitetsspillerne kommer på en "draft"-liste som proff-klubbene plukker fra først. Elway var så eksepsjonell på universitetet at han havnet på "draft"-listen for både amerikansk fotball og baseball. Kampfakta gruppe D VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe D i VM i fotball 2006. 11. juni 2006 16. juni 2006 17. juni 2006 21. juni 2006 Hakkespetter. Hakkespetter tilhører ordenen spettefugler. Felles for alle hakkespettartene er at de har klatreføtter med to tær framover og en eller to bakover. De lever av kongler og insekter. De hakker stort sett for å finne mat, men også for å lage rede og tilkalle potensielle maker. Før trodde man at hakkespetter varslet om regn og død. Norge finnes det sju ekte spetter og i tillegg vendehalsen. Spettene hakker ut reirhull i trær, og oftest hakkes det nytt hull hvert år. Når de har forlatt reirene sine brukes reirhullene av andre arter, for eksempel stær, meiser og ugler. På denne måten skaper spetten nye områder for reirbygging. Hos spettene bidrar begge foreldrene med uthakking av reirhull, ruging av egg og mating av unger. Uthakkingen starter tidlig på våren, og eggene legges så fort hullet er ferdig. Ruging av egg varer i ca. 17-20 døgn og ungene forlater reiret når de er ca. 15-20 døgn gamle. Kun noen av spetteartene bruker sang til å lokke til seg partner og for å forsvare territoriet, mens alle benytter seg av tromming. Med tromming menes at spetten finner et tre eller grein som bærer lyd godt, på dette stedet hakker den slik at det dannes en rask og høy trommelyd. Trommingen kan høres på veldig lang avstand. From The Wilderness. "From The Wilderness" («Fra Villmarken») er et nyhetsbrev som utgis av medieselskapet From The Wilderness Publications som hevder det ligger så mye som ett år foran de etablerte mediene. Nyhetsbrevet dekker et spekter av saker innen politikk og statlige anliggender sett fra et amerikansk perspektiv. Det gis ut elleve ganger i året men tilbyr ukentlige oppdateringer på nettet. Det ble startet av Michael Ruppert i 1998. Kritikere så som David Corn og Norman Solomon hevder at Ruppert fra tid til annen havner ut i rene spekulative konspirasjonsteorier. Ruppert hevder han fremviser kilder for sine påstander. Nettstedet deres hevder at nyhetsbrevet handler om «publiseringen av dokumenterte sannheter og frigjøring fra frykt gjennom læring» og hevder å ha «16 000 abonnenter i 40 land inkludert 35 medlemmer fra den amerikanske kongressen og professorer ved 30 universiteter omkring i verden.» Reggie White. Reginald Howard «Reggie» White (født 19. desember 1961, død 26. desember 2004) var en amerikansk fotballspiller. Hans posisjon var Defensive End. Under hele sin karriere var White den mest fryktede defensive linjemannen i hele NFL. White spilte på tre lag. 1985-1992 Philadelphia Eagles, 1993-1998 Green Bay Packers, 2000 Carolina Panthers. Han satte rekord med 21 sacks på bare tolv kamper. Han skåret to touchdowns. Tilsammen hadde han 198 sacks. Han ble flere ganger nevnt som beste defensive spiller i NFL. Han ble medlem av Football Hall OF Fame i 2006. Steroid. Et steroid er et lipid karakterisert ved et karbonskjelett med fire sammenhengende ringer. Alle steroider er avledet fra den biokjemiske synteseveien til acetyl coenzym A. Ulike steroider varierer i de funksjonelle gruppene som er festet til disse ringene. Hundrevis av steroider er identifisert i planter, dyr og sopp. Den viktigste rollen i levende systemer er som steroidhormoner. Steroider brukes i dagligtalen ofte synonymt med kunstige glukokortikoider (legemidler), og i enkelte miljøer som betegnelse på anabole steroider. Steroidskjelett. Karboner I human fysiologi og medisin er det viktigste steroidet kolesterol, steroidhormonene og deres forløpere og metabolitter. I blodet er steroidene bundet til bærerproteiner. Fe (eventyr). Feer er en form for overnaturlige vesener fra folketroen. De var visstnok i de eldste forestillinger en slags kvinner som bestemte en persons skjebne ved fødselen, kanskje noe lignende norner. Kanskje er det dette som det hentydes til i eventyret om Tornerose. Senere har betegnelsen fe blitt brukt mer generelt om forskjellige slags kvinner med magiske evner. Feer er også ofte beskrevet som små menneskelignende vesener, som oftest med vinger, i motsetning til alver. Feer spiller en stor rolle i eventyr og annen fiktiv litteratur. Urbanisering. Prosentvis andel av befolkningen som bor i byer og tettsteder i ulike land i 2006. Urbanisering er en betegnelse for de forskjellige prosessene forbundet med forflytting av mennesker, markeder og aktiviteter fra rurale til bymessige områder. Opp igjennom tidene har det av mange ulike grunner blitt flere folk som har flyttet inn til byer, det samme gjelder virksomheter. I 2007 passerte jordens antall by-boere antallet ikke-by-boere. Nå bor over 3,5 milliarder av jordas 6,6 milliarder mennesker i byer. Urbanisering handler ikke bare om byvekst og sentralisering, men også om forskjellige slags bykulturelle fenomener og urbanitet. Leif Arne Heløe. Leif Arne Heløe (født 8. august 1932 i Harstad) er tidligere norsk politiker for Høyre. Formann i Troms Høyre 1966–1968. Ordfører i Harstad 1968 – 1969. Sosialminister 1981–1986. Fylkesmann i Troms fylke 1991 – 2000. Han var en av initiativtakerne til Festspillene i Nord-Norge. Forskning. Heløe praktiserte som tannlege før han satset på en vitenskapelig karriere. Han ble doktor odont. i samfunnsodontologi i 1974 og var professor ved Universitetet i Oslo 1975–1988 på det samme fagområdet. Adm. dir. i NAVF 1988–1991. Halebein. Forside og bakside av halebenet Halebeinet (coccygis) kan sies å være restene etter en hale som menneskeslekten en gang hadde. Den har ikke lenger noen praktisk funksjon slik andre arter bruker sin hale, og er unødvendig for gange, defekasjon og å sitte. For eksempel operere man vekk halebenet på de med kroniske smerter i halebenet uten at disse får noen problemer, utover enkelte postoperative komplikasjoner som infeksjon m.m. (). Mange som benekter evolusjonsteorien mener at dette ikke stemmer og at halebenets manglende funksjon støtter evolusjonsteorien, uten at de har noen objektive kilder å støtte seg til (). Halebensbrudd kan oppstå ved fall på baken. Man kan da få tildels sterke smerter som gjør det vanskelig å sitte, eller at man må sitte på siden. Det er da smertefullt om man trykker på halebenet. Behandlingen er sittepute og smertestillende medikamenter. Prognosen er god. En velutviklet hale er karakteristisk ved et embryo i andre måned. Denne forsvinner hos de aller fleste, men hos noen få blir den værende og vokser med barnet. Noen mener dette er forstadiet til at mennesker får hale igjen ([kilde?]). Man kjenner til haler som har bestått av en forlenget vertebra (). Enkelte av disse halene kan kontrolleres av barnet, og haler opp til 23 cm har blitt rapportert (). Loppemarked. Loppemarked er et marked der man omsetter brukte – ofte gamle – gjenstander til forholdsvis svært lave priser. Gjenstandene har arrangøren som oftest skaffet tilveie kostnadsfritt fra privatpersoner og firmaer som synes det er bedre å gi tingene til et godt formål enn å kassere dem. Det er typisk for blant annet musikkorps å avholde loppemarked en eller flere ganger i året for å spe på inntektene. Tillatelse til å holde loppemarked må i de fleste land innhentes hos politiet. Prærie. En prærie er betegnelsen på de vidstrakte, treløse, fruktbare gresslettene i Nord-Amerika, som strekker seg fra Nord- og Sør-Dakota til Ohio, og fra Canada til nordøstlige Kansas og Missouri. STS-121. STS-121 er benevnelsen på en romferd til Den internasjonale romstasjonen (ISS) med den amerikanske romfergen "Discovery". De viktigste aspektene med ferden var å teste reparasjonsteknikker på romfergen, som følge av Columbia-ulykken i 2003, og å levere utstyr, forsyninger og ESA-astronauten Thomas Reiter til ISS. Mannskap. Tallet i parentes viser hvor mange romferder astronautene har gjennomført, inkludert denne. Høydepunkter fra ferden. STS-121 vil være den andre ‘Return to Flight mission’ siden det tragiske tapet av romfergen Columbia 1. februar 2003. Discovery vil koble seg sammen med den internasjonale romstasjonen ISS. Der vil Reiter bli det tredje medlemmet ombord på ISS. Da vil romstasjonen ha tre mennesker boende ombord for første gang siden romstasjonens ‘Crew 6’ returnerte til Jorden 4. mai 2003. Discovery vil også ha med seg den italienskbygde ‘Multi-Purpose Logistics Module (MPLM) Leonardo’ med utstyr og forsyninger ombord, for sammenkobling med ISS. Dette blir den fjerde ferden for Leonardo til ISS. Mannskapet vil undersøke hele romfergen på dag 2 av romferden ved hjelp av et kamera plassert på robotarmen til romfergen. Denne inspeksjonen vil se etter skade ved oppskyting pga is, skum eller treff av fugler. Senere vil det på dag 10 bli brukt en laser festet til robotarmen for å utføre nok en sjekk etter mindre hull og skader. Det vil være første gang en slik inspeksjon er gjort i rommet. Romvandringer. To romvandringer (EVA) er planlagt, mens Discovery er sammenkoblet med ISS Mac Dre. André Hicks (født 7. mai 1970, skutt og drept utenfor Kansas City 1. november 2004) var en raplegende fra Vallejo i California, USA. I løpet av sin karriere ga han ut mer en 20 cder og sto bak mange flere. Han var eier av plateselskapet Thizz Entertainment (tidl. Romp Records) og var med i gruppen Cutthoat Committee med Dubee og PSD. Han satt fengslet fra 1992-96 for å ha konspirert til bankran. Andre Hicks ble angivelig skutt av rapperen Fat Tone fra KC, selv om politiet aldri mistenkte Fat Tone ble han likevel skutt og drept i en hevnaksjon i 2005, der bl.a. Mac Minister er siktet. Michael Ruppert. Michael Ruppert er grunnleggeren og redaktøren av "From The Wilderness," et nyhetsbrev og nettsted som tar for seg etterforskning av politiske dekkhistorier. Han blir av sine kritikere regnet som en konspirasjonsteoretiker. Historie. Ruppert ble uteksaminert fra UCLA i 1973 og ble narkotikaetterforsker ved LAPD. I 1977 hevdet han å ha avdekket en omfattende narkotikasmugling i regi av CIA og sto fram med sine funn. I kjølvannet av dette ble han tvunget til å slutte i LAPD i 1978 til tross for at han hadde de best tenkelige skussmål og heller ikke hadde vært mistenkt for disiplinærbrudd. (Dette i følge omslaget på hans bok.) Han har etter den tid brukt sin tid og sine ressurser til å hevde at det er en pågående aktivitet som den amerikanske etteretningsorganisasjonen er innblandet i, i tillegg til andre ulovlige hemmelige operasjoner. I 1996, i kjølvannet av liknende avsløringer av den undersøkende journalisten Gary Webb, konfronterte han CIA-sjef John Deutch offentlig på amerikansk fjernsyn. Ikke navngitte kilder i Washingtin fortalte senere Ruppert at Deutchs klumsete håndtering av episoden kostet ham utnevnelsen som forsvarsminister. Ruppert har samlet en stor ansamling av påstander og en omfattende historikkoversikt som han hevder dokumenterer at Bushadministrasjonen hadde forhåndskjennskap til terrorangrepene 11. september 2001. I boken «Crossing the Rubicon» navngir han visepresident Dick Cheney som den hovedmistenkte bak "9/11", og med overveldende referanser framsetter han beskyldningen om at Cheney ikke bare var med og planla angrepene, men dagen angrepene fant sted var han i realiteten sjef for et komplett separat kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystem som overkjørte alle ordrer som ble utstedt av luftfartstilsynet FAA, Pentagon eller kommandorommet i det hvite hus. Den logiske forlengelsen av Rupperts etterforskning var en gjennomgang av motivet bak "9/11". En gjennomgang av dokumenter som viste de politiske føringene og, det viktigste, en bok fra 1997 av tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski ledet Ruppert til konklusjonen at det lenge varslede Hubbert peak var en umiddelbart forestående realitet. Teorien som vanligvis omtales som peak oil varsler at verdens fremtidige oljeproduksjon snart vil nå et toppunkt for deretter raskt å falle, med de potensielt katastrofale konsekvenser dette vil kunne få i global målestokk. Fra dette perspektiv ses 11. september på som en fabrikkert åpning, i likhet med andre falskt flagg-operasjoner, som ville skaffe den nødvendige unnskyldning for den påfølgende krig om kontrollen over jordas gjenværende oljereserver. Selv om Rupperts standpunkt er kontroversiell synes den å deles av et segment av den amerikanske opinionen. Meningsmålingsbyrået Zogby International fant at 49,3 % av New Yorks beboere trodde at elementer innen den amerikanske regjering hadde forhåndskjennskap til angrepene og at «de bevisst unnlot å handle» for å forhindre dem. Fra baksiden på Rupperts bok «Crossing the Rubicon» leser vi: «Angrepene den 11. september 2001 ble oppnådd gjennom en forbløffende organisering av logistikk og personell. "Crossing the Rubicon" oppdager og identifiserer de hovedmistenkte – finner noen av dem i de høyeste lag av den amerikanske administrasjonen – ved å vise hvordan de gjennom samordnet handling sikret at angrepene skulle gi det ønskede resultat.» Ruppert er med i dokumentarfilmen The End of Suburbia. Han deltok i The Citizens' Commission on 9-11. Kritiske røster. Spaltisten Norman Solomon har framholdt at Ruppert bruker en misvisende analytisk modell. «Noe av problemet ligger i måten han presenterer nyhetsrapporter. Disse henvisningene kan i snever forstand være riktige men presentert på en misvisende måte. Ja, den-og-den avisen rapporterte at den-eller-den påsto dette-eller-hint, men det betyr ikke at påstanden er sann.» Bloggeren Bill Herbert har skrevet et detaljert tilsvar til Rupperts «9/11 Oh Lucy! – You Gotta Lotta 'Splain' To Do». Spaltisten David Corn har også kritisert Rupperts metodologi og avvist ideen om at konspirasjonsteoretisering er nyttig: «I realiteten er det de skjulte maktelitene som har nytte av konspirasjonsteoretiseringen om ‘de der ute’ ved å få deres virkelige overtredelser til å virke tamme i sammenlikning.» Referanser. Ruppert, Michael STS-112. STS-112 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Atlantis. Høydepunkter fra ferden. STS-112 ferden skulle egentlig skytes opp 2. oktober, men ble utsatt da orkanen Lili i Mexico-gulfen truet Mission Control ved Johnson Space Center i Houston. Atlantis koblet seg sammen med den internasjonale romstasjonen ISS. Nyttelasten var den ‘S1 integrated truss segment’ for montasje på ISS, og ‘the Crew and Equipment Translation Aid (CETA) Cart A’. CETA er den første av to menneske-drevne vogner som vil kjøre på ‘jernbanen’ ombord på ISS. Romvandringer. Astronaut Piers J. Sellers på den andre av tre romvandringer under STS-112 Tre romvandringer (EVA) ble gjennomført, mens Atlantis var sammenkoblet med ISS Camillidae. Gnagerfluer (Camillidae) er en liten familie av fluer som finnes bare i Europa og Afrika, bortsett fra én art som er innført til Nord-Amerika. De er regnet for å være forholdsvis sjeldne fluer, men det kan være fordi levestedene deres sjelden blir undersøkt. I alle fall noen av artene lever i ganger og huler brukt av små pattedyr, der larvene trolig utvikler seg i møkk. Utseende. Små (2 – 3,5 mm), mørke, slanke fluer. Kroppen er temmelig blank, og vingene har bare én tverr-åre i de ytre fire femdelene. Hodet er stort, litt høyere enn langt, med store fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det to børster ("orbitalbørster"), der den fremste peker fremover og den bakerste bakover. punktøynene danner en ganske stor trekant med et par kraftige, fremoverrettede børster ("ocellarbørster") mellom dem. Bak disse sitter et par kortere børster ("postocellarbørster") som krysser hverandre. I bakhodet er det to kraftige børster ("vertikalbørster") på hver side. Antennene er tre-leddete, og peker nedover. Det andre leddet, som har flere korte børster, danner en hette over det tredje leddet. Det tredje leddet er ovalt, nokså sterkt hårete, og bærer en fjærgrenet antennebørste ("arista"). De har tydelige kinnbørster ("vibrissae"), ofte to par. Munndelene er små og neppe synlige fra siden. Brystet (thorax) er litt avflatet på ryggsiden, temmelig blankt, med fin men ikke spesielt tett hårkledning og noen lange, mørke børster. Vingene er middels store, nokså smale, klare hos de europeiske artene men noen av de afrikanske har et mørkt tverrbånd nær roten. Vingefremkanten ("costa") er brutt på to steder, rett innenfor det ytterste bruddet sitter det en børste. Vingen har fire lange årer og mangler tverrårer i de ytterste fire femdelene bortsett fra mellom de to bakerste årene. Beina er forholdsvis lange og slanke. Leggene ("tibiae") på de to bakerrste beinparene har en børste ("preapikalbørste") på oversiden nær spissen og en tydelig spore i enden. Bakkroppen er sylindrisk. Larvene er ubeskrevet. Levevis. Lite spesifikt er kjent om disse fluene men man tror at larvene er saprofager og sannsynligvis lever av de tørre møkk-perlene som små pattedyr produserer. Noen arter er funnet i hulene til kaniner, og to afrikanske arter har blitt funnet på møkk av klippegrevlinger. På svensk har man kalt familien "gnagarflugor" men siden verken kaniner eller klippegrevlinger er gnagere (selv om begge ligner) blir dette gjerne litt misvisende. De voksne fluene besøker av og til blomster. Christopher Tolkien. Christopher John Reuel Tolkien (født 21. november 1924 i Leeds, England) er en britisk forfatter og sønn av J.R.R. Tolkien. Han har redigert og utgitt en rekke av farens etterlatte skrifter. Christopher Tolkien var den tredje og yngste sønnen til den populære forfatteren John Ronald Reuel Tolkien. Tolkien begynte i Royal Air Force i mars 1945 og for en kortere periode var han pilot. Han hadde lenge vært en del av det kritiske publikum rundt hans fars litteratur, først som barn da han lyttet til historier om Bilbo Lommelun, som senere ble publisert i boken Hobbiten. Han hadde oppgaven med å tolke farens iblant selvmotsigende kart over Midgard. Tolkien bosatte seg i Frankrike sammen med sin andre kone, Baillie Tolkien, der han publiserte flere av farens litterære verker som ble publisert posthumt. I årene etter farens død i 1973 skrev Christopher Tolkien en utgave av Silmarillion for publisering i 1977. I 2008 startet Tolkien et søksmål mot New Line Cinema, som han hevdet skyldte ham 80 millioner pund i ubetalte royalties. I september 2009 kom partene til enighet og Tolkien trakk de rettslige innvendingene. Emacs. Emacs er et fellesnavnet for en gruppe tekstredigeringsprogrammer hvor GNU Emacs og XEmacs er de mest brukte. Emacs blir av mange verdsatt for sine gode utvidelsesmulighetene. Den er beregnet først og fremst på å redigere innhold, ikke til å endre skrifttyper og utseende slik GUI-baserte kontorverktøy i dag gjerne er. Emacs har et stort utvalg av funksjoner, og et viktig kjennetegn ved Emacs er mulighetene til å tilpasse programmet til nye situasjoner. Dette kan brukeren selv gjøre, men vanligvis gjøres det ved at ferdige utvidelser lastes inn. Mange versjoner av Emacs har eksistert gjennom tidene, men idag er det to som er i alminnelig bruk: GNU Emacs som ble startet i 1984 av Richard Stallman og som fremdeles vedlikeholdes av ham, og XEmacs som i 1991 startet som en forgrening av GNU Emacs. De to er fortsatt i stor grad kompatible. Begge benytter seg av det programmeringsspråket "Emacs Lisp" som utvidelsesspråk. Dette har gitt dem mulighet til å utføre oppgaver fra tekstredigerer til kompilator eller nettleser. Bakgrunn. Den originale EMACS var et sett av "Editor MACroS" for tekstredigeringsprogrammet TECO. Makroene ble skrevet i 1975 av Richard Stallman. I starten ble arbeidet gjort sammen med Guy Steele. Inspirasjonskilden kom fra TECMAC og TMACS som også var TECO makroer som implementerte tekstredigeringsegenskaper. Disse var skrevet av Guy Steele, Dave Moon, Richard Greenblatt, Charles Frankston, og andre. Historie. Historien til Emacs begynner ved MIT Artificial Intelligence Laboratory på 1970-tallet. Før den ble introdusert var standardeditoren på "Incompatible Timesharing System" (ITS), som var operativsystemet på AI-laboratoriets PDP-6 og PDP-10 maskiner, en linjeorientert editor TECO. I TECO var det å skrive, redigere og vise dokumentet forskjellige moduser. I så henseende lignet TECO på det senere "vi". Det å skrive bokstaver til TECO plasserte ikke disse bokstavene inn i dokumentet. Det var nødvendig å gi en serie instruksjoner i TECOs kommandospråk som fortalte den at den skulle legge inn de nødvendige bokstavene. I mellomtiden ble ikke den redigerte teksten vist på skjermen. Dette ligner på editoren "ed" som fremdeles finnes. Richard Stallman besøkte Stanford AI Lab i enten 1972 eller 1974 og så laboratoriets teksteditor "E". Dette programmet hadde en intuitiv WYSIWYG-oppførsel slik det er tilfelle i nesten alle moderne teksteditorer. Dette imponerte Stallman. Ved MIT hadde en av programmererne, Carl Mikkelsen, implementert en visningsredigeringsmodus kalt "Control-R" til TECO. Denne modusen oppdaterte skjermen hver gang en bruker trykket på en tast. Da Stallman returnerte til MIT reimplementerte han denne modusen slik at den fungerte effektivt. Han la også til en makrofasilitet som lot brukeren redefinere et hvilket som helst tastetrykk til å kjøre et TECO-program. TECO-utvidelser. Den nye versjonen av TECO ble raskt populær på AI-laboratoriet. Det ble snart utviklet en hel rekke makroer med navn som sluttet på "MAC" eller "MACS" for å indikere at det var makroer. To år senere tok Guy Steele fatt på å forene disse makroene til én enhet. Etter en natts felles programmering ved Steele og Stallman fullførte sistnevnte implementasjonen som inkluderte egenskaper for å utvide og dokumentere den nye samlingen av kommandoer. Resultatet ble kalt EMACS som stod for "Editing MACroS". Ifølge Stallman valgte han navnet «fordi ikke var i bruk som en forkortelse på ITS på den tiden». Flere varianter. Den originale Emacs kjørte, i likhet med TECO, bare på PDP-10. Mange Emacsaktige teksteditorer ble skrevet i de neste årene for andre systemer. Blant disse er SINE (SINE is not EMACS), EINE (EINE is not EMACS) og ZWEI (ZWEI Was EINE Initially). Disse ble skrevet av Michael McMahon and Daniel Weinreb. I 1978 skrev Bernard Greenberg Multics Emacs på Honeywells Cambridge Information Systems Lab. Multics Emacs ble skrevet i Maclisp, som var en dialekt av programmeringsspråket Lisp. Her var også brukerutvidelsene skrevet i Lisp. Det viste seg å forbedre utvidelsesmulighetene i forhold til alle tidligere varianter, og har vært brukt siden. EMACS ble bygget på TECO, men fungerte tilstrekkelig forskjellig fra denne til å bli betraktet som en egen teksteditor. EMACS ble raskt standard redigeringsprogramm på ITS. Det ble konvertert til operativsystemene Tenex og TOPS-20 av Michael McMahon, men ikke til Unix. Den første Emacslignende tekstredigerer som kunne brukes på Unix var Gosling Emacs som James Gosling skrev i 1981. Det ble skrevet i programmeringsspråket C. Utvidelsesspråket var Mocklisp som hadde en syntaks som lignet på Lisp. GNU Emacs. Gosling Emacs var proprietær programvare i 1984. For å skape et fritt alternativ begynte Stallman det året å arbeide på GNU Emacs. Han baserte seg i startfasen på Gosling Emacs, men erstattet Mocklisp med en ekte Lisp interpret. Dermed måtte nesten all koden erstattes. Det ble det første programmet i GNU prosjektet. GNU Emacs og dets utvidelsesspråk (Emacs Lisp) ble skrevet i C. De tidlige versjonene hadde hatt versjonsnummer av mønster 1.x.x, men etter versjon 1.12 bestemte man seg for å sløyfe det ledende tallet 1 ettersom man antok at det aldri ville komme til å bli endret. Versjon 13 var den første som ble sluppet, og 15.34 ble den første til å bli utbredt. I likhet med forgjengeren Gosling Emacs kjørte GNU Emacs på Unix. Av disse to hadde GNU Emacs flere egenskaper, ikke minst en fullstendig Lisp-implementasjon. Dermed overtok GNU Emacs rollen som Emacs på Unix. XEmacs. En tidlig alfaversjon av GNU Emacs 19 ble utgangspunktet for den mest kjente tidlige forgrening av et fritt program. Det var Jamie Zawinski som sammen med andre ved Lucid Inc. utviklet Lucid Emacs i 1991. Kildekodebasen ble raskt forskjellig, og forsøkene på å forene grenene ble oppgitt. Lucid Emacs ble siden gitt navnet XEmacs, og er sammen med GNU Emacs de to dominerende variantene. Egenskaper. Resten av denne artikkelen handler om GNU Emacs og XEmacs. De er de to eneste versjonene av Emacs som er i utstrakt bruk idag. «Emacs» vil referere til begge to siden de er svært like i sine egenskaper. XEmacs startet som en fork av GNU Emacs, og nyere versjoner har forblitt noenlunde kompatibel med den. Emacs er et av kraftigste og mest fleksible tekstredigeringsverktøy som eksisterer. Den er beregnet først og fremst på å redigere innholdet, ikke til å endre skrifttyper og utseende slik GUI-baserte kontorverktøy idag gjerne er. (Det betyr ikke at Emacs ikke kan brukes til dette.) Emacs tilbyr en rekke funksjoner til det som kan se ut som en relativt enkel oppgave, å redigere tekst. Funksjonene varierer fra kommandoer som manipulerer ord, og paragrafer (fjerne dem, flytte dem, flytte forbi dem osv) via syntaksfremheving (ved f. eks. fargebruk) for å gjøre kildekode lettere å lese til å gjenta en vilkårlig sekvens av kommandoer som brukeren har definert som en tastaturmakro. Funksjonsrikdommen i Emacs er et resultat av den uvanlige designen hvor nesten enhver funksjon helt ned til det å legge inn et enkelt tegn inn i dokumentet er kontrollert av en Lispfunksjon. Lispmiljøet (Emacs Lisp) gjør det mulig å endre variabler eller metoder underveis i redigeringen uten at Emacs må rekompileres eller restartes. Oppførselen kan følgelig endres nesten uten noen grenser. Dette kan brukeren selv gjøre, men vanligvis gjøres det ved at ferdige biter Lispkode lastes inn. Disse kodebitene kalles biblioteker, pakker eller utvidelser. Biblioteker. XEmacs i bruk som klient for email med VM biblioteket Minneforbruk. Ulempen med at Emacs er lispbasert er at det koster resurser å laste biblioteker samt å kjøre kode som ikke er kompilert til maskinkode. Dette var spesielt merkbart på de tidlige systemene hvor Emacs ble implementert. Der var det ofte merkbar hastighetsforskjell på Emacs og dens rivaler. Det finnes flere spøkefulle akronymer på engelsk som hinter til dette: "Eight Megabytes And Constantly Swapping" (Åtte megabyte og kontinuerlig swapping – fra dengang hvor åtte megabyte var svært mye minne) "Emacs Makes A Computer Slow" (Emacs gjør en datamaskin langsom), og "Eventually Mallocs All Computer Storage" (Allokerer tilslutt alt minne). Idag er imidlertid datamaskinene så raske at Emacs sjelden føles langsom. Det er faktisk slik at Emacs er raskere å starte enn de fleste moderne teksteditorer. Et annet spøkefullt akronym griper fatt i brukergrensesnittet: "Escape Meta Alt Control Shift". Plattformer. Emacs er et av de ikketrivielle programmer som er portet til flest operativsystemer. Disse inkluderer de fleste Unix-lignende systemer (Linux, diverse varianter av BSDs, Solaris, AIX, IRIX, Mac OS X, osv.), MS-DOS, Microsoft Windows og OpenVMS. Emacs kan brukes både i en tekst terminal og med et grafisk brukergrensesnitt. På Unixlignende operativsystemer bruker Emacs vindussystemet X som grunnlag for sin GUI. Den kan gjøre det enten direkte eller ved å bruke et «widget toolkit» som Motif, LessTif eller GTK+. Emacs kan også bruke systemets egen grafikk på Mac OS X (Carbon) og Microsoft Windows. Det grafiske grensesnittet tilby menyer, toolbar og kontekstmenyer. Redigeringsmoduser. Emacs har en egen modus for å redigere Wikipedia kode. Her brukt på den spanske artikkelen om Emacs Emacs tilpasser sin oppførsel til den type tekst den redigerer ved å velge en modus som passer til oppgaven. Det finnes overordnede og underordnede moduser. En overordnet modus ("major mode") finnes definert for vanlige tekstfiler, kildekodefiler for mange forskjellige programmeringsspråk, HTML dokumenter, TeX og LaTeX dokumenter og mange andre typer tekst. Hver overordnet modus tilpasser bestemte Emacs Lisp variable slik at Emacs skal ha velegnede funksjoner. En av de vanlige funksjonene er syntaksfremheving, vanligvis ved fargebruk, for å synliggjøre spesielle nøkkelord, kommentarer og lignende. overordnede moduser sørger også for spesielle redigeringskommandoer. F. eks. har en modus for et programmeringsspråk vanligvis navigasjonskommandoer for å flytte til begynnelsen eller slutten av en funksjon. En fil som redigeres knyttes til ett buffer, og hvert buffer har en overordnet modus knyttet til seg. I tillegg kan det være et antall underordnede moduser i funksjon. En underordnet modus implementerer f. eks. forskjellige innrykkstiler i programmeringsspråket C. Individuell tilpasning. Mange brukere av Emacs tilpasser den til sitt eget behov. Det gjøres i hovedsak en av tre måter. Den første er å bruke skreddersy pakken, som tillater brukeren å sette vanlige tilpasninger ved hjelp av spesielle variable ved hjelp av et grafisk brukergrensesnitt. Disse variablene kan bestemme f. eks. fargeskjema. Denne metoden er beregnet på de som ikke ønsker å benytte Emacs Lisp-kode. Dette gjør den velegnet for nybegynnere. Den andre måten er å samle tastetrykk til en tastaturmakro og få dem gjentatt for å automatisere komplekse oppgaver som skal gjentas mange ganger. Dette er en metode som vanligvis gjøres "ad hoc" og hvor makroene glemmes etter bruk. Det er imidlertid mulig å lagre dem for å bruke dem igjen senere. Den tredje metoden er å bruke Emacs Lisp. Vanligvis er slik brukerspesifikk kode lagret i en fil som kalles codice_1. Denne leses når Emacs starter. codice_1-filen er ofte brukt til å sette variable og til å endre "key-binding" til noe annet enn standard. Dette kan f. eks. være nyttig når standard tastekombinasjon er upraktisk med et norsk tastatur. codice_1-filen kan også brukes til å lage helt nye kommandoer. Mange avanserte brukere har codice_1-filer som kan være hundrevis linjer lange. Disse kan medføre at Emacs oppfører seg svært forskjellig fra det som er vanlig. Pakker. Hvis et stykke Emacs Lisp-kode er nyttig, pakkes det ofte som et bibliotek og distribueres til andre brukere. Mange slike tredjeparts biblioteker kan finnes på Internett. Et eksempel er et bibliotek som kalles wikipedia-mode. Den er til for å redigere Wikipedia-artikler. Det er en egen Usenet-diskusjonsgruppe, [news://gnu.emacs.sources gnu.emacs.sources], som brukes for å poste nye pakker. Noen tredjeparts pakker har etterhvert blitt en del av standardbibliotekene. Hjelpesystemet. Den første Emacs hadde et kraftig bibliotek for å hjelpe brukeren. Det kunne vise dokumentasjon for hver eneste funksjon, variabel og intern funksjon. Det er mulig at Emacs er opprinnelsen til denne teknikken. Det gjorde at Emacs ble beskrevet som selvdokumenterende. Denne måten brukes fortsatt, og gjør dokumentasjonen lett tilgjengelig. For eksempel kan en bruker finne hvilken kommando som er bundet til en bestemt tastekombinasjon ved å trykke codice_5 (Kontroll-h etterfulgt av minuskel k) etterfulgt av den ønskede tastekombinasjonen. (codice_5 kjører kommandoen codice_7). Definisjonen av enhver funksjon inneholder en dokumentasjonsstreng som er ment å skulle presenteres på denne måten. Denne metoden har siden spredd seg til programmeringsspråk som Lisp og Java. Emacs hjelpesystem er ikke bare til for nybegynnere, men er også nyttig for avanserte brukere som skriver Emacs Lisp-kode. Hvis dokumentasjonen for en funksjon eller variabel ikke er nok, kan hjelpesystemet brukes til å lete gjennom Emacs Lisp-koden etter såvel innebygde biblioteker som installerte tredjepartsbiblioteker. Dette gjør det svært gunstig å bruke Emacs hvis man skal skrive Emacs Lisp-kode. Manual. I tillegg til den innebyggede dokumentasjonen har Emacs en usedvanlig lang og velskrevet manual. En elektronisk kopi av "GNU Emacs Manual" som er skrevet av Richard Stallman, følger med GNU Emacs og kan leses med den innebyggede "Info" browseren. XEmacs har en tilsvarende manual. Den er en avledning av GNU Emacs manualen fra samme tid som XEmacs programmet. Emacs har også en innebygget opplæringspakke. Når Emacs startes uten noen fil forteller den hvordan enkle redigeringer kan foretas, og hvordan opplæringsprogrammet kan startes. Internasjonalisering. Emacs støtter redigering av tekst skrevet i mange språk. Det finnes støtte for mange skriftsystemer, skriftmetoder og kulturelle konvensjoner. Emacs støtter stavekontroll for mange språk ved å kalle opp eksterne programmer som "ispell". Mange kodesystemer for tegnsett er støttet, inkludert UTF-8. XEmacs versjon 21.5 har delvis støtte for Unicode. GNU Emacs 21.4 har tilsvarende støtte, og versjon 22 skal forbedre den støtten ytterligere. Denne støtten for forskjellige kodesystemer er basert på en egen internrepresentasjon som nødvendiggjør en oversettelse ved lesing og skriving. UTF-8 vil bli brukt som den interne representasjonen fra noen sene versjoner av XEmacs 21.5 og sannsynligvis i GNU Emacs 23. Brukergrensesnittet er på engelsk, og har ikke blitt oversatt til noe annet språk. Det eneste unntaket er opplæringsdelen. Det finnes et system som kalles "Emacspeak" beregnet på blinde og svaksynte. Dette muliggjør bruk av Emacs gjennom bruk av lyd. Lisens. Kildekoden som er C og Emacs Lisp, er fritt tilgjengelig for å leses, modifiseres og videreformidling. Dette gjøres under GPL-lisensen. Eldre versjoner av GNU Emacs dokumentasjon var frigitt under en "ad hoc"-lisens som krevde at visse deler måtte være med også i modifiserte versjoner. I GNU Emacs' brukermanual ble beskrivelsen av hvordan man kan få tak i GNU Emacs, samt Stallmans politiske essay «The GNU Manifesto» inkludert. XEmacs-manualen, som ble arvet fra eldre GNU Emacs-manualer da den ble avledet i sin tid, har samme lisens. De nyere versjonene av GNU Emacs-dokumentasjonen har tatt ibruk GFDL-lisensen og benytter seg av klausulen om "invariant sections" til å kreve at de samme delene tas med i avledede versjoner. I tillegg kreves det at manualene skal fortelle at de er "GNU-manualer". Bruk av Emacs. Fra et Unix-"shell" er det mulig å starte redigering av en fil ganske enkelt ved å skrive «emacs [filnavn]». Hvis det ikke eksisterer en fil med det navnet som er gitt, vil filen bli laget. Dette er imidlertid ikke den måten Emacs dokumentasjonen anbefale. Der anbefales det at Emacs startes uten noe filnavn. Dermed minsker risikoen for at men venner seg til å starte en ny Emacs for hver fil som redigeres. Dette vil forhindre at man drar nytte av alle fordelene med Emacs. Kommandoer. I normal redigeringsmodus oppfører Emacs seg som andre redigeringsprogrammer: tastene for de forskjellige tegnene ("a", "b", "c", "1", "2", "3", osv.) vil legge vedkommende tegn inn i dokumentet, piltastene vil flytte redigeringspunktet, slettetaster vil fjerne tegn osv. Bak kulissene er imidlertid også noe så enkelt som codice_8 egentlig kommandoer som utfører en Emacs Lisp-kommando. I dette tilfelle er funksjonen som kalles codice_9. Mer kompliserte kommandoer er vanligvis knyttet til en sekvens av tegn da som regel med en eller flere modifikatortaster i tillegg. Kontrolltasten er en slik modifikatortast, alttasten er en annen. Disse presses samtidig med en vanlig tast. Noen av disse kommandoene er vist i tabellen under. På standard Emacs vis står C for kontrolltasten og M for meta- eller alttasten. Taster som skal trykkes inn samtidig er sammenbundet med -. Legg merke til at kommandoene codice_22 og codice_26 bruker flere modifiserte tastetrykk. F. eks. betyr codice_27 at kontroll-x skal trykkes først, så kontroll-c. Denne teknikken som tillater flere kommandoer å bli bundet til tastaturet enn enkle tastetrykk kunne gitt, fikk Emacs fra TECMAC, en av TECO-samlingene som fantes i tiden før Emacs oppstod. Emacs gjorde den utbredt, og nå er metoden brukt av flere. Når Emacs kjører i et grafisk miljø kan mange av kommandoene gis også ved hjelp av mus. Det finnes nedtrekksmenyer og en verktøylinje med ikoner. Mus kan også brukes til å fremskaffe en popupmeny. Mange erfarne Emacsbrukere foretrekker å bruke tastaturet fordi det er raskere og enklere når de nødvendige kombinasjonene er innlært. Noen Emacskommandoer innebærer at et eksternt program kjøres for å utføre en oppgave. Et eksempel er "ispell", som brukes for stavekontroll, enten gjennom en egen kommando, eller gjennom den underordnede modusen "flyspell" som sjekker underveis. Minibuffer. Minibuffer er et lite område, vanligvis siste linje, som Emacs bruker til å be om informasjon. Dette kan dreie seg om tekst det skal søkes etter, filnavn og andre typer tekst. Det er mulig å få Emacs til å fylle inn deler av f. eks. et filnavn, så lenge det er unikt, ved å trykke på tabulatortasten. Slik "tab completion" er ofte tilgjengelig. Filer og buffere. Emacs holder tekst i en buffer. Brukeren kan lage nye buffere og kan fjerne de som ikke lenger ønskes. Det kan være flere buffere i bruk samtidig. De fleste buffere holder tekst som kommen fra tekst filer. Disse kan endres av brukeren og lagres tilbake på enten filen den kom fra eller en ny fil. Buffere brukes også til midlertidig tekst. Dokumentasjonen til hjelpesystemet er et eksempel på slike midlertidige buffere. Vinduer og rammer. Både når Emacs kjøres i tekstterminaler og i grafiske modus kan Emacs splitte redigering i mindre deler. Det kan være forvirrende at Emacs kaller dette vinduer, men det har programmet gjort siden 1975. Oppdelingen i Emacs-vinduer har mange funksjoner. Forskjellige deler av samme buffer kan vises, eller flere forskjellige buffere kan vises. Kildekoden som redigeres kan f. eks. vises i ett vindu, med kompilatorens feilmeldinger vises i et annet. Emacs kan også i grafisk modus operere i flere rammer, som svarer til det som idag vanligvis tenkes på som vinduer. Emacs-lillefinger. Bruk av tastekombinasjoner med modifikatorer, ikke minst kontrolltasten kan lede til at lillefingeren blir brukt svært mye. Tunge brukere av Emacs kan få «Emacs-lillefinger» som er en belastningsskade. Dette leder til at en del emacsbrukere gjør om "caps lock" tasten til kontrolltast. Det finnes også tastaturer som tillater bruk av tommelen for å bruke de vanligste modifikatortastene. Pedaler er ytterligere en mulighet for å avlaste lillefingeren. Drogo av Champagne. Drogo (670–708), sønn av Pipin av Herstal og Plektrude, var hertug av Campagne som han ble utnevnt til av sin far i 690 og hertug av Burgund fra Nordeberts død av i 697. Han var rikshovmester i Burgund fra 695. Drogo døde før sin far og etterlot hertugdømme Champagne til sin nest eldste sønn Arnulf, siden den førstefødte Hugh hadde gått i kloster. Tor Håkon Holte. Tor Håkon Holte (født 1. august 1958 i Drammen) er snekker og tidligere norsk skiløper fra Hokksund i Buskerud. Han er sønn av Inger Marie Holte og Halvor Holte, og er Geir Holtes eldre bror. Han representerte Hokksund Idrettslag. Holte deltok under vinter-OL for Norge i 1984 i Sarajevo med 8. plass på 15 km og 4. plass på stafetten som beste resultater, og i 1988 i Calgary med 21. plass på 30 km og 31. plass på 50 km. Verdensmesterskap. I VM i 1985 vant han sammen med Arild Monsen, Pål Gunnar Mikkelsplass og Ove Aunli gull på 4 x 10 km stafett. 50 km langrenn. 1982, 1983, 1985 og 1988. Stafett 3x10 km langrenn. 1984 med Geir Holte og Oddvin Bakkene. 1985 med Geir Holte og Arild Monsen. 1986 med Geir Holte og Oddvin Bakkene. Andre klassikere. Han vant 50 km langrenn i Holmenkollen i 1984 og 50 km langrenn i Lahtis i 1985. Tanum og Jong skolekorps. Tanum og Jong skolekorps er et skolekorps, som for øyeblikket opererer i Bærum, Akershus. Det består av tre forskjellige avdelinger, som elevene spiller i avhengig av hvor lenge de har spilt. De heter Seniorkorpset, Juniorkorpset og Aspirantkorpset. Man får lov til å gå i korpset til og med året man fyller 19. Det har for øyeblikket musikanter helt ned i tredje klasse. Var tidligere to separate skolekorps, men ble sammenslått på nittitallet. Tanum, som er det eldste av de to sammenslåtte korpsene, ble stiftet i november 1923. Uniform. Uniformene deres består av røde jakker med svarte bukser med hvite striper på siden. Lua er svart med hvite kanter og en hvit dusk foran. De er korpset som leder 17. mai toget på barneskolene Tanum og Jong. Mesterskap. Seniorkorpset vant i 2006 Akershusmesterskapet for korps, 2. divisjon. Der spilte de musikkstykkene "Fate of the Gods" av Steven Reineke og "All Glory Told" av James Swearingen. De deltok også på Norgesmesterskapet i korps 2005, som ble holdt i Oslo Konserthus. Der fikk de en delt 11. plass. Stråling. Stråling er overføring av energi i form av bølger som forplanter seg gjennom rommet, eller gjennom et medium. Stråling inkluderer elektromagnetisk stråling, akustisk stråling (lydbølger) og partikkelstråling. Jefta. Jefta var ifølge Bibelen en av dommerne i oldtidens Israel før kongetiden. Han beseiret ammonittene, som hadde laget vanskeligheter for Israel. Jefta var sønn av Gilead og en skjøge. Gileads ektefødte sønner jagde Jefta bort, og han flyktet da til landet Tob. Jefta huskes mest for at han gav Gud et løfte om at den første personen som møtte ham når han kom hjem fra krigen, skulle bli gitt som en «offergave» til Gud. Dette ble hans egen datter. Det har vært mange diskusjoner blant bibellesere om dette. Noen har hevdet at det virkelig var snakk om et menneskeoffer. Men at Guds tjenere skulle ofre mennesker er noe som vanskelig vil være i overensstemmelse med det Bibelen ellers sier. Mange har derfor forklart det med at hun ble innviet til en bestemt form for tempeltjeneste. Jefta huskes også for hendelsen som fant sted da noen folk i Efraim ikke ville godta hans lederskap og gikk til krig. De ble imidlertid bekjempet, og måtte flykte. De som flyktet, ble stanset flere steder og bedt om å si ordet "shibbolet". Efraimittene uttalte dette ordet som "sibbolet". Man kunne da kjenne igjen opprørerne og drepe dem. Jon Gisle. Jon Aarstein Gisle (født 19. november 1948) er cand. philol., og cand. jur. fra Universitetet i Oslo. Han er siden mai 2008 advokat i kontorfellesskapet Arbeidsrettsadvokatene i Oslo. Fra 1999 til 2008 var han ansatt i Arbeidsretten, de siste fem årene som dommer og rettens nestleder. Gisle har også utgitt "Jusleksikon", Kunnskapsforlaget, 3. utgave Oslo 2007, og er medforfatter på prosjektet arbeidsrett.no, som ledes av professor Henning Jakhelln og stipendiat Helga Aune. Gisles spesialområde innenfor jussen er kollektiv arbeidsrett/tariffrett. Gisle var i en årrekke forlagsredaktør og redaksjonssjef i fagbokforlaget TANO og har også jobbet som redaktør i Kunnskapsforlaget og Aschehoug. Gisle er mest kjent for å ha startet en litterær «forskningsgren», donaldisme, med sin bok "Donaldismen" fra 1973, som er kommet ut i flere opplag og også blitt oversatt til svensk og dansk. Andre (lett reviderte) utgave kom høsten 2006. Gisle har vært redaktør av flere tidsskrifter med stoff om tegneserier, fra "Serieleseren" via "Tekst og Tegning" på slutten av 1970-tallet som han startet og stort sett drev selv, til det mer ambisiøse "TEGN – tidsskrift om og med tegneserier". Gisle var også en av stifterne av foreningen Norsk Tegneserieforum i 1980. Han var blant initiativtakerne til Norsk kulturråds støtteordning for tegneserier, og var medlem av rådets vurderingsutvalg for tegneserier fra starten i 1990 til 2004, hvorav ti år som utvalgets leder. Siden 1998 har han vært styremedlem i stiftelsen Norsk Animasjonsforum, som styreleder 2003-2004 og siden 2008. Norsk Animasjonsforum driver Fredrikstad Animation Festival. Gisle er sentral i det norske og europeiske amatørfilm-miljøet og har selv produsert en rekke prisvinnende kortfilmer. Fra 2007 deltar han i oppbyggingen av det internasjonale nettstedet Nordfilm.net. STS-111. STS-111 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Endeavour. Høydepunkter fra ferden. STS-112 ferden skulle egentlig skytes opp 30. mai, men ble utsatt pga dårlig vær. Endeavour koblet seg sammen med den internasjonale romstasjonen ISS. Astronautene brukte robotarmen til ISS til å flytte ‘Multi-Purpose Logistics Module Leonardo’ fra lasterommet på Endeavour, til ISS. ISS Crew 4 byttet plass med ISS Crew 5 etter 182 dager ombord på ISS 10. juni brukte Whitson og Walz ‘Canadarm2’-robotarmen til å flytte ‘Mobile Remote Service Base System (MBS)’ fra Endeavour til Destiny Lab-modulen på ISS. The ‘MBS’ er del av romstasjonens ‘Mobile Servicing System’, som gjør at robotarmen ‘Canadarm2’ til å bevege seg hele stasjonens lengde for arbeid. Romvandringer. Tre romvandringer (EVA) ble gjennomført, mens Endeavour var sammenkoblet med ISS Kjenn. Kjenn er, sammen med Solheim, kommunesenter i Lørenskog kommune i Akershus, med beliggenhet mellom Skårer, Fjellhamar og Langvannet. Rådhuset i Lørenskog ligger på Kjenn. Stedet har i tillegg barnehage, barneskole (Solheim skole), ungdomsskole (Kjenn ungdomsskole) og videregående skole (Mailand videregående skole). Kjenn folkebad. Ved Kjenn ungdomsskole ligger kommunens folkebad, Kjenn Folkebad, som ble bygget i 1966 og rehabilitert i 2004. Skylstad. Skylstad er en grend i Nordangsdalen i Ørsta kommune. Kjent for Skylstadbrekka opp mot fjellet Slogen (1564m), og fødested for forfatteren Marie Takvam (født Skylstad). Den norsk-amerikanske katolske biskop av Spokane i USA, William Stephen Skylstad, som var president for United States Conference of Catholic Bishops (den amerikanske katolske bispekonferanse) fra 2004 til 2007, stammer også fra Skylstad. Den norske billedkunstneren Kristian Skylstad har også røtter fra Skylstad/Øye. Se også biografi om Rasmus Skylstad, utgitt som artikkel i Årbok 2008 fra Hjørundfjord sogelag. Verd å vite? I følge SSB (2006) er det 72 personer i Norge med etternavnet Skylstad. STS-1. STS-1 var den første romferden i NASAs romfergeprogram. Ferden ble utført med romfergen Columbia. Høydepunkter fra ferden. STS-1 sitt primære oppdrag het «First Shuttle Mission/Shuttle Systems Test Flight». Målet var å demonstrere sikker oppskyting og retur av romferge og mannskap. En ville også utføre sikker retur av alle delene; romfergen, fast-rakettene og den utvendige tanken. Romfergen fikk skader på flisene som dekker den. Total 16 fliser ble tapt, og 148 ble skadet. Årsaken var en trykkbølge fra en av rakettene ved oppskyting. Bildegalleri. STS-1 Ron Gilbert. Ron Gilbert er en amerikansk designer, programmerer og produsent av dataspill. Han er mest kjent for sitt arbeid hos LucasArts, hvor han blant annet var med på å lage "Maniac Mansion" og de to første "Monkey Island"-spillene. Gilbert vokste opp i en liten by i Oregon. Hans far var en professor i fysikk på college. Da han var i high school, lærte han seg å programmere i assembler, og brukte mye av sin tid på å bli bedre til å programmere datamaskiner. Gilbert begynte sin profesjonelle karriere i 1983, da han fremdeles var student. Han skrev programmet "Graphics Basic" med Tom McFarlane. De solgte programmet til et San Francisco-basert selskap kalt HESware, som var imponert over Gilberts arbeid og de tilbydde ham en jobb. Han jobbet der i et halv år med å programmere plattformspill for Commodore 64. Ingen av disse spillene ble gitt ut og selskapet gikk under. Rett etterpå ble Gilbert ansatt i Lucasfilm Games, som senere ble døpt om til LucasArts. Der konverterte han selskapets Atari 800-spill til Commodore 64. I 1985 fikk han sjansen til å lage sitt eget spill for LucasArts om en mørk, viktoriansk herregård hvor en gal forsker bodde sammen med sine noe tilbakestående avkom og utenomjordiske skapninger. Ron Gilbert og Gary Winnick fikk idéen i løpet av flere samtaler og de mente at tiden var inne for å presentere det til ledelsen. Gilbert og Arick Wilmunder programmerte et script-språk som ble kalt opp etter prosjektet: Script Creation Utility for "Maniac Mansion", bedre kjent som SCUMM. "Maniac Mansion" ble gitt ut i 1987 og det ble en stor suksess. SCUMM viste seg å være det perfekte språket for å lage eventyrspill og Gilbert brukte det senere til å lage flere suksessrike spill, slik som "The Secret of Monkey Island". Han forlot LucasArts etter "Monkey Island 2" for å stifte Humongous Entertainment med Shelley Day. Hos Humongous Entertainment var Gilbert ansvarlig for spill som "Putt-Putt", "Freddi Fish", "Pajama Sam" og "Backyard Sports"-serien. Gilbert startet også Cavedog Entertainment hvor han produserte "Total Annihilation". Maatschappij tot Exploitatie van Staatsspoorwegen. Maatschappij tot Exploitatie van Staatsspoorwegen (Selskap til drift av Statsbanene) også kalt Staatsspoorwegen (SS) ble opprettet 26. september 1836 i Haag, Nederland. Bedriften ble opprettet av privatpersoner for å drive trafikk på jernbanelinjene som den nederlandske staten anla. "Staatsspoorwegen" driftet også tog på lokale linjer. I 1917 opprettet bedriften sammen med Hollandsche IJzeren Spoorweg-Maatschappij (no.: Det Hollandske Jernbane-Selskapet) samarbeidet Nederlandse Spoorwegen. Bedriftene kom senere til å fusere (1. januar 1938) og å fortsette under navnet N.V. Nederlandsche Spoorwegen (NS) (no.: Nederlandske Jernbaner). Nederland Genfersjøen. Genfersjøen (fransk "Lac Léman", "le Léman", eller "Lac de Genève", tysk "Genfersee") er med et areal på 582 km² den nest største ferskvannssjøen i Sentral-Europa etter Balatonsjøen. Sjøen er delt slik at 234 km² (40 %) tilhører Frankrike og 348 km² (60 %) tilhører Sveits. Den er 310 m på det dypeste og halvmåneformet. Vannføringen er dominert av elva Rhône som renner inn i østenden og ut i vestenden. Gwen Stefani. Gwen Renee Stefani (født 3. oktober 1969) er en amerikansk sangerinne og frontfigur i bandet No Doubt. Hun er også motedesigner og skuespiller. Hun begynte en solokarriere i 2004 med albumet Love Angel Music Baby. Stefani er kjent som en trendsetter, og hennes varemerker er rød leppestift og platinablondt hår. Hun lanserte også en kleskolleksjon i 2004 som heter L.A.M.B. Barndom. Gwen Stefani ble født i i Fullerton i California, men vokste opp i Anaheim. Hennes far, Dennis, er italiensk amerikaner og hennes mor, Patti, er av irsk og skotsk nedstamming. Hun har en søster, Jill, og to brødre, Eric og Todd. Stefani gikk på Loara High School, og var med på skolens svømmelag. Hennes scenedebut var på en talentkonkurranse som skolen arrangerte, der hun fremførte sangen «I Have Confidence» fra musikalen "Sound of Music". Senere studerte hun på California State University i Fullerton. Hennes første jobb var å skrubbe gulv på en Dairy Queen, og hun har også arbeidet i en dagligvareforretning. Stefani er en fjern slektning av Madonna. Hennes grandtantes svigermor deler etternavn med Madonna. Stefani, broren Eric, og vennen John Spence grunnla No Doubt i 1986. Stefani ble gruppens vokalist etter at Spence begikk selvmord i desember 1987. I 1994 sluttet Eric som keyboardist i bandet for å begynne med animasjon i TV-serien Simpsons. Bandets tredje album, Tragic Kingdom, tok tre år å fullføre og i løpet av denne perioden ble bandet nesten oppløst. Albumet ble sluppet i 1995 og hadde en rekke hitlåter. Den første singelen var «Just a Girl». Mange av albumets sanger, som «Don't Speak» og «Spiderwebs», var inspirert av Stefanis åtte år lange forhold og påfølgende brudd med bandmedlemmet Tony Kanal. Etter suksessen med Tragic Kingdom, ble Stefani meget populær og gjenkjennelig; spenningen som dette medførte med de andre medlemmene av bandet ble illustrert i deres video for sangen «Don't Speak». Stefani gikk inn i en depresjon etter turnèen for Tragic Kingdom. I 2001 slapp No Doubt deres toppselgende fjerde album, Rock Steady, som inneholdt sangene «Hey Baby» (med reggae- Så langt hadde Stefanis rapper Bounty Killer), «Underneath It All», og «Hella Good». Stefanis første soloalbum, Love. Angel. Music. Baby. ble sluppet i USA 23. november 2004. Den solgte flere kopier i dets først uke enn noe No Doubt-album (350 000), og debuterte på 7. plass på Billboard-listen. Albumet solgte til platina i USA etter fire uker. Den første singelen som ble sluppet, «What You Waiting For?», debuterte på 1. plass på det australske ARIAs singeldiagram, på fjerde plass i Storbritannia og nådde 47. plass på amerikanske hitlister. Den andre singlelen var «Rich Girl», en duett med Eve, produsert av Dr. Dre. Det er delvis en coverlåt av sangen «If I Were A Rich Man» fra musikalen Spelemann på taket, med en dancehall-beat. I 2006 slapp hun sitt andre soloalbum, The Sweet Escape, til gode kritikker. I den første singelen «Wind It Up» sampler hun en liten del av sangen «The Lonely Goated» fra musikalen Sound of Music. Albumet klatret til 3. plass på Billboard-listen. Den andre singelen «The Sweet Escape», hvor synger med Akon, hadde også gode salgstall. Senere samme år bekreftet hun at hun ville gå tilbake til No Doubt. I 2004 lanserte Stefani kleskolleksjonen L.A.M.B. (Love. Angel. Music. Baby.). Hun bruker selv klær og tilbehør fra denne kolleksjonen. Kjendiser som Nicky Hilton, Paris Hilton, Pamela Anderson, Carmen Electra, Nicole Richie, Jenny McCarthy, Alicia Keys og Halle Berry har også blitt sett med L.A.M.B. Jenter som imiterer Stefanis distinkte stil omtales gjerne som «Gwennabes» eller «Gwenabees». Andre prosjekter. I 2004 lanserte Stefani kleskolleksjonen L.A.M.B. (Love. Angel. Music. Baby.). Hun bruker selv klær og tilbehør fra denne kolleksjonen. Kjendiser som Nicky Hilton, Paris Hilton, Pamela Anderson, Carmen Electra, Nicole Richie, Jenny McCarthy, Alicia Keys og Halle Berry har også blitt sett med L.A.M.B. Jenter som imiterer Stefanis distinkte stil omtales gjerne som «Gwennabes» eller «Gwenabees». I 2004 hadde Stefani sin filmdebut i en liten rolle som Jean Harlow i Martin Scorseses film "The Aviator". Samme året lånte hun også stemmen sin til tittelkarakteren i Malice, et usluppet PS2- og Xbox-videospill. Privatliv. Stefani møtte Bush-vokalisten Gavin Rossdale på en konsert med No Doubt i 1996. De giftet seg 14. september 2002 og har to sønner. Kenneth II av Skottland. Kenneth II av Skottland ("Cináed mac Maíl Choluim"), sønn av Malcolm I av Skottland, etterfulgte Culen, sønn av Indulf, som hadde blitt slaktet ned av brythonene fra Stathclyde i 971 i Lothian. Kenneth kunne ikke etablere seg som enekonge før han hadde fått Culens bror Amlaíb drept i 977 og da var enekonge av Skottland. Hans hovedområde, slik som dette hadde vært med alle andre skotske konger som utgikk fra ætten til Kenneth MacAlpin lå nord for elven Tay. Kenneth II begynte sitt regime med å herje i det engelske kongedømmet, men han mistet størstedelen av sin hær ved elven Cornag. Kort tid etter angrep han Eadulf, jarl av den nordlige halvdelen av Northumbria og herjet store deler av dennes område. Kenneth befestet fjordene ved Forth som et forsvar mot britene og invaderte igjen Northumbria og tok jarlens sønn til fange. På omtrent denne tiden ga han også byen Brechin til kirken. I henhold til engelske kronikører betalte Kenneth II skatt til kong Edgar av England for avståelsen av Lothian, men disse utsagnene er sannsynligvis grunnet i kontroversen om Skottlands posisjon. Mormaerne eller jarlene til Kenneth II var igjennom hele hans regime opptatt i stridigheter med den norrøne jarlen Sigurd av Orknøyene om rettighetene til området Caithness og andre nordlige områder i Skottland så langt sør som Spey. I disse stridighetene hadde ikke skottene større hell eller framgang. Ved et tidspunkt i livet giftet Kenneth II seg, men detaljene er uklare. Hans hustru sies å ha vært en prinsesse fra Leinster, i henhold til det irske middelalderdiktet "Bercháns profeti", men hennes navn, foreldre og skjebne er ukjent. Ekteskapet ga uansett sønnen Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland). I 995 døde Kenneth II ved Fettercairn i Mearns. I henhold til noen kilder ble han snikmyrdet av sine egne undersåtter i et forræderi på grunn av intriger fra Finnguala, datter av Cuncar, mormaer av Angus. Kenneth II ble gravlagt på øya Iona. François Bonivard. François Bonivard eller Bonnivard (født 1496, død 1570) var en sveitsisk patriot og historiker. Livshistorien hans var inspirasjon for Lord Byrons dikt «The Prisoner of Chillon». For sin opposisjon mot Karl den tredje av Savoy ble han holdt i fangenskap i Chillon slott fra 1530 til 1536. Velledalen. Velledalen er et dalføre i Sykkylven kommune på Sunnmøre. Dalen er omkranset av ville fjell og breer: Råna (1586 m), Store Brekketind (1578 m), Midtre Regndalstind (1540 m), Brunstadhornet (1524 m), Velleseterhornet (1510 m). Siste måltid. Siste måltid er en skikk som følges mange steder som går ut på å gi en dødsdømt forbryter et spesielt måltid en tid før henrettelsen. Den dødsdømte får da også vanligvis ønske seg en spesiell type mat. En skikk med å gi dødsdømte et siste måltid er kjent fra langt tilbake i historien. Allerede i noen av oldtidens kulturer, som Oldtidens Egypt og Antikkens Hellas, kjenner man til noe slikt. I dag praktiseres den flere steder, ikke minst i USA. Det er særskilte bestemmelser knyttet til skikken i de forskjellige stater. Mange stater tillater for eksempel ikke tobakk eller alkohol. I Maryland er ikke skikken stadfestet. Ikke sjelden har det som kjente forbrytere har spist, vært gjenstand for en viss interesse i det offentlige. Åkle. Åkle er et mønstret, vevd teppe som tidligere ble brukt som sengeoverkast og annet i norske bygder. Åklærne var vevd i ulike mønstre som varierte fra sted til sted. Det kunne også være forskjellige vevteknikker, for eksempel rutevev, rosengang, krokbragd, skillbragd og dobbeltvev. Mønstrene på de ulike gårdene og mindre stedene hadde ofte utspring i områdets mønster. Man kan også finne eksempler på at åklær tidlig ble benyttet som kirkekunst, det vil si som utsmykking i kirkerom. Fra 1900-tallet ble åklær stort sett brukt som dekorative bordtepper, sengetepper og veggpryd. Ordet åkle kommer av det norrøne "áklæði" og betyr sengeteppe. I Setesdal blir et åkle kalt for ei rugge i Bykle og Valle, og en brosse i Hylestad og Bygland. Orhan I. Orhan I (1284–1359) var den andre hersker for Det osmanske rike. Orhan erobret mesteparten av det vestlige Anatolia. Han giftet seg med datteren til den østromerske keiseren Johannes VI med politiske hensikter. Han hjalp senere Johannes VI med å overta tronen i Østromerriket. Orhans sønn, Süleyman Paşa, erobret senere Gallipoli og gav dermed osmanerne en passasje inn til Europa. Murad I. Murad I (født 1319 "eller" 1326, død 1389) (tyrkisk: I.Murat Hügavendigâr) (arabisk: مراد الأول) var den tredje hersker av Det osmanske rike. Han holdt tronen fra 1353 til sin død i 1389. Han var sønn av Orhan I og det første overhodet av familien som tok tittelen sultan. Han bygget opp imperiet ytterligere ved å etablere et senter i den nylig erobrede byen Adrianopel. Det var Murad I som organiserte den tidligere osmanli-familien til en politisk stat. Han stod også bak opprettelsen av janitsjarene. Murad ledet de osmanske styrkene under Slaget ved Kosovosletta, hvor han selv ble drept av den serbiske ridderen Miloš Obilić. Bayezid I. Bayezid I (ca 1354–1403) var sultan av Det osmanske rike fra 1389 til 1402. Han kom til makten etter Murad I døde under Slaget ved Kosovo Polje og henrettet umiddelbart sin yngre bror Yakub for å forhindre et kupp. Han skapte fred med serberne etter krigen og giftet seg med Olivera Despina, datter av Prins Lazar av Serbia. Han anerkjente Stefan Lazarević, sønn av Prins Lazar som leder av Serbia med visse autonome rettigheter. Det er usikkerhet rundt hans død, men det er på det rene at han døde i fangenskap etter å ha tapt bitre kamper mot Timur Lenk i slaget ved Ankara. Edens hage. Edens hage (hebraisk גַּן עֵדֶן, Gan ʿEdhen) er et mytologisk sted og vakker hage der de første menneskene Adam og Eva skal ha bodd ifølge skapelsesfortellingene i Første Mosebok i Bibelen. Historien ender med at Adam og Eva spiser av Kunnskapens tre, og Gud forviser dem fra hagen. Omtale i Bibelen. Teksten forteller videre at Gud forbød mennesket å spise av kunnskapens tre. Guddommen laget så en «hjelper av samme slag», det vil si dyr og fugler som mennesket ga navn. Deretter bygde Gud en kvinne av mannens ribbein mens han sov. Mannen bestemte at hun skulle kalles kvinne, og bibelteksten sier at mannen skal holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. I kapittel 3 forteller Første Mosebok videre at kvinnen, som Gud seinere ga navnet Eva «for hun ble mor til alle som lever», ble fristet av den listige slangen. Kvinnen spiste av kunnskapens tre og lokket også mannen til å smake på frukten. Etter dette lovbruddet, som i seinere teologi blir kalt syndefallet, forbannet Gud slangen, straffet kvinnen med smertefulle fødsler, lot mannen herske over kvinnen, forbannet også jorden og lot mannen nære seg av den med strev og slit. Gud lagde klær til Adam og Eva, drev dem så ut fra Edens hage og satte to kjeruber og et flammende sverd øst for Eden til å vokte veien til hagen, «det tapte paradis». Beliggenhet. Bibelhistorikere har hatt mange forslag til hvor tekstforfatterne har ment at Eden lå, men de er ikke blitt enige. De fire elvene som omtales, er Pisjon, Gihon, Hiddekel og Eufrat. Noen har hevdet at Pisjon er identisk med Nilen, mens Josefus mente Pisjon var Ganges. Elva Gihon har ofte blitt tolket som Karkheh eller Karun, to elver som deler sitt utløp med Tigris og Eufrat i Iran. Hiddekel er Tigris. Kusj kan være Kongedømmet Kusj, et oldtidsrike i Nildalen og dagens Sudan. Havila har av mange blitt forbundet med et sted i det sørlige Arabia. Assur kan tolkes som Assyria, området ved Tigris hvor oldtidens assyriske folk bodde. Aslak Jacobsen Hætta. Aslak Jacobsen Hætta (født 24. januar 1824, henrettet 14. oktober 1854) var en av opprørslederne for det samiske «Kautokeinoopprøret» i november 1852. Han var gift med Marith Persdatter Kurak og de hadde to barn. Under opptøyene ble handelsmannen Carl Johan Ruth og lensmann Lars Johan Bucht drept og sogneprest Fredrik Waldemar Hvoslef pisket. Hætta ble dømt til døden for mord på Carl Johan Ruth og henrettet ved halshugning, 30 år gammel. Ben Hur (1907). "Ben Hur" er en 15 minutter lang stumfilm fra 1907. Det er den første filmen basert på Lew Wallaces roman ', som var en av de bestselgende bøkene da filmen kom ut. Den var regissert av Sidney Olcott og produsert av Kalem Studios. Siden filmen er bare 15 minutter lang, ble bare en liten del av historien filmet. Filmen fokuserte på vognløpet, som ble filmet på stranda i New Jersey. Lokale brannmenn spilte vognførerne og hestene, som normalt trekte brannvognene, trekte vognene i løpet. Filmen er mest kjent for å sette presedens når det gjelder opphavsrett. Wallace døde i 1905, to år før filmen ble laget, og rettighetene til boken gikk derfor over til hans etterkommere. Filmen ble laget uten deres tillatelse, noe som var vanlig på den tiden. Filmmanuskriptforfatter Gene Gauntier skrev i sin biografi fra 1928 om hvordan filmindustrien på denne tiden krenket alt mulig. Etter at filmen ble ferdig saksøkte Harper and Brothers og etterkommerne Kalem Studios, Motion Picture Patents Company og Gauntier for krenkelse av forfatterretten. Saksøkerne vant saken i høyesterett i 1911 og Kalem Studios måtte betale etterkommerne $25000. Hætta. Hætta er et vanlig samisk navn. Munthe af Morgenstierne. von Munthe af Morgenstierne er en dansk og norsk adelsslekt. Historikk. Slekten ble den 19. desember 1755 adlet med høyesterettsdommer (assessor) Bredo Munthe († 1757), som samtidig fikk navnet "von Munthe af Morgenstierne". Han var dessuten eier av godset Bekkeskov i Danmark. Bredo von Munthe af Morgenstierne nedstammet i mannslinje fra Christopher Gertsen, fogd i Sogn, som skal ha brukt "Morgenstierne" eller lignende som tilnavn. Fogden var gift med Birgitta Munthe, datter av Ludvig Munthe, biskop i Bjørgvin, og paret hadde syv barn i lag, blant andre Ludvig Christophersen Munthe (1657–1708), sogneprest til Vik i Sogn, som både slekten Munthe og adelsslekten von Munthe af Morgenstierne nedstammer agnatisk fra. Bredo von Munthe af Morgenstiernes etterkommere i mannslinjen lever hovedsakelig i Norge. Slekten er på grunn av adelsbrevet tatt med i Danmarks Adels Aarbog. Navn. Etter eget ønske fikk Bredo Munthe i 1755 navnet "von Munthe af Morgenstierne", som bestod av hans daværende slektsnavn, Munthe, og av slektsnavnet eller tilnavnet som hans farsslekt opprinnelig hadde båret, "Morgenstierne". Munthe påberopte seg å nedstamme fra to adelige slekter med disse navnene, men ingen historisk dokumentasjon foreligger for slikt opphav. En morgenstjerne er en stridsklubbe og fra gammel tid et myndighetstegn for vektere. Våpen. Slekten von Munthe af Morgenstiernes våpenskjold. Slektens våpen bygger dels på Munthes gamle våpen. Skjoldet er delt av sølv og rødt; i 1. felt to avhogde og krysslagte brune trestammer under en tioddet gull stjerne, i 2. felt tre sølv skiver. Hjelmen er kronet med adelig rangkrone og har som hjelmtegn to brune bjørnelabber som holder tre sølv skiver under hverandre og over en tioddet gull stjerne. Skjoldholdere: to sittende og tilbakeseende svarte bjørner. Wilhelm von Munthe af Morgenstierne. Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne (brukte bare navnet Wilhelm Morgenstierne'") (født 4. november 1887 i Kristiania, død 15. juli 1963) var en norsk diplomat. Bakgrunn. Han var sønn av professor Bredo von Munthe af Morgenstierne og Bertha Schjelderup, og bror av språkforskeren Georg Morgenstierne. I 1925 ble han gift med Marjorie Alder i Winnipeg i Canada. Morgenstierne tok examen artium i 1905 og studerte deretter ved Wadham College i Oxford der han avla eksamen i 1907. Han ble cand. oecon. i 1909. Deretter hadde han studieopphold i Frankrike. Virke. Han kom til Washington som attaché ved den norske legasjonen der i 1910 . Fra 1913 var han sekretær i Utenriksdepartementet i Oslo. 1917–1921 var han legasjonsråd, og fra 1922 byråsjef i Utenriksdepartementet, før han ble generalkonsul i New York i 1929. I sitt diplomatiske virke var han også sakkyndig ved voldgiftsdomstolen i Haag. Han var minister ved ambassaden i Washington 1934–1942, deretter ambassadør samme sted 1942–58. Morgenstierne spilte en viktig rolle for Norge under andre verdenskrig. Morgenstierne ble senere kjent som sentral i svertekampanjen mot operasangerinnen Kirsten Flagstads omdømme som angivelig nazi-sympatisør. Bakgrunnen for dette var den pinlige diplomatiske episoden som oppstod i Washington i 1938, da ambassadør Morgenstierne ikke slapp inn i Flagstads garderobe i konsertpause, fordi hun har halsinfeksjon og feber. Den norske ambassaden i Washington angrep Flagstad i offentlig erklæring, og Morgenstierne henstilte til Utenriksdepartementet at Flagstads tilbakekomst til USA ble forhindret. Person. Morgenstierne var ikke politisk aktiv, heller ikke i sin ungdom. Han var kjent som radikal i studietiden, og holdt i 1908 et foredrag i Studentersamfundet med tittelen «Vor tids socialisme». Han var viseformann samme sted i 1914 og medlem av Oslo Arbeidersamfunn. Han gikk for å være en usnobbet og omgjengelig person som av pressen i Washington fikk tilnavnet «The Athletic Ambassador» da han gjerne beveget seg til fots over store strekninger i byen. Utmerkelser. Morgenstierne ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1926 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, forfremmet til kommandør med stjerne i 1939 og 4. januar 1946 tildelt ordenens storkors «for fortjenstfullt virke i sitt embede under krigen». Han ble også tildelt St. Olavsmedaljen og Kongens fortjenstmedalje i gull. Han var storkors av Dannebrogordenen, kommandør med stjerne av den portugisiske Kristusordenen, kommandør av Italias kroneorden og av den thailandske Den hvite elefants orden. Morgenstierne var æresdoktor ved Luther College, St. Olaf College, University of Southern California og ved Drexel Institute of Technology. Mons Aslaksen Somby. Mons Aslaksen Somby (født 1827, henrettet 14. oktober 1854) var en av lederne for det samiske «Kautokeinoopprøret» i november 1852. Under opptøyene ble handelsmannen Carl Johan Ruth og lensmann Lars Johan Bucht drept og sogneprest Fredrik Waldemar Hvoslef pisket. Broren til Mons, Ole Aslaksen Somby, døde etter skadene i opptøyene noen dager etter han ankom til arresten i Alta. Mons Aslaksen Somby var gift med Inger Johannesdatter Hætta, de hadde en sønn sammen. Somby ble dømt til døden og henrettet ved halshugning, 27 år gammel. Somby. Somby er et vanlig samisk etternavn. Navnet er mest sannsynlig blitt til som en fornorsket variant av den samiske byen Sombio (eller Sompio) i Kemi lappmark i nord-Finland. Navnet har mest sannsynlig også oppstått fra menns personnavn som Sompia, Sompi, Sombie, Sombe Sombby, Sombi, Sumby og Sobbe. Navnet er også brukt som slektsnavn, som er blitt skrevet som Sombio, Sompio, Sombi og Somby. Sistnevnte skriveform er den vanligste i dag. Navnet forekommer hovedsakelig i Kautokeino og Karasjok, men også i Tana, vest-Finnmark og på finsk side av riksgrensen. Stamfaren for Somby-slekten er Oloff Persson Sombio, oppført i skattemanntallet for Kautokeino i årene 1697-1707. Bredo von Munthe af Morgenstierne. Bredo von Munthe af Morgenstierne (født Bredo Munthe 23. september 1701, død 13. januar 1757), var en framstående norsk jurist som også ble adelsmann. Han var sønn av sogneprest i Fron Otto Munthe, gikk ut av skolen i Christiania 1718, ble cand. theol. 1720 og studerte deretter jus. 1728 ble han prokurator ved høyesterett, 1735 kammeradvokat, 1737 kanselliråd, 1747 assessor (dommer) i høyesterett og justisråd. 1741 kjøpte han til dels for arvede midler Bekkeskov gods i Præstø amt i Danmark. I 1755 oppnådde han – etter egen søknad og som flere andre på den tid – å bli «tatt opp i den danske adelsstand» med det selvvalgte navnet von Munthe af Morgenstierne. Det nye navnet og våpenskjoldet i adelsbrevet er basert på forfedres slektsnavn og slektsvåpen. Han ble gift 25. mai 1730 med Anna Dorothea Smith (1714–77). Pipervika. Pipervika i Oslo, er i dag navnet på bukta i Indre Oslofjord fra Akershus festning på den ene siden og Aker brygge på den andre. Tidligere var det også navnet på et slumstrøk som lå nord for selve bukta. Dette ble totalsanert på 1900-tallet grunnet de fattigslige forholdene, og ingenting av den opprinnelige bygningsmassen er igjen i dag. Navnet fikk området fordi brigademusikkens tamburer (trommeslagere) og pipere (fløytister) hadde sitt tilholdssted her. Da strøket eksisterte og holdt dette navnet, ble bukta skilt fra dette ved å bli kalt Piperviksbukta. Den nye bebyggelsen på området fikk så strøksnavnet Vika, og den fysiske bukta ble så bare kalt nettopp Pipervika. I middelalderen ble den kalt Gyljandi. På annen halvdel av 1800-tallet var det friluftsliv i Pipervika: Det gikk folk på skøyter på isen om vinteren, og folk badet her om sommeren. Nils Alstrup Dahl. Nils Alstrup Dahl (født 25. juni 1911 i Kristiania, død 2001) var en norsk teolog. Etter examen artium ved Bergen katedralskole i 1929 begynte han å studere teologi ved universitetet i Oslo, ble cand. theol. 1934, universitetsstipendiat og professor 1942, med Det nye testamente som fagområde. I 1965 ble han utnevnt til professor ved Yale. Han var redaktør for «Norsk kirkeblad» 1954–57. Mowinckel. Mowinckel er en norsk slekt opprinnelig fra Hannover i Tyskland, bosatt i Bergen siden 1740. Slaget på Kalvskinnet. Slaget på Kalvskinnet utspant seg i 1179 på Kalvskinnet, et området vest for Nidarosdomen i det som er idag er Trondheim sentrum. Slaget ble et vendepunktet i Sverre Sigurdssons (kong Sverre) og birkebeinernes kamp mot baglerne om kongemakten. Seieren og Erling Skakkes død i slaget forandret styrkefoholdene, og birkebeinerne kunne deretter ikke lenger oppfattes som en reisning eller opprørsflokk. Etter Kalvskinnet måtte konflikten ansees som en borgerkrig, der landsdeler sto mot hverandre. Slaget styrket Sverre Sigurdssons krav på kongetronen. Kravet var satt blitt fram på alvor våren 1177, da trønderne valgte ham i Øretinget, en forutsetning for å bli Norges konge på denne tiden. Bakgrunnen. Birkebeinerne hadde reist seg mot kong Magnus Erlingsson og hans far Erling Skakke i 1174. Etter et alvorlig nederlag i slaget på Re, der også lederen Øystein Møyla ble drept, fant birkebeinerne en ny leder i Sverre Sigurdsson. På høsten 1178, etter seieren i slaget ved Hørte bro, kom birkebeinerne for tredje gang til Nidaros. De jaget vekk de kongelige styrker og tok ti skip som ble deres første regulære flåte. Med en flåtestyrke som kunne ha en bemanning på mellom 500 og 1 000 mann ville Sverre Sigurdsson være i stand til å foreta sjøtokt langs Norskekysten. Våren 1179 seilte birkebeinerne fra Trondheimsfjorden til Møre, trolig i den hensikt å angripe Bergen. Sverre satset på denne tiden på en slags geriljataktikk. Ved Stad møtte de kongens flåte med mange skip, med lendmenn under ledelse av kong Magnus, Orm Kongsbror og erkebiskop Øystein Erlendsson. Birkebeinerne snudde utover mot havet, og unnslapp fordi det var tåke og dårlig sikt. Da Erling Skakke fikk melding om at fem skip var sett i Breisundet på vei mot Trondheimsleia, besluttet han å dele opp sin flåte for å beskytte Bergen, i tilfelle Sverre skulle fortsette mot sør. Erkebiskopen og Orm kongebror snudde, sammen med noen få lendmenn. Resten fortsatte mot nord etter de fem skipene, og på Nordmøre oppdaget de at Sverre var dratt nordover til Trondheimsfjorden. Erling Skakke og Magnus Erlingsson stevnet inn i fjorden og kom overraskende på birkebeinerne som hadde lagt til ved bryggene. Sverre Sigurdsson beordret sine menn til å rykke opp i byen og vekk fra skipene, som ikke var tømt for eiendeler og forsyninger. Magnus Erlingsson og Erling Skakke rodde opp i Nidelva mens en styrke gikk på land ved Brattøra, der elven munner ut. Det ble en skarp forfølgelse helt til birkebeinerne hadde etablert seg ved Elgeseter og slått tilbake forhastede angrep på deres baktropp. Etter trefningen ble brua over Nidelva, som var for smal, oppgitt av begge parter, som henga seg til å skyte pil på hverandre. Etter det trakk birkebeinerne seg opp i fjellene, først til Klæbu og deretter til Gauldalen. Der valgte Sverre å dra vestover til Nidelva med sin hær og oppholdt seg der i minst fire dager i håp om at Erling Skakke hadde feiltolket hans hensikter. Erling Skakke trodde, gjennom forhør av reisende og meldinger fra egne speidere, at Sverre mest sannsynlig var dratt mot Opplandene. Talen. Sverre Sigurdssons liv er forholdsvis godt dokumenter gjennom Sverres Saga. For tiden rundt slaget på Kalvskinnet er særlig Grýla skrevet av Karl Jónsson viktig. Idet Sverre Sigurdsson fikk høre at Erling Skakke hadde fått i stand gjestebud og permittert hæren visste han at tiden var inne. Birkebeinerne satset på hurtig bevegelse for å iverksette et avgjørende overfall. Med 360 birkebeinere og et oppbud fra Gauldalen som skal ha blitt tatt med i fremstøtet, kom Sverre til Byåsen på vestsiden av dagens Trondheim i grålysningen den 19. juni 1179 og stoppet på "Feginsbrekka", nå Steinberget. Der sto han av hesten, og etter å ha holdt bønn, holdt han tale til sin hær (ifølge Sverres Saga). Talen representerte den fremtidige politiske retningen for Sverre Sigurdsson; En fysisk avløsning av det gamle lendmannsaristokratiet, med egne tilhengere på tvers av tidligere klassebevissthet i det gamle samfunnet var hans politiske mål. Der sto også kongemakten sentralt. Slaget. Birkebeinerne rykket nedover Steinberget. Da de kongelige vakter oppdaget dem og slo alarm fra Ørene, ble det forvirring og kaos i byen. Hæren var spredt ut under gjestebudet, borte fra skipene der utstyret og mesteparten av deres våpen var. Istedenfor å evakuere byen, bestemte Erling Skakke seg for å ta opp kampen og kom til Nidarosdomen med sitt merke (fane). Resten av hæren fylket seg på forskjellige steder, minst 600 mann sto ved støpelen vendt mot "Åkeren", et flatt landskap som lå sør for byen og vest for Nidarosdomen, og også ble kalt Kalvskinnet. Hundrevis av andre hærmenn var mest sannsynlig kommet til skipene og kunne dermed ikke støtte Erling Skakke og Magnus Erlingsson på Kalvskinnet. Med en styrke på omkring 360 mann (gjenstand for diskusjon) gikk Sverre til angrep på de kongelige styrkene. Hovedstøtet var rettet mot Erling Skakkes egen flokk som ble gjenkjent på hans merke. Hensikten var å knuse det sterkeste elementet i forsvaret. Etter at Sverres styrker lyktes i å hugge ned stangen med merket, så de andre forsvarerne at Erlings merke var borte og dermed ble fylkingen brutt opp under angrepet. Samtidig traff et kastespyd Erling. Han hadde på seg en platebrynje som ikke var helt spent igjen i midjen. Etter å ha slått vekk noen få birkebeinere, satte han seg på bakken. Kongen, Magnus Erlingsson, kom til og så at hans far blødde stygt og ikke klarte å snakke. Idet Erling Skakke utåndet, måtte sønnen flykte til sin fars skip "Ryden" på Nidelva. Sammen med Erling Skakke falt mesteparten av hans sveit. Under flukten sprang mange ut i Nidelva og flere druknet. En av lendmennene rakk ikke å ta av seg brynjen sin og sank. Birkebeinerne stormet så til bryggene og tok tilbake sine forlatte skip, der eiendeler og bytte var urørt. De tok også andre skip som var blitt etterlatt av kongshæren, inkludert kongeskipet "Olavssuden". Da Sverre Sigurdsson så de siste skipene med Magnus ro vekk på Trondheimsfjorden, var slaget over. Erling Skakke ble funnet og båret til en grav sør for Nidarosdomen. Blant de ti lendmennene som falt var Jon Torbergsson. Også seksti hirdmenn falt, og da regner man ikke med andre hærmenn, hvorav det trolig falt flere hundre. Etterspillet. Slaget på Kalvskinnet var et vendepunkt i Norgeshistorien. Opprøreren Sverre hadde seiret og nådd sitt mål om kongeverdighet. Striden etter slaget fortsatte deretter mellom to konger om et enekongedømme. Sverre Sigurdsson fant sterk støtte blant trønderne, der stormenn bestemte seg for å gi ham sin støtte mot gjenytelser. Magnus Erlingsson konsoliderte sin kontroll i Viken etter råd fra Orm Kongebror og erkebiskopen i Bergen, og etablerte et nær permanent grep på den landsdelen. Norge var nå delt mellom to partier i borgerkrig, der birkebeinere og heklunger hadde hver sin konge. Det var blitt en kamp mellom nyetablerte utkant- og underklassefolk og et etablissement av storfolk fra de øverste stender av samfunnet, om maktposisjonene innen aristokratiet og kongedømmet. Betegnelsen "heklung" kom av "hekle", ermeløs kappe brukt av prester. Dette henspilte på at Magnus Erlingsson hadde kirkelig støtte, siden Kirken satte seg mot en avløsning av den regenten man hadde bundet seg til. Det endelige oppgjøret mellom Magnus Erlingson og Sverre Sigurdson fant sted i slaget ved Fimreite i 1184, hvor Sverre Sigurdson beseiret og drepte Magnus Erlingson og hans menn. Kilder. "Claus Krag", Sverre, Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 82-03-23201-9 Kalvskinnet Sigmund Mowinckel. Sigmund Olaf Plytt Mowinckel (født 1884 i Kjerringøy, død 1965) var norsk teolog og hadde sitt hovedvirke innen fagområdet Det gamle testamente. Han ble cand. theol. 1908. Deretter studerte han en tid i Tyskland og kom i denne perioden bl. a. under innflytelse av den tyske gammeltestamentleren Hermann Gunkel. Senere fikk også den danske religionshistorikeren Vilhelm Grønbech, og den religionspsykologisk orienterte tyske gammeltestamentleren Gustav Hölscher betydning for Mowinckels forfatterskap. I 1915 ble han tilsatt som universitetsstipendiat ved Det teologiske fakultet i Oslo. Han ble dosent i 1917, ekstraordinær professor 1922 og ordinær professor 1933. Ingen annen norsk teolog har med sine vitenskapelige arbeider hatt så stor internasjonal betydning som Sigmund Mowinckel. Han er forøvrig regnet som en av de mest betydningsfulle forskere Norge har hatt (uavhengig av fagfelt). Hypotesen om Jahves tronstigningsfest. Særlig berømt er Mowinckels hypotese om den såkalte Jahves tronstigningsfest som han lanserte i sin Psalmenstudien II fra 1922. Her hevdet han at flere av salmene i Salmenes bok – særlig salme 47, 93-99, 118 og 132 opprinnelig ble benyttet ved en årlig fest i Israel hvor man feiret monarkiet som en institusjon gitt av Jahve. En stor del av materialet for å rekonstruere denne festen fant Mowinckel i kilder fra den babylonske Akitufestivalen, og fra fortellende deler av Det gamle testamentet som 2 Sam 6; 1 Kong 8; 4 Mos 10; Jos 6. Med dette ble Mowinckel den mest sentrale representant for den såkalte «Kultiske fortolkning» av Det gamle testamente. Mowinckels teorier ble meget populære, og de ble etterhvert benyttet av den såkalte Uppsalaskolen med Geo Widengren, Ivan Engnell og etterhvert Helmer Ringgren i spissen. I England dukket den såkalte Myth and Ritual School opp. I spissen for denne bevegelsen var forskeren S. H. Hooke som bl. a. utgav en artikkelsamling med tittelen «The Labyrinth». Der publiserte man såkalte ritual patterns beslektet med Mowinckels festhypotese. Både Uppsalaskolen og The Myth and Ritual School møtte etterhvert kraftig kritikk, særlig fra tyske forskere – der det ble hevdet at de historiske rekonstruksjonene som ble fremlagt manglet støtte i tekster og arkeologisk materiale. Martin Noths artikkel fra 1950 «Gott, König, Volk im Alten Testament» regnes å være generaloppgjøret med disse retningene. Selv om Mowinckels navn ikke nevnes en eneste gang i denne artikkelen, kom den kultiske fortolkning av mote i Europa etter dette. Delvis kan dette skyldes kritikken, men også fremveksten av nykonfesjonalistiske retninger i denne tiden, og etterhvert også de litterære synkrone teksttilnærmingene til tekstene som vant popularitet utover 1970-tallet var med på å skyve de religionshistoriske og kultiske fortolkninger i bakgrunnen. I 1951 gav Mowinckel ut sine to mest omfattende bøker, nemlig «Offersang og Sangoffer» eller «The Psalms in Israels Worship» og «Han som kommer» eller «He that Cometh». I den førstnevnte av disse bøkene gir han en meget grundig analyse av Salmenes bok og de forskjellige salmesjangrene der han fastholder sin hypotese om tronstigningsfesten fra 1922 med bare små modifikasjoner. Det er også karakteristisk at disse bøkene kommer på norsk og engelsk, ikke på tysk som de fleste av hans tidligere verker. Han orienterte seg i det hele tatt mer mot den engelskspråklige verden mot slutten av sin karriere. Etterhvert som nye arkeologiske funn har gitt oss større innsikt i den nærorientalske kulturkrets i gammeltestamentlig tid, har rekonstruksjoner av Israels religion igjen blitt populært, og anerkjente forskere som Mark S. Smith, Bernd Janowski, Thomas Podella og Karel van der Toorn har fattet ny interesse for Mowinckels tronstigningsfest. Mowinckels øvrige bidrag til forskningen. Disse teoriene gjør at Mowinckels navn fremdeles stadig dukker opp i kommentarlitteratur. Noter. Mowinckel, Sigmund Mowinckel, Sigmund Mowinckel, Sigmund Mowinckel, Sigmund Sea Tigers. Lederen for LTTEs Sea Tigers, oberst Soosai ombord i et av Sea Tigers fartøy utenfor hovedbasen i Mullaitivu Sea Tigers er den maritme delen av separatistbevegelsen LTTE, og Sjøtigrene som de het på norsk, ble grunnlagt i 1984. Sjøtigrene hadde et antall små, men svært effektive angrepsfartøy, og de hadde også en rekke mindre og mellomstore sivile fartøy. Sea Tigers hadde vist seg som en svært dugelig motstander overfor Sri Lankas marine. Sjøtigrene ledes av oberst Soosai og hadde sin hovedbase i den lille kystbyen Mullaittivu nordøst på Sri Lanka. Sjøtigrene med deres aggressive krigføring til sjøs har gjennom årene senket over 30 lankesiske marinefartøy, både patruljebåter, frakteskip og en katamaran. Sjøtigrenes bakgrunn. "Sea Tigers" ble grunnlagt i 1984 men eksisterte uformelt før det. De første årene var de viktigste gjøremålene smugling av personell og utstyr mellom LTTEs baser i Tamil Nadu og Sri Lanka, spesielt til og fra Jaffna. Etterhvert som Sjøtigrene fikk mer erfaring startet de med offensive operasjoner mot SLN (Sri Lankas marine). Sea Tigers angrepsbåter ved en senket Sri Lankesisk fraktebåt, rett nord av Mullaitivu Operasjonell kapasitet. Sjøtigrenes offensive våpen er lette fiberglassbåter, disse kan være opptil 15 meter og vanligvis utstyrt med fire 250 hk utenbordsmotorer. Bestykning er en blanding av lette og tunge maskingeværer, miltraljøser og kanoner med kaliber fra 20 – 33 mm, og granatkastere. Sea Tiger angrepsbåtene er kun på havet under operasjoner og øvelser; når angrepet eller øvelsen er over lastes de opp på store båthengere og gjemmes i de tette junglene sørvest av Mullaittivu. Om nødvendig kan båtene også fraktes over land til vestkysten av Sri Lanka på disse båthengerne. Sjøtigrene bemannet også et antall større handelsfartøy (under flere flagg) som de brukte for å smugle inn utstyr fra andre nærliggende land. Da LTTE ikke kontrollerte noen større havner må alt utstyr lastes over på mindre fartøy som kan losses på strendene. Sjøtigrene har også angrepsdykkere, og disse har blitt brukt i minst en operasjon hvor et større fraktefartøy ble senket ved SLNs base ved KKS (Kankesanturai), ved nordspissen av Jaffnahalvøya. Sjøtigrenes personellstyrke var mellom 2-3 tusen kvinner og menn, kvinnene bemannet båter på lik linje med sine mannlige kolleger. Antallet i tjeneste kan varierte avhengig av operasjonelle behov. Lokale fiskere og bønder i LTTE kontrollerte områder var «sovende» kadre, og kan aktiviseres hvis den gjeldende våpenhvilen avsluttes. Lokale våpendepoter er gjemt i jungelen nær landsbyer. Sjøtigrenes teknologi og taktikk. Sjøtigrene hadde under krigsårene vist seg meget oppfinnsomt med en villighet til bruk av utradisjonelle løsninger på militære oppdrag man undertok seg, og kan med rette kalles verdens eneste sjøgerilja med kapasitet for undervannsangrep. Sjøtigrene under deres konflikten med myndighetene hadde blitt en foregangsgruppe for utviklingen av nye taktikker og teknikker, spesielt innenfor maritime terrorisme. En selvmordsavdeling innenfor sjøtigrene, kalt "De Svarte Sjøtigrene", skulle dannet et forbilde for andre terroristorganisasjoner verden rundt som oppvist interesse for maritim terrorisme, med deres selvmordsbåter og bruk av angrepsdykkere i selvmordsoppdrag samt undervannsfarkoster for anslag på militære fartøyer selv langt ut i havet. Selvmordsscootere og angrepsdykkere. Siden slutten av 1980-tallet hadde sjøtigrene forsøkt å skaffe seg dykkerutstyr for infiltrasjonsoppdrag inn i militære havnesteder, og klarte til slutt å få tak på militære spesialdykkersett som gjør det vanskelige å oppdage dykkerne under vannet. Deretter hadde sjøtigrene vært i besittelse av teknologi omkring dykkerutstyr til militære formål for å gjennomføre sabotasjeoppdrag og selvmordsangrep siden 1993, det er kjent at det hadde vært forsøk på kjøp av små nedsenkbare båter kalt SVD (swimmer delivery vehicles), men istedenfor skal sjøtigrene selv ha utviklet fram semi-undervanns «menneskelig torpedoer» eller «selvmordsscootere» både for frakt av eksplosivene opptil 50 kg og direkte angrep. Disse selvutviklede selvmordsscootere hadde vært brukt ved flere anledninger i løpet av krigsårene kanskje helt fram til ganske nylige. Ettersom en slik scooter er delvis under vann med bare en liten tohestekrefters utenbordsmotor, er denne vanskelig å få øye på selv med avanserte sensorer som radar. Operatøren ligger beskyttet bak et pansret skjold, og når målet var innenfor rekkevidde for direkte angrep opptil mellom 100 og 200 meter vekk, går operatøren til direkte angrep ved å akselerere. Fjernstyrte miner og andre eksplosiver. Siden begynnelsen av 1990-årene hadde sjøtigrene benyttet en rekke ulike eksplosiver i sine operasjoner, og har tatt i bruk fjernstyrte miner, deretter improviserte miner med utgangspunkt i husholdningsprodukter som riskokere. Sjøtigrene har også brukt friflytende miner, men kun for å ramme et spesifikt mål i trang farvann, oftest i en lagune eller kanal, vennlige fartøyer oftest ble varslet om sjøtigrene skulle legge ut miner i forholdsvalgte posisjoner. Sjøtigrene etter mars 1993 hadde utviklet fram to ulike typer undervanns IED (Improvised Explosive Device) som skulle plantes av angrepsdykkere. Den første var designet for å bli festet til roret eller propellen på båter, den andre var designet for å bli limt fast på skroget til fartøyet ved bruk av svart glyserolblanding. Begge typer ble aktivisert av tidsinnstilte utløsermekanismer som ble startet av angrepsdykkeren som hadde tatt seg fram til fartøyet med undervannscooteren. Sjøtigrene hadde fått tak på batteridrevne undervannsscootere fra Danmark ved oppkjøp i 2003, tilsammen var 34 stykker kjøpt og levert til LTTE kort etterpå. Men det er kjent at froskemenn var også sendt i selvmordsoppdrag med fastspente eksplosiver på kroppen for å sprenge seg sammen med fartøyet som entens ble senket eller sterkt skadet. List og bedrag i selvmordsangrep. Sjøtigrene hadde utviklet ulike taktiske oppskrifter for deres sammenstøter med myndighetenes sjøstyrkene SLN (Sri Lanka Navy) i løpet av 1990-årene, men en viktig del av deres taktikk gikk ut på bruk av list og bedrag for å gjennomføre angrep på godt bevoktede mål selv inne i de militære havneanleggene som i Trincomalee. Sjøtigrene under et slikt angrep gjerne tok i bruk dekning som ved å følge etter større fartøyer og dermed kom nær på deres mål for deretter å gå til angrep. Aktiv kamuflasje og bruk av list for å ha størst mulig overraskelsesmoment på deres fiender i SLN som å skjule seg blant fiskebåter og andre fredelige fartøyer for deretter å komme overraskende på forbigående patruljebåter, var viktig for de svarte sjøtigrenes gjennomføringen av deres aksjoner. Under de mange regulære sjøslagene i krigsårene deltok de svarte sjøtigrene ved siden av sjøtigrene som integrerte disse inn i egne sverm-taktikk sammen med de større fartøyer som Muraj-klasse angrepsfartøyer og mindre hurtiggående båter. Under sjøslaget utvekslet begge parter sterk beskytning som deretter gjorde sikteforholdene vanskelige, spesielt når det var dårlige sikte fra før. I forbindelse med sverm-taktikken ved bruk av numeriske overlegne sjøstyrker ble det sendt ut selvmordsbåter som forresten var meget hurtiggående og vanskelige å oppdage på lengre avstand, når man kom nær patruljefartøyene under kampene. Selvmordsbåten som hadde et noe spesielt utseende for å ikke bli oppdaget av sensorer som radar, ofte hadde påmonterte «spikerplater» for å spikre seg fast på målfartøyet, men også for å utløse sprengladningen i selvmordsbåten. Andre selvmordsbåter kan blir kamuflert som fiskebåter eller vanlige båter. Undervannsfartøyer. Under en regjeringsoffensiv i det nye året 2009 kom regjeringssoldatene over en båtverft langt inn på landet ved Udayarkattukulam innsjøen i Mullaittivu-distriktet, og der fant de en større ubåt på 10,3 meter lengde og tre andre mindre undervannsfartøyer den 29. januar. Disse fire undervannsfartøyer var fremdeles under konstruksjon, men den største var nesten helt ferdigbygget og lastet opp på en båthengervogn. Oppdagelsen av ubåten kom som en stor overraskelse på militærobservatørene som hadde vært lenge kjent med sjøtigrenes ambisjoner om å skaffe seg undervannsfartøyer. Sjøtigrene hadde i meget lang tid forsøkt å skaffe seg undervannsfarkoster helt siden 1990 med vekslende hell og det er kjent at det hadde vært flere forsøk på å kjøpe seg mini-ubåter fra Nord-Korea, Sør-Afrika og Ukraina gjennom 1990-tallet. Allerede i juli 1990 startet sjøtigrene et hemmelig prosjekt i Tiruvanmiyar, Tamil Nadu staten i India i et lokalt båtverft omkring byggingen av et undervannsfartøy. Men krigen som hadde brutt ut mellom de indiske fredsbevarende styrkene og LTTE, tvunget de ansvarlige for prosjektet til å flytte deres virksomheten til Pattipulam i Madras. Byggingen ble dessuten sterkt forsinket av de malaysiske myndighetenes beslagleggelsen av lastefartøyet MV «Sunbird», som hadde med seg vitale komponenter for undervannsfartøyet. Politiet oppdaget dette ved 20. april 1992 og deretter ble restene av undervannsfartøyet beslaglagt av den indiske marinen. I Thailand hadde thaisk politi utenfor Phuket arresterte den norske statsborgeren og tamilen Christy Reginald Lawrence den 9. april 2000 ombord på hans hurtigbåt som hadde vært lastet med smuglervarer deriblant drivstoff, mat og militære artikler som GPS utstyr, satellittelefoner, uniformer og en avansert sonar. Sjøpolitiet etter arrestasjonen tok ham med til skipsverftet Seacraft Co. Ltd på Koh Si-rae, Phuket der de oppdaget en halvbygd minubåt på 5,2 meter lengde, trolig ment for frakt av militære artikler og annet til sjøtigrenes basene i Sri Lanka. Etter avslørningen erklærte den srilankiske ambassadør Karunatilaka Amunagama i Thailand at myndighetene hadde funnet og beslaglagt en likende miniubåt på Jaffna-halvøya tidlig i 1990-tallet. Lawrence ble løslatt og deretter deportert til Norge i desember 2000. Han hadde importerte komponenter blant annet fra Norge, til Phuket for byggingen av ubåten. Større Sea Tiger operasjoner. Under flere av LTTEs offensiver hadde Sjøtigrene landsatt tropper for å utflanke SLA (Sri Lankan Army, regjeringshæren), sist kjente tilfelle var når LTTE angrep utbrytergruppen til Karuna på østkysten i 2004. Den mest avgjørende bruken av slike kombinerte operasjoner var ved kampen om Elefantpasset våren 2000, da om lag 1500 LTTE kadre ble landsatt bak SLAs fremskutte posisjoner på de nordre strender av Jaffna-halvøya for deretter å ta seg fram til Pallai nord for Elefantpasset militærbasen. Før det var den mest kjente kombinerte operasjon erobringen av Mullaittivu i 1996, hvor SLA mistet over ett tusen soldater med alt sitt utstyr. Sjøtigrenes hurtiggående patruljebåter og mindre selvmordsbåter hadde engasjert og senket over 30 SLN hurtiggående patruljefartøyer (2006). De hadde også angrepet SLNs viktigste marinebase i Trincomalee og senket en av SLNs to katamaraner (av Kværner-Fjellstrand typen, bygget i Singapore). Disse katamaranene blir brukt til troppetransport og det var et stort tap for SLN. Selv om det benektes utad så sto Sjøtigrene bak senkingen av den kinesiske tråleren «Fu Yuan Ya 225» den 20. mars 2003, det skapte en større krise og truet våpenhvilen. Mannskapet på tråleren besto av 26 sjømenn (23 kinesere og 3 singalesere). 9 fiskere overlevde senkingen (8 kinesere og 1 singaleser). Tråleren, sammen med søsterskipet «Fu Yuan Ya 226» ble mest sannsynlig brukt av Sri Lankas regjering for å samle elektronisk etterretning, fartøyenes ulike antenner ga en klar indikasjon på det. SLN katamaran (Kværner-Fjellstrand type) brukt til troppetransport, søsterskip av den som Sea Tigers senket Analytikeres vurdering av Sjøtigrene. Den anerkjente Jane's International Defence Review skrev i en rapport om Sri Lanka at Sjøtigrene «har engasjert Sri Lankas marine med en hittil enestående suksess». En rapport fra Woodrow Wilson School of Politics and International Affairs for the Centre for Strategic and International Studies anslår at Sjøtigrene har ødelagt mellom 30-50 av SLNs flåte av patruljebåter senest i året 2006. Sjøtigrenes suksess kom som et resultat av ulikhetene mellom SLN og ST (Sea Tigers). Motivasjon og moral blant ST kadrene kan bare beskrives som ekstrem høy. ST var heller ikke avhengig av kommunikasjon med land under sine operasjoner og det gav dem større fleksibilitet. Skipssjefer ombord på SLNs fartøyer tok ikke initiativ men ventet på ordre fra land. Grundig etterretning er basis for STs operasjoner. Detaljerte og dristige operasjoner utføres under tilnærmet radiotaushet. Grunnlaget for STs offensive operasjoner kan beskrives som «hit and run», de gjorde ikke noe forsøk på å kontrollere havområder, men holdte SLN presset ved sine uventede nålestikksangrep i Sri Lankas nordlige og østlige kystområder. Noen analytikere anså at ST hadde adoptert den moderne sjøkrigsteorien med «Versatile Maritime Force» som brøt med det tradisjonelle synet på sjømakt. STs operasjoner bør også sees som et klart eksempel på asymmetrisk krigføring. LTTE Sea Tigers kampfartøy med kvinnelig besetning Sea Tigers strategiske betydning. LTTE kontrollerte (2006) den nordlige delen av Sri Lanka, bortsett fra Jaffnahalvøya; regjeringsstyrkene i Jaffna blir etterforsynt med marinefartøy fra marinebasen Trincomalee på østkysten. Basene til Sjøtigrene var vel plassert for å angripe disse skipningene og det hadde tvunget SLN til å holde et stort antall hurtiggående patruljebåter i beredskap. Sjøtigrene hadde også kapret og tatt over lasten til minst to regjeringskontrollerte lastefartøy. På grunn av at SLA/SLN mottok satellittfoto fra midten av 90-tallet hadde operasjonsmønsteret endret seg. For å unngå SLAF (Sri Lanka Air Force) var ST svært bevegelige. Ennvidere hadde krigen mot regjeringstyrkene gjort STs taktikk enda mer fordekt enn i styrkens tidlige dager. På havet innebærer dette blant annet små fiskebåter utstyrt med skjulte claymoreminer for å skade/senke SLNs patruljefartøy når de inspiserer fiskebåten. a>. «Pearl Cruise II» var midtpunktet for et sjøslag mellom SLN og Sea Tigers i mai 2006 Sjøtigrene hadde på mange måter tilpasset seg og kjempet på like fot med en mer moderne og større marinestyrke; dette grunnet deres taktiske tilpasning til SLNs operasjonsmønstre og reaksjonstid. Sjøtigrenes tap av basene. I forbindelsen med den srilankiske regjeringshærens offensivene i løpet av årene 2007 og 2008 hadde sjøtigrene blitt presset tilbake fra deres operasjonsområdene langs vestkysten helt sørover til Mannar-halvøya og langs østkysten mellom Jaffna-halvøya og Trincomalee-distriktet. Tapet av deres strategiske viktige sjøbasene i Nachchikuda på vestkysten 30. oktober 2008 og i Alampil samt Chemmalai på østkysten ved 4. desember 2008 hadde tvunget sjøtigrene lengre nordover. Tross gjentagende sjøslager mellom sjøtigrene og SLN hadde ingen vunnet et avgjørende oppgjør til sjøs, men det ble regjeringshæren som avgjorde sjøkrigen ved å ta basene, dessuten hadde SLN sendt inn deres lettvektede kampbåter kommandert av SBS og RABS enhetene i de grunne farvannene langs kystene. Under meget kraftig press av SLNs sjøstyrkene og SLAs styrkene til lands måtte sjøtigrene retirerte tilbake til Jaffna-lagunen og deretter inn i stredet mellom Jaffna-halvøya og resten av landet. Der kom de under angrep av kamphelikoptre, fly og artilleri etter Pooneryn-halvøya falt den 15. november til regjeringens kontroll. Til slutt måtte sjøtigrene foreta en evakuering av troppene med deres utstyr og ammunisjon fra Jaffna-halvøya i de første dagene inn i året 2009. Flere tusener tamiltigrene antakelige hadde blitt overført over Chundikulam-lagunen fra Jaffna-halvøya til Mullaittivu-distriktet, men under stadige flyangrep som ødelagt et antall krigsfartøyer. På den 14. januar 2009, hadde de siste motstandsreder i Chundikulam blitt nedkjempet av styrkene fra 55. divisjon som oppdaget at byen med dens havn var forlatt i all hast slik at de kom over et stort antall ødelagte og forlatte motorkjøretøyer og sjøfartøyer. Det har blitt oppgitt at opptil 150 fartøyer, de fleste mindre båter, var tatt av regjeringssoldatene. Med tapet av Chundikulam-lagunen hadde sjøtigrene mistet deres tidlige kontroll over hele kyststripen i den nordlige delen av landet fra vest til øst. Bare havnen i Mullaittivu medregnet Nanthikandal-lagunen og andre mindre havnesteder var fremdeles under kontroll av LTTE ved midten av januar. Et antall aktive kampfartøyer i tjeneste for sjøtigrene med deres gjenværende base i Mullaittivu havn som sett under et sjøslag i farvannet utenfor Mullaittivu den 19. januar, hadde eksistert fram til byen Mullaittivu falt den 25. januar. Men SLN har konsentrerte deres sjøstyrkene på østkysten for en blokade til sjøs av den siste resten av kysten som fremdeles er under LTTEs kontroll. Etter regjeringsstyrkene inntok Mullaittivu, ble sjøtigrene inngjerdet inn i en stadige minskende kyststripe på østkysten. Det siste større havnestedet Chalai som fremdeles var under kontroll av LTTE med fasiliteter som hadde vært benyttet av sjøtigrene, ble til slutt erobret av regjeringsstyrkene den 5. februar 2009. Dermed har sjøtigrene mistet alle sine sjøbaser på både vestkysten og østkysten sammen med mesteparten av deres infrastruktur inkludert verfter for båtbyggeri og verksteder langt inn på landet. Den 6. februar skulle et flyangrep av det srilankiske flyvåpenet ha ødelagt en toetasjers bygning i Puthukkudiyiruppu-området som tilhørte oberst Soosai. Han overlevde flyangrepet. Ved 19. februar hadde regjeringssoldatene inntatt landsbyen Ampalavanpokkani der de fant en baseinstallasjon for sjøtigrenes angrepsdykkerne. Reinrose. Reinrose ("Dryas octopetala") er ei fjellplante som vokser på løs, kalkrik grunn i kjølige strøk på den nordlige halvkule. Planta har vært brukt som medisin i flere samfunn, og har gitt navn til Dryas-tida. Den er nasjonalblomsten til Island og fylkesblomst for Sør-Trøndelag. Beskrivelse. Reinrosa hører til rosefamilien. Blada er bukttagga, og likner på små eikeblad. Dette var grunnen til at Linné kalte reinrosa for "Dryas", etter dryadene, små skognymfer som etter gresk mytologi bodde i eiketre. Octopetala kommer av "octo", «åtte», og "petala", «kronblad». Åtte er et uvanlig tall på kronblad i rosefamilien. Reinrosa er en liten busk med nærmest krypende stengel og vokser svært sakte. Planter med en stammediameter på 10 mm kan være 100 år. Det går opptil 10 år fra den starter å vokse til den blomstrer. Blada er tykke og læraktige med en mørkgrønn overside. Undersida er hvit og hårete. Her sitter spalteåpningene. Reinrosa blomstrer tidlig, gjerne i mai til juni. De hvite blomstene sitter på 3–5 cm lange stilker. De roterer 360 grader, slik at de hele døgnet vender mot sola. Planta har til vanlig åtte kronblad, men det kan og være flere. I Finnmark vokser det en varietetform med små, noe gule kronblad. Reinrosa blir som oftest pollinert av insekter,men sjølbestøvning kan og forekomme. Etter avblomstring vokser stilken. Det utvikler seg mange nøttefrukter. Griffelen faller ikke av, slik den gjør på de fleste andre planter. I stedet vokser griffelen til et stort fjærliknende spredningsorgan som lett lar seg føre med vinden. Utbredelse. Reinrosa er arktisk sirkumpolar, og vokser i alle norske fjellstrøk. Høyeste funn er 2275 moh. i Jotunheimen. I Nord-Norge og på Svalbard vokser reinrosa helt ned i strandkanten. Det finnes også spredte lavlandsforekomster i Sør-Norge, blant annet ved Langesund i Telemark. Foruten i arktiske strøk vokser reinrosa som fjellplante i Alpene, Karpatene, på Balkan og i Kaukasus. I Storbritannia vokser reinrosa i Wales og i Nord-England. I det skotske høylandet er den vanlig. I Nord-Amerika er planta vanlig i Alaska, og vokser så langt sør som Colorado i Rocky Mountains. Reinrosa vokser på kalkholdig grunn. Kalkrike, tørre og vindeksponerte heier og rabber i fjellet blir ofte kalt reinrosehei eller Dryas-hei. Dette fordi reinrosa vises godt, og ofte er svært tallrik. Her er og fjellplanter som fjellsmelle, rødsildre, fjellveronika, flekkmure og setermjelt. Sjeldnere fjellplanter kan også vokse i reinroseheiene. Siden reinrosa er en lav busk som ofte lager teppe langs bakken, er den med på å gi liv og varme til andre planter som ellers ikke kunne vokse på så krevende steder. Andre steder kan den konkurrere ut andre arter. Omkring røttene til reinrosa kan det vokse mykorrhiza, et nettverk av sopptråder. Soppen trenger inn mellom rotcellene og hjelper til med forsyning av nitrogen og vann. Her blir det høy konsentrasjon av salt, og det kan gjøre at planta kan ta opp vann selv fra frossen jord. Klimaindikator. Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, var reinrosa en av de første plantene som koloniserte de avsmelta steppelandskapene. Etter som klima og næringsgrunnlag ble bedre, ble reinrosa, til likhet med andre planter i dette plantesamfunnet, fortrengt av mer kravstore arter. Denne utviklinga fra nøysomme tundraplanter til eng og skog kan en se i avleiringer, blant annet i Skåne. Fordi det fins mye av de lett kjennelige og godt bevarte reinroseblada i dette materialet, har tida de stammer fra blitt kalla Dryas-tida. I en utvikling mot varmere klima vil en nå se det samme. Forsøk har vist at økt næringstilgang og høyere temperatur øker forekomsten av graminoidar (grass og starr) og urter på bekostning av reinroser. Medisinsk. Det er lite tradisjon om bruk av reinrosa i Sør-Norge. Samene har brukt den som medisin mot flere sykdommer. På Island har den også blitt brukt som medisinplante. Planta blei regna som generelt styrkende, blodrensende og god mot diaré. Vanligste bruksmåten var te av knuste blad. Mot snue ble et pulver av tørka og knuste blad av reinrose og smørblomst snust inn i nesa. Mot hardnakka hoste ble planta lagt på bålet, og røyken innhalert av den syke. Safta av friske blad ble brukt mot vorter. I Sør-Europa har reinrose blitt brukt mot betennelse i munn og hals. Undersøkelser har vist at reinrosa inneholder garvestoff og flere viktige mineraler, som kalsium og kiselsyre. Kiselsyra er med på å styrke slimhinnene og gi motstandskraft mot betennelse. Garvesyra er virksom mot diaré og slimhinnesår. Forsøk har vist at reinrosa virker appetittvekkende og stimulerer fordøyelsen. Annet. Brukt til farging av garn gir reinrosa gule og brune nyanser. Om vinteren blir reinroseblad beita av reinsdyr. På Island blir blada kalt "rjúpnalauf", fordi de er viktige som vintermat for ryper. Reinroser blir planta i hager, særlig i steinbed. Reinrosa ble utnevnt til fylkesblomst for Sør-Trøndelag i 1989. Arvid S. Kapelrud. Arvid Schou Kapelrud (født 14. mai 1912 på Lillehammer, død 23. oktober 1994 i Oslo) var en norsk teolog. Han begynte å studere teologi i 1933, og ble cand. theol. 1938. Han tok doktorgraden 1948, og var 1954–82 professor. Hans fagområde var Det gamle testamente. Reisaelva. Reisaelva (nordsamisk: "Ráiseatnu") er ei elv i Nordreisa kommune i Troms fylke. Den har utspring fra innsjøen Ráisjávri og renner derfra rundt 120 km i nordvestlig retning til munningen i Reisafjorden ved kommunesenteret Storslett. Den har et nedslagsfelt på 2 705 km², og middelvannføringen ved utløpet er 2638,01 mill. m³/år, eller 83,6 m³/s. Reisavassdraget er varig vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan III for vassdrag. Navnet kommer av det norrøne verbet "rísa", som betyr «stige», antagelig fordi elva stiger sterkt eller brått. Geografi. Elvas øverste løp ligger i Reisa nasjonalpark. Fra Ráisjávri (444 moh) renner først elva vestover gjennom et typisk viddelandskap. Ved Ráisvuopmi skjærer elva seg ned i ei trang kløft. Den renner sammen med Njállajohka fra sør, og snur mot nordvest og deretter nord. Elva skjærer seg stadig dypere ned i den omkringliggende vidda, og danner den imponerende Imofossen. Reisaelva snur nå igjen mot nordvest, og her begynner den egentlige Reisadalen. Elva passerer den 269 meter høye Mollisfossen, Troms fylkes høyeste, som faller ned i dalen fra øst. I denne midtre delen veksler elva mellom slakke, langstrakte strykpartier og bredere, innsjølignende utvidelser. Dalen er her ubebodd, og landskapet stort sett helt uberørt. Nedenfor Bilto er dalen bredere, og elva blir roligere og bredere. Det ligger store jordbruksområder langs elva, spesielt på de siste drøye 10 kilometrene før utløpet. Det drives også utstrakt skogsdrift i denne delen av dalen. Elva munner ut i Reisafjorden rundt 2 km nord for Storslett. Reisautløpet naturreservat ble opprettet i 1995 og ble ramsarområde i 2011. Bruk. Reisaelva er ei av landets beste lakseelver. Den er også populær for turer med kano og elvebåt. Europavei 6 krysser elva ved Storslett, og Riksvei 865 går langs elva fra Storslett til Saraelv. Gjennom Verneplan III for vassdrag ble vassdraget varig vernet mot framtidig kraftutbygging, og vernet er senere styrket gjennom etableringen av Reisa nasjonalpark. Før vernevedtakene var det dog gjennomført endel mindre inngrep i vassdraget. I Kildalselva, ei sideelv som munner ut like ved Storslett, ble Kildalen kraftverk utbygd på slutten av 1950-tallet, og på 1960-tallet ble den øvre delen av Mollešjohka ble overført til Ábojohka i Kvænangen i forbindelse med utbyggingen av Kvænangsbotn kraftverk, noe som reduserte vannføringen i Mollisfossen med rundt 15%. Malcolm IV av Skottland. Malcolm IV av Skottland eller Máel Coluim mac Eanric (f. ca. 1141 – 9. desember 1165) var skottenes konge og den eldste sønnen til Henrik av Skottland (død 1152) og Ada de Warenne, datter av William de Warenne, 2. jarl av Surrey og Elizabeth de Vermandois. Han etterfulgte sin bestefar på farsiden, David I av Skottland, i 1153. Som from, skrøpelig og kysk ble han kjent som «Malcolm jentungen» og døde ugift og barnløs i 1165. Etter at farens tidlige død ble Malcolm utpekt som tronarving til sin bestefar, kong David. Da han etterfulgte på den skotske tronen i 1153 ble han kronet i Scone. I 1157 møtte han Henrik II av England ved Chester hvor de ratifiserte Chester-traktaten og hvor Malcolm oppga Skottlands krav til områdene Cumberland, Westmorland, Northumbria og Carlisle. Han døde i desember 1165 ved Jedburgh etter tolv års regime, og ble etterfulgt av sin langt mer handlekraftige og stridslystne bror Vilhelm. De er ikke mye kunnskap etterlot om Malcolm, men han synes å ha vært en svak og ineffektiv monark. Han var også den siste skotske monark som hadde gælisk navn. I henhold til legenden etterlot han en datter som han forlovet bort til Henrik, prins av Capua, på sitt dødsleie, men det er ikke riktig. Malcolm hadde ingen direkte arving. Accrington Stanley FC. Accrington Stanley Football Club er en engelsk fotballklubb som nå spiller i Football League Two. Klubben holder til i byen Accrington i Lancashire i Nord-England. Den opprinnelige klubben ble stiftet i 1891. Klubben ble valgt inn i The Football League i 1921. I 1962 gikk klubben konkurs og ble kastet ut av ligaen. Klubben fortsatte på amatørnivå fram til 1966, da den ble nedlagt. I 1968 ble en ny klubb med samme navn stiftet. I de neste tiårene spilte klubben seg langsomt opp gjennom amatørligaene. Våren 2006 vant de Conference National, og fra høsten 2006 var de igjen med i The Football League. Klubbens hjemmebane er Crown Ground, nå med sponsornavnet Frazer Eagle Stadium. Den opprinnelige klubben. Accrington Stanley ble stiftet som "Stanley Villa" i 1891, og tok navnet Accrington Stanley i 1893. Stanley-navnet kommer av at klubben ble stiftet i puben Stanley Arms i Stanley Street. Fram til 1. verdenskrig spilte klubben i diverse ligaer, men hovedsakelig Lancashire Combination. Da The Football League utvidet med en 3. divisjon nord (i tillegg til 3. divisjon sør) i 1921, ble Accrington Stanley valgt inn og dannet avdelingen sammen med 19 andre lag. Accrington Stanleys hjemmebane Peel Park ble åpnet 20. september 1919. Klubben hadde tidligere spilt på banen Moorhead Park. Klubben hadde brukbar sportslig suksess i årene fram til 1. verdenskrig. Årene i Lancashire Combination var relativt gode. Klubben gjorde det bra i ligaen som besto av en blanding av reservelag fra klubber i The Football League og andre førstelag. I 1906 kom klubben seg for første gang gjennom de kvalifiserende rundene i FA-cupen, og nådde 2. runde, der de tapte for 2. divisjonslaget Bradford City. I mellomkrigsårene hadde klubben lite suksess. Som medlem i The Football League slapp de fra 1925 de kvalifiserende rundene i cupen. Rekorden i denne perioden var 4. runde i 1926/27 (tap mot Chelsea) og i 1936/37 (tap mot Manchester City). Men i seriespillet i The Football League gikk det ikke spesielt bra. Klubben klarte ikke å rykke opp fra 3. divisjon (en 5. plass som best i debutsesongen 1921/22), og i sesongene 1937/38 og 1938/39 ble de helt sist. De unngikk imidlertid å ryke ut av ligaen, siden det ikke eksisterte noe automatisk opp- og nedrykk mellom The Football League og de regionale ligaene på den tida. De dårlige resultatene fortsatte etter 2. verdenskrig. I sesongen 1947/48 ble laget nummer 6, men deretter gikk det dårligere. Mellom 1946 og 1953 vant klubben en eneste kamp i FA-cupen. I noen år fra 1954 gikk det imidlertid bedre. Klubben ble nummer 2 i divisjonen i sesongen 1954/55, og fulgte de neste sesongene opp med 3., 3. og 2. plass. (Bare vinneren av divisjonen rykket opp.) I cupen nådde klubben 4. runde igjen i sesongen 1958/59 (med tap etter omkamp mot Portsmouth som enden på den visa). I 1958 omorganiserte ligaen de to laveste divisjonene fra to regionale 3. divisjoner til en nasjonal 3. og 4. divisjon. Accrington Stanley kvalifiserte seg for nye 3. divisjon. De rykket imidlertid ned i 4. divisjon etter to sesonger. I april 1958 kjøpte Accrington Stanley en brukt tribune fra Aldershot Military Tattoo. Tribunen ble imidlertid langt dyrere enn klubben hadde beregnet, og kjøpet bragte klubben ut i økonomiske vanskeligheter. Vinteren 1962 gikk alt galt for Accrington Stanley. Klubben lå sist i 4. divisjon, og økonomien skrantet. I slutten av februar trakk styret i klubben seg. Etter seriekampen borte mot Crewe Alexandra 2. mars ble det klart at klubben hadde større gjeld enn den maktet å betale, og klubben valgte å trekke seg fra The Football League. Høsten 1962 fikk klubben plass i Lancashire Combinations 2. divisjon, samme divisjon som klubbens reservelag hadde spilt i året før. Den endelige konkursen kom i desember 1963, da aksjeselskapet Accrington Stanley Ltd ble oppløst av Høyesterett. Etter dette måtte klubben skifte navn til Accrington FC. Klubben holdt det gående i Lancashire Combination til januar 1966. De trakk seg fra serien etter hjemmekampen mot Glossop 8. januar 1966. Peel Park ble solgt og tribunene ble senere revet. Nye Accrington Stanley. I 1968 ble Accrington Stanley etablert på nytt. Samme år tok klubben Crown Ground til sin nye hjemmebane. De spilte imidlertid ikke seriefotball før i 1970, da de igjen ble med i Lancashire Combination. Klubben slet imidlertid med baneforholdene på Crown Ground, og i 1975 gjorde de et forsøk på å ta over Peel Park igjen. Men forsøket mislyktes, og klubben ble værende på Crown Ground. Våren 1978 forlot de Lancashire Combination etter å ha vunnet serien for andre gang. I 1986 installerte klubben flomlys på Crown Ground. Året etter fikk de plass i første divisjon i Northern Premier League (nivå 7 i ligasystemet). I 1992 nådde klubben 1. ordinære runde i FA-cupen for første gang i klubbens moderne historie. Cupeventyret endte med tap mot Crewe Alexandra i 2. runde. Den virkelige framgangen i klubben begynte da treneren og forretningsmannen Eric Whalley ble styreformann i 1995. Våren 2003 vant klubben sin divisjon og kvalifiserte seg for The Football Conference, nivå 5 og den høyeste divisjonen under The Football League. Sesongen 2003/04 nådde klubben 3. runde i FA-cupen for første gang siden konkursen, men tapte etter omkamp mot Colchester United. I 2004 ble klubben igjen helprofesjonell. Våren 2006 vant Accrington Stanley The Conference, og klubben var klar for The Football League etter et fravær på 44 år. Accrington Stanley gjorde ingen umiddelbar suksess i sin første sesong tilbake i The Football League, men med 20. plass (av 24. lag) greide klubben å holde seg i divisjonen. De tre neste sesongene endte med henholdsvis 17., 16. og 15. plass. Sesongen 2010/11 ble langt bedre, med 5. plass og playoff. Einar Molland. Einar Molland (født 11. mars 1908 i Kristiania, død 1976) var en norsk teolog og kirkehistoriker. Han begynte å studere teologi i 1926, ble cand. theol. 1932, var så universitetsstipendiat, før han ble professor i kirkehistorie 1939. Han var medlem av Kringkastingsrådet 1956–63. Germansk Europa. Germansk Europa er den delen av Europa hvor germanske språk dominerer. Det tilsvarer i hovedtrekk det nordvestlige Europa og deler av Sentral-Europa. Regionen består av Island, Tyskland, Storbritannia, Østerrike, Nederland, Danmark, Sverige, Norge, Luxembourg, Liechtenstein, Færøyene, det tyskspråklige Sveits, Flandern og de tyskspråklige områdene i Belgia, det svenskspråklige Finland og de tyskspråklige befolkningene i Alsace-Moselle i Frankrike og Syd-Tirol i Italia, samt den flamskspråklige befolkningen i Fransk Flandern. Den største religionen i det germanske Europa er protestantisme, men det finnes også betydelige katolske befolkninger i det sydlige og vestlige Tyskland, Østerrike, Sveits, Belgia og den sydlige delen av Nederland. Halvor Moxnes. Halvor Moxnes (født 13. september 1944 i Stokke) er professor i teologi ved Universitetet i Oslo. Han tok artium ved Hamar katedralskole i 1961 og tok den teologiske embedseksamen i 1971. Fra 1973 var han universitetsstipendiat og tok doktorgraden i 1978. Deretter fulgte opphold ved Yale, Duke University, Tübingen og Cambridge. Fra 1984 har han vært professor. Han var tilknyttet Det norske institutt i Roma mellom 1990 og 1991. Moxnes forsker særlig på Det nye testamente, familie, seksualitet og kjønnsroller, kulturell kontekst for bibelfortolkning, den historiske Jesus og sosialantropologi og bibeltolkning. Moxnes har frontet homofiles rettigheter både i Kirken og ellers i norsk samfunnsliv. Bjelkarøy. Bjelkarøy er en øy i Sund kommune i Hordaland fylke. Øyen har ca. 15 fastboende. Bjelkarøy har fergeforbindelse til Klokkarvik, Lerøy og Hjellestad. Sund kommunestyre har vedtatt reguleringsplan for bro mellom Bjelkarøy og Lerøy. Liste over land som kun grenser til ett annet land. Dette er ei liste over land som kun grenser til ett annet land. Lista inkluderer ikke biland, omstridte og ikke anerkjente land. Den tar heller ikke hensyn til grenser til havs, selv om det ikke er internasjonalt farvann mellom landene. Se også. Grenser til ett annet land Bjorøy. Bjorøy er en øy i Fjell kommune i Hordaland fylke. Øya har 878 fastboende (september 2012), og i tillegg mange fritidseiendommer. Det går ei bru fra Bjorøy til naboøya Tyssøy, som ligger i Sund kommune. Bjorøytunnelen forbinder øya med Bergen. Før tunnelen åpnet i 1996 var det fergeforbindelse fra Bjorøyhamn til Alvøen i Bergen. Tyssøy. Tyssøy på kart over Hordaland Tyssøy er en øy i Sund kommune i Hordaland fylke. Øyens areal er omkring 0,9 kvadratkilometer, og den har rundt 60 (2011) fastboende. Fra Tyssøy går det bro over til Bjorøy i Fjell kommune og videre undersjøisk tunnel til Håkonshella i Bergen kommune. Navnet på øyen kommer fra den norrøne guden Ty, trolig ble det holdt seremonier til ære for guden på øyen i norrøn tid. På Tyssøy ligger det en stein som blir kalt Offersteinen. Nord på øyen er det en fjellflate med en mengde små groper hvor folk før i tiden la små kuler av smør eller talg. «Tyssøykruna» (se bilde på nynorsk wikipedia) er innhugget i en fjellvegg på Tyssøy for mer enn 1000 år siden. I middelalderen var det et kongelig kapell på Tyssøy, som i en periode også ble kalt «St. Olavs øy». Kirken er borte, trolig stod den på stedet som i dag kalles «Kyrkjesteinane». Kakaduer. Kakaduer (Cacatuidae) er en gruppe papegøyefugler som består av 21 arter fordelt i seks familier. Sammen med parakitter utgjør de gruppen papegøyefugler. Kakaduene forekommer naturlig i Australia og på Ny Guinea, Celebes og de omkringliggende øygruppene. Kakaduer er store papegøyefugler som kjennetegnes av en bevegelig fjærtopp (hanekam) på hodet. Denne reises når fuglen blir skremt eller opphisset. Artene i denne gruppen har også svært kraftige nebb. Fylogeni. Den systematiske inndelingen av papegøyefugler har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tiden og har blitt endret mange ganger. Forskere har ofte benyttet ulik systematisk inndeling og det har også vært diskusjon om selve artsbegrepet. Systematikken må derfor regnes som midlertidig. Det er mest vanlig å dele papegøyefugler inn i to undergrupper; kakaduer (Cacatuidae) og parakitter (Psittacidae). Noen velger imidlertid å dele de inn i tre, som i fylogenien nedenfor. I denne er papegøyefuglene på New Zealand skilt ut i en egen gruppe kalt New Zealand papegøyer (Strigopidae). New Zealand papegøyer inneholder videre de to undergruppene Nestorini (Kaka og Kea) og Strigopini (Kakapo). Også omkring denne inndelingen hersker det imidlertid uenighet, i det noen mener at kakapoen (også kalt uglepapegøye og nattpapegøye) er den eneste arten som hører hjemme der. Slekter og arter. Kakaduartene fordeles i fire underfamilier og seks slekter. Antallet arter er omdiskutert, herunder også vitenskaplig tilhørighet til slektene. Nederfor listes 20 arter, med norske navn i henhold til Norsk Ornitologisk Forening. I noen tilfeller blir gyllentoppkakadu, også kalt gultoppkakadu, ("Cacatua sulphurea") separert i to arter i henhold til størrelse; liten gyllentoppkakadu ("C. sulphurea") og stor gyllentoppkakadu ("C. galerita"). I såfall er det 21 arter, men en slik separering er omdiskutert. Peel Park. Peel Park var hjemmebanen til den engelske fotballklubben Accrington Stanley mellom 1919 og 1966. Banen lå ved Burnley Road nordøst for sentrum i Accrington i Lancashire. Accrington Stanley hadde tidligere spilt på banen Moorhead Park, men da klubben startet igjen etter 1. verdenskrig valgte de å finne et mer egnet sted. Valget falt på et område ved Peel Park Hotel. Kjøpesummen var £2500. Banen ble åpnet 20. september 1919 med kamp mot Stalybridge Celtic. Accrington Stanley var en av de første klubbene i England som prøvde seg på å spille fotball under flomlys. Klubben installerte flomlysanlegg på Peel Park i november 1953, og anlegget ble først tatt i bruk på en reservelagskamp i januar 1954. Tilskuerrekorden på Peel Park var 17 634 for en vennskapskamp med flomlys mot Blackburn Rovers 15. november 1954. Rekorden for en ligakamp var 15 425 mot York City 11. april 1955 (3. divisjon). Det laveste tilskuerantallet på Peel Park i en kamp i The Football League var 925 mot York City 30. mars 1960. Klubben hadde imidlertid langt færre tilskuere på mange andre kamper på banen. I april 1958 kjøpte Accrington Stanley en brukt tribune fra Aldershot Military Tattoo. Tribunen ble imidlertid langt dyrere enn klubben hadde beregnet, og kjøpet bragte klubben ut i økonomiske vanskeligheter. Accrington Stanley trakk seg fra ligaen i mars 1962 og gikk konkurs året etter, men fortsatte som amatørklubb til januar 1966. Deretter ble Peel Park solgt. Da klubben ble startet på nytt i 1968, valgte de Crown Ground som ny hjemmebane. Baneforholdene på Crown Ground var imidlertid dårlige, og klubben ønsket etter hvert å ta over Peel Park igjen. I 1973 spilte de en enkelt seriekamp på Peel Park, og i 1975 gjorde de et forsøk på å returnere permanent til den gamle banen. Forsøket lyktes imidlertid ikke, og klubben ble værende på Crown Ground. Da klubben trakk seg fra ligaen i 1962, hadde Peel Park en offisiell tilskuerkapasitet på 24 600, med 9000 under tak, men bare ca 2300 sitteplasser. Etter konkursen forfalt imidlertid banen. Den ene tribunen brant ned i april 1972, og de andre tribunene ble også revet. I dag er det lite igjen av banen. Selve gressmatta og den gamle garderoben eksisterer fremdeles, men alt av tribuner er borte. Myrmidonere. Myrmidonere (gresk: Μυρμιδόνες) var i henhold til gresk mytologi et legendarisk folk. De var meget modige og dyktige krigere, og ble ledet av helten Akilles, slik som beskrevet av Homer i "Iliaden". Myrmidonernes eponymiske stamfar var Myrmidon, en konge i Fthia eller Phthia (det sørligste området i regionen Thessalia). Han skal ha vært en av Zevs' sønner med en prinsesse i Fthia ved navn Eurymedusa, datter av Kletor eller Acheloos. Forførelsen av Eurymedusa skjedde ved at Zevs kom seg inn til henne i skikkelse av en maur. En etiologisk myte om deres opprinnelse, som er utviklet på deres etymologi, ble navnet i klassisk gresk tolket som «maurfolket», fra μυρμηδών ("murmedon"), «maurrede» og fra μύρμηξ ("murmex"), «maur». Denne forklaringen er først nevnt hos Ovid i hans "Metamorfoser". I Ovids fortelling er kong Aiakos av øya Aegina i Saroniabukta (far til Pelevs som ble far til Akilles) og han tryglet Zevs om at øya hans måtte bli befolket på nytt etter en forferdelig sykdom. Zevs svarte at hans folk ville telle som maur på hans hellige eik, og fra maurene sprang folket på Aegina opp fra, myrmidonerne. I henhold til Homers "Iliaden" var myrmidonerne de frykteligste av alle krigere i antikkens Hellas. Et annet navn på myrmidonerne hos Homer var «hellenere», oppkalt etter deres mytologiske stamfar Hellen. Hellenere ble senere det navnet som alle grekere refererte til seg selv som, og navnet på det land de bodde i eller kom fra, Hellas. Myrmidonere i annen kultur. Myrmidonerene kan sees i den amerikanske filmen "Troja" fra 2004, som er basert på Homers "Iliaden". Det finnes også en rekke rolle- og strategispill som bruker myrmedonerene som soldater. Nerstad. Nerstad er et lite norsk tettsted i Sigdal kommune i Buskerud. Stedet har noen hundre innbyggere, og ligger rundt syv km sør for kommunesenteret Prestfoss langs fylkesvei 287 mellom Åmot i Modum og Eggedal. Som en av fem valgkretser i Sigdal kommune hadde valgkretsen Nerstad 896 stemmeberettigede personer ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011. Nerstad ligger i nedre del av kommunen og har i de senere år vært gjenstand for størstedelen av boligbyggingen som har skjedd i kommunen. Stedet har et industriområde, der bedriftene Nor-Ka, Thor Holm Plastvarefabrikk, Sigdal Maskinforretning og Skare & Nes holder til. Mange som kommer fra Nerstad er oppvokst på gård, da gårdsdriften er en av de viktigste næringsretningene i det området. Nå, i nyere tid, bor flesteparten av Nerstads befolkning fordelt på to byggefelt: "Det gamle feltet" hvor det ikke lenger bygges nye boliger og "Det nye feltet" hvor det per 2011 fortsatt er plass til nye boliger. "Det nye feltet" er boligfeltet med flest barnefamilier. Stedet har sin egen skolekrets med 1-7-skolen Nerstad skole. Rett ved skolen ligger Nerstad barnehage, en tre-avdelingsbarnehage. Sigdals eneste idrettshall, Sigdalshallen, ligger på Nerstad. Det meste av utleie er til håndballaktivitet, men det er også utleie til andre aktiviteter som fotball, friidrett, volleyball, klatring, dans mm. Sigdalshallen huser også den årlige dansegallaen som arrangeres hver høst. Ved siden av hallen finner man en fotballbane og en sandvolleyballbane. Om vinteren blir volleyballbanen brukt som skøytebane. Organisasjoner som og hører til på Nerstad. Prestfoss. Prestfoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Sigdal kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Kråkefjorden, den østre delen av innsjøen Soneren. Her ligger Holmen kirke fra 1853. Folkemusikksenteret i Buskerud. På Prestfoss ligger Folkemusikksenteret i Buskerud. Folkemusikksenteret i Buskerud er også et friluftsmuseum. Museumet tilbyr et godt bilde av byggestil og tradisjoner i distriktet. Folkemusikksenteret er hovedsakelig ansvarlig for å innsamle, lagre og fremme lokal folkemusikk og dans. Folkemusikkarkivet inneholder historiske materialer vedrørende lokal folkemusikk. Sigdal og Eggedal Museum. Sigdal og Eggedal Museum er et frilufts kulturarvmuseum som gir et godt bilde av byggestil og tradisjoner i distriktet. Sigdal og Eggedal Museum ligger på området til det tidligere Sigdal Nikkelverk (1874-1879). Riksvei 287 passerer gjennom Prestfoss, og Fv132 og Fv133 starter også fra stedet. Accrington FC. Accrington Football Club var en engelsk fotballklubb som eksisterte mellom 1876 og 1896. Klubben holdt til i byen Accrington i Lancashire i Nord-England. I 1888 var Accrington en av 12 klubber som stiftet The Football League, Englands første nasjonale fotballserie. Accrington gjorde det ikke spesielt bra i den nye ligaen. Deres beste plassering var en 6. plass i 1889/90-sesongen. I den første sesongen med to divisjoner, 1892/93, ble de nest sist av de 16 klubbene i 1. divisjon. Etter at de tapte i såkalt test-kamp mot Sheffield United, valgte de å trekke seg fra ligaen heller enn å rykke ned i 2. divisjon. Etter to sesonger i Lancashire League begynte de i Lancashire Combination høsten 1895. De trakk seg imidlertid etter 5 seriekamper. Klubben fortsatte utenfor serien, men den ble lagt ned etter at de tapte 12-0 for Darwen i Lancashire Senior Cup 14. januar 1896. Accrington deltok i FA-cupen for første gang i 1881. De hadde walkover i 1. runde, men tapte for Darwen i 2. runde. I 1883 og 1884 ble Accrington diskvalifisert etter henholdsvis 2. og 1. runde for profesjonalisme. Klubbens beste sesong i FA-cupen var sesongen 1887/88, da de tapte for Blackburn Rovers i 3. runde. Accrington spilte på banen Thorneyholme Road (som fremdeles er hjemmebane for Accrington Cricket Club) til 1894, og deretter på Moorhead Park. På Moorhead Park delte de bane med Accrington Stanley. Accrington FC og Accrington Stanley FC var to forskjellige klubber, og må ikke forveksles. Accrington Stanley ble for øvrig stiftet som "Stanley Villa" i 1891, og tok navnet Accrington Stanley i 1893, etter at Accrington FC hadde trukket seg fra The Football League. Etter at Accrington Stanley gikk konkurs i 1962, tok klubben navnet Accrington FC fra desember 1963 til den ble lagt ned i januar 1966. Vaktvirksomhetsloven. Lov om vaktvirksomhet av 1. mai 2001, regulerer juridiske forhold vedrørende vaktviksomhet. Ekstern lenke. Vaktvirksomhet Hertug Frederik av Normandie. "Hertug Frederik av Normandie" er en fransk roman som tilhører den høviske litteraturen og Kong Arthur-tradisjonen, skrevet antakelig en gang på 1200-tallet. Romanen har ofte blitt betegnet som en satire på ridderkulturen. Forfatterens og originaltittelen har dessverre ukjent, noe som skyldes at de franske utgavene og den tyske oversettelsen har gått tapt. Allikevel kjenner man til innholdet i historien, takket være en en norsk oversettelse som igjen ble oversatt til svensk. Den norske oversettelsen og bearbeidelsen av fortellingen var antagelig basert på en tysk utgave. Litteære verkets historie. "Hertug Frederik av Normandie" ble antakelig skrevet en gang på 1200-tallet. Det vet man av to spesielle grunner. For det første referer verket til mange hendelser og personer som man finner i Chrétien de Troyes' verker, spesielt i Gralsfortellingen som ble utgitt etter Troyes død i 1190. For andre vet man at verket ble oversatt til svensk i Norge av dronning Eufemia, hustru av kong Håkon Magnusson, antakelig rundt 1308. Det man vet av historien om Hertug Frederik stammer i dag fra senere svenske utgaver av den originale svenske utgaven. Den originale svenske utgaven, som antakelig var basert på den norske utgaven som igjen var basert på den tyske utgaven, har i likhet med den norske, tyske og den franske originalutgaven gått tapt. Av den grunn kjenner man dessverre ikke til navnet på forfatteren, oversetteren og verkets originale navn. Handling. Romanen starter med at hertug Frederik av Normandie og hans følge er ute på jakt. Plutselig ser den en hvit hjort som løper forbi og hertug Frederik legger på sprang etter dyret. Dyret fører han til et fjell, der han møter dvergkongen Malmrit. Malmrit ber hertugen om hans hjelp for å beskytte sitt rike mot de andre adelige dvergene som gjør opprør mot den mektigske dvergen i dvergens verden. Hertug Frederik svarte ja på dvergkongens ønske og blir med han inn i fjellet og dvergenes rike. Etter å ha vunnet mot dvergene sammen med dvergkongen og takker nei til alt gull som belønning, mottar han en ring med fire steiner som gjør bæreren usynlig samt beskytte han mot jernvåpen, vann og ild. Tolkning. Romanen har blitt betegnet som en satire over ridderkulturen. Det tydeligste eksempelet på dette er hertug Frederiks nei til den gullgaven som dvergkongen Malmrit vil gi han for hjelpen hertug Frederik ga han i nød. I følge den høviske litteraturen er det uhøvisk å ikke ta imot den gave som blir tilbudt, tilsvarende som at det er utenkelig å ikke hjelpe en jomfru i nød. I Norge. Romanen skal visstnok også ha vært en av de tre Eufemiavisene fra fransk middelalderlitteratur som ble oversatt til norsk rundt 1308 i Norge av Håkon Magnussons tyskfødte dronning Eufemia. En moderne utgave ble utgitt i 1988 på Aschehoug forlag (med hjelp fra Akershus Slotts Venner) oversatt av Olaug Berdal med etterord av Helge Nordahl og illustrert av Ulf Aas. Farmasi. Hygieabeger med slange fra Svaneapoteket i Lund Farmasi (fra gresk φάρμακον (fármakon) = legemiddel) er læren om legemidler. Farmasi er også en betegnelse på yrket der de farmasøytiske kunnskapene anvendes innen framstilling, utlevering og informasjon om legemidler. Disipliner. Farmasi som vitenskap omfatter: Farmakognosi, farmakologi, galenisk farmasi, legemiddelanalyse, legemiddelkjemi, mikrobiologi og samfunnsfarmasi. Farmasøyter. Farmasøyter har tradisjonelt tilberedt og utlevert legemiddel på ordre fra leger. Oppgaver tilknyttet pasientbehandling, i tillegg til klinisk praksis, medisineringsovervåking og legemiddelopplysning, har nylig blitt inkludert i farmasiens fagfelt. Noen av disse oppgavene har i enkelte land blitt stadfestet med lov. Symboler. De mest vanlige symbolene forbundet med farmasi er morter og pistil, tegnet ℞ (recipe ("lat") = ta), hygieabegeret med slangen og det grønne korset. Merkurstav og asklepiosstaven har også vært brukt. Alkoholloven. Alkoholloven (egentlig Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven)) av 2. juni 1989, regulerer innførsel og omsetning av alkoholholdige drikker. Alkoholloven skal være et hjelpemiddel til å begrense skadevirkningene som overdreven alkoholdrikking ofte fører til. Høvisk litteratur. Yvain Løveridder duellerer med Gauvain. Middelalderillustrasjon for Chrétien de Troyes' "Yvain, le Chevalier au Lion". "Les amants médiévaux", middelalderillustrasjon fra kodeks Manesse, hvor de unge elskede møtes ved at hun heiser ham opp i en kurv. Akkolade eller ridderslaget, maleri av Edmund Blair Leighton Høvisk litteratur (av tysk "höfisch", «hoff-»), ridderromaner eller middelalderens romanser er diktning som er knytta til aristokratisk ideologi og kultur under en føydal samfunnsordning i europeisk middelalder. Den høviske diktninga hadde sin storhetstid i høymiddelalderen på 1100- og 1200-tallet, og ble gjerne fremført av trubadurer. Forfatterne kan være anonyme eller navngitt. Høvisk diktning finnes både i dikt- og prosaform, og både som lengre ("ridderromaner") og kortere fortellinger ("lais"). Den mest vanlige formen både i romanene og i lais er åttetakters parrima vers. Det internasjonale begrepet oppsto i Frankrike på 1100-tallet, og pekte på litteratur skrevet på romansk folkespråk, roman eller romanse, med høviske motiv, vanligvis med riddere og opphøyde damer. Et vanlig tema i den høviske diktninga er livslang og gjerne skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. I romanen "Tristan og Isolde", drikker de to hovedpersonene en drikk som binder dem erotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang. En fremstående forfatter var hoffdikteren Chrétien de Troyes som også ble oversatt gjentatte ganger til norrønt ved det norske hoffet under kong Håkon Håkonsson. "Tristan og Isolde" er en berømt roman breton, som også ble oversatt til norrønt under tittelen "Trístrams saga ok Ísondar" på første halvdel av 1200-tallet. Tre sagnkretser. En fjerde sagnkrets er det såkalte eventyrromaner, "roman d'adventure", som er en slags blanding av de tre andre. Britiske emner var inspirert av keltiske legender og kong Arthur var et motiv som ble gjentatt. "Roman d'antique" hendtet sitt materiale fra den klassiske epikken. "Roman d'adventure" hadde sin handling i eksotiske miljøer. Felles for dem alle var at de handlet om riddere, at ridderen stilles overfor vanskelige oppgaver eller prøvelser som han overvinner, og at han ved romanens slutt fremstår som en helt. Historiene er forlagt til riddermiljø, og hovedpersonen er ofte en vasall av en hertug eller konge. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk eller galant ridderlig opptreden – med den franske kurtoisi som forbilde. Helten viser dødsforakt ved selv å oppsøke farer, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre. Karakterene var svært statiske og ridderromanser hadde antagelig en rolle som dannelsesideal, og viste hvordan en god ridder burde handle og være. Sentralt motiv er motsetningen mellom den høviske sublimiteten og den uhøviske naturligheten. Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes en utvikling av sjangeren over tid. I de tidlige ridderromanene er det heltens fysiske evner som er vektlagt, mens han i senere romaner tegnes som en psykologisk mer sammensatt person med en dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Den høviske diktningen kan betraktes ikke bare som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, idet den kunne fungere som mønstre for dannelse og gi inspirasjon for menn (riddere) og kvinner (jomfruer) gjennom å vise hva en manns og en kvinnes rolle innebærer av idealer, krav og forventninger. På den andre siden inneholder den høviske diktninga også elementer av opprør og systemkritikk. Det er et paradoks at den høviske kjærligheten ble lovprist i litteratur som sirkulerte innafor aristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopp arrangerte ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende. I Norden. Høvisk diktning har øvd stor innflytelse på norrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fra Håkon Håkonsson til Håkon V Magnusson og dronning Eufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk, høvisk diktning omsatt til norrønt språk, hvor det utviklet seg til en egen sjanger: norsk hofflitteratur. I tillegg fikk den hjemlige diktninga sterke impulser fra den høviske litteraturen på kontinentet. Både Snorres kongesagaer og de islandske ættesagaene har tydelige spor etter høvisk diktning. Magnus Powell. Erik Magnus Powell (født 28. oktober 1974 i Örnsköldsvik) er en tidligere svensk fotballspiller. Han kom til Lyn fra Lillestrøm SK, og har tidligere også spilt for klubbene Helsingborgs IF, Arnäs IF, Husums IF og Örebro SK. Tidlig karriere i Sverige. Powell startet sin karriere i Arnäs IF, men gikk til Örebro SK i 1991 som 17-åring, før han tre år senere dro til Helsingborgs IF. Han spilte fire sesonger for "Di Röe" og fikk med seg et seriemesterskap før han dro videre til Norge. Lillestrøm Sportsklubb. Powell spilte totalt 176 obligatoriske kamper for LSK, og skårte 69 mål, 40 av disse i Tippeligaen. Powell fikk med seg en sølvmedalje i 2001, og var også med å tape finalen i NM i 2005 mot Molde FK. Fotballklubben Lyn. Powell meldte overgang til Lyn i januar 2006 foran 2006-sesongen. Hans første seriekamp for Lyn var i et uavgjort møte med Start i Kristiansand 9. april 2006. Hans første mål kom i en seriekamp borte mot Odd Grenland 13. mai 2006 som Lyn tapte 2-1. Han skårte to mål i en cup-kamp borte mot Lisleby 8. juni 2006, noe som er det største antallet mål Powell har skårt i en enkelt kamp for Lyn. I de tre påfølgende sesongene spilte Powell 62 obligatorisk kamper for Lyn, inkl to UEFA-cupkamper i 2006. Han skårte 9 mål for Oslo-klubben, 6 av disse i serien. I sesongene 2007 og 2008 var Powell ikke endel av førstevalget for Henning Bergs Lyn, og på hans 13 siste kamper for Lyn før utlånet, startet han kun to ganger, en av disse i serien, de andre gangene kom han inn som innbytter. Utlån til GIF Sundsvall. 31. juli 2008 ble det klart at Magnus Powell forlot Lyn for å spille høstsesongen 2008 hos svenske GIF Sundsvall, da Powell ønsket å forlate Lyn for å få mere spilletid. I 2010 ble han Assistenttrener Junior Elite og trenerutvikler for Lillestrøm SK. Klossa Knapitatet. "Klossa Knapitatet" er Samla Mammas Mannas tredje studioalbum og ble gitt ut i 1974. Det ble spilt inn i Studo Decibal i Stockholm 6.-8. november 1974. Albumet er helt instrumentalt, men inneholder noe ordløs sang og jodling. Tittelen er et ordspill over den svenske venstrebevegelsens slagord «Krossa kapitalet» (Knus kapitalismen!). Kohrener Land. Kohrener Land er et landskap i det vestlige Sachsen, øst for Altenburg. Kohrener Land ligger i overgangen mellom lavlandet omkring Leipzig ("Leipziger Tieflandsbucht") i nord og Erzgebirge-forlandet i sør. Området er relativt flatt og oppdyrka, men med tallrike trange bekkedaler. I historisk forstand er Kohrener Land et ca. 80 km² stort område omkring byen Kohren-Salis. På grunn av gode jordbruksmessige og klimatiske betingelser har Kohrener Land gjennom lang tid vært intensivt dyrka. Tross det finnes det en del skog på den mindre verdifulle jorda og i bekkedalene. Kohrener Land var tidligere et viktig fruktdistrikt, særlig kirsebær. En vanlig driftsform var en form for ekstensiv fruktproduksjon med spredte trær på beitemarker ("Streuobstwiesen"), men det var også intensivt drevne fruktgårder. Fram til 1929 gikk det hver morgen under innhøstinga et tog med friske kirsebær fra Kohren til Hamburger Fischmarkt. Våren 1929 ble frukttrærne skadd av en katastrofal frost, og kirsebærproduksjonen har aldri siden nådd gamle høyder. Etter oppløsninga av DDR og innlemmelsen i Fellesmarkedet har fruktprodusentene fått store problemer med konkurransen fra billige importbær, og det er blitt gitt tilskudd fra Brussel for å avvikle fruktgårdene. I dag drives det et arbeid for å bevare restene av det gamle kulturlandskapet. Arbeidet støttes av myndighetene og av naturvernforeninger. Samla Mammas Manna. Samla Mammas Manna er en svensk rockegruppe som spiller progressiv rock. Gruppen har blitt splittet og har hatt mange medlemsutskiftninger og het under noen perioder Zamla Mammaz Manna og von Zamla'". Benedicte Cappelen. Benedicte Ulrikke Henriette Fredrikke von Cappelen (født 1804 i Porsgrunn, død 1881 i Skien) var en forretningskvinne i Skien på 1800-tallet. Hun skrev navnet sitt "Benedicte Cappelen" og ble til dels kalt «Dicte». Foto av Benedicte U.H.F. Cappelen som enke. Familie. Hun var datter til Ulrich Fredrich von Cappelen (død 1820) gift med Benedicte Henrikke født Aall (død 1812). Hun var søster til Ulrik Frederik Cappelen, Nicolai Benjamin Cappelen og Jørgen Wright Cappelen. Foreldrene bodde først i Skien og fra ca 1804 på gården Frednes i Porsgrunn. Benedicte var etter foreldrenes død i huset hos farbroren, eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen (død 1828) i Skien, og hans 2. ektefelle Marie S. født Blom. Benedicte ble den 26. desember 1825 gift på Mæla gård med deres sønn Hans Blom Cappelen (død 1846), til tross for noe motstand fra Didrich. Etter Didrichs død overtok Hans eiendomskomplekset Gjemsø kloster. Hans og Benedicte flyttet da fra sin bygård i Skien og inn på hovedgården på Klosterøya. De fikk foretatt en ombygging og modernisering av bygningene. Benedictes datter "Marie" D. (død 1913) var gift med skipsmegler «Fritz» Trampe Flood (død 1913), Porsgrunn, og den andre datteren "Didrikke" (død 1880) var gift med skipsfører Johannes C. Borchsenius (død 1876), Skien. Begge døtrene har etterkommere idag. Virksomhet. Benedicte overtok ved sin manns død i 1846, ledelsen av godset Gjemsø kloster, med jord- og skogbruk i Skien, Solum og Øvre Telemark, flere sagbruk, trelasthandel, skipsrederi m.v. Denne næringsvirksomheten var av de største i Telemark og hun ledet den videre under firmanavnet "Hans Cappelens Enke". Benedicte hadde fem små barn da hun ble enke og var selv uten forretningsutdannelse. Selv om hun ble rådet til å selge eiendommene og virksomheten – helt eller delvis – da mannen døde, valgte hun å drive videre med gode kontormedhjelpere og oppmuntring fra familien, særlig broren Nicolai Benjamin Cappelen. Hun viste seg å være en dyktig leder, og hun holdt personlig kontakt med både bønder som drev godsets skoger, og skippere på skutene, samt med handelsforbindelser i inn- og utland. Hun forærte i 1854 Solum kirke til sognet. Benedicte tok etter hvert opp de to sønnene Hans og Didrik Cappelen som kompanjonger i firmaet. De to overtok sammen det hele pr den 1. januar 1874 og kjøpte henne ut. Hun bodde imidlertid på hovedgården Gjemsø kloster til sin død i 1881, sammen med den yngste sønnen Hans og hans ektefelle Anna Margaretha født Schiøtt, og deres barn. Sønnene har også mange etterkommere i dag bl.a. i Norge, Sverige, USA og Østerrike. Cole Porter. Cole Albert Porter (født 9. juni 1891 i Peru i Indiana i USA, død 15. oktober 1964 i Santa Monica i California) var en amerikansk komponist og låtskriver fra Indiana. Blant hans komposisjoner finner vi musikalene "Kiss Me, Kate" (1948) (basert på Shakespeares "The Taming of the Shrew"), "Fifty Million Frenchmen" og "Anything Goes", i tillegg til sanger som "Night and Day", "I Get a Kick out of You" og "I've Got You Under My Skin". Han var kjent for sine sofistikerte tekster, fantasirike rim, og komplekse former. Irving Berlin pleide å referere til "Begin the Beguine" som "that long, long song." 1930-årene var Cole Porters gyldne tiår. Han lagde da en rekke suksessrike musikaler, blant dem "The New Yorkers", "Gay Divorcee", "Anything Goes", "Jubilee", "Red Hot And Blue", og "Dubarry Was A Lady". Porter, Cole Porter, Cole Porter, Cole Porter, Cole Bercháns profeti. Bercháns profeti er et relativt stort historisk dikt skrevet på middelirsk språk. Teksten er bevart i Det kongelige irske akademi som "MS 679 (23/G/4)" med noen få senere kopier. Verket ble sannsynligvis skrevet på 1100-tallet, men gir seg ut for å være en profeti gjort tidlig på middelalderen. Teksten består av 204 vers, to som er ødelagt (128, 168). Det er delt inn i to deler. Den påståtte forfatteren til første del (vers 1 til 96) er en irsk abbed ved navn Berchán, som også har gitt navn til diktet. Første del består av en historie om Bercháns eget kloster, en opptegnelse av angrep fra norske vikinger, og en beskrivelse av regimene til nitten irske konger. Del to (vers 97 til 206) er et anonymt profeti som blir gitt i tidsrommet til Sankt Patricks død på 400-tallet, forutser livet til Sankt Columba (død 597) og Áedán mac Gabráin, konge av Dál Riata (død ca 609), og 24 skotske konger, fra Cináed mac Ailpín (død 858) til Domnall Bán (død 1097). Diktet er svært indirekte i sin identifikasjon av de skotske kongene og benytter en lang rekke av obskure poetiske bilder og sammenligninger. Til forskjell fra de irske kongene i del en er det ingen medfølgende kommentarer i navngivingen av kongene, men kan likevel bli identifisert og er derfor av historisk verdi. Diktet er et av de mest betydningsfulle kilder til forståelsen av skotsk historie for den epoken den dekker. St. Louis. St. Louis er en by i den amerikanske delstaten Missouri. Det er den største byen i Missouri etter Kansas City, men har delstatens største storbybefolkning. Byen er oppkalt etter Louis IX av Frankrike. Brunswick. Brunswick – det engelske og franske navnet på byen og regionen Braunschweig i Tyskland. Annalene av de fire mesterne. Opptegnelsen for året 432 i "Annalene av de fire mesterne".Annalene av de fire mesterne, eller Annalene om kongeriket Irland av De fire mesterne, er en krønike om middelalderens irske historie. Fortellingens innhold spenner fra myten om Syndfloden i 2242 f.Kr. til 1616 e.Kr., skjønt de aller tidligste nedtegnelsene antas å være skrevet rundt 550 e.Kr. Annalene er hovedsakelig en samling av tidligere annaler, men noe er originalt arbeid. De er satt sammen mellom 1632 og 1636 i den fransiskanske klosteret i grevskapet Donegal på Irland. Opptegnelsene for 1100-tallet og tidligere har sine kilder i andre klosterannaler i middelalderen. De senere skrifter kom fra opptegnelser om det irske adelskapet (som "Ulster-annalene"), og opptegnelsene fra 1600-tallet er basert på personlige skrifter, samlinger og observasjoner. Sjefredaktøren for annalene var Michael O'Clery, og han ble assistert av blant annet Peregrine O'Clery, Fergus O'Mulconry og Peregrine O'Duignan. Selv om kun en av forfatterne var en faktisk fransiskaner, Michael O'Clery, har de alle blitt kjente som «De fire munker» eller på originalens gæliske språk «Na Ceithre Maistir» – og den angliserte versjonen ble «De fire mesterne», et navn som etter hvert festet seg på annalene selv. Beskytter for prosjektet var Fearghal Ó Gadhra, en adelsmann i det irske grevskapet Sligo. Annalene ble opprinnelig skrevet på irsk. Det eksisterer flere kopier manuskriptet og de blir bevart i Trinity College i Dublin, Det kongelige irske akademi og University College Dublin. Den første betydelige engelske oversettelsen (som starter med opptegnelsene for 1171) ble utgitt av Owen Connellan i 1846. Connellan-oversettelsen inkluderte annalene fra 1100-tallet og til de komplette opptegnelsene for 1600-tallet, og var den eneste versjonen som hadde forside trykket i fire farger og inkluderte et stort, sammenfoldet kart som viste bostedene til de irske familiene. Denne oversettelsen var bortimot glemt i 150 år før den ble gjenoppdaget og utgitt på nytt på begynnelsen av 1900-tallet. Connellan-oversettelsen ble etterfulgt flere år senere av en fullstendig oversettelse av historikeren John O'Donovan. Serveringsloven. Serveringsloven (egentlig Lov om serveringsvirksomhet (serveringsloven)) av 13. juni 1997, har som formål å sikre forsvarlig drift av serveringssteder av hensyn til næringen, gjestene og samfunnet for øvrig. Elektrisk ladning. Elektrisk ladning er en form for potensiell energi som eksisterer i et elektrisk felt mellom to ledere. Den blir betegnet med Q og målt med blant annet Amperesekund, As. Lederne har en gjensidig kapasitet som opptar ladningen. En ladning er egentlig ganske enkelt et antall elektroner. I dette tilfellet er det antall elektroner som må flyttes tilbake fra den ene til den andre platen for å oppnå likevekt. Er kapasiteten kjent er ladningen gitt av Q = C*V, der C er kapasiteten og V spenningen. En kondensator med null spenning over seg har null ladning. Elektrisk ladning måles i coulomb, C, og har symbolet "Q" i formler. En Coulomb tilsvarer ett amperesekund As. Et enkelt proton har ladningen "e", som er 1,60217653(14) × 10-19 C. Et elektron har samme ladning, men negativt. Ladningen "e" kalles elektronladningen eller "elementærladningen". Kondensatorer lagrer større mengder ladning mellom platene sine ved at det er en mangel av elektroner på den ene platen og overskudd på den andre. Helge Kjekshus. Helge Kjekshus (f. 18. august 1968 i Toronto, Canada) er en norsk klassisk pianist. Kjekshus er i fremste rekke blant unge norske solister. Han har studert med professor Jiri Hlinka ved Bergen Musikkonservatorium og med professor Boris Berman ved Yale University, New Haven. Før dette avla han diplomeksamen med beste oppnåelige karakter ved Norges Musikkhøgskole. Han har studert med bl.a. Kari Østereng, Robert Riefling og Jens Harald Bratlie. Kjekshus har turnert og vært solist i Norge, i mange europeiske land, i USA og i Tokyo, og spilt med mange fremragende orkestre både i Europa, Russland og USA, og opptrådt med dirigenter som Paavo Berglund, Dimitrij Kitayenko, Alexander Dimitriev, Janos Fürst, Owain Arwel Hughes, Andras Ligeti og Kjell Seim. Han har opptrådt på en rekke internasjonale festivaler som Kissinger Sommer, Risør Kammermusikkfest, Festspillene i Bergen, Bath-festivalen i England, Bellereve-festivalen i Genève m.fl. Sammen med Henning Kraggerud har han gjort glimrende konserter for ledende konsertarrangører i New York, Washington D.C., San Francisco, Berlin, Dublin og London. I de senere år er han blitt etterspurt som dirigent for symfoni- og kammerorkestre. Han er fra 2009 ansatt som lektor i piano ved musikkhøgskolen i Piteå i Sverige. Priser og utmerkelser. Kjekshus har vunnet mange norske priser, bl.a. Ungdommens Pianomesterskap 1982, Sparre Olsen-konkurransen 1983, Robert Riefling-prisen 1986, Ungdomssymfoniker-prisen 1989, Levin-prisen 1990 og Grieg-prisen 1998 Annet. Fra 1995 til 2003 har Kjekshus hatt sponsoravtale med Statoil. Liste over ordførere i Rødøy. Ordførere i Rødøy er en liste over ordførere i Rødøy kommune. (fram til 1884 var også Meløy en del av kommunen). Kilder og referanser. Rødøy Blad. Blad av "Fatsia japonica". Bladplate og bladribber sees tydelig. Et blad på en plante er et organ som normalt er spesialisert for fotosyntese. Kaktusblader, for eksempel, er dog for det meste omdannet til nåler, visstnok uten fotosyntese. Blader er typisk flate og tynne. Det gjør at solens lys kommer godt inn i vevet, og at cellenes grønnkorn ikke skygger så mye for hverandre. Nåletrærnes blader er omdannet til nåler, og de "har" fotosyntese. Fordelen ved bladets flate form er også at det har god termisk kontakt med luften. Solen baker i solskinn med en energi på ca. 1000 J/m²/Sek (solarkonstanten). En annen fordel er at bladene bremser vinden og fremmer luftopptaket via turbulens. Det er blant annet derfor at levende vindhegn er bedre enn vedlikeholdskrevende «dødt» hegn. Det koster imidlertid plantene dyrt at det er sånn. Forsøk i vindtunnel har vist at der er en betydelig dynamisk oppdrift når blader utsettes for vind, og den gjør at trær og busker mister grener i storm. I de fleste planter er bladene også stedet hvor respirasjon, transpirasjon og guttasjon foregår. Noen blader kan lagre energi kjemisk, og vann (sukkulenter), og har i visse planter også andre formål. Bladenes gassutveksling skjer spontant (ved diffusjon) gjennom små 10 μm lange åpenbare spalter, som på latin kalles "stoma" (entall) og "stomata" (flertall). Stoma (spalteåpningen) er omgitt av to leppeceller, og ved å regulere deres turgortrykk kan planten henholdsvis åpne og lukke stoma. Paul Broca. Paul Pierre Broca (født 28. juni 1824 i Sainte-Foy-la-Grande i Frankrike, død 9. juli 1880 i Paris) var en fransk lege, anatom og antropolog. Utdannelse. Broca var en fremragende student. Han påbegynte sine medisinstudier i Paris i en alder av kun 17 år og ble uteksaminert som 20-åring, på et tidspunkt i livet da hans jevnaldrende så vidt hadde påbegynt sine studier. Broca ble tidlig professor innen kirurgisk patologi ved Universitetet i Paris. Han utmerket seg hurtig som en merittert medisinsk forsker innenfor mange områder. I en alder av 24 år hadde han mottatt mange utmerkelser, medaljer og viktige posisjoner. Hans tidlige vitenskapelige arbeider omhandlet brusk- og ben-histologi, men han studerte også patologiske forandringer kreftsykdommer, behandlingen av aneurysmer, og barnedødelighet. En hans store interesseområder var studier av hjernens komparative anatomi. Han skrev omfattende om Darwinismen, kjent som transformisme i Frankrike. Språkforskning. Broca er mest av alt berømt for sin hjernens senter for språkproduksjon i hjernen, som er lokalisert i frontallappen (nå kjent som Brocas område. Han kom frem til denne oppdagelse ved å studere hjernen hos pasienter med afasi (personer ute av stand til å snakke), i sær hjernen hos hans første pasient ved Bicêtre-sykehuset, "Leborgne", som fikk kallenavnet "Tan", p.g.a. av hans manglende evne til å ytre andre ord enn ordet "tan". I 1861, ved post mortem-obduksjon, Broca avslørte at Tan hadde en lesjon p.g.a. syfilis i venstre hjernehalvdel. Personlig liv. Mot slutten av hans liv ble Broca innvalgt som livsvarig medlem av det franske senatet. Han var også medlem av Académie Française og mottok mange honorære utmerkelser fra mange fremstående utdannelsesinstitusjoner, både i Frankrike og i utlandet. Broca døde i Paris i 1880. Sutherland. Sutherland slik det ble avgrenset i 1890.Sutherland (gælisk "Cataibh") er et administrativt område for rådet Highland i Skottland, en valgkrets i nordlige Skottland og stattholderområde i Skottland. Sutherlands etymologi. Sutherland er avledet fra det norrøne "Súðrland" (= "Sørlandet"). De norske innflytterne refererte til Hebridene som "Súðreyjar" (= "Sørøyene") ved at begge lå sør for Norge og ikke minst Orknøyene, Shetlandsøyene ("Hjaltlandsøyene") og Færøyene. Det gæliske navnet "Cataibh" kan bli benyttet for hele landet, men ble tradisjonelt kun benyttet for det sørøstlige området, og "Dùthaich MhicAoidh" (= "MacKays fylke") for nordvestlige området. Sistnevnte ble noen ganger referert til som fylket "Reay" på engelsk. Cataibh kan være avledet fra "Cat People" (= "Kattefolket"), slik det første elementet «Cat» er «Cait» i Caithness. Det skotsk gæliske navnet for Caithness er derimot "Gaillaibh", hvilket betyr "De fremmedes land", eller indirekte "Nordmennenes land". Dagens Sutherland. Sutherland var tidligere et fylke med lokalt styre inntil 1975. Fylket hadde sitt eget fylkesråd fra 1890 til 1975, og navnet var også brukt for et distrikt i Highlandsregionen (1975 til 1996), og valgkretsen Sutherland for Det britiske parlamentet (1708 til 1918). Sutherlands grenser er ikke identiske i alle de øvrige sammenhengene. Fylket har fylket Caithness i nord og øst, og fylket Ross og Cromarty i sør. I 1975 ble fylket delt mellom de nye administrative distriktene ved navn Sutherland og Caithness med et område rundt Stathnaver som ble en del av distriktet Caithness (som også inkluderte området for fylket Caithness). Imidlertid ble grensene mellom distriktene kort tid etter tegnet opp på nytt for å følge de tilsvarende som var mellom fylkene. Distriktet tilhørte til et to-lagssystem av lokalt styre, med lokale styringsfunksjoner delt mellom distriktsrådet og Highlands regionale råd. I 1996 fikk regionen en felles autoritet og distriktet ble nedlagt, men det felles rådet for Highland fortsatte å bruke navnet for det administrative området. Det administrative området består for nåværende av seks valgkretser som hver velger et kommunestyremedlem. En valgkrets for Tongue og Farr, inkludert landsbyen Reay, er derimot innenfor fylket Caithness. Nye grenser er planlagt for den neste runden med lokale valg i 2007. Valgkretsen består av fylket unntatt den parlamentariske burghen Dornoch. Sutherland (ved en hvilken som helst definisjon) er svært sparsommelig befolket. Dets eneste burgh er landsbyen Dornoch. Andre botsetninger inkluderer Lairg, Brora, Durness, Tongue, Golspie, Helmsdale, Lochinver og Kinlochbervie. Valgkretsen. Sutherland-valgkretsen for Underhuset til Det britiske parlamentet representerte fylket fra 1708 til 1918. På samme tid var derimot fylkesbyen Dornoch representert som en komponent for valgkretsen av de nordlige burgher. I 1918 var Sutherland-valgkretsen og Dornoch slått sammen til den nye valgkretsen Caithness og Sutherland. I 1997 ble Caithness og Sutherland slått sammen til Caithness, Sutherland og Easter Ross. Valgkretsen for Det skotske parlamentet ble opprettet i 1999, bestående av Caithness, Sutherland og Easter Ross, har grenser som er noe ulikt fra det tilsvarende som angår valgkretsen til Underhuset. I Det skotske parlamentet er Sutherland også representert som en del av Highlandene og Øyenes valgregion. Rododendronslekten. Rhododendron (også alperose, fra gresk: rhodos, «rose»; dendron, «tre») er en slekt i lyngfamilien. Det er en av de største slektene i planteriket. De fleste artene har fargerike blomster. Flere av artene er eviggrønne. De blomstrer på våren eller forsommeren og kort etter vokser nye blad ut. "Rhododendron" finnes som krypende fjellplanter, som små og store busker og som trær på opp til 30 m. Bladene kan være fra under en cm til nesten en meters lengde. Plantene er vanligvis saktevoksende. Habitat og utbredelse. I vill tilstand finnes rhododendron i alle klimasoner fra tropene til arktiske strøk og fra havnivå opp til nesten 6000 m. Rhododendron er utbredt i det meste av Asia, inklusiv Japan, med hovedutbredelse i Himalayaområdet fra Nepal og Sikkim til provinsene Yunnan og Sichuan i Kina. De tropiske artene finnes mest i Indonesia, Malaysia, Filippinene og på Ny-Guinea der det vokser hele 164 arter. Ellers vokser det rhododendronarter i Europa og i Nord-Amerika og noen få arter helt nord i Australia. Det finnes ingen ville rhododendron i Afrika eller i Sør-Amerika. I Norge forekommer artene lapprose ("Rhododendron lapponicum") og finnmarkspors ("Rhododendron tomentosum"). Mer enn 400 av rhododendronartene finnes i ulike private og offentlige samlinger i Norge. Det finnes en art som er oppkalt etter en nordmann, "Rhododendron amundsenianum", som vokser i Yunnan i Kina. Navngiveren, østerrikeren Freiherr Heinrich von Händel-Mazzetti, oppkalte den etter misjonæren Edward Amundsen, som han hadde truffet under en reise i Yunnan. Noen arter har blitt et problem på grunn av sterk spredning. Dette gjelder særlig "Rhododendron ponticum" på De britiske øyer som har spredt seg over store områder og fortrengt annen vegetasjon. Et av problemene dette medfører er forgiftninger av husdyr. Under norske forhold er det svært sjelden at rhododendron sår seg i naturen. I kjente samlinger som Arboretet på Milde og Svinviks arboret kan en imidlertid se at noen arter etablerer seg i den ville vegetasjonen. Rhododendron er giftige både for husdyr og mennesker. Særlig utsatt i Norge er sauer som går ute om vinteren og har lite annet å beite på. Honning produsert av nektar fra rhododendron kan forgifte mennesker, men det har sjelden dødelig utgang. Mange arter tåler kulde, men de liker ikke å tørke ut. Rhododendron er en såkalt surjordsvekst, pH-verdien bør være rundt 4,5. De fleste artene vokser derfor ikke på kalkholdig jord. De større artene foretrekker å ha noe skygge, mens de alpine dvergbuskene liker full sol. De samme gjelder de fleste azalea-artene. Løvfellende rhododendronarter blir i dagligtale ofte kalt "azalea". En annen kjent gruppe er de såkalte japanazalea, småvokste i hovedsak eviggrønne planter med rik blomstring. Disse har vært kultivert i Japan i århundrer og et stort antall hybrider har blitt frambrakt. De velkjente juleazaleaene som selges som potteplanter hører til denne gruppen. Tropiske rhododendronarter er samlet i gruppen Vireya. Disse har liten betydning i hagebruket utenom i varme områder. "Rhododendron arboreum" er nasjonalblomst i Nepal. "Rhododendron niveum" er statstre i Sikkim i India. "Rhododendron catawbiense" er statsblomst for West Virginia og er også med i flagget for delstaten. "Rhododendron macrophyllum", den dominerende arten på den nord-amerikanske vestkysten er statsblomst for delstaten "Washington". Hybridiseringsarbeid. Rhododendronarter er lette å krysse med hverandre, og arbeidet med å lage krysninger, eller hybrider, startet straks de første artene ble innført i kultur. Til å begynne med var fargespekteret en hadde å arbeide med svært begrenset, men da Rhododendron arboreum med sine dyprøde blomster ble innført i 1809, satte hybridiseringsarbeidet virkelig fart. Neste store milepæl var oppdagelsen av gulblomstrende arter. Senere har det vært mye fokus på at også bladene skal ha prydverdi, og noen hybrider dyrkes nesten for bladprakt alene. Arbeidet med å krysse Rhododendron har resultert i nærmere 30 000 registrerte hybrider. Disse har navn som 'Furnival's Daughter', 'Pink Pearl', 'Curlew' og 'Morgenrot'. Noen få hybrider har norske navn ('Madame Felle' og 'Bergensiana'). 'Pink Pearl' (bildet til venstre) er en de mest populære rhododendronhybrider gjennom alle tider.Kun et begrenset antall av alle frambrakte hybrider er i kommersielt salg. Kjente hybridisører er Hans Hachmann, Halvdan Lem, Warren Berg og Peter Cox. Hybridene er registrert i "The International Rhododendron Register and Checklist" som utgis av The Royal Horticultural Society i England. De aller fleste Rhododendron som plantes i privathager, er hybrider. Rene arter er uvanlige i hagene i dag med unntak av hos samlere. I Norge har gamle og meget hardføre hybrider som 'Grandiflorum', 'Cunningham's White', 'Nowa Zembla og 'English Roseum' vært dominerende i hagene helt opp til siste del av 1900-tallet. I de senere år har de såkalte Yakushimanum-hybridene og Repens-hybridene fått stor utbredelse. Stadig flere gulblomstrende hybrider har også fått innpass på det norske markedet, men ingen av dem kan vel sies å være fullgode ennå. Alle hybridisører drømmer om å lage en rent blå Rhododendron-hybrid. Til nå har ingen kommet nærmere enn lyseblå eller blålilla. Innsamlinger. Rhododendronarter har gjennom flere hundre år blitt samlet inn i naturen og overført til Europa og senere Nord-Amerika som hageplanter. I starten var denne innsamlingen ganske tilfeldig, men i etter hvert ble den utført av profesjonelle plantejegere (plant hunters) som var utsendt fra vitenskapelige institusjoner eller av velstående samlere. De største innsamlingene foregikk i Asia og særlig i Himalaya-området mellom ca 1850 og 1950. Innsamlere var ofte ute i flere år av gangen og mange gjennomgikk mye slit og strabaser under primitive forhold. Noen av innsamlere ble drept og endog torturert av lokale stammefolk. At en del av innsamlerne i tradisjonell kolonial ånd opptrådte arrogant kunne nok også være en medvirkende årsak til noen av disse tragediene. Den kinesiske borgerkrig og den kommunistiske seier i 1949 satte en forløpig stopp for plantejakt i Kina, men fra 1980 har igjen vestlige botanikere kunnet samle inn Rhododendron og andre planter i kinesiske fjellområder. I våre dager tar en innsamlingstur fra noen dager til noen uker, og innsamlerne har stort sett vanlig turistkomfort. Innsamlinger av planter er i dag regulert av bl.a. Washington-konvensjonen om internasjonal handel med utryddingstruede arter (CITES). Alle rhododendronhybrider som i dag dyrkes som hageplanter, har sitt opphav i disse innsamlingene av ville planter. Systematikk. Den botaniske systematikken for rhododendronlekten er komplisert og gjenstand for strid mellom fagfolkene. Dette skyldes nok først og fremst slektens størrelse og at mange arter ligner mye på hverandre. Mange arter har også et stort utbredelsesområde slik at der er vanskelig å si om en har med flere arter og gjøre eller bare varianter innen samme art. Det hører også med til historien at det fra ca 1900 – 1949 kom så mye nytt plantemateriale til Europa at botanikerne mistet oversikten. Sir Isaac Bayley Balfour ved Edinburgh botaniske hage laget da et midlertidig klassifikasjonssystem der han delte inn artene i såkalte "serier". Balfour hadde tenkt at denne inndelingen skulle avløses av et endelig system, men da The Rhododendron Society i 1930 ga ut verket "The Species of Rhododendrons" som fulgte Balfours system, ble det etablert som «god latin». På den måten fikk man presentert et etterlengtet system i galskapen, men den uferdige systematikken ble også sementert og godtatt som endelig for lang tid framover. Tyskeren Herman Sleumer var den som prøvde å få orden på dette. Han lanserte i 1949 et forslag til en ny systematikk av rhododendron: ”Ein system der Gattung Rhododendron” (Et system for rhododendronslekten). Tyske forskere var ikke populære i England rett etter krigen og verket ble ikke oversatt til engelsk før i 1980, men Sleumers system ble etter hvert anerkjent, om enn med sterk motstand fra noen fagfolk. Fra 1973 og utover begynte James Cullen og David Chamberlain ved Royal Botanic Garden i Edinburgh en ny revisjon av rhododendronslekten, og de bygget i hovedsak på Sleumer. Resultatet av dette arbeidet har blitt kalt Edinburgh-revisjonen. Balfour serier er nå byttet ut med "underslekter", "seksjoner" og "underseksjoner", "arter" og "varianter", mer i tråd med tradisjonell botanikk, og mange tidligere selvstendige arter er slått sammen. De nyeste forsøkene på å forstå slektskapet mellom rhododendronartene bygger på genetikk og DNA-forskning. Sentralt i dette arbeidet står Loretta Goetsch og hennes medarbeidere Andrew Eckert og Benjamin Hall. De har prøvd å sette opp et rhododendronstamtre ved hjelp av analyse av visse gener, og en stille revolusjon holder kanskje på å bryte ut fra laboratoriene deres. Siste ord er definitivt ikke sagt i denne lange diskusjonen. Slekten er delt inn i underslekter, seksjoner, underseksjoner, arter, underarter og varianter. Sykdommer og skadeinsekt på "Rhododendron". Rhododendron har vært regnet for å være friske busker som sjelden blir angrepet av sykdommer. Dette har endret seg de senere årene og minst to nye alvorlige sykdommer er kommet inn i Norge. Det synes klart at mildere vintrer gir bedre forhold for for eksempel soppsykdommer. Noen av de alvorligste hører til familien "Photophtora". "Phytophtora ramorum" er en algesopp som i USA har forårsaket epidemiske angrep på eikeskog. Den kalles også Sudden oak death – ”plutselig eikedød” og angriper også andre slekter enn "Rhododendron". I Europa har soppen blitt påvist i flere land, bla. Belgia, Frankrike, Spania, Storbritannia, Nederland og Tyskland. I Norge ble det første angrepet registrert i 2002, på innførte "Rhododendron"-planter i hagesenter. Soppen kan gjøre stor skade og må bekjempes radikalt der den oppdages. "Phytophtora kernoviae" er en nær slekting av P. ramorum som også angriper "Rhododendron". Den er ikke påvist i Norge ennå, men et økende problem på De bitiske øyer. Soppen kan bli innført til Norge med planteimport. "Phytophthora cinnamomi", rotråte er en sopp som angriper røttene på "Rhododendron". Planten visner sakte og det er som regel for sent å gjøre noe når den oppdages. Snutebiller ("Otiorhynchus sp".) De voksne insektene spiser av bladene og etterlater synlige hakk i bladkanten. De dreper vanligvis ikke planten. Larvene angriper røttene, og disse kan ta livet av unge planter. Bekjempelsen er vanskelig. Manuell fjerning av biller i mørket er mest effektivt. Rhododendrontege ("Stephanitis rhododendri"). Dette er et insekt som sitter på undersiden av bladene hos rhododendron og suger ut plantesaften slik at bladene blir misfarget på begge sider. Insektet kan også leve på andre planter, f.eks. tyttebærlyng. Rhododendrontegen kan spre seg kraftig når den først er kommet inn i hagen. Den kan til en viss grad bekjempes med sprøyting. Sions Blad. Sions Blad er et menighetsblad som utgis av altaretningen innenfor den læstadianske bevegelsen i Nord-Norge. Bladet kom ut første gang i 1932. Det kommer ut annen hver måned, og blir trykt i Alta, Norge. Stephen Warnock. Stephen Warnock (født 12. desember 1981 i Ormskirk, Merseyside) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Bolton, på lån fra Aston Villa i Premier League. Liverpool. Warnock ble født i Ormskirk, Lancashire, der han i barndommen spilte for Rufford Colts og St Bedes RC High School. Etter en tid i Liverpools ungdomsakademi og på Englands ungdomslandslag, gikk han på lån hos Bradford City og Coventry City. Han gjorde sin førstelags debut for Liverpool mot Grazer AK i 2004, under kvalifiseringen til Champions League. Warnock imponerte en rekke anledninger i løpet av debutsesongen 2004/05. Hans gode form resulterte i at mer erfarne og anerkjente Harry Kewell ble satt på benken ved flere anledninger. I sin andre sesong (2005–06) spilte han først og fremst venstre-back, i konkurranse med John Arne Riise. Warnock scoret sitt første mål for klubben mot Fulham i en 5-1 seier 15. mars 2006. Blackburn. Det ble lenge spekulert rundt om i media at Warnock skulle inngå i en bytteavtale, der Blackburns kaptein Lucas Neill skulle gå motsatt vei. Neill skrev til slutt under for West Ham, mens Warnock gikk til Blackburn for 1,5 millioner pund. Han debuterte i FA-cupens fjerde runde, og imponerte i 4-0 seieren over Luton Town. Den 31. januar 2007 spilte han sin første Premier League-kamp for Rovers mot Chelsea. Et par dager senere ble han utvist i en kamp mot Sheffield United, etter at han pådro seg to gule kort. Hans første mål kom den 25. februar 2007 i en ligakamp mot Portsmouth der Rovers vant 3-0. Aston Villa. Den 26. august 2009 ble det bekreftet at Aston Villa var i samtaler med Blackburn om en mulig overgang til Villa Park. Det ble til slutt bekreftet at Warnock hadde signert en fireårs kontrakt med Villa og ble tildelt draktnummer 25. Da Wilfred Bouma forlot Villa i 2010, overtok Warnock draktnummer 3. Tillitsmannsordningen i Forsvaret. Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO) er en samarbeidsordning mellom vernepliktige inne til førstegangstjeneste/repetisjonstjeneste og Forsvarets ledelse på lokalt og sentralt nivå, inklusiv politisk ledelse. Ordningen ble opprettet for å ivareta interessene til de vernepliktige, hvor den enkeltes trivsel under førstegangstjenesten og et tillitsfullt forhold mellom soldater og befal er sentrale oppgaver. TMO er representert på alle nivåer i Forsvaret, fra troppsplan til den øverste forsvarsledelsen. Historie. Det er usikkert når de første tillitsvalgte i det norske Forsvaret kom, men det er registrert tillitsvalgte tilbake til tidlig på 1900-tallet. Dette var i hovedsak soldater utpekt ved avdeling til såkalte "mattilsyn". Den opprinnelige hensikten med tillitsmenn i Forsvaret var å gi de vernepliktige mannskapene et vern mot uriktig eller urimelig behandling ved å etablere en adgang til å klage over visse forhold under militærtjenesten. Til å begynne med var det altså bare maten det kunne klages på, siden ble flere områder trukket inn under tillitsmennenes klagerett. I mars 1948 avga "Komiteen til utredning av tillitsmannssystemet og visse disiplinære bestemmelser m v" en instilling. Det er denne instillingen ordningen bygger på, og som i 1951 førte til en etablering av faste tillitsmannsutvalg. Komiteen foreslo at tillitsmannsordningen organisasjonsmessig skulle bygge på utvalg med representanter for befal og mannskaper. Komiteen understreket sterkt at hensikten måtte være å utdype og styrke samarbeidet mellom befal og menige. Det ble også understreket at med den lengre tjenestetid og det større behov for personellomsorg etter krigen, ville det være behov for en tillitsmannsordning med et større virkeområde og en utvidet og fastere organisasjonsmessig form enn tidligere. I tilknytning til den utbygging av tillitsmannsordningen som ble gjennomført i 1951, og for å gi de vernepliktige en sterkere følelse av rettssikkerhet, ble Forsvarets ombudsmannsnemnd etablert i 1952. Komiteen beskrev også tillitsmannsordningen med et nytt formål enn det som tidligere var gjeldende. For første gang ble det lagt vekt på at tillitsmannsordningen ikke bare skulle være et klageorgan, men den skulle også være et samarbeidsorgan som skulle bidra til å skape et naturlig og tillitsfullt samarbeid mellom alle personellgrupper i Forsvaret. Dette hovedsyn lå til grunn ved utformingen av bestemmelsene både i 1951, og senere ved revisjonen i 1956. Erfaringer i de første årene etter etableringen av tillitsmannsutvalgene viste at ordningen ikke fungerte tilfredsstillende. Dette var hovedsaklig fordi det var en overvekt av befalsrepresentasjon i utvalgene, noe som undergravde intensjonen i ordningen. Det ble derfor i 1956 oppnevnt et nytt utvalg som skulle gjennomgå ordningen på nytt. Dette resulterte i blant annet en endring av sammensettingen i tillitsmannsutvalgene. Utvalget pekte videre på mange utfordringer og forhold som først senere skulle bli tatt tak i. På tidlig 70-tall ble linjene trekt for et tillitsmannsapperat mer likt det vi kjenner i dag. Forsvarsdepartementet oppnevnte ved Kgl res av 27. februar 1970 et nytt utvalg som skulle gjennomgå gjeldende tillitsmannsordning. Instillingen ble levert i juli samme år. Innstillingen ble også inngående behandlet på en tillitsmannskonferanse for Sør-Norge som ble holdt på Sola i oktober 1970. Innstillingen ble videre hyppig debattert i ungdomspolitiske partier, presse og i leiraviser. Departementet ba Ombudsmannen om å gjenopprette utvalget for å gjennomgå de uttalelser og forslag som var fremkommet, og å avgi en tilleggsinnstilling. Denne ble levert departementet i januar 1971. Bestemmelsene for utbyggingen av organisasjonen ble behandlet i Stortinget 1972, og videre også i 1975. Dette førte blant annet til etableringen av Landsutvalget for Tillitsmenn (LTF) og Landskonferansen for Tillitsmannsordningen. Den første ordinære Landskonferansen ble holdt på Sola i 1973. Tillitsvalgtsstruktur. TTV (TV) – Troppstillitsvalgt (Lagstillitsvalgt): Tillitsmann/-kvinne i en tropp (lag). Bærer TMO-pin på uniformen. Fremmer saker i sitt nærmeste utvalg. Velges av og blant de vernepliktige i troppen (laget). Får opplæring i form av et 15-timers tillitsvalgtkurs, kalt TMO-Kurs Nivå 1. KTV – Kompanitillitsvalgt: Tillitsmann/-kvinne i et kompani. Bærer TMO-pin på uniformen. Fremmer saker i kompaniutvalg (KU). Velges av troppstillitsmenn i kompaniet. Får opplæring i form av et 15-timers tillitsvalgtkurs, kalt TMO-Kurs Nivå 1. BTV/VTV - Bataljontillitsvalgt/Våpentillitsvalgt: Tillitsmann/-kvinne i en/et bataljon(Hæren)/våpen(Sjøforsvaret). Bærer TMO-pin og BTV/VTV-patch på uniformen. Fremmer saker i bataljons-/våpenutvalg(BU/VU). Velges av de tillitsvalgte i sin/sitt bataljon/våpen. Får opplæring i form av et 40-timers tillitsvalgtkurs, kalt TMO-Kurs Nivå 2, i tillegg til TMO-Kurs Nivå 1. ATV - Avdelinstillitsvalgt: Tillitsmann/-kvinne og verneombud ved en avdeling. Bærer TMO-pin og ATV-patch på uniformen. Fremmer saker i avdelingsutvalg (AU). Velges av de vernepliktige representantene i AU. Får opplæring i form av et 40-timers tillitsvalgtkurs, kalt TMO-Kurs Nivå 2, i tillegg til TMO-Kurs Nivå 1. De får også et HMS-kurs for vervet som verneombud. HTV - Hovedtillitsvalgt: Tillitsmann/-kvinne og verneombud i en DiF. Bærer TMO-pin og HTV-patch på uniformen. Fremmer saker i hovedutvalg (HU). Velges av de vernepliktige representantene i HU. Får opplæring i form av et 40-timers tillitsvalgtkurs, kalt TMO-Kurs Nivå 2, i tillegg til TMO-Kurs Nivå 1. De får også et HMS-kurs for vervet som verneombud. HTV for Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret har normalt gjennomført sin førstegangstjeneste, og sitter dermed på vervet kontrakt. LTV - Landstillitsvalgt: Tillitsmann/-kvinne og verneombud i Forsvaret. De landtillitsvalgte har litt andre oppgaver enn de øvrige. LTV'ene danner Vernepliktsrådet og fungerer rådgivende opp mot forsvarets øverste ledelse, samt den politiske ledelsen. Velges for 1 år av gangen, i maksimalt 3 år, av en valgkomité oppnevnt av Landsstyret. Vanligvis velges det fem LTV'er. LTV'er kan velges blant alt av Forsvarets personell inne til førstegangstjeneste, eller vervede i ordningen. Knapstad (Hobøl). Knapstad er et sted i Hobøl kommune i Østfold. Knapstad er et av stoppestedene til Østfoldbanen og E18 passerer gjennom kommunen. Kommunens ungdomsskole ligger på Knapstad. Tettstedet har legesenter, tannlege, fotpleier, skole og et bo- og behandlingssenter. Knapstad har også forbindelse med Tomter, som kun ligger noen få kilometer unna, og Ski, som ligger ca. 2 mil fra Knapstad. Knapstad er også kjent gjennom Øivind Bluncks figur Reidar, som gjentatte ganger fleipet med at hans far kom til å trekke seg tilbake til «Knapstad Hvilehjem» når han ble gammel. Bråvann. Bråvann er et lite tettsted som ligger ved Vågsbygdskogen og Bråvann i Vest-Agder utenfor Kristiansand. Bebyggelsen ble utbygget fra 1988 og består nå av rundt 400 hus og 1000 innbyggere. Bråvann har godt badevann med ei lita strand og ei flåte. Det er også ypperlig turterreng på Bråvann. Dokka. Dokka er et tettsted og administrasjonssenteret i Nordre Land kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger like nord for Randsfjorden. Dokka er handelsted for bygdene omkring, og har flere kjøpesentre: "Bergfossenteret", "Bondlidsenteret" og "Sentrum". En helg i juni har Dokka sine "Sommerdager". Dokka har barneskole, ungdomsskole, videregående skole, flere barnehager, et eldrehjem, ungdomssklubb og bibliotek. Kommunikasjon. Riksvei 33 (Rv33) kommer sørfra, langs østsiden av Randsfjorden. Den fortsetter nordvestover til Etnedal og Bjørgo. Riksvei 245 (Rv245) går sørover på vestsiden av Randsfjorden. Riksvei 250 (Rv250) går gjennom/forbi Aust-Torpa (Se Torpa), over Vingromsåsen og ned til Vingrom, ca. 6 kilometer sør for Lillehammer. Veien er 46,1 kilometer lang. Valdresbanen er en nedlagt jernbane med forbindelse til Gjøvikbanen, og gikk opprinnelig fra Eina til Fagernes. Strekningen Eina–Dokka ble åpnet i 1902 under navnet "Landsbanen", og i 1906 ble "Valdresbanen" frem til Fagernes offisielt åpnet. Persontrafikken ble innstilt på banen fra 31. desember 1988, mens det fortsatte å kjøre godstog til Dokka fram til 31. mars 1999. Det kjøres turisttog om sommeren på strekningen fra Eina til Dokka, og nord for Dokka er det mulig å sykle dresin. Konveks. Adjektivet konveks brukes for å karakterisere noe som krummer eller buler utover. Konveksitet er egenskapen å være konveks. Motsetningen til konveks er konkav. Ordet konveks har opphav i det latinske ordet "convexus", med betydning "buet", "hvelvet". Ordet convexus er igjen sammensatt av "co(n)" = sammen, og "vehere" = å gå, å bære, å bringe. Noe som er konveks er bøyd eller båret fram. Konveks eller konveksitet kan referere til Call Off the Search. "Call Off the Search" er Katie Meluas første album. Dette ble utgitt i november 2003, og ble svært godt mottatt av kritikerne. Sangen «Closest Thing to Crazy» ble en stor hit, og preget radioene hele våren og sommeren 2004. Andre singler fra dette albumet er «Call Off the Search» og «Crawling Up a Hill». Fosterutvikling. Fosterutvikling er tilblivelsen av en flercellet organisme i et egg eller mors liv. Fosterutviklingen starter med unnfangelsen (befrukningen), hvor en sædcelle smelter sammen med en eggcelle og regnes fram til fødsel eller klekking. Hos de fleste pattedyr er fosteret ferdig utviklet i god tid før selve fødselen inntreffer, med mindre det er snakk om en meget for tidlig fødsel. Den siste tiden av fostertilværelsen regnes som en ren vekstperiode, hvor barnet vokser og tar til seg næring for å bli bedre rustet til å takle tilværelsen utenfor livmoren. Fosterutviklingen hos menneske varer i gjennomsnitt 38 uker (266 dager) fra befruktning til fødsel. Johannes Ording. Johannes Ording (født 19. januar 1869 i Drammen, død 25. januar 1929 på Stabekk) var en norsk teolog. Han var far til historiker Arne Ording. Han ble cand. theol. 1893, universitetsstipendiat 1903 og var professor i systematisk teologi 1906–26. 1894–1900 var han kapellan ved Johanneskirken i Kristiania. Ording var den betydligste representant for den tyskinspirerte liberale retning innen teologien som rundt århundreskiftet også fikk innpass i Norge. Han var omstridt som liberal teolog og da han ble ansatt som professor i statsråd 27. januar 1906, gikk kirkeminister Christopher Knudsen av, og den konservative professor Sigurd Odland sa fra seg sin stilling i protest. Opprettelsen av Menighetsfakultetet, som fikk rett til å utdanne prester som holdt på kirkens bekjennelse og den konservative teologi, ble en direkte følge av utnevnelsen. Biskopene J.C. Heuch og Jens Frølich Tandberg var kritiske til den liberale teologi og var aktive motdebattanter til Ordings liberale syn i det som omtales som Kirkestriden. Ording hadde også mange som støttet hans syn og biskop Kristian Schjelderup beskriver ham som "sentralfiguren i et av de bitreste teologiske oppgjør i hele vår historie". Han omtales også av teologen Sigmund Mowinckel som "et edelt og humant kristenmenneske som aldri kunne slippe den tro at godheten er den sterkeste makt i livet". Ording. Ording er en norsk slekt som innvandret fra byen Ording i Slesvig til Skien tidlig på 1700-tallet med "Boye Pettersen Ording". Slektsmedlemmer har også brukt slektsnavnene Bøyesen, Boysen, Boyson m. fl. etter fornavnet Bøye eller Boye som har vært mye brukt i slekten helt fra 1700-tallet. Fra og med 1700-tallet har slektsmedlemmer vært kjøpmenn og drevet til dels omfattende handelsvirksomhet i Skien. Flere av slekten ble kjent som ivrige medlemmer av den strenge herrnhutermenigheten (brødremenigheten). Fra 1800-tallet er det i slekten flere prester og akademikere. Mange av slekten er bosatt i Oslo. Idag har slekten – gjennom kvinner i slekten – en stor mengde etterkommere med mange forskjellige slektsnavn. Litteratur: Rikard Berge og Elisa Tandberg: "Skiensslekten Ording-Bøyesen, Bøyson, Bøysen gjennom 300 år", Skien 1975. Johan Lyder Brun. Johan Lyder Brun (født 1870 i Kristiania, død 1950) var en norsk teolog. Han ble cand. theol. 1892, universitetsstipendiat 1894 og var 1897–1940 professor i nytestamentlig teologi. John Young. John Watts Young (født 24. september 1930 i San Francisco, California) er en forhenværende amerikansk testpilot og astronaut. Young har vært med på seks romferder i tre ulike NASA-prosjekter, hhv Gemini-programmet, Apollo-programmet og Romferge-programmet. Young er en av tolv mennesker som har satt fot på Månen, og han er en av tre som har reist til Månebane to ganger (de to andre er Jim Lovell og Eugene Cernan). Han pensjonerte seg fra NASA 31. desember 2004. Romferder. Young var backup for Gemini 6A. Fredrik Petersen. Fredrik Petersen (født 23. april 1839 i Stavanger, død 9. januar 1903) i Kristiania var en norsk teolog. Han ble cand. theol. 1862, og var deretter lærer ved Aars og Voss' skole, før han ble residerende kapellan i Skien 1873. Fra 1875 til sin død var han professor i systematisk teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Petersen ble i 1887 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for videnskabelig Fortjeneste». Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas». I 1891 og 1892 drev noen tyskere propaganda for de anarkistiske idéer i Kristiania, og de stiftet Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas». Formannen var den tysk bokbinder Theodor Martner. Andre tyskemedlemmer vi har navnet på er cigararbeider Sigmund Simons og Wilhelm Zöllner. Tyskerne forlot Norge høsten 1892, og gruppen besto da av to personer. Den ene av de to var Kristofer Hansteen. Medlemmer. Gruppen gikk videre enn individualismen, og så grunnårsaken til ufriheten i en enkelt klasses herredømme over samfunnets produksjonsmidler. Arbeidersak og klassekamp var viktig. Utover vinteren 1893 hadde laget offentlige møter. Noen stor organisasjon var dette ikke, med 8─10 medlemmer. Kristofer Hansteen var den største aktivisten. Foruten Kristofer Hansteen var bl.a. Axel Bech, Lorentz Nybø, Petter Nilssen, Rasmus Steinsvik, Sigwald Lian og hans bror Ole Olsen Lian med i «Libertas». Utgivelser. Hansteen ga ut bladet "Anarkisten" i 1898─99. Dette oppnådde kun 300 abonnenter i Norge og 60 i Danmark. I 1899 måtte Hansteen flykte til England for å slippe politiforfølgelse etter en kritisk artikkel om kronprinsregenten i "Anarkisten" nr. 4 28/3 1899. Etter ett års opphold i London kom han tilbake til Norge, og ga ut bladet "Til frihet" i 1901─04, og en rekke pamfletter. Hansteen ga ut en rekke brosjyrer – "Til proletariatet", "Det frie samfund", "Undervisning uten dogmer" m.fl. –, og oversatte Peter Kropotkins "En oprørers ord". I 1898 ga «Libertas» ut den tyske anarkisten Johann Mosts brosjyre "Det frie samfund", med et lengre etterord av Hansteen. Et samfunn med størst mulig individuell frihet var målet. Ole O. Lian forteller fra det indre liv. "«Jeg kjender meget vel den teoretiske skræk for det repræsentative system. I de anarkistiske klubber som vi hadde dengang drev vi det sogar saa langt, at det ikke engang skulde vælges dirigent, for de frie individer skulde ikke staa under nogen ledelse. Men det varte jo ikke saa længe under vor eksperimenteren hermed. Vi opdaget at menneskene ikke var dygtige til den slags samfund. Der maatte en overgangsform til før vi kunde komme dit. Og netop derfor blev vi socialdemokrater for at danne det samfund, som vilde gjøre det mulig for menneskene engang i tiden at naa frem til opnaaelsen av det fulde ideal.»" (Kilde: Social-Demokraten lørdag 31/8 1918. («Lians foredrag om organisationsformen ved arbeidsmandsforbundets landsmøte.») Se også Norsk Arbeidsmandsforbunds kongressprotokoll for 1918.) Anarkistenes fane beslaglegges. Anarkistenes fane beslaglegges 1. mai 1892 Den mest kjente historien med Hansteen er politiets beslagleggelse av anarkistenes fane 1. mai 1893. En liten flok anarkister ─ åtte-ni stykker ─ hadde meldt sig til deltagelse med sin fane med teksten: 'Anarkistisk-kommunistisk gruppe'. Politiet hadde året før tatt ut av toget en slik fane, og straks de fikk se den igjen beslagla de den uten å henvende seg til togledelsen. Opprørt over dette gikk Hansteen fram og slo daværende oppdagelsessjef, senere politiinspektør, Mossin med knyttneve i ansiktet. Hansteen ble straks arrestert. Han dømtes til 8 måneders botsfengsel. Arbeiderpartiets formann, Ole Georg Gjøsteen, protesterte på stedet, men foretok seg ikke mer. Dette reagerte opposisjonen i Arbeiderpartiet, særlig Den socialdemokratiske Forening og de andre DNA-foreningene i Kristiania, sterkt på. De var misfornøyd med at Gjøsteen og partiets hovedstyre ikke opptrådte fast nok. Kritikken førte til at Gjøsteen trakk seg tilbake som partiformann alt før landsmøtet. 31. mai holdt Den socialdemokratiske Forening et stort offentlig protestmøte på Ankertorget, mot politiets opptreden. Kritikken av partistyret ble ført helt frem på DNAs landsmøte i august. «Libertas» og sosialdemokratene. Tidlig på 1900-tallet ble det, i og utenfor Kristianialaget, og senere sosialdemokratiske ungdomsforbundet, drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. «Libertas»-gruppen, med Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Hansteens idéer fikk først en betydelig tilslutning i den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen da ungdomsforbundet begynte å utgi "Ung-Socialisten" i 1906. Samtidig var det vanskelig for Hansteen å kunne dra nytte av en organisasjon som på hans egen tid var mer opptatt av sosialistisk forkynnelse enn av den intense kamp mot sosialdemokratenes moderate politikk som Hansteen drev i hvert nummer av Til frihet. Hans viktigste anklager mot DNA var: Det unnlot å avskrive statskirken, begrenset seg til politisk kamp for 8-timers dagen selv etter at forslaget var tilbakevist gjennom en årrekke, sviktet generalstreiken ved å godta forliksråd og voldgift i arbeidskonflikter, satte staten over fagforeningene ved å godta statlig registrering og lovbeskyttelse av disse, og det eutvannet hele arbeiderbevegelsen ved å godta smågevinster ved valget heller enn en virkelig seier i den økonomiske kamp. I Kristianialagets første periode holdt Hansteen flere foredrag i laget og innledet gang på gang på massemøter om aktuelle spørsmål som f. eks. arbeidsløsheten, alltid ut fra et konsekvent anarkistisk-kommunistisk grunnsyn. Der var overfor al denne elendighet bare ett middel, sa han; å bryte med det nåværende samfunnssystem. Både kapitalismen og staten måtte feies ut av verden og et anarkistisk byttesystem innføres. Man måtte forberede en internasjonal generalstreik. Tanker som disse vant fra 1902 og utover gjenklang hos enkelte av Kristianiabevegelsens medlemmer. Hos Hansteen finner vi lenge før invasjonen av svenske ungsosialister begynte alle de momenter som vi siden møter igjen i ungsosialismen: kamp mot religionen, avstandtagen fra parlamentarismen, propaganda for generalstreiken. Sigwald Lian. Blant anarkistene var Sigwald Lian en av de ivrigste aktivistene. Han hadde vært sjømann som unggutt, men ble senere trykker, slo seg så ned i Kristiania hvor han møtte Hansteen og sluttet seg til anarkismen. Lian var en fremragende organisator. Etter at Kristofer Hansteen døde av tuberkulose, i 1906, var det Lian som dro lasset. Han fortsatte utgivelsen av Peter Kropotkins «En oprørers Ord» som Hansteen hadde startet opp, og besørget utgivelsen av «Anarkismens katekismus», en oversettelse av «A catechism of Anarchy» fra Social Science Club i Philadelphia, i 1906. På DNAs landsmøte i 1906 kom det en liten forpostfektning om generalstreikidéen, hvor Sigwald Lian foreslo at partiet skulle anerkjenne "«den sociale generalstreik [...] som et virksomt middel i kampen mot militarismen»". Den hadde tidligere kun vært forkynt av anarkister som Hans Jæger og Kristofer Hansteen. Martin Tranmæl, som riktignok hadde sympati for resolusjonen og støttet den prinsipielt, mente at en slik resolusjon ville være forhastet, og foreslo saken utsatt til et senere landsmøte. Dette ble vedtatt. Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» døde med Kristofer Hansteen i 1906. Gisle Johnson. Gisle Christian Johnson (født 10. september 1822 i Halden, død 17. juli 1894 i Tønsberg) var en norsk teolog. Levned. Han hadde slekten fra Island (se "slekten Johnson"), men vokste opp i Kristiansand, og tok teologisk embetseksamen i Christiania i 1845. Deretter hadde han et studieår i Tyskland hvor han kom i kontakt med Carl Paul Caspari. Gisle Johnson ble i 1849 lektor ved universitetet, og i 1860 ble han ansatt som professor, først i systematisk teologi og dogmehistorie, fra 1875 i kirkehistorie. Som forkynner var han konservativ pietist og advarte mot tidens vantro og politiske radikalisme. Han videreførte den haugianske tradisjonen med offentlige bibellesninger. I 1855 stiftet han Christiania Indremissionsforening og i 1868 Den norske Lutherstiftelse (fra 1891 Det norske lutherske Indremisjonsselskap). I 1858 grunnla han sammen med Carl Paul Caspari og Tønder Nissen "Theologisk tidsskrift for den evangelisk lutherske kirke i Norge", og i 1863 "Luthersk Kirketidende". I 1862 gav han sammen med Caspari ut en norsk oversettelse av Konkordieboken, som kom i nytt opplag i 1866, og senere i flere opptrykk. I 1883 stod han bak oppropet «Til Christendommens Venner». Litteratur. D. Thorkildsen. "Da kirken oppdaget folket. I S.Aa. Christophersen og T. Wyller (red). "Arv og utfordring". Oslo 1995. Kilder. Johnson, Gisle Johnson, Gisle Johnson, Gisle Johnson, Gisle Johnson. Johnson er en norsk slekt, opprinnelig fra Island. Den innvandret til Norge i 1789 fra Danmark med presten "Gisle Johnson" (død 1829 i Austre Moland). Segl. Flere i slekten bruker segl med et motiv som først ble brukt av stamfaren Jon Jacobson (død 1808) som var sysselmann i Vadla, Island. Han var far til innvandreren Gisle Johnson (død 1829). Seglet har oval flate og motivet er et kartusjformet skjold med segleierens forbokstaver (initialer). Det er en oppvoksende, tredelt kvist på hver side av skjoldet. Skjoldets bunn er skravert med vannrette streker (heraldisk blått ?). På skjoldets overkant står en naken menneskefigur med høyre hånd i siden og i venstre hånd en sabel og en skålvekt, det vil si en variant av symbolet Justitia. Til venstre for mennesket er det en liten, ubestemt figur, muligens en fugl. Fra seglets øvre, høyre side er det en framkommende, sterkt stilisert løve. Kunsten å krige. "Sun Zi Bing Fa" eller "Kunsten å krige" (kinesisk: 孫子兵法; pinyin: "Sūnzĭ Bīngfǎ"; egentlig "«Sun Zis militærstrategi»", er skrevet av Sun Zi rundt 500 f.Kr. Den er en innflytelsesrik kinesisk bok om militær strategi (men for det meste ikke direkte om taktikk). Hovedtanken bak boken går ut på at krigen skal vinnes lenge før det egentlige slaget begynner. Historikere er stort sett enige om at verket "Kunsten å krige" slik det foreligger i dag, er skrevet av Sun Zi, men at hans etterfølgere, som omtaler ham som «mester Sun», nok har bidratt til å redigere verkene gjennom en lengre periode. Historikere pekte også lenge på en annen mulig kandidat som forfatter av verket; "Sun Bin" (380-316 f.Kr). Denne personen har da også fått æren av å ha forfattet en annen bok om krigerkunst med samme tittel. I et gravfunn i Shandong-provinsen i det østlige Nord-Kina fant man i 1972 en rekke militærteoretiske skrifter, blant annet en utgave av Sun Zi og også en av Sun Bin. Gravene stammer fra 140-118 f.Kr. Funnet viser to ting; Sun Zis og Sun Bins verker er nokså forskjellige, og Sun Zis verk forelå omtrent som i dag allerede 150-200 år f.Kr. (Bøckman 1999) Verket ble oversatt til engelsk av Lionel Giles. 13 kapitler. "Kunsten å krige" er også i dag populær lesning, blant annet innenfor kommunikasjon og ledelse, da nok som mer filosofisk strategisk tenkning og kuriosa. Sun Zi. Historikere har svært begrenset viten om Sun Zis liv (det er faktisk omstridt om han har levd), men det eldste kjente eksemplaret «Kunsten å krige» (eller «Krigskunsten» som den også blir kalt) ble skrevet på papyrusruller rundt 250f.kr. Disse rullene ble funnet i Shadongprovinsen i Kina i 1972. At rullene er datert til å blitt skrevet rundt 250 år etter Sun Zis levetid gjør det vanskelig å avgjøre om han er en sagnfigur eller ikke. Beretningen om selve Sun Zis bedrifter stammer fra rundt år 200f.kr av den kinesiske historikeren Sima Qian og hevder blant annet at han ble ansatt som øverste general i staten Wu i det sentrale Kina. Her skal han ved bruk av enkle prinsipper kunnet skape og splitte allianser og utnytte disse til å beseire keiserdømmets fiender. Beskrivelse. Boka understreker at det er viktig å forberede seg, kjenne sin fiendes og sin egen svakhet og vite når det er tid for å slå til. Selv om det i dag altså ikke er sikkert om det var Sun Zi som skrev boka, har verket likevel overlevd historiens gang fordi dens analyse av krigens gang flere ganger har blitt brukt av kjente historiske personer, ofte med stor suksess. Boka tar også avstand fra begreper som ære og bruk av religiøse varsler i krig og tar i stedet utgangspunkt i menneskets natur og faktorer som kan vurderes i den virkelige verden. Mange av lærersetningene i boka virker nokså innlysende, slik som, "angrip fiendens svakeste punkt med din største styrke". Den virkelige verdien av slike råd kommer først tydelig frem når en ser tilbake på eksempler hvor hærførere ikke har fulgt slike enkle lærersetninger. Robert Crippen. Robert Laurel Crippen (født 1. september 1937 i Beaumont, Texas) er en amerikansk testpilot og astronaut. Liste over professorer ved Det teologiske fakultet (UiO). Dette er en liste over noen tidligere og nåværende professorer ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Professorer ved Det teologiske fakultet (UiO) Liten søndagsprinsesse. Liten søndagsprinsesse er en skulptur laget av den norske kunstneren Fritz Røed. Skulpturen står utstilt i Fritz Røed-parken i Bryne, og har siden parkens åpning 1. oktober 2004 vært utsatt for en rekke tilfeller av hærverk. STS-2. STS-2 var en romferd med den amerikanske romfergen Columbia. Høydepunkter fra ferden. STS-2 sitt oppdrag het «Second Shuttle Mission/Office of Space and Terrestrial Applications-1 (OSTA-1)». Målet var å demonstrere sikker oppskyting og retur av romferge og mannskap. En ville også utføre sikker retur av alle delene; romfergen, fast-rakettene og den utvendige tanken. STS-2 var opprinnelig planlagt til å ta av 9. oktober, men ble utsatt i alt 3 ganger grunnet ulike tekniske problemer. Ferden skulle vare 5 dager, men ble forkortet grunnet problemer med brenselscellene ombord. Revolutionary Internationalist Movement. Revolutionary Internationalist Movement (vanlig forkortelse RIM) er en organisasjon av maoistiske kommunistpartier, som har som målsetting å opprette en ny "kommunistisk internasjonale". RIM blei formelt stifta på et møte i London i 1984. RIMs politiske mål. RIMs erklærte mål er å organisere "Et KOMINTERN av en ny type". KOMINTERN, forkortelse for DEN KOMMUNISTISKE INTERNASJONALEN, blei grunnlagt av Lenin i 1918 og oppløst av Stalin i 1943. RIM-partiene ser seg sjøl som representanter for den virkelige maoismen i verden i dag. De har en del politiske fellestrekk. Blant annet støtter de ikke bare Mao, men også den såkalte "firerbanden" leda av Maos siste kone Chiang Ching, og kulturrevolusjonen. De tar avstand fra alle kinesiske ledere etter Mao og hevder at Deng Xiaoping gjennomførte en kontrarevolusjon i Kina. Dette betyr ikke at RIM-partiene er strengt lojale mot Maos meninger. (Mao var for eksempel motstander av å skape et nytt KOMINTERN, og han godtok aldri i sin levetid at noen kalte seg maoister.) Heller ikke er alle maoistiske partier med. Det nest største maoistpartiet i 2006, Filippinenes Kommunistiske Parti, står utafor RIM. RIM representerer ei spesiell "fløy" blant maoistpartiene. Flere av partiene har tendenser til enmannsledelse og persondyrking. (Dette fins i mange kommunistpartier, men mange vil også hevde at det er umarxistisk.) (For ei mulig innvirkning på Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk), se avsnittet om partikampen våren 2005.) RIMs praktiske betydning. Det virker som om organisasjonen gjør lite praktisk arbeid. Et internasjonalt magasin og enkelte uttalelser er den viktigste utadvendte delen av virksomheta (mens f.eks. nettsidene sjelden oppdateres). I de siste åra er det særlig medlemskapet til det nepalske maoistpartiet, som har leda den framgangsrike bondekrigen mot regjeringa i Kathmandu, som har skaffa RIM en del presseoppslag. RCP (USA) og Sendero Luminoso. Det sentrale partiet i RIM har hele tida vært det amerikanske "Revolutionary Communist party", leda av "Bob Avakian". Dette partiet har bare noen få hundre medlemmer, men det har eksistert siden 1970-tallet og har bl.a. samla en god del internasjonale kontakter. RCP (USA) sørga for at RIM fra starten dreiv en intens kampanje for Perus Kommunistiske Parti (Røde Fane) (Partido Comunista Perúviano (Bandiera Roja)), mer kjent under det uformelle navnet Sendero Luminoso.) (Peru har så mange kommunistpartier med like navn at det er blitt vanlig å skille dem ved å henvise til navn på avis – i dette tilfellet var også avisnavnet brukt av flere partier, så derfor blei mottoet under tittelen til partiavisa brukt.) Sendero leda et blodig opprør som starta rundt 1980 og fikk stor oppslutning særlig i distriktet Ayacucho. Dette gjorde at Sendero Luminoso blei verdenskjent og dro mange andre mindre maoistiske grupper til RIM. Blant dem var partier med ei viss støtte bl.a. i India, Tyrkia og Nepal. I de fleste andre land hadde og har RIMs medlemsorganisasjoner ingen politisk betydning. Senderos sammenbrudd og Maobadis framvekst. På 1990-tallet blei den sentrale partilederen i Sendero, "Kamerat Gonzalo", arrestert. Opprøret blei slått ned, og bartiet brøyt i praksis sammen før 1995. I februar 1996 starta NKP (Maobadi) sitt opprør i Nepal. (Dette partiet var ikke med i RIM fra starten. RIMs opprinnelige medlemsorganisasjon i Nepal var NKP (Masal) som ikke støtta opprøret, og blei ekskludert av RIM i 1998.) RIM og RCP (USA) satsa nå isteden på å drive internasjonal propaganda for NKP(Maobadi) og opprøret i Nepal. Kontakten mellom NKP(M), RCP i USA og RIM var i de første åra sterk. "Li Ornesto", en journalist nært knytta til RCP, har vært en av de viktigste internasjonale publisistene for maoistopprøret i Nepal. Hun vandra til fots gjennom geriljaområdene sammen med NKP(M)s geriljasoldater på slutten av 1990-tallet, og skreiv ei bok om det som har blitt en viktig kilde til kunnskap om revolusjonen i Nepal. Brudd mellom RIM og Nepals maoister? I de siste åra har det oppstått motsetninger mellom NKP(M) og RIM (dvs. særlig RCP (USA).) RCPs leder uttrykker nå indirekte at han er skeptisk mot sider ver NKP(M)s linje. "Avakian" har kritisert bl.a. "forandlinger" og å gå inn for "flerpartivalg", noe som er ment som en kritikk av NKP(M)s ledere Prachanda. Baburam Bhattarai og deres forhandlingslinje. Både RIM (som riktignok har liten offentlig propaganda) og RCP sjøl nevner nå bare kampen i Nepal sjelden, i motsetning til for få år siden da det blei framstilt som den viktigste revolusjonære kampen i verden. NKP(M) har også nesten helt slutta å nevne RIM i sine engelskspråklige publikasjoner. NKP har støtta en ny internasjonal solidaritetsorganisasjon som den kanaliserer sitt internasjonale kontaktarbeid gjennom: World People's Resistance Movement ("WPRM"). I WPRM, som særlig er aktiv i India og Europa, deltar både RIM-tilhengere og nepalere og andre som ikke støtter RIM. Organisasjonen har ingen synlig avdeling i USA, noe som vel betyr at den ikke har støtte av RCP (USA). Har RIM et liv etter Maobadi? RIM har bygd sin propaganda på at organisasjonen angivelig representerer og leder de politisk mest framskredne revolusjonære kampene i den 3. verden. Nepaleserne er RIMS overlegent største internasjonale superstjerne. Hvis NKP(Maobadi) forlater RIM, ville det bety et knusende prestisjenederlag. Flere av de betydeligste partiene som står i eller nær RIM, bl.a. det nye Indias Kommunistiske Parti (maoistisk) (som ikke er med i RIM, men en av partnerne som danna det var med i RIM), de fleste andre maoistpartiene på det indiske subkontinent, og et parti i Tyrkia, har opp til nylig også stått ganske nær NKP (Maobadi). Disse partiene har i virkeligheta utforma politikken sin sjøl, og «ledelse» av dem fra RIMs side har vært reint hypotetisk. Men skulle de bryte med RIM (eller skape et brudd innafor RIM) vil det som er igjen mest være helt ubetydelige venstreekstreme sekter i den rike verden, uten troverdighet blant større revolusjonære bevegelser i fattige land. Derfor vil nok ledelsen i RIM (i praksis RCP (USA) og partiets leder Avakian) i det lengste unngå å fremme eventuell kritikk offentlig. Men motsetningene er nå ganske godt kjent, og det er vanskelig å forstå hvordan RIM kan fortsette over lengre tid som om ingen ting har hendt. Medlemsorganisasjoner. I tillegg finnes det grupper og partier som står nær RIM i flere land, for eksempel Canada, Tyskland, Bhutan og Bolivia. Folkesosialisme. Folkesosialisme var et begrep lansert av Halvdan Koht på 1930-tallet. Dette skulle være sosialisme på tvers av klassene, ikke sosialisme bare for arbeiderklassen. Spesielt ble det lagt vekt på å skape nasjonalfølelse hos bøndene. Kohts visjon var ikke nødvendigvis å oppnå «det klasseløse samfunn», men et samfunn uten klassestridigheter; «et stort samarbeid». Viktige institusjoner for å få til dette var blant annet NRK, som hadde som mål å drive allmenn folkeopplysning. Ofte brukt slagord var: «By og land, hand i hand». Joe Henry Engle. Joeseph «Joe» Henry Engle (født 26. august 1932 i Dickinson County, Kansas) er en amerikansk testpilot og astronaut. Han startet på flyskole i 1957 etter å ha fullført en ingeniørutdannelse. Fra 1963 var han tilknyttet NASA som testpilot. Han var backup mannskap for Apollo 14, egentlig tiltenkt mannskap for Apollo 17, men erstattet med Harrison Schmitt kort tid før ferden, han var satt opp som mannskap på Apollo 18, men den ferden ble kansellert da man la ned måneprogrammet. Han ble deretter overført romfergeprogrammet og gjennomførte flere test-turer med Enterprise fra juni til oktober 1977. På den andre bemannede ferd med en romferge, STS-2 med Columbia var han flyger og i 1985 var han mission commander på STS-51-I med Discovery. Han tilbragte totalt 225 timer i verdensrommet. Han pensjonerte seg i 1986, men hadde enkelte konsulentoppdrag etter det bl.a. under etterforskningen av ulykken med Challenger. Liste over professorer ved Det juridiske fakultet (UiO). Dette er en liste over tidligere og nåværende professorer ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Listen er ikke komplett hva angår professorer tilsatt etter 1984. Kilde. Professorer ved Det juridiske fakultet (UiO) Richard H. Truly. Richard H. Truly (født 12. november 1937 i Jefferson County i Mississippi) er en amerikansk astronaut og direktør ved NASA fra 1989 til 1992. Slaget på Ilevollene. Slaget på Illevollene i 1180 er det første store slaget for Sverre Sigurdsson som ledet folk fra Trøndelag sammen med egne styrker i krigen mot Magnus Erlingsson i et slag som samtiden mente var større enn Slaget på Re. Bakgrunnen. Etter at birkebeinerne seiret i Slaget på Kalvskinnet i juni 1179 oppholdt de seg i Nidaros. Et tokt til Bergen ble gjort kort etterpå da de fikk høre at Magnus Erlingsson hadde dratt til Viken for sommeren for å kunne holde kaupangen i Oslofjorden i besittelse fram til høsten. Hva som hendte der er ikke kjent, men mye tyder på at vestlendingene var fiendtlig stemt mot "fredsbryterne" fra de nordlige områdene. Sverre overvintret på Nidaros fram til våren 1180, da Magnus Erlingsson vendte tilbake til Vestlandet. Etter å ha budt ut leidang i Vestlandet og Sørlandet fra øst for Lindesnes til Møre og Romsdal i nord, dro Magnus Erlingsson med en mektig hær til Trondheimsfjorden og stoppet først ved Byneset ved Nidaros med flåten. Sverre var underrettet om denne hærens ankomst og sendt ut en styrke som overfalte deler av hæren ved Byneset før de trakk seg hurtig tilbake. Overfallet ved Byneset og Sverre Sigurdssons mobilisering av leidangsmenn i Trøndelag må ha hindret Magnus fra å fortsette videre inn mot byen. Isteden la han flåten til ved Munkholmen rett utenfor Nidaros. Sverre startet forhandlinger med Magnus Erlingsson for å kjøpe tid til å forberede seg og styrke forsvarsverkene. Han hadde en treborg ved Ila og et palisadeverk tvers over eidet mellom Trondheimsfjorden og Nidelven. Magnus Erlingsson var klar over Sverres styrke. Med en sterk hær av leidangsmenn og bymenn kunne ikke et angrep på byen skje uten store vanskeligheter. Da Sverre Sigurdsson fikk høre at de to hærene skulle møtes til slag ved Ila var Magnus enig. Ila var en landstripe mellom Nidelven og Trondheimsfjorden. Sverre hadde styrkene sine i en treborg som lå der. Den var bygget av erkebiskop Øystein Erlendsson for lenge siden. Ila var ganske smalt med en bredde på knappe 200 meter. Om morgen den 27. mai 1180 tok heklungere ned skipsteltene på skipene og rodde inn mot land ved Ila. Slagoppstillingen. Ofte er halve seieren vunnet hvis en hær selv kan velge slagmarken og Illevollene var et godt eksempel på denne regelen. På et slikt smalt sted kunne ikke heklungere gjør bruk av sin tallmessige overlegenhet. Dessuten hadde Sverre ikke bare sikret begge flankene, men også redusert heklungeres muligheter til annet enn et frontalt angrep uten støtte fra de bakenforliggende styrkene. I tillegg hadde birkebeinerne treborgen i ryggen som de kunne flykte inn i om slaget gikk dårlig. Vestover var terrenget langtfra velegnet for retrett og ville ikke ha gitt heklungere samme fordel. Magnus Erlingsson på sin side var tilsynelatende overbevist om at deres tallmessige overlegenhet ville oppveie eventuelle ulemper. De gikk opp på Steinberget fra Ilavika slik at deres motstanderne skulle kunne se hvilken overmakt de skulle slåss mot. Morgensolen lå lavt slik at de måtte vente i flere timer for ikke å få solen rett i øyene. Da solen var kommet høyere og mer mot sør, fylket birkebeinerne seg på vollen i en tilsynelatende enkel fylking med oppbudet av trøndere og bymenn på høyre fløy mot sjøen og Sverres hird på den andre fløyen på motsatt side. Da Magnus oppdaget Sverres merke (fane) konkludert han med at Sverre hadde konsentrert den sterkeste hærstyrken mot sjøsiden der heklungeres fartøy lå. I virkeligheten hadde Sverre latt Gudlaug stallare ta med seg merket ettersom nettopp der var fylkingen på sitt tykkeste, og kunne dermed stå imot et angrep. Sverre på sin side kunne storme fram med sin egen hird på venstre fløyen og angripe med stor kraft. Magnus hadde stilt opp en reservestyrke på Steinberget under Nikolas Arnesson som kunne settes inn ved behov. Størrelsen på hærene. Magnus Erlingssons hær var et leidangsoppbud fra Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, trolig Agder og kanskje Telemark sammen med lendmenn med deres følge og styrker fra forrige året reist på Viken. Hvor stor denne hæren var er ikke kjent, men man kan anta at det var minst 4 000 mann eller mer. Sverre Sigurdsson på sin side hadde en erfaren elitestyrke på mellom 200 til 300 mann og med tilleggstyrker telte hæren hans kanskje opptil tusen mann eller flere. Han hadde mobilisert bymennene i Nidaros som kanskje tellet opptil tusen mann og leidangen i Trøndelag kunne kanskje ha gitt et par tusen mann eller mer selv om topografien på Ila ikke tillatt større styrkekonsentrasjon. Hvor mange som tilsammen deltok i storslaget på Illevollene er ukjent, men man antar at mellom 4 000 til 8 000 kan ha vært mulig. Slaget. Sverre og Magnus satt deres fylkinger i bevegelse mot hverandre. Magnus Erlingsson med hele hans hird, gjestene og lendmenn i deres følge angrip inn mot den høyre fløyen hvor Sverres merke var. Sverres hær gjøv løs på motsatt side samtidig som en egen styrke ble sendt mot Nikolas Arnessons reservestyrke og opptok denne. Med svakere og mindre krigsvante menn i veien kunne birkebeinerne slå seg inn og driver vekk heklungere. Samtidig presset heklungere hardt på fylkingen av leidangsmenn og bymenn at de begynte å vike bakover. Det var slagets kritiske øyeblikk og Sverre til hest så det. Øyeblikkelig rir han dit og oppildnet dem til å stå på og slåss videre, kanskje satte han inn flere menn for å styrke formasjonen som viste tegn på å bryte sammen. Det var i dette øyeblikket Sverres plan slo til. Heklungeres venstre fløy var blitt slått ned og da snur birkebeinerne til høyre på heklungeres høyre fløy. Fanget inn av angrep fra venstre fløy og tildels i ryggen samtidig som de bakre tropper flykter i uorden opp på Steinberget snur slaget til Sverres fordel. Heklungere ble under press fra to kanter ettersom Nikolas Arnesson ikke kunne komme dem til hjelp. Magnus Erlingssons leidangsmenn kunne ikke utrettet mer da panikken spredte seg og de begynte å flykte til alle kanter. Birkebeinerne fulgte dem og hogde ned de som de kunne nå. Ettersom det er kjent at Sverre Sigurdsson var til hest, kan det bety at det var få ryttere som deltok i slagets siste og blodigste fase. Sverre selv blir lettere såret og måtte falle hesten for å berge seg fra en såret og desperat heklung. Denne ble straks slått ihjel av Sverres nærmeste menn. Etterspillet. Det tapet som Magnus Erlingsson og heklungere gikk på var massivt. Store deler av Magnus Erlingssons hird og lendmenn med følge var blitt drept. Seks lendmenn var blitt felt og en lendmann som ble forfulgt til sjøs etter slaget mister hele følget på tretti mann eller mer. Hvor mange som ble drept alt i alt er ikke kjent når man heller ikke vet hvor mange som deltok, men det må ha vært kanskje opptil tusen mann jevnt fordelt på begge sider. Slaget demonstrerte Sverre Sigurdssons taktiske ferdigheter som feltherre og anfører med en sluhet og fleksible disposisjoner under press. Magnus Erlingssons lederskap var dårlig fordi han satset på et massivt angrep og hvor han som leder gikk i spissen for sine egne menn, men da hadde han ingen mulighet for å styre slagets gang. Etter seieren rykket Sverre Sigurdsson med hæren mot sør til Bergen der bymennene hadde bedt Magnus Erlingsson om å bli for å forsvare byen, men Magnus flyktet videre til Danmark hvor Valdemar den store var konge. Norge tilhørte da Sverre. Kilder. Ilevollene Paternalisme. Paternalisme er en persons makt over en annen person, som ikke kan forvalte seg selv, eller en etisk rettferdiggjørelse av en slik praksis. Ordet betyr formynderi og kommer fra det latinske ordet "pater" som betyr «far». Innen medisinens verden betyr uttrykket at legen avgjør hva som er best for pasienten. I det førindustrielle samfunnet i Norge, var det paternalisme mellom arbeidsgiver og ansatt. Arbeidsgiver hadde et ansvar for ansattes materielle vilkår. Paternalismen var dermed en ideologi som løp ut fra produksjonslinjen i den første industrielle revolusjonen, men det var også en ideologi i videre forstand forsåvidt som de definerte og legitimerte sosiale omgangsformene, og fordelingen av knappe resurser. Først med den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet og senere med introduksjonen av den fordistiske produksjonsmåten ble konfliktdimensjonen på arbeidsmarkedet synliggjort på en slik måte at grunnlaget for horisontal solidaritet innad i arbeiderbevegelsenkunne erstatte den vertikale solidariteten mellom arbeider og brukseier. Slaget i Bergen 1181. Slaget i Bergen 1181 var det første av flere større bondeoppstander mot birkebeinerne i Norge. Sverre Sigurdsson var dårlig likt av de konservative bøndene som så på birkebeinerne som røverpakk og kriminelle overgripere. Spesielt skulle vestlendingene og senere vikværingene ha en sterk motvilje mot det nye kongedømmet. Opprørerne håpet å komme overraskende på kong Sverre, men ble i steden slaktet ned. Bakgrunnen. Etter å ha kommet til Bergen i slutten av juni 1180 overvintret Sverre og birkebeinerne i byen til året etter. Den folkelige motviljen mot dem var sterk og gikk etterhvert over i det fiendtlige. Birkebeinerne måtte derfor holde seg innenfor byens grenser. De fikk derfor ikke vite stort om hva som foregikk rundt om langs Vestlandet. Den 24. februar 1181, i den andre uken av langfasten etter den eldre kalender (etter vår kaldender mars 1181), oppdaget Sverres vakter langskip på vei inn i Vågen i nattemørket. Alarmen gikk og birkebeinerne trodde at det var Magnus Erlingsson som var kommet med en hær. Birkebeinerne var spredt rundt i byen slik at Sverre var tvunget til å dra helt til Ålrekstad for å finne sine menn. Der fikk han vite at det ikke var hærmenn, men en bondehær som var kommet til Bergen. Jon Kurtiza hadde satset på et overraskelsesangrep for å drive vekk birkebeinerne uten å å bli blandet inn i harde kamper. Slik gikk det ikke. I stedet for å toge inn mellom bygningene i byen gikk deler av bondehæren på land ved Nordnes. En annen del av bondehæren kom til Holmen på den andre siden av Vågen og kom til Kristkirken og kongsgården. Da Sverre hørte dette besluttet han å dra ned til byen og samle mennene sine ved kirkene. Slaget. Ved Allehelgenskirken i Vågsbunnen fylket Sverre birkebeinerne sine og rykket ut på vollene og over til Nordnes hvor størsteparten av bondehæren sto. Jon Kurtiza hadde samlet vossinger, osterøyinger og nordhorder, kanskje så mange som opptil tusen mann; åpenbart flere enn birkebeinerne. Ved daggry gikk birkebeinerne til angrep med et voldsomt bombardement av piler og kastespyd som raskt satt skrekk i bøndene. De var ikke forberedt på et så plutselige utfall av Sverres menn. Under en kamp som mer var å betrakte som en massakre, drepte birkebeinerne bøndene som slaktekveg. Mange av dem som flyktet hoppet i sjøen for å komme seg ut til skipene sine og mange druknet underveis. Styrken på Holmen der Jon Kurtiza var kommet med sitt skip ble også slått tilbake. Restene av bondehæren rodde ut av Vågen og etterlot seg kanskje hundrer av drepte, mens de overlevende etterhvert fikk grid av Sverre. Etterspillet. Sverre seilte kort tid etterpå rundt om i Hardanger og Hordaland for å tukte bøndene, men de fleste ville ikke møte Sverres straff og rømte derfor østover til Viken. Samtidig hadde Magnus Erlingsson dratt nordover fra Danmark til Viken som fremdeles var under hans kontroll. Litteratur. Bergen Liste over plateprodusenter. Liste over plateprodusenter er en alfabetisert liste over plateprodusenter. __NOTOC__ Referanser. Plateprodusenter, Liste Plateprodusenter, Liste Fritz Røed. Fritz Røed (født 15. august 1928, død 20. desember 2002) var en norsk billedhugger. Røed ble født på Bryne i Time kommune. Da han var 12 år flyttet han til Oslo, der han studerte ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og ved Statens Kunstakademi (årene 1948–1951). Dette ble etterfulgt av utenlandsstudier i Danmark ('Akademiet i København', 1951) og Frankrike ('Academie de la Grand Chaumiere' i Paris), 1952. Røed debuterte på Høstutstillingen i 1956. I tiden fra 1970 bodde Røed mye av tida i Villa Faraldi i Italia, men han arbeidet og oppholdt seg også en del i både Norge og Mexico. Fra 1977 mottok Røed Statens kunstnerlønn. Røeds mest kjente skulptur er Sverd i fjell ved Hafrsfjord, et verk som symboliserer samlingen av Norge til ett rike. 1. oktober 2004 ble Fritz Røed skulpturpark offisielt åpnet på Bryne. Parken består av i alt ti skulpturer med stor spennvidde i både stil og størrelse, eksempelvis skulpturen Liten søndagsprinsesse. De ulike temaene som går igjen er frihet, omsorg, fryd, ufred, håp og livsglede. Fritz Røed var selv med på planleggingen og utformingen av parken helt til det siste. Bare åtte dager før han døde hadde han selv presentert planene for skulpturpark for Time kommune. Fritz Røed er gravlagt i Villa Faraldi. Røde Kors-dagen. Røde Kors-dagen feires den 8. mai, på fødselsdagen til Røde Kors' grunnlegger Henry Dunant, og er en offisiell og internasjonal merkedag. Dette ble vedtatt i 1938, da den 16. Internasjonale Konferansen kom sammen i London. Det var først senere, i 1984, at merkedagen offisielt fikk navnet Røde Kors-dagen. Røde Kors-dagen i Norge. Norges Røde Kors har hvert år en kampanje frem mot Røde Kors-dagen. Gjennom kampanjen ønsker Norges Røde Kors å øke kjennskap, kunnskap og engasjement om Røde Kors sitt arbeid i Norge og internasjonalt. Over hele landet feires dagen ved å fokusere på reglene og prinsippene bevegelsen er tuftet på. IHR-Gruppa i Oslo Røde Kors er en av pådriverne bak kampanjen. Gruppa baserer seg på frivillig arbeid og jobber for å spre informasjon om regler i krig (Internasjonal Humanitær Rett). Markering i Norge 2008. 8. mai-kampanjen i 2008 fokuserte på oppsporing av savnede etter krig, konflikter og naturkatastrofer. Røde Kors sin oppsporingstjeneste jobber for å gi mennesker muligheten til å vite hva som har skjedd med sine savnede og er en av hovedaktivitetene til Røde Kors internasjonalt. Årets kampanje tok sikte på å spre kunnskap om både Internasjonal Humanitær Rett og Røde Kors sin oppsporingstjeneste. I Norge mottar oppsporingstjenesten hvert år 200-300 nye saker og om lag halvparten av disse sakene blir oppklart. Retten til å vite hva som har skjedd med savnede etter krig, konflikter og naturkatastrofer, er fundert i Genèvekonvensjonene. Markeringen av Røde Kors-dagen ble i 2008 holdt lørdag 3. mai over hele landet, og ikke 8. mai som er den egentlige datoen for Røde Kors-dagen. I Oslo var det det et stort arrangement i Spikersuppa med konserter, appeller og forskjellige aktiviteter. Anemometer. Et anemometer er et måleinstrument som brukes til å måle vindhastigheten. Anemometre kan deles inn i to klasser: de som måler vindens hastighet, og de som måler vindens trykk, men ettersom det er en nær sammenheng mellom trykket og hastigheten, vil et anemometer konstruert for å gi informasjon om hastigheten, også gi informasjon om trykket og omvendt. Kajakk. En padler utfører overbæring som innebærer å bære kajakken et stykke over land Kajakk (av kal "qajaq") er en liten, smal båt med dekk og spisse stevner som padles med en dobbel padleåre. Padleren sitter i en åpning i dekket, kalt en sittebrønn, og har gjerne et spruttrekk (et såkalt "akuilisaq") som dekker til resten av brønnåpningen, for å hindre at vann kommer inn i båten. Kajakken var opprinnelig en eskimoisk fangsbåt, og stammer som sådan fra de arktiske strøkene i Nord-Amerika og på Grønland. Etymologi. Den grønlandsk benevnelsen "qajaq" betyr "mannsbåt" eller "jegerbåt". Tilsvarende hadde man en "kvinnebåt", kalt "umiaq". "Baidarka" er en lignende båt for 2-3 personer som stammer fra Aleutene i Alaska og primært ble brukt til transport. I dag brukes "kajakk" som samlebetegnelse på alle disse båttypene, herunder også om lignende fartøyer som padles med en dobbel padleåre. Produksjon av kajakker. Tradisjonelle grønnlandskajakker var produsert med en ribbebunn av tre, kledd med selskinn. Selvbyggere lager ofte denne typen kajakker i dag også, men med seilduk i stedet for skinn. Fabrikkproduserte kajakker er oftest laget i plast eller glassfiber. Regattaer og turer. Verdens lengste kajakk-regatta heter "The Regata del Río Negro" og arrangeres i elven Río Negro i Argentina. Palikanonen. Tripitaka (sanskrit) eller Tipitaka (pali) (Bengali: ত্রিপিটক eller Devanagari: त्रिपिटक) «De tre kurver» er Theravādaskolens samling av buddhistiske skrifter. Tripitaka kalles også Pāli-kanonen, og er nedskrevet på Buddhas talespråk, det utdødde indiske språket pāli. Pāli-kanonen anerkjennes både av theravadaskolen og mahayānaskolene. Inndelingen nedenfor følger Pali-versjonen av kanon. Liste over professorer ved Det humanistiske fakultet (UiO). Dette er en liste over tidligere og nåværende professorer ved Det humanistiske fakultet (tidligere «Det filosofiske fakultet» og «Det historisk-filosofiske fakultet») ved Universitetet i Oslo. Kilde. Professorer ved Det humanistiske fakultet (UiO) Krønike om kongene av Alba. Krønike om kongene av Alba, eller "Den skotske krønike", er en kort krønike om kongene av Alba (kongeriket forut til kongeriket Skottland) som dekker perioden fra tiden med kong Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) (død 858) og til regimet til kong Cináed mac Maíl Choluim (Kenneth II av Skottland) (død 995). Den skotske historikeren William Forbes Skene på slutten av 1800-tallet var den som satte navnet på krøniken slik det kjennes i dag, men andre har kalt den for "Den eldre skotske krøniken", men denne artikkelens navn er slik de fleste av dagens forskere henviser til verket. Den eneste overlevende utgaven av teksten kommer fra "Poppelton-manuskriptene", nå i Bibliothèque Nationale i Paris. Det er det fjerde av de syv påfølgende skotske manuskriptene som angår krøniken. De første seks ble sannsynligvis satt sammen tidlig på 1200-tallet av den samme skribenten som skrev "de Situ Albanie". Krøniken er viktig kilde for den perioden som den dekker, og til tross for senere forfranskinger er det meste skrevet på irsk-latinsk språk og viser en skribent med noe kjennskap til samtidens middelalderens middelirske ortografi. Den originale teksten er uten tvil skrevet i Skottland, sannsynligvis på begynnelsen av 1000-tallet, kort tid etter regimet til kong Cináed mac Maíl Choluim, det siste regimet som teksten omhandler. Liste over professorer ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (UiO). Dette er en liste over tidligere og nåværende professorer ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Kilde. Professorer ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (UiO) Liste over gjesteskuespillere i Simpsons. Dette er en liste over gjesteskuespillere i "The Simpsons". Serien er gjennom tidene blitt meget populær og mange kjendiser har ønsket eller blitt spurt om å være med. Eksterne lenker. Gjesteskuespillere i Simpsons Kristin Mile. Kristin Mile (født 11. april 1956) er en norsk jurist. Hun har siden februar 2006 vært generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Mile har siden hun var ferdig utdannet cand. jur. i 1983 arbeidet som jurist i Direktoratet for arbeidstilsynet (spesielt med EU, EØS og intensjonalt arbeid) og i Utlendingsdirektoratet. Deretter arbeidet hun hos Likestillingsombudet, som underdirektør/stedfortreder fra oktober 1995, og som fungerende likestillingsombud fra 31. mars 2000. Mile ble utnevnt som likestillingsombud i juni 2000 og satt i åremålperioden ut 2005, da ombudet ble omorganisert til likestillings- og diskrimineringsombudet og nytt ombud tiltrådte 1. januar 2006. Hun har bl.a. representert Likestillingsombudet på diverse internasjonale møter og konferanser. Mile var dessuten norsk representant i EUs rådgivende organ for likestilte muligheter for kvinner og menn («Advisory Committee on Equal Opportunities for Women and Men») da hun var likestillingsombud. Mile er også styremedlem i stiftelsen Kvinner viser vei, og ble av Regjeringen ved Kunnskapsdepartementet 2. mai 2006 utnevnt til medlem av utvalget som skal vurdere de kristne formålsparagrafene i skolen og barnehagen (det såkalte Bostad-utvalget). Turbulens. Turbulens er et samlebegrep innom først og fremst fluiddynamikk (som aerodynamikk og hydrodynamikk), for de strømningene som skjer ved forholdsvis høy hastighet, store friksjonskrefter og lav viskositet. En annen måte å si det på, er at turbulens kan skje ved høye reynoldstall. Det finnes ingen eksakt definisjon av turbulens. En strømning som ikke er turbulent kalles laminær strømning. Turbulente strømmer er tilfeldige i den forstand at det ikke går an å forutse hvilken hastighet strømmen vil ha på et gitt sted på et gitt tidspunkt. Derimot kan det beskrives statistisk. Det er også ikke-lineært, da små forstyrrelser kan medføre store forandringer av strømningene. Jo høyere reynoldstallet er, desto mer følsom er strømmen for forstyrrelser og desto større er sannsynligheten for at strømmen blir turbulent. Turbulens medfører også en økt diffusjon, da turbulens kjennetegnes av hurtig varierende strømninger i forskjellige retninger. Ved turbulens dannes relativt store virvler som etterpå danner flere mindre virvler som i sin tur etterhvert oppløses gjennom at bevegelsesenergien blir til varme. Tendensen at storskala-variasjoner etterpå omdannes til småskala-variasjoner gjelder også for andre skalarer. Ofte er det fordeler med å maksimere eller minimere turbulensen. Ved kjemiske prosesser som for eksempel forbrenning i en bilmotor, er det en fordel med mye turbulens, da dette fordeler gassene bedre og gir en renere forbrenning. Aksjonæravtale. Aksjonæravtale er en avtale mellom aksjeeiere i et (allmenn-)aksjeselskap. William Forbes Skene. William Forbes Skene (født 7. juni 1809, død 29. august 1892) var en skotsk historiker og antikvariat, den andre sønnen til Walter Scotts kamerat, James Skene (1775–1864), født i Kincardineshire, men vokste opp i Rubislaw i nærheten av Aberdeen. Skene ble utdannet ved Edinburgh Academy i Edinburgh og ved University of St Andrews i St. Andrews i Skottland, med en spesiell interesse for studiet av keltisk filologi og litteratur. I 1832 begynte han som skribent under den korte signaturen WS, og kort tid etter fikk han en stilling ved Den skotsk høyesteretten ("Court of Session") som han hadde fram til 1865. Hans første interesse for historien og fornminnene fra de skotske Høylandene bar frukter i 1837 da han publiserte verket "The Highlanders of Scotland, their Origin, History and Antiquities". I 1847 under potetsulten på Høylandene ble han utpekt som sekretær for den statlige nødhjelpen ("Central Board for Highland Relief"). I denne posisjonen arbeidet han tett sammen med Charles Trevelyan i Det britiske finansdepartementet ("The Treasury"). Skenes hovedverk var derimot hans "Celtic Scotland, a History of Ancient Alban" (5 bind, Edinburgh, 1876-1880), kanskje det viktigste bidrag til skotsk historie skrevet på 1800-tallet. Hans andre verker var utgave av John av Forduns "Chronica geniis Scotorum" (Edinburgh, 1871–1872); "Four Ancient Books of Wales" (Edinburgh, 1868); "Chronicles o the Picts and Scots" (Edinburgh, '867); "Adamuan's Vita S. olumbae" (Edinburgh, 1874); "Essay on the Coronation Stone of Scone" (Edinburgh, 1869); og "Memorials of the Family of Skene of Skene" (Aberdeen, 1887). I 1879 fikk han utmerkelsen "Doctor of Civil Law" (DCL) fra University of Oxford, og i 1881 "Historiographer Royal for Scotland". Han døde i Edinburgh i 1892. Skene, William Forbes Skene, William Forbes Slaget ved Poitiers. Slaget ved Poitiers (også kalt slaget ved Tours, må ikke forveksles med slaget ved Poitiers i 1356) ble utkjempet den 10. oktober 732 mellom styrkene til frankernes Karl Martell og en massiv muslimsk invasjonsarmé ledet av emir Abdul Rahman Al Ghafiqi mellom byene Tours og Poitiers i Frankrike. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emir Abdul Rahman ble drept. Dette slaget stoppet den nordlige fremrykningen til islam fra den iberiske halvøy, og slaget er, av mange historikere, regnet som et vippepunkt i verdenshistorien, da det markerte slutten på de islamske erobringene. Kristendommen ble den regjerende trosretningen i Europa i en periode hvor islam kjørte over restene av de gamle romerske og persiske imperiene. Opptakt. Kart som viser den islamske ekspansjonen, c. 720 Muslimene i det nordlige Spania hadde enkelt overmannet Septimania og satt opp en hovedstad i Narbonne som de kalte Arbuna. De ga byens hovedsakelig arianske innbyggere milde betingelser, pasifiserte raskt området og truet derfra frankiske territorier i noen år. Hertug Odo av Aquitaine, også kjent som Odo den store, hadde beseiret en betydelig invasjonsstyrke i 721 i slaget ved Toulouse, men arabiske raid fortsatte. I 725 nådde de så langt som byen Autun i Burgund. Truet av både arabere i sør og av frankerne i nord, allierte Odo seg i 730 med Uthman ibn Naissa, kalt «Munuza» av frankerne, den berberiske emiren i det som skulle bli Catalonia. Uthman fikk Odos datter Lampade i ekteskap for å besegle alliansen, og arabernes raid over Pyreneene, Odos sørlige grense, tok slutt. Men året etter gjorde Uthman opprør mot guvernøren av al-Andalus, Abdul Rahman. Rahmna knuste raskt opprøret og vendte så sin oppmerksomhet til forræderens tidligere allierte, Odo. Ifølge en uidentifisert araber, «gikk den hæren gjennom alle steder som en storm». Hertug Odo samlet sin hær ved Bordeaux, men ble beseiret og Bordeaux ble plyndret. Nedslaktingen av kristne ved elven Garonne var tydeligvis grusom. Isidorus Pacensis kommenterte at «solus Deus numerum morientium vel pereuntium recognoscat» («Gud alene vet antallet drepte») De muslimske rytterne la så den delen av Gallia øde, deres egne beretninger sier at «trofaste trengte gjennom fjellene, trampet over ujevn og jevn grunn, plyndret så langt inn i landet til frankerne og slo alle med sverd, så mye at Odo kom til slag med dem ved elven Garonne og flyktet». Odo appellerte til frankerne om hjelp som Karl Martell kun gav etter at Odo gikk med på å underkaste seg frankisk autoritet. Som tidligere nevnt hadde Karl forberedt en konfrontasjon med muslimene et tiår i forvegen. Han var overbevist om at dersom han lot dem okkupere Aquitaine, ville til slutt hele det vestlige Europa falle. I 732 fortsatte den arabiske styrken nordover langs Loire mens forsyningstoget og en stor del av hæren ble liggende bak. Den invaderende hæren ødela all motstand i den sydlige delen av Gallia etter å ha delt seg opp i flere plyndringspartier. De plyndret og ødela mens hovedtyngden beveget seg saktere etter. Den militær forklaringen på hvorfor Odo ble beseiret så lett ved Bordeaux etter å ha vunnet elleve år tidligere var enkel: Ved slaget ved Toulouse gjennomførte Odo et overraskelsesangrep mot en selvsikker og uforberedt fiende, alle de defensive stillingene var rettet innover, mens han angrep fra utsiden. Det arabiske kavaleriet fikk aldri en sjanse til å mobilisere og møte ham i åpent slag. Ved Bordeaux gjorde de nettopp det, og resultatet var at Odos hær ble knust, nesten alle ble drept, mens muslimene hadde minimale tap. Odos styrker manglet (som hos alle andre europeiske styrker i denne tidsepoken) stigbøyler og hadde derfor ikke kavaleri med rustning. Nesten hele deres styrker var infanteri. Muslimenes tunge kavaleri brøt opp det kristne infanteriet i deres første angrep. Etterpå slaktet de dem som de ville ettersom de brøt sammen og flyktet. Den invaderende styrken fortsatte å ødelegge det sørlige Gallia og forberedte seg på fullstendig erobring. En av de betydelige plyndringsstyrkene rykket frem mot Tours. Et mulig motiv var rikdommene i klosteret til sankt Martin av Tours, den mest prestisjefylte og helligste helligdommen i det vestlige Europa på den tiden. Da han hørte dette, samlet rikshovmesteren i Austrasia, Karl Martell, sin hær på mellom og veteraner og marsjerte sørover. Han unngikk de gamle romerske veiene i håp om å komme overraskende på muslimene. Fordi han hadde tenkt å bruke en falanks, var det livsviktig for ham å velge slagmark, finne en høy, skogkledd slette, sette opp soldatene i formasjon og vente til muslimene kom til ham. Sted. Til tross for hvor viktig dette slaget var, forblir dets nøyaktige lokalisering ukjent. De fleste historikere antar at de to arméene møtte hverandre hvor elvene Clain og Vienne møtes mellom Tours og Poitiers. Slaget. Karl valgte å starte slaget i en defensiv falankslignende formasjon. Ifølge de arabiske kildene trakk de opp en stor firkant. Med tanke på forskjellen mellom de to arméene utkjempet Karl Martell et briljant defensivt slag. Frankerne var hovedsakelig infanteri, alle uten rustning, mot arabiske ryttere med rustning eller ringbrynje, berberne var ikke like tungt beskyttet. På et sted og tidspunkt som Karl hadde valgt selv, møtte han en overlegen styrke og beseiret den. I seks dager satt de to arméene og så på hverandre, kun med mindre trefninger. Muslimene ventet på at de skulle nå full styrke. De ventet på plyndringstropper som var på vei, men var likevel urolige. Ingen dyktig general, og Abdul Rahman var en, likte å la sin motstander velge sted og forhold for et slag, og Martell hadde gjort begge deler. Creasy sier at muslimenes beste strategiske valg ville ha vært å avstå å engasjere seg i slaget, forlate stedet med sitt bytte, sette garnisoner i de erobrede byene i det sørlige Gallia og returnere når de kunne tvinge Martell til en slagmark de kunne dra fordeler av, en som maksimerte den store fordelen de hadde med sine første virkelige «riddere» i betydningen ryttere med rustninger og ringbrynjer. Martell gamblet alt på at Rahman til slutt ville føle at han måtte utkjempe slaget for så å gå videre og plyndre Tours. Ingen av dem ønsket å angripe. Frankerne var godt kledd for kulden og hadde fordel i terrenget. Araberne var ikke like forberedt for den intense kulden, og de ønsket ikke å angripe det de trodde var en tallmessig overlegen frankisk armé. Araberne ønsket at frankerne skulle komme ut i åpent lende, mens frankerne i sine tette formasjoner ønsket at araberne skulle komme oppover høydedraget og inn blant trærne som ville dempe kavaleriets fordel. Det ble et ventespill som Martell vant. Kampene startet den syvende dagen, ettersom Rahman ikke ønsket å utsette slaget i det uendelige. Rahman stolte på den taktiske overlegenheten til kavaleriet sitt, væpnet med lange lanser og sverd, og fikk dem til å angripe gjentatte ganger. Men denne gangen ble ikke muslimenes kavaleri, som hadde gitt dem seier i tidligere slag, utslagsgivende. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod opp mot kavaleriangrep, stod de disiplinerte frankiske soldatene imot angrepene, selv om – ifølge arabiske kilder – det arabiske kavaleriet flere ganger brøt gjennom til det indre av den frankiske firkanten. Men til tross for dette brøt ikke frankerne sammen. Det virker som om de årene med trening hver eneste dag, kjøpt med kirkemidler, hadde gitt Karl akkurat det han ønsket seg. Hans veteraner hadde klart det en trodde var umulig på den tiden. En oversettelse av en arabisk berettelse fra slaget fra "Medieval Source Book" sier at «i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.» Men det kunne ha vært annerledes hadde de muslimske styrkene forblitt under kontroll. Både vestlige og musliske beretninger er enige i at slaget var hardt utkjempet, og at det muslimske tunge kavaleriet brøt inn i firkanten og at frankerne i formasjonen kjempet utrettelig. «De muslimske rytterne angrep fryktløst og ofte fremover mot bataljonene av frankere som motstod, mange falt døde på begge sider» Muslimene som hadde brutt inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, men som beskrevet ovenfor omringet hans menn ham og ble ikke brutt. Men slaget bølget fremdeles da frankiske beretninger hevder at rykter gikk gjennom den arabiske hæren om at frankiske speidere truet deres bytte som de hadde tatt fra Bordeaux og muslimske styrker umiddelbart brøt ut av slaget og returnerte til leiren for å sikre bytte. Karl skal ha sendt speidere for å skape kaos i den muslimske basen og frigjøre så mange slaver som mulig, i håp om å trekke bort deler av fiendene. Det lyktes langt utover hans villeste fantasi, siden mange av det muslimske kavaleriet returnerte til leiren. Ifølge muslimske beretninger om slaget ble speidere fra frankerne sendt av Karl midt i kampene den andre dagen og begynte å raide leiren og forsyningstoget (inkludert slaver og annet bytte). Umiddelbart red en del av det muslimske kavaleriet tilbake til leiren for å redde sitt bytte. Dette virket som en retrett i full skala for resten av den muslimske hæren, og snart var det blitt til en. Mens han forsøkte å gjenopprette orden blant sine menn som hadde brutt inn i firkanten, ble Abdul Rahman omringet av frankere og drept, og muslimene vendte tilbake til sin leir. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen. Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen. Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte ikke engang å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en "fatwa" fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hans død, og de forskjellige nasjonalitetene og etnisitetene som var til stede i en hær som var satt sammen fra hele kalifatet, gjorde det umulig å lede den i et videre slag. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem. Martells evne til å få Abul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring under slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for sine generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie. Etterspill. Den arabiske hæren trakk seg tilbake over Pyreneene. Karl fikk etter slaget kallenavnet "Martell" som betyr «hammer». Han fortsatte å drive muslimene fra Frankrike i årene etterpå. Etter at Odo døde, som hadde blitt tvunget til å anerkjenne overherredømmet til Karl, riktignok med noen reservasjoner, ønsket hans sønn uavhengighet. Selv om Karl ville legge hertugdømmet direkte under seg og reiste dit for å få lojaliteten til Aquitaine, utropte adelen Odos sønn, Hunold, som hertug. Karl anerkjente hertugdømmet, men da araberne invaderte Provence året etter hadde Hunold ingen andre valg enn det som faren tidligere hadde hatt: han anerkjente Karl som sin overherre. I 736 satte kalifatet igjen i gang en massiv invasjon, denne gang over sjøen. Sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne og tok Arles. Karl dro ned til muslimenes befestninger i Provence. Han tok tilbake Montfrin og Avignon, sammen med Liutprand, langobardenes konge, tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers, som var blitt holdt av muslimene siden 725, falt og deres festninger ble ødelagt. Denne gangen trodde muslimene at de ikke hadde undervurdert Karl, og de lot ham komme til seg ved å la ham erobre Provence, by etter by, og ventet tålmodig på frankerne til det endelige slaget. Dessverre hadde de overvurdert tiden det ville ta før frankerne klarte å bygge sitt eget tunge kavaleri som støtte for sitt sårbare infanteri. På fem korte år hadde Martell innført stigbøylen og ryttere i rustning. Da han kom ned og angrep muslimene, gjorde han det med en svært forskjellig hær fra den de ventet. Han knuste muslimenes styrker ved Arles, og var forberedt til å møtte hovedstyrken ved Narbonne hvor han knuste den mektige arméen ved elven Berre. De beseirede muslimske hærene stod for første gang ovenfor frankernes tunge kavaleri som Martell brukte i koordinasjon med infanteriet. Han klarte ikke ta Narbonne, men han rensket Provence for fremmede okkupanter, og han begrenset muslimene til byen Narbonne og Septimania, og etterlot dem uten store nok styrker til å gjøre annet enn å gjemme seg innenfor murene. Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for det kristne Europa som Poitiers. Karl var en sjelden ressurs i den mørke middelalderen. Han var en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant "par excellence", i stand til å sette sine planer i verk i kampens hete mot fiendens styrker og bevegelser. Og det mest utrolige er at han beseiret dem gang etter gang, særlig da han, som ved Poitiers, var tallmessig og våpenmessig underlegen, og ved Berre og Narbonne hvor de også var tallmessig underlegne. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet hos en militærkommandant: Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg nøye mot dem. Han brukte underlaget, tidspunktet, stedet og intens lojalitet i sine tropper til å vippe motstandernes overlegne våpen og taktikker av pinnen. For det tredje tilpasset han seg fienden igjen og igjen på slagmarken, han endret taktikkene for å kompensere både for det forutsette og det som ikke kan forutsees. Viktigheten av Poitiers og de senere felttogene i 736–737 hvor de muslimske basene i Gallia, og den umiddelbare evnen til å ekspandere islams innflytelse i Europa ble fjernet, kan ikke overdrives. Gibbons og hans generasjon av historikere, og flertallet av dagens eksperter er enige med dem, mener at dette uten tvil var avgjørende i verdenshistorien. Til tross for sine nederlag beholdt araberne kontrollen over Narbonne og Septimania i ytterligere 27 år, men de kunne ikke ekspandere videre. Avtalene som var inngått tidligere med den lokale befolkningen stod fast, og ble videre konsolidert i 734 da guvernøren av Narbonne, Yusuf ibn 'Abd al-Rahmna al-Fihri, fullførte avtaler med flere byer om felles forsvarsorganisering mot Karl Martells landvinning. Karl hadde systematisk strammet grepet om den sørlige delen ettersom han utvidet sitt rike. Han mente, og de fleste historikere er enige med ham, at det var livsviktig å begrense muslimene til Iberia og ikke la dem få fotfeste i selve Gallia. Selv om han vant slaget ved Narbonne da hæren der kom ut for å møte ham, klarte ikke Karl å ta Narbonne ved hjelp av en beleiring i 737, da byen ble forsvart av muslimske arabere og kristne vestgotere. I stedet for å binde hæren i en beleiring som kunne vare i årevis, var Martell fornøyd med å isolere de få gjenværende invasjonsstyrkene i Narbonne og Septimania. Han overlot til sin sønn, Pipin den lille, å fremtvinge byens kapitulasjon (759), drive araberne tilbake til Iberia og føre Narbonne tilbake inn i det frankiske riket. Pippins sønn, Karls sønnesønn, Karl den store, ble den første kristne herskeren som faktisk begynte det som blir kalt Reconquista. I den østlige delen av halvøya etablerte den frankiske keiseren "Marca Hispanica" i det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Dette dannet en buffersone mot islam over Pyreneene. Vestlig historie. Kristne samtidige, fra Beda til Teofanes, skrev nøye ned beretninger om slaget og var ivrige etter å brette ut det de så som dets implikasjoner. Senere forskere, som Edward Gibbon, hevdet at dersom Martell hadde falt, ville maurerne antagelig enkelt ha erobret et delt Europa. Gibbon skrev at «en seirende rekke av marsjer hadde blitt forlenget over 1600 km fra Gibraltar til breddene av Loire. Repetisjonen av et likt rom ville ha ført sarasenerne til utkanten av Polen og høylandene i Skottland. Rhinen er ikke mer uoverstigelig enn Nilen eller Eufrat, og den arabiske flåten kunne ha seilt uten sjøslag inn i munningen av Themsen. Kanskje fortolkninger av koranen nå ville ha blitt lært bort ved skolene i Oxford, og talerstolene ville vist et omskåret folk tryggheten og sannheten i Muhammeds åpenbaringer.» Sikkert er det at den islamske invasjonen var en stor fare i vinduet mellom 721 i Toulouse og 737 i det arabiske nederlaget ved Narbonne. Men vinduet var i ferd med å stenges. Det forente kalifatet kollapset i borgerkrig i 750 i slaget ved Zab som etterlot umayyad-dynastiet nesten helt utradert med unntak av prinsene som flyktet til Afrika og videre til Iberia hvor de etablerte umayyad-emiratet i opposisjon til abbasidenes kalif i Bagdad. Mange historikere er enige i at Martell var det vestlige tunge kavaleriets far. Han hadde ingen problemer med å bruke sine fienders redskap mot dem selv, ingen stolthet hindret ham fra å ta alle fordeler han kunne i å forsvare sin tro, hans fars hjem, hjemland og sitt folk fra det som han så på som en fare som ville ødelegge dem dersom en ikke gjorde noe med det. Hans fremsynthet i å bevege seg for å slå til først, stoppe dem utenfor sin «inngangsdør», minner om en av Winston Churchills berømte uttalelser: «Det er bedre å kjempe i dine naboers bakgård enn å måtte forsvare sin egen inngangsdør.» På fem korte år, fra slaget ved Poitiers til slaget ved Narbonne, skapte han det vestlige tunge kavaleriet og brukte det sammen med sin falanks med knusende effekt. I moderne tid sier Norwich, den mest leste autoriteten på Østromerriket, at frankernes hindring av muslimenes ekspansjon ved Poitiers bokstavlig talt tok vare på kristendommen slik vi kjenner den. En mer realistisk synsvinkel finnes i "Barbarians, Marauders, and Infidels" av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved universitetet i Western Ontario, og regnet som ekspert på epoken. Den ble publisert i 2004 og har en svært interessant mening fra en moderne ekspert på Karl Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans etterfølger i 736–737. Santosuosso gjør en overbevisende sak i at disse nederlagene til de muslimske hærene var minst like viktig for lærdommen som til slutt førte Europa ut av middelalderen. Han ga en overbevisende argumentasjon i at mens Poitiers var uten tvil viktig i verdenshistorien, var de senere slagene minst like viktige. Begge invasjonsstyrkene som ble beseiret i disse kampanjene hadde kommet for å sette opp permanente utposter med tanke på ekspansjon, og det kan ikke være tvil i at disse tre nederlagene samlet brøt ryggraden i islams europeiske ekspansjon mens kalifatet fremdeles var forent. Mens noen moderne antagelser av slagets viktighet har tatt et steg tilbake fra Gibbons ekstreme posisjon, blir vurderingene til Gibbon støttet av andre historikere som Edward Shepard Creasy og William E. Watson. De fleste moderne historikerne som Norwich og Santosuosso støtter vanligvis konseptet om Poitiers som en verdenshistorisk hendelse som var til vestlig sivilisasjons og kristendommens fordel. Militærforfattere som Robert W. Martin hevder også i "The Battle of Tours is still felt today", at Poitiers var et slikt vendepunkt til fordel for vestlig sivilisasjon og kristendom at dets ettereffekt merkes den dag i dag. Arabisk historie. Samtidige arabiske historikere og krønikeforfattere er mye mer interessert i det katastrofale arabiske nederlaget ved Konstantinopel i 718. Etter at den første arabiske beleiringen av Konstantinopel (674–678) endte i fullstendig fiasko, førsøkte umayyad-kalifatet et nytt betydelig angrep på byen. En mann sterk armé ledet av Maslama, broren til kalif Umar II, krysset Bosporos fra Anatolia for å beleire Konstantinopel over land, mens en massiv flåte av krigsgaleier, anslått til mellom 1800 og 2000, seilte inn i Marmarahavet sør for byen. Heldigvis for bysantinerne, hindret den store kjettingen flåten fra å gå inn i den indre havnen, og de arabiske galeiene klarte ikke seile opp Bosporos siden de var under kontinuerlig angrep og trakassering fra den greske flåten som brukte gresk ild for å utjevne den tallmessige forskjellen. Keiser Leo III klarte å bruke de berømte murene rundt Konstantinopel til sin fordel og den arabiske hæren klarte ikke å bryte dem ned. Bulgarske styrker hadde kommet til bysantinernes unnsetning og trakasserte muslimene kontinuerlig og forhindret nye forsyninger i den grad at mye av hæren var nær hungersnød da beleiringen ble avbrutt. Noen muslimske historikere har hevdet at hadde kalifen kalt tilbake sine arméer fra Europa for å hjelpe til i beleiringen, kunne byen ha blitt tatt, til tross for de legendariske murene. En slik tilbakekalling hadde doblet arméens størrelse som beleiret byen. Dette ville tillatt et angrep i full skala mens de fremdeles ville kunne slå tilbake de bulgarske styrker. Noen samtidige historikere hevdet at hadde araberne faktisk ønsket å erobre Europa, kunne de lett gjort dette. Disse historikerne hevder at araberne ikke var interessert nok i å sette i gang betydelige invasjoner, fordi Nord-Europa på den tiden ble regnet for å være en samfunnsmessig, kulturell og økonomisk bakgård med liten interesse for noen som helst invasjonsstyrker. Noen vestlige lærde som Bernard Lewis er enig i denne vurderingen, selv om de er i mindretall. Dette er også bestridt av arabiske fortellinger fra perioden 722–850 som nevner frankerne mer enn noen andre kristne folkeslag bortsett fra bysantinerne. De arabiske krønikene diskuterer virkningen til Abdul Rahmans død hadde, som en absolutt katastrofe for de troende. Videre blir en uviktiggjøring av dette slaget tilbakevist gjennom beretningene om de islamske raidene inn i India og andre ikke-muslimske stater etter bytte og konverteringer. Gitt de store rikdommene i kristne helligdommer som den i Tours, ville islamsk ekspansjon inn i området vært sannsynlig hadde det ikke vært for de skarpe nederlagene i 732, 736 og 737 for Martell, og interne stridigheter i den islamske verden forhindret senere forsøk. Andre relevante bevis om viktigheten av dette slaget ligger i den islamske ekspansjonen i alle andre regioner av det gamle Romerriket, og med unntak av hva bysantinerne klarte å beholde, tok kalifatet hele de gamle romerske og persiske imperiene. Det er ikke sannsynlig at Gallia ville blitt spart hadde det ikke vært for kampanjene til Karl Martells frankiske veteraner. Til slutt ser disse første arabiske historikerne bort fra at fire separate emirer i Al-Andalus over en 25-års periode brukte en fatwa fra kalifen til å hente styrker fra alle provinsene i Afrika, Syria og til og med turkmenere som hadde startet å konvertere, for å sette sammen fire store invasjonshærer, godt forsynt og utstyrt, med intensjon om å foreta permanent ekspansjon over Pyreneene inn i Europa. Ingen slike senere forsøk ble derimot forsøkt, siden konflikten mellom umayyade-emiratet i Iberia og abbaside-kalifatet i Bagdad forhindret et forent angrep på Europa. Med tanke på viktigheten som arabiske beretninger la på dødsfallet til Abdul Rahman og nederlaget i Gallia og de etterfølgende nederlagene og ødeleggelsen av de muslimske basene i det som nå er Frankrike, virker det rimelig sikkert at dette slaget hadde verdenshistorisk viktighet i å stoppe vestlig islamsk ekspansjon. Arabiske beretninger skrevet under den perioden og i de neste syv århundrene gjør det klart at Abdul Rahmans nederlag og død ble anerkjent, og de fleste forskere tror at det ble anerkjent som en katastrofe av betydelige proporsjoner. Deres egne ord forteller det best: «Dette dødelige muslimske nederlaget, og tapet av en stor leder og god gentlemann, Abderrahman, fant sted i det hundre og femtende år.» Dette fra den delen av historien til umayyad-kalifatet, og den store arabiske perioden med ekspansjon, ser ut til å sette viktigheten av slaget ved Poitiers i verdenshistorisk perspektiv. Samtidig analyse. Hadde Martell falt ved Poitiers kunne de langsiktige implikasjonene for europeisk kristendom ha vært ødeleggende. Hans seier der, og i de følgende felttogene, kan bokstavelig talt ha reddet Europa og kristendommen, slik vi kjenner den, fra erobring mens kalifatet var forent og i stand til å gjennomføre slike erobringer. Om dette er et «godt» eller «dårlig» resultat er avhengig av perspektivet. Sir Arthur Clarke, riktignok ikke historiker, trodde at hvis islam hadde triumfert ved Poitiers, ville århundrer med sekulær strid ha vært unngått, og øst og vest ville vært forent. William Watson tror at det ville ha vært en katastrofe, det ville ha ødelagt alt som er blitt vestlig sivilisasjon etter renessansen. Alle parter er stort sett enige om at hvis frankerne hadde tapt, eksisterte det ingen makt som kunne ha stoppet muslimsk erobring av Italia, og dermed ville det som ble den katolske kirke gått til grunne. I tillegg gav Martells innføring av stigbøylen og kavaleri i rustning i den frankiske hær starten til ridderne som kom til å danne ryggraden i de vestlige arméene de neste fem århundrene. Og hadde Martell mislyktes, ville der ikke vært noen Karl den store, ikke noe hellig tysk-romersk rike eller kirkestat. Det rådende synet hevder at alle disse hendelsene skjedde fordi Martell klarte å begrense islam fra å ekspandere inn i Europa mens det ennå var mulig. Hans sønn tok tilbake Narbonne, og hans barnebarn etablerte Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene i det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Dette dannet en permanent buffersone mot islam, med frankiske festninger i Iberia. Sammen med kongen av Asturias, Pelayo, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722, ble disse grunnlaget for Reconquista til alle muslimene ble jaget ut av Iberia. Ingen flere muslimske forsøk ble foretatt mot Asturias eller frankerne ettersom konflikten mellom umayyad-dynastiet og abbasidekalifatet i Bagdad forhindret et forent angrep på Europa. Det kom til å gå 700 år før ottomanerne klarte å invadere Europa via Balkan. Eksterne lenker. Poitiers Palestina. Palestina (hebraisk: "Palestina", arabisk: فلسطين "Filastīn" eller "Falastīn", se også Kanaan, Israel) er et av mange historiske navn på landområdet mellom Middelhavet og Jordanelven, og diverse tilsluttende landområder øst- og sørover. Geografi. Grensene til landområdet Palestina har vært definert forskjellig gjennom de siste tre årtusener. I dag regner man typisk territoriene som kontrolleres av Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten som Palestina (altså området fra Akababukten i syd til den libanesiske grensen i nord, og området fra elven Jordan til Middelhavet). Historisk sett har grensen for hva som ble regnet som Palestina gått noe lenger nord, ved elven Qasimiyeh, nå i Libanon. Tidligere ble også områder øst for Jordan-elven regnet med i Palestina, man omtalte da områdene vest for Jordan som Vest-Palestina og områdene øst for Jordan som Øst-Palestina. Alternativt ble betegnelsen "Transjordan" brukt om det som i dag er staten Jordan, mens "Cisjordan" ble brukt om områdene vest for Jordan-elven. Det som i dag regnes til Palestina har av noen tidligere blitt regnet som en del av Syria. Dette kommer blant annet frem i den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919, der de ber om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,» ikke skal deles fra resten av landet. Området har kyst mot Middelhavet, og grenser mot Egypt, Libanon, Syria og Jordan. Viktige elver og vassdrag er Jordan, Tiberiassjøen og Dødehavet. Området Palestina består av er det hellige land for jødedommen, kristendommen, og islam. Landskapet i Palestina er varierende. Øvre Galilea er fjellrikt, mens lenger syd i Galilea går landskapet over i lave åser. Åslandskapet fortsetter inn i Judea og Samaria, der Oljeberget er blant de viktigste høydedragene. Mot øst faller så landskapet, og Jordandalen ligger under havets overflate. Også vestover fra Judea faller landskapet ned mot Middelhavet. Syd i Palestina finnes Negevørkenen. Landområdet Palestina er delt mellom staten Israel og De palestinske territoriene. Israel har en befolkning på syv millioner, av denne er 75% jøder og 20% arabere. De palestinske territoriene er delt i de to områdene Vestbredden og Gaza. Anslagene over antallet palestinere i disse områdene varierer, CIA World Factbook estimerer antallet til 3,9 millioner (2009). I tillegg kommer 187 000 jødiske nybyggere på Vestbredden samt 177 000 israelere i det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem. Statsdannelse. Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين‎, dawlat filastin), offisielt bare Palestina (arabisk: فلسطين‎, filastin), ble grunnlagt ved en unilateral erklæring fra Palestinas frigjøringsorganisasjons side den 15. november 1988, da PLOs nasjonalråd vedtok en frigjøringserklæring. I begynnelsen av 2011, da Chile, Brasil, Argentina, Bolivia, Cuba, Venezuela, Nicaragua, Costa Rica og Ecuador, sluttet seg til anerkjennelsen, var Palestina anerkjent "de jure" av rundt 130 nasjoner. Innenfor FNs generalforsamling har PLO fortsatt observatørstatus som representant for den palestinske befolkning, men ikke for noen nasjonalstat. Det vil si at PLO rangeres mellom "de jure" nasjoner og fem observatørorganisasjoner, som Internasjonale Røde Kors og Den internasjonale domstolen. Den 23. september 2011 leverte president Mahmoud Abbas Palestinas formelle ansøkning om medlemskap som fullverdig FN-medlem til generalsekretær Ban Ki-moon. I september 2012 kunngjorde Palestinas president Abbas at han ville be FNs generalforsamling anerkjenne området som en legitim stat, dog uten FN-medlemskap. På denne måten ville de palestinske styresmaktene omgå at USA hindrer en anerkjennelse ved å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Han viste i denne sammenheng til at 133 av FNs 193 medlemsland allerede har anerkjent Palestina som selvstendig stat. Generalforsamlingen vedtok allerede i 1947 at det burde opprettes to stater – én israelsk og én arabisk – i området. Imidlertid er det tilstrekkelig at ett av de permanente medlemmene i sikkerhetsrådet nedlegger veto mot at landet blir innlemmet i organisasjonen som fullverdig nasjonsmedlem til å forhindre slikt medlemskap, selv om de påkrevde to tredjedeler av generalforsamlingen stemmer for. Dette er dog ikke ensbetydende med at Palestina ikke blir anerkjent som nasjon; landet kan komme i samme situasjon som f.eks. Taiwan, som er en anerkjent nasjon uten medlemskap i organisasjonen. FN-organisasjonen UNESCO vedtok den 31. oktober 2011 å oppta Palestina som fullverdig medlem. 107 stater stemte for medlemskap, 14 mot, mens 52 land avholdt seg fra å stemme. Befolkningstall gjennom historien. Demografen og statistikeren Sergio DellaPergola har gitt et tilnærmet anslag på befolkningen i Palestina vest for elven Jordan i henhold til religiøs fordeling i løpet av de siste 2000 år slik det sett i tabellen nedenfor. 1. Tallene er tusener. Totalen omfatter drusere og andre små religiøse minoriteter. 2. Det er ingen konsensus (alminnelig enighet) om befolkningen i Palestina i det første århundret av den kristne tiden. Beregningene strekker seg fra under en million og opp til seks millioner. I henhold til Alexander Schölch var befolkningen i Palestina i 1850 på omtrent 350 000 innbyggere hvor 30 % levde i 13 byer; omtrentlig 85 % var muslimer, 11 % var kristne og 4 % var jøder. Sats (musikkstykke). I klassisk musikk er en sats en mindre, avsluttet del av et større verk i flere deler, som for eksempel en sonate, suite, eller en symfoni. Som regel har hver sats en egen "satsbetegnelse", som angir tempo og karakter (for eksempel «Andante», «Allegro con brio»), eller type (for eksempel Menuett, Scherzo). Rekkefølgen av satsene gir ofte verket en viktig kontrastrikdom. Vanlige satsrekkefølger er; Arte. Arte ("Association Relative à la Télévision Européenne") er et fransk-tysk kringkastingsselskap med sete i Strasbourg og Baden-Baden. Det ble grunnlagt i 1992 etter en avtale mellom den franske stat og regjeringene i de tyske delstatene (som i Tyskland har ansvaret for kultur- og mediepolitikken). Dets formål er å tilby kvalitetsprogrammer fra kunstens og kulturens verden, og fjernsynssendingene er tilgjengelige på tysk og fransk. STS-3. STS-3 var en romferd med den amerikanske romfergen Columbia. Høydepunkter fra ferden. STS-3 sitt oppdrag het «Third Shuttle Mission/Office of Space Science-1(OSS-1)». Målet var, som ved STS-1 og STS-2 å demonstrere sikker oppskyting og retur av romferge og mannskap. En ville også utføre sikker retur av alle delene; romfergen, fast-rakettene og den utvendige tanken. Den utvendige tanken var nå umalt, for første gang. STS-3 ble utsatt en time pga en teknisk feil. Patricia Cornwell. Patricia Cornwell (født 1956) er en amerikansk forfatter. Hun er mest kjent for sine bøker om rettsmedisineren Kay Scarpetta og drapsetterforskeren Pete Marino. Hun debuterte med boken "Post Mortem" ("Blodig bevis") i 1990 og etter det har hun fått en rekke utmerkelser og priser. Anthony-, -, Edgar-, Gold Dagger- og Macavity-prisen samt Prix du Roman d'Aventure. Med unntak av bøkene om Scarpetta og Marino og de om politikvinnene Judy Hammer og Virginia West og journalisten Andy Bazil har hun skrevet en bok om Jack the Ripper ("Portrett av en morder, Jack the Ripper – saken avsluttes") der hun hevder å ha funnet ut hvem han egentlig var. Litteraturliste. At Risk / Win Garano series Jack Robert Lousma. Jack Robert Lousma (født 29. februar 1936 i Grand Rapids, Michigan) er en amerikansk pilot og astronaut. Black Tigers. Black Tigers er spesialstyrker tilhørende LTTE som utfører selvmordsaksjoner for å nå sine mål. De er ansett for å være blant de beste og farligste selvmordsstyrkene i verden. Mer enn 240 Black Tigers har omkommet i forskjellige aksjoner på land og til sjøs; nesten alle i Sri Lanka. Blant deres ofre er tidligere statsminister i India, Rajiv Gandhi og tidligere president i Sri Lanka, Ranasinghe Premadasa. Et galleri med bilder av omkomne «Black Tigers», øverst til venstre er «Captain Miller», LTTEs første selvmordsbomber Bakgrunn. LTTEs første selvmordsbomber var «Captain Miller». Den 5. juli 1987 kjørte han en liten lastebil med eksplosiver inn i en av regjeringsstyrkenes militærleirer på Jaffnahalvøya og sprengte seg selv og om lag 40 regjeringssoldater. Av de mest kjente aksjonene til Black Tigers er drapet på den tidligere Indiske statsminister Rajiv Gandhi. Han ble drept av en kvinnelig selvmordsbomber, i tillegg til seg selv og Gandhi ble 16 uskyldige tilskuere drept. Et annet kjent offer var Sri Lankas president Ranasinghe Premadasa, ved den aksjonen ble 23 tilskuere også drept. I januar 1996 utførte LTTE sin til da dødeligste selvmordsaksjon, mot Sri Lankas sentralbank; 90 ble drept og 1 400 skadet. I oktober 1997 sprengte en selvmordsbomber seg ved Colombos World Trade Center, 18 ble drept. I januar 1998 sprengte en selvmordsbomber en lastebil med eksplosiver i Kandy og skadet et viktig buddhistisk tempel. I 1999 sprengte en selvmordsbomber seg under et valgkampmøte, president Chandrika Kumaratunga overlevde men mistet synet på høyre øye. Black Tigers i dag. LTTE holder sine «Black Tigers» enheter i aktiv beredskap, dette kan blant annet sees ved minneseremoniene på «Black Tigers Day», som feires hvert år på den 5. juli. LTTE kadre som melder seg frivillig til «Black Tigers» får omfattende trening men det antas at de etter endt trening returnerer til sine vanlige enheter uten å avsløre sin nye rolle. De blir så beordret om nødvendig, og som en siste ære får de et måltid med LTTEs leder Velupillai Prabhakaran. «Black Tigers» er ansett for å være verdens mest effektive enhet i sitt slag og er som resten av LTTE sekulære og nasjonalister, ikke drevet av religiøs fanatisme. Dannelsen av «Black Tigers» er basert på LTTEs studier av asymmetrisk krigføring; man bruker høyt motiverte soldater som selvmordsbombere for å balansere regjeringsstyrkenes større ressurser. LTTE «Black Tigers Day», feires hvert år den 5. juli, her fra seremonien i Nelliady, Jaffna, hvor «Captain Miller» sprengte seg i 1987 Etter selvmordbomberens død blir familiene til «Black Tigers» tatt vare på av LTTE og den døde kaderens foto blir utstilt ved markeringen av «Black Tigers Day». C. Gordon Fullerton. C. Gordon Fullerton (født 11. oktober 1936 i Rochester, New York) er en amerikansk testpilot og astronaut. Gangart. Gangart er dyrs forskjellige måter å gå eller løpe på. En skiller for eksempel mellom passgang og diagonalgang. Ordet gangart brukes særlig om hester og hvordan de beveger seg. Menneskets viktigste gangarter er å gå og å løpe. Gangart hos hester. Alle hester har de tre hovedgangartene skritt, trav og galopp. I tillegg til disse har islandshester blant annet tølt («flygende skritt») og pass. Amerikanske hesteraser har mange forskjellige gangarter, blant annet «fox trott» og «running walk». Hester konkurrerer i mange forskjellige gangarter. For islandshester er det spesielle konkurranser som går ut på å vise frem de forskjellige gangartene. For andre har vi travløp og «galoppløp»/«veddeløp». Gangart i gruver. I gruve- og bergverksdrift betegner ordet "gangart" mineraler (bortsett fra malm) som fyller en gang. Bewegung 2. Juni. Bewegung 2. Juni («2. juni-bevegelsen») var en venstreekstremistisk terrororganisasjon og såkalt «bygerilja» i Vest-Tyskland i 1970-årene. Navnet viser til Benno Ohnesorgs dødsdag den 2. juni 1967, da studenten ble skutt av politimannen Karl-Heinz Kurras under en demonstrasjon mot sjahens besøk i Berlin. "Bewegung 2. Juni" var mer spontan og anarkistisk orientert enn RAF. Noen av gruppens mest kjente medlemmer var Till Meyer, Michael Baumann, Ralf Reinders, Inge Viett, Gabriele Rollnik og Fritz Teufel. Rote Zora. Rote Zora var en venstreekstrem, militant feministisk terrororganisasjon i Vest-Tyskland. Den var opprinnelig i 1970-årene en del av Revolutionäre Zellen, men brøt båndene til Revolutionäre Zellen på 1980-tallet. Den tok sitt navn etter titelheltinnen i ungdomsboken "Die Rote Zora und ihre Bande" fra 1941 av Kurt Held. Organisasjonen stod bak bombeangrep og brannstiftelser. Angrepene rettet seg særlig mot organisasjoner aktive innen bio- og genteknologi, mot legeforeningen, forskningsinstitutter, flyselskapet Lufthansa, klesprodusenten Adler og andre virksomheter. STS-4. STS-4 var en romferd med den amerikanske romfergen Columbia. Høydepunkter fra ferden. STS-4 sitt oppdrag het «Department of Defense/Continuous Flow Electrophoresis System (CFES)». Mannskapet gjennomførte medisinske eksperimenter på seg selv, på oppdrag fra to studenter. Den fjernstyrte robot-armen på romfergen ble brukt til å flytte IECm rundt fergen. Mannskapet tok også bilder av lyn i Jordens atmosfære Ved oppskyting gikk to fastraketter tapt, da rakettene ombord i disse ikke løste ut ved landing. Die Rote Zora und ihre Bande. "Die Rote Zora und ihre Bande" («den røde Zora og hennes bande») er en ungdomsbokserie fra 1941 av Kurt Held. Den handler om foreldreløse barn i den kroatiske byen Senj. Barna er utstøtt av samfunnet, og slutter seg sammen under en kvinnelig anfører, som på grunn av sitt røde hår blir kalt "Rote Zora" («røde Zora»). Den venstreekstreme feministiske terrororganisasjonen Rote Zora tok sitt navn etter tittelheltinnen i bøkene. Fjernsynsserie. Bokserien ble filmatisert i 1979 i 13 deler som tysk-sveitsisk-kroatisk samproduksjon. Regissør var Fritz Umgelter og opptakene ble hovedsakelig gjort i den kroatiske byen Zadar. Hørespill. Samme år som filmen ble det utgitt et hørespill basert på filmen. Aksjeeierbok. Aksjeeierbok er en oversikt over hvem som eier aksjer i et selskap som selskapets styre plikter å holde kontinuerlig oppdatert. Alle aksjeselskaper, unntatt de som har benyttet seg av den frivillige mulighetene til å registrere aksjene sine i et verdipapirregister er pliktige til å føre aksjeeierbok. Endringer skal alltid være uten opphold med mindre vedtektene fastsetter at aksjene ikke er omsettelige og slik styregodkjenning til aksjesalg ikke har blitt gjort ennå. Aksjeeierboken skal være offentlig. Dette begrunnes med at eierforholdene skal være synlige for andre aksjonærer, kreditorer, allmennhet og presse. Det er straffbart å nekte utenforstående innsyn i aksjeeierboken. Detaljer om innsynsregler er regulert i en forskrift fra 1976 Bakgrunn til første verdenskrig. "Denne artikkelen omhandler årsakene bak krigen, for krigens gang, se: Første verdenskrig Emnet om bakgrunn for og årsaker til første verdenskrig er en av de mest diskuterte emnene i historiografien siden krigen startet i august 1914. Denne artikkelen skal ta for seg de ulike hendelsene som er betraktet som direkte/indirekte årsaker til krigen. Krigsutbruddet. a> var den direkte årsaken til krigen, men røttene til krigsutbruddet strekte seg langt tilbake i tid Den 28. juni i 1914, ble Erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike, nevøen til keiser Frans Josef, arving til den østerriksk-ungarske tronen, drept i Sarajevo, av attentatmannen Gavrilo Princip. Princip var leder av en gruppe angripere kalt Unge Bosnia, med støtte fra Den sorte hånd. Etter drapet på Franz Ferdinand bestemte Østerrike-Ungarn (med støtte fra deres tyske allierte) at de skulle straffe Serbia for mordet. Dermed mottok serberne den 30. juni i 1914 et ultimatum med krav så støtende at det ikke kunne bli annet enn avslått. Serberne, i håp om at de kom til å få støtte fra Russland, gav et tvilsomt svar tilbake, noe som ledet til at Østerrike-Ungarn også avslo, den 28. juli erklærte Østerrike krig. Russland mobiliserte i første omgang sin støtte bare mot den østerriksk-ungarske fronten, men etter hvert ble det beordret full mobilisering. Den tyske krigsplanen, som illustrerte et kjapt angrep mot Russlands franske allierte mens de russiske styrkene mobiliserte seg, kunne ikke ta i kraft den russiske mobiliseringen uten å gjøre et angrep mot vest. Tyskland erklærte krig mot Russland 1. august, og mot Frankrike 3. august. Tyskland satte umiddelbart i gang invasjon av Belgia og Luxembourg for å komme rundt befestningene langs den fransk-tyske grensen. Overtredelsen av Belgias nøytralitet førte til at Storbritannia også erklærte krig mot Tyskland den 4. august. Dermed var fem av seks stormakter involvert i den første store europeiske krigen siden 1815. Selv om første verdenskrig ble utløst av denne kjeden av hendelser, utløst av attentatet i Sarajevo, går krigens opprinnelse dypere. Nasjonalpolitikk, kultur, økonomi, og et kompleks nett av allianser og uoverensstemmelser som utviklet seg mellom de ulike europeiske stormaktene utover 1800-tallet, etter Napoleons nederlag i 1815 og den etterfølgende Wienkongressen, må også tas med i betraktningen. De forskjellige kategoriene i forklaringen av første verdenskrig er knyttet til forskjellige forskningsmetoder innenfor historiefaget. De fleste historikere og kommentatorer inkluderer årsaker fra mer enn én kategori i sine forklaringer på årsaker til krigen. Den største forskjellen mellom disse beretningene er mellom dem som finner krigen som en uunngåelig og forutsigbar konsekvens av visse faktorer, og mellom dem som beskriver krigen som en vilkårlig og uheldig misforståelse. Ideologiske årsaker. Noen av røttene til konflikten vokste ut av spesielle ideologier som påvirket holdningene til politikere og andre fremtredende personer i årene før krigen. Veksten av nasjonalfølelse. a>, mye brukt før og under krigen Systemet av suverene nasjonalstater, noen ganger referert til som det Westfalske system, ble i Europa utviklet fra midten av 1600-tallet. Nasjonalisme kan bli sett på som det ideologiske uttrykket av dette systemet. For å forstå hvorfor mange europeiske nasjoner ivret etter krig i 1914, har mange historikere funnet det nødvendig å undersøke røttene til slike ideologier. Etter den franske revolusjon kom Napoleon Bonaparte til makten i Frankrike. Napoleons hær marsjerte over hele Europa, og medbrakte ikke bare fransk herredømme, men også franske ideer. Veksten av ideer som nasjonalisme, hengivenhet til ens etniske medmennesker, ble mer populært under Napoleonskrigene. Napoleon oppmuntret til spredningen av nasjonalisme, noe som han så hos sine tropper førte til en bedre fransk krigsmaskin. Det franske folk begynte å føle stolthet over sin kultur og etnisitet. Verden så nasjonalismen for første gang, og så kraften Frankrike fikk av den. Napoleon var absolutt ikke alene i spredningen av de nasjonalistiske ideene. Selv om Napoleons kriger spredte nasjonalfølelsen, er nasjonalismen et fundamentalt resultat av økonomiske og teknologiske faktorer. Med veksten i lese- og skriveferdigheten i de industrialiserte områdene, ble språket en stadig viktigere faktor i foreningen av folkegrupper. Nasjonalisme må diskuteres med varsomhet. Nasjonalismen hadde forskjellig betydning hos forskjellige grupper. I mange områder var nasjonalismen begrenset til en liten elite, mens den i andre områder hadde bredere støtte. Nasjonalisme ble også ofte innlemmet i andre politiske ideologier, som foreksempel liberalisme, konservatisme, og noen ganger sosialisme. Uansett, nasjonalismen, i alle sine former, markerte et brudd med de føydale tradisjonene i Europa. Det er i dette lys nasjonalismen kan bli sett på som en ødeleggende faktor i de eldre statene i Europa, der aristokratene desperat prøvde å opprettholde det tradisjonelle levesettet. Sosialdarwinisme. Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en ny politisk, og sosial tankegang i samme kontekst som nasjonalismen, kjent som sosialdarwinisme. Den la vekt på en sosial konkurranse mellom forskjellige nasjonale og etniske grupper, inspirert av det Charles Darwin mente var en feilaktig fortolkning av hans evolusjonsteori. Uttrykket «den sterkeste overlever» ble tatt opp av den politiske eliten i Europa. Den nye ideologien fremhevet den voldelige overlevelseskampen mellom «raser» og «nasjoner», der den svake til slutt ville bli slått av den sterkeste. Disse ideene hadde en sterk påvirkningskraft. Mange av de tyske og østerriksk-ungarske så med skrekk på hva de mente var en uunngåelig kamp mellom «slaverne» og «den tyske sivilisasjon». Sosialdarwinismen som en politisk ideologi påvirket også kampen om koloniene. Makt over kolonier ble sett på av eliten som et viktig ledd i en nasjons økonomiske og militære styrke i møte med rivaliserende stormakter. Den britiske politikken «strategisk eksklusjon av potensielle motstandere» passer inn i denne beskrivelsen. Tysk innenrikspolitikk. Venstreorienterte partier, særlig SPD, hadde stor suksess i det tyske valget i 1912. Den tyske regjeringen på denne tiden var fortsatt dominert av de prøyssiske junkerne, som fryktet veksten av disse partiene. Noen forfattere mente at disse lederne søkte en ekstern krig for å distrahere befolkningen og vekke patriotisk støtte til regjeringen. Andre forfattere mente at de tyske konservative var negative til en krig, i frykt for at et tap ville få katastrofale følger, og til og med en seier ville fremmedgjøre befolkningen om krigen var lang eller vanskelig. Fransk innenrikspolitikk. Situasjonen var en helt annen i Frankrike enn den var i Tyskland, men resultatene var imidlertid de samme. Mer enn ett århundre etter den franske revolusjonen var det fortsatt harde kamper mellom venstresiden i regjeringen og dens høyreorienterte motstandere, inkludert monarkistene, «bonapartistene» og den katolske kirke. En god gammeldags krig ble av begge sider (med unntak av Jean Jaurès) sett på som en måte å løse denne krisen på, ved hjelp av nasjonalismen den ville medføre. Alle trodde krigen ville bli kort og lett vunnet. De venstreorienterte mente det ville bli en god mulighet til å gjennomføre sosiale reformer (inntektsskatt ble innført juli 1914), mens de på høyresiden håpet at deres forbindelser til hærlederne kunne gi dem muligheten til å gjenvinne makt. Samfunnsstrukturelle årsaker. Noen av årsakene til krigen lå i strukturen i det europeiske samfunnet på denne tiden, og måten det fungerte. Samlingen av Italia og Tyskland. I årene etter Wienkongressen begynte konflikter å blusse opp flere steder i Europa, mellom de som ville ha forandring, og de som ikke ønsket forandring. Innen midten av 1800-tallet hadde nasjonalismen blitt en avgjørende kraft. En rekke uroligheter kulminerte med revolusjonene av 1848. 1860- og 70-årene er preget av to store forandringer på kartet: samlingen av Italia og Tyskland. Disse to nasjonene ble formet på nasjonalistisk grunnlag. Den tyske samlingen ble utført av der prøyssiske jernkansleren, Otto von Bismarck, gjennom en serie av kriger fra 1864–71. Italia ble endelig forent i 1866 etter harde kamper under ledere som Cavour og Garibaldi. To nye maktbaser forandret den europeiske maktbalansen totalt. Forandringer i Østerrike. I 1867 forandret Habsburg-riket sin statsstyring, og ble det todelte monarkiet Østerrike-Ungarn. I flere hundre år hadde riket blitt styrt gjennom en føydal struktur, med et tysk-språklig aristokrati på toppen. Dette monarkiet representerte en ganske stor nasjonalistisk trussel, da riket bestod av flere forskjellige etniske grupper. I den forbindelse satte lederne, deriblant keiser Frans Josef, i gang tiltak for å inngå kompromiss i den hensikt at maktbasen fortsatt skulle ligge hos det tyske aristokratiet. I 1867 ble "Ausgleich" inngått, en avtale som gjorde ungarerne, eliten i Ungarn, omtrent likeverdige den tyske eliten i rikets regjering. Denne anordningen skapte stor uenighet blant flere i den tradisjonelle tyske herskerklassen. Noen mente at denne maktdelingen var en katastrofe for riket. For eksempel, det ble nå svært vanskelig for riket å inngå en ordentlig utenrikspolitikk som passet både for den tyske og den ungarske eliten. Gjennom de neste femti årene, fra 1867 til 1914, skulle det vise seg at det var vanskelig å komme til enighet i styringen av riket, noe som ledet mange til å søke etter ikke-diplomatiske løsninger. På samme tid begynte en form for sosialdarwinisme å bli populær blant den østerrikske delen av regjeringen, en politikk som støttet tanken om væpnede konflikter mellom nasjoner, og behovet for at nasjoner måtte armere seg selv for en endelig kamp for overlevelse. En mektig gruppering innenfor den østerriksk-ungarske regjeringen ble engasjert av disse tankene, og argumenterte for krig mot Serbia lenge før krigen var i gang. Markante figurer i denne gruppen var bl.a. Leopold von Berchtold, Alexander Hoyos, Janós Forgách Graf von Ghymes und Gács. Selv om flere andre medlemmer av regjeringen, som Franz Ferdinand, Frans Josef, og flere ungarske politikere, mente at en krig mot Serbia ikke ville løse noen av de multinasjonale problemene riket var under, hadde disse krigerlystne tankene stor påvirkning på regjeringens politikk.. Materielle årsaker. I marxistisk teori og beslektede veier innenfor historisk teori, ligger mye av årsaken til krigen i den materielle besittelsen hos de store europeiske nasjonene, eller rettere sagt imperialismen. Store nasjoner, som Storbritannia og Frankrike kunne bare, mot slutten av 1800-tallet, opprettholde sin økonomi gjennom deres kontroll og anvendelse av utenlandske ressurser, markeder og territorium. Med sin sene ankomst på verdensmarkedet, ville det tyske riket bli utelukket fra en slik fordelaktig posisjon. Den intense rivalisering mellom disse voksende økonomimaktene kunne lett ende i krigføring. Koloniekspansjon. Rivaliseringen mellom stormaktene forverret seg fra 1880-årene i kampen om koloniene, som førte til at mye av Afrika og Asia ble underlagt europeisk kontroll i de neste 25 årene. Etter press fra visse grupper, gikk til og med Bismarck inn i kampen om oversjøisk dominans, som igjen førte til en spenning mellom Tyskland og Storbritannia, da den tyske ervervelsen av områder i Afrika og i Stillehavet truet britenes strategiske og kommersielle interesser. Vilhelms støtte til marokkansk uavhengighet fra Frankrike, britenes nye strategiske partner, provoserte frem Tangierkrisen i 1905. Under den andre marokkanske krisen, Agadirkrisen, i 1911, satte tyskerne nok en gang den engelsk-franske alliansen på prøve. Disse to krisene førte til forhandlinger, der tyskerne sannsynligvis tapte. Dette var en avgjørende faktor i utviklingen av en mer aggressiv politikk i Tyskland. Rustningskappløpet. Historikeren David Stevenson beretter: «En selvforsterkende syklus av høy militær beredskap... var et essensielt element i sammentreffet som ledet til katastrofe.. Armeringskappløpet... var en nødvendig betingelse for utbruddet av fiendtlighet.» David Herrmann går lengre, «Armeringskappløpet fremskyndet første verdenskrig.» Hvis erkehertug Franz Ferdinand hadde blitt drept i 1904, eller til og med i 1911, hadde det trolig ikke blitt en krig, hevder Herrmann; det var «rustningskappløpet... og spekulasjonene om en truende eller uunngåelig krig» som gjorde at prinsens død i 1914 utløste krigen. (Ferguson 1999, s 82) Ferdig til jul. Troen på at en europeisk krig ville bli kort, bestemt og «ferdig til jul», er ofte betraktet som en tragisk undervurdering. Hadde det blitt oppfattet på forhånd at krigen ville ha så katastrofale følger for den europeiske sivilisasjonen, ville ingen satt krigsplanene i verk. Dette er mindre trolig om man ser på datidens militærteori, særlig med arbeidet til Ivan Bloch. Bloch spådde at industriell krigføring i Europa ville føre til revolusjon, nedsliting, og blodige dødpunkt. Noe som var velkjent i militære og pasifistiske forbindelser. Noen forfattere, har argumentert på at troen på en kortvarig krig ble grundig overvurdert etter krigen. De argumenterte med at de spesielt i Tyskland, var klar over potensialet til en langvarig krig. Dette er vist i Willy-Nicky-telegrafsamtalene mellom keiserne av Russland og Tyskland. I disse samtalene hevder han at de fleste opplyste personene så på en kortvarig krig som nærmest usannsynlig. Allikevel var det til regjeringenes beste interesse å videreføre denne teorien i media, for å oppmuntre flere til å verve seg. Dette fikk samtidig krigen til å virke mindre alvorlig enn det den egentlig skulle vise seg å være. Offensiv taktikk. Militærteoretikere på denne tiden mente at det var svært viktig å holde offensiven. Denne teorien oppmuntret alle militærmaktene til å angripe først, med tanke på få overtaket. Mulighetene for diplomati ble mindre på grunn av denne holdningen. De fleste lederne ønsket å starte mobiliseringen så fort som mulig, for å unngå å bli tatt på defensiven. Noen historikere har ment at mobiliseringsplanene var så strenge at da de først var i gang, kunne de ikke bli avbrutt uten store forstyrrelser av land og en påfølgende militær uorden. Dermed ble diplomatiske tilnærmelser ignorert etter at mobiliseringen hadde startet. Schlieffenplanen. Tyskland strategiske sårbarhet, klemt mellom sine allierte rivaler (Russland og Frankrike), førte til utviklingen av den vågale Schlieffenplanen, hvis mål var å knuse Frankrike før Russland rakk å mobilisere sin enorme hær. Selv om Alfred Graf von Schlieffen til å begynne med la frem sin plan lenge før sin pensjonering i 1905, avslørte Japans seier over Russland i den Russisk-Japanske krigen i 1904 Russlands organisatoriske svakheter og ga ytterligere tiltro til planen. Den avgjørende faktoren med Schlieffenplanen var at den fikk de tyske militærlederne til å forberede et forebyggende angrep ved de første tegn på krig; ellers ville Russland få tid til å mobilisere, og Tyskland ville blitt slått av den massive russiske hæren. Inkludert i planen var et angrep på den belgiske byen Liége så snart den tyske arméen var mobilisert. I siste minutt prøvde keiser Vilhelm II å avbryte planen for å forhindre en krig, men det var for sent. En avbryting ville ha ført til en reorganisering av den tyske hæren, slik at Tyskland ville ha blitt sårbar i flere måneder. Trolig var ingen krigsherrer i Europa klar over Tysklands planer, eller forberedt på noe i nærheten av Schlieffenplanen. Av den grunn diskuterte de europeiske lederne under rolige omstendigheter, uten noen form for hast, i god tro om at alle parter var tålmodige, men Tyskland hadde ikke råd til å være tålmodige. Telegrafi. I 1914 brukte alle nasjoner fremdeles telegrafi som kommunikasjonsform. Dette medførte ofte timelange forsinkelser, i verste fall dager. Ambassadører. I 1914 var de ulike nasjonene svært avhengige av sine ambassadører, delvis på grunn av forsinkelsene i kommunikasjonen. Dette ledet ofte til subjektive diplomatiske avgjørelser, og misforståelser. Wienerkongressen. Etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo, ble Napoleonskrigene konkludert i Wien i 1815. Kongressen ble organisert av de store seierherrene i Napoleonskrigene: Storbritannia, Prøyssen, Russland og Østerrike. Hovedfiguren ved kongressen var Østerrikes representant, Klemens von Metternich. Metternich ønsket å gjenopprette Europa slik det var før den franske revolusjon. Han hastet etter å danne en maktbalanse, der ingen europeiske nasjoner var mektigere enn andre. Resultatet ble en enighet der stormaktene skulle hjelpe hverandre med å holde de gamle aristokratene ved makten. Ved å forhindre at et monarki falt i nasjonalismens og liberalismens klør, kunne man forhindre at hele kontinentet gikk opp i flammer under en sosial revolusjon. Hvis dette noen gang skulle skje, ville det, i følge Metternich, føre Europa nok en gang inn i en kontinental krig, som Napoleon og den franske nasjonalismen var et bevis på. Metternich så på nasjonalismen som en kraft kapabel til å rive opp multi-etniske nasjoner som Russland og det østerrikske riket. Den fransk-prøyssiske krig (1870-71). Mange av de direkte årsakene til Første verdenskrig kan bli sett som resultat eller konsekvenser av den fransk-prøyssiske krig. Denne krigen la grunnlaget for etableringen av et mektig og dynamisk tysk rike, som forårsaket det som er betraktet som en maktforflytning: den nye og blomstrende nasjonen hadde et industrielt og militært potensial til å true Europa, særlig de allerede etablerte europeiske stormaktene. Tysklands nasjonalisme, dets ressurser, økonomiske styrke og ambisjoner om å «finne en plass i solen», satte i gang koloniale og militære konflikter med andre nasjoner, spesielt det anglo-tyske marinekappløpet. En fiendtlig atmosfære mellom Frankrike og Tyskland vokste frem etter de tyske innlemmelser av de tidligere franske områdene ved Alsace-Lorraine. Annekteringen forårsaket en omfattende følelse av krenkelse i Frankrike. Franskmennene ønsket hevn. De franske nasjonalistene ønsket ikke bare å hevne militære og territorielle tap, men også den franske avsettelsen som den suverent største militærmakten i Europa. Det franske nederlaget i krigen hadde ført til en politisk ustabilitet som kulminerte med opprettelsen av den tredje republikk. Bismarck var veldig klar over dette i sine senere år, og prøvde å forsone seg med Frankrike ved å fremme deres oversjøiske ekspedisjoner. Det hjalp lite, for den anti-tyske holdningen vedvarte. En fransk-tysk koloniavtale i 1884, som kom av en protest mot en anglo-portugisisk avtale i Vest-Afrika, viste seg å være kortvarig da den pro-imperialistiske regjeringen under Jules Ferry ble felt i 1885. Keiser Vilhelm IIs fremgang. Under ledelse av sin førte kansler, Otto von Bismarck, sikret Tyskland sin nye posisjon i Europa ved å inngå en allianse med Østerrike-Ungarn, og en diplomatisk avtale med Russland. Bismarck begynte å oppsøke flere allianser og fredsavtaler. Han inngikk fred med så godt som alle nasjoner i Europa, bortsett fra Frankrike. Han fryktet at en krig ville ødelegge den nyfødte nasjonen han hadde vært med å danne i 1860-årene. I keiser Vilhelm Is siste dager, ble fred i Europa opprettholdt ved hjelp av et stort system med fredsavtaler. Keiser Vilhelm II var fast bestemt på å styre politikken selv, til tross for sine raske diplomatiske avgjørelser. Etter 1890-valget, der sentrum- og venstrepartiene hadde stor fremgang, og på grunn av hans uvilje mot å følge kansleren (Bismarck) som hadde ledet hans bestefar (Vilhelm I), la Vilhelm grunnlaget for Bismarcks avgang. Mye av Bismarcks verk ble tilintetgjort i de påfølgende tiårene, da Vilhelm mislyktes i å fornye avtalen med Russland, som åpnet veien for en fransk allianse med Russland i 1891-94. Verre skulle det bli da Vilhelm dannet (1898–1900) en tysk marine kapabel til å true Storbritannias århundrer gamle herredømme på havet, som la grunnlaget for den anglo-franske "Entente cordiale" i 1904 og dets utvidelse til å også å gjelde Russland i 1907. Trippelententen var nå dannet. Det anglo-tyske marinekappløpet. Som nevnt ovenfor, ønsket Vilhelm II å danne en tysk marine kapabel til å utfordre dominansen til Royal Navy. En slik marine ville støtte opp under Tysklands høye koloniale og kommersielle ambisjoner, der målet var å true britenes hegemoni på dette feltet. Keiseren ga ansvaret over til sin sjøfartsminister og nære rådgiver, storadmiral Alfred von Tirpitz. Motivert av Vilhelm II og sin egen entusiasme for en utvidet marine, satte Tirpitz i gang, mellom 1898 og 1912, byggingen av en flåte stor nok til å utfordre britene. Det tyske programmet var nok til å sette britene i beredskap og inngå den nevnte alliansen med Frankrike og Russland. Under ledelse av admiral Jackie Fisher, satte britene også i gang en massiv utbygging av sin marine for å holde stand mot tyskerne. Hjørnesteinen i den britiske opprustningen skulle bli det massive krigsskipet HMS «Dreadnought», som kom under produksjon første gang i 1906. Fra det året til 1914 kappes tyskerne og britene ved å bygge store antall krigsskip, ubåter, og andre fartøy og våpen. Ironisk nok var Tysklands skipsbygging en av grunnene til at de tapte krigen. Skipsbygging krever enorme ressurser, som kunne ha blitt brukt til hæren på land. Jernbanen Berlin-Bagdad. Like etter at Orientekspressen hadde transportert sine første passasjerer gjennom Balkan til Konstantinopel i 1888, fikk tyske bankmenn tillatelse fra tyrkiske ledere til å lage en jernbane enda lengre inn i Tyrkia. Innen 1903 hadde andre europeiske nasjoner innsett at tyskerne planla å lage en jernbane som dannet en forbindelse mellom Tyskland og Persiabukten. Dette ville ha gitt Tyskland direkte adgang til de afrikanske koloniene, handel med India og olje fra Irak. Britene så med vaktsomme øyne på det nye drivstoffet, olje, som ville ha stor påvirkning på den tyske industrien og den stadig voksende tyske marinen (se Engdahl). Suezkanalen og den britiske kontrollen på havet, kunne unngås ved hjelp av jernbanen, og den tyske makten ville true Trippelententen. De fryktet at den bagdadske jernbanen ville få Tyskland til å dominere på den politiske og økonomiske arenaen i Europa (se Jastrow og Huffstickler). Historiografi. De direkte årsakene til krigen har blitt grundig debattert helt siden krigens utløp. Like etter krigen ble mange akademiske verk, som la skylden for krigen på Tyskland, produsert i de allierte landene. Akademiske verk fra slutten av 1920- og 30-tallet ga imidlertid like mye skyld på alle deltakerne. Mange faktorer, som nettverkene av hemmelige allianser, den offensive tankegangen, intensiv militærmobilisering, darwinistiske ideer, og mangelen på resolusjonsmekanismer ble fremlagt av mange teoretikere. Disse ideene har blitt opprettholdt mer eller mindre frem til i dag. Samtidig ble det også produsert ensidige verk av politikere, i den hensikt å renvaske seg selv. I Tyskland bestod slike verk i å avlede skyld, mens de allierte la skylden over på Tyskland og Østerrike-Ungarn. Debatten omkring Tysklands skyld var ganske følelsesladet og svært sentral i mellomkrigsårene, og noen krenkelser kan trolig ha bidratt til veksten av nazismen, som benektet Tysklands skyld. I 1961 skrev Fritz Fischer det innflytelsesrike "«Griff nach der Weltmacht»", der han la skylden på Tyskland for å ha utløst krigen. Fischer mente at mange medlemmer av den tyske regjeringen hadde åpenbare ekspansjonistiske planer, formulert etter sosialdemokratenes seier i 1912-valgene. Han påsto at de ville bruke den eksterne ekspansjonen og aggresjonen til å hindre den interne uroen og demokratiseringen. Noen av Fischers verk er basert på Bethmann-Hollwegs «September Programme», der de tyske krigsmålene var presentert. Fischers arbeid dannet en hel skole for undersøkelser i samme retning. Noen eminente forskere innen denne skolen var Imanuel Geiss, Hans-Ulrich Wehler, Wolfgang Mommsen, og V.R. Berghahn. Den «berlinske krigsparti»-tesen og varianter av den, der interne, tyske politiske faktorer ble framhevet som hovedårsak, ble på en måte standarden i årene etter dens publikasjon. Men tesen har blitt angrepet av mange forfattere. Til å begynne med vakte ideen sterke reaksjoner, særlig fra konservative historikere, som Gerhard Ritter. Han mente at tesen var uhederlig og unøyaktig. I sine verk fra 1960-årene argumenterte Ritter for at Tyskland hadde akkurat de samme trekkene som andre land, og kunne ikke bli utpekt som spesielt ansvarlig. Andre forfattere, som Arno Mayer, var enig i noen aspekter ved teorien, men mente at den isolerte Tyskland fra den historiske konteksten. Mayer hevdet at alle statene mer eller mindre handlet som Tyskland i årene før krigen. Samuel R. Williamson la mesteparten av skylden over på den østerriksk-ungarske eliten fremfor den tyske i sin bok fra 1990, «Austria-Hungary and the Coming of the First World War». Et annet nytt verk er Niall Fergusons «The Pity of War», som fullstendig benekter Fischers teorier, og som i stedet legger mesteparten av skylden over på det dårlige britiske diplomatiet. Nylig har den amerikanske historikeren David Fromkin, i sin bok «Europe's Last Summer»(2004), overgitt skylden ene og alene til Tyskland og Østerrike-Ungarn. I løpet av 1960-årene vokste det frem to konkurrerende teorier om årsaksforklaringen til første verdenskrig. Den første, anført av den vest-tyske historikeren Andreas Hillgruber, hevdet at en kalkulert risiko hadde gått forferdelig galt i Berlin i 1914. Hillgruber hevdet at det tyske riket i 1914 ønsket å bryte trippelalliansen mellom Russland, Frankrike og Storbritannia ved å oppmuntre Østerrike-Ungarn til å invadere Serbia, og dermed provosere frem en krise som bare ville råke St. Petersburg. Hillburger hevdet videre at tyskerne håpet at både Paris og London ville betrakte krisen på Balkan som Russlands anliggende, og ikke deres, og at mangelen på anglo-fransk støtte ville føre til at russerne inngikk en avtale med Tyskland. Hillburger mente altså at den tyske regjeringen hadde fremprovosert en risikofylt krig på Balkan, som til slutt førte til en verdenskrig. En annen teori var A. J. P. Taylors «jernbaneteori». I følge Taylor ønsket ingen av stormaktene en krig, men de ønsket alle å øke sin makt i forhold til hverandre. Taylor hevdet at ved å delta i rustningskappløpet, og ved å utvikle detaljerte togtidstabeller for mobilisering, håpet de kontinentale stormaktene på å utvikle et avskrekkende middel som ville få de andre til å innse at krigsrisikoen var altfor farlig. Da krisen utartet sommeren 1914, hevdet Taylor, førte behovet for å mobilisere raskere enn ens potensial tillot, til at lederne ble fanget av sin egen logistikk. Togtabellene tvang frem en invasjon (av Belgia, fra Tyskland) som en uunngåelig fysisk og logistisk konsekvens av den tyske mobiliseringen. På denne måten ble mobiliseringen, som var ment som en trussel for å forhindre krig, til en årsaksfaktor for krigen som skulle komme, hevdet Taylor. Mange har hevdet at Taylor, som også var en av lederne av nedrustningskampanjen mot atomvåpen, utviklet denne teorien som en liten advarselsallegori for atomkappløpet. Lateks. Latex som drypper fra et tre Latex eller naturgummi (cis-1,4 polyisopren) er gummi som i uminnelige tider er blitt fremstilt fra saften til gummitreet, var den første polymer som fikk industriell betydning. Allerede i 1839 fant amerikaneren Charles Goodyear ut at naturgummiens mekaniske egenskaper kunne forbedres vesentlig ved vulkanisering med svovel. Latex brukes som base for tyggegummi, og blant annet i hansker, fetishutstyr og kondomer. Anderssen versus Kieseritsky 1851. Hvit: Adolf Anderssen Sjakkpartiet ble spilt i 1851. Bakgrunnen for partiet er historisk. Etter at franske sjakkspillere hadde dominert på syttenhundretallet og langt inn i attenhundreårene, hadde engelskmannen Howard Staunton beseiret franske Pierre Saint-Amant i Paris i 1843. Staunton tok initiativ til å arrangere en sjakkturnering i London i 1851, for å overbevise engelskmennene om at den franske dominansen i sjakk var brutt. Den tids beste sjakkspillere møttes i turneringen. Den franske dominansen var riktignok brutt, men Staunton selv kom til å spille en underordnet rolle. Seierherre ble imidlertid den tyske trettiårige matematikeren Adolf Anderssen. Partiet nedenfor ble derimot spilt utenfor selve turneringen i et "fritt parti", og har fått navnet "det udødelige partiet". Etter hvits andretrekk kalles stillingen kongegambit, ifølge William Hartston den mest romantiske av alle sjakkåpninger. Hvit truer nå den svarte senterbonden, men har samtidig utsatt sin egen f-bonde for angrep fra, ja nettopp, den svarte senterbonden. Hvit ble nødt til å flytte kongen, og dermed er mulighetene til rokade spolert. Angrepet fra svarts dronning forsinker dessuten hvits utvikling, men hvit vil nå ønske å angripe den svarte dronningen med å flytte sin springer til f3. Tidstypisk nok kaster svart hodeløst sin b-bonde "til ulvene". I denne tidsepoken i sjakk blir bønder brukt som ballast og settes barskt inn i kampen om initiativet i partiet. Men svart lykkes foreløpig i å fjerne hvits løpertrussel mot f7-feltet. Endelig får hvit sin springer til f3 og truer svarts dronning. Svart, som etter å ha sperret dronningens fluktdiagonal i retning d8 med sin egen springer på f6 har, i første omgang (og verre skal det vise seg å bli) bare to sikre felt bakover, foruten det noe spennende feltet g4 til venstre for seg, å flytte dronningen til. Kampen om f4-bonden tilspisser seg. Svart forsvarer nå sin utsatte gambitbonde på f4 både med dronningen og springeren, som samtidig også utgjør en trussel mot g3 hvorfra hvits konge og tårn kan trues. Dronningen i havn på sitt eneste trygge felt foreløpig. Svart er en løper i overtall, men foreløpig utretter løperne ingen verdens ting. Hvits eneste løper utgjør i øyeblikket en større fare med sin trussel mot bonden på f4 og påfølgende marsj mot den overbefolkede svarte kongefløyen der dronningen synes å være innesperret. Hvit har altså materiellmessig underlegenhet, men posisjonsmessige fordeler, de svarte offiserene har ikke særlig mye handlingsrom. Når sant skal sies, har heller ikke hvit fått foretatt noen særlig vellykket offisersutvikling, men hans stilling synes unektelig å være bedre enn svarts. Det kan endelig synes som om svarts dronning er sikret en utvei, men til hvilken pris. Den svarte springeren er tilbake i utgangsstillingen, og med dronningen tilbake til sjuende eller åttende rad er det bare en usikret, fremskutt bonde som har kommet seg framover i livet. Riktignok har er svart fortsatt i overtall etter løpergambiten, men har ikke klart å utnytte dette posisjonsmessig. Etter at hvit har slått svarts f4-bonde og etter svarts dronnings tilbaketog, fikk både hvit og svart et pusterom til å utvikle offiserer. Hvit riktignok for å sperre for det svake b2-feltet, mens svart unektelig ser ut til å ha fått fordelen av en løpertrussel mot hvits tårn på g1. Svart ser ut til å ha manøvrert seg i en noe bedre stilling etter den forknytte posisjonen etter tolvte trekk. Men vi skal se at hvit har større ambisjoner for springerne enn bare å bruke dem til dronningstengsel. Det vi nå skal få se, er en offerkombinasjon av de sjeldne. Hvit sperrer nå dronningens diagonal tilbake til g7, og kan iverksette sin plan om Sxg7. Hvit ofrer til og med sin dronning for å realisere sin idé om å stille kongen matt kun med offiserer. Han sysselsetter den svarte springeren til feltet f6, slik at den blir ute av stand til å rekke til det kritiske feltet e7 i stedet. og svart er sjakkmatt. Realitetene i mattstillingen i tjuetredje trekk er nøyaktig de samme som i den alternative linjen ovenfor. Når svart velger å angripe med dronningen i stedet for med løperen, velger han egentlig bare hvor raskt matten skal komme. Matten kommer på nøyaktig samme måte bortsett fra at hvit løper går til e7 i stedet for til c7, men slaget med den svarte løperen utsetter matten noe fordi dronningen på a1 kontrollerer diagonalen tilbake til g7. Svart har tapt selv med stor materiell overvekt, han har bare mistet tre bønder, mens hvit har mistet dronningen, begge sine tårn, hvitfeltsløperen og to bønder. Likevel vinner hvit elegant og mesterlig. Virkelig et parti som kan ta pusten fra noen og hver. Sjiraff. Sjiraff eller giraff ("Giraffa camelopardalis") er et stort afrikansk klovdyr med lang hals og lange lemmer. I øyeblikket regnes alle sjiraffer til samme art, men moderne forskning har avdekket at kanskje noen (seks) av underartene kan regnes som egne arter. Sjiraffen tilhører slekten "Giraffa" i underfamilien Giraffinae (Giraffini) og er verdens høyeste dyr. Sjiraffens nærmeste nålevende slektning er okapien, som tilhører slekten "Okapia" i underfamilien Palaeotraginae (Okapini). Både sjiraffen og okapien tilhører familien sjiraffer (Giraffidae) og er drøvtyggere. Etymologi. Artsnavnet "camelopardalis" stammer fra dyrets romerske navn og betyr leopardfarget kamel. Slektsnavnet "Giraffa" (no: sjiraff) stammer trolig fra enten det tyrkiske "zürafa" eller det arabiske ordet "zirafah" (i begge tilfeller kanskje dialekt), jfr. det tyrkiske uttrykket "zürafa uzun oldu" som betyr "sjiraffen var den høyeste" og "zirafah" som betyr "den høyeste". Beskrivelse. a> nærmest sort, svært lang og fleksibel. Sjiraffen er endemisk for Afrika. Den er verdens høyeste dyr og særpreges av sin lange hals og sine lange, slanke lemmer. Hannen kalles "okse" og kan bli 4,8 til 5,5 meter høy (5,3 m i snitt). Voksne individer veier typisk 1 100 til 1 932 kg. Enkeltindivider kan bli opp mot 5,80 til 6 meter høye, men dette er uvanlig. Hunnen kalles "ku" og kan bli 3,8 til 4,8 m høy (i snitt 4,3 m.). Voksne individer veier typisk 700 til 1 182 kg. Avkommet kalles "kalv" og er cirka 180 cm høy ved fødselen og veier omkring 44 til 70 kg. Kroppen. Kroppen er smal og høyreist. Den enorme høyden gjør sjiraffen i stand til å nå mat i trær som ingen andre planteetere kan nå. Lemmene kan bli over to meter lange og ryggen skråner relativt bratt bakover mot krysset og hoftene fra den meget kraftige nakken. Føttene har klover. Dyra er passgjengere, men når sjiraffen galopperer svinges bakbeina ut og til siden når de krysser med frambeina. Gangarten (passgang) gjør hvert skritt lenger og sparer energi. Sjiraffen kan nå en toppfart på omkring 50 til 60 km/t. Hodet. Hodet er langt og smalt. Øynene er store og har øyelokk utstyrt med lange øyevipper. På oversiden av øynene har tydelige rynker i huden. Synet er svært godt og 360° omnidireksjonalt. Sjiraffen har dessuten godt fargesyn. Ørene er relativt store, avlange og spisset mot tuppene, og skråner ut fra hodet. Både hanner og hunner har to skinndekte, avrundede horn, som vokser rett opp på toppen av skallen. Horna består av forbeina brusk. Hannenes horn blir etter hvert nakne på tuppene, siden horna brukes i rituelle kamper dem i mellom. Når hannen blir eldre kan han utvikle opptil tre ekstra hornlignende utvekster, hvorav ett midt i panna ovenfor øynene og to ved ørene på hver side av skallen. Hunnens horn har behåra tupper og er kortere og tynnere enn hannens. Tungen. Tungen er nærmest sort, blåsort eller purpurfarget og har rosa base. Den blir omkring 45–50 centimeter lang og er svært fleksibel, følsom og hardfør og kan brukes som et griperedskap når dyret spiser blader og frukt fra kratt og trær med torner, som trær i Akasieslekten ("Acacia"). Overflatestrukturen på tungen er fortykket og belagt med tyktflytende spytt som beskytter mot torner og slikt når dyra spiser. Man har lenge antatt at tungefargen kan han en preventiv årsak, siden dyra spiser store deler av dagen og tungen blir eksponert for de ultrafiolette strålene fra sollyset. Halsen. Den lange halsen eller nakken har lenge vært et evolusjonært mysterium for forskerne, og man savner fossile bevis for utviklingen. Det har eksistert en teori om at den skal ha oppstått som følge av konkurranse om næringsstoffer (Darwin-teorien), men denne teorien er forskerne nå i ferd med å forkaste. Det finnes heller ingen håndfaste evolusjonære beviser for at nakken gradvis skulle ha blitt lenger (såkalt "ekstrem morfologisk adapsjon") og lenger som følge av at dyra til stadighet måtte strekke seg etter maten (Lamarck-teorien) gjennom livet, slik at det til slutt ble en genetisk arvelig fysisk egenskap. Noen har derfor fremmet en ny teori om at den lange halsens utvikling kan har vært et resultat av mutasjon med positivt resultat, altså en tilfeldighet som ga dyra en ernæringsmessig arvelig suksess.Vitenskapen vet imidlertid fortsatt ikke hvorfor og hvordan den lange halsen oppsto. Til tross for den lange halsen, som kan måle fra 1,5 til 2,4 m hos voksne individer, har sjiraffen kun syv halsvirvler ("vertebrae cervicales"), i likhet med andre pattedyr. Hver halsvirvel er imidlertid betydelige større (forlenget) enn hos andre dyr, opp mot 25–26 cm lange. Langs hele nakkekammen vokser det en stri man. Fysiologiske undersøkelser har vist at sjiraffen ikke har et større såkalt "dødt luftrom" enn andre pattedyr, altså oksygenfattig eller karbondioksidrik (CO2) utåndingsluft som blir stående i luftkanalen og derfor pustes inn igjen. Luftens gjennomsnittshastighet gjennom luftrøret har blitt beregnet til cirka 180 centimeter per sekund, altså omkring det dobbelte av hva mennesket har. Diameteren på luftrøret er cirka fire centimeter, noe som er bemerkelsesverdig lite om man sammenligner med andre pattedyr. Man tror derfor at diameteren på luftrøret og luftmengden (hastigheten) i hvert åndedrag kan ha stor betydning for problematikken med dødt luftrom. Halen. Halen til en voksen sjiraff er cirka 78 til 100 centimeter lang og ender i en hårtufs. Hårene på tufsen er relativt lange og ti ganger så tykke som menneskehår. Lokale stammefolk har tradisjonelt brukt sjiraffhalen til flere ting, blant annet som fluesmekker, sytråd, strenger til å spenne opp sengbunner, pynt og smykker, som halsbånd, armbånd og øreringer med mer. Den har altså hatt en både praktisk og rituell utnyttelse. Skinnet og pelsen. Skinnet er tykt og dekket av kort, tilliggende pelsbehåring med et karakteristisk nett- eller mosaikklignende flekkmønster, som hos hvert individ er like unikt som et fingeravtrykk for mennesket. De forskjellige variantene og underartene har forskjellig karakteristikker i flekkmønsteret. Større avstand mellom flekkene gir et lysere inntrykk av utfargingen, men også pigmenteringen i flekkene varierer. Flekkmønsteret gir dyret god kamuflasje. Det tykke skinnet beskytter dyra mot rifter, når de ferdes i krattskog og tornekratt og lignende. I senere tid har det også blitt kjent at sjiraffens flekkmønster spiller en viss rolle i dyrets regulering av kroppstemperaturen. Like under huden fins det et sofistikert system av store blodkar som forgrenes ut i mindre blodkar rundt hver flekk. Sjiraffen kan sende blod gjennom forgreningen til senter av hver flekk for nedkjøling. Hjertet. På grunn av høyden kunne sjiraffene lett fått problemer med blodtrykket. Hjertet er imidlertid ikke så stort som man tidligere trodde. For å unngå problemer med blodtrykket har dyra spesielle ventiler i kroppen (halsens blodårer) som styrer blodtilførselen. Hjertet slår dessuten 170 slag i minuttet, og hvert slag er svært kraftig, noe som skyldes svært tykke muskelvegger i venstre hjertekammer, som pumper blodet den lange veien opp til hjernen. For hver 15 cm økning i halslengden øker muskelveggens tykkelse med en halv centimeter. Det skaper et blodtrykk på 280/180 mm Hg, noe som er dobbelt så høyt som hos mennesker. Høyre hjertekammer er betydelig mindre og pumper blodet til lungene. Muskelveggen er til sammenligning kun cirka 1 cm tykk. Utbredelse og habitat. Sjiraffen eksisterer utelukkende i Afrika, sør for Sahara. Arten er fragmentert utbredt over et ganske stort område, fra Tsjad i nord til Sør-Afrika i sør, der de trives på savanne, sletteland med skog og krattskog (spesielt akasieskog), og på subtropisk og tropisk sletteland med skog. Sjiraffen unngår den tetteste skogen, der de lett kan bli et bytte for de store rovkattene. Sjiraffer tåler mye sol og er ikke avhengig av skygge i samme grad som andre pattedyr. Giraffe Conservation Foundation har estimert at det eksisterer færre enn 80 000 sjiraffer i verden, alle varianter og underarter inkludert. Sjiraffen er som art ikke utryddingstruet, men to av underartene er truet og regnes som sjeldne. Dette gjelder vestafrikansk sjiraff, der kun omkring 200 individer overlever (2008), og nubisk sjiraff, der cirka 250 individer overlever (2008). I tillegg regnes rothschildsjiraffen som truet, men antallet individer som overlever hersker det en viss usikkerhet omkring. Ifølge Giraffe Conservation Foundation er det færre enn 670 individer. Rundt Nilen forsvant sjiraffene allerede i antikken, og i Marokko og Algerie var de utdødde ved slutten av 700-tallet. I mange andre områder har sjiraffene dødd ut i løpet av 1900-tallet. Underarter. Det er beskrevet flere varianter, men det hersker usikkerhet med hensyn til inndelingen av dem. I dag er det vanlig å akseptere ni underarter. Moderne forskning (Brown, 2007) har imidlertid antydet at flere av dem (seks) kan være distinkte arter. Dette gjelder blant annet "G. c. peralta" og "G. c. rothschildi", som per 2012 er de to eneste variantene som aksepteres som distinkte underarter av IUCN. En inndeling i seks arter mangler foreløpig internasjonal støtte, men man må påregne endringer i inndelingen. Brown hevder også at de to underartene som fysisk lever nærmest hverandre, "G. c. reticulata" og "G. c. tippelskirchi" i Kenya, ble separert i to distinkte populasjoner alt for omkring 0,5 til 1,5 millioner år siden. Noen forskere har antydet at "G. c. rothschildi" og "G. c. camelopardalis" kan være synonyme, men verken morfologiske eller genetiske data støtter denne teorien per dags dato (2012). De blir derfor regnet som separate underarter inntil videre. Atferd. a>" og bidrar til å avklare den hierarkiske rekkefølgen dem imellom. Slåssingen er stort sett rituell, men den kan i visse fall føre til at det ene dyret besvimer eller til og med dør. Sjiraffer er ikke-territoriale, sosiale dyr som holder sammen i løse flokker uten en bestemt leder, som i særlige tilfeller kan bestå av femti til hundre dyr eller mer. I dag er imidlertid dette sjelden. Det normale er grupper på maksimum 10-15 dyr, men det dannes ingen kompliserte sosiale strukturer innad i gruppen. Dyras enorme størrelse og antallet i seg selv ser ut til å være artens overlevelsestaktikk. Eldre hanner er gjerne solitære. Dominans blant hanner etableres gjennom såkalt "necking", en rituell kamp der hannene slå de enorme halsene mot hverandre. Kampen gir sjelden skader, men det har blitt registrert dyr som både besvimer og dør. Det er fortsatt uklart om sjiraffer virkelig kan svømme. Fram til våre dager har de fleste ment at de ikke kan det. Tester gjort med realistiske dummyer og avansert datateknologi (utført av paleontologene Darren Naish fra University of Portsmouth i England og Donald Henderson ved Royal Tyrrell Museum of Palaeontology i Drumheller, Alberta i Canada) konkluderer imidlertid med at sjiraffen nok vil både flyte og svømme, om enn med visse stabilitetsproblemer. Fortsatt har imidlertid ingen klart å dokumentere en svømmende sjiraff. Predasjon. Siden sjiraffer har enorme dimensjoner har de få fiender, men både løver, leoparder, hyener og afrikanske villhunder kan angripe svake individer og kalver. Primærfienden er allikevel løven. Sjiraffen forsvarer seg mot fiender ved å sparke med klovene på de lange frambeina. Kraften i sparket kan lett drepe en løve om det treffer. Sjiraffen er også utsatt for predasjon fra krokodiller som nilkrokodillen ("Crocodylus niloticus") når dyra kommer til at vannhull for å drikke. Også andre rovpattedyr utnytter sjiraffens utsatte posisjon ved vannhullet, derfor går dyra alltid dit i flokk. En av sjiraffene holder vakt, mens de andre drikker. Sjiraffer trenger lite søvn, normalt omkring kun 30 minutter i døgnet. Selv denne korte søvnperioden deles gjerne opp i seks fem-minutters blunder. Når de sover står de oppreist, for å ikke være sårbare. Bare av og til legger de seg ned for å hvile. da kan de av og til legge hodet mot bakken eller lene det bakover og la de hvile mot ryggen. Sjiraffer er svært oppmerksomme på farer, og kan varsle hverandre ved å utstøte lyder. Kommunikasjon. Sjiraffen er normalt taus, men den kan lage lyder. Både gryntelyder og en slags fløytelyder. Det er dessuten kjent at sjiraffen, i likhet med mange andre store pattedyr (også okapi), kommuniserer med såkalt infralyd. Kommunikasjon med infralyd gir som kjent større rekkevidde. Ernæring. Sjiraffen er planteeter og spiser blader og plantedeler. Den bruker mellom 16 og 20 timer i døgnet på å spise opptil 65 kilogram blader og kvister, og da helst blader fra akasietreet. Som drøvtygger tygger de først maten før den blir svelget og gulpet opp igjen gjennom den lange halsen for å bli tygd på nytt. Denne prosessen blir som regel gjentatt flere ganger for hver munnfull. Sjiraffen har fire mager. Sjiraffer drikker vann hvis det er tilgjengelig, men kan gå uker uten. Den får i seg mye vann fra bladene den spiser og overlever på denne måten. Når sjiraffen drikker må den spre frambeina ut til sidene for å nå vannflaten på drikkekilden. Denne posituren gjør dyret utsatt for predasjon, spesielt fra krokodiller. Reproduksjon. Sjiraffen når kjønnsmoden alder når den er 3–4 år gammel, men ville hanner vil normalt ikke formere seg før de er omkring 6–7 år gamle. Hunnen går drektig i 420–468 dager (14–15 måneder) og føder kalven stående. Kalven er cirka 1,80 meter høy og veier typisk 44–70 kilo (opp mot 100 kilo har blitt registrert) når den blir født. Den dobler nesten størrelsen i løpet av første leveår. De første ukene vokser kalven 3 cm i døgnet, og når den er cirka ett år gammel, har den blitt cirka 3 meter høy. Allerede et par timer gammel kan kalven løpe rundt, men mesteparten av tiden de første ukene ligger den på bakken og hviler, mens moren passer på den og mater den. Kalven er lett bytte for både løver, leoparder, hyener og afrikanske villhunder. Dette fører til at bare 25–50 % av kalvene når voksen alder. Gjennomsnittlig levealder er mellom 20 og 25 år i vill tilstand, og cirka 28 år i fangenskap. Sjiraffkalven drikker melk til den er omtrent et år gammel, men den begynner å spise planter allerede etter par uker. Når kalven blir omkring 15–18 måneder gammel forlater den moren, og når hannene blir omkring tre år gamle, danner de sin egen flokk. STS-5. STS-5 var en romferd med den amerikanske romfergen Columbia. Høydepunkter fra ferden. STS-5 sitt oppdrag het «Commercial Communications Satellites (ANIK C-3)/Satellite Business Systems (SBS-C)». Den første operasjonelle oppdraget med romfergen, der 2 kommersielle kommunikasjonssatellitter, ANIK C-3 for TELESAT Canada og SitS-C for Satellite Business Systems, ble satt ut i bane. Hver av satellittene var utstyrt med en «Payload Assist Module-D (PAM-D)» rakett-motor, som fyrte i ca 45 minutter etter utsetting, og som plasserte hver av satellittene i en høyere eliptisk bane. Romvandringer (EVA). Den første planlagte romvandringen i romfergeprogrammet ble kansellert pga feil ved romdrakten. Antonio López. Antonio «Ñico» López (født 1932, død 8. desember 1956) deltok sammen med 25 andre revolusjonære i angrepet på Batistas militærleir i Bayamo, 26. juli 1953 (se kart). Dette skjedde samtidig som Fidel Castro og hans revolusjonære angrep Moncada militærleir i byen Santiago de Cuba. Ved å angripe også Bayamo håpet de revolusjonære å forhindre at troppeforsterkninger ble sendt for å forsvare Moncada. Etter at de revolusjonæres angrep var blitt nedkjempet, flyktet López til Guatemala. Her møtte han Ernesto Che Guevara som han i 1956 introduserte for Raúl og Fidel Castro under deres landflyktighet i Mexico. López var en av de revolusjonære ombord i båten Granma som ankom Los Coloradas i provinsen Oriente, Cuba, 2. desember 1956. Han overlevde det plutselige overfallet fra Batista-soldater ved "Alegria del Pio" 5. desember (se kart), men ble skutt og drept 8. desember 1956 i en trefning ved en bro i "Boca del Toro" ved foten av fjellene Sierra Maestra. Mehmet I. Mehmed I Çelebi (født 1389, død 26. mai 1421) ble også kjent som "Kirisci", Henretteren. Han var sultan av Det osmanske rike fra 1413 til 1421. Han stod igjen som seierherre etter det osmanske interregnum, og kronet seg selv som sultan og gjenopprettet riket. Han var sønn av Bayezid I. Ishockey-VM 2004. Verdensmesterskapet i ishockey i 2004 ble spilt i Praha og Ostrava i Tsjekkia, 24. april til 9. mai. Det var det 68. verdensmesterskapet og i A-VM deltok 16 lag, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Gruppe B. Ukraina – Slovakia 0 – 2 (0-2,0-0,0-0) Finland – USA 4 – 2 (0-2,2-0,2-0) Slovakia – USA 3 – 3 (1-0,2-3,0-0) Finland – Ukraina 4 – 1 (2-1,1-1,1-0) Slovakia – Finland 5 – 2 (2-1,1-1,2-0) USA – Ukraina 7 – 1 (3-0,2-0,2-1) Gruppe C. Danmark – Sverige 1 – 5 (1-2,0-1,0-2) Russland – Danmark 6 – 2 (2-0,2-2,2-0) Sverige – Japan 5 – 1 (2-1,2-0,1-0) Japan – Danmark 3 – 4 (2-2,1-1,0-1) Sverige – Russland 3 – 2 (1-0,0-2,2-0) Russland – Japan 6 – 1 (4-1,1-0,1-0) Gruppe D. Frankrike – Østerrike 0 – 6 (0-2,0-1,0-3) Østerrike – Canada 2 – 2 (1-0,1-0,0-2) Sveits – Frankrike 6 – 0 (0-0,4-0,2-0) Canada – Frankrike 3 – 0 (2-0,1-0,0-0) Sveits – Østerrike 4 – 4 (0-0,1-4,3-0) Canada – Sveits 3 – 1 (0-0,2-0,1-1) Gruppe E. Canada – Latvia 2 – 0 (1-0,1-0,0-0) Tsjekkia – Østerrike 2 – 0 (0-0,1-0,1-0) Latvia – Sveits 1 – 1 (0-0,0-0,1-1) Østerrike – Tyskland 1 – 3 (0-1,0-1,1-1) Sveits – Tsjekkia 1 – 3 (0-0,1-2,0-1) Canada – Tyskland 6 – 1 (3-0,2-1,1-0) Latvia – Østerrike 5 – 2 (0-1,3-1,2-0) Tsjekkia – Canada 6 – 2 (2-0,1-1,3-1) Tyskland – Sveits 0 – 1 (0-0,0-1,0-0) Gruppe F. Sverige – Finland 1 – 1 (0-0,0-1,1-0) Slovakia – Russland 2 – 0 (0-0,2-0,0-0) Finland – Danmark 6 – 0 (2-0,2-0,2-0) Russland – USA 2 – 3 (0-1,2-0,0-2) Danmark – Slovakia 0 – 8 (0-3,0-4,0-1) Sverige – USA 3 – 1 (1-0,0-1,2-0) Finland – Russland 4 – 0 (0-0,1-0,3-0) Slovakia – Sverige 0 – 0 (0-0,0-0,0-0) USA – Danmark 8 – 3 (4-3,4-0,0-0) Gruppe G. Kasakhstan – Frankrike 5 – 0 (2-0,3-0,0-0) Ukraina – Japan 2 – 2 (0-0,1-0,1-2) Japan – Kasakhstan 3 – 5 (2-1,0-3,1-1) Ukraina – Frankrike 6 – 2 (2-1,0-0,4-1) Kasakhstan – Ukraina 2 – 2 (1-1,0-0,1-1) Frankrike – Japan 2 – 2 (0-2,2-0,0-0) Kvartsfinaler. Sverige – Latvia 4 – 1 (3-0,0-0,1-1) Tsjekkia – USA 2 – 3 (0-0,2-1,0-1,0-0) – straffer 0-1) Canada – Finland 5 – 4 (0-2,3-1,1-1,1-0) Slovakia – Sveits 3 – 1 (0-1,2-0,1-0) Semifinaler. Canada – Slovakia 2 – 1 (0-0,1-1,1-0) Sverige – USA 3 – 2 (2-0,1-1,0-1) Kamp om 3. plass. Slovakia – USA 0 – 1 (0-0,0-0,0-0,0-0) – straffer 3-4 Finale. Canada – Sverige 5 – 3 (1-2,2-1,2-0) Murad II. Murad II (født 1404, død 3. februar 1451) var sultan av Det osmanske rike fra 1421 til 1451, unntatt en periode fra 1444 til 1446. Hans periode er dominert av krigene han førte på Balkan og de tyrkiske emiratene i Anatolia. Denne konflikten varte i 25 år. Kienzle Computer. Kienzle Computer var en tysk produsent av datautstyr. Selskapet ble fusjonert med Mannesmann som Mannesmann-Kienzle, og Digital Equipment GmbH som Digital-Kienzle Computer Systeme. Bayezid II. Bayezid II (født 1447/1448, død 26. mai 1512) var sultan i Det osmanske rike fra 1481 til 1512. Etter sønnens opprør mot ham, abdiserer han 22. april 1512 til fordel for sin sønn Selim I. Selim I. Selim I (født 1456, død 22. september 1520) var sultan i Det osmanske rike fra 1512 til 1520. Selim I kom til tronen ved å likvidere sine brødre og nevøer, lik hans bestefar Mehmed II. STS-6. STS-6 var en romferd med den amerikanske romfergen Challenger. Høydepunkter fra ferden. STS-6 sitt oppdrag het «Tracking and Data Relay Satellite-1 (TDRS-1)/First Shuttle Space Walk». Romfergen skulle egentlig skytes opp 20. januar, men dette ble utsatt pga hydrogenlekkasjer. Flere sprekker ble oppdaget under sjekker i januar, og alle motorene ble fjernet og skiftet ut etter dette, noe som utsatte ferden ytterligere. En storm skadet deler av nyttelastet, og flyttet oppskytingen tilbake til 4. april. Det gode liv i Alaska. "Det gode liv i Alaska" (engelsk "Northern Exposure") er en amerikansk delvis noesurrealistiske TV-serie som gikk på amerikansk TV mellom 1990 og 1995, og noe senere i Norge på TV 2. Serien starter med at den nyutdannede jødiske legen fra New York Joel Fleischmann (Rob Morow) ender opp i den lille byen Cicely i Alaska (egentlig Roslyn i Washington), som har betalt for utdannelsen hans fordi de trengte en lege på stedet. Den ubestridte lederen i byen er millionæren og den tidligere astronauten Maurice Minnifield (Barry Corbin). Av andre figurer kan nevnes den vakre piloten Maggie O'Connell (Janine Turner) som har et hat-kjærlighetsforhold til Fleischmann, radioverten Chris Stevens (John Corbett), kafeverten Holling Vincoeur (John Cullum) og hans unge samboer, senere hustru, Shelly Tambo (Cynthia Geary), Minnifields naive assistent med indiansk bakgrunn Ed Chigliak (Darren E. Burrows) og Fleischmanns innfødte resepsjonist Marilyn Whirlwind (Elaine Miles). De fleste figurene i serien fremstår som spesielle typer, og som sådan kan den til tider minne om "Twin Peaks", selv om den ikke på langt nær er like dyster. I begynnelsen spant mye av handlingen rundt Fleischmanns problemer med å passe inn i et lokalmiljø han uansett ikke trives i. Utover i serien blir imidlertid temaene flere og mer komplekse, og kretser rundt flere av hovedpersonene i serien. Etter den femte sesongen forlot Morrow serien for å satse på en (mislykket, skulle det vise seg) Hollywood-karriere. Han ble erstattet av Phil Capra (Paul Provenza), men med figuren Fleischmann forsvant også mye av det som hadde gjort serien populær, og etter seks sesonger var det slutt. Selv om serien hadde forholdsvis høye seertall mens den gikk blir den ofte glemt i floraen av TV-serier fra første halvdel av 1990-tallet. DVD-utgivelsene begynte relativt sent sammenlignet med andre TV-serier fra denne perioden, men i løpet av 2007 vil hele serien være tilgjengelig både i USA og Europa. Det gode liv i Alaska Selim II. Selim II (født 28. mai 1524, død 12. desember, 1574) (arabisk: سليم الثاني) var sultan av Det osmanske rike fra 1566 til sin død. Murad III. Murad III (født 4. juli 1546, død 15. januar 1595) var sultan av Det osmanske rike fra 1574 til hans død. Igor Stravinskij. Igor Fjodorovitsj Stravinskij (russisk: Игорь Фёдорович Стравинский, "Igor' Fëdorovič Stravinskij") (født i Oranienbaum, Russland, død 6. april 1971 i New York by) var en russisk komponist, betraktet av mange både i Vesten og hans fødeland som den mest innflytelsesrike komponisten fra det 20. århundres musikkhistorie. Han var en kosmopolitisk russer som i tillegg til å få anerkjennelse for sine komposisjoner, også oppnådde berømmelse som pianist og dirigent, ofte under premièrene av sine verk. Biografi. Stravinskijs karriere som komponist er kjent for sin stilistiske mangfoldighet. Han fikk første internasjonal anerkjennelse med tre balletter gitt i oppdrag av impresarioen Sergei Diaghilev og fremført av Diaghilevs Ballets Russes (Russisk Ballett): "Ildfuglen" ("L'Oiseau de feu", 1910, koreografi Michel Fokine), "Petrusjka" (1911, koreografi Michel Fokine), og "Vårofferet" ("Le sacre du printemps", 1913, koreografi Vaslav Nijinskij). Vårofferet, dirigert av Pierre Monteux, hvis première fremkalte opprør, forandret måten følgende komponister tenkte angående rytmisk struktur; Maurice Ravel har bekreftet dette. – I tillegg kom Ballets Russes-ballettene "Pulcinella" (1920, koreografi Léonide Massine), "Renard" (1922, koreografi Bronislava Nijinska) og "Noces" (1923, koreografi Bronislava Nijinska). Stravinskijs musikk er preget av en tonalitet som er tøyet til grensepunktet, med mye bruk av overliggende treklanger, og hans rytmikk er ofte asymmetrisk med mange skeive taktarter. Han var en mester til å orkestrere, og kjente svært godt til alle instrumentenes register, og visste hvordan han skulle benytte seg av disse for å skape nye klanger. Han skrev ofte i instrumentenes ytterste leie. Stravinskij gir eksempler på de fleste musikalske tendenser av betydning i første halvdel av det 20. århundre. Hans innflytelse på ettertiden kan vanskelig overvurderes. Frankrike. Etter å ha oppholdt seg en kort periode i Paris, flyttet Stravinskij til Syd-Frankrike med familien. Han dro tilbake til Paris i 1934, for å bo ved rue Faubourg-St. Honoré. Stravinskij husket senere dette som sitt siste og minst lykkelige europeiske bosted. Konas tuberkulose gav både den eldste datteren Ludmila og Igor en infeksjon. Ludmila døde i 1938. Katerina det følgende året. Stravinskij tilbrakte fem måneder i sykehus. Moren døde under sykehusoppholdet. Russisk periode (1905 - 1913). Om den siste av disse ballettene, den meget spesielle komposisjonen, Vårofferet, har han selv uttalt: "Jeg hørte musikken, og skrev den ned." Vårofferet (Le Sacre du Printemps) kan sees som et uttrykk for musikalsk primitivisme: Stilisert imitasjon av primitiv musikk ved hjelp av heftig, intens rytmikk, begrenset melodisk omfang med mange gjentakelser av motiver og perkussive (slagverk-aktige) akkorder. Et utdrag fra Vårofferet – begynnelsen av avsnittet Les augures printaniers. En periode eller overgangsperiode med fokus på mindre besetninger (1913 – ca 1920). Her dukker også innflytelsen fra jazz opp for første gang. "Neoklassisk" eller europeisk periode (ca 1920 – ca 1952). Hvert nytt verk har sin spesielle idé, og verkets teknikk utarbeides ut fra denne idéen. Dette fører til individuell form, besetning, klangfarge og harmonikk. Hvert verk er nytt, ingen gjentakelser! Sene verk eller den amerikanske perioden (ca 1952 - 1970). Tilegnelse av Schönberg og Weberns teknikker (12-toneteknikk). Dessuten skrev han et verk for jazz-storbandet til Woody Herman. Han nevner dessuten bl.a. jazz-trompetisten Shorty Rogers (Milton Rajonski). Priser (utvalg). Stravinskij, Igor Stravinskij, Igor Stravinskij, Igor Stravinskij, Igor William Kidd. William Kidd også kjent som "Kaptein Kidd" (født 22. januar 1645 i Greenock i Skottland, død 23. mai 1701 i London i England) var både skipsreder og kaprer, men er mest kjent som pirat. Han ble berømmet gjennom sanger og fortellinger som ble sunget og skrevet om ham. Senere forskning har imidlertid vist at hans rykte sannsynligvis hadde oppstått tilfeldig, og at Kidd selv neppe ville ha sett på seg selv som noen pirat. Forestillingen om at han etterlot seg en nedgravd skatt har bidratt betydelig til legenden om ham. Kidd ble henrettet ved henging i Newgate fengsel i London. Kidd, William Kidd, William Kidd, William Kidd, William Mehmet III. Mehmet III (født 26. mai 1566, død 22. desember 1603) var sultan i Det osmanske rike fra 1595 til sin død. James Van Der Beek. James Willam Van Der Beek jr (født 8. mars 1977) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sin rolle i TV-serien "Dawson's Creek". Van Der Beek ble født i Cheshire i Connecticut. Foreldrene var James Van Der Beek, en regnskapsfører i et mobiltelefonselskap og tidligere pitcher i Los Angeles Dodgers, og Melinda, en helsestudioeier og tidligere Broadwaydanser. Han har to søsken, Jared født i 1979 og Juliana født i 1981. Som ung gikk han på privatskolen Cheshire Academy, der han måtte gi opp en football-karriere etter en hjernerystelse hindret han i å spille aktivt et helt år. Han fikk konstatert dysleksi, men avsluttet allikevel som en av de beste studentene i årskullet sitt. Som 13-åring fikk James sin første skuespillerrolle, som Danny Zuko i en skoleoppsetning av "Grease", og i de tre neste årene spilte han i flere lokale oppsetninger. Som 16-åring begynte han å gå på auditioner i New York City og fikk seg en agent. Han fikk stipend til å gå på Drew University der han valgte engelsk som hovedfag. I 1995 fikk Van Der Beek sin første filmrolle, i filmen "Angus". Men det var ikke før han fikk hovedrollen i serien "Dawson's Creek" i 1998 at han fikk et større publikum. Han droppet college for å spille inn serien, men har sagt han har planer om å fullføre studiet. Serien varte frem til 2003, og bidro til å gjøre Van Der Beek til et ungpikeidol verden over. I 1999 hadde han en rolle i filmen "Varsity Blues", som en footballspiller på en high school i Texas. Filmen spilte inn akseptable $52 millioner, og ble regnet som en suksess. Hans neste filmer, "Texas Rangers" fra 2001 og "Rules of Attractions" fra 2002 ble derimot innen kassasuksesser. I 2003 giftet Van Der Beek med skuespilleren Heather McComb. Paret bor for tiden i New York City. Tyggegummi. Tyggegummi er en type godteri som tygges, men ikke svelges. Sukkerfri tyggegummi stimulerer spyttproduksjonen og hjelper med å rense tannoverflatene. Mange moderne tyggegummier er laget av plast basert på råolje og søtes med xylitol. Før var det vanligere med latexbasert tyggegummi søtet med sukker. Når tyggegummi spyttes på fortauet, klistrer den seg fast og blir svært vanskelig å fjerne. På grunn av dette er tyggegummi forbudt i Singapore. I det siste har visse former for tyggegummi blitt tillatt, for eksempel nikotintyggegummi. Henry Every. Henry Everys flaggHenry Every (født ca. 1653 i Plymouth, Devon i England, forsvinner fra kildene i 1696) var en pirat, og var også kjent som "Henry Avery", "John Avery", "Long Ben", og "Benjamin Bridgeman". Every er mest kjent for å være en av de få større piratkapteinene som sannsynligvis trakk seg tilbake med sitt tyvgods uten å ha blitt arrestert eller å ha falt i kamp. I løpet av sin tidlige karriere tjente han på forskjellige skip i the Royal Navy, men tok etter hvert til piratvirksomhet. I 1694 bordet Every og hans menn skuta «Charles II» ved Coruña i Spania. De døpte om båten til «Fancy» og satte seil for det Indiske Hav. Her angrep de i 1695 skipet «Ganj-i-Sawai» som tilhørte Aurangzeb, mogulen av India. Etter å ha seilt til Karibien ble seks av mannskapet tatt til fange, og fem av dem hengt etter en sensasjonell rettssak i the Old Bailey. Hva som skjedde med Every er noe uvisst, men i følge legenden flyttet han tilbake til Devon, ble rundlurt av kjøpmenn, og døde i fattigdom i Bideford i 1696. Every, Henry Geir Karlsen. Geir Sigurd Karlsen (født 18. september 1948) er en tidligere norsk fotballkeeper. Skidar IF (stiftet 1916) var Geir Karlsen's moderklubb i Skien. Han debuterte allerede som 17-åring for Odd i 1966, og ble i klubben til han i 1970 dro til Rosenborg. Selv om han allerede hadde én landskamp var det i Rosenborg-trøya han først og fremst ble kjent. Han ble kåret til årets keeper i 1971, samme år som klubben vant "the double". Før han i 1980 vendte tilbake til moderklubben var han innom skotske Dunfermline Athletic F.C. og Vålerengen. Da han la hanskene på hylla i 1984 hadde han fått med seg 32 landskamper. Burot. Burot er en art i malurtslekta. Det er en plante som blir 1-2 meter høy (i sjeldne tilfeller 2,5 m). Bladene er 5-20 cm lange, mørkegrønne og med hår på undersiden. Den oppreiste stammen har ofte en rød-purpur-aktig farge. Korgene er ganske små (5 mm lange) og består utelukkende av rørkroner. Planten blomstrer fra juli til september. Som andre malurter er burot vindpollinert og pollen fra denne planten er fryktet av mange pollenallergikere. Burot er vanligst på Østlandet, men finnes over store deler av landet. Denne arten anses for innført i Norge og finnes gjerne på nitrogenrik jord som veikanter, åkerkanter og brakk jord. Noen arter sommerfugler spiser bladene og blomstene på burot. Jiří Hlinka. Jiří Hlinka er en norsk pianist og klaverpedagog av tsjekkisk opprinnelse. Han ble født i 1944 i Praha og ble norsk statsborger i 1982. Biografi. I sin ungdom studerte Hlinka med professorene Frantisek Rauch og Josef Pálenícek ved Musikkakademiet i Praha. I 1964, da Henryk Neuhaus besøkte Praha, fikk Jiří spille for ham ved en privatkonsert. Neuhaus ble svært betatt av den unge pianisten, og fikk i stand "mesterklasser" mellom Hlinka og pianistene Svjatoslav Richter og Emil Gilels. Som et resultat av dette fikk Hlinka spille med flere av Europas ledende symfoniorkestre. Han fikk også gjort LP-innspillinger av et par klaversonater av Prokofjev og av Liszts h-moll-sonate. Alt lå til rette for en strålende solokarriere, da Hlinka i 1969 plutselig fikk en kronisk sykdom i begge armene sine. En operasjon ble gjennomført, men viste seg å være mislykket. Som et resultat av dette ble Hlinka tvunget til å legge solistkarrieren til side. I 1970 tok Hlinka derfor opp en stilling ved Konservatoriet i Praha, før han i 1972 flyttet til Norge for å undervise ved Grieg-akademiet i Bergen. Her ble han raskt ansett som en formidabel klaverpedagog, og har hatt svært mye å si for den internasjonale suksessen til pianister som Leif Ove Andsnes, Håvard Gimse og Christian Ihle Hadland. Siden 1994 har han vært tilknyttet Barratt Due musikkinstitutt som hovedlærer på klaver. Utmerkelser. Hlinka har mottatt flere priser, blant annet et klaverdiplom fra Musikkakademiet i Praha. Og i 1966 var han en av finalistene under den prestisjetunge Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva. Hlinkas pedagogiske arbeid har også gitt ham Lindemanprisen 1992 og Griegprisen 1995. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1995. I 2004 fikk Hlinka Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for det norske musikklivet. Eksterne lenker. __NOTOC__ Roger Engh. Roger Engh er en tidligere norsk fotballspiller. Engh startet sin karriere i Eidanger Idrettslag, men dro til Odd Grenland i 1987 og var en av bærebjelkene i laget de neste ti årene. Han avsluttet karrieren sin i Pors Grenland, men er den dag i dag å finne i oppstillingen til Odds fjerdelag. Han jobber i dag med Barn og Ungdom med adferd problemer Tor Gunnar Johnsen. Tor Gunnar Johnsen (født 13. oktober 1971) er en tidligere norsk fotballspiller. Som aktiv spiller spilte han for Nardo, Rosenborg, Molde, Kongsvinger og Odd Grenland, og vant cupen med Molde og Odd. I forbindelse med sistnevnte cupseier i 2000 skadet Johnsen seg og la deretter fotballstøvlene på hylla. Johnsen er kjent som den eneste Odd-spilleren gjennom tidene med egen fanklubb. Per Jacobsen. Per Jacobsen (født 20. mars 1924) er en tidligere fotballspiller som er den spilleren som har flest kamper for Odd gjennom tidene med 500 kamper. Han debuterte i 1945, og spilte 20 år for klubben. Han ble, som foreløpig eneste Odd-spiller, toppscorer i øverste divisjon i 1953, og scoret til sammen 76 mål i toppdivisjonen. Etter spillerkarrieren overtok han som trener for Odd, men ga seg etter nedrykket til 3. divisjon i 1969. Ola Larsen. Ola Larsen er en tidligere fotballkeeper som spilte for Odd Grenland. Han kommer opprinnelig fra Båtsfjord, men kom til Odd allerede som 16-åring i 1981. Han fikk sin debut to år senere, og da Geir Karlsen la opp i 1984 var det duket for Larsen, som, med flere avbrudd, spilte i klubben til og med opprykkssesongen 1998. Han har også ett mål på samvittigheten. Larsen jobber i dag i DnB NOR og sitter i Styret for Odd Grenland. Han spiller også på klubbens fjerdelag. Novus Homo. "Novus Homo" (latin for «ny mann»; flertall, "novi homines") var et uttrykk under Romerriket for en mann som var den første i sin familie til å oppnå et viktig magistrat, spesielt konsul. Eksempel på slike menn er Cicero og Gaius Marius Knut Seland. Knut Seland (født 4. november 1965) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Odd. Han begynte i klubben allerede som 6-åring, og som 16-åring i 1982 fikk han sin A-lagsdebut. Han fikk også med seg 5 kamper for U-landslaget. Seland, som forlot klubben for å trappe ned i Skotfoss i 1993 er tidenes toppscorer i Odd med 86 mål. Han er gift med Siri Eftedal og har to barn. Thaulow Goberg. Thaulow Goberg (født 3. mai 1897, død 17. november 1962) var en norsk fotballspiller fra Skien, kjent som en av landets beste backer. Som ung spilte han i Storms Ballklubb, men i det vesentlige spilte han hele karrieren sin i Odd (1918-34), med unntak av 14 dager som spillende trener for Molde Fotballklubb i 1930. Han ble cupmester med Odd i 1919, 1922, 1924, 1926 1931. Han tok over venstre back etter Per Skou i sine Joakim Berg. Jocke Berg under en Kentkonsert i Halmstad, 2008-02-21. Joakim Berg (født 16. mars 1970 i Eskilstuna) er en svensk komponist, tekstforfatter, vokalist og gitarist, mest kjent som frontfigur i det svenske pop-rockbandet Kent. Han er en av to opprinnelige medlemmene som grunnla bandet under navnet "Jones & Giftet" som først skiftet navn til "Havsänglar" og til slutt til Kent. Han er storebroren til musikkvideoregissøren Adam Berg. Joakim «Jocke» Berg er godt kjent som musiker i Sverige og resten av Norden, særlig på grunn av de tidvis poetiske sangtekstene til bandet Kent. Han er blitt sammenlignet med «Bahram», komponist og tekstforfatter i Flair, et av Sveriges største pop-rockband. Ved siden av Kent har han samarbeidet med Peter Svensson fra The Cardigans, og sammen har de utgitt ett album som Paus. I tillegg har han jobbet med Lisa Miskovsky, Titiyo og Adrian Lux. Berg, Joakim Berg, Joakim Berg, Joakim Berg, Joakim Tor Erling Hogstad. Tor Erling Hogstad er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for Odd i perioden 1979–1992 og fikk med seg 265 kamper. Han jobber i dag som miljøterapeut. Steffen Horn. Steffen Kjetland Horn (født 13. november 1976) er en norsk klassisk pianist. Horn har studert med professor Jiří Hlinka ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo, hvor han avsluttet sitt solistdiplom med høyeste utmerkelse. Hans debutkonsert i Universitetets aula i Oslo høstet strålende kritikker, og han gjode også en svært vellykket solodebut i Wigmore Hall i London. Foruten Ungdommens Pianomesterskap, er Horn vinner av den prestisjefylte Smetana Internasjonale Pianokonkurranse i Tsjekkia. Han har vært solist med Hradec Králové Filharmoniske Orkester i Tsjekkia, og med de fleste profesjonelle symfoniorkestrene i Norge, inkludert Kringkastingsorkesteret og Oslo Filharmoniske Orkester. Han har gitt konserter, både som solist og kammermusiker, ved en rekke festivaler, bl.a. Festspillene i Bergen, Ultimafestivalen, Fartein Valen-dagene, Hardanger Musikkfest og Den internasjonale kammermusikkfestivalen i Stavanger. Horn har også holdt klaver-recitals i byer som Warszawa og Teheran. Steffen Horn samarbeider med Statoil. Ishockey-VM 2003. Verdensmesterskapet i ishockey i 2003 ble spilt i Helsingfors, Tammerfors og Åbo i Finland, 26. april til 11. mai. Det var det 67. verdensmesterskapet og i A-VM deltok 16 lag, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Gruppe A. Tyskland – Japan 5 – 4 (4-2,0-0,1-2) Slovakia – Ukraina 9 – 3 (2-0,4-2,3-1) Slovakia – Japan 10 – 1 (3-1,5-0,2-0) Tyskland – Ukraina 3 – 1 (0-1,2-0,1-0) Slovakia – Tyskland 3 – 1 (0-1,2-0,1-0) Ukraina – Japan 5 – 1 (2-0,2-0,1-1) Gruppe B. USA – Danmark 2 – 5 (1-3,0-1,1-1) Russland – Sveits 5 – 2 (2-1,2-1,1-0) USA – Sveits 0 – 1 (0-1,0-0,0-0) Russland – Danmark 6 – 1 (1-0,5-1,0-0) Sveits – Danmark 6 – 2 (2-0,2-1,2-1) Russland – USA 3 – 2 (0-1,2-0,1-1) Gruppe C. Canada – Hviterussland 3 – 0 (2-0,0-0,1-0) Sverige – Latvia 3 – 1 (2-1,1-0,0-0) Canada – Latvia 6 – 1 (2-1,1-0,3-0) Sverige – Hviterussland 2 – 1 (1-1,0-0,1-0) Latvia – Hviterussland 4 – 0 (1-0,3-0,0-0) Canada – Sverige 3 – 1 (1-0,1-0,1-1) Gruppe D. Tsjekkia – Slovenia 5 – 2 (3-0,2-1,0-1) Finland – Østerrike 5 – 1 (1-0,3-1,1-0) Finland – Slovenia 12 – 0 (4-0,4-0,4-0) Tsjekkia – Østerrike 8 – 1 (1-0,5-0,2-1) Østerrike – Slovenia 6 – 2 (1-0,2-1,3-1) Finland – Tsjekkia 1 – 2 (1-0,0-1,0-1) Gruppe E. Finland – Slovakia 1 – 5 (1-1,0-0,0-4) Tsjekkia – Ukraina 5 – 2 (0-0,4-1,1-1) Tyskland – Østerrike 5 – 1 (2-0,2-1,1-0) Finland – Ukraina 9 – 0 (3-0,4-0,2-0) Slovakia – Østerrike 7 – 1 (2-0,3-1,2-0) Tsjekkia – Tyskland 4 – 0 (1-0,1-0,2-0) Slovakia – Tsjekkia 3 – 3 (0-1,2-2,1-0) Østerrike – Ukraina 5 – 2 (0-0,3-0,2-2) Finland – Tyskland 2 – 2 (2-1,0-1,0-0) Gruppe F. Canada – Danmark 2 – 2 (1-2,1-0,0-0) Russland – Sverige 2 – 4 (1-1,0-1,1-2) Sveits – Latvia 4 – 2 (1-1,1-1,2-0) Sverige – Danmark 7 – 1 (2-1,1-0,4-0) Russland – Latvia 1 – 2 (0-0,0-0,1-2) Canada – Sveits 2 – 0 (0-0,1-0,1-0) Canada – Russland 5 – 2 (1-1,2-0,2-1) Latvia – Danmark 4 – 2 (0-0,2-2,2-0) Sverige – Sveits 5 – 2 (1-2,1-0,3-0) Gruppe G (Spill om plassene 13-16). USA – Slovenia 7 – 2 (3-2,3-0,1-0) Hviterussland – Japan 3 – 1 (2-1,0-0,1-0) Slovenia – Japan 3 – 3 (0-2,1-0,2-1) Hviterussland – USA 2 – 4 (2-2,0-2,0-0) Hviterussland – Slovenia 4 – 3 (2-1,2-1,0-1) USA – Japan 8 – 1 (1-0,3-1,4-0) Kvartsfinaler. Canada – Tyskland 3 – 2 (1-0,1-0,0-2,1-0) Slovakia – Sveits 3 – 1 (0-1,2-0,1-0) Tsjekkia – Russland 3 – 0 (1-0,2-0,0-0) Finland – Sverige 5 – 6 (3-1,2-3,0-2) Semifinaler. Canada – Tsjekkia 8 – 4 (1-0,2-2,5-2) Sverige – Slovakia 4 – 1 (1-0,1-1,2-0) Bronsefinale. Slovakia – Tsjekkia 4 – 2 (2-1,1-1,1-0) Canada – Sverige 3 – 2 (1-2,0-0,1-0,1-0) Rolf Holmberg. Rolf Johan Aas Holmberg (født 24. august 1914 i Gjerpen, død 5. juli 1979 i Skien) var en norsk fotballspiller som spilte på bronselaget fra OL i 1936 og som også deltok i VM i fotball i 1938, der Norge ble slått ut i første runde av turneringens vinnerlag. Han debuterte for Odd i 1933, og var med på å tape cupfinalen i 1937. Da Norge ble okkupert i 1940 ble det fotballpause, og etter krigen spilte Holmberg en sesong for Moss før han vendte hjem til moderklubben. En skade førte imidlertid at han måtte legge støvlene på hylla i 1946. Senere var han blant annet styreformann i klubben. Han var også kretsmester i boksing og skøyter. Ekte malurt. Ekte malurt ("Artemisia absinthium" L) er i slekt med burot og norsk malurt, blant mange andre. Ekte malurt brukes som krydder, for eksempel i brennevin, både fersk i absint (forbudt i Frankrike fra 1915) og tørket i bitterdram. Hele urten har ytterst besk smak, og sprer en gjennomtrengende lukt hvis man maler den i stykker. Navnet «malurt» kommer av den påståtte, men tvilsomme evnen å kunne beskytte klær mot møll. Chandrasekhars grense. Chandrasekhars grense er den største mulige massen til en hvit dverg, en type stjerne med ca. 3 × 1030 kg som er ca. 1,44 ganger solens størrelse. Tallet varierer noe blant forskerne, fra 1,2 til 1,46 i forhold til solen. Dette er også avhengig av kjemiske sammensettingen av stjernen. Grensen ble oppdaget og regnet ut av den indiske fysikeren Subrahmanyan Chandrasekhar. I samarbeid med den brasilianske fysikeren Mário Schenberg oppdaget han i 1942 en grense, kjent som "Schenberg-Chandrasekhars grense". Varmen som blir generert av kjernefysisk fusjon av lette grunnstoffatomer til tyngre atomer dytter atmosfæren til stjernen utover. Når stjernen går fritt for drivstoff, vil atmosfæren kollapse mot kjernen av sin egen gravitasjon. Hvis massen er under grensen blir kollapsen begrenset av elektrondegenerasjonstrykket som resulterer i en stabil hvit dverg. Om stjernen har en masse som er høyere enn grensen, kan stjernen kollapse forbi hvit dverg-stadiet og bli en nøytronstjerne, et svart hull eller i teorien en kvarkstjerne. Hvis en stabil hvit dverg i en tvillingstjerne med en stor stjerne sluker nok masse til å komme over grensen, vil stjernen kollapse og dra med seg den store stjernen i en la supernova. Restene av kollapsen blir tvilsomt en nøytronstjerne fordi eksplosjonen er kraftig nok til å knuse dvergen og fjerne hele stjernen. Martin Sköld. Martin Sköld (født 2. oktober 1970 i Sparreholm i Flens kommun) er en svensk musiker kjent fra bandet Kent. Han er et av de to opprinnelige medlemmene som grunnla bandet under navnet navnet Jones & Giftet. Det skiftet senere navn til Havsänglar og til slutt til Kent. Sköld spiller bassgitar og keyboard. Ved siden av Kent har han startet prosjektet Peking Laundry sammen med Martin «Nåid» Landqvist. Osterland. Osterland er et historisk landskap i det østlige Thüringen og vestlige Sachsen i Tyskland. Navnet oppsto i middelalderen, og området har siden da hatt en noe skiftende avgrensing. Saale har alltid vært grensa mot vest, og vanligvis har Mulde avgrensa området østover. Vanligvis forstås Osterland som trekanten mellom byene Gera, Altenburg og Zwickau. Osterland ligger i det noe høyereliggende området sør for låglandet omkring Leipzig (Leipziger Tieflandsbucht), men nord for Erzgebirge. Området ble kolonisert og for en stor del oppdyrka i løpet av 1300-tallet. Etter Tysklands samling er navnet igjen kommet hyppigere i bruk. Leipziger Volkszeitungs lokalutgave for Altenburg har sia 1990-tallet hett Osterländer Volkszeitung. I Gera finnes et Osterlandgymnasium, og Osterland brukes også som varemerke for meieriprodukter. Richard Curtis. Richard Whalley Anthony Curtis (født 8. november 1956) er en New Zealand-født manusforfatter best kjent for TV-seriene "Sorte Orm" og "The Vicar of Dibley", samt filmene "Fire bryllup og en gravferd" og "Notting Hill". Han debuterte som filmregissør i 2003 med filmen "Love Actually". Faren hadde en lederstilling i Unilever, og familien bodde i mange land (inklusive Sverige og Filippinene), før de foreløpig slo seg ned i England da Curtis var 11. Curtis gikk på Christ Church college i Oxford, der han studerte engelsk og litteratur. Det var også der han møtte Rowan Atkinson, som han kom til å jobbe mye med senere. Sammen med Philip Pope skrev han sangen «Meaningless Songs» til gruppen Hee Bee Gee Bees i 1980, som var en parodi på Bee Gees sine mange diskohits. Etter dette begynte han å skrive for film og fjernsyn. Den første TV-serien han var involvert i var "Not the Nine O'Clock News", før han skapte "Sorte Orm" sammen med Atkinson i 1983. Selv om den første sesongen ikke ble noen umiddelbar suksess, men de tilsammen fire sesongene med serien regnes i dag som klassikere innen britisk TV-humor. I 1985 var han med på å starte Comic Relief, en veldedighetsorganisasjon som jobber mot fattidom og sult i Afrika. Han var også en av grunnleggerne av Make Poverty History. Curtis har skrevet manus til flere filmer, der de største suksessene har vært "Fire bryllup og en gravferd", "Notting Hill" og senest "Love Actually" (som han også regisserte). Han er kommandør av Order of the British Empire. Curtis er gift med Emma Freud, som har jobbet mye med Curtis på manusene hans, og sammen har de fire barn. Osvaldo Dórticos Torrado. Osvaldo Dórticos Torrado (født 17. april 1919, død 23. juni 1983) var Cubas første president etter revolusjonen i 1958/59. Han innehadde dette embedet fra 1959 og fram til 1976. I samme periode var Fidel Castro statsminister. Bakgrunn. Dórticos var en velstående jurist. Han sluttet seg til Castros 26. juli-bevegelse og ble fengslet i 1958 under Fulgencio Batista styre. Han flyktet fra fengslet og gikk i eksil i Mexico, men dro tilbake til Cuba sent i 1958 eller i begynnelsen av 1959. Arbeid. Etter de revolusjonæres maktovertakelse i 1959 ble han utnevnt til justisminister og president, og spilte en betydelig rolle i utformingen av cubansk lovgivning og politikk. På Cuba omtales Dórticos gjerne som en intelligent og kompetent leder som hadde svært stor innflytelse i årene han fungerte som justisminister og president. I 1976 ble den cubanske konstitusjonen av 1940 endret og etstattet av en ny konstitusjon. Denne endringen førte blant annet til at Castro overtok presidentembedet. I løpet av sin presidentperiode besøkte Dórticos blant annet Jugoslavia, Kina og Sovjetunionen. Han spilte en aktiv rolle under Cubakrisen i oktober 1962, og i en tale i FN forsikret han at Cuba kun hadde til hensikt å bruke de sovjetiske atomrakettene til forsvar og ikke til offensive formål. Rakettene var med andre ord ment å beskytte Cuba fra et langt større militært angrep fra USA i kjølvannet av CIAs og eksilcubanske gruppers mislykkede invasjon i Grisebukta ("Bahia de Cochinos") i 1961. Etter sin presidentperiode i 1976 fortsatte Dórticos å ha sentrale verv i det cubanske statsapparatet fram til sin død i 1983. Partitilknytning. Dórticos' partitilhøringhet startet i 1961 da han gikk inn i «ORI», og han fulgte deretter overgangene, først til «PURSC» og deretter til «PCC». «ORI» betyr (Integrerte Revolusjonære Organisasjoner / "Organizaciones Revolucionarias Integradas"), og ble dannet i 1961 av 26. juli-bevegelsen ledet av Fidel Castro, «Det Revolusjonære Direktorat» ("El Directorio Revolucionario") ledet av Faure Chomón og «PSP» ("Partido Sosialista Popular") ledet av Blas Roca Calderío. Den 26. mars 1962 ble «ORI» omdannet til «PURSC» (Det forenede parti for Cubas sosialistiske Revolusjon / "Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba") og 3. oktober 1965 ble «PURSC» omdannet til «PCC» (Cubas kommunistiske parti / "Partido Comunista de Cuba"). Jüri Ratas. Jüri Ratas (født 2. juli 1978 i Tallinn) var ordfører i Estlands hovedstad Tallinn 2005-2007. Han er medlem av Estlands senterparti, "Eesti Keskerakond". Purépecha. Purépecha-menn gjør klar sommerfuglhåv, 1899. Purépecha er en av Mexicos 62 etnolingvistiske grupper. Purépecha-folket bor i staten Michoacán, først og fremst i området rundt Pátzcuaro-sjøen. I dag snakkes purépecha-språket av ca. 120 000 mennesker. Navnet. I kolonitiden og fremover var Purépecha-folket kjent som tarascoene. Ordet «tarasco» betyr svigersønn på purépecha, og flere historier forteller hvordan tarasco ved en misforståelse ble navnet på folket. Naboene i øst, aztekerne, kalte dem michoaque, dvs. «de som har fisk», som er opprinnelsen til delstatsnavnet Michoacán. Men selv kaller de seg purépecha, som nå mer og mer blir navnet som brukes i Mexico. Språk. De fleste språk i verden, og også de fleste innfødte språkene i Mexico, tilhører en språkfamilie. Purépecha er derimot et språk som ikke viser slektskap med noe annet, så langt man har kunnet fastslå til nå. Av og til dukker det opp teorier om at de er i slekt med f.eks. zuni-språket i sørvestre USA eller andre språk, men hittil har ikke dette blitt bevist. Historie. I århundrene før den spanske erobringen var purépechaene en selvstendig nasjon med hovedstad i Tzintzuntzan ved Pátzcuaro-sjøen. Her finnes ennå ruinene etter yácatas, pyramidene deres. Deres kunsthåndverk var spesielt fremstående innenfor metallarbeider, samt innen produksjonen av dekorative plagg av kolibrifjær. Purépecha-folket klarte å motstå angrepene fra aztekerne, det alvorligste invasjonsforsøket fant sted i 1479, først og fremst fordi de hadde våpen av kopper som var bedre enn steinvåpnene til aztekerne. I 1525, etter å ha hørt om aztekerrikets fall, og etter at befolkningen var blitt sterk desimert av en koppeepidemi, gikk den siste kongen Tangaxoan II med på å underlegge seg spanjolene uten motstand. I 1530 kom den spanske conquistadoren Nuño Beltrán de Guzmán til området på jakt etter gull og rikdommer, noe som førte til plyndringer og massakrer, og kongen ble torturert til døde for å oppgi hvor de angivelige rikdommene skulle være. I 1532 kom den spanske munken Vasco de Quiroga til området, og han administrerte området på en helt annen måte. «Tata», som han ble kalt, bygde videre på purépechaenes tradisjoner, levemåte, felles eiendomsrett til jorda og språk, og fremmet bl.a. håndverk, noe som skulle gi levebrød for purépechaene i århundrer. Kultur og tradisjoner. Purépecha-kulturen har bevart mange trekk fra den førkolumbiske kulturen, samtidig som katolsk religion har forandret deres syn på verden på viktige punkter. Overalt i deres hjemland ser man kors, men sjelden et krusifiks med Kristus på korset. I den tidlige misjonsperioden spurte nemlig purépechaene misjonærene: Hvorfor kan ikke vi ofre mennesker, når Jesus ble ofret? 1. og 2. november, som er allehelgensdag og alle sjelers dag, feires med stemningsfullt nattevåk på kirkegården, med mat, drikke og lys. Spesielt stemningsfullt er det på øya Janitzio ute i Pátzcuaro-sjøen. Maskedansen er en av folkedansene, og den etteraper de hvite menneskene, som purépechaene syntes så ut som oldinger. Turister på båttur på Pátzcuaro-sjøen får ofte demonstrert de spesielle sommerfuglformede håvene som brukes til fiske i sjøen. Harju fylke. Kommuner i Harju fylke. Bykommuner er farget grå, landkommuner er farget orange Harju (estisk: "Harju maakond", tidligere også Harrien), eller "Harjumaa", er et av 15 fylker i Estland. Fylket ligger i det nordlige Estland, på sørkysten av Finskebukta. Nabofylker er Lääne-Viru i øst, Järva i sørøst, Rapla i sør og Lääne i sørvest. Landets hovedstad, Tallinn, ligger i fylket. Mer enn en tredjedel av Estlands befolkning bor i Harju. Kommuner. Fylket er inndelt i kommuner. Det er seks bykommuner (estisk: "linnad") og 18 landkommuner (estisk: "vallad") Ishockey-VM 2002. Verdensmesterskapet i ishockey i 2002 ble spilt i Göteborg, Jönköping og Karlstad i Sverige, 26. april til 11. mai. Det var det 66. verdensmesterskapet og i A-VM deltok 16 lag, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Gruppe A. Tyskland – Japan 9 – 2 (2-0,5-2,2-0) Tsjekkia – Sveits 5 – 0 (1-0,3-0,1-0,) Tyskland – Sveits 3 – 0 (1-0,1-0,1-0) Tsjekkia – Japan 5 – 3 (0-1,3-1,2-1) Sveits – Japan 5 – 1 (1-1,4-0,0-0) Tsjekkia – Tyskland 7 – 5 (2-1,2-2,3-2) Gruppe B. Slovakia – Polen 7 – 0 (2-0,1-0,4-0) Finland – Ukraina 3 – 0 (1-0,1-0,1-0) Slovakia – Ukraina 5 – 4 (2-1,2-2,1-1) Finland – Polen 8 – 0 (3-0,2-0,3-0) Slovakia – Finland 1 – 3 (0-2,0-3,1-0) Polen – Ukraina 0 – 3 (0-1,0-0,0-2) Gruppe C. Russland – Slovenia 8 – 1 (3-0,2-1,3-0) Sverige – Østerrike 5 – 3 (3-1,1-0,1-2) Russland – Østerrike 6 – 3 (3-0,3-2,0-1) Sverige – Slovenia 8 – 2 (1-1,4-0,3-1) Østerrike – Slovenia 5 – 3 (1-2,0-1,4-0) Sverige – Russland 2 – 0 (1-0,0-0,1-0) Gruppe D. USA – Italia 5 – 2 (2-0,1-0,2-2) Canada – Latvia 4 – 1 (1-1,1-0,2-0) Canada – Italia 5 – 0 (0-0,3-0,2-0) USA – Latvia 3 – 2 (3-0,0-1,0-1) Latvia – Italia 4 – 1 (2-0,2-1,0-0) Canada – USA 2 – 1 (0-1,0-0,2-0) Gruppe E. USA – Sveits 3 – 0 (2-0,1-0,0-0) Canada – Tyskland 3 – 1 (1-1,1-0,1-0) Tsjekkia – Latvia 3 – 1 (2-0,0-0,1-1) Canada – Sveits 3 – 2 (0-0,0-1,3-1) Tyskland – Latvia 3 – 2 (1-1,0-1,2-0) Tsjekkia – USA 5 – 4 (3-1,1-3,1-0) USA – Tyskland 2 – 2 (1-0,0-1,1-1) Tsjekkia – Canada 5 – 1 (2-0,0-0,3-1) Sveits – Latvia 6 – 4 (0-0,3-1,3-3) Gruppe F. Finland – Østerrike 3 – 1 (1-0,0-0,2-1) Sverige – Slovakia 1 – 2 (1-0,0-0,0-2) Russland – Ukraina 3 – 3 (0-2,2-1,1-0) Slovakia – Østerrike 6 – 3 (3-0,0-2,3-1) Sverige – Ukraina 7 – 0 (2-0,2-0,3-0) Finland – Russland 1 – 0 (1-0,0-0,0-0) Sverige – Finland 4 – 2 (1-1,0-1,3-0) Ukraina – Østerrike 3 – 2 (0-1,1-1,2-0) Slovakia – Russland 6 – 4 (3-0,2-3,1-1) Gruppe G. Slovenia – Japan 4 – 3 (3-0,1-3,0-0) Italia – Polen 1 – 5 (0-1,0-3,1-1) Slovenia – Polen 4 – 2 (0-0,1-0,3-2) Italia – Japan 6 – 2 (0-1,4-1,2-0) Italia – Slovakia 0 – 4 (0-2,0-2,0-0) Polen – Japan 5 – 2 (1-0,3-1,1-1) Kvartsfinaler. Finland – USA 3 – 1 (0-0,2-0,1-1) Sverige – Tyskland 6 – 2 (1-2,2-0,3-0) Tsjekkia – Russland 1 – 3 (0-1,1-1,0-1) Canada – Slovakia 2 – 3 (1-0,1-1,0-2) Semifinaler. Finland – Russland 2 – 3 (1-1,1-1,0-0,0-0,0-1) Sverige – Slovakia 2 – 3 (1-0,1-1,0-1,0-0,0-1) Bronsefinal. Sverige – Finland 5 – 3 (0-2,3-1,2-0) Finale. Slovakia – Russland 4 – 3 (2-0,1-1,1-2) Erling Ragnar Eriksen. Erling Ragnar Eriksen (født 21. desember 1955 i Kråkstad) er en norsk klassisk pianist og professor ved Universitetet i Stavanger. Joe Frazier. a>s "Front Page Award" i 2011 Joseph «Joe» William Frazier (født 12. januar 1944 i Beaufort, Sør-Carolina i USA, død 7. november 2011 i Philadelphia i Pennsylvania) var verdensmester i tungvektsboksing fra 1970 til 1973. Frazier tok OL-gull i Tokyo i 1964. Cellemembran. Cellemembranen er et semipermeabelt dobbeltlag av fosfolipider som finnes i alle celler. Den inneholder en rekke forskjellige molekyler, men består primært av proteiner og lipider. Noen proteiner i cellemembranen opptrer som transportører, noen proteiner lager vannporer i cellemembranen slik at stoffer kan passere fritt via diffusjon, andre opptrer som antigener, antigener er cellens kjennemerke, slik at immunforsvaret kan gjenkjenne kroppens egne celler fra fremmede celler. Funksjon. Cellemembranen er semipermeabel, skiller cellens indre fra miljøet rundt og markerer grensen mellom intercellulært og ekstracellulært rom. Sopp, bakterier og planter har ofte en ekstra barriere, en cellevegg, utenfor cellemembranen, men denne er mest til for strukturell støtte og kjemiske forbindelser kan ofte lett passere gjennom ved diffusjon. Membranens primære oppgave er å regulere hvilke stoffer som skal få slippe inn og ut av cellen. Transport over membranen kan enten skje ved passiv transport, der cellen ikke trenger å tilføre energi, eller ved aktiv transport der cellen må tilføre en stor energi for å tvinge stoffer gjennom. Lipid Dobbeltlag. Cellemembranen består av et tynt lag av amfipatiske lipider, særlig fosfolipider. Når fosfolipider er i et vannholdig miljø vil de spontant danne et dobbeltlag. I dette laget vil de hydrofobe halene peke inn mot hverandre mens de hydrofile hodene peker ut mot vann. Dette skjer som et resultat av hydrofobe stoffers manglende evne til å danne hydrogenbindinger med vann. Membranen får derfor en hydrofob kjerne og hindrer dermed polare stoffer i å trenge gjennom med enkel diffusjon. Membranproteiner. Alle biologiske membraner inneholder proteiner, en standard plasmamembran inneholder omtrent ett protein for hvert 25 fosfolipid. Dette kan variere veldig mellom ulike membraner med ulike funksjoner og være så lavt som 1 per 70 i myelin eller så høyt som 1 per 15 i indremembranen til mitokondriene. Disse proteinene er spredt utover membranen og er viktige for celleadhesjon, transport og kommunikasjon. Den flytende mosaikkmodellen. Lipid dobbeltlaget stabiliserer membranstrukturen, men denne strukturen er samtidig svært fleksibel. Den hydrofobe kjernen i membranen er delvis flytende og tillater molekyler å bevege seg fra side til side. Et enkelt fosfolipidmolekyl kan nå den andre siden av cellen på få sekunder. Membranproteinene flyter rundt i denne lipidsjøen og befinner seg i utgangspunktet heller ikke på samme sted over lengre tid. Cellen kan etter behov forhindre fri flyt av proteiner ved hjelp av lipid rafts og tight junctions. Denne måten å forklare membranens egenskaper på blir kalt den flytende mosaikkmodellen. Sammensetning. Cellemembranen består hovedsakelig av tre forskjellige komponenter: proteiner, lipider og karbohydrater. Materiale kan innføres eller fjernes fra membranen ved hjelp av vesikkler. Når vesikkler smelter sammen med plasmamembranen og tømmer sitt innhold ut av cellen (exocytose), blir samtidig membrankomponentene til vesikkelen inkludert i plasmamembranen. Det motsatte skjer når cellen absorberer komponenter (endocytose) og membrankomponentene blir sendt inn i cellen.. Lipider. Cellemembranen består av tre klasser av lipider: fosfolipider, glycolipider og steroider. Forholdet mellom dem varierer mellom ulike celletyper, men fosfolipidene er som oftest i flertall. Sammensetningen av fosfolipider påvirker viskositeten til membranen. Økning av halelengde og metningsgrad fører til redusert viskositet. Dette skjer som et resultat av at umettede lipider får en knekk på hydrokarbonkjeden som hindrer dem i å bli pakket tett sammen. Smeltepunktet til membranen synker og viskositeten øker. I dyreceller kan opptil 25% av lipidinnholdet i en membran være kolesterol. Kolesterol forsterker membranen og gjør den stivere. Et kolesterolmolekyl befinner seg vanligvis ved siden av en umettet fettsyre. Proteiner. Cellemembranen inneholder et stort antall proteiner av forskjellige typer. Disse har forskjellig struktur etter hvilken oppgave de har og kan befinne seg utenpå, inni eller trengt gjennom membranen. Proteiner som skal integreres i plasmamembranen blir transkribert og forankret i membranen til endoplasmatisk retikulum og så transportert ut til plasmamembranen via vesikkeltransport. Vi skiller vanligvis mellom to typer membranproteiner: Integrerte og perifere. Integrerte membranproteiner har hydrofobe områder som trenger inn i fosfolipidlaget i membranen. Disse regionene består ofte av lange, hydrofobe, alfaheliske strukturer som strekker seg gjennom kjernen til dobbeltlaget. De hydrofile delene av proteinet stikker ut i det vannholdige miljøet på en av membranens sider. Dersom proteinet trenger helt gjennom membranen er proteinet transmembrant. Disse proteinene er viktige for både transport og kommunikasjon ettersom både ionekanaler og reseptorer er transmembrane. Perifere membranproteiner mangler hydrofobiske områder og er derfor ikke integrert i dobbeltlaget. Disse proteinene har polare regioner som binder seg til polare områder på integrerte membranproteiner, eller med de polare hodene på fosfolipidmolekyler. Karbohydrater. I tillegg til proteiner og lipider består cellemembranen også av en omfattende andel karbohydrater. Disse sitter fast på den ytre overflaten av membranen og blir brukt som gjenkjennelsesområder for andre celler og molekyler. Karbohydratene på cellemembranen er vanligvis bundet til proteiner eller lipider og fremstår da som glycoproteiner og glycolipider. Kilder. "Life, the science of Biology eighth edition, volume: 1" (2006) ISBN 978-0-7167-7673-4 Filip V av Spania. Kong Filip V av Spania. Filip V (født 19. desember 1683, død 9. juli 1746) var konge av Spania fra 1700 til 1746, den første av Bourbon-dynastiet. Han var opprinnelig fransk prins, og sønnesønn av Ludvig XIV. Han ble født som den andre sønnen til Ludvig, le Grand Dauphin og Victoria av Bayern. Han var en yngre bror av Ludvig, hertug av Burgund og var farbror til den kommende Ludvig XV. Fra sin fødsel og til han ble konge av Spania bar han tittelen "Hertug av Anjou". Han ble ved testamentet til Karl II arving til Spania i 1700 og ble kronet i Madrid i 1701. Omstendighetene skulle imidlertid utløse den spanske arvefølgekrigen. I Karl IIs testamente var det et premiss at den franske prinsen ikke skulle være arving til den franske tronen dersom han ble konge av Spania. Filips bestefar, Ludvig XIV, valgte imidlertid å se bort fra denne klausulen, og erklærte at Filip fremdeles var arveberettiget til Frankrikes trone. Få var i tvil om at han med det håpet at de to kongedømmene med tiden skulle få en felles konge. I 1713 måtte Filip oppgi besittelsene i Nederland og Italia, men beholdt områdene i Amerika. I 1724 abdiserte han til fordel for sin sønn Ludvig I, men han døde bare sju måneder senere, og da ble Filip igjen konge. På slutten av sin regjeringstid var han manisk depressiv. Familie. Gift i 1701 med Maria Louise av Savoia (1688–1714), datter av Viktor Amadeus II av Sardinia Gift i 1714 med Elisabet Farnese (1692–1766), datter av hertug Odoarde Farnese av Parma; hun var den siste ætlingen til den italiense fyrsteætten Farnese Gerardo Machado. General Gerardo Machado y Morales (født 28. september 1871 i Santa Clara, død 29. mars 1939 i Miami) var Cubas 5. president etter frigjøringen fra Spania i 1898 og USAs påfølgende okkupasjon av Cuba i perioden 1898–1902. Bakgrunn. Machado hadde liten formell utdannelse, og i sin ungdom drev han dels med kvegtyveri – sammen med sin far – for å forsørge familien. Machado kjempet i den cubanske uavhengighetskrigen og fikk til slutt tittelen general. Etter frigjøringen fra Spania ble han medlem av Det Liberale Partiet ("Partido Liberal") og en framgangsrik forretningsmann med sterke forretningsmessige bånd til USA. Lovlig valgt president. Machado ble valgt til president i 1925 etter at partifellen Alfredo Zayas hadde frasagt seg gjenvalg. Machado startet sin presidentperiode som en reformator, og fulgte på mange måter samme politiske linje som sin forgjenger. Machado styrket infrastrukturen i byene og gjorde mye for å bygge opp og fornye det cubanske statsapparatet. I et land uten sterke demokratiske tradisjoner ble han imidlertid raskt mer eneveldig og korrupt. På Cuba på 1920-tallet og delvis fram til revolusjonen i 1959, var politikk en måte å bli rik på. Dette skjedde ved at politikere svindlet til seg store summer fra stats- eller provinsadminstrasjonen, mottok bestikkelser eller tilegnet seg penger, buskap og jordeiendommer på heller lysskye måter. Framover mot valget i 1928 tar Machado blant annet bestikkelser i bruk for å sikre sin kontroll, ikke bare over «Det Liberale partiet», men også rivalen «Det Konservative Parti» ("Partido Conservador"). Dette bidrar til å sikre Mochados forslag til å endre konstitusjonen og utvide presidentperioden fra 4 til 6 år. Mafiaen får fotfeste. En medvirkende årsak til at korrupsjonen brer om seg under Machados styre, er at amerikansk mafia i blant annet i Florida og Chicago så store muligheter på Cuba under USAs forbudstid mot alkohol, fra 1920 til 1933. Sentrale bosser i alkoholproduksjon og smugling var blant annet Al Capone, Frank Costello og Santo Trafficante sr. Utover 30-tallet blir mafiaen gradvis mer involvert i hotell- og kasino-drift og prostitusjon. Under hele perioden fram til Fulgencio Batistas fall i 1959 øker den amerikanske mafiaen sin innflytelse på Cuba, i første rekke konsentrert om Havanna og andre større byer. Mot slutten av 1950-tallet og under diktatoren Fulgencio Batista har mafians innflytelse kommet så langt at mafiastørrelser som Santo Trafficante jr., Lucky Luciano, Frank Costello og Meyer Lansky regelmessig pleier sine investeringer på Cuba gjennom bestikkelser helt opp på presidentnivået. Overgangen til diktator. Machado blir gjenvalgt etter valgfusk i 1928 og i 1929 rammes også Cuba av den internasjonale økonomiske depresjonen. Arbeidsledigheten øker formidabelt og streiker og studentopptøyer ble stadig vanligere. Mange var også sterk imot den konstitusjonelle endringen som Mochado hadde stått bak, og som nå gjorde at han kunne inneha presidentembetet helt fram til 1934. I 1930 møter Machado den økende motstanden med å oppheve grunnloven, innføre pressesensur og danne dødsskvadroner og et hemmelig politi som han bruker mot alle opposisjonelle. Opptøyer blir brutalt slått ned av hæren og politiet. De politiske partiene som var i opposisjon til Mochado, opplever stadig at politiet avbryter møter og fengsler partimedlemmer. Mange hundre cubanere blir drept av dødsskvadroner og politi, og atter flere hundre blir fengslet og torturert. Cubanerne har aldri tidligere opplevd et diktatur, og selv ikke den spanske kolonimakten gikk så hardt fram mot frie, cubanske borgere. Derfor øker stadig motstanden mot Mochado, og i økende grad er det studenter, intellektuelle og deler av fagbevegelsen i Havanna som står fram som pådrivere. Sammen danner de det Mochado kaller «terroristorganisasjonen» "ABC Sociedad Revolucionaria", og i ABC deltar også de senere presidentene Ramón Grau og Carlos Manuel de Céspedes d.y.. ABC gir ut illegale aviser, bomber politistasjoner og snikmyrder sentrale tilhengere av Mochado. Forholdene for både cubanske og amerikanske næringsinteresser blir etter hvert så umulige at USAs president, Franklin D. Roosevelt, griper inn i 1933 under en generalstreik. Tidspunktet er gunstig ettersom en generalstreik har lammet Cuba og selv Machados generaler har valgt å trekke sin støtte til han. Den 12. august 1933 krever USAs ambassadør på Cuba, Sumner Welles at Mochado umiddelbart skal fratre presidentvervet. Det verserer flere historier om Mochados flukt fra presidentpalasset i Havanna og til Bahamas. Den mest maleriske er der Mochados og følget hans sprinter til et ventende fly mens kulene fra militante ABC-medlemmer slår i bakken rundt dem. Etterspill. Etter Mochados flukt innsetter den amerikanske utsendingen et liberalt regime ledet av Carlos Manuel de Céspedes d.y. Céspedes var sønn av Carlos Manuel de Céspedes d.e. som hadde vært Cubas første president under den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania. Mochados flukt og innsettelsen av Céspedes d.y., avsluttet imidlertid ikke uroen i landet. Mochado var dypt hatet og det kom til en rekke blodige oppgjør med Mochados tilhengere og støttespillerne. Samtidig vokste uviljen mot Céspedes d.y. Han var blitt innsatt av en fremmed makt (USA) og nettopp det ga ikke gode odds for tillit hos de sterkt nasjonalistiske cubanerne. Cubas 8. president og store helt fra frigjøringskrigen mot Spania – José Martí – hadde allerede på 1890-tallet advart cubanerne om at USA kunne komme til å overta Spanias plass på Cuba etter at spanjolene var blitt drevet ut av landet. Nå slo denne mistanken ut i full blomst. Mochados endelikt. Mochado flyttet senere fra Bahamas til Miami i Florida der han døde i 1939. Presidenter. Machado, Gerardo Machado, Gerardo Machado, Gerardo Machado, Gerardo Machado, Gerardo Gustav V av Sverige. Gustav V, født "Oscar Gustaf Adolf" 16. juni 1858, død 29. oktober 1950, var Sveriges konge fra 1907 til 1950. Han var den femte regenten av huset Bernadotte. Han var sønn av kong Oscar II og dronning Sofia, sønnesønns sønn av Karl III Johan (i Sverige Carl XIV Johan), og farfars far til Carl XVI Gustav, som er Sveriges nåværende konge og statsoverhode. Gustav var, med sine 43 år på tronen, regenten med nest lengst regjeringstid i Sveriges historie, og var også Sveriges regent under begge verdenskrigene, der han deltok med diplomatisk innsats. Privat var Gustav V både musikk-, kunst- og sportsinteressert, og han var en internasjonalt kjent tennisspiller under navnet Mr. G. Oppvekst. Litt over 10 på formiddagen 16. juni 1858 nedkom hertuginnen av Östergötland med en sønn på Drottningholms slott, forløst av livlege F.U. Wästfelt. Prinsen ble døpt i Slottskyrkan 12. juli av erkebiskop Henrik Reuterdahl. Han ble gitt navnet Oscar Gustaf Adolf og mottok tittelen hertug av Värmland. Som ved alle svenske kongeliges dåp, ble det benyttet en døpefont laget av Jean-François Cousinet til Gustav III, og en krybbe laget av Niclas Heimen som Fredrik III av Holstein-Gottorp gav til Karl XIs dåp. Allerede året etter ble hans bror prins Oscar født, i 1861 fulgte prins Carl, og i 1865 Eugen. De tre eldste prinsene begynte på Beskowska skolan i oktober 1869. Familien var bosatt i Arvefyrstens palass, og moren var den mest framtredende personen i hans oppvekst. Somrene ble tilbrakt på Sofiero slott, som hans far hadde anskaffet. Under de første årene av prinsens liv ble han ansett for å ha en svak kroppsholdning, noe som førte til at han 10. mai 1871 ble behandlet med elektrisitet. Til tross for dette vokste han og ble høy og slank, kjent som idrettsmann, for sin utholdenhet og etterhvert for sin høye alder. Årene som kronprins. Fra 18. september 1872 var hertugen av Värmland Sveriges og Norges kronprins, da hans far ble konge etter sin brors bortgang, og de bosatte seg på slottet. I forbindelse med dette ble skolegangen ved Beskowska avbrutt, og kronprinsen begynte på sin utdanning som tronarving på slottet. I 1874 foretok prins Gustav, inkognito sammen med sin lærer Lundeberg, sin første utenlandsreise, som gikk til Sveits og Italia. Han tok studenteksamen på slottet 16. desember 1876. I 1877 ble han innskrevet ved Uppsala universitet, og han fikk samme året tjenestegjøre som regent i sin fars fravær. Ved universitetet studerte han latin, nasjonaløkonomi, nordisk historie, kunsthistorie, prosessjus og svensk statskunnskap. Han gjennomgikk samtidig militær utdanning ved Krigshögskolan. Som 17-åring ble han underløytnant, i 1884 generalmajor og i 1898 general. Som kronprins ble han anerkjent for å stå bak Verdensutstillingen i Stockholm i 1897. Hans første store innsats i den svenske politikken var i tollstriden i 1887, da han holdt to taler i andrekammeret, og anses for å være den som til slutt løste konflikten ved å foreslå en «kompromissminister» fra to partier. Gjennom de politisk kompliserte årene rundt århundreskiftet, med krav om allmenn stemmerett, forsvarsreformer og oppløsningen av den svensk-norske unionen, var kronprinsen en innflytelsesrik person i dagspolitikken. Som kronprins var han første formann for "Sveriges Centralförening för idrottens främjande", som var en forløper til Riksidrottsförbundet, som ble dannet av Victor Balck, Sven Hermelin, Clarence von Rosen og ham selv. Foreningen arrangerte de Nordiske leker, og bygde Stockholms Stadion til de olympiske leker i 1912, som Gustav selv, da han var blitt konge, innviet. Det ble tidlig klart at kronprinsen var av en annen karakter enn sin far, blant annet med en mer moderne lederstil. I utenrikspolitikken var både far og sønn ivrige forkjempere for nordisk enhet og en broderlig ånd. Kronprinsen utmerket seg ved tidlig å etablere diplomatiske kontakter i hele verden, og viste utad at han hadde forståelse for sammenhengen i internasjonal politikk. Under unionsoppløsningen spilte han en sentral rolle som handlekraftig forhandler med England. Som familiefar var kronprinsen en «hjemmets gentleman», men plikten var sterkere enn familiebåndene, noe som gjorde at han senere som konge, fratok tre sønnesønner tittelen som prins på grunn av deres ekteskap. Fra 1890 og ett år fram i tid var kronprinsparet i utlandet, og besøkte Egypt. Kronprinsesse Victoria hadde økende helseproblemer, så fra 1898 oppholdte hun seg stadig oftere i Roma. Tiden fram til Borggårdstalen: kongen og den politiske rollen. Den 8. desember 1907 etterfulgte Gustav V sin far som Sveriges konge. På eget initiativ meddelte han at han som første svenske monark ikke skulle krones. Kong Gustav ble den siste monarken i Sverige med åpen politisk makt, og hans regjeringstid var preget av omfattende samfunnsendringer, tekniske oppfinnelser og nye vitenskapelige oppdagelser, noe som skapte et helt nytt verdensbilde og en ny rolle for monarken. Det turbulente storstreiksåret 1909, da for øvrig den første flygningen i Sverige fant sted, hadde kong Gustav statsbesøk av det russiske storfyrsteparet, noe som gav bekymringer, da enkelte sosialister anså dem som et ettertraktet mål. Kong Gustav hadde imidlertid gått på samme skole som socialdemokraternas leder, Hjalmar Branting, og forholdet dem imellom var kjennetegnet av gjensidig respekt. For å få slutt på streiken kalte kong Gustav til seg begge partene, Hjalmar von Sydow for arbeidsgiverne og Herman Lindqvist for de streikende arbeidstakerne, og ba dem i rikets navn om å bli enige. Motsetningene mot venstre var ikke over med dette; i 1911 gikk Karl Staaff mot Arvid Lindmans, riksdagens og kongens beslutning om å bygge en panserbåt, noe som til slutt ble løst gjennom en nasjonal innsamling av Svenska pansarbåtsföreningen. Konflikten med venstreregjeringen eskalerte med det såkalte bondetoget i 1914, og kongens borggårdstale, der kongen motsatte seg den nedrustningspolitikken som Karl Staaffs venstreliberale regjering sto bak. Som en følge av hendelsen, gikk regjeringen Staaff av, ettersom han mente at han først burde være informert om talen. Denne talen er en av Sveriges mest berømte i moderne tid. Første verdenskrig: Sverige holder seg nøytralt. På hjemmefronten førte utbruddet av første verdenskrig til at Branting umiddelbart oppfordret arbeiderklassen til borgfred. Den 18. desember dette året reiste kongen til trekongemøtet i Malmø, sammen med de andre regentene i Norden. Tidligere dette året hadde kong Gustav blitt operert for magesår. Til tross for sin helse arbeidet kongen energisk for en felles nordisk samforståelse i forholdet til andre makter. Trekongemøtet var en demonstrasjon av at landende var enige, trofaste seg i mellom, og førte en felles nøytralitetspolitikk mot hverandre og mot stormaktene. Kong Gustavs egne motiv for møtet skal ha vært å avlive ryktene som sirkulerte om at han skulle slutte opp om tysk side, at Sverige leverte krigsmateriell til Russland, og at Sverige hadde planer om å angripe Danmark. I årene 1911-1914 hadde Sverige vaklet i spørsmålet om man skulle alliere seg med Tyskland eller ikke, noe som kong Gustav og dronning Victoria anså som forebyggende, og som trolig berodde på at Russland lenge hadde vært betraktet som en fare, og på den tiden ble avslørt for spionvirksomhet i Sverige. Dronningen var av tysk herkomst, kusine av keiser Vilhelm II og hedersoberst i Stettin, og hennes bånd til hjemlandet var sterke. Året før krigen hadde hun påvirket kongen i både konservativ og protysk retning. De tre nordiske landene hadde før dette møtet flere hundre år med stridigheter dypt rotfestet i minnet, med sin lojalitet til ulike stormakter; Tyskland og England. Med møtet ble det utenrikspolitiske kompasset radikalt endret for alle de tre nordiske landene. For Sveriges del innebar krigen vanskelige år med rasjoneringer, spanskesyken og enkelte maritime tap, som da svenske Hvalen ble beskutt av tyske u-båter 1916. Kong Gustav ble også rammet av personlig sorg da hans sønn prins Erik døde 1918 av spanskesyken. Mellomkrigsårene: kongen må akseptere parlamentarismen. Med tiden fikk Gustav V tillit til den sosialdemokratiske partilederen Hjalmar Branting. De to hadde vært klassekamerater i Beskowska skolan Dronning Victorias helse ble dårligere, og hun måtte i stadig større grad oppholde seg i utlandet. Kongeparets forhold var kjølig. Roma og Baden-Baden ble hennes andre hjem. Dronningen gikk bort i Villa Svezia i Roma 4. april 1930, og hennes legeme ble begravet i Riddarholmskyrkan. Etter første verdenskrig ble østersjøpolitikken kong Gustavs viktigste engasjement, til dels presset av kommunismens utbredelse, til dels drevet av ønsket om å innlemme Åland i Sverige. Han var også betenkt over de økonomiske følgene Versaillesfreden hadde fått for Tyskland, og uttrykte ved flere tilfeller sin bekymring for at dette skulle føre til bolsjevismens utbredelse. Når folkeopinionen snudde i Tyskland etter første verdenskrig, rammet dette kongen. I riksdagen truet venstresiden med revolusjon for å presse gjennom omfattende lovendringer. Til Torsten Nothin sa kong Gustav ved en langt senere anledning at den politiske situasjonen var så alvorlig rundt 14. november 1918 at han hadde pakket bagasjen slik at han skulle kunne ta seg raskt ut av landet dersom det var påkrevd. Den sosialdemokratiske statsministeren Hjalmar Branting løste krisen ved å innføre 8-timers arbeidsdag, og en stemmerettsreform, og deretter forklare at kravet om republikk ikke var aktuelt å innfri. I 1918 var parlamentarismen en realitet, og monarkiet ble markant svekket. Under Brantings andre regjering ble innledningsformularet som brukes i lover forandret. Alle Sveriges lovtekster hadde til da blitt innledet med ordene «Vi Gustaf, med Guds nåde, Sveriges Götes och Vendes Konung (osv)», noe som i begynnelsen av 1920-årene ble endret til «Lag om (osv)» og «Kunglig förordning om (osv)». Dette ble tolket dithen at regjeringen hadde revolusjonære planer, og førte til høylydte protester i riksdagen. Selv hadde imidlertid kongen ikke noen innvendinger mot forandringene. På 1930-tallet ble Sverige rystet av den økonomiske depresjonen, som førte til at kong Gustav reduserte sin apanasje i 1931. Samme år ble Adolf Hitler og Goebbels nektet å holde foredrag i Stockholm. De var invitert av lederen for det svenske nasjonalsosialistiske partiet, Birger Furugård. Med radioens inntog ble Gustav V den første svenske kongen som kunne tale direkte til folket, og han anvendte ofte dette mediet. En berømt tale var Nordens dag 27. oktober 1936, da han mante til samhold mellom de nordiske folkene. Året etter forbød Adolf Hitler tyskere å ta imot Nobelprisen, noe som reflekterte det spente forholdet mellom Tyskland og Sverige. Ettersom Sverige var Tyskland militært underlegent, ble det fra svensk side lagt størst vekt på å redusere spenningen. Andre verdenskrig: Sverige nøytralt igjen, og kongen vil ta et ansvar for riket. a> som representant for den tyske regjeringen. Lengst til venstre Gustavs sønnesønn, prins Gustav Adolf, som var i Berlin i forbindelse med en ridekonkurranse. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Sverige den 3. september gjennom statsminister Per Albin Hansson seg nøytralt, noe den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop i 1940 karakteriserte som fornuftig. Nøytalitetspolitikken var i tråd med kong Gustavs egen holdning, og han innkalte de fire statsoverhodene i Norden til møte den 18. oktober 1939, der de antok en felles nøytralitetserklæring. Kong Gustavs innstilling var at landene skulle bistå hverandre humanitært og økonomisk, men etter noen få måneder hadde Norden blitt delt mellom stormaktene. Under hele krigen anså han det som sin plikt å holde løftet om å hjelpe de nordiske landene, delvis i strid med statsminister Hanssons oppfatning. Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Sverige en sosialdemokratisk ettpartiregjering. Fra flere hold i riksdagen ble det i oktober 1939 ytret ønske om en koalisjonsregjering. Kongen grep inn ved å innkalle Per Albin Hansson, og spurte han om han kunne tenke seg å inngå i en regjering underlagt overstattholder Torsten Nothin. Hansson motsatte seg dette, og dannet i desember en koalisjonsregjering med partiledere og yrkesdiplomater. Til Tage Erlander hadde kong Gustav fortalt at han hadde mye problemer med Hansson i begynnelsen, Hansson var jo innerst inne republikaner. Med tiden vokste det imidlertid fram et vennskap, og de to spilte ofte bridge sammen. På kong Gustavs 85-årsdag kalte folkhemmets skaper Per Albin Hansson ham for «den folkkäre», og han kalte ham deretter for «folkhemmets kung». Under krigen kalte kongen flere ganger inn til ekstraordinære møter i riksdagen, men i praksis hadde utenrikspolitikken blitt forflyttet til utenriksdepartementet og regjeringskontorene, og kongens reelle betydning lå hovedsakelig på det personlige plan, med tette kontakter, kabinettmøter og samtaler med statsministeren og hans samlingsregjering. En av de siste uttrykkene for en svensk konges uttrykkelige personlige inngripen var det diktatet om politikk rettet mot Finland han fikk innført i regjeringsprotokollen. Etter Tysklands invasjon av Norge 1940 krevde Tyskland 15. juni at det norske kongehuset skulle avsettes, og at Arbeiderpartiets statsminister Johan Nygaardsvold skulle gå av. Dette uroet kong Gustav, blant annet på grunn av de nære slektsbåndene kongehusene imellom. Samme dag krevde Tyskland tillatelse til å transportere tropper gjennom Sverige. 17. juni 1940 sendte kongen, i samråd med en motvillig Per Albin Hansson, et telegram til Hitler hvor han bad ham moderere seg i forhold til spørsmålet om å tvinge den norske kongen til abdikasjon. 8. juli ble det undertegnet en avtale om tillatelse for bruk av det svenske jernbanenettet til troppetransport. Det var den gang snakk om tyske tropper på permisjon. Beslutningen ble tatt av statsrådet, da det ikke ble ansett som verd å starte en krig for. Ved Midtsommarkrisen skal det ha kommet fram påstander om at kong Gustav skal ha truet med abdikasjon for å påvirke regjeringens beslutninger, men påstanden er tvilsom, og skal ha grunnet på en enkel samtale kongen hadde med Per Albin Hansson i juni 1941 i anledning Tysklands krav om at deres soldater skulle kunne transporteres gjennom Sverige. Det er meget komplisert å beskrive hendelsesforløpet for Midtsommarkrisen, fordi det eksisterer ulike tolkninger og skildringer av hva som skjedde. Kong Gustavs rolle og motiv for å gå inn for å tillate transitt er av betydning for plassering av ansvaret. Det bør tilføyes at både kongen og kronprinsen hadde uttalt sitt bifall til å la også de alliertes tropper passere Sverige, og at kongen uansett ikke var villig til å la dette spørsmålet føre til krig. Da regjeringen besluttet å avslå de alliertes ønske om transittilgang i Sverige, stilte imidlertid kongen seg bak regjeringens beslutning. Allerede den høsten begynte grupperinger å anklage kongen for unnfallenhet mot Tyskland. Ifølge Nothin ble kongen stukket fram for å ha noen å skylde på, mens Hansson holdt seg i bakgrunnen. Nothin mente imidlertid at det var åpenbart at kongen og statsministeren var helt enige i spørsmålet, og at statsministeren aldri stilte seg bak plasseringen av skyld. Da Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen i oktober 1941, skrev Gustav V i hemmelighet et privat brev til Adolf Hitler hvor han takket ham for å ha slått ned på den «bolsjevikiska pesthärden», og hvor han gratulerte Hitler for den allerede oppnådde framgangen på Østfronten. I egenskap av kjent diplomat, tilbød kong Gustav Tyskland og Storbritannia i august 1940 sine tjenester for fredsforhandlinger. Han tydeliggjorde sitt eget syn på sin funksjon på sin 85-årsdag 1943, da han i en tale i borggården sa at under normale forhold skal en konge ikke ta stilling eller lede i en bestemt retning, men at han i unntakstilfeller som denne krigen personlig hadde forsøkt å hjelpe landet ut av umiddelbare vanskeligheter. Den 30. juni 1944 bad kong Gustav Ungarns statsoverhode om i menneskehetens navn å redde de ungarske jødene. Allerede våren 1933 hadde kong Gustav ved et besøk i Berlin forsøkt å få Hitler til å moderere forfølgelsen av jøder. Etter grunnlovsendringen 1918 ble disse personlige appellene gjengangere i kong Gustavs utenrikspolitiske aktivitet. Da USAs president Franklin D. Roosevelt i 1938 søkte fredsforhandlinger med Hitler og innkalte til en internasjonal fredskonferanse, vendte han seg til kong Gustav, som den 27. september rettet en personlig appell til den tyske rikskansleren «i fredens interesse». Kanskje var det derfor kong Gustav var adressat da Theodor Wanner overleverte et bilde til Arvid Fredborg høsten 1942. Fotoet framstilte en massehenrettelse av jøder, og var et av de første bevisene, om ikke det første, for nazistenes folkemord. Fotografiet nådde omsider kong Gustav, som sendte det videre til Georg VI av Storbritannia. Disse overgrepene ble kort tid senere kjent for offentligheten. Etter andre verdenskrig: kongen i sin alders høst. Etter andre verdenskrig krevde Sovjetunionen at Sverige skulle utlevere desertører fra Baltikum som hadde flyktet til landet. Regjeringen godtok kravet. Dette voldte massive protester i media, og kong Gustav grep inn en siste gang i et opphetet utenrikspolitisk spørsmål. Han rettet en appell til Stalin hvor han bad ham vente med utleveringen av balterne. Stalin avslo kongens appell. Sverige ble senere hardt kritisert for å ha gitt etter for Sovjetunionens krav. Med tiltagende alder begynte kong Gustav hver vår å oppholde seg i Nice. I 1948 fylte han 90 år, og det var en storstilt feiring. Kreftene ble mindre med alderen, og kronprinsen trådte inn for ham ved enkelte anledninger, som for eksempel utdelingen av Nobelprisen 1948, og ved riksdagens høytidelige åpning 1950. Han kunne heller ikke delta ved feiringen av Svenska flaggans dag 1950. Han utførte alltid sine offentlige plikter dersom mulig, og siste kabinettmøte ledet han 27. oktober 1950. Under sine siste år hadde kongen problemer med bronkitt. Tennis. Gustav V tar imot en blomsterbukett Gustav V var en fremragende tennisspiller, og konkurrerte under pseudonymet "Mr. G". Som tennisspiller og ambassadør for sporten ble han internasjonalt kjent, og han ble i 1980 opptatt som eneste monark sålangt i International Tennis Hall of Fame. Han var en av pionerene innen svensk tennis, og bidrog aktivt rundt 1880 i innføringen av spillet i Sverige. Som daværende kronprins lærte han seg det elementære innen tennis i England, og anla sammen med hoffstallmester Edward Sager en tennisbane på Tullgarn. På 1890-tallet ble det anlagt flere baner rundt om i landet, ute såvel som inne. 1896 innstiftet kronprins Gustav «Kronprinsens Lawn-tennisklubb» i Stockholm, senere kjent som «Kungliga Lawn-tennisklubben» (KLKT), en av de ledende tennisklubbene i Sverige. Han var også en generøs donator av tennispriser, og satte i 1936 opp vandrepokalen King's Cup, som kan sies å ha vært et europeisk svar på Davis Cup. Å spille turneringstennis ble det første tiåret på 1900-tallet ansett for å være en ekstremt upassende geskjeft for en monark, og da kong Gustav ville stille opp i en mixed double-turnering på Rivieraen sammen med Sigrid Fick, var det flere personer som, slik Karl Gerhard beskrev det, satte «kungssången i vrångstrupen». Kongens interesse bidro imidlertid snart til en revurdering av tennissporten. Gjennom årene konkurrerte han i forskjellige mindre turneringer i double sammen med fremragende tennisspillere som franskmennene Jacques Brugnon og Jean Borotra, og tyskeren Gottfried von Cramm, ofte med mye publikum. Ved et besøk i Berlin gikk kong Gustav en gang rett fra et møte med Hitler til en tenniskamp med den jødiske spilleren Daniel Prenn. Kong Gustav spilte også mye sammen med svenske elitespillere som Gunnar Settervall og Kalle Schröder. Sammen med Settervall vant han i 1906 double-tittelen i den store «Majtävlingen» i Skåne gjennom en finaleseier over Carl Kempe og engelskmannen Dehring. Hans spillestil har blitt karakterisert som «hjemmesnekret», men han hadde med tanke på sin alder en god spillestyrke til han var langt oppe i årene. Hans styrke på tennisbanen var lobb, som det sies at han kunne spille med en nesten mesterlig presisjon, og bedre enn mange elitespillere. Kongens livlege forsøkte å få han til å redusere tennisspillingen da han begynte å nærme seg 85 år. I 1946, bare noen få år før sin død, sluttet han på eget initiativ. Han beklaget da at hans krefter ikke strakk til, og at hans øyne var blitt så dårlige at han ikke lengre kunne fokusere på ballen. Andre interesser. Kong Gustav var en kunnskapsrik og hengiven samler av kunsthåndverk, og da spesielt smidde sølvprodukter fra Sverige 1650-1850. Det er over tusen objekter i samlingen hans. En annen interesse han hadde, var jakt, som han ennå i en alder av 91 år utøvde i parken på Drottningholm. Elgjakt ble, slik som tennis, populært på grunn av Gustav Vs interesse. Gustav V var meget musikkinteressert. Som student sang han bass i Allmänna Sången, og han omgikk i samme musikkretser som operasangerinnen Mathilda Grabow. Fra 1897 til 1907 var han preses i Kungliga Musikaliska Akademien. Da embetet innebar mange reiser, fikk kongen bygget en egen jernbanevogn. Vognen hadde soverom, salong og kupéer for tjenestefolket, samt radio og telefon. Den var innredd i blått i to nyanser. Kongen dør. Dødsårsaken var, ifølge dødsattesten, kronisk luftrørskatarr med bronkitt og aldersforandringer i sirkulasjonsorganene. Ifølge livlege Hjalmar Casserman sovnet kongen inn uten smerte. Svenska Dagbladet uttrykte følelsen under landssorgen med Erik Axel Karlfeldts ord; «ett blommande rike har mist sin herre och far.» Begravelsen fant sted den 9. november i Riddarholmskyrkan. Kong Gustav var den siste som fikk plass i det bernadotteska gravkapellet. Med sine 43 år på tronen er Gustav V den nest lengst regjerende monarken i Sveriges historie. Bare Magnus Eiriksson slår ham med sine 45 år, hvor 12 av dem imidlertid var som umyndig. Familiemedlemmer og republikaneren Ernst Wigforss er samstemte i sine beskrivelser av kong Gustav. Han hadde en naturlig, besluttsom, rettferdig og ærlig personlighet, som med sin nedarvede plikt som drivkraft, utførte sitt embete uten prestisje som motiv, og uten noen gang å glemme sin stilling. Som privatperson kunne han være «uppspelt som en pojke, full av skämt och gamman», og han tilbrakte helst fritiden med glade mennesker som han kunne omgås med på et uformelt vis. I hans embete var «elskverdig vennlighet» et gjennomgående personlighetstrekk, og en «usøkt og selvfølgelig verdighet». Gustav IV Adolf av Sverige. Gustav IV Adolf (født 1. november 1778, død 7. februar 1837) var konge av Sverige 1792–1809. Han var sønn av Gustav III og Sofia Magdalena av Danmark. Han giftet seg 31. oktober 1797 med Frederike av Baden og ble kronet 3. april 1800. Hans valgspråk var: "Gud och folket". Grunnet nederlaget i Finskekrigen mot Russland i 1808-1809, hvor Sverige måtte avstå Finland, ble Gustav IV Adolf avsatt og sendt i eksil etter å ha sittet fengslet en periode på Gripsholms slott. Han levde resten av sitt liv i Mellom-Europa. Gustav IV Adolf ble konge av Sverige i 1792, bare 14 år gammel, etter at hans far, Gustav III, døde av skadene etter å ha blitt skutt i korsryggen under et maskeradeball i operaen. Hans onkel, Karl, var regent for den umyndige kongen fra 1792 til 1796. I 1809, forsøkte den eneveldige kongen å flykte med statskassen, fra Stockholm. «Flukten mislyktes, kongen ble arrestert, og ble til slutt skysset ut av landet», og han «levde resten av livet en omflakkende tilværelse i Europa som oberst Gustafsson. Han døde... på sitt værelse i vertshuset "«Zum Weissen Rössli»" i Sankt Gallen i Sveits». Onkelen hans etterfulgte ham som konge, og tok navnet Karl XIII og som også ble konge av Norge i 1814 som et resultat av inngåelsen av unionen mellom Sverige og Norge. Oppvekst. Gustav IV Adolf ble født på Stockholms slott som sønn av Gustav III og Sofia Magdalena av Danmark. Det var tidlig ondsinnede rykter om at Gustav III ikke var far til barnet, men Adolf Fredrik Munck, en finsk hoffmann, som hadde hjulpet til ved kongens debut. På tross av at kongeparet viste alle tegn til et lykkelig ekteskap ved dronningens første graviditet ble ryktet ført videre, også av kongens bror hertug Karl, som igjen fortalte dronningmoren Louise Ulrike. Kongen engasjerte seg dypt i sønnens utdannelse og han fikk en egen privatlærer allerede to år gammel, adelsmannen Fredrik Sparre. Tretten år gammel ble hans far myrdet under et maskeball, et traume som preget den unge tronarvingen. Regjeringstid. Han tok motvillig over tronen, med hans farbror, hertug Karl som formynder, mens adelsmannen Gustav Adolf Reuterholm i praksis var den som styrte på vegne av den mindreårige kongen. Den unge kongens privatlærer ble embetsmannen og filosofen Nils von Rosenstein og kongen lærte seg latin, og uvanlig for en svensk konge, finsk, ironisk også med tanke på at han senere mistet Finland og ble dets siste svenske konge. Gustav IV Adolfs valgspråk ble «Gud och folket». Som myndig giftet han seg i 1797 med Frederike av Baden. Ekteskapet var lykkelig og i motsetning til sin far var han påtakelig interessert i erotikk, så mye at riksmarskalken Axel von Fersen d.y. i forsiktige ordelag forsøkte å be kongen «skona drottningens hälsa». Motgang og fall. Arrestasjonen av Gustav IV Adolf, samtidig skisse Gustav IV Adolfs politikk og egenrådighet under Napoleonskrigene førte til at tiltroen til han som regent minsket, noe han ikke tok seg nær av da han anså at han var konge av Guds nåde. Kongens personlige avsky for Den franske revolusjonen og Napoleon og hans urealistiske syn på Sveriges militære styrke gjorde at Sverige erklærte Frankrike krig, senere kjent som Den svensk-franske krigen (1805–1810). Sverige var en del av først Den tredje koalisjonen og så Den fjerde koalisjonen. Ved Freden i Tilsit ble det bestemt at Russland skulle tvinge Sverige til å støtte Kontinentalblokaden, noe Gustav IV Adolf avviste, kort etter ble den finske delen av riket invadert av Russland i det som senere ble kjent som Finskekrigen. Kongen ble arrestert og sammen med sin familie satt i husarrest på Gripsholms slott. Den 10. mai samme år ble han avsatt som konge av Riksdagen og han og hans familie ble gjort arveløse til den svenske tronen. I desember 1809 ble Gustav IV Adolf og hans familie deportert fra Sverige. Oberst Gustafsson. Etter et opphold i København begav den avsatte kongefamilien seg til hoffet i Baden, dronningens hjemland. Gustav IV Adolf forsøkte uten hell å hevde sin rett til Sveriges krone. Familien bosatte seg først i Basel i Sveits, men situasjonen ledet til at ekteskapet med Fredrika ble oppløst i 1812. Som fraskilt svensk forhenværende konge levde han et omflakkende liv i Mellom-Europa, først under «greven av Gottorp», deretter som «oberst Gustafsson». Han hadde et flertall elskerinner og med tre av dem fikk han barn, en av kvinnene fikk trillinger. Det eneste barnet han erkjente farskap til var Adolf Gustavsson (ca. 1820-1900) som han fikk med sin elskerinne Maria Schlegel. I oktober 1833 tok han inn på vertshuset Weisses Rössli (den hvite hesten) i Sankt Gallen i Sveits. Der døde han fire år etter i et slag den 7. februar 1837, ensom, alkoholisert og fattig. Gustav III av Sverige. a>. Han er malt med et hvitt armbind, som ble en uniformdetalj etter det ublodige statskuppet i 1772. Gustav III (født, død (drept) 29. mars 1792), var Sveriges konge 1771–1792. Han var sønn av Adolf Fredrik og Louise Ulrike, bror av Karl XIII og fetter av Katarina II av Russland. Av enkelte historikere har Gustav III blitt ansett for å være en av de mest begavede, aktive og kontroversielle kongene i Sveriges historie og han har blitt skildret på svært varierende måter alt etter forskjellige historikeres synsvinkler. Gustav III ble født i Wrangels palass i Stockholm. Han ble tidlig gjort kjent med ideene fra den franske opplysningstiden, i første rekke gjennom moren, men også via andre i hans nærmeste omgivelser. Riksdagen blandet seg inn i oppdragelsen og bestemte hvem som skulle være hans lærere mot kongeparets vilje. Carl Gustaf Tessin var en av de første i stillingen og dette skulle få stor betydning for Gustavs utvikling. I 1749 ble det undertegnet en vennskapspakt mellom Danmark og Sverige og Gustav ble som en del av pakten bortlovet til Sofia Magdalene, datter av Frederik V to år senere. I 1756 ble det bestemt at Carl Fredrik Scheffer skulle være tronarvingens nærmeste rådgiver og oppdrager. Guttens foreldre uttrykte åpen misnøye med forholdet, også i nærvær av sønnen som fikk høre mange skarpe og ufordelaktige ord om riksdagen. Etter krav fra stendene følte Gustaf seg tvunget til å gifte seg med Sofia Magdalene. Ekteskapet ble inngått i København 1. oktober 1766. Allerede som kronprins deltok Gustav i hovpartiets ledelse og fremtrådte mer og mer som de konstitusjonelle og nasjonalt sinnede svenskenes håp. Han tok livlig del i de forhandlinger som foregikk i riksdagen i 1769 mellom de ledende hov- og hattpartiene og den franske ambassadøren og bidro i vesentlig grad til å prøve å få Adolf Fredrik til å frasi seg kronen i desember 1768 for å fremtvinge sammenkallingen av en urtima riksdag, ekstraordinær riksdag, og forbedring av statsskikken. Gustav III bestiger tronen. Da faren døde 12. februar 1771 befant Gustav seg i Paris hvor han søkte råd og støtte hos kong Ludvig XV i forbindelse med den forestående riksdagen. I 1772 iverksatte Gustav reformer i Stockholm og innførte ny forfatning i håp om ro etter mange års partistridigheder. Han fengslet partilederne og etablerte et nytt styre med utstrakt makt til kongen. Han innførte trykkefrihet og avskaffet tortur, og grep med fast hånd inn mot korrupsjon i administrasjonen. På 1780-tallet engasjerte han seg i utenrikspolitikk, et voksende hat mot Danmark og et ønske om å erobre Norge og i det hele tatt gjenreise Sveriges storhet. I 1788 begynte han krig mot Russland, men måtte trekke seg tilbake grunnet et mytteri i hæren (Anjalaforbundet). I 1789 gjenopptok han krigen med skiftende hell, hovedsakelig til sjøs. Den ble avsluttet i 1790 med Freden i Värälä. Krigen hadde ødelagt Sveriges økonomi, men like fullt tenkte Gustav på å angripe Frankrike, hvor revolusjonen var begynt. Han ble etterhvert svært upopulær, og det ble dannet en sammensvergelse mot ham. 16. mars 1792 ble han skutt av kaptein Jacob Johan Anckarström under en maskerade i Stockholmsoperaen, og den 29. mars døde han av skadene. Begivenheten er emne for Giuseppe Verdis opera "Un ballo in maschera" ("Maskeballet") fra 1859. Gustav selv skrev forlegget til operaen "Gustaf Wasa", med libretto av Johan Henrik Kellgren og musikk av Johann Gottlieb Naumann. Han var opptatt av kunst og kjøpte, blant annet under sin reise til Italia i årene 1783-84 flere antikke skulpturarbeider, som i dag inngår i Gustav III:s antikmuseum. Han har fått den gustavianske stilperiode oppkalt etter seg. En statue av kongen, modellert av Johan Tobias Sergel, ble reist i Stockholm i 1808. Som andre av sin samtids opplyste despoter var Gustav en prinsipiell motstander av dødsstraff, og sa på dødsleiet: «Låt ej straffa min attentator.» Attentatets hovedmann, Anckarström, ble likevel pisket i tre dager, før han ble halshogd, lemlestet og partert. Berlins kammerrett. Berlins kammerrett ("Kammergericht", KG) er navnet på oberlandesgericht i Berlin. Oberlandesgericht er er tredje og siste instans i delstaten Berlin. Den er historisk også den øverste domstolen i kongeriket Preussen. Betegnelsen "kammerrett" skiller domstolen fra domstolene på samme nivå i andre delstater, men har forøvrig ingen betydning. Kammergerichts jurisdiksjon omfatter hele bystaten Berlin. I Berlin finnes det i første instans tolv "Amtsgerichte" og i andre instans én "Landgericht". Den øverste instans på føderalt nivå er Bundesgerichtshof. Historie. Kammerretten nevnes tidligst i 1468. Opprinnelig var den en hoffdomstol for kurfyrstene av Brandenburg. I 1735 ble kammerretten uavhengig av det kongelige hoff, og fikk sete i Collegienhaus i Berlin. I 1913 flyttet det inn i dagens bygning ved Kleistparken i bydelen Schöneberg. Domstolens president, George Richard Ernst Günter von Drenkmann, ble drept av venstreekstreme terrorister i 1974. Lewisgun. Lewisgun er et amerikansk lett maskingevær. Lewisgun ble oppfunnet av den amerikanske obersten Isaac Newton Lewis i 1911, basert på et design av Samuel Maclean. Våpenet ble ikke tatt i bruk av den amerikanske hæren, men ble brukt i stort antall av britiske og samveldetropper under første verdenskrig. I mellomkrigstiden ble våpenet utfaset til fordel for Brengun, men likefullt ble det brukt under hele andre verdenskrig, blant annet på kjøretøy. Våpenets suksess ligger i at det var lettere (vekt 12 kg) og billigere enn samtidens maskingevær. Det var nok med bare en soldat for å betjene det. Under andre verdenskrig ble Lewisgun også brukt på fiskebåtene til Shetlandsgjengen. A Princess in Berlin. "A Princess in Berlin" er en roman av den amerikanske forfatteren og advokaten Arthur R. G. Solmssen. Romanen er et portrett av Weimarrepublikkens Tyskland, og finner sted i årene 1922 og 1923. Den handler om amerikaneren «Peter Ellis», som etter å ha vært frivillig ambulansesjåfør på vestfronten under første verdenskrig kommer til Paris for å studere kunst. Der møter han en tysk offiser som han reddet livet til under krigen, og offiseren, som nå jobber for bankhuset Waldstein, inviterer ham til å bli med til Tyskland. Der blir han i løpet av boken trukket stadig tettere inn i sine venners liv i Tyskland og i de dramatiske begivenhetene i Weimarrepublikkens tidlige år. "A Princess in Berlin" er en sosial roman i tradisjonen etter bl.a. Theodor Fontane. Portveien 2. Hytten som ble brukt som eksteriør i Portveien 2Portveien 2 var en barne-TV-serie som NRK produsert og sendt fra 19. mars 1985. Det ble i alt laget omkring 140 episoder. Eksteriøropptakene til serien ble gjort i en hytte i Portveien 2 i "Hjemmets kolonihager" på Sagene i Oslo (Portveien 2 er et privat veinavn, nærmeste offentlige vei er Kongsvingergata). Interiørene var bygget opp i et studio. Programserien "Portveien 2" var NRKs første større produksjon hvor man rasjonaliserte opptakene slik at det kunne produseres et stort volum programmer. Programmene ble tatt opp dagen før de ble sendt. Portveien 2 var et forsøk på å lage barneprogrammer for de aller minste og samtidig et familieprogram som flere kunne ha glede av. Temaene i programmene var gjerne knyttet til naturen, men også fortellinger, tradisjoner, følelser og sosiale forhold. Medvirkende. Manusforfattere var Eyvind Skeie og Gudny Hagen, som begge siden har stått bak en lang rekke barne-TV-suksesser. Produsenter var Herman Gran, Grete Høien, Inger Bjørnstad og Dieter Kriznat. Den kvinnelige programlederen var Eli Rygg, mens Jarl Goli og Terje Strømdahl hver var programledere i omkring halvparten av episodene. Sjiraffen "Raffen" ble ført av dokkespilleren Åsmund Huser. Denne sjiraffen spilte rollen som en hemmelighet som programlederne aldri oppdaget. Sangene. En del av sangene som Eyvind Skeie skrev til programmene, har senere blitt kjente barnesanger. Musikken til serien ble laget av komponisten Sigvald Tveit. Sanger som «Tenn lys», «Morgendagens søsken», «Hysj, kan du høre gresset gro» og «Ta en potet» kommer fra denne serien. Men den mest kjente sangen fra denne serien er «Fire Elementer». Denne «musikkvideoen» ble vist hele seks ganger gjennom Portveien 2 sine om lag 140 episoder. Minuttvolum. Minuttvolum er betegnelsen på volumet blod hjertet pumper ut i kroppen hvert minutt. Minuttvolumet beregnes ved å multiplisere venstre hjertekammers slagvolum med hjerteraten. Dersom venstre hjertekammer har et slagvolum på 75 ml og hjerteraten er 70 slag per minutt, blir minuttvolumet formula_1. Dette er omtrent gjennomsnittlig for en hvilende voksen person, men minuttvolumet kan komme opp i 30 liter/minutt i ekstreme situasjoner. Minuttvolum beskriver også ventilasjone til mennesket. Formelen som brukes her er da: Minuttvolum= tidalvolum x ventilasjonsfrekvens pr.min. F.eks normalt Tidalvolum er 500 ml til en voksen person. Hvis man da har en ventilasjonsfrekvens på 14/min blir minuttvolumet. Minuttvolum= 500ml x 14/min. Minuttvolumet er da 7000 ml pr. min. Ethnologisches Museum. Ethnologisches Museum er et museum i Berlin for utenomeuropeiske kunst- og kulturgjenstander. Det tilhører de statlige prøyssiske museene i Berlin. Ethnologisches Museum ble grunnlagt i 1873, og er med over 500 000 utstillingsobjekter et av de viktigste, største og eldste etnologiske museer i verden. Det har sin opprinnelse i de brandenburgiske kurfyrstenes kunst- og raritetskabinett. Kurfyrstene samlet allerede på 1600-tallet objekter fra fjerne verdensdeler. Denne samlingen ble til "Königlich Preußische Kunstkammer", som i 1829 ble omdannet til "Ethnographische Sammlung" og i 1856 fikk lokaler i Neues Museum på Museumsinsel. Utstillinger. Ethnologisches Museum har permanente utstillinger om Amerikas arkeologi, indianerne i Nord-Amerika, Stillehavet, Østasia og Afrika. Det inneholder også et eget museum for barn. Museet har også en musikketnologisk avdeling, og et vitenskapelig bibliotek. Militärhistorisches Museum Flugplatz Berlin-Gatow. En Messerschmitt Me 163 i Luftwaffenmuseum Luftwaffemuseet (tysk "Militärhistorisches Museum Flugplatz Berlin-Gatow") er et militærhistorisk museum for det tyske flyvåpenet Luftwaffe i området Gatow i bydelen Spandau i Berlin. Det er et av det tyske forsvarets største militærhistoriske museer. Museet har ca. 200 000 utstillingsobjekter, bl.a. 155 luftfartøyer, 5000 uniformsdeler, 30 000 bøker, fotografier, håndvåpen, ordener, redningsutstyr og bomber. Museum für Asiatische Kunst. Museum für Aasiatische Kunst er et museum i Berlin. Det er resultatet av en sammenslåing i 2006 av "Museum für Ostasiatische Kunst" i Berlin og" Museum für Indische Kunst". Tyngdepunktet ligger på kunstgjenstander og kunsthåndverk fra Øst-Asia. Det tilhører de statlige prøyssiske museene i Berlin, og holder til i bydelen Dahlem. Museet ble grunnlagt i 1906 av Wilhelm von Bode, generaldirektøren for de kongelige museer i Berlin. Det holdt opprinnelig til på Museumsinsel. I 1924 flyttet det til Kunstgewerbe-Museums bygning, som også huset Museum für Vor- und Frühgeschichte. En forening kalt "Gesellschaft für Ostasiatische Kunst" ble grunnlagt i 1926 og støttet aktivt museet, som utviklet seg til et av verdens ledende innen sitt felt. Eksterne lenker. Ostasiatische Gemäldegalerie (Berlin). Gemäldegalerie er et kunstgalleri i bydelen Mitte i Berlin. Det ble åpnet i 1830 og holdt først hus i "Altes Museum" på Museumsinsel, men etter at dette ble skadet under andre verdenskrig, ble galleriet flyttet til "Kulturforum Berlin", i Tiergarten mellom Landwehrkanal og Potsdamer Platz. Galleriet viser europeisk malerkunst fra det 13. til det 18. århundre og regnes som en av de betydeligste kunstsamlinger i verden. Det gamle museet er rehabilitert, og kalles i dag "Alte Gemäldegallerie". Det viser nyere kunst. Museum Europäischer Kulturen. Museum Europäischer Kulturen er et etnologisk museum i Berlin, med vekt på kunst- og kulturgjenstander fra Europa. Med over 270 000 utstillingsgjenstander er det et av de største og mest betydelige etnologiske museer for Europa i verden. De tilhører de statlige prøyssiske museer i Berlin, og holder til i bydelen Dahlem. Forræderi. Forræderi betegner bedrag eller svik, særlig handlinger som er rettet mot statens sikkerhet eller selvstendighet. Begrepet landssvik brukes gjerne synonymt. Det skilles gjerne mellom høyforræderi, landsforræderi og krigsforræderi. Høyforræderi er forbrytelser mot statsforfatning og statsoverhodet. Landsforræderi er forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. Krigsforræderi er å yte fienden bistand i krig. Léon M'ba. Léon M'ba (født 9. februar 1902 i Libreville, død 28. november 1967 i Paris) var Gabons første president (1960–1967). Etternavnet skrives både M'Ba og Mba. Han var et medlem av den etniske gruppen Fang-folket. Han var statsminister fra 21. mai 1957 til 21. februar 1961 og ble president da landet fikk sin uavhengighet fra Frankrike den 17. august 1960. Han ble i en kort periode avsatt gjennom et statskupp i februar 1964, og Jean-Hilaire Aubame ble innsatt som president, men han ble gjeninnsatt etter bare få dager etter inngripen fra Frankrike. M'ba ble gjenvalgt i mars 1967, men døde i november i det samme året og ble etterfulgt av sin visepresident Albert-Bernard Bongo (nå Omar Bongo Ondimba). VLAN. VLAN er et akronym for "Virtuelt LAN". VLAN er en teknikk for å logisk segmentere ett fysisk nettverk i flere logiske. VLAN er en ganske vanlig og grunnleggende funksjon i administrerbare svitsjer for ethernet. En fysisk switch kan bære flere adskilte nett. Med VLAN-teknikken kan trafikk fra flere ulike LAN transporteres i et og samme samband, dette kalles gjerne en trunk (Cisco) eller tagged link (HP). En vanlig standard for vlan-tagging er IEEE 802.1q, Dette gjøres ved å addere fire oktetter til ethernetpakkene. 12 bits brukes for VLAN-id, hvilket muliggjør 4 094 VLAN. Tre biter i Q-merket kan brukes for prioritering ihht. IEEE 802.1P. Dette øker med andre ord maksimumsstørrelsen på ethernetpakker fra 1518 til 1522 oktetter. Med mindre man setter opp datamaskinen sin for å akseptere vlan-trafikk så vil svitsjen fjerne vlan-taggen slik at mottakermaskinen(e) kun mottar regulære IEEE 802.3 ethernetpakker på maks 1518 oktetter. Andre standarder for vlan er bl.a. Ciscos propertiære løsning ISL (inter-switch link). Vlan opererer på lag 2 i OSI-modellen I tillegg til svitsjer finns det også brannmurer, og rutere som håndterer ethernetpakker som er vlanmerket. Ahmed I. Ahmed I (Arabisk: أحمد الأول) (født 18. april 1590, død 22. november 1617) var sultan av Det osmanske rike fra 1603 til hans død. Heparin. Heparin er et mukopolysakkarid som virker som en antikoagulant, et stoff som motvirker koagulering av blod. Heparin produseres naturlig i menneskekroppen, men utvinnes også fra grisetarmer eller okselunge for bruk som et injiserbart antikoagulerende middel. Heparin brukes i behandlingen av tromboemboliske sykdommer som dypvenøs trombose og hjertesykdommer som atrieflimmer og hjerteinfarkt. Heparin er et av de eldste legemidlene som fremdeles er i bruk. Fordi det fordøyes om det inntas peroralt må heparin administreres subkutant eller intravenøst. Intramuskulær injeksjon unngås på grunn av faren for å skape hematomer. På grunn av den korte halveringstiden på rundt en og en halv time, må heparin administreres ofte eller som en kontinuerlig infusjon. I dag er vanlig heparin ofte erstattet av lavmolekylære varianter som dalteparin ("Fragmin") eller enoksaparin ("Klexane"). Idsal. Idsal er ei øy i Strand kommune som ligger mellom Idse og Kvalvåg. Fylkesvei 535 forbinder øyen med fastlandet. Det er tolv fastboende og mange hytter på Idsal. Mustafa I. Mustafa I (Arabisk: مصطفى الأول) (født 1529, død 20. januar 1639) var sultan for Det osmanske rike i to perioder; fra 1617 til 1618 og fra 1622 til 1623. Han var bror til Ahmed I som regjerte fra 1603 til 1617. Det er trodd at Mustafa I var mentalt tilbakestående eller nevrotisk, og han var aldri noe mer en et verktøy for andre. Under sin brors regjeringsperiode var han nær sagt fengslet på sitt rom i 14 år. I 1618 ble han avsatt til fordel for hans mye yngre nevø Osman II (1618 – 1622), men etter han ble drept ble igjen Mustafa I sultan og ble der i ett år. Han ble avsatt og fengslet av Osman II sin bror Murat IV (1623 – 1640). Mustafa I døde 16 år senere. Gjødselfluer. Gjødselfluer er en familie av middelsstore, slanke fluer. Navnet "gjødselfluer" brukt på familien er noe uheldig siden et mindretall av artene er knyttet til gjødsel, og det har blitt foreslått å kalle dem "åkerfluer" i stedet. Den best kjente arten er gulhåret gjødselflue ("Scathophaga stercoraria") som er ganske stor og tett kledt av gule hår. Disse kan sees tallrikt på ferske kuruker, der de parrer seg før hunnene legger egg. Larvene kan finnes i mange ulike situasjoner, de voksne fluene er rovdyr og jakter særlig på andre tovinger, som mygg og knott. Noen arter har larver som lever på planter og kan gjøre litt skade i jordbruk og hagebruk, på den andre siden bidrar de nok til å holde bestandene av skadeinsekter nede ved å spise store mengder andre insekter. På verdensbasis er gjødselfluene en ganske liten gruppe, men de fleste av artene lever på nordlige breddegrader, slik at familien er ganske artsrik i Norge, med nærmere 80 arter registrert. Utseende. Middelsstore (3 – 12 mm), ganske slanke fluer med lange og kraftige bein, ofte med tett, ullaktig hårkledning. Hodet er forholdsvis lite og rundt, med middels store, runde eller nyreformede fasettøyne. Ved innerkanten av hvert fasettøye sitter det fire eller flere ganske fine børster ("orbitalbørster"). Mellom de tre punktøynene sitter det er par nokså lange, fremoverrettede børster (ocellarbørster). De har også en kraftig børste på hver side av bakhodet. Antennene er tre-leddete. Det andre leddet har en lengdekløft på utsiden. Det tredje leddet peker nedover og er mer eller mindre stavformet. Nær roten på dette leddet sitter en antennebørste ("arista") som vanligvis er mer eller mindre hårete. I fremkanten av kinnet sitter en kraftig kinnbørste (vibrissa) som oftest er mer eller mindre nedoverrettet. Munndelene er ganske kraftige og stikker litt ned under hodet. Brystet (thorax) er forholdsvis smalt, ofte tett hårkledt og med noen lange børster. I motsetning til de andre familiene de er i beslektet med har gjødselfluene ikke store vingeskjell bak vingefestet. Vingene er ganske store, forholdsvis lange og smale med tydelig årenett. De er ofte mer eller mindre gulaktige og kan ha mørke flekker. Beina er lange og kraftige, og frambeina er ofte utstyrt med kraftige pigger på innsiden som er til hjelp for å holde byttet fast. Bakkroppen er sylindrisk og slank, hannenes ytre kjønnsorganer er ofte ganske store og består av ulike gripeorganer som gjerne bærer tufser av lange børster. Larvene varierer ganske mye i utseende, avhengig av deres levevis. Levevis. Langt fra alle gjødselfluene er knyttet til gjødsel. Mange arter har larver som lever på ulike planter, som liljer, orkidéer, nøkkeroser, starr, siv, rabarbra og gress-arter. De kan leve som minerere i bladene, i stengelen, i blomsterhoder eller på frø. Timoteifluer ("Nanna armillata" og "N. flavipes") er alvorlige skadedyr i gressfrødyrking av timotei, ellers blir ikke de planteetende artene i denne familien regnet som skadelige. Andre arter yngler i råtnende, oppskyllet tare, og en del arter er knyttet til annet råtnende plantemateriale. Noen arters larver lever på eggmasser lagt av noen vanninsekter, som fjærmygg og vårfluer. En art ("Cleigastra apicalis") lever av frass (avføring) fra larver som borer i stenglene til takrør. Endelig er det en del arter, særlig i slekten "Scathophaga", som er knyttet til gjødsel. Hannene av gulhåret gjødselflue forsvarer territorier på ferske kuruker, og parrer seg med hunner som kommer for å legge egg. Konkurransen om å få parre seg er intens, og hannene blir som oftest sittende oppe på hunnene mens de legger egg for å hindre at andre hanner skal parre seg med dem. Av og til kan kampen om hunnene bli så hard at hunnen drukner i møkka under vekten av hannene som kjemper om å få sitte på ryggen hennes. Larvene til den gule gjødselflua er trolig hovedsakelig rovdyr som spiser andre fluelarver, og det kan være nyttige ved at de reduserer bestanden av plagsomme arter som husflue. De voksne fluene er rovdyr som sniker seg inn på andre tovinger (mygg og små fluer) og fanger dem mellom de piggete forbeina med et langt byks. De kan være viktige naturlige fiender for fluer og mygg. Kilder. de Jong, H. 2000. Family Scathophagidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera". Appendix: 431-445. Science Herald, Budapest. Nelson, M. og Greve, L. 2002. New dung flies (Diptera, Scathophagidae) from Norway with a checklist of the Norwegian Scathophagidae. "Norwegian Journal of Entomology" 49: 41-47. Fiat C.R.42 Falco. Fiat C.R.42 Falco var et italiensk jagerfly. Det var det siste biplan jagerfly i produksjon. Konstruktøren var Celestino Rosatelli, som også skapte bl.a. Fiat C.R.32, som foruten å bli brukt av Italia, også ble eksportert til Kina, Paraguay, Spania, Ungarn og Venezuela. C.R.42 var en naturlig utvikling av forsøksflyet Fiat C.R.41 fra 1936. Da de første C.R.42 rullet av samlebåndet i 1939, hadde alle andre land forlatt biplankonseptet for jagerfly. Flyet hadde imidlertid gode flygeegenskaper og var meget manøvrerbart. Senere kamprapporter antyder at den i det aller meste var jevnbyrdig med britenes Gloster Gladiator. Dette er også blitt støttet av sammenlikninger i Sverige, som i flere år benyttet begge flytyper. Moderne materialer som mangan og molybdenstål ble benyttet i utstrakt grad i C.R.42. Skroget besto av sveisete stålrør, kledt med aluminiumsplater på fremre del av skroget og duk på akterskroget. Vingene, som hadde ulikt spenn, var laget av stål og lettmetall, kledt med duk. Prototypen fløy første gang tidlig i 1939, og skilte seg fra produksjonutgavene kun ved å ha et opptrekkbart halehjul. Tidlige produksjonsfly var bestykket med ett 7,7mm maskingevær og én 12,7mm mitraljøse, mens C.R.42bis hadde to 12,7mm mitraljøser. C.R.42ter hadde i tillegg én 12,7mm mitraljøse under under hver undervinge. Da produksjonen av C.R.42 opphørte i 1942, var det bygget 1 781 stk. Italiensk tjeneste. C.R.42 jagere i Regia Aeronautica (det italienske flyvåpen) var første gang i kamp mot franske Dewoitine D.520, da Italia invaderte Sør-Frankrike i juni 1940. Italienske C.R.42 stasjonert i Belgia deltok i noen få angrepstokter mot England i oktober og november 1940, uten nevneverdig suksess. De RAF-flygerne som møtte dem rapporterte imidlertid at de pga. sin store manøvrerbarhet var vanskelige å få has på. C.R.42 ble også i stor grad brukt til eskorte av bombefly i Middelhavsområdet og i Nord-Afrika. Pga. relativt beskjedne ytelser var den imidlertid lite egnet til dette og ble overført til nattjageroperasjoner i Italia og som jager-bomber i Nord-Afrika. Som jager-bomber fikk den betegnelsen C.R.42-AS og ble utstyrt med to stk 100 kg bomber under vingene. De strømlinjete kåpene rundt hovedhjulene ble som oftest fjernet. Tekniske data. Motor: En Fiat A 74 R.C.38, fjorten-sylindret, luftkjølt radialmotor på 840 hk Bevæpning: 2x12,7 mm Breda-SAFAT mitraliøser med i alt 800 skudd Ytelse. Maks. hastighet: 428 km/t (i 4 000m høyde) Rekkevidde: 785 km ved 344 km/t (1 014 km med ekstra bensintank på 100 liter) Stigetid til 3 000m: 3 min. 53 sek Stigetid til 4 000m: 5 min. 26 sek Stigetid til 5 000m: 7 min. 5 sek Stavne–Leangenbanen. Stavne–Leangenbanen er en 5,8 km lang jernbanestrekning i Trondheim. Den går fra Stavne på Trondheims vestkant, krysser Nidelva og deretter E6 før den kommer til Lerkendal, den eneste holdeplassen på strekningen. Videre går jernbanen gjennom den 2,7 km lange Tyholttunnelen før man kommer ut ved Leangen, og kommer inn på Meråkerbanen mot Hell. Banen er ikke elektrifisert. Historikk. Stavnebanen ble bygd under 2. verdenskrig etter ønske fra Wehrmacht for å få en alternativ jernbane utenfor Trondheim sentrum ved en eventuell sabotasjeaksjon. Fordi det tok lang tid å bygge tunnellen, begynte man også å bygge en parallellstrekning fra Skansen stasjon og gjennom Sandgata. Da krigen var slutt var imidlertid ingen av de to strekningene ferdig. Sporet fra Sandgata og videre gjennom Olav Tryggvasons gate hadde bare nådd Søndre gate. Videre bygging av Stavne–Leangenbanen ble utsatt, og den ble offisielt åpnet først 2. juni 1957. Til å begynne med ble den bare brukt til godstrafikk, men siden 1988 trafikkeres strekningen mellom Marienborg og Lerkendal daglig av lokaltog fra Steinkjer, gjennom Tyholttunnelen går det fremdeles kun godstrafikk. Karl X Gustav av Sverige. Karl X Gustav (født 8. november 1622 på Nyköpings slott, død 13. februar 1660 i Göteborg) var konge av Sverige fra 1654 til 1660. Han var sønn av pfalzgreve Johan Kasimir av Pfalz-Zweibrücken og Katarina Vasa. Han giftet seg 24. oktober 1654 med Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp. Valgspråket hans var "In Jehovah sors mea, ipse faciet" («I Gud mitt øde, Han skal gjøre det»). Karl Gustav var fetter av dronning Christina. I 1649 fikk hun drevet gjennom at han skulle hylles som hennes etterfølger. Da tanken på å abdisere modnet og hun besluttet seg for å abdisere, ble Karl Gustav samme dag, 6. juni 1654, hyllet og kronet som konge. Karl X Gustav var en av Sveriges krigerkonger, og det meste av kongegjerningen tilbrakte han i felten. Mest kjent er han for den hasardiøse ferden på isen over Lillebælt og Storebælt, noe som resulterte i freden i Roskilde 1658. Ved Ottenby helt sør på Öland anla Karl X Gustav et jaktområde som han lot innegjerde med en mur på tvers over øyen fra vest til øst, og et skogsområde sør for "Karl X Gustavs mur" er fortsatt vernet. Osman II. Osman II (også kjent som Genç Osman, den unge Osman) (Arabisk: عثمان الثاني) (født 3. november 1604, død 20. mai 1622) var sultan av Det osmanske rike fra 1618 til han ble drept 20. mai 1622. Osman II var sønn av Sultan Ahmed I (1603 – 1617) og hans kone Mâhfirûze Sultan. Han ble Sultan allerede i en alder av 14 år som følge av et statskupp mot hans onkel Mustafa I. Til tross for hans unge alder gjorde han seg bemerket som en god leder og ledet personlig den osmanske invasjonen av Polen. I oktober 1621 ble han i midlertidig sendt hjem i skam etter å ha tapt slaget. Han skyldte på korrupsjonen og feigheten til Janitsjarene for tapet. Han stengte alle kafeene som ble brukt som samlingspunkter for Janitsjarene og planla en ny hær bestående av etniske tyrkere. Resultatet ble et opprør av Janitsjarene som ble støttet av Mustafas mor. Osman II ble fengslet og dømt til døden. Det blir sagt at da han skulle henrettes ved kveling ville han ikke gi seg frivillig og det tok lang tid og mange menn for å få kontroll på ham. Han ble til slutt slått i hodet med en øks og senere kvalt med en buestreng. Skurlast. Skurlast er trelast laget av rundt tømmer, det vil si materialer som uhøvlede planker, bord og bjelker i forholdsvis grove dimensjoner. Skurlast er det første trevirke som lages når en sager eller kløyver tømmerstokker på langs. Materialene er rå, forholdsvis røffe og med sagspor på alle sidene. Målene er omtrentlige, med tommer som utgangspunkt. Slik skurlast kalles også "uhøvlet trelast", og bruken begrenser seg som regel til billige materialer som forskalingsbord, grov kledning og liknende. Etter tørking går skurlasten til videre oppdeling og/eller justering. Den kalles da gjerne høvellast. I de senere år har utviklingen av sager gjort at skurlast også blir benyttet i større grad til oppføring av garasjer, uthus og liknende bygninger der materialene ikke trenger å ha glatte overflater. Karl IX av Sverige. Karl IX, (født 4. oktober 1550, død 30. oktober 1611) var Sveriges regent fra 1599 som "riksföreståndare" og som konge fra 1604 til 1611. Han ble kronet 15. mars 1607. Karl IX var sønn av Gustav Vasa og Margareta Eriksdotter Leijonhufvud Under kroningen bar kongen et kjede med en utforming som har gitt opphav til antakelsen om at kongen innstiftet en ridderorden, "Jehovaordenen". Karl IX av Sverige Karl IX av Sverige Markus Mustonen. Markus Mustonen (født 20. januar 1973) er en svensk musiker, med finsk opphav, som spiller trommer og piano i det svenske pop-rockbandet Kent. Han ble medlem av Jones & Giftet i 1991, som senere skiftet navn til Havsänglar i 1992 og til slutt til Kent i 1994. Han regnes som et av de fire opprinnelige medlemmene i bandet, sammen med Joakim Berg, Martin Sköld og Sami Sirviö. Markus Mustonen er utdannet psykiatripleier. Mustonen, Markus Mustonen, Markus Mustonen, Markus Sigismund III av Polen. Sigismund (født 20. juni 1566 på Gripsholms slott, død 19. april 1632 i Warszawa i Polen), konge av Sverige fra 1592 til 1599 og som "Sigismund III Vasa" (på polsk "Zygmunt III Waza"; på litauisk "Zigmantas Vaza") konge av Polen og storfyrste av Litauen fra 1587. Kronet som svensk konge 19. februar 1594. Valgspråk: Pro jure et populo (For loven og folket) Sigismund var sønn av Johan III og Katarina Jagellonica. Gift i mai 1592 med Anna av Steiermark (1573–1598) og 1605 med hennes søster Konstantia av Steiermark (1588–1631). Sigismund er gravlagt i katedralen på Wawel i Kraków. Keith Johnstone. Keith Johnstone (født i februar 1933) er en engelsk regissør og en foregangsmann innen improvisasjonsteater og teatersport. Han ble født i Devon, England, i 1933, og var ansatt som regissør og lærer ved Royal Court Theatre i London fra 1956 til 1966. Der begynte han å utvikle nye idéer som gikk imot all tradisjonell tenkning innenfor teateret. Han sa ting til studentene sine som «Ikke vær flink!» og «Ikke konsentrer deg!». Målet med denne metoden var å få studentene til å kvitte seg med prestasjonangst og utvikle fantasien og spontaniteten. I 1970 flyttet han til Calgary, Canada. Her begynte han å utvikle teatersport og startet gruppen The Loose Moose Theatre Company. Han holder i dag kurs over hele verden. Han har også skrevet bøker om improvisasjonsteater. Sami Sirviö. Sami Sirviö (født 28. mai 1970) er en svensk musiker, med finsk opphav, som spiller gitar og keyboard i det svenske pop-rockbandet Kent. Han ble medlem av Jones & Giftet i 1991, som senere skiftet navn til Havsänglar i 1992 og til slutt til Kent i 1994. Han regnes som et av de fire opprinnelige medlemmene i bandet, sammen med Joakim Berg, Martin Sköld og Markus Mustonen. Sammen med Kent-kollega Harri Mänty har han vært med i en reklamefilm for det finske ølmerket Koff. Eksterne lenker. Sirviö, Sami Sirviö, Sami Sirviö, Sami Johan III av Sverige. Johan III, (født 20. desember 1537 i Stegeborg i Östergötland, Sverige død 17. november 1592 i Stockholm), var konge av Sverige 1568–92, og storfyrste av Finland fra 3. august 1577. Johan var sønn av Gustav Vasa og Margareta Eriksdotter Leijonhufvud. Gift 4. oktober 1562 med Katarina Jagellonica (1526–1583) og 21. februar 1585 med Gunilla Johansdotter (1568–1597). Kronet 10. juli 1569. Valgspråk: "Deus protector noster" («Gud vår beskytter»). Johan er gravlagt i Uppsala domkirke. Roy Lichtenstein. Roy Lichtenstein (født 27. oktober 1923 i New York, død 29. september 1997) var en amerikansk popkunstner. Han ble kjent for å gjenskape enkelttegninger fra billige tegneseriehefter i malte kjempeformat. Ved å presentere slike bilder på kunstutstillinger oppnådde kunstnere som Lichtenstein og Andy Warhol noe av det samme på 1960-tallet som Marcel Duchamp hadde gjort med sine readymades femti år tidligere: å skape oppmerksomhet og refleksjon rundt et objekt tatt ut av sin vanlige sammenheng eller sitt hverdagslige miljø. Ved å opphøye det anonyme og masseproduserte til kunstverk ble popkunsten et angrep på myten om en originalt skapende kunstnerpersonlighet bak kunsten. I sum representerte disse angrepene en «avkunsting» av kunsten. Lichtenstein studerte ved Ohio State University, der han fikk en mastergrad innen kunst. Fram til 1957 arbeidet han i reklamebransjen. Lichtensteins tidlige arbeider kan karakteriseres som abstrakt ekspresjonisme – en kunstretning som kombinerer ekspressiv bruk av maling med abstrakte former. Men fra 1961 ble han fullstendig oppslukt av popkunstens formspråk. Han forsøkte etter hvert også å omforme moderne malerier til tegneserienes vulgære billedspråk. Slik fikk man tegneserievarianter av kjente modernistiske kunstverk. Han låner det visuelle språket, motivene og teknikkene til tegneseriene og omformer det til et eget kunstnerisk uttrykk. Thomas K. Mattingly II. Thomas Kenneth Mattingly II, også kalt "Ken" Mattingly, (født 17. mars 1936 i Chicago, Illinois) er en amerikansk pilot og astronaut. Romferder. Mattingly var egentlig utpekt til være pilot på kommandomodulen på Apollo 13, men han ble fjernet fra ekspedisjonen tre dager før oppskytningen etter å ha blitt utsatt for meslinger. Anthomyiidae. Grønnsakfluer (Anthomyiidae) er en artsrik familie av fluer der en del arter er alvorlige skadedyr i jordbruket. Familien har blitt kalt rotfluer på norsk men det navnet skal nå brukes on en annen familie, Psilidae. Anthomyiidene ligner sterkt på møkkfluer (Muscidae) men kan kjennes fra disse på at den nest bakerste vingeåren ("A1") når ut til bakkanten av vingen, noe den ikke gjør hos møkkfluene. Kjente arter er løkflue og kålflue, som kan gjøre stor skade i grønnsakdyrking. Utseende. Små til middelsstore (2,5 – 13,5 mm), slanke til ganske kraftige fluer. Kroppen er ofte delvis dekket av lys bestøvning, men med blanke, mørke partier innimellom, slik at fluene får et stripete eller sjakkbrett-aktig utseende. De har mange, lange børster på kroppen som ser gjerne noe piggete ut. Hodet er ganske stort, med bred panne. fasettøynene er høyere enn lange og middels store. Midt-delen av pannen er nedsenket, tydelig avdelt fra sidefeltene, og kantet med fine, innoverrettede børster. Børstene langs innerkanten av fasettøynene ("orbitalbørster") varierer mye i størrelse og antall, likeså børstene mellom punktøynene ("ocellarbørster"). Bakhodet er som oftest tett hårkledt. Antennene er tre-leddet, de to innerste leddene er ganske korte. Det andre leddet har en lengdefure på utsiden. Det tredje leddet er mer ellern mindre stavformet og peker nedover, med en kraftig antennebørste ("arista") som er fint hårete eller fjærgrenet. Kinnbørster ("vibrissae") finnes hos noen grupper, mengler hos andre. Munndelene er noe forlenget hos noen arter. Brystet (thorax) er mer eller mindre tett, lyst brunlig eller grålig bestøvet. På ryggsiden ("mesonotum") er det gjerne noen bare, mørke partier som danner tydelige, blanke lengdestriper. Brystet har mange, lange børster. Vingene er store, gjerne mer eller mindre gulaktige, sjelden med mørke flekker eller bånd. Fremkanten ("costa") er tett hårete. Den nest bakerste vingeåren ("A1") når ut til vingebakkanten – på dette kan de skilles fra de ellers svært lignende møkkfluene. Beina er foholdsvis slanke, gjerne for det meste mørke på farge men de kan være gulaktige. Leggene ("tibiae") har en kraftig børste ("preapikalbørste") på oversiden like før spissen. Bakkroppen er slank og sylindrisk hos hannene, trinn og tilspisset bakover hos hunnene. Ofte har oversiden et sjakkbrett-mønster av vekselvis lyse, bestøvede og mørke, blanke partier. Hannene har store, ytre kjønnsorganer og hunnene har bakkroppsspissen forlenget til et ganske langt, uttrekkbart eggleggingsrør. Overraskende nok, for en gruppe med stor økonomisk interesse, er larvene dårlig kjent. Levevis. Mange av anthomyiidene har larver som lever på levende planter, men det finnes også larver som spiser sopp, råtnende plantemateriale (saprofager), møkk, åtsel, eller som er rovdyr. Noen av de planteetende artene er avhengige av bakterier som de bærer med seg, og som bryter ned planten. Skaden de gjør skyldes hovedsakelig råten forårsaket av bakteriene, ikke selve fluelarvens spising. Noen larver ser også ut til å være mer eller mindre altetende (omnivorer). De voksne fluene besøker gjerne blomster for å drikke nektar, og kan også drikke væske som siver ut fra åtsler. Noen arter kan utgjøre et medisinsk problem fordi de sprer tarmbakterier til matvarer. En del arter har forkortet livssyklus, ved at hunnene føder levende larver ("vivipari") eller ved at larvene klekkes uvanlig langt utviklet. Skadedyr. Flere arter av Anthomyiidae er alvorlige skadedyr i jord- og hagebruk Løkflue, "Delia antiqua", er et alvorlig skadedyr på løk. Fluene bringer med seg bakterier som gjør at den angripne løken råtner. Råtningen gjør løken mere fordøyelig for fluelarvene, og mange andre fluearter kan også utvikle seg i løk angrepet av løkflue, men ikke i friske løker. Angrepene merkes først på at bladene begynner å gulne, så råtner løken. Løkfluen har gjerne tre generasjoner hver sommer. "Delia coarctata" er et alvorlig skadedyr på korn. Den angriper høstsådd korn. De voksne fluene flyr på sensommeren, og legger egg som blir liggende i jorden og klekkes på ettervinteren. De angriper da de små, overvintrende kornplantene og spiser skuddet. Skadeproblemene er størst på vinterhvete. Stor kålflue, "Delia floralis" er et alvorlig skadedyr på kulturplanter i korsblomstfamilien, slik som kål, kålrot og neper. Larvene spiser på røttene, og man merker skaden først ved av bladene gulner. Skadene forekommer om ettersommeren og høsten. Liten kålflue, "Delia radicum", er et alvorlig skadedyr på kål og andre grønnsaker i korsblomstfamilien. Larvene spiser på røttene og forårsaker råte. Kålfluen har to-tre generasjoner i løpet av sommeren. Hunnene legger 100-150 egg i sprekker i jorden tett ved rothalsen til næringsplantene, vanligvis 1-2 egg ved hver plante. Larvene bruker 3-4 uker på utviklingen. Beteflue, "Pegomyia hyoscyami", kan gjøre noe skade på sukkerbete og mangold. Den kan også gå på giftplanten bulmeurt. Slektningen "Pegomyia betae" kan også gjøre skade på beter. Bringebærflue, "Pegomyia rubivora", kan gjøre noe skade på bringebær og bjørnebær. Larvene borer i stenglene nær roten. Hveteflue, "Phorbia fumigata", gjør noe skade på korn, særlig hvete. Larvene angriper skuddene på små hveteplanter. En del andre arter er mindre betydelige skadedyr. Bekjemping skjer ofte ved å vanne jorda med giftstoffer som dreper larvene. Ofte blir bestandene holdt nede av ulike slags parasitter og rovdyr som for eksempel løpebiller, som spiser egg og larver. Kilder. Darvas, B., Skuhravá, M. og Andersen, A. 2000. Agricultural dipteran pests of the Palaearctic region. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 1: 565-649. Science Herald, Budapest. Suwa, M. og Darvas, B. 1998. Family Anthomyiidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 571-616. Science Herald, Budapest. Erik XIV av Sverige. __NOTOC__ a>. Muligens ble den laget av materiale fra eldre kroner. Erik XIV (født 13. desember 1533, død 26. februar 1577 på Örbyhus slott i Uppland) var konge av Sverige 1560–1568. Han var sønn av Gustav Vasa og Katarina av Sachsen-Lauenburg, halvbror av Johan III og Karl IX samt onkel til Sigismund og Gustav II Adolf. Han ble kronet 29. juli 1561 og hadde valgspråket "Deus dat cui vult" («Gud gir til hvem han vil»). I juli 1567 giftet han seg med Karin Månsdotter. Han døde etter å ha sittet innesperret på Örbyhus slott i Uppland, sannsynligvis forgiftet av broren Johan III. Erik XIV var inspirert av Johannes Magnus` verk "Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus" som inneholdt en lang rekke oppdiktede konger med navnene Erik og Karl. Erik XIV aksepterte dette som historisk sannhet og tok det høye tallet XIV som sitt regentnummer for å vise hvilken lang og ærerik historie Sverige hadde. Hans bror Karl IX gjorde det samme da han ble konge. Oppvekst. Før Erik var to år gammel mistet han sin mor og innen han fylte tre hadde han fått en stemor i Margareta Eriksdotter Leijonhufvud. Han fikk en svært god oppdragelse. Hans første lærer var den lærde tyskeren Georg Norman som hadde studert under Melanchthon og Martin Luther. Imidlertid hadde man behov for Normans tjenester innen andre deler av den svenske statsforvaltningen og han ble erstattet av den franske kalvinisten Dionysius Beurreus. Erik nådde høyden av sin samtids utdannelse; han hadde utmerket innsikt i fremmede språk og matematikk, var vel bevandret i historie og skrev med en skarp penn som viste kjennskap til retorikk og logikk. Han var også godt kjent med astrologi. Han var dessuten en mester i ridderidretter, sang og spilte lutt og var en dyktig tegner. Fremtredende dårlige egenskaper hos Erik var hans koleriske og mistenksomme legning, noe som også preget hans brødre og faren. Kong Gustav skrev sitt testamente i 1557 og delte opp riket i arvelige hertugdømmer til sønnene. Johan hadde allerede året før blitt utnevnt til hertug over Finland. Sønnene Magnus og Karl fikk sine hertugdømmer. Fra det tidspunktet Erik begynte å representere offentlig ble han kalt «utvald konung» og etter riksdagen i Stockholm i 1560 ble han Sveriges «arvkonung». I 1557 fikk Erik som hertug Kalmar i forlening og Kronobergs län samt Öland og han holdt deretter hoff i Kalmar. Her befant blant andre Jöran Persson seg, som hadde blitt forvist av kong Gustav fra hans hoff. Persson la her grunnlaget for sin store innflytelse over Erik. Den forsiktige og konservative gamle kongen kom ofte i konflikt med sin snartenkte og velutdannede eldste sønn som ville modernisere riket. Erik XIV som konge. Etter at Erik besteg tronen i 1560 arbeidet han målbevisst for å konsolidere makten, først og fremst overfor brødrene som faren hadde gitt betydelige deler av riket til som hertugdømmer samtidig som han ikke hadde avgjort hvilken stilling hertugdømmene skulle ha i forhold til Kronen. Erik viste stor grad av politisk klokskap da han gjennom Arboga artiklar av 1561 fratok hertugene all rett til å være noe annet enn kongens undersåtter. Det har blitt antatt at Erik i tillegg prøvde å minske avstanden mellom hertugene og de øvrige undersåttene ettersom han ved kroningen i juni 1561 innførte greve- og friherreverdigheten i Sverige. Disse tjente imidlertid heller til å knytte adelen nærmere til seg, noe han også gjorde ved å avstå fra en del gods som faren hadde inndratt. Allerede i forbindelse med arveskiftet etter faren hadde Erik gjort sin kongelige myndighet gjeldende på en måte som forarget broren Johan, hertug av Finland, og Arboga artiklar gjorde han ikke noe blidere. Også andre motsetningsforhold oppsto mellom brødrene. I 1561 tok Erik Tallinn under beskyttelse og begynte på en erobring av Estland. Disse begivenhetene ble bestemmende for retningen på Sveriges utenrikspolitikk gjennom de nærmeste århundrene ettersom de innledet Sveriges erobringstokt og la grunnlaget for dets velde på den andre siden av Østersjøen og innledet en forbitret kamp om kontroll over området, med Polen og Russland som de fremste medspillerne selv om også Danmark hadde interesser i området. Eriks erobringer sto i veien for Johans planer om landevinninger i de samme områdene, som lå nær hans hertugdømme. Før tronbestigelsen hadde Erik støttet planene. Johan søkte i stedet – mot Eriks uttrykkelige vilje – Polens hjelp for å nå sitt mål. Han giftet seg med Katarina Jagellonica, datter av Sigismund I av Polen, i 1562, lånte ut betydelige summer til den polske kongen og fikk som pant for lånet syv områder i Livland. Disse områdene lå i grenselandet mot det området Erik kontrollerte og var trolig ment som en buffer for å hindre Erik i å utvide sine erobringer. Erik så spor av forræderi i Johans oppførsel. Knapt hadde Johan kommet hjem fra Polen før Erik heftig forlangte en forklaring. Johan svarte unnvikende. Et par uforsiktige ytringer fra en av væpnerne som hadde vært med i tjeneste hos Johan forsterket kongens mistanker og 23. april 1563 stevnet han Johan for anklager om høyforræderi og lot riksdagen dømme han til døden 7. juni samme år. Da Johan satte seg til motverge ble han overmannet av kongens styrker og tatt til fange. Dødsdommen ble endret til livsvarig fengsel og han ble samme år satt inn på Gripsholms slott. Den nordiske syvårskrigen. På samme tid som denne brødrefeiden pågikk, innviklet Erik seg i krig med Danmark og Lübeck, den såkalte nordiske syvårskrigen. Eriks estlandske politikk var en medvirkende årsak til denne utviklingen som i tillegg innebar danske planer om å gjeninnføre unionen. Erik deltok personlig i krigen ved flere tilfeller i årene 1563, 1564, 1565 og 1568, men uten større fremgang. Han hadde mange teorier om kunsten å føre krig, men befalingene hans var urealistiske ettersom de ikke sto i forhold til de tilgjengelige ressursene og dermed ofte ikke kunne gjennomføres. Dette medførte at Erik byttet ut befal noe som igjen førte til at krigen til lands ikke utviklet seg etter planene, selv om det ikke var mangel på en og annen fremgang. Erik var imidlertid på andre områder en dyktig organisator og kjempet for å modernisere troppene. Han ga også ordre til at befolkningen i de erobrede områdene skulle behandles med skånsomhet, i hvertfall som en begynnelse og overtales til å sverge troskap mot Sverige. Dersom de nektet skulle de imidlertid slås i hjel, alternativt bli deportert til Sverige. Til havs vant den svenske flåten flere betydningsfulle seire og kunne under store deler av krigen dominere Østersjøen. Mistenksomhet og ekteskapsplaner. Karin Månsdatter og barna fulgte den styrtede kongen når han ble flyttet rundt som fange på forskjellige slott. Først i 1573 ble de adskilt etter ordre fra Johan III. De neste fire årene tilbrakte hun som fange på Åbo slott. Faksimile av en pennetegning utført av Erik XIV i fangenskap. Dronning Katarina av Sverige tegnet av Erik. Eriks fremferd overfor Johan ble skjebnesvangert. Erik mistenkte at han hadde pådratt seg høyadelens misnøye. Hans uro viste seg i hans oppførsel mot Nils Sture. Sture hadde deltatt i et mislykket forsøk på å innta Bohus fästning, ble tiltalt for høyforræderi og dømt til døden av Höga nämnden. Höga nämnden var en overdomstol som Erik hadde opprettet i 1561 nærmest som en forvaltningsdomstol, men som gikk over til å bli et middel til forfølelse med Jöran Persson som anklager. Nils Sture ble imidlertid benådet. Kort tid etter ble han sendt som Eriks ambassadør på frierferd til Lothringen. Erik hadde sendt forslag om giftermål til dronning Elisabeth i England uten å lykkes. Han vendte deretter blikket mot Maria Stuart. Hans forslag til henne ble fremmet av Per Brahe den eldre og Charles de Mornay i begynnelsen av 1562, men da det ikke var noen fremgang å spore åpnet Erik forhandlinger med prinsesse Christina av Hessen. Disse forhandlingene ble brutt da et av Eriks brev til Elisabeth kom for en dag og han vendte seg da som frier hos prinsesse Renata av Lothringen, en datterdatter av Christian II. Psyken forverres. Behandlingen av Nils Sture var en ren provokasjon mot aristokratiet. Erik ble grepet av frykt for arveriket og hvordan det skulle gå med det. Jöran Persson tok på seg å samle bevis på en adelssammensvergelse som skulle gå ut på at at man ville styrte Erik som hevn for behandlingen av Sture. I mai 1567 ble flere stormenn anklaget, blant dem Nils Stures far, greve Svante Sture d.y., en mann som var trofast mot Huset Vasa. De anklagede ble satt i fengsel i Uppsala hvor en riksdag ble samlet for å domfelle dem. Den 16. mai kom Erik, i tydelig forvirret tilstand, til Uppsala. Nils Stures uanmeldte ankomst den 21. mai med det som trolig var en negativ beskjed vedrørende frieriet til Renata av Lothringen – henne sgifterål med Vilhelm V av Bayern ble kunngjort to uker senere – øket forvirringen hans. Den 22. mai skrev han et forsonlig brev til greve Svante Sture og besøkte han i fengselet 24. mai og ba da om tilgivelse for sine handlinger. Da han muligens ikke var overbevist om at den tilgivelsen han fikk var oppriktig, mistet han besinnelsen og angrep Nils Sture som også var tilstede, stakk han først med en dolk og deretter med spydet og lot sine menn fullbyrde mordet. Erik flyktet deretter ut av byen og ga ordre om at de øvrige fangene skulle drepes. Hans tidligere lærer Beurraeus løp etter kongen for å roe ham ned, også han ble hugget ned på ordre fra kongen. Den 27. mai ble Erik påtruffet i Odensala, forkledd og fortsatt forvirret. Han ble etter hvert roligere og ba Gud og mennesker om tilgivelse. Han søkte forsoning med de dreptes slektninger og Sveriges øvrige adel. Høsten 1567 fikk han dømt Jöran Persson til døden, men dommen ble ikke iverksatt. Ekteskap. I all stillhet giftet Erik seg med Karin Månsdotter i juli 1567. Karin Månsdotter var en knektdatter som i 15-årsalderen hadde blitt ansatt ved hoffet. Så tidlig som i 1561 hadde han fått både rådets og riksmøtets velsignelse til å gifte seg med hvem han ville. På slutten av sommeren 1567 gikk det tilbake med hans psykiske helse og han led under fikse idéer. Han trodde han var avsatt og at Johan var konge. Utpå vårparten 1568 fikk han kreftene tilbake og ble sitt tidligere jeg. Han fikk igjen full tiltro til Jöran Persson, ga beskjed om at de som hadde blitt myrdet i Uppsala var skyldige, krevde tilbake penger fra de dreptes familier og begynte å uttale seg hatefullt mot broren Johan. Det høytidelige andre bryllupet med Karin i Storkyrkan den 4. juli 1568 samt hennes derpå følgende kroning som dronning Katarina ble dråpen som fikk begeret til å flyte over og den 5. juli 1568 startet opprøret. De myrdedes slektninger slo seg sammen med Johan. Den 29. september samme år ble Erik fengslet av sine brødre. Avsatt og fengslet. En riksdag bestemte i 1569 at Erik XIV og hans slekt hadde mistet sin rett til Sveriges krone og at Erik skulle holdes «i fängslig, dock tillbörlig och furstlig förvaring». Erik ble deretter holdt fengslet september 1568–juli 1570, på Åbo slott i perioden juli 1570–4. august 1571, Kastelholms slott august–november 1571, Gripsholms slott november 1571–juni 1573, Västerås slott juni 1573–høsten 1574 og på Örbyhus slott høsten 1574–februar 1577. Årsaken til at man skiftet oppholdssted så ofte lå i at det ble oppdaget sammensvergelser for å befri ham flere ganger, noe som gjorde Johan urolig. Johan hadde etterfulgt sin bror på tronen. Uroen medførte beslutningen om at Johan måtte dø. Allerede i januar 1572 fremholdt Johan for sin bror Karl at dette var nødvendig. I flere nesten likelydende brev ga han Eriks fangevoktere utførlige instruksjoner om hvordan Erik skulle drepes dersom det ble gjort forsøk på å befri han. 10. mars 1575 underskrev to riksråder og de fremste prelatene en formell dødsdom. Eriks død. Den 26. februar 1577 døde Erik. Forfattere fra slutten av 1500-tallet og fra 1600-tallet har ikke noe usedvanlig å fortelle om Eriks død. Samuel von Pufendorf i "Continuirte einleitung" som ble trykket i 1686 nevner for første gang på trykk at Johan beordret Eriks henrettelse med gift. Antakelig fant han opplysningen i Johannes Messenius' "Scondia illustrata" som da bare var tilgjengelig i manuskript og som også inneholder opplysningen om at det skal ha vært forgiftet ertesuppe. De fleste historikerne på 1700- og 1800-tallet opprettholdt denne opplysningen. Senere forattere anså at Erik hadde dødd en naturlig død. Ved en gravåpning under ledelse av anatomiprofessor Carl-Herman Hjortsjö og tidligere riksantikvar Martin Olsson begynte en undersøkelse av Eriks levninger 20. januar 1958. Betydelige mengder arsenikk ble funnet i kroppen. Etter å ha utført inngående tekstilhistoriske, kjemiske og medisinske analyser kom man frem til at «fynden i sin helhet ger … fullt stöd för antagandet att Erik XIV blivit förgiftad med arsenik». Eriks levninger er bevart i en sarkofag i Västerås domkyrka. Jean Jaurès. Jean Léon Jaurès (født 3. september 1859, død 31. juli 1914) var en ledende fransk sosialist. Han er særlig kjent for å ha prøvd å hindre storkrigen som brøt ut i 1914. Jaurès var akademiker, og satt i nasjonalforsamlingen i flere perioder. Han var blant annet aktiv i kampen for å få satt fri den uskyldig dømte jødiske offiseren Dreyfus i den sagnomsuste Dreyfus-saken, og i kampen for å skille kirke og stat, noe som lyktes i 1905. De franske sosialistene var delte i flere grupper på slutten av 1800-tallet. Jaurès arbeidet for å forene dem, og lyktes med det i 1905, med grunnleggelsen av "Parti Socialiste Unifie – Section Francaise de l'Internationale Ouvriere". Hovedorganet til det forente sosialistpartiet var avisen "l'Humanite", grunnlagt av Jaures året før. Denne avisen finnes fremdeles. Jaurès stod i den republikanske tradisjonen fra den store franske revolusjonen i 1789 og fremover. Han så sosialismen som en fullføring av demokratiseringen av samfunnet. Jaurès har blitt feilaktig fremstilt som pasifist, men var anti-militarist. Han ville "omdanne" militærvesenet i retning av et heimevernsforsvar, noe han la frem i boken "Den nye hæren" i 1910. En slik milits ville være sterk i forsvar, men umulig å bruke mot egen befolkning og til angrep på andre land, mente Jaurès. Dette var et ledd i det som ble Jaurès' største og siste kamp, kampen mot krigen som truet. Jaurès prøvde flere ganger å få den Andre internasjonalen til å vedta samtidig generalstreik i alle krigførende land i tilfelle krigsutbrudd, men uten å lykkes i å få forpliktende vedtak. Han talte og skrev mye mot krigsfaren. I høyreavisene ble Jaurès kalla «landssviker» og «tysk agent», og den 31. juli 1914 ble Jean Jaurès skutt og drept av ein høyrenasjonalist. Dagen etter brøt første verdenskrig ut. Morderen, Raoul Vilain, satt fengslet under hele krigen, men ble frifunnet i 1919 i en kontroversiell rettsavgjørelse. Bakgrunnsstoff. Jaures, Jean Jaurès, Jean Jaures, Jean Jaures, Jean Henry W. Hartsfield jr.. Hartfield jr. (Høyre) sammen med Mattingly før STS-4 Henry W. Hartsfield jr. (født 21. november 1933 i Birmingham i Alabama) er en amerikansk testpilot og astronaut. Konstantin Stanislavskij. Den russiske teatermannen Konstantin Stanislavskij (1863-1938) portrettert på 1930-tallet. a>s «Den gjerrige riddaren» (Skupoy rytsar (Скупой рыцарь) i en oppsetning i Moskva 1888. a>» 1899 med ensemblet ved Moskva Kunstnerteater. Stanislavskij sitter bak Tsjekovs høyre skulder. Konstantin Sergejevitsj Stanislavskij (russisk: Константин Сергеевич Станиславский; født i Moskva, død 7. august 1938 samme sted) var en russisk regissør, skuespiller, teaterleder, teaterpedagog og fornyer av teaterkunsten. I dag underviser de fleste av den vestlige verdens teaterutdannelser etter de prinsippene og teknikkene som Stanislavskij beskrev for skuespilleropplæringen. Han har dermed hatt svært stor innflytelse på moderne skuespill- og regikunst, teater- og filmhistorie. Liv og arbeid. Konstantin Stanislavskij ble født i Moskva i 1863 og jobbet hele livet innenfor teateret. Sammen med kollegaen Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko dannet han i 1898 Moskva kunstnerteater, som ble kjent gjennom oppsetninger av Anton Tsjekovs skuespill. Stanislavskij skapte også en praktisk metode og teori for skuespillere som ville utvikle en troverdig rollefigur «innenfra» i motsetning til gjennom ytre, påtatte gester. I 1936 mottok Stanislavskij Leninordenen, Sovjetunionens høyeste sivile utmerkelse. Stanislavskijs metode for skuespilleropplæring. Opplæring av skuespillere etter Stanislavskijs ideer blir ofte bare kalt «metoden» etter det amerikanske «the method». For ham var innlevelse et av de viktigste prinsippene. Tidligere hadde skuespillerkunsten vært preget av stive, maskepregede og stereotype fremstillinger av følelser og skikkelser. Stanislavskij ville isteden at utøverne skulle finne fram til og uttrykke "ekte" følelser og opplevelser. Ifølge «metoden» skal derfor skuespillerne gå så inn i rollene at de "føler seg" som rollefigurene. På grunn av denne holdningen blir ofte begrepet innføling knyttet til Stanislavskijs skuespilleropplæring. Grunnlaget for en slik rolleidentifikasjon er å analysere dramateksten og bestemme rollefigurens livssituasjon, bakgrunn og ønsker. I tillegg må skuespilleren klargjøre hva og hvem som hindrer rollefiguren i å oppnå målet sitt. Alt dette må sees i forhold til grunntanken i stykket som helhet. Slik vil hovedideen i stykket prege alle detaljer i framførelsen. Mot slutten av livet var Stanislavskij spesielt opptatt av "fysiske handlinger" som en inngangsport til troverdig spill, og også improvisasjon. For Bertolt Brecht, den andre store teaterteoretikeren i forrige århundre, var målet mer å få tilskueren til å tenke enn å føle. Stanislavskij fortsatte å utvikle sitt system fram til sin død i 1938. Han skrev flere bøker, den mest kjente er trolig «En skuespillers arbejde med sig selv» i to bind. Ingen av bøkene er oversatt til norsk, men de kan leses på svensk, dansk eller engelsk. Stanislavskijs metode forveksles ofte med Lee Strasbergs "method acting" som ble utviklet på 1930-tallet. Disse to systemene har mange fellestrekk, men er også forskjellige på mange punkter. Harri Mänty. Harri Mänty (født 31. juli 1971 i Eskilstuna) er en svensk musiker, med finsk opphav, som var medlem av det svenske pop-rockbandet Kent mellom 1996 og 2006. Han ble med i bandet etter at Martin Roos sluttet. I bandet spilte han gitar og slagverk. Harri Mänty er utdannet murer. Før han ble med i Kent var han vokalist i hardcore-/punkbandet No Security: De ga i 1993 ut platen "When the Gist is Sucked from the Fruit of Welfare, the ugly faces of truth show", som inneholdt en samling av alt bandet hadde spilt inn på plateselskapet Lost & Found. Bandet turnerte i Europa, og ble tilbudt å dra ut på en mindre turné i USA, men gjennomførte den aldri. Sammen med Kent-kollega Sami Sirviö har han vært med i en reklamefilm for det finske ølmerket Koff. Vance D. Brand. Vance DeVoe Brand, (født 9. mai 1931 i Longmont, Colorado) er en tidligere amerikansk pilot og astronaut. Romferder. Brand var også satt opp som astronaut på Skylab Rescue, en redningsferd for Skylab 3, som aldri ble noe av. Gustav Vasa. Gustav Vasa (også kalt Gustav I, egentlig Gustav Eriksson) (sannsynligvis født 12. mai 1496, død 29. september 1560), var konge av Sverige fra 6. juni 1523 til sin død i 1560. Gustav Vasa gjorde opprør mot Kalmarunionen, han avskaffa valgmonarkiet og innførte arvelig rett til den svenske trona. Han tilhørte huset Vasa, det første fyrstehuset som regjerte Sverige som ett forent rike med arvelig suksesjon. Han gjennomførte politiske reformer som førte til et mer effektivt sentralstyre. Gustav Vasa sies å være den som la grunnsteinen for nasjonalstaten Sverige. Den 6. juni 1523 ble han valgt til konge av riksdagen, og nettopp denne datoen er Sveriges nasjonaldag. I de senere tider – da spesielt fra og med slutten av 1800-tallet – har han blitt sett på som en landsfader, et nasjonalsymbol. Moderne historieforskning derimot, trekker ofte fram hans brutale metoder og intensive propaganda for å vinne makt. Han ble kronet 12. januar 1528. Valgspråk: "Omnis potestas a Deo est" («All makt er av Gud»). Blant de viktigste av Gustav Vasas kritikere var det særlig to: Berend von Melen som hadde vært troppefører for kongen, og Wulf Gyler som var kongens sekretær i 10 år, men falt i unåde og måtte flykte fra Sverige. Han er gravlagt i Uppsala domkirke. Robert F. Overmyer. Robert F. Overmyer (født 14. juli 1936 i Lorain, Ohio, død 22. mars 1996) var en amerikansk testpilot og astronaut. Joseph P. Allen. Joseph P. Allen (født 27. juni 1937 i Crawfordsville, Indiana) er en tidligere amerikansk testpilot og astronaut. DAISY Digital Lydbok. DAISY er et lydbokformat som er basert på de åpne standardene XHTML og SMIL, og lydfiler (som mp3). Denne standarden for digitale lydbøker er en multimedie-representasjon av en bok der tekst og en opplesning av bokens innhold kan spilles av synkront. Lydbokformatet tillater brukeren å navigere og orientere seg i bøkene på tilnærmet samme måte som vanlige bøker. Brukeren slipper å lete seg frem ved å spole seg frem i en kassett eller CD. Forkortelsen DAISY står for "Digital Accessible Information SYstem" ("digitalt tilpasset informasjon-system"). DAISY-formatet skal hjelpe mennesker som (av forskjellige grunner) ikke kan, eller har vanskeligheter med å bruke tradisjonell skrevet tekst. I likhet med vanlige lydbøker, lar DAISY brukeren høre en person som leser opp boken. I tillegg tilbyr formatet en del funksjonalitet som vanlige lydbøker ikke har. Brukeren kan navigere gjennom kapitler og avsnitt på samme måte som man kan slå opp i innholdsfortegnelsen i en bok. DAISY-spillere kan også ha søkefunksjoner og mulighet til markere steder i boken ved hjelp av digitale bokmerker. DAISY-bøker brukes av blinde, svaksynte, dyslektikere, og mange andre brukere som av forskjellige grunner har behov for- eller ønsker å tilegne seg informasjon i bøker på andre måter. William B. Lenoir. William Benjamin «Bill» Lenoir (født 14. mars 1939 i Miami i Florida, død 28. august 2010) var en amerikansk ingeniør og astronaut. Lenoir var med som «Mission Specialist» på det første operasjonelle oppdraget til romfergen i november 1982 (STS-5). Thomas Hobbes. Thomas Hobbes (født 5. april 1588, død 4. desember 1679) var en engelsk filosof. Han er mest kjent for sitt hovedverk Leviathan, der han søker å rettferdiggjøre staten og vise hvordan det er vår plikt å lyde den. Han gjør seg her til talsmann for eneveldet og statens ubegrensede makt. Hobbes var den første som opererte med begrepet samfunnskontrakten. Hobbes resonnerer seg fram til læren om den uinnskrenkede statsmakt ved hjelp av en rekke postulater. Han forutsetter for det første at menneskene ønsker å overleve, samt for det andre at de ønsker seg et behagelig og rommelig liv. Dessuten ønsker de å oppnå makt og ære. Videre antar han at menneskene er relativt like i sårbarhet og evne, samt at det alltid vil foreligge knapphet på goder. På dette grunnlag slutter han at det vil utvikle seg en alles krig mot alle. Noen vil angripe andre for å sikre sin egen materielle overlevelse, andre vil angripe for å oppnå ære og makt. Den stadige faren for å bli angrepet vil så føre til at mennesker som i utgangspunktet helst vil la andre være i fred føler seg tvunget til å gå til forkjøpsangrep. Hobbes omtaler denne situasjonen som naturtilstanden. Hva burde vi så i gjøre for å komme ut av denne tilstanden? Av frykt for tidlig død og i vår streben etter et liv vi kan holde ut, burde vi i følge Hobbes inngå en samfunnskontrakt. Menneskene bør overføre sin makt og styrke til "en" enkelt hersker mot at denne forsvarer deres liv og eiendom. Forutsetningen er altså at alle de andre (med unntak av suverenen) går med på det samme. Hvis ikke alle de andre i lik grad avstår fra retten til å gjøre hva de vil, så er det "ingen" som har grunn til å gjøre det. Det ville bare øke risikoen for å bli plyndret. Kontrakten krever uinnskrenket absoluttistisk makt. Den forutsetter en hersker som er så sterk at han kan tvinge alle til lydighet. Hobbes understreker at kontrakten inngås mellom individene i samfunnet, "ikke" mellom disse og suverenen/staten. Sistnevnte står utenfor og hva han enn gjør, så er det riktig så lenge han beskytter oss. Siden vi inngår kontrakten for å redde våre liv, har vi likevel ingen plikt til å la oss bli tatt av dage. Dersom herskeren ikke klarer å beskytte oss, gjelder ikke kontrakten lenger og vi vender tilbake til naturtilstanden. Hobbes, Thomas Hobbes, Thomas L. Ron Hubbard. L. Ron Hubbard og Thomas Moulton i 1943 Lafayette Ronald Hubbard (født 13. mars 1911 i Nebraska, død 24. januar 1986) er en amerikansk science fiction-forfatter og religiøs leder som er mest kjent som grunnlegger av Scientologikirken. Etter å ha etablert en karriere som forfatter der han ble best kjent for sin science fiction og fantasy-bøker, utviklet han et selvhjelps-system kalt Dianetikk, som ble publisert i mai 1950. Han utviklet senere sine ideer til et bredt spekter av doktriner og ritualer som del av en ny religiøs bevegelse som han kalte scientologi. Selv om mange aspekter av Hubbard`s livshistorie er omstridt, er det en generell enighet om hans grunnleggende disposisjon. Han reiste mye i Asia og det sørlige Stillehavet i 1920 ettersom hans far, en offiser i United States Navy, var stasjonert ved den amerikanske marinebasen på Guam. Han studerte til å bli sivilingeniør i løpet av to år ved George Washington University i Washington, DC på begynnelsen av 1930-tallet før han begynte som forfatter av science fiction-historier. Han tjenestegjorde for en kortere periode i reservestyrkene og senere i den amerikanske marinen under andre verdenskrig, og holdt ulike posisjoner på to ulike fartøy, USS YP-422 og USS PC-815, men ble fjernet fra kommandoen fordi han ble regnet som uegnet for selvstendige oppgaver. Hubbards krigstjeneste har stor betydning for historien og mytologien rundt Scientologikirken. Det ble hevdet at han sies å ha kurert seg selv gjennom teknikker som senere skulle understøtte scientologi og dianetikk. Hubbard skal ha fortalt at han ble beskutt med maskingeværer i ryggen i nærheten av det nederlandske Øst-India under den andre verdenskrig. Hubbard var, og er fremdeles en kontroversiell figur og mange detaljer i hans liv omstridt. Hubbard portretterte seg selv som en banebrytende oppdagelsesreisende og kjernefysiker med kompetanse i et bredt spekter av disipliner, inkludert fotografering, kunst, poesi og filosofi. Hans kritikere har karakterisert ham som en løgner, sjarlatan og en galning, og mange av hans selvbiografiske uttalelser har vist seg å være fiktive. Hubbard`s liv gjennomgikk en turbulent periode rett etter krigen. Hubbard uttalte at han ble forlatt av familie og venner som angivelig så på ham som en håpløs krøpling og byrde på dem for resten av livet. Datteren hans ga en litt annen historie på saken som inkluderte at hans kone nektet å fjerne barna deres fra deres hjem i Bremerton, Washington, for å bli med Hubbard i California. Deres ekteskap var i store vanskeligheter, og han valgte å bli boende i California. Scientologi ble en meget lønnsom virksomhet for Hubbard. Han gjennomførte en ordning hvor han ble betalt en prosentandel av det Scientologikirken tjente og i 1957. Han ble betalt ca 250 000 dollar årlig, som tilsvarer 1.9 millioner doller i 2010-priser. På begynnelsen av 1960-tallet, var Hubbard leder for en verdensomspennende bevegelse med tusenvis av tilhengere. Ti år senere hevdet Hubbard at scientologikirken ble infiltrert av sabotører og spioner og kirken introduserte en sikkerhetskontroll for å identifisere mulige potensielle problemer og undertrykkende personer. Medlemmer av Scientologikirken ble avhørt ved hjelp av et en form for løgndetektor og ble spurt spørsmål som «Har du noensinne praktisert homofili?» og «Har du noensinne hatt uvennlige tanker om L. Ron Hubbard?» Den amerikanske regjeringen var allerede godt kjent med Hubbards mange aktiviteter. FBI hadde en lang fil på ham, inkludert et intervju fra 1951. Scientologi tiltrakk seg stadig mer ugunstig publisitet over den engelsk-talende verden. De ble spesielt fiendtlig gransket i Victoria, Australia, hvor de ble beskyldt for hjernevasking, utpressing, og skade den mentale helsen til deres medlemmer. I juli 1968 kunngjorde den britiske helseministeren, Kenneth Robinson, at utenlandske scientologer ikke lenger hadde adgang til Storbritannia og Hubbard selv var utestengt fra landet som en «uønsket fremmed". I løpet av 1970-tallet sto Hubbard ovenfor et økende antall juridiske problemer. Påtalemyndigheter i Frankrike siktet Hubbard og den franske Scientologikirken for svindel i 1972, og han sto i fare for å bli utlevert til Frankrike der han skulle stilles for retten. Hubbard`s helse forverret seg betydelig utover 1970-tallet. Han var en kjede-røyker, hadde bursitt og overdreven vekt. Hubbard fikk alvorlige skader i en motorsykkel-ulykke i 1973 og han led av et hjerteinfarkt i 1975. I september 1978 fikk Hubbard et lungeemboli, falt i koma, men kom seg snart. I oktober 1975 flyttet Hubbard seg til Clearwater, Florida. Hubbard flyttet senere til Georgetown, Washington DC, ledsaget av en håndfull hjelpere og budbringere, men ikke hans kone. I juli 1976, flyttet Hubbard til et annet hus i Culver City, California. Han bodde der i cirka tre måneder og flyttet ut i oktober. Hans andre sønn Quentin begikk selvmord noen få uker senere i Las Vegas. Hubbard`s kone Mary Sue ble tiltalt og dømt for konspirasjon. Hun ble sendt til et føderalt fengsel sammen med ti andre scientologer. Hubbard`s problemene økte i februar 1978 da en fransk domstol dømte ham in absentia for å skaffe penger under falske forutsetninger. Han ble dømt til fire års fengsel og måtte en bot på 7000 dollar. Hubbard gikk i dekning i april 1979, flyttet til en leilighet i Hemet, California, hvor hans eneste kontakt med omverdenen var via ti scientologer. Han kuttet kontakten med alle andre, selv hans kone, som han fikk se for siste gang i august 1979. I de to siste årene av hans liv, bodde Hubbard i en luksuriøs bobil i nærheten av Creston, California. Han var fortsatt tett involvert i styringen av Scientologikirken via hemmelige leverte ordrer. Han fortsatte å motta store mengder penger, hvorav Forbes Magazine anslo at han hadde en formue på $ 200 millioner i 1982. I september 1985 varslet skattemyndighetene i USA at Hubbard ble etterforsket for skattesvik. Hubbard fikk ytterligere dårlig helse, inkludert kronisk pankreatitt. Han fikk et dødelig slag den 17. januar 1986, og døde en uke senere. Kroppen ble kremert etter en obduksjon, og asken ble spredt på havet. Opphavsretten til hans verker og mye av hans eiendom og rikdom ble gitt til Scientologikirken. I en bulletin datert 5. mai 1980, fortalte Hubbard sine tilhengere at de skulle bevare hans lære for en eventuell reinkarnasjon da han ville komme tilbake. Hubbard står oppført i Guinness World Record som mest publiserte forfatter, med 1084 verk. I 2004, 18 år etter Hubbards død, hevder schentologi-kirken at de hadde åtte millioner tilhengere over hele verden. Ifølge en religiøs lærd er dette tallet overvurdert og teller alle som bare har kjøpt en bok. Kritikere av Hubbard skildrer en mann som var en stor løgner når det kom til hans prestasjoner, bakgrunn og historie. Han ble tillagt evner som griskhet, begjær etter makt, samt aggressivitet og hevnlyst mot personer som ikke likte ham. Samtidig blir han beskrevet som karismatisk og svært dyktig til å motivere, organisere, kontrollere, manipulere og inspirere sine tilhengere. Det er publisert en lang rekke litterære verk om L. Ron Hubbard og hans liv. I november 1987 publiserte den britiske journalisten og forfatteren Russell Miller boken Bare-faced Messiah, den første store biografien om L. Ron Hubbard. Boken ble godt mottatt av kritikere, men Scientologikirken forsøkte uten hell å forby offentliggjøring av boken på grunn av brudd på opphavsretten. Sten Sture den yngre. Fantasiportrett av Sten Sture den yngre. Sten Sture den yngre, egentlig Sten Svantesson Sture, (født 1493, død 3. februar 1520), ridder, riksforstander 1512–1520. Sønn av Svante Nilsson (Sture) og Iliana Gädda. Sten Svantesson ble slått til ridder av kong Hans av Danmark ved dennes kroning i Stockholm i 1497. Allerede i tenårene ledet Sten med framgang militære oppdrag i farens kamp mot kong Hans. Ved farens død i 1512 overtok han dennes slottslen og fikk allmuen på sin side. Med folk i ryggen utmanøvrerte han riksrådets kandidat i riksforstandervalget, Erik Arvidsson Trolle. Trolle ble faktisk formelt valgt, men valget ble satt til side og Trolle fikk aldri innta posisjonen, noe derimot Sten gjorde. Han tok navnet Sture og kalte seg så Sten Sture (den yngre) og forsøkte etterstrebe den tidligere politikken til Sturepartiet, en allianse med allmuen, arbeidere og byborgere mot aristokratiet. Etter at han fikk avsatt opposisjonens leder, erkebiskop Gustav Trolle (sønn av Erik Arvidsson Trolle), og tok initiativet til riksdagsbeslutningen om rivingen av Gustav Trolles borg, Stäket. For dette ble han og hans tilhengere bannlyste av paven, noe som igjen førte til hendelsen Stockholms blodbad. Den nye unionskongen Christian II forsøkte både i 1517 og i 1518 å invadere Sverige, men ble stoppet i nærheten av Stockholm i slaget vid Brännkyrka (1518). I januar 1520 kommer danskene tilbake til Sverige. Ledet av Otte Krumpen red de over grensen og inn i Vestergøtland hvor Sten Sture hadde stilt opp 10 000 mann ved den nordlige bredden av innsjøen Åsunden. Den 19. januar møttes hærene i slaget på Åsunden vid Bogesund. Det aller første skuddet fra en kanon traff og såret Sten Sture hardt, den ene kneet ble knust. Da svenskenes leder gikk overende brøt det ut forvirring og den svenske hæren flyktet. Sten Sture ble kjørt med slede til Strängnäs, men døde den 3. februar på innsjøen Mälarens is under transporten tilbake til Stockholm. I sammenheng med Stockholms blodbad ble Sten Stures lik gravd opp og brent med de andre på Stortorget. Hans gravstein står dog på Katarina kirkegården på Södermalm. Han ble gift den 16. november 1511 i Stockholm med Kristina Nilsdotter Gyllenstierna (1494–1559) Murad IV. Murad IV (Arabisk: مراد الرابع) (født 16. juni 1612, død 9. februar 1640) var sultan for Det osmanske rike fra 1623 til 1640, og er mest kjent for å ha gjenopprettet autoriteten til staten gjennom brutale metoder. STS-115. STS-115 var en romferd til den internasjonale romstasjonen med den amerikanske romfergen Atlantis. Romferden var opprinnelig planlagt utført i april 2003, men ble utsatt som følge av Columbia-ulykken den 1. februar 2003. Oppskytningen fra Kennedy Space Center fant sted den 9. september 2006. Høydepunkter fra ferden. Oppdrag: «Nineteenth station flight (12A), P4 arrays». Romvandringer. Det ble gjennomført 3 romvandringer på denne ferden. Duluth (Minnesota). Duluth er en by i østre Minnesota, og hovedsete i Saint Louis County. Byen ligger ved munningen av elven Saint Louis ved vestspissen av Øvresjøen, og er derfor en viktig havneby for skipstrafikk på de store innsjøene, med over 1000 skip årlig. På motsatt side av elven som utgjør delstatsgrensen til Wisconsin ligger nabobyen Superior. Folketallsestimatet for 2004 setter innbyggertallet i Duluth til 85 556, med forsteder er befolkningen på rundt 184 000 innbyggere.a>. Området var først befolket av Sioux- og Chippewa-folket. Franskmannen Daniel Greysolon, Sieur du Lhut gjorde krav på området for Frankrike i 1679, og byen er oppkalt etter ham. Byen utviklet seg gjennom 1800- og 1900-tallet, først basert på troen om kobberforekomster i området, etter hvert på grunnlag av skoghogst, industri og stålproduksjon. Folketallet nådde en topp på 106 884 i 1960. Nedleggelsen av stålfabrikken i 1971 skapte mye arbeidsledighet og fraflytting, men åpnet opp for renovasjon av sentrum for å tiltrekke turister. Duluth-grenen av University of Minnesota er det største universitetet i byen, med litt over 10 000 studenter. Amdír. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Amdír en alv av Lothlórien. Han var en av de Sindaske alvene fra Doriath som dro vestover inn i Eriador etter at Vredens krig var utkjempet. Han tok over alveriket Lórinand (senere Lórien) fra Silvan alvene, som ikke hadde noen herrer før. Riket lå sør-vest for der hvor Oropher hadde etablert et rike blant Silvan alvene i Myrkskog. Amdírs skjebne er ikke kjent, men det er sannsynlig at han ble med Gil-galad og hans styrker i kampene til Den siste alliansen mellom alver og menn, og at han ble drept i slaget ved Dagorlad. Hans sønn Amroth etterfulgte ham som Herre av Lórien. Gustav Eriksson Vasa. "Denne artikkel omhandler den svenske prinsen Gustav Eriksson Vasa som var sønn til Erik XIV og Karin Månsdotter. For hans farfar, den svenske kongen med samme navn, se Gustav Vasa." Gustav Eriksson Vasa den yngre (født 28. januar 1568, død februar 1607) var en svensk prins, sønn til kong Erik XIV og Karin Månsdotter samt sønnnesønn till Gustav Vasa. Byggeleder. Byggeleder er en byggeteknisk fagkyndig rådgiver for en byggherre i et bygge- eller anleggsprosjekt. En byggeleder vil vanligvis være byggherrens representant på bygge- eller anleggsplassen. I den forbindelse har han gjerne fullmakt til å bestille ytelser for begrensete beløp. Byggeleders oppgave er først og fremst å føre tilsyn og kontroll med ytelsene fra entreprenøren i produksjonsfasen. Flere andre oppgaver kan høre med i et oppdrag som byggeleder. Oppgavene kan også begynne allerede i prosjekteringsfasen, hvis byggherren vil at byggelederen skal delta i forberedelsen av det som skal foregå under produksjonsfasen. Ved mindre bygg kan også byggets arkitekt ha en tilsvarende funksjon som byggeleder ved nærmere avtale med byggherren. Hovedoppgaven til byggelederen er å påse at byggearbeidene, materialene og dokumentasjonen blir utført i henhold til entreprenørkontraktens (avtalens) spesifikasjoner. Blant byggeleders ordinære oppgaver inngår vanligvis avholdelse, ledelse og referat fra byggemøter, regelmessig rapportskrivning (økonomi, framdrift, avvik osv.), attestasjon på time-/materiallister og på fakturaer, arrangere og delta i befaringer (kontroll, ferdigstillelse, overtagelse, reklamasjon osv.) og føre protokoll fra disse. En byggeleder skal si fra om avvik av noen betydning og om hvilke tiltak som bør bli satt inn. Byggelederen kan komme i erstatningsansvar hvis han ikke påpeker forhold som han burde ha oppdaget og kunne ha gjort noe med. Det er en en egen Norsk Standard for byggelederoppdrag: NS 8403. Sammen med den er det et formular for avtaledokument: Byggblankett 8403 Formular for kontrakt om byggelederoppdrag. Den finnes også en tilhørende Veiledende ytelsesbeskrivelse for byggelederoppdrag, som er utarbeidet av Standard Norge/Pronorm for bruk sammen med kontrakter basert på NS 8403 1. utg. 2005. Skaret (Tolkien). Skaret er en landsby i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Denne landsbyen ligger i Hobsyssel. Skaret ligger i den nordre delen av Østfjerdingen. Landsbyen lå ved den søndre foten av "Skaret åsen". Fra Skaret gikk det en vei sørover som krysset elva Renna ved Bulebru og sluttet seg til den store Østaveien ved Kvitfurom. Det var et steinbrudd (kalt "Brot") øst for Skaret, og i løpet av Krigen om ringen ble forsyninger lagret i dette steinbruddet av "Skjefens menn", men etter at Hobsyssel igjen var blitt fritt brukte hobbitene disse lagrene med mat og drikke til Jól feiringen. Celia Sánchez. Celia Sánchez Manduley (født 9. mai 1920 i Manzanillo, død 11. januar 1980 i Havanna). Sánchez var en av grunnleggerne av 26. juli-bevegelsen, en svært nær venn av Fidel Castro og regnes som en av de fremste heltene i den cubanske revolusjonen, 1956–1959. Ved sin død i 1980, var hun medlem av sentralkomiteen i PCC (Cubas kommunistparti / "Partido Comunista de Cuba") og sekretær for statsrådet og ministerrådet. Før og under revolusjonen. Mens Castro og de overlevende fra det mislykkede angrepet på militærleiren "Moncada" (juli 1953) satt fengslet på Isla de la Juventud (september 1953 – mai 1955), sørget Celia for matforsyninger og kommunikasjon med fastlandet, og mens Castro dannet sin geriljagruppe i Mexico (mai 1955 – desember 1956), var det Celia som ivaretok informasjonsflyten mellom Castro og lederne i 26. juli-bevegelsen som befant seg på Cuba. Etter Granmas ankomst til Cuba, var det også hun som først bistod Castro og de 11 andre utsultede overlevende med mat, utstyr og våpen. Under kamphandlingene mot Fulgencio Batistas tropper i Sierra Maestra viste hun seg å være en fremragende organisator som stadig forsynte Castros revolusjonære gruppe med nye rekrutter og nesten alt de trengte av forsyninger. I mange tilfeller organiserte hun motstandsarbeidet så kloss opp til Batistas politi og militærenheter at det nærmest var et under at hun ikke ble tatt (Alvarez 1996). Det er derfor ikke vanskelig å forstå at geriljasoldatene beundret henne og ga henne tilnavnet "La Paloma" (duen), dels for hennes milde vesen, dels fordi hennes forsyningslinjer var de mest pålitelige og dels fordi hun alltid fikk overbrakt informasjon som geriljaen var avhengig av. Journalisten Andrew St. George (1963) beskrev henne som «Den absolutt modigste kvinnen jeg noensinne har møtt». Etter revolusjonen. Etter revolusjonen ble hun sekretær for statsrådet og ministerrådet. Celia Sánchez var også en svært nær og viktig person for Fidel Castro. Gjennom 23 år og fram til hennes død, samarbeidet de svært tett, både i statsapparatet og i hennes lille leilighet på 11. gate i Havanna der Castro også ofte tilbrakte natten. Selv om de hadde hver sin leilighet i bygget, sies det å ha oppstått et ekte, men diskret kjærlighetsforhold mellom dem. Fidel Castro har alltid vært ekstremt taus om såvel familie som privatliv, og har aldri verken benektet eller avkreftet dette. Han skal også ved flere anledninger ha uttalt at uten Celias innsats i Sierra Maestra og i tiden etter, ville revolusjonen neppe lyktes på Cuba. Utsagnet kan i det minste tas som et uttrykk for stor hengivenhet og at han satte stor pris på hennes innsats. Datteren til Haydée Santamaría, Celia Hart Santamaria (2005), omtaler Celia Sánchez som en svært viktig motgift mot at stalinistisk tankegods skulle spre seg fra Sovjetunionen og til Cuba på 60- og 70-tallet. Cubanske ledere som la seg flat for kritikk fra Sovjetunionen, konfronterte Celia Sánchez med å vise til at det cubanske folk var viktigere enn sovjetiske synspunkter på hva som var rett eller gal politikk på Cuba. I forlengelsen av dette er det nærliggende å tro at Fidel Castros forkjærlighet for «direkte demokrati» (forstått på Cuba som samtale mellom statens ledere og folket på ulike møter), kan ha oppstått under sterk påvirkning av nettopp Celia Sànchez. Kvinners innsats. Celia Sanchez omtales på Cuba som «revolusjonens sekretær» og som et glimrende eksempel på kvinners innsats og betydning under revolusjonen. Samme heder tildels ofte til «Las Mariana Grajales»; en revolusjonær, militær kvinnetropp som ofte kjempet side om side med mennene. Troppen var oppkalt etter Mariana Grajales Cuello (1815–1893) som deltok aktivt i frigjøringskrigen mot Spania, og som ofte omtales som «Cubas mor». En av hennes sønner ble den legendariske cubanske generalen Antonio Maceo. Andre kvinner som også gjorde en stor innsats var Raúl og Fidels Castros yngre halvsøster Lidia Castro samt Melba Hernandez og Haydée Santamaría som blant annet stod sentralt i distribusjonen av Castros brev mens han satt i fangenskap under Batista-regimet fra 1953 til 1955. De to sistnevnte deltok også i saniteten i Castros mislykkede angrep i 1953 på militærleiren Moncada i Santiago de Cuba. En annen sentral kvinne var Vilma Espin som var sjåfør og assistent til Frank Pais, 26. juli-bevegelsens leder i Santiago de Cuba og provinsen Oriente. Espin giftet seg med Raúl Castro etter revolusjonen. Andre som ofte nevnes er Violeta Casel som var den første kvinnelige programlederen av «Radio Rebelde» i Sierra Maestra, samt Lidia Doce og Clodomira Acosta som ble revolusjonens første kvinnelige martyrer etter å ha blitt torurert til døde av Batistas tropper. I Manzanillo er Celia Sanchez hedret med et eget monument, og hun regnes som den fremste kvinnelige revolusjonshelten på Cuba. Ibrahim I. Ibrahim I (Arabisk ابراهيم الأول) (født 5. november 1615, død 12. august 1648) var sultan av Det osmanske riket fra 1640 til 1648. Han var en av de mest kjente sultanene av Det osmanske riket. Han etterfulgte sin bror Murad IV. Finnmark Fylkesrederi. Finnmark Fylkesrederi og Rutebilselskap AS (FFR) er et transportselskap basert i Hammerfest. FFR driver innen busstrafikk, båttrafikk og ferger i Finnmark fylke. I 2003 ble FFR oppkjøpt av Veolia Transport Norge AS. Kolonialisme. Kolonialisme er en utvidelse av et lands suverenitet over territorier utenfor landets egne grenser ved etablering av en koloni. Kolonialisme kan dessuten referere til den ideologi som legitimerer og promoterer dette systemet. Som oftest vil formålet med kolonialismen være å skape bedre politiske eller økonomiske vilkår for kolonimakten gjennom herredømme over viktige naturressurser. Kolonialismen kan således betraktes som et element i imperialismen. Det geografisk mest omfattende eksempel på kolonialisme er de europeiske makters erobringer på 1700-tallet og 1800-tallet. I kjølvannet av kolonialismen oppstod mange kriger, herunder også stammekriger og opprør på grunn av grenseinndelingene som ble foretatt av kolonimaktene. I den europeiske middelalder var korsfarerstatene i Midtøsten, fra 1000-tallet til 1300-tallet, det første kolonilignende fenomen. Den tradisjonelle europeiske kolonialisme daterer seg tilbake til 1415, da Henrik Sjøfareren inntok den nordafrikanske havnebyen Ceuta og omdannet byens moské til en kristen kirke. Afrika dannet fra begynnelsen av 1800-tallet til utbruddet av første verdenskrig i 1914 rammen om en rekke territorialkonflikter mellom de imperialistiske europeiske land, kalt Kappløpet om Afrika. Navnet stammer fra latin "colonia" som betyr «(utenbys) bosetning». For eksempel kommer navnet på byen Köln fra det samme ordet. Radikalt Europa. Radikalt Europa er et nettverk for sentrum-venstresiden i norsk politikk og jobber for et aktivt norsk medlemskap i den europeiske union (EU). Nettverket består av frivillige organisasjoner, grupper og enkeltpersoner. Radikalt Europa har et eget styre, og dagens styre består av Inger Marie Bakken, Wenche Fossen, Sigurd Grytten, Thomas Laudal, Trond Nygaard, Lars Raaum, Per Thorsdalen, Jonas Uchermann og Petter Wold. Radikalt Europa er tilknyttet det europeiske nettverket Nytt Europa og har søsterorganisasjonene Nyt Europa i Danmark og Vänster för Europa i Sverige. Historie. Radikalt Europa ble konstituert som en forening 21. september 2004 i Oslo. Nettverket hadde på tidspunktet allerede eksistert i en årrekke, profilert av blant annet Wenche Fossen, Sigurd Grytten og Petter Wold. Politisk plattform. Radikalt Europa mener at EU er et viktig og nødvendig europeisk samarbeid, men at EUs politikk ofte skiller seg fra idealer og visjoner. Radikalt Europa ønsker derfor på forskjellig vis å bidra i den offentlige debatten om Europa i Norge, med den hensikt å sette fokus på områder der EU kan og bør bli bedre, slik at unionen i større grad blir skikket til å møte grenseoverskridende utfordringer. For Radikalt Europa er det grunnleggende at EU ikke representerer en bestemt politisk retning, men er en politisk kamparena. De mener at den politikk EU fører gjenspeiler til enhver tid de politiske maktforhold i medlemslandene og i Europaparlamentet, og at historien viser at politisk engasjement og deltakelse kan endre samfunnsforhold: "Whatever is manmade can be remade". Hangzhoubukten. Hangzhoubukten (forenklet kinesisk: 杭州湾, tradisjonell kinesisk: 杭州灣; pinyin: "Hángzhōu Wān") er en bred bukt i Østkinahavet som ligger inn mot provinsen Zhejiang og mot Shanghai. Qiantangelven tømmer seg i bukten. Hangzhoubuktens beliggenhet og trutformede utforming fører periodevis til en konsentrasjon av en tidevannsbølge som skyller langt opp Qiangtangelven inn mot byen Hangzhou. Denne tidevannsbølgen er verdens største, og er til tider en form for en tsunami. Under visse omstendigheter ved springflo, lavtrykk og pålandsvind, kan den nå ni meters høyde (skjønt vanligvis er den vesentlig lavere) der den skyller opp elven med en fart på opptil 40 km i timen. Slike forhold kan i teorien foreligge hver 14. dag, men i praksis opptrår kombinasjonen av omstendighetene helst om høsten. Det er stor festivitas rundt den dag i september da den høyeste bølgen gjerne opptrår, den 18. dag i lunarårets måned på den tiden. Hangzhoubukten har mange små øyer. De aller fleste av dem går under det kollektive navnet Zhoushanøyene. De strekker seg ut fra buktens ytre sørlige ende. Bukten er kjent for to lange broer. Hangzhoubuktbroen går helt over bukten og knytter således sammen området rundt Shanghai med området rundt Ningbo. Broen ble åpnet for trafikk i mars 2008. Med en lengde på 36 kilometer er dette den lengste havsbroen i verden (2008). Byggverket består blant annet av to skråkabelbroer med spenn på henholdsvis 448 m og 318 m. En annen bro, Donghaibroen, går ut til noen øyer som vil fungere som en stor ytre havn for Shanghai, hvis havneanlegg inne i og nær byens sentrum og nede ved Yangtsefloden begynte å bli utilstrekkelige for behovet rundt år 2000. Donghaibroen stod ferdig i desember 2005 og har en samlet lengde på 32,5 kilometer ut til dypvannshavnanlegget Yangshan. Det meste av strekningen er broen en lav viadukt. En tredje bro må også nevnes. Helt inne ved elveutløpet er Qiantangbroen, som ble bygd i 1930-årene som den første stålbro over en større kinesisk elv. Mehmed IV. Mehmed IV også kjent som Mohammed IV (arabisk محمد الرابع) (født 2. januar 1642, død 1693) var sultan av Det osmanske riket fra 1648 til 1687. Han var sønn av sultan Ibrahim I og hans elskerinne Turhan Hadice. Ishockey-VM 2001. Verdensmesterskapet i ishockey i 2001 ble spilt i Köln,Hannover og Nürnberg i Tyskland, 28. april til 13. mai. Det var det 65. verdensmesterskapet og i elitedivisjonen deltok 16 lag, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Dette var det første VM etter IIHF endret fra A-VM, B-VM, C-VM og D-VM til Elitedivisjon, Divisjon I og Divisjon II. A-VM hadde fremdeles 16 lag (samme format som siden 1998-VM, da det ble utvidet fra 12 til 16 lag) De åtte lagene fra B-VM, samt fire lag fra C-VM ble plassert i divisjon I og fordelt under gruppe A og gruppe B. Resten av lagene fra det tidligere C-VM i tillegg til D-VM ble plassert i divisjon II og fordelt under gruppe A og gruppe B. Gruppe B. Finland – Østerrike 5 – 1 (1-1,0-0,4-0) i Nürnberg Slovakia – Japan 8 – 4 (3-1,2-1,3-2) i Nürnberg Slovakia – Østerrike 5 – 0 (0-0,2-0,3-0) i Nürnberg Finland – Japan 8 – 0 (2-0,3-0,3-0) i Nürnberg Østerrike – Japan 3 – 2 (1-1,2-1,0-0) i Nürnberg Finland – Slovakia 5 – 2 (0-0,2-1,3-1) i Nürnberg Gruppe C. USA – Ukraina 6 – 3 (3-1,2-0,1-2) i Köln Sverige – Latvia 5 – 2 (2-1,2-1,1-0) i Köln USA – Latvia 0 – 2 (0-0,0-1,0-1) i Köln Sverige – Ukraina 5 – 0 (1-0,1-0,3-0) i Köln Latvia – Ukraina 2 – 4 (1-3,0-0,1-1) i Köln Sverige – USA 2 – 2 (1-0,0-1,1-1) i Köln Gruppe D. Canada – Norge 5 – 0 (2-0,2-0,1-0) i Hannover Russland – Italia 7 – 0 (2-0,3-0,2-0) i Hannover Russland – Norge 4 – 0 (1-0,0-0,3-0) i Hannover Canada – Italia 3 – 1 (0-0,2-0,1-1) i Hannover Italia – Norge 4 – 4 (1-1,1-0,2-3) i Hannover Canada – Russland 5 – 1 (3-0,1-1,1-0) i Hannover Gruppe E. Canada – Sveits 6 – 2 (2-1,2-0,2-1) i Hannover Tyskland – Italia 1 – 3 (0-1,0-1,1-1) i Hannover Tsjekkia – Russland 4 – 3 (0-0,2-2,2-1) i Hannover Tyskland – Canada 3 – 3 (1-0,1-0,1-3) i Hannover Russland – Sveits 2 – 1 (0-1,2-0,0-0) i Hannover Tsjekkia – Italia 11 – 0 (3-0,7-0,1-0) i Hannover Sveits – Italia 8 – 1 (2-1,2-0,4-0) i Hannover Tyskland – Russland 1 – 3 (0-0,1-1,0-2) i Hannover Tsjekkia – Canada 4 – 2 (1-1,2-0,1-1) i Hannover Gruppe F. Slovakia – Ukraina 3 – 1 (2-0,1-0,0-1) i Köln Sverige – Østerrike 11 – 0 (2-0,3-0,6-0) i Köln Finland – USA 1 – 4 (0-3,0-0,1-1) i Köln Sverige – Slovakia 3 – 1 (1-0,1-1,1-0) i Köln USA – Østerrike 0 – 3 (0-0,0-0,0-3) i Köln Finland – Ukraina 7 – 1 (3-0,3-0,1-1) i Köln Ukraina – Østerrike 2 – 0 (1-0,0-0,1-0) i Köln USA – Slovakia 3 – 1 (1-0,0-0,2-1) i Köln Sverige – Finland 4 – 5 (1-3,1-0,2-2) i Köln Gruppe G (spill om plassene 13-16). Latvia – Hviterussland 2 – 2 (0-0,2-0,0-2) i Nürnberg Norge – Japan 3 – 3 (1-2,1-1,1-0) i Nürnberg Hviterussland – Norge 3 – 2 (1-1,1-0,1-1) i Nürnberg Latvia – Japan 8 – 2 (1-1,3-1,4-0) i Nürnberg Hviterussland – Japan 4 – 1 (2-0,2-1,0-0) i Nürnberg Latvia – Norge 3 – 0 (0-0,2-0,1-0) i Nürnberg Kvartsfinaler. Tsjekkia – Slovakia 2 – 0 (1-0,1-0,0-0) i Hannover Tyskland – Finland 1 – 4 (0-1,0-2,1-1) i Köln Canada – USA 3 – 4 (1-0,2-3,0-0,0-1) i Hannover Sverige – Russland 4 – 3 (0-1,2-2,1-0,1-0) i Köln Semifinaler. Tsjekkia – Sverige 3 – 2 (1-0,0-1,1-1,0-0,1-0) – straffer, i Hannover Finland – USA 3 – 1 (1-0,0-1,2-0) i Hannover Bronsefinale. Sverige – USA 3 – 2 (1-0,1-1,1-1) i Hannover Finale. Tsjekkia – Finland 3 – 2 (0-1,0-1,2-0,1-0) i Hannover Herodes-dynastiet. Herodes-dynastiet var navnet på et dynasti i Midtøsten fra år 39 f.Kr. til år 93 e.Kr. Dynastiet hadde sin bakgrunn i Edom, men regjerte i hovedsakelig jødiske områder. Områdene som var under dynastiets kontroll varierte mye, men dekket grovt sett områdene som i dag utgjør Israel og Palestina, samt deler av Syria, Libanon og Jordan. Både Josefus og Det nye testamentet omtalte disse herskerne overveiende negativt, og beskrev dem som motstandere av det jødiske folket. Det var mye giftemål mellom nære slektninger i dynastiet, noe som gjør slektsforholdene temmelig uoversiktlig. Herodes den store. Herodes den store grunnla dynastiet. Herodes den store var beryktet for sin grusomhet. Han stod for mange byggearbeider og fornyet tempelet i Jerusalem. Landsfyrstene. Etter Herodes den stores død i år 4 f.Kr. ble riket hans delt i fire deler, såkalte «tetrarkier». Tre av hans sønner tok over hver sin del av dette riket, mens den fjerde delen ble overtatt av en annen. Det norske bibelselskap har i sin oversettelse av Det nye Testamentet, valgt ordet «landsfyrste» for å betegne lederne for hvert av disse tetrakiene. Lysanas – som ikke tilhørte dynastiet – ble landsfyrste i den siste fjerdedelen av riket, det vil si over Abilene. Denne inndelingen av riket varte fram til Herodes Agrippa I samlet det igjen i år 41 e.Kr. Arkelaus. Arkelaus (23 f.Kr. – ca 18 e.Kr.) var sønn av Herodes den store. Han regjerte som landsfyrste i Judea, Samaria og Edom 4 f.Kr til 6 e.Kr. Arkelaus slo ned et opprør fra det jødiske fariseerpartiet med stor brutalitet, hvor 3000 mennesker mistet livet. Han ble avsatt av keiser Augustus etter 10 års regjeringstid på grunn av anklager om grusomhet. Familien til Jesus turte ikke å vende tilbake til hjemstedet sitt i Judea etter sitt eksil i Egypt, nettopp fordi Arkelaus var beryktet for sin grusomhet. De slo seg derfor i stedet ned i Nasaret i Galilea. Herodes Agrippa I. Herodes Agrippa I var barnebarn av Herodes den store. Han samlet det gamle riket til Herodes den store i år 41. Han var venn av den romerske keiser Caligula. I følge Josefus var han i sin samtid kjent som «Agrippa den store» I Det Nye Testamentet omtale Herodes Agrippa I som «Kong Herodes». Han var en aktiv motstander av den kristne kirke, og beordret blant annet henrettelsen av apostelen Jakob. Hans død beskrives derfor i maleriske vendinger i Apostlenes gjerninger. Herodes Agrippa II. Herodes Agrippa II var sønn til Agrippa I. Hans søster Drusilla var gift med den romerske konsul Feliks. Hans andre søster, Berenike, var en periode elskerinnen til den romerske keiser Titus. Agrippa II var venn med den jødiske historieskriveren Josefus. Agrippa II kjempet imidlertid på romersk side i de kampene som til slutt førte til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. Agrippa II er den eneste av regentene fra dynastiet som omtales positivt i Det Nye Testamente. Paulus priste seg lykkelig fordi han fikk lov til å føre sin sak innfor Agrippa II, siden han ble oppfattet som en opplyst monark. Suleiman II. Suleiman IISuleimann II (arabisk: سليمان الثاني) (født: 15. april 1642, død 1691) var sultan i Det osmanske rike fra 1687 til 1691. Han tilbrakte mesteparten av livet sitt i en "kafes" (bur) som var et lukseriøst fengsel for blodprinser innen for Topkapislottet. Det var til for å forhindre at noen skulle organisere en revolusjon. Da delegasjonen kom for å erklære at han var den neste sultanen, trodde han at de kom for å drepe ham. De måtte overtale ham lenge før han godtok å komme ut for å motta æren. Ambulansearbeider. Ambulansearbeider er i Norge en beskyttet yrkestittel for en gruppe helsepersonell som gir akutt og livreddende behandling til syke og skadde personer, og sørger for profesjonell transport til og fra ulike behandlingssteder. Arbeidsdagen består ofte av møte med pasienter med akutt sykdom eller skade. Ambulansearbeiderens jobb er å finne ut hva som må gjøres med en gang for at situasjonen ikke skal bli verre, og å bringe pasienten inn til behandling. Definisjon. Med ambulansetjeneste menes bil-, båt- og luftambulansetjeneste som inngår i de regionale helseforetakenes akuttmedisinske beredskap utenfor sykehus. Utdanning. Utdanningen til ambulansearbeideren er fireårig, med to års skolegang og to års læretid i praksis. Bestått fagprøve gir yrkeskompetanse med fagbrev. For å kunne bruke yrkestittelen ambulansearbeider kreves autorisasjon fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Titler som kan forveksles med ambulansearbeider og gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som ambulansearbeider (eks. ambulansesjåfør og ambulansepersonell) er ikke tillatt benyttet. Vedkommende må i tillegg ha kompetansebevis for utrykningskjøretøy for å kunne føre ambulanse under utrykning. Man har også opprettet en egen videreutdanning for ambulansepersonell på høyskolenivå: Nasjonal Paramedicutdanning (90 studiepoeng). Denne utdanningen taes på deltid ved en av fire høyskoler (Høgskolen i Troms, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen på Lillehammer, Betanien diakonale høgskole (Bergen)) som har faget i sitt kurstilbud. Paramedicutdanningen er ennå ikke godkjent av Kunnskapsdepartementet, og gir derfor ingen formell kompetanse i form av f.eks bachelorgrad. Utviklingen går imidlertid i mot at man i fremtiden vil få en 3-årig ambulanseutdanning på høyskolenivå, på linje med sykepleiere o.l. Ambulansesaken i Oslo, august 2007. I forbindelse med den såkalte ambulansesaken i august 2007, hvor Ali Haji Mohamed Farah ble nektet ambulansetransport etter å ha blitt slått ned i Sofienbergparken, kom både de involverte ambulansearbeiderne og ambulansearbeidere som yrkesgruppe i medias søkelys. Fylkeslegens gransking avdekket at 70–100 av Oslos 300 ambulansearbeidere mangler formell kompetanse og autorisasjon, og at de arbeider med dispensasjon. Monica Tjelmeland. Monica Tjelmeland (født 23. april 1977) er en norsk politiker for Venstre. Hun er politisk nestleder i Oslo Venstre. Tjelmeland kommer opprinnelig fra Hjelmeland i Rogaland Fra 2001 til 2003 var hun leder av Unge Venstre. Hun er med i sentralstyret i Europabevegelsen. Tjelmeland, Monica Sverre Molandsveen. Sverre Molandsveen (født 15. november 1973) fra Øvre Eiker i Buskerud er en norsk politiker (Venstre). Han var leder for Unge Venstre mellom 1997 og 1998, etter å ha sittet i sentralstyret siden 1993. Mellom 1998 og 2002 jobbet han som politisk rådgiver for Venstres stortingsgruppe. 2003 var han politisk rådgiver i justisdepartementet, 2004 til 2005 politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet. Han har òg vært aktiv i Europeisk Ungdom, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet. Kent (album). "Kent" er det svenske poprock-bandet Kents debutalbum. Albumet ble utgitt i 1995 og er produsert av Nille Perned. Sporliste. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg utenom sangene «När det blåser på månen» og «Pojken med hålet i handen», som er laget av Joakim Berg (tekst) og Martin Sköld (musikk). Helge Solum Larsen. Helge Solum Larsen (født 14. januar 1969) er en norsk politiker (Venstre). Han var fra april 2010 til februar 2012 nestleder i partiet. Solum Larsen var leder for Unge Venstre fra 1994 til 1997, og har siden 1991 sittet i bystyret i Stavanger kommune. Han var leder i Rogaland Venstre i perioden 2006 – 2010. Fra og med den 7. februar 2012 har han trukket seg fra alle organisatoriske verv i Venstre etter voldtektsanklager, han er også i permisjon fra sine folkevalgte verv frem til politietterforskningen er fullført. Ved siden av politikken har han arbeidet som selvstendig næringsdrivende og drevet undervisning overfor innvandrere som ønsker å starte egen virksomhet, i tillegg til å undervise i kulturforståelse og konfliktforebygging. Solum Larsen sto bak forslaget om et eget innvandrerutvalg i Stavanger kommune, det første i sitt slag i Norden, da dette ble etablert på 1990-tallet. Han er nestleder i både Kommunalstyret for byutvikling og Administrasjons- og lønnsutvalget i Stavanger kommune. Hans engasjement for næringspolitikk, sosialpolitikk og miljø og kulturminnevern regnes som grunnen til Venstres fordobling av resultatet i Stavanger fra valget i 2005 til valget i 2007, til 9,3 prosent. Ved kommune- og fylkesvalget i 2011 var Solum Larsen Rogaland Venstre sin fylkesordførerkandidat. Ideologi. Helge Solum Larsen er opptatt av ideologi, og han er særlig opptatt av at alle borgere skal ha like muligheter til å realisere seg selv. Han var medlem i prinsipprogramkomiteen som la fram forslag til nytt prinsipprogram for Venstre, som ble vedtatt av partiets landsmøte i 2007. Ved Venstres landsmøte i 2009 fikk han vedtatt at Venstre skulle gå inn for en borgerlønnsordning i Norge. Trehus. Som byutviklingspolitiker har han markert seg som en ivrig forsvarer av den unike trehusbebyggelsen i Stavanger. Han har lagt ned et stort arbeid for å bevare denne viktige delen av Stavangers historie og identitet. Våren 2009 ble det klart at flertallet i Stavanger bystyre snudde og i stedet ville støtte Solum Larsens forslag om å legge parkering i fjell under Bergeland i Stavanger i stedet for å bygge på Nytorget. Bybane. Solum Larsen var en av de sentrale politikerne i Stavanger som arbeidet for å sikre at dobbeltsporet på Nord-Jæren skulle bli en realitet. Bondevik II-regjeringen sikret midler til formålet i 2005. Han fikk i Stavanger i 2007 vedtatt sitt forslag til om at bybane skulle prioriteres høyest blant samferdselsutfordringene i Stavangerregionen ved behandlingen av Nasjonal transportplan. Ryfast og Eiganestunnel. Diskusjonen om Ryfast og ny E39 i Stavanger har Solum Larsen vært sterkt engasjert i. Ryfasttraseen over Hundvåg ble i 2006 endret i tråd med Solum Larsens forslag, slik at denne nå i større grad tar hensyn til beboere i bydelen. Løsningen innebærer at også Våland får en bedret miljøsituasjon. E39 gjennom Tasta er fremdeles ikke endelig avklart. Solum Larsen arbeider for en lang Eiganestunnel for å unngå miljøbeslastninger i de berørte bomiljøene. Lokaldemokrati. Helge Solum Larsen er også opptatt av å bevare et levende lokaldemokrati. Solum Larsen var med i Venstres sentrale utvalg som fikk vedtatt lokaldemokratimanifestet "Slipp kommunene fri". Dette arbeidet dannet grunnlaget og kom med forslaget om den offentlig oppnevnte lokaldemokratikommisjonen som mellom annet slo fast at lokaldemokratiet i Norge skulle grunnlovsfestes. Voldtektsanklager. Den 7. februar 2012 trakk Solum Larsen seg som Venstres nestleder etter at han ble siktet for voldtekt av en 17 år gammel jente på årsmøtet til Rogaland Venstre i Suldal. Solum Larsen selv benekter at det er snakk om voldtekt, men innrømmer at de to hadde seksuelt samkvem. Anklagene om voldtekt ble henlagt den 2. oktober av statsadvokaten i Rogaland på grunn av bevisets stilling. Den 17 år gamle jente som anmeldte Solum Larsen for voldtekt påklaget saken til riksadvokaten få dager senere. Per Tore Woie. Per Tore Woie (født 26. april 1969) er en norsk politiker (Venstre). Han er utdannet cand. mag. fra Universitetet i Oslo med mastergrad fra London School of Economics. Fra 1992 til 1994 var han leder for Unge Venstre etter å ha sittet i sentralstyret siden 1990. Fra 1995 til 1997 jobbet han som politisk rådgiver for Venstres stortingsgruppe. I sentrumsregjeringen fra 1997 til 2000 var han Venstres statssekretær ved statsministerens kontor. I forrige stortingsperiode jobbet han igjen som politisk rådgiver for Venstres stortingsgruppe. Ahmed II. Ahmed II (arabisk: أحمد الثانى) (født 25. februar 1643, død 1695) var sultan av Det osmanske riket fra 1691 til 1695. Jødespansk. Jødespansk språk er en samleterm for språkformer av spansk med mer eller mindre påvirkning fra andre iberiske språk som portugisisk, asturiansk og katalansk som tradisjonelt blir brukt av sefardiske jøder i Nord-Afrika, på Balkan, i Tyrkia og i Israel. Jødespansk inneholder mange hebraiske og arameiske ord og en del arabiske ord. I østlig jødespansk — det vil si på Balkan, i Tyrkia og i Israel — er det i tillegg mange tyrkiske og greske lånord. Andre navn for jødepansk inkluderer djudíospanyol, djudezmo, spanyol, jaquitía/haketia (særlig i Marokko) og siden midten av 1900-tallet ofte også ladino — en term som tradisjonelt har en annen betydning. Jødespansk har tradisjonelt blitt skrevet med det hebraiske alfabetet, men fra først på 1900-tallet har det vært vanlig å skrive språket med det latinske alfabetet. Når jødespansk eller spansk brukes til ordrette oversettelser av liturgiske tekster fra hebraisk og arameisk, kaller en tradisjonelt resultatet ladino — s.d. Mustafa II. Mustafa II (arabisk: مصطفى الثاني) (født 6. februar 1664, død 28. desember 1703) var sultan av Det osmanske riket fra 1695 til 1703. Verkligen. "Verkligen" er det svenske poprock-bandet Kents andre album. Det ble utgitt i 1996 og er produsert av Nille Perned. Sporliste. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg, utenom «Kräm (så nära får ingen gå)» og «Istället för ljud», som er skrevet av Joakim Berg (tekst og musikk) og Martin Sköld (musikk). «Thinner» er er skrevet av Joakim Berg (tekst) og Martin Sköld (musikk). Atle Hamar. Atle Hamar (født 23. juni 1963) er en norsk tjenestemann og tidligere politiker (V). Han kommer fra Vassenden i Jølster. Han var politisk sekretær i Venstre 1987–1990, leder i Unge Venstre 1988–1990, politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet 1997–1999, politisk rådgiver i Justis- og politidepartementet i 1999 og statssekretær i samme departement 1999–2000. Han har også vært medlem av Jølster kommunestyre og Sogn og Fjordane fylkesting. Atle Hamar var distriktsarbeidssjef i Indre Sunnfjord 1992–2000, og har siden 2000 vært direktør i Lotteri- og stiftelsestilsynet. Ladino. Ladino er navnet på en språkform som blir brukt i ordrette oversettelser av religiøse tekster fra hebraisk og arameisk til spansk eller jødespansk. Karakteristisk for ladino er at hvert ord blir oversatt direkte, og at setningsbygningen dermed følger den hebraiske eller arameiske originalen. I nyere tid — særlig etter andre verdenskrig — blir navnet også ofte brukt noe upresist som synonym for jødespansk som talespråk og sekulært skriftspråk. Guro Fjellanger. Guro Fjellanger (født 26. januar 1964 i Bergen) er en norsk politiker fra Venstre. Fra 1986 til 1988 var hun leder av Unge Venstre. Hun var nestleder i Venstre fra 1996 til 2000 og miljøvernminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra 1997 til 2000. Fjellanger ble fra oktober 2007 medlem i Oslo bystyre, og sitter i samferdsels- og miljøkomiteen. Høsten 2010 ble hun nominert som Oslo Venstres fjerdekandidat foran bystyrevalget 2011. Guro Fjellanger ble født i Bergen, men vokste opp i Stokmarknes. Hun ble født med ryggmargsbrokk (spina bifida), som har medført lammelser i beina, slik at hun har måttet gå med krykker hele livet. Hun er utdannet gullsmed, og har grunnfag i idéhistorie. Da hun flyttet til Oslo som 19-åring ble hun aktiv i Unge Venstre. Hun var organisasjonssekretær 1985–1986, og leder 1986–1988. 1991–1995 var hun generalsekretær i Nei til EU. I 1996 ble hun nestleder i Venstre, noe hun var i fire år, til 2000. Fra januar 2003 til november 2004 var hun leder for Senter mot etnisk diskriminering. Som miljøvernminister undertegnet hun i 1999 Kyotoavtalen på Norges vegne. Miljøverner også privat. I år 2000 flyttet hun og samboer Henrik Kjærum inn i en leilighet i Klosterenga økologiboliger i Gamlebyen (Oslo) som var et prøveprosjekt basert på miljøvennlige materialer, giftfri maling og treverk i dansk bøk, eik eller ask. Utvendig tok arkitektene hensyn til bygårdens beliggenhet og la inn overveldende glassflater på sydsiden, mens nordsiden fikk tykke murvegger og mindre vinduer. Det ble også installert et balansert luftesystem hvor luften som føres ut av huset, filtreres, varmes opp og sirkuleres tilbake. Vant prinsipielt viktig trygdesak. I oktober 2007 vant Guro Fjellanger en prinsipielt interessant anke i en trygdesak. Hun hadde i 2004 søkt om halv uførepensjon pga. en psykisk smell, men fikk avslag hos Statens Pensjonskasse og senere i Trygderetten, da hun anket saken. Fjellanger anket videre til lagmannsretten, som i 2007 kom til at Trygderettens kjennelse var kjent ugyldig. Fjellanger sa i etterkant at saken hennes har avdekket at Statens Pensjonskasse diskriminerte folk med nedsatt funksjonsevne. Hun sa at hun hadde klart seg godt med sin nedsatte funksjonsevne (ryggmargsbrokk), og om det bare var denne som var årsaken, ville hun ikke søkt om halv uførepensjon. Ahmed III. Ahmed III (arabisk: أحمد الثالث) (født 30. desember 1673, død 1. juli 1736) var sultan av Det osmanske riket fra 1703 til 1730. Van McCoy. Van Allen Clinton McCoy (født 6. januar 1940, død 6. juli 1979) var en musikkprodusent, musiker, låtskriver og orkesterdirigent som er mest kjent for sin enorme hitlåt «The Hustle» fra 1975 som selv i dag blir spilt omkring på dansegulvene, 30 år etter hans død. Han er også kjent for å ha produsert 70-tallsartister som Gladys Knight and the Pips, The Stylistics, Aretha Franklin, Stacy Lattisaw og The Softones. Oppvekst. McCoy var født den 6. januar 1940 i Washington, D.C., og der vokste han også opp som barn nummer to til Norman S. McCoy, Sr. og Lillian Ray. Han sang i Metropolitan Baptist kirkekor som barn og skrev sine egne sanger i tillegg til å opptre på lokale amatørshow sammen med sin eldre bror, Norman Jr., som tolvåring. De to utgjorde sammen med to venner fra high school en doo-wop-gruppe som kalte seg The Starlighters. Gruppa ga ut singlen "The Birdland", en uvant nymotens danseplate i 1956, og de tiltrakk seg med den en del oppmerksomhet som førte dem sammen med trommeslageren Vi Furnsides på en turné. Ekteskap og andre ting førte etter hvert til at gruppen løstes opp på midten av femtitallet. Karriere. McCoy begynte ved Howard University for å studere psykologi noe senere men avbrøt studiene etter to år og flyttet til Philadelphia hvor han opprettet sitt eget plateselskap, "Rockin' Records", og slapp sin første single, "Hey Mr. DJ", i 1959. Denne singlen fattet oppmerksomheten til eieren av Scepter Records, Florence Greenberg, som hyret McCoy som ansatt låtskriver og artist- og repertoarleder. Mens han skrev for dem forfattet McCoy sin første hit, "Stop the Music" for den kvinnelige vokalgruppen the Shirelles i 1962. Han kom imidlertid ikke riktig på banen før han signerte kontrakt med produsentene Jerry Leiber og Mike Stoller som låtskriver for deres selskaper Tiger og Daisy. McCoy skulle fortsette å skrive en hel rekke med hits etter hvert som 60-årene skred fram. Han førte også kultklassikeren "You're Gonna Make Me Love You" i pennen for Kendra Spotswood, sin kjæreste på den tiden. I 1966 innspilte McCoy en solo-LP for Columbia Records med tittelen "Nighttime Is a Lonely Time", og, ett år senere, startet han sitt eget kortlivede plateselskap "Vando", i tillegg til sitt eget produksjonsselskap "VMP (Van McCoy Productions)". Tidlig på 70-tallet startet McCoy på et langt og hyldet samarbeid med låtskriver og produsent Charles Kipps, og han arrangerte flere hits for soulgruppen the Stylistics før han i 1972 slapp solo-LPen "Soul Improvisations", som ikke ble noen suksess. Han dannet sitt eget orkester, "Soul City Symphony", og, sammen med sangerne Faith, Hope og Charity produserte han flere album og ga mange opptredener. Da McCoy i 1975 utgav en ny LP for plateselskapet Avco med tittelen "Disco Baby" var forventingene små. Ganske uventet ble singlen fra albumet «The Hustle», som handler om dansen med det samme navnet og var den siste som ble spilt inn til albumet, en suksess og gikk til topps på Billboards hitlister og skaffet ham dessuten en Grammy. McCoy, som fra da av ble regnet som en disco-hitmaker, klarte aldri å gjenta suksessen med denne sangen, og etter en rekke oppfølgingsalbum ("From Disco to Love" (1975-nyutgivelse av "Soul Improvisations"), "The Disco Kid" (1975), "The Real McCoy" (1976), "Rhythms of the World" (1976), "My Favorite Fantasy" (1978), "Lonely Dancer" (1979) og "Sweet Rhythm" (1979)) der bare den første av disse solgte noenlunde godt selv om den ikke ga fra seg noen hitsingler, beveget han seg tilbake til produsent- og låtskriverrollen. Død. Han døde av hjerteinfarkt i Englewood, New Jersey den 6. juli 1979. Isola (engelsk versjon). "Isola" er det første albumet fra det svenske bandet Kent som også ble utgitt på engelsk. Det ble utgitt ett år etter den svenske versjonen, i 1998, og er produsert av Zed. Albumet inneholder sangen «Velvet», som ikke finnes på den svenske versjonen av "Isola". Sporliste. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg utenom «Lifesavers» og «Bianca» som er skrevet av Joakim Berg (tekst og musikk) og Martin Sköld (musikk). Mahmud I. Mahmud I (arabisk: محمودالأول) (født 2. august 1696, død 13. desember 1754) var sultan i Det osmanske riket fra 1730 til 1754. Sigurd Grytten. Sigurd Klyve Grytten (født 9. september 1972) er tidligere norsk politiker. Han var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs første regjering (2000–2001), leder av Arbeiderpartiet i Bergen (2000–2002) og leder av Europabevegelsen (2001–2003). Grytten ble i 2003 kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller. I 2006 ble han leder for selskapets samfunnsavdeling i Norge, og i 2008 fikk han også rollen som nestleder for fagområdet «public affairs» (myndighetskontakt) i Europa. I 2009 overtok Grytten som administrerende direktør for Burson-Marsteller i Norge. Grytten gikk i 2012 inn som partner i Zynk Communication & Leadership. Zynk Communication & Leadership AS ble etablert i september 2010 av noen av Norges mest erfarne rådgivere. Zynk bistår ledere og deres organisasjoner med å løse de viktigste og vanskeligste kommunikasjonsoppgavene, enten det gjelder gjennomføring av endringsprosesser, implementering av strategi eller situasjoner der ekstern kommunikasjon er kritisk for å oppnå forretningsmessige mål. Deres tjenesteområder er leder- og endringskommunikasjon, posisjonering og omdømme, samfunns- og myndighetskontakt, og medie- og krisekommunikasjon. Ekstern lenke. Stortingsrepresentanter fra Ap Losbylinja. Losbylinja på et kart fra 1928 Losbylinja ("Losbylinna") var et 6 km langt jernbanespor mellom Østmorksaga (Vasshjulet) ved Losby, og Hovedbanen ved Fjellhamar i Lørenskog kommune i Akershus. Linja ble anlagt i 1861 for å frakte tømmer mellom saga og hovedbanen. Før jernbanelinja ble bygd hadde tømmeret blitt transportert med hest og vogn, og delvis ved fløting i Losbyelva. Fra 1861 til 1885 ble det brukt lokomotiver fra hovedbanen, men det ble for dyrt å holde jernbanen i god nok stand for lokomotivene, så man gikk over til å bruke hester som drivkraft. Losbylinja fikk imidlertid bruke hovedbanens vogner fram til 1900. I 1914 ble ei motordrevet tralle tatt i bruk som trekkraft. Tralla hadde ikke bremser, og det hendte ulykker på linja. Losbylinja ble lagt ned rundt 1940/41. Tyskerne fjernet skinnene i 1944. I dag går det en traktorvei på deler av traséen til Losbylinja. Traktorveien mellom Sørli og Losby har blitt benyttet som tur- ski- og terrengsykkelløype mellom Sørli og Losby siden 1960-tallet. Lørenskog kommune har i årene 2006-2008 opprustet veien og planlegger lysløype mellom Sørli og Losby i traséen til Losbylinja. Linja knytter det sentrale Lørenskog til Losby bruk og Gårdskafe. Traséen passer for gåturer, jogging, og sykkel i sommerhalvåret, og skiturer (gjerne med små barn) i vinterhalvåret. Artisten Trond Granlund har skrevet en sang om Losbylinja, «Losbylinna», som finnes på hans album "Østkandfolk". Standard trykk og temperatur. Standard trykk og temperatur vil si 1 atmosfæres trykk ved 0 grader celsius (273,15K). Lufttrykket i vår atmosfære kan variere hele tiden, fra dag til dag – fra time til time. Symbolet vi bruker for lufttrykk, er p0. Normalt lufttrykk ved havoverflaten er p0 = 101 kPa - også kalt 1 atm. Lufttrykket, sammen med temperaturen, minker ettersom en beveger seg opp i atmosfæren. Går vi f.eks i 100 meters høyde over havet, vil lufttrykket her ha minket med ca. 1,3 kPa Høydemålere er som regel barometre som måler lufttrykket. Hagnesta Hill. "Hagnesta Hill" er Kents fjerde album. Det ble utgitt i 1999 og er produsert av Zed. I 2000 spilte bandet også inn en engelsk versjon av albumet, som inneholder to sanger som ikke finnes på den svenske versjonen: «Quiet Heart» og «Just Like Money». Navnet stammer fra et område i Eskilstuna, Hagnestahill, der Kent hadde sitt første øvingslokale. Sporliste. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg utenom «Kungen är död», som er skrevet av Joakim Berg (tekst og musikk) og Martin Sköld (musikk). Hagnesta Hill (engelsk versjon). "Hagnesta Hill" er det andre albumet til det svenske bandet Kent som også ble utgitt på engelsk. Det ble utgitt i 2000 og er produsert av Zed. Dette albumet inneholder sangene «Quiet Heart» og «Just Like Money», som ikke finnes på den svenske versjonen av "Hagnesta Hill". En spesiell digipakversjon inneholder også et skjult spor, «A Timekill to Die For». Navnet kommer fra et område i Eskilstuna, Hagnestahill, der Kent hadde sitt første øvingslokale. Sporliste. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg utenom «The King Is Dead», som er skrevet av Joakim Berg (tekst og musikk) og Martin Sköld (musikk). Organisk syre. En organisk syre er en organisk forbindelse som tidligere har vært et alkohol, men som har reagert med et oksygenatom. Når man snakker om alkoholer innenfor karbonkjemi, menes hydrokarboner med en eller flere OH (hydroksyl)-grupper. Alkoholet har reagert og dannet en dobbeltbinding til et oksygenatom, og er nå å definere som en organisk syre. Denne prosessen skjer ofte ved hjelp av små bakterier som kommer til og skaffer seg næring ved å bruke alkoholen. Har man f.eks en åpnet vinflaske stående lenge nok, vil den etter ganske få dager smake som eddik. Dette pga etanolen som har reagert med oksygen og dannet etansyre. Etanol + oksygen → etansyre + vann C2H5OH + O2 → CH3COOH + H20 Kjennetegnet for organiske syrer er COOH. Karboksylsyre er en type organisk syre. B-sidor 95–00. "B-sidor 95-00" er den første og eneste B-sidesamlingen til det svenske bandet Kent. Dobbelt-CD-en, som ble utgitt i 2000, inneholder B-sider fra singler utgitt mellom 1995 og 2000, samt de helt nye sangene «Chans» (også sluppet som singel) og «Spökstad». CD 2. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg utenom «Pojken med hålet i handen», som er skrevet av Joakim Berg (tekst) og Martin Sköld (musikk). «Verkligen» er er skrevet av Joakim Berg (tekst) og Kent (musikk). Tempo. Tempo er i musikalsk terminologi et uttrykk for hastigheten av en takt eller en rytme. Selve ordet "tempo" er italiensk for tid. Et musikkstykkes "tempo" blir markert i starten av stykket. I moderne musikk bruker man enheten BPM, som står for «beats per minute» eller på norsk taktslag pr. minutt. Det betyr at man spesifiserer lengden av et taktslag, og deretter hvor mange av disse som skal spilles pr. minutt. Denne matematiske utregningen av tempo ble populær i løpet av det 19. århundre, da de første metronomer ble laget. Disse var riktignok høyst upålitelige. Tempomarkeringer på engelsk. Engelske indikasjoner, f.eks. "quickly" (fort), har også blitt brukt, av Benjamin Britten, blant mange andre. I jazz og pop kan indikasjoner (som angir tempo og stil) lik disse forekomme; Hustle (dans). The Hustle er et fellesnavn på mange disco- eller nattklubber par-danser som var ekstremt populære på 70-tallet. I dag refererer navnet stort sett til 3/4-takts-versjonen av «The New York Hustle», som også et samlenavn på flere ulike danser. En versjon av hustle har overlevd og danses fremdeles i dag. Det er en form for swing basert på forskjellige typer av hustle og likner dansen East Coast Swing. Vanligvis danses den i 3/4, men den kan også danses i 2/4. Historie. The Hustle er basert på eldre danser som mambo og hadde sin opprinnelse i de spansktalende miljøene i New York City og Florida på syttitallet. Van McCoys sang. En linjedans som ble kalt The Hustle førte til internasjonalt dansefarsott i 1975 etter Van McCoy og Soul City Symphonys «The Hustle». Etter å ha fått et tips av DJ-en David Todd, sendte McCoy sin partner Charlige Kipps til diskoteket Adam's Apple på New Yorks East Side. McCoy skrev melodien og arrangementet mens han tittet på en sekretær Kipps hadde bitt seg merke i demonstrere dansen. Det kommende platealbumet fikk en ny tittel, "Disco Baby" og McCoy ble utropt til «Beste Instrumentalartist» for året 1975. Framført i "Saturday Night Fever". Da man var nådd fram til 1977, slik det vises i filmen "Saturday Night Fever", ble The Hustle danset til discomusikk som gjorde at dansen ble populær. Senere utviklet det seg forskjellige linje- og pardans-varianter, men disse falmet raskt fordi mesteparten av hysteriet omkring det hele skyldtes filmen. Otto II av Det tysk-romerske rike. Otto II (født 955, død 7. desember 983, i Roma), var den tredje tyske herskeren av det saksiske eller det ottonianske dynastiet. Han ble tysk-romersk konge år 961 (regjerte sammen med sin far) og tysk-romersk keiser år 967 (også sammen med sin far). Han var sønn av tysk-romerske keiseren Otto I og Adelheid av Italia. Otto II giftet seg 14. april 972 med Theophania av Bysants, datter til Romanos II av Bysants. Han prøvde å sikre statsmakten gjennom å slå ned opprør av tyske fyrster og av Harald Blåtann i Danmark. Han led nederlag i 982 ved Capo Colonne i Italia mot araberne. Bjønnåsen. Bjønnåsen ligger 396,5 meter over havet, og er nest høyeste punkt i Østmarka og Rælingen kommune, etter Barlindåsen. Åsen har utsikt mot nord og vest. Det er mulig at det er på Bjønnåsen de første menneskene i Rælingen holdt til i steinalderen, og dette var sannsynligvis grupper på jakt etter rein. De kan ha holdt til i hellere, som er naturlige steinoverheng. Sannsynligvis har stedet fått dette navnet fordi det også har vært drevet bjørnejakt her, og trolig har det blitt lagt ut åte for bjørnen. Åsen var i gammel tid brukt til vardetenning, og er første gang nevnt i en skriftlig kilde fra 1600-årene. Under 2. verdenskrig samlet lokalbefolkningen seg til illegal 17. mai-feiring på Bjønnåsen. Høsten 2002 ble det av Bjønnåsens venner satt opp en retningsskive på toppen som skal hjelpe turfolket å finne navnet på de mange fjerne utsiktsmålene. Det ble også satt opp rastebord og informative skilt i samme anledning. Turen opp til Bjønnåsen starte mange steder. Raskest når en toppen fra Blystadlia via Knølsmåsan, men en kan også starte fra Marikollen idrettspark. Fra Blystadlia og Marikollen er det merket med egne skilt til tusenårsstedet. Et annet utgangspunkt er Sandbekken, opp til Åmotdammen, langs vannet og så starte denne bratte bestigningen sørfra. Dette er en lenger og mer krevende tur. Til toppen går det også rødmerket skiløype fra nord og blåmerket sti fra nord og sør. Bjønnåsen som tusenårssted. Bjønnåsen er Rælingen kommunes tusenårssted, og det er bygget en pyramideformet minnevarde av stein på åsen. Innmurt i varden ligger et skrin med tegninger og tekster laget av elever fra alle skolene i kommunen som beskriver hvordan det var å være ung i Rælingen i 1999. Varden ble avduket av Rælingens daværende ordfører Margaritha Rambøl i oktober 1999. Du & jag döden. "Du & jag döden" er Kents sjette album, utgitt 15. mars 2005. Albumet er produsert av Kent med Stefan Boman. Albumet ble sluppet på dagen ni og ti år etter henholdsvis debutalbumet "Kent" og andrealbumet "Verkligen". Sporliste. Alle tekstene og musikken er laget av Joakim Berg utenom «Palace & Main», «Klåparen» og «Romeo åtrervänder ensam», som er laget av Joakim Berg (tekst og musikk) og Martin Sköld (musikk). Pelikaner. Pelikaner er en gruppe sjøfugler kjent for sine særegene nebb. Gruppen består av åtte nålevende arter. Beskrivelse. Pelikanenes fremste kjennetegn er strupesekken i undernebbet. Sekken er utspent og stenges med overnebbet, som er tynt og flatt. Kroppsbygningen er klumpete og stor, men halsen er tynn og hvelvet. Strupen og øyenpartiet er nakent, men fjærdrakten forøvrig er rikelig og tett. Hunner og hanner ligner ganske mye på hverandre. Gangen er ganske opprett, og de er dyktige svømmere. Bare et fåtall arter dykker etter mat, de fleste fisker ved vannflaten. Pelikaner lever av fisk og andre ryggstrengdyr. De kan til og med ete ender hvis de ikke er for gamle. De lever i flokker på hundre- eller tusenvis av individer, og samarbeider i det meste de gjør. Hekkingen skjer i våtmarker. De legger to til fire egg. Ungene klekkes etter 38 dager, og er grå og dunete. Hunnen og hannen bytter på å ruge på eggene, og er oppofrende foreldre. Pelikaner kan temmes, og formerer seg ofte i fangenskap. Inndeling. Det er vanskelig å dele pelikaner inn i arter og raser. "Pelecanus onocrotatus roseus", som finnes i Kina og andre land i Øst-Asia har noen ganger blitt regnet som en egen art, men anses nå som en underart av den vanlige hvitpelikanen. Systematikk. Kladogram som følger AOU 2009. Svein Nymo. Svein Nymo (født 10. juni 1953) er en norsk fiolinist fra Målselv i Troms. Nymo har vært med på mange plateinnspillinger med ulike artister, men huskes spesielt for sin deltakelse i Ungdomslaget Ny Von (1978). Nymo var dessuten frontfigur i folkemusikk-fusionprosjektet Nymoderne, som ga ut plata med samme navn i 1991. Nymo var sammen med Tore Skoglund med på å starte "Du skal høre mye..."-programserien på NRK1, og han var medforfatter sammen med Skoglund av boka "Du skal flire mye" fra 1988. Ender. Ender (Anatinae) er ei gruppe av andefamilien. The hjärta & smärta EP. "The hjärta & smärta EP" er en EP av det svenske pop-rockbandet Kent, utgitt 2. november 2005. Den inneholdt fem helt nye sanger, og på én av dem bidrar et barnekor. EP-en er i likhet med albumene "Kent" og "Verkligen" produsert av Nille Perned. Sporliste. Alle tekstene og musikken er laget av Joakim Berg. Massive Attack. Massive Attack er et engelsk trip hop-band som består av Robert Del Naja og Grantley Marshall. Bandet ble grunnlagt i Bristol i 1988, og spiller elektronisk musikk kombinert med elementer fra jazz, hiphop, rock, klassisk, soul og flere andre sjangre. De har gitt ut fem studioalbum, inkludert debutalbumet "Blue Lines" (1991). Massive Attack har samarbeidet med flere artister over et stort sjangerspenn, fra rapperen Tricky til Sinéad O'Connor og Madonna. I 2004 produserte de soundtracket for filmen "Danny the Dog" med Jet Li i hovedrollen. Musikken deres er også brukt i flere andre filmer, blant andre "The Matrix" («Dissolved Girl»), "The Insider" («Safe from Harm») og Snatch («Angel»). Sangen «Teardrop», fra det kritikerroste albumet "Mezzanine", er brukt som kjenningsmelodi for den amerikanske TV-serien "House". Karloman, sønn av Karl Martell. Karloman (ca 710–17. august 754) var sønn av Karl Martell og hans kone Chrotrud. Da Karl døde i 741, etterfulgte han og hans bror Pipin den yngre sin fars embeter, Pipin i Neustria og Karloman i Austrasia. Han var medlem av familien som senere ble kalt karolingerne og det kan hevdes at han var viktig i konsolideringen av deres makt på bekostning av de herskende merovingerkongene til frankerne. Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv i 747 for å gå i kloster. Veien til makten. Etter at hans far døde, ble makten innledningsvis delt slik at den inkluderte Grifo, Karls uekte sønn. Dette var etter Karls ønske, og selv om Grifo krevde en del av rike fra sine brødre, nektet de ham dette. I løpet av 742 hadde Karloman og Pipin fjernet Grifo og tvunget ham i kloster, og begge vendte sin oppmerksomhet mot sitt eget innflytelsesområde som "rikshovmestre", Pipin i vest og Karloman i øst. De to rikshovmestrene hadde ennå ikke bevist noen ting på slagmarken i forsvar for riket slik hans far hadde, og innsatte derfor etter at Grifo var i forvaring, den merovingiske Childerik III som konge (743), selv om Martell hadde latt tronen stå tom etter Teoderik IV som døde i 737. Karloman innså at før de hadde etablert seg som beskyttere av riket og troen, slik deres far hadde, trengte de marionettkongen som Karl hadde kvittet seg med. I motsetning til de fleste middelalderske tilfeller av maktdeling, virket det som Karloman og Pipin i det minste var villig til å arbeide sammen uten å sette opp komplott mot hverandre, og noen kilder antyder at brødrene likte hverandre. Sikkert er det at de iverksatte militære operasjoner som en enhet. Karloman sluttet seg til Pipin mot Hunold av Aquitaine sin oppkomst i 742 og igjen i 745. Pipin hjalp Karloman mot sakserne 742–743 og mot Odilo av Bayern i 742 og igjen i 744, da fred ble etablert mellom de to brødrene og deres svigerbror, for Odilo hadde giftet seg med deres søster Hiltrude. Styrking av dynastiet. I sitt eget rike, styrket Karloman sin autoritet delvis via hans støtte fra den anglosaksiske misjonæren Winfrid (senere sankt Boniface), «tyskernes apostel», som han gav ansvaret med å restrukturere kirken i Austrasia. Dette var delvis en fortsettelse av politikken som hans bestefar, Pipin av Herstal, satte i gang og som fortsatte i mindre grad under Karl Martell. Karloman var viktig i sammenjallingen til "Concilium Germanicum" i 742, den første betydelige kirkesynoden som ble holdt i de østlige delene av det frankiske kongedømmet. Ledet av ham sammen med Boniface, bestemte synoden at prestene ikke skulle få bære våpen eller gi ly til kvinner i deres hus og at det var en av deres hovedoppgaver å utrydde hedensk tro. Mens han far med jevnlige mellomrom hadde konfiskert kirkens eiendommer for å belønne sine tilhengere og betale for den stående hæren som gav dem seier ved Poitiers, var karolingerne rike nok i 742 til å betale sine militære formål og samtidig støtte kirken. For Karloman som var en dypt religiøs mann, var det en plikt av kjærlighet, for Pipin var det en praktisk plikt. Begge så nødvendigheten av å styrke båndene mellom deres familie og kirken. Derfor forsøkte Karloman å øke kirkens formue. Han donerte for eksempel området til en av Bonifaces viktigste grunnlegginger, klosteret i Fulda. Politisk hensynsløshet. Til tross for hans fromhet, kunne Karloman være hensynsløs mot reelle eller oppfattede motstandere. I 746 sammenkalte han en forsamling av tusenvis av alemanniske magnatene i Cannstatt og fikk dem så arrestert og henrettet for landsforræderi i "bloddomstolen i Cannstatt". Dette utryddet nesten hele lederskapet til alemannistammen og gjorde slutt på uavhengigheten til hertugen av Alemannia som deretter ble styrt av grever utnevnt av deres frankiske overherrer. Disse handlingene styrket Karlomans posisjon, og familiens totalt sett, særlig med tanke på deres rivalisering med andre barbarfamilier som de bayerske agilolfingerne. Tilbaketrekning fra det offentlige liv. 15. august 747 frasa Karloman seg posisjonen som "major domus" og trakk seg tilbake til klosterliv, etter å ha fått klippet en tonsur i Roma av pave Sakarias. Han grunnla Monte Soracte og reiste så til Monte Cassino. Alle kilder fra perioden indikerer at han virkelig trodde at hans bror kunne lede kongedømmet alene, og at hans kall var kirken. Han følte at han hadde gjort sin plikt for familien i seks år i nådeløs eliminering av dens fiender og styrking av dynastiet. Etter å ha fullført det han følte var hans verdslige plikt, og siden han mente at «en hånd på sverdet holder det bedre enn to,» trakk han seg tilbake til et kloster og tilbrakte resten av sitt liv i meditasjon og bønn. Rundt tiden da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til Bayern, hvor hertug Odilo gav støtte og hjelp, men da Odilo døde ett år senere og Grifo forsøkte å ta tittelen greve av Bayern, gikk Pipin som nå hadde blitt "major domus" alene og "dux et princeps Fracorum", til invasjon av Bayern og innsatte Odilos sønn som bare var et spedbarn, Tassilo III, som hertug under frankisk overherredømme. Grifo fortsatte sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean-de-Maurienne i 753. Karloman dukket bare en gang til opp i historien, syv år etter at han trakk seg tilbake, på kvelden da han døde. I 754 hadde pave Stefan II bønnfalt Pipin, nå konge, til å komme til hans unnsetning mot langobardenes konge, Aistulf. Karloman besøkte sin bror for å bønnfalle om å ikke føre krigen til Italia, i den tro at frankisk intervensjon der var mot familiens langtidsinteresser, men Pipin ville ikke høre og Karloman trakk seg tilbake til Vienne, hvor han døde 17. august. Han ble gravlagt i Monte Cassino. Hugo Weaving. Hugo Wallace Weaving (født 4. april 1960) er en nigeriansk-engelsk-australsk skuespiller. Han er født i Nigeria til britiske foreldre, og tilbrakte barndommen i Syd-Afrika før han flyttet til Storbritannia som tenåring. Mens han bodde i England gikk han på den prestisjetunge kostskolen Queen Elizabeth's Hospital i Bristol. Han flyttet til Australia i 1976 og gikk på Knox Grammar School i Sydney. I 1981 tok han avsluttende eksamen ved National Institute of Dramatic Art. Weavings første store rolle var i fjernsynsserien "Bodyline" i 1984. Han hadde hovedrollen i den australske filmen "The Dirtwater Dynasty" i 1988 og spilte mot Nicole Kidman i "Bangkok Hilton" året etter. I 1991 mottok han det australske filminstituttets pris for beste hovedrolle i lavbudsjettfilmen "Proof". Weaving spilte også i komedien "Reckless Kelly", en satire om Ned Kelly. Med den internasjonale suksessen "The Adventures of Priscilla, Queen of the Desert" i 1994 fikk Weaving oppmerksomhet i utlandet. Det var Weavings rolle som den mystiske «agent Smith» i kassasuksessen "The Matrix" i 1999 som gjorde ham verdenskjent. Han gjentok rollen i oppfølgerne "The Matrix Reloaded" og "The Matrix Revolutions" i 2003. Siden har han fortsatt sin suksess med rollen som «Elrond» i filmtrilogien "Ringenes herre" i 2001–2003. Weaving hadde hovedrollen i "Everything Goes" i 2004 og tittelrollen i "V for vendetta" i 2006, der han ble gjenforent med Wachowski-brødrene, skaperne av "The Matrix"-trilogien. I tillegg til karrieren i film har Weaving fortsatt på teaterscenen, blant annet regelmessige opptredener med Sydney Theatre Company. I 2006 spiller han mot Cate Blanchett i Henrik Ibsens "Hedda Gabler" på scenen i New York. Weaving hadde rollen som Dean Portman, en Marinesoldat i RRTS, Rapid Response Tactical Squad i action-filmen Doom (2005). Hugo hadde også stemmen til Megatron i Transformers-filmene. Galtung. Galtung er navnet på to norske slekter uten påvist innbyrdes sammenheng. Den gamle slekten Galtung. Den første, opprinnelig kalt Galte, tilhørte det noen kaller «uradelen» i middelalderen. Slekten døde ut i mannslinjen omkring 1413. Et spesielt kjent slektsmedlem er riksråden "Gaute Eiriksson" som hadde en galte av villsvin i sitt våpenskjold. Slekten hadde fra ca. 1190 sitt sete på Torsnes i Hardanger. Den nålevende slekten Galtung. Glassmalerier malt på vinduene på Torsnes ca. 1636 Den andre er en slekt som kan føres i mannslinjen tilbake til 1519. Agnatisk tilknytning til den første slekten er ikke kjent. Det er blitt anført at den nålevende slekten Galtung nedstammer fra den første slekten gjennom kvinneledd, og det at begge slekter bodde på Torsnes taler generelt for en forbindelse av noe slag, men ingen håndfaste beviser foreligger. Den nålevende slekten tilhørte en innflytelsesrik slektskrets i Hardanger-området, blant annet på gårdene Aga og Torsnes, samt med flere kjente sjøoffiserer og admiraler. Slekten har også en villsvinsgalte i slektsvåpenet. Avbildninger av slektsvåpenet og slektningers våpen fra blyglassruter som har vært på Torsnes vises til høyre. For mer informasjon om slektsvåpnene, se egen side om Torsnes. Av denne slekten fikk admiralen Lauritz Galtung fra Hardanger et adelsbrev fra unionskongen i 1646/1648, med uttrykk for at det var en bekreftelse på et eksisterende adelskap. Adelshistoriker og riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas anførte i en artikkel fra 1885 at slekten inngikk såkalte «ulikebyrdige ekteskap» i perioden 1670–1870, og at det førte til at slektens adelspreg falt bort. Hele slekten levde omkring 1800 i bondestand, blant annet på den gamle ættegården Torsnes i Jondal, Hardanger, der slektsmedlemmer fortsatt bor. Fra slutten av 1800-tallet lever deler av slekten i borgerstand, blant annet som embedsfolk, byborgere, leger, tannlege, gullsmed, advokater og andre jurister. Denne delen av slekten er tatt med i Danmarks Adels Aarbog. Til slekten hører blant andre samfunnskritikeren og fredsforskeren, professor Johan Galtung, komikeren Rigmor Galtung og stortingsrepresentant Bjørg Hope Galtung. Bright Eyes. Bright Eyes er bandet til den amerikanske singer-songwriteren Conor Oberst. 1. divisjon fotball for herrer 1969. 1. divisjon 1969 startet 27. april og sluttet 19. oktober. Det ble spilt 18 runder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Let It Be (film). "Let it Be" er en dokumentarfilm om og med The Beatles fra 1970, som viser innspillingen av The Beatles' siste album "Let It Be" i januar og februar 1969. De mest kjente scenen i filmen er den såkalte Rooftop Concert, hvor The Beatles holder sin siste offentlige konsert på taket av Apple-bygningenden i Savile Row, London. Historikk. Etter utgivelsen av det hvite dobbeltalbumet, The Beatles, hvor alle fire bandmedlemmer knapt spilte sammen, ville de forsøke å gjøre noe sammen, gå tilbake til røttene, og samtidig la publikum være med på tilblivelsesprosessen. Det ble satt av tid og gjort lyd- og filmopptak gjennom hele januar 1969. I løpet av denne måneden tok gruppa opp igjen gamle, uferdige låter, utviklet nykomponerte sanger, spilte eldre standardnumre og diverse låter fra eget repertoar. Men ved siden av vennskapet og det fruktbare samarbeidet utspilte det seg også store uoverensstemmelser og interne krangler for åpen scene med alt opptaksutstyret på. De indre rivninger gjorde at både filmen og albumet ble lagt til side, og dette til tross for at "Let It Be", inneholder flere av The Beatles' fineste komposisjoner og allsangnumre; "Across the Universe", "Let It Be" og The Long and Winding Road. Istedet samlet gruppa seg om en annen LP, "Abbey Road", som av mange er blitt omtalt som platehistoriens mest vellykkede album. Den senere utgivelsen av "Let It Be" førte således til en kronolisk misoppfattelse vedrørende The Beatles' diskografi. Det var "Abbey Road" og ikke "Let It Be" som var The Fab Fours svanesang. Utmerkelser. I 1970 vant filmen Oscar for beste filmmusikk, men den har så langt ikke blitt gjenutgitt på DVD."Let It Be" befinner seg fortsatt i skjærsilden, forklarer Neil Aspinall: «Filmen avdekket stor uenighet (blant Beatlesmedlemmene) da den første gang kom på kino. Halvveis gjennom remasteringen, så vi på opptakene og skjønte at stoffet fremdeles ville vekke dårlige minner. Den aktualiserer mange gamle uoverensstemmelser.» 1. divisjon fotball for herrer 1968. 1. divisjon 1968 startet 25. april og sluttet 20. oktober. Det ble spilt 18 runder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Den 20. oktober scoret Odd Iversen seks mål da slo med 7-2. Dette er rekord for den øverste divisjonen, tangert av Jan Fuglset i 1976. Pelikanfugler. Pelikanfugler (Pelecaniformes) er en orden med mellomstore og store sjøfugler som finnes over hele verden. Disse fuglene skiller seg fra andre fugler gjennom at de har svømmehud mellom tærne og en bar (fjærløs) strupelapp. Neseåpningene i nebbet har dessuten utviklet seg til lite funksjonelle slisser, så disse fuglene puster gjennom munnen. Systematikk. Kladogram som følger AOU 2009. Brunrotte. Brunrotte ("Rattus norvegicus") er en stor rotteart, med en kroppslengde på litt over 20 cm. Halen er litt under 20 cm. Brunrotten er mørkebrun på ryggen, lysere på sidene og gråhvit på magen. Den får vanligvis seks til åtte unger pr. kull, men kan unntaksvis få opp til 20 unger. Brunrotten spredte seg i Europa under middelalderen, og fortrengte svartrotten til asiatiske områder. Brunrotta har en utrolig tilpasningsevne til ulike miljøer, og har blitt funnet i alt fra rene ørkenlandskaper til nærmest arktisk klima. Den har spredd seg over hele verden, oftest i nær tilknytning til mennesker, og nyter godt av det vi ikke spiser selv. I dag lever den overalt på jorden der det finnes mennesker. Brunrotter kan gjøre stor materiell skade, og har potensial til å spre sykdom. Den er ofte smittebærer og kan spre både pestbakterier og trikiner. Den lever gjerne i kloakker og kjellere, og kommer iblant inn i hus via avløp. Den beste forebyggingen mot brunrotter er å fjerne tilgang på mat, samt sikre bygningen slik at ikke dyrene kommer inn. Dyr som kommer inn i hus kan ofte bekjempes med klappfeller. Utbredelse. Vi finner brunrotta ("Rattus norvegicus") over hele verden, og den er også meget vanlig i store deler av Norge. Den lever spesielt i tilknytning til mennesker. Brunrotta kommer sannsynligvis fra området rundt Det kaspiske hav i Asia. I Norge finner vi den inne i hus, frittlevende ute, samt nede i kloakksystemene. Kjennetegn. Brunrotta veier vanligvis 200-500 gram, og kroppslengden er om lag 18-25 cm. Halen er i tillegg 15-21 cm lang, hårløs, skjellbelagt, og alltid kortere enn kroppen. Halen er lys på undersiden og mørk på oversiden. Ørene er små og behåret helt ut til spissen. Pelsfargen kan variere fra grå til brun og svart. Et karakteristisk kjennetegn hos alle rotter er gnagertennene (fortennene). De er store, krumme, meget harde og vokser kontinuerlig. Tennene er skarpe og slipes kontinuerlig mot hverandre når dyret gnager. Merker etter gnagertennene hos brunrotter er omtrent 4 mm i total bredde. Hull som brunrotter lager i bygningsmateriale er ofte rundt 5 cm i diameter, og kantene er flisete. Brunrotter kan forveksles med andre gnagere som vånd og husmus. Vånden går aldri inn i hus, men graver ganger i jorda hvor den ødelegger plener og planter. Vånden ser litt ut som en klumpete rotte med korte bein og butt snute. Man skiller husmus og skogmus fra brunrotta på størrelsen, selv om det kan være vanskelig å skille en ung rotte fra en voksen husmus. En ung rotte er allikevel alltid større enn en voksen husmus. Brunrotta kan også forveksles med svartrotta ("Rattus rattus") som tidligere var vanlig i Norge. I dag finnes det imidlertid ingen kjente bestander av svartrotte i Norge. Avføringen fra brunrotter er normalt svart av farge, men kan faktisk opptre i mange andre farger avhengig av hva dyrene har spist. Den er stor (størrelsen er selvfølgelig avhengig av dyrets størrelse) og rektangulær, 1,2-2,5 cm lang, ofte butt i den ene enden, vanligvis skinnende svart, og den kan holde seg myk i opptil en dag. En brunrotte produserer vanligvis 40-50 slike ekskrementer pr. dag. Brunrotta samler ofte sine ekskrementer på spesielle steder, såkalte «rotte-toaletter». Ekskrementer fra andre dyr kan enkelte ganger forveksles med rottelort. Dette gjelder spesielt ekskrementer fra flaggermus og piggsvin. Flaggermuslort er betydelig mindre og inneholder bare insektrester, og den smuldrer lett opp om man tar på den. Ekskrementer fra piggsvin er normalt mye større enn dem fra rotter, og de inneholder bare insektrester, litt plantemateriale og ofte sandkorn. Man kan også bruke fotspor i støv (eventuelt talkum/mel som er strødd ut) for å bestemme hvilket dyr man har med å gjøre. Brunrotter har fire tær på frembeina, og fem tær på bakbeina. Brunrotter etterlater et 2,0-2,5 cm langt avtrykk av bakfoten, og ofte lager de slepespor av halen mellom fotavtrykkene. Livssyklus. Brunrotta yngler hovedsakelig om våren og høsten. Drektighetsperioden varer i 22 dager, og et kull består vanligvis av 8-12 unger, men opptil 20 unger har vært observert. Antall kull pr. år er vanligvis rundt 4-7. Rotter blir kjønnsmodne allerede ved 2-3 måneders alder. Levetiden er vanligvis bare rundt et år, men dette kan variere mye avhengig av miljøforholdene. Atferd. Brunrotter er hovedsakelig aktive om natten. De kan allikevel ofte sees på dagtid innendørs, spesielt på steder der antall dyr er høyt. De liker seg på mørke og skyggefulle områder. Vandringsveier og territorium markeres hyppig med urin. De bruker luktesansen og følsomme værhår/kroppshår for navigasjon. Brunrotta er flink til å klatre. Den kan klatre rett opp vegger om de ikke er for glatte, og den kan klatre på ledninger, tauverk, greiner osv. En rotte kan hoppe opptil 90 cm høyt og over en meter langt. De kan hoppe ned fra høyder på 16-17 meter uten å ta skade. Brunrotter er kjent for å kunne grave seg langt nedover i bakken. Slike hull og ganger har oftest en diameter på rundt 8 cm, og finnes ofte nær vegger og under paller, containere og annet som står på bakken. For å finne ut om hullene er aktive kan man tette de forsiktig igjen med litt papir og se om det blir borte. En annen gnager som ofte lager ganger på plener og under busker og trær, men som ikke kommer inn i hus er vånd. Brunrotta er svært dyktig til å svømme. Brunrotta kan ofte være nært knyttet til vann, og det er vanlig å finne rottebol og utgravde ganger i elvebredder. Brunrotter bygger seg bol/reir. I bolet sover dyrene, de føder unger og fostrer opp disse, de rengjør pelsen, og spiser mat som er hamstret. Bolet gir dyrene varme og beskyttelse mot det ytre miljøet og fiender. Et godt og sikkert plassert bol er derfor svært viktig for dyrenes overlevelse. Det er en fordel for dyrene at bolet blir plassert i et område som er varmt, og som i tillegg er i nærheten av mat og vann. Man kan ofte finne rottebol i vegger, gulv, tak, under søppel og skrot, under maskiner som avgir varme, under paller og lignende. Brunrotter graver også ofte bol utendørs under f.eks. containere som er plassert på bakken. Brunrotta gnager for å undersøke og utforske ting, for å komme til mat, eller for å prøve å komme seg gjennom en hindring, f.eks. en vegg. De gnager ikke for å slite ned tennene, men de har derimot en naturlig atferd hvor de er avhengig av tenner som vokser kontinuerlig, for ellers ville tannsettet blitt raskt nedslitt. Dyrene gnager i opptil 2% av sin våkne tid. Tennene er skarpe og sterke, og de kan gnage seg gjennom mange forskjellige materialer som treverk, blyplater, aluminiumbeslag, vinyl, plast og porøs betong. Gnagertennene hos rotter og mus er bøyd innover. Det betyr at de ikke kan klare å gnage på flate, harde overflater, men at de er avhengige av ujevnheter og kanter for å begynne gnagingen. En brunrotte har vanligvis en aksjonsradius på 8-30 meter fra bolet sitt. Det er miljøet som bestemmer hvor langt dyrene vil bevege seg. Har de rikelig tilgang på mat, trenger de naturlig nok ikke å bevege seg over store avstander. Der matmangelen blir stor kan brunrotta foreta vandringer på hundrevis av meter, enkelte ganger kilometervis. Rotter blir også forflyttet med menneskets hjelp, f.eks. med varer som fraktes med bil, tog, båt og lignende. Fødeopptak. Brunrotter er regnet som altetende, selv om frø og korn ofte ser ut til å foretrekkes. En voksen rotte trenger 22-30 gram med mat pr. dag. Brunrotta er imidlertid svært avhengige av tilgang på væske for å overleve, og trenger 15-30 ml vann daglig. Ofte får de i seg nok væske ved at de har tilgang til sluk eller ved å slikke kondens på rør inne i bygninger. Fødeopptaket hos rotter skjer hovedsakelig tidlig og sent på natten. Neofobi og åtevegring. Brunrotter kan vise frykt for ny ukjent mat, nye gjenstander og fremmede lukter i miljøet sitt. Dette kalles neofobi. Graden av neofobi varierer mye mellom ulike rotter. Brunrotter kan også utvise noe som kalles åtevegring. En rotte som ikke vil spise mat/åte i det hele tatt utviser primær åtevegring. En rotte som har blitt syk av mat den har spist vil senere kunne unngå akkurat slik mat. Dette fenomenet kalles sekundær åtevegring. Rottegift gir derfor ikke skade eller ubehag før etter flere dagers bruk, for å unngå denne reaksjonen. Brunrotta som skadedyr. Brunrotta er regnet som et av de viktigste skadedyrene på verdensbasis. I tillegg til den direkte økonomiske skaden de er årsak til, har de potensial til å spre sykdom. Det er svært vanlig at mennesker er redde for brunrotter, og selv om denne frykten som oftest er ubegrunnet, så skal man ikke overse betydningen av den. Når brunrotta lever i og rundt bygninger medfører det nesten alltid konflikter med menneskelige interesser, og de kan medføre betydelige økonomiske tap spesielt i bygninger der næringsmidler lagres og produseres. Brunrotta spiser nesten alt mulig, og de vil derfor spise på all slags mat og dyrefôr de kan få tilgang til. Man har derfor et direkte økonomisk tap på grunn av hva de spiser. I tillegg forurenser de mat og området rundt med urin og ekskrementer, noe som direkte kan ødelegge varene. De kan også ødelegge innpakninger for mat og dyrefôr. Brunrotta påfører strukturelle skader på bygninger pga. gnaging og bolbygging. De kan ødelegge vegger, gulv, dører og tak ved å gnage hull i disse. Man ser ofte skader i isolasjonsmaterialer inne i bygninger der det er brunrotter. Videre kan de gjøre stor skade på møbler, klær, gardiner, bøker, malerier og lignende. Det er heller ikke ukjent at de kan gnage på vann- og avløpsrør, og på den måten medføre vannskader. Noe av det alvorligste er at rotter ofte gnager på strømledninger, noe som kan øke risikoen for kortslutning og brann. Datakabler og telefonledninger kan også være spesielt utsatt. Dyr som dør inne i vegger og gulv kan forårsake et betydelig luktproblem. Kan brunrotter smitte mennesker med sykdommer? Brunrotter har en atferd som ofte bringer dem i kontakt med både kloakk og søppelrester, samt fødevarer for mennesker og dyr. På verdensbasis er brunrotta reservoarer for en hel rekke smittsomme virus-, bakterie- og parasittsykdommer, og de kan utgjøre en reell helsefare for mennesker. Rotter på skip som kommer til Norge fra utlandet kan være bærere av potensielt farlige sykdommer. I Norge derimot er risikoen for smitte mindre, og det er nok i første rekke diaréfremkallende bakterier som er det største problemet. Allikevel blir det årlig registrert en del andre sykdommer som blir overført fra gnagere til mennesker i Norge. Man har derfor nulltoleranse overfor gnagere i næringsmiddelbedrifter, samt på steder der det selges mat. Brunrotter kan også fremkalle alvorlige allergiske reaksjoner hos enkelte mennesker. De kan i tillegg bite mennesker, selv om dette skjer sjelden i Norge. Dette kan gi alvorlige sårskader spesielt hvis forsvarsløse spedbarn blir bitt. Enkle tiltak kan redusere risikoen for smitte av sykdom fra brunrotter til mennesker. Ved rengjøring av bygninger hvor det har vært eller er gnagere bør det anvendes fuktig klut. Kosting og støvsuging kan føre til at partikler som forårsaker sykdom virvles opp. For ekstra beskyttelse kan munnbind og gummihansker benyttes. Sykdommer som overføres gjennom ekskrementer fra gnagere kan unngås ved rotte- og musesikring av bygninger samt sikker lagring av matvarer. Man bør bruke hansker når man tar i gnagere for å unngå bitt både fra dyret selv og fra eventuelle lopper og lus. Forebygging og sikring. Det viktigste tiltaket man kan gjøre for å redusere problemer med brunrotter innendørs er å hindre dyrene i å komme inn. En bekjempelse som gjennomføres uten først å utføre sikring vil bare medføre at nye problemer raskt oppstår etter at bekjempelsen er over. Man kan ofte se at dårlig bygningsarbeid er årsaken til at brunrotter har kommet seg inn, selv om materialene i seg selv er rottesikre. For å sikre et hus mot brunrotter må alle åpninger større 12 mm stenges. I praksis vil det lønne seg å sikre alle åpninger som er større enn 6 mm, fordi man da også vil holde mus ute. Kjellervinduer må være hele og ventilasjonsåpninger bør sikres med kraftig metallnetting. Dører må slutte tett til karmen, og på steder som er spesielt utsatt for gnagere kan metallbeslag festes nederst på dørene for å hindre at dyrene gnager seg gjennom. Alle vegger må være fri for hull og sprekker. Rørgjennomføringer sikres med betong, spesiallaget tettepasta eller galvaniserte plater, og sluk tettes med rist. Kjellergulv bør være støpt. I områder med mye rotter i kloakknettet kan man enkelte ganger oppleve at rotter får tilgang på bygninger gjennom toaletter. Her finnes det egne ”flappventiler” som kan monteres i toalettets vannlås. Brunrotta kan klatre, og derfor må også åpninger høyt oppe på bygningen sikres. Greiner fra trær må ikke henge inn over tak. Overgangen mellom grunnmur og vegg er ofte utsatt. På spesielt utsatte bygninger kan man feste glatte metallplater på veggen, eventuelt legge inn områder med andre glatte materialer, f.eks. glatt maling, slik at dyrene ikke kan klatre opp. Slike sperrer bør være minst 40 cm høye, og må festes et godt stykke opp på veggen slik at dyrene ikke kan hoppe fra bakken og over dem. Rotter kan også klatre på både inn- og utsiden av rør (f.eks. rør fra takrenner), og derfor må også slike installasjoner sikres. Netting i rør fra tak bør være festet slik at de lett kan tas av for å fjerne løv og skitt slik at ikke røret går tett. Det finnes også egne såkalte flappventiler som kan festes på slike rør. Disse åpner seg utover når vannet presser på, mens de ellers er stengt. Disse kan imidlertid ofte være problematiske i bruk i områder som er utsatt for snø og is. Brunrotter kan også klatre på ledninger og tauverk, og slike installasjoner kan sikres med plater eller trakter som festes rundt ledningen/tauverket. Slike plater/trakter må stikke minst 30-45 cm ut fra objektet som sikres. Før en sikring av bygningen kan utføres må man finne ut hvordan dyrene kommer seg inn og hvor de oppholder seg. Hvor finner dyrene mat og vann, og hvor er vandringsveiene de benytter? Det er også viktig å finne ut om områder utendørs kan opprettholde bestander av gnagere som kan trekke inn i bygninger på et senere tidspunkt. Slike områder kan være kloakknettet, vegetasjonsområder tett inntil bygningen, og andre områder som inneholder tilgang på mat og vann. Opprydding (sanering). Et stort rotteproblem skyldes alltid at dyrene har rikelig tilgang på mat, vann, bolplasser og skjul. For å lykkes med en bekjempelse kreves det nesten alltid en grundig opprydding (sanering) i området der rottene utgjør et problem. Området utendørs og innendørs må ryddes for søppel og matrester slik at tilgangen på mat, vann og bolplasser reduseres. Høyt gress og busker tett inntil bygninger må holdes nede eller fjernes. Alt som kan gi rotter bolplass, f.eks. stabler med gamle bildekk, paller, esker osv må fjernes. Nedfallsfrukt må fjernes, og eventuell kompost må sikres slik at rotter ikke får tilgang på mat. Mating av fugler utendørs kan også medføre at gnagere får tilgang på mat. Mat for hunder og katter utendørs kan livnære store bestander av gnagere. Søppeldunker og søppelrom må gjøres sikre. På lagerrom er det viktig at man har en rotasjon av varer slik at ikke enkelte paller blir stående for lenge på samme sted. I størst mulig grad bør ting plasseres opp fra gulvet (anbefalt minst 45 cm høyt), for derigjennom å lette renhold samt hindre at dyrene får tilgang på bolplasser og skjulesteder. Lykkes man i å fjerne all tilgang på mat, vann og bolplasser så kan man faktisk eliminere hele gnagerproblemet. Dette kan imidlertid være vanskelig i praksis, men det er viktig å gjennomføre dette så langt det lar seg gjøre. Husk at under bekjempelser må åte på klappfeller og giftåte alltid konkurrere med annen mat dyrene har tilgang på. Feller. Det er viktig å huske på at rotter lever i et tredimensjonalt rom, og at feller også må plasseres høyt oppe og ikke bare nede ved gulvet. Den beste fellen for privatpersoner er den velkjente klappfellen som effektivt dreper dyret når det forsøker å ta åten på fellen. Det finnes også levendefangende feller som kan fange flere dyr samtidig. Det kan imidlertid være vanskelig å fange brunrotter i feller fordi de ofte er så redde for nye ting i omgivelsene. Det er derfor viktig at man er tålmodig og lar dyrene bli vant til fellene. Limfeller er ikke tillatt brukt. Klappfeller settes langs vegger, under skap, på hyller på de stedene der man har funnet ut at dyrene ferdes. Fellene plasseres slik at utløsermekanismen vender inn mot veggen. Ofte vil det lønne seg å sette opp to feller ved siden av hverandre. Disse bør være ca 2-3 cm fra hverandre. Eventuelt kan fellene plasseres to og to etter hverandre langs veggen med utløseren i ytterenden. Det er ofte slik at jo flere feller man benytter, jo bedre blir bekjempelsen. Husk at aksjonsradiusen til rotter kan være svært begrenset, og at fellene derfor må stå tett. Fellene bør ettersees så ofte som mulig, men ikke flyttes fordi dyrene da vil kunne bli mistenksomme. Man må ofte smøre seg med litt tålmodighet fordi dyrene ofte vil unngå fellene i starten. Som åte på klappfeller kan man benytte mat som peanøttsmør, bacon, sjokolade, rosiner, nøtter, frukt, leverpostei og lignende. Gravide rotter er stadig på jakt etter reirmateriale, og man kan bruke bomull, gress, dun, tekstilbiter, papir og lignende på fellene. I starten av bekjempelsen bør man plassere åte på og rundt ikke-aktiverte feller slik at dyrene blir vant til å finne mat og spise av fellene. I områder hvor mange feller skal settes ut, og hvor man ikke vet hva dyrene spiser til vanlig, kan følgende strategi være lur å følge: Tre til fire forskjellig åtetyper festes på og legges rundt ikke-aktiverte feller: (1) åte som samsvarer med den antatte mattypen som dyrene spiser på stedet; (2) åte som næringsmessig supplerer maten de spiser; (3) reirmateriale og (4) ”naturlig” mat for dyrene som f.eks. snegler, meitemark, korn. Man fortsetter å bruke bare de åtetypene som dyrene viser interesse for, eller alle sammen hvis alle typene blir tatt. I tørre områder kan frukt være et godt alternativ på fellene. Klappfeller kan med hell plasseres inne i åtestasjoner både som bekjempelsestiltak og som overvåkningstiltak. Inne i åtestasjoner er man sikker på at ikke andre dyr får tilgang til fellen, og fellen er i tillegg beskyttet mot ytre påvirkninger. Har allerede åtestasjonen stått utplassert i området fra før vil også dyrene være mindre skeptiske. En klappfelle må festes enten i underlaget eller i andre gjenstander, for eksempel med en metalltråd, for å forhindre at dyr som får en fot eller halen i fellen kan dra den med seg. Gift. Kjemisk kontroll ved bruk av rottegift er ofte effektivt. Problemet er risikoen for forgiftninger av andre dyr, fugler og mennesker, samt at døde dyr ofte blir liggende under gulv og inni vegger der de forårsaker store luktproblemer. I dag benytter man stort sett bare forgiftet åte som inneholder antikoagulanter. Disse giftene medfører at rottene dør av indre blødninger. Når man håndterer slike gifter bør man alltid benytte hansker. Videre skal man alltid bruke sikre åtestasjoner i hardplast eller metall ved bruk av forgiftet åte der andre dyr og mennesker kan få tilgang. Hvis mulig skal åten festes inne i åtestasjonen. Selve åtestasjonen må være festet til bakken eller veggen. Åtestasjoner skal være låst slik at ikke uvedkommende kan åpne disse. Repellenter og biologiske midler. Det finnes utstyr som er laget for å skremme bort brunrotter, f.eks. apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner. Det finnes ikke vitenskapelige undersøkelser som viser at disse er effektive, og det kan derfor ikke anbefales å bruke disse. Kjemiske avskrekkingsmidler (repellenter) er heller ikke vist å være spesielt effektive mot gnagere. Det er heller ingen biologiske bekjempelsestiltak mot rotter som kan anbefales. Etterkontroll. Enhver bekjempelse må avsluttes med etterkontroll for å finne ut om arbeidet har vært vellykket. Man ser da etter nye sportegn slik som avføring, lyder, fotspor, samt gnagemerker. Eventuelt kan man sette ut feller eller giftfri åte for overvåkning. Ved fortsatt aktivitet må man finne årsaken til at bekjempelsen ikke var vellykket. World Community Grid. World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største offentlige Distribuert databehandling-prosjekt, laget for å løse problemer som kan hjelpe menneskeheten. Prosjektet er hovedsakelig styrt av IBM og er foreløpig tilgjengelig for Windows, Linux, og Mac OS X operativsystem. Hvordan det fungerer. Programvaren for World Community Grid utnytter ubrukt kapasitet på datamaskiner koblet sammen gjennom internett til å løse problemer som er nyttige for utviklingen av menneskeheten. Programmet fungerer som en skjermsparer: når datamaskinen ikke er i bruk, arbeider maskinen med oppgaver fra World Community Grid; og når maskinen er i bruk, venter programvaren til maskinen blir ledig igjen. Der tidligere offentlige grid-nettverk, slik som SETI@home eller Genome@home, har arbeidet med enkeltoppgaver, vil World Community Grid støtte flere humanitære prosjekter. Internt i systemet kan brukeren lage egne grupper, eller bli medlem i eksisterende grupper basert på tilhørighet til organisasjoner, skoler, grupper eller individer. Disse grupperingene skaper økt følelse av samfunnsidentitet og er ment å appellere til konkurranseinstinktet. Historien. World Community Grid ble offentliggjort 16. november 2004 av IBM. Systemet bruker samme teknologi som United Devices Inc. som driver United Devices Cancer Research Project og andre - prosjekter. Det første prosjektet var Human Proteome Folding Project (HPF1-prosjektet) som ble kjørt samtidig som et grid.org-prosjekt. Derimot har IBM fastslått at alle fremtidige prosjekter vil være eksklusive for World Community Grid. 16. november 2005 startet World Community Grid FightAids@Home. Det forrige HPF1-prosjektet og FightAids@Home er begge BOINC-baserte prosjekter. Per 12. september 2006 har World Community Grid over 218.000 medlemmer og instanser på over 400.000 maskiner; og har oppnådd en samlet arbeidstid på 55,528 år. Versjoner er tilgjengelige for Linux, Windows, og Mac OS X. Slashdot. 30. desember 2004, da griden nærmet seg 50.000 maskiner, skrev den kommersielle weblogen Slashdot en kort sak med en peker til. Innen få timer hadde laget vokst fra en liten gruppe på 79 medlemmer til nesten 3.000. Før dette var den største grupperingen laget fra IBM, med et medlemstall på rundt 370. Per 10. mars 2006 har laget fra Slashdot 3.602 medlemmer. Prosjekter. Et av prosjektene er Human Proteome Folding Project, som tar sikte på å forutse strukturen til menneskets proteiner. Initiert av Richard Bonneau på Institute for Systems Biology, vil prosjektet bruke griden til å beregne den sannsynlige strukturen for hvert protein. Fra disse forsøkene håper forskere å forutsi funksjonene til en mengde proteiner. Dette øker forståelsen av de menneskelige proteinene og kan vise seg vitale i søk etter kurer for menneskelige sykdommer. Et annet prosjekt, kalt FightAIDS@Home, ble innlemmet i World Community Grid den 15. november 2005. FightAIDS@Home hadde, inntil mai 2003, brukt en Entropia-delt beregningsplattform. FightAIDS@home er initiert av Scripps Research Institute, der hver individuell datamaskin arbeider med et potensielt motgiftsmolekyl og tester hvor godt det vil passe med en HIV-protese. Det tredje prosjektet, Human Proteome Folding 2 (HPF2), ble sluppet ut 23. juni 2006. Dette prosjektet startet ved slutten av HPF1 som en etterfølger og fokuserer på menneskets spesifikke proteiner, med et spesielt fokus på biomarkører og proteiner på overflaten av celler og lovende resultater fra HPF1; men også Plasmdium, som er organismen som forårsakermalaria. Til forskjell for tidligere prosjekter bruker HPF2 en høyere oppløsning for proteiner, noe som er nyttigere, men som også krever en kraftigere datamaskin for å utarbeide. Det nyeste prosjektet, Help Defeat Cancer, ble sluppet 20. juli 2006, initiert av The Cancer Institute of New Jersey sammen med Rutgers-universitetet og Universitetet i Pennsylvania. Dette prosjektet ønsker å forbedre behandlingen for kreft i bryst, hode og nakke. Madness. Madness live på "Melkweg", Amsterdam (2005) Madness er et engelsk band som henter inspirasjon fra flere kilder, selv om fundamentet er sterkt inspirert av ska. Musikken blir ofte kalt "Nutty Sound" (bokst. "nøttelyd", i overf. bet. "korka" eller "syk lyd"), og bandet omtales derfor i blant som "Nutty Boys". Bandet oppsto i bydelen Camden i London i 1976 under navnet "The North London Invaders", og etter flere navneskifter og utskiftninger besto det av Mike «Monsieur Barso» Barsom på piano, Chris «Chrissy Boy» Foreman på gitar, Lee «Kix» Thompson på saksofon, Graham «Suggs» McPherson som vokalist, Mark «Bedders» Bedford på bass og Daniel «Woody» Woodgate på trommer. Denne besetningen ga i 1979 ut debutsingelen "The Prince" på 2 Tone Records, en utgivelse som nådde 16. plass på de engelske listene og førte til at bandet fikk kontrakt med Stiff Records. Etter to nye singler som begge klatret høyt på listenekom den første LPen "One Step Beyond..." som nådde en annenplass på de engelske listene. På denne var også Carl «Chas Smash» Smyth blitt med på trompet, men det var først etter at plata var kommet i butikkene at han ble et fast medlem av bandet og den klassiske besetningen var komplett. I 1980 ga de ut LPen "Absolutely" som i likhet med forgjengeren nådde en annenplass, og de to neste årene kom LPene "7" og "The Rise & Fall" som begge også fikk respektable listeplasseringer. I 1982 kom også bandets eneste nummer 1-singel i England, "House of Fun" ut. Barson bestemte seg for å forlate bandet i 1984, men ble likevel med på plata "Keep Moving". Savnet etter ham ble imidlertid tydelig, og mye av den lekenheten Barson, som hadde skrevet de fleste av bandets melodier, sto for forsvant. De ga ut LPen "Mad Not Mad" i 1985 og singelen "(Waiting For) The Ghost Train" (med gjesteopptreden fra Barson) før de ga seg. Suggs, Smyth, Foreman og Thompson fortsatte riktignok en periode under navnet "The Madness", men den selvtitulerte utgivelsen fra 1988 ble en fiasko, og bandet la inn årene. I årene som fulgte var medlemmene opptatt med en rekke ulike prosjekter, men i 1992 kom de igjen sammen for to konserter under navnet "Madstock". Dette ble slik en suksess at de valgte å gjenta det flere ganger, og i 1999 kom comeback-plata "Wonderful" ut, og bandet fikk sin første topp 10-singel siden 1983 med "Lovestruck". På plata hadde de også en sang der de spilte sammen med Ian Dury. Denne ble fulgt opp i 2005 med "The Dangermen Sessions Vol. 1" der bandet utelukkende spiller coverlåter. Foreman kan riktig nok bare høres på noen låter, ettersom han forlot bandet under innspillingen. Han ble imidlertid med igjen året etter, og i 2009 kom CDen "The Liberty of Norton Folgate". Samme år spilte de også på Øya-festivalen i Oslo. Gjennom hele sin eksistens har bandet vært kjent for sine lekne melodier, humoristiske tekster og ikke minst fantasifulle musikkvideoer. Musikkvideoene gjorde også at de ble mye spilt på MTV i kanalens barndom. I 2002 ble alle bandets 28 videoer utgitt på DVDen "Divine Madness". Thomas Dekker. Thomas Dekker (født ca 1572, død 25. august 1632) var en elisabethansk dramatiker, poet og pamflettskribent. Man antar at Thomas Dekker ble født i London rundt 1572, men ingenting er sikkert om hans første år. Han begynte en karriere som teaterforfatter tidlig i sitt voksne liv, og den første bevarte teksten som kjennes er "Old Fortunatus", skrevet rundt 1596, skjønt det er skuespill som er forbundet med hans navn som ble framført så tidlig som 1594. Perioden 1596 til 1602 var den mest profilerte i hans karriere med rundt tyve skuespill som er knyttet til hans navn og i tillegg har man forbundet hans deltagelse i anslagsvis 28 andre skuespill. Dekker samarbeidet med andre, inkludert Thomas Middleton, Philip Massinger og, mest berømt, John Webster. Det var i denne perioden han skapte sitt mest berømte arbeid, "The Shoemaker’s Holiday, or the Gentle Craft" ("Skomakerens ferie, eller Det gode håndverk"), kategorisert av moderne kritikere som en borgerlig komedie. Det reflekterer hans tanker om dagliglivet til helt vanlige Londonbeboere. Dette skuespillet viser hans fargerike språk og kombinasjonen av dagliglivets hendelser med det fantastiske, konkretisert ved en håndverker som blir borgermester og innblandingen av en ukjent, men idealisert konge i den avsluttende banketten. Dekker viste fram en tilsvarende kraft i slike pamfletter som den ironisk navngitte serien av dikt og prosa, "The Wonderfull Yeare" (1603), om pesten; "The Belman of London" (1608), om kjeltringstreker og kriminalitet; foruten "Thieves' Cant", og "The Guls Horne-Booke" (1609), et verdifullt dokument om hvordan man oppfører seg på Londons teatre. Dekker var delvis ansvarlig for oppførelsen av gateunderholdningen for feire ankomsten til kong Jakob I av England til London i 1603, og han håndterte det storstilte opptoget til Londons borgermester i 1612. Hans framgang snudde til det motsatte kort tid etter da han mellom 1613 og 1619 ble fengslet, sannsynligvis på grunn av gjeld. Denne hendelsen lå sannsynligvis bak hans seks fengeselsscener som ble inkludert i sjette utgaven (1616) av Sir Thomas Overburys "Characters". Senere skuespill inkluderte "The Noble Spanish Soldier" ("Den edle spanske soldaten") (1622) og "The Welsh Embassador" ("Ambassadøren fra Wales") (1623). Thomas Dekker døde i 1632 og er begravd ved St James', Clerkenwell. Poeten Thomas Dekker kom noe ubemerket tilbake til rampelyset på 1900-tallet da Paul McCartney i The Beatles inkluderte deler av hans ballade «Golden Slumbers» i deres sang fra 1969 med samme tittel, "Golden Slumbers". 2 Tone Records. 2 Tone Records var et engelsk plateselskap som ga ut ska- og reggaeplater som var inspirer av punk. Det ble grunnlagt i 1979 av Jerry Dammers for å gi ut den første singelen med bandet hans, The Specials. 2 Tone signerte kontrakter med The Selecter, Madness og The Beat, men de forlot alle selskapet i løpet av de neste to årene. 2 Tone benyttet seg av en uvanlig form for kontrakt, der bandene kunne bryte etter bare en singel. Både Madness og The Beat benyttet seg av denne klausulen, Madness for å signere kontrakt med Stiff Records, The Beat for å starte sitt eget selskap Go-Feet. Da restene av The Specials gikk i oppløsning i 1985 sluttet selskapet å fungere, men navnet lever videre med betegnelsen "2 Tone" på musikkstilen som ble fremmet av selskapet. Målstyring. Målstyring (eng "Management by objectives") er en teori om bedriftsledelse formulert av George Odiorne tidlig på femtitallet og popularisert av Peter Drucker på 1950-tallet og allment kjent i tiårene etter. I følge målstyring skal ledelsen fastsette et mål for virksomheten først, og så skal en bestemme passende virkemidler deretter. Det motsatte prinsipp er regelstyring, som vil si at en først fastsetter er regel og så behandler saker i henhold til denne. Tilhengere av målstyring kritiserer regelstyring for kun å være opptatt av prosedyren og at reglene følges istedenfor å se konsekvensene. Målstyring i offentlig sektor i Norge. I offentlig sektor ble målstyring innført som prinsipp i forvaltningen rundt 1990. Da kalt "virksomhetsplanlegging" (VP). Det er blitt stilt spørsmål ved resultatene, ettersom det førte til et ekstra lag med retorikk over et ellers uforandret system av byråkratisk regelstyring. Målstyring er et sentralt begrep i Reform 94, som er læreplanen for videregående skole fra 1994. Harald Winge. Harald Winge var en norsk historiker (født 1940, død 5. mai 1999) Winge studerte med Andreas Holmsen som veileder. I 1974 fullførte han første utgave av "Norsk historisk leksikon 1500-1850" som siden har vært et uvurderlig oppslagsverk for historikere som trenger oversikt over begreper og terminologi brukt i primærkilder og sekundærlitteratur om disse århundrene. I 1986 ble Winge leder for Norsk lokalhistorisk institutt, en stilling han hadde til sin død. Harald Winge døde av kreft. Bibliografi. Harald Winge og Steinar Imsen (red.): Norsk historisk leksikon. Oslo, 1999, Cappelens 2. rev utg 1999 ISBN 82-456-0552-2 Privatisering. Privatisering betyr når ordet brukes i politisk sammenheng å la private bedrifter overta ansvar for vare- og tjenesteproduksjon som tidligere har vært produsert av offentlig sektor. Ordet har også en annen betydning, det å flytte en handling fra den offentlige til private sfære. Begrepet ble lansert av den østerriksk-amerikanske samfunnsviteren Peter Drucker på 1950-tallet i hans bøker om næringslivsledelse ("management"). Drucker insisterte imidlertid på å bruke ordet re-privatisering, ettersom han påpekte at privat tjenesteproduksjon hadde vært det normale, kun avbrutt av noen få tiår med iver etter offentlig eierskap på midten av 1900-tallet. Drucker begrunnet behovet for privatisering med at privat næringsliv var mer effektivt enn det offentlige i nær sagt alle former for produksjon. Ian Dury. Ian Dury (født 12. mai 1942, død 27. mars 2000) var en engelsk sanger, kunstner, skuespiller og frontfigur i gruppen "Ian Dury & the Blockheads". I en alder av syv år ble Dury rammet av polio, noe som skulle merke ham for livet. Han tilbrakte to år på sykehus før han ble sendt på en skole for handikappede barn. Sykdommen gjorde permanent skade ved at muskelvevet i venstre arm og bein ble underutviklet. Blant annet var han livet ut avhengig av skinne og stokk og måtte ha hjelp til mange dagligdagse aktiviteter. Som tenåring ble Dury interessert i Teddy boy-kulturen og begynte å høre på noen av de mest kompromissløse rockerne på sin tid, som Eddie Cochran og ikke minst Gene Vincent. Dette, blandet med handikappet, gjorde ham til et yndet mobbeoffer blant de eldre elevene etter at han i 1954 hadde begynt på en skole for funksjonsfriske. I 1959 ble han tatt opp på kunstskole, og i 1964 ble han tatt opp på prestisjefylte Royal College of Art. Etter endt utdanning jobbet han en periode som lærer på deltid, men etter at han i 1971 grunnla pubrock-bandet Kilburn & the High Roads sammen med studiekamerater sa han opp for å satse på musikken på heltid. Gryende suksess, 1971-1980. Kilburn & the High Roads, også kjent som The Kilburns, var fremfor alt Durys eget prosjekt. Han var vokalist og den ubestridte lederen i bandet, og bandmedlemmene ble hyppig skiftet ut etter Durys forgodtbefinnende. I 1972 flyttet bandet til London, der de spilte på ulike puber og der konsertene deres fikk ry på seg for å være svært utagerende. Flere av de ledende personlighetene i punk- og new wave-bevegelsen, som Johnny Rotten, Lene Lovich og Madness var blant dem som lot seg inspirere av Kilburns, Madness har endog omtalt seg selv som et tributeband for Kilburns. I 1973 bidro dette ryktet til at de ble med The Who som oppvarmingsband på deres turne i Storbritannia, og året etter kom debutsingelen «Rough Kids». Denne ble fulgt opp av singelen «Crippled with nerves», før albumet "Handsome" kom i 1975, men misnøye med produksjonen og stadige utskiftninger av bandmedlemmer bidro til at bandet aldri klarte å slå gjennom blant et større publikum, og ikke lenge etter debutalbumet gikk bandet i oppløsning. En av de siste som sluttet seg til Kilburns var gitaristen og organisten Chaz Jankel, og etter at bandet ble opplyst, fortsatte Dury og Jankel å skrive sanger sammen. Jankel var sterkt inspirert av svart amerikansk musikk, særlig funk, noe som ga musikken deres en særlig dimensjon. Nærmest ved en tilfeldighet kom de i kontakt med Stiff Records, og sammen med Norman Watt-Roy på bass, Charley Charles og John Turnbull på gitar, begge fra bandet The Loving Awareness spilte de inn singelen «Sex & Drugs & Rock & Roll». Singelen, som ble gitt ut under Durys navn og der han selv bidro med vokal, ble ingen storselger, men den fikk gode kritikker, og punkens inntog på det britiske markedet bidro til at den fikk en viss utbredelse. Tittelsangen regnes ofte også som opprinnelsen til dette begrepet, som siden har etablert seg som betegnelse på en viss rock'n'roll-livsstil. Singelen ble fulgt opp med albumet "New Boots and Panties!!", også denne kredittert Dury som soloartist. Den kom ikke inn på listene da den ble gitt ut, men har senere solgt til platinaplate og er den dag i dag en av Stiff Records' mestselgende plater. Med på plata var også tidligere Kilburns-saksofonist Davey Payne, og sammen med Mickey Gallagher på orgel ble Dury og backingbandet en av hovedattraksjonene på Stiff Records' turne i Storbritannia i 1977. Under denne turneen ble for øvrig bandet døpt "Ian Dury & the Blockheads". Det definitive gjennombruddet kom året etter med singelen "What a Waste"som nådde en niendeplass på britiske hitlister, før "Hit Me With Your Rhythm Stick" ble Stiff Records' første og, i en alder av 36 år, Durys eneste nummer én-hit. I forbindelse med suksessen ga også Warner Brothers, som Kilburns tidligere hadde spilt inn en plate for uten at den var blitt utgitt, ut Kilburns-plata "Wottabunch!". I 1979 fulgte Ian Dury & the Blockheads opp med plata "Do It Yourself", som var Stiffs mest påkostede utgivelse så langt, med bortimot 30 rekke ulike coverdesign og et stort reklamebudsjett. Den oppnådde en annen plass på listene, kun slått av ABBA. Musikalsk manglet albumet noe av råskapen til forgjengeren, men som på alle utgivelsene Dury var involvert i, var også dette albumet preget av Durys karakteristiske historiefortellinger i tekstform, sunget på cockney-dialekt. Durys økende alkoholproblem og hans utagerende oppførsel begynte imidlertid å skape gnisninger i bandet, og tidlig i 1980 forlot Jankel bandet, og dermed mistet det også mye av særpreget sitt. Falmende suksess, 1980-1990. Jankel ble erstattet av Wilko Johnson, tidligere kjent fra pubrock-bandet Dr. Feelgood, og med denne nye besetningen ble det skrevet nye sanger som ble til albumet "Laughter". Denne ble enda mer strømlinjeformet rock enn forgjengerene, og bandet forsøkte seg også med strykere på enkelte av sangene, uten at det ble noen suksess. Heller ikke kommersielt nådde den opp til forgjengerne, og den stanset på en 48. plass på de britiske listene. So place your hard-earned peanuts in my tin And thank the Creator you're not in the state I'm in So long have I been languished on the shelf I must give all proceedings to myself Sangens refreng «Jeg er spasticus, autisticus» var inspirert av responsen i opprørske romerske gladiatorer i filmen Spartacus, som da beskjed om å identifisere deres leder ble gitt, alle svarte, «Jeg er Spartacus», for å beskytte ham. Sangen ble gitt ut på singel, og selv om manglende radiospilling i Storbritannia gjorde at den solgte dårlig der, ble det Durys største hit i USA. I 1982 samlet han nye musikere og begynte å spille som "Ian Dury and the Music Students", og sammen begynte de på plata "4'000 Weeks Holiday". Uenigheter med plateselskapet, først og fremst rundt sangen «Fuck off, Noddy», som til slutt ble utelatt, utsatte utgivelsen til 1984. Den ble ingen suksess, og for første gang opplevde Dury også kritikerslakt. På dette tidspunktet begynte Dury også å engasjere seg utenfor musikken. Blant annet var han blant de første kjendisene som engasjerte seg mot AIDS-epidemien som var under oppseiling, og han engasjerte seg også for Bangladesh. Singelen «Profoundly in Love With Pandora», som også var kjenningsmelodien fra ungdomssserien "Adrian Moles hemmelige dagbok", i 1985 ble Durys siste på plateutgivelse på flere år. I stedet prøvde han seg som skuespiller, og hadde blant annet mindre roller i filmer som "Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker" og "Judge Dredd". Han hadde også noe større roller i enkelte TV-produksjoner, før han i 1989 fikk anledningen til å lage en musikal. Resultatet ble forestillingen "Apples", men, i likhet med den tilhørende plata med samme navn, ble den en fiasko, og ble tatt av plakaten etter kort tid. Blockheads-gjenforening, sykdom og død, 1990-2000. Mens de andre medlemmene av The Blockheads hadde deltatt på flere av utgivelsene siden bandet ble oppløst, var forholdet til Watt-Roy og Charles fortsatt surt. Dette endret seg imidlertid nærmest ved en tilfeldighet i forbindelse med en "Apples"-forestilling, og i 1990 bestemte de seg for en gjenforening for en håndfull konserter, noe de ikke hadde gjort siden midten av 80-tallet. Før dette materialiserte seg døde imidlertid Charles av kreft. Han ble erstattet av Stephen Monti, og konsertene, der inntektene gikk til Charles' familie, ble gjennomført. En av konsertene ble også utgitt som "Live! Warts 'n' Audience". Gjenforeningen bidro også til at Dury og Jankel igjen begynte å skrive sanger sammen, og i 1992 kom "The Bus Driver's Prayer & Other Stories". Dette ble Durys siste soloutgivelse, da Watt-Roy heller ikke bidro her. Plata ble ingen kommersiell suksess, men for første gang på mange år fikk Dury gode anmeldelser. I årene som fulgte spille Ian Dury & the Blockheads konserter, blant annet på Roskilde-festivalen i 1997. På denne tiden fikk Dury for første gang diagnostisert tarmkreft, men etter behandling virket prognosene gode. Etter oppfordringer fra UNICEF ble Dury nå også for første gang talsperson for kampen mot polio, og han fikk med seg Robbie Williams, selv en stor fan av Dury, som på denne tiden fortsatt spilte i Take That på en reise til Sri Lanka for å fremme polio-vaksinasjon. Gjennom 90-tallet skrev Dury også flere nye sanger, først og fremst sammen med Jankel, men også i noen grad med andre medlemmer av The Blockheads, og i 1998 kom den første studioplata fra bandet på 18 år, "Mr. Love Pants". Den kom ikke høyere enn 57. plass på de britiske listene, men musikalsk tydet den på at Dury var tilbake til den mer funky musikken han tidligere var kjent for. Monti var på dette tidspunktet erstattet med Dylan Howe. Ikke lenge etter fikk han imidlertid beskjed om at kreften var kommet tilbake, og at den nå var uhelbredelig. Han fortsatte imidlertid å spille inn nye sanger, og resultatet ble den posthume "Ten More Turnips From the Tip", som kom i 2002. Selv om Dury skrev alle tekstene, var han for dårlig til å synge inn to av disse. Vokalen på disse ble derfor lagt på av henholdsvis Chaz Jankel og Robbie Williams, sistnevnte etter at han hadde hørt den sunget av Jankel i Durys begravelse. Etter en krangel med Gallagher hadde Payne på dette tidspunktet forlatt bandet og blitt erstattet av Gilad Atzmon. Dury bidro også med vokal på Madness' singel «Drip Fed Fred» i 1999. Dury forsøkte aldri å skjule sykdommen, og så sent som to måneder før sin død birdo han på en støttekonsert for kreftofre. Denne åpenheten bidro blant annet til at daværende minister Mo Mowlan, som selv hadde vært gjennom kreftbehandling, ble en nær venn av Dury. Blant dem som besøkte ham på sykeleiet var også Paul McCartney, et noe ironisk faktum tatt i betraktning at Durys sønn Baxter sier han ble oppdratt til å lære at The Beatles var et dårlig band. Innflytelse og betydning. Ian Durys musikk var særpreget ved hans grove stemme og utpregede cockney-dialekt. Titler som «Hit Me With Your Rythm Stick» og «Wake Up and Make Love to Me» gir delvis inntrykk av hva tekstene handlet om, men Dury skrev også en rekke, til dels svært poetiske, tekster om arbeiderklassetilværelsen i London, der han bodde mesteparten av livet, men ikke var fra. Musikalsk var Dury både preget av og en premisslverandør for New Wave-musikken som oppsto i punkens kjølvann, samtidig som han trakk inn andre elementer, ikke minst fra jazz og funk. I 2001 kom tribute-plata "Brand New Boots and Panties", en nyinnspilling av "New Boots and Panties!!" der The Blockheads var backingband for blant andre Paul McCartney, Robbie Williams og Sinead O'Connor, i tillegg til at band som Madness og The Pogues bidro. Filmen "Sex & Drugs & Rock & Roll", med "Andy Serkis" som Dury, der også de gjenlevende medlemmene av The Blockheads deltar, kom i 2010. The Blockheads har holdt det gående etter Durys død, med varierende vokalister, og har gitt ut to studioplater, "Where's the Party" og "Staring Down the Barrel", samt tre konsertplater. Durys sønn Baxter Dury er også musiker, og har gitt ut to album. Personlige relasjoner. Dury var gift med kunstneren Betty Dury, født Rathmell, mellom 1967 og 1985, og sammen fikk de barnene Jemina og Baxter Dury. Han giftet seg i Sophy Dury, født Tilson, i 1999 og var gift til sin død. Med henne fikk han barnene Bill og Albert Dury. Han hadde også et langvarig samboer- og elskerforhold til Denise Roudette. Stiff Records. Stiff Records er et engelsk plateselskap som eksisterte mellom 1976 og 1986, men som i følge det som sies å være selskapets nettside skal begynne å gi ut plater igjen. Selskapets utgivelser har først og fremst konsentrert seg rundt undergrunnsstjerner. Blant artistene som er gitt ut på selskapet kan nevnes Elvis Costello, Madness, Ian Dury, Tracey Ullmann, The Damned, Lene Lovich og The Pogues, men selskapet har også laget enkeltutgivelser med artister som Gary Glitter og Motörhead, selv om sistnevnte aldri ble gitt ut. Selskapets første utgivelse var Nick Lowes singel «So it goes», og selskapet trakk raskt til seg kjente navn, samtidig som mye også ble brukt på å gi ut mindre kjente musikere. Selskapet var også kjent for fantasifulle omslag. I 1978 ble selskapet splittet ved at den ene grunnleggeren, Jake Riviera stiftet Radar Records og tok med seg Costello og Lowe til det nye selskapet. Signeringen av Madness i 1979 gjorde imidlertid at selskapet raskt kom seg på beina igjen. Dårlig økonomistyring og nye musikktrender førte imidlertid til at selskapet i 1984 ble solgt til Island Records, hvorpå blant andre Madness forlot selskapet. Det ble ingen suksess for Island, og i 1986 ble selskapet tilbakeført til grunnlegger Dave Robinson. Det skulle imidlertid bare ta måneder før selskapet var historie. Nylig har imidlertid en nettside som hevder å representere Stiff Records sagt at de vil starte opp Stiff Records igjen. Subduralt hematom. Subduralt hematom (Latin: "hæmatoma subduralis") er en blodansamling mellom hjernens overflate og den harde hjernehinnen, dura mater. En slik blodansamling oppstår gjerne i forbindelse med hodeskader. HM Courts Service. 's Courts Service er en britisk myndighet underlagt Departementet for konstitusjonelle saker med ansvar for administrasjonen av domstolene i England og Wales. Etaten ble opprettet i 2005 gjennom sammenslåingen av "Court Service" og "Magistrates' Courts Service". Harold Perrineau jr.. Harold Perrineau jr. (født 7. august 1963 i Brooklyn i New York City) er en amerikansk skuespiller. Han er kanskje mest kjent for rollen som «Michael Dawson» i TV-serien "Lost". Før "Lost" var han mest kjent for rollen som figuren «Link» i "Matrix"-filmene og -spillene. Han spilte også Mercutio i Baz Luhrmanns film "Romeo og Julie" fra 1996. Han blir ofte kreditert for sine roller uten suffikset jr. Crown Prosecution Service. Crown Prosecution Service (CPS'") er påtalemyndigheten i England og Wales. Etaten ledes av en direktør ("Director of Public Prosecutions") som er underlagt Attorney General for England and Wales. CPS har ansvar for straffesaker etter etterforskningsstadiet, som tilligger politiet. Dette innebærer rådgivning til politiet vedrørende siktelser, og utferdigelse av tiltalebeslutning med påfølgende prøving i retten. Myndigheten ble opprettet i 1986. Tidligere hadde hver politistyrke ansvar for å reise påtale. Hjerte- og karsykdommer. Hjerte- og karsykdommer er sykdommer som kan oppstå i hjertet og blodkar i kroppen. Hjerte- og karsykdommene kan deles inn i tre hovedgrupper. De fleste alvorlige hjerte- og karsykdommer oppstår i arterier og i hjertet. I begge disse organene er den sentrale sykdomsprosessen åreforkalkning. Hjerte- og karsykdommer er årsak til ca. 45% av alle dødsfall i Norge. To hyppige, alvorlige sykdommer i hjerte og kar med åreforkalkning som årsak er akutt hjerteinfarkt og akutt hjerneslag. Hjertesykdom er den hyppigste dødsårsaken i Norge: iskemisk hjertesykdom forårsaker 25% av alle dødsfall i Norge. Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsaken og hyppigste årsak til alvorlig funksjonshemming. Sykdommer i vener. Sykdommer i vener har andre årsaksforhold enn sykdommer i arteriene. Åreforkalkning rammer aldri venene, der blodtrykket er lavt. Lite bevegelse av en ekstremitet, kreft og visse blodsykdommer er eksempler på risikofaktorer for utvikling av sykdom i venene, som venetromboser. Vibeke Bärbel Slyngstad. Vibeke Bärbel Slyngstad (født 29. august 1968 i Ålesund) er en norsk maler og kunstner. Hun vokste opp i Ålesund, og bor nå (2006) i Oslo. Hun har utdannelse fra Kunst- og håndverksskolen ("Meisterschule für Malerei und Bildhauerei") i Graz, Østerrike 1988–89 og Statens kunstakademi, Oslo 1989–94. Hun har blant annet stilt ut i Galleri Haaken, Oslo, Bergen Kunsthall, Galleri F 15, Moss, i Aalesunds kunstforening, i "Kunsthalle Rostock"; og deltatt ved utsmykningen av "Bjørknes privatgymnas" og "Olav Sunde a/s" i Ålesund og "realfagbygget", NTNU. Møkkfluer. Fluelarven har hodet i den spisse enden. Hodet og kroppen har mange børster. Plasseringen av disse er viktige for å kunne artsbestemme fluen. Møkkfluer (Muscidae) er en artsrik familie av fluer. Navnet møkkfluer er bare treffende for en liten gruppe av artene siden denne familien lever i en mengde ulike miljøer. Møkkfluer blir gjerne tiltrukket til mennesker og husdyr, der de drikker svette og tårer. Den mest kjente arten er Stor husflue, "Musca domestica", som følger mennesket over hele verden og er en alvorlig smittespreder. En del arter av denne familien følger mennesker og husdyr og kan bli svært plagsomme, i tillegg til faren for at de kan spre smitte. Mange av artene kan opptre i store mengder og noen er irriterende fordi er nærgående. Ikke alle møkkfluene er skadelige. Siden larvene stort sett lever av dødt materiale (saprofager), bidrar de til nedbrytingen og dermed til stoffkretsløpet. Det finnes også møkkfluer som er nyttige naturlige fiender mot skadedyr, og kan brukes i bekjempelse av skadedyr. Utseende. Middelsstore til store (2 – 14 mm) fluer, kroppsformen varierer fra ganske slanke arter i slekten "Coenosia", til mer tykke og kraftige arter i slekten "Mesembrina". Det er flere ytre kjennetegn som skiller familiegruppen møkkfluer fra andre nærstående fluer. De kan kjennes fra familien Anthomyiidae på at den nest bakerste vingeåren (analåren "A1") ikke når ut til bakkanten av vingen, og fra familien Fanniidae på at de to bakerste årene (analårene "A1" og "A2") ikke nærmer seg hverandre ytterst. De fleste artene har mange, lange børster på kroppen. Hodet er stort, vanligvis kortere enn høyt. Pannen er tydelig skilt fra området rundt fasettøynene, og kantet med børster som peker innover. Ellers har hodet mange børster som varierer sterkt i antall og størrelse. Bakhodet er som oftest tett hårete. Fasettøyene er store, hos noen hanner møtes de nesten i pannen. Orbitalbørstene langs fasettøynene innside, peker innover. I fremkanten av og nederst på kinnet sitter en kraftig kinnbørste (vibrissa). Munndelene er av vanlig fluetype, vanligvis sugende. Men er av den slikkende typen, forlenget til en fremoverrettet sugesnabel, hos noen arter som suger blod. Antennene er tre-leddete, av flue-typen, det innerste leddet er lite og ofte kanpt synlig. Det andre leddet har en lengdefure på utsiden. Den tredje leddet er mer eller mindre kort stavformet og peker nedover. Nær roten av det tredje leddet sitter det en kraftig antennebørste (arista) som er finhåret eller fjærgrenet. Brystet (thorax) har flere lange børster. Plasseringen av disse har betydning for artsbestemmelsen. Det kan være fin og kort hårkledning på brystet, men de fleste artene er uten slik hårbekledning. Ryggsiden (mesonotum) har ofte mørke lengdestriper. De mangler en rekke av stive børster (hypopleuralbørster), litt bak og ned på brystsiden, mellom svingkøllen og det bakerste låret, foran det bakre åndehullet ("spirakelen"). Denne børsterekken finnes blant annet hos spyfluene. Bakkroppen er vanligvis noe flattrykt, uten påfallende store ytre kjønnsorganer hos hannene eller eggleggingsrør hos hunnene. Beina er vanligvis forholdsvis korte, med noen kraftige børster. Bakleggene har minst to børster som er lengre enn tykkelsen på bakleggen, foruten preapikalbørsten og sporen i enden av leggen. Hannene har ofte krumme legger ("tibiae"). Vingene er store, vanligvis glassklare, med tydelig årenett. Analåren "A1", den nest bakerste, nærmest kroppen, når ikke til bakkanten (vingeranden) av vingen. Begge analårene "A1" og "A2", nærmer seg ikke hverandre ytterst. Like bak vingefestet, i «armhulen» rett under vingefestet har de to vingeskjell som ligger over hverandre, det største underst. Larvene er av den vanlig fluetype (maggot), mer eller mindre kjegleformede med hodet i den spisse enden. De har ingen form for bein men på grensen mellom hvert ledd sitter en liten forhøyning som bærer korte pigger som hjelper dem å feste seg til underlaget. Levevis. Møkkfluene er tallrike nesten overalt på landjorden og larvene kan finnes i mange ulike habitater. De fleste er saprofager, dvs. de lever av dødt, mer eller mindre råtnende, plante- eller dyremateriale, for eksempel møkk, kompost, sopp, åtsel og død ved. Noen få arter angriper levende planter. Noen arter lever i fuglereir der de kan suge blod fra fugleungene, andre larver er rovdyr som angriper ulike smådyr. Noen farlige. Det har blitt beregnet at den store husfluen, "Musca domestica", er det dyret som er involvert i flest dødsfall, altså Jordens farligste dyr! Husfluen yngler i møkk, åtsler og andre bakterierike materialer men liker også å spise fra matvarer, spesielt søte ting. Slik sprer den mange ulike mage/tarminfeksjoner, for eksempel Salmonella, dysenteri og kolera. De kan også spre ulike slags parasitter. Fluene kan også drikke av øyesekret (tårer) og spre den alvorlige øyeinfeksjonen trakom, som fører til blindhet om den ikke blir behandlet. Noen irriterende. Møkkfluer blir gjerne tiltrukket til mennesker og husdyr, der de drikker svette og tårer. Arten skogsflue ("Hydrotaea irritans") bærer sitt latinske artsnavn med rette. denne lille, svarte fluen er tallrik i skog og på lyngheier på ettersommeren (som sammenfaller med sesongen for sopp- og bærplukking) og danner ekstremt nærgående svermer, særlig dersom man svetter. Fluene er umulige å jage vekk og kryper gjerne inn i ørene, nesa og andre steder der det er veldig ubehagelig å ha dem. Hos husdyr skaper slike fluer store problemer fordi de plager dyrene så mye at disse slutter å beite og dermed taper seg i vekt og kondisjon. Stikkfluen ("Stomoxys calcitrans") suger blod fra husdyr, en sjelden gang også fra mennesker. I Norge lever den for det meste i fjøs og staller men midtsommers kan den også påtreffes ute. Stikkfluene kan spre noen husdyrsykdommer og parasitter. Noen nyttige. Ikke alle møkkfluene er skadelige. Siden larvene stort sett lever av dødt materiale bidrar de til nedbrytingen og dermed til stoffkretsløpet. Det finnes også møkkfluer som er nyttige på andre måter. Artene i slekten "Coenosia" er rovdyr som kan være viktige for å holde små skadedyr i sjakk blant annet i veksthus. Noen utvalgte arter. Stor husflue, "Musca domestica", er type-arten for fluene, det vil si den arten som per definisjon er en flue. Alle andre fluer er definert som fluer fordi de er beslektet med husfluen. Den store husfluen er ca. 7-8 mm lang, grå på farge med gulaktige sideflekker på bakkroppen. Den finnes så godt som over alt der det bor mennesker. Larvene utvikler seg i gjødsel av ulike slag. Disse fluene er gode flygere som godt kan klare å tilbakelegge 20 km, så de kan finnes langt fra nærmeste gjødselbinge. Husfluen har svært stor forplantningsevne, hver hunn kan legge opptil 1000 egg i sin levetid og larveutviklingen kan gjøres unna på så lite som en uke under optimale forhold. Husfluen viser ekstremt stor evne til å tilpasse seg kjemiske insektmidler, blant annet var den den første arten som ble resistent mot DDT. Kuflue, "Musca autumnalis", ligner stor husflue men er noe mer tettbygd og mer kontrastrikt farget. Den er særlig knyttet til husdyr og yngler i møkk. Kufluen er et problem fordi den plager husdyrene mye, og også sprer en del sykdommer. På engelsk blir den kalt "face fly" som er treffende fordi den særlig setter seg i ansiktet på dyrene der den drikker tårevæske og annet. Slik sprer den særlig øyeinfeksjoner. Arten har nylig blitt innført til Nord-Amerika ved et uhell og man frykter at den kan skape store problemer der. Stikkflue, "Stomoxys calcitrans", er en blodsugende flue som her i landet først og fremst er å finne i fjøs og staller. Den har en kort, fremoverrettet sugesnabel og ligner på de afrikanske tsetsefluene, der er ellers nokså lik den store husfluen, men kan skilles fra denne på sugesnabelen. Det er sjelden stikkfluen plager mennesker men for husdyrene kan den være en alvorlig plage. Skogflue, "Hydrotaea irritans", er en liten, svart art som er plagsom fordi den er ekstremt nærgående. I tillegg til at den er plagsom kan den være en alvorlig spreder av jurbetennelse (mastitt) hos kyr. Hos sauer kan den irritere dyrene så mye at de skraper seg til blods mot bakken på grunn av kløen, og får infiserte sår. Hornflue, "Haematobia irritans", holder seg tett til husdyr og skaper problemer fordi de irriterer dyrene så mye at det går ut over beiting og tilvekst. Noen ganger fører disse fluene til at veksten stopper helt opp og dyrene blir utmagret og svekket. Til slutt et par arter som ikke utmerker seg fordi de er plagsomme "Mesembrina mystacea" er en stor, tett hårete, hunlelignende flue som er vanlig i fjellbjørkeskogen. Denne arten etterligner humler og ligner overfladisk på humleblomsterfluen ("Volucella bombylans") i familien blomsterfluer. Den er vakkert farget i svart, gul og hvit pels. "Mesembrina meridiana" er også stor, og glinsende svart. Vingene er gule ved roten. Denne uskadelige arten er vanlig på høsten, da man gjerne kan se dem sitte og sole seg, eller spise på overmodne bjørnebær. Anne Horn. Anne Horn (født 4. februar 1946) er en norsk forlagsredaktør med barne- og ungdomslitteratur som spesialområde. Hun er utdannet bibliotekar ved Statens bibliotekhøgskole, og arbeidet etter endt utdannelse som skolebibliotekar ved Høvik skole i Bærum og som konsulent for barne- og ungdomslitteratur i Statens bibliotektilsyn. Fra 1989 til 1997 var Horn barne- og ungdomsbokredaktør i Tiden Norsk Forlag. I 1998 startet hun en egen barne- og ungdomsbokavdeling i Pax forlag som ble hetende Omnipax, der hun i dag er sjefredaktør. Hun mottok i 2005 NBU-prisen fra foreningen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU). I 2009 fikk hun også Askeladdprisen Anne Horn er datter av Human-Etisk Forbunds grunnleggere Kristian og Ester Horn. Anne Horn meldte seg i 2003 ut av Human-Etisk Forbund med den begrunnelse at organisasjonen har blitt en sekt. Hun vokste opp på Stabekk i Bærum kommune, og er i dag bosatt i Son i Vestby kommune. Hun er gift med forfatter og oversetter Arne Ruste. Hun er mor til overlege Morten Andreas Horn og til kommunikasjonsrådgiver og journalist Anders Horn. Per Richard Johansen. Per Richard Johansen (født 29. mai 1946), norsk samfunnsøkonom. Sjeføkonom i Kommunenes Sentralforbund, tidligere forskningsleder i Statistisk Sentralbyrå. Johansen har arbeidet i Finansdepartementet, vært sjeføkonom i Den norske Bank og høyskolelektor ved Høgskolen i Telemark. Per Richard Johansen er oppvokst på Ekeberg i Oslo og bosatt i Lunde i Telemark. Vapen & ammunition. Vapen & ammunition er Kents femte album. Det ble utgitt i 2002 og er produsert av Zed og Martin von Schmalensee. Albumet vant en Grammis for årets album i Sverige. Sporliste. All tekst og musikk er skrevet av Joakim Berg, utenom «FF», som er skrevet av Joakim Berg (tekst og musikk) og Nancy Danino (tekst). 1. divisjon fotball for herrer 1967. 1. divisjon 1967 startet 27. april og sluttet 22. oktober. Det ble spilt 18 runder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. TADKOM. Antenne i forgrunnen er en SHF-antenne for TADKOM. TADKOM / TAktisk Digital KOMmunikasjon er et kryptert digitalt samband som brukes av hele det norske forsvaret. I felten sendes data over TADKOM gjennom taktisk plasserte knutepunkt på høyereliggende punkt i området. Mellom knutepunktene benyttes vanligvis retningsbestemte UHF- eller SHF-forbindelser. Ved kortere avstander benyttes ofte feltlinjer med optisk fiber. Et knutepunkt består vanligvis av en BV-206, en switch som benytter kryptonøkler, en TDM-multiplexer, to eller flere UHF- eller SHF-radioer med tilhørende antenner og mast, en enhet for tilkobling av optisk fiber (FTU-Fibre Terminal Unit) og diverse annet nødvendig (sambands)utstyr nødvendig for å operere knutepunktet i tillegg til standard militært lagsmateriell. TADKOM ble utviklet på slutten av 1970-tallet, og de første testene av systemet foregikk på begynnelsen av 1980-tallet. I løpet av 1980-tallet ble TADKOM i full grad tatt i bruk i Hæren. Peter Drucker. Peter Ferdinand Drucker (19. november, 1909 – 11. november, 2005) var en østerriksk-født forfatter av flere økonomi-relaterte bøker. Drucker er en av klassikerne innen markedsføring og forretningsledelse. Oppvekst og utdanning. Som sønn av en embetsmann i Habsburgriket, ble Drucker født i en forstad i Wien, en liten landsby kalt Kaasgraben. Etter at Østerrike-Ungarn led nederlag under Første verdenskrig, var det få jobbmuligheter i Wien. Derfor dro Drucker til Tyskland etter han var ferdig med skolen, der han først arbeidet i bankvesenet, for deretter å arbeide som journalist. Han fikk også en doktorgrad i internasjonal lov mens han oppholdt seg i Tyskland. Nazismens fremvekst tvang ham til å forlate Tyskland i 1933, og etter noen år i London, flyttet han for godt til USA i 1937, hvor han virket som professor og forfatter. Forskning og innvirkning. Druckers store fortjeneste innen bedriftsledelse var å dreie fokus mot kundens behov og sette kunden i fokus for bedriftenes produktutvikling, prisstrategi og organisering av verdikjeden. Det er kunden som avgjør hva bedriften er og bestemmer hvilke produkter bedriften kan leve av. Fra 1971 til sin død virket han som professor i samfunnnsvitenskap og administrasjon ved Claremont Graduate University.. Han ble tildelt Presidentens frihetsmedalje 9. juli 2002 av president George W. Bush. Indremisjonsselskapets Hus. Indremisjonsselskapets Hus i Staffeldts gate 4 i Oslo er tegnet av arkitekt Ove Bang og oppført i 1935 for Det norske lutherske Indremisjonsselskap. I dag er det Storsalen menighet, Normisjon (tidligere Indremisjonen), Diakonova høgskole og Høgskolen i Staffeldtsgate som holder til i bygget. Motivasjon. Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målrettethet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om et arbeid eller prosjekt. Motiv-asjon. Ordet motivasjon eller "motiv-asjon" referer til et motiv... et mål... en intensjon eller hensikt som skaper en drivkraft. Begrepet motivasjon er nært knyttet til betydningsopplevelse. Jo viktigere målet er – jo mer det betyr – jo sterkere er motivasjonen og jo mer kraft, styrke og utholdenhet på vei mot målet. Motivasjonstyper. Motivasjon kan deles i tre hovedtyper 1. MOT-motivasjon som indikerer bevegelse MOT noe du ønsker å oppnå. Drivkraften ligger i de fordeler eller gevinster endringen innebærer og kan også betegnes som "positiv motivasjon" eller "gulrot-motivasjon". Jf reklamefilmer som lover positive forandringer i livet ditt om du velger deres produkt – du får mer energi, du blir lykkeligere, vakrere, mer sexy osv. 2. FRA-motivasjon indikerer bevegelse bort FRA noe du ønsker å unngå. Drivkraften ligger i frykten for negative/uønskede konsekvenser og betegnes også som "negativ motivasjon", "pisk-" eller "au-motivasjon". Jf skremselpropaganda på sigarettpakka. Å beskrive retningen på motivasjonen – fra eller mot – er hentet fra den komparative forskningstradisjonen Nevro-Lingvistisk Programmering (NLP). Siden mennesker typisk lar seg motivere mer av den endre eller andre retningen betegnes disse motivasjonstypene innen NLP som "meta-program". For å nå frem til en persons motivasjon vil det være nyttig å først gjenkjenne vedkommenes "metaprogram", dvs lar personen seg best motivere MOT eller FRA noe? 3. NYSGJERRIGHET. Den tredje motivasjonstypen er sjeldnere beskrevet. Her ligger drivkraften i en undring eller nysgjerrighet på hva som kan komme til å skje ved en endring. F eks hvor mye bedre kommer livet mitt til å bli dersom jeg slutter med... eller sover mer, trener mer eller begynner å spise sunnere? Ved å benytte alle tre motivasjonsformene vil du ha størst sjanse for å lykkes. Man skiller gjerne mellom indre og ytre motivasjon. Hvis en person gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og denne aktiviteten er belønning nok i seg selv er det snakk om indre motivasjon. Ytre motivasjon er når personen gjør noe fordi han ønsker å oppnå en belønning eller et mål utenfor selve aktiviteten. Prestasjonsmotivasjon er trangen til å utføre noe som er bra i forhold til en eller annen kvalitetsstandard. Det er snakk om en indre motivasjon, og prestasjonsmotivasjon innebærer en positiv holdning til å prestere i seg selv uten primært å være knyttet til et ønske om belønning.6 I følge John W. Atkinsons prestasjonsmotivasjonsmodell vil det alltid finnes to krefter i en prestasjonssituasjon: lysten til å lykkes og angsten for å mislykkes. Hvis angstimpulsen er sterkere enn lysten til å lykkes vil eleven vegre seg for å komme i gang, og jo sterkere angstimpulsen er jo mer vil den hemme eleven i arbeidet. Motivasjonsteorier. Det nøyaktige forholdet mellom teorier for motivasjon og teorier for læring er vanskelig å sette opp fordi det ikke er et 1:1 forhold mellom dem. Det er riktignok slik at behavioristiske, kognitive, konstruktivistiske og sosiokulturelle teorier alle har implikasjoner for motivasjon, eller ideer om hvordan vi blir motivert og hva som motiverer oss. Imidlertid finnes det også teorier for motivasjon, som for eksempel Maslows, eller empiribasert kunnskap som ikke naturlig hører hjemme i noen av disse teoriene. Humanistiske motivasjonsteorier legger vekt på egenskaper som særpreger mennesket i motsetning til de fleste dyr. Mennesket har et innebygd anlegg for sosialt liv og et ønske om å være aktive, prestere og være til nytte for andre. Humanistiske teorier går gjerne ut ifra at mennesket har en rekke medfødte eller lærte behov. Maslows behovshierarki er en viktig teori på dette feltet. Maslow opererer med fem grunnleggende behov: (1) fysiologiske, (2) trygghet og sikkerhet, (3) kjærlighet og sosial tilknytning, (4) anerkjennelse og positiv selvoppfatning og (5) selvrealisering. Disse behovene er grunnlaget for motivasjonen. Behovenes styrke og dominans varierer fra person til person, og kan oppstå både på grunn av indre og ytre årsaker. Maslow hevder også at når et behov er tilfredsstilt melder et nytt seg, men legger vekt på at motivasjon er et komplekst fenomen der samspillet mellom de forskjellige behovene er viktig. Det sosiokulturelle perspektiv til Vygotsky legger vekt på at motivasjon har sammenheng med forventningene som er bygget inn i konteksten, dvs. det sosiale sammenspillet, kulturen og samfunnet. Han sier at det å oppleve at noe gir mening og har sammenheng med livet ellers gir motivasjon. Elevene må føle at de blir verdsatt og tatt hensyn til i et ellers godt læringsmiljø for at de skal bli motivere til fortsatt læring. Det er viktig å hjelpe den lærende til å finne sin plass i en klassekultur der læring er verdsatt av alle, og å legge vekt på prosessen og ikke bare på resultatet. Et mer praktisk tips kommer fra Carol S. Dweck, som har vist at det virker mer motiverende når elevene blir rost for sin innsats enn når de blir rost for sine evner. Hun sier også at det er viktig å oppmuntre elever til å møte utfordringer og til å se på feil som en læringsmulighet.1 Funnet i PISA-undersøkelsen om at norske elever har et urealistisk godt bilde av sine egne matematikkferdigheter, kan kanskje ha sammenheng med at de er blitt rost på «feil» måte. Litteratur. http://www.educationworld.com/a_issues/chat/chat010.shtml (How Can Teachers Develop Students' Motivation -- and Success? Interview with Carol S. Dweck). Karibiske pirater. De karibiske piratene ansees ofte som de mest erketypiske sjørøverne og er ofte skildret på spektakulært vis i bøker, sang, folklore og film. Piratvirksomheten i Karibien fant i hovedsak sted fra 1560-årene til 1720-årene, og den mest aktive perioden var mellom 1640 og 1680-årene. Bakgrunn for piratvirksomheten. Piratvirksomheten i Det karibiske hav oppsto som et resultat av større internasjonale strømninger. Karibien var et sentrum for europeisk handel og kolonisering fra slutten av 1400-tallet. Ved Tordesillastraktaten av 1494 ble den ikke-europeiske verden med pavelig godkjennelse delt mellom Spania og Portugal langs en nord-sør-gående linje 370 leaguer vest for Kapp Verde-øyene. Dette ga Spania kontroll over Amerika, bortsett fra en del av Sør-Amerika som tilfalt Portugal, det nåværende Brasil. Fastlandet rundt Karibien ble kalt "Spanish Main", og tidlige bosetninger var Cartagena, Panama, Santiago de Cuba, Puerto Bello og Santo Domingo. Fra de spanske koloniene ble det hentet ut store mengder edelmetaller og andre råvarer som for eksempel huder. De store mengdene sølv som ble utvunnet i koloniene trakk til seg pirater og kapere både i Karibien og på den andre siden av Atlanterhavet. For å bekjempe denne virksomheten, opprettet den spanske regjeringen et konvoi-system, der en transportflåte, en "flota", seilte fra Sevilla (og senere også fra Cádiz) med passasjerer, militære tropper og europeiske varer til de spanske koloniene. Denne lasten var i hovedsak ballast, ettersom hovedhensikten med turen var å transportere sølv og mynter tilbake til Europa. Ruten gikk vanligvis gjennom De små Antillene til havnene i "Spanish Main", så nordover mot Yucatan for å følge den vestgående golfstrømmen mot Europa. Disse transportene fikk etter hvert tilnavnet «Sølvtoget» og var et svært ettertraktet bytte for pirater. De forente Nederlandene og England var generelt fiendtlig innstilt mot spanjolene fra 1560-tallet, mens franskmennene var ivrige etter å etablere seg som en kolonimakt i Karibien. Franskmennene hadde da også den første ikke-spanske kolonien St. Augustine, selv om denne var kortlivet. Ved hjelp av sine respektive regjeringer ignorerte engelske, nederlandske og franske handelsmenn og kolonister avtalen om ikke å angripe spansk territorium. Den spanske regjering på sin side kunne ikke bidra med militær makt for å kontrollere området, noe som førte til omfattende smugling og kolonisering samt kaper- og piratvirksomhet. Det spansk-karibiske imperium var i nedgang fra begynnelsen av 1600-tallet. Sølvet hadde vist seg å være et tveegget sverd. I Europa hadde det edle metallet kun fungert som et midlertidig botemiddel på den økonomiske situasjonen, og i Karibien hadde europeiske sykdommer tatt knekken på store deler av den opprinnelige befolkningen. Det er anslått at den opprinnelige befolkningen i Ny-Spania falt med 96% mellom 1500 og 1600. Den spanske kolonisasjonen var basert på slavedrift. Etter hvert stagnerte både ekspansjonen og tilgangen på arbeidskraft, noe som igjen førte til at tomme landområder lett kunne overtas av andre nasjoner. Etterhvert ble det også lettet på de spanske handelsrestriksjonene, og havner som for eksempel Trinidad ble frihavner for alle nasjoner. På 1620-tallet, og etter utbruddet av trettiårskrigen i 1618, ble den spanske aktiviteten i Karibien kraftig redusert. Den ble nå mer avhengig av slaver fra Afrika, samtidig som det militære nærværet var minimalt. Det gjorde at andre stater kunne ta seg mer til rette. St. Kitts ble målet for de første britiske og franske kolonistene i øygruppen. Samtidig etablerte England svært lønnsomme kolonier på Barbados og Providence Island, som ble et fristed for pirater. Etter krigene i Europa var de fleste av landene i dårlig forfatning. Dette gjaldt spesielt Spania, som hadde tømt statskassen. Dette ga seg utslag i Karibien som ved økende innvandring av europeiske flyktninger og svekket spansk herredømme. De fleste større byene i området var fortsatt spanske, mens utkantstrøkene nå ble overtatt av andre nasjoner. Engelskmennene hadde ekspandert utover St. Kitts og Barbados, med solide kolonier på Nevis, Antigua, Montserrat og Bermuda. Franskmennene utvidet sine territorier mot Guadeloupe, Hispaniola og Martinique, og de holdt også piratbasen Tortuga i en kortere periode, mens nederlenderne holdt Curaçao og Sint Eustatius. Forholdene i Karibien fortsatte å speile de politiske strømningene i Europa. England, Frankrike og Holland gikk fra å slåss om religion mot Spania, til å slåss mot hverandre over økonomiske forhold. Engelskmennene innførte sanksjoner mot nederlenderne på 1650-tallet, og de to nasjonene var i krig med hverandre tre ganger i de neste årtiene. Samtidig førte Ludvig XIV en aggressiv fransk ekspansjonspolitikk. Det spanske imperium hadde en kort renessanse på 1660-tallet med økt tilgang på sølv, og det utløste nye kriger om de karibiske koloniene. Resultatene av krigene var at St. Eustatius skiftet eier 10 ganger mellom 1664 og 1674, og at de andre kolonier tok skade av den pågående aktiviteten. Den stadige krigføringen gikk ut over den militære støtten til selve koloniene, noe piratene snart dro fordel av. Port Royal på Jamaica ble i denne perioden en av de mest kjente pirathavnene etter den engelske overtakelsen i 1655. Den europeiske krigføringen fortsatte til slutten av 1600-tallet. Imens ble forholdene i Karibien mer avklart. Koloniene ble viktigere for de europeiske maktene, og de økonomiske virkningene av piratvirksomheten ble tydeligere. Dette førte blant annet til at engelskmennene på 1680-tallet stasjonerte en styrke ved Port Royal. Kapervirksomhet ble mindre vanlig, mens jakten på pirater ble trappet opp. Dette til tross opprettet spanjolene en slags kystvakt bestående av kaperskip. Piratene. Piratene som opererte i Karibien på denne tiden deles som regel inn i to grupper; kapere og buccaneerer. Bruk av kapere var svært populært i Karibien på 15- og 1600-tallet. Private fartøy ble vervet inn i en slags marine og fikk utstedt kaperbrev. Dette brevet tillot piratvirksomhet mot fiendtlige mål både på land og til havs, så lenge en del av byttet ble overlevert staten som utstedte brevet. Skipene opererte på egen hånd eller sammen, og gevinsten kunne være enorm. Da Sir Francis Drake kapret det spanske «sølvtoget» ved Nombre de Dios (Panamas Karibiske havn) i 1573, var hele mannskapet sikret økonomisk for resten av livet. I 1628 kapret den nederlandske kaperen Piet Hein en spansk skute som innbrakte 12 millioner gylden for Det nederlandske Vestindiske kompani. Muligheten til å tjene store penger på kort tid gjorde kaperfarten til en ettertraktet geskjeft. Rike forretningsmenn eller adelsmenn var mer enn villige til å finansiere denne virksomheten mot en andel av byttet. Samtidig var salg av varer som ble innbrakt en viktig del av handelen i koloniene. De uavhengige karibiske piratene ble kalt "buccaneers". Buccaneeraktiviteten oppsto rundt 1630 og varte til rundt 1730-tallet, da piratvirksomheten i Karibien gikk mot slutten. Buccaneerene var stort sett rømlinger fra koloniene som hadde lært seg å overleve av det naturen kunne tilby. Navnet kommer fra det franske ordet "boucaner", som betyr røkt kjøtt, og det hentyder til at de tidlige piratene ofte var jegere som røkte kjøttet fra villoksene de hadde felt. Buccaneerene hadde delvis og uoffisiell støtte fra ikke-spanske kolonier. På begynnelsen av 1700-tallet ble imidlertid deres aktivitet ulovlig og sterkt innskrenket. Buccaneermiljøene hadde en nokså streng organisasjon og et sterkt samhold. Kapteinen eller lederen ble demokratisk valgt av mannskapet, og mannskapet hadde makt til å få ham avsatt. Han måtte være en kjempende leder og måtte være direkte involvert i kamphandlingene. Han kunne ikke lede sitt mannskap fra trygg avstand. Byttet fra en kapring eller et raid ble fordelt mannskapet i mellom. Mannskapet kunne seile «på krita», det vil si uten betaling over en periode, slik at størrelsen på byttet ble større før det ble fordelt. Slutten på piratvirksomheten. Nedgangen i piratvirksomheten i Karibien var som tidligere et resultat av europeisk politikk. Tilgangen på leiesoldater avtok, og i Europa ble det etablert sterkere nasjonale armeer. Etter Tredveårskrigen ble statsmakten styrket, hærene kom under sterkere kongelig kontroll, og kaperfart ble forbudt. Marinene ble sterkere og fikk i oppdrag å begrense piratvirksomheten ved aktivt å forfølge og bekjempe pirater over hele verden. Piratvirksomheten i de karibiske farvannene forsvant på begynnelsen av 1700-tallet, utenfor Vest-Afrika og Nord-Amerikas kyster på 1710-tallet, og i det Indiske Hav på 1720-tallet. Nordafrikansk piratvirksomhet fra Barbareskstatene opphørte da Frankrike erobret Algerie i 1830. Storsalen menighet. Inngangspartiet med slagordet "Land, land, land - Hør herrens ord". Storsalen menighet holder til i Staffeldts gate 4 i Oslo. Menigheten er en selvstendig kategorial menighet i Den norske kirke og en del av Normisjon. Menigheten har ca 1500 medlemmer. Gudstjenestene. Storsalen menighet har to gudstjenester hver søndag, G16 og G19, de har begge navn etter tidspunktet de holdes. I tillegg til de faste gudstjenestene har Storsalen familiegudstjenester – "SuperFamily" og "Soul Church" en til to ganger i måneden. G16 er en gudstjeneste med «høy energi», «urban feeling», mye musikk samt nattverd. Samtidig er det et eget barnemøte for de minste. G19 er en roligere kveldsmesse med kreative og kunstneriske innslag, intervjuer, bønnevandring og nattverd. Nordström & Thulin. Nordström & Thulin AB, tidligere rederi med hovedkontor i Stockholm. Nordström & Thulin ble grunnlagt i Stockholm i 1850 av skipsmegleren Carl David Nordström (1816–81). Carl Gustav Thulin (1845–1918) ble ansatt i selskapet i 1861 og gikk inn som deleier i 1866. Samme år gikk selskapet til anskaffelse av sitt første fartøy. Noen år senere gikk Nordström ut av firmaet, som da kom i kom familien Thulins eie. I løpet av etterkrigstiden satset Nordström & Thulin på bulk- og malmfrakt i nært samarbeid med Gränges. Selskapet fikk tidlig et stort internasjonalt engasjement med datterselskap i bl.a. USA. I 1971 solgte familien Thulin selskapet til tre ansatte. På 1980-tallet ekspanderte rederiet kraftig først og fremst innen tanksjøfarten. Nordström & Thulin etablerte seg også som ferjerederi og hadde i perioden 1988–98 konsesjon for trafikk mellom Gotland og det svenske fastlandet. I 1990 startet man i tillegg ferjetrafikk mellom Sverige og Estland via sitt halveide datterselskap Estline. Denne del av Nordström & Thulins virksomhet fikk imidlertid et tragisk endelikt med "MF Estonias" forlis i 1994. Som en konsekvens av denne katastrofen oppga rederiet all ferjesjøfart, inklusive Gotlandslinjen. Nordström & Thulin, som i 1986 ble introdusert på børsen, fusjonerte i 1998 med Argonaut AB og dannet N&T Argonaut AB (NTA). Hovedeier er den østerrikske rederen Helmut Sohmen (f. 1939) med World-Wide Shipping Agency. Siden år 2000 da rederiet ble tatt av Stockholmsbörsen har det ikke lenger noen forbindelse til Sverige. Benedikt XIII. Benedikt XIII, O.P., (født 2. februar som Pietro Francesco Orsini, senere Vincenzo Maria Orsini i Gravina di Puglia, 1649, død 21. februar 1730), var pave fra 1724 til 1730. Hans foreldre var Ferdinando Orsini og Giovanna Frangipani av Tolpha. Han studerte teologi i Venezia og Bolonga, og filosofi i Neapel, og han ble kardinal i 1672. I 1675 ble han erkebiskop av Manfredonia og i 1680 biskop av Cesena og 1686 erkebiskop av Benevent. Han ble valgt til pave 29. mai 1724. Til å begynne med tok han navnet Benedikt XIV (nummer tretten betyr uflaks ifølge overtroen), men senere forandret han navnet til Benedikt XIII. Han var en reformerende pave, og han bestrebet seg på å stoppe den dekadente livsstilen blant presteskapet og kardinalene. Han kom fra den betydningsfulle familien Orsini i Roma, og er den tredje og siste av familien som har blitt pave. Den 21. februar 1931, startet pave Pius XI (1922–39) prosessen med å kanonisere Benedikt XIII og skjenket ham tittelen Guds tjener Nattvekterstat. Nattvekterstat (eller bare vekterstat) er et uttrykk for en stat som påtar seg minimum av offentlige oppgaver. Idealtypisk sett begrenser oppgavene seg til politi, rettsvesen og forsvar. Politisk er det helst kun liberalister som går inn for gjeninnføring av nattvekterstaten i europeiske land. I De forente stater derimot, er oppslutningen langt bredere om et syn på statens rolle som minner om nattvekterstaten. Historikere benytter ofte begrepet nattvekterstat retrospektivt og verdinøytralt for å beskrive statens rolle på 1800-tallet, nærmere bestemt mellom Napoleonskrigene og første verdenskrig. I denne perioden hadde statene svært begrensede oppgaver, og dens rolle i økonomien oversteg sjelden 10% av bruttonasjonalprodukt i fredstid. Det blir ofte hevdet at et lavt statlig aktivitetsnivå også var datidens ideal i statsledelsen. Ideologisk var denne epoken preget av klassisk liberalisme, der statlig involvering i næringsvirksomhet stod langt lavere i kurs enn den forutgående merkantilismen eller i det senere sosialdemokratiet. Kritikere av dette synet hevder gjerne at det selv i nattvekterstatens tid foregikk en omfattende statsdirigert modernisering der offentlige ressurser ble brukt på investeringer. Det begrensede statengasjementet ses da på som et utslag av en lite utviklet økonomi som ikke muliggjorde en redistributiv statsmakt. Osman III. Osman III (arabisk: عثمان الثالث) (født 2. januar 1699, død 30. oktober 1757) var sultan i Det osmanske rike fra 1754 til 1757. The Samuel Jackson Five. The Samuel Jackson Five er et norsk post-rock-band basert i Oslo. Gruppen startet opp i 2001 som et drum and bass-prosjekt, var innom diverse andre sjangre før det til slutt ble et post-rock-band. Navnet er en ordlek basert på kombinasjonen av Samuel Jackson og Jackson 5. Kirkelig fellesråd. Kirkelig fellesråd er et organ innen Den norske kirke, og finnes i alle norske kommuner. Et kirkelig fellesråd er et eget rettssubjekt. Rådet sammensettes av representanter fra de valgte menighetsrådene i kommunen. Rådets oppgaver er å ivareta kirkegårder, kirkebygg og kontorer for kirkelige ansatte. Rådets daglige virksomhet ledes av kirkevergen. Rådet er arbeidgiver for flere av de ansatte i kirken: Kirketjener, graver, klokker, menighetsforvalter, menighetssekretær, organist, kontormedarbeidere; i praksis alle andre enn prestene og de statlig ansatte kateketene. Kira Wager. Kira Wager (født 1971 i Laxå i Sverige) er en svensk-norsk maler, oppvokst i Helsingfors og bosatt i Oslo siden 1994. Hun er utdannet fra Nordiska konstskolan i Karleby, Finland 1991-93; Statens kunstakademi, Oslo 1994-1998 og kunstakademiet i Helsingfors 1997. Wager maler ofte med olje på pvc, basert på rekonstruksjon av privatfotografier arbeider hun med et privat materiale som hun bearbeider til montasjer. Hun har hatt stor suksess i de siste årene, med separatutstillinger i "RARE Gallery", New York 2004; "Gallery K" (2003); "Bergen Kunsthall" (2002); "Samtidskunstforum", Oslo (2001); Kunstnerforbundet, Oslo (1999). Innkjøpt av Museet for samtidskunst, og inngår i Nasjonalgalleriets nye "basisutstilling". Spiralprinsippet. Spiralprinsippet er en pedagogisk tankegang. Bruner formulerte det slik i sin berømte tese fra 1959: «Et hvilket som helst fag kan undervises effektivt på en intellektuelt redelig måte til et hvilket som helst barn på et hvilket som helst utviklingstrinn». Å gripe struktur i et fag er å forstå det på en slik måte at mange ting kan relateres til det på en meningsfylt måte. Det er å ordne kjente og ukjente slik at de ukjente kan bli kjent. Spiralprinsippet er mye brukt i matematikkfaget. Hvis eleven har forstått for eksempel de tre matematisk lovene (kommuntative, distributive og assosiative lovene) er han/hun i stand til å løse et stort antall ligninger. Fordi han/hun har lært fagets grunnleggende prinsipper. På den måten oppnår en at lærerstoffet blir plassert i et strukturert mønster, noe som er gunstig både med tanke på hukommelse, forståelse og anvendelse. Innvendigene mot spiralprinsippet går i korte hovedtrekk ut på at når de ulike matematiske lover er gjennomgått og man i teorien skal begege seg sprialisk innover, har man ikke fanget opp det nødvenige for å gjennomføre dette. Av denne grunn vil det i stedet fungere som et sirkelprinsipp, hvor man er nødtørftiget å foreta samme sirkulering gjentatte ganger. Blant kritikerne av spiralprinsippet har teorien om en faktisk sirkelbevegelse fått mye av skylden for forfallet innen norsk realfag fra 1970-tallet til i dag. Meyerverftet. Meyerverftet er et av de gjenværende, store, tyske skipsverftene. Det ligger i Papenburg i delstaten Niedersachsen. Verftet ble grunnlagt i 1795 som et verft for bygging av treskip mens Josef Lambert Meyer startet bygging av skip av jern i 1874. Verftet eies i dag av sjette generasjon av familien Meyer. Papenburg hadde i 1920 om lag 20 skipsverft, men bare Meyer-verftet klarte å drive sin virksomhet inn i det 21. århundre. Mellom verdenskrigene bygde verftet først og fremst fiskeskøyter, losskøyter, brannskøyter og dessuten passasjerskip til kystfarten. Etter krigen hadde verftet også spesialisert seg på maskinbygging, og det var denne kompetansen som gjorde at det klarte seg gjennom de vanskelig etterkrigsårene. I de siste tiårene av det 20. århundre har Meyer-verftet opparbeidet seg et internasjonalt ry på bygging av bilferjer, passasjerferjer, gasstankere, containeskip, dyretransportskip og, framfor alt, luksuriøse cruiseskip. I 1985 ble det første cruiseskipet sjøsatt ved stabelavløpning. Skipet «Homeric» var det siste cruiseskipet på denne størrelsen som ble satt på vannet ved en konvensjonell stabelavløpning. Alle senere cruiseskip er bygget i det som, da den i 1985 ble oppført, var verdens største, overbygde byggedokk. Hallen er 370 meter lang, 101,5 meter bred og 60 meter høy. Dokken har en lengde på 358 meter og en bredde på 39 meter. "Homeric " er også det eneste cruiseskipet som etter ferdigstillelse har vendt tilbake til Meyer-verftet. Det ble mellom oktober 1989 og mars 1990 forlenget med 40 meter. I dag er verftet et av verdens største og mest moderne med 2.100 ansatte og virksomheten spiller en regional nøkkelrolle innen økonomi og arbeidsmarkedet i det nordlige Emsland og sørlige Øst-Friesland. Det bygger cruiseskip av Panamax-størrelse for rederiene RCI og Norwegian Cruise Line/NCL America i Florida, USA. Per 2006 er verftets nyeste prosjekt konstruksjonen av NCL America Pride of Hawaii. Særskilte forhold. På grunn av verftets beliggenhet oppstrøms ved elven Ems, må de gigantiske skipene som skal overleveres seile 36 km til Dollartbukten, noe som bare er mulig ved høyvann, en begivenhet som hver gang trekker tusenvis av tilskuere. Interfoto. Interfoto er en leverandør av fototeknisk utstyr som holder til på Høvik utenfor Oslo. Firmaet ble etablert i 1966. Fra 1966 hadde de importøransvaret for kameramerket Nikon i Norge, men mistet agenturet i 2005, da Nikon etablerte eget avdelingskontor i Norge. I dag er de av landets største forhandlere av løsninger og produkter for profesjonelle fotografer. Egil B. Nilsson er daglig leder i Interfoto. I 1994 startet Interfoto med utvikling av programvaren FotoStation, som ble en såpass stor suksess at bedriften skilte ut programutvikling til et eget firma, FotoWare AS. Pr. 2006 er det solgt over 500 000 lisenser av FotoStation. Lars Farnes AS er nå et heleid datterselskap av Interfoto AS. Avtalen ble gjennomført den 12. april 2007. Innocens XIII. Innocens XIII, (født som "Michelangelo dei Conti" i Poli, nær Roma, 13. mai, 1655 død 7. mars, 1724 i Rome), var pave fra 1721 til 1724. Han ble kardinal under pave Klemens XI (1700–21) i 1706. Robert Hardy. Timothy Sydney Robert Hardy (født 29. oktober 1925) er en engelsk skuespiller. Tidlig liv. Han ble født i Cheltenham i Gloucestershire der hans far var rektor ved Cheltenham College. Han gikk på Rugby School, og begynte sin karriere som klassisk skuespiller, med opptredener i blant annet Shakespeares "The Life of King Henry the Fifth" på scenen, og "An Age of Kings" (1960) på TV. Det var mens han opptrådte som Henry C at Hardy utviklet en interesse for middelaldersk krigføring, og senere skrev og bevertet han en TV-sendt dokumentar om emnet slaget ved Agincourt. Opp igjennom årene har Hardy spilt en mengde roller innen TV og film, men han ble aldri internasjonalt kjent. Hans mest suksessrike rolle var som «Siegfrid Farnon» i TV-serien "All Creatures Great and Small" (1978–1990), og som Winston Churchill i flere produksjoner. Han har også spilt Robert Dudley i "Elizabeth R", og Prins Albert i "Edward the Seventh". Han fikk en av hovedrollene i filmen "Fornuft og følelser" fra 1995. Hans siste rolle var som magiminister «Kornelius Bloeuf» i "Harry Potter"-filmene. Newark (New Jersey). Newark er den største byen i delstaten New Jersey i USA, med rundt 280 000 innbyggere. Den ligger 8 km vest for Manhattan, og huser en av New York-områdets fire flyplasser, Newark Liberty International Airport. Siv Meisingseth. Siv Odny Meisingseth (født 1959) er en norsk journalist, tidligere ansatt i NRK. Hun var informasjonssjef i SAS Norge fram til 2006. 1. september 2006 tiltrådte hun som informasjonssjef i Norges Bank. Piratflagg. Et piratflagg er et flagg som ble benyttet av europeiske og amerikanske pirater før morsesignalenes tid for å signaliserer fiendtlige hensikter. I over 200 år har det svarte flagget med hodeskalle og kryssede knokkelbein vært symbolet på pirater over hele den vestlige verden. Dette symbolet har blitt brukt i filmer, musikaler, bøker og teateroppsetninger, men er bare ett av mange typer piratflagg, og det er langt fra det mest vanlige piratflagget. Piratene som opererte på 1600- og 1700-tallet hadde egne flagg, som regel med blodrød eller svart bakgrunn. På disse kunne de forskjellige kapteinene utfolde seg med motiver som regel henspillet på vold, død og kort tid. Motivene. Det fantes også helt personlige flagg. Piratkapteinen Bartholomew Roberts fikk laget et flagg som viste ham stående på to hodeskaller. Disse skulle representere innbyggerne på de to øyene Barbados og Martinique hvor myndighetene var svært ivrige etter å få ham arrestert. De vanligste piratflaggene var sannsynligvis de som kun var svarte eller røde, uten symbolikk. Disse flaggene hadde sin egen symbolikk i selve fargene, svart for død eller rød for kamp. Denne fargesymbolikken var kjent på sjøen og var ikke begrenset til bruk blant pirater. Det lå også en intern kode i det røde flagget. Ble det svarte flagget heist var det mulig for den som ble angrepet å be om nåde, mens det røde flagget ble heist i tilfeller der man ikke kunne forvente å bli spart. På engelsk kalles piratflagget som regel "the Jolly Roger". Forklaringen på dette uttrykket er noe uklar, men en av de mest sannsynlige er at det kommer fra det franske uttrykket "jolie rouge" som betyr "vakre røde". En annen teori er at det er en omskrivning av "Old Roger" som er en betegnelse på Djevelen. En tredje teori henviser til den tamilske piraten Ali Raja som herjet i det indiske hav på denne tiden. I moderne tider blir piratflagget ofte brukt av ubåter etter et vellykket tokt. Bakgrunnen for dette er at engelske admiraler på begynnelsen av 1900-tallet mente at undervannskrigføring var 'forbannet uengelsk' og at ubåtkapteiner skulle vært hengt på linje med pirater. Dette førte til at engelske ubåter førte piratflagg da de kom inn til havn etter å ha torpedert tyske fartøy under første verdenskrig. Kontraindikasjon. Innen medisin er en kontraindikasjon en tilstand eller faktor som forhøyner risiko forbundet med bruken av et bestemt legemiddel eller en bestemt behandlingsprosedyre eller utførelse av en bestemt aktivitet. En behandling er "indisert" når det foreligger en "indikasjon" for behandling. Tilsvarende vil en behandling anses "kontraindisert" når det foreligger en "kontraindikasjon", eller en samlet evaluering av indikasjoner og kontraindikasjoner bestemmer valg av behandlingmåte. Liste over Italias presidenter. Italias president ("presidente della Repubblica") er Italias statsoverhode, og velges av parlamentet for perioder på syv år. Den nåværende presidenten er Giorgio Napolitano, som ble valgt 10. mai 2006 og tiltrådte 15. mai samme år. Han er landets 11. president og den første tidligere kommunisten til å inneha embedet. Presidenten har sin residens i Quirinal-palasset i Roma. For å bli valgt til president må man være italiensk statsborger, minst 50 år gammel og inneha fulle borgerrettigheter. Presidenter. 1Til 31. desember 1947 var De Nicola "Capo provvisorio dello Stato" (provisorisk Statsoverhode), og deretter ble han president for Republikken. Eksterne lenker. Italia Slaget ved Kosovosletta. Slaget ved Kosovosletta (serbisk: "Косовски бој" eller "Бој на Косову", albansk: "Beteja e Kosovës") ble utkjempet mellom serbere, bosniere, albanere, bulgarere og rumenere som stod sammen mot Det osmanske rike. De forsvarende styrkene ble ledet av den serbiske knez Lazar fra Huset Karađorđević og den invaderende osmanske styrken var under ledelse av sultan Murad I. Begge falt som følge av slaget, som fant sted på Kosovosletta, rundt 5 kilometer fra dagens Priština. Lite dokumentert. Det finnes lite dokumentasjon og informasjon om dette slaget, og det som finnes av informasjon er motstridene. De fleste historikere mener slaget stod mellom osmanske invasjonsstyrker og beboere i området. En kritisk sammenlikning med andre slag som fant sted på samme tid, som slaget ved Ankara (20. juli 1402) og slaget om Nicopol (i dagens Bulgaria 25. september 1396) gjør det mulig å rekonstruere hva som skjedde. Osmanerne. Den osmanske hæren skal ha vært på mellom 27 000 og 40 000 mann, Med i tallet på 40 000 er det tatt med mellom 2 000 og 5 000 janitsjarer, 2 500 av Murads kavalerigarde, 6 000 spahi (kavaleri), 20 000 azap (lett infanteri) og akinci (lett kavaleri) og 8 000 av hans vasaler. Forsvarerne. Forsvarerne skal ha vært mellom 12 000 og 30 000. Av de rundt 30 000 kjempende, skal mellom 12 000 og 15 000 ha stått direkte under Lazars kommando, og mellom 5 000 og 10 000 under Vuk Branković, en serbisk adelsmann fra Kosovo, og rundt like mange under kommando av den bosniske adelsmannen Vlatko Vuković. Som en del av Vukovićs hær skal det ha vært en kontingent med riddere fra Malteserordenen som den kroatiske malteserridderen John av Palisna hadde ledet fra Vrana i Kroatia. Flere tusen skal ha vært kavaleri og flere hundre av de kjempende skal ha båret rusninger.. Også polske og ungarske riddere skal ha assistert sine kristne allierte. Kampene. a> nede i høyre hjørne av kartet. Antatt kampoppsett markert a> på et maleri av Djura Jaksic (1832–1878) Det foreligger ingen opptegner om hvordan slaget forløp, men det er kjent at på den kristne siden første fyrst Lazar styrkene i sentrum, mens fyrst Vuk Branković hadde høyre flanke og den bosniske feltherren Vlatko Vukotić den venstre. kampoppsettet for de kristne forsvarerne er kjent. På den osmanske siden førte sultan Murad I styrkene i sentrum, mens hans eldste sønn og tronfølger Bayezid I førte styrkene på høyre flanke og hans yngre bror Yakob hadde venstre flanke. I løpet av kampen ble begge hærførere drept. Sultan Murad I ble drept av Miloš Obilić som snek seg inn i den osmanske leiren og utga seg for å være en desertør. Han kom seg til teltet hvor Murad I oppholdt seg og stakk ham med en kniv dyppet i gift. Etter en lang kamp ble den serbiske koalisjonen slått. Virkninger. Serberne ble tvunget til å love troskap til osmanerne etter nederlaget. Den nye sultanen Bayezid I sluttet fred med serberne ved å gifte seg med den serbiske prinsessen Olivera Despina, datter av knez Lazar. Serbia ble redusert til en vasallstat. Slaget stoppet den videre osmanske ekspansjon inn i Europa og forsinket den videre erobringen av Serbia. Slaget på Kosovosletta er særlig viktig i forståelse av den serbiske historieoppfatningen, tradisjoner og nasjonal identitet. Særlig kom dette fram under oppløsningen av Jugoslavia og den senere Kosovokrigen, da Slobodan Milošević refererte til denne under den viktige Gazimestan-talen på 600-års dagen for slaget. Referanser. Kosovo Polje Kosovo Polje Austerveg. Austerveg (norrønt: "austrvegr") var i norrøn tid betegnelsen på landene i øst, særlig landene ved Østersjøen. Det var også en betegnelse for å dra på viktingtokt mot øst. Den motsatte retningen var vesterveg. Alt før år 800 hadde svenske nybyggere slått seg ned på kysten av av dagens Finland, Estland og Latvia. Utover 800-tallet dro de store flokker innover dagens Russland. De seilte i små skip oppover de russiske elvene. Der det ikke fantes seilbare elver, trakk de skipene over land og fikk dem ut i store elver som Dnepr, Don og Volga, og ned til Svartehavet eller Det kaspiske hav. I kjølvannet på de svenske skipene fulgte også en del nordmenn og dansker. På veien grunnla nordboerne byer som Holmgard (Novgorod) og Kiev. Riket rundt Holmgard (Novgorod) ble kalt for Gardariket. Vikingene i Austerveg ble kalt "rus". Dette er opphavet til navnet Russland. I Novgorod og Kiev styrte mektige fyrster av norrøn ætt, blant annet den første russiske kongefamiliens grunnlegger Ingvar og Helga (russisk: Igor og Olga.) Nordboerne var populære handelsmenn, de solgte både pelsverk, honning, bivoks, tjære og våpen, men den dyreste og mest populære varen var slaver (treller). Araberne hadde bruk for uendelige mengder med arbeidskraft, blant i form av slaver, og vikingene kunne tilby sterke unge menn og kvinner som de hadde tatt til fange underveis. Ved utløpet til Svartehavet lå Konstantinopel, dagens Istanbul og tidligere Bysants, som vikingene kalte den Miklagard (= den store byen). Byen hadde flere hundre tusen innbyggere og var hovedstaden i Det Bysantinske riket. Keiseren i Konstantinopel hersket over Balkan og Lilleasia. Han omgav seg med en prakt og luksus som vikingene aldri hadde sett maken til. Slike rikdommer var akkurat hva vikingene var ute etter, og i år 860 plyndret vikingene Konstantinopel for første gang. Da hugget de ned alle som kom i veien for dem, satte fyr på hus og kirker, plyndret og ranet. På den måten tvang de keiseren til å gi dem gull, slik at borgerne i byen skulle få fred. Senere måtte keiseren betale store summer for å unngå ny plyndring. Men han stolte ikke helt på dem likevel. Skulle de handle i byen, måtte de gå igjennom en spesiell port, fulgt av keiserens menn. Våpnene måtte de legge utenfor porten, og de skulle ikke være flere en 50 av gangen. På 1000-tallet hadde keiseren flere tusen varjager eller væringer som livvakter og leiesoldater. De ble brukt i kriger mot araberne. Bartholomew Roberts. Bartholomew Roberts (født John Robert 17. mai 1682 – død 10. februar 1722), walisisk pirat også kjent som Black Bart. Roberts var en av historiens mest fremgangsrike pirater. Til tross for sine gode manerer var Roberts en av de mest fryktede pirater på 1700-tallet. På fire år angrep han rundt 400 skip samt utførte raid på kysten av Afrika, Brasil og Newfoundland. Roberts ble drept i 1722 utenfor Kapp Lopez i Gabon i kamp med kaptein Chaloner Ogle på HMS Swallow. Store deler av Roberts' mannskap ble tatt til fange og 52 av dem henrettet ved henging. Roberts, Bartholomew Roberts, Bartholomew Roberts, Bartholomew Dodge City. Dodge City er en by i delstaten Kansas og hovedsete for Ford fylke. Byen ligger noe sørvest i staten, ved Arkansas-elven. Ifølge folketallsestimatet for 2004 har byen 25 762 innbyggere. Byen er kjent som et eksempel på en by fra det ville vesten, og western-serien "Kruttrøyk" (Gunsmoke) var basert på Dodge City. De første europeerne i området var Francisco Coronado og hans følge. Området lå ved et naturlig vadested for kryssing av Arkansas-elven. Deler av området som nå er Dodge City ble en del av USA ved Louisianakjøpet i 1803. Områdene sør for elven forble spanske, og etterhvert både mexikanske og texanske. En viktig handelsrute, Santa Fe Trail, gikk gjennom området. For å beskytte ruten ble Fort Dodge etablert i 1865, om lag 8 km øst for nåværende Dodge City. Festningen er oppkalt etter generalen Grenville M. Dodge. Den ble nedlagt i 1882. Da jernbanen kom i 1872 ble byen Dodge City grunnlagt og fikk rask vekst på grunn av transportforbindelsen og bison-næringen. Dessverre manglet byen et effektivt politi, og dette medførte mye skyting og lovløshet. Etterhvert ble det etablert noe orden da det kom offiserer som Wyatt Earp og Doc Holliday, og restriksjoner på bruk av skytevåpen ble innført. Byen er idag et handelssentrum. Jordbruk er den viktigste næringen, med storfeproduksjon som en viktig del. Byen betjenes av jernbane med passasjertog, regional flyplass og ligger ved krysset av tre motorveier. Democratici di Sinistra. Democratici di Sinistra («venstredemokratene», DS) var et italiensk sosialdemokratisk parti, og en del av Oliventrekoalisjonen. Den 14. oktober 2007 ble partiet en del av det nye partiet Partito Democratico (PD). Historie. Partiet utviklet seg fra Partito Democratico della Sinistra (PDS), som igjen hadde utviklet seg fra Partito Comunista Italiano (PCI) til et demokratisk sosialistisk parti. Under ledelse av Massimo D'Alema gikk PDS sammen med noen mindre politiske bevegelser og dannet DS. De andre partiene som sluttet seg til den nye partidannelsen var Federazione Laburista (FL), Cristiano Sociali (CS), Sinistra Repubblicana (SR), Movimento dei Comunisti Unitari (CU) og Riformatori per l'Europa. Det nye partiet erstattet hammer og sigd, som PDS fortsatt hadde brukt som symbol, med den mer sosialdemokratiske røde rose. DS besto av tre fløyer. Avstemninger i partiet tydet på at venstrefløyen omfattet omkring 20 % av medlemmene. Både høyre- og venstrefløyen hadde velorganiserte fraksjoner, noe partiet tillot. Sentrumsfløyen var sosialdemokratisk, høyrefløyen liberal og venstrefløyen venstresosialistisk. Massimo D'Alema ble statsminister i oktober 1998 og ble erstattet som leder for DS av Walter Veltroni, som var leder fram til november 2001, da Piero Fassino, partiets siste leder, overtok. Parlamentsvalget i 2006. Ved parlamentsvalget den 9. og 10. april 2006, støttet partiet Romano Prodis kandidatur som statsminister. DS stilte alene til senatet, og som en del av Oliventrekoalisjonen, sammen med Democrazia è Libertà - La Margherita og Movimento Repubblicani Europei, ved valget til nytt deputertkammer. Partiet oppnådde 17.17% i senatet (62 senatorer) og Oliventrekoalisjonen 31.20% i deputertkammeret (220 deputerte), sistnevnte var bedre enn summen av enkeltpartiene i koalisjonens oppslutning i senatet. Sammen med den lille marginen i forhold til høyrekoalisjonens resultat, førte dette til en diskusjon om partiets framtid, en diskusjon som altså ledet fram til dannelsen av det nye partiet PD. Partiets fjerde landsmøte og splittelsen. Det fjerde landsmøtet ble avholdt mellom den 19. og 21. april 2007. Piero Fassino fikk støtte av 75.6% av partiets medlemmer for sitt forslag ("Per il Partito Democratico") Forslaget, som var klart positivt til dannelsen av det nye partiet, ble støttet av flertallet av partiets ledende medlemmer, som D'Alema, Pier Luigi Bersani og Antonio Bassolino. Venstresiden, med Fabio Mussi, Cesare Salvi, Fulvia Bandoli og Valdo Spini (tidligere leder av FL) fikk støtte av 15.0% av partimedlemmene for sitt forslag ("A Sinistra. Per il socialismo europeo"), som var negativt innstilt til dannelsen av det nye partiet. Denne gruppen brøt senere ut av DS og dannet Sinistra Democratica (SD). Et tredje forslag ("Per un partito nuovo. Democratico e Socialista"), signert av Gavino Angius, Mauro Zani og opprinnelig også av Giuseppe Caldarola, fikk støtte av 9.3% av partimedlemmene. Denne gruppen, samlet i fraksjonen Socialisti ed Europei støttet dannelsen av det nye partiet kun dersom det forble en del av Det europeiske sosialdemokratiske partiet. Otmar Freiherr von Verschuer. Otmar Freiherr von Verschuer var en rasebiolog som bl.a jobbet med Josef Mengele. Verschuer, Otmar von Verschuer, Otmar von Trond Furuhovde. Trond Furuhovde (født 22. februar 1939, død 10. mai 2006) var generalmajor i Hæren. Furuhovde var sjef for observatørkorpset som overvåket fredsavtalen på Sri Lanka, "Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM)", i to perioder (mars 2002–februar 03), sjef for Distriktskommando Trøndelag (1996–1999), rådgiver ved den norske FN-delegasjonen i New York (1995–1996), sjef for FNs midlertidige styrke i Libanon (23. februar 1993–1. april 1995) og infanteriinspektør (1989–1993). Spillskaperlaget. Spillskaperlaget, forkortet SSL, er en forening (i Enhetsregisteret) for spillskapere i Norge. Laget er en interesseorganisasjon for skapere av alle typer spill, men retter seg særlig mot rollespill, brettspill og laiv. Spillskaperlaget har som formål å fremme og skape engasjement rundt norske spill. Foreningen ble stiftet 26. november 2004 og er tilknyttet Hyperion. Ludvig VII av Frankrike. Louis VII den yngre (på fransk: "Louis VII le Jeune") (født 1120, død 1180) var konge av Frankrike fra 1137 til 1180. Matthijs Holter. Matthijs Holter (født 16. mai 1972) er en norsk spillskaper og forfatter. Han ble født i Bærum, og vokste opp i Oslo og Stavanger. Arbeid innen rollespill. Holter har i mange år vært svært aktiv i det norske rollespillmiljøet, og har blant annet vært redaktør i fanzinene Imagonem og Replicant. Han deltok i oppstarten av nettstedet rollespill.net, og deltar jevnlig i RISK-konkurransen der. Foreningen Spillskaperlaget ble opprettet på hans initiativ i 2004 og han var leder av foreningen fram til årsmøtet i 2007. Han mottok i 2006 Statens Kunstnerstipend for yngre kunstnere for å arbeide på prosjektet We All Had Names. Høsten 2007 ble han ansatt i aPlay Motivation for å videreutvikle Lærelyst-metoden, og ble slik den første profesjonelle rollespillforfatter i Norge. I 2007 opprettet han bloggen «Nørwegian Style», hvor norske rollespill presenteres i engelsk oversettelse. Bloggen har også resultert i en antologi. Han var initiativtaker og redaktør for de første 4 numrene av rollespillmagasinet Playground, som kom med sitt første nummer i februar 2011. Etter nummer 4 overtok en ny dansk redaksjon prosjektet. I 2012 mottok han Johannes H. Bergs minnepris som "en sentral foregangsperson for rollespill i Norge og Norden". Borgerkrigen på Sri Lanka. Den etniske konflikten på Sri Lanka er foreløpig en uløst strid mellom den singalesiske majoriteten (ca. 74 % av befolkningen) og den tamilske minoriteten (ca. 18 % av befolkningen) i Sri Lanka. Regjeringen som representerte den singalesiske majoriteten har vunnet en militær seier i konflikten ved 18. mai 2009. The Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) kjempet for et hjemland for den tamilske minoriteten i nord- og østdelene av Sri Lanka i en konvensjonell krig. Etter frigjøringen fra kolonimakten Storbritannia i 1948 har forholdet mellom de to største befolkningsgruppene blitt stadig mer anstrengt. Siden «Black July» i 1983 hadde det vært væpnede stridigheter, for det meste mellom regjeringsstyrkene og separatistbevegelsen LTTE. Såvel LTTE som regjeringshæren hadde blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene samt anvendelse av barnesoldater. Det anslås at krigen har tatt livet av 80 000 mennesker. Som en av verdens dødeligste pågående væpnede konflikter, hadde den forårsaket betydelige skader på befolkning, miljø og landets økonomi. Hundretusener har flyktet, spesielt tamiler til Europa og Canada, men også til India. LTTE som hadde gjennomført terrorangrep på militære, politiske og sivile mål som den meste fiendtlige innstilte parten i krigen, ble erklært som en terroristorganisasjon og deretter forbudt i tretti land inkludert USA, Japan, Brasil, Australia, Canada og landene i EU. I februar 2002 ble det ved hjelp av megling fra Norge undertegnet en våpenhvileavtale som overvåkes av Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), en nordisk sivil observatørstyrke. Dette var oppfattet som en mulighet for varig fred etter lang tids blodige stridighetene. Etter sammenbrudd av fredsforhandlinger i 2003 har konflikten blusset opp. I januar 2008 sa regjeringen opp fredsavtalen, men partene hadde da i praksis vært i krig med hverandre det seneste halvannet året. I løpet av det siste året har hundrevis av militære og sivile på begge sider blitt drept. I følge SLMM bryter begge parter våpenhvilen, LTTE har gjennomført flere selvmordsangrep og utløst claymoreminer mens regjeringsstøttede dødsskvadroner likviderer mennesker som mistenkes for å samarbeide med tamiltigrene. Etter den voldelige situasjonen hadde eskalert siden slutten av 2005, brøt åpen krig ut på nytt i juni-juli 2006 etter LTTE hadde stengt slusene i Mavil Avu i øst. Regjeringen lanserte en rekke militære offensiver som i løpet av året 2007 drevet ut tamiltigrene fra det østlige Sri Lanka og deretter den nordvestlige delen av øya langs vestkysten i året 2008. I november 2008 hadde regjeringsstyrkene klarte å ta seg fram til de tamilske opprørernes «de facto hovedstad» Kilinochchi. Etter meget blodige sammenstøter i november og desember hadde soldatene i regjeringshæren klarte å ta kontroll over Kilinochchi, Paranthan og Elefantpasset i løpet av få dager inn i det nye året i januar 2009. Tamiltigrene har blitt påført alvorlige militære nederlager i Mullaittivu-distriktet nordøst i landet. De sikre soner opprettholdt av den srilankiske regjeringen for internflyktningene, ble inntatt av regjeringssoldatene i etterkjølet av LTTEs militære nederlaget, og opptil 115 000 internflyktninger kom seg ut ved 3. mai 2009. Samtidige hadde tamiltigrene blitt jaget inn i en halvøy mellom Nanthikandal-lagunen i vest og det indiske havet i øst med byen Mullaittivu under regjeringens kontroll i sør. Ved 17. mai hadde regjeringsstyrkenes sluttsoffensiven presset inn tamiltigrene i en enklave på 0,24 km² territorium, etter all sannsynlighet har majoriteten av de gjenværende 50 000 internflyktninger i den tredje og siste sikkerhetssonen blitt evakuert fra kampsonen. Tamiltigrene hadde allerede om lørdag 16. mai sagt at de vil legge ned våpnene, men nektet å overgi seg til regjeringsstyrkene som inntok enklaven vest for Vellamullivaikkal og kom inn i rasende kamp som sluttet om morgen den 18. mai. LTTEs politiske og militære ledelsen skal ha blitt utslettet, og ubekreftede opplysninger vil at LTTEs leder Velupillai Prabhakaran hadde blitt drept under sluttstridighetene. Krigen er formelt betraktet for å ha blitt avsluttet, men konflikten som hadde skapt grunnlaget for krigen, er fremdeles ikke løst. Etnisk konflikt i kolonitiden. Selv om det i førkolonial tid (før 1500) var stadige konflikter mellom grupper i India og Sri Lanka, så var det også samarbeid og samgifte. Det var lokale kongedømmer i Kotte, Kandy og Jaffna, de to første var buddhistiske mens kongen i Jaffna var tamil og hindu. Storbritannia som hadde kommet til å kontrollere hele øya i 1815, innsatt en lovgivende forsamling i 1833 i brudd med tidligere avtaler med de lokale makthavende, med tre europeere og ett for singaleserne, tamilene i Sri Lanka og burgers. Dette rådets rolle var for å spille en rådgivende funksjon for guvernøren som kom til å herske over den britiske kolonien "Ceylon"- men dette startet et spørsmål om representasjon ved maktfordeling i kolonien og skulle bidro sterkt til den voksende tvisten mellom elitene av singaleserne og tamilene utover koloniperioden. I utgangspunktet var det lite spenning mellom de to største etniske gruppene, men de britiske kolonimyndighetene skulle etter hvert prioriterte den ene, tamilene, som fikk stigende politisk bevissthet gjennom de protestantiske misjonærene som fra 1814 hadde arbeidet med å omvende tamiler og deretter provosert fram et fellesskap blant hinduistiske tamiler som kom til å oppfatte seg som en kulturell, religiøs og språklige enhet allerede i midten av 1800-tallet. De kristne misjonsskolene som hadde blitt etablert på Jaffna-halvøya, gav høyere utdannelse blant annet i engelsk språkundervisning til tamilene som fikk et vesentlig overtak mot den singalesiske majoriteten. Den politiske representasjonen ble derfor raskt dominerte av tamilene mens singaleserne som hadde gjort aktiv motstand mot de britiske erobringsforsøkene fram til 1818, fikk bare en minimal innflytelse først gjennom rådforsamlingen fra 1833. Under britisk styre var det utstrakt immigrasjon av indiske tamiler fra dagens Tamil Nadu, de ble tvunget til å arbeide som teplukkere på plantasjene i det sentrale høylandet rundt Kandy. Selv om tamilene i høylandet snakker samme språk som tamilene i nord og øst på øya regner de seg som en egen gruppe. Disse indiske tamilene ble ikke absorbert inn i den lokale kulturen av singalesiske sort på det sentrale høylandet fordi de britiske plantasjeeierne ikke ønsket fraternisering mellom de innførte plantasjearbeiderne og de innfødte bøndene som hadde mistet mye av deres land til europeerne og andre sosiale grupper. Men deres tilstedeværelse på tidligere singalesisk-befolkede strøk som hadde vært et kulturelt kjerneområde i århundrer, skulle i senere tid ledet til stor disputt og krangling over den innvandrede minoriteten av indiske tamilene som i 1911 utgjort 12,9 % av øyas befolkning. Agrarøkonomien i Ceylon utgjort hoveddelen av den økonomiske kapasiteten og dermed satt de indiske tamilene med en betydelig økonomisk rolle. Men deres politiske medvirkning forble minimalt i sammenligning med de srilankiske tamilene som i forhold til deres befolkningsandel tok en uforholdsmessig andel av den politiske makten på Ceylon. En «strukturelle ubalanse» hadde oppstått med tamilene som i kolonitiden var blitt overrepresentert i de ceylonske administrasjonene som bestyret den britiske kolonien, f.eks i 1925 var siviladministrasjonen fordelt etter de etniske gruppene ned til 43,6 % for singaleserne og 20,5 % for tamilene, selv om befolkningsandelene var på 67 % og 11 %. Den aristokratiske gruppen kalt «førsteklasses vellala» med bosted på Jaffna-halvøya ble omdannet til en utvetydelige elitegruppe med størst hovedvekt på undervisning og avanserte utdannelse av de britiske kolonimyndighetene og de protestantiske misjonærene. Samtidig hadde briterne praktiserte forskjellsbehandling av lavlands-singaleserne og høylands-singaleserne så den samlende andelen befolkningsmessige sett ble redusert i forhold til det nye tamilske fellesskapet som kobles sammen med de indiske tamilene og de tamilspråklige muslimene i spørsmålet om representasjon i administrasjonene og rådforsamlingen. Et minne om «dominerende fellesskap» oppsto hos både tamilene og singaleserne. En dualistiske og etniske identifikasjon av de etniske gruppene i et samfunn som hadde vært basert på kaste og klasse som sosial og politisk identitet, var skapt fram. De første motsetningene omkring denne «strukturelle ubalansen» hadde likevel ikke vært mellom singaleser og tamiler, men mellom singaleser og muslimer i 1915. Muslimene var fratatt deres muligheter om å delta i maktfordelingen og medvirkning mens de buddhistiske singaleserne var meget frustrert over deres reduserte betydelighet i forhold til de andre religioner, spesielt den protestantisk-kristne gjennom den britiske kolonimakten. Briterne forskjellsbehandlet de ulike religiøse grupper og gav de kristne vesentlige fordeler som privilegier mens muslimer var skjøvet helt ut og de buddhistiske generelt oversett. Dette var med på å danne grunnlaget for en buddhistiske bevegelse for singalesiske selvstendighet og selvidentitet som av og til gikk over i militante retning. Opptøyene i 1915 ført tamilene med deres representant Ponnambalam Ramanathan og singaleserne nærmere hverandre, og dette ble et felles bakgrunn for en selvstendighetsbevegelse kalt Ceylon National Congress (CNC) som var grunnlagt i 1919 med en tamiler som den første president av kongressen i Ceylon. Introduksjonen av territoriale representasjon i begynnelsen av 1900-tallet ledet til spenning mellom tamilene og singaleserne i årene etter 1919, spesielt etter 1921. Guvernør William Manning innførte de første valgprosessene basert på territoriale representasjon, dette mente at singaleserne som majoriteten vil ha en klar overlegenhet i antall representanter. Den tamilske eliten kunne ikke ignorerte en slik sannsynlige overvekt av singalesiske representasjon og forsøkt å gjenreise deres tidlige dominerende stilling blant annet ved å forlange særrettigheter i den vestlige provinsen medregnet hovedstaden Colombo. Et brudd oppsto og den tamilske lederen Ponnambalam Arunachalam, Ramanathans bror, marsjerte ut av kongressen i harme over den singalesiske motstanden kort etter valgene. Manning hadde manipulerte fram et oppbrudd som påvirket selvstendighetsbevegelsen, men de langvarige konsekvensene var ved dette tidspunktet ikke synlig. Dette ble forverret ved at Manning gav tamilene særrettigheter ved å fordele tre seter i rådforsamlingen til tamilene «for å sette singaleserne på deres plass» i 1924 etter en ny konstitusjon var innført. Guvernørens splitt-og-hersk metodene i 1920-årene hadde skapt fram sterke politiske motsetninger mellom de ulike grupper på Ceylon. I mellomkrigstiden hadde en etniske identitet basert på separate fellesskapsbegrep blitt skapt først hos tamilene som forsøkt å beholde deres privilegier og særrettighetene som den dominerende faktoren, kort etter kongressen brøt opp ble flere tamilske politiske organisasjoner grunnlagt, først Tamil Mahajana Sabhai i august 1921 og deretter Ceylon Tamil League av Arunachalam i 1923. Formålet var for å bevare det tamilske fellesskapet som en minoritet truet av den singalesiske majoriteten som søkte dominans på Ceylon. Arunachalam forfekte konseptet omkring en "tamilsk stat" ved navn «"Tamil akam"» (Tamilernes land) med øyemed for en klar separatisme av landet i en tamilsk og en singalesiske del. På dette tidspunktet hadde sørlige India sett en dravidiske vekkelse med nasjonalistiske ringvirkninger og dette inspirerte Arunachalam til å forestille seg en tamilsk stat der den tamilske eliten kan sikret seg sin dominerende stilling. Singaleserne var ikke sent med å reagere, i 1925 hadde høyland-singaleserne grunnlagte deres egne politiske organisasjon, Kandyan National Assembly (KNA) som forlangte skapelse av en føderal stat i Ceylon med regionelle selvstyre. Lavland-singaleserne fremdeles beholdte CNC-kongressen. Ideen om føderalismen ble raskt akseptert av ikke-tamilske politikerne og fikk støtte av den nye guvernøren, Hugh Clifford. Men igjen intervenerte den britiske kolonimakten med utgangspunktet i London i de politiske forholdene på Ceylon, den såkalte "Donoughmore-komiteen" som i 1931 innført universell stemmerett og folkestyre basert på stemmevelgernes foretrekkelse i skarp strid med både singalesiske og tamilske elite som av ulike grunner nektet å akseptere en ny konstitusjon med bred folkelige representasjon gjennom stemmerett. Dette skjerpet den etniske dimensjonen og gjort de indiske tamilene som hele tiden beholdte deres identitet som en innvandrergruppe, til et ytterlig alvorlig stridsspørsmål av demografiske karakter. Tamilene som hadde allerede blitt en minoritet tross deres privilegier, satt seg sterkt mot reformen fordi de fryktet at lavkastetamilene skulle bryte politisk sett med høykasteeliten. Ramanathan dro til Storbritannia for å argumentere mot reformen, men mislykkes fordi den britiske kolonimakten vil ha "self-government" eller vidtrekkende selvstyre basert på demokratiske styresett med valgdemokrati på tvers av kaste, klasse og etnisitet på Ceylon. Det srilankiske parlamentet som ble valgt inn i 1931 hadde 46 seter for de som blir valgt inn og åtte seter for de som ble nominert, 56 % gikk til singaleserne mens bare fem seter gikk til tamilene. Den politiske demokratiseringen av den britiske kolonien Ceylon skapte den nåværende staten i dag, men også større spenninger mellom de største gruppene i staten. Den etniske identiteten som hadde begynte med tamilene, spredt seg også til singaleserne som fikk deres første felles representant i Solomon Bandaranaike i 1937 etter han hadde grunnlagt partiet Sinhala Maha Sabha (SMS) ut av CNC-kongressen, også som en reaksjon mot G.G. Ponnambalam fra All Ceylon Tamil Congress (ACTC)s krav om «femti-femti» representasjon. Dette kunne ikke aksepteres av singaleserne og de andre gruppene. Den tamilske elitens krav blir blankt avslått også av den britiske kolonimakten som nedsatt den såkalte "Soulbury-komiteen" i 1944 for å vurdere en ny konstitusjon for Ceylons forekommende selvstendighet. Lord Soulbury som ledet komiteen støttet på så sterk motstand fra den tamilske eliten at det bare skapte enda flere friksjoner med den singalesiske bevisstheten, Bandaranaike fordømte Ponnambalams forsøk på å sabotere landets progressive utvikling mot politisk selvstendighet på det sterkeste. Tamilene på sin side uttrykket stor misnøye med Soulbury-komiteens konklusjonene om å gi Ceylon selvstendighet med en ny konstitusjon. Sri Lanka ble selvstendig den 4. februar 1948 med Don Stephen Senanayake som landets første statsminister, men det var et land med alvorlige og dype splittelser innad i eliten langs etniske skillelinjer og flere alvorlige spørsmål som vekket strid, spesielt omkring de indiske tamilene på det sentrale høylandet. Tanker om en tamilske separatisme hadde blitt luftet ut og dette vant anerkjennelse i den tamilske eliten. Selvstendighet. Da Ceylon fikk selvstendighet i 1948 (landet endret navn til Sri Lanka i 1972) ble tamilene i høylandet utsatt for et sterkt press for å reise tilbake til India. De fikk i begynnelsen ikke fulle statsborgerlige rettigheter, og mange ble sendt tilbake til Tamil Nadu etter avtale med den Indiske regjeringen. Den singalesiske majoriteten innså at tamilene under britene hadde fått en uforholdsmessig stor andel av stillinger i statsadministrasjonen. Grunnlaget for dette var basert på at tamiler tradisjonelt har lagt stor vekt på utdanning, og mange tamiler behersket engelsk godt. Språkspørsmålet ble etterhvert en kime til strid. Under det britiske koloniherredømmet hadde engelsk vært det foretrukne språket for statsadministrasjonen, men både før og etter selvstendighet var det opprinnelig sterk støtte for at både sinhalesisk og tamilsk skulle bli offisielle språk. Før valget i 1956 hadde den unge ambisiøse politikeren Solomon Bandaranaike brutt med regjeringspartiet UNP og etablert et nytt, SLFP. Bandaranaike gikk deretter til valg på slagordet Sinhala only (kun singalesisk). Bandaranaikes parti vant en knusende seier og innførte singalesisk som landets offisielle språk, under sterke protester fra tamilene. Den singalesiske mobben angrep tamiler, og over ett hundre mennesker ble drept; de fleste tamiler. Dette var begynnelsen på et tiår som skulle bli dominert av en rekke voldelige politiske konfrontasjoner. De alvorlige uoverensstemmelsene blant den politiske ledelsen på grunn av deres miljø i både den singalesiske majoriteten og den tamilske minoriteten, ledet raskt til politisk motivert vold og opptøyer langs de etniske skillelinjene. Samtidig så den nylig erklærte selvstendige øya en befolkningseksplosjon i etterkrigstiden, noe som førte til en ny generasjon av utdannede, arbeidsledige og frustrerte unge mennesker. Disse menneskene fant sin støtte gjennom politiske organisasjoner som oppmuntret til forenklede løsninger av revolusjonær karakter, noe som appellerte til stor tilslutning og lojalitet. Tamilsk kamp starter. Tamilene tok opp den politiske kampen mot den urettferdige språkloven, og i 1958 inngikk Bandaranaike et kompromiss om det med tamilske politikere. Det kom til å koste han dyrt, han ble samme år myrdet av en buddhistisk munk. Hans kone, Sirimavo Bandaranaike tok over som statsminister, verdens første kvinnelige. Mange tamiler støttet "Federal Party", men resultatene var magre; den singalesiske majoriteten var mot en føderal løsning på problemet med minoritetenes rettigheter. I 1972 dannet "Federal Party" sammen med flere andre tamilske partier "Tamil United Front", for å styrke tamilenes kamp for likeverd. Manglende fremskritt førte til en ytterligere skjerping av konflikten; i 1976 krevde partiet i en resolusjon en uavhengig tamilsk stat og endret navnet til "Tamil United Liberation Front" – TULF. TULF vant de fleste tamilske plasser i parlamentsvalget i 1977, men ble utestengt fra parlamentet grunnet sin kamp for en uavhengig stat. De eldre tamilene i TULF fortsatte kampen med ikkevoldelige midler, samtidig som stadig flere yngre tamiler så væpnet kamp som uunngåelig. Den unge Velupillai Prabhakaran hadde allerede i 1975 skutt borgermesteren i Jaffna, Alfred Duriappah og startet undergrunnsarbeid i en organisasjon kalt Liberation Tigers of Tamil Eelam. LTTE var imidlertid bare en av flere militante grupper. De tamilske militante separatistgruppene ble i begynnelsen ikke tatt alvorlig av de singalesiske myndighetene, det ble mer behandlet som et ordensproblem av politiet. Dette endret seg brått ved Black July i juli 1983, hvor 13 singalesiske soldater ble drept; den væpnede konflikten hadde for alvor startet. India intervenerer. India har spilt en viktig, om enn litt uklar rolle i Sri Lanka-konflikten, og delvis støttet Sri Lankas myndigheter, delvis tamiltigrene. Tamilene er hinduer, og singalesernes diskriminering har gitt tamilene støtte i den indiske befolkningen, særlig i delstaten Tamil Nadu, hvor det bor flere millioner tamiler. Samtidig har sentrale indiske myndigheter vært redd for at tamilopprøret kan spre seg til India. På 1980-tallet fikk tamiltigrene omfattende økonomisk og militær støtte fra Tamil Nadu. Dette ble imidlertid stanset i 1991 av sentrale indiske myndigheter. De indiske myndighetene valgte derimot å gå inn med en fredsstyrke i de tamilske områdene i 1987. Dette skjedde i forbindelse med en fredsavtale der tamilene ble lovet en viss suverenitet i nordområdene mot at de gikk med på avvæpning. Problemet var at tamiltigrene aldri underskrev avtalen, det ble bare gjort av mindre opprørsgrupper. Så da inderne gikk inn, brøt det ut full krig mellom indiske styrker og de tamilske tigrene. Selv om India hadde flere soldater, var tamilene gode geriljakrigere og dette resulterte i store tap på begge sider. Den 29. juli 1987 undertegnet partene Indo-Sri Lanka fredsavtalen etter sterkt press fra India. Avtalen ga en rekke innrømmelser til tamilene, og indiske fredsbevarende styrker skulle overvåke de tamilske områdene nord og øst på Sri Lanka. En viktig del av fredsavtalen var at militante tamilske organisasjoner skulle avvæpnes, når avvæpningsprosessen begynte ble den imidlertid sabotert av LTTE og organisasjonen leverte kun noen gamle og dårlige våpen. IPKF forsøkte å avvæpne LTTE og det utviklet seg etterhvert til væpnet konflikt mellom partene. Lars-Eric Wahlgren. Lars-Eric Wahlgren (født 1929 i Åsele i Västerbotten, død 19. oktober 1999) var en svensk generalløytnant. Fra 1995 var han en av åtte høyere offiserer fra forskjellige land som inngikk i det uavhengige ekspertrådet "International Defence Advisory Board" som ble opprettet på anmodning av de tre baltiske forsvarsministrene. Han ble også brukt av UNESCO som ekspert på spørsmål om bevaring av kulturarv i krigssituasjoner. I mars 1993 overtok han etter en indisk general og i egenskap av visegeneralsekretær i FN var han frem til juni midlertidig sjef for FN-styrkene i det tidligere Jugoslavia (UNPROFOR). Han fikk via media opplyst at den franske general Jean Cot var utnevnt til hans etterfølger. Kripos' barnepornofilter. Kripos' barnepornofilter ble innledningsvis utarbeidet av Telenor i samarbeid med Kripos for å hindre tilgang til barnepornografi for norske brukere av Internett. Etter at filteret ble lansert for Telenor sine kunder har en rekke andre Internett-tilbydere også sluttet seg til ordningen. Filteret var opprinnelig frivillig for brukere, men det gjelder i dag for alle kundene hos Internett-leverandørene som samarbeider med Kripos. Knut Storberget har truet med lovendring dersom ikke alle nettleverandørene implementerer filteret. Kripos agerer også for at alle land skal benytte seg av samme blokkering av overgrepsmateriale. Også internettrafikk fra mobiltelefoner er omfattet av filteret. Det er utelukkende sider kontrollert av politiet som stanses, søk eller fritekst rammes ikke. Det er altså ikke slik at søk blir stanset i søkemotorene, slik det har blitt hevdet. Endring av navn. Det som tidligere var kjent som "barnepornofilteret" ble tidlig i 2007 endret til CSAADF (Child Sexual Abuse Anti Distribution Filter) etter at implementering av denne måten å forebygge distribusjon av overgrepsmateriale ble adoptert i et Europol-prosjekt kalt (Cospol Internet Related Child Abuse Material Project). Målet med prosjektet er blant annet å fjerne kundebasen for de kommersielle tilbyderne av overgrepsmaterial ved å vanskeliggjøre potensielle kunders tilgang til Web-sider som omsetter dette. informasjon om dette på den engelskspråklige delen av Wikipedia. Virkemåte. Filteret virker ved at DNS-oppslag på de domenenavn Kripos ønsker blokkert ikke returnerer den riktige IP-adressen, men IP-adressen til en web-tjener som internettleverandøren kontrollerer. Enkelte nettleverandører benytter en proxy-basert ordning i stedet for DNS. Brukeren får slik se en advarsel fra Kripos istedet for den tiltenkte nettsiden. Denne siden viser et stoppskilt, en forklaring på at besittelse av dokumentasjon på seksuelle overgrep mot barn er forbudt, og en forsikring om at hendelsen ikke er logget og ikke vil bli fulgt opp. Du kan teste om du er berørt av filteret ved å klikke her: http://filtertest.kripos.no/ Behov. Filteret skal bekjempe seksuelle overgrep mot barn på Internett. Dette er en sak hvor mange norske internettleverandører ønsker å bidra. Ved å prøve å fjerne det kommersielle grunnlaget for produksjon av barnepornografi, håper man på å minske overgrepene mot barn. Spredning av barnepornografi på Internett betraktes som skadelig fordi barnet først utsettes for et overgrep under produksjonen, og at bilder av overgrepet deretter spres ukontrollert verden rundt. Bildene fremstiller barn som seksualobjekter, og mange frykter at bruk av slikt materiale vil føre til at misbruk og utnytting av barn normaliseres, og dermed øker i omfang, selv om tilgjengelig vitenskap ikke er entydig på området. Fordeler med et slikt filter. Dette er en konstnadseffektiv måte å forebygge distribusjon av illegalt materiale på Web. Vanlige nettbrukere slipper å ufrivillig bli utsatt for dette materialet, interessenter uten særlig teknisk kunnskap blir forhindret fra å få tak i det og barna som var utsatt for overgrep, slipper å bli gjort til offer som onanimateriale igjen og igjen ved gjentatt visning av dokumentasjonen. Per døgn oppgir Kripos at deres side vises 15000 ganger i stedet for sider som inneholder dokumenterte seksuelle overgrep mot barn. Kriteriet for at en side skal legges til i filteret er at den inneholder dokumentasjon på et seksuelt overgrep mot barn, definert etter norsk lov (under 18 år eller fremstår å være under 18 år). Det er ingen krav om at barnets identitet skal være kjent. Antall feil eller klager på dette filteret har vært svært få siden 2004. Kripos har uttalt at de ikke vil håndtere noe annet materiale enn overgrep mot barn, slik at opphavsrettighetsbeskyttet materiale eller kritikkverdige, men lovlige ytringer ikke blir stanset. Formålsglidning og eskalering. Filteret ble implementert med lovnader om at det skulle være frivillig for kundene og internettleverandørene, basert på DNS og dermed fungere mer som et vern enn noe som skulle være vanskelig å omgå, og at intet annet materiale skulle sensureres. Telenor lot i begynnelsen kunder reservere seg mot filtreringen, men gikk siden bort fra dette. Den 29 august 2008 sendte justisminister Knut Storberget et brev til alle internettleverandørene i Norge der han truet med lovendring dersom det ikke ble implementert hos samtlige. Den 8. januar 2010 fortalte Kripos at enkelte nettleverandører har implementert en strengere, proxy-basert ordning som er vanskeligere å omgå. Og i 2011 ønsket politiet også at nettleverandørene skulle blokkere tilgang til nettsider som formidler seksuelle tjenester. Denne utviklingen viser en tendens mot strengere og bredere sensur uavhengig av hva som ble lovet da filtreringen startet, som ikke har blitt diskutert av lovgivende myndighet (Stortinget). Filteret virker ikke etter sin hensikt. Filteret fungerer ved at tjenestetilbyderens DNS-server returnerer en annen IP-adresse på oppslag mot en blokkert adresse. Det er veldig enkelt for brukere å bytte til en annen DNS-server, og filteret kan dermed enkelt omgås på en lovlig måte. Filteret, mener kritikerne, fungerer dermed ikke for de det var tiltenkt, og rammer kun nettbrukere som ikke med overlegg søker opp barnepornografi. Slike brukere opplever det ofte svært ubehagelig å møte på filtersiden til Kripos. I tillegg har antatte lekkasjer ført til at det som påstås å være listen over blokkerte nettsteder har blitt publisert på Wikileaks. Ingen kontroll med hva som blokkeres. Mange kritiserer Kripos for å ikke informere nok om hva filteret blokkerer og hvordan sider vurderes og mener at Kripos sin virksomhet ikke lar seg kontrollere. Kripos kan naturlig nok ikke publisere lister over barnepornografiske nettsider, men hemmeligholdet har allikevel blitt pekt på som et demokratisk problem. Kriteriene for at en side skal bli sperret er uklare, spesielt siden loven også omfatter fremstillinger som ikke nødvendigvis viser overgrep mot barn. Noen peker på at når barnepornografi kan sperres, så kan også annen ulovlig eller upopulær litteratur, ytringer og skildringer også stanses. Enkelte har for eksempel tatt til orde for at nordmenns tilgang til pengespill på nett bør blokkeres. Kripos uttalte i oktober 2007 at Bjarne Melgaard sin kunst kan rammes av filteret. Utfira listene som er publisert på Wikileaks, kan det se ut som Kripos allerede har blokkert andre ting enn overgrepsmateriale (dyreporno og tegneserier). Ingen har ennå bekreftet offentlig om listen på WikiLeaks virkelig er den som benyttes, og ingen tredjepart har gått igjennom listen for å kontrollere om det kun er overgrepsbilder som blir filtrert. I Finland har man funnet en rekke lovlige nettsider med homoseksuell pornografi ved gjennomgang av listen. Kripos sa også i 2007 at de har fått under ti klager på filteret, hvorav kun en har blitt tatt til følge. Misbruk av statistikk. Det har blitt hevdet i media at filteret stanser mer enn 6700 forsøk på å få tilgang til barnepornografi i døget. Selv om det sikkert er dekning for de oppgitte tall i Kripos' statistikk, så mener kritikere at disse tallene er lette å misforstå, og at de gjerne presenteres av media og av Kripos selv på måter som ikke gir et riktig bilde av situasjonen. For det første bør en være klar over at tallet verken angir antall personer eller antall søk, men er et mål for antall ganger en side eller et inline-element som er definert som rettsstridig blir forsøkt åpnet av en nettleser. Videre hefter det mange potensielle feilkilder (såkalte falske positive) ved den publiserte statistikken. I og med at det blokkeres for adresser på DNS-nivå vil filteret også registrere forsøke på å vise en side "uten" barnepornografi, dersom denne websiden tilfeldigvis befinner seg på en webtjener som er plassert innenfor "samme domene" som en side med rettsstridig innhold. Enkelte websider kan dessuten innholde en eller flere inline-elementer (f.eks. bilder, banner-reklamer og såkalte «frames») med pekere til blokkerte DNS-adresser. I så fall vil et forsøk på å vise en enkelt side telle som mange «oppslag» i statistikken. Tilbyderne av illegalt materiale benytter mange teknikker for å skape trafikk på sine sider. For eksempel benyttes mekanismer som automatisk åpner eksterne websider (såkalte «popups») samtidig med at siden brukeren har bedt om lastes. Det finnes skadelig programvare (såkalte «trojanere») som åpner et stort antall slike «popups». En bruker som besøker en webside som er preparert slik at den viser rettsstridige «popups» vil generere et høyt antall registrerte åpningsforsøk i filteret, uten at brukeren selv ønsker å se disse sidene. Pornoindustrien benytter også mange andre teknikkeer for å trekke trafikk til lovlige og ulovlige pornografiske sider (oppkjøp av døde lenker, feilaktige lenker, løgn og bedrag). Til sist er det rimelig anta at forsøk på å oppsøke "lovlig" pornografi på nettet via nettsøk også vil resultere i at brukeren åpner sider som Kripos mener har rettstridig innhold, selv om brukerens "formål" med søket var å få tilgang til lovlig pornografisk materiale. Så langt har både mediene og Kripos selv benyttet tallene fra statistikken ukritisk, for å sette fokus på viktigheten i bekjempelse av overgrep mot barn. Tallene presenteres gjerne uten å forklare hva de faktisk innebærer, og om hvilke feilkilder som finnes. Enkelte artikler i media gir uttrykk for at ett treff i filteret er det samme som at en bruker er blitt hindret i å laste ned en side med barnepornografi. Som det er beskrevet i forrige avsnitt er dette ikke nødvendigvis er riktig, da en rekke av de registrete oppslag skriver seg fra andre forhold enn at en bruker bevisst oppsøker en rettsstridig side. Minsker viljen til å stenge nettsidene. Behovet for å kontakte nettleverandører og politi i utlandet kan virke mindre når materialet blokkeres, og viljen til å løse problemet kan også bli mindre som en følge av dette. I en demonstrasjon mot internettsensur i Finland, brukte demonstrantene parolen «Fjern barnepornoen fra nettet (ikke fei den under teppet)». I Tyskland har man valgt å gå bort i fra filtrering, blant annet med dette som begrunnelse. Tabubelagt. Man kan anta at enkelte internettleverandører ikke er tilhengere av filteret, siden ikke alle hadde implementert det da Storberget truet med lovendring. Fordi emnet er så sensitivt og tabubelagt er det en umulighet for disse å gå ut med dette. En nødvendig prinsipiell diskusjon rundt sensur og hvordan filteret fungerer blir dermed vanskeliggjort. I Nederland har leverandøren XS4ALL uttrykt prinsipiell motstand mot implementeringen. Kiruna lufthavn. Kiruna lufthavn (IATA: KRN, ICAO: ESNQ) åpnet i 1960 og startet med ruter mellom Frankfurt og Kiruna og mellom Zürich og Kiruna. Airbus har brukt flyplassen til testing av sine fly på grunn av det kalde klimaet. Idrettslaget Koll. Idrettslaget Koll (stiftet 3. november 1940) er et idrettslag i Oslo. Koll har i dag ca. 1 000 medlemmer, hovedsakelig fra Kringsjå, Korsvoll, Nordberg, Ullevål og Tåsen. Klubben organiserer idrett for barn og ungdom i grenene fotball, friidrett, volleyball, langrenn, orientering, innebandy og skihopp. Klubben har klubbhus på Kollbanen på Nordberg (rett ved Nordberg kirke) og lokaler i Kringsjåhallen. KOLL er arrangør av terrengløpet og skirennet. Koll er fokusert på bredde og topp. I klubbens nedfelte verdier, heter det at aktivitetene skal ha høy kvalitet. Alle skal oppleve mestring og oppnå prestasjoner gjennom fellesskap og bredde. Koll er et fleridrettslag, slik at barn, ungdom og voksne har et allsidig aktivitetstilbud hele året. Ingen som ønsker å drive med flere idretter, skal føle seg presset til å måtte velge. Historie. Klubben er opprinnelig en sammenslåing av gutteklubben Troll fra Tåsen og Berg (stiftet i 1936) og en udøpt gutteklubb på Nordberg (konstituert 3.11.1940). Sammenslåingen skjedde 3. november 1940 og Sigmund Ruud ble valgt til klubbens første formann. Klubben fikk navnet Troll og hadde i starten 67 medlemmer. Medlemmene de første årene var aktive innen orientering, tennis og skisport. Spesielt var det stor interesse for skihopp i krigsårene og en liten bakke inne i skogen ved Kringsjå ble sentrum for både små og store hoppstjerner. Dette hoppmiljøet ble ført videre i et større hoppanlegg i Skjervenåsen i Maridalen som ble anlagt der i 1943. Da klubben Troll søkte opptak i Norges Idrettsforbund i 1945, måtte den skifte navn for å unngå forveksling med klubben Troll i Rindal, og navnevalget falt på Koll. Samme året ble klubben tatt opp i Norges Orienterings-forbund og i Norges Skiforbund. Ved stiftelsen sto det i lovene at klubben først og fremst var en klubb for gutter fra Berg, Nordberg og Sogn distrikt. Men i 1945 ble det dannet en damegruppe der håndball var hovedinteressen. Etter hvert ble nye idretter innlemmet i klubben: guttefotball i 1947, herrehåndball i 1950, friidrett i 1950, jentefotball sent på 60-tallet, volleyball i 1986 og til slutt klatring i 1998. I perioden 1947 til 1956 hadde klubben også en gruppe med bueskyttere. I 2010 startet klubben igjen opp med hopp i Trollbakkene. Meritter. Volleyball elitelaget til Koll har alltid vært i toppen av norsk volleyball og er per i dag Norges mestvinnende kvinnelag gjennom tidene. Fra 1990 til 2005 har Koll tatt 9 seriegull (siste 3 årene på rad) og 9 NM-gull med tilhørende kongepokal (siste 6 årene på rad). i 2012 mottok IL Koll utmerkelsen som ”" av Oslo kommune. Mustafa III. Mustafa III (arabisk: مصطفى الثالث) (født 28. januar 1717, død 21. januar 1774) var sultan av Det osmanske rike. Abd-ul-Hamid I. Abd-ul-Hamid I (arabisk: عبد الحميد الأول) (alternative stavemåter: Abdulhamid, Abdul Hamid eller Abdul-Hamid) (født 20. mars 1725, død 7. april 1789) var den 27. sultanen av Det osmanske rike. Meditasjon. Meditasjon er samlebetegnelse for systematisk anvendte psykiske og kroppslige øvelser, som har til hensikt å øve opp og senere vedlikeholde evnen til å raskt oppnå (og holde på) en bestemt sinnstilstand. Nøyaktig hvilken sinnstilstand det siktes mot varierer litt mellom de forskjellige typene meditasjon, men typiske mål er en eller flere av følgende: avslappning (både fysisk og psykisk), løsrivelse fra ukontrollert tankevirksomhet og dermed økt konsentrasjonsevne, større innsikt og forståelse av verden, en tankemessig og/eller følelsesmessig pause fra hverdagen. Selve øvelsene som brukes for å oppnå dette, varierer også mellom meditasjonstypene, men kan blant annet omfatte: lydintonasjoner (mantra), sanseøvelser (som visualisering), fantasireiser, affirmasjoner, åndedrettsfokus, konsentrasjon, kontemplasjon, fri assosiasjon og avspenning. Meditasjon blir ofte forbundet med østlige tradisjoner som buddhisme og hinduisme, men også i kristendommen har meditasjon en lang historie. Selve ordet kommer av det latinske «meditatio» som betyr «å dvele over», «å reflektere», «å kretse rundt» Virkninger. Mange som praktiserer meditasjon sier at de opplever bedre helse, større selvtillit, ro og/eller økt styrke i kroppen eller større konsentrasjon og tilstedeværelse. Noen hevder å oppleve helt endrede sinnstilstander som transcendentale opplevelser og tilstander som minner om bevissthet påvirket av entogener eller hallusinogener. Enkelte undersøkelser tyder på at meditasjon midlertidig endrer kroppen og hjernens kjemiske produksjon, og at det kan ha visse positive helseeffekter. Johannes H. Berg jr.. Johannes H. Berg jr. (født 23. september 1956, død 29. april 2004) var en norsk science fiction- og fantasy-entusiast, foreningsgrunnlegger, kongressorganisator, fanzine-forfatter og Tolkien-oversetter. Han var en hjørnesten for norsk science fiction- og fantasy-fandom fra 70-tallet, med science fiction-klubben "Aniara" i Oslo, og gjennom de neste tiårene til han døde av leverkreft i 2004. Han var også svært aktiv i skandinavisk fandom-miljø. Han organiserte og deltok på SF/F-arrangement over en periode på mer enn 25 år. I 1981 grunnla Berg, sammen med Nils Ivar Agøy "Arthedain – Norges Tolkienforening", og Berg var helt til sin død aktiv både som medlem og foredragsholder. Han oversatte dessuten to av Tolkiens verker, "Volund Smed fra Store Skauby" (originaltittel "Smith of Wotton Major") og "Trær og blader" (originaltittel "Leaf by Niggle") til norsk, og bistod SF Norge med tekstingen av "Ringenes herre"-filmene. I tillegg til interessen for science fiction og fantasy var han en sentral skikkelse i rolle- og brettspillforeningen Ares i Oslo. Han var også en sentral person i og medgrunnlegger for opprettelsen av organisasjonen Hyperion i 2002, som var en forlengelse av arbeidet han og andre innen spillmiljøet hadde gjort med Norsk simuleringsspillforbund (NSSF) på nittitallet. Som oversetter av grunnsettet til Dungeons & Dragons til norsk var han viktig for starten på rollespill i Norge. Til daglig arbeidet han på Norsk Teknisk Museum med undervising og omvising. Han arbeidet også med en hovedoppgave i historie, om historien til det norske flagget. Etter hans død ble det opprettet et minnefond i hans navn. Minnefondet søker å ivareta den åndelige arven etter Johannes H. Berg ved å utdele en årlig pris, samt støtte opp om aktiviteter, organisasjoner eller enkeltpersoner som arbeider i hans ånd. Ludvig VI av Frankrike. Ludvig VI, "den tykke" på fransk: "Louis VI le Gros" (født ca. 1078 eller 1081 i Paris, død 1. august 1137 i Burg Béthizy ved Paris), var fra 1108 til 1137 konge av Frankrike Han tilhørte Capetdynastiet og var eldste sønn av Filip I av Frankrike (1060–1108), og Bertha av Holland (1055–94). Han giftet seg med Lucienne de Rochefort i 1104, men dette ekteskapet ble annullert. Han giftet seg på nytt i 1115 med Adélaide de Maurienne (ca.1100–54) I nesten hele sin regjeringstid på 29 år var han i stridigheter med «røverbaronene» som herjet Paris, eller med engelskmennene. Sammen med sin rådgiver Abbot Sugar arbeidet han for å skape ordnede forhold og effektivisere administrasjonen i landet. Med støtte fra borgerligheten fremmet han kongemakten ovenfor storvasallene. Han førte krig mot Henrik I av England men ble beseiret i 1119. Ludvig den tykke døde etter et dysenterianfall den 1. august 1137. Han er gravlagt i Basilika Saint-Denis. Pipin den yngre. thumbPipin den yngre (fransk: "Pépin le Bref", nederlandsk: "Pepijn de Korte" og tysk: "Pippin der Kleine, Pippin der Kurze" eller "Pippin der Jüngere") (714–24. september 768), ofte kjente under oversettelsen Pipin den lille eller med rekketall Pipin III, var frankernes konge fra 751 til 768. Veien til makten. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine to halvbrødre. Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og "dux et princeps Francorum", en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var "dux et princeps Francorum" kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721. Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik III som konge, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik IVs død. Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster. Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18. januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo III som hertug under frankisk herredømme. Første karolingerkonge. Siden Pipin hadde kontroll over magnatene og faktisk hadde kongens makt, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var. Pipin spurte pave Sakarias om hvem som skulle være den kongelige herskeren: personen med tittelen konge eller personen som tok avgjørelsene til en konge. Paven var avhengig av frankernes arméer for sin uavhengighet og hadde vært avhengig av dem som beskyttelse mot langobardene siden Karl Martells dager. Pipin kontrollerte disse arméene som hans far hadde gjort, derfor var pavens svar avgjort på forhånd. Paven gikk med på at "de facto"–makt var viktigere enn "de jure"–makt. På denne måten skaffet Pipin seg støtte fra paven og dempet dermed opposisjonen mot hans hus. Han ble valgt til frankernes konge av en forsamling av frankiske ledende menn. Han hadde en stor del av arméen for hånden, i tilfelle adelen ikke sluttet seg til den pavelige uttalelsen. Han ble innsatt i Soissons, kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Imens fortsatte Grifo sitt opprør, men ble til slutt drept i slaget ved Saint-Jean de Maurienne i 753. Ekspansjon av det frankiske riket. Han styrket sin makt etter at pave Stefan III reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen "patricius Romanorum" (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman. Pipins første betydelige handling var å gå til krig mot den langobardiske kongen Aistulf som førte en ekspansjonspolitikk inn i "ducatus Romanum", delvis som takk for den pavelige støtten i hans forsøk på å overta kronen. Da han seiret, tvang han den langobardiske kongen til å gi tilbake eiendom som ble tatt fra kirken og bekreftet pavens kontroll over Ravenna og Pentapolis, også kalt Pipins donasjon hvor kirkestaten ble grunnlagt. I 759 drev han sarasenerne ut av Gallia da han erobret Narbonne og konsoliderte så sin makt videre ved å integrere Aquitaine inn i kongedømmet. Ved å ta Narbonne og formelt annektere Aquitaine (hvis status alltid hadde vært avhengig av sine herskere), fullførte han arbeidet til sin far med unntak av en siste oppgave, fullstendig kue sakserne. Han forberedte seg for krig mot dem da helsen hans begynte å bli dårligere, og dermed ble den siste oppgaven overlatt til hans sønn, Karl den store. Arv. Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada. Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av to store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter. Han fortsatte å å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne "de jure", der hans far gjorde dem "de facto", det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid. Familie. I 740 giftet Pipin seg med Bertrada av Laon, hans tremennig. Hennes far, Charibert, var sønn til Pipin av Herstals bror, Martin av Laon. Av deres barn, ble to sønner og en datter voksne. Painkiller (album). "Painkiller" er et musikkalbum laget av det britiske heavy-metal-bandet Judas Priest. Albumet ble spilt inn ved Miraval Studios, Frankrike tidlig på 1990 og LP-, kassett- og CD-versjonene ble lansert den 3. september samme år. Albumet ble nominert til en Grammy Award for «Best Metal Performance» den 20. februar 1991, til den 33. Grammy-utdelingen. I denne oppfølgeren til det lite solgte albumet "Ram It Down" gikk Judas Priest tilbake til 70-talls-stilen deres, men lånte også nye elementer i musikken, slik som speed metal. Albumet ble bandets mest kritikerroste utgivelse på et tiår. Painkiller i seg selv er et Messias-lignende metallmonster som rir på en drage-motorsykkel med to sirkelsager som hjul. Figuren er inspirert av den falne engelen på coveret til albumet "Sad Wings of Destiny" som Judas Priest tidligere hadde spilte inn. Etter Painkiller-turnéen, forlot vokalist Rob Halford bandet. NITO Refleks. NITO Refleks er medlemsavisen i Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon – NITO. NITO Refleks formidler debatt, holder deg oppdatert om aktuelle saker i NITO og i samfunnet forøvrig. Avisen utkommer syv ganger i året. Avisen har egen nettside hvor utgavene legger ut elektronisk. Ansvarlig redaktør er Hans Henrik Sørensen. Rorbu. Rorbuer i Stamsund, med fiskehjell i bakgrunnen. Rorbu er en sesongbolig for fiskere, gjerne lokalisert til et fiskevær. Rorbuer var særlig viktige den gang da fisket ble drevet fra åpne båter, og fiskebåten ikke hadde plass til også å brukes som bolig. Til ei rorbu hørte sengeplasser for et båtlag, plass til matlaging og rom for å lagre alt nødvendig av redskap og annet utstyr. Rorbua var plassert på land, men nær ved sjøen; det var viktig at utstyr kunne løftes rett fra båten og inn i hus. Rorbuer brukes fremdeles i dag av sjarkfiskere som deltar i Lofotfisket. Rorbuene i fiskeværa kunne tilhøre fiskerene selv, eller de kunne tilhøre væreieren. Rorbuer og fiskevær var knyttet til de store regelmessige sesongfiskeriene, først og fremst til fisket etter skrei fra Sunnmøre og nordover. Sesongbolig med mange navn. Rorbu er et nordnorsk begrep for en sesongbolig for tilreisende fiskere. På Romsdalskysten eksisterer det samme fenomenet i fiskeværa, men sesongboligene gikk under betegnelsen "fiskarstove". I Hordaland ble betegnelsen "fjæremannshus" brukt, og i innlandet finnes "fiskebuer" ved enkelte innsjøer, bl.a. Femunden. Rorbua blir turistanlegg. I dag tilbys mange steder rorbuferie i «rorbuer» med høy standard, moderniserte eller nybygde, enkeltstående eller samlet i større turistanlegg. Standarden i noen av disse tilsvarer vanlig hotellstandard: Flislagte bad, toalett, kjøkken, peis, flatskjerm. Likheten med de opprinnelige rorbuene er først og fremst beliggenheten og eksteriøret med karakteristisk plassering på peler helt nede i fjæra. Betegnelsen rorbu er også velkjent over hele kysten. Reiselivsfolk har etablert tilbud om rorbuferie på steder langt sør for der rorbuer var en historisk fenomen. Sellafield. Sellafield er et kjernefysisk anlegg og et tidligere kjernekraftverk i Cumbria i England på kysten av Irskesjøen. Det ble anlagt i 1947 i en nedlagt sprengstoffabrikk for å produsere spaltbart materiale til Storbritannias atomvåpenprogram. Anlegget blir idag drevet av British Nuclear Fuels Limited (BNFL), men anlegget er siden 1. april 2005 eid av Nuclear Decommissioning Authority (NDA). Anlegget omfatter Thermal Oxide Reprocessing Plant (THORP), Magnox nuclear fuel reprocessing plant, den inaktive Calder Hall Magnox kjernekraftverk — verdens første kommersielle kjernekraftverk og nest eldste kjernekraftanlegg. Windscale. Sellafield-anlegget er bygd på en lokasjon som tidligere var en del av Windscale-atomanlegget, som har fått sitt navn av en landsby i området. Windscale var eid av United Kingdom Atomic Energy Authority (UKAEA). Etter at UKAEA ble splittet i to deler, forskning (UKAEA) og produksjon (BNFL), ble deler av anlegget overført til BNFL. I 1981 ble den overførte delen av anlegget gitt navnet «Sellafield». Resten av området eies fortsatt av UKAEA og blir fremdeles kalt Windscale. To luftavkjølte Windscale-reaktorer utgjorde de første britiske produksjonsenheter for produksjon av plutonium 239 av militær kvalitet. Disse ble bygget for det britiske atomvåpenprogrammet på slutten av 1940-tallet og gjennom 50-tallet. Prototypen for en avansert britisk gassavkjølt reaktor ble også bygget på Windscale. Siden begynnelsen har Sellafield vært vert for et antall reprosesseringsfasiliteter, som separerer uran, plutonium og andre fisjonsprodukter fra brukt atomdrivstoff. Uran kan deretter bli brukt for å produsere nytt atomdrivstoff, eller i applikasjoner hvor urans tetthet kan bli nyttiggjort. Plutonium kan bli brukt for å produsere blandede oksider (MOX) som bl.a. brukes som drivstoff for varmereaktorer. THORP-lekkasjen (2005). Den 19. april 2005 ble det oppdaget at 83 000 liter med radioaktivt materiale i THORP-anlegget hadde lekket fra et sprukket rør ut i en stor betong-bunnpanne innkapslet i rustfritt stål som var bygget for å samle opp eventuelle lekkasjer. Allerede i august 2004 ble det oppdaget at det ikke var samsvar mellom mengde radioaktivt materiale som ble tilført og sluppet ut av THORP-anlegget. Dette funnet ble ikke rapportert oppover i systemet. Andre indikasjoner på et problem inkluderte en temperaturøkning i bunnpannen og funn av radioaktivt materiale, men dette ble først ignorert. Utslippet ble anerkjent først etter at et annet tilsyn fastslo at mer materiale var på avveie. Operatøren av anlegget valgte nå å bruke et kamera å måle volumet av væske i bunnpannen. Ansvarlige ledere ved anlegget har måttet stå til rette for dette. Ca. 19 tonn med uran og 160 kg med plutonium oppløst i salpetersyre er blitt pumpet fra bunnpannen inn i en oppbevaringstank bort fra det nå stengte THORP-anlegget. Strålingsnivåer i tanken gjør det umulig med menneskelig inspeksjon. Bruk av roboter for å reparere lekkasjen er muligens også for vanskelig. Omstridt. Anlegget har vært omstridt på grunn av utslipp av radioaktivt materiale. Disse utslippene har hovedsakelig kommet som følge av ulykkeshendelser, mens noen utslipp er blitt hevdet å være overlagte. Siden tidlig på 1970-tallet og fremveksten av miljøbevegelsen i USA og Europa, har det også vært generell skepsis til kjernekraftindustrien. Denne industriens tidlige forbindelser til kjernefysiske våpenprogrammer har ikke hjulpet i så måte. I kappløpet for å bygge "the British Bomb" på 1940- og 50-tallet, ble radioaktivt avfall fortynnet og sluppet ut via rørledninger til Irskesjøen. Noen hevder at Irskesjøen er forblitt en av de mest forurensede havområder i verden på grunn av disse utslippene, selv om det skal sies at området er av begrenset størrelse. Noen hevder at 250 kg med plutonium er blitt sluppet ut i havsedimentene rundt anlegget, mens andre kilder hevder at utslippene er ca. 60% lavere. Kveg og fisk i området er forurenset med plutonium-239 og cesium-137 fra disse sedimentene og fra andre kilder slik som radioaktivt regn som falt på området etter Tsjernobyl-ulykken og resultatet av atmosfæriske tester som ble utført før forbudet mot slik testing i 1963. Mesteparten av området er radioaktivt med lang halveringstid technetium kommer fra reprosesseringen av forbrukt kjernefysisk drivstoff ved anlegget. Kreftrisiko. Tidlig på 90-tallet ble det reist bekymring for at det fantes overhyppighet av leukemi nær atomanlegg. Detaljerte studier utført av the Committee on Medical Aspects of Radiation in the Environment (COMARE) fant i 2003 ikke bevis for økt hyppighet av kreft hos barn som bodde nær atomanlegg, men fant en overhyppighet av leukemi og non-Hodgkin's lymphoma (NHL) nær andre atomanlegg inkludert Sellafield, AWE Burghfield og UKAEA Dounreay. COMARE konkluderer at «det er usannsynlig overhyppigheten rundt Sellafield og Dounreay er tilfeldig, selv om det i øyeblikket ikke finnes overbevisende forklaringer på dette». Livstidssenator. En livstidssenator er en senator valgt eller utpekt på livstid. Ordningen har vært praktisert i flere land. Italia. I Italia utnevnes en "senatore a vita" av presidenten «for fremragende patriotiske fortjenester innen det sosiale, vitenskapelige, kunstneriske eller litterære område». Tidligere presidenter er livstidssenatorer "ex officio". Den italienske forfatningen begrenser antallet livstidssenatorer, bortsett fra tidligere presidenter, til fem. De har samme rettigheter som valgte senatorer, inkludert retten til å stemme i senatet og til å bli valgt til president for senatet. Deres embedsperiode tar ikke slutt ved oppløsningen av senatet, og de kan sitte i et hvilket som helst valgt senat i hele sin livstid. Alle italienske presidenter har foretatt minst én utnevnelse av en livstidssenator, bortsett fra Oscar Luigi Scalfaro. Luigi Einaudi utnevnte åtte senatorer. Canada. Medlemmer av det kanadiske senatet ble frem til 1965 utnevnt på livstid. Senere utnevnte senatorer har måttet gå av ved fylte 75 år. Sør-Amerika. En rekke søramerikanske land har gitt tidligere presidenter rett til sete i senatet på livstid ("senador vitalicio"). Fordi ordningen ble ansett som udemokratisk har den blitt avskaffet i de fleste land. Paraguay har fremdeles en slik ordning, men livstidssenatorene har ikke stemmerett. I Venezuela fantes ordningen fra 1961 til 1999, i Peru fra 1979 til 1993 og i Chile fra 1980 til 2005. Augusto Pinochet var livstidssenator i Chile frem til 2000, men ble fradømt setet. Frankrike. Under den tredje franske republikk bestod det franske senatet av 300 medlemmer, og av disse var 75 uavsettelige ("sénateur inamovible"). Ordningen ble introdusert i 1875 og avskaffet for nye senatorer i 1884, selv om allerede utnevnte beholdt sine plasser. Den siste franske livstidssenatoren, Emile Deshayes de Marcère, døde i 1918. Tilsammen var det 116 livstidssenatorer. Sith. Sith betegner en gruppe figurer i det fiksjonelle "Star Wars"-universet. De er antagonistene i serien. De er karakterisert av at de kun vil ha makt og hater alt enkelt liv. De er en allianse med krigere som bruker den mørke siden av Kraften og fungerer som motparten til Jediene. Sithene er portrettert i forskjellige "Star Wars"-medier som individer som bruker den mørke siden til å anskaffe seg makt, uansett hva. I den originale trilogien ser vi at de bruke sterke følelser, både negative og positive som kilden for sin makt, og at de kun bryr seg om seg selv. Dette er i sterk kontrast til jediene, som er portrettert som å legge følelser til side for å hjelpe andre, og i det hele tatt, hele galaksen. Senere i sine liv får enkelte Sither tittelen «Darth», for å vise at de er medlemmer av Ordenen. Bruk i filmene. Den første bruken av ordet «Sith» finner vi i romanen for ', som en tittel for Darth Vader, «Dark Lord of the Sith». Sithene blir introdusert på film i ', hvor ordenen blir representert av Darth Sidious og Darth Maul. Den andre trilogien. I "The Phantom Menace" dukker Sithene opp igjen etter å ha vært i eksil i 1 000 år, i form av Darth Sidious og Darth Maul. Samtidig møter Jedimesteren Quo-Gon Jinn tilfeldigvis Anakin Skywalker, en ni år gammel slave; Qui-Gon blir snart overbevist om at gutten er «Den Utvalgte» i Jediene sin profeti, som skal «gjenopprette balansen i Kraften». Etter å ha drept Qui-Gon blir Darth Maul drept av Jediens lærling, Obi-Wan Kenobi. Sithene ender likevel opp med seieren, da Palpatine (Sidious sitt sivile alter ego) blir valgt til Supreme Chancellor for den Galaktiske Republikken, og setter som mål å gjøre Anakin til sin nye lærling. I ' er tidligere Jedimester, Count Dooku, Palpatine sin nye lærling, og får et nytt navn, Darth Tyranus. Dooku starter separatistbevegelsen Confederacy of Independent Systems, som truer den ustabile Republikken. Senator Padme Amidala sender representanten Jar Jar Binks, som får igjennom en lov som gir kansleren ekstra makt. Når Jediene oppdager trusselen begynner Klonekrigene med en kamp for å redde en fanget Jedi på Geonosis. Som vist i den animerte serien, ' og flere romaner om universet, blir mange Jedier drept av Separatistene og deres militære leder, General Grievous. Flere Jedier tror at hele krigen er en del av Sithenes plan til å ødelegge Jediene. I ' finner man endelig ut at de hadde rett, at Palpatine er Darth Sidious, og at han har jobbet for å gjøre Anakin om til sin lærling, men det er for sent. Palpatine sier at den onde siden har kreftene til å hindre at Anakins kone, Padmé Amidala, dør mens hun føder; Anakin bukker under for fristelen, og blir Darth Vader. Han leder Republikkens klonesoldater i krig for å utrydde Jediene, under «Order 66». Sidious gjør så Republikken om til det tyranniske Galaktiske Imperiet, og utpeker seg selv til Keiser på livstid, og legger dermed galaksen under Sithenes kontroll. Utvidet univers. "Star Wars"-seriens «Utvidede univers», bestående av romaner, tegnerserier og videospill, gir mer info om Sithene, og gir dem en sterk bakgrunnshistorie. Før "Phantom Menace". Videospillet ' forklarer at de tidligste brukerne av den onde siden, utstøtte av Jediene, giftet seg med en rase kjent som Sith, som hadde bosatt seg på planeten Korriban. Innen spillet starter har en håndfull Jedier forlatt Jediordenen for å starte sin egen gruppe, dedikert til den mørke siden. Sithene bruker de samme kreftene som Jediene, men også noen krefter som ble bannlyst av Jedirådet. I tegneserien ', satt fem tusen år før "Klonekrigen", styrer Sithene en isolert del av galaksen, og kaller seg selv for «Sith Imperiet». Dette Imperiet er veldig ustabilt, de to sterkeste Sithene, Ludo Kressh og Naga Sadow begynner å sloss mot hverandre for makt, og sprer kaos i galaksen. Innen slutten av oppfølgeren, "The Fall of the Sith Empire", ødelegger maktkampen deres imperiet fra innsiden. I "The Phantom Menace" forklarer Yoda at det kun eksisterer to Sither på ethvert tidspunkt – en mester og en lærling. Dette blir forklart med i romanene ' og '. Disse romanene forklarer at, 1 000 år før "Phantom Menace" er det like mange Sither som Jedier, men de er for fokuserte på å kjempe mot hverandre til å samle seg mot Jediene. Darth Bane løser problemet ved å utrydde hele ordenen utenom seg selv og lærlingen Darth Zannah, for så å innføre «Rule of Two»: «Only two shall there be, a master and an apprentice: one to embody power and the other to crave it.» En viktig del av denne regelen er at lærlingen etter hvert kommer til å ta over sin mesters plass, for så å ta til seg en egen lærling. Etter "Return of the Jedi". Sithene dukker også opp i en del materiale satt etter Imperiets ødeleggelse i "Return of the Jedi". Palpatine dukker opp igjen i tegneseriebøkene "Dark Empire" og "Empire's End", og Vaders tidligere undersått, Lumiya, er en hovedantagonist i "Star Wars"-tegneseriene fra Marvel Comics, og "Legacy of the Force"-serien. I den sistnevnte overtaler hun Jacen Solo til å bli en Sith. Solo (som er Anakin Skywalkers barnebarn) blir Sith Lord Darth Caedus, delvis for å gjenopprette orden i galaksen etter en ny borgerkrig. I tegneserien ', satt 130 år etter "Return of the Jedi", overvinner Sithene (ledet av den tidligere Jedien A'Sharad Hett, nå Darth Krayt) nok en gang Jediene, og tar over galaksen. Deres eneste motstander er Anakin og Luke Skywalkers etterkommer, Cade Skywalker, som før hadde nektet sin tilknytning til Kraften. Kodeks. "Peace is a lie; there is only passion." "Through victory; my chains are broken." Krefter og egenskaper. I tillegg til den mørke siden av Kraften, har Sithene muligheten til å bruke sin egen type magi og alkemi. Sannsynligvis er det deres kontroll over frykt som lar dem lære disse kreftene. Analogi. Sithene (og generelt sett den Mørke Siden) er, selv om de er fiksjonelle, basert på trosretninger fra virkeligheten, som for eksempel LaVey-satanisme. If I Needed Someone. «If I Needed Someone» er en sang av The Beatles som første gang ble utgitt på albumet "Rubber Soul" i 1965. Sangen ble skrevet av George Harrison og innspilt mellom 16. oktober og 18. oktober 1965. Inspirasjon. Sangen var tungt influert av musikken til den amerikanske gruppen The Byrds. Etter sigende sendte Harrison sangen til Jim McGuinn med beskjeden «Dette er for Jim» ettersom gitarriffet i "If I Needed Someone" var basert på McGuinns riff i sangen «The Bells of Rhymney». Introduksjonen og sangens capo var også svært like Byrds. Pussig nok var The Byrds' egen bruk av elektrisk 12-strengers gitar influert av George Harrisons bruk av et tilsvarende instrument i filmen "A Hard Day's Night". Harrison har selv skrevet om sangen at «"If I Needed Someone" er som en million andre sanger skrevet rundt D-akkorden. Om du beveger fingeren din rundt, får du flere små melodier og noen ganger får du flere små sykdommer. Den gitarlinja, eller variasjonene av den, finnes i mange sanger, og det forbauser meg at folk fortsatt finner nye kombinasjonsmuligheter i de samme notene.» Versene har tunge harmonier med John Lennons stemme høyest, noe høyere enn Harrisons i miksen. Andre versjoner. Harrison inkluderte sangen på sitt "Live In Japan"-album fra 1992 hvor han og Eric Clapton hadde betydelig lengre gitarspill mellom versene. Harrisons stemme er også mye mer prominent enn på The Beatles' original. Clapton spilte også en kort versjon av sangen på hyllestkonserten «Concert For George» i 2003. "If I Needed Someone" var den første sangen fra George Harrison som ble en hitsang for en annen gruppe. Det var The Hollies' utgave som nådde 20. plass på britiske hitlistene i januar 1966, men ved deres standard var det likevel den sangen som var minst suksessfull. Harrisons nedlatende kommentarer til pressen førte til sinte ordvekslinger mellom de to britiske gruppene. Eksterne lenker. If I Needed Someone Dødsstjernen. Dødstjernen er en fiktiv romstasjon og supervåpen fra de originale Star Wars-filmene. Stasjonen er på størrelse med månen, bygd av imperiet. Den første Dødstjernen. Den første Dødstjernen var i full drift da den ble ødelagt av Luke Skywalker. Den ødela Planeten Aldaraan, Leia sin hjemplanet. Den andre Dødsstjernen. Etter at den første dødsstjernen ble knust bestemte keiseren at det skulle lages en ny Dødsstjerne. Den var både større og sterkere enn den første. I fant opprørerne ut hvordan de skulle ødelegge denne romstasjonen før den ødela dem. Dødsstjernen hadde et skjold som var nærmest ugjennomtrengelig. Han Solo, Leia, Chewbacca og mange flere opprørere dro ned til månen Endor, der skjoldgeneratoren stod. Etter et hardt slag greide opprørerne å sprenge skjoldgeneratoren og angripe Dødsstjernen. Imens var Luke Skywalker fanget i Dødsstjernen sammen med Darth Vader og keiseren. Luke greide så vidt å komme seg unna med Darth Vader før hele romstasjonen ble sprengt av Lando og opprørerhæren. De kom seg inn til Dødsstjernes kjerne og sprengte den. Hank Marvin. Hank B. Marvin (født Brian Robson Rankin 28. oktober 1941, Newcastle upon Tyne i England) er ledende gitarist i instrumentalgruppen The Shadows, som opprinnelig var en backinggruppe for Cliff Richard. The Shadows inspirte gitarister som Eric Clapton, David Gilmour, Brian May, Jean-Pierre Danel, George Harrison, Mark Knopfler, Neil Young og Pete Townshend, og er derfor å regne som Englands mest innfytelsesrike band før The Beatles. Som gutt spilte han banjo og piano. Av og til spilte han begge instrumentene i opptak. 16 år gammel reiste han sammen med sin venn Bruce Welch til London, hvor han møtte Johnny Foster (Cliff Richards manager) på Two Is Coffee Bar (uttalt: «two eyes») i Soho. Foster var på jakt etter en gitarist for Richards turne i UK, og Hank gikk med på å bli med, så lenge det også var plass til hans Newcastle band-kamerat, Bruce. Hank og Bruce var begge med i The Drifters (som Cliffs gruppe da het). Dette startet deres karriere som profesjonelle gitarspillere. De møtte faktisk Cliff første gang i en Soho skredderbutikk (Cliff prøvde en lyserød jakke til å ha på scenen) og de hadde sin første øvelse med ham etter å ha blitt med ham hjem til hans foreldre i Cheshunt, Herts. Hank Marvin brukte den første Fender Stratocaster-gitaren i UK, og denne med dens tremoloarm bidro til den distinktive lyden i The Shadows. Gitaren var importert fra America av Cliff Richard, spesielt for Hank. De prøvde å finne gitaren som James Burton spilte (Ricky Nelsons sologitarist) og så gjennom en Fender-katalog, og antok at Stratokasteren var den beste og dyreste. Burton brukte en Telecaster da Stratokasteren war relativt et nytt produkt. Hank brukte gitaren fra 1959 til 1961, og den ble gitt tilbake til Cliff, da Fender utstyrte hele gruppen med nye røde gitarer. Dette instrumentet eies i dag av Bruce Welch – en gave fra Cliff til Bruce på 1970-tallet som en takk for hjelp for meddelelse på Cliffs album. Selv om hverken Hank Marvin eller The Shadows var særlig kjent i Statene, til tross for flere deltakelser i Ed Sullivan's Show, så er Marvin oppført av Frank Zappa, som en som tidlig influerte på «the first Mothers of Invention album», og Afrikaa Bambaataa så på gruppens første UK-nummer en single «Apache» som en stor påvirkning. Hank Marvin har foruten å spille i The Shadows også oppnådd suksess som soloartists, som utøver og plateartist. Han har eksperimentert med stil og materiell og laget rene instrumentale album, og noen kun med sang. F.eks. «All Alone With Friends», ett med kun akustisk gitar, og ett med gitarorkester (The Hank Marvin Guitar Syndicate). Han var ansvarlig for «Geronimo» for The Shadows og «The Day I Met Marie», og som samarbeider med Bruce Welch, Brian Bennett and John Rostill skrev han andre hits hovedsakelig for Cliff Richard, «I Could Easily Fall in Love with You» and «In the Country». Hank Marvin hadde i 1988 en gjesterolle ved en konsert av Jean-Michel Jarre. Hank Marvin har bodd i Perth, Western Australia siden 1986. Taxman. «Taxman» er en sang skrevet George Harrison og spilt inn av The Beatles på deres "Revolver"-album som ble utgitt i august 1966. Det er en ironisk sang som legger ord i munnen på en mann fra skatteetaten. Inspirert av selvangivelsen. George Harrison ble inspirert til å skrive sangen "Taxman" da han oppdaget hvor mye eller lite han hadde tjent etter at ligningskontoret hadde gjort opp selvangivelsen hans. Tilsynelatende beholdt hvert medlem i The Beatles kun 6 prosent av hva de hadde tjent. Som Harrison selv har sagt: «Taxman skrev jeg etter at jeg ble klar over at selv om vi hadde begynt å tjente penger ga vi egentlig bort det meste av det i skatt. Det var og er fortsatt typisk.» Grunnen for dette var at The Beatles lå i den høyeste skatteklassen i Storbritannia. I et intervju i Playboy i 1984 sa Paul McCartney seg enig med George Harrisons skildring av omstendighetene i sangen "Taxman": «George skrev den og jeg spilte gitar på den. Han skrev den i raseri over å oppdage hva ligningskontoret hadde gjort. Han hadde ikke tidligere visst hva de gjør med pengene dine.» En krøll i teksten oppsto da Harrison kastet inn navn på den daværende britiske statsministeren, Harold Wilson, foruten den framtidige statsministeren Edward Heath. Harrison skilte ikke mellom de to partiene og ga dem begge inn. I 1987 uttalte Harrison at han hadde vært svært fornøyd at McCartney gikk med på å spille gitar på sangen. "Taxman" er en av de få sangene hvor han selv ikke håndterte gitaren, og den gnistrende gitarinnledningen gjør ære på Paul McCartneys multitalent på ulike instrumenter. I referanse til McCartneys frenetiske gitarsolo har Harrison sagt «Jeg var glad for å Paul spille på Taxman. Om du legger merke til det, så gjorde han en liten indisk sak på den for meg.» Utgivelsen og etter. Sangen ble utgitt på albumet "Revolver" som den første og innledende sangen. Selv om John Lennon og Paul McCartney alltid hadde vært mer profilerte låtskribenter i gruppa gjorde de ofte plass for noen få Harrison-sanger på hvert album – på samme måte som de forsøkte å få til minst en sang som trommeslageren Ringo Starr kunne synge. Ettersom "Taxman" var det første sporet, ble det lagt til en falsk nedtelling helt i begynnelsen. En meget forvrengt stemme teller ned sammen med Harrison, og om man lytter svært nøye kan man høre McCartney rope den egentlig nedtellingen under den forvrengte stemmen. I sangen synger Harrison som om han er ligningsmannen. Denne blir fremstilt som en ondskapsfull person som ser etter kreative muligheter for stjele pengene til folk: "«If you try to sit, I’ll tax your seat»" ("Om du forsøker å sitte vil jeg skattelegge stolsetet"). Ligningsmannen ber tilhøreren å være takknemlig for at han ikke går tomhendt unna: "«Should five percent appear too small / Be thankful I don't take it all»" ("Om fem prosent synes å være for lite/ hver takknemlig for at jeg ikke tar alt sammen") og "«one for you, nineteen for me»" ("ett for deg, nitten for meg") i en kjølig referanse til den britiske toppskatten på 95 prosent på den tiden. Han går så langt som å anbefale de som dør å oppgi i ligningen de myntene som tradisjonelt blir lagt på øynene til den avdøde: "«declare the pennies on your eyes»". Sangen avsluttes med å erklære at tilhøreren jobber for ingen andre enn ham: "«And you're working for no one but me»". Taxman ble en del av Harrisons konsertrepertoar selv etter at The Beatles hadde blitt oppløst: på hans turne i Japan i 1991 sammen med Eric Clapton var "Taxman" en del av settet: «Det er en sang som gjelder fortsatt uansett på det sekstitallet, syttitallet, åttitallet eller nittitallet,» erklærte Harrison. «Det er alltid en ligningsfunksjonær.» I USA ble sangen spilt i radioen hver eneste år rett før selvangivelsen skulle innleveres 15. april (eller en til tre dager etter den 15. om det var helg eller feriedager). Noen postmenn var kjent for noe ondskapsfullt å spille sangen på postkontorets interne lydanlegg de aller siste minuttene hvor selvangivelsen skulle leveres av etternølerne. Andre versjoner. Sangen har også blitt spilt og innspilt av blant annet Junior Parker, Tom Petty and the Heartbreakers, Stevie Ray Vaughan, og Nickel Creek. Eksterne lenker. Taxman Solur. Et solur er et enkelt instrument som viser tiden på døgnet, ut fra solens plassering på himmelen. Det kan også vise datoen, ut fra solhøyden på det angjeldende tidspunkt. __TOC__ Historie. Soluret er et av de eldste kjente astronomiske instrumenter, kjent fra Kina ca. 500 f.Kr. og fra det gamle Egypt. En form for solur er også nevnt i Det gamle testamentet "(Jesaja 38:2) ". Beskrivelse. Det finnes mange ulike typer solur både av ulik form og bruk. Noen konstrueres for et bestemt sted, noen kan flyttes og må stilles inn for det aktuelle stedet, og noen er bærbare. De aller fleste solur består av en viser, gnomon, som kaster skygge på en urskive. Det finnes også solur som består av et speil som lager en flekk av lys på urskiven. Viseren kan være en stang som er parallell med jordaksen, men den kan også være en trekant hvor en av kantene er parallell med jordaksen. Urskiven kan være en plan flate med markering av timer, en ring eller en annen egnet flate. Timemarkeringene kan være justert slik at de tar hensyn til lengdegraden. I områder hvor det er midnattssol, kan noen typer solur brukes hele døgnet om sommeren. Ulike typer solur. Her er en oversikt over noen typer solur. Med polaksen menes jordas rotasjonsakse som går fra pol til pol. Ekvatoriale solur. Ekvatoriale solur er solur med en stang parallell med jordaksen ("stangen peker mot polpunktet på himmelen") som viser, og en urskive parallell med ekvator ("vinkelrett på polaksen"). Timene er markerte med 15 grader mellom hver timemarkering og endres ikke etter breddegraden hvor soluret skal brukes. Soluret kan justeres for lengdegraden det skal brukes på ved å dreie urskiven med eller mot sola. Dette er den enkleste formen for solur. Armillariske solur. Armillariske solur kan betraktes som en undergruppe av ekvatoriale solur, men med en ringformet urskive ("se bildet fra Hisøy kirke"). Ringen som utgjør urskiven er parallell med ekvator. Armillariske solur finner vi i dag ofte som hageornamenter. Horisontale solur med loddrett viser. Horisontale solur med loddrett viser har en horisontal urskive og en loddrett stang som viser. Avstanden mellom timemarkeringene er ulik gjennom døgnet. Urskiven må konstrueres for breddegraden hvor soluret skal stå og kan konstrueres slik at den tar hensyn til lengdegraden hvor soluret skal stå. Siden viseren ikke er parallell med polaksen, vil uret vise feil tid utenom ved jevndøgnene og ved middag/midnatt, uavhengig av om man tar hensyn til lengdegrad og tidsjevninga (se under). Eksempel: Rundkjøringen på Torvet i Trondheim, hvor Olavstatuen er viseren. Horisontale solur med polrettet viser. Horisontale solur med polrettet viser har en horisontal urskive og en viser som er parallell med polaksen. Viseren er ofte formet som en trekant hvor en av kantene er parallell med polaksen. Avstanden mellom timemarkeringene er ulik gjennom døgnet. Urskiven må konstrueres for breddegraden hvor soluret skal stå og kan også konstrueres slik at den tar hensyn til lengdegraden hvor soluret skal stå. Siden viseren er parallell med jordaksen vil soluret vise rett tid dersom man korrigerer for tidsjevning og evt lengdegrad dersom urskiven ikke alt er justert for det. Vertikale solur med polrettet viser. a>Vertikale solur med polrettet viser har en vertikal urskive, ofte på en vegg. Viseren kan være en trekant med en kant parallell med polaksen, eller en bøyle med en kant parallell med polaksen. Avstanden mellom timemarkeringene er ulik gjennom døgnet. Urskiven må konstrueres for breddegraden hvor soluret skal stå og kan konstrueres slik at den også tar hensyn til lengdegraden hvor soluret skal stå. Samtidig må den justeres etter veggens orientering, alt etter om den er direkte sydvendt, eller vender i en annen retning. Vertikale solur kan ikke vise tiden i mer enn 12 timer. Eksempel: Soluret på Sofus Lie auditoriet på Blindern, Oslo. Landskapet som solur. I Norge er solen aldri langt unna horisonten og man kan lett se sola og landskapet samtidig. Dette gjorde at man i tidligere tider bruket landskapsmerker som tidsmål. Navn som Middagsfjell og Nonstind er ofte rester etter denne bruken. Bærbare solur. Før mekaniske ur ble allemannseie, fantes det bærbare solur av ulike typer. Noen var en kombinasjon av horisontale og vertikale solur som ble stilt inn ved hjelp av kompass og kjennskap til breddegraden man var på. Andre kunne leses av uten å vite himmelretningene, bare man visste datoen og breddegraden. Montering armillariske solur. Har man anskaffet et vanlig solur for montering i hager, bør man først finne en plassering uten sjenerende skygger. Soluret bør monteres på en sokkel slik at det kommer et stykke over bakken. Dernest er det viktig at stangen som kaster skygge er orientert tilnærmet nøyaktig mot himmelens polpunkt. Det enkleste er å foreta orienteringen om kvelden/natten ved å sikte langs stangen mot polarstjernen. Hvis det ikke er mekaniske justeringsmuligheter på selve soluret, må selve sokkelfestet justeres til orienteringen av stangen er riktig. En alternativ metode er å bruke et kompass. Først bestemmes gnomons horisontale projeksjon. Med kompasset rettes denne mot nord. En bør ta hensyn til stedets misvisning dersom en benytter et vanlig magnetisk kompass. En annen metode for å finne sann nord er å setta av retningen til soloppgang og til solnedgang på en sirkel. En trekker en rett linje mellom punktene. En ny linje vinkelrett på den første vil peke mot sann nord. Før soluret monteres fast, må den graderte klokkeslettinndelingen på soluret kontrolleres. Det mest riktige er at soluret viser sann soltid etter lengdegraden på oppstillingsstedet. Det vil si at laveste punktet på graderingsskalaen skal være når solen står høyest på himmelen og vise kl. 12:00 på skalaen. I Oslo "(10,75° Ø)" vil dette være ca. kl. 12:17 "(klokketid – sommertid ikke medregnet)". Tidsjevning== . Tidsjevning er forskjellen mellom sann soltid og middelsoltid (målt i middelsoltid). Solur som ikke er justert for lengdegrad, viser er sann (lokal) soltid, mens klokker går etter norsk normaltid. Sann soltid er tiden gitt av den sanne (fysiske) solen, og norsk normaltid er basert på middelsoltiden ved 15° Ø. Å gå fra lokal middelsoltid til middelsoltiden ved 15° Ø, er relativt enkel og den samme gjennom hele året (se punkt 1 under avsnittet "Fra solurtid til klokketid"). Forskjellen på sann soltid og middelsoltid varierer gjennom året, en effekt som oppstår på grunn av jordaksens helling i forhold til jordbaneplanet, og jordbanens elliptiske form. Siden forskjellen endres gjennom året, må man enten bruke en tabell eller en graf som vist til høyre. Fra solurtid til klokketid. Det er tre forhold som vil skape avvik mellom klokketid og solurtid. Et solur plassert i Oslo vil derfor 1. juli vise 12:00 når klokketiden er 13:21 (12:00 + 0:17("1") + 0:04("2") + 1:00("3")) Et solur plassert i Vadsø "(31,1°Ø)" vil 1. juli vise 12:00 når klokketiden er 12:00 (12:00 – 1:04("1") + 0:04("2") + 1:00("3")) Volkerakdemningen. Volkerakdemningen ("Volkerakdam") består av tre deler som alle ender på "Hellegatsplein". De forbinder Numansdorp i Hoekse Waard, den Bommel på Goeree-Overflakkee (begge i den nederlandske provinsen Zuid-Holland) og Willemstad i Noord-Brabant. Demningen stenger forbindelsen mellom de tidligere fjordene Haringvliet, Hollandsch Diep og Volkerak. Dette er den femte av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: "Deltawerken"). Det er et sekundært demningskompleks som først og fremst ble bygget for å muliggjøre byggingen av andre demninger, som for eksempel Oosterscheldekeringen og Brouwersdemningen. Volkerakdemningen ble bygget i løpet av syv år, fra starten i 1958 frem til at minister van Aartsen foretok den offisielle «åpningen» av demningen, og riksveiene "N29" og "N59" som forbinder provinsene, 1. april 1965. For å realisere Volkerakdemningen ble først en øy midt i fjorden Haringvliet bygget, før demningene og en bro ble bygget til den, sett fra luften kan komplekset minne om en Mercedes-stjerne. På skillet mellom Haringvliet og Hollandsch Diep ville man sørge for at vann fra elvene Maas og Waal kunne nå Nordsjøen via Haringvliet. Derfor valgte man å bygge "Haringvlietbroen". Demningen mellom den nye øya og Goeree-Overflakkee ble laget ved å tette igjen åpningen med sand, mens demningen mellom øya og provinsen Noord-Brabant var vanskeligere å bygge. Den måtte sørge for at ferskvann fra elvene ikke nådde Zeeland, mens den ikke måtte hindre skipstrafikken mellom Rotterdam og Antwerpen i Belgia eller for eksempel Vlissingen i Zeeland. Dette ble løst ved at totalt fire sluser ble bygget i en del av åpningen mellom øyen og Noord-Brabant, tre for yrkestrafikk og en for lystbåter. Resten av åpningen ble stengt i 1969 ved hjelp av caissons. På øya ble senere trafikk-knutepunktet "Hellegatsplein" bygget. Konstruksjon. Det var ingen enkel oppgave å bygge denne demningen, den skulle stenge forbindelsen mellom Volkerak og Haringvliet samtidig som den ikke skulle stenge av forbindelsen mellom Hollandsch Diep og Haringvliet. I området der demningen ble bygget lå det flere sand- og leirebanker som ble brukt som fundering. Demningen mellom Goeree-Overflakkee og sandplatene i Haringvliet. I 1957 ble arbeidet på demningen startet. Det første man gjorde var å anlegge demningen som skulle stenge det 4,5 kilometer brede sundet mellom Goeree-Overflakkee og sandplaten Hellegat. Demningen ble delt i to deler, en på 4 kilometer som ble asfaltert og en på 500 meter som bestod av en sandplate som ble gjort høyere slik at toppen av diket lå 4,5 meter høyere enn NAP. Man forventet at så lenge forbindelsen mellom Haringvliet og Nordsjøen ikke var stengt av Haringvlietdemningen ville vannet komme til å stige til 4 meter over NAP en gang hvert femtiende år. Dette betød at landet rundt Volkerakdemningen kunne bli oversvømmet. Dette ble tatt med da man designet demningen, toppen av den ble lagt på 6,75 meter over NAP. Senere ville denne delen av diket utgjøre en del av Hellegatsplein. Slusekomplekset mellom Willemstad og sandplatene i Haringvliet. Åpningen som var over skulle stenges med 14 caissons, før dette skrittet kunne bli tatt hadde en terskel de skulle hvile på blitt konstruert, akkuråt slik som man gjorde da Veerse Gatdemningen ble bygget. Deretter ble caissonene tømt for vann slik at de fløt, og kunne slepes på plass. Når tidevannet var optimalt og vannstrømningen så liten som mulig, ble de plassert over terskelen og "klikket" sammen med de øvrige. Når tidevannet igjen snudde ble caissonene senket ned på tersklene, stener dumpet på begge sider av betongkassene og sand oppå slik at de ikke kunne bevege seg. Totalt var tyve dager reservert for dette arbeidet, seksten arbeidsdager og seks for uforutsette problemer. Det var viktig at dette arbeidet fant sted under optimale vær- og vannforhold. For eksempel ville man plassere caissonene mellom 8. og 25. april fordi man da regnet med at det var minst mulighet for storm og dessuten var vannføringen i elvene Maas og Waal mindre enn i mars. Bortsett fra storm og vannføring var også lysforholdene viktige. Arbeidet med å senke betongkassene måtte være avsluttet en time før det ble for mørkt til å arbeide.25. april forventet man at forskjellen mellom flo og fjære ville være minst, og i følge planene skulle på denne dagen den siste caissonen senkes. Klokken 11:27 25. april 1969 skjedde dette, den siste betongkassen var plassert og de syv slepebåtene var ferdig med denne jobben. Totalt hadde de en trekkraft på 7.100 hk, omregnet til Watt mer enn 5,2 million. Før man kunne si seg ferdig med denne delen av Volkerakdemningen måtte hull tettes med sten, og ikke minst måtte åpningene i betongkassene stenges. Klokken kvart over ni på morgenen 28. april 1959 ble disse 192 åpningene stengt. Demningen måtte nå gjøres ferdig ved å sprøyte sand på sidene av den, slik at de ble skrå og tette. Tre store mudringsskip, "Queen of Holland", "Concorde" og "Versde", fikk oppdraget. Langs 5,6 million kvadratmeter demning måtte sand fylles. Den første millionen var ferdig etter tre uker, men først i 1970 ble veien over denne delen av demningen ferdig. Broen over Volkerak ble bygget på en slik måte at den var for lav til at seil- og motorbåter kunne passere under den. Problemet ble løst ved å legge inn en broklaff som kan åpnes, noe som i sommerhalvåret kan føre til kø på veien over den. Broen fra Numansdorp til sandplatene i Haringvliet. Tidlig i 1959 var også Haringvlietbroen Hellegat og Numansdorp ferdig. De første ti årene ble det hevet bompenger blant annet til inntekt for dens vedlikehold. I 1970 tok staten over ansvaret for broen og vedlikeholdet av den. Veiforbindelse. Før Volkerakdemningen ble bygget kunne beboerne nå de andre øyene kun ved hjelp av ferger eller båter. Som de fleste andre demningene, brukes også denne som veiforbindelse. Over demningen er en bilvei (fylkesvei) og en sykkelsti anlagt. For å krysse slusene ble en bro anlagt, denne er omtrent 800 meter lang, og 18,5 meter over sjønivå. For den kommersielle skipsfarten gjelder en fri maksimumhøyde på 14,5 meter. Over en av slusene for yrkesskipsfarten kan broen åpnes, den er konstruert etter basculesystemet (en motvekt sørger for at broen åpnes og lukkes). Demningen er dermed et viktig trafikk-knutepunkt, og Hellegatsplein velkjent i trafikkmeldingene. All Those Years Ago. Innspillingen av "All Those Years Ago" inkluderte alle de gjenværende Beatles-medlemmene; Paul McCartney, Ringo og George. Pauls hustru, Linda McCartney, bidro også på koringen. Likevel ble den utgitt som en solosingel i George Harrisons navn. De tre Beatles-medlemmene ga sine bidrag i flere omganger og mastertapene ble sendt rundt mellom de ulike opptaksstudione. De tre Beatles'ene kom nemlig aldri til å opptre sammen under innspillingene. Resultatet av de ulike bidragene ble til sist mikset sammen for å skape et utgivelsesklart produkt. Det skulle gå nye 13 år før de alle tre endelig møttes i et studio igjen, og 25 år etter innspillingen av "Abbey Road" albumet, som er The Beatles' egentlige svanesang. Dette skjedde først i anledning arbeidet med "The Beatles Anthology" i 1994, da de mottok tre uferdige komposisjoner av John Lennon for pålegg av instrumenter og vokal, hvorav de gjorde to av dem ferdig til Anthology-serien. Singelen nådde 2. plass i USA og 13. plass i Storbritannia. Sangen ble produsert av George Harrison og Ray Cooper, og finnes også inkludert på George Harrisons album "Somewhere In England", som ble utgitt i 1981. All Those Years Ago Norma Balean. Norma Balean [balj:n] (født 27. oktober 1907 i London, død 30. november 1989) var en britisk/norsk skuespiller. Da foreldrene ble skilt i 1912, tok moren henne med hjem til Bergen. Hun debuterte i 1928 som Mabel i Circusprinsessen på Den Nationale Scene i Bergen. Hun var mye brukt i lystspill og komedier, men spilte også seriøse roller, blant annet i «Hamlet» og «Peer Gynt». Hun var en meget dyktig sanger, og ble flittig benyttet i operaer og operetter, bl.a. som Hanna Glawari i «Den glade enke» (1951) og Annie Oakley i «Annie get your gun» (1954). Den store divarollen som Mrs. Sally Adams i Berlins «Call Me Madam» (1954) befestet hennes rolle som Bergens primadonna. I Carmen gjorde hun furore både som "Frasquita" og "Mercedes", i Eugen Onegin som "Filipjevna", i Trubaduren som "Inez" og i La Traviata som "Flora". Som 70-åring i 1977 spilte hun inn platen "Så godt at man ikke er ung". Æresbevisninger. Balean mottok Conrad Mohrs legat i 1935 og Bergen Bys Stipend i 1967. Hun var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull. I 2002 ble hun avbildet på et norsk frimerke. Senit. Senit (Zenit) er det punktet på himmelen som er loddrett over observatøren (elevasjon 90°); det vil si en loddrett linje trukket gjennom observatøren og videre ut i verdensrommet treffer himmelhvelvningen. Det motsatte punktet ("loddrett under observatøren") kalles nadir. «Weird Al» Yankovic. «Weird Al» Yankovic, eller Alfred Matthew Yankovic (født 23. oktober 1959) er en amerikansk musiker som er best kjent for sine elleville parodier på kjente sanger. Yankovics sangtekster er satire på samtidens populærkultur, inkludert fjernsyn, filmer, mat, musikk, nettsteder og generelle fenomener i tiden som opptrer i nyhetsbildet. Selv om det er parodier som har gjort Yankovic berømt har han utgitt flere humoristiske sanger med egne melodier. Noen av disse sangene er pastisjer eller stilparodier hvor han etterligner en musiker eller en gruppes totale uttrykk enn nødvendigvis enkeltstående sang. Alle albumene hans, med unntak av debutalbumet «Weird Al» Yankovic, har en medley (korte utdrag fra ulike sanger som blir spilt som det var en sammenhengende sang) som benytter refrenget til ulike sanger i en polkastil, komplett med trekkspill. Han har selv uttalt at prosessen å konvertere disse sangene til polka er «på den måten som Gud har ment det». Got My Mind Set on You. «Got My Mind Set on You» er en sang som ble skrevet Rudy Clarck og ble første gang innspilt av James Ray i 1962, men den er kanskje mest kjent fra den innspillingen som George Harrison gjorde for sitt album "Cloud Nine". Som singelutgivelse nådde sangen førsteplass på de amerikanske hitlistene i januar 1988. Den ble produsert av Harrison selv, og tidligere medlem av Electric Light Orchestra Jeff Lynne. Sangen var Harrisons tredje og siste førsteplass som soloartist etter oppløsningen av The Beatles, etter «My Sweet Lord» i 1970 og «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» i 1973. «Got My Mind Set on You» ble parodiert av «Weird Al» Yankovic på hans album "Even Worse" fra 1988 i sangen "(This Song Is Just) Six Words Long". Got My Mind Set on You Sergio Pininfarina. Sergio Pininfarina (født 8. september 1926 i Torino, død 3. juli 2012) var en fremtredende italiensk bildesigner. Han begynte i farens selskap Carrozzeria Pininfarina, og da faren, Battista Pininfarina, døde i 1966, ble han sjef for selskapet. I oktober 2005 ble han utnevnt til livstidssenator av president Carlo Azeglio Ciampi, sammen med Giorgio Napolitano. I 2006 ble Sergio utnevnt til æresmedlem i Pininfarinas styre, og sønnen Andrea etterfulgte ham som selskapets administrerende direktør samme år. Blant Sergio Pininfarinas mest kjente bildesign er Peugeot 406 Coupé og Alfa Romeo 164. Nadir. Nadir er det usynlige punktet i verdensrommet, der en linje som trekkes fra en observatør, gjennom planetens sentrum og videre ut i verdensrommet treffer himmelvelvingen på den andre siden av planeten. Punktet befinner seg derfor i en retning, som er 180° motsatt av retningen til zenit, og har elevasjon -90°. Panda car. Panda car («pandabil») er et vanlig navn på små eller mellomstore biler som brukes av Storbritannias politi. De brukes til rutinepatruljer, mens utrykningsoppdrag overlates til større og raskere biler. Beskrivning. "Panda cars" har navn etter pandabjørner, fordi de opprinnelig ble lakkert i svart og hvitt i mange styrker; enkelte brukte også blått og hvitt. Det antas at dette var inspirert av de svarte og hvite politibilene i USA, og ble innført for at det skulle være lett å gjenkjenne politikjøretøy selv på betydelig avstand. I 1980-årene gikk man over til å bruke hvite biler, vanligvis med gule eller røde refleksstriper. Dette skyldtes rett og slett et ønske om lavere kostnader. Senere har man i stor grad gått over til å bruke flerfargede biler, gjerne med kraftige signalfarger for å få maksimal synlighet i trafikken. Jam sandwich. Jam sandwich eller jam butty (eg. «syltetøysmørbrød») er et engelsk slanguttrykk for en utrykningsbil fra politiet. Disse bilene er kraftigere enn de små og mellomstore patruljebilene, som er kjent som "panda cars". Uttrykket skriver seg fra 1970-årene, da man gikk over fra svarte og hvite eller blå og hvite bilder til hvite biler med en bred rød eller oransje refleksstripe langs siden, noe som kan minne om syltetøy klemt mellom to loffskiver. Det ble særlig kjent gjennom TV-serier som "The Sweeney and Minder". De fleste styrker bruker nå andre farger, særlig kraftig gult og rød, for å gjøre bilene mer synlige. I London bruker Metropolitan Police Service sølvgrå biler med en bred rød stripe, som minner sterkt om de opprinnelige "jam sandwiches". Armed Response Vehicle. Armed Response Vehicle (ARV, «bevæpnet responskjøretøy») er i Storbritannias politi et kjøretøy som brukes for å transportere våpen slik at disse ved behov raskt kan gjøre tilgjengelig for polititjenestemenn. De brukes også til tider for å eskortere transporter av høyrisikofanger. ARV'er ble først innført av West Yorkshire Police i 1976, da som "Instant Response Cars". Metropolitan Police Service i London tok dem i bruk i 1991, og hadde det året 132 episoder hvor våpen var nødvendig. I det britiske politiet bærer man ikke rutinemessig våpen. Bare spesialtrente "Authorised Firearms Officers" (AFO) kan bruke våpen, og disse kjører gjerne i ARV'er slik at de raskt kan komme ubevæpnede kolleger til unnsetning. Både bilene og mannskapene er alltid uniformert. Bilene er gjerne store sedaner eller firehjulsdrevne biler. De fleste politistyrker har en AFO som sjåfør, med ansvar for å komme raskest mulig frem uten å sette allmennheten i unødig fare, og en AFO som håndterer radiokommunikasjon slik at de er best mulig informert om situasjon når de kommer frem. I London er det også med en tredje AFO med ansvar for å velge en rute som unngår trafikkorker i størst mulig grad, og som når de når målet håndterer kommunikasjonen med operativ leder. Våpnene som fraktes i bilene er særlig Glock 17-pistoler og MP5-maskinpistoler. Begge våpen bruker 9mm ammunisjon, og regnes for å ha god treffsikkerhet og være kraftige nok til å stoppe en bevæpnet gjerningsmann. Give Me Love (Give Me Peace on Earth). «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» er en sang av George Harrison, og er åpningssporet på albumet "Living in the Material World", fra 1973. Sangen ble utgitt som en single i mai 1973. Den nådde førsteplassen på U.S. Billboard Hot 100 i slutten av juni,og nummer åtte på UK Singles Chart. Harrisons single erstattet «My Love» på toppen av Hot 100-listen, en sang av tidligere bandkompis fra The Beatles, Paul McCartney. Og ble etter hvert erstattet av «Will It Go Round in Circles» av Billy Preston, som hadde spilt med Harrison og McCartney under innspillingen for "Let It Be" i 1969. Sangen var Harrisons andre og nestsiste singel som nådde førsteplass på hitlistene. De to andre var "My Sweet Lord" (1970) og "Got My Mind Set on You" (1987). Teksten. "«Give Me Love (Give Me Peace on Earth)»" er som tittlen hentyder både en salme og en fredshymne forkledd som en popsang. Midtpartiet har en solo med en slidegitar. I den selvbiografiske boken "I Me Mine" (1982) forteller Harrison kort at «noen ganger åpner du munnen og du vet ikke hva du kommer til å si, og hva enn som kommer ut er en begynnelse. Om det skjer med deg og du er heldig – det kan vanligvis bli gjort om til en sang. Denne sangen er en bønn og et personlig utsagn meg meg, Herren, og hvem som måtte like den.» Utsagnet forteller noe fra sangerens verksted, at for å skrive en sang trenger man en åpning, et utsagn som man kan spinne videre på. Sangens enkle tekst som blir repetert flere ganger er dog ikke uten sjarm, men representerer likevel ikke et kreativt høydepunkt i Harrisons produksjon, skjønt den synes å ha hatt en personlig verdi ikke bare for ham selv, men også for mange av hans tilhengere. Sangen ble også inkludert på hans senere konserter. Coverversjoner. Sangen ble fremført i en spansk versjon av Verónica Castro i 1975. Den brasilianske sangerinnen Marisa Monte covret den på livealbumet, "A Great Noise", utgitt 1997 (i hennes versjon er en liten del av Janis Joplins «Me and Bobby McGee» inkludert). Steve Wood og Daniel May komponerte musikken til dokumentarfilmen Everest fra 1997. Hvor de brukte noen av Harrisons sanger. «Give Me Love (Give Me Peace On Earth)» ble brukt under delen som heter «The Journey Begins». Jeff Lynne fremførte denne sangen under "Concert for George" i 2002. Dave Davies, fra The Kinks, spilte inn en versjon på albumet "Kinked", fra 2006. (selv om hans versjon var blitt utgitt tidligere på hyllestalbumet "Songs from the Material World - a Tribute to George Harrison", i 2003). Sangen ble også covret til tider av Elliott Smith under sine konserter. Ron Sexsmith fremførte denne sangen live i Crane Lane Theatre, Cork. Sting, Elton John og James Taylor fremførte sangen den 13. april 2002, under Rainforest Benefit Concert i Carnegie Hall i New York City Bayerischer Verfassungsgerichtshof. Bayerischer Verfassungsgerichtshof i Prielmayerstr. 5 i München Bayerischer Verfassungsgerichtshof er forfatningsdomstolen i Fristaten Bayern. Den ble grunnlagt 30. mars 1850 som "Bayerischer Staatsgerichtshof". De 38 dommerne utnevnes ved simpelt flertall av den bayerske landdagen, og domstolen er øverste domstol i statsrettslige saker. Filip I av Frankrike. Filip I. (født 23. mai 1052; død 29. juli 1108 i Melun) var konge av Frankrike 1060 til 1108. Han tilhørte Capetdynastiet og var eldste sønn av Henrik I (1031–60) og prinsesse Anne av Kiev (1024–75). Navnet, (avledet fra gresk "Philippos", "elsker av hester") var ganske eksotisk for et vesteuropeisk land på den tiden, ble gitt til ham av sin russiske mor. Selv om han ble kronet til konge ved en alder av sju var det hans mor som frem til 1066 agerte som regent, forøvrig den første dronning som gjorde dette. Hun regjerte sammen med Boudewijn V av Flandern (1036–67). I 1092 forelsket Filip seg i den berømte skjønnheten, og grev Fulk IV av Anjous enkefrue Bertrada av Montfort, datter av Simon I av Montfort. Han bortviste sin første kone Bertha, og anførte som grunn at hun var blitt tykk, og giftet seg 15. mai 1092 med Bertrada. Bertha ble forvist til festningen i Montreuil-sur-Mer, og døde der 1094, to år senere. (William av Malmesbury skrev om dette: "quad illa praepinguis corpulentiae esset, a lecto removit"). Mye av Filips tid gikk med til å slå ned opprør fra makthungrige vasaller. I 1077 inngikk han fred med William I av England som gav opp forsøket med å erobre Bretagne. I 1082, utvidet Filip sitt rike gjennom innlemmingen av Vexin, og i 1100, tok han kontroll over Bourges. Det var under Filip sin tid at det første korstoget ble sendt ut 1095, han støttet ikke dette personlig på grunn av sin konflikt med pave Urban II (1088–99). Paven hadde ikke kunnet la Filip delta ettersom han hadde gjentatt bannlysingen før korstoget. Men Filips bror, Hugh I av Vermandois, var en av hoveddeltakerne. I investiturstriden fant paven og Filip i 1097 frem til et kompromiss og i tiden som fulgte kunne kongen støtte seg til kirken i striden mot vasallene. Kong Filip I døde i slottet på Melun 29. juli 1108 og er gravlagt på Saint-Benoît-sur-Loire og ikke på Saint Denis Basilica St Denis som nesten alle konger av Capet-dynastiet. Den bayerske landdagen. Den bayerske landdagen ("Bayerischer Landtag") er parlamentet i delstaten Bayern. Parlamentsbygningen er Maximilianeum i München. Parlamentet velges ved valg hvert femte år. Landdagen vedtar lover, statsbudsjettet og velger ministerpresidenten og regjeringen. Historie. Bayern har hatt et parlament siden 1819. Det besto under Kongeriket Bayern som Bayerische Ständerversammlung. Parlamentet besto av et førstekammer kalt Riksrådet (Kammer der Reichsräte) og et annetkammer kalt Representantkammeret (Kammer der Abgeordneten). Det er sistnevnte annetkammer som er forløperen til dagens landdag. Etter novemberrevolusjonen ble et provisorisk nasjonalråd (1918 til 1919) etablert. Den første demokratiske landdag i Bayern eksisterte under Weimarrepublikken fra 1919 til 1933. Nasjonalsosialistene opphevet landdagen 30. januar 1934. Etter den andre verdenskrigen ble det først etablert en rådgivende landdag og i 1946 ble en ny landdag valgt av folket. Denne landdagen holdt sine møter i ulike lokaler i München inntil den flyttet inn i Maximilianum i 1949 og hvor den fortsatt er. Frem til 1999 eksisterte også Bayerns senat, men siden har Bayern hatt et enkammersystem. Valg. Bayerns landdag skal ha minst 180 medlemmer hvorav halvparten velges ved personvalg i 90 kretser. De øvrige 90 velges ved partilister. Det er i utgangspunktet partilistene som bestemmer forholdet mellom partiene i landdagen. Vinnerne av personvalget i kretsen kommer alltid med i landdagen, dersom vedkommendes parti kommer over sperregrensen. Dersom det fra et parti velges flere fra kretsene enn partiet tilkommer etter listevalget, kalles de overskytende overhengsmandater. Disse blir utlignet med utjevningsmandater. Sperregrensen er 5 %. Police Community Support Officer. En Police Community Support Officer (PCSO, «nærmiljø-støttekonstabel for politiet») er en frivillig person som samarbeider med en regional styrke i Storbritannias politi ved å delta i fotpatruljer i uniform. I enkelte styrker dropper man "Police" i navnet, og kaller dem bare Community Support Officers. PCSO-ordningen ble innført gjennom "Police Reform Act 2002". Bakgrunnen var en utbredt bekymring over at politiet ikke var synlige nok i gatene. Gjennom en rekke år hadde antallet fotpatruljer blitt redusert, og gjennom denne ordningen kunne man gjeninnføre mer regelmessige patruljer uten å måtte ta ut polititjenestemenn fra andre viktige oppgaver. Uniformen ligner vanlige politiuniformer, men har enkelte elementer som klart identifiserer bæreren. Disse varierer fra en styrke til den neste, og kan for eksempel bestå av en refleksvest med påskriften «Community Support Officer». Myndighet. Det er den enkelte Chief Constable, det vil si den regionale styrkens sjef, som bestemmer omfanget av PCSO'enes fullmakter innenfor de rammer loven setter. Det varierer derfor hvilke fullmakter de har og hvilket utstyr de bærer. Enhver PCSO bærer på seg et identitetskort, av samme type som politiets "warrant card", som lister opp hvilke fullmakter de har. I motsetning til polititjenestemenn har PCSO'er kun sine fullmakter når de er i uniform og i tjeneste innenfor den regionen de er tilknyttet. Unntaket er at de i England og Wales kan dirigere trafikk også utenfor sin region, såfremt de er uniformert og i tjeneste. I januar 2006 ble det annonsert en intensjon om å utvide PCSO'enes mulige fullmakter. En PCSO kan også i likhet med enhver annen borger arrestere enhver person de vet har begått en forbrytelse. Slaget ved Leipheim. Slaget ved Leipheim er det første av mange slager under det blodige bondeopprøret også kjent som Den tyske bondekrigen i 1524-1526 hvor den schwabiske ligaen av fyrster i sørvestlige Tyskland omkring landskapet Schwaben. Bakgrunnen. Etter bondekrigen var blitt et faktum, var det flere selvstendige bondehærer rundt om i de sørvest-tyske traktene organiserte i såkalte "bander" under egne fane, egne kommandant og egne politiske program slik at det var manglende samarbeid militært sett mellom bandene som tilsammen utgjør 120 000 til 150 000 mann. Den schwabiske liga allerede opprettholdt i 1487 dermed kunne slå hver av disse bander en for en og dermed avverge en militær konsolidering som ville ha hendt. Men oppgaven var alt annet enn lett, for selv om det kom militær assistanse fra Østerrike f.eks var det store problemer med å motiverte egne tropper til å slåss. Mange landsknekter sympatiserer med bøndene som tross alt kom fra samme opprinnelse som landsknektene selv så det kom til mytteri og frafall av soldater. Da Georg III Truchsess von Waldenburg hadde samlet til seg en hær på 1 500 rytterne, 7 000 fotsoldater og 18 feltskyts for å marsjere mot Ulm kom det til uro da landsknektene i flere kontingenter marsjere ut fordi de hadde realisert at toget til Ulm langs Donau vil innebærer kamp med bondeopprørene. Så da Truchsess marsjere ut mot nordøst hadde han bare rester tilbake slik at det blir uklart hvor mange var i hans hær. «Baltringenbanden» stilt opp omkring landsbyen Baltringen i 1524 sør dor Donau og i nærhet av Ulm var en av de beste organiserte bander under bondekrigen med 10 000 mann som samler seg i Laupheim, deretter kom to andre styrker til, 7 000 mann av «Nedre Allgäu banden» og 5 000 mann av «Leipheimsbanden». Militært sett utgjør disse en stor trussel mot fyrstene fordi hertug Ulrich von Württemberg planlegger å sluttet seg til bondeopprørerne for å vinne tilbake sine territorialer med 6 000 profesjonelle soldater og 300 rytterne, dermed fanger dem under et knipetangsmanøver fra Stuttgart i nordvest og fra ved Ulm i sørøst. Men Truchsess søkt å kjøpe seg tid for å unngår et angrep fra to retninger ved å signalisere vilje til forhandling og fikk uventet hjelp fra radikale blant bondeopprørerne som lagt fram «de tolv artikler». Det var startskuddet på forsøk på å forente de ulike bander i Schwaben som ledet til flere problemer enn fordeler, for selv om man gikk videre med organisering så forblir spørsmålet om felles ledelse uløst. Samtidig hadde Slaget ved Pavia funnet sted og med ett var det forvandret. Sveitserne som skulle leide ut tropper til hertugen som står ved Stuttgart var nødt til å trekke seg i ly av nederlaget på Italia og deretter blir holdt opptatt med Frankrike. Flere tusener av landsknekter under Georg von Frundsberg blir fort sendt nordover etter Pavia. Hertugen realiserer at hans kamp var over før den var startet for det var nå lite med penger tilbake og tidligere løfter var brutt så han trakk seg nordover. Truchsess overrasket over denne utviklingen kunne nå konsentrer seg om kampen mot bøndene, etter å ha nådde Ulm gikk han til angrep på Baltringenbanden ved mars 1525 og flere trefninger fant sted fram til den 2. april da komiteen av fyrstene besluttet seg for å ordrer Truchsess om mot Leipheim. Slaget. Fra Donau renner en bielv, Biber opp mot fjellene på tvers av veien mot øst fra Elchingen til Leipheim og der hadde kommandantene stilt opp deres bande med feltskyts de hadde tatt, på en sterk stilling med vognborg av vogner og kjerrer. På venstre flanke var det tett skog, på høyre flanke lå myrlend mot bredden av Donau. Et frontal angrep vil derfor blir kostbart så Truchsess besluttet seg for å omgår denne sterke stillingen. Fra Elchingen sendt han ut mesteparten av hæren mot bondehæren mens detasjementer på hest rir langs Donau på nordbredden der de fant 1 200 bondesoldater som var opptatt med plyndring så de blir fort jaget bort etter tap av 250 fanger. Truchsess lot en avantgarde av lette kavaleri støttet av landsknekter angriper over elven Biber for å holdt dem opptatt mens han rykket fram med mesteparten av hæren om til venstre der de tok seg over ved Bühl og marsjere mot Leipheim. I mellomtiden brøt bøndene opp i panikk og flykter mot byen Leipheim tett forfulgt av ligatroppene som slaktet ned bonde etter bonde. Bøndene forsøkt å forsvarer, men mot profesjonelle soldater og en stor hær som hadde kommet om på deres flanke var det nytteløst. 2 000 kom seg vekk i sikkerheten, men 500 var kuttet ned av kavaleristene og 400 andre prøvde å kom over Donau bare for å druknet. Fra 1994 var det funnet massegraver etter slaget som vist at de drepte var slått ned med sverd fra menn på hestrygg. Det var funnet to massegraver, en ved Bühl og en ved Eichinger på den andre siden av Donau. Etterspillet. Truchsess står leir ved Leipheim som overgav seg senere til hans nåde slik at 4 000 blir tatt til fange og dermed var «Baltringenbanden» blitt fratatt deres viktigste styrker for et par uker. Etter seieren var ikke Truchsess nådelig mot de tidlige bøndene som deretter blir gjenstand for brutale represalier som gir ham et klengenavn, "Bauernjörg" som betyr bondeplager eller svøpe mot bøndene. Han brøt opp etter å ha avverget et nytt mytteri og marsjere mot sør der sjøen Bodense lå for et nytt sammenstøt i Slaget ved Wurzach. Kilder. "Douglas Miller", Armies of the German Peasants´ War 1524-26 2004 ISBN 1-84176-507-4 Leipheim Leipheim Slaget ved Wurzach. Slaget ved Wurzach var det andre slaget under Truchsess' felttog fra Kirchheim til sjøen Bodense gjennom den sørvestlige Tyskland. Bakgrunnen. Etter å ha vunnet Slaget ved Leipheim og tvunget fram oppløsning av bandene langs Donau marsjere deretter Truchsess' hær til Baltringen som ble inntatt og deretter sørover mot sjøen Bodense hvor de kom opp mot «Nedre Allgäu-banden» som var under ledelse av presten Florian Greisel. Slaget. Det ble en kortvarig affære for de 7 000 bøndene som utgjorde hæren. Bøndene var dårlig organisert og trent og de fikk raskt panikk etter at ligaens artilleri hadde skutt av tre salver inn i deres rekker. Truchsess hadde allerede sendt sitt kavaleri i forveien rundt og byen Wurzach. Herfra kunne de angripe og slå ihjel bøndene mens de flyktet. Fire erobrede kanonstykker ble tatt tilbake av ligaen. Etterspillet. Wurzach-slaget var i virkeligheten bare en forfektning mot det store slaget som ville ha funnet sted ved Weingarten den 15. april 1525 da Truchsess med sin hær fant en sterk bondehær, «Sjøbanden» på 12 000 mann som hadde fått støtte fra to større byer og eget artilleri. De to hærer først var stilt ansikt mot ansikt, men Truchsess innså at han hadde for lite krutt og trakk seg deretter tilbake til landsbyen Gaisbeuren. Om natten satte han fyr på landsbyen fordi han hadde lært at bøndene hadde planlagt et nattangrep. Dette stoppet det som kunne ha blitt et avgjørende slag, for bøndene trakk seg tilbake den neste dagen i påventelse av støtte fra andre bander. Påsken som kom og førte til forhandlinger og våpenstillstand slik at Truchsess kunne forbereder seg på slag, men også på å forhindre et farlig oppgjør da det var landsknekter og andre profesjonelle soldater blant bøndene. Den 17. april blir Weingarten-traktaten underskrevet som fastslo at bøndene skulle få sine klager behandlet i en rettssak. Dermed var store deler av Schwaben nøytralisert slik at styrkene i den schwabiske ligaen kunne frigjøres for å bekjemper andre bander. Deretter brøt Truchsess opp og for nordover. Kilder. Wurzach Wurzach Slaget ved Böblingen. Slaget ved Böblingen er en av de blodigste slager i den tyske bondekrigen hvor seierherrene tok en grufull hevn for overgrepene som hadde hendt i forveien. Bakgrunnen. Etter opprøret i Schwaben var nær overstått, mobiliserer bondelederne deres bander i Baden-Württemberg dersom de hadde realisert at Truchsess med hans hær vil nå marsjere nordover for å slå ned bondeopprøret. Matern Feuerbacher, Hans Wunderer, Jäcklein Rohrbach og Thomas Maier sluttet seg sammen med hver sin bande, deretter kom den radikale banden under Anton Eisenhut til så en hær på 12 000 til 15 000 mann var dannet. Men på den andre siden var det indre spenninger mellom de ulike bander og det var problemer med ledelse når alle kommandanter hadde lik mye å si. Fra Weingarten fortsetter Truchsess med hans hær nordover til Tuttlingen, deretter Balingen, Tübingen og Herrenberg og slå leir den 4. mai på Rottenburg ved elven Neckar. Med meldninger om hans bevegelser besluttet kommandantene at de skulle tvunget ham tilbake så ved 10. mai tok de Herrenberg og tok garnisonen til fange. Der stilt de opp tre leirer med preparerte stillinger og artilleri slik at et angrep fra ligaens hær kunne blir mottatt med skarp motstand og sterk ild. Men så i ly av natten rykket bøndene vekk fra Herrenberg til byene Böblingen og Sindelfingen der de stilt seg i slagorden i troen på at det var en bedre posisjon enn den forrige. Slaget. I en stor firkant og tre mindre formasjoner står 12 000 til 15 000 mann på skråningene mellom de to byer med en vognborg på høyden Galgenberg der 18 kanoner var stilt opp. Truchsess så at posisjonen var sterk og dermed så seg nødt til å unngår frontal angrep ved å angriper bøndene der de minst ventet seg. Han lot egne høyre fløy storme byen Böblingen så de kunne rettet inn drepende ild på bøndenes venstre flanke som fort kom i uorden. Deretter angriper han, sende ut avantgarden for å holde de fremste rekker opptatt mens artilleriet blir rettet mot den store firkanten. Først idet firkanten var nær revet opp av de dødelige kanonkuler og Galgenberg var tatt etter angrep fra to kanter, sende Truchsess sitt kavaleri mot begge flanker av bondehæren som raskt kom i uorden og løse seg opp i ukontrollerte kaos. Kavaleristene i harnisk var nådeløst, de hogd og stakk ned mengder av menn som blir massakrert på en strekning på over ti kilometer. Da slaget var over, hadde mellom 3 000 og 6 000 blitt slaktet, 6 faner som var tatt vist at man hadde tilintetgjort seks bander. Etterspillet. Etter blodbadet var ikke Truchsess tilfredsstilt nok, han hadde tatt mange til fange blant dem viktige skikkelser som Jäcklein Rohrbach og deretter tok en brutal hevn for udåd som var begått i Weinsberg i Franken. Der hadde hertug Ludwig av Helfenstein og hans menn blitt ydmyket, mishandlet og slått ihjel i april 1525. Rohrbach som var med på å drepe hertugen, blir lenket til et tre og deretter grillet i hjel da man hadde satt fyr på kratt omkring treet. Han var ikke alene om å lider denne grufulle døden. Etter å ha slått ned opprøret fortsetter Truchsess til Stuttgart og skulle videre til Franken. Kilder. "Douglas Miller", Armies of the German Peasants´ War 1524-26 2003 ISBN 1-84176-507-4 Böblingen Böblingen Bokmålsordboka. Bokmålsordboka er en ordbok over bokmålet, utarbeidet ved Seksjon for leksikografi og målføregransking på Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet. Bokmålsordboka utkom parallelt med Nynorskordboka i 1986 etter at en hadde arbeidet med dem siden 1974. Reviderte utgaver kom i 1993 og 2005. Bokmålsordboka og Nynorskordboka viser offisiell rettskrivning og bøyning, har med uttaleopplysninger, etymologi, definisjoner, faste uttrykk og eksempler på anvendelse. Begge ordbøkene finnes som gratis nettordbøker. Slaget ved Frankenhausen. Slaget ved Frankenhausen var det endelige oppgjøret i den tyske bondekrigen der fyrsten Filip av Hessen hadde samlet til seg styrker inkludert hertugen av Braunschweig og hertugen av Sachsen for et slag med Thomas Müntzer som hadde organisert fram «Frankenhausen Band» bedre kjent som Bund der Auserwählten fra flere bander i Thüringen, Hessen og langs elvene Unstrut og Saale. Bakgrunnen. Bondeopprøret lengre nordover var kommet senere enn resten av oppstandene i sørvestlige Tyskland da bander fra Allstedt og Mühlhausen slå seg sammen til en ny hær under Heinrich Pfeiffer og den revolusjonære klerken Thomas Müntzer som fikk innflytelse langt inn i Franken og Sachsen. Hans Sippel på sin side opprettholdt en band, «Werra-banden» sør for Eisenach var også på ferd. Müntzer planlegger å tar Mansfeld foretter å fortsetter gjennom Thüringen til Halle og Eisenach. «Werra-banden» skulle bygger opp støtte i Hessen mens «Mühlhausenbanden» skulle engasjere de saksiske prinsene. Filip av Hessen reagert meget raskt på trusselen ved å tilkalt sine egne styrker fra den schwabiske ligaen og rykket mot Fulda og Hersfeld der han jagde bort opprørerne i «Werra-banden». Han bad om hjelp fra hertugen av Sachsen og Braunschweig som svarer på anmodning ved å sende deres styrker til Thüringen. 4 700 mann under hertugen av Braunschweig sluttet seg til Filip av Hessen som hadde 350 ryttere og 1 500 fotsoldater, i Salza den 12- mai 1525 og derfra marsjere mot Mühlhausen. Hertugen av Sachsen dro med 800 ryttere og 1 000 fotsoldater til Heldrungen og derfra fikk ordre fra Filip av Hessen om å drar til Frankenhausen. Müntzer hadde besluttet seg for å trakk seg fra Mühlhausen til Frankenhausen der de ved morgen den 14. mai hadde en trefning med en mindre del av den hessiske hæren som var slått tilbake av 6 000 bønder med artilleri bak en vognborg. Filip av Hessen fikk hørt om dette og måtte retrettert tilbake. I mellomtiden forskanser bondehæren seg på høyden Hausberg over byen Frankenhausen hvor de skjøt med deres kanoner på disse som kom for nær. Det var gjort forsøk på forhandling med Filip av Hessen som vist seg å være i dårlig humør og motvillige til å forhandle, vil heller ha total overgivelse. Situasjonen var ikke god for bøndene som realisert at de måtte foretar smertelige valg. Debatt bølger fram og tilbake i leiren som til slutt blir løst da Thomas Müntzer pekte på en regnbue i himmelen, sa at det var et tegn på at Gud fremdeles er med dem og at seier vil skjer. Slaget. Det var om morgen etter sakserne var kommet fram, Filip av Hessen kunne endelige går til angrep for han var uten av stand til å ta opp kamp dagen før uten artilleri for å knust seg gjennom vognborgen utenfor byen Frankenhausen. Nå med artilleri kunne han angripe fra Rotteben og Bendeleben i to fremstøter. Den første fra Rotteben går om byen og angripe vognborgen mens den andre fra Bendeleben går til den andre siden av byen og angripe byen slik at bondehæren blir fange i alle kanter. Et tredje fremstøt med tung artilleri blir satt inn hvor de blåst ut bresjer som soldatene stormer gjennom. Massakren blir fryktsomt, det var ikke gitt nåde og bybefolkningen blir alle utryddet til siste person, tusenvis av bøndere som forsøkt å flykte blir kaldblodige slaktet for fots av landsknekter og pansrede rytterne. Mer enn 5 000 blir drept. Etterspillet. Bytorget i den utherjede og ødelagte byen Frankenhausen blir fuktet i blod da 300 fanger som var tatt, blir alle som en halshogd. De overlevende flykter vekk i panikk fra de nådeløse soldatene som for fram ekstremt brutalt til Mühlhausen blant dem Thomas Müntzer som raskt kom i unåde hos de andre bøndene. Ved den 25. mai 1525 overgir Mühlhausen seg til de fyrstelige styrkene som fikk lederne overlevert inkludert Müntzer og Pfeiffer som etter to dager med tortur blir henrettet ved halshogging på Görmar og dermed var all opprør kvalt med blod i Thüringen. Kilder. "Douglas Miller", Armies of the German Peasants´ War 1524-26 Frankenhausen Frankenhausen Slaget ved Zabern. Slaget ved Zabern fant sted i Alsace hvor Erasmus Gerber lider et nederlag mot en hær som består av leiesoldater fra Spania, Tyskland, Flandern, Italia, Albania og Frankrike under hertug Anton av Lorraine. Bakgrunnen. Ved slutten av april 1525 hadde velorganiserte bander av bønder blitt mobilisert i Alsace og langs elven Sundgau inkludert «Nedre Alsace Banden» som hadde 18 000 mann som den største bande noensinne i krigen som var så velorganisert at en totalmobilisering av den mannlige befolkning var mulig. De jagde bort de øverste stender og senere den 12. mai marsjere til Zabern fra Mauermunster. Hertugen av Lorraine som vil ikke ha noe å gjør med bondeopprørene, var deretter tvunget til å gripe inn med en sterk hær på 11 000 mann. Slaget. Den 15. mai 1525 blir Slaget ved Zabern startet da begge parter med hver sitt artilleri åpne ild på hverandre. Hertugen overrasket over den ildkraft som bøndene besitter, retretter opp til skråningene der landsbyene St Johann og Steinburg lå og står der for resten av dagen. Erasmus Greber besluttet seg for å tilkalt seg forsterkninger for hans styrker var undertallige til å foretar et angrep. Den neste dagen var to kolonner kommet fram, men mens den ene gikk inn i Lupstein langs elven Zorn, stoppet den andre 6 km vekk uten å gripe inn i stridighetene omkring Lupstein som raskt ble åsted for et brutal blodbad på bondene. Hertugen for å slå ned all motstand var tvunget til å ødelegge landsbyen Lupstein uten at bøndene på Zabern kunne gjør noe. Da bøndene på Zabern skulle overgi seg etter en kortvarig forhandling hvor de gikk med på betingelsesløs overgivelse, var hundre gisler først sendt til hertugens leir utenfor byen Zabern som garanti. Men leiesoldatene på egne initiativ gikk til angrep og massakrerte dem som signalet for et uventet overraskelsesangrep på bøndene i Zabern som var tatt ved overraskelse. Under panikk ble flere tusener drept i en massakre som måtte beskrives som virkelig ondskapsfullt med svik og kaldblodighet hos hertugen hadde tillatt et overgrep på vergeløse folk av sine leieknektene som hadde kommet utenfor kontroll. Etterspillet. Da hertugen skulle drar hjem, møtte han en bondehær fra midte Alsace og deretter knust dem under Slaget ved Schweiler før han kom til Nancy, sin residensby. Med det var all bondeopprør nådeløst slått ned, dessuten var overgrepene som hadde hendt mot bøndene i Alsace sagt til å være verre enn i Tyskland. "Douglas Miller", Armies of the German Peasant`s War 1524-26 ISBN 1-84176-507-4 Zabern Zabern Ebba Lodden. Ebba Lodden (født 9. november 1913 i Tønsberg, død 14. januar 1997) var Norges første kvinnelige fylkesmann. Hun var fylkesmann i Aust-Agder fra 1974 til 1983, og representerte Arbeiderpartiet. Slaget ved Schweiler. Slaget ved Schweiler var det siste slaget i Alsace under den tyske bondekrigen 1524- 1526, den 17. april hadde de alsatiske bøndene overgitt seg i nedre Alsace. Slaget. Hertug Anton av Lorraine var på vei hjem til sin residens i Nancy da en av hans speidere underrettet om en stor samling væpnede bønder som hadde stilt seg på veien ved Schweiler. Han oppsøkte dem og gikk til angrep, men møtte sterk motstand. Da slaget var over hadde han tapt 500 landsknekter. Flere tusener lå igjen på valplassen, antakelig 4 000 av de 8 000 var felt av leiesoldatene i hertugen av Lorraines hær som hadde gjort seg ekstremt beryktet med sin brutalitet under strid mot bøndene og deres bondegårder. Ingen alsatianer våget å gjøre opprør etter dette. Kilder. Schweiler Schweiler Slaget ved Königshofen. Slaget ved Königshofen var slaget under Truchsess` s blodige felttoget på Franken. Bakgrunnen. Franken under den tyske bondekrigen blir åsted for en usedvanlig bitter og blodig kamp med overgrep begått av begge sider, der blir bøndene organisert i såkalte «lysbander» eller Heller Haufen som raskt blir fryktet, spesielt etter forbrytelsene i byen Weinsberg der hertug Ludwig av Helfenstein blir drept. Krigen var i full gang flere steder som da Frauenberg slott ved Würzberg var satt under beleiring uten at man lykkes å inntar det, da Truchsess ved 28. mai 1525 gikk inn i Franken med sin hær som hadde vokst til 13 000 mann da forsterkninger på 1 200 rytterne og 2 000 fotsoldater var kommet. Nyheten om hans ankomst fikk bøndene rundt om til å reagere straks, men bare dagen etterpå var Heller Haufen slått under et trefning på Neckarsulm. Forsterkninger på 5 000 bønder kom til Krautheim der de møtte restene av Heller Haufen og fikk hørt at Truchsess var allerede like i nærheten. Hipfler og Metzler så seg nødt til å stilt opp en vognborg ved byen Königshofen mot elven Tauber, men flytter på nytt på en høyde med skog i ryggen slik at vognene blir stilt opp i en halvsirkel med åpning foran. Slaget. Som vanlig blir slaget startet da artilleri på begge sider fyre løs på hverandre, men Truchsess sendt inn sitt kavaleri på sin høyre flanke som omgår og angriper den venstre flanke av bøndene på høyden, deretter går om disses rygg. I mellomtiden rykket landsknektene framover med batteriene først så de holde bøndene under sterk beskytning. Truchsess deretter angriper med riddererne og pansrede rytterne som går om og omringet hele leiren som blir hastig evakuert under blind panikk. En massakre uten sidestykke hendt, mens landsknektene erobrer de forlattede kanoner og vognsborgen med leirutstyret gikk de pansrede rytterne med ridderne i spissen amok og rir overalt der de slakte ned flyktende og vergeløse bøndene. Over 2 000 klart å forskanser seg i skogene omkring et vakttårn og slåss hardnakket mot rytterne som blir slått tilbake etterhvert timene gikk. Ved natten var bare 600 tilbake av 2 000 som var ved livet. Truchsess beordrer soldatene å ta liv av alle de kom over så 500 som var funnet såret eller som spilt død på valplassen, blir drept alle som en. Over 6 000 døde var ment å være funnet der og det måtte ment at slaget var kanskje krigens blodigste slag/massakre. Etterspillet. Etter seieren fortsetter Truchsess mot Würzberg som var inntatt av bøndene ved 8. mai 1525 og bare to dager senere var byen befritt av styrkene fra den schwabiske ligaen. Underveis hadde de tilintetgjort «Tauber-kløftens Band» på Sulzdorf og inntatt slottet i Ingolstadt der bare 17 av 600 bønder overlevde, men ikke før de hadde i to dager felt ned store deler av Truchsess`s menn. Ved den 8. juni 1525 kunne Truchsess rir inn i byen Würzberg i triumf. Deretter fortsetter han med sin hær gjennom Franken til Hallstadt ved elven Main og så snur om sørover via Nürnberg til Öttingen, deretter tilbake til Donau. Kilder. "Douglas Miller", Armies of the German Peasants´ War 1524-26 ISBN 1-84176-507-4 Königshofen Königshofen Verdiløs forskning. Verdiløs forskning eller det som på engelsk kalles junk science eller bunk science er en betegnelse på data, forskning, analyser eller påstander som påstår seg å være vitenskapelige, men som oppfattes som motivert av politiske, finansielle eller andre tvilsomme interesser. Det er disse motivene som skiller verdiløs forskning fra pseudovitenskap og kontroversiell vitenskap. Slik tilfellet er for mange andre ideologiske begreper, finnes det sjeldent politisk enighet om hvilken side i en pågående debatt som er «verdiløs» og hvilken som representerer «sann» vitenskap, selv om det vitenskapelige samfunn gjerne representerer en overveldende flertallsoppfatning. Offentlige diskusjoner om saker miljøvernbevegelsen er opptatt av eller spørsmål om offentlige helse er i særlig grad utsatt for problemet. Debattene blir ytterligere forvansket når forskere bruker massemediene til å promotere egen forskning. Bruken av begrepet. John Stauber og Sheldon Rampton fra "PR Watch" sier om det opprinnelige engelske begrepet "junk science" at det ofte blir brukt til å nedvurdere vitenskapelige funn som står i veien for selskapers kortsiktige profitt-maksimering. I deres bok "Trust Us, We're Experts" (2001), skriver de at deler av industrien har iverksatt multimillioner-dollarkampanjer for å få bestemte teorier til å framstå som «verdiløs forskning» der de selv unnlater å anvende vitenskapelig metodikk. For eksempel har tobakksindustrien brukt begrepet «junk science» for å beskrive forskning som viser negative virkninger av røyking og passiv røyking ved hjelp av forskjellige «kunstige grasrotbevegelser». Forskningsresultater som er mer på linje med ens egen agenda kan bli berømmet som «solid forskning». Et annet eksempel på hvordan mislikte forskningsresultater kan diskrediteres beskrives er en omfattende industrikampanje for å «redefinere global oppvarming fra anerkjent fenomen til en ‘teori’». Forskere som er motstandere av denne forskningen omkring global oppvarming og talspersoner for selskaper og regjerings-byråkratier hevder på sin side at det vitenskapelige grunnlaget som deres kritikere bruker er det som i virkeligheten utgjør verdiløs forskning, og som ikke bør være med å danne grunnlag for politiske beslutninger. I en en artikkel datert 6. februar 2006 i "The New Republic", «Smoked Out: Pundit for Hire» ("Avslørt: Ekspert til leie"), skriver Paul D. Thacker at Fox News sin ekspertkommentator om verdiløs forskning, Steven Milloy, mottok penger fra ExxonMobil samtidig som han angrep forskning på global oppvarming. Thacker avdekket også hemmelige dokumenter fra tobakksindustrien som ga indikasjoner om at Milloy også mottok nærmere $100 000 i året fra Philip Morris mens han gjorde narr av forskning som beviste farene ved passiv røyking. Selv om Fox News så langt har unnlatt å kommentere temaet om journalisters lønn betalt av industrien, har denne og annen innsats blitt forklart av ledelsen i Phillip Morris i «Whitecoat-prosjektet» ("White coat" = Hvit frakk) fra 1988 som å holde vedlike kontroversen om miljøproblemene ved tobakksrøyking. Slaget ved Pfeddersheim. Slaget ved Pfeddersheim var et av de siste større slagene i den tyske bondekrigen. Da kurfyrsten av Pfalz var på vei hjem, fikk han høre at en by hadde blitt tatt av en bande av bøndene. Han snudde deretter om mot Pfeddersheim med egen hær. Slaget. Først sendte kurfyrsten to kompanier og en skvadron i forveien for å narre bøndene til å tro de har en større hær enn ham, deretter rykket hans egne styrker i kolonner for å fange inn bøndene som kom ned fra deres posisjoner ved byen Pfeddersheim. Kampen var kort, men brutal. Kurfyrstens styrker drev vekk de angripende bøndene og fikk tatt alle kanoner og kunne nå omringe byen mens restene av bondehæren flyktet vekk med et tap på falne. På den 24. juni, etter en stund med bombardement, overga byen seg til kurfyrsten som nå kunne vende hjemover på ny til Pfalz. Kilder. "Douglas Miller", Armies of the German Peasants´ War 1524-26, 2003 ISBN 1-84176-507-4 Pfeddersheim Pfeddersheim Ildering Sankt Veit. Ildering Sankt Veit er en fiktiv landsby kjent fra bøkene om Harry Potter. Wiltersenfamiliens hus, Hiet, ligger like utenfor Ildering Sankt Veit. Landsbyen har blant annet en papirbutikk, der en av de ansatte, en søt pike, er svært begeistret for Fred og Frank Wiltersens kortkunster. Når Harry Ronny og Hermine besøker Xenofilius Lunekjær, ligger Hiet på den andre siden av Ildering Sankt Veit. En annen innbygger tar Harry litt hår av før bryllupet til Fleur og Rulle. Bokstav. Et prøveeksemplar med oppsett på skrifttyper og språk, av William Caslon Bokstaver fra antikkens Hellas på en vase En bokstav er et element i et alfabetisk system for skriving, slik som det greske alfabetet og dets etterkommere. Hver bokstav i det skrevne språket er vanligvis assosiert med et fonem (lyd) i den muntlige formen av språket. Skrevne tegn i tidligere skrifter er ofte best betegnet som stavelsesskrift (som angir en stavelse) eller logogram (som angir et ord eller en frase). Oversikt og bruk. Som symboler som angir segmetell tale er bokstaver assosiert med fonetikk. I et helt fonemt alfabet angis et enkelt fonem av en enkelt bokstav, men igjennom historien, og i praksis, angir bokstaver ofte mer en ett fonem. Et par bokstaver som sammen angir et enkelt fonem er kalt en digraf. Eksempler på digrafer i norsk kan være «kj», «hj» eller «hv», og i engelsk finnes digrafer som «ch», «sh» og «th». Et fonem kan også være representert ved tre bokstaver, og kalles da et trigraf. Eksempler på en slik kombinasjon kan være «sch» i tysk. En bokstav kan også assosieres med mer en ett fonem når fonemet kommer an på de omkransende bokstavene eller ordets etymologi. Som eksempler på posisjonelle effekter, er den spanske bokstaven c uttalt [k] før "a", "o" eller "u" (f.eks. "cantar", "corto", 'cuidado"), men er uttalt [s] før "e" eller "i" (f.eks. "centimo", "ciudad"). Bokstaver har også spesifikke navn assosiert til dem. Disse navnene er forskjellig fra språk til språk, dialekter og hisorie. Z, på norsk uttalt "zett", er i de fleste engelsktalende land, som i britisk engelsk, uttalt "zed", men i amerikansk engelsk uttalt "zee". Bokstaver, som elementer i alfabeter, har obligatoriske rekkefølger. Dette er generelt kjent som «alfabetisk rekkefølge». I spansk, f.eks., er bokstaven ñ (uttalt [nj]) en selvstendig bokstav som kommer rett etter n i den alfabetiske rekkefølgen. Bokstaver kan også ha numeriske verdier. Dette gjelder romertall og andre bokstaver i andre skrivesystemer. I norsk brukes arabertall vanligvis istedenfor bokstaver. Etymologi. En forklaring på ordet "bokstav" finnes, blant andre steder, på tysk Wikipedia. De best bevarte runefunnene i Tyskland ble funnet risset inn i trestaver av bøketre, altså (tegn risset i) bøkestaver = Buchstaben. Forskjellige bokstaver. Det arabiske alfabetet: (Alfabetisk fra høyre til venstre) ﺍ, ﺏ, ﺕ, ﺙ, ﺝ, ﺡ, ﺥ, ﺩ, ﺫ, ﺭ, ﺯ, ﺱ, ﺵ, ﺹ, ﺽ, ﻁ, ﻅ, ﻉ, ﻍ, ﻑ, ﻕ, ﻙ, ﻝ, ﻡ, ﻥ, هـ, ﻭ, ﻱ. Det kyrilliske alfabetet: А, Б, В, Г, Ґ, Д, Е, Є, Ж, З, И, І, Ї, Й, К, Л, М, Н, О, П, Р, С, Т, У, Ф, Х, Ц, Ч, Ш, Щ, Ю, Я, Ъ, Ь, Ђ, Љ, Њ, Ћ, Џ. Det greske alfabetet: Α, Β, Γ, Δ, Ε, Ζ, Η, Θ, Ι, Κ, Λ, Μ, Ν, Ξ, Ο, Π, Ρ, Σ, Τ, Υ, Φ, Χ, Ψ, Ω. Det hebraiske alfabetet: (Alfabetisk fra høyre til venstre) א, ב, ג, ד, ה, ו, ז, ח, ט, י, כ, ל, מ, נ, ס, ע, פ, צ, ק, ר, ש, ת. Det latinske alfabetet: A, B, C, D, E, F, G, H, I, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, T, U, V, W, X, Y, Z. Bokstaver i kunst, som symboler o.l.. Bokstaver formet som grafiske figurer kan være både dyktig utført håndverk og egenartede kunstneriske uttrykk, bl.a. som initialer og monogrammer. Bokstaver inngår som elementer bl.a. i mange kunstverk, ornamenter, mønster, logoer og andre kjennetegn som våpenskjold, segl og bumerker. En eller flere bokstaver kan være symboler for bl.a. faktiske og mytiske personer, guddommelige vesener, land, kommune og andre myndigheter, nasjoners samarbeid, sportslige og andre aktiviteter, foreninger og andre sammenslutninger m. m. Blant tallrike eksempler er kongers monogrammer, INRI, alfa og omega, FN, EU, det romerske SPQR og VM. Kunstig grasrotbevegelse. En kunstig grasrotbevegelse eller astroturfing betegner formelle informasjon- og samfunnskontaktprosjekter (PR-prosjekter) som forsøker å konstruere inntrykket av spontan grasrotsadferd. Begrepet kunstig grasrotbevegelse er basert på den nydannede engelske termen astroturfing (AstroTurf er kjent som en type kunstgresss produsert av det amerikanske selskapet Textile Management Associates). Målet er å framstå som en uavhengig folkelig reaksjon mot en politiker, politisk gruppe, produkt, tjeneste, hendelse eller liknende forekomst ved sentral orkestrering av handlingene til mange ulike og geografisk utspredte individer. Norske eksempler. Eksempler på norske kunstige grasrotbevegelser er Slaget ved Schladming. Slaget ved Schladming er en sjelden seier for bøndene under den tyske bondekrigen som dessuten spredt seg fra mot vest i Alsace til øst i Østerrike, de mindre oppstandene som den i Østerrike er mindre kjent. Bakgrunnen. Ved våren 1525 hadde bøndene og minearbeiderne gjort opprør spesielt i Tirol og Vorarlberg, byen Salzburg blir tatt der festningen Hohensalzburg blir satt under beleiring. Gruvene i Pinzgau og Gastein hvor gull og sølv utvinnes var for viktig for erkehertugen å setter i fare så han beordrer de adelige i Steiermark og Kärnten til å reist en hær på 5 000 mann som blir rekruttert fra Ungarn, Bøhmen og Tyskland. Denne hæren skulle sendes mot opprørerne, men det vist seg fort at hæren var dårlig organisert og at opprørerne i Salzburg var en samling av bønder, byfolk og minearbeider som var alt annet enn enkelt å knuste. Slaget. Opprørerne hadde fått viten om den kommende hæren så på Radstadt blir en hær på 3 500 mann dannet under Michael Gruber som rykket mot deres motstanderne som hadde kommet til gruvebyen Schladming. I to kolonner marsjerer opprørerne mot den adelige hærens leir om natt og tok disse ved overraskelse. Dietrichstein forsøkt å snur slagets gang ved å setter inn sitt kavaleri, men vognene var tatt og med disse feltkanonene som blir tatt i bruk av opprørerne. Til slutt måtte Dietrichstein flykter med hans hær slått i biter under overraskelsesangrepet. Etterspillet. Det ydmykende nederlaget var tungt å fordøyer for de adelige som rettet deres vrede mot erkehertugen som kom opp i en del vanskeligheter i Innsbruck. Først ved august var 10 000 landsknekter under Georg von Frundsberg sendt til Salzburg der beleiringen av Hohensalzburg fortsetter. Det kom til en avtale i september som skulle gjør slutt på krigen, men det var senere brutt. Krigen fortsetter inn i vinteren hvor opprørerne demonstrer stor dyktighet under deres leder Michael Gaismair som fra våren 1526 måtte slåss mot en ganske stor hær. Den schwabiske liga, Østerrike, Bayern og erkebiskop av Salzburg hadde gitt bort deres styrker som kom inn i flere sammenstøter. Golling, Kitzbühel, Kirchberg og Meuterdorf var navner på disse mindre slager i året 1526 hvor bøndene aktuelt vant. Men til slutt på Radstadt måtte Michael Gaismair gir opp ved juni 1526 da hans hær var omringet og desimert. Etter å ha brutt seg ut kom han over alpene til Venezias territorialer. Der skulle han blir en del av de Italienske Krigene og blir en stor plage for erkehertug Ferdinand i mange år. Først i 1532 fikk erkehertugen opprøreren snikmyrdet i Padova. Med hans død var den siste ånd av Den tyske bondekrigen slukket og bøndene måtte utholder flere århundrer med hard aristokratisk styre. Kilder. "Douglas Miller", Armies of the German Peasants´ War 1524-26 2003 ISBN 1-84176-507-4 Schladming Schladming Toalett. a>. Legg merke til styrepanelet på sida av sitteringen. a>mer for dame-, handicap- og herretoalett. Det er også stoler for ventende reisende. Et toalett, også kalt klosett eller do, er et avtrede, det vil si en innretning for å kvitte seg med kroppslig avfall som urin og avføring. Ordet brukes både om selve innretningen og om rommet eller lokalet der innretningen er montert og en kan ordne seg. De vanligste toalettsystemene er tørrklosettet, som omfatter utedoer og liknende, vannklosettet, der ekskrementene skylles ned med vann og vakuumtoalett, der nivåforskjeller i lufttrykk for å transportere kloakk. Etymologi. Tidligere skrev en på norsk "toilette" som på fransk. Der blir "oi" uttalt som "oa" og etter hvert fulgte skrivemåten etter. "Toilette" betød opprinnelig «liten duk», en diminutivform av "toile", lerretsduken på toalett- eller stellebordet. "Toilette" ble seinere betegnelsen på toalettrommet der en ordnet og kledte seg. «Å gjøre sitt toalett» kan fremdeles bety «å stelle og kle seg». Ordet toalett kan etter fransk "grande toilette" også brukes med betydningen «festdrakt», «gallaantrekk», «aftenkjole» eller «robe». Det er en lang rekke ord og forskjønnende omskrivinger, såkalte eufemismer, for navnet på det stedet der en har avføring. Det mer tekniske ordet "klosett" betyr «lite avlukke», etter latinske "clausus", «lukket», mens det vulgære "dass" stammer fra den bestemte artikkelen «det» i det tyske uttrykket "das Häuschen", det vil «det lille huset». "Do" er avledet fra "do-hus" som kan være dannet av verbet "don", mellomtysk for «å gjøre». I eldre bygningsbeskrivelser kunne stedet kalles "hemmelighet" eller "løyndarhus". "Latrine" brukes gjerne i militæret, særlig om en enkel grop eller grøft. Ordet kommer fra det latinske "lavare" som betyr «vaske». "Lokum", særlig brukt på dansk, er avledet av det latinske "locus", «sted». Fra latin kommer også "privet". "Kakkhus", dannet av det gamle verbet "kakke", «gjøre sitt fornødne», fra latin "caccare", ble særlig brukt om priveter til sjøs. Et annet eldre uttrykk er "nødtørftshus". Ellers kan innretningen og ærendet omskrives helt med uttrykk som «et visst sted», «avtrede» eller «å måtte ut en tur», «gå på badet», eller «gå i gården». Det er også flere slanguttrykk, humoristiske metaforer og kreative varianter som «tronen» og annet. Ifølge språkstudier over moderne Oslo-språk sier de fleste i Oslo "do", mens "dass" brukes mer i overført betydning, for eksempel i uttrykket «alt går i dass». Typer. Toalettskålene i moderne toaletter blir vanligvis skylt med vann etter hvert toalettbesøk. Dette kalles vannklosett, forkortet WC etter engelsk "water closet". Andre løsninger er tradisjonelle utedoer eller såkalte priveter der setet er plassert over en bøtte eller beholder som må tømmes med jevne mellomrom. Ellers finnes det kjemikalietoaletter, frysetoaletter, innpakningstoaletter og latrineholdersystemer samt biologiske toaletter (formuldningstoaletter) der slammet komposteres. De fleste toalettrom inneholder i dag i tillegg til toalettstolen, dopapir til å tørke seg med, vaskeservant, speil, såpe og håndkle eller tørkemaskin til håndvask. Offentlige toaletter kan i tillegg være utstyrt med pissoar for mennene. Andre kan også inneholde baderomsutstyr som dusj og badekar. Ikke sjelden er det også en dobørste til rengjøring av doskåla og en avfallskurv, blant annet til damebind som ellers ville tette avløpsrøret. Istedenfor vanlig toalettstol med dosete er det flere steder, blant annet i Sør-Europa og i Asia, såkalte "franske" eller "asiatiske toaletter", på engelsk kalt "squat toilet", vannklosetter der en sitter på huk over et hull i gulvet. Vakuumtoalett, også kalt vakuumklosett eller vakuumdo bruker til forskjell fra vannklosett nivåforskjeller i lufttrykk for å transportere kloakk i stedet for vann. Det finnes ulike typer vakuumtoaletter. Dass (andre betydninger). "Dass kan også referere til et" Toalett Fasces. Fasces var opprinnelig en bunt med pinner eller kjepper som ble båret under opptog og seremonier i det gamle Romerriket som tegn på makt. Pinnene var gjerne av bjørk eller alm, bundet sammen med et rødt bånd og utstyrt med en øks. Kjeppene symboliserte retten til å straffe med slag, mens øksen symboliserte halshogging og dødsstraff. Fasces brukes fremdeles flere steder som symbol for statlig autoritet og straffemyndighet, ordensmakt og politivesen, men også for rettferdighet. Ordet fasces er flertallsform av det latinske "fascis" som betyr «bunt» eller «knippe». I Romerriket. I Romerriket ble fasces først og fremst båret i prosesjoner av tolv liktorer som ett av flere verdighetstegn for de mektige konsulene, som var både hærførere og styrte forhandlingene i senatet. Fram til rundt 300 f.Kr. inneholdt disse knippene med tynne stokker også en øks som symbol på myndighetenes makt over borgernes liv. Fra da av ble imidlertid denne øksen fjernet i Roma og bare brukt av hæren og i provinsene. Etter en seier kunne for øvrig en hærfører eller keiser pynte sine fasces med en laurbærkvist eller -krans. Under gravferden til enkelte hærførere ble også fasces båret opp-ned, det vil si med øksehodet vendt nedover. I nyere tid. Også i nyere tid har fasces blitt brukt som symbol for statsapparat og offentlige myndigheter, særlig politiet. Således inneholder kjennetegnene for både Sveriges politi og det norske politiet fasces sammen med landenes riksvåpen. Dagens riksvåpen for Ecuador og Bolivia inneholder også fasces. Dette symbolet blir videre også brukt som et slags statsmerke i Frankrike, selv om landet offisielt ikke har noe riksvåpen. Kantonen Sankt Gallen i Sveits har fasces i sitt flagg og våpen. Fasces figurerer også sterkt i symbolspråket for Amerikas forente stater, hvor det flankerer talerstolen i Representantenes hus (USA) og danner frontstykker på armlenene til stolen hvor Abraham Lincoln sitter i Lincolnmonumentet i Washington D.C.. Mellom 1916 og 1945 var fasces motivet på reversen til amerikanske dimes, 10-cent-mynter. Fasces inngår i emblemet for det føderale "National Guard Bureau", som koordinerer de enkelte delstaters Nasjonalgarder. Fasces forekommer i person- og slektsvåpen fra 1700- og 1800-tallene, blant annet i skjoldet til et medlem av den norske slekten Sverdrup. Fasces har dessuten vært brukt som et dekorelement i kunst og kunsthåndverk, spesielt under nyklassisismen. Fascismen. Benito Mussolini valgte fasces som symbol for sin korporative, politiske bevegelse i Italia på 1920-tallet. Opprinnelig betegnet "fasci" (italiensk for "fasces" og flertallsform av "fascio") forskjellige radikale, politiske kampforbund og grupper like etter første verdenskrig, men ble fra 1919 særlig brukt om Mussolinis fascistpartis kampgrupper, de såkalte "Fasci di combattimento", som da ble opprettet i Milano. Ideologien ble derfor kalt fascisme og bevegelsen fascistisk. Etter maktovertagelsen i 1922 ble fasces i tillegg til å være partisymbol også et italiensk statssymbol, og fasces var nasjonalitetsmerke for italienske militære fly under den andre verdenskrig. Fra 1943 til 1945 inngikk fasces både i statsvåpen og flagg for Den italienske sosialrepublikk (italiensk:Repubblica Sociale Italiana eller RSI), et tysk lydrike i Nord-Italia, med Mussolini som statsoverhode. My Sweet Lord. «My Sweet Lord» er en sang av George Harrison som ble første gang utgitt på hans trippelalbum "All Things Must Pass" og er produsert sammen med Phil Spector. Den handler primært om Gud og gjentar manifestasjoner av den hinduistiske guden Vishnu i teksten. I den selvbiografiske boken "I Me Mine" (1982) nevner Harrison at «Jeg ønsket å vise at Halleluja og Hare Krishna er egentlig det samme. Jeg sang Halleluja først og skiftet deretter til Hare Krishna slik at folk ville messe Maha Mantra før de visste hva som skjedde! Jeg hadde messet Hare Krishna i en tid og denne sangen var en enkel ide på hvordan å gjøre en vestlig popsang ekvivalent til en Mantra som repeterer seg selv igjen og igjen med hellige navn.» Da sangen ble utgitt som singel i 1971, som Harrison skrev i desember 1969, toppet den hitlistene både i Storbritannia og i USA. «My Sweet Lord» var den første singelen fra et tidligere medlem av The Beatles som nådde øverst på hitlistene. Den gjenerobret førsteplassen i Storbritannia i 2002 i tiden etter at Harrison døde av kreft 29. november 2001. En av de studiomusikerne som deltok på innspillingen av sangen var Eric Clapton. Trommeslager på sangen var Alan White fra gruppa Yes. Sangen hadde visse likheter med den amerikanske gruppen The Chiffons' sang «He's So Fine» og det ledet til en langvarig juridisk kamp over rettighetene til sangen. En artikkel datert den 6. mars 1971 i "Billboard magazine" rapporterte at rettighetsutbetalingene fra innspillingen var blitt frosset for hele verden. Harrison på sin side har uttalt at han ble inspirert til å skrive «My Sweet Lord» etter å ha hørt Edwin Hawkins Singers' «Oh Happy Day». Harrison ble funnet skyldig i ubevisst plagiat av «He's So Fine» og ble beordret til å overgi hoveddelen av rettighetsinntektene fra «My Sweet Lord» og deler av inntektene fra albumet "All Things Must Pass". Harrison skrev og innspilte senere sangen «This Song» om de juridiske problemene med «My Sweet Lord». Norsk versjon. Helge Fjalsett har skrevet en norsk tekst. Den norske tittelen er «O store Gud». Eksterne lenker. My Sweet Lord Mona Lisa (film). Mona Lisa er en film fra 1986 som forteller historien om småkriminell som blir innviklet i det farlige livet til en luksusprostituert. Filmen har Bob Hoskins, Cathy Tyson, Michael Caine, Robbie Coltrane og Sammi Davis i de viktigste rollene. Filmen er skrevet av Neil Jordan og David Leland, og ble regissert av Jordan. Den ble produsert George Harrison for hans selskap Handmade Films. Om filmen. Filmen mottok positive kritikerreaksjoner da den ble utgitt i 1986. Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert skrev at de to hovedfigurene – horen og hennes sjåfør – «forholdene mellom de to figurene i filmen er interessant ettersom begge, av ulike grunner, har utviklet en stil som ikke avslører mye». Vincent Canby, som skrev for New York Times, kalte filmen for «kitsj med klasse». Priser og nominasjoner. I 1987 fikk Bob Hoskins prisen "Golden Globe Award" for beste skuespiller i et drama. Hoskins ble også nominert for Oscar som beste skuespiller i en hovedrolle, men vant ikke. Rena kartonfabrikk. Rena karton i forfall etter nedleggelsen. Foto er tatt i mai 2006 Rena kartonfabrikk ASA ble grunnlagt av Tollef Kilde 1. januar 1913 og nedlagt i 1998. Frem til nedleggelsen var bedriften lokalisert på Rena i Åmot kommune i Hedmark. Bedriften drev med papir- og kartongproduksjon og hadde på det meste ca. 550 arbeidere. Bedriften drev sin virksomhet basert på tømmer fra regionen. I 1916 starter produksjonen av kartong og i 1932 starter fabrikken, som den første i Norge, med produksjon av pappkasser. Under andre verdenskrig ble fabrikken bombet, men ble senere bygd opp igjen i 1943. Under det meste av virksomheten hadde fabrikken økonomiske problemer som følge av hardt konkurranseutsatt marked. På grunn av forurensing har bedriften gjennom hele dens historie hatt pågang fra miljøvernorganisasjoner. Fabrikken er nå revet og det er blitt bygget blokker på området. Noen renainger mener nok fortsatt at fabrikken burde vært ivaretatt og blitt brukt videre etter restaurering. Handmade Films. Handmade Films var et britisk filmselskap som ble grunnlagt av tidligere Beatles-medlem George Harrison og hans forretningspartner Denis O'Brian i 1969, opprinnelig for å finansiere Monty Python-filmen "Life of Brian" etter at de opprinnelige finanskildene trakk seg. Irma 1000. Irma 1000 var et radioprogram på NRK P3 mellom 1993 og 1995. Programmet ble skapt og ledet av Kari Slaatsveen og Barbara Jahn. Produsent var Finn Bjelke. Irma 1000 satte ny standard for radiohumor og regnes som NRK P3s første kultprogram med absurd humor, historier, dikt og sketsjer i studio sammen med musikk av gammel årgang, særlig fra 60- og 70-tallet. Hvert program startet med en låt av The Beatles. Finn Bjelke, Espen Thoresen og Egil Birkeland hadde faste gjesteopptredener i programmet. Birkeland sto bak stemmene til blant annet karakterene Jimmi Hendriksen i korttidsminneforeningen K.O.R.T, den sangglade, men umusikalske lektor Elvis Pressberg, den onde veterinæren Basse Spanielsen som ikke likte folk eller dyr, hans bror Bror Spanielsen, etterforsker ved Bagatellavsnittet, Oslo Politikammer og Teltprest Kvisthus. Thoresen hadde den semi-faste spalten «Innmari guffent». Stand-upkomikeren Jonas Rønning deltok det første året med serien "Jonas snakker med gamle damer!" Irma 1000 serverte også det legendariske hørespillet "AORTA", en absurd radioserie fra St.Annes Hospital der Overlege Hege Renne og Sykepleier Lege Halvorsen hadde hovedrollene, og figurer som blant andre Ørenesehalslege Hannibal Overlysveggen og Konrad Kentauren dukket opp. Andre høydepunkter: Dirty Lady, Sanger vi trodde vi sang, serien om Tutumungelefolket og småfortellingene om Karis vennskap med Finn Kalvik. I 1995 ble det gitt ut en samle-CD med sketsjer og musikk fra programmet, kalt «Irma 1000: ikke akkurat hudfargede knestrømper». 31. desember 1995 gikk siste sending på lufta. Totalisatorbane. En totalisatorbane er en arena hvor det foregår organisert veddeløp for dyr "(hester, hunder, kameler)". Navnet kommer opprinnelig fra en maskin (totalisator) som beregner tilbakebetaling til spillerne (odds) ut fra innsatsen på de enkelte deltagerne i veddeløpet. Fra 24. september 1982 har Norsk Rikstoto det overordnede ansvaret for all totalisatorspill i Norge. Totalisatorbaner i Norge. I Norge er det utelukkende totalisatorbaner for spill på hester. Det er 11 travbaner med totalisator, og en galoppbane. Time Bandits. Time Bandits ("Tidstyvene") ble første gang utgitt den 13. juli 1981 og er en humoristisk fantasifilm, produsert og regissert av Terry Gilliam (som tidligere var kjent for sine animasjoner for den britiske komigruppen Monty Python), og er en av de mest berømte av mer enn 30 filmer som ble produsert av filmselskapet Handmade Films. Det uavhengige London-baserte filmselskapet ble grunnlagt av George Harrison som finansierte mange av Monthy Pythons filmer. Gilliam skrev manuskriptet sammen med tidligere Monty Python-medlem Michael Palin som selv opptrer i filmen i tallrike roller. Filmens slagord: «De ikke bare skapte historie – de stjal den». Og: «Alle drømmene du har hatt – og ikke bare de gode drømmene.» Handling. Fortellingen begynner med en ung gutt ved navn Kevin som blir kidnappet fra sitt soverom av en gruppe på seks dverger som akkurat før har stjålet et kart. Kartet er spesielt ved at det viser dører til tiden, hull i universet av rom og tid. Kartet gir eieren ekstraordinær makt og tillater ham eller henne å hoppe fra en tidsalder til en annen gjennom tidsdørene. Dvergene stjal kartet fra «Det Øverste Vesen», tilsynelatende en tittel for Gud. Opprinnelig hadde de arbeidet for ham, hjalp til med skape medlemmer for plantenes kongerike i verden og universet. Etter å ha blitt sendt til Det Øverste Vesens departement for reparasjoner som en straff for å formet en spesielt farlig tresort (det usette «lysrøde bunkadoo») beslutter dvergene å bruke kartet, som de hadde mottatt som hjelpemiddel når de reparerte tids og rom-strukturen, for å bli «stinkende rike» ved å bli de største tyvene gjennom alle tider. Imidlertid, «Kilde til Alt Ondt» (personifisert av skuespiller David Warner) er også på jakt etter kartet for å få kontroll over universet og bygge det om i sitt bilde. Den lille gruppen av tyver fyker gjennom historien og stjeler alt de kan, hopper fra det Napoléons Italia til Robin Hoods (spilt av John Cleese) Sherwood-skogen til det mykenske Hellas hvor Kevin blir berget av den legendariske kongen Agamemnon (i Sean Connerys skikkelse) til RMS «Titanic» første og siste ferd tidlig på 1900-tallet. Med uoppfordret hjelp fra Det Onde blir de overført til ‘Legendenes Tid’. Etter å ha vært innom et stort seilskip går reisen til ‘Festningen for Det Uendelige Mørke’ hvor de konfronterer Det Onde. Til tross for at de får hjelp fra ulike tider i menneskehetens historie havner tyvene i stadig verre vanskeligheter inntil Det Øverste Vesen kommer dem til hjelp, personifisert av en eldre herre i mørk dress, spilt av Ralph Richardson. Det Øverste Vesen rydder opp i alt «rotet» og sender Kevin tilbake til sitt hjem. Filmen avslutter i en overraskende slutt da en del av rykende Onde ender opp i steikeovnen til Kevins foreldre. Kevin forsøker å advare foreldre ved å rope: «Mor, far! Ikke rør det! Det er Det Onde!» Men foreldrene hører ikke på sitt barn, rører på ovnen og den eksploderer. Etter at brannvesenet kommer og slukker brannen blunker en av dem til Kevin, og han ser akkurat ut som Agamemmnon. Så er Kevin igjen alene og spør de rykende søylene av det som var hans foreldre: «Mor? Far?» Produksjon. De som har tittet gjennom hele navnlista til filmen vil oppdage at George Harrison er kreditert med «sang og annet materiale», skjønt filmmusikken og orkestrering er kreditert Mike Moran med Ray Cooper, Elton Johns trommeslager gjennom mange år, er produsent for all musikken. Harrison skrev faktisk sanger for filmen på forespørsmål fra medprodusent Denis O'Brien, men det var tilsynelatende uten Terry Gilliams vitende. Resultatet er at den eneste sangen fra Harrison, "Dream Away", som han selv framfører, kan høres helt på slutten når filmen er ferdig og navnkrediteringen ruller over lerretet. Sangen ble forøvrige senere utgitt på Harrisons soloalbum "Gone Troppo" på hans eget plateselskap Dark Horse Records. "Time Bandits" ble filmet ved Lee International Studios, Shepperton, Middlesex i England og på andre steder i England, Wales og i Marokko. Besetning. Unge Kevin er spilt av Craig Warnock, som siden har blitt tagentspiller for nyveiv eller britpop-bandet These Animal Men og senere den tilsvarende gruppa Mo Solid Gold. Kenny Baker, kjent fra "Star Wars", spiller en av dvergene, og dvergenes selvutnevnte leder, Randall, blir spilt av David Rappaport. Regissør Gilliam har kommentert at denne filmen var en av de sjeldne sjanser for seks dverger til faktisk å ha hovedroller istedenfor det vanlige arbeidet som små stuntmenn eller som endimensjonale monstre. Dvergene henviser stadig til en annen dverg ved navn «Horseflesh» (= «Hestepølse») som tilsynelatende har dødd en gang for ikke lenge siden. I forordet til det utgitt manuskriptet nevner forfatterne at i et tidlig utkast inkluderte en figur ved dette navnet, men da de gjennomgikk manuskriptet ble forfatterne redde for at et antall på syv dverger ville gi dem juridiske problemer i USA og de drepte derfor figuren før filmens handling har startet. Til tross for dette var rollen gitt til Marcus Powell og han blir kreditert på rulleteksten helt til slutt til tross for at han egentlig aldri vises i filmen, skjønt man ser han svært kortvarig som en av Det Ondes lakeier. Vi ere en Nation, vi med. «Vi ere en Nation, vi med» er et dikt skrevet av Henrik Wergeland. Han kalte det opprinnelig «Smaagutternes Nationalsang». Teksten uttrykker hans ønske om at nasjonaldagen ikke minst skal være barnas dag. Melodien er kanskje av André Grétry, men det er noe usikkert. Wergeland skrev flere dikt i dette versemålet og dermed til denne melodien. Jf. f.eks. «For Fædrelandet» og «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Samme versemål og melodi er brukt i Johan Nordal Bruns sang fra 1770-årene, «For Norge, Kjæmpers Fødeland» (eller «Norges Skaal»). Marianergropen. Marianergropen (ofte skrevet Marianegropen) er verdens dypeste dyphavsgrop. Marianergropen ligger vest i Stillehavet, øst for Marianene, på 11°21′ N 142°12′ Ø, 342 km sør-vest for Guam. Gropen markerer også grensen der to tektoniske plater møtes; Stillehavsplaten trykkes under den Filippinske platen. Marianergropens maksimale dybde er i Challengerdypet, 11 034 meter (11,034 kilometer) under havflaten. Hvis man tar breddegraden og ekvatorkrumningen med i beregningen, er gropen 6 366,4 km (63 664 000 meter) fra jordens sentrum. Det arktiske havet er til sammenligning mindre dypt, 4–4,5 km, men dets bunn er likevel cirka 13,6 km nærmere Jordens sentrum, med en avstand på cirka 6 352,8 km. I bunnen av gropen, hvor de tektoniske platene møtes, skaper vannsøylen et trykk på 1086 bar (15750 psi), mer en tusen ganger det atmosfæriske trykket ved overflaten. Trieste. Det lengste et menneske har kommet ned i gropen er 10 912 meter. Dit nådde ekspedisjonen til oseanografen Jacques Piccard den 23. januar 1960, med batyskafen (spesial-ubåten) USS «Trieste». Kaikō. Kaikō (海溝, «Havgrop») var en dyphavs-ROV (fjernstyrt undervannsfarkost) konstruert av JAMSTEC, et japansk firma som i 1995 dykket i Challengerdypet. Nereus. I 2009 ble den fjernstyrte ubåten Nereus sendt ned i Challengerdypet i Marianergraven i en dybde på 10902 meter. Deepsea Challenger. Den kanadiske filmregissøren James Cameron nådde den 25. mars, 2012, bunnen av Marianergropen i farkosten Deepsea Challenger. Withnail og jeg. "Withnail og jeg" (engelsk originaltittel "Withnail and I") er en britisk spillefilm som ble laget i 1986 av filmselskapet Handmade Films. Den er skrevet og regissert av Bruce Robinson, og var skuespiller Richard E. Grants første rolle og skapte grunnlaget for hans senere karriere. Den har også fremragende prestasjoner fra Richard Griffiths som Monty, Paul McGann som Marwood og Ralph Brown som Danny. Filmen har gitt en mengde populære sitater. I år 2000 stemte leserne av filmbladet "Total Film" "Withnail and I" inn som den tredje beste filmkomedien noensinne. I 2003 navnga samme magasin filmen som den 13. beste britiske film gjennom tidene. Handling. Filmen forteller om livet til to kjempende skuespillervenner som holder til i et nedfallen georgiansk hus i Camden Town på grunn av at de er i finasielle vanskeligheter, og som beslutter å ta en ferie ute på landet. Filmen blir fortalt i første person av figuren som blir spilt av Paul McGann, navngitt i forbifarten som Marwood (fornavn Peter) og blir kun kreditert i rulleteksten som «& I». Robinsons manuskript er stort sett selvbiografisk. Marwood er Robinson; Withnail er basert på en kamerat han delte et hus i Camden med – Vivian MacKerrell – som døde svært ung, og onkel Monty er løst basert på en uønsket oppmerksomhet han fikk fra en amorøs Franco Zeffirelli da han var en ung skuespiller. Han levde under fattige omstendigheter og hadde plastposer som støvler, slik det blir framstilt i filmen. Robinson brukte fire eller fem år av livet på skrive manuskriptet som i filmen strekker seg kun to uker i tid. På mange måter er filmen melankolsk og handler om avslutninger: slutten på Withnail og Marwoods vennskap: slutten på 1960-tallet (filmen begynner med at King Curtis synger sangen "A Whiter Shade of Pale" – King Curtis ble myrdet i august 1971; Dannys tale om å selge hippieparykker i Woolsworths); den sannsynlige begynnelsen på slutten for Withnail/MacKerrell når han aller sist leser Hamlets monolog for en flokk ulver. Filmen er i tillegg delvis lagt til Camdens nedrivningsområder. I filmen er det en sterk følelse at figurene frykter endring: fra Withnail som henger på Marwood helt til slutten. Danny klager på at tiåret er slutt, og onkel Monty som syter over gledene i sin tapte ungdom og forbanner sitt liv. Figurene frykter endring og farene som vil komme med det nye og det usikre, men dypt inni seg aksepterer de at endring er uunngåelig. Filmen markerer slutten på en gylden tid. På et punkt i handlingen sier Withnail at «Det er alltid tid for en drink!» hvor Marwood hastig svarer: «Nei, jeg har ikke tid!» Sistnevnte forteller ikke at han ikke har tid for en drink, men heller at han ikke har noe tid for ham mens han tidligere alltid hadde tid for begge deler. Ved å avslå drinken forteller han Whitnail at deres tid sammen er over. Eksterne lenker. Withnail and I Withnail and I Parterre (bryting). Parterre er en stilling i sporten bryting. Utøverne ligger nede på matta, enten med både armer og ben, eller liggende stilling. I parterre befinner den ene utøveren seg over den andre og har overtaket. Det tildeles ofte poeng i en slik situasjon, med mindre det var den underliggende bryteren som tok initiativet i form av et grepsforsøk. Omvendt livtak. Omvendt livtak er et grep i sporten bryting. Utøveren i overlege fester rundt livet på motstanderen. Utøveren løfter deretter motstanderen og kaster ham bakover i en kontrollert bue over skulderen. Et omvendt livtak kan bli tildelt tre eller fem poeng. Dykkerklokke. En dykkerklokke er, i sin enkleste form, en beholder med en åpning i bunnen. Klokken vil inneholde luft også når den senkes ned i vann. Luften vil da ha det samme trykk som vannet utenfor klokken. Historisk. Dykkerklokken ble første gang beskrevet av Aristoteles i det 4. århundrede f.Kr.:"..."they enable the divers to respire equally well by letting down a cauldron, for this does not fill with water, but retains the air, for it is forced straight down into the water." I 1535 skapte og anvendte Guglielmo de Lorena hvad der i dag anses for at være en moderne dykkerklokke. De tidligste anvendelser var sannsynligvis kommercielle til svampe-fiskning. En dykkerklokke blev brukt under bergningen av de fleste verdifulle kanoner fra det svenske krigsskipet Regalskipet «Vasa» en tid etter at det forliste i 1628. I 1690 laget Edmund Halley planer for en dykkerklokke, som var i stand til lengre tids neddykning og som var udstyrt med et vindu med formål å gjøre undervannsundersøkelser. I Halley's dykkerklokke ble luften løpende utskiftet med luft fra tønder med "dykkerbelter" sendt fra vandoverfladen. Prinsippet bak dykkerklokken. Illustration af princippet bag en dykkerklokke Dykkerklokken til venstre er fri af vandet (typisk vil den stå på et skib). Her er lufttrykket i klokken det samme som det omgivende lufttrykk (normalt omkring 1 atm.). Klokken i midten står med bunnen i vannoverfladen. Lufttrykket inne i klokken er stort set som det omgivende lufttryk, da vandfladen inden i klokken er på samme niveau, som vandoverfladen omkring klokken. Klokken længst til højre er derimod sænket 10 meter ned i vandet. Vandets tryk påvirker direkte luftens tryk (de er ens) og da vandtrykket her er 2 atm. og med baggrund i boyles lov (der afledt siger at formula_1) vil luftens volumen være halveret. Grunden til at dette kan lade sig gøre, er at alle øvrige sider af klokken er fullstendig lukkede. Blot en enkelt lille åbning vil gøre klokken begrænset anvendelig eller helt uanvendelig. Moderne dykkerklokker. Moderne dykkerklokker kan have mange forskellige udformninger, alt efter deres formål og den dybde de skal anvendes på. Dykkerklokker inddeles i dag i "lukkede" og "halv-lukkede" (også kaldet "halv-åbne") samt "åbne" (også kaldet "dykker-kurve"). En lukket dykkerklokke er lukket i hele dykkerens højde, hvorimod en en halv-lukket kun er lukket i den øverste del. Her bruges komprimeret luft til at udligne det øgede tryk og dermed holde vandets overflade ved det lukkede rums underkant. En åben klokke, har faktisk slet ikke nogen klokkevirkning, men er blot en sænkbar platform. Klokkerne er i næsten alle tilfælde ikke kun forsynet med en wire, til at hejse klokken op og ned med, men også en såkaldt "umbilical" (betyder egentlig en navlestreng), der grunlæggende indeholder overfladeforsynet luft, men også kan indeholde, trykmåler, kommunikation, billeder fra kameraer, strøm til lamper, hydrauliktryk til værktøj, varmt vand m.m. Lukket klokke. En lukket klokke har en luge i bunden og anvendes ved metningsdykking, hvor dykkeren er under tryk i lange perioder (op til 4 uger). Klokken hejses op og tilsluttes en luftsluse, hvor dykkeren så opholder sig i en tryktank i de perioder, hvor denne ikke er i vandet. I bunden af klokken er en luge, der er lukket på alle andre tidspunkter end arbejdsdybden, der typisk er fra 75-180 meter. Selve klokken er forsynet med luft, kameraer, trykmåler, lys, udtag til hydraulik til værktøj, strømudtag til svejseværktøj, nødluft fra egenforsyning m.m. Halvlukket klokke. En halv-lukket klokke er åben i bunden. Klokken anvendes ved dyk hvor dykkeren f.eks. har værktøj med eller er iført tung udrustning med overfladeforsyning. Den halv-lukkede klokke anvendes ved dyk fra 25-75 meter og er typisk udstyrret med lys, trykmåler, nødluft og luftudtag til udligning af vandstand i klokken. Den åpne klokke. Den åpne klokke vil blot være en kurv, med luftudtag til dykkerne. Den har ingen egentlig klokkevirkning, men kan have lys og værktøjskurv, og evt. også nødluft til dykkerne. 20 spørsmål. «20 spørsmål» er en selskapslek der man skal gjette seg frem til ulike ord ved kun å stille inntil 20 ja- og nei-spørsmål. 20 spørsmål som radioprogram. I Norge er «20 spørsmål» best kjent fra NRK P1. Etter relansering på 2000-tallet ble programmet til å begynne med tatt opp i Studio 19 på Marienlyst med Knut Borge som programleder. I 2006 startet man i tillegg å vise det samme programmet på TV i NRK1, da kun som TV-opptak av selve radioprogrammet. I 2009 la NRK om dette noe, og skiftet bl.a. til studio 4. Programmet har hatt fast sendetid kl 16.05 på lørdager. Fra 25. august 2012 er Trond-Viggo Torgersen ny programleder, og programmet er flyttet til 18.05. Programkonseptet er i dag det samme som da det gikk på radio fra 1947 til 1985, da med Rolf Kirkvaag som programleder. Programmet var blant de mest populære programmene på NRK noensinne. Da som nå skulle panelet resonnere og spørre inntil 20 ja- og nei-spørsmål for å komme frem til et ord som en av lytterne hadde sendt inn. Om de ikke klarte det, fikk lytteren en premie. Det var fire paneldeltagere i hvert program, men i senere tid har det vært tre. De faste paneldeltagerne på 70- og 80-tallet var Alf Nordhus, Gerd Nyquist, Bjørg Gaathaug og Knut-Jørgen Erichsen. Dagens deltagere er: Cille Biermann, Finn Bjelke, Trond-Viggo Torgersen, Nina Stensrud Martin, Kari Slaatsveen, Helén Vikstvedt, Gustav Nilsen, Øystein Bache eller Rune Gokstad. Tidligere har også Knut Lystad, Erik Fosnes Hansen, Linn Skåber, Anne Lindmo, Pernille Sørensen, Paul Håvard Østby, Ingerid Stenvold, Lene Kongsvik Johansen m.fl. vært innom panelet. Programmet har også levende musikk i studio, under ledelse av kapellmester/pianist Eivind Thoresen Skarpaas. Med seg har han på bass Ole Marius Melhuus og på trommer Totto Hansen. Kjenningsmelodien er skrevet av Nissa Nyberget, som også var kapellmester en tid. Programideen er basert på en populær selskapslek. Turf-svindelskandalen. Turf-svindelskandalen var en korrupsjonsskandale som i 1877 rammet Scotland Yard, og førte til at detektivenheten ble omorganisert som Criminal Investigation Department. Saken. En rik parisisk kvinne, Madame de Goncourt, ble offer for to engelske svindlere, Harry Benson of William Kurr, som lurte fra henne 30 000 pund. Scotland Yard ble kontaktet, og "Superintendent" Adolphus Williamson tok saken. Benson ble arrestert i Amsterdam, og Williamson hyret inn den flerspråklige "Chief Inspector" Nathaniel Druscocih for å hente fangen. Det viste seg at dette ble svært vanskelig. Kurr ble det også vanskelig å få fatt i; de tre politimennene som var sendt ut for å fakke ham mislyktes hver gang, ettersom Kurr alltid slapp unna i siste liten. Tilslutt fikk de tak i ham i Edinburgh, og han ble stilt for retten. Scotland Yard var forbløffet over alle vanskelighetene man hadde møtte, og Benson og Kurr ble avhørt om dette. Det viste seg at inspektør John Meiklejohn hadde tatt imot bestikkelser fra Kurr helt siden 1873. Mot store summer hadde han tipset Kurr hver gang politiet nærmet seg svindleren. Druscovich hadde også blitt innblandet, ettersom han hadde fått mulighet til å låne penger fra Kurr for å betale sin brors gjeld. En annen som ble trukket inn i saken var "Chief Inspector" Palmer, som ser ut til å ha blitt lurt inn i det av sine kolleger. Etterspill. De tre politimennene fikk dommer på to års fengsel. Skandalen skadet også Williamsons karriere; han var ikke mistenkt for direkte innblanding, men ble sterkt kritisert for å ikke ha god nok kontroll over sine underordnede. Etter at en høringskomité hadde gått gjennom saken ble detektivenheten omorganisert for å gjøre det vanskeligere for tjenestemennene å være korrupte. Sailor Moon. Sailor Moon (美少女戦士セーラームーン "bishōjo senshi sērā mūn," «vakker kriger Sailor Moon») av den japanske tegneren Naoko Takeuchi, er en gammel og velkjent klassiker innenfor anime og manga. Den regnes som et av de fremste eksemplene på den utbredte «Magical Girl» (魔法少女, "mahō shōjo," «magisk jente») sjangeren, der en eller flere unge jenter, gjerne i tenårene, opptrer som en slags magiske superhelter. Serien omhandler en gruppe tenåringsjenter som i virkeligheten er reinkarnasjoner av de magiske kvinnelige "Sailor Senshi" krigerene som for lenge siden forsvarte det sagnomsuste «Moon Kigndom» – månekongedømmet – og som falt da dette kongedømmet gikk til grunne for mer enn tusen år siden. I deres nåværende inkarnasjoner bor de i 1990-tallets Tokyo og lever stort sett vanlige liv, bortsett fra når en eller annen fare truer, gjerne i form av et monster eller demon. Da forvandler de seg til "Sailor Senshi" og er klare til å kjempe mot all ondskap. Sailor Moon begynte som en oppfølger til Naoko Takeuchis kortere, mindre kompliserte og mer slapstick-pregede manga, Codename wa Sailor V, men ble snart langt mer kjent og populær enn originalen; ikke minst takket være den 200 episoder lange anime-serien som ble produsert mer eller mindre samtidig med den originale mangaen. Utenfor Japan forbindes begrepet Sailor Moon oftere med tv-serien enn med tegneserieversjonen. I tillegg er det blitt laget tre animerte langfilmer, 26 teater-musikaler, og nylig også en TV-serie med levende skuespillere, som gjerne omtales som enten Sailor Moon Live Action eller Pretty Guardian Sailor Moon («PGSM»). Det er mange forskjeller mellom de ulike versjonene, både når det gjelder personer og historie, men i hovedtrekk forblir grunnhistorien den samme. Saban Sailor Moon. Da Sailor Moon skulle lanseres på tv i USA i 1995, prøvde Toon Makers Inc. å skaffe seg rettighettene til Sailor Moon-serien. Målet var å lage en original Power Rangers-liknende versjon av Sailor Moon, det vil si med halvparten av hver episode som ekte film og andre halvparten amerikansert tegnefilm. En to-minutters musikkvideo og trailer ble produsert av Toon Makers, men ideen ble forkastet av Toei fordi det ville ha kostet betraktelig mer å produsere en slik serie, enn å bare dubbe over den originale serien. I dag finner man dette klippet på Youtube og det går, noe uriktig, under navnet "Saban Sailor Moon". Tv-selskapet Saban laget riktignok Power Rangers-serien i sin tid, men hadde ingen ting med nevnte Sailor Moon-trailer å gjøre. Historien. "Sailor Moon" kan deles inn i fem akter (sesonger i anime-serien): "Sailor Moon, Sailor Moon R, Sailor Moon S, Sailor Moon SuperS" og "Sailor Moon Stars". Hver akt introduserer en eller flere nye fiender som er ute etter å erobre eller utslette jorden, månen eller hele universet, og som heltinnene må kjempe mot. TV-serien "PGSM" tilsvarer bare den første av disse aktene, men både mangaen, anime-serien og til en viss grad også musikalene følger alle fem. Sailor Moon. Usagi Tsukino ("Tsukino Usagi" på japansk) er seriens hovedperson. Når vi først møter henne er hun fjorten år gammel, og en velmenende, men klønete og sutrete jente som gråter for den minste ting. Dette begynner sakte å endre seg den dagen hun treffer den snakkende katten Luna (se nedenfor) og for første gang blir forvandlet til "Sailor Moon." Etter hvert viser det seg at det er mye mer ved Usagi enn man først ser. Ikke bare er hun den mektigste av alle Sailor-heltinnene, men hun er også reinkarnasjonen av prinsesse Serenity, tronarvingen til det gamle kongedømmet på månen. I "Sailor Moon R" avslører en tidsreise at hun og kjæresten Mamoru (se nedenfor) en gang i fremtiden kommer til å herske over det utopiske samfunnet "Crystal Tokyo" som «neo-dronning Serenity» og «Kong Endymion». Som Sailor Moon er Usagi i besittelse av sterke magiske krefter, men i motsetning til de andre "Sailor Senshi"ene er ikke hennes magi tilknyttet noe spesielt element eller tema. Hennes største makt er imidlertid det store hjertet hennes, evnen til medfølelse og viljen til å tilgi sine fiender. Sailor Mercury. Ami Mizuno er ofte blitt omtalt som den mest populære av figurene i "Sailor Moon" spesielt blant japanske seere. Hun er svært intelligent, men også veldig sjenert og innadvendt. Når vi treffer henne for første gang lever hun utelukkende for skolearbeidet, men etter hvert som hun blir venner med Usagi og de andre lærer hun å slappe mer av og bli mer trygg på seg selv også utenfor bøkenes verden. Ami er datter av en svært dyktig kvinnelig lege, og drømmer om å kunne følge i morens fotspor og selv bli lege en dag. Hun er også svært glad i å svømme. Som Sailor Mercury er Amis krefter hovedsakelig knyttet til vann i forskjellige former, men spesielt is. Hun har også et armbånd som fungerer some en mini-datamaskin, til å hjelpe seg med utregninger og informasjon. Sailor Mars. Rei Hino er en "miko" – en jente som tjenestegjør i et Shinto-tempel – og bor sammen med bestefaren, som er prest, i "Hikawa-tempelet" (som er basert på et virkelig Shinto-tempel i Tokyo). Selv utenfor identiteten som Sailor Mars har hun visse overnaturlige evner; hun er blant annet synsk og kan være ondskap og fare lenge før den kommer. Hun har også to tamme kråker, Phobos og Deimos, som hun til en viss grad kan kommunisere med (i mangaen blir det avslørt at kråkene også er magiske og kan ta menneskeskikkelse som "Sailor Phobos" og "Sailor Deimos"). Rei har et skikkelig temperament og stiller ofte store krav til omverdenen -- spesielt Usagi, som hun stadig krangler med og forlanger at skal oppføre seg mer som en virkelig prinsesse. På tross av dette blir det ofte, særlig i anime-serien, mer enn antydet at hun i virkeligheten setter veldig stor pris på Usagi, og at hun kanskje er sterkere knyttet til henne enn noen andre. Som Sailor Mars er Reis element ild. Sailor Jupiter. Makoto Kino er den høyeste og fysisk sterkeste av jentene, og har opparbeidet seg et visst ry som slåsskjempe og bråkmaker – når hun først begynner i klassen til Usagi, går det ikke lang tid før vi får vite at hun har blitt utvist fra den gamle skolen sin fordi hun sloss. Likevel er Makoto på mange måter svært feminin i både smak og interesser; hun elsker å lage mat og stelle med blomster, og mer enn en gang avslører hun seg som en håpløs romantiker. Den fremste grunnen til denne selvmotsigende personligheten er nok at hun for noen år siden mistet begge foreldrene i en flyulykke, og siden den gang har måttet klare seg selv. Dette er også grunnen til at hun lider av flyskrekk, og til og med blir nervøs hvis hun skulle høre et fly passere. Som Sailor Jupiter er Makotos element først og fremst lyn og torden. Sailor Venus. Minako Aino var opprinnelig hovedpersonen i "Codename wa Sailor V," hvor hun optrådte som den trettenårige superheltinnen Sailor V, assistert av den snakkende katten Artemis (se nedenfor). I "Sailor Moon" som foregår ett år senere, blir Sailor V ofte omtalt i begynnelsen, både mellom hovedpersonene og i media -- både i den første episoden av anime-serien og det første kapitlet i mangaen kan vi se Sailor V omtalt i en avisartikkel. Det blir også ofte referert til adskillige Sailor V-effekter, blant annet en film og en manga-serie (selv om det antagelig ikke er virkelighetens "Codename wa Sailor V" som omtales, siden ingen later til å kjenne til Minakos identitet i serien). Først et stykke uti serien dukker Minako opp personlig og avslører seg som Sailor Venus. Utseendemessig, og til en viss grad i personlighet, er Minako svært lik Usagi – en stor kløne som ikke alltid tar tingene så seriøst som hun burde. Men til forskjell fra Usagi har hun ikke særlig lett for å gråte, og hun er også svært sporty av seg, med volleyball som spesialitet. Som Sailor Venus er nok Minakos hovedelement metall, men hun demonstrerer også en rekke magiske angrep og evner som baserer seg på kjærlighet. Hun omtaler også gjerne seg selv som «kjærlighetens "Senshi",» selv om hun ironisk nok er en av de få hovedpersonene som aldri får oppleve en virkelig romanse. Sailor Chibi-Moon. Chibi-Usa heter egentlig Usagi Tsukino, som hovedpersonen, men blir av alle de andre omtalt med kjælenavnet «Chibi-Usa» ("Chibi – lille, Usa – forkortelse for Usagi"). Hun dukker opp som en mystisk liten jente i seriens andre sesong og blir raskt en hovedperson da hun flytter inn hos Usagis familie etter på magisk vis å ha hypnotisert dem til å tro at hun er Usagis kusine på langtidsbesøk. Etter hvert blir det klart at hun er fra fremtiden, og faktisk datter av Usagi og Mamoru – eller «neo-dronning Serenity» og «kong Endymion.» Til å begynne med er Chibi-Usa svært liten (i følge mangaen er hun 900 år gammel, men har stanset i aldringsprosessen og ser ut og oppfører seg som et lite barn – i anime-serien nevnes ikke alderen hennes, men man går ut fra at hun er rundt fem eller seks år gammel). Senere, etter at hun har blitt sendt hjem til fremtiden ved slutten av "Sailor Moon R", dukker hun opp igjen i "Sailor Moon S" – nå noe eldre (rundt ni eller ti år gammel) og dessuten med sin egen Sailor-identitet, Sailor Chibi-Moon. Som Sailor Chibi-Moon er ikke Chibi-Usa særlig sterk, og de magiske angrepene hennes består hovedsakelig av rosa sukkerhjerter som irriterer monstrene heller enn å skade dem. Sailor Pluto. Sailor Pluto er den eldste, og antagelig den mest mystiske, av Sailor-heltinnene. Hun var den eneste av dem som ikke døde under angrepene på månen for over tusen år siden, og i motsetning til alle de andre er hun derfor ikke en reinkarnasjon, men har levd videre uten å eldes siden da. Siden hun i serien opptrer som vokter av tiden er det mulig (men aldri direkte sagt) at hun selv kan velge om hun vil eldes eller ikke. Hun ses først i "Sailor Moon R" som den personen som lot Chibi-Usa dra tilbake i tiden. I "Sailor Moon S" dukker hun opp som Setsuna Meioh, klesdesigner og moteskaper i nåtidens Tokyo. Som den eneste av heltinnene som kjenner fremtiden og vet hva som må skje, dukker hun med jevne mellomrom opp med kryptiske hint og advarsler til de andre jentene. Hun er generelt sett en veldig privat person som ikke har lett for å komme overens med andre, men har likevel utviklet et spesielt vennskap med Chibi-Usa. Sailor Uranus. Haruka Tenoh, sammen med Miciru Kaioh, som er Sailor Neptune (se nedenfor) dukker ikke opp før i "Sailor Moon S". Begge to er eldre enn Usagi og vennene hennes, og foretrekker å operere for seg selv heller enn sammen med de andre -- siden de er generelt sett mer kyniske og mer tilbøyelige til å hevde at «hensikten helliger midlet.» Haruka er uten sammenligning den mest aggressive og maskuline av Sailor-heltinnene. Hun kler seg til og med ofte som en mann, og enkelte ganger har hun faktisk blitt tatt for å være mann (Minako var til og med forelsket i henne før hun oppdaget at «den kjekke gutten» var en kvinne). Hun elsker motorsport og er en habil racerkjører som har deltatt i flere løp allerede i den unge alder av seksten. Haruka blir sjelden eller andri sett uten at Michiru er ett eller annet sted i nærheten. De to er fullstendig uadskillelige, og det blir etter hvert klart for både seerne og de andre karakterene at de er lesbiske samboere. Selv om seksualiteten hennes egentlig aldri blir nevnt i ord, har Harukas «rett-på-sak» personlighet og tendens til å flørte med andre jenter gjort henne til en av de mest kjente åpent lesbiske karakterene i noen manga eller anime -- spesielt i USA. Som Sailor Uranus er Harukas element luft. Sailor Neptune. Michiru Kaioh er på mange måter svært lik en eldre, mer selvsikker Ami Mizuno. Hun er svært intelligent, høflig og lavmælt, og lik Ami har hun en forkjærlighet for vann og er en dyktig svømmer. I tillegg til dette er hun også kunstnerisk anlagt: Hun spiller fiolin og maler bilder. Michiru har også en ting til felles med Rei: Hun har visse synske evner og kan ofte forutsi fare. Hun er flink til å skue i dybden og se det som er skjult for andre, or opptrer dermed ofte som en rolig, ettertenksom motpart til den mer åpne, fysiske Haruka. Som Sailor Neptune har Michirus vann som sitt element – nok en likhet med Ami. Sailor Saturn. Hotaru Tomoe er, bortsett fra Chibi-Usa den yngste av Sailor-heltinnene, og nest etter Usagi er hun også den mektigste. Hun blir introdusert i "Sailor Moon S" som en sykelig ung jente med overnaturlige helbredende evner, som blir venner med Chibi-Usa, men det tar lang tid før hennes sanne identitet som Sailor Saturn blir oppdaget. Hun blir først omtalt som «mørkets Messias» (noe som skapte problemer i USA, men som faktisk ikke er ment som en kristen referanse), og har fra meget ung alder av blitt manipulert av onde krefter som hadde oppdaget de skjulte kreftene hennes og ville bruke dem til å forårsake jordens undergang. Takket være Usagi og Chibi-Usa blir de onde kreftenes kontroll over henne brutt, og jorden overlever. Hotaru selv dør, men blir, takket være Usagis magi, gjenfødt som baby. I anime-serien blir hun deretter tatt hånd om av faren, professor Tomoe, som også hadde vært under de onde kreftenes kontroll men nå er fri. I mangaen, derimot, dør professoren, og Hotaru blir adoptert av Haruka og Michiru. Den gjenfødte Hotaru vokser imidlertid mye fortere enn normalt, og i "Sailor Moon Stars" har hun blitt tolv-tretten år gammel og opererer igjen som Sailor Saturn. Sailor Saturns element er døden, men Hotaru har også krefter knyttet til helbreding og gjenfødelse. Tuxedo Mask. Mamoru Chiba er den eneste mannlige hovedpersonen i "Sailor Moon" og hans primære funksjon er som Usagis kjæreste, selv om hun i begynnelsen av serien ikke helt har sansen for ham. Han er reinkarnasjonen av den jordiske prinsen Endimyon, som fra gammelt av var prinsesse Serenitys forlovede. I sitt nåværende liv opptrer han som Sailor-heltinnenes allierte, og lik dem har han en hemmelig identitet: Den smoking-kledde, maskerte Tuxedo Kamen. Som Tuxedo Kamen har Mamoru visse magiske evner, men er ikke på langt nær så sterk som de kvinnelige hovedpersonene. Derfor spiller han som regel heller rollen som oppmuntrer, eller distraherer monstrene slik at Sailor Moon får sjansen til å angripe dem. I anime-serien kaster han ofte roser, noe som nærmest er blitt karakterens kjennetegn. Luna. Luna ("betyr "måne" på latin") er Usagis snakkende katt. Sammen med kollegaen Artemis var hun en av de få som overlevde angrepet på månen, og sammen med ham ble hun sent ned til jorden for å finne "Sailor Senshi"ene når de ble gjenfødt. Luna fant først Usagi, og har siden bodd hos henne -- utad som familiens kjæledyr, men i virkeligheten som Usagis lærer, trener og rådgiver. Hun tar oppgaven sin veldig alvorlig, og har lett for å miste tålmodigheten med den uerfarne og uansvarlige Usagi, som på sin side synes at Luna er forerdelig streng og masete. I tillegg til å kunne snakke har Luna andre magiske evner som hovedsakelig brukes til å hjelpe "Senshi"ene. Det er foreksempel fra henne de fleste magiske gjenstandene de bruker kommer, selv om det er noe uklart om hun faktisk lager dem selv eller bare har en evne til å trylle fram allerede eksisterende ting på. Luna kan også, under visse forhold, forvandle seg til menneske. I anime-serien skjer dette bare en gang, og det er Usagi som sørger for magien, men i mangaen klarer Luna å forvandle seg selv minst to ganger. I "PGSM" opptrer Luna ikke som en vanlig katt, men som et levende kosedyr. Også her får hun etter hvert evnen til å forvandle seg til menneske, en evne hun benytter seg av i nesten hver påfølgende episode. Artemis. Artemis er Minakos snakkende katt og fungerer som Sailor Venus' partner og trener. Han er oppgalt etter den greske gudinnen Artemis, noe han slett ikke setter pris på å bli ertet for. Vi treffer ham for første gang i "Codename Wa Sailor V" hvor han med vekslende hell prøver å lære opp den trettenårige Minako som Sailor V/Sailor Venus. I "Sailor Moon" dukker han opp samtidig med Minako og deler etter hvert Lunas oppgave som trener og rådgiver for alle jentene. Artemis er vilt forelsket i Luna, men blir noen ganger lei av at hun kaller ham klønete og udugelig. Han er imidlertid langt mer forståelsesfull og mindre streng overfor jentene enn hun er, selv om han ofte er sarkastisk, særlig mot Minako. Det blir generelt antatt at han har de samme evnene som Luna, selv om han sjelden benytter seg av noen av dem -- for eksempel er det bare i mangaen at han noen gang antar menneskeskikkelse. Akkurat som Luna, er Artemis i "PGSM" et levende kosedyr snarere enn en vanlig katt. Diana. Diana er Chibi-Usas snakkende kattunge, og datter av Luna og Artemis fra fremtiden. Hun er oppkalt etter den romerske gudinnen Diana, det romerske motstykket til den greske Artemis. I mangaen treffer vi henne allerede under tidsreisen i "Sailor Moon R" hvor hun presenteres som den som passer på tidens portaler ved de anledningene Sailor Plutos nærvær er påkrevet andre steder. Som foreldrene kan hun ved visse anledninger forvandle seg til menneske, selv om hennes meneskeskikkelse er mye yngre enn deres – omtrent på alder med Chibi-Usa. I anime-serien har hun en langt mindre fremtredende rolle. Hun blir sendt tilbake til fortiden for å hjelpe Chibi-Usa i "Sailor Moon SuperS" og skaper til å begynne med en del problemer når hun dukker opp fra løse luften og begynner å kalle en intetanede Artemis for «pappa,» men misforståelsen blir snart oppklart, og Diana er etter dette stort sett å se sammen med Chibi-Usa. I likhet med Artemis antar hun aldri menneskeskikkelse i anime-serien. Philip Zimmermann. Philip R. Zimmermann (født 12. februar 1954) er opphavsmannen til Pretty Good Privacy (PGP), programvare for kryptering av e-post. Zimmermann publiserte programmet som freeware i 1991, i kjølvannet av kraftig vekst på Internett, og ga dermed vanlig folk et verktøy for å sende privat epost. Dessverre for Zimmermann er det ulovlig i USA og eksportere avansert krypteringsteknologi og han ble satt under etterforskning. Den urimelige rettsførfølgelsen tålte ikke medienes lys da tilhengere valgte å publisere programvarekoden i bokform for å illustrere forsvarets poeng; krypteringsalgoritmer må være skjermet av allmenn ytringsfrihet. Tiltalen frafalt i 1996 og Zimmermann grunnla sitt eget selskap. 2006 lanserte Zimmermann et nytt program, Zfone, for kryptering av taleforbindelsen over internett som vil sørge for at uvedkommende ikke kan overhøre samtaler på ip-telefoni. Zimmermann har mottatt en rekke priser. 1995 oppga Newsweek at Zimmermann var blant de 50 mest innflytelsesrike menneskene på Internett, og 2001 ble han tatt opp i CRN Industry Hall of Fame. Harry Söderman. Harry Söderman (født 1902, død 1956) var en svensk kriminaltekniker. Söderman, også kalt "Revolver-Harry", var sjef for Statens Kriminaltekniska Anstalt (SKA) i Sverige fra 1939 til 1953. Han tok blant annet del i oppbygginga av en norsk og dansk politihær i Sverige under andre verdenskrig, der han fra 1943 til 1945 var utdanningsansvarlig for disse polititroppene. Han hjalp også til med å overføre politimyndigheten i Oslo til Hjemmefronten 7. mai 1945 og med å frigi politiske fanger. Söderman er blant annet omtalt i Anders Johanssons bok "Den Glömda Armén – Norge-Sverige 1939-1945". Council tax. Council tax er den viktigste formen for personlig skattlegging i England, Skottland og Wales. I Nord-Irland, som også er del av Det forente kongerike, benyttes andre former for skattlegging. Council tax ble innført i 1993 for å erstatte den meget upopulære koppskatten Community charge, som hadde blitt innført 1989 i Skottland og 1990 i England og Wales. Basis for skatten er fast eiendom. Alle boliger plasseres i en av åtte kategorier, benevnt fra A til H, basert på estimert kapitalverdi. Lokale myndigheter bestemmer skattenivået ved å fastlegge en rimelig, årlig skatt på en bolig i kategori D med to voksne beboere. De andre kategoriene fastsettes så automatisk ut fra dette. Enslige voksne får 25% avslag. Den gjennomsnittlige skatten på en bolig var i 2006 1 056 pund. I kategori D var gjennomsnittet 1 268 pund. Norwegian Wood (This Bird Has Flown). «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)» er en sang av The Beatles som har spesiell interesse for nordmenn ettersom det er henvisning til norsk tre i tittelen og i teksten, og har således gitt tittelen til en norsk musikkfestival. Sangen ble første gang utgitt på albumet "Rubber Soul" (1965). Sangen er kreditert "McCartney" (som med samtlige komposisjoner fra duoen, enten de var skrevet sammen eller hver for seg). Denne sangen var først og fremst skrevet av John Lennon, men Paul McCartney har bidratt i mellompartiet. Den er betydningsfull ved å være den aller første vestlige popsang som har et indisk musikkinstrument ved at Lennons akustiske gitar blir akkompagnert av George Harrison på sitar. Sangen er en lekende akustisk ballade som har Lennons sang ledsaget av Beatlesharmonier i mellompartiet. Inspirert av utroskap. Sangen var etter sigende inspirert av Lennons utenomekteskapelige forhold. Ironisk nok skrev han den da han var på ferie med sin kone, Cynthia Powell, ved St. Moritz i de sveitsiske alpene. De fikk selskap av Beatles-produsenten George Martin som hadde skadet seg selv i et uhell tidlig i ferien, og dennes kone. Martin har erindret: «Det var i løpet av denne tiden at John skrev sanger for Rubber Soul, og en av sangene han komponerte på hotellrommet mens vi andre var samlet rundt, stelte min skadete fot, var en liten sak som han spilte for meg på sin akustiske gitar. Sangen var «Norwegian Wood».» Lennon har selv sagt om sangen: «jeg forsøkte å skrive om et forhold på si, så den var svært "gobbledegoogy". Jeg forsøkte å skrive om forholdet uten å la min kone få vite at jeg hadde et. Jeg skrev ut fra egne erfaringer... jentas hybel, slike ting.»” Han har også sagt: «Norwegian Wood var min sang alene. Det var om et forhold jeg hadde. Jeg var svært forsiktig og paranoid fordi jeg ikke ville at min kone, Cyn, skulle vite at det virkelig pågikk noe utenfor hjemmet. Jeg hadde alltid et eller annet forhold gående på si slik at jeg forsøkte å være forsiktig mens jeg skrev om det… med et slags røykteppe, så du ikke kunne være sikker på hva den egentlig fortalte. Men jeg kan ikke huske hvilken kvinne den handlet om.» Lennons kamerat, Pete Shotton, spekulerte rundt at kvinnen som ble omtalt kunne ha vært en journalist som de kjente, skjønt det er like sannsynlig at det kan ha vært en av de tallrike groupiene eller kvinnelige fansene som alltid fulgte etter medlemmene av The Beatles. I ettertid spekuleres det på om sangen kunne ha vært skrevet om en av John Lennons venninner fra barndommen, ei opprinnelig norsk jente som han hadde vokst opp med i forstaden Woolton, bare noen kilometer unna Liverpool. I 1962, under en av The Beatles faste lunsjkonserter i The Cavern Club, hadde den opprinnelig trønderske ungjenta brakt med seg et lite treskilt John Lennon kunne henge på dodøra hjemme fra en suvenirbutikk på Østlandet, etter et sommeropphold i Norge. Som den personen John Lennon er beskrevet å ha vært, hadde han straks begynt å lage et rim rundt «good old Norwegian wood.» Det er imidlertid ikke helt sikkert at dette er opprinnelsen til låtnavnet. McCartney var tilsynelatende inspirasjonen for jeg-personens hevn på partneren sin på slutten av sangen. Som det har blitt forklart: «Peter Asher, broren til McCartneys daværende venninne, Jane Asher hadde akkurat bygget om værelset sitt i tre, og mange folk den gang dekorerte hjemmene sine i tre. Norsk tre. Det var furu, faktisk, bare billig furu. Men det var jo ikke noen god tittel, da. "Cheap Pine"? Den var som en liten parodi, egentlig, på en av de jentene som, når du er hjemme hos dem, så ville det vært massevis av norsk furu der. Den var fullstendig oppdiktet fra min synsvinkel, men ikke fra Johns. Den var basert på et forhold han hadde hatt på si. Hun lot ham sove i badekaret, og deretter, i det siste verset, så kom jeg på å tenne opp med norsk furu som en slags hevn. Hun grep tak i ham og sa, ‘Du får heller sove på badet.’ Og i vår verden betydde det at fyren fikk en slags hevn. Så det betydde å brenne ned stedet...» Lennon har innrømmet at han var svært inspirert av Bob Dylan i løpet av denne perioden, slik som det også kan merkes i andre sanger som «You've Got To Hide Your Love Away» og «I'm A Loser», og sangteksten reflekterer dette nokså tydelig. Dylan har selv følt at han ble gjort narr av og svarte med en sang med tilsvarende tema, «4th Time Around», med tilsvarende melodi som kan ses på som en parodi på parodien. På innspillingene av The Beatles' "Anthology 1", disk nummer to, er uttalen på "Norwegian Wood" nærmest sløret, noe som har inspirert en fortolkning av frasen «norwegian wood» til å bety «knowing she would». En slik vulgær frase ville ikke ha blitt tillatt for spilling i radio eller TV den gang, som eksemplifisert i sangteksten til The Rolling Stones’ sang «Let's Spend The Night Together» som ble omgjort til «let's spend some time together». Østlig inspirasjon. Det var George Harrison, som senere ble sterkt påvirket av transcendentalmeditasjon og etter hvert ble en hindu, som besluttet å bruke en sitar da The Beatles spilte inn sangen den 12. og 21. oktober 1965. Som han selv har erindret senere: «Vi ventet på å filme en restaurantscene for filmen Help! da en fyr blir slengt i bakken og det var noen få indiske instrumenter som spilte i bakgrunnen. Jeg husker at jeg tok opp sitaren og forsøkte å holde den mens jeg tenkte: Det var da en underlig lyd. Det kan ha vært en tilfeldig greie, men kort etter begynte jeg stadig å høre Ravi Shankars navn. Den tredje gangen jeg hørte det tenkte jeg ‘Dette var en merkelig tilfeldighet’. Så gikk jeg og kjøpte en plate med Ravi Shankars musikk. Den traff meg på en måte som jeg ikke kan forklare, men det virket så utrolig kjent. Musikken bare snakket til meg… Jeg kjøpte en billig sitar fra en butikk som het ‘India Craft’ i London. Jeg hadde ikke egentlig funnet ut hvordan man spilte på den, men da vi jobbet med «Norwegian Wood» så følte jeg at den trengte noe mer. Det var ganske spontant... Jeg plukket opp sitaren, fant frem notene og bare spilte i vei. Vi mikset den opp og greia traff bare så helt riktig.» Sangteksten. Lyrikken skisserer et møte mellom sangeren og en ukjent jente (eller "bird" (= "kjei") i britisk slang). De drikker vin sammen i hennes rom og snakker sammen utover natten. Deres forhold er tilsynelatende ikke fullbyrdet ettersom sangeren kravler ut for å sove i badekaret ("crawl[s] off to sleep in the bath"). Når han våkner nesten morgen er han alene og tenner opp ild (på norsk trevarer). Den egentlige meningen av tittelen «Norwegian Wood» er forblitt et mysterium. Sangtittelen blir nevnt i første strofe («She showed me her room / Isn't it good? / Norwegian wood?») og deretter på nytt i siste vers («So, I lit a fire / Isn't it good? / Norwegian wood?»). Det har vært foreslått at "Norwegian Wood" er et ordspill på et slangord for en form for marihuana. Det har også vært foreslått at siste linje hentyder at sangeren brenner ned hjemmet til piken ved å bruke møblementet som brannmateriale eller brenne møblementet i peisen. Det er Paul McCartney som har kommet med denne tolkningen (se over). En annen forklaring er at «Norwegian Wood» var en spøkefull betegnelse på det stedet nær havneområdet i Liverpool hvor horene betjente sine kunder, som for en stor del besto av norske sjøfolk. «Norwegian Wood» var en av flere sanger på "Rubber Soul"-albumet hvor det uttrykkes et antagonistisk eller vanskelig forhold til en kvinne. I direkte kontrast til tidligere sanger fra The Beatles, som i deres tenåringssanger om romantiske forhold; «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand», hadde sangene på "Rubber Soul" et atskillig mørkere preg. De bygde åpenbart på et sterkt utvidet erfaringsgrunnlag. Som det andre sporet på "Rubber Soul" (etter den mer konvensjonelle «I've Just Seen a Face» på den amerikanske utgaven eller «Drive My Car» på den britiske ugaven), representerte den eksotiske bruken av instrumenter og den sarkastiske sangteksten det første anslaget overfor tilhengerne om gruppens utvidede musikalske vokabular og eksperimentale tilnærming som gruppen ganske hurtig adopterte. Annen tilnærming. «Norwegian Wood» har blitt spilt og innspilt av mange andre sangere, blant annet Buddy Rich, og den ble spilt seks ganger på U2s Vertigo-turne. I 1987 ga den japanske forfatteren Haruki Murakami ut en roman som fikk tittelen "Norwegian Wood". Tittelen er en referanse til Beatles-sangen, ikke til Norge. Videre fikk den demokratiske presidentkandidaten Walter Mondale, som er norsk-amerikaner, tilnavnet ‘Norwegian Wood’ i løpet av 1984. Nynorske versjoner. Johannes Gjerdåker har skrevet en nynorsk tekst. På nynorsk bærer den tittelen «Norsk material». Sangen ble utgitt av Ivar Medaas på singlen Nor-Disc NOR 167 i 1967. En spesielt uvanlig utgave er Oddvar Torsheims nynorskversjon av sangen, som han kalte «Nynorskens skog». Sangen har også gitt navn til en populær norsk musikkfestival. Esher. Esher er en by i Surrey i distriktet Elmbridge i sørøstlige England i nærheten elven Mole. Det er en forstadsområde omtrent 23 km sørvest for Charing Cross. Byen vokste etter at det ble stoppested for skyssvogntrafikken på vegen mellom London og Portsmouth som senere ble omdannet til en A3-motorveg på midten av 1970-tallet. På 1500-tallet hadde kong Henrik VIII av England området som et kongelig jaktområde og det gjorde byen velstående. Clive av India bygde herskapsboligen Claremont, og denne ble senere en kongelig bolig som ble brukt av dronning Victoria av Storbritannia. Prins Leopold av Sachsen-Coburg levde her inntil han ble konge av Belgia. Dronning Victoria lånte ut huset til den franske eksilkongen Ludvig Filip av Frankrike og dennes hustru Marie-Amelie etter den franske revolusjonen av 1848. George Harrison fra The Beatles hadde hus her som han kalte for «Kinfauns» i løpet av 1960-tallet. De andre Beatles-medlemmene var ofte på besøk i Harrisons hjem og hans primitive hjemmestudio. Sandown Park-racerbane ligger i byen i nærheten av stasjonen (Waterloo via Weybridge). Byen er i dag primært en soveby for beboere og pendlere som har sitt arbeid i London. Den engelske komikergruppen Monty Python har flere referanser til byen. All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist). All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist) – ANCRCC (ML) – ("Den All-nepalske Revolusjonære Kommunistiske Koordinasjonskomiteen (marxist-leninistisk)"), var en partibyggende organisasjon i Nepal fra 1975 til 1978. Historisk var den et skritt på veien i oppbygginga av det som skulle bli Nepals store, legale og moderate kommunistparti fra 1991, som er best kjent som UML. Organisasjonen var danna med utgangspunkt i Jhapeli-gruppa, ei lokal kommunistgruppe som starta et opprør i distriktet Jhapa i 1971. I åra som fulgte begynte den å slå seg sammen med andre lokale grupper. ANCRCC (ML) fortsatte og systematiserte dette organisatoriske arbeidet ved å slå seg sammen med et stort antall andre kommunistgrupper. Noen var lokale organisasjoner som hadde fortsatt å fungere etter at det gamle Nepals Kommunistiske Partis organisasjon slutta å fungere rundt 1965. Etter dette hadde Nepal en svært oppsplitta kommunistbevegelse med en mengde kommunistpartier og mindre grupper. Mange av organisasjonene som ANCRCC (ML) rekrutterte, var danna ved splittelser i disse partiene. Stiftelsen av dette samarbeidsforumet var også en motreaksjon mot dannelsen av det nye prokinesiske kommunistpartiet NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr Fjerde landsmøte) i 1974, som blei det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal på resten av 1970-tallet. Lederne av Jhapeli-gruppa rekna seg også som tilhengere av Mao Zedongs Tenkning, og så derfor dette nye partiet som en konkurrent. Politisk fortsatte ANCRCC (ML) å følge Jhapeli-gruppas naxalittiske politikk. Den konsentrerte utbygginga si om områder på landsbygda med sikte på å starte væpna kamp, likvidere godseiere osv. Den politisk suverene lederen av gruppa var C. P. Mainali. Andre medlemmer var K. P. Sharma Oli og Madan Kumar Bhandari, som kom med i 1977. I 1978 stifta ANCRCC (ML) det nye partiet NKP (ML), som blei 1980-tallets største kommunistparti i Nepal. Det nye partiet fortsatte fra starten å bygge videre på Jhapeli-gruppas naxalittiske politikk, samtidig som det trakk inn nye lokale kommunistgrupper. C. P. Mainali var første generalsekretær. Etter flere års utvikling i moderat retning blei NKP (ML) i januar 2001 den viktigste og dominerende partneren i danninga av NKP (forent marxistisk og leninistisk) alias UML. Den britiske gruvearbeiderstreiken 1984–1985. Den britiske gruvearbeiderstreiken var en stor arbeidskonflikt som rammet Storbritannias kullgruveindustri i årene 1984 og 1985. Streiken regnes som et avgjørende punkt i den britiske arbeiderbevegelsens historie, og sees ofte som slutten på fagbevegelsens storhetstid i landet. Kullgruveindustrien var i stor grad nasjonalisert, og sterkt subsidiert. Regjeringen og dens støttespillere mente at industrien var døende, og at man på et tidspunkt måtte slutte å holde den i live gjennom økonomisk støtte. Kritikere påpekte at Storbritannia hadde en større produktivitet i kullgruveindustrien enn andre steder i Europa og Nord-Amerika, og at problemet var at den britiske industrien fikk mindre subsidier enn konkurrenter i andre land. Streiken endte med at National Union of Mineworkers (NUM) led nederlag. Conservative Party kunne dermed fortsette med sitt program for et fritt marked med privat eierskap og mindre subisider. NUMs politiske makt var fullstendig knust, og noen få år senere gikk Labour Party vekk fra sin tradisjonelle sosialistiske agenda. Konflikten førte til dype konflikter i det britiske samfunnet. Det var ved flere tilfeller sammenstøt mellom streikende og streikebrytere. Politiet ble sterkt kritisert av mange for sin rolle i disse sammenstøtene, fordi mange mente politiet tok side i konflikten. Gruvearbeiderstreiken 1984 Karloman, sønn av Pipin den yngre. Karloman (751–4. desember 771) var frankernes konge fra 768 til 771. Han var den andre sønnen til Pipin den yngre og Bertrada av Laon. Sammen med sin bror Karl (senere kjent som "den store") ble Karloman velsignet som konge av pave Stefan II i 754. Etter Pipins død i 768 delte Karloman og Karl kongedømmet mellom seg, hvor Karloman tok den østlige delen, Austrasia. Der var betydelig spenning mellom brødrene som kan være grunnen til at hans kone Gerberge flyktet med sine sønner til hoffet til Desiderius, langobardenes konge, da Karloman døde. På grunn av at noen kilder hevder at Gerberge var Desiderius datter, er det vanskelig å vurdere graden av spenningen. Krøniker antyder at Karl moret seg over Gerberges handling. Da Karloman døde, ble hans kongedømme absorbert i Karls rike som så fordelte delene blant sine egne sønner. Brian Epstein. Brian Samuel Epstein (født 19. september 1934, død 27. august 1967) var en britisk forretningsmann som er best kjent for å ha vært The Beatles’ manager. Hans rolle i innledningen av deres suksess i var helt avgjørende. Epsteins dyktighet i organisering og promotering av gruppens enorme talent, løftet dem fra lokal popularitet i Liverpool til en verdensberømmelse uten noe tidligere sidestykke. Epstein overtok som manager for The Beatles på et tidspunkt hvor de hadde slitt uten suksess i flere år. De var bare én av rundt 300 tilsvarende grupper i Liverpool på denne tiden. Selv om Epstein ikke hadde tilsvarende erfaring fra før, demonstrerte han betydelige egenskaper i å fremme gruppa og oppmerksomheten rundt den. Etter Epsteins tidlige død (som skyldtes overdosering av farlige sovetabletter) i 1967, begynte The Beatles som enhet å sprekke opp i sammenføyningene. Bakgrunn og tidligste år. Epstein var født i en jødisk familie, og hans foreldre eide en møbelbutikk i Liverpool – der Paul McCartneys familie en gang hadde kjøpt et piano. Han ble utdannet ved "Wrekin College" i Shropshire før han begynte ved teaterskolen Royal Academy of Dramatic Art (RADA) i London, der han gikk sammen med senere berømte skuespillere som Susannah York og Peter O'Toole. Men da han hoppet av utdannelsen etter sitt tredje semester, gjorde hans far ham til leder for plateavdelingen i sin nyåpnede musikkforretning "North End Music Stores (NEMS)" på Great Charlotte Street i Liverpool. Etter en tid ble en andre filial åpnet i Whitechapel 12-14, og Epstein fikk ansvaret for hele virksomheten. Den 3. august 1961 startet Epstein en fast musikkspalte i magasinet «Mersey Beat». Manager for The Beatles. Epstein oppdaget The Beatles’ navn på en konsertbillett og tenkte at navnet lød «tåpelig». Den versjonen av historien som er allment akseptert, går ut på at flere av kundene hans spurte etter en singel som The Beatles hadde spilt inn sammen med Tony Sheridan i Tyskland. Epstein kunne ikke finne den gjennom sine kontakter hos plateselskapene og besluttet å spørre gruppen selv etter detaljer. Han og hans assistent Alistair Taylor dro for å se dem på lunsjkonsert i den tettpakkede klubben The Cavern Club, som holdt til ikke langt unna butikken hans. Han ble møtt med en V.I.P.-mottakelse og ble ønsket velkommen over klubbens lydanlegg. Epstein sa senere om The Beatles’ fremføring: «Jeg ble øyeblikkelig fengslet av deres musikk, deres rytme og deres sans for humor på scenen. Og etter hvert, da jeg møtte dem, ble jeg fengslet av deres personlige sjarm. Og det var slik, egentlig, det hele startet.» Han hadde også gjenkjent medlemmene som faste kunder i butikken, hvor de kikket gjennom plater mellom konsertene. I desember 1961 undertegnet medlemmene i The Beatles kontrakten som gjorde Epstein til deres manager. Han var drivkraften bak en «ansikstløfting» som innebar at de sluttet å kle seg i jeans og skinnjakker og i stedet iførte seg matchende dresser. De sluttet å banne, drikke og røyke på scenen, og Epstein forslo at de avsluttet konsertene med et synkronisert bukk. Denne «vaskingen» av gruppas "image" var antakelig helt sentral for å gjøre den akseptabel for datidens medier, som tidlig på 60-tallet ennå var svært konservativt orientert, sett med nåtidens øyne. Epstein gikk så i gang med å sikre gruppa en platekontrakt. Han ble avvist av samtlige av de store selskapene i Storbritannia før han til slutt greide å få sjefen for EMIs Parlophone-etikett, George Martin, interessert. Når Martin lot det skinne igjennom at han kun var interessert i gruppa dersom de kvittet seg av med sin daværende trommeslager Pete Best, ble Epstein bedt av de tre andre om å gi Best sparken. Ringo Starr ble rekruttert som gruppas nye trommeslager. Personlig liv. Selv om det ikke ble offentlig kjent før etter hans død, var Brian Epstein homofil. Han hadde særlig varme følelser for John Lennon, men det er ikke mye som tyder på at han noensinne omsatte disse følelsene i handling. Det har vært rykter om en kortvarig fysisk forhold mellom de to da de dro på en firedagers ferietur sammen til Spania i april 1963. Lennon, som alltid var kjent for sin freidige åpenhet, benektet kategorisk et forhold, og fortalte i et intervju til Playboy i 1980 at «det var aldri fullbyrdet, men vi hadde et ganske intenst forhold». Paul McCartney har også uttrykt sin faste overbevisning om at det aldri hadde vært et slikt forhold. En fiktiv fortelling basert på feriedagene i Spania ble tross dette presentert i filmen "The Hours and Times". En kilde, Lennons opprinnelige barndomsvenn og fortrolige, Peter Shotton, påstår i sin bok «"John Lennon: In My Life"» fra 1983, at stilt overfor en pågående Epstein hadde Lennon etterhvert delvis gitt etter: «Jeg lot ham onanere meg ("toss me off"), og det var det.» Betales-biografen Hunter Davis erindret også at Lennon fortalte ham at han hadde samtykket i «en episode» for «å se hvordan det var». Skribenten Albert Goldman gjorde svært mye ut av begge påstandene i sin bok «The Lives of John Lennon», og spekulerte i en livslang affære mellom de to mennene, men dette er ekstremt lite sannsynlig. Det er ellers kjent at Epstein var svært omhyggelig med å ikke framstå som om han hadde noen favoritter blant gruppens medlemmer i frykt for at det ville skape problemer innad i gruppen. I tillegg til å være manager for The Beatles hadde Epstein også suksess med å være manager for Gerry & the Pacemakers, Billy J. Kramer & The Dakotas, The Fourmost, Cilla Black og mange andre populære musikere. Han var også personlig venn av George Martin og dennes framtidige hustru Judy Lockhart-Smith, og var vert for deres bryllupsmiddag i 1966. I oktober 1964 ble Epsteins selvbiografi, «A Cellarful of Noise», utgitt i Storbritannia og senere i USA. Den var skrevet sammen med journalist Derek Taylor, som hadde fungert som Epsteins assistent det året, og som senere ble presse- og mediasektretær for The Beatles i årene 1968–1970. Lennon vitset senere om at Epsteins memoarer burde ha hatt tittelen ‘A Cellarful of Boys’. Utviklingen av forholdet til The Beatles. Over de neste årene fra 1962 til 1967 skulle Epsteins forhold til The Beatles komme til å reflektere gruppens egen utvikling. At The Beatles i 1966 besluttet å ikke lengre turnere eller gi konserter, fikk Epstein til uttrykke bekymring for at de ikke ville fornye hans kontrakt som manager når den gikk ut i 1967. Denne voksende bekymringen, delt med presset av å holde sin seksualitet skjult på grunn av Englands strenge lover mot homoseksualitet, sendte ham inn i en spiral av depresjon og misbruk av reseptbelagte medikamenter (først og fremst barbiturater). Epsteins bekymring for sitt forhold til The Beatles var grunnløs. Dette ble gjort klart etter hans død av medlemmene, spesielt Lennon og McCartney, et syn som ble støttet av George Martin. De ønsket at han fortsatt som manager, men kanskje i en redusert rolle for å reflektere at de ikke turnerte lengre. Død. Epstein døde som følge av en narkotikaoverdose den 27. august 1967, uken etter at The Beatles var i Wales for å møte den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Ved det offentlige likskuet ble dødsfallet offisielt erklært å ha vært et ulykkestilfelle, som resultat av en akkumulert overdose av det sentraldempende medikamentet barbiturat, muligvis i kombinasjon med alkohol. Det har vært spekulert i at Epstein begikk selvmord, men de som sto ham nær blant venner og familie, har uttrykt overbevisning om at han ikke hadde vært suicidal. Tilfeldigvis hadde hans elskede mor, Queenie, nylig blitt enke, og det ble også hevdet at han ville aldri ha smertet sin mor gjennom å begå selvmord rett etter at hun hadde mistet sin ektemann. Epstein holdt Beatles samlet gjennom å utvikle strategier og kampanjer for å lansere hver eneste nye plateutgivelse, megle i den uavlatelige kjeklingen mellom medlemmene og administrere hvert eneste aspekt av gruppens karriere, inkludert å grunnlegge selskapet som ble Apple Corps. Da han døde, hadde hvert av Beatlesmedlemmene begynt å interessere seg for sin egen utvikling, og kranglingen ble mer åpenbar og intens. Lennon oppsummerte virkningen av Epsteins død i intervju i 1970: «Da Brian døde visste jeg at 'det var det'. Jeg visste at det hele var over.» Bradford. Bradford er en by i West Yorkshire i England. Den utgjør kjernen i distriktet City of Bradford. Byen fikk status som "city" siden 1897, men denne ble overført til distriktet da det ble opprettet i 1974, og selve Bradford er nå en "town" innenfor bydistriktet. Med forsteder er Bradford den ellevte største by i England. Odsal Stadium (hjemmebane for rugbyklubben Bradford Bulls) hadde verdensrekord i antall tilskuere på en rugbykamp (102 569 tilskuere i 1954); det er fremdeles britisk rekord. Ellers er byen kjent for Bradford-tragedien. Det var en brann som brøt ut på en tribunen på Bradford City AFCs stadion Valley Parade under en kamp i 1985. 56 mennesker omkom. Krill. Krill er en gruppe rekelignende virvelløse dyr, og er en viktig art zooplankton. I henholdsvis Nordatlanteren og Stillehavet er "Meganyctiphanes norvegica" og "Euphausia pacifica" viktige krillarter. Antarktisk krill er en nøkkelart i det antarktiske økosystem i Sørishavet. Krill er en viktig matressurs for bardehvaler, djevelrokker, hvalhaier, seler og noen få sjøfugl-arter som eter nesten utelukkende krill. Krill finnes i alle hav i verden. De er en viktig art nær bunnen av næringskjeden, fordi de eter plante- og dyreplankton, og omdanner dette til en form som passer for mange større dyr, og utgjør sådan en betydelig mengde biomasse til disposisjon for predatorer. De fleste artene holder seg på dypt vann om dagen, og stiger opp nærmere overflaten om natten. Kommersiell krill-fiske er utbredt i områdene rundt Japan og i Sørishavet. Mesteparten brukes i landbruk og akvariefôr, som åte innen sportsfiske, eller i farmasiindustrien. I Japan og Russland brukes krill også som menneskemat, og er kjent som "okiami" (オキアミ) i Japan. Med dagens kvoter er krillfisket meget bærekraftig. Antarktisk krill og ressursenen i Sørishavet forvaltes og reguleres av "Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources" (CCAMLR). For å forhindre overfiske og dermed at næringsgrunnlaget for arter som pingvin og sel blir redusert, benyttes føre var prinsippet i forvaltningen av denne viktige ressursen. Vitenskapskomiteen tilknyttet CCAMLR anslår at biomassen av Antarktisk krill i Sørishavet er mellom 400-500 millioner tonn. Hibernian FC. Hibernian FC er en skotsk fotballklubb som hører til i Edinburgh i Skottland. Byen har to lag i den profesjonelle ligaen – Hibernian og Hearts. Hearts er fra gammelt av det protestantiske laget, mens Hibernian er det katolske. «The Hibs» kalles laget av sine fans. Laget blir også kalt for «The Hibees» (uttales «high-bees») og «The Cabbage», en forkortelse for et rim i en gammel klubbsang for «Cabbage and Ribs», som er livretten i Leith. Hibernian-supporterne omtales gjerne som «Hibbies» (i entall «Hibby»). Klubben Hibernian F.C. ble grunnlagt av irske, katolske innvandrere til Edinburgh i 1875 og dannet modellen for Broder Walfrid da han tok initiativet til en tilsvarende aktivitet for de irske, katolske innvandrerne til Glasgow under navnet Celtic FC 6. november 1887. Navnet «Hibernian» skriver seg fra romernes gamle navn på Irland, «Hibernia». En «hibernian» betyr altså opprinnelig «en som kommer fra Irland», «en irsk innvandrer». Det var irske innvandrere til Skottland som grunnla klubben. Klubben holder til i Leith, som fram til 1920 var en egen by, havnebyen til Edinburgh. I dag bor det ca. 90 000 mennesker i Leith, og mange av Leiths innbyggere regner fremdeles bydelen nordøst i Edinburgh som en egen by. De fleste av klubbens spillere og tilhengere er i dag ikke katolikker. Rivaliseringen mellom Hearts (som holder til på Tynecastle Stadium i Gorgie Road på sørvestkanten av byen) og Hibernian kan derfor ikke sammenlignes med stridighetene mellom Rangers og Celtic i Glasgow. I Edinburgh dreier rivaliseringen seg bare om bosted og familiære bånd, ikke om trosretning. Likevel holdes Hibernians irske opprinnelse fremdeles i hevd, gjennom klubbnavnet, draktfargene og klubbvåpenet. Klubben eies av den fremstående forretningsmannen sir Tom Farmer (f. 1940). Farmer kontrollerer 90 prosent av aksjene i klubben, men klubben styres av styreformann Rod Petrie (som igjen har seks til sju prosent av aksjene). Farmer har delegert hele driften til styrelederen og en administrerende direktør, siden han selv ikke er videre opptatt av fotball. De siste årene har klubben gått med ca. £5 millioner i årlig overskudd. Regnskap for året 1. august 2009 til 31. juli 2010 ble lagt fram 9. september 2010. Det viser et nettooverskudd på £100.000. Nedgangen i overskuddet skyldes vesentlig byggingen av nye East Stand (som kostet ca. £10 millioner). Hibs var da den eneste skotske klubben som gikk med overskudd, og Hibs gjorde det for sjette året på rad. Regnskapet for regnskapsåret 1. august 2010 til 31. juli 2011 ble lagt frem den 18. oktober 2011. Det viser et underskudd på £900.000 (tilsvarende ca. 8,1 millioner kroner). Styreformann Rod Petrie la vekt på fire forklaringer for den røde bunnlinjen: 1) Lave inntekter fra spillersalg (salgene av Anthony Stokes, Sol Bamba og Merouane Zemmama), 2) tidlig utslagning av de tre cupene (bl.a. Europaligaen), 3) lavere publikumsoppmøte på Easter Road og 4) generell finanskrise i skotsk næringsliv. Hjemmebanen Easter Road. Hjemmekampene blir spilt på Easter Road Stadium i Leith. Stadionet består av 20 250 sitteplasser og ligger faktisk i Albion Road, en sidegate til Easter Road. Easter Road Stadium er vanligvis kjent som det mest betydelige fotballstadionet utenfor Glasgow. Easter Road Stadium er det femte største fotballstadionet i Skottland. Hibernian FC har spilt på Easter Road siden 1893. Før 1893 holdt klubben til i Hibernian Park. Mandag 1. mars 2010 startet rivingen av den eldste langsidetribunen, East Stand. Da det nye East Stand ble tatt i bruk i hjemmekampen mot Rangers søndag 22. august 2010, var kapasiteten på Easter Road økt til 20 250. Titler. Hibernian FC har vunnet den skotske eliteserien fire ganger (1903, 1948, 1951 og 1952). Bare to ganger har Hibernian FC vunnet den skotske FA-cupen, i 1887 og 1902, men hele ni ganger har laget vært tapende finalist, siste gang i 2001. I 2007 vant laget imidlertid den skotske ligacupen (under manager John Collins). Historie. Hibernian FC ble grunnlagt av en irsk prest, Father Edward Joseph Hannan (født i 1836 i Ballingarry, County Limerick, Irland), og 21-åringen Michael Whelahan (født i 1854 i Kilglass, County Rosscommon, Irland) på et møte i den romersk-katolske kirken St. Patrick's i Cowgate i Edinburgh i 1875. Father Hannan ankom Edinburgh og St. Patrick's som nyutdannet prest i 1861 og registrerte fort at de irske ungdommene i Little Ireland (området rett sør for Edinburgh Castle) ble undertrykket pga. sitt irske opphav. Han startet derfor et stort juniorarbeid i kirken som skulle holde ungdommene vekk fra gjengopprør i gatene. Michael Whelahan var en talentfull fotballspiller og foreslo at kirken også kunne opprette et eget fotballag, siden de irske ungdommene hadde problemer med å vinne innpass i de skotske gatelagene. Cowgate var på denne tiden i realiteten et irsk slumstrøk i Edinburgh. Klubben vant fort anerkjennelse. Først i 1890 flyttet klubben til en bane i Leith, sitt nåværende tilholdssted, ettersom mange av irene også hadde flyttet dit, pga. nye jobber i det aktive havnestrøket. Våpenhuset i St. Patrick's i Cowgate inneholder fortsatt glassmontere med trofeene fra Hibernians første år. Da Hibernian vant den skotske FA-cupen i 1887, ble de den første klubben fra østkysten av Skottland til å gjøre nettopp det. Senere samme år møtte de og vant over Englands beste lag, Preston North End, i det som ble beskrevet som «Association Football Championship of the World Decider». Tidlig på 1900-tallet opplevde klubben stor fremgang under ledelse av den irske manageren Dan McMichael. Med McMichael ved roret vant Hibs den skotske FA-cupen i 1902 og det skotske ligamesterskapet i 1903. The Famous Five 1948-1956. Hibernians mest vellykkede periode er uten tvil tiåret etter at Den andre verdenskrig var slutt. Angrepslinjen bestående av Gordon Smith, Bobby Johnstone, Lawrie Reilly, Eddie Turnbull og Willie Ormond blir bare benevnt som «The Famous Five» i Leith, og er for øvrig betraktet som det beste angrepet i skotsk fotball gjennom tidene. Det var bare Ormond som kostet Hibs overgangspenger, da manageren fram til januar 1948, Willie McCartney, signerte Ormond for £1200 fra Stenhousemuir FC. De fire andre spillerne i angrepsrekken ble rekruttert gratis fra ungdomsklubber eller amatørfotball. Kvaliteten på de fem spillerne kan dessuten sees i det faktum at alle fem figurerer på topp seks-listen over de fremste målskytterne i Hibernians historie, og nordenden av Easter Road Stadium er oppkalt etter dem. Det var den neste manageren, Hugh Shaw (manager for Hibs fra januar 1948 til november 1961), som i 1948 introduserte den siste av de fem angrepsspillerne, Bobby Johnstone. Første britiske klubb i Europa. Hibernian FC var den første britiske fotballklubben som spilte i europacupen. Selv om Hibernian bare ble nummer fem i den skotske ligaen i 1955, ble de invitert til å delta i den første sesongen av Europacupen i fotball. På den tiden ble ikke europacupdeltakelse bare basert på ligaplassering i hjemlandet. 18 klubber fra hele Europa, som UEFA mente ville generere nok interesse og som også hadde flomlys på sine stadioner, slik at kveldskamper kunne spilles der, ble invitert til å delta. Flomlys ble brukt på Easter Road for første gang i et lokalderby mot Heart of Midlothian den 18. oktober 1954. Hibernian ble dessuten den første britiske klubben til å spille i Europa, siden forbundssekretæren for det engelske FA, Alan Hardaker, overtalte de engelske mestrene, Chelsea, om ikke å delta i den første sesongen av Europacupen. I 1956/1957-sesongen ble Manchester United den første engelske klubben til å delta i denne turneringen. Hibs spilte sin første kamp mot Rot-Weiss Essen fra Tyskland og vant 4-0 på Georg-Melches-Stadion. Returoppgjøret på Easter Road endte uavgjort 1-1. I andre runde slo Hibs ut det svenske laget Djurgården IF og var dermed i semifinalen. I semifinalen tapte de 3-0 sammenlagt for det franske laget Stade Reims, som hadde den berømte franske landslagsspilleren Raymond Kopa på laget. Reims tapte for øvrig 4-3 for Real Madrid i finalen. Etter at Hugh Shaw trakk seg som manager for Hibs i november 1961, ønsket styret at Bobby Brown og Jock Stein skulle ta over i fellesskap. Dunfermline Athletic FC ville imidlertid ikke gi slipp på Stein, og dermed falt valget på Tranmere Rovers-manager Walter Galbraith. Turnbulls Tornadoes. Hibernian deltok jevnlig i Europacupen gjennom hele 1960-tallet, og i et par minneverdige kamper vant de både mot Barcelona og Napoli. Men klubben vant likevel lite i de skotske turneringene, før tidligere spiller Eddie Turnbull ble overtalt til å returnere til Easter Road som manager i 1971. Turnbull hadde da vært manager for Aberdeen FC. Hibs-laget under Turnbull ble populært kalt for Turnbull’s Tornadoes og avsluttet på andreplass i ligaen i 1974 og 1975 og vant ligacupen i 1972. Klubben vant også Drybrough Cup i 1972 og 1973, mens de vant hele 7-0 over Edinburgh-rivalene Hearts på Tynecastle Stadium på første nyttårsdag i 1973. Denne seieren over Hearts regnes av mange som den beste kampen Hibs noensinne har spilt. Viktige spillere på Turnbulls Hibernian var engelskmannen Joe Baker (fram til 1972), forsvarsspilleren Jim Black (1969–1974), forsvarsspilleren John Blackley (1967–1974), midtbanespilleren Des Bremner (1972–1980), forsvarsspilleren John Brownlie (1969–1978), midtbanespilleren Peter Cormack (1962–1981), midtbanespilleren Alex Cropley (1968–1974), midtbanespilleren Arthur Duncan (1969–1984), midtbanespilleren Alex Edwards (1971–1978), angrepsspilleren Joe Harper (1973–1976), keeperen Jim McArthur (1972–1983), angrepsspilleren Jimmy O’Rourke (1962–1974) og den offensive midtbanespilleren Pat Stanton (1963–1976). Etter midten av 1970-tallet gikk det imidlertid dårligere med Hibernian, og nye utfordrere i Aberdeen og Dundee United ble da hovedutfordrerne til Old Firm, Celtic og Rangers. I 1978 hentet Turnbull to norske spillere til klubben, Isak Arne Refvik og Svein «Matta» Mathisen. Matta opplevde svært begrenset suksess som Hibernian-spiller og dro tilbake til i Kristiansand etter bare et par måneder i Leith. Isak Arne Refvik ble imidlertid noen måneder lengre, men måtte returnere til Norge på vårparten i 1979, siden han ikke fikk arbeidstillatelse i Storbritannia (pga. at han på det tidspunktet ennå ikke hadde spilt A-landslagskamper for Norge). Refvik huskes fortsatt med glede av den eldre garde i Leith for sitt aggressive og energiske angrepsspill. Turnbull gikk av som manager da Hibernian rykket ned fra eliteserien i 1980. Klubben rykket opp til eliteserien på første forsøk året etter, under ledelse av Bertie Auld (manager for Hibs 1980-1982), men slet med å hevde seg gjennom hele 1980-tallet, inntil laget igjen kvalifiserte seg for europacupspill i 1989. Oppkjøpsforsøk fra Hearts. Etter den dårlige ledelsen av klubben i siste halvdel av 1980-tallet var Hibernian på konkursens rand i 1990. Wallace Mercer, styreformann for Hearts, foreslo å slå sammen de to store Edinburgh-klubbene, men Hibernian-supporterne opplevde oppkjøpet mer som fiendtlig. De grunnla en kampanje kalt "Hands off Hibs" for å kjempe for klubbens selvstendige eksistens. Denne kampanjen lyktes da den suksessfulle, lokale forretningsmannen og Kwik-Fit-eieren Tom Farmer kjøpte aksjemajoriteten i Hibernian. Supporterne maktet å overtale Farmer til å ta kontroll over klubben, selv om Farmer ikke har noen videre interesse for fotball. Farmer går svært sjelden på Hibs-kamp. Farmer ble overtalt på grunn av at farfaren hans hadde reddet Hibernian fra konkurs tidlig på 1890-tallet. Etter oppkjøpsforsøket fra Mercer hadde Hibernian noen gode sesonger på begynnelsen av 1990-tallet, der klubben blant annet vant Scottish League Cup i 1991 og ble nummer fem eller bedre i ligaen i 1993, 1994 og 1995. Nyere historie. Kort tid etter at Alex McLeish ble utnevnt til manager i 1998, rykket Hibernian ned til First Division, men sikret seg opprykk på første forsøk til SPL i 1999. Hibs hadde en god sesong i 2000–01, da de utfordret Old Firm helt fram til jul, og til slutt ble nummer tre i ligaen. Hibs nådde også helt til den skotske FA-cupfinalen for første gang på 22 år, men tapte 3–0 for Celtic F.C. på Hampden Park. McLeish dro så videre til Rangers i desember 2001; og kapteinen Franck Sauzée ble utnevnt til ny manager, selv om han ikke hadde noen tidligere erfaring som trener eller manager. Deretter fulgte en katastrofalt dårlig periode for Hibernian i serien, som trakk laget ned i en nedrykkskamp, og det førte til at Franck Sauzée ble sparket i februar 2002. Sauzée hadde da vært manager i bare 69 dager. Kilmarnock-manager Bobby Williamson ble deretter hyret inn, men han viste seg å bli upopulær blant Hibs-supporterne. Likevel vokste det frem en rekke unge og lovende spillere, inkludert Garry O'Connor, Derek Riordan, Kevin Thomson og Scott Brown. Disse spillerne deltok aktivt da Hibs slo ut begge halvdelene av Old Firm og nådde finalen i ligacupen i 2004, men tapte 2–0 for Livingston. Williamson forlot klubben nær slutten av denne sesongen for å bli manager for Plymouth Argyle og ble erstattet av Tony Mowbray. Mowbray stod for en rettvendt pasningsfotball, og Hibs avsluttet som nummer tre i ligaen i hans første sesong som manager, mens Mowbray ble kåret til årets manager av SFWA. Mowbray forlot Hibs i oktober 2006 for å bli manager for West Bromwich Albion, og han ble erstattet av tidligere Hibs-spiller John Collins. Laget vant ligacupen i mars 2007 under hans ledelse, men i hans periode solgte klubben også Kevin Thomson, Scott Brown, Ivan Sproule og Steven Whittaker for en samlet overgangssum på over åtte millioner pund. Collins trakk seg fra stillingen i desember 2007, og uttrykte frustrasjon over at så lite av disse midlene ble gjort tilgjengelig for nye spillerkjøp. Tidligere Hibs-spiller Mixu Paatelainen ble hyret inn i januar 2008 for å erstatte Collins, men han dro i mai 2009, etter halvannen sesong som manager for Hibernian. Aktuelt. Den finske manageren Mixu Paatelainen (ansatt i januar 2008) valgte å trekke seg fra stillingen fredag 29. mai 2009, sannsynligvis pga. manglende finansiell støtte fra styret. Mandag 8. juni 2009 ansatte styret den tidligere forsvarsspilleren John Hughes (kallenavn «Yogi») som ny manager på en treårskontrakt. De fleste supporterne støttet i begynnelsen ansettelsen av Hughes, siden han er født og oppvokst i Leith og aldri har lagt skjul på sin forkjærlighet for Hibernian. Hughes kom da fra fem år i managerposten i Falkirk FC. Etter den svake siste halvdelen av 2009/2010-sesongen og utslagningen av Europaligaen i begynnelsen av august 2010, vendte mange supportere imidlertid Hughes ryggen. Styreformann Rod Petrie lot ikke Hughes signere nye spillere for lenger enn ett år, og mange tok det som et tegn på at også direktørene i klubben var usikre på John Hughes' fremtid i Hibernian FC. Mandag 4. oktober 2010 måtte John Yogi Hughes forlate jobben som Hibs-manager sammen med assisterende manager Brian Rice. Både klubbstyret og Hughes selv sa at de var enige om å oppheve treårskontrakten, men det var tydelig for alle at Hughes forlot Easter Road etter betydelig press fra alle involverte. Styret brukte to uker på å sondere terrenget for å finne en ny manager. Lenge var Steve Clarke (tidligere assisterende manager for Chelsea FC og West Ham United) favoritt til å overta, men mandag 18. oktober 2010 kunngjorde styreformann Rod Petrie at klubben hadde ansatt Colin Calderwood, tidligere assistentmanager for Newcastle United, førstelagstrener for Tottenham Hotspur (2001–2003) og manager for Northampton Town (fra 2003) og Nottingham Forest (fra 2006), på en treårskontrakt. Det er antatt at Calderwood har fått en årslønn på £156 000. Torsdag 11. november 2010 kunngjorde Hibernian FC at Derek Adams (f. 25. juni 1975) var utnevnt som assistentmanager for førstelaget. Adams kom da fra managerstillingen i Ross County, som han hadde innehatt siden 2007. Torsdag 19. mai 2011 kunngjorde Derek Adams at han sluttet som assistentmanager for Hibs, for å bli manager igjen for 1.divisjonslaget Ross County. Torsdag 15. september 2011 ansatte Hibernian den 60 år gamle treneren Billy Brown som assistentmanager. Søndag 6. november 2011 kunngjorde styret at Colin Calderwood var løst fra sin kontrakt (etter 12,5 måneder med svake resultater). Billy Brown var så midlertidig manager for A-laget, mens styret jaktet ny manager. Fredag 25. november 2011 kunngjorde klubben at den irske treneren Pat Fenlon (født 1969) var ansatt som ny manager på Easter Road på en to og et halvt år lang kontrakt. Fenlon kom da fra ni år som manager for fire ulike irske toppklubber. Liam O'Brien (Fenlons assistentmanager fra Bohemian FC) ble ny førstelagstrener, mens Billy Brown fortsatte som assistentmanager for Hibs. Det ble samtidig klart at de tidligere utviklings- og førstelagstrenerne Alistair Stevenson og Gareth Evans måtte finne seg en ny arbeidsgiver. Inneværende sesong. Rangering: 1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål. Bowlerhatt. En bowlerhatt, også kalt bowler og skalk, er en hard herrehatt av filt med rund topp og smal brem. Historie. Den første kjente bowlerhatten ble tegnet for Thomas Coke, 1. jarl av Leicester i 1850 av hattemakerne James og George Lock i St. James's Street i London. Deres opprinnelige navn var "iron hat" («jernhatt»). Lockbrødrene sendte sin tegning til hattemakerne Thomas og William Bowler, som lagde en prototype til jarlen. Hatten fikk raskt nytt navn fra disse hattemakerne. Grunnen til at hatten ble laget så hard var at den skulle gi en viss beskyttelse mot sammenstøt med grener mens man red gjennom skogområder. Den ble enormt populær på slutten av det 1800-tallet, som en mellomting mellom overklassens flosshatt og underklassens bløte filthatter. I London ble bowlerhatten det typiske hodeplagget for "gentlemen", og det ble et engelsk kulturelt ikon. I 1960-årene gikk hattebruk av moten, og det er derfor sjelden man ser en bowlerhatt i bruk. Bowlerhatten inngår i noen uniformer, spesielt Oransjeordenens formelle antrekk som brukes under parader i Nord-Irland. En del styrker i Storbritannias politi bruker en hatt av bowlertype. I USA er bowlerhatten også kjent som "derbyhatt", og i Sør-Amerika brukes den av en del kvinner, spesielt blant indianere. Både britisk trafikkpoliti og Frelsesarmeen har tradisjonelt hatt bowlerhatt som en del av sin kvinneuniform. Jana Andolan 2006. Jana Andolan er et navn på "nepali" på det store "demokratiopprøret i Nepal i april 2006. "Jana Andolan" betyr egentlig folkebevegelse, og transkriberes ofte som "Jan Andolan", "janandolan", "janaandolan". Jana Andolan brukes også som et navn på det store demokratiopprøret i 1990 (se Jana Andolan 1990). Opprøret i 2006 har også blitt kalt "Lokatantra Andolan" (demokratibevegelsen), og etterhvert stadig oftere "Jana Andolan II". Opprøret begynte 5. april. Det endte 24. april med at diktatoren kong Gyanendra måtte gi fra seg makta til parlamentet, som hadde vært oppløst i 4 år. Gyanendras statskupp. Kong Gyanendra, som overraskende kom til makta etter en mystisk massakre på Kathmandus slott i 2001, støtta alt under sitt første halvår ved makta innføring av unntakstilstand og mange innskrenkinger i de demokratiske fri- og rettighetene. Våren 2002 støtta han at statsminister Sher Bahadur Deuba avsatte alle lokale kommunestyrer. I mai støtta han at Debua oppløste parlamentet som var valgt i 1999. I oktober avsatte han Debua og tok for første gangen makta sjøl. Dette var første fase i Gyanendras statskupp,som mange oppfatta som ei planmessig utvikling i retning av et nytt kongelig diktatur som det som fantes fra 1960 til 1990. Fra høsten 2002 regjerte Gyanendra ved å sette inn statsministre med svak støtte i det oppløste parlamentet og i folket, som dermed blei avhengig av ham. Høsten 2004 blei det klart at han ikke var fornøyd med dette systemet og forberedte et statskupp. Kuppet kom 1. februar 2005. Fra da av fungerte Gyanendra også som statsleder. I regjeringa tok han med ekstreme monarkistiske politikere som Tulsi Giri og Khamal Thapa. Han varsla at han planla valg sjøl om alle viktige parlamentariske partier boikotta ham, og oppmuntra til dannelsen av mange små, rojalistiske partier. Dette blei forstått som at han planla ei ny utgave av det kongelige diktaturet som hans far Mahenrda innførte, det såkalte Panchayat-demokratiet. Den demokratiske alliansen mot kongen. Gyanendra begrunna sitt statskupp med at det var nødvendig for å vinne borgerkrigen mot maoistene. Men i praksis førte det til at alle hans motstandere slutta seg sammen. De største parlamentariske partiene, som hadde ligget i bitter strid siden 1991, slutta seg sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk), hadde i flere år tilbudt disse partiene et samarbeid mot kongen, som de hadde avslått. På våren 2005 var det tydelig at de var mer positive. India som fra 2001 hadde gitt Gyanendra støtte i borgerkrigen, svingte etter statskuppet om til å bli for av et sånt samarbeid. Det fikk avgjørende betydning. Det største, nærmest sosialdemokratiske kommunistpartiet i India, Communist Party of India (Marxist) (kjent som CPM) var alliert med den indiske regjeringa (et «regjeringsparti utafor regjeringa») Dets representant "Sitaram Yechuri" skal ha vært en sentral formidler både mellom de nepalske maoistene og den indiske regjeringa, og i forhandlingene mellom maoistene og de parlamentariske partiene. I november 2005 forhandla NKP (Maobadi) og Sjupartialliansen seg fram til en avtale i 12 punkter i Delhi. I avtalen sa maoistene at de ville respektere flerpartidemokrati, ytringsfrihet osv, og godta det dersom befolkninga stemte dem ned i valg. Sjupartialliansen godtok maoistenes krav (som egentlig er et gammalt demokratisk løfte fra det første demokratiopprøret i 1951) om at det skal velges ei grunnlovsgivende forsamling, som bl.a. kan legge grunnlag for en sekulær stat og ta stilling til spørsmålet om republikk. På dette grunnlaget sa maoistene seg villige til å avslutte den snart ti år gamle borgerkrigen. Avtrale om opprør. Dette førte til at da NKP (Maobadi) i januar 2006 avslutta en ensidig våpenhvile som hadde vart et halvt år, la Sjupartialliansen all skyld på kongen. Den nye alliansen fikk sin første praktiske prøve da den boikotta Gyanendras «kommunevalg» 6. februar, der knapt 10% av velgerne kunne delta og bare små rojalistpartier stilte opp. Boikotten var en stor suksess. Mange steder måtte valget avlyses på grunn av mangel på kandidater. Offisiell deltakelse var rundt 20%, men det blei hevda at den virkelige deltakelsen var lavere. Valgfarsen blei fordømt internasjonalt, også av kongens hovedallierte USA. I mars var det nye samtaler mellom NKP (Maobadi) og Sjupartialliansen i Delhi. De to partene kom fram til ei felleserklæring der de forplikta seg til å danne ei overgangsregjering som skal forberede valg til ei grunnlovsgivende forsamling. De uttrykte enighet om at bare en stor folkebevegelse kunne få til dette, og varsla at en sånn bevegelse skulle starte i april. Et problem dukka opp helt på slutten, da lederen for Nepali Congress (Democratic) Debua nekta å undertekne erklæringa sammen med maoistene. (NC(D) var sammen med 4 av de 7 partiene i alliansen ikke representert under sjølve forhandlingene i Delhi, men fikk erklæringa til godkjenning etterpå.). (Debua fikk 2 års fengsel for korrupsjon sommeren 2005 men slapp overraskende ut våren 2006. Noen kommentatorer hevda at det var for at han skulle skape indre problemer i Sjupartialliansen.) Problemet blei løst ved at Sjupartialliansen og maoistene sendte ut samme uttalelse hver for seg. Nå var alt klart for folkeopprøret. Opprøret i april 2006. Foran opprøret ba Sjupartialliansen offentlig maoistene om å oppheve den 3 måneder lange blokaden av veiene i de hadde varsla. NKP (Maobadi) gikk med på det, og erklærte også en ensidig våpenhvile i Kathmandudalen mens protestbevegelsen varte. Ved starten erklærte Sjupartialliansen at den skulle gjennomføre en generalstreik i fire dager, fra den 5. til den 8. april, som skulle ende med et stort folkemøte den 8. april. Protestenes første 5 dager. I første omgang er demonstrasjonene sterkt prega av ledere og medlemmer i sjupartialliansen. Hundrevis av studenter blir arrestert. Sammenstøt mellom studenter og politiet. Ledere for Sjupartialliansen blir arrestert om morgenen. Journalister, jurister og universitetslærere blir også arrestert. I Tarai-byen "Rajbiraj" blir UML-aktivisten "Dashan Lal Yadav" skutt av politiet. Han dør på sjukehuset, og dette flører til store demonstrasjoner lokalt. I Butwal blir en statue av kong Mahendra ødelagt. Regjeringa erklærer portforbud fra 11 til 15. Den stenger mobiltelefonsystemet i Kathmandu og andre byer for å hindre mobilisering. (I følge andre opplysninger blir telefonsystemet stengt lørdag, men ansatte i teleselskapet sier det skjer torsdag.) En statue av Gyanendras mor, "Kanti Rayja Laxmi", blir ødelagt på Tribhuvan-universitetet i Kirtipur. Mobilisering til den store demonstrasjonen på lørdag. Mange journalister blir arrestert flere steder i landet i demonstrasjoner mot arrestasjonene av journalister. For å stanse den planlagte massedemonstrasjonen, innfører regjeringa portforbud fra 10 til 19 og truer med å skyte for å drepe de som trosser portforbudet. Transportstreik lammer byen. Bare ambulanser og politiets og hærens biler er på veiene. Skoler og butikker er stengt. Grupper av demonstranter bryter portforbudet i Kathmandu, stenger veier og slåss med politiet. Det er nå tydelig at studentene, som hadde tatt initiativet de første dagene, får følge av vanlige arbeidere, kontorister, lærere, advokater og eiere av butikker og bedrifter. I "Bardiya" distrikt, der maoistene står sterkt, marsjerer til distriktshovedstaden "Guleriya". De har flagg fra UML på syklene sine, og mange er av tharu-nasjonalitet. Ute i provinsene er det også andre demonstrasjoner der titusener er med. Tallet på offisielt arresterte øker til 751. Bhimsen Dahal blir skutt av hæren i Pokhara. Under hans begravelse i hjembyen "Banepa" (30 km fra Kathmandu) skyter og dreper politiet en 22-åring. Maoistisk gerilja angriper flere militærleirer og politistasjoner utafor Kathmanduområdet. Den ekstreme innenriksministeren Khamal Thapa erklærer at demonstrantene er «leda og kontrollert av maoister» og unntakstilstand kan bli nødvendig. Gyanendra taler på fjernsyn og oppfordrer til ro. 13. timers portforbud i sentrale deler av Kathmandudalen. Soldater skyter på folkemengden i "Narayanghat". Ei kvinne dør, det andre offisielle dødsfallet. I Phokara forsøker mange tusen å storme et statlig hospital for å ta kroppen til en demonstrant som blei drept på lørdag. I India er det store solidaritetsdemonstrasjoner, organisert av organisasjoner for nepalesere i India og indiske kommunistpartier. I den største i Delhi går over i tog. "Sitaram Yechuri" fra CPM er blant talerne. Det annonseres at 3 er drept i løpet av helga. Maoistene erklærer at de vil blokkere riksveiene, og at de vil delta i demonstrasjonene i byene. (Dette fører til reaksjoner fra ledere i Sjupartialliansen.) Sjupartialliansen annonserer at generalstreika og massebevegelsen skal fortsette på ubestemt tid. Protestene vokser etter 9. april. I løpet av de nærmeste dagene vokser demonstrasjonene veldig, hundretusener deltar i mange byer over hele landet. De trekker til seg folk langt utafor partiaktivistenes rekker. For første gang deltar nå også mange fra landsbygda og nasjonale minoriteter utafor Kathmandu i demonstrasjonene. Etterhvert kommer de store gatedemonstrasjonene ut av Sjupartialliansens kontroll. Det blir stadig kraftigere sammenstøt med politiet, og paroler som «heng Gyanendra!» blir vanlige. Portforbud i Kathmandu fra 11 til 18. Central Joint Struggle Committee (CJSC) i fagforeninga i Nepal Telecom (NT) oppfordrer til streik i protest mot at regjeringa har stengt mobiltelefonnettet. De peker på at selskapet har enorme tap på grunn av gjentatte politisk bestemte stengninger under diktaturet, og vil støtte kampen for demokratiet. I en demonstrasjon organisert av Federation of Nepalese Journalists (FNJ) blir det opplyst at over 100 journalister er arrestert til nå. Det er journalistdemonstrasjoner i flere byer. Leger, statsansatte og ingeniørorganisasjonen Nepal Engineering Association er blant de som demonstrerer. Bankfunksjonærer og statsansatte begynner å streike. Turister i Pokhara demonstrerer mot at en japansk turist blei banka av politiet, og støtter kampen for demokrati i Nepal. Portforbud i Kathmandudalen fra 11 til 17. Ei gruppe som kaller seg "Free International Tourists" sprer løpesedler der de oppfordrer til en solidaritetsdemonstrasjon av turister i Kathmandu klokka 16. Politiet prøver å få tak i dem Portforbudet oppheves overraskende. (Kongen og dronninga kommer tilbake til Kathmandu fra Pokhara.) 24 politikere og 30 journalister på et minnemøte over de drepte er blant de arresterte i Kathmandu. Utafor The Reporters Club i Kathmandu organiserer kunstnere en protest, og blir angrepet av politi med batonger. Sammenstøtet blokkerer trafikken en time. Naboer griper inn for å hjelpe kunsterne, og ingen blir arrestert. Over 200 journalister, advokater, universitetslærere osv. arresteres i Pokhara. Mobiltelefonsystemet oppe igjen. Streika fra ansatte i Nepal Telecom (NT) er en viktig grunn til det. To utenlandske leger som har behandla demonstranter, utvises fra Nepal. En av dem, amerikaneren "Dr. Brian Cobb", en spesialist i krisemedisin, blei kraftig banka opp av politioffiseren "Madhav Thapa" da han stelte pasienter på tirsdag. Han hevder at Thapa brukte batongen sin til å presse ut øyet til en av demonstrantene. Det blir kjent at USA evakuerer ambassadepersonell. Nye arrestasjoner av journalister og kunstnere i protester i Kathmandu. Det Internasjonale Journalistforbundet protesterer både mot undertrykkelsen av demonstrasjonene og brutal behandling og fengsling av journalister. Organisasjonen "Democratic Tourism Society Nepal" organiserer en protest der minst 3 turistentrepenører blir arrestert. Turistentrepenører organiserer innsamling til fondet for skadde demonstranter. Demonstrasjoner av ansatte i turistnæringa og gjennom de sentrale turistområdene i Kathmandu. Mange utenlandske turister sympatiserer med demonstrantene. Fortsatt trafikkstreik. Skoler og bedrifter er stengt for 11. dag på rad. Banker er stengt i sympatistreik. I følge rapporter er 5 drept og om lag såret under protestene. Gyandendra har samtaler med ambassadører fra USA, Kina og India og forsøker å gi inntrykk av at han snart skal gi etter for noen av demonstrantenes krav. Over 100 demonstranter skades, noen alvorlig, da politi og militære skyter på og slår ned demonstranter i mange byer. Store demonstrasjoner over hele landet. Også stadig flere eksempler på at nye grupper er med, fra jordbruksarbeidere og minoriteter til handelsfolk og statsfunksjonærer. Regjeringa forbyr protester, demonstrasjoner og sit-ins innafor ringveien rundt Kathmandu og 200 meter fra ringveien. Kong Gyanendra gjennomfører «konsultasjoner» med ei rekke moderate og rojalistiske politikere – de viktigste er de tidligere statsministrene "K. P. Bhattarai", S. B. Thapa og L. B. Chand. (De andre representerer ubetydelige småpartier.) Felleserklæring fra Prachanda og Baburam Bhattarai som sier at nå er seieren sikker, det gjelder bare å sette inn det siste, avgjørende støtet og ikke å gjøre samme feil som før: nøye seg med noe halvveis. Protestmøter organiseres inne i regjeringas departementer. De ansatte i Nepals Høyesterett lager en sit-in i halvannen time. I Lamjung leder tidligere gurkha-soldater fra Storbritannia og India en demonstrasjon. "The Panchthar chamber of commerce and industry" organiserer også et protestmøte. Store demonstrasjoner mange steder i landet. En demonstrant drepes, over 100 såres. Røde Kors-frivilige som behandla de skadde bankes opp av politiet. Politiet arresterer 25 ansatte i "innenriksdepartementet" for å organisere et protestmøte, inklusive flere ledere i departementet og privatsekretæren til den ekstremistiske innenriksministeren Khamal Thapa. Journalister som dekker protesten blir også arrestert. Ei gruppe fra "Kantipur Television" blir arresterd da de forsøker å komme inn i innenriksdepartementet. Det blir organisert protest- og solidaritetsmøter i mange departementer. Politiet arresterer 11 ansatte i "Nepal Rastra Bank (NRB)", Nepals sentrale statsbank, for å organisere en protest på jobben. Fagforeninga i banken truer med fortsatte streiker hvis de ikke frigis. Sju menneskerettighetsorganisasjoner sender ut ei erklæring der de støtter Sjupartialliansens appell om at folk skal slutte å betale skatt til regjeringa. De forlanger at regjeringa går av, at det blir våpenhvile og at det dannes ei overgangsregjering der Sjupartialliansen og NKP (Maobadi) deltar. Nær deltar i demonstrasjoner i byene Pokhara, "Udaypur" og Nepalganj. En blir drept og mange blir såret. I "Pokhara" erklærer myndighetene plutselig sentrale deler av byen for «forbudt sone». En demonstrasjon av over fra lokale nasjonale minoriteter trosser forbudet og går gjennom mange distrikter i byen. Det er harde sammenstøt, over 100 blir såret, hæren patruljerer gatene med stridsvogner. Nær demonstrerer i "Bhairahawa", "Chitwan", "Rajbiraj" og "Dang". Gyanendra mottar Indias spesielle sendebud til Nepal "Karan Singh". (Mens tidligere statsbesøk fra kongevennlige stater som Cuba og Egypt blei slått stort opp, blir dette statsbesøket ignorert av statlige media.) Det er ei vanlig oppfatning at sendebudets oppgave er å be Gyanendra om å gi opp. Madhav Kumar Nepal fra UML og "Ram Chandra Poudel" fra Nepals Kongressparti blir løslatt, kanskje på grunn av besøket. Tre store internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner – Amnesty International, "Human Rights Watch", og "Den Internasjonale Juristkommisjonen" – foreslår personlige sanksjoner mot Gyanendra og medlemmer av hans administrasjon for alvorlige brudd på menneskerettigheter. Portforbud i deler av Pokhara fra 8 til 19. Tusener trosser portforbudet. Over 200 universitetslærere som demonstrerer blir arrestert. I byen "Chandragadi" 60 mil øst for Kathmandu skyter sikkerhetsstyrker på demonstranter. Minst to drepes, mange andre såres. Det begynner å bli alvorlig varemangel i Kathmandu. Bensin og salt er vanskelig å få tak i. Grønnsaksprisen er dobla. Representanter for Sjupartialliansen gjentar at streika og protestene må fortsette til demokratiet er gjeninnført. Minst 8 er offisielt drept til nå. Stor demonstrasjon forberedes i Kathmandu, for å mobilisere så mange som mulig på ringveien som regjeringa fra søndag har forsøkt å gjøre til forbudt område. Opp til nå har titusener demonstrert hver dag i byen, men mange flere har vært på gatene i provinsen. Nå er mange hundre tusen venta. Landsbyfolk fra områder rundt Kathmandu blir bedt om å gå til byen for å delta. Det går ut appeller bl.a. til alle statsfunksjonærer om å stenge kontorene, og til ansatte i flyselskapene om å delta i protestene mot regjeringa. "United Valley Mass Movement Committee" (UVMMC) oppfordrer alle til å komme ut av husene klokka 7 og protestere i minst 10 minutter. Regjeringa svarer med 18 timers portforbud, fra 2 om natta til 20 om kvelden. De som bryter portforbudet kan skytes av politiet eller fengsles opp til en måned(!) Ingen passersedler for institusjoner som trenger å være ute under portforbudet blir utstedt. Sjøl om gatene i Kathmandu er tomme, trosser tusener av demonstranter portforbudet og lager lokale protester utover dagen. 3 blir drept i "Kalanki", en forstad. Liket til en av de omkomne, "Deepak Bishwakarma" blir bortført av politiet fra et lokalt hospital. Slutten av april: Kongen gir opp. I siste del av april blir det klart at Gyanendras regjering ikke kan holde det gående lengre. Demonstrantene, den republikanske delen av Sjupartialliansen (spesielt ungdommen og studentene) og maoistene vil ha ham avsatt straks. Kongen leiter etter en utvei for å bevare så mye av sin posisjon som mulig. Her har han støtte av utenlandske makter, i hvert fall av USA, som har pressa sterkt på ham for at han skal godta et kompromiss før det er for seint. Mange ledere i Sjupartialliansen kan godt tenke seg det, men de tør ikke godta hans første forslag av frykt for reaksjonene på gata i Kathmandu og resten av Nepal. Tidligere statsminister Krishna Prasad Bhattarai blir innkalt til slottet og tilbudt jobben som statsminister. Han uttaler til pressa at han er rojalist i sitt hjerte og kan tenke seg jobben. Men strenge beskjeder fra partikolleger og andre får ham til å si nei. Gyanendra taler til folket. Han kommer med en kongelig proklamasjon om at makta skal føres tilbake til folket, og ber Sjupartialliansen nominere en statsminister som han kan utpeke. Dette er klar beskjed om at kongen nå omsider skjønner at han må gi opp. Men tilbudet er for dårlig, og kommer for seint. Innenriksminister Khamal Thapa stikker av mens kongen taler. Hæren tar opp jakten på ham, finner ham og tvinger ham til å komme tilbake til hovedkvarteret for å gjøre nødvendig administrativt arbeid som å signere beslutninger om portforbud. Reaksjonen på gata i Kathmandu er rasende. Samtidig innser folket at nå holder de på å vinne kampen. Anslag over de som demonstrerer i hovedstaden denne dagen varierer fra til. Folk slukker lyset – en demonstrasjonsform som blei skapt våren 1990. Byen er mørk. Politikerne avviser kongens tilbud – heller ikke de som ønsker at monarkiet skal overleve, tør støtte det. Sjupartialliansen erklærer at demonstrasjonene skal fortsette. (Det er også klart at protestene fortsetter uansett hva politikerne sier.) I en protest i Prabat distrikt dreper sikkerhetsstyrker "Govinda Nath Sharma", et tidligere sentralt medlem av føderasjonen av nepalske handelskamre. Det bidrar til å mobilisere forretningsfolk mot diktaturet. CNN hevder at kanskje flere demonstrerer nå enn før kongens erklæring – er på beina for å demonstrere mot kongen. Flagg fra NKP(Maobadi) syns i folkemengden. Mange tusen demonstranter bryter gjennom politisperringene og prøver å trenge fram til det kongelige slott i Kathmandu. De bærer greiner som symboliserer seier, og roper «Gyane! forlat landet!» (Gyane er ei nedsettende diminutiv-form for Gyanendra). 30 menneskerettighetsorganisasjoner og NGOer sender ut ei felleserklæring der de går inn for våpenhvile, frigiving av fanger, ei overgangsregjering av Sjupartialliansen og NKP (Maobadi), og valg av ei grunnlovgivende forsamling. (For et år sida hadde dette vært ei tilsutning til NKP(Maobadi)s program.) Representanter for Sjupartialliansen truer med å gjeninnkalle parlamentet som blei oppløst i 2002 og sette inn ei parallell regjering hvis kongen ikke gir etter. 11 timers portforbud i Kathmandu, fra 9 til 20. Folk trosser portforbudet, kommer ut på gatene og demonstrerer. Store demonstrasjoner andre steder i Nepal med harde slagord mot kongen. Gyanendra taler på fjernsynet seint på kvelden. Han proklamerer at parlamentet som blei oppløst i mai 2002 skal gjeninnsettes og møtes den 28. april. Dette er en politisk kapitulasjon, der kongen legger sin framtid i Sjupartialliansens hender og håper at de aldrende politikerne som dominerer de store partiene fortsatt vil forsvare monarkiet. Folk strømmer ut på gatene og begynner å feire. Det er også demonstrasjoner for å presse Sjupartialliansen til å holde sin del av avtalen om valg på konstitusjonell forsamling. Et møte av ledere i Sjupartialliansen godtar kongens erklæring, og bestemmer at den 81 år gamle Girija Prasad Koirala, leder av Nepals Kongressparti, er deres statsministerkandidat. Titusener på gatene i Kathmandu, mobilisert til å fortsette protestene mot kongen, har isteden en seiersfest. Samtidig fortsetter demonstrasjonene å kreve republikk, at politikerne skal stå ved løftene sine, og at de som er skyldige i forbrytelser mot fredelige demonstranter skal straffes. Maoistene erklærer at Sjupartialliansen har gjort en skjebnesvanger feil ved å godta noe anna enn at kongen går av. Et leserbrev til avisa Kantipur Newspaper fra maoistlederen Baburam Bhattarai advarer Sjupartialliansen mot å gå mot folkemassenes krav om republikk. NKP (Maobadi) avviser kongens erklæring og sier at de vil opprettholde blokaden av veiene til hovedstaden og alle distriktshovedkvarterer til det kommer ei erklæring om at det skal være valg på ei grunnlovsgivende forsamling. Over 300 aktivister og ledere som blei arrestert under oppstanden blir frigitt. G. P. Koirala lover at å forberede valg av konstitusjonell forsamling skal være ei sentral arbeidsoppgave for det gjeninnkalte parlamentet. NKP (Maobadi) hever blokaden av Kathmandu. Få timer seinere annonserer Prachanda 3 måneders ensidig våpenhvile. Mange håper at med dette er 10 års borgerkrig slutt. Streika er over. Busser, biler og andre kjøretøyer fyller gatene. Kontorer og butikker er åpne, markedene åpner igjen og det kommer nye forsyninger til byen. Skolene åpnes. En såret demonstrant dør. Det kjente tallet på dødsofre er nå 17. G. P Koirala innsettes offisielt som statsminister av kong Gyanendra, en seremoni som vekker motvilje og skepsis, sjøl om den er kraftig redusert i forhold til sist kongen innsatte en ny statsminister. Parlamentet som daværende statsminister for Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba med støtte av kongen oppøste 22. mai 2002, møtes igjen i Kathmandu. Sitaram Yechuri fra det indiske CPM er til stede på galleriet og får applaus av parlamentet. Noen få kvartaler derfra og like ved noen militære brakker holder NKP (Maobadi), en organisasjon fortsatt offisielt definert som terroristisk, et offentlig massemøte. Talere er Lekhnath Neupane, leder for NKP (Maobadi)s studentforbund, og "Shalik Ram Jamarkattel", leder for partiets fagforbund. Begge er ettersøkt av politiet, men kan nå bevege seg fritt på gatene i hovedstaden. Ubetydelig birolle eller hovedrolle? Maoistene sjøl har, særlig under avslutninga av opprøret og etterpå, vært opptatt av å fortelle at de spilte ei viktig rolle, at deres kadre organiserte mange av protestene, osv. NKP (Maobadi) var før og under mesteparten av opprøret et illegalt parti i storbyene, som ikke kunne stå fram. Både maoistene og Sjupartialliansen hadde dessuten i starten interesse av å holde maoistene i bakgrunnen, for å ikke skremme vekk mulige allierte. Dette gjør maoistenes rolle vanskelig å finne ut av. Maoistene pressa på utafra. Både kongens diktatur og opprøret i april 2006 er følger av borgerkrigen som NKP (Maobadi) starta i 1996. Statskuppet i 2005 avslørte trolig et gammalt ønske fra Gyanendra om å gjenopprette det kongelige diktaturet fra før 1990. Men maoistenes store framganger fram til 2004 blei et godt påskudd for kupp. På den andre sida gjorde statskuppet at NKP (Maobadi) kunne oppnå den alliansen med de legale partiene som maoistene har søkt i flere år. Maoistenes problem ser ut til å ha vært at de etter framgangen fram til år 2001 ikke klarte å vinne nok politisk støtte i storbyene til å ta makta i hele landet. Dermed måtte det søke kompromiss: En allianse med de legale parlamentariske partiene, som tross alle sine problemer fortsatt har viktig politisk støtte i Kathmandudalen, der den politiske makta i Nepal sitter. Etter at avtalen med Sjupartialliansen blei oppretta, virker det klart at det er maoistene som har pressa på for at de nye allierte skulle prøve å styrte kongen. I den betydninga er det NKP (Maobadi) som pressa fram opprøret i april. De var innafor også. I ettertid har det kommet fram opplysninger som viser at NKP (Maobadi) også spilte ei viktig rolle i å organisere opprøret, også inne i Kathmandu og andre store byer. De første store demonstrasjonene var i provinsen. Her har maoistenes sterke organisasjon på landsbygda sikkert hatt mye å si, uansett hvilke partiflagg demonstrantene møtte opp med. NKP(Maobadi) sendte hundrevis av aktivister inn i Kathmandu ved begynnelsen av opprøret. De deltok i lokal mobilisering (også kamuflert som medlemmer av de legale partiene og uavhengige organisasjoner), blokkerte veier, organiserte konfrontasjoner med politiet osv. Lekhnath Neupane, leder for maoistenes sterke studentorganisasjon (ANNFSU (R), kom inn i Kathmandu få dager etter at demonstrasjonene starta. Det samme gjorde "Gunaraj Lohani", leder for maoistenes lærerforbund. Studenter viktig som sjokktropper fra starten, og blant dem har maoistene støtte, også i Kathmandu. Ettersom opprøret vokste og de legale partienes ledere blei mindre dominerende, kan maoistene ha betydd mer, både ved å mobilisere folk fra landsbygda inn til byene, og ved å organisere deltakelse av bygdefolk og arbeidere i byene. I løpet av opprøret organiserte NKP (Maobadi) også protester gjennom frontorganisasjoner som "Loktantrik Sanyukta Morcha" ("Democratic United Front" – "Den Demokratiske Enhetsfronten"), leda av tidligere medlem i overhuset for NKP (ML) "Ram Man Shresta", og "Rastriya Jana Manch" ("National People's Front" – "Den Nasjonale Folkefronten"), en ny organisasjon leda av tidligere generalsekretær i NKP (Masal) "Bhakta Bahadur Shresta". At NKP (Maobadi)s partiflagg dukka opp i massene på slutten av opprøret, viser at partiets organisasjon var tilstede. Hvor stor rolle det spilte kan bli kjent i framtida, når historikerne kan intervjue de som var med. Kampen for republikk. Aller viktigst var det trolig at noen av NKP(Maobadi)s viktigste paroler fikk ei oppslutning i Kathmandudalen som ser ut til å ha overraska både partiledelsen og partiets motstandere. Dette gjelder bl.a. kravet om "republikk", som Prachanda nærmest sa seg villig til å legge på hylla under forhandlingene med Sjupartialliansen. Jo større demonstrasjonene blei, jo kraftigere blei kravet om republikk. Det samme gjelder de nær tilknytta krava om "valg på grunnlovsgivende forsamling" og "sekulær stat". Dette har vært sentrale demokratiske krav fra 1950, og at de ikke blei gjennomført etter det forrige store demokratiopprøret i 1990, skapte stor skuffelse blant et stort flertall av nepalesere som spenner fra moderne sekularister i storbyene til unge kvinner, fattigbønder, lavkaster og kasteløse, og religiøse og nasjonale minoriteter. Det viste seg at disse krava er veldig populære på gata i Kathmandu, også i kretser der maoistene sjøl har liten støtte (bl.a. i studentorganisasjonene til de store partiene). Politisk blei derfor NKP (Maobadi) stående som det partiet som sa akkurat det demonstrantene på gata i hovedstaden ropte: Republikk, grunnlovsgivende forsamling, sekulær stat. Om dette vil gi uttelling i sterk framgang for partiet sjøl i Kathmandudalen, vil tida vise. Hva likner? Likhetene skyldes bl.a. at 2006-opprøret var bevisst planlagt av maoistene og Sjupartialliansen etter mønster av 1990-opprøret. Mange av lederne var dessuten de samme. G. P. Koirala, Prachanda og B. Bhattarai var blant de sentrale på forskjellige fløyer i opprøret (for å nevne noen få blant mange), (daværende prins) Gyanendra var en sentral intrigemaker i kongefamilien. Hundretusener av demonstranter huska også 1990 godt, og brukte det de lærte den gangen. Noen åpenbare ulikheter. At opprøret i 2006 var større, favna breiere og var mer landsomrfattende skyldes trolig at svært mange som huska 1990, denne gangen var sikre på at opprøret kunne vinne. En annen grunn var at NKP (Maobadi) kontrollerte størstedelen av landsbygda, og mobiliserte fattige og marginale grupper som tradisjonelt ikke har syntes i protestbevegelser i Kathmandu. Hva betyr dette for etterspillet? De politiske vinnerne av Jana Andolan 1990 var i første omgang Nepals Kongressparti, i andre omgang den moderate delen av kommunistbevegelsen som i 1991 organiserte partiet UML. Begge disse partiene begynte alt ved avslutningen av opprøret å jobbe for å hindre at det gikk for langt. Kongresspartiet ønska f.eks. å beholde monarkiet, mens massene på gata krevde republikk. (En av grunnene til at G.P. Koirala gikk mot kravet om ei grunnlovsgivende forsamling, var at han var redd for at velgerne ville stemme for republikk.) Disse to partiene gikk også med på kongens krav om å beholde Nepal som en hinduisk stat, UML i første omgang mer forbeholdent, men få år etterpå støtta begge partier den ganske kongevennlige og hinduvennlige grunnlova av 1990 fullt ut. I Jana Andolan 2006 er disse partiene også vinnere, men den virkelig store vinneren er NKP(Maobadi). Kongresspartiet og UML gikk også på slutten av 2006-opprøret med på kompromisser som NKP(Maobadi) var mot – spesielt at de godtok at kong Gyanendra blei sittende, noe maoistene var sterkt mot. NKP (Maobadi) kom ut av opprøret som et legalt parti, som kunne holde lovlige demonstrasjoner i Kathmandu og forberedte seg på å åpne aviser og kontorer. Maoistene hadde ikke noe ønske om kompromisser med kongemakta etter opprøret. Det samme gjaldt de fleste demonstrantene, som huska hvordan krava fra 1990 forsvant etter at opprøret seira. Kombinasjonen av maoistopprørerne, som kontrollerte 80% av landet, og gata i storbyene, som hadde vist at den krevde at kongen skulle vekk, så ut til å åpne mulighetene for et mye mer radikalt etterspill i 2006. NKP (Maobadi) forhandla derfor med Sjupartialliansen ut fra styrke etter at opprøret var over. Etter at Sjupartialliansen hadde godtatt at kongen blei sittende, skyntet den seg å erklære at den ville innfri maoistenes viktigste politiske krav om frigiving av fanger, ei overgangsregjering der maoistene skulle delta, og valg til ei ny grunnlovsgivende forsamling. Kongehuset visste også at dersom maoistene fikk sin vilje gjennom, betydde det slutten 250 år med konger fra Shah-dynastiet i Nepal. Hæren, som var i hard kamp med maoistene helt til slutten av april, var dessuten intakt og hadde samme ledelse. Om kongehuset og hæren ville prøve å redde det gamle systemet ved å forsøke et nytt kupp eller på andre måter starte borgerkrigen igjen, var vanskelig å vurdere etter opprøret våren 2006. Leisure Suit Larry Goes Looking for Love (in Several Wrong Places). "Leisure Suit Larry Goes Looking for Love (in Several Wrong Places)" er et eventyrspill, som ble utviklet og utgitt av Sierra On-Line (nå kjent som Sierra Entertainment) i 1988. Det er det andre spillet i "Leisure Suit Larry"-serien, som ble skapt av Al Lowe. På grunn av kritikken "Larry 1" fikk, valgte Sierra å tone ned Larrys seksuelle eskapader i oppfølgeren. Derfor har ikke "Larry 2" like mye sex som "Larry 1". Den eneste kvinnen Larry kan gjøre noe med er Laulau, og han kan faktisk dø hvis han prøver seg på tilfeldige kvinner i spillet. Dette er også grunnen til at spillet bare har kopibeskyttelse og ikke noe system for å sjekke alderen på spilleren. Ironisk nok så ble "Larry 2" kritisert for å ikke være sexy nok. Historien. Eve, jenta Larry ender opp med på slutten av "Larry 1", forlater Larry og kaster ham ut. Larry gjenopptar sine utforskninger og ender opp med å vinne i både lotteriet og en blind date-konkurranse samme dag. Konkurransen inkluderer en tur på et cruiseskip. En mikrofiche blir plantet på Larry ved en feil før han går ombord på skipet og han blir forfulgt av KGB-agenter så vel som Dr. Nonookees menn (Nonookee er et ordspill på «no nookie»). Han ender opp på den tropiske øya Nontoonyt («none tonight»), hvor han møter Kalalau, datteren av de innfødtes leder, Kennywauwau (som ser ut som Ken Williams). Larry drar til Nonookees gjemmested i en vulkan, hvor han overvinner den onde doktoren og vinne Kalalaus hjerte. En av de siste scenene i spillet hadde en piano-spillende Polyester Patti, som er med i det neste spillet som Passionate Patti. Eksterne lenker. Leisure Suit Larry 2 Leisure Suit Larry 2 Leisure Suit Larry 2 Geir Nordkil. Geir Nordkil (født 24. november 1969) er i dag gruppeleder for Kristelig Folkeparti i Bodø. Han har tidligere hatt verv i landsstyret til Det Norske Misjonsselskap og jobber til daglig som etterforsker av økonomisk kriminalitet i bodøpolitiet. Kees van der Pijl. Kees van der Pijl (født 1947) er en nederlandsk statsviter som for tiden er professor ved University of Sussex i Storbritannia. I 1983 leverte han inn doktoravhandlingen sin "Imperialism and class formation in the North Atlantic area" som i 1984 ble utgitt i omarbeidet versjon som "The making of an Atlantic ruling class". Denne boka regnes som regel som startskuddet for den såkalte Amsterdamskolen innenfor studier av internasjonale relasjoner. Med basis i teoretikere som Karl Marx, Antonio Gramsci, Louis Althusser, Nicos Poulantzas og Robert W. Cox lanserte van der Pijl en tese om at det etter 2. verdenskrig hadde utviklet seg en transatlantisk fraksjon av borgerskapet hvis klasseinteresser i stor grad ligger til grunn for den politikken som har vært ført i den vestlige verden og dermed, som en konsekvens av dette, verden som helhet. Det betyr ikke at han mener at staten er uviktig i internasjonal politikk, men at man er nødt til å analysere flere nivåer og sammenhengen mellom disse. Pipinidene. Pipinidene eller arnulfingerne er medlemmene i en familie av frankisk adel som tjente som rikshovmestre, "de facto"–herskere, i de frankiske kongedømmene Neustria og Austrasia som ble nominelt styrt av merovingerne. Den siste av pipinidene var Karl den stores far Pipin den yngre (også kjent som "Pipin den lille") (714–768) som ble rikshovmester i 741 da hans far Karl Martell døde og ble etterhvert valgt til konge i 751. Etter styret til hans sønn, Karl den store, ble huset kjent som karolingerne. Legemiddelkjemi. Legemiddelkjemi eller Farmasøytisk kjemi omfatter de viktigste legemidlers og legemiddelgruppers kjemi: tredimensjonal konfigurasjon, syntese, metabolisme og stabilitet. Sammenhengen mellom tredimensjonal struktur av legemiddelet og biologisk aktivitet er også et viktig moment. Faget er grunnlag for farmakologi og galenisk farmasi. Oscar for beste mannlige hovedrolle. Oscar-prisen for beste prestasjon av en mannlig skuespiller i en hovedrolle deles ut årlig av Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Prisen er for skuespillerens prestasjon i en film og ikke for skuespillerens agerende gjennom det aktuelle året. Ni skuespillere har vunnet Oscar for beste mannlige hovedrolle to ganger: Marlon Brando, Gary Cooper, Tom Hanks, Dustin Hoffman, Fredric March, Jack Nicholson, Daniel Day-Lewis og Spencer Tracy, Sean Penn. I listen nedenfor er vinneren i uthevet skrift og under følger de som var nominert 1920-tallet. Oscar for beste mannlige hovedrolle Klodulf av Metz. Klodulf (d. 8. juni 696 eller 697) var biskop av Metz omtrent fra 657 til 697. Klodulf var sønn til Arnulf, biskop av Metz, og den yngre bror av Ansegisel, rikshovmester i Austrasia. Før han ble ordinert, hadde Klodulf giftet seg med en ukjent kvinne og fått en sønn kalt Arnulf. Han ble biskop av Metz i 657 som den tredje etterfølgeren av sin far, og holdt embetet i 40 år. Under sin tid som biskop dekorerte han St Stefanskatedralen rikt. Han var også i nær kontakt med sin svigerinne St Gertrude av Nivelles. Han døde i Metz og ble gravlagt i kirken St Arnulf. I Nivelles ble han hedret som sankt Clou, særlig på grunn av sin forbindelse med sankt Getrude. You Like Me Too Much. «You Like Me Too Much» er en sang av The Beatles som ble skrevet av George Harrison. Den ble innspilt den 17. februar 1965 og første gang utgitt på albumet "Help!" i Storbritannia og på albumet "Beatles VI" i USA, begge i 1965. Både Paul McCartney og George Martin spilte forskjellige pianodeler på samme piano, men på hver sin ende av et. Stevia. "Stevia" er en gruppe planter som ofte kalles "sweetleaf" eller "sugarleaf" («sukkerblad»). Plantene inneholder glycosider som er opp til 300 ganger søtere enn sukker. Den arten som vanligvis brukes til dette er "Stevia rebaudiana". I Norge var det lenge forbudt å selge Stevia som næringsmiddel fordi det var usikkerhet rundt hvorvidt søtningsstoffet er skadelig for fruktbarhet. 21. november 2011 ble det kjent at Stevia var blitt godkjent i EU og EØS. I et nyhetsoppslag i TV 2-nyhetene i juli 2006 sto en kvinnelig norsk ernæringsekspert fram og fortalte om anonyme drapstrusler hun hadde mottatt i forbindelse med sitt engasjement for å spre informasjon om stevia. Også ernæringsfysiolog Dag Viljen Poleszynski uttalte seg i innslaget og kritiserte de forskningsrapporter EU baserer sin kritikk mot Stevia på som uvitenskapelige. Mattilsynet har en egen side om stevia, hvor de referer til EFSA, EUs vitenskapskomité for mattrygghet som publiserte sin risikovurdering av steviosid 14. april 2010. Forordningen om steviolglykosid (E 960) ble gjennomført i norsk rett 18. juni 2012 og er helt lik regelverket til EU. EFSAs hadde vurdert dokumentasjon om bruk av steviolglykosider i matvarer fra tre søkere. De toksikologiske testene som inngår i dokumentasjonen viser at steviolglykosider ikke er gentoksiske eller kreftfremkallende. Søtstoffene påvirker heller ikke menneskers forplantningsevne eller barns utvikling. Akseptabelt daglig inntak (ADI) ble fastsatt for steviolglykosider til 4 mg per kg kroppsvekt per dag. Dette er det samme nivået som JECFA (WHO/FAOs ekspertgruppe for tilsetingsstoffer) tidligere har kommet fram til. EFSA påpeker imidlertid at både av voksne og barn vil kunne få i seg mer enn det akseptable daglige inntaket av disse søtstoffene dersom de brukes i de høyeste dosene produsentene har søkt om godkjenning for. En godkjenning i EU vil ikke automatisk medføre godkjenning i Norge; en produsent må søke om slik godkjenning. Robert W. Cox. Robert W. Cox (født 1926), er en kanadisk statsviter som er professor emeritus ved York University, Toronto, Canada. Han jobbet i mange år for International Labor Organisation i Genève, den siste tiden som direktør for International Institute for Labor Studies, før han reise tilbake til Canada for å fortsette sin akademiske karriere. Han sier selv at opprørene verden rundt i 1968 sterkt bidro til dette. I 1981 lanserte han artikkelen "Social Forces, States and World Orders" som ofte regnes som startskuddet for ny-gramscianismen, selv om han selv ikke benytter seg av dette begrepet. Denne teorien bygger på elementer fra teoretikere som Karl Marx, Antonio Gramsci, Louis Althusser, Nicos Poulantzas og Fernand Braudel. Cox legger vekt på skillet mellom det han kaller problemløsende og kritisk teori, og selv regner han seg som represenant for sistnevnte, som ikke bare forsøker å gi svar på dagens virkelighet, men som også spør hvordan dagens virkelighet har oppstått og hva dens fremtid er. Med denne teoretiske bakgrunnen som utgangspunkt har Cox i flere bøker og artikler lansert sin versjon av studier av internasjonale relasjoner. Blant de viktigste faktorene her er omskiftelighet, klasser og materielle interesser, studier av ulike nivåer og kritikk av det rådende. Trofékone. En trofékone er en fysisk attraktiv kvinne som har giftet seg med en materielt vellykket mann. Begrepet brukes gjerne om en rik, vellykket mann som skiller seg fra sin første hustru, ofte med et generøst skilsmisseoppgjør, for å gifte seg med en ny, mye yngre kvinne. I noen tilfeller gjentar mønsteret seg med flere ekteskap. Fenomenet med trofékoner har interessert antropologer fordi det kan sees som en form for seriemonogami, og noen hevder at det er "analogt" med polygami i andre samfunn. Begrepet brukes ofte for å antyde at det for mannen er en måte å vise frem sin velstand og suksess for andre. Ekteskapet mellom den tidligere "Playboy"-modellen Anna Nicole Smith og oljemagnaten J. Howard Marshall er et ekstremt eksempel på dette fenomenet. Da de giftet seg var han 89 år gammel, mens hun var 26. Carl Perkins. Carl Lee Perkins (født 9. april 1932 i Tiptonville, Tennessee, USA, død 19. januar 1998 i Jackson, Tennessee, USA) var en sanger, låtskriver og musiker av først og fremst rockabilly. Carl Perkins var pioner i rockabilly, introdusert på 1950-tallet sammen med annen betydelighet innfor rock'n'roll, Elvis Presley, en ny type sørstatsmusikk, basert på rhytm and blues og country. Både Perkins og Presley hadde ved et tidspunkt kontrakt med Sun Records. I desember 1955 spilte Carl Perkins inn sangen «Blue Suede Shoes» som hurtig ble signaturmelodien for rockabillygenren. Ettersom den var full av «hot licks» og «hipster cool» gjorde Presley sin egen versjon. Perkins originalversjon var dog den første rock 'n' roll-låten som samtidig havnet på toplistene for pop, country, og rhytm and blues. Beklageligvis havnet Perkins ut for en bilulykke og ble svært mye skadet. Etter at han frisknet til, gjenopptok han sin karriere hos Sun Records og spilte i 1956 inn de klassiske rockabillysangene «Boppin' the Blues» og «Matchbox». Perkins siste album "Go Cat Go!" ble utgitt i 1996, og på den medvirket de meste kjente navnene innenfor rock og populærmusikk noensinne, både som sangere, musikere og medkomponister til Perkins: Paul Simon, John Fogerty, Tom Petty, Bono, Paul McCartney, George Harrison, Ringo Starr, Johnny Cash og Willie Nelson. Takket være en tillatelse av Yoko Ono fikk man også benytte et opptak av avdøde John Lennon og dennes utgave av Perkins' «Blue Suede Shoes». På den måten ble dette en av de svært få platene hvor samtlige medlemmer av The Beatles deltar, uten å være The Beatles. Carl Perkins døde i en alder av 65 år av strupekreft etter flere slag. Han er gravlagt i Ridgecrest Cemetery i Jackson, Tennessee. Hans kone Valda de Vere Perkins døde 15. november 2005 i Jackson, Tennessee. Perkins ble i 1987 innvotert i Rockens æresgalleri. Embedsbolig. En embedsbolig er en bolig som følger et embede. Begrepet brukes om offisielle residenser for statssjefer, regjeringssjefer og andre høyere embedsmenn, og om pliktig bolig for ansatte i offentlige embeder. I tidligere tider har det i Norge fulgt embedsboliger med flere offentlige beskikkelser, bl.a som fogd, sorenskriver, prest, biskop, amtmann, offiserer og i noen grad lensmann. Med de fleste av boligene fulgte det en jordvei slik at stillingsinnehaveren samtidig ble gårdbruker. I dag er det i Norge bare prester i Den norske kirke som har obligatorisk embedsbolig. Sosialistisk Valgforbund. Sosialistisk Valgforbund var en allianse av sosialister på venstresiden i norsk politikk i årene 1973–1975. Alliansen ble inngått av fire parter: Sosialistisk Folkeparti, Demokratiske Sosialister (AIK), Norges Kommunistiske Parti og partiløse venstreorienterte. DS var en fortsettelse av deler av «Arbeiderbevegelsens Informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF», de organiserte EF/EU-motstanderne i Arbeiderpartiet. Disse fire gruppene hadde stått sammen i syn og argumentasjonsmåte i kampen mot norsk medlemskap i EF før folkeavstemningen i 1972, og etter seieren for nei-folket følte de at det var naturlig å gå sammen i et samlet alternativ ved stortingsvalget i 1973. Sosialistisk Valforbund viste seg å være en stor suksess. Over 11 prosent av stemmene og 16 representanter på Stortinget, det beste resultatet for noe parti til venstre for Arbeiderpartiet siden brakvalget for NKP i 1945. Valgforbundet hadde gått til valg på et konkret program på 33 punkt alle partene var enige om. Etter valget ville de fleste gå videre i samlingsprosessen, og etablere ett felles parti. Da var det nødvendig å avklare flere prinsipielle spørsmål, og da viste det seg store motsetninger, særlig mellom de fleste fra SF på den ene siden og de fleste fra NKP på den andre. Samlingsprosessen gikk likevel videre, og endte med at Sosialistisk Venstreparti ble etablert i 1975. De enkelte partene fikk frist ut året 1976 med å avvikle egne organisasjoner. Det viste seg da at flertallet i NKP til slutt stemte mot å legge ned eget parti. Mindretallet med partileder Reidar T. Larsen i spissen valgte likevel å gå inn i det nye samlingspartiet. Til en viss grad kan en derfor si at Sosialistisk Venstreparti er en slags fortsettelse av Sosialistisk Valgforbund. De aller fleste medlemmene i det nye partiet kom fra SF og Arbeiderpartiet eller var nye i politikken. Badge. «Badge» er en sang som ble skrevet av Eric Clapton i samarbeid med George Harrison og delvis Ringo Starr (men sistnevnte blir ikke kreditert), og var opprinnelig en sang uten tittel. I løpet av innspillingen av albumet "Goodbye" for The Cream ble det lagd noter, og det eneste ordet på notearket som kunne tydes var «Bridge» – et merke for å markere en overgang. Claptons håndskrift var imidlertid så dårlig at da Ringo Starr tittet ned på det, trodde han det sto «Badge». Og det ble navnet på melodien. Det kan også nevnes at mellompartiet var det stedet som ga melodien et løft og kraft. For å øke melodiens stemning kjørte Clapton gitaren gjennom en Leslie-høyttaler. Både kritikere og fansen fortsatte å peke på at mellompartiet var det beste som noen gang kom ut av The Cream. Det var også det samme mellompartiet som ga inspirasjon for Harrisons senere Beatles-sang «Here Comes the Sun» for albumet "Abbey Road", og den ville faktisk dukke opp to ganger til på slutten av to andre spor fra Abbey Road: «You Never Give Me Your Money» og «Carry That Weight». Bodø Kristelig Folkeparti. Bodø Kristelig Folkeparti er Kristelig Folkepartis lokallag i Bodø Eksterne lenker. Kristlig Folkeparti Within You Without You. «Within You Without You» er en sang skrevet av George Harrison og innspilt med en gruppe indiske musikere uten hjelp fra de andre medlemmene av The Beatles. Dette var den andre sangen fra Harrison som var utstrakt inspirert fra klassisk indisk musikk etter «Love You To». Den ble utgitt i 1967 på The Beatles legendariske "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band"-album. Det var den siste sangen på albumet som ble gjort ferdig. Harrison skrev sangen som et stykke for 30 minutters framføring. Han trimmet den ned til en miniversjon for albumet. Latteren på slutten av melodien var Harrisons egen ide for å lette stemningen og følge albumets tema. Noen mente at det betydde at de andre medlemmene lo av Harrisons komposisjon, men det er altså ikke tilfelle. «Within You Without You» var skrevet på et orgel til gammel venn av the Beatles, den tyske musikeren og kunstneren Klaus Voormann, da «mengder av joints ble røykt». Harrison søkte etter indiske musikere til å hjelpe ham å spille inn sangen, skjønt ingen av dem blir kreditert på platen. Av de to som faktisk ble kreditert var produsent George Martin som arrangerte strykerseksjonen og fikk utbetalt 33 pund for jobben og assistent Neil Aspinall som spilte tambura, et slags bulgarsk strengeinstrument. Monterey Pop Festival. Monterey Pop Festival var en musikkfestival som fant sted den 16. til den 18. juni 1967 i Monterey i California i USA. Det korrekte navnet på festivalen er "Monterey International Pop Music Festival". Festivalen ses på som historiens aller første reelle rockefestival og ble retningsgivende for andre og senere festivaler. Festivalen fikk omtrent 200 000 besøkende. Til forskjell fra Woodstockfestivalen, som ble holdt to år senere, opptrådte alle musikerne gratis og ga de pengene de tjente videre til veldedighet. Festivalen var det første store gjennombrudd for mange av musikerne, og ble deres plattform for senere berømmelse: Jimi Hendrix gjorde sitt gjennombrudd som soloartist i USA her, likeså Janis Joplin, som den gang var sanger i gruppen «Big Brother and the Holding Company». Soulsangeren Otis Redding, som omkom i en flyulykke senere samme år, slo igjennom hos det hvite rock-interesserte publikum gjennom sin legendariske opptreden på denne festivalen. Til og med Beach Boys skulle ha opptrådt her, men innstilte i siste øyeblikk – den offisielle begrunnelse var problemer knyttet til Carl Wilsons militærnekting. Den britiske sangeren Donovan fikk ikke innreisetillatelse til USA grunnet en arrestasjon for bruk av marihuana. Blant andre som derimot var til stede, fant man The Animals, The Byrds, Jefferson Airplane, Simon and Garfunkel og The Who. Opptreden. Fredag den 16. juni Lørdag den 17. juni Søndag den 18. juni CD og DVD. Festivalen finnes utgitt både på CD og DVD. Den ene DVDen består av en disk med spilletid 1:18, mens Delux-versjonen har tre disker på totalt 4:20. Cheech og Chong. Cheech og Chong er et amerikansk komikerpar, framstilt av Cheech Marin og Tommy Chong, som spilte inn flere komiske plater på 1970-tallet, men slo først igjennom for et større publikum i 1978 med filmen "Up in Smoke". Mye av deres humor kretset rundt dop, spesielt ulike former for marihuana. Eksterne lenker. Cheech og Chong Kirsten Hasvoll. Kirsten Hasvoll (født 18. juli 1951) er varaordfører for Sosialistisk Venstreparti i Bodø kommune og Fylkesstyreleder i Nordland SV. Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Oscar-prisen for beste prestasjon av en kvinnelig skuespiller i en hovedrolle deles ut årlig av Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Prisen er for skuespillerens prestasjon i en film og ikke for skuespillerens agerende gjennom det aktuelle året. Statistikk. Den yngste som har vært nominert er Keisha Castle-Hughes, som var 13 da hun i 2003 ble nominert for sin rolle i filmen "Whale Rider". Den eldste som har vært nominert og vunnet er Jessica Tandy, som var 80 år når hun vant med sin rolle i filmen "Miss Daisys sjåfør, (Driving Miss Daisy)" i 1989, og den yngste er Marlee Matlin, som var 21 når hun vant med sin rolle i filmen "Kjærligheten trenger ingen ord, (Children of a Lesser God)". Katharine Hepburn, har vunnet Oscar fire ganger som beste kvinnelige hovedrolle og det er elleve kvinner som har vunnet to ganger, i kronologisk rekkefølge er det; Luise Rainer, Bette Davis, Ingrid Bergman, Vivien Leigh, Olivia de Havilland, Elizabeth Taylor, Glenda Jackson, Jane Fonda, Sally Field, Jodie Foster og Hilary Swank. Vinnere og nominerte. I listen nedenfor er vinneren i uthevet skrift og under følger de som var nominert. Prisen blir utdelt året etter det som er oppgitt i listen. 1980-tallet. a> har vunnet prisen to ganger – både i 1985 og i 1980. a> vant prisen hele fire ganger. Siste gang var i 1982. 1970-tallet. a> har vunnet prisen to ganger – både i 1979 og i 1972. 1960-tallet. a> har vunnet prisen to ganger – både i 1967 og i 1961. 1920-tallet. Oscar for beste kvinnelig hovedrolle The Chiffons. The Chiffons var ei jentegruppe som opprinnelig oppsto i området Bronx i New York i 1960. Gruppa besto av Judy Craig (førstesanger), Patricia Bennett, og Barbara Lee. Sylvia Peterson ble medlem av gruppa i 1963. De skiftet en stund navn til «The Four Pennies», ikke til å forveksles med ei engelsk gruppe av samme navn. Gruppa hadde allerede spilt inn en håndfull singler da de fikk førsteplass på hitlistene i USA med sangen «He’s So Fine». George Harrisons sang fra 1971, «My Sweet Lord», var musikalsk svært lik og et juridisk krav om overtredelse av rettigheter kom for retten. En dommer dømte senere at Harrison ubevisst hadde plagiert den førstnevnte sangen og deler av inntektene ble dømt til eierne av «He’s So Fine». Harrison kjøpte senere rettighetene til «He’s So Fine». Pussig nok spilte "The Chiffons" inn sin versjon av «My Sweet Lord» i 1975. The Chiffons’ første hit var sanger av komponistparet Gerry Goffin og Carole King; «One Fine Day», «Sweet Talkin' Guy» og «I Have a Boyfriend». Den sistnevnte sangen ble spilt på radioen og ble avbrutt for å meddele at president John F. Kennedy var blitt myrdet i Dallas. Craig forlot gruppa i 1968 og de resterende fortsatte som en trio. I 1992 døde Lee av et hjerteattakk og Craig ble gjenforent med gruppa. Peterson trakk seg helt tilbake rett etter og ble erstattet av Connie Harvey. Harvey forlot siden gruppa for å søke en solokarriere og da pensjonerte også Bennett seg. Craig har fortsatt med erstatninger av andre sangere. Plateutgivelser (som The Chiffons). Chiffons, The Billy Preston. Billy Preston (født 2. september 1946 i Texas, død 6. juni 2006) var en amerikansk soul- og rhythm and blues-musiker, først og fremst kjent som en dyktig pianist og organist som spilte sammen med en lang rekke berømte artister, blant annet Ray Charles, Sam Cooke, Red Hot Chili Peppers, Eric Clapton, Little Richard, The Jackson 5, Sammy Davis Jr., Aretha Franklin, Bob Dylan og The Rolling Stones. Hans kanskje aller mest kjente samarbeidspartnere var The Beatles, etter at han medvirket på sangen «Get Back» og satte sitt preg på denne med sitt Rhodes el-piano. For denne medvirkningen ble han den første ikke-Beatle som ble kreditert som musiker på en Beatles-utgivelse (singelen "Get Back/Don't Let Me Down", utgitt 1969). Da singlen ble gitt ut, reagerte mange på at Preston var kreditert. I et 1969-intervju sa John Lennon: "Folk må slappe av. Det står ikke 'Billy Presten i stedet for The Beatles'. Det står 'The Beatles MED Billy Preston'." Preston spilte også orgel på sangen «Let It Be», og var med som den femte musikeren på Beatles' aller siste konsertopptredenkonserten – konserten på taket av Apple-bygningen, Rooftop Concert, som utgjør en viktig del av filmen "Let It Be". Etter samarbeidet med The Beatles jobbet han en del med George Harrison, og deltok på konserten The Concert for Bangladesh, som Harrison var initiativtaker til. Preston slo også gjennom som soloartist. Hans første suksess som soloartist var singelen «That's The Way God Planned It» fra 1969 og albumet av samme navn. En av hans mest kjente låter og tidlige hits er instrumentalen «Outa-Space», som han ble belønnet med en Grammy for, og som ofte blir brukt signaturmelodi i en del radioprogram. Den ble fulgt av låter som som «Will It Go Round In Circles» (1973), «Nothing from Nothing» (1974) og «With You I'm Born Again» (1980). I 2002 deltok han på The Concert for George. Prestons musikk bærer ofte preg av hans gospel-bakgrunn og -erfaring. Han er også kjent for å ha komponert «You Are So beautiful», som var en stor hit for Joe Cocker. Jazzmusikeren Miles Davis kalte en av sine komposisjoner «Billy Preston», som en hyllest til Preston selv. Hampshire Constabulary. Hampshire Constabulary er en regional britisk politistyrke med ansvar for Hampshire og Wight i det sørlige England. Området inkluderer byene Winchester, Southampton og Portsmouth; hovedkvarteret ligger i førstnevnte by. Styrken ble opprettet i 1967 ved at flere eldre styrker i området ble slått sammen. Det annet kjønn. "Det annet kjønn" (fransk originaltittel: "Le Deuxième Sexe") er en bok av den franske forfatterinnen Simone de Beauvoir. Den utkom i Paris i 1949, og har siden blitt oversatt til en rekke språk. "Det annet kjønn" regnes som en av de viktigste feministiske bøker. I "Det annet kjønn" utvikler de Beauvoir en moderne kvinne- og kjønnssteori, med basis i eksistensialistisk etikk og ontologi. Disse teoriene bygger på idéene til den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel og dennes teorier om forholdet mellom herre og knekt. Lensherren og vasallen. De Beauvoir sammenligner i boken kvinnen med en vasall, underlagt en lensherre (mannen). Vasallen gir avkall på egen frihet på bekostning av trygghet, og fratas ansvaret for å styre sitt eget liv. Lensherren beskytter vasallen mot ytre farer og gir denne økonomisk trygghet. Lensherrens makt over vasallen hindrer denne i å treffe valg, og gjør at vasallen ikke trenger å sette seg egne mål. Den mannlige samfunnsordenen sørger for at kvinner ikke kan gjøre noe med dette avhengighetsforholdet. Det nødvendige samarbeidet om oppgaver som hjem og barn gjør at kvinnen ikke kan bryte ut av undertrykkelsen, men må underordnes «patriarkatets samfunnsorden og verdier». Kvinner kan derfor ikke som andre undertrykte grupper uten videre bryte båndene til undertrykkeren om muligheten kommer. Simone de Beauvoir hevder at det ikke er noe naturbestemt over dette misforholdet mellom kvinner og menn, men heller at det er kulturelle forhold som ligger til grunn. Om de to partene vil anerkjenne hverandre som jevnbyrdige og selvstendige subjekter, kan denne maktkampen opphøre. Transcedens kontra immanens. Gjennom "Det annet kjønn" brukes begrepene "transcedens" og "immanens". Mannen har tradisjonelt blitt forbundet med det transcedense (grenseoverskridende), da han utvikler seg, ekspanderer og tøyer evnene sine. Kvinnen har derimot blitt sett på som immanent, hun blir altså hvor hun er. Hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser. Hun har ikke noen vilje til å gå ut over seg selv. I vårt samfunn vil det være en allmenn oppfatning at det er de mannlige egenskapene som kommer til uttrykk i transcendens. Den oksidentale kulturen oppmuntrer menn i langt større grad enn kvinner til å bruke sine evner, selv om riktignok ikke alle menn utfolder sin transcedens. Kvinnens historiske situasjon og hennes muligheter. Tradisjonelt sett har det vært mannen som har måttet sprenge grenser i kampen for tilværelsen. Kvinnens oppgave har vært å være fruktbar – hun skal skaffe mannen avkom. Dermed er kvinnen bundet til egen kropp på samme måte som et dyr. Biologien kommer således i konflikt med kvinnen som individ. Hun blir et «offer for arten», og må være passiv (immanent). Dette er imidlertid ikke noe hinder for en moderne kvinne, som kan velge å unnlate å få barn og dermed kunne være økonomisk frigjort. Selv om en kvinne velger å frigjøre seg, er hun fortsatt ikke i samme posisjon som mannen. Hun blir fremmedgjort i en mannsverden hun ikke er vant med, og tør kanskje ikke å være dristig nok. Det er likevel arbeidet som til slutt vil frigjøre kvinnen. Dagens system der kvinnen er avhengig av mannen som bindeledd mellom henne og samfunnet, vil bryte sammen om det blir slutt på den økonomiske ufriheten kvinner har lidt under. Dette vil imidlertid ikke skje ved at kvinner blir forskjellige fra menn, men ved at de går sammen med menn. Suffolk Constabulary. Suffolk Constabulary er en regional britisk politistyrke med ansvar for grevskapet Suffolk i England. Det meste av området er landsbygd og kystområder. Det er delt i tre territorier: Eastern, Western og Southern Area, med hovedkvarterer i henholdsvis Halesworth, Bury St. Edmunds og Ipswich. Sistnevnte er også hovedkvarter for hele styrken. Styrken ble opprettet i 1974 ved at West Suffolk Constabulary og East Suffolk Constabulary ble slått sammen. Dette var andre gang de ble slått sammen; første gang var i 1869, men i 1899 ble de delt igjen. Andre, mindre styrker hadde innlemmet i de to før sammenslåingen i 1974. I en rapport fra Home Office i mars 2006 ble det foreslått at Suffolk Constabulary skal slås sammen med nabostyrkene Norfolk Constabulary og Cambridgeshire Constabulary. Årsaken er at de tre er for små i forhold til det man mener er optimalt for moderne politiarbeid. Den nye styrken vil dekke hele East Anglia. Kontrollmyndigheten er Suffolk Police Authority, som har 17 medlemmer, derav ni folkevalgte rådsmedlemmer, tre magistrater og fem uavhengige. Lamberto Dini. Lamberto Dini (født 1. mars 1931) er en italiensk politiker og økonom, tidligere Italias statsminister, utenriksminister og justisminister. Ludwig von Benedek. Ludwig August Ritter von Benedek (født 14. juli 1804 i Sopron, Ungarn, død 27. april 1881 i Graz) var en østerriksk hærfører. Benedek ble regnet som et militært geni, og kommanderte den keiserlige arméen i 1866 under slaget ved Königgrätz mot den prøyssiske arméen. Etter sitt knusende nederlag ble han fratatt sin kommando. Rudolf Bultmann. Rudolf Karl Bultmann (født 20. august 1884 i Wiefelstede, død 30. juli 1976 i Marburg) var en tysk luthersk teolog og filosof. Han er kjent for arbeidet med å avmytologisere Det nye testamente, og spørsmålet om hvordan man skal tolke disse tekstene i dagens virkelighet. Bultmann studerte teologi ved universitetene i Tübingen, Berlin og Marburg. Han ble ferdig med studiene i 1910, og var deretter privatdosent. I 1916 ble han professor i Breslau, i 1920 i Gießen og i 1921 i Marburg. Stillingen som professor i studier av Det nye testamente i Marburg hadde Bultmann i 30 år før han ble professor emeritus i 1951. Bultmann ble i 1969 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Hans mest kjente tekst er foredraget "Det nye testamentet og mytologien" (tysk: "Neues Testament und Mythologie"), som ble publisert i 1941. Det var ikke før etter andre verdenskrigs slutt at verket ble alment kjent, men det vakte da stor debatt. Dette foredraget regnes av mange som banebrytende når det gjelder lesning av bibelske tekster i en moderne setting. Det mytiske verdensbilde. Bultmann betegner Det nye testamentes verdensbilde som mytisk. Han hevdet at det ikke er noe eksklusivt kristent ved denne mytiske fremstillingen, og pekte på at man finner lignende fremstillinger i andre fororientalske skrifter fra samme tidsperiode. Den daværende mytiske stilen tekster ble skrevet i, hevdet Bultmann, lå til grunn for fremstillingen av Jesus som veien til frelse i Det nye testamente. Denne mytisk pregede forkynnelsen er i følge Bultmann ikke lenger relevant for det moderne menneske, da man ikke lenger har det mytiske verdensbildet. Han hevdet derfor at verdensbildet i Det nye testamente ikke var å regne som forpliktende, da dette ville føre til at folk måtte ofre sitt intellekt for sin tro, noe som ville være i strid med den kristne tros vesen. Formhistorie. I motsetning til mange andre teologer innenfor den tyske liberale bibelforskningen var ikke Bultmann så opptatt av å forske på den historiske Jesus. Siden Det nye testamente består av mange sjangre som egentlig var muntlige, tenkte Bultmann og andre formhistorikere at disse var blitt skapt i bestemte miljø til bestemte formål. Hovedfokus for Bultmanns forskning lå derfor på de tidlige kristne og deres budskap om Jesus. Corina Casanova. Corina Casanova (født 1956 i Ilanz) er en sveitsisk kristeligdemokratisk politiker. Fra 2005 har hun vært visekansler i Sveits. Casanova vokste opp i Graubünden, og tok artium i Chur i 1977. Deretter studerte hun jus i Freiburg im Üchtland, og fullførte studiene i 1982. Hun fikk advokatbevilling i 1984 og jobbet for Giusep Nay, som nå er sveitsisk høyesterettsjustitiarius. Casanova var også Røde-Kors-delegat i Sør-Afrika, Angola, Nicaragua og El Salvador, og ble senere ansatt i Sveits' parlament og deretter som rådgiver for de sveitsiske føderale regjeringsmedlemmene Flavio Cotti og Joseph Deiss. I august 2005 valgte det sveitsiske parlamentet henne til visekansler. Fra 1. januar 2008 er hun kansler. Casanova snakker retoromansk, tysk, fransk, italiensk, engelsk og spansk. Aedeagus. Aedeagus er betegnelsen på forplantningsorganet til hannlige insekter. Under paringen sprøyter aedeagus sæd inn i hunnindividets ovipor. Dude, Where's My Car? "Dude, Where's My Car?" er en filmkomedie fra 2000 om to dagdrivere som våkner opp etter en vill fest bare for å finne ut at bilen deres er borte. Filmen fikk dårlige kritikker, selv fra en del kritikere som uttalte at de liker dumme filmer. Noen påsto at filmen var for lik hasjfilmen "Half-Baked". "Dude, Where's My Car?" har imidlertid greid å oppnå en viss kultstatus, og den spilte inn store beløp ved kinosalene rundt om i verden. Filmen ble regissert av Danny Leiner, og hadde Ashton Kutcher og Seann William Scott i hovedrollene. Rollefigurene deres er veldig like deres respektive rollefigurer fra "That '70s Show" og "American Pie". Brent Spiner, John Melendez, Andy Dick, Michael Bower, og Fabio har alle cameoopptredener i filmen. Handling. Jesse og Chester våkner i bakrus, uten å huske hvordan de kom seg hjem den natten. Huset deres er fylt med dessertbokser, og det er en sint beskjed fra kjærestene deres på telefonsvareren. De går ut av huset, og oppdager at Jesses bil er borte, og i den lå presangene de skulle gi til sine kjærester på ettårsdagen for forholdene deres. Dette får Jesse til å utbryte filmens tittelspørsmål: «Dude, where's my car?» Duoen begynner å gå opp skrittene sine fra kvelden før, slik at de skal finne ut hvor de forlot bilen. På veien møter de en transseksuell stripper, UFO-tilhengere, romvesner og en strutsebonde. Oppfølger. En planlagt oppfølger, "Seriously Dude, Where's My Car" er i produksjon fra mars 2006. Den skal inneholde begge hovedrolleinnehaverne fra den første filmen, selv om Seann William Scott uttalte at han ikke skulle delta i oppfølgeren på et australsk TV-show. Jan Allan. Jan Allan (født 7. november 1934 i Falun) er en svensk jazzmusiker (trompet) og komponist, dr.grad. i partikkelfysikk (1965). Han begynte som pianist, bl.a. med egen Trio som vant AT-jazz (1952). Med Rolf Billberg spilte han i kvartett 1954-55, som senere turnerte med Lars Gullins orkester. Jan Allan var 1955-1957 med i Carl-Henrik Norins band som spilte mycket på Nalen. På 60-tallet spilte han i «Modern Swedes». Albumet "Jan Allan -70" ga ham Gyllene Skivan. Han ga ut flere duoalbum, bl.a. med pianistene Georg Riedel og Jan Strinnholm ("The Idea of Sailing", JAM CD 011). På 1980-tallet var han også tidvis pianist. I Trio con Tromba spiller han med Bengt Hallberg og Georg Riedel på flere utgivelser ("Psalmer och visor" 1986, "Trio Con Tromba" Dragon, 1994, "Fusion" 2003). I den senere tid kan nevnes hans Jan Allan Oktett, der medvirkende er Hans Åkesson altsax, Erik Norström tenorsax, Erik Nilsson barytonsaks, Bertil Strandberg trombone, Ove Lundin piano, Tommy Johnson bass, Bo Söderberg trommer. De utga "The legacy of Carl-Henrik Norin" (Tenor records, 2002). Han har også spilt i Georg Riedels «Allstars». Med gitaristen Erik Norström ga han ut "Software" (Imogena Records, 2000). Han var med i «Norsk-Svensk Cool Quintet», sammen med Lasse Hörnfeldt, Erling Aksdal piano, Bjørn Alterhaug bass og Bjørn Krokfoss trommer. Allan bidro også på Silje Nergaards "At first light" (2001). Utover nevnte Gyllena Skivan (1970) har Allan mottatt Jan Johansson-priset samt Thore Ehrling- og Lars Gullin-stipendene. Jan Allan driver også sitt eget "Jan Allan Musikproduktion" (JAM) som gir ut plater og arrangerer konserter som ikke får offentlig støtte. Han skrev forøvrig filmmusikk ("Förpassad", 1970) og manuskript ("Trollkarlen" 1999, "Sopor" 1981, "Picassos äventyr" 1978). Jan Allan er ellers flyger og flykonstruktør av eget dobbeltdekker. Nils Johan Rud. Nils Johan Rud (født 24. juli 1908 i Ringsaker, død 7. juni 1993 i Asker) var en norsk forfatter og redaktør. Rud ga ut sin første roman "Vi skal ha et barn" i 1933, men han hadde skrevet mye for ukeblader i årene før. Han var eneforsørger for sin familie fra han var 15 år gammel. Han var redaktør for Magasinet for Alle (opprinnelig "Arbeidermagasinet"). I 1982 vant Rud Gyldendals store romankonkurranse med "Ekko i det gamle tun" (delt førstepris med Jon Michelet og Kaj Skagen). I 1972 ble han utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Jazztrommeslager Espen Rud (født 1948) er hans sønn. Vinterfestuka. Vinterfestuka i Narvik er en musikkfestival med jernbanehistorisk plattform. Den er basert på historier, myter og fakta fra anleggstiden til jernbaneanlegget mellom Narvik og Kiruna rundt 1900. Viktige symboler for Vinterfestuka er rallaren, Svarta Bjørn og Ofotbanen. Vinterfestuka arrangeres hvert år i mars, første gang i 1956. Vinterfestukas rundt 200 arrangementer trekker totalt omtrent 50 000 besøkende. Rombaksbotn. Rombaksbotn (nordsamisk: "Ruoppatbahta") er den indre delen av fjorden Rombaken i Narvik kommune i Nordland. Navnet betegner fjorden øst for Straumen, hvor Rombaksbrua krysser, og ni kilometer inn til fjordbunnen, hvor avstanden til den svenske riksgrensa er kun ca. 8,2 km. Den trange fjorden er klemt mellom høye fjell, deriblant Haugfjell på nordsiden samt Langryggen og Sildviktinden på sørsiden. Rombakselva kommer østfra gjennom en trang dal med har utløp i botn hvor det tidligere også var en større bosetning. Skipsvrak i Rombaksbotn. Den 13. april 1940, under det andre sjøslaget om Narvik, ble fire tyske jagere Berndt von Arnim, Hans Lüdemann, Wolfgang Zenker og «Georg Thiele» rent på land i Rombaksbotn. Marinegastene herfra flyktet opp anleggsveien og gjorde tjeneste under det to måneder lange slaget med erobrede norske våpen. Etter krigen ble de tre jagerne en turistattraksjon, og hver vår ble hakekorset påmalt på nytt for å være synlig fra togtrafikken på Ofotbanen. På 1950-tallet ble jagerne hugd opp, med unntak av «Georg Thiele» som fremdeles ligger med baugen i været utenfor kraftverket i Sildvik. Det spredte seg da rykter, som var uriktige, om at tyske interesser sto bak opphuggingen. Rallarveien og «Svarta-Bjørn». Siden 1987 har Jernbanens Musikkorps i Narvik arrangert en årlig Svarta Bjørn-marsj som går langs Rallarveien fra Bjørnfjell eller Katterat og ender opp i Rombaksbotn. .223 Remington. .223 Remington er en patron for rifle som er nesten identisk med den militære 5,56 × 45 mm Nato. Et gevær av kaliber 5,56 mm kan bruke.223 Remington-patroner, men ikke omvendt. Disse patronene blir i Norge ofte brukt til småviltjakt eller rådyrjakt..223 remington er en billig ammunisjon til trening og jakt. Erkebispedømmet Utrecht. Erkebispedømmet Utrecht er et katolsk bispesete som kan føre sine røtter tilbake til 800-tallet. Det ble opphøyet til metropolitanerkebispedømme den 12. mai 1559, men gikk "de facto" under som følge av reformasjonen i Nederlandene. Den 4. mars 1853 ble det gjenopprettet. Uzi. Uzi (hebraisk ') er en israelsk serie maskinpistoler. Det første våpenet i serien ble utviklet av Uziel Gal sent på 1940-tallet. Uzier har blitt produsert av Israel Weapon Industries (IWI), FN Herstal og andre. Våpenet ble utviklet like etter Den arabisk-israelske krigen i 1948. Designet var basert på den tsjekkiske CZ Model 25. Den israelske hæren testen Uzi og den ble approbert foran andre, mer konvensjonelle våpen. Gal ville ikke at våpenet skulle kalles opp etter ham, men dette ble ikke tatt hensyn til. Den første modellen kom i 1951, og ble brukt i kamp for første gang i 1956. Våpenet ble en kommersiell suksess, og et antall forbedringer ble raskt introdusert. Uzi ble først og fremst brukt til selvforsvar av styrker som ikke var direkte i frontlinjen, samt offiserer, artillerister og pansertropper. Mer kompakte varianter ble brukt av isrealske spesialstyrker inntil nylig, men i desember 2003 erklærte det israelske forsvaret at de kom til å fase ut våpenet, men at produksjonen kom til å fortsette for kommersielle formål. Over 90 land har brukt våpenet i politi- eller militærstyrker. Fanniidae. Takfluer (Fanniidae) er en liten familie av fluer som er nært beslektet med møkkfluene. De ligner mye på den vanlige husfluen, men kan skilles fra møkkflue-artene på at det to bakerste årene i vingen nærmer seg hverandre mot kanten av vingen (ingen av dem når ut til vingekanten). Fanniidae har larver som lever i råtnende materiale og noen av artene kan opptre som smittespredere, men de skaper sjelden store problemer. Utseende. Små til middelsstore fluer (3 – 9 mm), forholdsvis slanke med stort hode. Fargen er gjerne mer eller mindre gråaktig på grunn av et grått støvlag som dekker kroppen, og bakkroppen har gjerne gule sideflekker. Hodet er stort, kortere enn høyt, med store, ovale fasettøyne. Den midtre delen av pannen er klart skilt fra sidene med lengdefurer. Mellom fasettøynene og den midtre delen av pannen sitter det mange børster som varierer i størrelse. Bakhodet er vanligvis tett hårete. Antennene er tre-leddete, det innerste leddet er svært lite og neppe synlig. Det andre leddet er også temmelig lite og danner en hette over roten av den tredje leddet. Det tredje leddet er kort stavformet og peker nedover. Nær roten av dette leddet sitter en kraftig, fint hårete eller fjærgrenet, antennebørste ("arista"). En kraftig kinnbørste ("vibrissa") finnes. Munndelene er forholdsvis små og lite påfallende. Brystet (thorax) har nokså tett hårkledning, hårene er lengre og tettere hos hannene enn hos hunnene. Det finnes også en del grovere børster mellom de fine hårene. Vingene er store, uten fargeflekker, ofte røykfarget hos hannene. Vingeårenetter ligner sterkt på det hos møkkfluene men de to bakerste årene ("A1" og "A2") nærmer seg hverandre mot bakkanten. Beina er slanke hos hunnene, hos hannene er ofte leggene eller noen av fotleddene fortykket, eller de har ulike slags påfallende hårtuster. Leggene ("tibiae") har noen lange børster hos begge kjønn. Bakkroppen er slank og noe flattrykt. Larvene er karakteristiske, noe flattrykte. Hvert av de 11 kroppsleddene, bortsett fra det fremste (hodeleddet) og det siste har to par lange, spisse kjøttfulle utvekster, et par på siden og et par midt oppe på ryggen. På det siste leddet er det tre par utvekster som er lengre enn de på de andre leddene og sitter langs bakkanten. Det bakerste leddet har også et par åndehull ("spirakler") som sitter på opphøyde vorter. Levevis. Larvene til denne familien er saprofager, dvs. de lever av ulike slags dødt, organisk materiale. De kjennes fra råtehuller i trær, råtten ved, sopp, løvstrø, fuglereir, vepse- og humlebol, åtsel, møkk og søppel i tillegg til at de er en av de tallrikeste gruppene av fluelarver i jorden. En sjelden gang kan disse fluene angripe infiserte sår og forårsake myiasis hos mennesker og husdyr. Noen arter kan utvikle seg innendørs og skape problemer med at de sprer mage/tarmbakterier til matvarer, men i så måte er de mye mindre problematiske enn møkkfluene. Hannene svermer, og henger gjerne stille i luften på utkikk etter hunner mens de gir fra seg en høyfrekvent summing. Noen finner denne atferden spesielt irriterende hvis den skjer innendørs. Det er særlig artene liten husflue ("Fannia canicularis") og latrineflue ("Fannia scalaris") som lever i hus. Ikke så gamle likevel. Arten latrineflue ("Fannia scalaris") har vært antatt å være et meget interessant eksempel på en art som har holdt seg uforandret over meget lang tid. Det finnes nemlig et eksemplar av en flue i rav som åpenbart er denne arten, som ble antatt å være 20 – 40 millioner år gammelt. Den kjente flueforskeren Willi Hennig kom til det oppsiktsvekkende resultatet at latrinefluen måtte ha holdt seg totalt uforandret i flere titalls millioner år, noe som er overraskende da man vanligvis antar at en biologisk art har en levetid på maksimalt ca. 5 millioner år. Men da konservatoren ved Natural History Museum i London undersøkte det berømte eksemplaret for noen år siden fant han til sin skrekk at det hadde utviklet seg sprekker i ravet. Nærmere undersøkelser viste at det ikke var sprekker men skjøter. Noen hadde tatt en blokk av naturlig rav, saget den i to og skrapt ut et hull i den ene snittflaten. I hullet var det lagt inn en flue og så fylt opp med en naturharpiks som blir veldig lik rav når den størkner. Så var blokkene limt sammen igjen med den samme harpiksen. Falskneriet var meget dyktig utført. Man vet ikke, og vil trolig aldri få vite, hvem falskneren var, men det eksemplaret har vært lenge i samlingene ved Natural History Museum. Per i dag er det faktisk ikke kjent fossile eksemplarer av denne familien i det hele tatt. Kilder. Hogsette, J.A. og Farkas, R. 2000. Secretophagous and haematophagous higher Diptera. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 1: 769-792. Science Herald, Budapest. Pont, A.C. 2000. Family Fanniidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." Appendix: 447-454. Science Herald, Budapest. Ola Mosafinn. Ola Mosafinn (født 14. juli 1828, død 28. desember 1912) norsk spelemann fra Voss. Ola Mosafinn regnes som den mest fremtredende spelemannen på Voss og i Hordaland i sin tid, og satte sterke spor etter seg i vossatradisjonen. I Hordaland har han nærpå den samme posisjonen som Myllarguten har i Telemark. De møtte hverandre aldri. Ola Mosafinn var sønn av Sjurd Brynjulvsson Liland (1792–1866) og kona Ingebjørg Klausdotter Mosafinn (1790–1852). Ola var yngst av fem barn. Han vokste opp på plassen Mulen under garden Mosafinn, og derfor ble han noen ganger omtalt som Ola Mulen. Han var tidlig ute etter farens fele, og Ola var så ivrig at han snekret sammen ei fele på egen hånd av ei fjøl. Denne lærte han å spille på. Senere fikk han ei skikkelig hardingfele etter å ha ryddet et jordstykke for faren. Lærerne til Ola på Voss var Isak Rokne, Lars Lofthus og Anders Berge. Mosafinn hang etter dem og sugde til seg slåtter, forteller Arne Bjørndal. I tillegg lærte han spell av faren, og av Nils Gjerde. Etter konfirmasjonen i 1843 ble Ola etterspurt i brylluper og lag, og samtidig ble han ansatt som skolemester. Dette var i den mest pietistiske tida, og Ola måtte snike seg til å spille når skolebarna ikke så det. Han ble avslørt til slutt, og måtte gå fra stillingen etter to år. Deretter reiste Ola Mosafinn vidt omkring med fela, og fikk seg ikke fast bopæl før han var langt opp i årene. Først og fremst fór han over til Hardanger, der han snart kom til å trives bedre enn noen annen plass. I Hardanger møtte han spelemenn som Ola Håstadbø, Torkjell Tolo, Ola Folkedal og Hans Selland. Han reiste også på marken i Lærdal, der han møtte Nils Hilme, sønn av Jørn Hilme. Disse to kom til å utveksle mye spell. Nils lærte Mosafinn hvordan han skulle «hekse» med fela, men Mosafinn brukte aldri disse kunstene. I 1850-årene møtte Mosafinn også malerne Adolph Tidemand og Knut Bergslien. Disse var opptatte av det nasjonale kunstuttrykket, og Mosafinn spilte for dem, mens Tidemand ga begeistret tilbakemelding. Mosafinn spilte for dem en hel kveld. Utpå kvelden ble Tidemand så grepet av spillet at han gikk frampå og begynte å danse Laus eller halling. Dette var den eneste gangen disse to møtte Mosafinn. Han lærte seg noter i en alder av 31 år, og dette ble svært nyttig for ham, fordi han dermed kunne dikte slåtter på grunnlag av nedskrevne notestubber han fikk tak i, og han kunne lære seg nye slåtter etter nedskrifter. Når Ola Mosafinn ikke spilte, drev han som handelskar og skredder, og hadde ofte skreppa med seg når han reiste på spelferder. Den lengste ferda han gjorde var til Østlandet i 1860, og da kom han så langt som til Tynset. Pengene tok imidlertid slutt, og han kom seg hjem året etter, og hadde ikke en skilling igjen da han kom hjem. Sommeren 1872 var kronprinsen, senere Oscar 2., på tur til Vestlandet, og Ola Mosafinn ble tilkalt. Kronprinsen ville gjerne se et tradisjonelt vossebryllup, og dette ble arrangert på Vossevangen. Senere samme sommer møtte Mosafinn Ole Bull, som ga spelemannen ros for spelet. Bull ville gjerne få lært noen slåtter av Mosafinn, og de avtalte et senere møte. Mosafinn skulle spille i bryllup på Voss ikke lenge etter. Ole Bull reiste etter til Voss, og fikk møtt Mosafinn igjen der, selv om spelemannen var noe sliten etter å ha spilt i bryllup. Den kvelden var det Bull som spilte for Mosafinn. Sommeren 1879 var også Edvard Grieg på Voss, og da han skulle feire fødselsdagen sin der, sendte han bud etter Mosafinn. Ole Bull var også til stede, men Arne Bjørndal forteller at Mosafinn kvidde seg for å spille for begge disse på en gang. Utpå kvelden tok han fela allikevel, og både Bull og Grieg fikk en kveld de sent kom til å glemme. I 1890 reiste Mosafinn til Amerika, etter å blitt invitert flere ganger. Der spilte han i Chicago, og senere i Minneapolis, i tillegg til en del mindre steder. Han ble vel mottatt av sambygdinger og andre nordmenn som bodde der på den tida, og de holdt et stort gjestebud for ham da han skulle reise. Året etter reiste han til Amerika for andre gang, og la seg opp en del penger på konserter. I 1892 var han tilbake i Norge for godt. Nå fikk han seg også et skikkelig hjem på Voss, etter år på reisefot. På 1890-tallet var han sammen med Leiv Sandsdalen fra Seljord i Telemark og fikk lære noen gode slåtter av ham. Ola Mosafinn reiste ut igjen i 1906. Reisen gikk til Bergen på kappleik. Her fikk han ærespremie. Siste gang han reiste var til Hardanger i 1910. Da var han 82 år gammel. Mot slutten led han av verk i underlivet, og dette døde han omsider av 28. desember 1912. Gravferda ble arrangert av Voss Mållag, og en mengde folk fra Voss og dalene omkring fulgte ham til graven. Det er rimelig å tro han hadde spilt i bryllupene til hele besteforeldregenerasjonen til dem som var samlet der. Mosafinn kom til å bli den fremste læremesteren for en generasjon spelemenn i området rundt Voss, deriblant Arne Bjørndal, Sjur Helgeland og Sigbjørn Bernhoft Osa. Han spilte inn for Voksrull i 1910, to år før han døde. Han ligger gravlagt på Voss. I 1921 reiste Voss Kommune et minnesmerke over Ola Mosafinn på Vossevangen. Monumentet er laget av Brynjulv Bergslien. Kilde: Arne Bjørndal Mosafinn, Ola Mosafinn, Ola Mosafinn, Ola Mosafinn, Ola Leif Agnar Ellevset. Leif Agnar Ellevset (født 11. august 1940 på Averøy utenfor Kristiansund og vokst opp i Surnadal) er en norsk organisasjonsleder. Han var fra 1979 til 2006 direktør i opplysningsorganisasjonen Trygg trafikk. Leif A. Ellevset har vært en ledende talsmann for trafikksikkerhetsarbeidet i Norge, en profilert mediafigur og viktig lobbyist i politiske miljøer. Han har besøkt en rekke land for å lære bort trafikksikkerhet, blant annet Jordan, Tanzania og Bangladesh, fra 1996 som rådgiver for Verdensbanken. Leif A. Ellevset er en ivrig laksefisker. 1. divisjon (Australia). Deler av 1. divisjon i gruppebilde på pyramidene i Giza før deployering til Gallipoli i 1915 1. divisjon ("1st Division") er en divisjon i den australske hæren med historie tilbake til utbruddet av første verdenskrig. Divisjonen ble opprettet i august 1914 som del av Den australske imperiestyrke og landet ved Anzac Cove under slaget ved Gallipoli. I 1916 ble divisjonen sendt til Frankrike der den kjempet på Vestfronten under resten av krigen. Fra 1921 var 1. divisjon eN reserveavdeling som hovedsakelig besto av infanteriavdelinger. Divisjonen var forlagt i Parramatta og hadde ansvar for forsvaret av Sydney og det omkringliggende området. Da annen verdenskrig brøt ut ble divisjonen delvis mobilisert, men som reservister hadde soldatene ikke tillatelse til å delta i kamper i utlandet. Som en følge av dette var det mange soldater som vervet seg til 2. australske imperiestyrke. Etter at Stillehavskrigen begynte i desember 1941, ble reservister forhindret fra å verve seg til imperiestyrken og i stedet kalt inn til tjeneste på full tid i tilfelle det skulle komme angrep fra japanske bakkestyrker mot det australske kontinentet. I dag fungerer 1. divisjon som Australias største deployerbare enhet, med ansvar for de fleste av hærens regulære avdelinger. Divisjonens betegnelse er nå "Deployable Joint Force Headquarters/1st Division Headquarters". The Carter Family. The Carter Family var en countrymusikkgruppe som opptrådte mellom 1927 og 1943. Musikken deres var et utgangspunkt for senere bluegrass, country, pop og rockemusikere. På 1960-tallet blåste "U.S. folk revival"-bevegelsen nytt liv i deres musikk. Den originale gruppa bestod av A.P. Carter (Alvin Pleasant Delaney Carter 1891-1960), hans kone Sara Carter (1898–1979) og Maybelle Carter. Maybelle var gift med A.P’s bror Ezra. Alle tre var var født og oppvokst i sørvest Virginia, hvor de fant musikalsk inspirasjon i de tette harmoniene som ble brukt i gospel og korsang. Maybelles gitarspill ble et kjennemerke for gruppa. I 1939 ble Maybelle og Ezras datter, June Carter (senere kjent som June Carter Cash), med i gruppen. Begynnelsen. En ung, høy og nervøs mann ved navn Alvin Pleasant Dealaney Carter, også kjent som "A.P." var i Bristol, Virgina en juli dag. Der så han at en mann ved navn Ralph Sylvester Peer søkte talenter for å prøvespille for han. A.P dro hjem til Maces Springs, "Poor Valley" og fortalte dette til sin kone, Sara Carter og svigerinne Maybelle Addington Carter. De tre hadde allerede spilt sammen ved flere anledninger. Sara og Maybelle var begge skeptiske, men A.P. klarte å overbevise de som å bli med. Så de pakket opp bilen, som tilhørte A.P.'s bror, Ezra "Eck" Carter. Bilen var en Model A Ford. Dette var en lang tur. Under turen satte bilen deres seg fast, og måtte dyttes ut. A.P. måtte også fikse et par flate hjul. 2 August kom de fram. Da de så mengden med folk som ville prøvespille, fikk nesten A.P. nervesammenbrudd. Da han så alle de velkledde menneskene, tok han og de andre en annen vei inn, branntrappa. Så var det Carter Family sin tur, og de spilte inn sin første sang, "Bury me under the Weeping Willow". Peer ble overbevist over Sara's stemme. Det var noe han likte. De fikk 50dollar for hver sang de spilte inn. Det var opprinnelig meningen at Sara skulle lede an hele sangen, men plutselig begynte A.P. å synge med, og synge bass. I tillegg gikk A.P. rundt omkring i studioet mens de spilte inn. Når de var ferdig med innspillingen sa Ralph Peer to A.P.; "Du gjorde jo ingenting under innspillingen!" "Jo, jeg sang bass av og til", sa A.P. Neste dag møtte ikke A.P. opp i hele tatt, så Maybelle og Sara måtte klare seg på egenhånd. Da spilte de blant annet inn "Single Girl, Married Girl" hvor Sara sang. For disse opptakene fikk The Carter Family 600$, ved siden av en kontrakt som gav dem rett til en liten del av fortjenesten på salg av plater og noter i royalties. Dessuten har både instrumentalversjoner og versjoner med sang av «Wildwood Flower» blitt en kjenningsmelodi for tradisjonelle country og bluegrass-musikere. To av Carter Familys sanger, "Worried Man Blues" og "Keep On the Sunny Side" var inspirerende og håpefulle sanger for folk under børskrakket i New York i 1929. Opptur. Mot slutten av 1930 hadde de solgt over 300 000 plater på landsbasis. A.P hadde forstått at han ville få økonomisk fordel for hver sang han samlet og fikk opphavsrett til. Dette medførte at han reiste rundt i sørvest Virginia for å lete etter nye sanger. Under rundreisen ble A.P. kjent med Lesley Riddle, en mørkhudet gitarist fra Kingsport. Riddle ble etter hvert med A.P på jakten etter sanger. Riddle’s blues-inspirerte måte å spille gitar på, hadde stor innflytelse på The Carter Family, og da spesielt Maybelle. Hun lærte seg nye teknikker ved å se Riddle spille. I juni 1931 gjorde The Carter Family et opptak i Nashville, Tennessee sammen med countrylegenden Jimmie Rodgers. Vinteren 1938-1939 reiste de til Texas der de hadde radiosendinger annen hver dag på kanalen XERA. Denne stasjonen sendte fra Villa Acuña (nå Ciudad Acuña) i Mexico, rett over grensen ved Del Rio, Texas. Fra sesongen 1939/1940 ble Maybelle og Ezras døtre, Helen, June og Anita med i gruppa. De ble med resten av familien til San Antonio, Texas der gruppen tok opp radioprogrammer som ble distribuert til flere radiostasjoner på grensen mellom Mexico og Texas. Janette Carter var også med. Hun opptrådte alene iblant. Slutten. I begynnelsen av 1942 flyttet The Carter Family programmet til WBT radio i Charlotte, North Carolina, der de hadde underskrevet en kontrakt for ett år. Gruppen hadde programmer tidlig på morgenen, mellom klokken 05.15 og 06.15. I 1941 skjedde noe som kom til å gjøre Carter Family kjent over hele USA. Life Magazine kom til Poor Valley for å fotografere hele gruppa, og en uke senere skulle Carter Family være på hvert kaffebord i hele USA. Men slik gikk det ikke. En uke senere angrep japanerne Pearl Harbor, så bildene i Life Magazine ble aldri publisert. A.P. hadde jobbet mot dette øyeblikket for 15 år. Dette var nokså en nedtur for A.P. The Carter Family opptrådte regelmessig live, som regel på lokale skoler eller i kirker. I 1943 ble gruppen oppløst etter at Sara flyttet til California for godt. Maybelle fortsatte å opptre sammen med døtrene sine, Anita, June og Helen, som «Mother Maybelle and the Carter sisters» helt frem til 1960-årene. På 50-tallet ble Chet Atkins medlem av gruppen, etter en idè av Ezra "Pop" Carter. Selv har Atkins sagt at han skylder The Carter Family all takk, for det var de som gjorde han kjent. Dette var ikke den originale Carter Family, men Mother Maybelle and the Carter Sisters and Chet Atkins. The Carters fikk også Atkins med på The Ole Grand Opry, Nashville. A.P, Sara og deres barn Gladys, Joe og Jeanette spilte inn noen sanger på 50-tallet. I 1960-årene ble mange av sangene The Carter Family hadde samlet eller skrevet brukt av andre artister. Blant artistene som gjorde nye opptak av deres sanger var Joan Baez, med «Wildwood Flower», «Little Moses», «Engine 143», «Little Darling, pal of mine» og «Gospel Ship». Videre skrev Bob Dylan cover-versjon av «Wayworn Traveller» som han kalte «Paths Of Victory». Dette gjentok han senere, og denne gangen forandret han også tempoet til 3/4-takt – sangen er en av hans mest kjente, «The Times They Are A' Changin». Bob Dylan var ikke den første som gjorde dette, han gikk i Woody Guthries fotspor. Han hadde tidligere skrevet om The Carter Familys «When The World's on Fire» til «This Land Is Your Land». Æresbevisninger og den nye Carter Family. Familien har hatt innflytelse på countrymusikken på mer enn en måte. Bortsett fra deres repertoar ble også Maybelles måte å spille gitar på kjent som «Carter style» når man snakker om flatpicking. Maybelle hadde stort sett utviklet sin måte å spille på uten innflytelse fra andre, og med henne og The Carter Family ble gitaren mer vanlig som et soloinstrument. Slik hun spilte melodien på bass-strengene med plekter, blandet med en mer akkompagnerende stil er nå en vanlig teknikk. Kjente gitarister innenfor denne stilen, som for eksempel Doc Watson, Clarence White og Norman Blake har foredlet flatpicking teknisk sett, men alle henviser til Maybelle om de spørres om hvem som inspirerte dem. Den opprinnelige Carter Family har hatt stor betydning for countrymusikken, det var de som gjorde countrymusikken kommersiell. The Carter Family ble valgt inn i Country Music Hall of Fame i 1970 og fikk da kjælenavnet «The first family of country music». I 1988 ble de tatt opp i Grammy Hall of Fame og mottok en Grammy for sangen «Can the Circle Be Unbroken». Til sist ble de i 2001 del av International Bluegrass Music Hall of Honor. The Carter Family fikk nye medlemmer, døtrene til den opprinnelige gruppens medlemmer. De gjorde stor suksess, antagelig er den som er best kjent June Carter Cash. Den nye Carter Family samarbeidet blant annet med Johnny Cash og Nitty gritty dirt band. Referanser. Carter Family Australiakorpset. Australiakorpset ("Australian Corps") var et korps i den australske hæren under første verdenskrig. Forbandet, som ble dannet 1. november 1917, bestod av alle de fem australske infanteridivisjonene som kjempet på vestfronten. Det erstattet I Anzac-korps mens II Anzac-korps, som inneholdt New Zealand-divisjonen, ble omdøpt til Det britiske XXII korps. XXII korps (USA). XXII korps (" XXII Corps") var et korps i den amerikanske hæren under annen verdenskrig, den kalde krigen og (under navnet II Field Force, Vietnam) vietnamkrigen. Korpset ble dannet 9. januar 1944 og formelt aktivisert 15. januar som del av Army of the United States, vernepliktstyrken i den amerikanske hæren. Etter annen verdenskrig ble det deaktivisert, og deretter overført til de regulære styrkene 12. juli 1950. Under vietnamkrigen ble forbandet omdøpt til II Field Force, Vietnam, men etter krigen ble navnet endret tilbake til XXII korps. Korps 22 Maybelle Carter. Maybelle Carter (født 10. mai 1909 i Nickelsville, Virginia, død 23. oktober 1978) var en amerikansk countrymusikkartist i gruppa "The Carter Family". Maybelle var medlem i den opprinnelige Carter Family som ble opprettet av hennes svigerbror A.P. Carter, som giftet seg med hennes kusine. Maybelle var gitarist, men spilte også autoharpe og banjo. Hennes måte å spille gitar på ble et kjennemerke til gruppa. Hun ble veldig respektert av Grand Ole Opry samfunnet i begynnelsen av 1950-tallet, og hun ble populært kalt for ”Mother Maybelle”. Maybelle ligger begravet i Hendersonville Memory Garden, Hendersonville, Tennessee. Deler av hennes historie kan du se i filmen om Johnny Cash fra 2005 ”Walk the Line”. I 2001 ble hun og resten av The Carter Family innviet i International Bluegrass Music Hall og Honor. Tsetsefluer. Tsetsefluer er en liten familie av fluer som bare finnes i tropisk Afrika. De er kjent som meget alvorlige smittespredere som sprer sovesyke til mennesker og nagana til husdyr. Tsetsefluene tilhører de såkalte "pupipare"-fluene, det vil si at larvene utvikler seg inne i hunnen og fødes først når de er klare til å forvandle seg til pupper. Utseende. Middelsstore til store, brunlige fluer. Hodet er ganske stort, med middels store, runde eller ovale fasettøyne. Midtpartiet av pannen er tydelig skilt fra sidene med lengdefurer. Langs kanten av dette midtpartiet sitter rekker av korte, innoverbøyde børster. antennene er tre-leddete, det tredje leddet er kort stavformet og peker nedover, med en fjærgrenet antennebørste ("arista"). Fluene mangler kinnbørste (vibrissa), og de har en lang, fremoverrettet, nåleaktig stikke/sugesnabel. Brystet ("thorax") er på ryggsiden tydelig delt i tre av tverrfurer. Som oftest er det på ryggsiden også noen mørke lengdestriper. Vingene er store og forholdsvis smale, uten fargeflekker. Midt i vingen er det en karakteristisk celle formet som en øks. Beina er slanke. Bakkroppen er noe flattrykt kjegleformet, hos gravide hunner er den kraftig oppsvulmet da de fullvoksne, ennå ufødte larvene er like store som det voksne insektet. Larvene er korte og runde, de utvikler seg inne i hunnens bakkropp og «fødes» først når de er klare til å forpuppe seg. Levevis. Larvene utvikler seg én og én inne i hunnen, dette kalles "falsk placenta". Utviklingen av hver larve tar omtrent en uke. Den nyfødte larven faller til bakken der den snart forvandler seg til en puppe. Puppen klekkes gjerne etter fire uker. Siden de bare legger én larve om gangen er fruktbarheten, til fluer å være, uvanlig lav. Til gjengjeld tar de så godt vare på sitt avkom at larvenes overlevelse er uvanlig høy. Tsetsefluene finnes vanligst i litt tørr busksavanne, og slekten er utbredt over det meste av tropisk Afrika. Fluer i overfamilien Hippoboscoidea, som tsetsefluene tilhører, er spesialiserte parasitter, begge kjønn suger blod, dette er uvanlig mellom fluer og mygg der det vanligvis bare er hunnene som er blodsugere. De angriper særlig større dyr som antiloper og kveg (en art ser ut til å spesialisere seg på elefanter), og det er bare noen få arter som biter mennesker. Tsetsefluenes bitt er ganske smertefullt. Flukten deres er lydløs, så man merker sjelden at de kommer. Sovesyke. Tsetsefluene sprer blodparasitter i slekten "Trypanosoma" (en slags svepedyr) som framkaller sovesyke hos mennesker og nagana hos husdyr. Noen steder finnes mindre alvorlige versjoner av sovesyke. Formene for sovesyke som finnes i Øst-Afrika (framkalt av "Trypanosoma brucei rhodesiense") er mer aggressiv enn den som forekommer i Vest-Afrika (fremkalt av "Trypanosoma brucei gambiense"). Man regner med at sovesyken finnes over et 8 millioner kvadratkilometer stort område i Afrika, og at 7000 - 10 000 mennesker dør hvert år av sykdommen. Store epidemier har forekommet, særlig i sammenheng med sultkatastrofer der menneskers motstandskraft (imunforsvar) er svekket. Sovesyke ble først og fremst spredt av artene "Glossina palpalis" og "G. tachinoides" i Vest-Afrika og "Glossina morsitans" og "G. pallidipes" i Øst-Afrika. Symptomer. Når man har blitt infisert med sovesyke danner det seg en liten opphovning rundt bittstedet som kan vare i noen uker. Etter 10 – 20 dager kommer feber, tretthet, søvnløshet (!), hodeverk og man føler seg generelt dårlig. lymfekjertlene er oppsvulmet og man kan også få utslett. Etter et halvt til ett år kommer symptomer på at sentralnervesystemet er rammet. Man blir trøtt og apatisk og får ofte personlighetsforandringer. Man kan falle i søvn hvor og når som helst men sykdommen kan også gi søvnløshet. Dersom den ikke blir behandlet er sovesyken dødelig, men om man får behandling tidsnok har man en god mulighet til å bli frisk. Bekjemping. Man har forsøkt å bekjempe sovesyken på ulike måter, som de fleste går ut på å prøve å utrydde tsetsefluene. Drastiske metoder er å fjerne krattvegetasjonen eller å utrydde de ville dyrene som er reservoarer for sykdommen, men dette fører til store økologiske problemer. Likeså har kampanjer med å sprøyte store områder med insektmidler vist seg å ha store negative følger, og de har heller ikke vært effektive for å utrydde fluene. Man har oppnådd bra resultater ved å fange tsetsefluer i spesialkonstruerte feller. Siden tsetsefluene forekommer i (til fluer å være) forholdsvis små bestander kan fellefangst effektivt redusere bestanden. Man har også hatt lovende resultater med å slippe ut store mengder tsetseflue-hanner som har blitt oppdrettet i fangenskap og sterilisert. Hunnene som disse hannene parrer seg med får ikke avkom og slik reduseres bestanden. Disse tiltakene har lykkes på grunn av tsetsefluenes uvanlig lave fruktbarhet, som gjør at bestandene ikke kan bygge seg opp igjen så fort som for andre fluer. Tsetsefluene som naturvernere. Ikke alle effektene av tsetsefluene er bare negative. Fordi de sprer sovesyke og særlig kvegsykdommen nagana har tsetsefluene gjort noen områder av afrikansk villmark i praksis ubeboelige for mennesker. Dette har vært en viktig faktor for at en del områder med rikt dyreliv har blitt bevart like til vår tid. Slik har tsetsefluene, riktignok på en heller negativ måte, spilt en rolle for å sikre at noe av Afrikas rike dyreliv har overlevd. Sovesykeparasittene angriper også ville dyr men de synes å tåle dem mye bedre enn husdyr og mennesker. Systematisk inndeling. Det er 23 arter i verden, ingen i Norge. Listen under inneholder også flere underarter. Mikhail Lomonosov. Mikhail Vasiljevitsj Lomonosov (russisk Михаил Васильевич Ломоносов, født i Misjaninskaja, nå Lomonosovo, ved Kholmogory i Arkhangelsk oblast), død i St. Petersburg) var en russisk polyhistor, naturviter og forfatter som bidro sterkt til utviklingen av litteratur, pedagogikk og naturvitenskap. En av hans oppdagelser var Venus' atmosfære. Hans kunnskapsfelt innbefattet blant annet kjemi, fysikk, mineralogi, historie, kunst, filologi og optiske instrumenter. Lomonosov var også poet, og skapte grunnlaget for det moderne russiske litterære språket. Liv. Lomonosov tilhørte en fiskerfamilie fra det nordlige Russland, og lærte som ung navigasjon og meteorologi, men fikk også grunnleggende kunnskaper om russisk grammatikk. Han kunnskapstørst var så stor at han som ungdom forlot sin familie og gikk tusen kilometer til fots for å komme til Moskva, hvor han påbegynte et studium ved det geistlige akademiet. Fire år senere ble han sammen med noen medstudenter sendt til vitenskapsakademiet i St. Petersburg. Fra 1736 fortsatte han sitt studium i Tyskland ved Philipps-Universität i Marburg. Der studerte han filosofi, matematikk, kjemi og fysikk, spesielt under filosofen Christian Wolff. Fra 1739 til 1740 studerte han bergverksvitenskap ved Johann Friedrich Henkels laboratorium i Freiberg i Sachsen. I Freiberg beskjeftiget han seg også intensivt med litteratur. I 1740 reiste han tilbake til Marburg og giftet seg med husvertinnes datter. I 1741 var han i St. Petersburg igjen for å skrive sin doktoravhandling. To år senere fulgte hans kone Elisabeth-Christina med deres barn etter. Fra 1745 underviste han som professor i kjemi i sitt eget undervisnings- og forskningslaboratorium, men var samtidig en svært produktiv dikter. I 1750 oppfordret tsarina Elisabeth av Russland ham, sammen med dikteren Trediakovski, til å skrive skuespill for det nye Nasjonalteateret, og stykkene hans gjorde stor lykke. 1754–1755 grunnla han Lomonosovuniversitetet i Moskva med hjelp fra tsarinaens yndling, I. I. Sjuvalov. I 1760 ble Lomonosov direktør for vitenskapsakademiets universitet i St. Petersburg. Lomonosov døde i St. Petersburg, 54 år gammel. I Heart Huckabees. "I ♥ Huckabees" (uttalt "I Heart Huckabees" eller "I Love Huckabees", den første uttalen er imidlertid den som ble brukt i reklamene til filmen) er en amerikansk filmkomedie fra 2004. Den ble produsert og regissert av David O. Russell, som også skrev manus sammen med Jeff Baena. Handling. Albert Markovski (Schwartzman) er en ung mann som leder den lokale miljøgruppen, the Open Spaces Coalition. Han håper å finne svaret på en tilfeldighet i livet sitt, og kontakter de to eksistensielle detektivene Bernard og Vivian Jaffe (Hoffman og Tomlin). Disse detektivene tilbyr Albert å spionere på ham slik at de kan finne svaret på tilfeldigheten. Brad Stand (Law) er en direktør ved Huckabees, en butikkjede lik Wal-Mart. Han infiltrerer Open Spaces og overtar lederstillingen etter Albert. Dawn Campbell (Watts) er Brads kjæreste og Huckabees ansikt utad; hun opptrer i alle reklamene til butikkjeden. Mottakelse. Filmen ble lansert den 1. oktober 2004, og spilte inn i gjennomsnitt $73 044 per visning i New York og Los Angeles. Den kritiske meningen som filmen var delt. De fleste kritikerne var imidlertid enige om at skuespillerne gjorde en god jobb. Til tross for enkelte negative kritikker rundt filmen, har den tiltrekt seg en tilhengerskare som anser den som en kultfilm. Nettsider basert på filmen. I en unik reklamekampanje til filmen ble fem fiktive nettsteder laget. De ble fremstilt som om de var ekte nettsteder, og involverte rollefigurene og organisasjonene i filmen. Hver nettside hadde en lenke til «Disclaimer» på bunnen som førte til FOX Searchlights offisielle nettside for filmen. Nettsidene er listet opp under Eksterne lenker. Lydspor. Jon Brion laget musikken og syv originale sanger til filmen. Hans unike metoder for komponering av tidligere filmers musikk ("Punch-Drunk Love", "Evig solskinn i et plettfritt sinn") involverte et tett samarbeid med regissøren. Igjennom denn eprosessen kunne David O. Russell faktisk sitte i det samme rommet som Brion og se en tidlig versjon av filmen. Russell beskrev hva han ønsket å vise, og Brion komponerte musikk som passet til Russells beskrivelser. Prosessen kan sees på DVD-ens ekstramateriale. Leukemi. Leukemi er kreft i beinmarg, lymfeknuter eller andre steder som produserer hvite blodceller. Dette innebærer at de ikke utvikler seg som de skal og resulterer i en opphopning av «umodne» celler som dermed ikke har noen funksjon. Dette på bekostning av de friske cellene. Leukemi er i dag heller et fellesnavn enn én spesifikk sykdom. Leukemi rammer både voksne og barn, men utsiktene til å bli frisk er gode. Leukemi behandles med cellegift og eventuelt beinmargs-transplantasjon. Barn med leukemi behandles også med glukokortikoider. Leukemi ledsages ofte av anemi (mangel på hemoglobin) Typer. Leukemi blir delt inn etter akutt og kronisk form. Det finnes fire hovedtyper av leukemi. Hos voksne er AML og KML (vanligst > 60 år) vanlig, mens ALL er mest vanlig hos barn. KLL sees i praksis kun hos de over 40 år. Ved akutte leukemier skjer en rask tilvekst av umodne blodceller, som invaderer og fortrenger normal beinmarg. Dermed vil produksjonen av normale blodceller i beinmargen ødelegges. Akutte former for leukemi er mest vanlig hos barn (ALL (topp omkring 4 år) og eldre (AML – topp omkring 70 år). Kroniske leukemier har en mer langsom oppbygging av store mengder av modne, men unormale og dysfunksjonelle blodceller. Mens akutt må behandles øyeblikkelig, kan mange leve lenge med kroniske leukemier uten å ha behov for behandling. Symptomer. Skader på de bloddannende organene resulterer i brist på blodplater, som er viktige i blodets levringsprosess. Dette gjør at personer med leukemi kan få blåmerker eller blødninger. I tillegg gjør sykdommen pasienten slapp og trøtt. røde blodlegemer trengs for å transportere oksygen rundt i kroppen. Bein- eller leddsmerter kan oppstå. Hodepine og brekninger kan indikere at kreft har spredd seg til sentralnervesystemet. Man har også en større tendens til å få infeksjoner, da produksjonen av de hvite blodcellene, kalt leukocytter, også er kompromittert. Ved kronisk myelogen leukemi er milten ofte forstørret. Forstørrede lymfekjertler er det vanligste kliniske tegnet på kronisk lymfatisk leukemi, men også ved KLL kan milten bli stor. Behandling. Ofte blir leukemi behandlet med cellegift og stråling. Begge metodene blir også brukt i kombinasjon med hverandre. Noen ganger er beinmargstransplantasjon nødvendig – men dette er en risikabel behandling, som ikke kan tilbys alle. Ny frisk beinmarg kan gjenskape et funksjonelt immunforsvar. For KML har man utviklet en medisin kalt Glivec (STI571), som foreløpig har gitt lovende resultater mtp. å kontrollere sykdommen. Behandling av leukemi er likt hos barn som hos voksne. Donald Gelling. Donald Gelling (født 5. juli 1938) var statsminister på Isle of Man fra 2004 til 2006, da han ble etterfulgt av Tony Brown. Gelling hadde samme posisjon mellom 1996 og 2001. Gelling er kommandør av Order of the British Empire. Gelende var lærling i ingeniørfag mellom 1954 og 1959, og etter at han tjenestegjorde i Royal Air Force begynte han som selger av landbruksmaskiner og biler. Gelende var daglig leder for dette selskapet fra 1969. Hans politiske karriere begynte umiddelbart etter militærtjenesten tok slutt i 1961 da han begynte som kommissær, en stilling han hadde i 25 år. I likhet med de fleste politiske figurer på Isle of Man, tilhørte ikke Gelende noe politisk parti. Gelende fungerte som minister for landbruk, fiskeri og skogbruk i 1988-1989. Fiat G.50 Freccia. Fiat G.50 Freccia ("pil") var det første italienske en-seter jagerfly bygget helt av metall, og Fiats første monoplan jagerfly. Flyet ble konstruert av Giuseppe Gabrielli mot spesifikasjoner gitt av det italienske luftfartsministeriet i 1936. Dette avstedkom også følgende konkurrerende typer: Macchi C.200 Saetta, Caproni Vizzola F.5, I.M.A.M. Ro.51, Reggiane Re.2000 og A.U.T. 18. Den første prototypen av G.50 (reg. MM 334) fløy for første gang 26. februar 1937, og første produksjonsserie var på 45 fly (fabrikasjonsnummer MM 3570 – MM 3615). Varianter. Fiat G.50 med en tysk Messerschmitt Me 110 i bakgrunnen Den spanske borgerkrigen. Tolv av de første 45 flyene ble sendt til Spania med "Gruppo Caccia Sperimentale" for å testes i aktiv tjeneste på nasjonalistenes side i borgerkrigen. Gunstige resultater og rapporter resulterte i en tilleggsordre på 200 stk G.50. På disse ble imidlertid cockpitdekslet fjernet etter ønske fra pilotene. I finsk tjeneste. Etter Sovjetunionens overfall på Finland 30. november 1939 var finnene på desperat jakt etter kampfly og bestilte bl.a. 35 stk G.50. Antakelig som følge av ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, ble de holdt tilbake under transporten gjennom Tyskland og kom derfor til Finland først etter våpenhvilen 13. mars 1940. De gjorde imidlertid god nytte under "Fortsettelseskrigen" fra juni 1941. De finske flygerne fant dem meget manøvrerbare, men Fiat A.74 R.C. motorene representerte et stadig problem i de kalde vintrene. På grunn av mangel på reservedeler og hardere motstand fra nyere og bedre sovjetiske motstandere, ble de gjenværende maskinene overført til tjeneste som avanserte treningsfly i mai 1944. I italiensk tjeneste. Da Italia gikk med i krigen 10. juni 1940 hadde Regia Aeronautica (Italias flyvåpen)én jagergruppe utstyrt med G.50. 48 stk av disse (tilhørende 20. Gruppo Caccia Terrestre) ble sendt til Belgia i oktober 1940 med det såkalte Corpo Aereo Italiano. I en kort periode var de stasjonert ved Ursel. Hverken de italienske mannskapene eller maskinene var utrustet for nord-europeisk høstvær. G.50-maskinene hadde åpen cockpit og fløy bare noen få tokter mot England, uten å møte fly fra RAF. Fra oktober 1940 ble G.50 brukt av 2. Gruppo Caccia Terrestre i angrepet på Hellas, og G.50bis ble benyttet i stor grad i kampene i Nord-Afrika. Flyet var imidlertid relativt langsomt og svakt bevæpnet. De fleste piloter foretrakk derfor den samtidige Macchi C.200 Saetta. Jackson (Mississippi). Jackson er hovedstaden og den største byen i den amerikanske delstaten Mississippi, samt den ene av hovedseter i Hinds fylke, mens Raymond er den andre. Byen ligger på vestsiden av Pearl-elven, omtrent midt i delstaten. Folketallsestimatet for 2004 satte innbyggertallet til. Jackson ligger rett over en utdødd vulkan (oppdaget i 1819) som antas å ha vært inaktiv i minst 65 millioner år. Historie. Tidligere var hovedstaden i delstaten Natchez helt vest i Mississippi, men ønsket om å finne en ny og mer sentral plass for hovedstaden i Mississippi gjorde at Thomas Hinds, James Patton og William Lattimore ble sendt av gårde for å finne et egnet sted. Valget falt på et handelsted kjent som LeFleur’s Bluff og byen ble grunnlagt i 1821. Byen fikk navnet Jackson til ære for general, og senere president Andrew Jackson. Byen led under den amerikanske borgerkrig. Store deler av byen ble satt fyr på av unionsstyrkene og byen falt til nordstatene i mai 1863. Alle bygningene ble omtrent utslettet etter kamper i juli samme år. Bare skorsteinene ble stående, noe som ga byen klengenavnet «Chimneyville». Mississippi var en rasesegregert stat og hovedstaden var åsted for flere oppgjør på 1960-tallet. I 1961 ble en gruppe Freedom Riders som protesterte mot rasesegregering på bussene arrestert i Jackson og hindret fra å nå New Orleans. 12. juni 1963 ble folkerettsaktivisten Medgar Evers myrdet i byen. Drapsmannen ble først dømt for drapene i 1994. I 2004 ble Jacksons flyplass hetende Jackson-Evers International Airport til ære for Evers. Musikk. Jackson er berømt for musikk, bl.a. gospel, blues og rhythm and blues. Hjalmar Falk. Hjalmar Sejersted Falk (født 2. april 1859 i Vang på Hedmarken, død 1928) var en norsk språkforsker. Han ble student 1876 og tok den språklig-historiske lærereksamen 1882. Deretter var han i flere år lærer i Kristiania, men fortsatte ved siden av sine vitenskapelige studier, særlig av germanske språk og nordisk mytologi, til dels under stipendopphold i Tyskland og England. I 1888 tok han den filosofiske doktorgrad på avhandlingen «Om nomina agentis i det oldnorske Sprog», ble 1890 universitetsstipendiat, mottok H.K.H. Kronprinsens gullmedalje i 1885 og ble dosent. I 1897 ble han professor i germansk filologi ved Universitetet i Kristiania. Som universitetslærer, særlig som lærer i tysk, arbeidet han for en mer praktisk og moderne språkundervisning. Han offentliggjorde en rekke arbeider av språkvitenskapelig, filologisk og kulturhistorisk art, for det meste i «Nordisk Arkiv for Filologi» og i skrifter utgitt ved Videnskabsselskabet i Kristiania. Sammen med Alf Torp utga han "Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog" (1901–06). Han var leder i komitéen som utarbeidet 1917-rettskrivningen. Artikler. __NOTOC__ A.P. Carter. A.P. Carter (født 15. desember 1891, død 7. november 1960) var en amerikansk countryartist. Han ble født Alvin Pleasant Delaney Carter i Maces Springs, Virginia, (Poor Valley), han var sønn av Robert C. Carter og Mollie Arvelle Bays. A.P. ble av og til kalt "Doc." A.P. ble født skjelvende. Både hender og stemmen hans skalv, og moren hans, Mollie, tok han ut av skolen da han ble mobbet på grunn av skjelvingen. 18. juni 1915 giftet han seg med Sara Dougherty som han fikk tre barn med, Gladys, Janette og Joe. I 1927 startet han The Carter Family sammen med sin kone og Maybelle Carter, som var gift med A.P’s bror Ezra Carter. Senere giftet Sara seg med A.P.'s fetter, Coy Bays, og A.P. og Sara mistet all kontakt. A.P. satt igjen med barna. Iløpet av tiden av alene, etter at Sara forlot A.P. skrev han blant annet sangen "It'll Aggravate Your Soul". The Carter Family var den første kommersielle countrymusikkgruppe. A.P. Carter ble innviet i Nashville Songwriters Hall of Fame i 1970, og i 2001 ble han og resten av The Carter Family innviet til International Bluegrass Music Hall of Fame. Carter, A. P. Carter, A. P. Carter, A.P. Carter, A.P. Carter, A. P. AF Smørekoppen. Akademisk Forening Smørekoppen er linjeforeningen for studenter ved studieprogram for "Produktutvikling og produksjon", tidligere "maskinlinjen", ved NTNU i Trondheim. Linjeforeningen ble startet i 1929 med tilhørighet i det daværende maskinstudiet. «De Grusomste Proebelser». Opptak til linjeforeningen skjer hver høst med «De Grusomste Proebelser». Dette er en serie utradisjonelle utfordringer som må gjennomføres for å oppnå livsvarig medlemskap og den kjønnsnøytrale tittelen «Smøregutt». Styret. Blestesjef – Jørgen Andreas Bogen Erichsen Smørekoppens visebok. Smørekoppens visebok er en av landets mest solgte visebøker. Den har kommet ut i 16. utgaver (høst 2006). Viseboka spenner seg over alt fra drikkeviser til nasjonalromantiske sanger. Endel av visene er også hentet fra UKErevyen i Trondheim. Jackson. Jackson er et vanlig etternavn i engelskspråklige land, mens det i Norge er 62 med dette navnet ifølge Statistisk sentralbyrå. Jackson er også navnet på en del byer. Sara Carter. Sara Carter (født 21. juli 1898, død 8. januar 1979) var en amerikansk countryartist. Hun var vokalisten i gruppen The Carter Family som hadde sin storhetstid på 1920- og 1930-tallet. Hun ble født Sara Dougherty i Copper Creek, Virginia. Sara var datter av William Sevier Dougherty og Nancy Elizabeth Kilgore. Sara giftet seg med A.P. Carter den 18. juni 1915, men i 1939 tok de ut skilsmisse. De hadde tre barn sammen, Gladys, Janette og Joe. I 1927 startet hun og A.P og hennes kusine Maybelle, som også var gift med A.Ps bror Ezra Carter, den aller første kommersielle countrygruppen, som ble kalt for The Carter Family. Sara giftet seg på nytt i 1943 med Coy Bayes og flyttet til California i 1943 dette medførte at gruppen ble oppløst. I 2001 ble hun og resten av gruppen innviet til International Bluegrass Music Hall of Honor. Carter, Sara Carter, Sara Carter, Sara Carter, Sara Carl-Henrik Norin. Carl-Henrik Norin (født 27. mars 1920 i Luleå, død 23. mai 1967) var en svensk jazzmusiker (saksofon), orkesterleder og komponist. Han begynte som pianist, og fikk sitt første engasjement som saksofonist i det lokale «Stumbling Band», før han begynte lærerutdanning i Örebro, der han ble med i «Whispering»-orkesteret. Etter militæret spilte han i Thore Erlings orkester 1941-48 og i Simon Brehm band 1948-49. I 1949-50 etablerte Norin sitt eget band (oktett) som spilte på Nalen i Stockholm, der bl.a. norske Andreas Skjold var med på trombone og (etter Norins død i 1967) overtok ledelsen. Andre medspillere i oktetten var Gunnar Nilsson klarinett (1952–56), Lars Bagge trompet, og norske Bjarne Nerem. Norin skrev ellers endel musikk, bl.a. "Mississippi Mood" (1944), samt vignetten til Hylands Hörna, og ble nylig påminnet i utgivelse med Jan Allans oktett ("The Legacy of Carl-Henrik Norin", Tenor Records, 2002). Han skrev også filmmusikk ("En nolla för mycket" 1962, 1. divisjon fotball for herrer 1966. 1. divisjon 1966 startet 22. april og sluttet 22. oktober. Det ble spilt 18 runder, og det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. vant sitt hittil eneste seriemesterskap, mens de to nederste lagene (og) rykket ned. 1. divisjon ble på 60-tallet gjerne kalt trikkeserien på grunn av dominansen fra Oslo-lagene, og. Spesielt tydelig var dette i 1966 da de fire lagene alle endte blant de fem første på tabellen. Quattro Records. Quattro Records er et norsk plateselskap som hovedsakelig utgir vokalmusikk med norske utøvere. Magnus Ulleland. Magnus Gustav Ulleland (født 10. september 1929 i Svanøybukt i Flora) er en norsk filolog, mest kjent for sine norske oversettelser av italienske klassikere. I tiden 1948-50 var han blant de 250 studenter som begynte ved det nystartede Universitetet i Bergen. Han tok magistergrad i romansk filologi ved Universitetet i Oslo 1957, og ble en av to ansatte på det nye Romanske institutt samme sted, i stilling som universitetslektor 1961-67, dosent 1967-74 og professor 1974-96. Ulleland utga i 1993 sin nynorske oversettelse av Dante Alighieri sin Den guddommelige komedie, samtidig som Trond Berg Eriksen sin reisefører til samme bok, av Erik Fosnes Hansen anmeldt til at det var «sympatisk at Ulleland ikke har forsynt teksten med for mange noter og forklaringer, men har latt det uklare være uklart» Hans språk-vitenskapelige publikasjoner er utgitt i blant annet "Studia Neophilologica. A Journal of Germanic and Romance philology" (Uppsala) i tiden 1960-83. I 1985 ga også enkelte forelesninger på rumensk i 1985. Hage og birøkt ble i 1989 nevnt blant hans hobbyer på hans småbruk i Nord-Odal. Referanser. __NOTOC__ AstroTurf. AstroTurf er en type kunstgress som produseres av det amerikanske selskapet Textile Management Associates. AstroTurf ble funnet opp i 1965 av ansatte ved Monsanto, patentert i 1967 og opprinnelig solgt under navnet "Chemgrass". Det ble omdøpt til AstroTurf etter at det ble tatt i bruk på Houston Astrodome. Egil Kraggerud. Egil Kraggerud (født 7. juli 1939 i Aurskog-Høland) er en norsk filolog. Han var professor i klassisk filologi ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 2002. Kunstgress. a> er blant de fotballbaner som har kunstgress. Kunstgress er et underlag for blant annet sportutøvelse. Det vanligste i dag er på fotballbaner og landhockeybaner, men kunstgress forekommer stadig oftere også på golfbaner, tennisbaner og andre anlegninger som hager, altaner, terrasser, lekeplasser med mer. Den første fotballbanen i Norge som fikk kunstgressdekke var Harstad stadion, offisielt åpnet 15. oktober 1977. Bil (ukeblad). "Bil" er Norges første og største uavhengige bilblad (ca 370 000 lesere). Det ble etablert i 1975. Det er et forbrukerblad om bil som distribueres hovedsakelig til abonnenter. Det inneholder biltester, prøvekjøringer, info om nye bilmodeller, bilsport, forbrukerartikler og spesielle reportasjer. Bladet Bil utgis av Bilforlaget, som også utgir fagbladene MotorBransjen, YrkesBil, nyhetstjenesten BilNytt.no og bilportalen www.BilNorge.no (med bruktbiler, nye biler, biltester og bilnyheter). The New York Times Building. The New York Times Building er hovedkvarteret til mediekonsernet The New York Times Company, beliggende langs Eight Avenue på Manhattan i New York. Bygningen er tegnet av den italienske arkitekten Renzo Piano, og sto ferdig i 2007. Bygningen er 256 meter høy. En mast på toppen øker høyden til 348 meter, noe som gjør bygningen til New Yorks tredje høyeste skyskraper, etter Empire State Building og Bank of America Tower. Nissan Irish Open. Nissan Irish Open er Irlands nasjonale åpne golfmesterskap Nissan Irish Open er en golfturnering på Europatouren som spilles hvert år i mai i Republikken Irland. Den arrangeres uken før Europatourens «hjemmeturnering» på Wentworth, BMW Championship, noe som medfører at startfeltet ofte er sterkt. Eksterne lenker. Irland Tore Frost. Tore Frost (født 12. april 1943) er en norsk filosof og forfatter. Han tok magistergraden 1973, og er fra 1992 universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Frost har skrevet flere bøker, og virker også som foredragsholder. Frost er medredaktør i tidsskriftet "Omsorg: Nordisk tidsskrift for palliativ medisin." Tore Frost har siden 1989 vært bosatt på Hvasser i Tjøme kommune i Vestfold. Bockscar. "Bockscar" etter bombingen av Nagasaki Bockscar, (uttales boxcar, som er en engelsk term for transportvogn, spesielt i forbindelse med tog), er navnet som ble gitt til et av det amerikanske flyvåpenets bombefly av typen Boeing B-29 Superfortress. Bockscar er flyet som slapp det andre og siste atomvåpenet noensinne brukt i krigssammenheng. Bomben ble sluppet over Nagasaki, Japan den 9. august 1945. Bomben ble kalt «Fat Man». Bockscar må ikke forveksles med et annet militært transportfly Fairchild C-119 Flying Boxcar Bockscar ble fløyet til US Air Force Museum 26. september 1961, der det står den dag i dag. Leiesoldatenes krig. Leiesoldatenes krig (ca. 240–238 f.Kr.), også kalt den libyske krig, var en oppstand av leiesoldathærer som tidligere hadde tjent Kartago, men som ved hjelp av Libya gjorde opprør mot det kartagiske herredømmet. Etter en lang og vanskelig krig klarte kartagerne å slå ned opprøret. Grunnen til at Kartago hadde såpass med problemer med opprørerne, var at mesteparten av den kartagisk hæren også besto av leiesoldater, og det førte til at Kartago måtte reise en ny hær for å slå ned opprøret. Krigen begynte over en strid om betaling som var lovt til leiesoldatene på begge sider av de stridende parter som deltok i første punerkrig på Kartagos vegne, og et fattig Kartago som hadde mistet det meste av sin rikdom grunnet erstatninger som de var tvunget til å betale Roma som en del av fredsavtalen. Motsetningene vokste inntil leiesoldatene tok Tunis med makt og truet Kartago direkte, og som kapitulerte for leiesoldatenes krav. Konflikten kunne ha blitt avsluttet her, hadde det ikke vært for at to av leiesoldatenes ledere, Spendius og Mathos, overtalte de libyske vernepliktige til å akseptere deres lederskap og deretter overbevist dem om at Kartago ville kreve hevn for deres andel i opprøret straks de utenlandske leiesoldatene var blitt betalt og sendt hjem. De overtalte også de kombinerte hærene med leiesoldater om å gjøre opprør mot Kartako, og ulike libyske byer om å støtte opprører. Hva som hadde vært en opphetet «arbeidskonflikt» eksploderte til et fullt opprør. Kartago var uforberedt og underlegen i henhold til tropper, penger og forskninger ved krigens begynnelse, særlig under den militære ledelsen til Hanno den store. Hamilcar Barca, general fra krigene på Sicilia ble gitt overkommandoen og han beseiret til sist opprørerne i 237 f.Kr. Johan Edfors. Johan Edfors (født 10. oktober 1975) er en svensk golfspiller. Han ble profesjonell i 1997 og tilbrakte flere år på Challenge-touren uten å kvalifisere seg for spill på Europatouren. I 2003 vant han imidlertid to turneringer og ble nummer én på pengelisten, slik at han fikk spillerett på Europatouren for 2004. Etter en dårlig første sesong mistet han spilleretten for 2005, men vant den tilbake gjennom tourens kvalifiseringsskole rett før 2006-sesongen. Dette året vant han sin første turnering på toppnivået i TCL Classic, som han fulgte opp med en seier i Quinn Direct British Masters og Barclays Scottish Open. Disse plasseringene førte ham til 10. plass på pengelisten for Europatouren i 2006. Eksterne lenker. Edfors, Johan Edfors, Johan Renzo Piano. Renzo Piano på et bilde fra 2007 Renzo Piano (født 14. september 1937) er en italiensk arkitekt. Han har tegnet en rekke berømte bygninger verden over, og er antakeligvis mest kjent for Pompidou-senteret i Paris, som han tegnet sammen med arkitekten Richard Rogers. Bygget sto ferdig i 1977. Piano har vunnet flere priser for arbeidet sitt, blant annet den prestisjetunge Pritzker Architecture Prize i 1998. Av nyere arbeider kan nevnes Padre Pio-kirken ("Chiesa di Padre Pio") i San Giovanni Rotondo (2004), Whitney Museum of American Art iNew York (2005), The New York Times Building i New York (2007), London Bridge Tower i London (2008) og utvidelsen av Art Institute of Chicago med den tilhørende gangbroen Nichols Bridgeway fra Millennium Park i Chicago, som sto ferdig i 2009. I 2007 bekreftet han at han skulle designe det nye Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo. Museet sto ferdig i september 2012, og ble Pianos første bygg i Skandinavia. Bilforlaget. Bilforlaget AS er et privateid norsk forlag som har spesialisert seg på utgivelse av tidsskrifter om biler og bilbransjen. Flaggermusfluer. Flaggermusfluer er en liten familie av fluer som snylter på flaggermus. De tilhører fluene i ordenen tovinger, men flaggermusfluene har ingen vinger. De ligner i det hele tatt lite på fluer på grunn av sine ekstreme tilpassinger til å leve på flaggermus. Utseende. Små til middelsstore (1,5 – 5 mm), flate insekter som har liten likhet med andre insekter. Hodet er veldig lite. Øyne mangler helt, eller de har fasettøyne med bare en- til fire fasetter. Det meste av hodet er dekket av en hjelmlignende hodekapsel. Antennene er også svært redusert med bare ett godt synlig ledd, det andre. Det første leddet er vokst sammen med hodet og det tredje leddet er trukket inn i det andre leddet, slik at bare antennebørsten ("arista") stikker ut. "Palpene" (munnfølerne) er lange og stikker ut, de bærer noen lange børster. Brystet (thorax) er lite og flatt, synes mest som en fordypning mellom beina. Vinger og svingkøller (halterer) mangler helt. Beina er svært kraftige, både lår ("femorae") og legger ("tibiae") er tykke. Det første fot- ("tarse"-) leddet er langt og tynt, omtrent så langt som leggen, så følger tre korte fotledd og til slutt et oppsvulmet siste fotledd som bærer kraftige klør. Bakkroppen er stor, avlang eller halvkuleformet. Som hos andre fluer i overfamilien Hippoboscoidea utvikler larvene seg fullstendig inne i hunnen (falsk placenta) og fødes først når de er klare til å forvandle seg til pupper. Hunnenes bakkropp kan derfor bli svært stor. Levevis. Flaggermusfluene er tett knyttet til flaggermus som de lever på som parasitter. De kraftige klørne og den flate kroppsformen gjør at de lett kan klore seg fast til flaggermusen uten å bli revet bort. De suger blod fra flaggermusene og tilbringer nesten hele sitt liv på verten. Fluene blir kjønnsmodne 5-6 dager etter at de er klekket, og parrer seg straks. En parring forsyner hunnen med sæd nok til omtrent seks larver, men bare en larve utvikles en om gangen. Den voksende larven lever av stoffer som skilles ut fra «melkekjertler» i hunnens bakkropp. Hunnen forlater flaggermus-verten for å føde. Etter fødselen forvandler larven seg straks til en puppe. Dette skjer vanligvis inne i en flaggermus-koloni slik at de nye fluene lett finner nye flaggermus når de klekkes etter noen uker. Noen arter spesialiserer seg på én eller to flaggermus-arter, andre kan ha flere ulike verter. En flaggermus-art kan bli plaget av flere arter flaggermusfluer. Ettervirkningene av første verdenskrig. Kampene under første verdenskrig endte med våpenhvile kl 11:00, 11. november 1918. Ettervirkningene av første verdenskrig førte til drastiske politiske, kulturelle og sosiale forandringer. Nye land ble dannet, eldre ble forandret, internasjonale organisasjoner ble dannet, og mange nye, så vel som gamle, tanker falt i god jord hos mange mennesker. Blokade av Tyskland. Gjennom våpenstillstanden opprettholdt de allierte den tyske sjøhandelsblokaden som hadde startet under krigen. Denne blokaden skal ha ført til at rundt 800 000 tyske sivile døde av underernæring i de to siste årene av krigen. Opprettholdelsen av blokaden i tiden etter krigen, ville, som Robert Leckie skrev i sin bok "Delivered From Evil", «pine tyskerne ... og drive dem av fortvilelsens raseri inn i djevelens armer». Noen historikere har siden ment at det var den brutale behandlingen tyskerne fikk etter krigen som var hovedårsaken til andre verdenskrig, mens andre har argumentert for at de allierte skulle ha vært enda strengere mot Tyskland. Blokaden fikk feilaktig skylden for matmangelen i Tyskland. For det første forbyr folkeretten (London-erklæringen fra 1909) blokade av matimport. (Selv piggtråd regnes som «kontrabande på visse vilkår» fordi det brukes av bønder.) For det annet var det umulig å stanse matimport via nøytrale havner, særlig i Nederland. Da matforsyningen i Tyskland sviktet markant utpå vinteren 1916/17, skyldtes det at kornprisene var regulert i Tyskland, men ikke prisene på kjøtt. Det lønnet seg da for bøndene å fôre dyrene med korn og i stedet selge kjøtt til svartebørspriser. Et ettkilos brød dekket én dags kaloribehov for en voksen mann. Men korn gir bare fjerdeparten av denne energien når det spises indirekte via kjøtt. Da de tyske kjøttprisene ble regulert for å stanse denne trafikken, slaktet bøndene dyrene ned (ni millioner griser våren 1915). Dermed avtok tilgangen på gjødsel, og man fikk skrinnere avlinger. Til overmål sviktet også potethøsten. Nå kom «turnipsvinteren». Bøndene greide seg, men i byene kokte folk turnips og en sirup av sukkerroe som ennå spises på potetkaker på julemarkedet i Köln, kalte "Reibekuchen" (= raspekaker, kake av raspet potet) "mit Rübenkraut" (= med roe-urt). Det prøyssiske landbruksdepartementet behandlet blokaden som en form for jordbrukstariff, som høyrepartiene ikke så noe unaturlig ved. Versailles-traktaten. Versailles-traktaten under fredskonferansen i Paris, den 28. juni 1919, endte offisielt krigen. Blant de 440 traktatene var det blant annet et krav om at Tyskland offisielt skulle akseptere ansvaret for å ha startet krigen, og at de skulle betale store krigserstatninger. Traktatene inneholdt også en paragraf for stiftelsen av Folkeforbundet. Det amerikanske senatet godkjente aldri denne avtalen, så USA ble ikke med i forbundet, til tross for Woodrow Wilsons kampanje i støtte for forbundet. USA forhandlet i stedet frem en egen fredsavtale med Tyskland, en avtale som ble sluttført august 1921. En indirekte årsak av avtalen, oppdelingen av Tysklands kolonier i Afrika og Asia, ville ikke komme til syne før tiår senere. USA, som ikke var fornøyd med avtalevilkårene, presset de européiske nasjonene som tok imot de tyske koloniene, til å behandle de innfødte med samme respekt som tyskerne hadde gjort. Dette ble ikke tilfellet, særlig i det franske Indokina (det senere Vietnam), og resulterte i konflikter. Ikke bare Tyskland ble sittende med krigsgjeld. Så sent som i 1965 måtte den britiske statskassen sette av 1% av landets skatteinntekter til nedbetaling av lån opptatt i USA femti år tidligere. Imidlertid hadde noen land fått en vesentlig økning i sine gullreserver som følge av krigen: USA med £ 278 millioner, Japan med £ 183 millioner, Spania med £ 84 millioner, Argentina med £ 49 millioner og Nederland med £ 41 millioner. Spanskesyken. En separat, men relatert hendelse var den store influensa-pandemien, eller spanskesyken som den er blitt kalt. En ondartet type av influensaen, som oppstod i USA, men som misledende er kjent som «spanskesyken», ble ved uhell ført til Europa av amerikansk krigspersonell. Sykdommen spredte seg raskt både på det amerikanske så vel som det européiske kontinentet, for til slutt å ramme hele kloden. Det eksakte dødstallet er ukjent, men minst 20 millioner mennesker omkom av influensaen verden over. I 2005 viste en studie at «at 1918-viruset skal ha oppstått i fugler, og var beslektet med fugleinfluensaen som i dag har spredt frykt rundt om i verden» Revolusjoner. Det forekom mange sosialistiske og kommunistiske oppstander i Europa etter 1917, spesielt i Tyskland og Ungarn. Som et resultat av at bolsjevikene nektet å avgi territorium, ble russiske styrker bekjempet av tyske og østerrikske tropper, og den nye kommunistiske regjeringen skrev under på freden i Brest-Litovsk i mars 1918. I denne avtalen frasa Russland seg alle krav på Finland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina, og det opp til Tyskland og Østerrike å avgjøre skjebnen til disse territoriene, hvor de da endte opp som formelt selvstendige stater, men under betydelig tysk innflytelse. Senere avstod russerne også fra avtalen som hadde delt Polen. Dermed kunne Polen gjenerverve sine grenser fra 1772. Avtalen ble imidlertid erklært foreldet da tyskerne ble slått senere det samme året, noe som førte til at tilstanden i store deler av Østeuropa ble satt i en usikker posisjon. Russland. Russland, allerede sosialt og økonomisk lidende, ble revet fra hverandre i en dødelig borgerkrig, som drepte mer enn 15 millioner mennesker, og ødela store deler av landet. Under den russiske revolusjon klarte mange ikke-russiske nasjoner å oppnå kortere perioder med uavhengighet. Finland, Litauen, Latvia og Estland ble relativt uavhengige. Disse statene ble imidlertid underlagt Sovjetunionen i 1939 Romania, til å begynne med dannet av unionen mellom Wallachia og Moldova, fikk Bessarabia av Russland. Armenia, Georgia og Aserbajdsjan ble dannet i Kaukasus-regionen. I 1922 ble disse landene invadert av Sovjetunionen og erklært sovjetiske republikker. Slike hendelser forekom også i Sentral-Asia. For Sovjetunionen var det et hell at Tyskland tapte krigen. Hadde tyskerne vunnet, ville de ha opprettholdt Brest-Litovsk-avtalen og tatt rike landområder fra russerne. Det østerriksk-ungarske riket. På grunn av sentralmaktenes sviende nederlag mistet folket i riket troen på dobbeltmonarkiet, og innen våpenhvilen ble innført i november, hadde radikal nasjonalisme allerede ført til flere uavhengighetserklæringer i september og oktober 1918. Til å begynne med ønsket de allierte å opprettholde Østerrike-Ungarn som en slags motbalanse til tysk dominans i Sentral-Europa. Men på grunn av krigens gang og lobbyvirksomhet av separatister både fra innsiden og utsiden av riket, måtte de allierte til slutt anerkjenne begge nasjoners uavhengighet. Gjenopprettelsen av grenser og regjeringer i det sørlige Sentral-Europa i tiden etter krigen var ingen lett oppgave. Da de sentrale regjeringene sluttet å fungere, stod store områder uten noen styrende stat, og i den påfølgende tiden hadde disse områdene selv prøvd å utfylle maktvakuumet. I den samme perioden led folk under matmangel, og var demoraliserte etter tapene fra krigen. Forskjellige partier, alt fra sterke nasjonalister og sosialdemokrater til kommunister prøvde å danne regjeringer. I andre områder prøvde eksisterende nasjoner, som f.eks. Romania, å annektere regioner de mente å ha krav på. Disse bevegelsene dannet de facto-regjeringer som forverret forholdene for diplomater, idealister og de vestlige allierte. De allierte skulle i utgangspunktet okkupere det gamle riket, men hadde sjelden nok soldater. Soldatene måtte stå imot lokale autoriterer som ofte hadde sin egen agenda. Ved fredskonferansen i Paris ble diplomatene nødt til å forsone seg med disse autoritetene mens de behandlet de motstridende kravene fra nasjoner som vendte seg til de allierte i håp om hjelp. I tråd med idealene om selvstyre, beskrevet i de 14 punktene, skulle tyskere og østerrikere få bestemme sin egen fremtid og regjering. Dette likte ikke Frankrike, som var bekymret for at et utvidet Tyskland ville utgjøre en sikkerhetsrisiko. Tsjekkere og slovenere gjorde krav på tysk-språklige områder, noe som var med på å forverre forhandlingssituasjonen ytterligere. Flesteparten av de nye statene hadde store minoritetsgrupper. Flere hundre tusen tyskere ble minoriteter i de nye statene. En fjerdedel av de etniske ungarerne befant seg utenfor Ungarns grenser. De nye grensene ble trukket opp uten å ta hensyn til at de gjorde store befolkningsgrupper til minoriteter med en vanskelig livssituasjon. Det osmanske riket. Mot slutten av krigen kollapset den osmanske regjeringen, og riket ble delt mellom de seirende maktene i Sèvres-traktaten den 10. august 1920. Frankrike og Storbritannia fikk mesteparten av Midtøsten, og britene fikk Palestina-mandatet under Folkeforbundet. Italia og Hellas fikk mye at Anatolia. Avtalen ble aldri godtatt av tyrkerne, så de tvang ut grekerne mens italienerne ikke fikk muligheten til å etablere seg. Et eget kurdisk område ble forsøkt dannet, men forsøk på å bli uavhengig ble bekjempet av tyrkiske revolusjonære i 1920-årene. Etter at den tyrkiske motstanden, ledet av Kemal Atatürk, hadde etablert kontroll over Anatolia og presset de allierte ut, ble det behov for en ny avtale da Sèvres-avtalen ikke kunne gjennomføres. Med Lausanne-avtalen ble det slutt på fiendtlighetene mot vestmaktene, og den tyrkiske republikk ble opprettet. Før Lausanne-avtalen hadde Tyrkia og Sovjetunionen signert en avtale ved Kars, som førte til at det også ble fred ved Tyrkias østgrense. Karolingerne. Karolingernes dynasti var et dynasti av herskere som begynte som rikshovmestre og til slutt ble frankiske konger (751). Dette dynastiet gjenreiste idéen om en keiser i vest. Karolingerne etterfulgte merovinger–dynastiet og fortsatte å herske i noen kongedømmer til 987. Navnet karolinger kommer fra Karl Martell (latin: "Carolus Martellus") som beseiret maurerne i slaget ved Poitiers i 732. Dynastiets mest kjente medlem er Karl den store (latin: "Carolus Magnus") som ble kronet til keiser i 800. Den siste karolingerkeiseren døde i 899 da tittelen hadde vært i familien i et århundre. Karolingernes nedgangstid var raskere enn deres oppgangstid. Dynastiet regnes vanligvis å ha blitt grunnlagt av sankt Arnulf, biskop av Metz tidlig i det 7. århundre, som samlet seg en god del makt og innflytelse i de merovingiske kongedømmene. Hans sønn Ansegisel giftet seg med sankt Begga, datteren til Pipin av Landen, og deres sønn var Pipin av Herstal. Det er fra Pipins bestefedre at dynastiet fikk sine tidlige (før Martell) navn: arnulfingene eller pipinidene. Rikshovmesterembetet i kongedømmet Austrasia startet med Ansegisel og fortsatte med Pipin av Herstal. Pipin erobret Neustria i slaget ved Tertry i 687 og spredte arnulfingernes autoritet over alle frankerne. Pipin ble etterfulgt av sin sønn, Karl Martell, som rikshovmester, som igjen var far til Pipin den yngre. Innen dette tidspunktet hadde merovingiske "rois fainéants" (gjør-ingenting konger) ingen makt som rikshovmestrene ikke allerede hadde tatt i det foregående århundret av mindreårige konger, regenter og borgerkriger. Pipin ble kronet til konge i 751 med støtte fra den ledende frankiske adelen og pave Sakarias etter at den siste merovingerkongen, Childerik III ble avsatt, tonsuret og satt i kloster. Karl den store, Pipins sønn, ble frankernes konge i 768 og ble kronet av pave Leo III i 800. Hans sønn, Ludvig den fromme, var hans eneste etterfølger. Hans urolige styre førte til at da Ludvig døde, fulgte tre års borgerkrig mellom hans sønner, Lothar, Ludvig den tyske og Karl den skallede. Etter delingen av riket mellom de tre barnebarnene til Karl den store i traktaten i Verdun i 843, fortsatte karolingerne til å begynne med å holde tronen i alle de tre seksjonene som ble skapt: Vest Frankia, Lothars kongedømme og Øst Frankia. Etnografi. Etnografi (fra gresk "ethnos", folk, og "grafein", skrive) er benevnelsen på en vitenskapelig metode for å beskrive og sammenligne verdens ulike kulturer og samfunnstyper, ofte gjennom bruk av feltstudier. På 1900-tallet skilte sosialantropologien seg ut som egen vitenskap fra etnografien. Don't Bother Me. «Don't Bother Me» var den første sangen som George Harrison skrev alene. Den ble innspilt med The Beatles den 11. og den 12. september 1963 og ble utgitt på gruppens album "With The Beatles" i Storbritannia samme år. Harrison skrev sangen mens han lå syk i senga på et hotellrom i Bournemouth, England hvor The Beatles spilte noen konserter i løpet av sommeren 1963. Harrison har aldri vært imponert over sitt første forsøk og uttalte ved en anledning: «Det var ganske bedriten sang. Jeg glemte hele greia straks den var innspilt og på albumet.» Han betraktet sangen som en ren øvelse om han kunne greie å skrive en sang eller ikke. «I det minste viste den meg at det eneste jeg trengte å gjøre var å fortsette å skrive sanger og før eller siden ville jeg til slutt skrive noe som var bra.» Den triste stemningen og ulykkelige teksten "«So go away and leave me alone, don’t bother me»" var uvanlig for Beatles-sanger på denne tiden, men ville bli karakteristisk Harrisons sanger. Sangen går stort sett i moll og får en tykk lyd ved at vokalen er doblet, nærværende gitarer og travel tromming. Den forseggjorte rytmen gir sangen en latinsk klang ved dens stopp-tiden-struktur. «Don't Bother Me» er en av flere sanger som blir framført i filmen "A Hard Day's Night". Den blir spilt i en scene hvor The Beatles danser på en nattklubb mens Pauls bestefar gambler et annet sted. Tidlige Harrisongs. Harrison mottok kreditering for to tidligere sanger, «In Spite of All the Danger» (McCartney/Harrison) og «Cry for a Shadow» (Harrison/Lennon). Begge ble innspilt av The Beatles, men ingen av dem ble utgitt offisielt av gruppen før i 1995 på "Anthology 1"-samlingen. Ettersom den første sangen var stort sett en McCartney-komposisjon og den andre var en instrumental pastisj over The Shadows ble «Don't Bother Me» betraktet som Harrisons aller første selvstendige komposisjon, også av ham selv. Westernfilm. Western er en betegnelse på filmer og fortellinger som tar for seg livet i det ville vesten i Nord-Amerika. Handlingen er som regel hentet i fra 1800-tallet da kjente banditter som Butch Cassidy, Sundance Kid, Dalton brødrene, Frank og Jesse James og Billy the Kid regjerte i vesten. Filmene, som kan kalles western- eller cowboyfilmer, tar som regel for seg dagliglivet til en cowboy eller de lovløse. Western som filmsjanger har hatt flere storhetsperioder; senest på 1960- og 70-tallet med blant annet Sergio Leones filmer. Leones filmer er eksempler på subsjangeren «spaghetti-westerns», som har fått det navnet fordi filmene ble regissert av italienske regissører og ofte hadde italienske skuespillere. En forskjell mellom spaghetti-western og eldre amerikansk westernfilm er at handlingen er er mer brutal og voldsom i spaghetti-western og den litt annerledes filmmusikken som blant annet komponist Ennio Morricone står for. Western har utviklet seg gjennom årene, tar man filmer fra 1930- og 1940-tallet har sang en stor betydning i filmen. Dette er sanger som ble tatt i bruk av cowboyer til sang rundt leirbål. Denne formen for sang har fått et eget navn som kalles hesteopera. Frem til 1960-tallet var western også en populær sjanger innenfor underholdningslitteraturen. En sen, norsk utløper av denne tradisjonen er Louis Mastersons bøker om Morgan Kane. One Tree Hill. One Tree Hill er en amerikansk TV-serie. I Norge går serien på TVNorge; i USA går den på CW Television Network. Serien retter seg mot ungdommer og tematikken dreier seg hovedsakelig rundt romantikk og ungdomsproblemer. Serien handler om to halvbrødre, Lucas og Nathan Scott, som er sønner av Dan Scott, og Lucas mor heter Karen Roe og Nathans mor heter Deb Scott. Rundt disse finnes Brooke Davis, Peyton Sawyer, Marvin «Mouth» McFadden, Coach Brian «Whitey» Durham, Keith Scott, Haley James Scott, Rachel Gatina, Owen Morello, Antwon «Skills» Taylor, James Lucas «Jamie» Scott og Quinn James. Seriens utgangspunkt. Denne serien tar utgangspunkt i to halvbrødres liv. High school-eleven Lucas Scott (Chad Michael Murray) lever et rolig liv på utsiden av området til de elevene som er populære. Han er et stort basketballtalent – men gjemmer det bort ved å spille sammen med venner på en Street Basket-bane som de kaller «River Court». Han bor sammen med moren Karen (Moira Kelly), som har foreldreansvaret for Lucas helt alene. Lucas' halvbror, Nathan (James Lafferty) er derimot på den andre enden av skalaen. Han er det største baskettalentet Tree Hill har sett siden deres felles far Dan (Paul Johansson) rulet på arenaene, og han kan velge og vrake i de populære damene. De to halvbrødrene hater hverandre, og lever atskilte liv, hovedsakelig fordi Nathans (og Lucas' biologiske) manipulerende far har lagt opp til det. Men deres skjebner begynner sakte, men sikkert å nærme seg hverandre når Lucas blir en del av skolens basketballag, Tree Hill Ravens, samtidig som han forelsker seg i Nathans kjæreste, Peyton (Hilarie Burton). Nathan prøver deretter å få Lucas til å trekke seg fra laget, blant annet ved å legge an på hans beste venn Haley (Bethany Joy Galeotti). I bakgrunnen lurer også den guttegale bestevenninnen til Peyton, Brooke (Sophia Bush), som blir veldig interessert i Lucas. Slik starter komplikasjonene i Tree Hill – stedet hvor ingenting forandret seg, frem til én outsider forandret alt. Rolleliste. Her følger en liste over hovedrollene i serien og en liten beskrivelse av dem. Lucas Scott. Spilt av Chad Michael Murray. Lucas er en av de to halvbrødrene som serien først baserer seg på. I sesong 1 møter vi en Lucas som vi får vite har hatt en tøff oppvekst, med kun moren Karen til å oppdra ham og faren Dan som forlot ham før fødselen (noe som resulterte i trang økonomi), men han har likevel endt opp som en sympatisk type som er godt likt i Tree Hill. Han er ofte å finne på River Court med kompisene Skills, Mouth, Fergie og Junk, har en trofast og ekstentrisk bestevenn i Haley, en god mor i Karen og en god onkel i Keith. Først er Lucas og halvbroren Nathan fiender, men i løpet av sesongen finner de sakte, men sikkert tonen, og blir gode kamerater og brødre, noe som er stikk i strid med hans biologiske far Dans (seriens antagonist) ønsker. Utover i serien blir Lucas' moralske dømmekraft satt på prøve gjentatte ganger, blant annet når han havner i trekantdrama med Brooke og Peyton, og når han skal prøve å felle Dan for diverse kriminelle brudd han har begått. Han kjemper mange ganger for ikke å trå over den moralske og mange ganger marginale linjen mellom godt og ondt. Lucas' største interesse er, foruten basketball, litteratur. Lucas er seriens faste voiceover frem til sesong 6, og de fleste sitatene er fra bøker han selv har lest. Lucas er også gudfar til Nathan og Haleys sønn, Jamie. Nathan og Haley har til og med oppkalt sønnen etter ham (Jamies fulle navn er James Lucas Scott). Han ble skrevet ut av serien i sesong 6, og endte serien med å gifte seg med Peyton og få en datter. Det siste vi ser av Lucas er at han kjører ut i solnedgangen med dem. Murray ble egentlig tilbudt rollen som Nathan, men følte at han kunne identifisere seg bedre med Lucas, ettersom han og karakteren har likhetstrekk i fortiden. Det har flere ganger i DVD-kommentarene blitt påpekt at Murray ikke er veldig god til å spille basketball selv, og at basketscenene som regel tar tid når han er involvert. Han forlot serien etter sesong 6. Årsaken er fremdeles uklar. Noen rykter går ut på at han ble sparket ut på grunn av for høye lønningskrav, andre rykter hevder at han bare sluttet for å konsentrere seg om andre prosjekt. Murray vender imidlertid tilbake i sesong 9 (finalesesongen), denne gangen kun for gjesterolle. Det er blitt offentliggjort at grunnen er at Lucas skal hjelpe Haley gjennom en vanskelig periode. Nathan Scott. Spilt av James Lafferty. Den andre av halvbrødrene som serien begynner med å fokusere på. Nathan har alltid badet i sine foreldres penger, han er populær på skolen, hvor han er sammen med den mest populære jenta (Peyton) og er det lokale basketballagets største stjerne. Men Nathan har også sine indre demoner å kjempe med. Faren presser ham hardt for at han skal bli enda bedre på basketballbanen, og moren er først jobbnarkoman, og så pillenarkoman. Det blir ikke bedre av at Peyton blir lei av bølleoppførselen hans og slår opp. Nathan prøver å føle seg bedre ved å irritere Lucas, og planen hans er å bli sammen med Haley, bestevennen til Lucas, for å klare det best mulig. Men Nathan oppdager to ting: at Lucas slett ikke er den drittungen han trodde han var, og at han blir forelsket i Haley. Dermed gjør han et forsøk på å forandre seg til det bedre. Utover i serien gifter Nathan og Haley seg, og vi får bli med på alle ekteskapets oppturer så vel som nedturer. De får en sønn på slutten av sesong 4. Etter at Murray sa nei til rollen som Nathan, ble Lafferty valgt først og fremst på grunn av sine gode ferdigheter på basketballbanen. Nathan er en av tre karakterer som har vært med i serien fra start til slutt. Peyton Sawyer (Scott). Spilt av Hilarie Burton. I likhet med Nathan starter Peyton som en usympatisk karakter. Men så møter hun Lucas, som hun påstår kan "se rett gjennom henne", noe som får frem det beste i henne. Hun faller øyeblikkelig for ham, og er tydelig forelsket i ham gjennom hele serien, selv om hun hadde et par andre forhold også. Peyton er for øvrig bestevenninne med Brooke, som hun har kjent gjennom hele oppveksten og gått gjennom det meste sammen med. Deres forhold blir imidlertid satt på spill gjentatte ganger gjennom deres felles følelser for Lucas. Peyton utvikler også et tett forhold med Haley. Hennes største lidenskaper er musikk og kunst. Hun har et fast uttrykk: "People always leave." Hun er i det hele tatt omsvermet av at mindre gode ting skjer henne, og den eneste som er der for henne konstant, er sjelevennen Lucas, som hun altså gifter seg og får en datter (Sawyer) med i sesong 6. Peyton ble skrevet ut av serien etter sesong 6. Serieskaper Schwahn følte at dersom Lucas først skulle ut av serien, var det eneste rette at Peyton dro sammen med ham. Haley James (Scott). Spilt av Bethany Joy Lenz. Haley er Lucas' beste venn, en sann skolenerd og er generelt sett eksentrisk, rappkjeftet og energisk i væremåten. Haley kommer fra en stor familie, men tilbrakte likevel store deler av oppveksten sammen med Lucas. I starten av serien er Haley på mange måter et ledd i konflikten mellom Lucas og Nathan, noe som hun naturligvis ikke setter særlig stor pris på; det setter både det nystartede forholdet med Nathan og det eldgamle vennskapet med Lucas på prøve. Særlig Lucas føler seg bedratt da hun avslører at hun hjelper Nathan. Haley jobber på "Karen's Café", forretningen til Lucas' mor. Hun er en ivrig støttelærer for elevene, og ikke minst har hun en hemmelig drøm om å bli sanger. Hun får et tett forhold til både Peyton og Brooke, og gifter seg med Nathan. Artistdrømmen blir også virkelighet utover i serien, men en stor del av hennes del av historien i sesong 2 går med til hennes dilemma om hun skal velge ekteskapet eller karrieren. Hun og Nathan får til slutt sønnen Jamie sammen, og gjør Lucas og Brooke til gudforeldre i sesong 4. I likhet med Nathan og Brooke er Haley med til siste slutt i serien. Brooke Davis. Spilt av Sophia Bush. Brooke er den av karakterene som kanskje har de to mest motsigende sidene ved seg selv – på utsiden ser hun ut som en vanlig cheerleader, populær på skolen, masse samvær med gutter, og alt det som følger med. Men på innsiden er hun bare ei vanlig jente som sørger over å ikke ha foreldre som bryr seg nok om henne, og ikke er tilfreds med hvordan folk ser på henne. Lucas blir tiltrukket av denne siden av Brooke, og de er sammen i to perioder i serien. Hun er også Peytons beste venn og en del av trekantdramaet mellom Peyton, Lucas og henne selv. Hun kommer på kant med Lucas og Peyton når hun får vite at de kysset begge gangene hun var sammen med Lucas, men kommer over etter mye om og men over det. Brookes største drøm er å bli motedesigner – faktisk kan hun ikke tenke seg noe annet hun kan gjøre med livet sitt. Hun får et veldig tett forhold til både Haley, Mouth og Karen i serien. Hun blir i sesong 4 gudmor til Nathan og Haleys sønn, Jamie. Hun lengter etter kjærligheten, ønsker å bli elsket, men er redd for å bli såret. Hun har et inderlig ønske om å bli gravid, men får beskjeden om at hun ikke kan få barn. Ønsket om å bli mor er sterkt, hun tar inn et fosterbarn, Samantha, og "låner" Angie, et sykt barn som trenger operasjon. Hun møter Julian Baker, filmregissør og ekskjæresten til Peyton. Brooke og Julian faller for hverandre og gifter seg. De planlegger å adoptere, men da får Brooke beskjed om at det umulige har hendt; hun er gravid. Hun føder tvillinggutter og får oppfylt en av sine største drømmer: nemlig det å bli mor. Hun er den siste av karakterene som har vært fast inventar i alle ni sesonger. Dan Scott. Spilt av Paul Johansson. Hovedantagonisten i seriens første fire sesonger, og er i stor grad den som trekker i trådene. Dan er Lucas' biologiske far, men de har aldri hatt kontakt. Han har hele tiden vært en usympatisk drittsekk som er bitter over sin ødelagte basketballkarriere og prøver å lesse sin frustrasjon over på Nathan. Når forholdet til både Nathan og kona Deb havarerer, prøver han å manipulere seg inn i livet til Lucas. Alt dette starter en maktkamp mellom Dan og de andre i Scott-familien. Selv om Dan blir sett på som en usympatisk drittsekk, er han også en misforstått karakter. Flere av handlingene hans blir gjort av hevn og sinne og gleden over å såre andre som har såret ham først. Dan ønsket å være en del av livet til Lucas, han ønsket å betale barnebidrag, og han møtte opp da han ble født. Men da han kom til fødestua var allerede Keith der og holdt Lucas, og Dan snudde i døra. Han ble deretter stengt ute av Lucas' liv, dermed stengte han Lucas ute av sitt. I skoleskytingsepisoden i sesong 3 dreper han Keith, men ingen finner ut at av at det var ham, siden alle tror den forstyrrede eleven Jimmy Edwards skjøt ham. I virkeligheten begikk Jimmy selvmord, mens Dan plukket opp pistolen i etterkant og drepte Keith med den. I sesong 4 finner Lucas etterhvert ut sannheten, og på slutten av sesongen ender Dan i fengsel. Først der innser han for fullt alle feilene han har gjort opp igjennom årene. Karen Roe. Spilt av Moira Kelly. Moren til Lucas. Dan gjorde henne gravid under high school, men forlot henne og Lucas før Lucas ble født. Likevel klarte Karen (med hjelp fra Keith) å oppdra Lucas til å bli en bra mann. Hun har et tett forhold til Haley og etter hvert Deb og Brooke, og er forelsket i Keith. Til daglig driver hun "Karens Cafe", som ofte er tilholdssted for blant annet Lucas og Haley, som også jobber der på diverse tidspunkter i de første sesongene. Deb Scott. Spilt av Barbara Alyn Woods. Nathans mor. Hun starter som jobbnarkoman. Så prøver hun å jobbe litt mindre for å få mer tid med familien, men det ender med at ekteskapet med Dan ryker, Nathan vil ikke ha noe med henne å gjøre, og hun blir pilleavhengig. Men i bunn og grunn har hun et godt hjerte, og hun og Karen er svært gode venner, noe som hjelper dem begge. Keith Scott. Spilt av Craig Sheffer. Lucas' (og Nathans) svært sympatiske onkel, som hjelper Karen med å oppdra ham. Keith er den Karen stoler mest på når det gjelder Lucas, selv om hun synes han feiler med å oppfølge ham når hun gir ham oppgaven. Han er like forelsket i Karen som Karen er i ham, men ingen av dem tør å innrømme det etter all familiehistorien som preger fortiden. Keith og hans bror Dan har i alle år vært fiender. Dans hat ovenfor Keith tar livet av ham i en episode i sesong 3 hvor Dan skyter Keith og ender hans liv. Marvin «Mouth» McFadden. Spilt av Lee Norris. Starter som en bikarakter i serien, men blir sakte, men sikkert en viktig karakter for serien. Mouth er ofte den som peker i den moralsk riktige retningen når folk trenger råd. Han blir også hemmelig forelsket i Brooke. Hans største drøm er å bli sportsjournalist, og han sitter alltid på sidelinjen og kommenterer når Lucas og de andre spiller på River Court. Han får oppfylt den drømmen fra og med sesong 5. Antwon «Skills» Taylor. Spilt av Antwon Tanner. En av Lucas' eldste venner, og en del av det opprinnelige "River Court-laget". I likhet med Mouth kun en bikarakter i de første sesongene, men blir viktigere og viktigere jo lenger ut i serien man kommer. Han er ofte en såkalt "comic relief", altså en som letter på stemningen i dramatiske settinger, men er også en som kan gi vise råd når det trengs. Han er også en ypperlig basketballspiller, og er med på skolelaget med Lucas og Nathan i sesong 4, som for øvrig er hans første sesong som fast karakter. Lenge sammen med den pene, men relativt uintelligente Bevin. Når Lucas forsvinner etter sesong 6, overtar Skills i stor grad ansvaret som gudfar for Jamie. Coach «Whitey» Durham. Spilt av Barry Corbin. Treneren for basketballaget Tree Hill Ravens. Men Whitey gjør mer enn å bare trene laget – han gir fra seg viktige livserfaringer til spillerne. I likhet med Mouth er han veldig opptatt av at man skal gjøre det som er moralsk riktig. Han er en slags bestefarsfigur for Lucas og Nathan de første sesongene, og har et godt forhold til Keith og Karen. Dan har imidlertid et horn i siden til ham – han mener at Whitey er skyld i at karrieren hans gikk fløyten. Det kommer frem at Whitey ikke er udelt uenig i det, men han synes at Dan har gjort langt mer enn nødvendig for å straffe de menneskene han mener er skyld i det, og gjengjelder nå hatet mot Dan for alt han har gjort mot Tree Hill – og da særlig mot Scott-familien. Rachel Gatina. Spilt av Danneel Harris. Kommer inn i historien i sesong 3. Rachel er i likhet med Brooke en typisk cheerleader, men har en forhistorie å se tilbake på; hun har vært overvektig og upopulær, og tok plastiske operasjoner for å snu om på livet. I motsetning til Brooke forblir hun imidlertid lenge en usympatisk karakter, og skaper som regel problemer for de andre karakterene – både med og uten hensikt. Hun bedrer seg imidlertid noe etter hvert, når hun blir bedre kjent med Brooke. James Lucas «Jamie» Scott. Spilt av Jackson Brundage. Sønnen til Nathan og Haley i sesong 5. Jamie har arvet litt fra både faren og moren; han er glad i basketball, supersmart, og opptrer ofte veslevoksent overfor de eldre karakterene. Sesong 1. I sesong 1 blir vi kjent med ungdommene i Tree Hill. Lucas blir med på basketball laget og blir kjent med resten av gjengen i serien. Lucas blir sammen med Brooke mens han er forelsket i Peyton. Nathan dater Haley (som er bestevennen til Lucas) bare for å irritere Lucas. Sesongen ender med at Nathan og Haley gifter seg. Lucas og Keith flytter bort fordi Lucas dummet seg ut med Peyton og Brooke og Keith lå med Deb (kona til sin egen bror Dan Scott) Knut O. Aarethun. Knut O. Aarethun (født 19. januar 1942) er en tidligere fylkesvaraordfører i Sogn og Fjordane (1991–1995), fylkesordfører (1995–1999) og ordfører i Lærdal kommune (2003–2007). Han har også vært leder av Kommunenes Sentralforbund Sogn og Fjordane og er nå leder av Lærdal Arbeiderparti. Humberside Police. Humberside Police er en regional britisk politistyrke med ansvar for det tidligere grevskapet Humberside i England. Dette området består av North East Lincolnshire, North Lincolnshire, East Riding of Yorkshire og Kingston upon Hull. Styrken ble opprettet i 1974 ved at flere lokale styrker ble slått sammen da grevskapet Humberside ble opprettet. Siden Humberside ble oppløst i 1996 har de fire administrative områdene som styrken dekker i fellesskap utnevnt medlemmer til kontrollorganet Humberside Police Authority. I 2004 kom Humberside Police Authority i medias søkelys da innenriksminister David Blunkett påla myndigheten å sparke "Chief Constable" David Westwood. Årsaken til at han skulle sies opp var at Soham-undersøkelsen kom frem til at Humberside Police hadde begått feil under etterforskningen av Soham-drapene. Til slutt fikk ministeren en rettslig kjennelse som suspenderte Westwood. Kontrollorganet fikk igjen uønsket oppmerksomhet i 2005, da Colin Inglis, som var leder under kontroversen året før, ble stilt for retten anklaget for seksuell antasting. Ifølge planen for omorganisering av politiet i England som ble presentert av Home Office i mars 2006 skal Humberside Police slås sammen med North Yorkshire Police, South Yorkshire Police og West Yorkshire Police. Årsaken er at de fire styrkene regnes for å være for små til å takle de utfordringer moderne politiarbeid står overfor. Charles Clarke. Charles Rodway Clarke (født 21. september 1950) er en britisk politiker. Han har vært medlem av Det britiske parlamentet for Norwich siden 1997, og var innenriksminister ("Home Secretary") fra desember 2004 til mai 2006. Straffeprosessloven. Straffeprosessloven (egentlig Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven)) av 22. mai 1981, spesifiserer rettergangsmåten i straffesaker. Loven bestemmer hva slags saker som skal behandles, hvordan domstolene skal behandle sakene som kommer opp, partnene i straffesaker, hvilke rettigheter vitner har, bruk av sakkyndige, pågripelse og fengsling, ransaking, beslag, telefonkontroll, heftelser og besøksforbud. Ayahuasca. Ayahuasca (også kalt Yage) er en te som brukes av sjamaner i Sør-Amerika for å gå inn i transe. Ayahuasca (Quechua, uttalt [ajaˈwaska]) blir oppfattet som et medisinalt brygg – urtete – hvor en av grunnkomponentene kommer fra den psykoaktive planten Banisteriopsis Caapi (som også blir kalt Ayahuasca). Banisteriopsisplanten vokser hovedsakelig i Amazonas. Ayahuasca, teen, inneholder også Shakropanga eller Shakronaplanten. Drikken som lages er farmakologisk kompleks og blir brukt i sjamansk, folkemedisinsk, religiøs og i åndelig helbredende praksis. Etno-biologer har listet 200-300 forskjellig planter som brukes av Ayahuasca sjamaner (Curanderos) i det spesielle urtebrygget, i tillegg til de nevnte urtene. Det er et åpent spørsmål om Ayahuasca bør forstås som et spesifikt sjamansk medisinsk brygg, eller om Ayahuasca bør forstås som en fullverdig medisinsk tradisjon holdt i hevd av den Sør-Amerikanske sivilisasjonen fra før den europeiske erobringen. Ayahuasca-teen inneholder det psykoaktive stoffet dimetyltryptamin (DMT). I tilknytning til Ayahuasca har det vokst frem en kirke som er kjent som Santo Daime. Ayahuascabryggets ånd blir også kallt Daime. Santo Daime kirken har utviklet seg av møtet mellom kristendommen i Sør-Amerika og tradisjonell religion/sjamanisme i Amazonas. Stoffene i drikken er gjort ulovlige i Norge ved å føres opp på Narkotikalisten. Liste over norske riksdekkende aviser. Riksdekkende aviser Sandie Shaw. Sandie Shaw (egentlig navn: Sandra Ann Goodrich), født 26. februar 1947, var en av de fem store kvinnelige britiske artister på 60-tallet sammen med Dusty Springfield, Cilla Black, Petula Clark og Lulu. Sandie Shaw var forut for sin tid og likte å mekke på biler før hun ble populær. Hun begynte sin sangkarriere som 16-åring etter å ha blitt oppdaget av den populære sangeren Adam Faith. Hun ble kalt «barfotsangerinnen» fordi hun begynte å synge uten sko, og fikk det for seg at hvis hun sang med sko ville stemmen svikte. Hun vant Eurovision Song Contest 1967 for Storbritannia, etter å ha deltatt mot sin egen vilje. Vinnersangen hennes, «Puppet on a String», likte hun heller ikke særlig godt den gangen. Dette var Storbritannias første seier i konkurransen, og sangen ble en enorm hit både i hjemlandet og i resten av Europa. Den ble blant annet den mestselgende sangen i Tyskland det året. Hun var den første som har vunnet Eurovision Song Contest som har opptrådt barfot på scenen. I 2012, i Baku vant Sverige med Loreen, og også hun opptrådte barfot. Morten Bakke. Morten Bakke (født 16. desember 1968) er en norsk tidligere fotballkeeper. Han spilte en stor del av karrieren i Molde, og var også innom Hedalen, Aurdal, Faaberg Fotball Lillehammer og hadde et kort opphold i Wimbledon F.C. i 1998, men spilte ingen obligatoriske kamper for den engelske klubben. Før var han deltids-reservekeeper i Stabæk. Morten Bakke har også vært i andre klubber enn de som er nevnt tidligere, blant annet Hønefoss, Raufoss. Han har også spilt på landslaget på 90-tallet, han har også spilt i Vålerenga der han var med på å vinne Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2002. Der Vålerenga vant mot Odd Grenland. Bakke ble tildelt Kniksenprisen som beste målvakt i 1995, og var med på å vinne cupen med Molde i 1994. Under EM i fotball 2000 var Bakke med i troppen som tredjemålvakt, men spilte ingen kamper. I løpet av karrieren fikk han to kamper for. Krifast. Krifast er Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse, som åpnet for trafikk i august 1992. Forbindelsen består av en undersjøisk tunnel, en flytebru og en hengebru, samt veiforbindelser og en bomstasjon. De to bruene inngår i E39, kyststamveien fra Kristiansand til Trondheim. Riksvei 70 går gjennom Freifjordtunnelen, fra Kristiansund til Oppdal. Freifjordtunnelen. Freifjordtunnelen er over 5 km lang undersjøisk tunnel, fra Flatsetøya i Kristiansund, under Freifjorden til Bergsøya. Tunnelen var verdens lengste undersjøiske veitunnel da den ble åpnet. Fra tunnelen går det ventilasjonsrør opp til to små holmer i fjorden. Åpnet for trafikk i juni 1992, offisiell åpning 20. august 1992 Gjemnessundbrua. Fra Bergsøya i Gjemnes er det bru over Gjemnessundet i retning Molde og Ålesund. Gjemnessundbrua var landets lengste hengebru da den ble bygd. Bergsøysundbrua. Bergsøysundbrua er en flytebru, og er verdens første flytebru uten sideforankring. Brua gir forbindelse fra Bergsøya til Aspøya og Tingvoll-halvøya. Brua ble fredet i april 2008 som en del av Riksantikvarens bevaring av byggverk som representerer utviklingen av det norske veinettet. Bompengefinansiert. Bompenger finansierer en andel av anlegget og bomstasjonen ligger på Bergsøya. Etter planene skulle det betales bompenger i 20 år fra 1992. Bompengene er lik fergetaksten, slik den var da Krifast åpnet + årlig økning, mens reisetiden ble redusert. Bakgrunn. Det var slaktermester Ansgar Løvold som lanserte ideen om en undersjøisk tunnel under Freifjorden i 1950-årene. Foreningen Kristiansunderen arbeidet i flere år med ulike løsninger. I 1969 tok Kristiansund kommune opp ideen og Knut Engdahl stilte seg i spissen for arbeidet med fastlandsforbindelsen. A/S Fastlandsfinans ble etablert i 1973, og en fastlandsbevegelse ble dradd i gang. Parolen var "Fastlandsforbindelse NÅ". I desember 1982 vedtok fylkestinget i Møre og Romsdal å prioritere Krifast framfor andre samferdselsprosjekter i fylket. I 1983 leverte Regjeringen en stortingsmelding om Krifast og to år seinere ble prosjektet med finansieringsordning vedtatt i Stortinget. 1. september 1985 startet man med forskuddsinnbetaling på bompenger. Denne bomaviften ble tatt inn over økte takster på ferga. Den symbolske anleggsstart skjedde 31. oktober 1988 på Aspøya: «Krifast-furua» ble felt, og arbeidet med veitrase på Aspøya var igang. Arbeidet med den undersjøiske tunnelen gikk raskere enn beregnet, mens flytebrua ga flere utfordringer enn forutsatt. Gjemnesaksla. Et element som ikke ble tatt med i Krifast var tunnel gjennom fjellet Gjemnesaksla, Bompengeinnkrevingen på Krifast ble forlenget av Stoltenberg II-regjeringen for også å finansiere denne tunnelen. Se. Tunnelen har fått navnet Høgsettunnelen og åpner våren 2013. Sørvikmark. Sørvikmark er et sted i Harstad kommune i Troms. Sørvikmark ligger cirka to mil utenfor Harstad sentrum og tre kilometer fra Sørvik. Her er det også et fotballag som heter SMIL Jan Fredrik Karlsen. Jan Fredrik Karlsen (født 17. juni 1973 i Slemmestad i Røyken kommune) er en norsk artist-manager. Privat. Karlsen er singel, men har to barn fra tidligere forhold. Et av dem med skuespiller Janne Formoe, som han var kjæreste med frem til sommeren 2009. TV-opptredener. Jan Fredrik var dommer i den norske utgaven av Idol i 2003, 2004 og 2007. Våren 2008 og 2009 var han dommer i fjernsynsshowet Norske Talenter sammen med Thomas Giertsen og Mia Gundersen. I 2009 og 2010 var han dommer for X Factor Norge. I 2010 hadde han hovedrollen i TV-serien Lurt av Karlsen, hvor han lurer kjendiser i samme stil som MTVs Punk'd. Manager. Karlsen er manager for blant andre Kurt Nilsen, som vant Idol 2003 og Alejandro Fuentes som kom på 3. plass i idol 2005. Sørvikmark Idrettslag. Sørvikmark Idrettslag (SMIL) er et idrettslag i Harstad kommune, stiftet i 1934. Laget er forholdsvis lite, med omtrent 100 medlemmer, og treningsgrupper innen fotball, volleyball, langrenn og mosjon. SMILs fotballag spiller sine kamper på Sørvikmark grusbane. Klubben har kun aldersbestemte lag. Anlegg. Klubben har egen grusbane for fotball på Sørvikmark og holder åpne lysløper for langrenn i Sørvik. Klubbhuset ligger også i Sørvik. Arrangement. Klubben har siden 1967 arrangert det etter hvert tradisjonelle løper Hinnøyløpet, fra folkeparken til Sørvik. Forbrenning. Gass forbrenner i en gassovn Forbrenning er en form for eksoterm kjemisk reaksjon mellom et drivstoff og et oksidasjonsmiddel, som blir satt igang med varme eller lys i form av en stråle eller flamme. Oksygen er vanlig oksidasjonsmiddel og en reaksjon som gir mye energi i form av varme og lys. Drivstoffet kan være i flytende, fast eller gass. Det samme gjelder for oksidasjonsmiddelet. Den varmemengden man får ved forbrenning måles gjerne i Joule (J) eller Megajoule (MJ), tidligere ble varmemengden målt i kalorier (cal) eller kilokalorier (kcal). Redoks-reaksjon. C + O2 → CO2 + varme Når elektroner overføres til et annet atom som er mer elektronegativt frigjøes det energi. I tilfellet over overføres elektronene fra karbon til oksygenatomet. Lavoisier oppdaget forbrenning var en reaksjon mellom trevirke og oksygen i luften. Oksidasjon betyr en reaksjon mellom en reaktant og oksygen, men senere oppdaget man at dette var bare en av mange typer oksidasjon. Organiske forbindelser. Ved forbrenning av organisk materiale som olje, gass, kull m.m. går kjemisk energi i form av bindingsenergi i stoffene over til andre energiformer som varme og lys. Fullstendig forbrenning. En fullstendig forbrenning skjer når det er tilstrekkelig med oksygen, og danner karbondioksid (CO2) og vann (H2O). CH4 + 2O2 → CO2 + 2H2O + varme Ufullstendig forbrenning. En ufullstendig forbrenning skjer når det er begrenset tilgang på oksygen. Når en slik reaksjon skjer dannes det karbonmonoksid (CO). Det dannes også PAH, polyaromatiske hydrokarboner. CH4 + 3/2O2 → CO + 2H2O + varme Karbonmonoksid er en giftig gass fordi det binder seg til og blokkerer det siste enzymet i respirasjonskjeden, "cytokrom oksidase". Forbrenning av karbonmonoksid. I industrien utnytter man denne reaksjonen fordi det kan produseres billig fra kull, og transporteres lett gjennom rørledninger. Svært begrenset tilgang på oksygen. Ved svært begrenset oksygentilgang reagerer hydrogenet og danner vann, og en sotete flamme som inneholder elementært karbon dannes. CH4 + O2 → C + 2H2O + varme På denne måten blir trekull laget ved å brenne tre i begrenset tilgang på oksygen. Når pipebranner oppstår kan en av årsakene være at trekullet blir antent. Forbrenning av metaller. Korrosjon av jern og aluminium i luft er relativt langsomme reaksjoner. Noen ganger kan imidlertid reaksjoner mellom metaller og oksygen være hurtigere. Slike reaksjoner med oksygen kalles forbrenning. Når man forbrenner magnesium, en reaksjon som skaper mye varme og et intenst lys. 2Mg(s) + O2(g) → 2MgO(s) + varme Sveising ved bruk av gass Dette benytter man seg av i fakler og blitspærer. Blitspærene inneholder en tynn magnesiumstråd i en atmosfære av rent oksygen. Tråden blir antent av at en liten elektrisk strøm sendes gjennom tråden slik at den varmes opp og setter igang forbrenningsreaksjonen. Jern korroderer tregt, men hvis man tilfører varme og øker oksygentilgangen reagerer jern hurtig. Når man skjærer stål med en sveiseflamme tilfører man varme med en oksygen-acetylen-flamme. Når metallet er varmt nok, fjernes tilførselen av acetylen og bader stålet i rent oksygen. Store mengder varme utvikles i prosessen, noe som fører til at stålet smelter og sender ut stråler med gnister. Forbrenning av ikke-metaller. To ikke-metaller som lett reagerer med oksygen er svovel og fosfor. Når svovel brenner får den en blå flamme og danner svoveldioksidgass. Denne gassen har en irriterende og vond lukt. Ikke-metaller har lett for å danne syrer når de reagerer med oksygen og videre i vann. Forbrenning av svovel. En viktig kilde til svoveldioksid i forurenset luft er tilstedeværelsen av organiske komponenter i kull og brensel produsert fra svovelholding råolje. Når slike forbindelser forbrenner oksideres svovel til SO2. Et eksempel på dette er forbrenning av propylmerkaptan (C3H7SH). C3H7SH + 6O2 → 4H2O + SO2 + varme Andre svovelholdige forbindelser reagerer på en tilsvarende måte og de samme produktene dannes. 2SO2 + O2 +2H2O → 2H2SO4 SO2 reagerer med vann i atmosfæren og danner svovelsyre. Forbrenning av fosfor. Når fosfor brenner ser man en veldig hvit flamme og en hvit sky med P2O5. Når P205 reager med vann dannes fosforsyre. NOx. Ikke alle ikke-metaller reager direkte med oksygen. Nitrogen er et godt eksempel på dette. Noe av dette forklarer hvorfor atmosfæren vår er stabil, som består av en blanding av oksygen og nitrogen. Forsøk på å antenne O2 og N2 lykkes vanligvis ikke. Reaksjonen er endoterm. Hvis luft varmes opp til høye temperaturer, som for eksempel i en bilmotor, dannes små mengder av oksidet NO. Når dette skjer slippes det ut i atmosfæren og skaper en kjedereaksjon som i store byer forårsaker "smog". Dette er en sterkt forurenset tåke. NOx som er en felles betegnelse på NO og NO2. Knallgassreaksjon. Eksempel på dette er når vann blir dannet i en knallgassreaksjon med oksygen og hydrogen. Denne typen reaksjon er vanlig som rakettdrivstoff. 2H2(g) + O2(g) → 2H2O(g) + varme Vann kan ikke antennes fordi det allerede er en «aske». Det skal store mengder med energi for å reversere denne reaksjonen. Temperatur. Høye temperaturer oppnås ved forbrenninger. Høyeste temperatur måles i et punkt i flammen og kalles maksimal flammetemperatur. Forbrenning i samfunnet. Av all energiforbruk på jorden består ca 90% av forbrenningsreaksjoner. Gass og olje står for omtrent 55%. Forbrenning er viktig for vårt moderne samfunn og har en svært viktig rolle i mange forskjellige sammenhenger. Eksempel på dette er oppvarming, kraftproduksjon, transport og prosessindustri. Forbrenningsteknologier. De vanligste teknologiene for forbrenning er; ristforbrenning, fluidisert sjikt forbrenning, gassifisering og pyrolyse. Sur nedbør. Hovedårsaken til sur nedbør er syrefremkallende stoffer som SO2 og NOx. Høyeste andelen av disse stoffene kommer fra forbrenning av fossilt brennstoff. Største andelen av NOx kommer fra veitransport, skipsfart og luftfart. Naturlige kilder er fra vulkaner, lynnedslag og biologisk forråtnelse. Sur nedbør er hovedsakelig menneskeskapt. Forbrenning i cellene. C6H12O6 + 6O2(g) → 6CO2 + 6H2O(l) + ATP + energi Cellene klarer ikke å omsette hele den kjemiske energien, omtrent 60%. De resterende 40% går over til varmeenergi. Steinar Sagen. Steinar Sagen (født 24. februar 1975 i Oslo) er en norsk komiker, skuespiller, stemmeskuespiller og radiopersonlighet. Han er programleder for NRK P3-programmet "Radioresepsjonen". Radio. Steinar Sagen er best kjent som programleder for "Radioresepsjonen" på NRK P3 som har blitt sendt siden 2006. Hans første radioopptreden var i sommerprogrammet "Munn til Munn" med Guri Solberg og Håvard Lilleheie i 2000. Fra høsten av fortsatte han i radioprogrammet "Holger Nielsens Metode", hvor han også møtte Bjarte Tjøstheim for første gang. Sommeren 2001 fikk Steinar Sagen sitt eget program sammen med Håvard Lilleheie kalt "Onkel Happy". Sommeren 2003 avsluttet "Holger Nielsens Metode" og ble erstattet med "P3morgen" for å trekke flere morgenlyttere til NRKP3. Både Steinar Sagen og Bjarte Tjøstheim gikk videre til det nye programmet. Fjernsyn og scene. Steinar Sagen debuterte på TV i 1998, i en episode av TV-serien "Bot og bedring", hvor han spilte rollen som bakerlærling. I 2000 medvirket han i NRKs ungdomsprogram "U". I 2001 dukket han opp i håndballdramaserien "24-23" på NRK. I september 2005 var det premiere på TV-serien "Singelklubben" på NRK, som han både spilte i og var med på å skrive. Samtidig hadde han et sceneshow med Håvard Lilleheie kalt «Mitt liv som Håvard». I februar 2006 hadde serien "Fremtiden kommer bakfra" premiere. Alle disse seriene var parodier på Reality-TV, en humorform som ble særlig populær med den britiske TV-serien "Kontoret", skapt av Ricky Gervais og Stephen Merchant. I mars 2007 hadde "Torsdag kveld med Steinar Sagen" premiere. Etter lang suksess med radioprogrammet "Radioresepsjonen" sammen med broren Tore Sagen og kollega over lengre tid Bjarte Tjøstheim, ble programmet satt på vent i 2010 til fordel for TV-programmet "Radioresepsjonen på TV" som hadde premiere i oktober 2010. Radioresepsjonen er nå tilbake på radio igjen. Sammen med Håvard Lilleheie spilte han i showet "Frustrerte fyrer" som gikk på Latter i Oslo våren 2006. Tidligere har han både laget skolerevy med, og bodd i kollektiv sammen med Håvard Lilleheie. Steinar Sagen debuterte som komiker på Reis Deg Komiker Klubbs klubbkveld på Freddy's Bar 25. juni 1998. 21. januar 2006 var Steinar Sagen og Atle Antonsen programledere for Alarmprisen. Forfatter. Sagen debuterte i 2007 som forfatter med boken "100 ting du burde irritere deg over før du dauer". Personlig. Steinar Sagen bodde de første fem årene på Røa og Strømmen, men flyttet til Holmlia da broren Tore Sagen ble født. I oppveksten var han aktiv speider i 1. Holmlia KFUM, sammen med sin bror, og vant speidergruppens bollespisekonkurranse tre år på rad. Han fikk dermed den uformelle tittelen «Bollekongen». På ungdomsskolen og Nordstrand videregående skole var han engasjert i revyarbeid, både som tekstforfatter, skuespiller og regissør. Under Nordstrandrevyen 1991, det første året Sagen gikk på skolen, var Petter Schjerven instruktør for revyen. I militæret tjenestegjorde han i Hans Majestet Kongens Garde. På høyre overarm har han en tatovering av den svenske tegneseriebjørnen Bamse – verdens sterkeste bjørn. Han fikk tatoveringen da han var 18–19 år gammel, og har siden angret veldig. Kontrovers. I programmet "Torsdag kveld med Steinar Sagen" 17. mai 2007 ble et norsk flagg satt i brann. Dette førte til sterke reaksjoner fra flere seere, samt fra Kringkastingsrådet. Han ble også anmeldt av Demokratene / Vidar Kleppe. Madison Square Garden. Madison Square Garden er en berømt sports- og konsertarena i New York City i USA. Den var opprinnelig lokalisert ved Madison Square, men er nå plassert ovenpå den underjordiske togstasjonen Pennsylvania Station. Blant innbyggerne i New York omtales arenaen ofte kun som «the garden». Den brukes til ishockey, basketball, tennis, boksing, wrestling og mange flere sportsevenementer. Arenaen er også kjent over store deler av verden som konsertlokale. Publikumskapasiteten varierer utfra type arrangement, men er på om lag 20 000. Madison Square Garden er også navnet på selskapet som eier lokalet, og på flere av kontraktørselskapene som holder arrangementer der. Den første Madison Square Garden ble åpnet i 1879. En ny idrettshall som i all hovedsak skulle brukes til boksekamper ble åpnet på samme sted i 1890, og ble flyttet i 1925. Dagens bygning, som er den fjerde i rekken, åpnet 11. februar 1968. Hallstein Oma. Hallstein Kvam Oma, (10. april 1988) fra Bergen, bosatt i Danmark, er en av Norges mest lovende badmintonspillere. Han vant to gull i NM for junior, i klasene singel og i mikset dobbel, hvor han spilte sammen med Helene Trommestad fra Sandefjord. Han ble også kåret til beste spiller i herreklassen. I 2008 fikk han sin første gullmedalje som senior, den kom i NM i mikset dobbel hvor han spilte sammen med Sara Kværnø. Etter å ha fullført utdannelse i Danmark, flyttet han i 2008 til Oslo for å studere videre og være nærmere det norske badmintonmiljøet. Her pådro han seg jumper's knee og måtte opereres, noe som satte ham tilbake for en periode. Det franske vitenskapsakademiet. Franske vitenskapsakademiet (fransk: "Académie des sciences" eller "l’Académie royale des sciences" da det ble grunnlagt) er et fransk vitenskapelig akademi etablert 1666 av kong Ludvig XIV. Frankrike Christian Meier. Christian Meier (født 16. februar 1929) er en tysk historiker og professor emeritus ved Universitetet i Munchen. Badfinger. Badfinger var et britisk rock- og popband som ble dannet i Swansea i Wales i 1965 under navnet The Iveys. På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet ble bandet opphauset til å være arven etter The Beatles, blant annet på grunn av deres tette forbindelse til medlemmene i The Beatles. De fikk også kontrakt med The Beatles’ eget plateselskap i 1968, Apple Records. Etter deres første singleutgivelse, ("Maybe Tomorrow"), byttet The Iveys navn til Badfinger. Badfingers metoraktig stigning og fall har blitt stående som advarsel i det britiske rockemiljøet. Småbruket. Småbruket er en nynorsk tegneserie som lages av Anders Kvåle Rue (tegninger) og Jan-Rune Bjørnson (manus). Handlingen utspiller seg i et bygdelandskap, og hovedpersonene er Sjaven, Konsulenten og Kari. Sjaven er faren til Kari, som igjen er gift med Konsulenten. Kari har, sammen med mannen sin, nettopp tatt over Småbruket. Der bor de sammen med Sjaven, med de konflikter som dette måtte avstedkomme. Serien går for tiden i syv ulike norske aviser. Macphersonrapporten. Macphersonrapporten (formelt The Stephen Lawrence Inquiry, «Stephen Lawrence-granskningen») er resultatet av en granskning av Metropolitan Police Services etterforskning av mordet på Stephen Lawrence, spesielt i forhold til beskyldninger om rasisme innen politiet. Rapporten har navn etter Sir William Macpherson, som ledet undersøkelsen. Bakgrunn. På kvelden den 22. april 1993 ble den 18 år gamle Stephen Lawrence og hans venn Duwayne Brooks utsatt for et rasistisk motivert angrep i Eltham i London. Lawrence ble knivstukket to ganger av en gruppe ungdommer, som blant annet kalte ham «nigger». Ingen ble pågrepet etter mordet, og det fremkom alvorlige anklager om rasisme innenfor politiet under etterforskningen. To internetterforskninger frikjente politiet, men dette førte til forsterkede protester, og forholdene ble etter hvert meget anspent. Granskningen som ledet frem til Macphersonrapporten ble satt i gang for å få en grundig gjennomgang av saken ledet av personer utenfor politiet. Rapportens konklusjoner. Rapporten gav en sterkt fordømmende beskrivelse av det den omtalte som «institusjonell rasisme» innenfor Metropolitan Police og andre politistyrker i Storbritannia. Det ble gitt 70 anbefalinger til tiltak som kunne forbedre forholdene. Blant de høyest prioriterte var økt rekruttering av svarte og asiatiske polititjenestemenn. Videre ble det foreslått å endre flere lover. Det mest kontroversielle var et forslag om å endre loven om «double jeopardy», som forhindrer at en person kan tiltales to ganger for samme forbrytelse. I rapporten ble det foreslått å åpne for ny tiltale i enkelte spesielle tilfeller, fordi loven fører til at en person som har blitt feilaktig frikjent ikke kan tiltales på nytt dersom nye bevis dukker opp. Estlands fylker. Estland er inndelt i 15 fylker (estisk: "maakond"), som igjen består av et 227 kommuner. Nedenfor oppgis alle fylkenes areal og folketall, fylkeshovedsteder og guvernører. De fylkene vi kjenner i Estland idag, er ofte historiske men ble i alle tilfeller nedlagt senest 1950, og gjenoppstod igjen i 1990. I mellomtiden, i pårene 1950-90, var Estland og de andre sovjetrepublikkene inndelt i 41 rajoner, som i det alt vesentlige bar navnene til noen av dagens kommuner. Det var også en kort periode med inndeling i tre oblaster fra 1952 til 1953, nemlig Tallinn, Tartu og Pärnu oblast – bestående av henholdsvis 12, 13 og 14 rajoneer. Liste over fylker. Estlands fylker Nasir Jones. Nasir Bin Olu Dara Jones (født 14. september, 1973 i Long Island City, Queens, New York City), bedre kjent som bare Nas eller Nasty Nas er en afro-amerikansk rapper. Nas er sønn av jazzmusikeren Olu Dara, og er trolig mest kjent for debutalbumet "Illmatic" fra 1994, som sies å være et av de beste hiphop-albumene i historien. Nas er også kjent for å være en av de beste MCene, og for sin lyriske poesi innen hiphop. "Illmatic" ble fulgt opp med "It Was Written", som solgte betydelig mer enn det forrige albumet. "It Was Written" er Nas' hittil bestselgende album, men fikk dårligere kritikk enn forgjengeren. I 1999 kom albumet "I Am" som også solgte bra, men albumet gjenvant ikke Nas's respekt. Nas klarte å få igjen respekten blant kritikerne og hiphop-puristene etter utgivelsen av "Stillmatic" i 2001. I 2002 slapp Nas ut albumet "God's Son", som er delvis dedisert til moren, Ann Jones, som døde av brystkreft tidlig i 2002. Nas har også gått under aliasene Nastradamus og Nas Escobar (etter den colombianske narkotika-kongen Pablo Escobar). Samlealbum. 2002: "The Best of Nas" 2002: "From Illmatic to Stillmatic: The Remixes" Mark Henry. Mark Gordon Henry (født 12. juni 1971) er en amerikansk fribryter Signert med WWE World Wrestling Entertainments "Smackdown". Mark Henry er nåværende "World Heavyweight Champion" Mark Henry vant tittelen fra Randy Orton på Night Of Champions 2011 i September. Og dette greide han etter 15 år med blod slit. Søndag 20 November 2011 forsvarte Mark Henry sin tittel mot Big Show på WWE Survivor Series fra Madison Square Garden i New York. Mark Henry tapte kampen pga Diskvalifisering da han sparket Big Show i privaten. Men Mark Henry forble uansett World Heavyweight Champion. World Wrestling Entertainment. Han er kjent for å kalle seg selv «The World's Strongest Man» (verdens sterkeste mann). På WrestleMania 22 tapte han for Undertaker i en Casket kamp, og høynet Undertakers "WrestleMania" serie med seire til 14-0. Mark hadde Daivari som manager, men Daivari dro til fordel for den 216 cm høye kjempen, The Great Khali. Mark var i en lang periode inaktiv på grunn av en skade påført av Bastista. Han returnerte 11. mai 2007 ved å angripe Undertaker (daværende World Heavyweight Champion) bakfra. Edge kom rett etter for å gripe muligheten ved å bruke sin Money in the Bank-kontrakt til å vinne tittelen fra Undertaker. Mark Henry var vektløfter før sin WWE-karriere. han vant blant annet Arnold strongman classic i 2002, og er olympisk mester. Men så ble han skadet og hadde en lang pause med vektløftinga, en agent kom bort til han og spurte om han ville bli wrestler, det sa han ja til og han signerte en 10 år lang kontrakt med wwe. Etter moren til Mark Henry døde, tok han en pause fra wrestlinga, han stoppet å spise og var i dårlig humør. Da han begynte igjen to år senere hadde han gått ned 30 kg. alså 353 pounds, men i dag står han på 416 – 418 pounds. CS-gass. Cs-gassens strukturCS (orto-chlorobenzalmalononitril, også kjent som tåregass) er et stoff som brukes til opprørskontroll eller til personlig forsvar. Det er sterkt irriterende, og i noen tilfeller helseskadelig. Ved store doser kan det gi permanente skader på øyne og tårekanaler, og for personer med luftveisproblemer kan bruk av CS under visse forhold få fatale følger. Bakgrunn. Stoffet ble først laget av amerikanerene Ben Carson og Roger Staughton, i 1928, og fikk navn etter forbokstavene i deres etternavn. Det ble videreutviklet og testet i hemmelighet i Porton Down i Wiltshire, England. Testingen skal ha blitt foretatt i 1950- og 1960-årene. Det ble først testet på dyr, hvor man fikk liten effekt fordi de fleste dyr har langt mindre utviklede tårekanaler enn mennesker, og fordi pelsen beskyttet mot gassen. CS ble så testet på frivillige fra British Army. Egenskaper. CS er ikke egentlig en gass, men er kjent som "CS-gass" fordi den brukes som aerosol. Ved romtemperatur har stoffet fast form, men ved hjelp av dispergering eller oppvarming kan det aerosoliseres. Andre typer tåregass finnes, med virkninger som varierer fra mildt rennende øyne til umiddelbare brekninger og kollaps. De mest vanlige er CN og CS, men det finnes omkring femten typer. Blant disse er CS den vanligste. Den har en sterk effekt kombinert med lav toksisitet. De vanlige reaksjonene er sterkt rennende øyne, rennende nese, brennende følelse i nese og svelg, disorientering, svimmelhet og tung pust. Allergisk eksem, i noen tilfeller svært alvorlig, er også kjent. Det er ikke påvist alvorlige langtidsvirkninger av eksponering for CS, men det finnes lite forskning på området. Effekten varierer med dosering, men det er også betydelige individuelle forskjeller. Studier har vist at CS kan være mer eller mindre uten effekt på personer som er enten psykisk syke eller beruset av alkohol. Under opptøyer er hovedformålet med bruk av CS-gass å få folkemengder til å spre seg og forlate området for å unngå gassen. Natrium metabisulfitt reduserer virkninga til CS-gass. Regulering. CS-spray omfattes av Våpenlovens §§1b og 3e-f og er ulovlig å kjøpe og eie for privatpersoner. Sprayen brukes i av mange politistyrker, deriblant i Norge, i massetjeneste, det vil si ordenshåndhevelse under demonstrasjoner, opptøyer o.l. Politiets bruk er i Norge hjemlet i våpeninstruksen. I andre land er det tillat for private å bruke CS til personlig. Det er også et betydelig ulovlig marked for CS-spray både som offensivt og defensivt våpen. CS ble i konvensjonen om kjemiske våpen fra 1997 forbudt i krig. Årsaken til dette er at bruk av CS-gass kan utløse kjemisk krigføring med mer dødelige, forbudte stoffer. I militær trening brukes CS-gass ofte for å få realistiske øvelser mot gassangrep. CS-gass blir også brukt innen det Norske forsvaret, under rekruttperioden blir rekruttene utsatt for å teste deres reaksjon på gassen men også for å bekrefte om vernemaskene fungerer. Men også for å øve på vernemaskedrillen som rekruttene skal kunne i blinde på totalt 15 sekunder med hette og hansker. CGPM. CGPM (av fransk "Conférence Générale des Poids et Mesures"), Generelle konferansen for mål og vekt, er meterkonvensjonens høyeste besluttende instans og fastsetter definisjonene i SI-systemet. Den samles i Paris med fire til seks års mellomrom. Under CGPM ligger det permanente kontoret "Bureau International des poids et mesures" (BIPM) i Sèvres i Frankrike. BIPMs oppgave er å, mellom CGPM-konferansene, forberede de beslutninger som skal tas, samt å arbeide internasjonalt for gjennomføring av de beslutninger som er tatt av CGPM. Ülemistesjøen. Ülemistesjøen (estisk: "Ülemiste järv") er den største innsjøen i nærheten av Estlands hovedstad Tallinn. Arealet er totalt 9,6 km² og innsjøen er inntil 6 meter dyp. Det meste av byens drikkevann hentes fra denne innsjøen og Tallinn lufthavn ligger på østsiden av innsjøen. Flyplassen har nødvendig utstyr for raskt å kunne taue ut fly som styrter i sjøen. I innsjøen ligger det en stein kalt «Lindakivi». I estisk mytologi sier man at steinen var en av steinene Linda bar til Kalev sin grav ved Toompea, men som falt ut av forkledet hennes. Hun satte seg på steinen og gråt, og slik ble dermed innsjøen dannet. Et annet sagn sier at «Gamle Ülemiste» bor i innsjøen. Dersom noen møter han, skal han visstnok spørre: «Er Tallinn klar nå?». Og om personen da svarer «ja», så vil han flomme over byen. Det rette svaret vil altså vere «Nei, det er mye som ennå må gjøres». «Løvendals Galei». «Løvendals Galei» var en fregatt i den dansk-norske flåten under kommando av Peter Wessel «Tordenskiold». Skipet var bygget av Jørgen Pedersen Lund i Langesund, og ble sjøsatt i 1712. Hun var 90 fot (27 meter) lang og var utrustet med 12 sekspunds og 6 firepunds kanoner av jern. Foruten disse hadde hun også 50 snapphaner og 50 pistoler, 50 tordenbørser og 50 huggerter. Det var etter sigende et meget hurtigseilende skip og gikk også under navnet "Kattegats skrekk". Fregatten skulle krysse for seg selv med støtte av snauen «Neptunus» i Kattegat og Skagerrak. Den første prisen var den beryktede, svenske kaperbåten «Svenska Vapnet», som ble ført til København og der omdøpt til «Norske Våben». En annen kjent prise var den svenske fregatten «Hvita Örn» som ble omdøpt til «Hvide Ørn» og som Tordenskiold overtok kommandoen på. Det var dette skipet Tordenskiold førte under Slaget i Dynekilen. «Løvendals Galei» fortsatte som patruljeskip i dansk-norsk tjeneste, og gikk ut av skipsregisteret i 1727. Leicestershire Constabulary. Leicestershire Constabulary er en regional britisk politistyrke med ansvar for Leicestershire, inkludert Leicester, og Rutland. Hovedkvarteret ligger i Enderby. Styrken ble opprettet i 1967 ved at flere eldre, mindre styrker ble slått sammen. Rutland Constabulary hadde blitt slått sammen med Leicestershirepolitiet allerede i 1951, og Leicester City Police fulgte etter i 1967. Ifølge et forslag fra Home Office i mars 2006 skal Leicestershire Constabulary slås sammen med flere andre styrker, slik at det blir en felles politistyrke for hele regionen Øst-Midlands. Dette skyldes at man mener styrkene er for små i forhold til de utfordringer som møtes i moderne politiarbeid. Hopi. En voksen hopikvinne steller på den karakteristiske hårfrisyren til en ugift hopihjente. Hopi er en nordamerikansk indianerstamme. Flesteparten av hopiene bor på det 6 000 km² store reservatet nordøst i Arizona. Reservatet er fullstendig omsluttet av Navahoreservatet. Adachi. Adachi (足立区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Adachi-ku ble opprettet den 15. mars 1947. Nerima. Nerima (練馬区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler, og ligger nordvest i byen. Området grenser til disse bydelene: Itabashi i øst, og Suginami, Toshima og Nakano i sør. Bydelen er spesiell i så måte at den kaller seg selv en by. Arakawa. Arakawa markert med oransjeArakawa (荒川区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Området har sitt navn fra elven med samme navn, og grenser til disse bydelene: Adachi, Kita, Bunkyo, Taito og Sumida. 1. november 2005 hadde Arakawa-ku en befolkning på 191 467 innbyggere. Valørløse frimerker. Valørløse frimerker er en type frimerker som ble lansert av Posten Norge 1. september 2005, etter modell av andre land, der slik frimerker har eksistert lengre (i USA siden 1975 og i Storbritannia siden 1989). Frimerkene har ingen påtrykt verdi, og kan derfor brukes selv om portotakstene har steget siden kunden kjøpte dem. Frimerkene som selges i Norge er gyldig for frankering i første vektsats (20 gram) i A- og B-prioritet innenlands eller A-prioritet utenlands. Frimerkene kan også kombineres med andre frimerker for å dekke høyere portotakster. Slike merker utgitt før 6. februar 2007 har kun bokstaven A eller B da de kun ble utgitt for innenlands portotakster. Senere utgivelser har i tillegg "INNLAND" (eller "NOREG"), "EUROPA" eller "VERDEN" alt etter hvilken sats de gjelder for. Denne teksten bestemmer salgspris og frankeringsverdi, men alle frimerker er gyldige til porto overalt. Chiyoda (Tokyo). thumbChiyoda (千代田区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Chiyoda-ku ble opprettet den 15. mars 1947. Bunkyo. Bunkyo markert med oransjeBunkyô (文京区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Bunkyô-ku ble opprettet den 15. mars 1947. Suginami. thumbSuginami (杉並区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Suginami-ku ble opprettet den 15. mars, 1947. Koto (Tokyo). thumbKôtô (江東区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Kôtô-ku ble opprettet den 15. mars, 1947. Kita. thumbKita (北区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. "Kita" betyr "nord", og henviser til bydelens beliggenhet i Tokyo. Området grenser til disse bydelene: Adachi, Arakawa, Itabashi, Bunkyo og Toshima. Kita-ku ble grunnlagt 15. mars, 1947. Ole Landmark. Villa for J. Fleischer, Blaauws vei 9, 1911. Sammen med arkitekt Georg Greve. Villa i Ole Landmarks vei 1, 1955-56 Ole Døsen Landmark (født 15. juni 1885, død 7. februar 1970) var en norsk arkitekt. Han var født og døde i Bergen. Liv og arbeid. Ole Landmark tok eksamen i 1909 fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt på arkitektavdelingen. Han foretok flere utenlandsreiser, blant annet til Sverige, Tyskland og Frankrike. Han var en tid assistent hos arkitektene Schak Bull og Einar Oscar Schou før han opprettet sin egen praksis i Bergen i 1910. Landmark hadde en rekke oppdrag både innenlands og utenlands. Han var en talsmann for den bergenske og vestnorske byggetradisjon, både når det gjaldt form og materialbehandling. Han står som en hovedrepresentant for den særegne "Bergens-stil" som bygger på og viderefører den lokale byggeskikk. Dekorative detaljer ble hentet fra den bergenske utforming av stilarter som rokokko, Louis seize og empire. Bymessig bebyggelse i mur fra renessanse og barokk og Baroniet i Rosendal var også viktige inspirasjonskilder. Senere ble Landmark funksjonalist, med Forum Kino og Bergen Kunstforenings bygg som hovedverk. Landmark hadde også en periode som formann i tilsynsrådet for byens utseende. Det kan også nevnes at han var medlem i "Brente Steders Regulering" 1943. Landmark var, sammen med toneangivende arkitekter som Egill Reimers, Frederik Konow Lund, Kristian Bjerknes og Per Grieg, en del av «Bergensskolen» i mellomkrigstiden. Han hadde en lang rekke oppdrag for rike, bergenske borgere. Han tegnet Forum kino i funksjonalistisk stil med innslag av art deco. Forum Kino regnes som hans hovedverk og et hovedverk i norsk funksjonalisme, og er i dag en av de få kinoer fra perioden som er bevart intakt. Landmark var bror til den kjente bergensmaleren Hjørdis Landmark (1882–1961). Arkivet etter Ole Landmark finnes på Bergen byarkiv. Meguro. thumbMeguro (目黒区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Området grenser til disse bydelene: Shibuya i nordøst, Setagaya i vest, Ota i sør og Shinagawa i sørvest. Meguro-ku ble grunnlagt den 15. mars, 1947. Shibuya. thumbShibuya (渋谷区 -ku) er en av Tokyos 23 bydeler. Kontekst. Kontekst (fra latin: "contextus", «sammenveving») er begrepet for omstendighetene omkring en hendelse eller en tilstand. Konteksten virker inn på hvordan vi tolker denne hendelsen eller tilstanden, og den kan også virke inn på hvordan hendelsen forløper. Hvis det gjelder personer skal det beskrive tiden personen levde i. I pragmatikken er kontekst all informasjon og kunnskap som er nødvendig ut over språklig kompetanse som vi trenger for å forstå en ytring eller en tekst. Det kan være kunnskap om forholdet mellom sender og mottaker; f.eks. vil slik kunnskap være nødvendig for om vi tolker ytringen «Kommer du?» som enten en kommando, en oppfordring eller et nøytralt spørsmål. Det kan videre dreie seg om den fysiske situasjonen eller de kulturelle rammene som ytringen forekommer i. For de fleste tekster forutsettes en viss faktisk eller kulturell bakgrunnskunnskap for at teksten skal kunne tolkes og forstås rett. Slik bakgrunnskunnskap er også en del av konteksten. Navajo. Navajo (ofte også kalt Navaho - på deres eget språk navajo kaller de seg Diné) er en av USAs indianerstammer eller urfolk, som holder til i grenseområdet mellom de amerikanske statene Arizona, Utah og New Mexico. En stor andel av navajoene bor på Navajo-reservatet i dette området. Reservatet dekker omtrent. Navajostammen er den største urfolksnasjonen i Nord-Amerika og teller mer enn medlemmer. Navajo eller navaho? Ordet navajo kommer fra hopi-språket, og betyr «tyv». Hopiene, som var dominerende i sørvestområdet før navajoenes ankomst, var ikke særlig begeistret for navajoene, og betegnet dem slik. Når det staves "navajo", beror det på spansk ortografi: "J"-en skal uttales som en litt raspende "h". Når norsktalende av og til staver det "navaho", er det til hjelp for å uttale det riktig. Selv kaller de seg diné, som betyr «folket». I dag ønsker mange navajoer å bli kalt diné. Geografi. Navaho-Reservatet befinner seg i nordøsthjørnet av Arizona, men strekker seg også inn i Utah og New Mexico. Innenfor reservatområdet finner man Hopi-reservatet, Canyon de Chelly og Monument Valley. Emmy Rossum. Emmanuelle «Emmy» Grey Rossum (født 12. september 1986 i New York) er en amerikansk sanger og skuespiller. Hun er kanskje mest kjent for sine roller i Poseidon, The Day After Tomorrow og Phantom of the Opera Port of Liverpool Police. Port of Liverpool Police er en liten, spesialisert britisk politistyrke med ansvar for havneområdene i Liverpool, Bootle og Birkenhead. Styrken ble opprettet 19. juni 1975. De omkring 55 tjenestemennene (pr. 2006) har full politimyndighet innenfor havneområdene og opptil en "mile" utenfor. Satslære. Satslære er et musikkteoretisk fag, hvor man lærer om en komposisjons sats, dvs. hvordan tonene i et musikkverk er satt sammen for å danne en helhet. Ved hjelp av ulike klangstablinger og lineære stemmeføringer etter ulike typer harmoniske progresjoner, får man forskjellige typer sats. Satslære er således et håndverk, som er viktig innen komposisjon og arrangement. I faget satslære undervises det tradisjonelt i firstemmig sats, som er den typen sats som er mest regelbunden, og har lengst tradisjoner i vesteuropeisk musikk. With The Beatles. "With The Beatles" er The Beatles' andre LP-utgivelse. Albumet ble spilt inn fire måneder etter gruppas debutalbum og utgitt 22. november 1963. Albumet inneholder åtte originallåter, syv av McCartney og en av George Harrison, hans første. Plata inneholder også seks coverlåter, de fleste av disse er Motown- og R&B-hits. De fleste av sangene ble utgitt på LP i USA under tittelen "Meet the Beatles!" den 20. januar 1964. Albumet var forhåndsbestilt i mer enn en halv million eksemplarer, og solgte ytterligere en halv million innen september 1965, noe som gjorde at albumet ble det andre noensinne som solgte i mer enn en million eksemplarer i Storbritannia alene. Det første var albumet med musikken fra musicalen "South Pacific". Albumet forble nummer en på britiske hitlister i 21 uker, der det avløste Beatles' første album "Please Please Me", noe som gjorde at Beatles beholdt førsteplassen i 51 uker sammenhengende. Dynekilen. Dynekilen er en liten fjord i Strömstad kommune i Bohuslän, Sverige. Dynekilen skjærer seg drøyt 5 km østover inn i Bohuslän-kysten på høyde med sydenden av Herføl i Hvaler kommune. På sitt smaleste, i det trange Björnsundet, er Dynekilen knapt 50 meter bred, men åpner seg innenfor til en grunn fjord med tilstøtende brakkvannspoller. Ved utløpet av Dynekilen ligger camping- og feriestedet Lökholmen. Fjorden er mest kjent for at Peter Wessel Tordenskiold her ødela en stor svensk flåte den 8. juli 1716 i Slaget ved Dynekilen. Greve Duckula. Greve Duckula er en fikitv karakter, en «vegetarisk vampyr-and» i den animerte tv-serien med samme navn. Serien gikk første gang på tv i England den 16. september 1988. Det ble i alt laget 65 episoder, med 22 minutters spilletid på hver episode. Serien var en spin-off fra "Dangermouse", en serie hvor en ond versjon av Greve Duckula var en av skurkene. Serien var en parodi på historien om Grev Dracula av Bram Stoker. Serien tar plass i «Slottet Duckula» hvor Greve Duckula bor sammen med sin tjener Igor, og Nanny. Nesten alle karakterene i serien var fugler. Historien (som er vist i åpningssekvensen i hver episode) viser at Duckula hadde vært aktiv som vampyr i århundrer. Han kunne bare bli drept ved og bli utsatt for sollys eller og få en trestake gjennom hjertet. Duckula hadde faktisk dødd opptil flere ganger, men hadde blitt «gjenopplivet» under et mystisk ritual en gang hvert århundre, «når månen er i vannmannens åttende hus». Hver gang ble Duckula bragt tilbake som en ny versjon av sitt gamle jeg, men husket lite eller ingenting om sin fortid. Dermed kunne hver inkarnasjon utvikle sin egen personlighet og interesser. Men som åpningssekvensen sier det, «Den siste gjenfødelsen gikk ikke som planlagt», fordi man hadde brukt tomatketchup i stedet for blod. Dermed ble ikke den nye reinkarnasjonen en blodtørstig vampyr, men en vegetarvampyr. Leon Russell. Leon Russell (født "Claude Russell Bridges" den 2. april 1942 i Lawton, Oklahoma) er en amerikansk sanger, låtskriver, pianist, gitarist og arrangør. Russell er mest kjent som studiomusiker, og har spilt med musikere som Jerry Lee Lewis, Phil Spector, JJ Cale og The Rolling Stones. Hans solokarrirere har strukket seg over genre som rock, blues og gospel. Russel begynte sin musikalske karriere i en alder av 14 år og ved lyve på alderen for å kunne spille på konsert i en nattklubb sammen Ronnie Hawkins bak Jerry Lee Lewis. To år senere, etter å ha bosatt seg i Los Angeles, studerte han gitar med James Burton, og spilte samtidig med Dorsey Burnette og Glen Campbell. Etter å ha blitt en del av Phil Spectors studiogruppe spilte Russell på mange av de mest populære hitsangene på 1960-tallet, inkludert for The Byrds, Gary Lewis and the Playboys, og Herb Alpert. Han fungerte også Snuff Garretts assistent på tallrike produksjoner. Russell bygde opp sitt eget innspillingsstudio i 1967 og spilte inn sin første plate, "Look Inside the Asylum Choir", i samarbeid med Marc Benno. Hans først selvskrevne hitsang var for Joe Cockers «Delta Lady» i 1970, og Russell organiserte Cockers "Mad Dogs and Englishmen"-turne. Kort tid etter slapp han selv sitt andre album, "Leon Russell", som hadde den populære sangen «A Song for You». I løpet av 1960- og 1970-tallet hadde Russell en stor herskapsbolig i Tulsa i nærheten av Woodward Park, noe som var en stor attraksjon for de tenåringene som vokste opp i nabolaget. Han eide også det beryktete Church Recording Studio der på 3. gate, et møtested for Russell og mange av hans venner. Studioet er nå eid av Glen Mitchell og Russells tidligere innspillingsleder Steve Ripley fra country-bandet The Tractors, men fortsatt spiller Russell inn musikk der. Russell eier også et stort hjem ved Grand Lake i nordøstlige Oklahoma hvor han også hadde et privat innspillingsstudio som har blitt benyttet av mange berømte navn, inkludert medlemmer av The Beatles. I 1971 spilte Russell på George Harrisons "The Concert for Bangladesh" hvor han framførte en minneverdig utgaver av sanger som «Jumpin' Jack Flash» og «Young Blood». Etter å ha spilt inn musikk sammen med B.B. King, Eric Clapton, og Bob Dylan dro han på turne sammen med The Rolling Stones. Etter å ha fokusert på sin egen karriere nådde hans album "Carny" andreplassen på hitlistene, men de to påfølgende albumene gjorde det ikke tilsvarende bra. I løpet av 1970-tallet fortsatte Russell å dukke opp i Tulsa og spille på "Paradise Club" og andre steder. Han overrasket tilhengerne en gang med spontan konsert med Flash Eddy and the Eclectics på Paradise Club. Hans album "Will O’the Wisp" fra 1975 var ganske kommersielt suksessfullt, også hans singel «Lady Blue». Senere samme år giftet Russell seg med Mary McCreary, et tidligere medlem av Sly & the Family Stones bakgrunnskor Little Sister. De to samarbeidet på "The Wedding Album" i 1976 og Russell skrev «This Masquerade» som skaffet George Benson prisen Grammy Award. I 1977 gjorde Russell og McCreary nok et album sammen, og i 1979 jobbet han sammen med Willie Nelson. Han tilbrakte de neste to årene på turne sammen med New Grass Revival, og slapp ytterligere to album før plateselskapet gikk konkurs. I flere år holdt han seg utenfor medienes oppmerksomhet, men slapp "Anything Can Happen" i 1992, og ytterligere to album i 1998 og 1999. Russell fortsetter å turnere i en alder av 64 år sammen med sin faste bassist, Jack Wessel, som har spilt sammen med ham i over 25 år. Black July. «Black July» (svart juli) er navnet som vanligvis brukes på massakrene på tamiler i Sri Lanka som startet 23. juli 1983. Etter at separatistbevegelsen LTTE angrep og drepte 13 regjeringssoldater nord på Jaffnahalvøya tok rasende singalesere hevn mot sivile tamiler; tusenvis ble drept og titusenvis måtte flykte. «Black July» regnes som begynnelsen på den væpnede etniske konflikten på Sri Lanka. Et vannskille. Drap og plyndring av tamilminoriteten av den singalesiske majoriteten kom etter et LTTE angrep på en regjeringspatrulje i Jaffna hvor separatistbevegelsen drepte 13 regjeringssoldater. Den singalesiske mobbens herjinger varte i over to uker mens regjeringsstyrkene holdt seg passive. Det måtte en skarp advarsel til fra India under sin daværende statsminister Indira Gandhi før regjeringen i Sri Lanka stoppet herjingene. Tap. Angrepet utløste voldsomme hevnaksjoner rettet mot den tamilske sivilbefolkningen, og mellom 500 og 2 000 tamiler ble drept, mange med økser og kniver og andre ble brent levende. I hovedstaden Colombo ble tusenvis av hus ødelagt og Tamiler flyktet til India og andre land. Slaget i Dynekilen. Slaget i Dynekilen som sto den under den store nordiske krig, er et av de mest kjente slagene i norgeshistorien. Det er dessuten kanskje det mest berømte sjøslaget i den norske militærhistorien. Under slaget ledet en av Norges største sjøhelter, Tordenskjold, en innenskjærs eskadre til en svensk transportflåtes ankerplass i Dynekilen. Der klarte Tordenskjold å tilintetgjøre transportbåtene, sammen med eskorten på 13 til 15 krigsskip. Dette slaget ble slutten på Karl XII av Sveriges første felttog i Norge. Bakgrunn. Den 28. oktober 1709 erklærte Danmark-Norges konge, Frederik IV, krig mot Sverige. Krigserklæringen kom etter svenskenes nederlag i Slaget ved Poltava, da det gamle angrepsforbundet fra 1699 var gjenreist mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen og Russland. Krigen mot svenskene var et revansjelystent forsøk på å gjenerobre de tapte områdene Danmark-Norge hadde vært nødt å avstå ved freden i 1660. Svenskene klarte likevel, tross sitt militære nederlag ved Poltava og fraværet av Karl XII, å vinne Slaget ved Helsingborg. Videre klarte de å holde på de tyske besittelsene omkring Stralsund. Likevel var overmakten så stor at det ikke var håp for svenskene om å vinne krigen uten å måtte avstå store områder, enda Karl XII, også kjent som "Krigerkongen", var kategorisk imot en slik fredsslutning. Etter at Karl XII returnerte til Sverige den 24. desember 1715, etter Stralsunds fall, var håpet om fred voksende hos den svenske befolkningen. Men Karl XII ville heller slåss, i et desperat håp om å få reddet noe av den svenske stormakten. Han rettet fokus mot det han mente var det svake leddet i alliansen, Danmark-Norge. Strategien hans var å vinne en militær seier over Danmark-Norge, og slik tvinge fram en separat fred, slik som i krigen i 1700. Karl XIIs strategi var å splitte sine motstandere og nedkjempe disse enkeltvis. Dette synet på krigerkongens militærtaktikk ved begynnelsen av året 1716 virker mest plausibel, med tanke på at han var en formidabel taktiker, men bare en middels god strateg. Først hadde Karl XII, med en hær på 40 000 soldater i ryggen, tenkt å gå mot Danmark, over isen mellom Skåne og Sjælland. Men en sterk storm brøt opp isen i Øresund januar 1716. Den 27. februar 1716 brøt Karl XII opp fra sitt hovedkvarter i Ystad, og satte kurs nordover med en ny, hastig lagt slagplan. Han måtte søke det ønskete resultatet i en annen retning, nemlig i Norge. Den 8. mars 1716 startet svenskene "1716-felttoget" eller det første Norgesfelttoget, da krigerkongen, i spissen for 3000 svenske soldater, krysset den norske grensen ved Östervallskog i Värmland. Karl XIIs plan var et lynangrep i to separate raid med henholdsvis 3000 mann under hans egen ledelse mot Christiania fra øst, og 4000 mann under generalløytnant Carl Gustav Mörner fra sørøst forbi Halden i en knipetangsmanøver omkring den viktige Akershus festning. Men krigsplanen sto seg ikke mot kontakten med fienden og de uforutsette problemene som oppsto. Trefningen i Høland varslet det norske forsvaret, som ble reddet av et uventet voldsomt snøvær. Snøværet stanset Karl XII i hele tre dager. Denne forsinkelsen reddet ikke bare det norske forsvaret, men ødela også overraskelsesmomentet i framrykkingen mot Christiania, der terrenget ga forsvarerne fordel. Etter flere forsøk på å ta Akershus festning, som ikke lyktes fordi svenskene ikke hadde godt nok artilleri til å bryte skansene, kunne ikke den svenske kongen bli værende i Christiania lenger. Med vårløsningen kom en dansk-norsk transportflåte fra Danmark med ca. 4000 kamperfarne soldater. Fredrikstad og Halden var under norsk kontroll, og forbindelseslinjene med Sverige kunne ikke opprettholdes etter at Moss falt som befestning.(Se "Det første slaget om Moss" og "Det andre slaget om Moss"). Karl XII så ikke noen annen utvei enn å trekke seg tilbake over Glomma. Karl XII innså viktigheten av å sikre forbindelseslinjene mellom seg og Sverige, hvis han skulle kunne fortsette felttoget og underlegge seg Norge, eller i det minste sikre seg de norske områdene øst for Glomma. Han forsto tidlig at han måtte erobre Halden med Fredriksten festning, og hadde allerede den 19. mars 1716 sendt ordre til Göteborg om å føre tungt artilleri til Fredriksten sjøveien. De svenske troppene som rykket frem over land tidlig i 1716 kunne ikke transportere tungt artilleri. Det ville ha sinket styrkene enda mer. Men det artilleriet som kom fra Göteborg stoppet opp, fordi den norske Nordsjøeskadren hadde sperret veien nordover så snart isen gikk på vårparten. Svenskene fant en sikker ankerplass lenger sør-øst, men landeveiene midt i vårløsningen var ufremkommelige for det tunge utstyret. Mens skipene med det viktige beleiringsartilleriet i lasten slet seg fram mot Halden, led Karl XII et smertelig nederlag under Slaget om Halden den 4. juli 1716. Etter nederlaget den 4. juli besluttet Karl XII seg for å vente på det viktige artilleriet. Han hadde nylig gitt ordre om å losse utstyret fra frakteskutene til flytebroen på Svinesund, for så å ta dem landeveien til hovedkvarteret på Torpum. Men den 8. juli, ved middagstid, kunne Karl XII høre en sterk kanontorden fra sør. Sjøkrigen våren 1716. Passende nok startet den dansk-norske delen av sjøkrigen året 1716 ved at den berømte og dristige kaptein Peter Wessel ble adlet av danskekongen under navnet Tordenskjold den 24. februar 1716 i København. Samme dag ga kongen den unge kapteinen ordre om å gjøre fregatten sin, «Hvite Ørn», klar for å frakte brev og instrukser til Norge. Litt senere utnevnte danskekongen den dyktige viseadmiral Christian Carl Gabel til sjef for Nordsjøeskadren på sju linjeskip, seks fregatter, fem snauer, og også den norske skjærgårdsflåten. Kong Frederik IV kjente Karl XIIs hensikter, og fikk sine anelser bekreftet i et brev fra Norge i midten av mars 1716. Kongen sendte et brev tilbake den 14. mars, hvor han lovet å opprettholde forbindelsen mellom Danmark og Norge. Kongen forberedte kort etterpå en forsterkning, under ledelse av den dyktige Gabel. Fra Fladstrand dro viseadmiral Gabel med sin eskadre den 12. april 1716. Eskadren besto av ca 4000 mann i to regimenter. Etter bare fem dager nådde Gabel og hans menn Fredrikstad, der de steg i land i forkant av det andre slaget om Moss. Den 6. april hadde Tordenskjold fraktet offiserene til Holmestrand for at de skulle slutte seg til generalløytnant Barthold Heinrich Lützow, som ledet forsvaret av Norge. Gabel deltok under det andre slaget om Moss den 25. april ved å ta stilling mellom Kambo og Moss med styrkene sine, mot et mulig svensk angrep fra nord. Gabel sendte Tordenskjold til København for å hente nærmere instrukser, sammen med et brev datert 19. april, hvor han skriver at det er behov for en sjøstyrke for innenskjærs krigføring. Gabel hadde nemlig i Norge fått rapport om en svensk flåtestyrke som hadde forlatt Göteborg den 15. april. Kontreadmiral Olof Strömstierna hadde etter ordre fra Karl XII forberedt en flåte. Men Strömstierna var realistisk nok til å innse behovet for sikker ferd langs Bohuslän-kysten, og derfor brukte han grunne fartøyer; mindre frakteskuter og strømbåter. Med en slik innenskjærs flåte kunne han unngå dansk-norske krigsskip, som stakk for dypt til å gå innenskjærs. Tordenskjold kom raskt tilbake til Norge, etter en dramatisk seilas til København, skildret av en svensk fange, Carl von Roland. Tordenskjold sluttet seg til den utpekte avdelingen som skulle krysse langs kysten fra basen i Larkollen for å lete etter Strömstierna og sperre veien til Svinesund. Den 1. mai 1716, ved øya Styrsö, fant Tordenskjold en svensk avdeling med flere krigsskip, trolig med stykkprammen Stenbocken. Trefningen ved Styrsö i skjærgården endte med at «Hvite Ørn» fikk to grunnskudd, og at den svenske transportflåten måtte vende om. Med skip som stakk altfor dypt, kunne ikke de dansk-norske styrkene forfølge svenskene, som hadde med seg galeier som hadde skyts med opptil 36-pundskaliber. Trefningen ved Styrsö gjorde at Strömstierna ikke kunne fortsette nordover. Bare dager før trefningen hadde han funnet en passende ankerplass i Dynekilen, og ville derfor ikke våge seg nærmere Svinesund. Men ved ankomsten tidlig i mai var det midt i vårløsningen og veiene over land var i dårlig forfatning. Dessuten måtte en flytebro settes i stand, og det arbeidet tok flere dager. Det kan være at de store styrkeforflytningene under general Delvig mai til juni 1716 bidro til at planene om å losse artilleriet ble forsinket. Det, og mer, må ha ført til at Strömstierna besluttet seg for å snu, for å vente i Göteborg på sommeren og tørre veier. Derfor ble ikke den svenske transportflåten forsterket med flere skip i Dynekilen før den 5. juli 1716. Trefningen ved Styrsö kan ha spilt en større rolle enn før antatt. Brevene. Med såpass god tid på seg, kunne Gabel og Tordenskjold dra lærdom av erfaringene ved Styrsö. De forsto behovet for spesialfartøyer for innenskjærs krigføring, båter som kunne bevege seg i grunne farvann. Mens en konvoi fra Stavern samlet seg, dro Tordenskjold i mai til Christiania, der han tok kontakt med overkommandoen. Der underrettet han ledelsen om at svenskenes flytebro måtte ødelegges, og at han selv ville hente flere soldater i Fladstrand. Soldatene hadde kommet dit fra København. Dette ledet til angrepet i Svinesund 2. juni 1716, som gikk galt for Danmark-Norge. Den samme dagen hadde Tordenskjold vært i Fladstrand, og innen 8. juni kom han til København og tok kontakt med sin venn generaladmiral Ulrik C. Gyldenløve. Tordenskjold ba om å bli eskadresjef for en rekke grunne fartøyer. Med dem ville han forsere Svinesund og bringe forsyninger med proviant til den innestengte Fredriksten festning. Han gjorde også Gyldenløve oppmerksom på trusselen som den svenske eskadren med galeiene representerte, og ville gjerne angripe dem snarest. Det var avgjørende at Tordenskjold tok dette opp med den militære ledelsen i København. Hvis brevet fra Gabel datert den 6. juni bare nådde fram til kongen, kunne det skape en farlig lang utsettelse, dersom den eneveldige kongen ikke fattet en rask nok avgjørelse i saken. Admiral Christen Thomesen Sehesteds eskadre av grunne fartøyer fra farvannet ved Rügen i 1714, lå i København. Denne eskadren kunne settes i stand, og admiralitetet oppnevnte Tordenskjold til eskadresjef den 13. juni 1716. Han fikk ordre om å ruste ut to fregatter, det større skytsskipet (større stykkpram) «Hjelperen», en stykkpram og tre galeier, for så å slutte seg til viseadmiral Gabel i Larkollen. Det var da kommet et nytt brev fra Gabel, som historisk sett er kontroversielt. Gabels brev til kongen datert den 13. juni forklare kort at Gabel planla et angrep på Dynekilen, som han skal ha beskrevet som «en af deres havne», men den svenske transportflåten hadde ikke kommet dit ved det tidspunktet. Brevets innhold var vagt, men det kan ha vært et uttrykk for forbehold. Dynekilen var en naturlig havn som ga god beskyttelse, og det kunne ligge engelske og nederlandske handelsskip der også. Kanskje ville Gabel unngå diplomatiske forviklinger om han kom i skade for å ødelegge noen av disse skipene sammen med de svenske. Et annet brev fra Gabel forsterker dette inntrykket. Der understreket han behovet for å undersøke forholdene i forveien. Tordenskjold kom til Norge i troen på at den svenske transportflåten, som hadde unngått dem så lenge, kunne ha kommet seg inn i Dynekilen. Stedet var svært passende for å unngå å bli oppdaget og angrepet. I et brev til kongen den 21. juni, etter at Tordenskjolds eskadre nesten var ferdig utrustet, skriver han at han tror Strömstierna har kommet til Dynekilen, og at han vil se etter svenskene der. Forspillet. Den 2. juli 1716 satte Tordenskjolds eskadre kurs nordover. Dagen etter passerte den Kronborg, hvor brev ble ført i land. Kort etter kom det til en trefning ved Kullen, ved svenskekysten av Skåne. Der oppbragte Tordenskjold to priser, en hukkert med fire kanoner, og en dobbelte sjalupp med fire svingbasser, sammen med deres prise, et dansk fartøy som ble frigitt fra de erobrede svenske kaperbåtene. Den 4. juli fortsatte Tordenskjold nordover, og i de neste tre dagene måtte han føre an med sine beste seilførende skip, for å ha både stykkpram og galei under slep. Den 7. juli kastet Tordenskjold anker mellom Koster og Grisebåene. Uten å vite det hadde han nådd farvannet ved Dynekilen akkurat i tide. Strömstierna hadde startet nordover i begynnelsen av juli, med kurs for Strömstad – for andre gang det året. Strömstierna kunne ha kommet seg i sikkerhet og kunne kanskje fått losset lasten i Strömstad, men bestemte seg for å gå til Dynekilen, hvor han hadde vært den 1. mai, og vente på nærmere instruksjoner der. Trefningen ved Styrsö hadde overbevist ham om at fienden ikke hadde grunngående krigsskip i Norge. Derfor mente han at Dynekilen skule være trygg havn. Så han dro dit, anla et batteri på en holme, ankret opp, og forberedte seg på å losse så snart den kongelige ordren kom. Sjefen på stykkprammen «Stenbocken», kommandør Gyllenschruuf, var ikke så overbevist som «schoutbynachten» (kontreadmiral) Strömstierna, og foreslo at det skulle settes en vaktstyrke på 500 mann fra det saksiske regimentet ved det smale innløpet til fjorden. Men, han fikk beskjed om at det ikke var mulig, da sakserne var nødvendig som vaktmannskap ved Svinesund. Svenskene holdt all sin oppmerksomhet rettet mot Halden. Utenfor Koster kom Tordenskjold i kontakt med flere matroser fra linjeskipet «Fyn». De var del av en avdeling som lå utenfor Magö, og de fortalte ham at de, gjennom en samtale med bohuslenske fiskere under en fisketur, hadde oppdaget at det var kommet en svensk flåte til Dynekilen den 5. juli 1716, og at offiserer skulle være gjester i et bryllup på gården Dyne om kvelden. Etter at Tordenskjold dermed fikk bekreftet Gabels påstand om at det fantes en svensk flåte – den ettersøkte transportflåten som hadde unnsluppet dem på vårparten, mente Tordenskjold at han kunne trosse ordren om å fortsette til Larkollen, selv om Gabel nettopp hadde dratt sørover til Magö og det var mulig å få kontakt med ham ganske raskt. Dynekilen. Dynekilen er en over fem kilometer lang fjord som skjærer seg nordøstlig inn i den nordre bohuslenske kysten. Det er høye skrenter på begge sider av et trangt innløp, som flere steder er bare mellom 100 og 150 meter bredt. Innløpet fører til et trekantet basseng som er omringet av høye, skogkledte skråninger, innerst i fjorden flater landskapet ut i dyrket mark, der gården Dyne den tid lå ved en holme. Vannstanden i Dynekilen var på mellom 13 og 14 meter, bare en halv meter dypere enn fjorden er på sitt dypeste i dag. Strömstierna kunne ha stengt det trange innløpet til Dynekilen med sperrebommer. Han kunne også ha satt opp artilleri der. Men han nøyde seg med å sette ut bare et par vaktbåter, og stolte mest på et batteri på seks 12-punds kanoner på en mindre skanse ute på en holme inne i fjorden. De svenske skipene lå ganske tett innerst i fjorden, med stevnen mot land. Dermed kunne de ikke raskt legge bredsiden til innløpet. Bare stykkprammen kunne hurtig vende bredsiden styrbord mot innløpet. Sjøslaget. Klokken 01:30 om natten, halvannen time før soloppgang den 8. juli 1716 satte Tordenskjolds eskadre seil i vestlig laber bris, og sto en time senere inn gjennom Lesundet mot fjorden. Eskadren fikk hjelp av en svensk los, som ved en tilfeldighet hadde blitt tatt til fange og ført ombord på "Hvite Ørn". Ironisk nok var det den samme som hadde ført Strömstierna inn til Dynekilen. Klokken 05:30 hadde skipene kommet mellom holmene. Da hevet prammene opp kanoner fra nede i skipet, mens de andre satte sitt skyts klart for kamp. Ved sekstiden nærmet skipene seg Stora Krossön, som deler innløpet i to, og startet på smalsundet som løper 3,5 kilometer innover. Der kom de over tre-fire mindre båter, som trakk seg inn gjennom kilen. Tordenskjold hadde tatt seg over til galeien «Prinds Christian», for å kunne rekognosere. Fra galeien tok han en lettrodd skjærbåt, som var tatt fra svenskene, og kom fram til det ytterste av det indre bassenget. Der steg han i land og tok seg til en høy kolle, for å få oversikt over de svenske styrkene. Han kunne se at de var fullstendig uforberedt, for skipene deres lå fortøyd med baugen mot land i tett samling i trangt vann, og de kunne ikke manøvrere om og ta opp kamp. Bare stykkprammen «Stenbocken» og skansen på holmen kunne skape problemer for ham i det kommende slaget. Etter å ha rodd tilbake til galeien, flyttet han flagget sitt til det sterkeste fartøyet, stykkprammen «Hjelperen» som klokken 07:30, under sørlig vind i skiftende styrke, stakk lydløst inn i havnen fulgt av «Arca Noæ» og de øvrige skipene, med fregatten «Hvite Ørn» sist. De to stykkprammene flankerte først innløpet. Så fortsatte «Hvite Ørn» inn og ankret på havnens nordvestre side med spring i land. Først stilte nordmennene båtene på linje med bredsiden og stevnskyts vendt mot svenskene, som allerede fyrte løs med de få kanonene som hadde fri bane. Slaget var i gang. I de tre neste timene drønnet kanonene løs på kloss hold mellom de høye skråningene som omkranser Dynekilen. Den første tiden hadde nordmennene solen i øynene, men fordi det var vindstille, ble røyken fra kanoner og ild liggende, slik at ingen lenger kunne se motparten klart. Ved ellevetiden begynte kanonilden fra de svenskene båtene å avta, og dette dro straks Tordenskjold fordel av. Fregatten «Hvite Ørn» la seg under ild fra holmen og «Stenbocken», slik at to galeier kunne ta flaggskipet «Hjelperen» under slep og hale den mot holmen for å sette batteriet der under ild fra kloss hold. Men den babord sleperen ble skutt av, så den ene galeien og «Hjelperen» drev på land like inn under kanonmunningene til batteriet på holmen. I fem kvarter sloss de tre skipene som lå desperat klemt mellom de svenske galeiene på den ene siden og holmen på den andre. Svenske infanterister kom til fra landsiden og beskjøt fiendens båter derfra. Men så kom de l`Etang til unnsetning med stykkprammen «Arca Noæ». Med en galei som slepebåt, kom den nært nok det svenske landbatteriet på holmen og klarte å angripe i blindsonen til batteriet. Kort etter gikk mannskapene fra galeiene under kommando av brødrene Tønder («Charlotte Amalia» og «Louisa») på land og tok seg til holmen der kanonbesetningen, både utslitt og sterkt medtatt, flyktet inn i landet. Etter at kanonene i landbatteriet ble fornaglet (ødelagt), var slaget i virkeligheten vunnet. Fregattene «Hvite Ørn» og «Vindhunden» kjempet videre og klarte klokken 13:15 å tvinge kaptein Sjöblad til å stryke flagget på stykkprammen «Stenbocken». Kort etter måtte den sårede schoutbynachten Strömstierna overgi seg, og for å kunne forlate flaggskipet sitt strøk han sitt kommandoflagg på galeien «Wreden». Snart etter satte svenskene skipene sine på grunn, slo hull i bunnen og la ut brann- og kruttlunter, før de strømmet i land. Angriperne kom til fra den andre siden og forsøkte å stanse ødeleggelsen. Tordenskjold og Grib entret «Stenbocken», der de tok det gjenværende mannskapet til fange. Stor heltemot ble utvist av nordmennene da, som under tett ild fra de opphissede saksiske infanteristene tok skip etter skip og dro vekk de strandede skutene før de kunne ødelegges. Michael Tønder kom seg over på et lite svensk krigsfartøy, etter å ha vært på holmen. Der kastet han ikke bare overbord en balje med brennende tjære, men slukket også en brann på luka som førte ned til lasterommet med 220 tønner krutt. En brennende lunte var bare to tommer fra kruttet, idet han kastet den vekk. Retrett. Slaget var over innen klokken to på ettermiddagen. Nå måtte seierherrene komme seg ut av Dynekilen helskinnet og med det byttet de kunne krafse til seg i all hast, med svenske tropper på alle kanter. I åtte harde, grusomme timer, med brennende skip og eksplosjoner rundt seg, og under et forferdelig slit, klarte de dansk-norske styrkene å berge 14 erobrede skip, 9 krigsskip og 5 fraktfartøy. Klokken 21 hadde de kommet seg ut av Dynekilen igjen, men ikke uten stort drama. Noen få omkom i skip som eksploderte, andre unnslapp i siste liten. I den måneklare natten som fulgte, hadde saksiske og svenske styrker kommet til og angrep fra begge sider av innløpet. De hadde likevel ikke noe artilleri, og ved hell hadde vinden stilnet. Dermed kunne nordmennene, i spissrotgang mellom svenske styrker, og med mye slit, buksere sine egne sju og fiendens fjorten kaprede skip ut i havet. De siste skuddene falt ved 02:30-tiden den 9. juli 1716. Klokken 04:00 om morgen samme dag begynne det å blåse sørøst kuling. Da kunne de utslitte mennene på eskadren legge inn årene og seile under god vind nord til Magö, der kommandør Wibe ventet med sin avdeling i Nordsjøeskadren. Ved middagstid den 9. juli kunne Wibe se seierherren Tordenskjolds kapringer, med «Stenbocken» i spissen. Tapene. De norske tapene i slaget er kjent; 19 døde og 57 sårede. Derimot er de svenske tapene ikke kjent. Det er oppgitt at til sammen 44 krigsfartøy, fraktskuter og mindre fartøy gikk tapt, men vi må regne med at dette antallet bare er et anslag. Det som uansett sved mest for den svenske militærledelsen var verken tap av mennesker eller skip, men at de mistet lasten: Hele beleiringshærens artilleri og krutt var tapt, verdt en fabelaktig sum på mellom 100 000 og 150 000 riksdaler. Mortre og tyngre skyts opptil 36 pund var borte. Med dette tapet var Karl XII's mulighet for å fortsette felttoget sitt i Norge borte. Etterspillet. Tordenskjold hadde vunnet en viktig strategisk seier. Med den svenske transportflåten tilintetgjort, kunne de dansk-norske sjøstyrkene settes inn i andre oppdrag. Og uten artilleriet, som var så viktig for svenskene, var Fredriksten festning tryggere mot angrep. Ennå gjenstår et viktig oppdrag for den dansk-norske flåten: Den opprinnelige planen for den norske innenskjærs eskadren var å forsere de svenske batterier ved Sponviken, som bevoktet innløpet til Iddefjorden og hindret forsyninger i å nå sjøveien til festningen i Halden. Etter å ha fått kontakt med viseadmiral Gabel, fikk Tordenskjold ordre om å ødelegge flytebroen for å forvanske det svenske tilbaketoget. Men da Tordenskjold med sin eskadre kom inn i Svinesund den 10. juli, fant han flytebroen forlatt av svenskene, som hastig hadde evakuert Svinesund på Karl XII's umiddelbare ordre etter at han fikk nyss om nederlaget i Dynekilen. Allerede etter nederlaget under Slaget om Halden hadde Karl XII vært i sinn om å oppgi Norgesfelttoget, som så langt bare hadde vært skuffende. Tapet av transportflåten og det verdifulle artilleriet må ha vært avgjørende for svenskekongens beslutning om å stanse felttoget. Hvis han fortsatte, ville han nok ikke ha mulighet til å holde på stillingene sine. Han hadde ikke artilleri til å ta festninger, han hadde ikke forsyningslinjer til Sverige, og han ble truet av den dansk-norske flåten fra sjøen, som nå hadde grunne nok krigsskip til å gå innenskjærs. En retrett til Sverige var eneste mulighet, og det tok bare få dager før alle svenskene var ute av Norge. Trusselen mot Norge var tydeligvis over. Tross noe forsiktighet til å begynne med, fra en engstelig konge som fryktet en krigslist, og fra Lützow som ikke ville ta noe for gitt, kunne Gabel følge ordren gitt ham den 3. juli om å sende alle skip som ikke var nødvendig, hjemover til Kongens by. Blant skipene som gikk til København var Tordenskjolds «Hvite Ørn», som seilte med de andre krigsskipene allerede den 11. juli 1716, bare tre dager etter seieren i Dynekilen. I København vekket nyheten stor jubel. Som belønning for sin innsats ble Tordenskjold utnevnt til kommandør. Den nye kommandøren seilte med ferske instrukser fra København til Norge, der viseadmiral Gabel fikk dem i slutten av juli. Gabel ble kalt tilbake til København for å delta i forberedelsene til en stor alliert invasjon av Skåne. Planen var at invasjonen, med 53 000 soldater og minst 20 000 sjømenn, skulle begynne senest den 21. september. Kommandoen over Nordsjøeskadren ble gitt til kommandør Reesen. Gabel og Dynekilen. I norske fremstillinger av slaget i Dynekilen er det nesten tradisjon for å mene at viseadmiral Gabel i etterkant av slaget fastholdt at Tordenskjold hadde tatt ære og berømmelse som rettmessig skulle ha tilfalt ham, i og med at Tordenskjold som kaptein på «Hvite Ørn» var Gabels underordnede. Som begivenhetene foran sjøslaget viser, hadde den ambisjonslystne og freidige kaptein Tordenskjold omgått viseadmiralen sin flere ganger, også da han skaffet seg en eskadre under egen kommando bak Gabels rygg. Tordenskjold hadde beviselig gjort mye for å komme dit selv, men brevet som angivelig ansporet Tordenskjold til å være utenfor Koster den 7. juli, der han hadde den gunstigste angrepsposisjonen dersom det virkelig var en svensk flåte i Dynekilen, er mildt sagt omstridt blant historikerne. Et brev fra Gabel datert 9. august til visestattholder baron Kragh i København, inneholder en mystisk passus om at Gabel selv deltok i sjøslaget. Det kan være «noe hold på» dette. I et annet brev, datert samme dag som sjøslaget fant sted, blir det hevdet at Gabel hadde vært i Dynekilen og først dro vekk ved 12-tiden, med påstand om at sjøslaget var vunnet. På det tidspunktet var Tordenskjold i stor fare og utfallet av slaget var ennå usikkert, selv om ilden hadde blitt mindre intens fra den svenske siden. Historikerne har måttet stille seg tvilende til disse brevene, som ikke understøttes av andre kjente kilder. At Gabel ble uvenn med Tordenskjold mot slutten av 1716 er en senere konstruksjon, i følge historikeren Olav Bergersen. Gabel, hevder Bergersen, var kjent med den yngre offiserens personlighet, og må ha konkludert med at den ærgjerrige Tordenskjold ville forme budskapet til kongen og København slik det passet ham. Siden Gabel sendte Tordenskjold til København med fregatten «Hvite Ørn», kan det ikke ha vært noen grunn for uvennskap der i etterkant. Tvert imot var Gabel villig til å la Tordenskjold få æren. Da Tordenskjold ble sjef for Nordsjøeskadren i november 1716, demonstrerte han stor dyktighet. Med kongens gunst og venner blant de høye herrer, hadde han et godt utgangspunkt for å vise seg som en formidabel eskadresjef. Først da hadde Gabel og andre øverst i det militære hierarkiet grunn til å begynne å betrakte den unge mannen som en konkurrent. Men Gabel var av adelsslekt, og kan ikke ha betraktet Tordenskjold som en stor trussel mot seg. En må derfor slutte seg til oppfatningen om at det ikke var slaget i Dynekilen som førte til fiendskap fra Gabels side. Dessuten førte striden mellom Vosbein og Tordenskjold, etter angrepet på Göteborg, til et anspent forhold mellom Gabel og Tordenskjold, dette var likevel forbigående. I følge historikeren Dan H. Andersen, i hans nye bok om Tordenskjold, var det ikke noe fiendskap mellom Gabel og Tordenskjold, bortsett fra noen få, kortvarige konfrontasjoner. Sjøslagets betydning. Det store spørsmålet rundt sjøslaget i Dynekilen, som er sagt å ha vært Norges redning, er om slaget var "årsaken" til Karl XIIs tilbaketrekning, eller om det var den "unnskyldningen" Karl XII brukte til å trekke seg ut av et allerede mislykket felttog. Man kan si at sjøslaget ikke var avgjørende for utfallet av Karl XIIs første Norgesfelttog. Man kan heller betrakte slaget som den siste spikeren i kisten til det svenske felttoget i Norge, som mislyktes av flere årsaker. Den kanskje viktigste årsaken til nederlaget, var at Karl XII hadde rykket fram i slik hast at forbindelseslinjene ble sårbare, med bare mindre styrker til å stå mot et undervurdert norsk forsvar, som etterhvert fikk forsterkninger fra Danmark via sjøveien. Men uansett, slaget i Dynekilen står som en av de største militære begivenhetene i norgeshistorien. Selv om mange av de modige sjømenn og soldater som kjempet der knapt ble lønnet for sitt mot og slit, var de mektig stolte over å ha slåss under kommando av helten Tordenskjold, som «Dynekildens Norske Drenge». Helt til det siste var Tordenskjold særlig oppmerksom mot sine menn fra dette slaget. Han forsøkte fram til siste stund i tjeneste hos kong Frederik IV å virke til at de fikk en belønning. Men for mange av dem var det kanskje belønning nok å ha vært hans «norske drenge». Kilder. Dynekilen Dynekilen Freifjordtunnelen. Freifjordtunnelen er en undersjøisk veitunnel og en del av Krifast, Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse, åpnet for trafikk august 1992. Den er en del av riksvei 70. Ved åpningen var tunnelen verdens lengste undersjøiske veitunnel, med lengde 5086 m og dybde 130 m under havet. Største stigning i Freifjordtunnelen er 9 %. Ved åpningen erstattet Freifjordtunnelen fergesambandet Høgset – Kvitnes. Ishockey-VM 1947. Verdensmesterskapet i ishockey i 1947 ble arrangert i Praha, Tsjekkoslovakia, 15. til 23. februar. Åtte lag deltok, og det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Turneringen gjaldt også som det 25. Europamesterskapet i ishockey. Resultater. Østerrike – Polen 10 – 2 (3-1,2-1,5-0) Tsjekkoslovakien – Romania 23 – 1 (4-0,7-1,12-0) Sverige – Sveits 4 – 4 (2-2,1-0,1-2) Sverige – Belgia 24 – 1 (8-0,7-1,9-0) Polen – Romania 6 – 0 (2-0,1-0,3-0) USA – Sveits 4 – 3 (0-0,3-2,1-1) Østerrike – Belgia 14 – 5 (2-0,6-0,6-5) Sveits – Romania 13 – 3 (7-0,0-2,6-1) Sverige – USA 4 – 1 (1-0,2-0,1-1) Tsjekkoslovakia – Østerrike 13 – 5 (2-3,6-0,5-2) USA – Belgia 13 – 2 (5-1,5-0,3-1) Sverige – Polen 5 – 3 (0-1,4-1,1-1) Østerrike – USA 6 – 5 (2-1,2-3,2-1) Sverige – Romania 15 – 3 (6-2,6-0,3-1) Tsjekkoslovakia – Polen 12 – 0 (3-0,2-0,7-0) Sveits – Belgia 12 – 2 (3-1,7-0,2-1) USA – Romania 15 – 3 (6-0,3-1,6-2) Polen – Belgia 11 – 1 (1-0,6-0,4-1) Tsjekkoslovakia – Sveits 6 – 1 (2-1,2-0,2-0) Østerrike – Romania 12 – 1 (2-0,5-0,5-1) USA – Polen 3 – 2 (1-0,1-2,1-0) Tsjekkoslovakia – Belgia 24 – 0 (9-0,5-0,10-0) Romania – Belgia 6 – 4 (2-1,3-0,1-3) Sveits – Østerrike 5 – 0 (3-0,0-0,2-0) Tsjekkoslovakia – Sverige 1 – 2 (0-1,0-1,1-0) Sveits – Polen 9 – 3 (3-1,1-0,5-2) Østerrike – Sverige 2 – 1 (1-0,0-0,1-1) Tsjekkoslovakia – USA 6 – 1 (2-0,1-1,3-0) Firstemmig sats. Firstemmig sats er en tradisjonell musikalsk satsteknikk, hvor et tonalt musikkstykke settes sammen av fire selvstendige stemmer. Disse stemmene representerer ofte de menneskelige stemmeleiene, altså sopran, alt, tenor og bass. Den firstemmige satsen skal ved hjelp av et regelverk skape både homofon/vertikal overensstemmelse, og polyfon/horisontal selvstendighet. På denne måten får man stemmer som i seg selv er sangbare og interessante, og som følger kontrapunktiske regler, samtidig som de hele tiden danner akkorder, som følger en tonalt logisk progresjon. Firstemmig sats utviklet seg i det 17. århundre, fra homofone vokal- og instrumentalsatser, laget i renessansens stil. I dag regner vi Johann Sebastian Bachs firstemmige sats som spesielt mønstergyldig, da den oppfyller alle satsens krav på en musikalsk svært vellykket måte. Max Reger brukte firstemmig sats på en harmonisk utfordrende måte i både verdslig og sekulær musikk. Ingolf Pedersen. Karl Ingolf «Skruen» Pedersen (født 7. desember 1890 i Skien, død 2. januar 1964 samme sted) var en norsk fotballspiller og baker fra Skien, kjent som en av sin tids fremste idrettsutøvere. Han var keeper på Odd i en årrekke. Med klubben ble han i 1924 den første i Norge som vant fem cupmesterskap: 1913, 1915, 1919, 1922 og 1924. Han mottok sølv for 2. plass i 1910 og 1921. Etter oppleggingen i 1924 var han senere oppmann i klubben. Han var fast på Norges herrelandslag i fotball mellom 1912 og 1917, inkludert Sommer-OL 1912. Hans debut kom i to treningskamper mot Celtic i tidlig juni 1912, med tap 1-3 og 1-4, der Pedersen reddet overbevisende mange av Jimmy Quinns skudd. Til slutt hadde Pedersen sluppet inn 69 mål i de 19 kampene hvorav ingen endte med seier. Tilsammen hadde han over 500 kamper for Odd, Grenland kretslag og landslaget. I tillegg var han blant landets fremste innen skøyter og friidrett. Otto Aulie. Otto Wilhelm Aulie (født 27. september 1894 i Tønsberg, død 9. februar 1923 i Skien) var en norsk fotballspiller. Han var høyreback for Odd og Lyn, og ble cupmester med Odd i 1913 og 1915. Aulie spilte til sammen 28 landskamper for, og spilte blant annet alle Norges tre kamper under OL i Antwerpen i 1920. Han døde av hjernehinnebetennelse i 1923, bare 28 år gammel. Terrasser (geologi). Terrasser (geol.) er i alminnelighet trappetrinnsaktige avsatser i terrenget, men brukes særlig om avleiring med horisontal overflate, dannet ved at en del av en fjord, innsjø eller sakte rennende elv er blitt fylt opp til vannspeilet med sedimenter (grus, sand el. leire). I Norge finnes terrasser vanligvis i flere trinn oppover fra elvens munning i fjorder og lavtliggende innsjøer. Ved de forskjellige stadier i landets heving etter siste istid ble det dannet oppfyllinger (deltaer), som senere er blitt hevet opp over vannflaten og gjennomskåret og tært bort av elvene, slik at det nå bare finnes rester av dem som terrasser langs dalsidene. Terrasser kan også dannes ved bølgeslagets graving og avleiring av grus på rullestein ved stranden. Hans Nordahl. Hans Nordahl (født 29. april 1918, død 15. august 1993) var en norsk fotballspiller. Hans navn er synonymt med Skeid, hvor han spilte over 500 førstelagskamper, og scoret over 200 mål. Dette til tross for at han mistet mange år av sin karriere på grunn av krigen. Nordahl ble cupmester fem ganger; i 1947, 1954, 1955, 1956 og 1958. Han spilte sin siste cupfinale i en alder av 40 år og 173 dager, og er med det den eldste spilleren som har vunnet en cupfinale. (Sandefjords Arvid Havnås var 42 år og 19 dager da SBK tapte finalen i 1959, og er med det Norgesmesterskapets eldste finalist.) Nordahl hadde også en lang landslagskarriere. Han debuterte for allerede i 1938, og spilte sin siste landskamp i 1954 – men til tross for at landslagskarrieren strakk seg over en lang tidsperiode, spilte Nordahl relativt få landskamper. Totalt spilte han 19 A-landskamper, og scoret åtte mål for Norge. How Do You Sleep? «How Do You Sleep?» er en sang skrevet av John Lennon i 1971, året etter at The Beatles ble oppløst, og ble utgitt på hans berømte album "Imagine". George Harrison spilte slidegitar på sangen. Sangen er berømt for å være et rasende og infernalsk angrep på Paul McCartney. Hver linje i sangen er et bestemt angrep på et aspekt av McCartneys liv eller musikk på denne tiden. Tekstlinjen "«Everything you done was yesterday. Since you gone you're just another day»" refererer til to sanger av McCartney, «Yesterday» og hans første solosingel, «Another Day», men sier samtidig at McCartneys beste arbeid var bak ham og at han ikke lenger har noe mer å komme med i dag. I et intervju med den engelske musikkavisen "Melody Maker" i november 1971 ble McCartney spurt om «How Do You Sleep?» og han svarte blant annet: «Jeg synes den er tåpelig. Hva så om jeg lever med streite folk? Jeg liker streitinger. Jeg har streite unger. Det angår ikke ham. Han sier at det eneste jeg gjorde var ‘Yesterday’. Han vet at det er feil. Han vet det og jeg vet at det ikke er sant.» «How Do You Sleep?» skapte store diskusjoner og motsetninger blant Beatles-tilhengere, blant annet hvilken sang McCartney svarte Lennon med, og de leste alle sangene fra dem begge med dette for øyet. Musikalsk er derimot «How Do You Sleep?» brilliant ved at den tvinger tilhøreren til å dele Lennons raseri, og enten tilhørerne er enig eller ikke vil sangen være den hatsangen som alle andre hatsanger blir målt opp mot. I henhold til Barry Miles' bok om The Beatles, "Many Years From Now", kunne Lennon ofte være svært direkte og tidvis direkte ondskapsfull mot folk. Miles forklarer dette med at Lennon mistet sin mor da han var ung og deretter at hans onkel døde og som hadde fungert som hans erstatningsfar. På 1960-tallet ble han avhengig av heroin, noe som også skaper paranoide trekk hos misbrukerne. Miles mener dette var faktorer som gjorde Lennon til en ‘sint, ung mann’. Boken nevner også at Yoko Ono og advokat Allen Klein hadde bidratt til de mest slemme angrepene i sangen, mens Ringo Starr, som også var til stede, forsøkte å hindre det, men uten hell. Maharishi Mahesh Yogi. Maharishi Mahesh Yogi (født sannsynligvis 12. januar 1918, død 5. februar 2008 i Vlodrop, Nederland) var en guru (mester) i hinduisk vedatradisjon, kjent for å ha spredd metoden Transcendental meditasjon og det indiske helsesystemet Ayurveda. Gjennom sine organisajoner opprettet Maharishi meditasjonssentere, helseklinikker, skoler og universiteter verden over. Han oppnådde også å få TM inn i fengsler, forsvaret og politiet i flere land. Media var mest opptatt av å minne om at den engelske 1960-tallsgruppen The Beatles var elever av Maharishi. Transcendental Meditasjon. Mahesh Yogi studerte ved Allahabad University hvor han tok eksamen i fysikk for senere i løpet av 13 år å gå i lære hos Swami Brahmananda Saraswati, Shankaracharya i Jyotir Math. I 1955 etter to år i taus meditasjon i Himalaya begynte han å lære ut teknikken Transcendental Meditasjon (TM), og TM-bevegelsen, som den kalles, ble grunnlagt av ham i 1957. I 1958 reiste MM Yogi til Burma for å lære bort sin meditasjonsteknikk. Han fortsatte til flere asiatiske land og etterhvert til Hawaii. I 1959 reiste han videre til California og seinere til flere europeiske land. I 1961 opprettet han et internasjonalt kurssenter i byen Rishikesh, ved Ganges. Dette ble senere lagt ned, og i dag ligger hovedkvarteret i hjertet av India. Hans første besøk i Norge kom i stand etter invitasjon av Boktrykker Kjell Mortensen (Forlaget Mortensen) i november 1960 da han holdt foredrag for studentene ved Universitetet i Oslo, offentlig foredrag på Høyres hus og lærte opp mange i Transcendental Meditasjon på Grand Hotell. Senere kom han til Norge mange ganger for å lede kurs for de som hadde lært TM. I 1973 var han i audiens med Kong Olav, hadde møte med Statsminister Bratteli og Oslos ordfører. Hans siste opphold i Norge var i 1983 da han innvidde Maharishi Internasjonale Universitet i Oslo. Maharishi og The Beatles. Utover på 1960-tallet fikk Maharishi en betydelig tilhengerskare i mange vestlige land, og ble oppfattet som en del av den nye motkulturelle bevegelsen. Et gjennombrudd i media-interessen kom da The Beatles og noen utvalgte venner, blant annet artisten Donovan, besøkte Mahesh Yogi i Rishikesh i 1967 hvor de studerte transcendental meditasjon. George Harrison var den som tok det mest til sitt hjerte, han fortsatte å interessere seg for hinduisme resten av livet. Paul McCartney skrev i 1967 «The Fool on the Hill» og John Lennon skrev i 1968 sangen «Sexy Sadie» som et angrep på Maharishi Mahesh Yogi. Bakgrunnen for Lennons tekst var et påstått forsøk på å forføre Mia Farrow. Senere viste det seg at Maharishi var uskyldig. En mann ved navn Alex Mardis, som tidligere ble akseptert som guru for The Beatles av John, skal ha satt i gang ryktet for å sverte Maharishi. Dette kommer tydelig frem i Paul McCartneys biografi "«Many Years From Now»" fra 1998. Paul Mason har skrevet en biografi om Maharishi Mahesh Yogi som ligger gratis til nedlasting,se lenken under. Biografien "«Thirty Years Around the World – Dawn of the Age of Enlightenment, vol. 1 1957-64»", er utgitt av Maharishi Vedic University, 1986, er en rikelig illustrert bok om Maharishi Mahesh Yogi. Den Norske Skole Gran Canaria. Den Norske Skole Gran Canaria er en norsk skole i dalen Barranco de la Verga i Mogán kommune på Gran Canaria. Skolen er godkjent i følge privatskoleloven som norsk grunnskole og norsk videregående skole studieforberedende. Skolen, som også går under navnet "Colegio Noruego", hadde 13 elever ved starten i 1974, og har hatt opptil 350 elever på det meste. Det er omtrent 40 ansatte og eget internat for elever. Skolen har også kontrakt med Rikshospitalet avd. Behandlingsreiser til utlandet. Hvert skoleår kommer åtte grupper av barn og ungdom med kronisk lungesykdom eller atopisk eksem. De er fire uker på Gran Canaria for å pleie sin helse under det utmerkede klimaet. De bor på skolens internat og får sin skolegang på skolen. Rikshospitalet stiller med norsk helsepersonell. Skolen kan tilby både barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole (studiespesialiserende). Det er også kurstilbud i spansk for voksne. Gustav Wentzel. Fil:Snekkerverksted 1881 gustav wentzel.jpg|350px|thumb|"Snekkerverksted" (1881), noen ganger titulert "Snekkersvennen", var bildet som ga støtet til Høstutstillingen. Christian Krohg skriver om bildet at «Noen tid etter a>, og spurte om vi ikke syntes det var for galt. Jo, det vet Gud vi syntes. Det forestillet en pukkelrygget snekker i sitt verksted. Det eneste som ikke var riktig godt var høvelflisen på gulvet; alt annet var utført med den samme kjærlighet til detaljer som han senere enn mer har vist.Vi gjorde et svare spetakkel, fikk sammenkalt en mengde kunstnere, avfattet en adresse og fikk bildet utstillet i Cammermeyers vindu og skrevet om i avisen. Dermed døde saken hen. Men dette var det første støt til den opposisjon mot Kunstforeningen som senere fikk en fastere karakter og avfødte høstutstillingene». Nils Gustav Wentzel (født 7. oktober 1859 i Christiania, død 10. februar 1927 på Lillehammer) var en norsk maler. Wentzels virke som maler strakte seg fra en betydelig innsats under naturalismens gjennombrudd i 1880-årene gjennom nyromantikken til sene år hvor han mest gjentok dekorative vinterlandskap. Kunsthistorikerne ser ut til å være enige om Wentzels beste bilder er fra hans første, tidlige periode; malt med en påfallende detaljrikdom og presisjon i detaljene, svarende til de naturalistiske ideene på 1880-tallet. Et karakteristisk eksempel på dette er "Snekkerverksted" (1881). Det at dette bildet ble refusert av "Christiania Kunstforening", regnes ofte som foranledningen til etableringen av den kunstnerstyrte Høstutstillingen. Bildet henger i Nasjonalgalleriet, sammen med "Frokost" (1882) og "Frokost II" (1885). Han ble tidlig anerkjent som den fremste i sin generasjon, og fikk etterhvert flere av sine 1880-tallsverk innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Livet var likevel i perioder preget av dårlig økonomi. Han bodde i Kristiania, Paris, Asker, Vågå og Lom. Liv. Gustav Wentzels far Jørgen Anton Wentzel var håndverker, salmakermester, og gårdeier på Grønland i Oslo. Familien hadde i utgangspunktet god økonomi, men uheldige omstendigheter gjorde at Jørgen Wentzel gikk konkurs. De reetablerte seg i Pilestredet 21, hvor moren Anne Sophie Gustavsdatter, født Grepperud, drev kjøttforretning. Paret hadde sju barn, hvorav Gustav var den eldste. Gustav Wentzel var tremenning med malerkollegaen Ludvig Karsten. Fra han var 15 år gammel gikk Gustav i murerlære, fordi han hadde planer om å utdanne seg til arkitekt. Samtidig tok han tegneundervisning, med samme formål. Han fikk sitt svennebrev, men valgte heller videre kunststudier. Kunstnerspire i 1880-årene. Fra 1878 til 1880 var han elev hos maleren Knud Bergslien, som så mange andre unge kunstnere i den såkalte mellomgenerasjonen. Wentzel hadde da vært elev ved Tegneskolen fra 1875; det siste året før han begynte hos Bergslien hospiterte han trolig i den mer prestisjefylte «modellklassen» hos læreren Julius Middelthun. Bergslien (1827-1908) hadde overtatt Johan Fredrik Eckersbergs private malerskole ved Eckersbergs død i 1870. Skolen som lå i bygården kalt «Pultosten» i Lille Grensen nr 7, var i realiteten landets første kunstutdannelse, og mottok fra 1863 en viss statsstøtte mot at den hadde noen friplasser for ubemidlede. I denne elevtiden ble han både av læreren Middelthun og kameratene beskrevet som flittig og med energisk arbeidsiver. Wentzels første offentlige maleri "På kommoden", ble stilt ut i Albert Cammermeyers bokhandel høsten 1879. Samme år malte han også fire interiører fra morens hjemgård Grepperud i Høland. Ydstie peker på at tre av de fire er karakteristiske for Düsseldorferskolens bildesyn: motivene er anlagt som små titteskap der fondveggen ligger parallelt med bildeplanet. Wentzel tilhørte en krets jevngamle kunstnere som møttes i billedhuggeren Rolf Skjeftes (1856-86) atelier i Akersveien 2, kalt «Mangelgården». Herfra malte han flere bilder, hvorav "Et billedhuggeratelier" (1883) og "Dagen derpå" (1883) er de mest kjente, begge med Skjefte som modell. Også motivet på "Sjakkspillere" (1886) er hentet fra samme kunstnerkrets. Dette miljøet er kjent gjennom Herman Colditz' (1861–89) roman "Kjærka" (1888), som av Kitty Wentzel blir referert som en nøkkelroman med Wentzel til stede under navnet Gunnar Moen. Også Edvard Munch (alias «Nansen»), Harald Bertrand, Lorentz Norberg, Thorvald Torgersen, Frederik Macody Lund, Lauritz Haaland, og forfatteren selv opptrer etter hennes mening i romanen. Rolf Skjefte er hovedperson i romanen, som utspiller seg vinteren 1883/84, på et tidspunkt da flere av disse kunstnerne var ved å slå gjennom. Flere av Wentzels jevnaldrede etablerte et ateliersamarbeid i «Pultosten» etter å ha fullført utdannelsen hos Bergslien. Her hadde også Krohgs atelier, og han ga uformell veiledning til mange av dem. Wentzel deltok ikke i ateliersamarbeidet. Derimot bemerker Ydstie at han i denne tiden påfallende ofte bruker familien som modeller; han disponerte ikke et eget atelier og hadde neppe råd til modeller. Sommeren 1880 reiste Wentzel på sin første studiereise. Med Harald Bertrand og Jacob Lofthus som reisefølge gikk ferden til Hardanger og Telemark. Kitty Wentzel skriver at «Det var Tidemand som lokket ham, Tidemand hvis bilder han alt fra guttedagene trofast hadde kopiert med blyant og som i alle år samme vært den unge kunstners ideal». Året etter reiste han til Kvitsøy, med støtte fra Schäffers legat. Sammen med Harald Bertrand besøkte han kollegaen Lauritz Haaland; og her malte Wentzel blant annet "I fiskernaustet" (1881), som eies av Nasjonalgalleriet. I 1882 reiste han til Valdres, hvor han malte "Verdens Gang", et interiør fra Hegge stavkirke og noen landskapsmalerier. Reisen til Valdres kan ha kommet i stand etter råd fra kunstkritikeren Andreas Aubert, som var opptatt av at norsk kunst måtte speile det særegent norske, og støttet Wentzels arbeid med et «moderne folkelivsmaleri». I 1881 fikk han solgt sitt første bilde til en institusjonell kunde: "I musikktimen" ble kjøpt av Kristiania Kunstforening. Sammen med flere andre fra kunstnerkretsen deltok han i Frits Thaulows «friluftsakademi» i Modum sommeren 1883. Her var (ifølge Kitty Wentzel) Munch, Jørgen Sørensen, Ragnvald Hjerlow, Oscar Lærum, Halfdan Strøm, Kalle Løchen og Fredrik Borgen. I disse tidlige 80-årene malte han også noen friluftsmalerier fra bymiljøet. Kunstnerliv i Paris og Asker. Han var i Paris våren 1883 og våren 1884, første gang med bidrag fra Thaulow, andre gang med støtte fra Schäffers legat. Ved det andre besøket var han elev av William Bouguereau ved Académie Julian. I Paris laget han bare ett enkelt interiør, i 1884. Samme år malte han i Numedal, og i løpet av dette året laget han to kopier av Tidemands "Oppstandelse", som altertavler til Bakke kirke (Øvre Eiker) og Skedsmo kirke. Han fikk "Statens reisestipend" i 1887 og igjen i 1888, og oppholdt seg i Paris 1888–89, hvor han var elev ved Académie Colarossi med lærerne og. På denne tiden hadde han rukket å bli en etablert kunstner som ble regnet med i den norske kunstverdenen, og hans bidrag til Høstutstillingen i 1885 (Interiøret "Kveldsstemning"), 1886 ("En furumo" og "Ved mølledammen", begge fra Høland) og 1887 ("Konfirmasjonsgilde", Nasjonalgalleriet) ble fremhevet og bemerket av blant annet Andreas Aubert. Under oppholdet i Paris møtte han den 9 år yngre Christiane Marie Bætzmann (Kitty Wentzel, 1868–1961), som han giftet seg med 17. mai 1889. Hun var datter av Frederik Bætzmann, Aftenpostens daværende Paris-korrespondent, senere ble han redaktør i avisen. Kitty hadde bodd i Paris med sin familie siden 1878 og hadde gått på klosterskole, og senere fått undervisning ved Académie Colarossi 1887-89. Hennes kunstneriske innsats ble beskjeden, kun med deltagelse på Høstutstillingen i 1894, 1895 og 1900, med byster og mindre skulpturer. Hun er avbildet på Gustav Wentzels maleri " Fra atelieret" (1893), hvor hun arbeider med en liten skulptur av deres eldste barn. Ekteparet reiste hjem til Norge sommeren 1889, og oppholdt seg i Hallingdal den samme sommeren. Blant arbeidene herfra regnes særlig "Dugurd" som et viktig bilde; det var eid av St. Annen Museum i Lübeck, hvor det gikk tapt i en brann i 1942. "Solnedgang, Hallingdal" ble utstilt på Høstutstillingen samme høst. Ekteparet bosatte seg i Geitemyrsveien 48 høsten 1889. Høsten 1890 arrangerte han sin første separatutstilling i Det Norske Studentersamfunds Store Sal. Utstillingen omfattet 56 arbeider fra perioden 1879–90, hvorav 30 ble solgt på en auksjon ved utstillingens avslutning 15. desember. Slike retrospektive salgsutstillinger var vanlige på den tiden. De fikk sitt første barn Jørgen i 1890. Sommeren 1891 gjorde han en studiereise til Valle i Setesdal; her malte han blant annet det store folkelivsmotivet "Dans i Setesdal", som eies av Nasjonalgalleriet. "Skirenn i Fjelkenbakken", Asker (1898). Bildet finnes i to varianter. Wentzels bodde i Asker fra 1892 til 1901, og igjen delvis fra 1904–13, og var der en del av Askerkretsen, hvor Hulda og Arne Garborgs hjem Labråten var sentrum. Vennskapet med Garborgs er blant annet synliggjort ved at Wentzel malte et bilde av Garborgs sønn, "Tuften på ski", som fremdeles henger i Labråten. Denne første perioden i Asker bodde de i villaen Hasselbakken, nær Asker stasjon, hvor han i 1894 malte et stort veggmaleri som lenge hang i den gamle herredstyresalen i det tidligere kommunehuset Venskapen. Villaen var bygget i 1884. Parets andre sønn, Bjørn, ble født i 1896. Mens familien bodde i Asker bygde de også Wentzel-hytta på Vardåsen i Asker, som var ment som fritidshytte. Hytta ble imidlertid flere ganger utsatt for hærverk i en slik grad at familien lot være å bruke den, og til sist solgte den. Kitty Wentzel (1956) skriver om perioden i Asker at Et av hans vinterbilder fra Asker vakte særlig oppmerksomhet: "En sjømanns siste ferd" (1896), som dels ble kritisert forbi begravelsesfølget i sledene over isen fører rene norske flagg, og dels ble berømmet internasjonalt. Bildet ble utstilt i Paris og innkjøpt av den franske stat. I denne første Askerperioden hadde han også oppdrag for Nordahl Rolfsens "Lesebok for Folkeskolen" (1892-95), I J.B. Bulls "Norske Folkelivsbilleder" (1897) og andre illustrasjonsoppdrag. Han reiste til Setesdal igjen i 1899. I 1901 fikk familien en uventet inntekt som gjorde dem i stand til å reise til Italia noen måneder. De reiste over Munchen, kom til Venezia i juni, og tilbragte det størstedelen av tiden i Roma. Turen var for det meste en skuffelse, med sykdom, pengesorger og dårlig vær. Hjemreisen gikk via Paris, hvor de feiret jul sammen med Oda og Christian Krohg. Familien ønsket å bruke tid i Paris, og Gustav Wentzel hadde fått tilbud om å dele atelier med Krohg, men da Nasjonalgalleriet for tredje gang avslo å kjøpe "Frokost" (1882), var det klart at de ikke kunne finansiere Parisoppholdet. Kunstnerhøst i Vågå og Lom. Da familien Wentzel kom hjem fra Italia og Paris på ettervinteren 1902 var Hasselbakken solgt på tvangsauksjon, ettersom leieinntektene ikke kunne dekke løpende utgifter. Familien flyttet etter dette for første gang til Vågå «en dag sist i november» i 1902. Familien bodde den første vinteren på Nordigard Sandbu, og fra sommeren 1903 på Kvarberg. Wentzel malte flere motiv fra arbeidsliv og gårdsinteriører her. Det mest bemerkede arbeidet fra dette oppholdet er imidlertid "Utvandrere" (1903). Wentzel leverte i alt 85 bilder til en kunstauksjon våren 1904, men opplevde et katastrofalt dårlig salg: 12 bilder ble trukket tilbake, mens de øvrige gikk for en snittpris på 25 kroner. Han skrev hjem «Jeg føler mig færdig. Jeg har tapt troen på mig selv og på min kunst. Jeg ser ingen utvei på noen kant». Etter å ha bodd to år i Vågå vendte familien tilbake til Asker i 1904. Denne gang bosatte de seg i eiendommen "Borgen" som Wentzel hadde kjøpt noen år tidligere, sammen med bokhandleren Bernhard Dybwad (1861–1940). I denne andre Askerperioden mottok han St. Olavs Orden 6. oktober 1908, dagen før 49-årsdagen. Kitty Wentzel skriver i sin biografi om eksmannen at «året 1910 oppløste vi hjemmet»; men samlivet var "de facto" opphørt i 1908, da hun mot hans vilje tok et års opphold som guvernante i USA med parets yngste sønn. I 1910 vikarierte han et års tid for Harriet Backer på hennes malerskole, og vinteren 1910–11 fikk han med hennes hjelp et stipend som gav ham anledning til å oppholde seg i München, hvor han gjenså vennen Ludvig Skramstad. Tilbake i Norge bodde han en periode i Båstad før han i 1913 flyttet til Vågå. I 1915 flyttet den eldste sønnen Jørgen med sin familie til Høgbrenna i Lom. Wentzel besøkte dem ofte, og i 1919 kjøpte de Furuheim, hvor han fikk sitt eget, siste atelier. I 1923 bosatte eks-kona Kitty Wentzel seg også i Lom, hvor hun kjøpte plassen Haukdalen sammen med deres yngste sønn Bjørn. Wentzels siste år var preget av pengenød, og for å holde kreditorene stangen malte han raske bilder. Men samtidig trivdes han i fjellbygda; han ble møtt med respekt og møtte selv sine nye sambygdinger med respekt. "Interiør fra Lom kirke" (1925) ble det siste gode bildet hans. En kjevebetennelse førte til et sykehusopphold på Lillehammer, og her døde han av en lungebetennelse. Kunst. Leif Østby, som har skrevet om Wentzel i flere sentrale oppslagsverk, har delt inn hans arbeider i flere perioder eller tematiske avsnitt: I 1880-årene for det første «den intime og tilforlatelige skildring av hovedstadens jevne småborgerskap», hvor flere av motivene er hentet fra hans eget barndomshjem; for det andre en motivkrets knyttet til kunstnermiljøet, som i og for seg bare omfatter tre malerier; for det tredje «solid folkelivsskildring». Arbeidene fra og med "Dans i Setesdal" (1891) preges av 1890-tallets sans for de nyromantiske strømninger. Østby er skeptisk til Wentzels vintermalerier fra 1890-årene som han mener viser «mer sans for en utvendig fargeeffekt enn preget av virkelig fordypelse». Østby gir ingen egentlig karakteristikk av Wentzels arbeider etter 1903 – som for det meste besto av landskaper og bondestueinteriør fra Vågå og Lom. Naturalistiske interiører. "Frokost 2", eller "Morgenstemning" (1885). I dette andre frokostbildet har kunstneren langt på vei skiftet teknikk, og er nå mer opptatt av lysets spill i rommet enn av lokalfargene. Wentzels mest anerkjente bilder er alle malt i hans tidligste periode, på 1880-tallet. Et fellestrekk er en påfallende detaljrikdom og presisjon i detaljene, svarende til de naturalistiske ideene på 1880-tallet. Flere kunsthistorikere legger vekt på hvordan disse bildene fra barndomshjemmet og «småborgerskapets» familiemiljø både har en kulturhistorisk dokumentasjonsverdi ved siden av sin kunstneriske kvalitet, og at Wentzel bringer et nytt stoff inn i kunsten: «En hel samfunnsklasses daglige liv, en samfunnsklasse som ennu ikke har hatt noen maler her i landet». Ydstie (1999) sier at «Gjennom å skildre det tilsynelatende intetsigende får Wentzel oss til å se skjønnheten i hverdagslivets prosaiske banaliteter: En mor skjærer brød til sitt barn», og fortsetter med at «sett i relasjon til Krohg er Wentzel en lavmælt kunstner. Det er som den vare, og ofte humoristiske, iaktttager av menneskelivets små ting han har gitt oss sitt høyst personlige bidrag til norsk kunsthistorie.» Et karakteristisk eksempel på de naturalistiske interiører er "Snekkerverksted" (1881), som Wentzel fant motivet til i bakgården til foreldrehjemmet i Pilestedet 21. Både dette og andre bilder blir av mange oppfattet som en ureflektert, dokumentarisk gjengivelse, «rene utsnitt av virkeligheten», som Sigurd Willoch formulerte det. I opposisjon til dette understreker Ydstie (1999) både at Wentzel «baserer sine gjennomarbeidede interiører på en relativt habil innsikt i sentralperspektivet» og at gjenstandene i blant annet "Snekkerverksted" vitner om en bevisst komposisjon som setter snekkeren inn i yrkesgjenstandenes livsløp: han er flankert av to tvinger, til venstre en som limer sammen råmaterialet, til høyre en som reparerer et gammelt møbel. Ydstie peker på at også «andre billedelementer griper ut over det rent hverdagslige»: et eksemplar av den radikale avisen "Verdens Gang" og portrettet av nasjonalisten Herman Foss. Tilsvarende er "Et billedhuggeratelier" (1883) ikke bare en objektiv registrering av virkelighet, men en bevisst komposisjon som både ivaretar en refleksjon omkring kunstnerrollen, og som spiller på kontrasten mellom de kjølige gipsarbeidene på veggen og den nakne modellen i forgrunnen. Også "I musikktimen" (1881) og "Et konfirmasjonsgilde" (1887) henter motiv og modeller fra hans egen familie. «Det er bilete som uttrykker einskildmennesket sitt tilhøve til den nære verda, til dei tinga og dei menneska det lever millom» (Kongsrud). Ydstie (1999) karakteriserer konfirmasjonsgildet som «en streng billedoppbygning, kombinert med en reflektert anvendelse av rene farger». Bortsett fra Ydstie (1995) finnes det ingen publiserte analyser av Wentzels portretter. Fra lokalfarge til lysvirkning. De tidlige arbeidene vekt på lokalfarge og stofflighet. Dette kommer først til uttrykk i debutarbeidet "På kommoden" (1879), som framstiller en konkylie i et stilleben. Christian Krohg sier at «Allerede konkylien, hvor han hadde frydet seg i riktig å treffe den hvite håndhet og glans» og at «i sine senere bilder viste han en større sikkerhet og enda mer utvikler sans og følelse for karakteriseringen av stoffenes innbyrdes forhold – bløthet, ullenhet, glatthet, etc. En stor interesse for overflatens gjengivelse i sitt riktige vesen. Ingen norsk maler har brakt det så vidt i den henseende som han». Også "Snekkerverksted" og "Frokost I" utmerker seg ved «nitid stoffkarakteristikk og inntrengende valørstudium» (Østby i NBL1, 1977). Overgangen fra vekt på stofflighet og lokalfarge til vekt på lysvirkninger fremstilles som et vendepunkt i Wentzels verk. Leif Østby (1986) skriver at «møtet med den nye franske kunst i 1883 og -84 ble iallefall et stykke på vei en malerisk frigjøring... han fikk en mer utviklet sans for atmosfære og koloristiske verdier». Knut Berg mener at «etter studiebesøk i Paris og deltagelse på friluftsakademiet på Modum får Wentzel øynene opp for fargene og lyset.» Både Østby og Berg bruker de to "Frokost"-maleriene som eksempel på stilskiftet. Østby (1986) mener at «i det gule lampelyset dominerer belysningsfargene helt over lokalfargene» i 1885-bildet, mens Berg skriver at «uten å gi opp sin sans for miljøbeskrivelse og den realistiske detaljgjengivelse har han fått et langt bedre grep på helheten... Særlig fint har han fått fram kontrasten mellom det varme, gule innelyset og det sterke klare utelyset, et problem som opptok mange av tidens malere.» Bilder fra kunstnermiljø. Wentzels bilder fra kunstnermiljø er få, og kan nevnes summarisk. Flere av dem har også biografisk interesse. Først "Et billedhuggeratelier" (1883) og bakrusmaleriet "Dagen derpå" (1883), begge med Rolf Skjefte som modell. "Sjakkspillere" (1886) har også kunstnervenner som modell. Til sist maleriet " Fra atelieret" (1893), hvor hustruen Kitty Wentzel er malt mens hun arbeider med en liten skulptur av deres eldste barn. Folkelivsskildring. Det første av hans bilder som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet var "Føderådsfolk" (1888), malt i morens hjembygd Høland. Selv om ettertiden husker ham best for 1880-tallsinteriørene var det altså med et folkelivsskildrende bilde at han først fant gehør hos datidens kunstdommere. Ydstie (1999) skriver at «den hjemlige og internasjonale anerkjennelsen for "Føderådsfolk" kan ha vært av betydning for at han nå vendte byen ryggen, for aldri siden å male et urbant motiv.» Bildet har lite handling, og skildrer et eldre par som sitter i ro i en stuebygning på en gård som var i familiens eie. Ydstie (1995) skriver at «koloritten spiller en fremtredende rolle» i bildet: bondeblått, bonderødt, brungule tømmervegger, en nedsotet kalket peis og det grålige plankegulvet. Aubert likte bildet godt, mens Lorentz Dietrichson mente at bildet «med Hensyn til Lysvirkningens gjengivelse... er noget af det fortrinligste, man kan se, Mens Figurene selv ere tæmmelig interesseløse». Gustav Wentzel oppsøkte i løpet av sin aktive karriere de fleste dalførene i Sør-Norge på jakt etter motiv og materiale for folkelivsskildring: «I Østerdalen og Numedal har Wentzel ikkje arbeidd, det eg veit. Men elles har han måla i det minste eitt stort verk i kvar av dei store dalane sunnanfjells før han for godt slo seg til i Gudbrandsdalen». Ydstie (1995) omtaler Wentzels arbeider i denne sjangeren som "Det nasjonalnaturalistiske folkelivsmaleriet". Et av de maleriene som oftest trekkes fram fra denne perioden er "I fiskernaustet" (1881) som han malte i Kvitsøy. S. Willoch tolker bildet naturalistisk: «hver detalj, spikrene i veggen, knutene i nettet, ser vi skarpt og klart som om vi selv stod i rummet». Ydstie (1999) peker også på at den åpne naust-døra gir et innslag av det sterke dagslyset, og at robåten som glir forbi utenfor er et bevegelsesmotiv. Hun ser på bildet som et av Wentzels tidlige orienteringer «mot studiet av et naturlig og utstadig lys. Den minutiøse skildringen av alskens redskaper i boden er likevel det bærende for billeduttrykket». Fra hans reise i Valdres i 1882 er særlig maleriet "Verdens Gang" ofte nevnt. Det tapte "Dugurd" (1889) som han malte i Hallingdal skildrer en bondefamilie i tre generasjoner rundt matbordet. Bildet er bare bevart som kobberstikk. Ydstie (1999) peker på hvordan husbondens ansiktstrekk understreker et høystemt livsalvor. Nyromantikk. Fra 1890-årene av kom friere fargebruk og nyromantiske trekk inn i bildene. Østby skriver at «under påvirkning av 90-årenes romantiske strømning har Wentzel også forsøkt seg som fantasikunstner». "Dans i Setesdal" (1891) trekkes ofte fram som et bilde hvor folkelivsskildringen gis en mytisk, romantisk tone «med nedarvet middelalderlig poesi i en nordisk sommernatsstemning». Wentzels nyromantiske forsøk omfatter blant annet bilder av med et stemningsbetont tusmørke omtalt som «blåmaleri» og bilder med glødende solnedganger, eller hvor figurene dels skjules av et mystisk mørke, slik som i "Den gamle på Hildegården" (1891). Kunsthistorikeren Andreas Aubert hadde gitt en nokså skarp karakteristikk av Wentzel i en anmeldelse av Høsteutstillingen i 1890: Aubert mente at det ikke lenger var nok å male Norge i Norge, og argumenterte for en utvikling vekk fra naiv realisme over mot det «impressionistisk subjektive». Krohg tolker Wentzels tidlige nyromantiske bilder sympatisk; han omtaler Wentzels «briljante solnedgang, malt med en bredde og en kraft» fra «den siste høstutstilling». Vintermotiv. Etter at familien bosatte seg i Asker i 1892 malte han flere vintermotiv. Fra en side sett er vintermotivene en ny motivkrets for ham. Fra en annen side sett er det en utvikling i tråd med kunstkritikeren Andreas Auberts visjon om «norsk naturfølelse» i «det nye friluftsmaleriet», og med de supplerende innspill Aubert hadde gitt i og med anmeldelsen i 1890. De faktiske motivene i vintermaleriene til Wentzel er i alle fall i tråd med hans tidligere motivkrets: folkelivsmaleriet og nyromantiske lys- og skumringseffekter. Bildene fra denne perioden er lavt vurdert i mange kunsthistoriebøker; Leif Østby skriver (1977) at: «Snømaleriet kom snart til å oppta ham, men ofte med mer sans for en utvending fargeeffekt enn preget av virkelig fordypelse.» Sigurd Willoch nevner i en bisetning «søtlige snepartier og banale månelysfantasier». Blant hans mest kjente vintermotiv er både "En sjømanns siste ferd" (1896) og "Skirenn i Fjelkenbakken" (1898) varianter av folkelivsskilding, og begge er populære motiv som nå har utenlandske eiere. "En sjømanns siste ferd" viser et begravelsesfølge etter en av bygdens holdne skippere, i sleder over isen i Asker, i en diagonal bevegelse fra venstre. Bildet er i stort format (150 x 232 cm) og ble kjøpt av den franske stat til Musée du Luxembourg; og eies nå av Musée d'Orsay. Etter 1902. Etter at Wentzel i 1902 flyttet fra Asker til Gudbrandsdalen for første gang var det landskaper og bondestueinteriør fra Vågå og Lom som ble hovedmotivene i hans kunst. Få kunsthistorikere har festet seg ved disse arbeidene, men Ydstie (1999) nevner kort at «I mindre arbeider er det ofte det koloristiske studiet som er styrende for billedideen. Han fascineres av en blå bondestue, en gul vegg eller et grått fjøs.» Skildringen av strevsomt arbeidende kvinner er et regelmessig motiv, ofte ved vev eller rokk. Premierte bilder. Han fikk en "2. medalje" ved Verdensutstillingen i Paris (1889) for "Frokost II" (1885). Ved Verdensutstillingen i Antwerpen 1894 deltok han med fire bilder, blant annet "Dugurd" (1889); og fikk en gullmedalje, enten for bildene samlet eller for "Dugurd". "Føderådsfolk" (1888) ble utstilt på Salongen i Paris i 1889 og fikk en sølvmedalje der. "En sjømanns siste ferd" (1896) ble utstilt på Salongen i Paris i 1896 og ble, som nevnt, innkjøpt av den franske stat. Ved Verdensutstillingen i Buenos Aires 1910 fikk han diplom for "Utvandrere" (1903). Han deltok på en internasjonal kunstutstilling i München i 1913 med "Solnedgang", også kalt "Landskapsbilde fra Båstad", og fikk en ny gullmedalje for dette. Bildet er fra morens hjemtrakter i Høland. Han mottok St. Olavs Orden i 1908, og av bildene fra hans siste periode ble "Liten gutt i stallsvalen" kjøpt av Det kongelige slott. Ettermæle. Gustav Wentzel var i en kort periode en av de førende unge kunstnere i 1880-årene. Ydstie (1996) skriver om Colditz' roman "Kjærka" at «romanen reflekterer også Wentzels ledende posisjon i gruppen. [Han] debuterte – med relativt stor suksess – tidligere enn dem. Midt i fortellingen selger han et bilde på Høstutstillingen og reiser fluksens til Paris for å videreutvikle sin kunst der.» I Edvard Munchs skrift "Livsfrisens tilblivelse" fra 1929 blir den da nylig avdøde kollegaen omtalt som «den tids feirede maler, naturalistenes fører». I ettertidens kunsthistoriske fremstillinger er imidlertid 1880-tallet og periodens malere sjelden fremhevet. Det er vanlig å hoppe fra Krohg og Thaulow direkte til Edvard Munch med en summarisk omtale av «mellomgenerasjonen». Ydstie (både 1995 og 1996) peker på at det er skrevet få tyngre studier av Wentzel, og at de som finnes vesentlig er opptatt av "Et snekkerverksted", "Frokost I" og "Frokost II". Ydstie (1995) mener også at senere kunsthistorikere som Leif Østby og Knut Berg «bygger i alt vesentlig» på Andreas Auberts fremstilling "Det nye Norges malerkunst" (1900) og Jens Thiis' "Norske Malere og Billedhuggere i det nittende Århundredet" (1904–07). Thiis introduserte uttrykket «mellomgenerasjonen», som siden har blitt sittende, fordi han ønsket å understreke Munchs betydning. Kitty Wentzel overlevde eks-ektemannen med mer enn 30 år. Hun tok flere initiativ til å fremme interessen for hans kunst, både med artikler, med en bok og ved å ta initiativ til tre minneutstillinger av hans arbeider i Oslo; hos Blomqvist i 1927 og i Oslo kunstforening i 1935 og 1942. De er begge begravet ved Lom stavkirke. I Kitty Wentzels fremstilling fremstår han ofte som både stri og lite praktisk anlagt, dertil også som motarbeidet, forfulgt av pengesorger og etterhvert med liten tro på egne evner. Dette er neppe fullt ut i samsvar med virkeligheten; mens familien levde i Asker må de åpenbart ha hatt tilstrekkelig økonomi både til å kjøpe villa, bygge hytte, investere i enda et hus, og til å bekoste en utenlandsreise. I en anmeldelse av Kitty Wentzels bok "Gustav Wentzel" i VG går anmelderen Johan Fredrik Michelet langt i å konkludere med at Wentzels «karriere av forskjellige grunner nærmest endte med en fiasko. Han prøvde å følge med å skiftningene i tidens maleri, var inne på litt nyromantikk og symbolisme, men det lå ikke for ham, det virket uekte, han så det selv og hans skapertrang ble etterhvert undergravet.» Dette er en sammenfattende konklusjon som Michelet står forholdsvis alene om. Både hans hjem Furuheim og hennes hjem Haukdalen er bevart som kunstnerhjem og delvis tilgjengelige for publikum. Deres hjem i Asker sentrum Hasselbakken er siden 2009 lokaler for Frivilligsentralen i Asker, og inneholder blant annet en «Kafé Kitty» og veggmalerier utført av ham. Plassen ved Hasselbakken fikk i 2010 navnet "Wentzels plass". Wentzel-hytta på Vardåsen i Asker eies av kommunen og brukes av speiderne i bygda. Aurskog-Høland Kunstforening hadde 1999 en kombinert minneutstilling om Gustav Wentzel og arkitekt Bjarne Tøien (1899–1963); som begge hadde tilknytning til bygda. Lom kunstlag hadde i 2002 en jubileumsutstilling i forbindelse med at det var 100 år siden Wentzel første gang besøkte bygda. I forbindelse med 150-årsjubileet for hans fødsel i 2009 ble hennes bok "Gustav Wentzel" gjenutgitt. Wentzel var representert i utstillingen «Den tapte generasjonen» i Galleri K i Oslo våren 1988; her ble han og den øvrige mellomgenerasjonen presentert som «underskogen i en tid med mange høye trær», Wentzel var også representert i Bærum kunstforenings utstilling «Asker og Bærum i kunsthistorien 1850–1950» sommeren 2010 Corinthians FC. Corinthians Football Club var en engelsk fotballklubb. Klubben holdt til i London. Klubben ble stiftet i 1882 og var Englands ledende amatørklubb fram til 1. verdenskrig. På 1880-tallet besto store deler av Englands landslag av spillere fra Corinthians, og i to landskamper mot Wales i 1894 og 1895 besto hele landslaget av spillere med tilknytning til Corinthians. Disse rekordene er imidlertid ikke godkjent av Englands fotballforbund (FA), siden de fleste av spillerne på Corinthians også hadde tilknytning til andre lag, blant annet universitetslagene. Corinthians' egne klubbregler forbød klubben å spille turneringer som cup eller seriespill, og klubben spilte derfor bare vennskapskamper i mange år. Det er antatt at klubben ville ha vunnet FA-cupen flere ganger hvis de hadde deltatt. I 1884 slo de for eksempel Blackburn Rovers 8-1 kort tid etter at Blackburn-laget hadde vunnet FA-cup-finalen over Queens Park. I 1903 vant Corintians 10-3 over et Bury-lag med 10 av spillerne som hadde slått Derby County 6-0 i det årets FA-cup-finale. I 1904 slo Corinthians Manchester United 11-3. Det er Manchester-lagets største tap til dags dato. Corinthians deltok for første gang i en turnering i 1900, da de slo daværende ligamestre Aston Villa 2-1 i det såkalte "Sheriff of London Shield" (en kortlivet årlig finale mellom det beste profesjonelle og amatør-laget, og en forløper for dagens Charity Shield-kamper). På begynnelsen av 1900-tallet spilte Corintians vennskapskamper over hele Europa, i Sør-Afrika, Sør-Amerika, USA og Canada. I 1902 begynte Real Madrid å spille i hvite drakter lik draktene til Corinthians. Corinthians ble endelig med i FA-cupen i 1922, men da var laget dårligere enn det hadde vært i tiårene før, og den store suksessen uteble. I årene fram til 1925 nådde ikke klubben lenger enn til 2. runde. I 1925 ble FA-cupen omorganisert, og lagene i 1. og 2. divisjon kom først inn i cupen i 3. runde (en ordning som fremdeles gjelder). Som eneste lag utenfor de to øverste divisjonene i ligaen fikk også Corinthians walkover til 3. runde de neste årene. Klubben nådde imidlertid aldri lenger enn til 4. runde, noe som skjedde i sesongene 1926/27 og 1928/29. Fra og med sesongen 1934/35 måtte klubben igjen starte i 1. runde av cupen. I 1939 slo Corinthians seg sammen med Casuals FC til Corinthian Casuals FC, og tok Casuals' plass i den regionale serien Isthmian League. De rakk imidlertid bare å spille en kamp før 2. verdenskrig brøt ut høsten 1939. Corinthian Casuals har nådd 1. runde i FA-cupen bare to ganger, i 1965 og 1983. Høsten 2006 spiller Corinthian Casuals i Isthmian Leagues 1. divisjon, nivå 8 i ligasystemet. Allen Klein. Allen Klein (født 18. desember 1931, død 4. juli 2009) var en amerikansk advokat, forretningsmann og plateselskapsdirektør ("executive"). Klein er best kjent og beryktet for sin hardnakkete administrasjon og forvaltning av musikere på 1960- og 1970-tallet, og overtagelsen og kontrollen av deres kunstneriske arbeid. Hans navn knyttes til mange kjente navn som Sam Cooke, The Animals, Herman's Hermits, The Rolling Stones, The Beatles og ikke minst de enkelte medlemmene av The Beatles, unntatt Paul McCartney. Inge André Olsen. Inge André Olsen (født 21. januar i Kristiansand 1978) er en tidligere norsk fotballspiller, nå sportsdirektør i Stabæk. Han var forsvarsspiller i Stabæk. Han kom til Stabæk i 1998 etter å ha spilt for Start. Han har også 27 kamper og 1 mål på aldersbestemte landslag. IA, som han kalles i Stabæk-miljøet, ble av mange regnet som ett av Norges absolutte største forsvarstalenter da Stabæk i 1998-sesongen hentet den gangs stortalent. Men skader har ødelagt mye for han. Han spilte fast første sesongen i Stabæk, men de tre neste sesongene ble preget av skader, bl.a. et par benbrudd. Skadene skyldes nok at IA er en spiller som gir alt i alle dueller, og er ikke redd for noe. Han nyter stor heltestatus hos mange Stabæksupportere. Mars 2007 ble han innkalt til sin første landslagssamling for det norske A-landslaget, i en alder av 29 år. Dessverre gikk han på nok et benbrudd rett etter det, og mistet begynnelsen av 2007-sesongen av Tippeligaen. På slutten av 2007-sesongen ble "IA" lånt ut til Start, og var blant lagets best spillende spillere, til tross for at Start rykket ned til Adeccoligaen. Han vendte så tilbake til Stabæk, før han ble lånt ut til Strømsgodset for hele sesongen 2008. Den 21.januar 2010 ble det meldt at IA hadde lagt opp som aktiv fotballspiller. Som han sier selv var det på grunn av helsen, han ville ikke gjøre større skade enn det allerede var gjort på kroppen. Det utslagsgivende var hans siste hælskade, som ble operert uten at skaden ble noe bedre. IA tok 1.1.2011 over som Sportslig leder i Stabæk etter Tom Schelvan, og har dermed det overordnede ansvaret for klubbens elitesatsing på herresiden. A.C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada. A.C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada eller "Srila Prabhupada A.C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada" ble født den 1. september 1896 i Calcutta, India, som "Abhay Charan De", døde 14. november 1977. Han er kjent som grunnleggeren av den viktige hinduiske misjonsbevegelsen ISKCON (Hare Krishna-bevegelsen). MetLife Building. MetLife Building, opprinnelig kalt Pan Am Building etter den første eieren Pan American World Airways, er en skyskraper i New York. MetLife er med 246 meter New Yorks 14. høyeste bygning. Bygningen sto ferdig i 1963, og er fremdeles et av verdens største kontorbygg, målt etter gulvflate; 260 000 m². Den massive fasaden (som av arkitektene var ment å skulle ligne formen på en flyvinge), samt det at den sperrer utsikten langs Park Avenue, har gjort MetLife til den kanskje mest forhatte bygningen i New York blant byens innbyggere. På tross av det er den populær blant leietakere, bl.a. på grunn av nærheten til Grand Central Terminal. Etter at Pan Am gikk konkurs i 1991, ble bygningen overtatt av den nåværende eieren, Metropolitan Life Insurance Company. Mary Pickford. Mary Pickford (født Gladys Louise Smith 8. april 1892 i Toronto i Ontario, død 29. mai 1979 i Santa Monica i Los Angeles i California) var en kanadisk-amerikansk skuespiller og filmstjerne som i 1929 vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1919 grunnla hun, sammen med Douglas Fairbanks, Charlie Chaplin og D.W. Griffith, filmselskapet United Artists. I 1927 var hun også med på å grunnlegge Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Om lydfilm uttalte hun: «Å sette lyd til film ville være som å ta leppestift på Venus av Milo.» Mary Pickford var gift med Douglas Fairbanks 1920-36. Hun var kjent for slangekrøllene sine, men i 1928 fulgte hun moten og klippet dem av, noe som fikk amerikanske aviser til å skrive at uskyldens tid var forbi. «Man skulle nesten tro at jeg hadde myrdet noen,» sa hun etterpå. «Og kanskje jeg hadde det.» Hun trakk seg tilbake i 1933. Liste over Beatles-sanger skrevet av George Harrison. De følgende innspillinger med The Beatles er skrevet av George Harrison. Bare på single. Beatles-sanger skrevet av George Harrison Janet Gaynor. Janet Gaynor (født Laura Augusta Gainor 6. oktober 1906 i Philadelphia i Pennsylvania, død 14. september 1984 i Palm Springs i California) var en amerikansk filmskuespiller som i 1928 var den første som vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Larvik Turn. Larvik Turn & Idrettsforening (stiftet i 1865) er et idrettslag fra Larvik. Klubben tilbyr i dag idretter som fotball, håndball, friidrett, bryting og turn. Larvik Turn IF har 721 medlemmer per 2008, og klubbens stadion, Lovisenlund idrettsplass, og klubbhus er beliggende på Lovisenlund i Gunnar Thoresens vei ved Bøkeskogen. Larvik Turns fotballag befinner seg i 3. divisjon etter nedrykket i 1998, og spiller i dag i hvite drakter, blå shortser og hvite strømper. Bortedrakten er blå. Opprinnelig stilte spillerne derimot i «blaa Benklæder, rødt Bælte og hvid Tricotgenser». Historikk. Fotballgruppa hadde sin storhetstid på 50-tallet, med seriemesterskapene i 1953, 1955 og 1956 som store høydepunkt. På det tidspunktet spilte profiler som Gunnar Thoresen, Reidar Sundby og Harry Boye Karlsen på laget. LT var dessuten i cupfinalen i NM i 1956, men tapte der 2-1 for Skeid etter blåhvit scoring av Reidar Sundby. Cupfinaletapet er dog, i hvert fall blant egne tilhengere. I 1998 ble Larvik Fotball stiftet, en samarbeidsklubb i larviksdistriktet som også inkluderte Larvik Turns erkerival, Idrettsforeningen Fram. Dette samarbeidet valgte Turn å avstå fra, men klubben var allikevel en hovedleverandør av spillere til denne klubben da mange blåhvite ønsket å satse. Etter å ha rykket opp til 2. divisjon, var det før sesongen 2005 bråstopp både økonomisk og sportslig. IF Fram overtok plassen i seriesystemet, og rykket ned samme år. I 2009 er dog rivalene fra Torstrand tilbake på fotballnivå tre, etter å ha vunnet Vestfoldavdelingen foran nettopp Larvik Turn. I 2006 kunne fotballgruppa feire 100 år, og i jubileumsåret ble boka «I sol og skygge under bøketrærne» lansert. Samme år fikk løpebanen rundt Lovisenlund idrettsplass nytt dekke, og en kunstgressbane i tilknytning til Lovisenlund-anlegget ble bygget. I 2008 ble det lagt en ballbinge ved siden av denne banen. Av fotballspillere klubben er kjent for å ha fostret opp, for kortere eller lengre tid, og foruten de allerede nevnte, kan skrytelista kompletteres med navn som Morten Vinje, Hallvar Thoresen, Tom Sundby, Gunnar Halle, Lars Bakkerud Espen Hoff, Samuel Isaksen, Ørjan Berg Hansen og Olav Tuelo Johannesen. Opp, Opp, Opp (Turnsangen). Teksten er muligens forfattet av Hans Gjertsen til den amerikanske melodien "Over There", skrevet av George M. Cohan i 1917. Første gang lansert på Lovisenlund i 1946 foran en 3. runde kamp i NM. Janet Napolitano. Janet Napolitano (født 29. november 1957 i New York City i USA) er en amerikansk jurist og politiker tilknyttet Det demokratiske parti, og USAs sikkerhetsminister i Barack Obamas regjering. Hun var tidligere guvernør i den amerikanske delstaten Arizona. Hun ble valgt første gang i 2002, og gjenvalgt i 2006. Hun var Arizonas tredje kvinnelige guvernør og den første kvinnelige guvernør som har blitt gjenvalgt. Janet Napolitano er av italiensk bakgrunn, og ble oppdratt som metodist i Pittsburgh i Pennsylvania og i Albuquerque i New Mexico. Hun begynte sin universitetsutdannelse ved Santa Clara University i Santa Clara i California men fortsatte etter grunneksamen i Virginia. Janet Napolitano er "Juris Doctor" fra University of Virginia School of Law og har tjenestegjort som aktor ved den føderale distriktsdomstolen i Arizona ("United States District Court for the District of Arizona"). Hun var Arizonas justisminister 1999 – 2003, før hun ble Arizonas guvernør. Norma Shearer. Edith Norma Shearer (født 10. august 1902 i Montreal i Quebec i Canada, død 12. juni 1983 i Woodland Hills i California) var en canadisk-amerikansk filmskuespiller som vant en Oscar i 1930 for beste kvinnelige hovedrolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Gretna FC. Gretna Football Club var en skotsk fotballklubb som holdt til i småbyen Gretna i regionen Dumfries and Galloway sør i Skottland. Klubben ble stiftet i 1946. Gretnas hjemmebane var Raydale Park i Gretna. I klubbens sesong i Skotsk Premier League 2007–2008 spilte de imidlertid på Fir Park i Motherwell, siden Raydale Park ikke tilfredsstilte kravene for spill i Premier League. Gretna FC gikk konkurs sommeren 2008, og måtte trekke seg fra ligaen. Fans av Gretna FC stiftet en ny klubb med navnet Gretna FC 2008, og den nye klubben ble tatt opp i amatørligaen East of Scotland League. Den nye klubben regnes som en arvtaker til opprinnelige Gretna FC, og vil bruke Everholm Stadium i nabobyen Annan som hjemmebane. Tidlig historie. Etter at klubben ble stiftet i 1946, spilte de i Dumfries Junior League i en sesong. I 1947 valgte de imidlertid å etablere seg i engelsk serie, og ble med i Carlisle and District League. Med unntak av en sesong ble de i denne ligaen fram til 1982, da de ble med i engelske Northern League. Fram til 2002 fortsatte de å spille i lavere serier i England. Gretna deltok også i den engelske FA-cupen. De kom seg imidlertid bare gjennom de kvalifiserende rundene to ganger. I 1991 tapte de for Rochdale i 1. runde. Med det ble de den første skotske klubben som spilte i hovedturneringen i den engelske FA-cupen på 105 år. (Skotske Queens Park hadde spilt i den engelske FA-cupen på 1870- og 1880-tallet, og spilte til og med to finaler.) Gretna nådde også 1. runde i 1993 (tapte for Bolton Wanderers). Tiden i Scottish Football League. På 1990-tallet bestemte klubben seg imidlertid for at de ønsket å spille hjemme i Skottland. De søkte om opptak til den skotske ligaen tre ganger, og i 2002 ble de endelig valgt inn, som erstatning for Airdrieonians, som gikk konkurs. Våren 2005 vant de 3. divisjon (nivå 4), og våren 2006 vant de 2. divisjon på første forsøk. De nådde også den skotske FA-cup-finalen våren 2006, der de tapte for Hearts etter straffesparkkonkurranse. Gretna var den første klubben fra nivå 3 som nådde finalen etter at den skotske ligaen ble utvidet til 3 divisjoner (i dag 4) i 1975. Siden cupvinner Hearts var kvalifisert for Champions League gjennom sin 2. plass i serien, var Gretna som første lag fra nivå 3 i Skottland høsten 2006 kvalifisert for UEFA-cupen. Gretnas hjemmebane Raydale Park tilfredsstilte imidlertid ikke UEFAs krav til stadionanlegg, og klubben måtte derfor spille hjemmekampen(e) på Motherwells bane Fir Park, 120 km hjemmefra. Gretnas debut i UEFA-cupen ble imidlertid en skuffelse. Laget ble slått ut av Derry City fra Nord-Irland/Irland etter 1-5 «hjemme» i Motherwell og 2-2 borte. Klubbens suksess i ligaen fortsatte sesongen 2006/07. Laget startet sesongen godt, men gjorde det dårligere våren 2007. De klarte likevel å vinne divisjonen og rykke opp i Premier League etter at de scoret vinnermålet i siste seriekamp i aller siste minutt. Sesongen 2007/08. Klubbens hjemmebane Raydale Park tilfredsstilte ikke kravene for spill i Premier League, og klubben måtte spille hjemmekampene sine på Fir Park i Motherwell, 120 kilometer hjemmefra. Samtidig var planen på bygge ut Raydale Park til et moderne anlegg med tilskuerkapasitet på 6000, eller eventuelt å bygge et helt nytt stadion. Sesongen 2007/08 ble trist for Gretna. Fra sesongstart slet laget sportslig, og tok bare 4 poeng på de første 12 seriekampene. Samtidig fikk klubben økonomiske problemer, og klubbens rike eier Brooks Mileson ble syk og trakk seg ut. Etter at eier Mileson trakk seg fra klubben, ble Gretna satt under administrasjon 12. mars 2008. Dette medførte også at klubben ble trukket 10 poeng som straff. Den dårlige økonomien gjorde det svært usikkert om Gretna i det hele tatt kunne fullføre sesongen, men Scottish Premier League gikk med på å forskuttere lønn til Gretnas spillere slik at klubben slapp å måtte trekke seg midt i sesongen. Med poengtrekket i tillegg til få poeng i utgangspunktet, ble det alt 29. mars klart at klubben ville rykke ned. 8. mai satte klubbens administratorer en frist til 17. mai med å finne en kjøper til klubben. Blant annet var norske investorer i samtaler med klubben om ovetagelse men valgte å trekke seg da det var uklart hvor stor gjeld klubben egentlig hadde. Dette mislyktes, og 29. mai ble Gretna flyttet ned i 3. divisjon (nivå 4). 3. juni trakk administratorene klubben fra ligaen, og klubben var i praksis konkurs. Ny klubb stiftet. 3. juli 2008 ble Annan Athletic valgt inn i den skotske ligaen, til plassen som ble ledig etter Gretna. Annan og Gretna er nabobyer i det sørlige Skottland. En ny klubb med navnet Gretna FC 2008 ble stiftet av fans, og ble tatt opp i amatørligaen East of Scotland League. Den nye klubben, som blir anerkjent som en arvtaker til opprinnelige Gretna FC, vil bruke banen Everholm Stadium i Annan som hjemmebane. Denne banen ligger ironisk nok bare noen hundre meter unna Annan Athletics hjemmebane Galabank. Tucson. Tucson (uttales) er den nest største byen i delstaten Arizona i USA. Den er også sete for Pima County (fylket). Folketellingen i 2004 satte befolkningen innenfor bygrensene til 521 605, og til 931 210 for Tucson og omegn. Tucson med Catalina fjellene i bakgrunnen Geografi. Byen har et areal på 505,3 km², og ligger 728 m over havet. Den er omgitt av 5 fjellkjeder – Santa Catalina-fjellene og Tortolita-fjellene i nord, Santa Rita-fjellene i syd, Rincon-fjellene i øst, og Tucson-fjellene i vest. Byen ligger langs Santa Cruz-elven, et elveleie som er tørt mesteparten av året, men som det tidvis strømmen vann gjennom i kortere perioder under monsunen. Tucson ligger langs I-10 motorveien som går til Phoenix og Los Angeles i nordvest, og til El Paso og Jacksonville i øst. I-19 motorveien starter i Tucson og går ned til Nogales ved grensen til Mexico. Historie. Stone Avenue i Tucson, 1880. Tucson ble trolig først besøkt av Paleo-indianerne, som kom dit for rundt 12 000 år siden. Nyere arkeologiske utgravinger ved Santa Cruz-elven har funnet en landsby som er 4 000 år gammel. Fra rundt 1200 f.kr. til 50 e.kr drev de lokale innbyggerne med jordbruk. De hadde omfattende vanningsanlegg, og plantet mais, bønner og andre vekster. I tillegg sanket de lokale vekster og drev med jakt. Hohokam-indianerne bodde i området rundt 600–1450 e.kr. Jesuittmisjonæren Eusebio Francisco Kino ankom dalen i 1692 og stiftet misjonsstasjonen San Xavier del Bac i 1700. Den spanske kronen etablerte et fort i området i 1775, og byen ble kalt «Tucson». Tucson ble en del av Mexico etter at Mexico vant uavhengighet fra Spania i 1821. Etter Gadsden kjøpet i 1853 ble Tucson en del av USA. Fra august 1861 til midten av 1862 var Tucson hovedstaden for «The Confederate Territory of Arizona». Fram til 1863 var Tucson og resten av Arizona en del av «New Mexico Territory». Fra 1867 til 1889 var Tucson igjen hovedstad, og da for «Arizona Territory». I 1879 ble avisa Arizona Daily Star stiftet. University of Arizona som ligger i Tucson ble stiftet i 1885. I 1900 bodde det 7 531 mennesker i Tucson. Befolkningen økte gradvis til 13 913 i 1910, 20 292 i 1920, og 36 818 i 1940. Klima. Tucson har i hovedsak to årstider, sommer og vinter. Sommeren i Tucson varer typisk fra mai til oktober. Tucson har også monsun som vanligvis starter i begynnelsen av juli og varer i omtrent åtte uker. Andreas Liebig. Andreas Liebig (født 1962 i Gütersloh, Westfalen) er en tysk organist. Han studerte kirkemusikk ved Westfälische Landeskirchenmusikschule i Herford, og mellom 1983 og 1989 hovedfag i orgel, klaver og musikkteori ved Stuttgarter Musikhochschule hos bl.a. Ludger Lohmann, Adu Frederica Faiss, Helmut Lachenmann og Heinrich Deppert. Han studerte også med Daniel Roth i Paris og Zsigmond Szathmáry i Freiburg, og i 1989–1990 fikk han stipend fra Den tyske akademiske utvekslingstjeneste for å studere ved musikkhøyskolen i Wien med Hans Haselböck. Liebig vant i 1988 første pris ved Dublins internasjonale orgelkonkurranse og den internasjonale orgelkonkurransen i Odense. Han mottok i 1992 forskningsstipend fra delstaten Schleswig-Holstein. Mellom 1989 og 1993 var han dosent i orgelspill ved Musikhochschule Lübeck, og fra 1995 til 1997 ved Norges Musikkhøgskole. I senere år har han arbeidet som kantor og organist ved en rekke kirker i Danmark og Norge, og som kunstnerisk leder for flere festivaler og konsertserier. Liebig var også kantor i Sagene kirke, Oslo, mellom 1997 og 2001 og dirigent for Oslo Bach Ensemble i samme periode. 1991: Russische Kulturtage Gütersloh, 1992: Internationale Musikwoche Gütersloh, Brahms Festival Lübeck, Internationale Orgelakademie Schloß Burgk, Ostwestfälische Orgeltage, 1993: International Organ Academy Ærø, 1994/2001/2002: Internasjonale Sommerkonserter Ringebu stavkyrkje, 2001ff.: Krummhörner Orgelfrühling (http://www.greetsiel.de), 2002ff.: Internationale Sommerkonzerte Dornum (Holy-Orgel 1710/11) (http://www.nachtorgel.de) 2002 Stjerneklang på Wagner-orgelet (1741) i Nidarosdomen 2003 J. S. Bach – Orgelwerke Vol. I på Schnitger-orgelet i Martinikerk i Groningen AM 1390-2 Ars musici – Freiburger Musik Forum http://www.ars-musici.de 2007 Magnificat – Orgelportrait Kloster Oelinghausen AM 1412-2 Ars musici – Freiburger Musik Forum http://www.ars-musici.de Mange cross over prosjekter med ballett og skuespillere som bl.a. Rut Tellefsen, Cyrill Cusack og Karl Michael Vogler, folkemusikere som Sinikka Langeland, Øyonn Groven Myhren og Sondre Bratland. Siden 2007 rektor for Båtsfjord kommunale kulturskole. http://www.andreasliebig.org Softporn Adventure. "Softporn Adventure" er et tekstbasert eventyrspill skapt av Chuck Benton og utgitt av Sierra On-Line. Det ble laget for Apple II i 1981 og konvertert til DOS i 1991. Hovedpersonen i spillet må få tak i visse objekter, som han kan bruke til å vinne hjertene til en rekke vakre (og noen ganger ikke så vakre) kvinner. Selv om spillet var ganske uskyldig, også da det kom ut i 1980-årene, var det likevel kontroversielt på grunn av innholdet. Det ble også piratkopiert av mange. Flere år senere ble "Softporn Adventure" brukt som inspirasjon da Al Lowe skapte Leisure Suit Larry-serien. Det første spillet i denne serien, "Leisure Suit Larry in the Land of the Lounge Lizards", var en nesten tro kopi av "Softporn" historiemessig. Fem i familien. "Fem i familien" var en amerikansk situasjonskomedie for TV, som ble sendt i syv sesonger fra 1982 til 1989. På høyden av sin popularitet var det det nest mest sette programmet i to sesonger på rad (1985–86 og 1986–87). Serien hadde Meredith Baxter og Michael Gross i rollene som «Elyse» og «Steven Keaton». «Elyse» var en veldig suksessfull arkitekt og «Steven» eide en TV-kanal. De bodde i Columbus i Ohio med sine tre barn: «Alex P. Keaton» (spilt av Michael J. Fox), «Mallory Keaton» (spilt av Justine Bateman) og «Jennifer Keaton» (spilt av Tima Yothers). Det meste av seriens humor kom som en følge av spenningene som oppsto mellom «Alex», den konservative, «Mallory», den kapitalistiske og deres foreldre, de liberalistiske. Serien ble solgt til kanalen NBC med undertittelen «hip parents, square kids», og foreldrene var opprinnelig planlagt å være hovedrollene. Publikum reagerte imidlertid så positivt da «Alex» mistet sin jomfrudom til en jente i en episode at fokus i serien ble rettet mot ham. I 1984 fant «Elyse» ut at hun var gravid, og mye moro kom fra barna: «Alex» syntes hun var for gammel til å få barn, «Mallory» syntes moren burde gjøre noe med sitt sosiale liv, og «Jennifer» ønsket ikke noen ny baby i begynnelsen, da hun ønsket å fortsette med å være babyen i familien. «Elyse» fødte «Andrew Keaton» (spilt av Brian Bonsall) i 1985, og han ble skrevet inn i serien som et barn i førskolealder. Mange følte at introduksjonen av «Andrew», samt at serien ble flyttet fra torsdager til søndager gjorde at serien mistet noe av glansen. Andre figurer i serien inkluderte familien Keatons nabo «Skippy Handelman» (spilt av Marc Price), som er dødelig forelsket i «Mallory», og senere «Nick Moore» (spilt av Scott Valentine), som innledet et forhold med «Mallory», og sjokkerte de andre familiemedlemmene med å være rett fram og uten manerer. De siste to sesongene var også Alex' kjæreste «Lauren Miller» (spilt av Courteney Cox), samt «Ellen Reed» (spilt av Tracy Pollan, som senere skulle bli Michael J. Fox' kone i virkeligheten), som også var en av Alex' kjærester. Popularitet. "Fem i familien" ble sendt på torsdagskvelder i USA fra 1984 til 1987, like etter publikumsfavoritten "The Cosby Show", og like før det nesten like populære "Cheers". Denne perioden representerte høyden til alle tre programmene, og i 1986-87 var de de tre mest sette programmene i USA, sett av 33% av USAs husstander. Produsenten og skaperen Gary David Goldberg bestemte seg for å avslutte serien etter 1988-89-sesongen på grunn av dalende seerinteresse. I den siste episoden flytter «Alex» til New York for å begynne en karriere på Wall Street. President Ronald Reagan uttalte at "Fem i familien" var hans favoritt-TV-serie på 1980-tallet. Jimmy Hoffa. James Riddle «Jimmy» Hoffa (født 14. februar 1913, forsvunnet 30. juli 1975) var en amerikansk fagforeningsleder som forsvant under mystiske omstendigheter og antas å ha blitt myrdet. Han var formann for lastebilsjåførenes fagforening, International Brotherhood of Teamsters, fra 1957 til 1971, og hadde betydelig innflytelse i det amerikanske samfunnet. Det siste stedet han ble sett, var på restauranten Machus Red Fox. Hoffa ble født i Brazil i Indiana som sønn av en fattig gruvearbeider. Faren døde da han var ung og Hoffa kunne ikke fortsette på skolen. Han flyttet til Michigan for å arbeide i et varelager. Han var en naturlig leder, og opptatt av den dårlige behandlingen av arbeidere. I 1933, 20 år gammel, var han med på å organisere sin første streik blant arbeiderne som lastet og losset matvarer fra lastebilene. Hoffa avanserte raskt i fagforeningen Teamsters, som organiserte lastebilsjåfører i Midtvesten og deretter nasjonalt. I 1964 ble han dømt til 15 års fengsel for bestikkelser. Han ble benådet av president Richard Nixon i 1971 på betingelse av han ikke deltok i fagforeningsaktiviteter i 10 år, og løslatt etter 7 år i fengsel. Hoffa planla å gå til sak for å få opphevet denne betingelsen da han forsvant i 1975. Han skulle møte to medlemmer av mafiaen da han forsvant. Hoffa antas å ha blitt bortført, og myrdet, av mafiaen. Hoffa er far til James P. Hoffa, dagens leder av Teamsters. I 1992 ble hans liv og død skildret i filmen "Hoffa", spilt av Jack Nicholson. Sierra Entertainment. Sierra Entertainment var en amerikansk dataspillprodusent som var i virksomhet fra 1980 til 2008. Merkenavnet eies nå av Vivendi Games. Selskapet ble startet i 1979 under navnet On-Line Systems av ekteparet Ken og Roberta Williams. I 1983 ble selskapet, nå kalt Sierra On-Line, kontaktet av IBM som ønsket et samarbeid for å utvikle et spill som kunne vise mulighetene til datamaskinen IBM PCjr. Dette samarbeidet resulterte i den legendariske spillserien "King's Quest". Kanarifugl. Kanariirisk ("Serinus canaria") er en finkfugl som kan finnes i mange fargevarianter på Kanariøyene, Asorene og Madeira. Den er en populær burfugl, og er kjent for sin sang. Fuglen ble domestisert omkring år 1600. Tamfuglvarianten kalles gjerne kanarifugl. En tysk legende sier at kanarifugler ble brukt som nødvarslere i gruver i Harz i det 19. og 20. århundre. Et bur med en fugl hang i gruvegangen, og da den sluttet å kvitre var det åpenbart slutt på surstoff, og gruvearbeiderene måtte komme seg ut. Dette var imidlertid fangede villfugler, ikke avlede kanarifugler. Kanarifuglene var altfor verdifulle til dette. Subkutan terapi. thumbSubkutan, fork. s.c. eller sc, (fra lat. "sub" = under, "cutis" = hud), betyr under huden eller ført inn i underhuden ("subcutis"). Betegner vanligvis administrasjon av legemiddel som injeksjon eller infusjon til underhudsvevet. Utførelsen av subkutan injeksjon er enklere, raskere og mindre smertefull enn ved intravenøs administrasjon. Til sprøyten brukes en kort, tynn kanyle og kravene til desinfeksjon er ikke så strenge, slik at pasienten selv ofte kan foreta injeksjonen. Resorpsjonen og distribusjonen av legemiddelet fra underhudsvevet til resten av kroppen går langsommere enn ved intravenøs eller intramuskulær injeksjon. Det er viktig å variere innstikksted for å hindre varig skade i underhudsvevet, såkalt "fettvevsnekrose". Bruksområde. Innen veterinærmedisin gis allergenekstrakter til hyposensibilisering («allergivaksine») subkutant, noe som gjør det mulig for dyreholderen selv å foreta injeksjon. En spesiell form er "intrakutan injeksjon", hvor medikamentet settes i selve overhuden, epidermis, uten å penetrere. Denne teknikken brukes blant annet ved allergitester og BCG-vaksinasjon. Kanyle. En kanyle er en hul nål som sammen med en sprøyte brukes innen medisin til å sette inn eller ta ut væske fra menneske- eller dyrekroppen. Eksempler på anvendelsesområder er administrasjon av legemidler eller ernæring parenteralt og blodprøvetaking. Enden av kanylen er som regel slipt skarpt skrått, slik at den lett kan skjære seg med relativt lite smerter inn i vevet. Angivelse av ytre diameter kan angis på flere måter, mest vanlig er millimeter eller Gauge. Aksjonsgruppen mot sosial nød i Bergen. Aksjonsgruppen mot sosial nød i Bergen ble dannet i 1995. Flertallet i organisasjonen er trygdede eller sosialklienter. Et hovedformål er å øke sosialhjelpssatsene i Bergen, og på sikt få en statlig norm for sosialhjelp på nivå med standardbudsjettet til Statens institutt for forbruksforskning. Man vil også spre informasjon om hvem sosialklientene er, og årsaken til deres situasjon, for å få bukt med den betydelige stigmatisering av sosialklienter som finner sted. Organisasjonen er medlem av Velferdsalliansen. Isegran fort. Isegran fort er en festning beliggende på en 0,08 km² stor øy i Fredrikstad. Festningen omtales første gang i 1287 i islendingen Gottskalks annaler. Øya Isegran stikker ut fra nordspissen av Kråkerøy og deler Glommas utløp i to (Østerelva og Vesterelva). Jarlen av Borgarsyssel, Alv Erlingsson, hadde en liten festning her bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. Tømmerborgen ble ødelagt i 1287 av kongens store hærstyrke. I dag er ingen spor av Alv Erlingssons festning, men restene av skansen ble en del av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674-1742, og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring og admiral Peter Wessel Tordenskiold brukte det som en viktig base under Den store Nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset». Opprinnelsen til navnet «Isegran» er uklar, men det "kan" være en forvanskning eller avledning av "Ile Grand", fransk for "den store øya". Ludwig Uhland. thumb Johann Ludwig Uhland (født 26. april 1787 i Tübingen, død 13. november 1862) var en tysk, romantisk dikter, forfatter, professor, advokat og politiker. Han studerte juss og språk/klassisk litteratur i perioden 1802-1808. Under et studieopphold i Paris (1810/1811) fordypet han seg i gamle. franske og tyske skriftsamlinger. I 1810-1814 arbeidet han som sekretær i Justisdepartementet, deretter som advokat i Stuttgart. I 1829 fikk han et professorat i tysk og litteratur i Tübingen. I perioden 1832-1838 arbeidet han som politiker. I 1850 reiste han tilbake til sin fødeby, Tübingen, og bodde der til sin død. Uhland giftet seg med en svært rik kvinne i 1820, og kunne forfølge sine politiske og litterære ambisjoner uten økonomiske bekymringer. Han var spesielt opptatt av germanske sagaer, folkediktning og middelalderpoeten Walther von der Vogelweide. Uhland er mest kjent for sine romantiske dikt og historiske ballader, bl.a. "Roland," "Graf Eberhard," "Ich hatt' einen Kameraden" and "Der Wirtin Töchterlein." Mange komponister har tonesatt hans dikt, bla. Franz Schubert og Edvard Grieg. Uhland, Ludwig Uhland, Ludwig Uhland, Ludwig Uhland, Ludwig Uhland, Ludwig Kevin Heffernan. Kevin Heffernan (født i West Haven i Connecticut) er en amerikansk skuespiller og komiker. Han er medlem av komikergruppen Broken Lizard, som er mest kjent for å ha medvirket i filmkomedier. I hans siste film, "The Dukes of Hazzard", ble han ikke kreditert som Broken Lizard-medlem. Aktbo. Aktbo er en organisasjon som ble stiftet i 2002. Dens formål er å bistå vanskeligstilte på boligmarkedet. Aktbo er medlem av Velferdsalliansen. Idéhistorie. Idéhistorie er det historiske studiet av europeisk tenkning. Faget utforsker de store og viktige verkene innen religion, filosofi og vitenskap som har skapt vår kultur, og som har bestemt eller som uttrykker våre oppfatninger om mennesket, om Gud og naturen, om samfunnet og historien. Dernest dreier idéhistorie seg om de gruppespesifikke verdisystemene og virkelighetsbildene til bestemte partier, stender, klasser, sekter og kjønn, både deres opphav og deres historiske virkninger. Og endelig utforsker idéhistorie også de kollektive og delvis ubevisste tankemønstrene som er felles for epoker og nasjonale kulturer, og som bestemmer atferdsformer og preferanser, følelsesliv og mer bevisst tenkning. Idéhistories arbeidsmetoder er flittig bruk av kildehenvisning, retorikk og hermeneutikk. Gjennom disse metoder ønsker faget å beskrive den bestemte "ide" eller kulturelle stemning som finnes i tid og rom i bøker, kunstverk, bygninger og andre kulturelle ytringer. Idéhistorie ble et eget universitetsfag i Sverige på 1930-tallet, da Johan Nordström ble utnevnt til professor i faget ved Uppsala universitet. Faget har senere blitt etablert som eget universitetsfag i flere land, og kan i andre land være et forskningsområde innenfor andre fag. Aleneforeldreforeningen. Aleneforeldreforeningen (AFFO) ble stiftet i 1966. Foreningen er en landsomfattende medlemsorganisasjon som arbeider for å sikre alle barn, og spesielt barn i aleneforeldrefamilier, gode oppvekstvilkår, samt å spre kunnskap og opplysning om sosialpolitiske, økonomiske, familierettslige og kulturelle spørsmål, og styrke aleneforeldrefamilienes økonomi. AFFO har lokallag flere steder i landet. Foreningen har en medlemsavis, AFFOposten, som kommer ut 4 ganger årlig. Michelob Ultra Open at Kingsmill. Michelob Ultra Open at Kingsmill er en golfturnering på LPGA-touren som arrangeres hvert år i mai på Kingsmill Resort & Spa i Virginia. Turneringens siste runde spilles tradisjonelt på den amerikanske morsdagen, den andre søndagen i mai. Turneringen, som ble opprettet i 2003, har en av de største premiepottene på LPGA-touren. Av denne og andre grunner trekker den derfor et meget sterkt startfelt, og den regnes ofte av spillerne og pressen som «den femte "major"-turneringen». Den spilles over fire dager og 72 hull. Tittelsponsor er ølmerket Michelob Ultra og moderselskapet Anheuser-Busch. Amazig Kultur Organisasjon i Norge. Amazig Kultur Organisasjon i Norge arbeider for å bevistgjøre berbere i Norge. Mazig er navnet på urbefolkningen i Nord-Afrika, bedre kjent som berbere. Det er ca. 8000 berbere i Norge. De har innformasjonsvirksomhet rettet mot likestilling, arbeidsmarked, søknadsskriving og voksenopplæring. Foreningen har også tiltak rettet mot barn og unge med blant annet leksehjelp, utdanningsmuligheter, aktiviteter og opplysningsvirksomhet mot narkotika og kriminalitet. Foreningen er medlem av Velferdsalliansen. Cristie Kerr. Cristie Kerr (født 12. oktober 1977, i Miami, Florida) er en amerikansk golfspiller på LPGA-touren. Karrieren som amatør. Kerr begynte å spille golf da hun var åtte år gammel. Hun hadde en meget god amatørkarriere og ble kåret til årets spiller av American Junior Golf Association i 1996. Samme år deltok hun i Curtis Cup og ble beste amatør i US Women's Open. Av de siste 25 turneringene hun spilte som amatør, vant hun 22. Karrieren som profesjonell. Hun ble proff i 1996, og spilte på rekrutteringstourene Futures Tour og Players West Tour, før hun på høsten spilte LPGA-tourens kvalifiseringsskole. Der ble hun nr. 6, noe som ga full spillerett på LPGA-touren for 1997-sesongen. Svake plasseringer gjorde at hun måtte tilbake til kvalifiseringsskolen høsten 1997. Karrieren gikk i rykk og napp med sporadiske topp-10-plasseringer. I 1999 la hun om kostholdet. Vekten hadde skaffet henne ryggplager, men etter hvert som kiloene forsvant, forsvant også ryggplagene. Og dermed kom resultatene; i 2000 var hun nr. 15 på pengelisten. Den første seieren kom i 2002. Den første majorseieren kom i 2007, i U.S. Women's Open. I alt har Kerr 14 seire på LPGA-touren. Cristie Kerr spilte Solheim Cup i 2002, 2003, 2005, 2007 og 2009. HSBC Women's World Match Play Championship. HSBC Women's World Match Play Championship er en golfturnering på den amerikanske LPGA-touren. Turneringen ble arrangert for første gang 30. juni til 3. juli 2005 på Hamilton Farm Golf Club i Gladstone i New Jersey. Det var den første matchspillturneringen på LPGA-touren på 50 år. Startfeltet består av 64 spillere og velges fra og med 2006 ut fra verdensrankingen i golf. Dette var også hensikten i 2005, men fordi verdensrankingen for damer da ennå ikke var trådt i funksjon, ble spillerne valgt ut på annen måte. Phil Rudd. Phillip Hugh Norman Rudd (født Phillip Hugh Norman Witschke Rudzevecuis den 19. mai 1954 i Melbourne i Australia) spilte trommer i rockebandet DC fra 1975 til 1983, og igjen fra 1994 til i dag. Han bruker SONOR-trommer og Paiste-cymbaler. Rudd spilte i flere forskjellige band i Melbourne før han ble med i The Colored Balls med det som skulle bli vokalisten i Rose Tattoo, Angry Anderson. Senere skiftet de navn til Buster Brown, og de lanserte albumet "Something To Say" før Rudd forlot bandet i midten av 1970-tallet. Han ble da med i AC/DC, og tilpasset seg raskt bandets profil. Rudd tok dødsfallet til vokalist Bon Scott i 1980 tungt, men fortsatte i AC/DC fram til han forlot dem under innspillingen av albumet "Flick of the Switch" i 1983. Han hadde fullført sitt bidrag til albumet, og selv om trommis B.J. Wilson ble innleid for å fullføre innspillingen, ble kun trommespillet til Rudd brukt i det endelige produktet. Rudd ble sparket fra bandet på grunn av sine problemer med alkohol, samt en voksende konflikt mellom ham og rytmegitarist Malcolm Young, som til slutt ble fysisk. Etter å ha forlatt DC, trakk Rudd seg tilbake til New Zealand, der han kjøpte et helikoptercharterfirma. Det er antatt at han valgte akkurat New Zealand framfor Melbourne var på grunn av hans høye profil i hjemlandet. AC/DC-fans kjørte ofte gjennom gatene der Rudd tidligere hadde bodd og spurte folk der hvor han holdt til. Om perioden da han ikke var med i AC/DC har Rudd uttalt «jeg kjørte racerbiler, fløy helikopter, ble bonde og plantet en avling. Jeg bodde i New Zealand som var flott; stille og rolig og ingen som forstyrret meg». Rudd fortsatte også med trommespillet «når jeg ønsket det, ikke når jeg måtte», og han bygde sitt eget studio. Da AC/DC dro på turnè i New Zealand i 1994 ringte de Rudd for å høre om han ønsket å jamme med dem. Rudd bestemte seg for å bli med, og han endte opp i sin originale rolle i bandet, tydeligvis uten problemer. Etter å ha returnert til bandet har Rudd hjulpet AC/DC å lage albumene "Ballbreaker" og "Stiff Upper Lip". Sammenlignet med artistene som var trommiser da Rudd var borte, er det hans stil som virker mest kompatibel med resten av bandet. Av denne grunnen var de glad for å få ham tilbake etter Chris Slades tid som trommis i bandet. Det bør bemerkes at det ikke var noen problemer med Slade, og bandet har lovpriset ham for hans tekniske egenskaper, men de mente at noe manglet fra musikken etter bruddet i 1983. AC/DCs tidligere bassist Mark Evans (1975–1977) er sitert der han sammenligner Rudd med Rolling Stones' Keith Richards, i at de begge var som født for å spille for sine respektive band. Samsung World Championship. Samsung World Championship er en golfturnering på LPGA-touren som finner sted hvert år i oktober. Elektronikkselskapet Samsung har vært tittelsponsor siden 1995. Canadian National Railway. Canadian National Railway Company (CN, fransk "Compagnie des chemins de fer nationaux du Canada") er et canadisk jernbaneselskap. Selskapet ble grunnlagt i desember 1918 som et statlig foretak for å nasjonalisere flere konkursrammede jernbaner i Canada. 28. november 1995 ble selskapet privatisert. CN er idag Canadas eneste transkontinentale jernbaneselskap, med linjer fra Nova Scotia til British Columbia. Det har også betydelige baner i det sentrale USA langs Mississippi fra De store sjøer til Mexicogulfen. Selskapet har hovedkontor i Montreal i Quebec. Thomas Hinman Moorer. Thomas Hinman Moorer (født 9. februar 1912, død 5. februar 2004) var en amerikansk admiral som var både sjef for den amerikanske marinen ("Chief of Naval Operations") og amerikansk generalstabssjef ("Chairman of the Joint Chiefs of Staff"). Han ble født i Mount Willing i Alabama, som sønn av en tannlege. Faren oppkalte ham etter sin favorittprofessor ved Atlanta-Southern Dental College, dr. Thomas Hinman. En av USAs største tannlegekonferanser, som holdes årlig i Atlanta, er også oppkalt etter Hinman. Moorer vokste opp i Eufaula, Alabama, og gikk inn i marinen, hvor han fullførte befalsskolen i 1933. Han ble deretter utdannet som marineflyver ved Pensacola Naval Air Station, og var knyttet til flyskvadroner basert på hangarskipene «Langley», «Lexington» og «Enterprise». Admiral Moorer var øverstkommanderende for både USAs stillehavsflåte (CINCPAC) og USAs atlanterhavsflåte, som den første marineoffiser til å kommandere begge flåtene. Mellom 1967 og 1970 var han sjef for den amerikanske marinen, på et tidspunkt Vietnamkrigen var på sitt mest intense, og deretter var han fra 1970 til 1974 generalstabssjef. I 1972 mottok Moorer "Gray Eagle Award", og innehadde utmerkelsen til sin pensjonering i 1974. Samme år mottok han også Storkorset av St. Olavs Orden. EAPN – European Anti Poverty Network. EAPN – European Anti-Poverty Network - er et uavhengig nettverk av NGO`er og grupperinger som arbeider av og for Europas 68 millioner fattige (Norge har 400000 i tillegg), og som har kamp mot fattigdom og sosial ekskludering i medlemsstatene i Den europeiske union (EU) som sitt hoved- arbeidsområde. EAPN er et nettverk av 19 nasjonale nettverk av frivillige som arbeider på grasrota i kampen mot EAPN har konsultativ status overfor Europarådet (45 land – menneskerettigheter) og er en av grunnleggerne av plattformen av Europeiske NGO`er som arbeider EAPNs styre består av representanter fra de ulike nettverkene og brukerorganisasjoner som arbeider i et vidt spekter av medlemsland. Velferdsalliansen i Norge er medlem av EAPN. Puerto Rico (brettspill). Puerto Rico er et tysk brettspill utviklet av Andreas Seyfarth. Det ble først utgitt i 2002 av Alea i Tyskland. Rio Grande Games oversatte spillet til engelsk samme år. Spillerne er plantasjeeiere på øyen Puerto Rico på 1500-tallet. Målet med spillet er å oppnå flest seierspoeng, hovedsakelig ved å sende varer hjem til Europa og ved å bygge bygninger. "Puerto Rico" er utviklet for tre til fem spillere, men det eksisterer offisielle regler for en variant med kun to spillere. Det har kommet ut en offisiell ekspansjon til spillet som legger til ekstra bygninger som kan bli byttet ut med de originale. Det finnes også mange mindre uoffisielle utvidelser og varianter til spillet. I februar 2004 gav Andreas Seyfarth ut et separat kortspill, "San Juan" basert på "Puerto Rico". Hermansverk. Hermansverk er en bygd og administrasjonssenteret i Leikanger kommune i Sogn og Fjordane. Stedet er også fylkeshovedstad i Sogn og Fjordane, og ligger på nordsiden av Sognefjorden. Stedet har fått navn etter kjøpmannen Herman Brun som virket her i 1840-årene. Hermansverk/Leikanger er tettstedsnavnet, da Hermansverk har vokst sammen med bygden Leikanger. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. All administrasjon for stat og fylkeskommune ble samlet på Hermansverk da Fylkeshuset åpnet her i 1989. Som sentrum i en av landets fruktkommuner er Hermansverk samlingspunkt for mye av frukthandelen i Sogn. Planteforsk Njøs som forsker på bær og frukt ligg også her. I 1919 bygde Halvard Drægni en konservesfabrikk. Denne ble overtatt av Lerum AS i 1982, men senere lagt ned. Like ved har Skald forlag i dag sitt hovedkontor. Oppe i lia ovenfor Hermansverk ligger Henjatunet, et klyngetun med 6 gardsbruk. Adewale Akinnuoye-Agbaje. Akinnuoye-Agbaje gir autografer på en Røde Kors-tilstelning Adewale Akinnuoye-Agbaje (født 22. august 1967) er en britisk skuespiller og tidligere modell. Akinnuoye-Agbajes foreldre er fra Nigeria, men de flyttet til London i England, der han ble født. Han har fire søstre og snakker flere språk flytende, inkludert engelsk, italiensk, yoruba (språket til foreldrenes stamme) og swahili. Han har mastergrad innen jus fra University of London, og han er en praktiserende buddhist. Navnet hans kan brytes ned til følgende mening: "Ade" – kronen, "wale" – har kommet hjem, "Akin" – kriger, "nuoye" – som er høvding, "Agbaje" – fremgang og rikdom. Han er mest kjent for rollen som den kriminelle «Simon Adebisi» i HBOs fengselsserie "Oz", samt rollen som «Mr. Eko» i den andre sesongen av "Lost". Han har også spilt i filmer som ', "Congo", "Mumien vender tilbake", "Hvem var Jason Bourne" og "Get Rich or Die Tryin'". Holger Nielsens Metode (radioprogram). "Holger Nielsens Metode" var et radioprogram som sendte alle hverdager mellom 06:00-09:00 på NRK P3 fra høsten 1999 til sommeren 2003. Programmet ble skapt av Kari Slaatsveen og Petter Wilhelm Schjerven og redaksjonen omfattet gjennom årene blant andre Thomas Numme, Steinar Sagen, Kristopher Schau, Bjarte Tjøstheim, Tore Sagen, Espen Omdahl, Vera Mikalsen, Liv Gulbrandsen, Harriet Karoliussen, Christine Koht og Janne Rønningen. Kari Slaatsveen og Steinar Sagen ledet sendingene, Petter Wilhelm Schjerven produserte og bidro med ideer, stemme og innhold. "Holger Nielsens Metode" sendte siste gang fredag 6. juni 2003 fra NRK Store Studio på Marienlyst med 350 lyttere i salen og og over 100 000 foran radioen. Electric Boat. Electric Boat er en avdeling i General Dynamics og en stor leverandør av undervannsbåter og relaterte produkter til den amerikanske marinen. Foretakets hovedanlegg er et verft i Groton i Connecticut og en fabrikk i Quonset Point i Rhode Island. Electric Boat ble grunnlagt i 1899 av Isaac Rice for å bygge undervannskonstruksjonen til John Philip Holland. Under første verdenskrig bygget foretaket 85 ubåter og 722 ubåtjagere for den amerikanske marinen. Etter krigen ble det ikke bestilt en ny båt før i 1934. Under annen verdenskrig ble det bygget 74 ubåter og 400 motortorpedobåter. Etter annen verdenskrig spilte Electric Boat en viktig rolle i konstruksjonen av moderne ubåter. Den første atomdrevne ubåten, USS «Nautilus», ble sjøsatt i 1954, og den første ballistiske missilubåten, USS «George Washington», i 1959. Ubåter av Ohio-, Los Angeles-, Seawolf- og Virginia-klassene er også konstruert av Electric Boat. New York Public Library. New York Public Library (NYPL) er det kommunale folkebiblioteket i New York. Det regnes som et av verdens fremste bibliotek og eier blant annet Gutenbergbibelen og "Philosophiæ naturalis principia mathematica" av Isaac Newton. Bibliotekets hovedbygning ligger langs Fifth Avenue sentralt i Midtown på Manhattan. Den sto ferdig i mai 1911, og regnes som et høydepunkt innen byggestilen kjent som Beaux-Arts. Peter Waterhouse. Peter Waterhouse (født 24. mars 1956 i Berlin) er en østerriksk forfatter, oversetter og lyriker. Liv. Peter Waterhouse er sønn av en engelsk offiser og en østerriksk mor, og vokste opp i Tyskland, England og Singapore. Han bor nå i Wien. Waterhouse gikk på domsgymnasiet i Verden i Niedersachsen, og tok sin Matura i Østerrike i 1975. Deretter studerte han germanistikk og anglistikk ved Universität Wien, med et kort opphold ved University of Southern California i Los Angeles i 1981–1982. Han tok magistergraden i 1982, og tok doktorgraden ved Universität Wien i 1984 med en avhandling om Paul Celans diktning. Peter Waterhouse har utgitt et tyvetalls bøker; han skriver bl.a. eksperimentell lyrikk, og er dessuten aktiv som oversetter fra engelsk og italiensk til tysk. Pr. 2006 arbeider han med en tysk utgave i ni bind av Andrea Zanzottos verk. Han har mottatt en rekke tyske og østerrikske litteraturpriser. Til norsk finnes oversatt "Menz" ("Mennsk", Oktober, 2004) og "Blumen" ("Blomster", Gasspedal, 2005), begge ved Arild Vange. Wake Island. Wake Island er tre amerikanske koralløyer i Stillehavet, omtrent 3 400 km vest for Hawaii. Det bor drøyt 75 mennesker på øyene, som er mest kjent for å ha vært okkupert av Japan under andre verdenskrig. Den er en del av USAs ytre småøyer. Wake Island er i dag mest brukt som militært støttepunkt og flystasjon, i tillegg til at en del mellomlandinger foregår på øyene. Brooklyn Public Library. Brooklyn Public Library (BPL) er det offentlige biblioteket for bydelen Brooklyn i New York. Det er det femte største folkebiblioteket i USA. BPL ble sanksjonert av den lovgivende forsamlingen i New York 1. mai 1892. Bydelsutvalget vedtok deretter opprettelsen av biblioteket 30. november 1896. Mellom 1901 og 1923 donerte filantropen Andrew Carnegie 1,6 millioner dollar. Hovedbygningen, "Central Library", ligger ved Prospect Park, utenfor Grand Army Plaza der Eastern Parkway møter Flatbush Avenue. Bygningen ligner en åpen bok, med ryggen ved hovedinngangen og omslaget langs de to avenyene. Byggearbeidene begynte i 1912 og var fullført i 1941. Biblioteket åpnet 1. februar 1941. Hovedbygningen fikk betegnelsen landemerke av New York City Landmarks Preservation Commission i 1997. I tillegg til hovedbygningen har BPL et stort næringslivsbibliotek, "Business Library", som ligger på Cadman Plaza West i Brooklyn sentrum, og 58 lokale avdelinger. Queens Borough Public Library. Queens Borough Public Library (QBPL) er det offentlige biblioteket for bydelen Queens i New York. Siden opprettelsen av det første folkebiblioteket i Queens i 1858 er QBPL blitt et av de største offentlige bibliotekene i USA, med 63 lokale avdelinger over hele bydelen. Etter størrelse på samlingen er QBPL det nest største biblioteket i landet. Ettersom en stor andel av bydelens befolkning er immigranter, er mye av bibliotekets samling på andre språk enn engelsk, spesielt spansk. Christian Richardt. Christian Richardt (født 25. mai 1831 i København, død 18. desember 1882 i Vemmetofte) var en dansk prest, dikter og høyskoleleder (1831–1892). Han ble student i 1848 og teologisk kandidat i 1857. Allerede mens han studerte ble han kjent som dikter, han skrev dikt og skuespill. Etter fullført utdannelse drog han på en lengre utenlandsreise og besøkte blant annet Palestina. Fra 1866 til 1871 var han forstander på Tune Højskole. I 1872 ble han så kapellan i Store Heddinge, i 1876 sokneprest i Ørsted på Fyn og i 1886 sokneprest i Vemmetofte på Sjælland, hvor han ble til han døde i 1892. Richardt har skrevet librettoen til operaen «Drot og marsk». I Norsk Salmebok. Hans mest kjente dikt er salmen "Alltid freidig", som opprinnelig var en del av syngespillet «Tornerose» som han gav ut i 1868. Der synges sangen av væpneren etter at han har forsert tornehekken og kommet inn i slottet. Den er tatt inn i Norsk Salmebok som nr. 416. To andre av hans tekster har også fått plass i Norsk Salmebok. Det er nr 338, "Du som freden meg forkynner" og nr. 663, "Du som veien er og livet" Sing Sing. Sing Sing, sett over Hudson river Sing Sing Correctional Facility er et fengsel i Ossining i Westchester County i New York, rett ved Hudsonelva. Fengselet huser litt over 1 700 fanger. Ossinings tidligere navn, «Sing Sing», var avledet fra den indianske stammen «Sinck Sinck» (eller «Sint Sinck») som tidligere hadde dette området, og som «solgte» det i 1685. Det indianske navnet kan oversettes med «stein på stein» eller «stein oppå stein». Dette kan henvise til de store forekomstene av lagvise kalkstein i den sørlige delen av landsbyen. Historie. Fengselet ble åpnet i 1828, og var da det tredje fengselet i New York. Det første, "New York City's Newgate", ble bygget i 1797 i Greenwich Village og lagt ned da Sing Sing åpnet, og det andre var "Auburn State Prison" fra 1816. Bygging. Celle i den eldre delen Direktøren for Auburn fengsel, Elam Lynds fikk i 1824 oppdrag om å bygge det nye fengselet, og etter å ha vurdert flere mulige steder endte det på dette stedet i Westchester County. Året etter ble det stilt dollar til disposisjon, og i mai samme år ble 100 innsatte i Auburn-fengselet transportert til det nye stedet, uten at dette var helt forberedt, da det manglet «a place to receive them or a wall to encolse them» («et sted til å ta dem imot eller å sperre dem inne»). De innsattes arbeidskraft ble brukt til å bryte marmor fra et brudd i nærheten, og til å bygge fengselet. Etter at fengselet var ferdigstilt, forsatte innsatte å bryte marmor fra området, og steinen ble solgt til New York City og brukt til byggingen av kjente bygninger, som New York University, Grace Church, New York State Capitol og Finansdepartementets bygning i Washington DC. 26. november 1828 stengte fengselsportene for første gang. og fengselet var svært moderne for sin tid. Det ble bygget etter det såkalte Auburnsystemet, som bygget på tanken om at de innsatte skulle arbeide sammen om dagen i grupper, men ble holdt total isolasjon om natten, og med absolutt stillhet mellom fangene, slik at de fikk anledning til å reflektere og den situasjonen de var i. Dette førte til at det var strenge, og til dels brutale avstraffelser for regelbrudd. Allerede i 1830 ble det oppført ytterligere to bygninger, en med sykestue og kjøkken, og et kapell som rommet 900 personer. Året etter ble det anlagt en luftegård. Utforming. Det første anlegget besto av en celleblokk, bygget i marmor, og var lang, bred og fire etasjer høy, og inneholdt 800 celler. Hver celle var dyp, bred, og høy. Den elektriske stol. Den elektriske stol ble tatt i bruk for første gang i 1890-årene, og den første som ble henrettet ved denne metoden var William Kemmler i Auburn-fengselet i august 1890. I Sing Sing ble den elektriske stol første gan benyttet 7. juli 1891, da Harris A. Smiler ble henrettet. Ytterligere tre ble henrettet samme dag, og metoden ble ansett som så vellykket at Sing Sing i 1916 sto for alle henrettelsene i New York, og dette var et brudd med de tidligere tradisjonene hvor de dødsdømte ble henrettet i det fylket hvor forbrytelsen hadde skjedd. Det ble derfor bygget en egen bygning på fengselsområdet hvor henrettelsene ble foretatt. Bygningen hadde et eget kjøkken og sykestue, samt obduksjonrom og lå isolert fra det øvrige anlegget, og kostnadene for denne bygningen var dollar, et betydelig beløp den gangen. Den elektriske stol i Sing Sing ble siste gang brukt i 1963, og ble flyttet fra Sing Sing til Green Haven fengsel i 1971. Den befinner seg på på museum i Washington, DC Tilsammen ble 614 menn og kvinner henrettet i fengselet. Reformer. Ved innledningen til 1900-tallet endret de mer omfattende fengselsreformene måten de innsatte ble behandlet. På Sing Sing ble den karakteristiske fangemarsjen («lockstep») avskaffet i 1900, og de stripede fangeuniformene be avskaffet i 1904. De innsatte fikk bevege seg fritt i luftegården, og baseball ble innført. I mange år var New York Yankees på årlige besøk og spilte mot et lag sammensatt av innsatte. Osborne. Da Thomas Mott Osborne ble direktør for fengselet 1. desember 1914, var han en berømt og radikal fengselsreformist. Han hadde fra 29. september 1912 tilbrakt seks dager som innsatt i Auburn-fengselet under navnet «Tom Brown», med fangenummer 33,333X. Han publiserte siner erfaringer i boken "Within Prison Walls" som ble gitt ut i 1914 og gjorde ham til den tids mest kjente fengsel-reformist og er en best og nådeløs anklage mot det tradisjonelle fengselssynet og fengselledelsen. Innsatte i Sing Sing som hadde korrumpert fangevokterne og plaget andre innsatte mistet deres privilegier etter at Osborne tiltrådte. Det ble konspirert fra flere hold mot Osborne for å få ham avsatt straffet for angivelige lovbrudd, men etter at han vant i retten ble han tatt imot som en helt blant de innsatte da han vendte tilbake til Sing Sing. Han satte i gang en rekke reformer, og ble en fremtidsrettet direktør for institusjonen, som opplevde at et flertall av de løslatte innsatte ikke vendte tilbake til fengsel etter løslatelse, men trakk seg fra stillingen mot slutten av 1916, utmattet av konflikter med sine overordnede og guvernør Charles S. Whitman. Whitman tapte det følgende guvernørvalget for Al Smith. Lawes. En annen sentral direktør var Lewis E. Lawes. Han ble tilbudt stillingen i 1919, og tiltrådte i januar 1920, og forble fengselets direktør for de neste 20 årene. Han gjennomførte en rekke reformer og endret institusjonen til en moderne soningsanstalt med idrettslag, utdannelseprogrammer, nye disiplinmetoder og andre reformer. En rekke nye bygninger ble tatt i bruk gjennom denne perioden. Han gikk av i 1941, og i 1943 kunne den siste av de gamle celleblokkene stenges, og metallgjerder, -sprinkler og -dører ble demontert og brukt til krigsindustrien. I 1989 ble institusjonen for første gang anerkjent av American Correctional Association, som hadde satt ned et sett med nasjonale standarder for vurdering av landets fengsler. Ny bygningsmasse. Den opprinnelige celleblokken ble forlatt i 1943. I dag. Idag kan Sing Sing ha opptil innsatte, med rundt ansatte og rundt besøkende hvert måned. Den originale celleblokken fra 1828 er ikke lenger i bruk og i 2002 ble de første planene om å gjøre dette om til museum offentliggjort. I april 2011 ble det diskutert å stenge hele fengselet og heller videreutvikle eiendommen til boligområde. Museumsplaner. Siden 2005 har det eksistert planer om å gjøre om deler av Sing Sing til et museum. Det ble fra lokalt hold utredet om å gjøre om den tidligere kraftstasjonen til museum, og åpne en forbindelse gjennom tunnel til den nedlagte celleblokken fra 1828, til en kostnad av USD fem millioner. Det foreslåtte museet skal dokumentere og åpnet vise hele Sing Sings historie. Under nullpunktet. "Under nullpunktet" er Bret Easton Ellis' første roman. Den ble publisert i 1985. Handling. Boken har fått tittel etter Elvis Costellos sang «Less Than Zero». Handlingen følger livet til Clay, en rik, ung student ved college, som har kommet tilbake til hjembyen Los Angeles i vinterferien. Igjennom store deler av romanen tilbringer han tiden på fest, der han tar narkotika med vennene sine fra området. I løpet av denne perioden må han velge mellom å starte opp forholdet sitt til Blair igjen eller ikke, men han er usikker på sine følelser. I mellomtiden har Clay one night stands med enkelte andre, og forholdet med Blair går nedover. Samtidig forsøker han også å finne ut hvorfor kompisen Julian har så lite kontakt med ham, og finner ut at Julian har blitt prostituert og avhengig av narkotika. Dette, sammen med andre merkelige hendelser som hender i handlingens forløp, fører til at Clay blir påvirket av de umoralske menneskene rundt ham. En hendelse som forstyrrer ham stort er da en av de andre viser en snuff film på en fest og han virker å være den eneste som blir brydd av det. Til slutt fører det hele til at han forlater Los Angeless, muligens for aldri å komme tilbake. Kritikker. Romanen blir ofte kritisert for å mangle detaljer, en løs handling og en matt og trist personutvikling. Andre mener imidlertid at dette er en viktig del av historien, da den viser meningsløsheten og tomheten til figurene. Filmatisering. Romanen ble filmatisert i 1987 av 20th Century Fox. Filmen hadde Andre McCarthy i hovedrollen, og Jami Gertz, Robert Downey jr. og James Spader medvirket også. En da ukjent Brad Pitt opptrådte som statist. Filmen har en tydelig holdning mot narkotika, og viser mer til dette enn tomheten til figurene fra romanen. Attica (New York). Attica er en kommune i Wyoming County i New York. Ved folketellingen i 2000 var det 6028 innbyggere. Kommunen ble grunnlagt i 1811 og er best kjent for fengselet Attica Correctional Facility. Olaf Peder Monrad. Olaf Peder Monrad (født 13. februar 1849, død 1920), dikter og prest Attica Correctional Facility. Attica Correctional Facility er et delstatsfengsel ("state prison") i kommunen Attica i delstaten New York i USA. Det huset mange av forbryterne som ble regnet som de farligste da det ble bygget i 1930-årene, og brukes idag ofte for fanger som har hatt disiplinærproblemer ved andre fengsler i delstaten. Attica var åsted for et stort fangeopprør i september 1971 som resulterte i 42 dødsfall (31 innsatte og 11 ansatte) da fengselet ble stormet og opprøret slått ned av delstatspolitiet. Opprøret vakte stor nasjonal oppmerksomhet i USA, og førte til en stor og polarisert politisk debatt om det amerikanske fengselssytemet. Mark David Chapman, mannen som drepte John Lennon, soner sin straff i Attica. (Tilfeldigvis skrev Lennon en sang om fangeopprøret, «Attica State», som ble utgitt på albumet "Sometime In New York City" fra 1972.) Friedrich von Bodenstedt. Friedrich Martin von Bodenstedt (født 22. april 1819 i Peine, Hannover, død 18. april 1892 i Wiesbaden) var en tysk dikter. Snø i Beverly Hills. "Snø i Beverly Hills" er en film fra 1987, som bygger på romanen "Under nullpunktet" av Bret Easton Ellis. Filmen ble produsert av 20th Century Fox, og hadde Andre McCarthy i hovedrollen, og Jami Gertz, Robert Downey jr. og James Spader medvirket også. En da ukjent Brad Pitt opptrådte som statist. Filmen har en tydelig holdning mot narkotika, og viser mer til dette enn tomheten til figurene fra romanen. Forskjeller fra boken. Filmen avviker fra den primære handlingen i boken på flere måter. I boken må Clay velge mellom å fortsette sitt forhold med Blair, mens i filmen er forholdet allerede over, og Blair har nå et forhold med Julian. På grunn av dette er Clay fast bestemt på å vinne tilbake Blair, mens i boken virker han usikker på om han i det hele tatt ønsker et forhold med henne, og han sier tilogmed i boken at han aldri har elsket henne. I tillegg er Clay fast bestemt på å få Julian nykter fra narkotika i filmen, mens i boken desillusjonerer Julians oppførsel Clays oppfatning av folk i Los Angeles mer. Andre små endringer inkluderer at Rip er Julians narkotikalanger i filmen, mens i boken er han Clays langer, og Julian er en langer selv, og står i gjeld til en annen langer som heter Finn. I tillegg er Clays venn Trent, som var en viktig figur i boken, bare en liten rolle i filmen. Mottakelse. Da den ble lansert var angivelig Bret Easton Ellis så flau over resultatet at han nektet å gå på premieren. Etter at tiden gikk virket det imidlertid som om Ellis ombestemte seg, og han uttalte i et intervju på Amazon.com at selv om hans fortsatt var uenig i enkelte a valgene som ble gjort i manus og med rollebesetningen, syntes han filmen var «vidunderlig», og at han ikke visste om noen annen film som fanget opp den aktuelle perioden i Los Angeles så godt. Han mente også at hvis det fantes uavhengige filmer på 1980-tallet, ville filmen vært ennå mer trofast mot boken, og at filmen ble «utvannet på grunn av at den ble laget av et stort filmstidio» Filmen fikk en blandet mottakelse blant filmkritikere. Mens enkelte mente at filmens store avvik fra boken tok livet av den, og at den ble for mye stil og for lite innhold, var det enkelte som applauderte den og sa at den traff midt på der den skulle. Nordenfjeldske Dragonregiment. Nordenfjeldske Dragonregiment (opprinnelig: "Nordenfjelske") (forkortet NDR) var en norsk militær avdeling, opprettet 12. mars 1701 og nedlagt i 1995. Opprettelsen var som følge av «kgl Approbasjon af 12st Marts 1701». Nedleggelsen var som følge av omstillinger i Forsvaret. Fra 1784 fikk regimentet navnet: Trondhjemske dragonregiment. Fra 1768 til 1810 bestod dragonregimentet av Sparbuske, Bynesske, Strindske, Værdalske, Skognske, Inderøske, Melhuske og Stjørdalske kompani. Regimentet møtte Armfeldts soldater i 1718, og under Napoleonskrigene gjorde regimentets dragoner innfall inn i Jämtland i 1808. Under Verdalsraset i 1893 deltok soldater fra regimentet aktivt i redningsarbeidet. I 1905 var regimentet på plass ved grensen mot Sverige i tilfelle svenskene skulle motsette seg unionsoppløsningen. I april 1940 kom regimentet i kamp med tyske styrker på Innherred. Dragonregimentet hadde fra 1701 sitt standkvarter på Steinkjersannan, men fra 1884 ble virksomheten overført til Rinnleiret. En stor utbygning av staller, verksteder og brakker fulgte. Regimentet leverte avdelinger til Brigade 12. Fra 1980 til 1990 stilte de en stridsvogneskadron, deretter en panserbataljon og en oppklaringseskadron fram til nedleggelsen i 1995. Otto Benzon. Otto Benzon (født 1856, død 1927) var en dansk forfatter, dramatiker og medicinalfabrikant. Han var en god venn av Edvard Grieg og lot Grieg bruke 11 av sine dikt til sine sanger (opus 69, opus 70 og «To a Devil»). Bibliografi. Benzon, Otto Benzon, Otto Benzon, Otto Grense- og immigrasjonsetaten. Grense- og immigrasjonsetaten ("Border and Immigration Agency") er en gren av det britiske indredepartementet, Home Office, med ansvar for immigrasjon til Storbritannia, asylsøknader og anerkjennelse av flyktninger, nasjonalitet og statsborgerskap og deportasjon av illegale immigranter og personer som bryter utlendingsbestemmelsene. Hovedkontoret ligger i Croydon i London. Grense- og immigrasjonsetaten blir innlemmet i UK Border Agency 1. april 2008. Didrik Grønvold. Didrik Hegermann Grønvold (født 16. desember 1855 i Bergen, død 24. mars 1928), var en norsk skolemann, museumsbestyrer og forfatter. Grønvold var musikkanmelder i Bergenspressen i 1882-1895. Han etterlot seg en rekke artikler, dikt, skuespill og romaner. Grønvold arbeidet for opprettelsen av et folkemuseum på Domkirkeodden ved Hamar. Han samlet selv mange av gjenstandene og bygningene som finnes der. Fredrik Gjertsen. Fredrik Gjertsen (født 1. november 1831 i Mandal, død 2. juli 1904 i Kristiania) var en norsk skolemann, oversetter og forfatter. Han var sønn av Friederich Giertsen (1798-1881) og Louise Frederikke Haste (1795-1874). Han grunnla Gjertsens skole i Kristiania i 1869. Liv. Fredrik Gjertsen tok filologisk embetseksamen i 1857 og ble i 1862 skolebestyrer i Kristiania. I 1869 opprettet han sin egen latin- og realskole, Gjertsens skole, som han drev frem til 1889. Han var en fremtredende kulturpersonlighet og holdt glimrende taler. Særlig gjorde han seg bemerket på de skandinaviske studentmøtene fra 1856 og senere. Han var de norske studentenes ordfører under studentmøtet i Uppsala i 1875 og ved jubelfesten samme sted i 1877. På grunn av diktet «Slesvig!», som han leste opp under møtet i 1875, mottok han en takkeadresse fra de nordslesvigske representantene i Tysklands Riksdag. Fra 1873 til 1875 redigerte Gjertsen sammen med dansken Chr. Bredsdorff og svensken Otto von Feilitzen "Nordisk illustreret Børneblad", hvor han også offentliggjorde sine egne ting på vers og prosa. I 1885 utga han en samling barnevers med illustrasjoner av dyremaleren Karl Uchermann. Foruten et par franske skolebøker utga Gjertsen først og fremst en rekke norske oversettelser av klassiske verker. Sammen med rektor Carl Müller utga han i 1878 en norsk oversettelse av Horats’ brev, og i sammen med Sophus Bugge foresto han i 1873 en utgave med oversettelse av Plautus’ "Mostellaria". Fra tysk oversatte han Goethes "Faust" (1873) og Grillparzers "Sapfo" (1891). I sine senere år var han særlig opptatt med oversettelser av greske dramaer. Sandviksbukta. Sandviksbukta er en bukt utenfor Sandvika i Bærum. Sandviksbukta er avgrenset utover av strekningen Høvikodden–Kalvøya. Om vinteren, særlig i januar og februar, er normalt Sandviksbukta islagt. Det er da populært å gå tur utover isen fra Sandvika, langs stien merket av Isoppsynet i Bærum. Sandviksbukta brukes også av folk som går på skøyter og av dem som flyr radiostyrte fly og helikoptere. I Sandviksbukta ligger også holmen Danmark, der dansker i Oslo-området samler seg hvert år for å feire Danmarks nasjonaldag. Adolf Böttger. Adolf Böttger (født 21. mai 1815 i Leipzig, død 16. november 1870) var en tysk dikter, dramatiker og oversetter. Beerfest. "Beerfest" er en film fra 2006. Humorgruppen Broken Lizard står bak filmen. Handling. To brødre reiser til Tyskland for å delta på oktoberfesten. De snubler over en hemmelighet, en konkurranse som er hundrevis av år gammel, og som bare kan beskrives som en «Fight Club» med ølspill. HM Revenue and Customs. 's Revenue and Customs (HMRC) er et departement i den britiske regjeringen med ansvar for innkreving av skatter, import- og eksportkontroll og håndhevelse av den nasjonale minstelønnen. Organisasjonen ble opprettet 18. april 2005 gjennom en sammenslåing av de tidligere myndighetene "Inland Revenue" og "Her Majesty's Customs and Excise". Samtidig ble en uavhengig påtalemyndighet, Revenue and Customs Prosecutions Office, opprettet for å reise tiltale i toll- og skattesaker. Hilary Swank. Hilary Swank (født 30. juli 1974 i Lincoln i Nebraska i USA) er en amerikansk skuespiller som har vunnet Oscar to ganger for beste kvinnelige hovedrolle. Hennes filmkarriere startet med en liten rolle i filmen "Buffy the Vampire Slayer" i 1992. I 1994 fikk hun en større rolle som «Julie Pierce» i "Den neste Karate Kid" (The Next Karate Kid). I 1999 vant hun en Oscar for sin rolle som «Brandon Teena» i filmen "Boys Don't Cry" og fem år senere vant hun sin andre Oscar, for sin rolle som «Maggie Fitzgerald» i filmen "Million dollar baby". World Trade Center (film). "World Trade Center" er en dramafilm fra 2006, regissert av den Oscar-belønnede regissøren Oliver Stone. Handling. Stone har forsøkt å fremstille den samme historien om redningen av to politimenn, John McLoughlin og Will Jimeno, som ble fanget i ruinene av World Trade Center etter terrorangrepet 11. september 2001. De to politimennene ble fanget da de gikk inn i bygningen for å forsøke å redde skadde. Familiene til politimennene blir også portrettert der de forsøker å finne ut hva som har hendt. Halle Berry. Halle Maria Berry (født 14. august 1966 i Cleveland i Ohio) er en amerikansk fotomodell og skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som "Leticia Musgrove" i filmen "Monster's Ball". Berry studerte ved Cuyahoga Community College. I 1980 var hun med i flere skjønnhetskonkurranser, og hun vant Miss Teen All-American i 1985 og Miss Ohio USA i 1986. Berry var den første afrikansk-amerikanske deltaker av Miss World i 1986, hvor hun havnet på sjette plass. I 1989 hadde Berry rollen som Emily Franklin i de kortlivede TV-serien Living Dolls. Hennes gjennombrudd som skuespiller kom med en rolle i filmen Jungle Fever, der hun spilte en narkoman som het Vivian. Hennes første hovedrolle var i 1991 med filmen Strictly Business. I 1992 portretterte Berry en karriere-kvinne som fallt for Eddie Murphy`s karakter i den romantiske komedien Boomerang. Samme år, fikk hun stor oppmerksomhet i en TV-tilpasning av Queen: The Story, basert på en bok av Alex Haley. Berry spilte en tidligere narkoman som slet med å gjenvinne foreldreretten til sin sønn i filmen Losing Isaiah fra 1995. Hennes prestasjoner som skuespiller ble anerkjent med flere priser, deriblant en Emmy og en Golden Globe. Berry portretterte den muterte superhelten Storm i filmatiseringen av tegneserien X-Men (2000) og dens oppfølgere, X2: X-Men United (2003) og X-Men: The Last Stand (2006). I 2001 dukket Berry opp i filmen Swordfish, med hennes første naken-scene. Først nektet hun å bli filmet toppløs, men hun ombestemte seg da Warner Brothers hevet hennes lønn vesentlig. Det korte glimtet av brystene hennes fikk hun betalt 500 000 dollar for. I 2001 dukket Berry opp som Leticia Musgrove, kona til en henrettet morder, i filmen Monster`s Ball. For denne filmen ble hun tildelt National Board of Review og Screen Actors Guild Award som beste skuespillerinne. Berry er en av de best betalte kvinnelige skuespillerne i Hollywood, og hun tjener opp til 10 millioner dollar per film. I 2007 ble Berry tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sine mange bidrag til filmindustrien. Stjernen ligger ved 6801 Hollywood Boulevard. Berry har vært gift to ganger. Hennes første ekteskap var med tidligere baseballspiller David Justice og ble inngått den 1. januar 1993. Paret separerte seg i 1996, og deres skilsmisse ble sluttført i 1997. Berry giftet seg med Eric Benet tidlig i 2001 på en strand i Santa Barbara. Mens hun var gift med Benet, adopterte de datteren India. Skilsmissen ble sluttført i januar 2005. Berry erklærte at hun aldri ville gifte seg i igjen på Oprah Winfrey Show i 2004. Hun har hatt et forhold med den franske skuespilleren Olivier Martinez siden 2010. Martinez annonserte at paret var forlovet i mars 2012. Dødehavsrullene. Dødehavsrullene er en samling av nær 900 religiøse tekster fra jødisk tro og kultur, nedskrevet mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr., som ble funnet fra 1947 til 1956 i elleve huler i ørkenen ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet. Tekstene er av stor religiøs og historisk interesse, da de praktisk talt er de eneste kjente håndskriftene av bibeltekster fra før år 100. Dødehavsrullene har gitt ny kunnskap om dannelsen av Tanákh/Det gamle testamente. Tekstene har også økt forståelsen av jødisk historie og fromhetsliv, og gitt rom for flere nye tolkninger av urkirkens liv og teologi. Samfunnet som skapte skriftrullene. Skriftene i Dødehavsrullene har opphav i en gruppe som omtalte seg selv som «Samfunnet» (hebraisk: "Jachad") og som også er kjent som Esseerne; dette var en gruppe gammeltroende som ca. 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerkongene og den teologiske skolen som de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme dels begrunnet med ulike normer for rituell renhet, og og dels med ulike festkalendre. Samfunnets aktive periode er sammenfallende med dødehavsrullenes produksjonsår: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr. Samfunnets første leder var en prest som ble titulert som «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med sin motpol «Den onde prest». Det er flere teorier om hvilken historisk person denne "onde presten" skal være en metafor for. Samfunnet skal ha hatt en sterk endetidsbevissthet, og skal ha levd i klosterlignende arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi. Oppdagelsen og forskningen. Hulene hvor rullene ble funnet Qumran ligger nordvest for Dødehavet. Fragmenter av Dødehavsrullene i det arkeologiske museet i Amman I 1947 fant gjetergutten Muhammed Ahmed el-Hamed og de to fetrene hans syv bokruller, oppbevart i store krukker i en hule. Alle disse rullene befinner seg i dag i Israel Museum. Dette var «hule 1», beliggende ca 1 km nord for ruinene av Khirbet Qumran. I 1952 fant beduinene store mengder skrifter, men bevart bare som fragmenter, denne gang i «hule 4». I 1956 ble den siste av hulene, «hule 11», oppdaget av beduinene 3 km nord for Qumran. I 1949 begynte den franske arkeologen Roland de Vaux utgravningene av Khirbet Qumran, en ruinby i nærheten av «hule 4» og elvebyen "Wadi Qumran". Keramikken funnet i Qumran samsvarte med krukkene skriftrullene ble funnet i. En gravplass i nærheten av ruinbyen omfattet ca 1000 graver; nesten bare voksne menn. Senteret i Qumran var neppe hovedkvarteret for esseerne: Samfunnet oppsto ca 170 f.Kr., mens bebyggelsen i Qumran er ca 100 år yngre. En teori fra den tyske forskeren Hartmut Stegemann, som kan forklare det store antallet skriftruller, er at senteret i Qumran var en skrivestue for hele esseebevegelsen. De første skriftrullene ble offentliggjort i 1954. Fra og med 1961 har en vitenskapelig publisering pågått i et bokverk som pr 2009 omfatter 40 bind: "Discoveries in the Judaean Desert". Publiseringen gikk langsomt de første årene, både fordi den innledende fasen med organiseringen av fragmentene nødvendigvis måtte ta tid, og fordi det første forskerteamet var underbemannet og lite samarbeidsrettede overfor kolleger. Arbeidet ble reorganisert i 1991/92, med et nytt og større forskerteam, ledet av Emanuel Tov, og utgivelse av alle fragmentene på mikrofilm og cd-rom. Den langsomme publiseringen ga opphav til flere konspirasjonsteorier om at f.eks. den katolske kirke holdt tilbake informasjon av frykt for at skriftene skulle før til en omveltning i kristendommens grunnlag. Etterhvert som større deler at tekstene er publisert, har disse teoriene stort sett blitt motbevist. Skriftene. Sett med forskerens øyne er dette en enorm skriftsamling. Tidligere hadde man bare små fregmenter av antikke bibelhåndskrifter. Av de nærmere 900 tekstbrokkene finnes det en del dubletter, slik at en regner med ca 300 ulike skrifter, om enn bare ti-femten som er bevart i sin helhet. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn som er garvet med en prosess som krevde kjemikalier hentet fra Dødehavet, mens noen få er på papyrus, og ett er skrevet på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, men noen er på arameisk, og fragmenter på gresk er funnet. De GT-skriftene som det ble funnet flest kopier av i Qumran, var Salmenes bok, Jesaja og 1., 2. og 5.del av Mosebøkene. Samtlige bøker i GT er representert i tekstene, unntatt Esters bok, men denne er til gjengjeld funnet i en arameisk variant av GTs hebraiske versjon. De eldste bibelrullene går tilbake til 250 f.Kr. Til sammenligning ble teksten i GT først endelig utformet ca 100 e.Kr. 60 % av GT-skriftene som ble funnet blant Dødehavsrullene, ligger tett opp til den rabbinske versjonen som vårt GT er basert på. 20 % er skrevet i Qumrans egen tradisjon. Noen ligger opp til Septuaginta-versjonen, eller samaritanernes utgave av Mosebøkene. Resten av GT-skriftene viser stor variasjon i forhold til bibelteksten vi kjenner. Noe av variasjonen kan forklares som tilfeldige variasjoner innenfor en tradisjon som er i ferd med å finne endelige formuleringer, mens andre varianter ser ut til å være bevisste ulikheter. Tekstene fra Samfunnet omfatter dets egne kommentarer til og tolkninger av bibelfortellinger, praktiske anvisninger for trosutøvelsen, bønnebøker, liturgier, katekismer og polemikk mot andre jødiske retninger. Ca 10 % av funnene er så fragmentariske at det er uavklart hva slags tekster det dreier seg om. Nyoppdagete tekster. I 1977 ble "Tempelrullen" utgitt. Med sine nesten ni meter er den den lengste av rullene, og kan kalles en «6.Mosebok», da den er bygd opp med 5.Mosebok som modell, men stoff er hentet inn fra andre deler av Loven. "Tempelrullen" stammer trolig fra det siste funnet, i 1956. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i den. Med en pistol rettet mot strupen utleverte eieren rullen, som kan ha blitt mer ødelagt i årene etter 1956 enn før. I 1994 ble "MMT" (= "Miqtsat Ma'ase Ha-Tora" = Utvalg av Lovens gjerninger) utgitt. Forfatter er Fellesskapets leder, trolig Rettferdighetens Lærer selv, som summerer opp menighetens teologi i en henvendelse til en høytstående person utenfor menigheten, kanskje Jonatan, makabéerfyrsten. Skriftet starter med en gjennomgang av hvilken kalender man skal leve etter. Makkabéerne brukte i likhet med fariseerne vår tids jødiske kalender, som er basert på månens bevegelser og har tolv måneder på hver 29-30 dager, med en ekstra måned innskutt hvert tredje år for å komme i rytme med årstidene. I "MMT" innskjerper man derimot viktigheten av å følge en kalender med 364 dager i året, med tolv måneder der hver tredje måned inneholdt 31 dager og resten 30 dager. Slik ville en gitt festdag alltid falle på samme ukedag, f.eks falt påskefesten alltid på en tirsdag. Mens makkabéerne hadde brutt med tempeltradisjonene ved å innføre en ny festkalender, er det mulig at kalenderen i "MMT" er den opprinnelige kalenderen som ble fulgt i gammeltestamentlig tid. I motsetning til fariséernes kalender, feirer "MMT"-kalenderen nyttår om våren i måneden "nisan" (= april). Om våren finner man også en syv dagers prestevielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang i året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I påsken feiret man bygghøsten, pinsen var påbudt i GT, så var det fest for vin og for olje, samt en fest for trevirket som skulle brukes som ved i tempelet det kommende året. Ifølge "MMT" hadde tempelet i Jerusalem gjort seg urent ved å fravike denne gudegitte kalenderen. Deretter følger tyve lovfortolkninger på ulike livsområder, der renhet er viktigst: «"Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting."» "MMT" forsvarer her sadduséernes teologi mot fariséernes oppfatninger som preget makkabéerfyrstenes hoff, og avviser at det kan brukes korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene. Mens fariséerne lette etter løsninger til å leve med, hadde "MMT" langt strengere regler for renhet knyttet til offer, berøring av døde, ekteskap mellom slektninger, og hvem som kan gifte seg med en israelitt. Norske utgaver. En bok med et utvalg av tekster fra funnene ble utgitt i serien Verdens Hellige Skrifter i 2004. Bokens redaktør Torleif Elgvin var leder for det nordiske nettverket for Dødehavsforskere 2003-2007, og har siden 1992 deltatt i utgiverteamet for Dødehavsrullene. Antologien er ordnet i disse kapitlene: Fra Israels sangskatt; Samfunnets veiledning; Samfunnets takkesalmer; Liturgier; Velsignelser; Samfunnets bibelkommentarer; Nye bibelfortellinger; De siste tider; og Krigsrullen. United Kingdom Atomic Energy Authority. United Kingdom Atomic Energy Authority (UKAEA) er et britisk statlig foretak opprettet i 1954 for å lede og kontrollere utviklingen av atomenergi i Storbritannia. Organisasjonen har bidratt med ledende forskning innen kjernekraft, hatt tilsyn med utviklingen av nukleærteknologi og stått for mye av den vitenskapelige forskningen i landet. På 1990-tallet ble den mer kommersielle virksomheten overført til et offentlig selskap, AEA Technology, som deretter ble privatisert. Christian Winther. Rasmus Villads Christian Ferdinand Winther (født 29. juli 1796, død 30. desember 1876) ble født på Fensmark Præstegård i Sydsjælland. Han skrev sine første dikt mens han studerte studerte teologi, men den egentlige dikterdebut fikk han i 1828 med diktsamlingen «Digte». Utgivelsen av «Digte, gamle og nye» et par år senere, plasserte ham blant de beste danske naturlyrikerne. Winter skrev diktene som Edvard Grieg benyttet i sitt Opus 10 (Fire enkle sanger med klaverakkompagnement). Kulturkanonen. «Rosa unica» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi. Eksterne lenker. Dikt, portretter, bibliografi og lenker i Winther, Christian Winther, Christian Winther, Christian Oz. "Oz" var den første timelange dramaserien for TV som ble produsert av det amerikanske kabelkanalselskapet HBO. Serien, som ble sendt i seks sesonger (1997–2003), finner sted i et høysikkerhetsfengsel. Staten der fengselet ligger blir aldri nevnt i serien, men de fleste av seerne antar at det ligger et sted i staten New York. Serien ble skapt av Tom Fontana og produsert av Barry Levinson. "Oz" er kallenavnet til "Oswald State Correctional Facility". Mange av handlingsforløpene er satt i Emerald City («Em City»), en eksperimentell del av fengselet, der fengselsbetjentene forsøker å oppmuntre til rehabilitering og undervisning av ansvar. Emerald City er et kontrollert miljø. Det er et begrenset antall av hver rase og sosiale gruppe (muslimer, latinamerikanere, homoseksuelle, nynazister, afro-amerikanere, irsk-amerikanere og andre). "Oz" unngår alle enkle svar til opprinnelsen for vold og kirminalitet. Selv de verste drapsmenn og hardkokte forbrytere blir vist å ha menneskelige øyeblikk, mens også antatt «normale» figurer innrømmer grusomme handlinger. Helen Hunt. Helen Elizabeth Hunt (født 15. juni 1963 i Culver City i Los Angeles County i California) er en amerikansk Oscar-, Golden Globe- og Emmy-belønnet skuespiller. Hun vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i filmen "Livets lyse sider" ("As Good as It Gets"). Nuclear Decommissioning Authority. Nuclear Decommissioning Authority (NDA) er en britisk myndighet opprettet 1. april 2005 for å føre tilsyn med stengningen og opprydningen av Storbritannias sivile atomkraftanlegg. NDA overtok eierskapet av de aktuelle anleggene, men selve arbeidet utføres av leverandører på kontrakt. NDA overtok også eierskapet av Direct Rail Services, et jernbaneselskap som transporterer kjernefysisk materiale. Holger Drachmann. Holger Henrik Herboldt Drachmann (født 9. oktober 1846, død 14. januar 1908), var en dansk poet og dramatiker. Han betraktes som en av de mest fremtredende representanter for "Det moderne gjennombrudd". Drachmann ble født i København og forsøkte seg først som kunstmaler, men ga opp og ble forfatter. Under sine ungdomsår var han en politisk opprører med revolusjonære dikt (Engelske Socialister). Hans mange kvinnehistorier og skandaler gjorde ham til en farverik person – en klok og objektiv betrakter – og han skrev noveller, dikt, romaner og skuespill. Han ble hyllet med en statue av Hans Christian Holter ved Allégade på Frederiksberg. Edvard Grieg satte musikk til en rekke av Drachmanns dikt, bl.a. "Reiseminder fra Fjeld og Fjord" opus 44, som ble skrevet i løpet av en tur de to hadde sammen i fjellet, 1886. Kulturkanonen. «Jeg hører i Natten den vuggende Lyd» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi. Eksterne lenker. Drachmann, Holger Drachmann, Holger Drachmann, Holger Farmasøyt. Farmasøyt på Apoteket Hjorten Bergen Legen og Apotekeren fra 1508 Galen og Hippokrates fremstillt som apoteker og lege i krypten i Domkirken i Anagni i Italia En farmasøyt (gr "pharmakeutes") er en person som er utdannet i farmasi. Tittelen cand.pharm. (latin: "candidatus / candidata pharmaciae") er fortsatt i bruk i en rekke land om en akademiker som har bestått embedseksamen i farmasi og tilsvarende dr.pharm om en person som har avlagt doktorgrad i faget. I dag tildeles kandidater med bestått eksamen bachelor- eller mastergrad. Oppgaver. Farmasøyter har tradisjonelt tilberedt og utlevert legemiddel på ordre fra leger. Oppgaver tilknyttet pasientbehandling, i tillegg til klinisk praksis, medisineringsovervåking og legemiddelopplysning inkluderes nå i farmasiens fagfelt. Noen av disse oppgavene har i enkelte land blitt stadfestet med lov. Historie. Adskillelsen av farmasøyten fra legen går tilbake til ca. 1170–1200 da det i byen Arles i Frankrike ble laget et "dekret" som påbød adskillelse av yrkene. I 1240 ble det utstedt en "medisinalforordning" for kongeriket Sicilia av Fredrik II (1194–1250) som skilte legeyrket og apotekeryrket. Titler i Norge. Farmasøyter med femårig universitetsutdanning, dvs. mastergrad, kan bli autorisert som «provisorfarmasøyt», mens farmasøyter med treårig høgskoleutdanning kan få autorisasjon som «reseptarfarmasøyt». Det er kun mastergraden som oppfyller kravene til artikkel 44 av direktiv 2005/36/EC, og som i europeisk og i internasjonal sammenheng lar seg oversette til det engelske begrepet "pharmacist". Farmasiutdanning i Norge har sin opprinnelse ved Universitetet i Oslo (den tidligere cand.pharm. utdanningen, 5-årig). I 1967 ble i Oslo reseptarhøgskolen opprettet som tilbød en kortere høyskoleutdanning, reseptar. Bachelorutdanningen (som ikke tilbys på universiteter) er en profesjonsutdanning, helt adskilt fra universitetsutdanningen, og tilbys ved høyskoler. Det er likevel mulig å bygge på en bachelorutdanning fra en høyskole med en mastergrad ved å ta 3 – 3,5 år tilleggsutdanning ved et universitet. Farmasiutdanning tilbys nå i Bergen (master), Tromsø (master), Oslo (master og bachelor) og i Namsos (bachelor). Apoteker er yrkestittelen for den som har det faglige og administrative lederansvaret for et apotek (jur. "driftskonsesjonær"), noe som krever mastergrad i farmasi, samt 2 års relevant yrkeserfaring. El. 11. El 11 var et elektrisk lokomotiv som ble brukt av NSB for både passasjer- og godstog. Det var det andre elektriske lokomotiv med boggier, etter El. 9. Lokomotivene ble bygget av Norsk Elektrisk & Brown Boveri (NEBB) og Thunes mekaniske verksted. De første 35 lokomotivene ble bygget mellom 1951 og 1956 og fikk nummerene 11 2078 til 11 2112. En mindre serie på seks El 11b lokomotiver, nummerert 11 2145 til 11 2150, ble bygget mellom 1963 og 1964. Disse hadde noen småendringer, blant annet ble de fire små frontrutene i hver ende byttet ut med to store. El 11 lokomotivet ble videreutviklet til El. 13. Mellom 1982 og 1983 ble tre El 11 lokomotiver oppgradert for bruk på den bratte Flåmsbana. De har siden blitt erstattet av motorvognsett type 69 og senere av El. 17-lokomotiver. De siste lokomotivene av type El 11 ble tatt ut av tjeneste i 1990. Fire lokomotiver er bevart, to av Norsk Jernbaneklubb og to av Norsk jernbanemuseum på Hamar. Frances McDormand. Frances McDormand (født 23. juni 1957 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som politikvinnen Marge Gunderson i filmen "Fargo". McDormand har også blitt Oscarnominert to ganger i klassen beste kvinnelige birolle: i 2000 som Elaine Miller i filmen "Almost Famous" og i 2005 som Glory Dodge i filmen "North Country". Hun er gift med filmskaperen Joel Coen. Elvepadling. Elvepadling er en idrett som omfatter padling i elvestryk med elvekajakk, lukket eller åpen elvekano, og skiller seg dermed fra rafting som foregår i en gummiflåte beregnet for flere personer. Blant Norges mest kjente elvepadlere er Mariann Sæther. Jeff Rense. Jeff Rense er en amerikansk journalist og konspirasjonsteoretiker bosatt i Santa Barbara, California. Han har tidligere vært ankermann i TV-nyheter og er nå vert for sitt eget program på radio, både via kringkasting og på Internett. Han ble kjent i USA på 90-tallet for radioprogrammet «Sightings». Såvel radioprogrammet som nettstedet hans (se nedenfor) dekker temaer som UFO-rapporteringer, paranormale fenomener, konspirasjonsteorier, rapporter om nye sykdommer samt et mylder av andre temaer som sjelden omtales i hovedstrømmen av media. Rense bekjenner seg ikke til noen konvensjonell politisk plattform, og mange av hans meninger er på en og samme tid liberale og konservative. Rense kommer fra en familie av skribenter: hans bror Rip Rense, stemor Paige Rense (som er aktiv i New York-sosieteten og dessuten sjefredaktør for Architectural Digest Magazine), dessuten hans nå avdøde far Arthur F. Rense som var sportsjournalist. Rense er veganer. Om radioprogrammet. "Jeff Rense show" kringkastes over terrestrielle radionettverk, over satellitt og via Internett fem ganger ukentlig, tirsdag til lørdag 05.00 – 07.00 norsk tid. Internettlyttere avkreves en abonnementsavgift, men det er gratis å lytte via 8-bit stream. Mistillit til det etablerte samfunn er et gjennomgangstema både i radioprogrammet og på nettstedet. Rense vil ofte gå ut med artikler som f. eks. uttrykker at hiv ble laget i laboratorier av CIA eller en annen statlig institusjon for å redusere verdens befolkning og dessuten berike de farmasøytiske selskapene. Temaene illuminati og ny verdensorden blir ofte dekket av programmet og Rense tror at et fordekt regjeringshierarki styrer samfunnet slik at menneskeheten holdes på plass i en underkuet og lydig tilstand. Han er ofte svært kritisk til det etablerte og til den amerikanske regjering i særdeleshet. Mange av gjestene på showet hans antyder at utenomjordiske vesener spiller en avgjørende rolle innenfor den hemmelige regjeringen. Et populært tema for Rense er teorien om at terrorister angrep World Trade Center den 11. september 2001 i virkeligheten var maskineringer organisert og utført av CIA/Mossad og ikke (i hvert fall ikke utelukkende) av islamske fundamentalister. Teorien om at angrepene den 11. september var et utspekulert og diabolsk kupp utført for å gi etablissementet det nødvendige politiske spillerom til å kunne fortsette utfoldelsen av en korrupt global agenda. Særlig dette temaet kommer Rense stadig tilbake til i programmene. Tidligere gjester. Majoriteten av intervjuobjekter på "Jeff Rense show" er tilfeldige gjester. Hans regelmessige gjester er med en eller to ganger i måneden. Stamgjester i showet inkluderer blant andre Brad Steiger, en ekspert på det paranormale, konspirasjonsteoretikeren Alex Jones, Barry Chamish, Tim Rifat som analyserer geopolitikk, Jim Marrs, sykdomseksperten Patricia Doyle, Ph.D., den geopolitiske militæranalytikeren Charles R Smith, George Filer, Peter Davenport og Brian Vike, de to sistnevnte eksperter på ufologi. Kritikk. Som en naturlig følge av hans ukonvensjonelle synspunkter har Jeff Rense ofte tiltrukket seg kontroverser. Rense har blitt anklaget for rasisme, anti-semittisme og holocaust-fornektelse, selv om han faktisk gjør hevd på å være pro-jødisk men samtidig anti-sionistisk. Han tror at sionister «kontrollerer verden» gjennom deres dominerende rolle innenfor sentralbank-vesenet og verdensomspennende finansvesen. Rense hevder at det sionistiske illuminatis endelige mål er å innføre en «ny verdensorden» – et regjerende system der alle nasjonalstater er oppløst og erstattet av en udemokratisk, global regjering. Enkelte av gjestene i programmet har kritisert jødedommen og skal ifølge beskyldninger gjentatte ganger ha kommet med uriktige sitater fra den jødiske "Talmud". Han har også åpnet mikrofonen for slike holocaust-fornektere som Ernst Zündel og Mark Weber, og han gir støtte til teorier som sier at Holocaust er kraftig overdrevet og har blitt slått politisk mynt på på forskjellig vis av grupper som hevder jødisk overlegenhet over andre folkegrupper («Jewish supremacists») og at «jødiske bankierer og finansmenn var de som til syvende og sist var ansvarlige for de fiendtlighetene som ble begått mot jøder.» Nettstedet hans inneholdt på et tidspunkt opptrykk fra magasinet "Spotlight" som drives av hvite rasister («white supremacist»), kjente anti-semittiske falsknerier slik som "A Racial Program for the Twentieth Century" og holocaust-fornektende informasjon gjengitt fra Institute for Historical Review som tidsskriftet "History Teacher" kalte «sjokkerende rasistisk og anti-semittisk». Han rettferdiggjør dette ved å hevde at han støtter ytringsfrihet og ikke nødvendigvis er enig i alt det hans gjester måtte ha å si, og uttrykker at han er anti-sionistisk heller enn anti-semittisk. Jeff Rense har intervjuet mange ikke-hvite og jøder i programmet sitt inkludert konspirasjonsteoretikeren Barry Chamish og han har også informert om "Jews Against Zionism" som er tilknyttet den sterkt Israelfiendtlige ultraortodokse jødiske aktivistgruppen Neturei Karta. Rense og flere av hans gjester og spaltister hevder de har blitt utsatt for drapstrusler og trakassering fra kritikere som han anser som «sionister» Eksterne lenker. Rense, Jeff 40 Wall Street. 40 Wall Street eller Trump Building, opprinnelig kjent som Bank of Manhattan Trust Building er en skyskraper i New York. Som navnet tilsier ligger bygningen i Wall Street i Manhattans Financial District. 40 Wall Street har en høyde på 282,5 meter, og var verdens høyeste bygning noen måneder i 1930, inntil Chrysler Building sto ferdig senere samme år. Bygget eies i dag av entreprenøren Donald Trump. Susan Sarandon. Susan Sarandon (født Susan Abigail Tomalin 4. oktober 1946 i New York City) er en amerikansk skuespillerinne. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og vunnet en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i filmen Dead Man Walking fra 1995. Susan Sarandon har blant annet spilt rollen som Louise i filmen Thelma & Louise fra 1991. Susan ble nominert til en Academy Award for sin rolle i Thelma & Louise for beste kvinnelige hovedrolle, og det samme ble Geena Davis for samme film. Ingen av dem vant. I 1964 begynte Sarandon et forhold med skuespiller Chris Sarandon, mens de gikk på college, og paret giftet seg den 16. september 1967. De tok ut seperasjon i 1978. På midten av 1980-tallet, innledet Sarandon et forhold med den italienske filmskaperen Franco Amurri, som hun fikk en datter med den 15. mars 1985. Fra 1988 til 2009 var Sarandon i et forhold med skuespiller Tim Robbins, som hun møtte mens de drev innspilling av filmen "Bull Durham". De har to sønner, Jack Henry (født i 1989) og Miles Guthrie (født i 1992). I 2006 reiste Sarandon og ti av hennes slektninger (inkludert hennes daværende partner Tim Robbins og deres sønn Miles) til Wales for å spore drive slektsforskning og finne familien hennes. I 1995 var Sarandon en av mange skuespillere, regissører og forfattere fra Hollywood som ble intervjuet til dokumentarfilmen "Celluloid Closet", som undersøkte hvordan Hollywood-filmer har tatt for seg homofili. I 1999 ble Sarandon utnevnt til frivillig ambassadør for UNICEF. I 2006 var Sarandon en av åtte kvinner som fikk bære det olympiske flagget under åpningsseremonien av de olympiske vinterlekene som ble avholdt i Torino, Italia. I 2010 ble Sarandon innsatt i New Jersey Hall of Fame. Den 27. september 2011, talte Sarandon til de oppmøtte under en protest arrangert av Occupy Wall Street i New York City. Ñ. Ñ på et spansk tastatur Ñ (spansk: "eñe") er den femtende bokstaven i det spanske alfabetet. Bokstaven er en "n" med en tilde ("~") over. Historisk sett var ñ to n'er. Tilden over var stenografi for den andre "n"-en. Ñ er ikke med i det norske alfabetet, men forekommer i flere andre språks alfabet, for eksempel det keltiske språket bretonsk og i filippinsk, i tillegg til spansk. "Ñ" ansees kun for å være en egen bokstav på spansk, men er en variant av "n" i bretonsk og filippinsk. På datamaskiner. På markeringsspråket "html" skrives bokstaven &Ntilde; og &ntilde; eller &#209; og &#241;. På en Macintosh trykker du [Option]-knappen etterfulgt av N eller n. For Windows-brukere holder de inne alt+0209 eller alt+0241 på det nummertastaturet til (vanligvis) høyre. På noen tastatur, f.eks. i Spania, har man en egen knapp til ñ, mens i andre, f.eks. Norge, må man trykke Alt Gr + ~ + n. N 06 Jessica Lange. Jessica Phyllis Lange (født 20. april 1949 i Cloquet i Minnesota) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som Julie Nichols i filmen "Tootsie" i 1982 fikk Lange en Oscar for beste kvinnelige birolle og tolv år senere vant hun en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i filmen Blue Sky. Stenografi. Skrift i en rekke stenografisystemer. Stenografi (fra gresk "stenos" (smal, tett) og "graphos" (skrift)) er kunsten å skrive fort. Målet er å kunne skrive like raskt som en snakker. Dette gjøres ofte ved bruk av spesielle skriftsystemer hvor hver enkel bokstav krever minimalt med pennestrøk og løfting av pennen, fonetisk skrift, forkortelser og egne tegn som erstatter vanlige bokstavkombinasjoner eller ord. Flere kjente forfattere, slik som Charles Dickens og Astrid Lindgren, har benyttet stenografi i sitt forfatterskap. Det finnes flere stenografiske systemer. De mest kjente er Pitmans stenografisystem og Greggs stenografisystem. MELIN er et svensk system utviklet omkring 1850. Skrifttypen har blitt beskrevet som `inspirert av arabisk` og mer bekvem. Den er rundere i formen og gir en bedre ettergivelse av ånden i språket. Wang-Krogdahls stenografisystem er et norsk system basert på Gabelsbergers stenografisystem og den moderniserte versjonen av dette systemet Deutsche Einheitskurzschrift, og utviklet av Leif Wang og Olav Krogdahl. Holly Hunter. Holly Hunter (født 20. mars 1958 i Conyers i Georgia) er en amerikansk skuespiller. Holly Hunter vant i 1993 en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle som «Ada McGrath» i filmen "Piano" og i 2003 var hun nominert i klassen beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Melanie Freeland» i filmen Thirteen. Radio Harstad. Radio Harstad er en lokalradio for Harstad som ble startet i 1984 under navnet «Ungdomsradioen». Redaktør Reidulf Solbakken har drevet prosjektet, som er støttet av Harstad kommune med økonomiske midler til husleie og en stilling som redaktør. Radioen har per desember 2009 nærmere 100 frivillige medarbeidere. Radio Harstad eies av «Interesseforeningen for Radio Harstad» ("IFRH"). IFRHs styre kalles eierstyret og består av Radio Harstad-veteraner og en person fra kommunen. Historie. "Ungdomsradioen" ble startet opp i 1984. Initiativtaker var Reidulf Solbakken, som ennå sitter som redaktør. Solbakken deltok i 1984 på et seminar i regi av Landsforeningen for Fritidsklubber (LFK) om nye aktiviteter i fritidsklubbene, hvor nærradio ble trukket fram som et alternativ. I september 1984 fikk Centrum Fritidsklubb innvilget konsesjon for nærradio. Dette var starten på "Ungdomsradioen", forløperen til Radio Harstad. Den første sendinga gikk på lufta 10. desember 1985. I 1998 mottok kanalen Forbrukersamvirket Nords kulturpris. I 2003 ble radioen tildelt Troms fylkeskommunes kulturpris for sitt arbeid for ungdommen i Harstad. Sommeren 2009 flyttet radioen inn i nye lokaler i Harstad Rådhus. Åpningen ble markert med besøk av daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt som klipte snoren, samt musikalske innslag og taler utenfor rådhuset. I desember 2009 fikk Radio Harstad for første gang over 100 medarbeidere, og pr. 1. januar 2010 hadde Radio Harstad 109 medarbeidere. I juni 2011 overtok Bengt Simonsen stillingen som ansvarlig redaktør. Eksterne lenker. Harstad, Radio Kathy Bates. Kathleen Doyle Bates (født den 28. juni 1948 i Memphis i den amerikanske delstaten Tennessee) er en skuespiller som vant en Oscar-statuett for beste kvinnelige hovedrolle som "Annie Wilkes" i thrilleren "Misery". Hun spilte også i filmen Titanic som den rike fruen Margaret Tobin «Molly» Brown. Mikrodatamaskin. En mikrodatamaskin er vanligvis forstått å være en datamaskin med mikroprosessor som CPU. Disse kom med lanseringen av verdens første mikroprosessor, Intel 4004, 15. november 1971. Etter hvert som programvare ble tilgjengelig og prisene sank, så førte utviklingen fram til hjemmedatamaskiner og PC-er. Begrepet mikrodatamaskin gikk ut av alminnelig bruk på slutten av 1970-tallet. Zarepta. Zarepta er et norsk plateselskap drevet av Ole Paus. Det ble stiftet i 1975. De første årene ble selskapets plater distribuert av Arne Bendiksen på etiketten Sonet. Foruten Paus' egne utgivelser er Zarepta hovedsakelig kjent for sine utgivelser innen norsk jazz. UNIVAC. UNIVAC var avdelingen for forretningsdatamaskiner hos det amerikanske selskapet Remington Rand. Det ble skapt ved oppkjøp av Eckert-Mauchly Computer Corporation (EMCC) i 1950. EMCC var stiftet og oppkalt etter to personer som sto for utviklingen av ENIAC, verdens første programmerbare, elektroniske datamaskin. Navnet på selskapet var et akronym, og sto for UNIVersal Automatic Computer. På 1960-tallet var UNIVAC en av verdens største datafirmaer. Jessica Tandy. Jessie Alice «Jessica» Tandy (født 7. juni 1909 i London i England, død 11. september 1994 i Easton i Connecticut) var en engelsk-amerikansk skuespiller som 80 år gammel vant Oscar for sin rolle i filmen På tur med Miss Daisy (Driving Miss Daisy). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Tandy dukket opp på teater i London i en alder av 16 år da hun spilte mot Laurence Olivier i en oppsetning av Henry V. Hun har også vært med i en lang rekke britiske filmer. Da hennes ekteskap med Jack Hawkins tok slutt, flyttet Jessica til New York, hvor hun møtte skuespilleren Hume Cronyn fra Canada. Han ble hennes andre ektemann, og de opptrådde flere ganger sammen på teater og TV. Paret fikk to barn sammen. Tandy gjorde sin amerikanske filmdebut i The Seventh Cross (1944). Hun har også dukket opp i The Valley of Decision (1945), The Green Years (1946), Dragonwyck (1946). Tandy ble tildelt en Tony Award for sin opptreden som Blanche Dubois i den opprinnelige Broadway-produksjonen av A Streetcar Named Desire i 1948, hun delte denne prisen med Katherine Cornell og Judith Anderson. Tandy ble en naturalisert statsborger av USA i 1952. Tandy hadde en betydelig rolle i Alfred Hitchcocks film, The Birds (1963), og en Tony Award-vinnende opptreden i The Gin Game. Tandy ble den eldste skuespiller som ble tildelt en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for hennes rolle i Driving Miss Daisy (1989), som hun også vant en BAFTA Award og en Golden Globe for. På høyden av hennes karriere ble Tandy kåret som en av "50 Most Beautiful People". Tandy ble diagnostisert med eggstokkreft i 1990, men hun fortsatte å jobbe inntil kort tid før hennes død. Tandy døde i sitt eget hjem den 11. september 1994 i Easton, Connecticut. ENIAC. ENIAC var verdens første programmerbare elektroniske datamaskin. Navnet sto for Electronic Numerical Integrator and Computer. Den ble utviklet for den amerikanske hæren, og kom i drift i 1946. Hensikten var å lage ballistiske tabeller for skyting med artilleri, og maskinen var i drift fram til 1955. Den røde terroren. Den røde terroren er betegnelsen på forfølgelsene som kom i kjølvannet av den russiske revolusjonen. Terroren var rettet mot alle som var motstandere av bolsjevikenes politikk. Terroren sprang ut av den russiske borgerkrigen, 1918-22, som fulgte revolusjonen, og ble stort sett utøvd av bolsjevikenes eget politiske politi, "Tsjeka" Marlee Matlin. Marlee Beth Matlin (født 24. august 1965 i Morton Grove i Illinois) er en døv amerikansk skuespiller som vant en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i filmen "Kjærligheten trenger ingen ord" ("Children of a Lesser God"). Geraldine Page. Geraldine Page (født 22. november 1924 i Kirksville i Missouri, død 13. juni 1987 i New York City) var en amerikansk skuespillerinne. Page var datter av en lege, og startet sin skuespillerkarriere i opptredener med ulike mindre teaterselskaper. I 1952 fikk hun sitt gjennombrudd på scenen i en oppsetning av "Summer and the Smoke". Page anses som den største amerikanske skuespillerinnen noensinne, og hadde stor suksess både innenfor teater og film. Hun var ofte ukonvensjonell, og ble kjent for å takke nei til roller som hun ikke syntes passet henne. Geraldine Page ble nominert til Oscar åtte ganger før hun endelig mottok utmerkelsen i 1985 for sin rolle som den aldrende enken i "Reisen til Bountiful". Fra 1963 til sin død var Page gift med skuespilleren Rip Thorn. Liu Bei. Liu Bei (tradisjonell kinesisk: 劉備, forenklet kinesisk: 刘备, pinyin: "Liú Bèi", født 161 i kommanderiet Zhuo – nå Zhuozhou i prefekturet Baoding i Hebei i Kina, død 223) var en mektig krigsherre, og keiseren som grunnla kongedømmet Shu Han i Kina under den historiske perioden som er kjent som De tre rikers tid. Dynasty Warriors. Liu Bei er også en spillbar figur i Dynasty Warriors-serien av Koei, hvor hans valgte våpen er et langsverd. Sentralidrettsplassen. Sentralidrettsplassen (også kalt (Nye) Elverum stadion) er et fotballstadion og en idrettsplass i sentrum av Elverum. Banen har vært Elverums hjemmebane siden åpningen i 1950. Etter årevis med slitasje og begrenset bruk ble det startet innsamling til kunstgressdekke, og arbeidet startet høsten 2006. Etter at kunstgressdekket ble fullført 3. juni 2007, har banen blitt tilgjengelig også for lag fra yngres avdeling. På vestsiden av banen er det også en 5-er-bane, også med kunstdekke beregnet for oppvarming. Publikumsrekorden er 4 633, og ble satt 1. september 1991 i lokalderbyet mot Hamarkameratene. Elverum tapte 3–0. Sally Field. Sally Margaret Field (født 6. november 1946 i Pasadena i California) er en amerikansk skuespiller som to ganger har vunnet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle: i 1979 for rollen hennes i Norma Rae og i 1984 for rollen hennes i Places in the Heart. Hun spiller blant annet i den amerikanske dramaserien "Brothers & Sisters". Ee Mungu Nguvu Yetu. Ee Mungu Nguvu Yetu er Kenyas nasjonalsang. Oversatt til norsk. Rettferdighet er vårt skjold og forsvarer, Og finne alt vi trenger i landet. Fylle hvert hjerte med takk -ThS Norges Bedriftsidrettsforbund. Norges Bedriftsidrettsforbund (NBIF) er Norges tredje største særforbund under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF), og organiserer bedriftsidrett i Norge. Bedriftsidretten er tuftet på frivillighet og har 300 000 medlemmer fordelt på om lag 4 200 bedriftsidrettslag. Bedriftsidretten organiserer diverse idrettsrelaterte aktiviteter for virksomheter i hele Norge blant annet «Sykle til Jobben»-aksjonen. Det arrangeres serier og turneringer i innebandy, fotball, håndball, ishockey, bowling i tillegg til rundt 40 andre idretter. Historie på 1900-tallet. Tidlig på 1900-tallet var fagbevegelsen opptatt av å koble idrett og friluftsliv til bedriftene, og egne arbeideridrettsforeninger ble dannet. Arbeidernes Idrettsforbund, stiftet i 1924, hadde bedriftsidretten som prioritert oppgave, og det opprettet et eget bedriftsidrettsutvalg i 1931 som skulle arbeide med utvikling. Etter sammenslåingen av idretten i 1940 ble bedriftsidretten etablert som et utvalg under Norges Idrettsforbund (NIF). I 1957 ble Norges Mosjons- og Bedriftsidrettsforbund (NMBF) stiftet. Handikapidrett ble administrert av et utvalg i bedriftsidrettsforbundet frem til Norges Handicapidrettsforbund ble eget særforbund i NIF 1971. Også idrett blant sjømenn er en form for bedriftsidrett som tidligere var organisert gjennom den statlige velferdstjenesten for handelsflåten. På 2000-tallet. Bedriftsidretten har arbeidslivet som arena, som det eneste forbundet i NIF. I tillegg til NIF, er Norges Bedriftsidrettsforbund også medlem av European Federation for Company Sports (EFCS). Høyeste myndighet i Bedriftsidrettsforbundet er Forbundstinget som avholdes hvert tredje år. Forbundstinget velger Forbundsstyret, som leder organisasjonen i tingperioden. Styret består av president, visepresident, fem medlemmer og ett varamedlem. I tillegg oppnevner arbeidslivsorganisasjonene NHO og LO ett medlem hver. En representant fra de ansatte har også fast plass i styret. Forbundsadministrasjonen står for den daglige driften av forbundet. Administrasjonen blir ledet av en generalsekretær. Administrasjonen er lokalisert til Ullevaal Stadion i Oslo, sammen med NIF og store deler av norsk idrett. Bedriftsidretten er organisert på regionalt og lokalt nivå gjennom 16 bedriftsidrettskretser, som er organisert etter fylkesgrenser. Hver bedriftsidrettskrets styres av sitt kretsstyre, valgt på kretsting. Kretsene organiserer det lokale aktivitetstilbudet. Bedriftsidrettslagene er forbundets fundament. Bedriftsidrettslagene er selvstendige og selveide enheter, tuftet på demokratiske prinsipper og frivillig innsats. Et sprekere Norge. Bedriftsidrettens virksomhetsidé er å styrke medlemmenes helse og trivsel ved å skape varig motivasjon for en aktiv livsstil. Bedriftsidretten er en medlemsorganisasjon, og virksomheten er ideell og basert på frivillighet. Eksterne lenker. Bedriftsidrettsforbundet Høytrykk. Et høytrykk er et område der det atmosfæriske lufttrykket er større enn i de omkringliggende områdene. I enkelte land blir disse områdene kalt "antisykloner". Atmosfæren prøver alltid å komme i likevekt med seg selv og derfor blir faktorer som lufttrykk og temperatur forsøkt utjevnet. Dette fører til at luften strømmer fra høytrykk mot lavtrykk for å utjevne trykkforskjellen. Høytrykk er assosiert med rolige vindforhold og subsidens. Subsidens er synkende luftbevegelser som gjør at luften blir adiabatisk oppvarmet. Dermed vil eventuelle skydråper fordampe i høytrykkssituasjoner og det blir lite skyer på himmelen. Mangelen på skyer fører til at temperaturforskjellen mellom dag og natt ofte øker i forhold til lavtrykkssituasjoner. Om dagen vil mer solinnstråling føre til økt temperatur, mens overflaten blir avkjølt ved langbølget utstråling om natten. Klimatologisk oppstår høytrykkene oftest i subtropiske områder (omtrent 25-35° N eller S). Over ekvator fører kraftig solinnstråling til at luftmassene blir løftet opp i høyden og ført enten nordover eller sørover. Denne luften blir så avkjølt, og begynner å synke ned mot overflaten i subtropiske strøk. Denne sirkulasjonen er kjent som Hadleyceller. Den synkende, tørre luften er hovedårsaken til at vi finner de fleste ørkener på disse breddegrader. Høytrykk dekker ofte et større område og har svakere overflatevind enn lavtrykk, fordi større overflatefriksjon på trykkgradienten og corioliskraften hindrer sirkulasjonen rundt høytrykket. Luften strømmer alltid motsatt vei rundt et høytrykk og et lavtrykk på samme halvkule. På den nordlige halvkule strømmer luften med klokka rundt et høytrykk, mens det er motsatt på den sørlige halvkule. Noen høytrykk varer så lenge at de får spesielle navn. Det sibirske høytrykket er et tilnærmet stasjonært høytrykk som kan vare lenger enn en måned om vinteren. Her i Europa kjenner vi til Azorehøytrykket, som amerikanerne kaller Bermudahøgtrykket. Dette er et kraftig høytrykk som ofte gir fint vær i Nord-Atlanteren. I de sørlige områdene av dette høytrykket vil den østlige vinden ofte føre havbølgene inn mot østkysten av Nord-Amerika i løpet av orkansesongen. Œ. Œ er en ligatur av bokstavene o og e. Den stammer opprinnelig fra latin, men brukes i dag mest i fransk, for eksempel i ord som "cœur" (hjerte), "sœur" (søster) og "œil" (øye). Lyden tilsvarer omtrent den norske bokstaven Ø. "Œ" alfabetiseres på fransk som "oe". Oe Indian Peace Keeping Force. Indian Peace Keeping Force (IPKF), var en indisk militær styrke som var plassert i det nordlige og østlige Sri Lanka på et fredsbevarende oppdrag. Grunnlaget for operasjonen var å overvåke avtalen som i 1987 ble inngått mellom Sri Lankas regjering og separatistbevegelsene; en avtale India hadde forhandlet frem for å få en slutt på stridighetene. Sid Meier's Civilization IV. "Sid Meier's Civilization IV" er et Gullstikka-belønnet turbasert strategispill utviklet av Firaxis Games, utgitt til PC høsten 2005 og senere til Macintosh. Det er det foreløpig nest siste spillet i "Civilization-serien". Oversikt. I "Civilization IV" blir spilleren plassert i rollen som lederen for en sivilisasjon, vanligvis i år 4000 f.Kr.. Spilleren må bygge nye byer, utvide grensene og bedre forholdende i byene sine for at de skal vokse. Spilleren oppnår kontakt med andre sivilisasjoner, og kan for eksempel danne allianser eller handle med dem. En viktig del av spillet er krig mot andre sivilisasjoner, men spillet kan vinnes også med fredelige metoder: som i de foregående spillene i serien er en av metodene å bygge et romskip som skal nå stjernen Alpha Centauri. Spillet kan spilles både mot datamaskinen og over Internett, og dessuten mot en annen person på samme datamaskin («hotseat»). I alle tilfeller kan man velge et standard spill, hvor man velger parametre for hva slags verden man vil spille i, hvilke motstandere man vil ha o.l., eller et forhåndslagd scenario, som i mange tilfeller er tatt fra historiske hendelser. Det fulgte flere scenarier med spillet, men mange kan også lastes ned fra Internett. Forskjeller fra tidligere spill. Den mest tydelige forskjellen mellom "Civilization IV" og de tidligere spillene i "Civilization"-serien er at spillet foregår i 3D. Den høyst modifiserbare Gamebryo-motoren, som også brukes i blant annet Elder Scrolls III og IV, gir i "Civilization IV" muligheten til å zoome helt ut til en oversikt over hele planeten spillet foregår på, og helt inn i de forskjellige byene. «Store personer» («Great people») vil nå dukke opp. De deles i fem kategorier: kunstnere, handelsfolk, profeter, ingeniører og vitenskapsfolk. Disse kan brukes til å oppnå forskjellige bonuser. Religion vil nå spre seg til byer, og spilleren kan bestemme en statsreligion for landet sitt. Man kan ikke lenger flytte tropper innenfor andre sivilisasjoners grenser og håpe på at det blir tolerert. En krenking av grensene blir nå regnet som en erklæring av krig. Man kan imidlertid ha åpne grenser med land. Utvidelser. En av de nye sivilisasjonene er vikingene. Denne sivilisasjonen var å finne i "Civilization II", men ikke i "Civilization III". Da ble imidlertid også sivilisasjonen lagt til i en utvidelse, "Conquests", under navnet «skandinaver». Paal Fredheim. Paal Fredheim (født 16. oktober 1963) er en tidligere norsk fotballspiller og fotballtrener. Fredheim var toppscorer for Vålerenga i 1986 og 1987. Han kom fra klubben IL Morild som er fra Myre i Vesterålen. Han har senere vært trener for en rekke lag i Osloområdet. Han var assistenttrener til Kjell Sverre Hansen Wold i Skeid junior, da de vant Norgesmesterskapet i både 1998 og 1999. Paal Fredheim er far til Daniel Fredheim Holm, som fulgte i sin fars fotspor og spilte for både Skeid og Vålerenga i tidsrommet 2003-2009. Daniel spiller i dag for Rosenborg Slipknot. Slipknot er et amerikansk heavy metal-band fra Des Moines, Iowa, som ble dannet i 1995. En av Slipknots varemerker er deres «anonymitet» ved å bruke masker på offentlige bilder og filmklipp på konserter. Imidlertid har de vist seg uten masker på intervjuer og noen av medlemmene i bandet, som Corey Taylor og Jim Root, kan man finne i bandet Stone Sour, og trommeslageren Joey Jordison i glam metal-bandet Murderdolls. Den eneste som har holdt seg helt anonym, og ikke engang har snakket i et intervju, er pianist Craig Jones. Bandets medlemmer kalles ofte med nummer isteden for deres egentlige navn. De første årene. Bandet ble stiftet av avdøde Paul Gray (bassist), Shawn Crahan (perkusjon) og Anders Colsefini (vokalist) i Des Moines, Iowa. I de første årene tok bandet mange forskjellige navn som «The Pale Ones», «Pyg System» og «Meld» før de endte med Slipknot. De første sangene ble laget i 1993. En del av sangene på musikkalbumet "Mate.Feed.Kill.Repeat", og de andre kommende albumene, ble skrevet på denne tiden. Shawn Crahan var trommeslager, og det var han som kom på ideen om å ha tre trommer i bandet, da det skapte en kraftfull lyd. De hadde sin første konsert i 1995 på en klubb ved navn «The Love Shack». Bandet opptrådte da uten masker og kalte seg for «Pyg System». Dette var den eneste konserten med gitaristen Donnie Steele, som kort tid etter sluttet. Debutalbum. I 1995 begynte bandet å spille inn deres første musikkalbum kalt "Mate.Feed.Kill.Repeat", som kom ut i 1996. Opplaget var på kun 1000 eksemplarer og utgitt av et lite selskap i Nebraska. Mange av sangene på dette albumet ble utgitt på nytt på de neste albumene. Det første albumet var som en demo, og den gjorde at en del plateselskap ble oppmerksom på dem. Roadrunner Records ønsket å signere dem, men kun om de arbeidet mer med sangene. Slipknot skaffet seg da Corey Taylor som ny forsanger. Anders ble da henvist til å spille trommer, noe som førte til at han sluttet. I 1997 fikk de endelig kontrakt med Roadrunner Records og utga deretter ytterligere en demo; "Roadrunner Records Demo", i 1998. Denne ble trykket i underkant av 2000 eksemplarer. Året etter, i juni 1999, ble deres selvtitulerte debutalbum "Slipknot" utgitt, produsert av Ross Robinson. Det samme året turnerte bandet på Ozzfest og begynte nå få en fast tilhengerskare. På begynnelsen av 2000 ble albumet tildelt platinaplate som det første bandet på plateselskapet. I juli 2001 kalte Q magazine albumet for et av «de 50 tyngste album gjennom tidene». Iowa. Bandets andre album, "Iowa", ble utgitt i 2001. Responsen var meget imøtekommende og Jason Arnopp fra Kerrang! kalte albumet for «Et vakkert imøtekommende hat». og David Fricke fra Rolling Stone kalte utgivelsen for «den første gode plate fra nu-metall-æraen». Albumet ble plassert som nummer 3 på Billboards hitliste og havnet på førsteplass i Storbritannia. På sommeren 2001 turnerte bandet en gang på Ozzfest og på slutten av året dro de på turnen som ble kalt for «The Pledge of Allegiance Tour med System of a Down». I forbindelsen med denne turnen ble det utgitt et konsertalbum, "Pledge of Allegiance Tour: Live Concert Recording". Slipknot opptrådte også på en konsertscene i filmen "Rollerball" fra 2002 hvor deres sang «I am Hated» også ble benyttet som lydspor. Singlen «Left Behind» fra Iowa ble nominert til en Grammy i 2002, men vant ikke. Mot en pause. Sent i 2003 begynte Slipknot å skrive og spille inn med musikkprodusenten Rick Rubin, som tidligere hadde arbeidet med kjente navn som Johnny Cash, Red Hot Chili Peppers, og Slayer. De utga deres tredje album som ble kalt for "Vol. 3: (The Subliminal Verses)". Robert Cherry fra Rolling Stone skrev at albumet «eksperimenterte med nye ekstremer, som i Slipknots tilfelle betydde melodiklingende og tradisjonell sangstruktur». I 2004 var bandet for tredje gang på turné med Ozzfest. Tidlig i 2005 dro bandet på «The Subliminal Verses»-turné sammen med Shadows Fall og Lamb of God. Flere bandmedlemmer samarbeidet med andre musikere på CDen "Roadrunner United: The All-Star Sessions" som ble utgitt i oktober 2005. Slipknot spilte deretter inn et konsertalbum fra deres konserter i Phoenix, Las Vegas, Singapore og Tokyo. Albumet fikk navnet "9.0: Live" og ble utgitt i november 2005. Albumet landet på 17. plass på Billboard 200 albumhitliste. I 2006 vant bandet en Grammy i kategorien «Best Metal Performance» for singlen «Before I Forget». Deres tredje DVD "Voliminal: Inside the Nine" kom ut den 5. desember 2006. Corey Taylor fortalte i et intervju med VH1 at bandet ville ta en pause fram til 2008 slik at de enkelte medlemmene kunne arbeide med andre prosjekter. Corey Taylor og James Root er begge med i Stone Sour. Joey Jordison er med bandet Murderdolls mens Chris Fehn er mest opptatt av å spille golf. Det fjerde studioalbum. Det fjerde studioalbumet "All Hope Is Gone" ble utgitt 26. august 2008. Albumet har store endringer på sjangeren og har mer groove og death metal. Bandet har fortalt i ett intervju at bandet tar nye veier for hvert musikkalbum for at de ikke skal repetere seg og ha det samme og ta nye stil måter å spille på. Etter albumet ble sluppet og etter de hadde sin USA-turne erklærte Corey Taylor at Slipknot ville ta en liten pause fra musikken. Ødekroen. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Ødekroen et vertshus, som antakelig ble laget av mennesker i det tredje tidevervet. Ødekroen er bare nevnt en gang i Tolkiens publiserte verker: i "Ringens brorskap" da hobbiten Munti spør hvor langt det er til Kløvendal, og Vidvandre (Aragorn II) svarer følgende: «Jeg vet ikke om Veien noensinne er målt i mil lenger enn til "Ødekroen", en dagsreise øst for Bri.» Denne veien, Østaveien, ble brukt mange år tidligere av Bilbo Lommelun (onkel til ringbærer Frodo), men Ødekroen ble ikke nevnt i Bilbos bok, "Hobbiten". Kanskje var det bare en forlatt og ødelagt bygning på slutten av det tredje tidevervet, og dens tidligere historie har gått tapt. Southend-on-Sea. Southend-on-Sea er en kystby og enhetlig myndighet i Essex i England. Den ligger på nordsiden av Themsen, omkring 65 km øst for London, og grenser mot Rochford i nord og Castle Point i vest. Navnet kommer av at byen opprinnelig var den sørlige enden («south end») av landsbyen Prittlewell. I viktoriansk tid ble stedet, som hadde jernbaneforbindelse med hovedstaden, populært som reisemål for londonere. Turisme har siden da vært viktigste næring. Southend Pier er den lengste fornøyelsespiren i verden, 2185 meter lang. I 1960-årene kom en nedgangstid for britiske kystbyer, først og fremst på grunn av at mange tok billige charterturer fremfor å feriere i hjemlandet. Southend måtte finne nye inntektskilder, og det ble opprettet en rekke handelsbedrifter. Mye av det viktorianske preget forsvant i denne tiden. Byen har færre underholdsningstilbud enn andre engelske byer av samme størrelse, noe som antagelig skyldes at en betydelig andel av den yrkesaktive befolkningen pendler til London og derfor oppsøker kulturelle attraksjoner der i stedet. 's Revenue and Customs er en av de største arbeidsgiverne i byen. University of Essex har et kollegium i byen, South East Essex College. Bamsemums. En bamsemums-figur.Bamsemums er en skumfylt, bjørneformet sjokolade fra Nidar. Bamsemums original ble lansert i 1975. Siden har en rekke andre typer sett dagens lys, men Bamsemums original er den mest populære. En bamsemums lages med en skumblanding som helles ned i bamseformer strødd med maismel. Etter to dagers avkjøling pusses maismelet bort, og skumbamsene trekkes med lys sjokolade som dekker skummet jevnt. Wilsons 14 punkter. Liste over Woodrow Wilsons fjorten punkter for gjenbyggingen av Europa etter første verdenskrig, som han uttalte til Kongressen, 18. januar, 1918. Rangkrone. Rangkrone er et verdighetstegn som kan brukes på hodet eller være en grafisk utformet figur. Også kongekrone kan kalles rangkrone, men det er vanligere å bruke «rangkrone» om krone som betegner en verdighet rangert lavere enn monarker og kronprins. Betegnelsen "åpen krone" blir brukt på samme figur som rangkrone, når denne er en krone uten bøyler. Opprinnelse. Fra den europeiske antikken og mange kulturer rundt om i verden kjennes forskjellige typer verdighetstegn til å bære på hodet, så som kranser av planter og kvister, bånd, snorer, tøy- eller metallringer, turbaner, luer, hatter og lignende. Vi kan snakke om "verdighetstegn" når formålet med slik hodepynt er å markere en bestemt samfunnsmessig, religiøs eller lignende posisjon. Også "kroner" kan være av mange slag, men denne betegnelsen brukes fortrinnsvis når hodepynten består av en metallring med oppstikkende elementer som spisser, tårn, blader og/eller bøyler. Adelskroner og lignende. Med rangkroner menes idag ofte de spesielle typer kroner som er brukt av adelige eller tilsvarende rangerte personer. Rangkrone kan være brukt under monarkers kroninger (i nyere tid bare i England), men mer vanlig er som grafiske figurer på gjenstander, dokumenter, over navnebokstaver (monogram) og i våpenskjold. Slike kroner består gjerne av kronring med blader. Kronringen kan være besatt med juveler og bladene formet som blad fra jordbærplanten eller kløverblad. Det kan være spisser med perler på toppen i stedet for bladene eller mellom bladene. Noen rangkroner er formet som kronring med store perler oppe på kronringen. I de forskjellige landene brukes noe forskjellige utforminger av kronene for de enkelte kategorier kongelige og adelige personer. I monarkier har oftest monark og ektefelle kongekroner med bøyler, andre kongelige kan f.eks. ha færre bøyler eller bare spisser som i den norske kronprinskronen. I noen land ble kroner med bøyler også brukt av den såkalte "høyadel" som fyrster og hertuger. Rangkroner med varierende antall blader fra kronringen, brukes av adelige med titler som hertug, greve (f.eks. Wedel Jarlsberg), markgreve («marki»), friherre og baron (f.eks. Ludvig Holberg), samt av adelige uten tittel (f.eks. Tordenskiold). Rangkroner brukt av andre. I Norge har rangkroner også vært brukt av personer som ikke er adelige. Særlig fra 1700-tallet finner vi en del eksempler på monogrammer på glass, metallgjenstander og i segl der embetsmenn, byborgere som handelsfolk og håndverkere, dessuten noen bondelensmenn og andre bønder har rangkroner over monogrammene sine. På Grunnloven av 17. mai 1814 er det personlige segl som viser eierens monogram under rangkrone for bl.a. bonde Christopher Borgersen Hoen, bonde Syvert Amundsen Eeg, skipper og underoffiser Peder Johnsen og kvartermester Petter Johnsen Ertzgaard. I noen norske kommunevåpen finnes åpne kroner av type som i utforming ligner rangkroner (dvs uten bøyler), men som symboliserer konger fra middelalderen, f.eks. Hordalands og Vestfolds fylkesvåpen samt Hol kommune. Noen norske slektsvåpen har lignende kronefigurer, så som Broch, Caspary, Hagerup og Ruge. Rangkroner ses også i segl fra håndverkerlaug, f.eks. bakerlaugene i Bergen, Oslo (Christiania) og Trondheim som iallfall fra 1600-tallet har en krone plassert på toppen av en kringle. Tilsvarende segl kjennes fra Danmark og Sverige. En egen type rangkroner er de såkalte murkroner, skipskroner, palisadekroner, vingekroner med flere som brukes på våpenskjold for å markere at de er for byer, andre kommuner, institusjoner, avdelinger i sjø- eller luftforsvaret m.m. Fra Sør-Europa under antikken kjennes mynter og andre avbildninger av hoder til konger og keisere med en pannering som det stikker trekantede spisser opp fra. Denne kronetypen symboliserer solstråler («sol invictus») og skal vise monarkens høye status, kraft og makt. Resept. En resept (fra lat., av "recipere" motta) er en rekvisisjon, anvisning eller "oppskrift" for tillaging, utlevering og bruk av reseptpliktige legemidler. Leger, tannleger og veterinærer kan skrive ut resepter. Gyldighet. En resept er vanligvis gyldig i ett år fra utstedelsesdatoen. Norske bestemmelser. I Norge finnet et eneste unntak: resepter på prevensjonsmidler som er gyldige i tre år. Også helsesøstre og jordmødre kan skrive ut resepter på reseptpliktig prevensjon. Så lenge utsteder og utstedelsesdato er den samme kan en resept fordele seg over flere sider. Resepttyper. De to vanligste typene resepter er«hvit-resept» og «blå-resept». I tillegg brukes «A-resept» ved forskriving av preparater på narkotikalisten, skjema om registreringsfritak for legemidler som ikke er markedsført i Norge og «grønn resept» som ikke gjelder for medisiner, men er råd om kosthold og mosjon. I Norge pågår (2010) utprøving av elektroniske resepter, såkalt eResept, og systemet skal etter planen benyttes i hele helsesektoren fra 2013. Volvat stasjon. Volvat stasjon er en nedlagt stasjon i Oslos T-banesystem beliggende på Volvat. Stasjonen ligger mellom Majorstuen og Borgen. Den lå på gateplan fra den ble åpnet 17. november 1912 frem til 1936 da den ble den eneste underjordiske stasjonen vest for Majorstuen. Etter at Røabanen i 1995 ble oppgradert til T-banestandard, ble stasjonen kun betjent av Kolsåsbanens tog da Røabanens tog var for lange for perrongen. Stasjonen ble helt nedlagt 7. april 1997 som følge av at også Kolsåsbanens tog ble for lange (de ble forlenget fra to til tre vogner). Vestgrensa stasjon. Vestgrensa stasjon var fram til 22. august 1999 en av Sognsvannsbanens stasjoner. Het tidligere Ullevål Haveby stasjon, men ble omdøpt til Vestgrensa stasjon på grunn av alle forvekslingene med Ullevål stadion stasjon. Stasjonen ble nedlagt til fordel for Forskningsparken i forbindelse med åpningen av trikkelinjen til Rikshospitalet, et tiltak ment å forenkle overgangen mellom trikk og t-bane. Let It Be (album). "Let It Be" er det trettende og siste albumet The Beatles utga. Utgivelsen fant sted 8. mai 1970 på gruppas egen Apple-etikett, etter at bandet i praksis var oppløst. Mesteparten av de innspillingene som til slutt utgjorde "Let It Be" fant sted i januar 1969, og de ble produsert av George Martin. Innspillingene fant altså sted før "Abbey Road" ble spilt inn, men ble ikke utgitt på plate før etter at "Abbey Road" var utgitt. Dette skyldtes at The Beatles var svært lite fornøyd med innspillingene, og utgivelsen ble følgelig skrinlagt inntil videre. "Let It Be" ble senere «om-produsert» (noen kritikere sier "over"produsert) av Phil Spector, og i 1970 ble albumet altså The Beatles' siste albumutgivelse. Sett i forhold til kvaliteten gruppas innspillinger vanligvis holdt, blir "Let It Be" ofte betraktet som et svakt Beatlesalbum. Ivrige Beatlesfans vil allikevel hevde at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper», slik kritikeren "Richie Unterberger" skriver i sin artikkel om albumet. Tilbake til røttene. Albumet som skulle bli "Let It Be" hadde opprinnelig "Get Back" som arbeidstittel, og var et prosjekt som hadde til hensikt å bringe The Beatles tilbake til sine røtter. Etter en tiltagende bruk av multispors- og lag-på-lag-innspillinger på gruppas foregående album, ønsket The Beatles å spille inn plata "live" i studio, slik de hadde gjort med sine første innspillinger tidlig på 1960-tallet. I tråd med dette ble plateomslaget planlagt som en oppdatert versjon av omslaget til gruppas første album, "Please Please Me", med et fotografi av Beatlesmedlemmene som kikket ned i trappegangen i EMIs hovedkontorbygning ved Manchester Square i London. Dette fotografiet (tatt av Linda McCartney) ble senere brukt på omslaget til samlealbumet "The Beatles 1967-1970" (også kjent som «det blå albumet»). Konserten på taket. Parallelt med innspillingene ble det laget en dokumentarfilm, og øvinger og opptak fant derfor sted i Twickenham filmstudio. Mens øvingene foregikk, umiddelbart etter nyttår 1969, ble det diskutert å spille inn hele albumet i et konsertlokale med publikum til stede. Etter hvert som denne idéen ble gitt opp, dukket det opp andre forslag, som å gjøre innspillingene i et gammelt, romersk amfiteater eller ombord på et cruiseskip (eller som en noe oppgitt Lennon til slutt sarkastisk foreslo – «på et galehus»). Til slutt fant konsertframføringen av materialet sted på taket av Apple-bygningen i Savile Row nr. 3, foran et lite publikum av venner og medarbeidere (samt forbausede kontoransatte og forbipasserende i det omkringliggende forretningsstrøket). Forestillingen ble avsluttet tidligere enn planlagt – av politiet, som grep inn etter at noen hadde klaget på støyen. Flere av sangene som ble spilt inn på taket ble med på albumet, og opptak av hele konserten har sirkulert på uautoriserte «pirat»utgivelser i alle år siden. Billy Preston. Den amerikanske pianisten og organisten Billy Preston deltok både på «konserten på taket» og deler av studioinnspillingene. Han var en gammel kjenning av The Beatles helt tilbake fra Hamburg-tiden, da han spilte i bandet til Little Richard, en av Beatles' store helter. Preston ble invitert av George Harrison til å delta i "Get Back"-innspillingene, og han ble med dette den første gjestemusiker som ble kreditert med navnet sitt på omslaget til en Beatlesplate. Et omfattende materiale. Hundrevis av sanger ble prøvespilt under "Get Back"-innspillingene fra Twickenham, blant annet coverversjoner av sanger som «Stand By Me», «Ain't She Sweet», «Maggie Mae», «Words Of Love» og «Blue Suede Shoes». Men også originalsanger som senere skulle bli spilt inn til "Abbey Road", inkludert «Mean Mr. Mustard», «Maxwell's Silver Hammer», «Oh! Darling», «Octopus's Garden», «She Came in Through the Bathroom Window» og «Golden Slumbers», ble prøvet ut og spilt inn i tidlige versjoner i denne perioden. En rekke tidlige utgaver av sanger som senere skulle dukke opp på de ulike Beatlesmedlemmenes soloalbum ble også spilt for første gang. Blant disse var Lennons «Jealous Guy» (som på dette tidspunktet het «Child Of Nature» og var skrevet og øvet inn til "The Beatles"), Harrisons «All Things Must Pass», og McCartneys «Teddy Boy» og «Junk» (som også opprinnelig ble skrevet til "The Beatles"). Innspillingene ble filmet, og filmrullene utgjorde råmaterialet for dokumentarfilmen som også ble hetende "Let It Be". Lydinnspilingene fra disse øvingene har, i likhet med opptakene av «konserten på taket», sirkulert som ulovlige «piratutgivelser» i det uoffisielle musikkmarkedet i en mengde ulike innpakninger. "Get Back" - albumet som aldri ble utgitt. Lydteknikeren Glyn Johns satte sammen en råutgave av "Get Back" i mars 1969, som inneholdt mange av de samme sangene som til slutt kom med på "Let It Be". Johns spilte prøvepressingen for The Beatles, men de hadde mistet interessen for prosjektet. "Get Back"-albumet var planlagt utgitt i juli 1969, men utgivelsen ble skjøvet til september for å sammenfalle med et planlagt TV-program og premiéren på kinofilmen om albumets tilblivelse. I september ble utgivelsen utsatt ytterligere til desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde gjort ferdig albumet "Abbey Road", og heller ønsket å utgi dette. Da desember kom, hadde albumet blitt skrinlagt, men Glyn Johns lagde en tredje mix tidlig i 1970. Igjen vendte The Beatles tomlene ned. Spector inn - McCartney ut. John Lennon var initiativtaker da prosjektet ble overlatt til den berømte – og eksentriske – amerikanske plateprodusenten Phil Spector, som i løpet av en drøy uke i mars og april 1970 satte sammen det albumet som til slutt ble gitt ut under navnet "Let It Be". Initiativet skulle også vise seg å bli den endelige slutten for The Beatles da Spector 1. april bestemte seg for å tilføre atten fioliner, fire bratsjer, fire celloer, tre trompeter, tre tromboner, to gitarer, en harpe og fjorten kvinnelige korsangere til noen av innspillingene, deriblant McCartneys «The Long and Winding Road». Dette var naturligvis stikk i strid med den opprinnelige tilbake-til-røttene-visjonen, og McCartney, som var den sterkeste drivkraften bak denne visjonen, ble etter sigende rasende da han hørte resultatet. Ni dager senere sendte han ut pressemeldingen om at The Beatles var oppløst, etter å ha innsett at de tre andre Beatlesmedlemmene ikke delte hans frustrasjon over det Spector hadde gjort. I realiteten var kunngjøringen av gruppas oppløsning noe av en formalitet, siden det da var gått omtrent ett år siden de fire medlemmene hadde arbeidet sammen, og siden både Lennon og Harrison hver for seg allerede hadde gjort det klart overfor de andre at The Beatles var et avsluttet kapittel for deres del. På denne bakgrunn kan man se det som ironisk, kanskje særlig for McCartney, at den Spector-produserte utgaven av «The Long and Winding Road» skulle bli The Beatles tyvende og siste single på førsteplass på de amerikanske hitlistene ifølge bransjebladet Billboard, og den skulle selge i mer enn halvannen million eksemplarer i USA alene. McCartney satte skriftlig fram krav om at Spectors instrumentering skulle modereres, og i særdeleshet at harpespillet skulle fjernes, men hans innvendinger ble ignorert av de tre andre, som ga grønt lys for utgivelse av Spectors produksjon. I mai 1970 ble både albumet og filmen med samme navn sluppet for publikum, noen uker etter at oppløsningen av The Beatles var offisielt kunngjort. I 2003 fikk McCartney endelig vist verden hvordan "Let It Be" skulle ha hørtes ut dersom han hadde fått bestemme, da Apple ga ut albumet i ny versjon, "Let It Be... Naked", der Spectors tilleggsinstrumenter og kor ikke var med. Lennon om Spector. På tross av den til dels sterke kritikken som opp gjennom årene ble rettet mot Spectors arbeid på "Let It Be", forsvarte Lennon Spectors valg i et stort intervju han ga til magasinet "Playboy" like før sin død. Formulert på sitt typiske vis sa han at Spector «tok den mest bedritne haugen med dritt og "gjorde" noe utav det.» (He took the shittiest pile of shit and "made" something of it.) Avsluttende ord. Filmen fanget inn noe av det spente forholdet mellom Beatlesmedlemmene under innspillingene, og inneholdt også scener fra konserten på taket. Denne konserten ble avsluttet med sangen «Get Back», og umiddelbart etter at den tonet ut, sa Lennon i mikrofonen: «Jeg vil gjerne si 'tusen takk' på vegne av gruppen og meg selv, og jeg håper vi besto prøven» (I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition.) Denne fleipen ble klippet inn like etter siste tone i den studioversjonen av «Get Back» som avsluttet albumet, og ble dermed også ordene som satte det endelige punktum for The Beatles' karriere både som konsert- og plateartister. Ulike utgitte versjoner. Flere av sangene fra "Let It Be" finnes også i andre offisielle utgaver enn de som er med på albumet. De originale George Martin-produserte utgavene av «Get Back» og «Let It Be» ble utgitt som singler i henholdsvis 1969 og 1970 (og har senere blitt brukt på en rekke samlealbum), mens den originale produksjonen av «The Long And Winding Road» ble gjort tilgjengelig for publikum på "The Beatles Anthology 3" i 1996. «Across the Universe» var allerede gitt ut i 1968 i en alternativ utgave på et samlealbum med tittelen "No One's Gonna Change Our World" med diverse artister utgitt til inntekt for World Wildlife Fund. Luksuriøs førsteutgave. Førsteopplaget av "Let It Be" ble i Storbritannia og resten av Europa utgitt som en påkostet «boks», inneholdende LP-platen og en bok. Boken het "Get Back" og inneholdt hundrevis av stillbilder fra innspillingene til plata, fotografert av Ethan Russell. Sammen med bildene var en god del dialog fra filmen gjengitt på trykk, og både bilder og tekst var trykket på et høyglanset, eksklusivt papir. Oscar. Filmen "Let It Be" vant Oscar i 1970 i kategorien «Original song score». Innspillingene av sangene og musikken fra filmen er altså aldri publisert på plate i den formen de foreligger på filmens lydspor, så albumet "Let It Be" er det nærmeste man kommer plateutvgivelse av dette Oscar-belønnede filmlydsporet. Sporliste. Alle sanger er av McCartney unntatt hvor annet er oppgitt. Ceorl (Midgard). I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard var Ceorl en av Rohans ryttere. Han var en av dem som kjempet i Det andre slaget ved Jarnavad den 2. mars 3019 i det tredje tidevervet. I slaget ved Jarnavad ble Rohirrim drevet tilbake over Jarna med store tap, og stadig flere tropper kom fra Jarnagard og blant dem var både orker og ville fjellmenn fra Dunnland. Mens Erkenbrann fra "Vestfold" samlet alle de menn han kunne og dro mot Helmsdjupet, ble resten spredd, og Ceorl sendt sørøstover som ærendsrytter. Ceorl var utslitt; hans hjelm hadde buler, hans skjold var kløvd, og sverdet var takkete. Han var sliten og hev etter pusten da han på den 3. mars møtte en gruppe av Rohans ryttere. Han antar at de blir ledet av Éomer, og han gir dem nytt fra slaget og sier dem at de skal dra tilbake til Edoras for det er ikke mer å gjøre ved Jarnavad. Da viser kong Théoden seg for Ceorl, og Ceorl ble lyser opp i glede for å se sin konge frisk, og bød kongen sitt sverd. Ceorl får en uthvilt hest og rir med sin konge til slaget ved Helmsdjupet. Hans skjebne er ikke kjent. Shirley MacLaine. Shirley MacLaine (født Shirley MacLean Beaty 24. april 1934 i Richmond i Virginia) er en amerikansk skuespiller, sanger, danser, forfatter, artist og aktivist. Hun fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle i "Tid for ømhet", 1983, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun er søster av skuespilleren Warren Beatty. I 1960-årene var hun politisk aktivist, og i 1970-årene begynte hun å interessere seg for new agetema. Gjennom lesning av Edgar Cayces bøker ble hun interessert i reinkarnasjon, og under en reise i Andesfjellene introduseres hun for tema som UFOer og ekstraterrestiale. I boken "Ut på en gyngende gren" (1983) skriver hun om «et stort spekter av New Age-temaer fra reinkarnasjon til UFO-er. Boken ble til tv-serie, og gjorde New Age kjent for et større publikum.». Folkemedisin. Folkemedisin er et løst begrep som omfatter alt fra gamle overleveringer fra tidligere tider til den såkalte alternative medisin i moderne tid. Mange naturmidler i Norge har sitt opphav i tradisjonell norsk og europeisk folkemedisin. Begrepet folkemedisin her i Norge har blant bakgrunn fra såkalte «svartebøker», fra utallige gamle legebøker og fra muntlige overføringer gjennom generasjoner. Den gamle folkemedisinen er en blanding av gammel legekunst og ren overtro, blandet sammen med et vidt spekter av praktisk urtemedisin, besvergelser og mystikk. Bruk av tran til både ernæring og behandling er et gammelt folkemedisinsk råd som fortsatt brukes og som også er dokumentert medisinsk. Bruken av tran til for eksempel sårbehandling har sammenheng med vitamininnholdet. Bruken av salver med vitamin A er også et eksempel. Allerede på 1700-tallet var det alminnelig å bruke tran mot engelsk syke. Først på 1900-tallet oppdaget man innholdet av A- og D-vitaminer i tran. Gammelost, som inneholder samme slags muggsopper som penicillin, er kjent i folkemedisinen som et middel mot forkjølelse og hoste. Imidlertid har mange folkemedisinske råd et preg av religiøse forestillinger og seremonier eller mystiske og trolldomsmessige handlinger. Tanken bak dette er at man overfører sykdommen fra den syke til «noe» annet, for eksempel til en hellig gjenstand. På tross av mange underlige forestillinger og handlinger har det blitt funnet i folkemedisinen mange legemidler som i dag har en fremtredende plass. Folkemedisinen har gitt flere impulser og direkte kunnskap til vitenskapen. Mange av de «nyere» former for naturmidler (også helsekostprodukter) har imidlertid ikke denne bakgrunnen. De siste årene har mange urtepreparater fra fremmede lands folkemedisin blitt introdusert. Ginseng er det vanligste eksempelet på dette. Arena for samfunnsinitiativ. Arena for samfunnsinitiativ (ASI) har som mål å være en vitaliserende arena for mennesker som ønsker å ta ansvar for egen situasjon og har vilje til egenutvkling og nyskapning, samt bistå de som har behov for særlig oppfølgning. De holder til på Kattem frivillighetssentral. ASI Sør-Trøndelag er medlem av Velferdsalliansen. Meryl Streep. Mary Louise «Meryl» Streep (født 22. juni 1949 i Summit i New Jersey) er en amerikansk skuespillerinne som har vunnet Oscar både for beste kvinnelige hovedrolle (2) og beste kvinnelige birolle. Streep har hatt store roller i mange filmer. For sin rolle som "Joanna Kramer" i "Kramer mot Kramer" vant Maryl Streep en Oscar for beste kvinnelige birolle i 1979 og i 1982 fikk hun en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i filmen "Sofies valg" (Sophie's Choice). I 2011 vant hun igjen Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, denne gang for rollen som Margaret Thatcher i "Jernkvinnen". Gjennom årene har Streep blitt nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle til sammen hele 17 ganger, noe som gjør henne til den skuespillerinnen som har mottatt flest nominasjoner i disse kategoriene. Streep mottok i 2004 det amerikanske filminstituts (AFI) "Life Achievement Award", og hun har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Bakgrunn. Meryl er datter av Mary Streep og Harry Streep II. Hun har to yngre brødre; Harry III og Dana. Privatliv. Streep giftet seg med Don Gummer i september 1978 og i 1979 kom sønnen Henry til verden. Senere fikk de Mamie i 1983, Grace i 1987 og Louisa i 1991. Meryl og Don er fortsatt gift. Fattighuset i Oslo. Fattighuset er en organisasjon i Oslo, Norge, som ved hjelp av egeninnsats og gjensidig hjelp har som formål å bedre forholdene til folk som står i et uønsket avhengighetsforhold til det offentlige. Gratis utdeling av mat, klær, husgeråd, bøker. Videre tilbys det informasjon, rådgivning, saksoppfølging, kurs, samtale- og selvhjelpsgrupper, lege. Det drives også sosialpolitisk arbeid overfor myndigheter lokalt og sentralt. Målet er at folk skal kunne stå på egne ben. Organisasjon og historie. Fattighuset ble startet i 1994 i etterkant av messen Kampen for tilværelsen/en messe for likeverd. Med utgangspunktet i Studiesenter for selvhjelp og det som den gang var Kampen verksted (et alternativt samlingssted som kan sies å være en forløper for dagens Hausmania, bl.a. I mange år holdt man til i en nedslitt forretningsgård i Torggata i Oslo sentrum, men da den gården nå skal renoveres sto man senvinters 2006 i akutt fare for å stå uten noen lokaler. Fattighuset ledes av et styre bestående av 7 personer. Årsmøte der nytt styre velges for ett år av gangen avholdes i mars. I perioden 2012-2013 har styret en kvinneandel på 70%. I tillegg kommer kontrollkomitéen som skal ha tilsyn med husgruppas arbeid, kommentere og assistere den dersom det behøves samt rapportere til årsmøtet. I den sitter blant annet aksjonsforsker Sissel Seim fra Høgskolen i Oslo som har fulgt Fattighusets virksomhet siden starten i et aksjonsforsknings-prosjekt. Den ferdige rapporten forelå sommeren 2006. Samarbeid med Synnøve Finden og nye lokaler. Fattighuset har i over ett år hatt et økonomisk samarbeid med meierbedriften Synnøve Finden som har uttrykt ønske om å bistå organisasjonens arbeid. Som et direkte utslag av dette samarbeidet har Fattighuset i mai 2006 kunnet flytte inn i nyoppussede lokaler på Grønland i nærheten av Oslo sentrum Samarbeid med andre organisasjoner. Fattighuset er medlem av Velferdsalliansen. Ellers har man samarbeidet med flere andre organisasjoner om matutdeling, senest i Romjula sammen med Fellesaksjonen mot fattigdom. Sissy Spacek. Mary Elizabeth «Sissy» Spacek (født 25. desember, 1949 i Quitman i Texas) er en amerikansk skuespiller og sangartist. Hun vant en Oscar i klassen beste kvinnelige hovedrolle som «Loretta Lynn»- i filmen "Coal Miner's Daughter" i 1980. Hun har vært nominert ytterligere fem ganger i samme kategori. Jane Fonda. Lady Jayne Seymour Fonda (født 21. desember 1937 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller som har vunnet to Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Hun er datter til Henry Fonda og søster til Peter Fonda. Friedrich August Reissiger. Friedrich August Reissiger (født 1809 i byen Belzig i Kongeriket Sachsen, nåværende Brandenburg i Tyskland, (fødested Wittenberg p.g.a. napoleonskrigen), død 1883 i Halden) var en tysk-norsk komponist, organist, kapellmester, sangpedagog og kordirigent. Fra 1840 arbeidet han i Oslo og fra 1850 i Halden. Reissiger skrev militærmusikk, flere kantater, konsertouverturer og messer. Ikke minst komponerte han romanser og sanger for mannskor som er blitt en del av den norske kulturarven. Blant hans verk finnes også pianostykker, orgelstykker, preludier og en strykekvintett. Liv og karriere. Friedrich Augusts far Christian Gottlieb Reissiger (1762 – 1825), var kantor i Belzig. Sønnen fikk opplæring av faren i klaver- og fiolinspill og vikarierte for ham som organist allerede i oppveksten. 13 år gammel, ble han tatt opp som elev ved Thomasskolen i Leipzig, og fikk der synge i det berømte Thomaskoret. I 1830 begynte han på teologistudium i Berlin, men gikk over til å studere musikk. Friedrich Augusts eldre bror, Carl Gottlieb Reissiger (1798 – 1859) var Hofkapellmeister ved Sächsische Staatskapelle Dresden. I 1840 ble Friedrich August Reissiger ansatt som kapellmester ved Kristiania Theater i Oslo. Han ble der i 10 år, innstuderte 13 nye operaer og fremførte i alt 33 operaer og syngespill. Samtidig var han organist i den katolske kirken, åpnet sanginstitutt og var dirigent for Det Filharmoniske Selskab. Under den store kulturmønstringen 1849, ledet Reissiger orkesteret og hadde komponert ouverturen, en rapsodi over norske folketoner. Han underviste «sangerhøvdingen» Johan Diederich Behrens (1820 – 1890) i musikkteori. De to ble samarbeidspartnere og venner for livet. I 1850 fikk Reissiger stilling som organist i Immanuels kirke i Halden. Han bestyrte alt innen sang og musikk i byen inntil han døde 1883. Han ledet Fredrikshalds Sangforening, Det Musikalske Selskab, var musikkdirektør i Det Dramatiske Selskab og var den første fast ansatte dirigent for Det Fredrikstenske Musikkorps (i dag Det Norske Blåseensemble). De fleste av hans komposisjoner kom etter at han flyttet til Halden. Etter Reissigers død 1883, overtok Oscar Borg alle hans stillinger innen sang og musikk. Verker. Reissigers navn er særlig knyttet til de mange kor-komposisjoner, arrangementer og aktive medvirkning ved de store sangerfestene. "Olaf Trygvason"1864 ("Brede seil over Nordsjø gaar", tekst Bjørnson), "Den norske Sjømand" 1870 (tekst Bjørnson), "En sangers bøn" 1865 ("Ånders herre, du skal råde", tekst Welhaven) er blant de mange sanger som er blitt en del av den norske kulturarven. Han komponerte også "Requiem" ved kong Karl Johan død (1844) og arrangerte blant annet "Seterjentens Søndag" 1851, (tekst Jørgen Moe) for mannskor og piano. Reissigers viktigste verk må sies å være "Olaf Trygvason ('Brede seil over Nordsjø gaar')" 1864, tekst Bjørnson, som er sagt å være "det berømmeligste og mest dramatisk bevegede tonekvad i norsk mannssanglitteratur". Tonekvadet er tilegnet Den norske Studentersangforening, og ble uroppført i Studentersamfundet under deres 20-års jubileum 21. november 1865 med Bjørnson til stede. Reissiger ble utnevnt til æresmedlem i Studentersangforeningen og "Olaf Trygvason" ble studentenes yndlingssang. Ved verdensutstillingen i Paris 1878 ble verket fremført til stor begeistring av et stort representasjonskor av studenter fra Norge og Sverige. "Den norske Sjømand" (tekst Bjørnson) som kom i 1870 og "En sangers bøn" fra 1865 ("Ånders herre, du skal råde", tekst Welhaven) er blitt en del av den norske kulturarven. Reissiger arrangerte i 1851 "Seterjentens Søndag" (tekst Jørgen Moe) for mannskor og piano. Reissigers "Requiem" ble skrevet ved kong Karl Johans død i 1844. Til avsløringen av Karl Johan-monumentet utenfor Slottet 1875 hadde Reissiger komponert "Festmarsj", "Festsang" ("Den store konge drager nu", tekst Jørgen Moe) samt en kantate med tekst av Johann Lie. For sin innsats for sang- og musikklivet i Norge, ble Reissiger samme år hedret og utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. Reissiger var frimurer og har blant annet komponert musikken til II grad i St. Johannesfrimureriet. Her anvender han tenorsolo, firestemmig mannskor og orgel. Musikken er fremdeles i bruk i norske losjer. Portretter m.m.. En bautastein utført av Carl Ludvig Jacobsen ble under nærvær av kunstneren, avduket 23. mai 1886 på Reissigers grav, Os kirkegård, Halden.Et portrettrelieff utført av Dyre Vaa i 1939 ble reist i Busterudparken i Halden. Johann Nesenus. Johann Nesenus (født ca 1550 i Bergen, død 1604 i Göttingen) var en norsk komponist, som var aktiv i Tyskland. Han har komponert madrigalen «Ach, woher kumpt mein Hertzen» og «Gott der Herr sprach». Stiftelsen Rettferd for taperne. Stiftelsen Rettferd for taperne, også kalt Taperforeningen, er en norsk stiftelse som arbeider for at barnehjemsbarn, tidligere skolehjemselever, krigsbarn, tatere og samer skal få billighetserstatning fra den norske stat for den dårlige behandlingen de har fått. Stiftelsen ble dannet under verdens første taperkongress som ble holdt på Gjøvik 15. og 16. september i 1993. Stiftelsen Rettferd for taperne gir ut en Rettferdighetspris. I 1995 gikk den til Helen Bjørnøy i Kirkens Bymisjon. Generalsekretær Ola Ødegaard har selv fått utmerkelser for sitt arbeid for taperne i Norge, bl.a. Kongens fortjenstmedalje i gull og John Ingolf Alvheims ærespris. Stiftelsen Rettferd for Taperne er medlem av Velferdsalliansen. Dahlener Heide. Dahlener Heide er et 180 km² stort, skogkledd høgdedrag i det nordlige Sachsen, på østsida av Elben mellom byene Dahlen og Belgern. Området ligger på mellom 100 og 200 moh. Geologisk består Dahlener Heide av en serie med endemorener (Dahlener Endmoräne) fra nest siste og eldre istider (Saale og Elster). Hovedtrinnet strekker seg mellom Ochsensaal og Bockwitz; her er det avsatt en støtsidemorene med et svært velutvikla relieff. Her finnes høgdeforskjeller på opptil 55 m og hellinger på opptil 25°. Ved Schildauer Berg ligger en annen randmorene, som på det høgeste når opp til 217 moh. – Dahlener Heides høgeste punkt. Etter nedisningene har smeltevatn jevna ut profilet og avsatt grusvifter og sandurer, og på sørsida av moreneplatåene finnes avsetninger av leire, silt, sand og grus. Mellom kvartære avsetninger finnes også stedvis rester av tærtiære lag. Jordsmonnet er i de sentrale, skogkledde delene av Dahlener Heide brunjord, men det finnes også strøk med skrinnere jordsmonn. Skogen domineres av gran, isprengt holt av bøkeskog. Dahlener Heide er godt tilrettelagt for turgåere, med over 200 km med turveger. Faye Dunaway. Dorothy Faye Dunaway (født 14. januar 1941 i Bascom i Florida) er en amerikansk filmskuespiller og regissør. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Harry Shearer. Harry Shearer på Wordstock den 10. november 2007. Harry Julius Shearer (født 23. desember 1943 i Los Angeles i California) er en amerikansk komedieskuespiller og skribent. Han er kjent for sin barndomskarriere og hans stemme for ulike figurer i "The Simpsons". Karriere. Julius' karriere begynte allerede som barn i filmer som "The Robe" (1953) og TV-serien "The Jack Benny Program" (serien gikk fra 1950 til 1965). Han var med i "Saturday Night Live" fra 1979 til 1980. Han ble sparket grunnet kreativ uenighet. Senere uttalte han: «Jeg var kreativ, mens de var anderledes» (org. «I was creative, they were different»). Shearer har publisert tre bøker; "Man Bites Town" (en samling av Los Angeles Times Magazines-artikler han har laget) og "It's the Stupidity, Stupid". Den siste, kalt "Not Enough Indians", kom ut iukjent, ihvertfall etter 2005. Shearer er nok mest kjent for sitt arbeid i "The Simpsons". Der er han har stemmene til figurene Mr. Burns, Waylon Smithers, Ned Flanders, Reverend Timothy Lovejoy, Kent Brockman, Julius Hibbert og rektor Seymour Skinner pluss mange andre småroller. Shearer er også en habil musiker, først og fremst bassist, og spiller i bandene "Spinal Tap" og "The Folksmen" i de fiktive dokumentarene "Hjelp vi er i popbransjen" og "A Mighty Wind" Shearer spilte også en gjesterolle i filmen "Wayne's World 2" i 1993 som radioprogramlederen «handsome-Dan» Siden 1993 har Harry vært gift med sanger Judith Owen. Johanneskirken. "For kirken i Oslo se Johannes kirke" "For kirken i Stavanger se Sankt Johannes kirke i Stavanger" Johanneskirken er en korskirke fra 1894 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Kirken ligger på Sydneshaugen i Bergen. Arbeidet med å bygge kirken startet i 1888, da det ble holdt en arkitektkonkurranse der forslaget til arkitekt Herman Major Backer ble antatt. Selve byggearbeidet startet i 1891 og ble avsluttet i 1894. Kirketårnet er med sine 61 meter over bakken Bergens høyeste tårn. Den har også det største kirkerommet i byen, med sitteplass til 1250 personer. Den er bygget i murstein i nygotikk. Bygget har 1250 sitteplasser. Nygotisk, korsarmer rommer sideskip og sidegallerier. Freskomaleriene i Kirkens menighetshus fra 1924 er utført av Hugo Lous Mohr. Johanneskirken er Bergens høyeste bygning med sine 61 meter. Eksterne lenker. Tegning av Johanneskirken i Bergen Tombstone. Allen Street i dagens Tombstone Tombstone er en amerikansk by som ligger i Cochise County i Arizona. Byen ble grunnlagt i 1879 i et område som da var kalt Arizona Territory. Ifølge folketellingen i 2000 hadde byen et innbyggertall på 1 504, noe som var en drastisk nedgang i folketallet siden den gang da byen var større enn San Francisco. Historie. Tombstone vokste opp omkring en rik gullmine og ble hurtig kjent som en av vestens mest lovløse steder. Eksemeplvis var byens «kulturhus» Bird Cage Theater kun i drift i åtte år, men i den tiden døde det 26 mennesker der). Tombstone var i 1881 også plassen for en av de mest kjente duellene gjennom tidene, hvor blant annet «Doc» Holliday og Wyatt Earp var innblandet. Tombstone er i 2008 godt bevart samt et populært reisemål. Louise Fletcher. Louise Fletcher (født 22. juli 1934 i Birmingham i Alabama) er en amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som "søster Ratched" i filmen "Gjøkeredet" "(One Flew Over the Cuckoo's Nest)". Sukao. Sukao – "Somalisk Ungdom Kultur og Aktivitets Organisasjon" – er en organisasjon for somalisk ungdom. Sukao ble stiftet i 2003. Organisasjonen er et rusfritt og klanfritt tilbud. De arbeider for at somalierne skal delta aktivt i det norske samfunnet. Sukao har som formål å forbedre unge somaliers situasjon i Oslo. De har bl.a. idrettsaktiviteter, folkedans og driver lekselesing. Sukao er medlem av Velferdsalliansen. Ellen Burstyn. Ellen Burstyn (født Edna Rae Gillooly 7. desember 1932 i Detroit i Michigan) er en amerikansk skuespiller. I 1974 vant Burstyn en Oscar for sin rolle som «Alice Hyatt» i filmen "Alice bor her ikke lenger (Alice Doesn't Live Here Anymore)". Grønt belte (Storbritannia). Et grønt belte er i britisk byplanlegging et konsept for å kontrollere byers vekst. Det første grønne beltet ble opprettet rundt London av boligminister Duncan Sandys. Konseptet består av at det opprettes en ring rundt byer hvor det er restriksjoner på bygging slik at man beholder naturområder og landsbygd. Politikk. Politikken som ligger bak grønne belter er nedfelt i regjeringens "Planning Policy Guidance Note 2: Green Belts", et rundskriv om reguleringspolitikk. Lokale myndigheter er ikke bundet av dokumentet, men blir sterkt anbefalt å følge prinsippene når de vurderer reguleringsendringer som kan føre til urbanisering av nye områder, eller når de har planer om å innføre et grønt belte. Grønne belter i England. Per 2003 var det fjorten grønne belter i England, som tilsammen beskyttet 13% av arealet. Townes Van Zandt. Townes Van Zandt (født 7. mars 1944, død 1. januar 1997) var en amerikansk musiker. Han ble født i Fort Worth, Texas, og reiste i sin ungdom rundt i Texas og Colorado. Han var direkte etterkommer av Isaac Van Zandt, en prominent leder av republikken Texas. Musikalsk var han inspirert av blant andre bluesmusikeren Lightnin' Hopkins, og hadde alltid sangene hans på reportoiret. Tidlig i karrieren skrev han mange humoristiske sanger. Senere gikk han mer over til mørke og bittersøte kjærlighetssanger og ballader, som «For the Sake of the Song» og «Tecumseh Valley». For det meste opptrådte han for små men mottakelige publikumer i barer i Texas. Tomato Records slapp et dobbelt live-album fra Old Quarter i Houston med en slik konsert. Det inneholder hans mest populære sanger som «Lungs», «For the Sake of the Song», «Tecumseh Valley», «To Live Is To Fly», «If I Needed You», og hans mest berømte, sang, grunnet utallige cover-versjoner av blant andre Willie Nelson og Merle Haggard: «Pancho and Lefty». Han fortsatte å skrive og opptre i sitt eget tempo gjennom 1990-tallet. I slutten av desember 1996 ble Van Zandt innlagt på sykehus for en hofteoperasjon. Han døde nyttårsdagen på grunn av komplikasjoner etter operasjonen. Van Zandt er husket som en stor låtskriver som etterlot seg en arv som har inspirert musikere. Josh Ritter hedret Van Zandt på sporet «Me & Jiggs» (fra albumet "Golden Age of Radio"), med tekstlinjen «Sitting on the porch playing Townes Van Zandt play guitar to burn off the hours». Steve Earle hedret Van Zandt på sin måte, gjennom å beskrive ham som den største låtskriveren Texas hadde fostret, og ved å skrive «Fort Worth Blues» som et minne om natten da Van Zandt døde. Bob Dylan hedret Van Zandt ved å spille en av sangene hans på konsertene sine det året Glenda Jackson. Glenda May Jackson (født 9. mai 1936 i Birkenhead, nær Liverpool, England) er en engelsk skuespillerinne og politiker som har vunnet Oscar to ganger. Hun representerer Labour i det britiske parlamentet, og assosieres med partiets venstrefløy. Hun ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 1978. Basildon. Basildon er en ny by i Essex i England. Den ligger omkring 43 km nordøst for London, og er administrasjonssenter for distriktet Basildon. Byen ble opprettet i 1949 for å ta av for befolkningsveksten i London ved å lokke londonere til mer landlige omgivelser. Tre mindre byer, Pitsea, Laindon og Vange, ble slått sammen for å danne en kjerne i den nye byen. Stedet er kjent fra langt eldre tid; i "Domesday Book" (1086) er det nevnt som "Behoter". Dette viser antagelig til "Beorthals Hill", et område ved veien Holy Cross Church Road i dagens Basildon. Den moderne navneformen kommer antagelig fra det angelsaksiske navnet "Beorthealh" og "dun", «Beorthealhs ås». Navnet har så gjennom tiden blitt forvansket som "Berdlesdon, Bretlesden, Batlesdon, Bastelden, Basseldon og Bassendon". Liza Minnelli. Liza May Minnelli (født 12. mars 1946 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller og sangartist. Hun er datter til den berømte sangeren og skuespilleren Judy Garland og filmregissøren Vincente Minnelli. Liza Minelli vant en Oscar for sin rolle som «Sally Bowles» i musikalfilmen "Cabaret". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Liza Minnelli har spilt hovedrollen i flere filmer og Broadway-musikaler. Videre har hun gjort seg gjeldende som konsertartist med turnéer verden over og med egne TV-show (bl.a "Liza with a Z" i 1972). I 1989 samarbeidet hun med Pet Shop Boys på albumet "Results" (1989). Plateutgivelser. Noen plateutgivelser: "Liza! Liza!" (1964, hennes debut-LP), "Liza With a Z" (1972), "The Singer" (1973), "Liza Minnelli at Carnegie Hall" (1987), "Results" (1989), "Gently" (1996). Sydbøkfamilien. Sydbøkfamilien ("Nothofagaceae") er en plantefamilie i ordenen Fagales. Den omfatter ca. 35 arter i én slekt – sydbøkslekten. Sydbøkfamilien har vært regnet som en del av bøkefamilien inntil nylig, men genetiske studier har vist at slektskapet er atskillig fjernere enn tidligere antatt. Sydbøkfamilien oppstod på superkontinentet Gondwanaland, og har i dag representanter i det sørlige Sør-Amerika, Australia, Tasmania, New Zealand, Ny-Guinea og Ny-Caledonia. Rettskrivinga av 1917. Rettskrivinga av 1917 var en reform av norsk skriftspråk som omfatta både bokmål og nynorsk, den gang kalt riksmål og landsmål. I riksmål avløste 1917-rettskrivinga 1907-rettskrivinga og i landsmål avløste den 1910-rettskrivinga. Bakgrunn. 1917-rettskrivinga var den første som hadde til hensikt å samle bokmål og nynorsk til ett ved å innføre ortofone prinsipp i begge målformene. Disse prinsippa hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på Østlandet. Kritikerne av denne tilnærmingslinja på riksmålshold mente at dette utvanna riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssida reagerte mange negativt på at en gikk bort fra Aasen-normalen. I Nord-Norge reagerte man negativt på at talemålsnære former som sne, nu og frem var tatt ut av normen. Ivar Aasens typeformer var utforma i samsvar med etymologiske prinsipp, som var best egna til å avspeile de ulike dialektforskjellene i Norge ut ifra en kronologisk utvikling som kunne føres tilbake på norrønt. Innen målrørsla har denne diskusjonen pågått helt fram til i dag. Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jamstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivinga åpna for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former blei sidestilt; skillet mellom "hovedformer" og "sideformer" (eller "«klammeformer»") kom først med rettskrivinga av 1938. Gjennomføring. Rettskrivingsnemnda blei oppnevnt i 1916 av Jørgen Løvland som da var kirke- og undervisningsminister i Knudsen II-regjeringa. I denne nemnda satt blant andre Knut Liestøl (elev og venn av Moltke Moe) og D.A. Seip, prominent i Østlandsk reising. På denne tida var Det norske Arbeiderparti fortsatt språkpolitisk nøytralt, og hadde representanter på Stortinget som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringa gikk sammen med Løvland og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen blei berga med en dobbeltstemme fra stortingsrepresentant Buen. Nemndas anbefaling til ny rettskriving blei så godkjent ved kongelig resolusjon ni dager etter at den var framlagt for Stortinget. Med dette var normen offisiell rettskrivning i Norge, men der 1907-reformen etter noen år hadde slått igjennom i pressen og forlagene, forble 1917-rettskrivningen langt på vei en papirtiger. Ortografi. Det var rettskrivinga av 1917 som innførte bokstaven "å" istedenfor "aa". Stum "r" blei fjerna i bestemt form flertall av substantiv i landsmål, slik at det kom til å hete "armane" mot tidligere "armarne". Videre blei den "d"-en som representerte såkalt stungen "d" ifra norrønt fjerna fra enkelte ord, slik at en i landsmålet fikk ei "li" for ei "lid" og "brei" for "breid". Valgfrihet. Det blei innført en mengde valgfrie former. For eksempel infinitiv av verb på e ved siden av a, pluss kløyvd i landsmål. Videre blei a i bestemt form av sterke hunkjønnsord i ental og intetkjønnsord i bestemt form flertall ("boka, husa") tillatt ved siden av i ("boki, husi"). På samme måte blei e gjort valgfri jamstilt med o i flertall av svake hunkjønnsord, altså "viser" jamstilt med "visor", og verbformer som "får, gir, slår, tar" blei tillatt, jamstilt med "fær, gjev, slær, tek". En fikk valgfrie former av en mengde enkeltord, blant dem "mellom" og "millom", "før" og "fyrr", "venn" og "ven", "høre" og "høyre", osv. Den store valgfriheten, når det gjelder å bruke mange «samnorsk»-former både i nynorsk og bokmål, kom altså med rettskrivinga av 1917. Norvagiserte ord. Enkelte ord blei også norvagisert, og dette gjaldt helst fremmedord. Veien videre. Rettskrivinga av 1938 gikk videre i samme retning, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til øst- og nordnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål. Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet blei systemet med enn læreboknormal som bare omfatta en del av de tillatte formene, mens alle andre står fritt til å bruke sideformene. Dette systemet blei avskaffa i bokmål fra og med 2005. Det er i dag for eksempel fullstendig likestilling mellom formene "brøt" og "brøyt", mens "braut" er tatt ut av bokmålsordboka. I forbindelse med rettskrivingsendringer for nynorsk utgår hierarkiet mellom hovedformer og sideformer fra 1. august 2012. Rettskrivningen av 1917 Lasse Lindroth. Gravstenen på St. Jörgens kirkegård Lars "Lasse" Erik Oliver Lindroth (født 9. november 1972, død 11. juli 1999) var en svensk forfatter, skuespiller og stand up-komiker. 1994 utkom hans første bok "Där inga änglar finns". Den ble fulgt av ytterligere tre, den siste utgitt posthumt. I 1994 skapte han også Ali Hussein, et alter ego han anvendte som stand up-komiker. Med sin utenlandske bakgrunn og sine personlige erfaringer kunne han i denne rollen gjøre narr av hverdagsrasisme og fremmedfrykt. Lasse Lindroth døde i en bilulykke på E6 i Bohuslän i juli 1999, på vei hjem fra et engasjement i Norge, der han var svært populær. Bare tre uker før sin død hadde han giftet seg med Emma Lindroth, som også ventet deres barn. Han hviler som «Komiker Lasse Lindroth» på St. Jörgens kirkegård i Varberg. Gravstenen har inskripsjonen «Den sjunde dagen» og prydes av en stilisert fisk, et kamerattegn Lasse Lindroth også bar som tatovering. Sécurité publique Canada. Sécurité publique Canada (fullt navn: Ministère de la Sécurité publique du Canada (engelsk: Public Safety Canada) er et departement i den canadiske regjeringen med ansvar for indre sikkerhet og sivil beredskap. Departementet ble opprettet i desember 2003 gjennom en reorganisering av den føderale regjeringen, blant annet med bakgrunn i terrorangrepet 11. september 2001. Chuichi Nagumo. Chuichi Nagumo (南雲 忠一, "Nagumo Chūichi", født 25. mars 1887, død 6. juli 1944) var admiral i den keiserlige japanske marine. Han ledet det suksessfulle japanske Angrepet på Pearl Harbor, men ble seks måneder etter slått av US Navy i Slaget ved Midway. Nagumo avsluttet sin utdanning ved den japanske sjøkrigsskolen i 1908 og hadde deretter en rekke kommandoer, blant annet ved stabsskolen. Hans spesialitet var torpedotaktikk. Ved ansiennitet og forbindelser ble han stadig forfremmet og fikk etterhvert kommando over en hangarskipsgruppe (1. hangarskipsgruppe) i april 1941. Mange jevnaldrende og historikere tvilte på hvor egnet han var for en slik stilling med hans manglende erfaring med hangarskipsoperasjoner. Mens han var sjef for styrken ledet han angrepet på Pearl Harbor og gjorde en god innsats i de innledende kampene i Stillehavet i 1942. Hans angrep på britiske styrker i det indiske hav var en suksess; senkningen av et britisk hangarskip, to kryssere og to destroyere tvang britene til å trekke sine styrker tilbake til Østafrika. I det avgjørende slaget ved Midway mistet han imidlertid fire hangarskip. Dette førte til mye kritikk, mest fordi mange japanere anså at Nagumo ikke hadde gjort en helhjertet innsats i slaget. Etter Midway kommanderte han hangarskip i slaget ved Salomonøyene og slaget ved Santa Cruz øyene. I november 1942 ble han flyttet til å lede en marinebase i Japan. I mars 1944 fikk han igjen en sjøkommando i Marianene; ved de avgjørende kampene om Saipan begikk han selvmord. Komposisjon. Komposisjon betyr «å sette sammen ulike elementer til en helhet» og det brukes i alle kunstformer, som foto, malerier, tegning, musikk og litteratur. Når man komponerer noe, går man som oftest ut i fra komposisjonsprinsippene. Dette kan være kontrast, bevegelse, balanse og enhet. Prinsippene hører sammen og skaper et bilde. Bevegelse skaper liv, og også system, oversikt og orden ved at elementene har et systematisk forhold til hverandre - dersom det ikke overdrives, da blir det rotete. Orden skaper enhet, og kontrast skaper dynamikk, gir spenning og liv til bildet slik at det blir mindre monotont. Man kan skape forskjeller og kontraster ved bruk av ulike størrelser, former, styrker, struktur, mønster eller uttrykk. Eksempel på et prinsipp innen komposisjon er det gylne snitt. Kontrast. . Innen fotografi og design brukes det ofte kontraster som mørk og lys, svart og hvit, størrelse-, farge-, form-, og strukturkontraster. Kontraster og forskjeller i et bilde skaper spenning og liv og lager ett blikkfang. En komposisjon som bruker kontraster bevisst blir mer livlig og mindre monoton. Harmoni og dynamikk. Harmoni i et bilde skaper en følelse av ro og balanse. Dette kan oppnås ved hjelp av små kontrollerte forskjeller mellom elementene i komposisjonen. Forskjellene må være så store at produktet ikke virker monotont, men det må heller ikke overdrives siden dette kan virke forstyrrende og ødelegge harmonien. Dynamikk skaper en følelse av aktivitet, liv og spenning. Bevegelse. Bevegelse i komposisjonen kan oppnås ved bruk av linjer: vertikale, horisontale eller diagonale. Innen fotografi kan det oppnås ved hjelp av bevegelsesuskarphet, et resultat av lengre lukkertid på kamerainnstillingene. Bevegelse skaper en følelse av fremdrift, liv og spenning i bildet, men kan også gi system og orden. Enhet. Enhet vil si at komposisjonen oppleves som en helhet. Det kan virke som en rytme, dette kan for eksempel være et objekt, en form eller en farge, som gjentar seg gjennom hele bildet, nesten som i musikk. Spenning og liv. Når det skjer noe uventet eller hyggelig, skaper det spenning og liv. Eller noe skremmende, hvis det skjer noe utenom det normale og det som er forventet. Spenning kan oppstå mellom forskjellige elementer hvis det er stor forskjell, som for eksempel ulike størrelser på "tekst", uttrykk eller forskjellig styrke ("Kontrast"). Eksempler man kan ta ut ifra et bilde: dersom man har et bilde der man skal skape spenning og liv, kan man plassere de mørke partiene nederst i et bilde, da kan man få en følelse av trygghet. Mørke flater i øvre del av et bilde kan gi en dyster og tung følelse. Dette vil skape spenning og liv i et bilde. Proporsjoner. Ordet proporsjon betyr forhold, som når du har forhold mellom to forskjellige størrelser, som for ekempel i en kontrast. Når det blir en slik forskjell skaper det liv, og sørger for at elementene fremhever hverandre. Eksempler man tar ut fra et bilde: Det kan være forhold mellom to sider av samme element, du kan ha forholdet mellom høyde å bredde på et bilde, eller på et element i et bilde. En god proporsjon er når det gjelder målbare størrelser, er det et godt prinsipp å følge det gylne snitt. Balanse. Balanse er viktig for oss alle i vår tilværelse. Balanse gjør at du kan sykle, gå og løpe, eller å bare stå rett opp. I de fleste forhold vil hjernen lete etter balanse. Et trygt utgangspunkt for mediedesign er å tilstrebe balanse i bruken av virkemidler, kontrast, proporsjoner og bevegelse. Alle komposisjoner trenger i utgangspunktet balanse. Hvis en komposisjon er i ubalanse kan det skape forvirring og formidle utrygghet. Australias herrelandslag i fotball. Australias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Australia, og dette landslaget blir administrert av Australias fotballforbund. Det australske fotballforbundet ble stiftet i 1961, og ble medlem av FIFA i 1963. Australia har deltatt i tre VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Telstra Stadium i Sydney. Historie. Australia deltok for første gang i fotball-VM i 1974 i Vest-Tyskland. I 2006 kvalifiserte de seg for et nytt VM, og dette går også i Tyskland. De slo i play-off spill på straffesparkkonkurranse i Sydney 16. november, og kom med til VM. Den 12. juni 2006 scoret Tim Cahill landets første mål i et VM-sluttspill da han utlignet til 1-1 i det 84. minutt i en kamp mot. Australia vant til slutt kampen 3-1, og dette var landets første seier i et VM-sluttspill. Julie Christie. Julie Christie ved Guadalajaras internasjonale filmfestival i 1997 Julie Frances Christie (født 14. april 1941) er en engelsk skuespiller. Hun er født britisk India av engelske foreldre og da hun var seks år flyttet familien til England. I 1961 begynte hun som skuespiller i en TV-serie for BBC, og det påfølgende året hadde hun sin første større filmrolle i en romantisk komedie. I 1965 ble hun internasjonalt kjent som «Diana Scott» i filmen "Darling" som hun vant en Oscar for som beste kvinnelige skuespiller. Det samme året hadde hun også rollen som «Lara» i David Leans "Doktor Zhivago". Tidlig liv. Christie ble født 14. april 1941 i Singlijan Tea Estate i Chabua i den indiske delstaten Assam, den gang en del av Det britiske imperiet. Hun var det eldre barnet til Rosemary (født Ramsden) og Frank St. John Christie. Hennes far drev en teplantasje hvor hun vokste opp. Hennes mor, fra Hove i sørlige England, var en kunstmaler. Christie har en yngre bror, Clive, og en elder halvsøster, June, fra farens forhold til en indisk kvinne som arbeidet som teplukker på plantasjen. Christies foreldre ble skilt mens hun ennå var barn. Hun ble døpt i den anglikanske kirke og studerte som en kostelev ved den uavhengige skolen Convent of Our Lady i St Leonards-on-Sea i East Sussex etter å ha blitt utvist for å ha fortalt en våget vits som nådde et langt større publikum enn hva som var ment. Etter å ha blitt bedt om også slutt ved Convent of Our Lady begynte hun senere ved Wycombe Court School i High Wycombe i Buckinghamshire. På denne tiden hadde hun allerede bodde sammen med en fostermor fra seks års alderen. Etter at hennes foreldre ble skilt, tilbrakte Christie tid med sin mor ute på landet i Wales. Som tenåring ved Wycombe Court School spilte hun rollen som Dauphin i en skoleforestilling av George Bernard Shaws "Saint Joan". Senere studerte hun ved dramaskolen Central School of Speech and Drama før hun fikk sitt store gjennombrudd i 1961 i en science fiction-serie på BBC, "A for Andromeda". Tidlig karriere. Julie Christie i "Doktor Zhivago" Christies første betydelige filmrolle var i "The Fast Lady", en romantisk komedie fra 1962. Hun fikk først oppmerksomhet som Liz, venn og kommende elskerinne av tittelfiguren "Billy Liar" (1963), spilt av Tom Courtenay. Regissøren, John Schlesinger, ga rollen til Christie først etter at en rekke andre skuespillere hadde takket nei. Christie ble internasjonalt kjent i 1965 etter at Schlesinger hadde gitt henne rollen som en amoralsk modell i filmen "Darling". Hun framstilte «Lara Antipova» i David Leans filmatisering av Boris Pasternaks roman "Doktor Zhivago" (1965), og som «Daisy Battles» i "Young Cassidy", en biografisk film om den irske dramatikeren Seán O'Casey, samregissert av Jack Cardiff og (ikke kreditert) John Ford. I 1966 ble hun nominert for filmprisen BAFTA for beste kvinnelige skuespiller i en hovedrolle da hun spilte en dobbeltrolle i François Truffauts Fahrenheit 451 og vant en Oscar for beste skuespillerinne og fikk tilsvarende en BAFTA (Det britiske filmakademiets pris) for sin hovedrolle i "Darling Later", hun framstilte Thomas Hardys heltinne «Bathsheba Everdene» i Schlesingers "Far from the Madding Crowd" (1967) og hovedfiguren «Petulia Danner» i Richard Lesters "Petulia" (1968). På 1970-tallet opptrådte Christie i en del smalere filmer som i Robert Altmans postmoderne western "McCabe & Mrs. Miller" (1971), sammen med Warren Beatty, og hvor hennes rolle som en madam i et bordell skaffet henne en andre nominasjon for Oscar. Tilsvarende smaler filmer var "The Go-Between" (igjen mot Alan Bates, 1971), "Don't Look Now" (1973), "Shampoo" (1975), og Altmans klassiske "Nashville" (også i 1975, i en munter "cameo" som seg selv motstående Karen Black og Henry Gibson), "Demon Seed" (1977), og "Himmelen kan vente" (1978), igjen mot Beatty. Hun flyttet til Hollywood i løpet av tiåret hvor hun mellom 1967 og 1974 hadde et profilert, men periodevis avbrutt forhold til Warren Beatty, som beskrev henne som «den vakreste og på samme tid mest nervøse person jeg noensinne har kjent». I 1979 var hum medlem av filmjuryen ved den 29. Filmfestivalen i Berlin. Som følge av at forholdet til Beatty ble avsluttet flyttet hun tilbake til Storbritannia hvor hun bodde på en bondegård i Wales. Christie deltok i færre og færre filmer på 1980-tallet. Han hadde en framtredende birolle i Sidney Lumets "Power" (1986), men generelt unngikk opptredener i filmer med store budsjetter og foretrakk tilsynelatende mindre pretensiøse og mer kunstnerisk betydelige filmer. Hun var fortellerstemmen i dokumentarfilmen "The Animals Film" (1981), regissert av Victor Schonfeld og Myriam Alaux, som var en undersøkelse av menneskers bruk av dyr og profilering av dyrs rettigheter. Senere arbeid. Christie opptrådte som Gertrude i Kenneth Branaghs "Hamlet". Hennes neste kritikerroste rolle var som den ulykkelige hustruen i Alan Rudolphs hjemmelige komediedrama "Afterglow", noe som skaffet henne en tredje Oscar-nominasjon. Christie gjorde en kort opptreden i den tredje Harry Potter-filmen, "Harry Potter og fangen fra Azkaban", hvor hun framstilte Madam Rosmerta. Det samme året opptrådte hun i to andre høyprofilerte filmer: Wolfgang Petersens "Troja" og Marc Forsters "Finding Neverland" hvor hun spilte Kate Winslets mor. Sistnevnte opptreden skaffet henne en BAFTA-nominasjon for beste kvinnelige birolle i film. Christie portretterte den kvinnelige hovedrollene i "Away from Her", en film om langvarig kanadisk ekteskap som stred med hustruens lidelse med Alzheimers sykdom. Basert på Alice Munros novelle "The Bear Came Over the Mountain" ble filmen den første spillefilm med Christie som var regissert av den kanadiske skuespilleren Sarah Polley. Hun tok rollen kun, fortalte hun, ettersom Polley var hennes venninne. For hennes rolle har Polley uttalt at Christie likte manuset, men hadde innledningsvis avslått rollen da hun var motstridende til å spille. Det tok flere måneder med overtaler før Christie til sist aksepterte rollen. Under Toronto internasjonale filmfestival den 11. september 2006 fikk hun strålende anmeldelser fra filmpressen, inkludert "Hollywood Reporter" og de fire hovedstadsavisene i Toronto. Anmelderne pekte særlig på prestasjonene til Christie og hennes medrolleinnehaver, den kanadiske skuespilleren Gordon Pinsent, og Polleys sikre regi. Hennes lystende innsats satte ryktene i gang for en Oscar, noe som fikk filmens distributør, Lions Gate Entertainment, til å kjøpe filmen ved festivalen for utgi filmen i 2007 for å bygge opp en framdrift for den kommende Oscarforestillingen. Den 5. desember 2007 vant Christie prisen for beste skuespillerinne fra National Board of Review for hennes prestasjon i "Away from Her". Hun vant også en Golden Globe-pris for beste kvinnelige skuespillerinne og andre tilsvarende priser. Den 22. januar 2008 ble hun for fjerde gang nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle ved Den 80. Oscar-utdelingen. Hun opptrådte ved seremonien med en nål som krevde en avslutning av Guantánamobukten fangeleir. Personlig liv. Tidlig på 1960-tallet var hun sammen med skuespilleren Terence Stamp før hun ble sammen med Don Bessant, en litograf og kunstlærer i 1965, før hun ble sammen med skuespilleren Warren Beatty, et forhold som begynte i 1967 og endte i 1974. I november 2007, 66 år gammel, giftet hun seg i all stillhet med journalisten Duncan Campbell, hennes samboer siden 1979. Hun var engasjert i ulike formål, blant dyres rettigheter, miljøspørsmål og bevegelsen mot atomkraft, og er også en beskytter av en solidaritetskampanje for Palestina. Straffedes organisasjon i Norge. Straffedes Organisasjon i Norge (SON) er en landsomfattende interesseorganisasjon som drives for og av straffede i Norge. Straffedes Organisasjon i Norge ønsker å være alle straffedes talerør overfor justismyndighetene, kriminalomsorgen og overfor det øvrige samfunn og hjelpeapparat. De driver rådgivningstjeneste og fangetelefon. SON har kontor i Hjelms gate 3 i Oslo Frankrikes herrelandslag i fotball. Frankrikes herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Frankrike, og dette landslaget blir administrert av Frankrikes fotballforbund. Frankrike ble medlem av FIFA i 1904 selv om det franske fotballforbundet først ble stiftet i 1919. Landet har deltatt i tretten VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Stade de France i Paris. Fotball-VM i 2002. Under VM i fotball 2002 havnet de regjerende verdensmestrene Frankrike i en relativt enkel gruppe, med, og. Med seg hadde laget de nye toppskårerene fra tre av de største europeiske ligaene: David Trézéguet (Juventus), Thierry Henry (Arsenal FC) og Djibril Cissé (AJ Auxerre). Likevel ble mesterskapet en stor skuffelse for nasjonen. Frankrike åpnet med å tape 1–0 for Senegal, i den andre kampen spilte de uavgjort 0–0 mot Uruguay og til slutt tapte de 2–0 for Danmark. Laget endte sist i gruppa, med ett poeng og null mål. American International Building. American International Building er en 290 meter høy skyskraper på nedre Manhattan i New York. Den sto ferdig i 1932, og var da New Yorks tredje høyeste bygning etter Empire State Building og Chrysler Building, en status den igjen fikk etter at tvillingtårnene i World Trade Center like ved kollapset i 2001. American International er toppet med et karakteristisk spir, typisk for tiden den ble bygget. Se også. Liste over skyskrapere Knud Larsen. Knud Larsen (født 1939) er en dansk arkitekt, bosatt i Oslo, Norge. Han er professor ved Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning ved NTNU. Som ansatt på Henning Larsens tegnestue i København arbeidet han med utviklingen av Universitetssentret på Dragvoll i Trondheim, i alle faser fra konkurranseprosjekt til ferdigstilling fra 1968 til 1978. Knud Larsen underviser siden 1978 ved NTNU som lærer i byggekunst. Han har siden 1994 vært spesielt engasjert i tibetansk arkitektur og har etter et fem-årig forskningsprosjekt med feltarbeid i Tibet, sammen med Arkitekt Amund Sinding-Larsen, skrevet boken «The Lhasa Atlas. Traditional Tibetan Architecture and Townscape», Serindia Publications, London 2001, som i 2005 også ble utgitt i en kinesisk/tibetansk utgave. Knud Larsen samarbeider gjennom Nettverk for universitetssamarbeid Tibet-Norge med Tibet Universitet om bevaring av tradisjonell, tibetansk arkitektur og veggmaleri. Han leder også hver høst et videregående kurs for NTNU-arkitektstudenter i Lhasa. Knud Larsen er styremedlem i Stiftelsen Tronfjell Fredsuniversitet og har tegnet forprosjektet til Fredsuniversitetets bygninger på Flattron. Han var gift med den norske keramiker Kari Christensen(født 1938, død 1997). Portugals herrelandslag i fotball. Portugals herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Portugal, og dette landslaget blir administrert av Portugals fotballforbund. Det portugisiske fotballforbundet ble stiftet i 1914, og de ble medlem av FIFA i 1923. Portugal har deltatt i fem VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Estadio Nacional i Lisboa. Stewart Cink. Stewart Cink (født 21. mai 1973) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren. Han har til tider figurert blant de ti beste på verdensrankingen i golf. Cink er født i Huntsville i Alabama og studerte ved Georgia Institute of Technology før han ble profesjonell golfspiller i 1995. Etter å ha vunnet det åpne mexicanske mesterskapet og tre turneringer på Nike-touren i 1996, fikk Cink spillerett på PGA-touren for 1997-sesongen. Han tok sin første seier allerede i den første sesongen, i Canon Greater Hartford Open. Gjennom de neste årene fortsatte han å oppnå gode resultater, blant annet med en ny seier i 2000 i MCI Classic. 2004 var Cinks hittil beste sesong, med en femteplass på tourens pengeliste og seire i MCI Heritage og WGC–NEC Invitational. I 2009 vant han sin første major-turnering, da han slo Tom Watson i omspill i The Open på Turnberry. Eksterne lenker. Cink, Stewart Cink, Stewart Citigroup Center. Citigroup Center er en 279 meter høy skyskraper i New York med 59 etasjer. Den ligger i Midtown, på Manhattans østside, og er et av de mest karakteristiske innslagene i New Yorks skyline med sin 45° skrånende topp. Bygningen sto ferdig i 1977, og har 120 000 m² kontorplass. Citigroup er New Yorks sjuende høyeste bygning. Homofoni. Homofoni (fra gresk "homophōnía", «lik klang») er en betegnelse på en flerstemmig musikalsk satsteknikk, hvor en melodistemme fører, og en eller flere stemmer følger og danner akkorder med melodistemmen på toppen. De akkompagnerende stemmende følger alltid rytmen til melodistemmen eller tett oppmot, i motsetning til polyfoni. Final Fantasy II. "Final Fantasy II" (ファイナルファンタジーII "Fainaru Fantajī II") er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square i 1988. Spillet ble først utgitt for "Famicom" i Japan. Det var snakk om at enten Nintendo of America eller SquareSoft (Squares Nordamerikanske datterselskap) skulle utgi spillet på engelsk i Nord-Amerika, slik som med "Final Fantasy I". Denne utgivelsen ble annonsert og prototyper ble produsert i 1991. Til slutt bestemte de seg for å gi ut den nyere "Final Fantasy IV" istedenfor. På grunn av dette ble spillet aldri utgitt utenfor Asia i sin opprinnelige form. Nyere versjoner ble senere utgitt for Bandais WonderSwan Color, PlayStation (som en del av "Final Fantasy Origins") og Game Boy Advance (som en del av '). De to sistnevnte versjonene ble også utgitt på engelsk i både Nord-Amerika og Europa. "Final Fantasy II" var et av de første rollespillene for konsoller som hadde en omfattende historie. Det var også det første spillet i serien som hadde elementer som skule dukke opp igjen i oppfølgerne. Dette inkluderer chocobo (store fugler man kan ri på) og en figur ved navn Cid. Det var også unikt fordi det ikke brukte det tradisjonelle erfaringsbaserte systemet hvor man fikk poeng for hvert monster man drepte. Attributtene for de spillbare figurene ble istedenfor forandret ved hvor mye man brukte figurens forskjellige egenskaper eller når det trengtes. For eksempel så vil en figur som bruker mye magi bli bedre på dette feltet enn de figurene som bruker fysiske angrep. Dette systemet ble ikke brukt i de senere spillene i serien. På den andre siden så valgte Square å bruke systemet i "SaGa"-serien, som de også produserte. Grunnen til det kan være at "Final Fantasy II" ble designet av Akitoshi Kawazu, som også designet "SaGa"-serien, istedenfor Hironobu Sakaguchi, skaperen av "Final Fantasy". "Final Fantasy"-serien var veldig populær i Nord-Amerika på 1990-tallet. På grunn av dette var "Final Fantasy II" et av de første spillene som ble oversatt til engelsk av fans. Spillet ble oversatt av gruppen NeoDemiforce. Musikken til "Final Fantasy II" ble komponert av Nobuo Uematsu. Dette var det 19. spillet han laget musikk for. Musikken ble arrangert av Tsuyoshi Sekito for WonderSwan Color-, PlayStation- og Game Boy Advance-versjonene. Musikk. Musikken i "Final Fantasy II" ble komponert av Nobuo Uematsu. Den ble arrangert av Tsuyoshi Sekito for gjenutgivelsene av spillet på WonderSwan Color, PlayStation og Game Boy Advance. Lydsporet ble utgitt på CD sammen med musikken fra "Final Fantasy" i 1989. Noen spor, spilt av Tokyo Symphony Orhcestra, ble utgitt på CD-en "Symphonic Suite Final Fantasy" samme år. Paraguays herrelandslag i fotball. Paraguays herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballandslaget til Paraguay. Det blir administrert av Paraguays fotballforbund. Det paraguayanske fotballforbundet ble stiftet i 1906, og de ble medlem av FIFA i 1921. Paraguay har deltatt i syv VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Defensores Del Chaco i Asunción. Harry Vardon. Harry Vardon (født 9. mai 1870, død 20. mars 1937) var en britisk golfspiller. Vardon ble født i Grouville på Jersey. Han spilte fotball på fritiden og var innstilt på å bli gartner, men ble inspirert av sin eldre bror Tom til å begynne med golf da han var i tenårene. I en alder av 20 år var han blitt så god at han ble profesjonell. Han ble den første profesjonelle golferen som spilte i knickers, skjorte, slips og jakke, og i løpet av få år var han golfens første superstjerne. I 1896 tok Vardon sin første av seks seire i The Open Championship. I 1900 ble han golfsportens første internasjonale kjendis da han turnerte i USA og spilte over 80 turneringer, og avsluttet det hele med en seier i US Open Championship. Tyve år senere, 50 år gammel, kom han på annenplass i samme mesterskap. Gjennom karrieren vant Vardon 62 golfturneringer. Han utviklet et køllegrep som bærer hans navn, Vardongrepet, og brukes av over 90 prosent av alle golfspillere i dag. I de senere årene ble han banearkitekt og tegnet mange golfbaner i Storbritannia. Etter å ha blitt rammet av tuberkulose slet han med helseproblemer i flere år, men fortsatte som golfinstruktør og -skribent. Vardon døde i 1937 i Hertfordshire i England. I 1974 ble Vardon plukket ut som en blant de første til å innsettes i Golfens æresgalleri. Hans mest prestisjetunge utmerkelser, inkludert premiene fra alle seirene i The Open, er utstilt i en egen hyllest til ham i Jersey Museum. Vardon, Harry Vardon, Harry Vardon, Harry Vardon, Harry Vardon, Harry Polyfoni. Polyfoni (fra gresk «flerklang») er en betegnelse på en flerstemmig musikalsk satsteknikk, hvor enkeltstemmene er likeverdige. Polyfone musikkstykker er svært horisontale, og enkeltstemmene streber etter uavhengighet på en slik måte, at de på samme tid gjerne har forskjellige rytmer og melodiske motbevegelser. Polyfon musikk hadde sitt høydepunkt i renessansen og barokken, men er også gjenopplivet i samtidsmusikken. En kjent musikalsk form som bygger på polyfoni, er fugen. Innen elektronisk lydteknikk betyr polyfoni at et instrument er i stand til å gi fra seg flere toner samtidig, i motsetning til monofoni. Monofoni. Monofoni betyr innen musikken "enstemmighet". Før ca. 9. århundre var monofon musikk det normale. Et kjent eksempel på monofoni er gregoriansk musikk. Monofone musikkinstrumenter kan bare spille en tone av gangen, og kan derfor ikke spille akkorder. Eksempler på monofone instrumenter er de fleste messing- og treblåseinstrumenter, som trompet og klarinett. Dette må ikke forveksles med monofoniske lydinnspillinger (mono) hvor musikk gjengis i én lydkanal i motsetning til stereo og surround hvor to eller flere lydkanaler benyttes; mono-innspillinger er fullt i stand til å gjengi polyfonisk musikk. Heterofoni. Heterofoni er innen musikken en type flerstemmighet, som man ofte finner i orientalsk musikk. Heterofoni er en mellomting mellom homofoni og improvisasjon, hvor en melodi blir utført av flere instrumenter samtidig, men på litt forskjellig måte, ved hjelp av ulike ornamenter, og ulike spontane melodiske og rytmiske innfall. Patricia Neal. Patricia Neal (født 20. januar 1926 i Packard i Kentucky, død 8. august 2010 i Edgartown i Massachusetts) var en amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som «Alma Brown» i filmen "Villstyringen Hud" ("Hud"). Patricia Neal debuterte på Broadway i 1946, og var med i sin første film i 1949. Hun skrev en selvbiografi som kom ut i 1988 og heter "As I am". Hun ble rammet av slag i i 1965, men kunne fortsette sitt arbeid med film fra 1968. Fra 1953 til 1983 var Patricia gift med Roald Dahl. De fikk fem barn: Olivia, som døde av meslinger og inflamsjon i en alder av syv år, "Tessa" (Chantal Sophia), som har blitt forfatter, Theo, Ophelia og Lucy som er filmmanuskriptforfatter. Condé Nast Building. Condé Nast Building er en moderne skyskraper i New York. Den ligger på Times Square i Manhattans Midtown-distrikt, og sto ferdig i 2000. Bygningen har 150 000 m² gulvareal og er 247 meter høy, noe som gjør den til den tolvte høyeste bygningen i New York. Tilbury. Tilbury er en havneby ved nordbredden av Themsen i Essex, England. Den ligger ved et sted hvor elven snevres brått inn til omkring 740 meters bredde. Byen har en dypvannshavn som er en av de tre største havner i Storbritannia. Tidligere var fergen mellom Tilbury og Gravesend på den andre siden av elven en viktig krysningsmåte. På grunn av byens strategiske betydning ble det anlagt flere fort der, som utgjorde en viktig del av forsvaret av London. Det eldste ble anlagt i 1539 av Henrik VIII. Elizabeth I plasserte sin hovedstyrke der, hvilket var en strategisk blunder; Den spanske armadas beste landsetningssted var i Kent, og de engelske styrkene ville ikke ha klart å krysse elven i tide til å forhindre dem i å ta London dersom armadaen hadde nådd frem. Venstrekjøring. Venstrekjøring er regelen at kjørende kjører på venstre side av veien. Høyrekjøring, som i Norge, er mest utbredt i verden i dag. Omtrent 34% av verdens befolkning kjører på venstre side mens 66% har høyrekjøring. Målt i vegstrekninger er 28% regulert for venstrekjøring mens høyreregelen gjelder på 72% Venstrekjøring gjelder i Japan og ellers for det meste i land som historisk eller kulturelt har tilknytning til Storbritannia. De eneste landene i Europa med venstrekjøring i dag er Storbritannia, Irland og Malta (ikke Gibraltar). De er alle øyer og det finnes derfor ingen landegrense (og ingen bro) i Europa med veksel. Sånne grenser finnes imidlertid i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Sverige gikk over til høyrekjøring 3. september 1967, Island i 1968. Historie. Arkeologer har nylig avdekket et spor som kan fortelle oss litt om kjørevaner i tidligere tider. I 1998 fant de en godt bevart vei inn til et romersk steinbrudd nær Swindon i England. Sporene i veien var mye dypere på den ene siden av veien enn på den andre, noe som kan skyldes at vognene kjørte tomme inn i steinbruddet og kom ut igjen fullastet med stein. Sporene tyder på at romerne, i hvertfall her, kjørte på venstre side av veien. Mange mener at reisende på hest i eldre tider også red på venstre side av veien. Siden de fleste mennesker er høyrehendte ville ryttere holde i tømmene med venstre hånd for å ha høyre hånd fri til å hilse på venner eller forsvare seg med sverd mot fiender om nødvendig. Sent på 1700-tallet fant et skifte sted i land som blant annet USA, når større vogner trukket av flere hester ble tatt i bruk i industrien. Vognene hadde ikke noe førersete, så føreren satt på bakerste hest til venstre og holdt pisken i høyre hånd. Det var da naturlig at føreren foretrakk at møtende trafikk passerte til venstre slik at han kunne være sikker på at vognhjulene gikk klar av motgående vogner. Dette oppnådde han ved å kjøre på høyre side av veien. Britene derimot holdt seg på venstre side. De hadde mindre vogner, og føreren satt som regel framme til høyre på vogna. Derfra kunne han bruke langpisken med høyre hånd uten at den rotet seg opp i lasten bak ham. Fra denne posisjonen, på høyre side av vogna, var det lettest å vurdere sikkerhetsmarginene til møtende trafikk ved å få dem til høyre for seg, altså holdt de seg på venstre side av veien. Land som etter hvert ble en del av det britiske imperiet adopterte også venstrekjøringsregelen, riktignok med noen få unntak. Canada, for eksempel, byttet etterhvert til høyrekjøring for å gjøre det enklere når de skulle krysse grensen til og fra USA. På de fleste tidlige motorkjøretøyer ble førersetet plassert i midten. Etterhvert begynte noen bilprodusenter å plassere det mot sentrum av veien for å hjelpe sjåføren å holde avstand til møtende trafikk, mens andre produsenter plasserte førersetet på den andre siden slik at sjåføren skulle kunne unngå å skade bilen mot vegger, hekker og andre hindringer i veikanten. Til slutt var det den første av disse idéene som vant. Politiske begivenheter i Frankrike hadde stor innflytelse på folks kjørevaner. Fram til revolusjonen i 1789 førte aristokratiet vognene sine på venstre side av veien, og tvang bøndene over på høyre side. Men da revolusjonen startet prøvde de desperat å skjule sin identitet ved å kjøre sammen med bøndene på høyre side. I 1794 hadde den franske regjeringen innført høyreregelen i Paris, og dette spredte seg videre til andre regioner etterhvert som Napoleon erobret nye områder. I Europa holdt de landene som sto i mot Napoleon seg på venstre side av veien. Russland og Portugal byttet til høyrekjøring tidlig i det 20. århundre. Østerrike og Tsjekkoslovakia byttet til høyre side da de ble okkupert av nazi-Tyskland mot slutten av 1930-tallet, og Ungarn fulgte hakk i hæl. I dag er det bare fire land i Europa som fortsatt holder seg på venstre side, Storbritannia, Irland, Kypros og Malta. Samoa byttet til venstrekjøring i 2009. Målet var å gjøre det mer attraktivt å importere brukte biler fra New Zealand og Australia. Land med venstrekjøring. Rød farge viser land med høyrekjøring. Blå farge viser land med venstrekjøring. Anguilla, Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Bangladesh, Barbados, Bermuda, Bhutan, Botswana, Brunei, Caymanøyene, Christmas Island Australia, Cookøyene, Kypros, Dominica, Øst-Timor, Falklandsøyene, Fiji, Grenada, Jomfruøyene, Kanaløyene, Guyana, Hongkong, India, Indonesia, Irland, Isle of Man, Jamaica, Japan, Kenya, Kiribati, Lesotho, Macao, Malawi, Malaysia, Maldivene, Malta, Mauritius, Montserrat, Mosambik, Nauru, Nepal, New Zealand, Niue, Norfolkøya, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Pitcairn, Saint Helena, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Samoa, Seychellene, Singapore, Salomonøyene, Sør-Afrika, Sri Lanka, Surinam, Swaziland, Tanzania, Thailand, Tokelau (New Zealand), Tonga, Trinidad og Tobago, Turks og Caicos-øyene, Tuvalu, Uganda, Storbritannia, Zambia og Zimbabwe. Sophia Loren. Sophia Loren (født som Sofia Villani Scicolone 20. september, 1934 i Roma) er en italiensk skuespiller som i 1961 vant en Oscar for rollen som "Cesiria" i filmen To kvinner (Two Women). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 2008 spilte hun i musikalen "Nine" sammen med Oscar vinnerene Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Penélope Cruz, Judi Dench og Nicole Kidman med Oscar-nominerte Kate Hudson og Grammy Award-vinner «Fergie» i biroller. Filmen hadde premiere i november 2009. James Saumarez, 1. baron de Saumarez. James Saumarez, 1. baron de Saumarez (født 11. mars 1757, død 9. oktober 1836) var en admiral i den britiske flåten som ble berømt for sin seier i slaget ved Algeciras. Han nedstammet fra en gammel slekt og var født i St. Peter Port på Guernsey. Mange av hans forfedre hadde utmerket seg i marinen, og han begynte selv som sjøkadett da han var 13 år gammel. For tapperhet under angrepet ved Charleston i South Carolina i 1776 ombord i HMS "Bristol" ble han forfremmet til løytnant, og videre til kommandør under slaget ved Doggerbank 5. august 1781, da han ble såret. Saumarez 01 Harwich. Harwich er en havneby i Essex i England. Den ligger på Nordsjøkysten, med havet mot øst, i distriktet Tendring. De nærmeste byene er Felixstowe i nordøst, Ipswich i nordvest og Colchester i sørvest. Det antas at byen ble grunnlagt i midten av det 12. århundre. Posisjonen ved utløpene av elvene Stour og Orwell og det at Harwich er den eneste sikre havnen mellom Themsen og Humber betyr at den lenge har vært et viktig sted for sjøfarende, både sivile og militære. Byen ble sterkt befestet, med fort og batterier. Royal Navy har ikke lenger noen base i Harwich. Blant kjente personer med tilknytning til Harwich finner man Samuel Pepys som var parlamentsmedlem for byen, og Christopher Jones som eide en fjerdedel av skipet «Mayflower»; Harwich var det kjente skipets hjemmehavn. Det er regelmessige ferger fra Parkeston, som egentlig er en landsby rett utenfor Harwich, til Hoek van Holland i Nederland og til Esbjerg i Danmark. Det er per 2006 planer om en ny containerhavn i Bathside Bay. I tillegg til at Parkeston henger sammen med Harwich har byen også vokst sammen med Dovercourt, og man refererer ofte kollektivt til dem som Harwich. Electric Palace Cinema er en av de eldste kinoer som er bygget spesielt for formålet. Det originale prosjektorrommet og den ornamentale fasaden er bevart. Bloomberg Tower. Bloomberg Tower er en skyskraper i New York. Den ligger langs Lexington Avenue på Manhattans østside. Bloomberg Tower ble bygget mellom 2001 og 2005 og er 246 meter høy, noe som gjør den til den fjortende høyeste bygningen i New York. Bjugn-saken. Bjugn-saken var en omfattende etterforskning omkring påståtte seksuelle overgrep mot barn i Bjugn kommune, som endte med at den tiltalte ble frikjent i Frostating lagmannsrett. Saken fikk konsekvenser for rollen medisinsk sakkyndige spiller i overgrepssaker, og i kjølvannet av denne ble det foretatt studier som viste at tidligere kunnskap om underlivsforandringer hos barn var ufullstendig, og tildels feilaktig. Etterforskningen. Saken startet i mars 1992, da barnehageassistent Ulf Hammern ble anklaget for blotting i Botngård barnehage i Bjugn kommune. Han ble straks suspendert fra sin stilling, og en omfattende etterforskning ble iverksatt. Under etterforskningen ble hele 30 personer i det lille samfunnet mistenkt for overgrep mot barna i barnehagen. Anklagene gjaldt blotting, oralsex, vold og voldtekt i «Blårommet» i barnehagen. I januar 1993 ble syv personer – lensmannen i Bjugn, Ulf Hammern og hans kone Jorid Hammern, to ansatte i barnehagen og to ansatte i kommunens tekniske avdeling – arrestert og siktet for seksuelle overgrep mot 36 navngitte og «et ukjent antall» andre barnehagebarn. Straffesaken. Av de pågrepne var det bare Ulf Hammern som ble stilt for retten. For de seks andre ble siktelsen etter hvert frafalt, og de mottok 200 000 kroner i erstatning. Den 31. januar 1994 ble Hammern i Frostating lagmannsrett frikjent på alle punkter. Aktoratets medisinske sakkyndige hadde konkludert med at barna var misbrukt, men retten fant ikke å kunne legge avgjørende vekt på disse forklaringer. Medisinsk sakkyndig for forsvarerne (gynekolog Josef Ekgren) hevdet i retten at fotografier av underliv ikke var nok til å stadfeste at seksuelt misbruk hadde forekommet i denne saken. Blant annet fordi han i sin tid som spesialist hadde sett rundt 25 tilfeller av skader på skjede hos mindreårige, der seksuelt misbruk hadde blitt utelukket (og disse skadene var sammenlignbare med aktoratets fotografier av skader i underliv). Han stilte seg kritisk til at fotografiene ikke hadde blitt fulgt opp av undersøkelser av spesialister innen gynekologi. Uavhengig av dette ble 33 barn fra Botngård barnehage i 1994 tilkjent voldsoffererstatning fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Lagmannsretten. Etter frikjennelsen anla Ulf Hammern erstatningssak mot staten ved Justisdepartementet, og ble av Frostating lagmannsrett 28. februar 1995 tilkjent 45 000 kroner i erstatning for tapt erverv etter straffeprosessloven § 445 og 125 000 i oppreisning for den ikke-økonomiske skade som han hadde lidt ved forfølgningen (§ 446). Hammern hadde lagt ned påstand om oppreisning for ikke-økonomisk skade på opptil én million kroner, men fikk kun 125 000 kroner fordi han ikke hadde kunnet sannsynliggjøre at han ikke hadde foretatt de handlinger som han var tiltalt for i straffesaken, slik den dagjeldende straffeprosessloven § 444 krevet. Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han påkjærte avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, med påstand om at lagmannsrettens avgjørelse av 28. februar 1995 måtte oppheves fordi kravet om at siktede selv måtte sannsynliggjøre sin uskyld var i strid med uskyldspresumsjonen Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Kjæremålsutvalget viste til at Høyesterett i sin dom i straffesaken hadde lagt til grunn at regelen i straffeprosessloven § 444 ikke var i strid med EMK art. 6 nr. 2, og la denne vurderingen til grunn. Videre viste utvalget til at lagmannsretten i sin dom uttrykkelig hadde presisert at Hammern ikke var strafferettslig skyldig, og at lagmannsretten kun skulle avgjøre om vilkårene i erstatningsregelen i strpl. § 444 var oppfylt. Dermed hadde ikke lagmannsretten etter utvalgets enstemmige mening krenket uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2, og kjæremålet ble forkastet. Kjennelsen ble avsagt 8. juni 1995. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hammern bragte saken opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, som i dom av 11. februar 2003 konkluderte med at lagmannsrettens begrunnelse i erstatningssaken var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Det ble pekt på at lagmannsretten, ved sin vurdering av om Hammern i henhold til strpl. § 444 kunne bevise med sannsynlighetsovervekt at han ikke hadde begått handlingene han var siktet for i straffesaken, hadde pekt på uttalelsene fra de medisinsk sakkyndige i straffesaken, og flere andre bevis fra samme sak, og dermed uttalt seg på en måte som var egnet til å så tvil om hvorvidt Hammern egentlig var skyldig i strafferettslig forstand, på tross av at han var blitt frikjent. At lagmannsretten hadde bestrebet seg på å presisere at den ikke tok stilling til det strafferettslige skyldspørsmålet, var etter EMDs mening ikke nok til å unngå å krenke uskyldspresumsjonen. Dommen var enstemmig. Ny erstatningssak. Deretter anla Hammeren på nytt sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om oppreisning og erstatning i tråd med det han ville være blitt tilkjent dersom lagmannsretten ved erstatningsutmålingen ikke hadde bygget på et rettsgrunnlag som var i strid med EMK. Han krevde også erstattet de utgifter han hadde hatt ved å bringe saken inn for EMD, samt oppreisning for den tort og svie som statens menneskerettsbrudd hadde påført ham. Søksmålet ble avvist både i Sør-Trøndelag tingrett og i Frostating lagmannsrett, og deretter påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også her ble saken avvist, med henvisning til at man etter norsk rett ikke har krav på en ny prøvelse av en rettskraftig avgjørelse, og at stevningen ikke var å kunne forstås som en gjenopptagelsesbegjæring. Utvalget nevnte også at saken syntes å være foreldet, selv om dette ikke var avgjørende for avvisningen. Ettervirkninger. Saken førte til at innbyggerne i Bjugn ble delt i to, mellom dem som trodde på barna, og dem som trodde på de anklagedes påstander om uskyld. Denne splittelsen vedvarte i mange år. Botngård barnehage har skiftet navn til Lyngrabben barnehage, og den er blitt ombygget slik at «Blårommet» ikke lenger eksisterer. En rekke av de involverte barna sliter fortsatt med problemer som kan relateres til saken. Norsk rettsvesen. Saken har ført til at flere har satt spørsmålstegn ved de sakkyndiges rolle i saker som gjelder overgrep mot barn. For eksempel har høyesterettsadvokat og tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen fått flere som tidligere er blitt dømt i incest-saker, frikjent etter systematisk å ha lett i domstolenes arkiver etter såkalte «Aker-saker», det vil si saker der de av retten oppnevnte sakkyndige har vært leger ved Aker sykehus. Endret medisinsk syn på underlivsforandringer. Saken medførte i hvert fall et konkret fremskritt på den medisinske fronten. De sakkyndiges vurderinger av underlivsundersøkelser hos barna ble tillagt stor vekt som bevis på seksuelt misbruk. I en større norsk studie av barn ble det funnet at enkelte funn som tidligere ble vurdert som sikre bevis på seksuelt misbruk, var normalt forekommende. Lignende saker fra andre land har inspirert lignende studier, og kunnskap om normalvariasjon hos barn er blitt større. Påstått feil av aktoratets medisinske sakkyndige. I mai 2006 uttalte to eksperter på det aktuelle fagfeltet, på oppdrag fra Hammerns advokat, at aktoratets sakkyndige i rettssaken hadde tatt feil: Ingen av barna i Bjugn-saken var etter deres oppfatning skadet i underlivet som følge av seksuelle overgrep. Massemediene. Massemediene dekket Bjugn-saken i stor bredde over lengre tid. En redaksjon som tidlig kom på sporet av at noe syntes å være svært galt med anklagene, var TV 2s "Dokument2". Kritikerne mente denne redaksjonens skepsis til barnevernet og kritikk av overgrepspåstandene var kampanjer. I tillegg mente flere at billedspråket var unødig dramatisk og forførende. Redaksjonen på sin side hevdet at blant annet samtlige seire i retten viste at faktaene var i orden. Simone Signoret. Simone Signoret (født "Simone Kaminker" 25. mars 1921 i Wiesbaden, Hessen, Tyskland, død 30. september 1985 i Autheuil, Frankrike) var en fransk skuespiller og forfatter. Simone var født av franske foreldre og vokste opp i Paris. Hun var nødt til å droppe skolegangen for å jobbe og hjelpe sin mor og sine to brødre under den tyske okkupasjonen av Frankrike under andre verdenskrig, ettersom hennes jødiske far flyttet til England for å slutte seg til Charles de Gaulles frie franske styrker. Signoret arbeidet som maskinskriverske mens hun jobbet ekstra som statist i en rekke filmer. Fra 1946 begynte hun å få mer fremtredende roller og hun spesialiserte seg først på roller som prostituerte. Hun utviklet seg etter hvert til en fremragende skuespiller i intellektuelle roller og ble senere en kjent internasjonal filmstjerne. Hun vant en Oscar i 1959 for sin rolle som Alice Aisgill i filmen "Plass på toppen" (Room at the Top). Hun var gift med regissøren Yves Allégret 1944–1949, og med skuespilleren og sangeren Yves Montand 1951–1985. I 1976 ga hun ut sin selvbiografi, "Nostalgia Isn't What It Used to Be" og hun har også utgitt en roman. Signoret er gravlagt på Père Lachaise i Paris ved siden av sin andre make, Yves Montand. Homofon. En homofon er hvert av to eller flere ord som uttales likt, men som skrives forskjellig. En homofon er en form for homonym. I noen dialektområder er det mulig å skille enkelte homofoner på tonelaget ("gjerne" og "jernet"). Kopervik Idrettslag. Kopervik Idrettslag (stiftet i 1924) er det største idrettslaget i Karmøy kommune i Rogaland. Klubben har ca 50 aldersbestemte fotballag, med et A-lag for herrer som i 2012 spiller i 3. divisjon avd. 7. Rekruttlaget og 3.-laget spiller i henholdsvis 6. og 7. divisjon. Klubben spiller med hvite drakter og grønne underdeler og strømper. Deres draktleverandør er Umbro. «Kilane» spiller sine kamper på Åsebøen Stadion. Anlegget har også en kunstgressbane, en mindre naturgressbane, og en minikunstgressbane. Sesongen 2007. Sesongen 2007 ble på mange måter en suksess, enda sesongen ikke ble kronet med opprykk. Fra sesongstart tok det 15 kamper (11 i serien og 4 i NM) før det første poengtapet kom borte mot Vidar (2-1). Disse 15 strake seierene, inkludert cuptriumf over adeccoligalaget Mandalskameratene (3-1), fikk Haugesunds Avis til å skrive at Kopervik var «Norges beste». Ingen andre lag i Norge kunne vise til en slik statistikk. Kopervik fikk spille hjemme mot Brann på et fullstappet Åsebøen Stadion. Kampen ble også vist på TV2 Sport. Senere denne sesongen spilte de grønne og hvite opprykkskamper mot Randaberg IL. Det endte dessverre for Koperviks del med tap over to kvalikkamper. Sesongen 2008. Kopervik ble ikke forsterket med spillere utenfra foran denne sesongen, men hadde likevel en stor og bred tropp som skulle holde til opprykk. Skjold Idrettslag gav Kopervik mest konkurranse om puljeseieren, men gjennom en lang sesong viste Kopervik seg som det beste laget i avdelingen. Motstander i kvalifiseringskampene ble Klepp Idrettslag. Første kamp endte 1-1, men i returoppgjøret på Åsebøen vant Kopervik 4-1 og sikret opprykk til 2. divisjon. Sesongen 2009. Etter opprykket til 2. divisjon forsterket Kopervik stallen ved å hente publikumsfavoritten Bala Ahmed Garba tilbake til Haugalandet fra Notodden. Med hjelp fra blant annet mange mål av Bala Garba, samt at de klarte å overtale den andre store profilen Idar Mathiassen til å fortsette, klarte Kopervik å sikre seg en overraskende 6. plass i 2. divisjon avd. 3. Sesongen 2010. Den vanskelige andresesongen i 2. divisjon gikk ikke som håpet for Kilane. Profilene Idar Mathiassen og Bala Garba, spillere som var veldig viktige bidragsytere for klubbens gode 2009-sesong, kunne ikke forhindre et skuffende nedrykk til 3. divisjon med kun Stavanger IF bak seg på tabellen. Etter 2010-sesongen ble det klart at Mathiassen ga seg, samtidig som Bala Garba trappet ned til et lavere nivå og meldte overgang til fastlandssiden av kommunen og SK Nord. Sesongen 2011. Som nylig nedrykket 2. divisjonslag var det ventet at Kopervik skulle kjempe i toppen av 3. divisjonstabellen i 2011. Tidlige KIL-spiller og mangeårig kaptein Roger Rørvik ble ansatt som hovedtrener, samtidig som mannen som ledet laget opp i 2. divisjon i 2005, Knut Olav Ystaas, ble ansatt som sportslig leder. Laget havnet i en veldig sterk gruppe sammen med hardtsatsende lag som Brann 2, Fyllingen og Staal Jørpeland. Prestasjonene svingte veldig, fra sterk 4-1 seier mot Fyllingen til tap mot lag som det var ventet å slå med stor margin. Kilane endte til slutt på en 5. plass. Da sesongen nærmet seg slutt ble det klart at Rørvik ga seg som hovedtrener, og Knut Ystaas rapporterte at de hadde ansatt tidligere FK Haugesund-spiller og assistent-trener Rune Lothe som ny hovedtrener, samtidig som lagkaptein Ingvar Karlsen tok rollen som spillende assistent-trener. Susan Hayward. Susan Hayward i filmen "The Snows of Kilimanjaro" fra 1952 Susan Hayward (født Edythe Marrener 30. juni 1918 i Brooklyn i New York City i New York, død 14. mars 1975 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ustaoset. Ustaoset ligger i Hol kommune i Buskerud. Ustaoset stasjon på Bergensbanen ligger her. På stedet ligger også en hytteby med cirka 900 hytter, hotell og fjellstuer. Navnet kommer av at stedet er oset der elven Usteåne renner ut fra Ustevatn. Ustaoset er målgang i turrennet Skarverennet. Groundskeeper Willie. Groundskeeper Willie er en figur fra tegnefilmserien "The Simpsons". Han er vaktmester på Springfield Barneskole. Han har jobbet 20 år på skolen, like lenge som rektor Seymour Skinner. Willie kommer fra «North kilt-town» i Skottland. Dan Castellaneta gir stemme til Willie. Skandale. En skandale er en hendelse eller en handling som vekker forargelse eller ubehagelig og pinlig oppsikt, det vil si noe som strider mot den vanlige moral- eller rettsoppfattelsen i et samfunn. Skandalesaker kan være små eller store og av privat eller offentlig karakter. Handlingene dreier seg ofte om makt og personlig vinning, enten de er politisk, økonomisk, sportslig eller seksuelt motivert. Slike saker får som regel alltid store og negative konsekvenser for dem det gjelder. Mange moderne skandalesaker er knyttet til kjendiser. Ordet skandale kan brukes både om den moralske forargelsen og den vanærende hendelsen, og personer kan derfor både lage, eller gjøre, skandale, og være innblandet i en. Adjektivet skandaløs kan bety «skandalepreget», «skammelig» eller «anstøtelig». Verbet å skandalisere vil si å utsette noen for en skandale og stille dem i et dårlig lys ved å trekke dem inn i den. Ordet kommer fra det franske "scandale" som igjen stammer fra det greske "skandalon", som betyr «felle» eller «snare». Omtale av skandalesaker. Mens enkelte skandalesaker kan avsløre viktige misforhold og kriminalitet i samfunnet, berører personlige skandaler vanligvis bare dem som er direkte innblandet eller dem som står nær disse. Likevel er slike hendelser svært populært og kommersielt godt stoff i de fleste massemediene, særlig hvis det gjelder kjente personer, selskaper og organisasjoner. Blader som skriver om sensasjoner og skandaler blant kjendiser, omtales gjerne som skandale- eller sladrepressen eller Den gule pressen. Skandalesaker kan oppstå som avsløringer etter undersøkende journalistikk, ved anonyme informasjonslekkasjer eller ved at en varsler eller whistle-blower fremskaffer negativt materiale om en bedrift, institusjon eller gruppe han eller hun er medlem av. Noen skandaler har også vært iscenesatt for å skape oppmerksomhet omkring en sak eller person eller for å skjule eller overdøve et annet forhold. Ikke alle sider ved omtalte skandaler har rot i virkeligheten, og det er flere eksempler på dramatiske følger av intens, negativ presseoppmerksomhet, blant annet rettssaker, konkurser og selvmord. Redaksjonene i aviser og massemedier har i de fleste land lange tradisjoner for å beskytte både makteliten og enkeltpersoner mot seg selv, og journalistene har ofte unnlatt å fortelle alt de vet om politikere og kjente personers privatliv. I Norge blir slike avgjøresler om publisering eller fortielse tatt på grunnlag av de etiske retningslinjene i Vær varsom-plakaten. Kjente skandaler. Skandalesaker oppleves nesten alltid som store og viktige mens de pågår og er aktuelle, men må i ettertid bedømmes ut fra hvlike følger de faktisk fikk og hvor stor medieoppmerksomheten var. Ofte er det liten sammenheng mellom sakinnhold, oppmerksomhet og følger. Alvorlige forhold kan få lite mediefokus og ubetydelige konsekvenser, mens bagateller kan få voldsom og langvarig, føljetongpreget medieomtale. Norske skandalesaker. Av norske politiske skandaler etter 1960 nevnes ofte det politiske etterspillet etter Kings Bay-ulykken og skandalesakene knyttet til politikerne Per Borten, Tore Tønne, Jan Birger Medhaug, Victor Norman, Terje Rød Larsen, Terje Søviknes og andre. Andre norske eksempler på skandalepregede saker i mediene er rettssakene etter Agnar Mykles og Jens Bjørneboes påstått utuktige bokutgivelser, den omfattende Bjugn-saken, Mongstad-skandalen fra 1987 til 1988, saken knyttet til Olav Fjell, legen Jon Sudbøs forskningsfusk, konflikten mellom Tine og Synnøve Finden, saken med Nordlandsbanken og Finance Credit, Utlendingsdirektoratet, Terra-saken og underslagene til Frank Murud og vannverksjefen ved Nedre Romerike Vannverk. Internasjonale skandaler (utvalg). Sakene i lista er verken ordnet etter betydning, kronologisk eller geografisk. Raps. Raps er en kulturplante med karakteristiske gule blomster, og er i samme slekt som kål, og er samme art som kålrot. Raps dyrkes av bønder i Amerika og Europa. Raps treskes med en skurtresker om høsten slik som korn høstes. Rapsfrøene er små og nesten helt svarte. Vanninnhold ved høsting må være under 8 %, men oljeinnholdet er opp i mot 50 %. Dyrkingsteknikker til rasp. Raps er en plante som trenger mye Svovel (S) og også ganske mye Nitrogen (N). Raps trenger ikke ugrassprøyting på grunn av rask etablering om våren. Dette gjør at rapsen konkurrerer ut ugraset. Rapsplanten trenger 2-3 skadedyrbehandlinger: 1-2 behandlinger mot Rapsglansbille og en behandling mot Jordloppe. Rapsplanten behandles også under blomstringen mot soppsykdommer som storknollet råtesopp. Rapsfrøene er meget små, noe som gjør at såmengden er 0,7-1,2 kg pr mål. Varianter. Raps finnes i to varianter, høstraps og vårraps, avhengig av årstiden de sås på. Vårrapsen er mer hardfør og krever mindre gjødsel, mens høstrapsen har høyere oljeinnhold. Det er vårrapsen som er mest populær i Norge, men høstraps dyrkes også innenfor Norges grenser. Bruk. Oljen som presses fra de små, svarte frøene kalles rapsolje, og kan brukes som matolje og brensel (biodiesel). Melet som blir igjen brukes i kraftfôrindustrien P5 Solungen. Radio Østlendingen, tidligere kalt P5 Solungen, og før det igjen Solungen Bygderadio er en lokalradiostasjon i Solør. Solungen Bygderadio hadde oppstart i 1993. Folkene bak radioen hadde tidligere jobbet i lokalradio i Kongsvinger, og hadde ett ønske om en egen radio for Solør. På denne tiden var det Bjerkely folkehøyskole som hadde konsesjonen for Åsnes kommune. På samme tidspunkt fantes også Våler Nærradio, som allerede hadde eksistert i flere år. I 1996 endrer Solungen Bygradio navn til P5 Solungen, og flytter til store flotte lokaler. I 2004 ble P5 Solungen kjøpt opp av AS Østlendingen, og flyttet igjen til nye lokaler sentralt i kaffegata. Her holder de til den dag i dag. I dag har Radio Østlendingen konsesjon for Våler, Åsnes, og Grue. Og deler konsesjon (og sendetid) med Våler Nærradio og Radio Kongsvinger(fra 01.01.2009). Exocet. Exocet er et fransk anti-skipmissil. Exocet var i bruk under Falklandskrigen på argentinsk side. Mest kjent er senkingen av den britiske jageren HMS «Sheffield» 4. mai 1982. Under Iran–Irak-krigen benyttet Irak gjentatte ganger Exocetraketter mot både militær og sivil skipsfart i Persiagulfen. Det var under et slikt angrep 17. mai 1987 at en irakisk Mirage F1 angrep den amerikanske fregatten USS «Stark». Begge de avfyrte missilene traff, men bare én eksploderte og USS Stark ble reddet av mannskapet og reparert. Varianter av Exocet. Hovedkonkurrenten til Exocet er det amerikanske Harpoon-missilet. Land som benytter seg av Exocet. Argentina, Brasil, Chile, Egypt, Frankrike, Forente arabiske emirater, Hellas, Indonesia, Irak, Kuwait, Kypros, Libya, Malaysia, Marokko, Oman, Pakistan, Peru, Qatar, Sør-Afrika, Thailand og Tyskland. Hot Fuzz. "Hot Fuzz" er en politikomedie skrevet av Simon Pegg og Edgar Wright, paret bak "Shaun of the Dead". Hovedrollene spilles av Pegg og Nick Frost, mens andre roller ble spilt Adam Buxton, Bill Bailey, David Bradley, Jim Broadbent, Olivia Colman, Steve Coogan, Paddy Considine, Timothy Dalton, Martin Freeman, Bill Nighy, Anne Reid, Rafe Spall, David Threlfall, Billie Whitelaw og Edward Woodward. Filmen ble regissert av Edgar Wright. Filmen handler om politimannen Nicholas Angel (Pegg) som er så flink i jobben sin at han får sine kollegaer i Metropolitan Police i London til å fremstå som håpløse. For å rette opp dette inntrykket, bestemmer sjefene hans seg for å overføre ham til landsbyen Sandford i Somerset. Der blir han partner med den ikke fullt så komponente Danny Butterman (Frost), som har Mel Gibson som sitt store forbilde. Overgangen fra et hektisk byliv til den rolige landsbyen blir en påkjenning for Angel. Men etterhvert begynner han å ane ugler i mosen i landsbyen. Og spørsmålet blir da om det er noe skummelt som foregår, eller om det bare er Angels paranoia som har våknet til liv. Innspillingen ble påbegynt 19. mars 2006. Under filmingen la filmselskapet ut små produksjonsdagbøker på hjemmesiden sine. Apple Corps. Det var designeren Gene Mahon som valgte å bruke Granny Smith-epler som varemerke for Apple Corps. Apple Corps hovedkontor i 3 Savile Row. Apple Corps Ltd. er et multimedie selskap som ble grunnlagt i januar 1968 av den britiske rockgruppa "The Beatles", for å erstatte deres tidligere firma "Beatles Ltd." med et konsern. Selskapets hovedavdeling er plateselskapet Apple Records, som ble grunnlagt samme år. Andre divisjoner av selskapet var Apple Electronics, Apple Films, Apple Publishing, og Apple Retail, som blant annet drev motebutikken og detaljhandelen Apple Boutique. Selskapets administrerende direktør har siden 1970 vært Neil Aspinall, The Beatles' tidligere turnémanager. Apple hadde sitt hovedkvarter i nr. 3 Savile Row i London, også kjent som Apple Building. Det rommet i tillegg et platestudio i kjelleren. Da The Beatles likevel ikke kunne benytte seg av dette under innspillingen av Let It Be valgte de å avslutte prosjektet med en konsert på taket, som også ble gruppas siste offentlige opptreden. Navnet. Den engelske uttalen av navnet er med stum bokstav «p» (til forskjell fra ordet "corpse"). Navnet ble opprettet som en blødme, som spiller på begrepet "apple core" (eplekjerne). Historie. 6. april annonserte Apple at de søkte etter talentfulle, nye, verdige artister for prøveopptak og nominering. The Beatles' regnskapsførere hadde informert gruppa om at de hadde en stor kapital som de enten kunne investere i en forretningsspekulasjon eller overlate det hele til skattefuten. I tillegg til å besørge en paraplyorganisasjon for å dekke The Beatles' egne finansielle og forretningsmessige forhold, var Apple ment å stille til rådighet midler til å hjelpe enhver artist som strevde med å få satt i gang skikkelige kunstneriske prosjekter. Det ble opplyst til verdenspressen av John Lennon og Paul McCartney for 'Western Communism'. Selskapets navn kom opp som en idé av Paul McCartney etter å ha sett et maleri av René Magritte som fremstilte en eplekjerne. Apple «Core» versus Apple «Corps» var et ordspill av det slaget som The Fab Four yndet å more seg med. Den allestedsnærværende logoen ble designet av Gene Mahon som et grønt Granny Smith eple, mens illustratøren Alan Aldridge formet (for hånd) den copyright teksten som fremkommer på plateetikettene. Vanskelig start og problemer i fortsettelsen. De første, usikre og famlende driftsårene, sammenfalt med en merkbar forverring av forholdet bandmedlemene imellom, som ledet frem mot den offisielle oppløsningen av The Beatles i 1970. Apple gled raskt over i et finansielt kaos, som det først ble skapt orden i etter flere år med interne rettstvister. Da The Beatles' medeierskap ble opphevet i 1975, ble det også vurdert å oppløse Apple Corps, men det ble likevel bestemt å holde selskapet gående, men å nedlegge alle underavdelingene. Selskapet har i dag sitt hovedkvarter i Ovington Square 27 i det fasjonable Knightsbridge distriktet i London. Eierskapet og kontrollen med selskapet er fortsatt ivaretatt gjennom representantskapet, hvor Paul McCartney, Ringo Starr og arvingene etter John Lennon og George Harrison har sine plasser i styret. Apple Corps har dessuten gjennom tretti år hatt gjentatte, langvarige krangler gående med Apple Computer (nå: Apple Inc.) om den legale retten til bruken av varemerket Apple. (Se nedenfor.) Underavdelinger. Apple Corps opererte innenfor ulike felter, gjennom en rekke underavdelinger, som for det meste var relatert til ulike grener av musikkindustrien. Apple Electronics. Apple Electronics var en elektronisk avdeling av Apple Corps, grunnlagt som Fiftyshapes Ltd. og styrt av duppedingsfreaken Magic Alex, alias Yanni Alexis Mardas. Med intensjoner om å revolusjonere det eleltroniske konsummarkedet, for det meste tuftet på Magic Alex' unike (og, slik det viste seg, kommersielt umulig) design, gjorde den elektroniske avdelingen ingen nytte for seg. Selv en epleformet radio viste seg ikke mulig å produsere innenfor en konkurransedyktig pris, og ble slått ut av Panasonics Ball and Chain Radio. Allen Kleins opprydding i Apple Corps i 1969 førte til at Magic Alex ble avskjediget. Apple Electronics var offer for de samme idealistiske og upraktiske kreftene som skapte vanskeligheter for selskapet som helhet, inkludert den forestående oppløsning av The Beatles. Uten noen som helst virksomhet i elektronikkavdelingen etter nedleggelsen ble likevel Apple Electronics et viktig argument i navnetvisten med datagiganten Apple Computer (Apple Inc.). Apple Films. Apple Films var Apple Corps’ filmdivisjon. De utga blant annet Ringo Starrs "Born To Boogie" (1972), som er dokumentar om Matc Bolan og T. Rex; The Beatles' Yellow Submarine; George Harrisons "The Concert for Bangladesh" (1972); og Harry Nilssons "Son of Dracula" (1974), en horror-musical hvor også Ringo Starr figurerer på rollelisten. George Harrison produserte Apple-filmen "Little Malcolm and His Struggle Against the Eunuchs", som også inkluderte The Splinters sang Lonely Man, som var sunget inn på Dark Horse Records. Apple Publishing. Apples Music Publisher foregrep selv virksomheten til plateselskapet. En av de første artistene på publiserings agenda var gruppa Grapefruit. Apple utga bandets selvkomponerte sanger fra tidlig på året i 1968, selv om Grapefruits plater ble lansert på RCA. Apple Publishing Ltd ble også benyttet av George Harrison og Ringo Starr i et forsøk på å gjenvinne kontrollen over komposisjonene sine overfor Northern Songs, som ikke honorerte dem stort bedre enn vanlige tekstforfattere. Senere etablerte George Harrison sitt eget Harrisongs, og Ringo Starr Startling Music. Apples største publiseringssuksesser var trolig The Badfinger med sangene "No Matter What", "Day After Day" og "Baby Blue", samtlige skrevet av Pete Ham, og deres "Without You", skrevet av Ham og Tom Evans. "Without You" ble en #1 hit flere steder i verden, først med Harry Nilsson (1972) og senere med Mariah Carey (1993). I 2005 mistet imidlertid Apple rettighetene i USA til Ham og Evans’ kompossisjoner. Apple tok også vare på publiseringsrettighetene til ulike andre Apple artister, f.eks. Yoko Ono, Billy Preston, Doris Troy og Radha Krsna Temple. Apple mottok en sto mengde demotaper; noen sanger ble publisert, andre ble utgitt hos andre plateselskaper. Gallagher & Lyle var de eneste som ble engasjert som husdiktere, før de ble medlemmer av bandet McGuinness Flint. Flere av disse demoinnspillingene har senere blitt samlet på et par Cherry Red CDer titulert "94 Baker Street" og "An Apple For The Day". Apple Records og underbruket Zapple Records. Fra 1968 og videre kom nyutgivelser av The Beatles også på Apple Records, selv om copyrighten forble hos EMI, mens Parlophones og Capitol Records' katalognumre fortsatt hang ved disse. Apple-utgaver av andre artister enn The Beatles, benyttet derimot Apples nummersystem, og copirettighetene ble for det meste ivaretatt av Apple Corps Ltd. Ulikt de ordinære plateselskapene utviklet Apple Records et eklektisk utvalg av artister fra den indiske sitar guruen Ravi Shankar, den walisiske visesangeren Mary Hopkin, de kommersielle hitmakerne Badfinger, den klassiske komponisten John Tavener, soulartistene Doris Troy og Billy Preston, det avantgardistiske Modern Jazz Quartet, og de religiøse forkynnerne Londons Radha Krsna Temple. Det ble til og med utgitt en singelplate med de verdenskjente messingblåserne i John Foster & Sons Ltd. Black Dyke Mills Band, med en instrumental, "Thingumybob", originalkomponert for hornorkesteret, som kjenningsmelodi til en fjernsynskomedie, av Paul McCartney. Platen ble spilt inn i Victoria Hall i Bradford 30. juni 1968, med Paul som dirigent, og var den første singelen som utkom på Apple Records. I tråd med vanlig praksis var platen forsynt med komponistmerket «Lennon-McCartney». En kortlevd underavdeling, Zapple Records, ble opprettet for å ta seg av utgivelser av taleplater og avantgard musikk, men ga seg med bare to utgivelser, John Lennon og Yoko Onos "Life with the Lions", og George Harrisons "Electronic Sound". Apple Retail. Applebutikken lå i nr. 94 Baker Street i London. Apple Boutique var en eksotisk raritetshandel og psykedelisk motebutikk i Baker Street 94 i London, og var en av de første forretningsvågestykkene til det nyetablerte Apple Corps. Høsten 1967 sendte John Lennon bud på sin barndomsvenn Pete Shotten, som bestyrte et supermarked i Liverpool for å få ham til å komme til London som bestyrer av "Apple Boutique". De åpnet 7. desember 1967 med Jenny Boyd, George Harrisons svigerinne, som en av ekspeditrisene, men butikken stengte dørene for godt allerede 30. juli 1968, på grunn av butikktyverier som påførte forretningen store tap. Da "Apple Boutique" ikke viste seg profitabel ble det bestemt at de skulle oppgi driften, og hele lagerbeholdningen med kleskolleksjonen ble gitt bort til tilfeldige forbipasserende. Apple Studio. Apple Studio var bedriftens platestudio, lokalisert til kjelleten i Apple Corps’ hovedkvarter i Savile Row 3. Den originale installasjonen, kreert av Magic Alex i Apple Electronics var bare et eneste ledningsurr, hvor ingenting virket. Den ble gjort istand til innspillingen av Let It Be i januar 1969 med det resultat at gruppa matte flytte inspillingene til Twickenham Studios til det var ryddet opp i rotet. Vanlig standard studioutstyr som «patch bay» og «talkback»-system mellom innspillingsrommet og kontrollrommet manglet også. Mot slutten av plate- og filminnspillingen flyttet The Beatles tilbake til Apple Studios med innlånt opptaksutstyr fra EMI. Forholdene var likevel ikke ideelle. Under opptakene matte de slå av bygningens sentralvarme, som også var anlagt i kjelleren, fordi det ellers ville virke forstyrrende inn på opptakene. Å rive og gjenskape studiofasilitetene i kjelleren tok 18 måneder, og nødvendiggjorde oppbygging av ‘svevende’ rom; en vanskelig ingeniøroppgave. Arbeidene ble fullført i to trinn, 1970 og 1971. Det gjenoppbygde studioet (inkludert naturlig ekkoværelse) kunne tilby en rekke innspillings- og styringsfasiliter både for mono, stereo og quadrofoni. I 1971 kostet det £37 pr. time å spille inn plater på 16-spors båndopptaker, £29 pr. time å mikse til stereo, og £12 å lage en 12” masterkopi. Studioet ble som et hjem for Apple Records’ stab av artister (selv om også Abbey Road Studios og andre studioer ble brukt). Også artister som ikke hadde kontrakt med Apple arbeidet med sine innspillinger her, blant disse Harry Nilsson, Wishbone Ash, Vivian Stanshall, Lou Reizner, Clodagh Rodgers, Kilburn and the High Roads, The Sensational Alex Harvey Band og Marc Bolan, slik en scene i filmen "Born To Boogie" gir vitnesbyrd om. Da det oppløste The Beatles omsider flyttet kontorene bort fra Savile Row midt på 1970-tallet ble også platestudioet permanent stengt. Legal navnestrid med Apple Computer. I 1978 fikk Apple Records til sak mot Apple Computer for krenkelse av firmanavnet. Saken ble vunnet av Apple Corps i 1981, og de ble tilkjennegitt $80,000 i erstatning. Som del av overenskomsten måtte Apple Computer love å holde seg ute av musikkindustrien. En ny rettstvist startet i 1989 da Apple Corps saksøkte Apple Computer for å lansere programvaren MIDI, som de mente var et brudd på avtalen fra 1981 om ikke å blande seg inn i musikkmarkedet. I 1991 ble saken avsluttet med omkring $26.5 million i erstatning. I september 2003 ble Apple Computer nok en gang saksøkt av Apple Corps. Denne gang for å introdusere iTunes Music Store og iPod, ettersom Apple Corps mente dette var brudd på avtalen om ikke å distribuere musikk. Rettssaken åpnet i England 29. mars 2006, men i dommen som ble proklamert 8. mai 2006 tapte Apple Corps denne saken. 5. februar 2007 annonserte endelig Apple Inc. og Apple Corps at det etter tre decennier var oppnådd enighet om å gravlegge deres uoverensstemmelser om bruken av firmamerke, ved at Apple Inc skulle få overført eierskapet til alle firmamerker relatert til “Apple”, mot at de lisensierer bestemte firmaprodukter tilbake til Apple Corps for fortsatt bruk. Enigheten innebar altså at begge selskapene beholdt sine rettmessige produkter, slik at Apple Inc. Fortsatt kunne gjøre bruk av navnet og logoen på iTunes. Avtalen inneholder også enkelte hemmeligholdte overenskomster. Apple versus EMI. The Beatles anla i 1979 sak mot EMI og Capitol for å ha underbetalt bandet med mer enn £10.5 million. Det ble oppnådd enighet i 1989, hvor The Beatles ble tilbudt høyere royaltysatser, samtidig som EMI og Capitol ble pålagt å følge en mer restriktive avtalebetingelser. På vegne av de to gjenlevende Beatles, og John og Georges pårørende, gikk Apple i 2005 på nytt til søksmål mot EMI for manglende betaling av royalties. Saken ble avsluttet i april 2007 med en offentlig kjent og akseptert avgjørelse, og en tilleggsbestemmelse som skulle holdes konfidensiell. Det ble nå også kunngjort at direktøren, Neil Aspinall, ville trekke seg fra stillingen i konsernet og gå over i pensjonistenes rekker. Aspinall ble erstattet av Jeff Jones. Savile Row. Savile Row er en kjent skreddergate i London sentrum. Gaten går parallelt med Regent Street mellom Conduit Street i nordenden og Vigo Street i syd. Savile Row ligger Mayfair, et område med mange ekslusive butikker og restauranter. Blandt de meste kjente skredderne er Hardy Amies,[Norton & Sons, Gieves & Hawkes, H. Huntsman & Sons, and Henry Poole & Co. I enden av gaten finner man også det populære motehuset Abercrombie & Fitch. I oktober 2012 åpnet Alexander McQueen butikk der. Historie. Savile Row ble bygget mellom 1731 og 1735 som en del av utviklingen av Burlington Estate. Den orginale arkitekt planen antas å ha blitt tegnet av Colen Campell, selvom Henry Flitcroft ser ut til å ha vært hovedarkitekten av gaten, under tilsyn av Daniel Garrett. I 1969 utviklet gaten seg til den skreddergaten den er blitt kjent som. Moderniseringen forstatte ut i 1990-tallet, dette var tiden da designere som Richard James, Ozwald Boateng, og Timothy Everest intok gaten. Gaten har hatt flere opp- og nedganger i popularitet, blant annet da Giorgio Armani i 2006 kritiserte skredderne i gaten for å være umoderne. Allikevel har flere av de mest kjente designerne i England, startet sin karriere her. Det var taket av Apple-bygningen i Savile Row nr. 3 at The Beatles holdt sin aller siste konsert (Rooftop Concert) den 30. januar 1969. Verity Lambert. Verity Lambert (født 27. november 1935 i London, England, Storbritannia, død 22. november 2007) var en britisk TV- og filmprodusent, mest kjent som den første produsenten av science fiction-serien "Doctor Who" (1963–1965). Lambert var en pioner for kvinner innen britisk TV. Da hun fikk jobben som produsent av "Doctor Who" var hun den yngste og eneste kvinnelige produsenten i BBC. Hennes karriere innen TV strekker seg fra 1950-årene og frem til hennes død. Hun har jobbet for Associated British Corporation, BBC, London Weekend Television, Thames Television og Euston Films. Innen filmindustrien har hun jobbet for Thorn EMI Screen Entertainment og hun hadde sitt eget produksjonsselskap kalt Cinema Verity. I tillegg til "Doctor Who" har hun produsert blant annet "Adam Adamant Lives!", "The Newcomers", "The Naked Civil Servant", "Rock Follies", "Widows", "G.B.H.", "Jonathan Creek" og "Noen som passer for meg". Hun ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 2002. C.E. Webber. Cecil Edwin Webber (kjent som C.E. Webber og kalt Bunny av sine kolleger) var en britisk forfatter for TV og teater. Han er mest kjent for sine bidrag til den berømte science fiction-serien "Doctor Who", som han jobbet på da han var ansatt som forfatter hos BBC i begynnelsen av 1960-årene. Selv om ingen av hans manuskripter ble brukt i TV-serien, bidro han på mange viktige møter tidlig i utviklingen. Han skrev sammen med Donald Wilson og Sydney Newman det første formatdokumentet for serien. Hans utkast for den første episoden ble brukt som basis da Anthony Coburn skrev den versjonen som ble vist på TV. Webber ble listet som medforfatter på interne dokumenter hos BBC, men ikke i rulleteksten for episoden. Hans publiserte skuespill inkluderer "Be Good, Sweet Maid" (1957), "Out of the Frying Pan" (1960) og "The Mortal Bard" (1964). Andre TV-serier han skrev på eller skapte for BBC inkluderer "Hurricane" (1961, "William" (1962) og episoder av "Thorndyke" (1964). Kulturkløfta. Kulturkløfta er en vanlig betegnelse på forskjellen mellom den dannede embedsmannskulturen og den rurale bygdekulturen i Norge. Fenomenet ble tydeliggjort under den norske nasjonalromantikken. Generelle betraktninger. I de fleste land vil man merke seg at den herskende samfunnsgruppens dannelsesideal vil være styrende for samfunnet som helhet, både i forhold til språk, oppførsel og syn. I mer sentraliserte stater har det sentrale gjerne stor gjennomslagskraft, og skaper en sterk norm man retter seg etter. F.eks. som i Russland, der sentralmakta alltid har vært sterk, kan man derfor merke seg et kraftig fravær av russiske dialekter, på grunn av den sentrale normeringen av språket. Både Frankrike og Danmark er eksempler på det samme, mens England har et større dialektmangfold på grunn av et tidlig utviklet folkestyre. Det sosiale skismaet. I Norge var det embedsstanden og det dansknære som rådet, både før og etter 1814. Alt fra slutten av 1700-tallet var man klare over at talespråket i Norge for det meste skilte seg kraftig fra det danske, og diktere som Edvard Storm og Henrik Anker Bjerregaard gikk inn for å skrive viser på folkemålet, helst dialekten fra Gudbrandsdalen. Henrik Wergeland fortsatte med dette. Nasjonalromantikken representerte en bredere interesse for den opprinnelig «norske» bygdekulturen, som med tiden ble et nasjonalt symbol. Trass i denne prosessen, der mange forskere og kunstnere var delaktige, fortsatte mange fra urbant hold å se skjevt til bønder og deres livsstil og kulturelle uttrykk. Andreas Munch unnlot derfor ikke å skrive nedlatende om Myllarguten, uansett hvor genierklært han var. Språkstriden. Kulturkløfta ble synliggjort gjennom språkstriden i neste omgang. Ivar Aasen og hans tilhengere representerte et oppgjør med «dannet dagligtale», og satte en ny norm for norsk skriftspråk. Den uforsonlige striden som fulgte, synliggjorde nedarvede fordommer, både i det norske borgerskapet, og også fra bøndenes side. Man kunne også oppleve hvordan bondesønner som kom til byen følte seg tvunget til å legge sin bakgrunn til side for ikke å bli ledd ut av de mer urbane studentene. Daniel Braut i Arne Garborgs roman "Bondestudentar" er et typisk eksempel. Men holdningene til dialekt og bygdefolk var svært stramme i Oslo langt opp mot 1970. Derfor oppsto Bygdelagssamskipnaden og Bondeungdomslaget, for å skape et fristed for bygdefolk som kom til byen. Noregs Mållag erklærte på sin side at «det norske folkemaal skal verta atterreist til einaste riksmål i landet», og jobbet hardt for å fremme landsmålets sak, gjerne på bekostning av riksmålet. På 1930-tallet ønsket enkelte en «nasjonal samling på folkemålets grunn», og samnorskpolitikken ble et faktum. Det var samnorskstrevernes håp at man gjennom politiske reformer og tvang i skole- og embetsverket kunne smelte riksmål og landsmål sammen, senere bokmål og nynorsk, og på den måten få slutt på språkstriden. Dette møtte etterhvert stor motstand i hele landet. På midten av 1950-tallet kulminerte språkstriden i Foreldreaksjonen mot Samnorsk, og samnorsken ble senere oppgitt. Kampen for folkemusikken. På den andre sida av kulturkløfta kan man merke seg en manglende forståelse for «klassisk» musikk eller urbane kulturuttrykk. Eivind Groven, spelemannen som ble symfoniker, merket seg snart at det ikke var stor interesse for det klassiske i hjembygda hans. Der ble det sagt: «Ja, Eivind, han er inne i byen og driv med noko janitsjar.» På den andre siden måtte han tåle hånsord for hardingfela når han spilte i radio. På sine eldre dager sa han rett ut at han falt «imellom to stolar». Etterdønninger. I dag ytrer fenomenet seg mye i form av synet på «harryfaktoren», og definisjonen av ordet «urbanitet». Kulturkløfta ytrer seg i form av ordvalg og språkbruk. Mange av de ordene som på bygdene ble betegnet som nøytrale, er regnet som nedsettende i den urbane leir. Eksempler er "kjerring", tradisjonelt en hvilken som helst gift kvinne. I dialektfarget litteratur finner man ordet benyttet slik. I bokmålsleiren kan man derimot ikke bruke ordet uten å anklages for å være nedsettende. "Traust", som opprinnelig betyr «solid» eller «trofast», er i urban språkbruk synonymt med "kjedelig". Selv "bonde" tenderer til å bli brukt som skjellsord i slike omgivelser («Jeg vil heller bli kalt soss enn bonde.»). Bondebetegnelsen kan man si har gått fra å være en hederstittel i senmiddelalderen, til å være et skjellsord i nyere tid. Til tross for dette, festdrakten, bunaden, har aldri vært mer populær. Bokmål og nynorsk har kommet nærmere hinannen, og kulturforskjellene blitt dempet. Innen folkloristikken opererer Bjarne Rogan med definisjonen av kultur og motkultur, sentrum og periferi, som en viktig akse i norsk kulturforståelse. Kulturkløfta er et eksempel på den evige debatten mellom disse ytterpunktene. Motsetningen har kulturpolitisk slagside, og har eksistert siden 1814. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven har rot i samme problemstilling. Når man tar i betraktning at det tidlig fantes en motsetning mellom en rådende embedsmannskultur og en bygdekultur som responderte dårlig med denne, kan en godt si at Norge var «flerkulturelt» lenge før innvandrerne gjorde seg gjeldende i norsk offentlig debatt. Tysklands herrelandslag i fotball. Tysklands herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Tyskland, og dette landslaget blir administrert av Deutscher Fußball-Bund. Det tyske fotballforbundet ble stiftet i 1900, og de ble medlem av FIFA i 1904. Tyskland har deltatt i seks VM-sluttspill, Vest-Tyskland i ti VM-sluttspill og Øst-Tyskland i ett VM-sluttspill. Landslaget er en av de mest fremgangsrike nasjonene med tre VM-titler og tre EM-titler. 1908 – Den første landskampen. Det tyske forbundet DFB ble grunnlagt i 1900 og noen uoffisielle landskamper ble spilt. Men åtte år etter grunnleggelsen spilte Tyskland sin første offisielle A-landskamp mot. Tyskerne tapte kampen og skulle komme til å ha blandete resultater i de første landslagsårene. Etter hvert tok interessen for fotball i Tyskland seg kraftig opp og det tyske spillet ble bedre. Fram mot 1930-tallet var fotball den klart største sporten i landet. VM-debut. De største fremskrittene for landslaget kom i 1930-årene. De spilte sitt første VM i Italia i 1934 og de tok medalje. Lagets toppscorer var Edmund Conen. Tyskerne mislyktes i sommer-OL 1936 på hjemmebane, hvor de blant annet tapte for med Adolf Hitler på tribunen. Sepp Herberger tok over etter Otto Nerz etter OL. Tyskland slo seg sammen med som var gode den gangen. Men det viste seg vanskelig å forene spillere og ulik spillestil. Fotball-VM 1938 ble en nedtur for Tyskland som hadde tatt medalje i forrige VM. Laget røyk ut allerede i første runde. De neste årene og under 2. verdenskrig ville naziregimet legge fotballen under seg. Mange av spillerne ble kalt ut i krigen, men selv om krigen herja i Europa og Tyskland, fortsatte landslaget å spille kamper fram til 1942. Deling og to tyske landslag. Staten Vest-Tyskland ble opprettet imai 1949, mens Øst-Tyskland ble opprettet i oktober samme år. I 1952 ble "Deutscher Fußball-Verband der DDR" opprettet og DDRs herrelandslag var et faktum. De var det eneste laget som slo Vest-Tyskland i verdensmesterskapet i fotball i 1974 i en svært symbolsk kamp for de to nasjonene. DDR vant siden gullmedalje i sommer ol i 1976. Etter Berlinmurens fall i 1989 og tysk gjenforening i 1990 ble DFV slått sammen med DFB. «Das Wunder von Bern». I 1950 spilte Vest-Tyskland igjen landslagsfotball da de spilte mot Sveits i Stuttgart. Vest-Tyskland vant kampen 1–0. Samtidig ble man påminnna om at Tysklands deling i og med at Øst-Tyskland ikke spilte en landskamp før i 1953. Vest-Tyskland, med Sepp Herberger som trener, kvalifiserte seg til fotball-VM 1954 i Sveits med kapteinen Fritz Walter som den store stjerna. Vest-Tyskland vant VM overraskende mot verdenseneren. Ungarerne hadde slått Vest-Tyskland hele 8–3 i gruppespillet, men måtte se seg slått av Vest-Tyskland 3–2 etter at de selv først hadde tatt ledelsen 2–0 etter bare noen få minutter. Den tyske seieren blir kalt for «Das Wunder von Bern» (underet i Bern). I fotball-VM 1958 tok Vest-Tyskland seg til semifinale. De tapte 1–3 for vertsnasjonen etter at Erich Juskowiak ble utvist. I bronsefinalen mot tapte et reserveprega vest-tysk lag 3–6. På vei mot ny storhetstid. I fotball-VM 1962 røyk vest-tyskerne ut i kvartfinalen mot, noe som førte til nytenkning på vest-tysk side. I forbundsrepublikken ble det oppretta en riksdekkende liga – Bundesliga – etter år med diskusjoner. Den nye ligaen økte nivået på vest-tysk fotball. Samtidig kom det nye stjerner som etter hvert ble store fotballnavn både i Tyskland og verden: Franz Beckenbauer, Wolfgang Overath, Sepp Maier og Reinhard Libuda. Landslaget nådde VM-finalen i 1966, men tapte for som spilte på hjemmebane. Mot fotball-VM 1970 var vest-tyskerne tilbake i storform etter å ha mislyktes i fotball-EM 1968. De ovenfor nevnte spillerne var med, og i tillegg var Vest-Tysklands største målscorer gjennom tidene kommet med siden VM i 1966, nemlig Gerd Müller. Müller øste inn mål for landslaget og ble Mexico-VMs toppscorer med 10 mål samtidig som hele laget gjorde det bra. I kvartfinalen lå laget under med 0–2 mot England, men tyskerne snudde kampen til 3–2 etter ekstraomganger. I semifinalen mot tapte de 3–4 i en kamp som av svært mange er omtalt som en av tidenes store fotballkamper. 1970-tallets storhetstid. Storhetstida for det vest-tyske landslaget anses av mange for å være på 1970-tallet. De vant EM i 1972 og VM på hjemmebane i 1974. Det er bare som har klart det samme. Vest-Tyskland møtte Øst-Tyskland i gruppespillet i VM 1974 og Øst-Tyskland vant 1-0. Begge lag gikk videre og mens Øst-Tyskland røyk ut i andre runde, spilte Vest-Tyskland seg til finalen. Der slo de 2–1. De kom også til EM-finalen to år senere, men måtte da se seg slått av 5–3 på straffesparkkonkurranse. Gjennom sitt spill og gode prestasjoner påvirka landslaget hele fotballen med sin stil og spillesystem. Landslagets stamme bestod av spillere fra Bayern München og Borussia Mönchengladbach. EM-gull. En ny generasjon spillere tok Vest-Tyskland tilbake til toppen etter et mislykka VM i 1978. Den nye landslagssjefen Jupp Derwall som i mange år hadde vært assistenttrener mønstra et lag med profiler som Harald Schumacher, Ulrich Stielike, Hans-Peter Briegel og Karl-Heinz Rummenigge. Vest-Tyskland slo 2–1 i EM-finalen i 1980 etter to mål av Horst Hrubesch. Forventningene var store fram mot VM i Spania 1982. Vest-Tyskland var en av favorittene til å vinne mesterskapet. De kom helt til finalen, men tapte 1–3 for. Samlet sett ble mesterskapet regnet som mislykka, og landslaget fikk mye kritikk. De hadde tapt åpningskampen 1–2 mot, så gått videre med 1–0 over Østerrike, der begge lagene spilte på resultat sånn at begge kunne gå videre. I semifinalen mot Frankrike vil keeper Schumachers overfall på Frankrikes Patrick Battiston bli husket. Schumacher fikk ikke kort og Frankrike fikk ikke en gang frispark. Men i denne semifinalen kvalifiserte Vest-Tyskland seg til finalen ved å vinne VM-historiens første straffesparkkonkurranse. Tyske fans fikk mye å juble for i 1990 og 1996. Her i 2005 Nytt VM-gull. Franz Beckenbauer tok over som ny landslagssjef etter fotball-EM i 1984. Etter den første tida med framgang med sølv i VM 1986, men med indre stridigheter, bygde han opp et nytt landslag. Det landslaget som nådde semifinalen i EM 1988 på hjemmebane hadde nye spillere som Jürgen Kohler, Jürgen Klinsmann og Thomas Hässler, men mer etablerte spillere som Lothar Matthäus, Andreas Brehme og Pierre Littbarski var fortsatt med. Landslagets store øyeblikk kom i Italia i 1990 da Vest-Tyskland tok sitt tredje VM-gull. Tyskerne nådde VM-finalen for tredje gang på rad, og denne gangen vant de VM. I finalen spilte de mot Argentina som i den forrige VM-finalen, og vinnermålet ble scora av Andreas Brehme på straffe et par minutter før slutt. Vest-Tysklands tredje VM-gull var et faktum. De hadde imponert i gruppespillet og utover i VM med seire over både regjerende europamester Nederland, og England. Atter et tyskt landslag. Samme år som Vest-Tyskland ble mestere for tredje gang kunne man slutte å snakke om Vest-Tyskland og Øst-Tyskland for i oktober var tysk gjenforening et faktum. Som en konsekvens av dette ble "Deutscher Fußball Verband der DDR" slått sammen med "Deutscher Fußball Bund". Fra nå av var det igjen korrekt å snakke om "Tyskland" og "et tyskt landslag". Tyskland under Berti Vogts. Etter VM-finalen i 1990 trakk Beckenbauer seg tilbake og sjefsansvaret gikk til assistenten Berti Vogts. Vogts hadde meritter som landslagssjef for Vest-Tysklands framgangsrike ungdomslandslag. Vogts og Tyskland nådde EM-finalen i 1992 hvor de spilte mot overraskelsen. Tyskland tapte kampen 0–2. I fotball-VM 1994 røyk Tyskland ut i kvartfinalen mot med 1–2. I neste mesterskap, EM i fotball 1996 i England, vant Tyskland med et til dels nytt landslag ved å slå i finalen. Matthias Sammer fikk full tillit som libero og var i sitt livs form. Det var reserven Oliver Bierhoff som både utligna, og scora seiersmålet for Tyskland på «golden goal» i ekstraomgangene. Dette var Berti Vogts største seier som landslagssjef for Tyskland. Nedturen (1998 - 2004). De fire mesterskapene i perioden 1998 - 2004 ble en nedtur for det tyske landslaget. Under VM i fotball 1998 - det siste mesterskap under Berti Vogts ledelse - kom man riktignok til kvartfinalen, men ble her klart utspilt av Kroatia. Etter dette oppstod det tvil om Tyskland faktisk var såpass i verdenstoppen som man antok. Denne tvilen skulle vise seg å være berettiget. I det påfølgende EM i fotball 2000 kom Tyskland sist i sin gruppe med bare ett poeng. Mannskapet hadde vært aldrende uten særlig ettervekst etter EM i fotball 1996, og det viste seg klart nå: Lothar Matthäus var 39 år da han tok farvel med landslaget etter fadesen i mesterskapet. I VM i fotball 2002 kom Tyskland til finalen med Rudi Völler som trener. Selv om dette burde være et godt tegn så imidlertid «alle» at Tyskland hadde overprestert. Under ledelse av Michael Ballack og Oliver Kahn hadde man tatt tre strake 1-0 seire mot middels gode lag i utslagsrundene på veien til finalen, uten å imponere nevneverdig. Siden man også gruppespillet slapp å møte ordentlig storlag, traff man først på virkelig motstand i finalen mot Brasil - og her var Tyskland sjanseløse. I det neste mesterskapet, EM i fotball 2004, røk Tyskland igjen ut av gruppespillet. Nå ble det for alvor gjennomslag for at radikale grep skulle tas. Ny start og nye triumfer (2006 -). Jürgen Klinsmann var mannen som skulle sørge for dette. Han ble ansatt som trener etter EM2004, og krevde gjennomslag for sin offensive filosofi, noe som var omstridt: Klinsmann ville man skulle angripe og holde ballen i laget, ikke kalkulere seg til resultater, noe man mente den tyske «maskinfotballen» gjorde. Foran VM i fotball 2006 på hjemmebane fikk Klinsmann fullmakter til å forynge laget for å få til sitt mål om offensiv og ballbesittende fotball hvor man styrte kampene. Planen ble en suksess, det unge tyske laget spilte strålende og underholdende og oppnådde samtidig gode resultater. Det ble bronse i VM 2006, før Klinsmanns assistenttrener Joachim Löw overtok som hovedtrener etter ønske fra Klinsmann selv. Han fortsatte den samme filosofien, og fikk dertil resultater: I EM i fotball 2008 ble det sølv, i VM i fotball 2010 en ny bronse, før det i EM i fotball 2012 ble delt 3. plass. Tyskland fikk dermed medalje fire mesterskap på rad med sin nye filosofi med spennende og angrepsvillig fotball, båret frem av unge spillere. Landslagssjefer. Jürgen Klinsmann var landslagssjef i perioden 2004-2006. "Sepp Herberger var sjef fra 1936, men ble offisielt utnevnt i 1938." Profiler og stjerner gjennom tidene. a> har vært en populær spiller de senere årene. Flest landskamper. Lothar Matthäus har flest landskamper. Flest landslagsmål. Gerd Müller har flest landaslagsmål. Fri tanke. Fri tanke er et tidsskrift og en nettavis som utgis av Human-Etisk Forbund. "Fri tanke" er forbundets medlemsblad med en utgivelsesfrekvens på fire ganger i året og har per 2011 et opplag på vel 61 000. På internett er "Fri tanke" en nettavis for livssyn og livssynspolitikk med jevnlig oppdaterte saker. Tidsskriftet og nettavisa redigeres etter redaktørplakaten på bakgrunn av Human-Etisk Forbunds verdigrunnlag. Ansvarlig redaktør er Kirsti Bergh. Oberlausitz. Oberlausitz (øversorbisk: "Hornja Łužica", nedersorbisk: "Górna Łužyca", polsk: "Łużyce Górne", oberlausitz-dialekten: "Äberlausitz") er et historisk landskap som hovedsakelig befinner seg i Fristaten Sachsen, mens mindre deler er lokaliserte i Brandenburg og Polen. I Sachsen ligger landskapet innenfor kretsene Landkreis Bautzen og Landkreis Görlitz, herunder også de tidligere kretsene Landkreis Löbau-Zittau og Niederschlesischer Oberlausitzkreis, med en nordlig grense mellom byene Hoyerswerda og Lauta. I Brandenburg ligger deler av det historiske landskapet i den sørlige delen av Landkreis Oberspreewald-Lausitz, herunder byene Ruhland og Ortrand. Siden 1945 har deler av landskapet mellom elven Queis i øst og elven Neisse i vest tilhørt Polen, og administrativt vært en del av det nederschlesiske voivodskap. En liten del av landskapet som omfatter byen Łęknica, befinner seg også innenfor Lubusz voivodskap, sammen med den polske delen av Niederlausitz. I sør strekker grensen til Oberlausitz langs grensen mellom Sachsen og Tsjekkia, fra Steinigtwolmsdorf i vest til Zittau og Tafelfichte i øst. Den gamle hovedstaden i Oberlausitz var Bautzen. Den største byen i området er Görlitz, som etter 1945 er delt i en tysk og en polsk del (Zgorzelec). Navnet Oberlausitz går tilbake til slutten av 1400-tallet, da landskapet Lausitz ble delt i en øvre og en nedre del. Navnet Lausitz kommer fra det sorbisktalende folket "Lusici", som bodde i området. Spasskij versus Petrosjan 1969. Hvit: Boris Spasskij Svart: Tigran Petrosjan Partiet har fulgt de samme trekk som i VM-kampens første parti, men her velger Spasskij en annen fortsettelse. USS «Arizona» (1915). USS «Arizona» (BB-39) var et amerikansk slagskip av «Pennsylvania»-klassen. Skipet var det tredje som fikk navnet «Arizona» og ble operativt 17. oktober 1916. Under den første verdenskrig ble hun brukt til å patruljere farvann utenfor den amerikanske østkysten. 14. mai 1919 ble hun brukt til å landsette amerikanske marinesoldater som skulle beskytte det amerikanske konsulatet i Konstantinopel under den greske okkupasjonen av byen. USS «Arizona» ble senket under angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, med 1 177 av besetningsmedlemmene mistet livet. En panserbrytende bombe sluppet fra et japansk stupbombefly slo igjennom dekket, og gikk av i skipets fremre ammunisjons magasin, som førte til at skipet ble revet i to etter en massiv eksplosjon. Flesteparten av mannskapet mistet livet i eksplosjonen, men selv flere dager senere kunne man fremdeles høre overlevende som var fanget i det nedsunkne skroget. nesten halvparten av alle de omkomne ved angrepet på Pearl Harbor befant seg ombord på "Arizona". Vraket var et av de få som ikke ble berget etter angrepet. Det ligger fortsatt på bunnen av havnen som et minnesmerke over de som falt under det japanske angrepet, og er erklært en krigsgrav. La Mesa. La Mesa er en by i San Diego County i California. Byen ble grunnlagt i 1869 og hadde 54 749 innbyggere i 2000. BBC World News. BBC World News er det britiske kringkastingsselskapet BBCs 24 timers nyhets- og informasjonskanal for det internasjonale publikum. Kanalen fungerer som en søsterkanal til den britiske nyhetskanalen BBC News, som kun sendes over kabelnettet og det digitale bakkenettet i Storbritannia. I motsetning til BBCs TV-, radio- og internettilbud i Storbritannia og den internasjonale radiotjenesten BBC World Service, finansieres BBC World News av reklame- og abonnementsinntekter. Nyhetsbulletinene fra BBC World News kringkastes også på andre TV-stasjoner, spesielt i USA, via TV-nettverket PBS. TV-kanalen ble opprettet som "BBC World Service Television" i 1991, og fikk navnet "BBC World" i 1995. I april 2008 ble det nye navnet "BBC World News" tatt i bruk, samtidig som den britiske kanalen "BBC News 24" fikk det forkortede navnet "BBC News". Mike Portnoy. Mike Portnoy (født 20. april 1967 i Long Beach, New York, USA, er en amerikansk trommeslager, best kjent for å ha vært med å startet progressiv metal-bandet Dream Theater i 1985, og var med i bandet i til han sluttet 25 år senere i 2010. Han spiller i progressiv rock-supergruppen Transatlantic. Han har blitt kåret til verdens beste progressiv metal-trommeslager i bladet Modern Drummer Magazine 12 år på rad og kom i deres «Hall Of Fame» for ca syv år siden. Han har laget en rekke instruksjonsvideoer. En av videoene (Liquid Drum Theater) vant prisen for årets beste tromme-instruksjonsvideo. Han har også sin egen signatur-skarptromme som heter Melody-Master, oppkalt etter datteren som heter Melody. De tidlige årene. Mike Portnoy ble født og vokste opp i Long Beach i New York. Faren hans var DJ på en lokal radiostasjon, noe som tidlig ga Portnoy en interesse for musikk. Han lærte for det meste seg selv å spille trommer, men han hadde musikkteori som fag på high school. På denne tiden var han med i et par forskjellige band som spilte heavymusikk. Et av disse, Inner Sanctum, gav ut et album. Etter å ha fått et stipend til musikkskolen Berklee College of Music i Boston forlot han bandene. På skolen møtte to av dem som kom til å bli bandmedlemmer i Dream Theater, gitarist John Petrucci og bassist John Myung. Påvirkning, priser og oppnåelser. Portnoy har sagt at hans største påvirkninger er trommeslageren til bandet Rush, Neil Peart, og gitaristen Frank Zappa. Andre favoritter er trommeslagerne Terry Bozzio, Vinnie Colaiuta, Peter Criss, Simon Phillips, John Bonham, Keith Moon, Ringo Starr, Phil Collins, og Bill Bruford, og bandene The Beatles, Queen, Yes, Genesis, Rush, Pink Floyd, Muse, Metallica, Jellyfish, Iron Maiden, KISS, Phish, Deep Purple, Radiohead, Umphrey's McGee, U2 og Jane's Addiction. Han har vunnet til sammen 22 priser fra Modern Drummer Magazine, blant annet beste talent en gang, beste undervisningsvideo/DVD to ganger, beste oppvisning fem ganger, og beste progressive rock-trommis tolv år på rad. 37 år gammel ble han også den yngste til å stå i deres Hall Of Fame. Portnoy har i tillegg til å være med i Dream Theater på fulltid dannet flere andre band og prosjekter, blant annet Transatlantic, Liquid Tension Experiment og O.S.I. Han har laget flere tribute-band til band som har betydd mye for ham, blant annet "Hammer of the Gods" (Led Zeppelin), "Yellow Matter Custard" (the Beatles), "Cygnus and his Sea Monsters" (Rush) og "Mike Portnoy's Amazing Journey" (the Who) Mike Portnoy annonserte 8. september 2010 via en pressemelding at han har valgt å slutte i Dream Theater. Diverse. Gjennom albumene: Systematic Chaos og Black Clouds & Silver Linings, dekket Portnoy de siste stegene i AA Suiten gjennom henholdsvis Repentance og The Shattered Fortress. Sistnevnte består av riff og melodilinjer som man finner i The Glass Prison, This Dying Soul, The Root Of All Evil og Repentance. Motörhead. Motörhead er et Grammy-belønnet britisk heavy metal-band, dannet i 1975 av bassist, vokalist og låtskriver Ian «Lemmy» Kilmister. Motörhead var ved hjelp av sin blanding av punkrock, klassisk rock and roll og heavy metal med på å skape speed metal og hadde stor innflytelse på senere speed metal-band og thrash metal-sjangeren på 80-tallet. Til tross for dette misliker Lemmy disse betegnelsene og refererer selv til musikken sin som «veldig høy rock and roll». Motörhead sin suksess eksploderte med albumene "Overkill", "Bomber" og "Ace of Spades", i tillegg til konsertalbumet "No Sleep 'til Hammersmith" og diverse singler fra disse albumene, som alle ble gitt ut i perioden 1979–1981. Motörhead ble raskt kjent som et av de største heavy metal-bandene i Storbritannia, som dominerte metal-scenen på denne tiden. Motörhead har blitt nominert til Grammy for «beste heavy metal-framføring» tre ganger, men vant ikke før i 2005, for sangen «Whiplash», opprinnelig laget av Metallica. VH1 har plassert Motörhead på en 26. plass over tidenes største hardrock-band. «Maskoten» til Motörhead ble skapt i 1977 og heter Snaggletooth B. Motörhead (også kjent som «Warpig»), og har prydet de fleste av Motörheads albumcovere. Motörhead formes (1975–1977). I 1975 skulle Lemmy turnere i Canada med sitt daværende band Hawkwind. På vei over grensen kastet alle bandmedlemmene den narkotikaen de hadde på seg, unntatt Lemmy. Lemmy ble tatt med amfetamin i tollen og havnet i fengsel hvor han tilbragte de neste 5 dagene. Da han slapp ut av fengselet skaffet de andre bandmedlemmene hans et fly så de kunne holde en konsert i Canada. Senere viste det seg at den eneste grunnen til at de skaffet ham flybilletten dit var fordi erstatteren på bass ikke møtte opp, og dagen etter fikk Lemmy sparken. Samme år Lemmy ble sparket fra Hawkwind (i 1975), bestemte han seg for å starte sitt eget band. Han hadde først planer om å kalle bandet Bastards, men daværende manager Doug Smith frarådet han å velge det navnet, ettersom Bastards ville hindre dem i å bli akseptert som et seriøst band. Lemmy skiftet derfor navnet til Motörhead, oppkalt etter den siste sangen han hadde skrevet for Hawkwind. Ordet «motorhead» er egentlig et kallenavn på en som er sterkt avhengig av amfetamin. Lemmy, som selv var bassist og vokalist, fikk med seg Lucas Fox på trommer og Larry Wallis på gitar. Motörhead holdt sin første konsert 20. juli 1975 i lokalet Roundhouse i London, hvor de spilte en konsert bestående av 7 sanger. Motörhead hadde fått platekontrakt med United Artists, og begynte å spille inn sitt første album i Rockfield Studios i Monmouth. Plateselskapet var lite fornøyd med albumet, og valgte å ikke utgi albumet før fire år senere, i 1979, da bandet allerede var etablert. I denne perioden ble trommeslageren såpass upålitelig at Lemmy ønsket å kvitte seg med ham. Lemmy møtte så Phil «Philthy Animal» Taylor ved en tilfeldighet i en pub. Til å begynne med kom ikke de to så godt overens, men etter hvert ble det bestemt at Taylor skulle prøves ut på trommene – noe som viste seg å fungere bra – og Taylor ble fast medlem. Bandet bestemte seg så for at de ville ha to gitarister. Phil Taylor jobbet på denne tiden med å bygge en husbåt, hvor «Fast Eddie» Clarke var formann. Til å begynne med visste ikke Taylor at Eddie Clarke spilte gitar, men etter å ha blitt tipset om at han var en dyktig gitarist, møtte han opp på døra hans og fortalte at han spilte i Motörhead og lurte på om Clarke var interessert i å bli med i bandet. Da alle fire medlemmene skulle møtes for å øve, møtte ikke hovedgitaristen Larry Wallis opp. Etter at de hadde ringt Wallis gjentatte ganger og leid spillerommet i timevis, møtte han til slutt opp tidlig på kvelden. Da han endelig møtte opp, spilte han i rundt en halvtime før han stakk. Episoden resulterte i at Wallis ble sparket fra bandet, og tidlig neste morgen møtte Lemmy opp i leiligheten til Eddie Clarke. Da han åpnet døren, overrakte Lemmy ham en lærjakke og et patronbelte og sa «jobben er din». Så gikk han. I april 1977, etter å ha slitt med å få platekontrakt i et og et halvt år, og fått liten anerkjennelse, vurderte de å gi opp og løse opp bandet. Medlemmene sleit med å få inn nok penger til å fortsette som musikere. De solgte litt narkotika nå og da, ettersom ikke alle hadde jobb, for å få penger til å leie øvingslokaler. De bestemte seg så for å få noe ut av den tiden de hadde spilt sammen, og ville spille inn noe før de ga opp. De tok kontakt med Ted Carroll fra Chiswick Records som de hadde blitt kjent med, og spurte om det var mulig å få et mobilt studio til Marquee Club for å spille inn noen sanger, men da det viste seg at dette ble for dyrt, droppet de den ideen. Carroll foreslo så at de kunne låne studioet til å spille inn en single over en periode på to dager. A-siden på den ene dagen, og b-siden på den andre. Da bandet kom i studio begynte de like greit å spille inn hele albumet. Carroll hørte opptakene, og likte det de hadde spilt inn så godt at han ga dem ekstra tid til å spille inn vokalen og gitaren. Da albumet ble fullført, ble det gitt ut på Carrolls plateselskap Chiswick Records 24. september 1977 under navnet "Motörhead". Albumet ble godt mottatt og nådde 43. plass på den britiske albumlisten. Suksess (1978–1981). Etter å ha fått karrièren reddet av Ted Carroll med utgivelsen av debutalbumet, valgte de å fortsette Motörhead. De signerte så kontrakt med Bronze Records og fikk muligheten til å spille inn en single. Motörhead spilte inn en coverversjon av «Louie, Louie» (originalt framført av Richard Berry), og hvis singlen nådde høyere opp på hitlisten enn 75. plass, skulle Motörhead få lov til å opptre på "Top of the Pops". Mens bandet turnerte for å promotere singlen, fikk de tilbud om å spille på BBC Radio 1. 18. september 1978 spilte de inn sangene, som ble sendt på radioen den 25. De fire opptakene ble senere gitt ut på konsertalbumet "BBC Live & In-Session" fra 2005. Salget av singlen var akkurat bra nok til at Motörhead fikk spille på "Top of the Pops". De spilte inn sangen «Louie, Louie» i studio, og 25. oktober 1978 ble opptaket sendt på BBCs radiokanal. Bronze Records ga dem så klarsignal til å spille inn et fullt album, og samme vinter gikk Motörhead i studio for å starte innspillingen. Året etter (i 1979) fulgte tre studioalbum-utgivelser. "Overkill" ble produsert av Jimmy Miller, som tidligere hadde jobbet med The Rolling Stones. Albumet ble utgitt i mars 1979. Bandet hadde en stadig voksende fanskare, og det nye albumet solgte bra. Bandet la så ut på en Europa-turné. Etter å ha spilt på en musikkfestival i Punkaharju i Finland 23. juni 1979 måtte bandet i fengsel for hærverk. Samme sommer gikk Motörhead i studio igjen. Denne gangen for å spille inn "Bomber". "Bomber" ble utgitt høsten 1979, og i likhet med forgjengeren, ble den produsert av Jimmy Miller. Albumet ble bandets best mottatte så langt. Albumet klatret helt opp på 12. plass på den britiske albumlisten. Albumet som Motörhead hadde spilt inn i 1975, ble nå gitt ut av United Artists, som ville tjene penger på deres suksess. Etter en lang turné, hvor de blant annet fikk sjansen til å dele scene med DC, var tiden kommet for å spille inn neste album. Motörhead hadde tro på seg selv etter å ha hatt økende salgstall og bedre og bedre mottatte album. De følte seg også kreative og klarte å skrive mye materiale. Motörhead startet innspillingen av albumet "Ace of Spades" 4. august 1980 i Jackson's Studios i Rickmansworth med plateprodusenten Vic Maile. "Ace of Spades" ble fullført i midten av september og gitt ut 10. november samme år. Albumet ses på som bandets endelige gjennombrudd, det nådde 4. plass på den britiske albumlisten og solgte til gull. På slutten av året brakk Philthy nakken under en lek. Mens Eddie Clarke og Lemmy ventet på at Taylor skulle leges, inngikk de et samarbeid med det britiske jentebandet Girlschool under navnet Headgirl (Motörhead og Girlschool). Sammen spilte de inn EP-en "St. Valentine's Day Massacre", som blant annet inkluderte en coverversjon av låten «Please Don't Touch» av Johnny Kidd. Headgirl framførte så «Please Don't Touch» på "Top of the Pops", før Motörhead reiste til USA for første gang. De skulle være support på Ozzy Osbournes turné. I mellomtiden ble Motörheads første konsertalbum "No Sleep 'til Hammersmith" gitt ut. Albumet ble en umiddelbar suksess og gikk rett inn på 1. plass over mest solgte album i Storbritannia. Nye bandmedlemmer (1982–1987). 21. januar 1982 gikk Motörhead nok engang i studio, mer eller mindre frivillig ble bandet presset til å lage nye låter. Bandet begynte med å spille inn noen demoversjoner med produsent Vic Maile, som hadde jobbet med dem på "Ace of Spades" og "No Sleep 'til Hammersmith". Men Phil Taylor hatet lyden på trommesettet som Maile hadde skaffet ham, og nektet derfor å samarbeide med produsenten. Nok en gang var Motörhead uten produsent. Etter å ha pratet med flere produsenter fant de ut at alle ønsket for mye penger. Til slutt ble det bestemt at gitarist Eddie Clarke skulle produsere det (sammen med Will Reid Dick), selv om han egentlig ikke ønsket det selv. "Iron Fist" ble gitt ut 17. april 1982, og bandet var misfornøyd med det endelige resultatet; både produseringen, det halvferdige materiale de måtte gi ut på grunn av press fra plateselskapet og albumcoveret. Bandet la ut på en ny turné i USA i mai og juni 1982, men under turneen følte Eddie Clarke seg utstøtt og forlot Motörhead. De to andre medlemmene mente han «bare forlot bandet» og aldri ble ekskludert. Han ble erstattet av den tidligere Thin Lizzy-gitaristen Brian «Robbo» Robertson før Motörhead la ut på en turné i Japan og Europa. Europa-turneen avsluttet de i Crawley i England, 24. november samme år. De første månedene av 1983 gikk med til innspillingen av albumet "Another Perfect Day". De øvrige bandmedlemmene skal ha blitt irritert av at Robbo brukte mye lengre tid på å spille inn gitaren enn det Eddie Clarke hadde gjort, noe som skapte en dårlig stemning. I slutten av mai la Motörhead ut på enda en turné; først i England og så USA, før de returnerte til Europa igjen mot slutten av året. "Another Perfect Day" ble utgitt i begynnelsen av turneen, 4. juni 1983, og blir generelt dårlig mottatt. Da de hadde fullført Europa-turneen, valgte Robbo å forlate bandet. Han hadde fått kritikk og blitt mislikt for utseendet og klesstilen sin av fansen, som ikke var fornøyde med at Clarke forlot Motörhead. Robbo var en spinkel, rødhåret skotte, som alltid gikk i shorts og brukte feminine sko, og nektet konsekvent å endre stilen sin. Han skal også ha blitt ertet av Lemmy, mens Robbo kom godt overens med trommeslager Philty Taylor. Etter at det ble behov for en ny gitarist mottok bandet kassettopptak fra hele verden med musikere som ønsket å være med i bandet. Lemmy satt til slutt igjen med to gitarister som han ikke klarte å velge mellom: Phil Campbell og Mick «Würzel» Burston. Dette resulterte i at Motörhead for første gang fikk to gitarister, da begge ble ansatt i 1984. Etter den avgjørelsen forlot Philty Taylor bandet uten noen store planer. Da Lemmy mistet begge sine medlemmer med lengst tid i bandet, lurte han sarkastisk på om han forlot dem, eller de forlot ham. Motörhead trengte en ny trommeslager, og Phil Campbell hadde møtt trommeslageren Pete Gill før han ble med i bandet. Pete Gill hadde spilt for heavy metal-bandet Saxon fra 1977–1981 og var allerede en kjent musiker. Lemmy, som tidligere hadde turnert med Saxon, visste hva han var god for, og etter en prøvespilling ble Gill fast medlem av Motörhead. På grunn av rettsoppgjør med plateselskapet Bronze Records som bandet forlot i 1984, gikk 1985 med til turnering. I juni fikk Norge for første gang besøk av Motörhead da de la ut på Skandinavia-turneen «It Never Gets Dark». På 9 dager spilte Motörhead fem konserter i noen av de største byene Norge. Oppgjøret med Bronze Records ble så fullført, og Motörhead spilte inn albumet "Orgasmatron", som ble gitt ut på GWR Records 9. august 1986. Lemmy spilte så en rolle i tillegg til å bidra med filmmusikken med Motörhead til filmen "Eat the Rich", utgitt 1987. Da bandet skulle ta taxi hjem fra innspillingen av låta «Eat the Rich» i 1987, førte en misforståelse til at Lemmy måtte vente på Pete Gill og Phil Campbell i taxien. Pete Gill startet en krangel med Lemmy, noe som resulterte med at Gill dro derfra og avsluttet sitt opphold i bandet. Etter dette returnerte Phil Taylor til Motörhead. Varierende utgivelser (1987–2003). Da Phil Taylor returnerte til bandet, spilte de inn deres neste album "Rock 'N' Roll" med en gang, men det ble sett på som nok en musikalsk nedgang. De neste årene gikk med til turneer, og Motörhead opptrådte blant annet som spesiell support for legenden Alice Cooper i USA i 1988. Etter en tur tilbake til Europa dro Motörhead til USA nok en gang dette året. Denne gangen som hovedakt, og med thrash metal-veteranene Overkill og Slayer som support. Samme år hjalp Lemmy sangeren Lita Ford med å skrive sangen «Can't Catch Me» til hennes kommende album, og tekst til sangen «Head Over Heels» for Girlschool. I 1989 besøkte Motörhead både Brasil og Jugoslavia for første gang. Etter flere plateselskapsproblemer signerte Motörhead med Sony Records i 1990, og i begynnelsen av 1991 ble albumet "1916" gitt ut. "1916" ble godt mottatt, og til og med nominert til en Grammy. Grammy-en mistet de til fordel for Metallicas selvtitulerte musikkalbum, også kjent som "The Black Album". I 1991 hjalp også Lemmy med å skrive tekstene til fire sanger på Ozzy Osbournes album "No More Tears". Resten av året gikk med til turnering, inkludert to måneder i USA med Judas Priest og Alice Cooper, samt en turné i Tyskland med Sepultura. I 1992 begynte Motörhead å spille inn sitt neste album. Etter å ha blitt nominert til en Grammy, skrevet kontrakt med giganten Sony og et suksessrikt samarbeid med Ozzy Osbourne, ønsket Lemmy Kilmister å gi ut deres hittil største og mest kommersielle album. Men det nye albumet "March ör Die", bestående av utradisjonelle Motörhead-låter, ble ingen suksess. Albumet tiltrakk ikke spesielt mange nye fans slik bandet hadde håpet på, og tidligere fans var generelt misfornøyde. Under innspillingen av albumet fikk bandet ny trommeslager: Mikkey Dee fra King Diamond og Dokken. Til å begynne med ble Mikkey Dee mislikt av mange, ettersom han hadde spilt i et glam metal-band hvor imaget handlet om utseende og glamour. "March ör Die"-albumet inneholdt hele tre forskjellige trommeslagere. Det var Philthy Taylor, som ble sparket fordi han ikke klarte å lære seg trommerytmene (muligens på grunn av narkotika), Tommy Aldridge, som spilte inn det meste av trommene på albumet, og Mikkey Dee, som spilte trommene på sangen «Hellraiser». «Hellraiser» var opprinnelig skrevet til Ozzy Osbournes album "No More Tears", men en alternativ versjon ble benyttet av Motörhead på "March ör Die". Sangen «I Ain't No Nice Guy» inneholder også gjestevokal av Ozzy Osbourne, og gjestegitaristen Slash fra Guns N' Roses. I 1993 spilte Motörhead inn nok et album. Det er det første albumet hvor trommeslager Mikkey Dee spilte på alle låtene, og det Motörhead-albumet han selv er mest stolt av. "Bastards" ble gitt ut 29. november 1993 på plateselskapet ZYX Records. I 1994 turnerte Motörhead med Black Sabbath og Morbid Angel, og holdt en konsert i Argentina, hvor de delte scenen med The Ramones foran 45 000 fans. I 1995 ble albumet "Sacrifice" gitt ut på plateselskapet CMC International Records. Albumet fikk god respons og viste at Motörhead fortsatt klarte det de ble kjent for; å levere rett-fram, fengende og kraftige heavy metal-låter til å spilles på fullt volum. Like etter at albumet ble gitt ut, forlot Würzel Motörhead, og bandet var tilbake som en trio. Samme år fylte Lemmy 50 år (og Motörhead feiret 20 år). På bursdagen fløy Metallica inn for å feire Lemmys bursdag og holdt en konsert hvor de framførte noen av Motörheads mest kjente sanger. Deres neste studioalbum fikk navnet "Overnight Sensation", og ble gitt ut 15. oktober 1996. Det var det første albumet som ble gitt ut med kun tre medlemmer siden "Another Perfect Day" fra 1983. 13. juli 1996 holdt Motörhead en konsert i Weert i Nederland hvor Mikkey Dee spilte med et brukket bein, og i oktober startet Motörhead på en USA-turné med Dio og Speedball. Så å si hele 1997 blir viet til reising. 12. januar 1997 var Phil Campbells sønn, Todd Campbell, gjestemusiker for Motörhead i Astoria i London, og 25. oktober 1997 gjestet Lemmys sønn, Paul Inder, bandet under «Ace of Spades» i Brixton Academy, London. 10. mars 1998 ga Motörhead ut sitt 15. studioalbum, "Snake Bite Love". 6. juni 1999 gjestet James Hetfield Motörhead i Milano under sangen «Overkill», og de neste 2-3 månedene dro bandet til Brackel i Tyskland for å spille inn "We Are Motörhead", som ble gitt ut 16. mai 2000. 25. mai 2000 gjentok Motörhead James Hetfield-opptredenen i San Francisco. I august 2001 spilte Motörhead på Quartfestivalen i Kristiansand og Wacken Open Air i Tyskland. Konserten i Tyskland ble filmet, og fire av sangene ble utgitt på ' DVD-en. Nina C. Alice fra Skew Siskin var gjestevokalist på sangen «Born to Raise Hell». 9. april 2002 ble det neste studioalbumet gitt ut. Albumet fikk navnet "Hammered", og i likhet med det forrige albumet, "We Are Motörhead", fikk ikke albumet spesielt god kritikk. 2003 ble stort sett brukt til turnering, hvor Motörhead blant annet spilte med Iron Maiden og Dio på en turné i USA. Den siste tiden (2004–i dag). 22. juni 2004 leverte Motörhead albumet "Inferno". Albumet ble sett på som en stor opptur for bandet, etter at de hadde gitt ut flere skuffende album. "Inferno" viste at Lemmy, til tross for å være en storrøyker på 59 år, fortsatt klarte å levere det han er kjent for. Albumet var det siste albumet siden "March ör Die" fra 1992 som nådde opp til den britiske albumlisten, hvor "Inferno" nådde en 95. plass. I 2005 feiret Motörhead 30 år, og la i den anledning ut på en Europa-turné i forbindelse med jubileet. Denne sommeren spilte Motörhead både i Oslo, Hamar og Stavanger. Samme år mottok Lemmy flere ærspriser, inkl. «Living Legend» fra Classic Rock Magazines første årlige prisutdeling. og «The Golden God Award» fra Metal Hammer Magazine 19. november 2005 kommer Lemmy på scenen i London mens supportbandet Girlschool spiller. De fremfører låta «Please Don't Touch» live for første og siste gang sammen på scenen. Motörheads nittende studioalbum ble utgitt 29. august 2006. "Kiss of Death" mottok gode kritikker. Albumet nådde en 45. plass på den britiske albumlisten og 9. plass på den norske. Motörhead benyttet seg av den amerikanske plateprodusenten Cameron Webb på dette albumet som på det forrige. I juni 2007 ble Motörhead nødt til å kansellere flere konserter i Europa, henholdsvis 3., 5. og 6. juni etter at Lemmy pådro seg en luftveisinfeksjon. Motörheads seneste utgivelse er det doble konsertalbumet ' som ble gitt ut 16. juli 2007. I november vil selskapet Locoape lansere en 6 tommer høy actionfigur i plast av Lemmy Kilmister. 26. august 2008 ble Motörizer utgitt, bandets tyvende studioalbum. Deres 21. studioalbum, "The World is Yours", blir utgitt i desember 2010. I dag bor Lemmy i Los Angeles, Phil Campbell i Wales, og Mikkey Dee i Göteborg. Bandet reiser til Los Angeles og møter Lemmy når de skal skrive materiale. World Wrestling Entertainment. Motörhead er godt kjente innenfor fribrytingen for sin fremføring av introsangen til den populære WWE-fribryteren Triple H kalt «The Game» fra julen 2000. I tillegg til at sangen ble hørt på flere "RAW"-forestillinger og andre pay-per-viewer, har bandet fremført sangen live på to "WrestleMania"-forestillinger, "WrestleMania X-Seven" (1. april 2001) og "WrestleMania 21" (3. april 2005). De stod også for intromusikken til Triple Hs tidligere wrestlinggruppe, Evolution, med sangen «Line in the Sand». «The Game» ble gitt ut på både den amerikanske versjonen av "Hammered" og "WWF The Music Volume 5". Siden da har Motörhead fremført en ny låt kalt «King of Kings» for å fremheve Triple Hs «King of Kings»-rolle, som debuterte på "WrestleMania 22". «King of Kings» er også inkludert på "WWE Wreckless Intent"-samlingsalbumet. Noen år før Motörhead begynte å lage musikk for Triple H, hadde bandet sendt inn en coverversjon av Metallicas «Enter Sandman» til Extreme Championship Wrestling for å brukes på en CD. Wrestleren Sandman som lenge hadde brukt Metallica sin originale versjon, byttet over til Motörhead sin versjon en periode etter at han hørte opptaket. Triple H innrømmet på sin DVD-utgivelse "The Game" fra 2002 at han har vært en fan av Motörhead hele sitt liv, og at det var en stor ære at Motörhead fremførte introsangen hans på "WrestleMania X-Seven". På ekstramaterialet til "WrestleMania 21" DVD-en er det et segment som inneholder Triple H som tilbringer tid med Motörhead i garderobeområdet. I andre segmenter og videoer som viser Triple H utenfor wrestling-ringen (vanligvis segmenter i gymen) har han ofte på seg Motörhead-produkter, som oftest en trøye. Triple H har også en bart, som ofte blir referert til som en hyllest til Lemmy. Lemmy og Phil Campbell var begge til stede under en utgave av "RAW" 8. mai 2006, med Luke Perry og Billy Gibbons. Motörhead i Norge. Motörhead har besøkt Norge og spilt flere ulike steder i landet siden de først besøkte Oslo i 1985. Joanne Woodward. Joanne Gignilliat Trimmier Woodward (født 27. februar 1930 i Thomasville i Georgia) er en amerikansk skuespiller. Woodward har medvirket i ca. 45 filmer og TV-produksjoner, og hun vant en Oscar i 1958 for beste kvinnelige hovedrolle i filmen «Evas tre ansikter» (Three faces of Eve). Hun var også den første, 9. februar 1960, som fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Joanne Woodward var gift med Paul Newman fra 1958 til hans død i 2008. Storebælttunnelen. Storebæltforbindelsen på kart, tunnelen som stiplet linje. Storebælttunnelen er en undersjøisk jernbanetunnel i Danmark som er 8024 meter lang. Tunnelen går mellom øyene Sprogø og Fyn. Sammen med Storebæltsbroen forbinder den øyene Sjælland og Fyn. Den har ett løp i hver retning og bredden gir plass til gangbane på hver side av sporet. Det er 31 tverrslag mellom tunnelene, et for hver 250 meter. Den er godt opplyst og har hele 80 ventilasjonsvifter. Maksimalhastighet gjennom tunnelen er 140 km. i timen. EG (lokomotiv) er konstruert for å trekke 2000 tonn i stigningen opp fra Storebælttunnelen (15,6 ‰). På det dypeste er den 75 meter under havoverflaten. Fra havbunnen er det mellom 12 og 40 meter ned til tunnelen. Tunnelen ble bygget i perioden 1988 til 1996. Den er boret av fire spesialboremaskiner, en i hver retning i hvert tunnelrør, som ble bygget for anledningen. De 31 tverrslagene fungerer som nødutganger, men de har også viktige installasjoner. Tunnelveggen består av 40 cm tykke betongelementer, og man måtte ha 62500 av dem for å bygge tunnelen. For å lage dem, bygget man en egen fabrikk i Halsskov. Supporter. En supporter (eller fan, fra engelsk "fanatic", «fantasisk») er en person som støtter eller er tilhenger av et lag, en gruppe eller en person. Ordet "supporter" kommer fra det engelske ordet "support" som betyr «å støtte». Fotballags supporterklubber. I Norge er det vanlig at fotballklubbene i de øverste divisjonene har en offisiell supporterklubb, i tillegg til eventuelle andre uavhengige grupper. Tribunekultur. Supportere har gjerne en måte å støtte laget som varierer ut i fra nasjonalitet, kultur og historie. Omtrent samtlige av de som identifiserer seg som supportere synger under kamp, i tillegg er det i andre kulturer bannere, flagging, tromming og andre typer tifo. I Norge har det de siste årene vært delt mellom det man kaller britisk-supporterstil og sydlandsk-supporterstil. Der Brann og Vålerengas tilhengere gjerne er største eksponent for førstnevnte. Den sydlandske supporterstilen finner vi i størst utbredelse hos supportergruppene Kjernen og Kanarifansen. Det er og en tendens til at den sydlandske stilen er rådende blant de mindre gruppene, og blant de som starter nytt. Alternativ supporterkultur. I utgangspunktet er alle supportermiljøer i Norge forskjellige, men man skiller uansett gjerne ut de som avviker i stor grad fra det som er normen. I Norge er dette typisk ultras og casuals grupper, men man trenger heller ikke alltid å ha merkelapper som dette på gruppene. Ultras og casuals kan på mange skalaer plasseres på hvert sitt ytterpunkt, men på andre punkter finner man igjen likheter. I Norge kler ofte supportere seg i årets offisielle drakt, og bruker en del penger på produkter fra klubbenes supporterbutikker. De fleste alternative i Norge klær seg ikke i lagets drakt. Dette har og i mange grupper sammenheng med at man har en fascinasjon for engelsk gatemote, og den britiske fotballhistorien. Fotballarenaer ble typisk besøkt av menn fra arbeiderklassen, uten offisielle effekter på seg. I andre mer venstre-orienterte miljø blir det sett på som en måte å melke supportere på. De mer sydlandske ultras gruppene i Norge, er det vanlig at det forekommer "uniformer". Der er det sterkt fokus på gruppetilhørighet og det visuelle. Grupper som Ikaros og Ultras Felt C er eksempler på grupper som har tekstiler som profilerer gruppen sin. Spanias herrelandslag i fotball. Spanias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Spania, og blir administrert av Spanias fotballforbund. Spania ble medlem av FIFA i 1904 selv om det spanske fotballforbundet først ble stiftet i 1909. Spanias landslag debuterte i 1920. Siden har det spanske landslaget deltatt i til sammen tretten av nitten verdensmesterskap og ni av fjorten europamesterskap. De trakk seg fra VM i fotball 1930, ble diskvalifisert på grunn av borgerkrig i VM i fotball 1938 og boikottet kvartfinalemotstanderen under EM i fotball 1960. Fram til EM i fotball 2008 var Spania et lag som ikke lyktes i internasjonal sammenheng. I EM i fotball 1964 gikk de riktignok helt til topps etter seier 2–1 over Sovjetunionen, men dette var unntaket fra regelen. Spanias landslag ble ofte omtalt som landslaget som aldri fikk det til på landslagsnivå, mens de dominerte på klubbnivå. Siden europeiske klubbmesterskap ble innført i 1960, har spanske lag ofte kommet til finalen, med til sammen tretten seire og ni finaletap i Mesterligaen (per juli 2012), og det var det første landet med to lag i en finale; men i lang tid hadde Spania manglende resultater i EM- og VM-sammenheng. Siden 2008 har dette endret seg. I EM i fotball 2008 ble Spania europamestere etter finaleseier over. De fulgte opp med å vinne VM i fotball 2010, hvor de slo 1–0 i finalen etter ekstraomganger. Spania vant deretter EM i fotball 2012 med 4–0 over i finalen. Laget ble dermed det første i historien til å vinne tre store mesterskap på rad. Spania har vært rangert øverst på FIFAs verdensranking siden de vant VM i 2010, og har vært enten øverst eller nest øverst siden de vant EM i 2008. Landslag rundt om i verden har ofte blitt knyttet til uforpliktende nasjonalisme, eller «90-minutters-nasjonalisme», der innbyggerne opplever et uforpliktende samhold gjennom landslaget. Dette har i svært liten grad vært tilfelle i Spania. De mange folkegruppene i Spania har i lengre tid ikke vært samlet i støtte til Spanias landslag. Baskere og katalanere har flere ganger heiet på det laget Spania møtte. Det er imidlertid enkelte tegn på at dette endrer seg, selv om enkelte katalanere heiet på Spanias motstander i VM-finalen i 2010. Spanias landslag har i nyere tid, etter suksessen med trenere fra Madrid og spillestil fra Catalonia, fått en noe større rolle som samlingspunkt. Historie. a>s tidligere hjemmebaneEtter en forrykende begynnelse i Sommer-OL 1920 i Antwerpen, gikk det dårligere resultatmessig for Spania. Spania hadde fra starten til 2010 aldri vært i en semifinale i et VM. De hadde et gull og et sølv i EM, men disse var unntakene. Spanias innsats var oftere preget av at laget ble slått ut enten allerede i kvalifiseringen eller gruppespillet i VM. Av de VM som er blitt arrangert mellom 1930 og 2010, har Spania trukket seg fra to, ikke kvalifisert seg til fire, bare kommet til gruppespillet i fire VM, blitt slått ut i andre runde eller åttendedelsfinalen i tre og blitt utslått i kvartfinalen i fire VM. Spania har riktignok vært med i samtlige VM siden 1978, men klatret ikke til topps før i 2010. I EM lyktes Spania altså i 1964, da Europamesterskap var nytt, og nesten i 1984, da de kom til finalen. Spania hadde dermed fram til 2008 et landslag med et rykte på seg som laget som alltid skuffet i internasjonale mesterskap. Dette ryktet må sees i sammenheng med medias forventninger. Spania gikk fra å være laget som ikke kvalifiserte seg eller tapte i gruppespillet til laget som stort sett kom til åttedelsfinale og av og til kvartfinale i perioden mellom 1969 og 1996. Samtidig ble det ofte påpekt at Spania var «mindre enn summen av enkeltdelene». Den historiske inndelingen vil konsentrere seg i hovedsak om en blanding mellom ytre påvirkninger når disse er relevante, og trenere som har påvirket Spania når de er relevante. Den første perioden konsentrerer seg om tiden fra 1920, da Spania spilte sine første kamper, og senere del av 1940-tallet, da fotballen kom tilbake igjen på verdensbasis etter andre verdenskrig. Den andre perioden ser på tiden under Franco og tiden etter. Grunnen til at perioden ender i 1980 er at Franco dør, og at treneren László Kubala trakk seg etter å ha vært trener i 12 år, langt lenger enn noen trener både før og etter ham. Den tredje perioden ser på Spania utover 1980-tallet, da de begynte å utvikle seg resultatmessig, delvis med sølv i EM, og delvis med stabil deltakelse i VM. Periode fire ser på tiden med Javier Clemente, som innførte en annen spillestil, og hans etterfølgere José Antonio Camacho og Iñaki Sáez, alle tre med ambisjoner som ikke lyktes. Dette markerte slutten på tankegangen rundt «La Furia», det vil si den fysiske fotballen som ble fremelsket av blant andre Franco. Den femte og siste perioden ser på tiden under de to trenerne som har fått Spania til verdenstoppen i internasjonal fotball, der fysisk spill ble erstattet av «tiki-taka», en spillestil som kjennetegnes av kort pasningsspill og bevegelse, og hvor spillerne alltid beholder sin posisjon. Begynnelsen: Fra OL-sølv og verdenstoppen til borgerkrig og verdenskrig. a> ble Spanias første målscorer da han scoret kampens eneste mål mot. Spania ble grunnleggende medlem av FIFA i mai 1904, dette selv om det spanske fotballforbundet først ble stiftet i 1913. Det første mesterskapet Spania kom til var Sommer-OL 1920. Det ble også Spanias første kamper. Den første kampen var mot under OL i Antwerpen. Spania vant 1–0 etter mål av Patricio Arabolaza, som dermed scoret Spanias første mål. Spania tapte kvartfinalen mot med 1–3. Belgia møtte i finalen, men Tsjekkoslovakias lag gikk av banen på 0–2 i protest mot dommeren. Dermed ble de diskvalifisert, og man måtte velge en sølvmedaljevinner. Det ble bestemt at de tapende semifinalistene, og skulle møtes, men Frankrike hadde allerede reist hjem. Dermed ble det en kamp mellom de fire lagene som ble slått ut i kvartfinalen om hvem som skulle møte Nederland i sølvfinalen. Spania møtte og møtte. Kampen mellom Spania og Sverige ble en stygg affære med mange spillere skadet. Kampen ble gjennomført med syv svenske og åtte spanske spillere igjen på banen. Sverige tok ledelsen ved Albin Dahl, men Spania utliknet med José María Belauste. Det er i den sammenhengen han skal ha sagt «Gi meg ballen, jeg valser over dem».. Spanias vinnermål ble scoret av Domingo Gómez-Acedo. Denne kampen, og det berømte utsagnet av Belauste, er del av det blivende kallenavnet «la furia roja» (se Kallenavn). Det var den nedelandske journalisten og redaktøren av De Telegraaf, H. Hollander, som snakket om spansk kunst og det spanske landslaget, som kom opp med «det spanske raseri», som ble til «det røde raseri». Italia slo Norge etter ekstraomganger, og de to lagene møttes. Spania slo Italia 2–0, med Félix Sesúmaga som tomålsscorer. I sølvfinalen møtte de Nederland, og Spania vant kampen 3–1 etter to mål av Sesúmaga og et av Pichichi. Keeper i alle kampene var Ricardo Zamora, regnet som en av datidens beste keepere og også en av de beste fotballspillerne noensinne. Spania fortsatte utviklingen, og året etter vant de mot de regjerende olympiske mestrene Belgia, og deretter som første lag utenfor de britiske øyer, slo de. Dette ga Spania et rykte for å være et lag i verdenstoppen. Spania deltok også i de to påfølgende olympiske mesterskapene, med en kvartfinale fra Sommer-OL 1928 som det beste resultatet. Som følge av at Sommer-OL 1932 foregikk uten fotball, gitt sportens manglende popularitet i vertsnasjonen USA, og at VM i fotball som inkluderte profesjonelle utøvere, tok over, fikk OL mindre betydning for Spania, og for den saks skyld de fleste andre nasjoner. Spania takket, sammen med flere andre land, nei til å delta i det første VM i fotball 1930, i all hovedsak på grunn av den lange sjøveien til vertsnasjonen Uruguay. Da VM i fotball 1934 skulle arrangeres i Italia ble imidlertid Spania med. Kvalifiseringen var en hjemme- og en bortekamp mot. Spania vant hjemmekampen 9-0, og bortekampen 3-2. I VM sendte Spania ut i første kamp, men tapte for i en kvartfinale som er blitt husket for svært hardt spill av hjemmelaget. Den sveitsiske dommeren Rene Mercet ble kort tid etter kampen suspendert for all fremtid av sitt fotballforbund. Tilbake i Spania brøt omsider Den spanske borgerkrig ut i 1936, og med det påfølgende utbruddet av andre verdenskrig satte det en effektiv stopper for spansk deltakelse i mesterskap. Spania spilte sin siste offisielle kamp mot 3. mai 1936 i en vennskapskamp som endte 2–0 til Spania. I tiden etter borgerkrigen og frem til 1942 spilte landslaget vennskapskamper mot Portugal, Sveits, og Italia. Årene under Franco (1950–1980). Paradokset til Spanias landslag under Francos regime er at de hadde både de beste resultatene på lenge, under VM i fotball 1950 og EM i fotball 1964, men også den verste tiden. Dette var parallelt med en utvikling i klubbfotballen som hadde den motsatte retningen, der spanske lag ofte var å finne i toppen. En av forklaringene på dette kan være at helt fra starten av i 1920 (se «Landslagssjefer») fram til slutten av sekstitallet var det hyppige utskiftninger av landslagstrenere, og det forekom ofte at to eller tre trenere hadde trenerjobben sammen. I tillegg dominerte den fysiske «La Furia»-tankegangen, der fysisk spill dominerte over finspill på landslaget, mens den finslepne teknikken var vanligere på klubbnivå. Tiden under Franco sluttet ved hans død i 1975, men perioden kan sies å vare fram til 1980, da treneren László Kubala gikk av og man begynte å se større forandringer. Femtitallet. a> (Ungarn) ble spanske statsborgere, men fikk det aldri helt til på landslaget. Etter andre verdenskrig deltok Spania i VM i fotball 1950, ved å slå ut Portugal over to kvalifiseringskamper. VM ble da arrangert slik at de deltakende lagene ble plassert i fire grupper med fire lag i hver. Vinnerne gikk til en finalegruppe. Spania vant sin gruppe gjennom å slå, og. Her var det særlig Estanislau Basora og Telmo Zarra som utmerket seg. De to scoret to av de tre målene som snudde USAs 1–0-ledelse til 3–1 til Spania i løpet av kampens siste ti minutter. I tillegg scoret de hvert sitt mål mot Chile i en 2–0-kamp, og Zarra ble matchvinner mot England i den siste kampen. Spania gikk dermed videre til finalegruppen, der de møtte, og. Spania spilte relativt imponerende 2–2 mot tidligere verdensmester Uruguay, men tapte stygt i de to andre kampene, og endte dermed sist i gruppen. Denne fjerdeplassen var likevel den beste plasseringen Spania hadde fram til VM i fotball 2010. I kvalifiseringen til VM i fotball 1954 spilte Spania i en tolagsgruppe mot. Spania vant overlegent 4–1 hjemme, men tapte 0–1 borte. Da målforskjell ikke var av betydning, ble det spilt en tredje kamp, på nøytral grunn i Roma. Kampen endte uavgjort 2–2. Siden straffesparkkonkurranse enda ikke var oppfunnet, ble kampen avgjort på loddtrekning til fordel Tyrkia. Begeistret over loddtrekningen, inviterte Tyrkia med den unge gutten som hadde trukket navnet deres. Da Tyrkia senere tapte først sin åpningskamp 1–4 mot Tyskland, og deretter omspillkampen mot samme land 2–7, foreslo enkelte spanske journalister at Spania kanskje skulle gi gutten en gave selv, eller i hvert fall dele regningen med tyrkerne, fordi Spania hadde sluppet ydmykelsen som Tyrkia gjennomgikk mot tyskerne. Til den neste kvalifiseringen mot VM i fotball 1958 hadde Spania skaffet seg den argentinskfødte Alfredo Di Stéfano, som ble tildelt Gullballen både i 1957 og 1959 og som er regnet for å være en av verdens beste fotballspillere gjennom tidene. I tillegg hadde de den hurtige Francisco Gento. Likevel startet Spania med å spille uavgjort hjemme mot, noe som kostet dem kvalifiseringen, siden gruppens tredje lag vant begge kampene mot Sveits. Spania og Skottland vant deretter hver sin hjemmekamp mot hverandre. Spania slo også Sveits overbevisende borte (1–4), men det hadde liten betydning siden Spania endte bak Skottland på poeng og dermed røk ut av kvalifiseringen. Sekstitallet. a> hadde noen få landskamper for Spania, men det var som trener fra 1969 at han satte en ny standard. Fotballmessig startet Spania sekstitallet svært kontroversielt. Laget ble i kvalifiseringsrunden under EM i fotball 1960 trukket til å møte over to kamper, men Franco-regimet nektet å sende landslaget til Sovjetunionen, og boikottet dermed kvalifiseringens kvartfinale. England og Italia valgte derimot å ikke stille til kvalifisering. Sovjetunionen vant senere mesterskapet. Til VM i fotball 1962 kvalifiserte Spania seg for første gang siden 1950, mye takket være Di Stéfano. Imidlertid ble Di Stéfano skadet før VM startet, og landslaget måtte greie seg uten ham. Imidlertid hadde de skaffet seg en ny landsmann i ungareren Ferenc Puskás, som fikk spansk pass i 1962. Dessverre for Spania hjalp det lite. I gruppespillet endte Spania sist etter å ha tapt for og Brasil, sistnevnte etter en thriller. De slo riktignok, som igjen slo Tsjekkoslovakia, men det hjalp ikke, da Tsjekkoslovakia spilte uavgjort mot Brasil. Både Di Stéfano og Puskás la opp som landslagsspillere etter VM. Det store høydepunktet kom imidlertid under EM i fotball 1964. Siden verdensmesterskapet ble avholdt i 1954 hadde målforskjell blitt innført, og det kom Spania til gode i sin første kvalifiseringsrunde, der de først slo komfortabelt 7–0 hjemme, for så å tape 1–3 borte. I neste runde slo Spania ut knepent sammenlagt. I kvartfinalen møtte de, hvor Spania vant komfortabelt igjen. Semifinalene og finalen skulle spilles i et av deltakerlandene, og Spania ble valgt. Spania møtte i semifinalen, og vant knepent etter tillagt tid. I finalen møtte de Sovjetunionen, men ettersom dette foregikk hjemme i Spania, var det uproblematisk å møte dem. Spania vant kampen 2–1. Resultatet 2–1 gikk også igjen under VM i fotball 1966, om enn med mindre positive fortegn for Spania. Den regjerende europamesteren tapte 1–2 for og igjen 1–2 mot, før de vant 2–1 mot Sveits. Spania ble deretter i lang tid et lag som ikke var dyktig nok til å markere seg i mesterskap. I kvalifiseringen til EM i fotball 1968 kom de til kvartfinalen (siste hinder), men tapte til fordel for. Kubalas inntog og Francos død. Et stort problem med landslaget var den ekstremt hurtige utskiftningen av trenere. Dette ble det en stopper for i 1969, da László Kubala tok over som landslagstrener etter at først Eduardo Toba og så trioen Molowny/Artigas/Muñoz hadde mislyktes i å få Spania til VM i 1970. Kubala beholdt trenerjobben i elleve år, og var den første som fikk mulighet til å sette seg godt inn i landslaget og utarbeide spillerstiler. Han skaffet landslaget stabilitet, om ikke resultater. Det var imidlertid en gradvis forbedring. I kvalifiseringen til EM i fotball 1972 endte Spania på en andreplass. I kvalifiseringen til VM i fotball 1974 var Spania i gruppe med og. Jugoslavia og Spania fikk samme poeng. Kvalifiseringen til VM i 1974 var den første som tok hensyn til målforskjell for å skille, men også der var det likt mellom Spania og Jugoslavia. Ettersom flest scorede mål, som Spania hadde, ikke var innført, ble det omspillskamp mellom de to. Jugoslavia vant 1–0. Innimellom var det enkelte gode resultater i vennskapslandskamper, som 1–0 mot både Argentina og Vest-Tyskland, begge med Juan Manuel Asensi som matchvinner. Fire dager før Franco døde ble Spania klar for kvartfinalen og siste hinder i kvalifiseringen til EM i fotball 1976. Imidlertid tapte landslaget klart mot Vest-Tyskland. Spania hadde alltid slitt under regionalisme, men dette hadde blitt undertrykket av Franco. Under Spanias demokratiske reformer, medlemskap i NATO og EU og sekulær, seksuell og kvinnelig revolusjon ble «det nye Spania» skapt, der regionalisme fikk mindre tak enn man kunne ha forventet. Fotballen var imidlertid ikke like liberal, og det merkbare fiendskapet mellom Catalonia, Baskerland og Castilla var markant fortsatt. Tendensen var at man hadde større tilhørighet til klubblag og regionale landslag enn landslaget. I tillegg bidro Spanias manglende resultater til at de fleste nøytrale ikke engasjerte seg like ivrig. Da Spania omsider kvalifiserte seg til VM i fotball 1978, ble også det et skritt i riktig retning. Det var imidlertid ikke nok, med tap mot og uavgjort mot Brasil, holdt ikke seier mot Sverige. Spania endte på tredjeplass i sin innledende gruppe og var ett poeng unna videre avansement. Spania kvalifiserte seg også til EM i fotball 1980, men tapte to kamper og spilte én uavgjort i sin innledende gruppe og var igjen ute av et mesterskap. Dette var for øvrig også Kubalas siste kamp som landslagstrener. Som trener hadde han holdt i elleve år, lengst tid av samtlige trenere Spania har hatt per juli 2012 (imidlertid har han bare syv kamper mer enn Vicente del Bosque per avsluttet EM 2012). Stabilitet og fremgang (1980–1990). Den fysiske spillestilen ble ikke forandret over natten med Francos bortgang, men den var under diskret modifisering i lengre tid. Under VM i fotball 1982 på hjemmebane var Spania automatisk kvalifisert som vertsnasjon, og det var tegn til bedring. Dette var også det første verdensmesterskapet med 24 lag. Spania ble plassert i gruppe med, Nord-Irland og Jugoslavia. Spania, nå med trener José Santamaría, begynte med uavgjort 1–1 mot umeritterte Honduras, ifølge avisen ABC dominerte Spania i en kaotisk og uorganisert kamp. De fulgte opp med å slå Jugoslavia, og enda de tapte for Nord-Irland, holdt det til mellomrunde med et nødskrik. Åttedelsfinaler var ikke innført, så Spania gikk videre til neste gruppespill, der de møtte England og Vest-Tyskland. Tyskerne slo Spania 2–0, og England og Spania spilte uavgjort, og dermed var både England og Spania ute Santamaria fikk sparken, og enda dette var første gang siden 1950 at Spania hadde kommet videre fra gruppespill i VM, ble innsatsen sett på som skuffende. Medalje med Muñoz (1982–1988). Resultatmessig var det imidlertid en relativt god trend. Og den gode trenden ble enda mer klar under kvalifiseringen til EM i fotball 1984. Under den nye landslagstreneren Miguel Muñoz kom Spania i en vrien kvalifiseringsgruppe mot blant andre. I siste runde måtte Spania slå med elleve mål, og de vant til slutt med 12–1. Spania gikk videre på flere scorede mål enn Nederland. Under gruppespillet i EM fortsatte Spania å imponere ved å sende ut Vest-Tyskland, tapende VM-finalist fra 1982. I semifinalen møtte de, som Spania slo ut i straffesparkkonkurranse. I finalen møtte de, som imidlertid ble for sterke for Spania. Imidlertid var dette sølvet den første gode plasseringen på nøyaktig 20 år, da de vant EM sist. Kvalifiseringen til VM i fotball 1986 var mer spennende enn forventet for Spania. De møtte nok en gang Island og Skottland, og nå også. Med fire seire og to tap vant Spania sin pulje, til tross for 0–3 mot Wales og et bortetap mot Skottland. I det innledende gruppespillet under VM ventet Brasil og enda et britisk land, Nord-Irland. Siste lag var. Spania lyktes ikke mot Brasil, men vant de to andre kampene, og gikk videre til åttendedelsfinalen. Der møtte de nok en gang Danmark. Danmark hadde overrasket ved å vinne samtlige kamper i sin gruppe, som besto av Vest-Tyskland, Skottland og Uruguay. Danmark tok ledelsen på straffe, men angriperen Emilio Butragueño scoret kort tid etter da han snappet opp et svakt tilbakespill fra siden. I andre omgang headet Butrageño inn 2–1, skaffet et straffespark til Spania, scoret 4–1 etter flott innlegg og scoret selv 5–1 på straffe. Spanias motstander i kvartfinalen var Belgia, og kampen gikk til straffesparkkonkurranse, som Spania tapte. Om tapet på straffer var en skuffelse, var hadde landslaget kvalifisert seg til de siste fire mesterskapene, VM på hjemmebane ikke inkludert. Spania var også med i EM i fotball 1988 som ble arrangert i Vest-Tyskland, men fikk en vrien pulje med vertslandet samt Italia og Danmark. Spania slo sistnevnte for tredje gang på like mange mesterskap, men tapte for både Italia og Tyskland, og var dermed ute av mesterskapet. Dermed var Muñoz ferdig som landslagstrener, og ny trener ble Luis Suárez Miramontes. Tendenser til stagnasjon: Luis Súarez (1988–1990). Spania møtte gamle kjente også i neste kvalifisering, med Irland, Nord-Irland, Malta og Ungarn. Spania vant sin gruppe uten nevneverdige problemer, og gikk videre til gruppespillet i VM i fotball 1990. Spania begynte med en uavgjortkamp (0–0) mot, som ifølge den fotballinteresserte forfatteren og journalisten Jon Michelet var en kamp Uruguay burde ha vunnet. Spania gikk også denne gangen videre fra gruppespillet i VM, etter å ha slått Belgia og, sistnevnte 3-1 etter at Míchel scoret samtlige mål for Spania. Fortsatt ville det seg ikke for Spania, som gikk ut i åttendedelsfinalen mot Jugoslavia etter ekstraomganger. Súarez fikk sparken i 1991, og Vicente Miera tok over rollen som landslagstrener for et par måneder. Stagnasjon (1992–2004). Perioden fra 1992 til 2004 var sportslig sett en videreføring og til dels fremgang av resultatene fra perioden 1978 til 1990, men på tross av dette ble perioden oppfattet negativt av media og av spillerne. Å gå videre fra gruppespill, noe som nesten ikke skjedde før i 1982, ble nå ikke lenger sett på som nok. Trenerne kunne komme i konflikt med media, noe som hjalp til med å forsterke inntrykket av tilbakegang på tross av et svakt fremskritt i perioden. Skribenten Jan Morris uttalte at det i Spania (og spansk presse) ikke fantes gråtoner, men at alt var enten suksess eller fiasko. Kvalifiseringen til EM i fotball 1992 i Sverige gikk svært dårlig for Spania. Bare vinneren gikk videre, og det var ganske tidlig klart at det ble Frankrike. Spania tok heller ikke andreplassen, da de tapte den til fordel for Tsjekkoslovakia, delvis fordi Spania tapte borte mot. Spania gikk dermed glipp av sitt første mesterskap siden 1974. Ikke overraskende mistet Mieira jobben som landslagstrener, men kort tid etter vant han gull med det spanske OL-landslaget. Javier Clemente (1992–1998). a>, lengst til venstre på bildet. Den nye landslagstreneren Javier Clemente var større tilhenger av det han kalte britisk spillestil. Han tok oppgjør med «flink fotball» med dribling og småpasninger, og la vekt på å presse motstanderen til å gjøre feil og å spille, «effektiv fotball» med «styrke og besluttsomhet». Dette sammenfaller i og for seg med den baskiske spillestilen fra 1920-tallet, og en slags proto-Furia-stil. Miguel Ángel Nadal ble naturlig i forsvarsspillet med sin fysiske stil. Clementes karriere startet positivt, og det gikk klart bedre i kvalifiseringen til VM i fotball 1994 i USA. Spania møtte nok en gang Irland, Danmark og Nord-Irland, og gruppen var svært jevn mellom Spania og de to førstnevnte lagene. I siste runde lå Spania på tredjeplass og måtte slå Danmark hjemme for å være sikker på å gå videre. Spania vant 1–0 og gikk dermed direkte til VM. Målscorer i den kampen var midtstopperen Fernando Hierro, som var fast på Spanias landslag i samtlige mesterskap fra 1990 til 2002. I VM ble Spania trukket i innledende gruppe sammen med Tyskland, Sør-Korea og, en gruppe som ble ansett for å være en av de mest overkommelige. En klønete åpningskamp mot Sør-Korea, der Nadal fikk rødt kort mot seg tidlig, Soania svarte med å gå opp i 2–0, for deretter å miste seieren i de siste minuttene av kampen, ble fulgt opp av seier mot Bolivia og uavgjort mot Tyskland. I åttendedelsfinalen møtte de Sveits og vant kontrollert 3–0. Kvartfinalen var svært kontroversiell, da den italienske forsvarsspilleren Mauro Tassotti hensiktsmessig (senere innrømmet) satte albuen i ansiktet til Luís Enrique, som blødde intenst og skapte dramatiske TV-bilder. Dommeren dømte ingenting på tross av Luís Enriques svært blodige nese, men FIFA dømte Tassotti til åtte kampers karantene etterpå, den strengeste straffen til da, og for en lang periode fremover. Det hjalp imidlertid ikke Spania, som tapte kampen 1–2. Spania hadde nå i lengre tid levert positive resultater, og hadde blitt en outsider til VM i fotball 1998 i Frankrike. De hadde i mars 1998 riktignok sin laveste FIFA-rangering, en 25. plass, men dette skyldtes i hovedsak at de ikke spilte noen kamper. Spania vant sin kvalifiseringsgruppe uten nevneverdige problemer, og det var gryende optimisme til Javier Clemente. Det het at han hadde greid å «forandre den tette, klaustrofobiske klubbatmosfæren». Clemente hadde til og med tatt ut Raúl, denne gangen på tross av media, som mente at måltørke og personlige problemer kom i veien. s landslagstrener Egil Olsen hadde Spania som en VM-favoritt i forkant av dette mesterskapet. VM levde ikke opp til forventingene fra internasjonal presse. I gruppespillet møtte Spania landene, og Bulgaria. Spania tok ledelsen to ganger mot Nigeria, men nigerianerne snudde mot slutten, og Spania tapte 2–3, delvis takket være et selvmål av Spanias målvaktlegende Andoni Zubizarreta. Spania spilte deretter uavgjort mot Paraguay, og avisen Marca gikk kraftig ut mot Clemente og nær anklaget ham for å gjøre nøyaktige det motsatte av hva pressen ønsket. Dermed var Spania avhengig av at Nigeria slo Paraguay samtidig som de slo Bulgaria. Spania noterte seg for sin største seier i VM-sammenheng med 6–1 over Bulgaria, men Paraguay hadde slått Nigeria 3–1, og Spania var dermed ute av mesterskapet. Da Spania også tapte mot under kvalifisering til EM i fotball 2000 i september samme år, fikk Clemente sparken. Dette beviste et paradoks hos Spania, for på tross av at Spania under Clemente hadde kommet til kvartfinalen for første gang i VM siden 1934, og til tross for at Spania under Clemente hadde konsekvent gått videre fra gruppespillet bortsett fra i 1998, var man ubønnhørlige mot treneren. Clemente hadde selv tro på særlig 1994-landslaget, og han uttalte i november 2011 at laget han hadde i 1994 «var i stand til å slå dagens» og at han syntes Barcelonas spillestil var kjedelig. José Antonio Camacho (1998–2002). a> hadde større suksess med klubblaget enn med landslaget. Ny trener etter Clemente ble José Antonio Camacho, og under ham vant Spania samtlige resterende syv kamper i kvalifiseringen til EM i fotball 2000. Dette inkluderte en overbevisende 9–0 hjemme mot Østerrike, et resultat som var Spanias største seier på ni år og Østerrikes største tap siden 1908. Spania hadde igjen noe optimisme etter kvalifiseringen med angriperen Raúl som en ung og svært lovende spiller. Også i andre media ble Spania sett på som lovende. På tross av at han var scoret langt flere mål per kamp, fikk Fernando Morientes ikke så mye tillit som Raúl verken under Camacho, Clemente eller Iñaki Sáez. Spania slet imidlertid fortsatt med å levere i mesterskap. Under selve mesterskapet møtte de, og Jugoslavia i det innledende gruppespillet. Spania tapte overraskende mot Norge, men slo Slovenia. I kampen mot Jugoslavia greide Spania i det siste fjerde tilleggsminutt, å få straffe som avgjorde til Spanias fordel på bekostning av Norge. Spania hadde så vidt kommet til kvartfinalen, som de tapte til fordel for Frankrike med 1–2, og var det første av tre lag (men det eneste etter ordinær tid) som gjorde det mot den blivende europamesteren. Et lyspunkt for Spania, og en indikasjon på fremtiden, var at de tok sølv i Sommer-OL 2000, med spennende unge spillere som Carles Puyol, Xavi og Joan Capdevila. Spania kvalifiserte seg, på tross av to overraskende uavgjortresultater mot Østerrike og, til VM i fotball 2002 i Sør-Korea og Japan. Spania møtte igjen Paraguay, i tillegg til og Slovenia i det innledende gruppespillet. Spania vant begge sine to første kamper, mot Paraguay og Slovenia, med komfortable 3–1. Sør-Afrika ble slått med 3–2. Spania møtte så Irland i en åttedelsfinale som endte med avgjørelser på straffer. Spania tok ledelsen etter åtte minutter, men Irland kvitterte i det 90. minutt på straffespark og det ble ingen mål i ekstraomgangene. Spania vant straffesparkkonkurransen da tre irer på rad bommet, samtidig som bare to spanjoler på rad gjorde det samme. Sør-Korea ble motstander i kvartfinalen, og Spania dominerte kampen. To spanske mål ble noe kontroversielt annullert fordi dommeren dømte at innleggene hadde gått over kortlinjen, men ifølge videoopptak var ingen av dem det. Kampen gikk videre til straffesparkkonkurranse, som Sør-Korea vant. Dommeravgjørelsene ble angrepet i media i etterkant av kampen, og flere gikk så langt som til å oppfordre folk til å heie på Sør-Koreas motstander (Tyskland) i deres semifinale. Camacho trakk seg deretter som landslagstrener etter denne kampen. Iñaki Sáez (2002–2004). Iñaki Sáez tok over som landslagstrener etter å ha hatt god suksess med aldersbestemte landslag for Spania. I kvalifiseringen til EM i fotball 2004 i Portugal kom de overraskende på andreplass etter at de tapte hjemme for og spilte uavgjort borte mot og. Det medførte at Spania måtte ut i to playoffkamper mot Norge, som Spania kontrollert vant 5–1 sammenlagt. Spania haltet til EM, og gjorde en middelmådig innsats der. Spania havnet i innledende gruppe med vertslandet samt Hellas og. Spania slo Russland 2–0, og begynte i så måte lovende. Deretter spilte Spania uavgjort mot Hellas, men tapte mot Portugal, og gikk dermed ut av mesterskapet. Hellas slo senere Portugal i finalen. Allerede da Spania gikk ut, trakk imidlertid trener Iñaki Saez seg, og ble erstattet av Luis Aragonés. Det nye gullaget (2004–). I perioden fra 2004 til 2012 forandret Spania spillestil markant fra «furia» til tiki-taka, og fra etablerte spillere til unge og lovende i stor grad. Overgangen kom som en nødvendighet etter at Spania mislyktes både i VM i 2006 og i begynnelsen av kvalifiseringen til EM i 2008. Spillestilen markerte et brudd med gammel tankegang og et fokus på en spillestil som krevde samarbeid. Luis Aragonés (2004-2008). a> ble sjefen for det nye og yngre spanske landslagetSpanias nye trener Luis Aragonés fikk et lag som viste stort potensial. Spania fikk sølv i OL i 2000, og flere av de unge spillerne derfra kom med på landslaget. Likevel manglet Spania de egenskapene som trengtes for å ta det siste skrittet. Aragonés fikk til å forandre laget både mentalt og spillemessig i sine fire år, og fikk kronet innsatsen med et europamesterskap. Fortsatt nedgang: VM 2006 og kvalifisering. Første mål var VM i 2006. I kvalifiseringen til VM i 2006 kom Spania på andreplass i sin gruppe, og måtte ut i playoffkamper mot. Spania vant 6–2 sammenlagt, og ble dermed kvalifisert for mesterskapet. I gruppespillet vant Spania først mot med overlegne 4-0. Til den kampen ble unge Fernando Torres foretrukket foran Raúl. Etter kampen mot uttalte Aragonés at bare Argentina hadde imponert like mye som Spania. Foran siste kampen, mot allerede utslåtte, stilte Aragonés med spillere som ikke startet i kampen mot Tunisia. Det holdt til 1-0-seier. Spania gikk dermed videre, men møtte Frankrike i åttendedelsfinalen, og gikk rett ut med tap 1–3. I motsetning til tidligere VM, hadde imidlertid folk tro på dette unge laget, og Spania fikk i tillegg til Fair Play-prisen, flere tilhengere ikke minst i Spania. Aragonés hadde hintet om at han skulle slutte om han ikke fikk Spania til topp fire, men skiftet mening, delvis på grunn av innflytelse fra det spanske fotballforbundet. Aragonés analyserte at Spania ikke hadde vært fysiske nok under VM. Dette ble tydelig under kvalifiseringen til EM i 2008. Etter en enkel seier over tapte Spania overraskende mot Nord-Irland. Dette tapet gjorde veien til EM vanskeligere for Spania, og som konsekvens av dette valgte Luis Aragonés å vrake Raúl, til hovedstadspressens og Real Madrids fanskares store irritasjon. Det ble heller ingen øyeblikkelig suksess, da Spania tapte borte mot Sverige. De vant likevel hjemme mot og Danmark og borte mot, slik at de hadde heng på gruppeseieren. En knepen uavgjort borte mot Island, der Andrés Iniesta utliknet fire minutter før slutt, markerte at Spania fortsatt var i fare for å tape. En ny stil: Videre kvalifisering og EM 2008. Spania måtte vinne borte mot Danmark, og det med skader på Carles Puyol, Fernando Torres og David Villa. Kampen blir regnet for det første tilfellet av den nye fotballstilen til Spania, og Spania vant kampen 3-1. Spillestilen ble mye mindre fysisk og mye mer av stilen som hadde blitt innført til FC Barcelona av Johan Cruyff. Denne spillerstilen bestod av mange korte pasninger i stedet for mye ballbesittelse hos én person, og leting etter åpninger i forsvaret til motstanderen. Spillerstilen, kalt «tiki-taka», var basert på totalfotball-stilen som Cruyff var med på å skape med Nederland på 1970-tallet. Tiki-taka ble etter hvert et kjennetegn for Spanias landslag. Samtidig foregikk det et generasjonsskifte i spansk fotball. Med Raúl ute kom en ny generasjon med unge spillere, som Torres, Villa, Iniesta, Sergio Ramos og Cesc Fàbregas, som fikk mer spilletid. Xavi Hernandez ble stadig mer sentral på midtbanen. Spania vant de resterende kampene, og ble vinner av gruppen. a> holder pokalen, Fernando Torres til høyre.Fortsatt var det stor usikkerhet rundt landslaget og vrakingen av Raúl. På tross av at dette i og for seg sammenfalt med at Raúl hadde hatt en dårlig tid i Real Madrid, ble dette av flere spanjoler sett på enten som et tegn til rollebytte, primadonnanykker eller en personlig feide mellom Aragonés og Raúl. Til slutt stilte de to opp på en pressekonferanse der de begge benektet at det lå noe personlig bak at Raúl ikke ble valgt ut, og Raúl selv sa at han ønsket laget og treneren alt godt. Også uten Raúl kom Spania seg komfortabelt videre til EM sammen med. De to møttes igjen allerede i gruppespillet, der Spania også igjen møtte Hellas. Siste lag var Russland. På tross av den gode utviklingen, var Spania en het outsider på det meste, men aldri favoritt. Spania vant komfortabelt alle kampene, også den tredje mot Hellas, der de stilte med et tilnærmet B-lag. I kvartfinalen møtte de Italia i en relativt uspennende kamp som gikk til straffer, som Spania vant. Kampen har likevel blitt omtalt som kampen som var starten på Spanias storhetstid. Spania møtte igjen Russland i semifinalen, et Russland som hadde imponert med angrepsvillig fotball og sendt Nederland hjem. Imidlertid var styrkeforholdet det samme som i første kamp, og Spania vant igjen med tre mål. I finalen møtte spanjolene Tyskland. Kampen ble sterkt dominert av et angrepsvillig lag, og etter at David Villa hadde dominert i resten av mesterskapet, var det Torres som scoret finalens eneste mål og gjorde at Spania ble europamestre. Spania tok også over ledelsen på FIFA-rangeringen, og ble det første laget som aldri hadde vunnet VM som gjorde det. Vicente del Bosque (2008-). Vicente del Bosque hadde vunnet serien to ganger, Champions League to ganger og også VM for klubblag en gang da han ble sparket fra Real Madrid i 2003. I 2008 ble han tilbudt jobben etter at Aragonés trakk seg. Best i verden VM 2010. Vicente del Bosques lag sto ikke i utgangspunktet tilbake for laget til Aragonés, helt til de noe overraskende tapte semifinalen i Confederations Cup 2009 mot USA, noe som var Spanias første tap siden 2006. Spania viste seg imidlertid igjen fort som et topplag, da de vant samtlige kamper i kvalifiseringsrunden til VM i fotball 2010 i Sør-Afrika. Riktignok var og Tyrkia eneste reelle motstand, men like fullt var det imponerende med ti strake seire. Det var en klar forbedring fra den haltende kvalifiseringen til EM i 2008. Spania var dermed i den noe uvanlige situasjonen at de var favoritter til å vinne VM, til tross for en lang historie med skuffelser, som strengt talt endte først i åttedelsfinalen i EM i 2008. Spania hadde en fjerdeplass 56 år tidligere, fire kvartfinaletap (sist i 2002), fire tap i åttendedelsfinale, her inkludert andre gruppe i 1982, fire tap i gruppespillet (sist i 1998) og fire mislykkede kvalifiseringer. Spania tapte sin første gruppekamp mot Sveits, og uroen spredte seg hos de som var vant til å se at Spania ikke kunne fullføre et VM. Imidlertid hentet landslaget seg gjennom å slå Honduras 2–0 og senere Chile 2–1. I åttendedelsfinalen vant Spania 1–0 over Portugal, i kvartfinalen med samme sifre mot Paraguay. I semifinalen møtte Spania et Tyskland som hadde imponert mange med hva som ble oppfattet med underholdende og god fotball, og laget hadde allerede slått Argentina og England med 4–1. Tyskland hadde i løpet av turneringen tatt over favorittstempelet hos alle bortsett fra den stadig mer populære blekkspruten Paul, som hadde «spådd» at landsmennene kom til å tape. Paul fikk rett; Spania dominerte i spill i semifinalen, og de vant 1–0 etter at Carles Puyol headet inn vinnermålet etter hjørnespark. Finalen mot Nederland ble stygg, især fra Nederlands side, da nederlenderne fikk ni av de tretten gule kortene og ett rødt kort. Kampen endte etter ekstraomganger med seier til Spania, som da endelig hadde blitt verdensmestre etter en lang og bratt oppoverbakke. Seieren ble markert av over en million innbyggere i Madrid, men mer imponerende, flere hundre tusen både i Barcelona (i Catalonia) og Bilbao (i Baskerland). Enkelte har sett på dette som en forsiktig begynnelse på en samling om Spania. Også andre lot seg imponere over Spania, og seks av spillerne samt treneren ble valgt ut til FIFAs «Dream Team». Som delvis svar på spørsmålet om hvordan Spania kan ha forandret seg til å ha blitt et topplag, svarte Ginés Meléndez, leder for fotballforbundets trenerskole, og Fernando Hierro, tidligere landslagspiller og sportsdirektør i fotballforbundet, at fotballføderasjonen la stor vekt på innsatsvilje, kameratskap, naturlighet og ydmykhet, og at det gjaldt å tilrettelegge for en jobb/familie-moral og en jordnær innstilling. Landslagstrener Vicente del Bosque ble 3. februar 2011 adlet av Spanias konge. Han fikk den arvelige tittelen marki av Del Bosque ("marqués de Del Bosque"). Fortsatt på toppen: EM 2012. Spania feirer å ha blitt europamester for andre gang på rad. Som verdensmester lå det et press på Spania, og de fikk en vanskeligere kvalifiseringsgruppe til EM enn til VM. Motstanderne var og Skottland, i tillegg til og. Spania var likevel best i gruppen, og nok en gang vant de gruppen uten å avgi poeng. Det betydde at Spania hadde vunnet de siste 22 kvalifiseringskampene de spilte. De jevneste kampene var bortekampen mot Skottland og hjemmekampen mot Tsjekkia, som begge ble vunnet med ett mål. Under EM i fotball 2012 havnet Spania i gruppe med Italia, og Irland. Imidlertid hadde spissen David Villa blitt skadet, og i stedet for å skaffe en ny spiss, hadde Del Bosque bestemt seg for å spille uten en typisk spiss. Midtbanespilleren Cesc Fàbregas tok posisjonen som spiss i 4-3-3-formasjonen Spania spilte med, av pressen ofte omtalt som 4-6-0. I Spanias første kamp møtte de Italia, en kamp som endte 1–1 etter at Italia tok ledelsen etter 61 minutter og Spanias Fàbregas utliknet tre minutter senere. Spania fortsatte mot Irland, og vant komfortabelt 4–0. I den kampen hadde Del Bosque begynt med en mer typisk spiss, Fernando Torres, og han scoret to mål for Spania. Fàbregas kom innpå etter 74 minutter og scoret fjerdemålet. Det siste målet, 2–0, ble scoret av midtbanespilleren David Silva. Spanias store seier over Irland ga laget en fordel foran siste kamp. På grunn av innbyrdes oppgjør var Spania klar med uavgjort, uansett hvilket resultat, mens Kroatia på sin side måtte score mål for å være foran Italia på flere scorede mål. Kampen ble tøff og tett og avgjørelsen falt i det 88. minutt, da Jesús Navas scoret vinnermålet. Spania ble dermed gruppevinner, mens Italia tok andreplassen. Spanias neste kamp var kvartfinalen mot Frankrike. Spania dominerte kampen og vant 2–0 etter mål og straffemål av Xabi Alonso. I semifinalen møtte Spania nabolandet Portugal i en tett og jevn kamp som ble avgjort på straffespark, der Spania vant 4–2. Spania kom dermed til finalen i EM, der de igjen møtte Italia. Gjennom mesterskapet hadde Spania blitt anklaget for å være et for tett ballbesittende og for kjedelig lag, delvis gikk kritikken på at Spania manglet rene angripere. Argumentet for at Spania spilte kjedelig, personlighetsløs, om enn perfekt, fotball, var allerede blitt tatt opp i VM to år tidligere. I finalen spilte Spania på en noe annerledes måte, og svært mange journalister påpekte at kritikken ble stilnet. Finalen ble sterkt dominert av Spania, som vant 4–0. Fernando Torres scoret 3–0-målet og ga målgivende pasning til 4–0, og ble dermed turneringens toppscorer. De andre målene ble scoret av David Silva (1–0), Jordi Alba (2–0) og Juan Mata (4–0). Spania ble også det mestscorende laget med ti mål, to mer enn Tyskland på andreplass, og det laget som slapp inn færrest med ett mål, to færre enn flere land, av hvilke bare England kom videre til utslagsrunden. Selve finalen og reaksjonene etterpå var svært forskjellige fra VM-finalen. Kampen hadde to gule kort, og i kommentarene etter kampen var begge lagenes spillere og trenere ydmyke. Spania fikk også den komplette forandringen i rykte, da «La roja» av stadig flere ble sett på som det beste landslaget, også det beste ballspillaget, noensinne. Spania fikk også andre gode attester. Den franske sportsavisen L'Equipe omskrev Gary Linekers sitat og skrev «Fotball er en sport der man spiller elleve mot elleve, og til slutt vinner Spania». The Guardian skrev «This will forever be recalled as Spain's era, unrivalled by any team.». VM 2014. I kvalifiseringen til VM i fotball 2014 i Brasil ble Spania trukket i gruppe I med, Frankrike, og. Spanias gruppe var den eneste med bare fem lag. Spania kom også i den eneste gruppen med to tidligere verdensmestre. Vinneren av gruppen blir direkte kvalifisert, mens de åtte beste toerne må ut i playoffspill. Før kvalifiseringen har Spania aldri spilt offisielle landskamper mot verken Hviterussland eller Georgia. Spania har møtt Finland i en vennskapslandskamp i 2007 som endte 0–0, og de har ellers spilt kvalifisering til VM i 1970, da de endte nest sist (Spania) og sist (Finland). Spania begynte kvalifiseringen med en knepen seier borte mot Georgia, før de slo Hviterussland 4-0 borte. I toppkampen hjemme mot Frankrike spilte Spania uavgjort 1-1 etter at Frankrike utliknet tre minutter på overtid. Hjemmebane, drakt og kallenavn. Spanias hjemmebaner de siste to kvalifiseringene (VM 2010 og EM 2012. Spania har hatt samme farger i lang tid i draktene, men emblemet på venstre brystside har variert. De har også hatt mange hjemmebaner, og de har stort sett beholdt en variant av det kallenavnet de fikk allerede etter en av sine første kamper i 1920. Hjemmebane. Spanias landslag er blant de landslagene som ikke har et «fast» landslagsstadion. Landskamper spilles overalt i landet, noe som går tilbake til kvalifiseringen til EM i 1996, da Spania sluttet å spille samtlige kamper i Sevilla. I kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika spilte Spania i Murcia, Albacete, Madrid, A Coruña og Mérida. I kvalifiseringen til EM i 2012 spilte laget i Logroño, Salamanca, Granada og Alicante. Dette var tendensen i tidligere kvalifiseringer, og i de fem siste kvalifiseringene har flesteparten av Spanias autonome regioner vært brukt: Murcia, Extremadura, Castilla-La Mancha, Galicia, Madrid, Balearene, Kanariøyene, La Rioja, Andalusia, Asturias, Valencia-regionen, Cantabria, Castilla y León og Aragon. De som ikke har hatt kvalifiseringskamper, er Catalonia, Baskerland og Navarra. På tidlig 2000-tall ble tre privatlandskamper spilt i Barcelona, samtlige på Estadi Olímpic Lluís Companys, RCD Espanyols hjemmebane. Camp Nou har bare blitt brukt til kvalifiseringskamper én gang, i 1969. Til gjengjeld brukes Santiago Bernabéu Stadion relativt ofte. Camp Nou har plass til nesten 100 000 tilskuere, og vanskeligheter med å fylle stadion kan være en av grunnene til dette. I tillegg kan det skyldes separatisme og problemer som kommer i sammenheng med dette. Under en semifinalekamp i Champions League hadde FC Barcelonas tilhengere festet et stort banner med påskriften «Catalonia is not Spain», noe som har fått UEFA til å vurdere sanksjoner mot dem.a> i den spanske landslagsdrakten som var uforandret fra 1959 til 1981. Drakt. Spania har i mesteparten av sin tid som landslag spilt i røde overdeler og blå bukser. De røde overdelene spiller på flagget til Spania, mens buksene sannsynligvis spiller på fargene til huset Bourbon, som er blått med franske liljer i gull. Kongeflagget var imidlertid purpur fram til 1931, og blå kan ha blitt valgt for å skille bukser og trøye klarere. Blå ble senere også forbundet med falangistenes uniform, og da monarkiet ble gjeninnført etter Franco, var blåfargen med i kongeflagget. I OL i 1920 i Antwerpen og året etterpå spilte Spania i røde overdeler og hvite bukser med en opprett løve på venstre bryst. Dette skal ha spilt på Brabants våpenskjold, og ideen skal ha kommet fra markien av Villamejor. Drakten ble i 1921/22 byttet til hvite overdeler og blå bukser. Siden har buksene alltid vært blå, men overdelene ble byttet allerede i 1922 tilbake til rødt. I 1936 ble rødt forbundet med republikanerne i den spanske borgerkrigen, og hvitt ble valgt som en nøytral farge. I 1938 ble helblått valgt som Spanias farge. Dette holdt til 1948, da sportsministeren i Spania byttet tilbake til røde overdeler. I perioden 1936 til 1948 spilte uansett Spania svært få landskamper. Siden har det vært røde overdeler og blå bukser med bare nyanseforskjeller. De mest markante av disse er tillegg på draktene som kom i 1994 og 1996–1998. I 1994 spilte Spania med tre rader med liggende ruteformer i gult-blått-gult på spillerens høyre side, og i EM i 1996 og fram til og med 1998 var halve venstre halvdel av drakten inkludert venstre erme i mørk blått. Hva gjelder emblem, ble den opprette løven først gitt et våpenskjold og en krone, før de byttet med en nedadpekende trekant med FEF i, og med en krone over i 1924. I 1931 ble logoen igjen forandret, denne gangen formet FEF en nedadpekende trekant med en sirkel noe mindre enn bokstavene i bakgrunnen. Kronen ble fjernet. I 1938 kom det et brudd. Fram til da hadde logoen til Real Federación Española de Fútbol vært den samme som emblemet landslaget spilte med, men fra 1938 av var emblemet til Spanias landslag det samme som Spanias riksvåpen. Under Franco dominerte en svart ørn etter evangelisten Johannes med glorie i dette riksvåpenet. Flere varianter av denne ble brukt fram til den ble byttet ut med det moderne riksvåpenet i 1982. Fra 1982 til 2007 spilte Spania med det spanske riksvåpen på brystet. I 2008 ble det rene våpenskjoldet byttet ut med et stilisert våpenskjold på sort bakgrunn, med RFEF nederst på våpenskjoldet, som også inkluderer en fotball. Imidlertid ble det påpekt at det nye merket, som mangler et rødt bånd rundt de tre gule liljene på blå bakgrunn i midten av det spanske våpenskjoldet, faktisk viser til den franske hovedgrenen av huset Bourbon, og ikke til den spanske grenen. For øvrig ble logoen til Real Federación Española de Fútbol uforandret fra logoen der FEF dannet en nedadpekende trekant, utover at den i 1947 fikk en krone, fram til 1988. I 1988 ble logoen erstattet av noe som minner om en Juan Miró-tegning av en ball. Dette er også første gang R-en (altså «Real») dukket opp i forkortelsen av forbundet i logoen. Den nye logoen blir aldri brukt i offisielle drakter, men de blir brukt på treningsdrakter. I tidligere drakter har de blitt brukt som med rødt trykk på rød bakgrunn. Kallenavn. Landslagets nåværende kallenavn, «La roja», oppsummerer en lang kulturell reise for det spanske landslaget. Lagets første kallenavn spiller på deres første turnering. Spania overrasket alle med å vinne sølv i fotball under OL i Antwerpen (se under), og fikk etter kampen mot kallenavnet «La furia roja» (=«den røde vrede»). Det var den nedelandske journalisten og redaktøren av De Telegraaf, H. Hollander, som snakket om spansk kunst og det spanske landslaget, som kom opp med «den spanske vrede», som ble til «den røde vrede». Om Hollander spilte på uttrykket «den spanske furie», som viser til plyndringen av nettopp Antwerpen i 1576 under Åttiårskrigen er usikkert, men både «La furia roja» og «La furia española» er blitt brukt som kallenavn på landslaget. I en kamp i 1924 mellom Spania og Italia gjenok italienske journalister kallenavnet. «La Furia» hadde imidlertid også en annen betydning. Originalt var det forbundet med stilen med det baskiske laget Athletic Bilbao, som spilte en tøffere fotball enn andre lag. Denne ble originalt knyttet til de tette båndene baskerne hadde med engelsk fotball, men det var en sterk dominans av baskere på det spanske OL-landslaget i 1920. Imidlertid ble «La Furia» under Franco forbundet med nasjonalisme og stolthet. I fotballsammenheng var det en spansk kompromissløs og «heltemodig» innstilling på banen, ofte knyttet til Reconquista eller Slaget ved Lepanto. Stilen, som oftest var en fysisk stil, ble beholdt i lengre tid etter at Franco døde, og kallenavnet ble ikke forandret før i senere tid. Spania bruker også kallenavnet «La selección». Det betyr bare «landslaget», eller «de utvalgte», og brukes ikke i like stor grad. Tilhørighet i Spania. Det spanske landslaget har gjentatte ganger blitt sett på som et lag som mangler tilhørighet i landet, og især i Catalonia. Dagen før VM-finalen 2010 hadde flere katalanere gått i protesttog mot innføringen av begrensninger i selvstendigheten til Catalonia, og under finalen var det enkelte som heiet på Nederland. Det var imidlertid et flertall som heiet på Spania. Da Andrés Iniesta scoret for Spania, viste spansk TV store jubelscener fra Madrid, Barcelona, Zaragoza og Pamplona som bekreftet at dette ikke var et fenomen som gikk upåaktet hen i flere av Spanias distrikter. I tillegg har El Clásico en viktig plass i spansk fotball. Det er blitt knyttet til borgerkrigen og Francos diktatur, der FC Barcelona ofte ble oppfattet som opprørerne og Real Madrid ble tillagt rollen som Franco-tro. Det er imidlertid få tegn som tyder på at Real Madrid fikk fordeler, og det er ikke engang sikkert at Franco var videre interessert i fotball. Uavhengig av dette ble oppgjøret mellom Real Madrid og Barcelona sett på som en kamp mellom sentralmakten og Catalonia. Dette altoverskyggende lokaloppgjøret kan imidlertid ha mistet den politiske betydningen. Allerede før EM var det snakk om at spansk nasjonalisme hadde begynt å vinne terreng over spania-skeptisk lokalpatriotisme, og at kampene mellom Real Madrid og Barcelona nå på langt nær var redusert til kampen mellom to av verdens beste lag. I tillegg ba Spanias kaptein og Real Madrid-keeper Iker Casillas om at lokale uenigheter skulle tilsidesettes foran EM. Dette tok også Barcelonas Andrés Iniesta opp. I tillegg har også Spania fått til et sterkt kollektiv. I motsetning til situasjonen i Nederland og Frankrike, og til en viss grad England, var det ingen klaging fra spillere som satt på benken i Spania. Det er fortsatt varierende rapporter om i hvilken grad herrelandslaget har vært samlende for nasjonen, om enn det er enighet om at det ikke er blitt verre. Det vises blant annet til de katalanerne som heiet på Nederland og på Barcelonas sterke skepsis mot Spania. En alternativ tolkning er at landslaget likes av katalanere flest, men de velger ikke landslaget foran Barcelona, noe som i og for seg ikke kreves. Både Baskerland og Catalonia har eget landslag, men ingen av dem er anerkjent av FIFA, og de spiller sjelden. Rivalisering. Spania har bare i moderne tid vært et topplag, og i forfølgelsen av det er det også i relativt moderne tid at de har fått oppmerksomheten fra publikum som kreves i forhold til rivalisering. I tillegg har Spania stort sett skyldt på egen udyktighet når de tapte viktige kamper. Mot Frankrike i EM i 1984 var det keeperen Arconada som var skyldig, og i 1998 var det Zubizarreta. Mot Italia i 1994 var det Salinas som ikke scoret. Mot Sør-Korea var det dommerstanden, og ikke vertslandet, som ble offer for spansk sinne. Da Frankrike slo ut Spania i EM i 2000 og VM i 2006, var det mer en følelse fra spansk side av at Spania kjempet godt mot bedre motstand. Heller ikke forsøk fra fransk (under EM i 2012) og engelsk (under EM i 1996) presse har lyktes i å skape rivalisering mot Spania. Spanias seier i 2008 mot Tyskland og i 2010 mot Nederland ser heller ikke ut til å ha skapt noe rivalisering. En av grunnene til denne rivaliseringen er at Spanias store rivalisering er intern, mellom Real Madrid og Barcelona. Det finnes også andre rivaliseringer, som mellom Real Sociedad og Athletic Bilbao, og mellom Sevilla og Real Betis. Den eksterne rivaliseringen er som tidligere nevnt et nyere fenomen, men ikke et som har slått helt an. Det laget som Spania flest ganger har blitt slått ut av i utslagsrundene er Frankrike, som slo dem i finalen i 1984, EM-kvartfinalen i 2000 og VM-åttedelsfinalen i 2006. Spania slo dem i åttedelsfinalen i 2012, som var første gang Spania slo ut Frankrike. Likevel er det få tegn til at dette har satt spor i seg verken i Frankrike eller Spania. I stedet har de to landene knyttet seg til andre rivaliseringer: Frankrikes store rival er Italia og Portugal er Spanias store rival, men rivaliseringen er på ingen måte blant de aggressive. Portugal er Spanias store rival. Det finnes også noe rivalisering mellom Italia og Spania, men den er for det første sterkere fra spansk side enn fra italiensk, og for det andre beskjeden i omfang. Mot Portugal. På tross av at landene har vært fiender, allierte, i personalunion og på et tidspunkt delte verden seg imellom, har det ikke vært et så anstrengt forhold de to landene imellom i senere tid. Rivaliseringen de to landene imellom er hovedsakelig geografisk, både i det at de grenser til hverandre, og i det at Spania er betydelig større enn Portugal. Spania har møtt Portugal flere ganger, men ettersom ingen av de to lagene har vært stabilt gode før i senere tid, er det først i EM i 2004 at man finner det første møtet av betydning. Det endte med seier til Portugal, og dermed var Spania ute av mesterskapet. I 2010 møttes de igjen i VM, der Spania vant 1–0. I ettertid så det ut som om målet, scoret av David Villa, var offside. De tette og vanskelige oppgjørene landene imellom i viktige mesterskap fortsatte to år senere. Det ble uavgjort i EM i Polen og Ukraina i 2012, men Spania vant på straffesparkkonkurranse. Innimellom, den 17. november 2010, vant Portugal overbevisende 4–0 hjemme, det største tapet Spania har hatt på mange tiår (13. juni 1963 tapte de 2–6 mot Skottland). Det hører med til historien at noen måneder tidligere, rett etter VM, tapte Spania 1–4 mot, noe som mer understreker Spanias manglende vilje til å ta treningskamper alvorlig. I treningskamper mellom VM 2010 og EM 2012, hadde de statistikken 7-2-4, mens de i kvalifiseringen til EM 2012, som gikk samtidig, hadde 8-0-0. Likevel viser det at kampene landene imellom ikke er like forutsigbare som de to landslagenes resultater skulle vise til. Spania har alltid vært «storebror» på grunn av klubblagene, men i 2004 var ting i ferd med å forandres, da det portugisiske landslaget vant mot Spania og kom til finalen, samtidig som FC Porto vant Champions League. Dette forandret seg imidlertid igjen til spansk dominans i de senere år. Spania har flest seire av de to, men dette er i hovedsak på grunn av de første 30 årene fra 1920 til 1950. Mellom 13. april 1958 og 6. september 2003 vant ikke Spania en eneste av de åtte kampene de spilte mot Portugal. Det er også verd å ta med seg at de to lagene bare har møttes 35 ganger fra 1920 til EM i 2012. I samme periode møttes Norge og Sverige 81 ganger, Norge og Finland 65 ganger og Norge og Danmark 78 ganger. Av oppgjørene mellom Spania og Portugal er åtte mesterskapskamper eller kvalifiseringskamper til mesterskap. Med sine 35 oppgjør er likevel Portugal det landet Spania har møtt flest ganger. I både 2010 og 2012 har oppgjøret blitt knyttet til oppgjøret mellom FC Barcelona og Real Madrid. Spania er knyttet til FC Barcelonas måte å spille fotball på og har flest spillere fra Barcelona. Portugal har Real Madrids stjerne Cristiano Ronaldo i tillegg til Fábio Coentrão og Pepe, også de fra Real Madrid. Sammenlikningen halter noe, da det er flere faste Real Madrid-spillere på Spanias landslag, deriblant kaptein Iker Casillas. Dessuten har Spania en anti-clásico-innstilling på landslaget. Likevel benytter media denne sammenlikningen hyppig. Mot Italia. Spania og Italia har ikke noe tradisjonell rivalisering. De to landene grenser ikke til hverandre, og det er først i senere tid at det to landene har møtt hverandre i viktige kamper. Italienske fotballspillere anser spanjolene for å være overfladiske og ha stil over innhold, mens spanjolene anser Italia for å være kyniske og sette seier foran innsats. Når spanjoler omtaler et lag som et «italiensk» lag, er det ikke ment som et kompliment. Det er blitt foreslått at rivaliseringen er ensidig, det vil si at Spania har et langt mer anstrengt forhold til Italia enn omvendt. Likevel er det lite som tyder på at verken diskusjonen om spillestil eller det tillagte ensidige fiendskapet mellom lagene har hittil lyktes i å skape et miljø for rivalisering de to lagene imellom. Foran finalen i EM i 2012 kom tilhengere av de to lagene svært godt overens før finalen. Italia var ærlige på at de møtte et bedre lag, mens Spania ga Italia godt skussmål for godt spill, spesielt under forholdene at de måtte spille de siste 30 minuttene med en mann mindre som resultat av skade. Iker Casillas, Spanias kaptein, ba til og med dommeren avbryte kampen så fort som mulig etter tilleggstid for å forhindre at Italia kom enda dårligere ut av det, siden Spania allerede ledet 4–0. Heller ikke den tette kampen i EM i 2008 skapte rivalisering, enda den gikk til straffesparkkonkurranse. Imidlertid har kampen fått betydning som Spanias store vendepunkt og begynnelsen på storhetstiden. Det finnes imidlertid kamper som har fått Spania irritert på sine blåkledde motstandere. I 1934 vant Italia mot Spania i en stygg kamp som ble sent glemt i Spania, som anser at de spilte pent, mens italienerne spilte stygt og kynisk. Den sveitsiske dommeren som dømt kampen fikk fratatt dommerkortet sitt. Imidlertid er ikke spanjolene alene om å sette spørsmål både ved Italia og dommerstanden. Italias semifinale- og finaledommer Ivan Eklind ble anklaget for å ha oversett klare straffespark til Italias finalemotstander Tsjekkoslovakia og å ha headet en ball til Italia i semifinalen mot Østerrike. Han fikk til og med dommerkortet sitt trukket, men fikk det tilbake etter appell. Seksti år senere, I VM i 1994, ble Spania snytt for et straffespark rett før slutt da Mauro Tasotti slo ned Luis Enrique i straffefeltet. Tassotti har uttalt at han angret på situasjonen så fort den oppsto. Imidlertid valgte Spanias publikum å se på det som typisk for spansk nederlag mer enn stygt spill fra Italia, og Luis Enriques gest for å be om straffespark ble innen kort tid et mem i et Spania som tok nederlaget pent. Situasjonen ble trukket fram av media foran oppgjørene i EM i 2012, men mer som illustrasjon i historiske gjennomganger av møtene mellom Spania og Italia. Mot andre land. Frankrike: Kampene mellom Spania og Frankrike har i liten grad hatt noen anstrengt atmosfære på tross av den lange grensen og den lange historien mellom de to landene. Frankrike har hatt en rivalisering mot Italia, og Spania mot Portugal. Dette har også vært en inndeling som passer godt i forhold til nivåene på de fire lagene. Italia har flere VM-seire, og Frankrike har gjort det godt i både VM og EM, mens Spania fram til 2008 og Portugal ikke har hatt stor suksess. Det finnes oversikter der Frankrike mot Spania er inkludert blant de største derbyene, men det er lite som peker på at verken Spanias eller Frankrikes spillere og tilhengere deler denne oppfatningen. England: Spania er det eneste laget som har tapt på straffesparkkonkurranse mot England i Englands EM- og VM-historie. I forkant av denne kampen hadde Daily Mirror en anti-spansk kampanje på forsiden, men dette var ikke noe som var spesielt rettet mot Spania; da England møtte Tyskland i semifinalen, hadde avisen ordene «Achtung! Surrender!» på forsiden. Dette var sist gang England møtte Spania i EM eller VM-sammenheng, og den eneste gangen i delfinale. England og Spania hadde møttes i 1982 i mellomgruppen i en kamp som endte 0-0 og sendte begge lagene ut av VM, men det var etter at Spania tapte for og England spilte uavgjort mot Vest-Tyskland. De to andre gangene England og Spania møttes, var i gruppespill. Det er heller ikke her noen klare bevis på at Spania og England har et anstrengt forhold. Englands hovedfokus har i lengre tid vært mot Argentina, Frankrike, Tyskland og Skottland. Landslagstrenere. Vicente del Bosque tok over etter EM i 2008. Lagutvelgelsen. 1 S=Spiller, T=trener. Vi snakker her om dominerende klubb, ikke eneste klubb. Oversikten har sine svakheter. Blant annet viser den uttaket, ikke hvem som spilte i kampene. Det er også ofte en sammenheng mellom hvordan lagene gjør det og hvilken form spillerne som var aktuelle var i som ikke kommer frem her. Samtidig vil det kreve et studium av antall utlendinger i klubbenes stall. Likevel bør dette gi en pekepinn på sammenhengen mellom bakgrunn og utvalg av spillere. Miguel Muñoz og José Antonio Camacho, selv fra Madrid, foretrakk «egne» spillere, mens Clemente foretrakk baskere. Ellers varierer det for flere trenere som ofte har ulike forfordelinger til forskjellige turneringer. Statistikk. Her regnes tap etter 90 eller 120 minutter, ikke etter straffesparkkonkurranse. I finalerubrikkene står vinneren alltid først, uansett hvem som var utpekt til hjemmelag. Rekorder. Dette er en oversikt over rekorder, både nasjonale og verdensrekorder, Spanias landslag har. Meritter og utmerkelser. FIFA Team of the Year: 2008, 2009, 2010, 2011 (inneværende) Laureus World Team of the Year: 2011 (inneværende) Fyrsten av Asturias-prisen for sport: 2010 Spania er med sitt ene verdensmesterskap på delt sjetteplass i verden med England og Frankrike. Spania har imidlertid flere EM-gull enn begge. Spania er således Europas tredje mestvinnende lag etter Tyskland og Italia, som begge har flere VM-gull. 1 Her regnes ikke kamper med opphold; for eksempel om Spania ikke kom til utslagsrundene mellom to turneringer, er ikke den andre turneringen en fortsettelse av den første. VM- og EM-statistikk. Her følger statistikk som går spesifikt på VM- og EM-sluttspill. Oversikt over Spanias innsats i VM og EM. I de tilfellene Spania har kvalifisert seg til VM, opplyses ikke dette, bare hvor langt de kom i VM. De årene Spania ikke kvalifiserte seg (eller deltok), står i kursiv. Lagene som slo ut Spania inkluderer bare lag Spania tapte mot. Lag de spilte uavgjort mot eller slo i gruppespill, inkluderes ikke. Kronologisk gjennomgang av Spanias innsats i VM og EM. Dette er en kronologisk gjennomgang av informasjonen over for å se utviklingen til Spania. Sort betyr at Spania ikke stilte, og mørk grå at laget ikke kvalifiserte seg. EM besto bare av semifinale, bronsefinale og finale fram til 1980, så enda Spania kom til kvartfinalen tre ganger i EM før det, regnes det fortsatt som kvalifisering. (1) Spania trakk seg da det ble klart at de skulle møte Sovjetunionen. (2) Kvartfinale var en del av kvalifiseringen til sluttspillet, som bare besto av semifinale og finale. Gruppespill ble innført i 1980. (3) I 1982 hadde man ikke åttedels- eller kvartfinale, men mellomrunde med 12 lag. Spania endte sist i sin gruppe, og det blir mest naturlig å la det tilsvare åttedelsfinale. Motstandere i VM og EM. Dette er en oversikt over samtlige lag Spania har møtt i sluttspill. Med sluttspill regnes ikke kvartfinaler i EM før 1980, da disse var del av kvalifiseringen. 1 Belgia vant 5–4 på straffer 2 Spania vant 3–2 på straffer 3 Sør-Korea vant 5–3 på straffer 5 Spania vant 5–4 på straffer 6 England vant 4–2 på straffer 7 Spania vant 4–2 på straffer 8 Spania vant 4–2 på straffer Spania i straffesparkkonkurranser. Spania har vunnet fire og tapt tre straffesparkkonkurranser i EM og VM tilsammen. Spania er, sammen med, eneste land som har vært med i to straffesparkkonkurranser i ett og samme VM. I motsetning til Spania, derimot, vant Argentina begge sine, for øvrig i VM i 1990. Spania har aldri møtt samme motstander i to forskjellige straffesparkkonkurranser, per fullført EM 2012. Flest landskamper. a>, her med EM-pokalen i 2012, har flest landskamper for Spania. Han spilte også i samtlige kamper i EM 2008, VM 2010 og EM 2012 bortsett fra den siste gruppekampen i 2008, etter at Spania allerede hadde kvalifisert seg til utslagsrundene. Flest finaleminutter. Dette er en oversikt over hvem som har spilt flest minutter de siste tre mesterskapsfinalene. Tilleggstid tas ikke med i oversikten. Ved lik tid sorteres det først etter flest finaler og deretter alfabetisk etter etternavn. Norsk Supporterallianse. Norsk Supporterallianse (NSA) er en interesseorganisasjon for norske fotballsupportere. Over 40 supporterklubber er medlem av NSA, og de representerer i følge hjemmesiden nær 40 000 supportere. Blant kampsakene er lavere billettpriser. NSA er også mot fjerning av ståplasser, og jobber aktivt for stående, syngende supportere. Skanse. Skanse er et forsvarsverk bygget i tre, stein eller jord. Vanligvis brukes ordet skanse om et forsvarsverk som er av midlertidig art og raskt bygget opp like før eller under strid. I enkelte tilfeller har det senere blitt bygget et anlegg av mer permanent karakter og navnet «skanse» kan ha fulgt med i inn i navnet til det permanente anlegget. Ordet "skanse" ble brukt flere steder i Nord-Europa fra middelalderen fram mot slutten av 1800-tallet. I Norge er flere av de mindre anleggene frem til ca 1814 omtalt som skanser mens mindre, semipermanente stillinger for Posisjonsartilleriet frem mot 1905 ble omtalt som "batterier" jfr. for eksempel Isesjøbatteriet. Ordet skanse kommer fra latinsk "absconsus", via det franske "esconce". Ordet er nært knyttet til det tyske "schanze" og det nederlandske "schans". Det opprinnelige ordet har mange betydninger men hentyder til noe dekkende eller beskyttende. Norske rettskrivninger. De store fellesrettskrivingene for nynorsk og bokmål i 1917 og 1938. . Rettskrivinga av 1917 var en reform av norsk skriftspråk som omfattet både bokmål og nynorsk, den gang kalt riksmål og landsmål. I riksmål avløste 1917-rettskrivinga 1907-rettskrivinga. I landsmålet avløste den 1910-rettskrivinga (også kalt "«Hægstad-normalen»"). Bakgrunn. 1917-rettskrivinga var den første som hadde til hensikt å samle bokmål og nynorsk til ett ved å innføre ortofone prinsipp i begge målformene. Disse prinsippa hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på Østlandet og i Nord-Norge. Kritikerne av denne tilnærmingslinja på riksmålshold mente at dette utvanna riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssida reagerte mange negativt på at en gikk bort fra Aasen-normalen. Ivar Aasens typeformer var utforma i samsvar med etymologiske prinsipp, som var best egna til å avspeile de ulike dialektforskjellene i Norge ut ifra en kronologisk utvikling som kunne føres tilbake på norrønt. Innen målrørsla har denne diskusjonen pågått helt fram til i dag. Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jamstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivinga åpna for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former blei sidestilt; skillet mellom "hovedformer" og "sideformer" (eller "«klammeformer»") kom først med rettskrivinga av 1938. Gjennomføring. Rettskrivingsnemnda blei oppnevnt i 1916 av Jørgen Løvland som da var kirke- og undervisingsminister i Knudsen II-regjeringa. I denne nemnda satt blant andre Knut Liestøl (elev og venn av Moltke Moe) og D.A. Seip, prominent i Østlandsk reising. På denne tida var Det Norske Arbeiderparti fortsatt språkpolitiskt nøytralt, og hadde representanter på Stortinget som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringa gikk sammen med Løvland og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen blei berga med en dobbeltstemme fra stortingsrepresentant Buen. Nemndas anbefaling til ny rettskriving blei så godkjent ved kongelig resolusjon 9 dager etter at den var framlagt for Stortinget. Ortografi. Det var rettskrivinga av 1917 som innførte bokstaven å istedenfor aa. Stum r blei fjerna i bestemt form flertall av substantiv i landsmål, slik at det kom til å hete "armane" mot tidligere "armarne". Videre blei den d-en som representerte såkalt stungen d ifra norrønt fjerna fra enkelte ord, slik at en i landsmålet fikk ei "li" for ei "lid" og "brei" for "breid". Valgfrihet. Det blei innført en mengde valgfrie former. For eksempel infinitiv av verb på e ved siden av a, pluss kløyvd i landsmål. Videre blei a i bestemt form av sterke hokjønnsord i ental og intetkjønnsord i bestemt form flertall ("boka, husa") tillatt ved siden av i ("boki, husi"). På samme måte blei e gjort valgfri jamstilt med o i flertall av svake hokjønnsord, altså "viser" jamstilt med "visor", og verbformer som "får, gir, slår, tar" blei tillatt, jamstilt med "fær, gjev, slær, tek". En fikk valgfrie former av en mengde enkeltord, blant dem "mellom" og "millom", "før" og "fyrr", "venn" og "ven", "høre" og "høyre", osv. Den store valgfriheten, i forhold til å bruke mange «samnorsk» former både i nynorsk og bokmål, kom altså med rettskrivinga av 1917. Veien videre. Rettskrivinga av 1938 gikk videre i samme retning, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til øst- og nordnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål. Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet blei systemet med enn læreboknormal som bare omfatta en del av de tillatte formene, mens alle andre fritt kan benytte seg av sideformene. Dette hierarkiet blei avskaffa i bokmål fra og med 2005. I dag er det der fullstendig likestilling mellom former som "brøt" og "brøyt", mens "braut" er tatt ut av ordboka. I nynorsk eksisterer fortsatt hierarkiet med hovedformer og sideformer. Rettskrivingsreformen av 1938. Denne språkreformen er blitt kalt den store samnorskreformen, men den fulgte i det store og hele bare opp tanken og retningen i rettskrivinga av 1917 noe mer konsekvent. Samnorsktanken var en idé om å føre bokmål og nynorsk sammen, på grunnlag av "folkemålet", altså det norske språket slik det blei snakka i størsteparten av landet, det reelle flertallsspråket i Norge. Denne ”tilnærmingslinja” eller ”folkemålslinja” var dominerende i norsk språkpolitikk i størsteparten av forrige århundre, men er nå offisielt forlatt etter et stortingsvedtak i 2003 om å styrke og verne norsk i form av bokmål og nynorsk som to likestilte målformer. Arkitekten bak reformen i 1938 var historikeren og sosialisten Halvdan Koht, som i 1938 var utenriksminister i regjeringen til Johan Nygaardsvold. Etter rettskrivinga av 1938 blei en del former som i 1917 var valgfrie, gjort obligatoriske. Videre blei systemet med klammeformer (sideformer) innført, det vil si former godtatt som rette etter rettskrivinga, og dermed godtatt i elevarbeid, men ikke i lærebøker. Endringer i bokmål. Reformen fullførte prosessen som begynte med rettskrivinga av 1907 og fortsatte i 1917, med innføring av harde konsonanter. Eksempel: «Skip» for «skib», «nyte» for «nyde» og «språk» for «sprog». Flere hunkjønnsord fikk a-ending i bunden for entall: «Høna», «nåla», «øksa», «bjørka», osv. Fornorskinger som «bru» for «bro», «fram» for «frem», «sju» for «syv», «nå» for «nu». Mange av disse blei obligatoriske. Flere diftonger: «Stein» for «sten», «reip» for «rep», osv. Nye skrivemåter: «Seg» for «sig», «meg» for «mig», «skulle» for «skulde», «høy» for «høi», osv. Jamstilling av a- og et-ending i verb av kaste-klassen. Helt nye former fra talemålet på det sentrale Østlandet tas inn som klammeformer, f.eks.: flertallsformer av hankjønnsord som "gutta" og "gampa" og hokjønnspronomenet "hu". Reformen møtte sterk motstand fra konservativt hold. Mye av den blei omgjort av Quisling-styret under krigen, men etter krigen så en bort ifra NS-rettskrivinga av 1941, og det offentlige gjenopptok språkpolitikken fra 1938. Men i 1950-åra var det igjen mange protester og aksjoner fra riksmålstilhengere mot samnorskprega radikalt bokmål i lærebøker og ellers, blant annet med bokbrenning som virkemiddel. Endringer i nynorsk. Noen gamle hovedformer blei klammeformer, former som «soli», «husi» og «gator». Former som «sola», «husa» og «gater» blei de eneste lærebokformene. Endring av enkeltord, som for eksempel «fare» for «fåre», «opp» for «upp», «før» for «fyrr», «bort» for «burt», «mørk» for «myrk», «vinter» for «vetter», «veke» for «vika». Tilhengere av høgnorsk, som på denne tida representerte det store flertalet i den organiserte målrørsla, gikk i mot disse endringene, men de hadde langt ifra slike ressurser i ryggen som riksmålstilhengerne, som blant annet blei støtta av Høyre-aviser som Aftenposten. For samnorskideologer som Halvdan Koht og Sigmund Skard framsto 1938-rettskrivinga som et viktig forsøk på å tilnærme formverk og skrivemåte i begge målformene til det de mente var det reelle flertalstalemålet i landet, og dermed også til hverandre. Høgnorskideologer som Gustav Indrebø mente på si side at nynorsken med de nye endringene blei mindre samlende, siden endringene var tufta på ortofone tillempinger etter særskilte målfører, på bekostning av de etymologiske typeformene som Ivar Aasen ville bruke som en overbygning for alle målførene i landet. Høymiddelalderen. a> var et betydelig arkitektonisk bidrag fra middelalderen. Høymiddelalderen i europeisk historie var en periode som varte fra ca 1050 til 1300. Høymiddelalderen kom etter tidlig middelalder og ble etterfulgt av senmiddelalderen. Karakteristisk for høymiddelalderen var den eksplosive befolkningsveksten i Europa, som førte til store sosiale og politiske forandringer fra den foregående perioden. Ved år 1250 sørget befolkningsøkningen for at økonomien nådde et vekstnivå den ikke ville se igjen i noen områder før på begynnelsen av 1800-tallet. Denne trenden ble snudd av flere kriser ved begynnelsen av senmiddelalderen, som Svartedauden, krig, økonomisk stagnasjon og flere perioder med hungersnød. Fra omkring år 1000 og framover så det vestlige Europa slutten på de barbariske invasjonene og ble politisk mer organisert. Vikingene hadde bosatt seg på De britiske øyer, Frankrike og andre steder, mens de norrøne folkene utviklet kristne kongedømmer i sine hjemland i Norden. Madjarene hadde avsluttet sin ekspansjon på 900-tallet, og ved år 1000 hadde et kristent kongedømme i Ungarn blitt anerkjent i resten av Europa. Med et kortvarig unntak av mongolske invasjoner hadde de betydelige barbariske angrepene opphørt. På 1000-tallet begynte befolkningen nord for Alpene å rydde nytt land, blant annet noe av det som hadde blitt villmark på slutten av Romerriket. Store skogsområder og myrer i Europa ble ryddet og kultivert. På samme tid bevegde bosetningen seg bortenfor de tradisjonelle grensene til Frankerriket og til nye grenseland i østlige Europa forbi elven Elben, noe som betydelig økte omfanget av Tyskland i den samme prosessen. Korsfarere grunnla europeiske kolonier i Levanten, mesteparten av Spania ble gjenerobret fra de muslimske maurere, og normannere koloniserte det sørlige Italia, alt deler av den økte befolkningen og det nye bosettingsmønsteret. Høymiddelalderen frembrakte mange viktige intellektuelle, åndelige, og kunstneriske verk. I denne perioden oppsto kimen til de store nasjonalstatene, som skulle manifestere seg tydeligere i senmiddelalderen, og de store italienske bystatene. Den mektige romersk-katolske kirke tilkalte hærer fra hele Europa i en rekke med korstog mot seldsjukkene som okkuperte Det hellige land. Gjenoppdagelsen av Aristoteles' arbeider førte til at Thomas Aquinas og andre tenkere utviklet filosofiretningen skolastikken. Innenfor arkitektur ble mange av de mest karakteristiske gotiske katedralene fullført i denne perioden. Europa i høymiddelalderen, ca 1328 Vesentlige hendelser. Fra begynnelsen av 1000-tallet og framover ble de nordiske landene hver for seg samlet og kristnet, og således en del av Europa, noe som betydde slutten på den såkalte vikingtiden. Danmark hadde en storhetsperiode på begynnelsen av 1000-tallet, da Knut den mektige var konge over Danmark og England og Norge var i tillegg underkastet, men ikke erobret. Etter Knuts død i 1035 gikk England tapt og Norge løsrev seg. Med Valdemar IIs død var det slutt på dansk hegemoni i Nordsjøregionen. Sverige etablerte en maktbase mot Østersjøen og østover, mens Norge styrket båndene vestover, fra Grønland, Island og til de norrøne områdene nord for Skottland og Man i Irskesjøen. Normannernes erobring av England i 1066 resulterte i et kongedømme styrt av en fransktalende adel og at det angelsaksiske riket gikk under. Normannerne invaderte Irland i 1169 og etablerte seg snart over det meste av øya. Skottland og Wales ble gjort til vasallstater på samme tid, men Skottland klarte senere å gjenvinne sin uavhengighet. På 1100-tallet etablerte Henrik I av England de første kimene til den kommende engelske statsmakten, ved å organisere en form for et finansdepartement. Etter å ha tapt Normandie ble Johan uten land tvunget i 1215 til å signere "Magna Carta", som overførte makt fra monarken til adelen. I 843 ble Karl den stores karolinske rike delt i tre. Den minste delen, (Lothringen, Lorraine), gikk etter hvert i oppløsning, mens den vestre delen konsoliderte seg som kongeriket Frankrike og den østre som det løsere sammensluttede kongeriket Tyskland. Tyskland ble kjernelandet i Det tysk-romerske riket, som ble gjenopprettet av keiser Otto den store i 962. Både det franske kongedømmet i vest og det tysk-romerske keiserriket i øst ekspanderte og ble de to ledende europeiske stormakter i høymiddelalderen. Det mest av den iberiske halvøy hadde vært okkupert av maurerne etter 711. De nordøstlige delene hadde vært delt mellom flere kristne stater. På 1000-tallet, og igjen på 1200-tallet, ble maurerne fordrevet fra Spania av en koalisjon av kristne konger, under ledelse av kongeriket Castilla. I Italia vokste de uavhengige bystatene basert på handelen med Østen. Dette gjaldt særlig byene Pisa, Amalfi, Genova og Venezia. Det slaviske Kievriket nådde sitt høydepunkt og påfølgende fall under høymiddelalderen, og det var i den samme perioden at Polen vokste fram som egen stat. Senere skulle den mongolske invasjon på 1200-tallet få store konsekvenser for Øst-Europa, da flere land i regionen ble invadert, plyndret, erobret og underlagt mongolene som vasallstater. I første halvdel av høymiddelalderen (ca 1025-1185) dominerte det bysantinske riket Balkan sør for Donau, og under komnenoskeiserne opplevde det en ny kulturell blomstring. Blomstringstiden tok imidlertid slutt med det bulgarske opprøret i 1185, og riket ble delt slik at Bysants beholdt det nåværende Hellas, Makedonia og Trakia, mens Serbia og Bulgaria delte områdene i nord. Den østlige og vestlige kirken ble delt ved det store skisma i 1054. Det periodevise samarbeidet mellom de to kirkene på 1100-tallet tok slutt med det fjerde korstog, som endte med at Konstantinopel ble invadert i 1204. En av de viktigste hendelsene i denne perioden var en rekke religiøse korstog, hvor de kristne kjempet for å gjenvinne Palestina fra seldsjukkene. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon til paven og den «rette tro», i tillegg til mot hedninger. Tempelridderne var en kristen, militær orden som ble grunnlagt etter det første korstog for å beskytte de kristne pilegrimene mot muslimene. Ordenen var dypt involvert i bankvesen, og satt på store økonomiske verdier. I 1307 ble alle ordenens medlemmer arrestert i Frankrike av Filip IV, og den franske kongen fikk dem anklaget og brent for kjetteri. De ble senere i hemmelighet tilgitt av pave Clement V i 1314. Kjetteri eksisterte i Europa lenge før 1000-tallet, men i en mindre skala og av en lokal karakter. Noe nytt var derimot alternative massebevegelser. Bakgrunnen for disse bevegelsene kan spores tilbake til framveksten av storbyer, folkevandringer og en ny pengebasert økonomi. Den landsbybaserte munkebevegelsen appellerte lite til urbane mennesker, som heller begynte å danne sekter som sto i stil med den voksende bykulturen. De første folkelige bevegelsene oppsto i de nyurbaniserte områdene i Frankrike og det nordlige Italia. Kirkens svar på tiltale var enkelte ganger total utryddelse, som for eksempel av katarene (fra gresk "ren") som prekte et liv i ytterste nøysomhet og forsakelse, noe som sto i kontrast til kirkens verdslige rikdom. Pave Innocens III appellerte til korstog mot kjetteriet i 1208. Befolkningsvekst. Blant de vesentlige faktorer som preget høymiddelalderen var den raske befolkningsveksten, noe som framkalte store politiske og sosiale forandringer, og omkring år 1250 var enkelte områder i Vest-Europa overbefolket. Overbefolkningen var sannsynligvis en del av grunnene til at Svartedauden fikk et så stort omfang, men kriger og økonomiske kriser kan også være en av forklaringene. Befolkningsveksten hadde sin bakgrunn i blant annet en klimaendring, som førte til at det ble langt varmere. Befolkningen i eksempelvis England økte betydelig fra 1000-tallet til 1200-tallet, da den rett før Svartedauden i 1348 nådde et nivå den ikke oppnådde igjen før utpå 1500-tallet. Ut ifra opptegnelsene i "Dommedagsboken" (1086) har det blitt beregnet at befolkningen i England var på rundt 1,1 millioner mennesker. Dette økte til 3,7 millioner første halvdel av 1300-tallet. Befolkningen i Frankrike i 1328 er blitt beregnet til mellom 16 og 20 millioner mennesker. Totalt var befolkningen i det nordlige, sørlige og vestlige Europa på rundt 60 millioner mennesker. Thomas Malthus hevdet i sin berømte avhandling "Essay on the Principles of Population" ("Essay om prinsippene for befolkning", 1798) at befolkningen vil til slutt vokse mer enn dens mattilgang, deretter vil mangel på fødevarer føre til økt dødelighet, færre fødsler og til økte konflikter. Samfunnsendringer er mer komplekse enn malthusiansk press alene, men det var tendenser i middelalderen som tydet på at befolkningsveksten hadde nådd sitt høydepunkt selv uten pest, og enkelte steder ble reversert. Mangelen på mat førte til sult i eksempelvis Essex i årene 1315–1317, noe som kan indikere at noen steder hadde nådd den maksimale grense for befolkningen og tilgang på ressurser. Jordbruket. "Très Riches Heures" er en bønnebok med tegninger fra 1410-tallet som viser livet på den franske landsbygden. Her har en bonde spent to okser framfor en hjulplog. Befolkningsveksten over store deler av Europa i løpet av høymiddelalderen var basert på tilgang til større ressurser. Den varme perioden i middelalderen fra 900-tallet til 1300-tallet var en relativ varm periode, som endte med en liten istid. I den varme perioden høstet bønder hvete i Norden og vindruer i England. Det varme klimaet førte til et mer effektivt jordbruk, og ga grunnlag for en rask befolkningsvekst. Store landområder som hittil hadde vært skog eller villmark ble ryddet. Nye landsbyer og klostre ble grunnlagt, og det totale utbyttet av jordbruket steg. Klostrene fungerte også som sentre for nye teknologier, og rundt klostrene vokste det fram landsbyer og byer. Fra 500-tallet og framover kom det en rekke tekniske oppfinnelser, spesielt innenfor jordbruket. Romerne benyttet ard for å pløye, men den var ikke egnet for bruk i tyngre leirjord. En gang før 900-tallet kom hjulplogen i bruk. Denne krevde flere trekkdyr, men pløyde dypere og vendte jorden. Et treåkersystem erstattet det gamle toåkersystemet, noe som gjorde dyrking av et større mangfold mulig, spesielt belgfrukten. Med hjulplogen kunne man kultivere tidligere uutnyttet jord, spesielt leirjorden i sørlige England, nordlige Frankrike og nordlige Italia. En annen nyvinningen var å benytte hester som trekkdyr framfor okser. Hestene var raskere, med et nyutviklet seletøy som utnyttet hestenes trekkraft bedre. Overskuddet i matproduksjonen førte til en velstandsutvikling og en oppblomstring av varehandel over lange distanser. Handelen nådde et nivå som man ikke hadde sett siden Romerriket kollapset på 500-tallet. Handelen gikk gjennom byer, og mens nye byer vokste fram i det nordlige Europa opplevde de gamle romerske byene i det sydlige Europa en ny vekst. Handelen var en impuls for nye utviklinger innen transportteknologien, eksempelvis fikk den nye skipstypen koggen stor betydning for det nordtyske Hansaforbundet. Nye handelsruter både over land og vann ble etablert, og knyttet kontinentene sammen. Andre reisende enn handelsfolk flyttet på seg, blant annet geistlige, diplomater og pilegrimer benyttet de nye transportmulighetene, og de tidligere isolerte europeiske landene opplevde nå en tettere kontakt med fremmede folk i andre deler av Europa. Den vestlige kirke var i hele middelalderen i teorien en enhetskirke, som opprettholdt en hierarkisk struktur som forenklet sett begynte hos den lokale prest i de enkelte sognekirker. Han var underlagt sin biskop, igjen underlagt erkebiskopen, som øverst oppe hadde paven i Roma over seg. Klostrene utgjorde en sideordnet organisasjon ved siden av den alminnelige kirke. De var sentre for lærdom og bønn, og her ble restene av den litterære tradisjon som Vest-Europa hadde arvet fra grekerne og romerne bevart. Samfunn. I høymiddelalderen var samfunnet preget av forbindelser og fellesskap, og alle personer inngikk i forskjellige nettverk som strakte seg både vertikalt og horisontalt. En av de viktigste former for fellesskap var slekten, men troskapsbånd spilte også en stor rolle, likesom sogne- og landsby-/byfellesskap. Middelalderens stater ble derfor knyttet sammen av avtaler om gjensidig troskap, len av jord og folk og løfter om krigstjeneste og beskyttelse mot ytre fiender, framfor tanken om en felles nasjonalstat og en nasjonal identitet. Den eneste form for statsadministrasjon i kongerikene var i realiteten lagt ut til de enkelte borgherrer, som hadde makten i de enkelte lokale områdene, herunder også rettsvesen og innkreving av skatt. I det nordlige Europa, med utspring fra byen Lübeck, ble Hansaforbundet grunnlagt på midten av 1100-tallet. Mange nordlige byer i det tysk-romerske riket ble hansabyer, inkludert Amsterdam, Köln, Bremen, Hannover og Berlin. I Bergen og Novgorod (Russland) hadde hansaene fabrikker og mellommenn. Mot slutten av 1200-tallet reiste Marco Polo, som en av de første europeerne, Silkeveien til Kina. Vesten ble mer oppmerksom på det fjerne østen etter Polos beretninger om sine reiser i "Il Milione". Marco Polo ble etterfulgt av en lang rekke kristne misjonærer som ville spre det kristne budskapet i øst. Det føydale samfunn. Systemet med len og troskapseder hadde sin rot i det gamle germanske samfunn, men ble i senere tider, etter middelalderen, karakterisert som føydalisme. Enkeltindivider kom til å gå inn i dobbeltbindinger til både lensherre og slekt, eller endog til flere lensherrer. Disse bindingene kom ofte til å virke motsatt når lojaliteten i en konfliktsituasjon ble satt på prøve. I andre tilfeller kunne den ene forbindelsen virke stabiliserende på konflikter, der den andre kunne virke destabiliserende og fremme en konfrontasjon. Det politiske system i perioden hadde derfor et dynamisk vesen, eksempelvis kunne en ny allianse vende om på maktforholdene. Det føydale system oppsto omkring år 1000 i Frankrike. Her var det karolingske rettssystem gått i oppløsning, og klientsystemet ble på nytt dominerende og opprettholdelse av lov og orden i lokalsamfunnet ble overført til de lokale stormenn. I et samfunn hvor sentraladministrasjonen hadde mistet sin betydning og innflytelse, var lenssystemet en måte å institusjonalisere den makt som hvilte på voldsutøvelse, slik at voldsutøvelse i seg selv kunne begrenses mest mulig. I middelalderforskningen har beskrivelsen av føydalsystemet ofte vært et forsøk på å utvikle en statisk modell for samfunnsformen, i en periode hvor samfunnet i høy grad var preget av forandring. Diskusjonen om hva føydalisme dekker og om den noensinne reelt har eksisterte opptar fortsatt forskningen. Statsmakten slik den hadde sett ut i Romerriket eller slik som den utviklet seg i moderne tid, eksisterte ikke i høymiddelalderen, men var isteden preget av de personlige relasjoner som holdt et kongerike sammen. Først i løpet av 1300-tallet og begynnelsen av senmiddelalderen hadde den kongelige sentraladministrasjon utviklet seg til et nivå hvor den kunne overta ansvaret for domsavgjørelser og innkreving av skatter. Det geistlige samfunn. Parallelt med det verdslige maktsystem fantes der en geistlig organisasjon, og formelt sett var alle kirker og klostre i hele den katolske kristendom underlagt den romerske pavens myndighet. I høymiddelalderen rådde pavestolen dessuten over så store ressurser og nøt så stor prestisje at flere av periodens paver insisterte på at de også hadde herredømmet over verdslige fyrster. Av den grunn forsøkte de å benytte sin innflytelse politisk. Perioden er derfor også kalt pavenes storhetstid. Pavenes makt var likevel ikke på noe tidspunkt suveren, og pave Innocent III, hvis pontifikat ofte regnes som et høydepunkt for middelalderens pavedømme, oppnådde reelt sett kun nederlag med sine prestisjeprosjekter. I løpet av 1000-tallet hadde pavestolen selvoppfattelse endret seg, og fikk en langt større selvbevissthet. Den katolske kirke i vest og den østlige ortodokse kirke hadde gjensidig bannlyst hverandre, et skisma som har holdt seg opp til moderne tid, og som kan betraktes som et resultat av Romas økte selvbevissthet. I det kirkelige hierarki oppsto det på 1000-tallet også en reformbevegelse, hvor hovedhensikten var å skille de kirkelige og de verdslige funksjoner i samfunnet. En slik atskillelse var en umulighet i middelalderens samfunn, hvor biskopene også fungerte som verdslige fyrster med militære forpliktelser, og med verdslige fyrster som ofte innsatte sine egne kandidater i geistlige embeter i de landområder som tilhørte dem. I et samfunn som baserte troskap og tjenester på utveksling av gaver, herunder også embeter, var en atskillelse mellom stat og kirke ikke mulig. Sammenstøt mellom reformbevegelsens tanker og føydalsamfunnets mekanismer skapte grunnlaget for investiturstriden, som preget store deler av høymiddelalderen. Samfunnsgrupper. Prest, ridder og bonde, de bærende stender i det føydale samfunn. I de få beskrivelser av samfunnet som kjennes fra middelalderen beskrives det som bestående av tre forskjellige stender som var gudegitte og evige. Øverst i hierarkiet var "oratores", «de bedende» (geistlige), deretter "bellatores", «de kjempende» (konger, adel og riddere), og nederst befant "laboratores", «de arbeidende» (folket og resten av samfunnet) seg. Rent sosiologisk gir denne tredelte strukturen ikke helt mening når høymiddelalderens samfunn skal beskrives, da graden av rikdom og politisk innflytelse ikke alltid var et uttrykk for tilhørighet til en stand. I moderne middelalderforskning er denne samfunnsbeskrivelse blitt avløst av en modell som bygger på en pyramidestruktur. Denne er basert på betydningen av de føydale len og inngåtte lojalitetsforhold, der det var råderetten over jorden som var avgjørende for hvilket nivå man var plassert i. I løpet av høymiddelalderen ble dette systemet utfordret av den voksende pengeøkonomien og den gradvise sentraliseringen av makten hos kongene. Dessuten sto byborgerne ofte helt utenfor lensvesenet (utdeling av bruksrett til jord), da deres liv ikke var avhengig av dette. En liten gruppe kjøpmenn og bankierer overgikk til og med størstedelen av adelen i rikdom og politisk innflytelse. Allikevel var det bestemte forskjeller mellom samfunnsgruppene når man ser på deres funksjoner. Den største befolkningsgruppen i høymiddelalderen var bønder og folket på landet, som hovedsakelig var beskjeftiget med produksjon av matvarer. Ressursene var som i resten av samfunnet også her ujevnt fordelt, da gruppen omfattet alt fra landarbeidere og livegne til selveiere, storbønder og herremenn. En annen gruppe var profesjonelle krigere, hvor ridderne var en særlig framtredende gruppe. Adelen var administratorer og ofte kongenes likemenn eller rivaler. Bybefolkningen besto av en broket blanding av håndverkere, kjøpmenn og arbeidere. Ved siden av de ovennevnte grupper sto de geistlige hierarki, men flere av funksjonene innenfor de geistliges institusjoner grep inn i det verdslige samfunnet, blant annet skrivning, regnskap og administrasjon. Dertil kom en stor gruppe av tjenestefolk som i hovedtrekk delte livsforhold med det herskap de tjente hos. Utenfor samfunnet sto de marginaliserte, som omfattet tiggere, beboere i isolerte områder, urbefolkninger, hedninger og kjettere. I følge de beskrivelser som er blitt overlevert fra perioden ble stendene oppfattet som statiske, noe som ikke betydde at sosial mobilitet var umulig. Det kjennes flere eksempler på personer av lav byrd som enten gjennom en geistlig eller militær karriere nådde høyere opp i samfunnslagene. Den største andelen av middelalderens mennesker fortsatte dog å leve i den samfunnsgruppe som de var født i. «De som arbeidet» - bondebefolkningen. Bønder og landarbeidere, fra en illustrert Bibel fra 1200-tallet. Bondestanden i høymiddelalderens Vest-Europa var ikke et ensartet lag av livegne, da de vilkår den levde under varierte meget fra egn til egn. Noen steder var selveie den mest utbredte formen, andre steder var det livegenskap. Forskjellen mellom frie og ufrie var de fleste steder en viktig sosial parameter, men var ikke nødvendigvis avgjørende for velstandsnivået. Slaveriet hadde på denne måten overlevd overgangen fra antikken, og hadde med tiden antatt forskjellige former av livegenskap; den store forskjellen var at mennesket nå ble bundet til den jord hvor de bodde og arbeidet, og derfor fulgte med den når eierskapet til jorden skiftet hender. Et trekk som kjennetegner perioden mellom år 1000 og 1100 er de store forandringer i landsbystrukturen. Over størstedelen av Vest-Europa endret bebyggelsen på landet karakter, og den befolkningen som hittil hadde levd i små bygder flyttet nå sammen i egentlige landsbyer, ofte med en kirke i sentrum. Sammen med denne utviklingen oppsto en kollektiv landsbykultur. Sammenflytningen kom til uttrykk på forskjellig vis på de ulike steder: I Italia samlet bøndene seg i befestede småbyer ("incastellomento"), mens landsbyene i Danmark fikk permanent beliggenhet da den gamle skikk med å flytte bebyggelse med års mellomrom opphørte. En av de faktorer som hadde stor betydning for endringene i landbefolkningens levevis var forholdet mellom disse og øvrigheten, og bondesamfunnet i høymiddelalderen ble formet av en kontinuerlig konflikt om kontrollen over ressursene som bøndene produserte. Fornyelsene i jordbruket førte til økt jordbruksproduksjon, og uenigheter om fordelingen av velstanden var grunnlag for hyppige stridigheter. Et sterkt fellesskap var i denne situasjonen en stor fordel for den enkelte bonde overfor herremannen. Andre viktige faktorer bak forandringene var blant annet de nyskapninger som lå til grunn for framgangen; nye teknologier som hjulplog og vindmøller var i forhold til tidligere teknologi meget kompliserte, og nødvendiggjorde et samarbeid mellom flere aktører før det kunne betale seg. Behovet for beskyttelse i urolige tider hadde likeledes betydning, i likhet med utbyggingen av den kirkelige organisasjon i landområdene; dette kom til uttrykk i byggingen av mange nye kirker over hele Vest-Europa. De få kilder som er bevart om landsbybefolkningens verdensoppfattelse, som utgjorde hele 90 % av samfunnet, viser et liv tett knyttet til den jord de bodde på og dyrket. De store begivenheter som vi leser om i historiebøkene betydde lite for den enkelte. Landsbyene var nesten helt selvforsynte, kontakt med omverden var sjeldent nødvendig og derfor aldri hyppig. Bøker fantes knapt, nesten ingen kunne lese, bortsett fra presten, og for den alminnelige bonde ble de enkelte bøker i kirken betraktet nærmest som kultgjenstander på lik linje med andre gjenstander i kirken. Bevissthet om historien rakk så langt bak som muntlig overlevering videreførte, og årstall var uten betydning der årstidenes endringer bestemte arbeidets rytme, og været var avgjørende for høstens utbytte. Mesteparten av Vest-Europas befolkning oppfattet seg selv som kristne, men deres kristendom var kraftig oppblandet med tidligere og overlevert hedenskap. For bøndene var verden befolket av både ånder og demoner, og skillet mellom levende og døde var aldri skarpt. Den dominerende religionsform i høymiddelalderen skilte seg fra den som de lærde skrev ned og som disse videreførte til ettertiden. Krønikører, som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte, og minner stundom om de samme beskrivelser for ikke-kristne eller slaver. Den hoffromantikk som ble foreskrevet for å oppvarte adelskvinner ble betraktet som bortkastet på enkle bondekvinner, men samtidig uttrykte mange forfattere en frykt for den store allmennheten, og med en viss rett. Bønders status og innflytelse kunne variere mye, fra de som levde på eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og stor husholdning. Adelige fyrster kunne heller ikke utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres jord. Lokal sedvane og tradisjoner krevde respekt, og selv bønder kunne ikke behandles som personlige eiendeler uten at det var en fare for motreaksjon. Det kunne skje at bønder organiserte seg og gjorde motstand, til og med i regulære bondehærer. Det finnes eksempler på at adelens profesjonelle krigere ble beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondehærer: i 1227 i Ane i dagens Nederland; ca 1230 ved et opprør i det nedre Weser-området; og i 1315 ved Morgarten i Sveits. «De som kriget» – adelen og ridderne. Ridder i full rustning fra middelalderen. a>. Denne romantiske forestillingen har ikke samme alvor i våre dager, men ble oppfattet bokstavelig i middelalderen. Krigeraristokratiet omfattet to grupper: Medlemmene av de høyeste adelsslekter og de profesjonelle krigerne, ridderne, som ble belønnet med len. I middelalderen var ulikheten mellom mennesker akseptert, og tanken om at et menneske var mer verd enn et annet ble oppfattet som helt naturlig. På samme måte inngikk en slekt i et hierarkisk system hvor noen få familier satt med mer prestisje enn andre. De adelige slekter var de fornemste og omfattet grever, hertuger og konger, som til sammen utgjorde et lite og begrenset aristokrati. Adelens posisjon ble skapt i løpet av den tidlige middelalder, og hadde opprinnelig vært romerske patrisierslekter som hadde bevart både eiendom og prestisje selv etter at Romerriket kollapset, eller storbønder som hadde lyktes i å bli en del av eliten i de germanske kongeriker. I middelalderen ble adelskap oppfattet som noe arvelig, en naturlig konsekvens av tidligere tiders vektlegging på slekten og blodets bånd, men høy dødelighet gjorde det nødvendig og mulig å oppta nye medlemmer av lavere byrd til standen. Mange slekter forsøkte derfor å tilsløre enkel byrd og opphav ved å fabrikkere mer eller mindre fiktive slektslister. Selv om den krigende klassen svært tidlig ble begrenset til adelen som eide jord, var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å bli oppfattet og begrenses til helt og holdent å omfatte ridderne. Ridderne feiret seg selv og øvde med ridderturneringer. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som Otto I den store begynte å avbilde seg selv på hesteryggen framfor på en trone, noe som konkretiseres av Vilhelm Erobreren på Bayeux-teppet. Nyvinninger innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere som stigbøyle og stabile saler, gjorde det mulig for krigere til hest å bære betydelig tyngre våpen og rustning. En rytter kunne nå ride i galopp i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller lanser. Kavaleri hadde eksistert tidligere i såvel Spania som Tyskland, men tungt kavaleri ble nå utslagsgivende for hvem som tilhørte den militære eliten. Innenfor denne eliten utviklet det seg et alt mer avansert hierarki av ulike klasser og grader i henhold til byrd. Den teknologiske og taktiske utvikling betydde at ridderen i høymiddelalderen var overlegen alle andre soldattyper, men hans utstyr ble så kostbart at kun de rikeste og mektigste lensherrer kunne engasjere ham. Det tette forhold mellom ridder og adel betydde at de to gruppene med tiden smeltet sammen. På 1100-tallet dannet klosterbevegelsen egne religiøse ridderordener, som Tempelridderne. Arvelige adelstitler ble også etablert på denne tiden. Det ble fremmet en egen ideologi innenfor og omkring ridderne, som definerte en sosial kode for ridderens ære: En god ridder skulle være rettvis, modig, høvisk, uselvisk og forsvare den kristne tro og de svake. I virkeligheten var ridderne ryggraden i fyrstenes makt. I en tid hvor politikk ble bygget på aktiv voldsanvendelse var en slagkraftig militærstyrke avgjørende, og et sterkt følge av riddere hadde derfor stor betydning. Nye litterære genrer så samtidig dagens lys i form av ridderromanser og trubadurdiktning. Et romantisk ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble framelsket, og ga siden opphav til klassiske fortellinger om vakre jomfruer som ble reddet fra fangenskap av tapre riddere. Sentimentale ridderlegender, som "Rolandskvadet" og andre "chanson de geste", «sanger om heltedåder», var motsigelsesfylte kontraster til en voldsfiksert mannskultur. «De som bad» – geistligheten. Kirkens menn var de som sto øverst i standshierarkiet i de fleste skildringer i samtiden, og det var også de som selv hadde definert inndelingen. Liksom adelen utgjorde de for det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa under så å si hele middelalderen. Paven ble lenge sett på som det åndelige overhodet for alle kristne, og den som, i det minste i teorien, skaffet den verdslige makten dens legitimitet. Den romerske kurie, det pavelige hoffet og administrasjonen, var under lang tid den største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter at den romerske sentralmakten kollapset var det kirken som under den tidlige middelalderen var den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken, gjennom først klosterskoler og siden katedralskoler og til slutt universitet, som organiserte samfunnets undervisning og kunnskap. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av fattigomsorg og en moralsk støtte for befolkningen. Hele middelalderen fram til reformasjonen var preget av en religiøs mangfoldighet. Førkristne forestillinger levde fortsatt ved siden av kristendommen, og mange steder oppsto det nye bevegelser som kom i en form for opposisjon til den etablerte kirken, men som stundom også greide å forbli innenfor systemet. De bevegelser som forlot moderkirken og ble til kjetterbevegelser gjorde det ofte av tilfeldigheter. Kristendommen i sine senere faser, både i sin reformerte og i motreformerte form, var et resultat av de dynamiske prosesser som også preget høymiddelalderens religion. Resultatet, slik vi kjenner det, er ikke et uttrykk for målrettede handlinger eller særskilte programmer, men isteden effekten av den måte datidens mennesker reagerte på de problemer og utfordringer de møtte. Religionen på 1100-tallet var i forhold til århundrene tidligere og etter preget av avvik og konfrontasjon. Splittelsen kom blant annet til uttrykk gjennom de kjetterbevegelser som vokste fram. De forskjellige avvikende grupper var ofte vanskelig å atskille fra den ortodokse tradisjon. Samtidig var det en oppfattelse av at alle mennesker måtte tilhøre det samme religiøse fellesskap, og de grupper eller individer som hadde avvikende religiøse forestillinger var da hedenske eller tilhørte djevelen. Holdningen overfor kritikk av de etablerte katolske institusjoner endret seg i perioden. Etter å ha vært lydhøre til kritiske røster øverst i det kirkelige hierarki fra omkring år 1000, begynte kirken etter år 1200 åpenlyst å støtte forfølgelser av protestbevegelser som kjettere. I begynnelsen ble kritikerne kun oppfattet som radikale forkjempere av reformer i en tid hvor pavestolen selv var involvert i en gjennomgripende endringsprosess. Etter at kirken hadde konsolidert seg i en ny form ble protestbevegelsene betraktet som en trussel mot kirkens enhet og slått hardt ned på. Reformbevegelser på 1000-tallet og 1100-tallet hadde blant annet vært et forsøk på å ta alle aspekter i menneskelivet inn i den kirkelige sfære. De omfattet blant annet pavemaktens forsøk på å underlegge seg de verdslige institusjoner, og inndragelse av legfolks liv i de kirkelige sakramenter. Samtidig ble kirkeloven styrket for å sikre pavens kontroll over hele kirkehierarkiet. Disse forsøkene på å utvide pavens og de geistlige systems makt førte til konflikter, der de støtte sammen med verdslige fyrsters interesser, eksempelvis investiturstriden. Den økte innblanding i alminnelige menneskers liv førte til at misnøyen med de geistlige økte og mange søkte alternativer. Veksten innenfor klostersamfunnene var et av de områder hvor reformbevegelsen kom sterkest til uttrykk. Gamle munkeordener fikk en ny oppblomstring og nye ordener ble grunnlagt. Over hele Europa ble det reist nye klostre. Denne veksten var mulig på grunn av økte donasjoner fra fyrster og rikmenn, og økende tilgang på menn og kvinner som ønsket å leve som munker og nonner. Oppfattelsen av klostrene endret seg gjennom reformbevegelsen. De ble omdannet til hellige steder, som var atskilt fra den jordiske sfære og sto nærmere det guddommelige. Det var en ny og strengere fortolkning av de rituelle reglene for klosterlivet som lå til grunn for denne forestillingen. Klosterbevegelsen var et uttrykk for tidens personlighet og religionens inderlighet. Det ny idealet for munkenes tilværelse var et tilbaketrukket liv helt hengitt til religiøse gjøremål, men fortsatt ble munkene involvert i lokalsamfunnets affærer. Slutten av 1000-tallet og tidlig 1100-tall var høydepunktet for det kristne munkvesnets storhetstid. I løpet av høymiddelalderen fikk legfolk også muligheten til å bli tettere knyttet til de religiøse ordener uten at de oppga deres verdslige liv. I tillegg til munker var også mange andre tilknyttet deler av en klosterorden, som lekbror, pilegrim eller tempelridder. Pilegrimsferd var et viktig element i middelalderens religiøsitet, og var langt mer enn bare en reise til et hellig sted, da selve reisen og dens strabaser hadde betydning i seg selv og ble oppfattet som en form for "Imitatio Christi", å etterligne Kristi liv. Målet for pilegrimsferden var heller ikke kun et geografisk sted, men ble oppfattet som en jordisk utgave av Det himmelske Jerusalem. En pilegrimsferd var en konkretisering av menneskelivets vei mot frelse og inntreden i himmelen ved ankomsten til pilegrimsmålet. Korstogene var fra begynnelsen av en bevæpnet pilegrimsferd, og ble til som et ledd i reformkirkens bestrebelser på å omfavne alle samfunnsgrupper i kirkens sfære. Først senere, omkring 1200, ble korstogene atskilt fra pilegrimsferden og etablert som hellige krigstokt, med sin egen liturgiske praksis. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon mot paven og den «rette tro», i tillegg til hedninger. «De som handlet» - byene og borgerne. Rikdom ble etterhånden i høyere grad skapt gjennom handel og industri enn gjennom krig og plyndring. Den spede begynnelsen på en markedsøkonomi medvirket til at føydalsystemet fikk minsket betydning. Handelsmennene trakk inn til de tidligere romerske byene, som hadde skrumpet inn etter Romerrikets kollaps, noen så små at byfolkningen bodde innenfor murene av det gamle amfiteateret, slik som i Nimes. Handelsmennene slo seg ned ved større sentra, ved domkirken, ved klosteret og ved fyrstens borg. Først innenfor murene, men med økt antall også utenfor. Når først forholdene var gunstige vokste bebyggelsen raskt, da krovertene, slakterne, bakerne, smedene og andre håndverkere fant avsetning i et hurtig voksende marked. Snart kom det en beskyttende mur rundt bosetningen og byen ble selv en borg, og dens innbyggere ble da omtalt som "burgenses", de som bodde i borgen, "borgerskapet". Med pengene flyttet makten seg, og borgerne i de rikeste byene fikk mulighet til å frigjøre seg fra sine tidligere herrer. Byene fikk privilegier og borgerne ble løst fra sine føydale plikter mot å betale en avgift til fyrsten. Handel ble i samme prosess begrenset til de byer med nødvendige rettigheter. I Norden ble disse kalt for kjøpstad, mens de i England het «borough». De aller rikeste og mektigste byer i Nord-Italia, Flandern og i Nord-Tyskland oppnådde en karakter av uavhengige bystater. Med befolkningsveksten ble det også et grunnlag for byer, og flere byer oppsto og småbyer vokste i størrelse. Utviklingen fulgte bortimot det samme geografiske mønster som den øvrige demografiske utviklingen: Den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt små i sammenligning med samtidens storbyer som Cordoba, Konstantinopel og Bagdad. De største middelalderbyene i Europa, som Venezia, Milano, Firenze og Paris, hadde på det meste rundt 100 000 innbyggere. Utover disse fantes et antall steder som Brugge, Gent, Lübeck og London, som kunne ha mellom 10 000 og 40 000 innbyggere. Alle disse lå ved havet eller en større elv. De andre byene kunne bestå av noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå ofte i innlandet. Bybefolkningen var en minoritet av den totale befolkningen i Europa til langt inn i tidlig moderne tid, men det var store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Nederlendene kunne bybefolkningen utgjøre opp til hver tredje person, og i sentrale Europa den en av ti. Den store konsentrasjonen av mennesker uten en avansert form for infrastruktur, som avløp og avfallshåndering, gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygda. Epidemier spredde seg også raskt til de tettbefolkede omliggende områdene, og tilsvarende kunne brann ødelegge store deler av en by på kun noen timer. Byene led i alminnelighet av en konstant dødelighetsoverskudd da det var flere som døde enn som ble født og det krevdes derfor en fast strøm av nye innbyggere fra landsbygda. a> i "The Story of Mankind", 1921 Byene førte til en sentralisering av makt og ressurser, og en intensifisering av jordbruket og handelen, men også til en økt spesialisering av produksjonen og håndverk. Ettersom en by ikke var selvforsørgende med mat var den avhengig av landsbygda rundt, og jo større by jo større jordbruksområde trengte den. Med sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling. Da innbyggerne ble frie borgere måtte de danne byråd som administrerte, fattet beslutninger og skapte lover. Byrådet ble ofte kontrollert av de rikeste familier og ble åsted for mange stridigheter. Byene betalte skatt til den lokale lensfyrsten eller kongen, men hadde ellers sin uavhengighet. I senmiddelalderen ble enkelte byer såpass mektige at de stundom gjorde opprør mot fyrstene. Håndverkere og kjøpmenn som tilhørte samme faggruppe inngikk gjerne i sammenslutninger kalt laug for felles vern og hjelp. De større byene kunne brødfø spesialiserte håndverkere som skomakere, bakere og våpensmeder, og i høymiddelalderen ble de fleste rekruttert fra landsbygda. Byene la grunnlaget for den moderne pengeøkonomi. Den jødiske befolkning var både en marginalisert gruppe og samtidig en integrert del av samfunnet, og kunne stundom tilhøre de høyeste sirkler. De levde dog konstant under meget usikre rammer, hvor risikoen for voldshandlinger fra majoritetsbefolkningen hele tiden var tilstede. Mange kristne så på jødene som kristendommens fiender. Øvrigheten, og især mange geistlige, forsøkte å gi jødene en viss beskyttelse mot de pogromer som fant sted. Eksempelvis fordømte Bernhard av Clairvaux i sterke vendinger de overgrep mot jøder som skjedde forbindelse med erklæringen av et nytt korstog som han selv predikert for i 1144. Innenfor kirken ble jødenes tilstedeværelse oppfattet som en nødvendighet, og de måtte beskyttes da jødenes tilstedeværelse var en del av de bibelske fremstillinger av dommedag. Motviljen mot jødene hos befolkningen oppsto og vokste med utbredelsen av kristendommen. Jøder ble forbundet med sin rolle som pengehandlere, ettersom de ikke fikk eie jord, og da penger i seg selv ble betraktet som en skitten geskjeft som kristne ikke burde være en del av, var det passende at jøder tok seg av denne. Jødenes rolle som mellommenn i finansielle transaksjoner var medvirkende til veksten i den internasjonale handel og bidro således til høymiddelalderens økonomiske oppsving. Noen jøder ble derfor meget rike, og misunnelsen på grunn av det kan også ha vært en utløsende faktor for forfølgelser. Kunst. a> (1285–1344). Mørke temaer og sterke følelesladdede uttrykk ble framhevet i økende grad i den sene gotiske kunsten. Gotisk arkitektur kjennetegnes av betoningen av vertikaler. Her katedralen i Coutances, Frankrike. Kunsten i høymiddelalderen omfattet mange ulike stilarter og regionale tradisjoner. Overordnet var de mest utbredte stilarter i Vest-Europa bysantinsk, islamsk, romansk og gotisk kunst, men andre betydningsfulle regionale tradisjoner omfattet blant annet den nordiske og slaviske. De viktigste og mest iøynefallende kunstuttrykk var kirkene og katedralene. Den bysantinske kunsten var en videreførelse av antikkens, og det meste som ble produsert i Konstantinopel var i høymiddelalderen av høyeste håndverksmessige kvalitet i Europa. Flere medlemmer av Huset Komnenos var patroner av kunsten og i denne perioden ble ikonmaleriet utbredt over hele det østromerske riket, sammen med freskomaleriet i kirkene. Bysantinske kunstnere arbeidet ikke kun innenfor Østromerriket, men utførte også verker på det normanniske Sicilia (Monreale, Cefalù og Palermo) og i Markuskirken i Venezia, som hører til de beste eksempler på bysantinsk mosaikkunst. Korsfarernes erobringer og plyndringer av Konstantinopel i 1204 medførte at mengder av kunstverk ble spredt til Vest-Europa. Omkring år 900 begynte den islamske kunst å fremstå med regionale forskjeller, parallelt med oppløsningen av abbasidenes kalifat. Det muslimske Spania var i høymiddelalderen et sentrum for kunst og kultur, især metallarbeider, silkestoffer og treskjærerarbeider, som fant veien ut til flere deler av Europa. Europisk brukskunst ble i stor grad inspirert av disse importvarene. Det regionale kunsthåndverket i Norden ble kun langsomt erstattet av de dominerende stilarter fra resten av Europa. De kalkmalerier som ble gjort i Danmark på 1000-tallet ble utført av tyske arbeidere, mens de senere ble gjort av lokale håndverkere. I Norge ble stavkirkene reist på grunnlag av lokale tradisjoner og utsmykkingen ble gjort i den gamle, norrøne stilen. På Irland skjedde det en sammensmelting av norrøn og keltisk tradisjon, da irske eller norrøn-irske metallarbeidere etterlignet eller videreførte den norske urnesstilen og ringeriksstilen. Arkitektur. Romansk kunst (kalles stundom også for "rundbuestil") betegner den stil som kjennetegner arkitekturen i Europa fra omkring 1000 til 1200, da den ble avløst av den gotiske. Stilens utbredelse hadde nær sammenheng med klostervesenet, som under høymiddelalderen fikk en kraftig utbredelse. Kjerneområdet var Frankrike, men stilarten ble også utbredt i det kristne Spania, Flandern, England, Tyskland og Italia, der også den monastistiske bevegelse sto sterkest. Betydningen av gotisk stil varierer avhengig av genre, tid og sted. Betegnelsen stammer fra fremkomsten av den gotiske arkitektur på midten av 1100-tallet, samtidig med den gotiske billedhoggerkunsten, mens den gotiske maleristilen ble først utskilt som en selvstendig stil rundt år 1200, da gotikken ble dominerende over hele Europa. Arkitekturen skulle fremstå lys og vektløs, i motsetning til de mørke og store formene som karakteriserte den foregående romanske stilen. Augustin av Hippo mente at lyset var Guds uttrykk. Arkitektoniske teknikker ble utviklet for å imøtekomme denne tanken, og kirkene ble bygd deretter. Fargerike vinduer var med på å forsterke det religiøse inntrykket. Romansk stil kalles gjerne for "rundbuestil" og gotisk for "spissbuestil". Litteratur. Mange ulike kulturelle kilder påvirket litteraturen i høymiddelalderen, en av de viktigste var den kristne, især de kanoniske tekster i bibelen, samt apokryfe legender. Denne tradisjonen var sterkest i den litteraturen som ble skrevet på latin (se "latinsk litteratur") og som ble til i religiøse institusjoner, men som også påvirket de verdslige tekstene skrevet på morsmålene. Mange av periodens litterære verker inngikk i en tekstkrets hvor figurer, historier og temaer ble bearbeidet i nye variasjoner. Disse hadde mest regional utbredelse, men noen ble også kjent over hele Europa. Et av de mest kjente var Arthur-legenden, samt fortellingene om Karl den store og hans riddere, som Roland og Holger Danske. En annen var de akritiske (grensefolkenes) sanger fra Østromerriket, som også hadde inspirasjon fra arabisk tradisjon. I Provence i sørlige Frankrike oppsto det tidlig en egen provençalsk litteratur. De mest kjente tekstene var trubadursanger, som oftest kretset om ridderromanser, men som også bygde på eldre latinske og arabisk-spanske tradisjoner. Den kom siden til å påvirke flere andre vesteuropeiske kulturer, blant annet minnesangene i Tyskland, Sicilia og den norditalienske Dolce stil nuovo, som blant annet Petrarca og Dante tilhørte. Dante skrev høymiddelalderens fremste verk, "Den guddommelige komedie". På Island ble det meste av den norrøne litteraturen bevart og den omfattet prosafortellinger (sagalitteratur) og poesi (kvad). Tekstene bygget på en rik muntlig tradisjon, men ble nedskrevet på morsmålet i tiden mellom 1100-tallet og 1300-tallet. Bokfremstilling var en kunstform nært knyttet til litteraturen. Alle tekster ble nedskrevet eller kopiert før utbredelsen av trykkeripressen kom på 1400-tallet. Alle deler av en bok var gjort for hånd. Bøker var derfor kostbare og symboler på lærdom. Bokfremstilling var et høyt spesialisert håndverk som krevde omfattende arbeidsinnsats. Produksjon skjedde som oftest i klostre, som skapte ikke kun bøker med religiøst innhold, men også verdslig litteratur med vitenskapelige og filosofiske tekster foruten å kopiere eller oversette antikke verker. Bøker var et statusobjekt og de fremste eksemplarene ble illustrert med miniatyrmalerier og i noen tilfeller utstyrt med kostbare omslag av utskåret elfenben, figurer i edelt metall eller besatt med edelsteiner. Universitetene som vokste fram skapte etterhvert et behov for nye og billigere bøker, utstyrt med brede marger for notater. I løpet av 1200-tallet og 1300-tallet begynte privatpersoner å skaffe seg bøker, for det meste praktiske bøker som kalendere og bønnebøker. Musikk. Det meste av den musikk som har blitt bevart fra høymiddelalderen er religiøs. Det har sin grunn i at nedskrivning av musikk i noteform ble utviklet i klostre og kirkeinstitusjoner, men også en del verdslig musikk ble nedskrevet. En av de første som benyttet noter var Guido av Arezzo på 1000-tallet, som oppfant en tegnsetting som gjorde det lettere for sangerne å huske de gregorianske bønnene. Religiøs musikk var i begynnelsen av perioden dominert av den gregorianske som var bønn uttrykt i sang, og bønn var et vesentlig element i den rituelle praksis. I løpet av 1100- og 1200-tallet oppsto polyfonsk sang innenfor den gregorianske tradisjonen, blant annet verker skapt i forbindelse med Notre Dame-skolen i Paris. Nye musikkformer oppsto med de polyfoniske teknikker og den tidligste var "organum", men senere fulgte "clausula", "conductus" og "moteten". En annen type som sprang ut av den nye teknikk var "ars nova"; mellom 1310 og 1314 ble "Roman de Fauvel" satt i musikk av Philippe de Vitry og stilen ble populær især innenfor verdslig musikk. Mange av de elementer som siden kom til å prege den vestlige klassiske musikktradisjonen har sin opprinnelse i denne. En viktig komponist fra 1100-tallet var nonnen Hildegard av Bingen. En av de viktigste sekulære musikksjangrer var trubadurenes, som vokste fram i Sør-Frankrike i siste halvdel av 1000-tallet. Trubadurene var omvandrende musikere som kom fra alle samfunnslag. De skrev og spilte sanger om ulike emner, men hovedsakelig om høvisk kjærlighet. Denne sjangeren fikk stor innflytelse på sekulær musikk i det øvrige Europa, også på de nordfranske trouvèrer og de tyske minnesanger. I Danmark og Norge stammer de eldste kjente folkeviser fra rundt 1200, og de bygde på den franske og tyske tradisjonen. I motsetningen til kontinentet levde de norske og danske folkevisene videre hos folk og var en levende tradisjon helt fram til 1800-tallet. Filosofi. Bilde av skole fra 1300-tallet. Den nye kristne læremodellen ble påvirket av Anselm av Canterbury (1033–1109), fra gjenoppdagelsen av Aristoteles' verker gjennom middelaldersk jødisk og muslimsk filosofi (Maimonides, Avicenna og Averroes) og de han påvirket, især Albertus Magnus, Bonaventura og Peter Abelard. Skolastikken trodde på empirisme og støttet de romersk-katolske doktrinene gjennom studier, fornuft og logikk. Skolastikken stod i opposisjon til kristen mystisisme og den platonsk-augustinske troen på dualismen og arvesynden. Den mest kjente av skolastikkerne var Thomas Aquinas, som førte kursen bort fra platonismen og augustinismen til aristotelisme. Aquinas utviklet en filosofi for sinnet, ved å hevde at hjernen ved fødselen var en «blank tavle» ("tabula rasa") og som ble gitt muligheten til å tenke ved hjelp av en guddommelig gnist. Andre bemerkelsesverdige skolastikkere var Roscelin og Peter Lombard. Noen kjente antiskolastikkere var Duns Scotus, William av Ockham, Anselm av Canterbury, Peter Damian og Bernhard av Clairvaux. Teknologi. Gjennom 1100- og 1200-tallet dukket det opp en rekke nye oppfinnelser i Europa, samt flere innovasjoner innen produksjon. Disse nyvinningene var med på å gi det europeiske samfunnet en økonomisk vekst. I løpet av et århundre var det flere suksessfulle oppfinnelser enn det hadde vært de foregående tusen årene. Noen av nyvinningene var krutt (fra Kina), astrolabium, briller, en bedre klokke, og betydelige bedre skip. Det sistnevnte muliggjorde de store oversjøiske oppdagelsene, som begynte mot slutten av denne perioden. Kroatias herrelandslag i fotball. Kroatias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Kroatia, og dette landslaget blir administrert av Kroatias fotballforbund. Det kroatiske fotballforbundet ble stiftet i 1912, og de ble medlem av FIFA i 1941. Kroatia har deltatt i tre VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Stadion Maksimir i Zagreb. Historie. Fra 1919 til 1939 representerte spillere fra Kroatia kongedømmet Jugoslavia, mens de i årene 1939 til 1941 var de en del av Banovina av Kroatia. Den 17. juli 1941 ble Kroatia medlem av FIFA, men i 1945 ble landet en del av forbundsrepublikken Jugoslavia. I perioden fra 1945 til 1990 var Jugoslavia med i syv VM-sluttspill, og fire EM-sluttspill. Kroatia ble medlem av FIFA for andre gang den 3. juli 1992, og har siden den gang også deltatt i tre EM-sluttspill, i 1996, 2004 og i 2008. Kålslekta. "Brassica" er en planteslekt som inneholder mange viktige nytteplanter, blant annet raps, kålrot, nepe, rybs, blomkål, brokkoli, rosenkål og hodekål. Audrey Hepburn. Audrey Hepburn, (egentlig "Audrey Kathleen van Heemstra Ruston", født 4. mai 1929 i Brussel i Belgia, død 20. januar 1993 i Tolochenaz i Sveits), var en britisk skuespiller med engelsk-irske og nederlandske røtter. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1992 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H. W. Bush for sitt arbeide i UNICEF. Hepburn var blant annet gift med skuespilleren Mel Ferrer 1954-1968. Skredshol. Skredshol er en storgård i Ringsaker i Hedmark som i 1998 hadde et totalareal på 2 026 dekar. Den er tidligere setegård, og ligger i Nes. Den blir nevnt for første gang i 1403. Gården har blant annet vært eid av Jens Bjelke og hans slekt. Fra 1922 har den vært i familien Moslets eie. Gårdens hovedbygning er fredet. Shirley Booth. Shirley Booth (født Thelma Marjorie Ford 30. august 1898 i New York City i New York, død 16. oktober 1992 i North Chatham i Massachusetts) var en amerikansk skuespiller. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, som ligger ved 6840 Hollywood Boulevard. Booth begynte sin skuespiller-karriere på teater som tenåring. Hun var en fremtredende skuespiller på teater i Pittsburgh før hun begynte med film. Hennes debut på Broadway var med stykket "Hells Bells" i januar 1925, der hun spilte mot Humphrey Bogart. Booth ble kjent med den kvinnelige hovedrollen i komedien "Three Men on a Horse" som gikk på teater fra 1935 til 1937. I løpet av 1930-og 1940-tallet oppnådde Booth stor popularitet med sine mange opptredener i drama, komedier og musikaler. Booth spilte mot Katharine Hepburn i filmen "The Philadelphia Story" (1939). Booth var produktiv på Broadway i over tre tiår. Booth hadde også en rolle i den populære radio-serien "Duffy`s Tavern" som ble sendt på radio i 1941 og 1942. Booth mottok sin første Tony Award, i kategorien Best Supporting Actress, for sin opptreden som Grace Woods i "Goodbye, My Fancy" (1948). Hennes andre Tony Award fikk hun for beste skuespillerinne i et skuespill, med rollen som den torturerte hustru, Lola Delaney, i "Come Back, Little Sheba" (1950). Hennes mann, Sidney Blackmer, mottok en Tony Award for beste skuespiller i et teaterstykke for sin rolle som hennes ektemann i samme film. I 1957 ble Booth tildelt Sarah Siddons Award for sitt arbeid med teater i Chicago. Hun returnerte til Broadway i 1959. I 1961 fikk Booth hovedrollen i TV-serien "Hazel", basert på Ted Key`s populære tegneserie fra Saturday Evening Post. Hennes siste Broadway-opptredener var i 1970. Booth giftet seg for første gang i 1929 med Ed Gardner, som senere ble kjent som grunnlegger og stjerne i serien Duffy 's Tavern på radio. I 1942 endte ekteskapet med skilsmisse. Booth`s neste ekteskap, til William Baker, i 1943, varte frem til hans død i 1951. Booth giftet seg aldri igjen, og hadde heller ingen barn fra noen av ekteskapene. Booth var helt blind i hennes siste leveår, og hun døde etter en kort tids sykdom i hennes eget hjem i Nord-Chatham, Massachusetts. Sveits' herrelandslag i fotball. Sveits' første landskamp. Kampen ble spilt i 1905 mot Sveits' herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Sveits, og dette landslaget blir administrert av Sveits' fotballforbund. Det sveitsiske fotballforbundet ble stiftet i 1899, og de ble medlem av FIFA i 1904. Sveits har deltatt i ni VM-sluttspill, og den mest brukte hjemmebanen er Stade de Suisse Wankdorf i Bern. Historie. Sveits har vært med tre EM-sluttspill, og arrangerte sammen med Østerrike EM i fotball 2008. Generaldirektorat. Generaldirektorat er en avdeling av EU-kommisjonen. Kommisjonen består av 36 generaldirektorater og tjenestevadelinger. Generaldirektorat omtales ofte som DG, som er en forkortelse for "Directorate-General". Organisasjonsformen tilsvarer den norske inndelingen i departementer. Et Generaldirektorat ledes av en kommissær. Tidligere hadde generaldirektoratene kun nummer, men fra og med Prodi-kommisjonen har de fått navn etter virksomhetsområde. For eksempel heter DG 3 nå DG Industri, og DG 11 heter DG Miljø. Einar Frogner. Einar Frogner (født 19. mai 1893 i Løten, død 10. juli 1955) var en norsk politiker. Han var formann i Jordbrukets arbeidsgiverforening fra 1937 til 1948 og formann i Bondepartiet fra 1948 til 1954. Han var landbruksminister i Gerhardsens samlingsregjering etter krigen. Satt på Stortinget for Hedmark fra 1945 til sin død i 1955. Trinidad og Tobagos herrelandslag i fotball. Trinidad og Tobagos herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Trinidad og Tobago, og dette landslaget blir administrert av Trinidad og Tobagos fotballforbund. Trinidad og Tobagos fotballforbund ble stiftet i 1908, og de ble medlem av FIFA i 1963. Trinidad og Tobago har deltatt i ett VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Hasely Crawford Stadium i Port of Spain. Historie. Landet deltok i fotball-VM for første gang i 2006 etter at laget slo ut Bahrain i omspill. Landslagets store stjerner er Dwight Yorke, Russell Lapaty, Shaka Hislop og Stern John. Grundtvigianismen. Grundtvigianismen var en kirkelig retning og folkelig kulturbevegelse som oppstod i Danmark på 1800-tallet basert på tankene til Nikolai Frederik Severin Grundtvig. De mest kjente norske grundtvigianerne var Wilhelm Andreas Wexels, Ole Vig, Herman Anker og Olaus Arvesen. I Norge ble grundtvigianismen først og fremst en pedagogisk retning, grunnlaget for folkehøyskolene. Viktige elementer var det levende ordet i form av forelesninger, morsmål og fedrelandskjærlighet og en frilynt kristendom. Vivien Leigh. Vivien Leigh, (egentlig Vivian Mary Hartley (født 5. november 1913 i Darjeeling i India, død 8. juli 1967 i London, England) var en britisk skuespiller som vant to Oscar, én for sin rolle som Scarlett O'Hara i filmen "Tatt av vinden", ("Gone With the Wind") og én for sin rolle i filmen "En sporvogn til begjær" ("A streetcar named Desire"). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ecuadors herrelandslag i fotball. Ecuadors herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Ecuador. Det blir administrert av Ecuadors fotballforbund. Det ecuadorianske fotballforbundet ble medlem av FIFA i 1926. Ecuador har deltatt i to VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Olimpica Atahualpa i Quito. Historie. I 1966 spilte Ecuador en play-off kamp som landet tapte for. Hadde Ecuador vunnet denne kvalifiseringskampen hadde de vært klar for sluttspillet i 1966. I 2002 deltok de for første gang i et VM-sluttspill. Landet ble slått ut i gruppespillet etter tap for og, og seier over. Ecuador har deltatt i Copa América hele 23 ganger, men aldri vunnet. Andrew Browne Cunningham. Admiral Andrew Browne Cunningham, byste i London Sir Andrew Browne Cunningham, 1st Viscount Cunningham of Hyndhope (født 7. januar 1883– død 12. juni 1963), kjent som «ABC», var en berømt britisk admiral under andre verdenskrig. Cunningham ble spesielt kjent for sin kommando over britiske flåtestyrker i Middelhavet. Han er den eldre broren av General Alan Cunningham. Hans kanskje mest kjente utsagn var: «Det tar tre år å bygge et marinefartøy – å bygge en tradisjon tar tre hundre år.» Unge år. Cunningham begynte sin karriere i Royal Navy i 1897 da han 14 år gammel begynte ved Britannia Royal Naval College i Dartmouth. Hans første skipstjeneste var ombord i HMS «Doris» i 1899, og deltok i Boerkrigen. I 1902-03 tok han ytterligere utdanning og tjenestegjorde så som fenrik på slagskipet HMS «Implacable» som da var stasjonert i Middelhavet. Han ble forfremmet til løytnant i 1904, og hadde så en rekke beordringer inntil han i 1911 ble skipssjef på jageren HMS «Scorpion», en stilling han hadde gjennom første verdenskrig. I 1915 deltok han i angrepet på Dardanellene, utmerket seg og ble forfremmet til kommandørkaptein. Mellomkrigstiden. Etter første verdenskrig tjenestegjorde han ombord i HMS «Seafire» under toktet i Østersjøen for å støtte de «hvite styrkene» og avanserte til kommandør i 1920. Utover i 1920-årene hadde han flere sjøkommandoer, før han i 1929 tok Imperial Defence College. Samme år giftet han seg med Nona Byatt. I 1930 fikk han kommando over slagskipet HMS «Rodney», tjenestegjorde der i halvannet år og ble så i 1936 viseadmiral. I 1937 ble han sjef for slagskipet HMS «Hood» og nestkommanderende for britenes middelhavsflåte. I 1938 ble han beordret til admiralitetet og var der ett år inntil han i juni 1939 fikk kommando over middelhavsflåten, med grad som admiral; hans flaggskip var HMS «Warspite». Suksess i Middelhavet. Admiral Andrew Browne Cunningham på sitt kontor i Admiralitetet i London Da Storbritannia og Italia kom i krig i 1940 førte Cunningham en aggressiv strategi, «finn og ødelegg». Han insisterte også på at Alexandria i Egypt og øya Malta måtte forsvares for å holde britenes maritime kontroll over Middelhavet. Under Cunninghams ledelse vant Royal Navy to viktige seire i Middelhavet, mens britene hadde dårlig krigslykke andre steder. Cunninghams første seier var angrep med torpedofly fra hangarskip mot italienernes marinebase i Taranto den 11. november 1940; ett slagskip ble senket mens to slagskip og en krysser ble skadet. Det var et hardt slag for den italienske marinen; slaget var også et klart tegn på at slagskipenes tid var forbi, nå var det hangarskip som hadde den største slagkraften. Britenes angrep på Taranto ble nøye studert av japanerne, som om lag ett år etter omsatte studiene i praksis ved angrepet på Pearl Harbor. Cunninghams andre suksess i Middelhavet var seieren over italienerne i Slaget ved Matapan den 28. mars 1941, det første større sjøslag på 25 år. Ved den allierte retretten fra Kreta insisterte Cunningham på at Royal Navy skulle holde ut for å evakuere flest mulig soldater, på tross av risikoen for sine skip. Etter et halvt år i Washington, DC i 1942 fortsatte Cunningham som sjef i Middelhavet, inntil han i oktober 1943 ble utnevnt til sjef for marinestaben, en stilling han hadde for resten av krigen. Etter fredsslutningen fikk Cunningham en rekke hederstegn, både fra Storbritannia og andre land; mange mente han var britenes største admiral siden Nelson. Judy Holliday. Judy Holliday (født Judith Tuvim 21. juni 1921 i New York City i New York, død 7. juni 1965 i New York City i New York) var en amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som Emma «Billie» Down i filmen "Født i går" ("Born yesterday"). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Skapelsen (Vatikanet). Skapelsen er tittelen på motivet i takmaleriet i Det sixtinske kapell i Roma, malt i fresko av Michelangelo fra 1508–1512. "Skapelsen" viser hele ni ulike scener fra skapelsehistorien og frem til Noa. Tre for "skapelsen av verden", tre for "skapelsen av Adam, skapelsen av Eva og syndefallet", og tre for "Noahs historie". Scenen der Gud gir liv til Adam er kanskje den mest kjente. Anna Magnani. Anna Magnani (født 7. mars 1908 i Roma, Italia, død 26. september 1973 i Roma, Italia) var en italiensk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle i som «Serafina Delle Rose» i filmen "Den tatoverte rosen" ("The Rose Tattoo"). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Konsert. En konsert er levende fremføring av musikk foran et publikum. Musikken kan fremføres av kun én musiker, for eksempel en sanger eller gitarist, og kalles gjerne en solokonsert, eller den kan fremføres av et band, et kor eller et helt orkester. Et konsertlokale kan variere fra stuen i noens hjem, via puber, nattklubber, egne konsertscener og konsert- eller operahus, til store fabrikkhaller eller idrettsstadioner. Vanligvis står den eller de som fremfører musikken på en opphøyet scene. Som oftest koster det penger å gå på konsert, men det er ikke uvanlig med gratiskonserter, enten fordi musikerne spiller gratis, for eksempel for et veldedig formål, eller fordi noen sponser konserten. Selve ordet konsert kommer fra renessansen og betyr at en solist eller en gruppe «spiller» mot resten av orkesteret. Turné. Når en musiker, et band eller et orkester reiser rundt og holder flere konserter over kort tid, kalles dette en turné. Hvor langt det er mellom hver konsert kan variere. Internasjonalt kjente artister kan derimot besøke flere kontinenter i løpet av én og samme turné. Ginger Rogers. Ginger Rogers i filmen "The Thirteenth Guest" fra 1932 Ginger Rogers (født "Virginia Katherine McMath" 16. juli 1911 i Independence i Missouri, død 25. april 1995 i Rancho Mirage i California) var en amerikansk skuespiller og danser som i 1940 vant en Oscar for sin rolle som «Katherine 'Kitty' Foyle» i filmen Kitty Foyle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Tidlig middelalder. Tidlig middelalder er en betegnelse for en historisk epoke i middelalderen som blir delt inn i tidlig middelalder, høymiddelalderen og senmiddelalderen. Tidlig middelalder er perioden i europeisk historie fra slutten av Romerriket på 400-tallet til veksten av det tysk romerske riket under Otto I den store på 900-tallet. Denne periodeinndelingen er et omdiskutert emne slik at nøyaktige årstall er vanskelig å fastsette. Spesielt er slutten på antikken og begynnelsen på middelalderen fortsatt diskutert innenfor historieforskningen da mange ikke ser et brudd fra senantikken til middelalderen, men ser heller overgangen som en kontinuitet. I denne perioden var også folkevandringstiden, vikingtiden, de islamske erobringene og riket til frankerne. Romerrikets nedgang (372 - 410). a>, men ble selv slått i 370. "Die Hunnen im Kampf mit den Alanen", (Hunerne i kamp med alanerne), Johann Nepomuk Geiger, 1873 Romerriket gikk gjennom en rekke kriser mot slutten av antikken, som skulle ende med rikets endelige kollaps mot slutten av 400-tallet. Det er viktig å understreke at dette gjaldt Vestromerriket, og ikke Østromerriket, som mer eller mindre holdt det gående til Konstantinopels fall 1453. Befolkningen i Romerriket sank med over 20 prosent (65 millioner til 50 millioner) fra år 150 til 400. Historikere har knyttet denne nedgangen til den kalde perioden som var gjeldende fra år 100 til 700. Den globale temperaturnedgangen førte til at avlingene ble sterkt redusert. De første germanske stammene, under folkevandringene, nådde Svartehavet tidlig i det tredje århundre. Germanerne dannet konføderasjoner som etterhvert skulle gi romerne langt større motstand enn de var vant med fra de innfødte stammene. I Romania, og gressteppene nord for Svartehavet, dannet goterne to kongedømmer: det vestgotiske og østgotiske. Fra øst kom nok en trussel for romerne, nemlig hunerne. Hunerne var en konføderasjon av sentralasiatiske stammer som dannet et kongedømme med et tyrkisk-språklig aristokrati. De var svært effektive bueskyttere, og kunne skyte med buer fra hesteryggen i svært stor hastighet. Det europeiske infanteriet, og det mindre effektive kavaleriet ble enkelt overkjørt av de langt mer effektive hunerne. Goterne ble tvunget til å trekke seg tilbake, inn i romersk territorium i 376. Goterne godtok å entre keiserriket som ubevæpnede nybyggere. Under Goterkrigen, mellom 377 og 382, gjorde goterne opprør og konfronterte Romas hær i slaget ved Adrianopel. Uten å vente på støtte fra den vestlige keiseren Gratian, gikk den østlige keiseren Valens til angrep på det vestgotiske infanteriet, under ledelse av Fritigern. Slaget endte i nederlag for romerne, det største siden Cannae, i følge militærhistorikeren Ammianus Marcellinus. Kart som viser de ulike invasjonene Romerriket ble utsatt for under de germanske folkevandringene a> er det eneste bevarte eksemplet på ostrogotisk arkitektur Folkevandringstiden. Goterne og vandalene var bare de første av mange befolkningsgrupper som inntok vest-Europa. Noen levde kun for krig og plyndring, og foraktet den romerske levemåten. Andre beundret Roma, og ønsket å bli deres arvinger. «En fattig romer agerer en goter, mens den rike goteren vil være en romer» sa kong Teoderik den store av ostrogoterne. Romerne var kristne med romersk-katolisisme i full utvikling, som støttet treenigheten, og etterkommere av et veletablert, byråkratisk rike. De germanske folkene kjente lite til byer, penger og skrift. De satte friheten over alt. Mange av de folk som stod i veien for ekspansjonen av Den romersk-katolske kirke og Romerriket ble generelt stemplet som kjettere av Kirken, enten de avvek fra Bibelens lære eller ei. Ifølge Den romersk-katolske kirke fant Germanerne mer mening i arianismen, og var dermed kjettere. Folkevandringstiden har historisk sett blitt kalt «den mørke middelalder» av enkelte vesteuropeiske historikere. Dette uttrykket har falt i verdi siden andre verdenskrig, delvis på grunn av de befestede stereotypene assosiert med uttrykket, men også på grunn av at moderne arkeologiske funn utfordrer oppfatningen om at det var en periode knyttet til nedgang for kunst, teknologi, og samfunn. De etablerte samfunnene ble ofte, men ikke alltid, upåvirket av de store vandringene. I Frankrike, Italia og Spania, imidlertid, fortsatte folk å snakke latinske dialekter, mens den romanske befolkningen i Storbritannia forsvant, og ble erstattet av angelsaksere. Til tider forandret nybyggerne i stor grad etablerte samfunn, inkludert lov, kultur og religion. Pax Romana hadde skapt trygge omgivelser for handel og fabrikasjon, og et samlet kulturelt og utdanningsmessig miljø. Da dette forsvant, ble det erstattet av den lokale fyrstes lov, som ofte var medlem av den etablerte romaniserte eliten, eller nye herrer av en ukjent kultur. I Aquitania, Gallia Narbonensis, sør-Italia og Sicilia, sør-Spania, og den iberiske kysten mot Middelhavet, varte den romerske kulturen frem til det sjette og syvende århundre. Den gradvise nedgangen til de økonomiske og sosiale båndene og infrastrukturen førte til at samfunnene ble mer lokale, og manglet sentraliseringen som var vanlig i antikken. Denne utviklingen førte til at handel og godstrafikk ble en farlig affære. Store industrier, som var avhengig av handel og eksport, forsvant. Innenfor det gamle Romerrikets grenser var det et fall i befolkningen på rundt 20 % mellom år 400 og 600, og et fall på rundt 30 % fra år 150 til 600. I det sjette århundre nådde handelen et bunnivå det ikke hadde hatt siden bronsealderen. Jordbruket hadde også en dårlig periode på denne tiden. Dette kan ha en sammenheng med den kalde perioden som var på denne tiden(i følge data fra årringer på trær). Romerne hadde praktisert et toåkersystem, der den ene delen ble brukt mens den andre lå i brakk. Etter rikets kollaps forsvant mye av det systematiske jordbruket, og ble erstattet med et selvbergingsjordbruk flere steder. Østromerriket. Østromerriket, i rødt, etter Justinians erobringer. Etter Theodosius Is død i 395 ble Romerriket delt mellom hans to sønner. Vestromerriket ble løst opp i et mylder av germanske kongedømmer på 400-tallet, og etterlot Østromerriket som den rettslige arven etter det klassiske romerske riket. Etter at gresk overtok latin som det dominerende språket, begynte historikere å refere riket som «Bysantium», etter det gamle, greske navnet på byen Konstantinopel. Innbyggerne i Østromerriket omtalte seg selv som "Romaioi", eller romere. Østromerriket tok sikte på å gjenvinne kontroll over handelsrutene mellom Europa og Orienten, som gjorde riket til den rikeste statsdannelsen i Europa. Ved å bruke sin sofistikerte krigsmaskin og god diplomati, greide bysantinerne å overvinne angrep fra folkevandringene. Deres drøm om å underlegge seg de vestlige makthaverne, kom nesten til virkelighet under Justinian I i 527-565. I tillegg til kodifiseringen av Romerretten, greide Justinian å gjenopprette de opprinnelige grensene til Romerriket, og fikk Italia atter en gang under romersk kontroll. Justinians etterfølgere, Maurice og Heraclius, måtte konfrontere invasjoner fra avarere, bulgarere og slaviske stammer. I 626 stod Konstantinopel i mot en kombinert beleiring fra avarene og persere. I løpet av noen tiår fullførte Heraclius en hellig krig mot Persia, der han inntok rikets hovedstad og fikk de sassanidiske monarkene henrettet. Disse erobringene skulle i vare lenge, for like etter kom et nytt storrike inn på banen, nemlig araberne. De muslimske araberne erobret Syria, Palestina, Egypt og nord-Afrika. Disse områdene konverterte deretter til islam. Islams fremvekst. Kart over de islamske erobringene. Området i mørkerødt er arabernes område rett etter profetens død, 632. Etter at Muhammed fikk sine åpenbaringer i 610, dannet han en gruppe rundt seg som ble kalt "Umma". Innen 20 år hadde denne gruppen fått kontrollen over Mekka, Medina, og var den dominerende tilslutningen på den arabiske halvøya. Med Islam var nå den arabiske verden under fred og samme tro. Raskt etter Muhammeds død i 632 begynte de muslimske generalene å erklære hellig krig mot Østromerriket og Syria, og de islamske erobringene var i gang. Araberne var flinke forhandlere, for i de første erobringsårene fikk araberne store områder ved hjelp av gode avtaler med de lokale lederne; nøkkelbyer som Alexandria og Damaskus ble for eksempel ikke erobret med krigsmakt. Araberne erobret store områder i løpet av svært kort tid. Antiokia falt i 637, Alexandria i 642, Karthago i 698. I 711 krysset de Gibraltarstredet og entret det europeiske fastlandet, og Al-Andalus blir opprettet i Spania. I det første århundre av deres rike, styrte araberne fra Damaskus, som ble kalifens hovedsete. De som levde under arabisk okkupasjon, følte til tider at de ikke var okkupert, for de ble ofte behandlet godt av de arabiske makthaverne; de ble behandlet som de rike naboene som betalte skatt til "ummaen". I lys av sin egen overlegenhet, hadde araberne en tendens til å behandle de okkuperte folkene med toleranse. På grunn av et internt opprør blant araberne, som førte til at Umayyad-dynastiet ble erstattet av Abbasid-dynastiet, ble hovedsetet flyttet fra Damaskus til den nyopprettede byen Bagdad i 762. Denne hendelsen, sammen med muslimenes nederlag ved Tours i 732, er ofte sett på som slutten på de islamske erobringene. Nintendo DS Lite. Nintendo DS Lite er en ny og forbedret versjon av Nintendos populære håndholdte spillemaskin, Nintendo DS. Blant forbedringene fra den forrige modellen finner man skarpere og lysere skjermer, samt et nytt og bedre design. Den ble annonsert 26. januar 2006 og ble først utgitt i Japan 2. mars samme år. Farger. Nintendo DS Lite skulle opprinnelig bli lansert i Japan med fargene Enamel Blue, Ice Blue og Crystal White, men på grunn av produksjonsproblemer var kun Crystal White-versjonen tilgjengelig under lanseringen. Enamel Blue og Ice Blue ble introdusert på det japanske markedet 11. mars samme år. Fargen Noble Pink ble utgitt 20. juli og finnes i Japan og Europa. I USA ble maskinen lansert i kun én farge, kalt Polar White. Maskinen kan nå imidlertid også kjøpes i USA i fargene rosa, blå og svart i tillegg til hvit. I Europa ble Nintendo DS Lite lansert i hvit, rosa og svart farge, senere er også en sølvfarget versjon blitt utgitt. Limited Edition av Nintendo DS Lite, foreløpig bare utgitt i USA. St. Olav tidsskrift. St. Olav tidsskrift var et abonnementsbasert tidsskrift som ble utgitt av Oslo katolske bispedømme. Bladet var blitt utgitt siden 1889 og utgivelsesfrekvensen var ti ganger per år. Til å begynne med ble tidsskriftet utgitt ukentlig. Bladets formål var å gå i dybden «i tidens aktuelle spørsmål» med utgangspunkt i Den katolske kirkes ståsted, men var også åpent for dialog og debatt. Ansvarlig redaktør var Henrik Holm (siden 2006). Med virkning fra 1. januar 2010 ble tidsskriftet slått sammen med kirkebladet "Broen" til "St. Olav – katolsk kirkeblad" og sendes alle registrerte katolske husstander. Roscoe Arbuckle. Roscoe Arbuckle (født 24. mars 1887 i Smith Center i Kansas, død 29. juni 1933 i New York City) var en amerikansk stumfilmkomiker, kjent som «Fatty» Arbuckle. Roscoe startet tidlig i komikerbransjen. Hans mor døde da han var fem år, og den alkoholiserte faren forlot ham tidlig. For å overleve fikk han jobb her og der som vaudevillekomiker og sanger. Rundt samme tid medvirket han i sine første kortfilmer for studioet Selig, som "Ben's Kid" og "The Sanitarium". Mot slutten av 1912 ble Arbuckle oppdaget av Mack Sennett, grunnlegger av filmselskapet Keystone Studios som spesialiserte seg på komedier. Arbuckle ble snart selskapets ledende stjerne, og ble den første amerikanske filmskuespilleren som systematisk skrev og regisserte sine filmer selv. Hans rollefigur, «Fatty» (navnet ble antagelig gitt av Sennett, i og med at Arbuckle veide mellom 150 og 200 kilo), var offer for tallrike sinnssvake situasjoner, de aller fleste av dem i typisk slapstick-stil. Blant Arbuckles mange Keystone-filmer er "The Rounders" (med Charlie Chaplin som motspiller) og "Fatty and Mabel Adrift" blant de bedre og mest kjente. I 1917 forlot Arbuckle Keystone til fordel for studioet Triangle, hvor han ansatte den senere så berømte Buster Keaton som sin motspiller. Arbuckle og Keaton spilte sammen i minst tretten filmer i løpet av en to-årsperiode, "The Cook" og "The Garage" er blant de bedre. Da Arbuckle i 1920 underskrev kontrakt med Paramount kunne bare Charlie Chaplin konkurrere med ham i popularitet blant filmkomikerne. Hans popularitet fikk imidlertid en brå slutt da han høsten 1921 ble anklaget for å ha voldtatt og drept skuespillerinnen Virginia Rappe. Arbuckle ble fullstendig renvasket for anklagen etter tre rettssaker, men presseomtalen om ham hadde vært så forulempende i løpet av rettssaken at ingen filmselskap ville ansette ham etter frikjennelsen. I løpet av de neste ti årene skrev og regisserte han et ti-talls kortkomedier under pseudonymet «William Goodrich», med blant andre Lloyd Hamilton, Monty Banks og Lupino Lane i hovedrollene. Etter talefilmens ankomst fikk Arbuckle opptre foran kameraene igjen, for første gang siden skandalen inntraff, som hovedrolleinnehaver i seks kortkomedier for Warner Brothers i 1932-1933. Filmene fikk god respons, og førte til snakk om et eventuelt comeback for Roscoe i lengre filmer. Dette ble dessverre aldri realisert, da Arbuckle døde få dager etter at den siste kortfilmen var ferdig innspilt. I 1960 fikk Arbuckle sin Hall of Fame-stjerne i Hollywood, og i 2005 gav Laughsmith Entertainment ut en DVD-boks titulert "The Forgotten Films of Roscoe «Fatty» Arbuckle". Olivia de Havilland. Olivia de Havilland (født 1. juli 1916 i Tokyo i Japan) er en amerikansk skuespiller som har vunnet to Oscar, en for sin rolle som Catherine Sloper i filmen "The Heiress", og en for sin rolle som Josephine Norris i filmen "Hennes egen sønn" (To Each His Own). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun er også godt kjent for roller som Jomfru Marian i "The adventures of Robin Hood" fra 1938 og Melanie Hamilton i klassikeren; tatt av vinden fra 1939. Haringvlietdemningen. Haringvlietdemningen ("Haringvlietdam") forbinder Hellevoetsluis på Voorne-Putten med Stellendam på Goeree-Overflakkee, begge i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Demningen er 4,5 km lang, og stenger forbindelsen mellom den tidligere fjorden Haringvliet og Nordsjøen. Midt i demningen er sytten sluser plassert over en avstand på en kilometer, disse slipper kun gjennom vann. Demningen er den sjette av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: "Deltawerken"). Den har en kombinert oppgave i og med at den ikke bare skal beskytte øyene og det bakenforliggende landet, Hoekse Waard, mot springflo og ekstremt høyvann, men også sørge for at vannet som føres med av elvene Rhinen og Maas kan slippes ut i Nordsjøen. Det tok totalt fjorten år å bygge demningen, fra starten i 1957 frem til åpningen i 1971. Om man rangerer demningene etter byggetid, sørger de fjorten årene for at Haringvlietdemningen kommer på annenplass, bare slått av Oosterscheldedemningen. 15. november 1971 stod dronning Juliana og minister Willem Drees jr. for den offisielle «åpningen» av demningen og riksvei "N57", som forbinder øyene og provinsen Zeeland med Zuid-Holland. Som Oosterscheldekeringen kan også denne demningen sluse vann fra elvene til Nordsjøen, dette var nødvendig siden Rhinen og Maas går sammen i Haringvliet. Konstruksjonen er en annen, Haringvlietdemningens sluser er konstruert slik som slusene i Oesterdemningen. De slipper ferskvann ut i Nordsjøen, men ikke saltvann inn i Haringvliet. Ved vind av storm-styrke kan slusene stenges. De kan slippe gjennom omtrent 25 000 kubikkmeter vann i sekundet. Dersom vannstanden blir for høy ved Rotterdam kan slusene her innstilles slik at de slipper mer elvevann ut i Nordsjøen enn vanlig. Takket være dette, har demningen fått kallenavnet "den nederlandske vannkranen". Videre er det også en «vanlig» sluse bygget inn i demningen ved Stellendam, slik at fiske- og lystfartøyer kan benytte havnen eller seile videre inn i Nederland herfra. For å sørge for at fiskestammene kan bevege seg mellom Haringvliet og Nordsjøen har man laget spesielle tunneler i pilarene mellom slusene. I november 1958 begynte konstruksjonen av demningen ved at man slo påler ned i sjøbunnen. Totalt utgjør 22 000 betongpåler, noen lengre enn 20 meter, fundamentet demningen ble bygget på. Byggingen av slusene tok fem år, med byggestart i 1961. Først da disse var ferdige begynte man å bygge selve demningen. Teknikken man brukte her var den samme som ved byggingen av Grevelingendemningen, med en kabelbane som transporterte blokker av betong over demningen og slapp dem ned på avtalt sted. Slusene. Demningen har 17 slusedører som kan beveges vertikalt fordelt over en en kilometer lang del av diket. Byggingen av slusene ble gjort på stedet ved at en del av havbunnen ble omgjort til tørrdokk. For å kunne realisere dette ble stålplater (ned.: "damwand") drevet ned i havbunnen, før vannet ble pumpet ut. Tørrdokken som oppstod på denne måten var 1400 meter lang, 600 meter bred og 10 meter dyp. Slusenes fundament består av 22 000 betongpåler som ble drevet ned i havbunnen da denne ikke var fast nok til å kunne bære komplekset. Etter dette støpte man en tre meter tykk betongsåle, før pilarene mellom slusene ble konstruert. Fordelt over tørrdokkens lengde ble 18 pilarer plassert, de første var ferdige fire år etter at tørrdokken ble tatt i bruk. Mens dette pågikk begynte man å konstruere de 56 meter lange og 6 meter høye slusedørene, to for hver sluse. Det var separate dører for Nordsjø-siden og Haringvliet-siden. Den første av de 34 dørene ble montert i 1963, den siste i 1966. Deretter ble vann sluppet inn i tørrdokken. Selve dokken ble fjernet da vannstanden utenfor og innenfor var lik. Det siste som ble gjort før demningen kunne settes i drift var å stenge brohodene ved Goeree-Overflakkee og Voorne-Putten. Den sydlige åpningen var relativt enkel å stenge, her ble sand dumpet på havbunnen slik at et dike «ble til» og stakk opp over vannet. Deretter overtok bulldosere og lastebiler jobben med å gjøre ferdig diket. Under arbeidet med å stenge den en kilometer brede, nordlige åpningen ble dels samme metode som ved byggingen av Oesterdemningen brukt: ved hjelp av en kabelbane ble betongblokker sluppet ned i åpningen. En betongblokk veide 2,5 tonn og mer enn 100 000 ble dumpet i åpningen. I tidens løp ble hulrommene mellom blokkene fylt med sand slik at vannet ikke lengre kunne strømme gjennom. Da dette arbeidet var ferdig kunne slusene stenges, og Haringvliet var ikke lengre en fjord, det var en innsjø. Det hadde man ikke kunnet gjøre tidligere, da ville strømmen ha blitt så sterk at deler av demningen kunne ha blitt skylt bort. Natur. Før demningen ble bygget var Haringvliet et rolig naturområde, på en av de små øyene her hekket 1500 avosett-par ("Recurvirostra avosetta") i årevis, mens vill-gjess oppholdt seg langs breddene om vinteren. Det som skjedde da demningen stengtes var at land som vanligvis ble oversvømmet ved høyvann nå ble liggende over høyvannsgrensen, og disse områdene ble tatt i bruk av bøndene. Dette førte til at mange gjess mistet biotopen sin. At tidevannet ble satt ut av spill, betydde også at mange planter og dyr som var avhengige av saltvannet døde. Planter som normalt sett ville stått under vann halve døgnet tørket ut, og krabber og reker tålte heller ikke overgangen fra saltvann til brakkvann. Noen sorter forsvant og andre kom til. For eksempel forsvant skrubbe ("Platichthys flesus") og krøkle (Osmerus eperlanus), mens nye arter er for eksempel karpe ("Cyprinus carpio") og abbor ("Perca fluviatilis"). Positivt er det at øyen "Tiengemeten" ble kjøpt av foreningen for naturvern (ned.: "Vereniging Naturmonumenten") i 1996. Hvor Goeree-Overflakkee ender og den sydligste delen av demningen begynner er nå vanskelig å si. Sand har blitt lagt mot den av vinden, gressorter har slått rot der og landhodet ligner mer en sanddyne. Loddebolt. En loddebolt er et verktøy som brukes til å mekanisk og elektrisk forbinde to metalliske overflater. Denne prosessen kalles "lodding". Virkemåte. En loddebolt er et verktøy der spissen ved bruk har en temperatur på rundt 250-450 grader Celcius. Man bruker den varme spissen til å varme opp overflatene som skal forbindes, og tilfører deretter loddetinn. Loddetinnet vil smelte ved kontakt med den varme loddebolten, og legge seg mellom/på overflatene. Når man fjerner loddebolten, vil loddetinnet stivne, og man har en sammenkobling. I loddetinnet er det en syre og litt voks/harpiks. Når tinnet varmes opp vil syren og harpiksen rengjøre metallflatene og fjerne korrosjon som kan være årsak til dårlig kontakt og dårlig mekanisk styrke. Ved god nok oppvarming vil syren og harpiksen komme ut på overflaten av loddingen ofte med urenheter som har vært på metallet. Loddebolten varmes vanligvis opp av 220 V elektrisitet, men det finnes loddebolter drevet av gass eller batteri. Enkelte mer avanserte modeller har termostat for bedre temperaturregulering av spissen på loddebolten. Bruksområde. Det største bruksområdet er innen elektronikkproduksjon, der man ved lodding fester komponenter til kretskort. I privat sammenheng er det vanlig å bruke loddebolt til å skjøte ledninger etc. Lodding gir bedre elektrisk kontakt enn ved bruk av f.eks. kabelsko. Lodding brukes også til en viss grad som et alternativ til sveising i noen tilfeller, i produksjon/reparasjon av smykker, div. småreparasjoner, ved skjøting av takrenner i kobber og sink, etc. Kaldlodding. Dersom kontaktpunktene ikke blir varmet godt nok opp før man tilfører loddetinn, får man en "kaldlodding". Loddetinnet får en matt overflate, sannsynligvis fordi det dannes krystalliknende sprekker i tinnet. Dersom de to metallflatene som skal loddes beveges mens loddingen avkjøles, øker faren for krystalldannelse. En slik lodding vil føre til at loddetinnet ikke "herder" godt nok, og i verste fall vil kontaktpunktene kunne løsne fra hverandre. En annen konsekvens kan være høy overgangsresistans, ustabil elektrisk kontakt, rester av flussmiddel inne i loddingen, etc. Uerfarne nybegynnere uten opplæring har en tendens til å kaldlodde mye. Automatisert produksjon. Tradisjonelt sett har man i industrien hatt ansatte som har montert kretskort for hånd, ved hjelp av loddebolt. I dag gjøres dette nesten ikke i det hele tatt. Isteden har man forskjellige former for automatiserte loddeprosesser. a> (venstre side), ved siden av "hullmonterte komponenter" (høyre side) Innen montering av overflatemonterte komponenter trykker man et mønster med loddepasta på et kretskort, og bruker deretter en "pick-and-place" maskin til plassering av komponentene. Ved å kjøre kretskortet gjennom en varmeovn, vil loddepastaen smelte og hefte seg til komponentene. Når kortet kjøles ned, er det ferdig til bruk. Pietà. Pietà (it. «fromhet») er en betegnelse på en billedlig representasjon av Jomfru Maria som sørger over sin sønn Jesus mens hun holder hans døde legeme i armene. Denne scenen ble et yndet motiv for kunstnere under den italienske renessansen, og er siden det 14. århundre fremstilt i tusenvis av malerier og skulpturer, ofte som en del av utsmykningen i katolske kirker. Michelangelos pietà (skulptur). Ordet er også brukt som egennavn for den mest berømte pietà av alle: Michelangelo Buonarrotis marmorskulptur, utført i 1499, og utstilt i Peterskirken i Roma. Skulpturen er et lysende eksempel på kunnskap om anatomi og på den nyplatonske teorien om at kroppens skjønnhet er er uttrykk for åndens. Skulpturen demonstrerer renessansens forkjærlighet for pyramidal oppbygning. Gardbergfeltet. Gardbergfeltet er et stort kulturminneområde i Vestre Slidre, Oppland. Feltet består av et gravfelt med over 1000 gravrøyser samt kulturminner fra tidlig industri og husdyrhold. Flere av røysene kan faktisk være rydningsrøyser og er således minner fra tidlig jordbruksvirksomhet. Aktivitetene ved Gardbergfeltet spenner fra bronsealder til moderne tid. Blant funnene her er et sverd med 70 cm lang klinge. Sverdet er sannsynligvis fra romertiden. Einangsteinen er den eldste runestein i Norden som står på sin opprinnelige sted. Rettskrivningen av 1938. Rettskrivingsreformen av 1938 er blitt kalt den store samnorskreformen, men den fulgte i det store og hele bare opp tanken og retningen i rettskrivinga av 1917 noe mer konsekvent. Samnorsktanken var en idé om å føre bokmål og nynorsk sammen på grunnlag av "folkemålet", altså det norske språket slik det blei snakka i størsteparten av landet, det reelle flertallsspråket i Norge. Denne «tilnærmingslinja» eller «folkemålslinja» var dominerende i norsk språkpolitikk i størsteparten av forrige århundre, men er nå offisielt forlatt etter et stortingsvedtak i 2003 om å styrke og verne norsk i form av bokmål og nynorsk som to likestilte målformer. Arkitekten bak reformen i 1938 var historikeren og sosialisten Halvdan Koht, som i 1938 var utenriksminister i regjeringen til Johan Nygaardsvold. Bakgrunn og utføring. Rettskrivinga av 1938 førte norsk språkpolitikk videre i samme retning som 1917-rettskrivinga, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til østnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål. Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet blei systemet med en læreboknormal som bare omfatta en del av de tillatte formene, mens alle andre fritt kan benytte seg av sideformene. Dette hierarkiet blei avskaffa i bokmål fra og med 2005. I dag er det der fullstendig likestilling mellom former som "brøt" og "brøyt", mens 1938-formen "braut" er tatt ut igjen av ordboka. I nynorsk eksisterer fortsatt hierarkiet med hovedformer og sideformer. Etter rettskrivinga av 1938 blei en del former som i 1917 var valgfrie, gjort obligatoriske. Videre blei systemet med klammeformer (sideformer) innført, det vil si former godtatt som rette etter rettskrivinga, men ikke til bruk i lærebøker. Endringer i bokmål. Reformen fullførte prosessen som begynte med rettskrivinga av 1907 og fortsatte i 1917, med innføring av harde konsonanter. Eksempel: "Skip" for "skib", "nyte" for "nyde" og "språk" for "sprog". Flere hokjønnsord fikk a-ending i bunden form entall: "Høna", "nåla", "øksa", "bjørka", osv. Fornorskinger som "bru" for "bro", "fram" for "frem", "sju" for "syv", "nå" for "nu" blei innført, mange av dem som obligatoriske former. Tallordet "syv" var f.eks. ikke tillatt i offentlig rettskriving før det blei tatt inn igjen og sidestilt med "sju" i 2005. Flere diftonger: "Stein" for "sten", "reip" for "rep", osv. Nye skrivemåter: "Seg" for "sig", "meg" for "mig", "skulle" for "skulde", "høy" for "høi", osv. Jamstilling av a- og et-ending i verb av kaste-klassen. F.eks.: "Kasta" eller "kastet", "rydda" eller "ryddet". Helt nye skriftformer basert på talemålet på det sentrale Østlandet, blei også introdusert. F.eks.: Flertallsformer av hankjønnsord som "gutta" og "gampa" og hokjønnspronomenet "hu". Disse formene er ikke oppført i dagens ordbøker, for de blei brukt svært lite. Samtidig ble en lang rekke vanlige former fjernet fullstendig fra ordlistene og erstattet med samnorskformer, som til dels var nyskapninger, f.eks. ble formene «gresshoppe» og «grashoppe» erstattet av «engsprette». I norske lærebøker ble riksmålforfattere «tvangsoversatt» til den nye språkformen; det gjaldt både avdøde og levende skribenter. Reformen møtte sterk motstand fra riksmålshold. Mye av den blei omgjort av Quisling-styret under krigen, men etter krigen så norske politikere bort fra NS-rettskrivinga av 1941 og gjenopptok språkpolitikken fra 1938. Men i 1950-åra var det mange protester og aksjoner fra riksmålstilhengere mot samnorskprega «radikalt bokmål» i lærebøker og ellers, med bokbrenning som det mest radikale virkemiddelet. Endringer i nynorsk. Noen gamle hovedformer blei klammeformer, former som "soli", "husi" og "gator". Former som "sola", "husa" og "gater" blei de eneste lærebokformene. Endring av enkeltord, som for eksempel "fare" for "fåre", "opp" for "upp", "før" for "fyrr", "bort" for "burt", "mørk" for "myrk", "vinter" for "vetter", "veke" for "vika". Følger av reformen. For samnorskideologer som Halvdan Koht og Sigmund Skard framstod 1938-rettskrivinga som et viktig forsøk på å tilnærme formverk og skrivemåte i begge målformene til det de mente var det reelle flertallstalemålet i landet, og dermed også til hverandre. Høgnorskideologer som Gustav Indrebø mente på si side at nynorsken med de nye endringene blei mindre samlende, siden endringene var tufta på ortofone tillempinger etter særskilte målfører, på bekostning av de etymologiske typeformene som Ivar Aasen ville bruke som en overbygning for alle målførene i landet. Tilhengere av høgnorsk, som på denne tida representerte det store flertalet i den organiserte målrørsla, gikk i mot disse endringene, men de hadde langt ifra slike ressurser i ryggen som riksmålstilhengerne, som blant annet blei støtta av konservative aviser som Aftenposten. På bokmålssida er 1938-reformen i stor grad blitt neglisjert av store tekstprodusenter innen presse og forlagsbransje, som dels har støtta opp om den alternative rettskrivinga riksmål på sida av offentlig rettskriving. Siden bokmålsreformen i 1981 og som følge av riksmålsrevisjonen i 1986 har imidlertid den offentlige bokmålsnormalen og riksmål nærma seg hverandre. Derfor kan konsekvensene av 1938-reformen sies å være enda tydeligere innen nynorsk, med stor variasjon i ordvalg og formverk som resultat. Alpakka. Alpakka er et søramerikansk kameldyr som tilhører slekten vikunjaer. Arten eksisterer som to varianter, suri og huacaya. Huacaya er mest vanlig. Beskrivelse. Alpakkaen har en gjennomsnittsvekt på 50–70 kg og en gjennomsnittlig skulderhøyde på 1 meter. Med hals og hode blir den cirka 1,5 meter høy. Den går drektig i 335–340 dager og kan føde rundt 15 avkom (cria) i løpet av levealderen. Tvillinger er ikke vanlig. Criaen veier mellom 5 og 9 kg ved fødsel og dier moren i cirka 5–6 måneder, men hunnen kan pare seg allerede 14 dager etter fødsel. Alpakkaen har en levealder på 20–25 år. Arten er et utpreget flokkdyr som eksisterer i to pelsvarianter, suri og huacaya. Suri alpakka blir av og til også kalt hippie-alpakka, siden pelshårene er ekstra lange. Mest vanlig (cirka 90-95 prosent av dyrene) er imidlertid huacaya-alpakka. Som lamaen kan alpakkaen spytte, men gjør det sjelden. Klassifisering. Alpakkaen ble tidligere klassifisert sammen med lamaene (jfr. det tidligere vitenskaplige navnet "Lama pacos"), men moderne forskning med DNA viser at arten hører hjemme blant vikunjaene. Dens nærmeste slektning er derfor vikunja. Historikk. Alpakkaer ble en gang i tiden tilbedt av de innfødte i Andesfjellene, og også begravet sammen med dem som offergaver. Alpakkaen, og dens slektning, lamaen, var de eneste domestiserte dyrene i disse områdene, da de første europeerne kom til Inkaenes land. Store flokker med alpakker er fortsatt gjetet av de innfødte i deres naturlige habitat mellom fjelltoppene i det andiske Altiplano. Da de første spanjolene kom i kontakt med Inkakulturen ble de blendet av de overdådige forekomster av gull og edelstener. De overså den virkelige skatten Andes hadde å by på. I inkaenes forholdsvis korte storhetsperiode hadde de solide tradisjoner innenfor tekstil. Alpakka, bomull og lama ga fibrene de vevde sitt tøy og sine tepper av, men alpakkafiberen var så luksuriøs at den var forbeholdt den kongelige familie. Alpakkaen var temmet flere tusen år før inkaene, og bevisst drettet for å få frem best mulig fiber. Den dag i dag finner arkeologene rester av tøy laget av alpakkafiber som er nærmere 2000 år gammelt. Dette gir en viss idé om hvor holdbare fibrene er. Conquistadorene hadde ingen forståelse for alpakkafibrenes kvaliteter og gikk ut fra at deres medbrakte Merinosauer ga den beste ulla. De satte derfor igang en systematisk utryddelse av alpakkaen for å gi plass til sine egne merinosauer. At de innfødte var så avhengige av alpakkaene at de neppe ville overleve hvis alpakkaen forsvant ble bare sett på som en bonus, og det lyktes nesten. I 1700 var det bare noen få alpakkaer igjen av de opprinnelige estimerte 40-50 millioner. De gjenlevende ble gjemt av de innfødte oppe på høyplatåene, i opp til 4000 m. høyde, i Peru, Chile og Bolivia. Overgangen til de karrige forholdene høyt i fjellene, hvor beitet er skrint og temperaturen kan variere mellom 25 plussgrader til 30 minusgrader på et døgn desimerte bestanden ytterligere, og kun de mest hardføre og nøysomme dyrene overlevde og videreførte arten. Alpakkaen som husdyr. Alpakkaen holdes som husdyr for kjøttets og ullens skyld. Den kan produsere mellom 3 og 5 kilo ull i året og av dette er ca 2kg i såkalt spinnbar kvalitet fra dyrets sadel. Kvaliteten på ulla måles blant annet i mikrometer (også kalt mikron) som angir fibrenes diameter, men også tetthet (antall fiber pr område) og lengden på fiberen er viktig. Mange faktorer kommer inn når ekspertene. Alpakkaen kan gå ute hele året, men må ha mulighet til å søke ly for været, samt ha en tørr og god plass ved fødselen. Som andre husdyr kan det dessuten være nødvendig å beskytte den mot rovdyr. Om sommeren beiter de, men bør ha tilgang på tørt høy året rundt. Alpakkahunnen er klar for paring etter 14–16 måneder, mens alpakkahannen er klar til bruk i 2–3 årsalderen. Alpakkafiber. Alpakkaer produserer en av verdens fineste og mest luksuriøse naturlige fibre. Fibrene blir klippet av dyrene en gang i året. Alpakkaene har ca 22 forskjellige basisfarger, av disse igjen er det mengder av variasjoner hvilket tilsammen utgjør over 200 fargenyanser. Dette er langt fler enn noe annet fiber- og ullproduserende dyr i verden. Denne kasjmirlignende fellen, en gang reservert for Inkaens kongelige familie er nå tilgjengelig for spinnere og vevere verden rundt. Alpakkafiberen produseres i hovedsak i Peru, der ca 2,1 millioner alpakkaer er i produksjon. Fiberen brukes i flere typer klær, som sokker, gensere, pledd, topper, singletter, osv, og dersom plaggene er laget av god fiber klør de ikke, isolerer både mot varme og kulde, og er lett å bære. Mange blir svært opptatt av tykkelsen på fiberen og bruker dette som eneste kriteria for valg av dyr og videre avl. blir tykkere etter hvert som dyret eldres, og i tillegg kommer variabler som fargeforurensing (ikke rent hvitt, eksempelvis), mengde, tetthet, fiberlengde, krepping (krimp, fleksibilitet), dekning (hvor stor del av kroppen), glans, hvor myk den er, margen (fra eng. "medullation"), m.m. og en alpakka med fiber av 16 mikron kan godt ha dårligere fiber enn en med 20 mikron. Annet. Alpakkaen er i Norge kanskje mest kjent fra uttrykket "«Du store alpakka»" som brukes ved overraskelse eller forferdelse. Uttrykket stammer sannsynligvis fra Stompa-bøkene som kom på norsk i slutten av 1950-årene, der lektor Tørrdal bruker uttrykket flittig. Lordi. Lordi er et teatralsk hard rock-band fra Finland. Konseptet Lordi ble påkommet i 1992, men bandet ble ikke skapt før i 1996 av Tomi Putaansuu (kjent som «Mr. Lordi») i Helsingfors, Finland. Medlemmene i bandet er kjent for sine monsterlignende kostymer som de bruker på scenen og i musikkvideoer. Lordi er også kjent som «The Finnish Monsters» og «The Monsters of Finland». De vant Eurovision Song Contest 2006 med rekordmange 292 poeng, og dette var Finlands første seier i konkurransen noensinne. Rekorden holdt helt til 2009, da norske Alexander Rybak vant finalen i Eurovision Song Contest 2009 i Moskva med hele 387 poeng. Lordi deltok på MTV Europe Music Awards 2006 i København, hvor Mr. Lordi delte ut rockeprisen. De hadde også avslutningsnummeret, da de sang Hard Rock Hallelujah. Lordi spilte på hovedscenen under Ozzfest 2007 og senere samme år turnerte de med Type O Negative og Twin Method. Elfenbenskystens herrelandslag i fotball. Elfenbenskystens herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Elfenbenskysten, og dette landslaget blir administrert av Elfenbenskystens fotballforbund. Dette fotballforbundet ble stiftet i 1960, og ble medlem av FIFA samme år. Elfenbenskysten har blant annet vunnet et Afrikamesterskap og deltatt i to VM-sluttspill (2006 og 2010). Nasjonalstadion er Stade Félix Houphouet-Boigny i Abidjan. François Zahoui ble ansatt som landslagstrener i august 2010 etter Sven-Göran Erikssons avgang. For tiden er Elfenbenskysten nr 19 på FIFAs verdensranking. Historie. Elfenbenskysten ble selvstendig fra Frankrike 7. august 1960, men allerede 13. april 1960 spilte landet sin første landskamp, på Madagaskar. Der vant de 3-2 over, nå Benin. I 1992 tok Elfenbenskysten gull i Afrikamesterskapet i Senegal. De vant da 11-10 over Ghana etter straffesparkkonkurranse. Frem til 2005 var dette den største prestasjonen til laget, men 8. september 2005 sikret Elfenbenskysten seg en plass i VM 2006. De ble slått ut av og i gruppespillet. Elfenbenskysten var også kvalifisert til VM 2010, og kom da på tredjeplass i sin gruppe med, og. Elfenbenskysten har deltatt 18 ganger i Afrikamesterskapet. Det har resultert i fire bronse, ett sølv og ett gull. I 2006 kom Elfenbenskysten til finalen i Afrikamesterskapet, men tapte mot etter straffespark (4-2). I 2008 kom Elfenbenskysten på fjerdeplass etter 4-2 tap mot. Elfenbenskystens lag er kjent for å deltatt i (og vunnet) to av de lengste straffesparkkonkurransene i internasjonal fotball. 24 straffespark måtte til i finalen i Afrikamesterskapet i 1992, da Elfenbenskysten slo Ghana 11-10. I 2006 måtte 24 nye straffespark til for å slå 12-11 i kvartfinalen i Afrikamesterskapet. Trenere. I august 2010 gikk Sven-Göran Eriksson av, og François Zahui tok da over stillingen som landslagstrener, sammen med to franske assistenttrenere: Jean Susini og Laurent Spinosi. Elfenbenskysten har også et U23-landslag, for tiden ledet av Alain Gouaméné. Ghanas herrelandslag i fotball. Ghanas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Ghana, og dette landslaget blir administrert av Ghanas fotballforbund. Det ghanesiske fotballforbundet ble stiftet i 1957, og landet ble medlem av FIFA i 1958. Ghana har deltatt i to VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Sports Stadium i Accra. Ghanas U20-landslag vant U20-VM i 2009. Historie. Ghanas største spiller gjennom tidene er Abedi Pelé, mens nå er det Michael Essien fra Chelsea som er den største stjernen. Sommeren 2006 spilte Ghana i VM-sluttspill for første gang. I Afrikamesterskapet har de mange titler: Fire gullmedaljer, tre sølvmedaljer og én fjerdeplass. Japans herrelandslag i fotball. Det japanske herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Japan, og dette landslaget blir administrert av Japans fotballforbund. Det japanske fotballforbundet ble stiftet i 1921, og de ble medlem av FIFA i 1929. Japan har deltatt i fire VM-sluttspill, og nasjonalstadion er International Stadium i Yokohama. Historie. Japan arrangerte VM sammen med Sør-Korea i 2002 der de kom til andre runde. Saudi-Arabias herrelandslag i fotball. Saudi-Arabias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Saudi-Arabia, og dette landslaget blir administrert av Saudi-Arabias fotballforbund. Det saudiarabiske fotballforbundet ble stiftet i 1959, og de ble også medlem av FIFA i 1959. Saudi-Arabia har deltatt i fire VM-sluttspill, og nasjonalstadion er King Fahd International Stadium. Historie. Saudi-Arabia kvalifiserte seg for første gang til et VM-sluttspill i 1994. De vant Asiamesterskapet i 1984, 1988 og i 1996. Jane Wyman. Jane Wyman, (egentlig "Sarah Jane Fulks", født "Mayfield", 5. januar 1917, død 10. september 2007), var en amerikansk skuespillerinne. Hun vant en Oscar for sin rolle som "Belinda McDonald" i filmen Johnny Belinda. Wyman er også kjent for sitt ekteskap med skuespiller, senere president, Ronald Reagan fra 1940 til 1948, og for sin rolle som det manipulerende familieoverhodet Angela Channing i 1980-tallets såpeopera "Falcon Crest". Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen film og TV-underholdning. Jane Wyman brukte fødelsedatoen 4. januar 1914 siden starten av sin Hollywood-karriere for å fremstå som eldre enn hun var. Tofte. Tofte er et tettsted i Hurum kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom Kana og Filtvet. Mot vest starter Sandbukta-Østnestangen naturreservat med kystbarskog og Hurums berømte forekomst av misteltein. Tofte betjenes også av Ruters busslinje: 251 (Tofte – Oslo Bussterminal). Stedet. Tofte er mest kjent for Södra Cell Tofte, en cellulosefabrikk midt i Tofte, og Hurum fabrikker som lager papir. Sistnevnte ble i 2007 overtatt av industriselskapet Daimyo. Ved Södra Cells fabrikk ligger også Statkraft Hurum saltkraftverk "(Statkraft Osmotic Power Prototype)", som er verdens første saltkraftverk basert på osmose, åpnet av Statkraft 24. november 2009. Hurum ungdomsskole som ligger på Tofte har blitt valgt ut til å representere Norge i et prosjekt som handler om samarbeid mellom skoler og industrier. Hurum ungdomsskole og Södra Cell Tofte vant 4. oktober 2006 prisen for beste partnerskap mellom skole og bedrift i Europa. Tildelingen av prisen fant sted under den internasjonale partnerskapskonferansen i Calabria, Italia. Ellers er Tofte kjent for sin produksjon av vin. Vinen heter "Golden Power". Frida. "Fríða" var den norrøne, "Fritha" den gammeldanske og "Fridha" den gammelsvenske formen av navnet. "Frida" har navnedag 18. februar i Sverige, 8. juni i Latvia, 6. mai i Ungarn, 10. oktober i Norge og 29. desember i Finland. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Frida i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Loretta Young. Loretta Young (født Gretchen Michaela Young 6. januar 1913 i Salt Lake City i Utah, død 12. august 2000 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som «Katrin Holstrom» i filmen "Katrin gjør karriere", (The Farmer's Daughter). Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen film og TV. Lolita. "Lolita" er en roman av den russiske forfatteren Vladimir Nabokov, først publisert i 1955 på det lille Paris-forlaget Olympia Press og deretter i New York i 1958. Utgivelser. Nabokov avsluttet arbeidet med "Lolita" 6. desember 1953, ettr fem års arbeid. På grunn av bokens tema, hadde han til hensikt å utgi den under pseudonym. Manuskriptet ble imidlertid refusert av en rekke forlag, som Viking, Simon & Schuster, New Directions, Farrar, Straus og Doubleday. Etter disse avslagene og advarsler mot utgivelse, fikk han gitt boken ut i Frankrike, gjennom hans oversetter Doussia Ergaz nådde den Maurice Girodias i Olympia Press, som gav ut erotisk litteratur og avantgarde. Nabokov hadde lite kjennskap til forlaget, og overså antydninger fra Girodias om at hans godkjennelse blant annet bygget på en antakelse om at protagonisten bygget på forfatteren, og til tross for advarsler fra sin venn Morris Bishop ved Cornell University, skrev Nabokov kontrakt med Olympia Press for utgivelse og at den skulle komme ut under hans virkelige navn. Mottakelse. Boken vakte internasjonal oppmerksomhet, men ble ikke utgitt i USA før 1958 på grunn av dens skildringer av et forhold mellom en middelaldrende mann og hans stedatter. Som i flere av Nabokovs romaner er det spenninger mellom fortellerfigurens virkelighetsfremstilling og den virkelighet som kan skimtes av leseren. Adapsjoner. Nabokov ble kreditert for manuskriptet til 1962-filmatiseringen av "Lolita", men regissør Stanley Kubrick brukte bare deler av det. Carl R. Proffer gav i 1968 ut boken "Keys to Lolita". I 1974 ble forfatterens originale filmmanuskript utgitt. Boken bygde opprinnelig på manuskriptet "Trollmannen" fra Paris-tiden i slutten av 1930-årene (senere utgitt separat). I 1984 ble "Lolita" adaptert til skuespill av Edward Albee. En mer tro filmversjon ble regissert av Adrian Lyne i filmen" Lolita" fra 1997. Innen visse kretser var Nabokov en kjent sommerfuglsamler ("lepidopterist"), noe han også refererte til i sitt "Lolita"-manuskript. Chaplinbiografen Joyce Milton har hevdet i boken" Tramp: The Life of Charlie Chaplin" at Nabokovs inspirasjon til boken var ekteskapet mellom Charlie Chaplin og Lita Grey fra 1924. Etymologisk betydning. Navnet «Lolita» er en spansk variant av kvinnenavnet Dolores, med kortform Lola (i betydningen "Lille Lola"). I tråd med romanens tema og som følge av denne, brukes ordet "Lolita" i dag som en betegnelse på en seksuelt ekspressiv ung jente. Togos herrelandslag i fotball. Togos herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Togo, og dette fotballaget blir administrert av Togos fotballforbund. Det togolesiske fotballforbundet ble stiftet i 1960, og det ble medlem av FIFA i 1962. Togo har deltatt i ett VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Stade de Kéqué. Historie. Togo deltok for første gang i et VM-sluttspill sommeren 2006. De har deltatt i seks Afrikamesterskap, men har alltid blitt slått ut i gruppespillet. Tomas H.V. Mørkrid. Tomas Hermann Vasskog Mørkrid (født 29. august 1962) er en norsk forfatter og spillskaper. Han debuterte i 1996 med diktsamlingen "Munnfullmåne". Tomas Mørkrid var den første til å utgi et rollespill på et profesjonelt forlag i Norge. Rollespillet Fabula ble gitt ut i 1999 av Cappelen. Forfatteren har senere fulgt opp Fabula med en rekke egenutgivelser og oppdateringer på nettsiden for spillet. Mørkrid har også forfattet mange andre rollespill, som Muu, Pervo og Romanse. I mange år har han vært en fremtredende person i norsk rollespillmiljø og en viktig bidragsyter og pådriver for norske rollespill. Gjennom Trafo og stiftelsen Norske Rollespill, som han drev, har han vært konsulent for en rekke andre norske rollespill; som for eksempel Draug og Itras By. Chase Tower (Chicago). Chase Tower er en skyskraper i Chicago, ferdig bygget i 1969. Den er den niende høyeste bygningen i Chicago, med en høyde på 259 meter. Eurostat. Eurostat er EUs statistikkontor, organisatorisk plassert som et generaldirektorat under EU-kommisjonen. Kontorets oppgave er å utarbeide kvalitativt god sammenlignbar statistikk for EU-området og andre land EU naturllg ønsker å sammenligne seg med. Norge leverer data til Eurostat for de fleste statistikkområder og har gjennom EØS-avtalen plikter og rettigheter mht levering av data og utarbeiding av statistikk. Det foregår et utstrakt samarbeid mht. felles metode- og regelverk for statistikkproduksjonen. Alt Eurostat publiserer; publikasjoner og databaser er gratis tilgjengelig fra nettsidene. For veiledning i å finne fram i statistikken er det opprettet et nettverk av veiledningstjenester i en rekke land. I Norge er det Statistisk sentralbyrås bibliotek og informasjonssenter som veileder. Tjenesten er gratis Peter Werni. Peter Werni (født 3. juni 1974) er en fotballspiller som nå spiller for Skjetten. Han er forsvarspiller, og har spilt på det norske U21-landslaget. Werni spilte i 10 år for Lillestrøm SK, før han gikk til Aalesunds FK og deretter trappet ned med spill for Skjetten Slaget ved Lyndanisse. Slaget ved Lyndanisse er slaget mellom danske kong Valdemar og esterne i dagens estiske hovedstad Tallinn. Etter å ha samlet et meget stor hær, dro kong Valdemar mot Estland med 1500 langskip i et korstog mot det danskene så på som de hedenske estlenderne. Flåten nådde Estlands nordlige provins Revele i begynnelsen av juni 1219. Med i flåten var, utover kongen, erkebiskopen av Lund, Anders Sunesen, og biskop Theoderik av Estland. I hæren var også flere av kongens vasaller, tyskere under grev Albert og sorbere under Vitslav I av Rügen. Korsfarerne slo seg ned ved Lyndanisse (dagens Tallinn) og begynte å oppføre en borg, «Castrum danorum», som senere på estisk ble til Tallinn, danskeborgen. Under byggingen av borgen kom flere estiske forhandlere på besøk for å trekke ut tiden, mens de selv samlet sin hær. Kvelden 15. juni 1219 angrep esterne danskene og deres allierte fra fem kanter. Biskop Theoderik ble drept av esterne, som trodde de hadde drept kongen. Alt tydet på et katastrofalt nederlag for korsfarerne. Imidlertid ble ikke sorberne oppdaget av den estiske angrepsstyrken. Vitslav gjennomførte et hurtig motangrep som stanset den estiske fremrykningen. Dette ga de øvrige korsfarerne tid til å samle seg og omgruppere, hvoretter de i fellesskap klarte å drive den estiske hær på flukt. Tallinn og store deler av dagens Estland ble etter dette underlagt Danmark. Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. Når han rakte armene mot himmelen, rykket danskene frem, når armene ble senket på grunn av tretthet, trakk de seg tilbake. Hjelpere kom til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var på sitt mest intense, sendte Gud hjelp. Tegnet var et rødt flagg med et hvitt kors som falt ned fra himmelen. Dette oppmuntret de danske soldatene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at det korsflagget som ga danskene seieren heretter skulle være det danske flagget, i dag kjent som Dannebrog. Se også. Lyndanisse Lyndanisse Brett Wetterich. Brett Wetterich (født 9. august 1973 i Cincinnati i Ohio) er en amerikansk golfspiller. Han ble profesjonell i 1994, og har siden spilt på Nationwide Tour og PGA-touren i USA. Han debuterte og spilte fast på PGA-touren i 2000–2002, men har flere ganger måttet gjennom kvalifisering for å gjenvinne eller sikre kortet: I 2004 greide han det ved å bli nummer ti på pengelisten på Nationwide Tour, etter å ha spilt der i to sesonger, og høsten 2005 klarte han en delt 26. plass på kvalifiseringen til PGA-touren 2006. I 2006 vant han sin første PGA-seier, og er dermed sikret spillerett de neste to årene. Seire på PGA-touren. På Nationwide Tour har han vunnet to ganger: Chitimacha Louisiana Open i 2003 og Envirocare Utah Classic i 2004. Kent Police. Kent Police er en regional britisk politistyrke med ansvar for Kent inkludert den enhetlige myndighet Medway. Styrken fikk sin nåværende form da Canterbury City Police ble innlemmet i det gamle Kent Police i 1974. Styrken har ansvar for Kanaltunnelen, og på grunn av dette er den unik blant britisk politistyrker ved at den har en stasjon i utlandet, nærmere bestemt i Coquelles i Frankrike. Noen tjenestemenn fra Kent Police er plassert der for å overvåke trafikken fra fransk side. Kent Police har sammen med Highways Agency ansvar for å iverksette Operation Stack for å kontrollere trafikken gjennom tunnelen når dette er nødvendig. I forbindelse med en større reform av politiet i England i 2006 er det foreslått at Kent Police skal fortsette som en egen styrke. Dette skyldes at den har såpass mange tjenestemenn at den kan fungere optimalt i forhold til de utfordringer som finnes i moderne politiarbeid. Kontrollorganet Kent Police Authority har ni folkevalgte rådsmedlemmer (syv fra Kents grevskapsråd og to fra Medway), tre magistrater og fem uavhengige medlemmer. John Deere Classic. John Deere Classic er en golfturnering på den amerikanske PGA-touren som spilles hvert år i juli, uken før The Open Championship. Turneringen spilles på TPC at Deere Run i Illinois og sponses av Deere & Company. Goats Head Soup. "Goats Head Soup" er et musikkalbum som ble utgitt av The Rolling Stones i 1973. Etter at The Rolling Stones året før hadde gitt ut det mange anser som gruppens magnum opus i form av dobbeltalbumet "Exile On Main St.", ble det stilt store forventninger til "Goats Head Soup". Albumet levde imidlertid ikke opp til forventningene, og regnes som starten på Stones' dårlige periode på 1970-tallet, som ikke sluttet før med "Some Girls" i 1978. Likevel var albumet en kommersiell suksess, da det nådde førsteplass på hitlistene i De forente stater og også solgte til trippel platina. Med ballader som «100 Years Ago», «Coming Down Again», «Winter» og «Angie», fremstår The Rolling Stones på albumet i en mer nedtonet og mindre rocket versjon sammenliknet med "Exile On Main St.". Sistnevnte låt er kan hende det albumet huskes best for. «Angie» nådde førsteplass på hitlistene i De forente stater og regnes fortsatt blant gruppens beste ballader. Den er også den foreløpig siste av gruppens låter som har nådd førsteplass på VG-listen i Norge. Nevneverdig er også albumets siste spor – «Star Star». Denne låten het opprinnelig «Starfucker», men tittelen ble senere endret. Låten vakte likevel oppsikt med sin til dels grove tekst om groupies. På den amerikanske utgivelsen ble først ordet «pussy» samt en referanse til John Wayne fjernet, men begge deler var inkludert på den senere CD-utgivelsen. Albumet inneholder også en av The Rolling Stones' få politiske tekster. «Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)» handler om en episode i New York der politiet skjøt en ti år gammel gutt i den tro at han var en bankraner. I innspillingen av "Goats Head Soup" ble flere låter valgt bort i prosessen, og enkelte av disse ble brukt på senere album. «Waiting on a Friend», som ble en moderat hit da "Tattoo You" kom ut i 1981, ble opprinnelig spilt inn i forbindelse med "Goats Head Soup". Sporliste. Alle låter skrevet av Mick Jagger og Keith Richards. Annika. Annika eller Annica er svenske varianter av kvinnenavnet Anniken. Anika er en mindre vanlig variant av navnet. Anika brukes som mannsnavn i Russland. Betydning. Navnet kommer fra lavtysk "Anneke" og "Anneken" – diminutive former av Anna, altså varianter over «lille Anna». Anna betyr «nåde». Utbredelse. Annika er mye brukt på Færøyene og i Sverige og Finland. Varianten "Anica" er vanlig i Slovenia. Det er om lag 768 personer i Norge som har Annika som første eller eneste fornavn og om lag 58 personer i Norge som har Annica som første eller eneste fornavn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Annika og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Sverige er navnevarianten "Anneke" kjent fra 1400-tallet. På 1500-tallet ble skrivemåten "Annike" tatt i bruk. Valdemar II av Danmark. Valdemar Sejr, "Valdemar II" av Danmark (1170 - 28. mars 1241 i Vordingborg), sønn av Valdemar I den Store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs. I 1188 ble han hertug av Slesvig. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den Store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Sejr. Først erobret han Holsten, senere Ditmarsken, Lübeck og Hamburg. Korstog og "Dannebrog". Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet. Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring år 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12. Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner. Det kalde korstog. I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet «Det kalde korstog». Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten. Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med. Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for "Danskeborgen", men som på estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt. Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som «hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente». Tatt til fange. Historisk kart over det danske riket under Valdemar Sejr I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for «Sorte Henrik». Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for den store sum 45 000 mark, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn. Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i 1227. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov. Ettermæle. På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet «Sejr». Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død. Valdemar Sejrs liv og kriger er hovedtema i B. S. Ingemanns bok med samme navn fra 1826. Familie. I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar I av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og «hviler udi Ringsted». På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den «beske blomme Bengerd» som hun kalles i visen. I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho I av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer. Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn). Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231). Drosje. Drosje (fra russisk, дрожки – "drozjki" «lett vogn») eller taxi er et transportmiddel med sjåfør som man kan leie for en bestemt distanse eller for et avtalt tidsrom. Begrepet "taxi" stammer fra det engelske ordet "taxicab", som betyr «drosje med taksameter». Drosjer skiller seg markant fra andre former for kollektivtransport, ved at kunden selv bestemmer avreise- og destinasjonssted og tidspunktet for avreise. Det hender at behovsbaserte kollektivselskap rekvirerer drosjer som et supplement til den ordinære rutetrafikken, som oftest for å betjene kunder i grissgrendte strøk. Historie. Den aller eldste formen for «drosjevirksomhet» foregikk trolig med såkalte bærestoler. Slike er fortsatt i bruk noen steder i verden. Bærestolen er kjent fra mange tusen år tilbake i tid, men om den kunne leies på regulær basis vet man lite om i dag. En gullbelagt bærestol ble blant annet funnet i graven til Tutankhamon. På begynnelsen av 1600-tallet dukket det i Paris og London opp hestedrosjer, en kusk med hest og vogn som kunne leies for et begrenset tidsrom eller over en bestemt distanse. Den første dokumenterte regulære drosjevirksomheten ble etablert av Nicolas Sauvage i Paris, i 1640. Kjøretøyene han betjente var kjent som "fiacres", angivelig fordi vognstallen hans lå vis-à-vis kapellet Sankt Fiacre. Begrepet "fiacre" brukes fortsatt i Frankrike for å beskrive en hestekjerre, mens det tyske uttrykket "fiaker" blant annet brukes i Østerrike. "The Hackney Carriage Act" fra 1635 ble den første reguleringen av drosjetjenesten i England. Tyskeren Wilhelm Bruhn fant i 1891 opp taksameteret. Dette var en mekanisk innretning som beregnet turkostnaden. Den første moderne drosjen med taksameter var "Daimler Victoria", bygget i 1897 av Gottlieb Daimler. Det første moderne drosjeselskapet ble etablert i Stuttgart samme år. Bensindrevne drosjer gjorde sitt inntog i Paris i 1899, London i 1903 og New York i 1907. Den teknologiske utviklingen har ført til at moderne drosjer gjerne er utstyrt med elektroniske taksametere. Drosjer som inngår i en drosjesentral har ofte også flåtestyring med GPS og skriver. Betalingsterminal for kredittkort har også blitt vanlig utstyr. Uniformering av drosjer tok til da de karakteristiske gule drosjene (såkalte "yellowcabs") oppsto i New York. Bilene ble i starten importert fra Paris av Harry N. Allen. Han var den første drosjeeieren som lakkerte drosjene sine gule, etter å ha lært at gult er den fargen som lettest blir sett på avstand. I dag har mange land uniformerte drosjer. Drosje kontra annen kollektivtransport. Valg av drosje som transportmiddel gir kunden stor fleksibilitet med hensyn til destinasjoner og reisetidspunkt, selv om det gjerne blir mer kostbart enn med annen kollektivtransport. Passasjerene betaler for transporten i henhold kjørt distanse og medgått tid, som breregnes av taksameteret, dersom det ikke på forhånd er inngått avtale om fastpris for turen. Reiser man flere i sammen kan det allikevel bli billigere med drosje enn med annen kollektivtransport. På rutegående kollektivetransport betaler gjerne kunden en mindre fastpris for en aktuell kjørestrekning (avstand). Kunden må forholde seg til tidspunkter og destinasjoner som er definert av transportselskapet. Dette betyr at kunden selv må sørge for å være tilstede ved avreisedestinasjonen til rett tid. I mange tilfeller må også kunden ta seg fra ankomstdestinasjonen og dit denne skal for egen regning. Slik transport er derfor mindre praktisk, men mer økonomisk. Prisen for kjøring med drosje øker gjerne i takt med antallet passasjerer, men den er som oftest like om det er én, to, tre eller fire passasjerer. Noen steder forekommer det at prisen for 3–4 passasjerer er noe høyere enn for 1–2 passasjerer. Likeledes er det vanlig at taksten øker gruppevis, for eksempel ved 5–8 passasjerer, 9–12 passasjerer, og 13–16 passasjerer. Videre er det gjerne ulike takster om det er dag, kveld, natt, hverdag, helg eller høytid. I Nord-Amerika leier sjåføren ofte bilen av eieren for en fast sum (rundt $100–$130) per døgn eller 12-timersperiode. Sjåføren beholder da det innkjørte selv, og må selv betale for drivstoffet. På den amerikanske landsbygda ligner systemet mer på det nordiske. Dog har man her ofte fastlønn som drosjesjåfør, noe som også er svært vanlig i Asia. Drosjesjåfører i Norden avlønnes gjerne på provisjonsbasis. Provisjonen (typisk 40 %–45 %) beregnes av innkjørt beløp, fratrukket merverdiavgift til staten og spesielavgifter som påløper turene (for eksempel fergeavgift, bomavgift og lignende). Av provisjonen betales det inntektsskatt, og det beregnes feriepenger. Drosjenæringen i Norge. I følge nettstedet "Transportløyve.no" (som eies og driftes av Samferdselsdepartementet og Hordaland fylkeskommune) finnes det omkring 8600 drosjer i Norge (tall fra 2010). Drosjeløyve. I Norge kreves det transportløyve (drosjeløyve, bopelsløyve eller reserveløyve) for å operere drosjer. Transportløyver utstedes av myndighetene (fylkeskommunen). Det kreves ett løyve for hver motorvogn. Løyvet gjelder for transport innenfor det enkelte løyvedistriktet som det er gitt tillatelse for, samt for transport til og fra løyvedistriktet. Oslo og Akershus er ett løyvedistrikt fra 2003. Det betyr at A og C-merkede drosjer kan plukke opp og levere hvor som helst i Oslo og Akershus. I tillegg kan disse hente og levere passasjerer enten til eller fra andre destinasjoner i verden, så lenge oppdraget starter eller avsluttes i Oslo og Akershus. De kan dog ikke påta seg oppdrag for passasjerer mellom destinasjoner som både starter og slutter utenfor løyvedistriktet. Til dette trenger man såkalt "turvognløyve". Turvognløyve. Turvogner kan påta seg oppdrag fra hvorsomhelst til hvorsomhelst, så lenge oppdraget bestilles på forhånd. Slike biler trenger ikke å ha taksameter. Det er imidlertid ikke lov til å drive spotkjøring fra drosjeholdeplasser, annet enn på spesielle vilkår. Biler med turvognløyve kan operere som ordinære drosjer i et løyvedistrikt (drive spotkjøring) dersom bilen det gjelder har installert et såkalt "rullende taksameter" og er tilsluttet en drosjesentral i det aktuelle løyvedistriktet. Turvogner har imidlertid ikke anledning til å ta på passasjerer fra offentlige drosjeholdeplasser. Kjøretillatelse. Sjåførene må ha kjøretillatelse for å kunne transportere passasjerer mot godtgjørelse. Kjøreseddel utstedes av politiet etter søknad. Det kreves god vandel (vandelsattest) og god helse (legeattest) for å få kjøretillatelse for drosje. Mange steder kreves det også kjentmannsprøve for å kunne operere som drosjesjåfør. Krav om kjentmannsprøve innføres enten av drosjesentralen eller politiet på stedet, og bestått test påføres kjøreseddelen til den enkelte sjåføren. Bestemmelsen om kjøreseddel finnes i yrkestransportlovens kapittel 7A. Kjøretøytyper i Norge. I drosjenæringen benyttes i hovedsak tre biltyper. Dette er "sedan"/"stasjonsvogn", med en kapasitet på 3-4 passasjerer. Såkalt "minimaxi", med en kapasitet på opp mot 8 passasjerer. Og "maxitaxi", med en kapasitet på opp mot 16 passasjerer. Både minimaxi og maxitaxi kan være utstyrt for frakt av passasjer i rullestol og/eller liggetralle. Slike kalles gjerne enten "rullestoltaxi" eller "rullestoldrosje". Drosjetakster i Norge. Drosjetakster fastsettes av myndighetene, som oftest etter såkalt "maksimaltakst" (jfr. maksimalprisforskriften). På steder der det er god konkurranse (flere drosjesentraler) kan prissettingen etter innvilget søknad være fri (altså styrt av markedskreftene). I Norge brukes tre grunnleggende taksttyper som løpetakster; såkalt "lokaltakst" (også kalt "sonetakst" og "nærtakst"), "kilometertakst" (også kalt "distansetakst" og "fjærntakst") og "parallelltakst" (innført i soner med konkurrerende aktører). En rekke andre faktorer påvirker dessuten taksten, blant annet tidspunktet på døgnet (dag, kveld og natt har forskjellige takster), hverdager, lørdager, helger og høytider, antallet passasjerer, startsted (holdeplass eller annen adresse), selve kjøredistansen og sist men ikke minst tiden drosjen bruker til bestemmelsestedet dersom drosjen kjører med parallelltakster. Lokaltakst. Lokaltakst brukes når turen går i lokalområdet (lokalområdet defineres gjerne å være i en radius av 10 km fra taxiholdeplassen der drosjen starter turen eller har base). Lokaltakst løper for hele kjøredistansen. Om passasjeren(e) går ombord fra en taxiholdeplass startes taksameteret med et såkalt "påslag" (et definert kronetilllegg som kan variere fra sted til sted i landet og antallet passasjerer). Om drosjen bestilles til en bestemt adresse og passasjeren(e) går ombord der startesz turen med et tillegg for såkalt "framkjøring". Framkjøringstillegget varierer både med hensyn til kjørestrekning/tid og antallet passasjerer. Det gjelder også en maksimalsum for framkjøring som varierer (gruppevis) med antallet passasjerer og diverse andre faktorer. Løpetakst (enten lokaltakst eller kilometertakst) startes da kunden har satt seg inn i drosjen eller når bestillingstidspunktet er passert på klokken. Det er imidlertid vanlig å vente litt før løpetaksten startes (2-5 minutter). Kilometertakst. Kilometertakst benyttes på lengre turer. I prinsippet skal taksameteret startes fra kr. 0,00, enten når kunden kommer i bilen eller dersom bestillingstidspunktet er passert. Drosjen har imidlertid rett til betaling for halve distansen (forutsatt at det kun prisberegnes for kjøring en vei – altså halve distansen) den kjører med denne taksten, så dersom det er framkjøring eller lignende som medfører at betalingen ikke vil dekke halve distansen, har drosjen rett til å starte taksameteret slik at halve distansen blir dekket av betalingen. I slike tilfeller kan det av praktiske grunner stå en sum på taksameteret når bilen ankommer. Sjåføren skal da redegjøre for summen ovenfor kunden. Under kjøring med kilometertakst gjelder prinsippet om at kunden ikke skal betale for den samme distansen to ganger. Kunden har derfor rett til å bli med tilbake til utgangspunktet vederlagsfritt. Drosjen kan imidlertid ta betalt for eventuell ventetid og avstikkere (en vei) fra den opprinnelige ruten. Minstetakst. Minstetakst er en sum som kommer til uttrykk når en tur avsluttes før taksametersummen når minste tillatte pris/sum for taxikjøring. Taksten varierer med hensyn til sted/drosjeselskap, antallet passasjerer, tidspunktet på døgnet, og hverdager, helger og høytider. Det er staten som fastsetter minstetakstene. Ventetakst. Ventetakst er en takst som beregnes på tid (per time/timepris). Taksten varierer med hensyn til sted/drosjeselskap, antallet passasjerer, tidspunktet på døgnet, og hverdager, helger og høytider. Parallelltakst. Parallelltakst ble innført av myndighetene i Norge for hele drosjenæringen fra og med 1. september 2011. Oppdrag etter kontrakt med helseforetak, fylker eller kommuner er unntatt det nye systemet. Systemendringen gjelder hvordan tids- og distansetelleren påvirker prisen. Med det nye takstsystemet løper både tids- og distansetelleren samtidig. I det gamle løp enten tids- eller distansetelleren, avhengig av bilens fart. Det nye systemet skal sikre at grunnlaget for prisberegningen ikke endrer seg i løpet av turen, slik at det blir enklere for publikum å forstå og etterkontrollere taksten for den enkelte tur. Samtidig blir det lettere å sammenligne priser mellom ulike drosjesentraler. Alle drosjer skal derfor ha en såkalt "jamførpris", en slags "stykkpris" eller "kilopris" for drosjoenæringen som kan direkte sammenlignes, siden jamførprisen skal være beregnet på en nærmere definert standardtur og sentralens takster. Overgangen til parallelltakstsystemet har ikke hatt til hensikt å øke takstnivået. For enkeltturer kan man allikevel oppleve at endringen gir et marginalt utslag på prisen. Utslaget kan imidlertid være både positivt og negativt for kunden. Annen taksameterpraksis. I prinsippet skal ikke en takst endres når en tur er påbegynt. Dette forutsetter imidlertid at kunden har oppgitt riktige data ved bestilling av turen. Om dataene var ufullstendig eller uriktige kan altså taksten måtte endres av sjåføren. om det er tvil omkring valg av takst (lokaltakst eller kilometertakst) skal valget komme kunden tilgode (i praksis velges da påslag/framkjøring og lokaltakst). Kjøring på ordinær takst (lokaltakst og kilometertakst) beregnes etter kjørte kilometer. Om drosjen må vente på kunden, må stoppe eller kommer ut for kø eller en annen årsak til at farten blir minimal (mindre enn 27 km/t) går taksameteret over til å beregne summen i henhold til ventetakst. I slike tilfeller koples distansetelleren automatisk ut. I soner med parallelltakst vil taksameteret løpe med samme beregningsgrunnlag uansett hastighet. Det kan beregnes tillegg for plasskrevende bagasje og lignende. Parkeringsavgift, bompenger, fergeavgifter, flyplassavgift og lignende kommer i tillegg til prisene. For persontransport gjelder 8% merverdiavgift. For godstransport gjelder 25% merverdiavgift. Docksta. Docksta er et svensk tettsted i Kramfors kommune i Västernorrlands län, i landskapet Ångermanland. I år 2005 hadde tettstedet 414 innbyggere. Stedet ligger langs E4 omtrent 4 mil sør for Örnsköldsvik, ved Skulebergets fot. På stedet finnes skole opp til sjette klasse og en slalåmbakke. Den kjente visefestivalen Skulefestivalen arrangeres hvert år. Andre turistattraksjoner er "Rövarbyn" og "Labyrinten". De viktigste bedriftene i Docksta er Dockstavarvet, som produserer Stridsbåt 90N og som i 2005 fylte 100 år. Det finnes også en skofabrikk, "Docksta Sko", som produserer slippers. Dockstabaren er et velkjent matsted for lastebilsjåfører og andre langveisreisende. Joan Crawford. Joan Crawford (født Lucille Fay LeSueur 23. mars 1905 i San Antonio i Texas, død 10. mai 1977 i New York City), var en amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som «Mildred Pierce» i filmen med samme navn. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun begynte å danse under navnet Lucille LeSueur, i 1924 signerte hun kontrakt med MGM. Lucille LeSueur sin første film var Pretty Ladies i 1925, det var også den første og siste filmen hun brukte sitt eget fødenavn profisonjonelt. Hun adopterte fem barn, men oppfostret bare fire, etter at den ene adoptivsønnen ble hentet av sin biologiske mor igjen. Etter Crawfords død, skrev den eldste av fire barn, Christina, boken "Mommie Dearest". Boken inneholder påstander at Crawford var følelsesmessig og fysisk abusive til henne og hennes bror Christopher. Boken ble senere filmatisert. Joan Crawford var også i en episode av Dead Famous, det er ukjent om hun ble funnet eller ikke. Jennifer Jones. Jennifer Jones i filmen "Love Is a Many-Splendored Thing" fra 1955 Jennifer Jones (født Phyllis Isley 2. mars 1919 i Tulsa i Oklahoma, død 17. desember 2009) var en amerikansk skuespillerinne som vant en Oscar for sin rolle som Bernadette Soubirous i filmen "Sangen om Bernadette" ("The Song of Bernadette"). Hun fikk også en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Anders Sunesen. 1800-talls fremstilling av Anders Sunesen i slaget ved Lyndanisse 1219 Minnesten over Anders Sunesens grav i Lund Domkirke Anders Sunesen, (også kjent som Andreas Sunonis) født ca 1167, død 24. juni 1228 var erkebiskop i Lund, Skåne i dagens Sverige (den gang en del av Danmark). Andreas Sunesen studerte skolastisk filosofi i Paris, i tillegg studerte han rettvitenskap i Bologna og Oxford. I 1194-1195 representerte han prinsesse Ingeborg i Roma og Paris mot hennes gemal, kong Filip II August av Frankrike. Han ble domprost i Roskilde og kong Knud VI.s kansler. Siden etterfulgte han Absalon som erkebiskop i Lund, og i 1201 kronet han Valdemar Sejr til konge, i hvilken forbindelse domkirkens privilegier ble gjenbekreftet. Korstog. Valdemar Sejr strebet etter å befeste herredømmet over Østersjøen, og som et ledd i denne politikk kan man se det korstog, som brakte Anders Sunesen og hans folk til Estland i 1206. I 1219 foretok erkebiskopen sammen med kongen et nytt korstog, hvor erobringen av det nordlige Estland ble fullbyrdet under slaget ved Lyndanisse. Paven ga sitt samtykke til, at denne delen av landet ble underlagt erkebiskopen i Lunds myndighet. Sunesen skulle således organisere en katolsk kirke blant de nyomvendte estere. I 1221 kom Anders Sunesen hjem fra Estland. Hans siste livsår ble formørket av sykdom, hvorpå han trakk seg tilbake til sitt stenhus på Ivø i det nordøstlige Skåne. Ikke langt derfra i Bækkeskov, lå et premonstratenserkloster, med munker fra Væ, som hadde flyttet hit da deres gamle kloster brente i 1213. Med disse munker som naboer, døde han på Ivøhus i 1228, og ble siden begravet i det nordre sidekor i Lund domkirke. Da graven ble undersøkt i 1833, fant man skjelettet av en høy mann på litt over 60 år. Hans ene ben hadde vært brukket og var ved sammenvoksningen blitt kortere. Teologen. Som Lund stifts leder, forsøkte han gjennom kompromisser å forlike motstridende anskuelser, spesielt når kirkelov og lokal rettstradisjon kolliderte. Spørsmålet om prestenes sølibat var stadig aktuelt, i det mange prester var gift, mens andre holdt seg med konkubiner. Tross klare signaler fra pavestolen om å straffe de syndige, gikk Sunesen forsiktig frem. Han kjempet også mot rotfestede tradisjoner som blodhevn og jernbyrd. Via sine studier, var Sunesen i besittelse av en både dyp og vidtomfattende lærdom. Han var ivrig etter å høyne dannelsen hos de temmelig ukyndige lokale menighetsprestene. Disse ble utdannet på den domskole som var knyttet til domkirken i Lund, og Sunesen skjenket skolen et eget bibliotek og et læredikt på latin, "Hexaëmeron", til bruk i undervisningen. Han regnes som Danmarks store teolog fra Middelalderen. Hideki Tojo. Hideki Tojo (født 30. desember 1884 – død 23. desember 1948) var en japansk general, en nasjonalistisk strateg og den 40. statsminister i Japan. Han var statsminister i Japan for det meste av andre verdenskrig, fra 18. oktober 1941 til 22. juli 1944. Han ble henrettet den 23. desember 1948 etter å ha blitt dømt til døden for krigsforbrytelser. Militær karriere. Tojo ble født i Tokyo i 1884, tredje sønn av Hidenori Tojo, en generalløytnant i den japanske hæren. Tojos to eldre brødre døde før han ble født. I 1905 ble han uteksaminert fra krigskolen og begynte tjenesten som fenrik i infanteriet. I 1909 giftet han seg med Katsuko Ito og fikk tre sønner og fire døtre med henne. Tojo avanserte raskt i gradene, og gikk ut av stabsskolen med toppkarakterer. I 1920-årene var Tojo medlem av en gruppe konservative japanske ultranasjonalister, «Tosei-Ha» (kontrollgruppen). I 1935 hadde han nådd graden generalmajor og kommanderte en enhet i Kwantungarmeen i den japanske marionettstaten Manchukuo, og i 1937 ble han stabssjef i samme arme. I 1938 ble Tojo visekrigsminister og hadde også stillingen som generalinspektør i hærens flyvåpen. I denne perioden var Tojo også den reelle sjefen for japans hemmelige tjenester. Mot slutten av 1930-årene ble Tojo medlem av gruppen av høyere offiserer, «Kodoha», som var med og presset Japan inn i andre verdenskrig. Politisk karriere. Tojo var som krigsminister i 1940 en av pådriverne for å knytte Japan til aksemaktene Tyskland og Italia. I 1941 ble Tojo statsminister og tok full kontroll over Japans væpnede styrker. I tillegg til stillingen som statsminister ledet han også i ulike perioder andre ministerier, som utenriksministeriet, utdanningsministeriet, innenriksministeriet, handelsministeriet og rustningsministeriet. I februar 1944 tok Tojo over stillingen som leder for generalstaben. Etter en rekke militære nederlag som kulminerte med tapet av Saipan ble han tvunget til å gå av den 18. juli 1944. Krigsslutt. Hideki Tojo ble dømt til døden den 12. november 1948. Til dags dato er Tojo den eneste statsminister som har blitt henrettet for krigsforbrytelser. Tojo påberopte seg å handle på ordre fra den japanske keiseren Hirohito, som av de allierte ble gitt immunitet. Tojo, Hideki Tojo, Hideki Tojo, Hideki Tojo, Hideki Roger II av Sicilia. Roger II av Sicilia, italiensk: "Ruggero II di Sicilia" eller "Ruggero il normanno" (født i 22. desember 1095, død 26. februar 1154) var konge av Sicilia, sønn av Roger I av Sicilia og etterfulgte sin bror Simon. Han startet sin regjeringstid som greve av Sicilia i 1105, og ble senere hertug av Apulia i 1127, for så å bli konge av Kongedømmet Sicilia i 1130. Fra rundt 1140 var han en av de mektigste fyrstene i Europa, og kontrollerte store deler av Middelhavet i tillegg til hele det sørlige Italia. Bakgrunn. Han hadde italiensk mor, adelskvinnen Adelaide del Vasto, og Roger var mørk av utseende, var født på Sicilia, og snakket både gresk, latinsk, italiensk og arabisk, alle likestilte språk i landet og ved hoffet. Han var en velutdannet hersker, som heller brukte diplomati enn krig for å løse internasjonale problemer. Dette var utfordrende med beliggenheten mellom det muslimske, bysantinske og hans egen katolske bakgrunn. Slik bygget han opp det normanniske kongedømmet på Sicilia. Han var en svært rik hersker, i og med Sicilias strategiske plassering i handelsrutene. Han brukte betydelige midler på byggevirksomhet i Palermo, og mange av hans byggverk står ennå. Våren 1110 hadde den 17 år gamle Roger besøk av den 20 år gamle norske kongen Sigurd Jorsalfare på dennes vei til Jerusalem. I følge Snorre Sturlason ble den norske kongen tatt meget vel imot i et gjestebud som varte i sju dager, og måtte avsluttes med bad. Først til sommeren, reiste kong Sigurd videre. Styre. Roger var bare 12 år da han arvet greveverdigheten etter sin bror, og moren fortsatte regentskapet for Roger fram til han nådde myndighetsalderen i 1112. Samme år reiste moren til Jerusalem for å gifte seg med kong Baldwin I. Maktutvidelser. I 1117 giftet Roger II seg med Elvira av Castilla, datter av Alfonso VI av León og Castilla og i 1122 avsto hans fetter Vilhelm II av Puglia og Calabria noen flere krav på Sicilias områder, og avsto deler av Calabria til ham. I det følgende rykket Roger også inn i Basilicata og byen Montescaglioso. Da den barnløse Vilhelm døde fem år senere i 1127, gjorde Roger II krav på alle områder som var under kontroll av Huset Hauteville i Sør-Italia. Kongedømme. Pave Honorius II hadde hele tiden sett med skepsis på den økende innflytelsen normannerne fikk i det sørlige Italia, og prøvde sette de andre hertugene i området opp mot Roger II. Det lyktes imidlertid ikke å etablere noen allianse mot ham og da Honoius II døde i 1130, støtte Roger motpaven Anacletus II mot Innocent II. Belønningen for dette ble at han ble anerkjent om konge og han ble kronet juledagen 1130. Opprør. Dette drev Roger ut i et ti år langt opprør. Innocens II favoritt Bernhard av Clairvaux organiserte en allianse mot motpaven og hans støttespillere, blant dem Roger II. Denne alliansen ble støttet av Ludvig VI av Frankrike, Henrik I av England og Lothar III av det tysk-romerske rike. Samme år brøt det ut et opprør med sikte på løsrivelse i Hertugdømmet Amalfi og Roger sendte en styrke over Messinastredet for å slå dette ned. Sammen med andre styrker under hans kontroll i Puglia og Calabria, rykket Rogers styrker inn i Amalfi samtidig som han sørget for at havnen ble blokkert, samtidig som det ble etablert en base på Capri. Amalfi kapitulerte liten stund etter. I 1132, reiste Roger IIs svoger, greven av Alife, Ranulf II sammen med Robert II av Capua til Roma for å gi ytterligere støtte til Anacletus, og i deres fravær flyktet Ranulfs hustru, Roger IIs søster, til broren og klaget over forholdene hun levde under hos Ranulf. Roger II svarte med å frata Ranulf lenet i Avellino. Ranulf forlagte å få både grevskap og hustru tilbakelevert, men dette ble nektet av Roger. I juli 1134 hadde Roger utmanøvrert sine motstandere, og satte sin sønn Alfonso som ny pris av Capua og sin eldste sønn Roger III som hertug av Puglia. I mellomtiden vurderte den nye tysk-romerske keiseren Lothar III et angrep mot Roger da det det voksende normanniske riket i Sør-Italia vakte bekymring, og han hadde skaffet seg støtte Genova, Pisa og den østromerske keiseren. Hans motstandere Ranulf og Robert sluttet seg til denne alliansen og gikk mot Sicilia. Blant annet den viktige befestningen i Aversa falt i opprørernes hender. Roger gikk til motangrep 5. juni og den kongelige hæren gjenerobret Aversa, men erobret også Alife, som var Ranulfs hovedbase. Opprørerne flyktet til Napoli hvor de forskanset seg og byen ble beleiret i juli. Til tross for de elendige helseforholdene i byen, klarte ikke Roger å erobre denne og vendte senere på året tilbake til Messina. Keiserlig invasjon. a>. Palasset ble påbegynt av emiren av Sicilia på 800-tallet, men sterkt utvidet av Roger II To år senere, i 1136, fikk omsider opprørerne unnsetning fra Lothar III og hertugen av Bayern, Henrik den stolte, og opprørerne beleiret kongedømmets fastlands-hovedstad Salerno, men Roger ble på Sicilia uten å komme besittelsene på fastlandet til unnsetning. Da Salerno falt, marsjerte store tyske og opprørske normanniske styrker sørover, hvor de i juni året etter beleiret og inntok Bari. Etter å ha gjeninnsatt Ranulf som hertug over Puglia i august 1137, reiste den tysk-romerske keiseren hjem. Umiddelbart rykket da Roger inn i Calabria ved Tropea i Vibo Valentia. Han rykket raskt inn i Campania, gjenerobret en rekke viktige byer og en av opprørerne, Sergius, våget ikke annet enn å skifte side i konflikten og underkaste seg Roger. Slik opphørte Napoli å være et selvstendig hertugdømme og ble direkte underlagt Kongedømmet Sicilia. 30. oktober 1137 kom det til et større slag ved Rignano mot de øvrige opprørerne, som beseiret Roger, hans største tap. Hans nye allierte, Sergius falt i slaget og Roger måtte flykte til Salerno. Til tross for at motpaven Anacletus II døde i januar 1138, nektet Innocent II å forsone seg med den normanniske sicilianske kongen, og slik anerkjenne ham på tronen. Samme vår lyktes det imidlertid Roger å knuse den siste motstanden mot ham, da han rykket inn i Ranulfs områder i Capua og slo hans styrker der. Ranulf døde av malaria 30. april 1139 og Roger hadde gjenopprettet kontrollen. Deretter vendte sønnene Alfonso og Roger III oppmerksomheten mot Abruzzo og startet en invasjon av dette området. Konsolidering. Før paven ville godkjenne Roger II som konge, forlangte han at et selvstendig hertugdømme av Capua skulle ligge som en bufferstat mellom kongedømmet og Kirkestaten, noe Roger II ikke kunne akseptere Sommeren 1139, invaderte Innocent II kongedømmet med en stor hær, men gikk 22. juni i et bakhold av Rogers sønn og ble fanget ved Galluccio sørøst fra dagens Cassino. Tre dager senere måtte paven i den såkalte traktaten av Mignano anerkjenne Roger som konge av Sicilia, Puglia og Capua med formuleringene "rex Siciliae ducatus Apuliae et principatus Capuae". I oktober 1144 ble grensene endelig fastsatt i en fredstraktat med paven, og dette ble grensen for kongedømmene på Sicilia og Napoli de neste syv hundre år. Kong Roger IIs grav i Palermokatedralen Blant de utenlandske tjenestemennene hos Roger II var blant annet en Georg, som tidligere hadde tjenestegjort hos den muslimske prisen av Mahdia. Denne ledet en rekke militære ekspedisjoner i Middelhavet, blant andre erobringene av Tripoli og Annaba. Da andre korstog kom i 1147, ga dette Roger en sjanse til å utførte angrep mot sin gamle fiende i øst, Østromerriket. Gjennom diplomatiet arbeidet han for å bryte opp alliansen mellom den tysk-romerske keiseren Konrad III av Det tysk-romerske rike og den østromerske keiseren Manuel I Komnenos. Rogers admiral Georg dro deretter på tokt mot østromerske greske besittelser, og inntok blant annet Korfu, hvor de i følge Niketas Khoniates ble tatt imot som befriere av befolkningen. Georg etablerte en garnison med 1 000 mann, før han reiste videre til Peloponnes, plyndret Athen og kysten mellom Evvia og Korintbukta opp til Theben. Etter å ha plyndret Korint dro de tilbake med alt byttet. Død. Roger II døde 26. februar 1154 i Palermo og ble begravet i Palermokatedralen. Han ble etterfulgt av sin fjerde sønn Vilhelm på tronen. Kroningskappen han brukte da han ble konge, ble senere brukt av tysk-romerske keisere og befinner seg nå i det keiserlige skattkammer i Hofburg i Wien. Kong Roger II av Sicilia er portrettert i operaen "Kong Roger" fra 1926 av den polske komponisten Karol Szymanowski. Sirin Eide. Sirin Eide (født 1961) i Oslo er en norsk filmregissør og filmprodusent. Hun har siden 2003 arbeidet som kortfilmkonsulent i Norsk Filmfond. Eide studerte Film og media ved Høgskulen i Volda og har etter utdannelsen arbeidet med film og TV produksjoner, først som redigerer, deretter som videofotograf og etterhvert regissør. Hun har siden 1996 regissert musikkvideoer, dokumentarer og TV programmer. Hun debuterte som spillefilmregisør med "Aldri Mer 13" i 1995. Lausitz. Nieder- og Oberlausitz, 18. århundre Lausitz (øversorbisk: "Łužica", nedersorbisk: "Łužyca", polsk: "Łużyce", tsjekkisk: "Lužice") er et historisk landskap i det østlige Tyskland og vestlige Polen. En liten del ligger i dagens Tsjekkia. Området deles vanligvis i Niederlausitz og Oberlausitz. Den historiske grensa mellom Nieder- og Oberlausitz følger i store trekk dagens grense mellom Brandenburg og Sachsen. Geografi. Lausitz begrenses i nordvest og vest av høgdedraga Fläming og Schwarze Elster, og i øst av elva Bóbr. Det nordligste punktet i Lausitz er Eisenhüttenstadt. Niederlausitz er for størstedelen et sletteland 100-150 moh. med opprinnelig store myrområder, sumpskog og bøk-/eikeskog. Gjennom 1800- og 1900-tallet er store områder blitt omforma gjennom dagdrift på brunkull. I seinere år er vann leda inn i nedlagte dagbrudd, og nord og øst for Hoyerswerda er det skapt et kunstig innsjølandskap (Lausitzer Seenland). Lengst i nord ligger det særprega våtmarksområdet og kulturlandskapet Spreewald. Oberlausitz framviser et bølgende landskap på 250-350 moh. og med enkeltstående høgdedrag på opptil 550 m. På grensa mellom Sachsen og Tsjekkia stiger landet markant mot Lausitz-fjella (Luzicke hory) med høyder på opptil 800 m. Steder i Lausitz. Den historiske hovedstaden for Niederlausitz er Guben. Andre større byer i Niederlausitz er Cottbus (Chośebuz), Eisenhüttenstadt (tidligere Fürstenberg, tidligere Stalinstadt), Forst, Luckau (Łukow), Spremberg (Grodk), og i Polen Żary. I Oberlausitz er Bautzen (Budyšin) hovedstaden. Her ligger ellers tvillingbyene Görlitz i Sachsen og Zgorzelec i Polen, Lubań, Zittau (Žitawa), Löbau (Lubij), Kamenz (Kamjeńc), Niesky, Hoyerswerda (Wojerecy) og Weißwasser (Běła Woda). Historie og språk. Forut for folkevandringstida vandra de germanske hermundurene inn og blanda seg med den stedlige keltiske befolkninga. Under folkevandringstida kom de slaviske sorberne til. Etter at Lausitz i 1031 var blitt innlemma i Østfrankerriket kom det et innsig av tyske nybyggere til de sørlige bergtraktene og ellers der det var ledig land. Rundt Bautzen og Cottbus var sorberne i flertall, men ble en minoritetsbefolkning etter at den industrielle revolusjon førte til ny innflytting. I dag lever sorberne framfor alt nordvest for Bautzen og i deler av Spreewald. Ved Tysklands tap av Schlesien etter 2. verdenskrig fikk Lausitz et stort tilsig av flyktninger østfra; på det meste utgjorde de en tredel av befolkninga. Under den sterke industrireisinga i DDR-tida oppstod det et underskudd på arbeidskraft, og det kom innflyttere fra Thüringen, Erzgebirge og Mecklenburg til området. Under omstruktureringa av næringslivet etter Tysklands samling er Lausitz derimot blitt et fraflyttingsområde. Det sorbiske språket er fortsatt levende i regionen, og i store deler av Lausitz ses stedsnavnskilt og gateskilt på både tysk og sorbisk; det finnes sorbiske skoler og et sorbisk teater. Som dansker i Schleswig-Holstein og frisere i Niedersachsen er sorberne anerkjent som nasjonal minoritet i Tyskland. Det er to skriftspråksvarianter – nedersorbisk og oversorbisk. Talespråket eksisterer i flere dialekter. Språket har likevel gått sterkt tilbake gjennom de siste 50 åra; dels skyldes det innvanding av tysktalende i stort antall i perioden 1945 til 1989, dels at yngre sorbere som har flytta vekk etter 1990 legger av språket på sine nye hjemsteder. Tallet på sorbisktalende anslås i dag til ca. 50 000. Katarina I av Russland. Katarina I av Russland (russisk: Екатерина I Алексеевна, Jekaterina I Aleksejevna) (født, død) var gift med Peter den store og keiserinne av Russland fra 1725 til sin død. Hun var også Peters medregent fra 1724 til han døde året etter. Katarina var født i Jakobstadt i Latvia i en lokal bondefamilie. Hun var først gift med en svensk dragon, men ble tatt til fange av russerne i 1702. Hun ble senere prins Aleksandr Mensjikovs elskerinne, men da Peter den store fikk øye på henne, overlot Mensjikov henne til sin venn Peter, og de ble gift i februar 1712. Hun fødte 11 barn i ekteskapet, men kun to overlevde: Anna og Elisabeth (senere keiserinne Elisabeth av Russland 1741–1762). Ved Peters død i 1725 utnevnte Mensjikov henne til etterfølger, men han forble selv den egentlige makthaver. Heavily Indebted Poor Countries. De 38 landene som omfattes av HIPC. Heavily Indebted Poor Countries (HIPC) er en gruppe med 40 minst utviklede land med stor fattigdom og mye u-landsgjeld som har krav på spesiell assistanse fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Historie og struktur. HIPC-initiativet er et initiativ fra Verdensbanken og IMF for hel eller delvis gjeldsslette til verdens fattigste land. Initiativet ble startet i 1996 og gjennomgikk en reform i 1999. Målet med initiativet er å redusere et lands gjeldsbyrde til et bærekraftig nivå. For å være kvalifisert for HIPC må et land ha en gjeldsbyrde som ikke er bærekraftig og som landet ikke er i stand til å betjene med tradisjonelle midler. I dag regnes gjeld som ubetjenbar i HIPC-sammenheng dersom forholdet mellom gjeld og eksport overgår 200-250% eller dersom forholdet mellom gjeld og landets inntekter overgår 280%. For land som omfattes av initiativet blir all utenlandsgjeld sett under ett, det vil si at gjeld til private banker, til internasjonale organisasjoner og bilateral gjeld. I tillegg til å ha gjeld som ikke er bærekraftig, må også land vise at de har gjennomført reformer og "sunne" økonomiske policier gjennom programmer støttet av IMF og Verdensbanken. Disse betingelsene har blitt kritisert av mange NGOer for å være for vanskelige å nå. I 2006 ble for eksempel Burundi, Den demokratiske republikk Kongo, Sierra Leone og Kongo bedt om å holde budsjettunderskuddet på et nivå som var lavere (i prosent av BNP) enn det både USA og Storbritannia greide det året. Dessuten argumenteres det for at veien fram til gjeldsslette er for lang. I gjennomsnitt tar det 3,8 år fra et land kvalifiserer til initiativet, til prosessen er ferdig og gjelden slettes. I tillegg til disse landene vurderes det også om Eritrea, Kirgisistan, Somalia og Sudan skal innlemmes i programmet. NGOer har kritisert initiativet for at det ikke favner vidt nok. Argumentet går ut på at langt flere land enn de 40 HIPC-landene trenger gjeldsslette, men at de strenge kriteriene for å kvalifisere for HIPC, gjør at en rekke svært fattige og gjeldstyngede land ikke får tilgang på gjeldsslette. Finansiering. IMF har beregnet at kostnadene ved gjeldsslette til de 40 landene som i dag er kvalifisert gjennom HIPC-initiativet vil være omlag $75 milliarder. Av disse midlene vil omlag 45 % stamme fra IMF og andre multilaterale institusjoner, mens resten vil bli dekket av bilaterale kreditorer. Hovedandelen av IMFs midler stammer fra institusjonens gullsalg i 1999. Disse midlene vil riktignok ikke være tilstrekkelig, blant annet som en følge av at Somalia, Sudan og en del andre land kvalifiserte seg for HIPC-initiativet etter 2006. Resultater. HIPC-initiativet har gitt $75 milliarder dollar i gjeldsslette til landene som har kvalifisert for initiativet. Store deler av de frigjorte midlene har gått til fattigdomsreduserende tiltak. Blant annet brukte landene i HIPC-initiativet i gjennomsnitt litt mer på gjeldsbetjening enn på helse og utdanning tilsammen før de deltok i initiativet. Etter å ha gjennomført initiativet brukes i gjennomsnitt 5 ganger mer på helse og utdanning enn på gjeldsbetjening i disse landene. Allikevel er mange av landene fortsatt sårbare for svingninger i verdensøkonomien. Blant annet som en følge av finanskrisen står en del av landene som har gjennomført initiativet i fare for å opparbeide nye gjeldsproblemer. Konspirasjonsteori. En konspirasjonsteori forsøker å forklare en politisk, sosial eller historisk hendelses bakenforliggende årsak som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse, iscenesatt av en hemmelig allianse mellom mektige personer (noen ganger omtalt som «en usett maktelite») og ikke som åpne aktiviteter eller som naturlige hendelser. Historien har vist at forbrytelser begått av en gruppe mennesker (en «konspirasjon», «sammensvergelse» eller et «komplott») ikke er uvanlige. Begrepet «konspirasjonsteori» blir vanligvis brukt av akademikere og i populærkulturen til å identifisere en type folklore i slekt med vandrehistorier, som har visse typiske kjennemerker, da særlig en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil. Begrepet brukes også i nedsettende betydning til å avfeie påstått misoppfattede, paranoide eller ville rykter. De fleste mennesker som har opplevd å få sin teori eller spekulasjon stemplet som en «konspirasjonsteori» avviser betegnelsen som forutinntatt. Den som er enig i en konspirasjonsteori, er gjerne også enig i en annen tilsvarende teori, selv om teoriene kan motsi hverandre. Konspirasjonsteoretikere har en måte å se verden på som stikker dypere enn logikk. Deres store mistroen overfor etablerte sannheter eller kunnskap overgår hensynet til at ens egne overbevisninger bør henge logisk sammen. Eksempelvis kan man tro at Osama bin Laden var død allerede før amerikanere fikk fatt i ham, og samtidig at han lever fremdeles! Oversikt. Begrepet «konspirasjonsteori» kan være en nøytral betegnelse på en påstand om en konspirasjon. Vektlegging av "teori" indikerer imidlertid en narrativ sjanger som inkluderer et bredt utvalg av (ikke nødvendigvis relaterte) argumenter for tilstedeværelsen av globale konspirasjoner, som hver i sær kan ha vidtfavnende sosiale og politiske implikasjoner dersom de medfører riktighet. Mange konspirasjonsteorier er gale eller mangler tilstrekkelige verifiserbare beviser. Dette reiser spørsmålet om hvilke mekanismer som kan tenkes å eksistere i populærkulturen som fører til deres opprinnelse og påfølgende utbredelse. I en oppfølging av dette spørsmålet har konspirasjonsteori vært et tema som har opptatt sosiologer, psykologer og folkeminneforskere i hvert fall siden 60-tallet, da attentatet på USAs president John F. Kennedy framprovoserte et tidligere uant omfang av spekulasjoner. Når konspirasjonsteorier kombinerer tankefeil med mangel på bevis, blir resultatet et verdenssyn kjent som konspirasjonisme. Konspirasjonisme ser historiske begivenheter og tendenser som resultatet av hemmelige sammensvergelser. Akademisk interesse for konspirasjonsteorier og konspirasjonisme har identifisert en mengde velkjente strukturelle kjennetegn som kan fastslå tilhørighet til sjangeren, og har presentert et spekter av hypoteser på basis av studiet av sjangeren. Blant de ledende vitere om konspirasjonisme er Hofstadter, Popper, Barkun, Goldberg, Pipes, Fenster, Mintz, Sagan, Johnson og Posner. Den følgende listen er en syntese av disses arbeider. Hvorvidt en gitt påstand om konspirasjon på et balansert eller nøytralt grunnlag kan stemples som en konspirasjonsteori eller ei er omstridt. Dersom man kan tillate legitim anvendelse av betegnelsen, vil den fungere ved å identifisere strukturelle kjennemerker i den aktuelle fortellingen, som samsvarer med de kjennetegnene som er opplistet nedenfor. Se også Sammensvergelse i rettslig betydning. Konspirasjonisme. «"Konspirasjonisme"» er en betegnelse som anvendes av sosiologer og akademikere for å referere til tilhengere av konspirasjonsteorier og deres karakteristiske perspektiv på historien og verden som omgir dem. Termen ble popularisert av akademikeren Frank P. Mintz på 80-tallet. «Konspirasjonisme oppfyller behovene til ulike politiske og sosiale grupper i Amerika og andre steder. Den identifiserer eliter, pålegger dem skylden for økonomiske og sosiale katastrofer og antar at ting vil være bedre så snart folkelig innsats kan fjerne dem fra maktposisjoner. I den rolle er ikke konspirasjonsteorier typiske for noen enkelt epoke eller ideologi». Opp gjennom historien er det utvilsomt at politiske og økonomiske ledere "har" vært årsak til enorme mengder død og elendighet, og de har noen ganger involvert seg i konspirasjoner mens de andre ganger har spredd konspirasjonsteorier om andre de har utpekt til målskiver. Hitler og Stalin er de mest fremtredende eksemplene blant tallrike andre. «Men dersom konspirasjoner eksisterer er det sjelden at det er de som får historien til å skje. De spiller en rolle i marginene fra tid til annen men med de uforutsette konsekvensene av en logikk utenfor sine skaperes kontroll, og det er dette som er galt med ‘konspirasjonsteori’. Det er de store kreftene og menneskeskelige kollektivers store strukturer som får historien til å bevege seg.» Termen konspirasjonisme har også blitt anvendt av andre forfattere inkludert Michael Kelly, Chip Berlet og Matthew N. Lyons, blant andre. Berlet og Lyons skriver, «Konspirasjonisme er en spesiell fortellende form for syndebukkskaping som utpeker demoniserte fiender som del av et enormt ondsinnet komplott mot det allmenne gode mens det gir den som utpeker syndebukken økt verdi som en helt for å ha slått alarm» Et begrep som «konspiranoia» gjenspeiler et syn hos mange om at slik oppfatninger er grunnløse, bisarre eller irrasjonelle eller at de ellers ikke er verdige til seriøs overveielse. Ordet ble kjent gjennom boka "Konspiranoia. Konspirasjons teorier fra 666 til WTC" fra 2003, redigert av Terje Emberland og Arnfinn Pettersen, og har siden fått en utbredelse i media. Konspirasjonsteorienes utspring. Mennesket reagerer naturlig på hendelser og situasjoner som har hatt en følelsesmessig innvirkning på det ved å forsøke å forstå disse hendelsene, typisk i åndelige, moralske, politiske eller vitenskapelige termer. Denne normale prosessen kunne la seg avspore gjennom en rekke påvirkninger. På individnivå kan presserende psykologiske behov innvirke på prosessen, og visse av våre tankeverktøy kan påføre oss epistemiske "blindsoner". På gruppe- eller det sosiologiske nivå kan historiske faktorer gjøre prosessen med å tilordne tilfredsstillende forklaringer mer eller mindre problematisk. Psykologisk utspring. Ifølge mange psykologer vil en person som tror på én konspirasjonsteori ofte være en som tror på andre konspirasjonsteorier. Psykologer tror at søket etter meningsgivende særtrekk er et viktig element i konspirasjonisme og i utviklingen av konspirasjonsteorier. Den driften alene kan være sterk nok til å lede til den første formuleringen av selve ideen. Når tanken først er tenkt vil bekreftelsestendensen og unngåelse av kognitiv dissonans kunne forsterke troen. I en sammenheng hvor en konspirasjonsteori har blitt populær blant en sosial gruppe kan gruppeforsterkning spille en tilsvarende stor rolle. Evolusjonspsykologi kan også spille en betydningsfull rolle. Paranoide tendenser er forbundet med et dyrs evne til å gjenkjenne farer. Høyerestående dyr prøver å konstruere tankemodeller for såvel rivaler som rovdyr for å bli i stand til å lese deres skjulte hensikter og forutse dere fremtidige adferd. En slik evne er ekstremt verdifull til å registrere og unngå farer i et dyresamfunn. Dersom denne fareoppfattelsesevnen skulle begynne å gi falske utslag, eller utløses av ufarlige hendelser, eller på andre måter bli patologisk, blir resultatet paranoide vrangforestillinger. En konspirasjonsteoretiker ser farer over alt, og kan ganske enkelt være offer for en feil oppstått i en verdifull og evolusjonsmessig gammel naturlig evne. Erkjennelsesteoretisk bias? Det er mulig at enkelte grunnleggende menneskelige epistemiske tilbøyeligheter blir projisert på det materialet som granskes. Ifølge en undersøkelse anvender mennesker en «tommelfingerregel» der vi forventer at en betydelig hendelse skal ha en betydelig årsak. Undersøkelsen bød subjektene fire versjoner av hendelser, der en utenlandsk president (a) var blitt drept i et vellykket attentat, (b) hadde blitt skadet men hadde overlevd, (c) hadde overlevd med skader men døde av hjerteinfarkt på et senere tidspunkt, og (d) var uskadd. Subjekter var betydelig mer tilbøyelige til å anta at en konspirasjon forelå i de «største hendelsene» – der hvor presidenten døde – enn i de andre tilfellene, til tross for at all annen informasjon som ble gitt dem var den samme. En annen epistemisk «tommelfingerregel» som kan feilanvendes på et mysterium som handler om andre mennesker er cui bono? (hvem tjener på det.) Denne nysgjerrigheten etter skjulte motiver hos andre mennesker kan enten være en evolusjonær tilegnelse eller et kultivert særtrekk for den menneskelige bevissthet, men uansett hvilket synes dette å være en universell egenskap. Dersom den søkende mangler tilgang til sakens relevante fakta, eller dersom det er strukturelle interesser involvert istedenfor personlige motiver, vil denne måten å søke svar på fort gi falske konspiratoriske forklaringer på en upersonlig hendelse. Det direkte korollaret til denne epistemiske tilbøyeligheten blant før-vitenskapelige kulturer er tendensen til å forestille seg verden i animistiske termer. Livløse objekter eller substanser av viktighet for mennesker er fetisjer som antas å inneha godartede eller ondartede ånder. Klinisk psykologi. Hos relativt sjeldne individer kan en tvangspreget trang til å tro, bevise eller gjenfortelle en konspirasjonsteori indikere en eller flere av en rekke vel forståtte psykologiske tilstander, samt andre hypotetiske: paranoia, benekting, schizofreni, ond verdensyndrom. Sosiopolitisk utspring. Christopher Hitchens lar konspirasjonsteoriene representere «demokratiets eksos», eller det uunngåelige resultatet av å la store mengder informasjon sirkulere blant en stor mengde mennesker. Andre sosiale kommentatorer og sosiologer framholder at konspirasjonsteorier blir laget i henhold til variabler som kan endres innenfor et demokratisk (eller annen type) samfunn. Konspiratoriske årsaker kan være følelsesmessig tilfredsstillende når de stiller hendelser i en moralsk sammenheng som er enkel å begripe. Den som bekjenner seg til teorien er i stand til å tildele moralsk ansvar for en emosjonelt vanskelig hendelse eller situasjon til en klart fattet gruppe av individer. Og det viktigste er at den gruppen "inkluderer ikke" den troende. Den troende kan så føle seg unnskyldt for ethvert moralsk eller politisk ansvar for å bøte på en hvilken som helst institusjonell eller samfunnsmessig mangel som kunne være den reelle kilden til dissonansen. Der ansvarsfull adferd forhindres av sosiale forhold, eller ganske enkelt befinner seg utenfor et individs rekkevidde, kan konspirasjonsteorien frambringe den emosjonelle avspenning eller avslutning slike følelsemessige "utfordringer" (etter Erving Goffman) behøver. I likhet med moralpanikk forekommer konspirasjonsteorier oftere innenfor samfunn som opplever sosial isolasjon eller politisk maktesløshet. Mark Fenster fremholder at «bare fordi altomfavnende konspirasjonsteorier er gale betyr ikke det at de ikke har et frø av sannhet i seg. Særlig fokuserer de ideologisk på strukturelle ulikheter, og utgjør et tilsvar til et samfunn i forvitring og til konsentrasjonen av eierskapet over produksjonsmidlene, som til sammen etterlater det politiske subjektet uten evnen til å bli gjenkjent eller til å kunne gjøre seg gjeldende på den offentlige arena» (1999: 67). Den moderne varianten av anti-semittisme blir i Britannica 1911 beskrevet som en konspirasjonsteori som tjener selvforståelsen til det europeiske aristokratiet, hvis sosiale maktposisjon svant hen i det borgerskapets stilling vokste. Desillusjon. Sent i det 20. århundre opplevde vestens samfunn i stigende grad en prosess der befolkningen som et hele mistet interesse, affeksjon og forventninger til de tradisjonelle politiske institusjonene. Dalende valgdeltakelse og nedgang i andre nøkkelindikatorer for sosialt engasjement ble bemerket av flere observatører. For et eksempel i særklasse, se Robert D. Putnams bowling alene-tese. De som mest ble påvirket av denne perioden, den såkalte «generasjon X», blir kjennetegnet ved sin kynisme rettet mot tradisjonelle institusjoner og autoriteter, og utgjør et skoleeksempel på sammenhengen for den politiske maktesløsheten som beskrives over. I den sammenheng vil et gjennomsnittsindivid være tilbøyelig til å være mer isolert fra de typer av nettverk av likesinnede som gir tilgang til vidtfavnende informasjonskilder, og kan instinktivt komme til å mistro enhver uttalelse eller påstand som kommer fra bestemte mennesker, media eller andre autoritetsbærende institusjoner. For enkelte individer kan konsekvensen bli en tendens til å tilordne ansvar for alt dårlig som skjer til den mistrodde autoriteten. For eksempel tilregner en del mennesker angrepene den 11. september 2001 til en sammensvergelse som involverer den amerikanske regjeringen (eller mislikte politikere) istedenfor islamsk terrorisme knyttet til Al-Qaeda (se Alternative teorier om 11. september.) Medietroper. Mediekommentatorer bemerker med jevne mellomrom en tendens i nyhetsmedier og i videre kultur til å se hendelser gjennom prismet som utgjøres av enkeltindivider framfor gjennom mer sammensatte strukturelle eller institusjonelle forklaringer. Dersom denne observasjonen viser seg å være dekkende kan det forventes at det publikum som både krever og konsumerer denne vektleggingen selv er mer mottakelig for personlige, dramatiske beretninger om sosiale fenomener. En annen, kanskje beslektet, medietrope er bestrebelsene for å tildele individuelt ansvar for negative hendelser. Media har en tendens til å starte søket etter gjerningspersoner dersom en hendelse skjer som er av så stor viktighet at den holder seg i nyhetsbildet i flere dager. Det har blitt sagt om denne trenden at forestillingen om en hendelig ulykke ikke lenger tillates i en nyhetsmelding. På samme vis, dersom dette er en dekkende situasjonsbeskrivelse kan den gjenspeile en virkelig endring i måten medieforbrukeren oppfatter negative hendelser. Et særlig politisk individ eller en gruppe kan reagere skeptisk eller kynisk på en hendelse eller prosess som ikke passer inn i vedkommendes eksisterende verdensbilde. En nynazistisk eller en anti-israelsk organisasjon slik som Hizbollah kan spre utsagn om jødisk innblanding i 11. september for å innlemme den hendelsen i sin egen politiske virkelighetsfortelling på en måte som samsvarer med dens egne målsettinger. Kontroverser. Ser man bort fra kontroverser som handler om riktigheten av bestemte konspirasjonspåstander og de ulike akademiske oppfatningene (over), så er selve kategorien konspirasjonsteorier "i seg selv" gjenstand for en del uenigheter. Bruk. Termen «konspirasjonsteori» anses av forskjellige observatører å være en nøytral beskrivelse av en påstand om en sammensvergelse, en nedsettende betegnelse brukt for å avfeie slike påstander, og et begrep som kan bli positivt omfavnet av tilhengere av slike påstander. Begrepet kan brukes av enkelte om argumenter som de ikke helt og fullt tror på men ser på som radikale og spennende. Den mest aksepterte betydningen av begrepet er det som populærkulturen og akademikerne deler, hvilket utvilsomt har negative følger for en beretnings sannsynlige sannhetsgehalt. Gitt denne populære forståelsen av begrepet er det mulig å forestille seg at det kan bli misbrukt enten bevisst eller ved feilaktig bruk, som en måte å avfeie beskyldninger som i virkeligheten både har substans og som det foreligger gode beviser for. Legitimiteten ved enhver slik bruk vil derfor bli gjort til gjenstand for uenighet. Uengasjerte observatører vil sammenlikne en beskyldnings kjennetegn med dem som finnes i lista ovenfor for å bli i stand til å avgjøre hvorvidt en bestemt anvendelse er legitim eller forutinntatt. Enkelte talspersoner for konspirasjonspåstander og deres tilhengere fremholder at begrepet i sin helhet mangler legitimitet og bør betraktes som like politisk manipulerende som den sovjetiske praksisen med å behandle politiske dissidenter som klinisk sinnssyke. Professor i teologi og religionsfilosofi David Ray Griffin har skrevet: «Vi kan si at vi godtar alle konspirasjonsteorier som vi mener er sanne, mens vi avviser alle de vi mener er usanne.» Begrepet "konspirasjonsteori" er i seg selv gjenstand for en slags konspirasjonsteori som hevder at de som benytter seg av begrepet manipulerer sine tilhørere til å se bort fra emnet som diskuteres, enten i et overlagt forsøk på å skjule sannheten, eller som «nyttige idioter» for mer beregnende konspiratører. Når konspirasjonsteorier tilbys som offisielle påstander (det vil si har sine utspring i statshierarkiet, slik som et etterretningsbyrå), blir de vanligvis ikke sett på som konspirasjonsteorier. Et eksempel fra USA er enkelte aktiviteter hos "kongressens komité for uamerikanske aktiviteter" som var i virksomhet mellom 1938 og 1975, og som kan anses å ha vært et offisielt forsøk på å framføre en konspirasjonsteori, selv om dens påstander sjelden omtales i slike vendinger. Virkelige konspirasjoner. Ved enkelte tilfeller viser bestemte beskyldninger om sammensvergelser seg å være reelle, slik som i den franske regjerings forsøk på å tildekke sannheten etter Émile Zolas beskyldninger i Dreyfussaken, eller i bestrebelsene til tsarens hemmelige politi for å oppvigle til anti-semittisme ved å presentere Sions vises protokoller som en autentisk tekst. Der slik suksess skyldes solid etterforskningsmetodologi er det på det rene at den ikke ville ha mange av de karakteristiske kjennetegn på konspirasjonsteori, og dermed heller ikke blant befolkningen anses å være en «konspirasjonsteori». I tilfellet fra 1971 der avsløringene av FBIs COINTELPRO-program der kontraspionasjeressurser ble satt inn mot innenlandske politiske aktivister, er det uklart i hvilken utstrekning en «konspirasjonsteori» som involverte føderale agenter enten ble foreslått eller avvist forut for den faktiske avsløringen av programmet. Enkelte hevder at realiteten i slike sammensvergelser burde tjene til advarsel mot lettvint avvisning av konspirasjonsteori. Mange forfattere som skriver om konspirasjonsteorier, slik som Robert Anton Wilson og Disinfo, og forlag som gir ut slike bøker benytter seg av dokumenterte konspirasjoner til å bevise hva et hemmelig komplott kan avstedkomme. Og idet de gjør det forsøker de å imøtegå antakelsen om at konspirasjoner ikke eksisterer, eller at enhver «konspirasjonsteori» nødvendigvis er uriktig. En rekke virkelige eller mulig virkelige konspirasjoner refereres når denne indisiekjeden bygges opp: mafiaen, sammensvergelsen mot Franklin D. Roosevelt, MKULTRA, ulike CIA-innblandinger i oversjøiske statskupp, Operasjon Northwoods, Tuskegee-undersøkelsen av ubehandlet syfilis blant mannlige negre, General Motors' trikke-konspirasjon (der trikkelinjer ble kjøpt opp over hele USA for så å bli lagt ned og erstattet av busser/biltrafikk) og debatten om forhåndskjennskap til angrepet på Pearl Harbor, blant andre. Falsifiserbarhet. Karl Popper har hevdet at vitenskap er nedfelt som en mengde falsifiserbare hypoteser. Metafysiske eller uvitenskapelige teorier og påstander er de som ikke er åpne for falsifisering. Kritikere av konspirasjonsteorier fremholder av og til at mange av dem ikke er falsifiserbare og derfor ikke kan regnes som vitenskapelige. Denne beskyldningen er ofte korrekt, og er en nødvendig konsekvens av den logiske strukturen ved visse typer av konspirasjonsteorier. Disse ter seg som grenseløse eksistensielle påstander som hevder "eksistens" av en handling eller objekt uten å angi "tid eller sted" der dette kan observeres. Manglende suksess med å observere fenomenet kan da alltid anføres til at man har sett på galt sted eller på galt tidspunkt – altså, man har blitt lurt av konspirasjonen. Dette gjør det umulig å påvise at konspirasjonen ikke eksisterer. I sitt to binds sterke arbeid "The Open Society & Its Enemies, 1938–1943" benyttet Popper begrepet «konspirasjonsteori» for å kritisere ideologiene som gir energi til fascisme, nazisme såvel som kommunisme. Popper hevdet at totalitære styreformer var basert på «konspirasjonsteorier» som trakk veksler på fantasiforestillinger drevet fram av paranoide tenkte scenarier med utgangspunkt i tribalisme, rasisme eller klassisme. Popper argumenterte ikke mot forekomsten av dagligdagse sammensvergelser (slik mye av den senere litteratur feilaktig har fremholdt). Popper bruker til og med begrepet «konspirasjon» til å beskrive normal politisk aktivitet i antikkens Hellas på Platons tid (Platon var hans fremste skyteskive i "The Open Society & Its Enemies"). I et tilsvar til denne motforestillingen til konspirasjonsteorier hevder enkelte at "ingen" politisk eller historisk teori kan være vitenskapelig basert på Poppers kriterium fordi ingen produserer etterprøvbare prognoser med noen grad av sikkerhet. Faktum er at Popper selv avviste marxismens og psykoanalysens krav på vitenskapelig status nøyaktig på dette grunnlag. Det betyr ikke nødvendigvis at konspirasjonsteori, marxisme eller psykoanalyse er ufunderte, irrasjonelle og uriktige. Det det imidlertid slår fast er at dersom de er uriktige finnes det ingen måte å bevise det på. Falsifiserbarhet har i vide akademiske kretser møtt motbør for ikke å ta inn over seg hvordan prosessen gjennom hvilken vitenskapelige oppdagelser skjer fungerer. I særlig grad har kritikken kommet fra de betydelige paradigme-teoretikerne og Poppers tidligere studenter Thomas Kuhn, Paul Feyerabend og Imre Lakatos. I erkjennelsesteoretiske kretser blir falsifiserbarhet nå ikke sett på som et holdbart kriterium for å kunne gi noe vitenskapelig status, men det er fortsatt et populært begrep. Norske konspirasjonsteorier. Folkeaksjonen mot EU-medlemskap presenterer mange konspirasjonsteorier på sin hjemmeside. Den kanskje viktigste er påstanden om at Europabevegelsen har en femtekolonne på stortinget. Den tidligere Venstre-politikeren og journalisten Per-Aslak Ertresvåg hevdet i sin bok Makten bak makten (2006) at finanseliten, Bilderberg-gruppen og Council on Foreign Relations konspirerte om å opprette en ny, totalitær verdensorden hvor nasjonenes egen selvbestemmelse blir svekket til fordel for en globalistisk agenda. Hans Henrik Ramm leverte i sin bok De var Furre var en kritisk analyse om hvordan og hvorfor SV-politikeren Berge Furre ble innsatt i Lund-kommisjonen. Det blir også hevdet at det finnes en hemmelig gruppe som styrer Norge i skjul, og iscenesetter hendelser som f.eks. Lillehammer-saken Anders Behring Breivik var opptatt av Eurabia-konspirasjonen og den skal ha vært viktig i hans tankeunivers. Vedtakene rundt etableringen av ny hovedflyplass på 1990-tallet var kontroversiell og konspirasjonsteorier har blitt utledet av denne prosessen. Det pekes her særlig på det rasjonelle i valget av Gardermoen kontra Hurum, involvering av militære interesser osv. Konspirasjonsteorier som underholdning. Konspirasjoner er et kjært tema innenfor en rekke sjangre innen underholdning. Særlig blant thrillere og science fiction, først og fremst på grunn av det dramatiske potensialet: omskape sammensatte eller meningsløse historiske hendelser til enkle moralistiske stykker hvor slemme mennesker forårsaker onde begivenheter, og der gode mennesker møtes av den relativt enkle oppgaven å skulle identifisere og bekjempe dem. Sammenliknet med nyansene og kompleksiteten i mer dyptgående sosiologiske eller historiske beretninger om begivenheter, danner konspirasjonsteori grunnlag for en ukomplisert og intuitiv fortelling. Det er derfor kanskje ingen tilfeldighet at det engelske ordet for handlingen i et stykke, "plot", betegner såvel handlingen som konspiratørenes «komplott». Filmen "Conspiracy Theory" fra 1997 er en thriller om en taxisjåfør (spilt av Mel Gibson) som publiserer et nyhetsbrev hvor han drøfter det han mener er konspirasjoner hvor den føderale regjeringen er medvirkende. "X-Files" var en populær TV-serie på 1990-tallet som fulgte de to uredde FBI-etterforskerne Mulder og Scully. Mange av episodene handlet om konspirasjoner av mange ulike varianter, det mest betydningsfulle et komplott som omhandlet invasjon fra verdensrommet hvor representanter fra den amerikanske regjeringen anført av et uutgrunnelig individ bare kjent som sigarettmannen. Seriens berømte slagord, «The Truth Is Out There», kan tolkes som en referanse til sjangerens generelle leting etter meninger slik det drøftes over. I tegnefilmserien "King of the Hill" representerer skikkelsen Dale Gribble stereotypen på en oppslukt amerikansk tilhenger av konspirasjonsteorier. Dale tror på nær sagt alle tenkelige konspirasjonsteorier, fra utenomjordiske til den avskyelige snømann til attentatet mot John F. Kennedy til forfalskede månelandinger. Hans adferd, språk og gestikuleringer utgjør alle kjente klisjéer på hvordan mange mennesker anser tilhengerne av konspirasjonsteorier for å være, nemlig asosiale, litt trege, aggressive og egoistiske. En nydannet romansjanger er konspirasjonsromanen. Et eksempel er Thomas Pynchons samlede produksjon. I Umberto Ecos roman "Foucaults pendel", prøver personene hans å konstruere en altomfavnende konspirasjonsteori basert på komplott med tempelridderordenen i sentrum. Norsk Jernbaneklubb. Norsk Jernbaneklubb (fork. NJK) er en forening for jernbaneinteresserte i Norge. NJK driver blant annet museumsjernbanene Krøderbanen i Buskerud og Gamle Vossebanen i Hordaland. Foreningen restaurer eldre jernbanemateriell og kjører også museumstog på det nasjonale jernbanenettet, under navnet Norsk Museumstog. Mesteparten av arbeidet er dugnadsbasert. De utgir også medlemsbladet "På Sporet" og har et websted med informasjon for jernbaneinteresserte, blant annet et eget diskusjonsforum " og flere med fotografier og opplysninger om stasjoner og rullende materiell. NJK drifter også en egen. Foreningen ble dannet i mai 1969 og har adresse i Oslo. Foreningen er medlem av Norges kulturvernforbund. Lederen er for tiden (2011) Ole K. Richenberg. Rickie Lee Jones. Rickie Lee Jones (født 8. november, 1954) er vokalist og tekstforfatter fra Født i Chicago, hvor hun vokste opp i en familie som hun senere har beskrevet som «lower-middle-class-hillbilly-hipster» i Chicago, Los Angeles, Phoenix, Arizona, og Olympia, Washington. Hun flyttet til L.A. da hun ble 19 år og arbeidet som kelner og nattklubbspiller. I 1979 fikk hun kontrakt med Warner Brothers Records som resulterte i hennes første album (og single hit) «Chuck E's in Love». Med dette albumet vant hun Best New Artist Grammy sammen med fem andre nominasjoner. Jones har en datter fra ekteskapet med den franske musikeren Pascal Nabet Meyer. Slaget ved Taranto. Slaget ved Taranto fant sted natten mellom den 11. og 12. november 1940 under andre verdenskrig. Storbritannias Royal Navy utførte verdens første hangarskipsbaserte angrep på krigsskip i det 21 torpedofly fra den britiske middelhavsflåten angrep den italienske flåtebasen i Taranto. 3 italienske slagskip ble senket i angrepet og mange andre skip ble skadet. Det spesielle med aksjonen var at britene benyttet seg av torpedoer som ikke krevde så dypt vann som vanlige flybårne torpedoer. Dette ble tatt til etterretning i det japanske admiralitetet som studerte raidet nøye i sin planlegging av angrepet på Pearl Harbor. Effekten av det britiske angrepet fikk eksperter verden over til å utrope hangarskipene som sjøkrigens nye vinnere, på bekostning av slagskipene. Eksterne lenker. Taranto Taranto, slaget ved Taranto, slaget ved Brüder Grimm-Museum. Brüder Grimm-Museum befatter seg med samling, dokumentasjon og vitenskapelig forskning knyttet til brødrene Jacob og Wilhelm Grimms liv og virke. Museet ligger i Kassel i Tyskland, og ble grunnlagt i 1959 av byen Kassel og Brüder Grimm-Gesellschaft. a> av kunstmaleren Elisabeth Maria Anna Jerichau-Baumann, 1855 Den første utstillingen kom i stand 4. januar 1960, i anledning Jacob Grimms 175. fødselsdag, i Universitetsbiblioteket i Kassel, med hovedverkene til kunatnerbroren Ludwig Emil Grimm. Det grimmske håndeksemplar av "Kinder- und Hausmärchen" fra 1812/1815, som befinner seg på Universitetsbiblioteket i Kassel, kom i 2005 på UNESCOs verdensarvliste. Den nordlige bygning på Brüder-Grimm-Platz, hvor Brødrene Grimm bodde i øverste etasje. Bibliotek og arkiv. Museet innbefatter deler av Palais Bellevue med bøker og manuskripter. Blant annet interfolierte eksemplarer av "Kinder- und Hausmärchen" og "Deutschen Grammatik", sofaen fra Jacob Grimms arbeitsværelse, miniatyrportretter av deres mor, fra Wilhelm Grimms arbeidsværelse, grafiske trykk etter deres yngre bror Ludwig Emil Grimms, etc.. Pärnu. Pärnu (tysk: "Pernau") er en by og kommune i Pärnu fylke i Estland, beliggende i Rigabukten, 110 km sør for hovedstaden Tallinn. Elven Pärnu renner gjennom byen. Byen ble grunnlagt i 1241 av Den tyske orden. Byen var også medlem av Hansaforbundet og var en viktig isfri havn for Livland. Byen kom under kontroll av Polen-Litauen i perioden 1560 til 1617. Den ble erobret av svenske første gang i 1562, og ble deretter erobret av Sverige under Livlandskrigen. Byen forble under svensk herredømme fra 1617 til 1710, da svenskene mistet den til russerne under Den store nordiske krig. Dette ble bekreftet under Freden i Nystad i 1721. Under Den store nordiske krig ble Universitetet i Tartu flyttet til byen i årene 1699-1710, og det er fortsatt en avdeling i byen med rundt 1 000 studenter. Byen har siden 1838 hatt en rekke kurbad, og er i dag en viktig turistby. Kommunikasjon. Byen har hyppig bussforbindelse med Tallinn og Riga, samt fergeforbindelse med Kihnu. Pärnu lufthavn ligger ca 4 km utenfor bykjernen. Simferopol. Simferopol (ukrainsk:, russisk:, krimtatarisk: [«Den hvite moskéen»]) er en by på Krim-halvøyen i Ukraina. Byen er hovedstad i Den autonome republikken Krim, og har ca 350 000 innbyggere. Simferopol er sentrum i et vin- og fruktdistrikt. Verdens lengste trolleybussrute forbinder Simferopol med Jalta. Historie. Simferopol var åsted for massemordet av drøyt 14300 jøder 11-13. desember 1941. Ansvarlig for ugjerningen var Otto Ohlendorfs Einsatzgruppe D, der Karl Rudolf Werner Braune var kommandant for Einsatzkommando 11d. Han ble senere leder for SIPO og Sicherheitsdienst i Oslo. Finnair. Finnair er Finlands største flyselskap og har sin hovedbase på Helsingsfors-Vanda internasjonale lufthavn. Finnair og dets datterselskaper dominerer både det innenlandske og internasjonale flytrafikkmarkedet i Finland. Selskapet transporterte 8,5 millioner passasjerer i 2005 på sine 16 innenlands og 55 internasjonale destinasjoner. Finnair er medlem av selskapsalliansen OneWorld. Finnair har mottatt fire stjerner av det uavhengige byrået Skytrax. Historie. Selskapet ble etablert i 1923 under navnet "Aero O/Y". Selskapet opererte de første årene inennriksflygninger i Finland, samt enkelte flygninger til og fra Estland. Under andre verdenskrig møtte selskapet mye motstand, spesielt med tanke på at det finske luftforsvaret tok over halvparten av selskapets flåte. Etter krigens slutt kjøpte staten seg opp i selskapet, og reetablerte det som et flyselskap med et utstrakt europeisk rutenettverk. Selskapet begynte på midten av 80-tallet å satse på direkteruter til Asia, og grunn av Finlands strategiske plassering øst i Europa begynte mange europeiske flyselskaper å føre trafikk som skulle videre til østen gjennom selskapets base i Helsingfors. Selskapet ble notert på den finske børsen i 2007. Flåte. Gjennomsnittsalderen på Finnairs flåte er 6.2 år i April 2007. Destinasjoner. Finnair satser tungt på ruter i Europa og Asia, og markedsfører seg selv som "Det raskeskte flyselskapet mellom Europa og Asia.". Selskapet har også ruter til enkelte destinasjoner i nord-Amerika. Codeshare-avtaler. Air China, Air France, Aeroflot, American Airlines, British Airways, Cathay Pacific, Czech Airlines, Finncomm Airlines, Iberia, Japan Airlines, Malév Hungarian Airlines, Rossiya, Ukraine International Airlines Se7en. "Se7en" er en amerikansk thrillerfilm fra 1995 skrevet av Andrew Kevin Walker, regissert av David Fincher og med Brad Pitt og Morgan Freeman i hovedrollene. Filmen handler om jakten på en seriemorder som bruker de syv dødssyndene som inspirasjon for sine mord. Mottakelse. Filmen ble godt mottatt, og spilte inn $327 millioner i USA alene. Forventingene til filmen var ikke store, siden det etter "Nattsvermeren" hadde kommet en mengde seriemorderfilmer, men også siden Fincher hadde fått så dårlige kritikker for sin forrige film, "Alien³". Med denne filmen satt Fincher seg på kartet over spennende regissører, og Brad Pitt fikk også muligheten til å spille seg ut av sitt pen gutt-image. Handling. Filmen finner sted i en stor amerikansk by, der det alltid regner og kriminaliteten florerer. Etterforskeren Somerset (Freeman) er i ferd med å pensjonere seg etter å ha jobbet alt for lenge i politiet. I sin siste uke får han en ny partner, den unge og naive Mills (Pitt), som har søkt seg inn til byen for å prøve å gjøre en forskjell. Mennene finner ikke tonen, og Mills liker ikke måten Somerset behandler han som en nybegynner på. Fråtseri. Deres første felles drapssak er funnet av en overvektig mann som er funnet med fjeset sitt begravd i en bolle med spaghetti i sin skitne og kakerlakkbebodde leilighet. Mills og Somerset oppdager at han er bundet fast til stolen han sitter i, og at det er en bøtte med oppkast under bordet hans. Ved obduksjonen av mannen blir det oppdaget at mannen ble tvunget til å spise enorme mengder mat, før han ble sparket i siden slik at magesekken hans sprakk og han døde av skadene. Somerset oppdager kvitteringer som antyder at morderen har vært ute flere ganger under matingen for å kjøpe mer mat, som gjør Somerset sikker på at de har med å gjøre en morder med en plan. Grådighet. Somerset tror ikke Mills er klar for den første saken, og dagen etter blir han satt for å etterforske drapet på den kjente advokaten Eli Gould. Gould har blitt tvunget til å skjære et pund kjøtt fra seg selv (en referanse til Shylock i The Marcahnt of Venice), og på gulvet er det skrevet GRÅDIGHET med hans eget blod. I mellomtiden finner Somerset ordet FRÅTSERI skrevet i fett bak kjøleskapet til den første myrdede. Han mistenker at hans og Mills' sak er knyttet sammen, og informerer Mills og poiltisjefen at de kan vente seg fem mord til, basert på de resterende fem dødssyndene. Samme kveld blir Somerset invitert over til Mills av hans kone Tracy (Paltrow). Ut over kvelden begynner de å jobbe videre på saken, og oppdager ordene HJELP MEG skrevet med fingeravtrykk bak et maleri som Goulds kone bemerker er opp ned. Avtrykkene tilhører en tidligere dømt barnemisbruker og narkotikalanger. En angrepsstyrke fra politiet blir gjort klar for å storme boligen til mannen, men Somerset mener det ikke er han de er ute etter. Latskap. Mannen med fingeravtrykkene blir funnet i leiligheten sin, bundet fast til sengen sin. Han har vært fanget i sin egen leilighet i ett år der han har blitt torturert, og har store psykiske og fysiske skader. Hånden hans er blitt kappet av, slik at morderen kunne bruke den til å skrive på Goulds vegg. Over veggen hans er LATSKAP skrevet med ekskrementer. Somerset får hjelp av en gammel kontakt i FBI til å skrive ut en liste over alle i USA som har lånt bestemte titler på biblioteket de siste årene. Listen består av flere navn, blant annet en Jonathan Doe (Spacey). Når de oppsøker han, treffer de han i gangen utenfor leiligheten hans og han åpner ild mot dem. Mills følger etter Doe gjennom blokken der han bor, før han blir slått ned av Doe som holder pistolen sin mot hodet hans, men aldri fyrer av. Utukt. Leiligheten til Moe blir gjennomsøkt, uten å finne et eneste fingeravtrykk. I leiligheten finner de en mengde notatbøker der Doe har skrevet ned sine maniske tanker, og bilder av potensielle ofre. De finner også en kvittering fra en butikk som spesialdesigner lærfetish-utstyr. I butikken ser de bildet av bestillingen, en strap-on dildo med en knivblad i tuppen. Like etter blir de tilkalt til et hotell der et nytt lik har blitt funnet, en prostituert Doe hadde bilde av i leiligheten sin. UTUKT er skrevet på døren inn til rommet hennes, der Doe har truet en mann, som nå er i sjokk, til å ta på seg dildoen og ha sex med den prostituerte. Kvinnen har dødd av de indre skadene. Mills og Somerset diskuterer senere på en bar om viktigheten av hva de gjør, og Somerset mener det ikke spiller noen rolle om han hadde fortsatt som politimann. Hovmod. Et femte lik dukker opp neste dag. Det er en modell som Doe har kuttet av nesen på. Han har så limt en telefon i den ene hånden hennes og et pilleglass med sovepiller i den andre, og gitt henne valget mellom å ringe etter hjelp og leve med det ødelagte ansiktet sitt, eller ta sitt eget liv. Hun valgte pillene. HOVMOD er skrevet med blod over sengen hun blir funnet i. Når Mills og Somerset kommer tilbake til politistasjonen, blir de konfrontert av en mann delvis dekket av blod. Mannen viser seg å være Doe. Gjennom sin advokat sier han at han vil tilstå alle mordene, hvis han kan eskortere Mills og Somerset til et sted der de vil finne to lik til. Hvis ikke vil han hevde sinnssykdom og ikke bli dømt. Mills og Somerset går med på det, og kjører Doe til det bestemte stedet. På turen til stedet Doe har beskrevet, snakker han om hvor stor en bragd han har utført. Han mener at han vil bli snakket om i lang tid fremover, og sier at det ikke nytter å prikke folk på skulderen og prøve å få dem til å høre på deg, men at det er bedre å bruke slegge. Misunnelse og vrede. Når de kommer frem til bestemmelsestedet, et ørkenlandskap bare bevokst med strømmaster, blir de snart møtt av en vareleveransebil. Somerset går for å møte bilen, mens Mills passer på Doe. Somerset ransaker sjåføren, som forklarer at han har blitt bedt om å levere en pakke på dette stedet kl. 19:00 denne dagen, adressert til Mills. Somerset tar imot pakken, og bestemmer seg for å åpne den. Han blir sjokkert over innholdet, og løper tilbake til Mills og Doe mens han ber Mills kaste pistolen han peker mot Doe. Doe begynner så å fortelle at han oppsøkte Tracy etter at Mills dro på jobb, og forsøkte å leke ektemann siden han ønsket han kunne ha det Mills og Tracy hadde og dermed bedrev MISUNNELSE. Han avslører at han drepte Tracy og deres ufødte barn, et barn Mills ikke visste var på vei, og at innholdet i boksen er hodet hennes. Mills må kontrollere følelsene sine, mens Somerset prøver å hindre han i å skyte Doe, siden Doe da vil vinne siden han blir drept for sin synd, og for da vil Mills vise sin VREDE. Mills sliter, og skyter tilslutt Doe i hodet før han tømmer våpenet sitt i den døde kroppen hans. Filmen avsluttes med at en katatonisk Mills kjøres bort i en politibil, mens politisjefen forsikrer Somerset om at Mills vil bli godt tatt vare på. Når han spør om Somerset skal pensjonere seg, svarer han at han kommer til å være i nærheten. Med voiceover forteller Somerset i det politibilene kjører bort, at Hemingway en gang skrev at verden er et fint sted, og verdt å kjempe for. Somerset er enig i den siste delen. Alternativ slutt. Slutten var et stort diskusjonstema før filmingen tok til, og Fincher måtte få støtte fra Pitt om å filme slutten slik manus var, og ikke en slutt uten et hode i en boks. Men andre slutter ble også vurdert. En slutt som ble vurdert, var at Doe drepte Mills for så å bli drept av Somerset. Før han dreper Doe, skyter Somerset Doe i armer og ben for å påføre mest mulig smerte for så å sette fyr på han og lar han brenne til døde. I denne versjonen forlater Tracy byen for å få barnet sitt et sted langt fra byen. Det ble også vurdert om Somerset skulle drepe Doe, for dermed å hindre Mills i å gjøre det slik at han ble reddet. Seven. Seven er et norsk band som ble startet i 1999 av Annette Gil og Ole Tom Torjussen. Annette er fra Måløy ved Stadt på Vestlandet, mens Ole Tom er fra Vennesla ved Kristiansand. Seven har base i Oslo og har hittil gitt ut fem musikkalbum album og to EP-plater. Deres femte album The Fifth ble lansert 20. oktober 2009. Historie. Seven gav ut sin første egenproduserte EP If you want to play i 1999. Dette ble gjort på en liten 8-spors kassettspiller og gitt ut på eget selskap kalt House of Destillery Records. De ble i sin spede begynnelse snappet opp av legenden Harald Are Lund fra NRKs Roxrevyen, den ekstremt musikkinteresserte radio-personligheten. Han spilte Seven jevnlig i sine program og dette førte bandet til Zoom-deltagelse og vinnere av Zoom i 1999 med singelen «Bite», som også ble produsert av Harald Are Lund. De måtte dermed utvide bandet med tre musikere til for å spille live. Disse musikerne var Lars Bendixby på gitar, Alex Engebretsen på bass og Espen Blystad på keyboard. Med den besetningen gav Seven ut to album og en EP. Først kom debutalbumet At the Sixes and Sevens i (2001) til meget bra kritikker og massiv radiospilling. Den største hiten fra denne plata var låten «Hush». De ga ut sin neste EP Thieves Like Us i 2002 og et album i 2003 kalt French Kiss. Samme året som French Kiss kom ut startet Espen, Lars og Alex bandet Howl, og Seven hadde dermed et besetningsskifte. Inn kom Nils Olav Bang på bass og Joachim Arnesen på gitar, og Annette Gil begynte å spille keyboard selv. De gav ut sin neste plate Don't Change Lover in the Middle of the Night på Mtg i 2005. Albumet We Are Only Stars kom året etter 2006, også på Mtg. I disse dager har Seven gått tilbake til røttene der all musikk blir til av duoen Annette Gil og Ole Tom Torjussen. Med seg live har de Joachim Skjervum og Rune Gandrud. Deres foreløpig siste album kalt The Fifth kom ut i oktober 2009. Stil og inspirasjon. Seven er et pop/rock-band med dype forankringer i new wave epoken 1979-1983, der gitar møter synth. Inspirasjonen er hentet fra forskjellige band som The Beatles, The Who, Siouxsie_and_the_Banshees, PJ Harvey og Sonic Youth. Bandets trommeslager, multiinnstrumentalist og låtskriver Ole Tom Torjussen, har produsert alle platene i HOD studio, som er hans eget. Det meste av Sevens musikk er innspilt analogt på Akai MG1214. Han spiller også trommer på to album med Michael Krohns (Raga Rockers) band, Easy Riders. Har også vært trommerslager på plater med Finn Coren. I draumar fær du – dikt av Olav H. Hauge 2008. Besøk – dikt av Jens Bjørneboe (ep) 2010. Pluss den helt ferske. Mitt hjerte – dikt av Jens Bjørnebo 2011. Siden 2007 har han vært med i showet The Show Must Go On sammen med Åge Sten Nilsen. Også kjent som Glam fra Wig Wam. Spilte trommer på hans solo album Glamunition 2009. Annette Gil er vokalist, låtskriver, keyboardist. Skriver alle tekster og er co-produsent. Hun medvirker også på album med Muzzelwhite 2002 og Don Juan Dracula 2003. Kurilene. Plasseringen av øygruppen Kurilene i den vestlige delen av Stillehavet Kurilene er en øygruppe i Russlands Sakhalin oblast som strekker seg om lag 1 300 kilometer fra Hokkaido i Japan mot Kamchatkahalvøya og deler Okhotskhavet fra det nordlige Stillehav. Øygruppen omfatter ialt 56 øyer. Øygruppen ble befolket av ainufolket og ble utforsket og befolket av russere og japanere i det attende og nittende århundre. Grensen mellom de to landene ble etablert i 1875 da Japan overtok øyene i bytte for å avstå Sakhalin til Russland. Russland krevde øyene tilbake etter andre verdenskrig men Japan fastholder et krav på de fire sørligste øyene, Kunashiri, Etorofu, Shikotan, og Habomaiklippene; sammen kalles de av Japan for de «nordlige territoriene». Kurilene er vulkanske og har over 100 vulkaner, 35 av dem er aktive. Det er hyppige jordskjelv i området. Øygruppen Kurilene nordøst for Japan Øyene er kjent for tåke og dårlig sikt, men havet rundt dem er rikt på fisk. Den nordligste øya, Atlasovøya eller «Oyakoba» for japanerne, er en nesten perfekt vulkan; den reiser seg rett opp fra havet og er et kjent tema i japanske haikudikt og billedkunst. I dag bor det om lag tretti tusen russere, ukrainere, hviterussere, tartarer, koreanere og ainu på Kurilene. Om lag halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Fiske er hovednæringsvei. Øyene har strategisk og økonomisk verdi, spesielt i fisket, men har også ulike mineraler. Pia Wall. Pia Susanne Wall (født 25. juli 1963) er en svensk-norsk illustratør og grafisk designer. Pia Wall er utdannet i Göteborg, Oslo og Paris. Hun har blant annet en Master of Fine Art fra HDK (Högskolan för Design och Konsthantverk) ved Göteborgs Universitet, ett år som Erasmus-student ved ESAG (Ecole Supérieure d'Art Graphique) i Paris og ett år som Nord-Pluss student ved SHKS i Oslo. Hun har jobbet selvstendig som illustratør og grafisk designer siden 1998. Blant kundene hennes er designbyråer, reklamebyråer, forlag, magasiner og direkte kunder. Hun har jobbet på oppdrag for blant annet eye magazine, Science Museum og ECR journal i England. I Tyskland har hun jobbet for forlag som Taschen og Die Gestalten Verlag. Pia Wall har mottatt en rekke priser for arbeidet sitt, blant annet i Visuelt-konkurransen, Årets vakreste Bøker, International Design Award (D&AD) og Sterk Reklame. Hun har vært medlem av juryer for grafisk design og illustrasjon i Norge og Sverige og sitter i hovedstyret i Grafill, som er en landsdekkende organisasjon for visuell kommunikasjon, og i det lokale styret for Grafill i Rogaland. Jurassic Park. "Jurassic Park" er en amerikansk spillefilm fra 1993. Filmen er basert på boka «Jura-parken» ("Jurassic Park") av Michael Crichton og er et fantasifullt actioneventyr om en villmarkspark der en vitenskapsmann har gjenskapt utdødde dinosaurer. Filmen, som ble regissert av Steven Spielberg, ble en stor publikumssuksess da den hadde premiere i 1993. Den har foreløpig fått to oppfølgere. Slaget ved Midway. Slaget ved Midway var et sjøslag mellom japanske og amerikanske sjøstridskrefter ved Midwayøyene i Stillehavet. Slaget varte fra 5. til 7. juni 1942. Bare en måned etter slaget i Korallhavet knuste US Navy det japanske angrepet mot Midway. Strategisk ansees slaget for å være et av de viktigste under andre verdenskrig. Den japanske angrepsplanen mot Midway, som også inkluderte et sekundært angrep mot Aleutene, var en felle fra japanerne for å lure de amerikanske hangarskipene i kamp for så å ødelegge dem. Om krigslisten hadde lyktes ville US Navy vært nøytralisert i Stillehavet inntil slutten av 1943. Ved å erobre Midway ville Japan i tillegg få en fremskutt forsvarslinje. Suksess i dette slaget ville også avgjøre videre japanske angrep mot Fiji, Samoa og Hawaii. Dersom den japanske marinen hadde nådd sine mål ved Midway ville det nordøstlige Stillehavet vært tilnærmet forsvarsløst, og Japans sjøstridskrefter ville kunne fullføre det de begynte ved angrepet på Pearl Harbor. De japanske planene for Midway var derfor et ledd i planen om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia. Med et vellykket utfall håpet japanerne også at USA ville bli tvunget til forhandlingsbordet for å avslutte krigen i Stillehavet. Resultatet ble imidlertid et knusende nederlag for Japan. Strategisk bakgrunn. Etter angrepet på Pearl Harbor hadde japanerne hatt stor suksess i å sikre sine innledende krigsmål; erobringen av Filippinene, Britisk Malaya, Singapore og Indonesia. Innledende planlegging for neste fase startet i januar 1942, men grunnet uenighet ble det ikke formulert noen strategi før april 1942. Admiral Isoroku Yamamoto lyktes da å få gjennomslag for ytterligere operasjoner i den sentrale delen av Stillehavet. Yamamotos første utfordring var de gjenværende amerikanske hangarskipene. Dette ble tilspisset gjennom «Doolittle-raidet» mot Tokyo den 18. april 1942, hvor B-25 bombefly fra US Army utførte bombetokt mot Tokyo fra hangarskip i Stillehavet. Angrepet forårsaket liten materiell skade, men var et stort sjokk for den japanske opinionen. Toktet viste at det japanske forsvaret ikke kunne hindre USA å angripe selve Japan. Yamamoto antok at et angrep mot hangarskipenes base ved Pearl Harbor ville trekke disse inn i kamp. Men siden det japanske angrepet i desember 1941 var USAs flystyrker på øygruppen kraftig forsterket, og en slik operasjon ble ansett for utelukket. I stedet valgte Yamamoto atollen Midway, nordvest av Hawaii, om lag 2 400 km fra Oahu. Selve Midway var ikke spesielt interessant i det større strategiske bildet, men Yamamoto antok at USA ville anse Midway som en viktig utpost for Pearl Harbor og derfor forsvare atollen. Angrepsplanen. Kartskisse over slagområde og deltakende styrker Admiral Yamamotos slagplan for operasjonene ved Midway var intrikate og kompliserte, noe som forøvrig var et vanlig trekk ved japanske krigsplaner. Yamamoto antok at amerikanerne var demoralisert av tapene de hadde hatt i de første månedene av krigen og at en felle måtte legges for å få den amerikanske stillehavsflåten i kamp. Admiralen disponerte derfor styrkene sine slik at amerikanerne ikke skulle få oversikt over den. De villedende tiltakene gikk så langt som et angrep på øygruppen Aleutene ved Alaska, slik at styrken ved Midway ikke skulle virke så avskrekkende. I samsvar med planen om å spre styrkene over et stort område var viseadmiral Chuichi Nagumos hangarskipsstyrke flere hundre nautiske mil fra støttestyrken med slagskip og kryssere. Støttestyrken var beregnet på å møte eventuelle liknende overflateskip som amerikanerne kunne tenkes å bruke for å unnsette Midway. Dessverre for japanerne betød deres vektlegging på hemmelighold og overraskelse at de ulike delene av styrken ikke kunne støtte hverandre ved amerikanske angrep. Det skulle bli skjebnesvangert for Nagumos hangarskip under slaget. Yamamotos plan var også basert på etterretningsinformasjon som antydet at hangarskipene USS «Enterprise» og USS «Hornet» som dannet «Task Force 16» var de eneste hangarskipene US Navy hadde tilgjengelig i Stillehavet. USS «Lexington» hadde blitt senket, og USS «Yorktown» alvorlig skadet under slaget i Korallhavet og japanerne trodde at USS «Saratoga» var under reparasjon etter et torpedotreff. Styrkeoversikt. Den japanske marinen kunne stille 4 hangarskip, 150 andre fartøy (deriblant 7 slagskip, 10 kryssere og 10 ubåter), 248 hangarskipsbaserte fly og 16 sjøfly. Mot det mønstret US Navy 3 hangarskip, 50 andre fartøy (blant de 8 kryssere og 19 ubåter), 233 hangarskipsbaserte fly og 127 landbaserte fly stasjonert på Midway. Bortsett fra fly og ubåter hadde altså den japanske marinen styrkeoverlegenhet før angrepet. Amerikansk etterretning. US Navys signaletterretning hadde oppfanget og dekodet deler av den keiserlige japanske marines kodesystem JN-25. Sammen med britene og hollenderne hadde de også gjort store fremskritt på den nyeste versjonen av koden, tatt i bruk rett før angrepet på Pearl Harbor. Flommen av signaletterretning etter japanernes jakt på styrken til Doolittle bidro også til å kompromittere JN-25. I mai 1942 ble amerikanerne klar over at japanerne planla en massiv offensiv mot et sted de hadde gitt kodenavnet «AF». Etter å sammenholdt signaletterretningen med andre kilder var admiral Nimitzs stab på Hawaii overbevist om at «AF» var Midway. Marinestabens kryptoenhet i Washington, DC, OP-20-G var imidlertid av den mening at «AF» var Aleutene. Et kløktig forslag fra sjefen for Nimitz‘ signaletterretningavdeling, kommandør Joseph J. Rochefort, gjorde at man kunne fastslå at «AF» var Midway. Ved et telegram til sjefen på Midway via en avlyttingssikker undervannskabel ble han beordret å sende en radiomelding til Pearl Harbor om at de manglet drikkevann. Meldingen ble kodet med en kode amerikanerne visste at japanerne hadde brutt. Kort etter fanget signaletterretningen opp en japansk JN-25 kryptert melding som informerte styrkene om «AFs» ferskvannsproblemer, og ba angrepsstyrken ta hensyn til dette. Informasjonen fra dekodingen av JN-25 meldinger kom langsomt inn; Nimitz og hans planleggere fikk derfor oversikt over angrepet like før det skulle iverksettes. Nimitz etablerte raskt en styrke med to hangarskip under kontreadmiral Raymond A. Spruance som skulle overfalle den japanske angrepsstyrken på vei mot Midway. Opptakten til slaget. Det amerikanske hangarskipet USS «Yorktown» i tørrdokk i Pearl Harbor hvor det ble reparert før slaget ved Midway For å samle nok styrker til det kommende slaget ved Midway beordret admiral Nimitz kontreadmiral Frank Jack Fletchers kampgruppe tilbake fra det sørvestlige Stillehavet. Hangarskipet USS «Yorktown» hadde fått store skader under slaget i Korallhavet, men marineverftet i Pearl Harbor arbeidet døgnet rundt for å reparere hangarskipet. I løpet av 72 intense timer ble «Yorktown» forvandlet fra et såvidt fungerende vrak til et fungerende skip. Flydekket ble lappet sammen, hele indre seksjoner ble tatt ut og erstattet av nye og flere nye skvadroner med fly ble overført fra «Saratoga». Admiral Nimitz ignorerte mange etablerte rutiner for å få et tredje hangarskip klar til slaget; reparasjoner fortsatte inntil «Yorktown» gikk i kamp. Tre dager etter skipet hadde gått i dokk var det igjen underveis. I Japan ventet hangarskipet «Zuikaku» på fly som skulle erstatte de hun hadde mistet i slaget ved Korallhavet. Samtidig ventet hangarskipet «Shokaku» på å komme i tørrdokk. Japanerne hadde muligheten til å overføre fly mellom de to hangarskipene og slik fått ett av de med i slaget, men denne muligheten ble ikke benyttet. Etableringen av fremskutte japanske vaktskip var godt planlagt, men mislyktes i iverksettelsen. En linje med japanske ubåter ble etablert for sent, noe som tillot de amerikanske hangarskipene å nå sitt samlingspunkt nordøst av Midway (kjent som «Point Luck») uten å bli oppdaget. En plan om å bruke firemotors sjøfly for å rekognosere Pearl Harbor før slaget, og derved finne ut hvilke styrker som var der, falt i fisk. De japanske sjøflyene skulle etterfylles med drivstoff ved en ubebodd bukt ved French Frigate Shoals, men US Navy kjente via sin signaletterretning til planen og hadde stasjonert jagere der. De japanske styrkene hadde følgelig ingen oversikt over hvor de amerikanske hangarskipene var før slaget begynte. Japansk signaletterretning registrerte imidlertid en økning i trafikkvolumet, og både Nagumo og Yamamoto ble gjort kjent med dette. På tross av det ble det ikke gjort noen endringer i de japanske planene. Nimitz, grunnet sin overlegne signaletterretning; hadde på sin side en meget god oversikt over japanske posisjoner og planer. Innledende luftangrep. Brennende oljetank etter japanske flyangrep mot Midway den 4. juni 1942 Viseadmiral Chuichi Nagumo startet sine innledende luftangrep mot Midway kl 04:30 den 4. juni. Parallelt med dette sendte japanerne ut syv rekognoseringsfly, såvel som kampflypatruljer. De japanske rekognoseringspatruljene dekket imidlertid ikke hele søkeområdet, og møtte værproblemer nordøst og øst for Nagumos flåtestyrker. Klokken 06:20 bombet japanske hangarskipsbaserte fly den amerikanske basen på Midway. Jagerflyene på Midway, mange av dem eldre modeller, forsøkte å forsvare atollen, men de japanske flyene forårsaket store skader. Den amerikanske luftvernilden var imidlertid treffsikker og intens og skadet mange japanske fly. Den japanske angrepslederen observerte at Midways bombefly allerede hadde lettet og meldte tilbake til Nagumo at en ekstra angrepsbølge var nødvendig for å nøytralisere atollens defensive og offensive kapasitet. Dette var nødvendig før landingsgruppen, som kom inn fra sørvest, kunne landsette sine tropper den 7. juni. Amerikanske bombefly som hadde tatt av før det japanske angrepet bombet nå de japanske hangarskipene. Blant flyene var seks TBF Avenger i sin første skarpe operasjon, og B-26 Marauders bestykket med torpedoer. Den japanske flåtestyrken forsvarte seg med små tap mens en rekke amerikanske fly ble ødelagt. a> bombefly (dette ble etterhvert et vanlig syn for amerikanske piloter) Admiral Nagumo hadde holdt halvparten av sin flystyrke tilbake som en reserve, det var standard japansk prosedyre på den tiden. Reservestyrken omfattet to skvadroner med stupbombefly og torpedofly; de siste lastet med torpedoer om amerikanske krigsskip ble oppdaget. Grunnet tilbakemeldingene fra de japanske flyene over Midway beordret Nagumo kl 07:15 at reserveflyene skulle skifte våpenlast til vanlige kontaktbomber beregnet på landmål. Skifte av våpenlast hadde pågått i om lag 30 minutter da et rekognoseringsfly fra krysseren «Tone» kl 07:40 meldte om en større amerikansk styrke i øst. Nagumo endret ordren om å skifte våpenlast og ba rekognoseringsflyet fastslå sammensetningen av den amerikanske styrken. Admiral Nagumo hadde nå et vanskelig valg. Kontreadmiral Tamon Yamaguchi som ledet andre hangarskipsdivisjon (hangarskipene «Hiryu» og «Soryu») signalerte til Nagumo at han anbefalte å angripe øyeblikkelig med de fly som var klare. Nagumo hadde en mulighet til å sende en angrepsbølge med fly mot de amerikanske fartøyene, men han måtte bestemme seg raskt siden flyene som hadde angrepet Midway var på vei tilbake. De ville ha lite brennstoff, skadede flyvere og måtte lande raskt. Det ville ta mellom 30-45 minutter å få angrepsbølgen i luften. Ved å angripe øyeblikkelig ville også noen av flyene gå i kamp uten riktig våpenlast mot skip. Japansk taktikk for hangarskip anbefalte fullt operative angrepsbølger; uten å ha fått bekreftet om den amerikanske styrken også hadde hangarskip var Nagumo avventende. Et nytt amerikansk angrep fra Midway var også ventet kl 07:53; det ga Nagumo svært kort tid for å bestemme seg. Nagumo tok så den skjebnesvangre beslutningen om å vente til den første angrepsbølgen hadde landet, for deretter å angripe med reservestyrken; som så kunne få passende våpenlast. Angrep på den japanske flåtestyrken. I mellomtiden hadde amerikanerne allerede sendt sine hangarskipsbaserte fly mot den japanske flåtestyrken. Kontreadmiral Fletcher ombord i «Yorktown» hadde mottatt den japanske styrkens posisjon og sammensetning fra rekognoseringsfly og beordret angrep så raskt som praktisk mulig. Hangarskipene «Enterprise» og «Hornet» under Spruance sendte ut sine fly kl 07:00, mens Fletcher ombord i «Yorktown» måtte ta imot rekognoseringsfly før han kunne sende ut sine fly kl 08:00. Amerikanske operasjoner på flydekket var imidlertid ennå ikke så effektive som japanernes og de amerikanske flyene gikk til angrep i flere grupper. Dette reduserte den totale effekten av de amerikanske angrepene og ga amerikanerne vesentlig høyere tap. VT-6 TBDs på dekket til USS «Enterprise» under slaget om Midway De amerikanske hangarskipsbaserte flyene begynte å angripe de japanske hangarskipene klokken 09:20, første bølge var torpedoskvadron 8 (VT-8), fulgt av VT-6 klokken 09:40, uten jagerstøtte. VT-8 ble totalt utslettet, og det gikk nesten like ille for VT-6 uten noen treff på de japanske skipene. De japanske kampflypatruljene, med de raske jagerflyene Mitsubishi Zero gjorde kort prosess med de langsomme, dårlig bestykkede amerikanske torpedoflyene. På tross av de forferdelige tapene oppnådde de amerikanske torpedoflyene indirekte to viktige resultater. De holdt de japanske styrkene ute av balanse, uten ro til å sende ut sitt eget motangrep. Angrepene deres fikk også de japanske kampflypatruljene ut av posisjon; det var udekkede sektorer inn mot den japanske flåtestyrken. Da en tredje bølge torpedofly angrep fra sørøst (VT-3) klokken 10:00 trakk det oppmerksomheten til de japanske jagerflyene mot den kvadranten. Ved et tilfelle kom to formasjoner (totalt tre skvadroner) med amerikanske stupbombere (Douglas SBD Dauntless) inn samtidig fra nordøst og sørvest. Disse formasjonene kom nå på et svært gunstig tidspunkt for å angripe de japanske hangarskipene. Armerte og fulltankede japanske kampfly sto tett på hangardekket da de angrep, drivstoffslanger lå på kryss og tvers mens etterfylling av flyene pågikk; og skiftingen av våpenlast gjorde at bomber og torpedoer var på dekk og ikke sikret i magasinene. De japanske hangarskipene var i en svært sårbar situasjon. Klokken 10:22 angrep flyene fra «Enterprise» det japanske hangarskipet «Kaga» og «Akagi», mens nord for de to skipene ble hangarskipet «Soryu» angrepet av fly fra «Yorktown». Samtidig angrep torpedoflyene i VT-3 hangarskipet «Hiryu», men nok en gang ble det ingen treff. De amerikanske stupbomberne hadde derimot bedre hell. I løpet av seks minutter hadde stupbomberne gjort sine angrep og etterlatt sine mål i full fyr. «Akagi» hadde blitt truffet av en bombe (pluss en nesten-bom, som skadet roret), «Soryu» av tre bomber og «Kaga» av minst fire bomber. Alle tre hangarskip var ute av kampen og ble etterhvert forlatt og senket. Etter flyangrepene avfyrte den amerikanske ubåten «Nautilus» (SS-168) torpedoer mot hva besetningen trodde var «Soryo», men som senere undersøkelser anslår var «Kaga». Besetningen på «Nautilus» meldte at en torpedo traff hangarskipet og detonerte. De overlevende fra «Kaga» observerte imidlertid ikke noe torpedoangrep. Japanske motangrep. «Hiryu» var nå det eneste kampklare japanske hangarskipet og den begynte raskt et motangrep. Den første gruppen japanske stupbombere skadet «Yorktown» alvorlig, men besetningen klarte å få kontroll over skadene. På tross av japanske håp om å jevne ut tapstallene ved å slå ut to hangarskip med hver sin angrepsbølge, måtte det en ny angrepsbølge til før «Yorktown» var ute av kampen. De to andre hangarskipene (Task Force 16) var imidlertid uskadet. «Yorktown» ble forsøkt berget, men ble torpedert av en japansk ubåt og måtte overgis. Den samme ubåten senket også jageren USS «Hammann» som hadde blitt avgitt for å bistå «Yorktown». Ut på ettermiddagen fant så amerikanske rekognoseringsfly «Hiryu», og «Enterprise» og «Hornet» sendte ut en siste angrepsbølge som etterlot henne synkeferdig. Hangarskipet USS «Yorktown» blir truffet av en japansk torpedo Da mørket senket seg gjorde de stridende opp regnskap; admiral Spruance hadde overtatt amerikansk taktisk kommando da admiral Fletcher måtte forlate den synkende «Yorktown». Amerikanerne var klar over at de hadde vunnet en stor seier, men Spruance var ikke sikker på hvor store gjenværende styrker japanerne hadde og han var innstilt på å sikre både Midway og sine hangarskip. Han trakk seg derfor tilbake mot øst for å unngå en trefning om natten med mulige japanske overflateskip. I morgentimene returnerte han for å være i posisjon til å dekke Midway dersom japanerne skulle forsøke en landgang. Yamamoto fortsatte først etter planen og sendte sine overflatestyrker østover for å engasjere de amerikanske hangarskipene. Samtidig ble en styrke med kryssere avgitt for å bombardere atollen natten gjennom. Etterhvert som natten svant hen uten spor av de amerikanske hangarskipene seg realiteten i situasjonen inn og klokken 02:30 beordret Yamamoto sine styrker å trekke seg tilbake mot vest. Under den nattlige retretten, i tett formasjonsseilas led den japanske krysserstyrken ytterligere tap. Etter å ha observert den amerikanske ubåten USS «Tambor» (SS-198) utførte styrken unnvikelsesmanøvre. Den japanske krysseren «Mogami» tok feil under en kursforandring og kolliderte med søsterskipet «Mikuma». De neste dagene angrep først fly fra Midway og så admiral Spruances hangarskip de to skadede krysserne og lyktes å senke «Mikuma». Etterspill. USS «Yorktown» i brann etter det første angrepet mot hangarskipet Etter å ha vunnet en klar seier trakk de amerikanske styrkene seg tilbake. Den keiserlige japanske marine hadde tapt fire av sine seks store hangarskip; «Kaga», «Akagi», «Soryu» og «Hiryu», bare «Zuikaku» og «Shokaku» var igjen. Den japanske ekspansjonen i Stillehavet var med dette ødeleggende tapet stoppet. Den amerikanske stillehavsflåten hadde nå likeverdighet med japanerne i store hangarskip, og den ressurssterke stormakten USA ville raskt bygge nye. Kort etter slaget ved Midway startet amerikanerne sin offensiv ved å invadere Guadalcanal, og med det startet utmattelseskrigen i Salomonøyene som ville knekke den japanske marinen og dets beste flystyrker. Følger for krigen. Slaget ved Midway var et avgjørende vendepunkt i Stillehavskrigen, men den keiserlige japanske marinen fortsatte å kjempe og det tok mange måneder før US Navy gikk fra å være likeverdig til å bli overlegen. Om US Navy hadde tapt slaget ved Midway er det lite trolig at det ville ført til et amerikansk nederlag i krigen; til det var USAs ressurser for store. Slik sett var ikke slaget ved Midway avgjørende på samme måte som for eksempel slaget ved Trafalgar under Napoleonskrigene var det. Men seieren ved Midway ga US Navy initiativet, påførte den keiserlige japanske marine tap den aldri kom seg fra, og kortet inn krigen i Stillehavet. Selv om Midway ikke ødela Japans maritime luftstyrker, fikk de et hardt slag. Før krigsutbruddet utdannet Japan piloter under et treningsprogram som ga svært høy kvalitet; men utdanningen tok meget lang tid. Denne lille gruppen av eliteflygere var herdet i trening og kamp. I slaget ved Midway mistet Japan like mange piloter på en dag, som de brukte ett år på å utdanne. I de påfølgende slag ved Guadalcanal andre halvår 1942 kom japans maritime luftstyrker til å slites ned i en utmattelseskrig. Selv om Japan utdannet piloter under krigen var treningen dårligere. Rundt midten av 1943 hadde kombinasjonen av slaget ved Midway og tapene ved Guadalcanal sterkt redusert Japans maritime luftstyrker. Ødeleggelsen av fire av Japans seks store hangarskip var et uopprettelig tap. Disse fartøyene ble ikke erstattet totalt før tidlig i 1945. I mellomtiden hadde US Navy utrustet mer enn 25 store og middelstore hangarskip og en rekke eskortehangarskip. Slaget ved Midway ga en varig reduksjon av den japanske marinens slagkraft og reduserte tidsperioden for hvor lenge den japanske hangarskipsstyrken kunne ta opp kampen. Betydningen av slaget ved Midway kan også bli vurdert ved å analysere situasjonen dersom US Navy hadde tapt slaget. At krigen i Stillehavet hadde blitt forlenget er klart. Det er mulig at et tap hadde påvirket fordelingen av ressurser mellom krigsområdene og utsatt operasjonene i Europa. En lenger krig i Stillehavet kunne også gitt Sovjetunionen en større rolle i krigen mot Japan, og tilsvarende en rolle i okkupasjonen etter fredsslutningen. Eksterne lenker. Midway Christine Guldbrandsen. Christine Guldbrandsen (født 19. mars 1985 i Bergen) var Norges deltaker i Eurovision Song Contest 2006 med sangen "Alvedansen", som kom på fjortendeplass. Guldbrandsen debuterte med albumet Surfing in the air i 2003, noe som resulterte i gullplate og mer enn solgte eksemplarer etter tre uker på salgslistene. Som soloartist har hun gitt ut tre album. Høsten 2010 spilte hun hovedrollen som guvernanten Maria Rainer i Rodger & Hammerstein´s musikal The Sound of Music. I 2008 debuterte hun som musikalartist på Den Nationale Scene i Bergen som "Cosette"i Claude-Michel Schönberg og Alain Boublil´s Les Miserables. Hun hadde også den kvinnelige hovedrollen i Mostraspelet på Bømlo sommeren 2009. I 2010 startet Guldbrandsen et sideprosjekt sammen med fire kvinnelige kolleger. Nightingales besetning bestod av Helene Bøksle, Heidi Ruud Ellingsen, Karianne Kjærnes og Christine Guldbrandsen. Zittauer Gebirge. Zittauer Gebirge (tsjekkisk: "Žitavské hory") er et bergparti (Mittelgebirge) lengst sørøst i delstaten Sachsen i Tyskland, nær punktet der Tyskland, Polen og Tsjekkia møtes. Zittauer Gebirge har fått sitt navn etter den saksiske byen Zittau, som ligger ved foten av høgdedraget. Geologisk og geografisk er Zittauer Gebirge en del av bergkjeden Lucické hory (Lausitzer Gebirge). Berggrunnen består for det meste av sandstein gjennomsatt av vulkanske bergarter (fonolitt), som danner de høgeste toppene. De største høydene er Lausche på 793 m og Hochwald på 749 m. På vulkansk undergrunn vokser artsrike lauvskoger, mens sandsteinsområdene domineres av gran og furu. Som alle skogområder i Sudetene, er skogen i Zittauer Gebirge skadd av utslipp fra nærliggende varmekraftverk (Boxberg, Hagenwerder, Hirschfelde og Turów) og nedfall fra industriområder inne i Tsjekkia. Turisme. De mest kjente turiststedene i Zittauer Gebirge er Waltersdorf, Jonsdorf, Oybin og Lückendorf. Tradisjonelt har Zittauer Gebirge vært et yndet område for vintersport, med anlegg for langrenn, alpint (Lausche), aking (Hochwald) og skøyter (Jonsdorf). Mange snøfattige vintre på 1990-tallet har imidlertid ødelagt mye av områdets rykte. Oppførelsen av ishallen i Jonsdorf på begynnelsen av 1990-tallet var et forsøk på å skaffe alternative vintersportstilbud. Nest etter Saksiske Sveits er Zittauer Gebirge det viktigste klatreområdet i Sachsen; de mest kjente toppene er "Kelchstein", "Jonsdorfer Mönch", "Ernst-Schulze-Stein", "Waldtorwächter" og "Zwillinge" Smalsporbanen fra Zittau til Oybin og Jonsdorf er en av de største turistattraksjonene i området. Banen ble bygd for turistformål i 1890, og blir stadig trafikkert med damplokomotiver. Jonas Bjerre. Jonas Bjerre (født 21. september 1976) er vokalist i det danske bandet Mew. I tillegg til å være vokalist, og innimellom spille blant annet gitar og piano, lager han små filmer som noen ganger vises på dansk TV. Han lager også de små filmsnuttene som vises under Mews konserter. Disse små filmene, og også sangtekstene til Mew, skal være inspirert av Bjerres mareritt. Han har også lagd musikken til den danske kortfilmen Pandasyndromet og den finske filmen Game Over. CitySpire Center. CitySpire Center er den høyeste bygningen i New York som både brukes som kontorbygg og som boligblokk. Med en høyde på 248 meter er det også New Yorks tiende høyeste bygning totalt. CitySpire ble ferdigstilt i 1987, og designet er preget av 1980-tallets postmoderne skyskraperarkitektur. Sandvikvåg. Sandvikvåg er en ferjehavn i Fitjar kommune i Sunnhordland. Havna er den sørlige delen av et av de mest trafikkerte ferjesamband i Norge, som går mot Halhjem i Os kommune, samt et mindre samband mot Husavik på Huftarøy i Austevoll kommune. Fejekaien ble etablert i 1964, og har i dag to ferjelemmer. I 2006 ble både ferjekaien og oppstillingsplassen utvida i forbindelse med at nye gassdrevne og større ferjer ble tatt i bruk. I dag har kaien en kapasitet på 300 biler til Halhjem og 50 biler til Husavik. Ferjesambandet Halhjem-Sandvikvåg trafikkeres i dag av 3 gassferjer fra rederiet Fjord1. Sandvikvåg har åpning ut mot Selbjørnsfjorden. Greer Garson. Greer Garson i filmen "Random Harvest" fra 1942 Eileen Evelyn Greer Garson, (født 29. september 1904 i London i England, død 6. april 1996 i Dallas i Texas) var en engelsk-amerikansk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som Kai Miniver i filmen "Mrs Miniver". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Garson startet tidlig med profesjonelle teater-opptredener, og startet ved Birmingham Repertory Theatre i januar 1932. Hun dukket opp på TV for første gang i 1930. Garson fikk en Oscar-nominasjon for sin første film "Goodbye, Mr. Chips" (1938), men hun tapte for Vivien Leigh`s opptreden i "Gone with the Wind". Garson høstet strålende kritikker for sin rolle som Elizabeth Bennet i filmen Pride and Prejudice (1940). Garson spilte mot Joan Crawford i filmen "When Ladies Meet" fra 1941. Garson vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i 1942 og Guinness Book of World Records krediterte henne med lengste takketale under Oscar, med en tale på fem minutter og tretti sekunder, hvoretter Academy Awards fastslo en tidsfrist på fremtidige takketaler. Garson ble også nominert til Oscar for beste opptredener i filmene "Madame Curie" (1943), "Mrs. Parkington" (1944), og "The Valley of Decision" (1945). I 1951 ble hun en naturalisert statsborger i USA. I 1960 mottok Garson hennes syvende og siste Oscar-nominasjon for "Sunrise at Campobello", der hun portretterte førstedame Eleanor Roosevelt. Garson var gift tre ganger. Hennes første ekteskap, inngått 28. september 1933 med Edward Alec Abbot Snelson (1904–1992), en britisk tjenestemann, dommer og ekspert på indiske og pakistanske anliggender. Selve ekteskapet varte angivelig bare noen få uker, men det ble ikke formelt oppløst før i 1943. Hennes andre ektemann var Richard Ney (1916–2004). De giftet seg i 1943, og tok ut skilsmisse i 1947. I 1949, giftet Garson seg for tredje og siste gang. Denne gang med en millionær og heste-oppdretter, E. E. Fogelson (1900–1987). Nasjonalparker i Nord-Irland. Det finnes per 2006 ingen nasjonalparker i Nord-Irland. Flere "Areas of Outstanding Natural Beauty" har blitt utpekt, og siden 2002 har det blitt jobbet for å etablere provinsens første nasjonalpark i Mournefjellene. Se også. Nord-Irland Nasjonalparker i Skottland. Det finnes to nasjonalparker i Skottland, Loch Lomond and the Trossachs (opprettet 2002) og Cairngorms (opprettet 2003). Parkene er beskyttet under "National Parks (Scotland) Act 2000". Denne loven ble vedtatt av Skottlands parlament nesten seksti år etter at Storbritannia først begynte å ta opp tanken om nasjonalparker. Med tanke på hvor sent Skottland fikk sin første nasjonalpark er det ironisk at det var en skotte, John Muir, som la grunnen for verdens første nasjonalpark, Yosemite i USA. Mesteparten av området er på private hender. Det meste er også kulturlandskap, hvor skogdrift, sauehold og planting av innførte tresorter har ført til at parkene ikke representerer et skotsk «urlandskap». Det helhetlige målet for parkmyndighetene er å sikre at nevnte mål oppnås kollektivt og på en koordinert måte. De fire målene er likeverdige, men i henhold til Sandfordprinsippet skal det første målet gis større tyngde når det er uforenlige konflikter mellom dem. Skottland Nasjonalparker Joan Fontaine. Joan Fontaine i filmen "The Women" fra 1939 Joan Fontaine (egentlig Joan de Beauvoir de Havilland, født 22. oktober 1917 i Tokyo i Japan av britiske foreldre) er en britisk-amerikansk skuespiller som vant en Oscar for rollen som «Lina McLaidlaw Aysgarth» i Alfred Hitchcock's Suspicion. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun er søster til skuespilleren Olivia de Havilland. Bette Davis. Bette Davis (født Ruth Elizabeth Davis 5. april 1908 i Lowell i Massachusetts, død 6. oktober 1989 i Neuilly-sur-Seine nær Paris i Frankrike) var en amerikansk skuespiller kjent like mye for sine filmer, som for sin sterke personlighet. Hun var datter av Ruth Favor og Harlow Morell Davis. Bette Davis har medvirket i 101 filmer under sin 48 år lange filmkarriere. Hennes første film var under tittelen, "The Bad Sister". Hun vant to Oscar, en for sin rolle som «Joyce Heath» i filmen Dangerous og en for sin rolle som «Julie Marsden» i filmen Jezebel, hun var også nominert ytterligere ni ganger, siste gang i 1962 for rollen som Jane Hudson i "Whatever Happened To Baby Jane", hvor en del av filmen inneholdt en scene fra en av Davis tidligere filmer hos Warner, "Ex-Lady" fra 1933. Gjennom 30-årene, og tiden hos Warner, var Davis lite fornøyd med rollene og manuskriptetene hun ble tilbudt. Overbevist om at filmene hun ble tvunget til å spille inn, skadet hennes framtidige karriere, takket Davis ja til en rolle i en engelsk film i 1936, hvor hun øyeblikkelig ble stevnet av Warner. Saken pågikk i England, hvor Warner vant. Olivia De Havilland vant en lignende sak i 1943. Under 2.verdenskrig var Davis en av de store patriotene, og frontet flere kampanjer til innsamling av penger til forsvaret. Hun solgte flere millioner av såkalte "war-bonds", og dukket opp i reklamer som appellerte til det amerikanske folket. Hun sang og framførte låten "They're Either Too Young Or Too Old" i filmen "Thank Your Lucky Stars" i 1943, som var en "all-star" musikal, hvor de største skuespillerne og artistene i Amerika opptrådde. Pengene gikk til "The Holly Canteen", et sted for soldater som reiste gjennom Hollywood, som fungerte under Davis ledelse. Mot slutten av 1940-årene hadde Davis mistet sitt troe publikum, og flere av filmene hennes tapte penger. Hun fikk et stort comeback i rollen som Margo Channing i filmen "All About Eve" i 1951, en film som vant henne en "beste kvinnelige skuespiller" i Cannes Filmfestivalen og fra "San Francisco Film Studio Critics" som i 1949 hadde gitt Davis prisen "verste kvinnelige skuespiller" i filmen "Beyond The Forest". Mot slutten av 50-årene hadde flere av filmene hennes solgt dårlig, og Davis dukket istedenfor opp i flere filmer innspilt spesielt for TVen som var et nytt fenomen i USA. Hun hadde et nytt artistisk comeback i filmen "Whatever Happened To Baby Jane" i 1962, en film som spilte inn sin profit på elleve dager. Forholdet mellom Davis og Joan Crawford var ofte et populært emne hos amerikanske medier som satte de to kvinnene opp som konkurrenter, og mange var overrasket da Davis takket ja til rollen som Jane Hudson, en aldrende barnestjerne mot en av hennes store konkurrenter. Forholdet mellom de to kvinnene skal ha vært kaldt, men til fleres overraskelser var det planer om en ny film med konkurrentene i 1964, filmen "Hush Hush Sweet Charlotte", som Crawford senere ble byttet ut med til fordel for Olivia De Havilland. Gjennom 70, og 80-tallet dukket Davis opp i flere små-filmer, ingen som vekket spesielt mye med oppmerksomhet. Davis var allikevel en hyllet skuespiller, og var første kvinnelige skuespiller som i 1977 mottok AFIs "Lifetime Achievement Award". Davis sin siste filmrollen var som en gammel ond stemor i "Wicked Stepmother" fra 1989. Davis hadde også en moderat karriere som skuespiller på teaterscenene. Davis takket ja til hovedrollen i musikalen "Two's Company" i 1952, som gikk 90 forestillinger på The Neil Simon Theater i New York, før Davis trakk seg ut av musikalen for en operasjon. Davis turnerte Amerika i 1959 \ 1960 sammen med sin daværende ektemann Gary Merrill i stykket "The World Of Carl Sandburg", som var et stykke i 2 akter lest av skuespillerne. Etter flere år med dårlig mottakelse av hennes filmer, takket Davis ja til rollen som Maxine Faulk i Tennesee Williams stykke "The Night Of The Iguana" som åpnet på The Royale Theatre 28. desember 1961. Davis forlot stykket fire måneder senere. Davis siste framføring på en teaterscene var i 1974, i musikalen "Miss Moffat", en musikal-versjon av filmen "The Corn Is Green" som Davis hadde hatt hovedrollen i, fra 1944. Stykket stengte ti dager etter at stykket hadde åpnet på sin landsturné, i Philadelphia, da Davis trakk seg fra prosjektet med ryggproblemer som grunn. Davis var gift fire ganger, først med Harmon Nelson fra 1932 til 1938, Arthur Farnsworth fra 1940 til hans død i 1943, William Grant Sherry fra 1945 til 1950, og tilslutt hennes motspiller i "All About Eve", Gary Merill fra 1950 til 1960. Hun fikk datteren Barbara Davis Sherry (1938 -) med William Grant Sherry,og adopterte barna Margot Merill og sønnen Michael Merill i 1950 og 1952 med Gary Merrill. Betty Davis har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. John Gotti. John GottiJohn Joseph Gotti junior (27. oktober 1940-10. juni 2002), også kjent som The Dapper Don og The Teflon Don, var i perioden 1986–1992 den regjerende gudfaren i mafiafamilien Gambino – en av de fem store mafiafamilier i New York. Han ble kjent for sin store personlighet og den spesielle gangsterstilen han brukte. I tillegg ble han fryktet på grunn av sine grusomme tortur- og drapsmetoder. Karriere. John Gotti ble født i Bronx, New York. Hans familie flyttet inn i et tøft nabolag i Brooklyn da Gotti var 12 år gammel. Han hadde fire brødre som også gikk inn i mafiavirksomheten: Peter, Gene, Richard og Vincent. De tre førstnevnte var alle kjernemedlemmer av Gambino-familien, som John også var. Offisielt begynte Gotti som leiemorder for mafiaen, og klatret oppover til å bli capo i en av de mektigste gruppene i Gambino-familien. Hans gruppe ble tatt for å selge narkotika, som var brudd på familiens regler, og ble nødt til å oppløses. For å hindre dette, organiserte Gotti drapet på familieoverhode, Paul Castellano den 16. desember 1985. Castellano ble skutt seks ganger sammen med hans underboss, Thomas Billoti, utenfor Sparks Steakhouse i Manhattan. På den måten tok Gotti kontroll over hele Gambino-imperiet. Som en følge av hans opprykk til posisjonen som Gambino-familiens gudfar, ble Gotti kjent som "The Dapper Don" på grunn av at han alltid gikk i dyre Brioni-dresser. Gotti var veldig populær i nabolaget i Queens, der han organiserte gatefester og festivaler. Han var imot gatekriminalitet i hans eget strøk. John ble arrestert flere ganger i løpet av karrieren som gudfar, og han tilbrakte mye tid i både statlige og føderale fengsler med flere harde dommer. Gotti bestakk eller presset jurymedlemmer og dommere i flere rettssaker. Han dro også nytte av politiinformanter for å kunne være et hode foran etterforskerne. Gotti var lenge under intens, elektronisk etterforskning ledet av FBI. Hans nattklubb, telefoner og andre forretningsmessige steder ble avlyttet. For å unngå dette, holdt han viktige møter mens han gikk langs gata og spilte av høye lyder som skulle forstyrre avlytningsinstrumentene. FBI fikk ham på bånd mens han var i leiligheten over nattklubben, der han diskuterte et par mord og flere kriminelle handlinger. Fengselsopphold. Gotti og flere andre ble arrestert i 1990. Gotti ble stilt for retten i United States District Court i New York den 2. april 1992 for 13 drap, medvirking til drap, lånehai-virksomhet, smugling, ulovlig gambling og unngåelse av toll-lovene sammen med sin rådgiver Frank LoCascio. 23. juni samme år ble Gotti dømt til livstid. Det ble senere spekulert i at Gotti ville tilbringe resten av livet i det nye føderale, supersikre fengselet i Florence, Colorado. Istedet ble han sendt til et eldre fengsel i Illinois der han ble holdt innesperret 23 timer i døgnet. Dødsfall. Gotti døde av strupekreft den 10. juni 2002 på sykehuset for føderale innsatte i Springfield, Missouri. Den katolske kirken i Brooklyn ønsket ikke å la Gottis familie få ha en katolsk begravelse for Gotti. Kirken sa at hans familie kunne få lov til å ha en minnestund først etter at han var begravd. Den katolske kirken hadde tidligere tatt avstand fra å begrave Paul Castellano. Men ulikt Castellano, fikk Gottis familie lov til å begrave ham i et katolsk krematorium. Han ble begravd i Saint John's Cemetrys mausoleum i Queens, rett ved siden av sønnen, Frank Gotti. Eurovision Song Contest 2007. Eurovision Song Contest 2007 var den 52. Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert på Hartwall Arena i Finlands hovedstad Helsingfors etter at Lordi og deres «Hard Rock Hallelujah» førte finnene til en overlegen seier i Eurovision Song Contest 2006. Finalen ble avholdt 12. mai, med semifinale 10. mai. Dette er første og foreløpig eneste gang Finland har arrangert Eurovision Song Contest. Temaet for konkurransen, «True fantasy», tok utgangspunkt i de polare elementene som gjerne assosieres med Finland. Programledere var Jaana Pelkonen og Mikko Leppilampi. Fjorårets vinner, Lordi, stod for åpningsnummeret i finalen, mens pauseinnslaget var ved cello-musikerne i det symfoniske heavy metal/rock-bandet Apocalyptica. Konkurransen ble vunnet av Marija Šerifović, som representerte Serbia. Hennes ballade «Molitva» tok seg videre fra semifinalen og mottok i finalen 268 poeng. Dette var for øvrig første gang Serbia og Montenegro deltok i konkurransen som selvstendige nasjoner. Videre deltok Tsjekkia og Georgia for første gang i dette året. Østerrike og Ungarn kom tilbake til konkurransen, mens Monaco trakk seg. Norge deltok i semifinalen med Guri Schanke og «Ven a bailar conmigo», men kom her på 18. plass og klarte dermed ikke å kvalifisere seg for finalen. Mangeårig kommentator av Eurovision Song Contest på NRK, Jostein Pedersen, ble dette året byttet ut med Per Sundnes. Dette året skapte store kontroverser, fordi at alle landene som tok seg til finalen var østeuropeiske, samt at de 16 beste landende fra finalen også var østeuropeiske, med untak av Hellas som ble nummer sju, som ligger i en sone mellom Vest- og Øst-Europa. Blant annet BBCs kommentator Terry Wogan kritiserte dette, og truet med å trekke Storbritannia fra konkurransen, hvis ikke reglene ble forandret. Derfor bestemte man seg for å lage to semifinaler, hvor man hindrer naboland i å stemme på hverandre, samt at en jury skulle tas i bruk igjen. Juryen kom først tilbake to år senere. Boris Floricic. Boris Floricic (født 8. juni 1972, død mellom 17. og 22. oktober 1998 i Berlin), kjent under pseudonymet «Tron», var en hacker og friker. Han deltok i angrep på kommersielle krypterings- og autentifiseringssystemer som f.eks. betalingsfjernsyn og telefonkort. I 1997 utviklet han en ny teknologi for kryptering av telefonlinjer. Videreutviklingen av systemet «Cryptophon» til «Cryptron», som skulle bli et kommersielt masseprodukt til bruk på internett, ble forhindret av Floricics tidlige død. Årsakene til dødsfallet er fremdeles gjenstand for spekulasjoner. Floricics foreldre har fra 2005 gjennom det tyske rettssystemet forsøkt å forhindre Wikipedia i å nevne Floricics navn, og gjennom en klage oppnådde de at en domstol 17. januar 2006 avsa en midlertidig kjennelse som forbød den tyske Wikimedia-stiftelsen å omdirigere sitt domene wikipedia.de til tysk Wikipedia (de.wikipedia.org), som utgis i Florida, USA. Kjennelsen ble opphevet 9. februar, og videre klager ble avvist. Eksterne lenker. Floricic, Boris Floricic, Boris Floricic, Boris Boeing 717. Boeing 717 er et tomotorsfly og Boeings minste passasjerfly beregnet på 100-seters markedet. Det startet ruteflyginger i 1999, og er et av de nyeste passasjerflyene på markedet, til tross for at det er et av de eldste designene. Boeing 717 var opprinnelig kalt McDonnell Douglas MD-95, som var basert på DC-9-designet som fløy første gang i 1965. Produksjonen av flytypen ble avsluttet 23. mai 2006 med leveranse av de 2 siste flyene til Midwest Airlines og AirTran Airways. I dag bruker SAS' finske datterselskap, Blue1, denne flytypen. Både på sine innenriksruter i Finland og på ruter til Skandinavia og Europa. De fleste SAS-ruter mellom Skandinavia og Finland blir operert av Blue1s Boeing 717 fly. Delta Air Lines. Et Boeing 767-300 fra Delta Air Lines Delta Air Lines er verdens nest største flyselskap målt i antall passasjerer, og det fjerde største målt i omsetning (2004). Selskapet har hovedkvarter i Atlanta, Georgia i USA og flyr rutetrafikk over hele USA, samt flygninger til Latin-Amerika, Europa, Asia og Karibien. Selskapet ble etablert i 1924. Rutenettverket er mye basert på hovedflyplassene i Atlanta, Cincinnati og Salt Lake City of JFK flyplassen i New York. Også flyplassene La Guardia i New York, Orlando og Boston har et mindre fokus av ruter. Det internasjonale rutenettverket omspenner alle verdensdeler med unntak av Oseania og Antarktis. Mindre ruter på innenriksnettverket betjenes av kontraktsfestede selskaper som flyr under navnet Delta Connection. Som med en rekke andre tradisjonelle flyselskap har Delta slitt med fortjenesten, og har operert under amerikanske konkursbestemmelser (Chapter 11) siden September 2005. Det konkurrerende selskapet US Airways har forsøkt å kjøpe opp Delta-bedriften. I 2008 ble Northwest Airlines innlemmet i Delta. Continental Airlines. Continental Airlines' "retrojet", malt i selskapets opprinnelige fargeskjema Continental Airlines er det femte største flyselskapet i USA, og verdens sjette største flyselskap. Selskapet har hovedkvarter i Houston i Texas, og flyr rutetrafikk over hele USA, samt flygninger til Europa og Asia. Continental Airlines opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen til Newark Liberty internasjonale lufthavn i Newark utenfor New York. Continental Airlines ble medlem av Star Alliance 28. oktober 2009. Historie. Continental Airlines ble etablert i 1934, da under navnet Varney Speed Lines. Navnet på selskapet kom fra eieren, som het Walter T. Varney. Han valgte tre år senere, i 1937 å endre navn på selskapet til Continental Airlines. Selskapet opererte som innenriksselskap de første årene, men vokste stadig, selv om selskapet hadde et rutenett som begrenset seg til det nordamerikanske kontinentet. Selskapet gikk på 70-tallet, som en av de første, til anskaffelse av Boeing 747-maskiner, og begynte operasjoner med disse. Finanskrisen på 80-tallet traff Continental Airlines hardt, som gjennom dette tiåret gikk konkurs to ganger. På midten av 90-tallet begynte selskapet igjen å ekspandere, og så mot det europeiske markedet, et flymarked som nå var deregulert slik at flyselskaper ikke lengre trengte søke om statlige konsesjoner til å operere ruter i de europeiske landene. Selskapet har i dag et utstrakt rutenett i USA, Canada og Mexico, i tillegg til å operere ruter til de største europeiske og asiatiske destinasjonene. Selskapsprofil. Hovedflyplassene for selskapet er George Bush interkontinentale lufthavn ved Houston og Newark Liberty internasjonale lufthavn i Newark ved New York. Continental er ett av to amerikanske flyselskap som driver regulær rutetrafikk mellom USA og Norge, hvor det andre er US Airways. Flåten består utelukkende av Boeing-fly, der over 250 Boeing 737 fly utgjør flertallet av flyene. Litt tyngre ruter innenlands i USA betjenes av Boeing 757 og Boeing 767-200 fly. På transatlantiske og andre interkontinentale flygninger brukes Boeing 757, Boeing 767-200, Boeing 767-400 og Boeing 777 maskiner. Mindre ruter til småbyer betjenes av selskapet "Continental Express", som blant annet bruker Embraer-fly. I tillegg er det en del uavhengige småflyselskap som markedsfører ruter som Continental Connection. Flåte. Continental Airlines flåte består utelukkende av Boeing-fly. Selskapet administrerer en flåte bestående av følgende fly: (oktober 2009) Destinasjoner. Oversikt over hvilke land Continental Airlines flyr til "Se full liste på engelsk Wikipedia: Continental Airlines' destinasjoner" Continental Airlines' rutenett inkluderer de fleste større byer i USA, samt flere i Canada og Mexico. Selskapet har også valgt å satse tungt på destinasjoner i Europa, og da spesielt Storbritannia, hvor det opereres direkteflygninger til sju forskjellige destinasjoner. Continental Airlines har også enkelte ruter til Asia. Gjennom sine datterselskap "Continental Micronesia" basert på Guam kan selskapet tilby enda flere destinasjoner i Asia, samt i Oseania. Online (linjeforening). Online er en linjeforening for Informatikk-studentene ved NTNU. Informatikk-studentene hører til Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap (IDI). Linjeforeningen drives av frivillige, og har som formål å være en sosial og faglig ressurs for studentene, samt et bindeledd mellom studentene, universitetets institusjoner og næringslivet. Organisatorisk består Online av åtte komiteer, og et hovedstyre bestående av disse komiteenes respektive ledere og en leder valgt på linjeforeningens generalforsamlig. Denne avholdes årlig, og alle studenter ved informatikkstudiene har stemmerett. Sammensetningen i komiteene avgjøres av hovedstyret. Linjeforeningen har kontor på NTNU Gløshaugen. Dette holdes åpent på hverdager, og fungerer som møteplass for komiteene og sosialt samlingssted for informatikkstudentene. Offline. Høsten 2010 opprettet hovedstyret en gruppe, proGruppa, for å ta seg av produksjon av profileringmateriell og linjeforeningsavisen Offline. Første utgave ble utgitt 8. april 2011 med portrettintervju av Arvid Holme, utforsking av katakombene ved NTNU og Onlines Åre-tur 2011. Gruppa ble ved generalforsamlingen 2011 innført som egen komité, arbeider videre med mål om to utgivelser av Offline per semester. Daglig drift og styreform. I tillegg til komiteene, har Online et hovedstyre som består av leder, nestleder og leder for de respektive komiteene (med unntak av pangKom og nodekomiteer). Hovedstyret sitter i et år av gangen, og velges på generalforsamlingen som holdes én gang i året. Stålpakten. Stålpakten (tysk: "der Stahlpakt", italiensk: "il Patto d'acciaio" var en tysk-italiensk avtale som ble undertegnet 22. mai 1939. Den såkalte stålpakten, som gjaldt i ti år, inneholdt avtale om såvel internasjonalt politisk samarbeid som garantier om å stille opp på hverandres side om noen av de to statene kom i krig. Da Tyskland ikke informerte Italia om sin innledende konflikt med Polen i 1939, oppgav Italia å være en «ikke-krigførende makt» da andre verdenskrig startet. Glyn Johns. Glyn Johns (født 15. februar 1942 i Epsom, Surrey, England)) er en engelsk, lydtekniker og plateprodusent. Han har jobbet med kjente artister som The Beatles, Led Zeppelin, The Rolling Stones, The Who, The Eagles, Eric Clapton, The Clash, Midnight Oil, Blue Öyster Cult, Linda Ronstadt, Emmylou Harris og mange andre. Johns forsøkte seg først som sanger, men begynte å jobbe som lydtekniker sent på 60-tallet ved ulike platestudioer i London. I 1969 ble Johns bedt om å ta hånd om "Get Back"-innspillingene til The Beatles med sikte på å få laget et album av dem. Johns satte sammen ulike versjoner av et album, men ingen av disse ble godkjent av gruppa for utgivelse. Til slutt ble oppdraget gitt videre til Phil Spector, som gjorde ferdig et album som ble gitt ut under tittelen "Let It Be". Glyn Johns er særlig kjent (og anerkjent) for arbeidet han senere gjorde for countryrockgruppa The Eagles. Hans arbeid på gruppas tre første album ble sterkt medvirkende i å skape gruppas særegne lydbilde og identitet, og The Eagles ble i løpet av sin karriere en av historiens mestselgende platesuksesser i USA. Rytme. Ulik utførelse av rytme gir ulike kunstneriske kvaliteter til musikken. I vestlig musikk gir rytme tradisjonelt mest mening når den utføres som et tidsavgrenset mønster over en taktart, gjerne stadig tilbakevendende. Når takten er forskjellig, dvs at taktslaget har forskjellig varighet, kan man utføre samme rytme i forskjellig tempo. En rytme som ikke aksentuerer taktslagene, men systematisk kommer mellom, kalles synkopert. Ikke-vestlig musikk bruker additiv rytme i større grad. I afrikansk musikk blir polyrytme mye brukt. Uansett er rytme en av de viktigste parametre i musikken, noen kaller musikk "rytmisert lyd". Nyere måter å oppfatte rytme på, er å gi begrepet mer kunstnerisk innhold, f.eks. å tenke på rytme som en kombinasjon av tempo, takt og dynamikk. Man snakker om å "føle" rytmen, som en motsetning til å måle og forstå den. «Rytme», skrev forfatteren Tom Robbins i "Another Roadside Attraction", «er alt som forholder seg til varighet av energi». Yijing. Yin og yang, omgitt av trigram "Yijing" eller "I Ching" (Tradisjonell Hanzi: 易經 Forenklede tegn: 易经, pinyin: "Yìjīng"; norsk "Forandringenes bok") er en 2800 år kinesisk tekst. Det er et de fem konfucianske klassikere i Kinas litteratur. Den inneholder spådomstekster knyttet til en serie på 64 heksagram, hver av dem basert på 6 streker som er enten hele eller delt i to. Sammen med de sju kommentartekstene, hvorav den siste antagelig ble skrevet ca år 0, er verket en viktig tekst både for konfutsianere og taoister. Begrepsparet yin og yang ble etter alt å dømme introdusert gjennom dette verket. Tittelen. Både "Yijing", "Yi Jing", "I Ching" og "Yi King" er alle relevante gjengivelser i latinske bokstaver av den kinesiske tittelen på verket. Etter transkripsjonssystemet pinyin er "Yijing" den vanligste. Tittelen skal uttales med "i" tilsvarende den norske preposisjonen, og "djing" på samme måte som i det engelske ordet "jingle". Kinesisk skiller ikke mellom entall og flertall, så tittelen kan med like stor rett oversettes til "Forandringenes bok" som til "Forandringens bok". Verket omtales også noen ganger som "Zhouyi" (eller "Chou I"). Det er da tale om den eldste delen av boken, uten kommentarene, og navnet viser til at verket ble nedskrevet under Zhou-dynastiet. Ordet "jing" er kinesisk for "klassiker". Efring antyder i sin kommentar til verket at navneleddet "Yi" kan være et stedsnavn. I så fall kan boktittelen oversettes med "Den klassiske boken fra Yi"; og elementet av «forandring» som livsforståelse har i så fall kommet inn i de senere kommentarene til verket. En spådomstekst. Hvert heksagram består av flere faste elementer: selve heksagrammet, et navn på dette, og en tekst til det. I tillegg er det en serie "linjetekster". Tekstene til de enkelte heksagrammene er korte, og kryptiske. Den som skulle konsultere boken måtte ved hjelp av grupperingsøvelser med ryllikstilker komme fram til hvilket av heksagrammene de skulle konsultere, og hvilken av tekstlinjene under denne de skulle finne svaret i. Prosessen kan virke komplisert og «én mulig måte å forstå boken på er som en hjelp til refleksjon. Den omfattende prosessen som er knyttet til formulering av spørsmål og utvelgelse av heksagram, kan i seg selv være en hjelp til å samle tankene omkring de problemene spørsmålet gjelder.» Kommentarene. Selve den opprinnelige delen av boken kan virke kryptisk og utilgjengelig. Syv kommentartekster ledsager vanligvis hoveddelen av verket. Ettersom tre av disse kan deles i to, omtales kommentarene som «De ti vingene». «Sammenlignet med den opprinnelige teksten er kommentarene ofte emr eksplisitte i sine filosofiske betraktninger. Ikke minst gjelder det forholdet mellom yin og yang.» Fire av de syv kommentartekstene er i bokutgivelser som regel plassert "etter" heksametertekstene. Det gjelder "Xici", "Shuogua", "Xugua" og "Zagua". Særlig de to førse er gjennomarbeidede, sammenhengende fremstillinger av moral, filosofi og kosmologi. De tre øvrige kommentartekstene – "Tuan", "Xiang" og "Wenyan" – er oftest splittet opp og redigert inn blant heksagramtekstene som integrerte kommentarer til disse. Forfattere og datering. Ifølge tradisjonen rundt teksten skal konseptet (basert på åtte trigram!) være utviklet av Fuxi, kinas legendariske første keiser. Lenge etter Fuxis tid skal trigrammene ha blir sammenføyd til heksagram, og det skal i følge den samme tradisjonen også ha eksistert to eldre spådomsbøker før Yijang: "Lianchan" og "Guicang", som begge nå er tapt. Kongen Wen av Zhou, som hersket over Zhou-dynastiet og regjerte 1099-1050 f.Kr.er tillagt æren for å ha skrevet tekstene til heksagrammene, et arbeid som skal ha blitt fullført av hans bror og etterfølger hertug Zhou. De sju kommentarene til verket har alle blitt tilskrevet Konfutse. Selv om dette regnes som uriktig av moderne historikere, sier det mye om boken at dens opprinnelse og historie er knyttet til så betydelige personer i kinesisk historie som disse. Det er lite som tyder på å trigrammene er eldre enn heksagrammene, slik Fuxi-myten sier. Teksten er etter alt å dømme 250 år yngre enn kong Wen, og i heksagram 35 finnes en linje som skildrer begivenheter etter hans død. Konfutse døde i 479 f.Kr., mens kommentartekstene etter alt å dømme er skrevet mellom 300 f.Kr. og år 0. Heksagrammene. Verket er bygget rundt 64 heksagram, som alle består av en kombinasjon av seks hele og brutte linjer. Heksagrammene er organisert i symmetriske par: Det første og andre heksagrammet består av hhv bare hele og bare brutte linjer, mens mange av de følgende parene er speilvendinger. I vanlige fremstillinger består heksagrammene av liggende streker; og tabellen nedenfor gir derfor ikke en fullgod gjengivelse. Utbredelse. Teksten har hatt en varierende utbredelse i Kina. Den blir både brukt som spådomsbok og som visdomstekst. Størst utbredelse har ideen om motsetningenes balanse, yin og yang, hatt. Heksagrammene er senere splittet opp til 8 ulike "trigram", bestående av tre streker. Sør-Koreas flagg inneholder både yin og yang, og fire trigram. Også eldre utgaver av Vietnams flagg inneholder trigram. Gottfried Leibniz' fascinasjon for Yijing hadde betydning for for utviklingen av hans teorier om binære tall. Også psykologen Carl Gustav Jung og komponisten John Cage var opptatt av Yijing. Det samme gjelder Hermann Hesses roman "Glassperlespillet". Ole Bjørn Rongen. Ole Bjørn Rongen (født 26. oktober 1946) er sinolog og underviser dessuten i journalistikk ved Universitetet i Stavanger. Rongen har oversatt flere klassiske kinesiske verk til norsk fra klassisk kinesisk: Konfutses "Samtaler", "Middelvegen og Den store læra"; Mengzis "Læra om det gode mennesket" og "Yijing." Ukrainas herrelandslag i fotball. Ukrainas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Ukraina, og dette landslaget blir administrert av Ukrainas fotballforbund. Det ukrainske fotballforbundet ble stiftet i 1991, og de ble medlem av FIFA i 1992. Ukraina har deltatt i ett VM-sluttspill (2006), og nasjonalstadion er Stadion NSK Olimpiyskiy i Kiev. Historie. Før Ukraina ble selvstendig representerte spillere fra dette området. Sovjetunionen deltok sju ganger i VM, og seks ganger i EM, før denne staten ble oppløst. I 1960 vant Sovjet EM. Ukraina kvalifiserte seg for første gang til et VM-sluttspill i 2006, og den første sluttspillkampen til landet var mot. Dette skjedde 14. juni 2006 i en kamp som Spania vant 4-0. Ukrainas første seier i et VM-sluttspill var mot den 19. juni 2006. Resultatet ble 4-0 til Ukraina, og Andriy Rusol scoret landets første sluttspillmål da han ga Ukraina ledelsen 1-0 i det 4. minutt. Ukrainas landslagssjef heter Oleg Blokhin, og den mest kjente spilleren i troppen til VM i 2006 er Andrij Sjevtsjenko fra AC Milan. Kamper i VM-sluttspill. 2 Artem Milevskyj, Serhij Rebrov og Oleg Gusev scoret for Ukraina i straffesparkkonkuransen, mens Andrij Sjevtsjenko misset på sin straffe. Haier (selskap). Haier (kinesisk: 海尔; pinyin: "Hǎiěr") er en kinesisk produsent av hvitevarer. Selskapet ble grunnlagt i 1984 og var i 2004 verdens tredje største produsent. Det har hovedkontor i Qingdao i provinsen Shandong. Haier er sammen med Lenovo kjent for å være de første kinesiske merkevarer som har slått igjennom internasjonalt. Selskapets gründer er A-kjendis i Kina. Nasjonalparker i England og Wales. Nasjonalparker i England og Wales er forholdsvis urørte naturområder som er beskyttet under "National Parks and Access to the Countryside Act 1949". Det meste av parkene er i privat eie, og det bor et ikke ubetydelig antall mennesker i de vernede områdene. Det er per 2006 tolv nasjonalparker i England og Wales, kjent henholdsvis som "national parks" og "parciau cenedlaethol". I tillegg planlegges det å opprette en nasjonalpark i South Downs. Hver park er drevet av en parkmyndighet, en "National Park Authority". Det er to grunnleggende mål for parkene:' Parkene besøkes hvert år av omkring 110 millioner mennesker. Rekreasjon og turisme er således betydelige inntekstskilder, både for parkmyndighetene og for lokalbefolkningen. Samtidig fører turismen til problemer som erosjon og stor biltrafikk, samt konflikter omkring hvordan parkene skal brukes. England Pembrokeshire Coast nasjonalpark. Pembrokeshire Coast nasjonalpark (walisisk Parc Cenedlaethol Arfordir Penfro) er en nasjonalpark som strekker seg langs kysten av Pembrokeshire i Wales. Det er den eneste nasjonalparken i Storbritannia som for det meste består av kystområder. Parken ble opprettet i 1952, og dekker 640 km². Den består av fire distinkte deler: Kysten i den sørlige Pembrokeshire, inkludert Caldey Island; Daugleddau-fjorden, kysten ved St. Brides Bay inkludert småøyer og Preseli Hills. Seksjonene er forbundet med hverandre gjennom Pembrokeshire Coast Path. Geologien i området er interessant, med en rekke steder for forskjellige steinarter og formasjoner er eksponert. Gläserne Manufaktur. Gläserne Manufaktur («Glassfabrikken») er en bilfabrikk i Dresden i Tyskland. Fabrikken eies av Volkswagen-konsernet gjennom datterselskapet "Automobilmanufaktur Dresden GmbH", og er bygd slik at besøkende skal kunne få innblikk i produksjonsprosessen i en moderne bilfabrikk. Det er også innretta en restaurant med bar for besøkende. Bygningene er tegna av Gunter Henns arkitektkontor i München, og ligger på det tidligere messeområdet ved Straßburger Platz. Bygginga medførte store kontroverser fordi fabrikken ble lagt tett inntil parken Großer Garten. For å minske den belastninga som transport av store volumer ut og inn av fabrikken utgjorde for omgivelsene, ble transportsystemet CarGoTram bygd i 2005. Dette er et moderne, skinnegående godstransportsystem som er lagt langs ei linje som har eksistert i byen sia 1800-tallet Glassfabrikken ble opprinnelig bygd for produksjon av modellen VW Phaeton. Sia 2005 er også modellen Bentley Continental Flying Spur blitt bygd her. Sakura Haruno. Sakura Haruno – 春野 サクラ - Japansk: Chie NakamuraEngelsk: Kate Higgins Team Kakashi: (Yamato, Sakura Haruno, Naruto Uzumaki og Sai) Team 7: (Kakashi Hatake,Naruto Uzumaki, Sakura Haruno og Sasuke Uchiha) Sakura Haruno (春野 サクラ, Haruno Sakura) er en fiktiv figur i anime- og manga-serien "Naruto", skapt av Masashi Kishimoto. Hun er medlem av Kakashi Hatakes Team 7, som opprinnelig bestod av henne selv, Naruto Uzumaki og Sasuke Uchiha. Fra skisse til ferdig figur. I «Uzumaki: The Art of Naruto», forteller Kishimoto om figuren Sakura: «Jeg tror ikke at jeg skapte Sakura for å gjøre henne til heltinnen i historien. Jeg tenkte det kunne være spennende med en figur som kunne være en smule irriterende, men som likevel hadde ett godt hode på toppen. Jeg skapte først Naruto, deretter Sasuke, og tilslutt Sakura. Likevel er hun en flott figur. Hun er munter; hun er en ledertype. Energien, og den flørtete oppførselen rundt Sasuke, definerer figuren hennes.» Da han først skisserte Sakura, klaget Masashi Kishimoto over at «Hun er ikke noe pen», fordi han ikke er noe flink til å tegne jentefigurer. Noe han selv har bekreftet. Påtross av dette er han veldig fornøyd med både personligheten, og måten hun er tegnet på. Navnet "Haruno" betyr «vår-eng», og "Sakura" betyr «kirsebær-blomstring», som blir høyt verdsatt i Japan på grunn av dens skjønnhet og korte levetid (sakura-blomstringen har gjennom historien blitt assosiert med samuraiene). I Kina, er kirsebær-blomstringen et symbol for feminin skjønnhet, og kjærlighet på plante-språket. Hennes fulle navn betyr:«våren av blomstrende kirsebær». En annen assosiasjon til kirsebær er Sakuras rosa hår, under blomstringen er bladene på kirsebærtreet rosa. Bakgrunn. I motsetning til sine lagkamerater, var Sakuras barndom uten tragedier. De første årene på ninja-akademiet ble hun mobbet av de andre jentene, fordi hun var sensitiv over sin store panne. Sakura møtte senere Ino Yamanaka, som ga henne ett rødt bånd hun kunne bruke til å fremheve ansiktet sitt, og dermed vise de andre at pannen hennes ikke lenger plaget henne. Med Inos vennskap, kom Sakura til å utvikle både sin personlighet og selvsikkerhet, men likevel alltid i skyggen av venninnen sin. Ettersom hun ble tryggere på seg selv, forelsket Sakura seg i Sasuke Uchiha, som også Ino hadde ett godt øye til. Da Sakura ble klar over dette, valgte hun å bryte vennskapet, slik at de på alvor kunne konkurrere om Sasukes kjærlighet. Bruddet gjorde de tidligere bestevenninnene til bittre rivaler, som knapt kunne møtes på gaten uten å begynne og krangle. De to opprettholder rivaliseringen frem til slutten av tve-kampen deres under chunin-eksamenen. Hvorpå de starter og ta opp igjen vennskapet. Likevel fortsetter de å konkurrere seg imellom, og prøver konstant å overgå den andre i nesten hva som helst. Personlighet. I begynnelsen av serien er Sakuras fortapte kjærlighet til Sasuke, hennes mest fremhevede karaktertrekk. Først og fremst består dette i å følge ham over alt, og verdsette hans meninger og ferdigheter over alle andre. Da de havner på samme lag, og Sasuke blir satt i farligere situasjoner, endres hennes følelser til uro for hans velvære. Hun blir ytterligere urolig etter at Sasuke blir merket med Orochimarus cursed seal, og frykter at merket med tiden vil føre ham vekk fra Konoha. Etter en stund blir hennes frykt til virkelighet, da Sasuke forlater landsbyen på jakt etter Orochimaru. Før han reiser, forsøker Sakura å stanse ham, hun uttrykker sin kjærlighet og trygler ham om å bli. Hun var så desperat, at hun var villig til selv å forlate Konoha, og bli med ham på reisen. Sasuke derimot, gir henne kun et kort «takk», før han slår henne bevisstløs. Selv om det er ukjent om hennes følelser for Sasuke fortsatt er romantiske eller platoniske, ønsker Sakura å bringe ham tilbake til Konoha. Slik at, under deres gjenforening i Del II, nøler hun ikke med å angripe Sasuke, både for å gjøre oppgaven enklere og for å beskytte de andre fra angrepene hans. Påtross av sin nye innstilling i forhold til Sasuke, er hun fortsatt urolig for hans velvære. Uten hensyn til sine sprikende innstillinger til Sasuke, tillater hun ikke noen å snakke stygt om ham, og vil banke opp en hver som måtte gjøre det. Sakuras oppfatning av Naruto, er også en av hennes tidlige karaktertrekk. For Naruto derimot, ser Sakura ham som en talentløs idiot, som kun er til for å irritere henne uten stans. Selv om hun fortsetter å kalle ham «idiot» fra tid til annen, oppgir Sakura mange av sine overbevisninger om Naruto, etter som de to tilbringer mer tid sammen. I løpet av sine kamper, viser Naruto seg istand til å benytte mange kompliserte teknikker, på flere sinnrike måter, noe som fører Sakura til å se ham mer som en lagkamerat for hvert oppdrag de fullfører. Hun føler seg til og med misunnelig på Narutos raske utvikling, men opplever samtidig at det motiverer henne til selv å gjøre sitt beste. Etter at Sasuke hadde forlatt Konoha, var Sakura ute av stand til å bli med forfølgelseslaget, og ba derfor Naruto om å bringe ham tilbake, overbevist om at kun han var istand til å nå frem til lagkameraten deres. Naruto lovet å bringe Sasuke tilbake, og gjorde det til sitt «løfte for livet», men da han hardt såret blir brakt tilbake fra oppdraget, går det opp for Sakura at den eneste måten å få ønsket oppfylt er at hun selv må bli sterkere. Selv om Naruto lovet å en dag oppfylle løftet sitt, bestemmer Sakura seg for at de sammen skal bringe Sasuke tilbake til Konoha. I Del II, begynner Sakura å lære mer om de forskjellige vanskelighetene i Narutos liv, spesielt det at han er bæreren av den ni-halede demon-reven og at dette er grunnen til at Akatsuki er på jakt etter ham. Hun blir også klar over at dersom Akatsuki skulle lykkes med å fange Naruto og fjerne Kyubi fra kroppen hans, vil Naruto død. På grunn av disse avsløringene blir Sakura bekymret for Naruto, og gråter over vanskelighetene han står ovenfor. For å hjelpe ham med å overkomme problemene sine, har Sakura blitt veldig beskyttende, og ønsker å forhindre at han blir fanget av Akatsuki. Etter at hun blir klar over at hennes medisinske ferdigheter er ineffektive i å motvirke demon-reven, prøver Sakura å finne andre evner hun kan tilegne seg, som kan være til hjelp for Naruto. Kakashi bemerker at Sakura har kommet til å akseptere flere av Narutos karaktertrekk, og samarbeidet deres er blitt mye bedre. Hun blir også observert av Sai, som kommenterer det nære forholdet mellom henne og Naruto, og hvor mild hun til tider kan være ovenfor ham [Naruto]. Påtross av dette, setter hun grensen ved hans voksende perversjoner, selv om hun kan være like pervertert til tider. Uavhengig av sine følelser for lagkameratene, opplever Sakura at hun selv forandres iløpet av Del I. Selv om hun i begynnelsen ikke er klar over det, fungerer Sakura som siste skanse for objektivet til Team 7, mens Naruto, Sasuke og Kakashi bekjemper eventuelle fiendtlige motstandere. Ikke før andre del av Chunin-eksamenen går det opp for henne hvor ufordelaktig denne rollen er, ettersom hun alene må beskytte sine bevisstløse lagkamerater under angrep fra en gruppe lyd-ninjaer. Selv om hun forsøker å holde dem unna ved hjelp av flere feller, viser det seg å være forgjeves mot lyd-ninjaene, og Kin Tsuchi griper tak i håret til Sakura og holder henne fast. Mens Kin snakker nedlatende om at hun tydeligvis bruker mer tid på utseende sitt, enn sine ferdigheter som ninja, blir Sakura fortvilet over at alle andre kjemper for henne, fordi hun ikke kan sloss for seg selv. Fast bestemt på å endre dette, kutter Sakura av håret sitt med en kunai for å befri seg fra grepet til Kin. Deretter gjør hun alt i sin makt for å bekjempe lyd-ninjaene, og skaffer dermed nok tid for forsterkningene som kommer til unnsetning. Denne nye besluttsomheten forblir konstant gjennom resten av serien, ettersom Sakura villig kommer til unnsetning dersom en lagkamerat skulle trenge hjelp. Inne i Sakura bor det en «Indre Sakura», en manifestasjon av hennes indre følelser, som i tillegg til å være et komisk innslag, fungerer som en representasjon av Sakuras egentlige mening, når hun på utsiden viser det motsatte. Indre Sakuras opptreden merkes ofte med utropet «Shānnarō» (しゃーんなろー). Uttrykket kan ikke oversettes bokstavelig, men har i den norske utgaven blitt oversatt med «Jess». Engelske oversettelser har benyttet uttrykk som: «Hell yeah», «Hell no» og «Damn it» avhengig av situasjonen utsagnet har blitt brukt. Indre Sakura dukker opp med ujevne mellomrom, og hennes siste opptreden var under Sakuras tvekamp under Chunin-eksamenen (hvor det også blir påstått at Indre Sakura kan være en egen skapning i Sakuras sinn). Indre Sakura dukker opp igjen under en av anime-filler episodene, da Sakura frykter at hun tilogmed er mindre observant enn Naruto, og tilslutt i begynnelsen av Del II. Denne store avstanden mellom Indre Sakuras opptredener, kan mest sannsynlig tilskrives at Sakura har blitt tryggere på seg selv. Noe som gjør at det Sakura sier, ikke lenger står i kontrast til hva hun egentlig føler. Evner og ferdigheter. I begynnelsen av serien har Sakura få definerende evner, et unntak er er hennes ekstraordinere intelligens. Under sin tid på ninja-akademiet, har Sakura finpusset sine evner til å memorisere alt hun leser, og kan derfor løse oppgaver som ingen andre på hennes alder er istand til. Dette kommer best frem under den første delen av chunin-eksamenen, hvor Sakura er den eneste av kandidatene som klarer å besvare alle spørsmålene på den teoretiske prøven, uten å jukse. Sakura er meget dyktig til å kontrollere sitt forbruk av chakra, noe som blant annet gjør henne istand til å utføre ninjutsu-teknikker med perfekt presisjon. Derimot er utholdenheten og styrken hennes under gjennomsnittet, og uten noen unike teknikker taper hun mot fysisk sterkere motstandere. På oppdrag fungerer Sakura som siste skanse for Team 7, hvor hun forsvarer objektivet deres mot angripere som måtte komme forbi Naruto, Sasuke eller Kakashi. Sakuras chakra-kontroll blir lite brukt i Del I, mest på grunn av at ingen trener henne i hvordan den kan benyttes i kamp. Det eneste bidraget, er under invasjonen av Konoha, hvor hun som en av de få Genin, klarer å stå imot Genjutsu-teknikken som får de andre tilskuerne av chunin-eksamenen til å falle i søvn. Etter at Sasuke forlater Konoha, og Naruto ikke lykkes i å bringe ham tilbake, gikk Sakura rett til Tsunade og ba om å bli tatt opp som hennes lærling. Imponert over Sakuras viljestyrke aksepterte Tsunade tilbudet, og begynner å undervise henne i hvordan hun bedre kan utnytte chakra-kontrollen sin. Selv om resultatet av treningen kommer frem i anime-filler episodene, er det ikke før i Del II at Sakuras nye evner spiller en avgjørende rolle. Med Tsunades trening, utvikler Sakura seg til en utmerket sanitets-ninja (eng. combat medic-ninja). Introduksjon. Sakura har god kontroll på energifeltene (chakraen) i kroppen sin. Hun ville blitt en bedre ninja hvis hun våget å tro mer på seg selv. Hun er en del av team 7, med lagkameratene Uchiha Sasuke, Uzumaki Naruto og læreren deres, Hatake Kakashi. Hun er i begynnelsen bare en smart,arrogant og nedlatende jente, men hun blir snillere lengre ut i serien. Hun går i en rød kjole med en hvit ring på nederst foran på kjolen. Håret hennes er rosa og kort (først langt, men hun kutter det med en kunai (kaste-kniv) i løpet av chuunin-eksamen slik at det blir kort). Naruto er forelsket i Sakura, men til hans store fortvilelse er Sakura forelsket i Sasuke. I del 2. Haruno Sakura har trent med Tsunade i 2,5 år når vi møter henne igjen. Uchiha Sasuke har nå forlatt teamet og trener med Orochimaru. Hatake Kakashi tar en bjelle-test mot Naruto og Sakura for å sjekke hvor mye de har forbedret seg etter treningen. De begynner raskt, og Kakashi er ikke å se. Til alles forbauselse finner Sakura han ved å utelukke alle mulige gjemmesteder, bortsett fra ett: under. Hun slår hardt i bakken slik at stener og mold fyker til værs før hun løfter hodet og ser rett på Kakashi og sier "fant deg". Alle er målløse, og Jiraya sier senere at Sakura virkelig har blitt aggressiv, som Tsunade. Kakashi sier at teknikken hun bruker, dannes ved å samle en stor mengde chakra, i hånden på brukeren, før en så slipper alt ut akkurat i det øyeblikk hånden treffer målet. Han sier også at dette krever en stor mengde kontroll, og at Haruno Sakura er en av de eneste som kunne lært seg denne typen teknikk, som Tsunade også bruker. Han fortsetter med å si at Sakura kan komme til å overgå Tsunade, og konkluderer med at dette er et faktum fordi Sakura begynte som en genjutsu-bruker. Elektrofon. En Elektrofon er et musikkinstrument der lyden primært produseres av en elektrisk drevet oscillator. Det elektriske signalet som danner tonen kan være generert mekanisk (som på et el-piano) eller gjennom elektronisk programmering (som på en synthesizer). Den regnes som en av fem hovedkategorier i Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter (selv om den ikke var med da systemet ble publisert i 1914). Ethvert instrument som lager lyd utelukkende ved hjelp av elektrisk midler er en elektrofon, men begrepet ble ikke opprinnelig brukt om instrumenter hvor elektrisitet bare ble brukt for å forsterke lyd laget på konvensjonelt vis (så den elektriske gitaren ville for eksempel bli klassifisert som en kordofon og ikke elektrofon). Helena Guttormsdatter. Helena Guttormsdatter (født 1170, død 1230) var en svensk jarledatter. Hennes far var godseieren og jarlen Guttorm Austmannsson (Guttorm Jarl). Han var trolig jarl under svenskekongen Karl Sverkersson. Hun er mest kjent for at hun sammen med den danske kongen Valdemar Sejr fikk sønnen Knut Valdemarson (1205–1260), som senere ble hertug av Estland og Reval (Tallinn). Knut ble født samme år som kong Valdemar giftet seg med Dagmar av Bøhmen (Tsjekkia), som dermed ble Dronning Dagmar av Danmark. Hun var gift med den danske høvdingen Esbern Snare, og med ham fikk hun datteren Ingeborg av Kalundborg. Konkret musikk. Konkret musikk er betegnelsen på musikalske komposisjoner som med utgangspunkt i opptak av naturlige lyder bearbeides elektronisk og settes inn i musikalske sammenhenger der lyden får en selvstendig verdi. I mer eller mindre bearbeidet form kan musikken vekke helt andre assosiasjoner enn lyden var i utgangspunktet. "Musique concrète" ble lansert av Pierre Schaeffer i Paris i 1950-årene. I musique concrète, som var lyttestyrt, ønsket man å eksperimentere med lydene og se hva man klarte å få til mens man lagde musikken. For musique concrète innebar dette en større grad av prøving og feiling, i motsetning til elektronische musik hvor man på forhånd visste hva man var ute etter og hadde en større grad av kontroll over musikken. I musique concrète lå fokuset på å manipulere allerede eksisterende lyd (naturlig eller akustisk lyd). Både innen elektronische musik og musique concrète er den metriske takten vi kjenner fra tradisjonell musikk helt fraværende. Karol J. Bobko. Karol J. Bobko (født 23. desember 1937 i New York), er en tidligere amerikansk pilot og astronaut. Tsjekkias herrelandslag i fotball. Tsjekkias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Tsjekkia, og dette landslaget blir administrert av Tsjekkias fotballforbund. Det tsjekkiske fotballforbundet ble stiftet i 1901, og de ble medlem av FIFA i 1907. Tsjekkia har deltatt i ett VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Toyota Arena i Praha. Historie. Tsjekkia deltok i sitt første VM-sluttspill i 2006 etter å ha kvalifisert seg ved å slå 1-0 i to omspillskamper. De spilte sin første sluttspillkamp mot 12. juni 2006 i en kamp Tsjekkia vant 3-0. Jan Koller scoret landets første VM-mål da han ga laget ledelsen 1-0 i det 5. spilleminutt i denne kampen. Dagmar av Danmark. Dronning Dagmar av Danmark (død 24. mai 1212) – Prinsesse Margaretha av Böhmen – ble født i kongsborgen Vysehrad i Praha på slutten 1100-tallet. Nøyaktig når vet man ikke. Denne borgen finnes fortsatt. Biografi. Dagmar ("Dragomir") var datter av Premysl Ottokar I, konge av Böhmen, og Edel av Meissen. Hun kom til Danmark og ble gift med Valdemar Sejr i 1205, og fødte Valdemar den Unge i 1209. Den hun giftet seg med sa selv at han var «konge av guds nåde», og både over «de danske og de slaver». Det var det han kalte seg, og det var den politiske og religiøse visjon han hadde; et dansk/slavisk storrike. Dagmar kom til en meget anerkjent og godt omtalt konge i Europa. Hans far, Valdemar den Store og Erkebiskop Absalon hadde fått Valdemars far, Knud Lavard opphøyet til helgen, dette var med og understreket hans rolle som "Konge av Guds nåde" og dermed kristendommens store betydning i Danmark. Dronning Dagmar var en folkekjær dronning, og er i ettertiden blitt en sagnskikkelse som tillegges godhet, en folkevise forteller gjennom mange vers om hennes sykdom og død i barselseng, og slutter med «I Ringsted, der hviler dronning Dagmar». På Riberhus' borgbanker ved Ribe er det oppsatt en minnestatue av henne. Om folkevisen, se Dronning Dagmars død. It's Only Rock 'n' Roll. "It's Only Rock 'n' Roll" er et musikkalbum av The Rolling Stones, utgitt i 1974. Albumet huskes kanskje best for at det var Mick Taylors siste med The Rolling Stones. Det er også det første albumet som ble produsert av «The Glimmer Twins» – et pseudonym for Mick Jagger og Keith Richards. "It's Only Rock 'n' Roll" regnes i dag som en del av The Rolling Stones' svake periode på 70-tallet, som begynte med "Goats Head Soup" året før, og som varte helt frem til "Some Girls" kom ut i 1978. Som en kuriositet kan det nevnes at på tittellåten på albumet er Ron Wood kreditert som «inspirasjon», trass i at han først ble med i gruppen etter at Mick Taylor gav seg senere samme år. Sporliste. Alle låter skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Skype. Skype er et dataprogram som brukes til IP-telefoni. Skype ble grunnlagt i 2003 av svenske Niklas Zennström og danske Janus Friis, som også står bak fildelingsprogrammet Kazaa. Brukeren installerer Skype på datamaskinen og oppretter deretter en gratis brukerkonto. Deretter søker man seg frem til personen man vil ringe. Siden samtalen skjer over Internett, er det ingen tilkoblingsavgift, ingen minuttpris og ingen abonnementskostnader, slik at Skype blir et meget rimelig alternativ sammenlignet med vanlige telefonsamtaler. I tillegg til at brukerne kan ringe til hverandre, har programmet også funksjonalitet for meldingsformidling, filoverføring, videosamtaler osv. I september 2005 kjøpte amerikanske eBay opp Skype for en pris på mellom 1,9 og 3,4 milliarder Euro, avhengig av selskapets økonomiske utvikling de kommende årene. Dette gjorde Niklas Zennström til en av Sveriges rikeste personer. 10. mai 2011 kjøpte Microsoft Corporation Skype for 8,5 milliarder USD. Noorduyn Norseman. Noorduyn Norseman var et kanadisk, en-motors, sivilt og militært transportfly produsert av Noorduyn Aircraft Ltd. Historikk. Noorduyn Norseman ble konstruert av Robert Noorduyn og bygget hos Noorduyn Aviation, Ltd., Montreal, Canada. Det fløy første gang i november 1935. Det var konstruert med tanke på bushflygning under ekstreme forhold i den kanadiske ødemarken. Foruten hjulunderstell, kunne det utstyres med ski eller flottører så det kunne opereres som sjøfly. Frem til andre verdenskrig ble det bygget 69 eksemplarer for det kanadiske flyvåpen. I løpet av krigen ble det bygget 762 Norseman for det amerikanske flyvåpen. Produksjonen opphørte sent i 1959. I alt ble det bygget 903 fly mellom november 1935 og 1959. Norseman er blitt brukt i mer enn 67 land verden over samt Arktis og Antarktis. Norseman i Norge. Luftforsvaret fikk i 1945 tildelt 25 Noorduyn Norseman. som ble plassert i en egen ving, «Norsemanvingen», ved 333 skvadron. Flyene var i bruk frem til 1959. Flere private flyselskaper, deriblant Widerøes Flyveselskap, Fjellfly og Polarfly benyttet Norseman. I årene like etter krigen opererte Widerøe Finnmarksruten mellom Tromsø og Kirkenes for SAS med Norseman på flottører. Flyene ble faset ut i 1954 da selskapet fikk sine første DHC-3 Otter-fly. thumb En Noorduyn Norseman er utstillt på Flyhistorisk Museum, Sola i fargene til Fjellfly. Et annet er under restaurering ved Norsk Luftfartsmuseum, i Bodø Annet. Den 15. desember 1944, forsvant en Norseman under en flyvning mellom England og Frankrike med den kjente amerikanske musikeren Glenn Miller om bord. Flyet ble aldri funnet. CarGoTram. CarGoTram er et skinnegående godstransportsystem i Dresden i Tyskland. Banen ble åpna i 2005 for å betjene Volkswagens bilfabrikk Gläserne Manufaktur. Med sin nybygde «glassfabrikk» hadde Volkswagen fått en produksjonsbedrift med en sentral beliggenhet i Dresden. Det hadde stått strid om lokaliseringa – særlig på grunn av nærheten til parken Großer Garten. Volkswagen så seg om etter en miljøvennlig løsning på transport mellom delelageret i Friedrichstadt og monteringsfabrikken på Straßburger Platz. Løsningen ble å legge en bybane eller godstrikk langs en eldre linje gjennom byen fra 1800-tallet. I 2000 ble oppdraget med å bygge togene gitt til Schalker Eisenhütte Maschinenfabrik GmbH i Gelsenkirchen. I løpet av et års tid var arbeidet med å ruste opp skinnegangen og bygge to femvogners godstrikker ferdig, og prøvekjøring ble foretatt 3. januar 2001. Vognrammene kom for øvrig fra utrangerte vogner fra Tatra. Sia 2001 har CarGoTram gått med to tog i timen mellom Friedrichstadt og Glassfabrikken. Tekniske data. Togene består av motorvogn, styrevogn og tre godsvogner. Total lastekapasitet er 214 m³. Solsikke. Solsikke er en plante som kan bli over fire meter høy. Stengelen er kraftig og ruhåret, og med en opprett vekst. Blomstene er store, og kan bestå av inntil 40 cm brede blomsterkurver med gule, brune eller rødaktige blad. Solsikke er relativt lettdyrket, men krever at visse vekstvilkår er oppfylt for å utvikles maksimalt. Den trives best med full sol og varm temperatur (helst over 20°C). Solsikken er en grådig plante som krever mye vann og næring. Solsikkeblomster. Solsikker er populære som hagevekster. I tillegg til å være dekorative, er de lette å dyrke og hardføre mot sykdommer og skadedyrangrep. Det foregår en omfattende utvikling av nye sorter, hvilket gir hageentusiaster flere solsikkevarianter å velge i mellom. Solsikker er også etterspurte som snittblomster og selges som avskåret i de fleste blomsterbutikker. Solsikkefrø. Fruktene, som kalles solsikkefrø, brukes ofte som fuglemat, for eksempel på fuglebrett. De kan også brukes i bakverk og salater, og som snacks. Solsikkeolje. Solsikken dyrkes også for oljeproduksjon. Fra fruktene kan man presse solsikkeolje, en blekgul, tyntflytende, mild og feit olje som tørker inn hvis den befinner seg i kontakt med luft. Den har behagelig smak og er løselig i eter og alkohol. Kjemisk sett består den av olein, palmitin, stearin og linolein. Oljen brukes som matolje (kaldpresset) og til lakk og såpe (varmpresset). Det som gjenstår når oljen er presset ut av fruktene, brukes som dyrefôr. Emotional Rescue. "Emotional Rescue" er et album av The Rolling Stones som ble utgitt i 1980. Musikalsk følger albumet opp i samme stil som gruppens kritikerroste publikumssuksess "Some Girls". Også "Emotional Rescue" ble en kommersiell suksess, men det fikk langt dårligere kritikker enn "Some Girls", og ble av mange ansett som et dårlig forsøk på å kopiere suksessen fra to år tidligere. Albumet huskes nok best for den sterkt disco-inspirerte tittellåten «Emotional Rescue». Sporliste. Alle låter skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Gemini 3. Gemini 3 var en bemanned romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den første bemannede romferden i programmet, den 9. bemannede amerikanske romferden og den 17. bemannede romferd gjennom alle tider. Høydepunkter fra ferden. Denne første bemannede ferden med et Gemini-romfartøy var for det meste en test. I en morsom referanse til Broadway-hit'en «The Unsinkable Molly Brown», ga Grissom romfartøy tilnavnet «Molly Brown», og håpte at det ville gi han mer hell enn med Liberty Bell 7. Ferdens primære mål var å teste det nye manøvrerbare Gemini-romfartøyet. Vel oppe i verdensrommet endret mannskapet kurs, endret omløpet rundt Jorden noe, og sank ned til lavere høyder over Jorden. Gemini 3 var også det første romfartøyet med to amerikanere ombord. Young og Grissom hadde sneket med seg et hemmelig corned beef sandwich ombord i romfartøyet. Når astronautene begynte å spise av dette, ble det spredt smuler rundt i kabinen, noe som kunne ha endt med katastrofe for de elektroniske kretsene i romskipet. Mannskapet fikk reprimande for dette etter landing, og andre mannskap ble advart mot å gjøre tilsvarende stunt. Under landing når kapselen skiftet fra vertikal til horisontal stilling under fallskjermene skjedde det en nesten-ulykke ombord. Bevegelsen var så brå og hard, at Grissom smalt sin ansiktsmaske (laget av pleksiglass) mot kontrollpanelet foran seg. Masken sprakk i sammenstøtet. Senere romdrakter i Gemini- og Apollo-programmet brukte polykarbonatplast i maskene etter dette. Eksterne lenker. Gemini 3 Virgil I. Grissom. Virgil Ivan «Gus» Grissom (født 3. april 1926 i Mitchell, Indiana, død 27. januar 1967) var en amerikansk testpilot og astronaut. Han var en av de originale «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Grissom var med på tre ulike NASA-prosjekter, hhv Mercury-programmet, Gemini-programmet og Apollo-programmet (selv om han aldri fløy i det siste). Grissom døde under en katastrofal brann i romfartøyet Apollo 1 under testing. Brannen drepte alle tre astronautene ombord. Romferder. Grissom var backup for Gemini 6A. Hedersbevisninger etter sin død. Grissom ble tildelt «the Congressional Space Medal of Honor» etter sin død. 27. januar 2004 bestemte NASA seg så for å minne mannskapet på Apollo 1, ved å navngi tre fjell til nord for «Columbia Memorial Station» for Apollo 1 Hills. Hver av astronautene fikk oppkalt et fjell etter seg: Grissom Hill, Chaffee Hill og White Hill. IAU har ennå ikke offisielt bekreftet navnene på disse fjellene etter navnene på astronautene. Bridges to Babylon. "Bridges to Babylon" er et musikkalbum av The Rolling Stones, utgitt i 1997. Albumet er det eneste av The Rolling Stones' utgivelser der det har blitt brukt sampling. Mick Jagger hadde blitt imponert over The Dust Brothers' arbeid som produsenter av Becks album "Odelay" (1996), og foreslo å samarbeide med dem på "Bridges to Babylon". Keith Richards var skeptisk, men man kan likevel høre The Dust Brothers' innflytelse på «Saint of Me» og «Might As Well Get Juiced» så vel som albumets største hit, «Anybody Seen My Baby?». Rett før singelen «Anybody Seen My Baby?» skulle bli utgitt, oppdaget man at melodien i refrenget var svært lik K.D. Langs «Constant Craving», som var en hit i 1992. For å unngå juridiske problemer, valgte The Rolling Stones å kreditere Lang og den andre låtskriveren, Ben Mink, for «Anybody Seen My Baby?». "Bridges to Babylon" ble umiddelbart møtt med positive reaksjoner fra både kritikere og publikum, men i ettertid har albumet blitt ansett som nok et Stones-album som faller inn i rekken av forholdsvis gode utgivelser som likevel ikke når helt opp til "Tattoo You" og tidligere album. Sporliste. Alle låter skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Gemini 4. Gemini 4 var en bemanned romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den andre bemannede romferden i programmet, den tiende bemannede amerikanske romferden og den attende bemannede romferd gjennom alle tider. Referanser. Gemini 4-Første amerikanske romvandring Slaget ved Halmstad. Slaget ved Halmstad også kjent som Slaget ved Fyllebro var det første feltslaget på skånsk grunn under Gyldenløvefeiden som var en krig på flere fronter hvorav den ene var over de tidlige østdanske landskapene, dermed blir krigen i disse kanter kalt "Den Skånske Krigen". Der hadde svenskene vunnet et viktig slag som fra et strategisk synspunkt var ikke viktig, men essensielt for å gir stridsviljen tilbake til svenskene i en krisestemning da enhver synes å være mot svenskene under krigens gang. Derfor var slaget et vendepunkt fra et moralsk perspektiv. Bakgrunnen. Etter Christian V hadde gått på land med rundt 15 000 mann ved Råå den 29. juni falt Helsingborg dagen etterpå, så Landskrona i 3. august og deretter Karlshamn den 7. august 1676. Med disse besittelser hvor de kunne ha forrådslagre og depoter for deres ammunisjon og våpen i sikkerhet bak festningsmurer, kunne Christian V sendt ut styrker på separate fremstøter. En hær på 3 000 mann under kongen marsjere mot Christianstad ved 10. august lengre østover og en andre hær, et korps, under generalmajor Jacob Duncan fra Skottland på 3 000 til 3 500 mann for nordover inn i Halland. Forspillet. Ordren som skotteren var gitt, går ut på å tar Halland under dansk kontroll og deretter oppnådde kontakt med Gyldenløve som hadde kommet gjennom Båhuslen og står klar med 5 000 mann for et angrep på Göteborg så hele vestlige Sverige vil blir avskåret fra havet mot vest. Duncan hadde vært i svensk sold i 1657 til 1671 og da han gikk over til den danske hæren avgav han løfte om å ikke heve egne kårde mot svensk makt, som nå var brutt. Karl XI realisere at han kunne ikke tillatt dette få skjer da han hadde fått meldninger om det strategiske knipetangsangrepet på Göteborg som var ved å skjer. Han satt ut allerede den 10. august fra Växjö med sin hær på knapt 7 000 mann. Ved den 12. august 1676 begynt Duncan beleiring av byen Halmstad som forsvares av generalmajor Hård med bare 300 mann i dårlige forberedte forsvarsverker. Men fikk kort etterpå kontraordre fra Christian V som hadde fått viten om at Karl XI var på ilmarsj mot Knäred om å brøt av og snur tilbake til Laholm. Den 16. august hadde svenskene nådde fram til Knäred der det blir holdt krigsråd hvor Ascheberg satt fram forslag på at man burde få danskene trakk seg fra Halmstad over til Laholm og forsøkt å fanger dem før disse var kommet i sikkerheten. Karl XI gikk med på dette og om natt til den 17. august marsjerer svenskene til veien mellom de to byer mens seksti rytterne ødela broen over Lagåen så Duncan bare hadde en vei å anvendt seg av for å fortsetter videre. Duncan brøt opp fra Halmstad og rykket over Nissåen mot elven Fylleåen fem kilometer lengre sørover, men tung regn forsinket marsjen slik at man måtte stoppet opp underveis med egne beleiringstren. Duncan om morgen til den 17. august besluttet seg for å kom om over Tvedalaåen til Fyllebro som han hadde latt rives bare få dager tidligere. Duncan vil omgår svenskene ved å tar i bruk en rute som var trodde var ufremkommelige. Men akkurat da broen var reparert og hovedstyrken var kommet fram, dukket 300 svenske rytterne opp under øverstløytnant Lode og general Ascheberg på en høyde i nærheten. Duncan trodde feilaktig at disse tre hundre rytterne var ut på herjingstokt og dermed ikke representert en trussel. Ascheberg sendt bud tilbake til Karl XI mens han stilt seg opp på to linjer på tvers av veien foran broen. Duncan var ikke klar over at det var en stor hær i nærheten fordi han trodde at kavaleristene var sendt i forveien for forstyrrelse og herjing siden det var et sammenstøt om natt mellom danske og svenske kavaleritropper som gir ham feil inntrykk. Duncan kunne ha gjort bruk av terrenget for å forsvare seg, men forspilt sine muligheter ved å konsentrer sine styrker i trange omgivenheter uten å lukket åpningene som ledet til egne hær. Dermed kunne svenskene dominerer terrenget etter deres behov. Slaget. Da Ascheberg gikk til angrep med seks skvadroner eller under seks hundre rytterne stoppet ham Duncan og bundet ned disse i en dalbunn med to elver i egne rygg med mesteparten av hæren på feil side av Nissåen og Fylleåen. Duncan kunne ikke retretter tilbake på den smale broen og hans mulighet for å sikret sin stilling var gått tapt så hæren var fanget ute i det åpent i trange terreng. Slagordenen kunne ikke blir settet i gang fordi det var for lite rom. Gjennom åpningen mellom en dam og et husklynge som kunne ha blitt lukket, strømmer Karl XI med sin hær tross mye stein og ujevne grunn så mange hester falt med beinbrudd. På begge fløyer står kavaleristene mens artilleriet blir stilt opp foran på senteret som ennå bare var en stor luke som blir fylt opp en time senere. Allerede da hadde de svenske kanonstykker skutt inn i de tette danske linjene. Duncan realisert at han måtte slå inn senteret mens det var i ferd med å stilt seg opp i slagorden og gikk til angrep støttet av kavaleri. Dragonene først «karakollerer» ved å rir fram, skyter med en pistol, så snur i rekke om til fele formasjonen hadde avfyrt deres pistoler, men etter det første gang stormet dragonene med deres kårder under major Hein. De brøt seg gjennom, men blir stoppet i åpningen ut fra valplassen av en skvadron som bruker det trange rommet til å bremse ned og utsletter den danske styrken. Etter angrepet var slått tilbake gikk svenskene til motangrep på danskenes høyre fløy hvor de var nødt til å går om de formidable hindringer som var satt opp som vogner og piker stakk ned i bakken, dermed lider tap under stadige beskytning fra de danske musketerer. Etter harde kamper gikk det panikk i danskene som nå forsøkt å ta seg over Fylleåen og broen, men ikke før de hadde tappert stått og kjempet tross store tap. Karl XI selv angriper i spissen for den svenske høyre fløy og rammet inn i den danske venstre fløy. Der hadde Livregimentet under oberst Nils Bierke tatt fram kaldt stål ved et angrep i "à la française" og det kom til tette nærkamp. Slaget var mer eller mindre avgjort da begge danske fløyer var slått og knust så senteret blir ringet inn med ryggen mot Fylleåen og Fyllebro slik at Duncan var tvunget til å måtte få overgir seg med restene av egne hær for å unngår en massakre. Bare under 1 600 mann var tilbake som kom i fangenskap og 500 andre hadde kommet seg vekk til Laholm så det kan ment at det var mellom 800 og 1 300 drepte som lå tilbake. De svenske tapene var på 185 falne og er antatt å være lavere enn hva beretninger om slaget antyder, men på den andre siden hadde terrenget vært til svenskenes fordel. En dansk offiser ved navn Lütow hadde felt ned 17 svensker før han falt død om under kampene. Etterspillet. Duncan hadde forfekt sitt liv etter krigens sedvane ved å brøt sitt æreord men Karl XI lot ham beholdt sitt liv og blir utvekslet mot svenske fanger senere i 1677. Seieren ved Halmstad var ikke avgjørende for krigens gang, men moralsk sett hadde stemningen snudde etter slaget som demonstrert at svenske stridsvilje fremdeles var intakt. Karl XIs bevegelse mot Halland hadde dessuten stoppet en strategisk utvikling som ville ha påvirket kampene på Skåne til danskenes fordel. Men slaget skulle få en farlig følge. Det var vått ved to elver og det var ikke nok rom så da massegraven var ferdig for hundrer av de drepte, skulle sykdommer oppstår da vannet blir forurenset og det ledet til epidemier som skulle hjemsøkte Halland i flere år framover med dødsfall. Etter seieren marsjere svenskene til Halmstad hvor de fikk deres forråder, men da de fikk meldning om at Christian V var på vei, måtte Karl XI med nå bare 3 500 ryttere og 1 800 infanterister eller 5 300 mann trakk seg nordover mot Viskan eller Viskåen og stoppet ved Åskloster. Christian V kunne ikke angriper den sterke forsvarsstillingen ved Åskloster langt mot nord og kunne heller ikke går til storming på Halmstad så han hadde å brøt opp ved Halmstad den 25. september og kom til Rönneåen i hensikt på å ha vinterkvarter på nordlige Skåne. Christian V regner med at krigen var over for året. Dette var ikke Karl XI enig med ham om og da han fikk lært at store forsterkninger var samlet i Ljungbytraktene brøt han opp fra Åskloster i oktober 1676. Opptrappingen til Slaget ved Lund var i gang. Kilder. "Claes-Göran Isacsson", Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4 Halmstad Vulgata. Biblia Vulgata, "den alminnelige Bibel" eller "folkets Bibel", er navnet på den latinske oversettelse av Det Gamle Testamente fra hebraisk og Det Nye Testamente fra gresk. Oversettelsen ble utført av Hieronymus i tidsrommet 382-405 etter foranledning av pave Damasus. Formålet var å samle de forskjellige bibelversjonene til en enkelt enhet. Det er imidlertid tvilsomt om Hieronymus faktisk behersket hebraisk godt nok til å foreta en oversettelse, slik han selv hevdet. Mest sannsynlig bygget han videre på gammelgreske oversettelser av Septuaginta, som i all hovedsak omfatter Det gamle testamentet. Siden 1546 har Vulgata vært anerkjent som Den romersk-katolske kirkes offisielle bibeltekst, dog fra 1979 i en revidert utgave, "Nova Vulgata". Før "Vulgata" fantes et utall forskjellige latinske oversettelser av Bibelen, som nå samlet går under navnet "Vetus Latina" – "det gamle latin". Da disse oversettelsene var foretatt av flere forskjellige og av hverandre uavhengige oversettere, var kvaliteten ikke tilfredsstillende, og man hadde derfor behov for en mer autorisert og ensartet oversettelse til bruk i kirken. Hieronymus begynte arbeidet med den nye oversettelsen i Roma, men flyttet senere til Betlehem hvor oversettelsen ble fullført. Etter en litt motstrebende mottakelse ble "Vulgata" med tiden akseptert, og det finnes i dag mer enn 8000 bevarte avskrifter. Disse avskriftene var ikke alle like vellykket, og det er blitt gjort mange forsøk på å forbedre "Vulgata". I det 13. århundre ble den gjennomgått og revidert av teologer ved universitetet i Paris, og det var denne utgaven som lå til grunn for Gutenbergs første trykte bibel i 1456. Da man i 1546 ved kirkemøtet i Trient besluttet at "Vulgata" skulle være den offisielle bibel i den katolske kirke ble den enda en gang revidert og omskrevet. Resultatet ble "Vulgata Clementina" i 1592, som ble den autoriserte katolske bibel. Arbeidet med "Nova Vulgata", 'den nye Vulgata', ble påbegynt i 1907. Blant de mer vellykkede utgaver av Vulgata gjennom tidene kan nevnes Codex Amiatinus i Firenze, Codex Cavensis i Salerno, Codex Dublinensis ("Book of Armagh") i Dublin, Irland, Codex Fuldensis i Fulda, Tyskland, samt Lindisfarne Gospels i British Library og Codex Sangallensis i Sankt Gallen i Sveits. James McDivitt. James A. McDivitt (født 10. juni 1929 i Chicago, Illinois) er en amerikansk tidligere pilot og astronaut. Han pensjonerte seg fra NASA juni 1972. Lodin Lepp. Lodin Lepp var en norsk lendmann (baron) på 1200-tallet. Han fungerte som "sendemann" («diplomat») ved flere anledninger. I 1258 fulgte han Håkon Håkonssons datter Kristín til Castilla, hvor hun giftet seg med Felipe, bror av kong Alfonso X av Castilla. I 1262 reiste han i kongens oppdrag med jaktfalker og andre gaver til kalif Muhammad I. al-Mustansir av Tunis. Han ble også sendt til Egypt. I 1281, da han var medlem av formynderregjeringen for Eirik Magnusson, fikk han den utakknemlige oppgaven å innføre norsk lov på Island. I Bergen har han fått en gate oppkalt etter seg (Lodin Lepps gate). Kerguelen. Kerguelen er ei subantarktisk øygruppe i Indiahavet, nord for det antarktiske kontinentet. Den ligger 1 280 km øst for Crozetøyene, og 425 km nordvest for Heard- og McDonaldøyene. Kerguelen er del av de franske sørterritorier. Beliggenhet. Kerguelen ligger på 49° sørlig breddegrad og 70° østlig breddegrad, 4 800 km fra Australia, 3 500 km fra den sørafrikanske kysten og 2 100 km fra det antarktiske kontinent. Kerguelen er, i likhet med mange subantarktiske øyer, blant verdens mest avsidesliggende steder, og er kun tilgjengelig med skip. Fra november til mars seiler forsknings- og forsyninsskipet «Marion-Dufresne» fra Réunion til Kerguelen, Crozetøyene og øyene Saint-Paul og Amsterdam. Turen tar i snitt 8–10–dager. Geologi. Kerguelen er regna som en av verdens eldste øyer, og ble forma av vulkansk aktivitet for 40 millioner år siden fordi øya ligger over en såkalt mantelplum. Øyene ligger på Kerguelenplatået, undersjøiske fjell som reiser seg 3 700 m over havbunnen. Kerguelen er ett av tre steder (sammen med Heard- og McDonald-øyene) hvor Kerguelenplatået og den større Kerguelen-Gaussberg-havryggen går over havets overflate. Den vulkanske aktiviteten som har skapt øyene har avtatt i løpet av kvartærperioden. Geografi. Kerguelens totale areal er 7 215 km², hvorav hovedøya opptar 6 675 km². Arkipelets utbredelse strekker seg 174 km fra Îlot du Rendez-vous i nord til Île de Boynes i sør, og 158 km fra Îles de la Fortune i vest til Cap Ratmanoff i øst. Gjennomsnittshøyden over havet er 300 moh.; likevel er landskapet prega av 400–600 meter høye basaltformasjoner, med delvis isbrebelagte fjorder som skjærer seg inn i øya. Øya har også flere vulkanske topper, som Mont Ross (Grand Ross: 1 850 m; Petit Ross: 1 721 m), øyas høyeste punkt, første gang besteget i 1975, på halvøya Gallieni. Kerguelen var tidligere helt isbrebelagt, men i dag er kun enkelte iskapper igjen. Den største er Cook-isbreen ("Calotte Glaciaire Cook") med et areal på 500 km² (7,5 % av Kerguelens areal), med flere brearmer som strekker seg ut i de omkringliggende dalene. Også på Mont Ross og rundt fjelltoppene på halvøya Rallier du Baty er det isbreer. Isbreenes tilbakegang siden slutten av siste istid etterlot flere langstrakte sjøer, som Lac d'Entr'Aigues (9 km²), Lac Bontemps (7 km²), Lac Hermance (6 km²) samt Lac Sibelius (alle på sentralplatået mellom halvøya Courbet og Jeanne d'Arc). Innsjøen med størst areal er Lac Marville på 25 km² ved den nordøstlige enden av halvøya Courbet. De tilbaketrekkende isbreene har bortsett fra elver etterlatt seg sandete daler, spesielt på halvøya Rallier du Baty og ved avløpet til Cook-isbreen. Til sammen dekker arkipelet rundt 400 øyer og opptil 500 skjær; den største øya, utenom hovedøya (Grande Terre), er Île Foch i nord. Kysten er steinete og bratt, og i snitt 200 m høy. Den kan enkelte steder være så høy som 800 m, som ved Cap des Aiguilles og Cap du Challenger (begge ved sørkysten av Jeanne d'Arc). Île Kerguelen (Grande Terre). Hovedøya, Île Kerguelen, også kalt "Grande Terre" har en overflate på 6 675 km², noe som er 92,5 % av øygruppas totale areal. Kerguelen er dermed noe mindre enn for eksempel den franske øya Corsica (8 680 km²). Øya er 134 km i retning øst-vest og 120 km nord-sør. Øyas oppsprukne landskap har gitt øya en meget lang kystlinje, på hele 2 800 km. Det er flere halvøyer som kun er tilknytta hovedøya med smale eider. På grunn av det oppsprukne landskapet er det ingen punkter på øya som er mer enn 21 km fra havet. Péninsule Courbet. Courbet er oppkalt etter den franske admiralen Amédée-Anatole Courbet. Courbet er den største halvøya på Kerguelen, og har en veldig variert overflate. I det fjellrike vest er høyden 979 moh. (Mont Crozier), og går i snøkledde daler nedover mot øst; på den østlige delen av halvøya er gjennomsnittshøyden over havet kun litt over havoverflaten, og ved Cap Ratmanoff i øst er det brede strender med sand og grus. Ved sørsida av halvøya ligger halvøya Prince de Gaulles, som er forbundet med Courbet ved ei smal landbro. Ovennevnte innsjø, Lac Marville, er halvøyas største innsjø, og er skilt fra havet ved ei smal landtunge. Ved den nordlige del av halvøya ligger Golfe des Baleiniers (no.: Hvalfangerbukta); sør for øya ligger rundt 50 større eller mindre øyer (for eksempel Île Australia og Île Haute). Golfe du Morbihan (700 km²) er relativt beskytta fra det grove klimaet på øya. Den beskyttede beliggenheten lå til grunn for avgjørelsen om å plassere forskningsstasjonen Port-aux-Français ved Golfe du Morbihan i 1949. Stasjonen, som er hovedbasen for forskninga på Kerguelen, ble utvida fram mot 1976. En kirke (Notre-Dame des Vents) og et sykehus hører også til basen. Rundt 60 mennesker jobber ved stasjonen året rundt, men om sommeren (desember–mars) er antallet personer oppe i rundt 120. Det eneste veinettet på Kerguelen ligger i og rundt basen. Presqu’île Jeanne d’Arc. Volcan du Diable («Djevelvulkanen»), Presq’île Jeanne d’Arc. Halvøya Jeanne d’Arc, oppkalt etter middelalderridderinna Jeanne d’Arc, er knytta til hovedøya med en 500 meter bred landtunge. Halvøya består av høye platåer med lange, dype daler. Sør på halvøya er det mange klipper som stuper ned mot Cap Challenger, Kerguelens sørligste punkt. Halvøyas høyeste punkt er Mont Tizard på 844 m, ved Baies des Licornes, etterfulgt av Mont Evans på 718 m, ved Baie Sauvage. Øst for halvøya ligger Baie des Swains med de to større øyene Île Altazin og Île Gaby. Ved nordvestenden av halvøya ligger Port-Jeanne d’Arc, en norsk hvalfangerstasjon fra 1908. Den nå forfalne stasjonen består av boliger med bølgeblikktak og trevegger, et uthus og diverse hvalfangsttekniske innretninger. Et av bolighusene ble restaurert i 1977. Presqu’île Ronarc’h. Halvøya Ronarc’h er knytta til halvøya Jeanne d’Arc i sør med et smalt eide, Halage des Naufragés. Halvøyas høyeste punkt er den 937 meter høye Mont Wyville Thomson og 529 meter høye Mont Rouge. En påfallende struktur er de 744 meter høye restene etter en kjeglevulkan – Le Pouce. På Ronar’hs nordkyst ligger Port-Douzième, med ei hytte og en geomagnetisk stasjon. Halvøya er oppkalt etter den franske admiralen Pierre Alexis Ronarc’h (1865–1940). Péninsule Gallieni. Halvøya Gallieni er tilknytta hovedøya i sørøst, og strekker seg 34 km fra Baie d’Audierne Baie des Swans. Nord for Gallieni ligger Lac d’Entr’Aigues, som arealmessig er den nest største innsjøen på Kerguelen. Store deler av halvøya består av Massif Gallieni. Dominerende trekk ved halvøya er Mount Ross’ to topper, med Dôme du Père (1 063 moh.) og Pyramide Noire (996 moh.). Det er flere imponerende basaltformasjoner, med den 235 meter høye Doigt de Sainte Anne (no.: "Den hellige Annas finger") ved halvøyas vestkyst som den mest imponerende. Ved dennes fot ligger en av de største kongepingvinkoloniene på Kerguelen. Halvøya er oppkalt etter den franske krigsministeren Joseph Simon Gallieni (1849 1916), som var Paris’ militærguvernør under første verdenskrig. Péninsule Rallier du Baty. Halvøya Rallier du Baty er kobla til hovedøya sørvest for Cook-isbreen. Vest for halvøya er Baie Bretonne, og øst for den ligger Baie d’Audierne. I vest er det et fjellandskap som for det meste er dekka av isbreer, med høyeste punkt 1 262 moh. (Mont Henri), mens øya flater ut mot øst, med lange daler, og elver som skjærer seg gjennom morenelandskapet. Isbreenes tilbaketrekking la igjen store sandlag som kun noen få koller stikker opp fra. Flora. Kerguelenkål er en spiselig kålplante, som grunnet sitt høye C-vitamin innhold var ettertraktet som middel mot skjørbuk. Før oppdagelsen. På noen middelalderkart ble det tegna inn ukjente land i sør. Dette berodde på beregninger gjort av Ptolemaios eller Pythagoras om at jorda, om den var kuleforma, måtte ha store landområder i sør for å oppveie vekta av landområdene på den nordlige halvkule. I tillegg til dette antok man at det måtte være rike naturressurser der, og sivilisasjoner som man kunne opprette handelsforbindelser med. Disse antagelsene førte senere til forskningsreiser til Antarktis, og førte til oppdagelsen av en rekke subantarktiske øyer, deriblant Kerguelen. Gavin Menzies kom i sin bok ' med en hypotese om at Kerguelen hadde blitt oppdaga allerede i 1421 av Zheng He. Yves Joseph de Kerguelen de Trémarec. Yves Joseph de Kerguelen de Trémarec Den første beviselige oppdagelsen av Kerguelen ble gjort av den franske sjøfareren Yves Joseph de Kerguelen de Trémarec (1734–1797) 12. februar 1772. Oppdagelsen ble gjort under den andre store franske ekspedisjonen til Indiahavet. Allerede 25. januar 1772 hadde Marc-Joseph Marion du Fresne (1724–1772) oppdaga Crozetøyene. Sofia av Minsk. Sofia av Minsk (fullt navn: Sofija Vladimirovna eller Sofia Volodarsdatter, født 1140, død 1198) var dronning i Danmark sammen kong Valdemar den store. De giftet seg 23. oktober 1157. Hun var svært vakker, men beskrives i folkevisene som ond og hevngjerrig. Blant annet skal hun ha drept Valdemars elskerinne Tove, ved å la henne brenne inne i en badstu. Dette ble imidlertid aldri bevist. Etter Valdemars død i 1182 giftet hun seg på nytt, med grev Ludvig av Thüringen (i Tyskland) i 1186, men han sendte henne tilbake til Danmark, der hun senere døde. Hun ligger begravet i St. Bendts kirke i Ringsted. Sofia var datter av den polske prinsessen Rikissa og en russisk fyrste; enten Volodar av Minsk eller Vladimir av Halicz. Edward H. White II. Edward H. White II (født 14. november 1930 i San Antonio, Texas, død 27. januar 1967) var en amerikansk testpilot og astronaut. White ble historisk da han som første amerikanske astronaut gjennomførte en romvandring på utsiden av romskipet Gemini 4. White døde ombord i katastrofebrannen på romfartøyet Apollo 1 da det var under testing. Brannen drepte alle tre astronautene ombord. Romferder. White var backup for Gemini 7. Hedersbevisninger etter sin død. White ble tildelt «the Congressional Space Medal of Honor» etter sin død. Sent i 1967, ble White æret med et amerikansk frimerke, selv om hans navn ikke ble nevnt. Frimerket viste hans romvandring. 27. januar 2004 bestemte NASA seg for å minne mannskapet på Apollo 1 ved å navngi tre fjell nord for «Columbia Memorial Station» for Apollo 1 Hills. Hver av astronautene fikk oppkalt et fjell etter seg: Grissom Hill, Chaffee Hill og White Hill. IAU har ennå ikke offisielt bekreftet navnene på disse fjellene etter navnene på astronautene. Pollentia. Pollentia (nå Alcudia) var en romersk by som ble grunnlagt av Quintus Cecilius i år 123 f.kr. Pollentia fikk sin storhetstid under Keiser Augustus 63 f.kr. – 14 e.Kr. Det ble bygget flere templer ved byens torg, blant annet til gudene Jupiter, Juno og Minerva. Utenfor sentrum ble det bygget et romersk teater med plasser til 2 000 personer. Teateret ble utgravd i 1952 og kan i dag besøkes. Byens nedgangstid kom i det 3. århundre som følge av et økonomisk uføre samt flere ødeleggende branner. Nedgangen fortsatte i det 4. århundre som følge av vandalenes inntog. I dag ligger byen Alcudia over de gamle ruinene til Pollentia. Luise Rainer. Luise Rainer (født 12. januar 1910 i Düsseldorf i Tyskland) er en skuespiller som har vunnet Oscar to ganger, i rollen som «O-Lan Lung» i filmen "The Good Earth" og i rollen som «Anna Held» i filmen "The Great Ziegfeld". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Koppang. Koppang er et tettsted og administrasjonssenteret i Stor-Elvdal kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 51 kilometer nord for Rena. Navnet er etter en kaupang (by/kjøpstad) som skal ha ligget her i middelalderen. Stedet har i dag flere skoler, butikker, flerbrukshus med kinosal, bibliotek, bokhandel, bank, m.m. Dalen er delt av Glomma. Tettstedet har et stort moderne sagbruk med høvleri. Det er mange flotte turmuligheter, både på ski, med hest og til fots. Historie. Stedet hadde tidlig kirke. Dette var en stavkirke som lå på Koppangjordet hvor man i nyere tid har funnet rester etter kirken. I følge sagnet ble den tatt av flom og stokkene skal ha drevet i land på Kirkemoen, formet som et kors. På dette stedet ble det bygget en ny stavkirke viet til Sankt Mikael Østerdalen. I 1875 ble Rørosbanen ført frem til Koppang og Koppang stasjon ble åpnet. Fra 1877 til 1885 måtte reisende på Rørosbanen gjøre et overnattingsstopp på Koppang, noe som førte til stor aktivitet og ekspansjon på tettstedet. Fra gammelt av bodde de fleste menneskene ute på jordene, men etter flere storflommer begynte de å flytte oppover i dalsidene. Ute på Koppangsjordene (som ligger 2-3 km nedenfor sentrum) finner man gamle låver og små bygg som har overlevd mange år i flom. Og man kan gå seg en tur langs Gamle Kongevei, som går fra sentrum. På denne veien reiste kongen med følget sitt for (uvisst) mange år siden med hest og kjerre. Også andre fulgte denne veien på pilegrimsreise til Trondheim/Nidaros. 9. serierunde i Tippeligaen 2006. 9. serierunde i Tippeligaen 2006 startet søndag 21. mai med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 22. mai klokken 19:00 med HamKam mot Vålerenga. Studentorchesteret Dei Taktlause. Dei Taktlause oppstilt på Nordre i Trondheim etter å ha underholdt byens befolkning Studentorchesteret Dei Taktlause er orkesteret til linjeforeningen Sanctus Omega Broderskab ved NTNU i Trondheim. Om orkesteret. Dei Taktlause er et studentorchester ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk (IME) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), men tar i mot medlemmer fra alle fakultet. Dei Taktlause har tilknytning til linjeforeningen Sanctus Omega Broderskab, som er linjeforeningen for Elektronikk og Teknisk Kybernetikk. Øvelsene. Orchesteret spiller/øver hver onsdag kl. 19.00 på grupperom G138 i Elektrobygget på Gløshaugen. Dei Taktlause er ment for de som ikke ønsker et kjempeseriøst opplegg, men som vil holde spillingen ved like. Musikken. Orkesteret spiller variert musikk som vals, marsj, pop/rock, samba, ompa, blues, barnesanger og diverse annet. Ofte er orkesteret å se på Nordre gate, på Gløshaugen eller andre steder. Mer enn musikk. Bortsett fra å spille og studere så trenger en student litt sosial adspredelse. Dei Taktlause er dyktige på å være sosiale, både med og uten instrumenter. Av arrangementer er SMASH, Bildekveld, Temaphaest og Koietur de viktigste. Verv. Orchesteret har et styre som ordner alt det praktiske. Det første året. Studentorchesteret Dei Taktlause ble startet 14. februar 1990 av fire initiativrike elektronikkstudenter som ønsket seg et alternativ til Strindens promenadeorchester på Studentersamfundet. I tillegg hadde det vært snakk om studentorchestertreffet SMASH, og ønsket om å være med var stort! Samtidig var det en del som mente at Gløshaugens største fakultet absolutt trengte sitt eget orkester. Et enkelt oppslag resulterte i 16 interesserte. Ikke etter mange ukene hadde Dei Taktlause sitt første spilleoppdrag ved Sanctus Omega Broderskabs årlige Commandoloeb. Skjønt på daværende tidspunkt hadde vi ikke enda noe navn. Utpå våren ble det samling for å finne et navn til orchesteret. Mange rare navn ble nevnt, og orchesteret var ikke langt unna å hete “30 % mindre fett” av påskriften på en chipspose. Til slutt kom navnet “De Taktløse” fram. Men da dro Møyfrid til med et ruvende ”Nai!”, og hun fikk som vanlig rett. Navnet ble ”Dei Taktlause”. Da navnet på orchesteret var på plass, var det på tide å skaffe seg uniformer. Det ble designet en logo for orchesteret som ble trykt på mørkerøde gensere. Disse ble ferdig til Dei Taktlause dro på sitt første SMASH i Oslo, høsten 1990. Fane og SMASH. Dei Taktlause begynte nå å ligne på et skikkelig studentorchester. Men noe manglet fortsatt, nemlig en fane. Hva vil et studentorchester være uten en fane. Spesielt ved SMASH der det bestandig arrangeres fanemil. Siden SMASH i Kristiansand nærmet seg ble en hurtigarbeidende komité satt ned, og en fane ble utarbeidet og laget. Den ble også faktisk ferdig til SMASH i Kristiansand, våren 1991. Nye uniformer. 16. mai i 1992 fikk Dei Taktlause seg nye uniformer, og er de uniformene som fortsatt brukes i dag. Selv om de ikke ble helt som tenkt. Da de ble levert fra sømlinjen ved en videregående skole, så de ikke helt som de hadde gjort på papiret. Alle fikk seg litt av en overraskelse da de åpnet pakken med uniformene i. "Var det sånn de skulle se ut? Vi ser jo ut som klovner, jo!" Det var blant annet ikke meningen at den skulle være lang på den ene siden og kort på den andre. Men de nye uniformene var morsomme og gjorde oss godt synlige ute blant folk. Første jubileum. I årene som fulgte så kalenderen til medlemmene ut som vanlig med SMASH, mini-SMASH, Commandoloeb, Phaestum, diplomspilling og en og annen fest. Men 14. februar 1995 skjedde noe spesielt. Taktlause feiret 5 år, og dette ble markert med spilling i glassgården på elektrobygget på Gløshaugen. Helgen 17.-18. mars ble satt av til å feire oss selv, med sammenkomst på fredag, spilling i byen på lørdag formiddag og middag og fest på Kvilhaugen gård på kvelden. Kjærligheten blomstrer. Etter 5 års jubileum trodde vel alle at det ikke skulle skje noe stort før neste jubileum, med bare en rekke SMASH, temafester, phaestum'er, fester og faste ting. Men der tok de feil. Det at Taktlause ble startet på Valentine's Day har blitt sett på av mange som grunnen til et stort antall kjærestepar innad i orchesteret. Og 11. september 1999 kom det endelige beviset da to av medlemmene giftet seg i Nidarosdomen. 10-årsjubileum. I 2000 fylte orchesteret 10 år. Helgen 11.- 12. februar ble satt av til å feire jubileet, og alle gamle og nye Taktlause ble invitert. Fredag ble det samling for at gamle og daværende medlemmer skulle bli bedre kjent med hverandre. Lørdag formiddag var det spilling på Nordre gate, slik at de gamle fikk blåst liv i instrumentene sine igjen. På kvelden ble det middag og fest på Singsaker Studenthjem, til ut i de sene nattetimer. Feiringen av jubileet fortsatte 17.-21. februar med tur til Praha. Der opplevdes byens fine arkitektur, gjestfrihet, god mat og drikke, og selvsagt det enorme musikklivet. En flott avslutning på et 10 års jubileum. 15-årsjubileum. 14. februar 2005 fylte Dei Taktlause 15 år. Dette ble feiret helgen 11.-13. februar. Også denne gang møttes aktive og gamle medlemmer i Trondheim for å feire. Helgen startet med bli-kjent-fest hos Marianne og Ole Henrik på Kyvannet. Noe som også var tilfelle ved jubileet i 2000. Foruten historier om hvordan det var i Dei Taktlause før i tiden, hadde bilde-kom. en bildepresentasjon av Taktlause fra starten i 1990 fram til i dag. På lørdag var det spilling i byen med påfølgende pubtur. Deretter dro folk hjem for å pynte seg til kveldens gallamiddag på Singsaker Studenterhjem. På Singsaker ble gjestene tatt imot av festkomitéen og musikk av Taktlauses kammer- og spelemannsorchester. Det ble god mat og drikke, masse taler, allsang og en skikkelig fest etter middag. Kvelden ble avsluttet med nachspiel hos Trygve. Søndag var det duket for felles frokost i SINTEF-kantina på Lerkendal. Av en eller grunn var det stort sett aktive taktlause som møtte opp, men også noen av de gamle tok turen. Alt i alt ble det en vellykket markering, og nå er det bare å vente på neste jubileum i 2010. 20-årsjubileum. 12. – 14. februar 2010 ble det arrangert jubileum for nye og gamle medlemmer. Hornbostel-Sachs. Hornbostel-Sachs (eller Sachs-Hornbostel) er et system uttenkt av Erich Moritz von Hornbostel og Curt Sachs og første gang offentliggjort i tidsskriftet "Zeitschrift für Musik" i 1914. En engelsk oversettelse ble publisert i "Galpin Society Journal" i 1961. Det er det foretrukne klassifiseringssystemet for musikkinstrumenter av musikketnologer og organologer (personer som studerer musikkinstrumenter). Systemet er basert på et som ble utviklet sent på attenhundretallet av Victor Mahillon, kuratoren ved Brussels konservatoriums musikkinstrumentsamling. Mahillons system var et av de første som utførte klassifisering etter hva som vibrerte i instrumentet for å skape dets lyd, men var begrenset, stort sett, til vestlige instrumenter som benyttes i europeisk klassisk musikk. Sachs-Hornbostel-systemet er en utvidelse av Mahillons på den måten av det er mulig å klassifisere ethvert instrument fra en hvilken som helst kultur med det. Systemets rammeverk. En femte toppnivå-gruppe, elektrofoner er instrumenter som lager lyd primært gjennom elektrisk drevne oscillatorer, slik som theremin eller synthesizere, kom til siden. Sachs selv, virker det som, aksepterte at en slik separat gruppe fantes i sin bok "The History of Musical Instruments" fra 1940, der den er oppført uformelt på samme nivå som de fire hovedklassifikasjonene. Det syns imidlertid ikke å eksistere noen offisiell henvisning til en korrekt klassifisering av elektrofonene med numeriske underkategorier, og den originale versjonen fra 1914 nevner ikke elektrofoner. Systemet i praktisk anvendelse. 423.121.22 er ikke en unik identifikator for signaltrompeten men identifiserer heller signaltrompeten som et bestemt slags instrument som har mye felles med andre instrumenter i samme klasse. Andre instrumenter som er klassifisert som 423.121.22 er bronse-lur, et instrument med røtter tilbake til bronsealderen. Suffikser og sammensatte instrumenter. Etter nummeret som er beskrevet over, kan en rekke suffikser legges til. 8 angir at instrumentet er koblet til et tangentbord mens 9 indikerer at instrumentet drives mekanisk. I tillegg til disse er det en rekke suffikser som bare har gyldighet innenfor sin toppnivå-gruppe som angir detaljer som ikke ses som essensielle for instrumentets grunnleggende natur. I membranofon-klassen for eksempel, kan suffikser angi om trommeskinnet er limt, naglet eller bundet fast til instrumentkroppen; i kordofonklassen kan suffikser angi om strengene plukkes med fingre eller plekter, eller om de spilles med en bue. Det fins måter å klassifisere instrumenter i dette systemet selv om de innehar elementer fra mer enn en gruppe. Slike instrumenter kan ha særlig lange klassifiseringsnumre med koloner og bindestreker i tillegg til numrene. Hornbostel og Sachs nevner selv eksemplet med sekkepiper der enkelte av pipene har enkeltrør (som en klarinett) og andre har dobbeltrør (som oboen). En rekke liknende sammensatte instrumenter finnes. Irr. Irr (også kalt verdigris) er den basiske blandingen av kobberforbindelser som oppstår når kobber korroderer. Når kobber irrer oppstår det et grønt belegg som kan sees på kobbertak, kobberrør, statuer eller andre ting laget av kobber eller kobberlegeringer. Først oksiderer kobber til kobber(|)oksid (rosa) deretter til kobber(||)oksid (svart) før det dannes et irret lag utenpå. Når dette laget er dannet, hindrer det at kobberet blir brutt ned. One World Trade Centre. One World Trade Center (Verdens handelssenter 1, også kjent som Freedom Tower, "Frihetstårnet") er navnet på den planlagte skyskraperen i det nye World Trade Center-komplekset på nedre Manhattan i New York City. Bygningen, som tillegges stor kommersiell såvel som symbolsk betydning som minnesmerke etter terrorangrepet 11. september 2001, vil bli USAs høyeste når den står ferdig. Tårnet vil rage 541 meter over bakken, eller 1 776 fot, et tall som skal symbolisere årstallet for den amerikanske uavhengighetserklæringen. Den 27. april 2006 startet byggingen av One World Trade Center. Konstruksjonen er i hovedsak utformet av arkitekten Daniel Libeskind. Det er ventet at tårnet vil stå ferdig i første halvdel av 2014. Navn. Styrelederen for Port Authority of New York and New Jersey har sagt at One World Trade Center er navnet vi skal bruke og det navnet som det er enklest for folk å identifisere seg med. Winterreise. Winterreise er en sangsyklus av Franz Schubert til tekster av Wilhelm Müller. Den består av 24 sanger og varer i litt over en time og er en av de mest kjente sangsyklusene i det klassiske romanserepertoaret. Schuberts fem siste leveår var preget av sykdom og motløshet, og han døde i 1828, 31 år gammel. Winterreise var noe av de siste Schubert skrev, og selv omtalte han disse sangene som de beste han noensinne hadde komponert; de mest grusomme – og dem han var mest glad i. Winterreise er en vandring i bevissthetens grenseland, og døden er hele tiden nærværende; både som en mulighet til befrielse og fred, og som et fryktet endepunkt der de dypeste lengsler – og dermed sjelen – opphører å eksistere. Vandreren er blitt sveket av sin kjæreste, og trekker seg unna byen og menneskene. Han virrer rundt i frosne fjellandskap og trenger samtidig stadig lenger inn i sin fordreide og ensomme indre verden. Sanseinntrykkene langs veien blir revet ut av sin sammenheng og forstørret til det ugjenkjennelige. Winterreise handler om å miste håpet. Det gis ingen svar, og det er ingen forsoning eller optimisme å finne. Men Müller og Schubert har tvunget sorgen over menneskets ensomhet inn i poetisk og musikalsk form, og gitt oss en måte å oppleve den på som kan berike og forandre våre liv. Teksten er vandrerens tankestrøm, ofte farget av selvmedlidenhet og en dyster innsikt. Han sammenligner sitt lidenskapelige følelsesliv med naturens store, klare bilder - og følges gjennom landskapene av Schuberts musikalske kommentarer og harmoniske vendinger. Han taler til seg selv, til sitt hjerte og til tårene, til sneen og den frosne elven, til byen, til kråken og hundene som i en desperat vilje til å tro at så lenge han finner ord, er han ikke fortapt. Den eneste meningen han finner i tilværelsen, er å fortsette sin hvileløse vandring. Lieder. 7. Auf dem Flusse (På floden) 14. Der greise Kopf (Det hvite håret) 18. Der stürmische Morgen (Den stormfulle morgen) 23. Die Nebensonnen (De tre soler) Wilhelm Müller. Wilhelm Müller regnes for å være en av de første romantiske tyske poetene; han hadde stor kjennskap til gammeltysk lyrikk og folkediktning, og hadde en spesiell forkjærlighet for gresk åndsliv. I sin dagbok skrev Müller en gang at hans vers var ment å skulle synges, men ettersom han selv hverken kunne synge eller spille, håpet han at en beslektet sjel ville sette musikk til dem. Müller døde i 1827, 33 år gammel. At han fremdeles er kjent i dag, er fordi Schubert med utgangspunkt i diktene hans hadde skapt de første sangsykluser i lied litteraturen: Die schöne Müllerin (1823) og Winterreise (1827). Norsk CD innspilling. Winterreise finnes også i en norsk innspilling med sangeren Njål Sparbo og pianisten Einar Steen-Nøkleberg. Musikkalbumet ble utgitt på Quattro Records i 1996, med katalognummer QCD 9306. Norsk gjendiktning. Vinterreisen er gjendiktet til norsk av Andre Bjerke. (Solum, 1976 - ISBN 82-560-0062-7) Kampfakta gruppe E VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe E i VM i fotball 2006. 12. juni 2006 17. juni 2006 22. juni 2006 Dagobah. Dagobah er en fiktiv planet og et system i Star Wars-universet. Det blir vist i filmene: ' og '. Den er også med i en bortklippet scene i '. Geografi. Dagobah er i Sluis sektoren, og er en verden full av endeløse sumper og tåkefylte skoger. Den er et tøff og ugjestmild verden og bakken er for det meste dekket av vann, myrer og skoger. Den eneste kjente siviliserte innbyggeren er jedimesteren Yoda. Filmene. Etter utryddelsen av Jediordenen og et mislykket forsøk på å drepe Darth Sidious og redde Den Galaktiske Republikken, vendte jedimesteren Yoda til eksil på Dagobah. Her bodde Yoda nær en hule som bar sterk med den mørke side av Kraften, som balanserte den gode siden og holdt han fra og bli oppdaget av Keiseren. Luke Skywalker så kraftspøkelset til Obi-Wan Kenobi på Hoth og han fikk beskjed om å til Dagobah for å bli trent opp til en Jediridder av Yoda. Luke dro til Dagobah sammen med R2-D2 i X-Wingen hans kort etter at Darth Vader og stormtrooperne hans angrep opprøreralliansens base på Hoth. Men Luke dro fra Yoda før treningen var ferdig i et forsøk på og redde Han Solo, Prinsesse Leia Organa og Chewbacca, som han føltte var i fare på planeten Bespin. Yoda rådet han til å bli å fortsette med treningen, men Luke dro likevel. Han kom tilbake senere for å fortsette treningen, men finner Yoda dødende av alderdom. Yoda sa at Luke var ferdig med treningen, men at han ikke blir en jediridder før han har konfrontert sin far, Darth Vader. Expanded Universe. I "Expanded Universe" konfronterte Yoda en Mørk Jedi på Dagobah noen år før hendelsene i Imperiet Slår Tilbake. Yoda slo den mørke jedien, som døde på Dagobah. Hulen hvor den mørke jedien døde ble sterk i den mørke siden av Kraften, og Yoda brukte dette stedet for og skjule seg fra Keiseren og Darth Vader siden mørket i hulen nøytraliserte hans gode krefter. Etter at Imperiet hadde falt, bygde Den Nye Galaktiske Republikk en militærbase på et av de største fjellene, som het Yodafjellet, i ære til den store jedimesteren. La Campanella. La Campanella (Bjellen) er en etyde for piano skrevet av Franz Liszt i 1838. Det er den tredje etyden i en serie kalt "Grandes Etudes de Paganini", etyder basert på melodier av Paganini. La Campanella er basert på Paganinis fiolinkonsert i B-moll. Det er et programmatisk verk som skal skildre den ringende lyden av en liten bjelle, og de tekniske utfordringene er formet deretter. Etyde er skrevet i G#-moll. Etyden er en studie i hopping over avstander større enn én oktav. Enkelte steder hopper høyrehånden mellom to 16-delsnoter med en avstand på mer enn to oktaver. Tempomarkeringen er "Allegretto". Selv om dette er hovedutfordringen i etyden støter man på mange andre vanskeligheter. Eksempler er triller for fjerde og femte finger, hoppende triller, raske kromatiske skalaer og oktaver, og repeterte 32-delsnoter. Etyden starter stille og bygger seg gradvis oppover mot slutten. Jan Sælid. Jan Sælid (født 16. mai 1970) er en norsk skuespiller. Han vokste opp i drabantbyen Haugerud i Oslo. Han ble ansatt ved Nationaltheatret/Torshovteatret (1996–2002) etter utdannelsen ved Statens teaterhøgskole. Etter dette ble han frilanser og har siden vekslet mellom å jobbe med teater, tv og film. Han ble kjent for et bredere publikum som regelrytteren og petimeteret «Rikard» i serien "Etaten" – NRKs storsatsing høsten 2006. Rollen ble en så stor suksess at den også ble tatt med i TV Norge-serien "NAV" våren 2012. Sælid spilte rollen som den sleipe gangsteren «Kula» i den norsk-pakistanske filmen Izzat som han også vant Kanonprisen for i 2006 (beste birolle – se Kosmorama). Han debuterte i tv-sammenheng som den tilbakestående «Raymond» i NRK-serien "Sejer – se deg ikke tilbake", og fulgte opp med en gjesterolle i første episode av tv-serien Fox-Grønland. Han spilte skurken Joachim i NRK-serien "Svarte penger – hvite løgner". I 2007 hadde han en av hovedrollene som den rullestolbrukende politimannen Dan Wester i NRKs dramaserie "Kodenavn Hunter". Familien Van Houten. Familien Van Houten er en familie i den animerte serien "The Simpsons". Familien består av Barts beste venn, Milhouse, faren Kirk og moren Luann. Milhouse. Milhouse har, i likhet med sine foreldre, blått hår og tykke briller. Selv om han har tydelige nerdetrekk er han ikke spesielt smart, verken på skolen eller i det sosiale livet utenfor. Dette utnyttes ofte av hans bestevenn Bart Simpson, som ofte får Milhouse i trøbbel. Navnet kommer trolig fra Richard Nixon, hvis mellomnavn var Milhous, Italias fascistiske diktator Benito Mussolini og Charles Mansons medhjelper Leslie van Houten. Milhouse opptrådte først i en reklamefilm for sjokolademerket Butterfinger som kom like før seriens første episode. Milhouse er håpløst forelsket i Lisa Simpson og opptrer svært klønete i forhold til jenter. Han har flere ganger vært nær ved å forføre henne, men har mislyktes hver gang. Han hadde også en periode et forhold til Rainer Wolfcastles datter. Hans første kjæreste var rikmanndatteren Samantha Stanky, som ble sendt på kostskole etter at foreldrene hennes fant ut om forholdet. Han er også et utpreget mobbeoffer. Kirk. I likhet med sin sønn og sin tidligere kone, Luann, har han tykke briller og blått hår, dog med en relativt stor måne. Før skilsmissen jobbet han ved svigerfarens kjeksfabrikk, men fikk sparken fordi kjeks er et familieprodukt. Siden har han blant annet prøvd seg som musiker. Han har også vært i hæren og har en collegeutdannelse. Kirk bor i et slitent hybelkompleks for skilte og ungkarer. Da han en gang feilaktig ble arrestert for å ha kidnappet Bart Simpson ville han ikke forlate fengselet fordi han med ett ble populær blant kvinnene. I 2005 var Kirk og Luann nær ved å bli sammen igjen, uten at det skjedde. Luann. Luann er født i Shelbyville, og er sannsynligvis av italiensk avstamning. Faren hennes eier en kjeksfabrikk. Hun var tidligere gift med Kirk og er mor til Milhouse, som hun også har omsorgen for. I likhet med disse har hun tykke briller og blått hår. Hun opptrådte i serien for første gang i 1991. Hun hadde først problemer med å tilpasse seg singellivet, men har i den senere tiden brukt sin nyvunne frihet til å leve livet. Hun hadde blant annet et forhold til en deltaker fra TV-serien "Gladiatorene". I 2005 var hun nær ved å bli sammen med Kirk igjen, uten at de gikk hele veien. Van Houten Sachsen Mill. Sachsen Mill (Sachsen Papier) er en papirfabrikk i Eilenburg i Sachsen. Fabrikken eies av det svensk-finske selskapet Stora Enso, og er en del av selskapets avispapirdivisjon Stora Enso Publication Paper. Ved åpninga i 1992 var Sachsen Mill en av Europas største og mest moderne papirfabrikker. Dagens maskin (PM1) ble installert i 1998. Den har en banebredde på 920 cm og en hastighet på 1800m/min, og produserer papir av 100% resirkulert masse. Fabrikken leverer også avsverta masse til andre fabrikker. Sachsen Mill har 360 ansatte, 40% av dem er kvinner. Montenegros uavhengighetsvalg. Montenegros uavhengighetsvalg ble gjennomført 21. mai 2006 i republikken Montenegro, og førte til at unionen mellom Serbia og Montenegro ble oppløst. 3400 valgobservatører fra blant annet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Europarådet og EU-parlamentet var tilstede for å se etter at valget ble gjennomført på korrekt måte. 485 000 montenegrinere hadde stemmerett i valget. Oppslutningen om valget var på 86,3 %. I følge offisielle kilder har 55,4 % stemt for uavhengighet. Talsmann for uavhengighetsblokken, Predrag Sekulić, og statsminister og uavhengighetstilhenger Milo Đukanović har proklamert seier, men pro-serbiske unionistpartier har krevet omtelling av stemmene. North York Moors. North York Moors er en nasjonalpark, opprettet 1952, i det nordlige England. Den er 1436 km² stor, og har et av de største områdene med myrlandskap med lyngvekst i Storbritannia. 80% av området er i privat eie, og 40% er dyrket mark. På tre sider er det avgrenset av bratte klipper, mens det på østsiden når den bratte Yorkshirekysten. Nasjonalparken er særlig populær blant fotturister, med et nettverk av omkring 2300 km stier som er åpne for allmenn ferdsel. Det meste av området ellers er også åpent under "Countryside and Rights of Way Act 2000". Blant de mest populære turveiene er Cleveland Way som går rundt heiene og har en strekning langs kysten, og Lyke Wake Walk, som går rett gjennom hjertet av heiene. Det er også muligheter for sykling, både tur- og terreng-, og ridning. De bratte klippene i utkanten av parken er populære for hanggliding. Det er få større bosetninger innenfor parken. Byen Whitby, med nærmere 14 000 innbyggere, regnes som områdets «hovedstad». Den er forbundet med Middlesbrough via jernbane gjennom Esk Valley. Denne linjen er ved Grosmont forbundet med North Yorkshire Moors Railway, en av Storbritannias mest populære og pittoreske bevarte jernbaner. Heiene har ikke endret seg mye siden parken ble åpnet, og brukes ofte som bakgrunnsmiljø for britiske filmer og TV-serier. Den mest kjente er ITVs serie "Med hjartet på rette staden". I filmene om Harry Potter ble North Yorkshire Moors Railway brukt i flere scener. David Fincher. David Fincher (født 28. august 1962) er en nordamerikansk musikkvideo-, reklame- og filmregissør kjent for sine mørke filmer om den menneskelige natur. Oppvekst og tidlig karriere. Fincher ble født i Denver i Colorado, men vokste opp i Marin County i California og Ashland i Oregon. Som 8-åring begynte han å lage små filmer med farens 8mm-kamera, inspirert etter å ha sett "Butch Cassidy and the Sundance Kid" på TV. Film var et naturlig steg videre for unge Fincher, som hadde tegning, skulptering og ta opp ting på bånd som sine største hobbyer. Hans første filmjobb som voksen var å sjaue kameraer og annet utstyr for Korty Films, før han fikk jobb i Industrial Light & Magic i 1980. Der fikk han sin første rulletekstkreditt for "Jediridderen vender tilbake" i 1983, som assisterende kameramann for miniatyrteamet. I 1984 sluttet han, og regisserte konsertdokumentaren "The Beat of the Live Drum" med Rick Springfield året etter. Han begynte så å regissere reklamefilmer. Den første var for American Cancer Society, og viste et foster som røkte en sigarett, et hint om hva publikum hadde i vente. Andre oppdrag fulgte for Revlon, Converse, Nike, Pepsi og Levi's. Men Fincher oppdaget at han kunne eksperimentere mye mer i det voksende musikkvideomarkedet. Propaganda Films. Sammen med Steve Golin, Sigurjón Sighvatson og Dominic Sena dannet Fincher Propaganda Films i 1986, et talentbyrå og produksjonsselskap som utover 80-tallet skulle bli den største aktøren innen reklamefilm og musikkvideoer. Regissører som David Kellogg, Michael Bay, Antoine Fuqua, Neil LaBute, Spike Jonze, Mark Romanek, Michel Gondry, Zack Snyder, Gore Verbinski og Alex Proyas begynte her før de senere gikk videre til spillefilmer. Selskapet ble lagt ned i 2001 etter at flere nøkkelpersoner sluttet. Samme år startet bl.a. FIncher, Golin og Kellogg Anonymous Content, som også er et talentbyrå og produksjonsselskap. Musikkvideoer. Fincher ble kjent for å regissere musikkvideoer med store budsjetter for artister som Madonna, Jody Watley, George Michael, Aerosmith, Paula Abdul, The Rolling Stones, Nine Inch Nails, The Wallflowers og A Perfect Circle. Alien³. Finchers debutfilm ble den påkostede tredje filmen i Alien-serien fra 1992, "Alien³". Filmen hadde et budsjett på $50 millioner, som var det høyeste budsjettet en debutantregissør noen sinne hadde fått. Dessverre ble filmingen aldri noen god opplevelse for Fincher, med uatllige omskrivinger av manus og store innblandinger fra 20th Century Fox. Filmen ble riktignok Oscarnominert for beste spesialeffekter, men fikk jevnt over slakt fra både kritikere og publikum. Deprimert og desillusjonert gikk Fincher tilbake til reklamen og musikken, og fryktet at løpet som filmregissør var kjørt. Se7en. Fincher fikk en sjanse tre år senere, med Andrew Kevin Walkers manus om en seriemorder som er inspirert av de syv dødssyndene kalt "Se7en". Denne skitne og bitre historien passet Fincher ypperlig, og filmen ble en stor suksess til tross for det mørke innholdet og den høye aldersgrensen den fikk over alt. Fincher gikk med denne filmen fra å være utskjelt til å bli stemplet som en av Hollywoods største talenter. Spillet. Etter "Se7en" kom Fincher med "Spillet" i 1997, en marerittaktig film om en mann som ikke vet om ting er virkelige eller en del av et rollespill han er med i. Filmen er like klaustrofobisk og desperat som forgjengeren, men filmen ble møtt med en mer blandet mottagelse og ble en innteksmessig nedtur etter "Se7en" til tross for at den spilte inn over $100 millioner. Filmen har imidlertid fått et større publikum på video og DVD. Fight Club. Finchers neste film, "Fight Club", ble en av de mest omtalte filmene i 1999, året den kom. Basert på Chuck Palahniuk sin kontroversielle roman, om to menn som starter sin egen klubb der man sloss mot andre menn, ble den møtt med både hyllest og slakt. Filmen hadde på forhånd opparbeidet seg høye forventninger, med Fincher bak og Edward Norton, Helena Bonham Carter og Brad Pitt foran kamera. Takket være den blandede mottakelsen, klarte aldri filmen å spille inn budsjettet sitt. Ikke før filmen kom på DVD, og mange kritikere som hadde vært negative til filmen til å begynne med så på filmen med nytt lys. Filmen er nå på plussiden økonomisk, og filmen blir av mange regnet som en av de viktigste filmene på 90-tallet. Panic Room. I 2002 kom thrilleren "Panic Room", med Jodie Foster i hovedrollen. Filmen foregår inne i en leilighet, der en mor og hennes datter har tatt tilflukt i et sikkert rom mens tre innbruddstyver forsøker å komme inn i det. Filmen var suksessfull på kino, selv om kritikkene igjen var blandede, og Fincher fikk eksperimentert med flere visuelle teknikker. Zodiac. Zodiac hadde premiere våren 2007, og er en film som handler om jakten på Zodiac-morderen og om mennene som jaktet på han. I hovedrollene finner vi Jake Gyllenhaal, Robert Downey jr., Gary Oldman, Anthony Edwards og Mark Ruffalo. Benjamin Button. I "Benjamin Button" jobbet Fincher sammen med Brad Pitt. Filmen er basert på en novelle av F Scott Fitzgerald, "The Curious Case of Benjamin Button", og handler om en mann som begynner å eldes baklengs, det vil si at han blir yngre og yngre. The Social Network. The Social Network er en amerikansk dramafilm fra 2010 som omhandler Facebook og skaperen Mark Zuckerberg. Filmen vant Golden Globe for beste dramafilm for filmåret 2010. Filmen mottok også tre andre Golden Globe-priser: David Fincher vant for beste regi. Håkon Håkonsen. "Håkon Håkonsen, en norsk Robinson" er barnebok fra 1873 av den norske forfatteren Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Den er inspirert av Robinson Crusoe av Daniel Defoe og av eventyrbøker som Ballantynes "Koralløya" og Stevensons "Skatten på sjørøverøya". Romanen beskriver også hvordan livet på den norske seilskipene var i Norges storhetstid som sjøfartsnasjon. I 1990 ble romanen filmatisert som "Håkon Håkonsen (film)", regissert av Nils Gaup. Handling. Romanen handler om unge Håkon Håkonsen liv som sjømann, etterfulgt av livet hans på en øde øy etter et forlis. Som eldste sønn i familien, blir hans sendt til sjøs av faren for å bidra økonomisk til familien. Takket været "gode" kontakter, blir Håkon ansatt som kahyttsgutt på skipet "Lord Nelson", der han blir kjent med Jens Gåsøy og blindpassasjeren Mary. Da førstestyrmannen ombord blir kaptein, etter at han har forgiftet kapteinen, blir forholdene på skipet raskt vanskeligere. Under en storm får skipet problemer og forliser, og kapteinen og resten av mannskapet forlater skipet uten Håkon. Håkon våkner til liv på en øde øy hvor han etter en tid oppdager litt av hvert. Nye utgaver. Romanen har blitt utgitt flere ganger siden 1873, bl.a. i 1908, 1927 og 1949. I forbindelse med filmatiseringen i 1990 ble romanen utgitt i en versjon gjenfortalt av Jón Sveinbjørn Jónsson og som tegneserie av Bruce Parramore, basert på filmen. Claudette Colbert. Claudette Colbert (født Lily Claudette Chauchoin 13. september 1903 i Saint-Mandé i Frankrike, død 30. juli 1996 i Speightstown i Barbados) var en fransk-amerikansk skuespillerinne. Biografi. Colbert ble født i Saint-Mandé, men da hun var åtte år emigrerte familien til USA. Hun gjorde sin scenedebut på Broadway i 1923 i "The Wild Westcotts", og hennes første filmrolle i 1927 var i stumfilmen "Frisk og frodig" ("For the Love of Mike"). Colbert vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle som «Ellie Andrews» i filmen "Det hendte en natt" ("It Happened One Night"). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Moseloven. Moseloven var ifølge Bibelen den loven som ble gitt til Moses på Sinaifjellet etter at israelittene hadde forlatt Egypt. Moseloven var grunnlaget for israelittenes religiøse liv. Den dag i dag spiller Moseloven en rolle innen Jødedommen som bruker betegnelsen tora på de 5 Mosebøkene. Den sentrale delen av Moseloven er De ti bud. I alt består loven av 613 bestemmelser og inneholder bestemmelser om ofre og religiøse seremonier, om rituell renhet og spiseforskrifter, og også om overtredelser og straff. En viktig bestemmelse gikk ut på at man skulle holde sabbaten. Ifølge kristendommen er ikke lenger Moseloven gjeldende, skjønt noen kristne legger vekt på de ti bud. Apostelen Paulus sier i sitt brev til romerne, kapittel 10, vers 4 at loven står i motsetning til nåden og at loven er avskaffet gjennom Kristus. Kristne følger derfor ikke påbud om omskjærelse og sabbat. Ifølge jødedommen har fortsatt loven betydning. Se også. Re: kapittel 10, vers 4 at loven står i motsetning til nåden og at loven er avskaffet gjennom Kristus Rettelse: Ikke avskaffet. Men oppfylt i Kristus. Romerbrevet 5,1 og 5,18. 5,1: Da vi altså er blitt rettferdige (rettferdiggjort) ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. 5,18: Altså, som ett menneskes fall (Adams fall) ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Jansløkka skole. Jansløkka skole er en barneskole i Asker beliggende nær Semsvannsområdet og Hvalstaddalen med Asker Museum. Skolen var Askers første faste skole. Skolen er dermed også den eldste skolen i kommunen som fortsatt er i bruk. Skolen ligger 100 meter fra Skaugum hovedgård ved Semsveien. Skolen er bygget på grunnen til Asker prestegård som eies av Opplysningsvesenets fond og ble innviet 16. januar 1844. Skolen ble bygget i sveitserstil, men består i dag av mange byggestiler fra de mange utvidelser, den siste i 1998. Før Venskaben ble innviet i 1905 var skolen også tilholdssted for bygdas herredsstyre og lokale sparebank. Den eldste skolebygningen er i dag bevart som skolemuseum under Asker museum. Prinsesse Ingrid Alexandra begynte på Jansløkka skole høsten 2010. Sjakk-OL 2006. Sjakk-OL 2006 ble arrangert i Torino i perioden 20. mai til 6. juni. Det deltok 148 nasjonslag i åpen klasse og 108 lag i kvinneklassen. Idiofon. En idiofon er ethvert musikkinstrument som skaper lyd først og fremst ved at det er instrumentet selv som vibrerer, uten å gjøre bruk av strenger eller membraner. Det er en av fire hoveinndelinger i det originale Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter. Idiofoner er trolig den eldste typen av musikkinstrumenter (den menneskelige stemme ikke medregnet). I den tidlige klassifikasjonen av Victor Mahillon ble denne instrumentgruppen kalt autofoner. De fleste slagverksinstrumenter som ikke er trommer, er idiofoner. Hornbostel-Sachs deler idiofoner inn i fire hoved-underkategorier. Den første undergruppen er slagidiofoner (enkelte ganger kalt "konkusjons-idiofoner"). Dette inkluderer de fleste slagverksinstrumenter kjent i vesten som ikke er trommer. De inkluderer alle idiofoner som er laget slik at de vibrerer når de blir slått på, enten direkte med en stikke eller hånd (slik som triangelen eller marimba) eller indirekte, gjennom en skrapende eller ristende bevegelse (slik som marakas eller fleksaton). Forskjellige typer klokker havner i begge disse kategoriene. De tre andre underklassifiseringene er mer sjeldne. De er plukkede idiofoner, slik som munnharpe, spilledåse eller mbira (tommelpiano); blåseidiofoner, som det fins svært få eksempler på, ett av dem er aeolsklaveret; og friksjonsidiofoner, slik som glassharmonika, daksofon, styrofon, musikksag eller spikerfiolin (en rekke stykker av metall eller tre som gnis med en bue). Mange av idiofonene som vanligvis blir slått, slik som vibrafon-blokker eller cymbaler, kan også strykes. Edward Teach. Edward Teach «Svartskjegg» framstilt i et kobberstikk fra 1700-tallet Edward Teach (født i Bristol i England ca. 1680, død 22. november 1718 ombord i piratskipet «Queen Anne's Revenge» utenfor Nord-Carolina) også kjent som Edward Thatch, Edward Drummond og Blackbeard ("Svartskjegg"). Teach førte et kortlivet, men beryktet skrekkvelde som pirat i Karibien mellom 1716 og sin død i 1718. Etter en voldsom strid ble han drept av løytnant Robert Maynard, kommandør på det engelske orlogsfartøyet HMS «Pearl». Teach hadde sansen for det dramatiske og visste hvordan han skulle dyrke sin egen profil. Han skal ha båret og kjempet med to eller flere huggerter, kniver og pistoler, og skal i kamp ha tvunnet påtente hampbiter og fyrstikker i skjegget for å virke mest mulig fryktinngytende. Dette har blitt det tradisjonelle bildet på en vaskeekte sjørøver. Bakgrunn. Lite er kjent om hans tidlige liv. Det antas at han ble født i Bristol i England i 1680. Hans karriere som sjømann begynte på et britisk kaperfartøy som seilte fra Jamaica under Den spanske arvefølgekrigen (1701 – 1713). Da krigen var over mønstret han på et jamaicansk skip under piraten Benjamin Hornigold, som han møtte ved New Providence i 1716. Han ble etter hvert kaptein under Hornigold, og stiftet bekjentskap med piraten Stede Bonnet. Sammen herjet de tre utenfor Delaware og Chesapeake på den Nord-Amerikanske øst-kysten. Queen Anne's Revenge. Utenfor Martinique kapret Teach og Hornigold den 28. november 1717 det franske slaveskipet «La Concorde», fra Nantes. Ifølge den franske guvernøren på øya, kommanderte en "Edoard Titche" to båter med til sammen 250 britiske pirater. En av båtene skulle ha vært bestykket med 12 kanoner og den andre med 8. «La Concorde» var en flott prise. Hun var en 200-tonns fregatt bestykket med 40 kanoner og hadde seilt langs vest-kysten av Afrika for å bekjempe britiske, nederlandske og portugisiske skip. Hun var eid av den franske handelsmannen Rene Montaudoin, som var en sentral person i den franske trekanthandelen. Skipet ble ført av kaptein Pierre Dosset og løytnanten Francois Ernaut. Mannskapet var svekket etter en lang overfart fra den Afrikanske kysten, og overga seg etter en bredside fra piratenes slupper. Teach likte skuta så godt at han bestemte seg for å beholde henne og han døpte henne kort etter om til «Queen Anne's Revenge». Teachs herjinger. Hornigold benyttet seg på dette tidspunktet av et amnesti for pirater, og pensjonerte seg som sjørøver. I de følgende årene opparbeidet Teach seg et fryktelig rykte som piratkaptein. Han var en brutal leder som ikke skydde noen midler for å beholde sin autoritet. I følge en historie skjøt han sin egen første styrmann, med begrunnelsen: ”hvis jeg ikke skyter en eller to av mannskapet nå og da, glemmer de hvem jeg er” Teach og hans menn kapret en rekke skip i det karibiske hav og raidet bosetninger både på øyene og fastlandet. En løpende feide med det britiske orlogsfartøyet HMS «Scarborough» bestykket med 30 kanoner hevet deres rykte ytterligere. Teach hadde sine hovedkvarter i Bahamas og i Nord- og Sør-Carolina. Han holdt mye til på øya New Providence hvor han ble oppnevnt til magistrat av «Kaperrepublikken». Det ryktes at guvernøren av Nord-Carolina, Charles Eden, mottok en del av Teach sitt bytte og ga Teach beskyttelse og offisiell pardon i gjengjeld. Dette har imidlertid aldri blitt bevist. Teach og hans menn ble drevet ut fra Nassau av den kongelige guvernøren Woodes Rogers. Til tross for dette var Teach snart tilbake på banen som pirat. Etter hvert ble innbyggerne i Nord-Carolina lei av de stadige raidene mot kysten og appellerte til Virginias guvernør Alexander Spotswood. Spotswood reagerte med å sende ut tropper for å ta Teach til fange. Blackbeards død. Blackbeards hode hengende fra Maynards skip Ettermæle. Blackbeard har blitt udødeliggjort i fortellinger, bøker, filmer og sanger. Mange samtidige trykk viser ham med rykende hår og skjegg, med pistoler i bandolærene. Han er kjent for å skulle ha begravet skatter langs kysten i Karibien, men dette er sannsynligvis bare en del av historiene om ham. Da Teachs skip og eiendeler ble solgt, oppnådde de bare en sum av 2500 pund. Skipet «Queen Anne’s Revenge» ble funnet av dykkere utenfor kysten av Beaufort i Nord-Carolina i 1996. Blackbeard spiller også skurkerollen i eventyrfilmen ". Skuta hans der heter også "Queen Anne's Revenge". Kilde. Cordingly, David 1995. "Under the Black Flag: The Romance and the Reality of Life Among the Pirates" (New York) Teach, Edward Tempelet i Jerusalem. Tempelet i Jerusalem var israelittenes viktigste helligdom i oldtiden. Ifølge Bibelen hadde israelittene tre helligdommer i løpet av historien: Tabernakelet (telthelligdommen), Salomos tempel, Det første tempelet i Jerusalem. Etter at det ble ødelagt ble et nytt tempel bygget, Det andre tempelet i Jerusalem, som senere ble ombygd av Herodes den store og ble da også kalt Herodes' tempel. Tempelplassen. Templene lå i Jerusalem på høyden Moria. Der lå også administrasjonsbygningene som Salomo bygde. Man mener at tempelplassen var like bak det stedet hvor Klippemoskeen ligger nå, men den nøyaktige beliggenheten er omdiskutert. Før den tid hadde David hatt sitt palass på den andre høyden, Sion. I romertiden lå flere andre viktige bygninger på eller ved Moria, som søylegangene og Antoniaborgen. Begge tempelene hadde to store rom eller saler, det hellige og det aller helligste, og de hadde også sidebygninger med flere rom. Salomos tempel. Salomo bygde sitt tempel i Jerusalem, byen hans far David hadde erobret fra jebusittene. Salomos tempel var kledd med gull. Det omtales som en særdeles praktfull bygning. Utenfor tempelet var det et alter, en vannbeholder som stod på tolv okser, og offerkjeler med hjul. Alt dette var laget av kobber. Vannbeholderen er kjent som «Kobberhavet». Ti lysestaker av sølv stod også utenfor. I det hellige stod det oppstilt ti lysestaker av gull, ti skuebrødsbord og et røkelsesalter, og i det aller helligste to store engler av gull. Paktens ark stod mellom englene. Noen tenker seg at tempelet var kopiert etter kanaanittisk mønster. De peker på at det lignet templene som ble bygd for de kanaanittiske gudene, med tre kvadratiske plasser som endte i et kubisk rom. To førti-fots søyler representerte Asjeras fruktbarhetskult, liksom «Kobberhavet» representerte hav- og elveguden Jam i den kanaanittiske myten. Salomo selv var en tilhenger av flere religioner, og hans mange hedenske koner tilbad sine hjemlands guder. salmos tempelet ble ødlagt etter 2 timer. Det ble ødelagt da riket ble erobret av Babylonia. Babylonia og ISRALITTENE BLE VENNER Serubabels tempel. Jerusalem og tempelet ble gjenoppbygd da israelittene vendte tilbake fra fangenskapet. Statholderen i landet het Serubabel, og spilte en viktig rolle i arbeidet. Derfor ble tempelet kalt Serubabels tempel. Det fins ikke så mange opplysninger om hvordan dette tempelet så ut. Det var ikke så praktfullt som Salomos tempel. Ifølge noen kilder var det bare én lysestake og ett skuebrødsbord der. Paktens ark fantes ikke i det tempelet. Noen sier at det isteden var en stor stein i det aller helligste. Alteret utenfor var laget av tilhugget stein. Det ble reist et nytt alter, også av stein, etter at makedonerne hadde vanhelliget tempelet under Antiokos IV Epifanes. Herodes' tempel. Herodes den store sørget for at tempelet ble ombygd og fornyet. Den nye strukturen har tidvis blitt referert til som Herodes’ tempel, men det blir fortsatt kalt «det andre», og "ikke" det tredje tempelet, ettersom de hellige ritualene fortsatte uavbrutt gjennom hele byggeprosessen. Det ble laget flere forgårder. Den ytterste ble kalt hedningenes forgård, og ikke-israelitter fikk ikke lov å gå innenfor den. Innenfor den var kvinnenes forgård, og det var så langt judéiske kvinner fikk lov å gå. Innenfor den var Israels forgård, og det var så langt judéiske menn, utenom de som arbeidet i tempelet, fikk lov å gå. Innenfor den lå den innerste forgården, prestenes forgård. Den var like ved tempelet, og der stod vannbeholderen og alteret. Herodes den store begynte den storstilte ombyggingen sin ca år 15 f.Kr. Arbeidet pågikk stadig på Jesu tid og deretter i enda 30 år. Det tiltrakk omreisende håndverkere, og medførte at Jerusalem vokste sterkt i nordvestlig retning. Enorme steinblokker ble hogd ut i steinbruddene like nord for Tempelplassen. Blokkene måtte deretter rulles gjennom bygatene og heises på plass. Herodes' arkitekter utvidet tempelterrassen med en tredjedel til den nåværende plassen på 500 x 300 meter, hvilket gjorde den til den største åpne plassen i antikken. Den kom til å utgjøre en femtedel af Jerusalems daværende areal, og tydeliggjorde at byen var en tempelby. Utvidelsen var problematisk, siden fjellet skrånet bratt nedover, slik at det måtte konstrueres en kolossal plattform til å bære terrassen. Syv «trinn» førte opp til tempelet. Først hedningenes forgård, så kvinnenes forgård, så mennenes forgård og dernest prestenes forgård. Der var også rituelle bad, "mikve", for renselse. Selve tempelet bestod av forhallen, Det hellige og Det aller helligste, der bare ypperstepresten fikk tre inn én gang om året. Det aller helligste raget 40 meter over forgårdene. Sabbaten ble innledet med at man blåste i "shofar" i det sørvestlige hjørnet. Hedninger kunne gjerne gå inn i den ytre forgården, men ikke lenger enn til "soreq", en lav mur eller et gjerde som de ikke fikk lov til å passere. Dette tempelet stod frem til år 70, da romerne ødela byen. Siden har det ikke vært noe tempel i Jerusalem. Raseringen minnes ennå ved jødiske bryllup, hvor det er skikk og bruk at brudgommen avslutter vielsesseremonien ved å knuse et glass med foten, som en påminnelse om tempelets ødeleggelse i år 70, og at man selv ikke i gledens stund får glemme sorgen. Tortuga. Tortuga eller Isla Tortuga, offisielt Île de la Tortue, er en karibisk øy nordvest for Haiti. Øya ble oppdaget av Christofer Columbus og navnet betyr «skilpaddeøya». På 1600-tallet, var øya et fristed for karibiske pirater. Historie. Tortuga ble oppdaget i 1494, under Christopher Columbus' andre ferd til «den nye verden». Columbus' sjømenn kalte den "Tortuga" («skilpadde») fordi den puklete formen lignet en skilpadde. Tortuga ble opprinnelig bosatt av noen få spanske kolonister. I 1625 ankom franske og engelske nybyggere øya etter egentlig å ha planlagt bosetning på en annen øy, Hispaniola. De franske og engelske nybyggerne ble i 1629 av spanjolene under Don Fadrique de Toledos kommando. Spanjolene lykkes, befestet øya, og utviste franskmennene og engelskmennene. Da mesteparten av den spanske hæren dro til Hispaniola for å jage bort de franske kolonistene der, returnerte franskmennene for å ta fortet. I 1630, bygde franskmennene fortet Fort de Rocher. Fra 1630 ble Tortuga delt i franske og engelske kolonier som tillot flere pirater å bruke øya som hovedbase for deres virksomhet. I 1633 kom de første slavene fra Afrika for å arbeide ved plantasjene. Den nye bruken av slaver varte ikke lenge, og slavehandel ble avsluttet i 1636. Slavene var sagt å være ute av kontroll på øya, og samtidig hadde det vært uenighet og konflikter mellom de franske og engelske koloniene. I tillegg returnerte spanjolene og erobret raskt fiendenes landområder, før de dro igjen. De anså øya som for liten til å være særlig viktig. Dette ga franske og engelske pirater muligheten til å komme tilbake. I 1638, returnerte spanjolene nok en gang for å ta tilbake øya og fjerne alle franskmenn og nyankomne hollendere. De okkuperte øya, men ble snart jaget bort av fiendene. 10. serierunde i Tippeligaen 2006. 10. serierunde i Tippeligaen 2006 startet søndag 28. mai med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 29. mai klokken 19:00 med Fredrikstad mot Tromsø. Northumberland nasjonalpark. Northumberland nasjonalpark er en nasjonalpark i England. Den dekker i overkant av 1030 km² ved grensen til Skottland. Hele parken ligger innenfor grevskapet Northumberland, og dekker omkring en fjerdedel av det. Med under 3000 fastboende og rett i overkant av en million besøkende i året er den en av de tynnest befolkede og minst besøkte nasjonalparkene i Storbritannia. Det er flere distinkte områder i parken. I nord ligger Cheviots, en fjellkjede som markerer grensen mellom England og Skottland. Lenger sør finner man et flatere myrlandskap. En del av dette er beplantet, og plantasjene danner tilsammen Kielderskogen. Den sørligste delen av parken inkluderer den midtre seksjonen av Hadrians mur. Det er en rekke arkeologiske funnsteder i parken, inkludert prehistoriske monumenter, romerske funn og Pele-tårn som ble bygget som forsvar mot "border reivers". Parkens offisielle symbol er en storspove. Helen Hayes. Helen Hayes Brown (født 10. oktober 1900 i Washington, DC, død 17. mars 1993 i Nyack i New York i USA) var en amerikansk skuespiller. Hennes mor var skuespiller og Hayes gjorde scenedebut som 5-åring, og kun ni år gammel opptrådte hun på Broadway. Hun gjorde sin filmdebut, 17 år gammel, i stumfilmen "The Weavers of Life". Hayes vant en Oscar, i sin første lydfilm, for sin rolle som «Madelon Claudet» i filmen "The Sin of Madelon Claudet". I 1970 vant hun ytterligere en Oscar, for beste kvinnelige birolle som «Ada Quonsett» i filmen Lufthavnen (Airport). Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame og hun har også fått tildelt Presidentens frihetsmedalje. Lasse Olsen. Lasse Olsen (født 18. november 1973) er en norsk fotballspiller for Mjøndalen IF i Adeccoligaen. Han var tidligere angrepsspiller i tippeligaen for Strømsgodset Toppfotball og senere også for Aalesunds Fotballklubb. Han har spilt på folkets landslag mot Liverpool. Olsen ble populært kalt «Slaktern» blant Godsets supportere. Han er blant annet kjent for sitt innkast med innlagt salto. Etter en del håpløse uttalelser i media før og etter kampene mot Godset i 2006, hvor både Sif og Aafk rykket opp, ble den gamle publikumshelten på Marienlyst ikke lenger så populær, og fikk etter det en blandet mottakelse på sin gamle hjemmebane. Olsen fikk ikke fornyet kontrakt med Aalesund etter sesongen 2008. Og ble da trener for G16 laget i en klubb som heter Sportsklubben Herd fra Ålesund. I tillegg spilte han for klubbens a-lag. Den 31.august 2010, på siste dag av overgangsvinduet, signerte han for bruntrøyene fra Nedre Eiker i en kontrakt som går ut sesongen 2011. Bjørn Fongård. Bjørn Fongaard (født 1919, død 1980) var en norsk komponist, gitarist og pedagog. Fongaard var svært opptatt av mikritonalitet (dvs. musikk basert på mindre intervaller enn halvtonen) og elektronisk musikk, og konstruerte bl.a. en elektrisk kvarttone-gitar med dobbelt så smale bånd som en normal gitar. Han komponerte en del etyder og mindre stykker for dette instrumentet før han utviklet sin teknikk videre mot en prepared-gitar teknikk der tonene frembringes ved ulike typer slide og objekter plassert på, under og mellom strengene, og komponerte flere verk for dette instrumentet. Die schöne Müllerin. Die schöne Müllerin er en sangsyklus av Franz Schubert, til tekst av Wilhelm Müller. Dette er historien om en ung møllersvenn som bryter opp hjemmefra for å søke lykken, slik de gjerne gjorde i gamle dager. Elven har naturlig nok vært hans livsnerve siden barnsbena – han snakker ofte med den – og følger elvens lokkesang. Etter en stund kommer han til en ny mølle og søker arbeid der – og forelsker seg straks i møllerens datter. Den vakre møllerpiken blir gjenstand for flere vakre kjærlighetssanger – helt til den barske jegeren kommer, og hun snur seg etter denne grønnkledte mannen med jakthorn, gevær og skjeggstubb. Elven prøver å trøste ham med at det vil komme en ny kjærlighet hvis han bare venter litt, men møllergutten svarer: "Du vet ikke hva kjærligheten gjør med folk!" – og drukner seg i elven. Syklusen avsluttes med elvens vuggevise – om menneskets korte og følelsesstyrte liv og naturens evige skjønnhet. Lieder. 1. "Das Wandern" ("Å vandre"; Bb-dur) 4. "Danksagung an den Bach" ("Takknemlighet til Bekken"; G-dur) 6. "Der Neugierige" ("Den nysgjerrige"; H-dur) 9. "Des Müllers Blumen" ("Møllerens blomster"; A-dur) 13. "Mit dem grünen Lautenband" ("Med det grønne båndet"; Bb-dur) 15. "Eifersucht und Stolz" ("Sjalusi og stolthet"; G-moll) 16. "Die liebe Farbe" ("Favorittfargen"; H-moll) 17. "Die böse Farbe" ("Den hatede fargen"; H-dur) 18. "Trockne Blumen" ("Tørre blomster"; E-moll) 19. "Der Müller und der Bach" ("Mølleren og bekken"; G-moll) 20. "Des Baches Wiegenlied" ("Bekkens vuggesang"; E-dur) Ny-Spania. Ny-Spania (på spansk Nueva España) var navnet på det nye spanske koloniale territorium i Nordamerika fra omkring 1535 til 1821. Dette territoriet dekket hele det nåværende Mexico, Mellom-Amerika til Costa Ricas sydlige grense og deler av USA, blant annet de nåværende stater California, Arizona, New Mexico og Texas, med landekrav lengre mot nord med upresist definerte grenser. De filippinske øyer ble administrert som en koloni tilhørende Ny-Spania. Hovedstaden i Ny-Spania var Mexico by og territoriet ble styrt av en visekonge utnevnt av Kongen av Spania. Sangsyklus. En sangsyklus er en samling sanger som er ment å fremføres som en helhet. An die ferne Geliebte. An die ferne Geliebte er en sangsyklus av Ludwig van Beethoven. Det er hans eneste sangsyklus og ble komponert i 1816 til tekster av Aloys Jeitteles (1794–1858). "An die ferne geliebte" har fått opusnummer 98 og består av seks sanger. Den sies å være den første sangsyklus av denne art og det har vært spekulert mye på om det var noen reell person som var "die ferne geliebte". I boken "Beethovens ferne und unsterbliche Geliebte" fra 1954 går Siegmund Kaznelson gjennom brev som kan kaste lys over spørsmålet. Dichterliebe. Dichterliebe er en sangsyklus av Robert Schumann. Sangtekstene er etter Heinrich Heines "Lyrisches Intermezzo" som ble publisert som en del av dikterens "Buch der Lieder". Frauenliebe und -leben. Frauenliebe und -leben, opus 42 er en sangsyklus for høy sangstemme og klaver som Robert Schumann tonesatte i 1841. Tekstene, som Adelbert von Chamisso skrev i 1830, omhandler en kvinnes liv fra den første kærlighet og til etter ektemannens død sett fra hennes synsvinkel. Teksten avspeiler tidens moralske normer der kvinnen framstilles som trofast og hengiven. Chamisso skrev ni dikt og Schumann tonesatte alle bortsett fra den siste. Schumann skrev liedersyklusene Liederkreis og Dichterliebe på omtrent samme tid. Han dediserte Frauenliebe til sin ugifte venn Oswald Lorenz. Wilhelm Müller. Wilhelm Müller (født 1794, død 1827) var en tysk lyriker. Han regnes for å være en av de første romantiske tyske poetene; han hadde stor kjennskap til gammeltysk lyrikk og folkediktning og hadde en spesiell forkjærlighet for gresk åndsliv. I sin dagbok skrev Müller en gang at hans vers var ment å skull synges, men ettersom han selv hverken kunne synge eller spille, håpet han at en beslektet sjel ville sette musikk til dem. Müller døde i 1827, 33 år gammel. At han fremdeles er kjent i dag, er fordi Franz Schubert med utgangspunkt i diktene hans hadde skapt de første sangsykluser i lied litteraturen: "Die schöne Müllerin" (1823) og "Winterreise" (1827). Membranofon. En membranofon er ethvert musikkinstrument som lager lyd primært gjennom å vibrere en utspent membran. Det er en av fire hovedkategorier av instrumenter i det originale Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter. De fleste membranofoner er trommer. Hornbostel-Sachs inndeler trommer i tre hovedtyper: slagtrommer, der skinnet slås med en stikke, hånden eller noe annet; strengetrommer, hvor en knyttet streng som er festet til skinnet dras slik at den fører sine vibrasjoner over på skinnet; og friksjonstrommer, hvor en slags gnidebevegelse forårsaker at skinnet vibrerer (en vanlig type har en stikke ført gjennom et hull i skinnet som dras frem og tilbake). I tillegg til trommer fins et annet slags membranofoner, kalt "selvklingende membranofoner", hvor den beste kjente av dem er kazooen. Disse instrumentene modifiserer en lyd som er laget av noe annet, vanligvis den menneskelig stemme, gjennom å la et skinn vibrere i sympati ned det. Apocalypse Dudes. "Apocalypse Dudes" er Turbonegros femte studioalbum, utgitt i 1998. Albumet er deres mest kjente, og etter manges mening deres aller beste. Flere ganger har "Apocalypse Dudes" blitt kåret til tidenes norsk rockealbum. Det har blant annet blitt kåret til et av Europas viktigste rockealbum noensinne. Legendariske Jello Biafra har omtalt det som «kanskje det viktigste europeiske albumet noensinne». "Apocalypse Dudes" inneholder flere av bandets mest kjente låter, som «The Age of Pamparius», «Prince of the Rodeo» og «Get it On». Albumet har ligget på VG-lista i både 1998, 2002 og 2003. Marie Dressler. Marie Dressler (egentlig "Leila Marie Koerber", født 9. november 1868 i Coburg i Canada, død 28. juli 1934 i Santa Barbara i California) var en kandisk-amerikansk skuespiller. Hun gjorde sin filmdebut 1914, der hun spilte mot Charlie Chaplin, i filmen "Tillie's Punctured Romance". Hun var heltinne i en rekke stumfilm. I 1931 vant hun en Oscar for sin rolle som Min Divot i filmen "Min and Bill". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Red Bull. Red Bull er en energidrikk produsert av den østerrikske næringsmiddelprodusenten Red Bull GmbH. Red Bull inneholder blant annet sukker, B-vitaminer, taurin og koffein. Red Bull har sitt opphav i drikken «Krating Daeng» (กระทิงแดง – rød gaur) fra Thailand, der den ikke inneholder kullsyre, og har høyere sukkerinnhold. Det var østerrikeren Dietrich Mateschitz, som syntes drikken var en god kur for jetlag, som bestemte seg for å tilpasse drikken til det vestlige markedet, og den ble lansert i Østerrike i 1987, Ungarn 1992 og USA 1997. Red Bull eier også den amerikanske fotballklubben Red Bull New York og den østerrikske fotballklubben Red Bull Salzburg, i tillegg til Formel 1-lagene Red Bull Racing og Scuderia Toro Rosso. Red Bull har over 500 utøvere innen diverse sporter i stallen over hele verden. Red Bull i Norge. Drikken var frem til 2009 klassifisert som legemiddel i Norge, ettersom den inneholdt for høye verdier av koffein og taurin. I 2009 endret EU reglene om koffein, slik at det ikke lenger ansees for å være et legemiddel. Red Bull styres derfor av andre regler, og kan selges i Norge som enhver annen leskedrikk. I Norge har drikken en redusert mengde vitamin B6. I Norge finnes det bokser på 0,25 og 0,473 liter, og flasker på 0.33 liter. Red Bull har arrangert en rekke events og konkurranser i Norge, som Red Bull Sparkstøtting Supercross, Red Bull Cliff Diving, Red Bull Flugtag, Red Bull Ragnarok og Red Bull NordiX. I Norge er langrennsløperen Petter Northug, alpinisten Aksel Lund Svindal, snøkiteren Remi Meum, og ekstremsportutøverne Karina Hollekim og Jokke Sommer, (BASE-hopping) samt PK Hunder (jibbing/ski) Red Bull-utøvere. Arthur Cox. Arthur Cox (født 14. desember 1939 i Southam, Warwickshire, England) er en tidligere engelsk fotballmanager. Han var manager for tre engelske fotballklubber i perioden 1976 til 1993. Biografi. Arthur Cox startet som juniorspiller i Coventry City, men da han var 18 år var hans spillerkarriere over på grunn av et beinbrudd. Dermed valgte han å satse på treneryrket og han var ungdomstrener i Coventry før han hadde fylt 20 år. Senere jobbet han som trener i Walsall, Aston Villa, Halifax Town og Preston North End. På 70-tallet var Cox assisten til Bob Stokoe i Sunderland, og i denne jobben fikk han han med seg lagets triumf i den engelske FA-cupen i 1973. Deretter ble det et kort opphold i tyrkiske Galatasaray før han fikk sin første jobb som manager for en engelsk klubb i 1976. I oktober 1976 overtok Arthur Cox jobben som manager for Chesterfield som på den tiden spilte i engelsk 3. divisjon. I de fire sesongen han var sjef for klubben fra Derbyshire hadde klubben både gode og dårlige sesonger. I 1978/79 sesongen ble laget nummer 20 med fire flere poeng enn Peterborough United som rykket ned, mens de året etter ble nummer 4, kun ett poeng bak Sheffield Wednesday som rykket opp. I september 1980 ble Newcastle United hans neste arbeidsgiver, og i 1983/84 sesongen rykket laget opp til den øverste divisjonen i engelsk fotball. På grunn av uenigheter i forbindelse med kontrakten hans valgte han overraskende å si opp stillingen for nyopprykkede Newcastle United den 24. mai 1984, og kun fire dager etter var han Derby Countys neste manager. Denne klubben hadde nettopp rykket ned til den engelske 3. divisjonen da Cox overtok jobben, og i løpet av hans tid som manager her fikk han med seg opprykk til 2. divisjon i 1986, opprykk til 1. divisjon i 1987 og en 5. plass i 1. divisjon i 1989. Deretter gikk det ikke like bra for Arthur Cox, og i 1991 rykket klubben ned fra 1. divisjon. Ryggproblemer var avgjørende årsak til at han sa opp jobben som manger for Derby i oktober 1993. Selv om Arthur Cox ikke hadde flere jobber som manager var han fortsatt involvert i engelsk fotball etter tiden i Derby County. Som manager i Newcastle tidlig på 80-tallet hadde han Kevin Keegan i sin spillergruppe, og da Keegan var manager for Newcastle, Fulham og Manchester City var Cox en av hans medarbeidere. Også når Keegan var landslagssjef for var Arthur Cox i hans støtteapparat. Sommeren 2004 pensjonerte Arthur Cox seg fra engelsk fotball, men han gjorde et lite comeback i forbindelse med Ted McMinns veldedighetskamp den 1. mai 2006. Dette var en kamp mellom Derby Legends og Rangers Legends der Cox var manager for Derbys lag. Ytre Enebakk. Ytre Enebakk er et tettsted og en skog- og landbruksbygd i kommunen Enebakk i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ti kilometer sørvest for kommunesenteret Kirkebygda og 15 kilometer øst for Ski sentrum. Ytre Enebakk er omgitt av lave skogkledde åser og mange små innsjøer. Stedet. Ytre Enebakk var tidligere et samfunn basert på sagbruksvirksomhet og skogsdrift. I dag har de fleste av innbyggerne sitt arbeid utenfor bygda. Ytre Enebakk har et kjøpesenter med flere butikker, apotek og tannlege. Innbyggere i Ytre Enebakk handler for under halvparten så mye lokalt, sammenliknet med resten av landet. Store andeler av denne lekkasjen kan nok forklares i at Ytre Enebakk er en pendlerkommune. Det forventes at innbyggertallet vil øke i årene som kommer. Ytre Enebakk har en av de yngste befolkningene i landet. Navnet «Ytre Enebakk» kommer fra bygdas opprinnelige navn "Ytterbygda" eller "Ytterbygdsfjerdingen". Enebakk kommune bestod opprinnelig av fire «fjerdinger»: Ytre Enebakk (Ytterbygda), Kirkebygda, Flateby (Stranda) og Dalefjerdingen. Totalt bor det rundt 10 000 mennesker i kommunen, hvorav de fleste i Ytre Enebakk og på Flateby. Den politiske, administrative ledelsen i kommunen er plassert i Kirkebygda, som ligger midt i mellom Flateby og Ytre. Ytre Enebakk har fem barnehager, egen barneskole og ungdomsskole. Idrett. Ytre Enebakk har lange tradisjoner innenfor vintersport og da særlig skihopp og langrenn. I denne delen av kommunen finner man Østbybakken, et moderne lysløypeanlegg og et løypenett som strekker seg langt innover i Østmarka. I Ytre Enebakk finnes også golfbanen til Østmarka golfklubb, samt skytebane, vannskianlegg, idrettshall, tennisbaner, fotballbaner (drivplassen og Mjærstadion). Driv IL er idrettslaget i Ytre Enebakk. Mange lag i mange idretter og aldersgrupper: Bl.a. fotball, håndball, friidrett,tennis, orientering og langrenn. Enebakk/Driv herrefotball i 5. divisjon og damer "7-fotball" i 2. divisjon. Driv/Enebakk: Håndball, kvinner i 4. og 5. divisjon. Ved Mjær i Ytre Enebakk ligger også Enebakk Vannskilubb. Her er det blitt arrangert norgesmesterskap. Kultur, natur og historie. Mari kirke, som ble bygget på 1761, ligger i Ytre Enebakk. Man finner også mange spor av gammel sagbruksindustri langs Tangenelva, som renner mellom Våg og Mjær. Det er et aktivt historielag i Enebakk og de holder området langs denne elva ved like. Ved Våg finnes også badeplassen "Vikstranda", tilrettelagt for rullestolbrukere. Innsjøene Våg og Langen innbyr til opplevelsesrike kanoturer. Vassdragene i Ytre Enebakk består i hovedsak av Langen, Våg og Mjær, som utgjør en mindre del av Morsavassdraget. Vannene i Ytre Enebakk er artsrike, og i deler av det finner man dammuslingen Anodonta anatina. Av fisk er det gjedde, abbor, mort og brasme som er enklest å få. I tillegg finner man mange arter som ål, lake og laue. Det er flere lokale ørretstammer, blant annet i øvre del av Tangenelva, totalt er det ca 10 fiskearter i vassdraget. Vassdraget inneholder kreps, men ikke i noen stor utstrekning. Vassdraget munner ut i Vansjø, Østfold. Det er flere frimenigheter i Ytre Enebakk og Jehovas vitner har sitt hovedkontor for Norge her. Kordofon. En kordofon er ethvert musikkinstrument som lager lyd først og fremst ved hjelp av en vibrerende streng eller strenger oppspent mellom to punkter. Det er en av de fire hovedinndelingene av instrumenter i det originale Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter. Det som de fleste vesterlendinger vil kalle strengeinstrumenter er klassifisert som kordofoner, for eksempel fioliner, gitarer, lyrer og harper. Begrepet omfatter imidlertid også instrumenter som mange fra vesten ville nøle med å kalle strengeinstrumenter, slik som spilledåsen og pianoet (som, selv om det ofte blir kalt et strengeinstrument, også kalles et tangentinstrument og et slagverkinstrument). Hornbostel-Sachs deler kordofoner inn i to hovedgrupper: instrumenter uten en resonator som er en integrert del av instrumentet (som har klassifiseringsnummeret 31), og instrumenter med en slik resonator (som har klassifiseringsnummer 32). De fleste vestlige instrumenter kommer i den andre gruppen, men pianet og cembaloen kommer i den første gruppen. Hornbostel og Sachs' kriterium for å avgjøre hvilken undergruppe instrumentet faller inn i er om resonatoren kan tas bort uten å ødelegge instrumentet, og da er det klassifisert med nummer 31. Tanken om at pianoets kasse, som fungerer som en slags resonator, kan fjernes uten å ødelegge instrumentet, kan virke merkelig, med dersom verket og strengene ble tatt ut av boksen sin, ville man stadig kunne spille på det. Dette er ikke tilfelle med en fiolin, fordi strengen passerer over en bru som er lokalisert på resonnansboksen, slik at fjerning av resonatoren her ville bety at strengene ble slakke. Isoroku Yamamoto. Isoroku Yamamoto (født 4. april 1884, død 18. april 1943) var en japansk admiral. Han ledet den keiserlige japanske marine de fire første årene av andre verdenskrig. Yamamoto ble drept under en inspeksjonsreise, flyet han var ombord i ble skutt ned av amerikanske fly. Isoroku Yamamoto er ansett for å være Japans største sjøkrigsstrateg; og blant de største sjøkrigsstrateger i historien. Bakgrunn og unge år. Yamamoto ble født Isoroku Takano i Nagaoka i prefekturet Niigata. Hans far var en samurai av lavere rang. Isoroku begynte på den japanske sjøkrigsskolen i Hiroshima i 1901 og ble uteksaminert i 1904. Under den russisk-japanske krig i 1905 deltok han som fenrik ombord på krysseren «Nisshin» i slaget ved Tsushima mot den russiske østersjøflåten. Han mistet to fingre på venstre hånd under slaget. Etter slaget hadde han flere beordringer til sjøs. I 1911 tok han B-kurset på marinens stabsskole, og i 1916 tok han A-kurset; han var tydelig en stigende stjerne. I 1916 ble Isoroku adoptert inn i Yamamoto familien og tok familienavnet. Det var en vanlig skikk blant japanske familier som manglet sønner å adoptere noen for å bære familienavnet videre. I 1918 giftet Isoroku Yamamoto seg med Reiko; han fikk fire barn med henne, to sønner og to døtre. Fra 1919-21 studerte han ved Harvard i USA, etter det var det ny sjøtjeneste med utenlandstokt til Europa og USA. I 1924 ble han beordret til den japanske marinens flyvåpen. Yamamoto lærte seg å fly og ble tidlig overbevist om at flymakt ville avgjøre neste krig. I årene 1925-28 tjenestegjorde han som marineattaché i Washington, DC, arbeidet der utvidet hans allerede gode kunnskaper om USA. Vel tilbake i Japan ble han beordret som sjef for hangarskipet «Akagi» med grad som kontreadmiral, deretter marinedepartementets tekniske byrå og så igjen sjøtjeneste ved første hangarskipsdivisjon. Etter at han hadde deltatt ved London Naval Conference med grad som viseadmiral ble han igjen beordret til marinens flyvåpen i 1935. Yamamoto ble utnevnt til visemarineminister i 1936 og han hadde den stillingen inntil han ble sjef for de japanske sjøstridskreftene. Yamamoto ble utnevnt til admiral i 1940. Admiral Isoroku Yamamoto, bilde tatt etter 1940, mens han var øverstkommanderende for den keiserlige japanske marine En motvillig soldat. Det skulle vise seg at hans utsagn var uhyggelig presist, det japanske tapet i slaget ved Midway (vanligvis ansett som vendepunktet i stillehavskrigen) kom nesten på dagen seks måneder etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Yamamoto var motstander av byggingen av superslagskipene «Yamato» og «Musashi», de tok for store ressurser og nytten var etter hans mening begrenset. Yamamoto var pådriver for en rekke forbedringer innen den japanske marinens flyvåpen, spesielt utviklingen av «G3M» og «G4M» mellomstore bombefly. For å konsentrere slagkraft reorganiserte han de seks japanske hangarskipene i en gruppe; et grep som skulle vise seg å ha både fordeler og ulemper. Strategien bak overraskelsesangrepet på Pearl Harbor var også Yamamotos verk; tanken var å påføre USA et så ødeleggende slag i åpningen av konflikten at en for Japan gunstig fred kunne oppnås. Suksess og nederlag. Amerikansk P-38 Lightning, som skjøt ned admiral Isoroku Yamamoto Den japanske marinens angrep på Pearl Harbor var en stor taktisk suksess; men en strategisk fiasko – det isolasjonistiske USA ble kastet inn i krigen. De første månedene etter Pearl Harbor avanserte Japan på bred front og la under seg store deler av sørøstasia; men hverken USA eller Storbritannia var villig til å forhandle. Japans videre strategi ble at hæren avanserte videre inn i Burma mot India, mens marinen utvidet sitt område i Stillehavet for å kutte forbindelseslinjene mellom Australia og USA. I dette var øya Midway sentral og Yamamoto planla en operasjon mot Midway hvor US Navy skulle narres i en felle og nedkjempes. Ukjent for japanerne hadde US Navy brutt japanernes kodebok, og kjente detaljene i angrepet; resultatet ble at en underlegen amerikansk styrke utraderte de japanske hangarskipene i slaget ved Midway. Etter de ødeleggende tapene ved Midway planla Yamamoto å angripe Samoa og Fiji for å true Australias forsyningslinjer med USA. Amerikanerne satte imidlertid inn et motangrep mot Guadalcanal som avskar de fremskutte japanske styrkenes mulighet til å avansere. Etter Guadalcanal var Yamamotos styrker tvunget til en forsvarskrig som japanske krigspill hadde vist at de til sist ville tape; initiativet var nå på amerikanske hender. For å høyne de japanske styrkenes moral etter nederlaget ved Guadalcanal bestemte Yamamoto seg for å personlig inspisere fronten. US Navy oppfanget imidlertid meldingen om Yamamotos reise og det ble bestemt at man skulle forsøke å skyte ned flyet med admiralen. Avstanden til nærmeste amerikanske base var så stor at kun «P38 Lightning» med ekstra droptanker hadde tilfredsstillende rekkevidde til å nå frem. Den 18. april 1943 ble Yamamotos fly med jagereskorte angrepet av 18 amerikanske «P38 Lightning», og Yamamotos fly ble skutt ned. Eksterne lenker. Yamamoto, Isoroku Yamamoto, Isoroku Yamamoto, Isoroku Port Royal. thumb Port Royal er en gammel havneby på Jamaica. Den var tidligere øyas hovedstad. Inntil et jordskjelv ødela byen 7. juni 1692, var den også Jamaicas viktigste handelsby. Etter jordskjelvet, da to tredjedeler av byen sank i Det karibiske hav, ble denne rollen overtatt av Kingston, som senere skulle bli øyas hovedstad. Port Royal ligger på vestenden av sandbankene "los Palisadoes", som beskytter Kingston havn. På 1600-tallet var den et fristed for karibiske pirater, og den fikk et rykte som «den rikeste og ondeste byen i verden». Dette var en havn hvor pirater kunne ta med seg og handle i byttevarer, noe som var vanskelig i mer «legale» byer. Havnen fungerte også som base for engelske pirater og privateerer, som ble betalt av sin regjering for å angripe franske og spanske skip. Den 7. juni 1692 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som gjorde sanden under byen flytende. Resultatet var at store deler av byen gled ut i havet utenfor Kingston havn. Jordskjelvet ble etterfulgt av en tsunami, som la en større del av byen under vann. Disse to naturkatastrofene tok livet av mellom 1000 og 3000 mennesker. Det ble gjort forsøk på å bygge byen opp igjen, men uten suksess. I 1704 ble mye av det som var bygd opp, ødelagt i en brann, og i første halvdel av 1700-tallet ble kysten rammet av flere kraftige orkaner. Etter hvert ble Port Royals rolle som hovedstad overtatt av Spanish Town og senere av Kingston. Etter et nytt jordskjelv 14. januar 1907 forsvant nok en stor del av byen i havet, og byen er i dag bare en skygge av det den en gang var. Befolkningen er under 2000 mennesker, og byen har ingen økonomisk eller politisk betydning. Økonomien er turistbasert, men selv om den jamaicanske regjeringen har besluttet å restaurere byen, er den stort sett forfallen. Taurin. Taurin (C2H7NO3S) eller 2-aminoetanesulfonsyre er en organisk syre (avledet av aminosyre) som mennesker og dyr danner i gallen. Navnet kommer fra latinsk "taurus" ("tyr"), ettersom stoffet først ble oppdaget i gallen til en okse ("Bos taurus"). Stoffet finnes i alle animalske næringsmidler. Taurin er essensielt for katter, som ikke kan danne dette selv. Taurinmangel hos katter kan føre til alvorlige sykdommer, blant annet sviktende syn og blindhet, hjerteproblemer, og nedsatt fertilitet. Derfor må taurin tilføres i kommersiell kattemat. Taurin har i den senere tid blitt en populær ingrediens i energidrikker, for eksempel Red Bull. Stoffet har imidlertid ingen dokumenterte stimulative effekter. Det er uklart hvorfor taurin inkluderes i energidrikker, men taurin har en lett hemmende effekt på nervesignaler. Dette kan bidra til å dempe skjelving ved inntak av høye doser koffein, som energidrikker gjerne inneholder. Taurin hevdes dessuten å kunne binde vann i hjernen, hvilket kan motvirke den vanndrivende effekten til koffein. Taurin brukes også som ernæringstilskudd for kroppsbyggere i kombinasjon med kreatin, delvis grunnet nyere studier som viser at taurin hos mus motvirker muskeltretthet under fysisk belastning og øker utholdenheten. Det har også vært artikler i flere helse- og treningsmagasiner som hevder at taurin øker blodnivået i kroppen. Dette fører til at musklene lettere får tilførsel av oksygen. En komplementær teori er at populariteten kommer av ordets mannlige karakter (tauris = tyr), og at det derfor skulle ha en placeboeffekt. Royal Peculiar. Royal Peculiar betegner et tilbedelsessted som faller direkte under den britiske monarken fremfor et bispedømme. Betegnelsen stammer fra angelsaksiske tider da en kirke kunne alliere seg med monarken og dermed ikke være underlagt bispestolen i området. Senere uttrykket det forholdet mellom de normanniske og angevinske konger og Den engelske kirke. En lignende status har The Queen's Chapel of the Mohawks, Brantford, Ontario, og Christ Church, 's Royal Chapel of the Mohawks, i nærheten av Deseronto, Ontario, Canada. Disse var lenge kongelige kapeller og ble forhøyet til "Chapel Royal" av Elisabeth II i 2004. Aerofon. En aerofon er ethvert musikkinstrument som lager lyd først og fremst ved å få et luftlegeme til å vibrere, uten hjelp av strenger eller membraner og uten at vibrasjon fra selve instrumentet legger vesentlig til lyden. Det er en av de fire hovedinndelingene (klasse 4) av instrumenter i det originale Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter. Hornbostel-Sachs inndeler aerofoner etter om lufta som vibrerer er holdt inni selve instrumentet eller ikke. Den første klassen (41) inkluderer instrumenter hvor den vibrerende lufta "ikke" er omsluttet av selve instrumentet, slik som brummeren. Slike instrumenter kalles "frie aerofoner". Denne klassen inkluderer instrumenter med fritt rør slik som munnspill, men også mange instrumenter som neppe ville bli kalt blåseinstrumenter i det hele tatt av de fleste mennesker, slik som sirener og pisker. Den andre klassen (42) inkluderer instrumenter hvor den vibrerende lufta "er" omsluttet av instrumentet. Denne klassen inkluderer nesten alle de instrumenter som generelt kalle blåseinstrumenter i vesten, sånn som fløyte, obo og trompet. I tillegg kan svært kraftige lyder lages ved hjelp av eksplosjoner rettet inn i, eller detonert inni, resonnerende tomrom. Instrumenter som damporgelet (og dampfløyta), og dessuten pyrofonen kan også regnes som instrumenter i klasse 42, til tross for det faktum at det er damp eller en luft-brennstoffblanding som utgjør den vibrerende «lufta». Wokou. Wokou (kinesisk: 倭寇; pinyin: "wōkòu"; japansk: わこう "wakō"; koreansk: 왜구 "waegu") eller japanske pirater var pirater som herjet langs de kinesiske og koreanske kyster mellom 12- og 1500-tallet. I den mest aktive perioden var de japanske piratene hverken japanske eller pirater. De besto da for det meste av kinesiske militssoldater, handelsmenn og smuglere, samt portugisiske sjømenn og handelsmenn. En liten andel var japanske soldater, ronin, smuglere og handelsmenn. Den første fasen av wokouaktivitet begynte på 1200-tallet og fortsatte til andre halvdel av 1300-tallet. I denne fasen besto piratene kun av japanske pirater som opererte i Gulehavet og som i hovedsak angrep mål på den koreanske halvøya og Kina. Den andre fasen fant sted på begynnelsen av 1600-tallet. I denne perioden var wokouene av en mer blandet sammensetning og virksomheten spredte seg til havene i Øst-Asia og de store elvene, som for eksempel Yangtze. Navnet «wokou» kommer fra "wa" eller "wo", som sikter til Japan, og "kou", som betyr banditt. Et av den kinesiske keisermakts tiltak mot wokou-røveriet var hai jin-politikken, som innebar forbud mot privat sjøfartshandel. Men denne politikken ble i virkeligheten en medvirkende årsak til at sjørøveriet vedvarte, ettersom utarmede kinesere i kystområdene ikke kunne livnære seg og gikk over til røveri. Rune Høydahl. Rune Christopher Høydahl (født 10. desember 1969 i Drammen) er en tidligere profesjonell norsk terrengsyklist fra Sande i Vestfold, gründer av semiprofflaget Team United Bakeries (tidligere Team Etto Høydahl) og sportsforretningen Høydahl Sport, og terrengsykkelambassadør. Biografi. Høydahl syklet landevei fra 1979, 10 år gammel. Han begynte å sykle terrengsykkelritt på slutten av 1980-tallet, og ble profesjonell terrengsyklist i 1992. Frem til 1994 syklet han for SCOTT Sports SA, deretter for Giant Manufacturing fra 1995-2003. Han kjørte sitt siste år som profesjonell i 2003. Høydahl representerte Norge i OL 1996 i Atlanta og OL 2000 i Sydney. Han har 10 verdenscup-seire i terrengsykling, og har kommet på 2. plass (95) og 3. plass (98) sammenlagt i verdenscupen. Høydahl er én av kun to syklister som har vunnet verdenscupritt i begge de to terrengsykkelgrenene rundbane og downhill. Han har vunnet Birkebeinerrittet syv ganger og er tildelt kongepokalen tre ganger. I 2004 vant han Norseman som er et av verdens tøffeste triatlon-konkurranser. I 2008 vant Høydahl terrengsykkelrittet Trondheim-Oslo som gikk over 6 dager. Han ble også nr. 9 totalt i Cape Epic i Sør-Afrika som er et av verdens hardeste etapperitt over 6 dager der flere av verdens beste terrengsyklister stiller til start. I forkant av 2006 sesongen etablerte Høydahl Team Høydahl, et semi-profesjonelt terrengsykkel-lag. I 2006 etablerte han sammen med Stian Møller sportsforretningen Høydahl Sport i Drammen. I 2010 fikk Høydahl ny hovedsponsor til sitt lag og det heter nå Team United Bakeries. Høydahl er gift og har to barn. Menstad. Menstad er en bydel i Skien kommune i Telemark, men regnes ofte som en del av Borgestad. Menstad er mest kjent for Menstadslaget, som fant sted i 1931. Her ligger blant annet Menstad Ungdomsskole. Ni liv (bok). "Ni liv, historien om Jan Baalsrud" (engelsk "We die alone") er en dokumentarbok av den engelske historikeren og forfatteren David Howarth som handler om den norske motstandsmannen Jan Baalsruds flukt i Nord-Norge til Sverige etter en mislykket oppdrag våren 1943. Baalsrud reiste fra Shetland til Troms om bord på båten «Brattholm», som ble senket under kampen på Toftejord 30. mars 1943. Som den eneste overlevende fra båten flyktet han, med hjelp av mange andre, gjennom de tyskokkuperte områdene Troms og Finland for å nå det nøytrale Sverige fra mars til juni 1943. Film. Romanen ble filmatisert av regissøren Arne Skouen i 1957. Jack Fjeldstad spilte rollen som Jan Baalsrud. Filmen regnes blant tidenes største norske filmer. Paul Castellano. Constantino Paul Castellano (født 20. juni 1915, død 16. desember 1985), bedre kjent som Paul Castellano (eller PC blant hans familie), var en mafiaboss i New York. Castellano tilhørte mafiafamilien Gambino, en av New Yorks fem største mafiafamilier, som på den tiden var ledet av Carlo Gambino. Karriere. Castellano ble født i Brooklyn i 1915, og ble arrestert i 1934 for væpnet ran. Den nittenårige Paul Castellano nektet å identifisere sine to kompanjonger for politiet, og ble dermed nødt til å tilbringe tre måneder i fengsel. Dette gav ham et godt rykte i den kriminelle underverdenen. Paul ble boss etter Carlo Gambinos død i 1976. Mange mennesker ønsket denne maktposisjonen, og det er spekulert i at Carlo pekte ut Castellano som sin etterfølger fordi Gambino var gift med Castellanos søster, og fordi Gambino var en mann som mente at familien skulle gå foran alt annet. Gambino bestemte samtidig at Aniello Dellacroce skulle være underboss, for å unngå en gatekrig. Det er sagt at Castellano prøvde å drive organisasjonen som et lag, og hans forbindelser utvidet seg til steder så langt som til Kuwait. Som en del av hans frie livsstil, kjøpte han en stor villa i Todt Hill-nabolaget på Staten Island. Økende motstand. Hans kapteiner (capo) begynte å miste respekt for Castellanos lederskap, og mente at han hadde mistet gnisten til å drive organisasjonen. Dellacroce ville ikke godtatt et angrep mot Castellano, så kapteinene lot være å rydde Castellano av veien. John Gotti og Paul Castellano. Tidlig i 1980-årene ble Castellano bekymret for John Gottis ambisjoner. Det så ut som om de to var på kollisjonskurs. Flere ganger gjorde Paul det klinkende klart at han ville drepe hvem som helst i hans undergrupper som bearbeidet og solgte narkotika, for han visste godt at Gotti drev med narkotika. En dag ble Castellano møtt av motstand fra hans egne undersåtter, på grunn av John Gotti. Det var lett for Gotti å snu sine medgangstere mot sjefen, fordi flere i Gambino-familien var misfornøyd med Castellano. De mente at Castellano var "for fraværende". I begynnelsen av 1985 var Castellano en av mange mafiabosser som ble arrestert for smugling. Castellano ble løslatt mot en kausjon på tre millioner dollar, og ryktene sa at den da 70-årige mafiabossen samarbeidet med FBI for å unngå fengsel. Dessuten var det også et rykte som sa at Paul hadde latt seg operere for å kurere sin impotens for å kunne holde seg i gang med ei ung jente – og Gotti spredte mer enn gjerne disse ryktene. Drapene på Castellano og Bilotti. Innen to uker etter Dellacroces dødsfall, den 16. desember, ble Castellano og Bilotti skutt av fire uidentifiserte menn utenfor Sparks Steak House i Manhattan. Castellano ble skutt seks ganger i brystet. Drapene ble organisert etter ordre fra John Gotti. Ofrene hadde blitt lurt dit, i den tro om at de skulle møte Gotti. Gotti tok over som boss for Gambino-familien, et faktum som ble bekreftet da Gotti utnevnte Sammy "the Bull" Gravano som ny underboss. Gotti ble senere dømt for drapet på Castellano sammen med flere drap og andre kriminelle handlinger. Flakk. Flakk er en grend i Trondheim kommune. Det ene fergeleiet på fergesambandet Flakk–Rørvik på fylkesvei 715 ligger her. Ved Flakk starter også fylkesvei 707, som går til Klett. Flakk ligger ca en 15 minutters kjøretur utenfor Trondheim sentrum. Fergestedet. Fergesambandet har tidligere hatt billettboder, der betalingen foregikk på land. 1. januar 2010 ble dette omgjort, slik at kun AutoPASS er mulig betalingsmetode. Fra og med 31. januar 2011 overtok selskapet Fjord1 driften av sambandet. Tidligere drifter var selskapet FosenNamsos Sjø. Flakk Camping. Flakk har også eget campingsted. Campingen ligger like ved fergestedet, helt nede ved sjøen. Campingen har en ryddet sjøkant som gjør det mulig å bade der. Dokumentarroman. Dokumentarromanen er en litterær mellomsjanger. Den karakteristiske dokumentarromanen tar utgangspunkt i faktiske hendelser, og bruker skjønnlitterære virkemidler for å skildre personenes motiver, resonnement og samtaler. Dokumentarromanen skiller seg fra andre romaner ved at faktiske begivenheter legger premissene for handlingen. I dokumentarromanen blir ikke historiske hendelser bare referert, men de vil også påvirke tekstens innholdsstruktur i avgjørende grad. Den skiller seg på den annen side fra den sakprosaens framstillingsmønstre ved at den anvender et «subjektivt sannhetsbegrep». ("Aarseth"). Gjennom en «subjektivt sannhetsbegrep» vil fortelleren tre seg frem i forgrunnen som en viktig del av den litterære strukturen. I praksis finnes det mange mellomstadier mellom roman, dokumentarroman og narrativ sakprosa. Valdemar I av Danmark. Valdemar den store (1131–1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182. Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighetene om retten til tronen mellem Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig. I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie. Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte blodgildet i Roskilde. Det lyktes Valdemar å unnslippe og etter å ha samlet en hær slo han Svein i Grathe Hede, og ble enekonge over hele Danmark. Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen "Havn" (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg. Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander III og gravlagt i St. Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige søn, Knut VI kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark. I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret. Under Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet. Leidangplikten ble avløst av en leidangskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bønderne nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store). Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen. Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte «Skånemarkedet» (sildemarkedet) i Skåne. Valdemar døde på Vordingborg slott 12. mai 1182. Bøndene i området bar liket til St. Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Sejr, samt seks døtre. Yorkshire Dales. a>er er typiske for Yorkshire Dales. Yorkshire Dales er et område i North og West Yorkshire i England. Deler av området er definert som nasjonalpark. Denne parken strekker seg også inn i Cumbria. Navneleddet "dale" er vanlig i Yorkshire, men "Yorkshire Dales" er vanligvis forbeholdt dalførene nord for Wharfe. De fleste av dalene har navn etter elven som renner gjennom dem, med unntak av Wensleydale (byen Wensley, ikke elven Ure) og Arkengarthdale (dannet av Arkle Beck). Geografi. Det mest karakteristiske landskapet er grønne, høytliggende beitemarker, hvor sau og storfe gresser, delt inn av steinmurer uten mørtel. Dalene er både av 'V'- og 'U'-form, de fleste av dem gravet ut av isbreer under siste istid. Fjellet er for det meste kalkstein, med noe skifer og sandstein. Det finnes også en del høytliggende myrlandskap med lyngvekst, hvor det foregår omfattende rypejakt på høsten. Nasjonalparken. I 1954 ble 1770 km² definert som nasjonalpark. Det meste av den ligger i North Yorkshire, men siden grevskapsreformen i 1974 har deler av den tilhørt Cumbria. Mer enn 20 :000 mennesker bor i parkområdet, og det er mer enn åtte millioner besøkende i året. Buccaneer. Buccaneerer var en betegnelse på uavhengige pirater som opererte i det karibiske hav i løpet av 1600-tallet. Ordet kommer fra "boucan", en treramme som brukt for å røyke kjøtt (kalt en "barbaco"a andre steder). Disse ble benyttet av franske jegere som ble kalt for "boucanier". Disse jegerne ble pirater og navnet fulgte dem. Den mest berømte piraten som er assosiert med buccaneerer i karibien på denne tiden var Henry Morgan. Asta Nørregaard. a> portrettert av Asta Nørregaard ca. år 1900 Asta Elise Jakobine Nørregaard (født 1853, død 1933) var en norsk maler, mest kjent for sine portretter. Nørregaard var ambisiøs, teknisk dyktig og rask til å tilegne seg ny kunnskap. Det vakte oppsikt da hun i 1882, ennå ikke fylt 30 år, fikk opppdraget med å lage altertavle til Gjøvik kirke. Tavlen finnes fortsatt i kirka. Etter 1890 spesialiserte hun seg på portretter, som hun gjorde med stor teknisk dyktighet og detaljrikdom. Hun gjorde mannsportrett i olje, og portrett av kvinner og barn i pastellkritt. Hun portretterte blant annet Thomas Fearnley d.y., hans kone Elisabeth Fearnley, Kristian Birkeland, professor Gisle Johnson og den unge Edvard Munch (1885). Hun vokste opp i Kristiania, med en far som var offiser. Hun gikk på Knut Bergsliens malerskole 1874-75, var elev av Eilif Peterssen i München 1875-78, og i Oslo 1878-79. Med støtte fra Schäffers legat oppholdt hun seg i Paris 1879-84. Bosatt i Oslo (Hansteensgt 2) fra 1885, med studiereiser til Frankrike og Italia. Ugift. Ved siden av Munch-portrettet og altertalven er maleriet "I atelieret" (1883) hennes mest kjente arbeide. Nørregaard mottok i 1920 Kongens fortjenstmedalje i gull. American Civil Liberties Union. American Civil Liberties Union (ACLU) er en amerikansk ideell organisasjon som arbeider for å fremme borgerrettigheter i USA. Søksmål fra ACLU har vært med på å påvirke utviklingen av landets konstitusjonelle sedvanerett. Sunnmøre Arbeideravis. "Sunnmøre Arbeideravis" var en A-presseavis som ble utgitt i Ålesund i årene 1931 til 1985, fra september 1934 som dagsavis. Avisen var kjent under forkortelsen SA. "Sunnmøre Arbeideravis" var en videreførelse av "Møre Social-Demokrat". Utgivelsen stoppet fra 1. mai 1940, men kom i gang igjen ved frigjøringen 8. mai 1945. De første årene ble redaksjonen ivaretatt av en redaksjonskomité, i 1934 bestående av Gustav Melsæther, Olav Istad, Anton L. Alvestad og Angell Benjaminsen. Da avisen ble i 1934 ble dagsavis, fikk "Sunnmøre Arbeideravis" fast redaktør. Etter nedleggelsen startet noen av de ansatte gratisavisa "Nytt i uka". Liste over musikkinstrumenter etter Hornbostel-Sachs-nummer. Den følgende oversikten er en opplisting av musikkinstrumenter klassifisert i henhold til Hornbostel-Sachs-systemet utfra hvordan de frembringer lyd. 1. Idiofoner. Idiofoner er instrumenter som lager lyd primært ved måten instrumentet selv vibrerer uten bruk av membraner eller strenger. 11. Slagidiofoner. Idiofoner som blir satt i bevegelse av perkusjonsbevegelse, inkludert 111. direkte slag på instrumentet, 112. indirekte slag. Med 112.1 risting og 112.2 skraping. 12. Plukkede idiofoner. Instrumenter som settes i vibrasjoner ved plukking 13. Friksjonsidiofoner. Instrumenter som settes i vibrasjon ved gnidning. 14. Blåste idiofoner. Instrumenter som settes i vibrasjon ved blåsing eller bevegende luft. 2. Membranofoner. Membranofoner er instrumenter som lager lyd primært ved hjelp av en vibrerende membran. Dette inkluderer alle trommer. 22. Plukkede trommer. Enkelte kommentatorer mener at instrumenter i denne klassen istedet burde regnes som kordofoner (se nedenfor). 24. Selvklingende membraner. Instrumenter der en membran modifiserer en annen lyd (vanligvis en menneskelig røst) på noe vis (mirlitoner). 3. Kordofoner. Kordofoner er instrumenter som produserer lyd først og fremst gjennom en eller flere strenger som vibrerer. 31. Enkle kordofoner. Instrumenter som består av en enkel strengeholder og strenger – det kan finnes en ekstra resonator, men den skal kunne fjernes uten at instrumentet blir ødelagt (resonatoren skal altså ikke utgjøre støtte for strengene). 32. Sammensatte kordofoner. Instrumenter der resonatoren ikke kan fjernes uten at instrumentet blir ødelagt. 4. Aerofoner. Aerofoner er instrumenter der den vibrerende luften selv forårsaker lyd. Dette kan inkludere en kolonne av luft som settes i vibrasjon (slik som for blåseinstrumenter) eller at en luftstrøm blir avbrutt av en kant (som i frirørblads-instrumentene). 41. Frie aerofoner. Den vibrerende luften er ikke omsluttet inni instrumentet. 412.13. Instrumenter med fritt rørblad. Instrumenter med fritt rørblad har et rør («flis») som vibrerer inni et nøyaktig tilpasset rom (det kan være en tilsluttet pipe, men den skal i så fall bare vibrere i sympati med rørbladet og ikke ha noen innvirkning på tonehøyden – instrumenter av denne klassen kan adskilles fra 422.3 ved at de mangler fingerhull). 413. Plosive aerofoner. Lyden forårsakes av en enkelt komprimering og frislipp av luft. 42. Ufrie aerofoner (de egentlige blåseinstrumenter). Den vibrerende lufta er inneholdt i instrumentet. 421. Kantblåste instrumenter eller fløyter. Spilleren lager en båndformet luftstrøm med leppene sine, eller lar pusten sin rettes mot en kant. 422. Instrumenter med rørblad. Spillerens pust rettes mot en lamell eller et par lameller som regelmessig avbryter luftstrømmen og forårsaker at luften settes i bevegelse. 422.1 Instrumenter med dobbeltrør. Det er to lameller som slår mot hverandre. 422.2 Instrumenter med enkelt rørblad (klarinetter). En lamell som slår mot en fast overflate. 422.3. Lik fri-rørblads-aerofonene men med en pipe tilkoblet – skilles fra dem ved tilstedeværelsen av fingerhull i pipa. 423. Trompeter. Spillerens vibrerende lepper setter luften i bevegelse. 423.1 Naturlige trompeter. Det er ikke mulig å endre tonehøyden på andre måter enn med spillerens lepper. 423.2 Kromatiske trompeter. Tonehøyden kan forandres ved hjelp av klaffer (423.21) en sleide (423.22) eller ventiler (423.23). 5. Elektrofoner. Elektrofoner er instrumenter der lyden lages med elektriske metoder. Selv om de offisielt ikke er en del av det publiserte Hornbostel-Sachs-systemet, og av den grunn ikke har numeriske underkategorier, blir de ofte regnet som den femte hovedkategorien. Stede Bonnet. Stede Bonnet (født ca. 1685, død 10. desember 1718), ble også kalt «"gentlemanpiraten"». Hans karriere som pirat var kort, og ikke særlig glamorøs, men han rakk å skrive seg inn i sjørøveriets historie. Bonnet var for eksempel en av de få pirater som man med sikkerhet vet lot fanger «"gå planken"». Bonnet var tidligere major i den engelske hær. Han var velutdannet og belest, og han eide og bodde på en stor sukkerplantasje på Barbados, hvor han førte et helt normalt engelsk overklasseliv, inntil han i 1717, i en alder av over 30 år, av ukjente årsaker, besluttet å bli pirat. I motsetning til andre pirater valgte Bonnet å kjøpe sitt skip. Andre sjørøvere fikk tak i skip ved å stjele, eller ved at besetningen på et skip gjorde mytteri. Bonnets skip, «Revenge» (senere omdøpt til «Royal James») var et mindre skip med 10 kanoner, og Bonnet skilte seg igjen ut fra gjengs sjørøverpraksis ved å ansette sin besetning og betale lønn. Han skilte seg også ut ved å ha med seg et privat bibliotek. Bonnet var ikke utdannet som sjømann, og han hadde overhodet ingen erfaring fra maritim krigføring eller sjørøveri. Allikevel lykkes han å plyndre syv skip utenfor Virginias kyst. På dette tidspunkt møtte han skipet "Queen Anne's Revenge" under kommando av Edward Teach, bedre kjent som "Blackbeard" (Svartskjegg). Blackbeard overtalte Bonnet til å samarbeide, og Bonnet gikk ombord i Blackbeards skip, mens en av Blackbeards menn overtok kommandoen over Bonnets skip. Blackbeard seilte til Charleston i South Carolina, hvor han blokkerte havnen i over en uke. Her plyndret han med sine fire skip og 300 mann, alle skip som prøvde å komme inn eller ut av havnen. Bonnet deltok i beleiringen, men sannsynligvis mest som passiv tilskuer. Etter beleiringen av Charleston ble det utstedt et tilbud om amnesti til sjørøvere, og Bonnet ønsket å ta imot. Han dro derfor til North Carolina. Her erfarte han imidlertid at England og Frankrike hadde erklært krig mot Spania, og han besluttet derfor for å få et engelsk merkebrev og føre kaperkrig mot Spania. Imidlertid viste det seg at da han kom tilbage til sitt skip, hadde Blackbeard ført alt byttet bort. Bonnet bestemte seg for å hevne seg på Blackbeard i stedet for å oppbringe spanske skip. Det lykkedes ham imidlertid aldri å finne Blackbeard. I stedet forfalt han igjen til sjørøveri og glemte raskt kaperbrevet, og plyndret også engelske skip. I slutten av september 1718 besluttet guvernøren kolonien South Carolina at man ville kvitte seg med piratene som herjet området, og to skip ble sendt ut for å jage pirater. Piratjegerne overrasket tre piratskip nær Cape Fear i North Carolina, og etter fem timers kamp, overga piratene seg. Da man oppdaget at piratkapteinen var Stede Bonnet, ble han sendt tilbake til Charleston, hvor man stadig husket ham for hans deltagelse i beleiringen tidligere på året. I Charleston ble Bonnet satt i fengslet under tollbygningen. Han lykkes i å flykte forkledt som kvinne, men kort etter ble han tatt til fange igen, og i november 1718 ble han og hans menn dømt til døden for sjørøveri. I desember samme år ble Bonnet og 30 av hans menn hengt på en sandbanke utenfor byen. Eksterne referanser. Bonnet, Stede Bonnet, Stede Bonnet, Stede Kevin Larsen. Kevin Larsen (født 10. mai 1986 i Sandefjord) er en norsk fotballspiller som spiller venstre back/kant for Hønefoss. Han har tidligere spilt for Store Bergan, Runar, Lyn og Tromsø. Ole Tobiasen. Ole Tobiasen (født 8. juli 1975) er en dansk fotballspiller som spiller for MVV Maastricht. Han har tidligere spilt i Sandefjord (2006-sesongen), klubbfotball i Danmark samt Nederland og har seks kamper for. Tobiasen startet sin karriere med det danske laget B 1908 og dro senere til den nederlandske klubben SC Heerenveen. Her imponerte han talentspeidere fra storklubben Ajax Amsterdam som tok han inn i sin stall før 1997-sesongen startet. Mens han var i klubben fikk han kamper for det danske landslaget og spilte kvalifiseringskamper til både Fotball-VM 1998 og EM i fotball 2000, men gikk glipp av begge sluttspillene på grunn av skader. Han ble borte fra fotballen mellom 1999–2002 på grunn av skade, og meldte deretter overgang til nederlandske AZ Alkmaar hvor han spilte 13 kamper. Deretter dro han tilbake til Danmark og FC København. I 2005-sesongen ble han lånt ut til AaB før han i 2006 signerte for Sandefjord. Anarkisymbol. Anarkisymbolet'", en A i en sirkel, representerer ifølge Peter Marshall Pierre-Joseph Proudhons "Anarchy is Order" og at sirkelen betyr at det er et symbol for enhet og besluttsomhet som bidrar støtte til den avproklamerende ideen av internasjonal anarkistisk solidaritet. Et litt mindre brukt symbol er "Red And Black"-flagget. Opphavet av sirkelen som et anarkistisk symbol er mindre klart. Mange tror at den startet i 1970-tallets punkbevegelse, men det drar tilbake til en tidligere periode. Ifølge Marshall ga i 1964 en fransk gruppe "Jeunesse Libertaire" ny kraft til slagordet "Anarchy is order" ved å skape sirkelen som raskt spredde seg. Da Alliance Ouvierie Anarchiste (AOA) ble grunnlagt november 1956, adopterte de sirkelen. En BBC-dokumentar viste at til og med i den spanske borgerkrigen var det hjelmer med sirkelen bakpå. Mer enn det er det lite som har blitt funnet ut om dette symbolets opphav. I dag er sirkelen et av de mest brukte politiske symbolene. I mange, om ikke i alle, språk begynner ordet anarki med bokstaven A. Som for eksempel på Latvisk, hvor det heter «"Anarchia"». Heinz Müller. Heinz Müller (født 30. mai 1978) er en tysk fotballspiller som tidligere var keeper i Lillestrøm. Han har tidligere spilt for flere tyske klubber, og var en periode i Odd Grenland før han gikk til Lillestrøm. Sommeren 2009 gikk han videre til Mainz etter et opphold i Barnsley. Den 23. juni 2007 kom Müller i fokus etter å ha skadet -spiller Geir Ludvig Fevang i en duell. På tross av at dommeren lot spillet gå videre, ble Müller i etterkant ilagt to kampers karantene. Roar Christensen. Roar Christensen (født 29. april 1971) er en norsk fotballspiller for Grovfjord i Norsk 3. divisjon, han spilte over 260 kamper for Tromsø. Christensen spilte i sine yngre dager for Grovfjord Idrettslag, og kom til Tromsø Idrettslag foran 1996-sesongen. Christensen var en defensiv midtbanespiller. Det var snakk om å legge opp som fotballspiller etter 2006-sesongen, men Steinar Nilsen klarte å overtale Roar Christensen til å bli ut 2007-sesongen. Christensen la i utgangspunktet skoene på hylla. Men Raymond Johnsen og Runar Danielsen(nå Senja) overtalte den rutinerte mannen til å være med på moderklubbens satsing. Grovfjord spiller i Hålogaland Fotballkrets men mesteparten av laget er stasjonert i Tromsø. Christensen er kjent for å være en hardtarbeidende midtbanespiller, og stod for mye av grovarbeidet på TILs midtbane. Christensen hadde tilnavnet «Roardinho» blant TIL-supporterne, et åpenbart ordspill på brasilianeren Ronaldinho. Dette tilnavnet fikk han på grunn av hans spektakulære scoringer. Fornjot. Fornjot (norrønt Fornjótr) er en jotne som representerer en form for eldre naturguddom som er vagt definert i norrøn mytologi. Han er den mytiske stamfar til en rekke konger, blant annet Harald Hårfagre. Hans sønner var Le (Æge, «hav»), Loge («ild»), og Kåre ("Kári", «vindgufs») som rådde henholdsvis for havet, ilden og vinden. Navnet. Navnet Fornjot har blitt tolket som "forn-jótr", oldtidsjotne eller urjotne, og av Karl Simrock (1869) ettersom det identifiserte Fornjot med den opphavlige jotnen Yme. Men det er også mulig, som foreslått av Müller (1818), at Fornjot er et navn fra en veletablert gruppe av navn eller titler på guder i "-njótr" i betydningen «bruker, eier, innehaver», noe som gjør Fornjot til den «opprinnelige eier» ("primus occupans vel utens") av Norge. Tekstlig dokumentasjon. Fornjot er nevnt kun to ganger i gammel diktning: i vers 29 av kvadet "Ynglingatal", forfattet på slutten av 800-tallet av Tjodolv den kvinværske, hvor «sønn av Fornjot» synes å referere til ild, og i et sitat i Snorre Sturlasons "Skaldskaparmål". Han er nevnt jotne i en "þulur" som ikke alltid blir tatt med i moderne utgaver av "Skaldskaparmål". Det er forventet ettersom hans sønn Æge også er identifisert som jotne i en del kilder. I "Orknøyingenes saga" og "Hvordan Norge ble bygd" ("Hversu Noregr byggðist") opptrer Fornjot som en oldtidskonge av Finland, Kvenland og Gotland. Han nevnes også som far til tre ovennevnte sønnene. Robert Mood. Robert Mood (født 8. desember 1958 i Kragerø) er norsk offiser, generalmajor, tidligere generalinspektør for Hæren. Han ble i 2012 sjef for FNs observatørstyrke i Syria etter tidligere å ha vært sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten (UNTSO). Robert Moods militære løpebane startet i 1977 ved Befalsskolen for infanteriet. I Brigaden i Nord-Norge hadde han deretter i tur og orden stillinger som lagfører, troppssjef og kompanisjef. I mellomtiden gikk han Krigsskolen, senere Hærens stabsskole. Mood var nestkommanderende ved Telemark bataljon 1993-94, før han tok to års utdannelse ved det amerikanske marinekorpsets høyskoler og universitet i USA, der han forøvrig utmerket seg som beste elev. Tilbake i Norge virket han som operasjonsoffiser i 6. divisjon frem til 1998, da han ble sjef for Telemark bataljon, som i 1999 til 2000 var deployert i Kosovo. Lik sin forgjenger Jon B. Lilland hadde han denne stillingen i to år, for deretter å bli forfremmet til oberst i 2000. Han tiltrådte da som sjef for Planavdelingen i Forsvarets Overkommando. Forfremmelsen til brigader kom i 2002 ved utnevnelse til stillingen som sjef for Hærens kampvåpen. I 2004 fulgte utnevnelsen til sjefstillingen i Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK). Etter økonomiskandalen i hæren i 2005 og Lars Sølvbergs avgang ble Mood generalinspektør for Hæren. I januar 2009 utnevnte FNs generalsekretær Ban Ki-moon generalmajor Mood til ny sjef for United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Han var UNTSO-sjef til 2011. Fra 1. august 2011 er han den første sjef og veteraninspektør for Forsvarets veterantjeneste (FVT), en midlertidig prosjektorganisasjon, faglig underlagt Sjef Forsvarsstaben/P. FVT har i oppdrag å implementere forbedringstiltak og fylle rollen som Forsvarssjefens rådgiver og talsperson i veteransaker. I april 2012 fikk Mood i oppdrag å bistå Kofi Annan i hans arbeid som FN og Den arabiske ligas spesialutsending til Syria i forbindelse med konflikten der. Mood ble da sjef for observatørstyrken UNSMIS, som han ledet til juli 2012. Mood er tildelt følgende dekorasjoner: Forsvarsmedaljen med laurbærgren, Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med tre stjerner, Hærens vernedyktighetsmedalje med tre stjerner, FN-medaljen for UNTSO, FN-medaljen for UNIFIL, NATO-medaljen for Kosovo og Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoners hederstegn. Caranthir. Caranthir var en alv fra J.R.R. Tolkiens litterære legendarium om Midgard. Caranthir var den fjerde av Fëanors sønner, han var også den tøffeste, og den som raskest ble sint; han var også kalt "Caranthir den mørke". Hans Quenya navn var "Morifinwë" ("Den Mørke Finwë"). Nerdanel, hans mor, gav han navnet "Carnistir", som betyr "Rødt fjes". Han hadde seks brødre: Maedhros, Maglor, Celegorm, Curufin, Amrod og Amras. Som de andre sønnene til Fëanor var også Caranthir bunnet av en ed om å skaffe tilbake sin fars silmariller, som var blitt stjålet fra han av den Mørke herre Morgoth. Denne eden forte de syv brødrene til Midgard i løpet av det første tidevervet, hvor de etablerte riker i eksil, skapte krig mot Morgoths armeer, kjempet mot deres eget folk, og brakte til sist ruin over seg selv. Caranthirs rike var i Thargelion, og ble av og til kalt "Dor Caranthir" (Caranthirs land); hans hjem lå ved bredden av Helevorn sjøen. Etter Dagor Bragollach flyktet han sørover til Amon Erebmed sin bror Amrod. Han reddet Fruen Haleth og hennes folk, Haladin, da de ble beleiret av orker. Han så da også verdien av menn, og tilbød Haladinene fritt land i nord, men Haleth, takket han, avslo og gikk. Han omkom sammen med sine brødre Celegorm og Curufin i den andre Ættedrapet – da Fëanors sønner angrep Menegroth for å vinne tilbake Silmarillen fra Alvekongen Thingol av Doriath. Caranthir er blitt kalt Cranthor i "The Book of Lost Tales" og Cranthir i de tidligere versjonene av "Silmarillion". Erich von Hornbostel. Erich Moritz von Hornbostel (født 25. februar 1877, død 28. november 1935) var en østerriksk etnomusikolog og musikkviter. Han huskes for sitt banebrytende arbeid innen etnomusikologien, og for Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter som han utviklet sammen med Curt Sachs. Hornbostel var født i Wien inn i en musikalsk familie. Han studerte pianospill, harmoni og kontrapunkt som barn, men sin doktorgrad ved universitetet i Wien var i kjemi. Han flyttet til Berlin der han kom under Carl Stumpfs innflytelse og jobbet med ham innen musikkpsykologi og psykoakustikk. Han var Stumpfs assistent ved Berlins psykologiske institutt, og da instituttets arkiv ble brukt som basis for "Berlin Phonogramm-Archiv", ble han dets første leder. Det var på denne tiden at han arbeidet med Curt Sachs om å lage Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter. I 1933 ble han avskjediget fra alle sine verv av nazistpartiet fordi hans mor var jøde. Han flyttet først til Sveits, så til USA og til slutt til Cambridge i England, der han arbeidet på et arkiv over ikke-europeiske folkemusikk-innspillinger. Han døde der i 1935. Hornbostel gjorde et stort arbeid inne etnomusikologien. Han spesialiserte seg særlig på afrikansk og asiatisk musikk, og lagde mange innspillinger av det, og på utviklingen av et system som gjorde det mulig å transkribere ikke-vestlig musikk fra opptakene ned på papir. Han så de ulike måtene å stemme musikk på i de ulike kulturelle grupperinger som et grunnleggende element i å bestemme deres musikalske særtrekk, og han gjorde et stort arbeid med å sammenlikne ulike stemmesystemer. Mye av dette arbeidet har senere blitt møtt med kritikk, men for sin tid var dette et lite undersøkt område. Hornbostel hevdet også at musikk burde være en del av mer generell antropologisk forskning. Hornbostel, Erich von Hornbostel, Erich von De fem familiene. «De Fem Familiene» er et samleuttrykk for de fem store kriminelle familiene av den italiensk-amerikanske mafiaen som har dominert den tradisjonelle organiserte kriminaliteten i New York. Tilblivelsen av mafiaen strekker seg helt tilbake til 1860-tallet. Men det var ikke før på 1900-tallet at mafiaen etablerte seg i USA. Internt ble mafiaen splittet til to deler, og det ble kraftig spenning mellom disse partene. Dette ble først lagt merke til 1928, når den ene siden ofte kapret den andres alkohollastebiler (alkohol var den gang ulovlig i USA). Denne interne krigen ble kalt Castellammarese krigen i 1930 og 1931. Grunnen til navnet er fordi den ene siden bestod i begynnelsen av immigranter sendt av den mektige Sicilianske mafiosoen Don Vito Cascio Ferro ifra nærheten av byen Castellammare del Golfo i Sicilia. Denne delens leder var Salvatore Maranzano. Motstanderdelen var ledet av Joe "The Boss" Masseria. Etter at Joe Masseria ble drept 15. april 1931 la Salvatore Maranzano frem strukturen over mafiaen i USA, denne strukturen har siden det hvert uforandret. I grove trekk ble familien styrt av en "Boss", assistert av en "underboss" og delt opp i grupper, alle ledet av en "capo" og bemannet med "soldater". Strukturens tredje-rangerte er en "consiglieri" (rådgiver), en rolle som ble etablert noe senere. De store byene nordøst og midtvest i USA ble organisert med en familie pr by. New York ble organisert med fem forskjellige familier, som alle hadde sine respektive bosser som ble utvalgt av Maranzano, disse var: Luciano, Profaci, Gagliano, Bonanno, og Mangano'". Det er trolig at det var her ordtaket "Cosa Nostra" (vår sak) ble til. Maranzano satte seg selv over de fem familiene i New York, og ga seg selv tittelen "capo di tutti capi" (Sjef over alle sjefer). Uansett ble hans regjering kortvarig, da han ble skutt og knivstukket 10. september 1931 av gangstere leid av Luciano og Genovese fordi mente han hadde planer om å få dem drept. Noen av familiene har gått under andre navn, eller er kjent under andre navn. For eksempel er Colombofamilien noen ganger kalt "Profacifamilien" (etter Joe Profaci, en tidligere boss). De fem familiene på film. I filmen "Gudfaren" fra 1972 dominerer fem familier byens La Cosa Nostra, men familiene har andre navn enn de virkelige. De mest sentrale familiene i filmen inkluderer Corleone, Tattaglia og Barzini. De to andre, Cuneo og Stracchi, opptrer i bakgrunnen. «Queen Anne's Revenge». «Queen Anne's Revenge», var piraten Edward Teachs ("Blackbeard") siste og mest berømte skip. Skipet, en fregatt, het opprinnelig «La Concorde» og var et fransk slaveskip på 200 tonn, utrustet med 16 kanoner. Teach kapret skipet sammen med piraten Benjamin Hornigold utenfor øya St. Vincent i 1717. Deretter byttet de navn på skuta og bestykket den med over 40 kanoner. Vraket av fartøyet ble lokalisert av marinearkeologer i Beaufort, North Carolina i 1996. Gambino-familien. Den kriminelle Gambino-familien er en av de fem familiene som kontrollerer den organiserte kriminaliteten i New York, og er en del av det verdensomspennende fenomenet kjent som mafia eller La Cosa Nostra, som det også er kalt. Basert i New York, strekker denne organisasjonens illegale operasjoner seg til deler av den østlige kysten og til California. Dets ulovlige aktiviteter innbefatter smugling, pornografi, narkotika, gambling, lånehai-virksomhet, kidnapping, havnetyveri og omsetting av stjålne varer. Gambino-familiens opprinnelse kan bli sport tilbake til Brooklyn Camorras dager, en gjeng ledet av Pellegrino Morano som ble tatt over av Salvatore D'Aquila. D'Aquila møtte Joe Masserias gjeng og ble drept rundt 1928. Innen da hadde gjengen fått ny leder: Alfred Mineo og Steve Ferrigno. Den Castellammariske krigen mellom de rivaliserende bossene Masseria og Salvatore Maranzo krevde mange ofre, inkludert Mineo og Ferigno. Krigen pågikk helt til Charles "Lucky" Luciano dukket opp og reorganiserte hele den kriminelle underverdenen i New York og la grunnsteinen for De fem familiene. Wharfe. Wharfe er en elv i Yorkshire i England. Langs store deler av sitt løp utgjør den grensen mellom West og North Yorkshire. Elven renner gjennom Wharfedale. Den har sitt utspring ved Langstrothdale Chase i Yorkshire Dales, og renner gjennom Kettlewell, Grassington, Bolton Abbey, Addingham, Ilkley, Otley, Wetherby og Tadcaster. Den renner så inn i Ouse nær Selby, omkring 97 km fra utspringet. Den øvre delen av elven, ned til området ved Addingham, kalles Upper Wharfedale, og elven har der en markant annen karakter enn lenger ned. Wharfe er kjent for å være en farlig elv for svømmere, og det har vært en rekke drukningsulykker der. Samløpet mellom Oughtershaw Beck og Green Field Beck som danner elva Wharfe i Langstrothdale nær Beckermonds Curt Sachs. Curt Sachs (født 29. juni 1881, død 5. februar 1959) var en tysk musikkviter. Han var en av stifterne av moderne organologi (studiet av musikkinstrumenter) og blir trolig best husket i dag for sitt med-forfatterskap til Hornbostel-Sachs-systemet for klassifisering av musikkinstrumenter sammen med Erich von Hornbostel. Sach var født i Berlin. I sin ungdom studerte han piano, musikkteori og komposisjon. Hans doktorgrad i 1924 fra Berlins universitet (hvor han siden ble professor i musikkvitenskap) var imidlertid i kunsthistorie, med en senere tese om Verrocchios skulpturer. Han påbegynte en karriere som kunsthistoriker men ble mer og mer hengiven overfor musikken, og han ble etter hvert utnevnt til leder for "Staatliche Instrumentensammlung" som var en stor samling av musikkinstrumenter. Han reorganiserte og restaurerte store deler av samlingen, og slik begynte hans karriere som organolog. I 1913 utgav Sachs sin bok "Real-Lexicon der Musikinstrumente", som vel var den mest omfattende oversikt over musikkinstrumenter på 200 år. I 1914 utgav han og Erich Moritz von Hornbostel det arbeidet de i dag trolig er best kjent for i "Zeitschrift für Ethnologie", nemlig et nytt system for klassifisering av musikkinstrumenter. Det er i dag kjent som Hornbostel-Sachs-systemet. Det har blitt revidert mange ganger opp gjennom årene og har vært gjenstand for en del kritikk, men det fortsetter å være det mest brukte system for klassifisering blant etnomusikologer og organologer. I 1933 fikk Sachs sparken fra sine stillinger i Tyskland av nazipartiet fordi han var jøde. Sachs flyttet da til Paris, og siden til USA hvor han slo seg ned i New York. Han underviste ved New York University fra 1937 til 1953, og han jobbet dessuten ved New York Public Library. Han skrev bøker om rytme, dans og musikkinstrumenter, hvor boka "The History of Musical Instruments" (1942), en omfattende oversikt over musikkinstrumenter fra hele verden gjennom historien fremdeles regnes som et essensielt arbeid innen fagfeltet. Sachs døde i 1959 i New York. American Musical Instrument Society har en «"Curt Sachs Award"» som utdeles hvert år til individer for deres bidrag til organologi. Sachs, Curt Sachs, Curt Sachs, Curt Sachs, Curt Great Ouse. Great Ouse er en elv i East Anglia i England. Den er 240 km lang, hvilket gjør den til den lengste vannveien i East Anglia og den femte lengste elven i Storbritannia. Den nedre delen av elven er kjent som "Old West River" og "Ely Ouse". Elven har flere kilder nær landsbyene Syresham og Sulgrave i Northamptonshire. Den renner gjennom Brackley, Buckingham, Milton Keynes i Stony Stratford, Newport Pagnell og Olney, Bedford, St. Neots, Godmanchester, Huntingdon, St. Ives, Ely, Littleport og Downham Market før den renner ut i The Wash ved King's Lynn. Potetløp. Potetløp er en lek der deltakerne skal løpe en viss distanse mens hver og en holder en skje med en rå potet. Under løpet må poteten balanseres trygt i skjeen. Den første som når målet uten å ha mistet poteten, vinner løpet. Regler og gjennomførelse. Det første som skjer i et potetløp, er at deltakerne stiller seg på rekke og rad langs en linje. Når startsignalet lyder, begynner de å løpe den forutbestemte veien. Potetene skal holdes i skjeen gjennom hele løpet. Dersom man mister poteten, slik at den detter ned på bakken og triller bortover, varierer reglene for påfølgende hendelser alt etter hvem som arrangerer løpet. Ofte må man plukke opp poteten og fortsette fra der den falt, andre ganger må man fortsette løpet helt fra begynnelsen. Det er "ikke" lov å holde på poteten. Fingrene skal holdes borte fra poteten, og poteten skal være på skjeen "alene". Hvis det oppdages at noen holder på poteten, blir de diskvalifisert for juks. Kulturell kontekst. Potetløp er i Norge i stor grad forbundet med "arrangementer" i regi av borettslag, skoler, barnehager og organisert aktivitet i nærmiljøet. Potetløp er blant annet vanlig som lek for barna på skolene etter barnetoget under 17.mai-feiringen. En annen variant er løp med egg istedenfor potet. Jeremy Bentham. Jeremy Bentham (født 15. februar 1748 i London, død 6. juni 1832 i London) var en engelsk filosof. Han er kjent for å ha utvilket den konsekvensetiske retningen utilitarismen. Bentham var også en tidlig forkjemper for dyrs rettigheter. Selv-ikonet. Han ville at folk skulle ha nytte av ham også etter hans død. Derfor lot han seg mumifisere, og etter hans uttrykte ønske i testamentet han satte opp 30.mai 1832, skulle hans mumie bæres inn i universitetets møterom når det var komitémøte, slik at den fikk overvære disse. Nå sitter han i en korridor i University College London, men det er ikke lenger den opprinnelige mumien vi ser. Skjelettet er fremdeles der, men kroppsvevet er erstattet av voks og hodet er også et vokshode. Filosofens opprinnelige mumifiserte hode var lenge plassert på gulvet mellom bena hans, men etter forskjellige studentspøker, hvor hodet ifølge uformelle opplysninger blant annet ble «kidnappet» og brukt til fotballspill er det nå tatt bort og sikret. Motivet for ønsket om å bli mumifisert er ikke klart. Noen betrakter det som en «practical joke». Andre mener han med sitt prosjekt ønsket å oppmuntre til en mer pragmatisk holdning til døden og kroppens etterfølgende oppløsning, som en motvekt mot den overtro som han mente religion og tradisjon omgav døden med. Bøle. Bøle er en bydel øst i Skien kommune. I bydelen ligger barneskolen Bølehøgda Skole. Bydelen grenser Borgestad/Menstad i sør, Follestad/Bratsbergkleiva i nord og Sneltvedt i øst, mens Kjørbekk ligger på andre siden av elva. Bydelen deles i blant inn i "Bøle" nærmest elva og "Bølehøgda" lenger øst. Litteratur. Wahlstrøm, Thorbjørn: Sånn var'e på Bøle. – Skien 1999 Brynilen. Brynilen er et lite sted i Loppa kommune, helt syd i Finnmark. I 2006 er det kun to eller tre fastboende igjen. Stedet har opp gjennom tidene vært et lokalt fiske- og handelssted. Wismut. Sowjetisch-Deutsche Aktiengesellschaft (SDAG) Wismut var et gruveselskap i Øst-Tyskland som i perioden 1946 til 1990 utvikla seg til å bli verdens tredje største produsent av uranmalm. Det hadde anlegg på flere steder i det som i dag er Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Historikk. I løpet av 1945 vokste bekymringene i Sovjetunionen for hvordan landet skulle utjevne USAs atomvåpenforsprang. Forskjellen skyldtes i større grad ulik tilgang på uran enn vitenskapelig og teknologisk tilbakeliggenhet. Da Sovjetunionen mangla uranressurser av betydning innafor egne grenser, begynte en å se seg om etter muligheter i de besatte områdene i Øst-Europa. Søket konsentrerte seg særlig om Erzgebirge i grensetraktene mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, der det allerede før krigen var blitt utvunnet uran. I 1946 begynte den første prøvedrifta i Oberschlema og Johanngeorgenstadt, og året etter kom Lauter, Schneeberg, Annaberg og Marienberg i drift. Store områder ble gjort til militært sperreområde, og de første arbeiderne ble beordra til virksomheten gjennom den stedlige arbeidsforvaltninga. I tur og orden ble det så åpna nye gruver i Breitenbrunn, Aue, Schneckenstein, Suhl-Friedberg og Ruhschlagberg ved Suhl, Coschütz-Gittersee, Ronneburg og Königstein. Mellom 1947 og 1954 var virksomheten organisert som et sovjetisk aksjeselskap (SAG). Fra 1953 ble Wismut omgjort til et Sowjetisch-Deutsche Aktiengesellschaft (SDAG) 50/50 eid av Sovjetunionen og DDR. Tysklands gjenforening i 1991 førte til en øyeblikkelig stans i virksomheten, og titusener ble gjort arbeidsløse. Gjennom en statlig overenskomst mellom de to landa ble Wismut overtatt av Forbundsrepublikken, og gruveselskapet SDAG Wismut ble omdanna til saneringsselskapet Wismut GmbH. Med statlige midler ble den gjenværende arbeidsstokken satt til å rydde opp, sikre og rehabilitere områder som var blitt ødelagt gjennom gruvedrifta, og som i tillegg kunne være radioaktivt forurensa. Fram til 2010 skal det brukes rundt 6,2 mrd. € på dette arbeidet. Som et bevis på at opprydningsarbeidene gir resultater, ble den store nasjonale hagemessa (Bundesgartenschau) for 2007 lagt til tidligere gruveområder i Gera og Ronneburg. Luksefjell. Luksefjell er et område i Skien kommune. Området er tynt befolket med 508 inbyggere, men har likevel en egen kirke underlagt Gjerpen prestegjeld. Det er ellers kjent for sine turmuligheter. Luksefjell grenser i nord til Kongsberg kommune. Valebø. Valebø er en bydel i Skien kommune. Før 1964 var det en del av Holla kommune, men da mesteparten av Holla ble en del av nye Nome kommune ble Valebø overført til Skien. Bydelen har egen kirke underlagt Gjerpen prestegjeld, og er eneste jernbanestasjon med møtemuligheter på Bratsbergbanen mellom Skien og Nordagutu, selv om toget av sikkerhetsmessige årsaker siden 2004 ikke lenger stopper ved stasjonen. Fylkesvei 44 mellom Skien og Akkerhaugen, også kjent som "Valebøveien", går over Valebø. The Rolling Stones (album). "The Rolling Stones" (utgitt som "England's Newest Hit Makers" i De forente stater) er debutalbumet til The Rolling Stones. Albumet ble utgitt i to forskjellige versjoner i Storbritannia og De forente stater, som ble utgitt med en måneds mellomrom i 1964. Den amerikanske utgivelsen fikk tittelen "England's Newest Hit Makers", og «I Need You Baby (Mona)» ble erstattet med Buddy Holly-låten «Not Fade Away». "The Rolling Stones" består for det meste av coverlåter. Kun én av låtene er signert Mick Jagger og Keith Richards, mens to låter er kreditert Nanker Phelge – et pseudonym brukt av gruppen for å betegne gruppekomposisjoner. Albumet gikk rett til topps på hitlistene i Storbritannia, og beholdt førsteplassen i hele tolv uker. Den amerikanske utgivelsen ble ikke en like stor suksess, men den nådde likevel 11. plass på hitlistene og solgte til gull. Nanker Phelge. Nanker Phelge (eller Nanker/Phelge) er et pseudonym brukt av The Rolling Stones for å betegne gruppekomposisjoner. Låter kreditert til Nanker Phelge. Phelge, Nanker Hovenga. Hovenga er en bydel i Porsgrunn i Telemark. Før 1964 var Hovenga en del av Gjerpen kommune. Ved kommunesammenslåingene i Grenland i 1964 kom Hovenga under Skien, men en aksjon blant beboerne førte til at bydelen ble overført til Porsgrunn i 1968. I årene etter sammenslåingen har Hovenga vokst sammen med Porsgrunn by. Bydelen ligger nord i kommunen, syd for Borgeåsen, og er omkranset av Leirkup, eller «Lilleelva» som den lille elva kalles, der den løper ut i Porsgrunnselva. Paul Newman. Paul Leonard Newman (født 26. januar 1925, død 26. september 2008) var en amerikansk skuespiller og regissør. Han er kanskje best for sin opptreden i filmene "The Hustler" (1961), "Cool Hand Luke" (1967) og "Butch Cassidy and the Sundance Kid" (1969). Han var også grunnlegger og eier av Newman’s Own, et næringsmiddelselskap som donerer alt overskudd til veldedighet. Paul Newman døde av lungekreft i sitt hjem i Westport, 83 år gammel. Liv og virke. Newman styrte familiens sportsbutikk i Shaker Heights før han under den andre verdenskrig tjenestegjorde som radiotelegrafist ved Navy Air Corps i Stillehavet. Etter krigen begynte han å studere økonomi ved Kenyon College i Ohio, men ble etter hvert interessert i drama. Han opptrådte i en kort periode med et teaterselskap før han startet å studere drama ved Yale University i New Haven i Connecticut, og senere ved Actors Studio i New York City. Newman debuterte på Broadway i 1953 og gjorde suksess i "Picnic" og sikret seg filmkontrakt med Warner Brothers. Året etter gjorde han sin første filmrolle i filmen "Sølvkalken" ("The Silver Chalice"). Karrieren skjøt fart og Newman fikk pris ved filmfestivalen i Cannes i 1958 for sin rolle i "Flammende sommer" ("The Long Hot Summer"). Samme år ble han nominert til en Oscar for sin rolle i filmen "Katt på hett blikktak" ("Cat on a Hot Tin Roof"). Newman var, med sin atletiske kroppsbygning, sine intense blå øyne og sitt blonde hår samt sjarm og utstråling, Hollywoods største stjerne på 1960-tallet og begynnelsen på 1970-tallet. I 1968 debuterte Newman som filmregissør med filmen "Sensommer for Rachel" (Rachel, Rachel) med hans kone Joanne Woodward, i hovedrollen. Paul giftet seg med Joanne Woodward i 1958 (hans andre ekteskap). Sammen hadde de tre barn. Han hadde også tre barn fra sitt første ekteskap. Hans sønn skuespilleren Allan Scott Newman døde i 1978, kun 28 år gammel, av en overdose av beroligende midler og alkohol. Newman og Woodward har vært engasjert i politikk og deltatt i en rekke ulike liberale kampanjer. Newman har også vært USAs delegat under en FN-konferanse om nedrustning. Newman var også engasjert i næringslivet, han hadde et eget matvaremerke: "Newman’s Own", med blant annet salatdressing, brus, pastasaus og popcorn. Inntektene fra virksomheten, hittil rundt 200 millioner dollar, er gått til veldedighet. Paul Newman vant en Oscar i 1986 for sin rolle som Fast Eddie Felson i filmen "The Color of Money" og året før fikk han også en æres-Oscar. Han fikk egen stjerne på Hollywood Walk of Fame. The Hole in the Wall Gang Camp. I 1988 startet Paul Newman The Hole in the Wall Gang Camp, i Ashford, Connecticut, som er en sommerleir for kreftsyke barn og barn med andre alvorlige sykdommer og diagnoser. Skuespiller Julia Roberts sitter i styret for stiftelsen. Borge (Porsgrunn). Borge er en bydel i Porsgrunn kommune. Da Gjerpen kommune i 1964 ble innlemmet i Skien kommune ble Borge overført til Porsgrunn. Borge skole er i dag den eneste barneskolen i Porsgrunn for elever som bor nord for sentrum. Breidablikk (Porsgrunn). Breidablikk er en bydel nord i Porsgrunn. Etter at Gjerpen kommune i 1964 ble innlemmet i Skien var Breidablikk blant de bydelene som ble overført til Porsgrunn. Området har siden opplevd stor utbygging av boliger. Som navnet tyder på er dette i stor grad boliger med god utsikt. Utesteder i Tromsø. Tromsø er viden kjent for et stort antall utesteder i forhold til folketallet. Her er en liste over noen av de største, eldste eller mest berømte utesteder og restauranter. Oversikt. Tromsø jernbanestasjon – Med faste avganger til Murmansk og Kautokeino så snart det blir bygget jernbane dit Ølhallen er Tromsøs eldste pub Studenthuset driv. Studenthuset driv, oftest kun omtalt som driv (med liten d) er eid av Studentsamskipnaden i Tromsø og drevet på dugnadsbasis av byens studenter (de «frivillige»). Stedet åpnet 1. april 2000. Stedet har utmerket seg med et høyt aktivitetsnivå (150 konserter og arrangement årlig) og dårlig økonomi (ca. 300 000 kr i årlig underskudd). Historie. Bygningen, som er en gammel reperbane fra 1902, er fredet, og har tidligere vært Ungdommens hus på 1980-tallet. Ungdommens hus – oftest omtalt som "Brygga" – ble regnet som et svært kreativt kulturelt miljø. Øvningslokaler og nærradiostasjon hadde tilhold. Mange sendere kjente Tromsø-artister utsprang fra dette miljøet. Etter flere problemer relatert til indre stridigheter og rusmisbruk ble huset endelig nedlagt i 1994. Huset ble fra 1998 brukt som restaurant med navnet Skansen Brygge oppkalt etter festningverket like ved. 1980-tallet. Tanken om eget studenthus i Tromsø ble født. Tromsø var den eneste byen i Norge uten eget studenthus. Man fikk et slags studenthus kalt Pizzahuset som lå i Skippergata 44, men det var ikke optimalt og ble derfor solgt i 1996. Pengene fra salget var med på å finansiere oppstarten av driv a/s. 1995. Prosjekt 1995: man arbeider videre med å få et skikkelig studenthus i Tromsø. Man ønsker seg Brygga som var det gamle ungdomshuset. Imidlertid hadde ungdomshusmiljøet sterke meninger om dette. Prosjektet gikk ikke som forventet. Man hadde tilbud om å kjøpe huset (dvs den gule brygga som i dag er driv), men diverse instanser var ikke enige. Tingen er at brygga står på pæler i sjøen og man var redd for at disse skulle bli ødelagt med tiden. 1998. 1998: STUT – studenthusutvalget. Studentstyret vedtok at studenthuset skulle ligge i byen. Alternativet var i Breivika på universitetsområdet. Grunnen til Studentstyrets vedtak var Høyskolens studenter som ville få vanskeligere tilgang til studenthuset dersom det ble lagt til Breivika. På denne tiden var det også problemer med tilgjengelighet på tomter, derfor diskuterte man et studentskip som skulle sys inntil kai. Man fikk tilbud på et amerikansk elveskip og en russisk tunglekter. På sistnevnte kunne man få bygd på et hus (arbeidet skulle utføres i Polen). Kostnadene var overkommelige. Man fikk i tillegg tilbud om en av de gamle Hurtigrutene, Richard Jarl, men det ville være umulig å bygge en kulturscene om bord på denne. At studenthuset skulle ha en kulturscene var et av de største kravene fra studentene. 1999. August 1999: Skansen Brygge – et restaurantprosjekt som skulle tilby et arktisk kjøkken – viser seg å være en flopp. Det ble fremmet et ønske om at studentene skulle kjøpe huset, men eierne ville ikke selge. Løsningen ble å leie bygget, men til det trengtes masse penger og masse folk. Det ble startet et nytt prosjekt der ca 150 personer var med. Alt måtte imidlertid gjøres i hemmelighet. Alle som var med på prosjektet var underlagt en streng taushetsplikt. Grunnen var at eierne av Skansen Brygge ikke ville at deres økonomiske situasjon skulle komme ut. Media hadde ingen idé om studenthusplanene, før ordføreren lekket noen opplysninger i fylla i slutten av januar 2000. Før dette var det bare Aftenposten som hadde en liten anelse om hva som foregikk, men alt ble benektet på det sterkeste slik at de fikk trykt bare en liten notis om studenthusplaner i Tromsø. 2000. Den 1.April var det åpning og full fest i 4 etasjer. Denne første helgen kastet faktisk studentene ut viktige selskap som kunne ha gitt driv store inntekter til fordel for studentene. Den første driftsmåneden gikk med stort underskudd. Sommer og re-åpning: Brygga så helt annerledes ut da studentene tok over vår 2000 og i løpet av sommeren tegnet en arkitekt forslag til ombygginger. Planen var at ombyggingen skulle være ferdig til Debutuka. Mange frivillige jobbet i denne perioden med å bygge om huset. Problemet med huset her er at alle brune tømmerstokker er verneverdige. Ca 20.august 2000 var driv klar til gjenåpning. Fremtiden. Leieavtalen mellom SiTø og Pellerin utgår i 2012. Hva som skjer med studenthuset driv etter at leieavtalen utgår er ikke avgjort. Muligheten for å forlenge leieavtalen er mulig. En annen mulighet er at studentene overtar drifta av Kulturhuset i Tromsø. Tredje alternativ er at studentene finner seg et nytt bygg. Fjerde alternativ er at man legger ned studenthuset. Indre Organisering. driv kan deles opp i to deler, Studenthuset og drivloftet. drivloftet er selskapsavdelingen i primært 3 og 4 etasje som leier ut lokaler til fest og selskap med betalte servitører. Den avdelingen eksisterer primært for å skulle ta over den utleiedriften etter Skansen Brygge, men primært for å dekke over underskuddet til Studenthuset. Den frivillige delen av huset er organisert i to frivillige styrer og utvalg: KulturUtvalget og Driftstyret. Driftstyret. Står for den daglige driften av huset og har 8 frivillige undergrupper. Festivaler. Ellers har vært arrangert her i 2006 og 2001 og Norsk Rockforbund har hatt landsmøte her i 2004 og 2009. Fucking North Pole-festivalen har vært arrangert her jevnlig og Insomniafestivalen. I tillegg bruker driv å huse Studentuka og Debutuka. Alfred Korzybski. Alfred Korzybski ble født 3. juli 1879 i Warszawa i Polen og døde 1. mars 1950 i Lakeville, Connecticut, USA. Han blir trolig best husket for utviklingen av teorien om generell semantikk. Tidlig liv og karriere. Han kom fra en aristokratisk familie der medlemmene hadde jobbet som matematikere, vitenskapsmenn og ingeniører i generasjoner, og han valgte å utdanne seg som ingeniør. Korzybski ble utdannet ved universitetet Politechnika Warszawska. Under den 1. verdenskrig tjenestegjorde Korzybski som en etterretningsoffiser i den russiske arméen. Etter å ha blitt såret i beinet i tillegg til diverse andre skader han pådro seg, kom han i 1916 til Nord-Amerika (først til Canada, så til USA) for å koordinere forsendelsen av artilleri til fronten. Han foreleste også for polsk-amerikanske forsamlinger om konflikten og promoterte salget av krigsobligasjoner. Etter krigen bestemte han seg for å bli i USA, og han ble en naturalisert statsborger i 1940. Hans første bok, "Manhood of Humanity", ble utgitt i 1921. I boka la han fram i detalj en ny teori om menneskeheten: menneskeslekten er en tidsbindende klasse av liv. Generell semantikk. Korzybskis arbeid kulminerte med grunnleggelsen av en vitenskapelig retnng som han kalte generell semantikk (GS). Som Korzybski eksplisitt uttrykte det, GS må ikke forveksles med semantikk, et annet emne. De grunnleggende prinsippene for generell semantikk, som blant annet inkluderer tidsbinding, er utlagt i "Science and Sanity" som kom ut i 1933. I 1938 grunnla Korzybski Institute of General Semantics og var også dets leder fram til sin død. I forenklet form er «essensen» av Korzybskis arbeid påstanden om at mennesker begrenses i hva de vet av (1) strukturen på deres nervesystem, og (2) strukturen i deres språk. Mennesker kan ikke oppfatte verden direkte, men bare gjennom sine «abstraksjoner» (nonverbale inntrykk eller bruddstykker avledet fra nervesystemet og verbale indikatorer uttrykt og utledet fra språket). Enkelte ganger er det i virkeligheten slik at våre inntrykk og vårt språk leder oss på villspor med henblikk på de «realiteter» som vi er nødt til å forholde oss til. Vår forståelse av hva det er som foregår mangler "strukturell likhet" med det som faktisk skjer. Han la vekt på opptrening av oppmerksomhet på abstrahering med teknikker som han hadde utledet fra sine matematiske og naturvitenskapelige studier. Han kalte denne oppmerksomheten, målet for sitt system, «abstraheringens bevissthet». Systemet hans inkluderte modifisering av måten vi møter verden på, for eksempel, med en holdning som sier «jeg vet ikke, la oss se,» for bedre å oppdager eller gjenspeile dens realiteter slik moderne vitenskap frambringer dem. En av disse teknikkene innebar å bli stille både utad og innad, en opplevelse som han kalte «stillhet på det objektive nivået.» Korzybski og "å være". Mange støttespillere og kritikere av Kozybski reduserte hans temmelig komplekse system til den enkle saken om det han sa om verbet ‘å være.’ Systemet hans er imidlertid primært basert på slik terminologi som de ulike ‘grader av abstraksjon,’ og slike formuleringer som ‘abstraheringens bevissthet.’ Det blir også ofte sagt at Korzybski faktisk "motsatte seg" bruken av verbet «å være», en uheldig overdrivelse (se ‘Kritikk’ nedenfor). Han syntes at "visse måter å bruke" verbet «å være», omtalt som «er som identitet» og «er som predikasjon» hadde strukturelle feil i seg, for eksempel, en uttalelse som, «Paul er en tosk» (uttalt om en person med navnet ‘Paul’ som har gjort noe vi anser som dumt). Ifølge Korzybskis system tilhører ens vurdering av Paul et høyere abstraksjonsnivå enn selve Paul. Korzybskis botemiddel var å "benekte" identitet. I dette tilfellet å være kontinuerlig opmerksom på at ‘Paul’ er "ikke" det vi "kaller" ham. Vi finner Paul ikke i det verbale domenet, ordenes verden, men i det ikke-verbale domenet (de to utgjør til sammen ulike abstraksjonsnivåer, sa han). Dette ble uttrykt i Korzybskis mest berømte premiss, «Kartet er ikke terrenget.» Legg merke til at «Kartet er ikke terrenget» benytter frasen «er ikke» som er en form av verbet «å være.» Dette eksemplet (ett av mange) viser at han ikke hadde til hensikt å forlate bruken av verbet som sådan. Faktisk så sa han uttrykkelig at det var ingen strukturelle problemer knyttet til verbet ‘å være’ når det ble brukt som et hjelpeverb eller når det blir brukt for å angi eksistens eller sted. Det var ‘OK’ noen ganger å bruke de feilaktige formene av verbet ‘å være’ så lenge man var klar over deres strukturelle begrensninger. Anekdote om Korzybski. En dag holdt Korzybski en forelesning for en gruppe studenter, og han avbrøt plutselig timen for å hente en pakke med kjeks, innpakket i hvitt papir, fra kofferten sin. Han mumlet at han bare var nødt til å spise noe., og han spurte studentene på den første seteraden om de også hadde lyst på en kjeks. Noen få av studentene tok imot en kjeks. «God kjeks, syns dere ikke det», sa Korzybski idet han tok kjeks nummer to. Studentene gumlet ivrig. Så rev han det hvite papiret vekk slik at de fikk se den originale innpakningen. På den var det et stort bilde av et hundehode og ordene «Hundecookies». Studentene så på pakningen og ble sjokkerte. To av dem ville kaste opp og tok seg for munnen med hendene og løp ut av forelesningssalen til toalettet. «Dere forstår det, mine damer og herrer,» bemerket Korzybski, «jeg har akkurat demonstrert at folk spiser ikke bare mat, men også ord, og at smaken av det førstnevnte ofte må gi tapt for smalen av det sistnevnte.» Tilsynelatende var målet med opptrinnet å lage et bilde av hvordan menneskelig lidelse har sitt opphav i forvirring eller sammenblanding av språklige representasjoner av virkeligheten og virkeligheten selv. Kritikk. Noam Chomsky som i vide kretser ses på som den moderne språkforsknings far har sagt at «lite kan gjenoppvekkes» fra Korzybskis arbeid fordi det var «basert på alvorlig forvirring» "«Vi trenger ikke Korzybski til å fortelle oss det [det folk forteller oss forander på vår persepsjon]. Og det er ikke ‘forvirring av [lingvistisk] representasjon med virkeligheten,‘ men heller å la seg påvirke av andres mening, som ofte er ganske fornuftig.»" Chomsky har også kommentert Korzybskis kritikk av bruken av verbet «å være» («ethvert utsagn som inneholder ordet «er» [eller dets varianter ‘være’, ‘var’ etc] skaper en lingvistisk strukturell forvirring som til slutt vil avføde alvorlige tankefeil»), og det faktum at Korzybski syntes å ha skiftet mening da han sa (angående frasen han oppfant, «Kartet er ikke terrenget») at det var rettferdiggjort fordi «benektelsen av idenfifisering (slik som i ‘er ikke’) har motsatt nevro-lingvistiske virkninger på hjernen i forhold til antakelsen om identitet (som i ‘er’).» "«Noen ganger kan det vi sier føre oss på villspor, andre ganger ikke, avhengig av om vi er forsiktige. Dersom det er noe mer [i Korzybskis arbeid] kan ikke jeg se det. Det var konklusjonen på mine universitetsstudier («undergraduate») for 60 år siden. Ved omfattende gjennomlesning av Korzybski kunne jeg ikke finne noe som ikke enten var trivielt eller galt. Og hva de nevrolingvistiske virkningene på hjernen angår, var ingenting kjent da han skrev og lite av det er relevant nå.»" Korzybskis synspunkter på hva han kaller «nevrolingvistikk» ga imidlertid opphav til støtte blant enkelte fremstående nevrologer tidlig i det 20. århundre, slik som Russell Meyers (f. 1904) og C. Judson Herrick (1866–1960), og dessuten adferdsforskeren W. Horsley Gantt (1892–1980), som beskrev Korzybskis behavioristiske drøfting av betingede reflekser som «dyp og presis.» Korzybski følte at hans kritikere ofte blandet sammen sine karakteriseringer av hva han sa med hva han sa. Hans E-prime-respons til dem var: «Jeg sa det jeg sa. Jeg sa ikke det som jeg ikke sa,» noe kritikerne antok skulle symbolisere hans dulgte aristoteliske tilnærmelsesmåte – grunnet likheten til Aristoteles’ dictum «Det som er det er. Det som ikke er det er ikke» Chomsky, som diskrediterte mye av den behavioristiske doktrinen som var utbredt i første halvdel av det 20. århundre beviste at prinsippene som ligger til grunn for lingvistisk adferd er abstrakte og iboende, og han avviste den adferdsfokuserte tilnærmingen til studiet av språk, som, ifølge ham, i likhet med såkalt «nevrolingvistisk programmering» som i stor grad bygger på Korzybskis teorier, ikke har noen ting å gjøre med nevrolingvistikk, men i stedet er en «"grotesk karikatur og forvrengning av vitenskap, trivielle [og] tomme som intellektuell beskjeftigelse; [noe som] ikke ville bli tatt på alvor av noen hvis det ikke var for det faktum at den … tilbyr en teori på menneskets formbarhet … [og] fyller visse roller for dem som aksepterer systemet, og tilbyr en slags aura av aksept for teknikker som handler om kontroll og tvang."» Chomsky som er anarkist fastholder at de største forvrengerne av vår persepsjon er konsentrasjoner av makt (for eksempel stater, selskaper), fordi de har midlene til å utbre sine synspunkter og innvirke på vår oppfattelse av virkeligheten, mye mer enn ganske enkelt å la være å bruke verbet «å være». Innvirkning. Korzybskis arbeid påvirket gestaltterapien, rasjonell emotiv adferdsterapi og nevrolingvistisk programmering (i særlig grad metamodellen). Slik det er rapportert i den tredje utgaven av "Science and Sanity" benyttet den amerikanske hæren seg under 2. verdenskrig av hans system til å behandle granatsjokk i Europa under oppsyn av dr. Douglas M. Kelley som også ble psykiateren som fikk ansvar for de nazistiske fangene i Nürnberg. Andre individer som har blitt påvirket av Korzybski inkluderer Albert Ellis, Gregory Bateson, Buckminster Fuller, Douglas Engelbart, Alvin Toffler, Robert A. Heinlein, L. Ron Hubbard, A. E. van Vogt, Robert Anton Wilson, entertaineren Steve Allen og Tommy Hall (låtskriver for rockegruppa 13th Floor Elevators); og forskere slik som William Alanson White (psykiatri), fysikeren P. W. Bridgman og forskeren W. Horsley Gantt (en tidligere student og kollega av Pavlov). Hovedstadens Sygehusfællesskab. Hovedstadens Sygehusfællesskab (H:S) var et dansk helseforetak som ble opprettet 1. januar 1995 med formål å drive helsevesenet i København og Frederiksberg. Det omfattet 5 sykehus samt sykepleierskeutdannelsen. Som et ledd i Strukturreformen ble Hovedstadens Sygehusfællesskab nedlagt ved utgangen av 2006 og dets oppgaver blir nå ivaretatt av Region Hovedstaden. S.I. Hayakawa. Samuel Ichiye Hayakawa (født 18. juli 1906, død 17. februar 1992) var en engelskprofessor og akademiker som var senator fra California fra 1977 til 1983. Han var født i Vancouver, British Columbia i Canada der han gikkRemington super 60 på offentlig skole i Calgary og Winnipeg, Manitoba i Canada. Han fikk sin første universitetseksamen fra University of Manitoba i Winnipeg i 1927 og doktorgrad i engelsk fra McGill University i Montreal i Canada i 1928 og fra University of Wisconsin, Madison i USA i 1935. Akademisk karriere. Han var foreleser ved University of Chicago fra 1950 til 1955. I løpet av den tiden holdt han et foredrag på konferansen for «Aktivitets Vektor Analyse» ved Lake George, New York, hvor han drøftet en personlighetsteori urfra et semantisk pespektiv. Dette ble senere publisert som "The Semantic Barrier". Dette var en banebrytende forelesning ettersom den drøftet darwinismen ved «selvets overlevelse» til forskjell fra «selvkonseptets overlevelse». Han ble engelskprofessor ved San Francisco State College (nå heter det San Francisco State University) fra 1955 til 1968. Blant studentene han lærte opp var commune-leder Stephen Gaskin og forfatter Gerald Haslam. Han ble president for San Francisco State College i den turbulente perioden fra 1968 til 1973, president emeritus (tittel for avgått person) i 1973 og skrev så en spalte for Register & Tribune Syndicate fra 1970 til 1976. Politisk karriere. Han ble valgt til Senatet i 1979 som republikansk delegat fra California da han vant over den sittende demokraten John V. Tunney. Hayakawa satt fra 3. januar 1977 til 3. januar 1983, men hans periode gikk ganske ubemerket hen (fordi han var begynt å bli aldersdement.) Etter en episode hvor han sovnet ved pulten sin i senatssalen fikk han det lite flatterende kallenavnet «sleeping Sam.» Av forståelige grunner stilte han ikke til gjenvalg i 1982 og ble etterfulgt av republikaneren Pete Wilson. Hayakawa grunnla den politiske lobbyorganisasjonen U.S. English, som jobbet for å gjøre det engelske språket til USAs offisielle språk. Senatoren bodde i Mill Valley, California inntil sin død (av alzheimers sykdom) i Greenbrae, California i 1992. Han var også et medlem av den konspirasjonsomspunne Bohemian Club, det første medlemmet av klubben med japansk herkomst. Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek. "Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek" ("Biographical Directory of the United States Congress") er et biografisk oppslagsverk over alle medlemmer av begge kongressens kamre i fortid og nåtid samt kongressens forgjenger, Den kontinentale kongress. Det er biografisk kilde for alle politiske figurer som har vært valgt til kongressen. Eksterne lenker. Biografisk kartotek Katie Price. Katie Price (født Katie Infield den 22. mai 1978) er en engelsk glamourmodell og TV-stjerne. Hun er mest kjent under artistnavnet Jordan. Hun er kjent for sine mange brystimplantater, og hennes privatliv er ofte godt dokumentert i britiske tabloider og kjendismagasiner. Det blir ofte satt spørsmålstegn ved hennes oppførsel og livsstil, og hun har selv uttalt at hun er «kjent for å være kjendis». Hun blir ansett av enkelte for å være den britiske versjonen av Pamela Anderson eller Aylar Lie. Liv og karrière. Price vokste opp ved kysten i Brighton i Sussex. Hun endret sitt etternavn etter at moren giftet seg på nytt etter bruddet med Katies biologiske far da hun var barn. Price har en eldre bror som heter Daniel, og en yngre søster som heter Sophie. Hun bestemte seg for å bli modell etter at en venn foreslo at hun fikk tatt profesjonelle fotografier. Bildene ble sendt til et modellbyrå i London, og til hennes store overraskelse ble hun invitert til studio for en fotosesjon og for å diskutere en kontrakt. Bare få uker senere opptrådte hun som «page three girl» i avisen «The Sun». Det var rundt denne tiden hun tok artistnavnet «Jordan». Da karrièren begynte å blomstre innledet Jordan flere korte forhold med kjendiser og sportsstjerner, inkludert fotballspillerne Teddy Sheringham og Dwight Yorke. I et forsøk på å bli skuespiller dro Jordan på en audition til en rolle i TV-serien "Baywatch" i 1998. Hun fikk ikke rollen. Selv om hun allerede var en anerkjent modell med jevne opptredener på side tre i «The Sun» og i menns livsstilsblader som «Loaded» og «FHM», følte Jordan seg usikker på bryststørrelsen sin, og hun mente at hun ville se bedre ut med implantater. Venner, fotografer hun arbeidet med, og til og med foreldrene hennes var imot ideen, men operasjonen fant sted allikevel, og hun gikk opp fra B-cup til D-cup. Puppene ble større og hun fikk da større oppmersomhenten. Hun har uttalt at hun «alltid følte hun så flatbrystet ut når hun sto ved siden av en annen glamourmodell». Jordan opptrådte i seks utgaver av «Playboys Book of Lingerie» fra 1997 til 1999. I 2002 tok hun fotografier for en forside til «Playboy» da Hugh Hefner inviterte henne til Playboy Mansion. Hun opptrådte ved flere reklamebegivenheter til Jordan Grand Prix Formel 1-lag under denne tiden, da laget skulle selge seg til et ungt marked. Under valget i Storbritannia den 7. juni 2001 stilte Jordan som kandidat i Stretford and Urmson under slagordet «For a Bigger and Betta Future». Som en del av valgkampen, som skulle bringe litt humor til en kjedelig valgkamp, lovte hun gratis brystimplantater, flere nudiststrender, og et forbud mot parkeringsbøter. Til slutt fikk Jordan 713 stemmer, eller 1,8%. Den 27. mai 2002 fikk Jordan en liten gutt som hun ga navnet Harvey Daniel. Faren var Manchester United-spilleren Dwight Yorke, men forholdet deres hadde tatt slutt før barnet ble født. Det samme året fikk Jordan behandling for kreft. Hun holdt imidlertid britisk presse fornøyd da hun i 2002 avslørte at hun hadde et hemmelig seksuelt forhold med "Pop Idol"-deltaker Gareth Gates (som den gangen var 17 år gammel), mens hun var 4 måneder på vei med sønnen Harvey. Jordan (som nå foretrakk å være kjent under navnet Katie Price når hun ikke sto modell) opptrådte i 2004 på dokusåpen "I',m a Celebrity, Get Me Out of Here!", der hun var i jungelen og flørtet med artisten Peter André. Dette fikk begges karrièrer på beina igjen. I februar 2005 annonserte hun at hun var 5 måneder på vei med Peter Andrés barn. Under navnet Katie Price var hun en av de som stilte opp for å representere Storbritannia under Eurovision Song Contest 2005, som skulle avholdes i Ukraina. Hun sang en sang med tittelen «Not Just Anybody», og kom på andreplass i den britiske finalen, etter Javine. Price fødte sitt andre barn den 13. juni 2005, en gutt ved navn Junior. Den 10. september samme år giftet hun seg med Peter André. Price uttaler selv at hun snart vil være ferdig med Jordan-imaget sitt. I mai 2004 ga hun ut en selvbiografi ved navn "Being Jordan", og hun fikk overraskende positive kritikker. Boken ble en bestselger. "Jordan: A Whole New World", hennes andre selvbiografi, ble gitt ut i januar 2006. Eksterne lenker. Price, Katie Price, Katie Aksent (musikk). En aksent i musikalske noter et en foredragsanvisning som forteller at den betegnede noten/akkorden skal framheves "dynamisk" (ved trykk) eller "agogisk" (ved å endre noteverdien). Det vanligste tegnet for en aksent er , mens formula_1 i de fleste musikktradisjonene betyr en skarpere betoning. Ellers finnes de dynamiske tegnene formula_2 (forzato, «forsterket») og formula_3 (sforzando / sforzato, «svært betont»). Også formula_4 (fortepiano, «sterkt og deretter straks svakt») kan sies å være et aksentuelt tegn. I barokken falt aksenter gjerne sammen med mindre forsiringer eller ornamenter i forbindelse med en betont note. I Wienerklassisismen ble også formula_5 og formula_6) brukt som små aksenter over eller under noten, men den eksakte graden og utføringen av disse aksentueringene er i dag omstridt. Tim Herron. Tim Herron (født 6. februar 1970) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren. Herron er født i Minneapolis i Minnesota. Han ble profesjonell i 1993. Alarm (avis). "Alarm" var Norsk Syndikalistisk Føderasjons avis 1919–1940. Carl O. Tangen satt som redaktør fra 1919-1927, deretter var han ansvarshavende i avisens redaksjonskomité. Carl O. Tangen ble ofte arrestert for artikler, spesielt antimilitaristiske, myndighetene ikke likte. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor nazistene Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge, og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. I 1945 skiftet Alarm navn til Solidaritet. I 1960 gikk Solidaritet inn. Avisen hadde en rekke artikler om arbeiderkamper i inn- og utland, norsk og internasjonal anarkisme og syndikalisme, samt ideologiske debatter. Robben Island. Robben Island er en øy 12 km utenfor Sør-Afrikas kyst og Cape Town. Ordet Robben i navnet kommer fra nederlandsk og betyr sel. Øya ble befolket for tusener av år siden inntil den ble skilt fra fastlandet med et sund. Siden slutten av 1700-tallet har øya blitt benyttet til å isolere mennesker fra omverdenen, først og fremst som fengsel. De første fangene var politiske ledere fra nederlandske kolonier i Afrika og Asia. Mellom 1836 og 1931 ble øya benyttet som tuberkulosesanatorium, og senere fengsel for politiske fanger fra Sør-Afrika. De mest kjente var Nelson Mandela, og andre ANC-ledere, Walter Sisulu, Govan Mbeki og Robert Sobukwe. Staten eier all mark unntatt tomta for øyas kirke. Øya er i dag et populært turistmål og ble i 1999 inkludert på UNESCOs liste over verdensarven. Øya nås med ferge fra Victoria & Alfred Waterfront og er åpen året rundt, men med værforbehold. Klassifisering av musikkinstrumenter. Klassifisering av musikkinstrumenter har i ulike tidsperioder og i ulike kulturer vært gjort etter forskjellige prinsipper. Et vanlig systemet i bruk i den vestlige verden i dag inndeler instrumenter i strengeinstrumenter, blåseinstrumenter og slagverkinstrumenter. Et mer presist system er å klassifisere instrumenter etter hvordan lyden skapes: Kordofoner, aerofoner, membranofoner, ideofoner og elektrofoner. Andre systemer har blitt laget og noen kulturer i dag benytter også andre måter å klassifisere på. Det eldste kjente systemet for klassifisering av instrumenter er kinesisk og daterer seg tilbake til det 4. århundre f.Kr.. Det grupperer instrumenter etter hva de er laget av. Alle instrumenter lagd av stein er i én gruppe, alle som er laget av tre i en annen, de som er laget av silke kommer i en tredje og så videre. Mer vanlig er det at instrumenter er klassifisert etter hvordan lyden blir lagd. Det systemet som anvendes i vesten i dag, som inndeler instrumenter i blåsere, strenger og perkusjon, er av gresk opprinnelse. Systemet ble senere utvidet av Martin Agricola, som skjelnet mellom klimpreinstrumenter (plukkede strengeinstrumenter), slik som gitarer, og buestrøkne strengeinstrumenter, slik som fioliner. Europeisk klassisk musikk av i dag opprettholder ikke bestandig dette skillet (selv om plukkede strenger grupperes separat fra buestrøkne strenger i partiturer, men det blir gjort en distinksjon mellom blåseinstrumenter med et rørblad (treblåseinstrumenter) og blåseinstrumenter der luft settes i bevegelse direkte av leppene (messingblåsere). Det er imidlertid en ting som er problematisk med dette systemet. Enkelte sjeldent opplevde, ikke-vestlige instrumenter passer ikke særlig godt inn i det. Serpent for eksmepl, som er et gammelt instrument man sjelden ser nå til dags, burde i grunnen klassifiseres som et messinginstrument, ettersom en kolonne av luft settes i bevegelse av leppene. Imidlertid ser det mer ut som et treblåseinstrument, og er det på mange måter også nærmere det, blant annet har det fingerhull til å kontrollere tonehøyden istedenfor ventiler. Det er også problemer med klassifiseringen av enkelte tangentinstrumenter. For eksempel så har pianoet strenger, men de blir slått med hammere, så det er uklart om det bør klassifiseres som et strengeinstrument eller et perkusjons- (slagverk-)instrument. På grunn av dette blir tangent- (keyboard-)instrumenter ofte sett på som en kategori for seg selv, som inkluderer alle instrumenter som spilles på et tangentbrett, enten de har slagstrenger (som pianoet), plukkede strenger (som cembaloen), eller ingen strenger i det hele tatt (som celesta). Det kan sies at med disse ekstrakategoriene fokuserer det klassiske systemet for instrumentklassifisering mindre på den grunnleggende måten instrumentene lager lyd på, og mer på teknikken som kreves for å spille dem. Et gammel system av indisk opprinnelse som daterer seg ihvertfall tilbake til det 1. århundre f.Kr. inndeler instrumenter i fire hovedklassifiseringskategorier: instrumenter hvor lyden blir produsert av vibrerende strenger; instrumenter hvor lyden er laget av vibrerende luftkolonner; slagverkinstrumenter laget av tre eller metall; og slagverkinstrumenter med skinnhoder, eller trommer. Victor Mahillon adopterte senere et system svært likt dette. Han var kurator for musikkinstrumentsamlingen ved konservatoriet i Brussel, og for 1888-katalogen over samlingen delte han instrumentene inn i fire grupper: strenger, blåsere, trommer og annen perkusjon. Dette systemet ble siden plukket opp av Erich von Hornbostel og Curt Sachs som publiserte et utfyllende nytt skjema for klssifisering i "Zeitschrift für Ethnologie" i 1914. Deres system er i utbredt bruk i dag og er oftest kjent som Sachs-Hornbostel-systemet (eller Hornbostel-Sachs-systemet). Senere har forskere lagt til en femte kategori, elektrofoner, slik som thereminer, som produserer lyd med elektroniske midler. I hver av kategoriene er det mange undergrupper. Systemet har blitt kritisert og revidert i årenes løp men har fortsatt stor utbredelse blant etnomusikologer og organologer. Metallidiofoner blir ofte kalt metallofoner. Se også lamellafon. Instrumenter etter register. Noen instrumenter faller i mer enn én kategori: for eksempel cello kan anses enten som tenor eller bass, avhengig av hvordan dens stemme passer inn i ensemblet, og trombonen kan være alt, tenor eller bass og valthorn bassbaryton, tenor eller alt, avhengig av hvilket register den spilles i. Mange instrumenter har sitt register som del av navnet: sopransaxofon, altsaxofon, tenorsaxofon, barytonsaxofon, altfløyte, bassfløyte, alt-blokkflyte, bassgitar, etc. Andre klassifiseringer. Forskjellige (grupper) instrumenter kjennes etter hvordan de ofte, men ikke alltid, brukes på bestemt måter eller i bestemte sammenhenger, slik som signalinstrumenter. Valero Texas Open. Valero Texas Open spilles i San Antonio Valero Texas Open er en golfturnering på PGA-touren som spilles på LaCantera Golf Club i San Antonio, Texas. Mange av golfsportens største stjerner har vunnet denne turneringen, inkludert Sam Snead, Ben Hogan og Arnold Palmer, som vant tre år på rad. Michael Garrett Shanks. Michael Garrett Shanks (født 15. desember 1970) er en canadisk skuespiller som ble kjent for rollen som arkeologen Dr. Daniel Jackson i fjernsynsserien "Stargate SG-1". Han har også stemmen til "Thor" som dukker opp fra tid til annet på Stargate SG-1 og han har hatt gjesteroller i Stargate Atlantis Shanks, Michael Shanks, Michael Shanks, Michael Shanks, Michael To mistenkelige personer. "To mistenkelige personer" er en roman av den norske forfatteren og journalisten Gunnar Larsen. Boka ble utgitt i 1933, og handlingen er basert på den sanne historien om lensmannsmordene på Vågard, en tragisk hendelse som fant sted i Ytre Ådal den 22. august 1926. Som ung journalist hadde Larsen dekket saken for Dagbladet. Boka regnes som den første dokumentarromanen i Norge, og ble filmatisert under samme navn ("To mistenkelige personer") av regissøren Tancred Ibsen i 1950. Filmen ble forbudt å vise offentlig frem til 1998. Historien bak romanen. I 1926 inntraff en av de mest omtalte saker i norsk kriminalhistorie. Saken ble kjent som «Lensmannsmordene i Ådal». Etter et innbrudd ble ransmennene Anton Emanuel Oskar Svensson og Henning Sigurd Madsen jaget av politiet. I en trefning ble to lensmenn skutt. Den ene døde momentant, den andre levde lenge nok til å få identifisert forbryterne. Dermed startet en storstilt forbryterjakt over hele Østlandet. Den ene morderen tok etter hvert sitt eget liv, mens den andre havnet i fengsel. Etterspillet. Den unge journalisten Gunnar Larsen fra Dagbladet fulgte saken nøye. I 1933 tok han for seg dramaet i dokumentarromanen "To mistenkelige personer". Da Tancred Ibsen filmatiserte romanen i 1950, reagerte den overlevende forbryteren, som nå hadde sonet sin dom. Han ønsket filmen stoppet, anla sak mot S, og vant saken endelig gjennom en høyesterettsdom i 1952. Dommen førte til at filmen ble forbudt vist i offentligheten, og ikke frigitt før 1998. Handling. Romanen åpner med at den hardbarkede svenske forbryteren «Ekstrøm» og den lokale unggutten «Gustav» er på rømmen etter et innbrudd. De blir overrasket av to politimenn ved skjulestedet ved Randsfjorden, får panikk og skyter begge. Dermed må Ekstrøm og Gustav legge på flukt gjennom store deler av Østlandet og Vest-Sverige. Leseren følger forbryternes intense flukt og politiets jakt. Utgivelser. Romanen ble utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1933. Siden er romanen utgitt 1983 (Bokklubb-utgaven), 1992 og 2000. Bokklubb-utgaven fra 1983 inneholder etterord av Haagen Ringnes, og er illustrert av Niels Ditlev. Film. Tancred Ibsen: "To mistenkelige personer" (1950). Peter Lindgren som Ekstrøm og Ivar Svendsen som Gustav. Nordby (Danmark). Biler i kø ved fergeleiet i Nordby havn. Nordby er administrasjonssenter i Fanø kommune i Danmark og den største byen på øya Fanø. Suzannah Ibsen. Suzannah Ibsen (født Suzannah Daae Thoresen) (født 1836 i Herøy i Møre og Romsdal, død 1914) var Henrik Ibsens kone. Hennes foreldre var sokneprest Hans Conrad Thoresen (1802–1858) og hans andre hustru Sara Margrethe Daae (d. 1841). Etter at moren døde i barselseng, giftet faren seg med familiens danske guvernante, Magdalene Thoresen (1819–1903). De flyttet så til Bergen hvor Hans Conrad Thoresen ble prost i Korskirken. Suzannah Ibsens stemor ble senere en berømt forfatter. Etter suksessen med Gildet paa Solhoug ble Ibsen invitert til prostefruens litterære salong, og det var da han først møtte og ble forelsket i husets datter, Suzannah. Henrik Ibsen var på denne tid sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen, (i det samme Komediehuset på Engen som senere huset Den Nationale Scene. Suzannah ble forlovet med Henrik Ibsen i januar 1856 og gift 18. juni 1858. Deres eneste barn, Sigurd Ibsen, ble født 23. desember 1859. Karoline Bjørnson fortalte senere Francis Bull at det i Kristiania i 1860 ble gjengitt med forferdelse at Suzannah kort etter fødselen hadde sagt til sin mann: «Nå vil jeg ikke ha flere barn.» Det ble dengang oppfattet som den rene ugudelighet. Hun har vært beskrevet som sin manns litterære konsulent, og skal dessuten ha tjent som inspirasjon for mange av de sterke og ubøyelige kvinneskikkelser som er å finne i hans forfatterskap. I 1858 oversatte hun Gustav Freytags "Graf Waldemar" til norsk for å hjelpe Kristiania norske Theater, hvor ektemannen den gang slet i motvind som artistisk direktør. Stykket ble spilt tre ganger, 25., 27. og 29. september 1861. Parets oldebarn, Jon Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at hans oldefar først skrev en versjon av "Et dukkehjem" hvor Nora blir hos Helmer. Susannah var uenig i at Nora kunne bli i et så sørgelig ekteskap, og ropte: «Nora går!» Ibsen ropte: «Nora blir!» Etter to uker på dette viset ropte Susannah: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Ibsen kjente sin kone og valgte versjonen der Nora går. Da ble iallfall Susannah i "sitt" ekteskap. Og versjonen der Nora blir, kom i bruk i Tyskland, der man ikke ville godta at en gift kone forlot sine barn. Litteratur og referanser. Ibsen, Suzannah Ibsen, Suzannah Ibsen, Suzannah Ibsen, Suzannah Smørstabbtinden. Smørstabbtinden er en samling tinder på Sognefjellet, i Lom kommune i Oppland. Smørstabbtinden ligger øst for Sognefjellhytta og Krossbu og vest for Leirvassbu. Smørstabbtindan er omkranset av en rekke isbreer: Storbreen, Leirbreen, Bøverbreen, Smørstabbreen, Bjørnbreen, Sandelvbreen, Surtningsbreen med flere. Di. 8. Di. 8 er et diesellokomotiv som benyttes av CargoNet til å trekke tog i Norge og Sverige. Det ble levert 20 lokomotiver mellom 1996 og 1997. Lokomotivene har nummer 701-720. Typen ble lenge benyttet i tunge godstog på Nordlandsbanen, selv om det er konstruert for lette godstog eller som skiftelok. Dette er årsaken til at lokomotivene nå er ganske nedslitte, til tross for at de knapt er 10 år gamle. En del av lokomotivene er allerede tatt ut av drift. Lokomotivtypen er godt egnet som skiftelokomotiv siden det har midtstilt førerhytte. Di. 8 hadde opprinnelig rød førerhytte og gule panser, men noen har etterhvert fått CargoNets grå fargedrakt. Sjangermaleri. a>s "Syersken" fra 1654 er eksempel på et sjangermaleri med motiv fra hverdagslivet. Sjangermaleri, også kalt sjangerbilde, sjangerkunst og sjangerscene etter fransk "petit genre" (i motsetning til "grand genre", det vil si «historiemaleri»), er malerier og andre bilder i kunsthistorien som viser motiver fra dagliglivet. De er forsøk på å fremstille ulike sider ved hverdagslivet gjennom portretter av alminnelige mennesker i vanlige, trivielle situasjoner, gjerne scener fra markeder, hjem, fester, vertshus og gater. Innholdet kan være fortellende, ofte lett anekdotisk, fra malerens samtid, men også religiøst, allegorisk eller historisk. Framstillingene kan være realistiske, oppdiktede eller romantiserte. De tidligste sjangerscenene finnes i bakgrunnen i religiøse bilder, men etterhvert utviklet de seg til å bli et selvstendig motiv. Folkelivsskildringer ble populære i 1600-tallets Holland, og kunstnere som Johannes Vermeer og Frans Hals malte mange sjangerscener, ofte figurer i interiører. Sjangermaleriet finner vi også igjen hos franske malere på 1700-tallet, som Chardin og Antoine Watteau. På grunn av det gjenkjennelige, og ofte sentimentale innholdet har sjangermaleriet vært en populær kunstform blant borgerskapet og middelklassen. Sjangermalerier står i motsetning til andre typer malerier, som stilleben, historiemaleri, portrettmalerier, marinemalerier og landskapsmalerier. Betegnelsen "sjangerbilde" brukes imidlertid iblant også feilaktig om et bilde som er bestemt etter sjanger, altså etter et visst innhold eller motiv. I likhet med seinere tiders sjangerlitteratur og sjangerfilm, knyttes da sjangermaleriet til en tydelig sjanger. Det vil si at kunstuttrykket bevisst følger konvensjoner eller tradisjoner for form og innhold og er utført etter en mer eller mindre klart definert oppskrift eller formel. NSB type 30. Type 30 er en damplokomotivtype som tidligere var i bruk hos NSB. Typen fantes i 3 varianter, 30a, 30b og 30c. Etter krigen ble maskinen i hovedsak benyttet i regulære tog på Vossebanen (til 1949), Vestfoldbanen (1949–1957), Sørlandsbanen (Sira/Egersund-Stavanger til 1956), Gjøvikbanen (til 1963), Dovrebanen (til 1965), Nordlandsbanen, Kragerøbanen (til 1969), Valdresbanen, Randsfjordbanen (til 1959), Rørosbanen (1964–1969) og Raumabanen (til 1958). Type 30 var et typisk hurtigtogslokomotiv, men ble også brukt endel i godstog. De to siste 30-maskinene (nr. 274 og 276) ble utrangert i Kristiansand distrikt 12. juli 1969. Lokomotivtypen hadde en topphastighet på 90 t, noe som gjorde den velegnet i hurtigtog. Et eksemplar (nummer 271) er bevart av Norsk Jernbaneklubb (NJK), og brukes i veterantogdrift. The Caveman's Valentine. "The Caveman's Valentine" er et mysteriedrama fra 2002 med Samuel L. Jackson i hovedrollen. Filmen ble gitt ut av Universal Pictures. Handling. «Romulus» (spilt av Samuel L. Jackson) er mentalt syk, en huleboer i en park i New York. Han er også en begavet komponist, og far til en politibetjent i byen. På valentinsdagen fryser en ung mann ihjel i et tre i nærheten av hulen hans. Politiet påstår det er en ulykke som en følge av at noen har opptrådt rart, men «Romulus» tror på en av den dødes venner da han sier at den kjente fotografen «David Leppenraub» (spilt av Colm Feore) tok livet av ham. Romulus, som stadig ser hallusinasjoner av sin kone som en ung dame, bestemmer seg for å fange morderen, og greier å få en invitasjon til «Leppenraub»s gård for å spille en av sine nyeste komposisjoner. NSB type 24. Type 24 var en damplokomotivtype brukt av NSB. Typen ble hovedsakelig brukt til å trekke godstog. Type 24 ble bygget av Hamar Jernstøperi, NOHAB og Thunes mekaniske verksted i perioden 1909 til 1921, og var identisk med Type 22. Type 24b nr. 236 er bevart av Norsk Jernbaneklubb (NJK), og kan ses i drift på Krøderbanen hver sommer. Maskinene av denne typen var typiske godstoglokomotiv med stor dampkjele og store sylindre, men med små drivhjul, noe som gav lokomotivet stor trekkraft og lav topphastighet. Type 24 var en videreutvikling av Type 22, og ble bygget som våtdamplok med compoundmaskineri, men disse hadde ikke overheterkjel og tvillingmaskineri før Thunes mekaniske verksted leverte den første type 24b i 1910. Det var først etter at disse kom, at også alle de eldre lokomotivene av type 22a og 24a ble bygget om. Den neste modellen var 24c, og denne ble utstyrt med matevannsforvarmer. Tilsammen ble det i perioden 1909 til 1921 bygget 15 lokomotiver av denne typen, og den siste maskinen i drift var Type 24b nummer 236, som ble utfaset den 22. oktober 1970. Type 24a. Lokene av type 24a ble nr: 147, 194,195,196 og 210. 147 ble bygget i 1909 hos Thunes mek. for Nordbanen. Lokomotivet var helt likt lok 144 av typen 22a, eneste forskjell var at avstanden på styrhusene var forskjellig. Lok 194,195,196 og 210 ble bygget i 1909 av Hamar Jernstøberi. Lok 147 gikk sporet mellom Leira og Aurdal på Nordåkjordet den 6/2 1967 og ble hogd opp på stedet, dermed var det sist i bruk på Valdresbanen. Lok 195 ble utrangert i 1968 eller -70 etter god innsats på Randsfjord- og Valdresbanen. Type 24b nummer 236. Denne maskinen ble opprinnelig levert til Gjøvikbanen den 29. juni 1912 fra Thunes mekaniske verksted, men ble senere satt i drift på andre baner stasjonert i både Oslo– og Drammen jernbanedistrikt. 236 ble allerede i 1958 besluttet utrangert, men etter en ulykke med nummer 404 ble 236 tatt i bruk igjen året etter. På midten av 1960-årene tjenestegjorde maskinen i stor grad på Valdresbanen hvor den trakk både gods– og persontog. På slutten av sin driftstid i 1968, ble 236 atter stasjonert i Drammen, hvor det endte sin tjenestekarriere hos NSB ved å trekke pukktog fra "Svene pukkverk" til Kongsberg. 236 ble utrangert den 22. oktober 1970, og året etter ble det bestemt bevart gjennom en avtale mellom Norsk Jernbaneklubb, Norsk Jernbanemuseum og NSB. Etter at avtalen kom i orden ble lokomotivet transportert til lagring på Kløftefoss ved Krøderbanen. I 1978 ble det transportert til Stavanger og satt i driftsklar stand igjen, som et ledd av 100-årsjubileet for Jærbanen. Etter jubileet ble nr. 236 tatt i bruk på Krøderbanen, hvor det i tiden mellom 1978 og 1981 var det eneste operative normalsporede damplokomotivet i Norge. Det ble derfor flittig brukt til film– og fjernsynsopptak, og andre jernbanerelaterte arrangementer, helt til andre damplokomotiver fra NJK ble restaurert til kjørbar stand. Die Hard i New York. "Die Hard i New York" er den tredje filmen i "Die Hard"-serien med Bruce Willis i hovedrollen som politimannen «John McClane». Filmen introduserer Samuel L. Jackson som «Zeus Carver», Willis' noe motvillige partner. I motsetning til de første to filmene i serien inneholder denne mye mindre action og vold, og mye mer dialog og figurutvikling. Handling. Skurken i denne filmen er «Simon Gruber» (spilt av Jeremy Irons), bror til «Hans Gruber», en tysk kriminell som ble drept av McClane i sluttscenene i "Die Hard", den første filmen i serien. Simon skal ta hevn for sin bror, men han anser det som en stor fordel å kunne kombinere hevnen med tyveriet av gullet i et høysikkerhetshvelv i kjelleren under Federal Reserve Bank of New York. Simon distraherer politiet ved å plante både ekte og falske bomber i byen, og han tvinger «McClane» og «Carver» til å delta i et spill der han gir dem litt informasjon om en bombe, og muligheten til å desarmere den. "Die Hard i New York" var den første filmen i serien som ikke fant sted under juleferien, og den første der «John McClane» kan være politimann i sitt eget distrikt. Det er også den første filmen der han har en partner, Samuel L. Jacksons figur «Zeus Carver». Gunnar Larsen. Gunnar Otterbech Larsen (født 5. februar 1900 i Kristiania, død 5. november 1958 i Oslo) var en norsk forfatter, oversetter, journalist, nyhetsredaktør og senere sjefredaktør i Dagbladet som er mest kjent for å ha fornyet det norske avisspråket og romanspråket, samt for å ha skrevet romanen "To mistenkelige personer" fra 1933. Under psevdonymet Kollskegg skrev han humoristiske tekster, blant annet som bidragsyter til Aschehougs årlige humorantologier "Humør". Biografi. Etter juridisk embetseksamen i 1923 valgte Gunnar Larsen å la seg knytte til avisen Dagbladet som journalist framfor å praktisere som jurist. Han hadde sin jobbkarrière i avisa helt frem til sin død i 1958. I perioden 1923–1930 jobbet han som vanlig journalist der den mest kjente saken han dekket var Lensmannsmordene i Ådal i 1926. I samme periode oversatte han Ernest Hemingways debutroman fra 1926, "Og solen går sin gang", der han for første gang ble kjent med forfatterens skrivestil og som kom til å prege hans eget forfatterskap. I 1930 ble Gunnar Larsen forfremmet til nyhetsredaktør i avisa, en stilling han hadde frem til 1954. I den perioden skrev han sine fem romaner, der "To mistenkelige personer" ble den mest kjente, og han oversatte bl.a. Ernest Hemingways "Den ene mot de mange" og Ivar Lo-Johanssons "Godnatt, jord" til norsk. I 1951 utga han under psevdonymet "Kollskegg" boken "Berømte elskovpar", der han skrev morsomme og frekke vers mot Gösta Hammarlunds tegninger. I 1954 ble Gunnar Larsen og Helge Seip sjefredaktører i Dagbladet etter Einar Skavlans død, og Gunnar Larsen var i stillingen til sin død i november 1958. Gjennom sin lange yrkesliv som journalist og forfatter klarte Gunnar Larsen å fornye det norske avisspråket og romanspråket, der han hentet mange elementer fra Ernest Hemingway og videreutviklet stilen. Hans privatliv var problematisk, og det var en kjent sak at han hadde store alkoholproblemer. At han døde såpass tidlig som han gjorde, hadde sammenheng med hans alkoholisme. Forfatterskap. Gunnar Larsen debuterte som forfatter med romanen "Sommer" i 1932. Året etter kom hans mest kjente roman "To mistenkelige personer", der han hentet rammen til historien fra Lensmannsmordene, der han som ung journalist dekket saken for avisen Dagbladet. Lensmannsmordene regnes som en av de største sakene i norsk kriminalhistorie. Romanen regnes som den første norske dokumentarromanen, og fikk mye oppmerksomhet spesielt rundt utgivelsen av filmen fra 1950. I 1934 kom romanen "Week-end i evigheten", som regnes som en av de underligste og fineste bøkene i norsk litteratur. Romanen regnes også som hans beste og mest originale verk, og sammenlignes med Knut Hamsuns Sult. Gunnar Larsen har også utgitt romanene "Bull" og "Sneen som falt i fjor" i 1938 og 1948, og etterlatt mange dikt som har blitt utgitt etter hans død. Diktene hans blir omtalt som kjærlighetsdikt, alderdomsdikt, leilighetsdiktning, satirer, pastisjer, Oslo-skildringer, og viser ham som både sentrallyriker og folkelivsskildrer. Gunnar Larsen har ofte blitt kalt for den norske Hemingway, og han hentet inspirasjon fra «Hemingway-stilen». Han har dessuten oversatt en del romaner og mange noveller, og han blir ofte betegnet som mer hemingwaysk enn sitt litterære forbilde. I tillegg til sammenligningen med sin litterære helt har Gunnar Larsen blitt nevnt i samme ordelag som Olaf Bull og Alf Prøysen. Mange har spådd at hvis Gunnar Larsen hadde skrevet sine romaner på engelsk, så ville han blitt regnet blant de store anglo-amerikanske forfatterne, som for eksempel Truman Capote og Norman Mailer, innenfor dokumentarromanen. Oversettelser. I tillegg har han bearbeidet flere av Ludvig Holbergs komedier. Film. Tancred Ibsen: "To mistenkelige personer" (1950). Aftermath. "Aftermath" er et musikkalbum utgitt av The Rolling Stones i 1966. Albumet ble utgitt i to forskjellige utgaver i Storbritannia og De forente stater med to måneders mellomrom i 1966. Den amerikanske har tre spor færre enn den britiske og en annen rekkefølge på låtene. Låtene som kun er med på den britiske versjonen, er «Out of Time», «Take It Or Leave It» og «What to Do». I tillegg ble «Mother's Little Helper» byttet ut med «Paint It Black». I Storbritannia ble albumet utgitt rett etter utgivelsen av hiten «19th Nervous Breakdown» og rett før den enda større hiten «Paint It Black». Også albumet ble en stor suksess, og tilbrakte åtte uker på toppen av den britiske albumlisten. Den amerikanske utgivelsen fikk også en svært positiv respons, da den nådde andreplass på albumlisten og solgte til platina. "Aftermath" er historisk i den forstand at det er The Rolling Stones' første album som består utelukkende av sanger skrevet av Mick Jagger og Keith Richards. I 2002 ble den amerikanske utgaven av "Aftermath" kåret til det 108. beste albumet noensinne av Rolling Stone. Sporliste. Alle sanger skrevet av Mick Jagger og Keith Richards. Larnaka. Larnaka eller Larnaca (gresk: Lárnaka, Λάρνακα) er en by og kommune på sydøstkysten av Kypros, hvor øyens største flyplass er lokalisert. Byen har ca. 72 000 innbyggere (slutten av 2001). I antikken var byen kjent under navnet Kition eller Citum på latin. Hebreerne brukte det bibelske navnet Kittim, avledet av Citium, generelt om hele Kypros, og i enkelte tilfeller om både grekere og romere. Den stoiske filosofen Zenon fra Kypros kom opprinnelig fra Citum. Historien skal ha det til at han startet den stoiske retningen etter å ha blitt ruinert som følge av et skipsforlis. Strender. Finikoudes-stranda tangerer byens promenade. Vest for sentrum ligger Mackenzie-stranda. Foster's Lager. En salgsbod for Foster's øl Foster's Lager er et internasjonalt distribuert australsk øl. Det er brygget under lisens i 7 land, Australia, Canada, Kina, Tyskland, Irland, Spania og Sverige. I april 2006 annonserte Scottish & Newcastle plc at de har godtatt å anskaffe Foster's i Europa (inkludert Tyrkia), den russiske federasjonen og andre land i Samveldet av uavhengige stater fra Foster's Group Limited for omtrent 309 millioner britiske pund. Foster's Lager har slagordet «The Amber Nectar» i Australia og Storbritannia, og «Australian for Beer» andre steder. I Australia brukes merkenavnet Foster's om en del andre øltyper også, blant annet Foster's Light Ice, en lagerpils med lavt alkoholinnhold. Macchi M.C.200 Saetta. Macchi M.C.200 Saetta var et italiensk en-motors jagerfly utviklet og produsert av Aeronautica Macchi før og under andre verdenskrig. Historie og utvikling. Etter Italias erobringskampanje i Etiopia, satte Regia Aeronautica (Italias flyvåpen) i gang det de kalte «Program R», som forutsatte levering av 3 000 nye fly. Programmet ga også spesifikasjoner for nye jagerfly, som blant annet skulle kunne eskortere bombefly. De skulle være bestykket med én 12,7 mm mitraljøse og ha en flytid på én time, men disse kravene ble snart doblet. Sjefskonstruktør Mario Castoldi ved Aeronautica Macchi hadde tidligere hatt ansvaret for konstruksjonen av Macchis flottørfly for deltakelse i Schneider Trophy racene og for Macchi M.C.72, som to ganger satte verdenskrekorder i hastighet. På kort tid hadde han ferdig tegninger for M.C.200, og prototypen fløy for første gang 24. desember 1937. Allerede tidlig i testprogrammet oppnådde den i stup en oppsiktsvekkende hastighet på over 800 km/t, og ble i 1938 erklært vinner av Regia Aeronauticas jagerflykonkurranse. Flyet fikk senere navnet "Saetta" som betyr "Lyn". Første produksjonsserie var på 99 stk med serienummer MM 4495–MM 4593. Etter datidens standard var M.C.200 svakt bevæpnet med sine to 12,7 mm mitraliøser med ammunisjonslast på 310 skudd på hver. Fra og med fly nr. 14 ble dette økt til 370 skudd. De første 25 flyene hadde en "constant-speed" Hamilton-propell lisensprodusert av Fiat, mens senere maskiner hadde Piaggio P.1001-propell (også av "constant-speed" type). Prototypen veide 1 770 kg tom og 2 200 kg lastet. Med tillegg av ekstra pansring og annet utstyr ble senere maskiner imidlertid suksessivt tyngre. For siste produksjonsserie, Serie XXI, var tomvekten økt til 2 019 kg og lastet vekt til 2 539 kg. Pilotene i den avdelingen som var tiltenkt de første flyene, 4. Stormo, var motvillige til å bytte sine ekstremt manøvrerbare biplan mot monoplan med høyere ytelser. Det ble derfor en annen avdeling (Ima Stormo) som ble først operative på M.C.200. I november 1939 hadde de mottatt 29 fly. Totale bestillinger på M.C.200 var da økt til 572 stk. Flygerne mislikte imidlertid den innelukkete cockpiten. Etter at første produksjonsserie var levert, ble derfor senere maskiner bygget med åpen cockpit. Operativ tjeneste. Flere Macchi MC.200 Saetta på eskorteoppdrag for S.79 bombefly over Nord-Afrika i 1941. Da Italia gikk med i krigen 10. juni 1940, hadde Regia Aeronautica mottatt 156 stk M.C.200. Fordi typen var midlertidig satt på bakken på grunn av to fatale havarier, deltok de imidlertid ikke i de kortvarige kampene mot Frankrike. En stund så det ut til at produksjonen måtte stanses, fordi man først ikke fant årsaken til havariene. De ble imidlertid sporet til stalling i høy hastighet, som nødvendiggjorde en korrigering av vingeprofilen. Etter dette ble Saetta ansett som et utmerket kampfly på mange måter; ekstremt manøvrerbart og stabilt (normalt vanskelig kombinerbare egenskaper) og letthandterlig under alle forhold. Saetta var riktignok langsommere enn de fleste allierte jagerfly den møtte i kamp, men kunne svinge skarpere enn dem alle, inkludert Spitfire, som var den eneste som klatret raskere. Sammenliknet med sin samtidige Italienske våpenbror Fiat G.50 var den totalt overlegen. I 1940 var Saetta i kamp over Hellas, Jugoslavia og Malta. Senere ble den mye brukt som eskorte for S.M.79 og Junkers Ju-87 bombefly over Middelhavet og i Nord-Afrika. I 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, ble Regia Aeronauticas 22. Gruppo med 51 stk Saetta forflyttet til Russland sammen med Corpo di Spedizione Italiano. Våren 1942 ble de erstattet av 21. Gruppo, også utstyrt med Saetta. Saetta var ekstremt solid bygget og viste seg godt egnet som jagerbomber for lavangrep mot bakkemål. Den ble derfor mer og mer benyttet til slike formål, etterhvert som den nyere og bedre Macchi M.C.202 Folgore ble tilgjengelig for jageravdelingene. Som jagerbomber kunne Saetta bære 8 stk bomber à 15 kg eller to bomber à 50, 100 eller 160 kg. Som alternativ til bombelast kunne den ta 2 slipptanker på 100 eller 150 liter hver. De seneste produksjonsflyene hadde de samme vingene som M.C.202. Noen av disse hadde også to ekstra 7,7 mm maskingevaærer montert i vingene. Etter den italienske kapitulasjonen unnslapp 23 stk Saetta til allierte baser i Syd Italia og deltok senere i kampene mot tyske styrker i Italia. I alt ble det bygget rundt 1 000 Saetta, men kun 395 av disse kom fra Aeronautica Macchi. De resterende ble levert av Breda og S.A.I. Ambrosini. I anledning en konkurranse annonsert av det italienske luftfartsministeriet i 1938 tegnet Mario Castoldi en forbedret M.C. 200, kalt Macchi M.C.201. Dette flyet beholdt vinger, hale og understell fra Saetta, men fikk et nytt og slankere skrog. Prosjektet ble imidlertid oppgitt til fordel for M.C.202 Folgore, og kun ett eksemplar ble bygget. Patchellhytta. Patchellhytta er en turisthytte vest i Habostaddalen i Stranda kommune på Sunnmøre. Hytta ligger bare noen meter fra kommunegrensa mot Ørsta, mellom Brekketindane og Smørskredtindane, rett øst for fjellet Slogen. Den opprinnelige hytta, som ble satt opp av Cecil Watson Patchell selv, var en liten stenhytte. Denne ble benyttet av Patchell og andre som utgangspunkt for å bestige fjelltoppene i området. I 1964 ble det bygget en ny og større hytte. Denne ble restaurert og utvidet i 1996 slik at den nå har 23 senger. Emil Jannings. Emil Jannings (født Theodor Friedrich Emil Janenz 23. juli 1884 i Rorschach i Sveits, død 2. januar 1950 i Strob i Østerrike) var en tysk skuespiller. Han fikk den aller første Oscar for beste mannlige hovedrolle i 1929. Teater. Jannings hadde en amerikansk far og en tysk mor. Han vokste opp i Sveits og Tyskland. Uten formell skuespillerutdanning og med pågangsmot greide han etterhvert å få inpass på tyske teatere og fikk sitt gjennombrudd i 1915 ved Deutsches Theater Berlin under Max Reinhardt. Han ble deretter raskt en av de mest ansette tyske skuespillerne. Tysk film. Jannings popularitet gjorde at han ble engasjert i filmer, selv om han ikke likte stumfilm siden han ikke kunne bruke stemmen sin. Han var personlig venn med regissør og skuespiller Ernst Lubitsch som ofte brukte han i filmene sine. Som en av de beste tyske karakterskuespillerne både på scenen og i film, fikk han etterhvert et kontrakttilbud av Paramount som han aksepterte og han begynte å filme i Hollywood 1927. I Hollywood. Jannings vant i 1928 en Oscar for sine roller som «Gen. Dolgorucki/Grand Duke Sergius Alexander» i stumfilmen "The Last Command" og som «August Schilling» i stumfilmen "The Way of All Flesh". Han var den første vinneren av prisen og den første og sålangt eneste tysker som har fått Oscar for mannlig hovedrolle. Blant de øvrige nominerte det året kan nevnes Charlie Chaplin. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Under Hollywoodtiden tjente han mye penger som han oppbevarte i puten sin. Det gjorde at han ble en av de få skuespillerne som ikke ble særlig rammet av børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske krisen. Lydfilm gjorde Jannings noe overdrevne spillemåte raskt umodern og han og gikk tilbake til Tyskland. Etter 1929. Tilbake i Tyskland laget Jannings filmen han er kanskje mest kjent for, Den blå engel i regi av Josef von Sternberg og gjennombruddsfilmen for Marlene Dietrich. Filmen ble også laget i engelsk versjon, der Jannings snakker der aksentfri, noe som avkrefter tysk aksent som grunn for at han forlot Hollywood. Mellom 1933 og 1945 spilte Jannings videre i tyske filmer, både uten og med direkte propagandabudskap. Selv om han fortsatt spilte imponerende hadde ingen av disse filmene samme kunstneriske nivå som før 1933. Han ble utnevnt til årets kunstner av Joseph Goebbels i 1941. Hans ukritiske holdning under nasjonalsosialistisk tid gjorde at han fikk umiddelbar yrkesforbud i 1945 og livet ut. Han døde i 1950 av leverkreft. Gaularfjellet. Gaularfjellet er et lite fjellområde på grensen mellom kommunene Gaular, Balestrand og Førde i Sogn og Fjordane. Riksvei 13 går over Gaularfjellet. Veien, som ble åpnet for trafikk i 1938, er et kjent turistmål og vil bli nasjonal turistvei. Den hurtige overgangen fra fjord til fjell, og svingene opp Bårddalen fra Vetlefjorden lokker mange hit. Høyeste punkt på fjellovergangen er 748 moh. Riksvei 13 snor seg oppover Bårddalen mot Gaularfjellet. Warner Baxter. Warner "Leroy" Baxter, (født 23. mars 1889 i Columbus i Ohio, død 7. mai 1951) var en amerikansk skuespiller Warner Baxter vant i 1929 en Oscar for sin rolle som «The Cisco Kid» i filmen "Ciscos elskerinne", (In Old Arizona). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ibsensangene. Ibsensangene av Edvard Grieg (Opus 25), utgitt i 1876 Disse sangene til dikt av Henrik Ibsen handler om kjærlighetslengsel. Grieg har gjennom sin musikk tilført skjelmeri og lekenhet til disse tekstene, såvel som vemod, tungsinn og alvor. Det tematiske fellestrekket er at kunstnerens forhold hverken til kunsten eller kjærligheten kunne finne seg til rette i datidens moralske normer – kunstneren blir stående utenfor, ensom – med både berømmelse og misunnelse – men viktigst i denne sammenhengen: uten en kvinne å dele kjærligheten med. George Arliss. George Arliss (født som George Augustus Andrews i London 10. april 1868, død 5. februar 1946 i London), var en engelsk skuespiller. Han vant i 1930 en Oscar for sin rolle som «Benjamin Disraeli» i filmen "Disraeli". Arliss begynte sin karriere som skuespiller på britisk teater i 1887. I 1900 opptrådde han på West End i London med flere biroller. Arliss reiste til USA i 1901, og han bodde i Nord-Amerika i tyve år. Arliss begynte sin filmkarriere i USA med filmen The Devil (1921), etterfulgt av Disraeli og fire andre stumfilmer før han begynte med snakke-filmer. Arliss dukket ofte opp sammen med sin kone, Florence Arliss (1871–1950), som han var gift med fra 16. september 1899 til hans død. De hadde ingen barn, men Leslie Arliss, som var en kjent produsent og regissør er flere ganger blitt feilaktig referert til som sønnen til Arliss i enkelte oppslagsverk. Ekteparet var i London i 1939, og utbruddet av andre verdenskrig forhindret deres retur til Nord-Amerika. Arliss har en stjerne på Hollywood Walk of Fame som ligger ved 6648 Hollywood Boulevard. Samuel Bellamy. Samuel Bellamy (født 1689, død 1717) også kjent som "Black Sam" Bellamy, var en engelsk pirat som opererte i Karibien tidlig på 1700-tallet. Vraket av hans flaggskip, Whydah Galley, ble funnet i 1984 utenfor Cape Cod. Da det sank i 1717, var det den største prisen som var kapret av pirater, og det inneholdt indigo, gull og sølv. Tidlig i karrieren seilte Bellamy sammen med andre kjente pirater slik som Benjamin Hornigold og Edward Teach. Eksterne lenker. Bellamy, Samuel Bellamy, Samuel Bellamy, Samuel Lassie (2005). "Lassie" er en britisk familiefilm fra 2005. Den handler om hunden Lassie som bor hos en familie i økonomisk krise, og som er tvunget til å selge ham. Hundrevis av mil unna sin virkelige familie rømmer Lassie og setter ut på en reise hjemover. Undertittel: «More Than A Hero. A Legend» Dette er den første "Lassie"-filmen som ikke har en av de direkte etterkommerne etter den originale "Lassie", «Pal», i hovedrollen. På grunn av at det meste av innspillingen fant sted i Storbritannia, og på grunn av karantenelovgivninger kunne man ikke bruke noen av de nåværende "Lassie"-hundene fra Weatherwax kennels. Lionel Barrymore. Lionel Barrymore (født "Lionel Blythe" 28. april 1878 i Philadelphia i Pennsylvania, død 15. november 1954 i Van Nuys i California) var en amerikansk skuespiller. Barrymore vant en Oscar for sin rolle som «forsvarsadvokat Stephen Ashe» i filmen "Syndere", (A Free Soul). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Lassie. Lassie fotografert under innspillingen av en episode i Florida Lassie, en hund av rasen collie, blir av mange regnet som «verdens mest kjente hund». Hunden er en kjent og kjær figur over store deler av verden, fra flere filmer, TV-serier og bøker opp igjennom årene. Lassie blir til. Lassie ble skapt av den britisk-amerikanske forfatteren Eric Knight i den sagnomsuste fortellingen "Lassie Come-Home", først publisert som novelle i "Saturday Evening Post" i 1938, og deretter som roman i 1940. I Knights historie er det en ung gutt fra Yorkshire som eier en eksepsjonelt pen og lojal collie, men da familien havner i økonomiske problemer må hunden selges til en rik adelsmann. Både hunden og gutten sørger over separasjonen, og det blir enda verre da den nye eieren transporterer Lassie flere hundre kilometer unna til sin eiendom i Skottland. Colliens instinkter og mot fører imidlertid til at den rømmer, og boken følger Lassies desperate reise hjem til gutten hun elsker. I 1943 ble boken filmatisert, i det som skulle bli den første filmen om Lassie, under tittelen "Flukten", en film som fulgte handlingen i boken. Roddy McDowall hadde hovedrollen. Etter dette har det vært flere oppfølgere, TV-serier og «spin-offs». Lassie ble så populær at den, som en av kun tre hunder, fikk sin egen stjerne på Hollywood Walk of Fame. De to andre hundene som har fått sin egen stjerne der var Rin Tin Tin og Strongheart. I TV-serien "Lassie" som gikk 1954–1974 hadde hunden flere eiere, de første to var Jeff (Tommy Rettig) og Timmy (Jon Provost). Begge var gårdsgutter som ofte trengte hjelp fra sin superintelligente hund for å komme ut av vanskelige situasjoner. June Lockhart, som tidligere hadde opptrådt i "Lassies sønn", tok over rollen som Timmys mor etter Cloris Leachman. Ranger Corey kom senere inn som eier, og da serien nærmet seg slutten dro Lassie ut på egen hånd, uten noen ordentlig eier. Figuren Lassie. Den første som hadde rollen som Lassie var hunden «Pal», en collie som opprinnelig kom fra "Glamis Collies of California". Den opprinnelige eieren kunne ikke trene hunden, og leide inn "Weatherwax Trained Dogs" for å gjøre jobben. Da eieren ikke kunne betale regningen, tok dyretrener "Rudd Weatherwax" over eierskapet til hunden, sammen med broren "Frank". Før Pal døde ble han parret med en rekke tisper, noe som førte til tallrike etterkommere. Ni av Pals etterkommere har også spilt rollen som Lassie. Alle de ni var hannhunder, til tross for at figuren Lassie var ei tispe. Årsaken til dette er at hannhundene har en tykkere og mer prektig pels, og derfor beholder mer fylde under røytingen enn tispene gjør. For å unngå unødige avbrekk i filmingen ble derfor hannene foretrukket. Fredric March. Fredric March (født Ernest Frederick McIntyre Bickel 31. august 1897 i Racine i Wisconsin, død 14. april 1975 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller. Fredric March har vunnet to Oscar, en i 1932 for sine roller som "Dr. Henry L. Jekyll og Mr. Hyde" i filmen "Dr. Jekyll and Mr. Hyde", og en i 1946 for sin rolle som «Al Stephenson» i filmen "The Best Years of Our Lives". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Språk i Storbritannia. Det dominerende språk i Storbritannia er engelsk, som er et vestgermansk språk. Den eldste formen av et eget engelsk språk kalles gammelengelsk, deretter fulgte mellomengelsk og så dagens moderne engelsk. Det er betydelige dialektforskjeller innen det engelske språket. Disse deles gjerne i de overordnede gruppene hibernoengelsk (Nord-Irland), skotsk engelsk, walisisk engelsk og «Englandsengelsk», som så igjen deles inn i regionale dialekter. Det finnes også flere keltiske språk som er hjemmehørende på øyene: walisisk, kornisk, irsk og skotsk gælisk. Andre hjemmehørende språk er skotsk (som er nært beslektet med engelsk), romani og britisk tegnspråk. Nordirsk tegnspråk regnes også ofte som et eget språk. I Cumbria holdt keltiske innflytelser seg lenge i dialekten, spesielt i form av et unikt tallsystem som ble brukt for å telle sauer. De største innvandrerspråkene er gujarati, hindi, punjabi, urdu, bengali og kantonesisk. Offisielle språk. Tospråklige skilt på engelsk og walisisk Storbritannia har ikke et konstitusjonelt definert offisielt språk. Engelsk er hovedspråk og dermed "de facto" offisielt språk, i og med at 95% av befolkningen antas å være ettspråklige engelsktalende. I Wales har walisisk gjennom "Welsh Language Act 1993" fått status som offisielt språk, sidestilt med engelsk, mens skotsk gælisk har hatt tilsvarende status i Skottland siden 2005. I Nord-Irland brukes irsk og skotsk (ulsterskotsk) i en del offisielle sammenhenger. På de Ytre Hebridene blir gælisk fremmet på en særskilt måte. Den britiske regjeringen har gjennom Det europeiske charter for regions- og minoritetsspråk forpliktet seg til å fremme visse språklige tradisjoner. Dette inkluderer walisisk, skotsk gælisk, kornisk i henholdsvis Wales, Skottland og Cornwall, irsk i Nord-Irland, skotsk i Nord-Irland og Skottland, og britisk tegnspråk i alle regioner. Et helt spesielt tilfelle er normannerfransk, som fortsatt brukes i visse tilfeller i kommunikasjonen mellom House of Commons og House of Lords og ved visse formelle anledninger som f.eks. oppløsningen av Parlamentet. Statistikk. Ifølge folketellingen i 2001 snakker omkring 20% av befolkningen i Wales walisisk, det vil si omkring 600 000. Dette tallet er kontroversielt, da det ikke er kvalitetssikret. Teller man de som har avlagt en eksamen på videregående nivå og/eller har det som morsmål blir tallet lavere. På den annen side er det mange utenfor Wales som snakker walisisk, spesielt i de engelske grevskapene som grenser mot Wales og i London. Disse hadde ikke mulighet for å angi at de snakker walisisk under folketellingen. Samme folketelling kom til at det er 60 000 som taler skotsk gælisk, det vil si omkring 1% av befolkningen i Skottland. Hele 30% sier at de snakker skotsk. I Nord-Irland snakker omkring 110 000 irsk (7%) og 30 000 ulsterskotsk (2%). Disse tallene er også meget usikre, spesielt for Nord-Irland hvor det å snakke ett av disse språkene i stor grad er et spørsmål om tilhørighetsfølelse, og mange kan antas å si at de snakker språket selv om de er langt fra flytende. For Skottlands vedkommende er antallet som snakker skotsk det mest usikre, fordi det er en glidende overgang mellom et «radikalt» skotsk-engelsk og skotsk. I Cornwall snakker omkring 3500 mennesker, 0,6% av befolkningen, kornisk. Dette språket døde ut på 1700-tallet, men er gjenopplivet. Noen få barn er blitt oppdratt med kornisk som førstespråk. Språknormering. Det er opprettet flere organer som normerer og fremmer minoritetsspråkene. For kornisk finnes Taves Kernewek, som har støtte fra lokale myndigheter, men ingen offisiell status. Språk eller dialekt. Distinksjonen mellom språk og dialekt er ikke alltid like klar, og dette påvirker holdningen til minoritetsspråkene. Irsk og skotsk gælisk regnes av de fleste som to språk, og ikke dialekter av samme språk. De er tildels forståelige seg imellom, spesielt nordlige irske dialekter i forhold til sørlige skotske. Forholdet mellom lavlandsdialekten av skotsk og engelsk er langt mindre klart, siden det stort sett er mulig for de som snakker det ene å forstå det andre. Det samme gjelder forskjellen mellom ulsterskotsk og lavlandsskotsk, som er nesten fullstendig sammenfallende, og som hadde felles skriveregler godt inn i det 20. århundre; her er det politiske holdninger og språkhistorie som får enkelte til å klassifisere dem som to forskjellige språk. Dialekter innenfor språkene som er nevnt, inkludert engelsk, får i liten grad offentlig anerkjennelse. Dette fører til en del diskusjon, fordi man på det europeiske kontinentet finner tilfeller der dialekter med mindre innbyrdes forskjeller og særpreg enn de engelske kan få beskyttelse og hjelp til å fremme språket. Ytre omstendigheter. I Nord-Irland er bruken av irsk og ulsterskotsk til tider politisk ladet, selv om begge språk har vært brukt av innbyggerne uavhengig av religiøs eller nasjonal tilhørighet i tidligere tider. Ifølge "Northern Ireland Life and Times"-undersøkelsen i 1999 er det blant ulsterskotsktalende dobbelt så mange unionister som nasjonalister. I Skottland er det en del motstand mot bruken av skotsk gælisk i lavlandet, selv om det tidligere også var hovedspråket i dette området, med unntak av en liten del i sørøst som ble annektert av Northumbria og var engelsk- eller lavlandsskotsktalende. Shetland og Orknøyene var ikke historisk sett gælisktalende. Det gamle språket, norn, var av norrøn opprinnelse, og var til dels innbyrdes forståelig med islandsk og færøysk. Språket døde ut i det 18. århundre som følge av innvandring av lavlandsskotsktalende. Dialektene av lavlandsskotsk som tales på øyene har distinkte særpreg i forhold til fastlandsspråket. Norn ble også snakket i Caithness og muligens på Hebridene, men døde der ut langt tidligere. På Hebridene ble det erstattet av gælisk. Kornisk. Da Dolly Pentreath døde i 1777 forsvant den siste kornisktalende person. I nyere tid har språket blitt tatt frem igjen. En del mener at språket er dødt for alltid, og at det ikke kan bli mer enn et akademisk språk som ikke har morsmålsbrukere, men bare «elever». Andre mener at i og med at en del barn har lært det som sitt førstespråk må det sees på samme måte som gjenopplivet hebraisk. Det har vært en del fraksjonering innenfor korniskbevegelsen, hvilket har ført til indre stridigheter og dermed muligens en svekkelse av språkets utvikling. Innvandrerspråk. En undersøkelse utført i 1979 i Indre London viste at det blant barn i skolene var representert mer enn hundre språk. Dette tallet forventes å ha vokst. Hypotetiske historiske språk. I en del stedsnavn finner man spor etter et pre-indoeuropeisk språk. Kanaløyene og Man. Kanaløyene og Man er ikke del av Det forente kongerike, men språkene er anerkjent av Storbritannia som regionale språk og nyter dermed beskyttelse fra den britiske regjeringen. I Mans tilfelle er det også inngått avtale mellom den britiske og den irske regjeringen om å anerkjenne språket. På Sark tales dialekten sercquiais, som er beslektet med jèrriais, men som ikke er anerkjent som eget språk. Dialekten på Alderney, auregnais, er utdødd. Michaela. Michaela er et hebraisk jentenavn. Det er en feminin form av navnet Michael, som betyr «hvem er som gud». Skrukketrollfluer. Skrukketrollfluer (Rhinophoridae) er en liten familie av fluer som lever som parasitter på skrukketroll. De ble tidligere regnet til spyfluene. Trolig finnes det fem eller seks arter i Norge. Utseende. Små til middelsstore (2 – 11 mm), kraftige fluer, sterkt hårete. De ligner snyltefluene. De er vanligvis mørke, men av og til gulaktige, aldri metallfarget. Brystet ("thorax") er kledt med lange hår og børster. Bakkroppen er mer eller mindre sylindrisk, med kraftige, piggaktige børster. Vingene varierer i farge og størrelse, og er ofte ulike hos de to kjønnene. Bak vingefestet (armhulen), sitter to store vingeskjell (kalt "squamae"), det største underst. Beina er korte, slanke og kraftig hårete. Hodet er mer eller mindre rundt med ovale fasettøyne, som møtes i pannen hos noen hanner. Pannen er bred med mange kraftige børster. Antennene er tre-leddete, det første leddet er lite, det andre danner en hette over det tredje, som er noe avlangt og peker nedover. Det andre leddet har en lengdefure på utsiden. Nær roten på det tredje leddet sitter en antennebørste ("arista") som er fint hårete eller av og til fjærgrenet. De har en kraftig kinnbørste ("vibrissa"). Bakhodet og området under fasettøynene har mange og til dels lange hår. Larvene er mer eller mindre pølseformede. Levevis. Alle de artene der biologien er kjent er parasitter med larver som utvikler seg inne i skrukketroll, som er landlevende krepsdyr. Hunnene legger egg på steder der skrukketrollene har vært (de kan lukte stoffer som skrukketrollene skiller ut). De nyklekte larvene er ganske raske og beveger seg omtrent som igler. De henger seg på passerende skrukketroll og borer seg inn i verten gjennom den myke huden på undersiden av dyret. Larven spiser opp skrukketrollet fra innsiden og forvandler seg til en puppe inne i det tomme skallet. Av og til kan mer enn én larve utvikle seg i det samme skrukketrollet. De voksne fluene er dagaktive og besøker gjerne blomster. De løper rundt i rykk og napp mens de gjerne «rister» på vingene. Systematisk inndeling / Norske arter. Skrukketrollfluer tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Hudbremser, Nesebremser, Magebremser, Spyfluer, Kjøttfluer og Snyltefluer. Missil. Et missil er et selvdrevet, styrbart, eksplosivt prosjektil som blir brukt som våpen mot et mål. Missiler blir ofte drevet av raketter, men kan også ha andre motorer som ramjet, turbojet og turbofan. Et missil, i motsetning til en rakett, er alltid utstyrt med et styringssystem, i form av egne sensorer for selvstendig styring eller målsøking, og/eller kommunikasjon med målsøkingsutstyr på utskytingsenheten eller andre steder. Etymologi. Ordet missil kommer av det latinske verbet mitter som betyr å sende. I militær sammenheng betyr missil at våpenet er utstyrt med en form for styresystem, mens en rakett er et våpen uten styresystem. Et våpen som mangler motor, men har et styresystem blir navngitt styrte bomber (smarte bomber). Historikk. De første operative missilene som ble brukt var utviklet av Tyskland under 2. verdenskrig. De mest kjente er V1 og V2 som brukte en mekanisk autopilot til å styre missilet langs en forhåndsbestemt rute. Det ble også laget en rekke sjømåls- og luftvernsmissiler basert på radiokontroll, men i et mye mindre antall. Typer av missiler. Missiler blir som oftest kategorisert etter oppskytningsplattform og planlagt mål (sjø, luft, land) Flyinstrumenter. Instrumentering i et SAAB 91 Safir skolefly. P.D. James. Phyllis Dorothy James, Baronesse James av Holland Park (født 3. august 1920 i Oxford) er en britisk forfatter og medlem av Overhuset i Det britiske parlamentet. James har vært medlem av Board of Governors of the BBC (1988–93), medlem av Arts Council (1988–92) og styremedlem i British Council (1988–93). I 1983 mottok hun Order of the British Empire, og i 1991 ble hun gjort til life peer. Hun sitter i Overhuset som konservativ. Tidligere har hun arbeidet i sykehusadministrasjon og som statstjenestekvinne i det britiske innenriksdepartementets justisavdeling. P. D. James ble gift i 1941, og har vært enke siden 1964 da hennes ektemann døde etter lang tids sykdom. Hun har to døtre. James debuterte som forfatter i 1962 med kriminalromanen "Cover Her Face", som også introduserte hennes mest kjente detektiv Detective Inspector, senere Commander, Adam Dalgliesh ved Scotland Yard. Senere, i "An Unsuitable Job for a Woman" i 1972, introduserte hun også den kvinnelige privatdetektiven Cordelia Gray. I 1979 ble hun forfatter på heltid. Bibliografi. Hvor ikke annet angitt, er bøkene kriminalromaner. Filmatiseringer. Romanene om Adam Dalgliesh er filmatisert for BBC TV med Roy Marsden og senere Martin Shaw i hovedrollen. Helen Baxendale spilte hovedrollen i flere sesonger av en TV-serie basert på de to bøkene om Cordelia Gray. I 2006 kom en filmatisering av "Children of Men". Den ble regissert av Alfonso Cuarón, og hadde Clive Owen i hovedrollen. Verv og æresbevisninger. I 1987 var P. D. James formann for juryen ved utdelingen av Booker-prisen. Evergreen Terrace. Evergreen Terrace er en fiktiv gate i den animerte serien "The Simpsons". I denne gaten bor blant annet familiene Simpsons, Flanders og Powers i gaten. Arkitekturmessig er husene store, med store hager, bakgårder, kjellere og egne postkasser. Husene er svært like, og har garasje på høyre siden av huset. Innvendig er det fire soverom, spisestue, stue, kjøkken og bad. I Evergreen Terrace 744 bor familien Flanders, med far Ned, mor Maude og tvillingene Rodd og Todd. I Evergreen Terrace 743 (som kun er med i noen få episoder) bor ingen spesielle karakterer, men i én av episodene flytter George H.W. Bush inn her. Idrettsforeningen Skarp. Idrettsforeningen Skarp (stiftet 30. juni 1919) er et idrettslag fra Tromsø. A-laget i fotball spiller i 3. divisjon, avdeling 12. Skarphallen, Norges første innendørs fotballhall, ble planlagt, finansiert og bygget av IF Skarp, men forsvant ut av foreningens hender i 1989/90 på grunn av de høye byggelånsrentene og svak konjunktur. Skarphallen er en sandwichmodell med forretninger i grunnetasjen og idrettsdelen på 66x98 meter med kunstgress bygget på grunnetasjen.Skarphallen/Polarsenteret eies i dag av Coop Nord (forretningsdelen)og et tredelt eierskap av idrettsdelen med Coop Nord, Tromsø kommune og Norges Fotballforbund. I 2009 fikk Skarp ferdigstilt et eget kunstgressanlegg nord for Mortensnes skole på vestsiden av Tromsøya. Denne banen har i lang tid vært planlagt, og endelig fikk klubben prosjektet realisert. I forkant av 2011-sesongen har klubben fått satt opp flomlys og ballnett rundt banen, og et klubbhus med garderober og direkte inngang til banen er under bygging. IF Skarps 2 divisjonslag vil i 2011 bruke Alfheim Stadion som sin hjemmearena. Klubbens trener de siste årene Fred Rune Bjerkås takket etter opprykkssesongen 2010 for seg, og i november samme året presenterte Skarp den tidligere Tromsø IL-legenden Tore Rismo som hovedtrener. Klubben har også styrket satsingen i junioravdelingen, og mangeårig A-lagsspiller Vidar Haldorsen har trenerjobben der. Klubben har fotballaktivitet for alle aldersklasser jenter og gutter samt da senior damer og herrer. Leder for Skarp er Dag Vassbotn. Sportslig leder er Kolbjørn Pettersen. Wallace Beery. Wallace Fitzgerald Beery (født 1. april 1885 i Kansas City i Missouri, død 15. april 1949 i Beverly Hills i California) var en amerikansk skuespiller. I 1932 vant Wallace Beery en Oscar for sin rolle som "Andy «Champ» Purcell" i filmen The Champ. Beery var en yngre bror av skuespillerne William Beery og Noah Beery, som hadde lange karrierer innenfor filmindustrien, og han var onkel av skuespiller Noah Beery Jr, hvis skuespiller-karriere varte i syv tiår. Ifølge US Census Records, ble alle tre Beery-brødrene født av de samme foreldrene, noe som gjør dem til brødre og ikke halvbrødre som mange biografier om dem har hevdet. Beery rømte hjemmefra og sluttet seg til Ringling Brothers Circus i en alder av 16 år som assisterende trener for elefantene. Han forlot sirkuset to år senere, etter å ha blitt klort av en leopard. Beery fant arbeid i New York City som baryton for en opera, og han opptrådte på Broadway. I 1913 flyttet han til Chicago for å jobbe for Essanay Studios. Han spilte i flere komedier med Marie Dressler og Marjorie Main, men hans karriere begynte å avta i hans siste år. Hans første kone var skuespiller Gloria Swanson og de giftet seg i 1916, de utførte flere produksjoner sammen. Ifølge Swanson`s selvbiografi, skal Beery ha lurt henne til å svelge et abort-fremkallende middel da hun ble gravid, og det gjorde at hun mistet barnet sitt. De skilte seg i 1919. Beery`s andre kone var Rita Gilman, men også dette ekteskapet endte i skilsmisse. Beery døde i sitt eget hjem i Beverly Hills, California av et hjerteinfarkt i 1949. Han ble begravet i Forest Lawn Memorial Park Cemetery i Glendale, California. For hans mange bidrag til filmindustrien, ble Wallace Beery tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 7001 Hollywood Blvd. Apu Nahasapeemapetilon. Apu Nahasapeemapetilon er en figur i TV-serien The Simpsons som blir gitt stemme av Hank Azaria. Han er av indisk-tamilsk avstamning og eier Springfields avdeling av Kwik-E-Mart. Han er gift med "Manjula", som han har åttlinger med. Disse heter "Anoop", "Uma", "Nabendu", "Poonam", "Priya", "Sandeep", "Sashi", og "Gheet", som er Manjulas favoritt. Han har også en bror som heter "Sanjay", som hjelper ham med kiosken sin, en niese som heter "Pahusacheta" og en nevø som heter "Jamshed". Etter at han var utro mot Manjula ble han dømt til å skifte navn til "Slime Q Slime Dog", men alle kjenner ham fortsatt som Apu. Apu er hindu, nudist, og veganer. På 1960-tallet, mens han fortsatt bodde i India, ble han venn med Paul og Linda McCartney og mener selv han var kjent som den femte beatle. Han tok opp sangkarrieren tidlig på 1980-tallet da han sammen med Homer Simpson, Seymour Skinner og Barney Gumble gjorde stor suksess som The Be Sharps. I mellomtiden hadde han tatt doktorgrad i informatikk. Han begynte også å jobbe ved Kwik-E-Mart i studietiden, og fortsatte siden, og er i dag eier av storkiosken. I 1996 avsløres det at Apu oppholder seg i landet ulovlig, men ved hjelp av Lisa Simpson klarer han å få seg amerikansk statsborgerskap. Kwik-E-Mart har dårligere utvalg og høyere priser enn det store supermarkedet, men ligger nærmere huset til Simpson-familien og han ser lettere gjennom fingrene med ting. Da det i en episode ble forbudt å selge fyrverkeri, solgte Apu det i hemmelighet. Han har alltid masse varer stående på disken, og utvalget byttes stadig ut. Apu er en følsom mann, som er glad i kona si og har lett for å gråte. Han får lett dårlig samvittighet. Apus første opptreden var i 1990, i nest siste episode i første sesong. Laukvik (Vågan). Laukvik (Laukvika) er et lite fiskevær på Austvågøya i Vågan kommune, ca. 35 km utenfor Svolvær. Om sommeren foregår "Laukvik-dagene", fiskefestivaler og annet. Bygda kan skryte av Stangerholmen, et kunstverk av de sjeldne. Det er et hus som ble bygd på 1880-tallet og er dekket med dekorasjoner av kunstneren Henning Welford. På sommeren kan turister og andre besøke huset og gå på omvisning der. Det er et av få gjenværende hus av denne typen i Nord-Norge. Charles Laughton. Charles Laughton. Bilde fra 1940 Charles Laughton (født 1. juli 1899 i Scarborough i North Yorkshire i England, død 15. desember 1962 i Los Angeles i California i USA) var en engelsk–amerikansk skuespiller. I 1933 vant Laughton en Oscar for sin rolle som "Henrik VIII av England" i filmen "Henrik VIII privat", ("The Private Life of Henry VIII"). Han ble Oscarnominert for sin tolkning av den brutale Capt. William Bligh i "Mytteriet på Bounty" (1935) hvor han spilte mot Clark Gable i rollen som Lt. Fletcher Christian. Han har blitt tilegnet en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Charles Laughton spilte tittelrollene i "Rembrandt" fra 1936 og "The Hunchback of Notre Dame" fra 1939. Tromsø Jazzklubb. Tromsø Jazzklubb (etablert 15. september 1986) er en norsk jazzklubb, kjent som ett av Norsk jazzforums åtte regionale jazzsentra, og for å ha arrangert over 300 konserter i sin virketid. Av spesialiteter kan nevnes den årlige ««Romjulsjazz». Klubben har i 2006 rundt 200 medlemmer og ledes av jazzmusikeren Øystein B. Blix. Viktige saker er etableringen av Tromsø Internasjonale Jazzfestival. Comic Book Guy. Jeff Albertson, bedre kjent som Comic Book Guy, er en fiktiv figur i den animerte serien The Simpsons. Han eier en tegneseriesamler butikk kalt The Android's Dungeon & Baseball Card Shop. Figur. Figuren blir fremstilt som den overvektige og stereotype nerden. Comic Book Guy er kanskje best kjent for sin sarkastiske holdning som etterhvert har blitt hans kjennemerke. Han har en doktorgrad i folklore og mytologi (han oversatte "Ringenes Herre" til Klingon som en del av sin eksamen). Hans slagord er «Worst. Noun. Ever.», som vanligvis er sagt med korte pauser mellom hvert ord eller med ordvariasjoner. Bortsett fra å være en stor Star Trek samler, en han en stor fan av tegneserien "Hi and Lois". Butikken hans har en seksjon dedikert til illegale videoer som inkluderer Fred Rogers full, en topphemmelig atomkrig strategiplan, en «god versjon» av Gudfaren III samt en video med Kent Brockman som plukker seg i nesen. Han måtte en gang gi bort det «ultimate beltet» (som han vant på en Star Trek konvesjon) siden han selv påpekte at den gjennomsnittlige Star Trek entusiasten ikke har noe bruk for et belte i medium størrelse. Han var seksuelt uerfaren til godt inne i 40-årene inntil han fikk et forhold til Seymour Skinners mor, Agnes. Han gikk senere ut med Edna Krabappel. Comic Book Guy er kjent for å være egoistisk. Han pleier å ha en sarkastisk tone til Bart Simpson og Milhouse Van Houten når de besøker butikken hans. Han ble utsatt for mobbing da han prøvde å få tilbake det «ultimate-beltet», han gav til slutt etter ved å si «I must get back to my comic book store, where I "dispense" the insults rather than "absorb" them.» Han er medlem av Mensa sammen med Seymour Skinner, Julius Hibbert, Lisa Simpson, Professor Frink, og Lindsey Naegle. I episoden Saddlesore Galactica, hadde han på seg en t-skjorte med påskriften «Worst Episode Ever» mens han kritiserte Simpson familien for å ha en hest siden de allerede hadde hatt en hest i en tidligere episode. Han dukket opp igjen i samme episode da det ble det nevnt at Marge holdt på å utvikle et gambling problem ved å si «Hei! Jeg fulger med deg»". Under rulleteksten i episoden kan man høre han si, «Worst Episode Ever» («verste episode noensinne»). Navn. Man hadde lenge unngått å røpe figurens navn ved å la de andre figurene kalle han «Comic Book Guy». I mai 2002 uttalte Matt Groening i et intervju med "Wizard", at han tenkte å kalle Comic Book Guy for Louis Lane. Den 6. februar 2005 i episoden «Homer and Ned's Hail Mary Pass», introduserte Comic Book Guy seg til Ned Flanders ved å si, «My name is Jeff Albertson, but everyone calls me Comic Book Guy». Produsent Al Jean uttalte senere at de gav han det vanlige navnet bare for å irritere fansen. Politisk union. En politisk union er en form for stat som består av mindre stater. I motsetning til en personalunion deler de individuelle statene en felles regjering og unionen anerkjennes internasjonalt som en enkelt politisk enhet. Eksempler inkluderer Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Den Europeiske Union, De forente arabiske emirater, Serbia og Montenegro og Sovjetunionen. Det motsatte av en politisk union er en enhetsstat. Victor McLaglen. Victor Everleigh McLaglen, (født 11. desember 1883 i Tunbridge Wells, Kent, England, død 7. november 1959) var en britisk-amerikansk skuespiller. I 1935 vant han en Oscar for sin rolle som «Gypo Nolan» i filmen "Angiveren", (The Informer). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. McLaglen forlot hjemmet i en alder av fjorten år for å bli med i den britiske hæren med den hensikt å kjempe i den andre boerkrigen. Men til hans ergrelse ble han stasjonert på Windsor Castle, og han ble senere tvunget til å forlate hæren da hans sanne alder ble oppdaget. Fire år senere flyttet han til Canada, hvor han tjente til livets opphold som bryter og tungvektsbokser, med flere imponerende seire i bokseringen. Mellom kamper, turnerte McLaglen med et sirkus, og tilbød $ 25 til den som kunne gå tre runder i ringen med ham. McLaglen returnerte til England i 1913 og under første verdenskrig fungerte han som en kaptein i The Princess of Wales Royal Regiment. Han fortsatte også med boksing, og ble kåret til tungvekt av den britiske hæren i 1918. Etter første verdenskrig begynte han å ta roller i britiske stumfilmer. McLaglen`s karriere tok en overraskende vending i 1920, da han flyttet til Hollywood. Han ble en populær karakterskuespiller, med en spesiell evne til å spille fylliker. Flere ganger spilte han roller som irer, noe som førte til at mange filmfans feilaktig antok at han var irsk snarere enn engelsk. Høydepunktet i karrieren hans var en Academy Award for beste skuespiller for hans rolle i The Informer (Angiveren) fra 1935, basert på en roman av Liam O'Flaherty. Mot slutten av karrieren ble McLaglen nominert igjen, denne gangen for beste mannlige birolle, da han spilte mot John Wayne i filmen The Quiet Man (1952). McLaglen var eldre bror av skuespiller Cyril McLaglen. Han var gift tre ganger. Hans første ekteskap var med Enid Lamont i 1919. Paret fikk en datter, Sheila, og en sønn, Andrew. Andrew McLaglen arbeidet som regissør. Hans kone Enid Lamont McLaglen døde i 1942 som et resultat av en ride-ulykke. Hans andre ekteskap var med Suzanne M. Brueggeman, hvis ekteskap varte fra 1943 til 1948. Hans tredje og siste ekteskap var med Margaret Pumphrey, som han giftet seg med i 1948. Han forble gift med Margaret, inntil hans død av et hjerteinfarkt i 1959. McLaglen hadde innen den tid blitt en naturalisert amerikansk statsborger. Han ble begravet ved Forest Lawn Memorial Park i Glendale, California. Terje Osmundsen. Terje Osmundsen (født 1. februar 1957 i Stavanger) er en norsk næringslivsleder og tidligere politiker (H). Han er cand.polit. i statsvitenskap, økonomi og rettsvitenskap fra Universitetet i Oslo og studerte også statsvitenskap og internasjonal finans ved American University 1976–1977. Osmundsen var formann i Unge Høyre 1979–1980 og personlig sekretær for statsminister Kåre Willoch 1981–1985. Han var videre forskningsattaché ved Norges ambassade i Paris 1985–1986, prosjektleder for «Scenarier år 2000» 1986–1987, assisterende direktør i Saga Petroleum 1987–1989, assisterende direktør i Alcatel i Paris 1989–1991, viseadministrerende direktør i NHO 1991–1994, direktør i Kværner 1994–1997 og administrerende direktør i Universitetsforlaget 1997–1998. Han drev analyseselskapet Preview 2000–2003 og var redaktør og gründer for tidsskriftet "Mandag Morgen" 2003–2009. Fra 2009 er Osmundsen direktør i solenergiselskapet Scatec Solar. Han er gift med tidligere barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, og var tidligere gift med Arbeiderparti-politikeren Anne Kristin Sydnes. Serena Williams. Serena Jameka Williams (født 26. september 1981) er en amerikansk tennisspiller. Hun er en yngre søster av tennisspilleren Venus Williams. Serena bor i Palm Beach Gardens i Florida. Hun har også to andre søstre, Esha og Lyndrea. Serena vant sin første tennisturnering da hun var fire og et halvt år gammel. Før hun var 10 år hadde hun deltatt i 49 turneringer,og vunnet 46 av dem. Serena har vunnet prisen "WTA player of the year" tre ganger og vært nummer 1 på rankingen til sammen 123 uker (første gang i 2002). Hun har aldri tapt i første runden av en grand-slam turnering før (de fire største turneringene i verden). til sammen har hun vunnet 14 grand slam titler i singel og 14 i double (alle med søster Venus Williams). Serena har vunnet 37 WTA turneringen i karrieren og 20 double turneringer. Hun har tjent over 30 millioner dollar på tennis, mest tjenende i historien for damer. hun har en kampstatistikk på 83% vinn. Hun ble profesjonell i september 1995, 14 år gammel. I 1997, da hun var ranket som nummer 304 i verden, slo hun både Monica Seles og Mary Pierce i turneringen Ameritech Open i Chicago, Illinois. Hun endte sesongen som nummer 99 i verden. Tidlig i livet. Williams ble født i Saginaw, Michigan og er datter av Richard Williams og Oracene Price. Hun er av afrikansk bakgrunn og er den yngste av Oracenes fem døtre:. Halvsøstre Yetunde (død 14. september 2003), Lyndrea og Isha Price, og eldre søster Venus som også er en profesionell tennispiller. Når barna var små, flyttet familien til Los Angeles-forstaden Compton, der Serena begynte å spille tennis i en alder av fem. Hennes far hjemme-skolerte Williams og hennes søster Venus. Williams flyttet familien fra Compton til West Palm Beach da hun var ni, slik at hun kunne delta i tennis akademiet til Rick Macci, som ville gi ytterligere coaching. Macci oppdaget det eksepsjonelle talentet til søstrene. Han var ikke alltid enig med søstrenes far, men respekterte at "han behandlet sine døtre som barn, tillot dem å være små jenter". Richard sluttet å sende sine døtre til nasjonale junior-tennis turneringer når Serena var 10, siden han ville ha dem til ta det rolig og fokusere på skolearbeidet. En annen ting var rasisme, som han angivelig hadde hørt foreldrene til hvite spillere snakke om Williams søstrene på en nedsettende måte under turneringer. På den tiden, hadde Williams en 46-3 rekord på USA Tennis Association junior tour og var rangert som nummer 1 blant under 10 spillere i Florida. I 1995, Richard trakk døtre ut av Maccis akademi, og fra da av overtok all coaching hjemme hos familien. På spørsmål i 2000 om å ha fulgt den vanlige veien til å spille regelmessig på junior kretsen ville vært gunstig, svarte Williams: «Alle gjør forskjellige ting. Jeg tror for Venus og jeg, vi bare prøvde en annen vei, og det fungerte for oss. 1995-1999: Profesjonell debut. Williams første profesjonelle turnering var i september 1995 ved Bell Challenge i Quebec by. Hun tapte i første runde av kvalifiseringen mot nr. 149 i verden Annie Miller på mindre enn en time og tjent 240 USD i premiepenger. Williams spilte ikke en turnering i 1996. Det følgende året, tapte hun i de kvalifiserende rundene av tre turneringer før hun vant sin første hoved-tablå kamp i november på Ameritech Cup Chicago. Rangert som nr. 304, sjokkerte hun nr. 7 i verden Mary Pierce og nr. 4 Monica Seles, sine første seire over Topp 10 spillere, og blir den lavest rankete spilleren i den åpne æraen å beseire to Top 10 motstandere i en turneringen. Hun tapte i semifinalen mot nr. 5 Lindsay Davenport. Hun avsluttet 1997 ranket som nr. 99. Williams begynte 1998 i Medibank International Sydney. Som en kvalifiseringsspiller ranket som nr. 96, slo hun nr. 3 Davenport i kvartfinalen før hun tapte for Arantxa Sánchez Vicario i semifinalen. Williams gjorde sin debut i hovedtablå i en Grand Slam-turnering i Australian Open, hvor hun beseiret sjette seeded Irina Spîrlea i første runde før hun tapte for søsteren Venus i andre runde, i søstrenes første profesjonelle kamp. Williams kom til seks andre kvartfinaler i løpet av året, men tapte dem alle, inkludert sin første kamp mot nr. 1 Martina Hingis i Lipton International Players Championships i Key Biscayne og hennes andre kamp mot Venus i Italian Open i Roma. Hun klarte ikke å nå kvartfinalen i noen Grand Slam-turnering resten av året, tapte i den fjerde runden av det franske Åpne for Sánchez Vicario og tredje runde i både Wimbledon og US Open, til Virginia Ruano Pascual og Spîrlea, henholdsvis. Hun vant imidlertid mixed double titler i Wimbledon og US Open med Max Mirnyi. Williams vant sin første profesjonelle tittel i double i Oklahoma City med Venus, og de ble den tredje søstreparet å vinne en WTA tittel noensinne. Williams søstrene vant to double titler sammen i løpet av året. Serena avsluttet året ranket som nr. 20 i single. 2000-2003. I 2000 vant hun gullmedaljen i double under OL i Sydney sammen med søsteren Venus. I 2001 endte hun for tredje år på rad blant de 10 fremste på verdensrankingen. I 2002 vant hun French Open, Wimbledon og US Open. I løpet av året vant hun 8 titler. Hun toppet verdensrankingen i ett år, og vant i denne perioden 5 av 7 Grand Slam-titler. Wimbledon-finalen i 2002 var historisk, for første gang på 118 år møttes et søskenpar i finalen. Det var andre gangen i Wimbledon-turneringens historie dette skjedde, forrige gang var i første finalen i 1884 da søstrene Maud Watson og Lilian Watson gjorde om singletitlen. Hun vant Australian Open i 2003, den fjerde Grand Slam-tittelen på rad. I finalen slo hun søsteren Venus, det også for fjerde gang på rad. Dette var sjette gang en kvinne hadde innehatt samtlige fire Grand Slam-titler i løpet av 12 måneder. Noen måneder senere vant hun Wimbledon, der og slo hun søsteren Venus i finalen. Månedene som fulgte ble tøffe for Serena, som fikk en skade som skulle vise seg og sett henne ute av spill i 6 måneder. September 2003, en uke før bursdagen til Serena, ble storesøsteren til Serena, Yetunde, skutt og drept. Det tok lang tid før Serena var tilbake i sitt rette seg, og var ikke tilbake i topp ti før i 2007. 2004-2006. Serena trakk seg fra Australian Open i 2004 for å lege en skade i venstre kne. Hun kom til finalen i Wimbledon igjen, men tapte for 17 år gamle Maria Sharapova fra Russland. 30. juli trakk hun seg fra kvartfinalen mot russiske Vera Zvonareva med en skade i venstre kne. Den samme skaden tvang henne til å sløyfe OL i Athen. I Australian Open ble hun slått ut i tredje runde. Litt senere falt hun ut av topp 50-listen for første gang på mange år. Hun er for tiden ikke rangert blant verdens 100 beste spillere, og det er usikkert om hun vil komme tilbake i den absolutte verdenstoppen. 2007-2008. I 2007 kom hun til finalen i Australian Open gjennom å beseire tsjekkiske Nicole Vaidišová med 7-6, 6-4 i semifinalen. I finalen møtte hun russiske Maria Sharapova som hun vant over i to strake sett; 6-1, 6-2. I mars vant hun på hjemmebane i Miami. I finalen beseiret hun Justine Henin (BEL) og kom fra 0-6, 0-2 og vant kampen 0-6, 7-5, 6-3, og med det sin femte sier i Miami. Etter noen skadeskutte og tøffe år endte hun året som nummer 7 på rankingen. I 2008 vant hun doubletittelen i Wimbledon sammen med sin søster Venus. Under OL 2008 i Beijing tok hun sin andre olympiske tittel i double. Sammen med sin søster Venus beseiret de det spanske doubleparet Anabel Medina Garrigues og Virginia Ruano Pascual med 6-2, 6-0. Hun vant singlefinalen i US Open over serbiske Jelena Janković med 6-4, 7-5. Hun endte året som nummer 2 på rankingen. 2009. I 2009 vant Serena Australian Open i januar i singel, og i double med Venus. Hun Leverte deretter noen semifinaler i blant annet Dubai og Paris indoors. I French Open ble det et knepent tap mot Svetlana Kuznetsova (RUS) 6-7, 7-5, 5-7 etter å ha ledet 3-1 i avgjørende sett. Det ble en opptur i Wimbledon hvor hun vant i både singel og double med Venus. Hun reddet forøvrig matchball mot Elena Dementieva (RUS) i semifinalen i singel, og slo Venus i singlefinalen 7-6, 6-2. Søstrene fikk med seg en turneringsseier i Stanford i double før det like etter ble seier i Us Open double. I single endte det med tap for Kim Clijsters (BEL) 4-6, 5-7. Serena vant den siste turneringen av 2009, WTA Championships, mot søster Venus 7-6, 6-2 i finalen og endte med det året som nummer 1 på rankingen for andre gangen i karrieren. 2010. 2010 ble et skadeskutt år for Serena williams som bare spilte 6 turneringer. Hun vant Australian Open i singel og double med Venus. I kvartfinalen i singel mot Victoria Azarenka (BLR) lå hun under 0-4 i avgjørende sett og vant. Serena var ute med skade til mai hvor hun spilte Madrid, Roma og French Open. Det ble henholdsvis 2. runde, semifinale, og kvartfinale i singel. I double vant hun med Venus Madrid og French Open for andre gang med søsteren. I Wimbledon en måned etter vant hun i singel med komfortable 6-3, 6-2 over russiske Vera Zvonareva og vant dermed sin 13. grand-slam tittel i singel, mest av alle nåværende spillere, og femte plass i historien. På en restaurant i Munchen 14. jili, kort tid etter finalen, skar hun seg på et glass i foten og måtte operere. Hun hoppet kort tid etter inn i en oppvisningskamp for Justine Henin (BEL). Der spilte hun mot Kim Clijsters (BEL) i Belgia foran et rekordstort publikum på nærmere 40 000. Skaden ble verre etter denne kampen og Serena måtte trekke seg fra resten av 2010 sesongen. Hun har også trukket seg fra 2011 Australian Open hvor hun er tittelforsvarer i singel og double. Dette kan føre til at hun faller ut av topp 20 rankingen for første gang på fire år. 2011. Skademarerittet skulle fortsette da Serena Williams skulle sjekke foten sin i mars. Legene fant den gangen ut at hun hadde blodpropp i lungene, og ble dermed hasteoperert. April ble første gang hun viste seg frem på trening på en tennisbane igjen. 2012. Serena starter året med å delta i en turnering i Brisbane, Australia, hvor hun kommer til kvartfinale før hun må trekke seg på grunn av enda en skade. Hun klarte likevel å bli frisk til årets første grand slam, som endte med et skuffende tap i 4. runde for Ekatarina Makarova. Videre var hun ute med enda en skade i noen måneder før hun spilte sin tredje turnering for året i Charleston. Der knuste hun absolutt all motstand, blant annet Stosur i semi med 6-1, 6-1, og Safarova i finalen 6-0, 6-1, og vant sin første turnering for året. Videre vant hun sin neste turnering, den også på grus, i Madrid. Hun knuste der også all motstand, blant annet verdensener Azarenka og Sharapova, begge med resultatet 6-1, 6-3. Uken etter var det turnering i Roma hvor hun kom til semifinale, men der måtte hun trekke seg grunnet enda en fotskade. Da hun skulle starte sin første kamp i French Open hadde hun vunnet 17 strake kamper, og var storfavoritt. Til alles overraskelse tapte hun allerede i 1. runde for franskmennenes Virginie Razzano i en thriller. I det hun beskrev som et av de tøffeste tapene i sin karriere, gikk hun videre og vant sin neste turnering. Det var ingen annen turnering enn Wimbledon. Hun vant også doubletittelen der med søster Venus, og søstrene står nå med 5 singletitler hver på gresset, og 5 doubletitler sammen. Hun rykket opp til 4.plass på rankingen med Wimbledontittelen. Under OL 2012 i London tok hun sin tredje olympiske tittel i singel. Venus Williams. Serena har spilt mot sin søster Venus 12 ganger i Grand Slam-turneringer og 11 ganger i andre turneringer (inkludert 11 finaler). Hun leder i head-to-head-serien, 13-10 (inkludert de siste fire på rad). De er de eneste kvinnene i historien å ha spilt mot hverandre i fire sammenhengende Grand Slam-finaler. Foreløpig Venus har 43 karriere tennis titler, mens Serena har 37. Spillestil. Williams er primært en baseline spiller. Hennes spill er bygget rundt å ta umiddelbar kontroll over ballvekslingen med en kraftig og konsekvent serve (regnet å være best i kvinnenes spill), retur av serve, og kraftfulle slag fra både hennes forehand og backhand. Hennes serve er teknisk veldig god og har blitt målt så hardt som 129 mph (206,5 km / t), den nest raskeste (etter hennes søster Venus) all-time blant kvinnelige spillere. Williams solide volley, spesielt drive-volleyen og smashen hennes gir henne fordeler på nettet.Hun produserer god dropvolleyer, et slag som ikke mange spillere bruker. Selv om Williams 'forehand er blant de mest kraftfulle slagene i kvinnenes tennis, regnes backhanden hennes som en av, om ikke den, beste på Women's Tennis Association (WTA) tour. Williams kan slå en vinnende backhand fra alle posisjoner på banen, ned linjen eller cross, selv når hun er på defensiven eller på annen måte under press. Williams slår hennes backhand med en åpen fotstilling, og bruker samme åpne fotstilling på hennes forehand. Williams` aggressive spillestil resulterer i et relativt høyt antall upressede feil. Denne "høy risiko" stil er balansert i en del av hennes server, som kombinerer stor kraft og plassering med svært høy stabilitet. Selv om mange tenker på Williams som bare en offensiv spiller, spiller hun også meget godt i forsvar og er en av de raskeste på beina i verden av tennisdamene. Priser. Tennis Magazine/Rolex Rookie of the Year, WTA Most Improved Player of the Year, Tennis Magazine Player of the Year, WTA Doubles Team of the Year Award (med Venus Williams), Teen Choice Awards, – Extraordinary Achievement Award, Associated Press Female Athlete of the Year, 34th NAACP Image Awards President's Award, ESPY Award Best Female Tennis Player, Laureus World Sportswoman of the Year, Avon Foundation Celebrity Role Model Award, BET Award for Female Athlete of the Year, WTA Comeback Player of the Year, Family Circle/Prudential Financial Player Who Makes a Difference Award, ESPY Award Best Female Tennis Player, BET Award for Female Athlete of the Year, BET Award for Female Athlete of the Year, Forbes The Celebrity 100 (No.62), 2006 BET Award for Female Athlete of the Year, Laureus World Comeback of the Year, Harris Poll Most Favorite Female Sports Star, AP Female Athlete of The Year Award, SI.com Best Female Athlete of the Decade, Glamour Magazine Women of the Year Award, BET Award for Female Athlete of the Year, Harris Poll Most Favorite Female Sports Star, ESPY Award Best Female Tennis Player, ITF Women's Doubles World Champion (med Venus Williams), Second Best Tennis Player of the Decade (ESPN) (med Roger Federer som nummer 1), WTA Doubles Team of the Year Award (med Venus Williams), WTA Fan Favorite Doubles Team of the Year Award (med Venus Williams), Doha 21st Century Leaders Awards – Outstanding Leadership, Laureus World Sportswoman of the Year, TIME Magazine The World's 100 Most Influential People, BET Award for Female Athlete of the Year, ESPY Award Best Female Tennis Player, Harris Poll Most Favorite Female Sports Star[98], Teen Choice Awards – Female Athlete Award, Forbes 100 Most Powerful Women in the World (No.55), Vestavind (TV-serie). "Vestavind" var en meget populær, norsk dramaserie som gikk på NRK i 1994 og 1995. De fleste scenene ble spilt inn i Sauda, som var scene for det tenkte stedet Lovranger, og i Oslo. Serien fulgte forskjellige familier i forskjellige samfunnsklasser fra annen verdenskrig og frem til 1972. Den danske serien "Krøniken" hentet mye inspirasjon fra "Vestavind". Serien består av 17 episoder og hadde premiere på NRK 6. mars 1994. De ti første episodene ble sendt søndager kl 20.40 i perioden mars-mai 1994, mens de syv siste episodene ble sendt søndager kl 20.00 i perioden mars-april 1995. Hele serien ble sendt i reprise høsten 1999. Familier. Norvald Tveit skapte historien om familien på gården Nedrebø i nærheten av det fiktive tettstedet Lovranger på Vestlandet. Sivert Nedrebø (Per Jansen) er gift med Anna (Anne Marit Jacobsen), og sammen har de to barn, sønnen Hallvard (Lasse Lindtner) og Agnes (Hildegun Riise). I tillegg bor Siverts’ aldrende og allvitende mor, Marie (Wenche Foss), på gården, samt gårdskaren Bellest (Nils Sletta). I starten av serien jobber Hallvard i industrien i Lovranger, men utover i serien klatrer han oppover og sitter til slutt som direktør. Han gifter seg med Emma Engan (Liv Bernhoft Osa) og får barna Svein-Arne (Bjarte Hjelmeland) og Annie (Kjersti Elvik). Agnes har en romanse med den velstående Georg Ahlsen (Bjørn Skagestad) ved krigens slutt, og dette resulterer i at hun blir mor til Joakim (Henrik Mestad). Da hun senere velger å flytte til Oslo for å søke arbeid og for å konfrontere Georg, blir Joakim igjen hos besteforeldrene på Nedrebø. Agnes møter etter hvert Ivar Torgersen (Sven Nordin), som hun gifter seg med. Hun ønsker å hente Joakim til Oslo, men foreldrene hennes nekter. Agnes og Ivar får to tvillingdøtre, Gun (Iren Reppen og Ann-Karin Nina Woxholtt) og bosetter seg på Lambertseter. Mot slutten av serien skranter ekteskapet til Agnes og Ivar, og Agnes søker tilbake til Georg Ahlsen. Deres sønn Joakim gifter seg med nordlandsjenta Elna (Kjersti Holmen), og tar til seg hennes datter som sitt eget barn. I siste episode blir det dessuten kjent at Joakim og Elna skal ha barn. Kjartan Fløgstad skrev om familien Engan, som var knyttet til industrivirksomheten i Lovranger. Algot Engan (Espen Skjønberg) har jobbet og slitt på fabrikken i hele sitt yrkesaktive liv, og har respekt som tillitsvalgt for arbeiderne. Han er enkemann og når serien starter bor han sammen med sin datter Emma (Liv Bernhoft Osa). Hennes romanse og senere ekteskap med ”oppkomlingen” Hallvard Nedrebø (Lasse Lindtner) faller ikke i god jord hos Algot. At Hallvard er sønn av Algots evige rival Johannes Nedrebø (Per Jansen) gjør ikke ting stort bedre. Historien om den velstående familien Ahlsen på Frogner i Oslo ble skrevet av Lars Saabye Christensen. Alfred Ahlsen (Henrik Scheele) driver familiebedriften, en manufakturforretning. Han er sønn av Christine Ahlsen (Mona Hofland), som etter ektemannens død bor sammen med sønnen og hans familie. Alfred er gift med Monica (Liv Steen), og har sønnene Wilhelm (Dennis Storhøi) og Christian (Sverre Solberg). Nå og da bor også Alfreds yngre bror, Georg (Bjørn Skagestad), hos dem, men han er en omflakkende sjel. Når Agnes Nedrebø (Hildegun Riise) en dag står på døren og forteller at Georg er far til hennes barn, tar Christine Ahlsen henne til seg og sørger for at Alfred gir henne på husrom og arbeid. Utover i serien møter Ahlsen økonomiske utfordringer, og forretningen blir nedlagt. Eldstesønnen Wilhelm slår seg imidlertid opp, om enn på noe spekulative måter. Han blir gift med Turid (Agnethe Haaland) og de bygger seg villa i Holmenkollåsen. Ekteskapet er ikke det aller beste, og Turid har en affære med en bilmekaniker, Ivar Torgersens lillebror (Kim Haugen). Da hun blir gravid kommer dette for en dag, da Wilhelm forteller henne at han ikke kan få barn. Torill Thorstad Hauger skrev om familien Torgersen i Vika i Oslo. Den bestod av Alf Torgersen (Joachim Calmeyer) og hans kone (Sissel Sellæg), samt deres sønner (Sven Nordin og Kim Haugen). Yngstesønnen startet etter hvert et bilverksted, og moren, som med tiden ble enke, var vaskedame hos han. Produksjon. Knut Andersen, Per Bronken, Svein Scharffenberg Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad, Torill Thorstad Hauger og Norvald Tveit Per Bronken Egil Monn-Iversen Magne Bleness og Bitte Monn-Iversen Grethe Hejer og Kristin Sundt-Hansen Leiv Ove Bergundhaugen og Arne Borsheim Otto Valsø Knut Hansen, Arne Johnny Karlsson og Trond Nystedt Simen Bang-Hansen, Nikolai Bleness, Ole Martin Bryn, Dorte Wormdal Brit Flatland, Randi Katrine Olsen, Ingrid Wiese Frank Hanssen og Hans Brubak Bjørn Wilberg Gerd Johnsrud Fiskeoppdrett. Fiskeoppdrett er en form for akvakultur, der man føder opp fisk. Fiskeoppdrett er kjent i Kina fra 2500 år f.Kr., dette dreide seg om oppdrett av karpefisker i ferskvann. I Norge ble fiskeoppdrett for alvor utbredt på 70-tallet, da man begynte med oppdrett av laks og ørret i merder i havet. Settefisk. Den første delen av fiskens livssyklus skjer i et settefiskanlegg. Ved å blande rogn og melke får man befruktede egg. Dette kan skje på settefiskanlegget, men ofte gjøres avlsarbeide og befruktning i spesialiserte anlegg. Oppdrett av settefisk skjer innendørs i ferskvann. Fiskeeggene oppbevares i kar, og klekkes etter et visst antall døgn-grader. Når fisk klekkes har den en pose på magen - en "plommesekk". Den første tiden lever fisken av næringen som finnes i denne. Deretter begynner den å spise, den kalles da "yngel". Lakseyngelen er stor nok til å spise vanlig tørrfor. Når lakseyngelen har nådd en viss størrelse vaksineres hver enkelt mot noen kjente laksesykdommer. Når lakseyngelen er rundt ett år gammel og 100 gram blir den "smolt". Den er da klar for å leve i saltvann, og kan settes ut i havet. Matfisk. Når fisken har fått en viss størrelse settes den ut i merder i havet. Moderne oppdrettsanlegg kan ofte ha en million individer fordelt på flere merder, og lokaliseringen av anleggene er derfor svært viktig. For å hindre stor lokal forurensning med konsentrasjon av avfallsstoffer, må oppdrettsanlegg ligge på steder med god gjennomstrømming og dybde. Det er dessuten gunstig hvis man får jevnt høye vanntemperaturer, men ikke alt for varmt når temperaturen er høyest på sommeren. For å kunne drive med fiskeoppdrett må man ha en eller flere godkjente lokalitet, og man må ha en konsesjon som bestemmer hvor mange tonn fisk man har lov til å ha i havet. For å hindre spredning av smitte og parasitter er det fastsatt regler for avstand mellom anlegg og brakklegging mellom ulike utsett av fisk. Fisken fóres med pellets. Fiskefór lages av marine og vegetabilske oljer og proteiner tilsatt vitaminer og mineraler. I laksefór tilsettes også antioksidanten astaxanthin, som finnes naturlig i rekeskall og gir laksen rød farge. Selve fóringen skjer ved hjelp av maskiner - fóret blåses fra fórsiloer og spres ut i mærene. Fóringen overvåkes ved hjelp av undervannskameraer. Laks slaktes når den er rundt 2,5 år. Den er da en stor fisk på rundt fem kg. Slakteri. Oppdrettsfisk slaktes vanligvis på et spesialisert slakteri. Når fisken er klar for levering hentes den i matfiskanlegget med en brønnbåt, som frakter fisken levende til slakteriet. Fisken bedøves med CO2, strøm eller et slag i hodet, deretter bløgges den ved å skjære over gjellestavene, hvor den så får ligge og blø ut i en tank. Den sløyes umiddelbart av maskiner. Hvis fisken skal fileteres lar man den ofte ligge noen dager slik at beinene løsner. Det produseres imidlertid gourmetprodukter der fisken er filetert i forbindelse med slaktingen. Mesteparten av fisken som produseres i Norge sløyes, legges på is i kasser og kjøres med lastebil til kontinentet, der den tilberedes videre. Oppdrett av andre fiskearter. På global basis finnes det er rekke ulike fiskearter som brukes i oppdrett. For eksempel har oppdrett av karpefisker lang historie og stor utbredelse. Disse fiskeslagene er ikke egnet for oppdrett i norske farvann. Det har vært gjort mange forsøk på oppdrett av annen fiske enn laks og ørret i Norge, særlig torsk, kveite og steinbit. Til nå har ingen av disse gitt kommersielle suksesser. Man har kommet lengst med oppdrett av torsk, men man har fremdeles biologiske og tekniske problemer som gjør produksjonen kostbar, og samtidig har ikke prisene vært spesielt høye den siste tiden. Havforskningsinstituttet har forsøkt å få til oppdrett av berggylt for å kunne bruke den som middel mot lakselus. Miljøperspektivet. Det har vært mye fokus på negative miljøpåvirkninger ved fiskeoppdrett. Hovedutfordringene for oppdrettsnæringen i Norge er lakselus og rømming av laks. Lakselus. Lakselus er en parasitt som lever naturlig på laks. I oppdrettsanlegg, der store mengder laks er samlet, risikerer man en oppblomstring av lakselus. Oppdrettere er pålagt å holde nøye kontroll med mengden av lus i anlegget, og hvis konsentrasjonen kommer over et vist nivå er oppdretteren pålagt å gjøre tiltak. Man bruker da biologisk bekjemping som leppefisk eller legemidler som er godkjent av Statens Legemiddelverk. På denne måten holdes lusemengden nede i oppdrettsanleggene, og oppdrettslaksen tar ikke skade av de små mengdene lus som tillates. Problemet er imidlertid at den ville fisken som er rundt anlegget ikke avluses. Den kan derfor få så store mengder lus at den svekkes eller dør av det. Den voksne villaksen er ikke den mest utsatte, siden den lever mesteparten av livet langt ute på havet, der det ikke finnes oppdrettsanlegg. Det er imidlertid verre med sjøørret og sjørøye som lever et mer stasjonært liv i fjordene. Et interessant middel for biologisk bekjempelse av lakselus er bruk av leppefisk. Leppefisk spiser lakselus, og ved å ha en viss menge slike fisker i mærene kan lusenivået holdes nede. Denne metoden er aktualisert fordi man ser tendenser til at lusa utvikler resisten mot mye brukte legemidler. Det er imidlertid fremdeles enkelte problemer knyttet til bruk av leppefisk. Rømming. Til tross for et strengt regelverk og hard fokus på problemstillingen ser man fremdeles eksempler på at store mengder laks rømmer fra anlegg. Rømming betyr store økonomiske tap for oppdretteren og er et miljøproblem. Det er ulovlig å slippe ut fisk. Man regner med at en del av oppdrettslaksen ikke kan greie seg ute i naturen, men en del av den rømte oppdrettslaksen vil overleve og gå opp i elver og formere seg med hverandre og med villaks. Det er ikke fare for at laksen blir utryddet, eller at slik formering gir uventede virkninger, men det fører til tap av genetisk bredde i laksestammen. Oppdrettslaksen har sine aner i ville norske laksestammer, men på grunn av systematisk avl og utvalg har oppdrettslaksen en egen genetikk, og ulike oppdrettslakser ligner på hverandre. Hos villaksen er det stor genetisk variasjon fra stamme til stamme, og man frykter at dette mangfoldet skal gå tapt hvis man får stadig innblanding av oppdrettslaks-gener. Dette kan muligens gi en svekket villaks og mindre variasjon i arten. Ressursforbruk. Fôrflåte og kontrollenhet for fôring av laks. Det blir ofte hevdet at fiskeoppdrett er ressurssløsing. Dette er en tvilsom påstand siden oppdrett av fisk sannsynligvis er den mest effektive formen for animalsk matproduksjon som vi kjenner til. Det argumenteres med at det trengs flere kilo vill fisk for å produsere ett kilo oppdrettsfisk – dette er riktig, men denne ville fisken består av avskjær og såkalt industrifisk, fiskearter som ikke spises av mennesker. Fiskemel og fiskeolje er alminnelig handelsvare og kan like gjerne brukes som fór til husdyr som til fisk. Men fisken gir mest næring igjen i forhold til det fóret som går med. Det skal imidlertid sies at mye tyder på at flere arter av såkalt industrifisk beskattes over bærekraftig nivå. En forsvarlig regulering av dette fisket er avgjørende, både i et miljøperspektiv, og med tanke på langsiktig gode rammebetingelser for fiskeoppdrett. Økonomisk betydning i Norge. I Norge drives det kommersiell oppdrett på atlanterhavslaks, regnbueørret, torsk og blåskjell. Laks er helt dominerende, men ørret har en liten markedsandel. Oppdrett av torsk og blåskjell skjer bare i lite omfang. Det er gjort forsøk med oppdrett av kveite, steinbit og berggylt, men slik oppdrett er bare på forskningsnivå. Norge var verdens niende største oppdrettsnasjon i 2006, etter Kina og seks andre land i Asia og i tillegg til Chile, og Filippinene like etter. Oppdrett er en av Norges største eksportnæringer med en verdi på 26 milliarder NOK i 2009, av en total eksportverdi for norsk sjømat på 44,7 milliarder NOK. Eksportverdien av oppdrett utgjør med det en større andel enn tradisjonelle fiskerier. Oppdrettsnæringen har grepet stort om seg i Norge de siste årene. Fra 1993 til 2009 økte landets produksjon av oppdrettsfisk fra ca. 175 000 tonn i året til 960 000 tonn. Norge produserte oppdrettsfisk for ca. 26 milliarder kroner i 2009. De norske oppdrettsselskapene som er notert på Oslo Børs er Marine Harvest, Cermaq, SalMar, Lerøy Seafood Group, Grieg Seafood. Hoggormfamilien. Hoggormfamilien (vitenskapelig navn "Viperidae") er en av tre familier med giftslanger, der de to andre er jordvipere og giftsnoker. Hoggormfamilien skilles fra giftsnokene og andre andre slanger ved at de har lange gifttenner lengst fremme i munnen, som kan vippes fram for å sprøyte inn gift ved å hugge. Gruppen inndeles i flere underfamilier og slekter. Den består av mer enn 200 arter, og omfatter kjente giftslanger som klapperslanger, fer-de-lance, puffadder og vår hjemlige hoggorm. Anatomi og særtrekk. Hoggormenes særtegn er de bevegelige hoggtennene som er hengslet i bakkant. Når slangen ligger i ro, vil tennene ligge bakover parallelt med kjevebeinet. I det slangen åpner munnen for å hugge, strammes muskler på forsiden av tanna og vipper den ned og fram i stilling. Denne trekket har gitt dem betegnelsen "front fanged snake" («fram-hugtannede slanger») på engelsk. Alle hoggormer har hule gifttenner som fungere som en kanyle og sprøyter gift inn i byttet når de hugger. Hoggormene har vertikalstilte pupiller, og flere av dem er nattaktive. Hos en del arter finnes et sekundert sett med sanseorganer under øyet som tillater dem å registrere varmestråling, slik at de kan «se» varmblodige byttedyr i mørket. Levevis. Medlemmer av hoggormfamilien jakter primært på varmblodige byttedyr. De fleste er spesialister på mus og rotter, men noen lever også av fugler. Hoggormene finnes i mange forskjellige klima, og de tåler kulde bedre enn de fleste andre slanger. Enkelte av artene finnes i ørkenområder med kalde vintre, eller til og med nord for polarsirkelen. Andre lever høyt til fjells. De fleste hoggormene lever i trær eller på bakken, noen går under jorden og finner tilhold i gnagerganger. Noen hoggormer legger egg, men hos de fleste hoggormene klekkes eggene rett før fødselen slik at de føder levende unger. Drektighetsperioden er en så stor påkjenning for hunnene at de trenger lang tid på å ete seg opp igjen etter en fødsel. Derfor yngler flere av artene bare hvert annet år, og noen yngler hvert tredje år. Gift. Alle hoggormene er giftige, men hva giften består av varierer fra art til art. Vanligvis inneholder den proteiner som bryter ned blodcellene og forårsaker indre blødninger hos offeret. Giften virker relativt sakte sammenliknet med giften til andre giftslanger, og noen ganger kan det ta tid før offeret dør. Kjente arter. Den eneste arten i hoggormfamilien som lever vilt i Norge er vanlig hoggorm ("Vipera berus"). Blant slangene som tilhører hoggormfamilien finner vi også klapperslangene, de afrikanske gaboon-viperne og puffadderne, og Russells hoggorm. Acanthophis er en australsk giftsnok ("elapidae") som ligner på hoggormfamiliens slanger. Piratskip. Piratskipene som ble brukt av de karibiske piratene på 16- og 1700-tallet var grunnlaget for deres suksess. Kvalitetene et piratskip måtte ha var at det måtte være raskt, solid og godt bestykket. Av denne grunn ble de enkelt-mastede sluppene fra Bermuda og Jamaica foretrukket. De fleste skipene var priser, mens enkelte ble overtatt etter mytteri. Skipene ble godt vedlikeholdt og ble ofte strandet slik at de kunne overhales. På denne måten kunne de oppnå høy hastighet slik at de kunne unnslippe fiendtlige skip. Skipene måtte også være solide for å kunne motstå karibiske stormer og for å kunne krysse hav og sjø. Sjørøvertokt kunne foregå fra Newfoundland i nord til Karibien i sør, og skipene kunne også krysse Atlanterhavet for raid mot Guinea på Afrikas vestkyst. Enkelte rundet også Kapp det gode håp for raid i det Indiske hav. Når piratene valgte å benytte en prise som piratskip var hurtigheten det viktigste aspektet. Bestykningen var sekundær, denne kunne oppgraderes på et senere tidspunkt. Skip som ble kapret ble også modifisert for piratvirksomhet. Skottene ble fjernet for å få plass til flere kanoner og deler av skipet ble fjernet for å gjøre det om til en kampplattform. Piratene hadde også med seg skipssnekkere som lett kunne lage ekstra kanonporter. Resultatet av ombyggingen kunne være formidabel og skipene kunne være vanskelige å ta, selv for et linjeskip. Størrelsen på skipet var også viktig. Et stort skip var raskere, bedre skikket for uvær og kunne holde flere kanoner. Et mindre skip hadde også sine fordeler. De var mer manøvrerbare og kunne lettere strandes og overhales. Skipene som best passet disse spesifikasjonene var sluppene som ble brukt av den britiske marine på 1700-tallet. Disse var mellom 40 og 60 fot lange og 10 til 12 fot brede og bestykket med 4-6 kanoner. Enkelte piratkapteiner foretrakk større skip, inntil 200 tonn med 30 til 40 kanoner. Det var imidlertid det store mannskapet som utgjorde hovedvåpenet. Få piratskip hadde et mannskap under 30 mann og de fleste hadde mellom 150 og 200, mens de fleste handelsskip hadde mellom 10 og 20 mann i mannskapet og mellom 4 og 6 kanoner. Et resultat av piratvirksomheten var at båtbyggere på Bermuda og Jamaica begynte å lage skip og båter som kunne unnslippe piratene, de såkalte Bermuda-sluppene. Barbareskpiratene. Barbareskpiratene benyttet stort sett galeier som ble rodd av slaver. Disse skipene var lange og tynne og kunne også seiles. De var svært effektive ved kapring av store skip i vindstille vær. De hadde liten bestykning, kun en eller to kanoner i baugene samt flere mindre kanoner langs rekkene. Hovedvåpenet lå imidlertid i mannskapet som kunne telle inntil 100 mann. Blå Rock Café. Blå Rock Café, eller Blårock på folkemunne, er et utested i Tromsø grunnlagt i 1991. Stedet er det eneste i byen som kun spiller rock, har trommesett i taket og originale signerte bilder av artister, blant andre Elvis Presley og Frank Zappa over jukeboksen. Blå Rock regnes som en av Tromsøs kultplasser på grunn av det spesielle miljøet i og rundt kaféen. Stedet er spesielt på grunn av innehavernes strenge gjennomføring av rockekonseptet, dets tilknytning til filmundergrunnen i Tromsø og ikke minst på grunn av alle byens rockemusikere og dets like som jevnlig frekventerer stedet. Noen påstår også at stedet er spesielt på grunn av deres burgere. Anekdoter fra Blå Rock. Da Cumshots hadde konsert klatrer vokalist Kristopher Schau opp i taket for å teste om gitarene funket – og det gjorde de. Da Vinmonopolet fortsatt var over gaten fra Blå Rock, hadde innehaverne satt opp et videokamera som filmet kø-nummerviseren inne på Vinmonopolet. Dette ble så vist på en skjerm inne i kaféen slik at kunder kunne ta seg en kaffe mens de ventet på sin tur i køen. Da bandet Gorgeous (nå bedre kjent som Washington) skulle spille julekonsert på Blå Rock, hadde de drukket så mye før de entret scenen at de etter cirka 20 minutters opptreden ble kastet ut av vaktene. Vokalisten var så full at han ikke merket at han hadde mistet plekteret til gitaren sin. Dermed begynte han å blø fra fingrene mens han avsluttet siste låt. Annet. Blå Rock er nevnt i en diktsamling av en lokal dikter, og nå sist i romanen «Herrer i åndenes rike» av Stian M. Landgaard. Der blir til og med burgermenyen nøye presentert. Litteratur. Stian M. Landgaard, "Herrer i åndenes rike", Aschehoug 2006. Svømmeblære. En svømmeblære er et indre organ hos strålefinnede fisker, og består i hovedsak av en gassfylt sekk som hjelper fisken å holde riktig dybde under vann. Den gjør at fisken slipper å bruke muskelkraft for unngå å synke eller flyte opp. Svømmeblæren har tøyelige vegger som trekker seg sammen eller utvider seg i takt med det omkringliggende trykket. Veggene i blæren har veldig få blodårer, og er forsterket med guaninkrystaller som gjør at gass ikke slipper gjennom. Blæren har en gasskjertel som kan blåse gass (vanligvis oksygen) inn i blæren for å øke volumet og dermed også oppdriften. For å minske oppdriften slippes gass ut i blodstrømmen og deretter ut i vannet via gjellene. For å kunne slippe gass inn i blæren, danner gasskjertelen melkesyre. Surheten får hemoglobinet i blodet til å miste oksygen, som dermed diffunderer inn i blæren gjennom en kompleks struktur kalt "rete mirabile". På et annet sted, kjent som det «ovale vinduet», er blæren i kontakt med blod, og oksygen kan diffundere tilbake. Ulempen med å ha svømmeblære er at fisken ikke kan stige for fort. Enkelte strålefinnede fisker som ikke har behov for å gå opp og ned i dybde, har mistet svømmeblæren i løpet av evolusjonen. Hos noen arter står svømmeblæren i forbindelse med det indre øre, og gir fisken bedre hørsel ved å fungere som en akustisk forsterker, samtidig som fisken blir i stand til å føle veldig små variasjoner i trykket, og dermed også dybden. Fisk som lever på grunt vann har oftest en kombinasjon av gasser som ligner på vanlig luft. Jo dypere fisken lever, desto mer oksygen er det vanligvis i blandingen. Ferskvannsfisk har betydelig større svømmeblære enn saltvannsfisk. Svømmeblære og lunger. a> kan bruke svømmeblæra som lunge og snappe luft i overflaten Man antar at svømmeblæren og lunger er organer med samme opphav. Svømmeblære eller lunger finnes hos nesten alle beinfisk, og det finnes ingen arter som har både svømmeblære og lunger. Hos en del primitive strålefinnede fisker, slik som bikirer og pansergjedder har en åpning fra svelget og parrede svømmeblærer som de bruker som lunger når det er lite oksygen i vannet. Lungefiskenes lunger er enkle og likner på en svømmeblære. Den fyller også samme funksjon i tillegg til å være lunge. Singsaker. Singsaker er en bydel på østsiden av Trondheim. I denne delen av byen ligger det mange fine trehus med utsikt over Trondheimsfjorden. Fru Flettfrid Andresen skryter på seg å komme fra «Øvre Singsaker». På Singsaker kan du også finne Singsaker Studenterhjem. Historikeren Gerhard Schøning skrev i 1778 om en haug på Singsaker: «Man veed endnu her at berette, at i bemeldte Haug ved den storeBautastein, skal en Konge ligge begraven, eller, som andre sige, tvende Brødre, Gaute Tildran og Tørre Aune, hvilke skulde have boet, paa de Gaarde Tildran og Aune, beliggende på hin Siide Elven, liige mod Sindsager. Desuden veed man også at navngive fleere af de gamle Kiæmper, som fordum have boet i disse Egne, saasom en Vindrop Hugaas, en Ketill Budall, en Hestlægg Flottan, en Aslak Leirdal, og andre Saadanne.» Singsaker Studenterhjem. Singsaker Studenterhjem ligger på Singsaker i Trondheim og ble stiftet 2. september 1946. Singsaker Studenterhjem gir husrom for 110 studenter fra sivilingeniør- og sivilarkitektstudiene ved NTNU (tidligere NTH). Singsaker Studenterhjem er å regne som en av Skandinavias største bebodde trepalé. Hjemmet eies av stiftelsen Singsaker Studenterhjem og den daglige driften ligger hos studentene selv gjennom verv i Utvalget. Hjemmet fremstår per i dag som eneste forpleiningstilbud i Trondheim med full kost og losji. Alle måltider blir servert, og fellesområdene blir vasket alle ukedager av de ansatte. Singsaker Studenterhjem er avhengig av at den enkelte beboer hjelper til med driften av studenthjemmet, og alle beboere må derfor jobbe et fast antall dugnadstimer, kjent som "regitimer", pr semester (ca. 48 stk). Samtlige studenter må flytte ut sommerstid, da studenterhjemmet i denne perioden driver Singsaker Sommerhotell. Beliggenhet. Singsaker Studenterhjem ligger sentralt til i bydelen Singsaker i Trondheim. Det er rundt 800 meter bort til NTNU Gløshaugen, hvor husets beboere studerer. Kristiansten festning er en av husets nærmeste naboer. Historie. 106 hybler – plass til 110 beboere Størrelse: 1 280 kvm fordelt på tre etasjer. En av Nordens største trebygninger. "Komitéen for et vordende studenterhjem i Trondhjem" hadde sitt første møte i 1915. Den besto av fremstående personer fra høyskolen og Trondheim by. Komitéen lagde et opprop der de slo fast at «Vor mening hermed er at by studenter et hjem, som hviler paa den kristelige morals grundlag. (...) Forøvrig er enhver velkommen til hjemmet, uten hensyn til religiøst standpunkt. For det daglige liv paa hjemmet har vi ikke tænkt andre regler end de uskrevne som loyaliteten og den gjensidige gjensynsfuldhet tilsiger." Tomten på 3,5 mål ble gitt av Trondheim kommune. Det var vanskelig å få reist nok økonomiske midler til å virkeliggjøre prosjektet, så det gikk flere tiår med stadige møter med departement og mulige bidragsytere. Så kom krigen, og i 1940 bygget okkupasjonsmakten et offiserscasino på tomten som var satt av til studenthjemmet. Etter frigjøringen begynte arbeidet med å overta bygget. Forsvaret hadde i utgangspunktet behov for bygget, men viste velvilje, og huset ble overdratt for kr 87 000, en svært rimelig pris som kunne dekkes av oppsamlede midler uten statlig bistand. Til å begynne med var deler av huset fortsatt brukt til militære formål, men den siste soldaten flyttet ut i 1953, og fra da av var huset et rent studenthjem. Utvalget. På slutten av hvert semester avholder Hjemmet sin Generalforsamling, hvor man velger medlemmene av neste semesters Utvalg. Den daglige ledelsen er det Utvalget i samarbeid med adm. sjef som tar seg av. Utvalget består av seks av Hjemmets fastboende studenter, og disse blir valgt for et semester av gangen. Singsaker Studenterhjem er en privat stiftelse som fra starten i 1946 har vært basert ikke-kommersiell drift, altså uten ønske om økonomisk overskudd. Et viktig prinsipp har fra starten vært at studentene i størst mulig grad selv skal kunne styre utviklingen av Hjemmet. Rådet. Rådet er Singsaker Studenterhjems høyeste myndighetsorgan. Rådet er oppnevnt for å kontrollere at driften av Hjemmet skjer innen de retningslinjer som er gitt gjennom Hjemmets statutter som ble satt ved starten i 1946. To ganger per semester gjennomføres rådsmøter der Rådet, adm. sekretær, Husfar og sekretær i Utvalget møtes for å drøfte hjemmets tilstand. Rådets myndighet utøves primært i økonomiske saker. Rådet skal godkjenne alle statuttendringer Rådet har ti medlemmer. To av medlemmene oppnevnes av styret ved NTNU, to medlemmer oppnevnes av Trondheim kommune, ett medlem oppnevnes av Sparebanken Midt-Norge og ett av Nidaros Stiftsdireksjon, ett medlem av Studentutvalget ved NTNU, ett medlem oppnevnes av Studentsamskipnaden i Trondheim og to medlemmer oppnevnes av og blant studentene på Hjemmet. De medlemmene som oppnenves av Studentsamskipnaden og studentutvalget sitter i to år av gangen. De to medlemmer fra Hjemmet er Husfar og ett medlem oppnevnt av Utvalget. De øvrige seks oppnevnes for et tidsrom på fire år. Alle utnevnelser, unntatt av representantene for studentene på Hjemmet, skjer ved årsskiftet. Funksjonstiden for Rådets formann og nestformann er to år. Den Loslitte Tøffel. En orden som ble opprettet i 1961. Dens formål er: «Utdeles til personer fortrinnsvis akademikere, som har ydet en særdeles fortjenstfull innsats for å bevare og opprettholde Singsaker Studenterhjem som institusjon og miljøskapende faktor i studenterlivet.» Ordensinndelingen har tre nivåer, og består av Riddere, Kommandører (tidligere Riddere) og Stormeister (sittende Husfar). Det er per 20. november 2007 utdelt 106 riddere, og 15 av disse er forfremmet til kommandører. Events. Ved Singsaker Studenterhjem skjer det mye hvert semester. Det er blant annet bodegaåpning for å feire starten på et nytt semester, damenes aften, herrenes aften, juleball, kraftraummeisterschaft, carambolecup, fuglebadfest (natt til 1. mai), temafester, fløykamp i fotball, akedag og ikke minst en nesten ukelang festival som heter Helga. Disse arrangementene er til for studentene ved Hjemmet og deres venner. Beboerne deltar også i borgertoget i Trondheim sentrum den 17. mai. Krystallstruktur. Krystallstruktur av NaCl, vanlig koksalt (halitt) Krystallstruktur er krystallenes indre bygning. En krystallstruktur defineres ved begrepene "gitter" og "basis". Gitter. Et gitter er en tredimensjonal array av matematiske punkter, definert av tre akselengder a, b, c og vinklene mellom disse. En krystallstruktur fremkommer dersom man plasserer en identisk gruppe av en eller flere atomer på hvert gitterpunkt. Det fins et uendelig antall gittere, men Franskmannen Auguste Bravais har vist at det kun behøves 14 gittere til å beskrive alle mulige krystallstrukturer og hvert av disse kalles et Bravaisgitter. Med utgangspunkt i Bravaisgitrene klassifiseres krystaller i sju "krystallsystemer". Basis. Basis i en krystallstruktur er de "ion"ene som er satt inn i krystallgitteret i det foreliggende stoffet. Fordi basis har en dårligere symmetri enn gitteret, har krystallstrukturen i et stoff en dårligere symmetri enn gitteret. Basis består minst av ett atom, men kan også bestå av tusenvis av atomer, som i proteinkrystaller. I koksalt består basis av ett Na+- og ett Cl--ion. Symmetri. Krystallene oppviser på grunn av sin krystallstruktur ulike former for symmetri som kan observeres visuelt. Symmetrien kan beskrives ved symmetriplan, symmetriakser og symmetrisentra. Et "symmetriplan" deler en krystall i to deler, slik at de to delene speiler hverandre gjennom planet. Dersom krystallen har en akse som ligger slik at krystallen tar seg likedan ut (sett fra en fast vinkel) flere ganger mens den roterer omkring aksen, taler vi om en "symmetriakse". Ulike krystaller kan ha "totallige", "tretallige", "firtallige" eller "sekstallige" symmetriakser - alt etter hvor mange ganger de gir det samme bildet som utgangsstillingen. Når en krystall har to flater som ligger symmetrisk om et punkt i midten av krystallen, har den et "symmetrisentrum". Krystallsystem. Krystallsystem er atomenes tredimensjonale gitter i enhetscellen til en krystall. Ut ifra translasjonsvektorenes innbyrdes forhold går det an å skille mellom 14 ulike Bravaisgitter som tilsammen med ulike typer av baser kan anvendes for å klassifisere alle krystaller. To av Bravaisgitrene har fått vanlige forkortelser: BCC ("Body Centered Cubic") og FCC ("Face Centered Cubic"). Noen strukturtyper. Til og med molekyler kan krystallisere og bygger da enten molekylkrystaller der molekylene stables (f.eks. syre (O2), insulin) eller krystaller med uendelige byggesteiner i en eller fleire dimensjoner (selen-kjeder, grafitt-sjikt). Strukturbestemming. Studier av krystallstruktur har fått stor betydning for kjemiens utvikling. Den viktigste metoden bygger på røntgenkrystallografi, som går ut på at man studerer intensitet og styrke for ulike spredningsvinkler av en smal konsentrert røntgenstråle i en krystall. Med røntgen- og nøytrondiffraksjon kan man bestemme nøyaktig posisjon for hvert atom til og med i krystaller av kompliserte molekyler, for eksempel insulin. Bestemming av krystallstrukturen er derfor en måte å kartlegge molekylers struktur. Frank País. Frank Isaac Pais Garcia (født 7. desember 1934 i Santiago de Cuba; død 30. juli 1957 i Santiago de Cuba). Pais var student ved Universitetet i Santiago de Cuba, stod sentralt i undergrunnsarbeidet mot diktatoren Fulgencio Batista og var en av grunnleggerne av 26. juli-bevegelsen. I 26. juli-bevegelsen var han leder for bevegelsen i provinsen Oriente, Han ble også valgt til nasjonal leder for den gruppen av 26. juli-bevegelsen som skulle drive med sabotasjer og nøre opp under motstanden mot Batista. (). Etter at Fulgencio Batistas soldater i dagene etter 5. desember 1958 hadde kraftig desimert Castros revolusjonære gruppe ved "Alegria del Pio", overlevde de gjenværende takket være nettverket som Pais og Celia Sánchez hadde bygget opp i Oriente. Organisatoren. Det fantes undergrunnsgrupper overalt på Cuba etter Batistas kupp 10. mars 1952, men ingen steder var de flere og sterkere enn i Oriente. Det kommer tydelig til syne når «New York Times» korrespondent Matthews i juni 1957 rapporterer at Santiago de Cuba er en by i åpent opprør mot Batista. Frank País stiftet «ANR» (Acción Nacional Revolucionaria) etter Batistas statskupp i 1952, og deltok også aktivt i en rekke andre undergrunnsgrupper som for eksempel «Acción Libertadora» og «ARO» (Acción Revolucionaria Oriental). I likhet med de fleste Batista-motstandere, var Pais svært kritisk til det cubanske kommunistpartiet – PSP – (Partido Sosialista Popular) og Foss (2004) går så langt som å hevde at Pais var anti-kommunist. Che Guevara møtte Frank País kun en gang i januar 1957, men møtet gjorde inntrykk på Guevara og han fikk stor respekt for Pais (Guevara, 1968). Aksjonisten. Etter Fidel Castros mislykkede overfall på militærleiren Moncada 26. juli 1953, ble 26. juli-bevegelsen etablert i juni 1955. Like etter dro Fidel Castro og mange andre i eksil i Mexico. Pais deltok i stiftelsen og slo «ANR» (Acción Nacional Revolucionaria) sammen med M-26-7. Han ble bevegelsens leder i Oriente og fikk også et nasjonalt ansvar for sabotasjeaksjoner og motstand mot regimet til Fulgencio Batista. Den 30. november 1956 ledet País og 26. juli-bevegelsen en oppstand i Santiago de Cuba ut fra planen om at Granma med Fidel Castro og 81 andre revolusjonære skulle ha ankommet "Niguero" i Oriente. Granma ankom imidlertid først 2. desember 1956. Frank Pais var ennå uvitende om dette, og iverksatte derfor det planlagte overraskelsesangrepet. Sammen med 86 medlemmer av 26. juli-bevegelsen angrep de politiets hovedkvarter mens Moncada-garnisonen ble beskutt med 81mm bombekastere. Straks politiets hovedkvarter var blitt erobret, var planen å dele ut våpen til befolkningen og deretter angripe Moncada-garnisonen. Overraskelsesmomentet gikk imidlertid tapt ved at en av angriperne ble oppdaget. Politiet barrikaderte seg og forsterkninger ble fløyet inn til Moncada-garnisonen, trolig fra Bayamo. Om kvelden valgte derfor Frank Pais å avblåse angrepet. Medlemmene i 26. juli-bevegelsen trakk av seg sine olivengrønne uniformer og forsvant inn blant sivilbefolkningen i byen. Tre av dem lå igjen etter angrepet (Bonachea og San Martín, 1974). Etter oppstanden ga Batista politiet frie hender. I de påfølgende uker og måneder ble det vanlig at mange politifolk brukte lokale restauranter, butikker og kafeer uten å betale for seg. En del politifolk ble også beryktet for tortur, drap og voldtekter. Frank Pais og 26. juli-bevegelsen slo periodevis tilbake mot politiet og snikmyrdet de verste torturistene og voldtektsforbryterne. Dette økte ytterligere deres popularitet i befolkningen (Cannon, 1981). Drapet. Frank Pais fortsatte ufortrødent å verve medlemmer for 26. juli-bevegelsen og utvide bevegelsens nettverk av informanter, kommunikasjonslinjer og skjulesteder over hele Oriente-provinsen. Den 11. mars 1957 ble han arrestert, mistenkt for sin deltakelse i oppstanden 30. november 1956. Dommeren i rettssaken var den Batista-opposisjonelle Manuel Urrutia Lleó som dømte Pais og andre mistenkte til 2 måneders fengsel (Sweig, 2002). Etter løslatelsen fortsatte Pais undergrunnsarbeidet, men etter mordet på broren, Josué País, 30. juni 1957 bestemte han seg for å forlate Santiago de Cuba og slå seg sammen med Fidel Castros geriljagruppe i Sierra Maestra. I det han skulle forlate huset i Santiago 30. juli 1957 ble han skutt og drept av politioberst José Salas Cañizares. Dagen etter fyltes gatene i Santiago de Cuba av 60 000 mennesker som deltok i begravelsen. Menneskemengden var for stor til at politiet kunne kontrollere den. Av den grunn ble det like etter begravelsen innført portforbud i tre dager. Frank País ble 23 år og regnes som en av Cubas største revolusjonshelter. Han var et stort organisasjonstalent og mye taler for at revolusjonen på Cuba ville hatt en langt trangere fødsel uten hans innsats. Etter hans død, overtok René Ramos Latour lederskapet for den bybaserte delen av 26. juli-bevegelsen i provinsen Oriente. Paul Muni. Paul Muni (født "Meshilem Meier Weisenfreund" 22. september 1895 i Lemberg (Lviv) i Østerrike-Ungarn, død 25. august 1967 i), var en amerikansk skuespiller. Familien emigrerte til USA når Muni var sju år gammel. Han debuterte på Broadway i 1926 og gjorde filmdebut i 1932. Paul muni vant en Oscar for sin rolle som "Louis Pasteur" i filmen "Louis Pasteur", (The story of Louis Pasteur). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Gujarat. Gujarat er en delstat i India. Delstaten er den nest mest industrialiserte delstaten i India. Mahatma Gandhi ble født i Porbandar i Gujarat. Før år 920. Det er arkeologiske funn fra bosettinger fra Induskulturen i Gujarat. Kystbyene i Gujarat, først og fremst Bharuch, ble brukt som havner og handelssteder for Maurya og Guptarikene. Etter at Guptariket kollapset i det 6. århundre hadde Gujarat en storhetstid som et uavhengig kongedømme. Maitrakadynastiet, som stammer fra en Gupta general, hersket største delen av tiden fra det 6. til det 8. århundre med Vallabhi som hovedstad. Det var et kort avbrudd hvor den indiske keiseren Harsha regjerte i det 7. århundre. I 770 ble Vallabhi erobret av arabere fra Sind. Dette var slutten på Maitrakadynastiet. En gren av Pratiharaklanen regjerte fra det åttende århundre. 960 til 1292. Solanki klanen av Rajputene regjerte i Gujarat fra omkring 960 til 1243. På denne tiden var Gujarat et senter for handelen rundt Det indiske hav. Hovedstaden var Anhilwara (dagens Patan) hadde på rundt år 1000 antagelig ca 100 000 innbyggere, noe som gjorde den til en av Indias største byer. Etter 1243 mistet Solkani klanen kontroll over Gujarat. Det var vasaller som tok makten. Vaghela familien fra Dholka som kom til å dominere. 1297 til ca 1850. I årene 1297 til 1298 ble Gujarat erobret av Ala ud din Khilji som var sultan av Delhi, Gujarat var etter dette under muslimsk styre. Europeisk innflydelse og dominans. Portugiserne var de første europeerne som skaffet seg territorier i Gujarat. De skaffet seg flere enklaver langs kysten. Blant disse enklavene var det som idag er forbundsterritoriene Daman og Diu og Dadra og Nagar Haveli, og som grenser til Gujarat. Det britiske Ostindiske kompani etablerte seg i Surat i 1614. Dette var deres første base i India, men da britene overtok Bombay fra portugiserne i 1668 ble denne basen overskygget. Gjennom krig i 1803–1805 erobret britene Gujarat fra Marathariket. Flere av de lokale Marathaherskerene skaffet seg lokal selvstendighet ved å inngå separatfred. Under britisk styre var Gujarat en del av staten Bombay. Etter Indias selvstendighet. Gujarat forble en del av staten Bombay også etter selvstendigheten i 1947. I 1960 ble denne delt i Gujarat og Madhya Pradesh. I 2001 ble Gujarat rammet av et jordskjelv som tok livet av 20 000 mennesker og såret ytterligere 200 000. Geografi. 250px Gujarat er den vestligste delstaten i India. Den grenser til Arabiahavet i vest og sydvest, og Sind provinsen i Pakistan i nord. Den grenser mot de indiske delstatene Rajasthan i nordøst, Madhya Pradesh i øst og Maharashtra og unionsterritoriet Dadra og Nagar Haveli i syd og sydøst. Viktige byer. De største byene i Gujarat er Ahmedabad, Vadodara (Baroda), Surat, Rajkot og Jamnagar. Ahmedabad er Indias sjette største by. Den er den De viktigste byene i det sentrale Gujarat er Nadiad, Anand og Bharuch, Navsari, Vapi og Valsad, og i Saurastra i vest Bhuj og Dwarka. Nasjonalparker. Det ligger fire nasjonalparker i Gujarat. Blant disse er "Gir Forest National Park" hvor de siste gjenværende asiatiske løver lever. Økonomi. Gujarat er en av Indias mest velstående delstater med et BNP på ca 2,5 ganger gjennomsnittet i India. Indias største oljeraffinerier ligger her. Ifølge "Centre for Monitoring Indian Economy" er delstatens BNP fordelt med 46 % på tjenester, 39 % på industri og 15 % på jordbruk. Kjerringa med staven. Kjerringa med staven er en tradisjonell, norsk folkesang av den typen vi kaller slåttestev eller slåtterim. Slåttestev har som oftest bare én strofe, men flere av de mest kjente slåttestevene som Pål sine høner, Per Spelmann og Kjerringa med staven har fått tildiktet flere strofer. Dette kaller vi slåttestevviser. Karakteristisk for slåttestevvisene er at de er konglomeratiske, de har ingen rød tråd og strofene kan synges i vilkårlig rekkefølge. Kjerringa med staven er også brukt som danselek på juletrefester og andre festlige sammenkomster. Elling Holst og Eivind Nielsens "Norsk Billedbog for børn, Ny Samling" fra 1890 må sies å ha revitalisert denne gamle barnesangen og sangleken. Teksten ble første gang nedtegnet av Ludvig Mathias Lindeman på midten av 1800-tallet, med Anders Olsen Graff på Løten som kilde. Melodien er en gammel vandremelodi, trykket første gang i Paris under navnet «Bondedans fra Bergens Stift i Norge». Hakadalen, eller Hakadal, ligger i Nittedal kommune i Akershus. Sagnet sier at flere gårder i Hakadal hadde kuene sine på sommerbeite på Kongsvangsskog seter, helt nord i bygda, der Kjerringa med staven var budeie. Bøndene klagde ofte over at de fikk for lite smør i forhold til melkemengda, som blir uttrykt i tekstlinja «åtte potter rømme, fire merker smør». Får du bare fire merker smør av åtte potter rømme, er du dårlig til å kinne. Tekst. Ordet "kåt", som i dag vanligvis betyr «seksuelt opphisset», betyr her «vilter, leken og livlig». Tobben & Eros versjon. Kjerringa med staven er B-siden på viseduoen Tobben & Eros debutsingle «Vals i Valparaiso», innspilt og utgitt i 1970. Backingmusikere på låta var Rolf Larssons orkester. Singelen ble utgitt på Eko Records i Sverige, derfor er duoen kreditert som «Tobben och Ero» på singleomslaget. Ha Ji-won. Ha Ji-won (Koreansk: 전해림), født 28. juni 1979 i Seoul som "Jeon Hae-rim") er en sørkoreansk skuespillerinne. Ha Ji-won startet sin filmkarriere i mindre roller i lokale fjernsynsserier, lettgjengkjennelig ved sin lille høyde og lubne kinn. I 2002 fikk hun sitt gjennombrudd med en hovedrolle i skrekkfilmen "Phone", en film som var tematisk og stilistisk lik en hel rekke av skrekkfilmer som ble produsert i Øst-Asia på denne tiden. Siden den gang har gått videre til andre filmer, blant annet "Sex Is Zero", en klone av amerikanske "American Pie", og dessuten "Reversal of Fortune". I 2003 fikk hun utgitt et musikkalbum, "Homerun". Las Ketchup. Las Ketchup er en spansk jentegruppe. Den består av de fire søstrene Muñoz fra Córdoba. De er døtre av en spansk musiker, Juan Muñoz, som er kjent under kallenavnet "El Tomate". Las Ketchup hadde suksess med sommerlåten «Aserejé!» i 2002. De deltok i Eurovision Song Contest 2006 med låten «Bloody Mary» som endte på en 21. plass av de 24. landene som deltok i finalen. Erdinger. Erdinger Weissbräu (fullt navn Privatbrauerei Erdinger Weißbräu Werner Brombach GmbH) er et tysk bryggeri, kjent for å lage «weissbier», på norsk; hveteøl. Bryggeriet ligger i byen Erding, nordøst for München i Bayern. Historie og produksjon. Bryggeriet ble grunnlagt i 1886. Etter flere eierskifter kjøpte tidligere administrerende direktør Franz Brombach bryggeriet i 1935. Han byttet navn på bryggeriet til Erdinger i 1949. I 1965 oppnådde bryggeriet en årlig produksjon på 40 000 hektoliter øl. Franz Brombachs sønn, Werner Brombach, begynte i selskapet samme år og overtok som daglig leder i 1975 da faren døde. I 1978 var produksjonen på 225 000 hektoliter og Erdinger ble da rangert som verdens største hveteølbryggeri. Bryggeriet lå tidligere inne i byen, men da hovedkvarteret ikke lenger hadde plass, ble det bygget et nytt bryggeri i 1983 på et område utenfor Erding. Ølet blir utelukkende produsert i Erding, da bryggeriet ikke gir produksjonslisenser. Alle øltypene blir fremstilt ved flaskegjæring. I 1990 var Erdinger det første hveteølbryggeri som produserte over 1 million hektoliter øl. I dag (2012) ligger årsproduksjonen på 1,65 hektoliter øl og selskapet har over 400 ansatte. Annet / idrett. Erdinger er en stor sponsor av idrett og har egen butikk hvor bryggeriets finansierte produkter kan kjøpes. Erdinger er hovedsponsoren av skiskytingsverdenscupen, med egne sponsoravtaler med de tyske utøverne. "Se også: Erdinger Arena" – idrettsanlegget i Oberstdorf hvor Erdinger er hovedsponsor. Spencer Tracy. Spencer Bonaventure Tracy (født 5. april 1900 i Milwaukee i Wisconsin, død 10. juni 1967 i Beverly Hills i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller. Tracy medvirket i nesten 80 filmer i perioden 1930–67. Han vant to Oscar under sin filmkarriere, en i 1937 for sin rolle som i "Manuel Fidello" i filmen "Captains Courageous" og året etter for sin rolle som "Father Edward J. Flanigan" i filmen "Boys Town". Tracys siste film var "Gjett hvem som kommer på middag". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. John Andersen Nordhuus. John Andersen Nordhuus (født 1785 død 17. juli,1863) var bonde og stortingsrepresentant i perioden 1833–35 for Nordlands amt. John Andersson Nordhus var en gårdbruker, fisker, forfatter og stortingsmann fra Brønnøy. Begge hans foreldre hadde dype slektsrøtter i sognet. Slekta på morsida hadde vært knyttet til Lund i flere generasjoner. Nordhus ble født på gården Lund i Brønnøy, hvor faren var gårdbruker. Havet tok faren da John bare var 3 år gammel. Moren giftet seg året etter med Johannes Andersen, som i flere kilder opptrer som en mer alminnelig opplyst mann på den tida. Johns interesse for styre og stell, historie og samtid, hadde sin grunn i stefarens påvirkning. I voksen alder fikk John sin egen gård i Brønnøy i 1819, kalt Nordhus, og drev fiske også. Dette skjedde etter at selveieren på stedet, Hans Jensen, hadde dødd. Dette var også morfaren til hans kone. Dermed fikk han også en enorm formue med seg. På Stortinget i 1833 var han 4. representant for Nordlands amt. Han var medlem av komiteen om bank- og pengevesen. Til Stortinget 1839 ble han valgt til 3. varamann. I 1848 ga Nordhus ut det lokalhistoriske verket Beskrivelse over Brønnøe Hovedsogn. Han døde på Nordhus i 1863. Han er bestefar til Keiserlosen Johan Pareli Nordhuus (1849–1923). Optiker. En optiker, eller optometrist, er en autorisert person som arbeider med synsundersøkelser. De vanligste oppgavene i en optometrisk praksis er å foreskrive optiske hjelpemidler som korrektive linser til briller og kontaktlinser. Dette på bakgrunn av et tre års høyskolestudium i optometri. Internasjonal brukers yrkestittelen optometrist. Helsepersonell. I Norge defineres optiker som helsepersonell og tittelen er beskyttet. Søknad om autorisasjon som optiker må derfor sendes Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH). Autorisasjonen skal sikre at optikeren har de nødvendige kvalifikasjoner for yrket. Denne varer til vedkommende fyller 75 år. Om man vil arbeide som optiker etter fylte 75 år, må man søke om lisens. Personer med utenlandsk optikerutdannelse kan søke om lisens for å arbeide som optiker i Norge. Utdannelsen vil da bli vurdert i forhold til norsk utdannelse. Optikerutdanning fra nordiske land er likestilt med norsk utdanning, og utdanning fra EØS-land vil også medføre forenklet behandling ved søknad om autorisasjon. Hovedregelen er at utdanning fra andre land ikke skal være vesentlig forskjellig i forhold til norsk optometriutdanning. Det er muligheter for en rekke spesialiseringer innen faget, f.eks. for tilpassing av kontaktlinser kreves spesiell utdannelse utover grunnutdannelsen. En del optikere har i dag tilgang på bruk av diagnostiske øyedråper, noe som gir mulighet for en del utvidede undersøkelser. Optikere arbeider i førstelinjetjenesten for øyehelse i Norge, og vil være en viktig yrkesgruppe for å oppdage øyelidelser som krever oppfølging hos lege eller øyelege. Utdanning. I Norge utdannes optikere ved Høgskolen i Buskerud, avdeling Kongsberg. Utdannelsen er en treårig bachelor. Opptakskrav er studiekompetanse, og utdanningen i Kongsberg er den eneste i sitt slag i Norge. Skolen har samarbeidsavtaler med flere utdanningssteder for optikere i andre land: Pennsylvania College of Optometry (PCO) i USA, University of Manchester, Bradford University, City University i London, University of Cardiff og Glasgow Caledonian University. Høgskolen tilbyr også kurs og etterutdanning for optikere og optometrister. Et slikt tilbud er linsekompetanse. Kravet er at man skal ha jobbet i minst et år som optiker/optometrist. Linsekurset består av flere samlinger gjennom året og tilsvarer omtrent et års studie. Tidligere var det integrert i optikerstudiet, da studiet ble lagt opp til bachelor valgte man å fjerne det. Jobbmuligheter. Jobbmulighetene for optikere og optometrister er gode. De fleste arbeider med synsundersøkelser i privat praksis i optikerforretninger, i det offentlige finnes det også optikere på hjelpemiddelsentraler og på sykehus. Professor X. Professor Charles Xavier (kodenavn Professor X) er en tegneseriefigur som opptrer i X-Men-tegneseriene til Marvel Comics. Han ble skapt av Stan Lee og Jack Kirby, og dukket opp for første gang i "X-Men" nr. 1 i 1963. Han er grunnleggeren av superheltgruppen X-Men og fungerer som deres lærer, mentor, inspirasjon og noen ganger leder i kamp. Professor X har telepatiske evner. Han blir også regnet som et geni og har blamt ammet funnet opp maskinen Cerebro, som X-Men bruker til å søke etter mutanter. Han er lam fra livet og ned og sitter i rullestol. Keila. Keila er en by og en bykommune i nord-vestlige Estland og ligger i fylket Harju. Den har 9 394 innbyggere (2004) og utgjøres bare av selve tettstedet, som er helt omgitt av Keila landkommune. Byen Keila er også administrasjonssenter for landkommunen. Robert Donat. Friedrich Robert Donath (født 18. mars 1905 i Withington, Manchester, England, død 9. juni 1958 i London) var en engelsk skuespiller. I 1939 vant han en Oscar for rollen som "Charles E. Chipping" i filmen "Adjø Mr. Chips", (Goodbye, Mr. Chips). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Viljandi. Viljandi (historisk tysk navn: "Fellin") er en by og kommune i Viljandi fylke i det sørlige Estland. Det er landets sjette største by med drøyt 20 000 innbyggere. Den ligger 161 km fra Tallinn, 81 km fra Tartu og 97 km fra Pärnu. I Viljandi ligger Viljandi kloster fra 1466, som er et tidligere fransiskansk munkekloster. Klooga. Klooga er en by i det nordlige Estland, i fylket Harju. 8000 innbyggere i 2004. Under andre verdenskrig var det en konsentrasjonsleir i utkanten av byen, opprettet av Tyskland i september 1943. Aegviidu. Aegviidu er et tettsted og kommune i det nordlige Estland, i Harju fylke. Den er en såkalt landsbykommune "(alev)". Kommunen har et areal på 11,97 km² og 1. januar 2008 hadde den 881 innbyggere. Den omsluttes helt av Anija kommune, som dens innbyggere også får sine kommunale tjenester fra. Hanna. Hanna og Hannah er kvinnenavn med opprinnelse i hebraisk "channah" som betyr den yndige eller benådede, eller i et arabisk ord for «medfølelse, sympati». Navnet "Hannah" er også et palindrom. I det gamle testamentet er Hanna navnet på Samuels mor, som var barnløs lenge. I islam er Hanna kjent som mor til Maryam og mormor til profeten Isa. Dette tilsvarer i kristendommen, Anna, Maria og Jesus. "Hanna" har norsk og svensk navnedag 5. januar. Popularitet. Hanna er et vanlig navn på Færøyene, i Sverige og på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Hanna i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Det er om lag 5 000 personer i Norge som har Hanna som første eller eneste fornavn og om lag 2 000 som har Hannah som første eller eneste fornavn. Hanna var blant de mest populære navnene på jentebarn født i Norge på 1870- og 1880-tallet. Navnet ble igjen populært på 1990-tallet, nå også i formen "Hannah". Gary Cooper. Gary Cooper og Eleanor Roosevelt Gary Cooper (egentlig Frank James Cooper, født 7. mai 1901 i Helena i Montana, død 13. mai 1961 i Beverly Hills i California) var en amerikansk skuespiller. Under sin filmkarriere var Cooper nominert til prisen for beste hovedrolle fem ganger, han vant to og fikk også en æres-Oscar i 1961. Sin første Oscar fikk han for rollen som "Sergeant Alvin York" i filmen Sergeant York, og sin andre i westernfilmen "Sheriffen" (High Noon) for sin rolle som "sheriff Will Kane". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Korsvoll (Oslo). Korsvoll er et boligstrøk i Oslo, med villa- og rekkehusbebyggelse. Beliggenhet. Det grenser til Kringsjå i nordvest, Nordmarka i nord, Brekke i øst, Nydalen i sørøst, Tåsen i sør, og Nordberg i vest. Grunnet nærhet til Nordmarka er Korsvoll et populært strøk for barnefamilier. Idrettslaget. Korsvoll IL - Skeid 07.09.2008 Korsvoll har et aktivt idrettsmiljø med fotball som den største aktiviteten. 6.september 2003 var det offisiell åpning av kunstgressbanen på Korsvoll. Herrelaget i fotball rykket opp i 2. divisjon i 2005-sesongen og forsvarte plassen med en god 8. plass i 2006-sesongen etter en særdeles sterk høstsesong. Sesongen 2007 og 2008 endte med 9.plass. Korsvoll IL har nå fremmet forslag om å bygge en idrettshall på Korsvollbanen. Frederiksborg slott. __NOTOC__ Slottet sett fra parkanlegget med barokkhaven i forgrunnen Frederiksborg slott sett fra byporten Frederiksborg slott er et slott som ligger i Hillerød i Danmark. Slottets første del ble bygget i 1560 av kong Frederik II, som ved et makeskifte hadde overtatt herregården Hillerødsholm fra Herluf Trolle. Sønnen Christian IV rev imidlertid det meste av farens slott ned og bygget et nytt slott i perioden 1600–1620. Det er oppført i hollandsk renessanse. De eldste kilder til Hillerødsholms eksistens er datert til 1275. På 1500-tallet tilhørte det slekten Gøye. Birgitte Gøye og Herluf Trolle var eiere av gården og under makeskiftet med Kong Frederik II mottok de i stedet klosteret Skovkloster som de døpte om til Herlufsholm. Frederik II fikk oppført flere mindre lysthus i området rundt slottet. I 1580–1581 ble Badstuen oppført. Den ligger fortsatt i naturområdet rundt slottet og benyttes fremdeles av hoffet. Den 17. desember 1859 ble slottet herjet av en ødeleggende brann. Slottet ble gjenoppført ved arkitekt Ferdinand Meldahl i årene 1860–84 med økonomisk støtte fra brygger J.C. Jacobsen og senere Carlsbergfondet. Slottskirkens interiør ble bare i mindre grad berørt og står derfor i sin opprinnelige utforming. I 1996 ble det store parkanlegget bak slottet gjeninnviet etter en omfattende istandsettelse. Parkanlegget er bygget opp symmetrisk rundt en lengdeakse som gjennomløpes av en rekke kaskader. Anlegget er 100 m bredt og 400 m langt, anlagt i terrasser. Haveanlegget består av en barokkhave og en romantisk landskapshave. Barokkhaven ble anlagt av J.C. Krieger i 1725. Bruk. I årene mellom 1671 og 1840 ble danske konger kronet i Frederiksborg slottskirke. Slottskirken er dessuten ordenskapell for de danske ridderordener: Elefantordenen og Dannebrogordenen. Et av slottskirkens tre orgler, det såkalte "Compeniusorgel", er et enestående og verdenskjent renessanse-orgel, bygget av orgelbyggeren og organisten Esaias Compenius i årene 1605–1610. Den samtidige komponisten Michael Praetorius, som kjente Compenius godt, har beskrevet orgelet i sin instrumenthistoriske avhandling: "Syntagma musicum II: De organographia", Wolfenbüttel 1618, 2. utgave 1619 Siden 1878 har Frederiksborgmuseet holdt til på slottet. Museet ble grunnlagt av brygger J.C. Jacobsen. Historie. Frederik II overtok Hillerødsholm i 1560 og oppførte den første delen av Frederiksborg slott. Frederik II oppholdt seg ofte på Frederiksborg og her ble han og dronning Sophies eldste sønn Christian IV født 12. april 1577. Også datteren Hedevig ble født her noen år senere; 5. august 1581. Christian IV holdt allerede i sine første regjeringsår hoff på Frederiksborg og 15. august 1599 fødtes hans og Anna Kathrines første barn, sønnen Frederik, på slottet. Barnet døde imidlertid allerede etter 4 uker. Christian IV lot i slutten av århundret oppføre et lysthus kalt Sparepenge og noen staller ved jegergården på Frederiksborg og synes først i 1601 å ha bestemt seg for å rive farens jaktslott og bygge seg en tidsmessig kongebolig. I 1602 inngikk han kontrakt med byggmester Jørgen Friborg i Slangerup om riving av den gamle hovedbygningen og senere samme år forpliktet byggmesteren seg til «at skulle af Grunden opmure og forfærdige hvis Huse og Bygning vi ville have opmuret og opsat der på vort Slot Frederiksborg, eftersom den Skabelon udviser, vi hannem naadigst have overantvordet.» Det følgende året ble grunnen lagt og i 1606–08 sto de tre fløyene under tak. Arkitektur – Christian IVs slott. Slottet ble oppført i nederlandsk renessanse og til dels etter kongens utkast; han deltok med iver i utformingen av planene og holdt stadig tilsyn med arbeidet. Det er opplagt at Hans van Steenwinckel den yngre har vært medvirkende allerede på dette stadium av prosjektet. I 1621 sto Christian IVs Frederiksborg slott ferdigstilt. Hovedbygningen besto av tre store sammenbyggede fireetasjes høye hus: Kongefløyen i midten var 100 alen lang og ut fra den kirkefløyen til venstre og prinsessefløyen til høyre; hver av dem 85 alen lange. Disse to fløyene ble forbundet ved en lav terrasse eller galleri, som ble oppført i 1609 og endret i 1619–22 av Hans van Steenwinckel den yngre. Til kirkefløyen i vestre sidefløy hørte det en utsøkt riddersal. Kirkefløyen hadde stått ferdig i 1606, kongefløyen allerede i 1604 og fra dette tidspunkt hadde kongefamilien bolig i første etasje i fløyen. Terassefløyen lå ut mot vollgraven og var smykket ut med mytologiske figurer av sandsten. På et noe senere tidspunkt ble fløyen bygget om og den fikk åpne arkader inn mot gården. Foran broen over vollgraven ble det stilt opp to skulpturer utført i marmor; den ene forestilte Aleksander den store, den andre Cæsar. Interiør. Slottets indre sto helt ferdig i årene 1623–25. En dobbelt buerekke på hver side delte kirken i langskip og to sideskip. Fra de høye spissbuede vinduene falt lyset gjennom den øverste arkadens buer ned i kirken og belyste hvelvingene og de avvekslende enkelte og dobbelte, blankpolerte søylene som bar de forgylte hvelvingsribbene. Rommet nedenfor lå i dempet halvlys; men desto sterkere fremsto sølvfigurene, relieffene og ornamentene på den sorte prekestolen av ibenholt og på alteret. Fra de matte sorte stenene i balustraden over de nederste buene lyste bibelsitater i gyllen skrift og oppe fra den nordre endegavlen strålte det store orgelets blanke piper og rike farveprakt. Dette Maas-Lorentz-orgelet var fra 1617, bygget av Nicolaus Maas og etter hans død ferdigstilt av Johan Lorentz. I tillegg var det to flyttbare orgeler, hvorav det ene var skapt av Esaias Compenius i Braunschweig. Kirkestolene hadde intarsia utført av Hans Barchmann i 1611–16. Inne bak orgelet med utsikt ut i kirken lå et lite rom, Christian IVs bedekammer. Rommet var i mørk panel og fra gulv til tak dekket av en mengde bibelske malerier av hollandske mestere. Midt på gulvet foran et sølvalter sto et hvitt marmorbord og det mørke loftet var prydet med innlagte sølvornamenter. Salen over kirken, Riddersalen, var rikt utsmykket av maler- og billedhuggerarbeider. Taket var dekket av fremstillinger av forskjellige håndverk, som møllebygging, boktrykkeri, urmakeri mm., omgitt av allegorier på Guds egenskaper og på forskjellige dyder og mellom dem slynget det seg blomsterornamenter blandet med masker eller med menneske- eller dyreskikkelser, alt i treskærerarbeide i sterkt relieff og dekorert i rike farver. Gyldenlærstapeter prydet veggen fra fotpanelet til loftsfrisen, hvor jordens dyr og himmelens fugler var avbildet. Ved store høytideligheter ble de store vevde tapetene hvor Karel van Mander hadde fremstilt Christian IVs kroning og seierne i Kalmarkrigen, hengt opp utenpå de andre. For endeveggene sto kaminer av sort marmor med drevne sølvfigurer og på marmorgulvet sto på hver side av inngangsdøren fra kirketårnet trompeterstolene og skjenkeskapene av polert pæretre med sølvornamenter med sitt innhold av sølvkanner, begere og krus. I kongefløyen var det i førsteetasje forstue, apotek, sølvkammer og drabantsal og fra denne kom man inn i ridderstuen eller Rosen. Her bar fem blankpolerte sorte marmorsøyler loftets lave hvelvinger, som var smykket med stukkaturarbeide. Veggene var prydet med sort gyllenlær fra Cordoba; midt foran hver hvelving satt en messinglampett og over det mørke panelet fantes en mengde hjorter av stukkatur med ekte hjortetakker. Langs veggene sto skjenkeskap og for den ene enden av salen musikantstolen av ibenholt og sølv. Ovenpå over Rosen lå kongens værelser med utgang gjennom «kongens runddel» og lønngangen til Audienshuset; i andre etasje lå her audienssalen; i første etasje på hver sin side av myntporten fantes dreiekammeret og mynten. Gjennom en traktformet åpning i gulvet i runddellen kunne Christian IV putte gammel eller nyslått mynt ned i en trakt og derfra gled den ned i de faste skattkammerne i kjelleren. I den motsatte delen av bygningen fantes dronningens værelser med dronningetrappen og dronninge- eller jegerbakketårnet. På etasjen over kongens værelser lå sommersalen med en fontene av sølv, over dronningens vintersalen. I prinsessefløyen fantes det barneværelser og gjesterom, kjøkken, forrådskamre og vinkjeller. Haveanlegg og lysthus. Foran hovedfløyen lå et lite haveanlegg kalt Dronningeøen omgitt av vann og foran denne igjen, også i sjøen, en fontene som forestilte en svømmende hjort forfulgt av hunder. Dette ble fjernet på midten av 1700-tallet. På den andre siden av sjøen var slottshaven anlagt i fransk barokk i tidsrommet 1720–25 av J.C. Krieger, med terrasser, bassenger og kanaler. Rett ved lå også lysthuset Sparepenge som inneholdt kostbare våpen og ridetøy. Sparepenge ble revet i 1719 av Frederik IV, som utvidet slottshaven betydelig. Litt lenger mot vest lå Badstuen som var oppført av Frederik II. Bygningen hadde åttekantet tårn med spir og på den motsatte siden tre fremspringende utbygninger med trappegavler. Bygningen ble senere restaurert under Christian VIII og Frederik VII. Enda litt lenger mot nordvest i den "Lille Dyrehave" lå et annet lysthus fra Frederik IIs tid, Frydensborg, som imidlertid ble ødelagt allerede i 1667. Svenskekrigene. Frederiksborg skulle imidlertid ikke få i fred lenge. Allerede under Hannibalfeiden med Sverige 1643–45 måtte Christian IV slå mynt av en del av det edle metallet som var benyttet til slottets utsmykking og under krigen med Karl X Gustav av Sverige gikk det hardt utover Frederiksborg. Da budskapet om at den svenske kongen 5.–6. februar 1658 var gått over isen nådde til København, fikk man det travelt med å flytte kostbarhetene herfra inn til hovedstaden og etter Roskildefreden i 1658 hadde Frederik III den bitre ære å beværte sin motstander på Frederiksborg. En hemmelig artikkel i denne freden angikk særlig Frederiksborg hvor svenskene forlangte at Karel van Manders tapeter med fremstillinger av seierne i Kalmarkrigen skulle overstrykes med farve. Dette ble imidlertid ikke utført. Etter den mislykkede beleiringen av København lot Karl Gustav sin harme gå ut over Frederiksborg og ødela eller tok med seg store verdier, blant annet alle figurene på Neptun- og Løvebrønnen, som senere ble funnet igjen på Drottningholm slott. Sett i lys av brannen i 1859 må det imidlertid betraktes som heldig at en del av Frederiksborg slotts inventar kom til Sverige. Brannen i audienshuset. 9. desember 1665 brøt det ut brann i Audienshuset og lønngangen, som nettopp var blitt satt i stand igjen etter krigen med Sverige. Begge bygningene ble ødelagt; men resten av hovedbygningen ble skånet. Først under Christian V ble skaden reparert. Denne kongen utstyrte conseilssalen, som audienssalen ble kalt, som et minnesmerke om seirene i den skånske krigen. Salen ble smykket ut i nederlandsk barokk etter planer av generalbyggmester og hoffmaler Lambert van Haven. Kongen fikk i tillegg foretatt en del endringer i slottets indre, især med hensyn til værelsenes utsmykking. Han fikk også satt opp en ny Neptunbrønn. Også denne var prydet med figurer, blant annet en Venus og en Neptun. Slottet på 1700-tallet. Også Frederik IV foretok endringer på slottet og innredet blant annet et speilgalleri. I 1716 hadde Frederiksborg besøk av Peter den store, som med sin kårde moret seg med å bore hull i et mosaikkbord i bedestolen. Men enda mere radikalt gikk man til verks i Christian VIs tid. Slottets ytre gjennomgikk en omfattende restaurering og det indre ble også gjenstand for endringer. Ringridningsporten ble i 1736 bygget om av hoffbilledhugger Didrick Gercken som også skapte en helt ny inngangsportal til slottet. På den høyeste terrassen i slottshaven fikk Christian VI i 1745 oppført det "kinesiske hus". Huset tjente senere hans gemalinne Sophie Magdalene som enkesete om sommeren, men ble revet i 1769. Huset var tegnet av Nicolai Eigtved i rokokko og er – som resten av slottet – gjengitt i Laurids de Thurahs "Den Danske Vitruvius". Fredensborg slott og Hirschholm slott brakte imidlertid Frederiksborg av mote. Etter Frederik IVs tid ble det benyttet som kroningsslott og alle arve-enevoldskongene er kronet på Frederiksborg med unntak av Christian VII. Frederik V ble viet til sin andre dronning, Juliane Marie, her 8. juli 1752. Det var kun ubetydelige forandringer og istandsettelser som ble foretatt i det neste århundre; slottet ble sjeldent bebodd av kongene, kun i jakttiden kunne det være liv på slottet; især var det Christian VII, som både som prins og konge samlet muntre jaktselskaper på Frederiksborg. I 1778–83 ble slottet omfattende reparert av hoffbyggmester C.F. Harsdorff. I Frederik VIs tid ble det innredet lokaler til en stor samling av historiske malerier, særlig portretter. Greve og diplomat Marcus Gerhard Rosencrones enke Agnete Maria Hielmstierne skjenket i 1811 den store rosencroneske samling av 159 danske portretter av kjente danske personer til Frederik VI og samlingen kom til Frederiksborg slott, hvor en stor del av kongefamiliens portretter allerede var innsamlet. Samlingen var åpen for offentligheten. Påvirket av den nasjonale regjeringen i 1848 og de følgende år valgte Frederik VII slottet til sin residens, især om vinteren og våren. Han giftet seg også i slottskirken 7. august 1850 med grevinne Danner. Slottsbrannen. Under kongens og grevinnens opphold på slottet vinteren 1859 brøt det ut heftig ild 17. desember kl. 3½ om morgenen og i løpet av noen timer ble det gamle slottets hovedbygning lagt i aske. Brannen oppsto i et rom som var under ombygging til bruk for kongens samling av oldtidsfunn. Audienshuset og lønngangen, broen og terrassen var uskadet og samtlige ytter- og tårnmurer sto igjen; av marmorgalleriet langs kongefløyen var endepartiene og den nederste delen noenlunde bevart og av kirkefløyen var nederste etasje, lavkirken med det gamle innlagte stolverket, det sølvprydede alteret og prekestolen samt kirkedøren bevart. Derimot var orgelet og Christian IVs bedekammer brent ned og loftet i kirken var tildels ødelagt. Av det ødelagte inventaret kan nevnes Karel van Manders tapeter samt en mengde malerier fra den historiske portrettsamlingen. Tre håndverkere omkom under brannen da et hvelv i slottskirken styrtet ned over dem og knuste orgelet. En minnetavle over dem ble satt opp opsat i kirken. Gjenreisingen. Det viste seg at de gamle murene fremdeles kunne benyttes og en del av de verdifulle gjenstandene var blitt reddet. Det ble derfor snart snakk om å gjenoppføre slottet. Det ble arrangert en innsamlingsaksjon i tillegg til tilskudd fra kongehuset og bevillinger fra Riksdagen som gjorde det mulig å begynne arbeidet. Oppdraget ble gitt til arkitekt Ferdinand Meldahl Først ble kirken gjenoppført og innvielsen av denne fant sted 28. august 1864. Så kom slottets tre fløyer under tak og allerede på kongens 53 års fødselsdag den 6. oktober 1861 kunne det avholdes kranselag. I 1875 sto Frederiksborgs ytre i sin gamle skikkelse. Murermester på oppgaven var Christian Peder Wienberg, mens Johan Vilhelm Unmack var tømrermester. Rundt 150 arbeidere var daglig sysselsatt med gjenoppføringen av slottet. Utsmykkingen av det indre tok lenger tid, men ble gjort mulig ved at mange gullalderkunstnere i årene før brannen hadde utført en lang rekke gjengivelser fra slottets indre. Især arkitekturmaleren Heinrich Hansens bilder viste seg verdifulle. Direkte Aktion. Direkte Aktion ─ «organ for revolutionær fagbevægelse og ungsocialismen.» ─ ble startet den 16. november 1912 med Carl Espelid som redaktør. Senere ble bladet redigert av en komité. Bladet var organ for Norges Ungsocialistiske Forbund – NUF. Bladet hadde en klar syndikalistisk tendens. Albin Eines var med på å starte Direkte Aktion, og var redaksjonssekretær den første tiden. Etter en uravstemning i NUF ble det besluttet at Direkte Aktion skulle overgå til Kristiania fagoppositionsgruppe, og ble fra 21. mars 1914, omgjort til «Organ for revolutionær fagbevægelse. Utgit av Kr.a. fagoppositionsgruppe». Bladet gikk fra å være et organ for ungsosialismen til å bli et organ for Fagopposisjonen av 1911, og ble redigert etter Fagopposisjonens program. Bladet fikk ikke særlig innflytelse over Fagopposisjonen. (I 1916 oppga Fagopposisjonen å ha 36 000 medlemmer, mens Direkte Aktion hadde et opplag på 3000.) Ernst Rosenvinge ansvarlig utgiver. Augusta Aasen var ekspeditør og forretningsfører. Albert Jensen var redaktør i 1913-14. I 1914 ble han arrestert i Bergen for antimilitaristisk virksomhet, og utvist fra Norge. Etter Jensens utvisning fra Norge ble bladet igjen redigert av en komité, nå med Jensen som medarbeider. I et brev til kommanderende general anbefalte Generalstaben i 1914 at man måtte stoppe bladet pga dens antimilitarisme. Myndighetene forbød gatesalg av bladet i Kristiania. Alfred Marius Nilsen, sekretær i Arbeidsmandsforbundet, var ansvarshavende i 1914-16. Direkte Aktion fungerte som organ for Norsk Syndikalistisk Føderasjon da denne ble stiftet i 1916. Fagopposisjonen likte ikke dette, og de prøvde å overta bladet ved å flytte det til Trondheim med Alfred Madsen som redaktør. Selv om Martin Tranmæls folk hadde flertall i Fagopposisjonen, så kom de ingen vei med Direkte Aktion. I følge et gammelt eiendomsdokument skulle NUF ha forlagsretten til bladet, og forbundet motsatte seg at bladet betingelsesfritt ble overdratt Fagopposisjonen. Kristiania Fagoppositionsgruppe var villig til å overdra bladet til Fagopposisjonen, men knyttet som betingelse at det også for fremtiden skulle utgis i Kristiania. Styret i Fagopposusjonen kunne ikke gå med på det, idet de mente at de var ute av stand til å kontrollere de forskjellige disposisjoner som kunne bli foretatt, såvel med en forretningsmessige ledelsen av bladet som med redaksjonen og med en virksomheten redaktøren hadde som agitator. I 1913 var spørsmålet opp for første gang. Styret mente da at et slikt organ måtte ligge der styret var, men siden det i Trondheim allerede var et blad, Ny Tid, som støttet Fagopposisjonen fullt ut, og det var ikke behov for to slike blader på samme sted. Det beste var om Kristiania Fagoppositionsgruppe kunne fortsette å gi det ut. Saken ble tatt opp på flere konferanser, og Kristiania Fagoppositionsgruppe var villig til å overdra bladet, men NUF som hadde eiendomsretten til bladets navn motsatte seg dette. I lengden kunne selvsagt ikke denne situasjonen fortsette, og i juni 1918 kom det siste nummeret av Direkte Aktion. Fagopposisjonen begynte i stedet å utgi en helt ny ukeavis, Solidaritet, "Organ for revolutionær fagbevægelse", fra juli. Bladet ble overdratt Kristiania fagoppositionsgruppe for at de skulle redigere og ekspedere det, mens Fagopposisjonen overtok det økonomiske ansvaret. Hele den gamle redaksjonsstaben, like fra redaktøren til «trykfeilsdjævelen» gikk så over til Fagopposisjonens nye organ. Solidaritet gikk inn i 1919. Svarthyll. Svarthyll ("Sambucus nigra") er et lite, løvfellende tre eller en stor busk. Den har først grønn og flat bark, med grove porer. Senere blir den lysegrå, men fortsatt med korkporer. Gammel bark er grå og furete. Knoppene er fiolette. Bladene har ovale småblader med saktakket rand. Oversiden er mørkegrønn, mens undersiden er lysegrønn. Svarthyll blomstrer i juni-juli, og blomstene sitter samlet i flate halvskjermer. De er små og fløtehvite. Lukten er søt og krydret. Fruktene er stor steinfrukter («bær»). Ikke-synlige trekk. Svarthyllen er hurtigvoksende, tåler skygge, frost, salt og en del vind. Rotnettet består av tykke, kun svakt forgrenede, vidt utbredte røtter. De gjenkjennes lett på lukten. Grenene har tykk, hvit marg, som på gamle grener svinner bort og etterlater et hulrom. Blader og bark inneholder bitterstoffer, men ikke i så høy konsentrasjon som hos den nært beslektede druehyllen. Hele busken, bortsett fra blomstene og de modne fruktene, er derfor giftig. Størrelse. 6 × 5 m (50 × 40 cm/år). Bruk. Hyllen gror best i frodig, eventuelt litt fuktig jord, men kan også dyrkes i kalkholdig sandjord. Den tåler beskjæring godt. Den egner seg både til den indre delen av skogbryn, og til lebeplantninger. Det er viktig at man planter riktig sort svarthyll, da de fleste selvsådde svarthyllplanter ikke er hardføre. De modne fruktene er ettertraktet blant fugler. Hyll er en gammel legeplante. Avkok av blomstene skulle virke feberstillende og svettedrivende, og bærene hjelpe mot forkjølelse og influensa. Blomstene brukes til hyllblomstdrikk, og kan også spises, for eksempel dyppet i tynn deig, frityrstekt og drysset med sukker. Bærene brukes til saft og suppe. Bærene har høyt innhold av A- og C-vitamin. I gamle dager het det seg at gudinnen Frøya bodde i hyllen, og luket man hyllen ved huset sitt uten å plante en ny, var det fare for ulykke. Innebandy-VM 2006. Verdensmesterskapet i innebandy for menn i 2006 ble arrangert i Sverige, 21 til 28. mai. 10 lag deltok i A-VM. Det var sjette gang som verdensmesterskapet ble arrangert og Sverige ble verdensmester for sjette gang. Bjoneroa. Bjoneroa er ei bygd på vestsiden av Randsfjorden i Gran kommune i Oppland fylke. Betegnelsen "Bjoneroa" gjelder for hele området i Gran kommune som ligger vest for Randsfjorden. Tettbebyggelsen "Bjoneroa" ligger der Bjonevassdraget renner ut i Randsfjorden, nær grensen til Søndre Land kommune og har rundt 500 innbyggere inklusive omlandet. Senteret ligger hvor riksvei 245 møter fylkesvegen over til Ådal. Her ligger Sørum kirke, Bjoneroa skole, kulturbygg, butikk, kiosk, bensinstasjon, brannstasjon og eldresenter. I kulturbygget er det tilgang til både bibliotek og svømmebasseng. Næringsliv. Bjoneroa har tradisjoner med landbruk og skogbruk, men nå er størsteparten av innbyggerne pendlere til nabokommunene Jevnaker og Ringerike eller med Norges eneste helårlige innlandsferje i drift over Randsfjorden mellom Tangen og Horn med forbindelse til Brandbu, Jaren og Gran. Det lokale næringslivet består av trevarehandel og mølle, i tillegg til sesongbetont turisme. Disse næringsveiene sysselsetter bare en liten del av befolkningen. I tillegg er de som enda jobber innad i bygda, sysselsatt innen offentlig sektor på skole og sykehjem. Takket være innsats fra de lokale er Bjoneroa i stand til å holde to dagligvarebutikker i drift. Geografi. Landskapet består hovedsakelig av bratte og skogkledde åser. Disse flater ut til et platå på ca 400 moh. Her finnes et større antall innsjøer som utgjør området Fjorda. Befolkningen bor hovedsakelig langs Randsfjorden hvor de beste mulighetene for landbruk er, men noen bedriver også landbruk/skogbruk oppe på Bjonskogen/Fjorda. Jevnaker (tettsted). Jevnaker er et tettsted og administrasjonssenteret i Jevnaker kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger øst for utløpet av Randselva, sør i Randsfjorden, 67 kilometer nordvest for Oslo og ca. 12 kilometer nordøst for Hønefoss. Jevnaker har jernbanestasjon langs Roa–Hønefosslinjen. Stedet. Tettstedet Jevnaker er delt i to. Den vestre delen, som regnes som sentrum, ligger fysisk i sørenden av Randsfjorden, på østsiden av utløpet til Randselva, heter Nesbakken. Den østre delen, der jernbanestasjonen ligger, heter Toso. Jevnaker er mest kjent for sine glassverk, Hadeland Glassverk fra 1762 og Randsfjord Glassverk som nå er nedlagt. Hadeland Glassverk, som ligger midt i mellom Nesbakken og Toso, er Norges 3. mest besøkte turistattraksjon. Glassverket produserer fortsatt krystallglass, men driver også med andre aktiviteter, som lysestøperi, aktiviteter for barn, restaurant, utsalg m.m. Randsfjord Glassverk lå nord i Toso, et lite stykke ovenfor jernbanestasjoen. Det er stor satsing på turisme ved sørenden av Randsfjorden med 2 nye campingplasser under opparbeiding i tillegg til en allerede bestående i Sløvika, ca. 10 km nord for sentrum. På Jevnaker finnes 3 hoteller: Torbjørnrud, mest kjent for sine regjeringskonferanser, Halvorsbøle og Randsvangen. Kitty Kielland. Kitty Lange Kielland (født "Christiane", 8. oktober 1843 i Stavanger, død 1. oktober 1914 i Kristiania) var en norsk maler, spesielt kjent for landskapsbilder fra Jæren. Kitty Kielland kan regnes som den første store norske kvinnelige landskapsmaler. Hennes tidligste bilder er holdt i en realistisk stil, mens hun senere var med på å bidra til utviklingen av nyromantikken. Kielland er representert i en rekke norske gallerier, med flest bilder i Rogaland Kunstmuseum og i Nasjonalgalleriet. I 1884 var Kielland en av stifterne av Norsk Kvinnesaksforening. Hun deltok ofte i samtidens debatter om kvinnesak og om kunst. Kitty hadde et nært forhold til den yngre broren, forfatteren Alexander Kielland. Oppvekst og læreår. Kitty Kielland vokste opp i Stavangers bedre borgerskap, familien var en av de eldste handelsfamiliene i byen. Faren Jens Zetlitz Kielland var både konsul og bankdirektør, men levde hovedsakelig som rentenist og kunstner. Han drev både med maling og musikk. Moren het Christiane (Janna) Kielland, født Lange. Kitty var nesteldste barn i en søskenflokk på åtte barn, og forfatteren Alexander Kielland var en yngre bror. En kneskade gjorde at Kitty i tyveårene måtte sitte i rullestol, og hun begynte da å male. Sin første undersvisning fikk hun i hjembyen av Fanny Zeuthen. Først da hun var tretti år, i 1873, startet hun utdannelsen som elev av Hans Gude i Karlsruhe. Gude hadde sett Kiellands arbeid da han var på et familiebesøk i Stavanger i 1872. Yrkesvalget til Kitty var ikke særlig populært i familien, men hun ble støttet av broren Alexander. Hun var elev hos Gude i to år. I 1875 reiste hun til München, der hun ble boende fram til 1878. I München delte hun leilighet med Harriet Backer. Hun fikk undervisning av Eilif Peterssen og delvis også av den tyske landskapsmaleren Herman Baisch. Eilif Peterssen ble senere - i 1888 - gift med Kittys søskenbarn Magda Kielland. Somrene 1874, 1876 og 1878 oppholdt Kitty seg på Jæren for å male. Bildene er holdt i en naturalistisk stil, men en lys koloritt. Bildene er ofte laget som små utsnitt av naturen, med en detaljert forgrunn og store linjer i landskapet. Hun er preget av Gudes realisme i landskapsframstillingen, mer enn den stemningsstilen som var populær i München. Det var nytt i Norge at en kvinne malte landskapsbilder og ikke holdt seg strengt til de «passende» motivene for en kvinne: portretter, interiør, blomsterbilder. Sammen med Nicolai Ulfsten kan Kitty Kielland regnes som innlederen til jærmaleriet. I 1879-89 bodde Kielland i Paris, også her i samboerskap og fortrolig vennskap med Harriet Backer. I 1879 var hun elev ved Académie Julian, og siden ved Académie Colarossi i 1883, 1886 og 1887. Hun hadde i flere perioder mellom 1880 og 1886 den franske landskapsmaleren Léon Pelouse som lærer, i Cernay-la-Ville og i Bretagne: Han var naturalist og fikk stor innflytelse på Kittys utvikling. I Paris ble Thomasine og Jonas Lie blant hennes gode venner, sammen med Arne Garborg. Hun malte i 1887 bildet "Arne Garborg i malerinnens atelier i Paris", nå i eie hos Nasjonalgalleriet. Da Arne og Hulda Garborg giftet seg, fikk ekteparet 1 500 kroner til bryllupet, en stor sum på denne tiden. Kittys følelser for Arne Garborg stakk dypere enn bare vennskap, noe Garborg først skjønte da hun i et brev skrev «"Det er somme ting, jeg ønskede annerledes, men alt i alt saa tror jeg, det er godt som det er"». Jærbilder. I 1879 stilte Kielland for første gang ut på Salongen i Paris, og hun høstet positiv kritikk. Sommeren samme år startet Kielland å arbeide med motivet «Torvmyr». Bildene virker inspirert av den franske maleren Charles Daubignys landskapsmalerier. Det første bildet med torvmyr-motivet, «Un jour sombre en Norvège» (En gråværsdag i Norge) ble antatt ved Salongen i Paris i 1880. Det nøkternt registrerende natursynet som opptrådte i tidligere bilder er nå delvis forsvunnet og har veket plassen for et mer stemningsladet preg. Bildet er tynge og mørkere, og fargevalget er mer monokromt. Navnet «Torvmyr» er også brukt om bildet, men denne tittelen er brukt om flere av hennes bilder. Bildet «Torvmyr» var også en videreføring av et samarbeid med broren Alexander. Hun hadde tidligere laget en tegning med samme tittel og utfordret ham til å skrive en novelle til den. Brorens novelle «Torvmyr» er et grotesk-komisk og melankolsk stykke «heimstaddiktning», publisert i novellesamlingen Nye Novelletter i 1880. De fleste av bildene til Kielland skildrer det flate jærlandskapet eller fjellene som omgir Jæren. Hun hentet imidlertid også motiv fra Nord-Frankrike og fra det sørøstlige Norge. Nyromantikken. Sommeren 1885 oppholdt Kielland seg sammen med Harriet Backer i Risør, og ved Bosvik nær byen malte hun et motiv med en gammel herregård i kveldslys. Bildet ble kalt «Efter solnedgang», og det har et preg av drøm og mystikk som den gang var nytt i norsk kunst. Detaljene har forsvunnet i kveldslyset, og naturen er forenklet og stilisert. Kitty Kielland var en av flere norske kunstnerne som samlet seg Fleskumsommeren 1886 hos Christian Skredsvig. Her malte hun en ny versjon av bildet «Efter solnedgang», basert på et fotografi av den første versjonen. De to versjonene har omtrent samme dimensjon og er også ellers svært like. Detaljer er enda mer tilslørt i den andre versjonen. Kunstnersamlingen på Fleskum ved Dælivannet i Bærum kan regnes som innledningen til nyromantikken i Norge. Sammen med Eilif Peterssen var Kielland en viktig pådriver for den nye stilretningen. Maleriet «Sommernatt» er malt i sørenden av Dælivannet i 1886 og henger nå i Nasjonalgalleriet. Hensikten med den andre versjonen av «Efter solnedgang» var å stille dette ut på Salongen i Paris. Hun inviterte sin tidligere lærer Pelouse til å kritisere bildet, men han mente hun var kommet på villspor og var begynt å male som Puvis de Chavannes. I tillegg til Parisutstillingen ble bildet utstilt i Göteborg i 1886, i København i 1888 og på Verdensutstillingen i Paris i 1889, der hun vant sølvmedalje. Kielland deltok på Høstutstillingen årlig fra 1882-1908 (unntatt 1893), og hun fikk akseptert bilder på Salongen i Paris seks ganger fra 1879 til 1887. Sin første separatutstilling hadde hun hos Blomqvist i 1899. Senere hadde hun separatutstillinger i 1904 og 1911. Tilbake til Norge. Fra 1889 bodde Kielland permanent i Kristiania. Hun var blant annet venn med Bjørnstjerne Bjørnson. I 1890 malte Kielland bildet «Aftenlandskap, fra Stokkavannet», som i 1905 ble gitt som fødselsdagsgave til dronning Maud den 26.november 1905. Billedrammen har et skilt med teksten «"Til Norges Dronning fra Damer i Elverum 26de November 1905"». Dugnadsmidler var blitt samlet inn for å gjøre kongeboligen representativ. I fra omkring 1890 skjedde en endring i kunstuttrykket til Kielland, der hun er påvirket av den danske maleren Jens Ferdinand Willumsen og kunstretningen syntetisme. Motivet er forenklet, med kraftigere farger. Hun malte nå hovedsakelig blomsterbilder og motiver fra høyfjellet. Fra århundreskiftet hadde Kitty Kielland en ettromsleilighet i Hanstensgate 2 i Kristiania. I samme hus bodde også maleren Asta Nørregaard. Ved Verdensutstillingen i Paris i 1900 var Kitty den eldste av de elleve norske kvinnelige malerne som deltok. Hun vant ingen priser ved denne utstillingen. Kitty skrev tre upubliserte noveller. Hun hadde hele livet et nært forhold til forfatterbroren Alexander, og hun sendte ham utkast til novellene. Alexander beskrev sin søster som «"skarp i Kanterne men blød i midten"». Kitty Kielland mottok Kongens fortjenstmedalje i gull 1908. I 1889 var hun blitt æresmedlem i Det norske Studentersamfund. Arbeid for kvinnesaken. Kitty Kielland var en av stifterne av Norsk Kvinnesaksforening i 1884. I 1885 tok hun til motmæle mot teologene J.C. Heuch og Michael Johan Færden, som mente at kvinnefrigjøringen var til skade for samfunnet og at en slik frigjøring gikk mot kristendommen. Hun fikk sitt innlegg på trykk i Luthersk Ugeskrift. Det var høyst uvanlig for kvinner å gå mot menn i offentlig debatt på slutten av 1800 tallet. I et brev til Thomasine og Jonas Lie, som da oppholdt seg i Paris, uttrykker Kitty at hun er selv forskrekket over å få innlegget på trykk – og hun skiver at hun anser seg selv som modig. Ikke minst uvanlig var det at Kitty Kielland som ugift kvinne offentlig uttrykte lengsel etter å stifte familie og å få barn. Kiellands offentlige opptreden gjorde at hun ikke slapp unna latterliggjøring og hån. Hun ble ofte omtalt som maskulin og lite pen. Utseende hennes ble sammenlignet med Christian IV, og dette var neppe ment som en kompliment. Også malerkunsten til Kitty Kielland ble tidvis betegnet som «mandig». I en tre-binds oversikt over norsk billedkunst som kom ut i perioden 1904–1907 skrev kunsthistorikeren Jens Thiis følgende omtale «"Hendes kunst er alt andet enn dameaktig, ja med det faste, lidt tunge håndlag i udførelsen lar den dårlig ane en kvindelig kunstner. Mest kvinde er hun i sine blomsterbilleder"». Siste leveår. De siste ti årene av sitt liv var Kielland lite aktiv som kunstner. De siste leveårene var hun svekket av alderssløvsinn. Sommer 1914 tilbrakte Kitty på Hognestad på Jæren. Sine siste dager lå hun imidlertid i sykeseng på Trosterud i Østre Aker. Hun døde 1.oktober 1914, og Arne Garborg var tilstede i begravelsen. Kitty testamenterte et bilde til Garborg, og han kunne selve velge bilde. Hun etterlot seg også et legat på 20.000 kroner, som skulle brukes til å kjøpe inn arbeid av unge kunstnere til Nasjonalgalleriet. Innebandy-VM 1996. VM i innebandy for menn 1996 var det første verdensmesterskapet i innebandy, og ble avviklet i Sverige. 12 lag deltok. Semifinaler. Finland – Norge 4 – 1 Sverige – Tsjekkia 13 – 0 Medaljekamper. Norge – Tsjekkia 6 – 2 Sverige – Finland 5 – 0 John F. Kennedy Space Center. a> og Kennedy Space Center (i hvitt). John F. Kennedy Space Center (KSC) er et amerikansk romfartsanlegg tilhørende National Aeronautics and Space Administration (NASA) på Merritt Island i Florida. Det var herfra Apollo 11 ble skutt opp 16. juli 1969. Anlegget har et areal på 567 km² og sysselsetter rundt 17 000 mennesker. Da store deler av området er avstengt for allmennheten er det en rolig plass for mange ulike ville dyr, blant annet alligatorer. En liten del av området er turistområde. Der finnes utstillinger, IMAX-teatre, restauranter og lignende. Robert Maynard. Robert Maynard var en løytnant i den britiske Royal Navy. Han er mest kjent for å ha bekjempet piraten Edward Teach i 1718. Maynard, Robert Spaghetti-western. Spaghetti-western er en betegnelse på westernfilmer, det vil si filmer med miljøer og historier fra den amerikanske cowboy- og nybyggermiljøet på 1800-tallet, som ble produsert i Europa på 1960- og 70-tallet, først og fremst i Spania og Italia. Filmene var brutale og nihilistiske og fikk derfor problemer med filmsensuren i mange land. Typiske eksempler på spaghetti-western er "Django" (1966), "Sartana" (1968), "Sabata" (1969), "For en neve dollar" (1964) og den kanskje mest kjente av dem alle: "Den gode, den onde og den grusomme" (1966) av Sergio Leone. Skuespillere man ofte forbinder med denne type filmer, er Clint Eastwood, Franco Nero og Lee van Cleef. Kjetil Siem. Kjetil Person Siem (født 29. september 1960) er en norsk fotballeder, journalist og forfatter. Fra 1. januar 2012 er han generalsekretær i Norges Fotballforbund. Han har tidligere vært direktør i Vålerenga Fotball, reporter og leder for mesterskap i TV 2, journalist i "Aftenposten", direktør i NTF, Norsk Toppfotball, CEO (adm dir) for Premier Soccer League (PSL) i Sør-Afrika og sportsdirektør i TV Norge/MAX. Biografi. Siem grunnla sitt eget internett-selskap Sportsprofiler i 1997 (senere Icons) som drev hjemmesider på internett for fotballspillere i Norge, England og Tyskland. Selskapet hadde i år 2000 kontrakt med over 80 pst av de Premier League-spillere som hadde egen hjemmeside. Sportsprofiler var det første selskapet i verden som startet denne formen for business. Med Siem som administrerende dir i VIF, tok klubben sølv i 2004 og gull i 2005, og leverte begge sesongene overskudd i regnskapene. Siem var da han slutten i VIF, den lengstsittende direktøren i VIF Fotballs historie. Siem tiltrådte stillingen som CEO (adm dir) for Premier Soccer League (PSL) i Sør-Afrika 1. august 2007, og kontrakten sluttet etter fotball-VM i Sør Afrika i 2010. Men kontrakten hans ble forlenget med ett år, som gjorde oppholdet i Sør Afrika til nøyaktig 4 år. Han kom fra stillingen direktør i NTF, Norsk Toppfotball. I Sør-Afrika gjorde Siem som leder ligaen til en av de finansielt sterkeste i fotballuniverset gjennom en historisk TV-avtale med Super Sport, som han var sentral i opprettelsen av. Avtalen innbringer sammen med andre kommersielle avtaler PSL nesten 600 mill pr annum. Styreleder i 2010 og PSL, Irwin Khoza uttalte til VG at etter at Siem tok over PSL hadde ligaen tatt fullstendig kontroll over eget innhold og er ledende i verden på dette. I Sør-Afrika er det og trekt frem som veldig positivt at Siem i 1994 startet et prosjekt kalt Soccer Against Crime i Western Cape, som er provinsen rundt Cape Town. Dette prosjektet hjelper barn og ungdom til fotballtrening og aktivitet som alternativ til den kriminelle løpebane. Kjetil Siem har skrevet flere bøker, deriblant biografien om Ole Gunnar Solskjær, og boken "Proff i England", en bok om de norske fotballproffene i England. I 2008 utkom hans debutroman "Begynner på P", en barne- ungdomsbok som tar for seg 12-åringen Simens møte med ulike tabubelagte temaer og dagligdagse utfordringer. Boken fikk terningkast fire og tildels hederlig omtale i Romsdals Budstikke. Kjetil Siem er utdannet dramapedagog med spesialisering innen dukketeater. Hans mentor og forbilde i drama var skaperen av Titten Tei, tsjekkeren Karel Hlavaty. Siem er gift med Irene Siem Silnes og har fire barn. Familien er bosatt på Fjellhamar i Oslo, men lever for tiden i bydelen Bryanston i Johannesburg i Sør-Afrika. Siem er en av fem brødre, født på et lite gårdsbruk i Romsdalen hvor sauehold, samt skogsdrift var gårdens viktigste inntektskilde. Hans eldste bror Stein tok over gårdsbruket, Sjursgarden, av foreldrene Ragnhild og Per. Kjetil Siem er sterkt knyttet til Romsdalen og Gjersetbygda. Han var idemaker til Norsk Fjellfestival som avvikles i Rauma kommune hvert år. Festivalen hadde sitt 10-årsjubileum i 2008. Gullbotn. Gullbotn er navnet på overgangen som ligger på sørøstsiden av Gullfjellet ved innsjøen Langavatnet. I nordenden av innsjøen, ligger den nå nedlagte Gullbotn turistheim. Gullbotn er også et hytteområde. Gullbotn ligger høyest på en kort strekning på ca 7 km fra "Trengereid ved Trengereidfjorden" i Samnanger til "Trengereid ved Sørfjorden" som er det eneste som binder Bergenshalvøya og Bergen til fastlandet. På Gullbotn er det en lysløype på ca 5 km. Tidligere et populært utfartsområde for skigåere fra Bergen. (I dag er det fortsatt det, men de fleste drar videre til Kvamskogen eller Voss hvor der er skitrekk og sikrere snøforhold.) Gullfjellstoppen nåes via varderekken ovenfor lysløypen, til fots om sommeren og på ski om vinteren. Kommunegrensen mellom Samnanger og Bergen går midt over Gullbotn. PopHeart. "PopHeart" er en EP utgitt under U2s PopMart-turné i 1997. Det er en liveinnspilling fra Edmonton i Canada og Rotterdam i Nederland. Stormflo. Stormflo er en heving av vannpeilet ved værsystemer med lavtrykk kombinert med pålandsvind som skyver vann i en bølge mot kysten. Et slikt værsystem kan typisk være en tropisk syklon, men er også vanlig langs vestkysten av Norge og et eksempel på dette er når Bryggen i Bergen oversvømmes av sjøvann. Det er vindtrykket mot havoverflaten som utgjør det største tilskuddet til stormfloen, mens lufttrykket har en sekundær effekt. Likedan kan havdybden ha innvirkning. Kombinasjonen av lavtrykk med vedvarende vind over grunt vann er hovedårsaken til flom og skadeverk av stormfloen. Særlig er stormflo skadelig når den kommer samtidig med høyt tidevann og formar en kombinert effekt av de to bølgene. Den høyeste stormfloen som er registrert ble produsert av syklonen Mahina i 1899, som førte til en 13 meter høy stormflo ved Bathurst Bay i Australia. Orkanen Katrina dannet en 9 meter høy stormflo i St. Louisbukta i Mississippi, USA i 2005. I 1970 ble Bengalbukta rammet av syklonen Bhola. Stormfloen som denne førte med seg tok svært mange liv, sannsynligvis så mange som 500 000, men tallet kan ha vært høyere. Stomflo i forbindelse med tropiske sykloner. Flom ved stormflo i 1992 Ni av ti mennesker som dør som følge av tropiske sykloner blir drept av stormfloen som oppstår. Bengalbukta er det området i verden som oftest rammes av stormfloder, og man har registrert 142 alvorlige hendelser fra 1582 til 1991. Disse floene har tatt livet av hundretusenvis av mennesker, hovedsakelig i Bangladesh. Øyene i Karibia har også vært rammet av mange stormfloder. I 1900 ble Galveston i Texas rammet av Galveston-orkanen 1900 som var en kategori 4 orkan som tok mellom 6 000 og 12 000 liv, noe som gjør dette til den mest dødelige naturkatastofen i USAs historie. Drivkrefter. Det er minst fem prosesser som kan heve vannflaten i forbindelse med uvær. Dette er effekter av lufttrykk, vind, jordrotasjonen, bølger og regn. Lufttrykket til tropiske sykloner er ofte så lavt at vannflaten vil stige i lavtrykkssenteret. Vindstress på overflaten kan skyve vann opp mot en kyst. Denne effekten er omvendt proporsjonal med havdypet. Bølgehøyden og stormfloen er begge påvirket av hvor grunt vannet er og utformingen av havbunnen. Grunt vann fører til høyere bølger og stormflod enn dypt vann. Årsaken til dette er at stormfloen på dypt vann kan spre seg nedover i dypet, mens den over grunt vann bare kan vokse i høyden og blir så drevet mot land av vinden fra uværet. Topografien spiller også en viktig rolle for hvor alvorlig en stormflo kan bli. Områder som ligger mindre enn et par meter over havnivå er særlig utsatt for stormflo. Vern mot stormflo. Etter Nordsjøflommen i 1953, som tok mange liv i Nordvest-Europa, så man at det var nødvendig med forebyggende arbeid for å verne seg mot stormfloder. Disse verna er åpne for fri passasje, men lukkes når området er truet av stormflo. Nederland, der store landområder ligger lavere enn havoverflaten og som ble hardt rammet av Nordsjøflommen i 1953, har mange slike vern. Blood Simple. "Blood Simple" er en kriminalfilm skrevet, regissert og produsert av Joel og Ethan Coen. Dette var deres spillefilmdebut. Arnljot Eggen. Arnljot Eggen (født 13. august 1923, død 4. februar 2009 i Oslo) var en norsk lyriker og lærer, bosatt i Oslo. Eggen debuterte i 1951 med diktsamlingen "Eld og is", og han utgav senere en rekke diktsamlinger. Han bidro også med andre typer litteratur, blant annet ungdomsbøker, viser og gjendiktninger av utenlandske lyrikere. Arnljot Eggen skrev på både bokmål og nynorsk. Han er onkel til Eystein Eggen. I 1970-årene ble han knyttet til Arbeidernes Kommunistparti. Hans politiske ståsted ble reflektert i hans diktning, og han var en pioner innen politisk teater i Norge. Han hadde også en spalte i avisen "Klassekampen". Hørespill. To av Eggens barnehørespill ble utgitt på Samlaget (1975) Øyvind Alapnes. Øyvind Alapnes (født 16. november 1976) er en norsk fotballdommer. Han er medlem av Finnsnes IL. Alapnes var forbundsdommer. Han har dømt i Tippeligaen. I juli 2005 hadde han sin første internasjonale dommeroppgave på seniornivå, da han var fjerdedommer i en europacupkamp i Georgia, mellom hjemmelaget FC Torpedo Kutaisi og hviterussiske FC BATE Borisov. Nå har han lagt fløyten på hyllen og er hotelldirektør på City Living Hotel Tromsø. I tillegg sitter han i kretsstyret til Troms Fotballkrets, er dommerveileder i Tippeligaen og dommeransvarlig for Nord-Norge. Didaktisk relasjonstenkning. Didaktisk relasjonstenkning er en modell for didaktisk planlegging, gjennomføring og evaluering som har hatt stor utbredelse i Norge. Den ble første gang beskrevet i 1978 i boken "Nye veier i didaktikken" av Bjarne Bjørndal og Sigmund Lieberg. Det har vært den mest brukte planleggingsmodellen for undervisningen i lærerutdanningen i Norge de siste årtier (Hiim og Hippe 2006) Bakgrunn. Modellen oppstod etter at de to forfatterne hadde gjort seg erfaringer med målstyrte planleggingsmodeller (f.eks. mål-middel modellen), og funnet ut at sentralt bestemte «riktige» metoder ofte ikke fungerte i praksis i en konkret didaktisk situasjon. For å bøte på dette ønsket de å lage et verktøy for en reflektert didaktisk analyse. Didaktisk relasjonstenkning fungerer som et begrepsapparat og forståelsesramme som klargjør sammenhenger og skaper bevissthet omkring forskjellige elementer læreren må ta hensyn til. I tillegg til å være et verktøy for systematisk gjennomtenkning av en konkret didaktisk situasjon som gjør læreren mer sensitiv og selvkritisk, så fører det til at den som skal lære bort ansvarliggjøres. Læreren må være sensitiv, selvkritisk, original og skapende – og han er ikke lenger bare en funksjonær som implementerer læreplanen. Om modellen. De didaktiske kategoriene i modellen fanger inn Modellens utforming illustrerer et dynamisk syn på undervisningsprosessen, og det er et hovedpoeng at ingen av kategoriene kommer først. De seks faktorene er likeverdige og påvirker hverandre gjensidig. Modellen viser hvor sammensatt og mangfoldig didaktisk virksomhet er, fordi så mange forhold griper inn i hverandre. Den opprinnelige femdelte modellen har etter hvert blitt inndelt i seks kategorier ved at «didaktiske forutsetninger”» er splittet i «læreforutsetninger» og «rammefaktorer». Dette fordi de omfatter to helt forskjellige forhold. Læreforutsetningene handler om elevene, mens rammefaktorer handler om andre sider ved opplæringen. Deltakerforutsetninger. Deltakerforutsetninger som didaktisk kategori tar utgangspunkt i at elevene har ulike forventninger, kunnskaper, erfaringer, evner og hjemmebakgrunn. For å kunne tilpasse opplæringen til den enkelte, må læreren kjenne til elevene, deres interesser og evner. Noe av det vanskeligste for læreren er å planlegge undervisningen for hele klassen. En klasse består av elever på svært forskjellig kunnskaps- og ferdighetsnivå. Og forskjellene øker med klassetrinnene. Er gruppen ensartet, vil det kanskje være enklere å planlegge, men er det store forskjeller i elevforutsetninger må vi forberede oss ekstra godt for å tilfredsstille kravet om et godt undervisningsopplegg for hele klassen. Forskjeller i motivasjon er også noe som må vektlegges for å oppfylle kravet om en god forberedelse. Rammefaktorer. Rammefaktorer har med omgivelsene rundt undervisningen å gjøre. Det er de forholdene som på ulike vis begrenser eller muliggjør undervisning og læring. Her er det tenkt på læremateriell; lærebøker og annet materiell. Tid er en viktig rammefaktor. Skal vi jobbe med prosjektet i tre uker eller går dette utover andre viktige opplegg som det skal fokuseres på. Lærer kan også sees på som en rammefaktor. Den dyktige og erfarne lærer behersker lærerjobben bedre, enn den nye og uerfarne lærer. I det minste forventes det at erfaring gir bedre undervisningsresultater. En del andre rammefaktorer er gitt fra myndighetenes side. Som for eksempel størrelse på klasserom og timeantall. Men det finnes en også rammefaktorer som ikke er så klart definert, men som likevel kan ha betydning for hvordan lærere og elever arbeider i skolen. Mål. Det er viktig å ha mål for læringen. En må ha mål å styre etter, mål og styre mot og mål som kan nås. Spørreordet “Hvorfor” blir viktig når vi skal sette oss mål for undervisningen. Vi kan sette oss mål på kort eller lang sikt. Målfaktoren har med hva vi forventer at elevene skal ha lært i løpet av undervisningsperioden. Men mål kan også formuleres som prosessmål, hvor elevene stadig er i utvikling og lærer noterer seg hvor langt eleven har kommet i løpet av en time eller en uke. Det kan også handle om formål eller ideelle mål. Innhold. Mål og innhold er to forskjellige sider av samme sak. Innholdet er det som skal læres. Det har med lærestoff og temaer i undervisningen å gjøre. Innhold kan også i noen grad åpnes for elevvalg, men vi må huske at skolen har en læreplan å forholde seg til, og den må oppfylles når det gjelder valg av innhold i undervisningen. Innhold kan også være arbeidsmåter. Elevene skal lære å samarbeide eller få erfaringer med PBL (problemorientert læring). Arbeidsmåter. Arbeidsmåter viser til hvordan lærere tilrettelegger for elevenes læring. Dette omfatter både lærerens undervisning og elevens arbeid. Arbeidsmåter eller læreprosessen må være gjenstand for gjennomtenkning før undervisningen starter. Her kan lærer eller studentene ha eneansvaret. En måte å gå fram på er at læreren først forklarer og gir et faglig input. Så skal elevene svare på spørsmål. Deretter deles klassen opp i grupper, hvor hver gruppe skal jobbe med sentrale deler av temaområdet. Tilslutt får vi en presentasjon av resultatene og en vurdering fra lærer. Dette er bare en måte å tenke arbeidsmåter på. Vi kan også tenke oss at elevene skal foreslå arbeidsmåter og at elevene er med på eller har hovedansvaret for vurderingen Vurdering. Begrepet vurdering er knyttet til det å sette verdi på noe. Dette er en viktig faktor i undervisningen. Vi kan bruke vurdering på flere forskjellige måter. Vi kan være produktorientert og bare vurdere resultatet av elevenes læring i form av en individuell prøve eller vurdere prosjektrapporten og kanskje sammenlikne prosjektrapportene. I denne forbindelse er det noen begrepsforhold som det er vanlig å tenke i: Produktvurdering versus prosessvurdering, formell vurdering versus uformell vurdering, individ vurdering versus system vurdering, objektiv vurdering versus subjektiv vurdering, underveisvudering og sluttvurdering Kritikk og videreutvikling av modellen. Det er blitt gjort mange ulike tilpasninger av den didaktiske relasjonsmodellen. Voksenpedagogisk relasjonsmodell (Loeng, Torgersen, Melbye og Lodgaard, 2001) forsøker for eksempel å ta hensyn til at øvingslærerne (praksislærere) i lærerutdanningen befinner seg på forskjellige skoler med forskjellige visjoner, holdninger og væremåter. Skoler kan ha også ha vidt forskjellige kulturer. Den innfører bl a en lærerforutsetningskategori, hvor forhold som lærers holdninger, undervisningsmåte og væremåte er aktuell. Mange vil si at disse forholdene ivaretas under rammefaktorer, men dersom øvingslærers væremåte, øvingslærers holdninger og øvingslærers undervisningsmåte spiller en så stor rolle for studentens utførelse i praksis, bør forholdet gis en egen selvstendig faktor. TPC at Southwind. TPC at Southwind er en privat golfbane i Memphis i Tennessee, grunnlagt i mars 1988 som del av nettverket Tournament Players Club. Mesterskapsbanen med par 71 ble tegnet av Ron Prichard med Hubert Green og Fuzzy Zoeller som PGA TOUR-konsulenter. Banen har vært arena for FedEx St. Jude Classic på PGA-touren siden 1989. Under turneringen i 1993 satte Jay Delsing ny banerekord med 61 slag. Rekorden ble tangert i 2001 av Bob Estes. Banen er svært variert, og vannhindre spiller en viktig rolle. Hull 14 (231 yards) rangeres som et av de vanskeligste par 3-hullene på PGA-touren hvert år. Hullet krever et utslag med lang jernkølle eller wood til en smal green beskyttet av vann langs hele høyre side. Greenen er svært ondulert. Hull 18 sørger for en spektakulær avslutning på runden: utslaget må spilles langs et vannhinder som beskytter venstresiden av fairwayen. Dette vannhinderet fortsetter deretter til venstre for greenen og tvinger spilleren til å tenke to ganger før han eller hun sikter innslaget direkte mot flagget. Episoder av Monty Python's Flying Circus. Monty Python's Flying Circus er en humorserie med Monty Python-komikerne som ble sendt på BBC i perioden 1969–1974. Det ble i alt laget 45 episoder, alle på ca en halv time, og de har nesten alle en – mer eller mindre – saklig tittel. Sesong 1. Vist på BBC i perioden 5. oktober 1969 – 11. januar 1970. Sesong 2. Vist på BBC i perioden 15. september 1970 – 22. desember 1970. Sesong 3. Vist på BBC i perioden 19. oktober 1972 – 18. januar 1973 Sesong 4. Vist på BBC i perioden 31. oktober 1974 – 5. desember 1974 Monty Python's Flying Circus Drew Carey. Drew Allison Carey (født 23. mai 1958 i Cleveland i Ohio) er en amerikansk skuespiller, komiker og programleder, som er lett gjenkjennelig for sin «crew cut» og sine sortkantede briller. Som tidligere marinesoldat i United States Marine Corps tok han frisyren sin med seg etter å ha avtjent tjenesten. Carey jobbet som stand-up-komiker i 1991 da han opptrådte på "The Tonight Show starring Johnny Carson". Hans opptreden den kvelden imponerte Carson personlig. Carey påstår han overdro kredittkortet sitt den påfølgende dagen da han returnerte oppringninger fra interesserte agenter, og han har kreditert Carson for at han i det hele tatt har en karriere. Etter dette opptrådte han i en rekke biroller i TV-serier, noen av dem sammen med Kathy Kinney, og det var i disse seriene han utviklet en figur som var en uheldig ungkar fra middelklassen. I 1995 begynte ABC å vise "The Drew Carey Show", en situasjonskomedie med Carey og Kinney i hovedrollene som figurene de hadde spilt tidligere. Carey spilte personalansvarlig i en dagligvarebutikk i Cleveland, Ohio. I samme periode var Carey også vert for den amerikanske versjonen av "Whose Line Is It Anyway?" sammen med deltakerne Ryan Stiles og Colin Mochrie fra samme serie. Whose Line Is It Anyway? var også inspirasjonskilden for Drew Carey's Green Screen Show, som premierte i 2004 på WB Television Network med Carey som delaktig vert. I 1997 publiserte Carey sin selvbiografi, "Dirty Jokes and Beer: Stories of the Unrefined". I boken delte han minner fra tidlig barndom og fra sin fars død da han var åtte år gammel, og han avslørte at han en gang ble seksuelt misbrukt, hadde vært deprimert, og til og med hadde forsøkt å begå selvmord. Han skrev også om sine år ved Kent State University, og om sin personlige karriere opp til tiden da boken ble lansert. Drew Carey hadde en liten rolle i filmen "Coneheads" som drosjepassasjer. Han har også hatt en cameoopptreden i spillet "The Sims", men bare i tilleggspakken "House Party". Han har uttalt at han er en tilhenger av "The Sims"-serien, og at han spiller det ofte. Han har også spilt i World Poker Tour og har uttalt at han er tilhenger av amerikansk fotball og den skotske fotballklubben Glasgow Rangers. Carey ble i 2004 av Comedy Central rangert på 84. plass av de 100 største stand-up-komikeren gjennom alle tider og den 21. februar 2003 fikk han også en stjerne på Hollywood Walk of Fame. 23. juli 2007 annonserte han på Late Show with David Letterman at han tok over programmet The Price Is Right på CBS fra Bob Barker som gikk av med pensjon etter å ha ledet programmet fra 1972–2007. Leonard Peltier. Plakat med krav om løslatelse av Leonard Peltier i Detroit 2009 Leonard Peltier (født 12. september 1944) er en nordamerikansk indianeraktivist som ble dømt i 1977 til to sammenhengende livstidsdommer for å ha drept to FBI-agenter. Det har vært sådd tvil om hvorvidt han er skyldig eller ikke, og han blir regnet som en samvittighetsfange av Amnesty International. Dommen. Leonard Peltier ble dømt og er for tiden i fengsel for mordet på FBI-agentene Ronald A. Williams, 27, og Jack R. Coler, 28, som begge døde under en skuddveksling på Pine Ridge Reservatet i 1975. Peltier har vært i fengsel siden 1976. Peltier har mange støttespillere som mener han er uskyldig og at han ble dømt på ulovlig vis, siden de mener at det er ingen som vet hvem som faktisk avfyrte skuddene som drepte de to FBI-agentene. Debatt. Leonard Peltier blir av mange betraktet som en politisk fange, og han har mange støttespillere verden over, inkludert Nelson Mandela, Rigoberta Menchu, Amnesty International, FNs Høykommissær for Menneskerettigheter, Tenzin Gyatso (den 14. Dalai Lama) og Europaparlamentet, som alle har bedt om hans løslatelse. Referanser. Peltier, Leonard Peltier, Leonard PDC Tangen. PDC Tangen as er et norsk boktrykkeri. Bedriften ble etablert i 1968 under navnet "as Bryne Trykkeri" i Aurskog-Høland kommune i Akershus, men skiftet navn til PDC, en forkortelse for "printing data center", i 1978. Firmaet har i dag trykkeri i Aurskog og markedsavdeling i Oslo. PDC Tangen har 105 ansatte og en årsomsetning på 186 millioner kroner. PDC Tangen tilbyr tjenester innen tilrettelegging av informasjon på nett og papir. De er hovedleverandør av publiseringstjenester til de store norske forlagene, staten og en rekke kjente organisasjoner og bedrifter. De har eget servicekontor i Oslo sentrum og et moderne produksjonsanlegg på Aurskog. Firmaet dannet i 2007 – sammen med flere andre firmaer i bransjen – 07 Gruppen AS. Det skiftet samtidig navn til 07 Aurskog. Det forsømte forår (film). "Det forsømte forår" er en dansk film fra 1993. Den er basert på romanen "Det forsømte forår" av Hans Scherfig. Handling. På 25-årsjubileet etter videregående husker noen av de blomstrende elevene skoledagene som lykkelige. I virkeligheten var det stikk motsatt. Skolen var et galehus der lærerne, spesielt «Blomme», plaget elevene. Som et resultat var det en av elevene som ble morder. Priser. Filmen vant priser for beste mannlige hovedrolle (Frits Helmuth) og beste mannlige birolle (Jesper Langberg) under Bodil Festen i Danmark. Frits Helmuth vant også prisen for Årets mannlige hovedrolle under Robert festen for samme film. Martha (film). "Martha" er en dansk film fra 1967, regissert av Erik Balling. Den er ansett som en stor dansk kultkomedie, og den er elsket av mange danske sjømenn. Handling. «Martha» er et veldig gammelt og rustet dampskip som seiler i Middelhavet og nesten er glemt av sitt danske skipsrederi. Mannskapet ombord drar fordel av dette og lever et veldig komfortabelt og luksuriøst liv ombord. De får imidlertid økonomiske problemer, og må bruke en del av hyren for ikke å få for stor ubalanse i regnskapet (som de forøvrig leverer alt for sent hver måned, og fikser på så det ser «bra ut»). En dag får skipsrederen plutselig behov for å være med ombord. Han er veldig gammeldags og disiplinert, og veldig lite fornøyd med hvordan båten ser ut. Mannskapet viser seg imidlertid nyttige da de kan slå det norske skipet «Harald» i et kappløp for å kunne tegne kontrakt med en oljesheik. Hudbremser. Hudbremser (Oestromyiinae og Hypodermatinae) er en delgruppe (underfamilier) av bremser, som er fluer, som sammen med mygg, utgjør tovingene (Diptera). Det latinske navnet betyr "de som er under huden". Hudbremser er (var) av stor økonomisk betydning fordi noen av artene snylter på husdyr og forårsaker store plager og produksjonstap. De fleste av de voksne fluene ligner humler. I dag er de to hudbremsene som angriper storfe, ganske sjeldne, men reinbremsen er fortsatt et betydelig problem i reindriftsnæringen. Utseende. Hudbremser er korte og kraftige, de fleste artene er tett hårete men arter som lever i ørkenstrøk er snaue. Mange arter, som reinbremsen, ligner humler og får trolig være i fred for insektetende fugler på grunn av dette. Middelsstore til store (10 – 22 mm) fluer. Brystet ("thorax") er bredt, kledt med fine hår men uten tydelige, lange børster. Bakkroppen er avrundet og ganske stor hos hunnene, slankere hos hannene. Vingene er forholdsvis små, klare eller røykfargede, omrisset er litt bølgende. Bak vingefestet, i "armhulen", sitter et uvanlig stort nedre vingeskjell ("thoracalsquama"). Beina er korte og kraftige, med store klør ytterst på føttene. Hodet er forholdsvis lite, rundt, med runde fasettøyne. Pannen er dekket med fine hår men mangler kraftige børster. Antennene er ganske korte og delvis dekket av en hylle dannet av pannens fremkant ("lunula"). Kinnene (området under fasettøynene) er ganske dype, med fine hår men uten børster. Munndelene er sterkt redusert siden de voksne fluene ikke tar næring til seg. a>, larve, puppe, puppehylster og voksent insekt. Larvene er hvite, tykke og ovale, med tykk hud. Huden er ganske ru på grunn av områder med korte kroker. De har ikke noe tydelig hode men bakenden kan kjennes igjen på det to åndehullene ("spirakler"). Levevis. Alle hudbremsene er parasitter som utvikler seg under huden på pattedyr. De ulike artene spesialiserer seg på et eller noen få vertsdyr, men arter i denne familien kan angripe gnagere i musefamilien og ekornfamilien, pipeharer som tilhører ordenen haredyr, og hjortedyr og kveg som tilhører klovdyrene. Det er særlig de artene som angriper hovdyr som er av økonomisk interesse. De voksne fluene har reduserte munndeler og tar ikke til seg næring. Hunnene bruker et langt, utskytbart eggleggingsrør til å legge egg på hårene til vertsdyret. Eggene har en spesiell klamme som fester dem til håret. Hver hunn kan legge 300-800 egg. Etter noen dager klekkes eggene og de nyklekte larvene borrer seg inn under huden. Larvene til de artene som snylter på smådyr utvikler seg der de borret seg inn, vanligvis på oversiden av dyret, mens hos de artene som snylter på hjortedyr og kveg blir eggene lagt og larvene borrer seg inn på buksiden. De vandrer så under huden til ryggen på dyret der de legger seg til ro og utvikler seg ferdig. Noen arter, blant andre liten kubrems, har et stadium der de sitter i svelget til verten før de vandrer ut under huden. Når larvene er på plass på ryggen dannes det en kapsel rundt dem, en såkalt "værbyll". Disse er godt synlige fra utsiden som et par centimeter store byller. Artene som lever på mus og pipeharer utvikler seg ganske raskt, vanligvis på mindre enn en måned. Artene som lever på større dyr overvintrer under huden på dyret. En pest og en plage. Det er liten tvil om at hudbremsene kan være til stor plage for sine vertsdyr. Bremsene gir fra seg en karakteristisk summing når de flyr, og bare lyden av denne summingen kan få dyrene til å løpe ut i panikk. Reinen søker ofte ut på snøfenner om sommeren for å unngå reinbremsen, da det viser seg at de varmekjære reinbremsene nødig flyr langt over snø. Dersom dyrene stadig blir skremt opp av bremser går det hardt ut over beitingen og dermed tilveksten. Dette fører til sterkt redusert kondisjon hos hjortedyr og melkeproduksjon hos kyr. Enkelte dyr kan bli meget sterkt angrepet av bremselarver. Man har funnet 18 larver på en markmus, 100 larver på en pipehare (som er omtrent på størrelse med et marsvin), over 150 på ei ku og opptil 1500 på et reinsdyr. Ved så store angrep kan bremselarvene medføre høy dødelighet. Et annet økonomisk problem er at larvene etterlater seg hull i skinnet og dermed gjør huden ubrukelig for garving. Man har gjennomført utryddingskampanjer mot de artene som angriper storfe, og disse har stort sett vært vellykkede, slik at kubremsene er ganske sjeldne insekter i dag. Men reinbremsen er fortsatt et betydelig problem. Selv om mennesker ikke er noen foretrukket vert for bremser kan også mennesker bli rammet. Det er rapportert tilfeller av at mennesker får larver av reinbrems i øynene, noe som kan ramme synet. Raske og utholdende flygere. Til tross for at hudbremsene virker veldig trege når de sitter i ro, og at vingene deres er ganske små, er de trolig de raskeste flygerne mellom fluene. Det kraftige brystet rommer store flygemuskler. Mange hudbremser snylter på rasktløpende dyr men de er fullt i stand til å holde følge. Det er vanskelig å måle akkurat hvor raskt de kan fly og det har tidligere blitt publisert urealistiske tall (noen har ment at hudbremsene kan fly raskere enn lydens hastighet!). Nyere målinger kan tyde på at hudbremsene når hastigheter på 80 – 100 kilometer i timen, som er meget respektabelt for en flue. I et forsøk, der en ville finne ut hvor langt insekter (fortrinnsvis skadedyr) flyr ble også noen reinbrems brukt. (se kilde) Forsøket gikk ut på at fluen, på brystetpartiets oppside (ryggsiden), ble limt fast til en «flygemølle» som stod helt plant på underlaget. En flygemølle er et apparat med en lett karbonfiberstang ut til siden. Denne stangen kan roteres, og er festet med minst mulig friksjon. Når bremsen så flyr vil den rotere stangen, eller armen, og apparatet registrerer hver runde. Reinbremsen fløy opptil 30 timer. Med en normal fart på 30 t blir det en 900 km lang strekning. Det er like langt som fra Alta til Trondheim. Dersom farten var høyere eller den fikk hjelp av medvind ville reinbremsen tilbakelegge en enda større avstand. Og dette uten matpause. Brems tar ikke til seg næring som voksne. Samles på toppene. Hudbremsene tar ikke næring til seg som voksne og lever derfor ganske kort tid, typisk omtrent en uke. Samtidig snylter de på dyr som gjerne vandrer mye, noe som gjør at de klekkingsklare puppene blir spredt over et stort område. Dette skaper problemer når kjønnene skal møtes, for de må finne hverandre over store avstander på liten tid. En del arter har løst dette problemet ved at de nyklekte fluene søker mot det høyeste punktet i terrenget, der de møtes. Derfor finner man ofte bremser på bare fjelltopper der det ikke ser ut til å være noe for dem i det hele tatt. Dette kan utnyttes om man vil bekjempe hudbremsene, siden store deler av bestanden passerer forbi noen få punkter i terrenget. Systematisk inndeling / norske arter. I nyere systematikk er alle bremser (Oestridae), regnet som en familie, da bestående av flere underfamilier. Disse kan deles inn etter hvor på vertsdyret larven lever som parasitt, nesebremser, magebremser og hudbremser. Bremser tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Mystacinobiidae, Spyfluer, Kjøttfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer. Eli Rygg. Eli Rygg (født 22. september 1955 på Veblungsnes i Rauma kommune) er en norsk barnepleier, forfatter, sanger og underholder. Hun ble landskjent som programleder i barne-TV-programmet Portveien 2, sammen med Jarl Goli og (senere) Terje Strømdahl. Programmene ble sendt på NRK på 1980-tallet. Siden har hun arbeidet blant annet med frokost-TV og barneradio, vært omreisende eventyrforteller og medvirket på en rekke barneplater. Liv og virke. Eli Rygg er født og oppvokst på tettstedet Veblungsnes, ikke langt fra Åndalsnes, i Møre og Romsdal. Som 12-åring flyttet hun med familien til Levanger. Hun bor i dag i Son med sine tre barn, to jenter og en gutt. Rygg er utdannet barnepleier, og har bakgrunn som miljøarbeider og barnepleier. Dette har gjort henne særlig opptatt av barnevern og dannet bakgrunnen for at hun har skrevet barnebøkene "Hvor gammel blir en bølge?" fra 2001, som handler om sorg og å dø ung, og "Jeg sa ikke kom inn" fra 2005, en bok om seksuelle overgrep mot barn. Hun har dessuten vært spaltist i A-pressens barneside «Barnekroken» i flere år. Spalten har blitt publisert i 27 aviser. Eli Rygg debuterte som barnebokforfatter i 1998. Blæretang. Blæretang ("Fucus vesiculosus") er en brunalge som vokser langs hele norskekysten. Den er en av fire tangarter som har blærer og har flate grener med tydelig midtribbe og blærer parvis på hver side av midtribben. Tangen liker ikke for mye direkte bølger, men med litt beskyttelse fra andre tangarter finner du den også i bølgeeksponerte områder. Blæretang har svært variabel form, og der det er mye bølger kan den ha mangle blærer. Blæretang vokser i strandsonen på fjell, steiner og knatter, og blir fra 0,3 til 2m høy. Normalt finner du den mellom spiraltang og sagtang eller grisetang der den dominerer. I områder med lav saltholdighet kan du i tillegg finne den spredt nedenfor fjæresonen under sagtangen. Formeringsorgan utvikles om våren og sommeren i enden av noen av grenene. De er ovale, oppsvulmet og slimete i moden tilstand. Radio City Music Hall. Radio Citys fasade mot Sixth Avenue. Radio City Music Hall er et teater i New York. Teatret ligger i Rockefeller Center, i nærheten av Times Square på Manhattan. Radio City åpnet i 1932, og interiøret er utført i glass, aluminium, krom og geometrisk ornamentering i art deco-stil, typisk for tidens arkitektur i New York. Med 5933 sitteplasser var teatret verdens største da det åpnet, og det regnes fremdeles som USAs største innendørs teater. Bl.a. den årlige MTV Video Music Awards-forestillingen, Tony Awards og Grammy-prisutdelingen holdes i Radio City. Otto Grieg Tidemand. Otto Grieg Tidemand (født 18. juni 1921 i Kristiania, død 10. juni 2006 i Oslo) var en norsk skipsreder og politiker (H). Han var militærflyver under andre verdenskrig og mottok en rekke utmerkelser for sin krigsinnsats. Tidemand hadde to ulike statsrådposter i regjeringen Borten: i Forsvarsdepartementet 1965–1970 og i Handels- og skipsfartsdepartementet 1970–1971. I Tidemands tid som forsvarsminister gjennomgikk Forsvaret en modernisering. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Tidemand var sønn av grosserer Sverre Tidemand (1891–1966) og Else Grieg (1898–1974). Like etter andre verdenskrigs utbrudd tok han examen artium i 1940 og studentfagkurs ved Oslo Handelsgymnasium i 1941. Han dro deretter til Bergen for å studere ved Norges Handelshøyskole, men hadde egentlig som mål å komme til de norske styrkene i Storbritannia. Han flyktet til sjøs til Shetland sammen med 16 andre i september 1941. Han ble godkjent som flyverelev og sendt til Little Norway i Canada, hvor han gjennomgikk jagerflyverskole 1941–1942 og fikk grad av sersjant i 1943. I 332 (Norwegian) Squadron deltok han i luftkampene over Frankrike både før og etter invasjonen i Normandie og var med til de siste kamper over Tyskland våren 1945. Han var den første norske flyveren som landet i det frigjorte Kirkenes. Tidemand forble militærflyver den første tiden etter freden frem til 1946 og under mobiliseringsøvelser i 1949 og 1951, hvor han fikk jetflytrening, og oppnådde grad av løytnant. Fra 1946 jobbet han som skipsmegler i Oslo. I 1950 startet Tidemand som befrakter i skipsmeglerfirmaet Joachim Grieg & Co., hvor han senere ble medinnehaver. I 1960 ble han skipsreder i Stove Shipping og Christen Smith Shipping & Co. Tidemand innehadde sentrale styreverv i en rekke industriselskaper. Han satt i styret for Fredrikstad Mekaniske Verksted, hvor han var viseformann 1971–1975 og formann 1975–1978. I oljeselskapet Saga Petroleum var han styreformann 1972–1976 og ordfører i representantskapet 1980–1991. I S Kosmos var han styremedlem fra 1972 og styreformann 1979–1988. Han var styreformann i Atlas Copco, Norge 1978–1997 og styremedlem i Atlas Copco AB i Sverige 1982–1997. Tidemand var videre viseformann i styret for Vesta Hygea 1980–1984, hvor han også var formann 1984–1986. Han var også styreformann i Norske Fina 1981–1996 og Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1982–1987. Tidemand innehadde flere offentlige verv, deriblant medlem av representantskapet i Norges Bank 1962–1974, medlem av utvalget som skulle se nærmere på skipsbyggingsindustriens problemer 1978–1982 og medlem av Forsvarsrådet fra 1981. Politisk arbeid. Tidemand var formann i Høyres landsfinansstyre, og dermed også medlem av Høyres landsstyre og sentralstyre, 1962–1965 og formann i Oslo Høyre 1970–1974. I Per Bortens regjering var Tidemand forsvarsminister 1965–1970. Han gikk da ansvaret for moderniseringen og opprustningen av det norske forsvaret i NATO-alliansen. Det amerikanske våpenhjelpprogrammet var under avvikling, slik at Norge måtte i større grad ordne for sin egen modernisering selv. I 1966 tok Tidemand imot de første jagerflyene av typen Northrop F-5 Freedom Fighter som Norge hadde kjøpt fra USA. Samme år var han på besøk i USA og fikk en grundig innføring og det bilaterale forsvars- og etterretningssamarbeidet, i en tid da Forsvarsstabens etterretning fikk det meste av sine driftsmidler fra USA. Tidemand fikk også en CIA-sjef til å ta med seg en sovjetisk avhopper til Tidemands hytte i Hemsedal, hvor han og forsvarssjef Folke Hauger Johannessen ble orientert om spiontrusselen mot Norge. Våren 1967 var Tidemand tilbake i USA, og la grunnet for bilaterale avtaler under langtidsplanen for Forsvaret 1969–1973. For første gang ble gjenkjøpsprinsippet benyttet, og USA kjøpte norsk utstyr, mens Luftforsvarets transport- og antiubåtkapasitet ble drastisk utbedret med seks Lockheed Martin C-130 Hercules og seks Lockheed P-3 Orion levert samme år. I 1967 ble Tidemand den første forsvarsministeren fra et NATO-land som besøkte lederne i Sovjetunionen, hvor verten Andrej Gretsjko kritiserte den norske NATO-politikken og særlig militærøvelsene i Nord-Norge. Gretsjko var motstander av en sovjetisk avspenningspolitikk overfor Vesten. Fra 5. juni 1970 til Bortens avgang den 17. mars 1971 var Tidemand handels- og skipsfartsminister. Her hadde han ansvaret for noen av forberedelsene til de etterhvert feilslåtte medlemskapsforhandlingene med det daværende EEC. Som handels- og skipsfartsminister var han også medlem i rådet for Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling og Den asiatiske utviklingsbanken. Han var én av noen få nordmenn som over lengre tid deltok i Bilderberg-gruppen. I 1972 ble avleggeren Den trilaterale kommisjon etablert for å styrke båndene til den nye økonomiske verdensmakten Japan, og Tidemand deltok her blant annet i arbeidet for at Japan skulle forbli USA-vennlig under Den kalde krigen. Utmerkelser. Tidemand var innehaver av en rekke utmerkelser på bakgrunn av sin krigsinnsats. Han ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren i 1945, Krigsmedaljen i 1944, Deltagermedaljen i 1945, Haakon VIIs 70-årsmedalje i 1943 og britiske Distinguished Flying Cross. Tidemand ble i 1977 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble i 1970 tildelt storkorset av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, i 1990 kommandørtegnet av den svenske Nordstjerneordenen og i 1997 kommandør av den belgiske Leopoldsordenen. Q-gjengen. "Q-gjengen" (originaltittel: "Home on the Range") er en animasjonsfilm fra Disney, utgitt i 2004. Filmen er produsert av Walt Disney Productions og regissert av Will Finn og John Sanford. Filmen handler om tre kyr som må fange kvegtyven Alameda Slim for å hindre at gården deres går konkurs. De originale stemmene i filmen har blant andre Roseanne Barr, Judi Dench, Jennifer Tilly, mens mellom andre Ellen Horn, Mari Maurstad og Suzanne Paalgard har de norske. Handling. Da en utkastelsesordre dukker opp på inngangsporten til «Patch of Heaven dairy farm» bestemmer tre av kyrne seg for å hindre at gården deres blir tatt fra dem. For å få til dette må de fange «Alameda Slim», en kutyv som har en pris på hodet sitt. Engelen på høyre skulder. "Engelen på høyre skulder" (orig: "Fararishtay kifit rost") er en tadsjikisk film fra 2002, regissert av Djamshed Usmonov. Filmen var i 2002 utvalgt til sidekonkurransen Un Certain Regard under Cannes filmfestival. Filmen vant også Auroraprisen og Don Quijote-prisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival året etter, noe som sørget for at den ble vist på norske kinoer. Helotene. Helotene var mennesker som levde under tvang av Sparta på øya Peloponnes i antikkens Hellas. Helotene var ufrie, men de var ikke slaver. De kunne ikke bli kjøpt og solgt slik som slavene ble i samme perioden. I stedet levde de som vanlige folk med egne familier Helotene stilte også som soldater i Spartas kriger. De som kjempet tappert fikk friheten og kunne bli borgere, dog uten fullstendig borgerrett. Helotene var opp gjennom arkaisk tid stadig en trussel mot Sparta. De var spartanerne overlegne i antall, og reiste seg flere ganger mot sine herrer. For eksempel gjorde helotene i Messenia opprør på 600-tallet f.Kr., og bare et nødskrik reddet Sparta seieren. Etymologi. Det er flere teorier om opprinnelsen til ordet. Ifølge Hellanikos kommer det fra landsbyen Helos i det sørlige Sparta. Pausanias sier derfor at «dens innbyggere ble de første slavene i den lakedaemoniske staten og var de første som ble kalt heloter, siden de faktisk var heloter. Slavene de skaffet seg senere ble også kalt heloter selv om de var dorere fra Messenia» (III, 20, 6). Denne forklaringen gir derimot ingen etymologisk forklaring. Lingvister har forbundet ordet med roten ϝελ, som i ἁλίσκομαι, "aliskomai", «å bli fanget, å bli gjort til fange». Noen forfattere regnet ikke begrepet som etnisk, men som en indikasjon på tjenerskap. Antiokos av Siracusa skriver i et fragment, tatt vare på av Strabo, at «de av lakedaemonianerne som ikke deltok i ekspedisjonen var juridiske sett slaver og kalt helotene» (VI, 3, 2), mens Theopompos (fragment 122), sitert av Athenaios (VI, 416c), sier at «...og den nasjonen kalte deres slaver helotene og de andre kalte dem penestai...». Det er sikkert at et aspekt ved helotismen var erobring. Dette var grunnen til at messenianerne ble heloter gjennom messeniakrigene i det 8. århundre f.Kr.. Herodot er blant dem som henviser til helotene som "messenianere". Det er mer usikkert hvordan de tidligste helotene fikk denne statusen. Ifølge Theopompos var de etterkommere av de opprinnelige akhaiene som ble erobret av dorerne. Men alle akhaiene ble ikke heloter, slik som landsbyen Amykles, hjemmet til Hyakínthia-festivalen, som hadde en spesiell status. Samtidige forfattere foreslår alternative teorier. Ifølge Antiokos av Siracusa var de lakedaemonier som ikke deltok i messeniakrigene. For Eforos av Kyme var de perioiker fra Helos som ble nedgradert til slaveri etter et mislykket opprør. Moderne historiografer foretrekker hypotesen til Antiokos. Status. Den juridiske statusen til helotene er kompleks. De var ikke frie og hadde ingen politiske rettigheter, og de kan dermed sammenlignes med løsøreslaver, som resten av Hellas hadde mange av. Tallrike antikke forfattere, både greske og romerske, henviste til helotene som "douloi" eller "servi" uten å legge særlig vekt på deres status. Helotene var knyttet til landet på nesten samme måte som de middelalderske livegne. Teoretisk sett tilhørte de staten og var knyttet til et stykke land, κλῆρος ("klễros", «vareparti, arv»). Borgeren som anvedte "kleros" kunne verken frigi helotene, som var knyttet til den, eller selge dem ut av landet. De eksisterte likefullt som en del av privat eiendom. Ifølge Aristoteles brukte borgerne «hverandres slaver som om de var deres egne, i tillegg til hestene og jakthunder» ("Politikk", II, 1263a 35-37). Selv om byen eide helotene, hadde borgerne juridisk rett til å holde dem i arbeid. Heloter og kleros. Helotene ble tildelt borgerne for å utføre arbeid på deres "kleros". Det nevnes i forskjellige kilder at disse tjenerne fulgte en eller annen spartaner. Plutark ("Agesilaus' liv", III, 1) sier at Timaea, kong Agis IIs kone, «var freidig nok til å viske blant sine helotjomfruer»; at barnet hun ventet egentlig var Alkibiades' barn, og ikke av hennes ektemann. Dette indikerer en viss grad av tillit. I det 4. århundre f.Kr. brukte borgerne også løsøreslaver til husarbeid. Noen heloter var også tjenere for unge spartanere under deres agoge (spartansk utdannelse). Disse var μόθωνες, "mothōnes". Helotene kunne også være håndtverkere eller handelsmenn. Det ble krevd av dem at de skulle overlevere en fastsatt del av avlinger (ἀποφορά, "apophóra"), mens heloten beholdt overskuddet. Ifølge Plutark var denne delen 70 "medimnos" bygg for en mann, 12 for en kvinne, i tillegg til olje og vin i fornuftige mengder for behovet til en kriger og hans familie eller enke. Eksistensen av "apofora" er bestridt av Tyrtaios, sitert av Pausanias: «For det andre pleidde de å bringe halvparten av all frukt og grønnsaker fra markene deres til Sparta, selv om det ikke ble lagt en fast skatt på dem...Som esler nedtrykket av sine tunge byrder, brakte de av nødvendighet halvparten av fryktene som kornlandet bærer til sine herrer» (IV, 14, 4–5). Dette gjelder riktignok perioden rett etter den første messenianerkrigen da forholdene uten tvil var hardere. Etter at de hadde betalt sin skatt, kunne heoltene ofte leve ganske godt. Landene til Lakonia og Messenia var svært fruktbare, og tillot ofte to avlinger i året. En viss grad av rikdom var mulig. I 223 f.Kr. kjøpte 6000 heloter seg fri for 500 drakmer hver, en betydelig sum på den tiden. Spartanerne satte riktignok i gang tiltak for å forhindre at helotene ble for rike. Demografi. Helotene levde i familieenheter og kunne inngå avtaler seg i mellom. Dette var en betydelig forskjell fra løsøreslavene, for blant dem var ikke kontrakter, ekteskap og familieforhold juridisk anerkjent. Familieenhetene til helotene stod derfor i mindre fare for å bli spredt. På grunn av dette reproduserte helotene seg, i motsetning til andre slaver i antikkens Hellas. Deres antall, som antagelig ikke var ubetydelig til å begynne med, økte, til tross for krypteia, andre massakrer av heloter og tap i krig. Samtidig fortsatte befolkningen av borgere å synke. Fraværet av en formell folketelling forhindrer oss fra nøyaktig vurdering av deres antall, selv om det er mulig å gjøre noen overslag. Ifølge Herodot (IX, 28–29) var helotene syv ganger så tallrike som spartanerne under slaget ved Plaitaia i 479 f.Kr. På tiden til kinadonkonspirasjonen på begynnelsen av det 4. århundre f.Kr. kunne bare 40 borgere telles i en folkemengde på 4000 (Xenofon, III, 3, 5). På det tidspunktet var den totale befolkningen av heloter, inkludert kvinner, anslått til mellom 170 000 og 224 000. Med tanke på at helotbefolkningen, i motsetning til løsøreslavene, ikke kunne vokse gjennom kjøp eller erobringer i krig, måtte den støtte seg på naturlig vekst. Helotene ble oppmuntret av spartanerne til å innføre eugenikk som lignet den de selv praktiserte. På denne måten, ifølge gresk tro på denne tiden, ble ikke bare genetikk, men også skaffede karakteristikker gitt videre til etterfølgende generasjoner. Under krypteia var de sterkeste og sunneste helotene de primære målene til "kryptes", å velge svake mål var tegn på svakhet. Spartanerne brukte helotkvinner som et middel for å møte statens behov med tanke på menneskelige ressurser. Løsunger ("nothoi") født av spartansk far og helotisk mor hadde en mellomgrad i det lakedoniske samfunnet og fylte ut rekkene i borgerhæren. Det er vanskelig å fastslå om disse fødslene var resultat av frivillig kontakt (i det minste for farens del) eller del av et statlig formelt program. Det er sannsynlig at jentene som ble født av en slik kontakt som ikke hadde noen militær funksjon, ble satt ut ved fødselen. Frigjøring. Thukydid rapporterer at anmodningen ble møtt med noe suksess, og helotene fikk forsyningen gjennom til den beleirede øya. Han nevner ikke om spartanerne holdt sitt ord. Det er mulig at noen av heliotene senere ble henrettet av de sfakterianske frivillige. Den andre anmodningen kom under den thebanske invasjonen av Lakonia. Xenofon slår i "Hellenica" (VI, 5, 28) fast at autoritetene gikk med på å frigi alle heloter som meldte seg frivillige. Han anslår så at 6000 meldte, noe som var flaut for spartanerne. De 700 helotene som tjente Brasidas i 424 f.Kr. i Khalkidikí ble frigitt, og de ble etterpå kjent som «brasidianene». Det var også mulig å kjøpe seg frihet eller å få den ved å gjennomføre den tradisjonelle spartanske utdannelsen. Generelt ble frigitte heloter henvist til som «neodamoder» (νεοδαμώδεις, "neodamōdeis"), de som sluttet seg til deme (δῆμος, "dễmos") til perioikene. Moses Finley understreker at det faktum at heloter kunne tjene som hoplitter utgjorde en alvorlig mangel i systemet. Hoplittsystemet var en streng metode for å sikre at disiplinen ble opprettholdt i falanksen. Spartanerne fikk et betydelig rykte som hoplitter på grunn av taktiske evner utviklet gjennom kontinuerlig trening. I tillegg til dette militære aspektet, var det å være hoplitt en nøkkelkarakteristikk til gresk borgerskap. Å introdusere heloter i dette systemet førte derfor til uunngåelige sosiale problemer. Mothaker og mothoner. Fylarkos, sitert av Athenaios (VI, 271 E), spesifiserer en klasse menn som samtidig var frie, men ikke borgere. "Mothakene" (μόθακες, "mothakes", hadde gjennomført "agoge", det spartanske utdanningssystemet. Klassisk historiografi anerkjenner at helotene bestod av en stor del av disse "mothakene". Denne kategorien gir et antall problemer, først og fremst vokabularmessig. «Forakt for helotene». Uttrykket «forakt for helotene» av Jean Ducat forteller om en annen av de store karakteristikkene til helotene blant tjenerbefolkningen i gresk antikk. De ble rituelt mishandlet. Kildene for dette er rikelige og detaljerte. Myron av Priene, sitert av Athenaios (XIV, 657 D), spesifiserer ydmykelsene de ble utsatt for. De måtte bruke hatter av hundeskinn (κυνῆ, "kunễ") og saueskinn (διφθέρα, "diphthéra") for å skille seg ut fra andre. Den grunnleggende symbolikken var tydelig for grekerne, et krypende og feigt dyr. Hvert år ble heloter rituelt pisket, antagelig ikke av noen annen grunn enn å bekrefte deres tjenerstilling, men det ser ut til at bare en liten gruppe ble pisket som et symbol for hele helotbefolkningen. Plutark ("Lykurgs liv", 28, 8-10) indikerer også at de ble tvunget til å drikke ren vin, noe som ble regnet for å være farlig, Vin ble vanligvis blandet ut med vann, «...og å lede dem i denne tilstanden inn i deres offentlige haller, slik at barna kunne se hva en full mann er. De fikk ham til å danse tvilsomme danser og synge latterlige sanger...» under syssitia (obligatoriske måltid). Det ble rapportert i samme kilde om at Thebanere beordret en gruppe helotiske fanger til å resitere vers fra Alkman og Terpandros (poeter fra Theben). Helotene nektet på grunnlag av at det ville mishage deres herrer. Myron av Priene indikerer også at helotene som ble for fete ble drept. Deres herrer fikk straff for å ha latt dem bli fete. Kontekst. Bildet bygget opp av tilgjengelige kilder er enstemmige. Helotene ble rituelt ydmyket og psykologisk mishandlet. Likefullt må dette bildet holdes i konteksten. For det første, klær: "Dipthera" (bokstavlig «lær» var det generelle klesplagget for den fattige arbeiderklassen og ble også båret av frie menn i Athen. I Aristofanes' "Skyene" er dette antrekket for karakteren Strepsiades. På lignende vis er ordet κυνῆ, "kunễ", brukt i gresk litteratur, særlig av Homer i "Iliaden" der det menes en hjelm. I Athen og i "Odysseen" (XXIV, 231) betyr det også en hatt av skinn eller lær. For det andre, herrenes forpliktelse om å forhindre at deres heloter ble fete virker uoverenstemmende: Siden "homoioi" levde separat, hvordan kunne diettinntaket bli nøye kontrollert? I tillegg, siden manuelt arbeid var en viktig funksjon til helotene, for eksempel ved å bli brukt til å bære deres herrers våpen og rustning på felttog, ville det være naturlig å holde helotene velernærte. Fra Thukydid (IV, 6, 1) kjenner vi til rasjonene som ble gitt av spartanerne til deres beleirede hoplitter ved Sfakteria. Vi vet også at helotene var på halve rasjoner. Kalkulasjoner indikerer at denne halve rasjonen langt fra var kummerlig. Den tilsvarer 81% av daglig næring som trengs for en moderat aktiv mann, ifølge FAO sine standarder. Komplementert med litt kjøtt og vin var dermed denne rasjonen nær normal. Helotopprør. Til tross for brutaliteten i sin verden gjorde helotene sjelden opprør. De få sitatene som har blitt assosiert med helotopprør er diskutert nedenfor. Pausanias' komplott. Men disse intrigene ledet ikke til et helotopprør. Thukydid impliserer at Pausanias ble overlevert av helotene (I, 132, 5, «beviset av helotene selv.») Der er liten tvil om at løftene gjort av Pausanias var for generøse til å være troverdige, ikke en gang Brasidas da han frigjorde sine helotiske frivillige, tilbød borgerskap. Massakren ved Taenaros. Denne affæren som ble husket av athenerne i svar til en spartansk anmodning om å sende Perikles i eksil, er ikke datert. Vi vet bare at den skjedde før det katastrofale jordskjelvet i 464 f.Kr. Thukydid er den eneste som impliserer helotene. Pausanias (IV, 24, 5) snakker om lakedaemonier som hadde blitt dømt til døden. Teksten lar oss heller ikke konkludere med at dette var et mislykket helotisk opprør, bare at der var et forsøk på flukt. I tillegg er et helotisk opprør i Lakonia usannsynlig, og messenianerne ville antagelig ikke søke tilflukt nær Kapp Taenaros. Jordskjelv. Opprøret som sammenfalt med jordskjelvet i 464 f.Kr. er godt bevitnet, men greske historikere er ikke enige om tolkningen av denne hendelsen. Thukydid (I, 101, 2) sier at helotene og perioikene i Thouria og Aithaia tok fordel av jordskjelvet til å gjøre opprør og etablere en posisjon på Ithome. Han legger til at de fleste av opprørerne var av messeniansk opphav, noe som bekrefter Ithome som et historisk sted for messeniansk motstand og fokuserer oppmerksomheten på perioikene i Thouria, en by på den messenianske kysten. Vi kan anta at en minoritet av helotene var lakoniske. Dette er dermed det eneste opprøret i deres historie. Kommentatorer som Stefanus av Byzantium antyder at dette Aithaia var i Lakonia, noe som indikerer et opprør i stor skala i regionen. Pausanias' sin versjon av hendelsene er svært lik. Diodorus Siculus (XI, 63, 4-64,1), antagelig influert av Eforos av Kyme, fordelte ansvaret for opprøret likt på messenianerne og helotene. Denne versjonen av hendelsene støttes av Plutark. Noen forfattere legger ansvaret for opprøret på helotene i Lakonia. Dette er tilfellet for Plutark i hans "Simons liv" (17, 8): Helotene i Eurotasdalen ønsket å bruke jordskjelvet til å angripe spartanerne som de trodde var ubevæpnede. Intervensjonen til Arkedamos II som kalle lakedaemonierne til våpen, redder dem samtidig fra jordskjelvet og helotenes angrep. Helotene trakk seg unna, men gikk til åpen krigføring sammen med messenianerne. Det er vanskelig å samle disse versjonene. Det er uansett klart at opprøret i 464 representerte en betydelig traumatisk hendelse for spartanerne. Plutark indikerer at krypteia og annen dårlig behandling av helotene ble institusjonalisert etter dette opprøret. Dersom der er noen tvil i disse bekreftelsene, understreker de i det minste den umiddelbare spartanske reaksjonen: Allierte blir samlet og krig følger med det samme Athen som de stod ovenfor i Peloponneserkrigen. Athenske utposter. Under den samme krigen og etter kapitulasjonen til spartanerne beleiret i Sfakteria, innsatte athenerne en garnison i Pylos som bestod av messenianere fra Naupaktos. Thukydid (IV, 41, 2-3) understreker at de hadde håpet å utnytte patriotismen til messenianerne for å pasifisere regionen. Selv om messenianerne muligens ikke satte i gang full geriljakrig, plyndret de området og oppmuntret helotisk desertering. Sparta ble tvunget til å dedikere en garnison for å kontrollere denne aktiviteten. Dette var de første ἔπιτειχισμόι, "épiteikhismoi" («defensive murer»), utposter plantet av athenerne i fiendtlig territorium. Den andre av disse utpostene var ved Kythera. Denne gangen var athenernes mål helotene i Lakonia. Igjen skjedde plyndringer og desertering, men ikke i den skala som athenerne håpet på eller spartanerne fryktet. Der var ingen opprør som det etter jordskjelvet. Jean-Pierre Papin. Jean-Pierre Papin (født 5. november 1963 i Boulogne-sur-Mer, Frankrike) er en fransk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han ble utnevnt til "European Footballer of the Year" i 1991. Som landslagsspiller for scoret Papin 30 mål på 54 kamper. Han deltok i VM i Mexico i 1986 (der Frankrike tok bronse), og i EM i Sverige i 1992. Han var også i den franske troppen som tok OL-gull i 1984. Papin spilte sin siste landskamp i 1995. På klubbnivå spilte han for FC Valenciennes, Club Brugge, Olympique Marseille, AC Milan, Bayern München, Bordeaux og Guingamp. I mai 2006 overtok Papin treneransvaret for RC Strasbourg etter Jacky Duguépéroux. Tidligere trente han amatørlaget til FC Bassin Arcachon. Husband E. Kimmel. a>s stillehavsflåte, med base på Pearl Harbor i desember 1941 Husband Edward Kimmel (født 26. februar, 1882 – død 14. mai, 1968) var en amerikansk marineoffiser og admiral i US Navy. Han er mest kjent for å være kommandant for US Navys stillehavsflåte da japanerne angrep Pearl Harbor i 1941. Husband E. Kimmel ble født i Henderson, Kentucky og ble uteksaminert fra U.S. Naval Academy i 1904. Før han ble stabsoffiser tjenestegjorde han på flere slagskip, kommanderte to jagerdivisjoner, en jagerskvadron og slagskipet USS «New York» (BB-34). Han hadde også flere viktige stillinger som stabsoffiser og i marinedepartementet og gjennomførte marinens stabsskole. Etter å ha blitt utnevnt til kontreadmiral i 1937 ble han beordret som sjef for syvende krysserdivisjon, etter et tokt til søramerika ble han så i 1939 sjef for krysserne i slagstyrken. I februar 1941 ble han sjef for US Navys stillehavsflåte, med midlertidig rang som admiral. Kimmel førte kommando fra den fremskutte basen på Pearl Harbor og ledet flåten i omfattende øvelser før utbruddet av stillehavskrigen. Sammen med hærsjefen på Hawaii, generalløytnant Walter Short ble admiral Kimmel en syndebukk for USAs manglende beredskap før angrepet på Pearl Harbor og deres karrierer ble ødelagt. Kimmel ble avløst fra sin stilling som sjef for stillehavsflåten i midten av desember 1941 og han gikk tilbake til graden kontreadmiral. Kontreadmiral Kimmel døde i Groton, Connecticut den 14. mai 1968. Den 25. mai 1999 vedtok USAs senat en resolusjon som frikjente Kimmel og Short uttalte senator William V. Roth jr. (R-DE), og sa at de to hadde blitt gjort til syndebukker av Pentagon. Senator Strom Thurmond (R-Sc) kalte Kimmel og Short for «"de to siste ofrene for Pearl Harbor"» Eksterne lenker. Kimmel, Husband E. Kimmel, Husband E. Kimmel, Husband E. Service canadien du renseignement de sécurité. Service canadien du renseignement de sécurité (SCRS, engelsk: Canadian Security Intelligence Service (CSIS)) er Canadas sivile etterretningsorganisasjon som innhenter, overvåker og analyserer informasjon om rikets sikkerhet. Etatens ansvarsområde omfatter både nasjonal og internasjonal etterretning. SCRS ble opprettet i 1984 etter en anbefaling fra en granskningskommisjon, som ble nedsatt etter at det ble kjent at det føderale politiet hadde utført flere ulovlige handlinger i forbindelse med sin etterretningsvirksomhet. Kommisjonen anbefalte at ansvaret for etterretning ble fjernet fra politiet og lagt til en ny, sivil etat uten politimyndighet. SCRS er underlagt Ministère de la Sécurité publique et de la Protection civile du Canada. Tilsyn med SCRS føres av et uavhengig organ, Comité de surveillance des activités de renseignement de sécurité. Bonde. Bonde eller gårdbruker er en yrkestittel for en person som eier og driver et gårdsbruk, nå mer også brukt om en hvilken som helst person som driver et gårdbruk, uavhengig av eierskap. Gjennom forrige århundre dukket også begrepet småbruker opp i folks bevissthet, gårdbrukere som driver mindre gårdsbruk kalt småbruk. Historie. Begrepet «bonde» stammer fra det norrøne ordet "búandi" via "bóndi" og betyr «boende», det vil si en person som eide mark og hadde hus der. Opprinnelig var dette en tittel av høy byrd på rangstigen, men siden har forståelsen av dette begrepet endret seg ganske betydelig i folks bevissthet. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom begrepet "storbonde", som altså konkretiserer at bonden er en mektig person. Tidligere var tittelen i seg selv konkretisering god nok. Historisk sett ble man ikke regnet som bonde før slekten hadde sittet som eiere av gården i minst fire generasjoner, et privilegium som bare var undt en fåtall personer i Norge før 1700. Som bonde hadde man på 1100-tallet rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 3 mark eller tilsvarende 321,48 gram sølv på på den tiden. Før 1700 var det mer vanlig at såkalte leilendinger drev gårdene, som gjerne var eid av enten kirken, kronen eller adel og rikfolk. Dette var altså folk som leide skyldsatt jord av jordeieren, og de ble opprinnelig ikke regnet som bønder. Frem til innpå 1700-tallet var de fleste norske gårdbrukere leilendinger, men etter dette kom gårdene oftere over på vanlige folks hender, ofte bare som deler av det opprinnelige bruket. Historisk var det også odel på gårdene, og odelsretten sikret ved lov hvem og i hvilken arve- og slektssammenheng noen kunne bli eiere av et gårdsbruk. Odelsretten gjelder den dag i dag, men den har gjennomgått endringer. Tidligere var det eldste sønn som hadde odel, men nå er det eldste etterkommer – uansett kjønn. Den som i dag driver en gård uten eierskap blir gjerne kalt en forpakter. Moderne bønder. En gårdbruker kan drive med en eller flere næringsgreiner. Slik som planteproduksjon (skogbruk, korn, potet, grønnsaker, bær etc.), husdyrproduksjon (gris, storfe, sau), melkeproduksjon (kumelk og geitemelk) eller andre produksjoner. Eksempler på dette kan være gårdsturisme og pelsdyrproduksjon. Mange bønder har også jakt og fiske som tradisjonelle attåtnæringer, ofte i kraft av utleie av jakt og/eller fiskerett. Mange gårdbrukere har også arbeid utenfor gårdsbruket, enten på fulltid eller deltid. Disse kalles gjerne deltidsbønder. Antallet heltidsbønder har i de siste femiti-seksti årene blitt stadig færre. «Whydah Galley». «Whydah Galley» var et piratskip under kommando av piraten Samuel Bellamy på begynnelsen av 1700-tallet. Skipet, en galei ble senket utenfor Cape Cod i 1717 og gjenfunnet av vrakdykkere i 1984. Da den ble senket var det den største prisen som til da var blitt kapret av pirater. I lasten hadde hun blant annet indigo, gull og sølv. Skipet var opprinnelig et slaveskip laget i England. Den fikk navnet sitt fra Stedet "Whydah" på vestkysten av Afrika der slavene blei kjøpt. Heidi Klum. Heidi Klum (født 1. juni 1973) er en tysk supermodell, skuespillerinne, motedesigner, TV-produsent og artist. Hun ble født i Bergisch Gladbach i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Karriere. Klum ble kjent etter at hun opptrådte i "Sport Illustrated"s badedraktnummer og en "Victoria's Secret"-katalog. I tillegg til å være modell har hun opptrådt i flere TV-serier, inkludert "Spin City" og "Sex og singelliv". Hun hadde også rollen som en temperamentsfull frisør i filmen "Blow Dry", en kjempe i filmen "Den forheksede Ella" og i rollen som Ursula Andress i "The Life and Death of Peter Sellers". I desember 2004 ble hun vertinne i reality-serien "Project Runway" i USA, der motedesignere kjemper om muligheten til å vise kleskolleksjonen sin på New York Fashion Week samt å motta penger til å lansere sitt eget klesmerke. I desember 2005 ble hun i tillegg til å være vertinne for den andre sesongen av "Project Runway" også vertinne for "Germany's Next Top Model", den tyske versjonen av "Top Model". Serien ble en suksess, men ikke uten en del kontrovers. En tysk feministgruppe oppfordret til boikott av serien etter at en av deltakerne ble stemt ut på grunnlag av at hun var «for tykk». Eksterne lenker. Klum, Heidi Klum, Heidi Lunar Reconnaissance Orbiter. LRO i bane rundt månen Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) er en amerikansk romsonde som skal utforske månen i forkant av nye bemannede landinger i Constellation-programmet. Den ble skutt opp 18. juni 2009 med en Atlas V rakett fra Cape Canaveral i Florida. Romsonden gikk inn i bane rundt månen 23. juni 2009. Romsonden ble bygget av NASAs Goddard Space Flight Center. Instrumenter. Romsonden vil ha seks ulike instrumenter og et teknologi-demonstrasjon, for å gjennomføre undersøkelser, spesifikt mot menneskelig bosettinger på månen. Instrumentene skal leveres av ulike organisasjoner i USA og Russland. Oppdrag. LROs høyoppløselige kameraer vil være i stand til å vise flere av de større delene av utstyr som ligger på overflaten av månen (for eksempel fra Apollo 11). Comité de surveillance des activités de renseignement de sécurité. Comité de surveillance des activités de renseignement de sécurité (CSARS, engelsk: Security Intelligence Review Committee (SIRC)) er et uavhengig organ i den canadiske regjeringen som fører tilsyn med etterretningsorganisasjonen Service canadien du renseignement de sécurité (SCRS) og etterforsker klager fra publikum. CSARS ble opprettet i 1984 som et resultat av omorganiseringen av etterretningstjenesten og opprettelsen av SCRS. CSARS' oppgave er å kontrollere etterretningsaktivitetene til SCRS for å sikre at etatens ekstraordinære myndighet til å overvåke canadiske borgere ikke misbrukes. CSARS består av fem medlemmer som utnevnes av den føderale regjeringen, og som sverges til medlemmer av Det kongelige råd for Canada for å kunne ta del i gradert informasjon under loven om statshemmeligheter. Lorena Ochoa. Lorena Ochoa (født 15. november 1981 i Guadalajara) er en meksikansk golfspiller. Hun ble profesjonell i 2002, og har siden 2003 spilt fast på den amerikanske LPGA-touren. Før henne hadde kun én meksikansk kvinne greid å kvalifisere seg til LPGA-touren, og hennes suksess, med fire seire i løpet av like mange år, har bidratt til å øke interessen for golf i Mexico. På førsterunden av Kraft Nabisco Championship i 2006 brukte hun 62 slag, og tangerte dermed rekorden for laveste rundeskår under en "major"-turnering, både for menn og kvinner. Hun beholdt ledelsen frem til siste dag av turneringen, men tapte til slutt i omspill mot Karrie Webb. Åsmund Huser. Åsmund Gunnar Huser (født 27. februar 1950) er en norsk dokketeaterspiller og skuespiller. Han er særlig kjent for å føre og gi stemme til flere figurer i NRKs barne-TV-programmer, blant annet Tøfflus i Jul i Skomakergata, Smitt og smule i Tre-fire-fem (Labbetuss), sjiraffen Raffen i Portveien 2 og Bjarne Betjent i Sesam Stasjon. Han har også spilt bakerspøkelset Napoleon i Uhu!. Åsmund Huser har jobbet frilans siden 1978 og turnerte med en lang rekke egenproduserte dokketeaterforestillinger. Siden 2006 har han jobbet som assistent i Hauerseter barnehage på Nordkisa. Christin Aamodt. Christin Aamodt (født 27. mars 1970) er en norsk journalist. Hun arbeidet tidligere i NRK, og var tilknyttet Dagsnytt18, Østlandssendingen, Søndagsavisa og Ukeslutt. Hun er nå tilknyttet Strix Television, en produsent av realityfjernsyn og annen "underholdning". Aamodt har bakgrunn fra flere frivillige organisasjoner i Norge, deriblant Ungdom Mot Narkotika hvor hun også var leder fra 1995 til 1997. Hun er i ettertid utnevnt til æresmedlem av organisasjonen for sin innsats der. Videre har Aamodt vært leder i Barne- og ungdomsrådet i Oslo, daglig leder i Norges snowboardforbund, medlem i Presseforbundets offentlighetsutvalg, rådsmedlem i Sosial- og helsedepartementets Narkotikaforebyggende råd. Aamodt var også valgkampsekretær for Oslo Rød Valgallianse ved stortingsvalget i 2005. Hun har dessuten gjort seg kjent for sitt feministiske engasjement. Aamodt var redaktør på radiOrakel, verdens eldste kvinneradio, der hun blant annet tok initiativ til å starte opp "Women's mediawatch" i Norge. Hun har også fungert som produsent for flere av Kate Pendrys teateroppsetninger. Christin Aamodt skrev tidligere også for "Dagbladet"s feminismeblogg. Mystacinobia zelanica. "Mystacinobia zelanica" er en art fluer. Det er den eneste arten i slekten "Mystacinobia" som er eneste slekt i familien Mystacinobiidae. Denne vingeløse fluen lever i kolonier av flaggermusen "Mystacina tuberculata", som er den eneste flaggermus-arten på New Zealand. Koloniene ligger i store, hule trær og fluene lever av guanoen som flaggermusene produserer. En tid for fulle hester. En tid for fulle hester (orig: Zamani barayé masti asbha, kurdisk: Demek jibo hespên serxweş) er en kurdisk film fra 2000 regissert av Bahman Ghobadi og spilt inn i østre Kurdistan, Iran. Den vant prisen for "det gyldne kamera" under Cannes filmfestival i 2000, og Don Quijote-prisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Filmen handler om noen foreldreløse søsken som forsørger seg selv gjennom å drive smugling over grensa mellom Irak og Iran og prøver å skaffe en av søsknene en operasjon. Commission de la capitale nationale. Commission de la capitale nationale (CCN, engelsk: National Capital Commission (NCC)) er et canadisk statlig selskap som forvalter de føderale landområdene og bygningene i Canadas nasjonale hovedstadsregion, som omfatter Ottawa og Gatineau med forsteder. Selskapets rolle er å fremme regionen som landets hovedstadsområde, særlig med tanke på anliggender som har nasjonal interesse, som monumenter og minnesmerker, turisme og begivenheter som Canadas nasjonaldag. Hovedstadsområdet er ikke en egen jurisdiksjon slik det gjerne er i andre føderasjoner (Washington, DC, Australian Capital Territory, Distrito Federal). James Cagney. James Francis Cagney jr. (født 17. juli 1899 i New York City i New York, død 30. mars 1986 i Stanfordville i New York) var en amerikansk skuespiller. Cagney fikk en Oscar for sin rolle som «George M. Cohan» i musikkfilmen "Yankee Doodle Dandy" fra 1942. Hans første profesjonelle rolle var som en kvinne i filmen "Revue Every Sailor" (1919). Han tilbrakte flere år i vaudeville og som komiker frem til han fikk sin første store rolle i 1925. Cagneys syvende film, "The Public Enemy", ble en av de mest innflytelsesrike gangsterfilmer fra denne perioden. I 1938 mottok Cagney sin første Academy Award-nominasjon for beste skuespiller for sin opptreden i "Angels with Dirty Faces". Cagney ble anklaget for å være en kommunistisk sympatisør i 1934 og igjen i 1940. Anklagen fra 1934 stammet fra et brev fra en lokal kommunist som ble funnet av politiet. Brevet hevdet at Cagney skulle verve andre kjente Hollywood-stjerner til kommunistiske møter. Cagney benektet dette. I 1974 mottok Cagney en American Film Institute Life Achievement Award, og han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame og i 1984 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av daværende president Ronald Reagan. Cagney døde på gården sin i Stanfordville, New York, på påskedagen i 1986, av et hjerteinfarkt. Oestroidea. Oestroidea er en gruppe (overfamilie) av fluer som inneholder flere artsrike familier. De blir regnet til gruppen Calyptratae som kan kjennes blant annet på at de har to store vingeskjell bak vingefestet (i armhulen), og en lengdefure på utsiden av det andre antenneleddet ("pedicellus"). Skadedyr. En del av Oestroidea er alvorlige skadedyr, det gjelder særlig de tre familiene av bremser og gullfluene ("Lucilia" spp.) i familien spyfluer, som alle angriper husdyr. Nyttedyr. På den andre side spiller spyfluene en viktig rolle som nedbrytere av åtsler og noen larver av denne familien kan brukes til å rense infiserte sår (bioterapi). Snyltefluene kan være viktige naturlige fiender for skadeinsekter. Tilbake. "Tilbake" (originaltittel: "Возвращение" el. "Vozvrasjtsjenije") er en russisk film fra 2003 regissert av Andrej Zvjagintsev. Den vant fem priser under filmfestivalen i Venezia i 2003, deriblant "Gulløven". Den vant også publikumsprisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival året etter, og var nominert til Golden Globes for beste utenlandske film. Vladimir Garin. Vladimir Garin (født 26. januar 1987, død 24. juni 2003) var en russisk skuespiller som har en av hovedrollene i den kritikerroste filmen "Tilbake". Han druknet i 2003 i den samme innsjøen hvor noe av innspillingen til filmen hadde foregått, like før filmen debuterte internasjonalt. Garin, Vladimir Garin, Vladimir Garin, Vladimir Walter Short. Walter Campbell Short (født 30. mars, 1880– død 9. mars, 1949) var en amerikansk hæroffiser, mest kjent for å være sjef for US Army på Hawaii da japanerne angrep Pearl Harbor. Walter Short var født i Fillmore, Illinois, studerte ved «University of Illinois», gikk inn i US Army og ble fenrik i 1901. Short avanserte innen hæren og ble i februar 1941 utnevnt til kommandant på Hawaii, med grad som generalløytnant. Den 17. desember 1941 ble generalløytnant Short frabeordret kommandoen ved Pearl Harbor som en følge av angrepet. En kommisjon ledet av høyesterettsdommer Owen J. Roberts, kjent som «the Roberts Commission» ble avholdt rett etter angrepet. Generalløytnant Short og admiral Kimmel ble anklaget for å være uforberedt på det japanske angrepet og forsømmelse av tjenesten. Kommisjonen har senere blitt kritisert for å ikke følge prosedyrene ved amerikansk krigsrett, de anklagede fikk ikke føre egne vitner, eller krysseksaminere anklagerens vitner. Admiral William Harrison Standley som var medlem av kommisjonen anså senere at de to hadde blitt gjort til syndebukker. Den viktigste kritikken mot generalløytnant Short var at han hadde beordret flyene tett parkert (på denne tiden var flyvåpnet en del av hæren, US Airforce ble ikke opprettet før i 1947), og slik gjort det lett for japanerne å ødelegge de ved bombing. Grunnlaget for avgjørelsen var imidlertid at man var redd for sabotasje, og det var lettere å holde vakt over flyene når de var tett parkert. En annen anklage var at de to ikke tok tidligere advarsler alvorlig og ikke trodde et flyangrep på Pearl Harbor var mulig. Generalløytnant Short gikk av i 1942 og begynte deretter i Ford Motor Company. Han døde i 1949 i Dallas, Texas. Den 25. mai 1999 vedtok USAs senat en resolusjon som frikjente Kimmel og Short uttalte senator William V. Roth jr. (R-DE), og sa at de to hadde blitt gjort til syndebukker av Pentagon. Senator Strom Thurmond (R-Sc) kalte Kimmel og Short for «"de to siste ofrene for Pearl Harbor"» Paul Lukas. Paul Lukas (født som Pál Lukács 26. mai 1895 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 15. august 1971 i Tanger i Marokko) var en ungarsk-amerikansk skuespiller som vant en Oscar for rollen som «Kurt Muller» i filmen Watch on the Rhine. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. 1. divisjon fotball for herrer 1965. 1. divisjon 1965 startet 23. april og sluttet 10. oktober. Det ble spilt 18 runder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. 1. divisjon fotball for herrer 1964. 1. divisjon 1964 startet 24. april og sluttet 4. oktober. Det ble spilt 18 runder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Canadas forsvar. Canadas forsvar består av et integrert militærvesen uten særegne forsvarsgrener. Det offisielle navnet på organisasjonen er "Forces canadiennes" (fransk) og "Canadian Forces" (engelsk). Det canadiske forsvaret ble opprettet 1. februar 1968 da regjeringen besluttet å slå sammen de tre forsvarsgrenene ("Canadian Army", "Royal Canadian Navy" og "Royal Canadian Air Force") til én samlet organisasjon. Canada er et av svært få land som har organisert militærvesenet på denne måten. Øverstkommanderende er, men denne rollen utøves av generalguvernøren som monarkens representant. Forsvarsministeren har det politiske ansvaret. Hovedelementene i forsvaret er tre overkommandoer kalt Maritime Command, Land Force Command og Air Command, som på mange måter tilsvarer henholdsvis marinen, hæren og flyvåpenet i andre militærvesen. Gjennom en omorganisering i 2006 ble i tillegg tre nye kommandoer opprettet: Canada Command, med ansvar for operasjoner på det canadiske territorium; Canadian Expeditionary Force Command, med ansvar for operasjoner i utlandet; og Canadian Special Operations Command, med ansvar for landets spesialstyrker. 1. divisjon fotball for herrer 1963. 1. divisjon 1963 startet 26. april og sluttet 13. oktober. Det ble spilt 18 runder. De to nederste lagene rykket ned. Det ble gitt to poeng for seier og ett poeng for uavgjort. Dukketeater. Dukketeater, også skrevet dokketeater, eller figurteater er en teaterform der rollene i skuespillet blir framstilt av dukker eller figurer. Typer. Dukketeater inndeles ofte etter hvordan dukkene beveges. De vanligste dukketypene er marionetter, som blir styrt ved hjelp av snorer og staver, stang- eller hånddukker, som blir styrt nedenfra eller som en hanske, eller flate dukker som blir opplyst bakfra og brukes i skyggeteater. Scenene kan variere fra store teaterscener med imponerende scenografi og komplisert mekanikk til svært enkle enmannskasser. Figurteater er en nyere form for dukketeater som blander dukker, figurer og levende skuespillere i forskjellige scenografiske uttrykk, ofte i stykker også beregnet på voksne. Dukketeater som kunstnerisk uttrykk og underholdning er ellers nært beslektet med moderne dukkefilm. Historie. Dukketeatertradisjonene strekker seg tilbake til det gamle Egypt, Hellas og Italia. Det er gjort flere arkeologiske funn som tyder på dette, og skyggedukker er også nevnt i den gresk filosofien. Den katolske kirke tok tidlig i bruk dukketeater som pedagogisk verktøy. En dukke av den unge Jomfru Maria, på fransk Marion, var en vanlig skikkelse i kirkespill i middelalderen og gav blant annet navn til begrepet marionett. Parallelt med kirkens dukkespill oppstod det en folkelig form på 1500-tallet med utgangspunkt i commedia dell'arte, lystige improvisasjonskomedier med faste rollefigurer. Den italienske Pulcinello-skikkelsen ble videreført i "Punch"-figuren i England, "Polichinelle" i Frankrike, "Hanswurst" eller "Kasper" i Tyskland, "Petrusjka" i Russland, "Mester Jackel" i Danmark og "Kasper" i Sverige. Slikt dukketeater kalles fremdeles "kasperteater" på svensk. Det henvendte seg opprinnelig til voksne, men ble siden særlig beregnet på barn. I Østen har dukketeaterkunsten lenge vært høyt ansett. Høydepunktet i Japan ble nådd på 1500-tallet da flere anerkjente forfattere skrev stykker for dukketeaterspill. Seinere har særlig indonesisk skyggeteater stått sterkt. I moderne tid har dukketeater i form av komiske hånddukker blitt verdensberømt gjennom de amerikanske TV-seriene Muppetshow og Sesame Street, som i Norge ble presentert gjennom den pedagogiske barne-TV-serien Sesam Stasjon. Andre eksempler på populære filmer fra nyere tid er "Team America" og "The Thunderbirds", der rollene blir framstilt ved hjelp av marionettefigurer. I Norge er særlig italiensk-norske Ivo Caprinos animasjonsfilmer blitt populære, filmer der dukkene ofte er styrt ved hjelp av mekaniske anordninger. Bjørg Mykle og Arne Bust Mykle laget i 1969 "Reparatørene", en dukketeaterserie på fem episoder skrevet for barne-TV om figurene Pompel og Pilt.Barne-TV har i senere år fått en kult status, og regnes som en av de mest kontroversielle barne-tv seriene i Norge som enten er elsket eller hatet. I Norge. Det er en rekke store og mindre dukketeaterscener og -ensembler i Norge i dag. Oslo Nye Dukketeater ble opprettet i 1966 som landets første institusjonsteater for dukketeater. Mange figurteatre er tilsluttet Unima Norge, medlemsorganisasjon for figurteatre i Norge. Utøvere. Kjente norske dukkespillere er pionerene Agnar Mykle og daværende hustru Jane Mykle, Birgit Strøm, Arne Mykle og daværende hustru Bjørg Mykle, Anne Helgesen, Tatjana Zaitzow og Åsmund Huser. I Tsjekkia, der dukketeaterkulturen har lange og sterke tradisjoner, er blant annet Jan Svankmajer kjent for å blande dukketeater og animasjonsfilm. I USA har det vært flere buktalere med kjente dukker, blant annet Edgar Bergen og hans populære Charlie McCarthy. Hans Seip. Hans Kristian Seip (født 6. november 1881, død 1945) var en norsk politiker som representerte Venstre og Avholdspartiet. Han var opprinnelig fra Røyken, men flyttet til Bergen og stillingen som veisjef i 1921. Her var han ordfører for Avholdspartiet mellom 1923 og 1924, og mellom 1925 og 1930 var han vararepresentant til Stortinget for Venstre. I 1929 ble han ansatt som fylkesmann i Sogn og Fjordane, en stilling han hadde til han ble avsatt av okkupasjonsmakten i 1941. Han var også stortingsrepresentant fra 1934 til sin død. Ray Milland. Ray Milland (egentlig "Reginald Truscott-Jones"), (født 3. januar 1907 i Neath, Wales, Storbritannia, død 10. mars 1986) var en walisisk-amerikansk skuespiller og regissør. Han vant en Oscar i 1945 for sin rolle som «Don Birnam», en alkoholisert forfatter, i filmen "Forspilte dager" (The Lost Weekend). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Kristian Helland. Kristian Helland (født 1947) er en Kristelig Folkepartipolitiker fra Bergen. Han var ordfører i Bergen 2001-2003, etter at forgjengeren Ingmar Ljones i 2001 ble valgt inn på Stortinget, og varaordfører siden valget i 2003. I 2007 valgte Helland å trekke seg ut av lokalpolitikken, men fortsatte som leder for Hordaland KrF (valgt 2006). Han arbeider nå ved NLA i Bergen. Streblidae. Streblidae er en liten familie av parasittiske fluer knyttet til flaggermus. De er i slekt med flaggermusfluene men er ikke like ekstremt omdannet til parasitter som disse – man kan fortsatt se at Streblidae er fluer. De tilhører de såkalte "pupipare" fluene, det vil si at hele larveutviklingen skjer inne i hunnens bakkropp og larvene er klare til å forvandle seg til pupper når de fødes. Streblidae lever i varme områder og finnes bare lengst sør i Europa. Utseende. Små til middelsstore (0,75 – 5 mm), gule eller gulbrune fluer. Kroppsformen varierer mye. De har vinger når de klekkes men feller ofte disse etter at de har funnet en flaggermus å sitte på. Brystet (thorax) er stort, ofte ganske høyt hvelvet. Noen arter har lange børster på brystet, andre bare fine hår. Vingene er korte og brede, hårete langs ytterkanten med et fint årenett. Ofte felles vingene når fluene har funnet fram til en vert. Beina er korte og kraftige, med store klør. Bakkroppen er stor, særlig hos gravide hunner, fordi larven som utvikles i bakkroppen blir nesten like stor som hunnen (moren). Hodet er lite og redusert, og øyne mangler ofte. Antennene er to-leddet, korte og kraftige. Munndelene er utviklet til en kort, men kraftig sugesnabel. Levevis. Streblidae er knyttet til flaggermus der de lever som blodsugere. De voksne fluene bruker sine kraftige klør til å klynge seg fast til flaggermusens pels. Hunnene i underfamilien Ascodipterinae feller vingene, borrer seg inn under huden på flaggermusen, forandrer utseende og lever som indre parasitter der. Hele larveutviklingen skjer inne i hunnens bakkropp og larvene klekkes ferdige til å forvandle seg til pupper. De fleste artene er knyttet til små flaggermus som lever i kolonier i huler. Streblidae lever for det meste i tropene og det er bare kjent to arter som er knyttet til flaggermus som går i vinterdvale. Kilde. Hurka, K. 1998. Family Streblidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): "Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera." 3: 839-848. Science Herald, Budapest. Det peloponnesiske forbund. Det peloponnesiske forbund var et forbund av bystater, under ledelse av Sparta, på øya Peloponnes. Forbundet ble opprettet på 500-tallet f.Kr. og varte frem til 366 f.Kr. På slutten av det 6. århundre hadde Sparta blitt den mektigste staten i Peloponnes og hadde politisk og militært hegemoni over den nest mektigste staten, Argos. Sparta skaffet seg to mektige allierte i Korint og Elis ved å fjerne tyranniet i Korint og hjelpe Elis til å sikre seg kontroll over de olympiske leker. Sparta fortsatte strategier på denne måten til å skaffe seg andre allierte i forbundet. Sparta beseiret Tegea i en grensekrig og tilbød dem en permanent defensiv allianse. Dette var vendepunktet for spartansk utenrikspolitikk. Mange andre stater i det sentrale og nordlige Peloponnes sluttet seg til forbundet som til slutt inkluderte alle peloponnesiske stater med unntak av Argos og Akhaia. Det spartanske herredømmet var garantert da Sparta beseiret Argos i et slag i 546 f.Kr. Forbundet var organisert med Sparta som hegemon og ble kontrollert av de alliertes forsamling som bestod av to deler. Den første delen var spartanernes forsamling, mens hver alliert stat hadde en stemme uavhengig av statens størrelse eller geopolitiske makt i de alliertes kongress. Det ble ikke betalt skatt i fredstid, men en tredjedel av militæret til en stat kunne innkalles i krigstid. Bare Sparta kunne sammenkalle forbundets kongress. Alle allianser ble kun gjort med Sparta slik at medlemsstatene måtte danne egne allianser med hverandre. Selv om hver stat hadde en stemme, var ikke Sparta tvunget til å bøye seg for resolusjoner forbundet endte opp med. Dermed var ikke det peloponnesiske forbundet strengt tatt en «allianse», og det var heller ikke peloponnesisk i hele dens eksistens. Forbundet gav beskyttelse og sikkerhet til dets medlemmer, men først og fremst til Sparta. Det var en svært stabil allianse som støttet oligarkier og motsatte seg tyrannier. Etter perserkrigene ekspanderte forbundet til det hellenske forbund som inkluderte Athen og andre stater. Det hellenske forbund ble ledet av Pausanias, men etter at han ble kalt tilbake ble det ledet av Kimon fra Athen. Sparta trakk seg ut og det peloponnesiske forbund ble gjenopplivet med Spartas opprinnelige allierte, mens det hellenske forbundet endret seg til det athenske sjøforbundet som ble ledet av Athen. Dette kan skyldes Spartas og andre alliertes sjalusi for athenerne som ønsket å spre sitt styre. De to forbundene endte til slutt i konflikt med hverandre i peloponneserkrigen. Forbundet gikk til krig mot Theben i 360–årene f.Kr. og ble til slutt beseiret. Theben tvang Korint og andre bystater til å skilles fra spartanerne og oppløste etterpå det peloponnesiske forbundet. Hippoboscoidea. Hippoboscoidea (=Pupiparae) er en gruppe av sterkt spesialiserte fluer som alle er blodsugere på pattedyr og fugler. Disse fluene er "pupipare", det vil si at hele larveutviklingen skjer inne i hunnens bakkropp, dette kalles "falsk placenta". Larven «fødes» klar til å forvandle seg til en puppe. Overfamilien omfatter tsetsefluene, som er frittlevende og ser ut som normale fluer, og de tre svært spesialiserte familiene lusfluer, flaggermusfluer og Streblidae, som tilbringer nesten hele tiden fastsittende på vertsdyrene og har et ganske spesielt utseende. To av familiene, flaggermusfluer og Streblidae, er spesialister på flaggermus, mens lusfluer kan angripe ulike slags pattedyr og også fugler. Tsetsefluene er alvorlige skadedyr fordi de sprer sovesyke i Afrika. Ronald Colman. Ronald Colman i filmen "Random Harvest" fra 1942 Ronald Colman (født 9. februar 1891 i Richmond upon Thames, Surrey, England, død 19. mai 1958 i Santa Barbara, California, USA) var en engelsk skuespiller. Han vant en Oscar i 1947 for sin rolle som «Anthony John» i filmen "Dobbeltliv" (A Double Life). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. STS-116. STS-116 var en romferd til den internasjonale romstasjonen med den amerikanske romfergen Discovery, som ble skutt opp norsk tid 02:47 9. desember 2006 og landet den 23. desember 2006. Det er den 117. romferden med en amerikansk romferge. Høydepunkter fra ferden. Oppdragets navn: "ISS Assembly Flight 12A.1: P5 Truss & Spacehab-SM" Landing. Discovery lander på rullebanen til Kennedy Space Center. Klokka 23.32 den 23. desember 2006 norsk tid, landet Discovery på rullebanen til Kennedy Space Center ved Cape Canaveral. Landingen ble utført uten noen problemer. Christer Fuglesang. Arne Christer Fuglesang (født 18. mars 1957 i Stockholm) er utdannet i partikkelfysikk og hittil den eneste svenske astronauten. Han ble utvalgt i ESA-gruppe 2 15. mai 1992 sammen med fem andre europeiske astronautkandidater. Christer Fuglesang er Sveriges første og eneste astronaut og har svensk-norske røtter. Hans mor var svensk, mens hans far var norsk inntil han byttet statsborgerskap kort tid før Christer ble født. Klokka 20.47 den 9. desember 2006 lokal tid (02.47 den 10. desember norsk tid) ble også Christer Fuglesang den første svensken i rommet, etter en vellykka start fra Cape Canaveral i Florida. Oppskytinga oppgis å ha gått etter planen og skjedde under bra værforhold. Seks minutter etter start var Discovery oppe i en hastighet på 27 000 kilometer i timen. Etter ytterlige noen minutter hadde romferja lagt seg i omløp rundt jorda, noe som innebar at Christer Fuglesang for første gang fikk oppholde seg i ekte vektløshet. Klokka 23.32 den 22. desember 2006 norsk tid landet Discovery på rullebanen til Kennedy Space Center ved Cape Canaveral. Landingen ble utført uten noen problemer. Karriere. Christer Fuglesang begynte sine studier i teknisk fysikk ved Kungliga tekniska högskolan i 1975 og ble sivilingeniør 1981. Han gjennomgikk videregående studier i eksperimentell partikkelfysikk ved Stockholms universitet, gikk ut i 1987 og ble foreleser i 1991. I 1989 ble han "Senior Fellow" ved CERN. Han har en bakgrunn som forsker og jobbet med CERN i flere år. Romferdskarriere. I 1992 ble han med i den harde konkurransen for å bli en av ESAs ("European Space Agency") astronauter. Grunnutdannelsen fikk han via EAC ("European Astronaut Centre") i Köln, Tyskland. Euromir 95. I august 1993 var han en av to ESA-astronauter som ble valgt ut for å trene til oppdraget "Euromir 95" det kommende året. Spesialiserende trening innenfor det spesifikke oppdraget som kosmonaut fikk han i romfartssenteret utenfor Moskva. I mars 1995 ble det bestemt at Fuglesang skulle bli backup til sin ESA-kollega, Thomas Reiter, som fikk inngå i primærbesetningen. Hans første romferdsoppdrag ble å arbeide som "Crew Interface Coordinator" ved stasjonen i Kaliningrad under det halvårslange oppdraget for å støtte besetningen på romstasjonen Mir. Oppdragsspesialist. I august 1996 begynte Fuglesang treningen sammen med NASAs oppdragsspesialister og ble ferdig med utdannelsen i april 1998 – da ble han godkjent og kunne bli tatt med på en romferge. Fuglesang hilser til Sverige, Norge og Europa på vei inn i Discovery. Romferder. Fuglesang var en backup for "Euromir 95" med russiske Sojuz TM-22. STS-116/12A.1 med Discovery var Fuglesangs første romfergeferd. 15. juli 2008 annonserte NASA mannskapet på ferden STS-128/17A, og Fuglesang ble annonsert som en av ferdsspesialistene. Under ferden vil han utføre enten en eller to romvandringer. Ferden er for øyeblikket planlagt for oppskyting 25. august 2009, og skal benytte romfergen Discovery. Familie og fritid. Fuglesang er gift og har tre barn. Fuglesang fullførte i 1985–1987 tre maratonløp i Stockholm, samtlige med tider rundt 3.15–3.16. Meijirestaurasjonen. a>», var en av dem som utløste Meijirestaurasjonen. Meijirestaurasjonen, japansk 明治維新 Meiji ishin (1866–1869, med 1868 som det mest avgjørende år), var den serie av begivenheter som ledet til en endring i Japans politiske og sosiale strukturer. Den epoke som restaurasjonen innledet, fikk navnet "Meiji" ("opplyst styre") som var epokenavnet gitt til den keiser som kom til makt i 1868. De politiske ledere som stod bak og gjennomførte omveltningen hadde to mål for øye: 1) De ville omforme det japanske samfunn ved å restaurere et reelt keiserlig styre. Det japanske keiserdømme kunne etter gjengs japansk historieskrivning føres tilbake med ubrutt slektssuksesjon over to tusen år. 2) De ville modernisere samfunnet ved å assimilere, til en viss grad, elementer fra vestlig kultur og vitenskap. Lederne var for det meste unge menn av militær bakgrunn, menn som hadde styrtet det eksisterende føydalregime. De tenkte og planla derfor i militære kategorier der militær styrke var vesentlig. De ville bygge en japansk nasjon som skulle være i stand til å møte vestmaktene på like fot. På mange måter kan man si at folkene som stod bak Meijirestaurasjonen skulle lykkes i sitt forehavende i høy grad: I løpet av det halve århundret Meijiperioden skulle vare, nådde de sine mål på det politiske, økonomiske, militære og diplomatiske plan. Mejirestaurasjonen utspant seg over den den siste delen av Edoperioden (den del som ofte kalles Det sene Tokugawashogunatet – 1853–1867) og begynnelsen av Meijiperioden. Meijirestaurasjonen kom som en følge av Japans åpning mot verden fremtvunget av de sorte skipene ført av den amerikanske kommandør Matthew Perry inn i Tokyobukten i 1853. I 1866 dannet Saigo Takamori, lederen av provinsen Satsuma og Kido Takayoshi «Satchoalliansen»; dette markerte starten på Meijirestaurasjonen. De to lederne støttet den japanske keiseren og ble ført sammen av Sakamoto Ryoma for å utfordre det herskende Tokugawa-shogunatet (bakufu) og føre makten tilbake til keiseren. Tokugawashogunatet ble offisielt avsluttet den 9. november 1867 da den 15. Tokugawa Shogun Tokugawa Yoshinobu stilte seg til keiserens disposisjon, og tok avskjed ti dager etter. I praksis var dette gjeninnføring av keiserdømmet, selv om Yoshinobu beholdt omfattende makt. Rett etter, i januar 1868, brøt Boshinkrigen ut (krigen i dragens år) med slaget ved Toba Fushimi hvor en hærstyrke ledet av styrker fra Choshu og Satsuma provinsene slo den forhenværende shogunens hær og tvang keiseren til å ta all makt fra Yoshinobu. Noen shogunatstyrker flyktet til Hokkaido hvor de forsøkte å etablere utbryterrepublikken Ezo. Dette ble stoppet i mai 1869 med beleiringen av Hakodate på Hokkaido. Nederlaget for styrkene til den forhenværende shogunen markerte slutten på Meijirestaurasjonen; all motstand mot keiseren og hans styre ble avsluttet. Lederne for Meijirestaurasjonen, som denne omveltningen ble kjent som, handlet i keiserens navn. I realiteten ble den politiske makten flyttet fra Tokugawashogunen til et oligarki bestående av dem selv, stort sett fra Satsumaprovinsen og Choshuprovinsen. Grunnen til dette var at deres ideer om styresett var det gammelmodige hvor keiseren utfører sine plikter, mens hans ministre styrer nasjonen i hans navn. Stopp Volden. Stopp Volden er et landsdekkende program som er i stadig endring og utvikling. Eieren av konseptet er Norges Røde Kors. Stopp Voldens hovedmålsetting er å utvikle forslag til gode tiltak og løsninger som setter lokale grupper i stand til å drive holdningsskapende arbeid og å utføre aktiviteter som kan begrense voldens omfang i samfunnet. Dette gjøres ved å skape et inkluderende og levende lokalsamfunn samt og sikre deltakelse og trygghet for alle. Stopp Volden har blant annet fokus på vold i hjemmet, mobbing, nattevandring og dialog – konflikthåndtering. Historikk. Stopp Volden ble til etter at 17 år gamle Andreas Stavseth ble skutt på gata i Oslo 4. mars 1995. Vennene til gutten arrangerte et fakkeltog gjennom gatene for å markere sin avsky samtidig som Dagbladet satte fokuset på vold og voldsofre i en artikkelserie. Dermed ble Stopp Volden-idéen lansert. Avisartiklene ble presentert under tittelen ":stopp volden" og en vignetttegning som viste en åpen håndflate (som en motsetning til en knyttet neve), og dette merket ble logoen for kampanjen og etter hvert et kraftfullt symbol for Norges Røde Kors' videre kamp mot vold, rasisme og fremmedfrykt. Etter at Dagbladet avsluttet sin artikkelserie i 1998, ble kampanjeideen gitt videre til Norges Røde Kors som fortsatte den folkelig bevegelsen mot vold gjennom blant andre Røde Kors Ungdom. Over 300 000 norske ungdommer har siden satt avtrykk av sin håndflate på plakater, T-skjorter og veggaviser sammen med et løfte om å avstå fra å bruke vold. Kampanjen er dessuten eksportert til i alt 35 land. Kleisthenes. Kleisthenes (gresk: Κλεισθένης) var en athensk adelsmann av alkmaionidenes slekt. Han er kjent for å ha reformert konstitusjonen i oldtidens Athen og innført demokratiet i 508 f.Kr. For disse prestasjonene har historikere noe høystemt referert til ham som «far av det athenske demokrati». Han var barnebarn av tyrannen Kleisthenes fra Sikyon som den yngre sønnen av dennes datter Agariste og hennes ektemann Megakles. Han ble også kreditert for å ha økt makten til folkeforsamlingen og brutt opp makten til adelen i Athen. Solon. Solon (gr.: Σόλων, ca. 638–558 f.Kr. Uttales sŏ'lōn) var en kjent athensk lovgiver og poet. For athenerne i oldtiden var han sett på som selve landsfaderen. Han gikk inn for vidtgående reformer i det athenske samfunn som kunne realiseres da han ble valgt til arkhont. Han skapte en forfatning hvor borgerne fikk innflytelse og privilegier etter den av de fire formuesklassene de tilhørte; jf. Solon-lovene. Han ble snart en legendarisk skikkelse og ble ansett som det athenske demokratiets far. I hans egen tid var det dog langt igjen til noen egentlig folkemakt. Han er kjent for å ha uttalt: «La ingen kalles lykkelig før han er død. Frem til da er han bare heldig.» Kampfakta gruppe F VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe F i VM i fotball 2006. 12. juni 2006 13. juni 2006 18. juni 2006 22. juni 2006 Hallstein Myklebost. Hallstein Myklebost (født 16. desember 1923 i Bodin, død 27. januar 2000) var professor dr. philos. i geografi ved Universitetet i Oslo. Han var dosent ved Universitetet i Oslo i perioden 1960 - 1965, professor ved Universitetet i Bergen 1968 - 1970, før han ble professor vedUniversitetet i Oslo. Myklebost er mest kjent for forskning om urbanisering. Doktoravhandlingen "Norges tettbygde steder 1875–1950" (1960) er hans hovedverk; i denne boka ble begrepet tettsted lansert og nærmere definert for norske forhold. Myklebost tar for seg urbaniseringsprosessen gjennom 75 år, fylke for fylke. En av hans målsettinger var å komme fram til et egnet statistisk bybegrep for en "funksjonell tettbebyggelse". Begrepet "by" var upresist. "Hussamling" passet best for mindre steder. "Bygdeby" var for snevert i betydning. Tettbebyggelse var tungvint. Valget sto mellom "tettbygg" og "tettsted". "Tettsted" ble foretrukket, bl.a. fordi det var språklig fritt for assosiasjonsinnhold. Han stilte seg spørsmål om hvilke krav man måtte stille til et sted for at det skulle være urbant. Han endte med å stille krav om et bestemt folketall (minst 200 innbyggere), en maksimal avstand mellom husene (50 meter) og at næringslivet ikke måtte domineres av jordbruk (minst 75 % av ervervsbefolkningen må være ansatt i andre næringer enn jord- og skogbruk). Steder som tilfredsstiller disse kravene faller innenfor definisjonen av "tettsted": "Alle byer, også medregnet forsteder, industristeder, kommunikasjonsknutepunkter, kommunesentra, fiskevær etc. hvor ikke avstanden mellom husene er mer enn 50 meter og innbyggertallet er over 200 mennesker er å betrakte som tettsteder." Myklebosts definisjon er, med unntak av det næringsøkonomiske kriterium, tatt i bruk av Statistisk sentralbyrå. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1969. Litteratur. Hans Solerod: Portrett av Hallstein Myklebost ved fratredelsen 11.6.93 Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography Volume 47, Issue 4, 1993. Alkmaionidene. Alkmaionidene (gresk: Ἀλκμαιωνίδαι) var en mektig athensk adelsslekt i oldtidens Hellas, en gren av neleidene som hevdet å nedstamme fra den mytologiske Alkmaidon, oldebarn av Nestor. Den første kjente av alkmaionidene var Megakles, da familiens overhode og arkont («hersker») i Athen på 600-tallet f.Kr. Han var ansvarlig for drapet på tilhengerne av Kylon av Athen under forsøket på statskupp i 632 f.Kr. da Kylon hadde søkt tilflukt i tempelet til Athene. Megakles og hans alkmaionidene (familie og tilhengere) arvet en forbannelse og ble forvist fra Athen. Selv legemene av døde alkmaionider ble grav opp og fjernet fra byens omkrets. Alkmaionidene fikk komme tilbake til byen i 594 f.Kr. da statsmannen Solon var arkont. Under tyranniet til Peisistratos valgte Megakles å inngå allianse med denne ved å gifte bort datteren sin til ham, men Peisistratos holdt Megakles og alkmaionidene på armlengdes avstand ved å la være å gjøre denne datteren gravid. Megakles bidro således til at Peisistratos ble dømt til landsforvisning. Da Peisistratos kom tilbake og etablerte tyranniet for tredje gang i 546 f.Kr. ble alkmaionidene på sin side forvist. Til tross for dette var deres omdømme og aristokratiske forbindelser store, og Megakles greide å inngå en ny attraktiv allianse ved å gifte seg (for andre eller trede gang) med Agariste, datteren av tyrannen Kleisthenes av Sikyon. Med Agariste fikk han to sønner, Hippokrates og Kleisthenes, sistnevnte den store reformatoren det athenske demokrati. Hippokrates’ datter var Agariste, mor til statsmannen og hærføreren Perikles. Megakles’ sønn Kleisthenes var den som fikk veltet tyrannen Hippias, sønn og etterfølger av Peisistratos, i 508 f.Kr. Han klarte å bestikke orakelet i Delfi (som alkmaionidene hadde bidratt økonomisk til oppbyggingen i deres tid i landflyktighet) til å overbevise Sparta om å frigjøre Athen, noe de til slutt motvillig gjorde. En del athenere motsatte seg i begynnelsen Kleisthenes ved at noen fra alkmaionidene var uegnet til å styre Athen grunnet den religiøse forbannelsen. Selv Spartas konge Kleomenes I vendte seg mot Kleisthenes, og han var en tid landsforvist på nytt. Imidlertid ble han kalt tilbake, og han ble deretter ansvarlig for å legge grunnlaget for det athenske demokrati. Det er hevdet at alkmaionidene skal ha forhandlet for en allianse med perserne under perserkrigene, til tross for det faktum at Athen var ledende i motstanden mot den persiske invasjonen. Både Perikles og Alkibiades tilhørte alkmaionidene, og under Peloponneskrigen henviste spartanere til familiens forbannelse for å diskreditere Perikles. Alkibiades, som den forgående generasjonen av alkmaionider, forsøkte å alliere seg med perserne etter at han ble anklaget for ugudelighet. Etter Athens nederlag i Peloponneskrigen forsvant familien. Familietre. Grunnet denne familiens tradisjon med å oppkalle deres etterkommere etter deres forfedre kan de enkelte familiemedlemmer lett bli forvekslet. Således er det som følger et begrenset familietre til de historiske alkmaionidene. Mannlige medlemmer er i blått, kvinner i rødt, og de som er inngiftet er markert i hvitt. Kampfakta gruppe G VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe G i VM i fotball 2006. 13. juni 2006 18. juni 2006 19. juni 2006 23. juni 2006 Kampfakta gruppe H VM i fotball 2006. Resultatene i gruppe H i VM i fotball 2006. Krystallform. Krystallform er den ytre formen som krystaller kan anta. Krystallformen gjenspeiler stoffets (mineralets) krystallstruktur. Vostok 2. Vostok 2 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1961, som brakte det andre mennesket ut i verdensrommet. Fyle. Fyle (φυλή) er betegnelsen på regionoppdelingen som ble gjort i antikkens Athen. Athen var opprinnelig oppdelt i fire fyler. Etter Kleisthenes' reformer i 508 f.Kr. ble Athen, eller halvøya Attika inndelt i ti fyler. Å tilhøre en fyle var et kriterium for å bli medlem i folkeforsamlingen i Athen. Clayton Zane. Clayton Zane (født 12. juli 1977) er en tidligere australsk fotballspiller. Han avsluttet karrieren i Anderlecht, og spilte før dette blant annet i den norske Tippeligaen. Zane scorte målet i 1-0 seieren over og scoret også et hat-trick mot Cookøyene i juni 2001. Han var også i troppen under de olympiske leker i Sydney i 2000. Zane var toppskårer i Tippeligaen i 2001. Han spilte da for Lillestrøm. Han prøvespilte for Lyn i 2005 uten å få kontrakt. Treskjegg. Treskjegg, eller (Sindarin) Fangorn er en romankarakter som dukker opp i J.R.R. Tolkiens litterære verk "Ringenes herre". Han er den eldste av alle entene, en trelignende skapning som er en type "Trehyrde". Han er veldig høy og stiv (lite bøyelig), med barklignende hud og løv hår. Han blir venner med hobbitene Munti og Pippin etter at disse unnslapp fra Sarumanns orker. Treskjegg bor i skogen Fangorn, som er oppkalt etter ham (eller som han er oppkalt etter). Som alle enter, bruker også Treskjegg lang tid på å bestemme ting og på å ta avgjørelser. Selv om enter kan bestemme seg raskt tar det lang tid å gjennomgå alle detaljene om saken som skal avgjøres. Han snakker ofte om å "ikke forhaste seg". Siden han nesten aldri har knapt med tid ber han heller aldri noen om å gjøre ting fortere, men heller det motsatte. Treskjegg er beskrevet som det eldste vesenet i Midgard, noe som kan virke litt forvirrende i og med at Tom Bombadil også er kalt den eldste. Treskjegg sier at det er trær i Fangorn som er "eldre enn han". Den generelle oppfattningen er at Treskjegg er den eldste "levende tingen" i Midgard, siden Tom Bombadil ikke akkurat er noen spesiell rase. Det er en teori om at Treskjeggs karaktertrekk er basert på Tolkiens venn C.S. Lewis, en høylydt, bombastisk mann kjent for sin trygge gange og overveldende nærvær. Alder. De første entene ble skapt av Ilúvatar rett etter at Aulë hadde skapt dvergene. De ble skapt for at Yavanna skulle vite at trærne ikke var helt ubeskyttet mot dvergene og øksene deres. Det er ikke kjent om entene ble satt til å sove helt til Alvenes oppvåkning, slik som dvergene ble, eller om de fikk lov til å vandre rundt i skogene. På den ene siden ønsket Ilúvatar at hans "barn" skulle være de første etter Ainuene som skulle gå i Midgard. På den annen side sier Treskjegg at han er den eldste av alle vesener i Midgard. Treskjeggs ord tilsidesetter Ilúvatars logikk, selv om det kan ses på som underlig siden Ilúvatar tvang Aulë til å sende dvergene inn i en slags transe-søvn fordi alvene skulle være de førstefødte. Hvis Treskjegg våknet opp på samme tid som de første alvene ville han ha vært omtrent 11344 år gammel på Bilbos ellevtiførste (111.) fødselsdag, i år 3001 tredje tideverv. Det er ikke kjent hvor lenge før det første tidevervet at dvergene og entene ble skapt. Statue. Det er planlagt å reise en statue av Treskjegg, av Tim Tolkien, J.R.R.s grand-nevø, nær sistnevntes tidligere hjem i Moseley, Birmingham. Andre framstillinger. I Ralph Bakshis 1978 animerte versjon av "Ringenes herre" er det John Westbrook som skaper stemmen til Treskjegg. Stephen Thorne ga stemmen til Treskjegg i BBC Radios serie av boka i 1981. I Peter Jacksons filmer "To Tårn" (2002) og "Atter en konge" (2003) er Treskjegg en kombinasjon av en stor animatronisk modell og en CGI konstruksjon. Stemmen er spilt av skuespilleren John Rhys-Davies, som også spiller dvergen Gimli. I filmen "To Tårn" er entene ved "Entatinget" til å begynne med imot Munti og Pippins ønske om hjelp. Treskjegg bærer dem faktisk bort gjennom skogen, da Pippin får en ide. Han ber Treskjegg om å bære dem til Jarnagard, fordi dette er det Sarumann venter minst, og derfor heller ikke vil se etter dem. Da Treskjegg kommer til kanten av skogen ser han at Sarumanns orker har hugget ned for å bli brensel til Sarumanns krigsmaskiner. Treskjegg tar en impulsiv avgjørelse (antakelig det mest "hastige" han gjør i hele filmen), og kaller de på de andre entene. De drar til Jarnagard og greier å oversvømme den, ved å rive demningen Sarumann hadde bygd for å lede vekk vannet i elva Jarna. I boka bestemmer Treskjegg og de andre entene seg for å angripe Jarnagard allerede ved entatinget. Da varer entatinget tre dager, og i løpet av disse dagene er Munti og Pippin sammen med den "unge" enten Bråbom (Bregalad). Sulitjelma gruber. Sulitjelma grubers logo i 1894 AS Sulitjelma gruber var et norsk gruveselskap som drev utvinning av kobber, svovelkis og sink i Sulitjelma, Fauske. Virksomheten ble startet og drevet i privat regi fra 1887 til 1891. Fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma AB. I årene 1933 til 1983 under det norskregistrerte A/S Sulitjelma Gruber, og fra 1983 til nedleggelsen i 1991 som det statseide Sulitjelma Bergverk AS. Logoen. Logoen til selskapet besto fra 1892 av en S med symbolet for kobber. I 1894 kom også to hammere som symboliserte gruvedriften. Denne logoen i ulike varianter varte stort sett hele driftstiden til selskapet. Det første funnet og forsøk på drift. Det første funnet ble gjort av samen Mons Andreas Petersen. Han var bosatt ved Øvrevatnet, men bodde sommerstid ved Langvatnet hvor han drev skogdrift. «Mons Petter» som han ble kalt fant det han trodde var gull i 1858. Den lokale handelsmannen Bernard Koch undersøkte området, men fant ikke noe av interesse rundt 1870. Noen år senere ble det gjort noen nye enkle undersøkelser og prøver som via Koch havnet i hendene til geologen Tønnes Lassen. Han mente at prøvene, som var magnetkis med mindre deler svovelkis, hadde lite eller ingen verdi. For å få tatt bedre prøver ble det skaffet sprengstoff og bor. Larsen fikk nye prøver åtte dager senere, og disse var av god kvalitet. Lassen anbefalte videre undersøkelser, men plassen lå vanskelig til slik at det det var behov for mye kapital for å transportere malmen ut av Langvassdalen. Vinteren 1877 kontaktet Lassen grossereren Johan Dahl, Kragerø som startet systematiske undersøkelser samme vår. Undersøkelsene foregikk fram til neste vinter, men ved Dahls død ble arbeidet innstilt. Arvtakerne hans mente at selv om det var nok malm, lå den for utilgjengelig til at det var drivverdig. Tre år senere i 1881 startet ingeniør N. Bruun fra Bergen byggingen av flere stoller med flere funn av malm. Veiene ble utbedret og Bruun fikk fraktet malmen til Fossen hvor det ble lagret i påvente av videre transport til Sjønstå med slede. Men også Bruun ga opp malmtransporten, og gruvedriften ble stanset for andre gang. Nils Persson kommer inn. I 1886 fikk den svenske konsulen Nils Persson en prøve med Sulitjelmakis, dette førte til at Persson kjøpte gruverettighetene av Bernard Koch for 100 000 kr. Samme høst sendte Persson den svenske gruveingeniøren Alfred Hasselbom oppover for å ta nye prøver. Hasselbom kom tilbake med prøver av god kvalitet og Persson bestemte seg tross advarsler for å starte prøvedrift. Hasselbom returnerte 11. februar 1887 og siden var det sammenhengende drift fram til nedleggelsen i 1991 Siden plassen lå vanskelig til og det var mangel på risikovillig kapital i Norge var det ikke før den svenske industriherren Nils Persson fra Helsingborg i Skåne fikk tak i noen prøver at prøvedriften kom i gang i 1887. Tre år senere ble Sulitelma aktiebolag ble stiftet og driften kom i gang for fullt. Hasselbom fortsatte driften hvor grosserer Dahl og ingeniør Bruun tidligere hadde forsøkt i Mons Petter-ura, kvaliteten på prøvesendelsen til Helsingborg var god slik at Persson øyeblikkelig bestemte seg for å fortsette prøvedriften. Det ble samtidig besluttet å la Skånska Superfosfat Aktiebolaget (som hadde behov for svovelkis) overta området mot at de sendte en kommisjon som skulle lage en helhetelig undersøkelse om forekomstene og mulighet for transport ut av dalen. Kommisjonen bestående av Persson, Koch og fagpersonell besøkte dalen sommeren 1887. Kommisjonen kom raskt fram til at malmen var drivverdig, så lenge man fikk laget en god transportåre til sjøen. Gruvedriften fortsatte uten at transportspørsmålet var løst, men 4. februar 1888 vedtok generalforsamlingen i Superfosfaten å bevilge pengene og arbeidet med veien kom i gang. Det ble nå ansatt flere ingeniører for å hjelpe til med den økende arbeidsmengden. Byggingen gikk nå raskt, flere brakker og hus kom opp og høsten 1889 ble det først dampskipet med malm sendt fra Finneid. Sommeren 1890 ble de første brakkene på Jakobsbakken bygget. Aktivitetet hadde nå vokst så mye at 10. januar 1891 ble Sulitelma Aktiebolag dannet for å drive gruvevirksomheten i dalen. Egenkapitalen på tre millioner kom fra Skånska Superfosfat og Perssons eierandel. Sulitjelmabanen. Grubene trengte en mer effektiv transportåre ut til fjorden. Byggingen av jernbanen startet i mai 1891, og 15. oktober 1892 åpnet jernbanen mellom Sjønstå og Fossen. Sporet ble umiddelbart forlenget til Hellarmo, dit det ble ferdig året etter. Jernbanen var Nord-Norges første jernbaneanlegg. I desember 1912 startet arbeidet med å bygge om og forlenge banen til Fagerli. Sporvidden på den smalsporede banen ble økt fra 750 mm til 1067 mm. Den ombygde og forlengede jernbanen mellom Sjønstå og Fagerli ble offisielt åpnet den 15. juli 1915. Jernbanesporet mellom Sandnes (Lomi) og Fagerli ble fjernet i 1950. I 1953 begynte arbeidet med å forlenge jernbanen vestover til Finneid. Det ble bygd 3 lange tunneler: Grønnlifjelltunnelen, Hårskoltentunnelen og Sjønståfjelltunnelen. Hver av disse tunnelene hadde en lengde på mellom ca 2400 og 2800 meter. Strekninga til Finneid ble satt i drift i desember 1956. En ny tunnel gjennom Stokkviknakken ble åpnet 30. november 1962. Etter dette hadde jernbanen en lengde på 35.8 km. Sulitjelmabanen ble nedlagt den 22. juli 1972. Jernbanestrekninga (inkludert tunnelene) ble gjort om til vei. Dette arbeidet var ferdig i 1975. Veien er i dag riksvei 830. Vekst. Selskapet vokste raskt og var ved starten av 1900-tallet Norges nest største bedrift etter Borregaard i Sarpsborg. I 1901 bodde det rundt 1000 innbyggere i dalen, men allerede 10 år senere var befolkningen oppe i 3000 personer og landets største produsent av kobberkis og svovelkis. I 1905 ble Fauske utskilt av Skjerstad kommune, det ble ytret et ønske om at Sulitjelma skulle skilles ut av Fauske kommue, men dette ble aldri realisert. Rundt 1912 startet man å se på mulighetene for elektrisk smelting av kobberet. Fagbevegelsen. 1. mai feiring i Sulitjelma, trolig 1908 Fagforeningspersoner hadde flere ganger forsøkt å danne fagforeninger i Sulitjelma, men de hadde blitt nektet adgang til dalen av selskapet. Det var først i 1907 at den den berømte dråpen kom. Ved årsskiftet 1906/07 ønsket ledelsen ved verket å innføre et kontrollsystem med arbeiderne om at de skulle gå med en nummerert brikke rundt halsen i arbeidstiden. Arbeiderne nektet å bruke merket, og da gruveselskapet forsøkte å tvangsinnføre dette i Charlotte gruve, nektet arbeiderne fortsatt. Selskapet sparket dermed samtlige 120 arbeidere i gruven. Arbeiderne startet da en fagforening «(møtet på isen)». Foreningen ble stiftet 13. januar 1907 og knyttet seg til Norsk Arbeidsmandsforbund, Arbeidsmandsforbundet sendte Hans Berntsen til Sulitjelma for å hjelpe den nystartede foreningen. Fagforeningen fikk i løpet av vinteren og våren 13 foreninger. Berntsen foreslo å lage et felles styre for de uavhengige organisasjonen, noe som resulterte i Sulitjelma arbeiderorganisation ble dannet 3. februar samme år. Den første tariffavtalen mellom Sulitjelma arbeiderorganisation og gruvene ble signert 21. juni 1907. Den første 1. mai-markeringen ble feiret med Martin Tranmæls tale om viktigheten av arbeidernes kampdag som høydepunkt. Selv om 1. mai-feiring i Norge er kraftig redusert de senere år, arrangeres det 1. mai tog med med eget barnetog og tradisjonelt tog årlig for indre salten i Sulitjelma. Utvidelse og ringvirkninger. I 1933 havnet gruvene på norske hender og navnet ble endret fra Sulitjelma AB til A/S Sulitjelma Gruber, det ble framforhandlet en ny konsesjonsavtale hvor som skulle vare til 1983 hvor staten da kunne overta retten til gruvedrift gjennom hjemfallsretten. Andre verdenskrig. Kopperproduksjonen var viktig for tysk krigsindustri, Sulitjelma ble derfor prioritert av okupasjonsmaktene, noe som fikk forskjellige utslag i lokalsamfunnet. Det var i gruvene samtaler mellom ledelsen og sentrale tilitsvalgte om eventuelle sabotasjetiltak for å senke produsksjonen før tyskerne tok kontroll over selskapet, men av hensyn til befolkningen ble det besluttet å vurdere situasjonen fortløpende. I slutten av mai og starten av juni var de største krigsaktivitetene i Salten, Bodø ble bombet 27. mai og Finneid 6. juni, men Sulitjelma slapp unna ødeleggelsene. «"S Sulitjelma III"» samt en pram og noe kaianlegg ble satt i brann av allierte soldater under tilbaketrekkingen 29. mai og bombingsforsøk av malmlageret ved utskipingskaien ved Finneid noen dager senere. Tyskerne sikret raskt kraftstasjonen og vaskeriet for sabotasje med piggtråd og vakthold med en vaktstyrke på 50 mann. I februar 1943 ble den norske ubåten KNM «Uredd» sendt fra Lerwick i "Operasjon Seagull" som hadde som formål å ødelegge kraftforsyningen til gruvene før den skulle hente noen franske agenter i Melfjord, men på vei nordover treffer ubåten et minefelt i Fugløyvær og hele mannskapet på 32 og de syv agentene omkommer. Tyskerne var klar over sabotasjefaren og høsten 1943 ble minefelt lagt rundt kraftinstallasjonene til lokalbefolkningens irritasjon, men to tyskere ble drept, samt en del geiter. Tyskerne ønsket økt produksjon ved anlegget og lokket med økte lønninger og tobakk for bedre innsats, men produksjonsmengden gikk ned under krigen grunnet gå-sakteaksjoner fra arbeiderne og et ras stoppet driften ved Jakobsbakken i flere måneder like før krigsutbruddet, noe som fikk produksjonen til å gå ned fra 2,69 tonn før krigen til 2,08 tonn/arbeider i 1942. Produksjonen gikk så mye ned at Reichskommisariatet vurderte straffereaksjoner mot arbeiderne. Motstand. Det var en del motstand i befolkningen i Sulitjelma mot tyskerne, slik at stedet ble omtalt som et jøssingsted, Henry Rinnans agenter besøkte stedet og førte opp 34 navn over jøssinger fra direktør til arbeidere, to ingeniører ble i 1941 angitt for propaganda mot nazismen, men de slapp snart ut fordi de var fagpersonell som var kritisk for produksjonen. Tyskerne ønsket å bytte ut flere i grubens ledelse, men de fant ingen med den riktige kompetansen og måtte la de fortsette i stillingene. Kostholdet var generelt dårlig under krigen, men i Sulitjelma fikk de litt ekstra mat fordi et høyt produksjonsnivå var viktig for krigen, nye arbeidsklær var også sjeldent, slik at mødrene i distriktet ble mestere i å lappe klær. Over Sulitjelma gikk en av de største fluktrutene i Nordland grunnet nærheten til Sverige, en av de mest populære rutene gikk over Balvatnet til samebyen Mavas i Sverige, mens en annen rute gikk over Låmivatnet. I starten var det primært de som ville unngå tvangsarbeid som rømte, men senere i krigen rømte krigsfanger som jobbet på blodveien også over her. Ved tilbaketrekkingen fra Finnmark og Nord-Troms kom det også en del sivile flyktninger som benyttet rutene. I 1943 ble det innført en lov som gjorde at familien til rømte personer kunne fengsles, noe som resulterte i at hele familier flyktet samlet over til Sverige. Grunnet motstand mot tyskerne i (flertallet) av grubenes ledelse, samt at Tyskland allerede var et viktig marked for grubene før krigen slapp firmaet økonomisk straff for å ha jobbet for tyskerne under krigen. Etterkrigstiden. I 1965 kjøpte Elkem seg opp til over 90 % av aksjene i gruvene, selskapet ble dermed ny majoritetseier. Det var nå bare bare 18 år igjen av konsesjonen og på midten av 1970-tallet uttalte Elkem at de ikke ønsket å fornye konsesjonen når denne gikk ut i 1983. Staten fikk da tilbud om å overta hele Sulitjelma gruber, men takket nei til dette. Når konsesjonen falt i juni 1983 overtok staten alt av gruvemateriell og utstyr for drift av gruvene, men ikke kraftverkene, industri og bolighusene som ikke var direkte knyttet til utvinning fra gruvene.Dette gjør at det i dag virker litt merkelig at ikke staten overtok Sulitjelma gruber vederlagsfritt, selskapet er i dag verd 160 millioner, selv uten gruvedriften. I 1980 sto gruvene for 10% av de norske svovelutslippene. Som et resultat av hjemfallet opprettet staten Sulitjelma Bergverk i 1983, men allerede i 1987 vedtok å legge ned bergverket for å redusere utslippene. Siste skift i Sulitjelma gikk av vakt 1991. Omstillingstiltak. Det ble bevilget penger for flere omstillingstiltak i bygda fram til da hadde et svært ensrettet næringsgrunnlag. Flere statlig finansierte omstillingstiltak ble satt i gang, men få har hatt god effekt. Sulitjelma i dag. Ved nedleggelsen ble det Sulitjelma er i dag stort sett fraflyttet sett i forhold til glansdagene, flere tiltak ble forsøkt gjennomført uten hell. Representasjonsboligen til grubene har blitt omgjort til konferansehotell, mens gruvesamfunnet på Jakobsbakken har blitt kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband som driver et senter med utleie. De senere år har det også vært utstrakt hyttebygging og ved campingplassen ved Daja åpnet et større alpinannlegg for å lokke til seg turister fra området fra 2010. Det har de senere år vært problemer i forhold til sikring av industrianlegget i Sulitjelma grunnet forfall og manglende vedlikehold. Ny drift. Fire grūndere ønsker nå å starte opp ny drift i Sulitjelma etter at kobberprisen har steget fra 11 kr under nedleggelsen i 1991 til dagens pris på 45 kr/kg. De håper å få drift i de tidligere gruvefeltene Giken, Charlotte og Hankabakken samt å gå inn i Rupsifeltet med et optimistisk starttidspunkt i 2007. Forurensning. Gruvedriften var sterkt forurensende, svovelrøyken var til tider så sterk at den etset hull i klærne som hang til tørk. på 1980-tallet sto grubene alene for 10% av Norges utslipp av svoveldioksid (SO2) og sto på SFTs liste over de 10 verste forurenserne i Norge. Dette noe som sammen med mindre reserver og fallende kopperpris resulterte i stengingen. I 1999 var gruvene blitt fylt med vann og ført til felles avløp for å hindre videre forurensing. Det er i dag kun besøksgruva som er åpen. Bergvesenet har siden 1998 hatt ansvaret for gruveområdet og tar jevnlig prøver av vannkvaliteten ved utgangen av grunnstollen og ved utgangen av Langvatnet ved Hellarmo hvor det fortsatt er over Statens forurensingstilsyns krav om 10 µg kobber/l. Triva. Idrettslaget Malm ble stiftet 15. mars 1893 som et sosialt samlingspunkt for alle som jobbet i eller utenfor gruvene. Skihytta ved Kjelvatn ble satt opp av IL Malm. Idrettslaget var sterke på ski; både langrenn og hopp var disipliner idrettslaget tidligere drev med, mens det nå for tiden går i alpint. IL Malm spilte også fotball, drev med turn og andre idrettslige og sportslige aktiviteter, og selv om gruvedriften er borte, eksisterer IL Malm selv den dag i dag. Sulfidmineraler. Sulfidmineraler er mineraler der et metall er bundet til svovel. Mange av sulfidene er viktige ertsmineraler, og har vært brutt og smelta i Norge gjennom århundrer. De viktigste er svovelkis, kopperkis, magnetkis, sinkblende, molybdenglans og blyglans. Sulfidene er tunge og bløte mineraler, og de er ugjennomsiktige og skinnende. Giacomo Caprotti. Caprotti som modell for Leonardos «Johannes Døperen», 1513-1516, "Louvre", Paris. Gian Giacomo Caprotti da Oreno (født 1480, død 19. januar 1524), kalt il Salaìno (den lille djevelen) eller Andrea Salai'", var en modell og kunstner fra Firenze. Han studerte under Leonardo da Vinci fra tiårsalderen, fikk kallenavnet av ham senest i 14-årsalderen og fungerte som hans modell og assistent. Etter Leonardos død arvet Caprotti hans vingård ved Milan. Verk. Selv om Caprotti alltid ble omtalt som Leonardos «elev», ble hans malerier alltid sett på som underlegne Leonardos andre elevers. I 1515, ett tiår etter at Leonardo malte «Mona Lisa», malte han under navnet Andrea Salai "«Mona Vanna»", et nakenbilde av Lisa del Giocondo. Berømte oppfinnelser og design. Det finnes en skisse av en sykkel som blir tillagt Caprotti, og som i så fall hadde vært den første ideskissen til en sykkel. De fleste kilder er enige om at tegningen er betraktelig nyere (1960-tallet), og at skissen dermed er en forfalskning. Dette betyr at det er tyskeren Karl Drais som får æren av å ha funnet opp sykkelen rundt 1817. Eksterne lenker. Caprotti, Giamoco Zach Braff. Zach Braff fotografert i 2006 Zach Braff (født 6. april 1975 i South Orange i New Jersey) er en amerikansk skuespiller, regissør, manusforfatter og produsent. Han er mest kjent for rollen sin som doktor John Dorian i TV-serien "Scrubs", og for å ha skrevet, regissert og spilt i filmen "Garden State". Braff har hatt hovedrollen i "Scrubs" siden starten i 2001, har blitt nominert til både Golden Globe og Emmy og er blant de best betalte hovedrolleinnehaverne i tv-serier med en lønn på $350.000 pr. episode. Zach Braff har en Bachelor of Arts fra Northwestern University, og var medlem av Phi Kappa Psi ved samme skole. Reklamer. Braff, Zach Braff, Zach «Fancy». «Fancy» var et piratskip under piraten Henry Everys kommando. Skuta var opprinnelig et kaperfartøy ved navn «King Charles II». Every tjenestegjorde på denne skuta, men gjorde mytteri utenfor byen La Coruña i Spania i mai 1694, og overok kommandoen. «Fancy» ble deretter satt i piratvirksomhet i det Indiske hav, hvor den i 1695 ble brukt til å kapre skatteskipet «Ganj-i-Sawai», som tilhørte Aurangzeb, keiseren av India. Etter å ha returnert til Karibien i 1696, ble seks av Everys mannskap tatt til fange og fem av dem hengt. Hva som skjedde med Every selv er ikke visst. «Fancy» ble forlatt utenfor New Providence i Bahamas. BATSE. BATSE er en forkortelse for Burst and Trancient Source Experiment, og var et romforskningsprosjekt NASA utviklet med tanke på forskning av gammastråling, sorte hull og andre astrofysiske objekter i verdensrommet. Prosjektet ble iverksatt i 1991 og kartla i 9 år informasjon om gammastråling i Jordens atmosfære. Da prosjektet var avsluttet hadde BATSE kartlagt over 8000 astrofysiske begivenheter, deriblant 2704 gammastråleutbrudd og 1192 solstormer. Serono. Serono er Europas største bioteknologiske selskap med hovedkontor i Genève i Sveits. Serono investerer hvert år rundt 25% av sine inntekter i forskning og utvikling. Seronos forsknings- og utviklingsaktivitet er basert på moderne genetisk teknologi for utvikling av proteiner til medisinsk bruk. Serono vil gjennom forskning bidra til medisinske fremskritt som igjen gir forbedret livskvalitet hos mange. Serono har avdelinger i 44 land, har produksjon i åtte land og har salg til over nitti land over hele verden. Forskning og utvikling foregår i Genève (Sveits), Boston (USA), Évry (Frankrike) og Ardea (Italia). Den norske avdelingen holder til på Lørenskog. Serono står bak pasientsiden for pasienter med multippel sklerose. Salg til Merck KGaA. Serono ble i september 2006 solgt til Merck KGaA for ca 10,6 mrd euro (Merck KGaA betalte 1,100 CHF per aksje). Det nye selskapet heter Merck Serono og hovedkvarteret vil fremdeles være i Genève. Carl O. Tangen. Carl Olsen Tangen (født 1888, død 26. november 1947) var redaktør av Norsk Syndikalistisk Føderasjons (NSF) organ "Alarm" 1919-27, deretter ansvarshavende i redaksjonskomiteen. Han ble stadig dømt og fengslet for artikler i "Alarm". Tangen ble fagorganisert i 1906, og sluttet seg til Fagopposisjonen av 1911 i 1912. Tangen var en periode sekretær for Akershus & Hedmarkens Agitationsdistrikt i NSF. Han var også medlem av Kristiania Ungsocialistiske Klub. Tangen var formann i Kristiania Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening fra 25/1-1914, men fungerte bare til juli måned, da han måtte stikke av til Sverige på grunn av at han var ettersøkt for militærnekting. I Sverige gikk han inn i Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Han ble formann i Göteborgs lokale samorganisation og Västergötlands distriktsorganisation. I 1918 kom han tilbake til Kristiania og ble medlem av NSF. I 1937 ble Tangen forretningsfører i NSF. Han var også formann i Oslo Lokale Samorganisasjon. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra det nazistiske Tyskland. Foranledningen var et oppslag i "Alarm" 9. desember 1939 hvor Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. For Hitlers vedkommende het det: "«Enkel, men stinkende mekanisme bestående av en skitten tannbørste over kjeftamentet og en gramofon med utslitne gamle skiver. Antakelig resultat av en lettsindig rasekjendsel mellom guden Odin og en ur-arisk zigøynerpike.»" Gøbbels fikk også sitt: "«Et misfoster som av misforståelse ansees for å være det manglende ledd mellom aper og mennesker, trots livlige protester fra apenes side.»" Om Gøring het det: "«Levende bevis på de svenske internerings- og sinnssykelovenes lettsindige bestemmelser. Mange anser at han ble utskrevet som helbredet 10 år for tidlig. Andre derimot mener at han ble sluppet ut 20,000 år for sent.»" 3. februar 1940, sto det i "Alarm": "«Etter begjæring av den tyske legasjon i Oslo har påtalemyndighetene konfiskert 'Alarm' nr. 25 1939 og utstedt siktelse mot bladets ansvarlige redaktør C. O. Tangen etter straffelovens paragraf 247, jmf. par. 96, jmf. par. 102 og 103 for æreskrenkelse mot fremmed stats overhode. Det gjeller i dette tilfellet Nazi-Tysklands overhoder Hitler, Gøring og Gøbbels. Resultatet av konfiskasjonen ble ytterst magert for politiet. Bare 6 eksemplarer ble funnet. De tilhører forresten arkivet og redaktøren har protestert ovenfor politimesteren og forlangt eksemplarene levert tilbake, i det en konfiskasjon fra arkivet strider mot enhver kotyme og dessuten visstnok mangler lovlig hjemmel. Redaktøren nektet å avgi forklaring til politiet og anså seg på ingen måte straffskyldig, i det han mente det lå høyt over hans evner å kunne ærekrenke menn som de tre naziførere.»" Under okkupasjonen av Norge ble Tangen arrestert, og satt på Grini fangeleir fra 1942 til 1944. Carl O. Tangen døde 26. november 1947 etter et langvarig sykeleie. Norsk Syndikalistisk Forbund er i besittelse av Carl O. Tangens memoarer i 60 bind. Non, je ne regrette rien. «Non, je ne regrette rien», (fransk for «Nei, jeg angrer ingenting»), er en sang som først og fremst er blitt kjent gjennom fremførelsen til Édith Piaf. Hun spilte den inn på plate i november 1960. Den ble skrevet i 1956 av Michel Vauclarie, og musikken er komponert av Charles Dumont. Teksten i denne sangen reflekterte Piafs tragiske barndom, og forteller at hun ikke angrer noe fra sitt liv. Den er brukt som siste sang i filmen "La Vie En Rose" om Édith Piafs liv. Svensk versjon. Stig Rossner har skrevet en svensk tekst. Den svenske tittelen er «Nej, jag ångrar ingenting». Nynorsk versjon. Bjørn Endreson har skrevet en nynorsk tekst. Den nynorske tittelen er «Angrar ingenting». Ertsmineral. Ertsmineraler (tysk: "Erz", «malm») er mineraler som inneholder et tungmetall, dvs. metaller med tetthet >5. Eksempler på ertsmineraler er barytt (BaSO4), beryll (Be3Al2(SiO3)6), kopperkis (CuFeS2), kromitt (Fe,Mg)Cr2O4), sinober (HgS), gull (Au), hematitt (Fe2O3), ilmenitt (FeTiO3), magnetitt (Fe3O4), molybdenglans (MoS2), sinkblende (ZnS), svovelkis (FeS2). Knut S. Vikør. Knut S. Vikør (født i 10. juni 1952) er norsk historiker som er spesialist på islam. Han fullførte hovedfag i historie og ble cand. polit. under professor Rex Sean O'Faheys veiledning i 1979. Han ble dr. philos. ved Universitetet i Bergen i 1992. Han var daglig leder for "Senter for Midtausten- og islamske studiar" ved Universitetet i Bergen fra 1988 og frem til 2002, da han fikk permisjon for å vikariere som førsteamanuensis ved Historisk institutt ved samme universitet. I 2005 ble han fast ansatt som førsteamanuensis ved instituttet, og er nå professor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap ved UiB. Han har markert seg som Norges kanskje fremste ekspert på islams historie, og har foruten de akademiske avhandlingene, skrevet flere bøker rettet mot et allment publikum. Eva Norvind. Eva Norvind, også kjent som Ava Taurel, (født 7. mai 1944, død 14. mai 2006) var en norskfødt Pro Domina i USA, og tidligere skuespiller i Mexico. Hun drev en av New Yorks mest kjente SM-klubber. Eva Norvinds opprinnelige navn var Eva Johanne Chegodayeva Sakonskaya. Hun ble født i Trondheim. Hennes far var russisk prins og flyktning, mens moren var kunstner. Da hun var 15 år gammel flyttet familien til Frankrike. Som 16-åring ble hun nummer to i en skjønnhetskonkurranse under filmfestivalen i Cannes i 1960. Ikke lenge etter skiftet hun navn til Eva Norvind. I 1962 flyttet hun til Canada og deretter til New York. Der hadde hun blant annet deltidsjobber som can-can-danser og Playboy-kanin. Etter at hun hadde fullført high school, dro hun i 1964 til Mexico for å studere spansk. I Mexico by fikk hun en liten rolle i et varieté-show på TV. Dette ble starten på en kortvarig karriere som filmskuespiller og sex-symbol. Etter eget utsagn ble hun imidlertid etter hvert svartelistet av filmprodusentene fordi hun hadde for sterke og åpne feministiske meninger, og skuespillerkarrieren tok slutt etter noen år. På 1970-tallet hadde hun diverse jobber mens hun som alenemor oppdro datteren Nailea. Hun livnærte seg blant annet som freelance-fotograf, journalist og filmdistributør. På begynnelsen av 1980-tallet dro hun tilbake til New York. Mens hun var filmstudent i New York i 1985, ble hun svært fascinert av sadomasochisme. Hun tok psevdonymet Ava Taurel, og etablerte seg som profesjonell Domina. Etter hvert bygde hun opp sin egen SM-klubb i New York, og hun ble en av USAs mest kjente Dominaer. I 1999 søkte skuespiller René Russo veiledning hos henne under forarbeidet til filmen "The Thomas Crown Affair". I 1993 var hun blant de intervjuede i sexolog Gloria Brames bok "Different loving". I 1996 var hun med i dokumentarfilmen "Whipped", laget av Iana Porter og Sasha Waters. Året etter laget den tyske feministen Monika Treut dokumentarfilmen "Didn't Do It for Love" om hennes liv. Denne filmen ble vist blant annet på filmfestivalene i Toronto og Berlin, og den brakte Eva Norvind / Ava Taurel tilbake i rampelyset. I mai 2005 startet hun arbeidet med en film om argentinsk tango, "Gavito, su vida y su tango". Filmen var planlagt ferdig i 2006. Eva Norvind døde den 14. mai 2006. Hun druknet under en svømmetur i Oaxaca i Mexico. Eva Norvinds datter Nailea Norvind (født 1970) er i dag telenovela-skuespiller i Mexico. Liste over Nordlands fylkesmenn. Hill-Marta Solberg er fylkesmann i Nordland fra 2009 Liste over Nordlands fylkesmenn begynner i 1669, og omfatter amtmenn i Nordlandenes amt (1669–1680) og Nordlands amt (1680–1918) og fylkesmenn i Nordland fylke fra 1919 til idag. Ved overgangen fra føydalsamfunnet til eneveldet i Danmark-Norge i 1660 falt lensordningen etterhvert bort, og det gamle lensvesenet ble erstattet av amt. Ved kongelig resolusjon av 1668 ble det slått fast at Nordlandenes amt skulle opprettes, og være underlagt Bergen stiftamt. Amtet omfattet det samme geografiske området som Nordlandenes len som ble opprettet i 1604, nemlig fogderiene Helgeland, Salten, Ofoten, Lofoten, Vesterålen, Senja og Tromsø. I 1680 ble Vardøhus amt innlemmet i Nordlandenes amt, og dette skiftet samtidig navn til Nordlands amt. Vardøhus ble skilt ut igjen i 1685. Nordlands amt omfattet opprinnelig også Senjen og Tromsø fogderi. Dette ble den 5. september 1787 overført til Vardøhus amt, som samtidig fikk navnet Finnmarkens amt. Den 1. oktober 1866 ble fogderiet skilt ut som eget amt under navnet Tromsø amt. Gjennom lov av 14. august 1918, skiftet Nordlands amt den 1. januar 1919 navn til Nordland fylke. Samtidig ble begrepene "amt" og "amtmann" erstattet av "fylke" og "fylkesmann". Fylkesmannen er regjeringens representant i sitt fylke. Han eller hun skal bidra til at Stortingets og Regjeringens vedtak og retningslinjer blir fulgt opp. Dette skjer for det første ved at fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene, og for det andre ved at fylkesmannen overvåker kommunenes virksomhet og er klageinstans for mange typer kommunale vedtak. Før 1. januar 1976 var Fylkesmannen i Nordland også leder av Nordland fylkesting. En rekke revisjoner av fylkeskommuneloven av 1961 trådte i kraft fra 1. januar 1976. Fylkeskommunen fikk en egen administrasjon adskilt fra fylkesmannen og det ble innført direkte valg til fylkestinget. Fylkeskommunen forandret seg dermed fra å være et fellesorgan for kommunene til å være et selvstendig forvaltningsorgan. Med virkning fra 1. januar 1993 ble dette nedfelt i en felles lov for kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven). Fylkesmannsboligen. Fra 1920-årene til 1994 bodde fylkesmannen i Hålogatun, i Reinslettvn 1 på Snippen i Bodø. Hålogatun ble oppført i 1922 etter tegninger av arkitekt Harald Sund i samarbeid med arkitekt August Nielsen. Den er oppført i tidstypisk klassisk stil, med forsiktig rennesansepreg. Den siste beboeren på Hålogatun var Åshild Hauan, som bodde der i ca et år, fra tiltredelsen som fylkesmann den 1. september 1993 til 1994. Den 9. november 1995 besluttet Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i forbindelse med statsbudsjettet for 1995 at fylkesmannboligen i Bodø skulle selges. Eiendommen ble kjøpt av Bodø kommune. Bygningen leies idag ut av kommunen til møtelokaler og arrangementer, og inneholder en permanent utstilling av den lokale fjordmaleren Eilert Adelsteen Normann. Fylkesmannen har idag sitt kontor i Statens hus i Moloveien 10 i Bodø. Eksterne lenker. Nordland, fylkesmann i Pete Seeger. Pete Seeger, eller egentlig Peter Seeger, (født 3. mai 1919 i Patterson, New York i USA) er en amerikansk låtskriver, folkesanger, forfatter og fredsaktivist. Hans viser og innspillinger var særlig populære i 1950- og 1960-åra, og påvirket en lang rekke protestsangere. Karriere. Sammen med Woody Guthrie, Lee Hays og Millard Lampell dannet Pete Seeger "The Almanac Singers" i 1941. Han var da også sterkt inspirert av den svarte folkemusikklegenden Leadbelly. I 1949 dannet Seeger folkesanggruppa The Weavers sammen med Lee Hays og Ronnie Gilbert. De hadde en rekke slagere på 1950-tallet. I 1958 ble han soloartist. På grunn av sitt medlemskap i USAs kommunistparti (som han meldte seg ut av i 1949), kamp for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid ble han fra 1955 stemplet som en samfunnsfiendtlig kommunistisk propagandist, og han ble svartelistet i hjemlandet. Først da countryartisten Johnny Cash tok Seeger med i sitt TV-show på begynnelsen av 1970-tallet, ble Pete Seeger tatt inn i varmen igjen. Den endelige gjenreisningen og anerkjennelsen fra det offisielle USA kom da president Bill Clinton overrakte ham en hedersmedalje i Det hvite hus i Washington. Kjente komposisjoner. Pete Seeger har (ofte i samarbeid med andre) skrevet en lang rekke viser med utgangspunkt i amerikanske folkemusiktradisjoner, blant annet verdenskjente sanger som «Where Have All The Flowers Gone», «Turn! Turn! Turn!» og «If I Had A Hammer». Han har som musikkforsker også samlet og formidlet annen folkelig musikk fra USA, ofte til eget gitar- og banjospill. Hans «My Rainbow Race» ble en norsk kjempeslager da visesangeren Lillebjørn Nilsens oversatte og spilte den inn i 1973 under tittelen «Barn av regnbuen». Pete Seeger skrev i 1948 en lærebok om å spille 5-strengs banjo, som har hatt enorm betydning for banjospillere over hele verden. Spilleteknikker som «frailing», «clawhammer» og «scruggs picking» kom med ett til å bli dagligtalespråk for dem som lot seg inspirere til banjospill. Til engasjementet for å utbre kunnskaper om banjospill blant visesangere slutter seg også en senere LP-plate fra Folkways Records, "The 5 String Banjo" med et eget instruksjonshefte lagt inn i platecoveret. Konserter i Norden. I 1990 opptrådte Pete Seeger på Tønderfestivalen i Danmark sammen med Lillebjørn Nilsen, der de to bl.a. sang emigrantvisa Oleana sammen på engelsk og norsk. Sognefjellhytta. Sognefjellhytta (1430 moh.) er en betjent turisthytte i Lom kommune i Oppland fylke. Hytta ligger på Sognefjellet ved Fantesteinsvatnet og ved det høyeste punktet langs Sognefjellsveien. Hytta har 90 senger, og alle rom har innlagt varmt og kaldt vann. AN-94. AN-94 Abakan er et russiskprodusert automatgevær. Anagrammet AN står for «Avtomat Nikonova» etter den russiske våpeningeniøren Gennadiy Nikonov, og 94 for året riflen ble designet. Våpenet skal etter planen bytte ut de eldre AK-74-geværet som for øyeblikket brukes i størsteparten av det russiske militæret. Våpenet er i samme kaliber som AK-74, 5,45 x 39 mm. AN-94 har en klar likhet med tidligere AK rifler, men fungerer allikevel på en helt annen måte. Våpenet kan skyte i 2-skudds byger, enkeltskudd og helautomat. På grunnlag av Nikonov-mekanismen som er i stand til 1800 skudd/minuttet, er 2 round burst såpass nøyaktig, og såpass raskt, at en trenet skytter kan treffe med begge kuler på samme sted. Våpenet har også en relativt dårlig ergonomi.En russisk soldat sikter en AN-94 Klapperslanger. Klapperslanger er en gruppe giftslanger som er oppkalt etter «ranglen» som de har på halen, og som brukes som advarsel når de føler seg truet. De fleste klapperslanger parer seg om våren, og alle artene føder levende unger. Mødrene passer på avkommet i 7-10 dager etter fødselen. Klapperslanger lever på gnagere og andre smådyr. De fanger byttet med et raskt hugg hvor de sprøyter inn gift som lammer og/eller dreper et typisk byttedyr momentant. En klapperslange vil følge etter et større dyr som ikke umiddelbart bukker under for giften, men som prøver å unnslippe. Utbredelsesområdet for klapperslangene er fra de nordligste delene av Søramerika til de amerikansk-kanadiske grenseområdene rundt Storsjøene. Krossbu. Krossbu er en turisthytte i Lom kommune i Oppland fylke. Hytta ligger på Sognefjellet, øverst i Breidsæterdalen, rett ved Sognefjellsveien. Domina. En domina er en seksuelt dominant kvinne, som tar den dominante, autoritære rollen i sadomasochistiske aktiviteter. Dominaer er også ofte (seksuelle) sadister. Ordet kommer fra latin der det betyr herskerinne (tilsvarer det mannlige ordet "dominus"). Grader av kontroll. Det er svært stor variasjon i hva slags aktiviteter dominaer liker og utfører. Det finnes svært mange grader av sadomasochisme og seksuell dominans og underkastelse, og Dominaer i likhet med andre sadomasochister har svært varierte interesser. Enkelt sagt er den dominante «sjefen» i et forhold. Det varierer hvor mye hun eller han er sjef og bestemmer. Noen dominaer liker å kontrollere den underdaniges liv ned til minste detalj, mens andre kontrollerer langt mindre, og nøyer seg med å ha aller siste ord når avgjørelser skal tas. Ekstreme grader av kontroll er mer vanlig i sadomasochistiske fantasier enn i virkelige SM-forhold. I tillegg til de ulike gradene av kontroll kommer grader av straff og SM-lek som erotisk spanking, bondage, ydmykelse og andre ting. Stereotyper. Det er ingen regel at Dominaer nødvendigvis er svært dominerende personer i dagliglivet. De fleste Dominaer er i likhet med andre sadomasochister helt vanlige mennesker. Det finnes dominaer i alle typer yrker. Mange dominaer har familie og barn. Det er for øvrig ikke uvanlig at en dominant kvinne og en dominant mann danner par. Det trenger ikke nødvendigvis å bety at den ene av dem tar en underdanig rolle. Mangel på dominaer. Mange underdanige menn klager på at det finnes for få dominante kvinner i forhold til tallet på underdanige menn. Dette stemmer til en viss grad, men ofte holder også dominaer en relativt lav profil for å unngå mas fra mer eller mindre underdanige menn. Dette stiller større krav til underdanige menn som er på jakt etter en dominant kvinne. Profesjonell dominans. Noen dominaer utfører SM-aktiviteter mot betaling. De kalles pro dominaer (profesjonelle dominaer). Mange regner pro dominaer som prostituerte, men de fleste pro dominaer benekter dette selv. Norske pro dominaer holder en enda lavere profil enn andre norske SM'ere. De aller fleste dominaer driver imidlertid SM uten å involvere penger. Uttrykk. På engelsk kalles en domina ofte for Domme eller Dominatrix. Ordet Domme er en variasjon av slang-ordet "dom" (kortform av "dominant"). En mannlig dominant kalles både på norsk og engelsk for Dom. Ordet Dominatrix brukes i liten grad av sadomasochister selv. Trandal. Trandal er en liten bygd i Hjørundfjorden i Ørsta kommune på Sunnmøre. Trandal har åtte innbyggere og to turistvirksomheter i form av Christian Gaard - et serveringssted som tiltrekker seg folk fra både fjernt og nært og Trandal Fjordhytter som tilbyr 9 hytter og hus til utleie. Trandal har ingen veiforbindelse til omverden, og kommunikasjon må derfor foregå sjøveien med ferge og båt eller. Hvert år arrangeres flere festivaler på Christian Gaard. Først ut er "Tomorrow never ends" eller "Gammelpopfestivalen" som den blir kalt. I Juli går Trandalblues av stabelen og sist ut er Trandal Countryfestival. Pro Domina. En Pro Domina (profesjonell Domina) er en seksuelt dominant kvinne (Domina) som dominerer andre mot betaling. De aller fleste kunder av Pro Dominaer er menn. Pro Dominaer tar seg gjerne svært godt betalt for tjenestene de leverer. Det finnes ulike grader av Pro Domina-virksomhet. De fleste som kaller seg Pro Dominaer har betaling for SM-tjenester som eneste eller største inntektskilde. Noen utfører slike SM-aktiviteter som bijobb. Noen gjør enkle forsøk på å dominere mot betaling, før de finner ut at det ikke passer for dem. Det finnes også mennesker som dominerer andre mot betaling på internett. Visse former for telefonsex kan også regnes som en variant av SM mot betaling. Mange regner Pro Domina-virksomhet for prostitusjon, men dette bestrides av mange Pro Dominaer selv. De som ikke kaller Pro Domina-virksomhet for prostitusjon argumenterer gjerne med at det ikke er prostitusjon så lenge aktiviteten ikke inkluderer samleie eller seksuell utløsning. I blant annet USA er prostitusjon for det meste forbudt, og forbudet rammer Pro Domina-virksomhet dersom denne virksomheten regnes som prostitusjon. I tillegg er prostitusjon en stigmatiserende betegnelse som de fleste Pro Dominaer ønsker å unngå. Pro Dominaer har ofte (men ikke alltid) lav status blant andre sadomasochister. Dette skyldes i stor grad at Pro Dominaer ofte blir sett på som kvinner som bare er ute etter penger, uten noe annet formål enn å berike seg selv, og uten noen noen spesielle kvalifikasjoner. Dessuten rammes Pro Dominaer ofte av stigmaet omkring prostitusjon. Enkelte Pro Dominaer har likevel relativt høy status i SM-miljøet. Det skyldes gjerne at de har lang erfaring i miljøet, og at de har vist seg som seriøse og dyktige sadomasochister. De har klart å heve seg over prostitusjons-stigmaet og de negative følelsene mange har overfor Pro Dominaer. Men det kan nok sies at dette bare gjelder et mindretall. En del yngre, uerfarne underdanige menn ser opp til Pro Dominaer som de ypperste av Dominaer, siden de har seksuell dominans som yrke. Det er da viktig å huske at betegnelsen "Pro" ikke sier noe om kvaliteten på SM. Det finnes minst like mange ulike typer Pro Dominaer som vanlige Dominaer. Det finnes Pro Dominaer i Norge, men de holder svært lav profil og er lite kjent, selv innad i SM-miljøet. Etter all sannsynlighet finnes det Pro Dominaer i de fleste større byer i Vest-Europa og Amerika. Det har blitt anslått at det finnes rundt 300 Pro Dominaer i London, men dette tallet er svært usikkert. Leirvassbu. Leirvassbu er en turisthytte i Lom kommune i Oppland fylke. Hytta ligger 1400 moh., sentralt i Jotunheimen, innerst i Leirdalen i Lom, omkranset av topper med høyder over 2000 moh. Denne hytta ble brukt til den norske skrekkfilmen Fritt Vilt som hadde premiere 13. oktober 2006. Alf Kaartvedt. Alf Kaartvedt (født 2. mars 1921 i Bergen) er norsk historiker. Han er spesialist i norsk politisk historie fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Studiene hans ble avbrutt ved den tyske okkupasjonsmaktens stenging av Universitetet i Oslo, men gjenopptatt etter 1945. Ved universitet var det professor Sverre Steen som tjente som hans største inspirasjonskilde og viktigste veileder. Studiene ble etterfulgt av noen år der han var oppdragshistoriker. Etter å ha tatt den filosofiske doktorgrad på en avhandling om kampen mot parlamentarismen i Norge forut for 1884, ble Kaartvedt i 1957 den første professor i historie ved Universitetet i Bergen, sammen med Knut Mykland. Han ytet deretter uvurderlige bidrag til oppbyggingen av Historisk institutt. Allerede tidlig i professorkarrieren markerte han seg som en av Norges fremste historikere, og han anerkjennes som en skrivekunstens og spissformuleringenes mester. Kaartvedt gikk av med pensjon i 1988, men forble en travel professor emeritus frem til 1995, da han etter sine bidrag til bind 1 av "Norsk utenrikspolitikks historie" valgte å avslutte sin aktive historikerkarriere. Senere har det bare kommet noen mindre artikler fra hans hånd. Idrettslaget Jutul. Idrettslaget Jutul (stiftet i 1930) er en sportsklubb på Skui i Bærum kommune, Akershus. Navnet er en dialektform av ordet "jotun" (troll). Jutul har mange forskjellige aktiviteter for barn og voksne. I 2004 startet Jutul arrangementet "Opp Kantebakk". Jutul er delt inn i forskjellige grupper: ski/friidrett, fotball, volleyball, ishockey og idrettsskolen for barn. Jutul Fotball. Fotballgruppen er den største, og A-laget rykket i 2007 opp til 3. divisjon. I 2010 havnet de på tredjeplass i avdeling 3. Thomas Finstad er Jutuls store sønn. Han gikk rett før sesongstart 2008 fra Strømsgodset til Bærum, hvor han også spilte på aldersbestemte lag, men det er ventet at han returnerer til Jutul når han finner det for godt å trappe ned fotballen. Jutul Hockey. Klubben har eksportert mange spillere til Eliteserien, og da særlig til Frisk Asker. Tom Erik Olsen og Michael Smithurst har flere sesonger og Norgesmesterskap for Storhamar Dragons. Per Kristian Vellan og Magnus Willy Danielsen har begge spilt for TIK. Sesongen 2008/09 var Jochim Flaten og Garth Lunde Smestad med på å ta seriegull med Frisk Asker. Jonas Oppøyen spiller i dag for VIF. Dagens trener for Jutuls A-lag er Jan Erik Johansen, som har spilt flere sesonger i toppdivisjonen og en rekke med landslags kamper. Kristian "Kitten" Magnus Lingsom, har også hatt sine sesonger i Frisk sammen med Jan Erik Smithurst og Lars Erik Solberg. En annen som har preget Jutul gjennom flere år er Otto Otterstad. Hockeyen i Jutul startet opp tidlig på femtitallet, og den gangen var Bærum den førende hockeykommunen i landet. De siste årene har Jutul Hockey vært i toppen av 2. divisjon med 3 andreplasser og 3 seriemesterskap uten å ta skrittet opp i nest øverste nivå i norsk hockey. Man har i denne tiden hatt en jevn tilvekst fra egen juniorstall samtidig som nedtrappende Friskstjerner som Dag Høyem og Ricard Fjell har vært med å prege hockeykamper i Bærum ishall. Tidligere Frisk- og Landslagsmålvakt Halvor Hårstad Evjen trekker for tiden i Jutulfarger ettersom han måtte operere etter fjorårets jubelsesong. Jutul Hockey spiller fra sesong 2011/2012 i 1.divisjon. Per i dag er Jutul alene om å sette Bærum på hockeykartet. Sitrongress. Sitongress er et flerårig tropisk gress. Det er 60-90 cm høyt og vokser i klynger. Sitrongress er en slekt i gressfamilen med rundt 55 arter og vokser i tempererte strøk og i tropene. Når det klemmes eller knuses gir det fra seg en sitronaktig smak. Mesteparten av smaken finnes nær roten. Bruk. For å frigi smaken bør sitrongresset knuses og hakkes rett før en har det i retten. Det brukes ofte i supper, salater og wokretter. Sitrongress er mye brukt som krydderurt i asiatisk matlaging. Høyesteretts ankeutvalg. Høyesteretts ankeutvalg regnes ikke som en egen domstol, men som en del av Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg avløser det tidligere Høyesteretts kjæremålsutvalg som formelt sett var en egen domstol. Alle saker som bringes inn for Høyesterett blir først behandlet i ankeutvalget. I tillegg til å avgjøre anker over kjennelser og beslutninger, er ankeutvalget en silingsinstans i anke over dommer. Ingen anke kan fremmes til Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Tre høyesterettsdommere deltar i saker som skal behandles i ankeutvalget. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling i Høyesterett og i ankeutvalget. Universitetssykehus. Et universitetssykehus (universitetsklinikk, universitetshospital) er et sykehus som er tilknyttet et medisinsk fakultet og som deltar i forskning og i klinisk og teoretisk utdannelse av leger. Universitetssykehus i Norge. Det finnes seks universitetssykehus i Norge. Sinkblende. Sinkblende eller sfaleritt er et mineral med den kjemiske formelen ZnS. Det er den viktigste kilden for framstilling av metallet sink. Sinkblende opptrer ofte som tetraedere og er løselig i konsentrert saltsyre. Mineralet spalter lett i flere retninger, og malmer med mye sinkblende gir derfor et glitrende inntrykk. Álvaro Recoba. Álvaro «El Chino» Recoba (født 17. mars 1976) er en uruguayansk fotballspiller. Han har spilt for den italienske klubben Inter siden 1997, bortsett fra et kort opphold i Venezia. På et tidspunkt var han den best betalte fotballspilleren i Europa, kanskje i verden. Han har kallenavnet "El Chino" («kineseren») pga. sitt angivelig asiatiske utseende. Recoba debuterte for Inter i Serie A mot Brescia 31. august 1997. Han debuterte for s landslag i 1995, og deltok i VM i fotball 2002. Recoba har vunnet seriemesterskapet i Uruguay (1996), UEFA-cupen (1998), Coppa Italia (2005 og 2006) og to "scudetti" (2006 og 2007). Cannes filmfestival 2006. Cannes filmfestival 2006 ble avholdt fra 17. mai til 28. mai 2006, og var den 59. utgaven av den årlige festivalen. Nitten filmer konkurrerte om å vinne Gullpalmen. Juryformann var Wong Kar-wai, og det var første gang at en kinesisk regissør hadde dette vervet. Vincent Cassel var konferansier under åpningen og avslutningen av festivalen. Gullpalmen ble vunnet av Ken Loach og hans film "The Wind That Shakes the Barley". Den norske kortfilmen "Sniffer" vant Gullpalmen for beste kortfilm. Prisvinnere. Pedro Almodóvar und Penélope Cruz Eksterne lenker. 2006 Lockheed AC-130. Lockheed AC-130 er et tungt bevæpnet nærstøttefly basert på det taktiske transportflyet C-130 Hercules. Produksjonen er et samarbeid mellom Boeing og Lockheed. Flyet produseres i to versjoner: AC-130H Spectre (fra 1972) og AC-130U Spooky (fra 1995). AC-130U er bestykket med APQ-180, en "synthetic aperture radar" for måloppsporing og -identifisering fra langt hold. Flyets navigasjonsinnretninger inkluderer treghetsnavigasjonssystemer og GPS. AC-130U benytter teknologi fra 1990-tallet og kan angripe to mål samtidig. Den har også dobbelt så stor våpenkapasitet som AC-130H. Omtale i underholdningsmedier. AC-130 Specter er involvert i en episode i boken Sharba, skrevet av Ørjan N. Karsson i 2009. Flyet brukes også som våpen i dataspillene, og. Richard Kelly. Richard Kelly (født 28. mars 1975) er en amerikansk regissør, mest kjent for å ha skrevet og regissert kultfilmen "Donnie Darko" fra 2001. Han har også skrevet og regissert "Southland Tales", som kom i 2006. Eksterne lenker. Kelly, Richard Kelly, Richard Laurence Olivier. Laurence Kerr Olivier (fra 1970 "Baron Olivier of Brighton" ("Lord Olivier"), født 22. mai 1907 i Dorking, Surrey, England, død 11. juli 1989 i Steyning, West Sussex, England) var en engelsk skuespiller og regissør. I 1948 vant han en Oscar for sin rolle som Hamlet i filmen med samme navn. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Laurence Olivier fotografert i 1972 Nekrolog. En nekrolog (av gresk: "nekro-" og "-log") er en tekst som fremsettes offentlig, vanligvis i en avis, til minne om en nylig avdød person. Teksten inneholder vanligvis en kort biografi. Personvern. Personvern er ivaretakelse av per­sonlig integritet og ivaretakelse av enkeltindividers mulighet for privatliv, selvbestemmelse (autono­mi) og selvutfoldelse. Begrepet er dermed sosialt vinklet. Personvern er knyttet til retten til å ha en egen privat sfære som en selv kontrollerer. Personvern er viktig for ytringsfrihet. Hvis en borger føler sitt personvern svekket, kan det forringe følelsen av frihet til ytring og dermed til å delta i samfunnet. Personopplysningsvern dreier seg om regler og stan­darder for behandling av personopplysninger som har ivaretakelse av personvern som hovedmål. Begrepet er dermed noe mer teknisk vinklet og er ment å støtte opp under personvernets sosiale vinkel. Personopplysningsvern er knyttet til muligheten til selv å kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter. Personopplysningsvern i denne betydningen kalles av og til bare "personvern". Tidligere snakket man i stedet gjerne om personlighetsvern eller personlighetens rettsvern. Disse begrepene er individorienterte og vedrører først og fremst personlige enkelthendelser, mens "personvern" og "personlighetsvern" tar opp problemer som vedrører større deler av befolkningen, særlig i forbindelse med moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Personvern og lovgivning i Norge. Den viktigste loven om personvern er personopplysningsloven av 14. april 2000. Det viktigste formålet med denne loven er å beskytte mot krenkelser av personvernet ved behandling av personopplysninger. Loven gjelder både elektronisk og manuell behandling av personopplysninger. Loven gjelder også ved publisering av personopplysninger på Internett. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 gir enkeltpersoner rett til respekt for sitt privatliv. Menneskerettighetsutvalget har foreslått grunnlovsfesting av retten til personvern, jf. dens utkast til nytt innhold i Grunnloven § 102. Veldig få som publiserer personopplysninger på internett, sett bort fra avisenes nettutgivelser, er klar over hvilke lover og regler som gjelder. Særlig er identifikasjon av personer et stort problem, både utilsiktet og tilsiktet. Eksempler på utilsiktet spredning av personopplysninger kan være gjennom familiens julebrev, onkels hjemmeside og lillebrors blogg. Tilsiktet spredning kan ofte bære preg av personangrep, og forekommer i mange blogger og websider. Mange norske forfattere av slike artikler og tekster kaller seg journalister og påberoper seg ytringsfrihet, og blant annet overnevnte paragraf i Personopplysningsloven. Nå er det likevel slik at det etter rettspraksis stilles høye krav til slike identifiserbare personomtaler. Da særlig skal identifisering kunne begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. 17. oktober 2011 ble foreningen Digitalt Personvern opprettet med Georg Apenes som styreleder. Tore Reginiussen. Tore Reginiussen (født 10. april 1986) er en norsk fotballspiller. Han spiller midtstopper for Rosenborg Ballklub. Reginiussen kom til TIL fra Alta IF foran 2006-sesongen, og han etablerte seg raskt på A-laget, tross hans unge alder. Han fikk 22 kamper for TIL i 2006 sesongen og er fast på Norges U-21 landslag. Reginiussen hadde et bra år i 2007. Han var en av Tromsø ILs beste spillere og overbeviste som kaptein på U21-landslaget. Dette førte til interesse fra andre klubber, også fra utlandet. I mars 2008 ble Tore Reginiussen for første gang tatt ut på det. Den 26.mars fikk han sin landslagsdebut mot. Den 20. august 2008 i en privatlandskamp mot Irland scoret Reginussen sitt første landslagsmål. I 2009 ble han klar for den tyske storklubben Schalke 04. Kontrakten gjaldt fra 2010 og strakk seg frem til sommeren 2013. Etter å ha vært utlånt fra Schalke til US Lecce og gamleklubben Tromsø signerte Reginiussen i juni 2011 en kontrakt med danske OB. Tore signerte med Rosenborg 05. August 2012. Richard Linklater. Richard Linklater (født 30. juli 1961) er en amerikansk regissør. Karl Erik Solgård. Karl Erik Solgård (født 14. mars 1952) er en norsk regissør. Han var fast regissør ved Telemark Teater 1984–1986, og deretter teatersjef samme sted til 1989. I 1986 vant han pris for årets forestilling i Norge med regien på stykket "Hitlers Barndom" ved dette teateret. Solgård var så vært teatersjef ved Dalateatern i Sverige 1990–1994. Han har hatt ca. 50 profesjonelle oppsetninger i Norge og Sverige, samt to fjernsynsproduksjoner. Han har også ti større sommerspillproduksjoner bak seg. Tegleverkspillet i Fredrikstad, Slusespillet i Ørje, Drangedalspillet, Seljordspillet, Sverdet av Vera Henriksen (3 år), Himmelstigen av Kjell Kristensen (2 år) under Olavsdagene i Østfold. I årene 1998–2001 var han kunstnerisk leder for Olavsdagene i Sarpsborg. Han har også arbeidet som lærer, og undervist ved TV akademiet i Oslo. Teaterhøgskolen i Århus. Guineabukta. Guineabukta er den bukta som Atlanterhavet danner mot de afrikanske statene Elfenbenskysten, Ghana, Togo, Benin, Nigeria, Kamerun og Ekvatorial-Guinea. Øystaten São Tomé og Príncipe ligger i Guineabukta. Ei linje fra Kapp Palmas i Liberia til Kapp Lopez i Gabon regnes å danne grense mot selve Atlanterhavet. Bukta mellom Benin og utløpet av Niger kalles Beninbukta, mens bukta mellom Niger og Kapp Lopez kalles Biafrabukta eller Bonnybukta. Sørkysten av Vest-Afrika ble i kolonitida kalt Øvre Guinea, mens vestkysten av det sørlige Afrika ble kalt Nedre Guinea. Ulike deler av Guineakysten ble kalt Elfenbenskysten, Gullkysten (utenfor Ghana) og Slavekysten (utenfor Togo, Benin og vestlige Nigeria). Guineabukta er uten større sokkelområder, og skråner raskt ned mot store havdyp. Største havdyp i Guineabukta er over 5000 meter. Broderick Crawford. Broderick Crawford, (født 9. desember 1911 i Philadelphia i Pennsylvania, død 26. april 1986 i Rancho Mirage i California) var en amerikansk skuespiller. Crawford var sønn av skuespillerne Lester Crawford og Helen Broderick. Crawford opptrådte i varitéer og på radio innen han 1932 gjorde scenedebut i London. Året etter debuterte han på Broadway, der en av hans største suksesser var i rollen som "Lennie" i John Steinbecks "Om mus og menn" "(Of Mice and Men)". Crawfords første filmrolle var i "Woman Chases Man" i 1937. I mange år spilte han kun mindre roller, men i 1949 fikk han sitt store gjennombrudd i filmen "Det kan hende overalt" "(All the King's Men)", der han spilte rollen som den ærgjerrige og korrupte "Willie Stark". For denne rollen ble han belønnet med en Oscar. Han gjorde ytterligere noen hovedroller før han, på 1960-tallet, gikk over til å spille hardfør tøffing i spanske og italienske westernfilmer. Crawford er blitt hedret med to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for film og en for TV. Liste over svenske motorveier og motortrafikkveier. Dette er en liste over svenske motorveier og motortrafikkveier. Som Norge har ikke Sverige spesielle veinummer for motorveier, slik man har i mange andre europeiske land. En 400 m lang motortrafikkvei til en motorvei (Linköping) I tillegg til motortrafikkveiene i listen finnes det mange korte veistykker – noen kortere enn 1 km – som er klassifisert som motortrafikkvei bare fordi de slutter på en motorvei eller en motortrafikkvei eller blir motorveier lenger fram. Dette blir gjort for å sperre disse veiene for trafikk som ikke er tillatt på motorvei. Slike korte motortrafikkveier trenger ikke å være særlig brede. Motortrafikkveiskiltene er plassert i det siste veikrysset før motorveien eller den store motortrafikkveien. Riksväg 40 mellom Borås og Bollebygd Tsjadsjøen. Tsjadsjøen er en Afrikas største sjøer. Den ligger der statene Tsjad, Nigeria, Niger og Kamerun møtes. En gang var innsjøen den fjerde største i verden. Våtmarksområdet tilknyttet Tsjadsjøen var Afrikas nest største, og hadde et svært rikt dyreliv. Intense tørkeperioder har imidlertid gjort at vannstanden i sjøen har sunket drastisk, og i dag er den bare en tiendedel av den opprinnelige størrelsen. Innsjøens størrelse var i utgangspunktet på 1,5 millioner kvadratkilometer. 90 prosent av vanntilførselen kommer fra elven Chari. Vannstanden i innsjøen er i dag svært lav, men allerede før de verste tørkeperiodene, hadde Tsjadsjøen en dybde på bare fem til åtte meter. Forandringer i gjennomsnittlig årlig nedbør påvirker også innsjøens vannstand ettersom en vesentlig del av sjøens vannvolum er regnvann. 3. divisjon fotball for herrer. 3. divisjon i fotball for herrer er det fjerde nivået i det norske seriesystemet for norsk herrefotball. 3. divisjon besto i 2010 av 288 lag fordelt på 24 avdelinger. Vinnerne av hver gruppe spilte kvalifisering om de tolv opprykksplassene til 2. divisjon. Rekorder. "Rekordene gjelder fra og med 2011 da ligaen bestod av tolv avdelinger. 2011-. 1 rykket i 2011 opp på bekostning av Start 2, som ikke kunne rykke opp. Stange Sportsklubb. Stange Sportsklubb (stiftet 20. desember 1945) ved sammenslutning av Stange Arbeideridrettslag og Stange Idrettslag. Sportsklubben et fleridrettslag fra Stange i Hedmark og er medlem av Stange Idrettsråd. Laget er tilsluttet Norges Idrettsforbund gjennom Hedmark Idrettskrets. Klubben er også medlem av særforbundene Norges Fotballforbund, Norges Skøyteforbund og Norges Svømmeforbund, gjennom henholdsvis Indre Østland Fotballkrets, Hedmark Skøytekrets og Hedmark Svømmekrets. Fotball. Fotballaget spiller i 3. divisjon og spiller kampene sine på Stange Idrettspark, hvor tilskuerrekorden er over 1 700. Den ble satt mot Vålerenga 10. mai 2006 i første runde i NM 2006. Skøyter. Laget var arrangør av Allround-NM 1979 for damer for både senior og junior som gikk samtidig. Laget var også medarrangør av det første Junior-NM for enkeltdistanser på Fylkesidrettsplassen, Elverum, sammen med Elverum IL i sesongen 1988/89. Kilder. Stange SK's lover fra deres offisielle nettsted. Knauskoret. Knauskoret er et blandet kor med tyve sangere – ti mannlige og ti kvinnelige, som alle kommer fra Trondhjems studentersangforening (TSS) og Trondhjems kvinnelige studentersangforening (TKS). De holder til på Studentersamfundet i Trondhjem. Koret har vanligvis et repertoar som går utenfor det man forbinder med kormusikk: jazz, pop, filmmusikk, mm. som er omarrangert for kor, og gjerne spesielt for Knauskoret. Historie. Knauskoret ble stiftet i 1975, i forbindelse med trondheimsstudentenes kulturfestival, UKA. Noen medlemmer fra TSS og TKS dannet da et mindre kor som skulle holde konserter på Knaus, et av lokalene i Studentersamfundet. Slik ble det også de neste UKEne, og Knauskoret – som koret ble hetende – ble et fast innslag under UKA. Etter noen år begynte Knauskoret å synge på helårsbasis, og har fortsatt med det. I dag holder Knauskoret konsert minst én gang i semesteret, samt at det opptrer på bestilling i private selskap, for næringslivet og for det offentlige. Under UKA framstår koret som regel i ny drakt, og presenterer en serie konserter med helt nytt repertoar. Uniformering. Som flere andre kor har også Knauskoret uniformer. Knauserne ikler seg sort- og hvitstripete bukser og sorte dressjakker. Dette antrekket omtales som "striper". Unntaket er konsertserien under UKA, da koret opptrer i ny klesdrakt for anledningen. Koret brukte først vinrøde storskjorter, men etterhvert ønsket man noe som ville gjøre at koret kunne vises litt bedre og høsten 1984 falt valget på stripete bukser i svart og hvitt – stilig og tidløst. Knauskoret viste seg i striper første gang under UKA i Ås høsten 1984. Diskografi. Etter UKA pleier Knauskoret å spille inn konsertrepertoaret. Nidarosdomens oratoriekor. Nidarosdomens Oratoriekor er det største av Nidarosdomens fem faste kor. Koret har som hovedoppgave å framføre de store kirkemusikalske verk for kor, solister og orkester. Korets repertoar strekker seg fra de store wienerklassiske mestere som Mozart og Beethoven via Mendelsohn, Brahms og Verdi fram til vår tid. Koret framfører også noen av barokkens verker for stor besetning, her kan nevnes Bachs Matteuspasjon. Koret har i dag ca 120 medlemmer og deles regelmessig inn i mindre grupper som deltar i Nidarosdomens gudstjenesteliv. Dirigent og kunstnerisk leder er domkantor Vivianne Sydnes. Jan Broberg. Jan Broberg'", født (9. desember 1932, død 1. april 2012), var en svensk litteraturkritiker. Broberg var en av Sveriges fremste eksperter på kriminallitteratur og en av grunnleggerne av Svenska Deckarakademin. En fisk ved navn Wanda. "En fisk ved navn Wanda" er en britisk-amerikansk filmkomedie lansert i 1988 av Metro-Goldwyn-Mayer. Den ble skrevet av John Cleese og regissert av Charles Crichton. Cleese, Jamie Lee Curtis, Kevin Kline og Michael Palin har hovedrollene. Handling. Filmen er en komedie om et juveltyveri, planlagt av George Thomason (spilt av Tom Georgeson), og hendelsene i etterkant av tyveriet. Georges medhjelper er Ken Pile (Palin), en dyreelsker som stammer. De tar også med seg to amerikanere på tyveriet, den sexy bedragersken Wanda Gershwitz (Curtis) og den dustete leiemorderen Otto West (Kline), som er elskere, men later som om de er søsken slik at Wanda kan sjarmere George og Ken. Etter tyveriet forråder Wanda og Otto George til politiet. De forstår senere at George har flyttet tyvegodset til et nytt gjemmested og at han ikke vil avsløre hvor. Wanda bestemmer seg for å få informasjonen ved å forføre Georges advokat, Archibald Leach (Cleese), en mann som står fast i et følelsesløst ekteskap med en rik kvinne. Otto bestemmer seg i mellomtiden for at den beste måten å få informasjonen på er å lure Ken til å snakke, først ved å late som om han er forelsket i ham, og senere ved å binde ham fast og true ham med å spise hans tropiske fisker (en av dem bærer navnet Wanda). Ken får i oppdrag av George å få et av hovedvitnene til å holde munn. Vitnet er en gammel dame (Patricia Hayes), som eier tre små yorkshire terriere. I sine forsøk på å ta livet av henne tar Ken ved uhell livet av terrierne en etter en, til sin store fortvilelse. Etter den siste hundens død dør også kvinnen av hjerteattakk. Etter mye bedrag og lureri, der nøkkelen til skapet med tyvegodset går fra person til person, kappløper alle til flyplassen i et forsøk på å komme seg unna med pengene. Ken får sin hevn over Otto, og blir dermed kvitt stammningen, mens Wanda og Archibald har blitt forelsket og flyr avgårde i solnedgangen. George blir etterlatt i fengsel. Annet. Archibald Leach er fødenavnet til skuespilleren Cary Grant. Archibald Leitch er navnet til en berømt skotsk arkitekt som tegnet mange fotballstadioner rundt om kring i Storbritannia. Graham Chapman har sin siste opptreden i denne filmen. Han spiller en sint sjåfør som får hatten sin blåst vekk av Otto. Produksjon. Filmen ble en stor suksess både blant kritikerne og publikum da den ble lansert, og den har forblitt populær siden den gang. Kline vant en Oscar-pris for beste mannlige birolle for sitt arbeid. Hovedbesetningen i filmen gikk sammen igjen i 1997 for å lage "Olme beist", der de spilte andre roller. Filmen ble ikke en like stor suksess som "En fisk ved navn Wanda". I 2000 stemte leserne av "Total Film" fram "En fisk ved navn Wanda" som den 37. beste filmkomedien igjennom tidene. I 2004 ble filmen omtalt som den 41. beste britiske filmen igjennom tidene i det samme bladet. I 2000 rangerte American Film Institute filmen som den 21. morsomste filmen noensinne laget. Botvinnik versus Capablanca 1938. Partiet ble spilt i Rotterdam under AVRO-turneringen i Nederland i 1938. Mikhail Botvinnik endte på tredjeplass i denne turneringen som samlet åtte av verdens største spillere i et forsøk på å finne en vinner som kunne utfordre Aleksandr Alekhin. Det må dog sies at José Raúl Capablancas helse var skrantende. De øvrige deltakerne i turneringen foruten de nevnte spillerne var Paul Keres, Reuben Fine, Max Euwe, Samuel Reshevsky og Salo Flohr. Spiller mot Spiller... 01 02 03 04 05 06 07 08 Poengsum 01 Paul Keres... ** 1½ ½½ ½½ 1½ ½½ 1½ ½½ 8½ 02 Reuben Fine... 0½ ** 1½ 10 10 11 ½½ 1½ 8½ 03 Mikhail Botvinnik... ½½ 0½ ** ½0 1½ 1½ ½1 ½½ 7½ 04 Max Euwe... ½½ 01 ½1 ** 0½ 0½ 01 1½ 7 05 Samuel Reshevsky... 0½ 01 0½ 1½ ** ½½ ½½ 1½ 7 06 Aleksander Alekhine.. ½½ 00 0½ 1½ ½½ ** ½1 ½1 7 07 José Raúl Capablanca. 0½ ½½ ½0 10 ½½ ½0 ** ½1 6 08 Salo Flohr... ½½ 0½ ½½ 0½ 0½ ½0 ½0 ** 4½ Åpningen. Hvit sperrer bevisst sin svartfeltsløpers diagonal, det kan se ut som et svakt trekk, men vi vil senere se hvor elegant Botvinnik turnerer dette med en senere framrykning mot e4. En annen god grunn til at hvit blokkerer sin svartfeltsløper, er at han ikke vil slippe sin løper for langt unna den truede springeren på c3, som er bundet av den svarte løperen. Med dette trekket forlater Capablanca de kjente variantene av Nimzoindisk forsvar, og velger å prøve å styrke sitt bondesentrum. Trekket er pr mai 2006 kun det fjerde vanligste trekket i denne stillingen, spilt i bare ca 3,5 % av tilfellene (diagram 1). Vi ser at hvit ikke sikrer sin truede springer med løperen, men heller tillater et hendelsesforløp som gjør at hvit får dobbeltbønder på c-linjen. Han kan jo alltids bytte den forreste c-bonden med å slå svarts bonde på d5 senere, hvilket riktignok medfører ny dobbeltbonde på d-linjen. Svart stiller her sin c-bonde ubeskyttet fram. Vil han friste hvit til å etablere en c-linje med trippelbønder? I tilfelle hvit skulle slå denne bonden med 7. d4xc5, vil hvit neppe kunne klare å beholde den fremste c-bonden veldig lenge. 7.... Da5 vil true fremste og bakerste c-bonde, 8. Dd4 vil besvares med 8.... Sc6 som vil drive dronningen tilbake, og gjenerobringen av bonden er uunngåelig. Det viser seg at svart tenker riktig. Hvit lar være å slå den ubeskyttede c-bonden, og gjennomfører i stedet et bondeavbytte i sentrum. Hvit er nå kvitt sin dobbeltbonde, mens svart på sin side ennå ikke har fått sikret sin c-bonde. Utviklingen av offiserer går smått på begge sider, med svart et lite hestehode foran. Endelig kommer hvit bedre i gang med sin offisersutvikling. Svart føler nå at han har tid til rokade, og hvit kan fortsette sin utvikling av lette offiserer. Hvit velger å holde sin springer bak bondelinja. Det alternative, og mer aggressive 9.... Sf3 ville blokkert f-bonden fra framrykning til f3, som ville gitt støtte for en senere bondeframrykning til e4 med tilhørende åpning for den innesperrede svartfeltsløperen. Springeren på e2 kan eventuelt senere flyttes til g3 for å gi mer støtte til kampen om e4-feltet. Her kommer sikringen for svarts c-bonde. Begge spillere har nå fått utført sin korte rokade, offisersutviklingen fortsetter, og partiet tar gradvis steget over til midtspillfasen. Krigen videre. Svart kan nå ønske å fjerne hvits hvitfeltsløper, og dersom hvits bønder etter avbyttet fortsatt residerer på svarte felter, vil den svarte springeren være hvits svartfeltsløper overlegen. Hvits løpertrekk åpner veien for tårnet på a1. Hvit reduserer den svarte dronningens diagonal mot a4. En dronningbesettelse her ville vært en stor trussel mot hvits dronningfløy. Etter 13. Dd3 ville svarts dronning med 13.... Da4 ha invadert denne fløyen. En vakker oppstilling. Vi aner konturene av begge spillernes forsvarslinjer, og vi ser den hvite e-bonden som en kile som kan splitte svarts styrker i to deler på hver sin side av e-linjen. John McClane. John McClane er en fiktiv figur og hovedfiguren i "Die Hard"-filmene. Han er spilt av Bruce Willis. McClane er løst basert på den fiktive detektiven Joe LeLand fra Roderick Thorps roman "Nothing Lasts Forever". Han er fremstilt som en cowboy, noe som er en stadig tilbakevendende spøk i filmene, og som i tillegg til McClanes favorittsitat «yippee-ki-yay, motherfucker» ofte får skurkene til å sammenligne ham med John Wayne. Historie. John McClane er en politimann i New York City Police Department. I den første filmen har han vært offiser i 11 år. I begynnelsen av den første "Die Hard"-filmen, som hadde handling fra 1987, var han separert fra sin kone, Holly Gennero McClane (spilt av Bonnie Bedelia), som nå brukte pikenavnet sitt. De ble separert på grunn av at Holly hadde fått en jobb som ble en karriere da hun ble forfremmet. Forfremmelsen krevde at hun flyttet til Los Angeles. John mente at Holly ikke ville takle Los Angeles, og at hun ville komme krypende tilbake til ham i New York. Han fant dermed ut at det ikke var noe vits i å pakke sammen tingene sine og flytte til Los Angeles. De har to barn sammen, John junior og Lucy McClane. På julaften bestemmer John seg for å besøke sin kone på arbeidsplassen hennes i Nakatomi Plaza. Hun blir sint da han krangler med henne. Det paret ikke vet er at den kriminelle mesterhjernen Hans Gruber nettopp har satt igang sin plan om å stjele 600 millioner amerikanske dollar, og at han tar kontorbygningen som gissel. McClane kommer seg unna de kriminelle og bekjemper dem til slutt ved hjelp av store fysiske påkjennelser. Kone og mann finner sammen igjen etter den tøffe natten, og John flytter til Los Angeles for å bli med i byens politistyrke. Den neste julen finner McClane seg imidlertid i en liknende situasjon som tidligere (i "Die Hard 2"), da han oppdager at leiesoldater har tatt kontroll over en stor flyplass i Washington D.C., og truer med å sende fly i bakken med et smell, inkludert flyet der hans kone sitter. McClane greier å lure leiesoldatene og redder sin kone. Innen film nummer 3 ("Die Hard i New York") finner sted har de to tatt ut skilsmisse, noe som gjør Johns forsøk på å stoppe hevntankene til Hans Grubers bror vanskeligere. Selv om han er en ultimat helt, er det ingen ende på McClanes personlige problemer; hans ekteskap er stadig i vanskeligheter, hans vigilanteoppførsel og ignorering av autoriteter har satt ham i fare for å miste jobben mer enn èn gang, og han er en kjederøyker som blir beskrevet som «to skritt unna å være en fullverdig alkoholiker». Hans Gruber. Hans Gruber er en fiktiv figur. Han er erkeskurken i filmen "Die Hard", og bror til Simon Gruber. Hans Gruber blir portrettert av Alan Rickman. Gruber var opprinnelig et medlem av en fiktiv tysk terroristorganisasjon som het «Volksfrei-bevegelsen», fram til han ble utvist. Nå bryr han seg bare om personlig vinning, og planlegger et detaljert ran der han later som om han er terrorist for å manipulere autoritetene. Han fører sin kriminelle gjeng til Nakatomi Plaza i Los Angeles på julaften for å stjele 600 millioner amerikanske dollar som blir oppbevart i et høysikkerhetshvelv. I mellomtiden tar de også alle de sivile personene i tårnet som gissel. Det Gruber ikke er forberedt på, er politimannen John McClane fra New York som også befinner seg i tårnet. Til slutt greier McClane å få Gruber til å falle ned fra 32. etasje i tårnet, og gir dermed broren Simon, erkeskurken i den tredje filmen, en grunn til å ta hevn. Storebjørn. Storebjørn (2 222 moh.) er et fjell i Lom kommune i Oppland fylke. Fjellet ligger i Jotunheimen, sør for fjellet Veslebjørn og øst for breen Smørstabbrean. Storebjørn ble besteget første gang 14. august 1884 av Carl Christian Hall og Matias Soggemoen (Den Norske Turistforenings årbok 1885, s. 114). Jørgen Tengesdal. thumbJørgen Tengesdal (født 4. mai 1979 i Stavanger) er en tidligere norsk fotballspiller, som nå er assistent trener i moderklubben Egersunds IK. Tidligere har Tengesdal spilt 228 kamper på ti sesonger for Viking. Han har tidligere spilt i Egersund IK, Tromsø IL, Skeid, FC Lyn Oslo og Randaberg IL. Lystløgneren. "Lystløgneren" (1997) er en amerikansk filmkomedie med Jim Carrey i hovedrollen. Den ble regissert av Tom Shadyac etter manus skrevet av Paul Guay og Stephen Mazur. Carrey ble nominert til en Golden Globe-pris i 1998 for beste mannlige skuespiller i en komedie/musikal for filmen. Handling. Fletcher Reede er en veldig karrierefokusert advokat og fraskilt far. Han har som vane å bryte løfter om å være sammen med sin unge sønn Max hvis jobben kommer i veien, og deretter bruker han å lyve til sin eks-kone Audrey og Max om grunnen til at han er for sen til avtaler. Fletcher skuffer Max en gang for mye da han går glipp av fødselsdagsfesten, og han må møte konsekvensene da Max ønsker at faren ikke kan lyve mens han blåser ut lysene på kaken. Følgen er at Fletcher ikke kan lyve de neste 24 timene. Fletcher havner raskt i pinlige situasjoner der han buser ut med det han tenker isteden for det han har lyst til å si, siden han ikke er i stand til å lyve. Dette skjer på et dårlig tidspunkt siden han har en sak i retten som han bør vinne, siden det vil hjelpe ham godt på vei med karrieren. Hovedvitnet hans er villig til å begå mened for å vinne saken, men Fletcher finner ut at han ikke engang kan stille et spørsmål hvis han vet at svaret er en løgn. I mellomtiden truer Audrey med å flytte til Boston med sin nye kjæreste Jerry, og å ta Max med seg. Igjennom handlingen i filmen finner Fletcher ut hva som virkelig er viktig for ham, og på slutten strever han med å stoppe sønnen fra å reise så langt fra ham. Han greier også å vinne saken ved hjelp av ærlighet da han finner et smutthull i loven, og dette fører til at han får full forståelse for hva han er i ferd med å miste. Rolleliste. Cheri Oteri og Randall Cobb har cameoopptredener Brenningen av det røde lotustempelet. "Huo shao hong lian si" (火燒紅蓮寺, "Brenningen av det røde lotustempelet") er en stumfilm fra 1928 om en kommandant som blir holdt fanget i et tempel fullt av feller. Regissøren, Zhang Sichuan, gjorde om romanen "The Tale of the Extraordinary Swordsman" til en film. Filmen var utsolgt i 23 dager på rad. Filmen er den lengste noensinne laget, og varer i over 27 timer totalt. Den ble lansert i 18 deler, hver av dem en helaftens spillefilm, mellom 1928 og 1931. Rachiceridae. Rachiceridae er en liten familie av primitive fluer som ikke finnes i Norge. De fleste artene kjennes lett på de kamformede antennene. De er ganske mygglignende, særlig kan de ligne på vindusmygg. Larvene lever i død ved. Utseende. Middelsstore (4 – 14 mm), slanke, mygglignende fluer, lette å kjenne på de kamformede antennene hos de fleste artene. Brystet (thorax) er uten børster og sparsomt dekket av korte hår. Bakkroppen er ganske lang og tynn, mer eller mindre sylindrisk. Hodet er ganske lite, med en tydelig "hals" og store fasettøyne som ikke møtes i pannen. Vanligvis har forkanten av fasettøyet en vinkelformet innskjæring rett over antennefestet. På hodet er det ingen børster, bare fine hår. De tre punktøynene er ganske små og sitter forholdsvis langt framme i pannen. Antenne|Antennene er karakteristiske og ulike alle andre fluer. De består av 12 eller flere ledd, opptil 41. De to innerste leddene ("scapus" og "pedicellus") er normalt utseende, kort sylindriske, men de andre leddene (til sammen kalt "flagellum") er tydelig sagtakkede eller med lange, bladformede utvekster som gjør hele antennen kamformet. Lignende antenner finnes hos en del stankelbein som rachiceridene kanskje kan forveksles med, men disse er mye mer langbeinte. Antenneleddene mangler hår. Munndelene er puteformede og ikke forlengede. Vingene har ofte mørke felter eller bånd. Det er fem lukkede celler inne i vingen rundt midten. Beina er ganske slanke og forholdsvis lange, uten børster men med tydelige sporer på leggene ("tibiae"), én på det forreste beinparet og to på de to bakerste. Larvene er lange og slanke, sylindriske, hode-enden er mørk, hard og kjegleformet tilspisset. Bakkroppsspissen bærer et par korte kroker. Levevis. Larvene lever i råtten ved, der de gjerne er rovdyr som spiser andre vedlevende smådyr. De voksne finnes gjerne i skog. Ellers er lite kjent om biologien til denne familien. Rachiceridene trives best i varme klima og er i Europa bare kjent fra Spania. Systematisk inndeling. Rachiceridae blir av og til regnet som en underfamilie av vedfluene. Milliardær. En milliardær er en person med formue på en milliard valutaenheter eller mer. Begrepets betydning varierer altså kraftig avhengig av hvilken valuta det gjelder. Tidsskriftet "Forbes" publiserer en liste over verdens milliardærer i dollar hvert år. I 2006 var det 793 milliardærer, med en gjennomsnittlig formue på 3,3 milliarder dollar og en samlet formue på 2,6 billioner. Eksterne lenker. Milliardærer TV 2 hjelper deg. "TV 2 hjelper deg" er et forbrukerprogram på TV 2 som har gått sammenhengende siden 1994. Den produseres av produksjonsselskapet Mastiff for TV 2. Om programmet. Programmet tar opp forbrukerrelaterte spørsmål i 4-5 minutts lange tv-innslag, der en forbrukers problem med en annen, gjerne større, part belyses. Tv-reporterne får ofte faghjelp fra eksperter som representerer blant andre NAF og Forbrukerrådet. Programmet tester også vanlige produkter, alt fra mobiltelefoner til kaffetraktere. TV 2 hjelper deg har også små kuriositetsinnslag, som kanskje setter et skjevt blikk på artige reklamer eller et produkt som ikke holder mål. TV 2 hjelper deg har gått i 18 år på TV 2 og er kanalens eldste program. Programledere/Redaksjonssjefer. Den første programlederen var Arve Juritzen, som startet programmet. Han ledet programmet 181 ganger, til januar 2000. Etter han tok Solveig Barstad (tidligere programleder i "God Morgen Norge" på samme kanal) over, og hun har rundet 300 programmer, i juni 2011 har det blitt sendt over 500 programmer totalt. Redaksjonsleder for programmet er Une L. Søreide som har jobbet som reporter og fotoredigerer i samme program. Hun har også jobbet i NRK Oppland, Kanal 24T og TVNorge. Søreide er utdannet ved Høgskulen i Volda. Tidligere har blant annet Tine Flinder Nyquist, Egil Sundvor, Gro Warholm, Pål Nilsen, Øystein Kristiansen, og Svein Arne Selvik vært redaksjonssjefer for programmet. Sendinger. TV 2 hjelper deg går for tiden på onsdager, men har også hatt sendetid torsdager. Programmet har på det meste hatt over 40% i markedsandel, mens snittet høsten 2007 lå på 35% i markedsandel (seere). I følge TNS Gallup sine offisielle seertall appellerer programmet spesielt til seere under 45 år.) Priser. I april 1996 tok programmet gull i kategorien «fakta-programmer» på festivalen i Houston, Texas. Kjempevedfluer. Kjempevedfluer er en liten familie av til dels meget store fluer som bare finnes i den neotropiske region som omfatter Sør- og Mellom-Amerika. Utseende. Overflatisk ligner de mye på klegger, men kan skilles fra disse på at munndelene er små og ikke bitende. De er gjerne mørke på farge. Brystet (thorax) har tre lengdestriper. Vingene er forholdvis små med flere lukkede celler, ofte mer eller mindre mørkfargede. Bakkroppen er stor, flat og gjerne firkantet sett ovenfra. Hunnene har et spisst eggleggingsrør. Noen arter blir opptil 5 cm lange, og siden de også er kraftig bygd er de mellom de største fluene. Hodet er stort, bredere enn langt, med store fasettøyne. Antennene er ganske smale og tilspisset ytterst. Larvene er korte og tykke, sylindriske, tilspisset i begge ender. Levevis. Hunnene legger små eggklumper i sprekker i bark og larvene ganger seg inn i veden. Man vet ikke hva de spiser der, men larveutviklingen tar mer enn ett år. Kilde. McGavin, G.C. 2001. "Insekter". N.W. Damm & Søn. Stratiomyoidea. Stratiomyioidea eller «våpenflue-lignende» fluer er en gruppe av primitive fluer som omfatter flere familier. Av disse er det bare familien våpenfluer som er artsrik. Av de andre familiene finnes vedfluer i Norge. Xylomyidae og Rachiceridae finnes i Europa men er ikke funnet i Norge, mens kjempevedfluer bare finnes i Sør- og Mellom-Amerika. De er små til store fluer, som oftest lite hårete og uten børster på kroppen. Antenne|Antennene er mange-leddete og de ytre leddene skiller seg forholdsvis lite fra de innerste. Hodet er nesten alltid tydelig bredere enn langt. Vingene har mange lukkede celler. Larvene til alle familiene unntatt våpnefluene lever i råtten ved. Våpenfluenes larver finnes i vann, i mudder, eller i kompost. Wong Kar-wai. Wong Kar-wai (kinesisk: 王家衛 / 王家卫, pinyin: "Wáng Jiā Wèi", kantonesisk: "Wòhng Gà Waih", født 17. juli 1958 i Shanghai) er en kinesisk regissør oppvokst i Hongkong. Han er kjent for sin unike visuelle filmstil, mest kjent for filmene "In the Mood for Love" og "2046". I 1997 fikk han prisen for beste regissør under Cannes filmfestival for "Happy Together". England og Wales. England og Wales (rødt), med resten av Storbritannia (rosa). England og Wales er to av de fire nasjonene som utgjør Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og regnes i internasjonal privatrett som én enhet (iblant kalt stat) fordi de deler rettssystem. De andre nasjonene i Storbritannia – Skottland og Nord-Irland – samt kronbesittelsene Man, Guernsey og Jersey er også adskilte enheter, hver med sitt eget rettssystem. Wales ble underlagt felles monark med England ved Rhuddlan-loven ("Statute of Rhuddlan") av 1284 og annektert til England av rettslige hensyn ved "Laws in Wales"-lovene ("Laws in Wales Acts 1535–1542"). Henvisninger til «England» i lovgivningen ble imidlertid fortsatt regnet for å ekskludere Wales. "Wales and Berwick"-loven av 1746 ("Wales and Berwick Act 1746") innebar at referanser til «England» i alle fremtidige lover også ville omfatte Wales (og Berwick-upon-Tweed). Dette ble senere opphevet i 1967 og dagens lover bruker «England og Wales» som en enkelt enhet. Cardiff ble erklært som Wales' hovedstad i 1955. I sporten cricket deltar England og Wales med ett felles lag i internasjonale konkurranser, mens Skottland regnes som en egen nasjon (Nord-Irland har felles lag med Republikken Irland). Det engelsk-walisiske laget (vanligvis forkortet til England) administreres av England and Wales Cricket Board. Mytteri. Mytteri er en handling der flere personer i forening er ulydige mot en ledelse på en måte som avsetter ledelsen. Mytteri kan begås av besetningen på et skip, et fly eller av soldater i en militær enhet. En hendelse som mange forbinder med mytteri, var mytteriet på Bounty, hvor besetningen på et britisk fartøy tok over skipet i Stillehavet på slutten av 1700-tallet, hendelsen har siden blitt filmatisert en rekke ganger. Ofotbanen AS. Ofotbanen AS (OBAS) var et jernbaneselskap som trafikkerte Jernbaneverkets nett i Norge. Selskapet ble etablert i mars 2001 med hovedbase i Narvik og ble begjært konkurs i 2008. Ofotbanen Drift AS holdt på videre til også dette selskapet gikk konkurs i 2010. 15. juni 2003 overtok selskapet persontrafikken på Ofotbanen i kooperasjon med Connex, som stod for trafikken på svensk side. Driftspersonale ble i hovedsak rekruttert ved at man overtok lokførere, konduktører, stasjonspersonale og verkstedpersonale fra NSB, men man ansatte også enkelte lokførere rekruttert fra Sverige og pensjonister fra NSB. Senere ble virksomheten utvidet til jernbanevirksomhet i store deler av landet, først og fremst godstrafikk. Passasjerertrafikk mellom Oslo og Stockholm under navnet Unionsexpressen ble kjørt en sesong på Ofotbanen AS sin driftstillatelse. Det ble kjørt charter-persontog i mindre omfang, hovedsakelig på Ofotbanen, men også et ensifret antall oppdrag på Østlandet. Ofotbanen AS BAS ellers tømmer og containere i godstog, også i Sør-Norge, først og fremst på Østlandet. Tidlig i 2007 ble det kjent at Autolink AS har kjøpt 40% av aksjene i selskapet, og at de ville begynne å sende sine bilvogn-transporter med Ofotbanen AS. Denne biltransport-trafikken ble overtatt fra CargoNet. Ofotbanen AS startet da med egne biltog på hele strekningen Oslo-Narvik, der lokførere var med på hele turen og fikk sine hvileperioder i en ombygget sovevogn som medfulgte biltogene. Men etter kort tid oppstod det skarpe motsetninger og brudd på samarbeidet mellom de to selskapene, og Autolink AS etablerte sitt eget godstogselskap CargoLink AS for bilvogn-transportene. Persontrafikken på Ofotbanen ble overtatt av svenske SJ fra juni 2008. I november 2008 ble virksomheten innstilt på grunn av økonomiske problemer. Da SJ fikk anbudet på persontrafikken på hele strekningen Stockholm-Narvik fra juni 2008 mistet det norske personalet i Ofotbanen AS stasjonert i Narvik sine jobber. Dette til tross for at den nye regjeringen i valgkampen 2005 hadde lovt at ingen jernbanefolk skulle miste jobben som følge av anbud. Saken løste seg først året etter, da de to konduktørene som fortsatt gikk arbeidsledige truet med å stevne SJ for retten med hjemmel i EU-reglene om rett til å fortsette i jobben ved virksomhetsoverdragelse. De ble da tilbudt ansettelse i SJ med stasjonering i Narvik. Materielpark. OBAS' materiellpark bestod av brukte lokomotiver og personvogner overtatt fra NSB og CargoNet. Kirkemøtet (Den norske kirke). Kirkemøtet er det øverste representative organet i Den norske kirke og behandler saker av felles kirkelig karakter og samarbeid innen kirken. Det vedtar blant annet lover og regler for kirkens indre liv. Kirkemøtet ble opprettet ved lov den 8. juni 1984 og består av 85 representanter som normalt samles til møte én gang i året. Arbeidet mellom Kirkemøtets samlinger ledes av Kirkerådet, som velges av Kirkemøtet. Kirkerådet forbereder kirkemøtene, og har eget sekretariat i Kirkens Hus i Oslo. Sammensetning. Kirkemøtet består av medlemmene av bispedømmerådene, de medlemmer av Kirkerådet som er valgt utenom bispedømmerådene, og lederne av de tre sentralkirkelige rådene Kirkerådet, Mellomkirkelig råd og Samisk kirkeråd. Funksjonstid. Kirkemøtene sitter vanligvis i fire-årige perioder. På grunn av demokratireformen som skyldes Kirkeforliket, satt representantene som ble valgt ved Kirkevalget i 2009 kun til Kirkevalget i 2011. Deretter er neste kirkevalg i 2015. Etterhengende bonde. I sjakk er en etterhengende bonde en bonde som står på en halvåpen linje (det vil si: ingen motstanderbønder på linjen) og der bøndene av samme farge på nabolinjene har gått lengre frem. I diagramstillingen er svarts bonde på d6 etterhengende. Siden etterhengende bønder ikke forsvares av andre bønder og ikke kan flyttes frem ved støtte andre bønder, er etterhengende bønder gjerne regnet som en svekkelse i stillingen. Det at etterhengende bønder står på halvåpne linjer gjør dem særlig utsatt for angrep fra tårn som angriper dem forfra. Dessuten er feltet foran en etterhengende bonde et hull som ikke kan angripes av noen bonde. Spilleren med en etterhengende bonde strever ofte etter en mulighet for å skyve den frem. Selv om etterhengende bønder gjerne er svake finnes det varianter der spillere villig påtar seg disse. Diagramstillingen er i nyere tid blitt en av de mest populære variantene av siciliansk fordi svart oppnår ganske fritt spillerom, rask utvikling, muligheter for å få spilt...d5, og sjanser til motangrep. Meg Tilly. Meg Tilly (født Margaret E. Chan 14. februar 1960) er en Oscar-nominert, amerikansk skuespillerinne. Hun ble født Margaret Chan av en kinesisk-amerikansk far og en mor som var lærer i Long Beach i California. Hun vokste opp i British Columbia i Canada med sin mor og sin stefar. Hennes søster er skuespillerinnen Jennifer Tilly. Som tenåring var Meg involvert i Connecticut Ballet Company og Throne Dance Theatre, og hun gjorde sin debut på den store skjermen i Alan Parkers film "Fame" i 1980. A ryggskade tvang Tilly til å slutte med dansen, og hun ble skuespiller på heltid. Hun opptrådte i "Hill Street Blues", "Gjenforeningen" og "Psycho II" før hun fikk rollen hun ble Oscar-nominert for i filmen "Agnes of God". Senere har hun også opptrådt i "Valmont", "Piken i husken" og "Leaving Normal". Tilly har også skrevet en roman som heter "Singing Songs", og en roman nummer 2, "Gemma", skal gis ut i oktober 2006. Tilly har vært gift to ganger og har tre barn. Hennes første ekteskap var med filmprodusent Tim Zinnemann, og tok slutt i 1989. De hadde to barn sammen. Senere fikk Tilly en sønn med den britiske skuespilleren Colin Firth i 1990, men de to giftet seg ikke. Hennes andre ektemann var den mye eldre John Cally, tidligere president i Sony Pictures. De tok ut skilsmisse den 2. februar 2002. Tilly har ikke opptrådt i noen filmer siden 1995, og har bestemt seg for å trekke seg tilbake for å oppfostre barna sine. Peisistratos. Peisistratos (gresk: Πεισίστρατος) (ukjent fødselsdato – 527/528 f.Kr.) var en gresk statsmann som ble tyrann (den som tar makten ved makt) og styrte i Athen i løpet av det meste av perioden mellom 561 og 527 f.Kr. Hans ettermæle hviler hovedsakelig på at han innførte festivalen Panathenaia og følgende det første forsøk på å frambringe en endelig versjon av de homeriske epos. Peisistratos' kamp for de lavere samfunnsklasser i Athen, "hyperakrioi", (se nedenfor) kan bli vurdert som et tidlig forsøk på populisme eller faktisk også sosialisme. Mens han hadde makten nølte Peisistratos ikke med å konfrontere aristokratiet, og han greide i stor grad å minske adelens privilegier, konfiskerte deres landområder og viderefordelte disse til de fattige. Han opprettet også mange religiøse og kunstneriske programmer. "Peisistratidene" er fellesbegrepet for tre tyranner som styrte i Athen fra 546 til 510 f.Kr., og da Peisistratos og hans to sønner, Hipparkhos og Hippias. Framvekst. En lang konflikt med byen Megara i Attika over de bestridte områdene Eleusis og Salamis endte med at en hær fra Athen under Peisistratos angrep og beseiret megaraerne i 546 f.Kr. Denne seieren åpnet opp den uoffisielle handelsblokaden som hadde bidratt til matmangel i Athen i løpet av de siste tiårene. Peisistratos' rolle i konflikten med Megara gjorde at han ble populær i Athen, men han hadde ikke politisk innflytelse til å få politisk makt. Peisistratos lot som det var et forsøk på å drepe ham, og i kaoset som fulgte, overtalte han Ekklesia, rådsforsamlingen i Athen, til å gi ham livvakter. Ganske likt sin forgjenger, Kylon av Athen, benyttet Peisistratos sine bevæpnede vakter til å erobre og ta kontroll over akropolis i Athen. Med helligdommen i sin makt, og med sammenslutningen av megaklesene (en rekke framtredende athenske menn) og sin fraksjon hyperakrioi, erklærte han seg som tyrann. Perioder med makt. Peisistratos ble forvist fra sin politiske posisjon og sendt i landflyktighet to ganger i løpet av sitt styre. Første gangen skjedde en gang rundt 555 f.Kr. etter at de to opprinnelige fraksjonene, som normalt sto steilt mot hverandre, greide å forene sine styrker og fjernet Peisistratos fra makten. De faktiske datoene etter dette tidspunktet er uklart. Peisistratos ble forvist for 3 til 6 år fram til enigheten mellom pedieis og paralioi falt fra hverandre. Peisistratos kom tilbake til Athen og red inn byen på en gyllen hestestridsvogn fulgt av en meget høy kvinne som framstilte gudinnen Athene. Mange kom flokkende rundt ham igjen, enten de trodde han hadde gudinnens gunst eller ikke. Ulike kilder hevder at han oppretthold tyranniet i fra ett til seks år før han atter ble forvist. I løpet av hans andre landsforvisning, samlet han støtte fra lokale byer, og skaffet seg finansielle midler fra sølvgruvene i Lavrion ikke langt fra Athen. Etter ti år kom han igjen tilbake til makten, og opprettet tyranniet på nytt og beholdt makten fram til sin død i 527 f.Kr. Peisistratos' suksess i å angripe og erobre Megaras havn Nisaea, førte til at han fikk stor politisk posisjon i folkeforsamlingen for sin militære dyktighet. Selv om han opprettet et tyranni, klarte han ikke å gjennomføre alt han satte seg i fore. Han mislyktes da en del av eliten avviste hans forslag. Prominente familier var lite begeistret for tyranniet og motsatte seg ham. Han var kjent for å brukte triks for å påvirke folk. Herodot forklarte hans landflyktighet: «Ikke lenge etter, imidlertid, tilhengerne til Megakles og de tilhørende Lykurgos kom til en forståelse og forviste ham.» Etter å ha kommet tilbake fra landsforvisningen i 556 f.Kr. ble det arrangert at han giftet seg med Megakles' datter. Han benyttet anledningen for å igjen å etablere seg i Athen, men nekte å gjøre Megakles' datter gravid, noe som førte til at deres forbund gikk i oppløsning. I løpet av den tiden han var landflyktighet benyttet han seg av bedrag og juks for å skaffe seg mektige allierte, og opprettet en uavhengig maktbase ved å samle seg rikdom. Med sin personlige hær invaderte han Sigeion, en gresk by i nordvestlige Anatolia. På den tiden han ankom Marathon hadde hans popularitet steget og mange lokale støttet ham. I henhold til Herodot, som er kritisk til Peisistratos' tilhengere, innrømmet han «at mange athenere gikk over til hans leir.» Populær tyrann. Areopagos sett fra Akropolis i Athen. I motsetningen dagens definisjon av begrepet tyrann, som er en eneveldig hersker, ofte voldelig, urettferdig og undertrykkende, var Peisistratos den ideelle klassiske tyrann. Hans posisjon var ikke arvelig, men refererte til en person som grep den utelukkende av personlig mulighet ved å bryte tradisjonelle eller lovfestede normer. Dette kan bli sett i bemerkninger av både Herodot og Aristoteles. Førstnevnte, i hans "Historier", skrev at Peisistratos «uten å ha forstyrret eksisterende øvrighetspersoner eller endret gamle lover... administrerte staten under den forfatning av ting som allerede var etablert, gjorde det rettferdig og godt», mens Aristoteles skrev at «hans administrasjon var måteholden... og mer som en forfatningsmessig regjering enn et tyranni». Peisistratos forsøkte tilsynelatende ofte å fordele makten og fordelene framfor å ansamle dem med den hensikt å frigjøre gnisninger mellom de økonomiske samfunnsklassene. Elitene, som hadde hatt makten i rådet til Athens Areopagos fikk beholde deres posisjoner som arkonter. For de lavere klasser fjernet han skatter og opprettet en gruppe av omreisende dommere som utøvde rettferdighet for borgerne i Athen. Peisistratos opprettet også et program for å forskjønne Athen og fremmet kunstartene. Han preget mynter med symbolet til Athene, uglen, skjønt dette var av en type mynt som kalles for heraldiske mynter, og ikke en valuta av den senere utgaven av standardisert sølvmynt. Under hans styre ble det introdusert to nye former for poesi, dityramber og tragisk drama, og på denne tiden fikk også en oppblomstring av teateret, kunstartene og skulptur. Han bestilte en endelig nedskrivning og arkivering av Homers to episke dikt: "Iliaden" og "Odysseen", og kanon av de homeriske verker hevdes å være avledet fra denne særskilte arkiveringen. Tidligere hadde denne diktningen tradisjonelt blitt framført muntlig (se muntlig litteratur). Arv og ettermæle. Peisistratos døde i 527 eller 528 f.Kr. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Hippias, som sammen med sin bror Hipparkhos styrte Athen på samme vis som deres far hadde gjort. Etter et vellykket mord på Hipparkhos igangsatt av Harmodios og Aristogeiton («tyrannmorderne»), ble Hippias paranoid og undertrykkende. Denne holdningsendringen førte til mange i Athen mistet respekten for ham. Familien Alkmaionidene bidro til å avsette tyranniet ved å bestikke orakelet i Delfi til å fortelle Sparta om å frigjøre Athen, hvilket skjedde i 510 f.Kr. Peisistratidene ble ikke henrettet, men ble tvunget i landflyktighet. Senere hjalp Kleisthenes, en etterkommer av Megakles, til å etablere et demokrati basert på endringer av lovreformene til Solon. Ocoidae. Ocoidae er en nyoppdaget familie av fluer. Den ble beskrevet i 2003 og foreløpig er det bare kjent én art, fra Chile. Ingenting er kjent om økologien til denne familien men fluene synes å være lokalt vanlige siden mer enn 300 individer ble fanget i feller på to lokaliteter. De ligner på familien Vermileonidae, men nøyere analyser viser at de ikke er beslektet med disse. Utseende. Middelsstore (5 – 7 mm), slanke, brunlige fluer. Brystet (thorax) er høyt og smalt, med en tydelig børste på hver side av ryggen, ellers lite hårete. Bakkroppen er lang og tynn. Hodet er lite og rundt med runde fasettøyne og tre punktøyne. Antennene er tre-leddete, det innerste leddet er kort sylindrisk, det andre leddet halvkuleformet. Det tredje leddet er kuleformet og går direkte over i en lang, tynn, fint håret antennebørste ("arista") ytterst. Det er ikke noe tydelig skille mellom det tredje leddet og antennebørsten. Munndelene er små og lite påfallende. Ingen store børster på hodet. Vingene er lange og smale, med et tydelig, mørkt vingemerke ("pterostigma") i fremkanten. De ligner vingene hos rovfluer og stilettfluer. Beina er lange og tynne uten børster og sporer. Opus (tegneserie). "Opus" er en amerikansk søndagsstripe tegnet av Berkely Breathed. Serien er Breatheds fjerde, etter "The Academia Waltz", "Bloom County" og "Outland". Serien har handling fra Bloom County, og viser eventyrene til Breatheds populære figur Opus. Den parodierer både populærkulturen og politikk. Serien ble lansert med mye oppmerksomhet den 23. november 2003. Opus. Opus er hovedrolleinnehaveren i serien. Selv om han dro til Antarktis på slutten av "Outland", har han senere kommet tilbake til Bloom County, bare for å finne ut at tidene har endret på alt og alle han holdt kjær. Hans yrke avhenger gjerne av plottet i stripen den aktuelle uken – siden "Opus" startet, har han vært politiker og søppeltømmer – men vanligvis er han fremstilt som tegneserietegner. Filmen. Det ble rapportert at Miramax Films hadde skaffet seg rettighetene til å lage en film av tegneserien, med planer om en CGI-film basert på serien. En liten endring i Opus' design til filmen kan ses i serien (en linje separerer nå Opus' øyne). Da firmaet fikk nytt styre virker det imidlertid som om prosjektet er i faresonen for å bli nedlagt. Outland. "Outland" var en amerikansk søndagsstripe skrevet og illustrert av Berkeley Breathed fra 1989 til 1995. Det var en «spin-off» av Breatheds tegneserie "Bloom County", og inneholdt mange av de samme figurene. Om tegneserien. Den 3. september 1989, en måned etter at han avsluttet serien "Bloom County", begynte Breathed sin andre tegneserie med en av de mindre viktige figurene fra den forrige serien. «Ronald-Ann Smith», en liten pike fra «feil side av byen» i Bloom County, gikk gjennom en magisk portal i en bakgård til det som så ut som en lykkelig verden med «sukkerspinntrær» kjent som the Outland. I sin tidligste form var det meningen at "Outland" skulle være en eksperimentell serie for Breathed, som skulle være en kreativ inspirasjonskilde og føre til nye figurer og bisarre bakgrunner. Opus returnerte imidlertid raskt, og Bill the Cat kort tid senere. Før det var gått lang tid hadde serien fjernet seg helt fra utgangspunktet om en verden bak en magisk portal. Etter hvert ble serien mindre og mindre merkelig og mer og mer kjent. Som Breathed selv skrev i den første Outland-boken, ble serien «Bloom County uten den løpende handlingen som en daglig serie kan tillate seg». Noen figurer fra "Bloom County" ble etterhvert med fast i serien, mens andre hadde gjesteopptredener med ujevne mellomrom. I 1991 skrev Breathed en barnebok til jul som het "A Wish for Wings That Work". Historien handlet hovedsakelig om Opus og inkluderte flere figurer fra "Outland". Den ble gjort om til en animert TV-film det samme året. Til slutt, i mars 1995, bestemte Breathed seg for å avslutte serien og trekke seg tilbake fra tegneserietegning. Da serien skulle avsluttes, kom Steve Dallas ut av skapet som homofil, og rømte til California med Mark Slackmeyer fra tegneserien Doonesbury. Opus reiste tilbake til Antarktis for å leve med sin mor, som han endelig hadde funnet (mye av humoren i "Bloom County" handlet om akkurat jakten på henne). Åtte år senere kom Breathed tilbake og tok opp tråden der han hadde forlatt den. Resultatet var tegneserien "Opus". Sikorsky Aircraft Corporation. Sikorsky Aircraft Corporation er en amerikansk produsent av militære og sivile helikoptre. Selskapet ble grunnlagt i 1923 av russeren Igor Sikorsky, men eies idag av United Technologies Corporation og har hovedkontor i Connecticut. Sikorsky bygger flere populære typer helikopter, både sivile og militære. Den nyeste sivile typen er S-92 som benyttes til transport av passasjerer til og fra oljeinstallasjoner til havs. Norge har i 2009 den største S-92 flåten i verden med 15 slike helikoptre i drift. S-76 er en annen, meget populær middelstor type. Denne benyttes ikke i Norge i 2009. Tidligere var typen S-61 arbeidshesten i offshorevirksomheten på verdensbasis, men denne er gått av med pensjon i Norge. Sea King som i Norge benyttes i redningshelikoptertjenesten og opereres av 330 skvadron, er en versjon med samme utgangspunkt som S-61, men som ble bygget på lisens hos Westland Helicopters. Et annet populært militært helikopter er Sikorsky UH-60 Black Hawk Side. Side (uttales Side som på norsk) var en oldtidshavneby i Pamfylia, omtrent 16 km fra Seleukia. I dag ligger byen ved den sørlige kysten av den asiatiske delen av Tyrkia, nær byen Manavgat og Selimiye (omtrent 75 km fra Antalya). De siste årene har Side utviklet seg til å bli en populær turistby, en by som stadig er under utbygging. Storyville. Storyville var det legale prostitusjonsdistriktet i New Orleans, Louisiana fra 1897 til 1917. Innfødte brukte ganske enkelt å kalle området «The District». Kallenavnet Storyville refererer til bystyremedlem Sidney Story som skrev lovgivningen som skapte området. Det meste av det tidligere Storyvilleområdet opptas nå av «The Iberville Housing Projects», et boligkompleks to kvartaler inn i landet fra det franske kvarteret. New Orleans har lenge vært en stor internasjonal havn og som i mange slike byer var det mye prostitusjon der. The District ble opprettet for å begrense prostitusjonen til et område av byen der det kunne bli kontrollert og regulert av myndighetene. Sent på 1890-tallet studerte myndighetene i New Orleans lovlige «red light districs» i nordlige tyske og nederlandske havner og opprettet Storyville basert på slike modeller. Etablissementene i Storyville spente fra billige «cribs», rom som stort sett bare var møblert med en madrass der billige prostituerte virket, til mer kostbare hus opp til en rad med elegante leiegårder langs Basin Street for velbeslåtte kunder. The District var nærliggende til en av de store jernbanestasjonene der reisende kom til byen og ble en severdighet for mange besøkende. Jazzen oppsto ikke i Storyville (den startet som en musikktype som ble spilt over hele New Orleans), men den blomstret der som i resten av byen; mange besøkende utenbys fra hørte denne musikktypen der før den spredde seg nordover. Noen av de første jazzskribentene foreslo at Storyville spilte en nøkkelrolle i jazzens utvikling og at nedleggelsen var grunnen til at musikere fra New Orleans dro til Chicago, men dette regnes nå som unøyaktig. Storyville blir fremdeles assosiert med jazzens røtter. Det var en tradisjon i de penere etablissementene i Storyville å leie en pianist, og av og til små grupper. The District ble stengt av de føderale myndighetene (mot sterke protester fra myndighetene i New Orleans) i løpet av første verdenskrig i 1917. New Orleans' ordfører Martin Behrmans siste uttalelse om The District er fortsatt husket av den lokale befolkningen: "Dere kan gjøre det ulovlig, men dere kan ikke gjøre det upopulært." The District fortsatte i løpet av 1920-årene i en mer dempet tilstand som et underholdningssenter med ulike dansehaller, kabareter og restauranter. Smuglerkneiper, spillebuler og prostitusjon fantes også regelmessig i distriktet til tross for de gjentatte politirazziaene. Nesten alle bygningene i det tidligere distriktet ble revet i 1930-årene for å frigjøre tomter til byggingen av det offentlige boligkomplekset. Mens mye av området besto av gamle og forfalne bygninger, ble de gamle leiegårdene langs Basin Street, noen av de fineste strukturene i byen, også revet. Byens myndigheter ønsket å gjøre alt de kunne for å slette det beryktede distriktet fra hukommelsen. Basin Street ble til og med døpt om til "North Saratoga" (selv om det historiske navnet kom tilbake ca. 20 år senere). En bemerkelsesverdig samling av fotografier av E. J. Bellocq som illustrerer prostituerte fra Storyville ble utgitt i 1971 under tittelen "Storyville Portraits". Sannheten om Rødhette. "Sannheten om Rødhette" er en amerikansk animasjonsfilm fra 2005. Filmen er basert på eventyret om Rødhette og ulven. Handling. Lille Rødhette er en klassisk historie, men det er mer til alle historier enn det man først tror. I denne historien begynner vi ved slutten. Pels- og fjærkledde politikonstabler fra dyreriket etterforsker uroligheter ved bestemors hytte. Bråket involverer en jente, en ulv og en øks. Anklagene er mange, innbrudd, forstyrrelse av ro og orden, forsøk på å spise noen, og bæring av øks uten lisens. Dessuten er det mistanker om at saken kan ha forbindelse med «Godteribanditten» som har stjelt oppskrifter fra godteributikker over alt. Oppvekstroman. Oppvekstroman er en romantradisjon som henter elementer fra dannelsesromanen. I disse romanene følger man som regel én hovedperson fra barndom og inn i voksenalder, med vekt på personlige utvikling i møte med skiftende modenhet og omgivelser. Karakteristikken «oppvekstroman» er ikke en trang kategori med strenge avgrensninger. Bøkene innen sjangeren kan variere i forhold til hvilke deler av livsløpet som skildres. Noen oppvekstromaner skildrer en gruppe unge, mens de fleste skildrer enkeltpersoner. Obilić. Obiliq (albansk), Obilić/Обилић (serbisk) er en by og kommune i Kosovo. Byen ligger rett nordvest for Pristina og er kalt opp etter Miloš Obilić. I den senere tid har de kosovoalbanske innbyggerene ytret ønsker om å forandre navnet til Kastrioti etter den albanske helten Gjergj Kastriot Skanderbeg. David Whitaker. David Whitaker (født 18. april 1928 i Knebworth, England, Storbritannia, død 4. februar 1980 i Fulham, London) var en britisk filmmanuskriptforfatter og romanforfatter. Han er mest kjent for sitt arbeid på science fiction-serien "Doctor Who", hvor han var manusredigereren på de første 51 episodene. Etter at han sluttet som manusredigerer gikk han over til å skrive historier for "Doctor Who". Hans historier inkluderer "The Crusade", "The Power of the Daleks" og "The Evil of the Daleks". Han skrev også dalek-tegneserien i barnebladet "TV Century 21" og teaterstykket "The Curse of the Daleks" i 1965. I 1964 ble Whitaker den første personen som skrev en bok basert på en "Doctor Who"-historie. Boken het "Doctor Who in an Exciting Adventure with the Daleks" og var basert på "The Daleks". Boka ble senere døpt om til "Doctor Who and the Daleks" da den ble utgitt på nytt av Target Books i 1973, mest sannynlig som en henvisning til filmen "Dr. Who and the Daleks" som også var basert på den samme historien. I 1965 skrev han den andre "Doctor Who"-boken. Denne var basert på hans egen historie: "The Crusade". Begge bøkene ble opprinnelig utgitt av Frederick Muller. Dalek-historien ble også utgitt som paperback av Armada. Anders Jacobsen (trener). Anders Jacobsen (født 18. april 1968) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han ble ansatt som trener for Skeid etter 2005-sesongen som endte med degradering til i 2. divisjon. Året før var han hovedtrener i Strømsgodset. I 2006 rykket han opp fra 2. divisjon til Adeccoligaen med Skeid. Ifølge Skeids offisielle hjemmeside vil ikke Jacobsen være trener for klubben i 2008, etter en avgjørelse av styret I 2009 overtok han som trener for 3. divisjonslaget Årvoll. Fluelarver (bioterapi). Fluelarver som brukes i bioterapi er en behandlingsform ("Maggot Debridement Therapy" – MDT) som går ut på at levende larver plasseres i åpne sår, på mennesker eller dyr, for å spise dødt vev og stimulere til vekst av friskt vev. José Ferrer. Jose Ferrer i filmen "Crisis" fra 1950 José Ferrer (født José Vicente Ferrer de Otero y Cintrón 8. januar 1912 i Santurce i Puerto Rico, død 26. januar 1992 i Miami i Florida i USA) var en puertorikansk-amerikansk skuespiller, regissør og komponist. José Ferrer vant en Oscar i 1950 for sin rolle som "Cyrano de Bergerac" i filmen med samme navn. Ferrer var gift flere ganger. 1938–1948 med Uta Hagen, 1948–1953 med Phyllis Hill, 1953–1961 med sangeren og skuespilleren Rosemary Clooney, og igjen 1964–1967. Ved hans død var han gift med Stella Magee. Med Clooney fikk han fem barn, deriblant Miguel Ferrer som også er skuespiller. Skuespilleren George Clooney er Rosemarys nevø. Eksterne lenker. Ferrer, José Ferrer, José Ferrer, José Ferrer, José Klassisk tid. Klassisk tid er perioden fra c. 500 f.Kr. (perserkrigene) til 323 f.Kr. (Aleksander den store) i gresk historie. Perioden blir kalt den klassiske på grunn av all kulturen som blomstret i denne perioden, og på grunn av påvirkningen den har hatt på den vestlige kultur i ettertiden. Kultur som templene på Akropolis i Athen, historieskrivingen til Herodot og Thukydid, tragediene til Aiskhylos, Sofokles og Euripides; filosofien til Platon og Aristoteles hører alle med i denne perioden. I tillegg faller det athenske demokratiet, som ble dannet i 508 f.Kr. og varte til 322 f.Kr., inn i den klassiske perioden. Perserkrigene. Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia, som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninnsette aristokratene i Naxos slo feil, og jonierne gjorde opprør mot perserne. Det ble, fra det greske fastlandet, sendt symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen. Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos. Etter nederlaget til Xerxes Is invasjon av Hellas, ledet den spartanske generalen Pausanias de hellenske styrkene mot perserne, Han var en upopulær kommandant som kan ha konspirert med perserne, og Sparta var ivrig etter å få slutt på krigen. De overleverte lederskapet for det pågående felttoget til Athen som ivret etter å overta. Det athenske sjøforbundet ble inngått i 477 som en offensiv og defensiv allianse mot Persia. De viktigste byene i forbundet var Athen, Khios, Samos og Lesbos, men mange av øyene og joniske byene sluttet seg til forbundet. Athen ledet sjøforbundet fra begynnelsen av, selv om skattekammeret ved grunnleggelsen ble lokalisert på øya Delos og hver stat i forbundet hadde lik stemmerett. Bidragene som hver stat ble påkrevd ble fordelt av Aristeides, leder for athenerne. Noen medlemmer skulle stille med skip, andre styrker, våpen eller penger. Et råd med alle byene møttes ved Delos jevnlig, antagelig for å overlevere sine bidrag til øya. Hver stat måtte avlegge en ed som ble innført av Aristeides og avlagt ved tempelet til Zevs. Eden bestod av å kaste jern i havet, forbundet skulle oppløses når jernet fløt. Perikles' tid. Rundt 462–461 bestemte lederskapet for det demokratiske partiet seg for at det var på tide å begrense Areopagos' makt. Areopagos var et tradisjonelt råd som var kontrollert av det athenske aristokratiet som en gang hadde vært det mektigste rådet i staten. Lederen for partiet og mentor til Perikles, Efialtes, foreslo en skarp redusering av Areopagos makt. Ekklesiaen (den athenske forsamlingen) adopterte Efialtes' forslag uten sterk motstand. Denne reformen signaliserte inngangen til en ny epoke av «radikalt demokrati». Perikles var forkjemper for en populistisk sosialpolitikk som leder for det demokratiske partiet. Etter at Kimon ble ostrakert, foreslo han først et dekret som lot de fattige se teater uten å måtte betale. Staten skulle dekke deres inngangsbillett. Med andre dekreter senket kravet til eiendom som lå til grunn for å kunne bli arkont i 458–457 og innførte generøs betaling for alle borgere som måtte tjene i juryen i Heliaia, høyesteretten i Athen, en gang rett etter 454. Men hans mest kontroversielle tiltak, var en lov i 451 som begrenset athensk borgerskap til de med athensk avstamning på begge sider. Slike tiltak fikk Perikles' kritikere til å regne ham som ansvarlig for den gradvis utartingen av det athenske demokratiet. Konstantine Paparrigopoulos, en betydelig moderne gresk historiker, hevder at Perikles forsøkte å ekspandere og stabilisere alle demokratiske institusjoner. Han innførte lovgivning som gav de lavere klassene tilgang til det politiske systemet og de offentlige embetene. Tidligere hadde de vært utestengt fra disse på grunn av begrensede midler eller enkel avstamning. Perikles trodde ifølge Samons at det var nødvendig å heve befolkningen som han så på som en ubrukt ressurs til athensk makt og det avgjørende elementet i athensk militær dominans. Flåten, ryggraden til athensk makt siden Themistokles dager, var f.eks. bemannet nesten fullstendig av medlemmer fra de lavere klassene. Kimon mente på den andre side at det ikke eksisterte ytterligere rom for demokratisk evolusjon. Han var sikker på at demokratiet hadde nådd sin høyde og at Perikles' reformer ledet til en stillstand av populisme. Ifølge Paparrigopoulos frikjente historien Kimon, siden Athen etter Perikles' død sank inn i en avgrunn av politisk uro og demagogi. Paparrigopoulos fastholder at en regresjon uten sidestykke på den tiden senket seg over byen, storheten forsvant som et resultat av Perikles' populistiske politikk. Ifølge en annen historiker, Justin Daniel King, dro folket nytte av radikalt demokrati individuelt, men det skadet staten. Donald Kagan mener at de demokratiske tiltakene Perikles satte i verk gav grunnlaget for en uangripelig politisk styrke. Kimon aksepterte til slutt det nye demokratiet motsatte seg ikke borgerskapslovene etter at han kom tilbake fra eksil i 451. Mordet på Efialtes i 461 f.Kr. banet vei for Perikles til å konsolidere sin autoritet. Han manglet robust opposisjon etter utvisningen av Kimon, og den ubestridte lederen for det demokratiske partiet ble den ubestridelige herskeren i Athen. Han beholdt makten nesten sammenhengende til han døde i 429 f.Kr. Perikles deltok i sin første militære handlinger under den første Peloponneskrigen som skyldtes hovedsakelig Athens allianse med Megara og Argos og den etterfølgende reaksjonen til Sparta. Han angrep Sikyon og Akarnania i 454. Så mislyktes han i å ta Oiniadia i Korintbukta, før han dro hjem til Athen. Kimon skal i 451 ha kommet hjem fra eksilet og forhandlet frem en fem års våpenhvile med Sparta etter et forslag fra Perikles, en hendelse som indikerte en endring i Perikles' politiske strategi. Perikles kan ha innsett viktigheten i Kimons bidrag i den pågående konflikten mot peloponneserne og perserne. Plutark hevder at Kimon inngikk en avtale om maktdeling med sin motstander. Perikles tok i henhold til denne for seg den interne politikken, mens Kimon ble leder for den athenske hær og drev felttog i utlandet. Dersom denne faktisk ble inngått, innebar denne avtalen en innrømmelse fra Perikles' side om at han ikke var en stor strateg. Kagan tror at Kimon tilpasset seg de nye tilstandene og fremmet et politisk ekteskap mellom Perikles' liberale og Kimons konservative. I midten av 450–årene satte athenerne i gang et mislykket forsøk på å støtte et egyptisk opprør mot Persia som førte til en lengre beleiring i en persisk festning i Nildeltaet. Felttoget kulminerte i en katastrofe i svært stor skala. Den beleirede styrken ble beseiret og ødelagt. Athenerne sendte i 451–450 tropper til Kypros. Kimon beseiret perserne i slaget ved Kypros, men døde av sykdom i 449. Perikles skal ha satt i gang begge felttogene til Egypt og Kypros, men noen forskere som Karl Julius Beloch, hevder at utsendingen av en så stor flåte stemmer bedre overens med Kimons politikk. Kalliasfreden kompliserer beretningen om denne kompliserte perioden. Den gjorde tilsynelatende slutt på fiendtlighetene mellom grekerne og perserne. Selve eksistensen til denne avtalen er omstridt, og dens punkter og forhandling er ambivalent. Ernst Badian tror at en fred mellom Athen og Persia først ble ratifisert i 463. Dersom dette stemmer var intervensjonene i Egypt og Kypros brudd på denne avtalen. Videre ble den reforhandlet etter felttoget på Kypros og tredte i kraft igjen i 449–448. John Fine foreslår på den annen side at den første freden mellom Athen og Persia ble inngått i 450–449 som resultat av Perikles' strategiske kalkulering om at videre konflikt med Persia undergravet Athens evne til å spre sin innflytelse i Hellas og i Egeerhavet. Kagan tror Perikles brukte Kallias, en svoger av Kimon, som symbol på enhet og brukte ham flere ganger for å forhandle frem viktige avtaler. Våren 449 foreslo Perikles kongressdekretet som førte til et møte («kongress») av alle greske stater for å vurdere spørsmålet om gjenoppbygging av templene som ble ødelagt av perserne. Kongressen mislyktes på grunn av Spartas motstand, men Perikles reelle intensjoner forblir uklare. Noen historikere mener at han ønsket å sette i gang en slags konføderasjon av alle de greske byene, andre tror han ønsket å sikre athensk lederskap. Ifølge historikeren Terry Buckley var målet for kongressdekretet et nytt mandat for det athenske sjøforbundet og for innsamling av «foros» (skatter). Under den andre hellige krig ledet Perikles den athenske hæren mot Delfi og gjeninnsatte Fokis' herredømme over orakelet. Perikles engasjerte seg i 447 i utvisningen av barbarene fra den thrakiske halvøya Gallipoli for å etablere athenske kolonier i regionen. Men på dette tidspunktet ble Athen alvorlig utfordret av en rekke opprør blant sine allierte. Oligarkene i Theben konspirerte mot den demokratiske fraksjonen i 447. Athenerne krevde deres umiddelbare overgivelse, men etter slaget ved Koroneia, ble Perikles tvunget til å avgi Boeotia for å få tilbake fanger som ble tatt i slaget. Med Boeotia på fiendtlige hender, ble Fokis og Lokris ustyrlige og falt raskt under de fiendtlige oligarkenes kontroll. Et enda farligere opprør brøt ut i 446. Évvia og Megara gjorde opprør. Perikles krysset over til Évvia med sine styrker, men ble tvunget til å dra hjem da den spartanske hæren invaderte Attika. Gjennom bestikkelser og forhandlinger dempet Perikles den umiddelbare trusselen, og spartanerne dro hjem. Da Perikles senere ble konfrontert med bruken av offentlige midler, ble ikke en utgift på 10 talenter rettferdiggjort i tilstrekkelig grad, siden de offisielle dokumentene bare henviste til penger brukt til «svært alvorlig formål». Det «alvorlige formålet» (først og fremst bestikkelser) var så opplagt for tilhørerne at de godkjente utgiften uten videre diskusjoner og selv uten undersøkelser av hendelsen. Etter at den spartanske trusselen var fjernet, krysset Perikles tilbake til Évvia for å knuse opprøret der. Han straffet der landeierne i Khalkis som mistet sine eiendommer. Innbyggerne i Istiaia som i mellomtiden hadde drept mannskapet på en athensk trirem, ble fjernet og erstattet av 2000 bosettere. Krisen ble offisielt gjort slutt på av trettiårsfreden (vinteren 446–445) hvor Athen gav avkall på de fleste områdene og interessene på det greske fastlandet som byen hadde skaffet seg siden 460. Både Athen og Sparta var enige om ikke å forsøke å vinne hverandres allierte til sin side. De demokratiske og konservative fraksjonene konfronterte hverandre i 444 f.Kr. i en hard maktkamp. Den ambisiøse nye lederen til de konservative, Thukydid (må ikke forveksles med historikeren med samme navn), anklaget Perikles for uansvarlighet og kritiserte måten han brukte penger på de pågående byggearbeidene. Thukydid klarte innledningsvis å få ekklesiaen på sin side, men da Perikles inntok gulvet, satte han de konservative på plass. Han svarte resolutt med å foreslå at han skulle betale fornyelsen av egen lomme på den betingelsen at han fikk sette inskripsjoner til ære for hans eget navn. Han ble møtt med applaus, og Thukydid led et uventet nederlag. Athenerne ostrakiserte Thukydid for ti år i 442 og Perikles var igjen den ubestridte lederen i den athenske politiske arena. Perikles ønsket å stabilisere Athens herredømme over sin allianse og å opprettholde dens dominans i Hellas. Prosessen der det athenske sjøforbundet ble forvandlet til et athensk imperie regnes vanligvis å ha begynt lenge før Perikles' tid, siden forskjellige allierte i forbundet valgte å betale skatt til Athen istedet for å bemanne skip til forbundets flåte. Men forvandlingen ble akselerert og ført til sin konklusjon gjennom tiltak satt i verk av Perikles. Det siste stedet i endringen til imperium kan ha blitt utløst av Athens nederlag i Egypt, siden dette utfordret byens herredømme i Egeerhavet og førte til opprøret til flere allierte som Milet og Erythrai. Athen overførte skattekisten til alliansen fra Delos til Athen i 454–453 f.Kr., enten på grunn av en genuin frykt for sin sikkerhet etter nederlaget i Egypt og de alliertes opprør, eller som en unnskyldning for å skaffe seg kontroll over forbundets finanser. Innen 450–449 var opprørene i Milet og Erythrai slått ned, og Athen gjeninnførte sitt styre over forbundets allierte. Kliarkos foreslo rundt 447 myntdekretet som innførte athenske sølvmynter, vektenheter og måleenheter hos alle de allierte. Ifølge et av dekretets provisjoner skulle overskuddet fra pregingen gå til et spesielt fond, og alle som foreslo å bruke det på annen måte kunne dømmes til døden. a>. Angelos Vlakhos kalte dette et av de største underslagene i menneskehetens historie. Det var fra denne alliansens skattekiste at Perikles hentet midlene som trengtes til å gjennomføre hans ambisiøse plan som var sentrert rundt det «perikleanske Akropolis» som inkluderte Propylaia, Parthenon og den gyldne statuen av Athene, skulpturert av Perikles' venn, Fidias. Perikles foreslo i 449 et dekret som tillot bruken av 9000 talenter for å finansiere det betydelige gjenoppbyggingsprogrammet til de athenske templene. Angelos Vlakhos, en gresk akademiker, poengterer at bruken av alliansens skattekiste som ble lagt opp til og iverksatt av Perikles, er en av de største underslag i menneskehetens historie. Denne feilaktige bruken finansierte derimot noen av de mest fantastiske kunstneriske verkene i antikkens verden. Den samoiske krig var den siste betydelige militærhendelsen før Peloponneskrigen. Etter at Thukydid ble sendt i eksil, ble Perikles gjenvalgt som general, det eneste embetet han offisielt hadde, selv om hans innflytelse var så stor at han var "de facto" statens hersker. Samos var i 440 i krig med Milet om kontrollen over Priene, en antikk by i Jonia ved foten av Mykale. Miletene kom til Athen for å fremme sin sak mot samoerne. Athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for dom i Athen, men samoerne nektet. Perikles svarte med å godkjenne et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos som «anklaget folket der, at selv om de fikk ordre om å avbryte sin krig mot miletene, fulgte de ikke ordre.» I et sjøslag beseiret athenerne ledet av Perikles og ni andre generaler styrkene til Samos og innsatte en administrasjon på øya. Da samoene gjorde opprør mot athensk styre, tvang Perikles opprørerne til å kapitulere etter en hard beleiring på åtte måneder som resulterte i betydelig misnøye blant athenske sjømenn. Perikles kuet så et opprør i Bysantium, og da han dro hjem til Athen, gav han en begravelsestale til ære for soldatene som døde i ekspedisjonen. Perikles ledet mellom 438 og 436 Athens flåte i Pontos og etablerte vennskapsforbindelser med de greske byene i regionen. Perikles fokuserte også på interne prosjekter som befestningen av Athen (byggingen av den «midtre muren» rundt 440) og opprettelsen av nye klerukhier som Andros, Naxos og Thurii (444) i tillegg til Amfipolis (437–436). Peloponneskrigen. Kart som viser krigens gang Den første Peloponneskrigen brøt ut mens Athen var i krig mot perserne. Konflikten begynte med at Megara meldte seg ut av det peloponnesiske forbundet og gikk i allianse med Athen. Dette førte til at Korint, som også var medlem av forbundet, kom i konflikt med Athen. Sammen med andre medlemmer av det peloponnesiske forbundet gikk Korint i krig mot Athen. Sparta var på denne tiden svekket på grunn av et helotopprør som hadde kommet i kjølvannet av jordskjelvet i 469 f.Kr. Av den grunn var spartanerne lite villige til å delta i en krig, men etter som krigen gikk dårlig for Korint og dets allierte, ble Sparta tvunget inn i krigføringen. Med Sparta i føringen foretok det peloponnesiske forbundet en ekspedisjon i Midt-Hellas i 457 f.Kr., der de blant annet tok kontrollen over oraklet i Delfi. På denne tiden hadde Athen sluttet fred med perserne i Kalliasfreden, og var kampklar med full styrke mot det spartanske angrepet. Det gikk imidlertid ikke Athens vei, da de tapte stort i slaget ved Tangara i 457. Sparta på sin side, som ikke ønsket en direkte konfrontasjon med Athen, utnyttet ikke seieren, og vendte heller hjemover. I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen. Sparta hadde stadig helotene som en intern trussel, og var lite villige til å gå til krig mot Athen. Spartanerne innså at Athen hadde brutt trettiårsavtalen, noe som betydde krig, men spartanerne var mer interessert i å få i land en diplomatisk løsning. Det første diplomatiske forsøket gikk mot Perikles selv, den mektigste mannen i Athen, og den mest ivrige i Athens ekspansasjonspolitikk. Sparta prøvde å vende athenerne mot Perikles ved å bruke hans slekt, alkmaionidenes, mot ham, en slekt det hvilte en forbannelse over. Klarte de å få athenerne til å ostrakere Perikles var det langt mer sannsynlig at Athen ville inngå et diplomatisk kompromiss. Men Sparta misslyktes, for Perikles klarte å overbevise sine medborgere til å avvise det spartanske kravet. Sparta prøvde nok et diplomatisk forsøk på å avverge krigen. Denne gangen ba de Athen om å heve vedtekten mot Megara. Athen hadde straffet Megara med å hevde at de hadde krenken religionen ved å dyrke i et område som var tilæret gudinnen Demeter. Som straff ble megarerne nektet adgang til agora i Athen og alle havnene i det athense imperiet. Spartanerne lovte å unngå krig hvis Athen opphevet straffen, men Perikles agiterte for vedtaket skulle stå bi. Etter kort tid fikk han de fleste athenerne over på sin side, og krigen var ikke til å unngå. I krigens syttende år kom det en beskjed til Athen om at en av deres allierte på Sicilia var under angrep av Siracusa. Folket i Siracusa var etnisk sett doriske, som spartanerne, mens athenerne og deres allierte på Sicilia var joniske. Athen følte seg forpliktet til å hjelpe sine allierte. Athenerne handlet ikke utelukkende etter altruisme. Anført av Alkibiades hadde de som mål å erobre hele Sicilia. Siracusa var omtrent like stor som Athen, så en erobring av øya hadde gitt Athen enorme ressurser. I den siste fasen av forberedelsene til avgang mot Sicilia ble noen religiøse statuer ødelagt, og Alkibiades ble anklaget for religiøst lovbrudd. I frykt for å bli urettferdig dømt, flyktet Alkibiades til Sparta og Nicias ble satt i hans plass. Etter sitt frafall, infomerte Alkibiades spartanerne om Athens planer. Han sa at athenerne hadde tenkt å brukt Sicilia som et springbrett for erobringen av Italia, og at de skulle bruke ressursene og soldatene fra de nye erobringene til å erobre hele Peloponnese. Den athenske flåten bestod av over 100 skip og rundt 5000 infanteri. Kavaleri var begrenset til rundt 30 hester som ikke var noen utfordring mot det mangfoldige og godt trente siracusiske kavaleriet. Da de landet på Sicilia, fikk Athen umiddelbart støtte fra flere byer. I stedet for å gå rett til angrep, nølte Nicias med å blåse i krigshornene. Da vinteren kom, ble athenerne tvunget til å trekke seg tilbake, og de tilbrakte vinteren med å samle til seg allierte og forberede anmarsjen mot Siracusa. Forsinkelsene gav Siracusa muligheten til å be Sparta om hjelp, som sendte sin general, Gylippos, til Sicilia med forsterkninger. Da Gylippus ankom Sicilia gjorde han det samme som athenerne hadde gjort, nemlig å støtte seg til flere sicilianske byer. Den spartanske generalen tok kommandoen over de siracusiske styrkene og klarte gjennom flere slag å slå athenerne, og forhindre dem i å innta byen. Nikias sendte deretter bud til Athen der han spurte om forsterkninger. Demosthenes ble valgt til å lede en flåte til Sicilia som skulle komme Nikias til unnsetning. Flere kamper ble utkjempet på Sicilia, og igjen klarte Siracusa og dets allierte å slå Athen. Demosthenes ba om at de skulle trekke seg tilbake til Athen, men Nikias nektet. Etter ytterligere nederlag måtte Nikias til slutt gi seg og godta en tilbaketrekning. Ferden tilbake til Athen ble imidlertid avbrutt den 27. august 413 f.Kr. av et dårlig varsel, i form av en måneformørkelse. Dette tvang athenerne inn i et stort sjøslag i den store havnen ved Siracusa, der athenerne nesten ble utslettet. Nikias og Demosthenes marsjerte innenlands med de resterende styrkene for å finne allierte, men de ble nådeløst innhentet av det siracusiske kavaleriet og drept. De som overlevde ble alle tatt som slaver. Dette var begynnelsen på slutten for Athen som stormakt. Krigen fortsatte med en rekke athenske seire til sjøs, men splittelse hersket etter en mindre spartansk seier av Lysander i slaget ved Notion. Alkibades ble ikke gjenvalgt som general. Han trakk seg tilbake og forlot Athens skjebne i hendene på en ny, slu general. Lysander var en unik spartaner, en god sjøkommandant med gode kontakter hos perserne. Etter slaget ved Arginusai, der athenerne mistet 12 skip, klarte ikke athenerne å redde mannskapet på grunn av dårlig vær. Athenerne skyldte heller på generalene, og fikk dem alle henrettet. Noe som førte til at moralen blant resten i marinen ble ødelagt. Lysander så mulighetene dette ga ham og seilte umiddelbart til Hellespont, kornkammeret til Athen. Truet av sult, var den athenske flåten nødt til å følge etter. Lysander klarte å lure athenerne inn i en felle og slo dem totalt i slaget ved Aigospotamoi, der 168 skip sank og bare 12 slapp unna. En av de som kom seg unna var strategosen Konon, som flyktet til Kypros i frykt for dommen han ville få i folkeforsamlingen. Athenerne led av sult og sykdom etter den langvarige beleiringen, og måtte til slutt overgi seg i 404 f.Kr. Demokratene ved Samos, lojal til slutten, holdt ut litt lenger, og fikk til slutt muligheten til å flyke med livet i behold. Overgivelsen strippet Athen for sine murer, flåte og alle hennes oversjøiske eiendeler. Korintkrigen. Etter Peloponneserkrigen stod Sparta igjen som seierherre og fikk snart kontrollen over områdene som før var Athens imperium. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet. Spartas allierte ble ytterligere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet Elis i 402. Elis var et medlem av det peloponnesiske forbund som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis. Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til Jonia i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong Agesilaos forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i Lydia til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som Sardis. Satrapen Tissafernes ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, Tithraustes, bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen Farnabazos. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine. Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte Timokrates fra Rhodos, en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig. Athen fikk nokså tidlig i Korintkrigen tilbake herredømmet til sjøs, og dette gjorde endelig slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athens suksess alarmerte derimot perserne som så konturene av et nytt athensk imperium, og skiftet dermed til Spartas side. Med denne trusselen hengende over seg, hadde ikke Theben, Korint og Athen annet valg enn å inngå en fredsavtale. I årene som fulgte fredsavtalen, dro de to statene som hadde ansvaret for dens struktur, Persia og Sparta, nytte av fordelene de hadde skaffet seg. Persia var fri fra både athensk og spartansk innblanding i sine asiatiske provinsen, konsoliderte sitt grep på det østlige Egeerhavet og erobret både Egypt og Kypros innen 380. Sparta dro nytte av den autonome klausulen i freden til å bryte opp enhver koalisjon som de anså som en trussel fra sin formaliserte posisjon på toppen av det greske politiske systemet. Illojale allierte ble hardt straffet. Et eksempel var Mantinei som ble brutt opp i fem landsbyer. Med Agesilaos som statsoverhode som talte for en aggressiv politikk, gjennomførte spartanerne felttog fra Peloponnes til den fjerne Khalkidis–halvøya. Deres dominans over fastlandet i Hellas ville vare i ytterligere seksten år før den ble knust i slaget ved Leuktra. Krigen markerte også begynnelsen på Athens gjenoppstandelse som maktfaktor i den greske verden. Med sine murer og sin flåte gjenoppbygd, var athenerne i en posisjon der de kunne vende sine øyne over sjøen. Innen midten av det 4. århundre f.Kr. hadde de samlet en organisasjon av egeiske stater kjent som den andre athenske konføderasjon og fått tilbake i det minste deler av det de hadde mistet i nederlaget i 404 f.Kr. Friheten til de joniske grekerne hadde vært en samlende sak siden begynnelsen av det 5. århundret f.Kr., men etter Korintkrigen gjorde ikke statene på fastlandet flere forsøk på å blande seg inn i Persias kontroll over regionen. Etter et århundre med uro og kamp, hersket Persia over Jonia uten innblanding eller uro i over 50 år, frem til tiden til Aleksander den store. Aleksander den store. Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander den store avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granicus-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassos i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer. Han snudde så innover i Lilleasia, og passerte gjennom den antikke frygiske hovedstaden Gordium hvor Aleksander løste den gordiske knuten. Kart over riket til Aleksander Aleksander krysset de kilikiske portene og møtte den persiske hovedarméen under kommando av Dareios III Codomannus ved slaget ved Issos i 333 f.Kr. før han fortsatte langs Middelhavskysten, der han erobret Tyros og Gaza etter berømte beleiringer. Aleksander passerte nær Jerusalem, men besøkte antagelig ikke byen. I 332-331 f.Kr ble Aleksander ønsket velkommen som frigjører i Egypt. Han grunnla Alexandria i Egypt, som skulle bli den blomstrende hovedstaden til Ptolemei-dynastiet etter hans død. Aleksander forlot Egypt og marsjerte vestover inn i Assyria for å slå Dareios III og en tredje persisk armé i slaget om Gaugamela. Da Dareios ble tvunget til å flykte fra slagmarken etter at hans vognfører ble drept, jaget Aleksander ham så langt som til Arbela. Da Dareios flyktet over fjellene til Ekbatana (dagens Hamadan), marsjerte Aleksander til Babylon. Fra Babylon gikk Aleksander til Susa, en av akamenidenes hovedsteder og kapret skattekamrene. Han sendte hoveddelen av sin hær til Persepolis, den persiske hovedstaden, via den kongelige veien, mens han stormet og kapret de persiske porter (i dagens Zagros-fjellene) for så å sprinte til Persepolis før skattekamrene kunne bli plyndret. Han lot forbundets styrker plyndre Persepolis, og han satte fyr på det kongelige palasset til Xerxes I, angivelig som hevn for nedbrenningen av Akropolis i Athen i løpet av andre perserkrig. Han satte så etter Dareios som ble kidnappet og drept av tilhengere av Bessus, hans bactrianske satrap. Bessus utropte seg som Dareios' etterfølger, tok navnet Artaxerxes V og trakk seg tilbake inn i Sentral-Asia for å føre geriljakrig mot Aleksander. Med Dareios' død, erklærte Aleksander krig for hevn og ga sine greske soldater og andre allierte fri fra tjeneste i forbundets felttog (selv om han lot de som ønsket det verve seg på nytt som leiesoldater i hans imperiske armé). Hans tre år lange kampanje mot Bessus og etterfølgeren Spitamenes tok ham gjennom Media, Parthia, Aria, Drangiana, Arakosia, Bactria og Skytia. I prosessen erobret og grunnla han på nytt Herat og Samarkand og en rekke nye byer, alle kalt Aleksandria. En av byene lå nær dagens Kandahar i Afghanistan, en annen på grensen til dagens kinesiske Turkestan, Aleksandria Eskat («Den lengst borte»). Aleksander vendte sin oppmerksomhet i 326 f.Kr. mot India. Kong Omphis, hersker av Taxila, overgav byen til ham. Mange mennesker hadde flyktet til en høytliggende festning/stein kalt Aornos. Aleksander stormet Aornos (se beleiringen av Aornos). Han kjempet et episk slag mot den indiske monarken Purushotthama (Porus) i slaget om Hydaspeselven (326). Etter seieren inngikk han en allianse med Porus og gjorde ham til satrap i sitt eget kongedømme. Aleksander fortsatte å erobre alle hovedbielvene i Indus. Øst for kongedømmet til Porus, nær Ganges, lå det mektige kongedømmet Nanda. Utmattede og livredde for å møte enda en gigantisk indisk hær ved Ganges, gjorde hæren mytteri ved Hyfasis (dagens Beas) og nektet å marsjere lenger øst. Etter et møte med sin offiser, Coenus, ble Aleksander overbevist om at det var bedre å snu. Aleksander ble tvunget til å snu sørover og erobret seg vei ned Indus til havet. Han sendte store deler av sin hær til Karmania (dagens sørlige Iran) med general Krateros og satte sammen en flåte for å utforske kysten langs Persiagulfen under admiral Nearkhos, mens han ledet resten av sine styrker tilbake til Persia via den sørlige ruten gjennom Gedrosia (dagens Makran). Det ser ut til at Aleksander kun plyndret og vandaliserte de små, like krigerske kongedømmene i det som i dag er Pakistan. Da Aleksander døde i Babylon i 323, hadde han lagt grunnlaget for en sammensmeltning av kulturer som ble kjent som hellenismen. Informatør. Informatører ivaretar informasjons- og kommunikasjonsfunksjonen i en organisasjon. Målet for arbeidet er å bedre omdømmet for organisasjonens virksomhet. Mulige titler: Informasjonskonsulent, -rådgiver eller -ansvarlig. Fagutdannelse innen informasjon og samfunnskontakt kan tas ved Høgskolen i Hedmark (Rena), på Høgskulen i Volda og ved Norges Markedshøyskole. Christianna Brand. Christianna Brand er et pseudonym for Mary Christianna Milne, gift som Mary Christianna Lewis (født 17. desember 1907 i Britisk Malaya, død 11. mars 1988 i London), en britisk forfatter. Mary Christianna Milne vokste opp i Malaya og India. Hun kom til England for å gå på klosterskole, men på grunn av farens økonomiske problemer ble hun tvunget til å avbryte utdanningen. Etter dette hadde hun en rekke yrker, inkludert modell, danser, guvernante og ekspeditrise før hennes første kriminalroman "Death in High Heels" ble utgitt i 1941. Mindre enn et år senere fulgte den første romanen med hennes faste detektiv, Inspector Cockrill ved Kent County Police. Disse to bøkene innledet den serien på åtte detektivromaner forfattet mellom 1941 og 1955 hun særlig er kjent for. Christianna Brand er blitt berømmet som en av de siste og beste forfatterne av klassisk mysteriekrim. Hennes mest populære kriminalroman "Green for Danger", lagt til London under Blitzen, ble beæret med en plassering på britiske Crime Writers' Associations liste over verdens 100 beste kriminalromaner. Brand skrev også innen andre sjangere, og hennes barnebøker om guvernanten Matilda er blitt klassikere i engelsktalende land. De er flere ganger filmatisert for TV, og i 2005 dannet de grunnlaget for spillefilmen "Nanny McPhee". Brand brukte også pseudonymene Mary Ann Ashe, Annabel Jones, Mary Roland, and China Thompson. William Holden. William Holden (født William Franklin Beedle jr. 17. april 1918 i O'Fallon i Illinois, død 12. november 1981 i Santa Barbara i California) var en amerikansk skuespiller. William Holden vant en Oscar for sin rolle som "Sergeant J.J. Sefton" i filmen "Dronningen slår begge veier" "(Stalag 17)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Trivia. I sangen Tom's Diner av Suzanne Vega synger hun om en skuespiller som nettopp har dødd. Denne skuespilleren var William Holden, hvis dødsfall ble publisert i avisene 18. november 1981. Cair Paravel. Cair Paravel er den fiktive hovedstaden i eventyrlandet Narnia, en fantasiverden som ble skapt av forfatteren C. S. Lewis som sted for hans syv romaner i "Narnia-serien" for barn som ble utgitt i tidsrommet 1950–1956. Ifølge profetien skulle fire menneskebarn («to sønner av Adam og to døtre av Eva») sitte på de fire tronene i Cair Paravel og styre landet. Cair Paravel var ikke hovedstad hele tiden. Den onde Dronning Jadis/Heksa Hvit brukte sitt eget slott i nord som sin hovedstad. Hun fryktet Aslan (skaperen av landet) og holdt seg i flere hundre år borte fra Narnia. Årsaken til dette var et tre, hun hadde spist et eple av et tilsvarende tre for å få evig ungdom. Ettersom hun tok eplet til egen vinning var bare lukten av treet nok til å holde henne borte. Kong Miraz, som hadde begått drap for å få tronen, hadde slottet Miraz som hovedstad. Det var bare de som på lovlig måte hadde tilegnet seg tronen som brukte Cair Paravel som hjem og hovedstad. Ellezelles. Ellezelles er et sted og en kommune i provinsen Henegouwen (Hainaut) i Belgia. Ellezelles ligger 65 km sørvest for hovedstaden Brussel. Edwin van Ankeren. Edwin van Ankeren (født 13. august 1968) er en nederlandsk tidligere fotballspiller. Han var betraktet som et stort talent, og da han ble kjøpt av PSV Eindhoven var prisen rundt 18 millioner kroner, noe som den gang var betraktet som en høy overgangssum. I Norge er han mest kjent fra sin tid i Odd Grenland, dit han kom sommeren 2001, først på lån, senere permanent, og ble ut sesongen 2003. Etter dette var han spillende trener for 2. divisjonsklubben Tollnes, som han forlot av personlige årsaker i 2005. Han ga seg som fotballspiller i 2006, og er i dag hjelpetrener for FC Omniworld i nederlandsk Førstedivisjon (nivå 2). Han har etter karrieren som fotballspiller også drevet et treningsstudio i Amsterdam og arbeidet ett år som konsulent for en kjemisk bedrift. Han var også et av flere alternativer som ny trener for Odd Grenland før sesongen 2008, og han har fortsatt et nært forhold til klubben. I Odd ble han raskt en favoritt blant supporterne, og allerede i sin første sesong i klubben ble han kåret til årets spiller av supporterklubben Oddrane i 2001. Da han spilte for Eendracht Aalst ga klubben ut sangen «Ik dans voetbal» («Jeg danser fotball») med van Ankeren som vokalist. Markus. Markus, eller Marcus, er et guttenavn av latinsk opprinnelse. På engelsk er den vanlige formen Mark. Navnet har trolig sin opprinnelse fra den romerske krigsguden Mars, og oversettes derfor ofte med «sterk kriger». Fra latin er det også forbundet med et ord som betyr «hammer», og navnet kan oversettes som «en slagkraftig mann». En kjent navnebærer er evangelisten Markus. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Marcus i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet økte i popularitet i Norge fra 1990-tallet og var topp rundt 2000-årene. Théophile Gautier. Pierre Jules Théophile Gautier (født 30. august 1811, død 23. oktober 1872) var en fransk poet, dramatiker, forfatter, journalist og litteraturkritiker som er mest husket for sine ballettmanuskripter "Giselle" (1841) og "La Peri" (1843). Han regnes som en av de aller fineste og lødige franske forfattere i den romantiske perioden. Han utmerket seg allerede i ung alder som essayist og dikter, ble sammen med Victor Hugo og Gérard de Nerval, medlem i en klikk av fremstående forfattere som bekjent seg til de romantiske idealer. Hans begavelse for malerisk fantasi og uvanlige talegaver, som kom tilsyne i "Albertus" (1832) og "Dødens komedie" (1838), nådde sitt høydepunkt i "Emalje og kaméer" (1852). Gautiers følsomhet for skjønnhet og trang til formal perfeksjon inspirerte Charles Baudelaire og "Parnass-bevegelsen". Etter 1835 tjente Gautier til livets opphold som journalist, romanforfatter og reiseskribent. Han skrev tallrike leilighetsartikler og reportasjer for Paris-pressen og utviklet seg til en innflytelsesrik kritiker av kunst, litteratur og teater. Han første betydelige roman, "Frøken Maupin" (1835), ble innledet av et vittig og provoserende manifest om "Kunsten for kunstens egen skyld". En fruktbart oppfinnsom mengde prosa fulgte, innbefattet "Unge Frankrike" (1833), et hengivent satirisk portrett av utskeielsene hos hans samtidige: "Den døde elsker" (1836), en uforliknelig skrevet spøkelsehistorie, og "Mumiens kjærlighetshistorie" (1856), en historisk roman fra det gamle Egypt. Gautier drev en utstrakt reisevirksomhet for å skaffe stoff til "En romantiker i Spania" (1845), "Reiser i Italia" (1852), "Dagens Konstaninopel" (1853), "Reiser i Russland" (1867) og en roman lagt til England, "Vakre Jenny" (1865). Han skrev også to skuespill, men hans forsøk på skrive drama var mindre vellykket enn hans to ballettmanuskripter, "Giselle" (1841) og "La Peri" (1843). Seljestad ungdomsskole. Seljestad ungdomsskole er lokalisert i bydelen Seljestad i Harstad og har over 300 elever fra 8. til 10. klassetrinn. Rektor er Dag Ivar Bådsvik. Han er vikar for Roald Albrigtsen inntil videre. Elever fra Seljestad barneskole, Medkila skole, Kanebogen skole og Stangnes skole fortsetter normalt grunnskolen på denne ungdomsskolen, som ligger rett ovenfor Seljestadveien. Et nytt skolebygg sto klart våren 2011. Rivingen av de gamle skolebygningene begynte i juni 2011. Den nye skolen fikk en prislapp på ca 156 millioner kroner og er et veldig moderne bygg med plass til 12 klasser. Nå bygges det en egen idrettshall som vil ha et lignende design som skolen. Feidippides. Pheidippides (gresk: Φειδιππίδης, noen ganger kalt Phidippides eller Philippides) var en helt i antikkens Hellas, og er den sentrale figuren i myten som har vært inspirasjonen til dagens sportsgren maraton. Den tradisjonelle historien beretter at Pheidippides, en athensk budbringer, løp 42 km (42 195m) fra slagmarken ved byen Marathon til Athen for å melde om den greske seieren over Persia i slaget ved Marathon med ordene "«Νενικήκαμεν!»" ("Nenikekamen", vi vant!), og som døde på stedet. Mange oppgir feilaktig historieskriveren Herodot som kilde til denne historien. Han skrev imidlertid historien om perserkrigene i sin Historie (om lag 440 f.Kr.) Steg for steg. "Steg for Steg" (originaltittel: "Step by Step") er en amerikansk TV-serie som omhandler familiene Lambert og Foster, Frank Lambert med ungene JT, Al og Brendan, Carol Foster med ungene Dana, Karen og Mark. Serien gikk på ABC fra 1991 til 1998. Frank og Carol gifter seg spontant når de møter hverandre på en ferie, og dermed ender de to familiene opp med å måtte lære seg å leve sammen. Familien får snart et ekstra medlem, nemlig Franks nevø, Cody, spilt av Sasha Mitchell. Dynamikken mellom Dana og Cody blir sentral i serien. Cody forsvinner mot slutten av sesong 5, men kommer tilbake for en gjesteopptreden i seriens nest siste episode. I sesong 4 blir Carol gravid og føder datteren Lily, som raskt blir ca 5 år. Lily spilles av Emily Mae Young. I sesong 6 og 7 får JT selskap av bestevennen sin, Rich, spilt av Jason Marsden. Rich og Dana blir raskt kjærester. JT får seg også kjæreste til slutt, nemlig guttejenta Samantha, "Sam", spilt av Alexandra Adi. Brendan er ikke med i sesong 7, men fraværet hans blir aldri forklart eller nevnt. Frank Lambert spilles av Patrick Duffy og Carol Foster spilles av Suzanne Somers. Knud Lavard. Knud Eriksson Lavard (født 1096 i Roskilde, død 7. januar 1131 i Haraldsted Skog ved Ringsted) var en dansk adelsmann. Han var sønn av Erik Eiegod og Bodil Thrugotsdatter, og ble utpekt av kong kong Niels til jarl av Sønderjylland i 1115, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug av Holsten, og tok også samme tittel for sitt danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig. Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7. januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen. Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheter som senere oppsto i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren. Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr "herre" på saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet "brødgiver", jf. engelsk "lord". Knud Lavard var gift med Ingeborg av Kiev (Ingeborg Haraldsdatter), og med henne fikk han i 1131 den senere kong Valdemar den store. Han ble født bare 14 dager etter sin fars død. I tillegg hadde de tre døtre; "Margret", gift med Stig Hvitelær (=Hvide) i Skåne, Kristin, gift med Magnus Blinde i Norge og Katarina (Karin). I 1169 fikk Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen. Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der. Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde. Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted. Referanser. Lavard, Knud Lavard Lavard, Knud Lavard, Knud Diana Wynne Jones. Diana Wynne Jones (født 16. august 1934, død 26. mars 2011) var en britisk forfatter fra London. Hun skrev hovedsakelig bøker i sjangeren fantasy, både for barn og voksne. The Merlin Conspiracy. "The Merlin Conspiracy" er en bok skrevet av Diana Wynne Jones. Handlingen foregår i en parallell verden kalt Blest. Det foregår en konspirasjon mot den engelske kongen, og den unge jenta Roddy må sammen med kameraten Grundo prøve å varsle landets ledere om den overhengende faren. Samtidig ankommer Nick Blest fra vår egen verden. Niels W. Gade. Niels Wilhelm Gade eller Niels W. Gade, (født 22. februar 1817 i København, død 21. desember 1890 i Danmark) var en dansk komponist og dirigent. Gjennom flere årtier var Gade den dominerende skikkelsen i dansk musikkliv. Hans mest kjente verk er nok «Brudevalsen» (fra "Et Folkesagn"), samt «Elverskud» (ballade for soli, kor og orkester). Niels W. Gade fikk sitt gjennombrudd som komponist som 24-åring i 1841 med fantasi-ouverturen "Efterklange af Ossian". Hans Symfoni nr. 1 "På Sjølunds fagre Sletter" ble uroppført av Felix Mendelssohn med Gewandhausorkestret i Leipzig. Den var en så stor suksess, at Mendelssohn tilbød ham å bli sin assistent. Han slo seg ned i byen og ble fort et stort navn i Tyskland. Ved Mendelssohns død i 1847 overtok Gade hans stilling som sjef for orkestret. I forbindelse med utbruddet av den dansk-tyske krig i 1848, valgte Gade imidlertid å vende hjem til Danmark, hvor han som direktør for både Musikforeningen og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium hadde stor innflytelse på det danske musikkliv i annen halvdel av 1800-tallet. Denne innflytelsen skulle etterhvert bli utfordret av andre musikkselskap, som for eksempel Euterpe, stiftet av Chr. Fr. Emil Horneman og blant andre Edvard Grieg i København i 1865. Etter Gades død i 1890 avtok innflytelsen fra hans person og musikk raskt. Hans musikk hadde – bortsett fra de tidligere nevnte verk – ikke den store holdbarhet, og snart var den feiet av banen av de nye tendenser, som kom med bl.a. Carl Nielsens musikk på begynnelsen av 1900-tallet. Kulturkanonen. «Elverskud» er tatt opp i den danske Kulturkanonen. Høst (band). Høst var et norsk band med base i Indre Østfold som spilte musikk i grenselandet mellom hardrock og progressiv rock. Bandet eksisterte mellom 1973 og 1978 og var et av de første rockebandene som benyttet seg av norske tekster. Bestående av Svein Rønning (gitar), Lasse Nilsen (gitar), Knut R. Lie (trommer), Geir Jahren (vokalist) og Bernt Bodahl (bass) spilte Høst inn sin første plate "På sterke vinger" som ble utgitt på Polygram i 1974 på seks dager. Plata ble godt mottatt, og kort tid etter forlot Lie bandet til fordel for Bazar. Det tok heller ikke lang tid før Rønning og Nilsen forlot bandet og startet Déjà Vu. Nye medlemmer ble Willy Bendiksen (trommer), Fezza Ellingsen (gitar) og Halvdan Nedrejord (orgel), som alle tidligere hadde spilt sammen i bandet St. Helena. Denne besetningen ga i 1976 ut LPen "Hardt mot hardt" som ble en kommersiell nedtur sammenlignet med forgjengeren. Der "På sterke vinger" hentet det meste av inspirasjonen sin fra engelsk hardrock var "Hardt mot hardt" langt mer avansert musikalsk og lå mye nærmere den progressive rocken. Etter "Hardt mot hardt" ble Ellingsen erstattet med gitaristen fra et av Bendiksens gamle band, Flax, John Hesla, men plateselskapet satte ned foten da bandet ønsket å lage en ny plate. Som et kompromiss ble samle-LPer "Extra! Extra!" gitt ut med fire nye låter i 1977. Kort tid etter skiftet bandet navn til "Ice" og begynte å synge på engelsk. På tross av en opptreden i NRK ble det ingen suksess og sommeren 1978 var det slutt for Høst. Etter Høst har medlemmene gått ulike veier. Bodahl slo seg sammen med en viss Kjell Inge Røkke for å dra til USA og slå seg opp, og er i dag mangemillionær, bosatt i USA, og jobber innenfor Aker Kværner-systemet. De andre driver fortsatt med musikk, dog først og fremst på hobbybasis. Rønning, Jahren og Lie har alle vært innom Kerrs Pink, mens Bendiksen har spilt blant annet med Road, Gry Jannicke Jarlum og Ronnie Lè Tekrö. Han spiller i dag i Wild Willy's Gang og er eier av utestedet Rock In i Oslo. Etter oppløsingen har Høst hatt flere gjenforeningsturneer. Det har også blitt gitt ut en flexisingel med sangen «Stille timer» og en samleplate, "Live and Unreleased", som inkluderer en radiosesjon fra 1975, fire engelskspråklige sanger fra tiden som Ice og tre sanger fra en gjenforeningsturne i 1991. Høst spilte gjenforeningskonsert på Parkteatret i Oslo 3. desember 2006 i anledning prosjekt 101. Høst var også en av bandene på progrockfestivalen Subtacto, sommeren 2007 i Oslo. 14 august 2010 spilte to forskjellige utgaver av Høst på "Rock på Torget" festivalen i Bodø. Det var de to forskjellige besetningene på "På sterke vinger" og "Hardt mot hardt" som spilte sine respektive konserter. Noaidi. Noaidi er en samisk sjaman. Noaidien var en svært viktig person i den førkristne samiske religionen, fordi han/hun var bindeleddet mellom mennesker og guder. Han/hun skulle sørge for at samene fikk god avling, helbrede syke, være lege, prest og vismann. Runebomme og transe. Et av noaidiens viktigste redskaper var runebomma. På denne slo han/hun rytmisk og intenst med en hammer formet som en T eller F av reinhorn. Joik ble også brukt. Deretter falt han/hun i transe eller ekstase, og la ut på reise i en form for åndeverden. Noaidien kunne angivelig se inn i både fremtiden og fortiden, i tillegg til å snakke med de døde. Han/hun fikk beskjed fra gudene om hvor det var dyr å jakte på, hvor det var bjørn og ulv og hvor det var andre farer som truet. I transe kunne han/hun utføre helbredelser, sjelebefrielser og spådommer. Han/hun kunne også få beskjed om å ofre noe til gudene, og da måtte han/hun dra til offerplassen. Noen ofringer var enkle, for eksempel: Peive (solguden) skulle ha en slaktet hvit rein og Tiermes (tordenguden) skulle ha en slaktet reinokse som var begravd, slik at bare gevirene stakk opp. Til Væralden-olmai (fruktbarhetsguden) ofret samene kjønnsorganene fra reinsdyr. Runebomma var like viktig for noaiden som alteret for en prest. Uten denne kunne ikke noaidien komme i ekstase. Noaidiens rolle mot nåtid. Allerede fra tidlig på 1700-tallet la storsamfunnet stor vekt på å kristne samene og tilpasse dem et liv etter storsamfunnets regler og normer. Noaidene forsvant dermed gradvis utover på 1700-tallet. Runebommer ble beslaglagt i stor stil og noaidene måtte gå «under jorden» for ikke å bli forfulgt av rettsapparatet. Idag er den førkristne samiske religionen utdødd, og protestantisk kristendom, især dens læstadianske variant, er den dominerende religionen blant samene. Nasjonaldemokratene. Nasjonaldemokratene var et norsk politisk parti som stilte til valg i Oslo i 1991, selv om det aldri var offentlig registrert som parti. Det var ledet av den markante innvandringsmotstanderen Hege Søfteland. Partiet samarbeidet med både Den Norske Forening og Folkebevegelsen mot innvandring. Søfteland er i dag medlem av Demokratene. I 2006 ble det stiftet et nytt parti med samme navn, Nasjonaldemokratene, med nasjonalistisk politikk. I 2007 slo Nasjonaldemokratene seg sammen med det nyoppstartede NorgesPatriotene. Kalliasfreden. Kalliasfreden var fredsavtalen som ble inngått mellom Athen og Persia i 458 f.Kr., og som formelt endte perserkrigene. Avtalen ble imidlertid ikke opprettholdt, da grekerne under Kimon førte en flåte til Kypros mot slutten av 450-tallet, og da perserne gav støtte til poliser som samlet seg mot Athen. Navnet kommer av den greske forhandleren Kallias, som var med å frembringe avtalen. Duncan-Kriget. Duncan-Kriget er den lokale betegnelsen på et norsk felttog i Värmland og Dalsland vinteren 1679. Det har fått navn etter generalmajor Jakob Duncan som skal ha vært med på å lede toget. Felttoget var en del av Gyldenløvefeiden og regnes av enkelte som en av de skjendigste episoder i den norske hærens historie. Generalmajor Jacob Duncan fra Skottland hadde ledet de danske styrkene på 3 000 til 3 500 mann under Slaget ved Halmstad i 1676. Han hadde blitt tatt til fange kort etter av Karl XI som etter krigens sedvane kunne fått ham avrettet. Duncan hadde vært i svensk tjeneste fra 1657 til 1671 som oberstløytnant, men gikk av etter ha gitt sitt æreord på å ikke heve våpen mot Sverige. En slik ed betød at hvis den ble brutt kunne han henrettes hvis man ble tatt til fange av dem han hadde gitt sin ed til. Karl XI lot ham imidlertid sitte i fengsel fram til 1677 da han ble løslatt i utveksling mot fanger i Danmark. Etter å ha returnert til dansk tjeneste i 1677 kom han til Norge for å tjene under Gyldenløve som kavalerisjef tidlig i 1678. I spissen for åtte kompanier ryttere var han med under beleiringen av Båhus festning i året 1678 der han så kamp ved Rambjerget på Hisingen fra 13. til 19. juli i spissen for tre dragonkompanier. Duncan ledet, til tross for nederlaget, effektiv nok til å sikret overgangen fra Hisingen så beleiringen av Båhus festning kunne oppheves uten fare for svensk angrep. Ved starten på det nye året 1679 hadde Gyldenløve fått ordre om å foreta herjinger på de svenske grensebygder for å ødelegge de tilgjengelige ressurser for nyrekruttering og forsyning av større styrker. Dette kalles den brente jords taktikk. I vinteren var det kommet sterk frost og kraftig snøfall og svenskene hadde blitt uoppmerksomme. Dette ville Gyldenløve utnytte. Den 15. februar 1679 rykket Gyldenløve fra Marker i Smålenene nå Østfold inn i Värmland. Han delte siden opp kavaleriet slik at Duncan beholdt mesteparten av to rytterregimenter på 1 200 mann for å nå Vänern mens Gyldenløve fortsatte sørover. Duncan rykket fram til Åmål der han foretok en usedvanlig brutal ødeleggelse ved å svi av halve byen. Alle matnyttige husdyr ble røvet og de som ikke kunne tas med, ble brent inne i driftsbygningene. Fjøsrøktere og budeier som forsøkt å redde sine dyr ble stengt inn i de brennende bygningene av soldatene. Gamle, syke og uføre ble levende brent i sine hus. Blind og skånselsløs plyndring var gått så langt at selv barn blir ribbet for klær og overlatt nær naken ute i frosten uten husvære. De eneste som ble spart, var kirkene. Disse ble plyndret, men ikke brent ned av soldatene under ordre fra Duncan som i en tilfelle fikk fatt på to «hedninger» som hadde rakket med seg alter-karer som ble beslaglagt og sendt tilbake etter krigens slutt. Etter å ha svidd av Åmål i en av krigens verste enkelstilfeller under Gyldenløvefeiden nord for Göteborg dro Duncan videre til Stigfjellet. Ved Stigfjellet ikke langt fra Färgelanda kirke den 21. februar 1679 møtes de to styrker hverandre igjen. Der summerte Gyldenløve og Duncan opp at de hadde plyndret 23 kirkesogn langs grensen på 150 km lengde og 50 km bredde at bare tyve hus var tilbake. 5 000 til 6 000 kveg var tatt sammen med flere tusener av tønner korn. Det var liten militær motstand som i Åmål selv der en ryttertropp var tatt til fange, etter Gyldenløves rapport var tre av hans menn drept, men hundre svenske fanger var tatt og bringet til Norge. Det var først ved 28. februar 1679 det kom til større motstand da oberst Sangershausen var kommet til Högsäter bro eller Høgsæter bro sør for Färgelanda kirke med 11 rytter- og 6 til 8 infanterikompanier med trolig 1 500 til 1 900 mann. Etter de første forfektninger om aften valgt Duncan å går i bivuak tre kilometer fra broen for å angripe den neste dagen, men da hadde Sangershausen trukket seg tilbake. Ved den 4. mars 1679 hadde Gyldenløve vendt tilbake til Østfold. Gyldenløve hadde allerede underveis forsøkt å forsvarer egne handlinger ved å slå på et dikt på alle kirkers dør i de svenske landsbygdene på tre verser. Der forklarer han at herjinger med ild og sverd var som svar på at Røros var blitt plyndret og brent av svenskene i sommeren 1678. I versene er det interessant nok en antydning, «Ei fransøsk» som vist at det var franske forbilder for en slik terrorkampanje. Forbildet var Henri de Latour d`Auvergne Turenne bedre kjent som Turenne. Det er for enkelt å tro at det var kun tale om hevn for herjingene av Røros, for ordren fra København samsvarer med den danske strategien som var tatt opp på Skåne etter Slaget ved Landskrona i 1677 under året 1678. Den brente jords taktikk blir tatt i bruk allerede under våren og det fulgt til katastrofale resultater. Det var dessuten en ekstratanke, for ikke bare skulle man ødelegger det materielle grunnlaget for oppbyggelse av et militær fremstøt mot Norge ved å ta vekk næring og nye rekrutter, befolkningen skulle terroriseres slik at moralen knekkes. Duncan som kavalerisjef for de norske kavaleristene kom med 1 500 ekstra infanterister til Kvistrum for å sikret Gyldenløve fra å blir avskåret når han skulle med skipsførte styrker kom til Uddevalla og vant et nytt slag der med svenskene i juli 1679. Senere var krigen over, men minnet om Duncan og hans ryttere under ødeleggelsen av Åmål var levende i lang tid etterpå. Derav betegningen "Duncan-Kriget". Kilder. "Åke F. Jensen", Kavaleriet i Norge 1200-1994: Utvikling og innsats gjennom 800 år ISBN 82-90545-43-6 Stopp Innvandringen. Stopp Innvandringen var et norsk innvandrerfiendtlig politisk parti, ledet av Jack Erik Kjuus som stilte til valg for første gang i 1989. Partiet ble aldri særlig stort og fikk ingen av sine medlemmer inn på Stortinget, men i 1991 fikk Frank Hove nok oppslutning til at han ble innvalgt i bystyret i Drammen. Han ble gjenvalgt i 1995, og da Kjuus valgte å slå partiet sammen med sitt andre parti Hjelp de fremmede hjem ellers mister vi landet vårt til Hvit Valgallianse, valgte Hove å fortsette under navnet Stopp Innvandringen. I 1997 valgte han imidlertid å stille på Fedrelandspartiets liste, men ble ikke valgt. Partiet hadde en sak på partiprogrammet: Å stimulere innvandrere og flyktninger til å returnere til sitt opprinelsesland, og om nødvendig sende dem ut med makt. Partiet brukte parolen «Norge for nordmenn» foran valget i 1989. Høsten 1991 stilte partiet sine kandidater til disposisjon for Fedrelandspartiet (sammen med Nasjonaldemokratene og Arne Myrdals nystiftede Norge Mot Innvandring). Hensikten med denne sammenslåingen var ønsket om å samle nok stemmer til å få inn en representant på Stortingsvalget ved valget i 1993. Arne Myrdal ble satt opp som stortingskandidat for Fedrelandspartiet i Oslo. Myrdal mente de helt sikkert ville få inn noen folk tinget og holdt frem den franske nasjonalisten Le Pens suksess i Frankrike som inspirasjonskilde. Bakgrunn. Partiet har sin bakgrunn i den innvandrerfiendtlige aksjonsgruppa Folkeviljens Venner, som ble startet av Kjuus i 1986. Aksjonsgruppa fikk noe mediepublisitet i desember 1986 da de spredte en rekke blanketter med innvandrerfiendlig innhold i postkassene til folk i Oslo-området. Personer tilknyttet partiet. Torfinn Hellandsvik, Bjarne Dahl, Hege Søfteland og Erik Gjems-Onstad var også medlemmer av partiet. Ved Stortingsvalget i 1989 stod Gjems-Onstad oppført på førsteplass på partiets liste i Akershus. Hjelp de fremmede hjem ellers mister vi landet vårt. Hjelp de fremmede hjem ellers mister vi landet vårt var et politisk parti som ble ledet av Jack Erik Kjuus. Partiet stilte aldri til valg, men sammen med Stopp Innvandringen inn i Hvit Valgallianse i 1995. Peter Abelsson. Peter Ivan Abelsson (født 14. juli 1977 i Nybro, Kalmar län) er en svensk fotballspiller. Han kom til Viking foran sesongen 2006 fra Malmö FF, samme klubb som Vikings trener Tom Prahl kom fra. Tidligere har han også spilt for den svenske toppklubben Trelleborgs FF, og hjemmeklubben i Nybro før det. Har lenge slitt med skader og var langtidsskadd i hele sesongen 2008 med «Jumper's knee». Kontrakten gikk ut etter 2008-sesongen, og han gikk tilbake til Tom Prahl i Trelleborgs FF. Norges Patriotiske Enhetsparti. Norges Patriotiske Enhetsparti var et høyreekstremt politisk parti som eksisterte på 1990-tallet. Partiet var synlig inspirert både av Benito Mussolini og Vidkun Quisling, men ulikt disse støttet de seg også på åsatro, og forsøkte endog å få partiet godkjent som trossamfunn. Partiet stilte aldri til valg, og lot seg oppløse i Nasjonalalliansen i 1999. Leder var kaptein Knut Westland. Norsk Folkeparti. Norsk Folkeparti (NFP) er et norsk nasjonalistisk og nykonservativt politisk parti stiftet og ledet av Oddbjørn Jonstad. Norsk Folkeparti ble stiftet høsten 1999 og presenterer seg selv som et parti «for dem som er glad i Norge og som mener at norsk identitet og kulturarv er viktig for oss som mennesker og medmennesker». Partiet har klare ideologiske likheter med Fremskrittspartiet, Demokratene og delvis også med Kristelig Folkeparti og Høyre; partiet er imot høyere skatter og avgifter, og vil – i likhet med Fremskrittspartiet – reformere norsk innvandrings- og asylpolitikk, dog med strengere rammer enn de foreslåtte fra FrP. Norsk Folkeparti ønsker å bevare statskirken, og skiller seg således ut fra flere andre konservative partier, f. eks. Høyre. Norsk Folkeparti anser kampen for de eldres rett til et verdig liv som sin viktigste kampsak. Partiledelse. Partileder i Norsk Folkeparti er Oddbjørn Jostad. Vostok 3. Vostok 3 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1962. Vostok 4. Vostok 4 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1962. Jessica Lindgren. Jessica Charlotte Lindgren (født 11. november 1984) fra Kalmar i Sverige vant realityserien Big Brother i 2006, etter 115 dager i Big Brother-huset i Stockholm. Lindgren var sesongens mest medieprofilerte deltaker. Hun hadde sex med tre ulike menn i løpet av sin tid i huset, noe som for øvrig er verdensrekord i Big Brother-sammenheng, og hun forlovet seg med Robin Persson. Før Persson kom inn i serien hadde Lindgren et forhold til Muffe Bajraktarevic, og ble da graviditetstestet. Senere var hun også på mammografi for å undersøke om hun hadde brystkreft, hvilket hun ikke hadde. Hun ble også mye omtalt fordi hun var tidligere voldsdømt og også utøvet vold i alkoholrus inne i Big Brother-huset, og fordi hun på 17. mai klippet i stykker det norske flagget. Eksterne lenker. Lindgren, Jessica Lindgren, Jessica Svensk hvit elghund. Svensk hvit elghund er en middels stor jakthundrase av spisshundtype som ble etablert i Sverige mot slutten av 1940-tallet. Rasen anerkjennes av Nordisk Kennelunion (NKU), som gjennom sine nasjonale kennelklubber er tilsluttet FCI, men ikke utenfor unionen og heller ikke av av andre internasjonale stambokregistre. Opprinnelse og alder. Det hersker noe uenighet om opprinnelsen til denne relativt nye hunderasen, men det ser ut som om de fleste er enige i at stamfaren var en hund ved navn "Ottsjö-Jim" (1941–1953), eid av "Ernst Jonsson" i Ottsjön i Sverige. Utgangspunktet var jämthund med et mulig innslag av samojed, noe som kan være forklaringen på den lyse fargen. En annen forklaring er at det tidligere fantes enkelte hvite eksemplarer av elghundtype; hundeeierne på bygdene var mest interessert i bruksegenskaper og la mindre vekt på utseende. "Lars Jönsson" og "Torkel Lundqvist" la på 1960-tallet ned et stort arbeid for å konsolidere denne hundetypen, bl.a. gjennom utstrakt linjeavl på lyse individer som var tidlig jaktmodne. Etterhvert øke interessen, og i 1986 ble "Svenska Vita Älghundklubben" stiftet. SKK anerkjente rasen i 1993 og NKK i 1996, men stamboken forblir åpen fram til 2010. Interessen for hvit elghund har vært relativt stabil i Norge og Sverige. Noen hunder har dessuten blitt eksportert til Finland, slik at den totale bestanden nå (2005) er omkring 200 hunder. Utseende, anatomi og fysikk. Svensk hvit elghund er litt større og noe mer rektangulær enn norsk elghund grå. Av type skal den være mer lik jämthund. Mankehøyde for hannhunder er ideelt 56 cm (52–60 cm), mens tispene har en idealhøyde på 53 cm (48–57 cm). Rasestandarden sier ingen ting om vekten. Halen bæres ringlet, men ikke for hardt rullet over eller nær inntil ryggen. Ikke fane. Fargen skal være ensfarget hvit, men innslag av en gulaktig nyanse tolereres. Pelsen er forøvrig tett og kraftig slik som hos andre elghunder. Bruksområde. Svensk hvit elghund er en utpreget jakthund, men er også en stødig familiehund. Under jakten er den kontakt- og samarbeidsvillig, den er lett å trene og fungerer godt både som løs-, band-, og ettersøkshund – ofte i ett og samme individ. Interessen er først og fremst rettet mot elgjakt, men den er også anvendelig til jakt på andre dyr som lar seg stille, f.eks. bjørn, grevling og gaupe. Lynne og væremåte. Svensk hvit elghundtispe med sin syv uker gamle valp Som jakthund trives individer av denne rasen best når de får mye mosjon og kan oppholde seg utendørs. Den økende populariteten skyldes i stor grad rasens utmerkede gemytt: hvite elghunder bjeffer ikke i utide, er lettdresserte, rolige og tålmodige med barn. Øyvind Svenning. Øyvind Svenning (født 29. januar 1980) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var en allsidig spiller som kunne spille i både forsvar, midtbane og angrep. Han kom til Randaberg sommeren 2007 fra Viking FK. Han ble da kaptein på Randaberg-laget. Tidligere har han blant annet spilt for Rosenborg, Byåsen, Moss, GIF Sundsvall og Åfjord. Svennings moderklubb er Stokkøy. Vostok-programmet. Vostok-programmet (Восто́к, på engelsk: "East") var en sovjetisk romfarts-prosjekt, som lyktes i å sende et menneske opp i Verdensrommet for aller første gang i historien. Programmet utviklet Vostok-romskipet fra spionsatellitten Zenit, og tilpasset raketten fra en eksisterende ICBM-rakett. Like før betegnelsen Vostok ble sluppet til pressen, var det et klassifisert ord. En serie med Vostok-prototyper, inklusive minst 5 med dyr ombord og noen med dukker, ble brukt i uttestingen før mennesker ble plassert ombord. Den første romferden. Tilbakevendingsseksjonen og katapultsetet fra Vostok 1-romskipet. Utstilt i RKK Energiya museet, Moskva. Om morgenen den 12. april 1961 var forberedelsene for den planlagte romferden fullførte på Bajkonur-basen i sovjetrepublikken Kasakhstan, og Koroljov som hadde startet nedtellingen dagen før, lot Gagarin komme seg inn i romfartøyet som var montert på bæreraketten med betegnelsen "Vostok 8K72K". Etter planen skulle Vostok 1 ha vært skutt opp i slutten av mars, men tekniske problemer oppsto den 28. mars. Etter problemene var løst, var det besluttet den 10. april at oppskytningen skulle finne sted den 12. april for å komme amerikanerne i forkjøpet. Man var kjent med at USA planla sin første bemannede Mercury-oppskytning 28. april, for å beholde ledelsen i kappløpet mellom supermaktene måtte sovjeterne være først ut. Etter å ha ventet fastspent i én og en halv time i katapultsetet, hørte Gagarin sjefkonstruktøren ga startsignalet og ved tenningen kl. 09.07 Moskva-tid (07.07 norsk tid) var romferden startet med ordet "«Pojekhali!»" av den unge flyvåpenmajoren, som betyr Vi er på vei! på norsk. R-7 bæreraketten hadde 20 større motorer i den første fasen av oppskytningen, men det ble redusert til fire etter 119 sekunder da de fire påspente hjelpetrinnene ble separert fra raketten. Etter 156 sekunder, cirka kl. 07.10 norsk tid, ble dekselet rundt romfartøyet fjernet, og knapt to minutter senere tente bærerakettens øvre trinn for å bringe Gagarin inn på et omløp. Ved kl. 09.13 kom verdenshistoriens første rapport fra et menneske i rommet: "«Sikten er god. Alt er bra.»" Etter flere minutter var den øverste trinnen utbrent, og deretter separerte romfartøyet seg fra bæreraketten kl. 07.17. Oppskytningen var overstått, og det første bemannede romfartøyet var kommet i bane rundt Jorden. Det sovjetiske kontrollsenteret måtte av og til bruke HF-radio for å opprettholde kontakten med Gagarin, også med morse ettersom det ikke var bakkestasjoner, slik at ikke alle rapporter var mottatt på bakken. Romferden var i seg selv en test på menneskets tilstand i vektløsheten, man hadde i forveien bekymret seg for at det kunne være helseskadelig. Hjernen kunne bli påvirket av vektløsheten, og dermed måtte romferden skje automatisk med Gagarin som en passasjer, som kun i nødstilfelle ville overta styringen. Dermed ble romferden kortvarig. Gagarin fikk meldt at utsikten var meget god og at han følte seg bra, kunne spise og drikke uten problemer. Mens han var oppe i omløpet, ble nyheten om ferden kringkastet av Radio Moskva kl. 10.00 Moskva-tid (08.00 norsk tid) til hele verden. Vostok 1-romfartøyet kunne styres ved hjelp av stillingskontrollsystemet som benytter nitrogengass under trykk gjennom flere dyser, og det var slått på etter kl. 09.51. Dette systemet besto av to deler, et solsøkende, automatisk og ett visuelt, manuelt som skulle innrette romfartøyet for oppbremsing. Tilbakevendingen ble innledet kl. 10.25 idet bremsemotoren ble avfyrt automatisk for en varighet på 42 sekunder. Dette hendt 8 000 kilometer fra landingspunktet mens Vostok 1 var over Afrikas vestkyst ved Angola. Tilbakevendingsseksjonen skulle separeres fra serviceseksjonen med flere eksplosivladninger, men det lyktes bare delvis. De fire festestroppene var kuttet, men kontaktpunktene for en ledningsbunt hadde hektet seg fast. Under det første møtet med atmosfæren var tilbakevendingsseksjonen fremdeles koblet med serviceseksjonen, og Gagarin ble utsatt for en ubehagelig rotasjon- og pendelbevegelse. Tumlingen varte i ti minutter fram til temperaturen som oppsto ved tilbakevendingen, hadde brent over ledningsbunten og de to seksjoner skilte lag ved kl. 10.35. Tilbakevendingsseksjonen inntok sin stabile posisjon gjennom atmosfæren mens Gagarin får telegrafert at han har det bra. Over Middelhavet, Tyrkia og Svartehavet var Gagarin utsatt for g-belastninger opp i 8, men han mistet ikke bevisstheten. På lavere høyder ble tilbakevendingsseksjonen bremset ned med fallskjerm, men kapselen var for liten til å ha større fallskjermer for å ha mindre landingsstøt i møtet med bakken. For å unngå dette ble luken fjernet og bare to sekunder senere ble Gagarin skutt ut i en høyde av 7 km over jordoverflaten. Gagarin landet på sovjetisk jord klokken 11.05 i sin egen skjerm omkring 26 km sydvest for Engels i Saratov-distriktet like utenfor landsbyen Smelkovka, og den første mottagelsen var en eldre kvinne som sammen med et barnebarn luket poteter i en åker. Kapselen hadde allerede landet klokken 10.55 Moskva-tid, observerte av to skolepiker som så hvordan den spratt i været før det dumpet ned på nytt. Til tross for at hovedskjermen var utløst 2,5 km over bakken, traff Vostok 1 bakken så hardt at et hull oppsto. Romferden var avsluttet etter 1 time og 48 minutter, og Gagarin som fikk ringt Moskva, ble hentet med helikopter til Engels-flybasem hvor førstesekretær Khrusjtsjov i telefon fikk en samtale med den første kosmonauten i historien. To dager senere opplevde Gagarin sin triumf under ferden til Den røde plass i Moskva da mengder av begeistrede mennesker stilte opp langs veien og hyllet mannen som var blitt en helt. Offisielt sett mente de sovjetiske myndighetene at Gagarin hadde kommet helt ned med kapselen, utskytningen ble hemmeligholdt av frykt for at den internasjonale organisasjonen FAI (Fédération Aéronautique Internationale) ikke ville godkjenne pionerferden. Organisasjonens regler krevet at en romfarer måtte landet i samme romfartøy som han eller hun ble skutt opp i. Mye av Vostok-programmet var også hemmeligholdt av sovjeterne i flere år, slik at det oppsto rykter, blant annet at Gagarin ikke var først. Hele historien samt alle detaljer er nå kjent etter Sovjetunionens oppløsning. Avslutningen på programmet. Vostok-programmet skulle fortsette fram til 1966 med syv nye Vostok-romfartøyer fra "Vostok 7" til "Vostok 13", men ble kansellert i forbindelse med utviklingen av Voskhod-programmet i våren 1964. Dessuten hadde man også Sojuz-programmet som begynte i 1963 etter Koroljov godkjente designet som skulle bli den neste generasjon bemannede romskip for det sovjetiske romfartsprogrammet. Som et resultat av romkappløpet ønsket Khrusjtsjov et romfartøy med tre kosmonauter som svar på tomannsromfartøyet Gemini fra USA, som en nødløsning valgt Koroljov å bygge Vostok-romfartøyet til Voskhod-romfartøyet til tross for den større risikoen. Med bedre landingsfallskjermer montert med bremsemotorer kunne kosmonauter bli værende i kapselen helt ned til bakken. Med mindre endringer på utsiden minner Voskhod-romfartøyene om Vostok-romfartøyer med sitt form og ytre mål. 5 romfartøyer av denne typen ble skutt opp, hvorav to bemannede, i 1964-1966 og fire romfartøyer som var under planlegging, Voskhod-3 til Voskhod-6, ble kansellert. Ytterligere 7 Vostok-ferder var opprinnelig planlagt. Disse skulle foregå helt fram til April 1966, men disse ble kansellert, og komponentene ble brukt i Voskhod-programmet Grisebukta. Grisebukta (spansk: "Bahia de Cochinos") ligger helt sør i regionen Matanzas på Cuba. På vestsiden er området preget av mangrovesumper mens østsiden av Grisebukta består av ordinære strender og savannevegetasjon. Grisebukta ble verdenskjent 17. april 1961 da CIA og eksilcubanske Batistatilhengere invaderte Cuba med en styrke på 1500 mann og ved hjelp av skip fra US Navy og United Fruit Company. På sørøstsiden av Grisebukta, på "Playa Girón", finnes et museum til minne om invasjonen og cubanerne som mistet livet i kampen mot invasjonsstyrken. Mamaia. Mamaia er det største turiststedet i Romania. Det er en 8 kilometer lang og 300 meter bred strandremse med Svartehavet på den ene siden og Mamaiasjøen på den andre siden. Stedet ligger cirka fem kilometer unna Constanța, Romanias nest største by. De fleste turister som reiser til Romania om sommeren havner her. I årene 1960–65 ble området bygget ut som en ren turistmaskin av de daværende planøkonomene. I dag er Mamaia Svartehavets mest oppdaterte badeby. Sommeren 2001 var sesongen alt ble forandret i Mamaia – da et storstilt renoveringsprogram startet. Stedet framstår nå som nyrenovert, nymalt og moderne. Mamaia har blitt turist-Romanias ansikt utad og er uten tvil det heftigste og mest strømlinjede landet kan tilby sine turister sommerstid. Stranda rengjøres med maskiner hver kveld, turistpolitiet jager bort proffe tiggere og løsselgere – og Mamaia framstår som mer velregulert enn noen annen badeby ved Svartehavet. Det er mest aktivitet i Mamaia i sommerhalvåret – fra midt i mai til slutten av september. I vinterhalvåret er det meste stengt. I sommerhalvåret er gjenomsnittstemperaturen på dagtid mellom 25 og 30 °C. Nick Adams-historiene. Nick Adams-historiene (engelsk "The Nick Adams Stories") er en novellesamling av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway. Samlingen består av 25 noveller skrevet i perioden mellom begynnelsen av 1920-tallet og 1933, der novellen «Morderne» er den mest kjente. Novellesamlingen er betegnet som noe av det beste han har skrevet, der han viser "Hemingway-stilen" med sine korte og klare setninger holdt i et tøft og stramt språk. __TOC__ Planla Hemingway en roman om Nick Adams? Mange har spekulert på om Hemingway noen gang hadde planer om å lage en roman om sitt "alter ego" Nick Adams, og mye kan tyde på om han hadde dette i tankene. Et eksempel på det er at de 25 novellene om Nick Adams strekker seg fra han var liten gutt og vokste opp på farens gård, til han i moden alder tenker igjen om det han har opplevd gjennom livet. Hvis det ikke var for at Hemingway i en alder av nesten 62 år tok sitt eget liv, så kunne det hendt at han ville skrevet om sin favorittfigur. Men det er også mye som tyder på at han ikke hadde planer om en Nick Adams-roman siden hver eneste novelle er en avsluttet historie og «Hemingway-stil»-effekten ville ha minket hvis han skrev romanen, siden mange har påpekt at Hemingway var på sitt beste i novellene. Handling. «Nick Adams-historiene» handler om legesønnen Nick Adams' liv og utvikling, og vi møter han som barn, ungdom og godt voksen. Vi følger han i ulike situasjoner, bl.a. som soldat, storviltjeger, dyphavfisker, krigsreporter, forfatter og far, samt ser hvordan hans holdninger, erfaringer og det han ser og opplever bygger og utvikler han opp til den mannen han kommer til å bli. Alt blir skildrer gjennom en tredje person og Nick Adams. Tolkning. Novellene oppfattes av mange som delvis selvbiografiske, i og med at det er mange likhetstrekk mellom Ernest Hemingway og hans litterære figur Nick Adams. Tydeligst ser man det av deres yrker og interesser. Den norske utgaven av novellesamlingen har et bilde på forsiden av Ernest Hemingway som ung gutt. I Norge. I Norge ble samlingen første gang utgitt i 2000 på Gyldendal Norsk Forlag i Peter Magnus og Dag Heyerdahl Larsen oversettelse. Novellene er dessuten samlet i "Kort fortalt: Hemingways noveller i samling" fra 2004 og "Noveller i samling" fra 2005. Vekselvarm. a> er vekselvarm og må kunne fungere over et stort spenn av kroppstemperaturer. Å være vekselvarm eller kaldblodig vil si at kroppens temperatur i hovedsak styres av omgivelsene. Det motsatte av vekselvarm er jevnvarm, en situasjon der kroppen regulerer den indre temperaturen på et konstant eller nesten konstant nivå. Det skilles mellom poikiloterme organismer som alltid varierer med omgivelsene, og ectotherme som kan holde temperaturen relativt konstant ved å utnytte varme fra for eksempel sola. Fysiologi hos vekselvarme dyr. a>. Musa kan produsere mye mer energi, men bare over et smalt bånd av kroppstemperaturer. a>. Det kan gå et halvt år mellom hver gang disse krokodillene spiser. Alle organismer er avhengige av kjemiske prosesser for å kunne leve, for eksempel celleånding. Hastigheten på slike prosesser vil variere med temperaturen. For at en organisme skal fungere effektivt, må disse prosessene være i balanse med hverandre, slik at ikke enkelte reaksjonsprodukter hoper seg opp, eller blir mangelvare i organismen. Det finnes derfor et temperaturspenn som en organisme kan leve innenfor, og et smalere spenn der de fysiologiske reaksjonene er helt avstemte og fungerer optimalt. Vekselvarme dyr har et bredere temperaturspenn der de kan fungere optimalt enn jevnvarme dyr. Fordelen med denne måten å leve på er at dyret ikke trenger å bruke energi på å holde kroppstemperaturen konstant. Ved å enten la omgivelsene varme seg opp, eller å forbli kalde når de ikke trenger å bevege seg, kan de spare betydelig energi i forhold til jevnvarme dyr på samme størelse. En krokodille trenger fra en femtedel til en tiendedel av maten til en løve med samme vekt, og kan leve opptil et halvt år uten mat. De aller fleste vekselvarme dyr har lavere optimaltemperatur enn fugler og pattedyr, hvilket er opphavet til begrepet kaldblodig. Optimaltemperaturen varierer sterkt mellom forskjellige grupper. Mange dyphavsarter har optimaltemperaturer nede under 10 °C, mens den ekstremt varmetilpassede ørkeniguanen "Dipsosaurus dorsalis" har optimaltemperaturer mellom 35 og 40 °C. Temperatur, hastighet og utholdenhet. a> løper på bakbeina, og er raske nok til å løpe på vannflata. De kan kun holde denne farten over korte avstander Metabolismen hos vekselvarme dyr kan ikke være like finstemt fordi den må fungere over et større temperaturspenn, og er derved ikke like effektiv som den er hos jevnvarme dyr. Et vekselvarmt dyr vil ikke kunne vedlikeholde en jevnt høy energiproduksjon nødvendig for å kunne løpe eller fly over lange avstander, eller på annen måte holde høy aktivitet over lang tid slik for eksempel pattedyr kan. De tilbringer ofte store deler av livet i ro, slik at det øyeblikkelige lageret av energi lagret i musklene holdes oppe. I motsetning til hos pattedyr og fugler blir ikke musklene støle, og kan yte full kraft uten oppvarming. Vekselvarme dyr har likevel deler av sitt temperaturspenn der de fungerer bedre enn av andre. Hos de fleste øgler ligger dette området rundt 24–35 °C, hos mange frosker rundt 10–25 °C. Er kroppstemperaturen høyere vil dyret være slapt, blir det for kaldt vil dyret miste evnen til å bevege seg og andre kroppsfunksjoner. Synker kroppstemperaturen ytterligere, vil dyret fryse ihjel. Temperaturregulering hos vekselvarme dyr. Å alltid ha samme temperatur som omgivelsene kalles poikilotermi, fra gresk ποικίλος (poikilos - variabel) og θερμός (thermós - varm). Dyr som lever i vann har begrensede muligheter til å regulere temperaturen, siden vann har høy varmekapasitet og leder varme godt. Vannlevende dyr med liten eller ingen evne til å bevege seg, slik som skjell, koraller og rur, er i større grad prisgitt omgivelsenes temperatur. Med unntak av marine pattedyr og de aller største fiskeartene, er i praksis alle marine dyrearter fullstendig poikiloterme. Havet har til gjengjeld relativt konstant temperatur, særlig på lave breddegrader. Mange marine arter lever derved med jevnere kroppstemperatur enn pattedyr, selv om de ikke har noen evne til temperaturregulering. Mange av disse er svært ømfintlige for temperatursvingninger; koraller vil dø om temperaturen beveger seg en eller to grader utenom den vanlige temperaturvariasjonen. Mange vekselvarme dyr med evne til å bevege seg, slik som krypdyr og insekter vil kunne regulere kroppstemperaturen ved å flytte seg til varmere områder eller å varme seg opp i sola. Denne formen for temperaturregulering kalles ectotherm'", fra gresk εκτός (ektós – utenfor) og θερμός (thermós – varm). Marine arter som maneter kan regulere temperaturen ved å svømme høyere eller dypere i vannmassene. Vekselvarme dyr produserer også varme når de beveger seg slik som jevnvarme dyr, og vil kunne holde temperaturen relativt jevn på denne måten. Veps og tusmørkesvermere varmer opp vingemuskulaturen før de flyr, og kan holde høy aktivitet lenge takket være varmen som produseres under flukt. Humler, som er relativt store og godt isolerte, kan ha en indre temperatur som ligger 20–30 °C over temperaturen i omgivelsene. Kroppstemperatur og størrelse. Store vekselvarme dyr som hvithai og havlærskilpadde kan holde kroppstemperaturen relativt konstant ved hjelp av varmen de produserer under svømming. Dyr som veier mer enn 500 kilo vil i praksis være jevnvarme, selv om de ikke er varmblodige. Denne formen for jevnvarme kalles gigantothermi. Små dyr har større overflate i forhold til volum enn store dyr, og mister derved varme raskere. Små dyrearter har derfor større problem med å holde jevn temperatur enn større dyr. De minste jevnvarme dyrene er bikolibri og pygméspissmus ("Suncus etruscus"), begge på 2–5 gram. Disse dyrene representerer den nedre grensen for hvor lite et jevnvarmt dyr kan være. Alle arter som er mindre enn disse vil være vekselvarme. Jevnvarm. Å være jevnvarm (homoiotermi) eller varmblodig (endotermi) vil si at dyret selv regulerer kroppstemperaturen, og at det holder samme kroppstemperatur uansett hvilken temperatur omgivelsene har. Jevnvarme dyr kan være aktive under kalde forhold der vekselvarme dyr ikke vil kunne holde metabolismen oppe. Dette krever mye energi, og et jevnvarmt dyr trenger ca ti ganger så mye energi (mat) som et vekselvarmt. Pattedyr og fugler er de eneste virkelige jevnvarme dyregruppene, men det finns også andre grupper som har en kjernetemperatur som ligger over omgivelsene, som for eksempel makrellstørje. Et beslektet fenomen er gigantothermi som forekommer der dyr er så store at omgivelsene vil ha neglesjerbar virkning på kroppstemperaturen. Dvale. Dvale eller hibernering kan som begrep deles inn i vinterdvale (også kalt "ekte dvale" eller "ekte vintersøvn") og vintersøvn (også kalt "uekte dvale" eller "uekte vintersøvn"). Dvale er i realiteten en strategi der dyrene unngår å møte direkte alle vinterens ulike stressproblemer, gjennom å spare på energiforbruket. Vinterdvale og vintersøvn. Vinterdvale er en dyp søvnlignende (torpor) tilstand som mange dyr befinner seg i gjennom vintermånedene. Når dyret ligger i dvale går alle kroppsfunksjonene langsomt og stoffskiftet er meget svakt. Grunnen til at dyr går i dvale om vinteren er at de ellers ikke ville klart å overleve på grunn av for liten tilgang på mat og rennende vann, og på grunn av at de ville frosset i hjel. Små dyr har ofte en stor hudoverflate i forhold til kroppsvolumet, noe som gjør varmetapet ekstra stort. De må derfor kompensere gjennom å ha en høyere forbrenning, slik at kroppen oppnår tilstrekkelig varme. Om de ikke finner nok mat til å produsere tilstrekkelig energi, fryser de rett og slett i hjel. En rekke smådyr har løst dette problemet gjennom å gå i dvale vinterstid, f.eks. piggsvin, flaggermus, bjørkmus og hoggorm. Når høsten kommer begynner noen dyr å forberede seg på en kald og kanskje lang vinter gjennom å bygge opp fettreservene (brunt fett) i kroppen. Noen dyr løser vinterproblemene gjennom å trekke mot varmere strøk, mens andre må forberede seg på å overvintre, fordi de ikke har noe valg. Små dyr kan ikke ferdes over lange strekninger og må pent blir hvor de er vinteren igjennom. Dette problemet har noen løst gjennom å gå i dvale (en komalignende tilstand der dyra lever på «sparebluss») vinterstid. Dvale er "ikke" søvn; dyr i dvale våkner periodisk nettopp for å sove. Dyr som går i dvale finner seg først et sted hvor det er frostfritt vinterstid, for eksempel ei hule eller en stein det kan overvintre under. Forbrenningen og kroppstemperaturen synker dramatisk, og hjertet slår veldig sakte, slik at kroppen bruker minimalt med energi. På denne måten kan dyret overleve i flere måneder uten å måtte spise for å fylle på energi. Dyret ligger nærmest i koma, og når det skal våkne igjen, tar det tid å varme opp alle systemene slik at kroppen fungerer som normalt. Fakta om vinterdvale. Et dyr i vinterdvale kan senke kroppstemperaturen ned mot +2° Celsius, mens pulsen kan reduseres til to slag i minuttet. Innåndingen kan reduseres til 1/50 av det oksygen dyret trenger i våken tilstand. Dvalen kan vare i opp mot sju måneder, uten at dyret tar til seg føde. Man kan således godt si at stoffskiftet nærmest stopper opp. Dyr som våkner fra dvale har ikke liggesår og stive lemmer, slik et menneske ville fått, men setter i gang med livet som om ingen ting skulle ha skjedd, selv om det gjerne tar noen timer etter oppvåkning før kroppen fungerer som den skal. Vitenskapelig sett er dvale fortsatt en gåte forskerne ikke fullt ut forstår. Vintersøvn. Vinterdvale må ikke forveksels med såkalt vintersøvn, som er en tilstand der forbrenning, kroppstemperatur og hjerterytme ikke senkes i samme grad som under en ekte dvale. I realiteten reduseres forbrenningen kun gjennom at dyret senker pulsen, mens kroppstemperaturen opprettholdes nærmest normalt (den senkes maksimalt 10° C hos grevling og 2° C hos bjørn). Dyr som har uekte vintersøvn er gjerne større dyr, f.eks. bjørn og grevling, men også ekorn kan sove i flere dager i strekk når det blir kaldt. De kan godt våkne opp i løpet av vinteren og ta seg noen små runder i nærheten av overnattingsstedet, men de har problemer med å finne føde på denne tiden av året og har løst dette problemet gjennom å sove seg gjennom de kalde månedene. For å klare denne tiden bygger dyra gjerne opp fettreservene før vinteren ankommer, og tærer på disse gjennom vintersøvnen. Lignende tilstander. Nattlig hypotermi er en tilstand småfugler (under 100 g) benytter seg av for å spare energi. Fuglene senker kroppstemperaturen om natta. Metabolismen blir dermed redusert og det enkelte individ kan spare store mengder energi. I Norge er dette fenomenet mest vanlig blant granmeis, svartmeis og toppmeis. Dvale i dagligtale. Uttrykket «dvale» brukes også ofte som et begrep i norsk dagligtale, der hensikten er å gjøre det klart at ting eller prosesser nærmest står i stampe, går sent eller har stoppet opp for en periode. Man kan høre utsagn som «utviklingen er i dvale» eller «prosjektet ligger i vinterdvale». I moderne dagligtale er også begrepet "dvalemodus" kommet til som et informasjonsteknologisk begrep. Når en datamaskin settes i dvalemodus tas en kopi av datamaskinens minne og lagres til fast lagringsmedium, og strømmen slås av. Når strømmen slås på igjen vil datamaskinen hente den lagrede kopien og mate denne inn i maskinens minne slik at brukeren kan gjenoppta sin programøkt fra det tidspunktet dvalemodus ble aktivert. Denne funksjonen er særlig anvendt på bærbare datamaskiner. Annet. I desember 2000 publiserte "professor Gerhard Heldmaier" ved universitetet i Marburg, Tyskland, at han hadde oppdaget to gener han mener utløser hibernering. Disse genene dirigerer enzymene til å forbrenne fett snarere enn karbohydrater. Justine Henin. Justine Henin (født 1. juni 1982 i Liège) er en belgisk tennisspiller. Hun har vært rangert som nummer 1 på verdensrankingen. Henin startet sin profesjonelle karriere i mai 1999, da hun vant Belgian Open i Antwerpen. Hun etablerte seg i den absolutte verdenstoppen i 2001. Hun kom til semifinalen i French Open, til finalen i Wimbledon og var ranket som nummer sju av WTA på slutten av året. I løpet av 2002 klatret hun til femte plass på verdensrankingen. I mai dette året vant hun German Open, ved å slå Jennifer Capriati i semifinalen og Serena Williams i finalen. Grand Slam-gjennombrudd. 7. juni 2003 vant hun sin første Grand Slam-turnering, French Open. 7. september vant hun sin andre Grand Slam-turnering, US Open. Begge gangene slo hun belgiske Kim Clijsters i finalen. I januar 2004 vant hun sin tredje Grand Slam-seier, denne gangen vant hun Australian Open, og igjen ble Kim Clijsters tapende finalist. Henin bekreftet formen ved å vinne ytterligere to turneringer i februar og mars 2004. 2004-2005. Etter dette ble hun satt kraftig tilbake av en virusinfeksjon, i mai 2004 tapte hun i andre runde mot en lavt rangert spiller, og senere trakk hun seg fra Wimbledon-turneringen. Hun gjorde comeback under OL 2004 i Athen, der hun tok gull. Deretter tok hun pause fra tennis, og ble ytterligere satt tilbake av en kneskade i desember 2004. I mars 2005 var hun igjen tilbake på proffsirkuset. Dette året vant hun French Open for andre gang. Etter 24 seire på rad, tapte hun i første runde mot en gresk ukjent motstander i Wimbledon. 2006. I 2006 kom Henin til finalen i Australian Open, der hun møtte franske Amélie Mauresmo. På stillingen 1-6, 0-2 trakk hun seg imidlertid fra videre spill på grunn av magesmerter. 2007. I 2007 vant hun sin fjerde singletittel i French Open og sin tredje på rad. Hun ble dermed den fjerde kvinnen som vunnet tre strake French Open-finaler, de andre er Helen Wills Moody (1928–1930), Hilde Krahwinkel (1935–37) og Monica Seles (1990–1992). I Wimbledon kom hun til semifinale der hun tapte til useedede Marion Bartoli med 6-1, 5-7, 1-6. I US Open 2007 beseiret Henin Svetlana Kuznetsova i finalen. Hun har lagt opp siden da. Britt Boutros-Ghali. Britt Boutros-Ghali (født Britt Bang Paulsen, 1937 i Svolvær) er en norsk kunstner (maler) bosatt i Kairo i Egypt. Hun er gift med egypteren Raouf Boutros-Ghali, og er dermed svigerinne til tidligere generalsekretær i FN, Boutros Boutros-Ghali. Britt Boutros-Ghali er oppvokst i Sortland. Sin første separatutstilling hadde hun i 1965 i Galerie de l'Universitée i Paris. Hun har hatt utstillinger i Frankrike, England, Tyskland, Spania, USA, Norge og Egypt. I 1996 fikk hun St. Olavs Orden for sitt bidrag til kunsten. Høsten 2005 ble 46 oljemalerier av Britt Boutros-Ghali stjålet fra en container i Harstad. Maleriene var verd ca. 2 millioner kroner, og de var sendt fra Kairo for å stilles ut i Galleri Nord-Norge i Harstad. Bare fem av maleriene kom til rette etter tyveriet. Harmonisk oscillator. Harmonisk pendel, der farten V og akselerasjonen A er illustrert med vektorer. En harmonisk oscillator i fysikken karakteriseres av en størrelse som svinger (oscillerer) omkring sin likevektsposisjon, f.eks. et svingende lodd hengende i en fjær eller en pendel som går frem og tilbake. En ren, matematisk, harmonisk oscillator vil svinge med sinusform for all tid med en gitt frekvens og utslag (amplitude). I praksis er passive fysiske oscillatorer dempede, dvs. at utslagene blir mindre og mindre til de dør ut. Aktive oscillatorer (der energi tilføres) svinger til energitilførselen stopper. Se Resonator og Andreordens dynamisk system. Teori. Harmoniske oscillatorer er ekstremt viktige siden de kan brukes til å beskrive de fleste typer svingninger omkring likevektsposisjoner, ikke bare mekaniske, men også f. eks. elektriske svingninger i elektroniske kretser, eller gittersvingningene til atomene i en krystall. Rene harmoniske oscillatorer finnes dog ikke, slik at den rene harmoniske oscillatoren alltid vil være en tilnærmelse. Svingningene for en ren oscillator er alltid sinusformede. I kvantemekanikken er harmoniske oscillatorer også meget sentrale, se kvantemekanisk harmonisk oscillator. Matematisk formulering. La oss tenke oss en punktpartikkel med tidsavhengig posisjon "x(t)" og masse "m" koplet på en fjær med fjærkonstant "k". I følge Hookes lov føler partikkelen da en kraft dvs. kraften har alltid motsatt fortegn av "x" og prøver å trekke partikkelen mot origo. Newtons andre lov gir følgende differensialligning Løsningen av denne likningen kan skrives på flere måter, f. eks. med vinkelfrekvens formula_4, amplitude A og fasefaktor formula_5. Fasefaktoren forteller i hvilken posisjon den starter i og amplituden er maksimalt utslag. For en fjær som trekkes og slippes er formula_6 og "A" er posisjonen den slippes fra. Vinkelfrekvensen formula_7 sier at oscillatoren svinger fortere hvis massen blir mindre eller fjærkonstanten større. Den kinetiske energien til systemet er Tilsvarende for den potensielle energien og den totale mekaniske energien er bevart. Den totale energien avhenger av amplituden og fjærkonstanten "k", men er uavhengig av massen og fasefaktoren. Anvendelser. Den harmoniske oscillatoren er et viktig eksempel i fysikkundervisning, siden likningene er forholdsvis lett håndterlige, gir en forståelse for oscillasjoner og kan relateres til hverdagslige fenomener. Spenningen i det norske strømnettet er ett eksempel på en størrelse som oscillerer harmonisk. Amplituden er på cirka 320 volt og frekvensen er 50 Hz. Gamle pendelur gjør seg bruk av det faktum at svingeperioden til pendelen er essensielt uavhengig av utslaget, så lenge utslaget er lite. Dette gjør at en klokke-eier slipper å tenke på hvor mye han eller hun trekker pendelen ut til sida. Fotballklubben Vesterålen. Fotballklubben Vesterålen eksisterte mellom 2000 og høsten 2005. Klubben var en overbygningsklubb med spillere fra flere av fotballklubbene i Vesterålen. Klubben ble stiftet 1. januar 2000 og tok Sortland ILs plass i serien samme år. Samarbeidet mellom fotballklubbene fungerte imidlertid ikke spesielt godt, og suksessen uteble. FK Vesterålen vedtok å legge ned driften høsten 2005, etter at klubbens gjeld var gjort opp. Våren 2006 tok Sortland IL over plassen i serien igjen. FK Vesterålens draktfarger var blå skjorte og svarte bukser. Klubbens hjemmebane var Sortland idrettspark, men klubben spilte også enkelte hjemmekamper på andre baner i Vesterålen når Sortland idrettspark ikke var brukbar. Kirkpatrick Macmillan. Kirkpatrick Macmillan (født 2. september 1812 i Keir, Dumfries and Galloway, Skottland, død 26. januar 1878 i Keir) var en skotsk smed som har blitt gitt æren for den moderne sykkelen, som han lagde rundt 1840. Forgjengeren hadde trehjul, det var ikke mulig å styre forhjulet, og hadde ikke pedaler, slik at rytteren måtte skyve fra med bena. Macmillan skulle reparere noen av disse syklene, og fikk da ideen sin. Han la til pedaler og aksling, slik at bakhjulet fikk mer kraft. Macmillan vant det første sykkelløpet med pedalsykler i 1842. Eksterne lenker. Macmillan, Kirkpatrick Macmillan, Kirkpatrick Macmillan, Kirkpatrick Franz Berwald. Franz Adolf Berwald (født 23. juli 1796 i Stockholm, død 3. april 1868) var en svensk komponist og fiolinist med tyske aner. Av sin samtid ble Franz Berwald aldri anerkjent, men i ettertid regnes Berwald som en av de viktigste svenske komponistene på 1800-tallet. Stilmessig var han spesiell, med en slags personlig videreutvikling av wienerklassisisme. Likevel hadde han stor påvirkningskraft på andre komponister. Blant hans verk finner man fire symfonier, to operaer, to operetter, en septett, to strykekvartetter. Franz Berwald har gitt navn til Berwaldhallen i Stockholm, som huser Sveriges Radios symfoniorkester. Berwald, Franz Berwald, Franz Berwald, Franz Norsk klippfiskmuseum. Norsk klippfiskmuseum ligger i Kristiansund, og er etablert som en del av Nordmøre Museum. Museet holder til i "Milnbrygga", en autentisk klippfiskbrygge fra midt på 1700-tallet. Museet viser hvordan klippfiskproduksjonen har foregått i Norge gjennom mer enn 250 år. Til brygga hører klippfiskberg og vaskeplass for fisk. Anlegget ligger sentralt ved havna, midt i Kristiansunds bybilde. Hvert år arrangeres bacalaofestival der firmaer og klippfiskelskere konkurrerer om å lage den beste bacalaoen. Bacalao på norsk er en gryterett av klippfisk. Milnbrygga som rommer Norsk Klippfiskmuseum i Kristiansund. Her er produsert klippfisk siden før 1749, da den skotske klippfiskkjøpmannen William Gordon reiste de eldste deler av brygga. Bygningen fikk navn etter en senere eier, også han en av de skotske klippfiskkjøpmenn, Walter Miln. Milnbrygga er en sjøbod, bygd i laftet tømmer og med store svalganger på langs. Ordet "brygge" betyr på Nordmøre og i Kristiansund et hus, en sjøbod, som står plassert i landskapet slik at den har direkte "tilflot", dvs. at båter og fartøyer kan legges direkte inntil bygningen slik at lasting og lossing foregår direkte mellom bygning og båt. Roger Federer. Roger Federer (født 8. august 1981 i Basel) er en sveitsisk tennisspiller. Han ble profesjonell i 1998, og var på toppen av verdensrankingen mellom februar 2004 til august 2008. Etter å ha toppet i 237 uker på rad, ble han passert av Rafael Nadal 18. august 2008. Federerer kom tilbake som nummer 1 6. juli 2009 og holdt posisjonen til 6. juni 2010. Totalt har Federer vært nummer 1 på ATP-rankingen i 286 uker, og deler nå rekorden for flest uker som nr. 1 med Pete Sampras, før han den 16. juli vil passere ham med 287 uker. I løpet av karrieren har han vunnet 17 Grand Slam-turneringer, mer enn noen annen tennisspiller, og totalt 75 turneringer pr. juli 2012. I 1999 ble han den yngste spilleren som er blitt rangert blant verdens 100 beste spillere. I 2000 kom han til sin første finale i en ATP-turnering. I 2002 vant han tre ATP-turneringer og endte året som nummer seks på verdensrankingen. I 2003 vant han sju ATP-titler, inkludert sin første Grand Slam-tittel. Det var i Wimbledonturneringen, der han slo Andy Roddick i semifinalen og Mark Philippoussis i finalen. I 2004 vant han hele 11 ATP-titler, inkludert tre Grand Slam-titler. Størstedelen av sesongen (fra februar) var Federer rangert som nummer en i verden. I 2005 tangerte Federer prestasjonen med 11 ATP-titler, inkludert to Grand Slam-seire. Dette året var han rangert som verdensener gjennom samtlige uker. I 2006-sesongen vant han både Australian Open, Wimbledon og US Open. For første gang nådde han finalen i French Open, men tapte for Rafael Nadal i finalen. I 2007-sesongen gikk Federer til topps i Australian Open, men tapte for andre året på rad finalen i French Open. 8. juli 2007 vant han Wimbledon-finalen for femte år på rad, og gjentok prestasjonen til Björn Borg, som vant fem strake titler mellom 1976–1980. Han vant sin fjerde strake US Open-tittel og vant dermed sin 12. Grand Slam-turnering i single. I innledningen til 2008-sesongen, var Federer plaget av kyssesyke. Dette bidro til at han ikke klarte å nå finalen i Australian Open. I de to neste grand slam-turneringen, French Open og Wimbledon, ble han begge gangene slått av Rafael Nadal i finalen. Dette var medvirkende til at han i august samme år mistet topplasseringen på verdensrankingen til Nadal, etter å ha toppet siden 2004. I sommer-OL 2008 var Federer sveitsisk flaggbærer under åpningsseremonien. 14. august 2008 ble han slått ut i kvartfinalen i tennis i sommer-OL 2008 i to strake sett av amerikaneren James Blake (4–6, 6–7). Federer ble imidlertid olympisk mester i dobbel den 16. august med parkamerat Stanislas Wawrinka. 8. september vant han sin 5. strake triumf i US Open da han beseiret skotten Andy Murray 3-0 i set. Åpningen i 2009-sesongen ble bedre enn åpningen på den foregående sesongen for Federer, men han tapte Australian Open-finalen mot Nadal i fem sett. Han fikk deretter sin hevn da han vant Madrid Masters og forhindret Nadal i å ta alle tre masterstitlene på grus i løpet av ett år. Ved å slå svenske Robin Söderling i finalen i French Open fikk han endeleg sin karriere grand slam, og ble bare den sjette mann til å oppnå dette i den moderne era. 2010-sesongen ble åpnet med seier i Australian Open. Roger Federer ble dermed den første til å oppnå 16 Grand Slam-titler. 2011-sesongen ble første året siden 2002 hvor han ikke klarte å vinne en Grand Slam-turnering. Han nådde finalen i French Open, men tapte mot spanjolen Rafael Nadal. Federer vant Wimbledonturneringen i 2012 mot Andy Murray. Federer har dermed syv seiere i Wimbledon totalt, og tangerer med det William Renshaw og Pete Sampras' rekord. Utvider samtidig rekorden for antall Grand Slam-titler til 17. Med denne Wimbledon-seieren tar Federer over topplasseringen på verdensrangeringen. Han er 1,86 meter høy og veier 85 kg. Roger Federer er gift med Mirka Vavrinec, og sammen har de tvillingdøtrene Charlene Riva og Myla Rose (f. juli 2009). Sosialiseringsagent. En sosialiseringsagent er et enkeltmenneske, en gruppe, institusjon eller lignende som har som formål å lære individer ulike normer og regler innenfor et fastsatt hierarki, samfunn eller kultur. I sosiologien skiller en gjerne mellom primære og sekundære sosialiseringsagenter. Primære sosialiseringsagenter er de som lærer oss grunnleggende ferdigheter og normer (oppdragelsen), mens sekundære sosialiseringsagenter i hovedsak går på spesifikke ferdigheter innenfor et fastsatt fagområde. Arendals Museum. Arendals Museum ble etablert i 1832 med «Arendal Skoles offentlige Bibliotech og Musæum» som sitt fulle navn. Bak etableringen sto Alexander Christian Møller, Morten Smith Dedekam, Jacob Thue, Andreas Faye og Otto Vincent Lange. Dedekam ble museets første konservator. Museet var det tredje offentlige museum i en by i Norge. Fra før hadde kun Bergen og Trondheim fått museum. Fra grunnleggelsen var dette en ABM-institusjon, den hadde spiren i seg til byens museum, arkiv og bibliotek. I 1907 ble Arendal bibliotek skilt ut som en egen institusjon etter krav fra Kirkedepartementet. I 1951 skiftet institusjonen navn til Aust-Agder-Museet og i 1958 ble Aust-Agder-Arkivet en egen institusjon. Museet og arkivet er fra 2003 igjen samlet under navnet Aust-Agder kulturhistoriske senter. I 1840 flyttet Arendals Museum inn i eget hus bygd til å romme samlingene. I 1881 flyttet museet over i den nye skolebygningen, der utstillingene var i over 50 år. I 1939 ble det vedtatt å flytte museet til Langsæ gård i utkanten av Arendal sentrum. Aust-Agder fylke forpliktet seg til å støtte museumsarbeidet, og planer ble lagt for et stort friluftsmuseum, et fylkesmuseum. Silvía Nótt. Silvía Nótt Sæmundsdóttir (også kjent som Silvia Night) er kunstnernavnet til artisten Ágústa Eva Erlendsdóttir (født 28. juli 1982 i Reykjavík). Sæmundsdóttir representerte Island under Eurovision Song Contest 2006 i Athen, Hellas. Hun vant den nasjonale finalen 2006 med 70 prosent av nesten 120 000 avgitte stemmer. I teksten til vinnerbidraget "Til hamingju Ísland" (engelsk versjon: "Congratulations") omtales hun flere ganger som vinneren av Eurovision Song Contest. Under oppholdet i Athen fremstod Erlendsdóttir overfor teknikere og journalister – i rollen som artisten Silvia Night – som frekk og provoserende. Flere var ikke klar over at Silvía opptrådte som en rollefigur, og i mediene ble hun omtalt som en problematisk og ubehøvlet person. Hennes opptreden i semifinalen 18. mai 2006 ble møtt med høylytte mishagsytringer fra publikum. De europeiske fjernsynsseerne lot seg heller ikke imponere, med trettende plass i avstemningen måtte hun vinke farvel til deltakelse i finalen. Ernest Borgnine. Ernest Borgnine (født Ermes Effron Borgnino 24. januar 1917 i Hamden i Connecticut, død 8. juli 2012 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller. Borgnine vant både Oscar, BAFTA og Golden Globe for sin rolle som Marty Piletti i filmen "Marty" (1955). Han har videre hatt sentrale roller i filmer som blant annet "Herfra til evigheten" (1953), "Bad Day at Black Rock" (1955), "Vikingene" (1958), "Torpedo Run" (1958), "The Flight of the Phoenix" (1965), "12 fortapte menn" (1967), "SOS Nordpolen" (1968), "The Wild Bunch" (1969), "S.O.S. Poseidon" (1972), "Convoy" (1978) og "Escape from New York" (1981). Han hadde hovedrollen i TV-seriene "McHale's Navy" (1962-66) og "Future Cop" (1977), samt en fremtredende rolle i 80-talls-serien "Airwolf" (1984-86). I 2009 hadde han et par gjesteopptredener i serien "Akutten", som var blant hans siste opptredener på TV. Borgnine har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han giftet seg med norskfødte Tova Træsnæs i 1973. Hun var hans femte hustru. Priser og nominasjoner. Borgnine vant 1955 Academy Award for Best Actor for sin rolle som Marty Piletti i filmen "Marty". For sitt bidrag til filmindustrien mottok Ernest Borgnine en stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 6324 Hollywood Blvd. I 1996, ble han tatt inn i Western Performers Hall of Fame ved National Cowboy & Western Heritage Museum i Oklahoma City i Oklahoma. Borgnine ble beæret med Screen Actors Guild Life Achievement Award under den 17. årlige SAG Awards, avholdt den 30. januar 2011. Wenyan. Wenyan eller klassisk kinesisk (kinesisk: 文言文, pinyin: "Wényánwén", «litteraturspråk») skiller seg sterkt fra moderne kinesisk standardtalemål både i grammatikk og ordforråd. Det bygger på hvordan kinesisk ble skrevet og talt for over 2000 år siden. Språket ble brukt i klassisk kinesisk litteratur og ble brukt som administrasjonsspråk i Kina, Korea, Japan og Vietnam inntil 1900-tallet. Grundig kjennskap til klassisk kinesisk var en forutsetning for å kunne bestå de svært krevende embetseksamener som til og med 299;ng-dynastiet regulerte rekrutteringen til administrative stillinger i Kina. Derfor er det illustrerende å sammenligne dette språkets rolle i Øst-Asia med den dominerende rolle som latin spilte i samme tidsspenn i Vest-Europas historie. Etter revolusjonen i 1912 ble det igangsatt flere moderniseringsprogrammer for å bringe kinesisk mer i samsvar med moderne talespråk. Gustav Lorentzen. Gustav Fredrik Lorentzen (født 28. september 1947 i Bergen, død 21. april 2010 i Bergen) var en norsk musiker, komiker, forfatter og programleder. Han er for de fleste best kjent som sitt alter ego «Ludvigsen» i duoen Knutsen & Ludvigsen (1970–1986). Han hadde en karriere som soloartist etter at duoen ble oppløst i 1986. Av utdannelse var han sivilingeniør i akustikk fra NTH. Biografi. Gustav Lorentzen var sønn av engelskfødte "Rosemary («Siss») Fewkes Lorentzen" og dr. techn. Gustav Fredrik Lorentzen, profilert, mangeårig professor i kuldeteknikk ved NTH/NTNU i Trondheim. Lorentzen satt sammen med blant andre Øystein Dolmen i forfatterkollegiet i UKErevyen i Trondheim i 1969 og 1970 der Lorentzen skrev nummer som «Lænsmainn i Nyork» (1970). I 1970 etablerte Dolmen og Lorentzen duoen Knutsen og Ludvigsen. Den holdt sammen til 1986. Lorentzen turnerte alene og sammen med musikere som Trygve Thue, Frode Alnæs og Bergen filharmoniske orkester. Han skrev også flere barnebøker og bøker for voksne om barns rettigheter, om rasisme, omsorg og terapi overfor barn. Han var nasjonal Goodwill-ambassadør for UNICEF fra 1993. Han laget også TV-serien "1. klasse" over flere sesonger på NRKs Barne-TV. Lorentzen fikk Spellemannprisen i klassen barneplater seks ganger, to av dem som den ene halvdelen av Knutsen & Ludvigsen. Som soloartist har han vunnet Spellemannprisen 1987 for "Ludvigsens hostesaft", 1990 for "Bli blid", 1992 for "1. klasse" og 1995 for "Kanskje kommer kongen". Også den femte og siste soloplaten, "Amadeus" (1997), ble nominert. Blant hans mest kjente sanger som soloartist er «Dame som viser frem rompen sin», «Ikke slå», «Forrest i køen» og «Bli blid». Fra slutten av 1990-tallet arbeidet Lorentzen sammen med psykologene Magne Raundalen og Marianne Straume om å hjelpe flyktningebarn traumatisert av krig. De ledet en mengde terapigrupper både hjemme og i utlandet, og holdt kurs om emnet i Norge, Sverige, Danmark, Marokko, Algerie og Sudan. I dette samarbeidet han også med Lisbet Palme. Lorentzen døde brått av hjertestans under et orienteringsløp utenfor Bergen 21. april 2010. Yul Brynner. Yul Brynner (født Юлий Борисович Бриннер - "Julij Borisovitsj Brinner" 7. juli 1920 i Vladivostok i Russland, død 10. oktober 1985 i) var en russisk-amerikansk skuespiller. Brynner gjorde sin scenedebut på Broadway i 1946 og sin filmdebut i 1949 som banditt i B-filmen "Port of New York". Sitt store gjennombrudd fikk Brynner i 1951 i rollen som "Mongkut, kongen av Siam" i en Broadwayoppsetning av Rodgers & Hammersteins musical "Kongen og jeg" ("The King and I"). Han spilte rollen 1246 ganger, og han gjorde også suksess med filmversjonen i 1956 og vant en Oscar. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Mot slutten av sitt liv engasjerte Brynner seg i anti-røyksaken, etter at han ble klar over at kjederøykingen var årsaken til hans kreftsykdom. The Yul Brynner Foundation ble opprettet etter hans død, for å støtte kreftforskningen. Alec Guinness. Alec Guinness fotografert i 1973 Alec Guinness (født 2. april 1914 i London i England, død 5. august 2000 i Midhurst, West Sussex, England) var en engelsk skuespiller som i 1957 vant en Oscar for sin rolle som "oberstløytnant Nicholson" i filmen "Broen over Kwai", (The Bridge on the River Kwai). I 1980 ble han belønnet med en æres-Oscar for sitt lange filmvirke. Han ble i 1959 utnevnt til Knight Bachelor, og dermed slått til ridder. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hans mest prominente rollekarakter i hans senere karriere var som Obi-Wan Kenobi i Star Wars trilogien. Han utga i 1985 selvbiografien "Blessings in Disguise". I 1996 og i 1999 fulgte dagboknetegnelsene "My Name Escapes Me" og "A Positively Final Appearance". Aysgarth-fallene. Aysgarth-fallene er en foss med tre fall i elven Ure i Yorkshire Dales i England. De strekker seg over nesten halvannen kilometer, og har meget høy vannføring i vått vær. Fallene har tiltrukket besøkende i mer enn to århundre. John Ruskin, J.M.W. Turner og William Wordsworth er blant de som har vært der og beskrevet fallene i lyriske vendinger. En scene i ' ble spilt inn ved det øvre fallet. Langs fallene går det stier hvor man får utsikt over elven. Det er rik flora og fauna der. St. Andrew's kirke ligger like ved, og har en av de største kirkegårdene i England. I fjernsynsprogrammet "Seven Natural Wonders" ble Aysgarth-fallene tatt med som et av undrene i nord. Anthony Coburn. Anthony Coburn (født 10. desember 1927 i Melbourne i Victoria i Australia, død 28. april 1977 i Canterbury i Kent i England) var en australsk skribent og produsent for TV. Han jobbet som slakterassistent i Australia før han begynte å skrive i 1950-årene og flyttet til Storbritannia, hvor han fikk jobb hos BBC Television. Det var mens han jobbet der at han ble involvert i utviklingen av science fiction-serien "Doctor Who" i 1963. Sammen med David Whitaker, seriens manusredigerer, utviklet han formatet og karakterene for serien, noe som ble startet av lederne i BBC Drama. Det var tilsynelatende Coburns idé at tardisen skulle se ut som en telefonkiosk. Han fikk denne idéen etter å ha gått en tur og sett en slik kiosk på gata. Det var også hans idé at Susan skulle være Doktorens barnebarn fordi han var urolig over hvilke seksuelle konnotasjoner det faktumet at en gammel mann reiste med en tenåring, kunne frembringe. Coburn skrev to hele historier for serien, "An Unearthly Child" og "The Robots" (også kjent som "The Masters of Luxor"). Bare "An Unearthly Child" ble produsert. Det var den aller første "Doctor Who"-historien som ble laget, selv om Coburn og produsentene ikke var sikre på at den prehistoriske rammen historien hadde ville slå an. "The Robots" ble utsatt flere ganger og til slutt vraket. Etter dette sluttet Coburn å jobbe for serien. "The Robots" ble utgitt av Titan Books som "The Masters of Luxor" i 1990-årene, som en del av deres "Doctor Who"-manuskriptserie. Mens Coburn jobbet med "Doctor Who", forlot han BBC og begynte å jobbe som frilanser. Det neste tiåret jobbet han på mange forskjellige TV-serier, både som produsent og skribent. I begynnelsen av 1970-årene skapte og produserte han den populære dramaserien "Warship", som fant sted på skip som tilhørte den britiske Royal Navy. Coburn døde av et hjerteinfarkt i 1978 mens han gjorde seg klar til å ta over som produsent for "Z-Cars". Rajasthan. Rajasthan (hindi: राजस्थान) er en delstat i India. Med et areal på 342 239 km² er det den største delstaten. Rajasthan grenser i nord mot Punjab, i nordøst mot Uttar Pradesh og Haryana, i sydøst mot Madhya Pradesh, i sydvest mot Gujarat og i vest mot Pakistan (provinsene Sind og Punjab). Historie. Det er arkeologiske spor etter mennesker i området som strekker seg kanskje 100 000 år tilbake i tiden. Rajputer (kongssønner) er opphav til navnet "Rajputana" som Rajasthan hadde tidligere. Rajputdynastier regjerte i området fra omkring det 6. århundre. Rajputana motstod de muslimske angrepene som ellers la nord-India under islamsk innflydelse og styre. I det 16. århundre hadde Rajputana sitt høydepunkt og var under Rana Sangram Singh en kort tid forent. Rajputkongene aksepterte britisk overhøyhet tidlig i det 19. århundre. Den største delen av dagens Rajasthan ble organisert under "Rajputana Agency". Geografi. En fjellkjede "Aravalli" krysser Rajasthan nesten fullstendig fra sydvest til nordøst. Fjellet "Abu" (1722 moh) ligger i den sydvestlige enden av fjellkjeden ikke langt fra grensen til Gujarat. Tre femtedeler av Rajasthan ligger nordvest for fjellkjeden og to femtedeler øst og syd for den. Den nordvestlige delen. Den nordvestlige delen er stort sett tørr, med mye sand og dominert av ørkenen Thar. Den strekker seg videre inn i Pakistan. Ørkenen skyldes at Aravallifjellene danner en regnskygge fra monsunen som kommer fra sydvest med fuktig luft fra Arabiahavet. Ørkenen er tynt befolket, med Bikaner som den største byen. Mellom ørkenen og fjellene ligger et område med krattskog. Dette er også et tørt område og har mindre enn 750 mm nedbør i et gjennomsnittlig år. Om sommeren kan temperaturen overstige 45º C og om vinteren kan temperaturen synke under frysepunktet. Regionene Godwar, Marwar og Shekhawati ligger i denne sonen i likhet med byen Jodhpur. Elven Luni, med sideelver, er det største systemet av elver i regionene Godwar og Marwar. De renner fra de vestlige fjellsidene av Aravallifjellene ned til de våtmarkene Rann of Kutch i Gujarat. Elven Ghaggar som stammer fra Haryana renner ut i ørkenen. Den er tidvis uttørret. Den sydlige og østlige delen. Fjellkjeden og landet øst og syd for den er våtere en ørkenen og de halvtørre områdene på den andre siden, og er følgelig også mer fruktbar. Det finnes tørr tropisk skog hvor det vokser både teak og akasietrær. Grenseområdet mot Gujarat ligger fra ca 100 moh og er preget av bakker. Dette området, Vagad, er sammen med Abufjellet det våteste og mest skogkledde i Rajasthan. Lenger nord finner vi Mewar regionen hvor byene Udaipur og Chittaurgarh ligger. På grensen mot Madhya Pradesh ligger Hadoti regionen. Nord for disse to regionene er Dhundhar regionen hvor hovedstaden Jaipur ligger. Mewat er den østligste regionen og grenser mot Haryana og Uttar Pradesh. Elver i denne delen av Rajasthan er Banas og Chambal. Disse renner ut i Ganges. Økonomi. Jordbruk er den viktigste næringen, og industrien er liten. Cautley Spout. Cautley Spout er et fossefall rett nord for Sedbergh i Howgill Fells, et område som tradisjonelt har tilhørt West Riding of Yorkshire, men som nå tilhører Cumbria. Det ligger i den vestre utkanten av nasjonalparken Yorkshire Dales. Fallet er på 175 meter, og fossen regnes som den høyeste over bakkenivå. Gaping Gill på Ingleborough har et høyere fall, men går ned i et hull i bakken. Kisdon Force. Kisdon Force er en serie fossefall i elven Swale i Swaledale i England. De ligger i nasjonalparken Yorkshire Dales, omkring 500 meter nedenfor landsbyen Keld i North Yorkshire. Fallene er omkring ti meter høye. Langs bredden vokser forskjellige løvtresorter, og det går en sti langs elven fra Keld. Mange av de som går fottur langs Pennine Way besøker fallene, siden den lengste turstien går langs dem. Andre fossefall i elven Swale er East Gill Force, Catrake Force og Wain Wath Force. Alle disse ligger i et område hvor elven skjærer gjennom et kalksteinsområde mellom Kisdon og Rogan's Seat. Navneleddet "force" kommer av norrønt «fors», som på norsk har blitt «foss». Sophie Aldred. Sophie Aldred (født 20. august 1962 i Greenwich, London, England) er en skuespillerinne og hallodame på TV. Hun er mest kjent for å ha spilt Ace i science fiction-serien "Doctor Who". Hun ble født i Greenwich og vokste opp i Blackheath, London. Etter å ha gått på, studerte hun drama ved Universitetet i Manchester. Hun begynte å jobbe i barneteater og fikk i 1987 rollen som Ace i "Doctor Who". Aldred spilte Ace i seriens ni siste historier. Ace var en tenåring, som kom fra vestsiden av London. Doktoren fant henne mens hun serverte milkshake på en isbelagt planet i historien "Dragonfire" og hun ble med Doktoren på hans eventyr frem til serien ble lagt ned i 1989. Historiene hun var med i utforsket Aces karakter i en grad som ikke tidligere hadde vært gjort med noen andre av Doktorens følgesvenner. Både før og etter "Doctor Who" har Aldred hatt en variert og travel karriere innen TV, særlig i barneprogrammer hvor hun presenterte pedagogiske program som "Corners", "Melvin and Maureen's Music-a-grams" og "Words and Pictures". Hun har også jobbet innen radio og teater. I 1993 spilte hun Ace i veldedighetspesialen "Dimensions in Time" og hun har også spilt denne rollen i flere av "Doctor Who"-hørespillene produsert av Big Finish Productions. Hun skrev referanseboken "Ace, The Inside Story of the End of An Era" med Mike Tucker i 1996. Den ble utgitt av Virgin Publishing (ISBN 1-85227-574-X). Sophie Aldred giftet seg med Vince Henderson 12. juli 1997. De har en sønn, Adam. Hamar Music Festival. a> fra "The Blues Brother Band" under HMF 2007. a> fra "Earth, Wind & Fire Experience" under HMF 2011. Hamar Music Festival er en musikkfestival som avholdes årlig på Hamar i slutten av juni måned. Fra 1999 til 2008 ble den avholdt på den første helgen i september, men fra 2009 ble den flyttet til sommeren og slutten av juni. Festivalen er en videreføring av «Jubileumsblues» som ble etablert til Hamar bys 150-års jubileum i 1999. Festivalen var i begynnelsen en ren bluesfestival og ble i 2002, etter tre år, utvidet i til en mer variert musikkfestival med flere forskjellige sjangre. Festivalen blir organisert gjennom den frivillige organisasjonen «Musikklosjen» og de ulike konsertene avholdes sentralt i strandgateparken og forskjellige utesteder i byen. Det har i senere tid også blitt holdt en avslutningskonsert i Hamardomen. Festivalen har i senere tid blitt mer og mer populær og fikk etter iherdig dugnadsinnstats og gode besøkstall utdelt både «Hamarprisen», «Hedmarksprisen» og «Popmaxprisen» for beste arrangør i 2005. Festivalen satte publikumsrekord i 2010 med 10 000 solgte billetter. David Niven. David Niven i "Casino Royale", 1967 James David Graham Niven (født 1. mars 1910 i London i England, død 29. juli 1983 i Château-d'Oex i kanton Vaud i Sveits) var en engelsk skuespiller. Blant andre filmer han har spilt i er "Kanonene på Navarone", "Den rosa panteren", "Casino Royale" og "Døden på Nilen". I årene før hans død, spilte han igjen Sir Charles Litton i to nye Den rosa panteren-filmer: "På sporet av den rosa panteren" og "Den rosa panterens forbannelse". Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Burt Lancaster. Burton Stephen «Burt» Lancaster (født 2. november 1913 i New York City i New York, død 20. oktober 1994 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller. Burn Lancaster vant i 1961 en Oscar for sin rolle som "Elmer Gantry" i filmen med samme navn. For sin innsats innen filmindustrien har han hedrets med en stjerne på Hollywood Walk of Fame. DVD-utgivelser av Doctor Who. Dette er en liste over "Doctor Who"-historier som er tilgjengelig på DVD. De fleste DVDene ble utgitt først i Storbritannia (sone 2) og senere utgitt i Australia og New Zealand (sone 4) og Nord-Amerika (sone 1). Bortsett fra forskjellene på omslaget, er innholdet identisk i alle utgavene. Det eneste unntaket er "The Five Doctors" hvor sone 1-utgaven har et kommentatorspor, med Peter Davison og Terrance Dicks, som ikke er på de andre utgavene. Det er også mindre variasjoner relatert til feil på sone 2-utgavene, men som ble korrigert på sone 1-utgaven ("The Caves of Androzani" og "Remembrance of the Daleks"). Det er også en feil i videoen på sone 1-utgaven av episoden "The Wheel of Fortune" fra historien "The Crusade" (omtrent ti minutter inn i episoden) i DVD-settet "Lost in Time". Denne feilen er ikke på sone 2-versjonen. Sone 2-platene er også kodet for sone 4 så disse er identiske. Det finnes to unntak. Sone 4-versjonen av "Vengeance on Varos" har produksjonstekst på episode 2, sone 2-versjonen mangler teksten for andre halvdel av episoden. Det andre unntaket er "Remembrance of the Daleks", hvor sone 4-versjonen bruker en NTSC-master på grunn av en feil i sone 2-versjonen og problemer med å lisensiere musikk. __NOTOC__ Eksterne lenker. Doctor Whos DVD-utgivelser Liste over stjerner på Hollywood Walk of Fame. Liste over stjerner på Hollywood Walk of Fame er en oversikt over de personer som har fått en eller flere stjerner på Hollywood Walk of Fame. Eksterne lenker. *Liste Hollywood Walk of Fame, Liste over stjerner på Hollywood Walk of Fame, Liste over stjerner på Hollywood Walk of Fame, Liste over stjerner på Flobecq. Flobecq (Nederlandsk: Vloesberg) er en by og en kommune i provinsen Hainaut i Belgia. Hollywood Walk of Fame. a>s stjerne på Hollywood Walk of FameHollywood Walk of Fame er fortauene langs gatene "Hollywood Boulevard" og "Vine Street" i Hollywood, opprettet i 1958. Det finnes i dag ca. 2 333 stjerner på Hollywood Walk of Fame. Den første som fikk navnet på en stjerne var skuespilleren Joanne Woodward, 9. februar 1960. 193 personer har fått mer enn én stjerne, og én person, Gene Autry, har fått hele fem stjerner, én i hver kategori. Flere fiktive figurer har blitt beæret med en stjerne; Mikke Mus, Hakke Hakkespett, Ole Brumm, Donald Duck, Snurre Sprett, Kermit, Lassie, C-3PO, The Rugrats, Simpsons og Snehvit. Kirsten Flagstad og Sonja Henie er de eneste fra Norge som har fått en stjerne. Se også. * Ath. Ath (Flamsk: Aat) er en by og kommune i provinsen Henegouwen i Belgia. Byen ligger ved elven Dender. Byen er kjent som risenes (kjempenes) by etter en årviss festival der store figurer av Goliat, Atlas og andre er med. Byen startet rundt en festning der steintårnet er fra tidlig 1100-tall. Dender. Dender er en elv i Belgia og renner gjennom distriktene Henegouwen og Øst-Flandern. Dender er 65 kilometer lang. Game (musiker). Jayceon Terell Taylor (født 29. november 1979), bedre kjent som Game, er en amerikansk rapper fra Compton, Los Angeles, California. Hans gjennombrudd kom i 2005 med debutalbumet "Documentary", som ble nominert til to Grammypriser. Debuten ble fulgt opp av albumene Doctor's Advocate i 2006, L.A.X. i 2008 og R.E.D. Album i 2011. Alle hans soloalbum debuterte som nummer én på Billboardlisten i USA, bortsett fra LAX som debuterte på andreplassen. Game startet i 2002 eget plateselskap kalt Black Wall Street Records. Han er kjent for å ha satt vestkystrap tilbake på kartet, etter at artister fra sørstatene og østkysten har preget hip hop-scenen. __TOC__ Game ble sparket fra G-Unit for å angivelig ha vært ulojal mot gruppen. Det ble etter hvert uenighet mellom G-Unit og Game, som har blitt en av de største kranglene ("beef") i hip hopens historie. Ut av denne beefen ble en anti-G-Unit-"kampanje" skapt av The Game, nemlig G-Unot. Game hadde en tatovering av en sommerfugl under høyre øye, til minne om hans avdøde bestemor. Senere tattoverte han logoen til Los Angeles Dodgers over, for å vise at han var «The face of LA». Under det andre øyet har han tatovert en tåre. Tåren er ikke fylt med blekk hvilket betyr at han sørger over et tap av et familiemedlem eller nære venner. Han har også tatovert bildet av Michael Jackson etter at han med Chris Brown, P. Diddy, Boyz II Men og Usher laget minnesangen «Better On The Other Side» etter Jacksons død. Game er en stor fan av Michael Jackson og har pratet med han over telefon der Michael prøvde å få han og 50 cent til å bli venner igjen. De to skværet opp etter Jacksons død. Han har også tattovert logoen til plateselskapet hans, Black Wall Street, og «G-Unit» på kroppen, og også en tatovering av hans idol og favorittrapper, Eazy-E. Referanser. Game, The Game, The Sidney Poitier. Sidney Poitier (født 20. februar 1927 i Miami i Florida) er en bahama-amerikansk skuespiller og regissør. Sidney Poitier vant en Oscar for sin rolle som «Homer Smith» i filmen "Lilies of the Field". Poitier er også kjent for rollen som Porgy i "Porgy and Bess" fra 1958, som Dr. John Prentiss i filmen "Gjett hvem som kommer på middag" ("Guess Who's Coming to Dinner") med Katharine Hepburn og Spencer Tracy som ekteparet Drayton fra 1967, hvor han som afrikansk-amerikaner forelsker seg i en hvit kvinne, Draytons datter (Katharine Houghton), og som Detective Virgil Tibbs i filmen "I nattens hete" ("In the Heat of the Night"), hvor han hadde Rod Steiger som motspiller. Poitier har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1974 ble han utnevnt til Knight Commander of the British Empire. Vostok 5. Vostok 5 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1963. Det var den 5. bemannede ferden i Vostok-programmet og den lengste av alle i programmet. Beloeil. Belœil er en by og en kommune i provinsen Henegouwen i Belgia. Det totale området er på 61.55 km², noe som gir en befolkningstetthet på 217 innbyggere per km². Kommunen er navngitt etter slottet, Château de Belœil, en gang sete for Charles-Joseph de Ligne, militær offiser og en kjent brevskriver som blant annet korresponderte med Jean-Jacques Rousseau og Voltaire. Magnetfelt. Magnetske feltlinjer vist med jernfilspon Magnetfelt (også magnetisk felt, magnetisk feltstyrke, magnetiske flukstetthet) betegner i fysikken kraftfeltene rundt en magnet, magnetisert gjenstand, eller en strømførende leder. Magnetfelter er for eksempel ansvarlige for at to magneter dras mot hverandre eller frastøtes og for at elektriske partikler fra solen fanges og skaper nordlys. Kraftlinjene til en magnet kan f. eks. observeres ved å strø jernspon på et papirark over magneten. I dynamiske mikrofoner og i elektrodynamiske høyttalere er det en spole som beveger seg i et kraftig magnetfelt. Høreapparater har en spole som kan ta opp magnetfelt som induseres av en teleslynge. Magnetfelt beskrives klassisk med Maxwells likninger og Kvantemekanisk beskrives de av kvanteelektrodynamikken. Magnetfelter er vektorfelter, dvs. for alle punkter i rommet har de også retning i tillegg til styrke. Symboler og enheter. I ikke-lineære magnetiske materialer opptrer typisk hysteresekurver som vist i figuren for B og H feltene for magnetisk blikk ved forskjellig maksimal magnetisering. Ved et økende H felt vil B feltet følge den nedre kurven, ved fallende H felt følges den øvre kurven av samme farge. Remanens er det B feltet som «blir igjen» etter at H feltet er gått til 0. Koersivitet et et uttrykk for hvilket nivå på H feltet som kreves for å få B feltet til å gå til null etter å ha vært magnetisert. Lav koersivitet betyr at materialet er lett å avmagnetisere. Elektrisk ladning og magnetisk felt. En strøm ("I") som flyter i en leder setter opp et magnetisk felt (B) rundt lederen. Fordi magnetfeltet relativistisk er et resultat av Lorentztransformasjonen, kalles denne kraften Lorentzkraften. Magnetiske felt fra strøm i plasma eller ledere følger høyrehåndsregelen, som sier at hvis tommelen på høyre hånd følger strømretningen i en leder vil det magnetiske feltet sirkle lederen i de krummede fingrenes retning. I en spole der strømretningen følger fingrene på høyre hånd vil feltet i spolen gå i tommelens retning og den magnetiske nordpolen peke i samme retning som tommelen.Og til slutt, hvis det magnetiske feltet følger tommelen på høyre hånd vil negativ ladning avbøyes i de krummede fingrenes retning, og positiv ladning avbøyes mot fingrenes retning. Fantasi. Fantasi kan være å forestille seg det som ikke fins. Fantasi er evnen til å kunne forestille seg noe, særlig det som ikke finnes i virkeligheten. Denne evnen bruker en til å skape kunst, men også til å finne løsninger på problemer. Fantasi betegner også det en forestiller eller innbiller seg eller produktet av den skapende innbilningskraften. I følge Erik Lerdahl (2007) er fantasi helt nødvendig for å utvikle nye ideer og konsepter. Nye ideer skapes først i fantasien før de i neste omgang eventuelt blir manifestert i en konkret form i den "reelle verden". Evnen til å fantasere som virkeligmiddel til å stimulere kreativitet kan utvikles gjennom trening, der man bevisst fjerner selvsensur og selvpålagte begrensninger. En fantasi er ofte en personlig forestilling som uttrykker ønsker og mål, enten som virkelighetsfjerne umuligheter, for eksempel magiske krefter eller total verdensfred, eller mer oppnåelige dagdrømmer og håp, gjerne av økonomisk eller seksuell karakter. Det finnes også kollektive fantasier eller forestillinger i et samfunns kultur, enten det gjelder skjønnlitterære uttrykk i forskjellige former eller innen religiøse, idealistiske og andre idébaserte bevegelser. I videre og mer konkret forstand kan ordet fantasi brukes om alle slags kunstverk eller kulturuttrykk som er fritt oppdiktet. Fantasi kan være både konstruktiv og destruktiv i sin natur, det avhenger i stor grad av intensjonene som ligger til grunn for fantasien og hvordan den manifesterer seg i møte med virkeligheten. Etymologi. Ordet "fantasi" kommer fra latin phantasia og gresk φαντασία som betyr «utseende», «forestilling» eller «drømmebilde». Det greske ordet er avledet av verbet "phainein" (φαντάζειν), det vil si «å vise» eller «gjøre synlig». Ordet har siden dannet nye ord som "fantasere", "fantast" (det vil si virkelighetsfjern svermer) og "fantastisk", men går også igjen i "fantom", "fantasme" (synsbedrag eller hallusinasjon), fantasmagori (en framstilling av spøkelsesaktige skikkelser eller bilder, ofte ved hjelp av optikk) og "fenomen". I svensk er ordet nevnt allerede på 1600-tallet, blant annet som "Frw Phantasij" («fri fantasi») i 1619. Av danske sitater kan nevnes poeten Adam Oehlenschlägers diktstorfer fra tidlig på 1800-tallet: "I ret fornuftig Poesie bør aldrig spores Phantasie. Hvad Diævlen rager Phantasien Den mindste Smule Poesien?". I flere språk skiller en mellom forestillingsevnen og fantasiproduktet, det vil si det fantasifulle bevissthetsinnholdet, gjennom begreper som for eksempel "imagination" og "fantasy" på engelsk. Psykologi. I psykologien brukes "fantasi" om en fri forestillings- og tankevirksomhet som ikke er bestemt av praktiske hensyn eller noe teoretisk. Barn har en levende forestillingsevne og skiller ikke alltid mellom fantasi og virkelighet. Mange barn har for eksempel en innbilt fantasivenn. En person som totalt lever i sin egen fantasiverden med vrangforestillinger uten kontakt med virkeligheten, er imidlertid psykotisk. Filosofi. Fantasibegrepet spiller også en viktig rolle hos flere filosofer, for eksempel antikkens Aristoteles og tyskeren Immanuel Kant, men også i romantikken og den tyske idealismen. Musikk. Innen den seriøse musikken brukes begrepet fantasi om et musikkstykke i fri form, enten som en lek over et kjent tema eller spilt som en improvisasjon uten forberedelse eller noter. Å fantasere ble særlig tidligere brukt om å improvisere. Bildekunst. Bilder som en illusjon av virkeligheten er i seg selv uttrykk for forestillinger og fantasier. Abstrakt og nonfigurativ kunst kan være spesielt fantasieggende ettersom kunstverket er friere og betrakteren selv må tolke det hun eller han ser. Ellers blir ofte de drømmeaktige motivene i surrealistisk kunst som spesielt fantasifull. Litteratur. Mange hevder at de fleste forfattere sjelden bruker «fri fantasi», det vil si finner opp noe helt nytt ut fra ingenting, men at de er gode observatører og formidlere av hva de ser og tenker. Mossevassdraget. Mossevassdraget (også kalt Vansjø-Hobølvassdraget, Vansjøvassdraget, Hobølvassdraget eller Morsavassdraget) er et vassdrag med utspring fra skog- og myrområder i Østmarka i Oslo og utløp gjennom Mosseelva i Moss i Østfold. Nedbørfeltets areal er på 695,1 km². Hobølelva er den viktigste elva i vassdraget. Den har utspring i innsjøen Mjær i Enebakk. I tillegg er det flere mindre elver. Av innsjøene er Vansjø den klart største, men det er flere mindre innsjøer og tjern. Vansjø-Hobølvassdraget er det tredje største vassdraget i Østfold og Akershus øst for Oslo, etter Glommavassdraget og Haldenvassdraget. Vassdraget er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Elver i vassdraget. Hver linje inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva, og er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Lista er begrenset til elver med nedbørfelt over 20 km² eller middelvannføring over. Steinar Ofsdal. Steinar Ofsdal (født 4. oktober 1948) er en norsk komponist og musiker, hovedsakelig fløytist. Han er professor ved Norges Musikkhøgskole og Ole Bull Akademiet. Siden 1967 har Ofsdal opptrådt som musiker på utallige scener i Norge og store deler av verden. Alene, med gitarist eller trekkspeller, med visesanger, med trio, med kvartett, med band eller i band. Han er også kjent som et av medlemmene av folkemusikkgruppen Bukkene Bruse sammen med Annbjørg Lien og Arve Moen Bergset og etterhvert også Bjørn Ole Rasch. Steinar Ofsdal har skrevet en lang rekke komposisjoner til egen konsertbruk, og musikk til teater, film, TV og radio. Han har vunnet Spellemannprisen 1983 i åpen klasse for albumet "Hat Trick" og Spellemannprisen 1989 sammen med Per Midtstigen i klassen folkemusikk/gammaldans for "Sjøfløyta". I tillegg vant Bukkene Bruse Spellemannprisen 1993 i klassen barneplate. Han fikk Gammleng-prisen i åpen klasse i 1999 og ble nominert til Edvard-prisen i 2005 i klassen tradisjonsmusikk. I 2009 ble han dobbelt vinner av NM i folkemusikk (Landskappleiken på Geilo) i sjøfløyte og seljefløyte, og han mottok Egil Storbekkens musikkpris for 2009. Rex Harrison. Sir Reginald Carey «Rex» Harrison (født 5. mars 1908 i Hoyton, England, død 2. juni 1990) var en teater- og filmskuespiller. Han vant en Oscar for sin rolle som «Henry Higgins» i filmmusikalen "My fair lady". Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Rex Harrison fotografert sitt hjem i London i 1976 Harrison debuterte som skuespiller med filmen "The Great Game" (1930). Andre kjente tidlige filmer inkluderer "The Citadel" (1938), "Night Train to München" (1940), "Major Barbara" (1941), "Blithe Spirit" (1945), "The Ghost and Mrs. Muir" (1947) og "The Foxes in Harrow" (1947). Harrison er kanskje best kjent for sin skildring av professor Henry Higgins i filmversjonen av hans teater-suksess, "My Fair Lady" (1964), basert på en Broadway-produksjon med samme navn, som Harrison vant en Oscar for. Harrison spilte også i filmen Doctor Dolittle (1967). Harrison var med i hindi-filmen "Shalimar" sammen med den indiske Bollywood-stjernen Dharmendra. Harrison opptrådte også som en aldrende homofil mann da han spilte mot Richard Burton som hans elskerinne i filmen "Staircase" fra 1969. Harrison var gift seks ganger. I 1942 skilte han seg fra sin første kone, Colette Thomas, og giftet seg med skuespillerinne Lilli Palmer i 1943. Paret spilte sammen i mange teaterstykker og filmer, inkludert The Fourposter. I 1947, mens han var gift med Palmer hadde Harrison en affære med skuespillerinne Carole Landis. Landis begikk selvmord i 1948 etter å ha tilbrakt kvelden med Harrison. Harrisons engasjement i skandalen rundt Landis 'død gjorde skade på hans karriere. Harrison og Lilli Palmer skilte seg i 1957. Samme år giftet Harrison seg med Kay Kendall som døde av leukemi i 1959. Han ble senere gift med walisisk-fødte Rachel Roberts. Dette ekteskapet varte fra 1962 til 1971, inntil Roberts begikk selvmord i 1980. Harrison giftet seg deretter med Elizabeth Rees-Williams, og til slutt med Mercia Tinker, som ble hans enke da han døde i juni 1990, 82 år gammel. Bernissart. Bernissart er en by og en kommune i provinsen Henegouwen i Belgia. I 1887 fant de et skjelett av Iguanodondinosauren. Tilsammen er det funnet 30 komplette skjeletter av dinosaurer i kommunen. Brugelette. Brugelette er en by og en kommune i provinsen Henegouwen i Belgia Gujarati. Gujarati (ગુજરાતી) er et språk som stammer fra staten Gujarat vest i India. Det er et indoarisk språk i den indoeuropeiske familien og er med sine 46 millioner brukere verdens på 22. plass på lista over språk med flest brukere i verden. Gujarati var morsmålet til blant andre Mahatma Gandhi, «far til India»; og Mohammed Ali Jinnah, «far til Pakistan». Gujarati blir ikke skrevet med devanagari, men med en egen skrift. Gujaratiskriften er likevel i slekt med devanagari. Gujarati skrives uten den øvre tverrbjelken som brukes i devanagari, og skriver ગ for g, der devanagari bruker en tverrbjelke, med ग for g). Spearhead from Space. "Spearhead from Space" er en "Doctor Who"-historie på 4 episoder som ble vist på BBC One fra 3. til 24. januar 1970. Det er den første historien som ble produsert og vist i farger. På grunn av en streik hos BBC er det den eneste historien som ble filmet på film. De andre historiene ble spilt inn på videobånd i studio og på film på eksterne opptakssteder. Den introduserte Jon Pertwee som den tredje Doktoren og Caroline John som Doktorens nye assistent Liz Shaw. Nicholas Courtney returnerer som Lethbridge-Stewart, som man sist så i "The Invasion". Han blir en fast person i serien fra og med denne historien. Dette er også historien som avslørte at Doktoren har to hjerter, blod som er uidentifiserbart for leger på jorden og at hjerteslagene hans kan minke til ti slag i minuttet. Arbeidstittelen var "Facsimile". Den er basert på en historie som Robert Holmes skrev for filmen "Invasion" fra 1966. Flere elementer i "Spearhead from Space" er lik de i TV-serien "Quatermass II" fra 1955. Denne serien handler også om romvesener som faller til jorden som meteoritter og en invasjon via utbytting av viktige personer. Terrance Dicks skrev boken basert på historien. Den ble gitt ut av Target Books i januar 1974. I 1986 ble historien utgitt på VHS i Storbritannia. For denne utgivelsen hadde BBC klipt sammen episodene til en lang episode. I 1995 ble den utgitt på VHS på nytt i episodisk form og 29. januar 2001 ble den utgitt på DVD. Handling. Doktoren har akkurat regenerert og blitt sendt i eksil til jorden. Etter at han kommer fram, besvimer han utenfor tardisen og blir fraktet til et lokalt sykehus hvor hans uvanlige anatomi forundrer doktorene. Samtidig faller en sverm av meteoritter ned på den britiske landsbygda. En krypskytter finner et mystisk polyeder hvor en meteoritt har landet og tar det med seg. Hos UNIT prøver brigadegeneral Lethbridge-Stewart å rekruttere Dr. Elizabeth «Liz» Shaw som sin vitenskapelige rådgiver før han drar ut for å undersøke meteorittene. Shaw, på den andre siden, er skeptisk når han forteller henne om invasjoner fra det ytre rom og forarget fordi hun har blitt avbrutt i sine eksperimenter i Cambridge. Han får beskjed om at en mann i et sykehus i nærheten hvor meteorittene falt sier at han er Doktoren. Denne Doktoren ser imidlertid ikke som ut den han kjente. Polyederet viser seg å være en kraftenhet for en uteomjordisk intelligens kalt Nestene, som ikke har noen kropp. Den kan forme og styre plast og lage kopier av mennesker av plasten kalt autonere. Nestene har tatt over en leketøysfabrikk i London og den planlegger å bytte ut viktige personer innen staten og kjendiser med autonere. Autonen som driver fabrikken sender andre, mindre menneskelignende autonere for å hente inn kraftenhetene fra UNIT og krypskytteren. Etter et mislykket forsøk på å rømme fra sykehuset, oppdager Doktoren at tardisen har blitt deaktivert av tidsherrene og at han er fanget på jorden. Han overbeviser brigadegeneralen om at han er den samme mannen som har møtt ham før da de bekjempet yetiene og cybermennene. Sammen med Liz finner han ut hva Nestene har planlagt samtidig som at mannekenger over hele London blir aktivert og begynner å skyte folk. Doktoren lager et elektrosjokkapparat som han tror vil stoppe autonene. UNIT angriper leketøysfabrikken, men autonene er usårlige overfor kuler. Doktoren og Liz sniker seg inn og møter en blekksprut-aktig skapning som Nestene har laget av kraftenhetene. Mens Doktoren kjemper med skapningen klarer Liz å bruker apparatet på det og slår det av. Alle autonene dør også, siden de er en del av Nestene. Lethbridge-Stewart frykter at de vil returnere og spør Doktoren om hjelp. Han går med på å jobbe for UNIT mot at han får bruke deres utstyr for å reparere tardisen. Han overbeviser brigadegeneralen om å også gi ham en toseters roadster han fant, som han kaller Bessie. Liz bestemmer seg også for å bli i UNIT som Doktorens assistent. Chièvres. Chièvres er en by og kommune i provinsen Henegouwen i Belgia. Byen Brugelette tilhørte tidligere familien Egmont. Frasnes-lez-Anvaing. Frasnes-lez-Anvaing er en by og kommune i provinsen Henegouwen i Belgia Charleroi. Charleroi er en stor industriby i den belgiske provinsen Hainaut, og ligger ved elven Samber. Charleroi het opprinnelig Charnoy. Ahmadabad. Ahmedabad (gujarati: અમદાવાદ, hindi: अहमदाबाद) er den største byen i Gujarat og den 7. største byen i India, med en befolkning over 5 millioner. Historikk. Ahmedabad er det kulturelle og kommersielle hjertet til Gujarat, og en stor del av det vestlige India. I 2002 opplevde Gujarat store opptøyer. Så mange som 1000 mennesker ble drept under opptøyene, og majoriteten av de drepte var muslimer. Delstaten Gujarat styres av Indias nasjonalistiske hinduparti (BJP), og det har flere ganger brutt ut kamper mellom ytterliggående hinduer og delstatens muslimske minoritet. 26. juli 2008 ble byen rammet av en serie bombeeksplosjoner som drepte 45 og såret over 160 mennesker. Gin and tonic. Gin and tonic (GT, Gin Tonic) er en cocktail bestående av gin og tonic, ofte garnert med en skive av lime eller sitron og servert over is. Andelen av gin varierer. Den vanligste oppskriften er for like deler (1:1), men cocktailen lages ofte mye svakere, typisk 1 del gin og 3 deler tonic. Bakgrunnen til gin and tonic sies å være britiske embetmenn i Indias behov for å få i seg den kininholdige tonic'en, fordi kinin er et botemiddel mot malaria. Ettersom tidlige versjoner av tonic ikke smakte spesielt godt, lette de etter noe som gjorde det lettere å få det i seg, og fant ut at ved å blande det med gin ble den ubehagelige smaken nøytralisert. Gin og tonic er i så fall en av de ytterst få drinkene hvor brennevinet opprinnelige fungerte som blandevann. Jan Vincents Johannessen. Jan Vincents Johannessen (født 25. mai 1941 i Kristiansand) er en norsk lege, cand.med fra Universitetet i Bergen, og dr.med fra Universitetet i Oslo, professor i medisin og tidligere administrerende direktør ved Radiumhospitalet, fra 1983 til 2005. Fra 2005 til 2007 var han internasjonal direktør for Rikshospitalet-Radiumhospitalet, og fra 2007 til 2011 for Oslo universitetssykehus. Forfatterskap. Han har skrevet mange vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner, hovedsakelig innenfor elektronmikroskopi, patologi og kreftforskning. Han var hovedredaktør for tolvbindsverket "Electron Microscopy in Human Medicine" (McGraw-Hill, 1978-85). I 1980 startet han tidskriftet "Ultrastructural Pathology" som han var sjefredaktør for i 30 år. Hans bok "Kunsten å leve", med bilder av Jakob Weidemann har solgt mer enn 170 000 eksemplarer i Norge. Han har også skrevet melodier, og først og fremst sangtekster til en flere norske og internasjonale artister, blant annet ved Melodi Grand Prix. han skrev den norske og engelske teksten til den offisielle sangen ved Lillehammer-OL i 1994 «Se ilden lyse», innspilt med Placido Domingo og Sissel Kyrkjebø. Han har vært spaltist i Farmand, Dagens Næringsliv og Harvard Business Review, og fotograf med bilder i bl.a. Life, Time, Stern og Paris Match. Han har også utfoldet seg som filmskaper, designer, glasskunstner, maler og grafiker, med separatutstillinger på flere kontinenter, og flere offentlige utsmykninger. Verv. Johannessen har vært President i Den Europeiske Patologforening, Formann i Landsforeningen mot Kreft, i Den Nordiske Kreftunion og i Norwegian Cancer Consortium 1999 – 2003 Formann Polyteknisk Forening Han var i 12 år almenhetens representant i Pressens faglige utvalg. Han har vært medlem av tilsettingsutvalget for Nasjonalmuseet, og styremedlem i Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden. Han har også vært styreleder for Kreftregisteret. Fra 2002 til 2010 var han styreleder for Nationaltheatret. Johannessen er i dag leder av Radiumhospitalets Legater, og daglig leder ved Montebello Senteret i Mesnali, som Johannessen tok initiativet til. Han var fra 1979 tilknyttet Columbia University College of Physicians & Surgeons i New York som professor. Priser og utmerkelser. Johannessen er æresmedlem, æresdoktor, og æresprofessor, i vitenskapelige foreninger, akademier og universiteter i flere land. Johannessen har mottatt flere ordener og utmerkelser. Han ble i 2002 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for mangesidig samfunnsgavnlig virke. Han er videre kommandør av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen, av den svenske Nordstjerneordenen, av den belgiske Kroneordenen og innehar det store fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Han er offiser av Republikken Polens fortjenstorden og av Republikken Italias fortjenstorden. Han har også mottatt byen Portos fortjenstmedalje i gull. I 2011 mottok han Kinas Yellow River Gold Medal. I 1989 mottok han Karl Evangs pris sammen med Calle Almedal. Fantasi (musikk). Fantasi betegner i den seriøse musikken et musikkstykke i fri form, enten som en lek over et kjent tema eller spilt som en improvisasjon uten forberedelse eller noter. Å fantasere ble særlig tidligere brukt om å improvisere. Særlig i barokken ble "fantasier" brukt om frie musikkstykker på linje med preludier og toccata. Fantasiene kunne inneholde både en og to fuger. Første slavekrig. Den første slavekrigen (135 f.Kr.-132 f.Kr.) var en mislykket slavereisning mot romerne på øya Sicilia. Opprøret ble ledet av Eunus, en slave som hevdet å være en profet, og hans general Cleon fra Kilikia. Etter noen mindre slag som ble vunnet av slavene, ankom en større romersk hær Sicilia og slo ned opprøret. Slavekrig, 1 Knud Plesner. Knud Plesner (døpt 4. desember 1731, død 20. mai 1790) var kjøpmann i Skien. Han giftet seg i Solum 18. mars 1766 med Maria Kall (døpt 25. februar 1741 i Skien, begravet 28. februar 1786). Knud Plesner og Maria Kall var dikteren Henrik Ibsens oldeforeldre, gjennom datteren Johanne Plesner (1770–1847). De var også foreldre til "Maria Plesner" (1768–1800) som var gift med eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen (1761–1828), Skien, i hans 1. ekteskap, og som var farmor til maleren August Cappelen. Knud Plesner var sønn av Johan Glüsing Plesner (født 1703 i Kerteminde, Danmark og død 1735 i Skien), som innvandret til Skien fra Danmark omkring 1720, og Karen Cathrine Hind (1708–1778). Slavekrigene. Slavekrigene var en serie med slaveopprør som rammet den romerske republikk i senrepublikkperioden. Karen Cathrine Hind. Karen Cathrine Hind (født 1708, begravet 30. mai 1774) var fra Kerteminde på Fyn i Danmark, gift med Johan Plesner (1703–1735) og kom med ham til Skien ca 1720. Hun var dikteren Henrik Ibsens tipp-oldemor. Hun var datter av Knud Pedersen Hind, rådmann i Kerteminde. Hun ble etter mannens død gift med Fredrik I. v. A. Wesseltoft (1707–1771). Kilde. Hind, Karen Cathrine Hind, Karen Cathrine Andre slavekrig. Den andre slavekrigen var et mislykket slaveopprør mot romerne på øya Sicilia. Opprøret hadde mange årsaker, men en utløsende faktor må ha vært at mange slaver som var blitt sett på som urettmessige sådanne var blitt frigitt. Ditte var menn som var blitt gjort til slaver av skatteinnkrevere lisensiert av romerne fordi de ikke kunne betale sine skatter. Manius Aquilius, som da var konsul, erklærte at allierte eller vennlige frie menn ikke skulle holdes som slaver. Omtrent 800 slaver ble frigitt på Sicilia, og med dem hadde mange andre slaver bestemt seg for å forlate herrene sine og søke sin egen frihet. Guvernøren på Sicilia ga ordre om at de skulle vende tilbake til sine eiere, og det var da opprøret brøt ut. Den romerske konsulen Manius Aquilius slo ned opprøret, som var det andre i rekken av tre slaveopprør under republikken. Krigen varte fra 104 til 103 f.Kr.. Slavenes ledere var kjent som Tryphon og Athenion. Slavekrig, 2 SS «Fredensborg». SS «Fredensborg» var en fregatt – og et slaveskip – bygget i København i 1752 eller 1753. Skipet forliste utenfor Arendal i 1768, og 206 år seinere ble vraket funnet av dykkere. Skipet var bygget for et dansk handelskompani og gjennomførte flere turer i den såkalte trekantfarten. Slaver og sukker var de viktigste varene i denne handelen. Skipet forliste på hjemvei etter en nesten fullført reise, der 265 slaver ble transportert fra Afrika til Karibia. Dokumentene fra reisen er bevart i Riksarkivet i København. Marinarkeologiske utgravinger ble foretatt etterat vraket ble funnet og historien om slaveskipet Fredensborgs siste reise formidles i dag på en rekke arenaer. Kombinasjonen av arkiv- og gjenstandsmateriale gjør at «Fredensborg» omtales som et av de best dokumenterte slaveskip fra 1700-tallet. Rederi, fart og forlis. SS «Fredensborg» ble bygget for det "Vestindisk-guineisk Kompagni". Skipet ble døpt «Cron Prindz Christian» etter prinsen som senere skulle bli kong Christian VII. Skipet ble satt inn i trekantfarten hvor europeiske handelsvarer ble byttet med slaver i Afrika. Disse ble så brakt over som arbeidskraft på plantasjene på den andre siden av Atlanterhavet. På hjemreisen hadde man med kolonialvarer som var et resultat av slavenes arbeid. Handelen ble etter hvert begrenset til Karibien, der hun seilte frem til 1756 da "Det Guinesiske kompagni" tok over driften. Skipet ble da omdøpt til «Fredensborg», etter ett av de dansk-norske fortene på den afrikanske Gullkysten, og kom under kaptein Espen Kiønigs kommando. Den 1. desember 1768 forliste «Fredensborg» i storm utenfor Tromøy ved Arendal etter en nesten fullført reise mellom Danmark, Ghana, St. Croix og retur. Mannskap, utrustning, last. Med seg på den siste seilasen hadde kapteinen et mannskap på 40 mann. Skipsassistent Christian Andreas Hoffmann var kompaniets regnskapsfører og inspektør. Skipskirurg var Joch Christopher Sixtus, som hadde til oppgave å holde liv i mannskap og slaver. Vi vet at tre matroser var norske. Lettmatros Aye var fra Gullkysten. I protokollene fra reisen kan vi lese detaljert om proviant og om annen utrustning som for eksempel våpen. Skipet hadde blant annet 10 4-punds kanoner, 4 muskedundere, 23 gevær, 4 1/2-punds svingbasser og 4 halve trekanoner. I lasterommet hadde skipet blant annet 40 kasser skytevåpen, 32000 flintstein til bruk i skytevåpen, jernstenger, sko, tekstiler, dunker med halsbånd av vestindiske koraller og store mengder vin, brennevin og krutt. Dette var varer som skulle losses ved det danske handelsfort Christiansborg i Accra. Reise fra København til Gullkysten. «Fredensborgs» siste ferd begynte i København i juni 1767. Skipet passerte Kronborg i Øresund, men som dansk-norsk skip slapp mannskapet å betale avgift. Lørdag 27. juni befant skipet seg i Skagerrak og hadde motvind fra sørvest og man besluttet å gå inn til uthavnen Merdø ved Arendal. Et skip som Fredensborg krysset dårlig og måtte vente på vind fra riktig retning for å kunne seile videre. På Merdø var det mulighet for å kjøpe billig ved og etterfylle vann. En matros var syk og ble avmønstret, mens Christian Runge fra Arendal mønstret på som ny matros. Mannskapet var til gudstjeneste i Tromøy kirke to søndager. Etter et kortere opphold ved Merdø, seilte hun videre til handelsfortet Christiansborg på Gullkysten hvor varene ble avlevert. 7 måneder ble skipet liggende på reden utenfor byen Accra. Under det lange oppholdet omkom flere av mannskapet, av tropefeber og i ulykker, blant annet kaptein Kiønig og overstyrmannen. Slik har det seg at styrmann Johan Frantzen Ferentz kunne overta kommandoen på skipet. "I Jesu Navn" er de første ord han skriver i loggboken. Matros Runge rykker opp til styrmann etter dødsfallene. Omsider ble 265 slaver, gull og elfenben lastet ombord. Fra Gullkysten til St. Croix. Mannskapet var redusert til et minimum for sikker seilas videre. Et par mann av danskene på handelsfortet ville reise hjem til Danmark og mønstret på som mannskap. En kvinnelig passasjer kom også ombord; hun hadde reist til Gullkysten sammen med sin mann; han var død, hun skulle reise hjem alene. Noen av slavene ble såkalte "dekksslaver", som måtte hjelpe til med arbeidet ombord. 23. april 1768 var skipet under seil med kurs mot Karibien og St. Croix. Kursen ble imidlertid ikke satt direkte vestover. Skipet skulle først drive østover med Guineastrømmen, forbi Sao Thome og så nordover og vestover med den ekvatoriale strømmen. Det går sakte. Tre nautiske mil driver de 1. mai. Etterhvert får de vind i nordostpassasjen. I Christiansted ble slavene solgt. Kompaniets agent har annonsert salget som foregår på selskapets egen gård i byen. Plantasjeeier Schimmelmann kjøpte 16 mannsslaver og 2 gutteslaver den første dagen, 18. juli. I kompaniets protokoller kan vi se hvordan salget foregår, dag for dag. Barneslavene og de syke slavene ble solgt til slutt. Fra St. Croix til forlis på Agdesiden. I Christiansted ble 277 fat sukker, 1044 baller tobakk, 9 fat kanelbark, 4 baller bomull, 300 planker mahogny og store mengder fargetre (campechetre) lastet ombord for reisen tilbake til København. De får også med seg 3 slaver som er solgt videre til København, en dansk matros og tre nye passasjerer. 14. september varpes Fredensborg ut av havnen i Christiansted. Det blir en hard høstseilas over Nord-Atlanteren. Riggen slites i stykker, en av slavene dør. Tidlig i november er de tilbake i Skagerrak. Vinden er ikke gunstig for seilas sørover Kattegat, derfor søker de nødhavn i Sandefjord. Der ligger slaveskipet i 16 dager. Riggen blir reparert. Seilasen hjem til København kan fortsette sørover gjennom Kattegat. Men vinden snur, og de tvinges isteden sørvestover langs Agdesiden; igjen søker de nødhavn i Norge. Utenfor Sandøya ved Tvedestrand får de los ombord. Forliset. Tidlig om morgenen den 1. desember 1768, blåste det opp til storm, og mannskapet forsøkte å seile skipet inn i Tromøysund. Det lyktes ikke, isteden seilte skipet på grunn ved Gitmertangen helt øst på Tromøy utenfor Arendal. Mannskapet, passasjerene og to slaver klarte å redde seg i land. To av mannskapet døde imidlertid kort tid etter og ble begravet i Arendal og på Flosta. Mannskapet fikk med seg kapteinens kiste med gull og skipspapirene som seinere kunne overleveres til kompaniets kontor i København. I dag befinner dokumentene seg i det danske riksarkiv. I bøkene kan man følge skipets siste reise dag for dag. Ved selve forliset omkom ingen mennesker, men reisen i trekantfart hadde kostet 48 menneskeliv: 30 slaver, 16 av mannskapet og to passasjerer. Av det opprinnelige mannskapet på 40 som forlot København var 15 døde. Med hensyn til tap av menneskeliv var dette noe nær en gjennomsnittstur i trekantfarten. Redningsarbeid og sjøforklaring. Mannskapet ble innlosjert i uthavna Narestø. I omlag en måned ble det stadig arbeidet på vraket for å berge mest mulig av lasten, og varene ble etterpå solgt på auksjon i Arendal. Det ble også holdt sjøforklaring. Den ble holdt i Hastensund på Tromøy, og dokumentene finnes i dag i Statsarkivet i Kristiansand. Marinarkeologiske undersøkelser. Slaveskipet Fredensborg og forliset ved Tromøy er omtalt i danske maritim litteratur fra 1900-tallets første halvdel. Det man ikke visste var vrakets nøyaktige posisjon. Sjøforklaringens beskrivelse gjorde det mulig å sirkle inn et avgrenset leteområde, og i september 1974 ble vraket av «Fredensborg» funnet av dykkere. Marinarkeologiske utgravninger ble satt i gang allerede i 1975 under ledelse av Norsk Sjøfartsmuseum og i 1977 av Aust-Agder-Museet. Endel av utrustningen og lasten ble funnet, men lite av selve skipet var bevart. Dette gjenstandsmaterialet, sammen med det omfattende arkivmaterialet som beskriver en nær fullført reise i trekantfarten, gjør at fartøyet gjerne omtales som det best dokumenterte av kjente slaveskip fra perioden. Utstillinger, bøker og internett-formidling. I 1998 laget Norsk Sjøfartsmuseum i samarbeid med Aust-Agder-Museet i Arendal, det danske Handels- og Søfartsmuseet på Kronborg og Göteborg Sjöfartsmuseum en vandreutstilling som ble vist i Oslo, Helsingør og Göteborg før den endte i Arendal. Denne utstillingen kunne sees på Aust-Agder kulturhistoriske senter fram til 2011. Den er for tiden nedpakket men skal reetableres når ny utbygging av museet er gjenomført om noen få år. Også Nasjonalmuseet i Ghana og et museum på øya St. Croix i Karibien har utstillinger om «Fredensborg», ved siden av at UNESCO Norge har et eget nettsted der skipet presenteres. Dykkeren Leif Svalesen, en av de tre som fant vraket av Fredensborg, har forfattet en bok om skipet. Boken er oversatt til engelsk og dansk. Det er også laget et tegneserie som er oversatt til flere språk, bl.a. italiensk. miniatyr Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols. "Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols" er det eneste studioalbumet til punk rock-bandet Sex Pistols. Platen utkom i november 1977 etter lange utsettelser, og gikk rett inn på førsteplass på de engelske hitlistene og oppnådde gullplate etter få ukers salg. Derimot tok det ti år før albumet hadde oppnådd høye nok salgstall til å få gullplate i USA. Singelen «God Save the Queen» var en hit også i Norge sommeren 1977. Albumet kom på 41. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album» Bakgrunn. Sex Pistols ga ut sin første singel «Anarchy in the UK» høsten 1976 på plateselskapet EMI. Etter et «skandaleintervju» på TV-kanalen Thames Television 1. desember 1976 og etter flere skandaløse opptredener fra bandet, valgte EMI å si opp kontrakten i januar 1977. 28. februar 1977 sluttet bassisten Glen Matlock, og ble kort tid etterpå erstattet av Sid Vicious. 10. mars signerte bandet en platekontrakt med A&M Records, men plateselskapet sa opp kontrakten kun seks dager senere. A&M hadde allerede trykket opp 25 000 kopier av singelen «God Save the Queen», og disse ble destruert. Virgin Records ble bandets nye plateselskap i mai 1977, og bandet startet innspillingene av flere låter til albumet. Sid Vicious' ferdigheter på bass var meget begrensede, og Steve Jones spilte derfor bass på de fleste låtene. Glen Matlock spiller bass på «Anarchy in the UK», mens Sid Vicious spiller kun på «Bodies». Malcom McLaren hadde en bedre kontrakt med franske Barclay enn med engelske Virgin, og manageren ønsket derfor å skade salget av den engelske versjonen av albumet og heller selge importeksemplarer av den franske versjonen av albumet. Virgin utga en versjon av albumet med 11 sanger, men kort tid før denne versjonen kom i butikkene var en fransk pressing med 12 sanger tilgjengelig på import. Som en rask nødløsning ble de første 200 000 eksemplarene av den engelske versjonen utstyrt med en poster og en ensiders bonus-singel med det ekstra sporet, «Submission», inntil en ny versjon kunne presses. Alle senere utgaver av albumet følger låtrekkefølgen fra denne engelske andreutgaven. En annen ting som nok skadet salget, var at Englands tre største kjeder av platebutikker nektet å selge platen på grunn av det kontroversielle politiske innholdet. Til tross for dette gikk den rett inn på førsteplass på de engelske hitlistene. Plateomslaget er blitt en klassiker med sine skarpe fluoriserende farger og «trusselbrevs-typografi». Coveret har hverken bilder eller navn av bandmedlemmene, og låttitlene på bakcoveret er slengt opp i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Det har vært flere forskjellige versjoner av bakcoveret; den vinylutgaven som har vært vanligst i salg i Norge, er en tysk versjon med bare 11 titler (uten «Submission», en annen versjon inkluderer «Belsen Was a Gas», en sang Sex Pistols aldri spilte inn i studio. I alle slike tilfeller er det den vanlige versjonen av platen oppi coveret. Sporliste. De franske og engelske førsteutgavene hadde andre låtrekkefølger. Den amerikanske og canadiske versjonen byttet om på spor 5 og 6. «Haugianerne». «Haugianerne» er et maleri av Adolph Tidemand. Tidemand arbeidet med motivet fra 1845 til 1852, og det finnes flere versjoner av bildet. En tegning er datert 1845, og maleriet er kjent i versjoner datert 1848, 1852 og 1865. Nasjonalgalleriet eier to, mens Dusseldorfs kunstmuseum museum Kunst Palast har et av dem, som de ervervet som en del av sin kontakt med elevene ved Kunstakademie Düsseldorf. Tidemand var elev ved akademiet da han malte bildet. Bildet viser en gruppe mennesker, til dels i norske folkedrakter, samlet inne i en årestue. Ut fra tittelen forstår man at den stående mannen midt i bildet er en lekpredikant tilknyttet haugianerbevegelsen, som var en norsk kristen vekkelsesbevegelse på begynnelsen av 1800-tallet. I bildet viderefører Tidemand en sjanger som anvender den strenge bildebyggingen vi finner i tradisjonelt historiemaleri, på motiver hentet fra folkelivet. Mange av personene er antatt å være malt etter tyske modeller; en malerkollega fra Dusseldorf sto modell for predikanten. Mannen i kubbestolen er Baard Olavson Mo fra Kvam i Hardanger som var venn av Tidemand og en troende Haugianer; og Tidemand malte også et separat bilde av ham. Haugianisme. Haugianismen (eller Hauges Venner) er en norsk kristen bevegelse som var sterkest tidlig på 1800-tallet, og som opprinnelig ble forkynt av lekmannen Hans Nielsen Hauge. Tilhengere kalles haugianere. Bevegelsen påvirket norsk samfunnsliv i betydelig grad. Bevegelsen gikk på 1900-tallet i hovedsak inn i Det norske lutherske Indremisjonsselskap, som i dag (2010) heter Normisjon. Hedgefond. __NOTOC__Hedgefond er et samlebegrep for en profesjonell forvaltet fondsinvestering, som har relativt frie rammer for investeringsaktiviten sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i forvalterens frihet til å selge seg short og belåne porteføljen. Hovedsakelig skjer investeringene i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder. Formålet med investeringene er typisk å gi positiv avkastning uavhengig av markedsutviklingen, såkalt absolutt avkastning. Hedgefond i Norge. Finanstilsynet åpnet for hedgefond i Norge i 2010. The Claws of Axos. "The Claws of Axos" er en "Doctor Who"-historie på 4 episoder som ble vist på BBC One fra 13. mars til 3. april 1971. Sammendrag. Axonerne lander på jorden. De er desperate etter å få tak i mere brennstoff og de foreslår en byttehandel hvor jorden kan få stoffet axonitt for brennstoff. Axonitt er et «tenkende» molekyl som kan reprodusere hva som helst ifølge axonerne. Det viser seg at skipet deres er en organisme kalt Axos som inntar næring ved å tappe energi fra alle livsformer på jorden via axonitten (som er en del av den). Byttehandelen var et påskudd for å spre axonitten over hele jordkloden. Grunnen til at axonerne kom til jorden var at «The Master» hadde blitt kidnappet av dem, og han ga dem sin kunnskap om jorden for sin egen frihet. Han rømmer fra Axos og prøver å finne Doktorens tardis siden hans egen er i axonernes hender. Han planlegger å reparere den slik at han kan dra fra jorden. Axos blir interessert i Doktorens kunnskap om reising i tid. Det planlegger å få mere næring ved å også dra gjennom tid for å finne livsformer det kan leve på. Doktoren finner ut av dette og legger en plan for å lure Axos til å koble sin styreenhet til tardisen slik at han kan sende det inn i en evig tidsløkke. Han lurer Master til å gjøre ferdig sine reparasjoner på tardisen og sender Axos inn i tidsløkka. Dette resulterer i at alle delene av Axos, også axonitten, dematerialiserer fra jorden. Master klarer å finne sin egen tardis inne i Axos midt i alt oppstyret og rømmer. Doktoren returnerer så til jorden, ufrivillig. Det viser seg at tidsherrene har programmert tardisen til å alltid returnere til jorden. Eksterne lenker. Claws of Axos, The Gjeldsbrev. Et gjeldsbrev er et dokument som gir uttrykk for et pengekrav. I forarbeidene til den norske gjeldsbrevlova fra 1939 er gjeldsbrev definert som en skriftlig og i det ytre selvstendig erklæring om å være skyldig en bestemt sum penger. At erklæringen må være «i det ytre selvstendig» innebærer at gjeldsbrevet må gi uttrykk for en "ubetinget" forpliktelse. Det må altså ikke stå noe i brevet om at betalingsforpliktelsen er betinget av en ytelse fra motparten, for eksempel å levere et parti varer. En typisk form for gjeldsbrev er obligasjoner, som ofte gis ut mange på en gang av et selskap, staten eller en kommune ("massegjeldsbrev"). Gjeldsbrevet vil vanligvis regulere en plikt for debitor til å betale en fast rente til kreditor. Gjeldsbrevet er et verdipapir og således en formuesgjenstand på kreditors hånd. Dette vil si at han kan gjøre det om til penger ved å overdra det til andre. I norsk rett sondres det mellom to typer gjeldsbrev: omsetningsgjeldsbrev (negotiable gjeldsbrev) og enkle gjeldsbrev. I motsetning til hva man skulle tro, innebærer ikke dette skillet at det bare er omsetningsgjeldsbrev som kan omsettes. Forskjellen mellom enkle gjeldsbrev og omsetningsgjeldsbrev er hvilke rettsvirkninger en omsetning av dem medfører. Reglene for omsetning er lagt opp slik at det skal være tryggere og enklere å omsette omsetningsgjeldsbrev, særlig gjelder dette reglene om legitimasjon og rettsvern. Det kan avtales i gjeldsbrevet at det skal tjene som særlig tvangsgrunnlag (eksigibilitet), jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2. Dette innebærer at gjeldsbrevet, i tilfelle av mislighold, kan inndrives hos namsmyndighetene uten forutgående søksmål. Dersom dette ikke er tilfelle, må kreditor skaffe seg tvangsgrunnlag på alminnelig måte, normalt gjennom en rettskraftig dom. Gjelden er vedtatt som eksigibelt når gjeldsbrevet er bekreftet av to vitner gjennom påtegning på gjeldsbrevet. Dersom det ene vitnet er en dommer, lensmann, advokat el., er det nok med ett vitne jf. forskrift av 4. desember 1992 nr. 826. Omsetningsgjeldsbrev. Omsetningsgjeldsbrev har samme virkning som et vanlig gjeldsbrev, men har i tillegg den rettsvirkning at det gjelder andre regler for legitimasjon ved overdragelse av omsetningsgjeldsbrev. Den som får tiltransportert et omsetningsgjeldsbrev vil lettere kunne ekstingvere (vinne rett over) skyldnerens innsigelser mot kravet, eller innsigelser fra en annen konkurrerende kjøper av gjeldsbrevet ved f.eks. dobbeltsalg. Det er derfor disse gjeldsbrevene som fellesbetegnelse heter omsetningsgjeldsbrev, ettersom de er sikrere for den som får tiltransportert et omsetningsgjeldsbrev. Også enkle gjeldsbrev kan imidlertid være gjenstand for omsetning. Enkle gjeldsbrev. Enkle gjeldsbrev er gjeldsbrev som dekker de generelle kravene til gjeldsbrev, men som ikke oppfyller vilkårene til de fire undertypene av omsetningsgjeldsbrev. Der er et enkelt gjeldsbrev definert som «namnegjeldsbrev som ikkje går inn under § 11 nr. 3 eller 4». Et enkelt gjeldsbrev er dermed et gjeldsbrev hvor kreditors navn nevnes, uten ordretillegg, uten pantsettelse, og uten at dokumentet uttrykkelig betegner seg som et omsetningsgjeldsbrev. John Giæver. John Schjelderup Giæver (født 31. desember 1901 i Tromsø, død 9. november 1970) var en norsk forfatter, fangstmann og polarforsker. Giæver tok handelsgymnasiet 1920. Han begynte sin karriere som handelsbetjent på handelsstedet Havnnes i Lyngenfjorden og i Vesterålen. Senere var han journalist og senere redaktør i Tromsø 1921-29. Giævers store interesse var fangst og forskning i polare strøk. Han dro på selfangst som gast i Kvitsjøen, Vestisen ved Jan Mayen og Newfoundland og var fangstmann på Nordøst-Grønland 1929-31. 1932-34 var han leder av fangstekspedisjon på Nordøst-Grønland samt deltager i den norske okkupasjonen av Grønland (Erik Raudes Land) 1931-33. Fra 1935 var Giæver sekretær ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (senere Norsk Polarinstitutt). Etter krigen kom han tilbake som kontorsjef ved Polarinstituttet fra mars 1948 til 1960. Han deltok i ekspedisjonen rundt Svalbard 1936. Giæver ledet den norske stats avløsningsekspedisjoner til de norske fangst- og radiostasjoner på Nordøst-Grønland fra 1937 til 1940, videre i periodene 1945-47 og 1953-57. Fra 1949 til 1952 var har leder for den Norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjonen til Antarktis, også kjent som Maudheimekspedisjonen etter navnet på ekspedisjonens base. Ekspedisjonen er blitt regnet som en milepel for norsk antarktisforskning etter krigen. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Giæver under norsk kommando i England, USA og Canada. Han kom i mars 1942 til Royal Norwegian Air Force. Fra november 1942 var han sjef for leieren «Vesle Skaugum» i Canada, Little Norway. I januar ble han beordret til U.S. School of Military Government, Virginia og deretter utlånt til det norske liaisonkorps i England. Ved frigjøringen var han områdesjef i Finnmark. Han var representant for Civil Affairs til Øst-Finnmark med «Mission Finnmark» fra november 1944 som "sivil-militær major". De gjenopprettet den sivile administrasjon i indre Finnmark og organiserte forsyningstjenesten dit fra Sverige og Varanger. Han var samtidig sjef for "Hærens rein-tren". Etter kapitulasjonen var han liaison-offiser ved den britisk-amerikanske gruppen av Civil Affairs i Nord-Norge. Han var adjutant i Luftkommando Nord-Norge siste halvår av 1945 og stabssjef samme sted første halvår 1947. Han var kaptein i Luftforsvarets reserve. Giæver debuterte som forfatter i 1921, men kom med sin første anerkjente bok i 1930 – "Fangsthyttene - jegerliv på Øst-Grønland". I 1931 utkom "To mann i Moskusoksefjorden, da vi bebygget og okkuperte Erik Raudes Land". Giæver ble kjent på verdensbasis med boka "Maudheim" som kom i 1952 og er utgitt på 12 språk. Senere har han utgitt en rekke muntre minner og dokumentarbøker fra barndomsdager, fangst, fiske og polarliv utgitt 1955-1970. Han skrev tilsammen 20 bøker og et ukjent antall reportasjer og innlegg i aviser og magasiner. Flere bilder og dagbøker fra ekspedisjonene er å finne ved Riksarkivet i Oslo. For sine tjenester og bragder ble Giæver hedret med den svenske Andree-plaketten og British Geographic Society's Gold Medal, St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje, Kongens fortjenstmedalje i gull, samt ridder av første klasse av den svenske Vasaordenen. Han var medlem av Explorer's Club i New York. Donald Hewlett. Donald Hewlett (født 30. august 1920 i Northenden, Manchester, England, død 4. juni 2011) var en engelsk skuespiller. Hewlett er mest kjent for sin rolle som Colonel Charles Reynolds i komiserien "It Ain't Half Hot Mum" fra 1970-tallet, selv om hans karriere strekker seg tilbake til "Orders are Orders" (1954) hvor han spilte Lincoln Green. Han spilte også Winkworth i "Morris Minor's Marvellous Motors" (1989) og Lord George Meldrum i komiserien "You Rang, M'Lord?". Han dukket også opp i "Doctor Who"-historien "The Claws of Axos" (1971). Anders Svor-museet. Anders Svor-museeet er et kunstmuseum oppført til minne om billedhuggeren Anders Svor, som var fra bygda Hornindal, hvor museet ligger. Museumsbygget, som inneholder de fleste av arbeidene til billedhuggeren, i alt 450 arbeid, ble åpnet i 1953. I 1992 ble museet utvidet og skulptursamlingen fikk bedre utstillingsrom. Museet inneholder nå også et galleri med plass for egne gjesteutstillinger. Svors kunst er kjennetegnet av det enkle, rene og rotekte. Arbeidene hans har en naturalistisk form, ofte med et romantisk drag. Svor er en av fylkets mest betydningsfulle kunstnere gjennom tidene, og en sentral kunstner i sin samtid, forankret som han var i «den store tradisjonen». Han er representert rundt i landet i landet med flere større arbeid, blant annet i Nasjonalgalleriet i Oslo. Anders Svor. Anders Svor (født 14. desember 1864, død 2. mai 1929) var en norsk billedhugger. Han var bondesønn, født og oppvokst på garden Svor i Hornindal, med foreldrene Rasmus Kristofer Svor (1835–1914) og Ragnhild Svor f. Seljeset (1833–1902). Allerede som gutt viste han uvanlige evner i treskjæring, noe som skulle bli starten på kunstnerlivet hans. 17 år gammel reiste han til Christiania, der han begynte som treskjærer ved Brødr. Hals‘ pianofabrikk. Senere ble han elev ved Den kongelige tegneskole. 21 år gammel dro han til København, der han ble elev ved København Kunstakademi. Han deltok på flere kunstutstillinger i Christiania, videre i København, Paris og Chicago. Det store gjennombruddet fikk Svor med skulpturen «David». På en internasjonal kunstutstilling i Berlin i 1891 fikk han gullmedalje for dette kunstverket, en utmerkelse som hang svært høyt. Dessverre ble statuen ødelagt på hjemreise fra en utstilling i Chicago. I 1891 vant han i konkurransen om Tordenskjold-monumentet i Kristiania. Men han fikk ikke utføringen av den, noe som ble et hardt slag for den unge kunstneren. Anders Svor bodde en tid i Paris, men slo seg ned i Kristiania, der han hadde atelieret og boplassen sin. Han levde enslig og døde 2. mai 1929. Han er gravlagt på Hornindal kyrkjegard. I hjembygda Hornindal ble det i 1953 åpnet et eget museum for Anders Svor, Anders Svor-museet. Norway Supporter Team. Norway Supporter Team (forkortet til NST) er en supporterklubb for norsk skøytesport og er åpen for alle skøyteinteresserte. President siden 1996 har vært Petter Ellingsen fra Oslo. NST's har satt sin hovedoppgave til å heie frem norske skøyteløpere over hele verden, en annen oppgave er å støtte norsk skøytesport i sin helhet. Landslagstreneren Jarle Pedersen har et eget hjørne på NST's nettside. I 2006 ga skøytekøntribandet Melkesyra ut albumet "Hurtigløpskøntri" med blant annet sangen «Norway Supporterteam» Skøytegalla. I mai 2010 arrangerte NST skøytegalla i Asker hvor de også delte ut priser til norske skøyteløpere. De gjentok dette etter sesongen 2011/12. Månedens Løper. NST kårer også Månedens norske skøyteløper.Ingen løpere kan vinne prisen flere ganger samme sesong.Sesongen varer her fra sommer til sen vår året etter. Og solen går sin gang. "Og solen går sin gang" (engelsk "The Sun Also Rises") er en roman av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway og er hans debutroman (på tross av han skrev romanen The Torrents of Spring først) som raskt ble til en kult-roman og moderne klassiker som er knyttet til begrepet «Den tapte generasjon». Romanen er også spesielt kjent for å reklamert for byen Pamplona i Spania og byens årlige San Fermin-festivalen som er spesielt kjent for sine okseløp der mange unge menn utfordrer skjebnen. Handling. «Og solen går sin gang» handler om den amerikanske journalisten Jacob Barnes (ofte kalt bare Jake) og den engelske overklassejenten Lady Brett Ashley som møter hverandre i Paris på begynnelsen av 1920-tallet og utvikler et umulig forhold. Begge to tilhører en krets, der iblant mange journalister og kunstnere, som lever et omflakkende liv med mye glede og lite sorg rundt byens mange kafeer. Men under alt dette ligger desperasjon etter første verdenskrig, der mange av dem mistet sin ungdomstid på grunn av den dumme krigen. Etter hver flytter historien seg nedover Frankrikes landskap og inn i Spanias landskap og byen Pamplona der Jake og hans "ufrivillige" venn Robert Cohn befinner seg da Paris begynte å bli for kjedelig. Senere kommer flere bekjente til byen under San Fermin-festivalen, der i blant Brett Ashley. Tolkning. «Og solen går sin gang» er en av to romaner som Ernest Hemingway skrev om «Den tapte generasjon». Her skildrer han hvordan tiden etter ble, noe som viste seg å være helt annerledes enn det som var spådd før første verdenskrig: Et liv med glede og harmoni der den krigen som de kjempet skulle være den siste krig som avsluttet alle fremtidige kriger til evig tid. Men virkelighet viste at det oppsto en deperasjon der mange levde ekstremt fattig i tillegg til å slitte med sine fysiske og psykiske skader og lideleser. De få heldigste hadde jobb og alkoholen ble en god venn for mange. Dette ble «Den tapte generasjon» sin skjebne. Romanens betydning. Romanen «Og solen går sin gang» har i ettertiden fått betydning på mange felt. Romanen fornyet bl.a. det engelske språket med «Hemingway-stilen» og skapte en ny interesse for amerikanske litteratur. Siden Mark Twains dager, hadde mange betegnet amerikanske litteratur som uinteressant. «Hemingway-stilen» førte til at en nye inspirasjonskilde for mange etablerte og senere ny forfattere, der i blant for den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. I Norge er det forfatteren og journalisten Gunnar Larsen som har vært mest kjent som «den norske Hemingway», men forfatterne Ari Behn, Jo Nesbø og Per Petterson har også latt seg påvirke av denne stilen. Romanen fikk også betydning for å formidle og dokumentere «Den tapte generasjon» skjebne slik at det førte til at mange så på dette med nye øyne. Sammen med Erich Maria Remarques romaner «Tider som fulgte» og «Tre kamerater», er romanen en av de viktigste skildringene av de harde 1920-årene sett fra øyevitner. Den spanske byen Pamplona har dessuten mye å takke Hemingway for, blant fordi han gjorde byen og San Fermin-festivalen kjent for mange rundt om i verden. Hvert år kommer det mange til, der mange av dem har lest «Og solen går sin gang», for å utfordre skjebnen eller oppleve festivalens magi. I Norge. I Norge er ble romanen første gang utgitt i 1929 på Gyldendal Norsk Forlag i Gunnar Larsens oversettelse og var en del av serien "Gyldendals moderne romanserie" (ofte kjent under navnet "Den gule serie") som forfatteren Sigurd Hoel var redaktør for. Norge var det første landet i verden som oversatte Hemingeway til et annet språk med oversettelsen av "Og solen går sin gang". KNM «Oslo» (F 300). KNM «Oslo» (F 300) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Den ble bygget i 1964, og var oppkalt etter Oslo by, og ble døpt av prinsesse Astrid, fru Ferner. Tragisk skjebne. KNM «Oslo» hadde sin siste seilas den 24. januar 1994. Hun forlot Haakonsvern kl 16.00 og meldte motorhavari kun to timer senere. På dette tidspunktet drev hun sørover, og rundt en halv time etterpå grunnstøtte hun ved Marstein fyr sør for Bergen. Kapteinløytnant Torbjørn Tellefsen omkom. På formiddagen dagen etter ble hun dratt av grunn av taubåten «Lars», men KNM «Oslo» tok inn vann for fort, og det ble ikke tid til å slepe henne til en grunn vik. Klokken 11.27 gikk hun under i Korsfjorden, utenfor Steinneset i Austevoll kommune. Den 24. april ble hun hevet på en lekter, og kom hjem til Haakonsvern. Man bestemte at skadene var for betydelige, og KNM «Oslo» ble kondemnert og hugget opp i løpet av året. Moderniseringer. KNM «Oslo» og hennes søsterskip undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Som følge av dette ble alle skipene utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. For flere detaljer se Oslo-klassen. Første kinesisk-japanske krig. Første kinesisk–japanske krig (kinesisk: 甲午戰爭 / 甲午战争, pinyin: "Jiǎwǔ zhànzhēng", «Jiawu-krigen»; japansk: 日清戦争, "Nisshin sensō", «Krigen mellom Japan og Qing[-Kina]») pågikk i tidsrommet 1. august 1894 – 17. april 1895 og var en krig mellom Qing-dynastiet i Kina og Japan om kontrollen over Korea. Japan vant overlegent; og resultatet var et skifte i regional dominans i Asia; fra Kina til Japan. 4 177 japanske soldater falt i strid eller døde av sykdom under felttoget, 56 862 ble såret (erobringen av Taiwan og Pescadorene ikke inkludert). Kinesiske tap er ukjent. Opptakten til krigen. Under Kongedømmet Joseon hadde Korea vært underordnet Kina og dets Qingdynasti. Etter press tillot Kina i 1875 Japan å anerkjenne Korea som en selvstendig stat. Kina fortsatte imidlertid å ha innflytelse i landet, på tross av Japans forsøk på å dominere det. Opinionen i Korea var delt; de konservative ønsket å beholde det tradisjonelle forholdet til Kina, mens reformistene ønsket at landet skulle knytte seg nærmere til Japan og modernisere. Implisitt i denne avtalen var at eventuelle tropper som ble stasjonert der skulle trekkes tilbake så snart som mulig; en logisk følge av klausul (b) i avtalen. Innledende stridigheter. Den franskbygde krysseren «Matsushima», flaggskipet til den keiserlige japanske marinen under den første kinesisk-japanske krigen Tidlig i 1894 ankom den kinesiske utsendingen Yuan Shikai Korea med en større troppestyrke, etter anmodning fra den koreanske keiseren skulle de slå ned opprøret. Japan på sin side var klar en passende anledning til å invadere. Da Yuan Shikai holdt igjen tropper; igjen etter anmodning fra koreanske myndigheter, sendte Japan en ekspedisjonsstyrke tre ganger så stor som den kinesiske. Denne japanske styrken anholdt så den koreanske keiseren og i juni 1894 okkuperte japanerne keiserpalasset i Seoul. For å øke sin innflytelse etablerte den japanske styrken en marionettregjering. Dette ble avvist av kineserne, som fremdeles anså Korea som et land under kinesisk innflytelse. Den nye koreanske regjeringen ga så japanerne tillatelse til å fordrive de kinesiske troppene. En rask japansk seier. Krigen mellom Kina og Japan startet offisielt den 1. august 1894, selv om det allerede hadde vært noen maritime trefninger. Den moderne japanske hæren slo den dårlig utstyrte kinesiske i en rekke slag rundt Seoul og Pyongyang og presset kineserne nordover. Den 21 november hadde de japanske styrkene rykket frem til og tatt den kinesiske byen Lüshun (kjent som Port Arthur i vesten), i dag har byen navnet Dalian. I deler av verdenspressen ble det påstått at den japanske hæren massakrerte tusener av byens kinesiske innbyggere, en hendelse som ble kjent som «massakren i Port Arthur». Den 17. september 1894 knuste japanske marinestyrker den kinesiske Beiyangflåten ved munningen av Yaluelven. Etter å ha tapt 8 av 12 skip trakk den kinesiske styrken seg tilbake til Weihai marinebase. De ble snart offer for et overraskende angrep fra japanske tropper fra Lüshun, de japanske styrkene bombarderte og ødela de gjenværende kinesiske fartøyene. Etter at Weihaiwei falt den 2. februar 1895 trengte japanske tropper videre inn i Mandsjuria. Ettervirkninger av krigen. Maktesløs overfor rekken av nederlag undertegnet Kina den 17. april 1895 en fredsavtale i Shimonoseki i Japan. I avtalen måtte Kina godta å trekke seg ut av Korea, og avgi en stor del av det østre Mandsjuria; øya Taiwan ble også overtatt av japanerne. Kinas tap overfor Japan satte fokus på Qingdynastiets manglende evne til å modernisere landet og økte presset for kinesiske reformer. Nederlaget oppmuntret også imperialistiske vestlige krav mot landet; spesielt fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland. Russland okkuperte Liadonghalvøya (da Kwantunghalvøya) og befestet Port Arthur, på tross av protester fra Kina, Japan og USA; de tre landene var i favør av «Den åpne dørs politikk» i Mandsjuria. Historikeren Frank Theiss beretter hvordan den kinesiske diplomaten Li Hongzhang tryglet russerne om å leie området av kineserne, så de ikke skulle miste ansikt i forhandlingene om Liadonghalvhøya. Han tilføyde at: «Russland samtykket i å leie halvøya, men i virkeligheten var det mer en annektering.» Frankrike og Tyskland tok også fordel av den svekkede kinesiske staten og fikk handel og havnerettigheter kort etter fredsslutningen. Shandongprovinsen var særlig berørt, med dens beliggenhet langs kysten, overfor Port Arthur. Qingdao ble avgitt til Tyskland i 1897 og Weihai med omliggende områder kalt Weihaiwei, til Storbritannia i 1898. I hvor stor grad de vestlige stormaktene følte seg styrket kan avleses av deres reaksjoner på «Bokseropprøret» (1899–1901), hvor de i kor anklaget den kinesiske regjeringen for opprøret fra den krenkede kinesiske befolkningen. Resultatet var ytterligere ydmykende traktater for det da døende kinesiske imperiet. Årsaker til Kinas nederlag. Etter at amerikanske marinefartøy tvang Japan til å åpne seg for omverdenen i 1854 hadde landet foretatt en rekke reformer, inkludert modernisering av både hær og marine. Landet hadde sendt en rekke militære og sivile delegasjoner til vesten, og etter å ha vurdert de ulike vestlige land hadde de leid inn franske og tyske rådgivere for sine landstyrker, mens marinen ble modernisert av britiske og amerikanske eksperter. Mange av de nye japanske marinefartøyene ble bygget ved britiske, franske og tyske skipsverft. Det kinesiske Qingdynastiet hadde fortsatt landets tradisjonelle politikk; og følte seg sikker i Kinas overveldende befolkning. Kina hadde feilet i å etablere en nasjonal hær, eller marine. Den kinesiske hæren var inndelt i ulike befolkningsgrupper og regioner, uten noen samlet ledelse; kampevnen ble deretter. Under krigen mot Japan ble det meste av kampene utkjempet av Beiyanghæren og Beiyangflåten, mens anmodninger om hjelp fra andre av imperiets styrker ble ignorert. Systemet var også plaget av korrupsjon; politikere hadde systematisk underslått midler fra den kinesiske marinen, selv under krigen. Et eksempel var sjøslaget ved Yaluelven i 1894; mange enheter i den kinesiske marinen gikk tom for krutt og ble senket mens de var forsvarsløse. Forsyninger var et stort problem for kineserne, en planlagt jernbane gjennom Mandsjuria til Korea hadde blitt motarbeidet og var ikke ferdig i 1894. Moralen i den kinesiske hæren var vanligvis svært dårlig grunnet lav lønn og prestisje; det førte til noen skammelige tilbaketog, som evakueringen av den sterkt befestede og lett forsvarbare Weihaiwei. Tidslinje for konflikten. Første kinesisk-japanske krig, kart over slag og troppebevegelser Eksterne lenker. Kinesisk-japanske krig, den første Kinesisk-japanske krig, den første Ramme Gaard. Ramme Gaard er en gård hvor det drives økologisk gårdsbruk med kjøtt, melkeprodukter og grønnsaker. I tillegg har gården kafé og «Diversehandel», spisested, utescene og kunstgalleri. Gården eies og drives av Petter Olsen, og ligger rett nord for Hvitsten i Vestby kommune. Utescenen ligger i et barokk hageanlegg med skulpturer, dammer, fontener og kaskader. I juni 2006 ble "En midtsommernattsdrøm" og "Romeo og Julie" oppført på utescenen av British Shakespeare Company. I juni 2007 var også The British Shakespeare Company på Ramme Gaard, med blant annet forestillingen "Henry VI'. I juni 2009 ble igjen "En midtsommernattsdrøm" og «Much Ado About Nothing» oppført på utescenen av British Shakespeare Company, denne gangen med Kåre Conradi som gjestespiller. Det foregår også andre kulturprosjekter her, f.eks. Ramme Rokke festival hvor CC Cowboys, Deadaheads, Young Neils og mange andre deltok. Parti socialiste. Parti socialiste (PS) er Frankrikes største venstreparti og ble dannet i 1969 ved sammenslåingen av det gamle "Section française de l'Internationale ouvrière" (SFIO) og andre partier og klubber. François Mitterrand ble leder for det nye partiet. Fransk sosialisme frem til 1969. Frankrikes første sosialistparti, "Parti Ouvrier Français", ble grunnlagt i 1880 av Jules Guesde og Paul Lafargue (svigersønn av Karl Marx). Allerede i 1882 ble partiet splittet to fraksjoner, en marxistisk, ledet av Guesde og en moderat ledet av Paul Brousse. Flere splittelser fulgte, og ingen av de forskjellige gruppene hadde noen særlig suksess ved valg. Mellom 1899 og 1905 var det to franske sosialistpartier, "Parti Socialiste de France" til venstre og "Parti Socialiste Français") til høyre. I 1905, ble imidlertid de to partiene slått sammen til "Section française de l'Internationale ouvrière" (SFIO) under ledelse av Jean Jaurès Sosialistene var splittet over hvorvidt man skulle delta i krigsregjeringen under første verdenskrig. I 1920 brøt venstrefløyen ut og dannet det franske kommunistpartiet. I 1922 og igjen i 1924, gikk sosialistene sammen med de radikale i en venstrekoalisjon. I 1934, ble også kommunistene med i en “folkefront”, som vant valget i 1936, noe som førte til Frankrikes første sosialistiske statsminister, SFIOs leder Léon Blum. Regjeringen falt imidlertid under et år etter at den ble etablert, på grunn av uenighet om den økonomiske politikken og den spanske borgerkrigen. Etter frigjøringen av Frankrike i 1944 ble SFIO ledet av Guy Mollet som var statsminister i 1956. Etter å ha blitt svekket av velgerflukt, eksperimenterte SFIO med en rekke alliansestrategier. For å styrke sin posisjon vis-à-vis kommunistene etablerte partiet i 1965 "Fédération de la Gauche Démocratique et Socialiste" (FGDS), en samling av SFIO, radikale og sosialdemokratiske grupper. François Mitterrand, som var leder for en av disse gruppene, "Convention des institutions républicaines" (CIR), ble valgt til leder for FGDS og ble deretter felles presidentkandidat for FGDS og kommunistene i 1965. Parti Socialiste. Valgalliansen med kommunistene brøt sammen foran presidentvalget i 1969. Det samme skjedde med FGDS. SFIO var nå så svekket at dets presidentkandidat i 1969, Gaston Deferre bare fikk vel 5 % av stemmene i første valgomgang. Etter dette presidentvalget fusjonerte SFIO med Mitterands CIR og ulike klubber og dannet det nye sosialistpartiet, hjulpet også av at de radikale nå var sterkt svekket som selvstendig parti. I 1971 ble Mitterand sosialistpartiets leder. Året etter ble PS og kommunistene enige om et felles regjeringsprogram, som også venstrefløyen hos de radikale, "Mouvment des Radicaux de Gauche", sluttet seg til i 1973. Denne venstreunionen, "L'Union de la Gauche", brøt sammen foran parlamentsvalget i 1978, noe som hang sammen med at PS var i ferd med å overta kommunistenes dominerende plass som det største partiet på venstresiden. Bruddet med kommunistene var en medvirkende årsak til sosialistenes historiske valgseier i 1981. Sosialistene fikk absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. I de to første årene førte PS en klart venstreorientert politikk, med nasjonaliseringer, skattereformer, heving av minimumslønningene, arbeidstidsforkortelser og opprettelse av nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Fra mars 1983 ble imidlertid denne politikken lagt kraftig om, da PS slo inn på en innstrammingspolitikk. Senere år. I 1986 mistet PS flertallet i nasjonalforsamlingen, og Frankrike opplevde sitt første «samboerskap» mellom en sosialistisk president og en gaullistisk statsminister (Jacques Chirac). Dette førte til en svekkelse av Mitterands makt, og han konsentrerte seg i stor grad om utenrikspolitikken. Mitterrand ble gjenvalgt som president i 1988, og han oppløste raskt etterpå nasjonalforsamlingen og utlyste nyvalg. Valgresultatet førte til at PS igjen fikk statsministeren (Michel Rocard), men i allianse med "Union pour la Démocratie Française" (UDF). I 1995 tapte sosialistenes presidentkandidat, Lionel Jospin, og Chirac overtok etter Mitterand som landets president. I 1997 vant sosialistene parlamentsvalget og Jospin overtok som statsminister i en nytt “samboerskap”, denne gangen mellom Chirac som president og en sosialistisk statsminister. Ved presidentvalget i 2002 kom Jospin på tredje plass i første valgomgang, ikke bare bak Chirac, men også bak Jean-Marie Le Pen, lederen for Front national. Jospin trakk seg umiddelbart fra politikken. Sosialistene mistet også flertallet i parlamentet seinere samme år, men fikk et ”comeback” ved de regionale valgene i 2004. Siden valgnederlaget i 2002 har PS gått gjennom interne stridigheter, blant annet uro på partiets venstreside der det ønskes en mer radikal politikk. Det var også uenighet om partiets standpunkt til den foreslåtte europeiske grunnloven. Partiet sentralt anbefalte et «ja» ved folkeavstemningen, mens flere sentrale medlemmer anbefalte et «nei». 16. november 2006 valgte partiet Ségolène Royal som partiets kandidat ved det franske presidentvalget valget våren 2007. Ved det franske presidentvalget i 2012 er François Hollande valgt til partiets presidentkandidat, hvor han senere vant. Hollande er tidligere samboer med Royal, som med 40 stemmers overvekt av ca. 130 000 avgitte stemmer over nettopp Hollande, ble partiets presidentkandidat ved presidentvalget i 2007. Johan Henrik Schreiner. Johan Henrik Schreiner (født 16. november 1933) er professor emeritus ved Universitetet i Oslo, med spesialfelt innen antikkens historie. Las Meninas. "Las Meninas" («Hoffpikene», eller "Kong Filip IV og Hans Familie") er et maleri av den spanske kunstneren Diego Velázquez (1599–1660). Det ble malt i 1656, og maleriet regnes både som Velázquez' hovedverk og som et av de kunstneriske høydepunktene i den europeiske barokken. Det blir også av mange ansett for å være en av de mest fullendte og komplekse figurkomposisjonene i den vestlige kunsten, til alle tider. Bildets tittel stammer fra en katalogisering gjort ved Museo del Prado i 1843. «Meninas» var et portugisisk ord for de kongelige barnas tjenestepiker på 1600-tallet. Under en inventarliste fra slottet Alcázar i 1666 ble "Las Meninas" omtalt som "La Señora Emperatriz con sus damas y una enana", og i 1734 var det kjent som "La familia del Señor Rey Phelipe Quarto". Hva fremstiller bildet? Nøyaktig "hva" bildet er ment å fremstille har vært gjenstand for ulike tolkninger og teorier opp gjennom tiden. På overflaten beskriver "Las Meninas" en hverdagslig scene fra Alcázar, den spanske kongefamiliens tidligere residens i Madrid. Bildet presenterer en løst oppstilt gruppe mennesker i en stor sal med bilder på veggene. I maleriets sentrale forgrunn står en opplyst, lyshåret liten jente omgitt av ulike karakterer. Den lille jenta er fem år gamle Margaret (Margarita Teresa), nest yngste datter av kong Filip IV og hans andre kone, dronning Mariana. Persongalleriet rundt viser ulike tjenere fra kongens hoff, i tillegg til kunstneren selv til venstre i bildet, stående foran et stort lerret vi bare ser baksiden av. Kunstneren er i gang med arbeidet på et stort maleri. Muligens er det et portrett av Margaret, kongens øyensten og Velázquez' favorittmodell, og prinsessen tar en pause fra poseringen for å bli stelt av tjenerne mens Velázquez fortsetter arbeidet. Muligens er det et dobbeltportrett av kongen og dronningen, hvis refleksjon vi kan skimte i speilet på veggen i bakgrunnen. I så fall poserer kongeparet omtrent hvor vi som betraktere er plassert i forhold til perspektivet, og slik blir vi gjort til bildets hovedpersoner. «Hvor er bildet?». "Las Meninas" (detalj), speilbildet av Filip og Mariana. Selve "Las Meninas" inneholder flere ulike bildekonvensjoner i seg, i tillegg til portrettene av de kongelige. Det er et selvportrett – et av kunstnerens ytterst få sådanne. Det er også et sjangermaleri; en hverdagsrapport fra livet på slottet. Men fremfor alt er det et bilde av et bilde, eller rettere sagt et bilde av flere bilder, og av måten vi forholder oss til bilder på. Det er her mye av "Las Meninas banebrytende og gåtefulle lag av mening ligger, og hva som fikk den franske forfatteren Théophile Gautier til å spørre hvor "bildet" var, da han første gang så maleriet i Museo del Prado i Madrid i 1840. «Bildene i bildet» vi ser i "Las Meninas" er først og fremst det fravendte lerretet, og portrettet av Filip og Mariana i speilet på bakveggen. Både synsvinkelen og størrelsen på figurene i speilet tilsier at dette mest sannsynlig er refleksjonen av motivet på lerretet foran Velázquez. Veggene i rommet ellers er dekket av malerier. På bakveggen, over speilet og bildet av kongeparet, kan skimtes to kopier av Peter Paul Rubens’ scener fra Ovids "Metamorfoser" (fablene om Arachne og Marsyas), som begge kan sies å referere til kunstens guddommelige opprinnelse. "Las Meninas" fanger opp en labyrint av refleksjon over forholdet mellom stoff, kunstner, subjekt, avbildning og betrakter. Maleriet viser og reflekterer over metabildet i sin mest artikulerte og opphøyde form. Tidligere tiders bilder var ment å være «vinduer mot verden». Malerier skulle fortelle en fortelling kjent for alle: om Gud, historien eller en etablert samfunnsorden. Velázquez ser ut til å overlate til oss å finne ut av hva som egentlig skjer i "Las Meninas". Men viktigere er det at han gjør oss oppmerksomme på at vi faktisk "ser". "Las Meninas" «ser tilbake» på deg. Velázquez' vrenging av billedlesningens logikk innebærer – og forutsetter – en helt ny status og selvbevissthet hos betrakteren. "Las Meninas egentlige subjekt kan på mange måter sies å være det moderne mennesket – altså oss selv. Dette grepet åpner opp for en problematisering av kommunikasjonen mellom kunstverk og publikum som går utover den faktiske historiske og sosiale sammenhengen bildet er i, og har gjort at "Las Meninas" fortsetter å forundre og utfordre både kunsthistorikere, kunstnere, filosofer, språkforskere og den vanlige betrakter, 350 år etter at det ble malt. Den franske filosofen Michel Foucault så i "Las Meninas" et eksempel på en omvelting av bilders grunnleggende evne til representasjon av verden, og han hevder i boken "Ordene og Tingene" (1966) at maleriet fører til et paradigmeskifte i vestens kunst. Ifølge Foucault er maleriet en god illustrasjon på det klassiske episteme og dets opptatthet av problemene som vedrører representasjonen. "Las Meninas" blir hans hovedeksempel på den tapte likheten mellom "tegnet" og "det betegnede", signifianten og signifiéen – den tapte «tingenes orden». "Las Meninas" og 1600-tallets Spania. Den monumentale komposisjonen har også blitt tolket som en refleksjon over samfunnsmessige forhold i 1600-tallets Spania, som frem til da var å regne som Europas politiske, økonomiske og militære stormakt. I løpet av det syttende århundre tiltok Spanias problemer. Sosial urettferdighet, økende inflasjon og en økonomi som i stor grad var avhengig av tilførsel av gull fra koloniene i Amerika bidro etterhvert til politisk og økonomisk ustabilitet under Filip IVs trone. Under trettiårskrigen var det et redusert Spania som måtte se den portugisiske delen av imperiet løsrive seg i 1640, og i 1648 måtte kongen også akseptere Den nederlandske republikkens uavhengighetserklæring. Det spanske riket skulle strekke seg over store deler av verden ennå i over hundre år, men de enorme landmassene ble i stadig større grad en byrde enn en kilde til velstand. Før Filip døde i 1665 ytret han ønske om at sønnen, Karl II måtte se et styrket Spania som konge, men under hans regentstid reduseres Spania til en annenrangs makt i Europa, og Karl skal bli den siste av habsburgerne som regjerer det spanske verdensriket. Fremdeles er det en mektig hersker som inntar rommet i "Las Meninas", og kongens blotte nærvær inngir ærefrykt i den lille forsamlingen. Likevel antyder Velázquez at kanskje ikke alt er som det skal være bak Alcázars tykke murer. Kunsthistorikeren Dale Brown hevdet i boken "The World of Velázquez" at gjennom å presentere kongeparet som et unnseelig lite, nærmest falmet portrett på bakveggen, forutså han det spanske habsburg-dynastiets fall noen tiår senere. Rommet forsvinner inn i mørke skygger, brutt av den opplyste døråpningen bakerst, hvor en tjener ser ut til å ankomme – kanskje med dårlige nyheter fra en av kongens mange fjerne kolonier. Hunden i forgrunnen, plaget av dvergen Pertusato, kan bryte ut av slumringen og angripe hvert øyeblikk, og gir en følelse av potensiell fare. Velázquez' sosiale stilling. Det er god grunn til å undres over hvordan Velázquez kunne tillate seg å presentere for verdens mektigste mann en avbildning av ham som var så fylt av ambivalent og tilsynelatende tilfeldig innhold. Noe av svaret kan ligge i at bildet ble forstått annerledes da enn nå, og at det først og fremst fremsto som et portrett av Margaret. Kanskje like viktig er det at Velázquez nøt en usedvanlig høy respekt og forståelse hos den kunstelskende kongen. Filip ga maleren tilnærmet frie tøyler, og det sies at han fulgte arbeidet på "Las Meninas" med den største interesse, og besøkte Velázquez i hans ateliér nærmest daglig. Det kan også forklare hvordan Velázquez kunne fremstille seg selv i samme bilde som de kongelige, bokstavelig talt skulder ved skulder til Filip og Mariana. Flere tolkninger av "Las Meninas" vektlegger betydningen av at kunstneren har plassert seg selv i bildet. I det sosiale hierarkiet i 1600-tallets Spania betød det å befatte seg med et håndverk å stå blant de laveste på samfunnets rangstige. Kunstnerne strevde med å oppnå status innenfor denne samfunnsordenen, og Velázquez brukte etterhvert mer tid på å arbeide for en høyere sosial stilling innenfor hoffet enn på å male. I dag virker det absurd; kunsthistoriens kanskje største maler skjøttet en parallell og tidkrevende karriere ved hoffet, for å oppnå titler som «Garderobemester», og til slutt «Hoffsjef ved det Kongelige Slott». Denne rangen ga Velázquez muligheten til å bli slått til ridder av Santiago-ordenen, noe han oppnådde i 1659, året før han døde. I "Las Meninas" bærer han ordenens symbol på brystet, et rødt Jakobskors ("Cruz Roja"), som nødvendigvis må ha blitt påført noen år etter at bildet ble malt. Tradisjonen skal ha det til at det var kong Filip selv som egenhendig malte korset på Velázquez' bryst, men dette er heller vanskelig å verifisere. Kunstneren poserer med symbolene på sin rang og virksomhet: hoffsjefens nøkkelknippe i beltet og malerens pensel og palett i hendene, og senere altså med Santiago-ordenens kors på brystet – det endelige bevis på at han hadde blitt en blant aristokratiet. «Maleriets teologi». "Las Meninas" ville neppe oppnå sitt ry om det ikke også var malt med en teknisk virtousitet som vel må kunne karakteriseres som blendende. I "Las Meninas" fullender Velázquez den enkle og presise bruken av farger og penselstrøk sammen med en uovertruffen forståelse av lys og romlighet han hadde brukt et helt liv på å utvikle. "Las Meninas" samler opp det beste fra tidligere mesterlig utførte bilder, som historiescenen "Bredas Overgivelse (Las Lanzas)" (1635), "Venus ved Speilet" (ca. 1648) eller portrettet av pave Innocent X (1650), i tillegg til den lange rekken av øvrige portretter av den kongelige familien. Velázquez ble raskt berømt for sin realistiske fremstilling av verden, uten forsøk på mytologisering eller forskjønning av motivene. For eksempel hans nådeløse skildring av Filips karakteristiske underbitt («Habsburg-leppen») kan studeres i samtlige av portrettene av kongen. Dette, sammen med den økonomiske fordelingen av flater og strøk, gjorde ham til et forbilde for senere generasjoner kunstnere, som landsmannen Francisco Goya halvannet århundre senere, og 1800-tallets franske realister og impresjonister, som Gustave Courbet, Edgar Degas og Édouard Manet. Det er også denne jordnære virkelighetsforståelsen som ser ut til å motivere Velázquez til å fremstille samfunnets laveste: tiggere, dverger og arbeidsfolk, med like stor malerisk overflod som konger og geistlige, og som i "Las Meninas" også kan ses som en hierarkisk pyramide snudd opp-ned. Dyr og tjenere står foran, og har større plass i komposisjonen enn kongen og dronningen selv. Velázquez ble en kultfigur for impresjonister som Manet, og den franske maleren er kanskje den av ettertidens kunstnere som i størst grad tok opp Velázquez' maleriske arv. Velázquez er «malernes maler» ifølge Manet. Karl IIs hoffmaler, den i samtiden berømte og populære Luca Giordano, ble så overveldet ved synet av "Las Meninas" da han ankom slottet i Madrid i 1692, at han skal ha utbrutt «Dette er maleriets teologi!». Likesom teologien ble ansett som den høyeste viten, så han i "Las Meninas" det ypperste blant malerier. Komposisjon. Besøkende foran "Las Meninas" i Pradomuseet. "Las Meninas" har blitt omtalt som en komposisjon like kompleks og presis som et urverk. Alle tilsynelatende tilfeldige elementer sys sammen i en komplisert utforming av ulike perspektiver, geometrier og bildelinjer. Betrakterens blikk blir slik ført rundt i bildet heller enn å være fiksert på ett bestemt punkt. Så naturlig er den intrikate komposisjonen løst på overflaten, at i hele den store gruppen er det til slutt ingen som fremtrer som for prominent; hver og en person relateres med selvfølgelighet til den neste. For eksempel er scenens kanskje mest anonyme skikkelse, figuren i døråpningen lengst bak i rommet, bildets perspektiviske sentrum. Også verd å merke seg er S-formen som gjentas i komposisjonen fra to ulike synsvinkler. Hovedgruppens hoder danner en buktende linje fra Velázquez selv og mot høyre i bildet, med speilbildet av kongeparet innesluttet i S-formens venstre del. Sett ovenfra vil S-linjen gjentas tredimensjonalt, slik personene må være oppstilt bakover i rommet. Komposisjonen puster liv inn i en scene hvis utvendige innhold er minimalt, og hvor det som ser ut til å skje på overflaten er av en heller triviell karakter. Bjørn Myhre. Bjørn Myhre (født 18. juli 1938 i Time) er en norsk arkeolog. Myhre tok magistergraden i 1964 ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Jernalderens bosetningsutvikling i Høyland fjellbygd". Han var deretter konservator ved Stavanger Museum 1965-68. I 1968 ble han ansatt som førstekonservator ved Historisk museum i Bergen. Han var professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo 1985–93, direktør ved Arkeologisk museum i Stavanger 1993-98, og har siden vært tilknyttet museet som seniorforsker. Myhre var sentral i opprettelsen av tidsskriftet Norwegian Archaeological Review i 1968, der han i en årrekke var sjefredaktør. Gjennom flere sentrale verker har han vært en av de viktigste pådriverne for utformingen av nyere norsk arkeologi. Således var magistergradsavhandlingen en radikal fornyer av bosetningsforskningen. I bind 1 av Cappelens Norgeshistorie fra 1976 (skrevet sammen med Bente Magnus) kom en av de til da viktigste sammenfatninger av fagets status. Hans nytolkninger av Borrehaugene var begynnelsen på en rekke arbeider om kulturminnene som uttrykk for maktstrukturer i landskapet. Myhre er gift med arkeologen Lise Nordenborg. Han er bror til Eldar Myhre og onkel til Aslak Sira Myhre. Halvard Bjørkvik. Halvard Bjørkvik (født 9. oktober 1924 på Finnøy) er en norsk historiker. Tidlig i sin karriere ledet Halvard Bjørkvik et omfattende arbeide knyttet til undersøkelsen av norske gards- og grannesamfunn i sin tid ved Institutt for sammenliknende kulturforskning (IFSK). Halvard Bjørkvik har dosent i historie ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim (1961-1974). Bjørkvik var i årene 1975-1989 direktør ved Norsk Folkemuseum og formann for museumsorganisasjonen NKKM. Han har vært tilknyttet Universitetet i Oslo som professor II. Som pensjonist har Halvard Bjørkvik fortsatt sitt faglitterære forfatterskap. I 2006 fikk Halvard Bjørkvik tildelt H. M. Kongens fortjenstmedalje i gull. Verker. Bjørkvik Kevin James. Kevin James (født Kevin George Knipfing 26. april, 1965 i Mineola i New York) er en amerikansk skuespiller og komiker. Kongen av Queens. James er mest kjent for sin rolle som Doug Heffernan i serien "Kongen av Queens", der han kjører budbil. Han bor sammen med sin kone Carrie, og hans bisarre svigerfar Arthur. Paret pleier å gå ut med et annet par, Kelly og Deacon. Deacon jobber med Doug og er bestevenner. Hans andre venner er Spence, en taper fra High School som fremdeles bor hos moren sin, Rick som er en rundbrenner, og fetteren hans Danny som er en mislykket mann som drev sin pizzarestaurant konkurs. Doug og Carrie bruker også venninna Holly til å lufte Arthur. Hun jobber med å lufte bikkjer. Filmkarriere. James har også vært med i filmer. Mest kjent av dem er "Hitch" med Will Smith, der han trenger hjelp på damefronten. Han har også hatt en gjesterolle i Adam Sandlers "50 First Dates". Kevin James har også vært med i filmen "I Now Pronounce You Chuck & Larry", der James spiller hovedrollen sammen med Adam Sandler Personlig liv. James ble kåret til nr. 89 på Comedy Centrals liste over «Beste standupkomikere» gjennom tidene. Han giftet seg med Steffiana De La Cruz 19. juni 2004, og de fikk en datter 30. september 2005 kalt Sienna-Marie. Den tapte generasjon. Den tapte generasjon er et begrep som oppsto etter første verdenskrig, og som beskriver en følelse blant unge menn som hadde mistet sin ungdomstid på grunn av den store krigen. Dette overgeneraliserende begrepet blir først og fremst brukt på de unge soldatene som var med og kjempet under første verdenskrig, men kan også brukes f.eks. på de unge soldatene som deltok under andre verdenskrig og Vietnamkrigen. De mest kjente personer som regnes som de som tilhørte denne gruppen, er forfatterne Ernest Hemingway, Erich Maria Remarque og John Ronald Reuel Tolkien samt diktere som Rupert Brooke og Wilferd Owen. Begrepet "Den tapte generasjon" har blitt kjent først og fremst gjennom skjønnlitterære verker. De mest kjente forfatterne som er kjent for å formidle denne generasjonens skjebne, er den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway og den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Krigen i Tolkiens "Ringenes herre" er ofte blitt omtalt, ikke av forfatteren selv, som en allegori på første verdenskrig og delvis andre verdenskrig med enkelt skjebner som minner om det mange av de unge soldatene opplevde under og etter krigen. Liste over professorer ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (UiO). Dette er en liste over tidligere og nåværende professorer ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Kilde. Professorer ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (UiO) Liste over professorer ved Universitetet i Oslo. Professorer ved Universitetet i Oslo Asser Rig. Asser Rig (Hvide) (ca. 1080–1151) var en høvding på Sjælland i Danmark. Asser Rig var sønn av stormannen Skjalm Hvide, jarl av Sjælland, og hans kone Signe Asbjørnsdatter. Asser Rig tilhørte dermed Hvide-slekten, en mektig adelsslekt i Danmark på 1100- og 1200-tallet. Tidligere tiders historikere tilla Hvide-slekten å nedstamme fra sagnhelten Palnatoke som kjennes fra "Jomsvikingenes saga", men denne bakgrunnen er noe uklar. Asser ble oppdratt sammen med den senere danske kongen Knud Lavard, og ble senere fosterfar for dennes sønn Valdemar som også ble konge. Asser var gift med Inger Eriksdatter, som var av kongelig byrd da hennes mor var Cecilie Knudsdatter. Etter at faren døde rundt 1114 arvet Asser sin part av eiendommen og ble, hvilket hans tilnavn «Rig» tyder på, selv en rik og mektig mann. Han tok bolig på gården Fjenneslev (eller Fjenneslevlille) ved Ringsted og bygde Fjenneslev kirke hvor han også er begravd. På Fjenneslev var det at hans hustru Inger fødte ham tvillingene Esbern Snare og den senere biskop Absalon (1128) samt datteren Ingefred Assersdatter (Hvide). Da Knud Lavard den 7. januar 1131 ble drept av sin fetter Magnus den sterke, sørget Absalon og hans brødre for fosterbrorens begravelse, og deretter forsøkte de å få hevn for mordet. Under de påfølgende, langvarige urolighetene, som Absalon skal ha tatt del i, fant Knuds unge sønn Valdemar for en tid et hjem i Fjenneslev, og hvor grunnen ble lagt til det vennskap som siden bant brødrene Esbern og Absalon til ham. Sammen med broren Ebbe Skjalmsson grunnla Asser Sorø kloster, et benediktinerkloster, hvor han levde sine siste år som munk. Han døde i 1151, rundt 70 år gammel, mens hans hustru døde i 1157, rundt 57 år gammel. Vostok 6. Vostok 6 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1963. Det var den 6. og siste bemannede ferden i Vostok-programmet og den første romferden med en kvinne ombord. Frankenstein kommer tilbake. "Frankenstein kommer tilbake" er en britisk-amerikansk TV-film fra 1984 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av James Ormerod. Rubin Carter. Rubin «The Hurricane» Carter (født 6. mai 1937) er en afroamerikaner som tidligere drev med bokser i mellomvekt. Carter ble dømt for mord, men mente selv han var uskyldig. Carters sak var bakgrunn for Bob Dylans sang «Hurricane» og filmen "The Hurricane" fra 1999. Biografi. Carter vokste opp i Paterson, New Jersey. Som 11-åring ble han for første gang arrestert for å ha knivstukket en angivelig pedofil mann som la an på en av Carters barndomsvenner. Etterforskeren som arresterte ham da, var den samme som arresterte ham for et trippeldrap senere i livet. Da han var 19 år rømte Carter fra fengselet og meldte seg inn i hæren. Da han kom ut av hæren ble Carter umiddelbart arrestert igjen, men hadde ikke mye sonetid i fengselet igjen. I hans tid i fengsel skrev han en selvbiografi, The sixteenth round som ble utgitt i 1974. Det var i hæren at Rubin Carter lærte seg å bokse. Stjernenavnet «The Hurricane» fikk Carter etterhvert som han ble kjent for sin styrke og hurtighet i bokseringen. Rubin Carter var en av verdens beste boksere i middelvektklassen i 1964, men hadde før trippeldrapet han ble dømt for, tapt sine syv siste kamper og var ikke aktuell for kampen om verdensmestertittelen lenger. Disse tapene var omstridte fordi det er dokumentert at Rubin Carter ble stoppet av dommeren i flere av kampene. Dette var for at han ikke skulle komme til å vinne boksekampene. Men slike ting vet man ikke sikkert, fordi det er så mange forskjellige versjoner av historien i dette tilfellet. 17. juni 1966, ble en bartender og to gjester skutt og drept mens en annen gjest ble hardt såret. Rubin Carter ble dømt til tre ganger livstid for forbrytelsen i to rettssaker. Det menes at Rubin Carter ble utsatt for et justismord. Man hadde bevis og vitner som bekreftet at Rubin Carter hadde et alibi, i tillegg til at offeret som overlevde svarte nei på spørsmålet om Rubin Carter var skyldig. Carter satt i fengsel i 22 år før han ble satt fri den 8. november 1985. Han ble frigitt på grunn av feil i rettens behandling av saken, han ble imidlertid aldri frikjent for trippeldrapet. Filmen "The Hurricane" er basert på Rubin Carters liv, det samme er Bob Dylans låt med samme navn. Carter var gjest i Skavlan 12. november 2010. The Alpha Code. "The Alpha Code" er en kanadisk skrekkfilm fra 1986 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Jean-Claude Lord. Filmen er også kjent under navnet "Frankenstein '88". Carl Arnold. Carl Arnold (født 6. mai 1794 i Neunkirchen ved Mergentheim, død 11. november 1873 i Kristiania) var en tysk komponist, dirigent og pianist som bosatte seg i Kristiania i 1848 og fikk stor innflytelse på norsk musikkliv. Han underviste og inspirerte mange norske musikere, og var dirigent for Det Philharmoniske Selskab i Kristiania. KNM «Stavanger» (F 303). KNM «Stavanger» (F 303) var en norsk fregatt av Oslo-klassen. Hun ble bygget i 1966. Hun er oppkalt etter Stavanger by, og ble døpt av Åse Braadland. Dette skipet var det siste av Flåteplanens 50 fartøyer. Hun ble i 1998 tatt ut av aktiv tjeneste, og var målfartøy da hun i 2001 ble senket av en torpedo fra ubåten KNM «Utstein». KNM «Stavanger» og hennes søsterskip undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Som følge av dette ble alle skipene utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og-trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. For bedre detaljer se Oslo-klassen. Slaget ved Aigospotamoi. Slaget ved Aigospotamoi var det siste store slaget i Peloponneskrigen. I slaget ble den athenske flåten totalt ødelagt i kampen mot Sparta, under ledelse av Lysander. Dette avgjorde krigen fordi Athen ikke kunne importere korn eller kommunisere med resten av sitt rike uten kontroll over havet. Lysanders felttog. Etter det alvorlige spartanske nederlaget i 405 f.Kr. i slaget ved Arginusai, fikk Lysander, kommandanten som var ansvarlig for de første spartanske marineseirene, tilbake kommandoen. Siden den spartanske grunnloven forbød kommandanter fra å ha embetet navark mer enn en gang, ble han istedet utnevnt som viseadmiral med en klar forståelse av at dette bare var et juridisk trekk. En av Lysanders fordeler som kommandant var hans nære forhold med den persiske prinsen Kyros. Han brukte denne forbindelsen og skaffet raskt penger til å gjenoppbygge den spartanske flåten. Da Kyros ble kalt tilbake til Susa av sin far Dareios, utnevnte han Lysander som satrap i Lille-Asia. Med ressursene til hele denne velstående persiske provinsen til sin disposisjon, klarte Lysander raskt å sette sammen sin nye flåte. Han satte så i gang en rekke felttog i Egeerhavet. Han tok flere athensk-kontrollerte byer og angrep tallrike øyer. Han klarte derimot ikke å bevege seg nord til Hellesponten på grunn av trusselen fra den athenske flåten ved Samos. For å avlede athenerne, slo Lysander til vestover. Han nærmet seg selve Athen og angrep Aegina og Salamis, og han gikk til og med i lang i Attika. Den athenske flåten satte etter ham, men Lysander seilte rundt dem, nådde Hellespont og etablerte en base ved Abydos. Derfra tok han den strategisk viktige byen Lampsakos. Veien inn i Bosporos var dermed åpen slik at han kunne stenge handelsrutene som athenerne fikk sine hovedforsyninger av korn. Dersom athenerne skulle unngå sult, måtte Lysander stanses umiddelbart. Den athenske responsen. Den athenske flåten tok igjen Lysander kort tid etter at han hadde tatt Lampsakos, og athenerne etablerte en base ved Sestos. Men muligens på grunn av behovet for å holde øye med Lysander, satte de opp en leir på en strand mye nærmere Lampsakos. Plasseringen var ikke ideell på grunn av at den manglet havn og vanskelighetene med å forsyne flåten, men nærheten ser ut til å ha vært viktigst hos de athenske generalene. Hver dag seilte flåten ut til Lampsakos i kampformasjon og ventet utenfor havnen. Da Lysander nektet å dukke opp, reiste de hjem til basen igjen. Alkibiades' innblanding. På dette tidspunktet levde den athenske lederen Alkibiades i eksil i et slott ganske nær den athenske leiren. Han kom ned til stranden hvor skipene samlet seg og la flere forslag frem for generalene. Han foreslo å flytte flåten til den sikrere basen på Sestos. Samtidig hevdet han at flere thrakiske konger hadde tilbudt å skaffe ham en hær. Dersom generalene ville dele kommandoen med ham, hevdet han at han ville bruke denne hæren for å hjelpe athenerne. Generalene avslo dette tilbudet og avslo hans råd. Alkibiades returnerte hjem. Slaget. Det eksisterer to beretninger om slaget ved Aegospotami. Diodorus Siculus forteller at den athenske generalen som ledet flåten den femte dagen ved Sestos, Filokles, seilte ut med tretti skip og beordret de andre om å følge ham. Donald Kagan har hevdet at den athenske strategien, dersom denne beretningen stemmer, må ha vært å trekke peloponneserne inn i et angrep på en mindre styrke slik at den større styrken kunne overraske dem. Den mindre styrken ble umiddelbart beseiret og resten av flåten ble overrumplet på stranden. Xenofon forteller derimot at hele den athenske flåten kom ut som vanlig på dagen for slaget, og Lysander forble i havnen. Da athenerne returnerte til leiren, spredte sjømennene seg for å samle mat. Lysanders flåte seilte så over fra Abydos og erobret de fleste skipene på stranden uten kamper til sjøs i det hele tatt. Uansett hvilken beretning om slaget som er korrekt, var resultatet klart. Den athenske flåten ble knust, bare ni skip unnslapp, ledet av general Konon. Lysander erobret nesten alle de andre sammen med tre eller fire tusen athenske sjømenn. Av de skipene som unnslapp, ble budbringerskipet Paralos sendt for å informere Athen om katastrofen. Rest søkte sammen med Konon tilflukt hos en vennligsinnet hersker på Kypros. Etterspill. Lysander og hans seirende flåte seilte tilbake til Abydos. Der ble tusenvis av athenske fanger henrettet. Han begynte så å bevege seg mot Athen og erobret byer på veien. Athenerne som nå var uten flåte, var maktesløse mot ham. Bare ved Samos møtte Lysander motstand. Den demokratiske regjeringen der som var lojal til det siste mot Athen, nektet å gi opp, og Lysander etterlot en beleiringsstyrke bak seg. Xenofon forteller at da nyhetene om nederlaget nådde Athen «steg et klagrop fra Pireus som bredte seg gjennom de lange murene til byen, hver mann gav nyhetene videre, og i løpet av natten sov ingen, alle sørget, ikke bare for de omkomne, men langt mer for seg selv.» Athenerne fryktet hevnen til de seirende spartanerne og stålsatte seg for å holde ut, men deres sak var håpløs. Etter en beleiring overgav byen seg i mars 404 f.Kr. Murene rundt byen ble revet, og en oligarkisk spartavennlig regjering ble innsatt, de tretti tyrannenes regime. Den spartanske seieren ved Aegospotami markerte slutten på 27 år med krig, plasserte Sparta i en posisjon av fullstendig dominans i hele den greske verden og etablerte en politisk orden som ville vare i mer enn tretti år. Esbern Snare. Esbern Snare (Hvide) (født 1127, død 1204) var en dansk høvding. Han var eldste sønn av Asser Rig (Hvide) og hans kone, Inger Eriksdatter. Esbern Snare var kriger og høvding, og som bror til biskop Absalon kjempet han sammen med Valdemar 1. den Store i Slaget på Grathe Hede i 1157. Esbern Snare bygde omkring 1170 borgen Kalundborg. Rundt denne borgen vokste byen av samme navn. Esbern etterlot seg tre sønner og to døtre: Jens og Absalon, som begge døde barnløse, Niels Mule, Ingeborg og Cecilie. Tilnavnet «snare» skal han ha fått på grunn av sin rådsnarhet og dristighet. Thomas Karremans. Thomas J.P. (Thom) Karremans (født 1948 i Apeldoorn, Nederland) er en nederlandsk militæroffiser og forfatter. Han er mest kjent for at han var var øverstkommanderende for FN-soldatene i Dutchbat i Potocari under Srebrenica-massakren. Han er pensjonert og bor for tiden i Spania med sin kone. I 1998 gav han ut boken "Srebrenica, who cares?: een puzzel van de werkelijkheid", om sine erindringer fra hendelsen. Kistefos Træsliberi. Kistefos Træsliberi, som ble grunnlagt ved Kistefoss i Randselva i 1889, er en tidligere tremassebedrift og kraftstasjon som ligger i Jevnaker kommune, bare få minutter med bil fra Hadeland Glassverk. Historie. Kistefos Træsliberi ble stiftet den 27. juni 1889 av konsul Anders Sveaas og var i drift året etter og fram til 1955, da det ble inngått en avtale med Follum Fabrikker som overtok driften. Kistefos forpliktet seg til å levere kraft og tømmer til slipingen, som ble overført til Follum, og for dette fikk man betalt markedspris og i tillegg fikk man en andel av foredlingsgevinsten. Bedriften ble etter uenighet i familien solgt til nabobedriften S Viul Tresliperi i 1983, beliggende litt lenger nede i elva ved Viul i Ringerike kommune. Christen Sveaas kjøpte selskapet tilbake i 1993. Produksjon. På Kistefos Tresliberi ble det produsert tremasse. Kistefos var tidlig ute med strømproduksjon. Både fabrikklokaler og boliger var forsynt med strøm. Fossen som kraftkilde. Slipeapparatene med de svære steinene ble drevet direkte av vannturbiner, drevet av Kistefos. Kraften ble overført via et sinnrikt system av drivremmer som gikk på kryss og tvers gjennom fabrikklokalene. De seneste to slipemaskinene var elektrisk drevet. Tømmeret som ble slipt kom stort sett fra egne skoger i Land og ble trukket over Randsfjorden og fløtet ned øvre del av Randselva til Kistefoss. Den ferdigproduserte tremassen ble ballet og fraktet med taubane til Sandsmoen ved Randsfjordbanen. Kistefos-Museet. I 1991 ble kraftstasjonene solgt ut av selskapet til kommunale kraftverk. 85 % av aksjene i A/S Kistefos Træsliberi ble så i 1995 solgt til Christen Sveaas, grunnleggerens sønnesønn, som nå eier selskapet sammen med et 40-talls medaksjonærer. A/S Kistefos Træsliberi eier foruten store skogeiendommer også tomteområder på Kistefoss med de påstående gamle fabrikkbygningene som nå er museum. Selskapet forestår all restaurering og istandsettelse av bygningene. Betydelige finansinvesteringer inngår også i selskapets engasjement. Fra 1996 har stiftelsen Kistefos-Museet hatt ansvaret for bevaring av den gamle fabrikken og tradisjonene rundt den. Stiftelsen Kistefos-Museet kom i stand ved gaver fra Christen Sveaas og Jevnaker kommune. I dag står anlegget som et intakt tresliperi. Christen Sveaas har også en betydelig samling av nyere skulpturer plassert på museumsområdet, og Kistefos-Museet arrangerer hver sommer kunstutstilling i en av bygningene. Metoik. Metoikene (Gresk: "metoikos") var fremmede bosatt i antikkens Hellas, de var frie, men uten borgerrett i oldtidens Athen. Det vil si at de ikke kunne være embetsmenn, rådsmedlemmer, jurydommere eller møte i folkeforsamlingen. Metoikene kunne likevel utføre militærtjeneste for staten. De kunne ikke eie jord, grunneiendom eller inngå ekteskap med athenske borgere og de skulle ha en verge (athensk borger) som kunne representere dem overfor andre borgere. De skulle betale en årlig avgift. Denne skatten var på tolv drakmer for menn, seks for kvinner. Metoikere kunne ved folkeforsamlingen bli opphøyet til isotelere. Dermed fritok man personen for å betale skatt, samt at personen ikke trengte verge og kunne eie jord. Andre kinesisk-japanske krig. Den andre kinesisk-japanske krig 7. juli 1937–9. september 1945 var en massiv konflikt mellom Kina og Japan både før og under andre verdenskrig. Konflikten ble avsluttet ved Japans betingelsesløse kapitulasjon i 1945. Omlag halvparten av alle skadene i Stillehavskrigen kom som en følge av denne krigen. Selv om Japan og Kina hadde hatt mindre kamper fra 1931, ble det ikke fullstendig krig før 1937. Krigen var en strategisk plan og et ledd i Japans planer for å dominere Asia politisk og militært og å sikre de store mengdene råmaterialer og andre økonomiske resurser, som mat og arbeid. Før 1937, hadde Kina og Japan kjempet i små, lokale sammenkomster. Men av flere grunner, ville ingen av sidene kjempe en full krig. De første konfliktene som følge av den japanske planen, ble kjent som «kinesiske episoder». I følge datidens japanske propaganda var det kinesiske provokasjoner, den første av disse er kjent som hendelsen ved Marco Polo-broen 7. juli 1937. Etter hendelsen ved Marco Polo-broen okkuperte japanerne Shanghai, Nanjing og den sørlige delen av Shanxi som del av kampanjer hvor ca. 200 000 japanske og betydelig flere kinesiske soldater deltok. Kinesiske historikere anslår at mellom 200 000 og 400 000 personer døde i Nanjingmassakren som etterfulgte den japanske erobringen av den kinesiske hovedstaden 13. desember 1937. Massakren skal ha foregått i seks uker. Fra 1937 til 1941 sloss Kina alene mot Japan, men etter angrepet på Pearl Harbor ble konflikten en del av den andre verdenskrig. Benevnelse. På kinesisk,blir krigen oftest kalt Motstandskrigen mot Japan (), også kjent som Åtte års motstandskrig (八年抗战/八年抗戰), Motstandskrig (抗战/抗戰), eller Den andre sino-japanske krig(第二次中日战争/第二次中日戰爭). Navn. I Japan har blir navnet oftest brukt på grunn av objektiviteten. I Japan i dag er det skrevet som 日中戦争 på "shinjitai". Da invasjonen av Kina begynte i juli 1937 nær Beijing, ble den kalt for av den japanske regjeringen, og med Slaget om Shanghai i de følgende månedene, ble det endret til. Ordet ble brukt av Japan, siden ingen av landene hadde erklært krig. Japan ville unngå at andre land blandet seg inn, spesielt Storbritannia og USA, som var hennes hovedsakelige kilde for petroleum, USA var også Japans største forsyner av stål. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt ville blitt tvunget til å lage en embargo mot Japan for å følge USAs nøytralitet akt fra 1930, om slåssingen hadde formelt blitt til krig. Andre navn. I japansk propaganda ble invasjonen av Kina til en «hellig krig» ("seisen"), det første steget av "Hakkō ichiu" (八紘一宇, verdens åtte hjørner under et tak). I 1940 startet den japanske statsministeren Fumimaro Konoe Taisei Yokusankai. Da begge sider formelt erklærte krig i desember 1941, ble navnet endret til. Selv om de japanske myndighetene fremdeles bruker betegnelsen «kinesiske episoder» i formelle dokumenter, fordi ordet "Shina" er sett på som et nedverdigende ord av Kina, bruker media i Japan ofte fraser med andre utrykk som, som også ble brukt av media på 1930-tallet. I tillegg er navnet «Den andre sino-japanske krig» ikke ofte brukt i Japan, siden Første kinesisk-japanske krig (日清戦争 "Nisshin–Sensō") mellom Japan og Qing-dynastiet i 1094 ikke blir sett på som direkte forbundet til den andre, mellom Japan og Republikken Kina. Første kinesisk-japansk krig. Opprinnelsen av den andre kinesisk-japanske krigen kan bli koblet tilbake til den første kinesisk-japanske krigen fra 1894-95, hvor Kina, da under Qing-dynastiet, ble beseiret av Japan og ble tvunget til å gi Taiwan til dem, og å anerkjenne uavhengigheten av Korea i Shimonosekitraktaten. Qing-dynastiet var på randen av kollaps fra interne opprør og utenlandsk imperialisme, mens Japan hadde kommet fra som en stormakt gjennom sine effektive tiltak av modernisering. Republikken Kina. Republikken Kina ble grunnlagt i 1912, etter Xinhairevolusjonen som kastet Qing-dynastiet. Sentrale myndigheter slo ned Republikkens autoritet og dannet et styre av regionale krigsherrer. Å samle nasjonen og å stå imot imperialisme virket umulig. Noen krigsherrer allierte seg selv med forskjellige utenlandske makter i et forsøk på å utrydde hverandre. For eksempel samarbeidet krigsherren Zhang Zuolin av Manchuria åpent med japanerne for militær og økonomisk assistanse. De 21 krav. I 1915, sendte Japan "De 21 krav" til Kina. Etter Første verdenskrig skaffet Japan seg Det tyske keiserrikets Interessesfære i Shandong (Shantung), som førte til nasjonale anti-japanske protester og masse demonstrasjoner i Kina, men under Beiyangregjeringen, forble Kina delt og kunne ikke stå imot angrep utenfra. For å forene Kina og gjøre en slutt på regionale krigsherrer, satte Kuomintang, det kinesiske nasjonalist partiet i Guangzhou, igang Nordekspedisjonen i 1926-28 Jinan-hendelsen. Kuomintangs Den nasjonale revolusjonshær rykket gjennom Kina til den ble møtt i Shandong, hvor krigsherren Zhang Zongchang, støttet av japanerne, forsøkte å stoppe fremrykkingen. Kampene endte med den såkalte Jinan-hendelsen i 1928 hvor Den nasjonale revolusjonshær og Den keiserlige japanske hær møttes i et sammenstøt som endte med at Den nasjonale revolusjonshær trakk seg tilbake fra Jinan. Zhang Zuolin og Chiang Kai Shek. a>, alliert øverstkommanderende i KIna fra 1942 til 1945 Samme år ble Zhang Zuolin drept da han ble mindre villig til å samarbeide med Japan. Etter at Zhangs sønn Zhang Xueliang raskt tok kontrollen over Mandsjuria, og til tross for sterkt japansk press for å fortsette motstanden mot Kuomintang, erklært han troskap til Chiang Kai-sheks Kuomintang-regjering, noe som medførte kinesisk samling mot sluttet av 1928. Det kinesiske kommunistparti. Det brøt imidlertid ut borgerkrig i 1930 mellom krigsherrer som tidligere hadde vært lojale mot Kuomintang under Nordekspedisjonen og den sentrale regjeringen under Chiang. I tillegg gjorde Det kinesiske kommunistiske parti opprør mot den sentrale regjeringen etter Kuomintangs massakre av deres medlemmer i Shanghai i 1927. Den sentrale regjeringen hadde derfor flere interne kriger som måtte utkjempes samtidig, og utviklet da læresetningen om «først intern fred før ekstern motstand» (kinesisk: 攘外必先安内). BMW M6. BMW M6 er en sportsmodell av BMW 6-serie, utviklet av BMW Motorsport. E24 M635CSi/M6. I 1983 hentet BMW 3-motoren, en modifisert versjon av M88/1-motoren fra BMW M1, og puttet den i karosseriet fra BMW E24 fra BMWs 6-serie. BMW M6 ble raskt populær takket være sin aggressive front, luksusutstyret og ikke minst sine kraftige ytelser. M6 kan gjenkjennes blant andre E24-modeller ved større luftinntak, M6-emblemer i grillen og bak, og en beskjeden hekkspoiler. Den europeiske versjonen leverte 286 hk (213 kW) og et dreiemoment på 340 Nm. Den amerikanske versjonen ble utstyrt med katalysator, og leverte 256 hk (191 kW) og et dreiemoment på 329 Nm. M6 var god for en 0-100 km/t-tid på 6.4 og 6.8 sekunder for den europeiske og amerikanske versjonen, respektivt. Magasinet Car and Driver testet en amerikansk utgave av M6 i juli 1987, og klarte en 0-100 km/t-tid på 7.1 sekunder. Produksjonen av M6 ble avsluttet i 1989, med 5.855 biler solgt, hvorav 1.767 var Nord-Amerikanske (USA/Canada) modeller. E63 M6. Den nye BMW M6 fikk sin debut på bilutstillingen i Genève i 2005. Den er basert på 64 6-serie, som ble introdusert i 2005. Den deler sin 5.0 l V10 S85-motor og SMG III girkasse med E60 M5, og leverer 507 hk (373 kW) og et dreiemoment på 521 Nm. BMW hevder den akselererer fra 0-100 km/t på 4.6 sekunder, og har en elektronisk begrenset toppfart på 250 km/t. Med sperren fjernet kan toppfarten økes til 330 km/t. Flere tester har vist at M6 kan akselerere fra 0-100 km/t på 4.1 sekunder. M6 er utstyrt med den samme knappen som i M5, som endrer gassresponsen. Når man vrir om tenningen yter bilen 400 hk, men ved et trykk på denne knappen øker ytelsene til 507 hk. Bilen veier 1710 kg, takket være tak i karbonfiber, skjermer i komposittmateriale og panser, dører og bagasjeluke i aluminium. Lettmaterialer som karbonfiber brukes på steder som støtfangere og tak, som ligger langt fra bilens tyngdepunkt og/eller høyt oppe, slik at de ikke bare reduserer bilens vekt, men også bedrer kjøreegenskapene. Per i dag er modellen kun tilgjengelig som coupé, men en cabriolet- og en lettvekts CSL-versjon er ventet i 2006 og 2007, respektivt. Den kan skilles fra modellene 630i, 645Ci og 650i ved sin dypere frontstøtfanger med luftinntak og fire eksospotter bak. Kjell Ivar Kolstad. Kjell Ivar Kolstad (født 22. juli 1984) er skytetrener og rifleskytter oppvokst i Nord-Trøndelag. Han har gode resultater å vise til nasjonalt og internasjonalt. Innen DFS-skyting har han en 3. plass fra Landsskytterstevnet på Evje i 1999. I skytegrener underlagt Norges Skytterforbund ble han Norgesmester luftgevær 2004. Han var på landslaget 2003/2004, med 12. plass i EM og 4. plass i nordisk mesterskap som beste prestasjoner. Han har også en rekke titler og meritter i mindre nasjonal skala. Kolstad jobber nå som sportsjef i skyting på Norges Toppidrettsgymnas. Han har tidligere jobbet på en videregående skole (Riksidrottsgymnasiet i skyting) i Strømsund, Sverige i 3 år, og var sjef for det norske juniorlandslaget frem til og med OL i Beijing 2008. Han har tidligere jobbet fire år som skytetrener ved Universitetet i Östersund, Sverige, og hatt en mindre stilling som trenerassistent ved Meråker Videregående Skole. BMW Z4 M Roadster. BMW Z4 M Roadster er M-versjonen av BMW Z4. BMW Z4 har vært på det norske marked siden 2003. Først etter 3 år på markedet bestemte BMW seg for å komme med en M-versjon av Z4 Roadster. Dette ble allerede bestemt da BMW viste konseptversjonen av Z4 Coupe. Z4 har den samme motoren som sitter i dagens E46 M3, som yter 343 hk ved 7000 O/min og 365 Nm ved 7000 O/min. Det sitter en rekke6, som er en av markedets mest kompakte og beste motorer. Z4 M Roadster veier 1410 kg, noe som gjør at den vil kunne ha en akselerasjon fra 0-100 km/t på 5,0 sekunder og har som i likhet med resten av M familien en elektronisk sperre på 250 km/t. Bilen er god for å kunne toppe over 300 km/t hvis fartssperren ikke hadde vært der. BMW Z4 M Coupè. BMW Z4 M Coupè er en M-versjon av BMW Z4. Etter at konseptbilen Z4 Coupe ble vist og BMW garanterte en kommende M-versjon av cabrioletversjonen, ble det bestemt at det også skulle bli en M-versjon av Coupeen. Z4 M Coupe har samme motorspesifikasjoner som BMW Z4 M Roadster, men den vil mest sannsynlig ha en raskere akselerasjon fra 0-100 km/t enn det cabrioleten har. KNM «Narvik» (F 304). KNM «Narvik» (F 304) er en norsk fregatt av Oslo-klassen. Den ble bygget i 1964. Fregatten er i dag museumsskip ved Marinemuseet i Horten. «Narvik» var den siste operative fregatten i Oslo-klassen, og blir erstattet av en fregatt i Fridtjof Nansen-klassen. Skipet har stått som en del av NATOs (SNMG1), hvor Norge har hatt styrker siden etableringen i 1968. KNM «Narvik» og hennes søsterskip undergikk moderniseringer mellom 1987 og 1990. Som følge av dette ble alle skipene utstyrt med to chaffkastere, en ny Spherion TSM-2633 baugmontert sonar, MSI 3000 data- og-trusselinformasjonsbehandler og en ny 40 mm/70 Boforskanon, som kom på bekostning av aktermontert 76 mm-kanon. Link 11 og 14 SATCOM, GPS og Plessey AWS-9 radar ble installert 1996-1997. For bedre detaljer se Oslo-klassen. Active Endeavour. KNM «Narvik» har sammen med KNM «Trondheim» vært del av Active Endeavour, som er en NATO-operasjon satt i gang oktober 2001, i kampen mot terrorisme. I denne operasjonen overvåkes skipstrafikken i Middelhavet. Til denne operasjonen har Norge bidratt tretten ganger, med fem fregatter, fire MBTer og fire undervannsbåter. KNM «Narvik» deltok i to perioder fra 2001–2002, KNM «Trondheim» høsten 2002, KNM «Narvik» igjen i 2004, og KNM «Trondheim» i 2005. Museumsskip. Det er besluttet å ta vare på en fregatt i Oslo-klassen, og da KNM «Narvik» var det siste operative fartøyet i klassen, ble det bestemt å ta vare på denne fregatten. Sommeren 2007 la fregatten til kai i Horten for siste gang, og vil der bli omgjort til museumsskip. Stiftelsen KNM Narvik overtok fregatten som gave fra Forsvaret under en høytidelig seremoni på Karljohansvern tirsdag 12. juni 2007. Reisen til månen. "Reisen til månen" (fransk: "Le Voyage dans la Lune") er en fransk science fiction-film fra 1902 skrevet og regissert av Georges Méliès. Den er løst basert på to romaner: "En ferd til Månen" av Jules Verne og "De første mennene i månen" av H.G. Wells. Den regnes som den første science fiction-filmen som er laget. Filmen er også den eldste og første filmen som ble tatt med i filmutvalget i den amerikanske boka 1001 Movies You Must See Before You Die. Handling. Filmen begynner med en forskerkongress der professor Barbenfouillis (spilt av Méliès selv) prøver å få med kollegene sine på en reise for å utforske månen. De lar seg etterhvert overtale, organiserer en ekspedisjon og blir sendt til månen i et rakkettlignende romskip. Kort tid etter at de blir skutt ut fra Jorden, lander romskipet i sentrum av månen som framstilles som en menneskelig skapning. Fra Jorden ser det ut som om de har landet i månens venstre øye. På måneoverflaten treffer forskerne de fiendtligsinnede innbyggerne, selenittene, som tar dem med til kongen sin. Da franskmennene finner ut at fiendene ganske enkelt fordufter når de blir stukket av en paraply, klarer de å unnslippe og vender tilbake til Jorden. De faller i havet og utforsker det bunnløse dypet før de omsider blir reddet og hyllet som helter i Paris. BIND. BIND ("Berkeley Internet Name Domain", tidligere: "Berkeley Internet Name Daemon") er den mest brukte DNS-tjeneren på internett, spesielt på Unix-lignende systemer, hvor den er en "de facto"-standard. Støttet av Internet Systems Consortium. BIND ble opprinnelig laget av fire kandidatstudenter i en forskningsgruppe støttet av Det amerikanske forsvarets avanserte forskningsprosjektetat (DARPA) ved University of California, Berkeley og første gang sluppet med 4.3BSD. Paul Vixie startet å vedlikeholde det i 1988 mens han jobbet for DEC. En ny versjon av BIND (BIND 9) ble skrevet fra bunnen av, til dels for å adressere de arkitekturmessige vanskelighetene når det gjaldt revidering av den gamle BIND kodebasen, og også for å støtte DNSSEC (DNS Security Extensions). Andre viktige funksjoner i BIND 9 inkluderer: TSIG, DNS notify, nsupdate, IPv6, «rndc flush», «views», multiprosessor støtte, og en forbedret portabilitetsarkitektur. Den er hyppig brukt på Linux-systemer. Historie. BIND ble opprinnelig skrevet "tidlig" på 1980-tallet; på et stipend fra Det amerikanske forsvarets avanserte forskningsprosjektetat (DARPA). "Midt" på 1980-tallet, tok DEC-ansatte over BIND-utviklingen. En av disse ansatte var Paul Vixie, som fortsatte arbeidet med BIND etter han ikke lenger jobbet for DEC. Etter litt hjalp han til med å starte ISC, som da ble den ansvarlige entiteten for vedlikeholdet av BIND. Utviklingen av BIND 9 ble gjort med en kombinasjon av kommersielle og militære kontrakter. Mesteparten av funksjonene til BIND 9 ble gjort mulig med midler fra firmaer som solgte UNIX og ville sikre at BIND fortsatt var konkurransedyktig med Microsoft sine DNS tilbud; DNSSEC-funksjonene ble gjort mulig med midler fra det amerikanske forsvaret som følte at DNS-sikkerhet var viktig. Kritikk. På samme måte som Sendmail, WU-FTPD, og andre systemer som daterer tilbake til de tidligere mer "laissez-faire" dagene av internett, hadde BIND 4 og BIND 8 et høyt antall alvorlige sikkerhetshull igjennom årene. BIND 9, som var en omskriving, hadde en mye bedre sikkerhetshistorie. GeoDNS. GeoDNS er en patch på 40 linjer til BIND som tillater split horizon DNS, så forskjellige ordretakere mottar forskjellige svar, avhengig av nærhet. På denne måten kan et nettsted, for eksempel, en fransk tjener, en amerikansk tjener og en sørkoreansk tjener enkelt spesifisere at Européerne går til den franske tjeneren, folk fra øst-asia går til den koreanske tjeneren og personer fra resten av verden håndteres av den amerikanske tjeneren. Dette kan gi økt ytelse og potensielt lavere kostnader enn en "enkelt" tjenerlokasjon eller et round robin DNS-oppsett. Slik som DNS er oppbygd er det mye lettere å ta i bruk enn BGP anycast. DNS krever ikke støtte fra internettleverandøren. Når den valgte tjeneren for en viss klient forandrer seg, vil DNS ikke bryte eksisterende forbindelser. Imidlertid er DNS ikke tett knyttet til nettverksinfrastrukturen fordi det trolig ville vært mindre nøyaktig enn å sende data til nærmeste tjener. Wensleydale. Wensleydale er en dal på østsiden av Penninene i North Yorkshire i England. I motsetning til de fleste daler i området har den ikke navn etter elven som renner gjennom den, men etter byen Wensley. Tidligere ble den dog kalt Yoredale etter elven Ure. Dalen ligger innenfor nasjonalparken Yorkshire Dales, og de viktigste bosetningene er Hawes og Leyburn. Osten Wensleydale kommer fra dalen, og lages nå i Hawes i en fabrikk som ble grunnlagt av Kit Calvert. Bolton Castle er et viktig historisk sted i dalen. Dronning Maria av Skottland satt fengslet der en periode. Hun flyktet, og på vei til Leyburn mistet hun sjalet sitt. Dette er årsaken til at klippen som strekker seg vestover ut fra Leyburn kalles "The Shawl". Klanen Metcalfe kom opprinnelig fra Wensleydale. Metcalfe Society har dokumenter som viser at de har bodd der minst siden det 14. århundre, og de var i mer enn fem århundrer en av de fremste slektene i Yorkshire. James Metcalfe (1389–1472`, som kjempet med Henrik V ved Agincourt ble født og bodde der. Innsjøen Semer Water et populært mål for vannsportentusiaster. Den er forbundet med Ure gjennom Englands korteste elv, Bain. Like ved, i Bainbridge, finner man spor etter et romersk fort og man kan gå langs deler av en romersk vei opp på Wether Fell. Like ved Hawes finner man Hardraw Force, et av de høyeste fossefallene i England. Aysgart-fallene, en serie på tre fossefall, ligger også i Wensleydale. Wensleydale Railway betjener området. GNU Lesser General Public License. GNU Lesser General Public License (tidligere GNU Library General Public License) er en programvarelisens publisert av Free Software Foundation. Den er tenkt som et kompromiss mellom den sterkt copyleft-pregede GNU General Public License og enkle tillatende lisenser som BSD- og MIT-lisensene. GNU er en rekursiv forkortelse for «GNU's Not Unix», «GNU er ikke Unix». GNU Lesser General Public License ble skrevet av Richard Stallman i 1991 med juridisk bistand fra Eben Moglen. Den ble oppdatert i 1999. Hovedforskjellen mellom GPL og LGPL er at programmer som bruker sistnevnte kan linkes med et program som ikke er frigitt under (L)GPL, så lenge brukeren har lov til å modifisere dette programmet for personlig bruk LGPL setter copyleft-restriksjoner på programmet selv, men ikke på annen programvare som det linkes med. "There are, however, certain other restrictions on this software. Essentially, it must be possible for the software to be linked with a newer version of the LGPL-covered program. The most commonly used method for doing so is to use "a suitable shared library mechanism for linking". Alternatively, a statically linked library is allowed if either source code or linkable object files are provided." LGPL er i utgangspunktet beregnet for programvarebiblioteker, men har også blitt brukt i enkeltstående applikasjoner som OpenOffice.org. Et poeng med LGPL er at all programvare lisensiert under LGPL kan omlisensieres til GPL (seksjon 3). Dette er nyttig dersom man vil lage en versjon av koden som ikke skal kunne brukes av ufrie programmer. "It is also necessary to ensure that the LGPL is "GPL-compatible", so that GPL-covered programs can use LGPL-covered libraries." Lisensen bruker terminologi hovedsakelig ment for applikasjoner skrevet i C eller lignende programmeringsspråk. Franz Inc. har gitt ut et forord som klargjør forholdet mellom terminologien brukt i lisensen og programmeringsspråket Lisp. LGPL med dette forordet inkludert kalles av og til LLGPL. Uoffisiell norsk oversettelse. Dette er en uoffisiell oversettelse av the GNU Lesser General Public License til norsk. Den var ikke publisert av the Free Software Foundation og setter ikke lovlige distribusjonsbetingelser for programvare som benytter GNU LGPL – kun den originale engelske teksten til GNU LGPL gjør det. Vi håper imidlertid at denne oversettelsen vil hjelpe norskspråklige til å forstå GNU LGPL lisensen bedre. "This is an unofficial translation of the GNU Lesser General Public License into Norwegian. It was not published by the Free Software Foundation, and does not legally state the distribution terms for software that uses the GNU LGPL—only the original English text of the GNU LGPL does that. However, we hope that this translation will help Norwegian speakers understand the GNU LGPL better." Versjon 3, 29. juni 2007. Originalteksten som denne teksten er oversatt fra finnes. Versjon 2.1. Originalteksten som denne teksten er oversatt fra finnes. Forord. De fleste programvarelisenser er skreddersydd for å fjerne din frihet til å dele og forandre programvaren. Til kontrast er GNU General Public lisensene ment å garantere din frihet til å dele og forandre fri programvare--for å sørge for at programvaren er fri for alle dens brukere. Denne lisensen, Lesser General Public lisensen, gjelder noen spesielt designede programvarepakker--typisk biblioteker--av the Free Software Foundation og andre forfattere som bestemmer seg for å bruke den. Du kan også bruke den, man vi foreslår at du tenker nøye gjennom om å bruke denne eller den ordinære General Public lisensen er den beste strategien i et hvert tilfelle, basert på forklaringene under. Når vi snakker om fri programvare refererer vi til friheten til å benytte ikke pris. Våre General Public licenses er skreddersydd for å sørge for at du har friheten til å distribuere kopier av fri programvare (og ta betalt for denne tjenesten hvis du ønsker), at du har tilgang til kildekoden hvis du ønsker, at du kan forandre programvaren og benytte deler av den i nye frie programmer og at du er informert om at du kan gjøre dette. For å beskytte dine rettigheter må vi legge inn noen restriksjoner som forbyr distributører å nekte deg disse rettighetene eller å be deg om å oppgi disse rettighetene. Disse restriksjonene medfører at du har et visst ansvar hvis du distribuerer kopier av biblioteket eller hvis du endrer det. For eksempel, hvis du distribuerer kopier av biblioteket, enten gratis eller mot betaling, må du gi mottakerne alle de rettighetene vi gav deg. Du må sørge for at de også mottar eller kan motta kildekoden. Hvis du lenker annen kode til biblioteket, må du sørge for å tilby komplette objektfiler til mottakerne, slik at de også kan lenke dem til biblioteket etter at de har gjort endringer til biblioteket og rekompilere det. Og du må vise dem disse betingelsene slik at de er kjent med sine rettigheter. Vi beskytter dine rettigheter med en to-stegs metode: (1) vi sørger for kopieringsrettighetene til biblioteket, og (2) vi gir deg denne lisensen som gir deg lovgyldige rettigheter til å kopiere, distribuere og/eller endre biblioteket. For å beskytte hver distributør ønsker vi å gjøre det helt klart at det det frie biblioteket har ingen garanti. Hvis biblioteket blir endret av noen andre og sendt videre, skal mottakerne vite at de ikke sitter med originalversjonen, slik at den opprinnelige forfatterens navn og rykte ikke blir påvirket av problemer som kan bli introdusert av andre. Til slutt, programvare patenter utgjør en konstant trussel mot eksistensen til et hvert fritt program. Vi ønsker å sørge for at en bedrift ikke effektivt kan hindre brukerne av et fritt program ved å skaffe seg en begrensende lisens fra en patentholder. Derfor insisterer vi på at en hver anskaffet patent for én versjon av biblioteket må være fullstendig konsistent med betingelsene for bruksfriheten beskrevet i denne lisensen. Mesteparten av GNUs programvare, inkludert noen bibliotek, er dekket av den opprinnelige GNU General Public License. Denne lisensen, the Lesser General Public License, gjelder gitte biblioteker og er veldig forskjellig fra den opprinnelige General Public lisensen. Vi bruker denne lisensen for bestemte bibliotek for å tillate at disse bibliotekene lenkes inn i ufrie programmer. Når et program er lenket med et bibliotek, enten statisk eller ved å bruke et delt bibliotek, er kombinasjonen av de to i følge loven et kombinert verk, et derivat av det opprinnelige biblioteket. Den vanlige General Public lisensen tillater derfor bare slik linking kun hvis hele kombinasjonen følger General Public License sine frihetskriterium. The Lesser General Public License tillater mer avslappede kriterier for å lenke annen kode med biblioteket. Vi kaller denne lisensen the "Lesser" General Public License fordi den gjør mindre (Less = engelsk for mindre) for å beskytte brukerens frihet enn den vanlige General Public License. Den gir også andre fri programvare utviklere en mindre fordel overfor konkurrerende ufrie programmer. Disse ulempene are grunnen for at vi bruker den vanlige General Public License for mange bibliotek. Den Mindre lisensen gir fordeler under bestemte spesielle omstendigheter. For eksempel, i noen sjeldne tilfeller kan det være et spesielt behov for å oppmuntre den bredeste mulige anvendelsen av et bibliotek, slik at det blir en de-facto standard. For å oppnå dette, må ufrie programmer få tillatelse til å bruke biblioteket. Et hyppigere scenario er at et fritt bibliotek gjør den samme jobben som et mye brukte ufrie biblioteker. I dette tilfellet gjør det lite nytte å begrense bruken av biblioteket kun til fri programvare. Da bruker vi the Lesser General Public License. I andre tilfeller kan en tillatelse til å bruke et bestemt bibliotek i ufrie programmer la et større antall folk bruke et større fundament av fri programvare. For eksempel, tillatelse til å bruke GNUs C bibliotek i ufrie programmer setter mange flere mennesker i stand til å bruke hele GNUs operativsystem, så vel som varianten GNU/Linux. Selv om the Lesser General Public License er mindre beskyttende overfor brukernes frihet, forsikrer den at brukeren av et program som er lenket med biblioteket har friheten og de økonomiske midler til å kjøre programmet som bruker en endret versjon av biblioteket. De presise betingelsene og forutsetningene for å kopiere, distribuere eller modifisere følger. Legg særlig merke til forskjellen mellom et "verk basert på biblioteket" og et "verk som bruker biblioteket". Den førstnevnte inneholder kode derivert fra biblioteket, og den sistnevnte må kombineres med biblioteket for å kunne kjøre. Betingelser og forutsetninger for kopiering, distribuering eller modifisering. 0. Denne lisensavtalen gjelder et hvert programvarebibliotek eller annen programvare som inneholder en notis fra rettighetsholderen eller en autorisert part som sier at det kan distribueres under betingelsene i denne Lesser General Public License (også kalt "denne lisensen"). Hver lisenstaker blir adressert som "deg". Med et "bibliotek" menes en samling av programvarefunksjoner og/eller data forberedt slik at de med fordel kan lenkes til applikasjonsprogrammer (som brukeren noen av disse funksjonene og dataene) til å skape kjørbare filer. "Biblioteket" refererer nedenfor til ethvert slikt programvarebibliotek eller verk som har blitt distribuert under disse betingelsene. Et "verk basert på biblioteket" betyr enten biblioteket eller et hvert derivert verk etter kopirettighetslovgivning: som menes, et verk som inneholder biblioteket eller deler av det, enten uendret eller med modifikasjoner og/eller oversatt rett fram til et annet språk. (Heretter er oversatt tatt med uten begrensninger i begrepet "modifikasjon".) Med "kildekode" for et verk menes den foretrukne formen av verket for å gjøre endringer i det. Med komplett kildekode for et bibliotek menes all kildekoden for alle underlagte deler, pluss en hver assosiert samhandlings-definisjonsfil (engelsk: interface definition files), pluss skriptene benyttet for å kontrollere kompileringen og installasjonen av biblioteket. Aktiviteter annet enn kopiering, distribusjon og modifisering er ikke dekket av denne lisensen; det er utenfor dens rekkevidde. Handlingen å kjøre et program som benytter lisensen er ikke begrenset, og utdata fra et slikt program dekkes kun hvis dets innhold innebærer et verk basert på biblioteket (uavhengig av om biblioteket ble benyttet i et verktøy for å skrive ut-datene). Hvorvidt det er sant avhenger av hva biblioteket og hva programmet som benytter biblioteket gjør. 1. Du kan kopiere uendrede kopier av bibliotekets komplette kildekode som du mottok den, i ethvert medium, dersom du klart, tydelig og sømmelig skriver på hver kopi en passende kopirettighetsnotis og garantifraskrivelse; og beholder alle notiser som referer til denne lisensen og til fraværet av en hver garanti intakt; og distribuerer en kopi av denne lisensen sammen med biblioteket. Du kan ta betalt for den fysiske handlingen å flytte en kopi, og du kan om du ønsker tilby garantibeskyttelse mot betaling. 3. Du kan velge å benytte betingelsene for den vanlige GNU General Public License isteden for denne lisensen på en gitt kopi av biblioteket. For å gjøre dette, må du endre alle notiser som refererer til denne lisensen, slik at de refererer til den vanlige GNU General Public License, versjon 2, isteden for denne lisensen. (Hvis en nyere versjon enn versjon 2 av den vanlige GNU General Public License har dukket opp, kan du spesifisere at den versjonen gjelder isteden hvis du ønsker.) Ikke gjør noen andre endringer i disse notisene. Med en gang denne endringer er gjort i en gitt kopi, er det irreversibelt for den kopien, slik at den vanlige GNU General Public License gjelder for alle underlagte kopier og deriverte verk gjort av den kopien. Denne valgfriheten er nyttig når du ønsker å kopiere deler av bibliotekets kode inn i et program som ikke er et bibliotek. 4. Du kan kopiere og distribuere biblioteket (eller en del eller et derivat av det, under avsnitt 2) i objektkode eller kjørbar form under betingelsene i avsnitt 1 og 2 over gitt at du legger ved den komplette korresponderende maskin-lesbare kildekoden, som må distribueres under betingelsene i avsnitt 1 og 2 over i et medium som vanligvis brukes for programvareutveksling. Hvis distribusjonen av objektkode er gjort ved å gi tilgang til å kopiere fra et gitt sted; tilfredsstiller det å gi en tilsvarende tilgang til å kopiere kildekoden fra det samme stedet betingelsen for å distribuerer kildekoden; selv om tredjeparter ikke tvinges til å kopiere kildekoden sammen med objektkoden. 5. Et program som ikke inneholder noe derivat av noen del av biblioteket, men er skreddersydd for å virke med biblioteket ved å kompileres eller lenkes med det, er kalt et "verk som benytter biblioteket". Et slikt verk er isolert sett ikke et derivert verk av biblioteket, og kan derfor falle utenfor betingelsene til denne lisensen. Å lenke et "verk som benytter biblioteket" med biblioteket lager imidlertid en kjørbar fil som er et derivat av biblioteket (fordi det inneholder deler av biblioteket), og ikke et "verk som benytter biblioteket". Den kjørbare filen er derfor dekket av denne lisensen. Seksjon 6 fastsetter betingelser for distribusjon av slike kjørbare filer. Når et "verk som benytter biblioteket" bruker materiale fra en overskriftsfil som er en del av biblioteket, kan objektkoden for verket være et derivert verk av biblioteket selv om kildekoden ikke er det. Når dette er sant er spesielt signifikant hvis verket kan linkes utenom biblioteket, eller hvis verket selv er et bibliotek. Grensen for når dette holder eller ikke er ikke presist definert etter loven. Hvis en slik objektfil benytter kun numeriske parametre, datastrukturutkast og -tilgangsgivere; og korte makroer og korte funksjoner (ti linjer eller kortere), så er ikke bruken av en slik objektfil betingelsesbelagt; uavhengig av om det lovlig sett er et derivert verk. (Kjørbare filer som inneholder denne objektkoden pluss deler av biblioteket faller allikevel under avsnitt 6.) Ellers, hvis verket er et derivat av biblioteket, kan du distribuere objektkoden for verket under betingelsene i avsnitt 6. En hver kjørbar fil som inneholder det verket faller også under avsnitt 6, selv om de lenkes direkte med selve biblioteket eller ikke. 6. Som et unntak til avsnittene over, kan du også kombinere eller lenke et "verk som benytter biblioteket" med biblioteket for å produsere et verk som inneholder deler av biblioteket, og distribuere det verket under betingelser du selv velger, gitt at betingelsene tillater modifisering av verket for kundens egen bruk og revers engineering for å feilsøke og rette opp slike endringer. For en kjørbar fil må den påkrevde formen av "verket som benytter biblioteket" inkludere alle data og nytteprogrammer som trengs for å reprodusere den kjørbare filen fra det. Som en spesiell unntakelse trenger imidlertid ikke materialene som skal distribueres å inkludere noe som helst som normalt distribueres (enten i kilde eller binærform) med de store komponentene (kompilator, kjerne, og så videre) av operativsystemet som den kjørbare filen kjører på; med mindre den komponenten i seg selv følger med den kjørbare filen. Det kan hende at denne betingelsen motsier lisensrestriksjonene til andre proprietære biblioteker som normalt ikke følger med operativsystemet. En slik motsigelse betyr at du ikke kan benytte slike og dette biblioteket sammen i en kjørbar fil som du distribuerer. 8. Du kan ikke kopiere, modifisere, underlisensiere, lenke med, eller distribuere biblioteket på annen måte enn beskrevet i denne lisensen. Et hvert forsøk på å annerledes kopiere, modifisere, underlisensiere, lenke med, eller distribuere biblioteketet er ugyldig, og dine rettigheter under denne lisensen vil automatisk opphøre. Rettighetene til parter som har mottatt kopier, eller rettigheter, fra deg under denne lisensen vil allikevel ikke opphøre så lenge slike parter fortsatt forholder seg i fullstendig samtykke.. 9. Du er ikke påkrevd å akseptere denne lisensen, siden du ikke har signert den. Allikevel er det ingenting annet som gir deg tillatelse til å modifisere eller distribuere biblioteket eller dets deriverte verk. Slike handlinger er forbudt etter loven hvis du ikke aksepterer denne lisensen. Derfor indikerer du ved å modifisere eller distribuere biblioteket (eller et hvert verk basert på biblioteket) at du aksepterer denne lisensen til å gjøre slikt; og alle dens betingelser og forutsetninger for kopiering, distribuering eller modifisering av biblioteket eller verk som er basert på det. 10. Hver gang du redistribuerer biblioteket (eller et hvert verk basert på biblioteket); får mottakeren automatisk en lisens fra den opprinnelige lisens utstederen til å kopiere, distribuere, lenke med eller modifisere biblioteket etter disse betingelsene og forutsetningene. Du kan ikke ilegge noen ytterligere restriksjoner på mottakerens utøvelse av rettighetene som gis av denne lisensen. Du er ikke ansvarlig for å sørge for at tredjeparter samtykker med denne lisensen. 11. Hvis, som en konsekvens av en rettsdom eller -anklagelse om patentovertredelse eller en hver annen grunn (ikke begrenset til patentsaker), du påtvinges betingelser (enten av rettsordre, -kontrakt eller ellers) som motsier betingelsene i denne lisensen unndrar de deg ikke fra betingelsene i denne lisensen. Hvis du ikke kan distribuere og samtidig tilfredsstille dine plikter under denne lisensen og alle andre relevante plikter, kan du ikke distribuere biblioteket i det hele tatt. For eksempel, hvis en patent ville hindre vederlagsfri redistribusjon av biblioteket av alle de som mottar kopier direkte eller indirekte av deg, så er den eneste måten du kunne tilfredsstille både patentet og denne lisensen å unngå helt og holdent fra å distribuere biblioteket. Hvis en del av dette avsnittet blir holdt ugyldig eller ugjennomførbart under en hvilken som helst omstendighet; er likevekten i avsnittet ment å gjelde; og seksjonen som en helhet er ment å gjelde i andre omstendigheter. Det er ikke hensikten til dette avsnittet å oppfordre deg til å bryte patenter eller andre rettighetskrav eller å bestride gyldigheten av noe slikt krav. Dette avsnittets eneste hensikt er å beskytte integriteten til distribusjonssystemet for fri programvare som utføres gjennom offentlig lisensieringspraksis. Mange mennesker har gitt generøse bidrag til en bredt spekter av programvare som distribueres i dette systemet, avhengig av og i samsvar med anvendelsen av det systemet; det er opp til forfatteren/donoren å avgjøre om hun eller han er villig til å distribuere programvare gjennom noe annet system og en lisenstaker kan ikke framtvinge det valget. Dette avsnittet er ment å gjøre helt klart hva som er antatt å være en konsekvens av resten av denne lisensen. 12. Hvis distribusjonen og/eller bruken av bibliotket er restriksjonsbelagt i bestemte land enten av patenter eller av kopirettighetslovgivning, kan den opprinnelige kopirettighetsholderen som setter biblioteket under denne lisensen legge til en eksplisitt geografisk distribusjonsbegrensning som ekskluderer disse landene, slik at distribusjon er tillatt kun i eller mellom land som derfor ikke ekskluderes. I et slikt tilfelle omslutter denne lisensen begrensningen som om den var skrevet inn i stammen av denne lisensen. 13. The Free Software Foundation kan publisere reviderte og/eller nye versjoner av "the Lesser General Public License" fra tid til annen. Slike nye versjoner vil være av liknende ånd som den nåværende versjonen, men kan varierer i detaljer for å adressere nye problemer eller bekymringer. Hver versjon er gitt et skillende versjonsnummer. Hvis biblioteket spesifiserer et versjonsnummer av denne lisensen som gjelder for biblioteket og "en hvilken som helst senere versjon", har du valget mellom å følge betingelsene til enten den versjonen eller til en hvilken som helst senere versjon publisert av the Free Software Foundation. Hvis biblioteket ikke spesifiserer et lisensversjonsnummer, kan du velge en hvilken som helst versjon som noensinne er publisert av the Free Software Foundation. 14. Hvis du ønsker å benytte deler av biblioteket i andre frie programmer hvis distribusjonsbetingelser ikke er kompatible med disse, skriv til forfatteren for å be om tillatelse. For programvare som Free Software Foundation har kopirettighetene til, skriv til Free Software Foundation; vi gjør av og til unntak for dette. Vår avgjørelse vil styres av de to målene om å bevare den frie statusen til alle derivater av vår frie programvare og å promotere deling og gjenbruk av programvare generelt. 15. ETTERSOM BIBLIOTEKET ER LISENSIERT VEDERLAGSFRITT FØLGER DET INGEN GARANTI FOR BIBLIOTEKET, I DEN GRAD DET ER TILLATT AV ANVENDELIG LOV. DERSOM IKKE ANNET ER UTTRYKT SKRIFTLIG FORSYNER KOPIRETTIGHETERSHOLDERNE OG/ELLER ANDRE PARTER BIBLIOTEKET "SOM DET ER" UTEN NOEN GARANTI AV NOE SLAG, ENTEN UTRYKT ELLER IMPLISITT, INKLUDERT, MEN IKKE BEGRENSET TIL, DE IMPLISITTE GARANTIER FOR OMSETTELIGHET ELLER EGNETHET FOR ET BESTEMT FORMÅL. DU TAR SELV DEN HELE OG FULLE RISIKO VED KVALITETEN OG YTELSEN TIL BIBLIOTEKET. SKULLE BIBLIOTEKET VISE SEG Å VÆRE DEFEKT, MÅ DU SELV PÅTA DEG KOSTNADEN VED ALL NØDVENDIGE TJENESTER, REPARASJONER ELLER OPPRETTING. 16. IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHET MED MINDRE PÅKREVD AV ANVENDELIG LOVGIVNING ELLER SKRIFTLIG AVTALT VIL NOEN KOPIRETTIGHETSHOLDER ELLER NOEN ANNEN PART SOM KAN MODIFISERE ELLER REDISTRIBUERE BIBLIOTEKET SOM TILLATT OVER LASTES FOR DINE SKADER, INKLUDERT HVILKE SOM HELST GENERELLE, SPESIELLE, TILFELDIGE ELLER KONSEKVENSIELLE SKADER SOM KAN OPPSTÅ UT AV BRUKEN ELLER MANGLENDE EVNE TIL Å BRUKE BIBLIOTEKET (INKLUDERT MEN IKKE BEGRENSET TIL TAP AV DATA ELLER DATA SOM FREMSTILLES UNØYAKTIG ELLER TAP LIDD AV DEG ELLER TREDJEPARTER ELLER EN FEIL VED BIBLIOTEKETS SAMHANDLIG MED ANNEN PROGRAMVARE), SELV HVIS EN SLIK INNEHAVER ELLER ANNEN PART HAR BLITT FORTALT OM MULIGHETEN FOR SLIKE SKADER. Hvordan legge disse betingelsene til dine nye bibliotek. Hvis du utvikler et nytt bibliotek, og du vil at det skal være av den største mulige nytten for offentligheten, anbefaler vi at du gjør det til fri programvare som alle og enhver kan redistribuere og endre. Du kan gjøre det ved å tillate redistribusjon under disse vilkårene (eller alternativt, under vilkårene til den vanlige General Public License). For å anvende disse betingelsene, legg til følgende notiser til biblioteket. Det er tryggest å legge dem til starten av hver kildefil for å mest effektivt formidle garantiekskluderingen; og hver fil burde ha minst kopirettighetslinjen og en henvisning til hvor den fulle notisen kan finnes. Legg også til informasjon om hvordan du kan kontaktes via elektronisk og papir post. West Air Sweden. Fly fra West Air Sweden på Kastrup lufthavn i 2004 West Air Sweden er Sveriges største fraktflyselskap. Flyselskapet har hovedkontor i Göteborg, og flyparken har base på Hovby lufthavn i Lidköping. Selskapet driver fraktflygning for FedEx, DHL, TNT og UPS, og flyr også post for det svenske og norske postverket, foreløpig for fire år. Historie. Flyselskapet ble startet i Karlstad i 1962 av kaffehuset Löfbergs Lila, som valgte å ta i bruk et fly til forretningsreiser. Fra 1991 utviklet selskapet seg mer mot fraktflygning, og i 1997 sluttet selskapet med passasjerflygning. Samme år flyttet selskapet sin base til Lidköping og hovedkontoret til Göteborg. I 2002 kjøpte West Air Sweden det franske fraktflyselskapet Air Provence. West Air Sweden har i dag 167 ansatte. Flåte. West Air Sweden opererer i dag med 7 fly av typen BAe 748, 13 BAe ATP og 2 ATR 72. Hawes. Hawes er en liten markedsby i Wensleydale i North Yorkshire. Den ligger i nasjonalparken Yorkshire Dales, og er blant annet kjent for Yorkshire Dales Museum og Hawes Creamery som produserer osten Wensleydale. Blant severdigheter i området finner man fossen Hardraw Force og Buttertubs Pass som forbinder Wensleydale med Swaledale. Noe lenger ned i dalen ligger Aysgarth-fallene. Hawes er et av de mest besøkte stedene i nasjonalparken. Elven Ure renner gjennom Hawes. Utenfor byen rager Great Shunner Fell. Byen tilhører et verdslig sogn som også inkluderer landsbyen Gayle. Ure. Ure er en elv i North Yorkshire i England. Den har sitt utspring i Penninene, renner gjennom nasjonalparken Yorkshire Dales, og går over i Ouse (Yorkshire) nær Boroughbridge, mellom Ripon og York. Blant bielver finner man Swale og Skell. Elven renner blant annet gjennom Wensleydale, som tidligere het "Yoredale" etter elven. Overgangen til Ouse blir noen ganger regnet som starten på en ny elv, med Ure som en bielv, men oftest regnes det som et navneskifte på samme elv. Navnet kommer muligens fra et norrønt ord for «fruktbar jord». En annen mulighet er at det kommer fra Jor, senere Yore, som muligens er avledet fra keltisk isura, «hellig». Løp. Det første stedet av betydning elven passerer er nasjonalparksenteret ved Hawes. Noen kilometer lenger øst renner den gjennom Aysgarth-fallene, en foss med tre fall. Den passerer så Middleham Castle og ruinene av Jervaulx Abbey. Elven renner så gjennom landsbyen Masham og forbi Marmion Tower i West Tanfield og Norton Conyers. Ure renner så gjennom Ripon og forbi Newby Hall og fornminnet Devil's Arrows. Rett vest for Boroughbridge er A1 ført på en bro over elven. Øst for byen renner Swale inn i Ure, og omkring en mil lenger ned, ved Cuddy Shaw Reach nær Linton-on-Ouse, skifter den navn til Ouse. Ungdom mot Vold. Ungdom mot Vold er politisk uavhengig organisasjon som arbeider for å stoppe, redusere og forebygge vold, mobbing, narkotika, rasisme, fordommer, likegyldighet og kriminalitet. Ouse (Yorkshire). Ouse er en elv i North Yorkshire i England. Den renner gjennom York og Selby, og deretter ut i Trent ved Faxfleet. Blant bielvene finner man Derwent, Aire, Don, Wharfe, Rother, Nidd, Swale, Ure og Foss. Den tar av vann fra et stort område, som inkluderer det meste av Yorkshire Dales og North York Moors. Dette fører til at det noen år blir store oversvømmelser som rammer nærliggende byer og landsbyer i den flate dalen, blant annet York og Selby. Malham. Malham er en landsby i North Yorkshire i England. Den ligger i nasjonalparken Yorkshire Dales. Det ligger et informasjonssenter for nasjonalparken i landsbyen, og det er en stor parkeringsplass der for de mange fotturistene som bruker den som utgangspunkt. Den lengste turstien til Pennine Way går gjennom Malham, som ligger nær severdighetene Malham Cove, Malham Tarn, Gordale Scar og Janet's Foss. Nattlig hypotermi. Nattlig hypotermi er en dvalelignende tilstand småfugler (under 100 g) benytter seg av for å spare energi. Fuglene senker kroppstemperaturen om natta. Metabolismen blir dermed redusert og det enkelte individ kan spare store mengder energi. I Norge er dette fenomenet mest vanlig blant granmeis, svartmeis og toppmeis. Penninene. Penninene er en fjellkjede i England. Den kalles ofte «Englands ryggrad», fordi den utgjør en ubrutt kjede fra Peak District i Midlands gjennom Yorkshire Dales, West Pennine Moors og Cumbrian Fells til Cheviot Hills ved den skotske grensen. Den totale lengden er omkring 400 km. Fjellene er ikke særlig høye, og omtales gjerne som åser ("hills"). Den høyeste toppen er Cross Fell øst i Cumbria, på 893 moh.; andre kjente topper er Mickle Fell (788 moh.), Whernside (736 moh.), Ingleborough (723 moh.), Pen-y-ghent (693 moh.) og Kinder Scout (636 moh.). Penninene er det viktigste vannskillet i det nordlige England, og deler området i en østlig og en vestlig del. Elvene Eden, Ribble og Mersey har alle sitt utspring i Penninene og renner vestover mot Irskesjøen. På den andre siden finner man elvene Tyne, Tees, Swale, Aire, Don og Trent som renner mot Nordsjøen. Geologien domineres av store forekomster av sandstein og kalkstein, noe som fører til at det finnes mange grotter og underjordiske elver, særlig på østsiden. Noen av disse er blant de største i England, for eksempel gapet ved Gaping Hill (over 107 meter dypt) og Rowten Pot (over 111 meter). Kalksteinen har også gikk opphav til noen uvanlige formasjoner, som kalksteindekket man finner i deler av Yorkshire. Landskapet består for en stor del av høytliggende myrlandskap skilt av fruktbare daler. I forhold til resten av England er befolkningstettheten generelt lav. De viktigste næringsveiene er sauehold, steinbrudd og turisme. Penninene regnes som et av de vakreste områder i England. Den nordlige delen er erklært som en "Area of Outstanding Natural Beauty"¨, mens deler av Penninene er inkludert i nasjonalparkene Peak District, Yorkshire Dales og Northumberland. Turveien Pennine Way strekker seg hele veien langs Penninene. Navnet antas å komme fra et keltisk ord, "penno", som betyr «ås», men dette er noe usikkert da man ikke finner tidligere referanser til den enn fra det 18. århundre. Det er sannsynlig at navneformen er påvirket av Apenninene i Italia, som mange engelske gentlemen besøkte i den tiden Penninene ser ut til å ha fått sitt moderne navn. Også det navnet forklares med samme keltiske ord. Phil Spector. Harvey Phillip Spector (født 26. desember 1940 i The Bronx, New York), er en amerikansk komponist og plateprodusent. Han er særlig kjent for å ha stått bak en rekke av de mest populære poplåtene fra 1960- og 1970-tallet. Spector er beryktet for sin eksentrisitet og sin sterke vilje, men var nyskapende både i sitt musikalske uttrykk og satsingen mot tenåringer som målgruppe for musikken. Han er blitt kalt «the first tycoon of teen», da han var mangemillionær da han såvidt hadde passert tenårene. Sangen «You've Lost That Lovin' Feelin'» fra 1965 som han produserte og skrev for The Righteous Brothers, er kåret av rettighetsorganisasjonen BMI som den mest spilte sangen på radio i USA i 20. århundre. Spector hadde en cameoopptreden som narkolanger i filmen "Easy Rider" fra 1969. Barndom og oppvekst. Phil Spectors farfar var en russisk jøde som endret etternavnet fra Spekter til Spector på Ellis Island da han immigrerte til USA. Phil bodde sine første år i The Bronx i New York City og familien, en typisk lavere middelklassefamilie slet med svak økonomi og etterhvert tynget av gjeld. Gjeldspresset skal ha medført at faren Benjamin begikk selvmord i 1949. I 1953 flyttet moren Bertha med Phil og søsteren Shirley til Los Angeles hvor hun arbeidet som syerske. Som tenåring var Phil en "loner", en som gikk mye for seg selv. Den lave (rundt 1,60 høy), tynne og litt puslete gutten med de triste øynene hadde vanskeligheter med å passe inn i ungdomsmiljøet og han virket litt forkommen. Han interesserte seg lite for det som foregikk på skolen utover musikkundervisningen i gitar og piano, og viste anlegg for dette. han spilte etterhvert gitar, piano, slagverk, bass og horn. Los Angeles var på denne tiden et senter for Rhythm and blues-musikk med mange nye uttrykk, musikere og små, uavhengige plateselskap. Spector hang rundt disse for å få tilfeldige spillejobber. Slik ble han kjent med folk i bransjen. Etter å ha tatt eksamen fra Fairfax High School i 1958 ville han prøve seg innen musikkbransjen og bestilte studiotid ved Gold Star Studios. Pengene for studioleien lånte han av moren og diverse småbeløp fra venner og bekjente. Han fikk produsert en demo-tape og fikk omsider en avtale med det lille, lokale selskapet Era Records, kanskje mest fordi en av eierne, Lew Bedell, var hans naboer. Hans første utgivelse og listetopp kom da han som 17 åring med vokalgruppen The Teddy Bears i Los Angeles i 1958 ga ut sangen «To Know Him Is to Love Him». Tittelen hadde han tatt fra gravskriften på faren Benjamins grav. Sangen var egentlig singelens B-side, det var forsiden «You Don't Know My Little Pet» plateselskapet ønsket å promovere, men da en DJ i en radiostasjon i Fargo, Nord Dakota snudde platen og spilte B-siden i stedet, ble dette grunnlaget for suksessen. Det kom umiddelbart inn en bestilling fra Minneapolis om 18 000 kopier, noe Bedell og Spector først trodde var en spøk, og ba om bekreftelse. Svaret var en økt bestilling. Denne nyheten gjorde at flere radiostasjonen begynte å spille «To Know Him Is to Love Him». Fra den ble gitt ut i august, hadde den innen jul solgt over en million eksemplarer. Era Records hadde ikke kapasitet til å håndtere denne raske suksessen, og dette førte til pengekrangel. En enkeltstående hit var ikke tilstrekkelig til verken å sikre fremtiden eller åpne alle dører i bransjen, i hvert fall ikke for en tenåring. Spector gjenopptok da sin deltidsjobb som rettsreferent. Spector hadde imidlertid kjent Lester Sill i flere år, og da Sill startet et plateselskap sammen med sangeren og komponisten Lee Hazlewood, inviterte Sill Spector til studio. Spector kunne imidlertid ikke bruke navnet The Teddy Bears av juridiske årsaker etter krangelen med Era Records. I 1960 sendte Sill og Hazlewood den 19 år gamle Spector til New York City for å lære mer om musikkbransjen. Spector konkluderte med at denne besto av 95% "morons" («tullinger»). Sammen dannet Sill og Spector Philles Records høsten 1961. Navnet var en sammensetning av deres fornavn, men allerede året etter kjøpte Phil Spector ut Lester Sill og ble eneeier. Han ble da i en alder av 21 år Amerikas yngste innehaver var et plateselskap. Produksjon. Spector ble først berømt som en av hovedarkitektene bak «jentegruppe»-stilen som spilte en betydelig rolle i musikkindustrien i første halvdel og rundt midten av 1960-tallet. Hans mest kjente produksjoner fra denne perioden er en rekke listetopper med artister som The Crystals («Da Doo Ron Ron»), The Ronettes («Be My Baby»), men også mannlige vokalgrupper som The Righteous Brothers med «Unchained Melody» og «You've Lost That Lovin' Feelin'». Den siste nådde listetoppen 17. februar 1965 og denne originalversjonen samt senere coverversjoner skal i følge rettighetsorganisasjonen Broadcast Music, Incorporated (BMI) være den mest kringkastede melodien i det 20. århundre i USA og RIAA valgte den inn som en av «århundrets sanger». Denne produksjonsperioden kulminerte med den kunstneriske suksessen, men til Spectors store skuffelse kommersielle fiaskoen «River Deep, Mountain High», med Ike & Tina Turner. I hele denne tidlige perioden var Spectors produksjoner i mono. Stereoteknikken var på denne tiden i ferd med å bli utbredt, etter at den hadde dukket opp på 50-tallet, men Spector var en erklært motstander av stereolyd. Blant hans mest kjente produksjoner fra 1970-tallet er ferdigstillelsen av The Beatles' "Let It Be", albumene "Imagine" med John Lennon og George Harrisons "All Things Must Pass" med sangen «My Sweet Lord». Han produserte også Lennons "Plastic Ono Band" med sangen «Happy X-mas (War Is over)», da Lennon ønsket nemlig Wall of Sound-effekt, toppet av en mandolinstemme, slik Spector hadde skapt for «Try Some, Buy Some», sunget av Ronnie Spector. Lennon likte også følelsen av rockabilly, og sang både A- og B-siden av Spectors single på sitt eget fødselsdagsselskap i New York, 9. oktober 1971. Senere produserte Spector blant annet Leonard Cohens "Death of a Ladies' Man" fra 1977, samt The Ramones "End of the Century". På 1980- og 1990-tallet hadde han en rekke mislykkede prosjekter sammen med Cher. 1990-tallets største prosjekt var en del produksjoner for Céline Dions album "Falling into You". Dette materialet ble imidlertid ikke gitt ut på grunn av uoverensstemmelser mellom Spector og Dions plateselskap. Spector sitter imidlertid på rettighetene til dette. «The Wall Of Sound». Spectors lydmessige «varemerke», den såkalte «lydmuren», består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en svært virkningfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr, som var dominert av mellombølge-radio og jukebokser som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk. Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i mellomtoneregisteret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn dagens teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengende diskant. To av flere tydelige eksempler på sanger som er produsert på denne måten er blant andre «Da Doo Ron Ron» med The Crystals fra 1963 og «You've Lost That Lovin' Feelin'» med The Righteous Brothers fra 1964. Spector bygget opp denne «lydmuren» gjennom bruk av uvanlig mange musikere på innspillingene, hvor mange av disse spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere, og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areal i Spectors Gold Star-studio: Romklangen som reflekterte fra veggene bidro da til å fortette lyden ved at klangen av de enkelte instrumentene smeltet sammen til en helhet hvor det er vanskelig for lytteren å skille dem fra hverandre. Dette tette lydbildet skilte seg ut fra den tidens vanlige populærmusikk som vektla en «ren og pen» vokal med et mer forsiktig og diskret akkompagnement, gjerne med klaver eller «lette» strykere. Spectors røffere arrangementer ble laget for de dengang nye bærbare transistorradioene, som ungdom begynte å ta med seg på gaten, i parken og på stranden og hvor hans musikk fungerte bedre enn den øvrige populærmusikken på grunn av disse radioenes lydkvalitet. Hans produksjonsform, og det gjennomslaget denne musikken fikk, må også sees i sammenheng med de store ungdomskullene etter andre verdenskrig og den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-tallet. Også den tidlige Elvis Presley kan sees som en del av den i tradisjonelle populærmusikken, hans nyskaping i dette perspektivet var scenefremføringen og måten han brukte den «rene og pene» vokalen på. Tilsammen kan en si at Presley og Spector på hver sin måte har vært to viktige forutsetninger for musikkutviklingen utover på 1960-tallet og videre. Viktige samarbeidspartnere. Spector engasjerte en rekke av datidens profesjonelle låtskrivere til å forsyne seg med poplåter til sin «fabrikk», blant dem «radarparene» som jobbet med utgangspunkt i Brill-bygningen i New York City: Ellie Greenwich/Jeff Barry, Barry Mann/Cynthia Weil og Gerry Goffin/Carole King. Spector rekrutterte videre musikere til innspillingene blant en krets av produktive og profesjonelle studiomusikere i Los Angeles-området. Flere av disse svært ettertraktet og meget hyppig brukt, blant annet trommeslageren Hal Blaine og el-bassisten Carol Kaye. Andre i denne kretsen av musikere etablerte senere egne solokarrierer, som pianistene Leon Russell og Mac Rebenack (med artistnavnet Dr. John), gitaristen og sangeren Glen Campbell og korsangeren Cherilyn Sarkisian, bedre kjent som Cher. Hal Blaine sies å ha vært mannen som ga denne «indre krets» av de mest brukte studiomusikerne kallenavnet «The Wrecking Crew». Spector hadde også samarbeidspartnere som fylte andre roller: Arrangementene ble i stor grad gjort av Jack Nitzsche som senere arbeidet for Neil Young og The Rolling Stones, og Sonny Bono var ofte produksjonsleder og «oppsynsmann». Spector ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1989. Eksentrisk, ustabil og drapsdom. Spector har gjennom hele livet vært noe for seg selv, og blitt karakterisert både som eksentrisk, genial og gal. Han gikk med langt hår før noen andre, og da en butikkekspeditør kommenterer hans «lange» nakkehår, svarer Spector med å kjøre over henne ved å ramse opp diverse aktuelle nasjonale og internasjonale problemer og konstaterer til slutt at «and all what you are concered about, is my haircut». I et intervju med "Time Magazine" i 1965 beskrives hans daværende originale oppkledning med spisse, høyhælede støvler, trange bukser, tøy-caps og Davy Crockett-jakke, og konstaterer at dette vanskelig kan kombineres med hans påståtte ønske om å være i bakgrunnen. Men musikalsk gjorde han det godt. Det er også en historie om hvordan han i et plutselig anfall av flyskrekk fikk flymannskapet til å stanse flyet på rullebanen og at han i strid med alle sikkerhetsregler evakuerer flyet der. Han skal ha vært ganske vanskelig å styre, eksempelvis forlangte plateselskapet at han ikke skulle lage sanger over 3 minutter, som var den tiden radioer vil holde på samme sang. Spector løste dette problemet ved å skrive 3.06 minutter på plateetiketten på «You Lost that Lovin' Feeling», mens sangen vitterlig tar 3.42 minutter. Han har også et voldsomt kontrollbehov som nærmer seg paranoiditet. I følge ektefellen Ronnie Spector (vokalist i The Ronettes – skilt i 1974) forlangte han eksempelvis at hun skulle kjøre med en dukke i passasjersetet i bilen som lignet på ham, «slik at ingen skulle innbille seg noe». Selv sier han i et intervju med London-avisen The Daily Telegraph i 2003, hans første på 25 år, at han ofte må kjempe mot "devils inside [my] tortured soul" (djevler i min plagede sjel). Han bekymrer seg for hvilken innflytelse han har på datteren Nicole (født 1983) og at hun skal bli tiltrukket av menn som ham selv. Han karakteriserer seg ikke som gal, men ikke frisk nok til å fungere i samfunnet og derfor har han trukket seg unna fra dette. Han mener selv han lider av en bipolar lidelse. Han har hatt en uvettig omgang med skytevåpen, avfyrt skudd i studio og truet både Leonard Cohen, John Lennon og The Ramones i studio med ladde våpen. Han har imidlertid aldri vært voldelig. I 2003 kom Spector på ny i medienes søkelys da han ble siktet for drap. Saken overrasket vennene siden han de siste årene har vært ganske rolig. «For 20–30 år siden, derimot …» Drapssaken var under rettsbehandling sommeren og høsten 2007, og strafferammen var opp til livsvarig fengsel. Spector var under rettsbehandlingen løslatt mot en kausjon på en million dollar. I en dom i april 2009 ble han funnet skyldig i drapet. Straffeutmålingen ble avsagt 29. mai 2009, og han ble dømt til minst 19 års fengsel for drapet. I april 2011 ble dommen appellert til Californias appellrett, men drapsdommen ble opprettholdt. Spectors advokat Dennis Riordan har til hensikt å få til en ny høring i saken og arbeider for å få reist den for Californias høyesterett. Spectors advokat som sto for avslutningsforedraget under rettssaken i 2009, Linda Kenney Baden hevder hun nå kan bevise at offeret var så deprimert på grunn av en rekke tilbakeslag i sin karriere at hun skjøt seg selv med Spectors revolver. Spector soner dommen i "California Substance Abuse Treatment Facility and State Prison" i Corcoran i California Dersom ingen av appellmulighetene lyktes, vil Spector være 88 år før han kan søke om benådning. 1. september 2006 giftet han seg med den 26 år gamle sangerinnen og skuespilleren Rachelle Short. Hun hadde en liten rolle i filmen "Tigerland" fra 2000 om tidligere Vietnam-veteraner med Colin Farrell i hovedrollen. Eksempelsamling. En tradisjonell diskografi over Spectors produksjon vil bli svært omfattende, og hans innflytelse på musikkutviklingen kan knapt overvurderes. Men samleboksen fra 1991 gir en god presentasjon på det han produserte i årene 1958–69. Denne inkluderer også juleplaten "A Christmas Gift for You from Phil Spector" fra 1963, og denne inneholder sanger som senere har blitt populærmusikk for juletiden. Film. a> spiller Spector i den kommende TV-filmen HBO har under produksjon en TV-film om Spector, skrevet og regissert av David Mamet er under produksjon med Al Pacino i hovedrollen som Spector. og denne er under innspilling sommeren 2011. Filmen har møtt protester fra den dreptes venner, og disse har engasjert markedføringsagenten og tidligere pressemedarbeider for president George H.W. Bush, Edward Lozzi i Hollywood til å organisere protesten og vil forhindre at seriøse skuespillere deltar i denne. Filmen fokuserer på forholdet mellom Spector og forsvarsadvokaten Linda Kenney Baden (spilt av Helen Mirren) under rettssaken i 2009. Mirren er blitt truet for sin deltakelse i filmen og at det kan få «alvorlige konsekvenser» for henne, herunder at hun ikke kunne regne med noen fremtidige Emmypriser. Mirren har imidlertid fortsatt i filmen. Filmen er planlagt klar i 2012. Chai Ling. Chai Ling (kinesisk: 柴玲, pinyin: "Chái Líng", født 15. april 1966 i Rìzhào i Shandong i Folkerepublikken Kina) var en av lederne for opprøret på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Hun studerte først ved Pekinguniversitetet med avslutningseksamen derfra i 1987, og begynte så på Beijings pedagogiske universitet der hun valgte barnepsykologi som hovedfelt. Chai Ling sto fram som kompromissløs leder under opprøret i Beijing i 1989, og hun var fast bestemt på at kommuniststyret i Kina skulle styrtes. Sammen henne var hennes våpendrager og kjæreste, senere ektemann, Feng Congde. Hun var en av de første til å innlede sultestreik på plassen, og ifølge mange kilder blant de siste av de ledende studentene som forlot plassen om morgenen 4. juni 1989. Etterlyst av myndighetene klarte hun i april 1990 å komme seg til Hongkong, hvorfra hun fortsatte først til Paris og senere til USA. Feng Congde ble igjen i Frankrike, og de skilte seg senere. Til forskjell fra flere andre av de mer fremtredende personene fra Tiananmenplassen kom hun til å innrette sitt liv i USA mot fortsatte studier istedet for politisk aktivisme. Siden 1998 har hun og hennes amerikanske mann drevet et datafirma der. I desember 2009 ble Chai Ling kristen, og arbeider idag også for de ufødte barns rett til liv. My Chemical Romance. My Chemical Romance er et amerikansk band fra New Jersey. Musikken kan kategoriseres innen sjangrene rock/punk og lydbildet er blitt beskrevet som «Queen møter The Misfits». Bandet sier selv de er blitt påvirket av band som Iron Maiden, Morrissey/The Smiths, The Cure, Thursday, Smashing Pumpkins og Green Day. Tekstene inneholder mange elementer fra fantasi, skrekk og teater, noe som tilskrives påvirkning av skrekkfilm og tegneserier fra barndommen. Navnet My Chemical Romance kommer fra boken "Ecstasy: Three Tales of Chemical Romance", av Irvine Welsh, en bok bassist Michael hadde lest. Tidlig karriere (2001–2002). Bandet ble startet av vokalist Gerard Way og trommeslager Matt Pelissier ikke lenge etter terrorangrepet 11. september 2001. Blant de første sangene var «Skylines and Turnstiles», som Gerard skrev som en følge av 11. september-angrepene. Etterhvert fikk de med seg Ray Toro og Mikey Way i bandet. Frank Iero ble ikke med før etter nesten hele det første albumet var spilt inn og spiller gitar på bare to sanger inkludert «Early Sunsets Over Monroeville». I 2002 ble bandets første album "I Brought You My Bullets You Brought Me Your Love" gitt ut av av Eyeball Records i USA. Bandet hadde eksistert i bare tre måneder da albumet ble spilt inn, og Frank Iero hadde blitt med i bandet bare noen dager før de gikk i studio. Etter at platen var sluppet, turnerte de rundt i Amerika med andre band som The Used, Thrice og Voice In the Wire. Karrieren tar fart (2003–2005). I 2003 skrev bandet kontrakt med Reprise Records og begynte å arbeide med sitt andre album. Det fikk navnet "Three Cheers For Sweet Revenge" og ble sluppet i 2004. I løpet av et år hadde det solgt til platina. Fra albumet ble det gitt ut tre singler: «I’m Not Okay (I Promise)», «Helena» og «The Ghost of You». I 2004 ble Matt Pelissier sparket fra bandet. I 2005 reiste bandet atter en gang på turné i USA, og var blant annet oppvarmingsband for Green Day. Sammen med bandet The Used gjorde de en coverversjon av Queen- og David Bowielåten «Under Pressure». Nye fremtidsplaner (2006). I mars 2006, slapp bandet "Life on the Murder Scene", bestående av en live-CD og to DVDer med blant annet bandhistorikk, musikkvideoer og liveopptak. Den 23. oktober samme år slapp bandet sitt tredje studioalbum, "The Black Parade", produsert av Rob Cavallo som tidligere har produsert album som Green Days' "American Idiot" og "Dookie". My Chemical Romances første konsert i Skandinavia, var i Sverige den 8. november 2006, på Arenaen, Stockholm. Bandet har spilt flere konserter i Skandinavia i løpet av 2007. Disse konsertene var blant annet å finne på vokalisten, Gerard Way, sin 30-årsbursdag i Baltiska Hallen i Malmö. Andre steder er Roskildefestivalen i Danmark, Pier Pressure i Göteborg og på Hovefestivalen i Norge. Bob Bryar (trommist) forlater bandet og "Danger Days" blir utgitt (2010–). 04.03.2010 meldte MCR-gitaristen Frank Iero på MCR sin offisielle hjemmeside, at Bob Bryar hadde tatt farvel med bandet for en måned siden. Årsaken til den plutselige avskjeden er fremdeles uklar, men i følge Notifiradio skal familien til Bryar ha sagt at det skyldtes en diskusjon mellom bandmedlemmene som utviklet seg. I følge Frank Iero har ikke dette hindret bandet i å lage musikk, og selv om ingen ny trommist er blitt annonsert offentlig enda, er de fremdeles godt i gang med sterke sanger for det nye året. 22.November 2010 utga My Chemical Romance sitt fjerde studioalbum, "Danger Days: The True Lives of the Fabolous Killjoys". From First To Last. From First to Last (stundom forkortet til FFTL) er et amerikansk gruppe fra Orlando i Florida. Musikken har blitt karakterisert som post-hardcore. From First to Last startet som et skoleband med pønkemusikk som kalte seg for First Too Last, dannet av den nåværende gitaristen Matt Good. Senere kom Travis Richter også på gitar. Kort tid deretter ble Joey Antillion (bass) og Derek Bloom (trommer) med i gruppen. På den tiden da de spilte inn sin første plate, EPen "Aesthetic" var også vokalisten Phillip Reardon med i gruppen. Platen "Aesthetic EP" ble gitt ut i 2004, og deres første hele album, "Dear Diary, My Teen Angst Has a Bodycount", ble sluppet samme år på Epitaph Records, og 21. mars 2006 kom albumet "Heroine". From First To Last er nå oppløst, Sonny Moore, FFTLs vokalist trakk seg fra gruppen, og de gjenværende medlemmene ble enige om å starte på nytt med ny vokalist. Sveriges Arbetares Centralorganisation. Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) er en svensk syndikalistisk fagforening, som også organiserer studenter, arbeidssøkere og pensjonister. Starten. Sommeren 1909 led Landsorganisationen i Sverige et alvorlig nederlag i en streik som omfattet 300 000 arbeidere. Den mistet over halvdelen av sine medlemmer (102 000), og syndikalistene fikk vind i seilene for sin skarpe kritikk over den sentraliserte og reformistiske fagorganisasjonen. Den syndikalistiske Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) holdt sin konstituerende kongress i Stockholm 25.-27. juni 1910, og ble stiftet etter fransk mønster. Ideologi. Det langsiktige målet er den frihetlige sosialismen, dvs. et samfunn uten klasser og hierarkier, der produksjonsmidlene er felleseide og forvaltes av arbeiderne. SAC vil avskaffe kapitalismen, lønnsarbeidet og sexismen (kjønnsundertrykkelsen). SAC er antisexistisk, antimilitaristisk og feministisk. Det kortsiktige målet er å øke lønningene og forbedre arbeidsmiljøet. Påvirkning på norske arbeidere. Forbindelsen mellom svenske og norske arbeidere var tidlig på 1900-tallet meget nær ─ særlig flakket rallarne meget fritt frem og tilbake over grensen. De mest radikale av dem som hadde ført streiken ble svartelistet hos arbeidskjøperne, og de fikk dermed vanskelig for å skaffe seg arbeid. Politisk og faglig forfølgelse, og et relativt gunstig norsk arbeidsmarked, brakte mange frihetlige svensker over «Kjølen» for kortere eller lengre tid, og de brakte med seg sitt radikale kamphumør. Disse gjorde seg etterhvert gjeldende i norsk arbeiderbevegelse. På bakgrunn av skuffelse over tarifforhandlingene til «Norsk Stenhuggerforbund» i 1909 gikk enkelte avdelinger i Østfold ut av steinhuggerforbundet i perioden 1912-15, og opprettet egne Lokale Samorganisasjoner tilsluttet Bohuslen distrikt av SAC. Sammen med steinhuggerne i Bohuslän i Sverige utgjorde de «Skandinaviska stenarbetaredistriktet» innen SAC. De ungsosialistiske lagene i Østfold hadde en klar tilknytning til steinhuggerindustrien. I 1916 var det 17 Lokale Samorganisasjoner i Norge med tilknytning til SAC. Medlemstallet var 775. Tiden var moden for å starte en egen syndikalistføderasjon i Norge. 28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for Norges Ungsocialistiske Forbund, så var steinhuggerne i Østfold en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen. Bioturbasjon. Bioturbasjon er spor i sedimenter eller geologiske lagfølger etter organismer som har spist seg igjennom sedimenter. Eksempel på slike sediment-spisere er sandmarken. SAC. SAC kan stå for flere ting Frankenstein's Hospital. "Frankenstein's Hospital" er en amerikansk komedie fra 1988 basert på romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Deborah Sahagun. Podgora. Podgora er et tettsted og en kommune i Split-Dalmatia fylke i Kroatia. Tettstedet hadde 1 500 innbyggere og kommunen 2 884 innbyggere i 2001. Podgora ligger 65 km sør for Split og 135 km nord for Dubrovnik. Tettstedets økonomi er knyttet opp mot turisme. Nepal bhasa. Nepal bhasa (नेपाल भाषा), også kjent som newari og newah Bhaye) er et av hovedspråkene i Nepal. Klassifikasjon. Det er et av de omtrent 500 sinotibetanske språk i verden. Nepal bhasa tilhører den Tibetoburmanske språkgreinen av denne familien. Skrivesystem. Nepal bhasa er det eneste Tibeto-Burmanske språk som skrives med devanagariskrift, som også brukes av hindi. Språket har vært skrevet meget lenge og med mange forskjellige skriftsystemer. Det første skriftsystemet som er kjent er Brahmi, som også var brukt til å skrive sanskrit. Alle senere skriftsystemer brukt til å skrive nepal bhasa stammer fra Brahmi. Blant dem er Ranjana, Prachalit, Golmol og flere andre. Alle skriftystemene går fra venstre til I våre dager Devanagari ofte bruker. All skrifttypene fortsetter fra venstre til rett. All skrifttypene består av to separat sett av alfabeter- en vokaler og den annen konsonanter. Devnagari skrifttype er den mest brukt font på den presang fordi det er den offisiell skrifttype av Nepal i tillegg til bruker allment i tilgrensende India. Ranjana skrifttype var den mest brukt skrifttype i eldgammel tider. Det lager en gjenopplivning på grunn av den nylig kulturell forståelse. Prachalit skrifttype værende liknende til Devnagari er også i bruk. Brahmi og Golmol skrifttyper sjeldent bruker i presang. Dialekter. I tillegg fins det underdialekter i Kathmandudalen og i andre deler av Nepal. Slike underdialekter snakkes i landsbyer rundt Kathmandu, Patan, Bhaktapur, Chitlang og Dolkha Dialekten i Bandipur er en gammel form av Khwapa Bhaaye. Dialekten i Chainpur, Bhojpur, Terhatum, Palapa er nær talespråket i Kathmandu og Patan. Dialekten i Ridi, Baglung, Arughat er nærmere den i Litteratur. Litteratur på nepal bhasa har en lang historie. Det har den fjerde eldste litteraturen på et sino-tibetansk språk (de tre første er på kinesisk, tibetansk og burmesisk). Drama. Drama tradisjonelt gjennomført i åpen Dabu. Historie. kunsten av verbal historieå fortelling er meget gammel i nepal bhasa. Det er forskjellige mythical og sosial historier at hjulpet ved etablere av normen av Kathmandu dal. Historier strekker seg fra opphavet av Kathmandu dal til tempel av dalen og den viktig monumenter passert ned verbalt i nepal bhasa. Meget få av dem var i skrevet form første. Howvever, med en økning i literacy rate og en forståelse blant folket, de historier vært penned ned. Historier på annen emner også tatt rot. Område. Kathmandu dal, Dolakha, Banepa, Dhulikhel, Panauti, Palpa, Trishuli, Nuwakot, Bhojpur, Biratnagar og annen viktigst byer av Nepal også som ved Darjeeling, Sikkim osv. Antall talere. Omtrent 1,000,000 i Nepal gir til 2001 manntall pluss et par tusen ytre Nepal. Historie. classical Newari er navnet for pre-1850 litterær form av språket. Det er ikke mer taledd eller skrevet, men det er en viktig kildespråk for historikere og philologists. Utvikling. Nepal bhasa er det mest indiskpåvirkede av de tibetoburmanske pråkene, og har slik mange århundrer av kontakt med tilgrensende indo-iranian språk at det har selv utviklet substantivinfleksjon, en karaktertrekk typisk for indo-european språkøIndo-Europeer familie men ekstremt sjelden i Sino-Tibetan. Det absorberer annen kjennetegn av grammatikk også, slik som verbtempora. Disse innflytelser er fremragende eksempler på funamental karaktertrekk av en språk være passert på gjennom språkkontakt. Bragernes kirke. Bragernes kirke er en langkirke fra 1871 i Drammen kommune, Buskerud fylke. Kirken ble innviet i 1871. Den er tegnet av Ernst Norgrenn i nygotisk stil. Altertavlen «Oppstandelsen» er malt av Adolph Tidemand. Den er kopiert i mange andre norske kirker. Kirkens orgel er på 38 stemmer og bygget i romantisk stil av den den danske orgelbyggeren Carsten Lund. Bragernes kirke ligger ved enden av Kirkegata nord for Bragernes torg i sentrum av Drammen. Tårnet er 64 meter. Den gamle Bragernes kirke, bygd i 1708, stod på det som senere ble kalt Gamle Kirkeplass vest for Bragernes torg. Den brant ned under bybrannen i Drammen i 1866. Sogneprest i Bragernes er siden 2006 Kristin Fæhn. Alvefolket. Alvefolket ("Elfquest") er en amerikansk tegneserie skapt av Wendy og Richard Pini. Elfquest (navnet betyr noe slikt som "alvesøken") er en fantasy-fortelling om et samfunn av alver og tilsvarende vesener som kjemper for å overleve på en primitiv planet lik Jorda, men med to måner. Et antall relaterte verker i prosa har også blitt utgitt med denne settingen. Elfquest har også vært utgitt på norsk. Ulveryttere. Ulverytterne har lenge levd side om side med ulver som er direkte beslektet med dem gjennom deres felles stamfar Timmorn, som var halvt alv – halvt ulv. De er de eneste av alvene som er dødelige. De har i mange århundrer vært i krig med menneskene som til slutt driver stammen fra deres hjemsted i skogene. Under det som kan sies å være seriens hovedperson, Skarpegg, oppdager de hittil ukjente alvestammer som blir bundet sammen. Solfolk. Solfolket holder til i Sorgenfri, en oase midt i ørkenen. De har i motsetning til Ulverytterne aldri vært truet av mennesker, og er derfor mye mer åpen og vennlig mot fremmede. De stammer opprinnelig fra Alver som bodde i skogene før de ble drevet på flukt av mennesker og søkte tilflukt i oasen, Sorgens ende. Snøkrigerne. Snøkrigerne holder til i de kalde fjellene der de sloss om tilværelsen med en gruppe troll. Denne stammen er opprinnelig fra en gruppe ulveryttere som ble splittet fra de andre, men det er ingen igjen med ulveblod. Flyverfolket. Flyverfolket består stort sett av førstefødte av De Høye. De bodde til å begynne med i Den Forbudte Lunden, men trakk seg etter hvert tilbake til en stille tilværelse i Blåfjellet. Her kunne de bevare De Høyes kultur og levesett uten forstyrrelse og trusler fra verden utenfor. Flyverfolket er den eneste av stammene som fremdeles har evnen til å sveve slik De Høye kunne. De Høye. En gruppe romvesen som måtte forlate sin hjemplanet på grunn av overbefolkning og mangel på ressurser. Bortsett fra seg selv, tok de med seg de eneste overlevende artene; de insektlignende skapningene svøperne, og graveaper. Troll. Etterkommere av graveapene De Høye tok med seg fra sin hjemplanet. I løpe av de mange årene i verdensrommet ble de utsatt for stråling og utviklet høyere intelligens. De ble brukt som slaver på skipet, og gjorde til slutt opprør, noe som resulterte i at romskipet strandet på en fremmed planet, i en fremmed tidsalder. De senere generasjonene bosatte seg under jorden og i fjellene. De styres av konger, og har en forkjærlighet for gull og andre rikdommer. Bevarere. I likhet med graveapene, ble også de små flitrins påvirket av stråling, men utviklet ikke like høy intelligens og taleevne som trollene gjorde. Bevarerne er kjønnsløse og kan ikke formere seg. Wavedancers. Alver som har bosatt seg ved, og under havet. Flere i stammen har magi til å forandre kroppen, så de kan leve under vann. De ble oppdaget av ulverytterne da Cutters sønn, Sunstream "Gjenkjente" en kvinnelig wavedancer. Ulveryttere. Bearclaw ("Bjørneklo") – Stammens 10. høvding. Clearbrook ("Klare bekk") – En av stammens eldste. Cutter ("Skarpegg") – Stammens 11. høvding. Dart ("Pil") – Har bodd i Sorgenfri siden han var 8 år gammel. Dannet din egen flokk med jegere i Sorgenfri. Valgte å leve sammen med ulverytterne igjen etter eventyrene i Forevergreen. Dewshine ("Morgendugg") – Gjenkjente flyveren Tyldak, men de valgte å ikke leve sammen. Lever i ett trekant-forhold med Scouter & Tyleet. Ember ("Glør") – Cutters datter og den 12 høvding. Freefoot ("Flyvende Fot") – Stammens 6. høvding. Han brydde seg ikke så mye om høvdingeskapet. Goodtree ("Trestamme") – Stammens 8. høvding. En treformer Huntress Skyfire ("Hunnjeger Lynstråle") – Ble nesten drept av sin egen bror, Two-spear, og tok over de resterende Ulverytterne da han dro. Joyleaf ("Grønne glede") – Nesten like mye høvding som Bearclaw. Kimo – Kan forandre sin egen kropp til en ulv. Har også ett sterkt bånd til Cutter & Leetahs menneske-datter, Shuna. Longbranch ("Lange gren") – Må være den eldste Ulverytteren før sin død, levde under 5 høvdinger. Mantricker ("Menneskets overmann") – Kjent for å lure menneskene ofte. Mender Arvet helbrederkreftene fra sin morfar, Rain. Moonshade ("Måneskygge") – Ulverytternes garver og en av stammens eldre medlemmer. One-Eye/Woodhue ("Enøye") – Fikk det ene øyet stukket ut av mennesker. Pike ("Spydodd") – Født utenfor "gjenkjennelse". Er spesielt glad i drømmebær. Prey – Pacer ("Spor finner") – Den 3 høvding Rahnee the She-wolf ("Hunnulven Rahnee") – Timmorns datter, og den 2 Høvding Rainsong ("Regnsang") – Valgte å bo alle sine dager i Sorgens ende Redlance/Redmark ("Rødelanse") – Har evnen til å forme, og få planter til å vokse. Etterkommer etter Goodtree. Scouter ("Speider")- Utfordret Ember, og vant etter at han mente hun ikke var god nok høvding, men gav tittelen tilbake. Strongbow ("Barske Bue") – En av de eldste, og konservative av Ulverytterne. Tanner ("Garver") – Stammens 7. høvding. Levde i en fredelig periode. Timmorn Yellow-Eyes – Stammens 1. høvding. Halvt ulv og halvt alv, noe som førte til at han hadde store problemer med å finne tilhørighet. Treestump ("Trestump") – Var den første ulverytter som lærte seg å smi våpen. Two-spear/Swift-spear ("To-Spyd") – Splittet Ulverytterne, og hans stamme ble senere Snøkrigerne. Tyleet – Resultat av en fremkalt gjenkjennelse. Adopterte ett menneskebarn. Wing ("Vinge") – Levde hele sitt liv i Sorgens ende. Woodlock ("Trelokk") – En av Ulverytterne som valgte å bo i Sorgens ende Yun – Halvt Snøkriger, og Skywises datter. Solfolk. Ahdri – Stenformeren og Savahs student. Lever sammen med ulverytterne. Dodia – En av Darts jegere Maleen – Lever sammen med ulverytterne Rayek – Han følte seg aldri hjemme blant Solfolket. Etter lang trening har han mestret Flyverfolkets evne til å sveve som De Høye. Ruffel – Lever sammen med ulverytterne Savah – Den eldste og høyest aktede blant Solfolket. Sunstream/Suntop ("Sollugg") – Palassets nye hersker. Sun-Toucher/Anatim ("Solens øye") – Den blinde lederen av Sorgens ende. Toorah – Har ingen helbreder-evner, men er flink til å lege sår og skader. Winstone – En av Darts krigere som ofret seg for å redde noen barn fra menneskene. Zhantee – Oppdaget sine magiske krefter etter å levd med Ulverytterne. Snøkrigerne. Chot – Reiser med Jethel rundt i Forevergreen. Krim – Dro sammen med ulverytterne etter den første krigen. Er i Embers stamme. Mardu – Tok over som nestkommandere for kahvi etter Urda ble drept. Skot – Dro sammen med Ulverytterne etter den første krigen. Teir – Han kommer fra en hittil ukjent stamme som muligens stammer fra Snøkrigerne, er også spekulert i at han er Kahvis sønn. Han har stor makt over dyr. Venka – Halvt Snøkriger, halvt Solfolk, men oppdratt som ulverytter. Har sterke, magiske krefter. Zey – Ledet angrepet mot Sorgens ende, og Kahvi. Flyverfolk. Aroree – En av de åtte utvalgte (som bl.a. sørget for å bringe mat hjem til Blåfjell, og var de eneste som fikk forlate fjellet). De utvalgte har hver sin store fugl de rir på når de er ute på oppdrag. Aurek/Egg – Lagde det store egget, ble reddet ut av Tveegg før fjellet raste. Brace ("Støtte") – Steinformer i Blåfjell. Hans formål var å støtte en svak steinsøyle for å unngå at den kollapset. Det er uvisst om han tok denne jobben frivillig eller ikke. Door ("Dør") – Ble reddet ut av Cutter før fjellet falt sammen. Ble hyllet som en gud av menneskene i Forevergreen og begynte å oppføre seg som en slags Winnowill. Lord Voll – En av Flyverfolkets tidligere ledere. Det var Voll som bestemte at stammen skulle flytte inn i Blåfjell. Windkin ("lille vind") – Opprinnelig halvt Ulverytter, men Winnowill fjernet blodet. Winnowill – En helbreder og Flyverfolkets siste leder. Fascinert av mennesker, og lot flere av dem komme inn i Blåfjell som tjenere. Kjedsomhet og følelsen av å være unyttig for folket sitt førte etter mange tusen år til at Winnowill ble mental ustabil, selv om det er vanskelig å se det på henne. Winnowill er også den eneste blant sitt folk som ikke har sveve-evnen. De Høye. Adya – En av "the Circle of Nine", De Høyes ledere. Kjent for å være nysgjerrig på det som var nytt. Deir – En av "the Circle of Nine", De Høyes ledere. Gibra – En av "the Circle of Nine", De Høyes ledere. Hun var veldig mild og god, og så noe godt i alle. Da Haken forlot de andre, fulgte hun etter sammen med sin nyfødte sønn Vol. Haken – helbreder. En av "the Circle of Nine", De Høyes ledere. Han likte ikke Timmains plan om å bli ett med dyrene for å overleve i den nye verdenen de var strandet i. Haken ville heller alliere seg med menneskene. Det endte med en slåsskamp mellom ham og Timmain, som han tapte og forlot dermed gruppen sammen med noen tilhengere. De slo seg ned i Den Forbudte Lunden, og barna deres ble Flyverfolket. Sefra – En av "the Circle of Nine", De Høyes ledere. Hun hadde for vane å se til stjernene for å finne ut av ting. Timmain – En av "the Circle of Nine", De Høyes ledere. Ansett som Ulverytternes stammor, hun opptrer ofte i ulveform. Wavedancers. Brill – Gjenkjente nylig Sunstream etter å ha "gått ut" Krill – Brills litt tøffere tvillingsøster. Moonmirror – Ble foreldreløs da foreldrene ble drept. Følger ofte etter snakeskin. Reef/The broken one – Var en helbreder for mange år siden, før han ble torturert av Winnowill, og var ødelagt i mange år før Leetah, Skimback og Snakeskin helbredet han. Redcrest – Wavedancers versjon av Redlance pga. evnen til å forme tre og rødt hår. Salt – Den eldste i stammen, og den eneste med "hale" Skimback – Brills tidligere elsker, og en av helbrederne. Snakeskin – Høvdingen over Wavedancerne etter at faren Surge ofret seg for å redde Cutter. Helbreder, og kan forme koraller. Spine – Wavedancers svar på Skywise. Brills bestevenn. Surge – Var fryktelig redd for palasset, og kiddnappet Cutter, men endte med å ofre livet for å redde han. Trygve Lange-Nielsen. Trygve Lange-Nielsen (født 9. juli 1921 i Oslo) er en kjent norsk jurist og lagmann. Han var lagmann i Eidsivating lagmannsrett fra 1972 til han nådde pensjonsalderen i 1991, og i ytterligere to år som ekstraordinær dommer i lagmannsretten. Han var ekstraordinær byrettsdommer fra 1993 til 1995. Som pensjonist har han engasjert seg sterkt for å avsløre justismord i incest-saker. Han har også kritisert norsk promillelovgivning, og deltatt i TV-diskusjonsprogram om temaet. I 2007 ble han tildelt Norges Juristforbunds «pris for rettssikkerhet og likhet for loven». Biografi. Han vokste opp på Frogner i Oslo sammen med sin far, aktuar Fredrik Lange-Nielsen og sin mor Laura (f. Stang-Lund). Hans bestefar på morssiden var den kjente forsvarsadvokaten og statsråd Fredrik Stang Lund. Han er bosatt i Oslo, er gift med Sissel Aabel Herlofsen og ekteparet har tre barn. Incestsaker. Lesning av Hans Kringstads bok «Bjugn-formelen» om Bjugn-saken førte til et sterkt engasjement, og han tok til å undersøke domstolprotokollene ved lagmannsrettene i perioden 1988 til 1993, og fant en rekke incest-saker som var ført for lagmannsrettene, der sakkyndige fra Aker sykehus var ført som vitner, og der disses uttalelser syntes å ha vært avgjørende. På eget initiativ tok han kontakt med de som var dømt i disse sakene. Fra 1999 er han blitt kjent i mediene for sitt engasjement for å få frikjent uskyldig dømte i incest-saker. Engasjementet var en følge av avsløringene av tvilsomme sakkyndige uttalelser fra «sakkyndige» leger ved Aker sykehus i forbindelse med Bjugn-saken i 1993, sammen med at han i ettertid har følt ansvar for selv å ha dømt personer som var uskyldige i slike saker. Han har fått frifinnelse i 13 utuktssaker som var pådømt i perioden 1988–1993 Inntil 2004 I alt foreligger det 28 frifinnelsesdommer i gjenopptatte incest-saker. I 2003 sendte NRK-TV et dokumentarprogram om Trygve Lange-Nielsen ("«Den angrende dommeren»"), med programleder Arild Aspøy Bokutgivelser. 1981 "Glad humle og andre dikt" (Nordli) 2008 "Justismord og rettssikkerhet" 100 sider om gjenopptatte incest-saker (Universitetsforlaget) Holden hovedgård. Holden er en herregård på Ulefoss i Telemark. Den har en fredet og privat park som har plener, blomsterbed, busker og store trær, samt et jernmonument over maleren August Cappelen som er oppvokst på Holden. Sammen med Holden og Ulefos Jernværk hører bl.a. to kraftverk (Vrangfoss kraftverk) med samlet produksjon ca. 220 GWh, ca 226 000 dekar skog og den nærliggende Holla gård som er Telemarks største med innmark på ca 1 000 da. Bebyggelsen. Hovedbygningen ligger i en inngjerdet park i sentrum av Ulefoss. Hovedhuset var opprinnelig en lang, lav bygning fra ca 1730 oppført i slaggsten. Hovedbygningen ble ombygd og utvidet i 1850-årene. Det var jernverkseier Severin Diderik Cappelen som da fikk iverksatt en stor ombygging, etter planer utarbeidet av byarkitekt Hother Bøttger, Skien. Hovedbygningen har nå tre fløyer med innkjørsel i vestfløyen og den er åpen mot øst og parken. Gårdsplassen er flankert av hovedfløyen på nordsiden i to etasjer og stallfløyen på sørsiden. Taklinjen mot gården er sammenhengende og ligger 9 meter over grunnen i alle tre fløyer. Mot nord har hovedbygningen en stor terrasse ut mot parken. Eierne. Holden har vært eid av familien Cappelen etter at eiendommene ble kjøpt i 1835 av Diderik Cappelen (1795–1866) fra Skien. Eiendommene kjøpte han sammen med Nicolai B. Møller som imidlertid ble utløst igjen i 1836. Fra da av er Holden brukt som navn på herregården, mens Ulefos Jernværk er navnet på industrivirksomheten. Diderik Cappelen flyttet til Holden med sin ektefelle E. S. M. Henriette født Løvenskiold (1796–1876). Hun var søster til Margrethe Frederikke født Løvenskiold, som var gift med Holdens tidligere eier, den danskfødte baron Eggert («Aga») C. F. Løvenskiold (1788–1861), som var hennes tremenning. Han måtte i 1833 selge verket med hovedgården på auksjon der Staten var kjøper og sto som eier inntil 1835. Margrethe Frederikke og Henriette var begge døtre av kammerherre Severin Løvenskiold (1734–1818), gift med Benedicte Henrica født Aall (1756–1813), og eier av jernverkene Fossum og Bolvik i Telemark. Eiere i familien Cappelen har deretter vært: jernverkseier Severin Diderik Cappelen, kammerherre Diderik Cappelen, godseier H.S.D. Cappelen, sivilingeniør Diderik Cappelen og siviløkonom Carl Diderik Cappelen som er nåværende eier. Eiere av Holden og Ulefos Jernværk, før 1833, var: riksadmiral Ove Gjedde (død 1660) som sammen med lensherren Preben von Ahnen (d. 1675) opprettet jernverket i 1657, og bl.a. assessor og borgermester Anders Madsen (d. 1670), Tønsberg, kammerherre F. G. Adeler på Gjemsø kloster, Halvor Borse (d.1701) og sønnen Joachim Borse, svigersønnen Herman Leopoldus og dennes etterkommere i slekten Løvenskiolds danske linje som også hadde baroniet Løvenborg på Sjælland. Se også. Liste over Norges største grunneiere Horton in Ribblesdale. Horton in Ribblesdale er en liten landsby i North Yorkshire. Den ligger ved Settle-Carlisle Railway i Ribblesdale, vest for Pen-y-ghent, og er det tradisjonelle startpunktet for Three Peaks Walk. Turveiene Pennine Way og Ribble Way går gjennom landsbyen. Området er populært blant grotteklatrere, med grotter som Alum Pot og Long Churn rett nord for landsbyen, og Hull Pot og Hunt Pot vest for Pen-y-ghent. Landsbyen ligger i nasjonalparken Yorkshire Dales. Carlos Prío Socarrás. Carlos Prío Socarrás (født 14. juli 1903 i Bahía Honda, Cuba, død 5. april 1977 i Miami, USA) var Cubas president fra 1948 og fram til 10. mars 1952. Da ble han avsatt av en militærjunta i et statskupp ledet av Fulgencio Batista og bare tre måneder før det skulle holdes nyvalg. Prío ble involvert i politikk mens han studerte jus ved Universitetet i Havanna, og tilbrakte 2 år i fengsel for sin motstand mot diktatoren Gerardo Machado. Etter sin løslatelse deltok han i kuppet som avsatte Gerardo i 1933 og gikk inn i Nasjonalistpartiet ("Partido Revolucionario Cubano – Auténtico") som ble ledet av professor Ramón Grau. Eksterne lenker. Socarrás, Carlos Prío Socarrás, Carlos Prío Socarrás, Carlos Prío Socarrás, Carlos Prío Socarrás, Carlos Prío Ski-VM 2011. Ski-VM 2011 ble arrangert i Holmenkollen i Oslo fra 23. februar til 6. mars 2011. Det var det 48. ski-VM som er arrangert, femte gang det var arrangert i Norge og fjerde gang det var arrangert i Oslo. Beslutningen om at arrangementet skulle avholdes i Oslo ble gjort 25. mai 2006 ved den 45. internasjonale skikongressen i Vilamoura i Portugal, hvor Oslo konkurrerte mot Val di Fiemme og Zakopane. Vedtak om å søke ble fattet av Oslo Bystyre 20. april 2005. Total kostnad for Oslo kommune for arrangementet er anslått til 2,4 milliarder kroner, omlag 4 000 for hver innbygger i Oslo. På en pressekonferanse fredag den 21. januar ble nasjonalanlegget i Holmenkollen høytidelig overlevert av Oslo kommune ved ordfører Fabian Stang til Ski-VM 2011 og styreleder Svein Aaser og fikk en symbolsk nøkkel som bevis. Løypene og arrangørene fikk en liten test i forbindelse med et utvidet kretsmesterskap med over 1000 skiløpere fra Oslo og Akershus i langrenn samme helg.Dette VM ble historisk for Canada, som tok sitt første gull noensinne. Stadion og arenaer. Alle de 21 øvelsene (hopp, kombinert, langrenn) ble arrangert i nasjonalanlegget i Holmenkollen. Anlegget består av den nye Holmenkollbakken (K120), Midtstubakken (K95) og ny langrennsstadion. De offisielle medaljeseremoniene ble avholdt på Universitetsplassen i Oslo sentrum. Det ble også arrangert en rekke kultur- og festivalarrangementer. Arrangøren forventet 650 utøvere, fra 57 nasjoner, 1800 pressefolk og minst 300 000 tilskuere og stilte selv med 2 200 frivillige for gjennomføringen av arrangementet på de forskjellige arenaer. Deltagernasjoner. 49 nasjoner konkurrerte under Ski-VM i nordiske grener 2011. Algerie, Luxemburg og Peru var påmeldt, men trakk seg fra konkurransen. Antall utøvere i parentes. Menn. a> kommer inn på plassen bak. Beste utøvere. Totalt 73 utøvere som har tatt medaljer. Craven. Craven er et administrativt distrikt i North Yorkshire i England. Administrasjonssenteret er Skipton. Distriktet ble opprettet i 1974 ved at bydistriktene Skipton og Settle samt det meste av landdistriktet Skipton (som alle lå i West Riding of Yorkshire) ble slått sammen. Navnet Craven eller Cravenshire har blitt brukt om området i århundrer, men med en mindre klar definisjon før distriktet ble opprettet. Det er av keltisk opphav, og er beslektet med det walisiske ordet "craf", som betyr «hvitløk». Området var i middelalderen kjent for nettopp vill hvitløk. Blant steder som tradisjonelt har blitt regnet med til Craven men som nå tilhører andre distrikter er Keighley og Barnoldswick. I byen Bradford, som ligger i nærheten, er det en bydel kalt Craven. Fredrik Lange-Nielsen. Fredrik Lange-Nielsen (født 13. mai 1891, død 1980) var en norsk forsikringsmann og aktuar. Han var administrerende direktør i Statens pensjonskasse fra 1938 til 1945, og i «Norske Liv» fra 1945 til 1964. Han har utgitt flere avhandlinger om matematikk, statistikk og forsikringsteknikk. Han var også formann i Det Norske Studentersamfund i 1916. Han var far til Trygve Lange-Nielsen. Knut Bohwim. Knut Bohwim (født 12. mars 1931) er en tidligere skuespiller, produksjonsleder og regissør, som er mest kjent for å ha regissert de fleste filmene om Olsenbanden. Han debuterte som pianospillende russ i filmen "Bedre enn sitt rykte" i 1955, men ble deretter reklamefilmprodusent. Da Teamfilm ble startet i 1962 var Knut Bohwim produksjonsleder i deres første film "Operasjon Løvsprett" som ble en kassasuksess. Da Teamfilm bestemte seg for å fornorske den danske Olsenbanden ble det starten på en lang rekke suksesser for Knut Bohwim som regissør. Selv om kritikerne slaktet filmene om Olsenbanden ble de elsket av publikum og folk strømmet til de aller fleste. Bohwim hadde regien i 13 av de 14 Olsenbanden-filmene. I den ene av filmene han ikke regisserte, "Olsenbanden og Dynamitt-Harry", spilte han bankraner. Knut Bohwim hadde som mål å underholde publikum, og etter filmenes besøkstall å bedømme oppnådde han dette. Familie. Far til forfatter Alexia Bohwim. Forvitring. Forvitring er nedbrytning av for eksempel bergarter og mineraler under påvirkning fra ytre krefter. Forvitring deles inn i "kjemisk" og "mekanisk" forvitring. Nedbrytning av mineraler og bergarter foregår på jordoverflata og et stykke nedover i jordoverflata. Den faste fjellgrunnen vil over lang tid smuldre og brytes opp i mindre enheter. Videre vil forvitring også virke på steiner slik at de brytes ned til mindre enheter. Nede i jorda er det kjemiske forvitringsprosesser som løser ut og frigjør mineraler (plantenæringsstoffer) til jordsmonnet. Bygninger og statuer kan også være utsatt for forvitring. Kjemisk forvitring. Kjemisk forvitring foregår ved at det skjer kjemiske reaksjoner mellom grunnvann og mineralene i bergarten slik at mineralogien kan endres. I hovedsak sier vi det er tre typer kjemisk forvitring: Oppløsning (vannet virker på steinmaterialet og mineraler (ioner) løses ut på samme måte som vi løser opp bordsalt i vann); Oksidering (et stoff reagerer med luft og mister et elektron på samme måte som når jern ruster); Hydrering (et stoff reagerer med vann og en får ofte dannelse av nye mineraler – spesielt leirmineraler) Oppløsning. Mineraler løses opp i vann – hovedsakelig salter og karbonatmineraler. Oppløsningen vil være ekstra effektiv ved sur nedbør (vann som inneholder flere formula_1 ioner), karbonsyre (formula_2) dannes, det er denne som løser opp kalkstein. Denne typen forvitring kan blant annet føre til utviding av forkastninger og dannelse av grotter. En kjent type landform som har sin opprinnelse fra denne typen forvitring er karstlandskapet. Hydrolyse. Hydrolyse er en kjemisk reaksjon mellom vann og mineraler. Vil være mer effektivt i en surlig vannløsning. Denne formen for forvitring gir oss suspensjonsmateriale som leire. formula_3 Oksidasjon. a> med kjemisk forvitring fra utsiden, sannsynligvis mest oksidasjon. Oksidasjon er en kjemisk reaksjon der grunnstoff mister elektroner, skjer typisk i bergarter ved at formula_4 går over til formula_5 i kontakt med oksygen og vann. Vises som en rødbrun farge på bergarten også kjent som rust. Hydrasjon. Hydrasjon er at vann absorberes av bergarten og enkelte mineraler som biotitt utvides som en reaksjon på dette. Utvidelsen fører til fysisk stress på bergarten. Mekanisk forvitring. Mekanisk forvitring foregår når ulike fysiske krefter virker på berget og bryter det ned. Ved mekanisk forvitring sprekker fjellet og steinmaterialet og brytes i mindre deler uten at mineralogien endres. Det er flere typer mekanisk forvitring: Frostforvitring (skjer når vann renner ned i sprekker i fjellet, fryser og utvider seg); Termal utvidelse (skjer helst i områder med store temperaturforskjeller – stein utvider seg når den blir varmet opp og trekker seg sammen når den avkjøles), Eksfoliasjon (avskaling, skjer i områder hvor store deler av det overliggende berget er forvitret bort slik at det blir spenninger i berget på grunn av avlastning); Planterøtter (rotsprenging, planter vokser ned i bergsprekker, gir også fra seg en del humussyrer som bidrar til den kjemiske forvitringsprosessen) Solsprengning. Solsprengning foregår når bakketemperaturen svinger fra 40–50 varmegrader til kuldegrader på et døgn. Dette fører til at mineralkornene i bergarten først utvider seg, så trekker seg sammen, og dette gjør at de ytterste lagene på bergarten langsomt sprekker. Trykkavlastning. Oppsprekking i bergarter ved trykkavlastning kan gi blant annet eksfoliasjon. Noen bergarter kan ha størknet flere kilometer under jordoverflaten. Gjennom millioner av år har bergartene over tid blitt slitt bort, og når bergarten som størknet flere kilometer under jordskorpen kommer helt opp til jordoverflaten, lettes trykket på bergarten. Nå får den plass til å utvide seg, og sprekker. Denne formen for forvitring kalles trykkavlastning. Frostsprengning. Frostsprengning skjer når vann flyter ned i berggrunnen og fryser. Da øker volumet, og det resulterer i et så stort trykk at berget kan sprekke. Sprengekraften skyldes at vann utvider seg med 9% når det fryser. Frostforvitringen blir først effektiv når temperaturen synker til 5–6 grader minus. Frostforvitring er i kaldt klima den viktigste formen for forvitring. Saltsprengning. Oppløst salt i grunnvann kan krystallisere og åpne porer i bergarten. Ved varme utvides saltet og bergarten opplever stress innenfra. Rotsprengning. Røtter kan ha stor styrke, en rot kan presses inn i sprekker i bergarten og føre til videre utvidelse av sprekken. Vannsprengning. Når vann kommer ned i forkastninger/sprekker kan dette utøve nok trykk til å utvide den. Termal ekspansjon. Intens varme gjør at det ytre laget i bergarten ekspanderer, ved avkjøling vil dette laget sprekke opp. Dette er en typisk forvitring ved skogbrann. De første gruvene brukte bålbrenning som metode til å få fjellet til å sprekke. Dette var lenge den eneste måten til å få hull på fjellet og mineraler/malm ut i passe stykker. Arbeidsmåten er fortsatt i bruk, for eksempel i smaragdgruva ved Mjøsa. Organisk virksomhet. Dyrelivet kan påvirke forvitringen, gravende dyr kan utvide sprekker og bevege masser. Karl Oskar Fjørtoft. Karl Oskar Fjørtoft (født 26. juli 1975) er en norsk fotballtrener og tidligere spiller. Han har spilt for Fjørtoft, Hødd, Rosenborg, Molde, Hammarby, Aalesund og Sportsklubben Herd. Karriere. I 1995 gjorde han seg såpass bemerket i Hødd, som da spilte i øverste divisjon, at han ble kjøpt opp av Rosenborg. Der fikk han bare en sesong og 19 kamper. I sin neste klubb, Molde, ble Fjørtoft en stor suksess og var en av klubbens bærebjelker gjennom 5 sesonger og 152 kamper. Fjørtoft spilte i alle Moldes kamper i Champions League i 1999. Turen gikk i 2003 til Hammarby, før han i 2005 returnerte til Møre og Romsdal. Fjørtoft avsluttet sin profesjonelle karriere med 70 kamper over tre sesonger for Aalesunds Fotballklubb. Fjørtoft fikk ikke fornyet kontrakt med Aalesund etter sesongen 2008. Fra 2009 til 2011 spilte han for Sportsklubben Herd, samtidig som han var trener for rekruttlaget. Tidlig i denne perioden fikk han kontraktstilbud fra flere klubber i Adeccoligaen, men ble værende i Ålesund fordi han mente det var best for familien. Foran 2012-sesongen melde han på ny overgang til Aalesund, der han etter planen skal bidra for rekruttlaget sammen med blant annet Trond Fredriksen. I november 2009 ble Fjørtoft ansatt som hovedtrener for damefotballaget Fortuna Ålesund, som rykket ned fra toppserien samme året. Karl Oskar Fjørtoft fikk en landskamp for Det Norske fotball landslaget Fornost Erain. I J.R.R. Tolkiens fictive verden Midgard var Fornost Erain (Sindarin "Kongens nord-festning": av "for(n)" (nord) + "ost" (festning); og "Kogens Nordby") en by i Eriador i den nordvestre delen av Midgard. Denne byen lå i den søndre enden av Nordmoene, omtrent 100 Númenoreanske mil nord for Bri; etter at Fornost Erain ble forlatt, ble stedet kjent som Dødmanns Dike, og ble oppsøkt bare av Ferdamennene. På den tiden da "Ringenes herre" er satt, hadde Fornost vært forlatt i nesten tusen år, og til og med ruinene av Kongens Nordby var overvokst med gress. Det er ikke kjent når Fornost ble grunnlagt eller når kongene av Arnor flyttet hovedstaden fra Annúminas til Fornost, men det er kjent at kongene flyttet til Fornost en gang før år 861 i det tredje tidevervet, da kong Eärendur døde, og Arnor ble delt inn i tre kongeriker med Fornost som hovedstad i det største av disse tre, Arthedain. I år 1974 T.T. ble Arthedain overvunnet av hærstyrker fra Angmar, de neleiret og tok Fornost, og kong Arvedui flyktet inn i det nordre landet og ble borte i Forochel isbukt. I det følgende året ble en flåte fra Gondor ledet av Eärnur opp til Mithlond, de kjempet mot Heksekonge av Angmar på slettene vest for Fornost, og beseiret han og hans hær, men Heksekongen unnslapp. Mattias Nylund. Mattias Nylund (født 23. september 1980 i Sundsvall) er en svensk fotballspiller. Han spiller back for den svenske klubben Trelleborgs FF, men har tidligere spilt i Norge for Aalesund. Nylund har spilt én A-landskamp for. Rolf Løvland. Rolf Undsæt Løvland (født 19. april 1955 i Kristiansand) er en norsk komponist. Han er mannen bak to av vinnermelodiene Norge har hatt i Eurovision Song Contest og har skrevet flere kjente sanger. Han har mottatt juryens hederspris under Spellemannprisen 1985 og bransjeprisen under Spellemannprisen 2007. I 2006 skrev han musikken til filmen The Mermaid Chair. __TOC__ Historie. Rolf Løvland har sin musikalske bakgrunn i gospelmiljøet. Han har studert ved Musikkonservatoriet i Kristiansand og ved Universitetet i Oslo. Den første LP-en med hans komposisjoner het "En dag" og ble utgitt i 1976. I 1984 produserte han debutplaten til Bobbysocks, etter å ha jobbet på plateprosjekter med Terje Formoe og Trond Granlund. Han har senere arrangert plater med blant andre Jahn Teigen, Tor Endresen og Kate Gulbrandsen. Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest). Løvland var låtskriver i Melodi Grand Prix for første gang i 1982, da han skrev melodien til «Kom heim» fremført av Bo, med tekst av Terje Formoe. Bidraget ble nr. 8 i den norske finalen. Hans første Grand Prix-suksess var med Bobbysocks. Han skrev sangen "La det swinge" som ble vinnermelodien i 1985. For seieren i 1985 ble Rolf og Bobbysocks tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1985. Den neste melodien som vant det norske Grand Prix (i 1987) var "Mitt liv" med Kate Gulbrandsen og tekst av Hanne Krogh. Denne ble nr. 9 i Eurovision Song Contest. Rolf Løvland laget også bidragene "Radio Luxemburg" (Tor Endresen, 1992) og "Hva" (Tor Endresen, 1993). Sangen "Duett" med Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen vant den norske finalen i 1994. Denne ble nr. 6 i Eurovision Song Contest. Løvland laget så Norges andre vinnermelodi på ti år med "Nocturne". Løvland skrev tekst og melodi til «The Touch», som Maria Arredondo gikk videre med fra delfinalen i Melodi Grand Prix 2010, i Bodø 16. januar. Secret Garden. I 1994 dannet Rolf Løvland og fiolinisten Fionnuala Sherry gruppen Secret Garden. De vant Grand Prix i 1995 med sangen "Nocturne" og tekst av Petter Skavlan. Han har også skrevet sangen "You raise me up" som Secret Garden, Josh Groban, Paul Potts og Westlife alle har gitt ut. Denne sangen har også blitt spilt over en million ganger på amerikansk radio og i et intervju Rolf Løvland gjorde med Radio Norge 17.februar 2010 fortalte han at det nå er laget godt over 500 nyinnspillinger av denne sangen. Andreas Lie. Andreas Lie (født 31. august 1987) er en norsk fotballspiller. Han er fra 2010-sesongen målvakt for Odd Grenland. Han spilte tidligere for Aalesunds Fotballklubb, men etter 2009-sesongen ble kontrakten hans med Aalesund ikke forlenget. Han ble tidligere regnet som et av Norges største keeper-talenter, og er broren til tidligere Aalesund FKs spiller Oddbjørn Lie, som nå spiller for Hamkam. Andreas Lie har 31 aldersbestemte landskamper, hvorav 13 for Norges U-21 landslag. Han har fortid i Sportsklubben Herd, og har også spilt for Hødd og Nybergsund IL. Før sesongen 2010 skrev han under en ettårskontrakt med Odd Grenland, denne ble senere forlenget ut 2011. Fra og med 2013-sesongen er han tilbake i Aalesund Tor Hogne Aarøy. Tor Hogne Aarøy (født 20. mars 1977) er en norsk fotballspiller. Han spiller for 2. divisjonslaget Jef United i Japan. Han er 2,04 meter høy, og er en av verdens høyeste nålevende fotballspillere. Aarøy har tidligere spilt for Spjelkavik, Frigg Oslo, Rosenborg og Aalesund FK. Tor Hogne ble i tidlig alder sett på som et talent og har spilt kretslagskamper, men har ingen landskamper. Han ble hentet inn til RBK i 1999, men han ble ingen suksess. Perioden i Rosenborg var preget av skader og lite spilletid. Tor ble hentet inn til AaFK i år 2001, og har siden bidratt betydelig til klubbens sportslige suksess. I Adeccoligaen 2006 skåret Aarøy tolv mål og hadde tolv målgivende. I januar 2009 ble han hentet opp til treningskamp mot Tyskland av Egil Drillo Olsen, men måtte melde forfall fordi han skulle bli far. Den 1. januar 2011 ble det klart at Tor Hogne Aarøy skulle reise til Japan og spille for den japanske klubben JEF United. JEF United spiller i japansk 2. divisjon. Klubben holder til i byen Chiba, fire mil utenfor Tokyo. Vadodara. Vadodara (gujarati; også kjent som Baroda) er en by i det vestlige India. Byen har innbyggere (2004), noe som gjør den til en av de største i delstaten Gujarat. Økonomi. Innen industri og tjenesteproduksjon er Vadodara den betydeligste byen i Gujarat nest etter Ahmedabad. Universitetet "The Maharaja Sayajirao University of Baroda" ligger her. Se også. Porten til palasset i Vadodara Per Heimly. Per Arne Heimly (født 4. februar 1972) er en norsk fotograf. Han kommer fra den lille bygda Snubba i Evenes kommune i Nordland. Heimly var i en periode redaktør av det internasjonale trendmagasinet "Fjords Magazine" som han var med å starte sammen med stylisten Pauline Nærholm. Per Heimly er kjent for sine bilder og for sitt turbulente vennskap med forfatteren Ari Behn. De to var hovedpersoner i TV-serien "Ari og Per" som ble vist på NRK1 våren 2011 og som ble kåret til beste underholdningsprogram under Gullruten 2011. Sammen med komponisten Jono El Grande, dikteren Bertrand Besigye, musikeren Alexander Stenerud smykkedesigneren Owe Egon Grandics, og musikeren Frode Barth utgjorde de kjernen i kunstnergjengen "Den nye vinen". Heimly er særlig kjent for portrettseriene av norske kjendiser han har tatt for løssalgsavisene. Anne Bonny. Anne Bonny (født "Anne Cormac", Cork, Irland 1697 – død 1720?) var en irsk pirat. Hun var datter av advokaten William Cormac og dennes tjenestepike Mary (eller Peg) Brennan. Hennes far rømte Irland og bosatte seg med sin tjenestepike og Anne på en plantasje i Charleston, Sør-Carolina. Anne trivdes ikke på sin fars plantasje og ble allerede som 16-åring gift med sjømannen og piraten James Bonny som sannsynligvis var ute etter Cormacs eiendommer. Cormac forsto Bonnys hensikter, og paret måtte flykte til frihavnen Nassau på New Providence. Her møtte hun den beryktede piraten Jack Rackham, og de to begynte et romantisk forhold. For å slippe unna sin mann, forkledte Anne Bonny seg som mann og ble med i Rackhams mannskap på piratskipet «Revenge». En annen kvinnelig pirat i Rackhams mannskap, også i forkledning, var hans løytnant Mary Read. Bonny og Read skal ifølge ryktene ha hatt et lesbisk forhold, men dette er kun spekulasjoner. I 1720 gikk pirat-jegeren kaptein Barnet til angrep på Rackhams skip. Rackham og store deler av mannskapet var beruset, så motstanden han møtte var liten. Alle ombord ble dømt for piratvirksomhet og hengt, bortsett fra Bonny og Read. Begge påsto å være med barn, og ifølge det britiske rettsvesen på denne tiden var det forbudt å henrette gravide. Etter dette forsvinner både Bonny og Read fra kildene. Det har vært spekulert i om Bonny ble hengt året etter, eller om hun fikk "pardon" og flyttet tilbake til sin fars plantasje. Ballyragget. Ballyragget er en liten by i Kilkenny i Republikken Irland, omkring 18 km nord for Kilkenny by, ved motorveien N-77. Det irske stedsnavnet er "Beal Atha Raghad", som betyr «munningen av Ragget's overgangssted». Ragget er et anglonormannisk navn, som viser til jordeieren Richard le Ragget som i det 13. århundre eide området. Stedet har også vært kjent som "Domhnach Mór" (anglifisert til "Donoughmore"), som betyr «stor kirke» og enda tidligere "Tualach Bare" (anglifisert til "Tullabarry"), som antagelig viser til en keltisk stamme. Domhnach Mór er et noe omstridt navn. I første utgave av tidsskriftet til Kilkenny Archaeological Society ble det nevnt som mulig forklaring av navnet egentlig betyr «stor søndag», og viser til den enorme folkemengden som skal ha samlet seg der da den gamle kirken, som nå ligger i ruiner, ble innviet. Elven Nore renner forbi byen, som ligger i en bred dal mellom Castlecomer Plateau og flere åser. Et av de viktigste fornminnesteder i det nordlige Kilkenny ligger omkring fem km nord sør for Ballyragget, i Rathbeagh. Mot nord ligger byen Durrow. Byen domineres av et delvis kollapset privat befestet tårn fra middelalderen og murene rundt denne. Tårnet er datert til omtrent Elizabeth Is tid. På en liten høyde ved den sentrale markedsplassen ligger en stor katolsk kirke. Det finnes også flere protestantiske kirker. Viktigste næringsvei er jordbruk og industri knyttet til matproduksjon. Den viktigste arbeidsgiveren er Glanbiafabrikken, som ligger på den andre siden av elven i forhold til byen. Mange av innbyggerne pendler til Kilkenny by eller til Carlow, og det er også et mindre antall som pendler til Dublin. Siden slutten av det 20. århundre har byen vokst kraftig, mest fordi mange flytter fra de store byene til mindre steder for å slippe unna høye boligpriser. Rikard Kaarbø. Rikard Kaarbø (født 1850, død 1901) regnes med rette som Harstad bys grunnlegger. Samtidig som han var pådriver og aktiv medvirker av en mengde foretak som til sammen medvirket til at Harstad fikk bystatus i 1904, sto han sentralt ved etableringen av byens første trykkeri og avis. Avisen het "Senjens Tidende" og kom med sitt første nummer i 1887 og fikk senere navnet Harstad Tidende. Han var også sentral redningsmann da avisen etter hvert kom i økonomiske vanskeligheter. Dette var helt på slutten av hans levetid. Samme avis kunne 2007 feire sitt 120-årsjubileum. Karriere. Rikard Kaarbø overtok farens forretning i 1876. Han ble valgt inn i direksjonen for Tromsø Amts Dampskibsselskab. Var med å stifte Trondenes skytterlag og ble senere formann der. Var med da Haalogalands Dampskibsselskab ble stiftet i 1888, og var disponent der til sin død. Han ble formann da Harstad Telefonkompani ble stiftet i 1891. I 1894 var han med å stifte Harstad Meieri. I 1895 stiftet han Harstad Mekaniske Verksted, som senere ble Kaarbøs Mekaniske Verksted (Kaarbøverkstedet). Stiftet A/S Kalvegjerdets Vandledning i 1896, som ble videreført til Harstadvann i 1910. Han stiftet et selskap for gatebelysning, drev havfiske på Svensgrunnen med flere fangstbåter og et større fabrikkskip som tilberedde fisken. I 1889 kom det kai i Harstad på hans initiativ og med hans navn «"Rikard Kaarbøs Kai"». Han hadde flere offentlige tillitsverv, blant annet som ordfører i Trondenes kommune fra 1882 til sin død i 1901. Anna Skeide. Anna Skeide (f. "Paulsen"; født 12. juni 1910 i Ørsta; død 13. november 1980 på Humla ved Ålesund) var en norsk lyriker som skrev på nynorsk. Biografi. Anna Paulsens far var bøkker og fisker Peder Paulsen, moren Ragnhild Brekke. Familien Paulsen flyttet til Ålesund i 1925 etter en konkurs grunnet jobbetida. Her tok Anna ulike jobber; lengst var hun på meieriet. Hun gikk et år på ungdomsskolen og tok noen kortere kurs, men utover det hadde hun ingen utdannelse. Som 23-åring giftet Anna Paulsen seg med lærer Theodor Skeide og tok hans etternavn. Etter noen få år i Herøy kommune, flyttet familien i 1939 til Humla, en øy i Borgundfjorden. Anna Skeide gremmet seg over at hun kom så sent i gang med lyrikken, men hovedgrunnen var trolig den andre verdenskrigen. Hun debuterte i 1957 med "Ro bort din båt over vannet" – alle de tre første diktsamlingene hennes hadde titler som var knyttet til sjøen. «Jeg har alltid følt en dragning til havet, selv om jeg ikke vokste opp ved havkanten, var det noe undrende over denne fjordarmen ved barndomsheimen min i Ørsta. Sjøen lå aldri i ro, der var alltid et drag av skjulte krefter som jeg vanskelig kunne fatte,» har hun sagt. Diktene hennes formidler lengsler og naturstemninger ved hjelp av direkte bilder i en uprentensiøs form. "Dagbladet" skrev om den første diktsamlinga: «Norge må ta imot Anna Skeide med glede. Det er ikke hver dag det stiger frem en så myndig og overbevisende debutant.» Å få en enkel beskrivelse av hva slags menneske Anna Skeide var er nesten umulig. På en måte var hun nesten alt. Hun var veldig snill mot andre, men kunne også være sint og rasende. Hun var morsom, glad og lykkelig, men også trist og ettertenksom. Hun var et menneske som skrev alle følelsene sine. Diktene gjenspeiler livsglede og medfølelse, angst og deprimerte tanker. De er så forskjellige som den mangesidige personligheten hennes. Interessen for Anna Skeide fikk et oppsving på 1970-tallet etter at den danske kritikeren Poul Borum karakteriserte henne som «et mægtigt lyrisk talent, med myndighed og en hemmelighedsfuldhet som få. I likhet med andre lyrikere var Anna Skeides mål å nå frem til mennesker, få dem til å forstå og dele tankene hennes. Like før Anna Skeide døde høsten 1980, hadde hun levert manuskriptet til en ny diktsamling, den tiende fra hennes hånd. De siste samordningene med forlaget måtte datteren, Randi Skeide Gjessing ta seg av. Samlingen fikk tittelen "Timen før natt". Anna Skeide var ofte brukt til å skrive sanger til ulike anledninger og ble gjerne spurt om å skrive bryllupssanger. Hun har skrevet «Borgundsangen». Anna Skeide døde på Humla 13. november 1980. Hal Blaine. Hal Blaine (født Harold Simon Belsky 5. februar 1929 i Massachusetts, USA), er en amerikansk trommeslager, særlig kjent som studiomusiker. Han har spilt trommer på plateinnspillinger med et stort antall svært kjente artister. Blant disse kan nevnes Frank Sinatra, Elvis Presley og The Beach Boys. Han markerte seg først som trommeslager i Phil Spectors faste studiogruppe, «The Wrecking Crew». Allerede som 25-åring spilte han trommer i Count Basies storband. Senere slo han seg ned i Los Angeles og begynte å livnære seg som studiomusiker. Den mest suksessrike del av hans karriere var fra tidlig på 1960-tallet til midt på 1970-tallet. Han har deltatt på mange tusen innspillinger, og blir ofte omtalt som verdens mest produktive trommeslager. I 1990 publiserte han en selvbiografisk bok under tittelen «Hal Blaine and the Wrecking Crew: The Story of the World's Most Recorded Musician». Som man leser av tittelen, hevder han å være verdens «oftest innspilte» musiker. I 2000 ble han tatt opp i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame). Andre kjente innspillinger. I tillegg til dette spiller Blaine trommer på ytterligere mer enn hundre innspillinger som har nådd «top ten». Foruten de artistene som er nevnt på listen over, har han også spilt på innspillinger med berømtheter som John Lennon, George Harrison, Sammy Davis jr., The Monkees, Herb Alpert & The Tijuana Brass, Johnny Cash, Roy Orbison, Glen Campbell, J. J. Cale, The Everly Brothers, Leonard Cohen og Steely Dan. Det sier seg selv at listen kan gjøres mye lengre. Gudmund Harlem. Gudmund Harlem (født 24. juli 1917 i Kristiania, død 22. mars 1988) var en norsk lege, professor og Ap-politiker. Han var sosialminister fra 1955 til 1961 og forsvarsminister fra 1961 til 1965. Harlem kom fra en borgerfamilie. Han tok artium i 1935, engasjerte seg i motstandskampen under annen verdenskrig, og ble cand.med. i 1946. I sin medisinske yrkeskarriere arbeidet han med samfunnsmedisin, knyttet til Hygienisk institutt ved Universitetet i Oslo og Attføringsinstituttet. Han var direktør ved Attføringsinstituttet fra 1970. I 1977 ble han professor i arbeidslivsvitenskap ved NTH og fra 1980 til 1985 var han administrerende direktør ved NTNF. Han var nestformann i Oslo Arbeiderparti 1952–57 og fast møtende vararepresentant i Det Norske Arbeiderpartis sentralstyre 1953–57. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1945. Han var far til Gro Harlem Brundtland og Hanne Harlem. Heimstaddikting. Heimstaddikting er en norsk litterær sjanger som kan beskrives som dikting om lokalmiljøet og hverdagshelter. Forfatterne skriver et litterært verk, og miljøet blir lagt til hjemstedet deres. I senere tid har denne diktingen blitt kalt en litterær kartlegging av kongeriket, nettopp på grunn av dens skildringene av nærmiljøet. Særtrekkene for heimstaddiktningen er dens vektlegging av tradisjonen (også som ideologisk form). Fellesskapet står sentralt, identitetene er faste og kjønnsrollene er gitt av naturen. Denne diktingen startet for alvor på slutten av 1800-tallet, og en av grunnene til suksessen er den økende leselysten, og ikke minst den økende skrivelysten landet rundt. Folk fikk mer undervisning, ble flinkere til å lese og det fantes ikke noe ukeblad å ty til. Heimstaddiktingen er et resultat av at skrivelystne folk landet rundt ville lage sine egne fortellinger. Bjørnetjeneste. a> (1832–1883). Den tamme bjørnen som dreper sin herre i forsøket på å slå ihjel en flue på hans ansikt, har gitt opphav til uttrykket "bjørnetjenste", «en hjelp som gjør mer skade enn nytte». Bjørnetjeneste er en velment tjeneste som får negative konsekvenser for mottakeren. Uttrykket stammer i følge Falk og Torps "Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog" (1903) fra den franske dikteren Jean de La Fontaines fabel om bjørnen og gartneren, "L'Ours et l'Amateur des jardins". Denne ble utgitt i 1678 og forteller om en tam bjørn som forsøker å slå i hjel en flue på sin sovende eiers ansikt med en stein, men dreper ham med slaget. Fabelen kan føres tilbake til India, der den handler om en ape. På fransk kalles en bjørnetjeneste "le pavé de l'ours" («bjørnestein(helle)»), på tysk "Bärendienst", på svensk "björntjänst" og på russisk "Медвежья услуга". Misforståelse. Ifølge Aftenposten blir uttrykket av enkelte, særlig yngre, brukt som betegnelse for «en stor tjeneste». Den samme misforståelsen har blitt registrert på dansk. Ifølge Dansk sprognævn oppfattes en "bjørnetjeneste", som tradisjonelt betyr «en velment hjælp der imidlertid gør mere skade end gavn», nå også som «en stor hjælp eller tjeneste». En artikkel i Weekendavisen i 1994 tidfestet den danske betydningsendringen til 1992. Uttrykket kan dermed betegnes som et autoantonym, et «pendelord» som også kan bety det motsatte av seg selv. Friedrich Rittelmeyer. Friedrich Rittelmeyer (født 5. oktober 1872 i Dillingen an der Donau, død 23. mars 1938 i Hamburg) var en tysk luthersk teolog som i 1922 grunnla Kristensamfunnet, et humanistisk kristent kirkesamfunn som tar Rudolf Steiners antroposofi til hjelp i forståelsen av det kristne budskapet. Han var frem til sin død trossamfunnets leder. Allerede før han møtte Steiner var Rittelmeyer en betydelig protestantisk teolog, og skrev en rekke bøker. Fra 1903 til 1916 var han sogneprest ved den lutherske Heilig-Geist-Kirche i Nürnberg. Eksterne lenker. Rittelmeyer, Friedrich Rittelmeyer, Friedrich Rittelmeyer, Friedrich Rittelmeyer Helena Bonham Carter. Helena Bonham Carter (født 26. mai 1966) er en Oscar-nominert engelsk skuespillerinne. Tidlig liv. Bonham Carter ble født i Golders Green i London. Hennes far var Raymond Bonham Carter, som kom fra en berømt britisk politisk familie; hun er oldebarnet til den tidligere britiske statsministeren Herbert Henry Asquith. Hennes mor, Elena, var psykoterapeut. Bonham Carter har også to brødre, Edward og Thomas. Karriere. Bonham Carters debut som skuespiller kom i 1979, da hun deltok i, og vant, en nasjonal forfatterkonkurranse, og brukte pengene hun vant for å betale inngangssummen til en skuespillerkatalog som het «Spotlight». Det er ganske vanskelig å tyde hva som var filmdebuten hennes. Hun gjorde sin profesjonelle skuespillerdebut da hun var 16 år gammel, i en TV-reklame. Hun hadde en liten rolle i en obskur film, "A Pattern of Roses", men denne er ikke husket av mange. Hennes første hovedrolle var i "Lady Jane", som til slutt ble lansert til noe blandede kritikker. Hennes gjennombrud kom med rollen som Lucy Honeychurch i "Et rom med utsikt" fra 1985, som ble filmet etter "Lady Jane", men allikevel lansert først. I dag er hun kanskje best kjent for rollene sine i filmer som "Fight Club", "Charlie og sjokoladefabrikken", Tim Burtons "Corpse Bride", "Big Fish", "Wallace og Gromit i Varulvkaninens forbannelse", "Alice i Eventyrland" og "Kongens tale". Bonham Carter har rollen som Bellatrix DeMons i "Harry Potter og Føniksordenen", "Harry Potter og Halvblodsprinsen", "Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1" og "Harry Potter og Dødstalismanene - Del 2 For innsatsen i rollen som Elizabeth Bowes-Lyon i filmen "Kongens tale" ble Bonham Carter nominert til både Golden Globe og Oscar som beste kvinnelige birolle. Hun ble i dronningens nyttårsliste for 2012 utnevnt til kommandør av Order of the British Empire. Privatliv. Bonham Carter har vært hemmelighetsfull rundt sitt privatliv, men noen fakta er kjent. Hun var i et forhold med skuespilleren Kenneth Branagh (som hun opptrådte sammen med i flere filmer) fra 1994 til sommeren 1999. Etter dette hadde hun et kort forhold med Steve Martin. I oktober 2001, mens hun filmet "Planet of the Apes", møtte hun filmregissør Tim Burton, som hun er sammen med i dag. Hun har opptrådt i alle filmene til Burton etter 2001. Paret har to barn: Billy Raymond Burton, som ble født 4. oktober 2003 og Nell Burton, født 15. desember 2007. Johnny Depp er Billys gudfar. I august 2008 døde fire slektninger av Bonham Carter i en safari-bussulykke i Sør Afrika. Edward Raczyński. Grev Edward Bernard Maria Raczyński (født 19. desember 1891 i Zakopane, død 30. juli 1993 i London) var en polsk diplomat og politiker, som var polsk eksilpresident fra 1979 til 1986. Liv. Edward Raczyński var sønn av grev Edward Alexander Raczyński og Rose, født grevinne Potocka. Han tilhørte en av de eldste adelsslekter i Stor-Polen, som 1. februar 1824 ble opphøyet i arvelig prøyssisk grevestand av kong Friedrich Wilhelm III og eiet det vakreste slottet i provinsen Posen med store kunstsamlinger (Rogalin). Raczyński ble utdannet i Berlin, Paris og Roma, og trådte 1919 i det polske utenriksministeriets tjeneste. Fra 1932 til 1934 var han polsk gesandt til Folkeforbundet i Genève, og deretter frem til 1941 ambassadør i London. Etter August Zaleskis avgang var han utenriksminister i den polske eksilregjeringen frem til 1943. Han innehadde en rekke ledende funksjoner i den polske eksilregjeringen også i etterkrigstiden, og fra 1979 til 1986 var han polsk eksilpresident. Raczyński oversatte også persisk poesi til polsk og utgav i 1960 sin oversettelse av "Rubayat" av Omar Chayyām. Han var gift tre ganger. Som siste medlem av sin slekt døde grev Raczyński 101 år gammel i London i 1993, og ble begravet i en statsbegravelse i Polen og bisatt i familiekrypten i Rogalin. Slottet Rogalin skjenket han det polske folk. Litteratur. Raczynski, Edward Graf Raczynski, Edward Graf Raczynski, Edward Graf The Ministry of Silly Walks. «The Ministry of Silly Walks» er en sketsj fra "Monty Python's Flying Circus", episode 14 («Face the Press»), først vist i Storbritannia på BBC i 1970. En kortere versjon av sketsjen ble vist i "Monty Python Live at the Hollywood Bowl". Denne sketsjen involverer John Cleese som ministeren av det fiktive britiske departementet som er ansvarlig for å utvikle dumme måter å gå på igjennom bevilgninger. Cleese går på en mengde dumme måter igjennom sketsjen, og det er mer gangen enn dialogen som har gjort sketsjen så populær. Som minister blir han oppsøkt av Mr. Pudey (Michael Palin), og presentert for noen «ganger under utvikling» som viser seg å ikke være så dumme. Ministeren forteller Pudey at han ikke tror departementet kan hjelpe ham, siden gangene han viser ikke er dumme nok, og bevilgningene snart er brukt opp. Han kan fortelle at departementet skal gi like midler til forsvaret, velferden, helse, boligbygging, utdannelse og dumme måter å gå på, men i det siste har hans avdeling mottatt færre midler. Ministeren forklarer senere at Mr. Pudey kan finne arbeid ved den engelsk-franske avdelingen for dumme måter å gå på, "La Marche Futile" (en tydelig referanse til Concordes engelsk-franske utvikling). Mrs. Twolumps har en kort opptreden der hun serverer kaffe med en dum gange. Resultatet av gangen er at det ikke er noe kaffe igjen i koppene da hun setter dem på skrivebordet. Eksterne lenker. Ministry of Silly Walks, The Kjærlighetsroman. Kjærlighetsroman er en litterær sjanger utviklet i den vestlige kulturen. Litteratur i denne sjangeren handler stort sett om kjærlighet og romanse mellom to mennesker, og må ha en følelsesmessig tilfredsstillende og lykkelig slutt. Tradisjonen er den litterære tradisjonen som har vært mest i forandring og blitt sett på ulike måter mellom kjønnene. Nådegave. Nådegave, (fra gresk) "charisma", som direkte oversatt betyr «gave mottatt av nåde». Læren om nådegaver kalles karismatikk og hører inn under læren om Den Hellige Ånd og kirken. Nådegaver er særlig nevnt hos Paulus i 1. korinterbrev kapittel 12 til 14, Efeserbrevet kapittel 4 og i Romerbrevet kapittel 12. Nådegaver i Paulinsk teologi. Nådegaver og tjenester er hos Paulus knyttet til det kristne livet i Den Hellige Ånd og Kirken. Når man tar i mot troen på den Treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den Hellig Ånd) tar man i mot Guds nåde og Ånden, og man blir en del av kirken. Paulus' undervisning om nådegavene og tjenestene dreier seg om hvordan kirkens indre liv skal ordnes. Han vektlegger at det er den ene og samme Herre og Ånd som gir disse gavene selv om gavene er ulike. Et gjennomgående bilde hos Paulus er at kirken tilsammen utgjør Kristus og Kristi kropp i denne verden, og at hvert medlem er et lem på kroppen med hver sin funksjon og gave. Gavene som er gitt ved den ene og samme Ånd skal være til oppbyggelse, formaning og trøst. Oppbyggelse betyr oppbyggelse for den enkelte, men også at mennesker blir lagt til menigheten, at kirken vokser og at kirkens misjonsoppdrag blir fullført. Derfor formaner Paulus menigheten til ikke å bruke gaver som er til intern oppbyggelse som andre i menighetsfellsskapet ikke forstår (tungetale uten tydning). I karismatikken har man ofte skilt mellom de overnaturlige og de naturlige nådegavene. De overnaturlige er slike som mennesker av egen evne ikke har forutsetning for å kunne gjøre, slik som tungetale, profeti og helbredelse. Disse er gjerne knyttet til en åndsdåp eller en konkret karismatisk erfaring hvor disse gavene blir gitt. De naturlige gavene er naturlige anlegg og talenter brukt i kirkens fellesskap. En annen måte å skille nådegaver på er mellom de permanente gavene i for eksempel Efeserbrevet og de mer spontane gavene i 1. korinterbrev og Romerbrevet. I Efeserbrevet 4,11 skilles det mellom gavene apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer som mer permantente gaver, nærmest embeter. Disse kalles de femfoldige gavene. Kirkerettshistorikeren Sohm Rudolph Sohm hevdet at "enhver form for faste strukturer stod i motsetning til den rolle Ånden spilte i Paulus' ekklesiologi" (lære om kirken). De fastere gavene og tjenestene vi finner i efeserbrevet og de eldre pastoralbrevene er for Sohm altså mindre normative for kirken enn de yngre vi finner i korinterbrevet og romerbrevet. I embetsforståelse som er basert på pastoralbrevene legger man til grunn embetene: prest, diakon og biskop. I nyere tid har moderne menigheter knyttet til for eksempel "naturlig menighetsutvikling" og Christian Schwartz metoder vektlagt de femfoldige gavene i efeserbrevet som et prinsipp for vekst i kirken. Cessation og karismatikk. Enkelte mener at de overnaturlige nådegavene kun var virksomme apostlenes tid. I følge noen protestantiske konfesjoner var gaven til å tale i tunger og tyde tungetale kun virksomt i denne korte perioden av kirken, og ikke senere. Dette synet er kjent som cessationisme (ceased=opphøre). Andre grupper, inkludert pentekostale, og andre såkalte hellighets- konfesjoner, har det motsatte syn, og tror at de åndelige gavene fortsatt blir gitt ved Den Hellige Ånd. På kristne møter i pentekostale forsamlinger kommer disse gavene til uttrykk. De siste 50 år har også nådegavene kommet til uttrykk blant katolske karismatikere, østlig ortodokse, og innen de protestantiske kirkene (se karismatisk kristendom). Nådegavelister. Paulus bruker ulike lister når han skriver om nådegavene. Listene er mer eller mindre overlappende i de ulike brevene. Og det er vanskelig å dra en skarp grense mellom flere av gavene. Av nådegaver og tjenester nevnes i bibelen Nådegavene i Bibelen. Nådegavene er hovedsakelig omtalt i det nye testamentet i Bibelen. Mary Shelley's Frankenstein. "Mary Shelley's Frankenstein" er en film fra 1994 med Kenneth Branagh, Tom Hulce, Helena Bonham Carter og Robert De Niro i hovedrollene. Vår historie starter på Nordpolen der Walton (Aiden Quinn) og hans mannskap er på en ekspedisjon men har frosset fast med skipet sitt til en isbre. En av folkene av mannskapet ser at en ung mann kommer bort til dem, og kapteinen ser at han nesten har fryst ihjel så han ber mannen inn i kabinen sin der mannen begynner å fortelle sin historie... Victor Frankenstein (Kenneth Branagh) er besatt av å skape liv etter at moren hans døde under en fødsel, "ingen trenger å dø mer" tenker Victor. Han drar fra sin forlovede, Elizabeth(Helena Bonham Carter) og resten av familien sin for å studere til å bli en doctor i Ingoldstad. I den lille byen han kommer til er det ikke mange som tar han godt i mot på studiet, unntatt mentoren hans, Dr Waldman (John Cleese). Victor finner ut at doktoren har prøvd å skape liv før han når han finner hans journal. Victor får et rom og begynner de syke eksperimentene som blant annet går ut på å begynne med gravrøveri, og han må også ta "vannet" fra en gravid kvinne. Etter noen måneder klarer han å lage en "fødselstank" der monsteret(Robert de Niro)kommer til liv. Victor skjønner straks hva han har gjort og rømmer fra det frastøtende uhyret, monsteret skjønner etterhvert hva "faren" hans har gjort og vil søke hevn. Hjemme hos familien begynner folk å bli urolige for Victor, han har ikke skrevet til dem på minst to måneder. Elizabeth blir så desperat at hun begynner å skrive brev selv som hun sier at er fra Victor. Etter en lang stund kommer Victor hjem og han har bestemt seg for å endelig gifte seg med sin forlovede(og adopterte søster) Elizabeth. Kvelden før bryllupet blir lillebroren til Victor, William, funnet død i skogen, drept av monsteret. Men mange tror at det er stemoren til William, Justine (Trevyn McDowell), som har gjort det. Og hun blir dømt til døden ved henging. Elizabeth og Victor prøver å stoppe dette for de vet at Justine aldri ville drept sin egen sønn, hun var snill og god. Victor og Elizabeth gifter seg allikevel og på bryllupsnatten får Victor vite at monsteret har kommet til han etter en vill sexscene. Victor begir seg ut på jakten av uhyret, men da har monsteret kommet seg inn i værelset Elizabeth ligger og venter på Victor i. Monsteret er så besatt på hevn at han tar de store hendene sine inn i brystet på Elizabeth og river ut hjertet hennes. Victor kommer akkurat inn og får se monsteret med det pumpende hjertet til Elizabeth i hendene sine. Etter dette lover Victor å lage en brud til Monsteret, så Victor tar hodet til Elizabeth og setter det på kroppen til jus tine, kler henne opp, og når hun lever danser de sammen akkurat som den første kvelden Victor og Elizabeth danset. Monsteret ser dette og blir besatt av ELizabeth (mest sannsynlig fordi hun har de samme stingene som han) Monsteret vil ha Elizabeth og hun oppdager at begge mennene sloss om henne. ELizabeth river seg ut fra mennenes faste grep og setter fyr på seg selv og resten av huset. Vi kommer tilbake til Nordpolen og Victor forteller at det eneste han noen gang ville var å drepe det monsteret, så dør han. Mennene fra skipet hører en frastøtende lyd og så ser de en mann, minst to meter høy komme mot dem, han går inn i kapteinens kabin og tar med seg Victor mens han gråter som et lite barn og sier at han er ferdig med mennesker, så går han vekk fra skipet og hopper på Victors begravelseslikbål, der han brenner ihjel. Filmen ble egentlig dårlig mottatt av kritikere og var en fiasko som spilte inn bare 22 millioner amerikanske dollar, mens budsjettet var på hele 45 millioner. Filmen har imidlertid vokst i popularitet over årene, og er lovprist av enkelte. Anesammenfall. Anesammenfall framkommer ved at personer opptrer mer enn en gang i samme anetavle, og skyldes ekteskap mellom slektninger. Hvis to søskenbarn gifter seg, vil deres barn ha bare 6 istedenfor 8 forskjellige oldeforeldre. Anesammenfall kalles også anetap. Spenningsroman. Spenningsroman brukes i Norge om en undergruppe underholdningsromaner hovedsakelig innen sjangerne kriminallitteratur, thriller og grøsser. Norsk ordboks definisjon på spenningsroman er «roman som først og fremst er spennende». Kenneth Branagh. Kenneth Charles Branagh (født 10. desember 1960) er en allsidig, Emmy Award-vinnende, nordirsk skuespiller og filmregissør. Branagh ble født i Belfast, men familien flyttet til Reading i Berkshire, England da han var ni. Skuespilleren oppnådde noe suksess i Nord-Irland for sin rolle som tittelfiguren i BBCs serie "Billy Plays". Han har arbeidet både på scenen og skjermen. Han mottok anerkjennelse i Storbritannia for sine sceneopptredener, inkludert tittelrollen i "Hamlet". Han er antakeligvis mest kjent for sine populære filmversjoner av William Shakespeares verk "Stor ståhei for ingenting" (1993), "Danser med Shakespeare" (2000) og "Hamlet" (1996). Han har også medvirket i en rekke filmer som ikke er relatert til Shakespeares arbeider. I de siste årene har han arbeidet mest med filmer til TV, kun som skuespiller, ikke regissør. Branagh vant en Emmy Award for sin opptreden i TV-filmen "Conspiracy" fra 2001. Branagh har vært nominert til fire Oscar-priser, inkludert to for regi og skuespill i "Henry V", og en annen for manuset til "Hamlet". Branagh ble også nominert i den 20. Razzie-utdelingen for verste mannlige birolle i "Wild Wild West". Han har medvirket i flere filmer sammen med sin daværende kone Emma Thompson. De giftet seg i 1989, og tok ut skilsmisse i 1995. I flere år, mens han fortsatt var gift med Thompson, hadde han et velpublisert forhold med Helena Bonham Carter, som han også medvirket i filmer sammen med. I 2003 giftet han seg igjen, denne gangen med Lindsay Brunnock, som Carter hadde introdusert ham for i 1997 Han har også vært forteller for lydboken av "Drømmen om Narnia" av C.S. Lewis for Harper Audio. I 2011 regisserte han eventyrfilmen "Thor", som viste seg å bli en stor suksess i Branaghs hender. Filmen hadde et budsjett på rundt 150 millioner dollar, og i løpet av to helger spilte den inn rundt 90 millioner av disse (hvorav 66 millioner ble spilt inn den første helgen i USA). Den fikk også svært gode kritikker fra et samlet pressekorps, til tross for skepsis på forhånd. Branagh ble i 2012 utnevnt til "Knight Bachelor". Han ble dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Branagh mottok en æresdoktorgrad i litteratur fra Queen's University of Belfast i 1990. Iraq Body Count. Iraq Body Count er en amerikansk internettside. Den tar for seg en oversikt over antall sivile døde i Irak etter det amerikansk-ledede angrepet på landet i 2003. Oversikten tar med seg sivile drepte pga kamphandlinger fra de amerikansk-ledede styrkene, eller av para-militære angrep (f.eks. opprørere og terrorist-angrep). Den tar også med seg sivile drepte som en direkte følge av sammenbruddet i lov og orden som en følge av invasjonen. Oversikten blir kontinuerlig oppdatert, og blir hentet fra flere kilder i media. Autosom. Autosomer er de kromosomene i en organisme som ikke er kjønnskromosomer ("allosomer"). Mennesket har 22 par autosomer og ett par kjønnskromosomer. Autosomene koder for de fleste egenskapene i et individ. Tulsa. Tulsa er den nest største byen i delstaten Oklahoma og hovedsete for Tulsa fylke. Byen ligger på Arkansas-elven, om lag 60 km nordøst for Oklahoma City. Ifølge folketellingen i 2010 har Tulsa innbyggere. Flere indianere ble fordrevet til Tulsa-området i 1836, og de kalte den nye bosetningen Tallahassee. Lewis Perryman bygget et handelssted i Tulsa i 1846. Den lille byen som vokste ble kalt «Tulsey Town». Da postkontoret ble etablert i 1879 fikk byen sitt nåværende navn Tulsa. I 1901 ble olje oppdaget nær byen, og dette førte til svært hurtig vekst i befolkningstallet, og byen ble «verdens oljehovedstad», en tittel som siden har gått til Houston. Økonomien i Tulsa er idag variert. I tillegg til naturgass er det også fly- og telekommunikasjonsindustri i byen. University of Tulsa ligger i byen, det er et kristent, privat universitet. The Band. The Band var en innflytelsesrik, canadisk-amerikansk rockegruppe i 1960- og 1970-årene. Gruppen startet som bandet til sangeren Ronnie Hawkins i 1959 under navnet The Hawks. 1965/66 ble et viktig vendepunkt for The Band da de ble leid inn som bandet til Bob Dylan og var med på den nå legendariske verdensturnéen. I 1967 spilte de inn en rekke demoer sammen med Dylan, som senere ble utgitt på The Basement Tapes. Deres debutalbum, "Music from Big Pink", ble utgitt i 1968 og inneholder deres kanskje mest kjente låt, «The Weight». Albumets lydbilde kan best beskrives som en blanding av country, rock og folk. Robbie Robertson (gitar) skrev de fleste av gruppens sangtekster, mens Rick Danko (bass), Levon Helm (trommer) og Richard Manuel (piano) var vokalister på forskjellige sanger. Deres andre album, «The Band», høstet mye god kritikk og solgte langt bedre enn "Music from Big Pink". De mest kjente låtene er «Up on Cripple Creek» og «The Night They Drove Old Dixie Down». I 1976, etter ytterligere 6 album, hadde medlemmene fått nok og bestemte seg for å oppløse bandet. Deres avskjedskonsert, "The Last Waltz", hadde en rekke kjente musikere som gjester, blant annet Bob Dylan, Van Morrison, Muddy Waters, Neil Young og Ron Wood. Robertson fikk Martin Scorsese til å lage en film med samme tittel som konserten. Den inneholder også en rekke intervjuer med The Bands medlemmer. I 1983 ble gruppen gjenforent, dog uten Robbie Robertson, og begynte på nytt å turnere. Mens bandet var på turné i 1986 begikk Richard Manuel selvmord i sitt hotellrom. Det ble senere kjent at han i flere år hadde lidd av kronisk alkoholisme. The Band mistet et annet medlem i Rick Danko da han i 1999 døde, 56 år gammel av et hjerteproblem. Etter Dankos død ble The Band oppløst. The Bands offisielle nettsted drives av Jan Høiberg fra Halden, vertskap for nettstedet er Høgskolen i Østfold. Oversikt. Deres musikk var en blanding av flere elementer: primært country og tidlig rock and roll, selv om rytmeseksjonen ofte var likt Stax (Southern- og Memphis-soul) eller Motown. Robertson har nevnt Curtis Mayfield og Staple Singers som en stor inspirasjonskilde. The Band bestod av Robbie Robertson (gitar); Richard Manuel (piano, harmonica, trommer, saksofon); Garth Hudson (orgel, piano, klavinet, synt, saksofon); Rick Danko (bass, fiolon, trombone); og Levon Helm (trommer, mandolin, gitar, bass). Med unntak av Robertson, var alle medlemmene multi-instrumentalister. Eksterne lenker. Band, The Farvel til våpnene. Farvel til våpnene (engelsk "A Farewell to Arms") er en roman av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway og er hans andre roman. I likhet med debutromanen "Og solen går sin gang", handler "Farvel til våpnene" om «Den tapte generasjon». Romanen er betegnet også som en delvis selvbiografiskroman. __TOC__ Uniformslue for sanitetssoldat, som skal ha tilhørt Hemingway Om Farvel til våpnene. I likhet med debutromanen «Og solen går sin gang», fikk også «Farvel til våpnene» en svært stor betydning på mange felt. Romanen gjorde at svært mange folk ble informert om hva et krig innebærer for de som ble sendt ut og deres opplevelser i krigen som ville forfølge dem resten av liv på både fysisk og psykisk helse. I likhet med Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra vestfronten, ble romanen en av de viktigste skildringene av første verdenskrig sett fra to øyevitner. Sammen med «Nick Adams-historiene» er «Farvel til våpnene» på en mange måte en slags selvbiografi fra Ernest Hemingway, der man som leser får en innblikk av han og forstår mange sider ved han bedre. Romanen fikk også stor betydning for å fornyet kjærlighetslitteraturen og betegnes ofte som kjærlighetsroman også for menn. Handling. «Farvel til våpnene» handler om den amerikanske løytnanten Frederic Henry som frivillig befinner seg ved Den italienske fronten under første verdenskrig som ambulansesjåfør i den den italienske hæren nær grensen til fienden Østerrike. En dag etter en langperm møter han den engelske sykepleieren Catherine Barkley og utvikler et forhold med henne og blir senere en av hennes pasienter etter at han blir såret ved fronten under Caporetto-offensiven. Etter et opphold på et sykehus i Milano og friske meldingen nærmer seg, bestemmer han seg å desertere samme med Catherine som venter deres felles barn. De bestemmer seg til å flykte til den nøytrale Sveits og vende krigen og elendigheten ryggen for å dyrke sin felles kjærlighet. Skjebnen deres ville det annerledes. Tolkning. «Farvel til våpnene» er en av to romaner som Ernest Hemingway skrev om «Den tapte generasjon». Her skildrer han hvordan det var ute ved fronten for de unge soldatene som ofret sin ungdom i en grusom, blodig og, i Hemingways øyne, meningsløs krig mellom nasjonene. På tross av farer som skudd, granater og sykdomsutbrudd, virket deltakelsen i krigshandlingene for mange unggutter som et bedre alternativ enn permisjoner og andre opphold fra skyttergravene, der tanken på å skulle tilbake forsterket dødsangsten. Romanen bygger på Ernest Hemingways egne opplevelser som ambulansesjåfør under første verdenskrig. Richard Attenborough så på boken som selvbiografisk, og i sin filmatisering "In Love and War" har han derfor byttet ut hovedpersonene med Agnes von Kurowsky og Ernest Hemingway selv. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1930 på Gyldendal Norsk Forlag i Herman Wildenveys oversettelse og var en del av serien "Gyldendals moderne romanserie" (ofte kjent under navnet "Den gule serie") som forfatteren Sigurd Hoel var redaktør for. Romanen har også blitt utgitt i serien "Alle tiders kjærlighetsromaner" som bind 1 på samme forlag. Sørkedalen skole. Sørkedalen skole er en barneskole beliggende midt i den videste delen av Sørkedalen, vel en mils vei fra Oslo sentrum. Skolen er Oslos minste, og også en av de eldste. Den ble grunnlagt i 1842. De nåværende trebygningene er fra 1924 og er hos arkitekten skapt av tanken om skolens tilhørighet i bygdesamfunnet. Skolen ligger rett overfor Sørkedalens lokale landhandel. Skolen hadde 65 elever i skoleåret 2005 /2006. Skolens personale består av rektor, åtte lærere, sekretær, renholder og vaktmester. Skolen har SFO med tre ansatte som er administrert under Bydel Vestre Aker. Marius Robinson. Marius Robinson (født 1892, død 1970) var ordfører i tidligere Bud kommune i tiden 1938–1940 og i 1945. Han bodde i Robinsonmarka, som forøvrig var oppkalt etter hans far, storkjøpmannen på Bud, Mads Robinson. Marius Robinson har i senere tid fått en egen vei oppkalt etter seg; Marius Robinsons veg. Veien til El Dorado. "Veien til El Dorado" er en animasjonsfilm av DreamWorks SKG, lansert i 2000. Lydsporet til filmen inkluderer sanger av Elton John og Tim Rice. Filmen finner sted på 1500-tallet (1519) i Spania, og handler om to menn ved navn Tulio og Miguel. Under et terningspill i Spania vinner de et kart som visstnok skal vise til den legendariske gullbyen i den nye verden. Det oppdages imidlertid raskt at de har jukset i spillet, og som resultat ender de opp som blindpassasjerer på Hernán Cortés' flåte for å erobre Mexico. De blir oppdager, men greier å rømme i en båt med Cortés' krigshest, og til slutt greier de å finne den gjemte byen. El Dorado blir portrettert som en utopisk sivilisasjon som kombinerer Aztek-, Maya- og Inkakulturer. Om filmen. Skapelsen av "Veien til El Dorado" var en utfordring for filmstudioet, siden DreamWorks hadde dedikert mesteparten av sine kreative prestasjoner i sin første animasjonsfilm, "Prinsen av Egypt". El Dorado hadde også problemer med en historie som bar preg av å være laget på slump, der barnehistorier og voksenhumor ble blandet. Kritikk. Som med mange andre animasjonsfilmer har "Veien til El Dorado" store problemer med å være tro mot historiske fakta. Kulturen i El Dorado gjør ingen forskjell på sør-amerikansk og Mexicansk kultur, og kulturer fra flere forskjellige sivilisasjoner er representert i byen. Det er også en sammenblanding mellom Hernán Cortés som man møter i filmen der han leter etter byen, og Gonzalo Pizarro, som faktisk ledet den opprinnelige spanske ekspedisjonen til El Dorado i 1541. Maria Feodorovna. Maria Feodorovna (født 26. november 1847, død 13. oktober 1928), født prinsesse Dagmar av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (Marie Sophie Frederikke Dagmar) og senere prinsesse Dagmar av Danmark, var keiserinne av Russland gjennom sitt ekteskap med tsar Aleksander III av Russland. Hun var Christian IX og dronning Louises andre datter. Blant hennes barn var Russlands siste monark, Nikolaj II av Russland, som ble henrettet i 1918. Bakgrunn og familie. Maleri av Dagmar og søsteren Alexandra Dagmar var oppkalt etter dronning Marie Sophie som var gift med Frederik VI. Ikke lenge etter at hun var født ble det klart at hennes far skulle bli arving til den danske tronen på grunn av morens arverett. Dagmar ble født inn i en fattig, fyrstelig sidegren og døpt i den evangelisk-lutherske tro. Hun ble født i Det gule palé i Amaliegade, rett ved Amalienborg og vokste opp sammen med sine søsken Frederik, som ble konge av Danmark som Frederik VIII, Alexandra som ble dronning av Storbritannia gjennom sitt ekteskap med Edvard VII av Storbritannia, Vilhelm som ble konge av Hellas som Georg I av Hellas, Thyra og Valdemar. Forlovelse og bryllup. Den tiltakende støtten til den slavofile ideologien i Russland var en av årsakene til at Aleksander II av Russland begynte å se etter en brud til tronarvingen, Nikolaj Alexandrovitsj, i andre land enn de små tyske fyrstedømmene man normalt fant en brud til en kommende tsar. Sommeren 1864 ble Dagmar og Nikolaj forlovet, men 22. april året etter døde han av hjernehinnebetennelse bare 21 år gammel. Bryllupet mellom prinsesse Dagmar og Aleksander. Nikolaj hadde uttrykt som sitt siste ønske at Dagmar skulle gifte seg med hans yngre bror Aleksander. Dagmar hadde vært på besøk i Russland i forlovelsestiden og knyttet sterke bånd til Nikolajs familie. Etter at han var død og hun returnerte til København, var hun sønderknust også ved tanken på ikke å skulle kunne ha mer kontakt med dem. I juni 1866 kom Aleksander på besøk til Danmark og paret forlovet seg. I tiden frem mot avreisen til Russland i september samme år, gikk mange festlige arrangementer av stabelen i København, blant annet hadde verket «Storfyrst Alexander Marsch» av H.C. Lumbye premiere i Tivoli 4. august. 7. september var det hoffest med spesielt inviterte gjester og Dagmar ble hyllet med et spesialskrevet verk av den russiske komponisten Constantin Massaloff. Dagmar forlot København 22. september 1866 og ankom Kronsjtadt noen dager senere. Bryllupet fant sted i Vinterpalasset i St. Petersburg den 9. november kort etter at Dagmar hadde konvertert til den ortodokse tro. Ved ekteskapets inngåelse tok hun navnet Maria Feodorovna. Tsaren døde 2. november 1894 i Livadia på Krim. Enkekeiserinne Dagmar flyktet på grunn av revolusjonære uroligheter i 1919, ombord på et britisk krigsskip, fra Krim. Hun tilbrakte sine siste leveår på eiendommen Hvidøre ved Klampenborg, nord for København. Ved sin død i 1928 ble keiserinnen stedt til hvile i en sarkofag i krypten under Christian IXs kapell i Roskilde domkirke. I 2004 ble den danske og den russiske regjering enige om å overføre henne til Russland. Som et resultat av denne avtalen ble hun bisatt i Peter og Pauluskatedralen i St. Petersburg (russisk keiserlig gravkirke siden 1725) 28. september 2006. October Trilogy. "October Trilogy" er en samleboks bestående av tre album av den norske sangeren Thomas Dybdahl fra 2006. Utover tre tidligere utgitt album, "...That Great October Sound" (2002), "Stray Dogs" (2003) og "One Day You'll Dance for Me, New York City" (2005), inneholder boksen et hefte med mange bilder fra konserter, studio og bak scenen. Den inneholder også en tidligere uutgitt sang, «Damn Heart», skrevet spesielt til den danske filmen "En Soap", samt en DVD med musikkvideoer, konsertopptak og en kort dokumentar. For mange av hans tilhengere er Dybdahls egne kommentarer til mange av sangene kanskje vel så viktig. Not A Rolling Stone EP. "Not A Rolling Stone EP" er en EP av BigBang, utgitt i 2005. Platen inneholder låten «Not A Rolling Stone» som man også finner på "Poetic Terrorism", den nye låten «Underneath the Sun», musikkvideoen til singelutgivelsen «Saturn Freeway» og en dokumentar om tittellåten. Poetic Terrorism. "Poetic Terrorism" er det femte studioalbumet, utgitt av det norske rockebandet Bigbang, i april 2005. Albumet er produsert av Øystein Greni og er mikset av den amerikanske produsenten/lydingeniøren Sylvia Massy (Tom Petty, Prince, R.E.M. og Johnny Cash). Plata ble utgitt i Storbritannia i september 2006. Albumet lå 21 uker på VG-lista i 2005, med førsteplass som beste plassering. Oversikt. Øystein Greni beskrivet albumet som "minimalistisk" og noe som kan minne om Dinosaur Jr./Hüsker Dü-era punkrock («Wherever You Are») til "en mer vestkyst 1976-aktig greie med symfoniorkester". I følge han, er det som skiller denne platen er dens minimalistiske indieproduksjon og variasjon. Og for første gang, er ingen instrumentallåter med. Det er ingen akustiske ballader slik som «Make a Circle» og «Sing and Dance», begge fra Electric Psalmbook-plata deres, utgitt i 1999. Dette er den første plata som ble utgitt av Grenis uavhengige plateselskap Grandsport Records, siden den første utgaven av debutalbumet "Waxed", fra 1995. Den fireårige avtalen med Warner Norway hadde endt med utgivelsen av livealbumet "Radio Radio TV Sleep", fra 2003. Siden Greni ville heller produsere platene sine selv. «On Your Mind» er en ny versjon av låta som ble utgitt på "Smiling For EP", fra 2001. En alternativ tagning av «Not A Rolling Stone» ble utgitt seks måneder senere på en to-spors EP med samme navn, også inkludert er video av musikkvideoen til "«Saturn Freeway»" for første gang, samt en dokumentar. Radio Radio TV Sleep. "Radio Radio TV Sleep" er et konsertalbum utgitt av Bigbang i 2003. Albumet inneholder konsertopptak fra bandets Norgesturné i februar 2003 med samme navn, og er en dobbelplate med en elektrisk og en akustisk del. På de fleste sporene på den elektriske delen spiller bandet som en standard rocketrio med el-gitar, bass og slagverk og vokalist. På den akustiske delen varierer instrumenteringen noe mer. Øystein Greni synger og spiller akustiske gitar på de fleste av sporene, mens de to øvrige medlemmene varierer noe hvilke instrument de spiller. På enkelte av sporene bidrar dessuten gjesteartister. Mest spesiell er «Girl in Oslo» som ble spilt inn på Rockefeller i Oslo 15. februar 2003 hvor bandet har med seg fire ekstra trommeslagere, blant dem to tidligere medlemmer av bandet, og dessuten tre blåsere. Alle sanger er skrevet av Øystein Greni unntatt «Can't Find My Way Home» som er skrevet av Steve Winwood og «Long Distance Man» som er skrevet av Eigil Berg og Øystein Greni. Sistnevnte er for øvrig den eneste som finnes på både den elektriske og den akustiske delen. Albumet er Norges mestselgende livealbum og har solgt til gullplate. Elephant. "Elephant" er et musikkalbum av det amerikanske rockebandet The White Stripes, gitt ut i 2003. Med singelen «Seven Nation Army» fikk bandet sin første hit. Ula-klassen. Ula-klassen er en klasse undervannsbåter (type 210) som blir brukt av Den norske marinen og som avløste Kobben-klassen, som tjente fra ca. 1964–2001. Båtene har dieselelektrisk framdrift, og har en offisiell operativ dykkedybde på 250 meter i fredstid. Det er imidlertid en kjensgjering at ubåtene kan gå langt dypere – kvalifisert gjetting sier 500 meter, i så tilfelle en svært stor operativ dybde for ubåter av denne størrelsen. De seks båtene er alle oppkalt etter tidligere båter av U-klassen. De er alle hjemmehørende på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen. Byggingen av Ula-båtene var en del av MDAP, og de er forventet å være i aktiv tjeneste til ut år 2020. Båtene dekker pennantnummer S 300 til S 305. Da de ble bygget, var de ment å brukes sammen med et antall rekondisjonerte Kobben-klasse-ubåter, men dette ble siden skrinlagt, og fartøyene i Kobben-klassen er solgt eller hugget opp. "For tekniske detaljer, se hver ubåts individuelle artikkel" Historikk. Ula-klassen var i utgangspunktet et felles prosjekt mellom den norske, delvis franske og tyske marine etter initiativ i 1972, men tyskerne trakk seg ut i 1978, og Norge fortsatte utviklingen. Frankrike produserte sidesonarene til ubåten, Norge stod for skrog og angrepssystemer mens Tyskland produserte angrepssonaren. Komponentene ble satt sammen hos Thyssen Nordseewerke i Emden, Tyskland. Da de ble satt inn i aktiv tjeneste, var Ula-båtene de eneste ubåtene i NATO som kunne angripe fiender kun ved hjelp av passive sensorer. Dette betyr at ubåtene ikke avhenger av aktive sensorer, som alarmerer fienden om deres posisjon. I perioden 1983–1992 ble det levert seks båter fra Thyssen Nordseewerke. Ytterligere to var mulig å produsere, men i stedet ble noen av båtene i Kobben-klassen rekondisjonert og oppdatert – og siden solgt eller hugget opp. På grunn av sine elektriske batterier og diesel-elektriske maskineri, er Ula-klassen blant de mest lydløse av verdens konvensjonelle ubåter, og de er meget enkle å manøvrere. Siden ubåtene er små, er de enda vanskeligere å oppdage for en eventuell fiende, og dette gjør dem også ideelle for operasjoner i trange og grunne kystområder.I den norske marinen ses Ula-klassen på som den mest kostnadseffektive og effektive av alle fartøyer. Fartøyenes dykkedybde er oppgitt til å være 200 meter. Strategi. Tro til sin tid ble Ula-klassen utviklet for operasjoner av den typen man forventet var nødvendige under den kalde krigen. Som diesel-elektriske båter var deres hovedoppgave maritimt forsvar av egen kyst, særlig i grunne vann. Under den kalde krigen var Ula-klassen ment å skulle overvåke fienden til havs og langs kysten, kunne sette inn kommandosoldater og torpedere og ødelegge viktige skipsmål. Ula-båtene er avhengig av snorkling, noe som gjør dem sårbare om fienden har overflateradar, som kan oppdage metallobjekter. Fordi radar ikke kan se gjennom terreng, er dype fjorder, mange øyer og lignende norsk natur ment å skulle utnyttes av båtene til å forbli uoppdaget. Operasjoner. Siden slutten av 2001 har flere Ula-båter tatt del i NATO-operasjonen Active Endeavour, som finner sted i Middelhavet. Ubåtenes oppgave er å innhente informasjon om skipstrafikken, og de har utmerket seg ved å være blant de mest effektive. Under operasjonen i det subtropiske klimaet ble et problem med kjølingssystemene oppdaget, og KNM «Ula» har fått en oppgradering som skal sørge for at temperaturene ikke blir for høye. Ytterligere to ubåter skal oppgraderes på liknende måte. Mellom 2006 og 2008 skal ubåtene gjennomgå oppgraderinger. Lockheed Vega Air Express. Lockheed Air Express ver den andre modellen som ble konstruert av Lockheed Aircraft Company etter at det ble grunnlagt i 1927. Flyet fløy første gang i april 1928. Air Express var bygget på det opprinnelige skroget til Vega, men vingen var hevet over skroget og montert på stativer «parasollvinge» og cockpit var flyttet bak vingen. Selv om flyet var forretningsmessing vellykket ble det bare bygget i syv eksemplarer. Det finnes ingen kjente Air Express bevart i dag. Hemmelighold. Hemmelighold innebærer å skjule informasjon. Det som blir holdt skjult, kalles "hemmeligheter". Hemmelighold er ofte omstridt. Mange mener at det i de fleste situasjoner ikke bør være noen hemmeligheter og at det er best hvis alle kjenner alle fakta. Beslektede begreper som konfidensialitet og privatliv regnes likevel ofte som verdifulle kvaliteter. Den engelske kvekeren William Penn skrev: «Det er viselig ikke å lete etter en hemmelighet; og ærlig ikke å avsløre en.» Naturlige og sosiologiske hemmelighter. Hemmelighold er innebygd i biologien. En grunn for seksuell reproduksjon og artsdannelse kan være å gjøre det mulig for medlemmer av en art å dele genetiske forbedringer uten at disse forbedringene blir tilgjengelige for konkurrentene. Dyr, inkludert mennesker (i noen tilfeller), skjule beliggenheten av deres hi eller rede fra rovdyr. Mennesker søker bevisst å tildekke sider ved seg selv fra andre grunnet skam, eller av frykt for avvisning, tap av aksept eller tap av ansettelse. På et dypere nivå prøver mennesker å skjule aspekter ved sitt eget selv som de ikke makter å integrere psykologisk i sin bevisste væren. Familier bevarer av og til «familiehemmeligheter», og bruker en konstruert fortelling, en dekkhistorie, som de har blitt enige om seg imellom, for å slippe å måtte snakke om ubehagelige emner som omhandler familien, enten innenfor familien eller med de som er utenfor familien. Enighet om å fortsette å bevare hemmeligheten påtvinges ofte den enkelte gjennom å fremkalle skam og ved å vise til familien «ære». Informasjonen kan til og med være noe trivielt, eller noe så uskyldig som en matoppskrift. Statshemmeligheter. Styresmakter prøver ofte å skjule informasjon fra andre stater eller sin egen befolkning. Slike statshemmeligheter kan inkludere utformingen av våpen, militære planer, diplomatiske forhandlingstaktikker og hemmeligheter ervervet med fordekte metoder fra andre (etterretningsvirksomhet). Et individ behøver en sikkerhetsklarering for å få adgang og andre beskyttelsesmetoder, slik som å oppbevare dokumentene i en safe, blir spesifisert. Få mennesker er uenige i at det er nødvendig å holde kritisk informasjon om utforming av kjernefysiske våpen hemmelig, men mange mener at hemmelighold i statsforvaltningen er for omfattende og for ofte brukt i politisk øyemed. Mange nasjoner har lover som forsøker å begrense hemmelighold i statsforvaltningen, slik som den amerikanske Freedom of Information Act og pressefrihetslover. Statlige funksjonærer lekker noen ganger informasjon som de egentlig skal holde hemmelig. ("For et nylig (2005) eksempel, se Plame-affæren i USA.") Selskapssikkerhet. Organisasjoner fra flernasjonale kommersielle selskaper til profittløse veldedige organisasjoner bevarer hemmeligheter for å bevare konkurransefortrinn, for å innfri juridiske pålegg, eller, i enkelte tilfeller, å skjule luguber adferd. Nye produkter som er under utvikling, unike produksjonsteknikker, eller ganske enkelte kundelister er typer informasjon som beskyttes gjennom lover om forretningshemmeligheter. Patentsystemet oppmuntrer oppfinnere til å offentliggjøre informasjon i bytte mot et tidsbegrenset monopol på bruken av den, selv om patentsøknader innledningsvis er hemmelige. Å holde sin strategi hemmelig er viktig i mange områder av spillteori. Hemmelige organisasjoner gjør bruk av hemmelighold som en måte å tiltrekke seg medlemmer gjennom å skape en følelse av viktighet. Hemmelighold er sentralt i organisert kriminalitet. Andre lover "pålegger" organisasjoner å holde visse opplysninger hemmelig, slik som medisinske persondata eller økonomiske rapporter som er under utarbeidelse (for å begrense innsidehandel). Europa har særlig strenge lover om database-sikkerhet for persondata. USA har til og med en egen lov som beskytter registre for videoutleie og -salg (18 USC 2710), visstnok vedtatt da medlemmer av kongressen innså at deres interesser for videofilm kunne komme til å bli politisk pinlig. Hemmeligholdsteknologi. Bevaring av hemmeligheter er et av målene for informasjonssikkerhet. Teknikker som benyttes inkluderer fysisk sikkerhet og kryptografi. Det siste avhenger av sikkerheten til kryptografiske nøkler. Mange tror at sikkerhetsteknologi kan være mer effektivt hvis teknologien selv ikke blir holdt hemmelig. ("Se" Full åpenhet, Kieckhoffs lov, Sikkerhet gjennom obskuritet.) Gjemming av informasjon er et utviklingsprinsipp innen mye av programvareutvikling. Det regnes som enklere å verifisere programvarestabilititet dersom man kan være sikker på at ulike deler av programmet bare får tilgang til bestemte deler av informasjonen. Farer ved hemmelighold. Overdrevet hemmelighold anføres ofte som en kilde til menneskelige konflikter. Man kan bli nødt til å lyve for å bevare en hemmelighet, som kan medføre psykologiske ettervirkninger. Alternativet, når man blir spurt om noe, unnlate å svare, kan antyde hva svaret er og kan derfor i noen tilfeller være en uegnet måte å bevare en hemmelighet. I tillegg kan man oppleve at den andre insisterer på at man besvarer spørsmålet. For nesten 2500 år siden skrev Sofokles, «Gjør ingenting skjult, for Tid ser og hører alle ting, og avslører alt.» Liste over byer i Panama. Dette er en liste over byer i Panama. Den klart største byregionen i Panama er hovedstadsregionen rundt Panama by med innbyggere (per 1. januar 2006), noe som betyr rundt 40 % av landets befolkning. Den følgende listen har med byer med over innbyggere. Folketellingene er fra 11. mai 1980, 13. mai 1990 og 15. mai 2000, i tillegg kommer et estimat for 1. januar 2006. Byene er listet etter provinsene de tilhører. Tall omfatter ikke forsteder. Eksterne lenker. Panama David (Panama). David er en by i sør-vest Panama og hovedstad i provinsen Chiriquí. Byen har en befolkning på 144,858 (2010). Det offisielle navnet på byen er "San Jose de David" og er Panamas tredje største urbane område, og er forbundet med resten av landet via lufthavnen Enrique Malek. Ukysset. "Ukysset" (originaltittel: "Never been kissed") er en filmkomedie regissert av Raja Gosnell, med Drew Barrymore, David Arquette, Michael Vartan, Molly Shannon, Leelee Sobieski, John C. Reilly, Jessica Alba og Garry Marshall i hovedrollene. Handling. I filmen spiller Barrymore Josie Geller, en tidligere taper på videregående som nå arbeider i "Chicago Sun-Times". Da hun skal skrive sin første store artikkel må hun immatrikuleres på en videregående skole, selv om hun er 25 år gammel. I begynnelsen faller hun tilbake i rollen som taper, men etter å ha fått hjelp fra sin bror, og med fordelen av å allerede ha erfaring fra videregående fra før, passer hun bedre og bedre inn. Avisen ønsker at hun skal få en gjeng pene, populære jenter til å stole på henne, slik at hun kan spionere på dem. Disse jentene er ikke særlig intelligente, og tolererer ikke smarte jenter med et gjennomsnittlig utseende. Som sidehandling utvikler Josie en romantisk forbindelse med Sam Coulson, en lærer ved skolen. Dette viser seg å være sensitivt, siden Coulson tror Josie er en elev ved skolen, og derfor gjør noe ulovlig ved å gå ut med henne. Stolthet og fordom. "Stolthet og fordom" (originaltittel "Pride and Prejudice") er en roman av Jane Austen. Den ble først utgitt i 1813 som hennes andre roman. Hun begynte å skrive på den i 1796. Hun skrev ferdig originalmanuskriptet i 1797 i Steventon, Hampshire, hvor hun bodde sammen med sine foreldre og søsken. Austen hadde opprinnelig kalt historien "First Impressions" (Førsteinntrykk), men den ble aldri utgitt med den tittelen; i stedet gjorde hun omfattende revisjoner i manuskriptet, gav det en ny tittel og publiserte det som "Pride and Prejudice". Historien følger hovedpersonen Elizabeth Bennet og hennes møte med manerer, oppdragelse, moral, utdanning og ekteskap i aristokratiske kretser i England, tidlig på 1800-tallet. Elisabeth er den nest eldste av fem døtre i en landsens overklassefamilie, bosatt utenfor byen Meryton i Hertfordshire, ikke langt fra London. Sammendrag. Romanen begynner med at Mr. Bingley, en velstående ung herre, leier Netherfield, en landeiendom i nærheten av familien Bennet. Han kommer til byen med sine verdensvante søster og sin gode venn, Mr. Darcy. Bingley blir godt mottatt, men Darcy blir oppfattet som overlegen. Bingley og Jane Bennet finner en god tone på tross av Mrs. Bennets innblanding og motstanden fra Bingleys søster, som mener at Jane hører hjemme lavere ned på den sosiale rangstigen. Elizabeth blir såret av at Darcy avviser henne under en lokal dansetilstelning, og hun betstemmer seg for å matche hans kjølighet med sitt eget vidd. Samtidig blir Elizabeth venner med Mr. Wickham, en militsoffiser og tidligere bekjent av Darcy. Wickham forteller henne at han er blitt urettferdig behandlet av Darcy. Elizabeth ser umiddelbart på disse opplysningene som enda en grunn til å hate Darcy. Ironisk nok, men ukjent for henne, kjenner Darcy seg gradvis dratt mot Elizabeth. Idet Bingley ser ut til å være nær ved å fri til Jane, forlater han Netherfield, og Jane sitter igjen forvirret og opprørt. Elizabeth er overbevist om at Bingleys søster i fellesskap med Darcy har blandet seg inn for å holde Jane og Bingley fra hverandre. Før Bingley drar kommer Mr. Collins, den mannlige slektningen som er arving til Longbourn på besøk til familien Bennet. Han er nylig blitt ordinert som prest, og han har fåttt den velstående Lady Catherine de Bourgh som sin velgjører. Selv om han delvis er blitt rådet av Lady Catherine til å besøke familien Bennet, har han også en annen grunn: han ønsker å finne seg en kone blant Bennet-søstrene. Mr. Bennet og Elizabeth fryder seg over hans pedantiske væremåte. Han velger umiddelbart Jane som sin utkårende, men da Mrs. Bennet nevner Janes interesse for Mr. Bingley, faller hans øyne på Elizabeth. Han frir til Elizabeth, som sier nei. Dette gjør hennes mor svært opprørt. Collins tar seg raskt inn igjen og frir til Elizabeths nære venn, Charlotte Lucas, som sier ja med det samme. Charlotte gifter seg med Mr. Collins, og hun ber Elizabeth komme på besøk. Om våren drar Elizabeth til Charlotte og Mr. Collins i Kent. Sognet der Mr. Collins er prest, ligger ved Rosings Park, den store eiendommen til Mr. Darcys tante, Lady Catherine de Bourgh. Elizabeth blir invitert dit ofte. Mr. Darcy besøker Lady Catherine, og han møter Elizabeth igjen. Hun får vite av Darcys fetter at det var Darcy som skilte Bingley og Jane. Ikke lenge etter innrømmer Darcy sin kjærlighet til Elizabeth og frir til henne. Elizabeth blir fornærmet av Darcys arrogante frieri, og sier nei til ham. Han spør hvorfor, og Elizabeth konfronterer ham med sabotasjen av Bingleys forhold til JAne og Wickhams beretning om tidligere hendelser. Darcy blir rystet av Elizabeths beskyldninger. Han skriver et brev til henne der han rettferdiggjør sine handlinger. Brevet avslører at Wickham raskt skuslet bort arven han fikk fra Darcys far, og deretter kom til Darcy og bad om mer støtte. Wickham ble sint fordi Darcy avslo dette. Som hevn og for å få tak i deler av Darcy-familiens formue forsøkte Wickham å forføre Darcys lillesøster Georgiana. Han lyktes nesten med å få henne til å rømme bort og gifte seg med ham, før han ble avslørt og stoppet. Darcy rettferdiggjør sine handlinger mot Bingley og Jane gjennom å ha observert at Jane ikke viste gjensidig interesse for Bingley, og Darcys mål hadde derfor vært å beskytte Bingley mot kjærlighetssorg. Darcy innrømmer at han var bekymret på grunn av den ufordelaktige forbindelsen til Elizabeths familie, spesielt hennes mor og villstyrige småsøstre. Etter å ha lest brevet begynner Elizabeth å stille spørsmål ved sin families oppførsel og Wickhams troverdighet. Hun konkluderer med at Wickham ikke er så pållitelig som hans gode manerer skulle tilsi, at Wickham har løyet til henne, og at hennes førsteinntrykk av Darcy kanskje ikke er helt riktig. Ikke lenge etter drar Elizabeth hjem. Noen måneder senere drar Elizabeth på en reise til Derbyshire sammen med sin tante og onkel. De besøker Pemberley, Darcys eiendom. Darcys husholderske, en gammel dame som har kjent Darcy siden han var barn, omtaler Darcy med smigrende ord. Darcy ankommer uventet Pemberley under besøket. Han er svært vennlig mot dem, og Elizabeth får et enda bedre inntrykk av ham. Darcy introduserer så Elizabeth for sin søster Georgiana. Han behandler hennes onkel og tante svært godt. Elizabeth og Darcys fornyede bekjentskap blir brått satt på vent da Elizabeth får brev om at hennes yngre søster Lydia har rømt sammen med Wickham. Til å begynne med tror Bennet-familien at Wickham og Lydia har rømt for å gifte seg, men det viser seg snart at Wickham ikke har planer om å gifte seg med Lydia. Lydias krumspring truer familiens rykte og Bennet-søstrenes omdømme. Elizabeth og tanten og onkelen hennes haster tilbake fra Derbyshire, og Elizabeth er overbevist om at Darcy vil unngå henne fra nå av. Snart, takket være Elizabeths onkel, blir Lydia og Wickham funnet, og de blir gift. Etterpå kommer Wickham og Lydia på besøk til Longbourn. Lydia skryter til Elizabeth, og hun avslører at Darcy var til stede under vielsen. Elizabeth blir overrasket, og sender brev til sin tante. Tanten forteller at det er Darcy som sørget både for å finne paret og få dem gift. Ikke lenge etter kommer Bingley og Darcy tilbake til området. Bingley frir til Jane, og denne nyheten fører til at det ryktes at Darcy vil fri til Elizabeth. Lady Catherine drar til Longbourn ene og alene for å konfrontere Elizabeth og kreve at hun aldri sier ja til et slikt frieri. Elizabeth nekter å bøye seg for Lady Catherines krav. Elizabeths standhaftighet kommer Darcy for øre, og han blir overbevist om at hun har skiftet mening om ham. Neste gang han er på besøk, frir han til henne. Elizabeth sier ja, og de to blir forlovet. De siste kapitlene i boken forteller om figurenes fremtid. Charles Martinet. Charles Martinet (født 17. september 1955 i San Jose i California) er en amerikansk skuespiller og stemmeskuespiller. Han har vært stemmen til Mario i en håndfull spill for Nintendo siden 1991. Han er også stemmen til Luigi, Wario Waluigi, Baby Mario og Baby Luigi. Gotcha! Gotcha! en er amerikansk actionkomedie fra 1985. Filmen handler om den smertefulle jomfruen Jonathan Moore (Edewards). Han er veterinærstudent og håpløs med damene. En ting han derimot håndterer bra er paintballspillet "Gotcha!". Et spill som foregår på hele universitetsområdet og består av å jakte på hverandre i smug og skyte utvalgte med maling. For å forbedre sitt håndlag med damer drar Jonathan på ferie til Europa med en venn. Der møter han den sexy og mystiske Sasha (Fiorentino), som viser seg å være en internasjonal spion. Plutselig befinner Jonathan seg i et ekte "Gotcha"-spill, hvor han er byttet! Følg Jonathan på hans spennede flukt fra KGB-agenter i denne humoristiske men gripende spennende komedien! Lockheed Vega. Lockheed Vega var en seks-seter høyvinget endekker bygget av Lockheed fra 1927. Det ble berømt på grunn av at det ble brukt av flere flygere som skulle sette rekorder; førstegangs- eller hastighetsflyvninger. Disse ble tiltrukket av flyet på grunn av den solide konstruksjonen, den smekre strømlinjeformen og dets lange rekkevidde. Blant disse var Amelia Earhart som ble den første kvinne som fløy solo over Atlanterhavet, og Wiley Post, som brukte det på sine jorden rundt-flyvninger. Det ble også brukt av Hubert Wilkins på den første flyvning over Polhavet fra Alaska til Spitsbergen. Historikk. Flyet var konstruert av John Northrop og Allan Lockheed. Northrop kom senere til å starte sin egen bedrift. Men flyet var først ment å skulle bygges for Lockheeds egen ruteflyvning. Den første modellen, Vega 1, var en fireseter. Passasjerene fikk tillit til flyet som var solid bygget, strømlinjeformet og hadde den seneste byggeteknikk ble brukt med selvbærende skrog av finerplater bygget over spanter av furu (monocoque konstruksjon) og innvendig forsterkede vinger cantilever vinge slik at alle utvendige stag og barduner, slike som var vanlig for datidens modeller, konstruksjoner som gav luftmotstand, var forsvunnet. Flyet ble utstyrt med den best tenkelige motor. Motoren som ble valgt, var en Wright Whirlwind, som utviklet 225 hestekrefter (168 kW). Senere varianter ble utstyrt med Pratt & Whitney R-1340 Skroget ble bygget i to halvdeler som ble limt sammen i kraftige presser. Den samme byggeteknikk ble tatt i bruk igjen under andre verdenskrig da britene bygde det kjente Mosquitoflyet. Lockheed Vega 5b i Smithsonian Den første Vega 1, som fikk navnet «Golden Eagle», fløy første gang i 1927. Flyet var for lite for et flyselskaps behov for ruteflyvning. Lockheed fikk derimot en rekke ordres fra private som kjøpe et fly til eget bruk. Modellen som ble videreutviklet i 1929 fikk navnet Vega 5. Dette ble utstyrt med Pratt & Whitney R-1340 Wasp-motor på 450 H/k (336 kW) noe som gav adgang til å installere ytterligere to seter og øke marsjfarten til 249 km/t med toppfart 266 km/t. Den nye seksseteren var imidlertid også for liten for datidens passasjertrafikk, og fortsatt var det det private marked som kjøpte flyet. Antall produserte fly er noe usikkert. Det er oppgitt varierende antall mellom 120 og 140. En Vega ble eksportert til Norge i 1936, LN-ABE. Eier var hvalfangstrederiet Bryde & Dahl A/S. Vega på museum. Både Wiley Posts «Winnie Mae» og Amelia Earharts Vega er utstilt ved National Air and Space Museum. Fire eller fem andre antas å eksistere. Absalon. Absalon (født 1128, død 21. mars 1201) var en politisk innflytelsesrik dansk biskop og erkebiskop. Han var født i Fjenneslev (Sjælland), døde i Sorø kloster, og ble begravet i Sorø klosterkirke. Han var fosterbror til Valdemar den store og bror til Esbern Snare. Absalon var av Hvide-slekten, hans foreldre var Asser Rig og Inge Eriksdatter. Liv. Absalon ble biskop i Roskilde i 1158, og erkebiskop i Lund i Sverige 1177. I denne egenskap utviklet han benediktinerklosteret i Sorø, som hans far hadde grunnlagt, til et velstående cistercienserkloster. I dag er klosterkirken den eneste delen av klosteret som er bevart intakt. I Sorø Akademi, som er bygd integrert i klosterbygningene, finnes rester av murverk fra klostertiden. Han fikk i 1167 landsbyen Hafn (senere København) av kongen. Der bygde han en borg på en holme ute i vannet. Rester av Absalons borg ligger fortsatt under Christiansborg. Det sies at Absalon også grunnla København, men dette er en myte. Absalon hjalp Valdemar den store med å innta vendernes Rügen (blant annet deres faste borg Arkona) og deler av Pommern i 1169. Han ble i 1177 erkebiskop i Lund etter Erkebiskop Eskil, og innledet med å kjempe for at den kanoniske rett ble etterlevd, men kom derfor snart i åpen konfrontasjon med folket i det østensundske Danmark. I 1180–1182 kuet han med velvillig bistand av skånelandske stormenn på det mest brutale vis de skånelandske bøndenes opprør mot hans politikk. Denne politikken innebar blant annet innføring av bispetiende. Etter at Knut VI ble konge i 1182 var Absalon i realiteten den som styrte Danmark. Absalons borg. Ruinene av Absalons borg med et bevart parti av krittstensringmuren i venstre side av bildet. «Absalons borg ved Havn» ble grunnlagt av biskop Absalon i 1166 eller 1167, der senere Københavns slott og Christiansborg slott kom til å ligge. Borgen ble i 1369 erobret og revet av Lybækkerne, men senere gjenreist i murstein. Borgen var viktig for utviklingen av byen København. Utgravninger foretatt i 1907 ved gjenoppføringen av Christiansborg slott har bragt mye informasjon både om den gamle borgens beliggenhet og dens konstruksjon. Det viste seg at det tett under steinbroen i den indre slottsgården, like utenfor hovedporten fra slottsplassen, fantes store bygningsrester, som med sikkerhet kunne fastslås å være deler av Absalons festning. Den har bestått av en stor, metertykk ringmur, satt sammen av et ytre og indre murskall. Det indre skallet var lagd av kamp- og krittstein, det ytre av pene, regelmessige krittsteinskvadere. Kvadrene, særlig på yttersiden, vitner om at borgen ble omhyggelig og solid konstruert. 38-40 meter av muren står den dag i dag, opp til ca. 2 meters høyde. Innenfor muren lå boligene i teglstein. Stein og byggemåte er lik den i "Valdemarsmuren" ved Dannevirke og andre teglstensbygninger fra tidlig middelalder. Et svært rektangulært mursteinstårn, litt yngre enn ringmuren, er trolig ikke planlagt sammen med denne, men sammenføyd ved senere ombygginger. I 1369 ble borgen inntatt og revet av Hanseatene, som var i krig med Valdemar IV Atterdag. Ruinene. Ruinene av Absalons borg ligger under Christiansborg slott, nærmere bestemt under slottsplassen. Ruinene ble gravet ut i 1917 og det har vært offentlig adgang til dem siden 1924. Israel Weapon Industries. Israel Weapon Industries (IWI) (tidligere: Israel Military Industries (IMI)) er en statseid israelsk våpen- og ammunisjonsprodusent. Selskapet produserer stort sett våpen og ammunisjon for israelsk politi og forsvar, men har også en betydelig kommersiell produksjon av lette våpen. IWI er mest kjent for å lage Uzi maskinpistoler. IWI produserer også den grovkalibrete Desert Eagle pistolen, samt Jericho 941. Stenderkampene. Stenderkampene var en politisk kamp mellom plebeierne og patrisierne i den tidlige romerske republikk, der plebeierne prøvde å oppnå politisk likeverdig status, noe de til slutt klarte med "Lex Hortensia" i 287 f.Kr., etter 200 hundre år med konflikter. Kampene. Den tradisjonelle beretningen, hvis hovedkilde er de første bøkene til Livius, forteller at patrisierne var aristokratene som tok over styringen i Roma etter at den siste kongen ble jaget fra byen, og republikken ble innført i 510/509 f.Kr.. Plebeierne var av den grunn den lavere klassen. Tidlig i republikkens historie var patrisierne en gruppe på omtrent 1000 rike menn med sine familier, mens plebeierne utgjorde flere titusen. Det var bare patrisierne som kunne holde magistrat, som for eksempel konsulatet, de religiøse stillingene og sitte i det romerske senatet. Patrisierne begynte imidlertid å misbruke sin maktstilling, ved for eksempel å selge plebeierske skyldnere som slaver. Patrisierne favoriserte sine egne over plebeierne i rettssaker og dominerte avgjørelsene til Centurieforsamlingen("Comitia Centuriata"). Som svar på tiltale grunnla plebeierne tribunatet, som skulle fungere som tillitsvalgt og beskytter av plebeierne mot patrisierne, og de grunnla Plebeierforsamlingen ("concilium plebis"), som til å begynne med kun var tilegnet plebeierne, men som etter 287 f.Kr. gjaldt for alle borgere. Plebeierne klarte å overtale patrisierne ved å bruke pressmidlet "Secessio plebis", som gikk ut på at de truet med å pakke sammen og forlate byen hvis de ikke fikk hva de ville. Patrisierne måtte til slutt gi etter, fordi de var sårt avhengige av plebeierne som arbeidskraft og soldater, da de utgjorde majoriteten av befolkningen i byen. En romersk ekspansjon på den italienske halvøya hadde ikke vært mulig uten plebeierne. I 449 f.Kr. kodifiserte decemviriene loven på de tolv tavlene, men i den ellevte loven stod det at giftermål mellom de to klassene var ulovlig, noe som skapte et enda skarpere skille mellom plebeierne og patrisierne. Denne loven ble opphevet i "Lex Canuleia" av 445 f.Kr.. I 367 f.Kr. ble det i "Lex Licinia Sextia" bestemt at det til enhver tid skulle være minst en plebeiersk konsul (av to). Like etter ble diktatoratet, censoratet og pretoratet også åpent for plebeierne. "Lex Hortensia". Den siste krisen i kampene kom i 287 f.Kr., da økonomisk lidende bønder fikk avvist sitt krav om gjeldslettelse i senatet. Et "secessio plebis"(plebeierne forlot byen) førte til at senatet valgte Quintus Hortensius den eldre til diktator. Han løste problemet på en måte som er oss ukjent. Det som imidlertid er sikkert er at han gjennomførte "Lex Hortensia", et lovforslag som likestilte bestemmelsene gjort i Plebeierforsamlingen ("concilium plebis") og Senatet. Selv om folk identifiserte seg som enten plebeier eller patrisier opp gjennom republikken og keisertiden, var det fra dette året ingen politisk forskjell mellom de to stendene. Nyere forskning. De tradisjonelle beretningene ble lenge sett på som fakta, men det foreligger en rekke problemer og uoverensstemmelser, og nesten alle element ved historien er kontroversiell i dag. Noen akademikere, som for eksempel Richard E. Mitchell, har hevdet at det ikke var konflikter i hele tatt, og at romerne i senrepublikken heller tolket hendelsene i fortiden som om de var sammenlignbare med klassekampene av deres egen tid. Hovedproblemet er at det ikke finnes noen samtidige beretninger om stenderkampene (dette kan kanskje forklares med gallerinvasjonen i 390 f.Kr., da mesteparten av kildematerialet ble ødelagt). Historikere som Polybius, som kanskje hadde møtt personer hvis besteforeldre hadde deltatt i klassekampene, nevner ikke kampene. De som beretter om kampene, som for eksempel Livius og Cicero, nevner fakta og diktning i samme kontekst, og nevner stadig at det ikke var noen fundamentale forandringer i den romerske konstitusjonen på nærmere 500 år. Frekhaug. Frekhaug er et tettsted og administrasjonssenteret i Meland kommune i Hordaland. Frekhaug ligger ved Salhusfjorden, på sørøstsiden av Holsnøy, og har innbyggere per 1. januar. Silverchair. Silverchair er et australsk rockeband. De har opplevd stor oppmerksomhet og anerkjennelse utenfor sitt eget hjemland. Etter å ha vunnet en lokal konkurranse i deres hjemland Australia, signerte straks de 15 år gamle medlemmene i Silverchair en platekontrakt med Murmur Records. Debutalbumet "Frogstomp" ble en stor kommersiell suksess i både USA, Europa og Australia. Silverchair har hatt flere #1 album på listene enn noe annet Australsk band i hjemlandet. Silverchair har også flest Aria-nominasjoner og -priser enn noe annet australsk band. Silverchair varierer mellom å spille grunge, tungrock, alternative rock, orkestrert rock, og poprock, akustisk, og har låter i alle disse sjangrene. Kinsarvik (tettsted). Kinsarvik er et tettsted og administrasjonssenteret i Ullensvang kommune i Hordaland. Tettstedet ligger på østsiden av Sørfjorden, ca. 40 km fra tettstedet Odda. Per 1. januar er det innbyggere i Kinsarvik. Statens kartverk har et kontor i Kinsarvik med ca. 50 ansatte. Kommunikasjon. Riksvei 13 går gjennom Kinsarvik, det er fergeforbindelse til Utne og Kvanndal. Før Vallaviktunnelen åpnet i 1985 og sammen med fergesambandet Bruravik-Brimnes tok over det meste av langtransporten, var Kinsarvik-Kvanndal det viktigste fergesambandet for trafikk som skulle over Hardangerfjorden før eller etter turen over Hardangervidda (Riksveg 7). Indologi. Indologi betegner det vitenskapelige studiet av Indias historie, språk og kulturer. Den moderne indologiske forskning tok til på slutten av 1700-tallet, ved grunnleggelsen av «The Asiatic Society of Bengal» (1784) ved William Jones. Andre pionerer var Charles Wilkins og Henry Thomas Colebrooke. Indologien hadde sin storhetstid på 1800-tallet, da særlig den tyske indologien spilte en banebrytende rolle. Reisende og misjonærer. De første europeerne som beskjeftiget seg med studiet av Indias kultur var reisende og misjonærer på 1600- og 1700-tallet. En av de første var den nederlandske misjonæren Abraham Rogerius, hvis "De Open-Deure tot het verborgen Heydendom" («Den åpne dør til den skjulte hedendom») utkom i 1651. Jesuittmisjonæren Johann Ernst Hanxleden, som virket på Malabarkysten, lærte seg indiske språk og skrev en utrykt sanskrit-grammatikk. Den viktigste av misjonærene var imidlertid Paolino de St. Bartholomeo, som skrev to sanskrit-grammatikker og flere avhandlinger og bøker, blant andre "Systema Bhramanicum" (1792). Engelskmennene i India. Samtidig var også engelskmennene i Det ostindiske kompanis kolonier begynt å interessere seg for indisk språk og litteratur. Generalguvernøren Warren Hastings selv ga støtet til dette, da han lot gamle indiske rettsbøker oversette til engelsk. Den første engelskmannen som lærte sanskrit var Charles Wilkins, som i 1785 utga en engelsk oversettelse av "Bhagavad gitā", den første direkte oversettelsen fra sanskrit til et europeisk språk. Viktigere var William Jones, som grunnla The Asiatic Society i Bengal og begynte å utgi sanskrit-verk på originalspråket. Det var også Jones som fastslo det språklige slektskapet mellom sanskrit og latin, gresk og de andre indoeuropeiske språkene. Arbeidet hans ble fortsatt av Henry Thomas Colebrooke og Alexander Hamilton. Indologien i Tyskland. De første engelske oversettelsene var raskt blitt oversatt til tysk. Georg Forsters oversettelse (1791) av Jones’ engelske oversettelse av Kālidāsas "Šakuntalā" begeistret for eksempel Goethe og Herder. De tyske romantikerne var begeistret for all fremmed litteratur og følte seg spesielt tiltrukket av India. Den som grunnla den vitenskapelige indologien i Tyskland var Friedrich Schlegel, som 1803–04 studerte under Alexander Hamilton i Paris. I 1808 utga han "Über die Sprache und Weisheit der Inder" («Om indernes språk og visdom»). Samtidig var broren August Wilhelm Schlegel den første som foresto tekstutgaver og oversettelser av verk på sanskrit i Tyskland. I 1818 ble han Tysklands første professor i sanskrit ved universitetet i Bonn. Studiet av sanskrit ble tatt opp av Franz Bopp, som grunnla den sammenlignende språkforskningen og utforsket indisk litteratur. Iranistikk. Iranistikk er en form for språkvitenskap og kulturvitenskap (kulturelle studier). Det er en tverrvitenskapelig forskningsretning, som innebærer forskning om Iran og de iranske folks språk, kultur og historie. Den som forsker innenfor dette feltet kalles en iranist. Til de iranske folk hører ikke bare persere, men også afghanere, tadsjiker, balutsjer, kurdere, pashtunere, ossetere etc. Iranistikken omfatter blant annet statene Iran, Afghanistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Termene iranistikk, iranologi, iranske studier og iranske språk brukes mer eller mindre synonymt i internasjonale sammenhenger. Blant de mest kjente forskere innen iranistikken er den amerikanske orientalisten Richard N. Frye, den britiske iranisten Mary Boyce og den russiske vitenskapsmannen og orienteksperten Vladimir Minorskij. Fra Iran må nevnes Ehsan Yarshater, medstifter og utgiver av Encyclopædia Iranica, og Zabihollah Safa, forfatter av et standardverk om persisk litteraturhistorie. I Norge utøves iranistikk ved Universitetet i Oslo. Blant berømte norske iranister kan Georg Morgenstierne og Finn Thiesen nevnes. Plebeierforsamlingen. Plebeierforsamlingen ("Concilium plebis") fungerte på samme måte som "comitia tributa", men med unntak av at de øvre klassene, patrisierne, ikke kunne delta. Til å begynne med kunne forsamlingen bare vedta lover som gjaldt plebeierne, men fra 287 f.Kr. gjaldt lovforslagene forsamlingen ga alle borgerne. Forsamlingen valgte også tribuner og plebeirske ediler. I senrepublikken ble forsamlingen øverste lovgiverorgan sammen med "comitia tributa" Sinologi. Sinologi ("Kinakunnskap"; forenklede kinesiske tegn: 汉学; tradisjonelle tegn: 漢學; pinyin: "Hàn Xué") er det vitenskapelige fagområde som omhandler kinesisk språk, historie, religion, og kultur i all sin bredde. "Sino-" er avledet fra det latinske "Sinae". Faget kan i snever forstand dateres tilbake til 1814, da det ble opprettet en egen lærestol for sinologi i Frankrike. Men også i mange århundreder tidligere fantes det en faglig kinaekspertise i Europa. Det er mulig å skjelne mellom "protosinologer" (kinaeksperter før 1814) og "sinologer" for å avgrense i forhold til det moderne universitetsfag. Et uttrykk i dagligtalen for sinologer er 中國通 ("Zhōngguótōng"), noe som på engelsk for det meste blir gjengitt med Old China Hand – men en «Old China Hand» er som regel ikke det samme som en vitenskapelig arbeidende sinolog. Protosinologien. I Kinas asiatiske nærområder begynte man tidlig med granskninger av Kina. I Japan ble sinologien kjent som "kangaku" (漢学; «Han-studier»). I Kina selv er studiet av Kina-relaterte emner kjent som "Guoxue" (国学/國學 «nasjonale studier»), og sinologi oversettes som "Hàn Xué". Noen vil mene at sinologien i Vesten må dateres så langt tilbake som til reisende som særlig Marco Polo (1254–1324) og Ibn Battuta (1304–1377) på 1200-tallet og 1300-tallet. Men de første systematisk og vitenskapelig arbeidende vestlige kinaeksperter var de katolske misjonærer som gjenopptok kristen misjon i Kina på 1500-tallet – et tidlig sentralt navn her er den italienske jesuitten Matteo Ricci (1552–1610). De nedla et omfattende arbeid i sine studier av kinesisk språk og kultur, og oversatte de kinesiske klassiske verker til latin. Den andre veien oversatte de vestlige klassiske og moderne verker, både av vitenskapelig og religiøs karakter, til kinesisk. Fra førsteutgaven av Du Haldes "Description géographique, historique, chronologique, politique et physique de l'empire de la Chine et de la Tartarie chinoise" Tidlig sinologisk forskning hadde som hovedinteresse å få oversikt over kinesisk kultur, filosofi og folketro for å finne ut hvordan felter av kompatibilitet mellom kristentro og kinesisk tanke, og utvikle adaptasjonsgrep. Ritestriden i Kina var en strid innen katolsk kinamisjon som hadde som viktig element uenighet blant misjonærene om rett forståelse av kinesiske riter og deres bakenforliggende verdier og religiøse forestillinger. En god stund var kinastudiene i praksis et eksklusivt vesteuropeisk og katolsk domene. Jesuittmisjonærenes brev om kinesiske forhold ble samlet og utgitt i en voksende bokserie som skulle komme opp i 32 bind i løpet av 1700-tallet, "Lettres édifiantes et curieuses, écrites des Missions étrangères, par quelques missionnaires de la Compagnie de Jésus". Den første protosinolog fra Øst-Europa ble Nicolae Milescu (1636–1708). Under Opplysningstiden ble det et tyngdepunkt for protosinologene å presentere kinesisk filosofi, etikk, rettssystem og estetikk for Vesten. Ofte var denne innsatsen uvitenskapelig og ufullstendig. Den ansporte imidlertid til en kinainteresse som gav seg utslag i chinoiserie og debatter som sammenlignet kinesisk og vestlige kulturer. Respekten for alt kinesisk var stor. Protosinologene fremstilte gjerne Kina som et høyt opplyst rike som kom svært bra fra sammenligninger med et Europa som man i samtiden mente akkurat hadde kjempet seg fri fra middelaldersk mørke. I Frankrike publiserte pater Jean-Baptiste Du Halde S.J. (1674–1743), som selv aldri hadde besøkt Kina, i 1725 "Description géographique, historique, chronologique, politique et physique de l'empire de la Chine et de la Tartarie chinoise" i fire bind med karter, som for det meste bygde på brever tilsendt fra jesuitter som misjonerte i Kina. Verket ble raskt oversatt til fire andre europeiske språk. Blant de europeere som interesserte seg sterkt for Kina var Voltaire (1694–1778), som skrev skuespillet "L'orphelin de la Chine" inspirert av "Den foreldreløse av huset Zhao", Gottfried Leibniz (1646–1716) som stod i hyppig kontakt med figuristene og andre jesuitter i Kina og publiserte sitt berømte "Novissima Sinica" i 1697, og Giambattista Vico (1668–1744). I 1732 opprettet en hjemvendt kinamisjonær fra Kongedømmet Napoli, Propaganda Fide-presten Matteo Ripa (1692–1746), den første sinologisk orienterte skole i Europa: "Kollegiet av Den hellige Familie". Dette ble begynnelsen på "Collegio de' Cinesi" (Det kinesiske kollegium) i Napoli, som ble approbert av pave Klemens XII den 7. april 1732. Fader Ripa hadde virket ved det kinesiske hoff som maler og koppergravør for Kangxi-keiseren fra 1711 til 1723. Ripa returnerte til Napoli fra Kina med fire unge kinesere som alle kunne undervise i sitt morsmål og ble satt inn som lærere ved ovennevnte institutt godkjent av pave Klemens XII for å undervise vordende kinamisjonærer. Med tiden er det blitt til Università degli studi di Napoli L'Orientale. I 1795 ble "École des Langues orientales Vivantes" opprettet i Paris. Sinologien fra 1814. I 1814 ble det opprettet en lærestol i kinesisk og mandsjuisk ved Collège de France. Jean-Pierre Abel-Rémusat (1788–1832), som hadde lært seg selv kinesisk, ble den første på denne post og dermed formelt den første professor i kinesisk i Europa. På den tid hadde den første russiske sinolog, den russisk-ortodokse abbed Nikita Bitsjurin (1777–1853), bodd i Beijing i ti år. Da og etter hjemkomsten oversatte han mange gamle kinesiske dokumenter som tidligere hadde vært ukjente for europeerne. Hans forfatterskap innen kinesisk og mongolsk historie ble etterhvert meget omfattende, og det gikk også inn på områdenes geografi, landbruk, religion og statistikk. I 1837 åpnet han den første språkskole for kinesisk i Den russiske rike. Abel-Rémusats motstykker i England og Tyskland var Samuel Kidd (1797–1843) og Wilhelm Schott (1807–1889), skjønt den første sinologer av betydelig format i sekulære institusjoners tjeneste i de to landene var James Legge (1815–1897), hjemvendt protestantisk misjonær) og Hans Georg Conon von der Gabelentz (1840–1893). Kinakunnskap ble etterhvert mer og mer interessant for handelsfolk og for politiske myndigheter, og en rekke kinakjennere fikk da stor politisk innflytelse som rådgivere, enten de var formelt tilknyttet utenrikstjenestene eller ikke. En som har forsket meget på dette er amerikaneren John K. Fairbank (1907–1991). Sekulære forskere skulle gradvis bli mer tallrike og dominerende enn misjonærene, og under 1900-tallet styrket faget sinologi sin stilling betraktelig på vestlige universiteter. Under den kalde krigen kritiserte den belgiske sinologen Simon Leys (født 1935) heftig kinakjennere på politiske ytterfløyer for å la sine politiske agendaer overskygge og i stor grad devaluere kvaliteten av deres faglige analyser. En av de spesialister som han særlig gikk ut mot, var Alain Peyrefitte. Hemmelig politi. Hemmelig politi (noen ganger politisk politi'") er politi-organisasjoner som virker i hemmelighet i nasjonens tjeneste for å opprettholde statens sikkerhet mot indre trusler mot staten. Hemmelige politistyrker assosieres gjerne med totalitære regimer fordi deres tjenester ikke er åpne for innsyn fra publikum. Deres hovedfunksjon er å opprettholde statens politiske makt framfor å håndheve lovene, og de har ofte blitt brukt som et instrument for politisk undertrykking. En stat med et betydelig nivå av hemmelig politiaktivitet blir gjerne omtalt som en politistat. Hemmelige politistyrker kan holdes opp mot nasjonale sikkerhetstjenester som man finner i moderne liberale demokratiske stater som i regelen reguleres av det offentlige og må rapportere om sin virksomhet samt andre tiltak som stiller dem ansvarlige overfor det øvrige samfunn ("accountability"). Slike byråer blir likevel noen ganger nedsettende omtalt som «hemmelig politi». Organisasjoner med rolle og funksjon som en hemmelig politistyrke kar eksistert opp igjennom historien, enten de har hatt politifunksjoner eller ikke, og uansett om de har blitt betegnet som «hemmelige» eller ei. Metoder og historie. Hemmelige politistyrker i diktaturer og totalitære stater bruker vanligvis vold og terrortiltak for å undertrykke politisk opposisjon og politiske avvikere og kan benytte dødsskvadroner for å utføre attentater og «forsvinninger». Øst-Tysklands hemmelige politi, "Ministerium für Staatssicherheit" eller Stasi, blir regnet som et av historiens mest formidable eksempler. Dette kan også skje i stater som beskriver seg som «demokratiske». Det finnes naturligvis ulike varianter av demokratier, og i tider med unntakstilstand eller krig kan et demokrati etter loven innvilge sine politi- og sikkerhetstjenester ytterligere og generelle fullmakter som, i etterpåklokskapens lys, kan smake av «hemmelig politi». Kallenavn. I Titos Jugoslavia var slangnavnet på en hemmelig politimann en ‘historiker’. Kontroverser omkring navnet. Hvilke statlige tjenester som med rette skal klassifiseres eller karakteriseres (helt eller delvis) som «hemmelig politi» er gjenstand for opphetet debatt, og det blir regnet for å være en nedsettende frase i demokratiske og til og med i kvasi-demokratiske samfunn. Enkelte ville for eksempel inkludere CIA og MI6 under samlebetegnelsen «hemmelig politi», mens andre fastholder at organisasjoner som er opptatt med etterretningsvirksomhet i fremmede land og overvåkning ikke er «politi» overhodet. En annen debatt omhandler hvorvidt FBI og United States Secret Service, for eksempel, med rette kan benevnes «hemmelig politi» ettersom aktiviteter som telefonavlytting og det som kritikere omtaler som «inntrengning i private hjem» er sanksjonert (i tillegg til Secret Service sin erkjente praksis med å søke å få innlagt folk som er en trussel eller påstått trussel mot «beskyttelsesobjekter» (personer) i psykiatriske sykehus selv om det ikke hevdes at de er mentalt syke). På motsatt hold framholdes det at slike organisasjoner ikke involverer seg i undertrykking, tortur og summariske henrettelser slik det er karakteristisk blant andre «hemmelig politi»-organisasjoner. Det er imidlertid enkelte beskyldninger, primært fra mer marginale organisasjoner men av og til også fra mer etablerte organisasjoner, at disse byråene har gjennomført enkelte aktiviteter av det slaget, om enn i mindre utstrekning enn andre «hemmelig politi»-organisasjoner. I den senere tid har FBIs bruk og forsøk på utvidelse av bruken av såkalte «administrative stevninger» (se National Security Letter) også ført til en økning av denne kritikken fra visse hold. Et vesentlig aspekt av diskusjonen er hvorvidt begrepet «hemmelig politi» antyder undertrykkelse eller bare en utbredt anvendelse av taktikker som gjør synligheten lav. De mest omfattende beskyldningene om at FBI utgjorde et hemmelig politi kom i under Vietnamkrigen da organisasjonen infiltrerte og forsøkte å undergrave politiske organisasjoner man anså farlige i henhold til COINTELPRO-direktivet. Hemmelig politi i litteraturen. Konseptet "hemmelig politi" er også populært innen skjønnlitteraturen, der slike organisasjoner ofte får sin mest ekstreme framstilling. Det kanskje mest berømte eksemplet er tankepolitiet i George Orwells berømte roman "1984". I den verden benyttet tankepolitiet psykologi og nærmest allestedsnærværende overvåkning for å finne og eliminere medlemmer av samfunnet som har selv "tanker" som utfordrer de regjerende myndigheter. I Løven, Heksa og Klesskapet av C.S. Lewis benytter den hvite heksa hemmelig politi. Disse fryktede individene er sadistiske snakkende ulver og lederen deres heter Maugrim. Norges Hypotekbank. Norges Hypotekbank ("Kongeriget Norges Hypotekbank") var en norsk statlig bank, opprettet ved lov av 18. september 1851. Dens formål var å opphjelpe næringene, først og fremst jordbruket, gjennom å gi billige amortiseringslån mot pant i fast eiendom. Bankens hovedsete lå i Kristiania, og ble ledet av en direksjon på tre medlemmer; to skulle velges av Stortinget, én av kongen. Ved kongelig resolusjon av 19. november 1881 ble det besluttet å opprette distriktskontorer av banken i Bergen, Trondheim og Tromsø. Bankens grunnfond var opprinnelig 2 mill. kr., og utgjorde 1905 19.500.000 kr. med et reservefond på 1 000 000 kr. Banken gikk inn i Statens Landbruksbank i 1965. Statens Landbruksbank. Statens Landbruksbank var en norsk statlig bank som lånte ut penger til investeringer i landbruket mot pant i fast eiendom. Den ble opprettet 5. februar 1965, som en sammenslåing av Norges Hypotekbank, Norges Småbruks- og Bustadsbank og Driftskredittkassen for jordbruket. Dens oppgaver ble fra 1. januar 2000 overtatt av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og Statens landbruksforvaltning. Sandy Lyle. Alexander Walter Barr Lyle, best kjent som Sandy Lyle'", (født 9. februar 1958) er en britisk golfspiller som representerer Wales. Lyle var en av «De fem store» europeiske golfspillerne, alle født innenfor et tidsrom på 12 måneder fra hverandre, og som alle vant "major"-turneringer og gjorde Europa konkurransedyktig mot USA i Ryder Cup. (De andre var Seve Ballesteros, Nick Faldo, Ian Woosnam og Bernhard Langer.) Lyle ble introdusert for golfsporten av sin far, Alex. Han begynte å spille med miniatyrkøller i en alder av tre år. Som amatør vant han English Amateur Stroke Play Championship i 1975 og 1977. Han deltok på det britiske laget i Walker Cup. I 1977 ble han profesjonell og han ble skotsk nasjonalhelt da han vant "major"-turneringen The Open Championship i 1985, den første britiske seieren i dette mesterskapet siden Tony Jacklin i 1969. Lyle var med på det europeiske Ryder Cup-laget fem ganger mellom 1979 og 1987, blant annet det laget som slo USA på Belfry høsten 1985. Han var dessuten med i samtlige Dunhill Cup-finaler mellom 1985 og 1990. For mange golfinteresserte er han kjent for sitt bunkerslag på det 18. hullet på sisterunden i The Masters Tournament i 1988 da han ble den første briten noensinne til å vinne denne turneringen. Dette året vant han også World Match Play Championship etter å ha tapt finalen flere ganger tidligere. Lyle vant Europatourens pengeliste i 1979, 1980 og 1985. Han endte blant de ti beste ni ganger mellom 1979 og 1992. Han var også medlem av den amerikanske PGA-touren i mange år og endte på 17. plass på pengelisten i 1988. I 1989 mistet Lyle formen og, med unntak av et godt år på Europatouren i 1992, da han ble nummer 8 på pengelisten, har han ikke hatt særlig suksess siden da. Hans storhetstid tok slutt i begynnelsen av 30-årsalderen, hvilket er usedvanlig tidlig for en profesjonell golfspiller. Erlend Holm. Erlend Holm (født 17. mai 1983) var tidligere midtbanespiller i fotball på AaFK. Han er nå spillende trener for Vigra IL. Holm, Erlend Holm, Erlend Holm, Erlend Hal Sutton. Hal Sutton (født 28. april 1958) er en amerikansk golfspiller. Sutton er født i Shreveport i Louisiana og var en lovende golfspiller mens han studerte ved Centenary College of Louisiana; han ble utnevnt til årets collegegolfer av "Golf Magazine" i 1980. Han etablerte seg som en av de lovende, unge stjernene på PGA-touren på begynnelsen av 1980-tallet, blant annet med en seier i "major"-turneringen PGA Championship i 1983. Etter dette mistet han imidlertid toppformen og gikk fra 1986 til 1995 uten en eneste seier på touren. Mot slutten var han nær ved å miste spilleretten på touren, men beholdt den ved å bruke en engangsdispensasjon for de 50 spillerne som har vunnet mest penger på PGA-touren i karrieren. Fra 1998 til 2001 var toppformen tilbake, og i 2001 gjorde han en av sine beste sesonger da han klarte cutten i 22 av 26 turneringer og vant Shell Houston Open. Sutton ble valgt til kaptein for det amerikanske laget i Ryder Cup i 2004. Konkurransen, som gikk på Oakland Hills Country Club, ble vunnet av det europeiske laget med 18½–9½. Sutton fikk kritikk for sin innsats som kaptein, spesielt beslutningen om å la Tiger Woods spille i par med Phil Mickelson på den første dagen. Lill-Kristin Sæther. Lill-Kristin Sæther (født 7. oktober 1983 i Lørenskog) er en norsk golfspiller fra Losby Golfklubb. Hun ble profesjonell i 2004. Samme år ble hun nummer åtte i kvalifiseringen til Ladies European Tour i 2005, og der ble hennes beste resultat en 45. plass i Samsung Ladies Masters. Totalt tjente hun € 2 478, og ble nr. 125 på "Order of Merit". Dermed greide hun ikke å beholde fulle spillerettigheter i 2006, men har allikevel fått delta i enkelte turneringer. Hun er en del av Norges Golfforbunds satsing Challenge-laget. Eksterne lenker. Sæther, Lill-Kristin Sæther, Lill-Kristin Winged Foot Golf Club. Winged Foot Golf Club er en golfbane med 36 hull beliggende i Mamaroneck i New York. Banen er tegnet av A.W. Tillinghast, en berømt banearkitekt som også har tegnet Baltusrol og Bethpage Black. Winged Foot består av to 18-hullsbaner; West Course og East Course. I 2005 rangerte tidsskriftet "Golf Digest" West Course som den 8. beste banen i USA, og East Course som den 34. beste. Claude Harmon var pro på Winged Foot da han vant The Masters i 1948. Han er den siste klubbproen til å vinne en "major"-turnering. Voskhod-programmet. Voskhod-programmet (russisk: Восход, norsk oversettelse: soloppgang) var et sovjetisk romprogram. Programmet etterfulgte Vostok-programmet, og innebær en viss gjenbruk av komponenter fra det programmet sine kansellerte ferder. Mens Vostok-programmet var rettet mot å forstå effektene av å reise i rommet, samt vektløshetens virkning på menneskekroppen, ble de to bemannede ferdene i Voskhod-programmet rettet mer mot spektakulære "Først"-hendelser, eller PR-stunts. Selv om programmet oppnådde den aller første romvandringen (EVA) i romfartshistorien, ble det å slå USA med å plassere flere mennesker i et romskip det alt overskyggende motiv for programmet. Da begge dissene målene ble oppnådd, ble programmet avsluttet før tiden, på grunn av endringer i det Sovjetiske ledelsen. Sovjet rettet da sitt fokus mot Sojuz-programmet. Voskhod 1 and 2 spacecraft Sitteplassering for Vostok, Voskhod 1, Voskhod 2. Vostok, Voskhod 1 and 2 crew seating Fall Out Boy. Fall Out BoyFall Out Boy er et amerikansk pop punk band fra Chicago, Illinois, USA. Musikken deres kan beskrives som alternativ emosjonell rock/pop punk. Bandet består av Patrick Stump på gitar og som vokalist, Pete Wentz på bass og back-up vokal, Joe Trohman på gitar, og Andy Hurley på trommer. De tok navnet "Fall Out Boy" da de spurte publikum under deres andre konsert hva de burde kalle seg, og en ropte "Fallout Boy", Radioactive Man sin kompanjong på den animerte tv-serien The Simpsons. De forstod ikke "The Simpsons"-referansen før senere, og stavet det i stedet "Fall Out Boy". 2002-2004: Begynnelsen og utviklingen. I 2002 slapp de EP-en Split EP sammen med Project Rocket, på Uprising Records. Bandets første album, Fall Out Boy's Evening Out With Your Girlfriend, også det på Uprising Records, ble sluppet i 2003. Senere samme år, slapp de sitt andre hele album, Take This To Your Grave, da på Fueled By Ramen. Take This To Your Grave solgte til gull i USA, og var starten på den kommersielle suksessen. Dette førte til at de senere på året flyttet de til et større plateselskap, Island Records. I 2004 lanserte de den akustiske EP-en My Heart Will Always Be the B-Side to My Tongue, som kom sammen med en DVD. Formålet med lanseringen var blant annet å vise at gutta ikke trenger elektriske gitarer for å lage god musikk, og for å lukke munnen på alle kritikerne som hevder at dagens punk/emo-band ikke kan lage musikk, men bare meningsløs støy. EP-en inneholder blant annet akustiske versjoner av Nobody Puts Baby In The Corner og Grand Theft Autumn/Where Is Your Boy. 2005-2006: Kommersiell suksess med "From Under The Cork Tree". Bandets eksistens ble i 2005 truet da bassist, låtskriver og bandets frontfigur, Pete Wentz, tok en overdose av stoffet Atvian i det som var et selvmordsforsøk. Sangen I've Got A Dark Alley And A Bad Idea That Says You Should Shut Your Mouth (Summer Song), fra albumet From Under the Cork Tree, omhandler nettopp dette. Fordi denne sangen er så personlig som den er, har bandet uttalt at de aldri kommer til å spille sangen live igjen. I 2005 ga de ut From Under The Cork Tree. Albumet solgte over 70 000 kopier første uka, debuterte på nummer 9 på Billboardlista, og solgte straks til dobbel platina. Den første singelen av plata, Sugar We're Goin' Down, gikk til nummer en på MTV TRL, og nummer 8 på Billboard Hot 100. Videoen, som handler om en gutt med reinsdyrhorn, vant også MTV2 Award på MTV Video Music Awards i 2005. Fall Out Boy ble også nominert til "Best New Artist" på Grammy 2006. I perioden rundt From Under The Cork Tree fikk bandet muligheten til å vise seg frem for hele USA da de i flere episoder av den amerikanske ungdomsserien One Tree Hill fikk spilt musikken sin, og i to episoder fremfører bandet også noen sanger live. Frontfigur Pete Wentz var også medvirkende i en hel episode i seriens tredje sesong, da han og en av seriens rollefigurer, Peyton Sawyer spilt av Hilarie Burton, var iferd med å bli kjærester. 2007: "Infinity on High". Nylig er bandets fjerde album annonsert. Infinity on High er tittelen på albumet som er i butikkene i Europa 5. februar 2007 og i USA 6. februar 2007. To sanger fra albumet er allerede hyppig spilt blant annet på radio, MTV og bandets MySpace-side. This Ain't a Scene, It's an Arms Race og Carpal Tunnel of Love er navnet på disse to sangene. I forbindelse med lanseringen av det nye albumet, dro Fall Out Boy på en kort Europa-turné. Norge fikk ikke besøk av bandet, men det fikk Stockholm Arena i Stockholm, Sverige 20. mars 2007 og Vega i København, Danmark 21. mars 2007. I tillegg ble det holdt flere konserter i Tyskland og England, samt opptredener i Nederland og Frankrike. Lunner (tettsted). Lunner er et sted i Lunner kommune på Hadeland. Stedet ligger ved Gjøvikbanen, noen kilometer nord for kommunesenteret Roa. Lunner er en del av tettstedet Lunner. Andrijan Nikolajev. Nikolajev avbildet på et rumensk frimerke Andrijan Grigorjevitsj Nikolajev (russisk Андриян Григорьевич Николаев, født 5. september 1929 i Sjorsjely i Tsjuvasjia i Russland, død 3. juli 2004 i Tsjeboksary) var en sovjetisk kosmonaut. 3. november 1963 giftet Nikolajev seg med Valentina Teresjkova, kosmonauten ombord på Vostok 6. De fikk en datter, Elena Andrionova (i dag lege, den første person der begge foreldrene har vært i verdensrommet), før ekteskapet brøt sammen. De ble ikke skilt offisielt før i 1982. Romferder. Ved begge sine ferder satte Nikolajev rekord for langvarig opphold i verdensrommet. Nikolajev ble den første som lagde en tv-sending fra verdensrommet ifm Vostok 3, og på samme ferd ble han del av det første nære møtet (med Vostok 4) mellom to romskip. Mamaroneck. Mamaroneck er en kommune i Westchester County i den amerikanske delstaten New York. Ved folketellingen i 2000 var det 28 967 innbyggere i Mamaroneck. Mamaroneck ble kjøpt fra indianerhøvdingen Wappaquewam og hans bror Manhatahan av en engelskmann ved navn John Richbell i 1660. Under USAs uavhengighetskrig i 1776 ble den britiske lojalisten William Lounsbury angrepet og drept av en gruppe revolusjonære ledet av John Flood. Flere andre skuddvekslinger inntraff dette året mellom lojalister og revolusjonære. Blant de berømte historiske personer som bodde i Mamaroneck var biskop William Heathcote DeLancey og romanforfatteren James Fenimore Cooper. Det var i Mamaroneck at Cooper skrev sin første roman, "Precaution". Kunstneren Norman Rockwell gikk på skole i Mamaroneck og donerte et av sine malerier til Mamaroneck High School. I 1910 ble golfbanen Winged Foot Golf Club anlagt. Liste over innsjøer i Oppland. Liste over innsjøer i Oppland er innsjøer som helt eller delvis ligger innenfor grensene til Oppland fylke. Oppland Magnus Matningsdal. Magnus Arvid Matningsdal (født 29. september 1951 i Hå i Rogaland) er dommer i Norges Høyesterett. Han ble uteksaminert cand. jur. fra Det juridiske fakultet i Bergen høsten 1976. Han ble lic. jur. i 1982 på avhandlingen "Promillekjøring og etterfølgende alkoholnytelse" og dr. juris i 1986 på avhandlingen "Inndragning". Han var professor ved Universitetet i Bergen fra 1987 til 1989 og deretter professor II frem til 1997. Han var dommer ved Jæren sorenskriverembete fra 1989 til 1996 og førstelagmann i Gulating lagmannsrett fra 1996 til 1997. Ved fakultetet i Bergen har han innehatt flere verv, og han driver i dag undervisning i strafferett og straffeprosess. Matningsdal tiltrådte som dommer i Høyesterett 11. august 1997, og tok første dissens allerede få dager senere. Siden den tid har han fremstått som en av de strengeste dommerne i Høyesterett i straffeutmålingssaker. Forfatterskap. Han har også et betydelig forfatterskap, hovedsakelig innen strafferett og straffeprosess. Blant disse er en videreføring av Johs. Andenæs' standardverk innen strafferett, "Alminnelig strafferett" (sammen med Georg Fredrik Rieber-Mohn). Han er også medredaktør og bidragsyter til "Straffelovkommentaren", et trebindsverk med omfattende kommentarer til samtlige bestemmelser i straffeloven. Som medlem av Straffelovkommisjonen (som har utbarbeidet forslag til ny straffelov) var han med på å legge frem utredningene NOU 1989:11 "Straffansvar for foretak" og NOU 1992:23 "Ny straffelov – alminnelige bestemmelser". Han var også medlem av Inndragningsutvalget som la frem utredningen NOU 1996:21 "Mer effektiv inndragning av vinning". Fritz Moen saken. Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne Matningsdal, Karin Maria Bruzelius og Eilert Stang Lund i 2006. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de tre hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomité på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for riksrett i etterkant av justismordet. Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komiteen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak. Uro (film). "Uro" er en norsk actionthriller- og dramafilm fra 2006 med Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp i hovedrollene. Filmen hadde premiere på Filmfestivalen i Cannes 22. mai 2006 som en del av programmet Un certain regard og er spillefilmdebutfilmen til regissør Stefan Faldbakken, sønn av forfatter Knut Faldbakken. Stefan Faldbakken er født i England, men familien Faldbakken bosatte seg på Hamar da Stefan var 3 år gammel. Manuset er skrevet av Faldbakken selv i samarbeid med Harald Rosenløw Eeg med fotograf John Andreas Andersen og produsent Christian Fredrik Martin og Asle Vatn. Stefan Faldbakken har vunnet European Grand Prix for "Anolit" i 2002 ved Best European Short Film Festival og City of Melbourne Award for "Kosmonaut" i 2001 ved Melbourne International Film Festival. Faldbakken har skrevet og regissert to kortfilmer: Kosmonaut og Anolit. Han var produsent og assisterende regissør for kortfilmen "Stora och små mirakel", som ble nominert til Oscar (Best Short Film, Live Action). Uro hadde premiere på norske kinoer 25. august 2006 med 15 års aldersgrense. Handling. Hans Petter har bakgrunn som kriminell, men vender ryggen til fortiden ved å starte som undercover-politibetjent i Uro-patruljen. Under et rutineoppdrag møter han den gamle venninnen Mette som kjenner hans bakgrunn og vet mer om han selv enn han liker. HP er god i jobben sin, men går for langt i sine handlinger. Til tross for at han har lagt lokk på fortiden, må han åpne det til stadighet for å gjøre det bra i jobben og gli inn i det kriminelle miljøet han etterforsker. Han misbruker tilliten til Mette for å infiltrere miljøet og gjøre seg til kompis med Marco, som er en viktig brikke i spillet. Etterhvert synker han for dypt inn i narkotikamiljøet i et forsøk på å gjøre det som er riktig og befinner seg mellom to virkeligheter på begge sider av loven. HP tar saken i egne hender, men snart er hans eget og kollegenes liv i stor fare, og fortiden det eneste igjen å returnere til. Sjanger. For regissør Stefan Faldbakken var det uaktuelt å lage en ren sjangerfilm, men sjangermessig handler det om en politimann som går over streken. En illojal fyr som gjør bot for seg til slutt hvor Faldbakken trekker fram Donnie Brasco som spenningens forbilde som lever som en politimann, men bedrar alle rundt seg. HP blir stående i en lojalitetskonflikt mellom skurkene og politiet med en sterk vilje, men en sort/hvit tenking. Her er inspirasjonen hentet fra "American History X" og "The Beliver", i følge Faldbakken. (Dette uttaler Faldbakken under intervjuet på DVD-utgaven med ekstramateriell.) I Uro bekreftes den "skikkelige" detektiven, i dette tilfellet Hans Petter, ved at han behersker sin tilværelse på en annen måte enn tidligere mot slutten av filmen. Om filmen. Filmtittelen Uro har en tvetydig betydning hvor det referes både til at hovedpersonen jobber i narkoavdelingen i Uro, og den indre uro karakteren bærer på. Faldbakken ønsket å lage en film som lå så tett opp til virkeligheten som mulig og kombinerte stilen mellom dokumentar og fiksjon, som skulle gjøre det hele mer realistisk. Opptakssteder i Oslo som Skippergata, Drammensveien og glattcelle er forsøkt skildret så objektivt som mulig. I arbeidet med å gjøre det hele mest mulig troverdig deltok Faldbakken i utrykninger med politiet i Oslo. Filmen ble dermed til i nært samarbeid med den virkelige uropatruljen. Filmteamet gikk vakter sammen med dem, og opplevde dopmiljøet på nært hold. Filmen er tatt opp blant annet i belastede miljøer med narkomane som statister. Faldbakken sier under et intervju på DVD-utgaven at ambisjonen med filmen og karakteren Hans Petter var å skildre en usympatisk karakter som går alt for langt i sine handlinger, men som oppdager seg selv ved nettopp dette. Faldbakken kaller HP en borderlinekarakter. Nicolai Cleve Broch uttalte dette under et intervju til Bergens Tidende om karakteren HP: «Jeg har prøvd å forstå hans syn på omverdenen. Han handler ut fra hva han anser som rett og galt, og slik sett er han en fundamentalist. Han drives av selvhat og har overhodet ikke respekt for dem han jobber mot, de som er kommet skeivt ut i livet». I Uro brukes det en dysterhet i fargetoner og mye håndholdt kamera som gir dokumentarstilen Faldbakken ønsket å få frem. Det grå lyset og fotograf John Andreas Andersens tette bilder gir en realistisk refleksjon av Uro-patruljen i konfrontasjon med bakmenn og brukere i det mørke dopingmiljøet. Uro er ikke ulik filmen Uno fra 2004 hvor rollelisten også er ganske lik med Nicolai Cleve Broch og Bjørn Floberg blant hovedkarakterene og med Oslo som opptakssted. Mottakelse. Uro var en av 21 norske filmpremierer i 2006 og hadde 176 626 tilskuere på norske kinoer. I løpet av åpningshelgen 25.-27. august i Oslo ble filmen sett av 7676 mennesker. Filmen gikk dermed rett inn på førsteplassen som hovedstadens mest sette. Etter å ha blitt vist i Cannes 2006 er Uro solgt til syv andre land. Etter visningen i Cannes var kritikkene noe blandet og spesielt oppbyggingen og kvaliteten ble negativt kritisert. Uro ble ikke klippet om etter Cannes, men lyd og bildekvalitet ble radikalt forbedret. Dermed kom både selve historien og skuespillerne bedre til sin rett. Filmen ble omtalt som både energisk og urealistisk av publikum, og det ble stilt spørsmål ved detaljer som for eksempel hvordan en undercover-purk kan være så uforsiktig med sin identitet. Uro ble nominert til flere priser foran utdelingen av Amandaprisen 2006, blant annet for beste mannlige skuespiller, men vant ingen. Derimot vant den årets Northern Light-pris i 2006 kåret av FIPRESCI-juryen i Stockholm som omtalte filmen som: «en moderne og original tolkning som forvandler et klassisk kriminaldrama til en avbildning av samtidens urbane liv». Donald Byrd. Donaldson Toussaint L'Ouverture Byrd II (født 9. desember 1932) er en amerikansk jazztrompetist. Han er født i Detroit i Michigan og opptrådte med legenden Lionel Hampton innen han var ferdig på skolen. Etter å ha spilt i et musikkorps mens han tjenestegjorde i flyvåpenet, fikk han en bachelorgrad i musikk fra Wayne State University og en mastergrad fra Manhattan School of Music. Mens han studerte på Manhattan ble han med i Art Blakeys jazzband, som erstatning for Clifford Brown. I 1970-årene gled han over fra sin tidligere base i hard bop mot fusion og rhythm and blues. Sammen med Mizell-brødrene produserte han albumet "Black Byrd", som fikk enorm suksess og ble Blue Note Records' mestselgende album. Oppfølgerne "Places and Spaces", "Steppin' Into Tomorrow" og "Street Lady" ble også bestselgere, og har senere vært en stor kilde for "samples" for hiphopartister som Us3. Byrd underviste i musikk ved Rutgers University, Hampton Institute, New York University, Howard University og Oberlin College. I 1974 dannet han The Blackbyrds, en fusion-gruppe bestående av hans beste elever. Gruppen laget flere bestselgere, inkludert «Walking In Rhythm» og «Blackbyrds Theme». Moses Finley. Moses I. Finley (Moses Israel Finkelstein) (født 20. mai 1912 i New York City i USA, død 23. juni 1986 i Cambridge i England) var en amerikansk og engelsk lærer og professor i antikkens historie. Finley ble adlet i 1979. Han var også kommandør av Order of the British Empire. Finn Skårderud. Finn Skårderud (født 27. oktober 1956) er en norsk psykiater, forfatter og filmkritiker. Skårderud er oppvokst i Rendalen, Rena og Elverum i Østerdalen. I 1982 ble han uteksaminert som lege ved Universitetet i Oslo. Han tok deretter utdannelse som spesialist innen psykiatri. Han jobber som privatpraktiserende psykoterapeut, professor i helse- og sosialfag ved Høgskolen i Lillehammer, overlege i deltid ved Ullevål Universitetssykehus og psykiater for toppidrettsutøvere for Norges Olympiske Komité. Han forsker dessuten på spiseforstyrrelser og har skrevet både lærebøker, selvhjelpsbøker og behandlingsveiledere knyttet til dette temaet. Som kulturskribent har Skårderud gjort seg bemerket med essayer om italiensk film. Han hadde sitt gjennombrudd overfor et bredere publikum med essaysamlingen "Uro – en reise i det moderne selvet" (1998). Han har skrevet og bidratt med kapitler til et stort antall faglitterære bøker, blant hans egne bøker kan nevnes "Federico Fellini" (1999), "Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser" (2000) og "Andre reiser" (2004). Sammen med Øystein Lønn har han skrevet skuespillet "Quisling". Undersøkelsen, som hadde urpremiere på Nationaltheatret og Teater Ibsen i 2005. Finn Skårderud er far til tidligere sentralstyremedlem i Rød Ungdom og tidligere leder av Oslo Rød Ungdom, Jo Skårderud. I perioden 1980 til 1982 var han redaktør for tidsskriftet Latin-Amerika I Dag, sammen med Ingrid Schulerud. Priser. "Gerlev-Prisen gives for en indsats, som i særlig grad har udviklet idrættens kvaliteter eller skabt fornyelse i synet på idrættens kulturelle placering og muligheder. Prisen gives til opmuntring af ytringsfrihed og demokrati og til støtte for initiativer, der tør anfægte den etablerede idrætspolitiske orden." LiveJournal. LiveJournal (ofte forkortet LJ) er et virtuelt samfunn, der medlemmer kan blogge, og kommentere andres blog. LiveJournal ble startet opp 18. mars 1999, av Brad Fitzpatrick, for å kunne holde vennene sine oppdatert på seg selv og sine aktiviteter. LiveJournal har til dags dato over 10 millioner medlemmer. Skjalm Hvide. Skjalm Tokeson Hvide (født ca. 1034, død ca. 1113) var en dansk høvding. Han eide store jordeiendommer omkring Sorø på Sjælland, og anses for å være stamfar til den mektige Hvide-slekten. Han var sønn av Toke Trylle (Hvide). Sammen med Svend Estridsen deltok han i Slaget ved Niså i 1062, der han ble tatt til fange av Harald Hårdråde. Senere flyktet han. Han samlet omkring 1 100 sjællænderne til hevntokt mot venderne, som hadde drept hans bror. Skjalm Hvide var nært knyttet til Erik I Ejegod, hvis sønn Knud Lavard fra 1102 i noen år ble oppfostret sammen med hans egne sønner Asser Rig og Ebbe Skjalmsen (Hvide). Han fikk dessuten barna Margrete, Cecilie Skjalmsdatter (Hvide) og Toke Skjalmsen (Hvide), alle med hustruen Signe. Hettittene. a> da det var på høyden av sin makt c. 1290 f.Kr. a>, den siste kjente kongen av hetittene Hettittene (også kalt "hittittene") var et oldtidsfolk som snakket hettittisk, et språk fra den anatoliske gruppen av de indo-europeiske språkene. De grunnla et kongedømme sentrert om Hattusa, nord i det sentrale Anatolia, i det 18. århundre f.Kr. I det 14. århundre f.Kr. var hettitterriket på sitt største. Det omfattet da hele det sentrale området i Anatolia, området nordvest i Syria, og så langt som Ugarit og øvre Mesopotamia. Etter 1180 f.Kr. delte riket seg opp i flere mindre hettittiske bystater, hvorav noen vedvarte så lenge som til det 8. århundre f.Kr. Hettitterriket ble av hettittene selv vanligvis kalt for «Hattis land». Fullt navn var «Landet til byen Hattusa». Denne beskrivelsen kunne gjelde hele riket, eller mer begrenset til kun kjerneområdet, avhengig av sammenhengen. Ordet «Hatti» er egentlig et akkadisk begrep heller enn hettittisk; det har aldri forfalt i henhold til hettittisk grammatikkregler. Til tross for bruken av navnet «Hatti» oppfattet ikke hettittene seg som hattianere, som hadde vært bosatt i området fram til begynnelsen år 2000 f.Kr. og snakket hattisk, som ikke var indoeuropéisk. Hettittene kalte språket sitt "Nesili" (og i et tilfelle som "Kanesili"), en adverbial form som betydde «i væremåte som (Ka)nesa», antagelig gjenspeilet det en stor andel hettittisktalende folk i den gamle byen Kanesh (dagens tyrkiske by Kültepe). Mange moderne bynavn i Tyrkia ble først nedtegnet under sitt hettittiske navn, slik som Sinop og Adana, noe som gjenspeiler Anatolias nærhet i tid og rom til sin oldtidsfortid. Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de forløpere til jernalderen og utviklet redskaper og våpen av jern så tidlig som 14. århundre f.Kr. Deres etterspørsel etter jernvarer er bevart i korrespondanse med utenlandske herskere. Hettittene var imidlertid ikke de første som framstilte gjenstander av jern, og i hele hettitterrikets historie var jern så sjeldent at det bare ble anvendt i smykker. Deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med våpen av bronse – men deres dyktighet til å fremstille og bruke hestetrukne stridsvogner. Som handelsfolk tok de med seg arven fra Sumer og spredte mesopotamisk tenkesett rundt Middelhavet. Så da Moses førte sitt folk til «det lovede land», møtte de et folk, kanaanittene, som levde i en mesopotamisk kultur. Geografi. Hettitterriket var sentrert rundt landområdene Hattusa og Neša, kjent som «Hattis land». Etter at Hattusa ble gjort til hovedstad besto området av kurven ved elven Kızılırmak (på gresk "Halys", og som de kalte "Marassantiya") som renner ut i Svartehavet, og som var kjerneområdet i deres rike. En del hettittiske lover skilte mellom «denne siden av elven» og «den andre siden av elven». Eksempelvis var belønningen for å fange inn en rømt slave etter at han har maktet å flykte over elven, høyere enn for en slave som ble fanget før han nådde elven. Til vest og sør for kjerneområdet lå områdene som var kjent som "Luviya" i de tidligste hettittiske tekstene. Denne terminologien ble erstattet av navnene Arzawa og Kizzuwatna da disse kongedømmene vokste fram. Hettittene fortsatte å referere til språket som hadde sin opprinnelse i disse områdene som luvisk. Før Kizzuwatna vokste fram, var hjertet i dette området i Kilikia, som først omtales av hettittene som Adaniya. Da disse gjorde opprør mot hettittene under Ammunas styre, antas det at navnet Kizzuwatna spredte seg videre nordover til å omfatte de nedre Anti-Taurus-fjellene også. På nordsiden levde et fjellfolk kalt kaskaer. Sørøst for hettittene lå det hurrianske riket Mitanni. Under dette rikets høydepunkt under regimet til Mursili II, strakte hettitterriket seg fra Arzawa i vest til Mitanni i øst, mye av de kaskianske områdene i nord, også Hayasa-Azzi lengst i nordøst, og i sør inn i Kanaan, omtrent så langt som til den sørlige grensen av Libanon, og la deler av disse områdene inn under sitt herredømme. Opprinnelse og genetikk. Farao Ramses II av Egypt omtalte ofte hettittene som "«humty»", som på oldtidsegyptisk betød «kvinnesoldater», siden det var vanlig for hettittiske soldater å ha langt hår. Forskere har betraktet hettittene som en «middelhavsetnisk gruppe», noe som er en romslig gruppetilhørighet. Arkeologen Henry Heras' analyser av egyptiske billedportretter av hettitter er sammenfallende med dette, ettersom de synes å ha de fysiske karakteristikker som er typiske for folkeslag ved Middelhavet (det ligger dog en stor usikkerhet i å trekke konklusjoner fra billedkunst, da visuelle konvensjoner ofte spiller en stor rolle). Noen forskere har foreslått en opprinnelse fra nordøstlige delen av Afrika, da slike fysiske trekk er antatt å ha sin opprinnelse i dette området. Imidlertid fremviste antikkens grekere lignende fysiske trekk, noe som gav grunn til å mistenke at både antikkens grekere og hettittene nedstammer fra samme forhistoriske befolkning i Midtøsten og rundt Egeerhavet. Fysiske, antropologiske analyser av befolkninger gir imidlertid et utilstrekkelig grunnlag for å inndele folk i bestemte raser eller bevise folkevandringer. Opprinnelsen til antikkens befolkninger skyldtes mange ulike og kompliserende faktorer. Hettittenes opprinnelse har derfor forblitt et mysterium. Det har vært hevdet at hettittisk kultur og språk ble utviklet lokalt i Anatolia. Mulig geografiske opprinnelse fra vest (Balkan), øst (via eller langs Det kaspiske hav eller fra høylandet i Armenia), og nord (langs Svartehavet) er bare noen av de foreslåtte rutene for folkevandringer. Prosessen har blitt betraktet som utført av en erobrende elite, men også alternativt som en fredfylt prosess med gradvis assimilering. I arkeologisk sammenheng har hettittene blitt knyttet til en mulig felles opprinnelse med henholdsvis Ezero-kulturen på Balkan og Maikop-kulturen i Kaukasus. En genetisk studie basert på dagens mannlig Y-kromosom DNA i Anatolia, fremviser en genetisk blanding av flere geografiske opprinnelser som kan sammenfalle med flere folkevandringer over tid. Den dominerende mannlige slektslinjen for anatoliske menn deles med befolkningen i Europa og Midtøsten (94,1%). Slektslinjer til Sentral-Asia, India og Afrika var langt mindre fremherskende blant mennene det ble tatt prøver av. Ingen spesifikk avstamning ble fastslått eller identifisert som «hettittisk», men Y-kromosom haplogruppe G-M201 antas å ha en mulig tilknytning til hettittene. Bibelens hettitter. Begrepet «hettittene» kommer av KJV-oversettelsen av den hebraiske Bibelen, der HTY, eller BNY-HT blir oversatt til «Heths barn». Disse hettittene blir forbundet med kanaanittene. Arkeologene som oppdaget hettittene i Anatolia, identifiserte dem til å begynne med med de bibelske hettittene. I dag er deres identifikasjon med det hettittiske riket, eller de neo-hittiske kongedømmene, et emne for diskusjon. Bibelens hettitter (også hittitter) og "Barn av Het", oversatt fra hebraisk חתי HTY og בני-חת BNY-HT er den andre av de elleve kanaanitiske nasjonene i den hebraiske Bibelen. De er angivelig etterkommere fra en Het eller Heth (hebraisk חֵת), en sønn av Kanaan, sønn av Ham, og de er nevnt i Første Mosebok for å ha solgt land til Abraham. Tidlig på 1900-tallet ble Bibelens hettitter identifisert med et nylig oppdaget, indoeuropéisk-talende rike i Anatolia, en betydelig regional makt gjennom det meste av 1000-tallet f.Kr., spesielt mellom 1660 og 1190 f.Kr. Denne terminologien er i dag så innarbeidet at den brukes uavhengig av debatten om dette hettittiske riket i Anatolia var identisk med Bibelens hettitter eller ikke. Hypotese om identifikasjon. Gitt den årsakssammenheng som hettittene omtales i i "Det gamle testamente", har bibelforskere før arkeologiens tidsalder tradisjonelt sett på dem som en mindre stamme bosatt i fjellene i Kanaan i patriarkenes tidsalder, inkludert Abraham. Dette bildet ble totalt endret av arkeologiske funn som plasserte senteret for Hatti/Hattusas-sivilisasjonen betydelig lengre nord, i dagens Tyrkia, og gjorde hettittene i Kanaan til en periferi. Den hebraiske Bibelen referer til «hettittene» i flere passasjer, fra "Første Mosebok" til de etter eksilbøkene "Esra" og "Nehemja". "Første Mosebok", kapittel 10 ("«Folkeslagene på jorden»") forbinder dem til en eponymisk forfar Heth, en etterkommer av Ham gjennom dennes sønn Kanaan. Hettittene regnes derfor sammen med kanaanittene, de opprinnelige innbyggerne av Det lovede land. Hettittene er vanligvis beskrevet som et folk som levde sammen med israelittene – Abraham kjøpte det patriarkalske begravelsesstedet Machpelah fra dem, og hettittene tjenestegjorde som militære offiserer i kong Davids hær. I "Andre kongebok" 7:6 er de derimot et folk med sine egne kongedømmer, tilsynelatende lokalisert utenfor det geografiske området Kanaan, og mektige nok til å sende en syrisk hær på flukt: "«Herren hadde laget det slik at araméernes hær hørte larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Du skal se at Israels konge har leid hetittkongene og egypterkongene til å kjempe mot oss!»" Det er et emne for betydelig debatt blant forskere om de bibelske «hettittene» har en forbindelse til 1) de opprinnelige hattierne fra Hatti; 2) deres indoeuropéiske erobrere (Nesili) som overtok navnet «Hatti» for det sentrale Anatolia, og som i dag blir referert til som «hettittene»; eller 3) en kanaanittisk gruppe som kan ha vært eller ikke ha vært knyttet til den ene eller begge folkene i Anatolia, og som også kan være eller ikke være identisk med det senere etter-hettittiske (luvianske) samfunnet. Bjarte Kaldhol mener at de hettittene som omtales i Bibelen «var hettitter som holdt til å Syria og Palestina etter at det store hettittiske riket var gått under rundt 1180 f.Kr. De var så å si de menneskelig restene av et stort ekspanderende imperium.» Andre bibelforskere har hevdet at i stedet for å forbindes med Heth, sønn av Kanaan, skal landet Hatti i Anatolia være nevnt i Det gamle testamente og apokryfiske bøker som «Kittim» (Chittim), et folk som etter sigende var navngitt etter en sønn av Javan (den fjerde sønn av Noahs sønn Jafet). Identitetsspørsmålet. Noen forskere har tatt det synet at de to folkene er identiske. Bortsett fra likheten i navn var de anatoliske hettittene en mektig politisk enhet i regionen lenge før deres rike kollapset på 14. og 12. århundre f.Kr., noe som burde gjøre dem nevnt i "Bibelen". Et steinrelieff av løven som er funnet ved Bet-Sjean i nærheten av Genesaretsjøen (i dag oppbevart i Israel Museum) og datert fra rundt 1700 f.Kr, tolkes av professor Bill Humble som en bekreftelse av denne identifikasjonen, ettersom løver er hyppig avbildet i hettittisk kunst. I redegjørelsen for erobringen av Kanaan blir det sagt at hettittene bodde «i fjellene» og «mot nord» i forhold til Kanaan — en beskrivelse som passer med beliggenheten og topografien til det opprinnelige hettittiske riket som hadde stor innflytelse i regionen før slaget ved Kadesj. Arkeologisk oppdagelse. Hettitiske gudinne og barn, Anatolia 15. til 13. århundre f.Kr. Som skriftspråk brukte hettittene kileskrift. Arkeologiske ekspedisjoner har avdekket hele sett med kongelige arkiver på kileplater ved Hattushash, skrevet enten på akkadisk, tidens diplomatiske språk, eller ulike dialekter fra Hettittriket. Det første arkeologiske bevis for hettittene var skrifttavlene funnet i den assyriske kolonien Karum Kanesh eller Kayseri (dagens Kültepe). Disse inneholder opptegnelser om handel mellom assyriske handelsmenn og et «Hattis land». En tekst oppdaget av William Wright i 1884 på et monument ved Boğazköy om et «folk av Hattusa», tilsvarte bestemte hieroglyfer fra stedene Aleppo og Hamat i nordlige Syria. I 1887 avdekket utgravninger i Tell El-Amarna i Egypt den diplomatiske brevvekslingen til farao Amenhotep III og hans sønn Akhenaton. To av brevene var fra «kongedømmet "Kheta"» – tilsynelatende lokalisert i samme region som den mesopotamiske referansen «Hattis land» – og var riktignok skrevet med standard akkadisk kileskrift, men på et ukjent språk – selv om forskere kunne lese det, var det ingen som forstod det. Archibald Sayce forslo senere at "Hatti" og "Khatti" i Anatolia var identisk med «kongedømmet "Kheta"» som var nevnt i egyptiske tekster, foruten også med de bibelske hettittene. Andre, som Max Müller, er enig i at "Khatti" sannsynligvis var "Kheta", men foreslo å knytte det til Bibelens "Kittim" heller enn til «Heths barn». Sayces identifikasjon ble uansett den aksepterte hos de fleste i løpet av tidlig 1900-tall, og navnet «hettitt» knyttes til den oldtidssivilisasjon som ble avdekket ved Boğazköy. I løpet av de sporadiske utgravningene ved Boğazköy (Hattusa) som begynte i 1906, fant arkeologen Hugo Winckler et kongelig arkiv med 10 000 tavler, skrevet med kileskrift på enten akkadisk eller det samme ukjente språket som i de egyptiske brevene fra "Kheta" – således bekreftet han identiteten til de to navnene. Han beviste også at ruinene ved Boğazköy var det som stod igjen av hovedstaden til et mektig rike som en tid kontrollerte det nordlige Syria. Under ledelse av det tyske arkeologiske institutt, DAI, har det vært pågående utgravninger ved Hattusas siden 1907, kun avbrutt av begge verdenskrigene. Kültepe ble med hell utgravd av den avdøde professor Tahsin Özgüç (død i 2005) siden 1948. Mindre utgravninger og feltarbeid har blitt gjort i de umiddelbare omgivelsene av Hattusa, blant annet Yazılıkaya, en helligdom i fjellet som inneholder tallrike relieffer hogget ut av fjellet som avbilder ulike hettittiske herskere og guder. Ett av klipperommene i Yazilikaya er utstyrt med nisjer i veggene, som man lurte på om kunne ha inneholdt de kremerte restene av kongehusets medlemmer - men noe bevis for dette ble aldri funnet. Rart er det at man aldri har lokalisert noen hettittiske kongegraver. Historie. a>, er den tidligste kjente skrevne fredsavtale i historien. Den oppbevares på Istabul arkeologiske museum. Det hettittiske kongedømmet er konvensjonelt blitt delt i tre epoker, det gamle hettitterriket (ca. 1750–1500 f.kr.), det midterste hettitterriket (ca. 1500–1430 f.Kr.), og det nye hettitterriket (selve hettitterriket, ca. 1430–1180 f.Kr.). Det tidligste kjente medlem av en hettittisktalende slekt, Pithana, var bosatt i byen Kussara. I det 18. århundre f.Kr. gjorde Anitta, hans sønn og etterkommer, den hettittisk-språklige byen Neša til en av sine hovedsteder, og benyttet hettittisk til sine inskripsjoner der. Imidlertid forble Kussara den dynastiske hovedstaden i et århundre inntil Labarna II introduserte Hattusa som den nye dynastiske hovedstaden, muligens tok han på denne tiden herskernavnet "Hattusili", «Hattusas mann». Det gamle kongedømmet, sentrert rundt Hattusa, nådde sitt høydepunkt i løpet av 16. århundre f.Kr., og greide på et tidspunkt å herje Babylon, men gjorde ingen forsøk på å ta herredømmet der, noe som gjorde det mulig for kassittere, en folkegruppe fra Zagrosfjellene, å vokse til en maktfaktor og styre over Babylon i mer enn 400 år. I løpet av det 15. århundre f.Kr. forfalt hettitterriket til en ubetydelighet, men gjenvant makten med regimet til Tudhaliya I fra ca. 1400 f.Kr. Under Suppiluliuma I og Mursili II vokste hettitterriket til å omfatte det meste av Anatolia og deler av Syria og Kanaan. Ved 1300 f.Kr. sto hettitterne på grensen mot det egyptiske interesseområdene, noe som førte til slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr. mellom hettitterne ledet av kong Muwatalli II fra byen Kadesj og en egyptisk hær ledet av farao Ramses II av Egypt. Det var sannsynligvis det største slag med stridsvogner som noen gang hadde blitt utkjempet. Egypterne fremstilte seg i etterkant som seierherrer, men av hettittiske leirtavler kan vi i dag lese at hettittene satt med makten over Syria i lang tid etter slaget. Borgerkrig, plyndringstokter fra kaskaene i nord, og rivaliserende krav på tronen ble kombinert med den ytre trussel fra havfolkene. I årene 1200-1185 f.Kr viser alle hettittiske byer tegn til uro, og mange ble forlatt. Ugarit ble ødelagt. I Hattusa ble kongepalass og templer brent, men trolig tømt for verdier i forkant. En tekst ber inntrengende om at korn sendes til Hattusa, og kornimporten via havnebyen Ura kan ha stoppet opp som en følge av havfolkenes tokter.Ca 1160 f.Kr. hadde riket igjen kollapset. Småkongedømmer under assyrisk overherredømme kan ha fortsatt fram til rundt 700 f.Kr., og bronsealderens hettitiske og luviske dialekter utviklet seg til de sparsomt dokumenterte språkene lydisk, lykisk, og karisk. Levninger av disse språkene overlevde til persisk tid, men forsvant ved utbredelsen av hellenismen. Det er antatt at hettittene hadde det første konstitusjonelle monarki. Det besto av en konge, hans familie, et "pankus" (en form for hoff og statsadministrasjon som overvåket kongens aktiviteter), og et ofte opprørsk aristokrati. Rettsvesenet deres var langt mildere enn lovene hos de gamle babylonere, som hadde dødsstraff for å stelle i stand bråk på utesteder. Under hettitene var bare et fåtall lovbrudd å regne som virkelige forbrytelser. Til og med overlagt drap medførte bare en bot – riktignok en meget stor bot. Straffen for tyveri var bare å betale tilbake det beløp som var stjålet. Til gjengjeld fantes det ingen privat eiendomsrett til jord. Hos sumerere og amoritter kunne folk eie land, men hos hettittene tilhørte jorden kongen, som leide ut teiger til bøndene, forutsatt at de tjenestegjorde i hæren hans. Språk. Hettittisk språk er nedtegnet fragmentarisk fra omtrent det 19. århundre f.Kr. (i Kültepetekster, se "Ishara"). Språket var i bruk fram til ca 1100 f.Kr. Av alle de ulike indoeuropeiske språkene på Anatolia er hettittisk best dokumentert. Slik ble språket kjent som «hettittisk», selv om det ikke var hettittenes eget navn for det. Selv kalte de det for "nešili" = «(i væremåte) til (byen) Neša», og derfor har man foreslått at en mer teknisk korrekt betegnelse ville være «nesittisk», men i dag er «hettittisk» for innarbeidet til å endres. Grunnet språkets markante forskjeller i struktur og fonologi, har en del tidlige filologer, hovedsakelig Warren Cowgill, argumentert for at det burde klassifiseres som et søsterspråk til de indoeuropéiske språkene, heller enn et datterspråk (se "Indo-hettittisk"). Ved hettitterrikets slutt var hettittisk blitt skriftspråk for administrasjon og for diplomatisk brevskriving. Befolkningene i det meste av hettitterriket talte på denne tiden luviske dialekter, et annet indoeuropéisk språk i den anatoliske familie som hadde sin opprinnelse vest for de hettittiske områdene. Mytologi. Sittende guddom, fra det sen-hettittiske rike, 13. århundre f.Kr. Hettittisk religion og mytologi beskrives som «et kaleidoskopisk virvar av det de selv kalte 'de tusen gudene', som i virkeligheten begrenser seg til rundt 600». Den var sterkt påvirket av mesopotamisk mytologi, en påvirkning som økte med tiden. I de eldste tider kan indoeuropeiske elementer fortsatt bli identifisert, eksempelvis i tordenguden Tarhunds konflikt med slangen Illujanga. I lister over hettittenes guddommer finnes også havet, fjellene og elvene. Hettittene anerkjente alle guder de traff på, og dyrket derfor også gudene til folkeslag de hadde overvunnet i krig. Assyrerne overtok denne toleransen for andres religioner, og tillot derfor jødene å dyrke Jahve etter at assyrerne hadde erobret og utslettet Judea. Moderne muséer. Muséet for anatoliske sivilisasjoner (tyrkisk "Anadolu Medeniyetleri Müzesi") i Ankara i Tyrkia huser en rik samling av hettittiske og anatoliske fortidsgjenstander. Eurovision Song Contest 1956. Eurovision Song Contest 1956 var den første Eurovision Song Contest. Konkurransen ble avholdt i Lugano i Sveits og ble vunnet av vertsnasjonens Lys Assia med sangen «Refrain». Programleder var Lohengrin Filipello, og orkesteret ble ledet av Fernando Paggi. Det var kun syv nasjoner med – Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia –, og hvert land deltok med to sanger. Vinneren ble kåret av en jury bestående av to delegater fra alle deltagerlandene, med unntak av Luxembourg, som lot delegatene fra Sveits stemme for seg. Jurymedlemmene stod fritt til å stemme på de sangene de likte best, også sanger fra sitt eget land. Juryens stemmegivning ble aldri presentert i programmet; en talsmann kunngjorde simpelthen at Sveits hadde vunnet. Dette var først og fremst en radiokonkurranse. Selv om det fantes tv-kameraer i studioet, eksisterer det ikke lenger noen tv-opptak av konkurransen, bare radioopptak. Kun enkeltartister fikk delta i konkurransen, ikke duoer eller grupper. Danmark, Storbritannia og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen. Bidragene fra Frankrike og Belgia ble ikke spilt inn av artistene som fremførte sangene i Eurovision Song Contest. Resultater. Landene som var med i konkurransen (i grønt) Per-Aslak Ertresvåg. Per-Aslak Ertresvåg (født 24. november 1931) er en norsk sakprosaforfatter og pensjonert journalist. Han har vært leder av Venstres pressekontor, journalist i Sunnmørsposten og presseansvarlig ved Riksteatret. Ertresvåg startet ukeavisen Vår Framtid og bygde opp og ble sjefredaktør for den norske avdelingen av nyhetsbyrået Inter Press Service (IPS). Han har videre vært politisk medarbeider i VG og korrespondent i Brussel. Han var også medlem av Korvald-regjeringens infogruppe. Han har utgitt flere bøker og kom i 2006 ut med boken "Makten bak makten" som bygger på internasjonale konspirasjonsteorier. Den solgte svært godt, men fikk en del kritikk. I 2008 ga han ut boken "SOV, mitt lille Norge" hvor han svarer på kritikken han fikk for Makten bak makten, og kommer med nye anti-globalistiske anklager. Ertresvåg har hele livet hatt et livssyn som plasserer ham blant de alternativt tenkende. I en periode bodde han på Findhorn i Skottland, et spirituelt senter og økolandsby, og han står også nær både buddhismen og taoismen. Fra tidlig av har han meditert. Eurovision Song Contest 1957. Eurovision Song Contest 1957, den andre Eurovision Song Contest, ble avholdt i Frankfurt i Vest-Tyskland den 3. mars 1957. Programleder var Anaïd Iplicjian. Som året i forveien var konkurransen først og fremst et radioprogram, da fjernsynet enda ikke var blitt allemannseie. Corry Brokken fra Nederland vant konkurransen med sangen «Net als toen». Dette var Nederlands første seier i Eurovision Song Contest. Konkurransen ble holdt i Vest-Tyskland til tross for at Sveits vant året før. Sedvanen hvor fjorårets vinner påtar seg arrangementet, var ikke etablert på dette tidspunktet. Isteden var det meningen at arrangementet skulle gå på rundgang mellom landene, men ettersom stadig flere land meldte seg på konkurransen, ble en slik ordning upraktisk. Hvert land hadde ti jurymedlemmer, der det enkelte jurymedlem ga ett poeng til den sangen vedkommende likte best. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. I motsetning til året i forveien ble resultatet fra stemmegivningen offentliggjort, og dette har vært praksis i konkurransen siden. I 1957 ble juryene for første gang kontaktet ved hjelp av telefon. I tillegg til de syv landene som deltok i 1956, var Danmark, Storbritannia og Østerrike med i konkurransen for første gang dette året. Hvert land fikk bare delta med ett bidrag hver – i 1956 hadde hvert deltagerland stilt med to sanger. Det var stort sprik i lengden på de forskjellige landenes bidrag. Ytterpunktene var det italienske og britiske bidraget: Det italienske bidraget varte 5 minutter og 9 sekunder, Storbritannias i 1 minutt og 52 sekunder. Reglene antydet at bidragene ikke burde overskride tre minutter. Italia ble likevel ikke diskvalifisert, til tross for sterke protester. Brecon Beacons. Brecon Beacons (walisisk Bannau Brycheiniog'") er en fjellkjede i det sørøstlige Wales. Fjellene utgjør sammen med det omkringliggende området Brecon Beacons nasjonalpark ("Parc Cenedlaethol Bannau Brycheiniog"). Fjellkjeden. Kjeden består av fjellene sør for Brecon. Det høyeste er Pen y Fan, som med 886 moh. også er høyeste topp i Wales. Andre større topper er Corn Du (873 moh.), Cribyn (795 moh.) og Fan y Bîg (719 moh.) Toppene danner en lang rekke i hesteskoform rundt stedet hvor elven Taf Fechan har sitt utspring, et sted kjent som "Beacons Horseshoe". Navneleddet "beacons" betyr «varder», og viser til at det tidligere var varder på toppene for å advare mot engelske angrep. Nasjonalparken. Nasjonalparken ble opprettet i 1957, som den siste av de tre i Wales. Den dekker 1344 km², noe som er betydelig mer enn bare fjellene, og strekker seg fra Llandeilo i vest til Hay-on-Wye i øst. Den inkluderer også, med all den fare for navneforveksling det innebærer, Black Mountains i øst ved grensen til England og Black Mountain i vest. Området vest for fjellkjeden kalles Fforest Fawr («Den store skogen», som ble erklært som geopark av UNESCO i 2005. Det meste av området er myrlandskap, med noe beplantning og beitemarker i dalene. 22. mai 2005 ble den første turstien som går over hele nasjonalparkens lengde åpnet. Den er omkring 160 km lang, og går fra Abergavenny, gjennom Crickhowell og ender i Bethlehem i Carmarthenshire. En annen tursti som går gjennom området er Taff Trail, som går fra Brecon til Cardiff. Ved siden av fotturisme er også sykling, ridning, seiling, vindsurfing, fisking, fjellklatring og grotteklatring populære aktiviteter i parken. Området er kjent for sine fossefall, som inkluderer den 27 meter høye Henrhyd-fossen og fallene ved Ystradfellte, og grotter som Ogof Ffynnon Ddu. Deler av parken brukes til militærøvelser. Special Air Service (SAS) er kjent for å ha noen av sine mest krevende øvelser i Brecon Beacons, blant annet den beryktede "Fan Dance" hvor man under opptaksprøvene til SAS må gå opp på toppene på tid med meget tung oppakning. Inter Press Service. Inter Press Service er et nyhetsbyrå med det spesifikke formål å «støtte produksjonen og utbredelsen av informasjon om nasjonale og internasjonale realiteter med særlig fokus på utviklingsland.» Byrået ble opprinnelig startet i 1964 som et profittløst, internasjonalt samarbeid blant journalister. I 1994 endret virksomheten status til «organisasjon for offentlig nytte for utviklingssamarbeid.» Eurovision Song Contest 1958. Eurovision Song Contest 1958, den tredje Eurovision Song Contest, ble avholdt i Hilversum i Nederland den 12. mars 1958. Programleder var Hannie Lips. Konkurransen ble for første gang arrangert av fjorårets vinner, en tradisjon som fortsatt er gjeldende. Frankrike tok sin første seier i 1958 med sangen «Dors, mon amour» fremført av André Claveau. Avstemningen foregikk på samme måte som året før: Alle deltagerlandene hadde en jury bestående av ti medlemmer, hvor hvert medlem ga ett poeng til den sangen vedkommende likte best. Juryen var basert i hjemlandet og ble kontaktet via telefon. Selv om «Nel blu dipinto di blu» og Domenico Modugno ble nummer tre for Italia, ble sangen, som kanskje er best kjent under navnet «Volare», en internasjonal bestselger. Sangen lå blant annet førsteplass på den amerikanske Billboard-listen og ble belønnet med tre Grammy-priser. Sverige deltok i konkurransen for første gang med en av sine største stjerner på den tiden, Alice Babs. Storbritannia trakk seg fra konkurransen slik at det var ti deltagere, akkurat som i 1957. Sammen med Eurovision Song Contest 1956 er Eurovision Song Contest 1958 eneste gang det ikke har blitt fremført noen bidrag på engelsk i konkurransen. Fattigdommens forbandelse. "Fattigdommens forbandelse" er en norsk stumfilm som hadde premiere 6 oktober 1911 på Kosmorama. Filmen gikk i 12 dager, en samtidig rekord. Filmen regnes som den egentlig første norske spillefilmen, og ble også annonsert som «Den første norske kunstfilm». Regien hadde Halfdan Nobel Roede. Han hadde også regien i Under forvandlingens lov (1911), Alt for Norge (1912) og Hemmeligheden (1912) Filmen er tapt, så det nøyaktige innhold er ikke kjent, men filmen ble beskrevet som et «minidrama på livets skyggeside i 3 akter». Interiørene ble tatt opp på på Riis hovedgård i Vestre Aker. Utendørsscenen ble delvis filmet på Son og delvis et annet sted. Filmen skal bla. ha inneholdt et "veritabelt slagsmål på sjøen" i følge Aftenposten. Eurovision Song Contest 1959. Eurovision Song Contest 1959, den fjerde Eurovision Song Contest, ble avholdt i Cannes i Frankrike den 11. mars 1959 etter at André Claveau vant konkurransen i 1958 med sangen «Dors, mon amour». Programleder var Jacqueline Joubert. Konkurransen ble vunnet av nederlandske Teddy Scholten, som sang «Een beetje». Dette var Nederlands andre seier i Eurovision Song Contest. Hvert land hadde en jury bestående av ti jurymedlemmer, der det enkelte jurymedlem ga ett poeng til den sangen vedkommende likte best. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. Dette året ble det innført krav om at jurymedlemmene ikke skulle være musikkeksperter. Monaco deltok i Eurovision Song Contest for første gang dette året, mens Storbritannia kom tilbake etter å ha trukket seg fra konkurransen i 1958. Luxembourg besluttet å trekke seg fra konkurransen. Til sammen elleve land deltok, flere enn noen gang tidligere. Bondefangeri i Vaterland. "Bondefangeri i Vaterland" er en norsk stumfilm fra 1911, som regnes som tapt. Filmens innhold ble beskrevet som «gatepiker og lasaroner i Vaterland». Fjenneslev kirke. a> og kom til Fjenneslev i forbindelse med en restaurering i Brahetrolleborg på 1860-tallet. Kalkmaleri som fremstiller de tre vise menn som kommer for å gi gaver til Jesus. Maria sitter med Jesusbarnet i fanget. På triumfmurens kalkmaleri nederst til venstre ser man en kvinne og en mann som rekker en modell av en kirke opp mot himmelen. Paret skal muligens forestille Asser Rig og hans ektefelle Inge Fjenneslev kirke er en av Danmarks mest berømte kirker. Den ble bygd omkring 1130 av Asser Rig. Kirken ligger i byen Fjenneslev, øst for Sorø på Vestsjælland. Den er i dag et minne om den store og mektige Hvide-slekten som hadde sin storhetstid på 1100- og 1200-tallet, og som holdt til i dette området. Bygningen. Kirken ble oppført i første del av 1100-tallet som avløsning for en trekirke som hadde vært på stedet. Slik kirken fremstår i dag, består den av apsis, kor og skip i tillegg til tvillingtårnene. Det er en kirke i romansk stil. Materialet som er benyttet er blandet; små kløvet kampesten, faksekalksten som er brukt til avstivinger på sydsiden og ved apsisen og granittkvadre som hovedsakelig er brukt som forsterking på nordsiden av skipet. Et belte av lys sten er brukt som pynt rundt koret og skipet. Vinduene er de originale fra kirkens første tid. Det er tre vinduer på nordsiden av skipet, to på sydsiden og et på hver side av koret. Vinduene har en innfatning av kalksten. Også døren på nordsiden er kantet med kalksten. Når det gjelder syddøren er den totalt forandret og det har antakelig skjedd i forbindelse med oppføringen av våpenhuset på 1870-tallet. Tvillingtårnene er etter all sannsynlighet oppført mellom 1160 og 1175. Årsaken til denne tidfestingen er at man ikke kjente til teglstensbrenning i Danmark før på dette tidspunkt. Teknikken ble innført av norditalienske byggmestre som var kalt til landet i forbindelse med Valdemar den Stores prestisjebygninger. Tårnene har fått en hard medfart opp gjennom årene. Sydtårnet styret ned både i 1561 og på 1650-tallet. Ved det sistnevnte ble murverket benyttet til å bygge det opp igjen sammenbygget og da sto det til 1872. Arkitekt Christian Hansen sto for en ombygging av kirken i perioden 1872-1874. Han var inspirert av Oehlenschlägers episke dikt «De tvende Kirketaarne» og og gjenskapte tvillingtårnene. Noe senere, på slutten av 1890-tallet fikk de pyramideformen man ser i dag. Man hadde i mellomtiden funnet kalkmalerier i kirken som viste hvordan avslutningen av tårnene så ut tidligere. Taket på selve kirken ble fornyet i vår tid da man smeltet bly og støpte det i sandformer slik man hadde gjort i middelalderen. Kirkerommet. Kirkerommet har opprinnelig vært forsynt med krysshvelv. Da man restaurerte bygningen 1872-1874 endret man på utseendet og tilbakeførte det til romansk stil med et flatt bjelkeloft. På den måten fikk man samtidig åpnet opp slik at herskapsgalleriet kom til syne. Kalkmaleriene. Kirkens kalkmalerier er å anse som noe av det ypperste i dansk kirkekunst og har stor historisk betydning. Kalkmaleriene kom til syne i 1873 da kirken ble restaurert og de ble satt i stand av Jacob Kornerup. De bysantisk inspirerte kalkmaleriene er fra den tiden kirken ble oppført, fra rundt 1125, og er noen av de eldste i landet. Den ene delen av maleriene viser et bilde av kirken med to tårn og kirken bæres frem av byggherren og overleveres Gud som en gave. Bak denne personen står en kvinne og det antas at de er et portrett av Asser Rig til Fjenneslevgård og hans ektefelle Inge. Kalkmaleriene er utført av Finjamesteren. Inventar. En del av kirkens inventar er importert til Danmark i middelalderen. Dette gjelder blant annet kirkens alterbord som er dekket av en kraftig sort bordplate av belgisk marmor. Det kan ikke utelukkes at importarbeidene er skaffet til veie takket være fru Inges slektskapsforhold. Fru Inge var barnebarn av den danske kongen Knut den hellige. Knut den helliges sønn, Carl, ble greve av Flandern. Et gammelt korbuekrusifiks fra siste halvdel av 1200-tallet henger over alterbordet. Det andre krusifisket er utført ved billedskjæreren Claus Bergs verksted i Odense ca. 1515. Opprinnelig hang det i Brahetrolleborg kirke og det kom til Fjenneslev i forbindelse med en restaurering i Brahetrolleborg på 1860-tallet. Døpefonten kommer fra kirkens tidligste dager og er av granitt formet som et beger. Runestenen og Hvide-slektens hovedgård. «Sasser rejste sten og gjorde bro». Ikke lang fra kirken har arkeologiske utgravinger avdekket fundamentene til Hvide-slektens hovedgård Fjenneslev. Her vokste Knut Lavard opp og senere hans sønn Valdemar den Store. Sistnevnte vokste opp som fostersønner av Asser Rig. The Frankenstein Mystery. "The Frankenstein Mystery" er en film fra 1990 basert på en roman av Brian Aldiss. Filmen er regissert av Roger Corman, som også regisserte "Ravnen", "Dødspendelen" og "Den røde maske". Historien om «Frankenstein» ble opprinnelig skapt av den britiske forfatteren Mary Shelley. Historien. Det ultimate våpenet var ment å være sikkert for mennesket, men skaper globale effekter inkludert tidsskift og forsvinninger. Vitenskapsmannen bak prosjektet og hans bil forflytter seg fra 2031 til 1817-tallets Sveits hvor han møter «Victor Frankenstein» kort tid etter mordet på hans yngre bror, utført av monsteret. I en blanding mellom fiksjon og fakta, i et forsøk på å forhindre ytterligere tragedier, blir han involvert med Mary Shelley, forfatteren av "Frankenstein". Under forvandlingens lov. "Under forvandlingens lov" er en norsk stumfilm fra 1911. Den er den eldste kjente bevarte norske film. Filmen er et sjalusidrama hvor Camillo og Francisca oppdager at deres ektefeller Julia og Arthur har et forhold til hverandre. De bedøver de utro ektefellene og låser dem inne i hvert sitt bur til de blir lei av hverandre, og ektefellene finner sammen igjen og blir lykkelige. Eurovision Song Contest 1961. Eurovision Song Contest 1961 var den sjette, årlige Melodi Grand Prix-konkurransen. Den ble arrangert for andre gang i Cannes i Frankrike. Tre nye nasjoner debuterte og antallet deltagernasjoner var oppe i 16. Landene var: Norge, Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Monaco, Sveits, Østerrike, Jugoslavia, Italia og Spania. Konkurransen ble vunnet for første gang av Luxemburg. Jean-Claude Pascal sang «Nous, les amoureux» (Vi, elskerne). Norge, representert for andre gang av Nora Brockstedt, kom på 7. plass med «Sommer i Palma». Inger Eriksdatter. Inger Eriksdatter (født senest 1100, død 1157) var en dansk høvdingkone; hun var gift med Asser Rig, Skjalm Hvides sønn. De bodde på gården "Fjenneslevlille" ved Ringsted og bygde Fjenneslev kirke, hvor Asser Rig også er begravd. Sammen fik de den danske biskop Absalon og Esbern Snare samt Ingefred Assersdatter (Hvide). Eurovision Song Contest 1962. Eurovision Song Contest 1962 fant sted i Villa Louvigny, Luxemburg og ble den syvende konkurransen. Nye regler på poengfordelingene var på plass, der hver nasjon delte ut 3, 2 og 1 poeng basert på 10 jurymedlemmer. Frankrike var overlegne, med hele 26 poeng og dobbelt så mye som andreplassen. Vinneren var Isabelle Aubret med sangen «Un Premier Amour» (Den første kjærlighet). Frankrike ble første nasjon til å vinne tre ganger. Spania, Nederland, Belgia og Østerrike fikk alle den tvilsomme æren av å bli de første bidragene i konkurransen som ikke fikk noen poeng. Norge kom på en 10. plass av 16 deltagerland: Storbritannia, Finland, Sverige, Norge, Danmark, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Monaco, Sveits, Østerrike, Jugoslavia, Italia og Spania. Norske Inger Jacobsen sang «Kom sol, kom regn». Lars Gyllensten. Lars Gyllensten (født 12. november 1921 i Stockholm, død 25. mai 2006) var en svensk forfatter og lege. Han var medlem av Svenska Akademien fra 1966 og var dets faste sekretær i årene 1977–1986. Han var medlem av Svenska Akademiens Nobelkommitté (1968–1987), medlem av Nobelstiftelsen fra 1979, ordfører for den (1987–1993) og æresmedlem av Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Han sluttet å delta i akademiens møter etter at den ikke protesterte mot dødstrusselen mot Salman Rushdie. Lister over stortingsrepresentanter. Lister over stortingsrepresentanter på norske Storting fra 1814 til idag. Anh Vu. Anh Vu (født 15. mars 1986) er en norsk sanger og skuespiller oppvokst i Sandnes. Hun deltok i Idol 2004, og kom på delt tiende plass sammen med Roald Haarr. Hun var før finalerundene startet en av de største favorittene til å vinne, og mange ble overrasket da hun gikk ut allerede etter første runde. I 2005 og 2006 spilte hun rollen som Maria Magdalena i musikalen Jesus Christ Superstar sammen med Erik Røe (Jesus) og Sigurd Sele (Judas). Hun har også hatt en birolle i den norske ungdomsfilmen "Tommys inferno", hvor hun spilte Mai. Peter Norton. Peter Norton (født 14. november 1943) er en amerikansk programvareprodusent og filantrop. Norton ble født i Aberdeen i Washington og studerte ved Reed College i Oregon, hvorfra han graduerte i 1965. På 1980-tallet laget han et populært verktøy for å gjenopprette slettet data fra DOS-disketter, som ble fulgt opp av flere andre verktøy utgitt som programvarepakken Norton Utilities, samt Norton Commander og flere andre programmer. I 1990 solgte Norton selskapet sitt, Peter Norton Computing, til Symantec, som fortsatt bruker Norton-varemerke på en rekke av sine produkter. Det mest kjente av disse er antivirusprogrammet Norton AntiVirus. Nortons ansikt ble brukt på innpakningen frem til 2001. Peter Norton og hans fraseparerte kone Eileen Harris Norton eier en av verdens største samlinger av moderne kunst. Tim Howard. Timothy Matthew Howard (født 6. mars, 1979, i North Brunswick, New Jersey) er footballkeeper og den første amerikaner som noensinne har spilt for Manchester Uniteds førstelag. Han tilbrakte 2006/07-sesongen på lån i Everton FC, og den 14. februar 2007 signerte han en femårskontrakt med Everton, som ble gjennomført etter at sesongen var over. Karriere. Tim er sønn av en afro-amerikansk far og en ungarsk mor som emigrerte til USA etter revolusjonen i 1956. Han vokste opp under fattige kår i New Jersey. Howard startet sin profesjonelle karriere umiddelbart etter high school, da han spilte for North Jersey Imperials i USISL. Han ble kjøpt av Major League Soccer i 1998 og ble overført til MetroStars, der han spilte til 2003. Tim var først reservekeeper bak Tony Meola og senere Mike Ammann, men ble førstevalg som keeper da sistnevnte ble solgt før 2001-sesongen. Selv om han ofte spilte bak et horribelt Metro-forsvar, viste Howard utrolige ferdigheter. Tim ble kåret til årets keeper i MLS i 2001 og var med på årets lag i MLS i 2001 og 2002. Tim Howard signerte for Manchester United i 2003, midt i MLS-sesongen. Han erstattet den franske landslagskeeperen Fabien Barthez som klubbens førstekeeper. Han startet veldig bra i Manchester United med å redde den avgjørende straffen i Community Shield mot Arsenal. Men senere i sesongen mistet Howard formen. Det hele startet med tabben som gav et mål til F.C. Porto, et mål som sendte United ut av Champions League. Etter en hvileperiode fikk Howard tilbake keeperplassen til fordel for Roy Carroll foran FA Cup-finalen i 2004. Howard fikk dermed også, som første amerikaner, vinnermedalje i turneringen. Howard ble også tatt ut på årets lag, kåret av PFA, i sin første sesong i Manchester United. Han var eneste United-spiller på laget. I hans andre sesong i Manchester United delte han keeperplassen med Carroll, etter at flere store feil begått av begge spillerne gjorde det umulig for Sir Alex Ferguson å velge mellom de to. Mot slutten av sesongen signerte Howard en ny kontrakt som varer til 2009. Sommeren 2005 slapp Manchester United begge hans konkurrenter til keeperplassen, Ricardo og Carroll, på fri transfer. Men de kjøpte også den rutinerte nederlandske keeperen Edwin van der Sar like etterpå. En skuffet Howard sa etterpå i et intervju at han ikke ville ha signert den nye kontrakten hvis han hadde visst at van der Sar var på vei til United (van der Sar har erstattet Howard som førstevalg til keeperplassen). I mai 2006 ble Manchester United og Everton FC enige om en avtale som gjør at Howard spiller 06/07-sesongen på lån i Merseyside-klubben. Avtalen ble gjort permanent fra sesongslutt den 14. februar 2007, da Howard signerte en femårskontrakt med Everton. Landslagskarriere. Howard startet for det amerikanske landslaget i FIFA World Youth Championship i Nigeria som ble avholdt i 1999 og var reserve for Brad Friedel i Sommer-OL 2000. 10. mars 2002 fikk han sin første A-landslagskamp, mot. Howard har spilt for 15 ganger så langt (per februar 2006). Han har fått begrenset med spilletid så langt på landslaget fordi to langt mer rutinerte verdensklassekeepere, Brad Friedel og Kasey Keller, har stått foran ham i køen. Men Friedel la opp som landslagsspiller i februar 2005 og Keller er nesten et tiår eldre enn Howard, noe som gjør at Howard trolig blir landslagets fremtidige førstekeeper. 2. mai 2006 ble Howard, som en av tre keepere, tatt ut til den amerikanske troppen som deltok i Fotball-VM 2006 i Tyskland. Humanitært. Howard har Tourettes syndrom og ble kåret til årets humanitære i MLS i 2001 for hans arbeid med barn som har Tourettes. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 4. mars 2007" Rød hønsemidd. Rød hønsemidd ("Dermanyssus gallinae") er en blodsugende midd i familien Dermanyssidae. Den er knyttet til fugler som har faste reirplasser som benyttes i flere år. Den finnes i reir til fugler som hekker på eller i hus: stær, gråspurv, tårnsvale og bydue. Dette gjør at den kan komme seg inn i huset, og stikke mennesker. Størst betydning har den likevel som skadedyr i hønsehus. Hønsemidden er aktiv om natta, og suger da blod av fuglene. På dagtid gjemmer den seg i sprekker ved reiret, og det er også her den legger egg. The Broads. The Broads er et nettverk av elver og innsjøer i Norfolk og Suffolk i England. Den nordlige delen er kjent som Norfolk Broads, og den sørlige som Suffolk Broads. Navnet kommer av "broad", det lokale ordet for «innsjø». Området fikk i 1988 en spesiell beskyttelsesstatus som setter det på samme nivå som nasjonalparkene. Forskjellen fra andre nasjonalparker er at det er grevskapene som har definert dette, og ikke staten. "Broads Authority" ble opprettet i 1989 for å ivareta parken. Det totale arealet er 303 km², hvorav det meste ligger i Norfolk. Det er mer enn 200 km farbare vannveier, fordelt på syv elver og omkring 50 innsjøer. Bare tretten innsjøer er åpne for allmenn ferdsel, mens tre andre har navigerbare kanaler. På høsten og vinteren er det restriksjoner på ferdsel i deler av området. The Broads har gitt navn til det administrative distriktet Broadland. Historie. Man trodde lenge at innsjøene var naturlige trekk i landskapet, men i 1960-årene beviste dr. Joyce Lambert at de er kunstige, men ikke planlagt, da de har oppstått som følge av oversvømmelser der det i tidligere tider ble tatt ut torv. De første som i større skala brukte torven i området som brensel var romerne, og i middelalderen drev lokale klostre lønnsomme forretninger med salg av torv til Norwich og Great Yarmouth. Så begynte havnivået å stige, og trovtakene ble oversvømt. Det ble bygget diker og andre hindringer, men oversvømmelsene fortsatte, og landskapet slik det er i moderne tid utviklet seg. Siden begynnelsen av det 20. århundre har The Broads vært et populært område for båtferdsel. Vannveiene har, med ett unntak, ikke sluser, men det er tre lave broer hvor bare mindre båter kan passere. Området tiltrekker seg også fotturister, kunstnere, stangfiskere og fuglekikkere. Lokalbefolkningen nevner gjerne også kategorien «people messing about in boats», eller «folk som roter rundt i båter». Man kan fortsatt se den tradisjonelle fartøystypen Norfolk wherry i The Broads. Geografi. The Broads følger i hovedsak en linje langs elvene. Det er syv farbare elver, Yare og dens direkte eller indirekte bielver Bure, Thurne, Ant, Waveney, Chet og Wensum. Vannveiene påvirkes av tidevann, med nokså store forskjeller på høy- og lavvann nær havet, som i Breydon Water, og knapt merkbar forskjell lenger inn som i Ant over Barton Broad. Innsjøene varierer i størrelse fra små dammer til store sjøer om Hickling Broad, Barton Broad og Breydon Water. De er ujevnt fordelt, med langt flere innsjøer i den nordlige halvdelen av Broadland enn i den sentrale eller den sørlige delen. Noen ligger direkte knyttet til elvene, mens andre ligger til siden for dem og er forbundet med elvene gjennom kunstige kanaler. Det er også gravet ut en kanal gjennom området, Haddiscoe Cut, som forbinder Yare og Waveney slik at båter kan komme mellom de to elvene uten å seile over Breydon Water. Man kan også seile ut til havet via Waveney, som er forbundet med Oulton Broad, som i sin tur er en del av tidevanssystemet i The Broad. Rett ved siden at den ligger Lake Lothing, som er forbundet med havet i havnen i Lowestoft. Mellom Oulton Broad og Lake Lothing er det anlagt en sluse, den eneste i The Broads, på gunn av den store forskjellen i tidevannssyklusen i de to sjøene. I de følgende listene er sjøer satt i "kursiv" mens byer og landsbyer er i vanlig skrift. Wensum. Wensum er en bielv til Yare. Den har sitt utspring i Breckland og renner gjennom Norwich sentrum før den renner inn i Yare rett øst for byen. Den farbare strekningen ligger i sin helhet innenfor byområdet, fra sentrum rett ved Norwich-katedralen til stedet hvor elvene møtes. Magnus den sterke. Magnus Nilsson, også kalt for Magnus den sterke (1106–1134) var en dansk kongssønn, sønn av kong Nils av Danmark, konge av Danmark 1104–1134, og Margret Fredskolla, eldste datter av Inge Stenkilsson den eldre av Sverige. Margret hadde tidligere vært gift med den norske kongen Magnus Berrføtt. Sønnens navn kan være til minne om norskekongen som døde i et slag i Irland ettersom navnet ikke var vanlig i Danmark. I 1129 ble Magnus gift med prinsesse Rikissa av Polen eller "Richia Sventoslava" (1106–1155), datter av Boleslav III av Polen og Salome av Berg. Sammen fikk de sønnen Knut, som var dansk medkonge 1146–1157 sammen Svein Grathe og Valdemar I den store. Deres andre sønn het Niels Magnussen. Etter at Magnus døde giftet hun seg med storhertug Volodar av Minsk og med ham fikk hun i tillegg til to sønner, også datteren Sofia av Minsk som hennes halvbror Knut giftet bort til sin rival, den framtidige kong Valdemar I av Danmark. Hennes tredje ekteskap skjedde med enkekonge Sverker den eldre av Sverige, en tidligere vrival av hennes første ektemann. Kronikører har navngitt Sune Sik Sverkersson og Burislev Sverkersson som barn av dette ekteskapet. Magnus krevde den svenske tronen da han fetter Inge II den yngre døde i 1125 ettersom han var den eldste barnebarn av kong Inge Stenkilsson den eldre. Gøtene valgte ham som konge, men sveaerne la ned veto ettersom vestgøtisk lov slo fast at det var svearne som hadde retten til å velge eller avsette en konge. Han er ikke nevnt i det vestgøtiske lovverket og rundt 1130 ble han forvist av Sverker den eldre. Magnus den sterke sto for Danmarkshistoriens mest beryktede mord, en udåd som sendte Danmark ut i en borgerkrig, ved å myrde sin intetanende fetter Knud Lavard. I den påfølgende borgerkrigen ble han drept i slaget ved Fodevig i Skåne av tyske leiesoldater i 1134. Hans far kong Nils slapp unna, men ble drept av rasende borgere i Slesvig rett etter. Hans sønn, Knut V kjempet om den danske tronen mot sin fetter, Svein Grathe. Hans legitime slekt døde ut med mordet på Knut V i 1157. Knuts illegitime sønn, Valdemar, erkebiskop av Bremen og biskop av Slesvig, døde i 1236. Magnus den sterke Justin Leonard. Justin Leonard (født 15. juni 1972) er en amerikansk golfspiller på PGA-touren. Leonard er født i Dallas i Texas. Han studerte ved University of Texas at Austin og ble individuell mester i NCAAs første golfdivisjon i 1994. Som profesjonell golfspiller ble han virkelig kjent da han i 1997 vant The Open Championship, en av golfsportens fire "major"-turneringer. Foruten The Open er hans største seier fra The Players Championship i 1998. Han deltok på det amerikanske laget i Ryder Cup i 1997 og 1999. Eksterne lenker. Leonard, Justin Leonard, Justin Jørn Hilme. Jørn Hilme (født 1778, død 1854) var en spellemann fra Ulnes i Nord-Aurdal i Valdres. Jørn Hilme regnes som den viktigste spelemannen i Valdrestradisjonen. Han er opphavet til en egen gren av slåttespill i dalen, og satte preg på en lang rekke slåtter. I sin levetid møtte han og ble påvirket av blant andre Knut Lurås. De mest karakteristiske slåttene som har navn etter ham er de såkalte «Jørn-rengjene», som er ekstra utfordrende å spille, fulle av raske trioler eller ristetak. Han kom fra en husmannsplass i Nord-Aurdal, og oppnådde aldri anerkjennelse på samme nivå som den noe yngre Myllarguten, men i Valdres ble han anerkjent som den fremste. Det gikk etterhvert en rekke sagn om Jørn, og han hadde ord på seg for å kunne spille til seg drammeglass og nærmest «trylle» med fela. Fra 1960 har Jørn Hilme-stemnet vært en årlig begivenhet på Fagernes. I 1961 sørget Valdres Folkemusikklag for å få reist en minnestøtte over ham på Valdres Folkemuseum på Fagernes. Jørn Hilme-stemnet har vært arrangert alle år unntatt 1978, da var det landskappleik på Fagernes. Eksterne lenker. Hilme, Jørn Hilme, Jørn Hilme, Jørn Hilme, Jørn Ángel Cabrera. Ángel Cabrera (født 12. september 1969) er en argentinsk golfspiller som hovedsakelig spiller på Europatouren. I golfkretser er han kjent som "El Pato", «Anden». Cabrera arbeidet som caddie ved hjemmeklubben til den verdenskjente argentinske golfspilleren Eduardo Romero, som ble hans mentor. Han ble profesjonell i 1989 i en alder av 20 år, men mislyktes i å kvalifisere seg til Europatouren i de tre første forsøkene. I 1995, i sitt fjerde forsøk og med økonomisk støtte fra Romero, kvalifiserte han seg for spill på touren i 1996-sesongen. Han har beholdt spilleretten uten problemer, og i 1999 havnet han for første gang blant de ti beste på Order of Merit. Cabreras to første profesjonelle seire kom i Syd-Amerika i 1995, mens hans første seier på Europatouren kom i 2001 i Open de Argentina, som var anerkjent av Europatouren dette året. I 2005 vant han BMW Championship, den mest prestisjefylte mesterskapet på Europatouren utenom "major"-turneringene og World Golf Championships. Dette var imidlertid kun hans tredje seier på Europatouren, et antall som kanskje er litt skuffende med tanke på hans jevne prestasjoner på touren. Solo (brus). Solo er i sin opprinnelige utgave en norsk appelsinbrus, et produkt som også kalles kullsyreholdig leskedrikk. Appelsinbrusen ble lansert i 1934 etter at Torleif Gulliksrud tok med seg oppskriften fra Spania til Tønsberg Bryggeri. Solo hadde en markedsandel på 7 % i Norge i 2005, men drikken var frem til 1960-tallet landets mest solgte brus, inntil Coca-Cola og senere Pepsi passerte den på salgsstatistikken. På det meste hadde Solo en markedsandel på hele 25 % i Norge. Den 1. februar 2010 lanserte Ringnes også Solo Sitron. Tapperier. Drikken tappes av Ringnes, Oskar Sylte, Aass og Mack, som sammen eier markedsføringsselskapet A/S Solo. Varemerket Solo eies av markedsføringsselskapet. Varemerket brukes i dag på flere produkter i tillegg til det opprinnelige: Solo Super, Solo Pluss og Solrik (uten kullsyre, pappboks). Navnet brukes også på en fruktis som produseres av Hennig-Olsen. Trivia. "Appelsinbrus. Inneholder søtstoffer. Ingredienser: Vann, 8% appelsinjuice, karbondioksid, syre (sitronsyre), søtstoff (acesulfam K, aspartam*), naturlig appelsinaroma, konserveringsmiddel (natriumbenzoat), antioksidant (askorbinsyre), stabilisator (guarkjernemel, akasiegummi), vegetabilsk olje fra kokos, farge (betakaroten, E160e). *Inneholder en fenylalaninkilde" Ernst Happel. Ernst Happel (født 29. november 1925, død 14. november 1992) var en østerriksk fotballspiller og senere en av Europas mest fremgangsrike og mestvinnende trenere. Ernst Happel Stadion i Wien, hvor finalen under EM i fotball 2008 ble spilt, er navngitt etter Ernst Happel. Spillerkarrieren. Ernst Happel var forsvarsspiller for Rapid Wien (1939–54 og 1956–58) og Racing Paris (1954–56) og spilte 51 ganger (5 mål) for Østerrikes landslag. For Rapid vant han dessuten to seriemesterskap. Happel deltok i to VM-sluttspill, 1954 og 1958, og vant bronse i førstnevnte turnering. Trenerkarrieren. Happel regnes ofte som mannen som utviklet den moderne offside-fellen og innførte høyt press av ballfører, eller offensivt forsvar, som en viktig del av fotballen. Hans metoder ga eventyrlig suksess for en rekke mellomstore klubber. Happel er fortsatt den eneste treneren som har tatt tre forskjellige klubber til den gjeveste Europacupfinalen (Serievinnercupen/Champions League). Han var den første til å vinne turneringen med to forskjellige klubber. Paraguays flagg. Paraguays flagg hadde tidligere to ulike sider. Det hvite feltet inneholdt på den ene siden av flagget riksvåpenet og på den andre siden seglet til finansforvaltingen. I dag er riksvåpenet på begge sider av flagget. Riksvåpenet er en femtagget, gyllen stjerne, kalt «maistjernen» etter frigjøringsdagen 14. august. Willie Park sr.. Willie Park sr. (født 30. juni 1833 i Wallyford nær Musselburgh i Skottland, død 25. juli 1903) var en av pionerene innen den profesjonelle golfsporten. I likhet med flere av de andre tidlige profesjonelle golfspillerne begynte Park som caddie. Senere ledet han et foretak som produserte golfutstyr. På banen tjente han sine penger i en serie «oppvisningsmatcher» mot rivaler som for eksempel Tom Morris sr., Willie Dunn og Allan Robertson, som var den mest populære formen for publikumsgolf på den tiden. Park er imidlertid mest kjent for å ha vunnet The Open Championship fire ganger, inklusive det første mesterskapet i 1860 da startfeltet bare bestod av åtte spillere. Hans øvrige seire kom i 1863, 1866 og 1875. Park var en av de spillerne som hadde flest antall seire i denne turneringen frem til 1910 da James Braid vant for femte gang. Også Parks bror, Mungo Park, og hans sønn Willie Park jr. vant The Open Championship. Ernst Happel Stadion. er Østerrikes landslagsarena for fotball, tidligere kalt Praterstadion. Stadionet ble åpnet i 1931, og totalrenovert i 1986. I dag har stadionet en tilskuerkapasitet på 50 000. Stadionet er oppkalt etter trenerlegenden Ernst Happel. Finalen i EM i fotball 2008 ble spilt på Ernst Happel Stadion 29. juni 2008. Hunndalen. Hunndalen er et nærings- og boligområde i Gjøvik kommune (i Oppland fylke). Området regnes i dag som en av Gjøviks bydeler og ligger ca. tre kilometer vest for Gjøvik bysentrum. Historie. Hunndalen som industristed er et av de eldste i Oppland. Selve nerven i Hunndalen var dengang Toten Cellulosefabrikk (nedlagt 1981). Bedriften O. Mustad & Søn AS (produsent av fiskekroker og jernvareutstyr) er fortsatt aktiv i området etter en rekke nedbemanninger. Mustads gamle industriområde har de siste årene blitt revitalisert med en rekke nye foretak – og fremstår i dag som Mustad Næringspark beliggende på grensen mellom Hunndalen bydel og Gjøvik sentrum. Den gamle og pittoreske mursteinsbebyggelsen langs Hunnselva huser pr. 2008 en rekke nye foretak, som for eksempel Telenor kundeservice, TESS, og diverse lokalentrepenører. Kirke. Hunn menighet omfatter Hunndalen og store deler av Nordbyen. Menighetens kirkebygg ligger på grensen mellom de to bydelene, og samles i nye Hunn kirke med adresse Åsveien 35. Skole, barnehage og fritid. I bydelen ligger to skoler, Blomhaug barneskole med nesten 400 elever og Vardal ungdomsskole. Hunndalen har også en rekke barnehager, blant annet Huskestua, Marka og Misjonshuset. Fritidsklubben "Møteplassen" som er åpen på onsdager er populær blant bydelens unge innbyggere. Det er også en ballbinge på Vardal idrettsplass, noen fotballbaner og en lekeplass beliggende langs Hunnselva. Cecilie Lundgreen. Cecilie Lundgreen (født 6. februar 1973) er en norsk golfspiller fra Borregaard Golfklubb. Hun ble profesjonell 1. juni 1997. I 1999 debuterte hun på Ladies European Tour, hvor hun i 2001 ble nr. 28 på "Order of Merit", hennes beste år så langt. Hennes beste plassering i en turnering er annenplassen i South African Masters i 2001. Som amatør vant hun det norske juniormesterskapet i 1991 og norgesmesterskapet for kvinner i 1994. Utenfor golfbanen har hun engasjert seg for blinde og svaksynte i Zimbabwe, og har tatt initiativ til "pro-am"-turneringen Eyes for Zimbabwe som er blitt arrangert både i Norge og Zimbabwe. Eksterne lenker. Lundgreen, Cecilie Lundgreen, Cecilie Willie Park jr.. Willie Park jr. (født 1864, død 1925) var en av sin tids ledende profesjonell golfspillere. Parks hjemby, Musselburgh i Skottland, var et sentrum for golf på den tiden, og blant de stedene der The Open Championship ble arrangert gjennom mye av hans unge liv. Hans far, Willie Park sr., og hans onkel, Mungo Park, vant begge The Open da han var ung. Park selv vant mesterskapet i 1887 og 1889. Park var kjent for sitt fremragende nærspill, fremfor alt puttingen, som kompenserte for hans mer ustabile langspill. Han kalte sin putter «"Old Pawky"» og han mente at det var den som gjorde at han kunne vinne de turneringene han stilte opp i. Putteren er bevart på Woking Club utenfor London. På en sølvbrikke på skaftet står det «"It hold mony a guid putt"» (skotsk for «Den senket mange putter»). På Parks tid var det ikke mulig for golfspillere å leve av premiepengene, og Park tok over familiens golfutstyrforetak. Han etablerte en eksportindustri da golfen begynte å spre seg internasjonalt, og patenterte flere køllemodeller. Hans bok "The Game of Golf" (1896) var den første golfboken som var skrevet av en profesjonell spiller. Han arbeidet i tillegg som banearkitekt og har tegnet omkring 170 golfbaner i Europa, USA og Canada. Metamorfose (geologi). Metamorfose er en omdanning eller endring i sammensetningen av bergarter. Dette skjer når en eller flere bergarter eller fragmenter av bergarter, blir utsatt for høyt trykk og høy temperatur. Bergartene smeltes og blir da omstrukturert (omdannet) og mineralene vil bli helt eller delvis omkrystallisert. Men det er mange grader av metamorfose, fra svak til fullstendig. Metamorfe bergarter er hardere enn den opprinnelige bergarten. Metamorfe bergarter har ofte et stripete (foliasjon) eller bølget mønster og er sjelden helt homogen i struktur eller mønster. Grader av metamorfose. Graden av metamorfose (omdanning) gir ulike kvaliteter. Hos skifer som er dannet fra leire er Leirskifer ikke omdannet, men heller «forsteinet». Den er en ganske myk skifer. Fyllitt er hardere og delvis omdannet, mens glimmerskifer er hardest og den mest omdannet. Metamorfe bergarter. Metamorf bergart er bergarter som har hatt en fullstendig metamorfose. De er omkrystalisert og helt endret fra de opprinnelige bergartene de ble dannet av. Hol gamle kirke. Hol gamle kirke er en kirke med antatt opprinnelse på 1200-tallet i Hol kommune. Kirken er den eldste i Hol prestegjeld og er første gang nevnt i et skriv fra 1328, da som en liten stavkirke med svalganger. Kirkens apsis er antatt å stamme fra denne opprinnelige kirken, men nøyaktig datering er ukjent. Tidligere var gamlekirken hovedkirke for hele Hol, bortsett fra Dagali, som hørte til Uvdal kommune. Kirken er ombygd og utvidet flere ganger. Både på 1500-tallet, i 1697 og i 1798-99. Senere ble den ombygd i 1888 og 1938. Det er antatt at golvet i kirken er staver fra den gamle stavkirken. Prekestol og døpefont er fra renessansen (1697), altertavle (1703) har nattverden som motiv. Prekestolen er plassert over alteret. Kirken er også kjent for en urinrenne i sin apside. Det er egen kirkestue og prestestue på sørsiden av veien. Kirkestuen var for kirkefolket, prestestuen var for presten. Vibeke Stensrud. Vibeke Stensrud (født 29. september 1973) er en norsk golfspiller. Hun er blitt norgesmester fire ganger: i 1990, 1991, 1993 og 1995. Hun ble profesjonell høsten 1995, og debuterte på Ladies European Tour i 1997. Sin beste sesong hadde hun i 2000, da hun endte som nr. 17 på "Order of Merit". Henrik Ibsens gate (Oslo). Henrik Ibsens gate i Oslo ble fra 2006 navnet på tidligere Drammensveien, fra Solli plass til Karl Johans gate. Dette skjedde med virkning fra 28. april, som var den dato i 1850 da Henrik Ibsen ankom Christiania for første gang med dampskipet «Prinds Carl». Historikk. Gaten ble opparbeidet da Det Kongelige Slott ble bygget på 1840-tallet, og ble til å begynne med bare omtalt som «Den nye Slottsvej». I løpet av 1850-årene ble strekningen like ned til dagens Wessels plass benevnt Drammensveien, men allerede ved Stortingets oppførelse i 1866 ble navnet endret til Stortingsgaten, slik at navnet Drammensveien ble ført fram til Karl Johans gate, som tidligere het Ruseløkkbakken og Ruseløkkveien. Populært gatenavn. Gaten med Henrik Ibsens navn passerer Ibsenmuseet, med dikterens siste hjem i Arbins gate, hvor han bodde fra 1895 til 1906. Ibsenmuseet har dermed fått inngang fra Henrik Ibsens gate 26, men beholder sin tidligere kontorinngang og postadresse til Arbins gate 1. Det Kongelige Slott har etter navneendringen fått adressen Henrik Ibsens gate 1. Nasjonalbiblioteket, som ligger på andre siden av Solli plass, og egentlig ligger med fasaden vendt mot Drammensveien, søkte om å få adresse til Henrik Ibsens gate, og fikk også lov til å knytte seg til det nye gatenavnet. Nasjonalbiblioteket i Oslo har etter dette fått adressen Henrik Ibsens gate 110. Gatenavnet var tidligere brukt på en del av Ring 1. Denne gaten heter nå Hammersborggata. Turister som tidligere søkte spor etter dikteren i denne gaten ble isteden møtt av Ibsen Kebab, Ibsen Euro Park og en tunnel. På C.J. Hambros plass, nær parkeringshuset og den nåværende Hammersborgtunnelen, ligger fremdeles Ibsen Bilpleie og Ibsen Tobakk, som så langt har valgt å beholde sine firmanavn. Ikke alle var enige i navneendringen. Navneendringen var kontroversiell, på grunn av Drammensveiens historiske betydning som innfartsåre. Drammens ordfører var ikke glad for forslaget, og Byantikvaren frarådet navnendringen, mens lokalpolitikerne for Bydel Frogner protesterte mot endringsforslaget og forsøkte å få utsatt behandlingen. De ble imidlertid overprøvd av Bystyret fordi området berørte Oslo sentrum, og saken ble forsert, slik at navneendringen kunne bli et eget innslag under Hovedstadskomiteen for Ibsenårets markeringer i Oslo i uke 17. Bystyrets behandling. Kultur- og utdanningskomiteen påpekte i sine merknader til sak 60/06, at Ibsen hittil hadde fått en ytterst stemoderlig behandling når det gjaldt å få en gate i Oslo oppkalt etter seg. Fram til nå hadde det kun vært en trafikktunnel og et parkeringshus som var knyttet til dikterens navn. Ibsens posisjon som dikter og den nye Sitatgaten i Oslo tilsa at det burde være en av byens paradegater som skulle bære hans navn. Et mindretall i bystyret (i hovedsak representanter fra AP, SV og RV) ønsket, på bakgrunn av at Byantikvaren hadde frarådet det, primært at Drammensveien ikke skulle endre navn, men stemte likevel sekundært for navneendringen, slik at avgjørelsen den 1. mars 2006 ble enstemmig. Bystyret vedtok også at Bydel St. Hanshaugens vedtak fra høsten 2005 om å endre navnsetting av daværende Henrik Ibsens gate til Hammersborggata skulle bli stående. The Cave. The Cave (på norsk: hulen) er en skrekkfilm fra 2005 regissert av Bruce Hunt. Filmen har mange likhetstrekk med den Britiske filmen ”The Descent”, som omhandler en venninnegjeng som drar for å utforske et hulesystem langt inne i skogen. The Descent (Nedstigningen) var regissert av Neil Marshall. Han har også har regissert filmen ”Dog Soldiers”, som har blitt omtalt som en moderne klassiker. Handling. Dypt inne i de Rumenske skoger, finner en gruppe forskere restene etter en kirke fra det trettende århundre. Ved nærmere utforskning, gjør de en rystende oppdagelse: kirken er bygd over inngangen til et gigantisk underjordisk hule system. Lokale biologer tror hulen er hjemstedet for et uoppdaget økosystem, så de leier en gruppe Amerikanske hule utforskere til å hjelpe dem med og utforske de nedre regioner av hulen. Jack og broren Tyler er profesjonelle huledykkere som er ledere for et team med de beste dykkerne i verden. De ankommer Romania med alt innen det nyeste dykkerutstyret, inkludert en ny type lufttank, som gjør det mulig og være under vann opptil 24 timer. I utgravningsfeltet har de funnet dekorerte mosaikk biter fra gulvet, som er dekorert med demoner, som visstnok skal holde til i hulen. Vel nede i de underjordiske hulene, sender de en speider lengre frem for å finne et passende sted til basecamp. Men like etter at han når frem, mister de radiokontakten med ham, de resterende team medlemmene frykter det verste og drar for å finne ut hva som har skjedd. De finner den savnede i god behold, og de sender to av gårde for å fikse kommunikasjonskabelen, på veien dit finner de at fiberoptikk kabelen er blitt bitt over. Mens de prøver og fikse den blir en av dem angrepet av noe i vannet, og oksygentanken hans sprenges, som leder til en voldsom eksplosjon og sperrer den eneste kjente utgangen. De finner snart ut at de også ikke er alene i de mørke tunnelene, en gruppe uhyrer, som har utviklet seg fra mennesker. Uhyrene. Nede i hulen finner de en ny type parasitt, som har infisert dyrelivet der nede. Den ser ut til å ta over verten for å kunne leve, og gjør verstdyret i stand til og leve nede i dypet. En militær styrke som dro for å utforske hulen, ble fanget der nede og muterte, og mistet alle menneskelige trekk, til de var ville og vanskapte. Parasitten later også til å ha påvirket de andre dyrene der nede. Parasitten later til og smitte ved kontakt med blod, og de første stegene i forandringen kommer etter kort tid. En som er smittet vil ganske raskt få forsterket hørsel, og kunne oppfatte sonarsignaler, som er elementært for å kunne navigere i de bekmørke tunnelene. Øynenes utseende gjennomgår også en forandring og man mister etter hvert synet, da det ikke trengs for å overleve der nede. Huden mister også fargen, og blir blekere da verken sollys eller annet lys finnes der. Det ble trodd at de som var smittet ikke kunne vende tilbake til overflaten, men dette var ikke tilfellet. Jana Andolan 1990. Jana Andolan er et navn på "nepali" på det store "demokratiopprøret i Nepal våren 1990. "Jana Andolan" betyr egentlig folkebevegelse, og transkriberes ofte som "Jan Andolan", "janandolan", "janaandolan". Jana Andolan brukes også som et navn på det store demokratiopprøret i 2006 (se Jana Andolan 2006). Opprøret retta seg mot det kongelige diktaturet som blei oppretta ved et statskupp av kong Mahendra den 15. desember 1960, og som fra 1962 hadde det misvisende offisielle navnet Panchayat-demokratiet. Opprøret begynte den 18. februar, og endte den 19. april med at diktatoren kong Birendra måtte tillate flerpartisystem og gi fra seg makta til ei koalisjonsregjering leda av Nepals Kongressparti. 1950-tallets brutte løfte om demokrati. 18. februar 1951 avslutta kong Tribuvan Nepals første demokratiske revolusjon, da han i en tale erklærte at fra nå av hadde landet flerpartisystem, og han utnevnte landets første demokratiske regjering. I talen lovet kongen også at det skulle holdes frie valg på en grunnlovgivende forsamling. Dette løftet blei ikke holdt. Kong Tribuvan og hans sønn Mahendra utsatte stadig på 1950-tallet parlamentsvalg, og utnevnte og avsatte i stedet regjeringene sjøl. I 1957 og 1958 tvang en stor protestbevegelse gjennom at det blei holdt parlamentsvalg tidlig i 1959. Men kong Mahendra proklamerte sjøl en ny grunnlov bare 6 dager før valget. Grunnloven ga kongen makt til bl.a. å avsette regjeringa og parlamentet når det passa ham. I valget fikk Nepals Kongressparti reint flertall. Statsminister B. P. Koirala gjennomførte en moderat jordreform og vedtok at kongens og andre føydalisters land skulle skattlegges. Dette førte til at kongen oppmuntra til politiske protester og intrigerte mot statsministeren i parlamentet, regjeringa og Kongresspartiet. 15. desember 1960 gjennomførte Gyanendra statskupp, og forbød alle politiske partier. B.P. Koirala og andre politiske ledere fikk mange års fengsel. Kongresspartiet starta i 1961 en ny demokratirevolusjon med støtte fra India, men måtte gi opp den væpnete kampen mot diktaturet i 1962, da India kom i krig med Kina og ikke lengre tillot at partiet angrep fra indisk område. Det åpna for at Mahendra kunne stabilisere diktaturet ved å proklamere det såkalte partiløse Panchayat-demokratiet i 1962. Det var ei form for rojalistisk diktatur, forkledd med valg i spesielt utpekte forsamlinger som var lojale mot kongen. Kampen mot Panchayat-systemet. Protester førte etter hvert til en del liberalisering innafor Panchayat-systemet. Etter hvert fikk noen flere stemmerett, og det blei i praksis større spillerom for de forbudte politiske partiene. Særlig viktig var et stort student- og folkeopprør i 1979, som fikk kong Birendra til å proklamere en folkeavstemning mellom Panchayat-systemet og flerpartidemokrati i 1980. (Denne kampen blei en slags generalprøve på demokratiopprøret i 1990. Mange av alliansene og metodene som blei brukt i 1990, blei først prøvd i 1979 og 1980.) Kongen vant folkeavstemninga, men med forholdsvis knapp margin (som mange mistenkte skyldtes valgfusk, organisert av prins Gyanendra. I storbyene var det flertall for demokrati. Etter avstemninga blei valgsystemet revidert, slik at alle fikk stemmerett ved valga. En del representanter for de forbudte partiene, både Kongresspartiet og ulike kommunistpartier blei valgt inn. Dette styrka den illegale opposisjonen. Samtidig gikk Panchayat-systemet i oppløsning innafra. Korrupsjonen vokste. Bl.a. blei kongens brødre, prinsene Gyanendra og "Dhirendra", mistenkt for å påvirke regjeringa og parlamentet, samtidig som de var innblanda i alvorlig kriminalitet. Et mordforsøk på en kjent journalist som skreiv om dette førte til skandale. I 1985 avtalte Nepals Kongressparti og flere kommunistpartier at de skulle starte ei ny ulydighetskampanje for demokrati. Men etter at bevegelsen hadde starta, eksploderte flere bomber i Kathmandu, og Kongresspartiet stoppa demonstrasjoene. (Hvem som plasserte bombene er fortsatt ikke oppklart. Opposisjonen mente det var en provokasjon fra palasset, kanskje organisert av prins Gyanendra.) Opptakten til opprøret. I 1989 blei det krise i Nepals forhold til India. India hadde et sterkt tak på Nepal gjennom ensidige avtaler om handel og transitt, som nå skulle fornyes. Regjeringa avviste Indias forslag. India svarte med å sabotere import og eksport fra Nepal. Det blei snart mangel på nødvendige varer, bensin osv. Misnøyen vendte seg etter ei tid mot regjeringa i Kathmandu. Nepals Kongressparti og de viktigste moderate kommunistpartiene, NKP (ML) og NKP (Marksbadi), bestemte seg for at tida var inne for å sette i gang ei ny, felles kampanje for demokrati. 15 januar blei det offentliggjort at ULF var danna. Vedtaket om opprøret blei fatta ved sjukesenga til kongresslederen "Ganesh Man Singh" i januar. Dato blei satt til 40-årsdagen for kong Tribuvans erklæring om demokratiet i 1950. 1. februar blei det offentliggjort at en "Joint Co-ordination Committee" var oppretta av Kongresspartiet og ULF. Demokratiopprøret 1990. Demonstrasjonene som begynte den 18. februar var i innledningsfasen dominert av partiaktivister. Sammenstøt med politiet førte til flere dødsfall og tusenvis av arrestasjoner i Kathmandu og resten av landet, men trakk i første omgang ikke med seg store folkemasser utafor partienes rekker. I midten av mars virka det som om bevegelsen var i nedgang. Men raseri over at en student blei skutt på universitetet i "Mechi" i det sørøstre Nepal ga ny styrke til studentdemonstrasjonene i Kathmandu. Fra 29. mars begynte "lyseslukkeraksjonene" i en by i Tarai. De spredde seg til Kathmandudalen og fikk stor betydning, fordi de ga det store flertallet en trygg måte å protestere på og samtidig gjorde det lettere for et mindretall av aktivister å konfrontere politiet i de mørklagte gatene. Nå begynte protester fra frie yrkesgrupper og fra representanter for Panchayat-demokratiet. Representanter for utenlandske donorer uttrykte også bekymring overfor regjeringa. 31. mars kom et avgjørende vendepunkt. Innbyggere i Patan, som var rasende etter at politiet hadde skutt i byen, oppretta en komite for offentlig sikkerhet, stengte alle veier inn i byen med grøfter og sperra politiet inne i det gamle slottet ved stortorget. Både her og i Bhaktapur spilte det ei stor rolle at befolkninga tilhørte newari-nasjonaliteten og var knytta sammen i et tett nettverk av familie – og kasteforbindelser, noe som førte til at politiangrep blei oppfatta som angrep på alle i hele bysamfunnet. Store demonstrasjoner fortsatte ellers i Kathmandudalen, og parolene blei stadig mer antirojalistiske. Folkemassene ropte at kong Birendra skulle henges. Bevegelsen var nå ute av de store politiske partienes kontroll. 6. april holdt kong Birendra en dramatisk tale. Han erklærte at statsminister "Marichman Singh" hadde gått av og Lokendra Bahadur Chand var innsatt isteden. Kongen lovet også diskusjoner om reformer med opposisjonen. Disse konsesjonene var ikke lenger nok til å tilfredsstille folkemassene. Seinere på dagen demonstrerte 200 000 i Kathmandu og forlangte øyeblikkelig legalisering av de politiske partiene. Mange tusen, trolig leda av de revolusjonære kommunistpartiene, gikk mot slottet. Hæren eller politistyrker fikk ordre om å skyte, og det blei meldt om 50 drepte i Kathmandu (men dette tallet blei ikke bekrefta seinere). Portforbud blei innført i Kathmandudalen, men regjeringa tok kontakt med partilederne og tillot partiene å komme sammen og konsultere. 8. april dro ledere fra Kongressen og ULF til slottet for å forhandle. De godtok legalisering av de politiske partiene, og Krishna Prasad Bhattarai erklærte at kampen var over. Venstresida i bevegelsen var misfornøyd med det, og ønska bl.a. at Panchayat-systemet skulle vært formelt oppheva før demonstrasjonene ga seg. Men det viste seg at kongen nå forsøkte å fortsette uten å avsette Chand og oppheve Panchayat-lovene. Dette førte til nye, store demonstrasjoner før Chand gikk av den 16. april, og K. P. Bhattarai tok over som statsminister for ei overgangsregjering den 19. april. Fra denne datoen regnes det store demokratiopprøret som over. Det offisielle antallet drepte var 63. Mange tusen var såra. Jana Andolan 2006. "Jana Andolan 1990" har mange slående likhetspunkter med demokratiopprøret 16 år etter. Dette er ingen tilfeldighet, for mange av kampmetodene som blei brukt i Jana Andolan 2006 blei utvikla i 1990. Hundretusener som deltok den gangen, var på gatene i 2006. Mange av lederne var også de samme (bl.a. G. P. Koirala, Prachanda, Baburam Bhattarai og daværende prins Gyanendra). Planene for opprøret i 2006 blei lagt på grunnlag av erfaringene fra 1990, og for å appellere til minnene fra 1990-opprøret. Ei lengre sammenlikning mellom de to demokratiopprørene står nederst i artikkelen om Jana Andolan 2006. Tangerine Dream. Tangerine Dream er ei tysk synth-gruppe. Gruppa ble stiftet i september 1967 av Edgar Froese. Gruppas musikk er hovedsakelig instrumental elektronisk, med innslag av andre instrumenter som gitar, bass og trommer. Tangerine Dream er fortsatt aktiv, men Edgar Froese er den eneste som har vært medlem helt siden starten. På 1970-tallet var gruppa kjent for å spille konserter med et enormt lydnivå. De første årene gruppa eksisterte, var musikken til Tangerine Dream nokså eksperimentell. Utover på 1970-tallet og senere laget de mer melodiøs musikk. Medlemmer. Jerome Froese er Edgar Froeses sønn. Med Edgar og Jerome Froese er Tangerine Dream i dag en duo. De bruker i tillegg diverse gjestemusikere ved plateinnspillinger og konserter, alt etter behov. Studio-/konsertalbum. Forskjellen mellom Tangerine Dreams studio- og konsert-innspillinger er i stor grad temmelig diffus. Mange konsertalbum inneholder mye studiolyd – "Live Miles" har mindre enn en tredel live-lyd. Samtidig består mange av konsertalbumene av komposisjoner som ikke finnes på de rene studio-albumene. Derfor er det ikke særlig stor nytte i å skille mellom studio- og konsertalbum når det gjelder Tangerine Dream. The Dream Mixes. Et sideprosjekt startet av Jerome Froese. Musikken er hovedsakelig remikser av Tangerine Dreams musikk, med en viss dance-stil. Arkiv-utgivelser. Tangerine Dream har de siste årene gitt ut mye gammelt arkivmateriale, for det meste live-opptak. "The Bootleg Boxes" og de fem første utgivelsene i "The Bootmoon Series" består av konsertopptak gjort av fans, nå utgitt offisielt. Kuriositet. Kjenningsmelodien til NRKs radioprogram "Verdt å vite" er hentet fra Tangerine Dreams album "Stratosfear". Kjenningsmelodien til NRKs populærvitenskapelige program "Magnus" fra 80-tallet, er Tangerine Dreams "Chimes and Chains" (Chris Franke). Fantomet 2002. Det kom ut tjueseks ordinære utgivelser av "Fantomet" i 2002 i Norge, Sverige og Finland. I tillegg kom det i Norge også ut seks utgivelser av "Fantomet Krønike", samt at tre krønikebøker ble utgitt. Ordinære utgivelser (Norge, Sverige og Finland). 2002 Dartmoor. High Willhays er det høyeste punktet Dartmoor er en nasjonalpark i Devon i England, med et areal på 953 km². Området består av myrlandskap med flere hundre granittopper, kjent som "tors". Det høyeste punktet er High Willhays, 621 moh. Det er en svært mange fornminner i området. Deler av Dartmoor har blitt brukt som militær skytebane i mer enn 200 år. Resten er åpent for fri ferdsel, og området tiltrekker mange turister. Nasjonalparken bestyres av en "National Park Authority" med 26 medlemmer. Dartmoor var med i fjernsynsserien "Seven Natural Wonders" som det fremste av de syv i det sørvestlige England. Yare. Yare ved Thorpe Green i Norwich Yare er en elv i Norfolk i England. Den nedre delen av elven renner gjennom nasjonalparken The Broads, hvor flere bielver renner inn i Yare. Elven har sitt utspring sør for Dereham. Den renner så i østlig retning mot Norwich, hvor den passerer i utkanten av byen og møter Wensum før den renner inn i nasjonalparken. Deretter passerer den landsbyene Cantley og Reedham samt det isolerte lille samfunnet Berney Arms før den renner inn i innsjøen Breydon Water. Så renner elvene Bure og Waveney inn i den, og Yare renner til slutt ut i Nordsjøen ved Gorleston i Great Yarmouth. Sistnevnte by har navn etter elven, «Yares munning». Yare er farbar for små fartøyer mellom Norwich og havet, og tidligere gikk mye av den kommersielle trafikken til byen over elven. Det går også en farbar kunstig kanal, Haddiscoe Cut mellom Yare og Waveney ved Reedham. Kanalen gjør det mulig å seile mellom de to elvene uten å måtte krysse Breydon Water. Bure (Norfolk). Bure (uttales som "burr") er en elv i Norfolk i England. Det meste av den er innenfor nasjonalparken The Broads. Elven har sitt utspring nær Aylsham, og var tidligere farbar helt dit. Den er nå farbar til broen ved Coltishall, omkring 16 km lenger ned. Den passerer eller renner gjennom Buxton Lamas, Coltishall, Belaugh, Wroxham, Horning, Ludham Bridge, St. Benet's Abbey, Oby, Acle og Stokesby, og renner så langs nordsiden av Halvergate Marshes, gjennom Runham og møter Breydon Water ved Great Yarmouth. Rett nedenfor Breydon Water renner den inn i Yare, som går ut i havet mellom Great Yarmouth og Gorleston. Bure har to bielver, Thurne og Ant. Det er også en mindre vannvei som forbinder den med Trinity Broads. Coltishall. Coltishall er en landsby ved elven Bure i Norfolk. Den ligger vest for Wroxham, i nasjonalparken The Broads. Landsbyen er nevnt i "Domesday Book" (1086), og var i omkring 250 år et sentrum for maltproduksjon. Det ble også bygget mange fartøyer av typen "Norfolk wherry", som var typisk for området og som det fortsatt finnes noen eksempler på. Det var tidligere mulig å seile opp Bure helt frem til Aylsham, men det er nå bare mulig å komme frem til broen rett sør for Coltishall. Under andre verdenskrig og i noen år etter krigen hadde Royal Air Force en viktig base ved landsbyen, RAF Coltishall. Kolleg St. Blasien. Bagnatohaus, Wohnhaus der Patres und der ältesten internen Mädchen Kolleg St. Blasien er en statlig anerkjent privat kostskole som drives av jesuittene i det sydlige Schwarzwald i den tyske delstaten Baden-Württemberg. Den har 800 elever, derav 300 som bor på internatet. Skolen ble grunnlagt av Petrus Canisius i 1596 i Freiburg im Üechtland i Sveits, og ble 1856 flyttet til Feldkirch og 1934 til St. Blasien, hvor den holder til i det tidligere benediktinerklosteret St. Blasien. Berlin Hauptbahnhof. Berlin Hauptbahnhof (Berlin sentralstasjon) ligger i ortsteilen Moabit i Berlins bydel Mitte. Den er oppført på samme sted som den tidligere Lehrter Bahnhof fra 1868. Stasjonen er tegnet av arkitekten Meinhard von Gerkan, og da den ble åpnet i 2006 var den den første store jernbanestasjon som var bygget i Europa på over hundre år. Fra Berlin Hauptbahnhof er det blant annet forbindelser til København med IntercityExpress og til Malmö med BerlinNigthExpress. Over bakken ligger plattformene ved Berliner Stadtbahn som trafikkeres både av ordinære region- og fjerntog, og av Berlins forstadsbane (S-Bahn). Plattformene til den såkalte nord-sør-banen ligger under bakkenivå. Her er også endestasjonen til U-bane-linje U55 som foreløpig er bygget til Brandenburger Tor, men som nå bygges videre til Alexanderplatz der den skal knyttes sammen med U5 – trolig i 2017. Referanser. Berlin Hauptbahnhof Hamburg Hauptbahnhof. Hamburg Hauptbahnhof er Hamburgs hovedbanegård, og ble åpnet den 6. desember 1906. Stasjonen har 450 000 reisende og besøkende per dag, og blir derav Europas nest mest traffikkerte jernbanestasjon, etter Gare du Nord i Paris. Rødhette og ulven. "Rødhette og ulven", eller bare "Rødhette", "Vesle Rødhette" og liknende, er et europeisk folkeeventyr med usikkert opphav. I Tyskland og Nord-Europa er Brødrene Grimms versjon "Rotkäppchen und der (böse) Wolf" fra 1812 best kjent, men den eldste nedskrevne versjonen er Charles Perraults franske "Le Petit Chaperon rouge" fra 1697. "Rødhette" er et av de mest utbredte, bearbeidede og tolkede og parodierte eventyr som finnes. Det har kommet i et utall bokutgivelser, ofte med nye illustrasjoner. I Norge har Margrethe Munthe brukt historien i sangen "Rødhette", som første gang stod på trykk i 1918. Frihandel. Frihandel er et økonomisk system hvor handelen mellom borgere fra ulike stater foregår uten noen form for tollrestriksjoner eller andre hindringer. Frihandel som økonomisk system slo igjennom på 1800-tallet og avløste Merkantilismen, hvor handel ble sett som et «nullsumspill». Begrepet frihandel kan også brukes som motsetning til økonomiske system med kjøpstadsrettigheter eller handelsprivilegier. I motsetning til frihandel regnes ofte proteksjonisme, et system hvor man begrenser import og beskytter innenlandsk produksjon. Glykolyse. Glykolysen (fra gresk "glykys" – «søt», og "lysis" – «løse opp») er den katabolske stoffskifteveien hvor glukose, som er et monosakkarid med seks karbon-atomer, spaltes og nedbrytes til to pyruvatmolekyler, som er trekarbonforbindelser. Disse pyruvatmolekylene går så videre gjennom sitronsyresyklusen eller Cori-syklusen. Glykolysen består av ti godt definerte reaksjoner med ni ulike intermediater, altså mellomprodukter, som er veldig like i praktisk talt alle celler, både prokaryote og eukaryote. Reaksjonsgangen ble oppdaget av hovedsakelig Gustav Embden, Otto Meyerhof og Jakub Karol Parnas i 1940, og glykolysen blir derfor også ofte referert til som "Embden-Meyerhof-Parnas-stoffskifteveien" ("EMP pathway"). Den motsatte reaksjonen, oppbygning av glukose, kalles glukoneogenesen. Overblikk over glykolysen. Energiutbyttet fra glykolysereaksjonene fås ved at det dannes høyenergiforbindelser i form av to ATP og to NADH i netto. ATP-molekylene som dannes i glykolysen kan brukes direkte som energi, mens NADH først må gjennom elektrontransportkjeden, hvor NADH effektivt omdannes til ATP. Flere andre metabolitter, slik som fruktose, galaktose og mannose, eller aminosyrer, blir omformet til enten glukose eller en intermediat i glykolysen, og går deretter inn i glykolysestoffskifteveien. For eksempel kan fruktose blant annet gå inn i fettvevet og omformes til intermediatet fruktose-6-fosfat og i leveren til dihydroksyacetonfosfat og glyseraldehyd-3-fosfat. Galaktose kan på sin side omformes til intermediatet glukose-6-fosfat. I tillegg kan intermediater fra glykolysen være til direkte nytte for kroppen. Dihydroksyacetonfosfat kan omdannes til glyserol, som spleiser fettsyrer sammen til fett. Stoffskifteveien er anaerob, som vil si at den ikke forbruker oksygen. Glykolysen finner sted i cytoplasma hos dyr og kloroplasten i blad hos planter. Det er tre reaksjoner i glykolysen som er regulert, nemlig dannelsene av glukose-6-fosfat, fruktose-1,6-bisfosfat og pyruvat. De andre reaksjonene i stoffskifteveien står i likevekt, og er dermed ikke regulert. Investeringsfasen. De første reaksjonstrinnene går ut på å tilføre energi i form av ATP til glukosemolekylet, slik at det under den senere delen av glykolysen kan utvinne energi i form av mer ATP og NADH. Pyruvats videre stoffskifteveier. Pyruvat som er produktet i glykolysen kan ta forskjellige veier avhengig av oksygentilgangen. Hvis ikke oksygen er tilstede f.eks. røtter i anaerob jord, vil pyruvat laget i glykolysen ved fermentering omsettes til acetaldehyd katalysert av pyruvat dekarboksylase. Acetaldehyd virker som elektronakseptor og reduseres til etanol katalysert av alkohol dehydrogenase. Pyruvat kan også virke som elektronakseptor og reduseres til laktat (melkesyre), men denne veien har mindre betydning i planter idet surgjøringen skrur av melkesyreproduksjonen. Under aerobe forhold omsettes pyruvat til CO2 og acetyl-CoA som kan gå inn i Krebs syklus (trikarboksylsyresuklus) katalysert av pyruvat dehydrogenase. Regulering av glykolysen. Glykolysen reguleres ved å stimulere eller hemme enzymene til de ulike trinnene i stoffskifteveien, som resulterer i at reaksjonshastigheten henholdsvis øker og avtar. Om et trinn er regulert, kjennes det gjerne igjen på en endring i fri energi, "ΔG", for hvert reaksjonstrinn. Dersom produktene og reaktantene til et trinn står i likevekt, antas det at det ikke er regulert. Siden forandringen i fri energi er null for et system i likevekt, "vil ethvert trinn med en svært liten endring i fri energi være regulert". Dersom et reaksjonstrinn "er" regulert, så vil enzymet som katalyserer reaksjonen ikke omdanne reaktanter til produkter så raskt som det kan, noe som gir en opphopning av reaktanter som kunne bli omgjort til produkt om enzymet jobbet raskere. Ettersom reaksjonen er termodynamisk gunstig, vil trinnets forandring i fri energi være negativ. "Et trinn med en stor negativ endring i fri energi er ofte regulert". Glykolysen er som andre omsetningsveier under streng metabolsk kontroll. Fruktose-2,6-bisfosfat som er et stoff som har stor betydning for regulering av karbonfluksen i planter aktiverer fosfofruktokinase, men hemmer fruktose-1,6-bisfosfatase som hydrolyserer fruktose-1,6-bisfosfat tilbake til fruktose-6- fosfat. Glykolysen brukes ikke bare i katabolismen til å oksidere karbohydrater til pyruvat og skaffe energi i form av ATP, men gir i anabolismen viktige stoffer (metabolitter) til andre biosynteseveier. Mjøndalen. Mjøndalen er administrasjonssentrum i Nedre Eiker kommune i Buskerud. Stedet har ca. 8000 innbyggere. Mjøndalen ligger på sørsiden av Drammenselva, 11 km vest for Drammen. Historie. Navnet Mjøndalen kommer av norrønt Mylnudalr, av mylna, som betyr 'mølle'. Stedet er tradisjonelt en stasjonsby og et industristed. Tømmer, sagbruk og en betydelig papir- og cellulloseindustri tilhører stedets historie. Cellullosefabrikkene ble avviklet tidlig på 70-tallet. Møbel- og trevareindustri er også tradisjonsrike virksomheter på stedet. I de senere årene har det vært stor boligbygging i åsen sør for sentrum, og Mjøndalen har blitt en del av den store sammenhengende tettbebyggelsen som kalles tettstedet Drammen. Dikteren Herman Wildenvey er født på Portåsen i Mjøndalen 1885, som i dag er et kultursted i kommunen. Mjøndalen Idrettsforening. a> og Mjøndalen i 1938. Kampen ble spilt på Briskeby i Hamar. Det er først og fremst fotballen som har gjort stedet kjent. Mjøndalen Idrettsforening – MIF – ble stiftet 22. august 1910. Det gjelder både prestasjonene og de brune draktene. Fra 1920 og frem til begynnelsen av 90-tallet var MIF et av de ledende fotballagene i Norge. MIF var blant annet en av de første klubbene utenom byene som ble cupmester. Det skjedde tre ganger i løpet av 30-tallet. (Det er verdt å merke seg at det var cupen, ikke serien, som var det norsk fotball dreide seg om frem til ca 1960). Når det gjelder seriesystemet, vant MIF Østlandsligaen to ganger på 20-tallet. I nyere tid har MIF vunnet seriesølv i 1976 og 1986. I tillegg har MIF vært med i Europacupene, og spilt mot bl. a. Cardiff, Bayern München, Wolverhampton, Leicester og Werder Bremen. Mot sistnevnte vant MIF 1-0 på Weser Stadion i 1987. I 2006 topper MIF sin avdeling i 3. divisjon. MIF har i løpet av de siste seks årene vunnet sin avdeling i 3. divisjon tre ganger, uten å rykke opp, men i 2006 greide MIF endelig å rykke opp i 2. divisjon. Laget endte på 2. plass i sitt første år (2007) i divisjonen. I 2008 rykket Mjøndalen opp etter to sesonger i 2. divisjon. Opprykket ble sikret på Ski Stadion mot Follo. Etter en spennende sesongavslutning i 2009 sikret laget plassen i 1. divisjon i nest siste serierunde. Mjøndalen har ei organisert supportergruppe i ryggen, kalt 3050. Mjøndalen Bandy har blitt norgesmestere flere år på rad men ikke i 2007. Solbergelva. Solbergelva er et tettsted i Nedre Eiker kommune i Buskerud fylke. Tettstedet ligger nord for Drammenselva, omtrent 6 kilometer vest for Drammen sentrum. Solbergelva har i dag rundt 5500 innbyggere. Solbergelvas historie er sterkt knyttet til bedriften Solberg Spinderi, som i mange år sysselsatte betydelige deler av stedets arbeidskraft, samt sto for utbygging av boliger til de ansatte. Stedet er ellers kjent for Solberg Sportsklubb, som tok sølv i NM i fotball i 1952, og i tillegg er i norgestoppen i bandy. Solbergelva har også sin egen festival, Solbergfestivalen. Hornøya. Hornøya er ei øy i Vardø kommune i Finnmark. Hornøya er Norges østligste øy og ligger en drøy kilometer utenfor Vardø i Barentshavet. På øyas høyeste punkt (60 moh.) ligger Vardø fyr. Etter av fyret ble automatisert i 1991, er øya ubebodd, hvis man ser bort fra at noen biologer fra Universitetet i Tromsø forsker på øya sommerstid og bor i fyrvokterhuset. Øya består av sandstein og skifer og måler ca. 900 ganger 650 m. Den har bratte stup på vestsiden, mens østsiden skråner ned mot havet. Avslutninga dannes på denne sida av ei halvøy, Store Avløysinga. Lille Avløysinga er en holme som ligger rett sør for Hornøya. På vestsiden, mellom Hornøya og naboøya Reinøya ligger Prestholmen. Hornøya har en av Norges største sjøfuglkolonier. I de bratte fjellsidene hekker totalt mer enn 40 000 par av alke, lomvi, krykkje, lunde, polarlomvi, storskarv, teist og toppskarv. Ellers på øya (og Reinøya) hekker store mengder gråmåser samt svartbak. Andre fuglearter er brushane, linerle og et par ravner. Spesielt polarlomvien tiltrekker seg fugleentusiaster langtveisfra. Øya er fredet som naturreservat, og det er ikke tillatt å begi seg inn i fuglefjellet. På ulike steder på Hornøya finner man rester etter tyske bygningsanlegg fra andre verdenskrig. Vardø fyr. Vardø fyr på Hornøya ved Vardø er Norges østligste fyr. Dagens fyrbygning er fra 1959. Det 20 m høye fyrtårnet er en firkantet vinkeljernkonstruksjon, noe som gjør det uvanlig på landsbasis. Ved siden av tårnet med maskinhus fins det vaktmesterbolig og et uthus som er plassert rundt et tun. Fyret ble avbemannet og automatisert i 1991. Det første fyret på Hornøya ble bygget i 1896. Peder Balkes bilde «Fyr på den norske kyst» fra 1855 er best kjent under navnet «Vardø fyr». Bildet viser imidlertid et fyr som verken ligner på dagens eller det opprinnelige Vardø fyr. Apidae. Apidae er den største familien av bier og tilhører gruppen årevinger. Den omfatter mange forskjelligartede bier, blant annet humler, honningbier, broddløse bier, pelsbier og vepsebier. Det er 5700 arter utbredt over hele verden og litt over 60 arter i Norge. Utseende. Størrelsen varierer fra 2,2 mm bittesmå "Ceratina" til meget store trebier "Xylocopa" med 30 mm kroppslengde. Det er meget stor variasjon i utseendet fra slekt til slekt. Levevis. De fleste av artene i Apidae er solitære bier som bygger sine reir hver for seg. Flere er sosiale insekter, og danner samfunn. Mange av artene bygger ikke selv bol eller samler pollen, men legger sine egg i andre biers bol (gjøkbier) – underfamilien Nomadinae består utelukkende av slike. Apoidea. Apoidea er en delgruppe av broddvepsene og en samlebetegnelse for bier (Apiformes) og gravevepser (Spheciformes), den siste har vist seg å være en kunstig gruppe. Således er Crabronidae søstergruppen til biene. Også gravevepsene (i egentlig forstand) er nærmere beslektet med bier enn med Ampulicidae og "Heterogyna". Tidligere ble overfamilien Apoidea bare brukt om biene. Utseende. Bier og graveveps kan skilles fra andre broddveps ved at pronotum når helt bak til tegulae. Bier skilles fra graveveps ved at de er mer hårete og noen av hårene har forgreninger. Broddvepser. Brodden er fryktet hos mange mennesker, denne brodden tilhører en av stikkevepsene. Broddvepser omfatter de mest påfallende årevingene, blant annet de gule og svarte stikkevepsene. Flere av artene lever sosialt, men noen lever enslige (solitære veps). Delgruppene er Apoidea (med bl.a. bier), Chrysidoidea (gullvepser og beslektede arter) og Vespoidea (som omfatter maur, stikke-, grave- og noen andre grupper av vepser). Navnet refererer til brodden. Brodden er opprinnelig eggleggningsrøret (ovipositor) som er omdannet til en stikkebrodd med tilhørende giftkjertel. De andre delgruppene blant vepsene, plante- og parasittvepser, mangler brodd. Systematisk inndeling. Slektskapsforholdene mellom broddvepsenes delgrupper er avklart i ulik grad. Overfamilien Sphecoidea (gravevepser) er i nyere systematikk plassert inn i (del av) gruppen Vespoidea. Likeså er det i nyere systematikk store endringer i overfamilien Apoidea. Det finnes derfor flere ulike måter å dele inn (systematisere) broddvepsene på. Dette er en tradisjonell måte. Flere av gruppene (familiene) har norske navn, men ikke alle. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Chrysidoidea. Chrysidoidea (uttales «krysido-íde-a») er en delgruppe av broddvepsene. Gruppen omfatter blant annet gullvepser, flathodeveps og klovepser. Utseende. Små til middelsstore (1-17 mm), som oftest kraftige vepser. Antennene er trådformede, hodet forholdsvis stort og bredt. De fleste er harde (sterkt sklerotiserte), mange er vingeløse, særlig hunnene. Levevis. Biologien til flere av undergruppene er dårlig eller ikke kjent, men det ser ut til at alle er parasitoider som snylter på ulike insekter, særlig på nebbmunner, årevinger og biller. Vespoidea. Vespoidea (uttales «vespå-íde-a») er en delgruppe av broddvepsene. Gruppens mest kjente representanter er stikkvepser (som man oftest mener med «veps» i dagligtalen) og maur. Hunnene hos disse vepsene har vanligvis en velutviklet giftbrodd (unntatt hos en del maur) og kan gi smertefulle stikk. De annonserer ofte at de er giftige ved gule og svart advarselsfarger. Siden giftbrodden er et omdannet eggleggingsør, mangler den hos hannene. Utseende. Små til store (opptil 80 mm hos noen veivepser), vanligvis kraftig bygde vepser. Antennene er forholdsvis lange, sylindriske eller knebøyde (sistnevnte bare hos maur). Hos familiene Bradynobaenidae, maur, maurvepser og Tiphiidae er det vanlig at hannene har vinger, hunnene er vingeløse. Vingene, om de finnes, er nokså smale med markert årenett. Levevis. Disse vepsene er stort sett rovdyr eller parasitoider, unntatt en del maur som lever av frø eller sopp som de dyrker. Hunnen fanger gjerne et passende bytte og lammer det med et stikk fra giftbrodden. Hun plasserer det så i et passende reir og legger et egg på det. Maur og mange stikkvepser er sosiale insekter som danner store samfunn der bare enkelte hunner (dronninger) formerer seg, med felles yngelpleie. Mange av familiene har spesialisert seg på noen grupper av byttedyr: veivepser angriper edderkopper, Rhopalosomatidae har spesialisert seg på valseedderkopper, dolkvepser og Tiphiidae har larver som spiser billelarver, mens maurvepser og Sapygidae snylter på solitære bier. Hos maur finner man et svært spenn av ulike levesett, men felles for alle er at de lever i samfunn. Artsrike grupper. Den dominerende gruppen, både når det gjelder tallet på arter og på individer, er maurene, med minst 12 000 kjente arter. Man kjenner også flere tusen arter av maurvepser, veivepser og stikkvepser. Bradynobaenidae, dolkvepser og Tiphiidae har noen hundre arter hver, de øvrige familiene er ganske artsfattige. Også i Norge dominerer maurene og veivepsene, vi har også en del arter av stikkvepser. De andre familiene er nesten ikke representert hos oss, men tre arter av Sapygidae og én hver av dolkvepser og Tiphiidae er kjent fra Norge. Systematisk inndeling. Familiene Scoliidae og Tiphiidae blir noen ganger ført til en egen overfamilie, Scolioidea Parasittvepser. Parasittvepser omfatter mesteparten av de parasittoide (snyltende) artene blant stilkvepsene. De legger eggene sine i andre dyr, ofte insekter, som så brukes som vert for parasittvepsenes larver. Vanligvis legges eggene i larver eller nymfer, men også i selve eggene, slik artene i familiegruppen Trichogrammatidae‎ gjør. Vertene spises opp innifra og dør når parasittvepsens larver har blitt voksne (imago) og forlater verten. Selv om de fleste parasittvepser er parasittoider, fins det unntak. Dessuten fins det også parasittoide vepser blant broddvepsene. De mest kjente gruppene av parasittvepser er snyltevepser, gallvepser og chalcidider. Mange av artene blir brukt som biologisk kontroll av skadedyr. Parasittvepser har i tradisjonell systematikk blitt brukt som systematisk betegnelse under de «vitenskapelige» navnene «Terebrantia» eller «Parasitica». De utgjør imidlertid ikke noen naturlig gruppe. Proctotrupomorpha. Proctotrupomorpha er en delgruppe av stilkvepsene som hovedsakelig består av parasittoide arter. Kjente representanter er gallvepser og chalcidider. Radio Maryja. Radio Maryja er en polsk radiostasjon med nasjonalkatolsk profil, med sete i Polen. Den ble grunnlagt av redemptoristpateren Tadeusz Rydzyk og beskjeftiger seg med religiøse temaer. Historie og utbredelse. Radiostasjonen ble grunnlagt 8. desember 1991, og sendte sitt første program våren 1992. Radioen melder seg med ordene «her er Radio Maryja, den katolske stemmen i ditt hus. Lovet være Jesus og jomfruen Maria». Ifølge egne opplysninger produseres stasjonen av seks prester, tre nonner og omkring 200 legfolk, og blir finansiert av gaver og sponsorer. Programmet består hovedsakelig av bønn og sakral musikk, som avbrytes av reportasjer, kommentarer og lyttertimer, hvor representanter for kirke, politikk, næringsliv og kultur inviteres til diskusjon. I underkant av 80 prosent av polske husstander kan motta Radio Maryja, og radiostasjonen har omkring 2,92 % (ca 1 million) lyttere. Flertallet (70 %) utgjøres av personer over 60 år. Radioen sender også over satellitt til andre europeiske stater og til USA. Politisk innflytelse. De høyreorienterte partiene PiS og LPR har forbindelser med radiokanalen, som det blir hevdet blander seg ensidig inn i politikken. Politikere fra regjeringen høres oftere i Radio Maryja enn i andre medier. Kritikere mener særlig at Radio Maryja har en euroskeptisk, homofob samt radikalt konservativ og xenofob karakter, og den er blitt spesielt kritisert for sitt angivelig antisemittiske innhold, og mer nylig også for angrep på pave Benedikt XVI. Tilhengerne mener at radioen driver med evangelisering og beskjeftiger seg med samfunnsspørsmål, mens de kontroversielle utsagnene er av sjelden, insidensiell karakter og kommer hovedsakelig fra lytterne, og ikke radioens arbeidere. Påstander om antisemittisme. Ifølge det polske medieetikkrådet har Radio Maryja flere ganger hevdet at jødene profitterer på holocaust. Den siste overlevende av lederne fra Warszawa-oppstanden, Marek Edelmann, har oppfordret den polske regjeringen til å gripe inn mot kanalen. Underslag. I årene 1997 og 1998 samlet bedriften inn noen millioner zloty som angivelig skulle brukes til å redde et verft, men Rydzyk spekulerte bort pengene på børsen ifølge den polske avisen "Gazeta Wyborcza". Opposisjonen i det polske parlamentet krevde saken skulle undersøkes. Radiokanalens kasserer kjøpte 34 prosent av byggeforetak, ESPEBEPE, men foretaket gikk konkurs og kanalen satt igjen med fire millioner zloty i gjeld. Konflikt med Vatikanet. Vatikanet skrev i et brev til de polske biskopene: «Den Hellige Stol ber inntrengende de polske biskoper om å overvinne vanskelighetene forårsaket av enkelte av radioens programmer og aktiviteter». Den apostoliske nuntius til Polen forlangte at kirken i Polen måtte gå imot radiokanalen. Det mangler for øvrig ikke kritikk fra kirkens side i Polen, som har tatt avstand fra radioens innhold. I en skarp reaksjon fra Radio Maryja het det bl.a. at Benedikt XVI har «ingen moralsk ryggrad». Taglormer. Taglormer er veldig lange og tynne ormer som er nært beslektet med rundormene. Ved bare 1–3 mm tykkelse kan de bli 10–150 cm lange. Taglormenes larver lever som endoparasitter i leddyr. Når de blir kjønnsmodne, forlater de verten og lever et kort og akvatisk liv. Som voksne kan de ikke ta opp næring. Larven klekker fra eggene i vannet og søker aktivt etter en passende vert. Den har en munnkjegle og kroker som kan vrenges ut, og som den gjennomborer vertens hud med. Inne i vertens kropp finner den frem til fordøyelseskanalen og tar opp næring gjennom sin egen hud, som derfor har en veldig tynn kutikula. Svelg ("farynx") og tarm er helt eller delvis tilbakedannet og dermed funksjonsudyktige hos alle taglormer. Ved det siste hudskiftet fra larve til voksen får taglormene en tykk kutikula. Denne danner en slags hudmuskelsekk som omgir epidermisen og lengdemuskler (men ingen ringmuskler). Taglormer har et pseudocoel, opprinnelig er kroppshulen fylt med væske, slik som hos rundormer. Nervesystemet består av en hjerne, et bukmarg og et såkalt kloakalganglion, dvs. et nervesenter i bakkroppen. "Nectonema" har bevart noen opprinnelige egenskaper, som et marint levevis (i havet) med krepsdyr som verter, og en væskefylt kroppshule. Et avledet trekk hos "Nectonema" er derimot at svelget er helt lukket, og at det bare fins én gonade (kjønnskjertel). Gordioida er derimot limniske (lever i ferskvann) og har insekter som verter. De parasitterer også helt terrestriske (landlevende) insekter. Dette kan skje hvis disse insektene har spist andre insekter, som har blitt parasittert av taglormer ved eller i vannet. Når taglormen har blitt kjønnsmoden og er klar til å forlate verten, oppsøker verten tvanghaft vannet. Der forlater ormen verten (som oftest dør). En fullvoksen taglorm kan være mange ganger lengre enn verten sin. Hos Gordioida forekommer delvis yngelpleie, som består i at hunnen kringler seg rundt eggene. Kroppshulen hos Gordioida er ikke fylt med væske, men med et mesenchym (bindevev). Arv (biologi). Arv i biologisk forstand forekommer når egenskaper eller informasjon videreføres gjennom såkalt vertikal transmisjon, altså fra foreldre til avkom. Tettsteder i Oppland. Dette er en liste over tettsteder i Oppland slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 59 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Oppland Rekombinasjon. Rekombinasjon (av latin "re" = «på nytt» og kombinasjon) eller "mixis" betegner blandingen av av genene til to celler. Disse cellene er vanligvis kjønnscellene ("gametene") som stammer fra to forskjellige foreldre. Rekombinasjon er en viktig del av kjønnet formering og skjer ofte i sammenheng med en paring. Biologisk sett er behovet for rekombinasjon grunnen til at det i det hele tatt fins «sex» (dvs. paring). Resultatet av rekombinasjon er at ethvert individ er genetisk unik og forskjellig fra alle andre individer. Dermed er rekombinasjon en av faktorene som fører til variasjon innen populasjoner, og utgjør derfor også en viktig evolusjonsfaktor. Mekanismen. Den vanlige situasjonen (kalt "amfimixis") er at to haploide kjønnsceller, som stammer fra to forskjellige foreldre, smelter sammen i befruktningen. Zygoten (den befruktete eggcellen) får altså halvparten av alle gener fra henholdsvis mor og far. Avkommet er dermed nødvendigvis genetisk forskjellig fra begge foreldrene. Heller ikke avkommet av de samme foreldrene er identiske seg imellom. Grunnen til dette er at fordelingen av foreldrenes gener på de haploide kjønnscellene skjer på nytt i hver meiose. Siden hver eneste kjønnscelle gjennomgår en uavhengig meiose, blir ingen av dem helt like. Selv om hver kjønnscelle får nøyaktig halvparten av forelderens gener, fins det altså ikke to eggceller eller sædceller som har fått de "samme" genene. Den beskrevne situasjonen gjelder for mennesket og alle andre arter der avkommet blir til gjennom kjønnet formering. Eneggede tvillinger er et unntak, fordi disse skiller lag etter at zygoten er dannet. Et annet unntak er partenogenese («jomfrufødsel»), der ubefruktede egg utvikler seg til fostre. Partenogenese kan skje med eller uten meiose. Avkommet vil være haploid og forskjellig fra både moren og søsken. En lignende situasjoner finner man i arter med haplo-diploid kjønnsbestemmelse, dvs. der ett kjønn er haploid. Hos årevinger får f.eks. hanner halvparten av morens gener, men har ingen far. Likevel vil hanner som har samme mor, være genetisk forskjellige, siden de fikk ulike gener fra moren sin. Hos encellede organismer som har konjugasjon, er det denne utvekslingen av gener mellom individer som utgjør rekombinasjonen. I disse arter er rekombinasjonen ikke knyttet til formering verken i tid eller kausalt. Rekombinasjon forekommer ikke i alle arter. Disse formerer seg da nødvendigvis ukjønnet, dvs. ved deling, knoppskyting eller partenogenese uten foregående meiose. Opphavet til rekombinasjon. Rekombinasjon forekommer i en eller annen form hos de fleste organismer, selv hos de som også har evnen til å formere seg ukjønnet. Sannsynligvis kunne allerede den siste felles stamarten for alt liv på jorden gjennomføre en form for rekombinasjon. Den forekommer nemlig hos både bakterier og eukaryoter. Rekombinasjon har imidlertid både fordeler og ulemper for artene som gjennomfører den. Ulempen er fremfor alt at bare halvparten av en organismes gener føres videre til neste generasjon. Videre er rekombinasjon (og andre, tilhørende prosesser som partnervalg og paring) kostbare for individet målt i både tid og energi. På grunn av disse ulempene er det faktisk fremdeles ikke faglig enighet om hvorfor og hvordan rekombinasjon evolverte («oppstod») og hvorfor den er så utbredt. Fordelene har å gjøre med at rekombinasjon øker variasjonen mellom individer i en populasjon. Rekombinasjon øker evolusjonsraten fordi fordelaktige genkombinasjoner forenes fortere og ufordelaktige sådanne elimineres fortere. Dermed minsker sjansen for at arten dør ut, siden det går kjappere å tilpasse seg endringer. At flertallet av arter har kjønnet formering og rekombinasjon, kan altså også delvis skyldes at artene uten disse egenskaper dør ut raskere. Se også. Befruktning, overkrysning, kjønn, kjønnet formering Apomiksis. Apomiksis er betegnelsen for ulike typer ukjønna formering hos planter. Betegnelsen omfatter vanligvis tilfeller der det dannes frø uten befruktning, men også tilfeller der frø erstattes av yngleknopper (bulbiler) eller der frø spirer i blomsten (vivipari). Apomiksis kan foregå ved flere ulike prosesser, men når det gjelder planter brukes begrepet ofte i den snevrere betydningen som dekkes av begrepet agamospermi, dvs. ukjønna formering med frø. Som regel skjer dette ved at det dannes spiredyktige frø uten pollinering, men i tilfeller må det pollinering til for å sette prosessen igang eller for at frøhviten skal utvikles (pseudogami). I alle tilfeller er avkommet kloner av morplanten og har samme egenskaper som den. En art som formerer seg på denne måten kalles for "apomiktisk" eller småarter. Ukjønnet formering. Ukjønnet (vegetativ) formering eller "aseksuell reproduksjon" er en form for formering der avkommet utvikles uten at det først har blitt dannet kjønnsceller ("gameter"). I sin enkleste form består ukjønnet formering av en tvedeling av en organisme i to nye organismer. Dette forekommer hos mange encellede organismer, men også noen flercellede alger og enkelte dyr. Acoele flimmerormer og noen havlevende leddormer kan f.eks. formere seg ved tverrdeling ("paratomi"). En lignende form for formering er knoppskyting. Dette forekommer fremfor alt hos planter, men også mange sessile dyr (f.eks. polypper og mosdyr). En annen viktig form for ukjønnet formering er formering ved hjelp av sporer, som forekommer hos mange encellede arter samt karsporeplanter og sopper. I alle former for ukjønnet formering er avkommet genetisk identisk med forelderen. Det skjer altså verken meiose eller rekombinasjon. Kjønnet formering. Kjønnet formering, forplantning eller "seksuell reproduksjon" er en form for formering der avkommet utvikles av kjønnsceller ("gameter"). Det vanlige er at det nye individet blir til ved sammensmeltningen (befruktningen) av to kjønnsceller (f.eks. egg- og sædcelle). Det forekommer imidlertid også arter der avkommet utvikles fra ubefruktede eggceller (se partenogenese og haplo-diploidi). De aller fleste arter har evnen til (også) å formere seg kjønnet. Dette gjelder også mange organismer som vanligvis formerer seg ukjønnet. Grunnen til at kjønnet formering er så utbredt (selv om ukjønnet formering på mange måter er «enklere»), ligger i at den muliggjør rekombinasjonen av gener fra to ulike individer. Avkommet er altså forskjellig fra både foreldrene og søsknene, noe som i mange miljøer er en fordel (se opphavet til rekombinasjon). Hos de fleste flercellede organismer, slik som dyr og planter er forplantningen knyttet til paring. Hos en del encelle organismer er det derimot ingen sammenheng mellom de to prosessene. Derfor pleier man å betegne deres tvedelinger som ukjønnet formering, selv om det hos mange av disse artene skjer rekombinasjon. Men selv hos f.eks. dyr kan det gå lang tid mellom paring og forplantning. Partenogenese og selvbefruktning regnes vanligvis også som kjønnet formering, selv om avkommet i disse tilfellene bare har én forelder. I selvbefruktningens tilfelle (ofte også ved partenogenese) utvikles avkommet fra en eggcelle som har gjennomgått en meiose. Avkommet vil derfor ikke være genetisk identisk med mora. Tettsteder i Østfold. Dette er en liste over tettsteder i Østfold slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 51 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Østfold Paring. a>er ("G. c. angolensis") som parer seg Paring betegner utvekslingen av gener mellom individer, helst av samme art. Paring står ofte i sammenheng med befruktning og forplantning, spesielt hos flercellede organismer. Men hos mange arter er paring og forplantning helt adskilte prosesser. Paring omtales også som "kopulasjon" (spesielt i zoologien), som "sex" (mest i dagligtale), eller som "samleie" (bare hos mennesker). En del encellede organismer kan pare seg med alle andre individer av samme art, og begge individer mottar gener fra hverandre. Denne måten å utveksle gener på uten at cellene smelter sammen, kalles konjugasjon. Fomeringen kan i disse arter skje med eller uten og kort eller lang tid etter en paring. I arter med kjønn er derimot paringer bare mulig mellom individer av ulik kjønn. Flercellede organismer produserer vanligvis kjønnsceller av ulik størrelse (egg- og sædceller). Disse kan enten avgis til omverdenen og overlates til seg selv, eller overføres direkte til ett av kjønnene (vanligvis hunkjønnet). Det første er tilfellet hos mange vannlevende organismer samt landplanter, som overlater spredningen og eventuelt befruktningen av kjønnsceller til hhv. strømningen og vinden. Dette faller imidlertid ikke under paring hvis «partnerne» ikke møtes. Hos en del dyr innebærer paringer derimot direkte kroppskontakt mellom individene. Det er spesielt denne formen for paring som kalles kopulasjon. Kopulasjon resulterer i indre befruktning, dvs. befruktningen finner sted i kroppen til ett av kjønnene. Det er ofte hunnkjønnet som tar imot hannens sædceller. Et av unntakene er sjøhester, der hannene mottar hunnens eggceller. I hermafrodittiske arter kan begge individer motta sædceller fra hverandre og bruke dem til å befrukte sine egne eggceller. Eksempler på dette er meitemakk og mange andre leddormer, flatormer m.m. Kopulasjon med indre befruktning kan skje ved hjelp av spesielle kjønnsorganer. Dette er tilfellet hos f.eks. pattedyr, der sædcellene overføres ved hjelp av hannens penis som føres i hunnens skjede. Lignende kjønnsorganer finner man hos mange insekter. Hos mange andre leddyr skjer befrutkningen derimot ved hjelp av «sædpakker» ("spermatoforer") som hannen overrekker til hunnen. Ofte er paringen en del av lange paringsritualer der mange ulike adferdsmønstre inngår. Disse har evolvert fordi partene på denne måten kan teste hverandres «kvaliteter» (se partnervalg). Det velgende kjønnet (ofte hunnen) nekter vanligvis paringen hvis partneren ikke «overbeviser». Det er altså slett ikke slik at dyr parer seg med «første beste partner», eller at hannen er parten som «bestemmer». Selv om man også vil finne arter der dette kan være en treffende beskrivelse av paringsadferden, er det heller unntaket. Heller ikke en «vellykket» paring er noen garanti for befruktning. Hos mange arter vil både hanner og hunner pare seg med flere ulike partnere, og sæden kan ofte oppbevares i lang tid før noe av den eventuelt brukes til å befrukte eggcellene. Insekter har spesielle organer til dette formålet (sædgjemmer eller "spermateker"). Hunnene kan ofte også selektivt kvitte seg med sæd fra noen av hannene de har paret seg med. Paringssystem. Et paringssystem betegner hvordan paringer mellom hanner og hunner er fordelt i en dyreart, eller hva slags parbinding mellom kvinner og menn som forekommer i et menneskelig samfunn. Grensene mellom paringssystemene er flytende, avhengig av hvor stor andel av paringene som skjer utenfor parbindingen. Mange dyr er f.eks. "sosialt monogame" (inngår en parbinding med én partner), men gjennomfører likevel paringer med et annet eller flere andre individ(er) enn partneren («utenom par»-kopulasjoner, genetisk polygynandri). Dyr kan være (sosialt) monogame i en paringsperiode, men finne nye partnere hvert år ("seriemonogami"), eller ha den samme partneren hele livet. Mange arter av sjøfugler er f.eks. slike strengt monogame dyr. Monogami er også normen i de fleste menneskelige samfunn (jf. ekteskap), men både utenomekteskapelige forhold og seriemonogami forekommer her i større eller mindre grad. Trofékone er å regne for et slikt fenomen. Polygyni er også forholdsvis vanlig blant dyr, f.eks. mange pattedyr. I flere menneskelige kulturer finner man former for polygyni, slik som flerkoneri og haremer. Eksempler er bladhøns, sjøhester og svømmesniper. Polyandriske menneskelige samfunn er svært uvanlige. Kjønnet som velger partneren, tar seg av avkommet; og kjønnet som blir valgt, har ofte flest partnere. Befruktning. En spermie befrukter et egg Befruktning ("fertilisering") er sammensmeltningen av to kjønnsceller ("gameter"), for eksempel egg- og sædceller. Befruktningen er en viktig del av kjønnet formering. Ved befruktningen oppstår zygoten, som forener de to gametenes haploide (enkelte) kromosomsettene i en ny diploid celle (med det vanlige dobbelte kromosomsettet). Zygoten er det første stadiet i en ny organismes liv, befruktningen er således starten på dette livet. Man snakker om "indre befruktning" når befruktningen skjer i kroppen til en av foreldrene. Dette vil vanligvis være moren, selv om det fins unntak (for eksempel sjøhester). "Ytre befruktning" finner sted hos mange vannlevende arter, når begge kjønnene avgir sine kjønnsceller til vannet. Befruktningen vil da finne sted utenfor kroppene til foreldrene, og zygotene vil «leve sitt eget liv» fra starten av. Hos mennesker betegnes befruktningen også som "unnfangelse". Ytre befruktning. Ytre befruktning eller gyting er befruktning hos dyr som foregår utenfor organismen. Ytre befruktning er vanlig hos arter som lever i vann, men forekommer også hos landlevende dyr. Rent teknisk foregår ytre befruktning ved at hunnen gyter sine egg, og hannen deretter sprøyter sin sæd (hos fisk kalt «melke») over. Varianter av ytre befruktning. Hos mange fastsittende dyregrupper, slik som svamper, muslinger, koraller og pigghuder gyter individene rett ut i vannmassene, og den ytre befruktningen foregår mellom vilkårlige kjønnsceller, gjerne langt fra foreldrene. Hos mer aktive dyr, som fisk og mange arter av marker går to eller flere individer sammen om å gyte, og har derved mer kontroll over hvem som er foreldre til deres avkom. Ytre befruktning forekommer først naturligvis nesten bare hos dyr som gyter i vann. Et av de få terrestriske dyrene med ytre befruktning er meitemark, som gyter i en slimkappe som begge dyrene skiller ut. Kjønnscelle. En kjønnscelle eller gamet er en haploid celle som kan gi opphav til et nytt individ. For at dette skal kunne skje, må kjønnscellen smelte sammen med en annen kjønnscelle. Dette kalles befruktning og resulterer i en diploid celle ("zygote"). I arter som har kjønn, kan bare kjønnsceller av motsatt kjønn smelte sammen. Kjønnsceller kan være like ("isogami") eller ulike i størrelsen ("anisogami"). Hvis den største kjønnscellen er (nesten) ubevegelig, kalles et slikt system "oogami". Den store kjønnscellen betegnes i så fall som eggcelle, og den lille som sædcelle. Tettsteder i Akershus. Dette er en liste over tettsteder i Akershus slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 73 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Akershus Liste over steder i Hedmark. Dette er en liste over tettsteder, grender og steder i Hedmark. For tettsteder etter SSBs definisjon, se tettsteder i Hedmark. For andre fylker, se lister over steder i Norge. Byene i Hedmark, Elverum, Hamar og Kongsvinger er ikke med på lista. Tettsteder med lyseblå bakgrunn er administrasjonssentrum i sin kommune. Hedmark Lister over steder i Norge. __TOC__ Eksterne lenker. Tettsteder Partnervalg. Partnervalg eller "makevalg" er et den atferden mange dyr viser før de parer seg (eller nettopp ikke parer seg). Individer som ikke blir valgt, får heller ikke avkom. Derfor vil egenskaper som øker sjansen for å bli valgt (så sant de er arvelige), over tid spre seg i populasjonen. Ofte er det hunner som velger og hanner som blir valgt, men det fins mange modifikasjoner og unntak fra dette. Generelt kan man si at jo mer en paring «koster» i form av energi brukt på avkommet, desto mer kresen vil det kjønnet være som «betaler kostnaden». I arter uten yngelpleie vil begge kjønn være forholdsvis ukritiske med tanke på partnerens kvaliteter. I arter der ett kjønn står for mesteparten av yngelpleien, vil dette kjønnet være det meste kresne. Eksempler er hjortedyr og hønsefugler der hunnen tar seg av avkommet og er mest kresen, eller kampfisker, sjøhester og svømmesniper der hannen tar seg avkommet og er mest kresen. I arter der begge kjønn bidrar til yngelpleien (for eksempel mennesker eller sjøfugl) vil partnervalg tilsvarende finne sted i begge kjønn. Det kan likevel være ulike egenskaper som foretrekkes av hvert kjønn selv i slike arter. Individer som har valgt «attraktive» partnere (uansett hva «attraktivitet» innebærer i den respektive arten), viderefører ikke bare gener for attraktivitet, men også gener for å "velge attraktivitet". Begge deler vil dermed spres i populasjonen. Når partnervalget på denne måten både påvirker og påvirkes av seksuell seleksjon, kan det oppstå selvforsterkende prosesser ("runaway"-seleksjon). Disse kan føre til overdrevne sekundære kjønnskarakterer som reduserer sannsynligheten for å overleve. Eksempler er påfuglhannens hale som gjør at den bare vanskelig kan flykte fra rovdyr. Likevel vil ikke halen selekteres imot fordi den økte sannsynligheten for forplantning veier opp for den reduserte sannsynligheten for å overleve. Patte. Patter, brystvorte, spene, tapp eller fremspring er fremspringene på kroppen der melkekjertlenes melkeganger munner ut. Patter forekommer hos alle pattedyr av hunnkjønn (bortsett fra kloakkdyr, som har melkekjertler, men ikke patter). Pattedyr har derfor også fått både sitt norske og sitt vitenskapelige navn (Mammalia) etter pattene (latin "mamma"). Hos mennesker kalles patten "brystvorte", og hos dyr med jur vanligvis "spene". Avkom etter pattedyr "dier" eller "patter" fra pattene. Antall patter varierer mellom ulike arter, men består normalt av mellom to og tjue patter. Det er også kjent at individer av samme art kan ha et varierende antall patter. Arbins gate (Oslo). Arbins gate (1-13, 2-8) ligger på Ruseløkka og er en liten gate som går mellom Henrik Ibsens gate (tidligere del av Drammensveien) til Løkkeveien. Gaten ligger på skillet mellom bydelene Frogner og Sentrum. Nr 1-13 hører med til Frogner og 2-8 hører med til St. Hanshaugen. Gaten fikk navnet "Arbiens gate" i 1896, oppkalt etter by- og rådstueskriver Peter Arbin (1741–1804), som eide en løkke her. Gaten fikk sitt nåværende navn i 1983. Sekundært kjønnskarakteristikum. Sekundære kjønnskarakteristika er egenskaper som bare forekommer i ett kjønn (kjønnsdimorfisme), men som ikke står i direkte sammenheng med paringen. Eksempler er bryster og hårmønster (ansiktshår, hodehår, kroppshår) hos mennesker, gevir hos de fleste hjortedyr, sang og fargerike fjærdrakter hos mange fugler, og påfallende bukfarger hos røye og andre fiskearter. Forskjeller i kroppsform (benstruktur og fettfordeling) som utvikler seg fra puberteten er også sekundære kjønnskarakteristika. I motsetning til de "primære" kjønnskarakterene, dvs. selve kjønnsorganene (f.eks. penis og skjede), er de "sekundære" kjønnskarakterene vanligvis ikke til stede fra fødselen av, men utvikles i løpet av kjønnsmodningen (puberteten). Sekundære kjønnskarakterer står i sammenheng med partnervalg. Det betyr at de enten tiltrekker seg oppmerksomheten av det andre kjønn (f.eks. fargerike fjærdrakter) eller at de brukes for å konkurrere med individer av samme kjønn (f.eks. gevir). Sekundære kjønnskarakterer er også mer variable mellom individer enn de fleste andre egenskaper. Dette kommer av at de er energikrevende for kroppen å lage. Det er derfor bare de friskeste individene som «har råd» til å lage imponerende utgaver av sin arts sekundære kjønnskarakterer. Eurovision Song Contest 1963. Eurovision Song Contest 1963 var den åttende Eurovision Song Contest. Til tross for at Frankrike vant året før, hadde de allerede vært vertsnasjon to ganger, og lot Storbritannia være arrangører dette året. De beholdt stemmesystemet fra året før, men utvidet det slik at hvert land ga 5, 4, 3, 2 og 1 poeng til de fem beste bidragene. Deltakerlandene var de samme 16 som året før: Norge, Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Monaco, Sveits, Østerrike, Jugoslavia, Italia og Spania. Da Norge annonserte stemmene til programleder Katie Boyle, var det noen tekniske problemer som hindret henne i å høre resultatene, og hun sa hun skulle komme tilbake til Norge til slutt. Alle andre hadde hørt stemmene, og var sjokkert da Norge endret på resultatene for å sikre seieren til Danmark på Sveits' bekostning. Danmark vant med et knapt poeng, da Grethe & Jørgen Ingmann vant med sangen «Dansevise». Anita Thallaug var Norges representant og kom på en 13. med 0 poeng. Hun delte sisteplassen med Sverige, Finland og Nederland. Nederland ble den første nasjonen som fikk 0 poeng to ganger. Amming. Et barn som ammes, det vil si dier eller får pupp. Å amme et barn er å la det drikke morsmelk fra brystet. Barn kan fullammes i opptil et halvt år, dvs. at de ikke trenger annen næring enn morsmelk. Det fins ingen øvre grense for hvor lenge barn kan ammes som supplement til annen næring. I mange kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem–seks-års-alderen. Mengden melk som produseres er individuelt veldig forskjellig, og har ingen sammenheng med brystets størrelse. Jo mer barnet drikker (eller jo mer melk som pumpes av), desto mer melk produserer brystene. Når man slutter å amme barnet, vil også melkeproduksjonen opphøre etter en stund og vanligvis ikke begynne før slutten av neste graviditet. Amming er viktig for barnet ikke bare på grunn av næringen i melken, men også fordi melken inneholder mange antistoffer og vitaminer, som ikke finnes i melkeerstatning. Det er derfor anbefalt å amme barnet så sant (og så lenge) det lar seg gjøre. Også kroppskontakten og nærheten er emosjonelt viktig for både barn og mor. En ytterligere fordel for moren er at kroppens regeneringen etter fødselen kommer raskere i gang når barnet ammes. Ved komplikasjoner kan melken også pumpes av og gis på flaske. Selv når melken ikke kan pumpes av og barnet får melkeerstatning, kan barnet ligge inntil naken kroppshud for å få den samme kroppskontakten mens det drikker. Miljøgifter som man tar opp med næringen, oppnår høyere konsentrasjoner i morsmelk. Det har derfor vært omdiskutert om amming er det sunneste alternativet. Den rådende oppfatningen i dag er at fordelene ved amming veier mye tyngre enn eventuelle ulemper. I områder med dårlig vannkvalitet er det et ytterlige tungtveiende argument at morsmelk alltid er ren, mens melkeerstatning må tilberedes på vann. En vanlig komplikasjon ved amming er brystbetennelse. Det kan også ta litt tid før barnet lærer hvordan det skal suge på brystvorten. Av og til kommer ikke melkeproduksjonen i gang eller strekker ikke til. Det fins en veldedig organisasjon, Ammehjelpen, som kan gi råd eller hjelpe til ved komplikasjoner. Mens barnet fullammes, får moren vanligvis ingen eggløsning. Fullamming kan altså ses på som en prevensjonsmetode, men er ikke spesielt sikker. Amme. En amme er en kvinne som ammer andre kvinners barn. Bruk av amme var i Europa vanlig for kvinner av høy sosial status helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Ammer kunne også overta ved ammekomplikasjoner. På grunn av sosiale endringer og utviklingen av melkeerstatning har yrket i dag blitt overflødig. I enkelte ikke-europeiske land benytter mødre med ammekomplikasjoner seg fremdeles av ammer. Ammer er vanligvis kvinner som har fått barn selv. Mens brystene deres produserer morsmelk, kan de begynne å amme et annet (evt. et ytterligere) barn. Brystenes melkekjertler vil da tilpasse produksjonen til behovet. Ammen kan på denne måten amme ulike barn over mange år, forutsatt at hun fortsetter å amme uten større avbrekk. I visse kulturer (inkludert historiske europeiske sådanne) ble det forventet at kvinner av høy status, spesielt adlige kvinner, overlot ammingen til ammer. En av grunnene var at de etter en fødsel fortere skulle bli fruktbare igjen, slik at de kunne føde flere arvtagere. I slike situasjoner hadde barnet ofte er mer fortrolig forhold til ammen enn til moren sin. Liste over innsjøer i Oslo. Liste over innsjøer i Oslo er innsjøer som ligger helt eller delvis innenfor grensene til Oslo kommune. Lista omfatter vann/innsjøer over 0,1 km², samt noen mindre tjern av spesiell interesse (nærhet til boligområder, utfartssteder etc.) Oslo Liste over norske innsjøer etter fylke. Dette er en liste over norske innsjøer, sortert etter fylke. Se også. Norske innsjøer etter fylke Innsjøer Arv og miljø. Arv og miljø påvirker alle egenskaper ved alle organismer. I den offentlige debatt møter man ofte oppfatningen om at en gitt egenskap må påvirkes av "enten" arv "eller" miljø, noe som (biologisk sett) er en uholdbar forestilling. Denne «arv eller miljø»- eller «natur eller kultur»-debatten er sannsynligvis påvirket av at det fantes psykologiske strømninger som bare fokuserte på miljøfaktorene (se behaviorisme). Det fins ingen egenskap ved en levende organisme som ikke er påvirket av miljøbetingelsene, enten under fosterutviklingen, i oppvekstfasen eller delvis også i voksenlivet. Likeså fins det ingen egenskap – verken morfologi, fysiologi eller adferd – som ikke i større eller mindre grad er påvirket av arvelig informasjon slik som gener. I og med at også kulturell informasjon og miljøbetingelse i en viss forstand kan gå i arv, er skillet mellom arv og miljø dessuten ikke skarpt. I biologien har det lenge vært kjent at effekten av gener avhenger av miljøet (eller, før man kjente til gener, effekten av arv). Gitt ett miljø, kan arvelige faktorer sies å bestemme fenotypen. Men gitt ett gen, er det miljøet som bestemmer fenotypen. Dette samspillet mellom gen og miljø i å avgjøre fenotypen kalles reaksjonsnorm. «Arv eller miljø»-debatten har vært mest opphetet når det gjelder menneskelig adferd. Også her gjelder at både arv og miljø (inkludert kultur) påvirker adferden vår. Vanligvis er det ikke spesifikke adferdsmønstre som er arvelige, men de ubevisste tilbøyelighetene eller disposisjonene som ligger til grunn for disse. Menneskelig adferd påvirkes dessuten av ytterligere faktorer, som bevisstheten og moralske verdier. Læring står heller ikke i motsetning til verken arv eller miljø. Det er genene som muliggjør og begrenser "evnen" til læring, og miljøet som er avgjørende for "hva" vi (eller andre dyr) lærer. James Arness. James Arness (født James Aursnes 26. mai 1923 i Minneapolis Minnesota, død 3. juni 2011) var en amerikansk skuespiller mest kjent for sin rolle som Marshal Matt Dillon i TV-serien "Kruttrøyk" gjennom 20 år. Han var også kjent for rollefiguren Zeb Macahan i TV-serien "Familien Macahan" og hovedrollefiguren Jim McLain i den actionfylte krimserien "McClain's Law". Hans foreldre var Rolf Cirkler Aursnes og Ruth Duesler, barn av henholdsvis norske og tyske immigranter. Han var storebror til skuespilleren Peter Graves. James Arness tjenestegjorde i den amerikanske hæren under 2. verdenskrig og ble skadet i slaget om Anzio. Dette er grunnen til at han haltet. Han var en nær venn av John Wayne og spilte mot ham i "Big Jim McLain". Med en høyde på to meter var han den høyeste skuespiller som noensinne har hatt en hovedrolle. For sitt bidrag til TV-industrien fikk han en stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 1751 Vine Street. Arness døde av naturlige årsaker i sitt hjem i Brentwood i Los Angeles 3. juni 2011. Eurovision Song Contest 1964. Eurovision Song Contest 1964 var den niende Eurovision Song Contest, og ble avholdt i København i Danmark etter Grethe og Jørgen Ingmanns seier året i forveien. Dette var dermed første gang konkurransen ble avholdt i Skandinavia. Italias Gigliola Cinquetti vant til slutt konkurransen overlegent med sangen «Non ho l'étà» («Jeg har ingen tid»), mens Tyskland, Portugal, Sveits og Jugoslavia alle fikk null poeng. Portugal ble samtidig det første landet til å få null poeng samme år som de debuterte i konkurransen. Sverige deltok ikke dette året som følge av en boikott fra artistenes side. Etter framførelsen av det sveitsiske bidraget entret en mann scenen med en plakat hvor det stod «boikott Franco og Salazar». Mannen ble eskortert bort fra scenen, og fjernsynsseerne ble vist et bilde av resultattavlen mens dette arbeidet pågikk. Som med Eurovision Song Contest 1956 er det bare bevart lydopptak fra artistenes framføring under konkurransen. Unntaket er et kort klipp av Gigliola Cinquetti som framfører vinnerbidraget for andre gang. Det antas at videoopptakene gikk tapt i en brann hos Danmarks Radio i 1970-årene. Norges bidrag, Arne Bendiksen og «Spiral», kom på åttendeplass. Nostalgi. a>er kan være uttrykk for en nostalgisk lengsel etter «gode, gamle dager». Her fra et veteranbilløp i London 2005. Nostalgi benyttes i dag som uttrykk for en romantisk, ofte vemodig eller «bittersøt» lengsel tilbake til tidligere tider, gjerne i ens eget liv. Opprinnelig betegnet nostalgi en medisinsk diagnose, følelsen av sykelig hjemlengsel, myntet av den sveitsiske medisinstudenten Johannes Hofer i 1678. Det er en rekke kulturfenomener knyttet til nostalgiske følelser, alt fra gjenforeningsfester og veteranbilklubber til spesielle radioprogrammer og retromote. Historie. Ordet nostalgi er dannet av det greske "nostos" (νόστος), det vil si «hjemkomst», og "algos" (ἄλγος), «smerte» eller «lengsel», og betyr egentlig «sykelig hjemlengsel». På latin og engelsk brukes begrepet "nostalgia". Ordet ble opprinnelig tatt i bruk av den sveitsiske legen Jean-Jacques Harder i 1678 og Johannes Hofer i 1688 for å beskrive «den smerten et sykt menneske føler fordi det ikke er i hjemlandet sitt eller frykter aldri mer å få se det igjen.» Det nye begrepet ble en medisinsk diagnose, i første rekke blant soldater, en yrkesgruppe som var hardt rammet av sjukdom og død på grunn av underernæring, betennelser og smitte. Tilstanden skal opprinnelig særlig ha blitt observert blant unge menn fra trange daler i Sveits som ble sendt ut i krigen på de åpne slettene i Tyskland. Nostalgien ble ansett som dødelig hvis den ikke ble behandlet. En av måtene å helbrede soldatene på, var å sende dem hjem. Alvorlig grad av nostalgi ble kalt "nostomani". Etter hvert ble den opprinnelige betydningen av ordet endret, og nostalgi som medisinsk diagnose forsvant i første halvdel av 1800-tallet. Filosofen Immanuel Kant var den første som hevdet at nostalgien mer var lengsel etter et "da" enn etter et "der". Det er med denne tidsoritenterte betydningen ordet vanligvis brukes i dag. «Nostalgi» blir således brukt om å lengte etter en spesiell tidsepoke eller å dyrke ting fra denne tida, som musikk, moter og annet. Liste over elver i Norge. Dette er ei liste over elver i Norge. Lista er delt i to deler. Kapittelet «Norges største elver» er en sorterbar tabell over de 25 største elvene i landet, mens kapittelet «Elver i Norge» er en liste over elver sortert i geografisk rekkefølge fra grensa mot Sverige i sør til grensa mot Russland i nord. Norges største elver. Denne tabellen over Norges 25 største elver er sortert etter lengde. Klikk på sorteringssymbolet i headingen for å sortere etter nedslagsfelt eller middelvannføring. Kolonnen «Type elv» angir om elva er ei hovedelv (H) eller ei sideelv (S), og tabellen kan sorteres på hver enkelt type elv. Elver i Norge, sortert etter munningssted. Den følgende lista er sortert i geografisk rekkefølge fra grensa mot Sverige i sør til grensa mot Russland i nord. Den er hovedsakelig inndelt i avsnitt etter kyststrekninger. Elver som renner inn i naboland er gruppert for seg. Større elver er skilt ut i egne underavsnitt under den angjeldende kyststrekning. Elver på øyer er plassert i rekkefølge etter hvor øyas fastlandsforbindelse eller nærmeste punkt til fastlandet befinner seg. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Hvilke elver er med? Lista omfatter elver som faller innenfor et av følgende tre kriterier: Nedbørfelt over, lengde over eller vannføring over. Sideelver som i sin helhet ligger i naboland er ikke inkludert (for dette se artikkelen om den enkelte elva). Sideelver i Østfold og Akershus. Møllerhjul i Glomma i Fredrikstad Glomma renner ut i Øyeren Eksterne lenker. Norge Elver Eurovision Song Contest 1965. Eurovision Song Contest 1965 var tiende gang denne konkurransen ble arrangert, og den ble avviklet i Napoli, Italia. Dette året var det atten deltagernasjoner. De var: Norge, Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia, Irland, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Monaco, Sveits, Østerrike, Jugoslavia, Italia, Spania og Portugal. Poengfordelingene, ble i hvert land bestemt av en jury på 10 mennesker, der første, andre og tredje plass ble tildelt henholdsvis 5, 3 og 1 poeng. Luxemburg tok sin andre triumf da France Gall vant med «Poupée de cire, poupée de son» (Voksdukke, sagflisdukke). Norge fikk 1 poeng og kom på en delt 13. plass med Portugal da Kirsti Sparboe sang «Karusell». Liste over norske fosser. a> blir noen ganger feilaktig regnet som det høyeste fossefallet i Norge a> i Sunndal, Norges høyeste foss a> ved Tyssedal, en av mange store norske fosser som er blitt tørrlagt etter kraftutbygging a>, eller Skjeggedalsfossen, som også ble tørrlagt i samme utbygging som Tyssestrengene a>, Norges kanskje mest fotograferte foss Norge er et land med mange fosser, og de høyeste fossene i landet er også blant de høyeste fossene både i Europa og hele verden. Myter og feiloppfatninger. Hva som er de høyeste fossene i landet er ofte omdiskutert. Ofte blir fosser som er lett tilgjengelige eller som blir regnet som turistattraksjoner feilaktig omtalt som høyest i landet eller i et område. Fosser med større vannføring ser gjerne mer imponerende ut enn fosser med liten vannføring, og blir dermed av og til også feilaktig prioritert på lister over de høyeste fossene. Høyden på fosser kan måles ut fra total fallhøyde hvis fossen har flere fall, eller ut fra høyden på det høyeste fallet. Disse begrepene blir av og til blandet sammen. Både Vettisfossen og Feigefossen har blitt omtalt som den høyeste i landet. Mardalsfossen er et annet eksempel, og selv Vøringsfossen, som er den 83. høyeste i landet, har blitt kalt den høyeste i Norge. Mange fosser i landet er regulerte og helt eller delvis tørrlagt som følge av utbygging for produksjon av vannkraft, og en annen feilkilde er at kraftindustrien kan omtale det maksimale høydepotensialet til ei elv som kan utnyttes i kraftproduksjonen. Denne høyden er ikke nødvendigvis den samme høyden som selve fossefallet. Norges høyeste fosser. Den høyeste fossen i Norge etter total fallhøyde er trolig Vinnufossen i Sunndal kommune i Møre og Romsdal, med en fallhøyde på ca 860 meter. Dette gjør den også til den høyeste fossen i Europa og den sjette høyeste i verden. Det høyeste fallet i Vinnufossen er derimot «bare» 420 meter og Mongefossen i Rauma i Møre og Romsdal har det høyeste enkeltfallet i Norge med 773 meter. Mongefossen er dog regulert og tørrlagt store deler av året. Liste. Lista inneholder fosser i Norge med en total fallhøyde på 100 meter eller høyere. Lista inneholder både fosser med liten vannføring og fosser som bare eksisterer til enkelte tider på året. Denne typen fosser blir ikke alltid tatt med på slike lister. Selv om det er fosser fra Møre og Romsdal og Hordaland som topper listen, er det Sogn og Fjordane som har flest fosser over 100 meter, med 37 stykker. Hordaland har 34, mens Møre og Romsdal har 20. Lista gjør imidlertid ikke krav på å være fullstendig, og enkelte høyder kan også være noe unøyaktige, så lista kan inneholde feil. Referanser. Norske fosser Fosser Einar O. Risa. Einar O. Risa (født 16. juli 1954 i Stavanger) er en norsk forfatter. Einar O. Risa er oppvokst og bosatt i den landlige delen av Stavanger-regionen. Han har studert litteraturvitenskap, historie og jus, og han har også bakgrunn som journalist. Risa debuterte i 1995 med romanen "Skygger". Han er kjent for sin evne til å flette sammen historie, storpolitikk og enkeltmenneskers skjebner. Eurovision Song Contest 1966. Eurovision Song Contest 1966 var den ellevte Eurovision Song Contest, og ble holdt i Luxemburg. Dette året ble det innført en regel som sa at hver deltager måtte synge på et av landets nasjonale språk. Dette er trolig på grunn av at Sverige sang på engelsk året før. Vinneren ble Udo Jürgens, som representerte Østerrike for tredje året på rad. Sangen var «Merci, Chérie» (Takk, elskede) som til tross for sin franske tittel, faktisk er sunget på tysk i henhold til de nye reglene. Norge, som gjennom Åse Kleveland og sangen «Intet er nytt under solen» kom på en 3. plass, rett bak Sveriges andreplass. Larvik Håndballklubb. Larvik Håndballklubb (stiftet 31. mai 1990) er en håndballklubb fra Larvik, som rykket opp til eliteserien i håndball for kvinner i 1992 og har siden slutten på 1990-tallet vært den ledende klubben på kvinnesiden i Norge. Klubben ble til ut i fra moderklubbene Larvik Turn og Halsen Idrettsforening. Klubben hadde i 2012 ca. 250 medlemmer. Da Larvik HK ble stiftet var det ikke anledning til å stille lag i aldersbestemte klasser, et vedtak på håndballtinget i 2005 endret på det. Larvik HK valgte å etablere rekrutteringslag i aldersbestemte klasser fra sesongen 2005/06. I tillegg til rekruttlaget i 2. divisjon, har klubben nå både J20- og J18-lag. Larvik HK er historiske med flest seriemesterskap i håndball for kvinner, 14 eliteserietitler (2012). I 2010/11-sesongen vant kvinnelaget EHF Champions League som første norske klubb. Arena. Arena Larvik Eurovision Song Contest 1967. Eurovision Song Contest 1967 var den tolvte konkurransen og ble arrangert av Østerrike i Wien. Konkurransen adopterte en av de eldre poengfordelingsreglene der hvert deltagerland hadde en jury på 10 dommere, som hver ga et poeng til sin favorittdeltager. Programlederen ble litt forvirret og erklærte Storbritannia som vinnernasjon før det siste landet fikk annonsert sine poeng. Vinneren var heldigvis britiske Sandie Shaw med «Puppet on a String». Norge, representert av Kirsti Sparboe kom på en skuffende 14. plass med 2 poeng for sangen «Dukkemann». Avgrunnen. "Avgrunnen" er bok nummer tre i "Sagaen om Isfolket" av Margit Sandemo. Den handler om Sol av Isfolket, den fantastisk vakre, og til tider ganske farlige heksen. Hun var blitt voksen, og var nå klar for opplevelser og eventyr. Sol var ikke redd for noen, og var i besittelse av utrolige evner. Men ville hun klare og holde seg unna for mye bråk? Hun visste at fogdens menn var etter henne... Den vakre heksen med de gylne øynene... Sol er midt imellom den gode siden og den onde siden, men hun er utrolig glad i de nærmeste. Boken er utgitt på lydbok av Aller Forlag i 2008. Jordskjelvet på Java 2006. Jordskjelvet ved Java 2006 og beslektede hendelser. Jordskjelvet ved Java 2006 ble utløst klokka 05.54 lokal tid 27. mai 2006 (22.53 UTC 26. mai) i Indiahavet cirka 25 km sør-sørvest for byen Yogyakarta på det sentrale Java i Indonesia. Jakartas meteorologi- og geofysikkbyrå har anslått at episenteret var rundt 37 km sør for Yogyakarta, 33 km under havbunnen. Foreløpige beregninger har anslått jordskjelvets momentmagnitude til 6,2. Det er rapportert om over 5 800 drepte og over 20 000 skadde. Jordskjelvet forårsaket ingen tsunami. I følge politiet er elektrisitet- og telefonlinjer i mange områder ute av bedrift. Flyplassen Yogyakarta Adisutjipto ble stengt, på en av terminalene brøt taket sammen. Landingsbanen ble skadet. Det viktige hinduistiske tempelanlegget Prambanan ble skadet, mens det også verdenskjente buddhistiske tempelanlegget Borobudur, som ligger noe lenger vest i det berørte området, synes å ha kommet fra jordskjelvet uten noen skader. Den aktive vulkanen Merapi ligger i det rammede område, og denne vulkanen hadde hatt en sterkere røykutvikling i den senere tid. Det meldes at denne aktiviteten ble mer intens etter jordskjelvet. Men vulkanens aktivitet og jordskjelvet trenger ikke å være direkte tilknyttet hverandre. Referanser. Java Søndre Land prestegjeld. Søndre Land prestegjeld er et prestegjeld i Hadeland og Land prosti i Hamar bispedømme. Det ble opprettet ved kongelig resolusjon av 25. januar 1866, da det tidligere Land prestegjeld ble delt Nordre og Søndre Land prestegjeld. Gjeldet besto da av Fluberg sogn og Hov annekssogn. Prestegjeldet består idag av sognene Søndre Land (Søndre Land kirke og Enger kapell), Skute (Skute kirke) og Fluberg (Fluberg kirke og Landåsbygda kapell). Logg. En logg er sekvensielt lagrede data, ofte i kronologisk rekkefølge. Termen kommer fra substantivet loggbok, som igjen stammer fra metoden hvor man lar en stillestående «log» (engelsk for «tømmerstokk», men i dette tilfellet bare en treblokk festet med en tråd på en snelle) flyte etter båten for å måle hastigheten (se knop). Insider's Guide to Beijing. "Insider's Guide to Beijing" er en bok på 704 sider som skal gjøre det enklest mulig for en utlending å bo i Beijing."Boken er skrevet på engelsk", og er egentlig tiltenkt amerikanere, men passer også bra for andre som skal bosette seg i Kinas hovedstad. Den er blitt oppdatert en gang så langt.I tillegg til å forklare hvordan og hvor man får tak i alt fra limousiner til congas, gir den tips om hvordan du kan beskytte deg best mulig mot byens forurensning og informasjon om viktige personer og bedrifter. "Insider's Guide to Beijing" har mye praktisk informasjon på emner som; Boken forteller også om hvor man finner; Den blir oppdatert annenhvert år for å holde seg oppdatert. På grunn av den stilige layouten og bildene er boken ikke blitt en kjedelig faktabok heller. Boken er en del av "Insiders' Guide" serien, som er en av USAs ledende utgiver av reisebøker. Det russiske keiserdømmet. Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, "Rossijskaya Imperija") var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte fram til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble USSR. På sitt største var det russiske imperiet det nest største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket. På sitt største, strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815. Fram mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn. Historie. Det russiske keiserdømmet var en naturlig videreføring av Tsar-Russland, og ble proklamert av Peter den store etter Freden i Nystad i 1721 som avsluttet Den store nordiske krig, men det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra Moskva til den nyetablerte byen St.Petersburg. Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av 1600-tallet som hadde sikret kontroll over Sibir og nådd Stillehavet. Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner. I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i Polen-Litauen under ledelse av kossaklederen og hetman Bogdan Khmelnytskij og denne og den påfølgende Den polsk-russiske krig (1654–1667) førte til Andrusovo-traktaten som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over Kiev og Ukraina. Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor slavehold var sentralt i økonomien, fram til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med livegenskap. Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet Den keiserlige russiske hær. Han innførte en livsvarig verneplikt som sikret en stående hær på 300 000 mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende russisk-tyrkiske kriger og i Den store nordiske krig. Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var Katarina den store. Hun styrket adelen ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen. Videre sikret hun russisk kontroll over Polen-Litauen gjennom sin støtte til Targowica-konføderasjonen. Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske framstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke neste all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant kosakkene under ledelse av Jemeljan Pugatsjov, under slagordet «"Heng landeierne!"». Opprørstyrkene truet Moskva, før de brutalt ble slått ned. Gjennom flere kriger mot Det osmanske riket i de russisk-tyrkiske kriger, sikret Katarina russisk kontroll med kysten av Svartehavet. Gjennom samarbeidet med Preussen og Østerrike om Polens delinger styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover. Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger Aleksander I da han sikret russisk kontroll over storfyrstedømmet Finland fra det svekkende Sverige etter Finskekrigen i 1809 og Bessarabia i 1812 fra Det osmanske riket etter Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812). Napoléons katastrofale nederlag i sitt russiske felttog da general Levin August von Bennigsen brukte «Brent jords taktikk» og stoppet den franske "La grande armée" utenfor Moskva, gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i Napoleonskrigene og ved Wienerkongressen, og sikret slik blant annet russisk kontroll over Kongress-Polen. Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette utover industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor Den industrielle revolusjon ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet. Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror Nikolaj I i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet Dekabristopprøret i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende doktrine om ortodoksi, autokrati og nasjonalisme, hvor det ble lagt vekt på russifisering. I tillegg til å følge opp årelange Kaukasuskrigene, møtte Nikolaj I også to større opprør i Polen-Litauen, nemlig Novemberoppstanden mellom november 1830 og oktober 1831, samt Januaroppstanden fra januar 1863 og fram til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til katorgaer i Sibir. Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter Vest-Europa, eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de slavofile som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger framfor vestens individualisme. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som Aleksandr Herzen, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin. Da tsar Nikolaj I døde, hadde Russland det siste året av hans levetid blitt involvert i Krimkrigen. Hans etterfølger Aleksander II kom på tronen i 1855 møtte et sterkt behov for sosiale reformer, ikke minst for å oppheve livegenskapet. På denne tiden er det antatt at det levde rundt 23 millioner mennesker under livegenskapet, under forhold verre enn hva som var vanlig for bondebefolkningen i Vest-Europa, og det var derfor en viktig reform da dette ble opphevet i 1861. Dette innledet også reduksjonen av aristokratiets maktmonopol og førte til at landet fikk en stor, mobil arbeidsstyrke som bidro til en begynnende industrialisering, vekst av bybefolkningen og snart en voksende middelklasse som også stadig fikk en større politisk innflytelse. Mot slutten av 1870-årene var det en rekke kriger med Det osmanske riket om innflytelse på Balkan. I Den russisk-tyrkiske krig (1877-1878), noe som førte til Berlintraktaten som ga uavhengighet for Romania, Bulgaria, Serbia og Montenegro. De panslavistiske russerne følte seg her sveket av Østerrike-Ungarn og Tyskland. Da tsar Aleksander II ble myrdet av den nihilistiske organisasjonen «"Folkets vilje"» i 1881, gikk tronen videre til hans sønn Aleksander III, som vendte tilbake til tsar Nikolaj Is sterke undertrykkelsesmetoder. Som innbitt slavofil, mente han at Russland bare kunne reddes fra undergang og kaos ved å isolere seg fra Vest-Europa. For å prøve å balansere Tysklands økende maktposisjon, inngikk han i 1892 en allianse med Den tredje franske republikk, samt styrket den russiske posisjon ved ytterligere ekspansjon i Sentral-Asia. En av hans viktigste rådgivere var Konstantin Pobedonostsev. Han gikk sterkt imot ytringsfrihet og demokratiske institusjoner. Under hans regime ble det også gjennomført en hard russifisering. Hans tid som tsar er i ettertid mest preget av antisemittisme og hans kamp mot nihilistene og Narodnik. Da Aleksander III døde i 1894, gikk tronen til hans sønn, Nikolaj II og på dette tidspunktet begynte Den industrielle revolusjon for alvor å gjøre seg gjeldende i landet. En mislykket krig mot Japan la økt press på samfunnet. 1905-revolusjonen ble utløst da presten Georgij Gapon den 22. januar 1905 ledet et opptog på 200 000 mennesker mot tsarens palass i St. Petersburg for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept, i den såkalte blodige søndagen. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte. Da arbeiderne gikk til generalstreik høsten 1905, og flere steder ble det dannet såkalte sovjeter og tsaren måtte motvillig gå med på å demokratisere landet. Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte Nikolaj II de såkalte Oktobermanifestet hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, Statsdumaen, der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere. De liberale blant industriherrene og innen adelen arbeidet for politiske og sosiale reformer og dannet Kadettpartiet. De mer radikale holdt oppe tradisjonen etter Nardonik og arbeidet for en landreform ved å gi jorden til de som arbeidet på den. I tillegg var det marxistiske grupper, blant annet innenfor det sosialdemokratiske partiet. I 1903 hadde dette partiet på et møte i London blitt splittet i to fraksjoner: mensjevikene som ønsket endring gjennom reformer og de mer radikale bolsjevikene under ledelse av Vladimir Lenin. Da Nikolaj II med entusiasme og patriotisme tok Russland inn i første verdenskrig, kan det også ha vært i et ønske om å samle landet. Særlig fordi krigspropagandaen la vekt på panslavismen ved at deres deltakelse var for å beskytte deres felles slaviske trosbrødre, serberne. Men allerede fra midten av 1915 virket krigen sterkt demoraliserende, det ble varemangel, deserteringer og mange tilløp til mytteri. 3. mars 1917 brøt det ut en større streik i St. Petersburg, den ledet til gatekamper og eskalerte til Februarrevolusjonen. Nikolaj II abdiserte og makten ble overført nesten uten blodutgytelse. En ny regjering ble utnevnt av Dumaen og skulle sitte fram fram til det neste valg, da det skulle innføres ny grunnlov og demokrati i en liberal republikk. Mellom februar og oktober prøvde tallrike anarkistiske og kommunistiske revolusjonære å utløse videre revolusjon. Dette ledet fram til Oktoberrevolusjonen, hvor bolsjevikene tok makten fra den provisoriske regjeringen hvor mensjevikene satt. Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av Vladimir Lenin og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene. Styresett. Fram til 1905 var det russiske keiserriket et eneveldig monarki, hvor all lovgivende, dømmende og utøvende makt var samlet hos tsaren. I tillegg var han det formelle overhodet for Den russisk-ortodokse kirke som var statskirke. Almanach de Gotha beskrev i 1910 Det russiske keiserdømmet som «et konstitusjonelt monarki under en autokratisk tsar». Denne selvmotsigelsen illustrerer hvor vanskelig det er å gi en klar systembeskrivelse, da dette systemet var et resultat av en utvikling av en lang periode, samtidig som det undergikk en del forandringer etter den mislykkede 1905-revolusjonen. Før denne var tsarens makt beskrevet som absolutt, mens Oktobermanifestet og åpningen av Statsdumaen 27. april 1906 medførte visse formelle restriksjoner på tsarens maktutøvelse. Samfunn. Bondebefolkning på den russiske landsbygda i 1909 Samfunnslivet i Det russiske keiserdømmet var sterkt klassedelt. De sosiale klassene var hovedsakelig adelen, presteskapet, handelsfolk, kosakker og landarbeidere. Den siste gruppen utgjorde mer en 80 % av befolkningen. Ikke-russere utenfor det russiske kjerneområdet ble gjerne referert til som "inorodtsij" (ikke-slavere). Slaveriet ble opphevet i 1861, og disse omfattet både landarbeidere, men også tjenerskap. Det var få muligheter til sosial mobilitet mellom samfunnsklassene. Mens militær karriere andre steder har vært en mulighet for sosial mobilitet, var de høye offisersstillingene lenge forbeholdt adelen. Religion. Den russisk-ortodokse kirke var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode med tittel som kirkens overordnede forsvarer. Selv om tsaren sto for alle utnevnelser og avsettelser innen kirken, blandet han seg imidlertid ikke inn i læremessige spørsmål. Disse ble behandlet i "Den hellige synode", ledet av en "prokurator" og var et råd som avgjorde alle læremessige spørsmål. Kirken ble ledet av tre metropolitter (i St. Petersburg, Moskva og Kiev), 14 erkebiskoper og 50 biskoper, som alle kom fra det klosterbaserte presteskapet. Som i dag, kunne imidlertid sogneprester være gifte. Det hersket i prinsippet religionsfrihet i keiserriket, men det var lagt visse restriksjoner på praktiseringen av jødedommen. Geografi. Ved slutten av 1800-tallet hadde riket en utstrekning på rundt 22 400 000 km², eller nesten 1/6 av jordens landområder. Den eneste som var på tilsvarende størrelse på denne tiden var Det britiske imperiet. Imidlertid bodde et flertall av befolkningen konsentrert i den europeiske delen av Russland. Riket inneholdt mer enn 100 forskjellige etniske grupper, hvor de etniske russere utgjorde rundt 45% av befolkningen. Referanser og fotnoter. Russlands historie Skute kirke. Skute kirke er kirken i Skute sogn i Søndre Land prestegjeld. Den står ved Ringelia på vestsiden av Randsfjorden. Kirken er en langkirke av tre bygget som en moderne stavkirke med plass til 380. Den er tegnet av arkitekt Ole Stein, og innviet av biskop Christen Brun 16. juni 1915. Det ble i 1912 vedtatt at folk i den sørvestre delen av Søndre Land skulle få egen kirke. Peder Skute som eide grunn der kirken skulle bygges var villig til å avstå grunn om to forhold ble oppfylt; folk i lokalsamfunnet skulle bli begravet gratis og gravene skulle bestå for alltid. Disse vilkår har blitt respektert siden. Kirken fikk elektrisk belysning i 1923 og elektrisk oppvarming i 1955. Kirkegården fikk vanntilførsel i 1956. Et nytt orgel ble installert i 1985. Kirkegården ble tatt ibruk i 1904. På dette tidspunktet var det ennå ikke reist noen kirke på stedet, men det stod et klokketårn på kirkegården. Olsen Smedhaugen fra Ringelia var den første som ble gravlagt etter at han ble truffet av lynet 22. juli 1904. Barbareskpirater. Angrepet på Alger i 1816. Maleri av Thomas Whitcombe. Barbareskpiratene var pirater og korsarer fra Barbareskstatene Tunis, Marokko og Algerie. Disse opererte stort sett i farvannene fra den engelske kanal til kysten utenfor det sørlige Spania og i det vestlige Middelhavet. Men de gjennomførte også raid så langt nord som Færøyene og Island. Pirataktiviteten varte fra 15- til begynnelsen av 1800-tallet, og både europeiske fartøyer og kyststeder ble angrepet. Hensikten med angrepene var å skaffe slaver til de nordafrikanske statene. De mest kjente av barbareskpiratene var Salèpiratene som opererte ut fra kystbyen Salè i Marokko. Navnet barbaresk er lånt fra fransk "barbaresque", som igjen er avledet av berber. Pirataktiviteten gikk sterkt tilbake etter det britiske angrepet på byen Alger i 1816, der hele den algeriske flåten ble tilintetgjort. Det opphørte helt etter Frankrikes erobring av Algerie i 1830. Barbareskstatene (Sjørøverstatene) var opphavet til kallenavnet «Røverstatene» på den kjente fattigforstaden Ruseløkkbakken i Christiania. Flere europeiske land, blant dem Sverige, betalte tributt til Barbareskstatene for at deres skip ikke skulle bli kapret av sjørøvere derfra. Norske skip kunne etter at landet kom i union med Sverige i 1814 oppnå samme beskyttelse ved å seile under svensk flagg. Da Norges flagg ble innført i 1821, hadde landet ikke råd til å betale frikjøpspenger til Barbareskstatene, og derfor ble det ikke tillatt å bruke flagget sør for Kapp Finisterre i Spania. I sjørøverfarvann måtte begge lands skip føre det nye svensk-norske unionsflagget, et svensk flagg med «norske» farger i "kantonen", det øvre feltet nærmest stangen. Det var først i 1838 at det norske flagg ble tillatt brukt i fjernere farvann, flere år etter at piratvirksomheten hadde opphørt ved franskmennenes erobring av Nord-Afrika i 1830. Fluberg kirke. Fluberg kirke er kirke i Fluberg sogn i Søndre Land prestegjeld. Kirken står ved Fluberg på østsiden av Randsfjorden. Den er en korskirke bygget i 1703. Rachel Weisz. Rachel Weisz (født 7. mars 1970 i London i England) er en engelsk filmskuespiller. Hun er halvt australsk og stammer også fra italiensk og amerikansk ætt. Hun er flere ganger scoret høyt på listen over verdens vakreste, og for tiden jobber hun for kosmetikkprodusenten Revlon. Weisz begynte karrieren som modell da hun var 14 år gammel, og gikk gradvis over til små reklameroller på TV. Hun studerte drama ved University of Cambridge, og mens hun gikk der var hun med på å starte en liten teatergruppe, kalt "Cambridge Talking Tongues". For rollen som "Tessa Quayle" i filmen "The Constant Gardener" fikk hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Eksterne lenker. Weisz, Rachel Weisz, Rachel Weisz, Rachel Enger kirke. Enger kirke er en kirke i Søndre Land sogn i Søndre Land prestegjeld, på østsiden av Randsfjorden. Den er en langkirke av tre bygget i 1875 ved Herman Frang, restaurert 1950. Landåsbygda kapell. Landåsbygda kapell er et kapell som ligger i Landåsbygda nordøst for Fluberg i Søndre Land, i en flik av kommunen som er mellom Nordre Land og Gjøvik. Kapellet tilhører Søndre Land prestegjeld. Kapellet er en langkirke i tre med 190 plasser fra 1965. Det ble tegnet av Per Nordan, som også tegnet nabokirken Vølstad kapell noen få år tidligere. Inne i kapellet er det en altertavle fra 1600-tallet fra gamle Fluberg kirke (brukt i den “nye” kirken inntil denne fikk en nylaget i 1751-52). Tavlen er tredelt og viser nattverden, Jesu oppstandelse og fariseeren og tolleren. Orgelet, fra 1965, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kapellet har kirkegård og er omgitt av gjerde (og ferist), og det står et hus som er bårehus, på kirkegården. Nordre Land prestegjeld. Nordre Land prestegjeld er et prestegjeld i Hadeland og Land prosti i Hamar bispedømme. Geografisk omfatter det samme område som Nordre Land kommune. Gjeldet ble opprettet da Land prestegjeld ble delt i Nordre og Søndre Land prestegjeld ved kongelig resolusjon av 25. januar 1866, med virkning fra 1. mai 1866. Det besto da av Østsinni og Nordsinni sogn med Torpa annekssogn. Prestegjeldet består i dag av sognene Østsinni (Østsinni kirke og Vølstad kapell), Nordsinni (Nordsinni kirke og Haugner kapell), Torpa (Torpa kirke og Kinn kapell) og Lunde (Lunde kirke). Mandarin (språk). Mandarin eller mandarinkinesisk (hànzì: 官话, pīnyīn: "Guānhuà"; eller 北方話; "Běifānghuà", «nordtale») er det mest talte kinesiske dialektgruppen eller språket. Språket tales i det meste av Nord-Kina og i det sørvestre Kina. En normert form av dialekten slik den tales i området rundt Beijing er utgangspunkt for «rikskinesisk», nemlig standard kinesisk, men de to størrelsene er ikke helt like hverandre. Mandarin – hvis det regnes som et eget språk og ikke en dialekt – er det mest talte språket i verden (rundt én milliard). Utenom sitt tradisjonelle kjerneområde har mandarin spredt seg til Taiwan og med kinesiske emigranter blant annet til Singapore, Indonesia, Malaysia og til andre kinesiske migranter over hele verden. Historikk. Den språkvitenskaplige kategoriseringen av «mandarin» ble utviklet av lingvister på 1800-tallet fra klassisk kinesisk og middelalderkinesisk. De fleste kinesere som bodde i et bredt belte fra søndre deler av nåværende Mandsjuria i nordøst til Yunnan i sørvest hadde da forskjellige varianter av mandarin som morsmål. Den språklige likerettingen i det nordlige Kina skyldes for det meste de geografiske omstendigheter, nemlig de store slettene i Nordkina som fremmet samkvemmet områdene imellom. De sørlige delene av landet, med sin fjellkjeder og elver, har på sin side gitt vilkår for fremveksten av en mye tettere flora av dialekter. Forekomsten av mandarin i sørvestre Kina skyldes i stor utstrekninger folkeforflytninger i etterkant av den pestepidemi som under 1300-tallet rammet provinsen Sichuan, en pestepidemi som har sterke bånd til Svartedauden i Europa. Det finns ingen klar tidsmessig skillelinje mellom når middelalderkinesisk opphører og moderne nordkinesisk oppstår, men (中原音韵, Zhongyuan Yinyun), en rimsamling fra Yuandynastiet, anses generelt som et viktig startpunkt for kinesisk språkhistorie. Mange trekk spesifikke for mandarin, som redusering av visse sluttkonsonanter og en forenkling av det middelalderkinesiske tonesystemet synes tydelig i dette verk. Fram til 1900-tallet talte heller få sørkinesere mandarin, men takket være samkvemmet mellom embedsmenn og allmue fikk den beijinginfluerte dialekten relativt stor innflytelse i det minste under det mandsjuiske Qing-dynastiet. Fra og med 1600-tallet hadde statsmakten grunnlagt ortoepiakademier (正音書院, "zhèngyīn shúyuàn") i et forsøk på å tilpasse uttalen etter Beijing-standard, skjønt bare med begrenset fremgang. I og med opprettelsen av et grunnskolesystem under den nye kinesiske republikk (både før og etter den kommunistiske maktovertakelse) fikk tilpassingsforsøkene et helt nytt og større gjennomslag. Som resultat taler en stor majoritet av befolkningen i Fastlandskina og Taiwan nå mandarin enten som morsmål eller andrespråk. I Hongkong er det formelle og akademiske språket fortsatt kantonesisk, selv om mandarin blir alt mer populært. Hoveddialekter. Av de kinesiske dialektgruppene er "mandarin" størst med 850 millioner talere. De andre store gruppene er, "jin" (45 mill), "wu" (inkludert shanghainesisk; 90 mill), "gan" (25 mill), "xiang" (48 mill), "hakka" (37 mill), "yuè" (inkludert kantonesisk: 75 mill) og "min"/fujianesisk (inkludert taiwanesisk; 60 mill). Østsinni kirke. Østsinni kirke (Austsinni kirke eller Nordre Land kirke) er kirken i Nordre Land sogn i Nordre Land prestegjeld, i lien ovenfor Dokka. Den er en langkirke av tre med 400 sitteplasser, bygget i 1877 ved arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. Vølstad kapell. Vølstad kapell er et kapell i Østsinni sogn i Nordre Land prestegjeld, øst for Dokka. Det er en langkirke i tre med 120 sitteplasser, bygget 1959 ved arkitekt Per Nordan. Nordsinni kirke. Nordsinni kirke er kirken i Nordsinni sogn i Nordre Land prestegjeld, vest for Dokka. Den er en korskirke med 300 sitteplasser, bygget i 1758. Etnahund. Etnahund, eller Cirneco dell'Etna som den kalles i hjemlandet Italia, er en relativt liten hund av podencotype. Den stammer opprinnelig fra strøkene rundt vulkanen Etna, på østkysten av Sicilia mellom Messina og Catania. Opprinnelse og alder. a> viser en etnahundlignende hund på reversen Navnet «Cirneco» stammer fra de gamle grekernes betegnelse av Sicilia. Det hersker enighet om at etnahund må ha et felles opphav med podencoer og faraohund, men den er betydelig mindre enn disse, selv om utseendet forøvrig er nærmest identisk. Det har eksistert en teori om at disse hundene opprinnelig ble bragt til Sicilia og områdene rundt Middelhavet med fønikerne, men moderne forskning har vist at dette ikke stemmer for podencoene. Funnet av en gammel romersk mynt, der en etnahundlignende hund er avbildet på reversen, indikerer imidlertid at denne hunden som type kan ha eksistert på Sicilia i mer enn 2 000 år. Som hunderase eller landrase hersker det imidlertid fortsatt stor usikkerhet omkring opphavet. Den kan ha oppstått i distriktet rundt vulkanen Etna, men når vet man altså fortsatt ikke. Størrelsen kan være en indikasjon på at typen har tilpasset seg et tøft liv i skråningene på vulkanen, idet mindre vekt gjør det lettere for hunden å ferdes i det bratte terrenget. Man antar derfor at den opprinnelig har vært større enn dagens hunder er. Til Norge kom den første etnahunden i april 1998. Det var en finsk import. Det første kullet ble født her i januar 2000. Utseende, anatomi og fysikk. Etnahund er en elegant og langbeint hund med en kvadratisk kropp, som har mange fellestrekk med myndene. Den er kvikk og hurtig, og galopp er en naturlige bevegelsesform. Den har et edelt utseende med tørre, rene linjer, og den er elegant og lettvint, men likevel muskuløs. Hodet er kileformet, langt og smalt som hos myndene, men den har stående spisse ører og markert stopp. Den lange halen bæres på myndevis. Pelsen er kort (ca. 3 cm lang på kroppen, men kortere på hodet, halen og beina), litt stri og glatt tilliggende. Fargen er ensfarget rød eller rød med hvite tegninger. Ensfarget hvit med orange tegninger er også tillatt i noen land, men ikke ønskelig. Hannene blir normal 46–50 cm i skulderhøye og veier gjerne 10–12 kg. Tispene blir normalt 42–46 cm i skulderhøyde og veier gjerne 8–10 kg. Bruksområde. Opprinnelig er etnahund en jakthund som aktivt benytter både, syn, hørsel og lukt like aktivt når den jakter. Den har først og fremst vært benyttet til jakt på kanin, hare, fasan og rapphøne i vanskelig terreng, men den har også egenskaper til å jakte annet vilt. Jaktinstinktet er fortsatt sterkt, og den er lynhurtig og svært utholdende i sin jaktform (hetsjakt). Rasen har også naturlige instinkter som vakthund. I dag blir denne hunden først og fremst skattet som familiehund utenfor sitt naturlige habitat, men den har også mange egenskaper som gjør den ypperlig egnet innen en rekke former for hundesport. Lynne og væremåte. Etnahund er en hunderase med sterk personlighet og stor egenvilje. Den er livlig, leken og snill og har et jevnt godt gemytt som familiehund. Den knytter sterke bånd til medlemmene familien og er gjerne reservert overfor fremmede, men normalt aldri aggressiv. Den trenger en tydelig, men varsom leder. Annet. Etnahund er en sjeldenhet over hele verden. Kun noen få eksemplarer har blitt importert til Norge så langt. Den trenger ofte og regelmessig mosjon for å trives maksimalt. Rasen har få eller ingen arvelige helsemessige problemer, og pelsen krever kun moderat vedlikehold. Den er svært nøysom i kosten. Åmot kirke (Nordre Land). Åmot kirke er en åttekantet trekirke fra 1823 i Torpa sogn i Nordre Land kommune i Oppland. Kirken står ovenfor neset mellom elvene Synna og Dokka. Kirken er meget spesiell og har to gallerihøyder, og sitteplass til totalt 800 mennesker. Prekestolen er plassert over alterpartiet (prekestolalter). Orgelet er bygget i 1979 av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, Snertingdal. Det har 18 stemmer fordelt på to manualer og pedal. I tårnet henger to klokker fra 1821 og 1823. De er støpt av Skiøberg. Olsen Nauen monterte automatisk ringeanlegg i 1996. /. Notasjon. Når man noterer skriver man først bokstaven og så feltet brikken går til. Eks.: Hvis en løper går til e3 skriver man Le3. Når en bonde flyttes skriver man bare feltet den går til. Eks.: Hvis en bonde står på e2 og går til e4 skriver man bare e4. Hvis to like brikker kan flytte til samme felt, bruker man bokstaven på raden den flyttet fra i tillegg. Eks.: Hvis to hvite springere står på d2 og e3 og en av den flytter til c4, skriver man enten Sd-c4 eller Se-c4, ettersom hvilken som flytter. Hvis du vil være ekstra korrekt, "kan" man skrive både feltet den flyttet fra og feltet den flytter til. Eks.: Hvis et torn flytter fra a1 til a6, kan dette noteres Ta1-16. a1-6 er også tilstrekkelig. Hvis brikken slår en annen brikke skriver man x mellom brikkens bokstav og feltet den slår på. Eks.: Hvis et tårn slår en springer på h5 skriver man Txh5. Når det er sjakk skriver man et plusstegn etter feltet. Dersom det er matt kan man skrive ++ eller #. Man bruker alltid numre foran trekkene. I starten på en rekke med trekk (eller bare ett), setter man én prikk for hvits trekk og tre prikker for svarts trekk. Daler Mehndi. Daler Mehndi (punjabi:ਦਲੇਰ ਮਹਿੰਦੀ, født 18. august 1967) er en bhangra/popsanger fra India. Han er kjent for sin utagerende dansing og sine musikkvideoer. Tyrann. Tyranner av lydisk gresk τύραννος "týrannos", var aristokrater som gjorde seg til eneherskere i polisene i antikkens Hellas. Tyrannenes oppgave var ofte å bryte ned det aristokratiske samfunnet og skape et bedre samfunnsfellesskap. Tyrannene sørget for utbygging av vannledninger, bymurer, templer, og annet som tjente fellesskapet. Noen tyranner konfiskerte jord og ga den ut til fattige. Ordet tyrann var til å begynne med nøytralt, men fikk i ettertiden en negativ ladning. Dette fordi tyrann-styrer ofte er beskrevet for ettertiden i form av av athenske forfattere som verdsatte demokratiet. Tyrannenes ettermæle ble ofte vanæret. I dag er ordet knyttet til en maktsyk enehersker som gjerne styrer brutalt, eller en alt for maktsyk person. Matthias Claudius. Matthias Claudius (født 15. august 1740, død 21. januar 1815) var en tysk dikter som blant annet skrev teksten til Franz Schuberts berømte sang «Der Tod und das Mädchen» "(Døden og piken)". Claudius, Matthias Claudius, Matthias Claudius, Matthias John Paulsen. John Olaf Paulsen (født i Bergen 15. februar 1851, død 1924) var en norsk litterat. I sin samtid var han en anerkjent og produktiv forfatter. I dag huskes han best for sine erindringer om kjente kulturpersonligheter, spesielt sine nære skildringer av Henrik Ibsen, Edvard Grieg og Camilla Collett, med også om møter med Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Lange Kielland, m.fl. som han også kom i personlig kontakt med. Oppvekst og ungdomsår. John Paulsen vokste opp i Bergen som sønn av skipper Ole Stadt Paulsen og hustru Gurine f. Andersen. Han var elev ved Borgerskolen, som var bestyrt av Herman Laading. Laading hadde i 1850-årene ledet den artistiske instruksjonen av skuespillerne ved Det norske Theater på samme tid som Henrik Ibsen var knyttet til teateret som sceneinstruktør. Det skal ha vært Herman Laading som fremfor noen vakte den unge John Paulsens interesse for kunst og litteratur. Skipper Paulsen døde før sønnen hadde nådd konfirmasjonsalder. Dermed ble ungdomsårene preget av arbeid. For å ta seg av moren og den yngre søsteren Andrine (senere gift Amundsen) fikk han skaffet seg en jobb på et handelskontor ved Bryggen. Han var da også fast bestemt på å fortsette innenfor handelsfagene. I 5 år var han ansatt på Det portugisiske og brasilianske konsulatet i Bergen. Om somrene, i prinsipalens fravær, fungerte han til og med som visekonsul. Det heldige med stillingen var at arbeidet bød på så mye fritid at han kunne rekke å bøte på noe av den mangelfulle utdannelsen sin. Foruten etterutdanning i handelsfagene, så han seg også i stand til å lese italiensk og fransk med franskmannen L’Abbé, som hadde vært intendant ved teatret, men nå livnærte seg som språklærer. Av en ung student mottok han litt kunnskaper i latin. En viss støtte for sine litterære interesse fikk han hos presten Georg Fasting, og, etter at han var blitt forflyttet til Sarpsborg, fra den katolske pateren Christian Holfeldt Houen, (som tilfeldigvis også hadde krysset spor med Henrik Ibsen og hadde gått i følge med dikteren, fjellføreren Sylfest Eirikson Saude og juristen Ludvig Mariboe Benjamin Aubert gjennom Bøverdalen til Sognefjorden i juli 1862. Allerede tidlig i tyveårsalderen fikk John Paulsen sine første dikt og små fortellinger publisert i "Bergens Tidende", signert med initialene I.O.P.. "Bergensposten" startet like etter å trykke flere av hans novelistiske fortellinger som føljetong. Tre av disse ble I 1874 samlet og utgitt i bokform. Nå begynte han dessuten å opptre som fast teater- og kunstanmelder for avisen. Samtidig leverte han redaksjonen essays og mindre skisser om norske forfattere. En av de litterære fremstillingene som omhandlet Camilla Collett og hennes forfatterskap, ble mange år senere, i sterkt omarbeidet form, trykt opp igjen i "Nyt Tidsskrift". Under Griegs beskyttende vinger. I 1875 kom hans første virkelige bokutgivelse "Af Bylivet", og året etter utkom også hans første diktsamling, "Mol og Dur", som han i forordet opplyser egentlig var blitt til før han skrev "Af Bylivet". Diktboka inneholder flere gode dikt og da begge bøkene fikk lovende omtaler, bestemte Paulsen seg for å bli forfatter. Han sa opp stillingen som handels- og konsulatkontorist og ga seg i dobbelt forstand en usikker fremtid i vold ved å reise utenlands. Sammen med den par år eldre og allerede dengang anerkjente komponist, Edvard Grieg, forlot han Bergen våren 1876. De reiste via København, hvor de slo seg til ro i et par måneder. De danske kunstnerne åpnet gjestfritt sine hjem for de to, og John Paulsen knyttet varig vennskap med skuespillerinnen Luise Heiberg, forfatterinnen Magdalene Thoresen, Christian Hostrup, Carl Ploug, og andre dansker. Begunstiget protegé hos Henrik Ibsen. Fra København reiste Grieg og Paulsen videre til Bayreuth for å overvære de storslåtte Wagner-forerstillingene der. Herfra tok de jernbanen til Gossensass i Tyrol (i dag: Colle Isarco), for å besøke Henrik Ibsen, som uten presiserende arbeid ferierte der med familien. Edvard Grieg hadde nemlig noen forretninger å diskutere med ham i anledning samarbeidet med den forestående premieren på sceneversjonen av Peer Gynt. John Paulsen ble nå knyttet til familien Ibsen, og han fulgte med dem til München hvor dikteren dengang var bosatt. Henrik Ibsen ga ham litterær veiledning, men formanet ham også til å skaffe seg mer utdannelse. Han ble en husvenn, som i flere år vanket i familien Ibsens hjem. Som bysbarn av Suzannah Ibsen hadde også de to mangt å snakke om, og under sommeroppholdene fulgte han gjerne med henne på fjellturer, noe ektemannen ikke gadd begi seg ut på. Han fulgte også enkelte forelesninger ved Universitetet i München sammen med deres intelligente sønn, Sigurd Ibsen, som var åtte år yngre enn litteraten. … Jeg har under flere måneders dagligt samvær med ham haft fuld anledning til at lære ham at kjende, ligesom jeg med interesse har sat mig ind i hans literære produktion, og det er min faste overbevisning at ingen af vore yngre literater i højere grad end ham fortjener at komme i betragtning ved uddelingen af de her omhandlede stipendier. ... Jeg har under flere måneders dagligt samvær med ham havt fuld anledning til at lære ham at kende, ligesom jeg med interesse har sat mig ind i hans literære produktion, og det er min faste overbevisning at ingen af vore yngre literater i højere grad end han fortjener at komme i betragtning ved uddelingen af de her omhandlede stipendier. Hans fremtid som poetisk forfatter vil være afhængig af den anledning, der gives ham til at udvikle og uddanne sine medfødte åndsgaver, og i hans fine og varme digteriske sind, i hans noble natur og i hans rene og i enhver henseende mønsterværdige sæder ligger efter min bedste overbevisning garantier for en betydelig udviklingsmulighed. Jeg vil gentagende fremhæve at han er ubemidlet; hidtil har han bestridt rejseomkostningerne ved sine forfatterhonorarer; men disse vil i længden vise sig utilstrækkelige, og er det allerede nu. Han er derhos ikke stærk af natur; hans bryst er svagt, uden dog endnu at være angrebet, og jeg anser det derfor som muligt at et længere ophold i syden kunde for ham i dobbelt betydning være et livsspørgsmål. Beløpet som ble søkt var 1600, men Ibsen visste at det alltid ble kortet ned, så han hadde tatt litt ekstra i. John Paulsen fikk stipendiet, og beløpet var på hele 1400 kroner. Dette var til gjengjeld den eneste sum han noen sinne mottok fra det offentlige. Men baron Gerhard Hoff-Rosenkrone på Baroniet Rosendal opptrådte trofast som hans mesen når det røynet på og pengemangelen ble merkbar. Skurk! eller uskyldig dømt? John Paulsen levde i de kommende år tett på familien Ibsen, men forholdet til Sigurd Ibsen ble etterhvert noe anstrengt. Edvard Grieg spøker stadig i brevvekslingen med John Paulsen med om det snart har lyktes Ibsen å plukke av ham «naivismen». Ibsen la virkelig atskillig vinn på å belære sin yngre kollega alt fra etikette til å instruere ham hvorfra han skulle søke inspirasjon til sine bøker, og hva slags kunnskaper han trengte å tilegne seg. Selv den spesielle ibsenske ortografi, basert på det skandinaviske språkmøtet i Stockholm i 1869 tok Paulsen etter sin veileder og velgjører. Da Suzannah og Sigurd Ibsen reiste på ferie til Norge sommeren 1880, ble John Paulsen invitert med Henrik Ibsen til opphold i Berchtesgaden. Det ble en givende periode, som han senere har øst anekdotisk stoff av til sine populære erindringsbøker. Ibsen hadde friår, men var så vidt begynt å tumle med planene for sitt neste drama, "Gengangere". Like i nærheten var Jonas Lie opptatt med å forfatte sin sjøroman "Rutland" (1880). Når Lie hadde behov for å være i fred med sine skriverier og Ibsen foretrakk å være alene med sine grublerier var John Paulsen gjerne ute og gjorde fantestreker med Mons og Erik Lie, noe som også førte til reprimander fra en irritert Henrik Ibsen. Mye tyder på at Ibsen så for seg at han som belønning for veiledningen kanskje samtidig hadde oppdratt og utdannet sin egen fremtidige biograf? I 1882 utgir imidlertid John Paulsen nøkkelromanen "Familien Pehrsen", som av et samlet kritikerkorps straks ble oppfattet og utlagt som en dårlig fordekt og stygt fordreid fremstilling av Henrik Ibsens husliv. Reaksjonen fra Henrik Ibsen selv lot heller ikke vente på seg. Skulle denne offentlige uthengingen være takken for at Paulsen fritt hadde kunnet komme og gå som han ville i hjemmet? Ibsen sendte John Paulsen en kort, men megetsigende brevtekst: «Skurk!» og dermed var kontakten for all tid brutt. Var beskjeden mulig å misforstå? John Paulsen fikk det til at bruddet skyldtes noe ganske annet, nemlig at Sigurd Ibsen måtte ha løyet på ham. Paulsen sikter tydeligvis til at hans gode forhold til fru Suzannah Ibsen var blitt misfortått av dikteren etter at Sigurd hadde hvisket ham noen ord i øret om hva som hadde passert. Etter Henrik Ibsens død i 1906 tok John Paulsen opp igjen kontakten med Suzannah og ble en gjest i hennes hjem, mens han også gjorde alt for å unngå å treffe på Sigurd igjen. Da de til sist møttes i Suzannah Ibsens begravelse i april 1914, uttrykte John Paulsen senere sin overraskelse, i brev til søsteren, over at Sigurd hadde gått like bort til ham og hilst som om ingen ting var hendt, og uten minste tegn til å be om unnskyldning for at han gjennom sine løgner hadde hadde spolert hans litterære løpebane og gode fremtidsutsikter, som farens følgesvenn. En vagabond og oppdagelsesreisende. Fra 1880-årene av flakket John Paulsen hvileløst omkring mellom Europas hovedsteder. Han oppsøkte litterære minnesteder, og viste seg som den fødte kavaler overfor kunstnerinner, som var atskillig eldre enn ham selv. Blant annet var han på reise til Sorrento sammen med Camilla Collett. Her fikk han se hvor Ibsen skrev "Gengangere" (1881), og hun fikk besøke stedet hvor Welhaven bodde da han i 1856 gjennomførte sin «italienske reise» i 1856. De to dikterne hadde nemlig med 24 års mellomrom begge vært gjester på det samme Hotel Tramontano ytterst på kalksteinklippene, som danner byens mektige front mot havet. John Paulsen som lyriker. John Paulsen hadde utvilsomt talent som lyriker. Han kunne komme opp med dikt som har blitt stående i folks bevissthet, om ikke alltid forfatternavnet bak er like kjent. I blant kunne Paulsen komme opp med veritable fulltreffere og fullbårne romanser. Spesielt Edvard Grieg har tonesatt mange av John Paulsens dikt, men også Johan Svendsen og Johan Selmer. Alfred Paulsen tonesatte hans dikt «Når fjordene blåner». Han hevder seg også godt i enhver antologi som utgis over norsk lyrikk. John Paulsen som prosaist. Som skjønnlitterær og dramatisk forfatter var skrivestilen ofte lys og optimistisk, og han har fra tid til annen hatt en viss tendens til å bli for ordrik. Her er altså ikke mye av Ibsens bistre innhold og ordknappe stil. Samliv med Ibsen I, II (og III). Parallelt med sine romaner og skuespill (hvorav flere er oppført, men ikke er blitt publisert), skrev også Paulsen sine reiseberetninger og skildret møter med kunstinstitusjoner, dikterhjem, venner og kolleger. Med "Julehistorier" (1899) og senere "Billeder fra Bergen" (1911) ble også Ibsen-minnene berørt, mens de i bøkene "Mine Erindringer" (1900), "Flere Erindringer" (1901) og "Erindringer. Siste samling" (1903), vies atskillig plass i fremstillingene. Suzannah Ibsen skal ha senere ha meddelt Paulsen at Ibsen satte stor pris på disse skildringene. Først etter Ibsens død kom to bøker som kun fokuserte på forbindelsen til dramatikeren, "Samliv med Ibsen [1]. Nye erindringer og skitser" (1906) og "Samliv med Ibsen. Anden samling. Sommeren i Berchtesgaden" (1913). Sin nyvunne kontakt med Suzannah Ibsen brukte han til å samle flere intime historier. Et utdrag av et manus John Paulsen arbeidet med i periodem 1912-1914, kalt «49 aftner i Arbiens gade», ble trykket av Harald Beyer i tidsskriftet "Edda" i 1943. Flere av Ibsenbiografene har gjort flittig bruk av tidsskriftartikkelen, men ingen later til å vite hvor det upubliserte originalmanuskriptet befinner seg hen. Etter utdraget å dømme er Paulsens originalmanuskript, ved siden av enkelte tapte dikt og malerier fra dikterens egen hånd, Ibsenlitteraturens største forsvunne skatter. Som biograf blir Paulsen gjerne sett på som lite troverdig, men dette skyldes nok spesielt hans forsøk på å etablere bakgrunnsinformasjon, kontekster og tolkninger av Ibsens litterære tekster. Her har det vært lett å påpeke feilslutninger og nindre etterrettelige påstander. Om en derimot sammenlikner de samme historiene, slik de i blant forekommer i flere av erindringsbøkene med noe annen retning, er de ganske konforme og enslydende. Opplevelsen er nødvendigvis subjektiv og for det meste selvopplevd, og gjengitt akkurat slik de har festet seg og blitt aktivt bearbeidet gjennom flere tiår, men på grunnlag av oppfattelsen i øyeblikket. Selvfølgelig kan folk oppleve de samme begivenheter ulikt, og det kan ikke påstås at hukommelsen har sviktet innen erindringsbøkene ble produsert. Ofte er Paulsens beretninger de eneste vi har om enkelte forhold, og det eneste en kan stille spørmål er vurderingen han gir av de ulike hendelsene. I "Samliv med Ibsen [I]-II" som utkom etter dikterens død har Paulsen også kunnet støtte seg til Halvdan Koht og Julius Elias' utgivelse av Ibsenbrevene i 1904. Her har han i blant gitt seg ut på å nytolke sine opplevelser, men har også i noen tilfeller gitt tilleggsopplysninger og verdifulle bakgrunnskommentarer til disse. Paulsens erindringsbøker har derfor vært en viktig kilde for de vitenskapelig kommenterte utgavene av brevbindene i Henrik Ibsens skrifter. Den siste forsvunne samling, som i hovedsak gjengir Suzannah Ibsens minner, tanker og vurderinger, er naturligvis av litt annet slag enn de foregående. På grunn av tiltakende sykdom kunne imidlertid Suzannah Ibsen, etter hva en kan lese ut av brevene til søsteren Andrine, sjelden motta besøk, slik at det neppe kan være snakk om at han tilbrakte så mange som 49 kvelder sammen med henne i hjemmet i Arbins gate. Det knytter seg likevel stor spenning til om det tapte manuskriptet snart skulle dukke opp igjen fra noens gjemmer. John Paulsen har også skrevet en rekke tidsskrifts- og bladartikler, og var en populær bidragsyter til ukeblader og julehefter. Kyrene. Kyrene var en bystat i gresk oldtid, lokalisert i dagens Libya. Kyrene var den eldste og viktigste av de fem greske byene i regionen, og ga øst-Libya det klassiske navnet "Cyrenaica", som det fortsatt kalles i dag. Byen ligger i en frodig dal i Jebel Akhdar. a>" var en av byens viktigste eksportvarer, inntil den ble overbeskattet. Her er et knippe av urten preget på byens mynt Byen ble angivelig grunnlagt i 630 f.Kr., som en koloni av grekere fra Thera, styrt av et Battiansk dynasti. Byen ble et viktig handelssenter, utviklet seg til en republikk, og underla seg deretter frivillig Aleksander den store. Senere kom den under ptolemeerdynastiets styring. Fra 276 f.Kr. til 30 f.Kr. vekslet byen mellom selvstendighet, romersk overhøyhet og å bli styrt av ptolemeierne. Deretter var den en romersk by, inntil den forfalt etter jordskjelvet i 365. Byen var oppkalt etter en kilde, Kyre, som grekerne viet Apollon. Ruinbyen er nå et viktig arkeologisk anlegg, med tre betydelige templer. Et Apollontempel fra 7. århundre f.Kr., et Demetertempel, og et delvis uutgravd Zevstempel – som ble rasert i 1978 på Muammar al-Gadafis ordre. Ruinene ble "oppdaget" og beskrevet i 1705–1706 av franskmannen Claude Lemaire. Funnet var medvirkende til framveksten av neoklassisismen. Den greske matematikeren og astronomen Eratosthenes var herfra. Byen var også hjemstedet til "Simon fra Kyrene" som ifølge evangeliene bar Jesu kors på langfredag. Ifølge "Legenda Aurea" foregikk historien om Sankt Georgs kamp mot dragen i nærheten av byen. Den femte franske republikk. Den femte republikk er Frankrikes femte og nåværende republikanske grunnlov, opprettet den 5. oktober 1958. I motsetning til tidligere republikker, var ikke den femte en reaksjon på noe forutgående autoritært regime, men på den fjerde republikks politiske og militære krise. Den femte republikk erstattet den fjerde republikk, som ble oppfattet som svak og fraksjonspreget, med en sterkere utøvende makt. Bakgrunnen for den fjerde republikks fall var Algerie-krisen og avkoloniseringen. Algerie utgjorde en særlig stor utfordring, da mange franskmenn hadde slått seg ned der, og disse motsatte seg avkolonisering av Algerie. De militære i Algerie under ledelse av general Massu gjorde et kupp i april 1958 og krevde de Gaulle tilbake til makten. Den 1. juni samme år ble de Gaulle innsatt som statsminister og gitt i oppdrag å revidere grunnloven. Den franske styreformen kan karakteriseres som semipresidentialisme, en styreform som kombinerer trekk fra parlamentarisme og presidentstyre med en statsminister og en president som begge har betydelig utøvende makt. Den franske presidenten, som er direkte valgt av folket, har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk og spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet («high politics»). I utgangspunktet er det presidenten som velger statsministeren og godkjenner dennes valg av ministre. I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig overfor den lovgivende makt, som kan tvinge regjeringen til å gå av ved et mistillitsvotum. I praksis vil vil dermed parlamentet avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme. Frankrike har derfor opplevd perioder med såkalt «samboerskap», der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altså skje siden de to delene av den utøvende makten velges på forskjellig måte og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidentens makt vil derfor variere avhengig av om hans parti har flertall i parlamentet eller ikke. I perioder med «samboerskap» har presidenten derfor vært mindre dominerende enn i perioder der han og statsministeren har kommet fra samme parti. Presidenten har myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg, noe som gjør det mulig å utlyse valg i perioder da presidentens parti ser ut til å kunne vinne valget. Opprinnelig ble presidenten valgt av et valgkollegium, men fra og med 1962 har presidenten blitt valgt direkte. Opprinnelig var valgperioden på sju år, men i 2000 ble grunnloven endret slik at valgperioden nå er på fem år, det samme som for nasjonalforsamlingen. Hensikten var å redusere sannsynligheten for «samboerskap» ved å holde valg til presidentembetet og nasjonalforsamlingen omtrent samtidig. Normalt blir valg til nasjonalforsamlingen holdt få uker etter presidentvalget, dermed er det sannsynlig at presidentens parti vil få flertall i nasjonalforsamlingen. Parlamentet består av to kamre: et underhus (Assemblée Nationale) og et overhus (Sénat). Underhuset velges for fem år, senatet for seks år, men med utskifting av halvparten av representantene hvert tredje år. For å velge underhuset benyttes flertallsvalg i enmannskretser i to valgomganger. Dersom en kandidat får absolutt flertall, det vil si over 50 % i første valgomgang, er vedkommende valgt. Dersom ingen oppnår dette, må en annen valgomgang til. I annen valgomgang er simpelt flertall nok, men for å delta må partiet få oppslutning fra minst 12,5 % i første omgang. Senatet velges indirekte av valgkollegier i fylkene, bestående av kommunestyrerepresentanter, ordførere og fylkestingsrepresentanter. Se også. 5. republikk American Dreamz. "American Dreamz" er en amerikansk satirisk film fra 2006. Den handler om Sally som ønsker å bli musikkstjerne ved å delta i Reality-serien "American Dreamz", som er et musikkprogram lik "Idol". For å oppnå berømmelse må hun forlate kjæresten sin, og heller fokusere på den mannlige programverten. I mellomtiden reiser en arabisk gutt til USA for å besøke slektningene sine, og han blir en av deltakerne i TV-serien ved en tilfeldighet. I tillegg bestemmer USAs president seg for å opptre i serien, for at han ikke skal føle seg så deprimert. Transportmiddel. Et transportmiddel eller framkomstmiddel er et middel for transport, frakt og forflytning av gjenstander, mennesker og dyr. Det kan være mekaniske og motoriserte kjøretøy, det vil si vogner, fartøy eller fly drevet med motor- eller muskelkraft til frakt av varer og passasjerer. Lutvann. Lutvann eller Lutvatnet er et vann som ligger 205 meter over havet i Østmarka i Oslo kommune. Vannet er det dypeste i Østmarka, mer enn 50 meter på det dypeste, og med gjennomsnittsdybde på 22,3 meter. Vannet er også lett å komme til, og brukes derfor jevnlig av fridykkere. I vannet finnes både ørret, abbor og norsk røye, i tillegg til at det er satt ut både kanadarøye og bekkerøye. Dessuten finnes stingsild og ørekyte. Ved Lutvann ligger Lutvann leir som er en militær leir og tettstedet Lutvann. Lutvann har badeplass på nordsiden av vannet. Lutvann har to øyer, den minste ligger i sør og kan virke som flere små i klynge ved høy vannstand. Muskelkraft. Muskelkraft er kraft generert ved sammentrekning av muskler. Nedsatt muskelkraft. Nedsatt evne til å generere kraft i muskler kan påvirke bevegelsesmønster, fysisk aktivitet og utholdenhet. Det kan også gi smerter eller kramper. Måling av muskelkraft. For å få en mindre subjektiv måling kan en benytte et myometer som er et instrument som måler kraften i muskelen ved standardiserte bevegelser. Pyrrhoskrigen. Pyrrhoskrigen var en krig mellom Pyrrhos av Epirus og den romerske republikk i tidsperioden 280 f.Kr. og 275 f.Kr.. Krigen var en viktig forløper til punerkrigene fordi romerne etablerte seg som en stor krigsmakt som til slutt kunne utfordre stormakten i Middelhavet, Karthago. Eksfoliasjon. Geologisk eksfoliasjon av granitt i Enchanted Rock State Natural Area, Texas, USA Eksfoliasjon innenfor geologi betyr avskalling. Prosessen fører til ytre avskalling på bergarten og kan skyldes forvitring eller trykkavlastning. Selve eksfoliasjonen skjer i sprekker i bergarten, en typisk eksfoliasjon kan skje ved bergarten sprekker opp som en løk langs sprekker som er parallelle med overflaten. Slaget ved Himera (480 f.Kr.). Salget ved Himera i 480 f.Kr. skal ha blitt utkjempet på samme dag som det mer berømte slaget ved Salamis. Dette slaget ble utkjempet på Sicilia mellom de greske styrkene til Gelo, kongen av Syrakus, og Theron, herskeren i Agrigentum, og de karthagenske styrkene til Hamilcar. Resultatet ble gresk seier og etableringen av Syrakus som den dominerende makten på øst-Sicilia. Himera Colón (Panama). Colón er en havneby ved Panamas karibiske kyst. Byen ligger ved innløpet til Panamakanalen, og er hovedstad i provinsen Colón og har i lange perioder vært Panamas nest største by. Opprinnelig var Colón begrenset til øya Manzanillo. Etter at den amerikanske kanalsonen ble avviklet, har byen blitt utvidet til også å omfatte Cristóbal, Rainbow City, Margarita og Coco Solo, samt den tidligere basen for USA's hær, Fort Gulick. Fargerike hus langs Avenida Central, Colón Historie. Flere byer ble grunnlagt i området i den spanske kolonitida, deriblant Nombre de Dios og Portobello, men i tur og orden ødelagt av pirater. I 1850 grunnla amerikanerne byen som den atlantiske endestasjonen for jernbanen over Panamaeidet. I denne perioden økte trafikket over eidet sterkt på grunn av gullrushet i California. Gullgraverne fant veien via Panama tryggere og lettere enn å krysse USA. a> i bakgrunnenI perioder ble byen av det den amerikanske kolonien kalt "Aspinwall", mens de spansktalende kalte byen Colón, den spanske formen for Columbus. Som følge av jernbanebyggingen ble det anlagt en molo fra byen på øya Manzanillo til fastlandet, og grøfting ble foretatt i den vannsyke jorda for å kunne bygge større bygninger. Mye av byen brant under en borgerkrig i Colombia, som Panama var en del av, i 1885, og en ny storbrann raste i 1915. I 1948 ble den sørøstre delen av øya Manzanillo erklært som en frihandelssone, og sonen har siden blitt utvidet. Mens Colón hadde sin økonomiske blomstring, hadde byen nattklubber, kabareter og kinoer. Byens borgere var stolte av byen, av den pent vedlikeholdte byen og de mange fremstående menneskene fra byen. Politisk uro på 1960-tallet innledet imidlertid et forfall, som ble forsterket under diktaturene til Omar Torrijos Herrera og Manuel Noriega mellom 1968 og 1989. Frokost på travel kafe langs hovedgata Avenida CentralI de senere årene har arbeidsløsheten ligget rundt 40%, og andelen fattige er enda høyere. Narkotikamisbruk og fattigdom har bidratt til høy kriminalitet og vold, noe som flere panamanske regjeringer ikke har klart å løse. Befolkning. Moské i Colón, en by med en etnisk sammensatt befolkningI 1900 var det ca. 3000 innbyggere i Colón. Byen vokste sterkt i forbindelse med byggingen av kanalen, og i 1920 bodde det 31 203 mennesker i Colón. I 2000 lå befolkningstallet på ca. 204 000 mennesker. Med byens økonomiske forfall forlot store deler av overklassen og middelklassen byen, noe som gjorde byen mindre etnisk sammensatt enn før. Grupper av nordamerikanske, greske, italienske, jødiske, kinesiske og sørasiatiske eksilmiljøer forlot byen til fordel for Panama by, kanalsonen og utlandet. I dag finnes ennå noen sørasiatiske og arabiske miljøer i velstående deler av byen så vel som i lukkede samfunn utenfor byen. De fleste i Colón er enten av vestindisk opphav, eller er spansktalende mestiser. Engelsk språk lever blant noen av etterkommerne etter vestindiere som kom for å bygge kanalen. Protolitt. Protolitt er et begrep innenfor geologi som blir brukt for å beskrive kildebergarten til en metamorf bergart. Incubus (band). Incubus er et band fra California i Amerika. Incubus består av fem artister; Brandon Boyd (vokal), Mike Einziger (gitar), Ben Kenney (bass), José Pasillas (trommer) og Gavin Koppel (Dj). Alle medlemmene er fra California. Inspirasjon fra Red Hot Chili Peppers og Rage Against the Machine kan tydelig høres på sanger som hhv «Talk shows on mute» og «Priceless». Jeff Buckley har trolig også inspirert det siste albumet. Singelen «Megalomaniac» plukker opp noe av essensen i Incubus på «A crowd left of the murder...». Den veksler mellom gitarspill med tunge basslinjer og eksplosiv støyende gitarrocking på refrengene. Boyds stemme vitner om en vokalist som ønsker å formidle tekster og ikke bare musikk. Disse blir å se på Hovefetivalen 2007 Historie. Incubus startet opp i 1991 og har bygget seg opp en betydelig posisjon i rockens verden. Mot slutten av 90-årene varmet de opp for blant andre Korn og Primus. Dorere. Dorere (gresk: Δωριεῖς, "Dōrieis", entall Δωριεύς, "Dōrieus") var den ene av de fire hovedstammene som oldtidens grekere i antikken inndelte seg selv i. Dorere er bortimot alltid referert til ganske enkelt «dorere», slik de er i de tidligste litterære benevnelser av dem er "Odysseen", hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benyttet ordet "ethnos" i henhold til dem, fra hvor det norske ordet etnisk og etnisitet har sin opprinnelse i. I antikkens greske språk henspilte "ethnos" ikke på nasjon alene, men heller som stamme, rase eller folk. Dorerne er åpenbart blant de folkene som ble betraktet som grekere. De skilte seg dog på levemåte og sosial organisering, varierende fra det folkerike handelssenteret i byen Korint, kjent for sin utsmykket stil i kunsten og arkitekturen, til den isolasjonistisk, militære staten Sparta. De folkene som imidlertid tilhørte samme stamme, dorerne, foruten også aiolere og jonere, ble ytterligere inndelt i uavhengige grupper som ofte var fiendtlig innstilt overfor hverandre, vanligvis var de navngitt etter stedet for deres stat eller område. Selv om alle grekere kjente hvilket steder som var doriske og hvilke som ikke var det. Doriske stater i krig kun mer sannsynlig enn ikke (men ikke alltid) bli medregnet for å gi støtte til andre doriske stater. Dorerne skilte seg ut ved sin doriske dialekt og ved karakteristisk sosiale og historiske tradisjoner. Nedtegnelsene varierer til hva som var deres opphavssted. Et teori som i utstrakt grad ble antatt i antikk tid, men aldri bevist, var at de hadde sin opprinnelse i nord, de nordøstlige fjellrike regionene av Hellas, oldtidens Makedonia og Epirus, hvorfra uklare omstendigheter førte dem sørover og inn i Peloponnes, til bestemte øyer i Egeerhavet, Magna Graecia, Lapithos og Kreta. En annen teori er at de hadde sin opprinnelse i Anatolia (Lilleasia) og derfra emigrerte de gjennom nordøstlige Hellas og bosatte seg i sørlige Hellas, eller de emigrerte fra kysten av vestlige Lilleasia og over Egeerhavet og inn i sørlige Hellas. Uansett hvilken veg, mytologien ga dem en gresk opprinnelse og en eponymisk grunnlegger i form av Doros (gresk Δῶρος), sønn av Hellen, den mytologiske patriark av alle hellenere (grekere). På 400-tallet f.Kr. var dorerne og jonerne de to mest politisk betydningsfulle greske "ethne", og deres endelige sammenstøt resulterte i Peloponneskrigen. I den grad som 400-tallets grekere identifiserte seg selv som «jonere» eller «dorere» har i seg selv vært et diskutabelt emne. Den litterære tradisjon på 400- og 300-tallet f.Kr. er blitt tolket i den retning at de etniske identifikasjonene var gjennomgående påvirket av den sosiale politikken i sin tid. I henhold til forskeren E. N. Tigerstedt, beundret 1800-tallets europeere de dyder som de betraktet som «doriske» ved å selv identifisere seg som "lakonofile" (etter Lacedaemon, et annet navn på Sparta) og fant mottagelige paralleller i deres egen samtidskultur; deres forutinntatthet bidro til den tradisjonelle fortolkningen av «dorerne». Dorisk identitet. I antikkens Hellas kunne «dorisk» referere til en rimelig forenlig gruppe av folk. Dorernes navn. Et mannsnavn, "Dōrieus", opptrer i tavler funnet ved Pylos og skrevet med Linear B. Pylos er en av de regionene som etter sigende ble invadert og undertrykt av dorerne. Pylostavle Fn867 nedtegner navnet i dativ som "do-ri-je-we, *Dōriēwei", en tredje eller konsonant deklinasjon av substantiv med stemt endelse i w. Et ikke attestert flertall, *Dōriēwes, ville ha blitt "Dōrieis" med tap av w og sammentrekning, men innholdet i tavlene, som er opptatt med bidraget av korn til et tempel, er det ganske enkelt en manns navn. Om navnet hadde den etniske betydningen av «dorerne» er ukjent. I Linear B-tavlene er også ordet «do-e-ro» funnet, og det har betydningen «slave». Julius Pokorny, en østerriksk lingvist, har avledet dorisk fra "dōris", «skogland» (men som også kan bety oppland). Segmentet "dōri-" er fra o-utviklingsstadiet (enten ō eller o) av urindoeuropeiske *deru-, «tre». Dorisk kan således bli oversatt som «landfolket», «fjellfolket», «opplendingene», «folket fra skogene» eller lignende sammenstilninger. En annen populær avledning er gitt av den franske lingvist Émile Boisacq som er fra samme rot, men er avledet fra greske δόρυ ("doru"), «spydskaft» (som var gjort av tre); det vil gi «folket med spydskaftene» eller «spydmennene», noe som framhever dorernes omdømme som krigere. Språkets særegenheter. Det folket som snakket dorisk dialekt av gresk levde langs kysten av Peloponnes, på Kreta, langs kysten av sørvestlige Lilleasia, ulike byer i sørlige Italia og på Sicilia. Alle disse stedene har gitt vekt til teorien om at Lilleasia var dorernes opprinnelige lokalisering. Tallrike historikere har knyttet dorisk, nordvestlig gresk og oldtidens makedonske språk sammen. I senere perioder var det andre greske dialekter som dominerte, hovedsakelig attisk som fra "koiné", eller det fellesgresk som i den hellenistiske perioden var basert på. Hovedtrekkene i dorisk var bevarelsen av indoeuropeiske European [aː], lang ‹α›, som på attisk-jonisk ble [ɛː], ‹η›. Sammenlign dorisk "gā mātēr" ~ attisk "gē mētēr", «jordmor». Tsakonisk gresk, som ble snakket i regionen Tsakonia på Peloponnes, er en etterkommer av dorisk gresk og derfor kilde til stor interesse for lingvistene, er meget særskilt ettersom det fortsatt blir snakket i en del regioner på den sørlige kysten av Argolida på Peloponnes. Andre kulturelle særtrekk. Kulturelt, i tillegg til deres doriske dialekt av gresk, beholdt doriske kolonier deres karakteristiske kalender som dreide rundt en syklus av festivaler hvor Hyacinthia og Karneia var særlig viktige. Dorisk skala i musikk ble også tilskrevet doriske samfunn og ble assosiert av antikke forfattere med militære kvaliteter. Dorisk orden i arkitektur er i tradisjonen nedarvet av den romerske arkitekten Vitruvius inkludert den doriske søyle, kjent for sin enkle form og styrke. Homer. Foruten denne ene referansen til dorerne på Kreta, nevner "Iliaden" om den herakleidiske Tlepolemos, en kriger på akajernes side og kolonist av tre viktige doriske byer på Rhodos og er derfor blitt vurdert som et senere innskudd. Herodot. I gresk historiografi er dorere nevnt av mange forfattere. De fremste historikere fra antikken som nevner deres opprinnelse er Herodot, Thukydid og Pausanias. Skikkene til den spartanske stat og dens kjente enkeltmedlemmer er skrevet detaljert om av slike forfattere som Plutark. Herodot var selv fra Halikarnassos, en dorisk koloni på sørvestkysten av Lilleasia, og fulgte den litterære tradisjonen av sin tid da han skrev på jonisk gresk, og var en av de siste forfattere som så gjorde. Han beskrev Perserkrigene, og ga en nær redegjørelse av historiene til hovedpersonene, grekerne og perserne. Herodot nevner at det «folket som nå kalles dorere» var naboer til pelasgere. Kvinnene hadde en særegen klesdrakt, skrev han, en tunika (enkel kjole) uten behov for å bli festet med brystnål. På den måten fikk dorerne ikke sitt navn, i følge Herodot, for de hadde nådd Peloponnes. Det folket de fortrengte samlet seg ved Athen under en mytologisk leder ved navn Ion og de ble identifisert som «jonere». De mest iøynefallende blant dorerne er av Herodot var det folket som senere ble kjent som lacedamonere, eller spartanere, en av deres arkaiske legendariske konger het Dōrieus. De militante spartanere, under en annen av deres konger, Leonidas, inkluderte den berømte gruppe på 300 soldater som ofret seg selv med unntak av en mann for å forsinke den persisk æren i slaget ved Thermopylene. Herodot' liste over doriske stater er som følgende. Fra nordøstlige Hellas var Phthia, Histiaea og Makedonia. I sentrale Hellas var Doris (tidligere Dryopia) og i sør Peloponnes, særlig statene Lacedaemon, Korint, Sikyon, Epidauros, Troizen og Hermione. Oversjøisk var øyene Rhodos, Kos, Nisyros og byene på Anatolia var Knidos, Halikarnassos, Phaselis og Calydna. Dorerne koloniserte også Kreta, inkludert grunnleggelsen av slike byer som Lato, Dreros og Olous. Cynuria var opprinnelig jonere, men ble dorere under påvirkning av deres herrer i Argos. Thukydid. Thukydid skrev lite om Hellas før Trojanerkrigen bortsett fra å si at landet var full av barbarer og at det ikke var stor forskjell mellom barbarer og grekere. Hellenerne (grekerne) kom fra Phthiotis. Det var lite fast bosetting, og piratvirksomhet ble drevet i stor utstrekning. Også etter Trojanerkrigen var landet preget av vandringer og nye bosettinger slik at det ikke ble ro og vekst. Rundt 60 år etter Trojanerkrigen ble boiotere drevet ut av folket i Thessalia og inn i Boeotia og 20 år senere ble «dorerne og herakleidene herre over Peloponnes.» Slik ble linjene trukket mellom dorere og aiolere (hos Thukydid kalt boiotere) og jonere (tidligere peloponnesere). Utenom disse korte observasjonene nevner Thukydid navn på noen få dorere. Han gjør det klart at en del doriske stater ble sammenslått eller tvunget til å slå seg sammen med athenere, mens en del jonere dro sammen med lacedaemonere. Motivene for sammenstillingen hadde ikke alltid etniske årsaker. Blant dorerne var selvsagt Lacedaemon (Sparta), Korkyra, Korint og Epidamnos, Lefkada, Ambracia, Potidaia, Rhodos, Kythira, Argos, Karystos, Siracusa, Gela, Agrigento, Acrae, Casmenae. Han forklarer med betydelig mishag hva som hendte da man hisset til etnisk krig etter foreningen i løpet av slaget ved Thermopylene. Kongressen i Korint dannet før denne «delt i to seksjoner». Athen ledet den ene og Lacedaemon den andre. Han la til: «den virkelig årsaken mener jeg var... framveksten av Athens makt og den alarm som dette inspirerte hos Lacedaemon...» Pausanias. Boken "Beskrivelse av Hellas" av Pausanias omtaler akhaierne på Peloponnes som ble fordrevet fra sitt land av dorerne som kom fra Oeta, en fjellregion som grenset mot Thessalia. De ble ledet av Hyllos, en sønn av Herakles, men ble beseiret av akhaierne. Under nytt lederskap greide de å beseire akhaierne og forble på Peloponnes, et mytisk tema kalt for «Herakleidenes hjemkomst», se artikkel Den doriske invasjon. De fikk bygget krigsskip ved Nafpaktos og i disse krysset de Korintbukta. Denne invasjonen blir i Pausanias øyne sett på som en hjemkomst av dorerne til Peloponnes, tilsynelatende betyr det at herskerslekter som styrte i Aetolia og det nordlige Hellas tidligere hadde bodd i dette landområdet. Hjemkomsten er beskrevet i detalj: det var uroligheter over hele Peloponnes, unntatt i Arkadia, og nye dorere bosatte seg. Pausanias går videre med å beskrive erobringen og ny bosetning av Lakonia, Messenia, Argos og andre steder, og utvandring derfra til Kreta og til kysten avLilleasia. Gabriel Heinze. Gabriel Iván Heinze (født 19. april 1978 i Crespo, Entre Ríos-provinsen) er en argentinsk fotballspiller som spiller for det italienske laget AS Roma. Tidlig karriere. Heinze startet karrieren sin i små lokale fotballag før han flyttet til Newell's Old Boys i Santa Fe-provinsen. Han debuterte profesjonelt i 1997. Real Valladolid. Han tiltrakk seg snart oppmerksomhet fra europeiske speidere og ble i 1997 kjøpt av den spanske klubben Real Valladolid. Heinze forlot hjemlandet i ung alder uten å ha vært involvert i landslaget. Den tøftspillende, venstrefotede forsvarsspilleren var knapt kjent i sitt hjemland. Han ble lånt ut til det portugisiske laget Sporting Lisboa foran 1998/99-sesongen. Paris Saint Germain. Da han etter endt låneperiode returnerte til Spania utviklet han seg til stjerne i Valladolid-laget. Han fikk rykte på seg for å være en sterk venstreback og en god hodespiller. Det førte til en overgang til Paris Saint Germain i 2001, der han fortsatte å imponere. Mellom 2003 og 2004 mottok han vinnermedalje i Coupe de France og sølvmedalje i Ligue 1. Manchester United. Mens forsvarsspilleren forberedte seg til Argentinas VM-kvalifiseringskamper i mai ble han linket til Manchester United. Et par uker senere signerte han en femårskontrakt på Old Trafford. Heinze har fått rykte på seg for å være en sterk, kompromissløs forsvarsspiller. Han er også kjent for sin stahet og sine lederegenskaper. I tillegg er han kjent for å være svært sterk i lufta. Han ankom England med rykte på seg for å være en "hardman". En avis i Frankrike hadde en undersøkelse for å finne ut hvilken forsvarsspiller fansen mente var tøffest i spillestilen i fransk fotball – Heinze vant overlegent. Kjøpet av argentineren gjorde at Sir Alex Ferguson og Manchester United, etter lengre tids leting, fikk en venstreback i verdensklasse. Han fikk en knalldebut for United i september 2004 med et mål i 2-2-kampen mot Bolton Wanderers og etablerte seg umiddelbart som Uniteds førstevalg på venstrebacken med flere svært imponerende opptredener. Manchester United-fansen trykket argentineren til sitt bryst for sin eksemplariske innsats og sin glimrende besluttsomhet på banen. Heinzes imponerende spill ble ofte hyllet av United-fansen på tribunen med tilropet "Ar-gen-tina!" Heinze ble kåret til årets spiller av United-fansen etter 2004-05-sesongen. Han slo dermed klubbens toppscorer Wayne Rooney, og ble i tillegg første søramerikaner til å vinne prisen. I august 2005 ble han kåret til "Den beste forsvareren i Paris St Germains historie". Heinze ble skadet i Champions League-kampen mot Villarreal den 13. september og var ute av spill resten av sesongen. United fikk et stort hull å tette i Heinzes fravær, noe som forsterket inntrykket av hvor viktig argentineren var for Manchester-klubben. Kieran Richardson, John O'Shea og Patrice Evra hadde alle spilt på Heinzes venstrebackposisjon med svært varierende suksess. Ferguson uttalte at laget hans savner Heinzes rutine og lederegenskaper. Overgangskonflikten sommeren 2007. Lag som Liverpool FC, Juventus, Newcastle United og Real Madrid var interessert i en overgang for Heinze sommeren 2007. Etterhvert bekreftet Alex Ferguson at Heinze ønsket å forlate klubben. Ferguson ønsket imidlertid ikke å la Heinze gå til erkerivalene Liverpool, noe som fikk Heinze til å true med å gå til rettssak. Heinze krevde etterhvert fast plass eller lov til å gå til Merseyside-laget. I møte mellom Henize og Alex Ferguson skal Heinze ha uttalt at Manchester United har brutt sitt løfte til han. Det ble etterhvert også meldt at Premier League ville se nærmere på saken, og en høring i saken ble bestemt. Ettersom konflikten dro ut i tid tilbydde Manchester United Heinze til de spanske storklubbene Barcelona og Real Madrid, mens hovedpersonen selv ville til Anfield. 22.08.07 skrev Heinze under en fireårskontrakt med Real Madrid. Real Madrid. 22. august 2007 gikk Heinze til den spanske storklubben etter å ha signert en 4-årskontrakt. Heinze skal ha kostet £8 millioner. Han debuterte 2. september 2007 mot Villarreal da han kom innpå som innbytter. Marseille. Heinze meldte overgang til Olympique de Marseille den 30. juli 2009 og skrev under på en toårsavtale. Landslagsspill. Heinze spilte for det argentinske fotballandslaget som vant gull i Sommer-OL 2004. Gabriel var del av nok et sterkt defensivt lag da Argentina gikk gjennom turneringen uten å slippe inn mål. Heinze blir på landslaget vanligvis brukt på venstresiden i en forsvarstreer, og blir dermed ikke så offensiv som han blir når han spiller på venstrebacken på klubbnivå. Heinze har italiensk pass, men valgte å spille for fødelandet Argentina. Han var fortsatt en ukjent back i Argentina da han fikk sin femte landskamp, mot. Han måtte bli introdusert for fansen i pressen hjemme. Hans prestasjoner i PSG gav ham en plass i Argentinas tropp foran kvalifiseringen til Fotball-VM 2006. Han ble også tatt ut i Argnetinas tropp til VM i fotball 2010. Han scoret Argentinas eneste mål i første kamp mot Nigeria. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 22. mai 2007 Borggård. Borggård er en plass under åpen himmel inne i en borg, omgitt av borgens bygninger eller murer. Vanligvis har bygningene adkomst fra borggården. Eksplosjon. En eksplosjon er en prosess som lager en plutselig og kraftig trykkbølge som kan ha ødeleggende effekt på omgivelsene. En eksplosjon betegnes som et «smell» som er forårsaket av plutselig frigjøring av energi. En alternativ definisjon er at en eksplosjon er en eksotermisk kjemisk prosess, som forårsaker en plutselig og signifikant trykkøkning dersom den skjer i et lukket volum. En eksplosjon skjer over et kort tidsrom. Kjemisk drevne forbrenninger som går med høy hastighet blir gjerne omtalt som "eksplosjoner", mens kjemisk drevne nedbrytinger i høy hastighet omtales som "detonasjoner". Den første typen er gjerne knyttet til forskjellige former for krutt, mens den siste typen er gjerne knyttet til forskjellige former for sprengstoff. Det finnes også overgangsformer hvor en forbrenning i høy hastighet utløser en detonasjon. Reklamebyrå. Et reklamebyrå er en virksomhet som leverer tjenester og produkter innen markedskommunikasjon og reklame. Kundene er i første rekke kommersielle virksomheter som driver markedsføring av produkter og tjenester, ideelle organisasjoner, offentlige foretak og institusjoner og andre som trenger hjelp til å planlegge og gjennomføre profesjonell audiovisuell, verbal og visuell kommunikasjon overfor bestemte målgrupper. Oppdragene kan derfor omfatte alt fra internasjonale reklamekampanjer og grafisk og annen profilering til klistremerker, annonseutforming og webdesign. Yrkesgrupper som arbeider i et reklamebyrå, er blant annet markedsøkonomer, tekstforfattere, AD-er og grafiske designere. I Norge. Reklamebyråforeningen i Norge ble stiftet i 1911. Den gikk i 2003 sammen med Kreativt Forum (stiftet i 1967) til en ny forening for alle som arbeider med kommersiell kommunikasjon. NetWare. NetWare er et nettverksoperativsystem laget av Novell. Det er et selvstendig operativsystem som likner litt på Linux og Unix. NetWare har fra starten av tilbudt tjenester som fildeling og skriverdeling, samt håndtering av brukeridentiteter og brukerrettigheter. Frem til midten av 1990-tallet var NetWare nærmest enerådende på dette markedet, men fikk etter hvert hard konkurranse fra Microsoft Windows NT 4.0 og senere Windows 2000 og Windows 2003. Konkurransen fra Microsoft er tøff, men det er fortsatt mange store organisasjoner som velger NetWare. I Norge er det størst utbredelse av NetWare i offentlige etater, på høgskoler og universiteter. Novell er i ferd med å gjøre de fleste av sine tjenester plattformuavhengige. Etter at Novell kjøpte Linux-selskapet Suse Linux, satser Novell på Linux som serverplattform, og etter hvert som alle Novells tjenester kan kjøres på Linux, er det sannsynlig at NetWare sakte, men sikkert kommer til å dø ut som operativsystem til fordel for Linux. Michael Gilbert. Michael Francis Gilbert (født 17. juli 1912, død 8. februar 2006) var en britisk forfatter. Gilbert arbeidet som advokat i London, samtidig som han var en svært produktiv kriminalforfatter. I følge Gilbert selv, ble hans interesse for kriminallitteratur vakt mens hans som britisk soldat satt som krigsfange i Nord-Italia under andre verdenskrig. De fleste bøkene ble skrevet på toget, under hans daglige femti-minutters pendlerreise til arbeidet. Hans første roman, "Close Quarters" ble utgitt i 1947. Hans siste utgivelse var "Over and Out" i 1999. Som kriminalforfatter opererte han innen hele spekteret av subgenre, fra politiromaner via spionhistorier, rettsdrama og klassisk mysteriekrim til thrillere. Han var kjent for sine gode plot og tørre, distanserte vidd. Hans roman "Smallbone Deceased" (1950) finnes på "Top 100 Crime Novels of All Time"-listene til både britiske Crime Writers' Association og Mystery Writers of America. RFLP. RFLP (Restriction Fragment Length Polymorphism) er betegnelsen på forskjeller i DNA-sekvensen til to homologe kromosomer. Dette gir restriksjonsfragmenter av forskjellig lengde. Dette kan brukes for å lage genetiske markører på koblingskart. Gaullisme. Gaullismen representerer en ideologisk blanding av nasjonalisme og karismatisk populisme. Et direkte forhold mellom folk og myndigheter er en sentral del av det politiske budskap. Med sin plebisitære og populistiske orientering, representerer gaullismen den bonapartistiske tradisjon. Gaullismen har alltid hatt et sterkt personalistisk trekk. Peloponnes. Peloponnes (gresk: Πελοπόννησος "Peloponnesos", «Pelops' øy») er en stor halvøy og et distrikt (en periferi) sør i Hellas som dekker det aller meste av halvøya (teknisk sett en øy siden konstruksjon av Korintkanalen i 1893). Peloponnes utgjør den sørlige delen av Hellas, danner den delen av landet som er sør for Korintbukta. I løpet av senmiddelalderen og ostmanske perioden var halvøya kjent som "Morea" (gresk: Μωρέας, dagligtale Μωριάς, "Morya" på osmantyrkisk), et navn som tidvis fortsatt benyttes i dagligtale. Halvøya er delt i tre Periferier i greske periferier: Peloponnes, og deler tilhører periferiene Vest-Hellas og Attika. Historie. Pelops og Hippodamia kappkjører med hestevogn. Halvøya har vært bebodd siden forhistorisk tid. Dets moderne navn er avledet fra oldtidens greske mytologi, særlig knyttet til heroen Pelops som skal ha erobret hele halvøya. Navnet Peloponnesos betyr «Pelops' øya». Det greske fastlandet og Europas første betydelige sivilisasjon, egeisk kultur (eller mykenske) dominerte Peloponnes i gresk bronsealder fra høyborgen i Mykene i den nordøstlige delen av halvøya. Den mykenske sivilisasjonen falt brått sammen mot slutten av 2000-tallet f.Kr. og mange av dens byer og palasser viser tegn på ødeleggelser. Den påfølgende perioden, kjent som de mørke århundrer i Hellas, er markert med et fravær av skriftsystem. I 776 f.Kr. ble de første olympiske leker holdt i Olympia, og denne datoen er tidvis benyttet for å markere begynnelsen på den antikke perioden i gresk oldtid. I løpet av denne tiden var Peloponnes sentrum for den viktigste politikken i oldtidens Hellas, og besto av de mektigste bystatene og var stedet for de blodigste slagene. Det var her byene Sparta, Korint, Argos og Megalopolis lå og var åstedet for Det peloponnesiske forbund, et forbund av bystater, under ledelse av Sparta. Halvøya var involvert i Perserkrigene og var scene for Peloponneskrigen i tiden 431 f.Kr.-404 f.Kr. Halvøya ble erobret av den ekspanderende romerske republikken i 146 f.Kr. og ble da omgjort til den romerske provinsen Achaea. I løpet av den romerske perioden forble halvøya velstående, men ble en provinsiell bakevje, relativt fjernet fra hendelsene i den store romerske verden. Papegøien. "Papegøien. Et Fastelavensriis" er navnet på et skuespill av Siful Sifadda, dvs. Henrik Wergeland,1835. Bakgrunnen for stykket. Den umiddelbare bakgrunn for stykket er den kulturpolitiske motsetningen mellom Wergelandflokken og Welhavenflokken på 1830-tallet, og ganske særlig Dæmringsfeiden og Stumpefeiden. Oehlenschlägers Norgesbesøk i 1833 hører også med til forutsetningene. Den danske dikteren ble oppvartet av den danske bokhandleren i Kristiania på den tid, Johan Fjeldsted Dahl, og hans venner.I Wergelands skuespill kan Dahl kan anes bak fantasiskikkelsen Johan Papendal, Welhaven bak Polemikkel Poetikkel og Adam Oehlenschläger bak dikterkongen Prometheus. [Oehlenschläger utgav et tidsskrift med det navnet.) Wergelands pseudonym, Siful Sifadda, dukker et par ganger opp i kulissene. Når man tar for seg "Papegøien", bør en være oppmerksom på at Welhaven hadde gått til angrep på Wergeland alt i 1830, og at Dahl hadde spilt på lag med ham. En skal også vite at Welhaven ennå ikke hadde produsert noen personlig lyrikk på det tidspunktet "Papegøien" ble til. Det han hittil hadde bedrevet i vers og på prosa, var polemisk, og i all hovedsak rettet mot Henrik Wergeland og det han sto for som dikter og samfunnsmenneske. Den lyrikk av Welhaven som har vist seg å være levedyktig, kom til senere. "Papegøien" er imidlertid ikke bare en humoristisk kommentar til en aktuell konflikt, det er et satirisk kampskrift med et allmenngyldig budskap som går ut over den tid det ble til i. Se ellers konflikten mellom Wergeland og Welhaven. Genre. Stykket kan regnes til farsemoralitetene. Det vil si at den rommer både typiske farsetrekk og typiske moralitetstrekk. Moraliteten og eventyrspillet stammer mer eller mindre begge fra prekengenrenn. Handlingen i "Papegøien" er langt på vei et fantasifullt eventyr om en slem gutt som blir snill fordi nattalvene griper inn og tar ham under behandling. Dikterens egen genrebetegnelse «Et Fastelavensriis» peker mot de satiriske innslagene. Handling. Den københavnske drengen Johan må tilbringe sankthansnatten utendørs fordi han har vært uskikkelig. Han er en lømmel uten sidesykke; han elsker å ta livet av uskyldige dyr, ødelegge servise og slå moren sin m.m. I raseri river han opp blomstene i bedet og sovner oppå dem, bedøvet av blomsterduften. Alvene, som er ute denne natta, fanger opp sjelen hans og lokker den inn i en papegøye som Johan har plukket fjærene av. Der må sjelen være til Johan har forbedret seg. Hvis ikke det skjer, har alvene mer i bakhånd. Snart finner vi Johan som usedvanlig talefør, men plaprende, papegøye i huset hos onkel Tobias, som gir ham bort til dikterhøvdingen Promethevs – en parodi på den eldre Oehlenschläger. (Etter sigende ble Oehlenschläger nokså selvopptatt med årene.) Her må den stakkars papegøyen finne seg i at dikteren leser opp sine verker for ham om og om igjen, til den ikke orker mer. Til slutt går også dikteren trøtt og vil heller lese for sitt eget portrett, mens papegøyen ender opp i bokhandelen til onkel Zacharias. Derfra blir han så sendt til Norge som bokhandler. I Norge grunnlegger han en avdeling av den danske bokhandel og blir nærmest adoptert av Polemikkel Poetikkel og vennene hans (Welhaven og troppistene). Han er spesielt velsett fordi han er dansk, og Papegøien lar seg forføre til å delta i sladrekampanjene mot Siful. Polemikkel og hans etterplaprere gjør bokhandelen til fast møtested, og de bruker mesteparten av sin tid på å rakke ned på Siful og hans produkter. Etterhvert går det så bra for Johan at han gjerne vil være «prinsipal selv», og river seg løs fra den danske hovedbokhandelen. På et tidspunkt dukker også Prometheus opp i Kristiania og blir dyrket av kretsen rundt Polemikkel og Johan Papendal. På en tur Johan og Polemikkel tar til den botaniske hagen på Tøyen, får Siful og alvene anledning til å avsløre papegøyen. Papegøyen må nå selge seg til en trupp omreisende italienere og havner i utkanten av alvenes skog i Danmark. Polemikkel Poetikkel har fulgt etter til Danmark, og da han akkurat har fått publisert et større dikt i en dansk avis (Norges Dæmring?), oppsøker han Onkel Tobias, som kaster ham ut fordi han «har skjelt sit Fædreland ud» og til og med synes han har opptrådt rosverdig, noe fornuftige dansker som Onkel Tobias, tar avstand fra. Det er altså ikke Danmark og alt dansk som sådan som farsen kritiserer, men den såkalte «danomani» som fant sted i Norge i enkelte kretser. Alvene, som først hadde puttet Johans sjel inn i en papegøye, flytter den nå nedover på skapningsstigen. Siden den ikke har forbedret seg det grann, må den inn i en tordivels trange hjerne. Polemikkel finner tordivelen og river beina av den, slik Johan tok livet av en tordivel i begynnelsen av stykket. Da innser Johan, nå som tordivel, omsider sine feil, og formaner Polemikkel til å forbedre seg. Men det ser ikke ut til at Polemikkel har øre for hans oppfordring. "Hvilken Drøm, som disse duftende Blomster maa have indaandet mig! Alfer, Papegøie, Oldenborre, Polemikkel eller hvad han hedte – alt en Drøm. Vel! men jeg vil huske Moralen: ikke ærgre fornuftigfe gode Mennesker, ikke sladdre, ikke lyve, ikke være slem Dreng, ikke ødelegge Blomster, ikke pine Sommerfugle, ikke tirge Alfer, Poeter eller Trolde, ikke være forfængelig, skadefroe og ondskabsfuld, ikke holde mig til Poetikler eller Æsthetikler, ikke være Boghandler, naar jeg er en Dreng, og aldrig glemme Papegøien" (SS II 3, 80). Se også artikkelen om Johan Fjeldsted Dahl. Resepsjon. "Papegøien" ble uroppført av Suttungteateret på Tangen den 17. juni 1980 i forbindelse med Wergelands fødselsdag. Instruksjonen var ved Gudmund Groven. Det ble satt opp om igjen de neste to årene. Stykket har stort komisk potensial, og satiren retter seg mot norsk husmannsånd og europeisk kulturimperialisme. Alt for Norge (film). "Alt for Norge" er en norsk stumfilm fra 1912. Filmen regnes som tapt. Filmen var en dokumentar om Robert Stephansons ballongferd med luftballongen «Norge» 17. september 1911. Ferden gikk fra Bislett via Lillestrøm, Jessheim, Nes og Skarnes til Braenmoen (sannsynligvis Brennmoen) i Solør. Anny – en gatepiges roman. "Anny – en gatepiges roman" er et norsk romantisk filmdrama fra 1912. Filmen hadde premiere 9. november 1912 på Cordial kino i Oslo. Handling. Den vakre Anny, som jobber i en sigarbutikk, opplever at en kjent grosserer blir betatt av henne og tilbyr henne jobb i sin manufakturforretning. Anny er litt engstelig, men tar imot tilbudet, i stor grad for å komme unna sin fordrukne far. Det oppstår snart et forhold mellom Anny og grossereren, og hun brenner alle broer til sitt tidligere liv, og lar lettsindigheten ta over. Anny har ingen følelser for grossereren, og finner seg en ny venn. Hun lurer så grossererens sønn til å stjele farens nøkler, så hun kan røve pengeskapet hans. Tyveriet blir oppdaget, og det blir et voldsomt oppgjør mellom far og sønn, som kulminerer med at sønnen går med på å fordufte til Amerika. Sønnen prøver å ta sitt eget liv med gift, og blir bragt hjem. Etter lang tids sykeleie kommer han seg, og blir tatt til nåde igjen. Anny er for godt havnet på dårlige veier og synker dypere og dypere ned i elendighet. Kornsjøvassdraget. Kornsjøvassdraget (eller "Enningdalsvassdraget") er en serie sjøer i Sverige, delvis på grensa til Norge. Vassdraget består hovedsakelig av de tre sjøene Nordre Kornsjø, Midtre Kornsjø og Søndre Kornsjø samt elvene som binder disse sammen. Nordre Kornsjø har innløp fra Nordre og Søndre Boksjø gjennom Hallerødelva. Søndre Kornsjø renner ut i Kynne elv som knytter vassdraget til Bullaren i Tanum kommune. Til sist går vannet via Enningdalselva tilbake til Norge og ut i Iddefjorden. Kornsjøene er et populært område for kanoturister. I prinsippet er det mulig å ferdes hele strekningen fra Nordre Boksjø til Iddefjorden i kano, men turen stanser som oftest ved Fløtemarksøn i Søndre Kornsjø. Her går vannveien inn i et område som er freda i hekketida, og i andre tidsrom er vannføringa som oftest så liten at det er vanskelig å komme fram. Fotogrammetri. Fotogrammetri er faget, vitenskapen og den indirekte måleteknikken som brukes når en ved hjelp av fotografiske eller digitale bilder observerer og bestemmer egenskaper som for eksempel beliggenhet, form, størrelse og identitet for avbildet terreng eller andre gjenstander. Selve ordet «fotogrammetri» er satt sammen fra gresk "fos" - lys, "grafein" - skrive, tegne og "metron" - mål. Kjetta på Dovre. «Kjetta på Dovre» er et norsk folkeeventyr som handler om en mann som trenger hus til seg selv og "Kvitbjørnen" sin. Menneskene som bor der sier at det går bra, for hver vinter kommer det troll, og tar seg inn i huset. Folkene flytter ut for vinteren, etter de har dekt opp til festmåltid for trollene. Mannen etterlater bjørnen under bordet. Og når trollene kommer, prøver en av de yngste å mate det han tror er en katt, med pølse. Bjørnen svir seg på snuten, og jager ut alle trollene. Neste år roper trollene på Halvor, huseieren. De lurer på om kjetta fortsatt er der. Halvor sier at det er hun,og at hun har ynglet, og fått syv unger til,da sier trollene at de aldri skal komme igjen, og drar. Den varianten av «Kjetta på Dovre» som er best kjent, er Asbjørnsen og Moes versjon i "Norske Folke-Eventyr". «Kjetta på Dovre» hører til den gruppa av eventyr som i norsk eventyrtypologi kalles eventyr om det dumme trollet. Det har typenummer 1161 i Aarne-Thompsons eventyrklassifikasjon. Fortellingen er også registrert som vandresagn. I Reidar Th. Christiansens katalog "Migratory Legends" har den typenummer ML 6015. Eventyret er et eksempel på at Dovrefjell har hatt en mytisk status i norsk folkediktning og folketro, som et sted der det er samla spesielt mye trollskap. Asbjørnsen og Moes bruk av stedsnavnet i dette eventyret og i «Høna som skulle til Dovrefjell for at ikke all verden skulle forgå» har i sin tur bidratt til den særlig stillinga som Dovrefjell har i nordmenns bevissthet også i dag. Knut Liestøl har forska på vandringsvegene for eventyret, som kjennes i varianter fra flere land i Nord-Europa. «Kjetta på Dovre» er et av få eksempler på at virkelige stedsnavn opptrer i eventyr. VMware. VMware er en produsent av programvare for virtualisering. VMware er mest kjent for sine produkter for virtualisering av PCer og servere. Ved å benytte VMware kan man dele opp en fysisk datamaskin i flere virtuelle datamaskiner. Hver av de virtuelle maskinene har eget operativsystem og man kan samtidig på samme fysiske maskin ha alle disse virtuelle maskinene kjørende samtidig. De virtuelle maskinene kan ha ulike operativsystemer. Virtualisering av servere er populært for tiden, og brukes stadig mer. Virtualisering kan gi besparelser der et stort antall tjenester er installert på fysisk separate maskiner – virtualisering kan samlokalisere "5%"-tjenestene som tradisjonelt gjerne blir installert på separat maskinvare. Virtualisering er ikke en like god kandidat dersom tjenestene bruker en signifikant del av maskin- eller minneressursene der de er installert eller har krav til mye båndbredde mot lagringsmedia eller nettverk. Fordeler. Samlokalisering av tjenester kan gi besparelser i form av redusert antall fysiske servere og som en følge av dette reduserte krav til størrelse på maskinrom, strømforsyning og kjøling. Det finnes også operative fordeler ved virtualisering. Om et maskinrom har flere maskiner som kjører virtualiseringssoftware kan maskiner flyttes mellom disse etter behov – når en av maskinene går i stykker (hot standby) eller om en tjeneste krever flere ressurser. Potensielle ulemper. Virtuelle miljøer gir også nye kostnader. Lisenskostnader, opplæring på virtualiseringssoftwaren og operativt vedlikehold (flytting av servere) teller alle på minussiden av budsjettet. Det har også vært tilfeller der innkjøp av større maskiner enn vanlig har spist opp den økonomiske innsparingen ved å samlokalisere tjenestene – det er ikke nødvendigvis slik at en fire ganger så kraftig maskin koster bare fire ganger så mye eller bruker bare fire ganger så mye strøm. En slik maskin er også mer smertefull å erstatte om den går i stykker. Det å ha en virtualisert maskinpark kan også virke som en sovepute – den dagen en tjeneste har "vokst ut" av maskinkraften som er tilgjengelig i et virtualisert miljø kan det være vanskelig å snu teknologivalget rundt for denne tjenesten og gå over til en last-balansert struktur der flere maskiner deler oppgaven. Potensielle implementasjonsveier. Noen teknologier (f.eks. JEE) tilbyr applikasjonsisolasjon på andre måter enn å virtualisere på operativsystemnivå. Microsoft og flere miljøer for åpen kildekode arbeider også med løsninger for virtualisering, men VMware har foreløpig (2007) et forsprang innen dette produktområdet. Novell eDirectory. Novell eDirectory er en katalogtjeneste for administrasjon av ressurser i et datanettverk. Det er en database som inneholder informasjon om brukere, ressurser og rettigheter i datanettverket. Informasjonen er organisert slik at man kan håndtere den effektivt og sikkert. Bruk. Eksempler på hva eDirectory kan inneholde er informasjon om hvilke dataprogrammer, hvilke filområder, hvilke skrivere og hvilke internett-sider en pålogget bruker har tilgang til. eDirectory kan også inneholde informasjon om brukerens passord, hvilken datamaskin brukeren benytter og når brukeren sist var pålogget. De fleste produkter og tjenester som Novell leverer er integrert mot eDirectory, og gjennom eDirectory knyttes tjenestene sammen slik at brukeren slipper å ha brukernavn og passord til hver enkelt tjeneste. Det finnes en rekke slike katalogtjenester, men de to mest bruke er Novell eDirectory og Microsoft Active Directory. Fugleegg. Fugleegg legges av alle fuglearter. Hos de fleste artene er det kun den venstre eggstokken som utvikles og produserer egg, da høyre eggstokk tilbakedannes under utviklingen. Primitive fugler som kiwier har imidlertid to funksjonelle eggstokker. Fuglenes egg representerer høydepunktet av eggets utvikling blant de eggleggende virveldyrene (blant anamniotene har de eggleggende bruksfiskene kommet temmelig langt med egg som befinner seg inne i en beskyttende kapsel av hornstoff). De første amniotenes egg hadde ikke hardt skall, i stedet var de dekket av en membranaktig hinne. Opprinnelse. Hos mer avanserte krypdyr oppstod det harde egg ved at bittesmå sammenkittede krystaller av kalsiumkarbonat ble avsatt på overflaten, og denne typen egg er i ettertid videreutviklet hos fuglene. Ytterst er egget dekket av et tynt voksaktig materiale som forsvinner etter noen dager, i tillegg til eventuelt pigment som er mer holdbart. Det underliggende skallet kan igjen deles inn i tre ulike lag av varierende sammensetning og krystallstruktur. 94 til 97% av skallet er kalsiumkarbonat mens de resterende seks til tre prosentene består av organisk materiale, vann, små mengder sporstoffer og eventuelt pigment. Overskuddet av mineraler som moren får i seg gjennom maten konsentreres i knoklene i føttene hennes for senere bruk, det vil si til eggleggingen, et minerallager som blir tatt i bruk i hekkesesongen da hun har behov for en rikelig tilgang på disse stoffene. Skallet blir etterhvert svekket ettersom allantois dekker fosterets behov for blant annet kalsium til skjelettet og andre funksjoner ved å absorbere dets mineraler. Dette gjør det også lettere for kyllingen å bryte seg ut av egget når tiden for klekking er inne. Isolering. Siden egget inneholder alt fosteret trenger, er det ikke behov for annet utenfra enn varme og oksygen. Gassutvekslingen foregår gjennom mikroskopiske hull i skallet som dannes ved at kalsiumkarbonatkrystallene er noe uregelmessig fordelt, og antallet hull er færre enn man skulle forvente. Selv om det som regel er fra 7000 til noe under 20000 porer til stede, er deres samlete areal beskjedent. Hos et egg fra f.eks. en and dekker ikke disse hullene mer enn omtrent 0,02 prosent av skallets overflate. Vanndamp og karbondioksid diffunderer selvsagt ut gjennom de samme hullene. Fordelingen av porene på eggets overflate varierer noe fra individ til individ, og arter som strutsen er faktisk i stand til å gjenkjenne sine egne egg ut ifra dette mønsteret. Embryoets utvikling i egget. Embryoene hos de eggleggende krypdyrene skaffer seg energi gjennom nedbryting av proteiner, mens det hos fuglene er nedbrytningen av den fettrike plommemassen som sørger for energi. Siden fuglenes metode produserer mer vann som et biprodukt av metabolismen enn hva tilfellet er med krypdyrenes system, kan fuglenes egg klare seg i tørrere omgivelser enn eggene til krypdyr. Videre rasjonerer fugler (både voksne og fostre) og mange krypdyr ytterligere på vannet ved at de skiller ut nitrogenholdige avfallsstoffer i form av urinsyre, noe som krever langt mindre vann enn utskillelse av urea som blant annet pattedyr utskiller (ettersom urinsyre utkrystalliseres i fast form, har fugler heller ikke behov for urinblære som ellers ville vært ekstra ballast, selv om de ikke-flygende strutsene har en urinblærelignende struktur). Mens det kreves 60 ml vann for å kvitte seg med 1 gram urea, er det tilstrekkelig med kun 3 ml for å skille ut 1 gram urinsyre. Plommen. Den prosentvise andelen av plommemasse i egget varierer etter hvilken type avkom det er snakk om, og særlig mellom reirboere (altriciale arter) og reirflyktere (precociale arter). Eggene til altriciale arter består som regel av rundt 25 % plomme, mens reirflyktere som kan klare seg selv i stor grad etter å ha klekket ut består av ca. 40 %. Hos storfothønsfamilien eller telagallahøns (Megapodiidae), som ikke ruger eggene sine men legger dem i varme omgivelser som råtnende planter eller vulkansk sand o.l. (nebbet brukes som termostat for å sjekke at temperaturen ikke er for lav eller høy mens egget utvikler seg), finner vi mer ekstreme eksempler hvor hele 67 % av det store eggets innhold er plomme. Kyllingene som klekkes fra disse er så godt utviklet at de så å si er klare til å fly. Et interessant fellestrekk for alle fugleegg uavhengig av total størrelse eller næringssammensetning er den totale mengden vanntap som forekommer gjennom fordampning fra egget fra det blir lagt til det klekkes, og som tilsvarer rundt 15% av vekten. En slik finstemt mekanisme er ikke tilfeldig og ser ut til å være den beste kompromissløsningen på de ulike utfordringene som blir stilt overfor egget og moren. Størrelse på egg. Relativt sett så legger små fugler større egg enn store fugler, målt i forhold til morens størrelse. Et strutseegg veier ikke mer enn 2% av moren, mens et egg fra gjerdesmett utgjør hele 13 %. Rekorden i denne sammenheng har nok kiwien, som også er en meget spesiell fugl også i andre sammenhenger. Som forventet er eggene til reirflyktere større enn eggene til reirboere om en tar størrelsen i betraktning, siden disse kyllingene klekkes langt mer utviklet enn sistnevnte. I juni 2006 la en høne i Molde et egg på 122 gram, noe som antas å være norsk rekord (Normal vekt på egg fra høns er 55-65 gram), Hønen døde som følge av skader under leggingen av egget. Fargen og fasongen på fuglenes egg varierer etter i hvilke omgivelser de ruges ut (og sannsynligvis også etter artstilhørighet og livsstil); inni hule trær, i åpne reir i klippevegger eller nede på bakken o.l. Man regner med fem hovedtyper av egg definert ut fra fasong; ovale (mest utbredt), lange, runde, dråpe- eller pæreformet og lange tynne som er spisse i enden. Også egenskapene kan variere, blant annet kan er skallet til vannfugler er ofte fettete og sterkt vannavstøtende, og egg fra enkelte arter kan også flyte i vannet. Fordeler og ulemper. Med så mange fuglearter i verden kan det synes rart at ikke en eneste art har fjernet seg fra eggleggingen og heller gått over til å føde levende unger. Flaggermus viser med all tydelighet at levendefødsel er mulig også for flygende virveldyr, men siden de stammer fra former som allerede i utgangspunktet fødte levende unger hadde de egentlig ikke så mye til valg. Hva som er mulig og hva som er fordelaktig eller kan unnværes går heller ikke nødvendigvis ut på det samme. Det synes å være er en rekke grunner til at fuglene har holdt på sine eggleggingsvaner. For fosterets del ser det ut til at morens kropp er noe varmere enn det som er sunt, omtrent slik menneskets kropp er litt for varm for mannens testikler som av den grunn henger et lite stykke utenfor kroppen. Fuglenes temperatur ligger nemlig på 39°C – 42°C, og kolibrier på hele 45°C. Kiwien er igjen et unntak med sine 37°C – 38°C, som er hva vi finner blant pattedyr (at kiwien skulle kutte ut egglegging er likevel lite sannsynlig; egget er så enormt og okkuperer så stor del av hunnens indre at jo før det legges, desto bedre). Også for moren ville det være en ulempe. Vivipari begynner med at moren holder egget inne i kroppen i lengre og lengre tid om gangen over flere generasjoner. Men dette ville kun medføre unødvendig sløsing av energi for moren om hun måtte dra på denne ekstra ballasten når hun var ute og fløy. Bedre da å produsere et egg om gangen og å legge det (vanligvis om morgenen) så snart det er ferdig for å unngå dets vekt under flygingen. Egg er også relativt raske å lage (tenk bare på verpehøns som gir ferske egg hver morgen), og flere egg kan derfor legges i reiret etterhvert som de produseres over et visst tidsrom av hekkesesongen og resultere i et høyere antall avkom enn om kun noen ganske få egg ble holdt tilbake i moren den tiden det tok for fostrene å utvikle seg til ferdige kyllinger. For de artene der også hannen deltar i omsorgen for avkommet ville levendefødsel dessuten medføre en langt større risiko for at hannen forlot hunnen etter parringen og overlot hele foreldreoppgaven til henne. Utviklingen av vivipari ville derfor medføre flere ulemper og få fordeler for de fleste fugler, og et seleksjonspress i den retning har derfor aldri forekommet. Istedenfor er det eggene som er blitt utsatt for seleksjonspress. Annonse. Annonse er en betalt melding som gjengis i en avis, et blad, på Internett eller et annet offentlig sted. Annonser inneholder oftest reklame, men kan også være ikke-kommersielle bekjentgjørelser. Annonsene kan være både store helsides annonser og mindre enspalte- eller rubrikkannonser. De fleste aviser har sine egne annonseavdelinger som tar imot tekst og budskap og lager enkle annonser for annonsørene. Større annonser utformes gjerne av reklamebyråer. Dødsannonser er små kunngjøringer ved dødsfall. Stillingannonser er ofte annonser som følger annonsørens grafiske profil. Dette kan være en effektiv for merkevarebygging. Stillingsannonser i avis er fortsatt populært selv om digitale medier har vist seg å være en effektiv alternativ kanal. Antipode. Verdenskart hvor det røde feltet viser antipodepunkter som har sitt punkt på det gule feltet Antipode (fra Gresk "anti" «motsatt» og "pous" «fot».) Et hvert punkt på Jorden har sitt antipodepunkt. Det er det sted på jordens overlate som ligger diametralt motsatt på kloden. To slike punkter ligger i hver sin ende av en tenkt rett linje gjennom jordens sentrum. I England, blir Antipoden ofte referert til Australia og New Zealand (til tross for at disse land ikke direkte er antipoder) Geografi. Antipodene på et hvilken som helst punkt på kloden ligger i en avstand fra hverandre som tilsvarer 180° lengdegrader ved Ekvator. Det vil si det samme som en halv jordomkrets, eller 20 000 kilometer. Antipoder ligger like mange grader sør som nord for Ekvator. Med andre ord, gradetallet er det samme for begge, men et i nord og et i sør Kartet som er vist ovenfor er basert på dette forhold; det viser et verdenskart i mercator projeksjon i rødt, og gult for å vise de korresponderende antipoder. Middag på et sted tilsvarer midnatt på antipoden. Årets korteste dag midtvinters blir tilsvarende årets lengste dag midtsommers. Annet bruk. Uttrykket «antipoder» benyttes ofte i England om befolkningen i Australia og New Zealand, selv om disse strengt geografisk ikke bor diametralt motsatt over for hverandre. Dette er ikke geografisk korrekt og New Zealands antipoder bor på i området Spania, Portugal. Begrepet ble tatt opp av Aristoteles («De caelo» 308a.20), Strabo, Plutark og Diogenes Laërtius, og adoptert i det latinske språk som «antipodes». Det latinske ordet endret sin betydning fra det opprinnelige «under føttene, motsatt side» til «de med føttene motsatt» som refererte til et hypotetiske folk som bodde på motsatt side av Jorden. Illustrasjoner fra Middelalderen fremstilte dem som «omvendte» folk med føtter som vokste ut fra hodene og pekte oppover. På dette viset kom ordet Antipodes" først inn i det engelske språk i 1398 i en oversettelse av et verk fra 13. århundre "De Proprietatibus Rerum" av Bartholomeus Anglicus, oversatt av John av Trevisa til "Yonde in Ethiopia ben the Antipodes, men that haue theyr fete ayenst our fete." Historisk betydning. Begrepet spilte en viss rolle i diskusjonen om Jorden. Antipoder som en attributt til Jordkloden, av forfattere som fremholdt det absurde om den flate Jord. Likevel, at jorden er rund var vanlig akseptert i Middelalderen, og bare diskutert unntaksvis av dogmatiske grunner Middelalderens diskusjoner om antipodene dreide seg vesentlig om om hvorvidt det var beboelige forhold eller ikke på antipodene. Det var antatt at klimaet gjorde at det ikke var mulig å bo der. Skulle det være bebodd var spørsmålet; ville være mulig å «omvende» folk der. Tanken om et tørt land, bebodd eller ikke på den Sydlige halvkule, et «Terra Australis» ble lansert av den greske geografen Ptolemeus, og er vist på europeiske kart fra det 15. århundre som et tenkt kontinent. Til tross for at det ble oppdaget relativt sent av europeiske oppdagere var Australia bebodd meget tidlig i menneskets historie. Den innfødte befolkning, aboriginene bodde der for minst 50 000 år siden. Joe Montana. Joe Montana (født 11. juni 1956 i New Eagle, Pennsylvania) er en tidligere utøver av amerikansk fotball. Montana regnes som en av de beste quarterbackene gjennom tidene. Han spilte i ca. ti år i San Francisco 49ers, og var kjent for sitt kjappe fotarbeid. St. Olav videregående skole (Stavanger). St. Olav videregående skole er en videregående skole i Stavanger, og er den største i regionen for studiespesialisering. Skolen tilbyr også International Baccalaureate. Antall skoleplasser er i dag 856, hvilket gjør den til en stor skole i norsk sammenheng. Skolens rektor er Finn Gabrielsen. Karaktersnittet som kreves fra ungdomsskole for inntak anses som forholdsvis høyt. Skolen ligger midt i Stavanger, og samler elever fra hele Sør-Rogaland. Skolen har også tilbudt Yrkesfaget Service og Samferdsel, noe som ble flyttet til Jåttå videregående skoles Hinna-avdeling i 2011. St.Olav ble dermed en ren studiespesialisering og IB-skole. Historie. Skolens historie går tilbake til 1921, da Stavanger handelsgymnasium ble grunnlagt. I 1960-årene ble Stavanger handelsskole skilt ut som egen skole, skjønt begge skolene holdt seg til samme bygg. Etter navnereformen i 1976 skiftet handelsskolen navn til Ledaal videregående skole, mens Stavanger handelsgymnasium ble hetende St.Olav videregående skole. Skolene ble slått sammen igjen i 1996, og beholdt navnet "St. Olav". Narrenes skip. Narrenes skip er en gammel allegori, det vil si symbolsk forestilling eller bildeframstilling, som har vært brukt i vestens folkelige kultur, litteratur og malerkunst siden middelalderen. På en selvkritisk og selvironisk måte syboliserer Narrenes skip verden og menneskene, framstilt som et skip med likegyldige passasjerer som verken vet eller vil vite hvor ferden går. I middelalderens karnevalistiske opptog var gjerne Narrenes skip representert ved spesielle vogner. Ifølge legendene skulle det enkelte steder være skikk å sende byens «narrer», det vil si de gale, utstøtte og hjemløse, avsted med et skip til en annen by eller ut på havet til en uviss skjebne. Dette har vist seg ikke å stemme. Narrenes skip kalles "Narrenschiff" på tysk og "Ship of Fools" på engelsk. Park Ji-sung. Park Ji-sung (født 25. februar 1981 i Goheung i Sør-Jeolla) er en sørkoreansk fotballspiller. Han er midtbanespiller på Queens Park Rangers og Sør-Koreas landslag. Han er den første koreaner i Premier League. Park kom til United etter to og halvt år i PSV Eindhoven, hvor han spilte under Sør-Koreas tidligere landslagssjef, Guus Hiddink. Europa fikk for alvor øynene opp for Park Ji-sung i Mesterligaen i 2004/05-sesongen, da hollenderne bare var sekunder fra å spille seg til finalen på bekostning av AC Milan. Den 9. juli 2012 ble det klart at Park Ji-sung hadde skrevet under på en toårskontrakt med Queens Park Rangers FC. Overgangen fra Manchester United skal ha kostet Queens Park Rangers rundt 5 millioner pund, omtrent 47 millioner norske kroner. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 18. mai 2011" Manglerud Senter. Manglerud Senter er et kjøpesenter i bydel Østensjø i Oslo. Senteret hadde i 2011 en omsetning på 717,8 millioner kroner og eies av OBOS Forretningsbygg AS. Senteret ble åpnet den 26. september 1966, og ble da betegnet som et av landets største handelssentrum. Senteret gjennomgikk en større ombygging i 2001. Det er totalt 60 leietagere på senteret, blant annet interiør- og motebutikker, legesenter, tannhelsesenter, fysikalsk institutt, apotek, Vinmonopol, bilverksted og trafikkskole. Senteret ligger sentralt i bydel Østensjø ved Ringveien, hvor det er kort vei til buss og T-bane. Manglerud er et senter med totaltilbud av varer og tjenester. Det er også to store dagligvareforretninger på senteret. Senteret ble nominert til «Årets kjøpesenter 2003» av NCSC. I 2012 produserte senteret en ny reklamefilm. Filmen ble produsert for senteret av reklamebyrået Circus og Lavafilm. Gavin DeGraw. Gavin DeGraw (født 4. februar 1977 i Catskills, New York) er en amerikansk sanger og tekstforfatter. DeGraw startet og spilte i flere år som en lokal pianospiller i New York City. Han er både sanger, komponist, pianist og gitarist. Biografi. DeGraw vokste opp i en musikalsk familie. Han begynte å spille piano i åtteårsalderen, og spilte i et band sammen med broren, den mindre kjente Joey DeGraw. Senere valgte han å studere ved det prestisjetunge Berkley-universitetet, kjent for sin oppfostring av musikalske talenter. Han begynte å mistrives etter en stund og bestemte seg fort for å søke lykken i New York som sanger og komponist. Han dumpet innom baren «Wilsons» på slutten av 1990-tallet. Der møtte han Debbie Wilson, innehaveren som senere ble hans manager. Etterhvert som tiden gikk begynte lokale journalister å få øynene opp for han. Han ble tidlig tilbudt en platekontrakt, men avsto fordi han ville være mer med på å bestemme hvordan han skulle fremstilles som artist. Ved årsskiftet 2002/2003 ble han kjent for et stort publikum etter at låta «I Don't Want To Be» ble gjort til tittellåt for den amerikanske serien "One Tree Hill". Senere i 2003, slapp Gavin DeGraw ut et album med tittelen "Chariot". Fra dette albumet har flere av hans hitsingler kommet. Blant annet «Belief», «Follow Through» og «More Than Anyone». Dette albumet har blant annet solgt til dobbel platina i USA. Et av Gavin DeGraws varemerker er at han er bedre vokalmessig på konsert enn i innspillingsstudio. Dette mener han selv kommer av at han før sitt store gjennombrudd brukte mye av tiden sin på å spille på små barer rundt om i New York. På en av disse barene, Wilsons, ble han oppdaget av eieren Debbie Wilson, som ble hans manager. Ett år etter at han gav ut albumet "Chariot", gav han ut en ny versjon. Sommeren 2004 kom albumet "Chariot – stripped", nå med akustiske innspillinger av de samme låtene som var med på det første albumet. "Gavin DeGraw", Gavin's selvtitulerte oppfølgeralbum kom ut 6. mai 2008. Gavin har selv uttalt at album nummer to kommer i en mer rocka utgave enn det "Chariot" var. Noen av sangene som er med på "Gavin DeGraw", er «She Holds The Key», «We Belong Together» og «Cop Stop». Tre sanger Gavin har spilt på flere konserter rundt om i verden hvorav «We Belong Together» også er kjent fra filmen "Tristan & Isolde". 5. februar 2008 kom den første singelen fra det nye albumet ut, navnet på singelen var «I'm In Love With A Girl». Som neste single ble «Cheated on me» sluppet i Nord-Amerika samtidig som «She holds a key» ble sluppet i resten av verden. Tredje singel fra "Gavin DeGraw" er «I have you to thank» som ble sluppet i januar 2009. Gavin's tredje album heter "Free". Denne ble sluppet 31. mars 2009 og inneholdt det Gavin selv kalte «Fan favourites» i tillegg til noen helt nye sanger og noen coverlåter. I følge han selv gikk Gavin med dette albumet tilbake til begynnelsen. Plata ble innspilt i løpet av et par uker i januar 2009, og det sies å være en rå og ærlig innspilling. Blant småprosjekter Gavin DeGraw ha foretatt seg fikk også i starten av 2006 sangen «We Belong Together» inn på lydsporet til filmen "Tristan & Isolde". En film med blant annet James Franco (bedre kjent som Harry Osbourne i Spiderman-filmene) i en av hovedrollene. Han har også gjort en cover-låt av «We Are The Champions» av Queen. Denne låten kom på en tributeplate til ære for Queen. Platen ble sluppet i 2007. Gavin har også bidratt på låta «Come Together Now». En sang som handler om ofrene etter Orkanen Katrina i New Orleans i 2005. Inspirasjon. Musikalsk sett hører Gavin DeGraw til i samme sjanger med artister slik som John Mayer og Maroon 5. Inspirasjonen sier han at han selv henter fra artister som han selv hørte på i sin tid. De sanger han liker best å synge på konsert er ifølge flere intervjuer avhengig av humør for kvelden. Det kan være alt fra «Jealous Guy» av John Lennon, «Hallelujah» av Leonard Cohen og «Change is Gonna Come» av Sam Cooke. Oslo-besøk. I løpet av sin karriere har han så langt besøkt Norge seks ganger. Første gang var 16. november 2005 på John Dee i Oslo. Andre gang fant sted 10. august 2006 på Sentrum Scene, også lokalisert i Oslo. Den tredje gangen var et promoteringsbesøk som ble gjort i slutten av mars 2008, hvor blant annet en intimkonsert ble holdt for et knippe mennesker. 3. juni, 2008 spilte Gavin på Sentrum Scene, og tirsdag 4. november 2008 spilte han igjen på samme sted. Lørdag 6. juni 2009 spilte Gavin utendørskonsert i Skien. Torsdag 2. februar 2012 spilte han på Sentrum Scene. Eksterne lenker. DeGraw, Gavin DeGraw, Gavin DeGraw, Gavin DeGraw, Gavin DeGraw, Gavin Miskolc. Miskolc er den tredje største byen i Ungarn, regionsenter for den nordøstlige delen av Ungarn og hovedsete for Borsod-Abaúj-Zemplén fylke. Miskolc har 172 637 innbyggere. (95,7% ungarere, 2,2% roma, 0,3% slovaker, 0,3% tyskere og 1,5% andre) For sjakkinteresserte nordmenn er byen kjent som arena for en sjakkturnering mellom Ungarns egne Peter Leko og norske Magnus Carlsen i mai/juni 2008. Steve Bruce. Steve Bruce, her avbildet på treningsfeltet «The Cliff» i Manchester i mars 1992. Steve Roger Bruce (født 31. desember 1960 i Corbridge, Northumberland) er en tidligere engelsk fotballspiller, og nåværende manager i den engelske klubben Hull City AFC. Bruce startet sin karriere i Gillingham og Norwich før han skrev under for Manchester United i 1987. Steve Bruce var en solid midtstopper som spilte 414 kamper, og scoret 51 mål for Manchester United. I tiden han spilte for United var han halvparten av et solid midtstopperpar sammen med Gary Pallister. Med klubben vant han 3 ligamesterskap, 3 FA-Cup-seire, 1 Ligacup-seier og en Cupvinnercup-seier. Han forlot United i 1996, og skrev under for Birmingham. Senere ble han spillende manager i Sheffield United. Han la opp som spiller i 1999. Han var også manager for Huddersfield, Wigan og Crystal Palace før han ble ansatt i Birmingham i 2001. I november 2007 overtok Bruce som Wigan-manager, og han har fått mye av æren for at laget greide å berge plassen i Premier League i 2007/2008-sesongen. Den 3. juni 2009 ble det kjent at han tok over som manager for Sunderland. Gary Pallister. Gary Pallister (født 30. juni 1965 i Ramsgate, England) er en tidligere fotballspiller. Han spilte for klubben Middlesbrough fra 1985 til 1989 før han ble kjøpt av Manchester United for datidens rekordsum av 2.3 millioner britiske pund. Han spilte 437 kamper og scorte 15 mål for Manchester United. Han fikk 22 A-lagslandskamper for, men han scorte dessverre ingen mål. Han utgjorde det perfekte stopperpar sammen med Steve Bruce. Han har vunnet PFA Player Of The Year i 1992, 4 ligagull, 3 FA-cupgull, 1 Cupvinnercupgull og ett Ligacupgull. Sir Alex Ferguson beskrev han som "Goliat i forsvar, han har enorm hurtighet og han kan sentre." I 1998 flyttet han tilbake til Middlesbrough hvor han spilte fram til han pensjonerte seg i 2001. Narr. a> italienske hoffnarr, den fiolin-spillende Pedrillo. Narr var tidligere en utkledt klovn eller gjøgler ved et kongelig eller fyrstelig hoff. Opprinnelsen er usikker, men hoffnarrer omtales både i det antikke Hellas og i den muslimske verden. Moderne forestillinger om narrer stammer imidlertid særlig fra kristen middelalder. Betegnelsen narr blir i dag ofte brukt som et skjellsord om en narraktig, det vil si innbilsk eller dum, person. Kommune- og fylkestingsvalg. Kommune- og fylkestingsvalg er allmenne valg til kommunestyrer og fylkesting i Norge. Slike politiske valg for alle med stemmerett blir avholdt en mandag (og eventuelt søndagen i forkant) i september hvert fjerde år. Samme dato(er) gjelder for alle kommuner og fylker. Før andre verdenskrig var det valg hvert tredje år. Ved valget i 2011 var valgdagene 11. og 12. september 2011. Da ble det også gjennomført et prøveprosjekt med elektronisk stemmegivning (e-valg), et nytt valgadministrativt system i ti ulike kommuner, samt at rundt 20 kommuner fikk anledning til å la 16- og 17-åringer stemme. Valget foregår på samme måte som ved stortingsvalg, men en har muligheten til å kumulere, det vil si gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme ekstra. Dette gjøres ved å sette et kryss ved personens navn. Velgerne kan ved kommunestyrevalg også gi en personstemme til kandidater på andre valglister. Dette gjøres ved å føre disse kandidatnavnene opp på stemmeseddelen. Slike personstemmer kan gis til et antall kandidater som tilsvarer en fjerdedel av det antall medlemmer som skal velges til kommunestyret. Strykninger eller andre endringer på stemmeseddelen teller ikke med ved valgoppgjøret. Til kommune- og fylkestingsvalget 2011 var det mulig for kommunene å gå til innkjøp av valgutstyr som tilfredsstiller kravene til universell utforming. Den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fordrer at samtlige valglokaler skal kunne brukes av alle velgere. Forskjellen mellom tilgjengelig og universelt utformet, er at man med førstnevnte prinsipp kunne lage spesialløsninger for enkelte velgergrupper. Nå skal det – i størst mulig grad – legges til rette for at alle kan benytte det samme utstyret. Dette gjelder også ved fremtidige stortingsvalg. Vår Frelsers gravlund. Vår Frelsers gravlund er en gravlund i strøket Gamle Aker, nord for Hammersborg i Oslo sentrum. Mange kjente nordmenn er gravlagt der, dels i en egen æreslund og dels i andre seksjoner. Historie. Det gamle kapellet, nå Vår Frelsers ortodokse kirke Den sydlige delen av kirkegården Gravlunden ble tatt i bruk sommeren 1808. Den første som ble stedt til hvile der var Anna Lange Thulesius, enke etter en prest i Den norske kirke. I 1864 kom kapellet på plass. Det har blitt forandret en rekke ganger. Ettersom det er svært få nye begravelser på gravlunden har det blitt overdratt til den ortodokse menigheten Hellige Olga, som har konsekrert det som Vår Frelsers ortodokse kirke. Frem til 1833 var Vår Frelsers gravlund byens sivile gravlund, mens de militære ble begravet på Christ kirkegård. Etter at man bygget ut en rekke gravlunder i 1833, overtok disse som byens ordinære gravplasser. Alle som ikke hadde råd til å betale festeavgiften på Vår Frelsers gravlund ble begravet andre steder. Dermed oppstod et klasseskille, og Vår Frelsers gravlund fikk et eksklusivt preg og det ble bygget mange staselige familiegraver. I 1903 ble gravlunden tatt i bruk som æresgravlund. Den første som ble lagt der var maleren Hans Gude. Noen få år etter, i 1911, var gravlunden full, og det ble bare opprettet nye gravsteder der festet hadde utløpt. I 1952 sluttet man helt å opprette nye graver, men det var fortsatt mulig å bruke familiegraver der det var plass. I senere år sluttet man å ta imot kistebegravelser på grunn av at leirgrunnen er lite egnet for slike, og det er dermed bare mulig med urnenedsettelser. Fra og med 2006 var det mulig å få opprettet nye gravsteder for urner. Den siste graven som ble opprettet i æresgravlunden er Borghild Hammerichs fra 1981, og planen er at det ikke skal komme til nye, men at den skal bevares som et kulturhistorisk minne. En del av gravene ble endret i 1950-årene ved at man fjernet steinrammer for å gjøre vedlikeholdet enklere. Man finner likevel en rekke monumentale gravminner der, mange av dem familiegraver som har vært brukt i flere generasjoner. Over 4500 av gravminnene er bevaringsverdige, og blir derfor ikke fjernet selv om festetiden utløper. Det er ikke tillatt å erstatte noen av gravminnene, inkludert de som i seg selv ikke er bevaringsverdige, med moderne monumenter, ettersom man ønsker å bevare særpreget for hele gravlunden. Den katolske kirke har hatt en nær tilknytning til gravlunden, ettersom den ligger rett ved siden av det tidligere katolske sykehuset Vår Frue hospital og svært nær Oslo katolske bispedømmes kontorer, boliger og domkirke. Det er et eget gravsted for katolske prester, og et område for St. Josephssøstrene. Ingen av disse har vært brukt etter at man sluttet å tillate kistebegravelser. På den østre delen av gravlunden står et lite klokketårn. I motsetning til hva mange tror har dette aldri blitt brukt ved begravelser; det ble brukt til å ringe ved arbeidstidens begynnelse og slutt i den perioden hvor det var mange ansatte som stelte gravlunden. Personer som hviler på Vår Frelsers gravlund. Det nedenstående er et utvalg kjente personer som er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Det er ikke ment å være en uttømmende liste over de mange tusen som er stedt til hvile der i årenes løp. Kongedømmet Mataram. Kongedømmet Mataram var et indifisert kongedømme med hovedtyngde i det sentrale Java mellom 700-tallet og 900-tallet. Kongedømmets senter ble flyttet fra det sentrale Java til Øst-Java av Mpu Sindok. Flyttingen kan ha vært motivert av et utbrudd av vulkanen Merapi eller av en maktkamp. Den første kongen av Mataram var Sanjaya, som fordrev sailendraene fra Java og etterlot seg inskripsjoner i stein. Det monumentale hinduistiske tempelet Prambanan i nærheten av ble bygget av kong Daksa. Kong Dharmawangsa forordnet oversettelsen av Mahabharata til gammeljavanesisk i 996. Kongedømmet brøt sammen mot slutten av Dharmawangsas regjeringstid under militært påtrykk fra Srivijaya. Airlangga, en sønn av Udayana av Bali og en slektning av Dharmawangsa gjenopprettet kongedømmet (inklusive Bali) under det nye navnet Kahuripan. Eksterne lenker. Mataram Uria. Uria (hebraisk אוריה החתי) var en soldat i kong David av Israels hær, omtalt i "Den hebraiske Bibelen". Han var ektemann til den vakre Batseba, og han ble drept på ordre av kong David etter at kongen har begjært Batseba ved at soldatene etterlot ham i kampstriden. Denne historien er opphav til uttrykket «å ha en uriaspost», som i overført betydning betyr å ha eller inneha en utsatt eller farlig stilling. Urias hustru ble gjort gravid av David under en utenomekteskapelig affære. Selv om Uria på Davids ordre ble bedt om å komme hjem og besøke sin hustru (og således skjule utroskapen) nektet Uria å forlate sine medsoldater eller forlate kongens nærvær. Som et resultat av mordet på Uria ble David strengt irettesatt av profeten Natan; og ytterligere, ved de senere opprør i Davids husholdning og gjennom hele kongedømmet Israel, inkludert dødsfallet på Batsebas nyfødte sønn og opprøret til Davids sønn og arving Absalom, ble i samtiden eller av "Bibelens" forfattere forklart som en guddommelig straff for Davids synder ved hans utroskap og mord. Bibelens fortelling. Basert på den bibelske fortellingen tilhørte Uria antagelig den etniske hettittiske minoritet i kongedømmet Israel som levde i og rundt regionen «Kanaans land» siden tiden før Abraham. Hettittenes hjemland var hovedsakelig Anatolia, men hadde i løpet av sin storhetstid spredt folket seg til regionen rundt. Hebreerne da de kom til Kanaan hadde fått ordre om å drepe alt som pustet i de byene som var der, ifølge "Femte Mosebok": «Men i de byene som tilhører disse folkene og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke skåne en eneste skapning. Du skal bannlyse hettittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik som Herren din Gud har befalt deg.» Selv med denne stående ordren kan neppe alle de tidligere innbyggerne ha blitt drept, og i en del tilfeller gikk de inn i et samarbeid med hebreerne, og i andre tilfeller feilet de i å utføre den etniske rensingen. Tidsrommet da kong David regjerte var mange generasjoner etter denne tiden, lang nok tid til at de opprinnelige urolighetene og den følelsesmessige sorgen til de overlevende hadde dempet seg, og i Davids tid var det mange beboere av ikke-israelittisk opprinnelse som fulgte den israelittiske religionen som var blitt akseptert som israelitter. Det er sannsynlig at dette også omfattet Uria da hans navn på hebraisk betyr «Gud er mitt lys». I tillegg er hans status som offiser i hæren og som en av Davids «mektige menn» indikerer at han var godt akseptert innenfor det etniske samfunnet. Davids «mektige menn». «David betror et brev til Uria», "Folio 67v", Musée Condé, Chantilly. Davids mektige menn var en gruppe av hans beste 37 krigere, senere utvidet til rundt 80. Selv om listen over hans mektige menn er gitt etter at David ble konge hadde mange av dem vært lojale tilhengere som ble hos ham da han flyktet for kong Sauls raseri. Til det aller siste kjempet de side-om-side med ham. Urias nærhet til David er illustrert hvor nært han selv hadde bolig i nærheten av palasset, og hans posisjon som en av de mektige menn som sto fremst i hæren, noe som også gjorde det mulig for David å formulere og utføre sin konspirasjon som førte til at Uria ble drept. Natans profeti. Profeten Natan som kort tid etter konfronterte David om dette mordet ved å først å fortelle en fortelling om en rik mann og en fattig mann. Den rike mannen hadde mange småfe og storfe mens den fattige mannen hadde kun et lite lam som han stelte godt med. En reisende ba den rike mannen om mat hvor da den rike mannen tok den fattige mannens sau, slaktet den og ga den som mat til vandringsmannen. Etter å ha hørt denne fortellingen ble David rasende og svarte: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal dø! Og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste skånsel.» Natan svarte da at «Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd. Jeg gav deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg gav deg både Israels- og Juda-riket. Og var det enda for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i Herrens øyne? Hettitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hettitten Urias kone.» Natan forteller David at hans barn med Batseba må dø, og faktisk dør deres første barn etter syv dager. Dog fikk David og Batseba senere enda en sønn, den framtidige kong Salomo. Football League 1. divisjon 1997–1998. Nationwide League Division 1 – 1997/1998 Sultanatet Mataram. Sultanatet Mataram var det siste større uavhengige javanesiske rike på Java før øya ble kolonisert av Det nederlandske Ostindiske kompani. Det var den dominerende politiske størrelse i det indre av det sentrale Java fra sent 1500-tall til begynnelsen av 1700-tallet. Amandus Schibsted. Amandus Theodor Schibsted (født 1849 i Oslo, død 1913) var eier av og sjefredaktør i "Aftenposten". Wharfedale. Wharfedale er en dal i North og West Yorkshire. Den har navn etter elven Wharfe, renner gjennom den, og tilhører nasjonalparken Yorkshire Dales. Området fra elvens utspring til omkring Addingham er kjent som Upper Wharfedale, og elven har der en annen karakter enn lenger ned. Dalen er en typisk U-formet dal gravet ut av en isbre. Det er mye kalkstein i området, hvilket medfører at det også er mange kilder, grotter og klipper. Nedenfor Wetherby åpner dalen seg og resten av Wharfes løp går i Vale of York. Handlingen i filmen "Kalenderpikene" foregår i Wharfedale. Steder i Wharfedale. Listen er satt opp fra vest til øst langs elven. Brynjar Aa. Brynjar Aa (født 21. juli 1960) er en norsk forfatter og dramatiker. Arkengarthdale. Arkengarthdale er en dal på østsiden av Penninene i North Yorkshire i England. I motsetning til de fleste andre daler i området, som tilhører nasjonalparken Yorkshire Dales, har den ikke navn etter elven som renner gjennom den, Arkle Beck. Dalen er en sidedal til Swaledale, som den møter ved Reeth. Kriminologi. a>ker Alphonso Bertillons "Identification anthropométrique" (1893). Kriminologi eller kriminalvitenskap er en tverrfaglig vitenskap som befatter seg med kriminalitet og strafferett og relaterte fenomen. En kriminolog eller kriminalist er en person som driver med kriminologi, men er i Norge ingen beskyttet tittel. Innenfor akademia blir «kriminologi» brukt om den forskningstradisjonen som søker å beskrive kriminalitetens omfang, ytringsformer, årsaksforhold og sammenhenger, samt å utlede hvordan kriminalitet kan forebygges. Begrepet har i andre sammenhenger blitt myntet på, og sammenfaller til en viss grad med, vitenskapelig metode brukt for å avdekke og oppklare kriminalitet, altså virksomhet relatert til kriminalpolitiet, detektivarbeid og rettsmedisin (se også «kriminalteknikk», på engelsk «»). Mens begge «formene» for kriminologi kan benytte metoder og teorier fra mange ulike vitenskapsformer (og slik sett heller er et fagfelt enn en egen vitenskap), relateres den «politifaglige» oftere til biologi og psykologi, mens den «akademiske» oftere relateres til sosiologi og andre samfunnsvitenskapelige tradisjoner. Inndelinger og retninger. I noen redegjørelser har kriminologi blitt beskrevet som en av flere typer kriminalvitenskap, der kriminalteknikk, strafferettsstudiet og kriminalpolitikk omtales som andre typer. Dette var også i tråd med fagets opprinnelige status som støttefag til strafferetten. I tråd med senere utvikling brukes her i stedet de to begrepene om hverandre og som vide former for vitenskapen om kriminalitet og strafferett – eller enda bredere, avvik og kontroll – inkludert for eksempel studier av kriminalpolitikk, folks holdninger til kriminalitet og straff og kriminalitetens betydning i massemedia og populærkultur. Flere særegne underkategorier av kriminologi har blitt navngitt som for eksempel viktimologi (læren om kriminalitetens ofre), pønologi (strafferettslæren) og mafiologi (læren om organisert kriminalitet). Det er likevel i ulike deler av sosiologien at en finner mye av dagens kriminologiske forskning, slik som teorier om sosial orden og konflikt, avvikssosiologi, (straffe)rettssosiologi og annen relatert institusjonssosiologi (for eksempel politisosiologi). Skjema over Mertons struktur-funksjonalistiske teori hvor kriminalitet representerer en avvisning av institusjonaliserte (lovlige) midler. I opprettelsen av kriminologi som en moderne vitenskap var målet først og fremst å forstå årsakene til de kriminelle handlingene og hvorfor personer ble kriminelle. Dette var avvikende fra den såkalte "klassiske" handlingslæren som beskrev individene som rasjonelt handlende og frie viljer (se Beccaria nedenfor). I denne såkalte positivistiske skolen, har et hovedskille vært satt mellom teorier som forklarer det kriminelle (handling/person) ut i fra den handlende personens individuelle, gjerne medfødte trekk, og på den andre siden de som fokuserer på samfunnsmessige årsaker. Førstnevnte tradisjon tilbakeføres gjerne til den italienske psykiateren Cesare Lombroso, og den andre til den belgiske statistikeren Adolphe Quetelet, begge aktive på 1800-tallet. Blant de mest anerkjente positivister i senere tid finner vi den US-amerikanske sosiologen Robert K. Merton, hvis hovedverker om sosial spenning og avvik ble utgitt på midten av 1900-tallet. Et nyere eksempel fra den biologiske skolen er Terrie E. Moffitt, som vant The Stockholm Prize in Criminology i 2008. Et sentralt fokus innen faget er også bruken av straff, herunder hvordan straffen – eller andre reaksjonsformer, som forsoningsmøter – virker på lovovertredere i forhold til deres sosiale situasjon, sjansen for tilbakefall, og lignende forhold. Innen den klassiske opplysningstidens pønologi regnes den italienske og rettsfilosofen Cesare Beccarias "Dei delitti e delle pene" (Om forbrytelser og straff) fra 1764, som det grunnleggende verket. En annen tradisjon, ofte tilbakeført til den franske sosiologen Emile Durkheim, tar for seg kriminalitet som det fenomen at samfunnet straffer visse (i utgangspunktet vilkårlige) handlinger, hvorav de kriminelle handlingen i seg selv ikke er det som skal forklares (selv om Durkheims helhetlige sosiologi og anomibegrep også benyttes av Merton og lignende teoretikere). Det er innen denne tradisjonen at den senmoderne, anti-postivistiske kriminologien, også kalt opposisjonell eller kritisk kriminologi, har vokst fram i siste tredel av 1900-tallet. Hovedfokuset innen denne retningen er å studere kontroll- og maktaparetet rettet mot kriminalitet og lignende fenomen. Selv om denne sekkebetegnelsen inneholder en rekke ulike retninger, basert i så vel liberal som marxistisk teori, har den franske idéhistorikeren Michel Foucault nok vært den tenkeren med størst nedslagsfelt. Som selverklært anti-kriminolog og diskursteoretiker så ikke Foucault bare strafferetten som fundamentet til kriminalitet, men selve vitenskapen om kriminaliteten som «skapt viten» og opphavet til forståelsen av kriminalitet som et eget fenomen. Kriminalitet er således for Foucault et diskursivt fenomen som gjennom kriminologien skaper og opprettholder makt/viten-relasjoner. Et annet brudd fra positivismen på slutten av 1900-tallet, men som har kommet fra mer (neo)liberalt og konservativt politisk hold, er den såkalte nyklassisismen som tar avstand fra deterministiske bakgrunnsforklaringer såvel som metateoretisk ideologikritikk og går tilbake til å se på mennesket som først og fremst rasjonelt og økonomisk handlende (se "rational choice"). Det "nye" er hovedfokuest på å forsøke å styre og håndtere kriminalitet ut fra ideen at all kriminalitet drevet av rasjonell nytte-kostnad-kalkulering ("alle kan være kriminelle"), heller enn som prinsipp for moralsk fordømmelse og rettferdighet slik Beccarias "gamle" klassisisme foreskrev. Ronald Clarke, ansatt ved britiske Home Office og senere professor i USA, regnes gjerne som en foregangsmann innen tradisjonen med opprettelsen av begreper som "situasjonell kriminalitetsprevensjon" og "crime science". Erling Borgen. Erling Edvin Borgen (født 26. september 1948) er en norsk journalist, filmskaper, forfatter og samfunnsdebattant. Han driver sitt eget TV-produksjonsselskap med kontorer i Filmparken på Jar. Han er professor i samfunnskritisk dokumentarisme (40% stilling) ved Høyskolen på Lillehammer. Borgen er gift med skuespilleren Agnete Gullestad Haaland. Ansatt journalist. Før Erling Borgen startet sin journalistiske virksomhet i ukeavisa Orientering, der han arbeidet fra 1969 til 1973, hadde han vært medarbeider i pop- og ungdomsavisen POP-Revyen. Han var redaktør i studentavisa Universitas i perioden 1974–1975. Han arbeidet deretter i Forbrukerrapporten og Arbeiderbladet, før han ble ansatt i Dagsrevyen i NRK i 1979. Han var ansatt i NRK i tjue år, fra 1979 til 1999. Erling Borgen var NRKs utenrikskorrespondent i Latin-Amerika fra 1988 til 1992 og i Asia fra 1996 til 1999. Borgen Production A/S og INNSIKT. I 1999 startet Erling Borgen sitt eget produksjonsselskap, Borgen Production A/S. I august 2002 fikk Erling Borgen 500.000 kroner fra Fritt Ord for å opprette TV-stiftelsen INNSIKT. INNSIKT spesialiserer seg på produksjon av TV-dokumentarer om menneskerettigheter, kunst og kultur. Erling Borgen har produsert mer enn 80 dokumentarfilmer. 38 etter at han sluttet i NRK i 1999. I 2006 ble hans dokumentarfilm "Et lite stykke Norge" vist på TV 2 etter at oppdragsgiveren NRK og kringkastingssjefen John G. Bernander nektet å sende den. Filmen, som handler om bruk av norske våpen i krig, er en av de mest omdiskuterte dokumentarfilmene i Norge noensinne. NRK mente filmen var preget av usaklighet og ubalansert kildevalg. Filmen fikk terningkast fem av Aftenpostens film- og TV-anmelder Per Haddal. Borgen har selv karakterisert NRKs opptreden i denne saken som «grov politisk sensur». Les mer om NRKs håndtering av filmen i boken, "Fredsnasjonens hemmeligheter". Første kapittel, "Sensuren", er lagt ut på hjemmesiden til Forlaget Manifest. www.manifest.no. Vinteren 2007 rapporterte Borgen at Aker Kværner hadde ansvaret for vedlikehold og drivstoffleveranser til USAs beryktede Guantanamobase. Borgen dokumenterte at Aker/Kværner, sammen med oljeselskapet Willbros, driftet fangeflyene som landet på Guantanamo. I april 2007 viste TV 2 Borgen-dokumentaren "De fattiges plass". Dokumentaren skildret arbeidsforholdene for fattige steinarbeidere i landsbyen Kuppam i India. Både granitten foran Oslo Rådhus og på Stavangers tusenårstorg kommer herfra. Filmen førte til at både Stavanger Kommune og steinimportøren Beer Sten meldte seg inn i Intiatiativ for etisk handel (IEH). I august 2007 hadde Borgens film "I skyggen av Statoil" premiere på Haugesund filmfestival og filmen fikk terningkast fem i VG, Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen. Filmen retter søkelys mot Statoils oljevirksomhet i Aserbajdsjan. Denne tidligere Sovjetrepublikken undertrykker menneskerettighetene på det groveste. Statoil har investert 20 milliarder kroner i Aserbajdsjan, og hensikten med dokumentaren, i følge regissøren, er å skape en debatt om det finnes noen nedre grense for hva slags land og regimer Norge bør drive business med. Våren 2008 hadde den dansk/norske dokumentarfilmen "Et tårn av løfter" premiere på TV-kanaler i Sverige, Norge og Danmark samtidig. Filmen, som avslørte skandaløse arbeidsforhold for Telenors underleverandører i Bangladesh, vakte enorm oppsikt. Telenor lovet full opprydning i bedrifter som har laget flere tusen teletårn ved hjelp av barnearbeid og arbeidsforhold i strid med alle internasjonale arbeidslivsregler. Dette er første film i serien "Flip the coin" som er et samarbeidsprosjekt mellom Erling Borgen og den prisbelønte danske dokumentaristen Tom Heinemann. Heinemann hadde regien på denne første filmen. Film to, "Kringsatt av fiender", ble sendt i oktober 2008. Den skildret motstanden mot Erling Lorentzens cellulosebedrift, Aracruz Celulose, i Brasil. Dokumentaren skildrer hvordan Kongens svoger fikk støtte fra det brutale, brasilianske militærdiktaturet for å gå gjennomført sine planer. Film nummer tre i serien, "Den bitre smak av te", ble sendt i desember 2008. Den handler om utbyttede tearbeidere i fire land. Den retter også et kritisk søkelys mot Fairtrade-systemet. "Den bitre smak av te", vant "freedom-prisen" på Al Jazeeras filmfestival, april 2009. Samme film fikk også FAO-prisen i Bratislava høsten 2009 og er solgt til 15 land. Høsten 2010 kom filmen "Fangen fra Aserbajdsjan", om redaktøren Eynualla Fatullayev som sonet en dom på åtte års fengsel for å ha skrevet artikler som myndighetene ikke likte. Da Borgen gjennomførte opptakene til filmen i mai samme år, ble han omringet av sikkerhetsagenter på flyplassen ved utreise fra Aserbajdsjan. De tok filmskaperens materiale. Han hadde imidlertid laget kopier av alle opptak, som ble fraktet til Norge på annet vis. Høsten 2011 kommer Borgens neste film, "Death in Camp Delta". Det er en film om Guantanamobasen. Borgen har arbeidet tre år med filmen og har vært i syv land og intervjuet løslatte Guantanamofanger og deres advokater. Utmerkelser m.m.. I sin karriere har Borgen laget over 5000 nyhetsinnslag, 80 TV-dokumentarer, skrevet syv bøker og to skuespill. Han har vunnet en rekke nasjonale og internasjonale mediapriser. I 1982 vant han Narvesen-prisen for sine avsløringer om skipsreder Hilmar Rekstens skattesvindel. I 1992 fikk han Medmenneskeprisen, utdelt av Norsk Folkehjelp. I 1995 fikk Borgen, sammen journalist Ole Torp, SKUPs sølvdiplom for å ha avslørt Statoils kartlegging av homofili blant de ansatte. Filmen "Udødelige Ibsen" vant Lisboa Filmfestival i 2002. Filmen "Ambassadøren" vant i 2005 prisen for beste menneskerettighetsdokumentar på en filmfestival i Paris. I 2005 fikk Borgen utmerkelsen Årets frilanser. I 2006 ble han tildelt menneskerettighetsprisen Fangenes Testamente for sitt freds- og samfunnsengasjement. I september 2007 ble Erik Byes Minnepris tildelt Erling Borgen. Han fikk prisen fordi han «over en lengre periode har fremvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei» som det het i juryens begrunnelse. I januar 2009 fikk Borgen Zola-prisen av "Foreningen til fremme av sivilt mot". I juryens begrunnelse heter det blant annet: «Dyktighet, hederlighet, hardt arbeid og ubøyelig mot er grunnlaget for Erling Borgens lange innsats. Han har gjort en forskjell; i virkelighetens verden, ikke bare i titlenes». I november 2009 kåret Foreningen for undersøkende journalistikk (FUJ) i København Erling Borgen som vinner i dokumentarklassen for arbeidet med dokumentarfilmen, "Den bitre smak av te". Han vant prisen sammen med den danske filmregissøren Tom Heinemann. Borgen er den første utlending som vinner den danske graverprisen. Kritikk. Erling Borgen har en radikal politisk overbevisning, og har flere ganger blitt kritisert, særlig av politiske motstandere, for å være forutinntatt og gi ensidige fremstillinger i sine dokumentarer. Andre har berømmet ham for å ha skapt debatt omkring aktuelle saker og viktige samfunnspørsmål. I tillegg til NRKs kritikk mot fjernsynsdokumentaren "Et lite stykke Norge" dokumenterte Dagbladets journalister Kristoffer Egeberg og Gunnar Thorenfeldt noen feil, og kom med påstander om overdrivelser og selektiv fremlegging av informasjon i Borgens bok "Fredsnasjonens hemmeligheter". Borgen har imøtegått åtte av 11 påstander om feil, i en artikkel som han har lagt ut på sin egen hjemmeside. Han anklager der også Dagbladet for «Pentagon-journalistikk». Samme artikkel ble sendt til Dagbladet, men til tross for purring ble ikke artikkelen publisert.Borgen klaget derfor Dagbladet inn for Pressens Faglige Utvalg. I mars 2010 ble Dagbladet dømt i PFU for å ha brutt god presseskikk i denne saken. Borgen er aldri blitt innklaget for Pressens faglige utvalg (PFU). Aubergine. Aubergine er en plante som kom til Europa på 700-tallet, sannsynligvis fra Asia. Frukten fra planten inneholder solanin, den er derfor giftig i rå tilstand. Den ble derfor av og til kalt "The Mad Apple" eller "det gærne eplet". Frukten blir hyppig brukt som grønnsak i det mediterrane kjøkkenet, og er en viktig ingrediens i blant annet moussaka. Auberginer bruker ca. 70-80 dager for å modne. Aubergine er et bær i botanisk forstand. Luftvåpen. Luftvåpen er en samlebetegnelse på våpen som bruker trykkluft eller gass til å avfyre et prosjektil. Fremdriftstyper. Manuell – Med manuelle luftvåpen så må brukeren bruke muskelkraft på å lade fremdriftsenergien i våpenet. Dette kan være en fjær som spennes opp eller en tank brukeren pumper opp (pump-action). Vanligvis må geværet "knekkes" i to der hvor løpet begynner. Gass – Gassvåpen fungerer ved å plassere en gassbeholder inni våpenet. Dette blir da drivgassen som våpenet bruker til å sende kula ut av løpet. Dette muliggjør for å konstruere halv-automatiske luftvåpen. Altså at våpenet er klar til avfyring direkte etter et skudd uten at brukeren må mate/lade våpenet på nytt. Gassvåpen lages ofte som kopier av ekte våpen. De fleste konkurransevåpen som bruker gass har en gassbeholder som festes under løpet på våpenet. Denne beholderen kan brukes til å avfyre mellom 200 til 300 skudd. CO2 (karbondioksid) er gassen som brukes i disse våpnene. Trykkluft – Disse er nesten like som gassbeholdere, men inneholder luft i stedet for gass. Flesteparten av nye konkurransevåpen i dag bruker trykkluft. Det brukes kompressor eller manuell pumpe for å fylle beholderne med. På samme måte som ved bruk av CO2. Man trenger ikke å plassere beholderne inne i våpenet, men festes normalt under løpet. Da blir den med å stabilisere våpenet. På en beholder kan man skyte bortimot 200 til 300 skudd. Våpentyper. Geværer – best egnet for skyting på langre hold og er de mest presise. Geværene dominerer også når det kommer til anslagsenergi og munningshastighet. Det finnes geværer for manuell lading og med magasiner. Pistoler – er enten drevet av gass eller så spennes de opp manuelt for å lage trykk. Gassdrevne er som oftest matet med magasiner som inneholder flere kuler. Pistoler kan ha trykkluftbeholder eller gassbeholder. Maskinpistoler – er utstyrt med en mekanisme der våpenet automatisk henter en ny kule fra magasinet og skyter denne ut igjen etter hvert skudd. Dette blir da en syklus. Syklusene går så fort at det lett kan avfyres 10 skudd i sekundet. Brukeren trenger bare å holde inne avtrekkeren, og mekanismen vil ta seg av resten. Avtrekkeren fungerer da som en start og stopp funksjon for automat-mekanismen. Maskinpistoler som drives av gassbeholdere blir ofte veldig «late» og svake etter en rask skuddserie. Dette kommer av at gassen i beholderen blir avkjølt i kraftig grad. Og trykket vil minke. I slike våpen passer da trykkluft fremfor gass Ammunisjonstyper. Til de respektive kalibrene finnes det flere ulike typer ammunisjon. Prosjektilene kan være flate, hule, runde eller spisse i tuppen – alt etter hvilket formål man skal bruke våpenet. Det finnes også piler man kan lade geværene med for dart skyting på dartskive. Det finnes også piler som kan fylles med en væske som blir injisert i målet. Som for eksempel bedøvelsespiler for bruk i dyreparker, der man ikke vil skremme og opprøre de andre dyrene med smellet som en tungrifle ellers ville avgitt. Slike piler er forbudt i Norge med tanke på at det kan misbrukes. Men de kan kjøpes på spesielle vilkår, som for eksempel nevnte eksempel i dyreparker. Luftvåpen har blitt brukt i militære operasjoner før. Soldater som skal fange et viktig mål uten å drepe vedkommende kan bruke piler fylt med bedøvelse. Bruk. Luftvåpen brukes til øvelseskyting, blinkskyting, skadedyrbekjempelse med spesiell ammunisjon til formålet, og konkurranseskyting Mange erfarne sportsskyttere innen tungvåpen liker ofte å øve med luftvåpen grunnet billig ammunisjon, god tilgjengelighet. Luftvåpen er også egnet for barn men da under voksent tilsyn. Ifølge Våpenloven så er eieren av luftvåpenet ansvarlig for konsekvensene rundt bruken av våpenet. Luftvåpen passer for enkel øvelse på blink fra 5 til 100 meter avhengig av munningshastigheten og presisjonen på våpenet. I Norge er det IKKE tillatt med luftvåpen til jakt. Luftvåpen blir av og til brukt til skadedyrbekjempelse, men da med politiets tillatelse. Luftvåpen brukes i enkelte land til jakt på små dyr som harer, grevlinger osv. Men da er.22 eller større kaliber luftvåpen å foretrekke. I USA finnes det luftvåpen som bruker kuler fra kruttladede våpen. Der er det tillatt å jakte på hjort med luftvåpen. Da brukes det som regel 9mm ammunisjon. Sikter. Geværene er ofte utstyrt med Weaverskinne som muliggjør montasje av Weaver-kompatibelt utstyr, som: lykter, kameraer, hodestøtter,optikk, eller håndtak for å bære våpenet. Pistolene pleier å ha kornsikte som sine tyngre kruttladede storebrødre. Men i likhet med ordinære pistoler så kan også noen luftpistoler og gasspistoler påmonteres andre siktemidler. Ofte kan en luftpistol som er en direkte kopi av en ordinær pistol påmonteres utstyr som er laget for originalen. Loven. Ifra 2001 til 2005 var det forbudt med luftvåpen med større kaliber enn 4.5mm. I et brev av 20 april 2005 til Politidirektoratet meddelte Justisdepartementet at denne loven var opphevet med øyeblikkelig virkning. Loven ble opphevet pga manglende notifikasjon til EU/EFTA. Det er grunn til å tro at en liknende lov vil bli iverksatt snarest. «"Våpenlovens § 29 første ledd om 18-års aldersgrense gjelder også ved overlatelse av luft- og fjærvåpen herunder luftvåpen drevet med gass, paintballmarkør og softgun Det er forbudt uten politimesterens tillatelse å eie eller inneha luft- og fjærvåpen (herunder luftvåpen drevet med gass) som har grovere kaliber enn 4,5 mm. Kravet om ervervstillatelse gjelder ikke for paintballvåpen. Denne bestemmelsen får ikke anvendelse på luft- og fjærvåpen som er ervervet før 1. januar 2001. Tillatelse som nevnt i foregående ledd kan bare gis til den som fyller våpenlovens krav til vandel og personlige egenskaper. For øvrig må behovet for luft- og fjærvåpen ikke godtgjøres nærmere. Politimesteren kan gi dispensasjon fra 18-årskravet på de vilkår som fremgår av § 2-1 annet og tredje ledd.» Forskjellig tilbehør. Et luftvåpen trenger – i likhet med andre våpen – jevnlig vedlikehold for å opprettholde presisjon, driftsikkerhet og kraft. Det finnes spesiell ammunisjon som er laget for å rense og smøre løpet. Slike kuler er laget av bomull og er dyppet i våpenolje. Bomullspinner og spesielle pussepinner er et godt alternativ til å rense og smøre våpenet. Få urenheter ut av mekanismene og smøre kontaktflater mellom metalldelene for å unngå slitasje. Vedlikehold på luftvåpen foregår på samme måte som vedlikehold på øvrige våpen. For gassgeværer og gasspistoler får man kjøpt spesielle gasspatroner som inneholder store mengder olje og rensemidler for å smøre delene som står for pneumatikken i våpenet. Ventiler, trykkkanaler og pakninger trenger jevnlig smøring og slike patroner sørger for det. Disse gasspatronene har lavere trykk enn normale patroner og egner seg derfor ikke hovedsakelig for generell skyting. Slike rensepatroner sørger derfor for god smøring men mindre kraft. Med vanlige patroner er det omvendt. De skal ikke vedlikeholde, de skal bare levere maksimal kraft bak kula. Alle våpen trenger beskyttelse mot ytre påvirkning. Slikt tilbehør kan ofte ettermonteres på våpenet og er laget for at bruken av våpenet skal være behagelig. Brukeren vil kanskje sette pris på kinnputer som monteres rundt kolben, øyeputer på kikkertsiktet så man kan hvile områdene rundt øyet mot våpenet, eller stativer man kan sette våpenet på så man slipper å holde hele vekten på armene Dette hjelper også på presisjonen da det bidrar til å holde våpenet stødig. Arrangementer. Det finnes flere klubber i Norge som skyter med luftvåpen. Oslo Pistolklubb skyter med luft og gasspistoler i tillegg til kruttdrevne pistoler. Farer og skader ved uansvarlig bruk. I likhet med kruttdrevne våpen så kan luftvåpen være livsfarlig ved uforsiktig omgang. Ikke la barn, berusede eller uskikkede personer få bruke luftvåpen. Barn som skal skyte med luftvåpen må være under tilsyn av en person over 18 år, ifølge våpenloven. Luftpistoler kan føre til permanent ødeleggelse av øynene, kjøttsår med tilhørende blyforgiftning, og prosjektiler ifra geværer kan penetrere langt under huden og føre til indre blødninger eller dødsfall. Luftvåpen kan også drepe om skuddet er velplassert. Ulykkeserfaring viser at geværer med munningshastighet over 180m/s kan penetrere kraniet og drepe den uheldige personen momentant eller gi alvorlige hjerneskader. En ulykke som skjedde i USA på 80-tallet førte til at en gutt ble drept av en gasspistol. Kameraten hans skjøt mot han og traff han i øyet. Kula klarte å bore seg inn i hjernen og drepte gutten momentant. Sikkerhetsregler. Disse sikkerhetsreglene er til for å hindre utilsiktede, negative eller andre uønskede hendelser med våpen. Gaia (romsonde). Gaia er en planlagt europeisk romsonde som vil lage et 3-dimensionellt kart over Melkeveien. Romsonden skal etter planen skytes opp i 2013, og vil ha en operasjonstid fram til 2018. Gaia vil utføre sin kartlegging fra en bane rundt jordens andre Lagrange-punkt L2. Haditha-massakren. Haditha-massakren var en massakre av sivile irakere angivelig begått av US Marines fra 3rd Battalion, 1st Marine Regiment, 1st Marine Division, den 19. november 2005. Totalt ble 24 mennesker, inkludert 3–6 barn og 7 kvinner angivelig drept av de amerikanske styrkene. Den har blitt sammenliknet med My Lai-massakren under Vietnamkrigen. Saken er under etterforskning både av det amerikanske Naval Criminal Investigative Service og irakiske myndigheter. De døde. Asmaa Salman Raseef, 32, Abdullah Waleed Abdul Hameed, child, Abdul Hameed Hasan Ali, late 70s, Waleed Abdul Hameed Hassan, 35, Rasheed Abdul Hameed Hassan, 30, Khameesa Toama Ali, 65. Younis Salim Raseef, 41, Aida Yaseen Ahmed, 35, Muhammad Younis Salim, child, Noor Younis Salim, 14, Sabaa Younis Salim, 9, Aisha Younis Salim, 2, Zainab Younis Salim, 3, Huda Yaseen Ahmed, 28. Jamal Ayed Ahmed, 41, Chassib Ayed Ahmed, 27, Marwan Ayed Ahmed, 28, Kahtan Ayed Ahmed, 24. Ahmed Finer Muslih, 25, (taxi-sjåfør), Khalid Oyada Abid, 27, Wajdi Oyada Abid, 22, Akram Hameed Flayeh, 21, Muhammad Fatal Ahmed, 21. Tidslinje. 19. november 2005 En bombe i vegkanten dreper den amerikanske soldaten Lance Corporal Miguel "TJ" Terrazas (20 år) fra El Paso, Texas. Dette skjer ved en patrulje av Kilo Company, 3rd Battalion, 1st Marine Regiment, 1st Marine Division inne i Haditha. I de påfølgende timene etter dette angrepet blir 24 irakere drept. Etterforskere fra US Marines inspiserer stedet og tar bilder. 20. november 2005 Det amerikanske militæret sier i en pressemelding at en veikantbombe drepte en US Marine og 15 sivile. Kaptein Jeffrey Pool uttalte: "Irakiske soldater og (US) marines skjøt tilbake og drepte 8 opprørere." En journaliststudent (Taher Thabet) sender, via en irakisk menneskerettighetsgruppe, en film av livløse kropper og hjemmene de døde i, til Time Magazine. Time sier at amerikanske militære avviser filmen som propaganda fra al-Qaeda. Men en annen talsmann sier at dette bør undersøkes nærmere. 10. februar 2006 Time magazine tar opp saken om de irakiske drepte med den amerikanske øverstkommanderende i Irak. 14. februar 2006 Lieutenant-General Peter Chiarelli, USAs nestkommanderende i Irak, beordrer en innledende undersøkelse av Haditha-massakren. 3. mars 2006 Den innledende etterforskingen anbefaler videre undersøkelser. 9. mars 2006 Chiarelli overfører etterforskingen av hendelsen til Naval Criminal Investigation Service (NCIS). 10. mars 2006 Den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld er informert om saken. 11. mars 2006 Den amerikanske presidenten får sin første briefing om massakren og dens påståtte årsak. 13. mars 2006 Naval Criminal Investigation Service (NCIS) ankommer Haditha. 27. mars 2006 Time magazine publiserer påstandene fra overlevende i massakren. Disse forteller at de amerikanske soldatene gikk amok etter sin medsoldats død. Irakiske menneskerettighetsgrupper publiserer en video der man ser beboere vise frem de døde kroppene, inkludert bilder av et drept barn på 3 år. De amerikanske styrkene bekrefter at sivile ble skutt, ikke drept av en bombe, som tidligere meddelt. 7. april 2006 Tre offiserer, 3rd Battalion commander Lieutenant-Colonel Jeffrey Chessani, Kilo Company commander Captain Lucas McConnell og Captain James Kimber blir fjernet fra sine stillinger. 26. mai 2006 Det amerikanske forsvarsdepartementet uttaler at saken kan ende med tiltale for mord. Dette skjer etter rapporter i mediene om at etterforskerne vil anbefale tiltale mot et dusin soldater, inklusiv tiltale for mord og løgn. 2. august 2006 Etterforskingsteamet avslutter sin undersøkelse av drapene, og saken blir overført til militær aktor. Offisielle kilder i Pentagon uttaler at bevisene innsamlet vedrørende drapene på 24 sivile irakere i Haditha støtter anklagene om at US Marines-soldatene skjøt og drepte de sivile, inklusiv kvinner og barn, med vilje. Stella Polaris (teater). Stella Polaris er en norsk friteatergruppe som ble dannet i 1985 av Per Spildra Borg og Merete Klingen. Stella Polaris arbeider med opplevelsesteater bygd på gjøgling, historiefortelling og omreisende forestillinger med elementer fra middelalderens karnevalistiske opptog. Stella Polaris har opptrådt på en rekke festivaler og arrangementer, blant annet OL på Lillehammer, 1000 års feiringen i Oslo og Spellemannprisen 2002. Stella Polaris har base på Fossnes Senter i Stokke kommune i Vestfold. Dorothy B. Hughes. Dorothy Belle Hughes (født 1904 i Kansas City (Missouri) i USA, død 6. mai 1993 i Ashland, Oregon), døpenavn Dorothy Belle Flanagan, var en amerikansk forfatter og litteraturkritiker. Hughes studerte journalsitikk ved University of Missouri, og arbeidet i en periode som journalist i Missouri, New York og New Mexico. Hun debuterte som forfatter i 1931 med diktsamlingen "Dark Certainty". Hennes første roman, "The So Blue Marble", ble utgitt i 1940. Hughes bosatte seg i Santa Fe, New Mexico, og brukte dette området som bakgrunn for en rekke hardkokte kriminalromaner. Hughes bøker ble hovedaskeligt utgitt som "pulp fiction" (i Norge er mer vanlig navn: kiosklitteratur), men har i ettertiden fått positiv oppmerksomhet fra genrekritikere på grunn av sin høye litterære kvalitet. Flere av bøkene hennes er filmatisert. Mest kjent er "In a Lonely Place" (1950), en klassiker i amerikansk film noir med Humphrey Bogart og Gloria Grahame i hovedrollene, etter Hughes bok av samme navn fra 1947. Nesebremser. Nesebremser (Cephenemyiinae og Oestrinae) er en delgruppe (underfamilier) av bremser, som er fluer, som sammen med mygg, utgjør tovingene (Diptera). Trolig bare to eller tre arter i Norge, og bare 34 kjente arter i verden. Til bremser (i vid forstand) regnes også underfamiliene hudbremser (Hypodermatinae) og magebremser (Gasterophilinae) med ca. 100 arter i verden. Utseende. Nesebremser er fra 8 mm. og opp til ca. 25 mm. De spiser ikke, som voksne ("imago") og er parasitter (rovdyr) i larvestadiet hos pattedyr, hvor larvene lever innvendig ("endoparasitt"). Også noen husdyr er vert for enkelte nesebrems. De enkelte arter er parasitter hos bestemte pattedyr, og bremsene har fått sitt navn etter hvilket dyr som er verten. De parasitterer hest, kyr, reinsdyr og sau. Nesebrems er ikke særlig vanlige, men finnes der vertsdyren finnes. Nesebremser har store øyne, kroppen er gjerne kraftig og er tett hårkledd. Brems ligner ellers en bie eller en humle, men kan skilles fra disse ved at de bare har ett par vinger, samt at antennene er svært korte. Levevis. Hester, sauer og reinsdyr oppdager ofte bremsene, når de kommer flygende, og prøver å komme seg unna. Trolig er det en særpreget summing de kjenner igjen. Dette er grunnen til at reinsdyr ofte oppholder seg på snø i fjellet, selv om det kan være bar mark i nærheten. Bremsene flyr ikke innover snø fordi temperaturen er lavere der. Nesebremser gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium. Puppen er tønneformet og puppestadiet er i øvre laget, i jorden. Systematisk inndeling / Norske arter. I nyere systematikk er alle bremser (Oestridae), regnet som en familie, da bestående av flere underfamilier. Disse kan deles inn etter hvor på vertsdyret larven lever som parasitt, nesebremser, magebremser og hudbremser. Bremser tilhører overfamilien Oestroidea. De andre familiene i denne gruppen er Mystacinobiidae, Spyfluer, Kjøttfluer, Skrukketrollfluer og Snyltefluer. Det er trolig bare 5 norske arter av nesebremser. Haukefugler. Haukefuglene (Accipitriformes) er en betegnelse for en gruppe fugler som, i en av de vanligste måtene å klassifisere fugler på, omfatter de fleste dagaktive predatoriske fuglene: hauker, ørner, gribber og mange andre, rundt 225 arter i alt. Gruppen brukes ikke i klassifiserings-skjemaer som regner falkefamilien som del av samme overgruppe som haukefamilien. I skjemaer hvor de dagaktive byttejegerne regnes som en enkelt orden, kalles denne ordenen rovfugler, og omfatter rundt 280 arter. Der hvor falkene og deres slektninger blir bedømt tilstrekkelig langt fra hverandre til å regnes som uavhengige ordener, inneholder rovfuglene bare rundt 60 arter i falkefamilien, og de resterende artene blir en del av haukefuglene. Alternativer. Haukefamiliens plassering er det ingen uenighet om. De fleste autoriteter plasserer imidlertid de amerikanske gribbene i Ciconiiformes, på bakgrunn av molekylære, morfologiske og behavioristiske indikasjoner på at de er nærmere beslektet med storker enn med haukefamilien. Fiskeørnen viser en del likheter med haukefamilien, og regnes ofte som et medlem av den familien. Eventuelt, fordi den også viser en del klare ulikheter, blir den plassert i sin egen familie, Pandionidae. Yasuko Sawaguchi. Yasuko Sawaguchi (沢口靖子 "Sawaguchi Yasuko") (født 11. juni 1965 i Osaka) er en japansk skuespiller. Hillary Waugh. Hillary Baldwin Waugh (født 22. juni 1920 i New Haven, Connecticut, USA, død 8. desember 2008 i Torrington, Connecticut) var en amerikansk forfatter og pioner for politiromanen. Waugh studerte kunst og musikk ved Yale University. Etter avsluttede studier vervet han seg i 1942 til United States Navy Air Corps. Han kvalifiserte seg som pilot, og tjenestegjorde inntil slutten av andre verdenskrig i Panama. Etter krigen arbeidet han som lærer i high school, avisredaktør og tegneserietegner. Han fikk på 1940-tallet utgitt tre romaner som ikke oppnådde noen særlig oppmerksomhet. Etter å ha lest en bok om virkelige kriminalsaker, bestemte han seg i 1949 for å prøve å skrive en "realistisk" kriminalroman. I 1952 utga han "Last Seen Wearing...", en tilsiktet nøktern og realistisk roman om en mordetterforskning på et oppdiktet college for kvinner. Romanen fikk i begynnelsen dårlige kritikker, men etter å ha blitt prist av blant andre Raymond Chandler og Julian Symons oppnådde den etterhvert stor suksess hos både lesere og kritikere. Boken regnes nå som en klassiker innen subgenren politiromaner. Hillary Waugh utga nesten 50 kriminalromaner. Han anses som en pioner på området politiromaner, men har også skrevet romaner innen andre subgenre som hardkokt krim og mysteriekrim. Waugh var i en periode president i Mystery Writers of America. Han skrev også under pseudonymene Elissa Grandower, Harry Walker og H. Baldwin Taylor. Kalle Fürst. Kalle Fürst (født 1944) var programsjef i NRKs barne- og ungdomsavdeling fra 1994 til 2007. Han ble blant annet kjent etter å ha sluppet NRK-kameraene inn i sitt eget hjem for å lage barneoppdrager-programmet Mathis, med sin egen sønn i hovedrollen. Kalle Fürst har vært involvert i barne-produksjoner for tre generasjoner gjennom blant annet Mattis, Flimra, Midt i Smørøyet, Pelle Parafins Bøljeband og Brødrene Dal. Fürst var initiativtaker og grunnlegger av barnekanalen NRK Super i 2007. Fürst ble tildelt fagprisen under Gullruten 2006 og Kongens fortjenstmedalje i gull i 2007 I 2009 var Fürst produsent i Nordisk Films dokumentarseksjon. I 2010 er han ansatt som Kulturdirektør i Norge på EXPO 2010, Shanghai Kina. Frankrikes parlament. Det franske parlamentet består av to kamre, Assemblée Nationale og le Sénat. Nasjonalforsamlingen består av 577 medlemmer som velges direkte for fem år, mens de 321 medlemmene av senatet velges indirekte av valgkollegier sammensatt av fylkes- og kommunestyrerepresentanter for en periode på seks år, hvorunder en tredjedel av medlemmene skiftes ut hvert tredje år. Howl's Moving Castle. "Howl's Moving Castle" er en ungdomsroman i sjangeren fantastisk litteratur skrevet av den britiske forfatteren Diana Wynne Jones. Boka ble først utgitt i 1986, og har senere inspirert Hayao Miyazaki til å lage animasjonsfilmen "Det levende slottet". I 1992 kom bokas oppfølger, "Castle in the Air". Santiago-ordenen. Santiago-ordenen eller St. Jakob av Compostelas Orden (spansk: "Orden de Santiago") var en spansk religiøs og militær ridderorden, grunnlagt i 1170 i Galicia, Asturias og kongeriket León. Den er oppkalt etter Spanias skyttshelgen, Apostelen Jakob eller Jakob den Store, under hvis banner de kristne startet kampen mot muslimene i Spania på 800-tallet. Apostelen er også kjent som Jakob av Compostela etter byen i Galicia man tror hans grav befinner seg i. Ordenens tegn var et rødt sverdkors, det vil si et kors med liljer og spiss fot. I 1290 ble det stiftet en portugisisk gren av ordenen, Santiago av sverdets orden. Denne ble anerkjent som en selvstendig orden av pave Johannes XXII i 1320. Santiago-ordenen var aktiv i kampen mot maurerne under Reconquista. Framgangene i denne kampen gjorde at Santiago-ordenen opparbeidet makt og rikdom. Den ble en maktfaktor i konkurranse med kongemakten, som forsøkte å kontrollere den gjennom å overta stormesterembetet. I 1499 avgjorde pave Alexander IV at kong Ferdinand II av Aragón skulle være ordenens stormester. I 1522, under pave Hadrian VI ble stormesterembetet, som da var besatt av Karl I gjort arvelig. Ordenens midler og besittelser ble gjentatte ganger forsøkt beslaglagt på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet og ved flere anledninger ble ordenen erklært oppløst. Kort tid etter opprettelsen av den første republikk ble alle de fire spanske militærordenene avskaffet ved dekret av 9. mars 1874. De ble imidlertid raskt gjenopprettet, allerede før monarkiet ble gjeninnført. Medlemskapet i ordenene utviklet seg til å bli mest en æresbevisning, men seremoniellet ble opprettholdt. Medlemskap var fortsatt begrenset til adelige. Kong Alfonso XIII fungerte som ordenenes stormester, også etter kongedømmets fall i 1931. Under den andre republikk ble imidlertid ordenene som offisielle institusjoner opphevet ved dekret av 1931 og var etter dette å anse som private foreninger. Opptak av nye medlemmer stanset likevel så godt som helt opp. Ved monarkiets avskaffelse i 1931 hadde ordenen i underkant av 30 fullverdige riddere og 35 noviser. Etter gjeninnføringen av monarkiet i Spania i 1975 ble Santiago-ordenen gradvis gjenopplivet. Den nye kongens far, Juan, greve av Barcelona, ble utnevnt til leder for "Det kongelige råd for de militære ridderordener av Santiago, Calatrava, Alcántara og Montesa". Han ble i 1993 etterfulgt av prins Carlos, hertug av Calabria. Kongen selv fungerer som ordenenes stormester. I 1982 ble nye noviser tatt inn i alle fire ordener og året etter startet opptak av fullverdige riddere. Kongens beskytterskap overfor ordenene kommer også til uttrykk gjennom den tillatelse disse har fått til å avholde sine møter og seremonier i et særlig rom i det kongelige slott. Ordenene er likevel fortsatt rettslig sett private ordensbrorskap med foreningsstatus og fortsetter med denne status sin religiøse, kulturelle og humanitære virksomhet. Santiago-ordenen er i dag et katolsk brorskap som står under beskyttelse av Spanias konge. Den teller i dag omkring 40 riddere og i underkant av 30 noviser. Fyrsten av Asturias er blant ordenens riddere (opptatt 1986). Ordenen tar kun opp adelige som kan vise til fire adelige besteforeldre. Rain Man. "Rain Man" er en amerikansk spillefilm fra 1988 regissert av Barry Levinson og med Tom Cruise og Dustin Hoffman i rollene som de to voksne brødrene Charlie og Raymond Babbit. Filmen vant Gullbjørnen og flere Oscarpriser, og fikk gode kritikker verden over da den kom. Hovedrollefiguren, den autistiske Raymond, er inspirert av den autistiske savanten Kim Peek. Mannen som ikke kunne le. "Mannen som ikke kunne le" er en norsk filmkomedie fra 1968. I hovedrollene spiller Rolv Wesenlund mannen som ikke kunne le, Leif Sonell mens Harald Heide-Steen jr. spiller psykiateren som skal få ham til å le. Det avdekkes at latterhemningen er en nasjonal folkesykdom og man tester ulike latterkurer. Leif Sonell var lederen i Vårt Parti fra 1967, i denne filmen oversetter av tegneserier. Regien er ved Bo Hermansson etter at Sverre Udnæs ble opptatt. Manuskriptet foreskrev ingen replikker slik at sketsjene ble et resultat av improvisasjon. Handling. Avslutningsvis sier kjæresten i skogen at det viktigste ikke er hvordan man ler, men at man ler med hjertet. Mottakelse. Samtidig med lanseringen i diverse norske byer, ble det arrangert latteruke, «Le Selv»-uken med egen plate og diverse arrangement. Ved Hotel Bristol arrangerte man et nyskapende "Filmball" etter premieren. Selve filmen fikk terningkast tre av "VGs" anmelder. «En noe ujevn film, men med virkelig store komiske høydepunkter», skrev anmelderen. Filmen regnes som en av de norske klassikerne. Annet. Rolv Wesenlunds rollefigur i filmen, Leif Sonell, gav opphavet til navnet til bandet Leif Sonells med Gudny Aspaas som vokalist. Astrometri. Astrometri er den delen av astronomi som omhandler posisjonene til stjerner og andre himmelobjekter både i forhold til oss og til hverandre, og deres bevegelser. Det er et av de eldste underfeltene i vitenskapen, og kan i alle fall spores tilbake Hipparkus, som samlet sammen den første katalogen over de stjernene som var synlige for ham, og gjennom det arbeidet oppfant lysstyrke-skalaen som fremdeles er i bruk i dag (se magnitude). Moderne astrometri ble grunnlagt av Friedrich Bessel, ved hans "Fundamentae astronomiae", som ga en oversikt over 3222 stjerners gjennomsnittsposisjon, observert mellom 1750 og 1762 av James Bradley. I tillegg til å gi et grunnleggende referansesystem for astronomer for rapportering av observasjoner, så gir astrometri et viktig grunnlag for felt som celest mekanikk, stellar dynamikk og galaktisk astronomi. Innenfor observasjonell astronomi blir astrometriske teknikker brukt for å identifisere stellare objekter ved hjelp av deres unike bevegelser, og til å beregne parallakse til stjerner i Melkeveien, og dermed avstanden til disse. Enspretten. Enspretten er et ballspill der flere spillere (minimum to) bruker en fotball (eventuelt andre spretne baller) og spiller seg imellom. Ballen kan sprette maks en gang (se reglene for unntaket) og skal berøres av alle spillerne. Spillet funker best på hardt grunnlag, det kan være asfalt, grus eller kunstgress. Ayumi Hamasaki. Ayumi Hamasaki (浜崎あゆみ "Hamasaki Ayumi") (født 2. oktober 1978 i Fukuoka i Japan) er en japansk popartist. Hennes fødenavn ble skrevet 濱崎歩 ("Hamasaki Ayumi"). Det blir sagt at Ayumi Hamasaki, eller Ayu som hun er kjent som blant fans, er den mest innflytelsesrike popsangeren igjennom Japans historie. Med en musikalsk historie som strekker seg ut over veldig lang tid, blir hun ansett som den eneste kvinnelige popartist som har nådd toppen med alle sine syv album. I 2006 ga hun ut sin singel nummer 39 Startin’ I Born to Be og ble den første kvinnelige sangerinnen som hadde 26 førsteplasser og 37 singler på topp 10 i Oricon listene. Biografi. Ayumi Hamasaki ble født i Fukuoka Prefecture i Japan 2. oktober 1978 og ble for det mest oppdratt av sin bestemor selv om hun bodde med moren sin. Hamasaki har sagt at hun vokste opp i et liberalt hjem, hvor det ble forventet at hun tok sine egne avgjørelser uten hjelp siden hennes mor jobbet mye for å forsørge familien. Som barn drømte Hamasaki om å bli modell, men ønsket hennes ble ikke umiddelbart oppfylt og hun fikk jobb i en lokal bank. Mens hun gikk på videregående ble hun sett på som en avviker på grunn av sitt fargede hår og hvordan hun kledde seg, som på den tiden var høyt ukonvensjonelt i Japan. Etter en kort periode bestemte hun seg for å forlate utdanningen, og hun flyttet til Tokyo for å bli modell. Hamasaki var med i flere lav-budsjetts dramaer som miseinen og B-filmer som Sumomomomomo, men mislykkes som modell på grunn av høyden sin. Som resultat av avvisningen tilbrakte hun dagene med å vandre gatelangs i Shibuya hvor hun shoppet og danset på nattklubber. Det var i denne tidsperioden hennes kommende produsent, Max Matsuura, oppdaget henne da hun sang karaoke på en klubb. Matsuura ble imponert over Hamasaki's vokalske ferdigheter og tok kontakt med henne for å foreslå en sang karriere. Hamasaki har senere avslørt i et intervju at hun ble med på Matsuura's planer "bare fordi jeg ikke hadde noe å gjøre". Hamasaki ble kontaktet angående stemme-øving i Tokyo, men hun sluttet siden hun syns prosessen var for streng. Matsuura sendte henne senere for å fremme sine vokal ferdiheter i New York, hvor hun likte bedre den mer avslappende læremåten. Imponert over Hamasaki's brevskriving foreslo Matsuura at hun skulle prøve å skrive tekster til sine egne sanger. Det var i 1998 at Hamasaki gjorde sin musikalske debut med singelen poker face. Singelen debuterte som nummer 22 på Oricon listen og solgte rundt 43,000 kopier. Det var bare med utgivelsen av Depend on you at Hamasaki kom seg opp på Oricon topp ti, og med utgivelsen av sitt første album, A Song for XX i 1999 fikk hun sin første førsteplass. A Song for XX gikk fort platinum. Hennes første platinum selgende maxi-singel, Boys & Girls, gikk ikke til første plass før uken etter den ble utgitt på grunn av Ami Suzuki's singel som dominerte listen. Hamasaki's mest selgende singel til dags dato er, A, som har solgt mer enn 1,600,000 kopier. I 2000 tok Hamasaki's karrière av da hun ble en av KOSE's talspersoner og da hun promoterte et lebestift merke solgte det 500,000 stk over bare to dager. Med utgivelsen av hennes tredje originale album, Duty, sammen med den begrensede maxi-singelen, SURREAL og DVDen Ayumi Hamasaki Concert Tour 2000 A ble Hamasaki den første kvinnelige artisten til å toppe alle tre listene i samme uke. I dag er Ayumi en av Japans mestselgende artister, og utgjør omtrent 42,5% av inntektene til Avex Tracks. Ayumi har solgt godt over 46 millioner album, singler og remix-cder. Hun har spilt inn 1 album på Colombia Records Japan, 8 studioalbum, 1 minialbum og 4 samlealbum på Avex Tracks, dette i tillegg til en mengde singler og remix album med et totalt salgstall på over 50 millioner solgte kopier. Hennes åttende studioalbum kom i slutten av november 2006, og heter "Secret". For tiden er hun på en asiatisk konsertturné ved navn Tour of Secret der hun besøker Kina, Taiwan, Hongkong og Japan. Hennes siste singel ble lansert 18. juli, og heter fated og inneholder en remix av tittelsporet på Secret. Symboler. Ayumi Hamasaki bruker noen symboler til å representere sitt eget navn eller noen av sine singler/sanger. Reklame og theme sanger. Ayumi Hamasaki's sanger blir ofte brukt for å promotere produkter i tv-reklamer, tv-serier og filmer. Parallakse. Parallakse er endringen i posisjonen til to stasjonære punkter relativt til hverandre sett av en observatør, som følge av observatørens bevegelse. Det er den tilsynelatende forflytningen av ett objekt i forhold til en bakgrunn på grunn av endring i observatørens posisjon. Bruk til avstandsberegninger. Ved å observere parallakse, måle vinkler og bruke geometri, kan man bestemme avstanden til forskjellige objekter. Når man bruker dette i forbindelse med stjerner, kalles effekten for stellar parallakse. Den første målingen av stellar parallakse i nyere tid ble gjort av Friedrich Bessel i 1838, for stjernen 61 Cygni. Avstandsberegning ved hjelp av parallakse, er et spesialtilfelle av prinsippet triangulering, hvor man kan finne alle sidene og vinklene i et nettverk av triangler hvis, i tillegg til å vite alle vinklene i nettverket, man vet lengden til bare én side. Slik vil en nøye oppmåling av en baselinje kunne bestemme alle de andre sidene i nettverket. I parallakse er trekanten ekstremt lang og smal, og ved å måle kortsiden og den lille toppvinkelen (de to andre vinklene er da nær 90 grader), vil man kunne bestemme de lange sidene (som i praksis er like lange). Den trigonometriske parallaksemetoden. Når vi strekker ut armen, holder en finger i været og lukker øyene vekselvis, flytter fingeren seg tilsynelatende i forhold til bakgrunnen. Dette fenomenet kalles parallakse. Årsaken er at vi ser på fingeren med litt forskjellig vinkel om vi ser med høyre eller venstre øye. Beveger vi fingeren nærmere ansiktet blir forflytningen større. Den tilsynelatende forflytningen blir enda større om vi flytter hodet til sidene. Dette prinsippet utnyttes til å bestemme avstanden til nære stjerner. Øyeavstanden er diameteren i jordas bane rundt solen. Så foretar man nøyaktige bestemmelser av vinkelen p, parallaksen til stjernen, som er halve vinkelen til den observerte forflytningen. Som referanse ved vinkelmålingene bruker man fjerne stjerner som ikke har noen synlig parallakse. formula_1 der p = parallaksevinkelen, a = den store halvaksen i jordas bane rundt solen, r = avstanden til stjernen. formula_2 Vi ser at parallaksevinkelen er veldig liten, selv for den nærmeste nabostjernen. Jo lengre borte en stjerne er desto mindre blir parallaksevinkelen. Dette setter begrensninger for denne metoden for avstandsbestemmelse. ESA-satellitten Hipparcos, som var i drift fra 1989 – 1993, foretok de mest nøyaktige parallaksemålinger hittil. Målingene ble ikke forstyrret av atmosfæren, slik at den kunne bestemme parallaksen med en nøyaktighet på 0,002 buesekunder. I 2012 skal ESA skyte opp satellitten Gaia, som skal levere atskillig mer detaljerte data om posisjon og bevegelser til enda fjernere objekter. Hvor langt er det til Proxima Centauri, solens nærmeste kjente stjerne Parallaksen er 0,000211°. Svar: a = 1,50. 1011 m, p = 0,000211° Þ formula_3 Avstanden til Proxima Centauri er 4,3 lysår. Steinkjersannan. Steinkjersannan er en sandslette i Steinkjer sør for munningen av Steinkjerelva og ble brukt som ekserserplass og militærleir i om lag 300 år. Bortsett fra enkelte hus i utkanten var området ubebygd før andre verdenskrig. På Steinkjersannan hadde Trondhjemske Infanteriregiment fire årlige samlinger alt på 1600-tallet. I 1726 og 1734 økte aktiviteten ved at Steinkjersannan ble samlingssted for kompanier fra det Overhaldske, Fosenske og Nærøiske. I 1738 rykket det første skiløperkompaniet inn. Steinkjer fikk leieinntekter av området, riktignok bare 12 riksdaler årlig først på 1800-tallet, men fra midten av 1800-tallet leide Forsvaret området av kommunen vederlagsfritt. I 1869 ble Steinkjersannan fast ekserserplass for infanteriet. Med den tyske okkupasjonen 1940-1945 ble området utbygd til en større militærleir. Etter andre verdenskrig hadde IØ 3 sin øvingsavdeling med rekruttskole der. På slutten av 1990-tallet var Steinkjersannan alliert treningssenter. 30. august 2002 ble Nord-Trøndelag regiment på Steinkjersannan lagt ned for godt. To år senere ble leiren med 80 prosent av bygningene, fordelt på 30 000 kvm bygningsmasse og 540 mål tomt, solgt til en privat eiendomsutvikler for 24 millioner kroner og omregulert til bolig- og næringsformål. Den siste militære avsluttet tjenesten på Steinkjersannan nyttårsaften 2005. Da var også Forsvarets verksted lagt ned, og Heimevernet (HV 13) hadde flyttet til Værnes. Socinianere. Socinianerne var en religiøs gruppe som var aktive på 1500- og 1600-tallet. Socinianerne kalles så fordi den viktigste foregangspersonen var Fausto Sozzini (1539–1604), i latinisert form "Faustus Socinus". Sozzini reiste mye rundt i Europa og diskuterte teologiske spørsmål. Til sist kom han til Polen. Der traff han en gruppe som var kjent som Den Lille Reformerte Kirke i Polen, og vant interesse blant dens medlemmer. Hans tilhengere ble etterhvert organisert med hovedsete i Rakow, nord for Krakow. Sozzini selv skrev mye og tilkjennegav på den måten sine religiøse tanker. Kort tid etter hans død utgav socinianerne et skrift som ble kjent som "Rakow-katekismen", hvor deres viktigste lærepunkter kom til uttrykk. Denne katekismen ble etterhvert utgitt både på polsk og latin. Socinianerne utgav også mye litteratur, som ble utbredt flere steder i Europa. De dannet også en egen læreanstalt i Polen. Samtidig skrev deres meningsmotstandere mye litteratur hvor de kritiserte socinianernes lære. Socinianerne lærte at Faderen og Sønnen var to forskjellige personer. Jesus ble unnfanget på jorden, og hadde ingen førmenneskelig tilværelse. Han var imidlertid den lovte ætt, og derfor helt spesiell. Den Hellige Ånd anså de for å være en spesiell handling fra Guds side, og ikke en person. De forkastet læren om Helvetet. Muligens var de delt i synet på hvorvidt man skulle praktisere barnedåp eller troendes dåp. Socinianerne var aktive frem til 1630-årene, da polske myndigheter la restriksjoner på deres religiøse utfoldelse. De fleste av dem flyktet da til andre steder i Europa. I Storbritannia vant de en viss interesse, og virket inn på tidlige forkynnere av Unitarismen. Unitaristene avvek likevel fra deres lære. Italias parlament. Det italienske parlamentet består av to kamre som velges for en periode på fem år. Underhuset, "Camera dei Deputati" (Deputertkammeret) består av 630 medlemmer, mens overhuset, "il Senato" (Senatet) har 315 medlemmer. Regjeringen er ansvarlig ovenfor begge kamre. Tre fjerdedeler det vil si 475 av Deputertkammerets medlemmer, velges fra enmannskretser. De øvrige 155 deputerte velges fra partilister i 27 valgkretser. Senatorene velges fra 20 regioner i forhold til folketallet. Eksterne lenker. Parlamentet Glenn Danzig. Glenn Danzig (født Glenn Allen Anzalone 23. juni 1955 i New Jersey, USA) er en amerikansk vokalist, mest kjent fra bandene The Misfits og Danzig. Han er kjent for sin karakteristiske sangstemme og som låtskriver for blant andre Roy Orbison og Johnny Cash. Han har også utgitt to klassiske album kalt The Black Aria (1992) og The Black Aria II (2006). Ved siden av musikken er han kjent som grunnlegger av den erotiske tegneserien Verotik. Karriere. I 1977 grunnla Glenn Danzig bandet The Misfits sammen med Jimmy Battle (gitar), Diane DiPiazza (bassgitar) og Manny Martínez (trommer). Bandet ble et undergrunnsfenomen og fikk spilt inn tre album. I 1983 forlot han bandet. Han startet så bandet Samhain, samtidig som han endret stil fra punk til heavy metal. I 1987 endret Samhain navn til Danzig. Omtrent samtidig begynte Glenn Danzig å eksperimentere med nye musikksjangere, blant annet klassisk musikk. I 1987 skrev han også sangen "Life Fades Away" for Roy Orbison. Gjennom bandet Danzig var det allikevel den bluesaktige heavy metal-stilen som fikk råde, og som fremdeles kjennetegner det meste av musikken han lager. Chymotrypsin. Fil:Chymotrypsin 4cha.png|right|thumb|Energibåndmodell av Chymotrypsin etter PDB Chymotrypsin er et proteolyttisk fordøyelsesenzym som hovedsakelig spalter peptidbindinger i proteiner. Chymotrypsin produseres som chymotrypsinogen, en inaktiv form eller zymogen, i bukspyttkjertelen. Chymotrypsinogen transporteres til fordøyelseskanalsen (tolvfingertarmen) og aktiveres av trypsin. Bad Company. Bad Company var et britisk rockeband grunnlagt i 1973, bestående av medlemmer fra Free (Paul Rodgers, Simon Kirke), Mott The Hoople (Mick Ralphs) og King Crimson (Boz Burrell). Manageren var Peter Grant, som også hadde bidratt til Led Zeppelin store suksess. Bad Company var en av de store gruppene på 1970-tallet. Jan Eirik Finseth. Jan Eirik Finseth (født 31. august 1956) er en norsk offiser, viseadmiral og sjef for Forsvarsstaben. Jan Eirik Finseth kom fra sin stilling som sjef for Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) da han sommeren 2003 ble innsatt som generalinspektør for Sjøforsvaret. Jan Eirik Finseth fungerte som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) i 2007 og med midlertidig grad viseadmiral, for den perioden Jan Reksten hadde permisjon. Kontreadmiral Jan Eirik Finseth ble 27. juni 2008 utnevnt til viseadmiral i Sjøforsvaret og beordret til tjeneste i stillingen som sjef for Forsvarsstaben. Utmerkelser. Kongen utnevnte i 2010 Finseth til kommandør av St. Olavs Orden «for embetsfortjeneste.». Finseth er også tildelt Forsvarsmedaljen med laurbærgren, Forsvarsmedaljen med to stjerner, Vernedyktighetsmedaljen med tre stjerner og flere utenlandske ordener inkludert amerikanske Legion of Merit og den franske nasjonale fortjenstorden. Hemmeligheden. "Hemmeligheden" er en norsk stumfilm fra 1912, som regnes som tapt. Filmen var et drama hvor en ung dame fra en kystby blir kjent med en kunstmaler fra Paris. De starter et forhold, og hun får en datter. Den unge damen, Elise, blir fra seg, og på dampskipet hjem til Norge kaster hun barnet overbord. Når hun kommer hjem blir hun gift med løytnant Almeng. Det viser seg så at barnet hun kastet overbord ikke omkom, men ble funnet av et fiskerpar som adopterer barnet. En dag møter Elise og løytnanten fiskeren, og Elise bryter sammen og forteller sin mann historien om hva som hadde skjedd. Løytnanten tar først saken svært alvorlig, men da han ser hvor ulykkelig dette har gjort Elise, går han til fiskeren og henter sin hustrus datter, og lover å behandle henne som om det var hans eget barn. Hemoglobin. Hemoglobin (Hb) er et protein som finnes i store mengder i blodet og er en essensiell del av mekanismene som frakter oksygen med blodstrømmen i mennesket og andre vertebrater. Hemoglobinet binder oksygen sterkt i oksygenrike miljø, som i blodårene rundt lungene. I relativt oksygenfattige miljø frigis oksygenet til bruk i cellenes forbrenningssystem (Cellulær respirasjon). Hemoglobin finnes i store mengder i de røde blodlegemene, og er årsaken til blodets røde farge. Hemoglobinet trenger jern-ion for å binde oksygen. For lavt inntak av jern fører til at de røde blodlegemene får nedsatt evne til å transportere oksygen, og gir symptomer på jernmangel. Hemoglobin er også involvert i noen genetisk betingede sykdommer. Enkelte typer gassforgiftning oppstår fordi gasser som kullos og cyanid binder sterkere til hemoglobin enn oksygen, og slik hindrer oksygen i å bli fraktet med blodstrømmen. Introduksjon. Hemoglobin har vært gjenstand for utstrakt forskning helt siden 1800-tallet, og har bragt viktige lærdommer om både oksygen-bindene protein og proteiner generelt. Max Perutz og John Kendrew delte i 1962 Nobelprisen i kjemi for banebrytende arbeid med dette proteinet. Hemoglobinets rolle er å frakte oksygen til, og karbondioksid fra cellene i organismen, hvor cellenes respirasjon konsumerer oksygen og produserer karbondioksid. Hemoglobinets struktur er et klassisk eksempel på kompleks proteinstruktur, og involverer fire polypeptidkjeder med kofaktorer som heme-gruppe (prostetisk gruppe), og jern (metall). Mange av mekanismene som forklarer hvordan hemoglobinet fungerer er generelle mekanismer som går igjen i beskrivelsen av mange andre proteiner, og hemoglobinet benyttes ofte som illustrerende eksempel da dette er særlig grundig studert. Selv om eksemplene i denne teksten i stor grad tar utgangspunkt i pattedyr som puster med lunger, slik som mennesket, vil hemoglobinets rolle i organismer med gjeller for det meste være tilsvarende. Struktur og mekanisme. Hemoglobinet består av fire subenheter (polypeptidkjeder), hvorav to og to er like. Hver av subenhetene har en prostetisk gruppe kalt en heme-gruppe, og til hver av heme-gruppene er det bundet et jern-ion. Det er den jern-ladede heme-gruppen som binder til oksygenet, så et hemoglobin kan altså frakte inntil fire oksygen-molekyler. Binding av oksygen. Etterhvert som oksygen binder til de forskjellige subenhetene endres hemoglobinets affinitet for oksygen. Det vil si at bindingen til oksygen er sterk når alle subenhetene er bundet til oksygen, mens oksygenet slipper lettere når kun noen eller ingen av subenhetene bærer oksygen. Den andre viktige faktoren som avgjør om oksygen bindes til hemoglobin eller ikke, er konsentrasjonen av oksygen i miljøet. Siden hemoglobinet har mindre evne til å binde oksygen når det er tomt for oksygen, er det avhengig av høye oksygenkonsentrasjoner for å bli bundet til oksygen. Motsatt vil det holde på bundet oksygen til oksygenkonsentrasjonen i miljøet er blitt relativt lav. Slik vil hemoglobinet på sin vandring med blodstrømmen i stor grad forbli ubundet til det kommer til oksygenrike miljø som årene rundt lungene. Når det så fraktes fra oksygenrike omgivelser vil det holde på oksygenet til det kommer til oksygenfattige miljø som årene i oksygentrengende vev. Denne evnen til å tilpasse hvor lett proteinet binder oksygen avhengig av hvor i blodstrømmen det befinner seg er essensiell for at hemoglobinet skal kunne fungere som transportmolekyl. Andre oksygen-bindene proteiner som for eksempel myoglobin, som nyttiggjøres til å lagre oksygen i vev, har ikke denne evnen. Siden sannsynligheten for at en subenhet binder et oksygen henger sammen med sannsynligheten for at de andre subenhetene gjør tilsvarende binding, kalles dette for en kooperativ binding. Konformasjonsendring. Bakgrunnen for den kooperative bindingen beskrevet over, er at bindingen til oksygen forårsaker endringer i hvordan de forskjellige subenhetene er posisjonert i forhold til hverandre og sine heme-grupper. Hemoglobinet eksemplifiserer med dette at undersøkelser av proteinenes bevegelighet (dynamikk), og ikke bare struktur, er nødvendig for å forstå hvordan de fungerer. Modellen i figuren viser hvordan binding av oksygen fører til at proteinet antar en annen konformasjon. Det vil si at proteinets bestanddeler endrer posisjon i forhold til hverandre. Når oksygen bindes til jernionet på heme-gruppen endres jernets egenskaper tilstrekkelig til at dette også kan bindes til en aminosyre, et Histidin, på subenheten som heme-gruppen er festet til. Dette fører til at Histidin og heme-gruppen trekkes i mot hverandre, og bevegelsen forplanter seg langs subenheten ettersom Histidinet er en del av denne. Grovt sett kan man si at hemoglobinet, ved binding til oksygen, går i fra en ubundet konformasjon (deoxy-konformasjon) til en bundet konformasjon (oxy-konformasjon). Deoxy-konformasjonen har altså lavere affinitet for oksygen enn oxy-konformasjonen. Regulerende binding av andre molekyler. Hemoglobinet har imidlertid også andre mekanismer for å besørge at oksygen bindes og frigis på rett sted. Blant annet påvirkes hemoglobinets evne til å binde oksygen av et molekyl kalt BPG (2,3-bisfosforglyserat). BPG binder hemoglobinet på steder relativt langt unna der oksygen binder. Når binding til en del av proteinet påvirker bindingsegenskapene til en helt annen del av proteinet kalles det allosterisk binding. Dette er nok en generell mekanisme i proteiner som hemoglobinet gir en god illustrasjon på. Bindingen av BPG nyttiggjøres når et menneske eller annen organisme med hemoglobin i blodet introduseres for lavere oksygenkonsentrasjoner eller lavere oksygentrykk. Dette kan for eksempel skje ved opphold i høyfjell. I løpet av noen timer vil BPG-konsentrasjonen i blodet ha steget og vesentlig forbedre hemoglobinets evne til å frigjøre oksygen i vev. Det må understrekes at det også finnes flere andre molekyler og ioner som påvirker hemoglobinets affinitet for oksygen ved allosterisk binding. Transport av andre molekyler enn oksygen. Noen av de regulerende bindingene som hjelper hemoglobinet med å ha svakere affinitet for oksygen i oksygenfattige miljø involverer at karbondioksid fra miljøet bindes til hemoglobinet. Når hemoglobinet igjen når det oksygenrike miljøet nært lungene og binder oksygen vil karbondioksidet frigis. Karbondioksid forlater så organismen via åndedrettet. Slik fungerer hemoglobin også som et transportmolekyl for karbondioksid. Hemoglobinet forsyner altså cellenes forbrenningsystem med oksygen som trengs for å produsere energi, samtidig som det frakter karbondioksid, et avfallstoff fra den samme forbrenningen, ut av kroppen. Helse. Ettersom hemoglobin har en så sentral funksjon i organismen er det et særdeles interessant protein fra et medisinsk ståsted. I tillegg til at dysfunksjonelt protein er årsak til en del sykdommer har hemoglobin også funnet anvendelse til å diagnostisere sykdommer som det ikke nødvendigvis er årsak til. Dysfunksjonelt hemoglobin. Dysfunksjonelt hemoglobin har naturlig nok store konsekvenser for organismen. Som eksempler på vanlige sykdommer hos mennesker kan nevnes anemi eller blodmangel som kan ha sin årsak i at det produseres for lite hemoglobin eller at hemoglobinet forsynes med for lite jern. Forskjellige genetiske defeketer kan forårsake at hemoglobinet ikke fungerer optimalt og gir alvorlige og kroniske symptomer. Hemoglobin i diagnose. Glykosylert hemoglobin er hemoglobin med et glukosemolekyl som del av ringstrukturen. Når blodsukkeret er høyt, vil en større andel av nydannede hemoglobinmolekyler inneholde glukose. Dette gir grunnlaget for analysen HbA1c som også betegnes som «langtidsblodsukker», og er en vanlig test for diabetes-pasienter. Denne testen foretrekkes fremfor å måle blodsukkeret direkte, da blodsukker-nivået svinger veldig, og en pålitelig diagnose vil kreve mange prøver. Bindingen av glukose til hemoglobin er imidlertid irreversibel, og reflekterer blodsukkernivået på det tidspunktet det enkelte hemoglobin-komplekset ble syntetisert. Informasjon om hvor stor andel av hemoglobinmolekylene som er bundet til glukose gir slik et bilde av blodsukkeret over tid. Det er normalt dette tallet man får oppgitt ved HbA1c-måling, ikke gjennomsnittlig blodsukkerverdi. En oppgitt HbA1c på f. eks. 10 % tilsvarer et gjennomsnittlig blodsukker på 15 mmol/L Når hemoglobin brytes ned, dannes mindre molekyler som bilirubin og urobilinogen. Nedbrytningsproduktene gir blåfarge, gulfarge og grønnfarge som kan sees ved blødninger under huden, blåmerker. De danner den grønne fargen i gallen, den brune fargen i avføring og gulfargen i urin. Forgiftning. Gasser som kullos og cyanid-gasser binder hemoglobinet mange ganger sterkere enn oksygen. Inntak av slike gasser fører derfor til at oksygentransporten blir blokkert eller lite effektiv. Slik forgiftning virker hurtig og forårsaker bevisstløshet og hjertestans etter kort tid. Ved lavere konsentrasjoner vil pasienten oppleve slapphet, svimmelhet og kan oppleve det tung å puste. De Forældreløse. "De forældreløse" er en norsk stumfilm fra 1917. Filmen regnes som tapt. Filmen handler om et søskenpar som er arvinger til et stort gods. Onde mennesker prøver å få kloa i denne arven, men søsknene får mye hjelp, og klarer å avsløre de onde som får sin straff. Fri energi. I termodynamikken betyr "fri energi" mengden energi man kan få ut av et termisk system i form av mekanisk arbeid. Fri energi kan brukes om ulike termodynamiske potensialer, men oftest mener man "Helmholtz fri energi", som er fri energi i et system ved konstant temperatur og partikkeltall. Teori. Helmholtz fri energi formula_1 er definert som hvor "U" er indre energi, "T" er temperatur og S er entropi. Differensialet av "F" er gitt ved hvor "P" er trykk. Tilstandsligningene formulert med "F" er da Dvs. hvis "F" er kjent, kan man regne ut trykk, entropi og kjemisk potensial. I statistisk fysikk kan man regne ut fri energi fra den kanoniske partisjonsfunksjonen "Z" hvor "kB" er Boltzmanns konstant. Partisjonsfunksjonen er gitt fra de mikroskopiske egenskapene til systemet. Er disse kjent kan man dermed regne ut de makroskopiske tilstandsvariablene, slik som trykk, entropi, og kjemisk potensial. En Vinternat. "En vinternat" er en norsk stumfilm fra 1917. Den regnes som tapt. Handling. Wollert Berg finner et omstreiferpar som stjeler hos naboen. Berg blir mistenkt og dømt. Men detektiv Saksen gir seg ikke før de skyldige blir dømt. Alsou. Alsou som programleder i Eurovision Song Contest Alsou Ralifovna Abramova (russisk: "Алсу́ Рали́фовна Абрамова", tatarisk "Alsu Rälif qızı Abramova" - født 27. juni 1983 i Bugulma, Tatarstan), bedre kjent som Alsou, er en tatarisk vokalist som fremfører melodier på russisk, tatar-språket og engelsk. I Norge og Europa ble Alsou kjent da hun representerte Russland i Eurovision Song Contest 2000 med Andrew Lane og Brandon Barnes melodi "Solo" som endte på nest beste plassering. I 2009 var hun en av to programledere da ESC ble arrangert i Moskva. Alsou er datter av Ralif Safin som var visepresident i LUKoil, tidligere guvernør i Altai og medlem av Det russiske føderasjonsrådet. Hun spilte piano som barn og gjorde seg bemerket for sitt sangtalent allerede i tiårsalderen. I mars 2006 giftet Alsou seg med den russisk-jødiske musikeren Yan Abramov. Fanden i nøtten. "Fanden i nøtten" er en norsk animert stumfilm fra 1917. Tittelen er hentet fra folkeeventyret "Gutten og fanden". Unge hjerter. "Unge hjerter" er en norsk stumfilm fra 1917, som regnes som tapt. I følge fotograf Ottar Gladtvet, som beskriver innspillingen i sin selvbiografi, ble deler av filmen ble spilt inn utenfor Røros i påsken. Filmen hadde premiere på Palads-teateret 9. juni 1917. Et forlovet par opplever at begge, hver på sin kant, faller for noen andre. De tilstår dette for hverandre, engstelige for den andres reaksjon, men da det viser seg at begge er stilt likt, blir det nye forlovelser og glede. Snowy White. Snowy White (født 3. mars, 1948, som Terence Charles White i Barnstaple, Devon, England) er en bluesgitarist, mest kjent for å ha spilt med Thin Lizzy (permanent medlem fra 1979 til 1981) og Pink Floyd (som bakgrunnsgitarist; ble for første gang invitert til å spille med bandet i deres Animalsturnè gjennom Europa og Amerika i 1977). Han har i senere tid vært medlem av turnégruppa til Roger Waters. Himmelmekanikk. Himmelmekanikk eller celest mekanikk er feltet innen astronomien som går på å studere himmellegemenes bevegelse under påvirkning av tyngdekraft og andre krefter. Det er et felt som har fått særlig betydning i forbindelse med utskytning av kunstige satellitter og romsonder og styringen av disse. Historikk. Himmelmekanikken ble dannet med Isaac Newtons gravitasjonsteori da himmellegemenes bevegelse for første gang fikk en reell forklaring. Himmelmekanikken har imidlertid en lang historie med tidligere forsøk på å identifisere og forutsi himmellegemenes posisjoner så nøyaktig som mulig. Dette arbeidet lyktes til et visst punkt, selv om datidens astronomer ikke forstod hvorfor planetene beveget seg som de gjorde. Isaac Newton brukte kunnskap fra sine forgjengere, fra antikkens Ptolemaios til renessansens Kopernikus og Tycho Brahe til Johannes Kepler og Galileo Galilei. Navnet celest mekanikk ble brukt av Pierre-Simon Laplace hundre år etter Isaac Newton. Problemstilling. Problemstillingen innen himmelmekanikk er å beskrive og forutsi bevegelsen til en samling himmellegemer som påvirker hverandre hovedsakelig gjennom sin innbyrdes gravitasjon. Tradisjonelt har himmelmekanikken blitt brukt for å forutsi planeters, måners, kometers og asteroiders bevegelse i solsystemet. Himmelmekanikk kan også brukes utenfor solsystemet for å beskrive bevegelsene i en dobbeltstjerne, en stjernehop eller til og med en hel galakse. En mer moderne tilnærming av himmelmekanikken er innen astrodynamikken hvor man beregner baner for menneskeskapte satellitter og romsonder. Noen ganger må man i himmelmekanikken også ta hensyn til andre krefter enn bare gravitasjonen. Hos kjernen i en komet forkommer ofte utblåsninger når kometen nærmer seg solen og varmes opp; disse utblåsningene gir en reaksjonseffekt på kometkjernen som målbart påvirker kometens posisjon. Og en jordsatellitt i lav høyde utsettes for luftmotstand fra den svært tynne, men fremdeles nærværende, jordatmosfæren i sattellittbanen. Innenfor solsystemet er det nesten alltid tilstrekkelig å bruke Newtons mekaniske lover for å forutsi planetposisjonene. Kun om man etterstreber svært høy nøyaktighet må man gjøre små korreksjoner basert på den generelle relativitetsteorien, og det trengs egentlig bare for de indre planetene. Utenfor solsystemet kan relativitetsteorien spille en større rolle, fremfor alt når svært massive objekter ligger i bane svært nær hverandre, for eksempel hos en dobbel pulsar. Analytiske metoder. Med symbolsk matematikk kan man finne en løsning i det minste på enklere problemer i himmelmekanikken. Det eneste problemet innen himmelmekanikken hvor man har funnet en eksakt analytisk løsning, som også er praktisk gjennomførbar, er tolegemeproblemet. For alle andre situasjoner må man benytte tilnærmede løsninger, enten i form av uendelige matematiske rekker som man avkorter på et egnet sted, eller så bruker man numeriske metoder. Et faktum som forenkler de himmelmekaniske beregningene en god del er at et himmellegeme som enten er helt kuleformet eller som befinner seg på i en tilstrekkelig stor avstand, gir opphav til samme gravitasjon som om hele legemets masse hadde vært konsentrert i et punkt i legemets sentrum. Bare om himmellegemet ligger nære og om dets form avviker fra kulens form, må man ta hensyn til himmellegemets form ved beregningene. Tolegemeproblemet. Tolegemeproblemet er det enkleste himmelmekaniske problemet; to punktformede masser påvirker hverandre gjennom sin innbyrdes gravitasjon i henhold til Newtons gravitasjonslov, men ikke av noen andre krefter. Hvordan beveger disse massene seg? Problemet ble løst analytisk allerede av Isaac Newton, som viste at de to legemene beveger seg rundt sitt felles tyngdepunkt langs en bane som har formen som et kjeglesnitt, det vil si en sirkel, en ellipse, en parabel eller en hyperbel. For enkelhetens skyld bruker man oftest å betrakte det letteste legemets bevegelse relativt til det tyngste legemets. Om banen er en sirkel eller en ellipse er bevegelsen periodisk, og de to legemene gjentar sine innbyrdes posisjoner med jevne mellomrom. Lengden på dette intervallet kalles omløpstid. Banebevegelsen følger også Keplers lover. Er banen en parabel eller hyperbel er bevegelsen ikke periodisk: begge legemene nærmer seg hverandre, passerer nærmest hverandre en gang og farer deretter fra hverandre for så å aldri komme i nærheten av hverandre igjen. "Baneelement" - figuren viser de fire baneelementene "Baneplanknutens lengdegrad" formula_1, "Inklinasjonen" formula_2, "Periheliets argument" formula_3 og "Sann anomali" formula_4 Baneelementene. De tradisjonelle Keplerske baneelementene er seks stykker. Nikotin. Nikotin er et fargeløst stoff i væskeform. Det er en giftig alkaloid som man kan finne i tobakksplanter. Nikotin er best kjent gjennom bruken av det i tobakk. Bakgrunn. Navnet nikotin kommer av tobakksplanten "Nicotiana tabacum", som igjen har fått sitt navn etter Jean Nicot, en fransk ambassadør som sendte tobakk og tobakksfrø fra Portugal til Paris i 1550, og anbefalte det som legemiddel. Nikotin ble første gang raffinert fra tobakksplanten i 1828 av det tyske kjemikerfirmaet "Posselt & Reiman", og det ble første gang syntetisert av A. Pictet og Crepieux i 1893. Nikotin er en effektiv insektdreper, og har konserverende virkning. I 1976 fant man rester av pollen og fragmenter av blader fra tobakksplanten i magehulen hos mumien av farao Ramses II. Dette syntes å bevise en mye tidligere kontakt med Amerika enn man hadde kjent til, men museumskonservatorer oppdaget tidlig tobakkens konserverende virkning, og tok i bruk nikotinoppløsninger og oppsmuldrete tobakksblader i sin kamp mot møll og biller. Ramses-mumien ble delvis pakket ut i Kairo i 1886, og tobakksfunnene skyldes trolig forsøk på konservering som ble foretatt da. Spor av kokain og cannabis som i tillegg ble funnet i ni mumier oppbevart i München museum, kan forklares på samme måte. Effekt. Nikotin-molekylet har samme størrelse og form som acetylkolin, og påvirker samme reseptorer i hjernen. Nikotin frigjør blant annet adrenalin, som gir en svakt 'spent' virkning på brukeren. Nikotin frigjør også dopamin, som gir en euforisk følelse og er grunnen til at nikotin er avhengighetsskapende. Dopamin er hjernens naturlige måte å lære hva som er viktig(å spise, overkomme utfordringer, sex, overlevelse osv). Ved nikotin-inntak lærer derfor hjernen seg at nikotin er viktig/nyttig. Ikke alle forskere mener det samme som står ovenfor. Her er en side fra andre forskere som mener at nikotin i seg selv ikke er veldig skadelig eller avhengighetsskapende. http://www.news-medical.net/health/Nicotine-Effects-(Norwegian).aspx Mange som fortsatt ønsker nikotin, men ikke de rundt 40 andre kreftfremkallende stoffene som finnes i en sigarett, benytter seg i dag av noe som kalles en elektronisk sigarett/ e-cigarette. Bivirkninger. Nikotin har flere skadelige effekter på mennesket. De små arteriolene regulerer blodgjennomstrømning i mange vev. Nikotin trekker sammen muskulaturen i blodåreveggen og reduserer blodgjennomstrømningen og øker blodtrykket i arteriene og gir hypertensjon og økt puls. Leggsår har oftest sammenheng med slik redusert blodsirkulasjon. Fortsatt røyking etter oppståtte leggsår resulterer i amputasjon av benet i en betydelig del av tilfellene. Nikotin øker produksjonen av saltsyre i magesekken og kan forverre magesår og spiserørsbetennelse. Nikotin har vist seg å forbedre hukommelse og evnen til å utføre kompliserte oppgaver både i normalsituasjon og under stress. Et forskerteam ved King's College i London mener nikotin kan hjelpe hukommelsen og konsentrasjonen hos mennesker, samt forsinke demens og Alzheimers sykdom. Gift. Gift er en substans som i en viss konsentrasjon er skadelig eller dødelig for levende organismer. Dette skjer ved at den forstyrrer, stopper eller ødelegger muligheten til å utføre en livsviktig prosess i organismen. I biologisk forstand menes stoffer som gjennom sin kjemiske natur endrer livsvilkårene for cellene, slik at disse helt eller delvis slutter å fungere. Gift skal merkes med faresymbol. Giftigheten uttrykkes dels i form av LD50 og dels i form av TD50. Giftstoffer som kan oppstå under gitte omstendigheter i naturen kalles toksiner. Enkelte bakterier, planter, sopper og dyr, kan bruke toksiner til å forsvare seg eller som angrepsmiddel for å skaffe seg mat. Gift opptrer innen enkelte kjemiske industribedrifter, som forurensning fra industri, i maling og lakk, i enkelte husholdningsprodukter hos enkelte dyr m. m. Gift kan brukes til bekjempelse av skadedyr eller ugress, kjemisk krigføring, henrettelse av dødsdømte fanger eller som medisin. Gift er brukt ved attentat, mord, selvmord og henrettelse. Giftstoffet kan da spises, drikkes (Sokrates), inhaleres (gasskammer), eller injiseres (giftsprøyte). Gift og motgift. Mange giftstoffer har også en motgift. Det vil si et stoff, som reagerer med giften, har motsatt virkning eller hjelper prosessen giften forstyrrer. Denne kunnskapen har vi fått, ved forståelsen av hvordan enkelte stoffer virker. Eller noen ganger har vi også funnet det ut ved en ren tilfeldighet. Giftutslipp i Norge. De siste årene har det foregått en rekke med giftutslipp i Norge. Mest kjent er uhell ved industribedrifter der gift er tilført vassdrag, men det har også vært saker der bedrifter bevisst har forsøkt å kvitte seg med giftig avfall som over tid har forurenset miljøet. Aktuelt nylig er yrkesskade som følge av kontakt med kjemilalier spesielt innenfor oljevirksomheten. Yrkesskade fra giftige kjemikalier. Medisinsk og biokjemisk kunnskap medfører økende forståelse for helseskader. Miljøorganisasjoner. Miljøorganisasjonen Bellona har stått sentralt i arbeidet med å avdekke miljøkriminalitet i Norge. Etterhvert har andre Norske miljøorganisasjoner som Norges Naturvernforbund og Fremtiden i våre hender kommet med i denne debatten. Hamar Sykehus. a> er plassert på veien i nedre høyre billedkant. Hamar sykehus er en del av Sykehuset Innlandet HF og er hovedsykehus for 84 547 (2003) mennesker i helseregionen Hamar (Hamar, Stange, Løten og Ringsaker). Sykehuset ligger sentralt til i Hamar sentrum og det har i de senere årene vært behov for modernisering, noe som har ført til debatt om bygging av et nytt sykehus. Helseminister Sylvia Brustad hevdet den 3. januar 2007 at et nytt sykehus skulle komme til Hamar. Behandlingstilbud. "Ved avdeling Sanderud" Humus. Humus har en karakteristisk mørk farge og kan sees i den øverste delen av en jordprofil. Humus (Latinsk – «jord») er organisk materiale som gir jorda den mørke fargen. Humus er kompliserte organiske molekyler og forbindelser (kolloider eller partikler) som dannes når organisk materiale (plante- og dyrerester) brytes ned i jorden. Humuspartiklene er svært stabile molekyler som sjelden brytes videre ned hvis miljøet der de finnes ikke endres. Humuspartikler kan ha en halveringstid på flere tusen år. Humus spiller en sentral rolle i oppbygningen av jordstruktur og har stor betydning for å gjøre jorden egnet for plantevekst. Elektriske ladninger på humuskolloidet binder leirekolloidene sammen og er viktig for å danne en stabil grynstruktur i jorda. Humus kan også binde negativt ladede ioner (plantenæringsstoffer som nitrat) i jorda som ellers ville være utsatt for utvasking. Humus kan absorbere vann tilsvarende 80-90 % av sin egen vekt og betyr mye for å hindre uttørring på tørkesvak jord. Humus finnes i større eller mindre grad i de fleste vannkilder, og vil gi vannet en farvetone, fra svakt gulaktig til helt brun. Humus i vannet vil lett kunne ses på en hvit bakgrunn, som i en plastbøtte eller i et badekar. Humus setter en svak smak av jord på vannet, men er helt ufarlig å drikke. Bishopdale. Bishopdale er en sidedal til Wensleydale i North Yorkshire i England. Området er et verdslig sogn i distriktet Richmondshire. Dalen tilhører nasjonalparken Yorkshire Dales. Bishopdale Beck renner gjennom dalen. Nidderdale. Nidderdale er en dal i North Yorkshire i England. Den tilhører Yorkshire Dales, men ligger utenfor nasjonalparkområdet. Nidderdale er erklært som et "Area of Outstanding Natural Beauty". Dalen har navn etter elven Nidd, som renner gjennom den før den vender østover og renner inn i elven Ure. Rune Christiansen. Rune Christiansen (født 10. april 1963 i Bergen) er en norsk lyriker og romanforfatter. I 2011 overtok han det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark etter at Eldrid Lunden gikk av for aldersgrensen. Rune Christiansen debuterte som dikter i 1986. Siden da har han skrevet ni diktsamlinger og sju romaner. Han har også gjendiktet poetene Alain Bosquet, Eugenio Montale, Frank Kuppner og Edmond Jabès. Erik Eiegod. Erik Eiegod (født ca. 1055, død 10. juli 1103) var Danmarks konge i tidsrommet 1095–1103, knappe 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk sin halvbror Knut Sveinsson helgenkåret som Knut den hellige. Erik Eiegod var den fjerde av Svein Estridssons sønner som oppnådde å bli konge av Danmark. Hans mor var Gunhild Sveinsdatter og han giftet seg selv med Bodil Thrugotsdatter. Erik ble født i byen Slangerup i nordlige Sjælland. Erik Eiegod sto ved sin halvbror Knuts side da denne ble drept i Odense, men i opprøret mot kong Knut ble han selv spart og han måtte dra i eksil. Han ble valgt til konge i 1095 etter broren Olav Hungers død. Krig med venderne. I begynnelsen av sin regjeringstid hadde han nok å gjøre med å bekjempe venderne i nordlige Tyskland. Venderne ble trengt av tyskerne som på denne tiden var i ferd med å bosette seg i den østlige delen av Tyskland. Venderne begynte atter å dra på plyndringstokt i den sørlige delen av Danmark. Det lyktes Erik å erobre vendernes viktigste base, Rügen, og han innsatte deretter sin søstersønn Henrik som vendernes fyrste. Erkebispedømme. Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers innsats med å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen, og i 1103 lyktes det ham med pavens velsignelse å opprette et selvstendig danske bispesete i Lund. Asser eller Ascer, som broren Olov Hunger hadde utnevnt som biskop i Lund, ble den første erkebiskopen i Norden. Ved samme anledning klarte kong Erik å få broren Knut til å bli helgenkåret som Knut den hellige. Til Det hellige land. Erik besluttet i 1103 å dra på pilegrimsferd til Jerusalem, ettersom byen i 1099 under det første korstoget var blitt gjenerobret fra muslimenes okkupasjon. Erik reiste med et stort følge over Novgorod i Russland og han besøker keiseren av det bysantinske riket i Konstantinopel. Han nådde derimot aldri fram til Jerusalem og døde isteden på Kypros, vissnok ved Paphos hvor han blir begravd. Hans dronning Bodil som var med på reisen fortseatte til Det hellige land hvor hun vissnok dør av sykdom på Oljeberget. Middelalderkronikører som Saxo Grammaticus og myter har portrettert Erik Eiegod som en sterk person som ble godt likt av folk flest, en høylydt mann som likte store selskaper, og selv om han var en tilhenger av en sterk kongemakt i samvirke med kirken opptrådte han diplomatisk med bøndene og unngikk konflikter. Tilnavnet Ejegod er antagelig en forvanskning av en eldre form, "egod" fra norrønt ægóðr, «eviggod» eller «den alltid gode», med samme forstavelse som "emune". Barn. De etterlot seg sønnene Knud Lavard og Harald Kesja, og hvor den første er den eldste, en ridderlig og populær dansk prins. Den 7. januar 1131 ble Knud Lavard myrdet av sin fetter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en sannsynlig konkurrent til tronen. Knud Lavards død skjer kun dager før hans sønn Valdemar ble født og som likevel ble danske konge fra 1157 til 1182. Hippias. Hippias var en athensk tyrann som ble fordrevet i 510 f.Kr., som banet veien for Kleisthenes' innføring av demokrati i Athen i 508 f.Kr. Han etterfulgte sin far, tyrannen Peisistratos i 527 og introduserte i 525 en ny myntenhet i Athen. Hans bror Hipparkhos som kan ha hersket sammen med ham, ble myrdet av Harmodios og Aristogeiton i 514 f.Kr. Førstenevnte døde under mordet, og den sistnevnte ble henrettet av Hippias. Etter dette ble Hippias en bitter og nådeløs hersker, og i 508 bestemte athenerne seg for å kalle familien alkmaionidene tilbake som hadde blitt sendt i eksil av Peisistratos. Alkmaeonidaene satte i gang byggingen av et nytt tempel ved Delfi og bestakk så orakelet til å beordre spartanerne til å hjelpe dem med å fjerne Hippias. En spartansk styrke under Ankimolios ble sendt for å hjelpe, men Hippias og hans familie, peisistratidene, allierte seg med Kineas fra Thessalia og spartanerne og alkmaeonidaene ble først beseiret. Et nytt forsøk, ledet av Kleomenes I av Sparta, lyktes i å gå inn i Athen og fanget Hippias i en felle på Akropolis. De tok også barna hans som gisler, og Hippias ble tvunget til å forlate Athen for å få dem trygt tilbake. Spartanerne tenkte senere at et fritt, demokratisk Athen ville bli farlig for spartansk makt og forsøkte å gjeninnsette tyrannen. Hippias hadde flyktet til Persia, og perserne truet med å angripe Athen dersom de ikke aksepterte Hippias. Men athenerne foretrakk å forbli demokratisk til tross for trusselen fra Persia. Kort tid etter dette, begynte det joniske opprøret. Det ble slått ned i 494 f.Kr., men Dareios I av Persia var bestemt på å straffe Athen for deres rolle i opprøret. I 490 f.Kr. ledet Hippias som fremdeles var i persernes tjeneste, Dareios til Marathon. Ifølge Herodot, hadde Hippias en drøm om at perserne ville bli beseiret, og de ble beseiret i slaget ved Maraton selv om mange historiske tekster hevder at Hippias så jærtegn for seier for begge sider. Industrial Light & Magic. Industrial Light & Magic er et filmselskap som har spesialisert seg på visuelle effekter innen film, og ble grunnlagt av George Lucas i forbindelse med den første Star Wars-filmen. Senere har selskapet laget effektene til resten av de seks Star Wars-filmene i tillegg til en rekke andre filmer. Monza. Monza er en by i den italienske regionen Lombardia. 122 263 innbyggere (2004). Her ligger racerbanen Autodromo Nazionale di Monza, hvor Italia Grand Prix arrangeres. Tydal Skytterlag. Tydal skytterlag ble stiftet i 1905 under navnet «Grensevagten», året etter ble så navnet endret til Tydal skytterlag. Lagets første bane lå på Velneset på Aune, etter det ble banen flyttet til Heknåsfloen ved Østby der det ble bygd 300m. 400m. og 600m. bane. Etter denne ble det flyttet til Felmannmyra ved Kirkvold før banen ble flyttet til Storfloen på Aune, før den igjen ble flyttet dit den ligger i dag i 1949. I 1951 kjøpte laget 2 tyskerbrakker på Melhus som dannet grunnlaget for dagens skytterhus. I 1956 ble det påbegynt utvidelse av banen i forbindelse at HV-12 kom inn som leietaker av banen til trening, dette ble sluttført i 1958. I perioden 1974 til 1977 ble det gjort omfattende arbeider på banen med ny 300m. bane til 14 skyttere og ny 100m. bane til 12 skyttere. I 1986–87 ble det bygd lerduebane og løpende elg. I 2001–02 ble det bygd ny 200m med 10 elektroniske skiver. Det ble også satt opp 2 elektroniske skiver på 100m. Videre ble 100 m banen banen utbygd og utvidet til 8 elektroniske skiver i 2004. I 2007 ble det bestilt 3 15m innendørskiver til innendørsbanen på kløfta. Alle skiver som skytterlaget eier er kjøpt av Megalink. Lagets skyttere har mange gode resultater å vise til gjennom tidene, her kan nevnes Erik Østbyhaug som har flere samlags- og landsdelskretsmesterskap, samt samlagsmester på Landsskytterstevnet i 1994. Arvid Berggård har en rekke titler å vise til, den største kom på Landsskytterstevnet i 2002 der han ble norsk mester på baneskytingen i klasse V65. Riksdaler. Riksdaler var en svensk myntenhet. I Danmark-Norge het mynten tilsvarende rigsdaler, den norske betegnelsen på daler, delt i 96 skilling. Rigsdaleren dannet grunnlaget for landets myntsystem fra 1500-tallet til 1813. Den ble vanligvis ikke utgitt som egen mynt. Mynten veide ca 25 g; sølvinnholdet var nær konstant i hele perioden. Speciedaleren var hovedmynten i myntsystemet. Kronemynten var en mellomstor sølvmynt verdt 2/3 speciedaler (1 riksdaler/4 mark) All småmynt ble betegnet som kurantmynt. Kronemynt ble innført i 1618. 1 krone = 1 1/2 riksdaler species = 126 skilling. I 1625 ble kronen redusert, og tilsvarte da 1 1/3 riksdaler species. Kronebetegnelsen gikk da over på halvkronen, også kalt slettdaler. Kurantdaleren ble tatt i bruk som regneenhet i 1695. 1 riksdaler kurant var lik en sum i småmynt med pålydende verdi lik det offisielle fastsatte antall skilling i en specidaler. Verdiforholdet mellom species og kurant vekslet derfor. 1813 - 1816: Riksbankdaler. Da Riksbanken ble opprettet i 1813 ble det innført en ny pengeenhet, riksbankdaler (Rbdlr.). Dens verdi ble satt til 1/2 specidaler, men kursen for riksbankdaleren sank hurtig. 1816 - 1857: Specidaler, ort og skilling. Norges Bank ble opprettet i 1816, og fra samme år gjaldt et nytt myntsystem: 1 specidaler = 5 ort = 120 skilling. Ved overgangen til kronemynt i 1875 ble 1 specidaler satt til 4 kroner. Fra 1875: Kroner og øre. I oktober 1875 sluttet Norge seg til den skandinaviske myntunion. Myntenheten ble 1 krone = 100 øre. 1537: 1 riksdaler = 3 mark = 48 skilling 1582: 1 riksdaler = 4 mark = 64 skilling 1602: 1 riksdaler = 4 mark = 66 skilling 1609: 1 riksdaler = 4 mark = 68 skilling 1610: 1 riksdaler = 4 mark = 74 skilling 1616: 1 riksdaler = 4 mark = 80 skilling 1618: 1 riksdaler = 84 skilling 1624: 1 riksdaler = 100 skilling 1625: 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling Lunar Strain. "Lunar Strain" er debutalbumet til det svenske death metal bandet In Flames. Det ble gitt ut i 1994, og ble i 1999 gitt i Japan. Den japanske utgivelsen inneholdt da alle sporene fra EP-en "Subterranean", ble utgitt under tittelen "Lunar Strain & Subterranean". Vokalisten fra Dark Tranquillity, Mikael Stanne, var vokalist på dette albumet. I 2005 ble albumt igjen utgitt, denne gangen med bonusspor. Plateselskapene var Regain Records og Candlelight USA. Bonussporene kommer fra In Flames' promo fra 1993. Vera Komissar. Vera Komissar (født 2. august 1935) er en norsk sakprosaforfatter. Komissar er aktiv i Det Mosaiske Trossamfund i Trondheim, som forfatter om jødiske forhold og som leserbrevskribent. Hun er kanskje mest kjent for boken "På Tross av alt" (1995), som skildrer hennes ektemann Julius Paltiels opplevelser under andre verdenskrig. Ifølge Communicatio Forlag vokste Vera Komissar opp i en jødisk familie i København som i 1943 måtte flykte til Sverige for å unngå arrestasjon. Siden 1955 har hun bodd i Trondheim. Jean-Baptiste-Siméon Chardin. Jean-Baptiste-Siméon Chardin (født 2. november 1699 i Rue de Seine i Paris, Frankrike, død 6. desember 1779) var en fransk maler. Han regnes som en av de viktigste kunstnerne fra slutten av rokokko-perioden. Han ble hyllet av sine samtidige, særlig Diderot; som mester i nature morte. Selv biografer fra hans egen tid fant ham vanskelig å beskrive. Han blir av mange regnet som den største av det attende hundreårets franske malere. Han brøt med rokokko-stilens maleri og dyrket det enkle både i interiørbilder og stilleben. Han ble født, levde og døde i Paris. Hans bilder er for det meste sjangerscener fra fransk hverdagsliv på 1700-tallet, fremstilt i en enkel og realistisk stil som inspirerte senere franske kunstnere som Gustave Courbet og Édouard Manet. Hans bilder blir opplevd som livaktige og usentimentale gjengivelser av virkelighet - inklusive å fremstille uskylden i et barn. Chardin ble født mot begynnelsen av 1700-tallet, da moderne kunstkritikk ble utviklet. Han stilte ut regelmessig og ble ofte nevnt i pressen, og ble i stor utstrekning omtalt av en av de fremste litterære skikkelsene fra denne perioden, Denis Diderot (1713–1784), en venn og samler av hans verker. Intet av Diderots nedtegnelser ble utgitt før det følgende århundre. Chardin oppnådde tidlig berømmelse og suksess, kanskje takket være den omfattende distribusjonen av hans verker i form av trykk og etsninger. Tid som elev. Jean Siméon Chardin ble født i Rue de Seine i Paris, og vokste opp i en spissborgerlig familie av håndverkere. Hans far var møbelsnekker, som, ifølge Cochin, «var blitt kjent for å lage fremragende biljardbord». Hans gudfar og gudmor var også møbelsnekkere. Jean Chardin håpet naturligvis at sønnen skulle følge familietradisjonen. Da sønnen var uvillig, aksepterte faren hans ønske om å bli maler. Hans far satt ham i lære hos Pierre-Jacques Cazes, en historiemaler som ikke hadde kapital til å betale for modeller. Han pleide å spørre sine elever om å kopiere sine egne malerier. Han var sønn av en kunstsnekker (ebenist). Faren lot ham gå i lære hos en etablert kunstner som brukte kopiering av gamle kopperstikk som eneste undervisningsmetode. Etter en tid fikk han litt hjelp med fargeblanding av en maler. Stort sett lærte han seg malekunsten uten hjelp av annet enn hva han kunne se på museer og andre steder. Som selvlært ble han lite opptatt av de tidligere kunsthistoriske forhold som akademiene underviste om. Han ble etterhvert oppfordret til å stille ut noen av sine stillebener i en «unge kunstnere-utstilling» der de vakte såpass oppmerksomhet at han ble tilbudt å stille dem i «Grand Salon» som var den tids hovedforum for etablert kunst. (En av juryen hadde sett bildene og misforsto, han trodde de var flamske eller nederlandske). Han fikk etterhvert støtte fra den franske adelen, inklusive Ludvig XV, tross at motivene var svært borgerlige og enkle. Han ble medlem av det franske akademiet i 1728. I dag har alle de store museene i verden verker av ham. Mange har plass i Louvre. Bildene ble kopiert og trykket opp i store opplag, som ble populære også blant småborgerskapet. Mange av arbeidene hans er pasteller, som han var svært dyktig med. "Gutt med snurrebass", ca. 1735, oljemaleri. Eksterne lenker. "Stilleben med flaske og frukt", ca. 1750 (legg merke til de naturtro refleksene i blanke flater). Subterranean. "Subterranean" er en EP fra det svenske melodiøs death metal bandet In Flames. Den ble gitt ut i 1995, og er det eneste utgivelsen fra bandet hvor Henke Forss er vokalist. Notat. Sangen «Dead Eternity» kan også bli funnet på albumet "The Jester Race", med Anders Fridén som vokalist. Sangen «The Inborn Lifeless» finnes også på "The Jester Race", hvor den heter «Dead God in Me». Sangen har der en litt forlenget avslutning. Ulven leir. Ulven leir (også kjent som Ulven eksersisplass) ligger i Os kommune i Hordaland og har fire kaserner. Ulven har sitt navn etter gården som opprinnelig lå der, og stedet ble på slutten av 1870-årene øvingsplass for Hordaland Infanteriregiment nr. 9 (IR 9). Leiren var fra starten av beregnet på å være vertskap for avdelinger opp til bataljons størrelse. Under andre verdenskrig anvendte tyskerne Ulven som fangeleir. En rekke kontingenter tilhørende Tysklandsbrigaden ble satt opp og utdannet her i perioden 1947–1952. Med opprettelsen av Brigaden på Vestlandet i 1980-årene ble øvingsvirksomheten på Ulven trappet kraftig opp. Frem til 1993 var Ulven utgangspunkt for årlige bataljonsøvelser (med unntak av 1992, da det var landsskytterstevnet på Ulven). Etter hærens omorganisering i 1994 var det Bergenhus Regiment, den reduserte etterfølgeren til IR 9, som holdt hus i leiren. Ved regiments nedleggelse 30. september 2002 overtok deretter Haakonsvern Orlogsstasjon driftsansvaret for Ulven leir. Dette innebærer at Ulvens leirkommandant, befal og vernepliktige idag tilhører Sjøforsvaret. Ulven leir er hovedøvingsplassen for Bergenhus Heimevernsdistrikt 09, og benyttes ellers av personell fra Haakonsvern, Sjøkrigsskolen og Marinejegerkommandoen. Ulven har idag en rekke skytefelt for våpen opp til 84 mm størrelse. For våpen som bombekastere og TOW må imidlertid Mjølfjell skyte- og øvingsfelt brukes. Det vil i tiden fremover finne sted en del militære oppgraderinger og nyinvesteringer innenfor leirområdet. The Jester Race. "The Jester Race" er det andre albumet fra det melodiøse death metal-bandet In Flames. Det ble utgitt i 1996, og blir sett på som et av de albumene som har satt mest preg på sjangeren. Dette var det første albumet hvor Anders Fridén var vokalist. Temaet som går gjennom hele albumet er menneskets svakhet, feil og arroganse. Murverk. Med murverk menes normalt en bygningskonstruksjon som er bygget opp av individuelle murstein lagt i mørtel. Murstein kan være naturlig forekommende eller tilhogd naturstein, kunstig fremstilt tegl av brent eller soltørket leire, eller støpte blokker av betong, slagg, glass og andre meterialer. Murverk har også vært laget med kubber eller plankebiter av trevirke. Byggemateriale for mur. Mørtel kan bestå av leire, eventuelt blandet med sand eller fibermaterialer av forskjellig slag. Leire har liten evne til å binde steinene sammen, men sikrer stabilt anlegg og tette fuger mellom dem. Gjennom historisk tid har mørtel av kalk og sand vært det vanligste, av og til med tilsetning av andre bestanddeler for å oppnå spesielle egenskaper. Kalkmørtel har relativt god sammenbindende evne og er samtidig forholdsvis elastisk, men herder langsomt. Tidlig på 1800-tallet kom sement (Portland-sement) i bruk som bindemiddel i mørtel. Sement herder raskt og gir fastere mørtel med kraftigere vedheft, men er uelastisk og tåler ikke bevegelser i murverket. Sement ble tidligere mye brukt som tilsetning til kalkmørtel for å kombinere de beste egenskapene ved begge bindemidler. I etterkrigstiden har ren sementmørtel vært dominerende, men ofte med forskjellige tilsetninger. Til muring av peiser ble tidligere brukt en mørtel av "vannglass" (natriumsilikat, SiO2*Na2O) og sand. Tørrmur er murverk uten mørtel, med stein som er «løst» stablet på og inntil hverandre, hvor bare friksjon og tyngdekraft holder muren sammen. Stein til muring kan være ubearbeidet naturstein, eller stein som er bearbeidet ved kløyving, hogging eller saging. Stein med naturlig «kløyv» blir ofte foretrukket, fordi den gir parallelle flater som letter murerarbeidet. Skifer er derfor mye brukt. Mange bergarter kan brukes i murverk, noen av de tradisjonelt mest brukte er marmor eller annen kalkstein, travertin og granitt. Tegl har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til muring. Tegl er kunstig stein i standardformate, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver. Teglmuren ble pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser. I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. I flere hundre år ble det ikke produsert tegl i Norge, men fra midten av 1700-årene kom flere teglverk i drift. Innføring av "murtvang" i byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon. Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere. I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det norske standardformatet på tegl dette systemet. Lengden varierte rundt 23 cm, bredden rundt 11 cm, og høyden rundt 4,5 cm. Til oppmuringen av Slottet fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, ca. 6,5 cm. Dette ble etterhvert standardformatet for tegl her i landet. Byggeteknikk for mur. Forband er mønsteret som følges under oppmuring. All muring, også av urelgelmessig naturstein, må skje i forband for å bli tilstrekkelig solid. Hver skiftegang (hvert lag) av stein må legges forskjøvet, slik at det ikke blir sammenhengende vertikale fuger. Systematiske typer av forband er særlig aktuelle når det mures med stein i standard format, som f.eks. med tegl. I teglmur blir alle skifteganger jevnhøye og vannrette. Utseendet avhenger av forbandet i kombinasjon med murtykkelsen. Minste tykkelse er "halvsteins mur", hvor all stein ligger med langsiden ut. Til bærende murverk brukes helst tykkere murverk av "helstein" (1/1-steins) eller mer. Det vil si at noen steiner også må ligge som "bindere" med kortsiden ut og langsiden på tvers av murretningen. Mange forskjellige typer av forband med spesielle navn har vært brukt gjennom tidene. I eldre norsk murverk av tegl ble nesten utelukkende brukt "kryssforband", hvor annethvert skift består bare av stein med langsiden ut ("løpere") og annethvert med kortsiden ut ("kopper"). Mønsteret i murflaten var det samme, uansett murtykkelsen. Black-Ash Inheritance. "Black-Ash Inheritance" er en EP av In Flames som ble utgitt i 1997. Senere ble EP-en utgitt sammen med "The Jester Race". Sporet «Gyroscope» ble også gitt ut senere på albumet "Whoracle", og «Behind Space» var også på deres første album, "Lunar Strain". Frihetsgrad. Statistikk. For å finne antall frihetsgrader ved en hypotesetesting brukes følgende formel: (antall rader – 1) multiplisert med (antall kolonner – 1) Frihetsgrad (degrees of freedom, ofte forkortet som df) er antallet avvik fra snittet, som kan variere fritt (antallet skårer som kan variere i verdi). Dette er en mindre enn det totale antallet skårer - den siste verdien ligger fast, ettersom det sammenlagte gjennomsnittlige avviket skal være null. Eksempel: df= "N-1" "Frihetsgrader" er navnet på parameteren som inngår i en chi-kvadrat fordelingsfunksjon. Matematikk generelt. Beskriver antall dimensjoner som behøves for å angi en posisjon på et legeme. F.eks. har en kule tre frihetsgrader, en sirkelflate har to frihetsgrader, en linje har én frihetsgrad, et punkt null osv. Mekanikk. Innen mekanikk beskriver frihetsgrader hvordan et legeme kan forflyttes og orienteres i rommet. Dette kan brukes til å beskrive hvordan legemer forholdes til hverandre. I tredimensjonalt rom har et stivt legeme seks frihetsgrader, ettersom det kan forflyttes i tre retninger og roteres i tre retninger. Hvis to legemer henger sammen i et ledd, setter dette leddet som regel begrensninger på antall frihetsgrader. For eksempel kan et prismatisk ledd kun bevege seg i én retning, og har dermed én frihetsgrad. Clayman. "Clayman" er det femte albumet fra det melodiske death metal bandet In Flames. Albumet ble spilt in på Studio Fredman og gitt ut på Nuclear Blast i 2000. Mesteparten av musikktekstene handler om depresjon og å kjempe med seg selv. Clayman er det første albumet som tar et steg bort fra bandets vanlige teknikk når det gjelder låtskriving. Sangen «Only for the Weak» blir av mange sett på som bandets mest populære og beste låt. Musikere. En liste over musikere som er med på albumet Colony. "Colony" er det femte albumet fra det melodiøse death metal bandet In Flames. Den ble spilt inn på plateselskapet Nuclear Blast, og gitt ut 22. juni 1999. Det var det første albumet hvor oppstillingen var lik den som er nå. Albumet ser på forskjellige aspekter ved religion, fra de lysere sangene, «Embody the Invisible» og «The New World» til de mørkere, «Zombie Inc.» og «Scorn». Albumet er mer energisk, raskere og strammere en tidligere albumer, det samme gjelder for musikktekstene. Sporene «Behind Space '99» og «Clad in Shadows '99» er begge to sanger fra deres første album, "Lunar Strain" som de har gjort om igjen. Lodsens datter. "Lodsens datter" er en norsk film fra 1918, som regnes som tapt. Filmen forteller historien om en maler som treffer datteren til en los, tar henne med til byen og lever livet sammen med henne, inntil han treffer en rik dame og gifter seg med henne. Den forsmådde piken reiser så hjem, alene og ulykkelig. Vor tids helte. "Vor tids helte" er en norsk film fra 1918, som er regnet som tapt. Filmen forteller om en streik ved et anlegg på fjellet. Arbeiderne blir ledet av en udugelig og arbeidssky bande, og lederne i denne banden konfronterer anleggets hederlige overingeniør. Arbeiderne river seg løs fra bandens lederskap, og gjenopptar arbeidet, mens de to oppviglerne får sin straff. Filmen ble i sensuren 16. november 1918 godkjent etter at teksten «Vi gir fan i arbeidet» ble klipt vekk. Historien om en gut. "Historien om en gut" er en norsk film fra 1919. Regissørens sønn Esben Lykke-Seest hadde hovedrollen. Handling. Esben blir mistenkt for å stjele lærerens ur og av frykt for straff rømmer han med et skip og blir gjetergutt på en bondegård. Etter mange strabaser kommer han hjem igjen til sine foreldre, og får oppreisning på skolen. Sniffer. "Sniffer" er en norsk kortfilm. Regien er ved Bobbie Peers. Handling. Sniffer foregår i et samfunn der alle har muligheten til å fly, men det er ingen som gjør det. I stedet klamper de rundt med gravitasjonstøvler som lenker dem til bakken. Men en dag er det en mann som får nok; han løsner på bindingene og tar bokstavelig talt helt av. Priser. Sniffer vant Gullpalmen for beste kortfilm i Cannes i 2006, som første norske film noen gang. Æresgjesten. "Æresgjesten" er en norsk film fra 1919, som regnes som tapt. Det ble tidligere antatt at filmen ikke hadde vært vist offentlig, men man har funnet bevis for at den ble vist på Hamar i 1919. Handling. Generalkonsulen vil at Klara James skal gifte seg med en greve, men vedkommende viser seg å skjule noe myndighetene ikke liker. Slåmaskin. Mekanisk slåmskin til bruk med hest En slåmaskin er et redskap som benyttes til å slå gress eller lignende, med det formål å legge det i silo, presse det i rundballer, tørke det til høy, eller simpelthen bare slå det. Slåmaskinen kan enten være sjølgående, trukket av hest eller traktor. Allerede Plinius den eldre beskriver en oksetrukket maskin til slåing. Denne gikk i glemmeboken gjennom middelalderen. Først i 1831 (patentert av Cyrus McCormick i 1834) så den første hestetrukne mekaniske slåmaskinen dagens lys. Hesteredskap er svært lite brukt i dag, men slåmaskin trukket av hest effektiviserte slåttearbeidet betraktelig da den kom. Tidligere var det ljå som ble brukt. Slåmaskinen besto av en kam som var ca 120 cm. lang, og et tilsvarende sett med kniver. Disse lå tett sammen og ble under arbeidet lagt ned langs bakken parallelt med hjulakselen. En kraftoverføring sørget for at knivbladene ble dradd fram og tilbake langs kammen i en bevegelse som kuttet graset. De sjølgående tohjulingene brukes i dag mest der det er for bratt til å komme fram med traktor. Selve prinsippet med kniven er ellers mye likt som på hesteslåmaskinen, men drifta kommer fra en egen motor på slåmaskinen. Maskinen har to håndtak som brukeren kan styre maskinen med. Arbeidsbredden ligger ofte rundt en meter. De traktormonterte slåmaskinenene er mest brukt i dag. De tidligste utgavene hadde også den samme kniven som var på hesteslåmaskinen, men nå er det skiveslåmaskiner som er enerådende. De består av flere roterende skiver med påmonterte kniver. Denne slåmaskinen er langt mer effektiv enn den fram og tilbake-gående kniven. Moderne slåmaskiner har som regel påmontert såkalt stengelbehandlingsutstyr for å knuse graset etter slåing for å gi en raskere tørking. Arbeidsbredden er om lag fra 2 til 4 meter. Daniel Svensson. Daniel Svensson (født 1977) er en svensk musiker, mest kjent som trommeslager i det svenske melodiøse metalbandet In Flames. Han spilte også i Sacrilege, som også var et svensk metalband. Her spilte han trommer og var vokalist. Han sluttet i dette bandet etter at han ble spurt om å spille i In Flames. Hans første innspilling med dette bandet var i Colony. Han har en kone og en datter, datteren heter Selma. I tillegg til at han er trommeslager i In Flames er han også spesiallærer Svensson, Daniel Svensson, Daniel Lee Marvin. Lee Marvin (født 19. februar 1924 i New York City, død 29. august 1987 i Tucson i Arizona) var en amerikansk skuespiller. Lee Marvin vant en Oscar i 1965 for sine roller som "Kid Sheleen" og "Tim Strawn" i filmen "Cat Ballou". Sykehuset Innlandet. Sykehuset Innlandet HF er et av 15 helseforetak i Helse Sør-Øst og dekker fylkene Hedmark og Oppland. Helseforetaket består av 10 divisjoner med tjenester fordelt på 41 enheter i Hedmark og Oppland. Sykehusets administrasjon ligger i Brumunddal, i Ringsaker kommune nord for Hamar. Sykehusstrukturen. Sykehuset Innlandet HF består av seks somatiske sykehus, som først og fremst behandler fysiske sykdommer og to psykiatriske sykehus som gir behandling av ulike psykiatriske sykdommer. I tillegg til sykehusene finnes det desentraliserte tjenester innenfor både psykiatri og somatikk, slik det fremgår av kartet med alle de geografiske enhetene i helseforetaket. Stab helse. Staben til viseadministrerende direktør heter Stab Helse. I staben inngår IT-avdelingen, elektronisk pasientjournal, forskningsavdelingen og avdeling for kunnskapsstøtte. I Avdeling for kunnskapsstøtte inngår blant annet bibliotektjenesten, og satsningene på kunnskapsbasert praksis, kunnskapsbaserte fagprosedyrer, veiledende behandlingsplaner og behandlingslinjer. Italias deputertkammer. Camera dei Deputati (deputertkammeret) er underhuset i det italienske parlamentet og har 630 medlemmer. Tre firedeler av deputertkammerets medlemmer (475 deputerte) velges fra like mange enmannskretser, mens resten (155 deputerte) velges fra partilister i 27 valgkretser. I likhet med senatet, velges deputertkammeret for en periode på fem år. Deputertkammeret Subgud. Subgud er en gruppe som lager elektronisk musikk og rock. Den består av Ginge og Harald Rosenløw Eeg. De første utgivelsene var splittsingler som de delte med Seigmen. Subgud har også gitt ut egne elektroniske versjoner av Seigmen-låter. Paul Scofield. Paul Scofield fotografert i 1974 av Allan Warren David Paul Scofield (født 21. januar 1922, død 19. mars 2008) var en engelsk skuespiller som vant en Oscar for sin rolle som Thomas More i filmen "En mann fremfor alt" ("A Man for All Seasons"). Personlig liv. Scofield ble gift med skuespiller Joy Parker i 1943. Paret fikk to barn; Martin (født 1944), foreleser i engelsk litteratur fra 1800-tallet ved Universitet i Kent, og Sarah (født 1951). I 1956 ble han utnevnt til kommandør av Order of the British Empire og i 2001 mottok han Order of the Companions of Honour. Han har tre ganger takket nei til å bli adlet. Scofield døde 19. mars 2008 86 år gammel på et hospital i nærheten av hans hjem i Sussex, England av leukemi. Andre juledag. Stefanus malt av Giotto di Bondone, 1320-1325, Museum Horne, Firenze Andre juledag, den 26. desember, er en helligdag i den kristne kalender. Den kalles i vestlig tradisjon også for Stefanusdagen, fordi festen for Stefan feires denne dagen. Stefan regnes som kirkens første martyr. Han var diakon og hadde fått i oppdrag av apostlene å dele ut mat blant menighetens fattige. Ifølge "Apostlenes gjerninger" 7,59 ble han falskt anklaget og dømt til døden ved steining. Dagen er fridag for offentlig ansatte såfremt tjeneste tillater det Spurvehauk. Spurvehauk ("Accipiter nisus") er en rovfugl i haukefamilien. Utseende. Spurvehaukhannen er 28-34 cm lang og har et vingespenn på 58-65 cm. Hunnen er størst og er 35-41 cm lang og et vingespenn på 67-80 cm. Fuglen har lang hale med 4-5 mørke tverrband og breie, avrunda vinger. Hunnen er brungrå på oversida og tverrstripa brun på undersida. Hannen er grå på oversida og tverrstripa oransjerød under. Spurvehauken forveksles ofte med den større hønsehauken, men man kan se forskjell på halen, spurvehaukens har skarpe hjørner, mens hønsehaukens er mer avrundet. Fuglen flyr med noen få raske vingeslag som blir avløst av glideflukt. Levesett. Spurvehauken er en rovfugl som jakter mest på fugler, men den tar også smågnagere. Det er ikke uvanlig å få besøk av den på fuglebrettet. Hunnen legger 4-5 egg i mai og ruger dem i 40 dager. Ungene blir flygedyktige etter 25-30 dager. Spurvehauken er en trekkfugl som kommer i mars-april og reiser til område lenger sør i Europa i september-oktober. Mange overvintrer i kyststrøk og ved byer og tettsteder. Utbredelse. Spurvehauken fins i det meste av Europa og sørøstover til det nordlige Iran. Andre underarter fins i Nord-Afrika og Asia. I Norge fins fuglen i hele landet, men er sjelden nord for Saltdalen. Skabbmidd. Skabbmidd ("Sarcoptes scabei") er en parasittisk midd i familien Sarcoptidae. Den lever særlig på rødrev, men også på andre dyr, inkludert mennesket. Skabbmidden lever i ganger den graver i huden på verten. Skabbmidd på rev, ble første gang påvist i Norge (Lierne i Nord-Trøndelag) i 1976. Dit kom den fra Sverige der det første tilfellet ble påvist i 1972. Svensk rev ble smittet av rev som innvandred fra Finland, der skabb ble påvist alt på 1960-tallet. Finsk rev fikk trolig smitten via Russland. Levevis. Den borer seg inn i vertens hud og legger egg. Eggene klekker etter 3–10 døgn og blir til små larver som kryper rundt på hudoverflaten der de gradvis utvikles til voksen midd, etter først å ha gjennomgått et nymfestadium. Derfra gjentar syklusen seg. Skabbmidd kan leve opp mot 3–4 uker. Sykdomsspreder. Skabbmidd forårsaker hudsykdommen skabb hos mennesker. Når rødrev, og andre rovpattedyr blir angrepet kalles sykdommen som oppstår, reveskabb. Reveskabb smitter imidlertid også til andre dyr, som f.eks. andre hundedyr og kattedyr. Kjæledyr som smittes bør behandles av veterinær. Midden kan også forårsake intens kløe hos mennesker, men er ikke farlig. Den forsvinner av seg selv etter en tid, fordi den ikke kan reprodusere seg med menneske som vert. I løpet av de 3–4 uker den lever er den bare smittsom i omkring 36 timer. Mange andre midd angriper pattedyr og fugler på lignende vis. Et eksempel er midden "Chorioptes bovis" (familien Psoroptidae) som forårsaker haleskabb hos storfe. Döderlein. «Döderlein» er en sang av bandet Seigmen fra albumet "Total", og ble utgitt som singel i 1994. Rod Steiger. Rodney Stephen «Rod» Steiger (født 14. januar 1925 i Westhampton i New York, død 9. juli 2002 i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller. Steiger dukket opp i over 100 filmer. Han begynte sin karriere som skuespiller i teater og på direktesendt TV i begynnelsen av 1950-tallet. Han vant en Oscar for sitt portrett av politimester Bill Gillespie i filmen I Heat of the Night fra 1967, der han spilte mot Sidney Poitier. Han ble nominert til Oscar i kategorien Beste mannlige birolle for sin rolle i filmen On the Waterfront fra 1954, der han spilte broren til karakteren som ble spilt av Marlon Brando. Steiger spilte også flere kjente figurer som Napoleon Bonaparte i Waterloo (1970), diktatoren Benito Mussolini i The last Four Days (1974) og i Lion of the Desert (1981). Steiger hadde rollen som Pontius Pilatus i regissør Franco Zeffirelli sin TV-miniserie Jesus fra Nasaret (1977), og mafia-bossen Sam Giancana i miniserien Sinatra som ble sendt på TV i 1992. Han dukket opp i flere italienske filmer, inkludert Hands Over the City (1963), Lucky Luciano (1974) og i regissør Sergio Leone`s film A Fistful of Dynamite (1971). Steiger hadde hovedrollen i filmversjonen av Kurt Vonnegut`s skuespill Happy Birthday, Wanda June fra 1971. I 1969 dukket Steiger opp i filmatiseringen av Ray Bradbury`s The Illustrated Man sammen med sin daværende kone, Claire Bloom. Steiger ble tilbudt hovedrollen i Patton, men han takket nei fordi han ikke ønsker å glorifisere krig. Denne rollen ble deretter gitt til George C. Scott, som vant en Oscar for denne rollen. Steiger har en stjerne på Hollywood Walk of Fame, som ligger på 7080 Hollywood Boulevard. Steiger var gift fem ganger og han hadde to barn. Etter å ha gjennomgått en trippel bypass i 1976, skal Steiger angivelig ha falt inn en alvorlig depresjon som varte i cirka åtte år. Steiger ga en følelsesladet beretning om sin kamp mot depresjoner under en intervju på Larry King Live. Steiger døde i Los Angeles den 9. juli 2002, 77 år gammel, av lungebetennelse og komplikasjoner etter en operasjon for å fjerne en svulst i galleblæren. Filmen, Saving Shiloh, utgitt i 2006, ble dedikert til hans minne. Montecristo. Montecristo er en 10,4 km² stor ubebodd øy blant de toskanske øyer. Øya ligger omtrent midt mellom Korsika og det italienske fastlandet, sør for Elba og vest for Giglio. Øya er mest kjent fra Alexandre Dumas' roman "Greven av Monte Cristo", men bokens beskrivelse av øya stemmer ikke overens med virkeligheten. Cliff Robertson. Clifford Parker Robertson III (født 9. september 1923 i La Jolla i California, død 10. september 2011) var en amerikansk skuespiller. Cliff Robertson vant en Oscar for sin rolle som "Charly Gordon" i filmen Charly. Robertson tjenestegjorde i den amerikanske handelsflåten under den andre verdenskrig før han ble innmakulert ved Antioch College i Ohio der han droppet ut kort tid senere for begynne som journalist. I 1989 var Robertson medlem av juryen under den 39. Berlin International Film Festival. I 1957 giftet Robertson seg med skuespiller Jack Lemmon sin ex-kone, skuespillerinnen Cynthia Stone, og de fikk datteren Stephanie før de tok ut skilsmisse i 1960. I 1966, giftet Robertson seg med skuespillerinnen Dina Merrill, og de fikk datteren Heather sammen før deres skilsmisse i 1989. Datteren Heather døde av kreft i 2007. Robertson fikk en utmerkelse fra Antioch College Alumni i 2007 for hans bidrag til sitt arbeidsfelt. I tillegg til hans Oscar og Emmy og flere Lifetime Achievement Awards fra forskjellige filmfestivaler, ble Robertson tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame som ligger ved 6801 Hollywood Boulevard. I 2008 ble han utnevnt til ambassadør for Good Will Aviation Award ved National Transportation Safety Board Bar Association i Alexandria, Virginia. Den 10. september 2011, døde Robertson av naturlige årsaker i New York en dag etter hans 88nde bursdag. Soldoggslekta. Artene nedenfor vokser ikke i Norge. Soldoggslekta "Drosera" er en av de største slektene av kjøttetende planter i verden, men har kun tre arter her hos oss. Den vokser på næringsfattige myrer, og fanger insekter med de spesielle bladene. Dette gjør den for å få nitrogen og evt. andre grunnstoffer, som den absorberer fra bl.a. proteinene i byttedyrene. Italias senat. Republikken Italias senat (italiensk: Senato della Repubblica) er overhuset i Italias parlament. Senatet har 315 valgte medlemmer. Stemmerettsalderen ved senatsvalget er 25 år, mens man for å bli valgt til senator må man være over 40. Senatorene velges fra 20 regioner i forhold til folketallet. I likhet med deputertkammeret, velges senatet for en periode på fem år. Senatet Kopperkis. Kobberkis er et kobberholdig sulfidmineral. Kobberkis er det viktigste kobbermineralet i Norge, og overhodet et av de viktigste ertsmineraler i norsk bergverkshistorie. Kjente gruver der det har vært drift på kobberkisholdig malm er Ytterøya i Levanger kommune (trolig de eldste kobbergruvene i landet), Røros, Sulitjelma, Løkken, Hjerkinn og Skorovatn. Clapham (North Yorkshire). Clapham er en liten landsby i North Yorkshire i England. Stedet er et vanlig utgangspunkt for fotturer til toppen av Ingleborough, en av Yorkshire Three Peaks. Stien fra Clapham til fjellet går også forbi inngangen til Ingleborough-grotten. I 1947 ble Trow Ghyll-skjelettet funnet i en grotte over landsbyen. Clapham jernbanestasjon betjenes av Northern Rail. Grassington. Grassington er en landsby i Wharfedale i North Yorkshire, England. Landsbyen ligger i et kalksteinslandskap omkring halvannenn mil fra Bolton Abbey, i nasjonalparken Yorkshire Dales. Lokalt kalles stedet også "Gurston" eller "G-Town". I 1282 fikk stedet et markedscharter, hvilket i praksis betyr at det fikk status som by ("town"). Markedet ble holdt regelmessig inntil omkring 1860. I teorien kan landsbyen fortsatt hevde å ha bystatus. I begynnelsen av det 17. århundre ble blygruver en viktig næringsvei i området. Med åpningen av Yorkshire Dales Railway i 1901 fikk Grassington et oppsving, da mange besøkende begynte å komme dit. En del slo seg ned der, og tok arbeid i Skipton eller i kalksteinsbruddene. Grassington er viktigste bosetning og turistsentrum i øvre del av Wharfedale. Nasjonalparkens informasjonssenter for området ligger på Hebden Road. Today Grassington is the main residential and tourist centre in upper Wharfedale. Centred around its small cobbled square is a selection of shops offering food, clothing and gifts, alongside small cafes, restaurants and hotels. Omkring fem kilometer nord for landsbyen, ved Kilnsey, er det et overheng slipt ut av en isbre, Kilnsey Crag. I Lower Grass Wood, omkring to kilometer utenfor Grassington, finner man et område med oldtidsskog, hvor det er rester etter et fort fra jernalderen. Erik Mjelde. Erik Nævdal Mjelde (født 6. mars 1984) er en norsk fotballspiller fra Arna utenfor Bergen. Han er midtbanespiller på Brann, der han signerte 22. januar 2010. Han har tidligere spilt for Sandefjord, Løv-Ham og Brann. Karriere. Erik Mjelde var elev på SK Branns fotballgymnas, og han viste at han hadde kvaliteter som midtbanespiller. Han trente med A-laget til Brann, og den 30. juni 2002 fikk han sin debut på Stadion, der Brann vant 4-1 over Molde FK. Mjelde fikk spille seks A-lagskamper for Brann, før han i midten av 2003-sesongen ble utlånt til Løv-Ham. Etter tre sesonger i Løv-Ham kjøpte Sandefjord Mjelde for 40 000 kroner. Han ble svært populær i Sandefjord. I 2009-sesongen var han kaptein for klubben og scoret han elleve mål på 29 kamper. Han var den mestscorende midtbanespilleren i tippeligaen den sesongen. Mjelde hadde lenge et ønske å spille for Brann igjen. I januar 2010 var han ønsket av Brann og Tromsø. Den 22. januar ble Sandefjord og Brann enige om en overgang for Mjelde. Han signerte en 4-årsavtale med bergensklubben. Mjelde scoret det første målet mot Haugesund den 15. april 2011 på like under 11 sekunder. Han er derfor rekordholder for raskeste mål i Tippeligaen noensinne. Mjelde scoret det første målet i 2012 sesongen mot Lillestrøm fra egen banehalvdel Extol. Extol var et norsk, kristent heavy metal-band fra Bekkestua i Bærum, etablert i 1993 og oppløst i 2007. Biografi. Extol ble startet av David Husvik (Trommer) og Christer Espevoll (Gitar og Vokal) på rommet til Husvik. David og Christer var på denne tiden 16 år gamle. I 1994 fikk de vokalist, Peter Espevoll som da var 14 år. Senere på året startet Eystein Holm som bassist rett før deres første gig. Emil Nikolaisen startet som andregitarist i 1995. I 1996, spilte Extol inn split-albumet "Northern Lights", som ble utgitt av det australske plateselskapet Rowe Productions. Senere på året ble "Embraced" innspilt. Dette var en 3 sangers demo og ble gitt ut i 1997. Etter hvert ble Emil Nikolaisen erstattet med Ole Børud. Nikolaisen ønsket heller å satse på sitt andre band, Royal. I 1998 fikk Extol platekontrakt med svenske Endtime Productions der de spilte inn deres første fullengde, "Burial", spilt inn i 1998. Året etter ble EP-en "Mesmerized" sluppet ut. Denne EP-en inneholdt tre industrielle remixer av sanger fra Burial, bl.a. sangen «Burial» og «Renhetens Elv», i tillegg til tre uutgitte sanger. Samme år ble Eystein erstattet av Tor Magne Glidje på bass. Senere spilte de inn fullengden "Undeceived" som er bandets – til nå – hardeste album. Etter dette sa Ole Børud takk og farvel, og sluttet i bandet. Dette førte til at Tor Magne gikk over til gitar og John Robert Mjåland startet som bassist. I 2001 ble en ny EP spilt inn, "Paralysis". Denne EP-en ble bare sluppet ut i Sverige. Den inneholdt bl.a. en coverlåt av «Shadow of Death» av Believer, som bandet så på som veldig god inspirasjon. Etter "Paralysis", valgte Tor Magne å forlate bandet til fordel for hans andre prosjekt, Ganglion, og Ole Børud var tilbake i bandet. Etter at "Undeceived" ble gitt ut, var platekontrakten med Endtime Productions utgått, og Extol skrev under for Century Media i 2002. Deres tredje fullengder, "Synergy", som ble gitt ut i 2003, inneholdt en enda mer Beliver-inspirert musikk. Musikken på dette albumet minnet enda mer om Thrash Metalen til Believer. I juni 2004, forlot Ole Børud og Christer Espevoll Extol for å «bruke tid og energi på andre ting». De ble erstattet av to medlem av Lengsel, Tor Magne Glidje og Ole Halvard Sveen. I 2005 ble "The Blueprint Dives" eller "Blueprint" gitt ut. Bandet ble dette året blant annet nominert til Spellemannprisen for beste norske metalplate og til beste nykommer i det anerkjente metall-magasinet Metal Hammer's Golden Globe Awards. Extol annonserte 9. august 2007 på sin MySpace-side at bandet har tatt en pause, og at de er usikre på om bandet noensinne kommer sammen igjen. Ole Halvard Sveen, Tor Magne Glidje og John Robert Mjåland startet høsten 2007 progressiv metal-bandet Mantric. Sideprosjekter. Sveen, Glidje og Mjåland utgjør bandet Lengsel, som er et kristent black metal-band. Bandet har gitt ut Solace med Endtime Productions og The Kiss - The Hope hos Whirlwind Records. David Husvik spiller også i Absurd2 som blir betegnet som psycho thrash metal. Absurd2 har gitt ut en EP med Endtime Productions med samme navn. Husvik spiller også i metalbandet Twisted Into Form og har nå også et lovsangsband som heter Aperture, sammen med Peter Espevoll. De har foreløpig gitt ut en miniplate, Salvage. Tidligere medlem, Ole Børud er nå igang med et soloprosjekt, som baserer seg mest på Funk og Soul. Han har tidligere hatt et to-manns death metal-band, Schaliach som har gitt ut en fullengder, Sonrise. Schaliach bidro også med en sang, Purple Filter, til Endtime Productions compilation, In the shadows of death. Purle Filter er også med i remastered-versjonen av Sonrise. (Merk. ikke Sunrise.) Honky Tonk Heroes. "Honky Tonk Heroes" er et album av Waylon Jennings fra 1973. Swaledale. Swaledale er en dal på østsiden av Penninene i North Yorkshire i England. Den er den nordligste av dalene i nasjonalparken Yorkshire Dales, og har navn etter elven Swale, som renner gjennom den. Den begynner som en smal dal ved landsbyen Keld, og blir bredere mens den strekker seg østover. Dalen ender ved byen Richmond. Andre landsbyer i dalen er Muker, Gunnerside og Reeth. Ved Reeth går sidedalen Arkengarthdale over i Swaledale, og Arkle Beck renner inn i Swale. Mot sør går Wensleydale parallelt med Swaledale. Tradisjonelle produkter fra dalen inkluderer ullplagg og Swaledale-ost. Osten ble tidligere laget av sauemelk, men den moderne versjonene er laget av kumelk. I det 19. århundre var blygruver en viktig inntekstskilde. Det er nå turisme som er viktigste næringsvei, med et flerfoldige tusen besøkende hvert år. Khojalymassakren. Khojalymassakren eller Hocali-massakren referer til den armenske massakren av 613 sivile aserier, inkludert 108 kvinner og 83 barn, i byen Khojaly 25. februar 1992. Ifølge Aserbajdsjan, Memorial, Human Rights Watch og andre internasjonale observatører ble massakren gjennomført av etniske armenske soldater, angivelig med hjelp av russiske styrker under konflikten om Nagorno-Karabakh. I følgen en rapport av HRW skjedde tragedien da «en stor rekke av beboere, fulgt av noe få dusin tilbaketrekkende soldater, flyktet fra byen da den falt for angripende armenske styrker. Da de nærmet seg grensen til Aserbajdsjan ble de beskutt av armenske styrker ved en militær post.» I deklarasjon 324 fra Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) skrev medlemmene fra Albania, Aserbajdsjan, Tyrkia og Storbritannia, samt enkelte medlemmer fra Bulgaria, Luxembourg, Makedonia og Norge at «"On 26 February 1992, Armenians massacred the whole population of Khodjaly and fully destroyed the city"». Armenia har svart på anklagende ved å beskylde aserbajanske geriljagrupper i området for å ha beskutt sine egne og som bevis peker på at datidens regjeringen i Aserbajdsjan måtte gå av etter at opposisjonen hadde anklaget den for å ha planlagt massakren mot sitt eget folk. Darren Moore. Darren Moore (født 22. april 1974 i Birmingham, West Midlands, England) er en engelsk/jamaicansk fotballspiller som har spilt for seks engelske fotballklubber. Han spiller nå for Derby County i Premier League. Moore er født og oppvokst i England, men siden han har foreldre fra Jamaica har han valgt å representere dette landet i landslagsfotball. Klubblag. Darren Moore startet sin karriere i Torquay United i 1992, og han spilte for Torquay fram til sommeren 1995. I august 1995 kjøpte Doncaster Rovers han for £62 500, og han ble værende i klubben fra South Yorkshire i to sesonger. I juni 1997 gikk Moore til Bradford City, og hans første kamp for Bradford var den 27. september 1997 i en ligakamp mot Oxford United. Hans første mål for klubben fra West Yorkshire var mot Birmingham City i august 1998. Darren Moores neste klubbskifte kom i november 1999 da han ble kjøpt av Portsmouth for £500 000. Han debuterte for "Pompey" 20. november 1999 i en ligakamp mot Crewe Alexandra, og 8. april 2000 laget han sitt første mål for klubben fra Hampshire da laget slo Norwich City 2-1 i en ligakamp. I september 2001 ble Darren Moore kjøpt av West Bromwich Albion for £750 000, og 15. september 2001 spilte han sin første kamp for West Bromwich da laget slo Watford 2-1 i en ligakamp. Hans første mål for denne klubben kom 17. november 2001 i en ligakamp mot Rotherham United. I løpet av de fire og et halv årene han spilte for "The Baggies" fikk han med seg to opprykk til Premier League, men også et nedrykk fra den øverste divisjonen i det engelske ligasystemet. Etter å ha fått lite spilletid i West Bromwich i 2005/06 sesongen skrev Darren Moore under på en tre og et halvt år lang kontrakt med Derby County i januar 2006. Han debuterte for Derby den 1. februar 2006 i en ligakamp mot Sheffield United, mens hans første mål for klubben fra Derbyshire kom 11. mars 2006 da klubben slo Burnley 3-0 i en ligakamp. I siste del av 2005/06-sesongen fikk han med seg 14 ligakamper for "the Rams". I 2006/07-sesongen kjempet Moore i starten på sesongen sammen med Dean Leacock og Michael Johnson om midtstopperplassene til Derby, men utover i sesongen ble han sammen med Dean Leacock fast førstevalg i midtforsvaret. Totalt spilte Moore 35 ligakamper for Derby, og han fikk også med seg 7 andre obligatoriske kamper for Derby denne sesongen. Han fikk også bokført 4 mål for "the Rams", og ett av disse målene kom i den siste playoff-semifinalen mot Southampton den 15. mai 2007. Han spilte også hele playoff-finalen den 28. mai 2007 da Derby slo hans gamle klubb West Bromwich 1-0, og dermed kvalifiserte seg til spill i Premier League. George C. Scott. George Campbell Scott (født 18. oktober 1927, død 22. september 1999) var en amerikansk skuespiller, regissør og filmprodusent som kanskje ble mest kjent fra rollen som general Patton i filmen "Patton - menneske og soldat" fra 1970. Scott var i det amerikanske marinekorpset i fire år innen han startet sin karriere som skuespiller. Han gjorde sin filmdebut i 1959 og han spilte ofte tøffe roller. I 1970 vant han en Oscar for sin rolle som "pansergeneral George S. Patton" i filmen "Patton - menneske og soldat". Han huskes ellers for sentrale roller i filmer som "Dr. Strangelove" (1964), "The Formula" (1980), "Ildbarnet" (1984) og "The Exorcist 3" (1990). Man kan også nevne hans rolle som Ebenezer Scrooge i tv-filmen "En julefortelling" ("A Christmas Carol") fra 1984 som har vært sendt flere ganger på NRK siden midten av 1980-tallet. Scott TV-debuterte i 1958 i den amerikanske serien "Omnibus" og har ellers hatt gjesteroller i flere TV-serier i løpet av sin karriere. I 1985 var han å se hovedrollen i mini-serien '. Scott har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Slaget om Wismar. Slaget om Wismar er en av de første større militære sammenstøter mellom danskene og svenskene under Gyldenløvefeiden og også det første av flere beleiringsslager under krigen av stor strategiske betydelighet. Erobringen av Wismar var viktig fordi i tråd med strategien som var lagt fram av kurfyrsten av Brandenburg i sommeren, skulle de svenske styrkene på 12 000 mann drives inn i deres befestede byer og festninger i Pommeren, Wismar og Bremen-Verden så ingen felthær kunne blir dannet på ny. Dermed var ryggen fri for trussel fra Nord-Tyskland for en invasjon av Skåne det neste året. Bakgrunnen. Slaget ved Fehrbellin var et varsel om forekommende krig for nå kunne Christian V gjør alvor av sine planer om en gjenerobring av de tapte østdanske provinsene på den andre siden av Øresund. Men først måtte han sikret egne rygg for utfall fra de svenske besittelser i Nord-Tyskland og deres allierte blant dem hertugen av Gottorp. Hertugdømmene i Slesvig-Holstein måtte nøytraliseres fra å være et springbrett for en svensk invasjon. Han kommunisert derfor med kurfyrsten av Brandenburg om hvordan å nøytraliserer den svenske trusselen og den strategiske planen om å lukket inn de ulike svenske garnisoner i deres festninger var akseptert. Det svenske forsvaret var velutbygget, men svakheten lå i spredningen av festninger slik at hvis forbindelsene mellom disse blir brutt, vil ikke det være mulig å danne en hær på ny. I september rykket en dansk hær inn i hertugdømmene som blir besettet uten større vanskeligheter og kom inn i Mecklenburg forbi Wismar og Rostock som begge blir satt under overvåkning for å møte opp med brandenburgerne og 3 000 østerrikske soldater. Otto Wilhelm Königsmarck blir varslet om den danske hærens ankomst mot den svenske Pommeren og rykket fram til Damgarten mot elven Recknitz med en svensk styrke hvis størrelse er foreløpig ukjent. Med kanskje 14 000 soldater nådde danskene fram til Damgarten der de fant en demning som går på tvers av elven som måtte forseres for å kom videre, bevoktet med en skanse og et vakttårn. Forfektninger oppstår da danske styrker klart ikke å kom over elven så hovedparten av den danske hæren måtte kom til for å angripe i styrke den 6. oktober 1675. Men da angrepet fant sted, hadde Königsmarck trukket ut den svenske hovedstyrken på vei østover fordi brandenburgerne og keiserlige styrker hadde kommet seg over elven Peene og dermed truer ham i ryggen. Slaget som fant sted, var ikke mer enn en forfektning som sluttet med dansk seier. Mens Königsmarck trakk seg til Stralsund møter de allierte hærer hverandre lik i nærheten med tilsammen 30 000 mann den 13. oktober. Nå som den første fasen i offensiven var avsluttet, kunne de allierte begynner å investerer mot ulike festninger. Christian V vendt sin hær på 13 500 mann om mot Wismar og ødelegger underveis befestningsanlegg ved Damgarten. Beleiringen. Ved den 15. oktober startet beleiringen av den allerede omringede festningsbyen da det danske beleiringstrenet beskyter festningsverkene på lang avstand først. Byen lå på en øy av fast grunn omringet av flatt, myrlendende landskap med mindre bekker slik at det blir vanskelig å gravd ut løpegrav som blir fort gjørmende av sølevann under dårlig og kaldt regnvær. Mens de danske artilleristene nærmer seg skritt for skritt, fikk ingeniørstroppene store vanskeligheter i det våtte terrenget slik at arbeidet gikk langsommere enn ønsket og soldatene var sårbar i dårlige preparerte løpegraver for utfall fra festningsbyen. I 12. og 30. november påfulgt svenskene stor tap på danskene som var tatt ved overraskelse under utfaller. På fire hold gravde danskene seg fram, mot Lübeckporten, Poelerporten samt Mecklenburgsporten og Carolusburg Kastell. Allerede i 5. november var krigsskipet "Falken" som lå på innseilingen til Wismar havn erobret av danskene sammen med utenverket Skansen Valfisken og 19 kanoner. Ved den 19. november var danskene nå bare 200 m fra uteverket Kaggen foran Lübeckporten og 150 m fra Mecklenburgporten på den ene siden av byen, det var stilt opp redutter, lukkede skanser for vern mot farlige utfall på intervall etterhvert arbeidet fortsetter. Men det var ikke mulig å fortsetter mot Carolusburg Kastell omringet av myrlend med bare løpegraver. En demning for å tørket ut hinderet var bygget med fasciner. Dansk artilleriild vist seg effektivt og i kort tid var Lübeckporten ødelagt sammen med deler av bymuren. Arbeidet var ikke gått så fort som ønsket for det nærmer seg vinter så hæren måtte oppgir beleiringen for å gå i vinterkvarter og halvparten av hæren, trolige 7 000 var blitt ukampdyktiggjort gjennom sykdom som tok mange liv av dage også. I begynnelsen av desember innså ledelsen at de måtte søkt et rask oppgjør ved storming mens de fremdeles hadde en intakt hær og dermed planlegger et angrep på tre punkter. 900 soldater blir satt i arbeid for å fremskynder arbeidet med å anlegger løpegraver og først den 13. desember 1675 kunne angrepet skjer for nå var løpegravene nådde fram. Om morgen den 13. desember gikk 1 350 mann til angrep på Carolusburg Kastell i tre angrepskolonner og en reservekolonne, 850 mann angriper Mecklenburgporten som lå et stykke unna på den samme siden av byen. På den andre siden av byen rykket to kolonner hver på 300 mann mot Sparebøssen utenverket til høyre og Larmskansen til venstre for Poelerporten, med en reserve på 200 mann. Et falsk angrep med 400 mann var gjort mot den Lübeckporten for å avleder svenskene og bunde ned styrker vekk fra de andre punkter. Angrepet hendt i elendig vær med regn og snø, harde kamper raste slik at det nordlige angrepet mot Poelerporten var slått vekk, men Carolusburg Kastellet blir fort inntatt og erobret av de danske styrkene ved formiddag etter flere timer med hard kamp. Så snart kastellet var falt, ville borgerne på bymuren overgir seg og vifte med den hvite fanen. Christian V som så det, beordrer hold i beskytningen og vente så på utbud fra Karl Gustaf Wrangel. Det kom til forhandlinger hvor den gamle feltmarskalk Karl Gustaf Wrangel fikk lov til å forlater Wismar i fri avmarsj med våpen til Stralsund, men da hadde han blitt syk underveis, noe som skulle tar knekken på hans fra før svekkede helse. Etterspillet. Erobringen av Wismar var ledsaget av en viktig seier under et slag i Ribnitz den 14. desember 1675 hvor et korps under Königsmarck på 3 000 mann, 2 000 ryttere og 1 000 infanterister fra Stralsund var slått av 4 300 danskere og brandenburgerne. Korpset var på vei mot Wismar i forsøk på å tvunget opp beleiringen som allerede var på hell for danskene, men da Königsmarck fikk lært om festningens overgivelse stoppet han opp og lot 400 mann kom til byen Ribnitz. Der blir de utslettet helt ut av de allierte som tok 300 til fange etter harde kamper over mur og i gater. Med Wismar erobret hadde nå Christian V fullført hensiktene ved det nordtyske felttoget i senåret 1675 dersom det ikke mer fantes en potensiell trussel mot egne rygg i Jylland. Med herredømme til sjøs og brandenburgerne i den svenske Pommeren var Wismar derfor fortapt. Men det krevde en meget høy pris. Tusener av soldater i den danske hæren var allerede død eller satt ut av tjeneste gjennom sykdommer. Av 1 500 svenske soldater var det bare 800 tilbake som marsjere ut. Mens beleiringen av Wismar tok plass hadde brandenburgerne tatt øyene Usedom og Wollin sammen med festningsbyen Wolgast som etter fem dager overgir seg den 10. november. Bremen og Verden med unntak av Stade og festningen Carlsborg var underlagt allierte kontroll som nå lukket inn svenskene under Henrik Horn. Etter et forsøk på å gjenerobrer Wolgast gikk galt skulle Otto Wilhelm Königsmarck tar ledelsen av det svenske forsvaret i Tyskland i året 1676. Königsmarck skulle vise seg å være en formidable befalhavende som utmerket seg i defensiv krig i resten av krigen. Kilder. "Ulf Sundberg" Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9 "Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen", Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6 Bartolomé Esteban Murillo. Bartolomé Esteban Murillo (født 1. januar 1618, død 3. april 1682) var en spansk maler. Han opplevde stor suksess som kunstner i sin levetid, selv om han kom i skyggen av sin lærer Diego Velázquez. Murillo er best kjent for sine religiøse motiver, men han malte også andre sjangermalerier. Han var Sevilla-akademiets første president. Eksterne lenker. Murillo, Bartolomé Esteban Murillo, Bartolomé Esteban Murillo, Bartolomé Esteban Jake Gyllenhaal. Jacob Benjamin «Jake» Gyllenhaal (født 19. desember 1980 i Los Angeles, USA) er en amerikansk skuespiller med svenske aner. Han er sønn av regissøren Stephen Gyllenhaal og manusforfatteren Naomi Foner Gyllenhaal. Han startet skuespillerkarrieren sin i en alder av ti år, og har vært å se i diverse roller siden sin første hovedrolle i October Sky fra 1999. Søsteren Maggie Gyllenhaal er også skuespiller og spilte blant annet sammen med ham i Donnie Darko, en kultfilm fra 2001. Han ble i 2005 kritikerrost for sin rolle i Brokeback Mountain, hvor han spilte mot Heath Ledger. Denne rollen gav ham en Oscar-nominasjon. Gyllenhaal er svært samfunns- og miljøengasjert samt politisk aktiv. Eksterne lenker. Gyllenhaal, Jake Gyllenhaal, Jake Trygve Nygaard. thumb Trygve Nygaard (født 19. august 1975 i Haugesund) er en norsk fotballspiller. Han er midtbanespiller på FK Haugesund. Han har tidligere spilt for Vard Haugesund og Viking FK Nygaard ble aldri noen stjernespiller i Viking, men han var elsket av publikum på grunn av sin innsatsvilje og lojalitet. Han var heller ikke noen goalgetter, men han hadde et tungt skudd som han viste fram ved enkelte anledninger. Best blir han husket for sitt mål mot Austria Wien i 2005 som sikret Viking gruppespill i UEFA-cupen. Etter å ha spilt fast på Viking slet Nygaard med å få spilletid i 2007, og han bestemte seg for å flytte hjem til Haugesund. Sommeren 2007 strandet en overgang til FK Haugesund på Vikings krav, men 23. oktober gikk overgangen til slutt i orden. Assisted Global Positioning System. a>, og posisjonen sendes så tilbake til enheten. Assisted Global Positioning System (A-GPS, Assisted GPS) er en GPS-teknologi som forener et GPS-system (f.eks. amerikanske NAVSTAR GPS) med et hjelpenett (GSM-nettet). Dermed kan GPS-systemer inkluderes i mindre enheter, da mindre regnekraft er nødvendig. Bruk i GSM-nettet. Ved hjelp av GSM-nettet, kan man finne ut av omtrent hvor enhver mobiltelefon befinner seg ved hjelp av å se hvilken basestasjon den sender og mottar signaler fra. Dette kan gi en god pekepinn på hvor telefonen befinner seg, men er langt fra nøyaktig nok til å tilfredsstille dagens krav. Derfor har det blitt mer og mer aktuelt å innføre GPS-teknologien også i mobiltelefoner. Utviklingen har blitt ledet av U. S Federal Communications Commission, og det primære formålet med utviklingen er å tilby nødtelefon-sentralene en mulighet til å se en mobiltelefons nøyaktige posisjon når de mottar en samtale. Forskjeller fra vanlig GPS. Forskjellen mellom vanlig GPS og Assisted GPS (A-GPS), er at i enheter som bruker sistnevnte teknologi overlates mye av prosesseringsarbeidet til sentrale hjelpeservere, slik at posisjoneringen kan skje kjappere og mer nøyaktig. Disse hjelpeserverene har i tillegg kontakt med et referansenettverk, som ytterligere forbedrer posisjoneringsresultatene. Grunnen til at prosesseringen skjer kjappere og mer nøyaktig på hjelpeserverene enn på de som oftest håndholdte GPS-enhetene, er at disse serverne har en datakraft som er mye større enn kraften i konvensjonelle GPS-enheter. Teknologien kan ved bruk av hjelpeservere da lages så liten og nett at den kan inkluderes i mobiltelefoner og lignende små enheter. Andre muligheter. I tillegg til å være «livsviktig» for nødtelefonsentraler, åpner denne nye teknologien for nye muligheter på mobiltelefonene. Ved å laste kartdatabaser inn i mobiltelefonen kan man til enhver tid finne nøyaktig posisjon oppgitt på et kart på skjermen – mobiltelefonen vil da virke omtrent som en vanlig GPS-enhet. All My Life. All My Life (utgitt 24. september 2002) er en sang av Foo Fighters og var den første singelen som ble gitt ut til deres fjerde album, "One by One". Sangen er skrevet av Foo Fighters' frontfigur Dave Grohl og tekstens handling skal ifølge Grohl være seksuell. I 2003 vant sangen Grammy-prisen for «Beste hardrockfremførelse». Sangens tittel stammer fra første strofe i teksten, hvor det synges «All my life I've been searching for something». Denne strofen blir også gjentatt senere i sangen. Tittelen til albumet som sangen ble utgitt sammen med, "One by One", stammer også fra denne sangen. Det synges nemlig i første vers «Another reason to bleed. One by one hidden up my sleeve». Triangulering. a> dermed brukes for å finne "d". Triangulering er en prosess for å finne avstanden til et punkt ved å beregne lengden til en av sidene i en trekant, samt de to vinklene mellom linjen og punktet. Triangulering i GPS. GPS-systemet er satt sammen av 24 satellitter som går i bane ca. 17 060 km over jorden, og gjør det mulig for folk med en GPS-mottaker å finne deres geografiske plassering. Nøyaktigheten varier fra 100 m til 7 m med normalt utstyr. Med militært utstyr er det mulig å få det enda mer nøyaktig; ved målinger brukt av geologer og lignende, er det vanlig å ta et gjennomsnitt av posisjonsbestemmelser over flere timer – i slike tilfeller er det mulig å oppnå en nøyaktighet som kan måles i centimeter. Hele dette systemet baserer seg i all hovedsak på triangulering. Satellittene er plassert slik at fra enhver plassering på jorden, vil fire satellitter alltid være over horisonten. Hver satellitt inneholder en datamaskin, et atomur og en radio. Satellitten sender kontinuerlig sin endrende posisjon og tid. Det grunnleggende prinsippet for posisjonsbestemmelse med GPS er avstandsmåling til satellitter i kjente posisjoner. Avstandsmålingen gjøres indirekte ved en måling av hvor lang tid signalet bruker fra satellitt til mottaker. Mottakerens posisjon og tid beregnes geometrisk som en romlig tilbakeskjæring fra (minimum) 3 satellitter, der mottakeren befinner seg i skjæringspunktet, og en fjerde satellitt til å korrigere klokkeunøyaktighet. Resultatet blir gitt som lengde- og breddegrader. Hvis signaler fra den fjerde satellitten kan bli mottatt, er det mulig for GPS-mottakeren og også finne altituden. Hvis man beveger seg kan mottakeren også regne ut hastigheten, retning og forventet tid til ankomst på en spesifikk destinasjon. Dette blir blant annet brukt i biler med GPS-navigasjon. I tillegg er GPS i utstrakt bruk blant skip og fly. Art Carney. Arthur William Matthew Carney (født 4. november 1918 i Mount Vernon i New York, død 9. november 2003 i Chester i Connecticut) var en amerikansk film-, TV-, radio- og teaterskuespiller. Carney vant en Oscar for sin rolle som "Harry Coombes" i filmen "Harry og Tonto". Art Carney har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Sabu. Terry Michael Brunk (født 12. desember 1964 i Detroit, Michigan), best kjent som Sabu, er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "ECW". Sabu var en av ECWs mest kjente fribrytere gjennom 90-årene før ECW gikk bankerott i 2001. Sabu var også ansatt i Total Nonstop Action Wrestling en kort stund i 2002 og igjen fra 2004 til 2006. Sabu fikk sparken i 2007. Sitar. Klassisk sittestilling for å spille sitar Sitarens anatomi Sitar er et tradisjonelt indisk musikkinstrument som har vært i bruk siden middelalderen. Instrumentet ble berømt i vesten da The Beatles ved George Harrison brukte instrumentet på flere sanger, blant annet "Love You To" og "Norwegian Wood (This Bird Has Flown)". En av de mest kjente sitarspillere er Ravi Shankar, en venn av Harrison som også gav Harrison opplæring i å spille instrumentet. En sitar har vanligvis 17 til 18 strenger med strengeskruer langs hele grephalsen. Bare fem av strengene utnytter hele halsens lengde. På grepbredden er det 16 til 24 bånd, vanligvis 19. Moderne sitarer mangler ofte bånd for melodistrengens "Re-komal" (Re, Re-b, tilsvarer vestens Dess) og Dha-komal (Dha, Dha-b, tilsvarer vestens Ass). Grunnen er at man vil hjelpe nybegynnere å treffe riktig. Moderne sitarer kan en eller to resonanskropper – hovedkroppen (som hos en lutt) og eventuelt ytterligere en mindre i den øvre del av halsen. Navnet sitar kommer fra persisk "sehtar"; "seh" betyr tallet tre og "tar" betyr streng. Et tilsvarende instrument benyttes i dagens Afghanistan og dets opprinnelige persiske navn er også i bruk. Begge instrumentene er mest sannsynlig avledet fra kurdiske "tembûr", som er et langt lutt-lignende instrument, men uten et gresskarformet resonanskammer. Både "tembûr" og "sehtar" ble brukt i Persia før landet ble islamsk, men blir fortsatt brukt i dagens Iran. En annen innflytelse kan være et eldre indisk instrument som ble kalt for" rudra veena" som minner om sitaren i en del viktige aspekter, spesielt for dens bruk av gresskarlignende resonanskamre. Reeth. Reeth er en liten by i North Yorkshire i England. Den ligger i nasjonalparken Yorkshire Dales, der dalene Swaledale og Arkengarthdale møtes. I saksisk tid var det bare en liten bosetning i skogkanten. Stedet er nevnt i "Domesday Book" (1086), og hadde da vokst noe. Reeth ble utover i middelalderen et sentrum for strikking, og den lokale blygruveindustrien ble kontrollert derfra, men det var hele tiden rollen som markedsby for landbruket i området som var viktigst. Mange av husene er fra det 18. århundre. I sentrum ligger en trekantet "village green", hvor man finner byens tre puber og et hotell. Turistindustrien har blitt en viktig næring for byen, og mange fotturister tar turen dit. Like utenfor Reeth finner man toppene Fremington Edge og Calver Hill. Snurre Sprett. Snurre Sprett (engelsk: Bugs Bunny) er en tegnefilmfigur i serien "Looney Tunes". Snurre Sprett skal angiveligt være født i Brooklyn, New York og hans engelske stemme har ifølge Mel Blanc, en blanding av Bronx- og Brooklynaksent. Snurre Sprett kommer fra Warner Bros., hvor han ble utviklet av Ben Hardaway, Tex Avery og Chuck Jones. Han opptrådte første gang 30. april 1938 i filmen "Porky's Hare Hunt", men først i "A Wild Hare" fra 1940 fremtredde han som den figur vi kjenner i dag. Det var også i denne film han første gang dukket opp fra sitt kaninhull og spurte «What's up Doc?». Snurre Sprett har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Snurre har også blitt gitt ut i Norge som tegneserier, både sammen med andre serier, og med eget blad. Snurre Sprett Flensborg Avis. Flensborg Avis' lokaler i venstre bygning Flensborg Avis er en danskspråklig avis som utgis sør for grensen i Sydslesvig. Avisen kommer ut seks ganger i uken med et opplag på om lag 7400 eksemplarer. Avisen har lokalredaksjoner i Slesvig by og Husum. Flensborg Avis er den eneste danskspråklige avis som utgis i Tyskland. Flensborg Avis produserer også en dansk radioavis. Hakke Hakkespett. Woody Woodpecker fra filmen "Pantry Panic" (1941) Hakke Hakkespett, (engelsk; "Woody Woodpecker"), er en tegnefilmfigur som forekommer i 194 tegnefilmer av den amerikanske animatøren Walter Lantz produsert for Universal Studios mellom 1940 og 1972. Hakke Hakkespett har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame Fosdalsgruvas Venner. Fosdalsgruvas Venner er en forening (i Enhetsregisteret) i Malm. Foreningen ble stiftet 7. mars 2002. Den er en fortsettelse av Malmo Grubearbeiderforening som ble stiftet 14. april 1907. I 2006 arrangerte de gruvas 100 års jubileum fra 23. til 25. juni. Alberto Bayo. Alberto Bayo Giroud (født 1892 i Camagüey, død 1967 i Havana) var en cubansk venstreorientert som deltok som offiser i den spanske borgerkrigen (1936 – 1939) på de folkevalgte republikanernes side. Før borgerkrigen brøt ut, var han stasjonert i Spansk Marokko. I sin ungdom tok han militær flyverutdannelse i USA og i Spania, og ble uteksaminert fra i den militære flyskolen i Madrid i 1915. Under den spanske borgerkrigen ble han kjent for sitt heller mislykkede angrep på Mallorca. Han forlot Spania da borgerkrigen ble tapt i 1939 og da fascisten, general Francisco Franco, kom til makten. Bayo dro til Mexico og fungerte i noen år som instruktør ved det militære flyakademiet i Guadalajara. I 1948(?) etablerte han en møbelbedrift i Mexico by der han i 1955 kom i kontakt med exil-cubanerne Raúl og Fidel Castro samt argentineren Che Guevara. Dette førte til at han ble instruktør for geriljagruppen som Fidel Castro bygget opp i Mexico, og som i 1956 dro med Granma over til Cuba for å bekjempe Fulgencio Batista. Bayo deltok neppe på overfarten med Granma, men befant seg i alle fall på Cuba da revolusjonen seiret i 1959. På grunn av hans militære bakgrunn og erfaringer, ble Bayo først utnevnt til oberst i det cubanske flyvåpen, og deretter til general i den cubanske hær. Han fungerte i denne stillingen fram til sin død i 1967. Bayo var også poet og esseyist, og er nok mest kjent for sine «150 spørsmål til en geriljasoldat». Samber. Samber (fransk: Sambre) er en elv som starter i Thiérache i Frankrike og renner bl.a gjennom Charleroi. Elven er 194 km lang. Slaget om Stettin. Slaget om Stettin var viktig i Brandenburgs militære historie og senere i det prøyssiske militærarvet fordi erobringen av Stettin var et viktig milepæl for kurfyrste Frederik Vilhelm i hans arbeid for å skape seg et varig rike i vekst. Bakgrunnen. Etter Wolgast og Wismar var falt i 1675 til de allierte hærer som dominerer Svenske Pommern tok Otto Wilhelm Königsmarck ledelse i Svenske Pommeren over de gjenværende styrker og dermed utkjempet en defensiv kamp med bare 6 000 mann. Dette forhindrer brandenburgernes planer gjennom året 1676 som var kjennpreget av utfall for å gjenvinne mindre befestninger og forstyrrer beleiringer av andre festninger som trakk seg ut i tid. Det var ikke før i 1677 de allierte omsidig besluttet seg for å få en slutt på stillstanden og basen for Königsmarck, Rügen blir oppgitt da selve Christian V gikk på land med 4 000 soldater om sommeren i 1677. 3 000 brandenburgske tropper også var skipet av danskene over til Rügen så Königsmarck så intet annet valg enn å gir seg uten kamp og forlater også festningsverker der. Med det kunne nå kurfyrsten konsentrer seg om beleiringen av byen Stettin med 18 000 soldater. Beleiringen. Etter en kortvarig beleiring i oktober til november 1676 hadde svenskene satt av en garnison på mellom 2 000 og 3 000 soldater under Johan Jacob von Wulf som vist seg å være en streng og dyktig offiser som improviserer forsvarsanleggene. Istedenfor å foretar kostbare utfall eller venter på angrep fra andre svenske styrker på beleiringshærens rygg konsentrer han forsvaret om vollgravene og bymurene der stor tapperhet og dristig oppfinnsomhet var sett av de svenske soldatene. Det ledet til stor tap i stomangrep og kurfyrsten så seg nødt til å startet et bombardement som begynner å ødelegger byen bak festningsanleggene. Etter 200 000 granater blant annet var Stettin blitt redustert til ruin og enorme ødeleggelser var anverket på festningsanleggene slik at de allierte i desember 1677 var endelig fra to hold kommet til hovedvollen derfra de kunne truer de andre svenske forsvarstillingene. Hungernød og sykdommer hadde redustert befolkningen drastisk slik at få var tilbake i stand til å slåss videre. Dessuten hadde kruttsforrådet eksplodert slik at det nå var lite krutt tilbake for forsvaret. Akkurat da kurfyrstens styrker som også hadde lidd store tap forbereder seg på stormangrep for å inntar byen, kapitulerte Wulf sammen med borgerne av byen og etter korte forhandlinger var det enigt at de gjenværende svenskene inkludert sivilister skulle få lov til å drar hjem tilbake til Sverige. Det var bare 300 stridsdyktige menn tilbake den 26. desember. Etterspillet. Med Stettin tatt var det nå bare Stralsund tilbake, men akkurat da kurfyrsten av Brandenburg hadde feiret ferdig fikk han en beklagelige nyhet fra Rügen hvor Königsmarck hadde vunnet Slaget ved Warskow og dermed gjentok kontroll over øya. Fra Rügen kunne nå Königsmarck foretar plyndringstog med brutale herjinger dypt inn i Brandenburg i det første halvåret av 1678. Kilder. "Ulf Sundberg", Svenska Krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9 Tord Grip. Tord Grip (født 13. januar 1938) er en svensk fotballtrener. Tord Grip vokste opp i Ytterhogdal, Jämtlands län, Härjedalens kommun, der han spilte fotball om sommeren og bandy om vinteren. 18 år gammel begynte han å spille for Degerfors IF, og var en av lagets dominerende spillere på begynnelsen av 1960-tallet. I 1963 debuterte han på i en kamp mot i OL-kvalifiseringen. Tord Grip har senere blitt kjent som en suksessrik trener, og har blant annet trent. De siste årene har han hatt suksess sammen med Sven-Göran Eriksson, blant annet i den italienske klubben SS Lazio og for. I mars 2010 ble han engasjert som assistent for landslagssjef Sven-Göran Eriksson i. Pattie Boyd. Patti Boyd, eller Patricia Anne Boyd (født 17. mars 1944 i Taunton, Somerset, England), er en tidligere modell og nåværende fotograf som er mest kjent som hustru til to berømte rockemusikanter og inspirasjon til flere minneverdige sanger. Modell. Patti Boyd var en suksessfull modell i løpet av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet og omgikk designere som Mary Quant og Ossie Clark. Hun prydet også flere ganger omslagene til kjente britiske magasiner, blant annet den britiske utgaven av "Vogue". Fra Harrison til Clapton. Etter at Patti Boyd møtte George Harrison fra The Beatles ved innspillingen av filmen A Hard Day's Night giftet paret seg i 1966. Harrisons gode venn og samarbeidspartner, Eric Clapton, først kjent fra The Yardbirds og deretter med Cream, ble også forelsket i henne. Patti Boyd skilte seg fra Harrison i 1977 og giftet seg med Clapton i 1979. Det siste ekteskapet endte også i en skilsmisse i 1989. Hun koret også på flere Beatles-sanger, blant annet «Yellow Submarine», «All You Need Is Love» og «Birthday». Hun var også inspirasjon for en av George Harrisons mest kjente sanger, «Something», som Frank Sinatra har kalt for «en av største kjærlighetssanger som noen gang er skrevet». Imidlertid har Harrison senere sagt at han hadde sett for seg at Ray Charles synge den, og at han egentlig ikke hadde noen bestemt i tankene da han skrev den. Boyd bekreftet til magasinet "Hello!" i 2004 at Harrison hadde fortalt henne at sangen virkelig var skrevet for henne. Harrison skrev også «For You Blue», «I Need You», «So Sad», og «Think For Yourself» som også sies å ha vært inspirert av hans daværende hustru. I løpet av Claptons tid i gruppen Derek and the Dominos utga de kun ett album, "Layla and Other Assorted Love Songs". Albumet var dedikert til hans ubetingete kjærlighet til Patti Boyd. Claptons plagete kjærlighet til hans beste venns hustru avstedkom også hans mest berømte sang, «Layla», en rockesang som ble en hit i to ulike tiår i to ulike versjoner. Claptons lengsel etter Patti Boyd drev ham inn i en avhengighet av heroin som medførte en musikalsk hiatus i flere år på begynnelsen av 1970-tallet. Da de endelig kom sammen skrev Clapton ytterligere en sentimental sang, «Wonderful Tonight», med henne i tankene, foruten at sangene «Never Make You Cry» (fra albumet "Behind the Sun") og «Pretty Girl» (fra albumet "Money and Cigarettes") med henne som inspirasjon. Fotoutstilling. En utstilling av fotografier som var blitt tatt av Boyd i løpet av hennes tid med både Harrison og Clapton ble utstilt i "San Francisco Art Exchange" i 2005 på Valentindagen (14. februar) under tittelen "Through the Eyes of a Muse" ("Gjennom øynene til en muse/inspirasjon"). Inspirerende søsken. Patti Boyd var ikke den eneste i familien som inspirerte følelsene til musikanter. Hennes yngre søster Jenny Boyd (født Helen Mary Boyd – hun fikk kjælenavnet Jenny etter en av søsterens barndomsdukker) skapte sin egen rivalisering mellom to kjente musikanter. Hun ble begjært av Donovan som skrev sangen «Jennifer Juniper» for henne, men hun giftet seg i stedet med Mick Fleetwood, grunnleggeren av gruppen Fleetwood Mac i 1970. Hennes yngre søster Paula Boyd var også en modell og gikk ut med Eric Clapton og Bobby Whitlock, begge fra Derek and the Dominos. Ryktene, i den grad disse skal vektlegges, sa at også John Lennon og Mick Jagger hadde et godt øye for Patti Boyd i sin tid. Hun skal også ha gått ut med Ronnie Wood fra The Rolling Stones på slutten av året 1973. Karine Mathisen. Karine Mathisen (også kjent som Karine Fredriksen, født 23. oktober 1848 på Værøy, død 15. april 1924 på Værøy) var den første distriktsjordmoren i Værøy i Lofoten. På Mathisens tid var det svært vanskelig å få jordmødre til Værøy og Røst, så da unge Mathisen viste sin interesse for faget og ytret ønske om å drive praksis i hjemkommunen, fikk hun et mindre stipend fra fylket til å ta sin utdannelse i Christiania. Hun ble uteksaminert i 1872 og ble som historiens første fra det året statsansatt som jordmor i Værøy. I 1876 giftet hun seg med gårdbruker og fisker Lars Endresen fra Espevær, Haugesund, og sammen fikk de fire barn. Karine Mathisen virket som Værøys distriktsjordmor i 40 år, og ble etterfulgt av sin egen datter Elide. Slaget ved Warksow. Slaget ved Warksow var uten tvil Königsmarcks største triumf under hans tre år lange kamp for de svenske besittelser som da het Svenske Pommern hvor han ikke bare vant seg tilbake Rügen, men også fikk forsterkninger i form av tyske leietropper som fort gikk over til svenskene. Dette mindre kjente slaget var også kjent som Slaget ved Alte Fehr. Bakgrunnen. I september 1677 hadde kongen av Danmark-Norge, Christian V kommet til Rügen med 4 000 soldater som var blitt fraktet dit med danske orlogsskip og transportfartøyer som senere tok med seg 3 000 brandenburgske soldater som sluttet seg til okkupasjonsstyrkene på Rügen. Disse gikk på land ved den nordøstlige odde på Jasmund og begynner å sprede seg ut på øya, setter flere såkalte "ferjeskanser" under beleiring. Det var bygget to skanseverk på sørsiden av Rügen som forsvarer fergeovergang til fastlandet med byen Stralsund, den ene blir fort tatt av Christian V i oktober 1677. Men Königsmarck fremdeles beholder en garnison på 600 mann på den siste fergeskansen på den andre siden av sundet vendt mot Stralsund. Et dristig angrep med en eskadre av flere krigsskip som kom seg til en holm like ved på sundet var slått tilbake av sterk svensk artilleriild. Beleiringen deretter trakk seg ut gjennom høsten og Christian V dro tilbake til København. Med overlegne danske styrker på Rügen kunne ikke Königsmarck kom til hjelp for Stettin som var lagt under beleiring i det som som ble het Slaget om Stettin. Men mot senåret hadde danskene foretatt omorganisering i deres tropper da de beste og meste skikkede var tatt hjemover mens nesten bare vervede soldater av mindre verdi blir tilbake i mindre antall. 2 000 mann under general Lehndroff var kommandert ut for å deltar i Slaget om Stettin. Dessuten hadde det vært mangel på ly og næringsmidler på den skrinne øya som disse skulle overvintre på slik at moralen i de vervede styrkene sank. Königsmarck derfor vil tar fordel av dette samt å utnyttet disse vervede styrkenes tendens til å ta vinterkvarter for et overraskelsesangrep. Da et tøvær løste opp isen over sundet fikk han derfor hentet fram båtene og skip som var holdt i beredskap. Med båter og skip i Stralsund fraktet han sine styrker over til Nyskansen på Rügen om aften, avledet general Rumohr med et sjøtog av en kaper med tretti mindre fartøyer som seilt til under Wittou. Det var sendt ut falske rykter om landgang på Wittou/Wittby i forveien. Etter å ha gått på land på Rügen ved Nyskansen fikk han et døgn på seg til å forbereder seg på slag av danskene. General Rumohr hadde nektet å angriper landgangsoperasjonen over til Nyskansen og dermed vente på at svenskene skulle kom ut på åpen lend. Om morgen den 8. januar 1678 marsjere Königsmarck ut sin hær nordover mot det indre av øya Rügen og nådde et stort eng med midtområdet som myrlend mindre enn 3 kilometer innover på øya hvor de fant den danske hæren på den ene siden av engen. Slagoppstillingen. Så snart Königsmarck hadde ført sin hær dit, stilt han opp hæren i de tre tradisjonelle slagorden i to linjer med venstrefløyen som består av syv skvadroner, senteret med fire bataljoner av fotfolk og høyrefløyen med fem skvadroner og en dragonskvadron. Rumohr som hadde kommet til landet under Nyskansen ved Warksow, stilte sin hær opp i tre slagorden med seks skvadroner med ryttere i hver fløy og fire bataljoner i senteret samt en reserve på 9 skvadroner og bataljoner. Han hadde 16 feltskyts med seg. Slaget. Der vist det sterkere artillerivåpenet hos svenskene avgjørende for med deres ildkraft fikk de slått vekk den danske høyre fløyen som var holdt utenfor slagets gang så Königsmarck kunne konsentrer seg om den venstre fløyen av danskenes hær som var oppgitt å være på 5 000 til 5 400 mann i alt. Da Königsmarck overfører tropper om fra den venstre fløyen til den høyre fløyen fikk general Rumohr syn på bevegelsene og ville rekognoserer nærmere. Etter å ha ridde opp enget til egne høyre fløy som lå på noe høyere land blir han beskuttet og falt av sin hest. Med et sterkt flankeangrep med både egne høyrefløye og senter satt Königsmarck sterkt press på danskene som slåss hardnakket tilbake mens det svenske venstrefløyen kunne holde ned det danske senteret. Rumohr hadde stilt seg opp langs strekningen med myrlend slik at angrepet ikke kunne kom over og dermed måtte ryttere omgår denne for å angripe danskene på deres flanke. I mellomtiden hadde det svenske artilleriet blitt ført så nær at på kloss hold pepret de løs inn i det danske fotfolket i senteret og på deres venstre fløy. Allerede ved starten blir general Rumohr dødelige såret så det oppstår forvirring da offiserer kom i krangel om hvem som skulle overtar befalen og det var ingen som ville overtar ledelsen i et slag som var allerede ved å kom utenfor kontroll. De danske ryttere støttet av deres infanteri slåss så hardt at svenskene vike helt til et motangrep endelige fikk slått hull på deres forsvar. Så snart den danske venstre fløyen var slått på flukt vendt så svenskene seg mot senteret som etter en kort kamp overgir seg "en masse." Königsmarck med vilje hadde latt være å engasjerer senteret fordi det var på fløyene danskene hadde deres beste og mer lojale styrker i en hær hvis mesteparten består av vervede tysker som hadde vist seg mindre pålitelige i tidligere strid. Restene av det danske rytteriet var utslettet eller tvunget til å rømte øya, resten overgir seg rundt på hele øya i dager etterpå, fortet på Jasmund overgav seg den 11. januar 1678. Tapene er dessverre ikke enkelt å få kjennskap på, men visse dokumenter vist at det var langtfra et enkelt slag med stor tap for svenskene i visse enheter som Smålandska Ryttere. 200 skulle ha blitt massakrert av finnerne da soldatene nektet å gir seg, det var 2 000 til 2 400 hester i den danske hæren og alle var tatt eller felt. 5 000 skulle ha blitt tatt til fange under slaget, men det virker mer sannsynlig at det var resultatet av felttoget der hele Rügen var gjenerobret fremfor den direkte konsekvensen av slagets gang. Bare to danske offiserer unnslapp ved å tar en båt til Usedom. Etterspillet. Seieren ved Warksow var en viktig rekrutteringskilde for Königsmarck som ut av disse fem tusen fanger kunne rekrutter mange nok til å forsterke egne styrker som kunne går ut på herjingstoger mot Brandenburg. Det var i en fortegnelse vist at det var 23 kompanier i kavaleriet mot bare 8 fra Danmark som var vervede styrker. Selv om en stor del var brandenburgske styrker var de rask med å deltar i herjingstoger hvor de utøvdet overgrep på den brandenburgske befolkningen. Christian V var rasende over nyheten og meldninger om bruk av vervede tyske soldater som var i dansk sold så han organisert et nytt ekspedisjon nå med hovedsakelige norske tropper som hadde vist seg langt mer pålitelige. Etter Niels Juel hadde med sin flåte kommet til Kalmarsund der de observerer den svenske flåten som lå der, besluttet han å krysser utenfor Rügen for å få bukt med kaprerplaget derfra. I september 1678 kunne Niel Juel henter de brandenburgske styrker ved Palmerort og seilt så til ved den lille fiskerbyen Witby på Rügen. Med 250 fartøyer og 8 000 mann seilt danskene og brandenburgerne rundt om, holdt svenskene i uråd om hvor landgangen skulle skjer. Først den 12. september startet angrepet da brandenburgerne fra Palmerort kom over mens 1 800 danskere og nordmenn kom på land ved Wittby. Det kom til harde trefninger hvor svenskene var blitt slått vekk, men ikke før 57 drepte og 52 sårede var falt hos danskene og nordmenn. De svenske tapene var større. Königsmarck etter harde forfektninger hvor hundrer var falt under kampene, trakk seg ut av Rügen og etterlatt seg en garnison på 500 mann i en nybygget skanse som kort etterpå overgir seg til de allierte under et mytteri i 16. september. Siden da var Stralsund satt under beleiring fram til den 15. oktober da byen kapitulerer. Bare en måned senere den 15. november kapitulere den siste svenske festningen i Greifswald. Alle tyske besittelser holdt av Sverige var gått tapt. En svensk hær på 11 000 mann fra Riga som fikk marsjerer gjennom polske områder måtte snur i januar 1679 ved Welau ikke langt fra Tilsit. Kilder. Warksow Bolga. Øya Bolga med det karakteristiske Bolgfjellet sett fra øst Bolga er ei øy på kysten av Helgeland, ytterst i Meløy kommune i Nordland fylke. Øya har et areal på 2,4 km². Bolga preges av det 339 meter høye Bolgfjellet, som strekker seg over øya fra nordøst til sørvest. Bolgfjellets karakteristiske form har vært seilingsmerke for sjøfolk som har ferdes langs skipsleden ("leia") til alle tider. Øyas største attraksjon befinner seg i Bolgfjellet, hullet Bolgbørra, som man kan gå tvers gjennom for å komme til nordsida av øya. Foruten fjellet preges øya av en større flate over Bolgas sydøstlige del. Denne flaten er dyrket mark, og det er også her øyas bebyggelse er. Bolgas nordlige side ("Nordsia") består av ulendt og kupert terreng, og er ubebygd. Bolgas form og geografiske plassering med nær tilgang til fiskefelt, har gjort at det har bodd folk på Bolga i lange tider. Det har blant annet blitt gjort funn fra vikingegraver på øya. Ifølge Statiskisk sentralbyrå hadde Bolga 141 innbyggere pr. 1. januar 2005. Bolgværingene livnærer seg først og fremst av havbruk. Dette vil si sjarkfiske og lakseoppdrett. Øya har også skole, barnehage, butikk, post og mekanisk verksted. Bolga har flere daglige båtanløp med blant hurtigbåt til Bodø og Sandnessjøen. Til kommunesenteret Ørnes går det både lokalhurtigbåt og ferje. Sør og nord for Bolga finner man en større skjærgård som tidligere var bebodd. Skjærgården rundt Bolga er oppdelt og har ulike navn som "Bolgværet, Snyen" og "Flatvær". Totalt består den av ca. 300 mindre holmer og skjær. Radula. Snittegning av munnhulen med radula. Radula er det vitenskapelige navnet på raspetungen som finnes hos snegler (bløtdyr). Raspetungen er oppbygget av mikroskopiske, tettsittende tverrekker av harde, spisse tenner av kitin og protein. Med den river den i stykker, eller «rasper» sneglen i seg maten. Tennene fornyes hele tiden, fordi de slites ned når sneglen rasper føde på harde overflater. De større gruppene av snegler har ulikt utformet raspetunge, og de kan deles inn i sju typer. Fem ulike typer av raspetunger. Subsidiaritetsprinsippet. Subsidiaritetsprinsippet er en maksime fra katolsk sosialtenkning som har blitt innført som et moderne, politisk prinsipp. Hensikten er å regulere maktfordelingen mellom EU og medlemslandenes lovgivning og institusjoner. I norsk sammenheng er det av og til forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet». I katolsk sosialtenkning og i relasjon til prinsippbruken i EU, betyr det henholdsvis at samfunnet ikke skal involvere seg i løsning av spørsmål som kan løses av familien. På politisk nivå betyr prinsippet at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå. I Den europeiske union ble subsidiaritetsprinsippet innført ved en protokoll ved Maastricht-traktaten i 1993. Prinsippet forplikter EU til å avstå fra å vedta ny fellesskapslovgivning dersom målet bedre kan nås på regionalt eller nasjonalt nivå. Prinsippet gjelder på områder hvor EU ennå ikke har blitt overført enekompetanse til å fatte beslutninger. Det er EU-kommisjonen og traktatene som avgjør om prinsippet skal komme til anvendelse. Dette følger av Kommisjonens enerett til å initsiere nye lover. Katolsk sosiallære. Subsidiaritetsprinsippet som ordrett begrep stammer fra pave Pius XIs sosialencyklika "Quadragesimo anno" «om de samfunnsmessige ordninger» av 15. mai 1931. Hovedforfatteren (pavens "ghostwriter") og dermed den som skapte ordet, var den tyske jesuitten Oswald von Nell-Breuning. Ifølge denne «høyst vektige sosialfilosofiske grunnsetning» kan „det som enkeltmennesket er i stand til å yte på eget initiativ og av egne krefter ikke fratas ham og tilvises samfunnets virkeområde» (Quadragesimo anno, Nr. 79). Pragmatisk tilnærming. Bruk av subsidiaritetsprinsippet medfører at beslutninger i prinsippet kan forsvares både når det gjelder EU-lovgivningens eventuelle påvirkning av den nasjonale lovgivningen og i forhold til andre nivåer, for eksempel interesseorganisasjoner og borgernes interesser. I det første tilfellet betyr det at EU-lovgivningen bare bør settes i verk når det er nødvendig utfra overordnete hensyn og har betydning for mange medlemsland, og at en bør etterstrebe den minst inngripende rettsakten, som kan føre til den ønskelige effekten, og at generelle prinsipper og oppfordringer bør avløse detaljerte regler. I det andre tilfellet betyr det at interessegrupper kan argumentere for mindre politisk innblanding på sine områder, og at en kan argumentere for å legge oppgaver til lavere nivåer – f.eks. regionale og lokale forvaltningsnivåer, private og frivillige institusjoner – og at en skal styrke det personlige og familiemessige engasjementet. Man bør allikevel merke seg at ved en eventuell kompetansestrid er det EU-domstolens tolkninger av EU-traktatene som gjelder. Ryszard Kaczorowski. Ryszard Kaczorowski (født 26. november 1919 i Białystok, død 10. april 2010 ved Smolensk i Russland) var en polsk politiker, som fra 19. juni 1989 til 22. desember 1990 var den siste polske eksilpresidenten. Som sin forgjenger Kazimierz Sabbat hadde han sin bakgrunn fra den polske speiderbevegelsen. Biografi. Etter at Øst-Polen ble okkupert av Sovjetunionen i 1939 ble Kaczorowski medlem av en undergrunnsorganisasjon, «De grå rekker», og var kontaktmann mellom sin organisasjon og den polske undergrunnshæren. I juli 1940 ble han arrestert av det sovjetiske hemmelige politiet, NKVD, og i februar 1941 dømt til døden. Etter 100 dager på dødscelle ble straffen omgjort til 10 års Gulag-fangenskap i Kolyma. I 1942 ble han imidlertid benådet, etter at Stalin bestemte seg for å danne en polsk hær i sovjetisk tjeneste og trengte rekrutter. Han deltok i kamper i Italia, bl.a. i slaget om Monte Cassino. Etter krigen returnerte han ikke til Polen, men studerte i London og arbeidet senere for britiske industriselskaper. Han fortsatte å være aktiv i speiderbevegelsen, bl.a. som formann for den polske speiderbevegelsen i eksil og kommandant for speidernes verdenstreff på Monte Cassino i 1969 og i Belgia i 1982. Etter at Kazimierz Sabbat måtte trekke seg som eksilpresident i 1989 på grunn av sykdom, ble Kaczorowski utnevnt til hans etterfølger. Allerede noen måneder senere falt kommunistregimet i Folkerepublikken Polen, og folkerepublikken ble avløst av den tredje polske republikk. Lech Wałęsa ble i desember 1990 den første polske presidenten valgt i et fritt valg. Eksilinstitusjonene i London oppløste dermed seg selv, og den 22. desember overrakte Kaczorowski i en seremoni på kongeslottet i Warszawa sine presidentinsignier til Wałęsa. Etter 1990 oppnådde Kaczorowski stor aktelse i Polen gjennom sine tallrike foredrag, intervjuer og reiser, og ble utnevnt til æresborger av bl.a. Białystok, Kraków og Warszawa. Ryszard Kaczorowski døde i flyulykken 10. april 2010 hvor også Polens sittende president Lech Kaczyński omkom. Peter Finch. Peter Finch (født som Frederick George Peter Ingle-Finch 28. september 1916 i South Kensington, London, England, død 14. januar 1977 i Beverly Hills, California, USA,) var en australsk-britisk skuespiller. Han vant en Oscar posthumt for sin rolle som "Howard Beale" i filmen "Network". Kazimierz Sabbat. Kazimierz Aleksander Sabbat (født 27. februar 1913 i Bieliny Kapitulne, død 19. juli 1989 i London) var en polsk jurist, forretningsmann og politiker. Han var sønn av kantoren i hjembyen, og tok artium i Mielec. Deretter studerte han jus ved universitetet i Warszawa, og mottok magistertittelen i juni 1939. Allerede som gymnasiast og student var han aktiv i den polske speiderbevegelsen, og deltok i etableringen av en sentralorganisasjon for speidere ved polske universiteter. Etter det polske nederlaget i september 1939 flyktet han til Ungarn, hvor han var kommandant for en speiderleir. Senere reiste han over Jugoslavia og Italia til Frankrike, og ble kadett i den polske marinen. Etter at de polske troppene ble evakuert til Storbritannia ble han sekretær for speiderspørsmål i den polske generalstaben i London. Etter krigen ble Sabbat værende i London, og grunnla i 1948 en bedrift som produserte dekk og soveposer. Han fortsatte å engasjere seg i den polske speiderbevegelsen i eksil og i det eksilpolske politiske miljøet. Han ble statsminister i eksil i august 1976, og dannet en hjelpeorganisasjon for forfulgte arbeidere i Polen, som senere støttet den demokratiske opposisjonen i landet. Som eksilstatsminister besøkte han en rekke polske eksilmiljøer i Europa og USA. 8. april 1986 trådte Edward Raczyński tilbake som eksilpresident, og Sabbat ble hans etterfølger. Hans embedsperiode var en vanskelig tid, og sammenfalt med demokratibevegelsen Solidarnośćs endelige kamp mot kommunistregimet. Sabbat døde imidlertid før kommunistregimet falt. Sørgemessen for Sabbat den 19. juli 1989 i Johanneskatedralen i Warszawa ble en av de siste store demonstrasjonene mot kommunistregimet. Ravi Shankar. Ravi Shankar (født 7. april 1920 i Varanasi) er en bengalsk-indisk sitarspiller og komponist av indisk klassisk musikk. Av indiske musikere er han blant de som er best kjent i Vesten. Dette ble forskerket gjennom hans vennskap med George Harrison og at han derigjennom ble assosiert med The Beatles. Shankar hadde fått opplæring av den store musikeren Alauddin Khan. Han giftet seg med en av Khans døtre, men de ble skilt. Vennskapet med Harrison skulle føre til at Shankar opptrådte på noen av 60-tallets mest kjente festivaler, som Monterey Pop i 1967 og Woodstock i 1969. Han fikk også stor oppmerksomhet i forbindelse med sin opptreden på The Concert for Bangladesh i 1971. Han er faren til sangerinnen Norah Jones og sitarspilleren Anoushka Shankar. Richard Dreyfuss. Richard Stephan Dreyfuss (født 29. oktober 1947 i Brooklyn i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Dreyfuss vant en Oscar i 1977 for sin rolle som "Elliot Garfield" i filmen "The Goodbye Girl", han var den yngste som hadde vunnet prisen (rekorden er nå slått av Adrien Brody). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ben Kingsley. Sir Ben Kingsley, (egentlig "Krishna Pandit Bhanji", født 31. desember 1943 i Scarborough, North Yorkshire, England), er en Order of the British Empire skuespiller hvis far har indisk bakgrunn. Han fikk sitt store gjennombrudd i 1982 i rollen som Mahatma Gandhi i filmen "Gandhi", og vant en Oscar-statuett for beste mannlige hovedrolle. Narni. Narni er en italiensk by i provinsen Terni i Umbria. Byen har het opprinnelig Nequinum, av romerne ble den kalt Narnia. Den har 20 236 innbyggere (pr 2005). Stedet var bebodd allerede meget tidlig i oldtiden. Byen Nequinum omtales noen århundrer fkr som bosatt av oskere og umbrere. Den ble innlemmet i romernes land omkring 300-tallet og navnet forandret til Narnia. Keiser Etter romerrikets tid ble den en del av Langobardernes rike. Robert Duvall. Robert Selden Duvall (født 5. januar 1931 i San Diego i California) er en amerikansk skuespiller. Han har blant annet spilt i Gudfaren, Apokalypse nå!, Sling Blade, The Gingerbread Man, Deep Impact, Gone in Sixty Seconds og Open Range. Robert Duvall vant en Oscar for sin rolle som "Mac Sledge" i filmen "Sangen til livet", (Tender Mercies). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Valbergtårnet. Valbergtårnet er et tidligere branntårn i Stavanger. Tårnet ble bygget i årene 1850–1853 som utkikkstårn for byens vektere, og er 26,66 meter høyt. Byggeomkostningene var opprinnelig satt til 3 200 specidaler, men endte på 9 000, noe som tilsvarte kr 36 000 etter den tids valuta. Det nye tårnet erstattet et nesten to hundre år gammelt falleferdig tretårn. Fra Valbergtårnet hadde vekterne oversikt over hele byen så langt bebyggelsen strakte seg den gang. Herfra kunne de oppdage branntilløp og varsle innbyggerne ved hjelp av klokkeringing og kanonskudd. Etter hvert gjorde nye brannvarslingssystemer at vekterne ble overflødige. Den siste vekteren i Valbergtårnet, Tobias Sandstøl, ble ansatt i 1904 og sluttet i 1922. Det sies at han er opprinnelsen til Thorbjørn Egners Tobias i tårnet i Kardemomme by. I dag rommer tårnet vektermuséet, og det er mulig å se byen fra toppen av tårnet. Før dagens tårn har det også vært eldre vakttårn. Fra 1787 omtales byens vakttårn på Valberget. I 1837 var tårnet med klokke taksert til 320 riksdaler. Tårnets arkitekt. En av datidens fremste arkitekter, stads-conduktør Christian Grosch tegnet tårnet. Han har sammen med Hans Ditlev Franciscus von Linstow tegnet det kongelige slott i Christiania (Oslo). Christian Grosch skapte også arkitektoniske perler som Universitetet i Oslo, Vognremissen rundt Oslo Domkirke og sykehusanlegget Gaustad i Oslo Professional Association of Diving Instructors. PADI (Professional Association of Diving Instructors) er en verdensomspennende organisasjon som utdanner sportsdykkere. Den ble grunnlagt av John Cronin og Ralph Erikson i 1966. I 1999 fantes det mer enn 90 000 PADI-instruktører fordelt på mer enn 180 land. Innen internasjonal amatørdykning, er det kun BSAC som i størrelse i noen grad kan konkurrere med PADI. BSAC er en amatørdykkerforening der opplæring og dykkerarrangement normalt ledes av amatørdykkere, mens PADI som organisasjon er basert på kommersielle prinsipper. Brage Sandmoen. Brage Sandmoen (født 22. mars 1967) er en norsk fotballdommer og lærer. Han debuterte i Tippeligaen i 2001. Han representerer Kjelsås Idrettslag. Sandmoen dømte cupfinalen mellom Molde og Lillestrøm i 2005. Han har dømt 131 kamper i Tippeligaen. Sandmoen arbeidet som assisterende rektor Bredtvet videregående skole i Oslo, til skolen ble nedlagt i 2008. Da startet han i jobben som historie- og samfunnsfagslærer ved Stabekk videregående skole. Høsten 2009 skiftet han skole og tok tilsvarende stilling ved Valler videregående skole. Per Arne Glorvigen. Per Arne Glorvigen (født 2. juni 1963) er en norsk musiker og trekkspiller. Han er en av sin generasjons viktigste bandoneonister – også internasjonalt. Glorvigen kommer opprinnelig fra Dovre i Oppland fylke. Han har utdannelse fra Norges Musikkhøgskole der han var student fra 1983 til 1987. Glorvigen fortsatte å studere trekkspill i Paris, og fra 1988 særlig bandoneonspill. I tillegg til egne soloopptredener har han spilt i Tango for 3, en norsk gruppe som har spesialisert seg på argentinsk tango, og deltatt på en rekke konserter og plateinnspillinger med andre norske og internasjonale ensembler og orkestre, blant annet Alban Berg-kvartetten og Vertavo. Han er særlig kjent for å spille tangomusikk, men også barokkmusikk, Grieg, klezmer, pop og samtidsmusikk. Han var festspillmusiker ved Festspillene i Bergen i 2006. Glorvigen har vært bosatt i Paris siden 1987, men har særlig oppdrag i Skandinavia og Tyskland. Paul Gleason. Paul Gleason (født 4. mai 1944 i Jersey City i New Jersey, død 27. mai 2006 i Burbank i California) var en amerikansk skuespiller. Gleason spilte inn over 60 filmer, og han medvirket i blant annet "Die Hard" og "The Breakfast Club". Han hadde også gjesteroller i en rekke TV-serier, blant annet "Chicago Hope", "Friends", "L.A. Law", "Seinfeld", "Melrose Place", "Falcon Crest", "The District" og "Cold Case". Gleason døde av lungekreft 62 år gammel. Varangerhunden. Varangerhunden ("Canis lupus varangensis", "Canis familiaris varangensis") er den eldste kjente forekomsten av tamhund i Norge. Varangerhunden, som med stor sikkerhet var en spisshund, ble funnet i Sør-Varanger og er datert ca. 5 000–7 000 år tilbake i tid. Man antar at hundetypen må ha vært ganske vanlig på Nordkalotten en gang i tiden. Kanskje er den en etterkommer av torvhunden. Funnet av varangerhunden viser en rekke fellestrekk med den opprinnelige lapphunden. Et av disse fellestrekkene er at begge mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, et særtrekk de forøvrig deler med norsk lundehund som også har andre fellestrekk med denne nordiske urhunden. Joy Gresham. Joy Gresham (født 18. april 1915 som Helen Joy Davidman, død 13. juli 1960) var en amerikansk jødisk forfatterinne, radikal kommunist og ateist frem til hun konverterte til kristendommen på slutten av 1940-tallet. Hun var først gift med forfatteren William Lindsay Gresham, og fikk barna David Gresham og Douglas Gresham. I 1953 flyttet hun fra New York til England, hvor hun møtte forfatteren C. S. Lewis. Gresham hadde blitt inspirert av Lewis' bøker om kristendom, som i stor grad hadde påvirket henne til å utforske og til slutt konvertere til den kristne tro. Etter at hun flyttet til England inngikk Lewis et proforma-ekteskap med henne så hun ville kunne bli værende i England. Etterhvert, spesielt etter at hun fikk kreft, innså han hvor mye han elsket henne og foreslo å ekte henne ordentlig, «foran Gud». En kort stund så det ut til at hun ville bli bedre, men i 1960 døde hun av kreften, 45 år gammel. Løst basert på Douglas Greshams bok "Lenten Lands" har det blitt laget et skuespill, en BBC-produksjon og en film, "Shadowlands". Den siste kom i 1993 og var en romantisert fremstilling av hennes liv, med Debra Winger i rollen som Joy. Filmmanus. Et filmmanus, eller filmmanuskript som det også kalles, er en nedskrevet beskrivelse av handlingene og replikkene i en film. Manuset markerer det første ordentlige steget fra idé til ferdig resultat i en filmproduksjon. Det finnes en rekke regler for hvordan manus skal skrives, som for eksempel at det skal brukes monospace-fonter, som oftest en variant av courier. En slik standardisering gjør de blant annet lettere å lese og lettere å sammenligne. Manus som bryter disse konvensjonene blir ofte automatisk forkastet hos de store produksjonsselskapene ettersom det da antas at forfatteren er uerfaren. F. Murray Abraham. F. Murray Abraham (født Fahrid Murray Abraham 24. oktober 1939 i Pittsburgh i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller. Abraham vant en Oscar for sin rolle som "Antonio Salieri" i filmen "Amadeus". Hans far var opprinnelig fra Syria og emigrerte til USA på 1920-tallet under hungersnøden i hjemlandet. Hans mor, et av fjorten barn, var av italiensk-amerikansk opprinnelse. Abraham vokste opp i El Paso, Texas, nær grensen til Mexico. Han var gjeng-medlem i løpet av tenårene, og studerte ved det som i dag heter University of Texas i El Paso. Senere ble Abraham immatrikulert ved University of Texas i Austin. I tillegg studerte han teater og drama ved Brooklyn College. Abraham begynte sin karriere som profesjonell skuespiller ved et teater i Los Angeles. Abraham er kanskje best kjent som en snakkende haug med druer i en rekke reklamer på TV for "Fruit of the Loom". Murray hadde rollen som narkolangeren Omar Suárez i gangster-filmen Scarface fra 1983 med Al Pacino i hovedrollen. Murray har gjort flere gjesteopptredener i TV-serier som Saving Grace, hvor han hadde rollen som engel, og i der han spilte doktor. Murray har holdt en forholdsvis lav profil som skuespiller etter at han mottok sin Academy Award. Han har vært gift med Kate Hannan siden 1962, og paret har to barn sammen. Arnaldur Indriðason. Arnaldur Indriðason (født 28. januar 1961 i Reykjavík) er en islandsk forfatter. Indriðason var 1981 – 82 journalist i Morgunblaðið. Etter dette arbeidet han som frilans-skribent. Han tok i 1996 B.A. i historie ved Háskóli Íslands. Indriðason debuterte med kriminalromanen "Synir duftsins" i 1997. I flere år på 2000-tallet har Indriðason vært Islands mest populære forfatter. Han har toppet bestselger-listene år etter år, og i 2004 var syv av de ti mest utlånte bøkene ved Reykjavík bibliotek forfattet av ham. Bøkene hans er utgitt i et tyvetalls land, og har mottatt en rekke priser. I 2005 vant han den prestisjefulle Gold Dagger Award fra britiske Crime Writers' Association. Eksterne lenker. Arnaldur Indridason William Hurt. William Hurt (født 20. mars 1950 i Washington, DC i USA) er en amerikansk skuespiller. Han fikk sin skuespillerutdannelse ved den kjente teaterskolen The Juilliard School og begynte å opptre på teaterscenen i 1970. Hurt filmdebuterte som en plaget forsker i science fiction-filmen Altered States i 1980, en rolle som han fikk en Golden Globe-nominasjon for. I 1985, fikk Hurt gode kritikker og flere skuespillerpriser, inkludert en Oscar og en BAFTA Award for beste skuespiller, for å portrettere en feminin homofil mann i filmen "Kiss of the Spider Woman". Han fikk ytterligere to Oscar-nominasjoner for sine roller i Children of a Lesser God (1986) og Broadcast News (1987). Hurt var aktiv også som teaterskuespiller på 1980-tallet. Han ble for første gang nominert til en Tony Award i 1985 for Broadway-produksjon av oppsetningen Hurlyburly. Etter et mangfold av roller iløpet av det neste tiåret, ble Hurt for fjerde gang nominert til en Oscar for sin rolle i David Cronenbergs thriller A History of Violence (2005). Andre kjente filmer de siste årene er A.I. Artificial Intelligence (2001), Syriana (2005), The Good Shepherd (2006), Mr. Brooks (2007), Into the Wild (2007) og The Incredible Hulk (2008). Han spilte i Sean Penns film Into the Wild, som er den sanne historien om Christopher McCandless. Hurts neste rolle var som General Thaddeus "Thunderbolt" Ross i The Incredible Hulk der han spilte mot Edward Norton, Liv Tyler og Tim Roth. Han opptrådte også som president Henry Ashton i action-thrilleren Vantage Point fra 2008. Hurt har også spilt Mr- Brooks «alter-ego» i filmen Mr. Brooks der han også spilte med Kevin Costner. I 2010 spilte han i "Robin Hood". På 1980-tallet var Hurt involvert i en rettssak mot Sandra Jennings, som hevdet at de to hadde et lovlig ekteskap. Mens han fremdeles var gift, skal Hurt og Jennings ha innledet et forhold i Saratoga i New York, iløpet av sommeren 1981. Jennings ble gravid om våren 1982. Derfor søkte Hurt om skilsmisse med sin kone Mary Beth Hurt, hvoretter Hurt og Jennings flyttet sammen til South Carolina. Hurt og Jennings var aldri egentlig offisielt gift, og de ble senere separert, og Jennings saksøkte Hurt i New York. Jennings søkte om en rettskjennelse som anerkjente deres påståtte ekteskap i følge loven i South Carolina. Retten i New York, anerkjente ikke sedvaneretslige ekteskap og var derfor i mot å gjenkjenne deres ekteskap fra South Carolina. Kjennelsen gikk derfor i Hurts favør og fastslo at ekteskapet egentlig ikke eksisterte. Hurt var sammen med Marlee Matlin i to år, og de levde som samboere i en periode i 1986. I sin selvbiografiske bok fra 2009 hevded Matlin at deres forhold involverte betydelig mengde rusmisbruk og fysiske overgrep begått av Hurt. Som svar på anklagene som ble sendt på CNN den 13. april 2009, hevdet Hurt at det hun påstod aldri hadde skjedd. Hurt har fire barn: Jeanne med skuespilleren Sandrine Bonnaire, Alex med Sandra Jennings og to sønner, Sam og William Hurt, fra sitt ekteskap med Heidi Henderson mellom 1989 og 1992. Under filmingen av Kiss of the Spider Woman, ble Hurt og en venn av ham kidnappet med pistol og truet med døden. Hans foreløpig siste film var Robin Hood fra 2010, der han hadde rollen som soldat og statsmann William Marshal, 1. jarl av Pembroke. Gjermundbufunnet. Gjermundbufunnet (Museumsnr. C27317) er et rikt gravfunn fra vikingtiden på gården Gjermundbu i Haugsbygd på Ringerike, som da lå i tidligere Norderhov kommune i Buskerud. Funnhistorien. Det var gårdbruker "Lars Gjermundbo" som den 30. mars 1943 kom på et gravfunn i "Vesleenga", i en gravhaug som var ca. 25 meter lang, 8 meter bred på det bredeste og inntil 1,8 m høy. Universitetets Oldsaksamling ble varslet, og konservator Sverre Marstrander og museumsassistent Charlotte Blindheim ble sendt for å undersøke saken. De foretok en ettergraving av funnstedet uten at flere gjenstander kom for dagen. Marstrander kunne konstatere at det dreide seg om en usedvanlig rik mannsgrav fra vikingtiden, og tok gjenstandene med tilbake til Oslo. I mai samme år kom Gjermundbo på nok en grav i den samme haugen. Marstrander ble igjen sendt ut og han kunne konstatere at dette var en ny grav fra samme periode som den første. De to gravfunnene går dermed under betegnelsen Gjermundbu I og II. Gjermundbu I. Dette funnet lå ved en rekke kampesteiner som dannet et gravkammer. Under dette ble det funnet en rekke gjenstander. Funnet er trolig, hva kvaliteten på gravutstyret angår, den rikeste mannsgraven fra vikingtiden i Norge – etter skipsgravene fra Gokstad i Sandefjord, Haugen gård i Rolvsøy og kammergraven fra samme sted. Helge Braathen daterer Gjermundbugraven til siste halvdel av 900-tallet. Gravhaugen som ennå ikke er utgravd Hjelmen fra Gjermundbu er den eneste hjelmen vi kjenner fra vikingtiden i Skandinavia. Den ble funnet i ni fragmenter og har siden blitt restaurert. Gjenstandene fra funnet er i dag utstilt ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Den siste gravhaugen er fortsatt ikke utgravd, men den er utstyrt med steinsatt omkrets – såkalt «fotkjede» – noe som er relativt vanlig for gravhauger fra eldre jernalder. Gjermundbu II. Dette funnet er på langt nær så innholdsrikt som det første. Den inneholdt et tveegget sverd av type M, våpenøks og en spydspiss. Funnet er fra 900-tallet, altså omtrent samme tid som Gjermundbu I. Kilder. Grieg, S. 1947 "Norske Oldfunn VIII, Gjermundbufunnet", Oslo Svensk lapphund. Svensk lapphund (FCI #135) kalles også svensk spets eller bare lapphund og er en mellomstor spisshund med utspring i traktene rundt Ladoga i Sverige. Mange mener at den opprinnelig var en krysning mellom vanlig gråulv og den nå mer utdødde varangerhunden, men teorien har ingen støtte i forskningen. Derimot har den flere likhetstrekk med varangerhunden og andre nordiske spisshunder. Opprinnelse og alder. Hvor gammel lapphunden er i sin opprinnelse vet man ikke, men den har trolig aner som går svært langt tilbake i tid. Som type viser den da også en rekke fellestrekk med funnet av den 7 000 år gamle varangerhunden man fant i Sør-Varanger, bl.a. mangler den 2. premolar på begge sider i overkjeven. Å si at svensk lapphund er en direkte etterkommer av varangerhunden er imidlertid å trekke konklusjonene for langt. Rasens nærmeste slektninger i dag er finsk lapphund og lapsk vallhund. Rasen har fått sitt navn etter svenskenes tradisjonelle beskrivelser av samer og de samiske nordområdene, nemlig Lappland. Tradisjonelt var denne hunden samenes brukshund til reingjeting, men aggressiv kryssavl på begynnelsen av 1900-tallet førte til at den opprinnelige lapphunden mistet sine naturlige egenskaper som gjeterhund og jakthund. Som hunderase må den derfor regnes som relativt ny, og den ble først anerkjent av FCI i 1944. Utseende, anatomi og fysikk. Svensk lapphund er en typisk spisshund på alle måter. Kroppen er rektangulær og noe under middels stor, med god reisning. Halen skal bæres ringlet. Hannhundene blir ca- 45–50 cm i skulderhøyde og veier gjerne litt mer enn tispene, som på sin side gjerne blir ca. 40–45 cm i skulderhøyde. Pelsen skal være ensfarget; bjørnebrun, svart, brun eller kombinasjon av disse. Hvitt i bryst, på haletippen og labbene tillatt. Pelsen består av dekkhår med tett underull som isolasjon. Den skal danne krave rundt nakke og hals. Kroppen er tett, noe lengre enn mankehøyden. Rett, sterk muskuløs rygg, dypt bryst og lang hals. Bruksområde. I dag er lapphunden først og fremst en populær familiehund, men den har også egenskaper som brukshund, bl.a. som gårdshund, vakthund, trekkhund og kløvhund m.v. Pelsen gjør den godt skikket til å ferdes i vårt nordlige klima. Som brukshund er den utholdende og seig. Lynne og væremåte. Lapphunden er livlig, våken, utholdende, vennlig og hengiven, men den er gjerne litt mistenksom overfor fremmede. Som familiehund regnes den som stødig og trofast, og den er svært lojal overfor sin eier, men den trenger en tydelig leder. For å trives trenger rasen regelmessig mosjon og nok av psykiske utfordringer og andre oppgaver. Annet. Rasen oppnådde tidlig popularitet i Sveits, der den fortsatt er meget populær. Pelsen trenger regelmessig stell. Barbara Bach. Barbara Bach (født 27. august 1947 i Queens i New York) er en amerikansk fotomodell og skuespillerinne, mest kjent som James Bond-piken fra filmen "Spionen som elsket meg". Hun er i dag gift med tidligere Beatlesmedlem Ringo Starr. Bach ble født Barbara Goldbach. Da hun var 16 sluttet hun på skolen for å bli modell, og hun hadde stor suksess allerede som 17-åring. Da hun var 18 giftet hun seg med Augusto Gregorini, og de fikk to barn i Italia, en av dem artisten Francesca Gregorini. Hun hadde under tiden flere småroller i italienske filmer. I 1975 separerte Bach og Gregorini seg, og hun flyttet tilbake til USA. I 1977 gjorde Bachs rolle som «Anya Amasova» i "Spionen som elsket meg" at hun fikk oppmerksomhet som et internasjonalt sexsymbol. Bach møtte den britiske musikeren Ringo Starr på filmsettet til "Hulemannen" i 1980. De giftet seg den 27. april 1981, kun få uker etter filmens utgivelse. Siden midten av 1980-tallet har Bach holdt seg borte fra filmscenen, og i de siste årene har hun vært med Starr på turneene han har holdt. Innocens X. Innocens X (født Giovanni Battista Pamphili 6. mai 1574, død 7. januar 1655) var Den katolske kirkes pave fra 1644 til sin død i 1655. Innocens var 70 år da han ble pave. Han besluttet å utvide og ombygge barndomshjemmet sitt, til venstre for kirken Santa Agnese på Piazza Navona, og kjøpte opp eiendommene rundt. Brasil har hatt ambassaden sin i palasset siden 1920, men i Innocens' dager var det svigerinnen hans, Olimpia Maidalchini, som styrte der. Hun var blitt enke to ganger, og satt tilbake med en formue og de tre barna Camillo, Maria og Costanza. Da svogeren hennes ble pave, ville hun flytte inn i Vatikanet, men statssekretæren lyktes i å få det forpurret. I de elleve årene Innocens var pave, satt Olimpia med den reelle makten i Roma. Den «snakkende statuen» Pasquino uttrykte det slik: "Innocens er mer lydig mot Olimpia enn mot Olympen," og tilføyde at "Olim pia - nunc impia" (= engang from, nå ufrom). Olimpia utvirket at sønnen hennes, Camillo, ble utnevnt til kardinal i en alder av bare 22 år, og selv sikret hun seg verdifulle eiendommer. Blant romerne gikk hun under navnet "la pimpaccia di Piazza Navona" (= kjerringspjåket fra Piazza Navona). I det hellige året 1650, da Olimpia fikk feiringens fokus på seg på bekostning av paven, fikk flere av kardinalene nok, og da paven i september utnevnte en ung slektning av seg til kardinal, fikk denne også retten til familiepalasset. Tre år senere lyktes Olimpia likevel i å forsones med svogeren, og de to siste årene av sitt liv var han helt i hennes makt. Hun bodde da i Vatikanet, og tilberedte pavens mat for å sikre ham mot å bli forgiftet. Straks han var utåndet i januar 1655, skyndte Olimpia sig å stjele to kasser med gull som han hadde gjemt under sengen. Hun ble bedt om å bekoste begravelsen hans, men unnskyldte seg med at hun var en fattig enke. Da den døde ble ført fra Quirinalpalasset til Peterskirken, var en duk kastet så tilfeldig over ham at føttene stakk frem, og da ingen ville påta seg noe videre ansvar, ble han etter tre dager på "lit de parade" plassert i en redskapsbod. En murer stilte likevel et tent lys ved hovedgjerdet, og betalte for en vakt til å jage vekk mus og rotter. Til slutt sa to prester seg villige til å betale for en kiste. Innocens' etterfølger, Alexander 7., sørget for å forvise Olimpia fra Roma, og hun døde på slottet sitt i San Martino i 1657. Palasset på Piazza Navona forble i familiens eie til denne døde ut ca 1750, men romersk folketro vil ha det til at Olimpia hver natt, i en svart karet trukket av fire ildsprutende hester, kjører fra Piazza Navona til villaen sin ved Porta San Pancrazio. Utrikesdepartementet. a>, siden 1906 hovedsete for utrikesdepartementet i Sverige Utrikesdepartementet (UD) er et departement i Sveriges regjering som har ansvar for Sveriges forbindelser til andre land, herunder sikkerhetspolitikk, internasjonalt utviklingsarbeid, handelspolitikk, internasjonal rettshjelp og konsulære spørsmål, folkerett og menneskerettigheter og migrasjon og asylpolitikk. UD består av rundt 900 ansatte som sammen med 105 utenriksstasjoner – ambassader, representasjoner, delegasjoner og konsulater – utgjør Sveriges utenriksforvaltning, totalt cirka 2 400 ansatte. Departementssjefen har tittelen utenriksminister og støttes av to andre statsråder: migrasjonsministeren og bistandsministeren. Israelitter. Mosaikkbilde fra en synagogevegg i Jerusalem som henviser til de tolv stammene til israelittene. Israelitter var et hebraisktalende folk i oldtidens Midtøsten som var bosatt i Israels land i løpet av den monarkiske tid (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer av patriarken Jakob, også kalt for «Israel» i "Bibelen". Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne staten Israel kalles for "israelere", ikke "israelitter". Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut av Egypt under ledelse av Moses og Aron. Israelittene vandret i Sinaiørkenen i førti år før de nådde Det hellige land og Moses døde. I følge "Bibelen" var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt 600 000 menn foruten kvinner og barn. Før utgangen av oldtidens Egypt var israelittene kjent som hebreer fra hebraisk "ivri" som betyr «fra den andre siden» (av Jordanelven). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fra Det hellige land og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form av jøder. Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל, "Yisraʾel". Den hebraiske Bibelen gir selv en etymologi av navnet fra "yisra", «å seire over», og "el", «Gud», "se artikkel El (guddom)". Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Den eponymiske bibelske patriark for israelittene er som nevnt Jakob, som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med en engel. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige». Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel. Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til som jøder, avledet fra kongedømmet Judea. Denne endringen er direkte uttrykt i "Esters bok" i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.). Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn. Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk, arkeologisk og historisk bevis for oldtidens Israel og Judea. Terminologi. Patriarken Jakob, og hans brytekamp med en engel, har en særskilt betydning for israelittisk historie. Israel var det navn som ble gitt til den bibelske patriark Jakob etter at han hadde vært i brytekamp med en engel ved bredden av Jabbok, en sideelv av Jordanelven, før han møtte sin bror Esau. Jakob var i en rivalisering med sin bror, og denne konfrontasjonen med engelen har en særskilt betydning i fortellingen om israelittene. Gjennom resten av "Tora" er Jakob referert til som både Jakob og Israel, avhengig av hvilket aspekt av hans figur som teksten vil bibringe. På moderne hebraisk kan "B'nei Yisrael" («Israels barn») bety det jødiske folk uansett hvilken historisk epoke, og benyttes hovedsakelig til å framheve jødisk religiøs identitet. Fra perioden med "Misjná" (men antagelig fra før denne perioden fikk begrepet "yisrael" («en israel») en smalere tilleggsmening som henviste til lovmessig fødte jøder framfor andre enn levittiske og aronittiske prester ("kohanim"). På moderne hebraisk er dette kontrahert i begrepet "yisraeli", en borger av den moderne staten Israel, uansett religion eller etnisitet, reflektert i det norske skillet mellom israelitt (jøder i bibelsk tid) og israeler (borgere av landet Israel). Begrepet jøde referer historisk til et medlem av Judas stamme som utgjorde kjernen i kongedømmet Judea. Begrepet hebreere, kanskje beslektet med navnet til habirufolket, en nomadisk folkegruppe mellom 1800 f.Kr. og 1100 f.Kr. og bevitnet i blant annet sumersk, egyptiske, akkadiske og ugarittiske kilder, og som har Eber som en eponymisk bibelsk stamfar. Det er benyttet synonymt med «israelitter», eller som etnisk-språklig begrep som henviser til historiske talere av det hebraiske språket generelt. Den tidligste benevnelsen av navnet «Israel» er fra en seierstale til farao Merneptah som styrte i tiden 1213-1203 f.Kr. Stelen feiret et krigstokt mot Libya i 1208 f.Kr. og i en tilleggsliste nevnes "ysrỉ3r" («Israel») som blant de som ble beseiret i Kanaan. Disse "ysri3r" er fulgt av hieroglyfer som betyr «fremmed folk», og er plassert i den nordlige delen av sentrale høylandene, løselig i samsvar med lokaliseringen av det senere kongedømmet Israel. Israelittenes opprinnelse. De golde områdene i Negevørkenen. Skogsområdene i distriktet rundt Jerusalem. Midtøsten, og i særdeleshet Israels land er både et relativt lite område, og samtidig med et mangfold av svært forskjellige økologiske nisjer. Geografisk har det blitt beskrevet som et «møtested» hvor tre betydelige naturlige vegetasjonssoner møtes, og krysningspunkter mellom både svært tørre som svært våte områder. De geografiske forskjellene omfatter dramatiske forskjeller i terreng, høyde, sesongmessig regnfall, jord og vegetasjon fra region til region. Det er også ulik meteorologisk mønster fra nord til sør, fra kystområdene til innlandet, fra de lavtliggende til de høyereliggende strøkene. Disse variasjonene påvirket de lokale befolkningenes vesen og mønstre for produksjon og kultur, og fremmet en bred rekke av forskjellige økonomier og livsstiler blant befolkningen. En del av dette bakgrunnsteppet er også den sentrale plasseringen for handel mellom store sivilisasjoner i Egypt og Mesopotamia, og viktig transport av internasjonale varer gikk gjennom Midtøsten, særlig Jordandalen, noe som ikke bare påvirket lokal økonomi, men førte også til etableringen og utviklingen av allianser, diplomati, og ikke minst konflikter. Etnisitet involverer opprettelsen og bevarelse av sosiale grenser, ofte basert på faktorer som geografisk nærhet, felles verdier og religion, felles måter å kommunisere på som språk og dialekt, kles- og ernæringskoder, materielle symboler, eller kombinasjoner av disse og andre faktorer. I den grad man kan lete etter svar på hvem israelittene var og hva som definerte de første israelittene, og i hvilken grad de selv oppfattet seg som israelitter i den tidligste periode, er det i dag enighet om at forskningen ikke lenger kan gi svar på disse ved utelukkende å henvise til bibelske tradisjoner. Samtidig må forskningen være oppmerksom på at gruppeidentifikasjon er i sitt vesen flytende, slik at hva som definerte en «israelitt» i tiden "før" den monarkiske tid i tidlig jernalder var antagelig forskjellig fra kongetiden eller den persiske tiden. Gitt referansen til Merneptah-stelen rundt 1207 f.Kr. synes det som om at en gang under den tidlig jernalder begynte befolkningen å identifisere seg selv som «israelitter» gjennom en prosess av etniske grensemarkører, selv om hva denne etnisiteten i seg selv besto kunne være flytende. Det er klare hentydninger i bibelske fortellingene, selv om disse er skrevet på et senere tidspunkt, at israelittene ikke var kanaanitter og ikke skulle gifte seg med disse, og forskjellen i familiehistorie, kulturarv og religion ble framhevet. Antagelig, avhengig av tolkningen, var den tidlige grensesettingen og fellesskapet til folket i høylandet mer basert på sosiale og økonomiske faktorer, og at sosialiseringen og dyrkelsen av Jahve framsto senere. En rekonstruert israelittisk bolig fra kongetiden, ca 900-600-tallet f.Kr. Eretz Israel Museum, Tel Aviv, Israel. De arkeologiske undersøkelsene som hittil er gjort indikerer at kongedømmene Israel og Judea ble slått sammen i tidlig jernalder fra den kanaanittiske bystatkulturen i sen bronsealder på samme tid og i de samme omstendigheter som nabostatene Edom, Moab, Aram, og de filistiske og fønikiske bystatene. Gjennom hele den formative perioden (1200-1000 f.Kr.) manglet høylandene noen tegn på en sentralisert autoritet; religiøst manglet de ethvert tegn på templer, helligdommer, eller sentralisert dyrkelse generelt (skjønt kultobjekter assosiert med den kanaanittiske guden El har blitt funnet); levninger av keramikk er godt befestet i den lokale tradisjonen fra sen bronsealder; og alfabetet er tidlig kanaanittisk. Det mest markante etniske markøren som skiller israelittiske landsbyer fra kanaanittiske steder er fraværet av bein fra griser og svin, skjønt i hvilken grad dette kan blitt oppfattet som en etnisk markør er diskutert. Uansett er det i omfattende grad anerkjent at identifikasjonen av israelittene som en særskilt gruppe er mulig ved hjelp av arkeologiske bevis som matskikker (de kulturelle, sosiale og økonomiske praksis og utøvelse knyttet til produksjon og forbruk av mat), arkitektur, kultpraksiser, og den materielle kulturen som keramikk og store lagringskar for vann, "pithoi". En kilde fra sen bronsealder, Amarna-brevene, har kastet lys over israelittenes tidligste historie. Rekonstruksjonen av en rekke brev fra 1300-tallet f.Kr. i Amarna i oldtidens Egypt (ca 1390-1362 f.Kr.). Disse er skrevet av en rekke syrisk-palestinske ledere, og blant dem brev som inneholder appeller til de egyptiske overherrer for garnisoner og militær støtte, noe som antyder at sen bronsealder i Midtøsten var preget av uro, maktkamper og konflikter over ressurser og politisk makt i området. En rekke av brevene referer til truende aktiviteter til en gruppe kalt for "apiru" eller "habiru". I henhold til sammenhengen refereres det ikke til et sted eller nasjon, men til et sosialt segment som synes å bestå av nomadiske folk og røverflokker. Selv om det ikke har blitt helt etablert at "habiru" språklig kan knyttes til begrepet «hebreer», synes det som om disse utgjorde en vesentlig del av befolkningen i Palestina i sen bronsealder og kanskje tidlig jernalder, eller tok del i en israelittisk «bevegelse». Befolkningen i de sentrale høylandene i løpet av den samme perioden var meget sparsommelig, med rundt 25 landsbyer og en befolkning som telte kanskje opp mot 12 000 mennesker. Ved rundt år 1000 f.Kr. hadde antallet landsbyer økt til 300 og befolkningen til 55 000. Undersøkelser og utgravninger av disse landsbyer på høylandet på 1100-tallet f.Kr. har indikert at de fleste av dem ikke støttet mer enn hundre mennesker, og de største opptil tre hundre. Disse tallene står i kontrast til de bibelske tallene, som eksempelvis i som hevder at «Så brøt israelittene opp fra Ramses og drog til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.» Sistnevnte vil indikere at det totale antallet som flyktet fra Egypt utgjorde noen rundt to og en halv millioner mennesker. Arkeologiske undersøkelser har vist at etablering av befolkningsgrupper i løpet av sen bronsealder var sparsommelig, kun rundt 24 kjente steder er blitt avdekket. Men mot slutten av tidlig jernalder var det etablert rundt 300 steder. Nye bosetninger ble også etablert på marginale jordbruksområder som i utkanten av de østlige og sørlige ørkenområdene på motsatt side av Jordanelven (Transjordan) og i de golde områdene Negevørkenen sør i dagens Israel. Bosetningen var mest omfattende i regionene til Efraim (nord for Judea) og Manasse (langs Jordanelven), og den østlige delen av Benjamin (nord for Judea og sør for Efraim). En del mindre i Galilea og langt mer sparsommelig i Judea og de arbeidskrevende områdene mot ørkenområdene. Ved rundt 850 f.Kr. indikerer inskripsjoner som på Tel Dan-stelen og Mesjastelen at et regionalt betydningsfylt kongedømme referert til dets naboer som «Omris hus», etter det herskende dynasti, og tidvis som Samaria (hebraisk Shomron), etter hovedstaden, hadde framstått i området til det sentrale høylandet. Det er ingen nedtegnelser av hvilket navn dette kongedømmet selv hadde, skjønt en assyrisk nedtegnelse referer til en konge kalt «Akab israelitten». Nedtegnelser knyttet til Israel, i henvisning til dette nordlige kongedømmet, fortsatte ned til det ble ødelagt av assyrerne mot slutten av 700-tallet f.Kr. Den tidligste antagelige benevnelsen av det sørlige kongedømmet er på Tel Dan-stelen (ca 850 f.Kr.), hvor det i henhold til forskerkonsensus, er «Davids hus» nevnt ved siden av Omris hus sammen med referanse til dødsfallet til en konge hvis rekonstruerte navn kan bli likestilt med navnet til en konge nevnt i Bibelen. Der er ingen ytterligere arkeologiske bevis før de babylonske nedtegnelsene referer til det (som "Yehud", den arameisk ekvivalenten til Judea) mot slutten av 600-tallet f.Kr. De arkeologiske fortegnelsene indikerer også at Jerusalem, fra å være ikke noe mer enn en liten landsby, gjennomgikk en brå og betydelig vekst i perioden rett før den påfølgende ødeleggelsen av Israel en gang rundt 722 f.Kr. a> ved palmetreet, en av de karismatiske lederne som sto fram da israelittene var trengt av ytre trusler, i henhold til "Dommernes bok". Bevis for disse teoriene kommer både fra bibelske som ikke-bibelske kilder. Imidlertid kan ingen av teoriene redegjøre fullstendig for alle dataene. Modellen for rask erobring ble fremmet av William Albright og George E. Wright for å kunne kombinere arkeologisk bevis med den bibelske fortellingen. Generelt følger denne modellen fortellingen i i "Det gamle testamente" med å definere særpreg av forente stammer som triumferte i militær erobring. Moderne arkeologi og akademisk forskning har imidlertid siden kritisert denne teorien, særlig ettersom fortellingene i "Dommernes bok" henviser til uavhengig handlinger mellom de ulike stammene framfor en forent nasjonal identitet. I respons til fortellingen i Dommernes bok fremmet Albrecht Alt og Martin Noth teorien om gradvis infiltrering for israelittisk framkomst. De foreslo at isteden for en rask militær erobring, skjedde en gradvis bosetning av nomader og deres sauer i høylandene som etter hvert kom i konflikt med kystområdene. Til sist forente de enkelte stammene seg under karismatiske ledere, som Gideon og Debora, og delte kulturarv og religiøs praksis. En eldre innvending er kommet fra George E. Mendenhall (1962), som har skrevet at selv om det er plausibelt, hadde forvandlingen fra en eksistens som nomader til en av fastboende vesen ingenting med Israels stamme å gjøre. Alternativt foreslo Mendenhall, og siden forsvart av Norman K. Gottwald, at bondeklassen gjorde opprør mot de øverste klassene etter å ha hørt fortellinger om tilsvarende undertrykte folk som kom ut av Egypt. Drivkraft for at de enkeltstående stammene slo seg sammen til et folk var ikke bare alene av likhetstankegangen, men også som grep for å skape fred. Ikke-bibelske bevis på politisk ustabilitet og uro er blitt framhevet av Amarna-brevene, som nevnt over, som synes å indikere at bystatene hele tiden var i krig med hverandre. Tora (Pentateuk). Tora, det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, sporer israelittene tilbake til patriarken Jakob, sønnesønn til Abraham, som fikk det nye navnet Israel etter en mystisk hendelse hvor han var i brytekamp hele natten med en av Guds engler. Jokobs tolv sønner (i rekkefølge), Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Issakar, Sebulon, Josef og Benjamin, ble stamfedre til de tolv stammene, unntatt Josef, hans to sønner Manasse og Efraim ble stammemessige eponymer. Jakob og hans sønner ble tvunget av sult til å flytte til Egypt. Da de kom fram talte de og deres familier 70 i antall, men i løpet av fire generasjoner skal de økt til 600 000 menn i voksen, militær alder, og Egypts farao ble alarmert. Første gjorde han dem til slaver og deretter beordret han at alle guttebarn skulle bli drept. Israels Gud avslørte sitt navn for Moses, en hebreer fra Levis slekt. Moses ledet israelittene ut av fangenskapet og inn i ørkenen hvor Gud ga dem deres lover og israelittene sa seg enig i å bli hans folk. Til tross for dette manglet israelittene fullstendig tro på Gud, og den generasjonen som hadde forlatt Egypt fikk ikke tillatelse til å komme inn i Det lovete land. Tidligere profeter. Kong Salomo innvier tempelet i Jerusalem. Etter generasjonen til Moses kom en ny generasjon, ledet av Josva fra Efraims stamme, som gikk inn landet Kanaan og tok landet i besittelse i henhold til en forbannelse som var lagt på Kanaan av Noah. Likevel manglet selv denne generasjonen av israelitter stor nok tro på Gud i møtet med folket i Kanaan og perioder med svekkelse og tilbakeslag vekslet med perioder med utholdenhet under en rekke dommere (høvdinger). Til sist ba israelittene om en konge, og Gud ga dem Saul. David, den yngste sønnen Isai fra Betlehem, ble foretrukket av Gud og etterfulgte Saul. Under David etablerte israelittenes Guds kongedømme, og under Davids sønn og etterfølger Salomo bygde de det første tempelet i Jerusalem hvor Gud hadde sin jordiske bolig blant dem. På grunn av Salomos synder ved å tillate sine utenlandske hustruer å dyrke sine egne guder ble kongedømmet delt etter hans død. Kongene i det nordlige kongedømmet Israel var gjennomgående dårlige, de tillot dyrkelsen av andre guder og sviktet i å gjennomtvinge dyrkelsen av Gud alene, og tilsist lot Gud dem bli erobret og spredt blant andre folk på Jorden. I deres plass fikk fremmede bosette seg i det nordlige landet. I kongedømmet Judea var en del konger gode og håndhevet dyrkelsen av Gud alene, men mange andre var dårlige og tillot andre guder, selv i tempelet i Jerusalem, og til sist lot Gud Judea bli erobret av deres fiender. Folket ble ført i fangenskap til Babylon og landet etterlatt tomt og avfolket, og tempelet ble ødelagt. Esra og Nehemja-krønikene. Til tross for disse hendelsene hadde Gud likevel ikke glemt sitt folk, men sendte Kyros, konge av Persia, som sin Messias for frigjøre dem fra lenkene. Israelittene fikk lov til å komme tilbake til Judea og Benjamin, templet ble oppbygd igjen, prestene gjeninnsatt, og offertjenesten gjenopptatt. Via tjenestene til Esra fortsatte Israel som et hellig samfunn, adskilt fra andre folk, og knyttet sammen av Loven. Bibelen som historisk kilde. Den bibelske fortellingen utgjør en kompleks og motstridende kilde i vurderingen av verdien av hva den forteller om israelittenes opprinnelse og utvikling. I henhold til Første Mosebok var Gud aktiv og ansvarlig for opprettelsen av folket israelittene. Det begynte med et løfte til Abraham, et løfte som ble videreført gjennom påfølgende generasjoner og til sist innfridd ved frigjøringen av Abrahams etterkommer fra fangenskapet i Egypt. Med Josva angrep israelittene landet Kanaan i en rekke seiersrike slag, og etter at kanaanittene var blitt beseiret ble landet fordelt mellom de tolv israelittiske stammene. Det er enighet blant historikerne at det er ikke noe i Første Mosebok som uomtvistelig kan bli knyttet til historien i eller rundt Kanaan tidlig på 1000-tallet f.Kr. Ingen av kongene som er nevnt er kjent fra andre kilder. Abimelek som en konge av filisterne kan ikke være historisk korrekt da filisterne ikke kom til området før langt senere. Den farao som ansetter Josef er forblitt anonym, Abraham er identifisert som kom fra «Ur i Kaldea», men babylonerne ble ikke kjent som kaldere før ved et langt senere tidspunkt. Laban, sønnesønn av Nakor, broren til Abraham, er identifisert som arameer, men det er ingen bevis for arameere var en identifiserbar politisk enhet før 1100-tallet f.Kr. I boken "The Bible Unearthed" av Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman blir denne fortellingen utfordret. Til tross for moderne arkeologiske undersøkelser og de omstendelig nedtegnelsene i oldtidens Egypt fra perioden til Ramses II er det en mangel på historiske og arkeologiske bevis for en innvandring av semittiske folk som krysset Sinaihalvøya, unntatt for Hyksos. Selv om Hyksos, et folk beskrevet av den hebraiske historikeren Josefus, passer inn bildet, gir det fortsatt problemer da disse ble beskrevet som herskere, og ikke som slaver i Egypt. Og isteden for å flykte, ble de isteden ble jaget vekk. Forfatterne hevder at den arkeologiske sannheten om historieskrivning i "Det gamle testamente" må justeres på flere avgjørende punkter: jødene var bare én av flere kanaanistiske stammer og noen stamfar Abraham, som kom fra Irak til Kanaans land, finnes det intet historisk belegg for har eksistert. Noe fangenskap i Egypt som førte til en form for flukten fra Egypt kan heller ikke ha skjedd. Av den grunn kan heller ikke Sinaifjellet ha blitt passert og heller ingen steintavler og de ti bud. Landet ble ikke erobret under Josva, og noen etnisk utrenskning av den opprinnelig kanaanittiske befolkningen kan ikke påvises. Framfor at israelittene angrep og erobret Kanaan argumenterer Finkelstein og Silberman for at de fleste av dem allerede var der. Israelitter var ganske enkelt kanaanitter som utviklet en særegen kultur. Undersøkelser av bosetningsmønstre over flere perioder i de sentrale israelittiske områdene viser ingen tegn på voldelig invasjon eller selv fredfylt infiltrering, men heller en brå demografisk endring en gang rundt 1200 f.Kr. hvor det opprettes landsbyer i det tidligere ikke befolkede høylandet. I hvilken grad historien om flukten fra Egypt har ført til framveksten av Israel har gitt betydelig diskusjon blant forskerne. En del mener den har en historisk kjerne eller en form for vag historisk minne i tradisjonene rundt Moses. Sammenlignet med andre folkeslags opphavsmyter er det mange som hevder historisk innvandring, selv for de hvor de finnes tilgjengelig bevis som antyder stedegen opprinnelse. Det er mulig, gitt mangelen på ikke-bibelske bevis, at tradisjonene med Moses' lederskap hadde til hensikt å legitimere visse politiske og religiøse funksjoner og posisjoner i det senere Israel. Hasmonsk konvertering. Etter den persiske erobringen av Babylon i 539 forble Judea en provins i det persiske riket. Dette fortsatte inn i den påfølgende hellenistiske perioden da Judea ble en provins tidvis under Ptolemeerdynastiets Egypt og tidvis under Selevkid-dynastiets Syria. Tidlig på 100-tallet f.Kr. førte et opprør mot selevkiderne til etableringen av et uavhengig jødisk kongedømme under hasmoneerdynastiet. Hasmoneerne tilpasset en bevisst politikk som etterlignet og rekonstituerte kong Davids kongedømme, og som en del av dette ble naboene til Israels land tvunget til å konvertere til jødedommen. De nye israelittene omfattet nabateiske grupper som sabadeere og itureenere, folkene i de tidligere filistiske byene, folket i Galilea, og moabittene, ammonittene og edomittene. Den trefoldige fordelingen av det jødiske folket eksisterer den dag i dag. For å unngå forvirring med den bredere bruk av begrepet israelitt eller de moderne begrepet israeler, er et medlem av israelittene, i motsetning til levitter og eller aronitter, referert til som en "yisael" (en israeler) og ikke som en israelitt. Jøder. Jøder (hebraisk יְהוּדִים, "yehudim") er en etnisk-religiøs gruppe som har sin opprinnelse hos israelittene i oldtidens Midtøsten. Den jødiske etnisiteten, nasjonaliteten, og religionen er meget sterkt innbyrdes forbundet, slik jødedommen er den tradisjonelle religion i den jødiske nasjon. Konvertitter til jødedommen, hvis antall har historisk vært meget liten, har samme status som jøder innenfor den jødiske nasjon som de som er født i den. Askenasiske jøder. «Askenasi» er det hebraiske ordet for Tyskland. Det er flere jødiske befolkningsgrupper som har levd i Tyskland ved et tidspunkt i løpet av de siste tusen år og som faller innenfor paraplybegrepet for gruppen. En del askenasiske jøder er etterkommere av jøder som innvandret inn i nordlige Frankrike og Tyskland en gang rundt 800-1000 e.Kr. og ble senere sendt inn i Øst-Europa. Mange askenasiske jøder ble også sefardiske jøder i sin opprinnelse som et resultat av diaspora fra den spanske inkvisisjonen. I denne mening referer askenasisk til religiøs praksis, tilpasset over tid, enn direkte til en etnisk-geografisk divisjon. Sefardiske jøder. Sefardisme er jøder som har forfedre som levde i Spania eller Portugal hvor de levde så lenge som to tusen år før de ble utvist i 1492 av de katolske monarkene. De utvandret da til Nord-Afrika og til det osmanske riket som den gang ble betraktet som trygt sted for jøder. I det osmanske riket bosatte de seg hovedsakelig i de europeiske områdene av riket, særlig de store byene som Konstantinopel, Thessaloniki og Bursa. En del dro til Nederlandene, Italia og Latin-Amerika. Blant de i Nederland var det en gruppe som utvandret til den nye verden og blant de første jødene som etablerte seg i USA. Mizrahiske jøder. Mizrahisk jødedom er de jøder som nedstammer fra jødiske samfunn i Midtøsten, Nord-Afrika, Sentral-Asia og Kaukasus. Begrepet «mizrahisk» er benyttet i Israel i dag som jøder fra den arabiske verden, eksempelvis jøder fra Irak, Syria, Libanon, Persia, Jemen og videre. Jemenittiske jøder. Jemenittiske jøder, eller "temanim", er de jøder som levde i Jemen, i enden av den arabiske halvøya og ble geografisk og sosialt isolert fra jødiske samfunn i resten av verden. Ensomheten har over tid utviklet en annen liturgi og sett med praksis som er betydelig adskilt fra andre orientalske jøder. Karaittiske jøder. Karaitter er jøder som levde hovedsakelig i Egypt, Irak, Krim, og Israel. Også disse skiller seg ut i den form av jødedom som de praktiserer. Karaittene kjennetegnes ved at de forkaster de muntlige tradisjoner (Misjná og Talmúd) som følges innen rabbanittisk jødedom. Navnet karaitter kommer fra "qaraim", som betyr opplesere, det vil si opplesere av skriften. De er således mindre av en jødisk etnisk divisjon som de er medlemmer av en særskilt avdeling av jødedommen. Konverterte jøder. I løpet av den jødiske diaspora ble jøder som levde i kristne Europa i stor grad angrepet og forfulgt av den lokale befolkningen i mange land. Mange av jødene ble tvunget til konvertere til kristendommen for å unngå å bli mishandlet eller drept. Disse ble av jødene kalt for "anusim" («de tvungne»). Et annet begrep er «kyrptojøder». De fortsatte jødisk praksis i hemmelighet mens de utad levde som vanlige kristne. Også i muslimske land ble mange jøder tvunget til konvertere til islam etter hvert som islam vokste og ble mer intolerante for fremmede. De mest kjente eksemplene var mashadiske jøder som levde som vanlige muslimer i Persia, men i hemmelighet praktiserte jødedommen. Begrepet kommer fra en massakre i byen Mashhad på 1700-tallet som førte til at mange jøder valgte å konvertere. De greide til sist komme seg ut av Iran i 1946 og lever i dag som jøder i Israel. Samaritanene. Samaritanere som en gang var en forholdsvis stor gruppe mennesker er i dag en meget liten etnisk og religiøs gruppe på ikke mer rundt 700 mennesker som lever i Israel og på Vestbredden. De ser på seg selv som etterkommere av Efraims og Manasses stammer, som de selv kaller for henholdsvis "Afrime" og "Manatsj". Samaritanere hengir seg til en egen versjon av "Tora" som skiller seg i en del henseende fra Den masoretiske bibelteksten, men mindre fra "Septuaginta". De betrakter seg selv som "Bnei Yisrael" («Barn av Israel» eller «israelitter»), men ikke som "yehudim" (jøder). Jøder betrakter samaritanere som etterkommere av nordlige stammemenn som assyrerne bosatte i det området som de erobret fra kongedømmet Israel. Ettersom en av disse stammene kom fra Kaldea er «kaldeere» det navn som benyttes på samaritanere i Talmud. Både Bibelen som eksterne kilder som Josefus har vitnet om inngifte mellom jøder og samaritanere i den hellenistiske tiden. Moderne DNA-bevis har vist at de fleste jøder i verden og samaritanere har samme nedarvet avstamning til de historiske israelitter, hovedsakelig via den mannlige linje i begge tilfeller. Israels tolv stammer. Landets oppdeling i tolv stammer Israels (israelittenes) tolv stammer består av Navnene på de tolv stammer svarer til Jakobs tolv sønner. Tidvis er stammene Levi og Josef erstattet med Josefs sønner Efraim og Manasse. Nordkalotten. Nordkalotten Nordkalotten er et geografisk område i det nordvestre hjørnet av Europas fastland. Som en enkel geografisk beskrivelse kan man si at Nordkalotten er det arktiske området av Norge, Sverige, Finland og de nordvestre delene av Russland. Man kan også si at Nordkalotten er den nordligste delen av Fennoskandia. Området strekker seg fra Norskehavet og Bodø i vest og sørøstover gjennom nordområdene i Norge og Sverige ned til Umeå ved vestkysten av Bottenviken, videre sørøstover til Vasa i vestre Finland langs østkysten av Bottenviken, og videre østover gjennom Finland mot grensen til Russland og de sørøstre delene av Karelen, videre nordover langs Karalens østgrense og Kolahalvøya, til sørbredden Barentshavet og innløpet til Kvitsjøen. Overstående grensebeskrivelse er ikke fast, siden begrepet "Nordkalotten" kan variere i utstrekning mot sør. I noen beskrivelser går sørgrensen mye lenger mot nord, ofte med den nordligste delen av Bottenviken som sørgrense. Giovanni Battista Pamphili. Pamphili, Giovanni Battista Canadas parlament. Monarken representeres vanligvis av generalguvernøren, som utnevner 105 medlemmer av Senatet på statsministerens anbefaling. De 308 setene i Underhuset er direkte folkevalgt gjennom flertallsvalg i enmannskretser. Underhuset. Underhuset ("House of Commons" eller "Chambre des communes") er det dominerende kammeret i Parlamentet. Lovforslag må vedtas av begge kamre, men det er ytterst sjelden Senatet forkaster proposisjoner som Underhuset har vedtatt. Canadas regjering er kun avhengig av Underhusets tillit. Senatet. Senatet består av 105 medlemmer som sitter til 75 fylte år. Ontario, Quebec, de maritime provinsene (New Brunswick, Nova Scotia og Prince Edward Island) og de vestlige provinsene (British Columbia, Alberta, Saskatchewan og Manitoba) har alle like mange seter. Antallet seter for Newfoundland and Labrador, Northwest Territories, Yukon og Nunavut fordeles utenom disse regionale inndelingene. Fante-Anne. "Fante-Anne" er en norsk stumfilm fra 1920 regissert av Rasmus Breistein. Filmen bygger på en bondefortelling av Kristofer Janson fra 1868. "Fante-Anne" regnes av enkelte som starten på det nasjonale gjennombruddet i den norske filmkultur. Dette var forøvrig den første norske filmen med profesjonelle skuespillere. I motsetning til tidligere filmer laget i Norge, hadde "Fante-Anne" også profesjonelle aktører i alle ledd bak kamera. Det er dessuten verdt å merke seg at den er en av få norske klassikere fra denne perioden med nordmenn som bidragsytere i alle ledd, da norsk film ofte var laget av svensker, dansker og tyskere. "Fante-Anne" kan dermed regnes som den første norske helaftens spillefilm av profesjonell karakter. Filmen utnyttet det norske landskapet og bondelivsstilen hvor filmens handling finner sted. Filmen var den første hvor S og landets kinoeiere engasjerte seg i filmproduksjonen. "Fante-Anne" var starten på den over tredve år lange karrieren til Rasmus Breistein, en av de største norske regissørene på 1900-tallet. "Fante-Anne" ble i 2011 restaurert og utgitt på nytt, og Halldor Krogh skrev ny musikk. Opprinnelig spilte regissør Rasmus Breistein selv hardingfele under fremvisningene av filmen. Handling. Den foreldreløse jenta, Anne, blir oppdratt av familien Storlein på en storgård. Da sønnen i familien sviker sitt løfte om å leve sammen med henne og gifter seg med en annen, setter hun, drevet av sjalusi, fyr på huset på gården. En annen gutt, Jon, som elsker henne, tar på seg skylden for brannstiftingen, og må sone flere års straffarbeide på Akershus festning. Da han slipper ut, møter Anne ham ved porten, og de reiser til Amerika sammen for å begynne et nytt liv. Kaksen på Øverland. "Kaksen på Øverland" er en norsk film fra 1920, basert på en bygdehistorie fra Telemark, tilrettelagt for film av Gustav Adolf Olsen. Henrik Backer hadde ansvaret for dekorasjonene. Kari Diesen har sin første filmrolle 6 år gammel der hun spiller en 6 år gammel jente. Filmen gikk ikke uklippet gjennom sensuren, den fikk klipt vekk deler av en slagsmålscene. Farende folk. "Farende folk" er en norsk stumfilm fra 1922. Pan (1922). "Pan" er en norsk stumfilm fra 1922 basert på Knut Hamsuns roman Pan. Hovedpersonen Thomas Glahn er jeger, løytnant og et naturmenneske som har bosatt seg i en liten hytte ved kysten i Nordland. Der møter han Edvarda, som kommer fra en litt finere familie, og som faller for ham. Romanen er også filmatisert senere, se Pan (1937) og Pan (1995) KLM Ladies Open. KLM Ladies Open (på nederlandsk tidligere kalt "Internationale Open Dames Kampioenschappen") er et åpent, internasjonalt golfmesterskap for damer som er en del av Ladies European Tour. På golfbanen til "Hilversumsche Golf Club" ved Hilversum i den nederlandske provinsen Noord-Holland ble i 1986 mesterskapet for første gang avholdt. Vinner var Jane Forrest fra England med en score på -6. Først i 1994 vant en nederlandsk spiller, Liz Weima, mesterskapet. Hun er i dag (2006) direktør for mesterskapet, sammen med Daan Slooter. I 2008 byttet turneringen navn til ABN AMRO Ladies Open. I 2006 ble mesterskapet spilt på banen til Eindhovensche Golf i Valkenswaard, der premiepotten var på € 165 000. Blant deltagerne var det mange sterke, av den europeiske top-60 deltok 40 spillere, blant disse 6 av de 10 beste. Elisabeth Esterl som vant turneringen i 2004 deltok også, men måtte se seg passert av franske Stephanie Arricau. Mesterskapet har et antall større sponsorer, som navnet sier er flyselskapet KLM en av hovedsponsorene. Videre er det i 2006 to andre store sponsorer, Fortis og KPMG. 2005. KLM Ladies Open ble vunnet av Virginie Lagoutte fra Frankrike etter playoff mot Eleanor Pilgrim. Etter tre dager stod begge spillerne et poeng under par, det dårlige resultatet ble blant annet forårsaket av to dager med sterk vind. Eleanor Pilgrim lå an til å vinne til hun slo en bogey på det attende hullet, og dermed kom til å stå på samme poengsum. Under playoff vant Virginie Lagoutte det første hullet og dermed mesterskapet. Frihetens fengsel. Frihetens fengsel (tysk tittel: "Das Gefängnis der Freiheit") er en novellesamling skrevet av Michael Ende i 1992. I 1994 ble den utgitt på norsk, oversatt av Erik Johannes Krogstad. Den er også utgitt som lydbok (1995). Novellesamlingen består av åtte fantastiske fortellinger for voksne og ungdom. Det fortelles om magiske bildesignere uten parkeringsproblemer, fengselet med 111 ulåste dører, verdens vakreste by, der bygningene fortærer innbyggerne, endeløse korridorer i små hus... Slik presser Ende vår oppfatning av virkeligheten: hvor umulig er egentlig det umulige? Rome (TV-serie). "Rome" er en kritikerrost historisk TV-serie produsert av HBO, BBC og RAI med handling satt i antikkens Roma. Seriens første sesong ble vist i USA mellom 28. august og 20. november 2005. I Norge ble den vist på Canal+ vinteren 2006 og på TVNorge høsten 2006. Andre sesong hadde premiere i USA 14. januar 2007. Denne sesongen var på ti episoder og fortsetter med hendelsene etter Cæsars død. Siste episode ble sendt 25. mars 2007. Det ble ikke produsert en tredje sesong grunnet de høye produksjonskostnadene på rundt 100 millioner dollar per sesong. Handling. Serien er satt i Roma i senrepublikken. Den første sesongen omhandler tiden da Julius Cæsar akkurat var ferdig med sine felttog i Gallia (Gallerkrigen). Han kan imidlertid ikke vende hjem til Roma på grunn av hans manglende samarbeid med senatet i det nevnte felttoget. Cæsars borgerkrig mot Pompeius står derfor sentralt i serien. Samtidig får vi et innblikk i oppveksten til Octavianus (senere keiser Augustus) og de dynastiske stridighetene mellom familien Julii og Junii, to av de mektigste familiene i Roma, og hendelsene som til slutt kulminerer med mordet på Cæsar i 44 f.Kr. Den overordnede handlingen er sentrert rundt de rike, mektige og historisk signifikante personene i Roma, men seriens perspektiv er gjennom øyenene til to vanlige soldater og deres dagligdagse liv i Romas dårligere strøk. Personene er Lucius Vorenus og Titus Pullo, som er dels basert på to virkelige soldater som er de eneste personene som er nevnt i Julius Cæsars beretning om Gallerkrigene i "Commentarii de Bello Gallico". Portretteringen av dem i serien bygger imidlertid ikke fullt ut på historiske fakta. I begynnelsen blir Vorenus fremstilt som en intelligent og ansvarsfull person, mens Pullo blir fremstilt som en likeglad mann som liker krig og slåssing. Siden fører deres omstendigheter til at Pullo blir mer bevisst, mens Vorenus' oppførsel blir vanskeligere på grunn av hans personlige problemer. Priser. Serien ble i 2005 nominert til Golden Globe for beste dramaserie. Polly Walker ble nominert til beste skuespillerinne i en TV-serie. I august 2006 ble serien tildelt fire Emmy-priser. DVD. DVD-utgaven av første sesong, "Rome: The Complete First Season", ble lansert i Storbritannia 24. juli 2006. Den britiske versjonen er en fullversjon og ikke basert på BBC sin redigerte versjon av serien. USA (region-1) fulgte etter 15. august 2006 og Norge 4. oktober. Den norske DVD-utgaven kommer i en treboks som inneholder 6 DVDer med 600 minutters spilletid. De fem første platene inneholder de 12 episodene i første sesong med kommentatorspor og annet ekstramateriell. Den sjette DVDen inneholder bl.a. to minidokumentarer, en om produksjonen av serien og en om kulturen i antikkens Roma. Interstellar Boundary Explorer. Interstellar Boundary Explorer (forkortet til IBEX) er en amerikansk romsonde som har som mål å lage det første kartet over grensen mellom solsystemet og det interstellare rommet. Det er endel av NASA sitt Small Explorer program. IBEX-sonden ble skutt opp med en Pegasus-XL-rakett 19. oktober 2008. M. Night Shyamalan. M. Night Shyamalan (født 6. august 1970) er manusforfatter, regissør og produsent. Han ble født som Manoj Nelliyattu Shyamalan i Pondicherry i India, men vokste opp i Penn Valley i Pennsylvania i USA. Han fikk sitt store gjennombrudd med filmen "Den sjette sansen" fra 1999. Siden har han fulgt opp med filmene "Unbreakable" (2000), "Signs" (2002), "The Village" (2004) og "Lady in the water" (2006). Samtlige har han skrevet, regissert og produsert. Eksterne lenker. Shymalan, M. Night Kongefreden. Kongefreden var en allianse som ble beseglet mellom perserkongen og Sparta i 386 f.Kr. Alliansen var et ledd i Spartas involvering i Hellas' politikk, der de fryktet at en nye stormakt skulle reise seg. Persia hadde tidligere vært alliert med bystatene Athen, Theben og Korint mot Sparta, men av frykt for at disse maktene skulle bli for store, skiftet Persia side. Reeves Gabrels. Reeves Gabrels (født 4. juni 1956 i bydelen Staten Island i New York City) er en amerikansk gitarist, soloartist, låtskriver og produsent. Han har spilt for mange artister, men er mest kjent for sin innsats i bandet Tin Machine (1988–1992) og for å være David Bowies faste gitarist frem til 1999. Hans eksentriske og virtuose spillestil har ført til både begeistring og fortvilelse hos dem som har hørt ham. Reeves Gabrels har også jobbet sammen med The Cure, Ozzy Osbourne, Frank Black og en rekke andre artister. Gabrels har gitt ut 3 album under eget navn. "The Sacred Squall Of Now" (1995), "Ulysses" (2000) og "Rockonica" (2005). På disse albumene figurerer David Bowie, Charlie Sexton, Frank Black, Dave Grohl, Gary Oldman og Robert Smith. Han gav i 1995 også ut den eksperimentelle jazzskiva "A Night in Amnesia" sammen med gitaristen David Tronzo. Han spilte også i band som Modern Farmers og Bentmen som begge gav ut album med Gabrels som gitarist. Gabrels har også laget filmmusikk og musikk til spillene Omikron The Nomad Soul og Deus Ex. José de Ribera. José de Ribera (født 12. januar 1591, død 1652) var en spansk maler. Han var født i Valencia, men flyttet i voksen alder til Italia, der han ble påvirket av den dramatiske behandlingen av lys og skygge i maleriene til Caravaggio og hans etterfølgere. Til sæters. "Til sæters" er en norsk film fra 1924, basert på et syngespill av Claus Pavels Riis. Handling. En enke på en storgård har to døtre hun håper på å få giftet bort. Ragnhild, den ene av døtrene er tenkt giftet med bygdas skolemester, men hun er glad i den fattige bondegutten Asmund. Asmund gir Ragnhild et sølvkors, som skolemesteren stjeler, og Ragnhild prøver i fortvilelse å unngå Asmund, som tror at Ragnhild flørter med rikmannssønnen Halvor. Etter mange forviklinger kommer sølvkorset til rette igjen, skolemesteren får sin straff, og Ragnhild og Asmund får hverandre. I tillegg viser det seg at Halvor liker Sigrid, og det blir dobbeltbryllup. Bleik. Bleik er et tettsted og fiskevær i Andøy kommune, Norge. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på nordvest-siden av Andøya omtrent ti kilometer fra Andenes. Navnet kommer antagelig av gammelnorsk "bleikr" – lys, etter den lyse sandstranden, eller av "blikk" – den blikkstille som kan være inne ved Bleik selv om nordøsten står på ute i havet. Stedet. Bleik har en særpreget klyngebebyggelse og næringsgrunnlaget er hovedsakelig fisketilvirking og fiskeindustri, mekanisk verksted. I 1925 ble store deler av bebyggelsen ødelagt i en storstorm. En gammel gårdshaug kan spores tilbake til 600 e. Kr og har en dybde på 6 m. Det kjente fuglefjellet Bleiksøya ligger rett utenfor Bleik, innenfor ligger Bleiksmorenen naturreservat. Bleik var det første stedet i Vesterålen som tok i bruk et vannkraftverk til strømproduksjon. Bleikselva ble oppdemmet, og kraftverket ble satt i drift 9. oktober 1904. Det leverte fra starten av 25 kW, nok til lys til ca. 50 husstander. Fager er lien. "Fager er lien" er en norsk film fra 1925, som er gått tapt. Filmen tilhører den nasjonal romantiske periode på 1920-tallet. Før filmen ble vist ble seks meter med dansing klipt vekk. Komma. Komma (,) er et skriftstegn som brukes inni setninger. Det brukes normalt der hvor det er pauser i talespråket. Kommaets jobb er å gjøre en teksts sammenheng klarere og mer lettforståelig. Før bygde kommareglene på grammatiske prinsipper, men den før strenge kommateringen har nå blitt erstattet med et fåtall regler. Mange skribenter og forfattere setter komma der de føler det er naturlig med en mindre pause, mens andre fortsatt følger de gamle reglene: begge tilfeller fører som regel til for mye kommaer. I det engelske språket benyttes komma mye oftere enn i det norske språket, noe som fører til at mye unødvendige komma kommer inn i tekster ved oversettelse. En gammel skriveregel sa: «dersom det er vanskelig å plassere komma i en setning, viser dette oftest at setningen bør skrives om». I likhet med punktum skal det kun være et vanlig mellomrom etter komma. I noen tilfeller kan plasseringen av komma radikalt endre setningens mening, et kjent eksempel for å illustrere at kommafeil kan være forskjellen på liv og død, er en dommers melding til en bøddel: «Heng ham ikke, vent til jeg kommer» i motsetning til «Heng ham, ikke vent til jeg kommer» der plasseringen av kommaet viser hvilken del av setningen «ikke» hører til. Denne setningen er forøvrig tittel på en språkbok av Per Egil Hegge. Komma brukes også som desimalskilletegn i Norge og en rekke andre "ikke"-engelskspråklige land. Daniel Day-Lewis. Daniel Michael Blake Day-Lewis (født 29. april 1957 i London) er en britisk og irsk skuespiller. Han vant en Oscar for sin rolle som Christy Brown i filmen "Min venstre fot" ("My Left Foot"), og en Golden Globe og en Oscar for sin rolle i "There Will Be Blood". Han er dermed en av kun åtte skuespillere som har vunnet Oscar for beste mannlige hovedrolle to ganger. Han har blitt anerkjent for sin konstante innlevelse i sine roller, og den utrolige mengden med forarbeide som han utfører. Ofte oppførte han seg som karakteren gjennom hele filmprosessen, og snakket med aksenten han brukte i filmen. Han blir av mange regnet som den største skuespilleren i sin generasjon. Tidlig liv og familie. Day-Lewis ble født i London, sønn av skuespillerinnen Jill Balcon og Cecil Day-Lewis. Daniel Day-Lewis' mor, som kom fra en jødisk familie, er datter av Sir Michael Balcon, den tidligere lederen av "Ealing Studios". To år etter sin fødsel i London, flyttet Day-Lewis-familien til Croom's Hill, Greenwich der Daniel vokste opp sammen med sin eldre søster, Tamasin Day-Lewis, som senere ble en kjent dokumentarfilmskaper, samt fjernsynskokk. Cecil Day-Lewis var allerede 53 år gammel da hans sønn ble født, og viste liten eller ingen interesse for sine barn. Etter en rekke helseplager, døde han da Daniel bare var 15 år gammel. Daniel følte seg ubekvem med sin fars mangel på følelser, og angret på at han ikke hadde vært nærmere sin far. I Greenwich, vokste Day-Lewis opp i et røft miljø i det sydlige London, og da han var jødisk og «posh», endte det med at han ble mobbet. Veldig fort tok han den lokale aksenten og oppførselen, noe han tror var det første vellykkede skuespillet han gjorde. Senere i livet snakket han om seg selv som en guttunge som ofte kom i trøbbel for butikktyveri og andre småforbrytelser. I 1968 sendte Day-Lewis' foreldre ham til kostskolen "Sevenoaks School" i Kent, da de syntes han var «for vill». Selv om han hatet skolen ble han introdusert for sine mest kjente interesser, trearbeid og skuespill. Selv om hatet til skolen vokste gjorde han sin filmdebut bare 14 år gammel i filmen "Sunday Bloody Sunday", der han spilte en ukreditert rolle som vandal/ramp. Han beskriver opplevelsen som «himmelrike», da han fikk 2 engelske pund for å ødelegge dyre biler utenfor sin lokale kirke. Etter to år ved Sevenoaks, flyttet Daniel til "Bedales School" i Petersfield, Hampshire. Han forlot Bedales i 1975, hans utagerende oppførsel hadde dempet seg, og han måtte ta et karrierevalg. Selv om han hadde vært svært god på scenen ved "National Youth Theatre", bestemte han seg for å begynne å arbeide med møbler og interiør, og søkte på en lærlingeplass. Men, på grunn av mangel på erfaring, ble han ikke tatt opp. Han søkte deretter (og ble tatt inn) ved "Bristol Old Vic Theatre School" hvor han gikk i tre år, og spilte til slutt også ved "Bristol Old Vic". Ved et punkt spilte han sammen med Pete Postlethwaite, som han senere spilte mot i "In the Name of the Father", og som han også hadde en kort scene sammen med i "Den siste mohikaner" der Postlethwaite spiller offiseren som arresterer "Hawkeye". Personlig liv. Day-Lewis uttaler seg sjelden offentlig om sitt personlige liv. Han hadde et forhold til den franske skuespillerinnen Isabelle Adjani. Forholdet varte i seks år, og endte til slutt etter et brudd og påfølgende gjenopptagelse av forholdet. De fikk sønnen Gabriel-Kane Day-Lewis i 1995 i New York, bare noen måneder etter at forholdet mellom de to skuespillerne hadde blitt avsluttet. I 1996, mens han arbeidet på filmversjonen av skuespillet "The Crucible", besøkte han hjemmet til forfatteren av skuespillet Arthur Miller, der han ble introdusert til forfatterens datter Rebecca Miller. De ble forelsket, og giftet seg to uker før filmen ble sluppet. De har to sønner sammen, Ronan (født 14. juni 1998), og Cashel (født i mai May 2002). Paret deler sin tid mellom hjem i USA og Irland. 1980-tallet. Elleve år etter sin spede skuespiller-debut, fortsatte han med en liten rolle i fillmen "Gandhi" (1982) som "Colin", en bølle som mobber hovedpersonen, bare for så å bli irettesatt av sin strenge mor. I 1984, hadde han en birolle som kompliserte, men lojale "John Fryer" i "The Bounty", der han blant andre spilte mot Mel Gibson. Etter denne filmen begynte han å arbeide i "Royal Shakespeare Company", og spilte Romeo i "Romeo og Julie". Han begynte etter hvert å hate karakterer, og beskrev rollefiguren som en "idiot". Hans neste scenerolle var som "The Count" i en sceneversjon av "Dracula" der han fremstod med farget hvitt hår, for å minne om "Nosferatu". Han lot håret vokse til en rolle i "My Beautiful Laundrette". Day-Lewis ble mer kjent da filmen ble sluppet samtidig med "A Room with a View" (1986), der han spilte en helt annen karakter, forloveden til hovedpersonen spilt av Helena Bonham Carter. I 1987 fikk Day-Lewis hovedrollen i Milan Kunderas film "The Unbearable Lightness of Being", der han spilte mot Lena Olin og Juliette Binoche, som en tsjekkisk doktor som har et hyperaktivt og utelukkende fysisk sexliv, men som blir kastet inn i kaos når han tillater seg å bli emosjonelt involvert med en kvinne. Under den åtte måneder lange filmingen lærte han seg tsjekkisk og for første gang oppførte han seg også som karakteren utenfor settet under hele filmingen. Day-Lewis brukte sin personlige versjon av "method acting" i full bruk i 1989 med sin rolletolkning av "Christy Brown" i Jim Sheridans film "Min venstre fot" som ga ham flere priser, inkludert en Oscar for Beste mannlige skuespiller. Under filmingen kom noen av hans eksentriske sider til syne da han nektet å gå ut av karakteren. Han spilte en sterkt handicappet karakter på skjermen, og Day-Lewis krevde å bli trillet rundt på settet i sin rullestol, og medarbeidere måtte løfte ham over kamera og annet utstyr, alt for at han kunne få innsikt i alle aspektene ved Christy Browns liv, inklusive forlegenheten. Han brakk to ribben under filmen fordi han satt bøyd sammen i rullestolen i så mange uker. Daniel Day-Lewis returnerte til scenen for å arbeide sammen med Richard Eyre, som "Hamlet" ved Royal National Theatre, men kollapset midt i en scene, der spøkelset av Hamlets far først viser seg for sin sønn. Han begynte å gråte ukontrollert, og nektet å gå tilbake på scenen. Hans erstatter, den da ukjente Jeremy Northam avsluttet det lille som var igjen av produksjonen. Et rykte som oppstod rundt hendelsen sa at Day-Lewis hadde sett spøkelset til sin egen far, selv om hendelsen offisielt ble sagt å være utmattelse. Han bekreftet senere på det britiske kjendis-programmet "Parkinson" på TV-kanalen ITV at ryktet var sant. Han har aldri opptrådt på en teaterscene siden. 1990-tallet. I 1992, tre år etter å ha vunnet en Oscar, kom "Den siste mohikaner". Day-Lewis' forarbeide til denne rollefiguren ble godt kjent; han drev med vektløfting og lærte å leve av land og skog der hans karakter levde, bodde, jaktet og fisket. Han bar til og med en Kentucky-rifle alltid under filmingen for å forbli som karakteren, og lærte seg å flå skinnet av dyr. Selv om denne filmen ga ham en enda større kjendis-status, foretrakk Day-Lewis mindre «Hollywood-filmer» som "The Age of Innocence" sammen med Michelle Pfeiffer og regissert av Martin Scorsese. Han jobbet sammen med Jim Sheridan igjen på filmen "I min fars navn", der han spilte Gerry Conlon, en av Guildford Four som ble feilaktig fengslet for et bombeangrep utført av Provisional IRA. Han gikk mye ned i vekt for rollen, beholdt sin nord-irske aksent både på og utenfor settene i filmen, og tilbrakte lang tid i en fengselscelle. Han insisterte også på at medskuespillerne skulle kaste kaldt vann på ham og kjefte hardt på ham. Filmen ga ham hans andre nominasjon til Oscar, hans tredje BAFTA-nominasjon og hans andre Golden Globe-nominasjon. I 1996 spilte Day-Lewis i filmversjonen av "The Crucible" basert på skuespillet av Arthur Miller, der han spilte mot Winona Ryder. Han fulgte det opp med Jim Sheridans "The Boxer" der han spilte en tidligere bokser og IRA-medlem som ble sluppet fri fra fengsel. Hans forberedelser til den filmen omfattet trening i to år sammen med tidligere bokse-verdensmester Barry McGuigan. Etter "The Boxer" forlot Daniel Day-Lewis skuespill, tok noen sabbatsår og returnerte til sin gamle lidenskap, å arbeide med tre. Han flyttet til Firenze i Italia, der han ble interessert i skomaker-yrket, og ble lærling som skomaker, i en periode der hans eksakte oppholdssted og beskjeftigelse ikke er offentlig kjent. Som en konsekvens av at lite eller ingenting er kjent fra denne perioden, har rykter sagt at i bytte for opplæring som skomaker, skal Day-Lewis ha gitt sin skomakermester timer i skuespill. Det har også gått rykter om at etter Day-Lewis reiste, begynte skomakeren en karriere som en omreisende Commedia dell'Arte performer – et yrke som mangedoblet hans inntekter. Day-Lewis har nektet å kommentere disse ryktene, og har bare sagt at «"Laurencino (skomakeren) var en mann med mange gaver"». 2000-tallet. Etter et fravær på nesten fem år, returnerte Day-Lewis til skuespill i filmen "Gangs of New York", en film regissert av Martin Scorsese, og produsert av Harvey Weinstein. Han spilte der rollen som gjenglederen Bill the Butcher (som ironisk nok har et rendyrket hat for Irland og det irske folket), han spilte sammen med Leonardo DiCaprio, som spiller Bills unge protegé. Han begynte sin langvarige, selvdisiplinerte prosess med å ta timer som slakter, og under filmingen var han aldri ute av rollen (inkludert å snakke med New York-aksent). Under filmingen fikk han diagnosen lungebetennelse. Han nektet å ta på seg en varmere jakke, eller å ta behandling, fordi det ikke ville stemt med perioden. Han ble etter hvert overtalt til å motta legehjelp. Hans rolletolkning skaffet ham hans tredje Oscar-nominasjon, og en BAFTA Award for Beste Skuespiller. Etter "Gangs of New York", ba Day-Lewis' kone, regissør Rebecca Miller ham om å spille i filmen "The Ballad of Jack and Rose", der han spilte en døende mann med sterk anger over hvordan hans liv hadde utviklet seg, og hvordan han hadde oppfostret sin datter. Under innspillingen levde han adskilt fra sin kone, for å oppnå den "isolasjonen" som han trengte for å fokusere på sin karakters virkelighet. Filmen fikk blandet mottagelse, men Day-Lewis fikk nesten uten unntak ros for sin rolletolkning. I 2007 spilte Day-Lewis i Paul Thomas Andersons versjon av Upton Sinclair roman "Oil!", med tittelen "There Will Be Blood". Day-Lewis fikk en "Screen Actors Guild Award" som beste skuespiller for rollen, og han vant Golden Globe, "Critic's Choice Award for Best Actor", en BAFTA-pris og senere vant han også sin andre Oscar-pris for filmen. I 2008 spilte han hovedrollen i innspillingen av musikalen "Nine" sammen med Oscar-vinnerne Nicole Kidman, Marion Cotillard, Penélope Cruz, Judi Dench og Sophia Loren, med Oscar-nominerte Kate Hudson og Grammy Award-vinner «Fergie» i biroller. Filmen hadde premiere i november 2009. Andre priser. "Listen under er ikke komplett, se " Filmografi. "Listene under er ikke komplett, se " Levanger Fotballklubb. Levanger Fotballklubb (stiftet i 1996) er fotballklubb, som ble stiftet som en overbyggingsklubb for de lokale lagene SPKL Nessegutten og IL Sverre. Fra og med sesongen 2010 ble Skogn IL tatt opp som samarbeidsklubb på lik linje med Sverre og Nessegutten. Sportsklatring. Sportsklatring er en gren innen aktiviteten klatring. Sportsklatring innebærer klatring på ferdig tilrettelagte klatrevegger, utendørs eller innendørs. Veggene er som oftest boltet og det kreves mindre utstyr og kunnskap enn ved fjellklatring. Sportsklatring er i Norge den mest utbredte formen for klatring. Apostrof. Apostrof ( ’ eller ' ) er et skrifttegn. Apostrof brukes vanligvis i norsk for å skille to vokaler (mest i utenlandske navn) og for å vise at en del av et ord er utelatt i dagligtalen. Bruk. På norsk brukes apostrof normalt ikke i genitivform. Det heter derfor «Hansens biler», ikke «Hansen’s biler». At apostrof likevel finnes en del brukt i slike tilfeller skyldes trolig påvirkning fra engelsk. Hovedunntaket fra regelen er når ord slutter på s, z og x, uavhengig av uttale. Da brukes apostrof etter ordet; for eksempel «Anders’ biler». "Aftenposten" bruker i tillegg apostrof når ordet ender med en uttalt vislelyd (Bush’), men dette er ikke i tråd med Språkrådets anbefalinger. Andre unntak fra regelen er forbokstavord som ender på liten bokstav og blir skrevet uten punktum (for eksempel «Sp's» for «Senterpartiets»), enkeltbokstaver, visse forkortinger og ord som er brukt mer tilfeldig som substantiv. Apostrof skal ikke brukes til å binde sammen forkortelser, slik som CD’er. Den riktige stavemåten er CD-er. Digital typografi. Et mye brukt erstatningstegn for den typografisk korrekte apostrofen ’ er den rette apostrofen ' (Unicode codice_3, codice_4). Tegnet er tilordnet en egen tast på standard ISO-tastatur. For tastaturerer med norsk tastaturoppsett, er tasten normalt til høyre for æ på PC-tastaturer og til venstre for tallet 1 på Mac-tastaturer. Husstøvmidd. Husstøvmidd er mikroskopiske små dyr som befinner seg blant annet i tepper, flass og sengetøy. De spiser døde hudceller som mennesker feller hver dag. De kan frembringe allergiske reaksjoner hos noen folk. Det er avføringen støvmidden etterlater seg som forårsaker denne allergiske reaksjonen. En støvmidd lever ca. 2 måneder, og i løpet av dens levetid feller den omtrent ti ganger så mye avføring som dens egen kroppsvekt. Jeremy Irons. Jeremy John Irons (født 19. september 1948 i Cowes, Isle of Wight, England) er en engelsk skuespiller. Han fikk sitt gjennombrudd da han spilte i BBC-serien "Gjensyn med Brideshead" i 1981. Etter å ha studert ved Bristol Old Vic Theatre School, begynte Irons sin skuespiller-karriere på teater i 1969, og han har siden dukket opp i mange teater-produksjoner som er satt opp i London, inkludert The Winter Tale, Macbeth, Much Ado About Nothing, The Taming of the Shrew, og Richard II. I 1984 gjorde han sin Broadway-debut i The Real Thing som han fikk en Tony Award for. Hans første store filmrolle kom med det romantisk dramaet "Den franske løytnantens kvinne" i 1981, som han fikk en BAFTA-nominasjon for. Etter sine hovedroller i filmer som "Moonlighting" (1982), "Betrayal" (1983) og "The Mission" (1986), fikk Irons gode kritikker for sin rolle som gynekolog i den psykologiske thrilleren "Dead ringers" fra 1988. I 1990 spilte Irons rollen som Claus von Bulow som var anklaget for mord i filmen "Reversal of Fortune", som han ble tildelt en Oscar og en Academy Award for. Andre kjente film-opptredener inkluderer "The House of the Spirits" (1993), "Løvenes konge" (1994), "Lolita" (1997), "The Merchant of Venice" (2004), "Being Julia" (2004), "Appaloosa" (2008) og "Margin Call" (2011) der han spilte mot Kevin Spacey. Irons har også flere opptredener på fjernsyn. Irons fikk sin aller første Golden Globe-nominasjon for sin rolle i TV-serien "Brideshead Revisited" (1981). I 2006 spilte Irons mot Helen Mirren i miniserien Elizabeth I, som han mottok en Golden Globe Award og en Emmy Award for beste mannlige birolle for. Den 12. januar 2011, var Irons gjeste-skuespiller i en episode av TV-serien "Law & Order: Special Victims Unit". Irons har samarbeidet med The Royal Shakespeare Company ved tre anledninger, henholdsvis i 1976, 1986-1987 og sist gang i 2010. Han er fan av den engelske fotball-klubben Portsmouth FC. Han ble kritisert i British Medical Journal for hans pengeinnsamlinger til College of Medicine, en lobbygruppe i Storbritannia. Tysk spitz. Tysk spitz (FCI #097) er en fellesbetegnelse for variantene keeshond (wolfspitz, ulvespitz, hollandsk spitz), grosspitz (stor spitz), mittelspitz (mellomspitz), kleinspitz (liten spitz) og pomeranian (zwergspitz, dvergspitz) som alle klassifiseres som spisshunder. Disse skiller seg så vidt mye ut fra hverandre, at de ikke regnes som varianter av samme rase, men som egne hunderaser. Opprinnelse og alder. Opprinnelsesmessig er hunderasen plassert i Tyskland, men det er trolig mer korrekt å si at den oppsto i det kontinentale Europa. Mange mener at den nedstammer fra steinalderens såkalte "torvhunder" ("Canis familiaris palustris") og neolittiske spisshunder, men dette medfører ikke riktighet. Flere regner den også som Europas eldste hunderase, men dette har sammenheng med førstnevnte teori og medfører derfor heller ikke riktighet, selv om typen hund utvilsomt er gammel. Type og rase er imidlertid to forskjellige ting. Man har regnet med at rasen deler opphav med de nordiske spisshundene, deriblant samojed (som trolig er en av rasens tidlige forfedre). Dette støttes av nyere forskning, blant annet i en studie publisert i det vitenskapelige magasinet "Science" den 21. mai 2004. Studien viser imidlertid også at rasen har et betydelig innslag av minst en annen hunderase, men den sier ingen ting om hvilken rase. Derimot går det fram at det må være en gjeterhundtype. Noe konkret om rasen alder er det umulig å si noe sikkert om, annet enn at variantene som mange andre hunderaser gjennomgikk en rivende utvikling mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Keeshond, som ellers i Europa gjerne kalles ulvespitz på grunn av pelsfargen, har fått sitt navn etter hollenderen Cornelis (Kees) de Gyselar, som på 1700-tallet gjorde revolt mot den hollandske kronen, Huset Oranien, og derfor fikk en slags heltestatus i hjemlandet i ettertid. Det sies at han hadde en keeshond (eller en hund som lignet) i våpenskjoldet sitt. Han tapte kampen mot kronen, noe som skal ha ført til at «rasen» nærmest forsvant i mer enn hundre år. Den dukket imidlertid opp igjen på 1800-tallet, da det ble igangsatt avlsarbeider i både Holland og England for å bringe den fram i lyset igjen. Det er vel derfor korrekt å tidfeste disse hundene som rase til denne perioden, selv om variantene har aner som går mye lenger tilbake i tid. Til tross for at keeshond anerkjennes som tysk av FCI, er den Hollands nasjonalhund. Pomeranian, er en mindre variant av kleinspitz skapt av britiske oppdrettere på 1800-tallet. Den er oppkalt etter Pommern, der opprinnelsen antas å stamme fra. Dronning Victoria av England har fått æren av å ha gjort rasen kjent og populær, og selv om den regnes som en tysk rase, var det engelskmennene som renavlet og videreutviklet denne lille hunden. De senere års streben etter stadig mindre hunder har gjort at pomeranian har blitt stadig mindre i størrelse. Tidligere var det vanlig at den veide ca. 3,5 kg, men i dag er det mer vanlig at den veier omkring 2 kg. Til Norge kom denne populære hunden alt før første verdenskrig. Den første raseklubben ble dannet i Frankrike alt i 1935. Rasestandarden er fra 1990. Utseende, anatomi og fysikk. Tysk spitz er en kvadratisk hund av type, men som varierer mye i størrelse. Hodet er typisk trekantet med et spisst snuteparti og relativt små spisse stående og tett ansatte ører, og en ikke alt for godt markert stopp i pannen. Halsen er middels lang og har tørr hud. Dypt bryst og bredt, kort og kraftig lendeparti. Buklinjen er noe opptrukket og ryggen kort. Beina er muskuløse og har en kraftig benstamme. Halen bæres ringlet over ryggen og har buskete pels. Pelsen forøvrig er lang og rett og gir god isolasjon mot de fleste værtyper. Vinterstid får pelsen tett, myk og svært godt isolerende underull. Ytterpelsen står ut fra kroppen og gir hunden et betydelig større volum enn den egentlig har. Rundt halsen har den tykk løvemanke (man). Vekten varierer fra den minste varianten på ca. 3,5 kg, til den største på ca. 20 kg. I det siste har det også dukket opp en enda mindre variant av pomeranian, kalt "Tea cup pomeranian" (en såkalt tekopphund). Tekopphunder skal veie mindre enn 1,9 kg, men denne varianten anerkjennes imidlertid ikke som en egen variant av de store stambokregistrene. Bruksområde. Tysk spitz er i dag først og fremst en populær familiehund, sekundært en ypperlig brukshund for en rekke formål. Fra gammelt av var den tradisjonelt brukt som gårdshund, og den har fortsatt ypperlige egenskaper som vakthund. Lynne og væremåte. Tysk spitz er robust, livlig og allert av type. Den er vanligvis svært rolig av seg, men også gjerne noe selvstendig og ofte litt mistenksom overfor fremmede. Den knytter sterke bånd til eier og kan bli litt sjalu om den ikke får klare retningslinjer fra valpestadiet av. De større typene er ofte også svært modige og kan være noe pågående overfor fremmede. Det er derfor viktig med en fast oppdragelse fra starten av. De kan også være dominante overfor andre hunder. Annet. Den kraftige pelsen krever noe jobb på regelmessig basis, men kanskje mindre enn hva en skulle tro. Kollegialitet (romersk). Kollegialitet var i den romerske forfatningen prinsippet om at et embete til en hver tid måtte bestå av to personer, kollegaer. Dette for at den ene skulle regulere den andre, for å forhindre eventuelt maktmisbruk. Det var for eksempel alltid to konsuler, det høyeste embetet under republikken. Unntaket var i krisetilstander, da senatet valgte ut ekstraordinære magistrater, som for eksempel en diktator. Parentes. Parentes er et skrifttegn. Det består av to buer som står på hver side av en del av en tekst. Tegnet uttrykker at den aktuelle delen av teksten er en sidebemerkning. Tegnene som henholdsvis påbegynner og avslutter en parentestekst, kalles «parentes begynner» («(») og «parentes slutt» («)»). Typer. Det finnes også andre typer, f.eks. Hjelmsgate 3. Hjelmsgate 3 er en eldre, fredet trebygning i Hjelms gate på Majorstuen i Oslo. Bygningen tilhørte opprinnelig Halléns garveri, og ble stående tomt etter at de la ned. Huset ble så fylt av alternative grupper, som et makrobiotisk spisested, bokhandelen «Dalis bart» og noen andre butikker samt Futurum Forlag. Sistnevnte ble drevet av forsøksgymnasiastene Iben Hjort og Øystein Holter, som gav ut avisen "PH". Det ble inngått leiekontrakt med Oslo kommune, men på 1970-tallet kom planer om riving av huset, som ligger i et svært fortettet område. I 1979 ble huset fredet av Oslo bystyre. I 1981 tok Stiftelsen Arbeidskollektivet over huset, og denne stiftelsen eier det fortsatt. Det er mange grupper som har kommet og gått; blant de som per 2010 befinner seg der er Gateavisa, bokkaféen «Jaap van Huysmands minde», det vegetariske «Spisestedet», Straffedes organisasjon i Norge og NORMAL. Kampanjen mot verneplikt hadde tidligere tilhold der. Felles for mange av gruppene er at de har en nær tilknytning til forskjellige former av anarkisme. Anthony Hopkins. Anthony Hopkins (født Philip Anthony Hopkins 31. desember 1937 i Margam, nær Port Talbot, Wales) er en walisisk skuespiller. Han vant en Oscar for sin rolle som den kannibalistiske seriemorderen Hannibal Lecter i filmen "Nattsvermeren", ("The Silence of the Lambs"). Denne filmen ble også hans store gjennombrudd som skuespiller. I denne filmen spilte han mot Jodie Foster som Clarice Starling, som også vant en Oscar for beste kvinnelige skuespiller. Filmen vant også innenfor kategoriene beste film, beste regissør og Beste tilpassede manus. I 1979 ble Anthony Hopkins valgt til æresmedlem av Royal Academy of Music, London. Etter dette vant han rykte som en av 1990-tallets mest fremgangsrike skuespillere og suksessene fulgte i tett rekkefølge, som f.eks. "The Mask of Zorro" (1998). Blant hans tidligere filmer er f.eks. "Elefantmannen" (1980) og "Mytteriet på Bounty" (1984). Senere på 90-tallet spilte han i filmer som "Chaplin" (1992), "Dracula" (1992), "Resten av dagen" (1993) (som han for øvrig ble nominert til Oscar for beste hovedrolle for), "Lidenskapens pris" (1994), "Nixon" (1995) (en annen film han ble nominert til Oscar for beste hovedrolle for), "Amistad" (1997) (som han ble nominert til Oscar for beste birolle for), "Zorro - den maskerte hevneren" (1998) og "Møt Joe Black" (1999). På 2000-tallet har han blant annet spilt i "Hannibal" (2001), "Rød drage" (2002), "Hearts of Atlantis" (2003), "Alexander" (2004), "The World's Fastest Indian" (2005), "All the King's Men" (2006), "Bobby" (2006), Fracture (2007), "Beowulf" (2007), "The Wolfman" (2010) og Thor (2011). Hopkins ble gjort til Kommandør av Order of the British Empire (CBE) i 1987. I 1996 ble Hopkins tildelt en æres-fellesskap fra University of Wales. Hopkins var Storbritannias best betalte utøver i 1998 med hovedrollen i The Mask of Zorro og Meet Joe Black. Hopkins ble tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i 2003. Hopkins er kjent for sin evne til å huske lange stykker, og har uttalt at han trener sin hukommelse ved å lære ting utenat, som f.eks. poesi og historiene til William Shakespeare. I 1993 ble han utnevnt til Knight Bachelor og derved adlet. Han fikk da rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Glock 19. GLOCK 19 (G19) er en pistol bygget på GLOCK sin modell 17 men med mindre ramme, kortere løp og lavere magasinkapasitet. Våpenet er er utseendemessig identisk med GLOCK 23, GLOCK 25 og GLOCK 32. I Norge brukes G19 av bl. a. livvakttjenesten i PST. I Sverige brukes den av forsvaret under navnet P88B. Anders Fridén. Anders Fridén (født 25. mars 1973) fra Göteborg i Sverige er vokalist i metalbandene In Flames og Passenger. Bakgrunn. Fridén startet sin karriere som vokalist i Dark Tranquillity, som han var med på å opprette i 1989. Egentlig skulle han spille trommer i bandet, men når (Anders Jivarp) tok den plassen, så var det bare vokalen som sto ledig. I 1993 ga de ut albumet "Skydancer". Etter "Skydancer" sluttet Fridén i bandet for å holde på med andre ting enn musikk. Men allerede senere samme år, ble han med i det melodiske Death Metal-Bandet Ceremonial Oath. I Ceremonial Oath møtte han blant annet Jesper Strömblad, noe som fikk stor betydning for Fridéns karriere. I 1995 ga de ut albumet "Carpet". Samme året spurte Jesper Strömblad, som han kjente fra Ceremonial Oath, om han ville bli med i In Flames. Fridén sa ja – noe som de andre i Ceremonial Oath likte dårlig. Mens Fridén mente at han kunne være en del av både In Flames og Ceremonial Oath, så ville de andre i bandet at Fridén skulle satse 100% på Ceremonial Oath. Men Fridén ble fristet av tilbudet til In Flames, og ble med i bandet på bekostning av Ceremonial Oath. In Flames. I 1996, året etter at Fridén ble en del av bandet, ga de ut albumet "The Jester Race". På denne platen skrev Niklas Sundin fra Dark Tranquillity alle tekstene, basert på et konsept han og Anders Fridén utviklet. Fridén selv var relativt dårlig i engelsk og han så ikke på seg selv som noen god låtskriver. Selve konseptet på denne platen handlet i hovedsak om to ting, som er linket til hverandre; Det ene handler om menneskers egoisme, at folk er alt for interessert i seg selv og sin egen karriere, istenfor venner og familie. En annen ting er den metaforiske tanken om hvordan folk slutter og tenke, lar "maskinen" gjøre arbeidet, og etterhvert er det bare noen få stykker som hvet hvordan maskinen fungerer og kanskje vil maskinen ta helt over. De brukte samme løsning på 1997-utgivelsen "Whoracle" når det gjelder hvordan tekstene kom fram. Her har de ført konseptet videre, maskinen har tatt helt over, og verden går under. I 1999 ga In Flames ut "Colony". For første gang skrev Fridén alle tekstene selv. Han skrev de på svensk, før Sundin oversatte tekstene. Apokalypsen er nå slutt, og dette er da verden etter dens undergang. På In Flames' neste utgivelse, "Clayman" var tekstene blitt enda mer personlige og dystre, og det er ikke noe spesielt konsept rundt dette albumet, selv om alle låtene sirkler rundt hvordan Fridén ser verden rundt seg. Det var også første gang Fridén ikke brukte den såkalete Death-growlen, men en mye høyere, lysere tone, kalt screaming. I 2002 ga bandet ut "Reroute To Remain". Dette albumet har et noe annerledes lydbilde enn tidligere In Flames-album. Mange av de legendariske gitar-harmoniene var borte, de duellerende tvilling-gitarene forsvant, og der det før var melodiske riff var det nå sanger med harde riff og melodiske refrenger, ofte med «clean vokal». Fridén brukte vanlig vokal nesten like mye som screaming. Tekstene til Fridén på dette albumet, er igjen veldig personlige. Det neste albumet, "Soundtrack To Your Escape" fortsatte i samme stil. I 2006 ga In Flames ut det albumet "Come Clarity". Dette albumet var et slags comeback for for de melodiske tvilling-gitarene, med mye flere harmonier, dueller og soloer. Fridens clean-vokaler var tydelig improvisert, og man kunne oppleve en scream som til tider var svært aggressiv. Tekstene har på flere måter forandret seg, og handler på mange måter om det å bli eldre, og få perspektiv på livet. I april 2008 ga In Flames ut "A Sense Of Purpose", igjen personlige tekster og igjen forandret Fridén vokalen. Mindre vanlig vokal enn på de tre foregående album, men med en mer melodisk screaming. I juni 2011 kom et nytt In Flames album, tre året etter A Sense of Purpose; "Sounds of a Playground Fading". Albumet er det tiende i rekken, og det første uten mannen som opprettet In Flames, "Jesper Strömblad". Tekstene til Fridén er her inspirert av hvordan "vi mennesker bruker, og misbruker, jordas ressurser. Kanskje er vi i ferd med å ødelegge jorda. Hva om vi om noen år får beskjed om at vi bare har noen få år igjen å leve. Vil det endre vår væremåte mot hverandre? Vil vi bare gi f... i alt og alle, siden vi snart skal dø uansett, eller vil vi bli knyttet mer mot hverandre?". Det er dog ikke noe konseptalbum. Når det gjelder Fridéns vokaler, så er de mindre aggressiv en noen gang. Samtidig virker han å være mer komfortabel med clean-vokal. Samtidig bringer låta "A New Dawn" noen ganske "dype" screams, som kan minne om Fridéns vokaler fra drøye ti år tilbake. Albumet er som helhet, sett bort fra produksjonen, mer lik den gamle In Flames stilen, i form av mer melodisk gitararbeid og en løsere låtoppbygging, enn hva de fire foregåene albumene til har vært. Fridén har for øvrig growlet mer enn han noen sinne har gjort live på den påfølgende turnéen etter "Sounds of a Playground Fading". Passenger. Under Whoracle-turneen spilte Niklas Engelin gitar i bandet. Engelin spilte da også i et band kalt Cliff. Fridén og Engelin fant ut at de hadde mye felles når det gjaldt musikksmak, og de fant ut at de ville bruke Cliff til å lage musikk som de sto for, og som var annerledes. De skiftet etterhvert navn til Passenger og i 2003 ga de ut et album med samme navn. Friden brukte veldig mye clean vokal på dette albumet. I 2004 startet de å spille inn et nytt album, men når de var ferdig følte de at det var noe som ikke var som det skulle, og droppet hele albumet. De siste årene har Fridén vært opptatt med In Flames, men har uttalt at han har lyst til å gjøre noe med Passenger en gang i fremtiden. Produsenten Fridén. Fridén er også kjent som produsent, og så tidlidlig som i 1998 var Fridén med på å produsere Opeths tredje studioalbum, "My Arms, Your Hearse". I 2004 produserte Fridén Calibans "The Undying Darkness", og i 2007 Engels "Absolute Design". Han var også med på å produsere Calibans album "The Opposite from Within". Privatliv. Fridén er gift med Helena Lindsjö, og sammen har de en sønn og en datter. Fridén en stor film-fan, spesielt "Star Wars". Han samler på Whisky og musikk er en stor del av livet hans, også utenom In Flames. Han er produsent og han har uttalt at han hører mye på musikk for øvrig, og er genuint interessert. Comitia tributa. "Comitia tributa", tribusforsamlingen'", var en underavdeling av folkeforsamlingen i den romerske republikk, der man valgte de laverestilte embetene og folketribunene. Forsamlingen var oppdelt i 31 landtriber og fire bytriber, og ble etter 287 f.Kr. det viktigste lovgivende organet i riket. Tribusforsamlingen er svært lik Plebeierforsamlingen ("Concilium Plebis"), og blir i antikke kilder satt under ett. Forskjellen på de to går ut på om det var en folketribun eller en magistrat med imperium som ledet møtene. I det første tilfellet var det et "concilium plebis", dvs et råd kun åpent for plebeiere, mens det i det siste tilfellet var åpent for alle borgere, "comitia tributa" Roberto Benigni. Roberto Benigni (født 27. oktober 1952 i Manciano, Toscana, Italia), er en italiensk skuespiller og regissør. Han vant en Oscar for sin rolle som "Guido Orefice" i filmen "Livet er herlig" ("La Vita è bella"). Sverre Brandhaug. Sverre Brandhaug (født 22. juni 1959) var en midtbanespiller som spilte i eliteserien i fotball på 1980-tallet. Han spilte på Falken, Trondheims/Ørn og Strindheim før han fant sin plass på Rosenborgs midtbane i 1981. Der spilte han til han måtte gi seg på grunn av ryggproblemer etter semifinalen mot Lillestrøm i cupen i 1991. Brandhaug spilte 225 seriekamper og sørget for 84 seriemål. I tillegg hadde han i perioden 1981 til 1991 35 opptredener for det norske landslaget. Han scorte to mål, ett mot Italia i 1988, det andre mot Kypros i 1990. I 1991 ble han tildelt Olavstatuetten. «Brandy» huskes best for sitt gode humør og for alltid å spille med skjorta utenfor shortsen. Han var en god offensiv midtbanespiller, men hans defensive kvaliteter var heller labre. Elise Ottesen-Jensen. Elise Ottesen-Jensen (født 2. januar 1886 i Høyland, i dagens Sandnes kommune, i Rogaland, død 4. september 1973 i Stockholm) var en norsk-svensk seksualopplyser, journalist og sosialistisk agitator som kjempet særlig hardt for familieplanlegging og kvinnenes rett til å forstå og styre over sin egen seksualitet. Hun var en viktig foregangskvinne innen kvinnekamp og feminisme i særlig Sverige. Barne- og ungdomstid. Ottesen-Jensen ble født Elise Ottesen i yidligere Høyland kommune ved Sandnes Rogaland fylke som prestedatter og nummer 17 i en søskenflokk på 18. Både moren og faren til Elise tilhørte embetsstanden; faren Immanuel Ottesen var prest, moren Karen Essendrop biskopsdatter. Allerede som barn reagerte hun mot mangelen på demokratisk tanke- og handlingsmåte, mot oppdelingen i «fine» og «simple». I sin ungdom ble Elise tiltukket av Arne Garborgs antikirkelige pamfletter, hvor han satte spørsmålstegn ved den autoritet som presteskapet påberopte seg, og pekte på den trangsyntheten og forutinntattheten mange av prestene møtte omverdenen med. På grunn av religiøs tvil nektet hun å konfimere seg, noe som skapte uro hjemme. Hun var også en stor beundrer av Henrik Wergeland, og hans opplysningsskrifter for arbeiderklassen, samt hans forsvar for jødene, påvirket henne. Elise ble utdannet til tannlege, men måtte avbryte studiene etter at hun ble skadet i en eksplosjon på tannlegekontoret. Da lillesøsteren Magnhild bare 16 år gammel ble sendt til Danmark av sin rasende far for å føde et «uekte» barn, som så skulle bortadopteres, begynte Elise å interessere seg for stigmatiseringen av ugifte mødre og deres barn. Maghild savnet barnet og ble innlagt på mentalsykehus i Danmark. Liv og arbeid. Elise ble etter hvert journalist. Hun begynte aktivt i arbeiderbevegelsen i 1909. Hun deltok i Fagopposisjonen, og virket særlig for kvinnenes faglige organisering. Hun kom under sterk innflytelse av Martin Tranmæl. Hans arbeid for å organisere arbeiderkvinnene imponerte Elise. Den svenske ungsosialisten «Hinke» Bergegren påvirket Elises syn på seksualvaner med foredraget «Kärlek utan barn» i 1910. Senere skulle også den danske syndikalisten Christian Christensen få stor innflytelse på Elises tidlige arbeider som seksualopplyser. Albert Jensens historier om de franske syndikalistenes arbeid for familieplanlegging og salg av preventiver var også viktig. En artikkel i Ny Tid i juli 1911 av Peter Kropotkin, hvor han kritiserte den militaristiske sabelraslingen i de europeiske landene, gjorde et dypt inntrykk på henne, og økte hennes interesse for hvordan man skulle avskaffe verneplikten. Artikkelen bidro med flere argumenter til fordel for denne kampsaken. Elise var pasifist. Både i Trondheim og Bergen forsøkte Elise, med lite hell, å organisere arbeiderkvinnene. Arbeidskjøperne var for sterke. I 1913 møtte hun den svenske syndikalisten Albert Jensen i Bergen hvor han talte og deltok i debatter, og en romanse blomstret opp. Da Jensen begynte å redigere Direkte Aktion trengte han hjelp med språket, og Elise ble språklig sensor. I brevene sine skolerte Jensen Elise i syndikalistisk teori. Elise foretrakk Peter Kropotkins bøker, spesielt hans mesterverk «Gjensidig Hjelp». Også Krapotkins «Erobringen av brødet» appellerte sterkt til Elise. Albert Jensen og Elise flyttet sammen og slo seg ned i Danmark i 1915. I 1919 ble de utvist for revolusjonær virksomhet. De bodde senere fast i Stockholm. I Sverige kastet Elise seg ut i arbeidet for den syndikalistiske bevegelsen. Hennes spesialområde skulle bli rekruttering av kvinner. I tillegg skulle hun stå for opplysning om famlieplanlegging til arbeiderklassen. I 1922 ble hun aktivt medlem av SAC. Skribenten. I de svenske syndikalistenes avis Arbetaren, og i ungsosialistenes Brand, kjempet Elise for arbeiderkvinnenes rett til å få informasjon om, og tilgang til, prevensjonsmidler som ved denne tid (1922‑25) ikke fikk selges offisielt. Hun var redaktør av kvinnesidene i Arbetaren 1922-24. Hun skrev om emner innen seksualitet og samliv, om kvinners situasjon og for deres rettigheter. Hun skrev om viktigheten av at arbeiderbarna skulle oppdras til å bli selvstendige tenkende individer. Tenkende mennesker var det som skulle til for å få slutt på den underdanige holdningen altfor mange menn og kvinner med arbeiderklassebakgrunn viste overfor «øvrigheten». Hun forsøkte å unngå drøftelser av offentlige sosiale tiltak, og understreket heller betydningen av hjelp til selvhjelp-tiltak som arbeiderne selv kunne styre innenfor familien, i samvirkelagsgrupper eller i de mindre enhetene som syndikalistene forestilte seg skulle utgjøre grunnlaget for det ideelle samfunn. Hun skrev også i norske «Revolt» og «Alarm». Familieplanlegging og RFSU. I 1923 begynte Elise å reise rundt i Sverige og holdt foredrag om familieplanlegging og seksualitet. De første innbydelsene kom som regel fra områder hvor syndikalistene og ungsosialistene sto sterkt. Hun tilpasset også pessar for de kvinnene som ønsket det. I 1925 ble Elise redaktør av det syndikalistiske tidsskriftet «Vi kvinnor». Bladet kom i seksten utgaver. Hun fortsatte å skrive i Brand, blant annet om aktivisme i arbeiderbevegelsen, fredsbevegelsen, foreldreansvar og seksualpolitisk reform, samt rasehygiene. I 1933 grunnla Elise Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU) som hun også ledet frem til 1959. Organisasjonen bygde både på individuelt og kollektivt medlemskap. Mye av Elises syndikalistiske retorikk forsvant og dette gjorde det lettere for bllant annet Det svenske sosialdemokratiske kvinneforbundet (SSKF) å bli medlem. I egenskap av styreleder for RFSU, ville Elise unngå å bli identifisert med et politisk parti eller en spesiell ideologi. Hun forsøkte å skape et bilde av seg selv som «sosialist» i en bred betydning av ordet. For å oppnå mest mulig, hadde hun lært seg å moderere noen av prinsippene sine. Under andre verdenskrig gjorde hun en innsats for flyktningene som leder av Stockholm-kontoret til International Rescue and Relief Committe (IRRC) (Den internasjonale rednings- og støttekomité). Elise hjalp jødiske flyktninger fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, og ga senere sin støtte til Israel, hvor hun fikk en gate og et barnehjem oppkalt etter seg i Or Akiva. Hun ble en internasjonalt kjent ekspert i befolkningsspørsmål. Hun var med å starte The International Committee on Planned Parenthood (ICPP) (Den internasjonale komiteen for familieplanlegging) i 1949 og International Planned Parenthood Federation (IPPF) (Internasjonal føderasjon for familieplanlegging) i 1953. I 1959 ble hun president for IPPF. Hun ble medisinsk æresdoktor ved universitetet i Uppsala i 1958. Hun kjempet også for de homofiles sak. I sine siste leveår arbeidet hun med familieplanlegging i utviklingsland. Fremdeles syndikalist. I et TV-program på svensk TV 6. juli 1971 ga Elise uttrykk for at hun i bunn og grunn var syndikalist, og roste Albert Jensen for hans lange innsats i kampen for å holde de verdifulle syndikalistiske ideene høyt hevet. 17. desember 1971 hadde Elise en artikkel i Arbetaren med tittelen «Jag är syndikalist i hjärtat!». I diskusjonsprogrammer i radioen, og i intervjuer, i 1972 og 1973 fikk Elise mulighet til å minnes syndikalistenes banebrytende idéer, særlig de som hadde oppstått i Brand-kretsen. Elise ønsket å oppmuntre den fornyede interessen for syndikalistiske idéer om en mer desentralistisk form for demokrati, som den nye venstresiden sto for. I 1972 nominerte 48 medlemmer av Riksdagen henne til Nobels Fredspris. Det ble en stor skuffelse for Elise at den norske Nobelkomitéen avgjorde at det ikke skulle deles ut noen fredspris i 1972. 4. september 1973 døde Elise. I 1986 sendte den svenske regjeringen ut et minnefrimerke med Elises portrett og utsagnet hennes: «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet.» I forbindelse med hundreårsdagen for Elises fødsel ble det reist et minnesmerke over henne i Sandnes laget av kunstneren Kari Rolfsen. Som forfatter gav Elise Ottesen-Jensen ut flere bøker, blant annet "Ovälkomna barn" i 1926, "Könslagarnas offer" i 1927, "Människor i nöd" i 1932, "Säg barnet sanningen" i 1945, "Och livet skrev" i 1965 og "Livet skrev vidare" i 1966. Hun gav også ut "Populär tidskrift för psykologi och sexualkunnskap" i perioden fra 1950 til 1958. Ettermæle. Ottesen-Jensen brukte pseudonymet «Ottar» fra 1912. Både RFSUs tidsskrift Ottar og den norske feministiske kvinnegruppen Ottar er oppkalt etter henne. Eksterne lenker. Ottesen-Jensen, Elise Ottesen Jensen, Elise Ottesen Jensen, Elise Ottesen Jensen, Elise Ottesen Jensen, Elise Ottesen Jensen, Elise Ottesen Jensen, Elise Soestdijk slott. Soestdijk slott ("Paleis Soestdijk") er et slott i Baarn i provinsen Utrecht i Nederland. Det er et av de fire offisielle slottene til den nederlandske kongefamilien. Slottet, som ble bygd av Maurits Post i 1674, var i seks tiår hjemmet til dronning Juliana av Nederland og hennes ektemann, prins Bernhard av Nederland, inntil de begge døde i 2004. Sami Mahlio. Sami Mahlio (født 12. januar 1976) er en finsk fotballspiller som spiller i Tollnes. Han hadde spilt for FC Haka og Myllykosken Pallo-47 (MyPa) før han kom til Odd Grenland før sesongen 1999. Skader og problemer i forbindelse med astma gjorde at han aldri fikk etablert seg i klubben, og før sesongen 2003 gikk han til Sandefjord Fotball etter å ha vært i søkelyset hos både Lillestrøm og Brann. Også her var han mye skadet, og etter ett år gikk han til Pors Grenland. I 2005 dro han hjem til Finland og FC Lahti, men fikk etter eget utsagn hjemlengsel til Skien og Grenland, og allerede høsten samme år flyttet han tilbake og fikk kontrakt med Tollnes. Sami Mahlio har 24 landskamper for. Han er trener i Tollnes og jobber offshore iNorsk Hydro. Otto Fredrikson. Otto Henrik Fredrikson (født 30. november 1981 i Valkeakoski) er en finsk fotballspiller som spiller for Spartak Nalchik. Fredrikson har spilt i Tyskland, Norge og i hjemlandet Finland. Fredrikson har en fortid i Lillestrøm, og kom til LSK før 2006-sesongen etter at klubben mistet tyske Claus Reitmaier. Fredrikson skrev under på en treårskontrakt med Spartak Nalchik den 11. februar 2010. Kim Engen. Kim Engen (født 4. april 1977) er en norsk fotballkeeper som for tiden spiller i IL Hei. I sesongen 2004 begynte han på benken hos Tollnes, men ble i løpet av sesongen keeper for Odd Grenland, som hadde både Erik Holtan og Rune Jarstein ute med skade, og fikk blant annet med seg flere kamper i UEFA-cupen samme år. Da Heinz Müller kom samme høst ble han imidlertid foretrukket fremfor Engen, og han gikk til Pors, der han etterhvert mistet plassen sin til talentet Dag Ole Thomassen. Odd William Bøe. Odd William Bøe (født 1. september 1946) er den første ordføreren i Strand kommune som ble valgt ved direkte ordførervalg. Bøe representerer Arbeiderpartiet. Han fikk hele 63 % av stemmene ved valget høsten 2003. Dette var Odd William Bøe sin andre periode som ordfører. Han var også ordfører i perioden 1986–1989. Bøe representerer Arbeiderpartiet og har vært med i kommunalpolitikken siden begynnelsen av 70-tallet. Han har også vært medlem av Fylkestinget og i inneværende periode er han medlem av kontrollutvalget i fylket. I det sivile arbeider Bøe ved "Ryfylke ligningskontor". Han kom fra stillingen som ligningssjef da han overtok som ordfører etter Jan Langvik i 1999. Bøe pensjonerte seg høsten 2009. Gemini 5. Gemini 5 var en bemanned romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den tredje bemannede romferden i programmet, den 11. bemannede amerikanske romferden og den 19. bemannede romferd gjennom alle tider. Mandola. Mandola er et strengeinstrument utviklet fra lutt-familien ca. 1500-tallet. Finnes som oktav-mandola eller som tenor-mandola. Etterhvert kom mandolaens lillesøster til – mandolinen. Mandolaen har fire doble strenger, tradisjonelt stemt som en kvint under mandolinens stemming. I nyere tid også stemt som mandolin – GDAE – men da som en oktav under (herav oktav-mandola. Typisk instrument i irsk og engelsk folkemusikk, også mye brukt i svensk folkemusikk. Den Norske Beatles-klubben. Den Norske Beatles-klubben «Norwegian Wood», etablert 1980, har i over 25 år vært en idealistisk forening. Klubben har gitt ut over hundre publikasjoner om The Beatles, deriblant en 280-siders bok. Historie. Klubben ble startet i påsken 1980 av brødrene Erlend (f.1964) og Ole Flaten (f.1969). Det første medlemsbladet «Norwegian Wood» kom ut 27. mars. De første 25 numrene av bladet kom ut i perioden 1980–1986. I 1986 ble klubben lagt ned, siden for få medlemmer skrev og annonserte i bladet. I januar 1988 ble klubben revitalisert, med egen redaksjon for bladet bestående av Roger Stormo (f. 1962), Peter Wilhelm Viken (f. 1966) og Erlend Flaten (nytt etternavn: Fredholm). Siden den gang har klubben publisert fire medlemsblader per år. I 1997 overtok Dagfinn Jarp (f. 1952) redaktørjobben, mens Roger Stormo fortsatte som president i klubben. Peter Wilhelm Viken fortsatte som fast bidrags-yter for bladet ut 1999. I løpet av våren 1999 skiftet klubben styre, og presidentvervet gikk til Svein Sivertsen (f. 1955), mens Steinar Waage (f. 1962) ble klubbens sekretær. I 2002 ble Tore Waskaas (f. 1980) redaktør av medlemsbladet, og Marius H. Johannessen (f. 1979) ble ny president fra 2004. I 2007 overtok Ole-Andreas Refsnes (f. 1980) som redaktør og Linda Engebråten (f. 1985) ble president. Andre aktiviteter. I tillegg til å utgi medlemsbladet har klubben utgitt diskografihefter og arrangerer medlemstreff, som oftest i Oslo. Siden 2006 har klubben vært med på å arrangere Beatlesfestival på Beitostølen, noe som har blitt en årlig foreteelse. Klubben skaffer også rabatter til sine medlemmer på diverse Beatlestilstelninger og har tre ganger arrangert konserttur: til Ringo Starrs konserter i Sverige (1992) og Danmark (1998) og til Paul McCartneys konsert i Frankfurt (1993). Styremedlemmer i klubben stiller også gjerne opp i media for å uttale seg om The Beatles og skape blest om klubben. Norske Intelligenz-Seddeler. Første nr. av Norske Intelligenz-Seddeler, 1763 Norske Intelligenz-Seddeler kom ut for første gang 25. mai 1763, og var Norges første ordinære avis. Avisen ble startet i Christiania av boktrykker Samuel Conrad Schwach. Samuel Conrad Schwach fikk først fullmakt til å etablere boktrykkeriet i Christiania i 1758. Avisutgivelsen var i utgangspunktet avhengig av kongelig privilegium. Men Schwach fant en nisje i privilegieordningen gjennom å unngå stoff som krevde privilegium, dvs. nyheter og beretninger om regjeringshandlinger, politikk etc. annonser. Av avisens fire små sider var to reservert for annonser, resten inneholdt økonomiske eller religiøse betraktninger samt religiøse vers. Til folk sa han «dette er et stort fremskritt, selv i disse moderne tider, Sverige og Danmark har lenge ligget før oss. Det var på tide å få en norsk avis». Den kom ut mer enn 150 år etter verdens første avis, som ble utgitt i Antwerpen. Avisen inneholdt for det meste underholdning og annonser i begynnelsen. Det var først etter 1814 at den politiske interessen ble tatt opp. I 1815 ble den solgt til Cristiania opfostringshus (Waisenhuset) Ved opprettelsen av den offisielle Norsk Kundgjørelsestidende i 1882 mistet avisen sitt vesentlige økonomiske grunnlag. I 1883 gikk bladet over til et privat interessentskap, som la det om til å bli en nyhetsavis. I 1890 ble bladet overtatt av Hjalmar Løken, som gjorde det til talerør for Venstre. Norske Intelligenz-Seddeler ble lagt opp i 1920 og gikk over i avisa Verdens Gang. Gekkoer. Gekkoer er en gruppe små til mellomstore øgler. De finnes i alle varme strøk, og en ser dem ofte om kvelden når de klatrer på vegger og murer. Nesten 1400 arter er vitenskapelig beskrevet, noe som gjør gekkoene til den nest mest artrike gruppen av øgler; bare skinkene omfatter flere arter. Utseende og levevis. De fleste artene er nattaktive, så gekkoene har som regel lite iøynefallende farger. Noen dagaktive arter som klatrer i trær, for eksempel slektene "Phelsuma" og "Naultinus", har sterke grønne, røde eller blå farger. Andre øgler er som regel tause, men gekkoer gir ofte fra seg høye låter og skrik. Hos mange gekkoer har tærne skiver som gir bedre feste mot underlaget. Noen arter kan klatre på glassruter, og under himlingen på bygninger. Skivene er ikke sugekopper, men fester seg ved van der Waalske krefter mellom små hår på skivene og underlaget. Gekkoer lever for det meste av nattaktive leddyr, som gresshopper, møll, termitter og edderkopper. De største artene tar også små krypdyr og gnagere. Noen arter eter frukt og nektar. På Madagaskar eter mange gekkoer honningdugg fra sikader i familien Flatidae. Størrelsen varierer fra en total lengde på 30 mm ("Sphaerodactylus") til over 350 mm fra nesetipp til halespiss. Den største kroppslengde hos nålevende gekkoer har antakelig "Rhacodactylus leachianus" fra Ny-Caledonia med 240 mm. Flere nylig utdødde arter fra andre isolerte øyer var større, som "Phelsuma gigas" fra Rodrigues, og "Hoplodactylus delcourti" fra New Zealand. Øyelokkene er sammenvokste og gjennomsiktige hos de fleste undergruppene, men Eublepharidae har bevegelige øyelokk. Ettersom gekkoene ikke kan blunke, bruker de i stedet tunga til å rengjøre øynene. Andre bygningstrekk som brukes til å skille ulike gekkoer er om arten har festeskiver, form og størrelse på hale og tær, pupillenes form, og skjellenes utforming. De fleste gekkoer legger to egg om gangen, men det finnes også arter som føder levende unger. De fleste skjellkrypdyr har myke eggeskall, men Sphaerodactylidae, Phyllodactylidae og egentlige gekkoer kjennetegnes ved at alle artene har et hardt, kalkholdig eggeskall. Tilsvarende eggeskall er uavhengig utviklet hos skilpadder, krokodiller, fugler, og hos gekkoene i slekten "Eurydactylodes" i familien Diplodactylidae. Den brasilianske gekkoen "Coleodactylus brachystoma" etterligner antakelig skorpioner ved å legge halen over ryggen så den oransje undersiden vises. Flere andre gekkoarter bærer også halen slik, så mimikry av skorpioner kan være vanlig blant gekkoer. Gekkoer kan ofte påtreffes innendørs, som i denne indiske internettkafeen. a> som klatrer på en glassrute. Nærbilde av foten til en tokay med festeskiver. Utbredelse og systematikk. Gekkoer er vanlige i alle områder med tropisk, eller subtropisk klima, selv på øyer som ligger langt til havs. I tempererte strøk finnes gekkoer helst i ørkener. Nord-Amerika har få gekkoer, mens Sentralasia har en forholdsvis rik gekkofauna med representanter for flere gamle utviklingslinjer. I Sentralasia når gekkoene sin nordgrense på omtrent 50° nord. De sørligste gekkoene lever i temperert havklima på New Zealand, der de går helt sør til Stewart Island. Det er ulike oppfatninger om gekkoenes systematikk. Tradisjonelt er alle firbente gekkoer blitt plassert i familien Gekkonidae. De slangeaktige finnefotøglene fra Australia er blitt regnet til en egen familie, Pygopodidae, men det har vist seg at de er en delgruppe av gekkoene. Gekkoeksperten Tony Gamble ved University of Minnesota fordeler gekkoene på sju familier, som vist i stamtreet nedenfor. En må være oppmerksom på at det i litteratur publisert før 2008, og i andre språks wikipedia, brukes ulike eldre inndelinger. Ukjente gekkoarter blir fortsatt oppdaget. I 2008 ble det for eksempel beskrevet hele 51 nye arter fordelt på alle familier unntatt finnefotøglene. Gekkoene er en gammel gruppe, men på grunn av at de er små og spinkelt bygd, finnes det få fossiler. Det er usikre funn fra jura, og i kritt dukker de første sikre gekkoene opp. Fra funn i rav kjenner man "Cretaceogekko" fra kritt og "Yantarogekko" fra eocen. Disse artene hadde allerede festeskiver, som mange nålevende gekkoer. Gekkoer og mennesker. Gekkoer lever ofte tett på mennesker, og er vanlig i og rundt bebyggelse i alle varme strøk. De er ofte velkomne gjester i hus, ettersom de eter plagsomme insekter. Det er i mange land vanlig å holde gekkoer i terrarier, men i Norge er det forbudt å holde gekkoer og andre krypdyr i fangenskap. Mange gekkoarter har utvidet utbredelsesområdet sitt med menneskelig hjelp, og har slik spredd seg til andre verdensdeler. Europeiske arter. Den europeiske bladfingergekkoen ble tidligere regnet til slekten "Phyllodactylus". Plasseringen av artene i slekten "Mediodactylus" er svært omstridt. I forholdsvis ny litteratur kan en også se dem plassert i følgende slekter: "Cyrtodactylus", "Cyrtopodion", "Gymnodactylus" og "Tenuidactylus". Ridder (romersk). Ridderne ("equites") under Romerriket var de som lå hakket under senatorene i innflytelse, og som ikke søkte seg til embeter. Navnet kom av at de var rike nok til å stille med hest i hæren. Symbolene for ridderne var hesten, som ble gitt av det offentlige, en gullring, og en purpurkant på tunikaen som de hadde under ytterplagget på togaen. Rosetta@home. Rosetta@home () er et distribuerte beregninger-prosjekt som har som formål å løse gåten med prognoser for proteinstruktur. Prosjektet ledes av Baker Laboratorium ved Universitetet i Washington. Målet er å utvikle metoder som kan forutsi og designe nøyaktige proteinstrukturer og komplekser. I det lange løp kan dette arbeidet hjelpe forskere i arbeidet med å utvikle kurer for hiv/aids, kreft, Alzheimer, malaria og en rekke andre sykdommer. Dette skyldes at mange sykdommer kan uskadeliggjøres på proteinnivå. Prosjektet mener at er kommet nærmere å kunne forutsi og designe proteinstrukturer og -komplekser, en «hellig gral» innenfor bioinformatikken. Disse beregningene krever en enorm mengde datakraft, mer enn verdens største superdatamaskin. Arbeidet er derfor kun mulig gjennom en kollektiv innsats fra frivillige. Rosettaforskerne er derfor avhengige av en teknikk kalt «distribuerte beregninger» (Distributed Computing), som utnytter ledige ressurser fra datamaskiner som er tilknyttet prosjektet. Prosjektet har allerede 55 000 aktive datamaskiner (mai 2006), men søker fortsatt aktivt etter nye deltagere slik at prosjektet kan nå 150 teraFLOPS. I mai 2006 lå dette tallet mellom 40 og 50 TFLOPS. Baker Laboratorium. Baker Laboratorium () har base ved Universitetet i Washington. Forskerteamet ledes av David Baker. Han er professor i biokjemi ved Universitetet i Washington, forsker ved Howard Hughes Medical Institute og medlem av USNAS. Forskerteamet består av doktorer, forskere og studenter fra forskjellige nasjoner. Dataprogrammet. Programmet er tilgjengelig for Windows, Linux og Macintosh. Systemkravene er 1 GHz prosessor og 512 MB RAM eller bedre. Rosettapogrammet kan ta opptil 250 MB RAM, men det arbeides med å redusere denne størrelsen. Det kreves også rask internettilgang. Programmet bruker BOINC-plattformen, som er et gratis open-source-program som er utviklet ved Universitetet i California, Berkeley. BOINC brukes i dag i de fleste prosjekter med distribuerte beregninger. Princeps senatus. Princeps senatus(«den som går foran») var den senatoren som hadde størst autoritet og prestisje i senatet. I keisertiden ble navnet gitt til keiseren, derav Principatet. Burial. "Burial" er den første fullengderen fra det norske black/thrash/death-bandet Extol. Albumet ble utgitt i 1998 og er lisensiert Solid State Records og Avalon Records. Albumets historie. Burial har blitt sluppet ut i sju forskjellige versjoner. Fåberg (tettsted). Fåberg er et sted i bygda Fåberg i Lillehammer kommune i Oppland. Fåberg er en del av tettstedet Fåberg. Stedet ligger ved Gudbrandsdalslågen. Jugurthakrigen. (112 f.Kr. – 105 f.Kr.) var en konflikt mellom den romerske republikk og Jugurtha, en frafallen konge av den afrikanske klientstaten Numidia. Etter en lengre konflikt, endte krigen med at Jugurtha ble tatt av Bocchus I av Mauritania, som gav Jugurtha over til Lucius Cornelius Sulla, en kvestor i den romerske hæren på denne tiden. Jug Den gamle mannen og havet. "Den gamle mannen og havet" (engelsk The Old Man and the Sea) er en roman av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway, som han skrev på Cuba året før, og ble en stor suksess med en gang den kom ut. Boken kom ut etter en litterær nedgangstid for forfatteren, mellom 1940 og 1952, og var det litterære verket som avgjorde at Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur i 1954. Romanen var det siste store verket han ga ut i sin levetid, på tross av at planen var at romanen skulle være første boken i en serie kalt "The Sea Book". __TOC__ Veien til Nobelprisen i litteratur. Mellom debuten i 1926 og frem til 1940, ga Ernest Hemingway sine meste kjente verk, som "Og solen går sin gang", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg", samt mange av sine Nick Adams-noveller som fikk stor oppmerksomhet av både lesere og litteraturekspert for at han representere mye nytt innenfor litteraturen med sin «Hemingway-stil». Etter at han ga ut "Klokkene ringer for deg" i 1940, opplevde han en slags nedgangstid i forfatterskapet (ifølge mange litteraturkritikere) som varte frem til 1952, da han ga ut "Den gamle mannen og havet". Romanen gjorde at Hemingway ble populær igjen og skal være den avgjørende faktoren som førte til at han vant Nobelprisen i litteratur i 1954. Handling. «Den gamle mannen og havet» handler om fiskeren Santiago, som etter 84 dager uten fiskelykke bestemmer seg for at nå skal han få fisk, uansett hva dette vil koste. Hvis han ikke klarer dette, må han begynne å innse at han er for gammel og må overlate fisking til de yngre mennene. Dette er ikke et godt liv for en fisker. Alle i landsbyen har mistet troen på ham, utenom en gutt som kommer til å bli meget viktig for han. I sitt siste og 85. forsøk får han sitt livs fangst, den største fisken han noen gang har fått. I timer kjemper han med å få fisken hjem, samtidig som han må hindre at den blir spist av haier. Tolkning. «Den gamle mannen og havet» blir tolket på mange måter. Romanen blir tolket som mennesket kamp med naturen om hvem som skal styre naturkreftene som den timelange fiskescenen mellom den gamle mannen og kjempefisken symboliserer. Et annet moment romanen blir tolket som er forholdet mellom den eldre generasjonen (symbolisert gjennom den gamle mannen) og den yngre generasjonen (symbolisert gjennom gutten) og deres avhengighet til hverandre. Romanen tolkes også som gamle menneskers kamp for å bevise at de har en nytteverdi enda samt å oppnå en bedre selvrespekt. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1952 på Gyldendal Norsk Forlag i Leo Strøms oversettelse. Romanen ble gitt ut samme år som den engelske originalutgaven. Volpino italiano. Volpino italiano (FCI #195) kalles også italiensk spitz og florentinsk spitz og stammer som navnet sier i fra Italia, der mange mener den alt oppsto under bronsealderen. Opprinnelse og alder. Volpino italiano, som egentlig betyr "liten rev", har utvilsomt samme opphav som tysk spitz og må derfor anses som svært gammel av type, men den er hvit av farge og som rase har den neppe oppstått noe særlig før den tyske spitzen. Den hvite fargen kan være et resultat av krysninger med japansk spisshund, som den også ligner og som mange hevder er en del av opphavet. Selveste Michelangelo skal ha hatt en slik (eller en svært lik) hund, så man vet at den må ha eksistert som type og i utseende alt på 1400-tallet. Denne hunden var også svært populær blant adelen i Toscana og Lazio på 1700-tallet sies det. Under andre verdenskrig ble den imidlertid nærmest utslettet, og bare en møysommelig avlsarbeid i rasens hjemland reddet rasen fra utryddelse. Dagens hunder må derfor sies å være gjenskapt gjennom kryssavl. Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men det blir årlig registrer omkring 15–20 hunder her. Utseende, anatomi og fysikk. Volpino italiano er litt rektangulær i formen, noe som klart peker mot et slektskap med japansk spisshund. Hodet er tyspis kileformet og snuten spiss. Pannen har tydelig stopp og selve snuten og leppene er sorte. Ørene er triangulære, relativt små, spisse og stående. Ryggen er rett og buklinjen noe opptrukket. Pelsen ligner tysk spitz, men skal være helhvit eller ensfarget rød (som er meget sjelden). Champagnefarget pels er også tillatt, men altså ikke like ønskelig. Den skal ha løvemanke (man) rundt halsen. Hannhunder blir ca. 27–30 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 5 kg, mens tispene blir ca. 2 cm lavere og noe lettere. Bruksområde. Volpino italiano kan nok se forfinet og liten ut, men den er faktisk en meget habil brukshund. Tradisjonelt ble den benyttet til å gjete og vokte sauer i de italienske fjellene, og noen hevder at dette ofte skjedde i samarbeid med maremma. Den dag i dag er den en ypperlig vakthund som villig varsler når fremmede elementer nærmer seg dens domene. I tillegg er den en svært hendig familiehund og en heller spennende og sjelden utstillingshund. Lynne og væremåte. For de rette kan denne hunden bli en ypperlig familiehund. Den er normalt tillitsfull, livlig, glad og leken, og rasen er kjent for å ha stor personlighet. Den er gjerne svært mistenksom overfor fremmede, men normalt ikke aggressiv. man må imidlertid påregne at den skjeller når fremmede kommer på besøk. Som hund trenger den en fast hånd og tidlig, men tålmodig dressur. Den kan bli litt sjalu, men normalt ikke i samme grad som tysk spitz. Den bør imidlertid ikke skjemmes bort. Den er glad i mosjon og ofte utholdende, men den trenger også andre oppgaver for å trives maksimalt. Noen former for hundesport passer den godt. Annet. Pelsen må steller regelmessig, men ikke bades for ofte. Else Roesdahl. Else Roesdahl (født 26. februar 1942 i Sønderborg) er en dansk arkeolog og historiker. Hun tog kandidateksamen ved Københavns Universitet i 1969 med historie som hovedfag og nordisk arkeologi som bifag. Hun har siden 1981 vært ansatt ved "Afdeling for Middelalderarkæologi" ved Aarhus Universitet, fra 1996 som professor. Else Roesdahl har skrevet adskillige videnskapelige og populærvidenskapelige bøker. Spesielt er hennes bøker om vikingetiden blitt meget populære. Else Roesdahl giftet seg med Erich Lange i 1974 og er søster til forfatteren Vibeke Vasbo. Embraced. "Embraced" er en 3 spors demo utgitt av det norske death/thrash metalbandet Extol utgitt i 1997. Sten Nilsen. Sten Nilsen (født 21. juni 1921 i Fredrikstad, død 28. mars 1994) var en norsk illustratør, tegner og plateartist. Han er særlig kjent for sine fargesprakende omslagsillustrasjoner til utallige populære bøker på 1950- og 60-tallet. Arbeid. Som illustratør bidro Sten Nilsen med forsider til en rekke ungdomsbøker, pocketbøker, ukeblader og magasiner, seriehefter, krim og westerns. Han skal ha malt i alt 600 bokomslag i sin karakteristiske dramatiske, men samtidig forenklede populærrealistiske stil. Blant hans mest kjente og vidt spredte arbeider er bokomslag til Hardyguttene, Frøken Detektiv, Bobseybarna, Maskeserien, Conquest og Gulltopp. Historiker og forfatter Willy B., som særlig har arbeidet med norsk rockemusikk og triviallitteratur, utgav biografien "Sten Nilsen – et liv med farger i svart/hvitt" i 2002. Ifølge Willy B. skal Sten Nilsen, plakatmaleren Harald Damsleth, John I. Stenstrud og Otto Wiese Moe ha vært de fire store innen omslagsillustrasjon av norske pocketbøker. Sten Nilsen var dessuten musiker og utgav flere grammofonplater, blant annet med sangen "Vel i havn" og barneplata "Blyantstumpen og Saksa til tegneland". Han skrev også barnebøker og lagde tegneserier. Langemark-Poelkapelle. Langemark-Poelkapelle er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Byene Bikschote, Langemark og Poelkapelle ligger i kommunen. Røde Kors Ungdom. Charlott Nordström ble valgt som leder 8.juli 2012 Røde Kors Ungdom er ungdomsorganisasjonen til Norges Røde Kors. Målgruppen er ungdommer mellom 13 og 30 år. Organisasjonen er politisk og religiøst nøytral. Leder er Charlott Nordström, som overtok etter Knut Johannes Sverre 8. juli 2012. Historie. Organisasjonen så dagens lys 10. oktober 2002 i Bergen, da Landsmøtet til Norges Røde Kors besluttet å opprette en egen ungdomsorganisasjon med 285 mot 68 stemmer. Røde Kors Ungdom erstattet den tidligere Ungdommens Røde Kors (URK), og ble en egen enhet for ungdom mellom 13 og 30. Lars Nehru Sand ble valgt inn som leder, og satt ut perioden til 2005. Hovedaktiviteter. Røde Kors Ungdom arbeider holdningsskapende, påvirker politisk og jobber direkte med andre unge. Heuvelland. Heuvelland er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Byene Dranouter, Kemmel, De Klijte, Loker, Nieuwkerke, Westouter, Wijtschate og Wulvergem ligger i kommunen. Ole Andreas Nilsen. Ole Andreas Nilsen (født 15. mars 1976) er en norsk fotballspiller. Han spilte høyreback på Tromsø IL frem til sesongen 2007, og spilte for a-laget fra han ble hentet opp fra Tromsøs egen junioravdeling i 1995. Nilsen har over 164 eliteseriekamper for klubben, og har skåret syv mål i serien. San Bernardino County. San Bernardino Conty er et fylke i den amerikanske delstaten California. Det er det største fylket i USA med en areal på 52 073 km², større enn ni av de amerikanske delstatene. Fylket hadde 1 932 000 innbyggere i 2005, og befolkningstettheten var 33 personer per km² Denzel Washington. Denzel Hayes Washington jr. (født 28. desember 1954 i Mount Vernon i New York) er en amerikansk skuespiller og regissør. Washington har vunnet to Oscarer, en i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Pvt. Trip» i filmen "Glory". Han vant en Oscar som beste mannlige hovedrolle og en Academy Award, som «Alonzo Harris» i filmen "Training Day". Washington var sammen med Anne Hathaway vertskap for Nobelkonserten 2010. Washington fikk sin første berømmelse da han sluttet seg til dramaserien St. Elsewhere, med rollen som Dr. Philip Chandler, en rolle han hadde i seks år. Han har fått mye rosende omtale for sitt arbeid siden 1990-tallet, blant annet for sine skildringer av virkelige mennesker, deriblant Steve Biko, Malcolm X, Rubin Carter, Melvin B. Tolson, Frank Lucas og Herman Boone. Washington har også mottatt to Golden Globe Awards, og en Tony Award. Han har vunnet Best Supporting Actor for Glory i 1989. Washington tilbrakte sommeren 1976 i St. Mary 's City, Maryland der han hadde flere teater-roller. Han var også med i flere reklamefilmer på begynnelsen av sin karriere. I 1977 tok Washington en bachelorgrad i journalistikk og drama ved Fordham University. Han studerte ved American Conservatory Theatre i San Francisco, hvor han oppholdt seg ett år før han returnerte til New York for å begynne som skuespiller. I 1987 hadde Washington rollen som en sørafrikansk politisk aktivist som slåss mot apartheid i Sør-Afrika, i filmen Cry Freedom, som han mottok en Oscar-nominasjon for i kategorien beste mannlige birolle. I 1989 ble Washington tildelt en Academy Award for beste mannlige birolle i filmen Glory. Samme år dukket han opp i filmen The Mighty Quinn, som en britisk soldat som, til tross for en fremragende militær karriere, returnerer til et sivilt liv med mye rasisme og vold. I 1992 hadde Washington hovedrollen som Demetrius Williams i det romantiske dramaet "Mississippi Masala". En av hans mest kritikerroste roller var med tittelrollen i Malcolm X fra 1992. Hans prestasjon som den svarte nasjonalistiske lederen skaffet ham en Academy Award-nominasjon som beste skuespiller. I 1993 spilte han advokaten til en homofil mann med AIDS i filmen Philadelphia fra 1993. På 1990-tallet, hadde Washington roller i mange vellykkede thrillere, inkludert The Pelican Brief og Crimson Tide, samt i komedien Much Ado About Nothing, og han spilte mot Whitney Houston i det romantiske dramaet The Preacher Wife. I 2000 dukket Washington i Disney-filmen Remember the Titans som spilte inn over $ 100 millioner ved amerikanske kinoer. Washington har rekorden (fem så langt) for flest Oscar-nominasjoner for en skuespiller av afrikansk avstamning, sammen med Morgan Freeman siden 2009. Etter kinosuksessen, John Q, fra 2002 var Washington regissør for sin første film, et godt anmeldt drama som het Antwone Fisher, hvor han også var skuespiller. I 2003 og 2004, dukket Washington i en rekke thrillere som generelt gjorde det ganske bra på kino, herunder Out of Time, Man on Fire og The Manchurian Candidate (hvor han spilte mot Liev Schreiber). I 2007, spilte han mot Russell Crowe i filmen American Gangster, og i 2009 dukket han opp i filmen The Taking of Pelham 1 2 3, en remake av thrilleren The Taking of Pelham One Two Three (1974), regissert av Tony Scott. I februar 2009 begynte Washington å filme The Book of Eli, et post-apokalyptisk drama satt i nær fremtid som ble utgitt i januar 2010. Samme år spilte han hovedrollen som ingeniør i actionfilmen Unstoppable, om ett ubemannet, halv kilometer langt løpsk godstog som fraktet en farlig last. Han spilte mot Ryan Reynolds i filmen Safe House fra 2012. Den 25. juni 1983, giftet Washington seg med Pauletta Pearson. Paret har fire barn: John David (f. 28. juli 1984), som signerte en kontrakt med fotballklubben St. Louis Rams i mai 2006, Katia (f. november 1987), som studerte ved Yale University, og tvillingene Olivia og Malcolm. Paret fornyet sine ekteskapsløfter i 1995 i Sør-Afrika med erkebiskop Desmond Tutu. Washington er en hengiven kristen, og har vurdert å bli predikant. I 1995 donerte han 2,5 millioner dollar å bygge West Angeles Church of God i Los Angeles. Siden 1993 har Washington vært nasjonal talsperson for Boys & Girls Clubs of America. I tillegg har han fungert som et styremedlem for Boys & Girls Clubs of America siden 1995. De revolusjonære væpnede styrker i Colombia navnga Washington som en av tre personer (de andre var regissør Oliver Stone og Michael Moore) som en de var villige til å forhandle om frigivelse av tre entreprenører som gruppen hadde holdt fanget mellom 2003 og 2008. Den 18. mai 1991 ble Washington tildelt et æresdoktorat fra Fordham University. I 2011 donerte han 2 millioner dollar til Fordham University som skulle gå til skolens teater-avdeling. I 2008 besøkte han Israel sammen med en flere afroamerikanske artister til ære for den jødiske statens 60-årsdag. I 2011 fikk Washington en æresgrad fra University of Pennsylvania. Kamera. Et kamera er et apparat til å ta bilder med, enten fotografier (fotografiapparat, fotoapparat, stillbildekamera), film (filmkamera) eller video (videokamera). Navnet kommer av det latinske uttrykket "camera obscura", som betyr «mørkt kammer». Kameraer avbilder vanligvis synlig lys, men kan også settes til å arbeide i andre deler av det elektromagnetiske spekteret, som ved infrarød fotografering. Konstruksjon. Kameraet består av et lystett kamerahus med et objektiv på den ene veggen og et lysømfintlig medium (fotografisk film eller bildebrikke) på motsatt vegg. Lyset passerer gjennom objektivet og avtegner et bilde på filmen. Objektiv. De enkleste objektivene består av én konveks linse; slike finnes i gamle kassekameraer og i enkle mobiltelefonkameraer. De fleste moderne objektiver består av 5-10 linser, i visse fall mange flere. Kompaktkameraer har objektivet fast montert til huset, mens systemkameraer har utskiftbare objektiv. Et kamerasystem omfatter ett eller flere systemkameraer og objektiver, samt tilpasset tilbehør som blitz, mellomringer, fjernkontroll osv. Objektivets brennvidde bestemmer bildevinkelen, dvs. hvor stort område som fanges inn. I et kamera med vanlig 35 mm film vil et objektiv med en brennvidde på 50 mm ha en bildevinkel på ca. 45° og gi et bilde som noenlunde tilsvarer øyets perspektiv. Et slikt objektiv kalles derfor et normalobjektiv. Objektiv med kortere brennvidde gir større bildevinkel og kalles vidvinkelobjektiv, mens objektiv med lengre brennvidde gir et forstørra utsnitt av et mindre område og kalles teleobjektiv. Alternativt kan objektiver bygges slik at linseelementene kan forskyves innbyrdes, slik at brennvidden kan varieres etter behov. Slike kalles zoomobjektiv. De fleste kompaktkameraer er utstyrt med zoomobjektiv. Digitale kompaktkameraer og de fleste digitale systemkameraer har ei bildebrikke som er mindre enn 35 mm. Forholdet mellom objektivets brennvidde og bildevinkelen blir derfor et annet enn ved tradisjonelle 35 mm-kameraer. For å få sammenliknbare verdier, oppgis for slike kameraer både den faktiske brennvidden og "brennvidden" omregna til 35 mm-format. Brennvidden er imidlertid uendret selv om bildeformatet endres. Fokusering. Fokusering for å få bildet skarpt skjer ved at linseelementene flyttes i forhold til filmen. De fleste moderne kameraer har autofokus, dvs. at elektronikk i kameraet beregner fokus og at fokusering skjer ved hjelp av en innebygd elektrisk motor. Irisblender. For å regulere hvor mye lys som slippes inn på filmen og dybdeskarpheten er kameraet som regel utstyrt med en irisblender (i enkelte tilfeller kan blenderen være av en enklere konstruksjon). Blenderen er innbygd i objektivet, og har lameller som gir en sirkelrund åpning med variabel diameter. Blenderåpningen angis som en brøk (hele trinn: f/1,0 - f/1,4 - f/2 - f/2,8 - f/4 - f/5,6 - f/8 - f/11 osv.) som angir forholdet mellom objektivets brennvidde (f) og diameteren på åpningen. En forflytning på ett helt blendertrinn betyr en dobling eller halvering av lysmengden. Blenderåpningen påvirker dybdeskarpheten i bildet, et lavt blendertall betyr mindre dybdeskarphet. Blender 16 gir således mye større dybdeskarphet enn blender 2,8 f.eks, men dette avhenger og i stor grad av brennvidden for objektivet. Som eksempel gir blender 2,8 på et vidvinkelobjektiv mye større dybdeskarphet enn 2,8 på ett teleobjektiv. Lukker. Lukkerens oppgave er å åpne kameraet for lysinnslipp i et bestemt tidsintervall - lukkertida. Sammen med blenderåpningen avgjør lukkertida hvor mye lys filmen eller bildebrikken skal eksponeres for. Lukkertida kan varieres i trinn fra kortere enn 1/1000 sekund til flere sekunder. Hvert trinn tilsvarer en dobling eller halvering av lukkertida. For eksponeringen er dermed et trinn på lukkertida likeverdig med et blendertrinn, og til sammen kalles disse eksponeringstrinn. Ved håndholdt kamera og lange lukkertider er det en risiko for at bildet ikke blir skarpt fordi kameraet beveger seg under eksponeringen. Noen moderne objektiver er utstyrt med optisk bildestabilisator som registrerer og kompenserer for rystelser i kameraet under opptak, og demper virkningen av kamerabevegelsene. En del digitale kameraer har i stedet innebygd bildestabilisator i form av en bevegelig bildebrikke som kompenserer tilsvarende for bevegelsesuskarphet. Bruk av bildestabilisator tillater skarpe bilder med lengre lukkerhastigheter (kan variere opp til 4-5 eksponeringstrinn). Bildestabilisatoren kan normalt ikke kompensere for motiv i bevegelse, men noen typer bildestabilisatorer kan registrere at kameraet følger motivbevegelsen i én retning (følgefokusering) og vil i praksis gi skarpere bilder i denne retningen når fotografen klarer å følge motivet. På kompaktkameraer sitter lukkeren i objektivet (sentrallukker) og er konstruert som, eller deler funksjon med, en irisblender. Systemkameraer med utbyttbart objektiv har oftest lukkeren inne i huset, nær filmen/bildebrikka. En slik fokalplanlukker er konstruert som et gardin som trekkes til side under eksponeringstida, eller den kan bestå av lameller. På moderne kameraer beveger lukkeren seg gjerne vertikalt, fordi en vertikallukker tillater kortere lukkertider enn en horisontallukker som må bevege seg en lengre avstand. Noen profesjonelle systemkameraer har sentrallukker i objektivet, andre har fokalplanlukker med mulighet for å bruke objektiver med sentrallukker. Søker. Søkerens oppgave er å ramme inn motivet og gi fotografen en oppfatning av bildeutsnittet før eksponering skjer. De fleste systemkameraer og en del kompaktkameraer har optisk søker. I speilreflekskameraer fungerer objektivet også som søker, slik at det bildet som avtegner seg i søkeren er det samme som eksponeres på filmen. I kompaktkameraer er søkeren et vindu på utsida av kamerahuset, til side for objektivet. I en slik gjennomsiktssøker vil det ikke være fullt samsvar mellom det som vises i søkeren og det som eksponeres på filmen. Digitale kompaktkameraer har elektronisk søker, eventuelt i kombinasjon med gjennomsiktssøker. En elektronisk søker viser på en LCD-skjerm det som til enhver tid registreres i bildebrikka. Noen moderne digitale systemkameraer har også mulighet for å bruke LCD-skjermen som elektronisk søker, og noen kombinerer dette med en elektronisk søker der speilreflekskameraer har en optisk speilsøker. Det finnes også systemkameraer med rammesøker. Opptaksmedium. Det overlegent mest brukte bildeformatet for analoge kameraer har sia 1960-tallet vært 35 mm-formatet, der opptaksformatet måler 24 × 36 mm. Dette har vært brukt både i systemkameraer og i kompaktkameraer. Til spesielt bruk finnes mellomformatkameraer med filmformater fra 4,5 × 6 cm til 6 × 9 cm og storformatkameraer fra 9 × 12 cm og oppover. Digitalteknologien har betydd en overgang til mindre bildeformater. Vanlige størrelser på bildebrikka er for systemkameraer rundt det halve av opptaksformatet til 35 mm-kameraer, mens kompaktkameraer typisk har en bildebrikke på pluss/minus 10 millimeter. Noen systemkameraer har bildebrikke i fullformat (24 × 36 mm), og det finnes også mellomformat- og storformatkameraer med digitalt bakstykke. Eksponering. Hvor mye lys filmen eller bildebrikka eksponeres for, bestemmes ved valg av blenderåpning og lukkerhastighet. For øvrig bestemmes eksponeringa av lysfølsomheten i opptaksmediet. Mediets lysfølsomhet måles i ISO-verdier. For fotografisk film er følsomheten bestemt ved den måten filmens belegg av lysfølsomme korn er bygd opp. I digitalkameraer kan følsomheten - dvs. hvor mye signalene som går inn på brikka skal forsterkes - varieres fra bilde til bilde. I tillegg kan kameraet ha forhåndsprogrammerte innstillinger for visse motiver og situasjoner, f.eks. sport, nærfotografering, kveldsbelysning, motlys osv. Kameraet gir mulighet for å over- eller undereksponere bildet i forhold til de innstillingene som automatikken har valgt. Slik "eksponeringskompensasjon" skjer vanligvis i trinn på 1/3 ev. Et digitalkamera har et "dynamisk omfang" på mellom 8 og 9 eksponeringstrinn; det vil si at det kan gjengi et spenn i lysintensitet mellom de mørkeste og lyseste partiene i motivet tilsvarende 8-9 eksponeringsverdier. Dette ligger godt over det som kreves for et jevnt belyst motiv. Lysmåling. For at fotografen eller eksponeringsautomatikken skal kunne velge riktige innstillinger, er kameraet utstyrt med en innebygd lysmåler som måler intensiteten i det lyset som reflekteres av motivet. En kan velge mellom "punktmåling", der lyset måles innafor en liten sirkel i motivet, "sentrumsdominert lysmåling", der lyset måles innafor en større sirkel i sentrum av motivet, eller "flerfelts lysmåling", der lyset måles på punkter fordelt over hele motivet. Nyere kameraer gir mulighet for "evaluerende lysmåling". Her blir en flerfelts lysmåling automatisk jamført med et større antall forhåndsprogrammerte motiver og belysninger, slik at riktig eksponering kan beregnes for det foreliggende motivet med den gitte belysninga. Harald Kesja. Harald Kesja (ca. 1080–1135) var en dansk prins og riksforstander. Han var sønn av kong Erik Ejegod, konge av Danmark 1095–1103 og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmannen Knud Lavard og kong Erik Emune. Harald Kesja gjorde krav på kronen, men ble drept av sin bror, Erik. Erik drepte også de fleste av Haralds sønner. Selv om han ikke får tronen selv, fungerer han som riksforstander 1103-04 for sin far mens han er på pilegrimsferd i Jerusalem. Som stedfortreder blir han kjent som hardhendt og grusom. Dette er sterkt medvirkende til at han ikke blir valgt som konge når faren dør i 1103 på Kypros. Danske høvdinger valgte da heller Niels, en av Svend Estridsens sønner. Kesja, Harald Kesja, Harald Kesja, Harald Gecko. Gecko er den delen av Mozilla-prosjektet som viser websider. Den er ikke en nettleser i seg selv, men brukes av nettlesere for å vise sidene. Motstandaren er Windows sin Trident. Den ble opprinnelig utviklet for Netscape, men brukes nå også av Firefox, Camino, Flock, SeaMonkey, og K-Meleon (Maxthon kan også bruke Gecko). Mikkel Bang. Mikkel Bang (født 8. januar 1990) er en norsk snøbrettkjører/snowboarder. Han er med på det norske landslaget i snowboard. Biografi. Mikkel Bang begynte med snowboard da han var sju år, vokste opp i Snippen på Rodeløkka i Oslo og tilhører Bærum Skiklubb. I tillegg til å være i verdenseliten i snowboard, er Bang en habil skater og surfer. Bang var barne- og ungdomskoleelev på St. Sunniva skole, og gikk på Norges Toppidrettsgymnas videregående skole i Bærum. Adrien Brody. Adrien Brody (født 14. april 1973 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Brody vant en Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin rolle som "Władysław Szpilman" i filmen "Pianisten". Prambanan. Prambanan er det største hinduiske tempelanlegg i Indonesia. Det ligger i det sentrale Java, omkring 18 km øst for Yogyakarta. Det ble anlagt rundt år 850 e.Kr., enten av Rakai Pikatan, konge under det annet Mataram-dynastiet, eller av Balitung Maha Sambu, under Sanjaya-dynastiet. Ikke lenge etter at det ble bygd ble tempelet overlatt til seg selv. Forfallet vedvarte i tusen år, til 1918 da et forsøk på rekonstruksjon ble satt i gang. Hovedrestaureringen ble ikke fullført før i 1953. Et problem var at det var meget vanskelig å finne de opprinnelige steinskulpturene – mange var blitt stjålet, eller gjenbrukt annetsteds. Et tempel skulle bare gjenoppbygges dersom det lot seg gjøre å få tak i minst 75% av de opprinnelige steinene. Derfor er kun fundamentene synlige for mange av de mindre templene på anlegget. Tempelanlegget er ett av UNESCOs verdensarvsteder. Det er et av de største hinduistiske tempelanlegg i hele Sørøst-Asia. Tempelet ble skadet under jordskjelvet på Java 2006. Nøkkelroman. Nøkkelroman, fra fransk "roman à cléf" («roman med nøkkel (oversikt over personene)»), er en betegnelse på en skjønnlitterær tekst hvor figurene er basert på virkelige og som regel berømte personer, og gjerne hvor hele miljøer beskrives under et tynt ferniss av fiksjonalisering slik at de lett kan gjenkjennes. "Nøkkelroman" har også en annen, og videre, definisjon: en roman som anses som spesielt viktig i forståelsen av et helt forfatterskap, altså som en nøkkel til å forstå. Nøkkelroman som beskrivelse av virkelige personer under andre navn. Sjangeren oppsto i 1600-talls Frankrike med romaner som nærmest var som gåter: etter en viss tid ble løsningsnøkkelen, hvilke personer som tilsvarte hvilke figurer, publisert. Eksempler er Jean de la Bruyères "Caractères" og flere av Madeleine de Scudérys verker. I vår tid offentliggjøres sjelden en nøkkel, men via media og litteraturforskning vil likevel en romans likheter med virkeligheten som regel trekkes fram i dagen. En del av kontroversen rundt Agnar Mykles "Sangen om den røde rubin" (1956) var at han skrev om virkelige personer i Bergen på en lite flatterende måte. Andre norske nøkkelromaner er Knut Hamsuns "Redaktør Lynge" (1893), Kaj Skagens "Himmelen vet ingenting" (1988), Gudmund Vindlands "Villskudd" (1979) (om Jens Bjørneboe) og Gunnar Larsens "To mistenkelige personer" (1933). Ole Paus’ mer åpenbare satiriske roman "Kjære Kongen" (2002) kan også kalles en nøkkelroman. I denne romanen harseleres det med kongehusets medlemmer og deler av det miljø som omgir det. Et av definisjonsproblemene med "nøkkelroman" er at det meste av skjønnlitteratur i større eller mindre grad er basert eller inspirert av virkelige hendelser og personer: en roman kan ha figurer basert på virkelige, og til og med lett gjenkjennelige, personer uten av den grunn å være en nøkkelroman. En roman blir en nøkkelroman når figurene som opptrer i den synes å støtte seg mer på det virkelige livet enn fiksjonen. Sean Penn. Sean Justin Penn (født 17. august 1960 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller og filmregissør. Fra 1985–1989 var han gift med Madonna og fra 1996–2010 var han gift med skuespillerinnen Robin Wright Penn som han også har to barn med, Dylan Frances (født 1991) og Hopper Jack (født 1993). Penn og Wright Penn traff hverandre under innspillingen av filmen "Helvetes Forgård" i 1989 (originaltittel: "State of Grace") og hadde i flere år et stormfullt forhold som resulterte i et ettårig brudd i 1995. Penn hadde i mellomtiden et kort forhold til artisten Jewel. 27. april 1996 ble Penn og Wright Penn gift. 4. august2010 var skilsmissen endelig. Sean Penn har fått flere Oscar-nominasjoner for sine rolletolkninger: "Dead Man Walking" fra 1995, "Tekkelig og Tarvelig" (originaltittel: "Sweet and Lowdown") fra 1998 og for "I Am Sam" fra 2001. I 2004 lyktes det endelig for Penn, og han vant en Oscar for sin rolle som «Jimmy Markum» i filmen "Mystic River". I 2008 lyktes det igjen da han vant en Oscar for sin rolletolkning av den homofile politikeren Harvey Milk i Gus Van Sants film Milk. Penn har også hatt gjesteopptredener i komiserier som Two and a Half Men og Friends. Han er politisk engasjert, og har – til amerikanernes store fortvilelse – besøkt Venezuelas president Hugo Chávez og Cubas regjering for å diskutere politikk. Han er kjent for sitt humanistiske arbeid etter orkanen Katrina og jordskjelvet på Haiti. Jamie Foxx. Jamie Foxx (født Eric Marlon Bishop 13. desember 1967 i Terrell i Texas) er en amerikansk skuespiller og sanger. Han vant en Oscar for sin rolle som Ray Charles i filmen "Ray". Han er den tredje afro-amerikanske person i historien som har vunnet en Oskar for beste skuespiller. Biografi. Jamie Foxx dro til Los Angeles i slutten av 1980 for å starte en musikkarrière. Han slapp musikkalbumet "Peep This" i 1994 og sang senere i filmmusikken til Any Given Sunday. Samtidig som han var musiker var han stand-up komiker på stand-up klubber. Det var her han fikk navnet Jamie Foxx. I 1991 vant han en komikerkonkurranse i California, "Okland Comedy Competition". I 1995 fikk Jamie Foxx datteren Corrine Marie Bishop. Hun var også hans følge under Oscar-norminasjonen i 2005. Jamie Foxx er den andre mannlige og den første afro-amerikanske skuespilleren som har fått to Oscar-nominasjoner, i samme år, for to forskjellige filmer: "Ray" og "Collateral". Den andre mannlige er Al Pacino. Gary Moore. Robert William Gary Moore (født 4. april 1952 i Belfast, Nord-Irland, død 6. februar 2011 i Spania) var en irsk gitarist, sanger og låtskriver. Røff oppvekst, røft uttrykk. Han vokste opp i Belfast hvor det var et beinhardt ungdomsmiljø. Moore fikk tidlig merke dette da han i ungdomsårene selv ble kuttet opp i ansiktet av en knust flaske i et gateslagsmål. Den talentfulle, unge gitaristen vokste opp i et land preget av borgerkrig, hvor soldater patruljere gatelangs og terrorhandlinger ble utført daglig. Han kanaliserte sin frustrasjon igjennom musikken, hvorpå han etter hvert skulle bli en av hardrockens mest kraftfulle bidragsytere på gitar. Det sies at hans første gitar hadde abnormt tykke strenger. Unggutten lyttet likevel til blues, hvor bending av strenger var en del av stilarten. Moore var uvitende om at han hadde alt for tykke strenger på sin gitar, men strevde likevel med dette til han maktet å spille blues med dette umulige redskapet. Da kameratene kom over for å prøve gitaren hans, klarte de knapt å trykke ned strengene, mens Moore på deres gitarer derimot kunne «bende» strengene dobbelt så langt som normalt! Dette skulle bli en del av hans fremtidige uttrykk og varemerke. Med utgangspunkt i blues. Hans første inspirasjonskilder var bl.a Elvis Presley og The Beatles. Fra midten av 60-tallet fikk han oppleve konserter med Eric Clapton (John Mayall's Bluesbreakers/Cream), Jimi Hendrix og sist, men ikke minst Fleetwood Macs Peter Green, noe som sterkt ledet ham i retningen av blues. Peter Green oppdaget det unge supertalentet, og karakteriserte ham raskt som et vidunderbarn (Gary skulle senere spille inn sitt tributt-album til sin mentor: "Blues for Greeny" fra 1995). Etter hvert skulle han også la seg inspirere av Jeff Beck og landsmannen Rory Gallagher. Phil Lynott, Skid Row og Thin Lizzy. Gary flyttet til Dublin i 1970 og startet det "Cream"-inspirerte bandet, Skid Row, hvorpå han traff en annen talentfull, ung musiker ved navn Phil Lynott. Skid Row må ikke forveksles med Heavy metal bandet Skid Row. Lynott fungerte en periode som bandets vokalist og bassist. Skid Row sikret seg platekontrakt med CBS i 1970, da var Lynott allerede godt i gang med å forme sitt eget Thin Lizzy (etablert 1969). Kameratene flyttet etter hvert til London. Gary kom på alles lepper som det nye, store gitar-vidunderet. Skid Row ga totalt ut 3 LPer og deltok bl.a som supportband for the Allman Brothers på deres USA-turné. Han forlot etter hvert gruppa for å satse på en solokarriere, men ble raskt rekruttert til Thin Lizzy i 1973 som ny gitarist etter Eric Bell. Gary ble ikke fast medlem av Lizzy lenge, men vendte stadig tilbake for å hjelpe gruppa, som hadde stort forbruk av gitarister. Moore var på denne måten sentral i Lizzy gjennom hele 70-tallet, men grunnet sterk personlighet og trang til å følge egne idéer, valgte han til slutt å fremstå som soloartisten "Gary Moore". Noe av hans beste arbeid med Lizzy er fint dokumentert på plata "Black Rose: A Rock Legend" fra 1979, hvor Gary Moores særpreg er tydelig mht både gitarspill og som låtskriver. En av de største. Gary Moore blir regnet som en av rockens mest innflytelsesrike gitarister gjennom tidene. Han var en av de første gitarister innen rock som innførte både klassiske – og jazzrelaterte elementer til stilarten. Med sin teknisk-aggressive og emosjonelt-ekspressive gitarstil, har han vært inspirator for flere generasjoner av gitarister som har kommet etter ham, bl.a Vivian Campbell (Dio,Def Leppard), John Sykes (Blue Murder,Thin Lizzy), Doug Aldrich (Whitesnake) og John Norum (Europe). En av Moores nærmeste samarbeidspartnere har vært hans irske bror, bestekamerat og Thin Lizzy-frontmann, Phil Lynott (1949–1986). Disse to skrev bl.a «Parisienne Walkways» og «Out in the Fields» sammen, og Lynott bidro med både sang og bass på begge originalinnspillingene. Moore dedikerte albumet "Wild Frontier" (1987) til minnet om sin gode venn som brått ble revet bort i en alder av 36 år. Bredt spekter. Moores musikk på 80-tallet, kan betegnes som hardrock, med hits som balladen «Empty Rooms» og den keltisk inspirerte «Over the hills and far away». Fra 1990 gikk han tilbake til sine bluesrøtter og hadde stor suksess med bl.a «Still got the Blues». Utover 2000-tallet hører vi Moore også blande sammen alle uttrykkene fra sin karriere. Død. Gary Moore ble funnet død på hotel Costa Del Sol i Spania, 6. februar 2011. Moore ankom hotellet få timer før han døde. Dødsårsaken var hjerteinfarkt etter obduksjonsrapporten. Desmond Dekker. Desmond Dekker (egentlig "Desmond Adolphus Dacres"), (født 16. juli 1941 i Kingston på Jamaica, død 25. mai 2006 i Surrey i England) var en jamaikansk ska-sanger og låtskriver. Først singleutgivelse var «007», som nådde 14. plassen på de britiske salgsbarometrene og lå på listene i 11 uker. I 1969 fikk Desmond Decker and the Aces det endelige gjennombrudd med singlene «The Israelites» og «It Mek», begge komponert av Dacres og Kong. Dette var de første ska-låtene som gikk til topps i den britiske hitparaden. I USA nådde «The Israelites» også "Top Ten"-lista. «The Israelites» nådde førsteplassen på de engelske salgsbarometrene 19. mars 1969, og lå 14 uker på listene. «The Israelites» ble gjenutgitt og gjenerobret en 10. plass på samme salgsliste 10. mai 1975. «It Mek» erobret 7. plassen 15. juni og hang med på listene i 11 uker. En annen kjent hit med Desmond Dekker er Jimmy Cliff-komposisjonen «You Can Get It If You Really Want» fra 1970, som nådde andre plassen på de britiske salgsbarometrene. Borobudur. Buddha fra ca 750 - 850 AD Borobudur er et buddhistisk klosteranlegg tilknyttet mahayanatradisjonen, og er det største buddhistiske monument i verden. Det ligger på det sentrale Java i Indonesia, 40 km nordvest for Yogyakarta. Det ble bygd mellom 750 og 850 av Sailendra-dynastiets javanesiske herskere. Navnet kan komme fra sanskrit, "«Vihara Buddha Ur»", som kan oversettes som «buddhisttempelet på fjellet». Anlegget er et av Indonesias fremste turistmål. Den britiske guvernøren Sir Stamford Raffles tok i 1812 initiativ til å redde ruinbyen fra forfall. Tempelanlegget er ett av UNESCOs verdensarvsteder. Vannmidder. Vannmidder er en gruppe midder som har tilpasset seg et liv i vann. De finnes i alle typer ferskvann, og noen lever også i havet. Disse middene har sterke farger: skarlagen, oransje, rød eller gul. Livssyklusen er, som vanlig hos parasitter, kompleks. Eggene blir lagt under vann, enten på steiner og vegetasjon, eller inne i planter, svamper eller muslinger. Når eggene klekkes kan to ting skje: I de mest opprinnelige gruppene svømmer larven opp til overflaten. Her springer den rundt på overflatehinna til den finner et insekt den kan angripe. I de mer utviklede gruppene angriper larven en insektlarve eller puppe som den finner under vann. Deretter går larven i dvale til insektet blir voksent. Larven lever nå av kroppsvæsken til verten i en periode på noen dager eller måneder. Ettersom vertene som regel er flyvende insekter, kan middlarven ende opp langt fra det stedet den ble klekket. Til slutt faller larven tilbake i vannet, der den gjennomgår tre nymfestadier før den blir voksen. Nymfene og de voksne er rovdyr som jakter på vanninsekter, krepsdyr og andre midder. Det var tidligere antatt at vannmiddene stammet fra flere ulike middgrupper som hadde tilpasset seg et liv i vannet, men det er nå vist at gruppen er monofyletisk. En regner med at gruppen oppstod enten samtidig med, eller før, kontinentene var samlet i én landmasse, Pangea. Systematisk deles vannmiddene i ni overfamilier og 40 familier. Det er beskrevet 5000 arter, men det er sannsynligvis mange flere, spesielt i Afrika, Asia og deler av Sør-Amerika. Islandsk fårehund. Islandsk fårehund (FCI #289) er en mellomstor spisshund med røtter i Norden og Storbritannia. På islandsk heter den "íslenskur fjárhundur". Opprinnelse og alder. Doble sporer hos Islandsk fårehund Mange liker å hevde at denne hunden ble ført til Island av skandinaviske vikinger på 800-tallet, men det medfører neppe riktighet. At den har et stamtre som er sterkt knyttet til de gamle skandinaviske spisshundene er nok mer korrekt, for de hundene vikingen før til Island har nok blandet seg med andre hunder som kom dit fra andre strøk. Noen mener den har en felles stamfar med norsk buhund. På 1800-tallet var rasen i så dårlig forfatning, etter en valpesykeepidemi på øya, at den nesten forsvant, men noen engelske oppdretter klarte å redde den. Denne redningsoperasjonen har imidlertid ført til at dagens islandshunder må kunne sies å være et resultat av avl mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Rasen ble anerkjent i Danmark så tidlig som i 1898, men den er ikke særlig tallrik noen steder i verden. Utseende, anatomi og fysikk. Islandsk fårhund er ikke en like homogen hunderase som mange andre raser, men snarere en landrase. Den finnes i flere lokale varianter, som sett sammen kan se ganske ulike ut. Islandsk fårehund har en relativt kraftig og kort kropp, som ikke må være for tung. Halsen er kraftig og hodeformen kileformet med spiss snute og tydelig markert stopp. Ørene er brede ved basen, triangulære og stående. Brystkassen er bred og dyp og buklinjen godt opptrukket. Muskuløse lemmer og runde labber. Bakbeina har dobbeltsporer. Halen er middels lang og bæres ringlet over ryggen. Pelsen er middels kort eller lang. Lengre rundt halsen, bak på lårene og på undersiden av halen. Forholdsvis kort på hodet og lemmene. I kulde utvikles ullaktig myk underull, avhengig av hvor kaldt det blir. Pelsfargen er gjerne hjortebrun eller gyllenbrun med islett av lyser brunt og sorte hårspisser. Ellers er alle farger tillatt, men det er ønskelig at grunnfargen dominerer. Hannhunder blir gjerne 42–48 cm i skulderhøyde og veier normalt 12–15 kg. Tispene blir ca. 38–44 cm i skulderhøyde og veier normalt 10–13 kg. Bruksområde. Islandsk fårehund har tradisjonelt vært oppdrettet som brukshund, og da spesielt som gjeterhund og vokterhund for sau og islandshest. Den har i alle år vært regnet som en ypperlig gårdshund med fremragende instinkter som vakthund. Den er modig, aktiv og arbeidsom. Rasen har også egenskaper som familiehund. Lynne og væremåte. Islandsk fårehund er en vennlig, leken og sosial hund, som blir like glad i alle i familien. Den regnes som tillitsfull og vennlig med mennesker. Som rase passer den best i en aktiv familie, som vet å gi den nok mosjon og oppgaver. Den er lærevillig og egner seg godt til f.eks agility. Den vil neppe trives særlig godt som innehund. Heller ikke bør den være et typisk valg for en familie med små barn, om en da ikke bor på gård og har bruk for en arbeidshund. Annet. Lettstelt hund. Rasen har sunn helse. Politimester. Politimester er en tittel som brukes i politiet i de tre skandinaviske landene, gjerne om lederen for et politidistrikt, men også om andre med høye lederstillinger i politiet. Stillinger som politimester har tradisjonelt vært forbeholdt jurister, men nylig er det åpnet for visse unntak fra dette. På de skandinaviske språkene blir politimester også brukt som betegnelse på tilsvarende utenlandske politistillinger. Norge. I Norge brukes tittelen politimester oftest om den øverste lederen i et politidistrikt, som styrer all politivirksomhet innenfor dette geografiske området. Politimesteren er justisministeren og politidirektoratets distriktsrepresentant og utøver av den vedtatte kriminalpolitikken. Tittelen politimester brukes også om enkelte politiledere som ikke leder noe politidistrikt. Sammenslåingen av politidistrikter førte til at en rekke politimestre ble uten politidistrikt; noen av disse jobber nå for Politidirektoratet. Ansvarsområde. Politimesteren har etter politilovens § 16, 1.ledd totalansvaret for polititjenesten i sitt politidistrikt både administrativt, organisatorisk og faglig. Dette innebærer også ansvar for etterforskning og straffesaksbehandling. Politimesteren tilhører derfor påtalemyndigheten og er underlagt riksadvokaten og statsadvokatene. Politimesteren har også operativt ansvar som innbefatter blant annet redningstjenesten, kriseberedskap og alle væpnede aksjoner. Når en operasjon har et visst omfang vil politimesteren sette stab, det vil si kalle inn sine faste stabsmedlemmer som en strategisk støttefunksjon. Av rettssikkerhetsmessige grunner er politimesteren gitt en viss eksklusiv kompetanse. Dette gjelder spesielt bruk av helt spesielle typer etterforskningskritt og bevæpning av politiet. Politimester har fortsatt ansvaret når det ytes bistand av de ulike særorganer og spesialenheter, som Kripos, Økokrim og Beredskapstroppen. Politimestrene i Rogaland og Salten politidistrikt er øverste operative leder når hovedredningssentralene for henholdsvis Sør- eller Nord-Norge leder større redningsaksjoner. Kvalifikasjoner. Tradisjonelt har juridisk embedseksamen vært en forutsetning for å bli utnevnt til politimester. Politimestre er utnevnt på åremål av Kongen i statsråd. Etter en mangeårig profesjonsstrid i politietaten har det nå blitt åpnet for at personer uten juridisk embedseksamen kan bli utnevnt til politimestre. Et visst nivå av juridisk kunnskap er likevel fortsatt et krav. Historie. Politimestertittelen var før tilknyttet øverste leder for et politikammer i bykommuner, mens lensmannen ledet lensmannskontoret i en landkommune. Etter at også landkommuner kan velge å kalle seg byer, er alle lokalkontorene nå ledet av lensmenn. Danmark. I Danmark ble tittelen politimester frem til 1. januar 2007 brukt om alle sjefene for de daværende 54 politikretsene. Politimestre var sidestilt med visepolitidirektører og viserikspolitisjefen. Dermed hadde politidirektøren i København og rikspolitisjefen høyere rang enn politimestrene. I forbindelse med politireformen i 2007 fikk lederne for de nye 12 politikretsene tittelen politidirektør. Tittelen politimester anvendes heretter kun for avdelingsledere i Rikspolitiet, samt for lederne for de to politikretsene på Færøyene og Grønland. Sverige. I Sverige er politimester ("polismästare") tittelen for sjefen for politimesterdistriktene ved de større politimyndighetene i Sverige. Politimester inngår også i tittelen lenspolitimester ("länspolismästare"), som er sjefen for politiet i et len og tilsvarer politidirektør i Danmark og Police Commissioner i Storbritannia (noen direkte norsk parallell finnes ikke). Islas Chafarinas. Kart over Spanias besittelser i Nord-Afrika Islas Chafarinas er en gruppe på tre øyer i Middelhavet, litt nord for for det marokkanske fastland. Øyene ligger 48 km øst for den spanske byen Melilla. Islas Chafarinas er blant en av Spanias besittelser i Nord-Afrika ("Plazas de soberanía"), sammen med enklavene Ceuta og Melilla, øyene Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, samt den mindre øya Isla Perejil. Islas Chafarinas består av de tre øyene Isla del Congreso, Isla de Isabel II og Isla del Rey. Øyene har vært under spansk kontroll siden 1847. 190 soldater er stasjonert på på øya Isla del Congreso. I 1900 bodde 426 mennesker på øyene, i 1910 736 mennesker. Sjøtenner. Sjøtenner er en klasse av marine bløtdyr som har et ytre kalkskall som miniatyr-elefanttenner med åpning i begge ender. Sjøtennene står regelrett på hodet med den smaleste åpningen bare så vidt stikkende opp av substratet. Sjøtennene livnærer seg ved å fange små organismer som finnes nede i substratet ved hjelp av tentakler som stikker ut av den nedgravde hodeenden. I munnen sitter raspetunger som river i maten i mindre stykker. Sjøtennene er særkjønnet og har frittsvømmende, ca. 5 døgn langt larvestadium. De fleste er ganske små, med noen arter kan bli nå 15 cm lang, ved Norskekysten finnes det 10 arter, ca 350 arter på verdensbasis. The Village. "The Village" er en amerikansk film fra 2004 som er skrevet og regissert av M. Night Shyamalan. Handling. Året er 1897. I en isolert landsby bor noen mennesker i tilsynelatende fred og fordragelighet. Men i skogen som omgir landsbyen lever det noen navnløse vesener som fyller landsbyboerne med frykt. Det finnes en pakt mellom disse. Hvis menneskene ikke går over grensen og inn i skogen, så går ikke vesenene inn i landsbyen. Men etterhvert som det dukker opp flådde dyreskrotter, og de mystiske vesenene blir sett inne i landbyen, begynner mange å lure på hva som skjer. Tin Machine. Tin Machine var et band som eksisterte fra 1988 – 1992. Bandet bestod av David Bowie (Vokal, Sax, Gitar), Reeves Gabrels (Gitar), Tony Sales (Bass) og Hunt Sales (trommer). Bandet rakk å gi ut to studioalbum, kalt henholdsvis "Tin Machine" (1988) og "Tin Machine II" (1991) og et livealbum kalt " (1992). De har ofte fått mye kritikk for sin soniske og til tider vanskelige stil. Banet veien (sammen med blant annet Pixies) for det som senere skulle bli grunge-genren. Stilen kan best beskrives som «pre-grunge» og «hard blues». Bandet ble aldri offisielt oppløst, men sluttet å jobbe sammen rundt 1992. Bowie og Gabrels fortsatte musikalsk samarbeid frem til 1999. Concert for George. Concert for George var en konsert i Royal Albert Hall i London den 29. november 2002 til minne om George Harrison, som nøyaktig ett år tidligere tapte kampen mot lungekreft. Eric Clapton og Harrisons enke Olivia var initiativtakere til konserten. Konserten. Klokken 12 (engelsk tid) den 11. oktober ble i underkant av 5300 billetter lagt ut for salg, og til tross for at spilleprogrammet ikke var offentliggjort ble billettene revet vekk. Før konserten kunne det rapporteres om svartebørspriser på 10 000 norske kroner per billett. The Concert for George ble filmet og er utgitt både på dvd og plate. I enkelte storbyer ble den også satt opp på kino. NRK har vist den kritikerroste konsertfilmen flere ganger. Alf Skille. Alf-Erik Skille (født 24. mai 1955 i Brønnøysund) er en norsk journalist i NRK Trøndelag. Han var tidligere musiker, bl.a. i Valley Boys og for Ola Uteligger. Skille har også spilt keyboard i Åge Aleksandersen og Sambandet. Han var med på albumet "Lirekassa", som ble gitt ut i 1977. Saint-Maur-des-Fossés. Saint-Maur-des-Fossés er en forstad sørøst for Paris, Frankrike. Området er nesten helt omkranset av elva Marne. Peñón de Vélez de la Gomera. Kart over Spanias besittelser i Nord-Afrika Peñón de Vélez de la Gomera er en av de spanske besittelsene ("Plazas de soberanía") i Nord-Afrika, på den marokkanske nordkysten. De øvrige spanske besittelsene er enklavene Ceuta og Melilla, øyene Peñón de Alhucemas, Islas Chafarinas og Isla Perejil. Peñón de Vélez de la Gomera ligger 117 km sørøst for Ceuta, en større spansk enklave på det nordafrikanske fastlandet. Peñón de Vélez de la Gomera var tidligere en øy, men er nå bundet til det marokkanske fastlandet med en 85 meter lang sandmolo. Arealet til Peñón de Vélez de la Gomera er på 19 000 m². Peñón de Vélez de la Gomera ble erobret av Spania i 1508. I dag er det stasjonert 60 soldater her, og ingen sivil befolkning. "Riksgrensen" mellom Marokko og dette spanske territoriet er verdens korteste grense. Målt tvers over sandbanken, og med noe variasjon mellom flo og fjære, er grensen ved springflo mindre enn 50 meter lang. At oppslagsverk av og til hevder 85 meter kan skyldes at de feilaktig benytter tall for sandmoloens lengde ut til den tidligere øya. Peñón de Alhucemas. Kart over Spanias besittelser i Nord-Afrika Peñón de Alhucemas er en av de spanske enklavene ("Plazas de soberanía") i Nord-Afrika, nord for den marokkanske kysten. De øvrige enklavene er Ceuta og Melilla, øyene Peñón de Vélez de la Gomera, Islas Chafarinas og den ubebodde Isla Perejil. Peñón de Alhucemas og holmene «Isla de Mar» og «Isla de Tierra» vest for den danner øygruppen "Alhucemasøyene". De ligger 300 meter utenfor kysten ved den marokkanske byen Al Hoceima som også er kjent som Alhucemas (tidligere Villa Sanjurjo), 155 km øst for Ceuta og 100 km vest for Melilla. Klippen "Peñón de Alhucemas" er en liten øy (70 meter bred og 50 meter lang og 27 m høy). På den er et fort, flere hus og en kirke bygget. Etter at Spania i 1673 sendte en garnison dit har øyen vært bebodd. I 2006 er 60 mann forlagt i fortet. "Isla de Mar" er en flat, 4 m høy holme, mens "Isla de Tierra" er en steil, 11 m høy klippe med flat topp. Spania har styrt øyene siden 1559, da flere områder i Sa'did-riket ble gitt til Spania som takk for bistand i forsvaret mot Det osmanske rikets styrker. Øyene ligger ikke langt fra stedet der de spanske og franske landingstroppene gikk på land under Rif-krigen i 1925 (også kjent som krigen ved Melilla). Siden Marokko ble uavhengig i 1956 har landet protestert mot Spanias herredømme over øyene, men siden øyene ikke ble nevnt i Marokkos «Independency Text», regnes de fremdeles som spanske etter loven. Hovedserien 1957–58. Hovedserien 1957-58 var navnet på det øverste nivået i det norske seriesystemet i herrefotball som gikk fra juli 1957 til juni 1958. Hovedserien var delt opp i to avdelinger, med åtte lag hver. vant gruppe A, og gruppe B. I finalen mellom de to lagene vant Viking 2–0. Frankenstein på college. "Frankenstein på college" (originaltittel: "Frankenstein: The College Years") er en TV-film fra 1991 inspirert av romanen "Frankenstein" av Mary Shelley, regissert av Tom Shadyac. Historien. Da «Professor Lippzigger» dør, inntar «Mark», hans favorittstudent, hans hemmelige laboratorium. Her finner han og hans venn «Jay» den flere hundre år gamle kroppen til «Frankenstein» – og bringer ham til live. Men hvor skal de gjøre av ham? De tar han med til studenthuset. Han er dum som en murstein, men klarer å komme inn på fotballaget deres, og blir populær. Om det bare ikke var for «Professor Loman», som selv ønsker å bli populær med «Lipp»s oppfinnelser... Isla Perejil. Isla Perejil sett i forhold til Ceuta. Isla Perejil (spansk for "Persilleøya") er en av de spanske besittelsene ("Plazas de soberanía") i Nord-Afrika, nord for marokkanske kysten. De øvrige spanske besittelsene er enklavene Ceuta og Melilla, øyene Peñón de Alhucemas, Islas Chafarinas og Peñón de Vélez de la Gomera. Isla Perejil er en liten klippeøy beliggende i Gibraltarstredet, 200 meter fra det marokkanske fastlandet og 5 km fra den spanske enklaven Ceuta. Øya har vært under spansk kontroll siden 1668. Isla Perejil har ingen permanent bosetning. Terry Jones. Terence Graham «Terry» Parry Jones (født 1. februar 1942 i Colwyn Bay) er en walisisk komiker, skuespiller, regissør, forfatter og programleder, mest kjent som et av medlemmene i Monty Python. I Monty Python er hans mange fremstillinger av gamle kvinner, såkalte «pepper-pots» særdeles minneverdige. Dessuten var han «Den nakne mannen som spiller orgel» som dukket opp før åpningsvignetten i Flying Circus-episodene på 1970-tallet. I tillegg til å være forfatter og skuespiller i TV-serien Monty Python's Flying Circus har han også regissert flere filmer, bl.a "Monty Python og ridderne av det runde bord" (1975), "Profeten Brians liv og historie" (1979), og "Erik the Viking" (1989). Jones har også skrevet flere filmmanus og bøker (bl.a "Starship Titanic" sammen med Douglas Adams) og er også en ivrig forfatter av politiske artikler. Han har de siste årene vært programleder for en rekke TV-serier om historie. I 2009 kom hans første bok ut på norsk, "Barbarene, et skråblikk på romersk historie". Slependen. Slependen er et relativt stort og diffust avgrenset område som ligger sørvest i Bærum kommune grensende til Asker kommune i nordøst, preget av industri og handel. Fordi Slependen ikke er geografisk avgrenset, er det derfor vanskelig å fastsette eksakt innbyggertall og areal. I dag er navnet mest brukt om bebyggelsen som strekker seg vestover fra Sandvika i Bærum til Billingstad, som ligger i Asker kommune, på grensen mot Bærum. Det er kun Bærumsdelen av Slependen som har postnummer Slependen, men de store varehusene Elkjøp Megastore, IKEA og Smart Club på Askersiden bruker Slependen som tilholdstedsnavn i samsvar med gammel lokal navneskikk. På Slependen er det vesentlig villabebyggelse, samt atskillig kontor- og forretningsvirksomhet langs E18. Historie. Navnet var opprinnelig knyttet til sundet mellom Nesøya og fastlandet mellom Asker og Bærum, og skriver seg fra tiden da det gikk en transportvei med hest og slede fra Christiania over fjordisen om vinteren. Navnet har også å gjøre med den indre og stedvis trange seilingsleia som i seilskutetiden kunne bli benyttet innenfor øyene i fjorden. I tollordinansen av 1691 står «Sleben» som det eneste ladestedet i Sør-Norge oppført med «alene for kalk». Det betydde at kalk skulle kun tollklareres i Sleben-området. Sleben-navnet utviklet seg til å bli mer enn kun navnet på et toll- og ladeområde. Sleben ble kjent som området hvor det fantes kalkproduksjon og kalkovner. «Sleben»-navnet kom til å omfatte kyststrekningen fra Askers grense mot Røyken, inn i Slependbukta og østover forbi Sandvika og inn i Holtekilen, så ut igjen til Fornebu og Snarøya. Dette betydde at de kalkrike øyene i skjærgården ble regnet med som en del av Sleben. Det var mye kalk på småøyene, for eksempel Ostøya og Vassholmene. Aller mest kjent er nok den kvalitetsrike kalken på Brønnøya, som ligger i Asker. «Slepa» ble navnet på transportveien med hest og slede til Christiania over fjordisen. «Enden» av Slepa, ble kalt Slependen. Slepa ble en utrolig viktig og godt trafikkert vei for å komme seg fra øst til vest i landet, og langt bedre enn kongeveien fra 1664. Bebyggelse. Slependen utgjorde et velområde over større deler av Asker og Bærum. I 1927 ble velområdet delt på grunn av ulik prioritering i de to kommunene når det gjaldt økonomisk tilskudd. Det området som tilhørte Bærum, hvor de to større gårdene Gyssestad og Hilton holdt til, fikk etter delingen navnet Øvre Slependen Vel. Gyssestad gård ble kjøpt og overtatt av Bærum kommune i 1950. I de senere årene har gården vært benyttet til kommunal rådgivningstjeneste i psykisk helsetjeneste for barn, men er i dag helt nedbygd. Den opprinnelige kommunegrensen var en bekk fra Åsløkka i Hiltonåsen som rant ut i Slependbukta. Veibygging i området har tatt mye av jorden og boligbyggingen startet tidlig. I dag er de populære tomtene ned mot Slependrenna for lengst bebygd, etter hvert også den høytliggende Gyssestadkollen. Et populært strøk er Åsløkkveien – med praktfull utsikt over fjorden – fra Slependveien til grensen mot Asker. I krysset Åsløkkveien/Juterudveien hadde Hilton kalkovn. Allerede i 1666 sto Hilton på liste over gårder med kalkovn. Med bare 65 mål dyrket mark var kalken gårdens viktigste inntektskilde. Slependveien går fra Bjørnegårdsvingen sørvestover til den passerer Tanumveien, deretter under Drammensbanen ned til Sandviksveien. Slottet er bygd med kalk fra Bærum, som sannsynligvis stammer fra Slependen. Det er også Akershus festning, og middelalderkirkene på Tanum og Haslum. Etter at navnet også ble tatt i bruk for en av stasjonene på Drammensbanen da den var bygd, har navnet blitt knyttet til et stadig større område. Sett i et historisk perspektiv, kan dagens Slependen stasjon neppe sies å ligge på Slependen, eller fortrinnsvis betjene det området som tradisjonelt er betegnet som Slependen. Handel og industri. Sammen med "Billingstadsletta" i Asker kommune, som delvis er å regne som Slependen, er Slependen et av Asker og Bærums mest næringstette steder, med mange av de største varehusene og lagrene i de to kommunene. Det er først og fremst den delen av Slependen som ligger i Asker kommune som er utbygd til sentrum for næringsvirksomhet, med de store forretningene IKEA, Elkjøp Megastore, Staples, G-Sport Sportshuset, Smart Club, Intergraph Norge, L'Oréal, Aibel og Rica Hotels som sannsynligvis de mest kjente virksomhetene. Flere store selskaper har også tilholdsted på Bærumssiden av Slependen, og Bærumsdelen er også etterhvert blitt et populært sted for restauranter og butikker grunnet nærheten til Sandvika. Kultur. Ved Slependen stasjon (i Bærum) finnes en sjaktovn for kalkbrenning fra 1914 (se Slependen kalkovn). Ovnen ble restaurert utvendig i 1982 og innvendig i 1994. Ovnen er åpen for omvisning og har utstillingen «Kalkbrenning i Asker og Bærum». Kalkbrenning var en betydelig næringsvei i Bærum og Asker i tidligere tider, så derfor er ovnen et av Bærums viktigste industrielle kulturminner. En kalkovn (etter forbilde av den fredete og restaurerte kalkovnen som står på Brønnøya i Asker kommune) er av den grunn avbildet i Bærums kommunevåpen. Will Smith. Willard Christopher «Will» Smith jr. (født 25. september 1968 i Wynnefield i West Philadelphia i Pennsylvania) er en Oscarnominert amerikansk skuespiller og rapper. Som musiker var han tidligere kjent under artistnavnet "The Fresh Prince". Will ble først kjent som rapper på slutten av 1980-tallet og senere gjorde stor suksess gjennom sin hovedrolle i komiserien "Fresh Prince i Bel-Air". Will Smith hadde også hovedrollen i "Men in Black"-filmene, "Wild Wild West", "Hitch" og "Independence Day". Han spilte også i kassasuksessene "Bad Boys" og "Bad Boys II" sammen med skuespilleren Martin Lawrence. Hans to Oscarnominasjoner fikk han for hovedrollene i filmene "Ali" (2002) og "The Pursuit of Happyness" (2006). I 2012 returnerte han til filmen etter 3,5 års fravær, da han spilte hovedrollen i "Men in Black 3". Smith var med i gruppen DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince og har også gitt ut musikkalbum alene. Han har totalt 25 millioner solgte album på verdensbasis. I 2009 var Will og kona Jada Pinkett Smith verter under Nobels fredspriskonsert i Oslo Spektrum, til ære for fredsprisvinneren president Barack Obama. Steinkjerfestivalen. Steinkjerfestivalen i Steinkjer, Nord-Trøndelag, ble arrangert for første gang fra 18. til 19. august 2006. I tillegg arrangerte Steinkjer Pønkrock City konsert med bandet Toy Dolls den 17. august, i samarbeid med Steinkjerfestivalen. Scener i bruk: Rismelen som hovedscene, Studenten, Torget og Steinkjer kirke. Steinkjerfestivalens slagord er "Totalfestival i Midt-Norge", og har en målsetning om å dekke et bredt spekter av kunstneriske uttrykksformer. Festivalen ble startet med en tre års prøveperiode fra 2006 til 2008. Videreføring av festivalen ble ikke besluttet før sent i 2008 etter at Steinkjer kommune besluttet å øke støtten til festivalen. Festivalen ble i de første tre årene arrangert i slutten av August, etter Steinkjermartnan. I 2009 ble festivalen flyttet til slutten av Juni, i uken etter Det store Kaffeslabberaset. I 2010 ble festivalen i sin helhet flyttet til Steinkjer sentrum, da Guldbergaunet stadion viste seg å være for stor for festivalens publikum, og inntrykket ble at det var lite folk foran scenene. I samarbeid med Steinkjer kommune ble da Rismelens gamle scene revet slik at det blir plass til en større mobil scene der. I tillegg ble det tilrettelagt for festivalen med ny transformatorstasjon for å levere nok strøm til arrangementet. Artister i 2007. Cathrine Dahl og Ørjan Aas – videoinstallasjon Willy B.. Willy Bakken (født 24. juni 1951, død 23. juli 2010), best kjent under psevdonymet Willy B., var en norsk kulturhistoriker og sakprosaforfatter. Han skrev allsidig og leksikalsk om populærkultur, spesielt rockemusikk og norsk triviallitteratur. Willy Bakken var også en kjent figur på Oslos musikkscene, og har vært gitarist i diverse band siden 1969. Hans første utgivelse, med Stangwolff, kom ikke før i 1981. Han gjorde seg senere mer bemerket som gitarist i bandene Crawdaddy Simone og The Willy B Review, med en til tider utagerende og særegen spillestil. Han var også å anse som primus motor og hoveddrivkraften i disse bandene. I tillegg hadde Willy B. senere på 90-tallet prosjekter som Full Moon Justice og Comstock Lode. Fra slutten av 90-tallet var han et sjeldent syn på scenen. __NOTOC__ Innebandy-VM 1997. Innebandy-VM 1997 for damer, VM i innebandy, arrangeres hvert år, annenhvert år for menn og annenhvert år for kvinner. 1996 var første gangen det ble arrangert for menn i Sverige og året etter ble kvinnens første verdensmesterskap spilt på Åland. Ragnar Lodbrok. Kong Ællas sendebud foran Ragnar Lodbroks sønner. Ragnar Lodbrok (norrønt "Ragnarr Loðbrók") var en delvis legendarisk svensk og dansk småkonge som levde en gang på 700- og 800-tallet. I henhold til krønikeskriveren Saxo Grammaticus hørte Ragnar til den svenske Ynglingeætten. Både Saxo og islandske kilder har beskrevet ham som sønn av Sigurd Ring, en svensk konge som etter sigende skal ha erobret Danmark, men kildene strides om Ragnar bodde i Sverige eller i Danmark. Myte eller historisk figur? Selv om Ragnar Lodbrok ble betraktet som en helt i det norrøne Norden er troverdige opptegnelser om livet hans svært overfladiske og hviler tungt på legendariske fornaldersagaer. Selv en noenlunde datering av hans tid og liv hviler på stor usikkerhet: noen kilder nevner 750-794, mens andre kilder daterer betydelig senere fra 860-865. Antagelig var han en krigsherre fra antatt 835 til sin død i 865, og kanskje kun regnet som konge de siste få årene av livet. Den historiske Ragnar Lodbrok var muligens en jarl for den danske kong Hårek. De viktigste kildene til kunnskap om Ragnar Lodbrok er "Ragnar Lodbroks saga" ("Ragnars Saga Lodbrokar") og den kortere og kanskje yngre "Tætten om Ragnarsønnenes saga" ("Þáttr af Ragnars sonum"). Han nevnes også i "Volsungesaga" og i "Orknøyingenes saga" som Snorre Sturlasson kaller «jarlesagaen». Det knyttes en forbindelse mellom Ragnar Lodbrok og Orknøyene. En runestein der bærer hans navn. I henhold til "De fragmentariske irske annaler" ble Ragnars sønn Halvdan med sine tre sønner fordrevet til Orknøyene. Det skjedde senest i 854. Ragnar Lodbrok er også en sentral skikkelse i skaldekvadet "Håttalykill" ("Háttalykill inn forni" = Versemålnøkkelen), diktet av islendingen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl i fellesskap. Skaldekvadet "Krákumál", som er skrevet på 1100-tallet, foregir å være Ragnars dødssang. Lodbrok betyr «lodden bukse», kanskje fordi Ragnar laget seg en rustning av dyreskinn. Navnet «Lothbroc» finnes i verket "Gesta Normannorum Ducum" av William av Jumièges (ca 1070) hvor denne blir nevnt som far til Bjørn Jernside, sistnevnte blir bekreftet av andre kilder. Ivar Beinlause er også blitt identifisert som sønn av Ragnar Lodbrok av Adam av Bremen som kalte Ivar sønn av «Lodparchus». Det er den islandske sagaskribenten Are Torgilsson Frode (1067–1148) som er den første kjente forfatteren som knytter Lodbrok med fornavnet Ragnar, eller knytter to personer sammen til en skikkelse, Ragnar og Lodbrok. I "Irlands fragmentariske annaler" finnes det en opptegnelse over en «Ragnall» (Ragnvald), sønn av «Alpdan» (Halvdan), «konge av Norge», og hans bedrifter fram til York faller til danskene. Det er et av de sterkeste argumenter for at Ragnall eller Ragnvald er den samme som Ragnar Lodbrok, og for krønikeskrivere på de britiske øyer var det vanskelig å skille mellom norsk eller dansk når de knapt nok gjorde det selv. I fornaldersagaene ble Ragnar gjort til konge av Danmark og drar på fantastiske eventyr over hele verden. Blant annet møter han den enestående vakre og trolldomskyndige Åslaug Sigurdsdatter i Norge som blir hans andre kone. Hun føder ham fire sønner. Åslaug, som også blir kalt for «Kråka», skal være datter av Sigurd Fåvnesbane, en annen legendarisk helt fra fornaldersagaene. Som Kråka er Åslaug ei norrøn Askepott og blir hyllet i både Norge og Danmark, og hennes funksjon er å være en forbindelse mellom Odin og de norrøne fornalderkongene som krevde å nedstamme fra gudene. Røver og helt. Ragnar var en førkristen hedning som påsto at han var en direkte etterkommer av ingen ringere enn Odin selv. En av hans favorittstrategier var å angripe kristne byer på helligdager, vel vitende om at mange av soldatene da ville være i kirken. Ragnar tilbrakte det meste av livet som pirat og viking, invaderte det ene landet etter det andre. Han ville vanligvis godta en høy betaling for å la være å angripe sine ofre, kun for å komme tilbake senere og forlange en enda høyere betaling for ikke å angripe. Omfanget av hans virksomhet tyder på at han må ha vært en dyktig hærfører. Ravnen var Ragnar Lodbroks symbol. Han hadde fått sine døtre til å sy et banner med en ravn avbildet. Ravnen hadde i alle år vært en fugl knyttet til dårlige varsler lik Odin selv eide to ravner kalt Hugin og Munin som fortalte om det som skjedde i verden. Banneret kalte han «Reafan», og det ble sagt at når banneret flagret ville Ragnar seire, men om det hang livløst vil slaget være tapt. Også de norske kongene Harald Hårfagre og Harald Hardråde eide et tilsvarende ravnebanner. Frankrike. I 845 var han tilsynelatende en mektig hersker og sannsynligvis samtidig med den første herskeren av Russland, den norrøne Rurik. Det er sagt at Ragnar alltid søkte nye eventyr ettersom han fryktet for at hans egne sønner ville utføre gjerninger som ville overskygge hans egne. I dette året seilte han sørover med 120 skip og anslagsvis 5 000 krigere. Han gikk i land i dagens Frankrike, sannsynligvis ved munningen av elven Seine og herjet i «Vest-Francia», som den vestlige delen av det frankiske riket den gang var kjent som. Det samme året ble Paris okkupert og holdt som gissel av norrøne menn, og som sagaene har identifisert som Ragnar Lodbrok. Den tradisjonelle datoen for dette er 28. mars. En fortelling forteller at de soldatene som var utplassert for å vokte klosteret i St Denis flyktet da de danske vikingene henrettet sine fanger på en særdeles grusom måte. Kongen av Vest-Francia, Karl den stores sønnesønn Karl den skallete betalte Ragnar en enorm sum penger for ikke å ødelegge byen. Ragnar Lodbrok, i henhold til sagatradisjonen, var tilfreds med ikke mindre enn 7 000 pund sølv. Det forhindret dog ikke at Ragnar angrep andre deler av Frankrike, og det kostet mye tid og anstrengelser for frankerne å drive ham ut. England. Etter at han var ferdig med Frankrike dro Ragnar tilbake til Danmark hvor han senere døde. Eller han var den som vendte sin oppmerksomhet mot England og i 865 gikk i land i Northumbria på nordøstkysten av England. Det er blitt sagt at han ble beseiret for første gang i slag av kong Ælla II av Northumbria. Ælles menn tok Ragnar til fange og den angelsaksiske kongen ga ordre om at han skulle kastes i et hull som var fylt med giftige slanger. Mens han langsomt ble bitt i hjel av slangene skal han etter sigende ha erklært: «Grynte ville grisene, om de visste hva galten led!» Ragnar blir hevnet. Ragnars siste ord er selvsagt et litterært påfunn ettersom de ble profetiske. I henhold til sagaen fikk hans fire sønner høre om hans død: Halvdan Kvitserk som spilte Hnefatafl (et brettspill kalt «Kongens bord» eller «Tablut») grep så hardt om en spillbrikke at blod tøt ut fra neglene; Bjørn Jernside grep så hardt om spydet at fingermerkene sto igjen om skaftet; og Sigurd Orm-i-auga som trimmet neglene kuttet seg med kniven rett inn til beinet. Kun den fjerde sønnen, Ivar Beinlause, lyttet til alle detaljene om drapet og forberedte hevnen. Brødrene samlet sammen en enorm hærstyrke, dro til Northumbria, beseiret kong Ællas hær og torturerte denne i hjel ved å skjære blodørn på ham. Det vil si at de skar opp ryggen, brettet ribbeina til side og trakk ut lungene til offeret døde. Det er opplagt overdrevet at Ragnars død skulle få såpass store konsekvenser, men Ivar Beinløse er uten tvil en historisk skikkelse som i 866 erobret først York og deretter hele nordlige England. Ragnars antatte slekt. Ifølge Ragnar Lodbroks saga var sønnen hans, Sigurd Orm-i-auga, far til Ragnhild som igjen var mor til Harald Hårfagre. Men ifølge Halvdan Svartes saga hadde Sigurd Orm-i-auga datteren Åslaug som ble gift med Helge den kvasse. De fikk sønnen Sigurd Hjort som var konge på Hadeland. Hans datter var Ragnhild som ble gift med Halvdan Svarte og mor til Harald Hårfagre. Den nye lensmannen. "Den nye lensmannen" er en norsk film fra 1926. Det er Leif Sinding som har regien. I hovedrollene: Haakon Hjelde, Anna-Brita Ryding, Ulf Selmer og Einar Rose Handlingen. Lensmannen i "Den nye lensmannen" er en tater i forkledning som lurer både klokker og penger fra bygdefolket. Han er imidlertid ikke uten gode egenskaper, ettersom han tar lensmannens rolle i den gode saks tjeneste, nemlig for å sørge for at to unge elskende får hverandre. En scene kalt «Huldreomfavnelsen» ble klipt vekk i sensuren. Ken Loach. Kenneth Loach (født 17. juni 1936 i Nuneaton, England) er en engelsk tv- og filmregissør. Han startet som TV-regissør i 1962, og regisserte sin første spillefilm fem år senere. I 1969 lagde han "Kes", om en gutt og tårnfalken hans. Dette er fortsatt den filmen Loach er mest kjent for. I 2006 vant han Gullpalmen for filmen "Vinden som ryster kornet", som handler om den irske borgerkrigen i 1920-årene. Det var åttende gang Loach deltok med film i Cannes filmfestival. Kenneth Loachs filmer kjennetegnes ved en sterk realisme. Han bruker ofte ukjente skuespillere, noe som er med på å fremheve realismen. Videre er bildene ofte kornete, kalde/fargeløse og uestetisk komponert. Realismen fremheves ofte også ved hjelp av lyddesignet. Han bruker mye atmosfærelyd. Uønskede/forstyrrende kontentumlyder (som gjerne andre regissører vil tone ned for å fremheve f.eks. dialoglyd) pleier Kenneth Loach å fremheve - og gjerne overdrive - i sine filmer, noe som kan gi assosiasjoner til et amatør-video opptak. På den måten bruker han også lyden aktivt for å fremheve en realistisk følelse. Tematisk lager Kenneth Loach for det meste venstreorienterte politiske filmer, som ofte springer ut ifra arbeiderklassen i England. Søker. Søker på et kamera brukes til å komponere og fokusere bildet. En søker kan være optisk eller elektronisk. En "optisk søker" er et omvendt teleskop. Kameraer er utstyrt med ett av to prinsipielt ulike optiske søkersystemer. På speilreflekskameraer ser fotografen motivet nøyaktig slik objektivet overfører det til filmen. Når det lyset som danner bildet har passert gjennom objektivet, treffer det et 45° skråstilt speil og reflekteres mot et pentaprisme som snur bildet slik at det opptrer rettvendt i okularet. Når bildet tas, heves speilet slik at lyset slippes inn på filmen. På et speilreflekskamera forsvinner derfor motivet fra søkeren i det øyeblikket bildet tas. Rimeligere kameraer er utstyrt med "gjennomsiktsøker", dvs. at motivet ikke betraktes gjennom objektivet. "Elektroniske søkere" er i de fleste tilfeller en LCD-skjerm som viser motivet. Skjermen fungerer da ikke bare som søker, men også som monitor som kan vise bilder som er lagra i kameraet. Mange digitalkameraer er utstyrt både med en elektronisk og en optisk søker. Digitale videokameraer har gjerne to elektroniske søkere. Den ene er en liten TV-skjerm med svart-hvitt-bilde, mens den andre er en LCD-skjerm med farger. DaDa. "DaDa" er et album av Alice Cooper, utgitt i 1983. Dette var det siste av en rekke 80-talls-album av Alice som av mange fans ble sett på som mindre gode plater. I ettertid har albumet dog oppnådd en viss anerkjennelse. "DaDa" er av mange sett på som Alice Coopers største verk. Ivar Beinlause. Ivar Beinlause (norrønt "Ívarr inn beinlausi") (ca 794 – 872 i Dublin) var kallenavnet på Ivar Ragnarsson, sønn av den legendariske Ragnar Lodbrok. Ivar var en beryktet norrøn vikinghøvding og uten tvil en faktisk historisk skikkelse ettersom han blir bekreftet av ulike kilder. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om det kan være flere forskjellige personer med navnet Ivar som senere tradisjoner har forstått som en og samme mann. Ivar Ragnarsson fra de norrøne kildene, Ivar av Jorvik og Ivar av Dublin kan vise til samme historiske person, men dette vet vi ikke med sikkerhet. De norrøne kilder. Ivar Beinlause var i henhold til "Ragnar Lodbroks saga" Ragnars eldste sønn sammen med Åslaug Sigurdsdatter. Ivar hadde en brusk i beinet slik at man måtte bære ham rundt på skjoldet. Han var dog en stor, sterk, vakker og en av de klokeste menn noensinne. Han var derfor rådgiver for sine brødre Bjørn Jernside, Sigurd Orm-i-auga og Halvdan Hvitserk. Da kong Ælla av Northumberland hadde myrdet Ragnar Lodbrok ved å slenge ham ned i en ormegrop forsøkte Ivars brødre å hevne faren, men ble beseiret. Ivar dro da til Ælla og sa at han søkte fred, men på ett vilkår. Han ville ha så mye land som kunne dekkes av en oksehud. Ælla gikk med på dette, men Ivar skar oksehuden i så fin rem at han kunne dra den rundt hele York. Deretter styrte Ivar byen og var så gavmild at han trakk til seg mange krigere. Da Ælla ble angrepet av Ivars brødre for andre gang var de beste krigerne på Ivars side og Ælla tapte slaget og ble tatt til fange. Brødrene diskuterte hvordan de kunne straffe ham, og Ivar foreslo at de skulle risse en blodørn på ryggen hans. Det betød at Ællas rygg ble skåret opp, ribbeina ble brettet til siden og lungene ble dratt ut. Således ble Ivar konge av England. I sagaene er det et interessant etterspill til slaget ved Hastings: det blir fortalt at før Ivar døde i England ga han beskjed om at hans lik skulle gravlegges i en haug ved den engelske kysten, og sa at så lenge beina hans voktet denne delen av kysten ville ingen fiende greie å invadere landet. Som profeti holdt det stikk, sier sagaen, inntil «da Vilhjalm bastarden (Vilhelm Erobreren) kom til kysten, han gikk (gravstedet) og brøt Ivars haug og så at kroppen ikke hadde gått i oppløsning. Deretter fikk han bygget et stort likbål (hvor Ivars lik ble) brent... Deretter (fortsatte han invasjonen og fikk) seier.» Konge av Dublin. I år 853 kom en "Ivar" (Imar) til Dublin sammen med Olav Kvite med en sterk hær og krevde suverenitet og kongeverdighet over den norrøne bosetningen. Ivar og Olav opptrer både sammen og hver for seg som ledere for de norrøne i Irland følgende år. Det har vært antatt en identitet mellom denne Ivar og Ivar Beinlause, men dette er ikke sikkert. Dublin ble en maktbase, ikke spesielt for videre ekspansjon innover i Irland, men den vegen handelen gikk, det vil si over Irskesjøen og mot England. Den store hæren i England. I henhold til den Angelsaksiske krønike «kom en mektig hedensk hær til England» i år 865. Det var en hær av hovedsakelig dansker og andre av norrøn bakgrunn fra Norge, Irland og Normandie av en hittil uhørt størrelse som flyttet seg gjennom England med fryktelig hastighet og gjennombruddskraft. Hærstyrken var ledet av Ivar Beinlause og brødrene hans, Halvdan Ragnarsson og Ubbe Ragnarsson. Det var den første invasjonen av vikinger hvor hensikten var primært erobring og ikke kun sporadisk plyndring. Virkningen var knusende. I henhold til sagaskribentene var hensikten dog først og fremst personlig, at brødrene var ute etter å hevne faren Ragnar Lodbroks død i Northumbria. De gikk i land i East Anglia, der hvor Ragnar Lodbrok i henhold til legenden hadde lidd skipsbrudd tidligere, og kong Edmund av East Anglia kjøpte seg fred ved å gi proviant til den fremmede hæren, og stille hester og vinterkvarter til disposisjon. Ivar (som av biskop Asser i biografien "Livet til kong Alfred" ble kalt for «Hingwar») ledet deretter hæren nordover langs den gamle romerske vegen, krysset Humber og gikk inn i Northumbria. Den 1. november 866 erobret og okkuperte de den største byen Jorvik (York) ved et overraskende angrep og ved å dra fordel av de indre svekkelsene ved at kong Ælla var krig med sin rival Osbert. De norrøne begynte deretter å forsterke befestningen av byen. Konge av York. Northumbrianerne la til side indre motsetninger for å forene seg mot en felles fiende, og den 23. mars 867 gikk den kombinerte hæren til Osbert og Ælla løs på York. Ivar og mennene hans ikke bare forsvarte byen, men påførte angriperne et knusende nederlag hvor Osbert ble drept og Ælla ble tatt til fange. Det blir bekreftet av "Ulster-annalene" som sier «Et nederlag for de nordlige sakserne i York, på danskenes hender, hvor Alli, konge av de nordlige sakserne, ble slått i hjel». Ællas død har fått oppmerksomhet hos mange. I henhold til tradisjonen ble Ælla torturert i hjel med groteske midler ettersom brødrene var Ragnar Lodbroks sønner og hadde et hevnmotiv. Sagaene markerer at det spesielt var Ivar som personlig ledet torturen og den mest detaljerte beskrivelsen finnes i "Tætten om Ragnars sønner" ("Þáttr af Ragnars sonum"): «De sørget for å skjære en blodørn over Ællas rygg, og kuttet vekk alle ribbeina fra ryggsøyla, og deretter trakk de ut lungene hans.» Drapet på Edvard martyren. Hva som var igjen av de northumbrianske adelige flyktet, og Ivar satte inn en lokal angelsakser ved navn Egbert som stedsfortredende hersker for at han selv og hæren, slik den "Angelsaksiske krønike" skriver, i år 868 kunne bevege seg sørover fra York og sette opp vinterleir i Mercia ved Nottingham. Nottingham hadde stor strategisk betydning, både til forsvar og for videre ekspansjon. Under dekke av fredsavtalen krysset Ivar med broren Ubbe og hæren Mercia og erobret East Anglia i slaget ved Haegelisdun i 870. Ivar har også fått skylden for å ha drept Sankt Edmund av East Anglia. I henhold til kildene nektet Edmund å underkaste seg hedningene. Etter slaget sto Edmund i sin egen hall og hadde kastet vekk sine våpen, slik den franske munken Abbo av Fleury skrev på 900-tallet, i et forsøk på å imitere Jesus Kristus. «De onde mennene bandt Edmund og skammelig fornærmet ham og bandt ham til tre» utenfor den lille landsbyen ved navn Hoxne. Etter øyensynlig å ha plaget sitt offer og hånt hans tro skjøt danskene på ham med piler inntil han var død. Med Edmund drept flyktet hans bror Edwold til Cerne Abbas i Dorset og ble en eremitt. Med ett enkelt slag var det kongelige dynastiet i East Anglia over for alltid. Edmund ble senere erklært som helgen. Erobringen av England. Ivar dro tilbake til York, men etterlot hæren under felles ledelse av brødrene Halvdan og Ubbe som fortsatte ved å angripe Wessex. De fulgte elven Thames til Reading som de omgjorde til sitt hovedkvarter. Æthelred døde og Alfred, den senere Alfred den store, fortsatte hans motstand. Det var minst ni større sammenstøt som krønikeskriverne har funnet verdig å benevne som slag, foruten mindre raid for å plage og utmatte danskene. I løpet av slutten av 870 hadde danskene mistet flere betydningsfulle menn, en konge og ni jarler blir nevnt, var de villige til å diskutere fred. Krig i Skottland. Ivar Beinlause på sin side vendte oppmerksomheten mot Skottland. Da gikk han atter i forbund med sin gamle medkonge fra Dublin, nordmannen Olav Kvite, som tidligere hadde vært involvert i Skottland, blant annet herjet han der i 866. Olav var gift med Aud den djuptenkte, kjent fra Islendingesagaene, og hennes familie kontrollerte Suderøyene (Hebridene) og antagelig var mange norrøne menn derfra med. I tre år drev de på med herjingstokter for å presse rikdom og penger fra de gæliske og piktiske samfunnene i Skottland, men i 869 dro Olav tilbake til Irland for å slå tilbake irske angrep mot Dublin. Han vendte tilbake til nye herjinger det påfølgende året. I et samordnet angrep seilte Olav opp fjorden Firth of Clyde fra Irskesjøen med en stor flåte mens Ivar kom nordvest fra York og møtes ved Dun Breatann (engelsk "Dumbarton Rock"), en festning som britene kalte for "Alcluith" (= "Clyde rock") og som var oldtidshovedstaden i Strathclyde. Denne festningen hadde gjennom alle år stått imot angrep fra piktere, skotter og anglere, men i henhold til "Ulster-annalene" beleiret Olav og Ivar stedet, erobret og plyndret det. Festningen holdt ut beleiringen i fire måneder, men ble tvunget til å overgi seg da en av veggene «mirakuløst» raste sammen. Den norrøne hæren ble i Strathclyde for vinteren før den seilte tilbake til Dublin med 200 skip med tyvgods og slaver, inkludert Artgal (Arthgal), kongen av Strathclyde. Krav om løsepenger ble sendt til hans sønn Rhun, som var gift med søsteren til kong Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland), herskeren av det atskillig større kongedømmet Alba. Cináed mac Ailpín sendte sine talsmenn med gaver til Dublin og krevde at Arthgul ble drept. Ivar gikk med på dette, fikk Artgal henrettet og således ble Rhun ved farens død konge av Strathclyde. Ivar Beinlause dør. I 871 var Ivar Beinlause tilbake i Dublin hvor han forble «konge av nordboerne i hele Irland og Britannia» inntil han døde i 873. Han døde fredelig, uovervinnelig i kamp og som hedning. Winston Churchill har bemerket i sin verdenshistorie at «således kan det hende at han fikk det beste av begge verdener». Hans arvtager som konge i Dublin, var Ivars bror Halvdan. I henhold til legenden ble Ivars lik fraktet tilbake til England etter hans eget ønske og begravd ved kysten som en beskyttelse mot framtidige angrep mot England. Det varte fram til Vilhelm Erobreren fikk liket gravd opp og brent. Derimot har Martin Biddle fra Universitet i Oxford og hans danske hustru Birthe Kjølbye-Biddle lagt fram argumenter om at skjelettet i en grav som er avdekket ved Repton i Derbyshire, er nettopp levningene etter Ivar Beinlause, men som da er motstridende til teorien om at han led av osteogenesis imperfecta (se nedenfor). Tilnavnet «Beinlause». Det er en del uenighet om meningen av tilnavnet hans «beinløse». Det kan kanskje være en metafor for slange. Hans bror Sigurd ble betegnende nok kalt for «Sigurd Orm-i-auga». I henhold til "Ragnar Hovbroks saga" var hans beinløshet et resultat av en forbannelse. Hans mor Åslaug Sigurdsdatter var Ragnars andre kone, og hun hadde overnaturlige krefter som trolldom og synskhet. Kvadet "Håttalykill" beskriver at han var «uten bein i det hele tatt», men det er en medisinsk umulighet. Derimot understrekes ofte hans mentale kapasitet i motsetning til at hans bror Ubbe blir identifisert for sin store fysiske styrke. Det er mulig at hans visdom var omvendt proporsjonalt med hans fysiske kapasitet. Det kan tenkes at han var krøpling i beina, men som eldste sønn ble han likevel ikke satt ut i skogen. Med årene fikk han sannsynligvis overkompenserte krefter i overkroppen. Faktisk uthever Ragnars saga hans ekstremt sterke overkropp som bortimot fortrollet. Sagaene sier også at verken kjærlighet eller lyst var en del av livet hans, og han døde også uten etterkommere. Det har derfor blitt foreslått at han var impotent, ute av stand til å få en ereksjon («beinløs»). En del norrøne kilder peker på en form av osteogenesis imperfecta (se nedenfor). Genetisk sykdom. I 1949 publiserte danske Knud Seedorf en artikkel med tittelen "Osteogenesis imperfecta: A study of clinical features and heredity based on 55 Danish families" hvor han observer at Ivar beinløse sannsynligvis led av ostegeneosis imperfecta. Det finnes mindre ekstreme former av sykdommen hvor den som har den kan være merket og ha mer eller mindre problemer med å bruke beina, men kan ellers være normal i alle andre henseender. I 2004 laget en talsmann for rettighetene til uføre med osteogenesis imperfecta, Nabil Shaban, en TV-dokumentar hvor han utforsket muligheten om den historiske Ivar Beinlause kan ha hatt denne lidelsen. Påskeformelen. Påskeformelen er metoden som brukes for å beregne tidspunkt for påskehøytiden i et gitt år. På latin og engelsk kalles prosedyren for "Computus" og har siden tidlig middelalder vært svært betydningsfull, da datoene for store deler av kirkeåret bestemmes ut fra dette tidspunktet. Ordet "«computer»" ("«komputist»" på norsk) betydde opprinnelig en person som var i stand til å regne ut påsketidspunktet. De mest kjente komputistene fra middelalderen var Denis le Petit og Beda. Definisjon. Dette er en grei huskeregel dersom man er fornøyd med en omtrentlig forståelse av saksforholdet. Imidlertid gir en slik regel stort rom for ulike tolkninger, blant annet hvordan påskens tidspunkt da vil avhenge av hvor man befinner seg på jordkloden i forhold til datolinjen og andre astronomiske forhold, som detaljkunnskaper om månens bane og hvilken lengdegrad den observeres fra. Den kanoniske definisjonen av påskedatoen er den som Konsilet i Nikea kom fram til i året 325: "«Påsken er den søndagen som følger den fjortende dagen til den månen som oppnår denne alderen på den 21. mars eller umiddelbart deretter.»" Av definisjonen framgår at påsken ikke fastsettes i forhold til det astronomiske vårjevndøgn, men i forhold til en fast kalenderdato. Denne ligger riktignok nær det astronomiske vårjevndøgnspunktet, men faller likevel aldri helt sammen med dette. Herav framgår også at påsketidspunktet ikke fastsettes i forhold til fullmånen, men i forhold til den nymånen som opptrer på den 8. mars eller umiddelbart deretter. «Månens alder» angir det antall dager som er gått siden nymåne. Videre er det ikke den virkelige månen, som har en svært komplisert bane, men en tenkt middelmåne som skal gå i jevn fart i bane rundt jorden. Juliansk påskeformel. "Det ene" regneskjemaet gjelder frem til året 1582 og kalles den julianske påskeformelen. Denne er viktig for historiske undersøkelser. Den opprinnelige påskeformelen ble først utarbeidet av Denis le Petit på 500-tallet. På 700-tallet publiserte så engelskmannen Beda boken "De Tempore Ratione", som ble brukt som standard læreverk på dette området gjennom hele middelalderen. Månekalenderen som ligger til grunn for påskeformelen bygger på en syklus på 528 år, som er sammensatt av en 28-årig solsyklus og en 19-årig månesyklus. Den 28-årige solsyklusen er igjen sammensatt av den 4-årige skuddårssyklusen og den 7-årige ukedagssyklusen, mens månesyklusen bygger på det fra gammelt kjente faktum at den synodiske månen gjennomfører nokså nøyaktig 235 omløp i løpet av 19 juliske år (Et julisk år består av 365 og en kvart dag). Denne 19-årige månesyklusen er kjent fra den greske astronomen Meton, og kalles etter ham for "metonsk syklus". Som begynnelsesår for denne 532-årige påskesyklusen valgte man året 608 e. Kr. Dette årets første nymåne kom på den 23. januar og året fikk tilordnet gyllentallet 1. I dette året falt 1.januar på en mandag. Året fikk derfor tilordnet søndagsbokstavene G og F. Går man herfra 532 år fremover i tid til året 1140 e.Kr., så finner man at sistnevnte år har nøyaktig det samme gyllentallet 1 og søndagsbokstavparet G F som det førstnevnte. Dette er fordi den samme kombinasjonen av gyllentall og søndagsbokstaver alltid gjentar seg efter 532 år, men ikke før. Et år får tildelt 2 søndagsbokstaver når det er et skuddår. Et års gyllentall er et av tallene 1, 2...19 og et års søndagsbokstav er en av de 7 bokstavene A, B...G, to bokstaver når det er skuddår. Gregoriansk påskeformel. "Det andre" regneskjemaet gjelder fra og med året 1583 og kalles den gregorianske påskeformelen. (Med unntak for de land som innførte den gregorianske kalenderen ved et senere tidspunkt, deriblant Norge). Den påskeformelen som gjengis nedenfor er den gregorianske. Da den gregorianske kalenderen er noe mer komplisert enn den julianske, er den gregorianske påskeformelen også litt mer komplisert enn den julianske. Den påskedato som de to påskeformlene gir i hver sin periode, er den som er blitt brukt i de fleste vesteuropeiske land siden kristendommen ble innført og altså etter kirkemøtet i Nikea i 325. I den ortodokse kristendommen benytter man imidlertid en annen formel, og i jødedommen enda en. Men fordi påskedatoen dermed er gjort uavhengig av lengdegrad og den virkelige månens bevegelse, oppnår man dermed en dato som er lik for alle, og som lett kan beregnes for et hvilket som helst fremtidig eller tidligere tidspunkt, uten at det er nødvendig å foreta noen faktiske måneobservasjoner. Fullmånen som går forut for tidspunktet for påskehøytiden er gjennom tidene (også etter den julianske kalenderen) blitt kalt for påskefullmånen. Påskeformelen gir nå en periodisk syklus på 532 år, slik at f.eks. i årene 1583 og 2115 vil påsken inntreffe på samme tidspunkt innenfor rammen av den gregorianske kalenderen. Første påskedag vil alltid måtte ligge i tidsrommet 22. mars – 25. april. I 1818 og 2285 faller påskedagen på første mulige dato (22. mars) og i 1886, 1943 og 2038 på siste mulige dato (25. april). Avvik i Danmark-Norge. Her skal det også nevnes at Danmark-Norge ved innføring av den gregorianske kalenderen i 1700 etter anbefaling fra astronomen Ole Rømer valgte å følge de astronomiske tidspunktene for vårjevndøgn og fullmåne, med utgangspunkt i Vens meridian. Det eneste året da dette ga seg praktisk utslag var i 1744, da Danmark-Norge feiret påske en uke før alle andre land som hadde gått over til den gregorianske kalenderen. I 1724 var det også en ukes avvik, men da valgte man allikevel å følge påskeformelen. I 1778 ville det også vært avvik, men da hadde man allerede besluttet å gå tilbake til å bruke påskeformelen. Gauss' metode. Metoden ble utarbeidet av Carl Friedrich Gauss, og publisert i 1816 i artikkelen: "«Berichtigung zu dem Aufsatze: Berechnung des Osterfestes»." Definisjoner. Hvis (d + e) < 10 vil påskedag være på den (d + e + 22) mars, ellers den (d + e – 9) april. Spencer Jones' formel. Denne formelen egner seg til bruk i dataprogrammer, fordi den er uten unntak. Den ble først publisert i 1922 i boken «General astronomy» av den britiske astronomen Harold Spencer Jones (1890 – 1960). Formeloppbygging. Da blir n = månedens nummer (3=mars, 4=april), og p + 1 = dagen i måneden som 1. påskedag faller på. Ergativ. Ergativ er en kasus som kan sammenlignes med nominativ. Man kan skille mellom akkusativspråk og ergativspråk. I et akkusativspråk, som tysk, har subjektet til et verb alltid samme kasus, nemlig nominativ. Det direkte objektet står i akkusativ. I et ergativspråk avhenger subjektets kasus av verbets transitivitet. Hvis verbet er transitivt står subjektet i ergativ, men hvis verbet er intransitivt får subjektet samme kasus som objektet til et transitivt verb, nemlig absolutiv. Absolutiv kan dermed sammenlignes med akkusativ. Flåteforliset utenfor Bornholm. Flåteforliset utenfor Bornholm var den siste av de mange ulykkene som rammet svenskene som var utplassert i de tyske besittelsene under Den skånske krig, også her i Norge kjent som Gyldenløvefeiden. I 1674 kom det til krig mellom Sverige og Brandenburg. I denne konflikten var Danmark i en allianse med brandenburgerne. Krigen ble ført på tre fronter, i Tyskland, i Skåne og i Norge. De allierte styrkene klarte å ta Rügen under egne kontroll i 1676, men ble slått under Slaget ved Warksow i januar 1678. Ved den 16. september 1678 hadde den tysk-danske alliansen erobret øya Rügen for andre gang i krigen. Stralsund med en garnison på 4000 svenske soldater under kommando av Otto Wilhelm Königsmarck ble lagt under en beleiring av styrkene fra Danmark-Norge og Brandenburg. Beleiringen varte fram til den 15. oktober, da forhandlingene, fremtvunget av opprør blant borgerne i Stralsund, sluttet med en oppheving av beleiringen mot løfter om å få dra hjemover. Svenskene kapitulerte og overrekket festningsbyen til kurfyrste Frederik Vilhelm av Brandenburg som avtalt. Christian V av Danmark-Norge misliket denne avtalen om fri adgang til Sverige, Königsmarck og hans 4000 soldater fremdeles kan skape problemer for den tysk-danske alliansen i Pommern. Men han hadde ikke noe valg, og måtte slutte seg til avtalen. I november 1678 begynte de første forberedelser for å ha en transportflåte for svenskene i Peenemünde. Samtidig var det siste tyske fortet under svensk flagg, Greifswald, satt under beleiring. De siste svenske styrkene i Tyskland kapitulerte den 15. november 1678; de overga festningen mot å få dra hjem. Det var 3500 soldater og over 600 kvinner og barn som i begynnelsen av desember 1678 ville forlate festningen. Det hastet med å få dem hjem ettersom vinteren var kommet. Transportflåten som var satt sammen i Peenemünde, på til sammen 24 fartøyer, satte kurs for Sverige den 4. desember 1678. Disse transportfartøyene skulle etter planen følge et brandenburgsk konvoiskip. Når det var mørkt var avtalen at konvoiskipet skulle holde akterlanterne tent, slik at svenskene kunne følge etter lyset fra lederbåten. Dårlig vær tvang likevel lederbåten til å vende flere ganger i mørket. Ved Bornholm vendte konvoibåten også, og ved dette øyeblikket mistet de fleste skipene akterlanternene av syne. Bare to skip klarte å følge konvoiskipet. Da de øvrige skipene prøvde å finne igjen lyset fra lanternene, fikk de se et lys langt borte, og trodde det var det brandenburgske konvoiskipet. I virkeligheten viste det seg å være lyset fra fyret på Bornholm. Kort etterpå gikk mellom 19 og 23 skip på grunn i bukten Sose, knust mot strender og klipper. Mange omkom i sjøen, mens noen klarte å berge seg i land eller ble om bord i de stranderte fartøyene. Bornholmerne trodde det var et svensk angrep etter å ha hørt svenske stemmer i fjæra, og var i troen om at en militær landgang hadde gått galt. Det var ikke før det lysnet av dag bornholmerne skjønte at det de hadde hørt i natten var skipbrudne og forulykkete svensker i virkeligheten. Redningsarbeidet ble satt i gang, og fra de grunnstøtte skipene ble det ført i land 2800 overlevende. Antall omkomne etter katastrofen utenfor Bornholm er omtvistet, men trolig mellom 1300 og 1800 mennesker hadde mistet livet. 793 soldater er dokumentert begravd på Bornholm, i følge en kilde. Det som skjedde med de overlevende soldatene, ifølge svenske kilder skyldes et løftebrudd fra Christian V. Han nektet de gjenværende soldatene å reise videre til Sverige; de ble holdt tilbake. Ettersom behandlingen av fanger den gang ikke var som i dag, kan en regne med at de fleste av disse soldatene måtte bøte med livet før krigens slutt. Flåteforliset utenfor Bornholm bidro til at det bare var noen hundre svensker som kom tilbake til hjemlandet etter krigens slutt. Antallet som dro ut i krigen regnes til rundt 20 000. Kilder. "Jørgen H. Barfod" Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0 Gillebrìghde Albanach. Gillebrìghde Albanach (livslengde ukjent, men han var aktiv i årene 1200 til 1230) var en skotsk poet og korsfarer. Korsfarer og poet. Gillebrìghde deltok i det femte korstoget sammen med en annen skotsk gæler, Muireadhach Albanach, nådde Akko (i dagens Israel) i 1218 eller året etter, og fulgte hovedmengden av korstoget via Kypros til Damietta nord for Kairo i Egypt. Han kan ha vært på korstog inntil 1224 eller rett etter. Når han ikke var på korstog brukte Gillebrìghde mesteparten av sitt liv som poet i Irland. Hans panegyriske (lovprisende) dikt er alle dedikert til irske beskyttere. Han betraktes som skotsk, ikke irsk, ettersom referansene til Skottland beskriver landet som «duthchas damh», «my dúthchas» («innfødt sted», «arv», «føderett» etc) og «dom thír» («mitt land»). Omtrent syv av hans dikt har overlevd, fem panegyriske dikt og to korsfarerdikt. og to korsfarerdikt. Panegyriske dikt. De overlevnende panegyriske diktene ble skrevet for to irske beskyttere, Donnchadh Cairbreach Ó Briain (død 1242), konge av Thomond; og Cathal Croibhdhearg Ó Conchubhair (død 1224), konge av Connaught. Trond Fredriksen. Trond Fredriksen (født 21. mai 1977) er en norsk fotballspiller. Han spilte i en årrekke som midtbanespiller i Aalesunds Fotballklubb, der han fortsatt er aktiv for rekruttlaget. Det kan også legges til at han har en fortid som håndballkeeper i Spjelkavik IL. Også der viste han et stort talent. Før kampen mot Strømsgodset 18. september 2007 ble Fredriksen hedret for å ha passert 400 kamper for Aalesunds Fotballklubb. I Tippeligaen fikk han til sammen 98 kamper for AaFK i sesongene 2005, 2007, 2007, 2009 og 2010 Før 2011-sesongen bestemte han seg for å legge opp som toppspiller. Han jobber nå som breddeansvarlig i klubben under sportslig utviklingssjef Jan Erik Sørnes og i samarbeid med spillerutvikler Karl Oskar Fjørtoft, og spiller aktivt for rekruttlaget. Johan Lædre Bjørdal. Johan Lædre Bjørdal (født 5. mai 1986 i Egersund) er en norsk fotballspiller som spiller midtstopper for Viking FK etter en overgang fra Glimt i februar 2011. I 2007 og 2010-sesongen var Bjørdal også kaptein for Bodø/Glimt. Han har spilt en rekke kamper for aldersbestemte landslag. Han har tidligere spilt i Egersund IK, og FK Tønsberg. Markens grøde (film). "Markens grøde" er en norsk stumfilm fra 1921 basert på Knut Hamsuns roman "Markens Grøde" som innbragte forfatteren Nobelprisen i litteratur i 1920. Danske Gunnar Sommerfeldt både skrev manus og hadde regi til filmen. I tillegg spilte han også rollen som lensmann Geissler i filmen. Sommerfeldt investerte selv 240 000 kroner i produksjonen, en meget betydelig sum i 1921. Filmen. Filmen åpner med bilder fra skogen under isbreen hvor Isak Sellanrå rydder jord. Etter hvert begynner imidlertid perspektivet å skifte, og mindre historier bryter inn og mot fortellingen om Isak og Inger. Et moderne samfunn vokser fram omkring de to. Historien om unge Barbro som går i elven med sitt barn, men som likevel ender med sin Aksel, får også stor plass. Innspillingen. Innspillingen fant sted i Rana-distriktet, og var en svært stor begivenhet. En rekke personer fra lokalbefolkningen ble benyttet som statister og i småroller. Isaks rydning ble filmet i Røvassdalen, mens andre deler ble filmen på Tverånes i Mo i Rana og på Hemnesberget. Tapt og funnet. I mange år var filmen antatt tapt. Den dukket så opp flere steder. En amerikansk professor eide blant annet en nedkortet utgave, og man regner det at det er den versjonen som ble vist i USA i 1928. Den var på seksti minutter. En lengre versjon dukket opp i Nederland. Det er disse to kopiene som utgjør den versjonen som i 2009 ble vist under Hamsun-dagene. Thurne (elv). Thurne er en elv i Norfolk i England. Den ligger i nasjonalparken The Broads. Elven har sitt utspring nær Martham Broad, og renner inn i elven Bure rett sør for landsbyen Thurne, nær St. Benet's Abbey. Thurne. Thurne er en liten landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Den ligger ved elven Thurne i nasjonalparken The Broads, omkring 18 km vest for Great Yarmouth. Landsbyen ligger ved enden av Thurne-diket, som er en populær bryggeplass for båter som seiler på innsjøene i nasjonalparken. Stedet er kjent for sin hvite vindmølle, Thurne Dyke Windpump. På den andre siden av elven står en annen vindmølle, St. Benet's Level Windpump. Turveien Weaver's Way går gjennom landsbyen. Telemarkskjøring. Telemarkskjøring, skjærende svinger.a>.Telemarkskjøring er en tradisjonsrik skiteknikk for å forsere bratt og snødekket terreng. Denne teknikken karakteriseres ved at skiene er festet til skistøvelen kun ved tåen og har løs hæl. Dette tillater stor bevegelighet, og er tydelig i den karakteristiske telemarksstilen med lavt tyngdepunkt, mellomrom mellom skistøvlene i fartsetningen, og tydelig bøy i begge knær. Telemark ble gjort internasjonalt kjent med Sondre Norheim. Telemark har siden introduksjonen av plaststøvler og carvingski på 1990-tallet hatt en markant økning i popularitet. Fra å ha blitt brukt mest utenfor preparerte løyper, er telemark takket være moderniseringen nå blitt vanlig også i skitrekk. Norge har utøvere i verdenstoppen både på herre- og kvinnesiden. Teknikk. Skrensende svinger er vanlig ved lavere hastigheter, og innebærer at skien til en viss grad vinkles/tverrstilles i fartsretningen. Ved å legge trykk på ytterskien vil utøveren "innlede" svingen, og bytter deretter til en ny sving ved gradvis å reise seg opp, bytte fotstilling, og deretter sette økt trykk på den nye ytterskien. I noen sammenhenger benyttes et prosentvis anslag på trykkfordelingen på ytterski/innerski; i mange tilfeller 80/20, men dette styres av egne ferdigheter, samt snøunderlagets fasthet. Løssnøkjøring krever en annen vektfordeling enn ved kjøring i preparerte løyper – 50/50 brukes her som veiledende trykkfordeling. De siste årene er det blitt stadig vanligere med brede ski (>10cm), og dette minsker behovet for å "ligge bakpå" og fordele trykket likt mellom skiene. Spor etter skjærende svinger. Skjærende svinger kan utføres ved høyere hastigheter, og krever at skiutstyret er utformet med innsving (carving). Svingen utføres ved at begge ski vinkles mot underlaget, og skiene vil føye seg etter trykket fra skiløperen og bøye seg slik at en sving dannes av profilet som skien gjør mot bakken. I motsetning til skrensende svinger, vil skjærende svinger si at skisporet til skiløperen blir to parallelle linjer. For en nybegynner vil skrensende svinger være det første som læres, og som er det letteste å utføre. Skjærende svinger krever trygghet til høyere hastigheter, samt en godt innøvd posisjon. Stabilitetsplattform. Posisjonen over skiene er viktig for trykkfordeling og stabilitet. Illustrasjonen til høyre viser dette. Dette gjelder for både skrensende og skjærende svinger, selv om en noe mer oppreist stilling er vanlig i områder med lavere intensitet. I tillegg er det også fordelaktig å ha en viss avstand mellom skiene, slik at en stabil plattform oppnås; dette er gunstig for å parere uventede støt eller gjøre hurtige unnamanøvre i bakken. For ytterskien skal skistøvelen stå flatt på skien, og gir bakgrunn for nettopp den foroverlente posisjonen. Derimot må tåpartiet på bakstøvelen bøyes, som ved en ordinær langrennsski. Politikk i Hamar. Etter kommunevalget i 2003 ble ordfører Einar Busterud fra By- og bygdelista gjenvalgt som ordfører i Hamar kommune, med støtte fra Sosialistisk Venstreparti, Pensjonistpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og én uavhengig representant, Hans Arnseth. Det politiske bildet. Pr. 2005 var situasjonen denne: Ordfører var Einar Busterud, som var valgt som representant for By- og bygdelista. BBL hadde fått flertall i kommunestyret sammen med Sosialistisk Venstreparti, Pensjonistpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og én uavhengig representant, Hans Arnseth. Varaordfører var Terje Selnes, som var valgt som representant for Sosialistisk Venstreparti. Etter valget i 1999 var egentlig alt klart for fire nye år med Ap-ordfører, etter at SV hadde forhandlet fram en avtale med dem. Partiet innkalte til medlemsmøte, og der ble det, med åtte stemmer mot sju stemmer, bestemt at partiet i stedet skulle støtte By- og bygdelista. Et partimedlem som støttet samarbeid med Ap måtte gå før voteringen begynte. Hadde hun kunnet delta ved avstemningen ville partiet ha støttet Ap, ettersom leder har dobbeltstemme. Det var likevel ikke nok for å få ordføreren. De trengte fortsatt én stemme. Hjelpen kom fra Hans Arnseth. Han ble valgt inn i kommunestyret for Fremskrittspartiet, men meldte seg ut av partiet under forhandlingene for å støtte Einar Busterud (Frp ville ikke støtte noen liste). Arnseth var uavhengig de fire neste årene. Foran valget i 2003, ble han tatt inn i varmen i Fremskrittspartiet igjen, og sto på tredjeplass på lista. Arnseth ble valgt inn på ny. Frp hadde satset på samarbeid med Høyre og Kristelig Folkeparti, men de fikk altfor få stemmer til å få noen betydning. Da valget av ordfører ble gjort, meldte Arnseth seg ut av Frp og støttet Busterud, og ble nok en gang tungen på vektskåla – akkurat som fire år tidligere. Før BBL kom til makta i 1999, hadde Hamar vært styrt av Arbeiderpartiet siden 1927. De største politiske sakene de siste årene har vært utbygging og planlegging av strandsonen langs Mjøsa, bygging av videregående storskole og utbygging av Briskeby gressbane. Ordføreren. Ordfører i Hamar kommune for perioden 2003–2007 er Einar Busterud, fra den lokale partilista By- og bygdelista. Einar Busterud (født 18. september 1953) ble valgt inn i kommunestyret i 1991. I 1999 ble han valgt til ordfører, og fire år senere, i 2003, ble han gjenvalgt. I 1987 sto han øverst på Rød Valgallianses liste i Vang. Før han ble ordfører var han daglig leder i reklamebyrået Ord & Jord. Busterud bor på en gård ca. seks kilometer fra Hamar sentrum. Varaordføreren. Terje Selnes er valgt til varaordfører for perioden 2004–2007, og representerer Sosialistisk Venstreparti. Selnes er en av SVs 67 varaordførere og én av fire representanter i kommunestyret fra SV. Han er medlem av formanskapet og leder organisasjons- og personalstyret. Hans første møte med politikken i Hamar var i 1988 som medlem av kulturstyret og som vararepresentant til kommunestyret. Regionrådet for Hamarregionen. Et regionråd er et politisk organ som behandler saker av felles interesse mellom kommunene og saker som fremmer regionens interesser i fylkes- og rikssammenheng. Regionrådet for Hamarregionen er et samarbeidsorgan for kommunene Hamar, Løten, Ringsaker, Stange og Hedmark fylkeskommune. Rådet er et samarbeidsorgan som behandler politiske saker av felles interesse mellom disse kommunene og for å fremme regionens interesser overfor sentrale myndigheter. Regionrådet gir råd til fylkeskommunen, men fatter også egne beslutninger over felles midler. Regionrådet skal arbeide for at Hamarregionen fortsatt skal være et godt sted å bo og særlig arbeide for et godt tjenestetilbud til regionens innbyggere. Gjennom økt satsing på å bedre regionens tilgjengelighet, markedsorientering og kunnskapsgrunnlag, skal det arbeides for å øke bredden i arbeidsplasstilbudet og allsidigheten i arbeidslivet. Representanter. Regionrådet består av 16 representanter. Hver kommune skal være representert med ordfører i tillegg til én representant pr. 7 500 innbyggere. Leder. Martin Skramstad, ordfører i Løten, er per i dag leder av rådet. Regionrådets leder velges blant ordførerne og sitter for to år av gangen. Ra (gårdsnavn). Ra er en gård i Horten kommune og veikryss på Riksvei 19. Gården Ra er lokalisert midt på den store morenen, Raet, som går gjennom Vestfold. Toppen av morenen er selvdrenert og en naturlig trasé for vei. Ra-veien er et begrep i Vestfold. Som stedsnavn synes Ra å ha betydning som grusrygg, grusbakke, og har særlig vært brukt om morener fra istiden, skriver O.Rygh i Gaardnavne i Jarlsberg og Larviks Amt. Kristiania 1907. Negar Khan. Negar Khan (født i Iran) er en norsk-iransk skuespiller, som er mest kjent i Norge for sin deltakelse i reality-serien "Paradise Hotel" på TV og omtaler av roller i filmer som hun har spilt inn i Bollywood og Italia. Negar Khan vokste opp i Norge. Hun studerte i Australia hvor hun fullførte en bachelor i markedsføring og reklame og to mastergrader, i internasjonal business og i film og TV. Negar Khan har også spilt i filmer i Bollywood i India. Negar Khan hadde en rolle i "Chadti Jawani"-remixvideo, og i filmene "Rudraksh" og "Shaadi Ka Laddoo". I 2006 fikk hun en rolle i filmen "Double Cross - Ek Dhoka" som stripper (engelsk: "pole dancer"). Hun har tatt dansekurs i London. I 2006 spilte hun i en italiensk film med tittelen "Vita Smeralda". I 2009 deltok hun i første sesong av den norske utgaven av reality-serien "Paradise Hotel" på TV 3, og i det internasjonale realityshowet "I am a Celebrity... Get Me Out of Here". I 2010 deltok hun i den skandinaviske versjonen av "Wipeout". Den Norske Skiskole. Den Norske Skiskole er representant for IVSI og ISIA, formidler kurs og sertifiserer skiinstruktører og -lærere. er den internasjonale organisasjonen for skiinstruktører. er den internasjonale organisasjonen for skilærere. Forskjellen mellom skiinstruktør og skilærer, er selve utdanningen. I følge norske regler er man skiinstruktør etter gjennomført "Skiinstruktør I-kurs", typisk 6 dager. Skiinstruktør II-kurs er gjerne åtte dager langt, og tar for seg egenferdigheter og skiinstruktørrollen i detalj. Som skilærer følger man et grundig undervisningsopplegg over en hel sesong, og avsluttes med praktisk og teoretisk eksamen. Skiinstruktør/-lærer er forskjellig fra skitrener, da skitrener dreier seg om prestasjonsutvikling, mens skiinstruktørens/-lærerens oppgave å utvikle og oppnå skiglede og trygghet i skibakken. Esoterisk fortolkning av Koranen. En esoterisk fortolkning av Koranen er en fortolkning av Koranen som inkluderer tilleggelse av esoteriske eller mystiske betydninger fra fortolkeren. I så henseende adskiller dens metode seg fra ordinær eksegese av Koranen, kalt tafsir. Esoteriske fortolkninger motsier normalt ikke konvensjonelle (i denne sammenheng kalt eksoteriske) fortolkninger: i stedet drøfter de de indre betydningsnivåene i Koranen. En hadith fra Muhammed som erklærer at Koranen har en indre mening, og at denne indre meningen skjuler en enda dypere indre mening, og så videre (opp til sju lag av mening), har noen ganger blitt brukt til å støtte dette synet. Islamske åndstradisjoner legger strenge begrensninger på esoteriske fortolkninger. Esoteriske fortolkninger blir først og fremst funnet innen sufismen og i ordtakene (hadither) til sjia-imamer og i læren til ismailittersekten. På arabisk viser "batin" til den indre eller esoteriske betydningen en hellig tekst har, og "zahir" til den tilsynelatende eller eksoteriske betydningen. Følgelig blir begrepet "batiniyya" noen ganger benyttet om dem som refererer til en esoterisk fortolkning (i særlig grad ismailitter). Islamsk lovmessighet. Det er omtrent ingen uenighet blant muslimer om at Koranen har skjulte meninger. Eksistensen av Koranens innledende bokstaver blir ofte nevnte i forbindelse med denne oppfattelsen. Det er troverdigheten til den person som trekker ut disse meningene som er gjenstand for diskusjon. Selvfølgelig blir Muhammed regnet som autoriteten på fortolkninger av Koranen i enhver form, men hans fortolkninger, til og med i forhold til esoterisk stoff, er faktisk standard definisjoner av koraniske konsepter på grunn av hans stilling som Islams profet. "Han er det som har sendt ned til eder Boken: I den er vers som er grunnleggende (i sin etablerte mening); de er Bokens fundament: andre er allegoriske. Men de i hvis hjerter er perversitet, følger den del av det som er allegorisk, de søker ufred og leter etter dens skjulte meninger, men ingen vet dens skjulte meninger bortsett fra Gud. Og de som har et solid grunnlag i kunnskap sier: «Vi tror på Boken; alt i den kommer fra vår Herre:» og ingen vil fatte Budskapet bortsett fra de menn som har innsikt." (Sura 3:7) I det verset som er sitert ovenfor er det et punktum mellom «"…bortsett fra Gud"» og «"Og de som…"», og leser man verset slik tillegges kunnskapen om Koranens skjulte mening til Gud alene. Ved å ta bort punktumet blir det:«"…ingen vet dens meninger bortsett fra Gud og de som har et solid grunnlag i kunnskap sier…"» hvilket antyder at "de som har et solid grunnlag i kunnskap" kan trekke ut disse skjulte meningene. Begge formene er gjengse i det arabiske språket. Sunnimuslimer leser vanligvis verset med punktumet mens sjiamuslimer pleier å lese det uten punktum og regner sine sjiaimamer som ifølge sjia-tro er Mohammeds arvtakere, som autoriserte til å forklare disse skjulte meningene. Innen sufi-tradisjonen tror man at den esoteriske meningen av Koranen kan trekkes ut gjennom mystiske opplevelser, og på det viset blir esoteriske fortolkninger utlagt av sufistiske sjeiker ansett for å være autoritative. Sufi-fortolkninger blir vanligvis ikke akseptert av islamske teologer som autoritative fortolkninger (tafsir). I noen tilfeller fra sufismens historie ble disse fortolkningene ansett som religiøse nyvinninger (bid'ah). I dag respekterer majoriteten av muslimer (unntatt salafier) sufi-fortolkninger i det minste som et alternativt perspektiv på Koranen. Ismailitter-fortolkninger avvises for det meste av andre muslimer "(Se batiniyya)". Sufisme. Opp gjennom sin historie har sufismen gjort utstrakt anvendelse av esoterisk fortolkning av Koranen. Det metafysiske grunnlaget for sufifortolkninger er "Kashf" (avkledning) eller "Zawq" (smaking). Sufiskrifter gir ofte henvisninger til Koranen og presenterer esoteriske fortolkninger enten eksplisitt eller implisitt. Implisitte former innebærer gjengivelse av et vers i en bestemt kontekst som skal antyde at meningen med verset er forbundet med ideene som blir lagt fram. Det er enkelte vers i Koranen hvis konvensjonelle tolkninger antyder mystiske ideer, og sufier har gitt utfyllende kommentarer til disse. Mens alle sufifortolkninger er grunnleggende mystiske, kan tre vesentlige trender i sufifortolkninger gjenkjennes: mystisk, filosofisk og esoterisk. Skillet er ikke alltid så tydelig og noen ganger eksisterer disse side om side i verkene til en enkelt sufiforfatter. Historisk var det de mystiske fortolkningene som først fremsto i sufi-litteraturen. Deretter kom filosofisk og siden esoterisk fortolkning. En berømt sufikommentar av Koranen er den persiske boka Kashf Al Asrar (Avkledningen av Mysteriene) av Meybodi, og i den omtales konvensjonelle fortolkninger som det første nivået av betydninger og esoteriske fortolkninger som et dypere nivå. Det er vanlig i sufi-litteratur å forklare tre eller fire lag av betydninger for et konsept i Koranen. Mystiske sufifortolkninger. Dette er rent mystiske fortolkninger av teksten, og til tider har de en poetisk natur. Det gjøres i liten grad forsøk på å rettferdiggjøre disse fortolkningene, og de blir presentert som mystiske innsikter om Koranens mening. Disse fortolknigene er enkelte ganger mystiske kommentarer av religiøse konsepter. For eksempel i «"Si: O troløse! Jeg tilber ikke det som dere tilber"»(109/1-2) "troløse" blir tolket som individuelt selv, eller kvinnene i paradiset, houri, blir tolket som guddommelige visjoner. Disse fortolkningene er rettet mot forklaringen av den mystiske betydningen av fortellingene og kan ofte finnes i sufipoesi og sufiprosa. I Fuglenes forsamling, for eksempel, skriver Farid ud din Attar med henvisning til fortellingen i Koranen om Adam og Evas nedstigning til Jorden, at «"Adam var for hovmodig til å ta til takke med paradiset og en usett budbringer ropte til ham at han skulle etterlate sine tilknytninger til alt det som hindrer ham i hans reise mot Gud, om det så var paradiset"». Disse fortolkningene ser Koranen fra et poetisk perspektiv og søker å finne subtile betydninger knyttet til guddommelig kjærlighet i versene, et eksempel som ofte blir funnet i sufiskrifter, særlig dikt, som fortolkningen av «"Ved det storslagne morgengry, Og ved natt når det er stille"» (93/1-2) som Guds henvisning til fjeset og håret til Muhammed. Ayn-al-Qudat Hamadani tolker for eksempel i sin bok Tamheedat, «"Guds ild tentes i lue, som stiger opp til hjertene"»(104/6-7) som vanligvis henviser til helvetes straffedom, som guddommelig kjærlighets lidenskap og tolker «"den dagen Jorden blir det som ikke er Jorden"» som normalt beskriver dommens dag som en beskrivelse av det øyeblikket da ånden våkner til live eller opplysning. Enkelte ganger gis bare en vag kommentar og noen ganger blir en kommentar gitt til hver bokstav, selv om sufier insisterer på at disse initialene skjuler mysterier som ikke fullt ut kan bli uttrykt i ord og skal forstås kun ved hjelp av mystiske opplevelser. Filosofiske sufifortolkninger. Disse fortolkningene har en filosofisk struktur og tjener enkelte ganger som grunnlag for en mystisk filosofi. Hallaj var en av de tidlige sufiene som presenterte slike fortolkninger. Han kom for eksempel med dype spekulasjoner om Koranens idé om skapelsen gjennom ordet "Vær!", som opptrer hyppig i Koranen, for eksempel: «"…Når Han bestemmer en sak sier Han til den, ‘Vær’, og den er."»(19/35) De mest innflytelsesrike arbeidene på dette området er Ibn Arabi sine verker. Hvert av kapitlene i hans bok "Fusus al-Hikam" ("The Bezels of Wisdom") er viet en av profetene som er omhandlet i Koranen som han tilregner et særskilt "ord" (logos) eller guddommelig manifestasjon som er temaet for hvert kapittel. Gjennom hele boka (og i alle hans verker for øvrig) benytter han djerve og svært tankefulle esoteriske fortolkninger av vers i Koranen. Han skrev også to kommentarer til Koranen. Mange liknende sufifortolkninger er inspiret av Ibn Arabis verker, spesielt arbeider fra Akbari-skolen. Esoteriske sufifortolkninger. Dette er bolker av esoterisk kunnskap som er tilknyttet konsepter i Koranen som har praktisk betydning for enkelte sufier. Et berømt eksempel er teoriene vedrørende "de seks subtiliteter" eller lataif-e-sitta. Hadither til sjiaimamer. En av de grunnleggende kjennetegn ved sjiaimamer i sjiatroen er besittelsen av kunnskap om skjulte meninger i Koranen, selv om sjiamuslimer tror at de bare avslører en liten del av sine kunnskaper. Alle hadither fra imamer blir regnet som kilder for ordinær tolkning av Koranen, tafsir, i sjiaislam. Sjiamuslimer viser noen ganger til den tolvte sjiaimamen, Mahdi, som "Baqiyyat Allah" (arabisk: بقیه الله) som ordrett betyr «"det som er latt igjen av Gud"». Begrepet stammer opprinnelig fra et vers i Koranen (Sura 11:86) i henhold til en esoterisk fortolkning. Det er mange esoteriske fortolkninger som presenteres av sjiaimamer, de fleste av dem av Ja'far al-Sadiq og Mohammad Baqir. Disse hadithene fortolker vanligvis bestemte vers i tilknytning til Muhammeds hus, Ahlulbayt. Hjerteskjell. Hjerteskjell ("Cardiidae") er en familie av muslinger. De har sterkt utbuede, hjerteformede, kraftige skall med tydelige, ofte piggete ribber som går radiært ut fra umbo. Når den blir født som larve, bruker hjerteskjell-larven en fot til å svømme rundt med. Senere, når den har fått skall, graver den seg ned og lever nedgravd i sand og mudder fra stranda ned til store dyp. Hjerteskjellfamilien omfatter ca. 100 arter i alle verdenshav, hvorav syv fins ved Norskekysten hvor de to vanligste hjerteskjellene er vanlig hjerteskjell og pigget hjerteskjell. Vanlig hjerteskjell. Vanlig hjerteskjell ("Cerastoderma edule") tilhører hjerteskjellfamilien. Hjerteskjellet kan bli opptil 5 cm i diameter og har hvite eller gulaktige skall, med flate radiære ribber. Hjerteskjellet kan forveksles med brakkvanns-hjerteskjell ("Cerastoderma lamarcki"), men ribbene er ikke tilspisset i en kjøl slik som hos brakkvannsarten. Hjerteskjellet lever nedgravd rett under overflaten i sandbunn i tidevannssonen og ned til noen få meters dyp. Døde eksemplarer er som regel lett å finne på sandstrender. Hjerteskjellet tolererer saltholdighet ned til 10‰. Hjertemuslingen spises i en rekke land, og skallene blir kommersielt brukt til hønsefôr. Kuskjell. Kuskjell ("Arctica islandica") er den eneste arten i kuskjellfamilien. Skjellet er kraftig, tykt og med et brusvart hornlag. Yngre individer kan ha en gulbrun farge. Kuskjellet kan bli opptil 12 cm bredt, og sammen med den brunsvarte fargen kan man ikke ta feil av et fullvoksent kuskjell. Voksne kuskjell har ikke så mange fiender, steinbiten er den eneste fisken som er stand til å knuse det. Kuskjell har stor betydning på Island som agnskjell. Et 405 år gammelt eksemplar ble i 2007 funnet utenfor nordkysten av Island. MTV Movie Awards. MTV Movie Awards er en filmpris som deles ut hvert år på musikkanalen MTV. Seremonien inneholder vanligvis filmparodier som er spilt inn av det originale filmmaterialet, men der enkelte av scenene er byttet ut med scener spilt av kjendiser. De nominerte til prisen er utvalgte av Tenth Planet Productions, produksjonsselskapet ledet av Joel Gallen, som også er skaperen av MTV Movie Awards. Vinnerne er valgt ut av publikum, som kan gå inn og stemme via MTVs offisielle hjemmeside. I motsetning til MTVs andre kjente prisutdeling, MTV Video Music Awards (som sendes direkte), tas MTV Movie Awards opp et par dager før sending. Den første prisutdelingen fant sted i 1992. Selve prisen er en forgyllet boks med popkorn. Kategoriene varierer fra år til år, men enkelte av de mest spesielle kategoriene prisen er delt ut i er «Beste slåsskamp», «Beste skremte opptreden», «Beste kyss», «Mest sexy opptreden» og «Beste skurk». Pipeharer. Pipeharer eller pikaer er en familie av haredyr. Deres viktigste kjennetegn er at de har korte ører, i motsetning til harer. Pipeharenes bakben er ikke spesielt lange. Mens harefamiliens medlemmer så å si er stumme, gir pipeharene i fra seg flere lyder, derav navnet. Kamskjell. Kamskjell (Pectinidae) er en familie i klassen muslinger, som hører til rekken bløtdyr. Denne familien skiller seg fra andre muslinger først og fremst ved at hengselen med ligament og lukkemuskelen mellom skalldelene er betydelig større. Hengselen og ligamentet er forlenget i to mer eller mindre utpreget "ører". Muslinger har vanligvis to lukkemuskler, en fremre og en bakre, men hos kamskjell er den fremre helt tilbakedannet. Den bakre lukkemuskelen er derimot meget godt utviklet. Noen arter. Kamskjell-familien er inndelt i seks slekter, hvorav tre slekter inneholder de flest kjente artene. I våre farvann har vi kjente arter både i "Chlamys"-, "Aequipecten"- og "Pecten" slekten. Største forskjellen mellom disse slektene er skallformen og levesett på bunn. "Chlamys" og "Aequipecten" har to buede skalldeler, og de fleste artene i "Pecten" slekten har skålformet underside og flat overside. Stort kamskjell ("Pecten maximus") er den største arten i norske farvann.Det kan bli over 20 år gammelt, og er blir vanligvis opptil 15-17 cm stort. Skjellet er asymmetrisk med en flat og en buet skalldel, der den flate skalldelen har oftest gulbrun bunnfarge og mørkere brunt mønster, mens den buete skalldelen er gulhvit. Utbredelsen er fra ytre Oslofjord til Vesterålen og lever fra om lag 5 til 60 meters dyp. Stort kamskjell er funksjonell hermafroditt. Dvs at samme individ produserer egg og sperm til samme tid. Haneskjell ("Chlamys islandica") er en subarktisk art som finnes nord for Lofoten og i farvannene rundt Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Skjellet har to buete skall som har et stort antall radiære tette ribber og asymmetriske ører. Skjellet er oransj av farge og kan bli opptil 10 cm stort. Det er festet på hard bunn som oftest med byssustråder. Haneskjell er særkjønnet. Harpeskjell ("Aequipecten opercularis") finnes nordover til Lofoten. Disse skjellene har varierende farge (fra hvit til rødbrun). Skjellet har to buede skjelldeler, asymmetriske ører og 19-22 buede radiære ribber. De lever på diverse bløtbunnstyper og ligger vanligvis løst oppå sedimentet. Skjellet blir inntil 9 cm og 8-10 år gammelt. Harpeskjell er særkjønnet. Urskjell ("Chlamys varia") finnes langs kysten nord til Trondheimsfjorden. Ofte er den i grunt vann festet til stein. Urskjellet har to buede skalldeler og asymmetriske ører. Skallet har omtrentlig 25-35 tydelige ribber, og det kan bli inntil 6 cm. De har ulike farger og ofte godt begrod da de lever i grunt vann. US Open Championship 2006. Hovedinngangen til Winged Foot, arena for US Open 2006 US Open Championship 2006 var den 106. utgaven av US Open Championship, en av de fire store turneringene i golf, og ble vunnet av Geoff Ogilvy fra Australia. Turneringen fant sted på Winged Foot Golf Club i den amerikanske delstaten New York 15.–18. juni 2006. Tittelforsvarer var Michael Campbell fra New Zealand. Banen spilte par 70. Dette var den første turneringen for verdensener Tiger Woods siden The Masters i begynnelsen av april. Woods hadde en pause fra PGA-touren på grunn av faren Earl Woods' bortgang. Det var ventet at han ville delta i The Memorial Tournament, men Woods droppet også denne turneringen. Han gikk en treningsrunde på Winged Foot lørdag 27. mai med sin golfsvingtrener. Den yngste spilleren som deltok var den 15 år gamle amatøren Tadd Fujikawa som spilte kvalifisering på Hawaii. Eldstemann var 57 år gamle Allen Doyle, som spiller på Champions Tour og som vant fjorårets US Senior Open. Førstepremien var 1 225 000 dollar fra premiepotten på 6,8 millioner dollar. I tillegg blir vinneren direktekvalifisert til US Open de neste ti årene, får spillerett på PGA-touren de neste fem årene og blir invitert til de neste fem utgavene av The Masters, The Open, The Players og PGA-mesterskapet. Kvalifisering. 16-årige Michelle Wie forsøkte å kvalifisere seg som første damespiller noensinne, men mislyktes. Andre som mislyktes var engelskmannen Justin Rose, amerikanerne John Daly og Bob Tway, sydafrikaneren Trevor Immelman, australierne Aaron Baddeley og Peter Lonard, svensken Jesper Parnevik og nordmannen Henrik Bjørnstad. Starttider. Utvalg av grupperinger og starttider for første og annen runde (15. og 16. juni). (Alle tider UTC.) Første runde. Turneringen begynte på en dag med kjølig vind. Andrew Svoboda, som er medlem av Winged Foot og har vunnet klubbmesterskapet fire ganger, slo første slag ut i høyre rough. Han chippet inn på fairwayen og deretter på greenen for en to-putt og bogey. Som vanlig var det ingen som ventet lave scorer, i dette som av mange regnes som golfsportens største utfordring. Winged Foot betones av sterkt skrånende greener, de fleste med vinkel nedover fra bakkanten til fronten. Etter tre hull var Tiger Woods allerede tre over par. Siste seks hull spilte han imidlertid én under par, og endte dermed på 76, hans verste start i en "major" noensinne. Med en score på 69 (-1) ble Colin Montgomerie den eneste spilleren under par på første runde. Det var den tøffeste starten i US Open siden 1986 på Shinnecock Hills, da ingen spillere kom under par. 22 spillere brukte 80 eller flere slag, og 35 spillere – inkludert tittelforsvarer Michael Campbell – fikk ikke en eneste birdie. Phil Mickelson, vinneren av The Masters, sesongens første "major", åpnet med 70 slag. Andre runde. Etter andre runde leder Steve Stricker fra USA (70-69), som eneste spiller under par etter to runder. Cutten gikk på +9, og 63 spillere gikk dermed videre. Montgomerie er ett slag bak på annenplass; Geoff Ogilvy og Kenneth Ferrie på delt tredje. Tiger Woods endte på 76 slag også andre dag og fikk en tidlig helg med 12 over par. Dette er første gang Woods har misset cutten i en "major"-turnering som profesjonell golfspiller. Tittelforsvarer Michael Campbell (75-77) misset også cutten. Tidligere verdensener David Duval, som ikke har vunnet siden The Open i 2001, gjorde sin beste runde på lang tid (77-68) og ligger på delt 14. plass før tredje runde. Mickelson (70-73) ligger på delt 7. plass, mens Singh (71-74) er på delt 14. plass. Ingen amatører klarte cutten. Tredje runde. I golfturneringer er tredje runde kjent som «moving day» – flyttedagen – og i denne turneringen var det flere av favorittene som brukte runden til å posisjonere seg. Phil Mickelson lå etter en 69-runde på førsteplass sammen med Kenneth Ferrie, mens Vijay Singh klatret til delt 4. plass sammen med Steve Stricker, Colin Montgomerie og Ian Poulter. Geoff Ogilvy hadde tredjeplassen alene. De eneste som brøt par denne runden var Mickelson og japaneren Ryuji Imada (76-73-69). Fem spilte på par. Svenske Peter Hedblom (72-74-71) gjorde hole in one på hull 3 og lå på delt 11. plass. Rundens vanskeligste hull var det attende, med par 4 og et gjennomsnitt på 4,698 slag (31,7% greens in regulation). Det letteste var hull 5, med par 5 og 4,460 slag i gjennomsnitt (90,5% greens in regulation). Fjerde runde. Siste runde ble svært dramatisk. Mickelson og Ferrie gikk i lederballen, med Ian Poulter og Geoff Ogilvy rett foran. Montgomerie lå lenge an til å få sin første "major"-seier, men valgte feil kølle på innspillet på hull 18 og tre-puttet for dobbelbogey. Mickelson trengte dermed kun par for å vinne mesterskapet, men også han endte opp med dobbelbogey på 18. Ogilvy, som ledet i klubbhuset, stakk dermed av med sin første "major"-tittel. Fire spillere brøt par denne runden: David Howell, Paul Casey, Nick O'Hern og Jeff Sluman, alle med 69. Det vanskeligste hullet var det åttende (par 4, gjennomsnittlig 4,492 slag, 39,7% GIR), og det letteste var hull 5 (par 5, gj.snitt 4,603, 93,7% GIR). CTO. CTO er en forsvarsallianse opprettet i 1992 innenfor Samveldet av uavhengige stater. Den kom i kraft fra 1994. I 1998 trakk flere stater seg ut og dannet GUAM, en motvekt mot russisk dominans innenfor Samveldet. På 2000-tallet startet partnerne i CTO en viss felles øvingsvirksomhet. Thorbjörn Fälldin. Nils Olof Thorbjörn Fälldin, (født 24. april 1926 i Högsjö, Ångermanland, Sverige), svensk gårdbruker og politiker, var Sveriges statsminister 1976–78 og 1979–82. Fälldin ble i 1999 utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Ola Ullsten. Stig Kjell Olof ("Ola") Ullsten, (født 23. juni 1931 i Umeå, Sverige) var en svensk politiker, to ganger visestatsminister og Sveriges statsminister 1978–1979. Per Albin Hansson. Per Albin Hansson (født 28. oktober 1885 i Kulladal i Hyllie nær Malmö, død 6. oktober 1946) var en svensk politiker. Han var Sveriges statsminister 1932–36 og 1936–46. Han døde mens han ennå var i stillingen. Brukermedvirkning. Brukermedvirkning er en betegnelse for beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud hvor brukeren i større eller mindre grad har innflytelse. Begrepet brukes særlig i forhold hvor brukeren er klient, pasient eller på annen måte gjør seg nytte av offentlige tjenester, spesielt innen helse, sosial, arbeid og trygd. Dette innebærer at mottakere av tjenester og ytelser (brukere) selv aktivt skal medvirke og ta beslutninger i forhold som angår dem. Brukermedvirkning skjer når brukeren på individnivå og brukerorganisasjonene på systemnivå får delta i planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av tiltak. Medvirkning lar også brukeren få lov til å ha ansvar for eget liv og ta egne valg. Innen helseområdet er brukermedvirkning på individnivå forankret i Pasientrettighetsloven kapittel 3. Generelt. I forbindelse med opprettelsen av Ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) og opprettelsen av lokale arbeids- og velferdskontorer (de statlige arbeids- og trygdekontorene skal slås sammen i en ny etat, og samlokaliseres med de kommunale sosialkontorene) har brukermedvirkning blitt en viktig del. Velferdsalliansen og ulike brukerorganisasjoner som Aleneforeldreforeningen, Arbeidssøkerforbundet, Mental Helse, samt grupper innen rusmisbruk, uførhet og psykiatri deltar på systemnivå. Monika Harms. Monika Harms (født 29. september 1946 i Berlin) er en tysk jurist. Hun har vært Tysklands riksadvokat ("Generalbundesanwalt") siden sommeren 2006. Før hun ble riksadvokat var hun dommer i Bundesgerichtshof (føderal høyesterett). Harms vokste opp i Frankfurt am Main. Etter å ha avlagt sin andre juridiske statseksamen arbeidet hun fra 1974 til 1980 som statsadvokat for økonomisk kriminalitet i Hamburg, og deretter frem til 1983 som dommer ved landretten og dernest frem til 1987 ved finansretten i Hamburg. I 1987 ble hun utnevnt til føderal høyesterettsdommer. Der ledet hun bl.a. det "5. Strafsenat". Blant viktige saker hun hadde i denne egenskapen var Egon Krenz' ankesak og La Belle-saken. I begge tilfeller ble dommer fra lavere instans opprettholdt. Den føderale regjeringen utnevnte henne i 2006 som riksadvokat. Harms er medlem av CDU. Axel Pehrsson-Bramstorp. Axel Alarik Pehrsson-Bramstorp, (født 19. august 1883 i Öja i Skåne, Sverige, død 19. februar 1954), var en svensk politiker. Han var Sveriges statsminister juni-september 1936, og landbruksminister 1936 – 1945. Pehrsson-Bramstorp, Axel Pehrsson-Bramstorp, Axel Pehrsson-Bramstorp, Axel Rustichello av Pisa. Rustichello av Pisa var en skrivefør fange i Genova som delte celle med Marco Polo rundt begynnelsen av 1300-tallet, som skrev ned for Marco Polo boken om hans reiser. Tre kamerater. Tre kamerater (tysk "Drei Kameraden") er en roman av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque. Den fikk stor oppmerksomhet da den ble gitt ut i 1937, da den tyske «tapte generasjon» ble omtalt. Under Hitler-Tyskland var romanen forbudt, i likhet med hans andre romaner, som Remarques "Intet nytt fra Vestfronten" (om første verdenskrig) og "Tider som fulgte" (som varte til frem til etter okkupasjonen av Tyskland i 1945). Norge var et av de første landene hvor "Tre kamerater" ble utgitt. Utgivelsen skjedde på tross av protester fra bl.a. Hitler-Tyskland og Nasjonal samling. I Tyskland ble den første offisielle utgaven utgitt i 1950. Romanen er spesielt kjent for Robert og Pats intense forelskelse som sammenlignes med Hemingways Frederic og Catherine fra "Farvel til våpnene". Romanens skjebnehistorie. 10. mai 1933 utførte nasjonalsosialistene sin berømte bokbrenning av bøkene til mange av samtidens store forfattere. En av dem var Tysklands egen Erich Maria Remarque, som i 1929 og 1931 ga ut romanene «Intet nytt fra vestfronten» og «Tider som fulgte», og som ifølge mange fratok de tyske soldatene fra første verdenskrig deres heltestatus ved å fortelle sannheten. Dette var en farlig sannhet for nasjonalsosialistene, som fikk utgitt anti-Remarque motbøker og brente hans romaner. Fire år senere fra sitt eksil ga Remarque ut romanen «Tre kamerater», som på grunn av nasjonalsosialistenes forbud ikke ble gitt ut i hans hjemland før i 1950. Romanen ble derimot utgitt samme år i Norge, Sverige og Danmark. Den gir en grundig beskrivelse av grunnlaget som førte nasjonalsosialistene til makten. På tross av forbudet ble romanen spredd i Tyskland i ulovlige utgaver. I det tyskokkuperte Norge ble romanen "«beslaglagt etter forordning av 17. 2. 1941 om vern av den norske bokheimen»". Selv om det tok langt tid før romanen ble utgitt i Tyskland, har den i ettertid fått en kult-status og blir sammenlignes med Hemingways roman «Farvel til våpnene». Handling. «Tre kamerater» handler om de tre kameratene Otto Köster, Gottfried Lenz og Robert Lohkamp og deres liv i Berlin i 1920-tallets Tyskland, som var preget store inflasjoner, arbeidsledighet, nød og fattigdom. De tre kameratene har et felles historie som starter med deres tid som unge tyske soldater under første verdenskrig og fortsetter etter krigen, da de driver et felles bilverksted for å få endene til å møtes. Dette skjer samtidig som kulturlivet og livslysten sakte vender tilbake i samfunnet. Deres lyspunkt i den tøffe hverdagen er bilen «Karl» (Carl, das Chauseegespenst). Denne bygger de tre vennene om til en racerbil, som de drømmer om en dag å bruke under billøp. For Robert Lohkamp blir livet litt lysere da den ti år yngre Patricia Hollmann dukker opp i livet hans. Tolkning. «Tre kamerater» tolkes først og fremst som en roman om den «den tapte generasjon» i Tyskland (en betegnelse som tidligere kun ble brukt om amerikanske soldater) og deres skjebne i de harde årene i Tyskland etter første verdenskrig frem til nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933. Fra dette ståstedet blir grunnlaget for nasjonalsosialismen beskrevet og tolket av en samtidig, som ser dette innenfra det tyske samfunnet. Romanen blir også betegnet som en selvbiografisk roman, der Robert Lohkamp blir tolket som et symbol på Erich Maria Remarque selv: Han har samme alder, yrke, forelskelse og opplevelser fra krigen og inflasjonsårene. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1937 på Gyldendal Norsk Forlag i Alf Harbitzs oversettelse. Romanen ble nyoversatt av Birgit Gjernes på samme forlag i 2001 og inngår i serien "Gyldendal klassiker". Brewster Jennings & Associates. Brewster Jennings & Associates var en front opprettet på midten av 1990-tallet av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA for Valerie Plame, en hemmelig agent som fikk sin identitet avslørt i det som kan ha vært en politisk hevnaksjon mot hennes ektemann Joseph C. Wilson. Plames forbindelse til CIA ble avslørt av journalisten Robert Novak i 2003 i en artikkel basert på lekkasjer fra myndighetene. I et intervju med CNN sa Novak at «Wilsons hustru, CIA-agenten, donerte 1000 dollar til Gore og oppgav at hun arbeidet ved Brewster Jennings & Associates. Jeg er overbevist om at et slik firma ikke eksisterer.» Senere viste det seg at BJ&A virkelig eksisterte og var registrert i Dun & Bradstreets firmadatabase. En talsmann for Dun & Bradstreet opplyste at firmaet ble registrert 22. mai 1994, men ville ikke oppgi hvem som var kilden. Opplysningene i databasen viser at BJ&A har kontoradresse i Arch Street 101 i Boston, at virksomheten er «juridiske tjenester» (som kan bety advokatfirma), at det har årlige inntekter på 60 000 dollar, én ansatt og en administrerende direktør identifisert som «Victor Brewster, partner». Det er sannsynlig at frontselskapet tok sitt navn fra avdøde Brewster Jennings, grunnleggeren av Socony-Vacuum Company som senere ble Mobil Oil og til slutt fusjonerte til Exxon Mobil. Felix Hamrin. Felix Teodor Hamrin (født 14. januar 1875 i Mönsterås, Sverige, død 27. november 1937 i Jönköping) var en svensk politiker. Han var Sveriges statsminister i 50 dager i august-september 1932. Hamrin, Felix Hamrin, Felix Hamrin, Felix Carl Gustaf Ekman. Carl Gustaf Ekman, (født 6. oktober 1872 i Munktorp i Västmanlands län, Sverige, død 15. juni 1945 i Stockholm), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1926–28 og 1930–32. Ekman, Carl Gustaf Ekman, Carl Gustaf Ekman, Carl Gustaf Irsk folkemusikk. Irsk folkemusikk er kjent for sine vakre melodier. Vanlige irske instrumenter er fele, bodhran, blikkfløyte, trekkspill, concertina og Uilleann pipes. Rytmen er viktig, og det er som oftest jig eller reel. En jig er en rytme i 6/8 takt. En reel er i 4/4 takt, men rytmen er punktert. Reel er som regel litt raskere enn jig. I Europa er det særlig to land der nasjonal folkemusikk er en selvfølgelig integrert del av det vanlige musikklivet for folk flest. Det er Irland og Hellas. Musikken spilles på puber og restauranter som "vanlig" popmusikk. I Irland er folkeband nesten like populære som vanlige popband. Charleston (Sør-Carolina). Charleston er en havneby i delstaten Sør-Carolina og hovedsete for Charleston fylke. Byen ligger omtrent midt på Sør-Carolinas kystlinje, ved sammenkomsten og utløpet av Cooper- og Ashleyelvene. Bykjernen ligger på en halvøy mellom disse to elvene. Ifølge folketallsestimatet for 2004 har byen 104 883 innbyggere og er dermed delstatens nest største (etter delstatshovedstaden Columbia). Byen ble grunnlagt i 1670 og het «Charles Town», oppkalt etter Karl II av England. Det opprinnelige stedet, på motsatt side av Ashley elven, ble valgt av Anthony Ashley-Cooper. Bykjernen hadde flyttet til halvøyen ved 1680. Charleston var på denne tid hovedstad for hele Carolina kolonien. Under den amerikanske uavhengighetskrigen ble Charleston et mål for de engelske styrkene, og ble okkupert i 1780. Da England trakk seg ut i desember 1782 ble navnet på byen endret til Charleston. Byen ble en av de rikeste byene i Amerika, på grunn av handelen med bomull. Som i flere sørstater bestod mye av arbeidsstyrken bestod imidlertid av slaver og det kom et slaveopprør i 1822 som ble slått ned. En viktig del av opptakten til den amerikanske borgerkrigen fant sted i Charleston. Det demokratiske parti var splittet mellom demokrater i nordstatene og sørstatene. Forhandlinger mellom partene i Hibernian Hall mislyktes, og i presidentvalget i 1860 var det to demokratiske presidentkandidater. Dette gjorde at republikaneren Abraham Lincoln ble valgt, og Sør-Carolina erklærte uavhengighet fra USA 20. desember samme år. De første skuddene i krigen kom i januar 1861 da et skip fra nordstatene ble beskutt på vei inn til Charleston. Et angrep fra sørstatene angrep på Fort Sumter, kontrollert av nordstatene, fant sted i april. Verdens første slag med ubåter fant sted ved byen i 1863. Byen falt til unionsstyrkene i 1865 og byen var ved denne tid blitt svært ødelagt. I 1886 ble Charleston rammet av et kraftig jordskjelv som hadde en styrke på om lag 7,5 på Richter's skala. 60 mennesker omkom i skjelvet. Charleston har flere historiske bygninger som har overlevd krig, jordskjelv og orkaner og turistindustrien er betydelig. Det flere teknologiselskap i byen. Medical University of South Carolina, et universitet for utdanning av leger ligger i byen og har omtrent 2500 studenter. Byen er betjent av Sør-Carolinas største flyplass og ligger ved enden av motorveien I26 Charleston. «Charleston» er også en type dans. Kjær. Kjær er et gårds- og slektsnavn i Norge. I 2010 var det i underkant av 1000 nordmenn som hadde Kjær som slektsnavn. Billedkunstneren Anders Kjær er en av disse. I Vestfold fylke finnes det flere gårder med navnet Kjær. En av disse er gården Kjær i Våle (Re kommune i Vestfold). Opprinnelsen til gårdsnavnet i Våle er beskrevet i boka til Oluf Rygh: "Norske Gaardnavne" (bind 6, side 94) gårdsnummer 91: «Udt. (Uttale:) Kær. (Skrivemåter:) -Kier 1593. 1604. 1/1.1668. Kier med Luuge 1723. Kjarr n., (Betydning:) Krat, kratbevoxet Myr (Indl. S. 60). Forekommer hyppig i dette Amt.» Rygh mener dette er et ganske vanlig gårdsnavn i Vestfold. Ordet brukes i dag og skrives ‘kjerr’ og har den samme betydningen som før; kratt, buskas og liknende. Arvid Lindman. Salomon Arvid Achates Lindman, (født 19. september 1862 i Uppsala, Sverige, død 9. desember 1936 i en flyulykke i England) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1906–11 og 1928–30. Lindman, Arvid Lindman, Arvid Lindman, Arvid Lindman, Arvid Karl Staaff. Karl Albert Staaff, (født 21. januar 1860 i Stockholm, Sverige, død 4. oktober 1915), var en svensk politiker og jurist. Han ble ansett som liberal innen politikken. Han var Sveriges statsminister 1905–06 og 1911–14. Han var også involvert i forhandlingene med Norge i Karlstad i 1905. Staaff, Karl Staaff, Karl Staaff, Karl Boeing C-17 Globemaster III. C-17 Globemaster III er et amerikansk tungt transportfly produsert av Boeing. Det er i bruk av de amerikanske, britiske og australske flyvåpen. C-17 er det nyeste tunge transportflyet i det amerikanske forsvaret. Det har fire fanjetmotorer og kan løfte tung last interkontinentalt uten å måtte tankes. Designet er med tanke på å ta volumiøs last rett ned på enkle rullebaner. Flyet kan også slippe lasten fra luften, og kan konfigureres som ambulanse og plattform for spesialoperasjoner. Hvis det er nødvendig kan også C-17 brukes til å flytte laster innenfor operasjonsområdet til én armé. C-17 er det tredje flyet som bruker Globemaster-navnet. De to første er C-74 Globemaster, kjent fra Berlin-blokaden, og C-124 Globemaster II, mye brukt i Sørøstasia. Flyet er det mest pålitelige transportflyet i amerikansk tjeneste. Flyet er kampklart rundt 87% av tiden, mens C-5 Galaxy er kampklart rundt 68% av tiden. 18. august 2006 kunngjorde Boeing at de ikke vil produsere nye C-17-fly utover avtalte bestillinger, som er ventet å fullføres medio 2009. 3 fly inngår i NATO Strategic Airlift Capability, der Norge og ni andre NATO-nasjoner i tillegg til Sverige og Finland er med. Enheten opererer fra Papa Air Base i Ungarn, dit det tredje og siste flyet ble levert i oktober 2009. Historie. Sent på 1970-tallet lette det amerikanske forsvaret etter en enkelt arvtager til alle transportfly da i tjeneste. Programmet het "Advanced Medium STOL Transport", men ble avlyst og erstattet av programmet "C-X" under Carter-administrasjonen. En konkurranse ble utlyst i desember 1979, og kravene var blant annet et fly som skulle kunne levere relevant kamputrustning over interkontinentale avstander; lande og ta av på 3 000-fots rullebaner; foreta luftslipp av soldater og utrustning og at det skulle kunne manøvreres på små rullebaner. Boeing, Lockheed og McDonnell Douglas kom med en rekke forslag til løsning. Douglas Aircraft Company, på den tiden en del av McDonnell Douglas, vant konkurransen i august 1981. C-17 Globemaster III i amerikansk tjeneste foretar en landing Lasterommet på en C-17 med fallskjermsoldater på vei til et treningshopp C-17 hadde sin jomfrutur 15. september 1991. Flyet fløy først fra flybasen Charleston i Sør-Carolina med 437th Airlift Wing og 315th Airlift Wing (Air Force Reserve). Bruk i kamp. C-17 Globemaster III sammen med C-5 Galaxy gjennomførte 11 400 tokt under forberedelsene til Operasjon Iraqi Freedom. C-5-fly gjennomførte omtrent 900 færre tokt, men fraktet totalt mer last. C-17 tok gjennomsnittlig 33,1 tonn last per tokt. På tross av det høye tempoet i operasjonene så var de nær uten ulykker. For første gang i historien ble det foretatt luftslipp av tunge hæravdelinger rett inn i en kampsone. En kampklar M1A1 Abrams stridsvogn ble lastet ut og gikk rett i strid. På et senere slipp ble også fem M1 stridsvogner, fem M2 Bradley stormpanservogner og 15 M113 pansrede personellkjøretøyer sendt fra Ramstein i Tyskland til Bashur i Irak. For første gang ble også en stor hæravdeling satt inn fra luften, da 173. luftbårne brigade ble sluppet over Nord-Irak. Auditør. En auditør var en militær embetsmann med plikt til å arbeide med den militære rettspleien. Før 1804 krevde ikke stillingen høyere juridisk utdannelse. Auditørens oppgaver var blant annet å lede krigsforhør og forberede saker for krigsretten. Auditørprotokoll. Auditørprotokoll er en militær rettsprotokoll. Auditørprotokoller er tidlige, nokså pålitelige kilder til historisk forskning og har kastet lys over blant annet hekseprosessene i Norge. Før 1804 trengte personer som førte protokollen i Norge ikke å ha høyere juridisk utdanning. Ellisif Wessel. Ellisif Rannveig Wessel (født 14. juli 1866 i østre Gausdal, død 28. november 1949 i Kirkenes) var en norsk syndikalist, pioner i arbeiderbevegelsen, kulturjournalist, forfatter, redaktør og fotograf. Kirkenes. Ellisif Rannveig Müller vokste opp i et strengt pietistisk hjem i østre Gausdal. I 1886 ble hun i Dovre gift med sin fetter, doktor Andreas Bredahl Wessel (1858–1940), og samme år slo de seg ned i Kirkenes hvor han var blitt distriktslege. I sin ungdom hadde Ellisif hatt perioder både som unitar og teosof, men i 1904 ble hun sosialist, og sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Den sosiale nøden, især etter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif engasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun seg til sosialdemokratene. Hun ble sekretær i fagforeningen Nordens Klippe da den ble stiftet i Kirkenes. På foreningens fane sto det ungsosialistiske slagordet «Ned med tronen, alteret og pengesekken». Hun begynte å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske idéer, og ble pga. 1. mai‑demonstrasjonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd. Hun dokumenterte fattigfolks situasjon i Finnmark gjennom en utstrakt fotografering. I 1911 stiftet hun Kirkenes Arbeiderungdomslag. Russiske flyktninger. Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som deltok i det mislykkede revolusjonsforsøket i 1905 opp gjennom årene. Bolsjevikene betraktet Ellisif derfor som kontaktperson for Norge, i følge et notat i Lenins adressebok. Hun poengterte selv flere ganger at hun hentet inspirasjon fra de kjempende russiske sosialdemokrater i samtiden ─ og hos nihilistene i perioden før. «Nei, himlen stormes maa idag!». Ellisifs motto i «Det tyvende aarhundrede»: «Nei, himlen stormes maa idag!», ble mer og mer et motto for hele den ung sosialistiske bevegelsen fra 1906 og fremover. Et annet av hennes slagord var: «Arbeider, hvor du end er, hjemme eller ute, er du i fiendens land.» Hun var en fremtredende representant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ungsosialistene brøt ut av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Hun bidro også økonomisk til Revolt. Ellisif var aktiv antimilitarist. Hun skrev også en rekke arbeidersanger, og var en fremtredende representant for kvinnenes frigjøring. I Klassekampen nr. 22 1912 presenterte hun Leo Trotski for leserne. «Morderengel». Den mest kjente saken hun tok opp, var i forbindelse med et rovmord på den rike fabrikkeiereren Aasheim i Kristiania oppunder jul 1913. I artikkelen «Utidig loyalitet. Eller noget verre?» som sto i Ny Tid 5. januar 1914, gikk hun voldsomt til felts mot Social‑Demokraten, som hun mente hadde drevet borgerlig sensasjonsjournalistikk i denne saken. Social‑Demokraten hadde fremhevet offerets gode personlige sider, og uten problematisering fordømt den ukjente gjerningsmannen og rost politiet. De hadde ikke sett på de sosiale årsakene til forbrytelsen. Ellisif skrev bl.a.: "«Redaktionen synes at staa saa nær opunder folket paa solsiden, at den end ikke har anelse om at der findes en anden tilværelse, en tilværelse sort og haabløs som natten. [...] La handlingen være ret eller vrang ─ vor opgave er ved tilfælder som dette ikke at istæmme de almindelige forskrækkede og forvirrede borgerhyl, men at kaste fuldt lys over grunden tildragelser kan forekomme, at vise hvordan de er den nødvendige frukt og følge av det blod‑ og tyvesystem vi for øieblikket trækkes med.»" Aftenposten fant ut at hun var så blodtørstig at hun med velbehag ville nyte synet av menneskeslakterier. Morgenbladet kalte henne morderengel. Hun fikk problemer med å få spalteplass i Social‑Demokraten og Ny Tid og skrev derfor i stedet i Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm. Fra 1914 utviklet hun seg i syndikalistisk retning. Støtte til syndikalistene. I 1914 begynte hun å utgi sitt eget tidsskrift, «Klasse mot klasse», som kom ut med fem hefter, hvor bl.a. Johan Falkberget var bidragsyter. Arvid G. Hansen hevdet at tidsskriftet var det eneste konsekvente teoretiske organ for den revolusjonære marxisme i perioden 1911─18. Samme året kom «Den lille socialist», en konsekvent agitatorisk billedbok med dikt for barn. På denne tiden ble den frihetlige tendensen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på DNAs økende reformisme under 1. verdenskrig, og hun brøt med NSU og Klassekampen. I Revolt nr. 5 for oktober 1916, hadde Ellisif to viktige innlegg: Det ene var en oppfordring til å danne lokale samorganisasjoner i tilknytning til SAC. Det andre var et voldsomt angrep på Martin Tranmæls organ Ny Tid, som hun anklaget for opportunisme og for å skape parlamentariske illusjoner. Ellisif var en av dem som agiterte sterkest for dannelsen av en norsk syndikalistføderasjon. På Norsk Syndikalistisk Føderasjons første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: "«Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intelligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paanyt. Wessels»" Da Alarm ble startet i 1919 var Ellisif den første til å yte bladet moralsk og økonomisk støtte. Forsvar for Sovjet. Ellisif hilste den russiske revolusjon 1917 velkommen. I 1921 oversatte hun en mengde artikler fra russisk til norsk. På tross av svekket helse kom det fremdeles dikt og oversettinger. Først og fremst var hun opptatt av at det ikke måtte lyktes reaksjonen å knuse revolusjonen i Russland. Da hadde allerede syndikalistene uttrykt sterk skepsis mot sentralismen og bolsjevikene. Men for Ellisif var det ikke slik. I 1921 ga hun ut et hefte, «Veien til frihet», hvor hun imøtegikk syndikalistene. Hun hadde et godt forhold til norske kommunister da de startet sitt eget parti i 1923. I 1935 ga ekteparet Wessel ut to hefter med artikler basert på sovjetiske publikasjoner, «Fra Sovjet‑pressen», hvor de forsvarte Sovjet. De ble aldri medlemmer av Norges Kommunistiske Parti (NKP). __NOTOC__ Etter sin debut kjente hun Johan Falkberget. Hun var bekjent av Nordahl Grieg som besøkte henne i 1939-40. En prinsippfast Ellisif Wessel ville ikke møte Kong Haakon etter den andre verdenskrig da denne stakk innom Skogfoss der hun bodde. Litteratur om Ellisif Wessel. Flere biografier ble skrevet om henne. Hennes fotografering er omtalt av mange. Med utgangspunkt i spørsmålet Hvem var Ellisif Wessel? har Cecilie Enger skrevet romanen ´´Himmelstormeren´´. Fotografen Ellisif Wessel. Hun var aktiv som fotograf i Sør-Varanger i perioden 1895-1915. Hvorfor Ellisif Wessel begynte å fotografere, eller hvordan hun lærte det, er ikke kjent. Fotografering var en sosialt akseptert hobby for kvinner i bedrestilte familier på denne tiden. Hennes motiver er typiske for det mange ønsker å forevige i bilder. Stemningsfulle landskaper, barn i lek, folk i arbeid, lokal draktskikk, store og små begivenheter og reiseskildringer. Det som skiller hennes bilder fra mindre dyktige fotografers er den tekniske kvaliteten på bildene og utsnittet, begge deler elementer som gir hennes bilder en profesjonell og kunstnerisk kvalitet. Den mest aktive perioden var rundt århundreskiftet. Etter 1920 finnes det ingen fotografier, og trolig sluttet hun helt med fotograferingen. Bildene etter Ellisif Wessel er en enestående dokumentasjon av mennesker, bygninger og kulturlandskapet fra det gamle Sør-Varanger rundt forrige århundreskifte. Sør-Varanger Museum eier en fotosamling på ca 500 motiv og Norsk Folkemuseum eier også en større samling. Flere av hennes bilder kan også sees på - en tjeneste i regi av Finnmark fylkesbibliotek, på nettstedet og Hjalmar Hammarskjöld. Knut Hjalmar Leonard Hammarskjöld (født 4. februar 1862 i Tuna, Kalmar län, Sverige, død 12. oktober 1953 i Stockholm) var en konservativ svensk politiker og Sveriges statsminister 1914–17. Som statsminister under første verdenskrig prøvde Hammarskjöld å være strengt nøytral. Dette førte til konflikt mellom Sverige og Storbritannia, og Sverige fikk følgelig importvansker. Resultatet var høye priser, rasjonering og sult som gav statsministeren økenavnet «Hunger-skjöld». Han lyktes i å holde Sverige utenfor krigen, men regjeringen hans måtte gå av i 1917. Denne prosessen fikk avgjørende betydning for Sveriges holdning under andre verdenskrig, siden landet hadde lært at streng nøytralitet får omfattende konsekvenser i form av sanksjoner fra de krigførende landene. Energibedriftenes landsforening. Energibedriftenes landsforening (EBL) er en interesseorganisasjon for energibransjen, tilsluttet NHO. EBL ble dannet i 2001 etter fusjon mellom Energiforsyningens fellesorganisasjon (EnFo) og Energiverkenes landsforening (EVL). Carl Swartz. Carl Johan Gustaf Swartz (født 5. juni 1858 i Norrköping, Sverige, død 6. november 1926 i Stockholm), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister fra 30. mars til 19. oktober 1917. Swartz, Carl Swartz, Carl Swartz, Carl Nils Edén. Nils Edén (født 25. august 1871 i Piteå, Sverige, død 16. juni 1945) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1917–20. MTV Movie Awards 1994. MTV Movie Awards i 1994 er en prisutdeling i regi av MTV som ble avholdt i 1994. Vert for programmet var Will Smith. Blant artistene som opptrådte under utdelingen var Bon Jovi, Nate Dogg og Warren G., Toni Braxton og John Mellencamp med Me'Shell NdegeOcello. I tillegg opptrådte supregruppen Backbeat satt sammen av Mike Mills fra R.E.M., Dave Grohl fra Nirvana, Dave Pirner fra Soul Asylum, Thurston Moore fra Sonic Youth, Don Fleming fra Gumball og Greg Dulli fra Afghan Whigs. "Lifetime Achievement Award". 1994 Vendere. Vendere (norrønt: "vindr"; tysk: "wenden", "winden"; angelsaksisk "winedas") er et historisk navn på et vestslavisk folk som levde i nærheten av tyske og danske bosetninger i middelalderen. Det referer ikke til et ensartet folk, men til ulike folk og stammer avhengig hvor og når samlebegrepet ble benyttet. I dag benyttes det enten i en historisk kontekst eller som et samlebegrep for sorbere i Lausitz, et historisk landskap i det østlige Tyskland og vestlige Polen. Hos Snorre Sturlasson nevnes vendere ofte som en trussel sørfra mot kongeriket Danmark som blant annet norske Magnus den gode slo i slaget ved Lyrskogshede i 1043, og stanset således vendernes press mot nord. Senere i middelalderen ble begrepet vendere ofte benyttet som referanse til vestslavere som levde innenfor Det tysk-romerske rike. Mieszko I av Polen, den første hersker av Polen, død 992, opptrer i andre kilder som «Dagome, konge av vendere», norrønt «Vindakonungr». Begrepet vendere har således også vært et løst samlebegrep for slaviske folk øst for Tyskland, og det har også overlevd i finske språk; finsk "venäjä", estisk "vene", og karelsk "veneä", og da med betydningen russere. Tidlige kilder. I den tredje boken av greske Klaudios Ptolemaios' "Geografike hyfegesis" nevnes "ouenedai" blant de som bodde ved kysten av Østersjøen på midten av 200-tallet e.Kr. En del tidlige lærde identifiserte disse med venderne, men basert på lingvistiske analyser er dagens akademiske oppfatning at "ouenedai" var etnisk og språklig forskjellige fra slaverne og kan således ikke være lik venderne. Opprinnelse og vekst: 500–1000. a>, vendisk eller slavisk høyborg i Fliehburg. Som en del av den slaviske folkevandringen i løpet av det første millennium som delte slaverne i sørlige, østlige og vestlige grupper, bevegde en del vestslavere inn i området mellom elvene Elben og Oder fra øst til vest og fra sør til nord. Der ble de etter hvert assimilert med den gjenværende germanske befolkningen som ikke hadde forlatt området under de germanske folkevandringene. Deres tyske naboer benyttet det begrepet som de tidligere hadde benyttet for folk øst for elven Elben før slaverne, og kalte dem for vendere slik de hadde kalt den folkegruppen som den romerske forfatteren Tacitus i "Germania" kalte for "venedi" og antagelig også vandalene. Det har vært ulike forsøk på å identifisere vandalene som en blandingsgruppe av germanske og slaviske stammer i form av hva Tacitus nevner som "Lugii". Et forsøk på rekonstruksjon av helligdommen i Rethra. Historikerne antar at venderne kom som en enhetlige gruppe, men skilte seg deretter ut i en rekke mindre stammer med store striper av skogland som skilte de ulike bosetningene fra hverandre. Deres stammenavn er avledet fra lokale stedsnavn, tidvis fra germansk tradisjon som hevellere ("hevelli") fra Havel, rujanere ("rani" eller "rujani") fra Rügen. Bosetninger ble sikret ved rundborger bygd av tømmerstokker og leire, som ved rekonstruksjonen av Slawenburg Raddusch hvor folk enten kunne søke trygghet ved angrep fra fremmede eller som en militær garnison. En del stammer forente seg til større enheter, lik hertugdømmer, eksempelvis utviklet obotrittere seg fra en forening av stammer fra dagens områder Holstein og vestlige Mecklenburg. De forente seg dog ikke under en hertug, men forble uavhengige og hvor deres høvdinger møtes og tok beslutninger i tempelet i Rethra "(Riedegost)". I 983 deltok mange vendiske stammer i et stort opprør mot Det tysk-romerske rike som tidligere hadde etablert kristen misjonering i vendernes områder. Tyske kolonier og tyske administrative institusjoner, "Marken" som eksempelvis "Nordmark" og "Billungermark", i hedenske vendiske områder. Opprøret var vellykket og venderne forsinket tysk herredømme i sine områder for rundt to århundrer. Nedgang: 1000-1200. "Opłakane apostolstwo", korstoget mot de hedenske venderne i 1147, polsk historiemaleri av Wojciech Gerson. Helt nord på Rügen ligger Kapp Arkona, det tidligere borganlegget til venderne. Etter denne seieren kom de hedenske venderne under stadig økende press fra tyskere, dansker og polakker. Polakkene invaderte Pommern, landskapet ved utløpet av Oder ved Østersjøen, flere ganger. Danskene herjet ofte kysten av Østersjøen, og ble selv herjet av vendiske sjørøvere. Det tysk-romerske rike og dets markgrever forsøkte å utvide sine grenser. Vinteren 1068–1069 angrep en tysk hær Rethra og ødela det, det viktigste hedenske helligdommen til venderne. Deres religiøse sentrum ble da Arkona. I 1124 og 1128 ble vendere i Pommern og nordlige Polen kristnet. I 1147 ble de utsatt for korstog, «Wendenkreuzzug», en del av det andre korstog, ledet av kongeriket Tyskland innenfor Det tysk-romerske rike. Den kristne hæren, bestående hovedsakelig av dansker og saksere, tvang tributter fra venderne og sikret tysk kontroll over Wagrien og Polabia, men den slaviske befolkningen ble ikke konvertert. I 1168 under de nordlige korstog rustet Danmark til et korstog ledet av biskop Absalon og kong Valdemar I av Danmark og angrep venderne i Rügen for å tvangskonvertere dem til kristendommen. De erobret og ødela Arkona, vendernes tempelborg, og rev ned statuen av den vendiske guden Svantevit. Med overgivelsen til venderen i Rügen var de siste uavhengige hedenske venderne beseiret av de kristne føydale maktene som omga dem. Fra 1100- til 1300-tallet bosatte en rekke tyskere seg i det området som de kalte vendernes land. Antallet av tyskere ble såpass stort at området ble omformet fra en slavisk til en tysk kultur og identitet. Bosetterne ble oppmuntret av lokale hertuger og klostre for å befolke et område som hadde vært herjet av krig, og for å kultivere store skogområder og tung jord som ikke tidligere hadde vært bosatt før. De byene som ble opprettet ble en del av den såkalte «Ostsiedlung», den tysk ekspansjonen østover. Vendere i dag. Den tyske befolkningen assimilerte de fleste vendere, noe som førte til at de forsvant som en etnisk minoritet, unntatt for deler av sorbere. Polabisk språk, et vestslavisk språk i områdene rundt Elben, overlevde i små lommer fram til 1800-tallet i det som i dag er Niedersachsen. Mange stedsnavn og en del familienavn i østlige Tyskland er fortsatt av vendisk opprinnelse. Hertugene av Mecklenburg, Rügen og Pommern har blant annet også vendisk forfedre. En gruppe vendere på rundt 588 mennesker utvandret fra Lausitz i Tyskland til Texas i USA i 1854 og kaller seg selv for «Texas-vendere» i dag. Poul Schlüter. Poul Holmskov Schlüter () (født 3. april 1929 i Tønder i Sønderjylland) er en tidligere dansk politiker (KF). Han var den ledende konservative politiker i Danmark fra 1970- til 1990-årene, og som statsminister i årene 1982–1993 er han blant landets lengstsittende. Schlüter er også den hittil første konservative statsminister etter systemskiftet. Hans regjeringsperiode er forbundet med økonomisk fremgang, men også vanskelige parlamentariske samarbeidsforhold. Han gikk av som følge av den såkalte tamilsaken. Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født i Tønder i Sønderjylland som sønn av grosserer Johannes Schlüter (1899–1965) og Else Holmskov (født 1904). Han tok examen artium ved Haderslev katedralskole i 1948, i 1957 ble han cand.jur. etter studier ved Aarhus Universitet og Københavns Universitet. Samme år ble han sakførerfullmektig i København, og i 1960 startet han sin egen advokatforretning i hovedstaden. Han hadde etterhvert også møterett for Højesteret. Schlüter ble senere engasjert i politikken på heltid, men var styremedlem i endel privateide selskaper. Han ble i 1963 gift første gang med Majken Steen-Andersen (født 1934), men ekteskapet ble oppløst. I 1979 giftet han seg med jurist og adjunkt Lisbeth Povelsen (1944–1988), som døde knapt 44 år gammel av kreft som statsministerfrue. Siden 1989 har han vært gift med ballettdanser Anne Marie Vessel Schlüter (født 1949). Ungdomspolitikk og Folketinget. Schlüter ble tidlig involvert i politisk arbeid, og som gymnasiast var han formann i Haderslev Konservativ Ungdom. Videre var han formann i Konservativ Ungdom og medlem av Konservative Folkepartis hovedstyre 1952–1955, medlem av ungdomkommisjonen og dens forretningsutvalg i 1950 samt delegat til World Associations of Youths verdenskongresser i 1951 og 1954. Som 24-åring ble han i 1953 nominert som konservativ kandidat til Folketinget fra Sønderjylland. Schlüter deltok i Junior Chambers internasjonale arbeid, deriblant som formann i Junior Chamber Denmark i 1961 og visepresident i Junior Chamber International i 1962. I 1964 ble han valgt til Folketinget fra Københavns amt. I årene som fulgte hadde han verv som delegat til FNs generalforsamling i 1965, formann i Dansk Samråd for Forenede Nationer 1966–1968, medlem av det utenrikspolitiske utvalg, av radiorådet og dettes programutvalg i 1968, medlem av Europarådet 1971–1974, leder av Danmarks delegasjon til Nordisk Råd samt medlem av Nordisk Råds presidium 1978–1979. I 1966 var han kandidat til vervet som borgermester i Gladsaxe kommune, som utfordrer til den sittende Erhard Jakobsen, men til tross for konservativ fremgang ble Jakobsen sittende med støtte fra Socialistisk Folkeparti. Schlüter var imidlertid viseborgermester i kommunen frem til 1971. I begynnelsen av 1970-årene ble Konservative Folkeparti svekket av en intern maktkamp om partiets ledelse og politikk; fremst i spliden stod formann Erik Haunstrup Clemmensen og politisk leder Erik Ninn-Hansen. Ved folketingsvalgene i 1973 og 1975 gikk partiet tilbake med henholdsvis 15 og 6 mandater (til henholdsvis 16 og 10 mandater) og nådde et historisk bunnivå med 5,5 % av stemmene i 1975. Våren 1974 ble striden avsluttet med at hovedpersonene avtalte å forlate sine verv. Schlüter, som igjen hadde vært medlem av hovedstyret siden 1971, overtok begge verv og forble i dem inntil 1993, med unntak av avløsningen som partiformann ved Ib Stetter i perioden 1977–1981. Konservative Folkeparti var sterke tilhengere av dansk EF-medlemskap i 1973 og var særlig opptatt av den økonomiske krisen som rammet Danmark i 1970-årene. Statsminister. Schlüter på besøk i USA i 1982. I 1981 innkasserte de ikke-sosialistiske partiene svært oppløftende resultater, for Konservative Folkepartis vedkommende med 14,5 % av stemmene og 26 mandater. Schlüter dannet regjering sammen med Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti i 1982. I 1984 gjorde partiet sitt hittil beste valg med 23,4 % av stemmene og 42 mandater. Under Schlüters regjeringstid sank arbeidsløsheten frem mot 1988, betalingsbalansen ble bedre, inflasjonen ble brakt under kontroll og økonomien ble generelt bedre. I 1991 ble det også gjennomført en generell senking av inntektsskatten. Den økonomiske politikken ble dog preget av mange kompromisser ettersom Schlüter styrte gjennom en nesten sammenhengende parlamentarisk krise. I ettertid blir Schlüter husket for sin pragmatiske orientering, i denne forbindelse også for uttalelsen om at «ideologi er noget bras.» Fra 1984 sank regjeringspartienes oppslutning ved hvert valg, og i 1988 fortsatte Schlüter som statsminister for en regjering utgått av Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre. I 1990 tapte Schlüter-regjeringen enda et valg og Radikale Venstre trakk seg ut, men regjeringen fortsatte som en topartiregjering frem til den gikk av i 1993 på grunn av høyesterettsdommer Mogens Hornslets rapport om tamilsaken. Schlüter var da den lengstsittende danske statsminister siden Thorvald Stauning. Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen ble i riksrett i 1995 funnet skyldig i en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler i årene 1987–1989. Også senere justisminister Hans Peter Clausen og statsminister Schlüter ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger. Senere politisk virke. Etter regjeringens avgang i 1993 valgte Schlüter også å trekke seg som politisk leder og formann i Konservative Folkeparti. Året etter utløp mandatperioden i Folketinget, hvor han ikke søkte gjenvalg, og han ble istedet valgt til Europaparlamentet med et rekordhøyt stemmetall sommeren 1994. Han var visepresident i parlamentet frem til 1997, og i 1999 gav han seg også her. Utmerkelser. Schlüter har blitt tildelt storkors av Dannebrogordenen. Han er ellers ridder av den svenske Nordstjerneordenen og ble i 1991 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Louis De Geer. Gerhard Louis De Geer (født 27. november 1854 i Kristianstad, Sverige, død 25. februar 1935), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1920–21. De Geer, Louis De Geer, Louis De Geer, Louis Danas. Danas er en dagsavis (navnet betyr "i dag" på norsk) som publiseres i Beograd. Den første avisen ble utgitt 9. juni 1997. Alt fra starten bemerket de seg som en avis som var uavhengig av den daværende Milošević-regjeringen. Som følge av usensurert dekking av flere hendelser som satte regimet i et dårlig lys, ble de raskt et mål for regjeringen. Danas var en av tre aviser som ble bannlyst av regjeringen 14. oktober 1998 for «å spre frykt og nederlag» i en periode der det var sannsynlig at NATO ville begynne sin bombing av Jugoslavia. Litt senere da trusselen var over ble forbudet mot de tre avisene opphevet, men en lov ble innført som sterkt reduserte avisenes frihet. Mens denne loven var aktiv ble avisen bøtelagt ved flere anledninger. I perioden etter regimets fall ble Danas en av de få serbiske avisene som ikke falt for fristelsen og ignorerte den utbredte formen for tabloidjournalistikk. I dag fremstår avisen som en venstreorientert avis som hovedsakelig skriver om temaer som omhandler tidligere Jugoslavia, sosialdemokrati og europeisk integrering. Avisen er en av de få støttespillerne til serbiske uavhengige organisasjoner som jobber for menneskerettigheter og beskyttelse av minoriteter. Slott Drakestein. Gravering av Hendrik Spilman etter Jan de Beijer (ca. 1750) Slott Drakestein er et slott og et gods som ligger nær stedet Lage Vuursche i kommunen Baarn i den nederlandske provinsen Utrecht. Mellom 1963 og 1981 residerte H.M. Beatrix og hennes mann, Prins Claus her. Slottet er fremdeles i hennes eie. I 1360 nevnes for første gang landstedet Drakestein. Frederik van Drakenburg tilkjennes Drakestein i 1385. Ernst van Reede blir i 1634 Drakensteins eier, og i 1640 bygges et nytt, symmetrisk, åttekantet hus i oppdrag av hans sønn, Gerard. Muligens var Jacob van Kampen arkitekten bak dette huset. Huset blir godkjent som riddergods, og Gerard blir adlet til ridder. Rundt denne tiden oppstår landsbyen "Lage Vuursche", der lar ridder Gerard en kirke med prestebolig, en skole, en mølle og et herberg bygge. Under Nederlands blomstringstid i det 17. århundre, kalt "det gylne århundret" (de Gouden Eeuw) bygges og renoveres mange slott og gods i området kalt Laagte van Pijnenburg. Blant disse er Soestdijk (senere kalt Paleis Soestdijk)- som i dag er kjent som den siste boligen til Prinsesse Juliana og hennes mann Prins Bernhard, Slott De Hooge Vuursche, De Eult, Pijnenburg og Eeuwijckshoeve. Under det 17. og 18. århundre eies slottet av forskjellige personer, og i 1780 bygges slottet om som forandrer fasaden inngripende, de Jonische søylene fjernes. Fra 1807 frem til 1959 da slottet kommer i daværende Prinsesse Beatrix'eie, eies det av advokaten Paulus Wilhelmus Bosch, borgermester i Utrecht. H.m. Beatrix restaurerer slottet og flytter inn i 1963. Etter at hun tok over tronen etter dronning Juliana flytter hun i 1981 til Huis Ten Bosch i Haag. Etter dette brukes Drakestein som landsted og bolig for gjester. Da det i 2006 ble kjent at Drakestein skulle renoveres, slik at det kunne fungere som heltidsbolig, tok ryktene om en nær forestående abdikasjon til. Dette kommenteres ikke av "Nederlandse Rijksvoorlichtingsdienst" (RVD), som er kongehusets talsmann. Godset og boligen / slottet er ikke åpent for besøkere. Drakestein kan også skrives 'Drakenstein' eller 'Drakensteyn'. Oscar von Sydow. Oscar Fredrik von Sydow (født 12. juli 1873 i Kalmar, Sverige død, 19. august 1936 i Stockholm) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister fra 23. februar til 13. oktober 1921. Sydow, Oscar von Sydow, Oscar von Sydow, Oscar von MTV Movie Awards 2006. MTV Movie Awards i 2006 er en amerikansk filmpris som sendes på musikkanalen MTV. Utdelingen ble sendt på luften den 8. juni 2006, og fant sted i Culver City i California. Tenth Planet Productions produserte sendingen, og Joel Gallen var sjefprodusent og regissør for det 12. året på rad. Vert og opptredener. Vinnerne ble stemt fram av publikum ved hjelp av en lenke på MTVs offisielle hjemmeside. Referanser. 2006 Graham Chapman. Graham Chapman (født 8. januar 1941, død 4. oktober 1989) var et av seks medlemmer i den britiske humorgruppen Monty Python. Chapman hadde blant annet hovedrollen som «Brian» i filmen "Life of Brian", som i en periode var bannlyst fra norske kinoer på grunn av påstander om blasfemi. Han spilte også «Kong Arthur» i "Monty Python and the Holy Grail". Før Chapman ble med i Monty Python utdannet han seg til lege ved Cambridge University, og det var her han møtte John Cleese for første gang. Det var her de begynte å skrive humor sammen, et samarbeid som fortsatte under Python-tiden. Duoen Cleese/Chapman sto blant annet bak klassiske sketsjene «Dead Parrot» og «The Ministry of Silly Walks». Chapman var homofil, og var blant de første kjendisene i Storbritannia som sto åpenlyst fram med sin seksuelle legning. Det hendte en natt. "Det hendte en natt" (orig: "It Happened One Night") er en film fra 1934 regissert av Frank Capra, med Clark Gable og Claudette Colbert i hovedrollene. Det ble den første filmen som vant et såkalt grand slam i Oscarsammenheng, med beste film, beste regissør, beste mannlige og kvinnelige hovedrolle og beste manus (det er kun to filmer som har klart dette siden: "Gjøkeredet" i 1975 og "Nattsvermeren" i 1991). Filmen er et romantisk drama, og handler om Ellie Andrews (Colbert) som rømmer til New York fra sin rike far. På veien møter hun journalisten Peter Warne (Gable). Ingen av de to hovedrolleinnehaverne hadde særlig lyst til å være med i filmen, men Gable ble samarbeidsvillig ganske raskt. Colbert var mer motvillig, og da hun ferierte etter filmingen hadde hun sagt til venner at hun hadde avsluttet filmingen av «den verste filmen noensinne». Poul Hartling. Poul Hartling (født 14. august 1914 i København, død 30. april 2000) var en dansk politiker. Han var Danmarks statsminister i perioden 19. desember 1973 – 13. februar 1975. Poul Hartling avla teologisk embetseksamen i 1939. I 1945 begynte han som lærer, og etter å ha fungert både som prest og underviser, ble han i 1959 rektor ved Zahles Seminarium. Han ble valgt til Folketinget for Venstre i 1957, men falt ut ved valget i 1960. I 1964 kom han tilbake, og da Erik Eriksen i 1965 gikk av som formann for folketingsgruppen og som partiformann, overtok Hartling begge postene. Da Jens Otto Krags sosialdemokratiske mindretallsregjering måtte gå av i 1968, ble Hartling utenriksminister i regjeringen til Hilmar Baunsgaard. Hartling dannet en mindretallsregjering etter valget i 1973, selv om Venstre hadde mistet åtte av sine mandater. Regjeringen hadde danmarkshistoriens minste støtte med kun 22 Venstre-mandater bak seg, men det var heller ikke noe flertall mot regjeringen. Hartling skrev ut nyvalg i 1975, og selv om Venstre nesten fordoblet mandattallet, var det Anker Jørgensen som dannet en sosialdemokratisk regjering. Etter et stort valgnederlag i 1977 gikk Hartling ut av dansk politikk og ble FNs høykommissær for flyktninger fra 1978 til 1985. Ernst Trygger. Ernst Trygger (født 27. oktober 1857 i Stockholm, Sverige, død 23. september 1943 i Stockholm) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1923–24. Trygger, Ernst Trygger, Ernst Trygger, Ernst Trygger, Ernst Kreativt og mangfoldig arbeidsliv. Kreativt og mangfoldig arbeid (KREM) er en brukerorganisasjon som arbeider for å få de utestengte inn i arbeidslivet. KREM er et talent og ressurssenter som vil synliggjøre og benytte de ubrukte ressursene i den samfunnsmessige verdiskapingen. KREM arbeider idealistisk for en ny og annerledes arbeidslinje. De tror at samfunnsnyttig og meningsfull aktivitet/arbeid er den viktigste medisinen i kampen mot fattigdommen. KREM har hovedkontor i Skien,men har også et kontor i Oslo i tilknytning til Velferdsalliansen. KREM er medlem av Velferdsalliansen. Tettsteder i Buskerud. Dette er en liste over tettsteder i Buskerud slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 59 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Buskerud Rickard Sandler. Rickard Johannes Sandler, (født 29. januar 1884 i Torsåker i Västernorrlands län, død 12. november 1964 i Stockholm), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1925–26. Sandler, Rickard Sandler, Rickard Sandler, Rickard Sandler, Rickard Generasjon. Generasjon kan bety slektsledd, tiden fra en organismes fødsel til vedkommendes avkom blir født. Besteforeldre, foreldre og barn er eksempler på tre vanlige generasjoner. Johan Ramstedt. Johan Olof Ramstedt (født 7. november 1852 i Stockholm, Sverige død 15. mars 1935 i Stockholm), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 13. april- 2. august 1905. Ramstedt, Johan Ramstedt, Johan Ramstedt, Johan Ramstedt, Johan Tettsteder i Vestfold. Dette er en liste over tettsteder i Vestfold slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 46 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Vestfold Erik Gustaf Boström. Erik Gustaf Bernhard Boström (født 11. februar 1842 i Stockholm, Sverige, død 21. februar 1907) var en svensk godseier og politiker, han var Sveriges statsminister 1891–1900 og 1902–05. a>» kommenterte begivenheten med en gråtende «lappeskrædder» Boström, den svenske statsministeren som hadde avgått på våren og som tidligere hadde sanksjonert «det rene norske flagg». Tettsteder i Telemark. Dette er en liste over tettsteder i Telemark slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 33 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Telemark Fredrik von Otter. Fredrik Wilhelm von Otter, (født 11. april 1833 Fägred, Skaraborgs län, Sverige, död 9. mars 1910 i Karlskrona), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1900–1902. Otter, Fredrick von Otter, Fredrick von Otter, Fredrick von El. 12. El 12 var en elektrisk lokomotivtype som ble brukt på Ofotbanen for å trekke malmtog. 2-seksjonslok. Etter 2. verdenskrig økte malmtransporten på Malmbanen, og det svenske malmbolaget regnet med en 50 % økning utover tidligere største årskvantum. For å få til det måtte banen enten bygges ut med dobbeltspor, eller lokomotivenes trekkraft økes med 50 %. Man valge å løse dette ved å gjøre noe med lokomotivenes trekkraft. Dette ble gjort ved enten å koble sammen eldre lokomotivtyper eller ved å bygge nye, kraftigere lokomotiver. Ved NSB koblet de sammen de eldre lokene av typene El 3 og El 4. På svensk side av Malmbanen hadde Statens Järnvägar bestilt tolv såkalte Dm-lokomotiver i desember 1952, og NSB fulgte etter og kjøpte lok av samme lokomotivtype og kalte dem El 12. Dette var såkalte halvlokomotiver slik som El 3. Det vil si at hver lokomotivseksjon har førerrom i bare én ende. To og to halvlokomotiver kobles da sammen mot hverandre slik at et dobbeltlok dermed får førerrom i hver ende slik et vanlig elektrisk lokomotiv. De første seks lokomotivseksjonene ble levert i 1954 og NSB bestilte to lokomotiver til som ble levert i 1957. De åtte seksjonene fikk numrene 2113 til 2120. 3-seksjonslok. I 1960-årene var det igjen behov for å øke togvekten, særlig ved innføring av nye 4-akslede malmvogner. Statens Järnvägar møtte det behovet ved å bygge en føreromløs lokomotivseksjon for litra Dm som ble plassert mellom de to halvlokomotivene. Dermed økte trekkraften med 50 % og den "nye" loktypen ble benevnt Dm3 og fikk akselrekkefølgen 1'D+D+D1'. Den nye mellomdelen ble rimeligvis ikke utstyrt med løpeaksel. NSB valgte en kombinert løsning: ombygging av eldre lok og anskaffelse av nye. Nybyggingen skjedde ved å anskaffe lok type El 15. Ombyggingen skjedde med å endre på lokene av type El 12. I stedet for å gjøre slik svenskene som bygde en ny midtseksjon, tok de et halvlok og plasserte det i midten, slik at den samlede akselrekkefølgen ble 1'D+1'D+D1'. For å få til det, måtte lokene ombygges ved overgangen mellom seksjonene slik at det som tidligere var endene uten førerrom som gikk mot hverandre fast, nå også måtte kunne kobles til en front. Teknisk fungerte dette, men estetisk så dette noe rart ut, og en 3-seksjons norsk El 12 ble derfor lengre enn en svensk Dm 3, selv om de funksjonelt var omtrent identiske. Siden mellomseksjonen på Dm 3 ikke hadde løpeaksel eller et uvirksomt førerrom, ble samlet adhesjonsvekt for Dm 3 243,2 tonn og samlet vekt 273,2 tonn, mens det tilsvarende tallet for El 12 med 3 seksjoner er 240 tonn og 285 tonn. Utfasing. De første El. 12 ble tatt ut av tjeneste mellom 1989 og 1990, de siste ble utrangert i 1992. To sett er bevart, 12 2113 + 12 2115 er gitt til Malmbanans Vänner mens 12 2119 + 12 2120 er overtatt av Ofotens museum. Gustaf Åkerhielm. Johan Gustaf Nils Samuel Åkerhielm af Margaretelund, (født 24. juni 1833 i Stockholm, død 2. april 1900 i Stockholm), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1889–91. Åkerhielm, Gustaf Åkerhielm, Gustaf Åkerhielm, Gustaf Åkerhielm, Gustaf Bygdesang. Bygdesang er en sang som lovpriser hjembygda eller grenda. Bygdesangen blir ofte sunget på 17. mai ved skoleavslutning eller i andre høytidelige sammenhenger. De fleste norske bygder har minst en bygdesang, men bruken av bygdesangene er blitt mindre vanlig. Bygdesangene er oftest bare kjent i bygda, men kan også bli brukt av utflyttere. Gillis Bildt. Didirik Anders Gillis Bildt (født 16. oktober 1820 i Stockholm, død 22. oktober 1894) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister fra 1888 til 1889. Han er farfars farfar (tippoldefar) til Carl Bildt, som var statsminister fra 1991 til 1994. MTV Movie Awards 2005. MTV Movie Awards 2005 var en amerikansk filmpris som ble delt ut i 2005. Jimmy Fallon opptrådte som vert for programmet, og Mariah Carey, Eminem, Foo Fighters og Yellowcard var blant artistene som hadde fremførelser under utdelingen. En spesiell pris, «"the Silver Bucket of Excellence"», ble delt ut til filmen "Breakfast Club" fra 1985. I tillegg mottok Tom Cruise den første «"MTV Generation Award"» noensinne utdelt. Ingen av disse to spesialprisene ble stemt frem av publikum. Nine Inch Nails bestemte seg for ikke å opptre på prisutdelingen som planlagt på grunn av at MTV ikke ville la dem opptre på scenen med et bakgrunnsbilde av president George W. Bush. Frontmann Trent Reznor uttalte at «tydeligvis er bildet av presidenten vår like støtende for MTV som det er for meg». Beste actionsekvens. 2005 Fallselva. Fallselva er en elv i Søndre Land i Oppland. Den renner fra innsjøen Trevatna (384 m. o. h.) vestover ut i Randsfjorden (135 m. o. h.). Elven renner rolig de første kilometrene, men faller så bratt gjennom fosser og stryk ned mot Randsfjorden. I Skrankefossen ligger Skrankefoss kraftverk, drevet av VOKKS. Fallselva ble benyttet til tømmerfløtning fra tidlig på 1800-tallet, inntil tømmeret ble ført over på en tømmerrenne fra 1901. Den har også drevet en del industrianlegg. Det finnes ørret i elven. Forøvrig finnes det også ferskvannsmusling i elva, på grunn av denne må det føres en minimumsvannføring i elva. Ernesto Cardenal. Ernesto Cardenal Martínez (født 20. januar 1925 i Granada i Nicaragua) er en katolsk prest og dikter. Han er en av dem som har talt sterkest om nød og håp for de undertrykte i Latin-Amerika. På 1970- og 1980-tallet var han en av Latin-Amerikas mest kjente frigjøringsteologer. Nicaragua var militærdiktatur fra 1935 til 1979. I 1950-årene var Cardenal aktiv i kampen mot diktaturet, og han satt flere måneder i fengsel og konsentrasjonsleir. Senere flyktet han til USA og levde et munkeliv i trappistklosteret Gethsemani i Kentucky. Men i 1960-årene vendte han tilbake og grunnla et kristent fellesskap på Solentiname, en liten øygruppe i Nicaragua-sjøen. Han deltok i den folkelige oppstanden som til slutt felte diktatoren i 1979, og ble kulturminister i den nye, revolusjonære regjeringen som utgikk fra sandinistene (FSLN). Diktene og tekstene hans er oversatt til mange språk. Det som kanskje har vakt mest oppsikt, er de latinamerikanske salmene hans, som ble skrevet i 1960-årene. Cardenal forlot FSLN i 1994 i protest mot den autoritære retning som Daniel Ortega tok partiet, men insisterte på at han beholdt sine venstreradikale overbevisninger intakt. Han er med blant rådgiverne for TV-stasjonen TeleSUR. Robert Themptander. Oscar Robert Themptander (født 14. februar 1844 i Stockholm, død 30. januar 1897 i Stockholm) var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 1884–88. Han er fremdeles tidenes yngste svenske statsminister kun 40 år og 3 måneder gammel ved innsettelse. Themptander, Robert Themptander, Robert Themptander, Robert VOKKS. VOKKS ("Vestoppland kommunale kraftselskap") er et kraftselskap med kontor på Dokka i Nordre Land, eid av Etnedal (33,3 %) og Nordre land kommuner (66,7 %). VOKKS Kraft AS eier og driver flere småkraftverk i Åvellavassdraget, Fallselva, Hunnselva og Stokkelva. Historie. I 1924 sto Åvella kraftverk ferdig. Kraftverkene. Fall kraftverk i Fallselva i Drammensvassdraget skal avløse Skrankefoss kraftverk, og forventes oppstart tidlig 2009. Linderuddammen har vært inntaksdamm for Skrankefoss kraftverk. Siden høsten 2007 har det pågått arbeid med å bygge Fall kraftverk som skal utnytte et fall på 238 meter fra Linderuddammen til Randsfjorden. Vannmagasin. Trevatna, Akksjøen og Einafjorden Carl Johan Thyselius. Carl Johan Thyselius (født 8. juni 1811 i Österhaninge, Södermanlands län, Sverige, død 11. januar 1891) var en svensk politiker og Sveriges statsminister 1883–84. Thyselius, Carl Johan Thyselius, Carl Johan Thyselius, Carl Johan Cheltenham Town FC. Cheltenham Town Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1892, og kvalifiserte seg til The Football League i 1999. «The Robins», som er kallenavnet til Cheltenham Town, spiller hjemmekampene sine på Whaddon Road i Cheltenham. Byen Cheltenham ligger i den engelske regionen Sørvest-England. Arvid Posse. Arvid Rutger Fredriksson Posse, (født 15. februar 1820 i Helsingborg, Sverige, død 24. april 1901 i Stockholm), var en svensk politiker, han var statsminister 1880–83. Posse, Arvid Posse, Arvid Posse, Arvid MTV Movie Awards 2004. MTV Movie Awards 2004 var en filmpris som ble delt ut av musikkanalen MTV i 2004. Lindsay Lohan var vertinne for programmet, og Beastie Boys, D12 og Yeah Yeah Yeahs var blant artistene som opptrådte. Beste cameo. 2004 Louis Gerhard De Geer. Louis Gerard De Geer (født 18. juli 1818 i Finspång i Östergötlands län, Sverige, død 24. september 1896 i Skåne, var en svensk politiker, han var Sveriges første statsminister 1876–80. Sami Vänskä. Sami Vänskä (født 26. september 1976) spilte bass i det finske metalbandet Nightwish, fra 1998 til 2001. Var med i bandet til Tuomas Holopainen sa at han ikke kunne jobbe med ham lenger og fikk deretter manager Ewo Pohjola til å fortelle Sami det. Det tok lang tid før de kom på talefot igjen, men nå er de gode venner igjen. Pretties for You. "Pretties for You" er et album av Alice Cooper, sluppet 1969. Dette var bandets debutalbum, og et album som aldri slo gjennom. Asbjørn Krokstad. Asbjørn Krokstad (født 21. mai 1931 i Verdal) er en norsk vitenskapsmann, kjent for sine bidrag innen akustikk. Han er også en anerkjent dirigent og musiker (trombone, kontrabass og cello). Han er utdannet i svakstrøm ved NTNU (1953-1957), var stipendiat ved KTH, dr.ing. ved NTNU (1964), arbeidet ved Tandbergs Radiofabrikk (1968-1970), før han ble professor i akustikk ved Institutt for teleteknikk ved NTNU (1970-). Krokstad har hovedsakelig arbeidet med romakustikk, musikkinstrumenter, elektroakustikk, hørsel og høreapparater og ledet akustikk-komiteen for Grieghallen i Bergen. Krokstad ble tidlig med i «Hallems trio» i heimbygda, samt diverse brassband, før han begynte ved Trondheim Musikkskole (1952) og ble aktiv i Trondheim Symfoniorkester på kontrabass (1953–59). Senere fikk han dirigentdebut med det samme (1958), samt deltok i Bodega Band. Han utga boken "Å dirigere korps, kor og orkester" (1963) og har også dirigert for Trøndelag Teater i perioder. Prosedyre. Prosedyre er et fremmedord for framgangsmåte. Rettsvitenskap. I rettslig sammenheng brukes ordet særlig om hovedinnlegget fra en prosessfullmektig, eller parten selv dersom vedkommende ikke har prosessfullmektig, under en hovedforhandling i retten eller i visse andre rettsmøter. Prosedyre brukes også som betegnelse på en argumenterende uttalelse, i motsetning til rene spørsmål (for eksempel til parter, vitner og sakkyndige under en rettssak), eller i motsetning til konstateringer av uomtvistede faktiske eller rettslige forhold. Programmering. Prosedyre er også en betegnelse på en sub-rutine eller metode innen programmering. James Newton Howard. James Newton Howard (født 9. juni 1951 i Los Angeles, California, USA) er en anerkjent amerikansk filmkomponist som har laget musikk til en rekke kjente filmer. I 1985 tok James Newton Howards musikalske karriere en brå vending idet han fikk i oppdrag å lage musikken til som skulle bli hans første film, "Head Office". Etter å ha komponert musikk til en rekke filmer, fikk han sitt virkelige gjennombrudd med "Pretty Woman" i 1990. Filmmusikken til "The Prince of Tides" (1991) ga ham hans første Oscarnominasjon. Etterhvert kom oppdragene på rekke og rad, og med filmmusikken til "Den sjette sansen" fra 1999, som ble en stor kommersiell suksess, sikret Newton Howard ytterligere sin posisjon i filmransjen. Howard har de sju siste årene hatt et nært samarbeid med regissør M. Night Shyamalan, og har laget musikken til hans fem siste filmer. De siste årene har han også bidratt med musikk til kjente filmer som "Collateral", "Batman Begins", "King Kong", "Lady in the Water" og "Blood Diamond". Det kan også nevnes at Howard har en lang karriere som keyboardist, arrangør, dirigent og produsent for Elton John. Dette samarbeidet har pågått i epoker fra 1970-tallet, midten av 80-tallet og igjen i 2000. Salomon Kalou. Salomon Kalou (født 5. august 1985) er en ivoriansk fotballspiller. Før Kalou kom til Chelsea, spilte han for Feyenoord. Kalou ble hentet til Chelsea sommeren 2006 etter å ha scoret 20 mål på èn sesong for Feyenoord. 20-åringen signerte en 3-årskontrakt. Kalou debuterte for Chelsea i Community Shield-finalen mot Liverpool i august 2006 (1–2), og scoret sitt første mål for Chelsea i en ligacupkamp mot Blackburn Rovers i oktober 2006. Pr. 29. juni 2007 har Kalou spilt 57 obligatoriske kamper for Chelsea (34 av dem som innbytter) og scoret ni mål. Syv av dem i Premier League. Al Jean. Al Jean er en amerikansk manusforfatter og humorist, mest kjent for sitt arbeide med "The Simpsons". Han er født i Farmington Hills i Michigan, og har studert ved Harvard University. Han har skrevet for de amerikanske humormagasinene "National Lampoon", "The Tonight Show", "ALF" og "PJs". I 1994, sammen med Mike Reiss, startet han serien "The Critic". Easy Action. "Easy Action" er et album av Alice Cooper, som ble sluppet av utgiveren Bizzare i 1970. Dette var bandets andre album, og det siste som ble spilt inn i regi av Frank Zappa. "Easy Action" viste et modnet rockeband som var gått fra å spille enkel, psykedelisk garasjerock og over til litt mer sofistikert hardrock. Besetningen fikk hjelp av Neil Young og produsenten David Briggs, og albumet er et perfekt dokument på et kommende 70-talls-storbands utvikling. Orions belte (film). "Orions belte" er en norsk action-thrillerfilm fra 1985, regissert av Ola Solum. Filmen er basert på romanen ved samme navn av Jon Michelet fra 1977. Filmen er en klassisk action-thriller fra den kalde krigens tid, og det meste av handlingen utspiller seg på Svalbard. Den regnes som en av de mest vellykkede norskproduserte filmer på 1980-tallet. I motsetning til andre norske filmer på denne tiden, er den en sjanger-film. Parallelt med den norske versjonen, ble filmen tatt opp i engelsk-språklig versjon med tittelen "Orion's Belt". Produsentene Dag Alveberg og Petter Borgli og den avdøde regissøren Ola Solum, hadde ambisjoner om å fenge et internasjonalt kinopublikum. Filmen ble blant annet solgt til både USA og Storbritannia, og ble også utgitt på DVD i 2004. Filmen ble i 2005, gitt ut på nytt etter omfattende resturering av lyd og bilde, ettersom utgivelsen fra 2004 var av dårligere kvalitet. Handling. Filmen starter med klipp fra fraktefartøyet «Sandy Hook», hvor vi møter to av hovedpersonene i filmen, Tommy og Sverre, som guider utenlandske turister og viser dem dyrelivet langs kysten av Svalbard. Vi gjøres kjent med de internasjonale interesser gjennom enkeltmenneskers handlemåte. En tysker forsøker å skyte en isbjørn, noe som i siste sekund blir avverget. Dernest passerer de forbi en sovjetisk base. Noen amerikanske turister lurer på hvorfor de norske myndighetene tillater en slik virksomhet. En nordmann svarer at myndighetene ikke vil komme på kant med den mektige sovjetiske nabo. Tyskeren ber om å få geværet sitt tilbake, men nordmannen svarer med å kaste det over bord. Turistene går i land, og Lars kommer ombord på båten. Nå viser det seg at guidene også er noen eventyrlige svindlere, for Tommy hadde festet geværet til en snor. Straks turistene har snudd ryggen til, drar han våpenet opp av vannet og gir det til Lars. Lars forteller at det venter dem en jobb. De skal hente en bulldozer og ved et uhell «miste» den på vei inn til land. Tommy forstår at det dreier seg om forsikringssvindel, men siden de tjener dårlig med penger, bestemmer de seg for å ta oppgaven. Guttene går til en bar hvor Tommy møter Eva. Hun påstår at det er spredd sovjet-russiske og amerikanske lyttestasjoner rundt omkring Svalbard, fordi det er blitt et strategisk viktig sted for rakettbaser. Lars diskuterer med henne hva Norge bør foreta seg. Han hevder at Norge ikke vil skape bruduljer med supermakten Sovjetunionen etter som det kan utløse en krig. Eva svarer at man ikke både kan være medlem av Nato og la Sovjetunionen drive militær aktivitet så nært norsk territorium. Tommy går med henne langs en brygge og forklarer at han kun synes diskusjonen er tullball. Lars forteller guttene at de har mottatt et annet tilbud som går ut på å selge den samme bulldozeren til noen dansker. Tommy er skeptisk, men blir forklart at kjøperne befinner seg på Grønland, slik at det vil være svært liten sannsynlighet for at kjøperne og de som de skulle «miste» doseren ville få vite om hverandre. Tommy går så med på planen,og møter sysselmannen, som har mistanke om at de driver ulovlig trafikk, og vil vite mer om hva de driver med på øya. Guttene reiser så til Grønland, og møter danskene som vil kjøpe bulldozeren. Da de prøver å få den opp fra båten viser det seg at batteriet er flatt, men etter mye slit lykkes de å få den opp på brygga. De får høre meldinger om dårlig vær, og ringer til Isfjord Radio for å fortelle at de har mistet bulldoseren i uværet, og at det skal rapporteres videre til sysselmannens kontor. De vet at de ikke kan reise til Longyearbyen neste morgen. Tommy foreslår derfor en omvei, men det blir virkelig uvær og høye bølger i løpet av kvelden. Guttene går inn til land ved en nærliggende øy, hvor de kan ligge i ro til det stilner av. Neste dag bestemmer de seg for å gå i land på øya for å se om de finner noe mat. Sverre tar bilder av øya mens de vandrer rundt. I det han skal ta bilde av noen steiner, finner han en kabel som de forfølger. Kabelen snor seg videre oppover fjellet, og guttene finner noe de tror er en peilestasjon. De lurer på om den er amerikansk eller sovjetisk. Tommy skrur opp en beholder. Det begynner å ryke, og nå skjønner de at det er noen andre like i nærheten. De løper ut og treffer en sovjetrusser, og det oppstår skuddveksling. De kommer seg til båten og får så vidt dratt Sverre om bord. På båten snakker sammen om hva de skal foreta seg. Der regner med at det i løpet av noen timer vil komme flere russere. De bestemmer å ta en omvei til Longyearbyen og forsøke å blande seg med fiskebåtene for å forvirre russerne. Utpå kvelden, omgitt av tåke, hører de et helikopter som kretser rundt, åpenbart for å leter etter dem. De slukker lysene og venter i spenning på om de blir oppdaget eller ikke. De blir lettet når de hører helikopteret drar sin vei. Når tåken har lettet igjen, hører de igjen helikopteret, som nå kommer rett mot dem. Russerne åpner opp døra til skyter løs på båten og slipper bomber. I mellomtiden prøver Lars å ringe etter assistanse, men han får ikke kontakt. Da de trenger vann til Sverre bestemmer de seg for å dra inn til land med en flåte for å hente ferskvann. Et helikopter kommer mot båten, og piloten slipper en bombe som senker den. Tommy er lei seg og prøver å komme seg til sivilisasjonen. Han går over snødekte fjell, og Tommy finner et gammelt togspor som han følger til noen hus. Han klatrer opp i en fraktekasse og starter tauheisen som beveger seg til en nedlagt fabrikk, og hopper ut før den kommer fram. Han faller i svime og våkner opp på et sykehus hvor han blir oppsøkt av ham som de fraktet bulldozeren for. Tommy forteller at «Sandy Hook» er ødelagt, og at Sverre og Lars er døde, men sysselmannen nekter å tro ham. Tommy forteller om avtalen han gjorde med å droppe bulldozeren ute på sjøen, noe sysselmannen heller ikke fester lit til. Tommy blir så sendt med helikopter til Oslo. Han blir avhørt av en person som vil vite om det som skjedde med russerne kunne være sant, og om han hadde fortalt historien til andre. På Svalbard er det folk som snakker om hendelsene på baren, og Eva hører på diverse teorier om hva folk tror kunne ha skjedd. Tommy møter en amerikansk oberst som spør om han kan peke ut lyttestasjonen han så, og etter å ha sett igjennom bilder peker han den ut. Kollegaene til Eva finner en russisk pistol, og hun stiller spørsmål til sysselmann Berge om Tommy. Hvis hun ikke får rede på hva som har skjedd, kommer hun til å fortelle alle om det, sier hun. Men Berge sier at han ikke kan fortelle noe, fordi det handler om sikkerhet. Tommy får ikke vite hva som foregår. Han snakker med en ukjent og forklarer at russerne skjøt først, men mannen hevder han trenger bevis. Den russiske ambassadøren kommer på besøk, og diskuterer med den norske ministeren hvilke følger hendelsen skal få, og hva som bør gjøres. Da han blir kjørt til båten som han skal bli med til utlandet, brenner Tommy den andre medpasasjeren med lighteren. Tommy løper ut av bilen og ringer til Eva og ber henne om å møte ham i Oslo. Tommy ser henne på en restaurant, men ser også han som avhørte ham tidligere. Tommy går bort fra restauranten og ned til kaia. Der står det en bil og venter. Han løper fra den og ringer til restauranten for å legge igjen en beskjed til Eva og bilen finner ham. Han ber en dame om å si til Eva hvor hun skal møte han, men folkene fra bilen følger etter. Eva kommer for å treffe ham. Tommy hører en lyd og går om bord på en båt mens Eva går dit hun skal møte Tommy. Når Eva kommer dit, finner hun Tommy skutt og drept. Filmen avsluttes med bilder fra Svalbard, ledsaget av tittelsangen. Mottakelse. Da filmen kom på kino i 1985 ble den av filmmagasinet Film & Kino karakterisert som et «brakgjennombrudd for profesjonalisme som vi aldri før har sett innen norsk film». "Orions belte" ble nominert og vant Amanda-prisen i kategorien Beste norske film i 1985. Geir Bøhren og Bent Åserud som var komponister fikk også en Amanda-prisen for beste filmmusikk. Samme år mottok Orions belte også Filmkritikerprisen. VGs anmelder ga filmen terningkast fem. Jefferson Airplane. Jefferson Airplane er et amerikansk rockeband fra San Francisco som ble startet på midten av 1960-tallet og var en eksponent for psykedelisk rock. Gruppa deltok blant annet på Woodstockfestivalen i 1969. Ulike sammensetninger av bandet har gitt ulike navn, noe som har reflektert ulike tider og musikalske ideer: Jefferson Starship, og senere kun Starship før de ble Jefferson Starship The Next Generation in 1991. De ble medlemmer av Rockens æresgalleri i 1996. Medlemmer i 1967. Jefferson Airplanes single White Rabbit. Studioalbum. Jefferson Airplane eller Starship i 1977. Bob Ezrin. Bob Ezrin (født i 1949 i Toronto, Ontario) er en kjent canadisk musikkprodusent. Han startet sin store karriere da han begynte å produsere de i dag klassiske albumene for Alice Cooper, hvor "School's Out" og "Billion Dollar Babies" fremstår som de mest kjente. Han produserte også Lou Reeds store suksessalbum "Berlin" og var involvert i større prosjekter med artister som Kiss, Pink Floyd og Rod Stewart. I april 2004 ble han valgt inn i Canadian Music Hall of Fame. Diskografi. Utvalg av viktige album han har medvirket på Cola. Et glass cola med isbiter og sitron Cola er en kullsyreholdig drikk, vanligvis med brunsvart farge som blant annet inneholder koffein. Smaken på denne brusen er også ofte en blanding av vanilje, kanel og sitrusfrukter. Navnet kommer fra kolanøtten, som var den originale koffeinkilden i cola. Coladrikker er ofte søtnet med sirupssukker eller et kunstig søtningsmiddel som sukralose. De største colaprodusentene er PepsiCo og The Coca-Cola Company. Man finner også Dixi Cola, Royal Crown cola og mange lokale produsenter, samt en variant hvor oppskriften er lisensiert under GNU General Public License. Oppfinneren. Dr. John Stith Pemberton (8. juli 1831–16. august 1888) oppfant leskedrikken Coca-Cola. Han var en apoteker fra Chinquapin, North Carolina. Ettersom han solgte rettighetene og oppskriften til Coca-Cola, tjente han seg aldri rik på oppfinnelsen. Skadevirkninger. Forskere ved universitetet i Ioannina i Hellas har påvist at overdreven coladrikking fører til lave kaliumverdier i blodet, som kan gi hypokalemi. Pasientene som hadde drukket fra to til ni flasker cola i døgnet hadde utviklet muskelsvakhet som varierte fra mindre grad av lammelser til paralyse. Det viste seg imidlertid at samtlige pasienter ble helt bra igjen, og at muskelsmertene helt forsvant, etter at de fullstendig kuttet ut colaen. Selv koffeinfri cola kan forårsake hypokalemia, ettersom drikken også inneholder fruktose. Jernvare. Jernvare er et generelt uttrykk for å betegne harde fysiske gjenstander, i gamle dager kalt isenkram etter tysk "Eisenkram" som betyr jernvarer (til salg). Jernvare kan for eksempel være fastnøkler, nøkler, hammere, skruer, spikre og liknende verktøy og gjenstander. Jernvarehandleren selger verktøy og redskaper til alle slag yrker og gjøremål. Digitalkamera. Et digitalkamera er et kamera som lagrer fotografier elektronisk i stedet for på fotografisk film, som i tradisjonelle kameraer. Moderne digitale kompaktkameraer er utstyrt med flere funksjoner, og kan ta stillbilder, film, gjøre lydopptak og lagre metadata om bildene. I et digitalkamera føres det lyset som danner motivet inn på en lysfølsom bildebrikke eller bildesensor, som er oppdelt i et antall kvadratiske bildepunkt eller piksler. Lysstyrke og farge avleses digitalt for hvert bildepunkt. Antall piksler utgjør kameraets oppløsning. Oppløsninga oppgis vanligvis i megapiksler, dvs. antall bildepunkt i millioner. Opplysningene fra sensoren sendes til en prosessor som behandler informasjonen fra sensoren og setter den sammen til et bilde. Dataene lagres så i en utbyttbar minnebrikke i kameraet. Bildene kan deretter overføres til en datamaskin for videre behandling, eller til en TV-skjerm eller annen monitor for framvisning. Det største antall digitale kameraer som produseres i dag, kommer som en integrert del av en mobiltelefon. Videokameraer. Kompakte videokameraer for hjemmemarkedet har innebygd mikrofon, en søker i svart-hvitt med okular og en LCD-skjerm for søking og avspilling. Profesjonelle videokameraer brukes i TV- og filmproduksjon. Disse er utstyrt med flere bildesensorer - en for hver farge - for å gi best mulig oppløsning og fargegamut. Både hjemmekameraer og profesjonelle kameraer kan også ta stillbilder. Webkameraer er digitalkameraer som blir koblet til og styrt fra datamaskiner. Webkameraer brukes i videokonferanser eller til å legge øyeblikksbilder fra et sted ut på internett. Stillbildekameraer. Stillbildekameraer brukes primært til å ta digitale fotografier, men det er etter hvert blitt vanlig at de også har videofunksjon. Mange kameraer har også mulighet for å spille inn og lagre en innlest kommentar til bildet. De fleste kameraer har en LCD-skjerm som brukes som søker og til gjennomsyn av lagra bilder. I tillegg kan de ha en optisk søker. Sensoren i et stillbildekamera er enten av typen CCD eller CMOS, som begge er bygd opp av et nett av fototransistorer. CMOS-sensorer har et lysfølsomt materiale som krever mindre strøm enn CCD-sensorer. Overføring av bilder til PC skjer oftest gjennom en USB-kabel, og kameraet virker da som en ekstern stasjon på datakaskinen. I seinere tid er det blitt mer og mer vanlig med overføring via firewire eller bluetooth. Kompaktkameraer. Standard digitalkameraer - såkalte kompaktkameraer - utgjør den største delen av markedet. De kjennetegnes av utstrakt automatikk og enkel betjening. De enkleste har objektiv med fast brennvidde og gjerne digital zoom, mens noe dyrere utgaver har optisk zoom. JPEG er det typiske bildeformatet for kompaktkameraer. Bildeoppløsninga ligger mellom 4 og 8 megapiksler, og sensoren er vanligvis av typen CCD. Speilreflekskameraer. Digitale speilreflekskameraer kombinerer det tradisjonelle speilreflekskameraets egenskaper med avansert elektronikk. De har avtagbart objektiv, og bildet som framkommer i søkeren er identisk med bildet som registreres på bildebrikka. Mange fabrikanter har samme innfesting av objektivet på sine filmbaserte og digitale speilreflekskameraer, slik at samme objektiv kan brukes på begge typer. Speilreflekskameraene har bildebrikke med større ytre mål enn kompaktkameraene, noe som gjør at den fanger mer lys, gir mindre støy i bildet, tillater større bildevinkler og gir bedre kontroll med dybdeskarpheten. Et vanlig mål på sensoren er ca. 20 × 30 mm. Siden sensoren er mindre enn filmruta i tradisjonelle 35 mm-kameraer, vil samme objektiv brukt på et digitalt kamera forstørre bildeutsnittet ca. 1,5 ganger, og dermed gi en zoomeffekt. Noen speilreflekskameraer har kommet med sensorer som har samme format som 35 mm film (35,8 × 23,9 mm) - såkalt fullformat. Disse er i stand til å utnytte hele det optiske potensialet i ulike objektiver. Sensoren er ofte av typen CMOS, og oppløsninga ligger mellom 8 og 21 megapiksler. Digitale speilreflekskameraer kan ha en LCD-skjerm; denne kan i noen modeller brukes til både søking (Live view) og avspilling, mens andre modeller ikke støtter dette. Mange modeller kan håndtere bilder i RAW -format i tillegg til JPEG. Den engelske forkortelsen DSLR (Digital single-lens reflex) blir ofte brukt for å benevne digitalt speilreflekskamera. Glen Buxton. Glen Buxton (født 10. november 1947 i Akron, Ohio i USA, død 18. oktober 1997) var en amerikansk gitarist mest kjent fra rockegruppen Alice Cooper. Etter at gruppen ble oppløst i 1974, prøvde han og tre av de andre i den gamle besetningen seg med et nytt band kalt Billion Dollar Babies. Det ble en kortvarig periode med det nye bandet, og musikkverden så lite ham etter det. I 1982 gjorde han gitararbeidet på soloalbumet til vokalisten Buck Dharma fra Blue Öyster Cult. Han var også med å stiftet et band med navn Virgin, og alt som er igjen av dem er en bootleg fra en av deres konserter. I 1997 ble han gjenforent med resten av det originale Alice Cooper-bandet (foruten artisten Alice Cooper selv), og den 10. oktober samme år spilte de på scenen igjen på nattklubben Area 51 i Arizona. Bare åtte dager senere, den 18. oktober 1997, døde Glen Buxton av lungebetennelse. Omslagskunsten fra albumet "School's Out" er inskriptert på Buxtons gravsten. Ephemera (band). Ephemera er en poptrio fra Bergen. Trioen ble dannet i 1994, og består av Jannicke Larsen, Inger-Lise Størksen og Christine Sandtorv. De har gitt ut fem album ("Glue", "Sun", "Balloons and Champagne", "Air" og "Monolove"), hvorav de fire siste på eget plateselskap. Gruppen fikk sitt store gjennombrudd med hiten «Girls keep secrets in the strangest ways» og fikk for denne Alarmprisen 2004 for beste låt. De har dessuten mottatt Spellemannprisen i klassen popgruppe under 2002 for "Balloons and Champagne", 2003 for "Air" og vunnet Alarmjuryens spesialpris under Alarmprisen 2003. Windsor (Ontario). Windsor er en by i den kanadiske provinsen Ontario, som ligger på andre siden av elva sett fra Detroit, Michigan, USA. Windsor er provinsens sørligste by, og har med forsteder ca 300 000 innbyggere. Love It to Death. "Love It to Death" er et album av Alice Cooper som ble utgitt i 1971. Kjente sanger på albumet var blant annet «Ballad of Dwight Fry», «Is It My Body», og en av Coopers senere standardsanger, «I'm Eighteen». Det var dette albumet som gjorde Alice Cooper band kjent for de brede massene. Mye av æren er vanligvis blitt gitt til produsenten Bob Ezrin som frisket opp gruppas lydbilde med friske ideer og gjorde den langt mer allment tilgjengelig. Det er særlig merkbart på sangen «I'm Eighteen» som opprinnelig var en mye lengre sang og mer psykedelisk tilsvarende gruppas to tidligere album som alle inneholdt flere lange sanger. Albumomslaget førte til en del strid ved albumets utgivelse. De første omslagene hadde et bilde hvor Coopers tommel stakk ut av buksene sine, noe som ga illusjonen av et mannslem. Det førte til at plateselskapet sensurerte. Det eksisterer derfor minst fire forskjellige omslag av albumet. Alice Coopers tommel sammen med hans høyre arm er fjernet med airbrush på de sensurerte versjonene. Den første CD-utgivelsen benyttet de mest vanlige sensurerte LP-omslagene som omslagsbilde. Den 8. desember 2009 ble det utgitt en remastered og gullpresset utgave i begrenset opplag som hadde det første ikke-sensurerte omslaget. Plata be først utgitt på Straight Records, et selskap dannet av Frank Zappa og platedirektøren Herb Cohen. Da albumet ble en suksess hadde allerede blitt gjenutgitt på plateselskapet Warner Bros. som var de opprinnelige distributørene av platemerket Straight Records. I 2003 ble dette albumet rangert som nummer 460 av de 500 beste musikkalbum gjennom alle tider på magasinet "Rolling Stones" liste. Både «Second Coming» og «Ballad of Dwight Fry» har blitt spilt inn av den alternative metallgruppen The Melvins på deres album "Lysol". Love It to Death ble gjenutgitt den 8. desember 2009 i remasteret utgave for Audio Fidelity av Steve Hoffman. Omslaget består av den usensurerte bildet. Inga-låmi. Inga-låmi er et skirenn for jenter. Øvelsene er 15 og 30 kilometer klassisk stil. Rennet ble arrangert første gang i 1993. Rennet arrangeres av Lillehammer Skiklub. Mälardalen. a> og de sentrale delene av Mälardalen. Mälardalen, noen ganger også kalt Stockholm-Mälaren-regionen, kalles området rundt Mälaren, dvs. sydvestre Uppland, sydøstre Västmanland og nordlige Södermanland. Området ligger nær Stockholm og i begrepet inkluderes Storstockholm. I enkelte sammehenger blir også Örebroområdet og kommunene som ligger rundt Hjälmaren regnet som en del av Mälardalen. Området har høy befolkningstetthet. Mälardalen er ikke en offisiell region, men har gjennom Sveriges historie i stedet vært en fellesbetegnelse for flere landskaper: Uppland, Södermanland, Västmanland og Närke, og, i moderne tid, en fellesbetegnelse for flere län: Stockholm, Uppsala, Södermanland, Örebro og Västmanland. I Mälardalen ligger byene Västerås, Södertälje, Eskilstuna, Enköping, Strängnäs, Köping og Arboga. Uppsala ligger ved en vik av Mälaren og regnes ofte med som en av byene i Mälardalen. Pr. 2004 bodde nesten tre millioner mennesker i regionen Det var i hovedsak Mälardalen som utgjorde Svearike. 3. bataljon, 1. marineregiment. 3. bataljon, 1. marineregiment er en infanteriavdeling i det amerikanske marinekorpset bestående av rundt 1000 soldater forlagt til Camp Pendleton i California. Bataljonen ble aktivert 1. mars 1941 på Guantánamo Bay i Cuba og er en av fire infanteribataljoner i 1. marineregiment. Historie. Under annen verdenskrig ble 3. bataljon mobilisert 16. februar 1942. I juli samme år deployerte avdelingen til Wellington i New Zealand og deltok i felttogene i Guadalcanal, Ny Guinea, New Britain, Peleliu og Okinawa. Fra april 1946 deltok bataljonen i okkupasjonen av Nord-Kina. Under Krigen i Irak, den 19. november 2005 skal soldater fra denne avdelingen ha utført Haditha-massakren, der 24 mennesker, inkludert 3–6 barn og 7 kvinner ble drept av soldatene. Brian Johnson. Brian Johnson (født 5. oktober 1947 i Dunston Gateshead, England) er en engelsk vokalist kjent som medlem av bandet DC. Han overtok jobben som vokalist i bandet etter at Bon Scott døde i 1980. Bandets første album med Johnson som vokalist, "Back in Black", ble gitt ut senere samme år og er bandets mestselgende album, og er på andreplass av verdens mest solgte album med bare Michael Jacksons album Thriller på førsteplass. Før Brian gikk til DC spilte han i blues/rock bandet Geordie. Han opptrer på scenen i en gammel sixpence og de samme typiske andre klærne som han har brukt siden han kom inn i bandet. Bildesensor. En bildesensor er en innretning som omdanner lys til elektriske signaler. Sensorer kan være analoge og bestå av et kamerarør, eller (mer vanlig) digitale og bestå av ei bildebrikke. Bildesensorer brukes i digitalkameraer og andre instrumenter for opptak av bilder. I de fleste sammenhenger har bildesensoren synlig lys som arbeidsområde, men brukes også i varmekameraer, gammakameraer eller ved digital røntgenfotografering. De er også i utstrakt bruk i fjernanalyse og til astronomiske observasjoner, både på bakkestasjoner og ombord på satellitter, romsonder og romstasjoner. Gunnar Schjelderup. Gunnar Schjelderup (født 5. april 1895 i Oslo, død 6. mars 1972) var direktør for Christiania Spigerverk i hele 35 år, fra 1926 til 1961. Schjelderup ble utdannet som kjemiingeniør i 1917. Etter noen års utenlandsopphold og arbeid i andre bedrifter kom han til «Spikerverket», hvor han i 1926 ble administrerende direktør i en alder av bare 31 år. I hans tid som leder for verket utviklet det seg fra å være en lokal bedrift i Nydalen i Oslo til et av landets største industriselskaper, med aktivitet i flere landsdeler. Han tilskrives mye av æren for veksten og den tekniske utviklingen innen bedriften. Han var med på utviklingen av den såkalte Tysland-Holeovnen for elektrisk råjernsmelting, og gis hovedæren for utviklingen av elektriske varmegruper, en nyvinning som snart ble nyttet i ulike deler av verden. Han var også en ivrig pådriver for utviklingen ved Bremanger Smelteverk i Svelgen og utviklingen av nefelinforekomsten på Stjernøya ved Nordkapp. Da han døde ble hans portrett gjengitt i Spikerverkets bedriftsblad med bildeteksten: "«Spigerverkets annen grunnlegger»". Da krigen kom til Norge var Schjelderup blant næringslivets mest sentrale menn, og det var i hans hjem næringslivstoppene møttes – alt 13. april 1940 – for å områ seg under de nye betingelsene etter den tyske okkupasjonen. Der kom de raskt til enighet om at de ønsket «å få fiendtlighetene avbrutt». Det sentrale for bedriftslederne var å holde hjula i gang. Men etter hvert ble Schjelderup knyttet opp mot det sentrale hjemmefrontarbeidet, og i 1944 ble han arrestert og fengslet på Akershus. Også utenfor bedriften markerte han seg i sin tid ved Spikerverket: Han var en av initiativtakerne til Industriforbundets Rasjonaliseringskontor, til Studieselskapet for Norsk Industri og til Administrativt forkningsfond. Schjelderup var en pådriver for at det skulle bygges ut en større norsk jernproduksjon. Ved en skjebnens ironi ledet dette fram mot dannelsen av Norsk Jernverk og derved Spigerverkets egen endelikt som stålverk. Schjelderups bedrift i Nydalen ble senere ofret til fordel for jernverkets virksomhet i Mo i Rana. Han var æresmedlem i Polyteknisk Forening, og fikk Sam Eydes Ærespris. Han var kommandør av St. Olavs Orden. Schjelderup har et eget minnestipendiat (Direktør Gunnar Schjelderup og Frues Stipendiefond) og har gitt navn til Gunnar Schjelderups vei i Nydalen og i Svelgen. Halfdan Egedius. Halfdan Egedius (født 5. mai 1877 i Drammen, død 2. februar 1899) var en norsk maler og tegner. Fra han slo gjennom som 16-åring til han døde bare 21 år gammel, markerte Egedius seg som en fremragende kunstmaler og illustratør. Mest kjent er Egedius for sine illustrasjoner til folkeutgaven av "Heimskringla" ("Snorres kongsagaer") som han utførte i «norrøn» stil inspirert av Erik Werenskiold. Illustrasjonene til det prestisjetunge verket ble opprinnelig fordelt mellom malerne Christian Krohg, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Erik Werenskiold, men seinere kom også Egedius til. Da han ble syk og døde, overtok Wilhelm Wetlesen. Egedius er kjent som en av «de unge døde». Dødsårsaken var aktinomykose, en soppinfeksjon som i dag ikke regnes som farlig. Han ble bare 21 år og ni måneder, men hans arbeider regnes fullt på høyde med de eldre kollegene av Snorre-illustratører. Alaskan malamute. Alaskan malamute (FCI #243) er en stor og kraftfull sledehund med røtter som brukshund blant inuittstammen mahlemiutene i Alaska. Den har fått tilnavnet «snøtoget fra nord», fordi den er så sterkt og utholdende at den kunne brukes som trekkhund nærmest uansett vær og vind. FCI har plassert den som en nordisk sledehundrase blant spisshundene. Opprinnelse og alder. Alaskan malamute ble trolig avlet fram som en allsidig brukshund for mahlemiutene, et inuitfolk i Alaska. Trolig var den opprinnelig først og fremst jakthund på karibu og trekkhund, sekundært som kløvhund og vakthund. Senere har den vært mest benyttet som ren sledehund. Når rasen oppsto er svært usikkert, men den er trolig flere århundrer gammel. På 1500-tallet ble det gjort nedtegnelser om dette inuitfolket og deres hunder, så man vet at typen må ha eksistert fra før den tid. Siden er disse hundene beskrevet en rekke ganger av ekspedisjoner som har vært i området. Man regner også med at den er svært opprinnelig av type den dag i dag. Mahlemiutene var kjent for å ta svært godt vare på hundene sine, og en gjennomsnittlig familie hadde som regel tre–fire hunder. Fra beskrivelser kjenner man til at hundene gjerne gikk løse omkring i leirene, så man må kunne anta at forholdet til hundene føltes trygt. Barn skal sågar ha blitt observert mens de drakk melk fra diegivende tisper, noe som dessverre ikke lar seg dokumentere. Alaskan malamute går imidlertid for å være en svært sosial hunderase den dag i dag. Hunderasen ble anerkjent som egen rase av American Kennel Club i 1935. De første hundene kom til Norge i 1974, og i dag skal det finnes det omkring 800 individer her i landet. Utseende, anatomi og fysikk. Alaskan malamute er en kompakt og kraftig plugg med usedvanlig store krefter og meget stor utholdenhet. Den er ikke hurtig, men tåler belastning som ingen annen hunderase. Den har en velutviklet kropp og en sterk nakke. Ryggen er rett og bred og lemmene meget muskuløse og kraftfulle. Labbene er store, kompakte og grove. Hodet er bredt og kraftig og typisk kileformet med middels store triangulære stående ører som er bredt ansatt. Halen er buskete og bæres i en svak bue over ryggen, men den skal ikke være ringlet. Pelsen er tett, tykk og grov, aldri lang eller myk. Noe lenger på kroppen og kraftigst rundt halsen, på halen og på baksiden av lårene. Tett oljeaktig underull, som vanligvis blir 2,5–5 cm lang og har meget god isolasjon mot kulde og regn. Fargen er sort-hvit, lys grå med islett av sorte hår eller sobel som skifter mot rødt. Fargeskiftninger tillates også i underullen. Også solid hvit farge tillates. I buken, nedover beina og på labbene, samt som markeringer i ansiktet, tillates hvit farging. Alaskan malamute er den største av polarhundene. Hannen har en gjennomsnittlig skulderhøyde på ca. 64 cm og vekt på ca. 38 kg. Tispene har en gjennomsnittlig skulderhøyde på ca. 58 cm og vekt på ca. 34 kg. Hunderasen kom for første gang til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig med oberst Ole Reistad som hadde med seg to hunder til Bardufoss. I 1946/47 fikk major Venger fire alskan malamutes til Oslo (Nordstrand). Det var hanhunden Nimrod, og tispene Sajo, Siva og Minka. Disse ble delvis kjørt en sesong lokalt, men i 1947/48 ble de velvilligst stilt til disposisjon for Christian Pyk fra Norsk Trekkhundklubb som kjørte dem i tre sesonger. Nimrod og Siva ble parret og fikk to hvalper, Truls og Siri, som ble en del av 6-spannet. Som en kuriositet kan nevnes at dette spannet flere ganger deltok i militærmanøvre med Garden hvor de var med på å vise bruk av hunder i vinterkrig for blant annet general Montgomery (fotos fra VG). Etter at disse hundene ble tatt ut av tjeneste i Norsk Trekkhundklubb er man ikke kjent med deres videre skjebne. Hundene var meget lette å ha med å gjøre, de dro med seg det som var. Farten var ikke den aller største, men de oppnådde da en 4. plass i Seppalaløpet i 1949/50. Bruksområde. Alaskan malamute er en utpreget brukshund som egner seg ypperlig som trekkhund og kløvhund, men som også kan utgjøre en ypperlig familiehund for en familie som er glad i å ferdes mye ute. Den elsker å jobbe og kan dra tunge lass eller bære mye på ryggen. Lynne og væremåte. Alaskan malamute er ganske selvstendig og trenger en meget tydelig leder og mye mosjon for å bli en god familiehund. Dressuren må være bestemt og komme tidlig. Rasen er rolig og uredd og normalt aldri aggressiv mot mennesker, men den kan være litt dominant overfor andre hunder. Den er imidlertid et typisk flokkdyr, så normalt vil ikke dette by på alt for store problemer. Som familiehund regnes den som lojal, leken og varsom omkring barn. Dette er ikke en hund som passer i en leilighet i byen. Den trenger å være mye ute og bør helst ha en stor hundegård der den kan tilbringe «fritiden». Den kan utmerket godt sove ute hele vinteren igjennom, forutsatt at den har et skydd for vær og vind vinterstid, og skygge sommerstid. Innendørs trives den gjerne svært dårlig alene. Annet. Pelsen trenger jevnlig vedlikehold året rundt, og ofte under fellingen. Siden denne hunden ikke tåler alt for høy varme må man finne løsninger for avkjøling i sommerhalvåret. Bildebrikke. Illustrasjon som viser den relative størrelsesforskjellen til ulike vanlige bildebrikkestandarder En bildebrikke er en komponent i digitalkameraer som omdanner lys til elektriske signaler som kan avleses digitalt. Brikken virker som en halvlederdetektor, og består av en matrise av kvadratiske, lysfølsomme sensorer, som blir bildepunkter eller piksler i det ferdige bildet. Digitalisering av de analoge signalene fra bildebrikka skjer i en egen AD-krets i kameraet. Antall bildepunkter utgjør brikkens og bildets oppløsning, og måles i megapiksler (millioner piksler). Antall bildepunkter ligger på moderne kameraer mellom 4 og 16 megapiksler. Bildebrikker er enten av typen CCD eller CMOS. Hittil har CCD-teknologi vært dominerende på grunn av bedre bildekvalitet. CMOS har lavere produksjonskostnader samt lavere strømforbruk, og kan ventes å ta over etter hvert som problemer med bildestøy finner en løsning. Sensorene avleser lysmengden som treffer punktet, men ikke fargen på lyset. Ved fargefotografering plasseres filtre av ulik farge foran sensorene, vanligvis i fargene rød, blå og grønn. En Bayer-sensor representerer den rimeligste og hittil vanligste teknologien. Her er hvert punkt tildelt én av tre farger, og det ferdige bildet framkommer ved en interpolering mellom nabopunkter i kameraets prosessor. En Foveon X3-sensor har tre lag med filtre, ett for hver farge. Kameraer for profesjonelt bruk har i stedet tre separate bildebrikker (3CCD). Bildebrikker har i virkeligheten flere bildepunkter enn det som oppgis i tekniske spesifikasjoner. Et lite antall punkter i kanten av brikken (ca. 5%) inneholder ikke bildeinformasjon, men brukes til avsøking av brikken. Produsenter er pålagt å bruke antall effektive punkter i all markedsføring. Carl Hamilton. "Carl" Gustaf Gilbert Hamilton alias Coq Rouge, er en fiktiv svensk etterretningsoffiser som er hovedperson i 13 bøker av den svenske forfatteren Jan Guillou. Hamilton, med dekknamnet "Coq Rouge", er en greve, morder og etterretningsagent i det svenske forsvarets tjeneste, men med en fortid som revolusjonær kommunist. Han ble utdannet som agent i USA i samarbeid med SEAL-styrkene og amerikansk etterretningstjeneste. En del av historiene om Hamilton er også blitt filmatiserte. Bøkene er utgitt i tre sekvenser. Først ti bøker hvor karakteren utvikles fra outsider til helt og superagent, og videre til mentor og etterhvert til forræder og morder. Den ellevte boka "Hamlon" er et etterspill om hovedpersonens skjebne etter morddom og flukt til USA hvor han lever under psvedonym. Etter et mellomspill med ridderromaner fra middelalderen tok Guillou i 2006 opp igjen Hamilton som romanfigur, denne gangen som bifigur i en politisk agentroman hvor en palestinsk etterretningsoffiser spiller hovedrollen. Medaljer og Utmerkelser. I tillegg har han vingene til United States Navy SEALs også kalt «U.S. Navy SEALs Insignia». Bøker. I Norge ble bøkene først utgitt på Cappelen forlag, men ble i 2006-2007 utgitt på nytt på Piratforlaget. Vinjerock. Vinjerock er en rockefestival, 1060 meter over havet, på Eidsbugarden i Jotunheimen. Festivalen er landets største musikkfestival over tregrensa. Vinjerock er oppkalt etter den norske dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje, som bygde den første hytta på Eidsbugarden i 1868. Vinje var også mannen som gav Jotunheimen sitt nåværende navn. Historie. Festivalen ble arrangert for første gang i august 2006, med artister som DumDum Boys, Thomas Dybdahl, Minor Majority og Ken Hensley på scenen. Vinjerock vart det året kåra til årets norske rockefestival av Norsk Rockforbund. I 2007 hadde festivalen artister som Bigbang, Sivert Høyem, Johndoe og Blood, Sweat & Tears. I 2008 hadde Vinjerock artister som Madrugada, Kaizers Orchestra og Animal Alpha som headlinere. Festivalen hadde også innslag av folkemusikk i programmet, representert ved Valkyrien Allstars og Karl Seglem. Artister fra utlandet var også representert med artister fra Canada, Sveits og Tsjekkia. 2008 var også første året Vinjerock kunne skilte med økonomisk overskudd. I 2009 hadde festivalen artister som Marit Larsen, Tommy Tokyo, CC Cowboys, Stein Torleif Bjella og Bo Kaspers Orkester. I 2010 ble festivalen utsolgt allerede i slutten av april. I 2011 tok Vinjerock festivalpause for å forbedre festivalområde. Det var ca. 100 frivillige som var med å hjelpe til å forbedre. I 2012 ble festivalen utsolgt bare et par timer etter at billettene var lagt ut. Ida. Ida er et kvinnenavn av gammelsaksisk opphav og betyr "den flittige" eller "den virksomme". Ida har tsjekkisk navnedag 15. mars, norsk og polsk navnedag 4. september og svensk navnedag 14. september. Antall kvinner som heter Ida. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ida i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Ida var noe brukt i Norge på slutten av 1800-tallet men ble et motenavn etter bøkene, filmene og TV-serien om Emil i Lønneberget ble utgitt på 1970-tallet. I 2005 hadde omtrent 15 000 kvinner i Norge Ida som fornavn. Platetektonikk. Kart over de tektoniske platene slik de er kartlagt i dag. De tektoniske platene med arealet bevart Platetektonikk ("stammer fra det greske ordet «tekton» som betyr «bygger»") er vitenskapen om jordskorpens bevegelse. Skorpen består i hovedsak av 14 litosfæriske plater, alle i konstant bevegelse. Grensene mellom platene kalles plategrenser. Dette er en av grunnsteinene innenfor dagens geologiske forståelse. Historie. For ikke mer enn 60 år siden hadde geologer store problemer med å forklare fenomener i naturen, fenomener vi i dag ser på som en selvfølge. Det ble for eksempel antatt at dannelse av fjellkjeder (orogenese) var en prosess som hadde skjedd som en følge av en enkelt bestemt hendelse og at fjellene var blitt dannet øyeblikkelig. Geologien var sterkt deskriptiv. Geologer gav gode beskrivelser av "hva" som hadde skjedd med stein og berglag, men manglet noen klar forståelse av "hvorfor". Den tyske meteorolog Alfred Wegner hadde allerede som ung lagt merke til hvordan Afrika og Søramerika ser ut til å passe sammen som to puslespillbiter. Han var langt fra den første som la merke til dette, allerede da de første gode verdenskartene ble tegnet på 1600-tallet ble dette bemerket. Wegner gikk imidlertid lenger, og mente alle kontinentene passet sammen som bitene i et stort puslespill. I et foredrag i 1912, utgitt i utvidet form i 1915 ("The Origin of Continents and Oceans"), kom Alfred Wegener på banen med sine teorier om kontinentaldrift, men hans teorier ble ikke anerkjent før 1960. Under denne perioden har forskere funnet ut mer om temaer som polvandring, havbunnstopografi og marine sedimenter, men det var først etter marine magnetisk anomalier ble oppdaget at man fikk empirisk data for å påvise havbunnsspredning. I 1968 hadde forskningen rundt havbunnsspredningen ført til platetektonikk. Et paradigmeskifte har skjedd. Før Wegener hadde en amerikansk geolog, Frank Bursley Taylor, i 1910 publisert en artikkel om kontinentaldrift, men siden den var dårlig underbygget empirisk, fikk den liten innflytelse. Kontinentaldrift. Alfred Wegener, en tysk meteorolog og geofysiker, presenterte i 1915 sin hypotese som platetektonikk basert på kontinentaldrift, men fikk ikke gehør for den i sin levetid. Wegner mente at alle kontinentene vi har i dag før var samlet til ett superkontinent som han kalte Pangaea ("latin «alt land»"). Dersom vi i dag ser på et kart over verden kan vi tydelig se hvordan kontinentene kan ha passet sammen, et eksempel på dette er hvordan Sør-Amerika passer perfekt sammen med Afrika. Marine magnetiske anomalier. Innenfor geofysikk har vi paleomagnetisme, dette er vitenskapen om magnetisering i bergarter. Prinsippet i paleomagnetisme går ut på å spore tilbake geomagnetiske poler ved å se på den remanente magnetiseringen i en bergart. Vi kan på denne måten aldersbestemme bergarten. Denne vitenskapen skapte det egentlige gjennombruddet i forskningen av havbunnsspredning. Ettersom spredningen har skjedd endrer jordens magnetfelt seg og vi får positivt og negativt ladde anomalier ettersom jordens magnetfelt har vært reversert eller normalt. Dette skjer under størkningen av bergarten ved sprederyggen og vi får dermed et tilnærmet speilbilde på hver side av spredningsryggen. Identifisering av plategrenser. Vi har forskjellige typer plategrenser i punktene der platene kolliderer, disse defineres ut ifra hvordan platene oppfører seg i disse punktene. For å kartlegge hvor grensene ligger har man sett på jordskjelvsmålinger og deres episenter, skjelvene blir utløst ved plategrensene og dette har gitt oss dagens kart. Konvergerende. To plater møtes og en av platene forsvinner under den andre (subduksjon), platen som forsvinner synker ned i mantelen og smelter. Det er bare oseanskorpe som forsvinner og dette danner typisk en dyphavsgrop utenfor et kontinent. På kontinentet får vi vulkansk aktivitet som er resultat av subduksjonen. Dersom to kontinent kolliderer vil dette skape orogenese (fjellkjededannelse), et eksempel på dette er Himalaya. Divergerende. To plater beveger seg vekk fra hverandre i en prosess vi kaller havbunnsspredning. Disse er markert ved midthavsrygger. Astenosfærisk mantel stiger opp og ved delvis smelting dannes magma. Magmaen kommer til overflaten og danner ny oseanskorpe. Ved disse spredningsryggene dannes basalt i form av putelava. Spredningshastigheten kan variere fra 3 – 10 cm pr. år. Spredningsryggene er høyest over havbunnen nær den aktive delen, grunnen til dette er at kalde bergarter har høyere tetthet enn varme bergarter. Prosessen ved kjølingen forårsaker dermed at litosfæren synker dypere ned i astenosfæren. Bergartene blir mer og mer kjølige jo lengre fra selve spredningsryggen man kommer. Vi kan også har spredningsrygger på land, dette kan man finne på Island som ligger oppå den midt-atlantiske ryggen. Også Rift Valley i Øst-Afrika er eksempel på kontinental spredningsrygg. Konservative. Konservative plategrenser eller "transform forkastning" er området der en plate sklir langs den andre uten dannelse av ny skorpe eller subduksjon. Grensen er markert ved en forkastning eller et brudd slik som i San Andreasforkastningen. Ofte er forkastningene oppstykket, og ved horisontal bevegelse dannes dype basseng og høye fjell. Drivkraften bak platetektonikk. Drivkraften bak platetektonikk har vært en vanskeligere prosess å forklare. Vitenskapsmenn mente det kunne være varmestrømmer og andre indre prosesser i astenosfæren som drev platene, men det har senere kommet andre hypoteser. Gravitasjonskraft fra sprederygger er en viktig faktor for drivkraften. Midthavsryggene ligger høyere enn resten av havbunnen og dette dytter platene mot delene som ligger lavere ved hjelp av tyngdekraft. "Ankereffekt" ved subduksjon er den andre faktoren som hjelper til å bevege en plate. Platen som forsvinner ned i astenosfæren fungerer som et anker og trekker med seg resten av platen. Platetektonikk på andre planeter. En tror i dag ikke vi finner platetektonikk på andre planeter i vårt solsystem. Dette er basert på observasjoner via teleskop. Grunnen til at vi har dette på jorden og ikke andre planeter må være at jorden har blitt værende varm nok til å opprettholde tektonisk aktivitet. Andre planeter har ikke tegn til aktive vulkaner eller kontinentaldrift. Likevel kan vi se rester av vulkaner på både Mars og Venus. Filmproduksjon. Fil:Students of AAFT in Film city (00197).JPG|thumb|Filmstudenter i Filmproduksjon er navnet på prosessen hvor en film blir produsert. Den er delt inn i flere prosesser som er svært avhengige av hverandre og involverer mange personer. Idéen. En filmproduksjon kan starte på mange forskjellige måter, men som regel starter det med en idé. En produsent, manusforfatter eller regissør får en idé til en film og går til ett eller flere filmselskap for den nødvendige pengestøtten. Hvis filmselskapet mener idéen er god, blir en manusforfatter involvert. Idéen kan også komme fra filmselskapet selv. Prosessen med å produsere en film er ofte lang, og involverer mange steg. Spillefilmer er basert på et filmmanus med detaljerte sceneanvisninger og en forberedt dialog. Arbeidet starter med at en manusforfatter presenterer sin idé for et produksjonsselskap eller en filmprodusent. Hvis idéen blir kjøpt, blir den videreutviklet til et manus. Manus. Manusforfatteren skriver manuset fra idéen, gjerne sammen med idéskaperen (eller at idéskaperen skriver manuset selv). Manusforfatteren blir sjelden svært kjent. Det finnes unntak som blant annet Charlie Kaufman og ikke minst Quentin Tarantino, i tillegg har vi i Norge Erlend Loe og Nikolaj Frobenius. Førproduksjon (preproduksjon). Preproduksjon er en bransjebetegnelse på forarbeid til filmproduksjoner. Dette arbeidet involverer alt fra manusforfatting, «location-scouting», «auditioning» av skuespillere og økonomisk planlegging. Generelt betegner det altså alt arbeid som kommer "før" selve filminnspillingen. Motsatt av preproduksjon for film er postproduksjon. Finansiering. Det er viktig å skaffe finansiering for å dekke utgiftene. I Norge betyr dette i stor grad å prøve å skaffe penger fra filmfond eller privatpersoner. I USA tar man gjerne kontakt med spesielle finansieringsinstitusjoner. Praktiske tiltak. Før filmingen må man skaffe innspillingsteder og innstillingsutstyr. Man leter etter passende steder og filme og arrangere leie eventuelt lager kulisser i et filmstudio. Rekvisitter, props og kulisser må skaffes til veie. Casting (aktørutvelgelse). Casting er den prosessen der man finner de rette skuespillerne til hver enkelt rolle i filmen. Dette gjøres som med hjelp fra castingbyråer, og ved audition. Filming. Filming er den prosessen da alt man skal ha opptak av, bli festet til film. Dette er den mest hektiske delen av filmproduksjonen. Fotografer filmer de scenene man skal ha. Det gjøres ofte mange tagninger av hver scene, avhengig av budsjett og når man er fornøyd med opptakene. Samtidig som det filmes jobbes det med grip (kran), denne skal kjøres slik at bildene får det rette uttrykket. Alle personene møtes på settet og innspillingen gjennomføres etter de planene som er laget. Dette er hva alt av planlegging, håndverk og øving skal kulminere i. Etterproduksjon (postproduksjon)==. Postproduksjon er en bransjebetegnelse på etterarbeid i filmproduksjoner. Dette arbeidet involverer alt fra klipping, spesialeffekter, pålegging av musikk og lydeffekter (foleyeffekter). Generelt betegner det altså alt arbeid som kommer "etter" selve filminnspillingen. Motsatt av postproduksjon for film er preproduksjon. Klipping. Klipping er den prosessen hvor man setter sammen en mengde råopptak ev enkeltscener til en hel film. Det kan dreie seg om hundrevis av timer med opptak. Det er måten man redigerer opptaket på, eller måten man setter sammen bilder til en historie. Undersøkelser viser at moderne spillefilmer vanligvis inneholder mellom 500 og 1500 klipp. Utfra dette gjøres det ofte en råklipp som følger manus slavisk. Denne vises frem for regissør og andre medvirkende, som ser på denne den uferdige filmen for første gang. De finner så ut hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Dette gjøres om og om igjen til man har en ferdig klipp (Final Cut). Colorgrading. Colorgrading, eller simpelthen "fargekorrigering" er den siste del av prosessen på bildesiden. Fargetoner endres og klippene tilpasses hverandre slik at filmen framstår helhetlig. Fargekorrigering kan også brukes til å endre temperaturen i bildet. Ved å endre fargene i bildet, endrer man også uttrykket. Man framhever en temperatur, en følelse eller tid. Ved å justere fargene i bildet, vil man også kunne bruke dette bevisst til å peke på noe man ønsker at folk skal eller ikke skal legge merke til. Lydbearbeiding. Lydbearbeiding er den prosessen hvor lyden redigeres. Man klipper lyden, slik at den tilfører bildene den stemning man ønsker. Stemmene blir ofte dubbet i lydstudio, for å få best mulig kvalitet på lyden. Disse blir deretter synkronisert med bildene, slik at ikke lyden skal komme før eller etter bildet. Man mikser atmosfærelyd, stemmer, effekter og musikk, slik at man får en helhet som tilfører bildene det man ønsker. Visuelle effekter. Visuelle effekter kan også lages under innspillingen, men når de legges til som etterarbeid, dreier det seg som regel om CGI-effekter, eller visuelle effekter generert ved hjelp av datamaskiner. Promotering og distribuering. Når filmen er ferdig må den markedsføres og presenteres for publikum. Filmtrailere vist i bildemedium som kino, internett eller tv. Majoriteten av filmopplevelser vises på kino, TV eller DVD. For at en film skal taes inn som kinofilm må det ha økonomisk potensial. Dette gjør at flere filmer blir tilgjengelig gjennom DVD. Victor Talking Machine Company. Victor Talking Machine Company (1901 – 1929) var et amerikansk selskap, den ledende amerikanske produsenten av fonografer og fonografplater og en av de ledende fonografselskapene i verden på den tiden. Det ble ervervet av Radio Corporation of America i 1929. B92. Portretter av kjente B92-reportere i vestibylen B92 er en radio- og TV-stasjon i forstadskommunen Novi Beograd, like vest for Beograd i Serbia. Den oppstod som ulovlig studentradio under demonstrasjoneen mot regimet til Slobodan Milosevic i 1991–1992, og sendte den første tiden piratsendinger fra ulike leigligheter i Beograd. Etter demokratiseringen har det vokst til å bli Serbias nest største radio- og TV-stasjon. B92 er også den største internettportalen i Serbia, og driver egen nettavis. B92 var en av de få som brakte kritiske nyheter under Slobodan Milošević maktperiode, samtidig som de arrangerte mange demonstrasjoner i Beograd på 1990-tallet. De startet sendinger første gang i 1989, men ble stengt av myndighetene flere ganger i begynnelsen. De ble stengt ned under NATOs bombekampanje i 1999 pga. sin ukritiske dekning av hendelsen. B92 vant "MTV Free your mind" prisen i 1998. Stasjonen vant også flere priser for sin journalistikk og kamp for rettferdig. B92 er inspirasjonen til boken "This is Serbia calling". B-92 sender både underholdningsprogrammer og lettere program, og sender dessuten nyhetsssendinger kontinuerlig i en egen nyhetskanal – B-92 Info. Selskapets ledelse består fortsatt av noen av de opprinnelige grunderne, men i tillegg har noen vest-europeiske investorer kommet inn på eiersiden, blant annet det svenske Øst-Europa-fondet East Capital. Minken Fosheim. Minken Fosheim Wienskol (født 20. mars 1956) er en norsk skuespiller og barnebokforfatter. Hun huskes for sine bokopplesninger i den populære TV-serien God Bok som gikk på NRK på 80- og 90-tallet. Som forfatter har hun blitt spesielt kjent gjennom bøkene om kjente komponister. Hun har vært nominert til Spellemannprisen fire ganger i klassen barneplater; i 1995 for "Eventyret om Mozart", i 1996 for "Eventyret om Beethoven", i 1997 for "Eventyret om Grieg" og i 2000 for "Eventyret om Vivaldi". Minken er søster av Lage Fosheim, som blant annet var ett av to medlemmer i The Monroes. Tanya Tucker. Tanya Tucker med sin niese Donelle Tanya Tucker (født 10. oktober 1958 i Seminole i Gaines County, Texas, USA) er en amerikansk sanger som debuterte som 13-åring med hiten "Delta Dawn". Tucker har sunget sammen med blant andre Willie Nelson og Glen Campbell. Hun har også hatt noen roller på TV og på film og har skrevet sin selvbiografi; "Nickel Dreams". Morningwood. Morningwood er et band fra New York City, USA. Det ble dannet i 2001. Debutalbumet deres, "Morningwood", ble produsert av Gil Norton, kjent for arbeidet sitt sammen med Pixies, Foo Fighters, og Echo and the Bunnymen. Singlene fra albumet heter "Nth Degree", "Jetsetter" og 'New York Girls". "Nth Degree" ble brukt i reklamefilmer for bilmerket Mercury. Den andre sangen deres, Nü Rock, er å finne på videospill som "Burnout Revenge", "SSX On Tour" og "Thrillville". De har deltatt tre ganger på "The Late Show With David Letterman", to ganger på "Last Call With Carson Daly", en gang på "The Tonight Show", en gang på "Jimmy Kimmel Live!" og to ganger på "CD USA". De spilte også live på MTV Studios ved midnatt for "Human Giant 24 Hour"-maratonet. I 2008 ble sangen "New York Girls" brukt i den populære filmen Sex and the City. Chantal Claret er kjent for å oppfordre publikum til å kle av seg, spesielt på sangen "«Take Off Your Clothes». En modig tilskuer klatrer ofte opp på scenen og begynner å strippe, som oftest bare til undertøyet. Bandet er ferdige med å lage sitt andre album, men det er ikke utgitt ennå. Autofil. "Autofil" var et TV-program produsert og sendt av NRK. Autofil gikk på NRK1 fra 2. januar 2001 og frem til sommeren 2008. Det var først og fremst et bilmagasin, men tok også for seg båter og andre kjøretøyer. Programleder var Jan Erik Larssen. TV-programmet ledet til at det høsten 2002 ble etablert et tidsskriftet Autofil, i regi av Se og hør-forlaget, senere Aller Norge AS. Bladet har et opplag på 34 309 og et lesertall på 232 000. Autofil var også navnet på en bilmesse med konseptbiler og aktiviteter, basert på TV-programmet. What's Your Mama's Name. "What's Your Mama's Name" er et musikkalbum fra 1973 av Tanya Tucker, med Billy Sherrill som produsent. The Jordanaires og The Nashville Edition, medvirker på sangene nummer 1 og 6. Sangene "«What's Your Mama's Name»" og "«Blood Red and Goin' Down»" ble utgitt som singler, og ble nummer 1-hits på Billboards countryliste. Jan Erik Larssen. Jan Erik Larssen (født 27. september 1970 på Hunndalen) er en norsk programleder. Mest kjent for å være programleder i NRK-programmene "Go' Elg", "Autofil og nå "Broom Live" som går på TV2". For sin innsats som programleder i "Autofil" fikk han publikumsprisen under Gullruten 2003. Han var også bidragsyter i Se og Hør-magasinet "Autofil" frem til sommeren 2008 (nå eid av Aller Norge AS). I sin ungdom sang han i Oslo Gospel Choir, fra 1988 til 1999. I 2009 deltok han i Zebra Grand Prix på TV2 Zebra, hvor han sammen med lagkamerat Trine Rein kom på 1. plass. Han har gitt ut boken "Broom" på Gyldendal, og musikkalbumet "Sommer'n er her igjen" (2006). Porto Novo (Kapp Verde). Kart over Kapp Verde som viser Porto Novos plassering Porto Novo (portugisisk for «Nyhavn») er en by og den vestligste kommunen på Kapp Verde og i Afrika. Porto Novo ligger på øya Santo Antão, som er en del av øygruppen Barlavento. Kommunen dekker totredjedeler av øyas areal og har en tredjedel av befolkningen. Paúl. Kart over Kapp Verde som viser Paúls plassering Paúl er en kommune på den kappverdiske øya Santo Antão, som er en del av øygruppen Barlavento. Administrasjonssentrum er Santo António das Pombas Tarrafal. Kart over Kapp Verde som viser Tarrafals plassering Tarrafal er en by og kommune på den kappverdiske øya Santiago i øygruppen Sotavento. Kommunen har 18 000 innbyggere, mens byen har 6 500 innbyggere. Tarrafal ligger 75 km nordvest for Kapp Verdes hovedstad Praia. I Tarrafal ligger en konsentrasjonsleir, som Portugals tidligere diktator Salazar etablerte i 1936. Denne ble brukt fra 1936 til 1954, samt en liten periode på 1970-tallet. Mary Read. Mary Read (født ca. 1685, død 1721), var en kvinnelig engelsk pirat som herjet sammen med Jack Rackham og Anne Bonny i Karibien på 1700-tallet. Read, Mary Read, Mary Read, Mary Jan Erik Larsen. "Navnet Jan Erik Larsen kan være:" Nellikrevolusjonen. Nellikrevolusjonen (portugisisk, "Revolução dos Cravos") var en tilnærmet blodløs militærledet revolusjon som startet 25. april 1974 i Lisboa, Portugal. Revolusjonen medførte fallet til det autoritære diktaturet og innføring av demokrati etter en toårig overgangsperiode kjent som PREC ("Processo Revolucionário Em Curso"). Overgangsperioden var preget av sosial uro og maktkamp mellom den politiske høyre- og venstresiden. Selv om styrker lojale mot den sittende regjeringen drepte fire mennesker før de overga seg, var revolusjonen uvanlig fordi de revolusjonære ikke brukte direkte vold for å oppnå det de ønsket. Utstyrt med røde nelliker ("cravos" på portugisisk), overbeviste innbyggerne de regjeringslojale soldatene om å overgi seg. Det betydde slutten for Estado Novo, det lengst bestående autoritære regimet i Vest-Europa (men ikke det siste til å falle, Francisco Franco satt ved makten i Spania til sin død i 1975). Revolusjonen blir ofte omtalt som "o dia vinte e cinco de Abril" (den 25. april). Keynesianisme. Keynianisme er en moderne økonomisk modell utformet av den britiske økonomen John Maynard Keynes. Modellen foreslår en blanding mellom plan- og markedsøkonomi, en blandingsøkonomi slik vi i Norge kjenner den fra da den ble innført under den såkalte Gerhardsen-perioden i norsk etterkrigstid (1945–65). Modellen går ut på at staten går aktivt inn i økonomien for å motvirke store konjunktursvingninger. Viser økonomien tegn til stagnasjon, bidrar staten med økonomiske tiltak for å holde aktiviteten i økonomien oppe. Tiltak kan være lavere renter, skatt, økte offentlige overføringer, trygdeordninger osv. I motsatt fall vil staten trekke tilbake penger i en økonomi som går for godt gjennom trangere offentlige budsjetter, høyere rente og høyere avgifter på privat forbruk. Dette kalles også motkonjunkturpolitikk. Keynesianismen kom til under de økonomiske krisene som verden opplevde i årene 1929–39. Gjennom demokratenes valgseier ved presidentvalget i USA i 1932, startet Franklin D. Roosevelt en ekspansiv økonomisk snu-operasjon for å få den amerikanske økonomien på fote etter depresjonen. Dette programmet fikk navnet «New Deal» og tok mye av det keynesianske tankegodset opp i seg. Føderale myndigheter gikk aktivt inn med støtteordninger til visse regioner og sosiale lag i det amerikanske samfunnet for å avhjelpe krisen. Dette var noe helt nytt i amerikansk politikk, som opp til dette tidspunktet var dominert av republikanske presidenter med en politisk overbevisning om at føderale myndigheter ikke skulle involvere seg i den amerikanske økonomien og i vanlig folks økonomiske problemer. Hans økonomiske teorier var dels et svar på tankegangen om at «alt ordner seg i det lange løp», dvs tanken om at et økonomisk system automatisk vil tilpasse seg og gi en «optimal produksjonsmengde». Keynes svarte på dette med å si «I det lange løp er vi alle døde». Problemene var der og da, og de måtte løses med en aktiv politikk, fordi de automatiske tilpasningene ville ta for lang tid. For at dette skulle fungere måtte myndigheten gripe aktivt inn og påvirke konjunkturene ved bl.a. å regulere den offentlige etterspørselen, skattenivået etc. Henrik Sjøfareren. Henrik Sjøfareren (portugisisk: "Henrique o Navegador"), født 4. mars 1394, død 13. november 1460 var en portugisisk prins kjent for å ha støttet de første portugisiske oppdagelsesferdene langs Afrikas vestkyst. Prins Henrik var sønn av Johan I av Portugal, og deltok i 1415 i erobringen av Ceuta i Nord-Afrika, hvor han ble guvernør. I 1419 ble han også guvernør over provinsen Algarve i Portugal og i 1420 stormester i Kristusordenen. Som guvernør av Ceuta ble han i 1416 oppmerksom på de store handelskaravanene som kom fra sør over Saharaørkenen med gull, elfenben og slaver. Straks karavaneførerne innså at Ceuta var blitt okkupert av de kristne «hedningene», stoppet karavanetrafikken til byen opp. Men Henriks interesse for rikdommene sør for Sahara var vakt, og han drømte om å finne sjøveien dit for å opprette handel den veien. Da han i 1419 ble guvernør over Algarve, etablerte han et sjøfarts-senter i klosteret på Kapp St. Vincent ved Sagres, den sørvestligste odden av Portugal, der han samlet landets mest erfarne kapteiner for å utforske kystene sørover langs Afrikas vestkyst med mål for øyet å nå rikdommene. Som stormester av Kristusordenen hadde han også som mål å finne det sagnomsuste kristne riket til den mytiske Prestekongen Johannes. Med en allianse med ham ville muslimene kunne beseires for godt. Prestekongen Johannes ble aldri funnet, men vestkysten av Afrika ble kartlagt skritt for skritt. All opparbeidet kunnskap ble grundig drøftet og tatt vare på i sjøfartssenteret i Sagres. Utforskingsseilasene fikk en flying start allerede første året, da Madeira ble oppdaget. I de påfølgende årene ble vind og strømforhold i Atlanterhavet studert, noe som førte ekspedisjonene langt til havs og helt ut til Azorene, som ble grundig utforsket og kartlagt. Deler av øygruppen var kjent fra før, men nå ble de lagt under portugisisk kontroll. Kanariøyene var allerede oppdaget og tatt under kontroll av Spania i 1402. I 1432 ble Kapp Bojador litt sør for Marokko passert. Odden var det sørligste punktet noen kjent sjøfarer hadde seilt før, og strømmene og det farlige farvannet gjorde at odden ble sett på som umulig å passere. Når den nå endelig var passert og grunnene kartlagt, var ferden videre sørover enklere. I 1444 nådde de portugisiske kapteinene Senegal; de tørre kystene av Vest-Sahara og Mauritania var passert, og det fruktbare Afrika var nådd. I 1456 nådde de Gambia og Guinea Bissau, og oppdaget Kapp Verde-øyene. Handelen med afrikanerne kom i gang, med god fortjeneste for Prins Henrik. Han deltok ikke på noen av ekspedisjonene, men stod for organiseringen og finansieringen. På grunn av hans initiativ rundt sjøfarten sørover, fikk han tilnavnet Henrik Sjøfareren. Men han fikk bare kortvarig økonomisk gevinst av sitt arbeid, ettersom han døde i 1460. Det var først etter hans død at hans kapteiner oppdaget at kysten dreide mot øst, og ideen om å nå India ved å seile rundt Afrika tok feste. Sumo. Sumo (相撲 "Sumō"), er en kampsport av japansk opprinnelse, hvor to brytere, eller rikishi, møtes på en sirkulær arena ca. 4,55 meter i diameter. Sporten har urgamle tradisjoner og er selv i dag fylt med ritualer og seremonier, og er kjent for blant annet utøvernes store kropper og høye vekt. En sumokamp varer ofte bare få sekunder. Taperen er den som først presses ut av ringen, eller rører bakken innenfor ringen med en annen kroppsdel enn fotsålen. Alvise Cadamosto. Alvise Cadamosto (også kjent på portugisisk som "Luís Cadamosto") (født i 1432 i Venezia, Italia og død 18. juli 1488 i samme by) var en italiensk sjøkaptein og oppdager. Han dro på oppdagelsesekspedisjoner til Afrikas vestkyst og i Atlanterhavet. Ekspedisjonene ble utført på oppdrag fra Henrik Sjøfareren. På hans første ekspedisjon som startet 22. mars 1455 besøkte han Madeira og Kanariøyene. På hans andre ekspedisjon i 1456 ble Cadamosto den første europeer som kom til Kapp Verde. Erik Emune. Erik II Emune (født ca. 1090, død 1137) var konge av Danmark fra 1134 til sin død. Han var frillesønn av Erik Eiegod og ble konge etter å ha drept konkurrentene Magnus den sterke og Harald Kesja. Under et familiebesøk i Haraldsted ble Knud Lavard 7. januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils' sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen. Mordet utløset sinne hos Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavard hadde to halvbrødre, Harald Kesja og Erik Emune. Disse gikk i spissen i et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste tre årene utkjempes hver sommer regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus vant hver gang, og Erik måtte flykte til Norge. Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund og den tyske keiseren sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget. Etter den blodige danske borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers høyde ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad. Erik arbeidet for å få sin drepte halvbror Knud Lavard opphøyd til helgen, blant annet for å befeste slektens krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han skal gravlegges i Ringsted kirke. I nærheten grunnla Erik et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de ønskede mirakler ved Knuds grav. Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til "Den sjællandske lov". Erik forsøkte også å forsone de som tidligere hadde vært fiender. I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa å bekjempe de vantro, og den enkleste måten å oppfylle pavens bud var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskop Eskild holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen slik at festningens brønn ble tømt for vann. Det førte til at Arkona måtte overgi seg. De innbyggerne som frivillig lot seg døpe fikk alle en fin, ny dåpsskjorte. Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune og han fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskild og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren. Etter tre år på tronen var det over. Den 18. september 1137 ble Erik Emune drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov. Erik fikk tilnavnet Emune, som betyr «den evig minneverdige». Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke. Dreadlocks. a> der langt hodehår er filtret sammen til tykke, klumpete lokker. Dreadlocks (engelsk for «fryktelige lokker»), dreads eller locks er en hårfrisyre der hodehårene er filtret inn i hverandre, slik at de danner tykke, klumpete lokker som likner på fletter. Utbredelse. Dreadlocks blir ofte forbundet med Jamaica og reggae der mange musikere er rastafarier med fletter som del av deres religion. Mange forbinder også frisyren med hardrock og heavy metal. De fleste som har dreads, er svarte, men hårrmoten blir stadig mer populær også for hvite. Det er lettest å få laget dreadlocks i afrohår fordi det er tykt og krøller seg i små, tykke krøller. Backcomb-teknikken. Backcombing er den vanligste måten å lage dreads på. Du tar hovedsakelig en klase med hår og greier det bakover, mot hårroten samtidlig som man tvinner håret mellom fingrene. Hårene blir knyttet inni hverandre og presset sammen. Deretter bruker man en teknikk kalt "palmrolling" da man tar den ferdig flettede locken og ruller den mellom håndflatene. Man gjør dette for å binde løse hår som vil stikke ut etter backcombingen. Dette må man gjøre med alle dreadsene også lenge etter selve backcombingen som en del av vedlikehold av dreadlockene. Backcombing er en tidskrevende og tung prosess, som ofte kan ta mange timer. Når dette er blitt gjort på hele håret, er det bare en begynnelse på den ferdige frisyren. Det kan faktisk ta flere år før dreadsene er blitt til fullgode fletter. Håret trenger tid til å tove, knytte og vokse seg sammen for å skape faste og solide fletter. Diogo Dias. Diogo Dias skip. Detalj fra "Memória das Armadas" Diogo Dias (født på begynnelsen av 1440-tallet, død kort tid etter 1501), også kjent som Diogo Gomes, var en portugisisk oppdagelsesreisende som deltok både i hans bror Bartolomeu Dias’ ekspedisjon som oppdaget sørspissen av Afrika i 1487, i Vasco da Gamas ekspedisjon til India i 1497-99 og Pedro Alvares Cabrals oppfølgingsekspedisjon i 1500-01. Han deltok allerede som ung i ekspedisjoner til den nyoppdagede Vestafrikakysten, og oppdaget deler av Kapp Verde-øyene sammen med Antonio Noli i 1462. På den første ekspedisjonen til India i 1497-99 tjenestegjorde Diogo Dias som skriver om bord i Vasco da Gamas flaggskip São Gabriel. Dias var en av mellommennene mellom Gama og Zamorinen av Calicut, og en kort periode satt han som fange hos Zamorinen da forhandlingene gikk i stå. Han lyktes imidlertid med å flykte. I 1500 deltok Diogo Dias på den 2. portugisiske ekspedisjonen til India som en av kapteinene i flåten, der hans oppdrag var å åpne handel i Sofala på Øst-Afrika-kysten. Diogo var en av de første til å gå i land på landområdet som ble oppdaget i april 1500 under seilasen sørover ut i Atlanterhavet. Landområdet, som senere viste seg å være kysten av det vi i dag kjenner som Brasil, ble døpt Ilha da Vera Cruz, ettersom de trodde de hadde kommet til ei øy. Diogo er blitt gitt æren for å ha brutt isen overfor de lokale Tupiniquim-indianerne på stranden ved å kaste seg ut i en munter dans akkompagnert av indianernes fløytespill. Flåten ble rammet av et voldsomt uvær da den nærmet seg Kapp det Gode Håp. 4 av flåtens skip forsvant i bølgene, bl.a. skipet til broren Bartolomeu, som også var med som kaptein på ett av skipene. Etter å ha passert Sør-Afrika-kysten møtte flåten vind- og strømforhold som gjorde det vanskelig å komme seg nordover langs Østafrikakysten. Flåten ble presset langt til havs og brukte lang tid på å krysse seg innover mot kysten igjen. Her ble Diogo Dias sitt skip skilt fra de andre, skipet ble drevet langt mot nordøst, og Dias oppdaget dermed øya Madagaskar. Diogo er kreditert for å ha gitt øya navnet São Lourenco, ettersom øya ble oppdaget på St. Lavrans dag (10. august 1500) Øya var imidlertid ikke helt ukjent, ettersom øyas eksistens og arabiske navn, “Måneøya”, var blitt rapportert av portugisiske Covilha i 1490. Dias’ påfølgende forsøk på å finne igjen hovedflåten førte til at han ved et feiltagelse seilte rundt Afrikas Horn og inn i Aden-bukta, der ingen portugisiske skip før hadde seilt. Fanget av motvind ble han sittende fast i området i flere måneder. Rammet av uvær og angrepet av pirater ble han tvunget i land på Eritreakysten, der han desperat søkte etter vann og mat til sitt døende mannskap. Da han endelig lyktes med å komme seg ut av fellen, hadde Dias bare 6 mann igjen ombord. Ettersom han nå hadde gitt opp å finne Cabrals flåte, seilte Diogo Dias hjemover rundt Afrika på egen hånd. I juni 1501 kom Dias over et portugisisk skip i Dakarbukta i dagens Senegal. Det var skipet til Nicolau Coelho, baktroppen til Cabrals flåte, som var på vei hjem fra India, og de seilte sammen hjem til Lisboa. Diogo døde kort tid etter hjemkomsten. Gene Autry. Gene Autry (født 29. september 1907 nær Tioga i Texas, død 2. oktober 1998 i Studio City i California) var en amerikansk artist, sanger og skuespiller. Autry var en av de mest populære "ville vesten"-stjernene under slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet. Autry skrev og sang mer enn 200 sanger og han har medvirket i 23 filmer, som regel med sin hest "Champion". Autry er den eneste som har blitt beæret med fem stjerner, en i hver kategori, på Hollywood Walk of Fame og i 1969 ble han innvalgt i æresgalleriet Country Music Hall of Fame. António Noli. António de Noli, på italiensk også kjent som Antonio da Noli og Antoniotto Usodimare (født 1415, død 1497 eller 1419-1491) var en italiensk adelsmann, marine offiser og oppdager especialist i kartografi. Han utforsket deler av Guinea og Kapp Verde, oppdaget första deler av Kapp Verdes "Barlovento" øyene men det er usikkert hvilke av de andre øyene på Kapp Verde som ble oppdaget av de Noli. Noli ble født i Genova, Italia, ble tvunget i eksil av politiske grunner, emigrerte han til Portugal, og ble ansatt hos Henrik Sjøfareren. Afrotheria. Afrotheria betyr «afrodyr» og er en av delgruppene som pattedyrene kan inndeles i. Gruppens navn ble valgt fordi gruppens "stamart" levde i Afrika. De fleste av gruppens representanter finnes fremdeles der, med noen unntak (asiatisk elefant og noen sjøkyr). Men langt fra alle afrikanske pattedyr hører til Afrotheria. Afrotheria består av ikke veldig mange arter (80 stk.), men disse er forbausende uensartet: børstepinnsvin, elefanter, gullmoldvarper, jordsvin, klippegrevlinger, sjøkyr og springspissmus. At Afrotheria utgjør en naturlig gruppe, ble oppdaget så sent som i 1999 på grunnlag av genetiske slektskapsanalyser. Inntil da hadde systematikere for eksempel plassert elefanter i «nærheten» av upartåede hovdyr, og gullmoldvarper blant insekteterne. I årene som har gått siden gruppen ble oppdaget, har den blitt bekreftet i flere analyser, som også har tatt høyde for artenes morfologiske trekk. Slektskapsforholdene innen Afrotheria er fremdeles ikke helt klarlagt. Det eneste som er forholdsvis sikkert, er at elefanter, klippegrevlinger og sjøkyr tilsammen danner en naturlig gruppe (Paenungulata). Sannsynligvis kan også børstepinnsvin og gullmoldvarper sammenfattes som "afrikanske insektetere" (Afrosoricida). António de Oliveira Salazar. António de Oliveira Salazar (født 28. april 1889 i Santa Comba Dão i Portugal, død 27. juli 1970 i Lisboa var en portugisisk politiker. Han fikk under den periode hans popularitet var på topp tilnavnet «Portugals fornyer»; etterhvert ble han av sine stadig flere motstandere karakterisert som diktator. Salazar var statsminister i Portugal i perioden 1932-1968. Portugal ble på den tiden diktatorisk styrt. Fra 1951 var han i tillegg landets president i noen måneder. Oppvekst og utdannelse. Antonio Salazar kom fra en fattig landarbeiderfamilie. Etterhvert arbeidet faren seg oppover og ble oppsynsmann for en fremtredende familie av landsens godseiere i Santa Comba Dão-området, Perestrelos-familien, som eide land og andre eiendommer spredt ut mellom Viseu og Coimbra. Hans foreldre ønsket å styre gutten inn i prestestanden, og han trodde selv han hadde prestekall. Han begynte å studere på juniorseminaret og så presteseminaret i Viseu (1900–1910). Han mottok de lavere vigsler og hadde allerede holdt sin første preken i sin hjembygds sognekirke da det gikk opp for ham at han hadde tatt feil av sin vei. Han begynte så, med økonomisk assistanse fra den katolske kirke, å studere rettsvitenskap og samfunnsøkonomi i Coimbra, og gikk ut med toppkarakterer. Tidlig politisk virke. Som ung mann vokste hans gryende politiske engasjement ut fra hans katolske tro, og skjerpet under den nye anti-klerikale første portugisiske republikk. Hans første innsats på den offentlige arena var skriverier i katolske aviser og medvirkning i gatekamper for kirkens rettigheter og interesser. Kun 27 år gammel ble han i 1916 professor i statsøkonomi og finanslære ved Universitetet i Coimbra. Han engasjerte seg i "Centro Académico da Democracia Cristã", en katolsk politisk krets med utspring i universitetsmiljøet i Coimbra; der deltok ellers blant andre Mário de Figueiredo, José Nosolini, Juvenal de Araújo, brødrene Dinis da Fonseca, Manuel Gonçalves Cerejeira og Bissaya Barreto. Salazar lot seg inspirere blant annet av Maurras, Le Play og av pave Leo XIIIs encyklikaer. Han ledsaget den unge presten Cerejeira – som senere (1929) skulle bli patriark av Lisboa –, til foredrag og debatter, og begynte å konsolidere sin egen politiske og økonomiske tenkning. Under Sidónio Pais' kortvarige diktatur fra 1917 til 1918 ble Salazar invitert til å bli en av ministrene, men han takket nei. I 1920 inntraff et stort økonomisk sammenbrudd i Portugal, noe som Salazar hadde forutsett og advart imot. Han lot seg året etter utse som deputert fra et katolsk parti utgått fra "Centro Académico da Democracia Cristã" til parlamentet. Han kom imidlertid svært raskt til at dette ikke var noe for ham, og vendte tilbake til universitetet. Den 3. juni 1926, rett etter statskuppet 28. mai 1926, var han en kort periode finansminister i José Mendes Cabeçadas' regjering. Men han trakk seg etter kort tid, og forklarte det med at stridighetene og rotet i regjeringen gjorde det umulig for ham å få gjort en skikkelig jobb. Ved makten. I 1928 tok president general António Oscar de Fragoso Carmona Salazar inn i militærjuntaens regjering. Salazar gikk med på det etter å ha stilt som betingelse at han skulle nyte fullstendig handlefrihet over statsfinansene. Han var finansminister i perioden 1928–1932. Hans fullmakter gjorde at han kunne handle uten å ta hensyn til partier, fagforeninger og politiske stemningsbølger. Allerede fra 1928 kan man betrakte Salazar som Portugals egentlige makthaver – han hadde etablert et slags «finansdiktatur». Han lyktes ved et strengt spareprogram å bringe nasjonalbudsjettet i balanse og nedbetale all utenlandsgjeld. For å få til dette innførte han en rekke skatter. Den 5. juli 1932 ble Salazar statsminister i Portugal. Skiftet ble ønsket velkommen av grupper som var misfornøyde med det kaos som hadde rådet under den første republikanske republikk. For hæren, kirken, monarkistene, den øvre middelklasse og for aristokratiet fremstod Salazar som klart å foretrekke fremfor militærjuntaen han overtok etter. Salazar introduserte i 1933 et fast autoritært regime etter italiensk modell. Han gav Portugal en ny grunnlov, og med den som fundament opprettet han et ettpartisystem. Den nye ordning ble kalt "Estado Novo" («Den nye stat») og gikk inn for økonomisk vekst og nasjonalisme. Det var viktig for hans regime å etablere et stabilt styre. Under Den første republikks tid, fra 1910 til 1926, var det meget urolig og uberegnelig, og store deler det portugisiske folk lengtet etter roligere forhold. Salazars tidlige suksesser fremsto således som svært imponerende gjennombrudd, og han ble raskt svært populær. Det het seg at han omformet samfunnet og hadde gitt folket en viktig leksjon («A Lição de Salazar» – Salazars leksjon). Utdannelsesvesenet hadde lenge ikke blitt ansett som høyprioritert og ble ikke tungt investert i. Ikke desto mindre ble det sørget for at hele befolkningen i det minste fikk folkeskoleundervisning. Det kom under Salazar til betydelige investeringer i skoleinfrastrukturen, med varige og påtakelige resultater. Salazars regime var autoritært. Han baserte sin politiske filosofi rundt en heller selektiv og undertrykkende lesemåte av den katolske sosiallære, ikke så forskjellig fra det samtidige regimet til Engelbert Dollfuß i Østerrike. Det økonomiske systemet han etablerte og kalte for korporatisme, var basert på tilsvarende heller personlige utlegninger av de pavelige encyklikaer Rerum Novarum og Quadragesimo Anno. Han mente at det overordnede måtte være å forhindre enhver klassekamp og at økonomiens egne lover måte få råde uforstyrret. Salazar forbød de portugisiske nasjonalsyndikalister, et langt mer rendyrket fascistisk parti som Salazar anså som både «hedensk» og «totalitært». Salazars eget parti, Den nasjonale union, var dannet som en underdanig paraplyorganisasjon for å tjene regimets interesse, og det manglet dermed en profilert ideologi uavhengig av regimet. På denne tiden fryktet man i mange europeiske land de ødeleggende potensialer som man anså å ligge i kommunismen. Salazar forbød marxistiske partier, men også revolusjonære fascistisk-syndikalistiske partier. I årene 1936–1947 var Salazar også utenriksminister. Salazars nøytralitetspolitikk under annen verdenskrig sparte landet fra krigens redsler, men hadde også trekk som slo ut økonomisk gunstig for landet: Han lot de allierte makter leie militærstasjonen "Base das Lages" på Azorene; først britene (i pakt med den gamle anglo-portugisiske allianse fra 1300-tallet) og senere også amerikanerne. På den annen side solgte og eksporterte han metaller og militært materiell til aksemaktene. Et høyt antall jøder og politiske motstandere av nazismen, blant dem Abwehrfolk som flyktet etter attentatet mot Hitler av 20. juli 1944, fikk søke tilflukt i Portugal. Dette gjaldt ikke minst fra og med 1941; før da hadde det vært strengere restriksjoner på innvandring. Portugal var imidlertid hele tiden villig til transittrafikk av mer enn 50 000 flyktninger fra Det tredje rikes maktområde, deriblant mange jøder. Salazar satte sin lit til sitt hemmelige politi i bekjempelsen av kommunistene og andre politiske bevegelser som stod i opposisjon til hans regime. Til å begynne med ble dette politiet kalt PVDE ("Polícia de Vigilância e Defesa do Estado"). Det hadde en organisasjonsstruktur inspirert av det tyske Gestapo og ble bedre kjent under det navn det bar fra 1945 til 1969, "Polícia Internacional e de Defesa do Estado" (PIDE). Dette hemmelige politiet gjorde sitt for å undertrykke og for på forskjellige vis eliminere dissidenter, særlig dem som man satte i forbindelse med den internasjonale kommunistiske bevegelse med bånd til Sovjetunionen. Ved stadig å minne om de kaotiske tilstander som hadde rådet før 1926 ble det mulig å holde opposisjonen i sjakk til inn i 1950-årene. Salazar ville at Portugal skulle være en relevant og viktig størrelse på den internasjonale arena, og landets oversjøiske områder var med på å gjøre dette mulig. Selv nektet Salazar å la seg overimponere av amerikanerne. Portugal var det eneste ikke-demokrati blant de stater som grunnla NATO i 1949, noe som reflekterte Portugals rolle som alliert mot kommunismen under den kalde krigen. Portugal ble tilbudt amerikansk assistanse fra Marshallhjelpen som takk for den hjelp landet hadde gitt de allierte mot slutten av den annen verdenskrig. Først nektet Salazar å motta slik hjelp, men han ombestemte seg og sa ja. Økonomisk var Salazar-årene preget av svært sterk økonomisk vekst. Fra 1950 og til hans død vokste Portugals bruttonasjonalprodukt årlig med gjennomsnittlig 5,66 prosent. Dette var sterkere enn i noe annet europeisk land. Salazar-eraen var særpreget av et økonomisk program basert på autarki og økonomisk intervensjonisme, en politikk som ble populær i 1930-årene som svar på den store depresjonen. Under Salazar-årene ble Portugal imidlertid også medgrunnlegger av OECD og EFTA. Finansiell stabilitet var Salazars førsteprioritet. Salazar var svært lite villig til å avkolonisere de portugisiskstyrte oversjøiske områder, der de sterkeste lokale frigjøringsbevegelsene som regel var marxistisk orienterte. Mens andre vestlige kolonimakter lot sine kolonier erklære uavhengighet, holdt Portugal fast på sine. For Salazar var dette et spørsmål som gjaldt landets sentrale nasjonale interesse. Til støtte for sin holdning grep han fatt i Gilberto Freyres begrep lusotropikalisme, som gikk ut på at ettersom Portugal hadde vært multikulturelt, multirasemessig og plurikontinentalt siden 1400-tallet, ville det bety slutten på portugisisk uavhengighet dersom de oversjøiske territorier gikk tapt. I geopolitisk forstand innebar det at uten de oversjøiske områder ville ikke den portugisiske stat ha de ressurser som skulle til for å garantere dens evne til å klare seg som uavhengig stat. Salazar hadde siden 1930-tallet egentlig motsatt seg Freyres tankegods, fordi Freyre mente at portugiserne mer enn noen annen europeisk nasjon var utsatt for raseblanding. Men rundt 1952 skiftet han mening. Da kolonikrigene flammet opp igjen i 1961 skulle det etterhvert bli "Estado Novo"s og diktaturets endelikt. Ledende militære, fremfor alt general António de Spínola, gikk inn for en slutt på krigshandlingene. Han var kommet til at krigene i Afrika ikke kunne vinnes. Men Salazar ville ikke gi seg. Salazars avgang og død. I 1968 ble Salazar rammet av slag, og dermed fikk hans maktperiode sin avslutning. President Américo Tomás så seg nødsaget til å utnevne Marcello Caetano til ny statsminister og etterfølger av Salazar. Frem til sin død i juli 1970 levde Salazar i sitt hus i fødebyen Santa Comba Dão. Portugal etter Salazartiden. I 1974 ble hans "Estado Novo" feid vekk av nellikrevolusjonen, som også førte til at nesten hele det portugisiske koloniveldet ble oppløst. Selv om hans regjering hadde vært et diktatur, forble Salazar forbundet med kjære minner i deler av den portugisiske befolkning. Noe systematisk oppgjør med hendelsene, til dels overgrepene, under hans maktperiode, fant knapt sted. Valle Hovin. Valle Hovin er et skøytestadion på Helsfyr i Oslo. Stadionet brukes til hurtigløp på skøyter og til bandy. Aktiv Skøyteklubb holder til her. Valle Hovin var Norges første kunstfrosne skøytebane. Stadionet åpnet i 1966 og ble offisielt innviet i 1969. Allround-VM på skøyter 1989 og finalekampene i bandy-VM 1985 ble arrangert her. Valle Hovin brukes også til konserter og har en publikumskapasitet på 40 000 (før juni 1995: 30 000). Strøket. Valle-Hovin benyttes også om området rundt og boligstrøket nordvest for stadion, altså en fellesbetegnelse på søndre Hovin og Valle. Hvaler og klovdyr. a>. Navnet betyr «hval som går». Hvaler og klovdyr (Cetartiodactyla) er en pattedyrgruppe som består av hvaler og klovdyr. Medlemmer av gruppen finnes i nær sagt alle mulige habitater fra dyphavet (for eksempel spermasetthval) til høyfjellet (for eksempel gemse, tahrgeit og jak). På land fins de både i ørkenen (kameler), savanner (antiloper), regnskog (dvergmoskusdyr), boreale barskoger (elg) og tundraen (reinsdyr). Kladogram. Gruppens sammensetning kan være litt forbausende, i og med at drøvtyggere, flodhester, kameler, og svinedyr lenge har blitt sammenfattet som klovdyr ("Artiodactyla") og blitt betraktet som slektninger av upartåede hovdyr. Begge deler har vist seg å være sannheter med modifikasjoner. Funn av svært primitive hvaler som "Pakicetus" og "Ambulocetus" fra eocen har vist at ankelbeina deres likner atskillig mer på ankelbeina til klovdyr enn det de tilsvarende knoklene fra hovdyr gjør. Genetiske studier har også vist at klovdyr ser ut til å være nærmere beslektet med hvaler enn med hovdyr. Systematikk. Gruppen er delt opp i en rekke familier. Rekkefølgen under bør taes som en rent provisorisk oppstilling, det råder foreløpig ingen vitenskapelig enighet om hvor hvalene hører hjemme i systematikken (se under). Kladistisk systematikk. Hva som er det reelle slektsskapsforholdet mellom gruppene er foreløpig langt fra klarlagt. Både fossiler, anatomi av moderne dyr og genetiske analyser har sine svakheter. Særlig lider fossiler og genetiske analyser av at man kan få kunstige resultater på grunn av skjev fordeling av arter som er tatt med. Hvilke fossile arter som brukes avhanger naturligvis av hvilke man tilfeldigvis har funnet fossiler av, fossiler som ofte er fragmentariske, slik at mange av dataene mangler. DNA lider også under at man bare har data av nålevende arter, og at evolusjonsraten hos de forskjellige gruppene kan være svært forskjellig. Hva som er søstergruppen til hvaler og klovdyr som helhet, er ikke helt avklart ennå. Sannsynligvis er dette en gruppe bestående av rovdyr, skjelldyr og upartåede hovdyr. Laurasiatheria. Laurasiatheria er en av de større delgruppene som pattedyrene kan inndeles i. Gruppen inneholder om lag halvparten av pattedyrenes arter, hvorav de fleste er flaggermus. Gruppens vitenskapelige navn ble valgt fordi gruppens stamart levde på urkontinentet Laurasia (tilsvarer Europa, Nord-Amerika og Nord-Asia), mens Theria betyr [patte]dyr. I dag er gruppens representanter utbredt over hele verden, inkludert verdenshavene. Laurasiatheria inneholder to delgrupper; Eulipotyphla (insektetere) og Ferungulata (resten av pattedyrene). Etterkommere. Scrotifera er en foreslått ny klade med pattedyr innenfor Laurasiatheria. Unbreakable. "Unbreakable" er en amerikansk film fra 2000 som er skrevet og regissert av M. Night Shyamalan. Handling. David Dunn (Bruce Willis) overlever en massiv togkollisjon som den eneste av mange hundre passasjerer. Ikke bare kommer han ut av ulykken med livet i behold; han har ikke pådratt seg en eneste skramme. David blir kontaktet av Elijah Price (Samuel L. Jackson) som lider av den meget sjeldne sykdommen "osteogenesis imperfecta". Denne sykdommen gjør at beina i kroppen hans er skjøre som glass, og han har siden barndommen blitt omtalt som «Mr. Glass». Price, som driver en eksklusiv virksomhet i salg av tegneserier, er overbevist om at Dunn er en superhelt. Etter å ha blitt forfulgt og nærmest invadert av Elijah Price, innser David at han aldri har vært syk eller skadet i hele sitt liv. Drøvtyggere. Drøvtyggere er en pattedyrgruppe som består av planteetere med en komplekst bygget magesekk. Avkommet kalles normalt kalv, men for noen grupper finnes det også andre benevnelser, eksempelvis gruppene gaffelantilope og sauer og geiter. Drøvtyggerne er planteetere som har et kosthold som inneholder lite med proteiner og fett. De livnærer seg av ulike typer planter og sopp, der størsteparten av næringsverdien finnes i celleveggene. Pattedyrene mangler imidlertid de enzymene som naturlig bryter ned disse celleveggene, som blant annet består av cellulose og lignin. Heldigvis kan mange mikroorganismer syntetisere cellulytiske enzymer, slik at dyra kan nyttegjøre seg næringen. For å klare dette, har drøvtyggerene en magesekk som er delt i fire kamre. Den første av disse kamrene er vommen, der næringsgrunnlaget gjennomgår en gjæringsprosess. Andre kammer er nettmagen og det tredje bladmagen. Disse kamrene fungere nærmest som et filter, som tillater veske, mikroorganismer og fermenterbare matpartikler å passere til det fjerde kammeret, løypemagen som altså er den egentlige magen hos drøvtyggere. Større partikler filtreres vekk og føres tilbake til vommen, der de gjennomgår en ny gjæringsprosess. For å komplettere fermenteringsprosessen gulper drøvtyggere regelmessig opp maten og tygger den på nytt (tygger drøv). Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet. Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (portugisisk: "Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde"), eller "PAIGC" er et politisk parti i Guinea-Bissau. I Guinea-Bissaus parlamentsvalg i 2004 ble partiet landets største parti med 31,4% av stemmene og 45 av 102 seter i parlamentet. Partiet ble stiftet i det som var Portugisisk Guinea av marxisten Amílcar Cabral i 1956, med mål å oppnå uavhengighet for Kapp Verde og Portugisisk Guinea (i dag Guinea-Bissau). Edogawa Ranpo. Taro Hirai, bedre kjent som Edogawa Ranpo Edogawa Ranpo (江戸川 乱歩 "Edogawa Ranpo") var et pseudonym for den japanske forfatteren og kritikeren Taro Hirai (平井 太郎 "Hirai Tarō") (født 21. oktober 1894, død 28. juli 1965). I eksistrende oversettelser til vestlige språk staves pseudonymet vanligvis enten Edogawa Rampo, Edogawa Ranpo eller Edgawa Ranpo, etternavn før fornavn som på japansk. Taro Hirai ble født i prefekturet Mie i 1894. Han vokste opp i Nagoya og studerte økonomi ved Waseda-universitetet i Tokyo. Etter at han ble uteksaminert i 1912 hadde han forskjellige strøjobber, som å redigere avis og selge nudler på gaten. Han var en stor beundrer av vestlig kriminallitteratur, og særlig av forfatteren Edgar Allan Poe. I 1923 skrev han sin første kriminalhistorie, «To-sen koppermynten» (Nisen Dõka, 二銭銅貨). Den ble trykt i magasinet "Shin Seinen", som også trykte historier av forfattere som Edgar Allan Poe, Arthur Conan Doyle og G.K. Chesterton. Allerede for denne første novellen brukte han pseudonymet Edowaga Rampo, etter den japanske uttalen av navnet Edgar Allan Poe. Selv om japan har sin egen kriminallitteratur, anses dette for å være den første moderne detektivfortellingen i japansk litteratur. Taro Hirai skrev en rekke kriminalromaner, fra 1925 hovedsakelig med Kogoro Akechi (明智小五郎 "Akechi Kogorō") som detektiv. Han regnes som en av de fremste japanske kriminalforfatterne, og var grunnleggeren av foreningen for japanske krimforfattere (MWJ, Mystery Writers of Japan (en)). Mange av hans bøker er oversatt til vestlige språk. Taro samarbeidet i fem år med sin oversetter James B. Harris for den første oversettelsen til engelsk av noen av hans historier. Han kunne forstå talt engelsk, men hadde problemer med å tale og lese språket. Aristides Pereira. Aristides Maria Pereira (født 17. november 1923, død 22. september 2011 i Coimbra, Portugal) var den første president i Kapp Verde fra 1975 til 1991. Fra slutten av 1940-årene og frem til Kapp Verdes uavhengighet var Pereira involvert i antikolonialistiske bevegelser og streikeorganisering, og steg etter hvert i gradene i Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC). Pereira lovet å lede en demokratisk og sosialistisk nasjon når han ble valgt til president, men forverret istedet landets økonomiske situasjon og forfulgte dissidenter av regimet. Kapp Verde ble omgjort til en enpartistat og landet inngikk allianser med land som Folkerepublikken Kina og Libya. Pereira tapte det demokratiske valget i 1991 til António Monteiro. Traveling Wilburys. The Traveling Wilburys var en såkalt supergruppe bestående av George Harrison, Jeff Lynne, Roy Orbison, Tom Petty og Bob Dylan. Bandet spilte inn to album i løpet av de årene de var sammen. «Wilburys» var slang utviklet av Harrison og Lynne under innspillingen av Harrisons album "Cloud Nine" som en referance for makkverk eller lignende som man kunne kvitte seg med under miksingen: «Vi gravlegger dem i miksen!». Uttrykket ble også brukt da hele gruppen var sammen. Harrison foreslo «The Trembling Wilburys» som gruppens navn, Lynne kom opp med endringen «Traveling», noe som ble godtatt av gruppen. Både personnavnene og historiene foruten ikonografien rundt er en bevisst lek med rockemyter. Historie. Det startet med et måltid mellom Roy Orbison, George Harrison og Jeff Lynne, gruppen kom sammen i Bob Dylans hjemmestudio i Malibu, California for å spille inn en låt som skulle bli B-siden på George Harrisons sang «This Is Love». Tom Petty ble med da Harrison fant ut at han hadde glemt sin gitar hjemme hos ham. Bandet fant til slutt ut at sangen som de hadde produsert, «Handle with Care», var for god for å være kun en singelfyller. Som gamle venner oppdaget de hvor morsomt det var å jobbe med hverandre slik at de bestemte seg for å lage et helt album sammen under forskjellige psedonymer, alle «sønner» av Charles Truscott Wilbury Sr. og halvbrødre. "Traveling Wilburys Vol. 1", ble skrevet av alle medlemmene og innspilt i en tidagers periode ettersom Dylan hadde planlagt en turne i mai måned. Albumet ble utgitt 18. oktober. Det var rangert som nummer 70 i magasinet Rolling Stones liste over de 100 største albumene gjennom 1980-tallet, og det ble nominert for en Grammy for «Årets album» i 1990. Roy Orbisons bortgang 6. desember 1988 grunnet hjerteinfarkt forhindret et nytt album med hele bandet, men resten av bandet fortsatte. Som en hyllest til Orbison, under videoen for «End of the Line» på det punktet i sangen hvor Orbison synger, viser de gitaren hans i en gyngestol etterfulgt av et bilde av han. The Traveling Wilburys bidro med tittelsangen, «Nobody's Child», til «Romanian Angel Appeal benefit»-album ', utgitt 24. juli 1990. Et nytt album ble utgitt 30. oktober 1990. Det var titulert under navnet "Traveling Wilburys Vol. 3", selv om det var bandets andre album. Dette albumet hadde relativt mindre suksess enn det første albumet. Harrison sa en gang i et intervju med MTV at bandet hadde håndskrevet materiale for et Vol 2, men materialet var blitt stjålet før utgivelsen. En annen grunn for fraværet av "Vol. 2" er Tom Pettys album fra 1989, "Full Moon Fever". Albumet hadde George Harrison, Roy Orbison, og Jeff Lynne, dette gjorde det til et mulig Wilburys-album. Den «offisielle» historien (fra perspektivet av den fiktive Wilbury-familien) er at "Vol. 3" var skrevet og fremført av et annet sett med Wilburyene (derfor de forskjellige Wilbury-navnene), og at det er årsaken til at de hoppet over "Vol. 2" slik at den tittelen kunne brukes hvis det originale bandet noen gang gjenforenes. Dette var en siste hyllest til Orbison, det vil si at det opprinnelige bandet aldri kunne gjenforenes. Sent på 1990-tallet og tidlig i 2000, var de to Traveling Wilburys-albumene vanskelige å få tak i, de var ute av pressing de fleste steder. Harrison, som hadde de fleste rettighetene til bandet, ga dem ikke ut på nytt, naturlig nok grunnet hans bortgang i 2001. I juni 2007 ble de to albumene gjenutgitt som "The Traveling Wilburys Collection", en samling som inkluderte begge albumene på CD (med bonusspor) og en DVD med en 24 minutters dokumentar om bandet og en samling med musikkvideoer. Standardutgaven med begge CDene DVDen i en dobbel digipak med en 16-siders booklet. En såkalt «deluxe»-boks med begge CDene og DVDen, en mer omfattende 40-siders hefte, postkort av musikerne og andre fotografier. En «deluxe»-boks med begge albumene på vinyl ble også utgitt, men denne versjonen hadde ikke med DVDen. Isteden lå det med en 12" med sjeldne versjoner av sangene. iTunes-butikken har siden kommet med en digital versjon av begge albumene, dokumentaren og videoene. Utgivelsen overrasket mange da det debuterte på førsteplass på britiske listene, det debuterte også som nummer 1 på United World Chart, og gjorde det samme på australske listetopper., Amazons forhåndbestillingsliste og salgsliste, og iTunes. Samlingen solgte 500 000 eksemplarer globalt i løpet av de tre første ukene og fortsatte på UK topp 5 i syv uker etter utgivelsen. Konserter. Traveling Wilburys holdt aldri konserter. I oktober 1992 (under jubileumskonserten for Dylan i New York) sto Bob Dylan, George Harrison, Tom Petty og Jim Keltner på samme scene, menspilte da ingen Wilburys-sanger. Det nærmeste man har kommet en gjenforening er "Concert for George" den 29. november 2002: På scenen sto da Tom Petty, Jeff Lynne, Dhani Harrison (Harrisons sønn) og Jim Keltner som spilte «Handle With Care» til ære for avdøde George Harrison. Tom Petty har i senere tid inkludert «Handle With Care» i sitt eget konsertrepertoar. I 1997 fremførte George Harrison «If You Belonged To Me» (fra "Vol. 3") i et VH1-program. Medlemmer. The Traveling Wilburys på "Volume 3" var Jim Keltner, kjent studiotrommeslager og perkusjonist, var ikke kreditert på "Vol. 1" eller "Vol. 3"; uansett dukker han opp i noen av musikkvideoene. I DVDen fra 2007 har han fått kallenavnet «Buster Sidebury». I tillegg er Ayrton Wilbury, et pseudonym for Dhani Harrison kreditert på de uutgitte sangene «Maxine» og «Like A Ship». Førstegitaren på sangen «She's My Baby» (fra "Vol. 3") ble spilt av bluesgitaristen Gary Moore. Singler. «—» viser singler som ikke kom på noen liste eller var ikke gitt ut i det landet. «♦» viser albumspor som kom på listene, men ikke kommersiellt utgitt som singel. Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet. Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (portugisisk: "Partido Africano da Independência de Cabo Verde, PAICV") er et sosialdemokratisk politisk parti på Kapp Verde. Partiet kom til makten etter Kapp Verdes uavhengighet, og styrte landet under navnet Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet. Partiet ble stiftet med utgangspunkt i at Kapp Verde og Guinea-Bissau skulle danne en union etter uavhengigheten fra Portugal. Dagens navn fikk partiet i 1980. Jim Keltner. James Lee «Jim» Keltner (født 27. april 1942) fra Tulsa i Oklahoma i USA er en amerikansk trommeslager, mest kjent som studiomusiker for en rekke band og artister. Keltner sies å være favorittrommeslageren til Ringo Starr, og regnes som en av verdens beste og mest ettertraktede studiotrommeslagere. Han har jobbet spesielt mye med John Lennon, George Harrison, Neil Young, Ry Cooder og Traveling Wilburys, hvor hans pseudonym var Buster Sidebury. TACV. TACV Cabo Verde Airlines er et kappverdisk flyselskap. Flyselskapet ble stiftet i 1958, er 100% eid av myndighetene og har 788 ansatte. Oscar for beste kvinnelige birolle. Oscar-prisen for beste prestasjon av en skuespillerinne i en birolle deles ut årlig av Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Vinneren står øverst med uthevet skrift og under står de andre som var nominerte det året. Prisen deles ut året etter. Så den som står oppført som vinnere i 2005 har fått prisen ved Oscarutdelingen i 2006. Malmfrid Mstislavsdatter. Malmfrid Mstislavsdatter (født ca. 1105, død etter 1137) var dronning av Norge og (fra ca. 1132) dronning av Danmark. I henhold til Snorre Sturlasson giftet kong Sigurd Jorsalfare seg med "Malmfred Haraldsdatter", datter av "Harald Valdemarsson" øst for Holmgard, men dette er et norrønt navn for Mstislav av Kiev, storfyrste av Kiev i årene 1125–1132. Riktigere eller mer praktisk navn på henne er da "Malmfred Mstislavdatter". Hennes mor var Kristina Ingesdatter, datter av kong Inge Stenkilsson den eldre av Sverige. Storhertug Mstislavs foreldre var Vladimir II Monomakh og Gyda Haraldsdatter. Gyda var datter av den engelske kongen Harald Godwinsson, sønn av Godwin av Wessex og danske Gyda Torkelsdatter som nedstammet fra Styrbjørn Sterke. Malmfrid hadde med andre ord tette slektsbånd til Skandinavia, og antagelig forsto hun norrønt språk før hun kom til Norge. Hennes søster var Ingeborg som ble gift med Knut Lavard, sønn av danskekongen Erik Ejegod. Malmfrid og Sigurd ble gift en gang mellom 1116 og 1120 da Sigurd var midt i tyveårene og Malmfrid rundt ti år yngre. Egentlig var Sigurd allerede gift som barn med datteren til irskekongen Muircheartach Ua Briain, men når faren dør 1103 lar Sigurd sin barnebrud være igjen i vest. "Store norske leksikon" nevner at Sigurd «ikke ville vite av henne», men i henhold til Claus Krag i "Norsk biografisk leksikon" er det en oppdiktet historie som ikke en gang Snorre trodde på. De fikk uansett en datter sammen, Kristin Sigurdsdatter som ble gift med jarlen Erling Ormsson, mer kjent som Erling Skakke, og deres sønn Magnus Erlingsson ble konge av Norge da han var seks år gammel, og den første norske konge som ble salvet til vervet. Da Sigurd døde av sott rundt førti år gammel i 1130 ble hans sønn (med frillen Borghild Olavsdatter) Magnus Blinde konge av Norge. Sigurds enkedronning Malmfrid dro da videre til Danmark hvor hun kort tid etter ble gift med Erik Emune, halvbror til hennes svoger Knut Lavard. Hun sørget også for at stesønnen Magnus ble gift med niesen "Kristin Knutsdatter", Knut Lavards datter. Norges dronning ble således etterhvert dronning av Danmark. Hun og kong Erik får derimot ingen barn, og som Claus Krag skriver i hennes korte biografi: «Etter dette hører vi ikke mer om henne». Hun døde en gang etter 1137 som er det året da Erik Emune ble drept på et tingmøte. Jostein W. Rovik. Jostein Wallem Rovik (født 27. oktober 1942 i Sandnes) var ordfører for Høyre i Sandnes fra 1994 til 2007. Han har også møtt som vararepresentant på Stortinget i en kort periode. Han er utdannet jurist og har arbeidet i politiet, påtalemyndigheten og som dommer. Mens han var ordfører hadde Rovik permisjon fra sin stilling som sorenskriver i Ryfylke tingrett, som i mellomtiden ble integrert i Stavanger tingrett. Rovik arbeider nå som dommer tilknyttet en ressursgruppe under Domstoladministrasjonen med kontorsted i Stavanger tingrett. Rovik fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 2008 for sitt politiske arbeid. Asker Svømmeklubb. Asker Svømmeklubb er per mai 2006 Norges nest største svømmeklubb med sine 1500 medlemmer. Klubben er det største idrettslaget i kommunen som ikke driver med mer enn en type idrett. Klubbens motto «Trivsel, trygghet og fart i vann» gjenspeiler seg gjennom hele organisasjonen, fra babysvømming til svømmekurs, rekruttsvømming og elitesvømming. Klubben hevder seg på nasjonale mesterskap, blant annet ved landslagssvømmer Ingvild Snildal, som for tiden holder "12 norgesrekorder". Klubben har også tilbud for mosjonister, og holder svømmekurs og crawlkurs for voksne. Randy Newman. Randy Newman ved pianoet under New Orleans Jazz & Heritage Festival i 2008 Randy Newman (født Randall Stuart Newman, 26. november 1943 i Los Angeles) er en Oscar-vinnende amerikansk sanger, pianist og låtskriver. Karriere. Pianisten Randy Newman er utdannet innen klassisk musikk. Han begynte på midten av 60-tallet med å skrive sanger for andre artister, deriblant Judy Collins og Alan Price. Han platedebuterte i 1968 med den klassiskinspirerte "Randy Newman Creates Something New Under the Sun". Platen ble omfavnet av kritikere og musikkintellektuelle, men oversett av det store publikum. Året etter ga han ut antitesen til debutplaten, den skitne og countryinspirerte "12 Songs". Igjen jublet kritikerne, men platesalget var tragisk. Samme år spilte Harry Nilsson og Newman inn den sterke platen "Nilsson Sings Newman". Newman fikk sin første kommersielle opptur med "Sail Away" (1973). Platen regnes i dag som Newmans mesterverk, der han kombinerer det klassiske fra debutplaten med det røffe fra "12 Songs". Utover 70-tallet ga han ut svært sterke plater, som dessverre ble oversett av publikum. På 70-tallet fikk Newman hjelp av drevne musikere, for eksempel Ry Cooder, The Eagles, Toto, Jim Keltner og Klaus Voormann. Short People. I 1977 fikk Newman sin første og eneste hitlåt, "Short People", hentet fra albumet "Little Criminals". Sangen synges i «jeg-form» og handler om en mann som hater kortvokste mennesker. Det hele var et humoristisk spark mot intoleranse og rasisme, men ironien gikk dessverre over hodet på flere kortvokste mennesker. Spøk ble til alvor da Newman mottok dødstrusler. I staten Maryland forsøkte man å få en egen lov som skulle forby spilling av "Short People", men søknad ble henlagt da det var grunnlovsstridig (ytringsfrihet). 1980 og fremover. Newman ga ut to plater på 80-tallet: "Trouble In Paradise" (1983) og "Land Of Dreams" (1988). På sistnevnte fikk han hjelp av Dire Straits. I 1985 var han med å på skrive filmen "The Three Amigos" (med Chevy Chase, Steve Martin og Martin Short). Sommeren 1999 ga han ut "Bad Love" som – i likhet med samtlige av Newmans plater – ble svært kritikerrost. I 2008 kom hans foreløpig siste utgivelse "Harps and Angels". Randy Newman regnes i dag som en av pop-rockens sanne originaler, og nyter stor respekt fra blant andre Paul McCartney og Brian Wilson. Han har tilnavnet «Rockens Mark Twain». Filmmusikk. Newman tjener svært lite penger på sine soloplater. Hans største inntektskilde er de mange filmmusikkplatene han har laget. Det er særlig hans samarbeid med Pixar/Disney som er innbringende, takket være filmmusikken til "Toy Story", "Toy Story 2", "Monsterbedriften", "Småkryp" og "Biler". Andre filmer Newman har laget musikken til er "Slekten er verst", "The Awakenings", "Cold Turkey", "Performance", "The Paper", "Parenthood", "Ragtime", "The Three Amigos" og "Svigers er aller verst". I 2002 vant han Oscar for beste sang (i konkurranse med Paul McCartney og Sting) for sin sang "If I Didn't Have You" fra "Monsterbedriften". Før han vant, hadde Newman 15 tidligere Oscar-nominasjoner på samvittigheten. Newman vant også Oscar for beste sang for «We Belong Together» fra "Toy Story 3" (2010). Universitetet i Havanna. Universitetet i Havanna ("Universidad de la Habana") ble stiftet i 1721. Det er det eldste universitetet på Cuba og et av de eldste i Latin-Amerika. Universitetet består av 15 fakultet og har vel 6000 studenter. Undervisningen skjer på spansk. __TOC__Fakultetene er: 1) biologi (herunder medisin), 2) farmasi og ernæring, 3) fysikk, 4) geografi, 5) matematikk og IKT, 6) kjemi, 7) psykologi, 8) kunst og litteratur, 9) kommunikasjon, 10) jus, 11) filosofi og historie, 12) utenlandske språk, 13) revisjon og finans, 14) økonomi Universitetet lå opprinnelig i bydelen "Gamle Havanna", men flyttet i 1902 til et nytt universitetsområde i bydelen "Vedado" () Politisk kraftsenter. Universitetet – representert ved ansatte og især studenter – har vært en sterk politisk kraft i Cubas historie. Under den cubanske uavhengighetskrigen fra 1868 til 1898 støttet mange studenter Los Mambies som var opprørere mot det spanske kolonistyret. Mange studenter ble også henrettet for sin opposisjon mot Spania. Etter avviklingen av det spanske styret i 1898 og fram til revolusjonen i 1959 økte universitetet og studentenes politiske betydning. En viktig grunn var at det koloniale samfunnet hadde etterlatt seg en liten og mektig overklasse av landeiere, en liten middelklasse med små framtidsutsikter og en stor underklasse av småbønder og landarbeidere. Sosial mobilitet, det vil si å avansere oppover i klassesystemet, var så godt som umulig hvis man ikke avanserte gjennom ekteskap eller ved å ta høyere utdannelse. Behovet for leger, jurister, kjøpmenn, lærere, ingeniører, etc. var imidlertid sterkt begrenset. Derfor kom Cuba i en situasjon med en voksende og derfor stadig mer undersysselsatt middelklasse. Men samtidig var det en klasse med høy utdannelse, og med intellektuelle og sosiale ressurser til å tvinge gjennom forandringer i tingenes tilstand. Universitetet i Havanna og etter hvert også universitetene i Santa Clara og Santiago de Cuba ble derfor kraftsentre for revolusjonstanker og opprør. I hele perioden fra 1898 og fram til revolusjonen i 1959 spilte studentene og den undersysselsatte middelklassen rollen som fanebærere for opprør og krav om samfunnsmessige endringer. Til slutt ble da også revolusjonen i 1959 organisert og gjennomført av intellektuelle med 26. juli-bevegelsen, Che Guevara og Fidel Castro i spissen. Oppslutningen kom i første omgang fra småbønder og jordarbeidere, og i neste omgang fra fagforeninger og arbeidere i byene. En annen sterk revolusjonær gruppering som hadde utgangspunkt i Universitetet i Havanna, var Det Revolusjonære direktorat ("El Directorio Revolucionario") ledet av studentlederen José Antonio Echeverría. Skyggesider. Grunnloven av 1940 ble etter revolusjonen i 1959 omarbeidet og universitets autonomi redusert. Objektiv. Et objektiv er et rør med to eller flere linseelementer som er montert på et kamera eller andre optiske apparater. Objektivets oppgave er å bryte lysstrålene som sendes mot kameraet fra motivet slik at de avtegner et bilde på filmen eller en digital bildebrikke. I prinsippet er det ingen forskjell mellom et kameraobjektiv, et teleskop eller et mikroskop. Objektivet kan være fast montert til kamerahuset, eller det kan være utskiftbart. Systemkameraer kjennetegnes ved utskiftbart objektiv (som oftest speilreflekskameraer), mens kompaktkameraer har fastmonterte objektiver. Et kameraobjektiv er som regel utstyrt med en irisblender som regulerer den lysmengden som får passere. En lukker, som regulerer tida som lyset får passere, kan enten være innebygd i objektivet eller sitte i kamerahuset. Speilreflekskameraer har lukkeren i kamerahuset, mens kompaktkameraer har lukkeren i objektivet. Linseelementene er vanligvis laget av glass, sjeldnere akryl eller pleksiglass. Linser av plastmateriale har vært brukt på de billigste kameraene, og har generelt dårligere optiske egenskaper enn glass. På den annen side har plast den fordelen at det er billigere å framstille visse typer asfæriske linser som kan være svært vanskelige eller svært dyre å lage i glass. Brennvidde. Avstanden mellom det optiske senteret i objektivet og fokalpunktet kalles objektivets brennvidde. Fokalpunktet er midtpunktet i fokalplanet, som er det planet der filmen eller bildebrikken befinner seg. Brennvidden på objektivet bestemmer bildevinkelen. Det er ingen klar definsjon på hva som er en «normal» bildevinkel, men som en tommelfingerregel kan man anta at det enten er samme brennvidde som diagonalen på opptaksformatet (43,3 mm på 35 mm film), eller en bildevinkel som noenlunde tilsvarer synsfeltet slik det menneskelige øyet oppfatter det. For fotografering med småbildeformat (opptaksformat 36 x 24 mm) kan man anta at objektiver med brennvidder i området 43 – 55 mm kalles for «normalobjektiv». Normalobjektiver har høy optisk kvalitet og enkel optisk konstruksjon, og kan lages både lyssterke og relativt rimelige. Objektiv med kortere brennvidde enn normalobjektiver har større bildevinkel og kalles vidvinkelobjektiv, mens objektiv med lengre brennvidde og mindre bildevinkel kalles teleobjektiv. Vidvinkelobjektiv. Et vidvinkelobjektiv eller en vidvinkel har den egenskapen at synsfeltet blir videre enn med et normalobjektiv. Vanlige vidvinkelobjektiv for småbildeformat har brennvidde i området 20 mm til 35 mm. Det finnes også spesielle objektiver som gir en svært stor bildevinkel, gjerne hele 180° – såkalte fisheye-objektiv. Disse benytter en annen type projeksjon enn vanlige, rettegnende vidvinkelobjektiver som gir fortegning der rette linjer i motivet bues kraftigere jo lengre ut mot kanten i bildet de befinner seg. Det finnes også fisheye-objektiver som tegner et sirkelrundt bilde innen det rektangulære bildeformatet. Teleobjektiv. Et teleobjektiv eller en tele virker som en kikkert og kan ta nærbilder av motiver langt unna. Til gjengjeld er bildevinkelen og dybdeskarpheten liten, og skarpheten i bildet er mer følsom for rystelser i kameraet. Til lange teleobjektiver brukes derfor ofte stativ. Korte teleobjektiv for småbildeformat har en brennvidde på mellom 85 og 135 mm, mens lange teler kan gå opp til 1200 mm. De lengste teleobjektivene brukes særlig av sportsfotografer og naturfotografer. Zoomobjektiv. Zoomobjektiver, tidligere også kalt «gummilinser», er objektiver som kan forskyves trinnløst slik at en kan ta fotografier og film som virker nærmere eller fjernere fra motivet. Zoomobjektivene er konstruert slik at linseelementene kan flyttes internt i objektivet, så brennvidden kan reguleres. For 35 mm film finnes det både vidvinkelzoom (f.eks. 20 – 35 mm), normalzoom (f.eks. 28 – 105 mm) og telezoom (f.eks. 90 – 300 mm). Zoomobjektiver angis også ofte med en forstørrelsesgrad, f.eks. 3×, som er forholdet mellom lengste og korteste brennvidde. Digitale kompaktkameraer oppgis ofte å ha «digital zoom». Til forskjell fra optisk zoom er dette en simulert zoom som oppnås ved at et utsnitt av bildet forstørres opp – på bekostning av oppløsningen. Den samme effekten kan oppnås ved å forstørre et utsnitt av et digitalfoto i et bildebehandlingsprogram. Lysstyrke. Den største blenderåpningen et objektiv kan ha, kalles objektivets lysstyrke. Lysstyrken angis som en brøk, der telleren angir objektivets brennvidde og skrives «f» eller «1», og nevneren tallet som framkommer ved å dividere objektivets brennvidde med diameteren på den største optiske blenderåpningen. For eksempel, dersom objektivets brennvidde er 28 mm, og diameteren på blenderåpningen er 10 mm, så blir tallet i nevneren 28/10 = 2,8. Et objektiv der største blenderåpning er brennvidden dividert på 2,8 angis som 1:2,8 eller f/2,8. I dagligtalen oppgis som regel bare nevneren i brøken. Vi sier f.eks. «blender 2,8» når vi egentlig mener «blender f/2,8». Jo lavere tallet i nevneren er, desto mer lys kan objektivet slippe inn på fokalplanet. Blendertallene er avmerket på objektivets blenderring. Ett steg på blenderskalaen dobler lysmengden som slippes inn. Man kommer fra et skritt i blenderskalen til den neste ved å multiplisere nevneren med formula_1. Man runder gjerne av til en eller null desimaler. Regner vi fra f/1,4 til f/45, ser blenderskalaen slik ut: f/1,4, f/2,0, f/2,8, f/4,0, f/5,6, f/8,0, f/11, f/16, f/22, f/32, f/45. Fordelen med å angi lysstyrke som en slik brøk, i stedet for å oppgi diameteren direkte, er at ulike objektiver, med ulik brennvidde, vil slippe inn like mye lys dersom dette tallet er det samme. Så en 28 mm f/2.8 og en 135 mm f/2.8 vil slippe inn nøyaktig like mye lys, men diameteren på blenderen vil være 10mm for det første objektivet, og 48,2 mm for det andre. Sousafon. Sousafon er et messinginstrumentene, en variant av tubaen, som ofte brukes av musikkorps til marsjering. Sousafonene har samme rørlengde, og dermed også register, som vanlige tubaer, men en annen form. Røret går i en kveil rundt tubaisten og hviler på skuldra, hvilket gjør sousafonen enklere å bære enn en vanlig tuba. Sjallstykket er over hodet på tubaisten, og peker fremover. Sousafonen er vanligvis stemt i B, med grunntone B; (Store B), men finnes også stemt i Ess. Den har vanligvis tre ventiler, i motsetning til konserttubaer som ofte har flere. Nyere sousafoner blir gjerne laget i glassfiber, noe som gjør dem billigere og lettere å bære. Denne typen er populær i skolekorps, men har en noe redusert klangkvalitet. Historie. Sousafonen har fått navnet etter den amerikanske marsjkomponisten og dirigenten John Philip Sousa, som ga J.W. Pepper i oppdrag å utvikle instrumentet i 1890-årene. Sousa var misfornøyd med tubaene i korpset hans; de brukte helikoner, som er en tubatype som minner om sousafonen, men som har et tynnere sjallstykke som peker på skrå oppover. Sousa ønsket en tuba som sendte lyd opp og over korpset med en full, varm tone, i motsetning til de mer retningsgivende helikonene. Den originale sousafonen hadde faktisk et rett oppoverrettet sjallstykke, og ble kalt "raincather (regnfanger)"; dagens fremoverrettede sjallstykke kom først på midten av 1920-tallet. Selv om sousafonen i dag stort sett kun brukes til marsjering, ble den ikke oppfunnet som et marsjinstrument, men til konsertbruk. Lorentz Harboe Ree. Lorentz Harboe Ree (født 1888, død 1962) var en norsk arkitekt med eget kontor i Oslo fra 1918. Han var født på en storgård i Stange, og tok eksamen ved arkitektavdelingen, NTH i 1915. I 1918 etablerte han egen praksis i Oslo, etter to år som assistent på et kontor i Bergen. I Oslo samarbeidet han med først med Harald Aars og fra 1920 Carl Buch om å lage minneverdige bygg som Kinopaleet, Bislet bad, Nore kraftstasjon, Vigelandsmuseet og kioskene "Tyrihans" og "Palladio" for Narvesen. Ree var også tegner, stilte ut på Jubileumsutstillingen på Frogner 1914 og designet noen møbler. Han er representert i Nasjonalgalleriet. I 1916 utga han boken "Østraat" sammen med kunsthistorikeren Fredrik B. Wallem. Fredrik B. Wallem. Fredrik Barbe Wallem (født 1877 i Bergen, død 1945) var kunsthistoriker og direktør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum 1920-45. Wallem var født i Bergen, og tok artium ved Trondheim katedralskole 1896. Han studerte arkeologi og kunsthistorie, ble dr.philos. i 1910 og arbeidet 1911–1920 ved Universitets etnografiske museum og Oldsaksamlingen i Oslo. Han har blant annet utgitt bøkene "Østraat" (1916), "Steinvikholmen" (1917), om Trondheims historie (1906 og 1927) om Studentersamfundets historie (1913) og om Olavsbilder i middelalderen (1930). Fredrik B. Wallems vei på Charlottenlund i Trondheim er oppkalt etter ham. Kilde. Wallem, Fredrik Barbe Wallem, Fredrik Barbe Wallem, Fredrik Barbe Wallem, Fredrik Barbe Helikon. Helikon (gresk " 'Ελικών"; latin "Helĭcon") er et skogkledd fjell i den sørvestlige delen av det greske landskapet Boiotia (Viotía). Helikon prises av de gamle greske dikterne som hjem for musene (vitenskapens og kunstenes gudinner). I deres hellige lund på nordsiden av fjellet sprang kildene Hippokrēne og Aganippe frem, og disse var viet til musene. Poseidon ble i en hymne hyldet som «Helikons herre». På den østlige toppen av fjellet sto det et alter viet til Zevs ("Zeus Helikonios"). Nå ligger det et kapell viet til den hellige Elias der. Helikon står på verdensarvlisten. Se også. Helikon Great Yarmouth. Great Yarmouth, lokalt ofte bare kjent som Yarmouth'", er en kystby i Norfolk i England. Den ligger ved munningen av elven Yare, omkring 30 km øst for Norwich. Byen er administrasjonssenter for distriktet Great Yarmouth. Byen har vært en ferieby siden 1760, og den er porten fra Nordsjøen til vannveiene i nasjonalparken The Broads. Den har i flere hundre år vært en viktig havn for sildefiskere, og i nyere tid er den servicehavn for oljerigger. Historie. Navnet Yarmouth viser til munningen ("mouth") av elven Yare; den eldste formen av dette navnet er "Yernemuth". Byen ligger like ved stedet hvor romerne anla en militærleir ved elveoset, som de kalte "Gariannonum", senere forvansket til "Gernemwa". Mange fiskere fra Cinque Ports trakk til stedet i angelsaksisk tid, og da normannerne erobret landet i 1066 var det 70 borgere i Yarmouth. Henrik I utnevnte en "reeve" til å styre byen. I 1208 gav Johan borgerne privilegier tilsvarende de Oxford hadde. Disse ble senere forsterket i nye chartere, som bekreftet Great Yarmouths rettigheter i forhold til Little Yarmouth og Gorleston. En latinskole ble opprettet i 1551. Den hadde tilhold i storhallen til det gamle sykehuset, som hadde blitt grunnlagt under Edvard I av Thomas Fastolfe. Den var stengt fra 1757 til 1860, men ble så gjenåpnet. I 1872 flyttet den til nye lokaler. I mai 1845 ble byen rammet av en katastrofe da en hengebro kollapset. 79 mennesker omkom, langt de fleste av dem barn. Under andre verdenskrig ble Great Yarmouth bombet, men det meste av den gamle byen står. Blant annet finner man en mer enn to kilometer lang bymur fra middelalderen, hvorav over 2/3 er bevart. Elleve av de atten tårnene langs muren står også. På South Quay finner man et handelshus fra det 17. århundre blant tudor, georgianske og viktorianske bygninger. Innenfor dette kaiområdet ligger et område kjent som "The Rows", et labyrintisk sammensurium av små smug. Det var opprinnelig hele 145 smug i det lille området, men noen av disse har forsvunnet som følge av bombingen under andre verdenskrig. The Lives of John Lennon. I august 1988 skapte Albert Goldmans 700 siders mammutverk ”The Lives of John Lennon” furore blant Lennon-fans. Boken beskriver Beatles-medlemmet som en pint sjel med et ekstremt savn etter trygghet, mens Yoko Ono skildres som en manipulerende, opportunistisk heks. Homoseksuelle historier med Lennon i hovedrollen presenteres i detalj, mens narkovanene til ekteparet Lennon får Keith Richards til å ligne en speidergutt i forhold. Skandalen var uunngåelig. På utgivelsesdagen rykket Paul McCartney ut med den krystallklare beskjeden: «"Boikott denne boken!"» Albert Goldman ble over natten kjent som John Lennons andre drapsmann. Albert Goldman. Etter mange år med studier, bokdebuterte professor og musikkjournalist Albert Goldman (1927–1994) med en biografi om komikeren Lenny Bruce i 1974, kalt ”Ladies and Gentlemen: Lenny Bruce!!”. Som oppfølger til den kritikerroste suksessen, valgte litteraturprofessoren å skrive om Elvis Presley. Den kontroversielle boken ”Elvis” kom ut i 1980 og gikk i dybden på kongens privatliv. Det likte Elvis-fansen svært dårlig… Goldman ble truet på livet (han ble forsøkt skutt gjennom stuevinduet sitt i New York), og offentlige bokbrenninger ble arrangert. Goldman sa i sitt forsvar at alt boken gjorde, var å avsløre fakta som fansen tydeligvis ikke ville vite. Goldman velger Lennon. «"Jeg hadde ingen intensjoner om å rakke ned på Elvis da jeg, på oppfordring fra forlaget, begynte å skrive boken om hans liv. Men etter tre år og over 600 intervjuer, fant jeg ut at jeg måtte skrive en mørkere bok enn planlagt. Jeg trenger vel ikke nevne at Elvis-boken var en utakknemmelig jobb som har gjort stor skade på ryktet mitt".» Goldman skriver videre at han er stor Lennon-fan, og har ingen planer om å skrive en ondskapsfull bok. Leigh takket allikevel nei til å samarbeide. ”"Jeg hadde mistanke om at min research ville blitt vridd og vendt på",” svarer han på spørsmål om hvorfor han avslo. «"I tillegg har jeg et radioshow i Liverpool, og mange intervjuobjekter ville blitt skremt vekk hvis jeg hadde jobbet med Goldman".» Leigh tipset om en annen musikkjournalist som kunne passe for jobben: Ron Ellis. Ellis takket ja, og fikk i oppdrag av Goldman å intervjue alle i Liverpool som hadde noe med John Lennon å gjøre – jobben tok til sammen fire år å gjennomføre. Researchprosessen. Ellis sier han var langt mer effektiv enn Peter Trollope. ”"På syv uker hadde Peter funnet svært lite informasjon. I løpet av to måneder hadde jeg sporet opp Johns to halvsøstre, som inntil da var relativt ukjente for verden",” sier han. ”"Goldman insisterte på å få alle detaljer korrekt, siden de minste detaljfeil kunne gjøre at hovedinnholdet i boken ville miste troverdighet. Jeg ble bedt om å undersøke hva slags badekar det var i Lennons barndomshjem, om det var stor vask på badet, og om hva slags farge det var på teppet i klubben Ye Cracke i 1963. Jeg måtte til og med sjekke hva slags salmer som ble sunget i St. Peters-kirken i 1957",” sier han. Ellis var dog ikke med på Goldmans fulltidsteam lenge. Allerede i 1985 – ett år etter han ble ansatt, og tre år før utgivelsen – fikk Ellis sin oppsigelse via et brev fra Goldman: ”"Etter en ubehagelig konfrontasjon med min forlegger må jeg låne mer penger til å fullføre dette prosjektet. Derfor må jeg kutte kostnadene drastisk. Beklageligvis må jeg si deg opp".” Ellis ble etter hvert enig med Goldman om å gjøre research på fritiden, ubetalt. Etter seks og et halvt år med research og 1,200 intervjuer, ble boken omsider gitt ut den 22. august 1988. Ingen av menneskene som deltok i researchen ble kreditert i boken, noe Ron Ellis har forståelse for. ”Tro det eller ei, men Goldman sa at vi kunne være i faresonen for gale Lennon-fans. Han hadde jo tidligere fått både dødstrusler og blitt skutt på av gale Elvis-fans,” sier han. Grunnen til Goldmans bekymring var berettiget, for da smakebiter av boken ble publisert i tabloidavisene, hengte mediene seg opp i historien fra Barcelona-ferien til John Lennon og Brian Epstein i 1963. Goldman skriver i boken at etter mye masing fra den forelskede, homoseksuelle Beatles-manageren, deltok Lennon i visse seksuelle handlinger. ”"Påstandene om at John og Brian skal ha hatt et seksuelt forhold er godt dokumentert",” sier Ron Ellis. ”"Alle intervjuobjektene som er brukt i boken måtte signere et autentiseringsdokument, som var Goldmans beskyttelse i en eventuell rettssak. Det er mange historier som ikke ble trykt i boken, siden personene som fortalte dem nektet å underskrive dokumentet".” Lennon ble forlatt av foreldrene. Ellis mener at media har skylden for bokens dårlige rykte. ”"Jeg syns ’The Lives of John Lennon’ er den mest korrekte biografien om Johns liv. Goldman ble presset av avisene som hadde kjøpt publiseringsrettigheter, til å komme med kontroversielle smakebiter for å tiltrekke lesere. Goldman på sin side mente det viktigste i boken var at det var moren, og ikke faren, som forlot John i barndommen,"” sier han. Ellis referer til det umulige valget Lennon måtte ta som femåring: Da hans far kom hjem etter mange år til sjøs, begynte han en hissig krangel med Lennons mor. Lille John ble satt i midten, og tvunget til å velge mellom foreldrene sine. Han valgte mammaen sin. Faren ble såret og reiste til sjøs igjen. Det sørgelige er at moren ikke ville ha John, siden hun kort tid etter forlot ham til fordel for sin nye kjæreste. Femåringen hadde valgt feil og ble tvunget til å bo hos sin tante. Det er ingen hemmelighet at hendelsen lagde dype, uhelbredelige sår, noe Lennon selv sa i både intervjuer og sangtekster. Mens han spilte inn den kritikkeroste LP-en «Plastic Ono Band» i 1970, undergikk han primal scream therapy, som går ut på å hente opp vonde, fortrengte minner langt nede i underbevisstheten, og deretter skrike ut den indre smerten man føler. Sangtekstene på «Plastic Ono Band» er som en dagbok fra terapiperioden. Avslutningen på mesterverket Mother består av tekstlinjen: «"Mama don’t go, daddy come home",» som synges sterkere, høyere, og mer intenst for hver gjentakelse. Reaksjonene på boken. Etter bokpubliseringen ble Goldmans hverdag svært hektisk, særlig etter at Paul McCartney rykket ut og oppfordret til boikott. McCartney avskrev samtidig boken som søppel. Goldman reagerte kraftig mot uttalelsene: ”"Paul burde skamme seg! 60-tallsgenerasjonen var nådeløs i deres bedømmelser av personer. Og nå, plutselig, er de blitt hovne og moralistiske når noen sier noe de ikke vil høre om seg selv. De kan gi kritikk, men de kan søren ikke ta imot".” I et annet intervju sa Goldman: ”"Å kritisere en gud som Elvis, eller en stor martyr som John Lennon, er å bryte ned et stort tabu. Min interesse for Lennon var basert på beundring, men etter hvert som beskrivelsene av personligheten hans tydeliggjorde seg, ble jeg sjokkert over hva jeg oppdaget".” En av hovedkildene til boken var et omfattende Lennon-intervju Goldman personlig gjorde i 1970. Han fikk imidlertid kritikk for ikke å ha intervjuet de tre andre Beatles-medlemmene. ”"Ringo Starr hadde akkurat signert en bokkontrakt, og George Harrison var allerede tilknyttet et forlag,"” sa Goldman i sitt forsvar. ”"Gjennom vår felles venn, Robert Fraser, spurte jeg Paul McCartney. Pauls respons var at selv om både John Lennon og han selv likte min bok om Lenny Bruce, hadde Elvis-boken gjort ham altfor skeptisk til å samarbeide med meg".” 7. september 1988 intervjuet NBC Paul McCartney i London. På spørsmål om Lennons påståtte homoseksuelle forhold til Brian Epstein, svarte McCartney: ”"Hvis han var homse, tror jeg han ville prøvd seg på meg i løpet av tjue år…"” Intervjuet ble kringkastet på amerikansk radio dagen etter. Det anerkjente musikkbladet Rolling Stone skrev en omfattende artikkel der bokens innhold ble stilt i særdeles tvilsomt lys. Fornærmede Lennon-fans pustet lettet ut og tolket det som en liten seier. Men seiersfølelsen var kortvarig: Newsweek avslørte litt senere at Rolling Stones utgiver, Jann Wenner, hadde et nært vennskap til Yoko Ono, og at hun faktisk var drivkraften bak artikkelen. Newsweek hevdet at ledelsen i Rolling Stone hadde gitt flere musikkskribenter konkrete oppdrag på å sverte Goldmans kredibilitet, som dertil førte til grove, etiske overtramp. Barry Miles, forfatter av Paul McCartneys offisielle biografi "Many Years From Now" og mangeårig venn av The Beatles, sier mesteparten i boken er sant, men at Goldmans problem var at han skrev den uten hjerte. Miles mener Goldman kommer nærmere Lennon enn noen annen biograf, så lenge man leser boken med et kritisk øye. Spencer Leigh er fremdeles negativ, og sier at i likhet med Elvis-boken, er faktaene om Lennon forvrengt. ”"Da det ble kjent at det skulle være en offentlig bokbrenning under Beatles-uken i Liverpool, tenkte jeg at det var rett og slett tåpelig. Men det viste seg å være populært. Jeg husker jeg sa fra scenen: ’I år brenner vi Albert Goldmans bok. Neste år brenner vi Albert Goldman.’ Jeg mottok en jubel som du aldri ville trodd!"” Beatles-produsent Sir George Martin har heller ikke omfavnet boken. I desember 1999 sa han: ”"Det er mange bøker som er skrevet om Beatles, og de fleste forteller ikke sannheten. Selv bøker som antas å være pålitelige, er ikke sanne. Noen er fulle av løgner, for eksempel boken til Albert Goldman. Den er forferdelig".” Goldmans død. På 1990-tallet begynte Goldman å skrive biografien om The Doors’ vokalist Jim Morrison, men en kollaps under en flytur fra Miami til London, 28. mars 1994, ble enden på sagaen om Albert Goldman. Tonehull. Tonehull er navnet på hullene i røret på noen blåseinstrumenter, som man ved å tette eller åpne kan justere tonehøyden med. Enkelte instrumenter, for eksempel de lyseste blokkfløytene, har helt åpne hull som man dekker med fingertuppene, mens noen, for eksempel saksofon, kun har klaffer. Det finnes også instrumenter både åpne hull og klaffer; for eksempel klarinett og fagott. Blant moderne instrumenter er det stort sett kun treblåseinstrumenter som har tonehull, i motsetning til messingblåseinstrumentene som varierer tonehøyden ved hjelp av ventiler eller sleid. Men tidligere fantes det messingblåseinstrumenter med tonehull og klaffer, for eksempel klaffetrompet og ofikleide. Peak District. Peak District er et høylandsområde i det sentrale og nordlige England. Det ligger for det meste i Derbyshire, men også innenfor Cheshire, Staffordshire samt South og West Yorkshire. Det meste av det er inkludert i Peak District nasjonalpark, som var den første nasjonalparken i Storbritannia. Parkgrensene ble trukket slik at man unngikk å få med byer, men Buxton er praktisk talt omringet av parken. Området deles gjerne inn i den nordlige delen Dark Peak, hvor man finner mye myrlandskap, og den sørlige White Peak som er det mest befolkede området. Ifølge parkmyndighetene er Peak District verdens nest mest populære nasjonalpark. White Peak er et kalksteinsområde, hvilket medfører at det er mange grotter der. Under Dark Peak finner man skifer og sandstein. Det høyeste punktet er toppen på Kinder Scout. Historie. Masseinntrengningen på Kinder Scout var en sivil ulydighetsaksjon som ble gjennomført i 1932, og som var et vannskille for kampanjen for nasjonalparker og fri adgang til myrheiene. 17. april 1951 ble Peak District landets første nasjonalpark. Den første langdistanseturveien i landet er også knyttet til Peak District; Pennine Way begynner i landsbyen Edale i hjertet av området. Mange tror at navnet Peak District kommer av ordet "peak", som betyr «fjelltopp». Dette stemmer ikke; navnet kommer fra "pict", en referanse til jernalderfolket som levde i området, hvis kultur antagelig overlevde lengst nettopp i Derbyshire. Keltiske og pre-keltiske skikker og festivaler har satt spor som man fortsatt kan se. Jens Otto Krag. Jens Otto Krag (født 15. september 1914 i Randers, død 22. juni 1978 i Skiveren) var en dansk sosialdemokratisk politiker. Han representerte partiet Socialdemokratiet, og var Danmarks statsminister 1962–1968 og 1971–1972. Krag var en av landets mest fremtredne politikere, og særlig opptatt av EF-spørsmål. Karriere. Han avla eksamen som cand.polit. ved Københavns Universitet i 1940. Deretter ble han sekretær i Valutacentralen og Direktoratet for Vareforsyning. Etter krigen ble han kontorsjef i Arbejderbevægelsens Erhvervsråd. Jens Otto Krag giftet seg med skuespilleren Helle Virkner i 1959. De fikk to barn før ekteskapet ble oppløst i 1973. Jens Otto Krag var medlem av Folketinget fra 1947 til 1973. Krag var en hovedkraft bak Socialdemokratiets etterkrigsprogram: "Fremtidens Danmark". I 1962 avløste han Viggo Kampmann som statsminister, og var en ivrig tilhenger av en aktiv dansk Europa-politikk. I 1966 fikk Socialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti for første gang flertall, og dannet «det røde kabinet», en sosialdemokratisk mindretallsregjering, kun med støtte fra Socialistisk Folkeparti. Det var i denne forbindelse Krag ble kjent for uttrykket: "Man har et standpunkt, til man tar et nyt". Før valget i 1966 hadde han uttalt at han aldri ville danne regjering bare med tilslutning fra Socialistisk Folkeparti. Etter folkeavstemningen i 1972 om medlemskap i EU (det daværende EF), overrasket Krag alle dagen etter ved å gå av som statsmininster. Han fortsatte en tid som vanlig folketingsmedlem, og underviste i politisk økonomi på Aarhus Universitet. I 1974 ble han utnevnt til EU-ambassadør i USA. Berceuse. Berceuse er en bånsull; en godnattsang. Ordet berceuse kommer fra fransk og betyr bånsull. Berceuse brukes som formnavn innen klassisk musikk. En kjent berceuse er Frédéric Chopins berceuse for solo piano, opus 57. Den antagelig mest kjente bånsullen er Johannes Brahms' sang "Wiegenlied", som han skrev til en ung sangerinne han kjente, Bertha Faber, i anledning fødselen av hennes andre sønn. En typisk berceuse går i en form for tre- eller sekstakt. Tonalt er de fleste berceuser enkle, ofte hovedsakelig alternerende mellom tonika og dominant, dette fordi musikken skal ha en beroligende effekt som får unger til å sove. Uant av hvilken grunn har det vært en vanlig konvensjon å skrive berceuser i b-tonearter, f.eks går bercusene til Chopin, Franz Liszt og Mily Balakirev alle i D♭. Et unntak som bekrefter utgangspunktet er Edvard Griegs opus 38, hvor hovedtemaets toneart er G-dur, men med et mer markant mellomparti i moll med mer dramatisk preg. Her gjennomgår også hovedtemaet variasjoner i skiftende tonearter. Sveve over vatna. "Sveve over vatna" er en roman skrevet av Ragnar Hovland, og er en av hans mest kjente bøker. "Sveve over vatna" er historien om en gutt som flytter fra et lite sted på Vestlandet til Bergen, for å begynne å studere på midten av 70-tallet. Boka ble utgitt av Det Norske Samlaget første gang i 1982, og har kommet i nye utgaver i 1987, 1997, 2002 og 2008. I 1997 ble den gitt ut sammen med en annen av Hovlands bøker: "Dr. Munks testamente". Dr. Munk ble introdusert i "Sveve over vatna", og kommer tilbake i flere av Hovlands bøker. ScoutLink. ScoutLink er et gratis, sikkert IRC nettverk for Speidere fra hele verden. Nettverket er godkjent fra (Verdensorganisasjon for guttespeidere), som det offisielle IRC nettverket for speidere. ScoutLink består av mange servere plassert over hele verden, donert av meldemmer av Gutte- og Jente-speiderorganisasjoner fra hele verden, og folk som støtter opp om disse organisasjonene. Serverne er driftet av ScoutLinks eget TechTeam. ScoutLink er åpent 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, og ikke bare under JOTI. ScoutLink er styrt av et globalt styre, bestående av alle Lands- (CC), Regions-(RC) og spesialist-koordinatorer. Disse koordinatorene støttes av egne grupper beståpende av IRC operatører og kanaloperatører. De enkelte teamene er ansvarlig for å promotere ScoutLink, og få det til å vokse, i det landet eller regionen de hører til. Historie. ScoutLink ble offisielt startet i løpet av 1995. Mange speidere hadde brukt #scouting på i et års tid før dette, men meldinger "utenfra" begynte å bli plagsomt, og det var på denne tiden Dinnis Brocked inviterte dem over på det som nå er ScoutLink. Sveitserne og Tyskerne hadde deres egen #scouting på, og hev seg på ScoutLink to år etter. Alle de tidligere #scouting-brukerne hadde tidligere deltatt på JOTI, med #scouting@efnet som "offisiell" kanal fra WOSM. Dette endret seg i 1997, da ScoutLink for første gang ble offisielt nettverk for JOTI. Rundt 1998 ble det gjort et eksperiment kalt KwekNet (QuackNet), kun for barn, noe som tiltrakk seg nederlandske brukere. Dette varte i omtrent et år. I 1998 ble de første IRL (In Real Life) leirene, NorthAM for nordamerikere, og OSZANZ for Oseania og Asia, avholdt. Disse har senere blitt arrangert også i 1999, 2000, 2002 og 2004. I noen år var en server i Basel, Sveits, hovedhubben til ScoutLink. Den er nå flyttet til Leeuwarden, Nederland. Scoutlink består nå av ca 20 servere, fordelt på 3 av 6 kontinenter, og har flere hundre brukere. JOTI er ScoutLinks hovedarrangement. Det er denne ene helgen ScoutLink tiltrekker seg de høyeste brukertallene, og det bare øker fra år til år. Rekorden ble satt i 2004, da det steg til 4630 samtidige tilkoblinger. Regler. På ScoutLink håndheves reglene av kanaloperatører og IRCoperatører, som alle er medlemmer av en speiderorganisasjon. Kanaloperatørene har muligheter for å kaste ut, og utestenge brukere fra kanaler, mens IRCoperatører kan fjerne og utestenge brukere fra hele nettverket. IRCops kan og sperre for at en bruker får snakke på nettverket. Kanaler (praterom). Hver kanal (eller praterom om du vil) på ScoutLink har sin bruk. Brukrer blir bedt om å gå inn i en kanal som passer dem. Andre kanaler er generelt sett #, for eksempel #espanol eller #dutch. Kanal for skandinaviske språk er #scandinavia. For å få en full liste av alle kanalene på ScoutLink, skriv /list i IRC-klienten din. ScoutLinks arrangementer. ScoutLinks hovedarrangement er "Jamboree On The Internet" eller JOTI, som holdes hvert år, den tredje hele helgen i oktober. Under JOTI 2004 slo ScoutLink rekorden, og hadde 4630 samtidige tilkoblinger til nettverket. ScoutLink er også vert for World Thinking Day-chatten, der jentespeidere fra hele verden møtes online, og feirer deres grunnleggere, Lord Baden-Powell og hans kone Lady Baden-Powell. De siste to årene har ScoutLink vært den største verten for 'Asia Pacific Internet Jamboree', eller API-JAM, som blir holdt i løpet av August hvert år, og blir organisert av forskjellige speiderorganisasjoner i Asia og Stillehavsregionen. Under den europeiske jamboreen, Eurojam, hadde ScoutLink egne kanaler dedikert til Eurojams deltakere. ScoutLink United Kingdom Team arrangerer også New Years Bash (NYB) der brukere fra hele Europa samles i Storbritannia (vanligvis forskjellig sted hvert år), og feirer nyttår sammen. ScoutLink Global Council. ScoutLink Global Council, til vanlig omtalt som Council, er den gruppen på ScoutLink som tar de store avgjørelsene. Council består av koordinatorer som blir valgt til å representere de forskjellige land og regioner, koordinatorer for spesialgrupper, og deres varaer. Council har ansvar for å styre nettverket. Coucil ledes av en styreformann og en sekretær, som velges hver 12 mnd blant Counils medlemmer. Council møtes månedlig for å diskutere de temaer og situasjoner som skulle oppstå. Dette kan være alt fra oppretting/nedlegging av kanaler, til store JOTI-relaterte saker. Det er deres jobb å ta avgjørelser til det beste for alle nettverkets brukere. ScoutLink Tech Team. ScoutLinks Tech Team (TT) består av flere teknikere, ledet av en Tech Team koordinator (TTC), som er ansvarlig for den tekniske driften av nettverket. Medlemskap i ScoutLink TT skjer tilbys bare etter diskusjon blant det eksisterende teamets medlemmer. Knivskjell. Knivskjell (Solenidae) er en gruppe muslinger som er veldig lett å kjenne igjen på grunn av sine meget karakteristiske knivformede skall. Knivskjellene står loddrett ned i sanden, og bruker den velutviklete kraftige foten til å grave seg ned i sanden. De finnes fra nederste del i tidevannssonen og ned til 100 meters dyp. Knivskjell lever langs nesten hele norskekysten nord til Troms. Norske arter. Lommeknivskjell er det minste norske arten, og blir bare 4 cm langt. Slireskjellet er det største arten, og kan bli opptil 25 cm. I 1989 ble amerikansk knivskjell funnet utenfor Grimstad. Arten har blitt introdusert til et nærliggende område, og siden spredd seg til Norge på en naturlig måte; sekundær spredning. Arten finnes fra Østfold til Aust-Agder. Florent Sinama-Pongolle. Florent Sinama-Pongolle (født 20. oktober 1984 i St. Pierre, Reunion) er en fransk fotballspiller, som for tiden spiller i Saint-Étienne, på lån fra Sporting i Portugal. Han ble solgt fra Liverpool 4. mai 2007 for £2.700.000. Han har kontrakt med den portugisiske klubben til 2011. Brooke Shields. Brooke Christa Camille Shields (født 31. mai 1965 i New York City i New York) er en amerikansk skuespillerinne og tidligere fotomodell. Karriere. Shields' karriere som modell begynte på midten av 1960-tallet som barn, og hun fortsatte som suksessrik barnemodell igjennom 1970-tallet. Tidlig i 1980 (i en alder av 14) var Shields den yngste modellen som noen sinne hadde opptrådt på forsiden av motebladet "Vogue". Senere det samme året (da i en alder av 15) opptrådte hun i kontroversielle TV-reklamer og reklameplakater for Calvin Klein jeans. I TV-reklamen uttalte hun det berømte slagordet «Nothing comes between me and my Calvins». Da hun fylte 16, hadde Shields allerede blitt et av de mest gjenkjente fjesene i verden på grunn av sin doble karriere som provokativ motemodell og barneskuespiller. Shields' filmkarriere begynte i 1978 da hun opptrådte i Louis Malles "Pretty Baby", en film der hun spilte et ungt barn som bodde på bordell, og der det var flere nakenscener. På grunn av at hun bare var 12 år gammel da filmen ble lansert, og muligens bare 11 da den ble spilt inn, ble det stilt spørsmål rundt filmen angående barnepornografi. Dette ble fulgt av en noe mindre kontroversiell, men også mindre populær film, "Wanda Nevada" (1979). Etter to år med filminnspilling påstår enkelte at Shields' mest kjente film er "Den blå lagune" (1980). Denne filmen inneholdt også nakenscener, men Shields har senere bevitnet i en amerikansk høring at det ble brukt eldre kroppsmodeller i en del av scenene. Hun er også husket for "Endless Love" (1981). Shields la filmkarrieren på hylla for å gå på Princeton University fra 1983 til 1987, der hun fikk en grad innen fransk litteratur. I 1984 var Brooke Michael Jacksons date til Grammy Awards-utdelingen, og hun gikk også ut med ham en kort periode. Shields har også opptrådt i flere TV-serier og musikaler på scenen. Hun er kanskje mest kjent fra TV-serien "Se opp for Susan" (orig. "Suddenly Susan"). Hun har også gjort gjesteopptredener i TV-seriene "Venner for livet", "That '70s Show" og "Two and a Half Men". MTV Movie Awards 2003. MTV Movie Awards 2003 var en prisutdeling som ble holdt den 31. mai 2003 i Los Angeles i California. Utdelingen ble bevertet av Seann William Scott og Justin Timberlake. Beste slåsskamp. 2003 Jon Gelius. Jon Gelius (født 26. mai 1964 i Arendal) er nyhetsredaktør og tidligere journalist og nyhetsoppleser i NRK. I 2008 ble han ansatt som redaktør for TV-nyhetene, med ansvar for "Dagsrevyen", "Kveldsnytt" og nyhetssendingene på NRK2. Før han ble redaktør var han programleder (nyhetsanker) i "Dagsrevyen". Gelius startet sin journalistiske løpebane i Agderposten i hjembyen Arendal. Han ble utdannet journalist ved Høgskolen i Oslo og kom først til NRK Sørlandet i sin praksisperiode på journalisthøgskolen. Han har siden jobbet både som reporter, vaktsjef og programleder i "Dagsnytt, Dagsnytt Atten, Sommeråpent, valgsendinger" og "Dagsrevyen". Han var også NRKs reporter under bryllupene til både kronprins Haakon og Märtha Louise (2001 og 2002). På slutten av 1990-tallet jobbet han en kort periode som informasjonsrådgiver i Dinamo PR. Han er bror til presten Einar Gelius. Reduksjon. S2O82- + Pb ↔ 2SO42- + Pb2+ På venstre siden av reaksjonslikningen er oksidasjonstallet til S = +VII og på høyre siden er oksidasjonstallet til S = +VI. Reduksjon er det motsatte av oksidasjon. Post-it. Post-it er en notisblokk hvor hvert blad har en stripe med svakt lim på baksiden, slik at lappen kan festes på for eksempel et annet papir uten at dette blir skadet av limet. I den opprinnelige versjonen var det et kanarigult kvadrat med 7,5cm sidelengde. Post-it ble oppfunnet i 1968 av forskeren Spencer Silver ved 3M company. Post-it produseres av 3M, navnet Post-it og den kanarigule fargen er registrerte varemerker for 3M. Ideen som ledet til post-it lappen slik vi kjenner den i dag stammer fra en kjemiker som het Spencer Silver. Den ble senere raffinert av forskerne Henry Courtney og Roger Merril, og ble hele tiden støttet av en av bedriftens ledere. Silver jobbet i selskapet 3M, som hadde teip og forskjellige typer limpapir som sine store produkter, og hovedretningen for forbedringer var å kontinuerlig finne frem til produkter som hadde større bindingsevne. 3Ms konsernsjef, William L. McKnight, hadde en ubøyelig tro på at en ledelse som er intolerant og destruktiv kritisk når det blir gjort feil, fører til høy risiko for å drepe kreative initiativer som kan gi gevinst og stor fremgang. Filosofien hans var også bygget på å dele selskapet i relativt små avdelinger, slik at avdelingslederen kunne navnene til sine medarbeidere. 3M hadde noe som het ”15%-regelen”, som sa at bortimot alle i bedriften hadde frihet til å arbeide med det de ville i 15 % av den samlede arbeidstiden så lenge det var produktorientert og relevant. Med andre ord, tid til å ”leke”. Dette miljøet førte til at Silver, som hadde funnet frem til et spesielt kjemisk stoff som han trodde kunne bedre bindingsevnene, bestemte seg for å eksperimentere. Driveren var nysgjerrighet da han prøvde å ha en langt større mengde av dette stoffet i blandingen enn det som var foreskrevet. Det han oppdaget var motsatt av det han trodde kom til å skje. Limet ble en type løst lim som ikke klistret seg helt fast, men som kunne løsnes igjen (istedenfor et fastere lim som han trodde han kom til å lage). Silver visste ikke hva det kunne brukes til, annet enn at han visste at dette hadde en eller annen form for potensial. Han hadde altså funnet en løsning uten å vite hvilket problem det løste. Det beste han kom frem til var en tavle satt inn med det løse limet, som man kunne feste lapper på, men dette ble aldri noe populært produkt. Silver ”satt fast” i den mentale modellen om at noe enten har lim på seg eller ikke har lim på seg. Utenfor den mentale modellen lå tanken om at noe kunne være delvis belagt av lim. Et gjennombrudd skjedde da en ny aktør kom på banen. Dette var Geoff Nicholson, som var avdelingsleder for den kommersielle teipavdelingen. Han var lei av tradisjonelle produkter, og grep dermed tak i Silvers ”løsning”, og satte i gang en ny jakt etter ”problemet”. Arthur Fry var en del av dette teamet, og han skulle ta det vesentlige steget til å finne løsningen i det han kalte ”et av disse kreative øyeblikkene”. I tillegg til å være kjemiker, var han på fritiden leder for et sangkor, og brukte dermed papirslipper for å holde rede på sidene for de sangene koret skulle fremføre. Problemet var at papirslippene hadde en tendens til å falle ut. En kobling oppstod hos Fry, hva med å bruke det løse limet til å holde papirslippene på plass? Istedenfor å gjøre som med tavlen Silver lagde, snudde han det hele rundt og plasserte limet på selve papiret. Han hadde funnet det riktige ”problemet”. Denne innsikten består i at en plutselig klarer å se et problem fra en helt ny vinkel, eller at det plutselig ”ramler ned i hodet på en”. Selv om ”problemet” til ”løsningen” var funnet, gjensto det fortsatt en god del arbeid. Forskerne Courtney og Merill brukte mye tid på å perfeksjonere produktet frem til post-it lappene slik vi kjenner dem i dag. Kaufmann, Geir. 2006. Hva er kreativitet?. Oslo: Universitetsforlaget. Huggert. En huggert er en kort og bred sabel. Disse ble hovedsakelig brukt til sjøs, hovedsakelig fordi de var korte og kraftige nok til å hugge over tauverk, seilduk og treverk, men også fordi de kunne brukes i nærkamper ved bording av skip. Våpenet var i bruk i den britiske marine til 1936, da man annonserte at man bare ville bruke det for seremonielle situasjoner. I USA ble det sporadisk brukt helt opp til Koreakrigen, men det ble ikke trent med våpenet etter 1930-årene. Pirater har brukt våpenet, som også lett kan brukes i skog eller til å kutte sukkerrør, siden 1600-tallet, men det er liten grunn til å tro at de utviklet våpenet. Våpenet er ofte å se på filmer fra piratenes glanstid, men der brukes det sjelden helt autentisk, da våpenet som ofte er i bruk, er yngre modeller enn de som var i bruk på tiden filmene henter handling fra. Oslo Brukerforening. Oslo Brukerforening ble stiftet i 2002, og er en brukerorganisasjon for «aktive» stoffmisbrukere. De søker å ivareta stoffbrukernes sosiale og samfunnsmessige interesser, samt synliggjøre de forhold som preger stoffmisbrukernes sosiale, økonomiske og politiske situasjon. Oslo Brukerforening er medlem av Velferdsalliansen. United European Car Carriers. United European Car Carriers (UECC) er et delvis norsk shippingfirma som frakter rundt 1.3 millioner biler i året på vegne av bilprodusentene. Firmaet eies av to firmaer; Nippon Yusen Kabushiki Kaisha og Wallenius Lines. UECC opererer en flåte på over 21 skip. Administrerende direktør er Craig Jasienski og hovedkontoret er lokalisert i Oslo. UECC lanserte ny webside 1. februar 2012. Grønlandshund. Grønlandshund (FCI #274) er en stor og kraftfull sledehund med røtter som brukshund blant inuittene på Grønland. Den tilhører våre eldste tamhunder og er av en type som kan ferdes ute i nærmest alle vær- og vindforhold. FCI har plassert den som en "nordisk sledehundrase" blant spisshundene. Opprinnelse og alder. Opprinnelsen er usikker, men kynologer og forskere har antatt at den nedstammer fra mer østlige spisshunder, trolig med bakgrunn fra de nordøstre delene av Asia. Denne teorien støttes av moderne forskning med DNA, bl.a. studier med såkalt mtDNA utført av den svenske forskeren Peter Savolainen. Trolig har de først inuittene bragt den med seg til Grønland da de bosatte seg der for mer enn 1 000 år siden. Man kan derfor slutte at denne hunden trolig tilhører våre aller eldste hunderaser og trolig tilhører gruppen av urhundlignende tamhunder som er nærmest beslektet med ulv, som akita, alaskan malamute, basenji, chow-chow, sibirsk husky og shiba. Som navnet sier nedstammer dagens hunder fra hunder som ble først til Europa fra Grønland, der de har fungert som sledehunder for inuittene i utallige århundrer. Det var grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen, muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord Canada, og norske fangstmenn og forskeres virke i polare strøk. Den franske etnologen og polarforskeren Paul-Émile Victor (1907–1995) presenterer hunderasen for verden i 1936, og fra de skandinaviske landene har den så blitt ført videre ut i verden, bl.a. til det amerikanske kontinentet. Utseende, anatomi og fysikk. Grønlandshund er sterk og muskuløs og har en meget kraftig kort hals og en svakt rektangulær kropp. Brystkassen er meget bred og ryggen rett. Hodet er kileformet og ulvelignende, med en bred og svakt velvet skalle. Tydelig markert stopp og en rett og bred neserygg. Tynne tørre lepper og ganske små triangulære stående ører. Halen er kort og tykk og skal bæres ringlet over ryggen. Muskuløse, kraftige bein og sterke, ganske brede og runde labber. Pelsen er tett, rett og stiv. Kort på hodet og på beina, lengre på resten av kroppen. Tykk og lang på undersiden av halen. Underullen er tett og myk. Alle farger og kombinasjoner tillates, unntatt albino. Hannhundene skal være minst 60 cm i skulderhøyde og veier gjerne 30–35 kg eller mer. Tispene skal være minst 55 cm i skulderhøyde og veier gjerne 25–30 kg eller mer. Bruksområde. Grønlandshunden er en utpreget brukshund med særskilte egenskaper som trekkhund og kløvhund. Den har imidlertid også vist seg som en god jakthund på sel og bjørn. Den er råsterk og meget utholdende og hardfør, og tåler såvel regn som ekstrem kulde godt. Den har dessuten gode egenskaper som familiehund i et aktivt miljø. Den er også ofte å se som utstillingshund. Lynne og væremåte. Grønlandshund passer ikke i en leilighet, og trenger å være mye ute hele året rundt. Den passer best som familiehund i en meget aktiv familie, som gjerne bor slik til at de kan ha en stor hundegård hunden kan ferdes i når den ikke er ute på tur i skog og fjell. Som hund er den livlig, lojal og sosial, noe som gjør den til en god selskapshund. Grønlandshunden har sin bakgrunn og opprinnelse blant et nomadisk jeger og samlerfolkeslag med lite fast eiendom. Den har derfor ikke utviklet vaktegenskaper og vil være lite egnet som vakthund. Den er sjelden aggressiv mot mennesker og er svært glad for all kontakt. Den trenger en klar og tydelig leder og tidlig dressur. Den har sterke flokkegenskaper og vil jakte om anledningen byr seg, men den er bare unntaksvis aggressiv mot andre hunder. Den trenger mye mosjon for å trives. Annet. Grønlandshunden har som polar spisshund en dobbel pels med bløt, tett underull og tett overpels bestående av rette, grovere hår. Pelsen trenger lite stell gjennom året, men kan med fordel børstes under røyting. Hunder som bor utendørs i et relativt tørt nordisk klima trenger normalt ikke å vaskes eller bades for å holde pelsen i orden. Mars Odyssey. Mars Odyssey er en amerikansk ubemannet romsonde som går i bane rundt Mars og observerer planeten. Den ble skutt opp 7. april 2001, og har kretset i bane rundt Mars siden 24. oktober 2001. Mål. Fra Mars-bane skal Mars Odyssey undersøke overflaten og atmosfæren på Mars. Oppdagelser. Fra sin bane rundt Mars har Odyssey gjort flere oppdagelser og observasjoner av Mars-overflaten. 2003. I mars 2003 kom bilder bilder tilbake av Gusev-krateret der Mars-roveren Spirit landet i 2003. 2006. I 2006 sendte romsonden bilder av Valles Marineris tilbake. 2007. Mars Odyssey sendte i juni 2007 bilder tilbake av terreng som helt tydelig har blitt endret av flytende væsker. Romsonden har også kartlagt dybden av is på den nordlige polen til Mars. Michael Stipe. Michael StipeJohn Michael Stipe (født 4. januar 1960 i Decatur, Georgia) er opprinnelig medlem, hovedsanger og den kreative «hjernen» i det amerikanske rockebandet R.E.M. Stipe har blitt kjent (og til tider parodiert) for den «mumlende» sangstilen tidlig i sin karriere og for sine komplekse og surrealistiske tekster, samt sin sosiale og politiske aktivisme. Stipe og de andre R.E.M-medlemmene har blitt «gudfedre» for alternativ rock og er kanskje det første bandet i sjangeren til å oppnå mainstreamsuksess. Stipe møtte Peter Buck, Bill Berry og Mike Mills i 1980, mens han studerte fotografi og maling på University of Georgia. De grunnla R.E.M det året og ga ut sin debutsingel, «Radio Free Europe», på Hib-Tone. Sangen ble en collegeradio-suksess, og bandet signerte med I.R.S. Records for å slippe albumet "Chronic Town" og EP ett år senere. Den avdøde sangeren for Nirvana, Kurt Cobain, var også en av Michaels nærmeste venner. I følge Stipe, planla de et samarbeidsprosjekt, men rakk ikke å spille inn noe før Kurt Cobain døde. Han er også gudfaren til Courtney Love og Kurt Cobains datter, Frances Bean Cobain. Cate Blanchett. Catherine Élise «Cate» Blanchett (født 14. mai 1969) er en australsk skuespiller og sceneinstruktør. Hun er kanskje best kjent som Galadriel i Peter Jacksons Ringenes herre-trilogi, som Katharine Hepburn i filmen "The Aviator", som Elizabeth I i filmen av samme navn, og som Marion i "Robin Hood". Vant Golden Globe i 2008 for beste kvinnelige birolle i et drama med filmen I'm Not There. Blanchett vant en Oscar i 2004 for beste kvinnelige birolle for sin rolle i The Aviator. Hun er sammen med ektemannen Andrew Upton kunstnerisk leder ved Sydney Theatre Company i hjemlandet Australia. Helsetilsynet i fylket. Helsetilsynet i fylket var fra 2003 til 2011 en tilsynsmyndighet for helsetjeneste og helsepersonell i fylket. Helsetilsynet i fylket ble dannet 1. januar 2003 ved at tidligere Fylkeslegen ble innlemmet i fylkesmannsembetet. Tilsynet opptrådte som selvstendig tilsynsmyndighet kalt Helsetilsynet i fylket, faglig underlagt Statens helsetilsyn. Helsetilsynet i Oslo og Akershus dekket begge fylker. Lovgrunnlaget for virksomheten var lov om statlig tilsyn med helsetjenesten og en rekke andre lover og forskrifter. Fra 1. januar 2012 ble Helsetilsynet i fylket nedlagt og oppgavene ble overført til Fylkesmannen. Jennifer Connelly. Jennifer Lynn Connelly (født 12. desember 1970 i Catskill Mountains i New York) er en amerikansk skuespiller og fotomodell. For sin rolle som Alicia Nash i filmen "Et vakkert sinn" "(A Beautiful Mind)" vant Connelly en Oscar for beste kvinnelige birolle. Connelly fikk stor offentlig anerkjennelse for sin opptreden i fantasy-filmen "Labyrinth" (1986), hvor hun spilte Sarah, en tenåring som skulle redde broren sin Toby fra en verden av nisser. Selv om filmen var en skuffelse på amerikanske kinoer, ble den en kultklassiker blant publikum. På begynnelsen av 1990-tallet spilte Connelly i en rekke mindre populære filmer. I 1998 hadde hun en rolle i den kritikerroste science fiction-filmen Dark City, der hun spilte mot William Hurt, Ian Richardson og Kiefer Sutherland. I 2000 opptrådte Connelly i Waking the Dead, en film basert på en roman fra 1986 med samme navn, der hun spilte en politisk aktivist drept av en bilbombe i Minneapolis mens hun kjørte chilenske flyktninger. Hun hadde rollen som Grace i dramfilmen Reservation Road med Joaquin Phoenix og Mark Ruffalo, som ble publisert i 2007. I 2008 spilte hun mot Keanu Reeves i en remake av science fiction-filmen "The Day The Earth Stood Still" fra 1951. I 2011, spilte Connelly i komedien "The Dilemma", der hun spilte mot Vince Vaughn. Personlig liv. Hennes første sønn, Kai, ble født i 1997, fra hennes forhold med fotografen David Dugan. Den 1. januar 2003, giftet Connelly seg med skuespiller Paul Bettany i en privat seremoni i Skottland. Dette parets første barn, Stellan, oppkalt etter deres venn, skuespiller Stellan Skarsgård, ble født samme år. Connelly fødte sitt tredje barn den 31. mai 2011, i New York City. Den 14. november 2005 var Connelly ambassadør for Amnesty International. Connelly dukket opp i en reklame som omhandlet det globale behovet for rent vann. Magasiner som Vanity Fair, Esquire og Los Angeles Times har rangert henne blant de vakreste kvinnene i verden. Odnes. Odnes er et sted i Søndre Land kommune i Oppland. Stedet ligger på nordsiden av Randsfjorden, ved fylkesvei 33, og har navn etter gården Odnes i nærheten. Odnes var stasjon på den nedlagte Valdresbanen. Odnes er kjent for den store hoppbakken, som, etter store diskusjoner ble revet i 2008. I denne hoppbakken satte Birger Ruud verdensrekord med 76,5 meter i 1931, og Johanne Kolstad satte verdensrekord for kvinner med 46,5 meter samme år. Merete Kristiansen satte verdensrekord med 111 meter i 1989. Land (landskap). Fra landskapet Land med Randsfjorden i bakgrunnen Land er et landskap i Oppland, omkring nordre del av Randsfjorden, elvene Dokka og Etnas nedre løp. Administrativt er området delt inn i Nordre og Søndre Land kommuner. Det gamle Land herred ble delt i Nordre og Søndre Land 1. januar 1848. Marcia Gay Harden. Marcia Gay Harden (født 14. august 1959 i La Jolla i California) er en amerikansk skuespiller. I 2000 ble hun tildelt en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin tolkning av «Lee Krasner» i filmen "Pollock". Landåsbygda. Landåsbygda er en bygd med ca 300 innbyggere i den nordre del av Søndre Land kommune i Oppland fylke. Bygda ligger på mellom 480 moh. og 575 moh. Det meste av bebyggelsen befinner seg nord og vest for Landåsvannet. Ved den vestre enden av dette ligger Landåsbygda kapell. Bygda har dagligvarebutikk, barnehage, skolefritidsordning og montessoriskole fra 1. til 7. klassetrinn. Samojedhund. Samojedhund (FCI #212) er en polar spisshund som opprinnelig stammer fra Sibir i Russland, men som må kunne sies å ha fått sin endelige utforming i Skandinavia. I all enkelhet kalles gjerne denne hunderasen for samojed i vesten, men per definisjon gjelder egentlig denne benevnelsen en gruppe urfolk – samojedene. Opprinnelse og alder. Samojedene er en gruppe urfolk som lever på tundran og taigan i det nordlige Russland og de nordvestre delene av Sibir. Siden uminnelige tider har disse urfolkene brukt hunder til ulike arbeidsoppgaver, for eksempel til å gjete rein og jakte med. Hunden ble også brukt som sledehund. Nøyaktig hvor gammel denne hunden er i sin opprinnelse vet man ikke, men den opprinnelige samojed laikaen regnes som en sibirsk urhund, og den eksisterer fortsatt, men den kan ikke sammenstilles med den moderne vestlige samojedhunden. Benevnelsen er dessuten en samlebenevnelse for flere typer laikaer, sidene de samojediske folkegruppene gjerne hadde sine egne typer. Samojedhunden er i likhet med grønlandshund, alaskan malamute og sibirsk husky østasiatisk av type. I dag er den gjerne helhvit eller nær helhvit, men de opprinnelige hundene kunne ha både sorte og brune avtegninger. Disse innslagene har imidlertid med årene blitt avlet vekk, selv om man på enkelte hunder den dag i dag kan se spor etter slike tegninger. Opprinnelig var samojed laika en meget allsidig brukshund, og samojedene brukte den til en rekke formål, f.eks. som sledehund, jakthund på bjørn og rype, gjeterhund for reinsdyr og vakthund for familien. Første gang denne hunden beskrives er i 1875, da den britiske ornitologen Henry Seebohm fra Sheffield så slike hunder brukt som gjeterhunder. Han beskrev hundene som helhvite, men unntak av en hund som var svart. Videre beskrev han hundene som små og kraftig bygget, med et revelignende hode og med ringlet busket hale. Sent i 1893 importerte Francis Leybourne Popham den første kjente helhvite samojed laikaen til England, etter å ha kjøpt en slik hund av jenisejerne i Golchika. Det var den kjente polarforskeren Robert Falcon Scott (1868–1912) som først demonstrerte disse hundenes evne til å trekke tunge lass over lange strekninger. Etter dette startet spredningen til resten av verden. Fridtjof Nansen benyttet seg i 1894/1895 av samojed laikaer på sin første ekspedisjon mot Nordpolen. For å skaffe seg hundene benyttet han seg av Joseph Wiggins nære vennskap og gode kontakter med samojedene. Nansens lederhunder var Kaifas og Suggen, som begge ble avlivet den 7. august 1895, da Nansen møtte åpent hav og ikke kunne ta med hundene. Den siste tiden hadde trolig Nansen foret hundene med kjøtt fra de andre hundene, etter hvert som disse døde. I Roald Amundsens beretning om Nordøstpassasjen kan man også lese at han hadde med slike hunder på sine ekspedisjoner. Amundsens lederhund het Etah. Utseende, anatomi og fysikk. Samojedhund har en rektangulær og kraftfull bygning. Kroppen er robust, kompakt og muskuløs. Halsen er kraftig, ryggen er rett og muskuløs. Bred og dyp brystkasse, og måtlig opptrukket buklinje. Hodet er kraftig og kileformet og snuten typisk. Leppene skal være sorte og stramme, mens munnvikene gjerne er litt opptrukket og gir hunden det karakteristiske «samojedsmilet». Ørene er triangulære, relativt små og høyt ansatte, rørlige og stående. Muskuløs og kraftig benstamme med ovale labber og godt skilte tær. Halen bæres ringlet over ryggen eller noe ned langs siden. Pelsen er rikelig, tett, tykk og elastisk. Den danner manke rundt halsen og frambrystet (kraftigere hos hanner). Kortere behåring på hodet og framsiden av lemmene. Underullen er tett, myk, kort og kompakt. Det er underulla som holder hunden tørr og varm. Fargen skal være hvit eller kremfarget, eller hvit og såkalt bisquit (hvitt bunnfarge med svake lys brune områder). Blant oppdrettere og eiere i Norge har det de siste årene vært diskutert hvor lang samojedhundens ytre pels skal være. De som driver mest med utstilling, vil gjerne at pelsen skal være noe lengre enn dem som bruker hunden aktivt i f.eks. hundespann. Problemet med for lang pels er ising, og at hunden fort blir for varm ved hard fysisk aktivitet. Hannhundene blir normalt 54–60 cm i skulderhøyde og veier ca. 20–30 kg. Tispene blir normalt 50–56 cm i skulderhøyde og veier ca. 17–25 kg. Bruksområde. Samojedhund er en god brukshund og en snill og vennlig familiehund. Den egner seg spesielt godt som trekkhund og kløvhund, men den har også en rekke andre egenskaper innen hundesport. I motsetning til de andre polarhundene, er samojedhund også en habil vakthund/varslerhund. Som type er den seig og utholdende. Lynne og væremåte. Samojedhund er en robust, energisk og aktiv hund som passer best i en familie som er glad i mosjon og lange turer i skog og mark, sommer som vinter. Som type er den selvstendig, selvsikker og rolig, men rasen er kjent for å skjelle mye og ofte. Den er tillitsfull og snill, men trenger en tydelig leder som kan gi den fast dressur og som har stor tålmodighet og kjærlighet å gi tilbake. Denne hunden passer ikke i en liten leilighet, men trenger å få være mye ute hele året rundt. Juliette Binoche. Juliette Binoche (født 9. mars 1964 i Paris i Frankrike) er en fransk skuespiller. For sin rolle som «Hana» i filmen "Den engelske pasienten" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Signs. Signs er en amerikansk film fra 2002 som er skrevet og regissert av M. Night Shyamalan. Handling. Graham Hess (Mel Gibson) er en tidligere prest som forlot både sin jobb og sin tro da kona hans døde i en bilulykke. En morgen finner han en gigantisk kornsirkel i åkeren utenfor huset sitt. Barna hans tror at dette er skapt av fiendtlige romvesener som har til hensikt og komme til jorden, men Graham avskriver det som en barnslig spøk. Men så dukker disse kornsirklene opp over hele verden, og når flere merkelige ting begynner å skje, må Graham revurdere sin mistanke. IG Farben. IG Farbenindustrie AG, kort IG Farben, opprinnelig "Interessengemeinschaft der deutschen Teerfarbenindustrie" («den tyske tjærefargeindustriens intressefellesskap»), var det dominerende kjemiske konsernet i Tyskland fra 1926 til 1945. Det ble grunnlagt i 1926 gjennom en fusjon mellom Agfa, BASF, Bayer, Hoechst (inkludert Cassella og Chemische Fabrik Kalle) og de mindre selskapene Chemische Fabrik Griesheim-Elektron og Chemische Fabrik vorm. Weiler Ter Meer. Dette skjedde formelt gjennom at BASF endret navn og tok opp de andre selskapene. Fra begynnelsen var IG Farben tenkt som et kartell eller "trust" etter amerikansk forbilde (for eksempel Standard Oil), og selskapets formål var å hindre konkurranse og utveksle erfaringer mellom de kjemiske selskapene, for å maksimere selskapenes fortjeneste og lettere få gjennom sine interesser. IG Farben og den andre verdenskrig. Under den andre verdenskrig bygget IG Farben en fabrikk for produksjon av syntetisk olje og gummi (fra kull) i konsentrasjonsleiren Auschwitz. I 1944 hadde denne fabrikken 83 000 slavearbeidere. IG Farben hadde også patentet til produktet Zyklon B. Dette produktet ble blant annet brukt i konsentrasjonsleirenes gasskammere i forsøket på å utslette jødene som etnisk folkegruppe. Zyklon B ble produsert av "Degesch" (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung), et selskap der IG Farben eide 42.2 prosent av aksjene og der ledere fra IG Farben satt i selskapets styre. IG Farben var blant de meget få private firmaer som i 1941 fikk tillatelse til å bruke KZ-fanger som arbeidskraft. Det dreide seg da om produksjon av "buna" (= syntetisk gummi). Avtalen fremstår som en ren byttehandel, der IG Farben til gjengjeld for fangenes arbeidskraft skaffet kommandant Rudolf Höss byggematerialer til å utvide Auschwitz. Under forhandlingene i mars 1941 ble fangenes forventede produktivitet satt til 75% av tyske arbeideres, med en arbeidsdag på ni timer om vinteren og ti-elleve om sommeren. I virkeligheten klarte fangene bare 30-40% av en tysk arbeiders produktivitet. I tillegg til lange dager og forferdende arbeidsforhold, måtte de tilbakelegge over 6 km til fots i all slags vær for overhodet å komme til fabrikken - samme strekning tilbake om kvelden - mens de ble slått av vokterne. Da Den røde armé befridde Auschwitz i januar 1945, fant de en nesten ferdigstilt IG Farben-fabrikk. Oppføringen alene hadde kostet 25 000 menneskeliv. Men selv om avtalen hadde vist seg å ikke være kostnadssvarende, hadde IG Farben og SS fortsatt samarbeidet. Dette gjør IG Farben medskyldig i «tilintetgjørelse gjennom arbeid». IG Farben etter den andre verdenskrig. Ifølge et referat fra Nürnberg-prosessen gjengitt i "Herald Tribune" i New York 15.november 1947, var 23 IG Farben-sjefer tiltalt for krigsforbrytelser. Det var også ingeniører ved IG Farben som bestilte tungtvann fra fabrikken ved Vemork, som før krigen fremstilte 12-13 kilo tungtvann i måneden til forskning. Selv om IG Farben overbød de andre kundene, takket fabrikkledelsen nei til ordren, da de ikke ville hjelpe nazister. Men under krigen hadde ikke nordmennene lenger noe valg, og sommeren 1942 produserte Vemork-staben opp mot 5 000 kilo tungtvann pr år, som ble sendt til Berlin, Leipzig og andre forskningssentra. Etter annen verdenskrig ble selskapene som utgjorde IG Farben skilt. BASF, grunnlagt i 1865, er i dag verdens største kjemiske selskap. Dersom omsetningen for firmaene som utgjorde IG Farben, regnes sammen, hadde det tidligere IG Farben i 2004 en omsetning på 103 milliarder euro (rundt en billion kroner), noe som tilsvarte omsetningene for de fire største kjemiselskapene i verden til sammen. Mira Sorvino. Mira Katherine Sorvino (født 28. september 1967 i Tenafly i New Jersey) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som Linda i filmen "Frodige Afrodite", "(Mighty Aphrodite)" vant Sorvino en Oscar for beste kvinnelige birolle. Johan Undrum. Johan Undrum (født 7. oktober 1880 på Solerød i Undrumsdal i Våle, død 14. mars 1940) var norsk stortingsrepresentant for Høyre. Han var sønn av styrmann Christian Gerhard Undrum (1853–1921) og Hanne Mathilde Olsen (1854–1934), gikk på Jarlsberg og Larviks amtsskole 1897–98 og ble lensmannsbetjent i Ramnes i 1898. Her virket han som konstituert lensmann 1900–03. 1904–06 var han lensmannsfullmektig i Sem, før han ble lensmann i Svelvik og Strøm i januar 1907. Fra 1. oktober 1915 var han lensmann i Skjeberg. Han var medlem av Svelvik kommunestyre 1910–1915, og av Skjeberg herredsstyre 1919–22 og fra 1925. Videre var han formann i Høyres fylkesstyre i Østfold og medlem av Høires Centralstyre 1928–33. På Stortinget var han 2. suppleant fra Østfold 1925–27, 3. representant for Østfold 1931–33, 4. representant for Østfold 1934–36 og 3. representant for Østfold 1937–45, alle ganger for Høyre. Kilde. Undrum, Johan Undrum, Johan Undrum, Johan Undrum, Johan Undrum, Johan Undrum, Johan Undrum, Johan BASF. BASF SE (forkortelse for "Badische Anilin- und Soda-Fabrik SE") er verdens største kjemiske konsern, og har sete i Ludwigshafen i Tyskland. Selskapet er notert på Frankfurt-børsen, London-børsen, New York-børsen og Zürich-børsen. Det tyske selskapet ble grunnlagt i 1865, og består idag av mer enn 160 datterselskaper. Det har fabrikker og filialer i 41 land i Europa, Asia og Nord- og Syd-Amerika, og hadde i 2006 95 247 ansatte, derav 47 296 i Tyskland. Selskapet er aktivt i 170 land i verden. I 2006 hadde BASF en omsetning på 52,6 milliarder euro. For tiden ekspanderer selskapet spesielt i Asia. Aarflot. Aarflot er en norsk bondeslekt fra Sunnmøre. Den har navn etter gården Årflot i Ørsta. Dianne Wiest. Dianne Wiest (født 28. mars 1948 i Kansas City i Missouri) er en amerikansk skuespiller. Dianne Wiest har vunnet to Oscarer for beste kvinnelige birolle; i 1986 for rollen som "Holly" i filmen "Hannah og hennes søstre" og i 1994 for rollen som "Helen Sinclair" i filmen "Kuler over Broadway" "(Bullets Over Broadway)". Sivert Aarflot. Sivert Knudsen Aarflot (født 23. oktober 1759, død 14. april 1817) var en norsk folkeopplysningsmann. Han var skolelærer i Volda på Sunnmøre 1778–98 og deretter lensmann i Volda. Aarflot er kjent for sitt arbeid i folkeopplysningens tjeneste og for å ha innført forbedringer i jordbruket. I 1808 anla han et boktrykkeri på sin gård Ekset, hvor han 1810–16 utga ukeskriftet «Norsk Landboeblad», som han selv redigerte. Hans barn var Berthe Canutte (1795–1845) og Rasmus Aarflot (1792–1845). Todalsfjorden. Todalsfjorden er en fjord på indre Nordmøre. Fjorden ligger i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Fjorden strekker seg 4 km sørøstover til bygda Todalen i botn av fjorden og er en fortsettelse av Stangvikfjorden. Fjorden starter ved garden Nausta, som ligger på østsida av fjorden. Riksvei 671 følger østsida av fjorden innover til Todalsøra. Den botaniske hagen Svinviks arboret ligger på østsida av fjorden, ca 4 km nord for Todalen. Elva Toåa munner ut i Todalsfjorden ved Todalsøra. Berthe Canutte Aarflot. Berthe Canutte Aarflot (født 1795 i Ørsta, død 1859) var en norsk forfatter. Hun var en av sin tids mest leste forfattere av oppbyggelsesskrifter.Hun skrev religiøse tekster og sanger. Berthe Canutte Aarflot var datter av Sivert Aarflot, bror til Rasmus Aarflot og farfars-farmor til Andreas Aarflot. Verker. Hun gav i alt ut 5 hefter med litterære verk. Mange av verkene hennes ble brukt i religiøse seremonier som bryllup, begravelser, konfirmasjon og dåp. Årflot, Berthe Canutte Årflot, Berthe Canutte Årflot, Berthe Canutte Anna Paquin. Anna Helene Paquin (født 24. juli 1982 i Winnipeg, Manitoba, Canada) er en canadiskfødt newzealandsk skuespiller. Biografi. Paquin ble født i Canada av to lærere, og flyttet til New Zealand da hun var fire år gammel. Hennes første opptreden på filmlerretet var i 1993 i filmen "Piano", en film som fikk veldig gode kritikker, og gjorde at Paquin vant en Oscar for beste kvinnelige birolle i en alder av elleve, den nest yngste Oscar-vinneren i historien (nest etter Tatum O'Neal). Mens hun bodde i New Zealand gikk hun på Hutt Intermediate School fra 1994–95, før hun begynte på videregående i Wellington. Hun ble uteksaminert fra high school i Los Angeles, der hun hadde flyttet med sin mor etter foreldrenes skilsmisse. Hun hadde flere roller i diverse filmer i Los Angeles, og begynte såvidt på Columbia University, før hun sluttet etter ett år for å fokusere på skuespillerkarrieren. Hun fikk på nytt verdensomspennende anerkjennelse etter rollen som «Rogue» i filmsuksessen "X-Men" i 2000, oppfølgeren "X-Men 2" i 2003, samt i den tredje filmen ' i 2006. Sommeren 2006 fullførte hun innspillingen av filmen "Blue State", en film hun også var produsent for. Hun spilte hovedrollen Sookie Stackhouse i den prisvinnende HBO dramaserien True Blood. Eksterne lenker. Paquin, Anna Paquin, Anna Paquin, Anna Sjømålmissil. Et sjømålsmissil er et missil som er beregnet på bruk mot sjømål, som for eksempel fartøyer. Kjente sjømålsmissiler er norske Penguin og Naval Strike Missile, franske Exocet og amerikanske Harpoon. De første sjømålsmissilene ble brukt av tyske styrker under andre verdenskrig. I etterkrigstiden har sjømålsmissiler blitt enerådende i kamp mellom fartøyer, og de store artilleriskipene fra tidligere tider er borte. Mottiltak mot sjømålsmissiler inkluderer beskytning med kanoner eller luftvernmissiler og avledning ved hjelp av bluss eller "chaff". Kongetiden. Kongetiden er den betegnelsen man gjerne bruker på den tiden da Israels-riket (Tistammeriket) og Juda-riket (Tostammeriket) ble styrt av konger. Den bibelske kongerekke begynner med det forente kongeriket i det 10. århundre f.Kr., og fortsetter med kongerekkene i Israels-riket frem til Samarias fall i 722 f. Kr., og i Juda-riket til Jerusalems fall i 587 f. Kr. Benjamin Butler. Benjamin Franklin Butler (født 5. november 1818, død 11. januar 1893) var en amerikansk advokat, offiser og politiker. Han representerte Massachusetts i det amerikanske senatet og var senere guvernør for delstaten. Under den amerikanske borgerkrigen var han en kontroversiell figur, og han var hatet i sørstatene i årevis etterpå, hvor han hadde kallenavnet «Beast Butler». Butler, Benjamin Butler, Benjamin Butler, Benjamin Butler, Benjamin Kolon. Kolon er et skrifttegn, hovedsakelig brukt for å innlede et direkte sitat eller utsagn og for å innlede en oppramsing eller presisering. Kolon skrives som:. Ordet "kolon" kommer fra latin "colon" (flertall "cola") og gresk κῶλον, med betydning "lem, medlem". Bruk i norsk. I vanlige setninger skrives kolon uten blank skilletegn foran, med med ett blankt skilletegn etter tegnet. Direkte tale og sitat. Kolon brukes i forbindelse med direkte tale og for å innlede et sitat eller et tankeutsagn. Ved slike sitat skal det alltid være stor bokstav etter kolonet, selv om det opprinnelige sitatet ikke har stor bokstav. Liten bokstav brukes imidlertid dersom en siterer enkeltord eller -uttrykk. Oppramsing. I punktoppstillinger brukes kolon på samme måte som i sammenhengende tekst. En bruker vanligvis en blank linje før første punkt. Forklaring og presisering. Stor bokstav brukes dersom en helsetning følger etter kolontegnet. Ved en leddsetning (ufullstendig setning) brukes alltid liten bokstav. Klokkeslett. Klokkeslett skrives vanligvis på norsk med punktum eller uten skilletegn. Den internasjonale standarden ISO 8601, som Norge har anerkjent, angir imidlertid skrivemåten for et tidspunkt som hh:mm:ss. Divisjonstegn og forholdstall. Kolon brukes for å angi divisjon eller forholdstall. Det skal da være et blankt skilletegn både foran og bak tegnet. Bruk i datateknologi. Kolon som spesialtegn brukes på flere måter innenfor datateknologi og internett. I operativsystemet Windows skrives navnet på en diskpartisjon med kolon, som i C: og D:. I webadresser og URI brukes kolon for å skille et "skjemanavn" og en "skjemaspesifikk streng". Eksempel på skjemanavn er ftp, http og mailto. Bruk i lydskrift. Det internasjonale fonetiske alfabetet definerer et spesielt kolon-tegn laget av to trekanter for å representere en lang vokal eller konsonant i lydskrift. Mange ordbøker bruker imidlertid vanlig kolon. 1. marineregiment. 1. marineregiment ble først dannet i Philadelphia i Pennsylvania 27. november 1913. I de første årene ble regimentet hovedsakelig benyttet som en kampstyrke under USAs intervensjoner i Latin-Amerika fra 1898 (etter Den spansk-amerikanske krigen) til 1934. Under annen verdenskrig deltok regimentet først i slaget om Guadalcanal; deretter felttoget i New Britain i desember 1943 etterfulgt av det blodige slaget om Peleliu. Marisa Tomei. Marisa Tomei (født 4. desember 1964 i Brooklyn i New York City) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som "Mona Lisa Vito" i filmen "My Cousin Vinny" vant Tomei i 1992 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Beleiringen av Petersburg. Beleiringen av Petersburg i Virginia, USA foregikk fra 15. juni 1864 til 25. mars 1865. Det var en rekke trefninger som sammen fikk dette navnet, men det var ikke en beleiring i egentlig militær forstand. En periode på 10 måneder foregikk det skyttergravskrig for å sikre sørstatenes forsyningslinjer, noe som forespeilet det som kom til å skje på vestfronten under første verdenskrig senere. Opus. Opus er et uttrykk brukt i musikk og arkitektur. Ordet betyr "verk" i betydningen noe som er blitt utført, gjort. I musikk blir ofte uttrykket brukt med et nummer bak. Nummeret viser da til rekkefølgen en komponists musikkstykker har blitt publisert i. De aller fleste komponisters verker er opusnummerert. Unntak finnes: Johann Sebastian Bach har fått egen fortegnelese: «Bach-Werk-Verteichnis» BWV og Mozart har en tilsvarende lang liste oppkalt etter katalogmakeren Keuchel. I begge tilfeller har der dukket opp til nå ukjente verk, som har gitt ugreie med den opprinnelige nummereringen. For vår egen Edvard Grieg har der vært diskusjon om hans andre symfoni, som «maa aldrig opføres». Det er kjent hvilken periode han arbeidet med den, men den er først publisert i våre dager, så hvilket nummer burde den da ha? Hartford. Hartford er hovedstaden i den amerikanske delstaten Connecticut. Den ligger langs Connecticut River, nær midt i delstaten. I 2000 hadde byen en befolkning på 121 578. Det er den tredje største byen i delstaten, etter Bridgeport og New Haven. Hartford kalles ofte for verdens forsikringshovedstad på grunn av de mange forsikringsselskapene som har hovedkontor i byen. USAs eldste kontinuerlig utgitt avis, Hartford Courant fra 1764, kommer ut her. Byens, og Connecticuts, høyeste bygning er skyskraperen City Place I fra 1980 med sine 163 meter. Perkusjonslås. Perkusjonslås er etterfølgeren etter flintlåsen for skytevåpen. Perkusjonslåsen har en hammer som slår på en tennhette, i stedet for flint som slo på stål, som i de eldre flintlåsene. Tennhetta ble funnet opp av Alexander John Forsyth i 1800, men kom først i alminnelig bruk på 1830-tallet. De første perkusjonsvåpnene var enkeltskudds munningsladevåpen. Perkusjonsvåpen ble faset ut til fordel for våpen med patroner med tennhetter i på 1860-tallet. Perkusjonsrevolvere. Med perkusjonslåsen og fenghette ble det mulig å lage praktiske revolvere. På 1850-tallet designet både briten Robert Adams og amerikaneren Samuel Colt en rekke praktiske perkusjonsrelvolvere som ble antatt av hæren i dere respektive hjemland, som Adams 1854 Improved Frame, Colt 1851 Navy Revolver og Colt 1860 Army Revolver. Army Air Corps. Army Air Corps er British Army sin enhet for flyvemaskiner. Denne enheten har et nært forhold til Royal Air Force. Rollen til AAC er lufttransport av hærens materiell og personell, samt nær-støtte-angrep, primært ved helikopter. Historie. AAC har eksistert i to perioder: først 1942–1949, og deretter fra 1957 til dags dato. Den første opprettelsen ble annonsert av Winston Churchill. Army Air Corps hadde en forgjenger fra første verdenskrig, Royal Flying Corps, som ble lagt ned ved opprettelsen av RAF i 1918. United States Army Air Corps. United States Army Air Corps var det amerikanske luftforsvarets navn fra 1926 til 1941. Som navnet tilsier var de organisert under den amerikanske hæren. De ble avløst i 1941 av United States Army Air Forces. Forskjellen mellom USAAC og USAAF var i hovedsak navnet, man endret dette før krigen man var sikker på skulle komme, og som i ettertid har fått navnet andre verdenskrig. Størrelse. US Army Air Cops vokste jevnt og trutt frem til 1938. Etter dette og frem til navnebyttet i 1941 ble veksten eksplosiv. 1. marinedivisjon. thumb 1. marinedivisjon ("1st Marine Division") er den eldste, største og mest dekorerte divisjonen i det amerikanske marinekorpset. Forbandet har mer enn 19 000 soldater og er en av tre divisjoner i aktiv tjeneste i marinekorpset. Divisjonens motto er: «No Better Friend, No Worse Enemy». De er spesielt kjent for sin innsats i Slaget om Guadalcanal, og portretteres i blant annet Steven Spielbergs TV-serie The Pacific. Kamper. thumb Andre verdenskrig Operasjon Desert Storm Operasjon Iraqi Freedom Operasjon Enduring Freedom Mercedes Ruehl. Mercedes J. Ruehl (født 28. februar 1948 i Queens i New York City) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som "Anne" i filmen "The Fisher King" vant Ruehl en Oscar for beste kvinnelige birolle. St. Bendts kirke. Kirkerommet sett mot koret med alteret Kirken hadde opprinnelig et flatt treloft, men etter en voldsom brann i 1241 ble hvelvingene med de praktfulle kalkmaleriene oppført. Kirken ble gjenåpnet igjen først i 1268 Knud Lavard fremstilt med lensfane som hertug av Sønderjylland Scene som skildrer Erik Plogpennings lik som blir senket i Slien etter at han har blitt halshugget. Kalkmalerier. Personen til høyre forestiller Valdemar Sejrs dronning Berengária av Portugal (d.1220) St. Bendts kirke, (eller Ringsted kirke) ligger i Ringsted på Sjælland i Danmark og er Nordens eldste mursteinskirke. Kirken ble innviet av Valdemar den store i 1170 og viet til Benediktinerordenens stifter Benedikt av Nursia. Den ble innviet med en stor fest hvor man samtidig feiret at Knud Lavard var blitt kåret til helgen. Kirken utgjorde opprinnelig nord-fløyen av Ringsted kloster, som tilhørte denne ordenen. Selve klosteret ble etablert rundt 1135 av Erik Emune, for å hedre hans drepte bror, Knud Lavard. Det hadde imidlertid eksistert en kirke på stedet før dette. Den første kirken ble oppført ca. 1080 av Svend Normand, som var biskop av Roskilde 1074–1088. St. Bendts kirke er den danske kirken som nest etter Roskilde domkirke har flest konger begravet. Historisk bakgrunn. Roskildebiskopen Svend Normand fikk oppført en travertinkirke viet til Vår Frue - Jomfru Maria - i Ringsted i 1080. På 1100-tallets sentrale Sjælland var det Valdemarslekten som var de reelle makthaverne og kirken ble knyttet til dem. Valdemarenes konge Knud Lavard hadde blitt myrdet rett ved Haraldsted kirke i 1131 og drapsmannens far kong Nils satte seg i mot at han skulle begraves standsmessig i Roskilde domkirke. Knud Lavard ble derfor lagt i høykoret i kirken i Ringsted. I 1134 vant Knud Lavards halvbror Erik Emune kongemakten. Året etter opprettet han et benediktinerkloster i tilknytning til kirken til minne om Knud. Kirkefesten i Ringsted i 1170 var en begivenhet av stor politisk og religiøs betydning i Danmark og kan sammenlignes med blant annet innføringen av reformasjonen i 1536 eller eneveldets innføring i 1660.Paven hadde den 8. november 1169 helligkåret den myrdede Knud Lavard, Valdemar den stores far. I juni 1170 var rikets stormenn og kirkeledere kalt til Ringsted for å feire kanoniseringen. Helgenens ben ble plassert i høyalteret. Ved samme begivenhet ble den første salvingen og kroningen av en konge i Danmark foretatt. Det var Knud, Valdemars sønn på 6-7 år som ble salvet og kronet av erkebiskopen. På denne måten ble arvefølgen stadfestet innenfor Valdemars slekt. Ringsted kirke var ikke en domkirke, men Valdemar fastsatte samtidig at kirken var hans og hans etterkommeres gravkirke og understreket dermed Ringsteds betydning. Kirkebygningen. Rundt 1160 kom man i gang med byggingen av en ny kirke i teglsten, den første i Danmark av dette materialet. Selve arbeidet ble utført av byggmestre og murere fra Italia som brakte teglstensteknikken med seg. Man bygget kirken opp mot den gamle travertinkirken på stedet. Kirken består av kor og apsis i samme høyde. Til koret slutter det seg to korsarmer med fire lave sidekapeller med hver sin apsis. Allerede i 1170 sto denne delen ferdig. I årene som fulgte førte man opp det lange søylebårne skipet samtidig som man rev ned den gamle travertinkirken. Midtskipet fikk rundbuede vinduer plassert høyt oppe. Tverrskip, kor og apsis fikk romanske vinduer. Apsisen fikk vinduer i to etasjer; store i første etasje og litt mindre i øverste. Øverst på apsisen, koret og tverrskipet var det en smal frise som pynt rett under gesimsen. Gavlene i korsarmene fikk rundbuede blendinger. Da Valdemar den store døde, ble han begravet under gulvet i hovedskipet i 1182. På dette tidspunkt var kirken stort sett ferdig og fremsto som beskrevet ovenfor, uten tårn. På 1200-tallet var kirken utsatt for en brann og ble innviet igjen etter mer enn 20 år. Da hadde man også bygget inn et stort krysshvelv i skipet. Det særpregete tårnet kom på plass mye senere. I 1474 ble det satt opp en takrytter over korsskjæringen og takrytteren ble erstattet av et tårn midt på 1500-tallet. Tårnet var kvadratisk og hadde spissbuede vinduer med et spir i renessansestil. Sidekapellenes fire apsiser ble revet ned på 1500-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet ble det foretatt radikale endringer på tårnet, som ble delvis bygget om. Tårnmurene fra 1500-tallet ble imidlertid benyttet. Det ble også lagt felles tak over det tredelte skipet. Samtidig som man foretok disse endringene på kirkebygningen, ble store deler av middelalderinventaret solgt på auksjon. H.B. Storcks restaurering. I perioden 1900-1909 ble det foretatt en omfattende restaurering av St. Bendts kirke under ledelse av arkitekt H.B. Storck. Kirken ble gjenskapt som en middelalderkirke. Storck satte selvstendige tak på sideskipene og sidekapellenes fire apsiser ble gjenoppført slik de hadde vært tidligere. Tårnmurene fra 1500-tallet ble benyttet som utgangspunkt for å reise pyramidespiret. Pyramidespiret har klare røtter til Fjenneslev kirkes tvillingtårn, hvor Storck hadde gjenskapt spiret i 1898. Kalkmalerier. De fleste av kirkens kalkmalerier er tett knyttet opp mot kirkens historie og tilknytning til Valdemarslekten. Det er malerier av blant annet Knud Lavard og Erik Plogpenning. Mange av dem dreier seg om drapet på Erik Plogpenning i 1250. Sistnevnte forsøkte familien å få saligkåret gjennom en årrekke uten å lykkes med det. I koret er en dronning– og kongefrise, delvis malt over. Skipet og den ene korsarmen har en lang skjoldfrise som fremviser mer enn 100 våpenskjold. Frisen er i all hovedsak fra nyere tid selv om den ble påbegynt på 1300-tallet. Inventar. Døpefonten utført i gotlandsk sandsten med sine rike utsmykkinger er fra midten av 1100-tallet. Fonten er et verk av stenmesteren Sighraf. Kirken var den foretrukne gravkirken for kongeslekten frem til midten av 1300-tallet. På tavlen som henger i kirken, ses en liste over de kongelige som er begravet i kirken. Erik Menved og dronning Ingeborg Døpefonten er utført i gotlandsk sandsten, rikt utsmykket og er fra midten av 1100-tallet. Det er kirkens eldste bevarte inventar. Døpefonten er et verk av stenmesteren Sighraf. Døpefontens fot er dekorert med fire løvehoder og ranker av blader. På sidene av selve kummen er det hugget ut syv buede felter med relieffer. Disse forestiller syv scener fra Det nye testamentet. Man antar at døpefonten opprinnelig kommer fra en annen kirke i Ringsted; Sct. Hans. Denne kirken ble revet i 1766. Døpefonten ble solgt på en av auksjonene som ble arrangert på 1800-tallet og kom til en brennevinsbrenner som het Peder Roed. Fonten havnet etter hvert i familien Roeds have hvor den ble benytter som blomsterpotte. Brennevinbrennerens sønn, maleren Jørgen Roed, har benyttet haven med blomsterpotten som motiv i et av sine kjente malerier fra 1850. Maleriet er nå på Statens Museum for Kunst. Ikke lenge etter at maleriet ble vist frem første gang ble døpefonten gitt tilbake til kirken. Kirkens korstoler er fra rundt 1420, skåret ut i ek og dekorert med relieffer i baldakinen. Korstolene er plassert langs korets nord-og sydvegg og utgjør tilsammen 26 stykker. Stolene som er plassert ved nordsiden viser scener fra Det gamle testamente og de ved sydsiden scener fra Det nye testamente. Mange av armlenene har utskårne hoder fra fabeldyr. Prekestolen er et renessanseverk fra 1609 med relieffer i åtte felter som fremstiller evangelistene med sine symboler. Stolen ble restaurert i 1699. Altertavlen stammer fra samme tid som restaureringen av prekestolen; 1699. Altertavlen består av et hovedfelt og et toppstykke. Hovedfeltet er et oljemaleri som fremstiller nattverden og toppstykket er et relieff som viser Jesu dåp. Dagmarkorset er et bysantisk emaljekors og skal ha tilhørt dronning Dagmar, Valdemar Sejrs første ektefelle. Hun ligger begravet i kirken ved siden av sin mann. En kopi av korset er hengt opp ved en pilar ved den nordre korsarmen. Originalen oppbevares på Nationalmuseet. Kirken har rundt 100 gravminner hvorav 20 er graver for kongeslekten fra Knud Lavard til Erik Menveds søster den svenske dronningen Märta (d.1341). En av de vakreste gravmælene er Erik Menved og dronning Ingeborgs sarkofag. Gravstenen er utført i sort kalksten i gotisk stil med en nedfalset messingplate. Messingplaten er festet på sarkofagen og her er kongeparet fremstilt i helfigur iført kroningsdrakter, portrettene deres er utført av alabast. Kongen står på to løver, under dronningens føtter ser man to hunder. På pilastrene ses evangelister, apostler og nederst små gjøglerskikkelser, nederst ses en jaktscene og over engler med de to sjelene. Skriften rundt er på latin og lyder: «Jeg Erik fordum konge i Danmark i 33 år, en retfærdig dommer for fattige og rige, hvor de har haft ret, beder alle dem, som jeg måtte have gjort noget imod, at de af deres godhed vil tilgive mig og bede for min sjæl. Jeg døde i Herrens år 1319 på den hellige biskop og bekender Brictius dag. Jeg Ingeborg, svensk af fødsel, fordum dronning af Danmark, beder alle dem, som jeg mod min vilje måtte have gjort noget imod, at de af deres godhed vil tilgive mig og mindes min sjæl. Jeg døde i Herrens år 1319 på den hellige jomfru Marias himmelfartsdag.» Både Erik Menved og dronning Ingeborg døde i 1319 og gravmælet er utført kort tid etter. Det finnes flere adelige og borgerlige epitafier og graver. Kirkens eldste adelsgravsten er fra 1381 og finnes i søndre korsarm rett ved museet. Museum. Kirken har innredet et lite museum i det ene korsarmkapellet. Her er det utstilt funn fra de kongelige gravene, blant annet blyplaten fra Valdemar den stores grav. Inskripsjonen regner opp kongens viktigste bedrifter som landets befrier. Store deler av funnene som er utstilt er fra Frederik VIIs undersøkelser i 1855. Kirkens omgivelser. Klosteret som Erik Emune opprettet i 1135 til minne om Knud Lavard ble nedlagt etter reformasjonen. Så sent som på 1600-tallet sto de fleste av bygningene fremdeles rundt kirken, men i dag er det bare få spor igjen etter murverket ved kirkegården. North American F-100 Super Sabre. F-100 Super Sabre var et amerikansk jagerfly som var i tjeneste fra 1954 til 1971, med reservestatus fram til 1979. Det var etterfølgeren til F-86 Sabre. Flyet ble utviklet av selskapet North American Aviation Inc.. Prototypen YF-100A fløy første gang 25. mai 1953, og den første produksjonsmodellen, F-100A, fløy allerede 14. oktober samme år. Flyet var det første supersoniske kampfly i militær tjeneste da USAF begynte å ta det i bruk i september 1954. Flyet var også i tjeneste i flyvåpnene til Danmark, Frankrike, og Tyrkia. Audi 80. Som andre Audi-modeller ble også denne brukt flittig i flere typer bilsport, blant annet i racing og rally. MTV Movie Awards 2002. MTV Movie Awards 2002 var en prisutdeling i regi av MTV som fant sted den 6. juni 2002 i Los Angeles. Sarah Michelle Gellar og Jack Black var verter under sendingen, og Eminem, The White Stripes og Kelly Osbourne var blant artistene som opptrådte. Best kledd. 2002 Sporlys. 300px Sporlysammunisjon (også kalt sporlys) bruker spesielle kuler som er modifisert for å inneholde en liten pyroteknisk ladning i bakre del. Ladningen antennes når kulen avfyres, ved at fosforet (evt.magnesium eller strontium) antennes av den høye varmen og trykket i løpet under avfyring og brenner med et kraftig lys, noe som gjør de synlig i mørket. Dette gjør at skytteren kan følge kulens bane, og endre siktet etter behov. Sporlys kan også brukes for å rette ildledning mot et spesielt mål, siden kulens bane er synlig for andre soldater. Ulempen er at sporlys også avslører skytterens posisjon ved at man kan spore kulens bane tilbake til utgangspunktet. For å gjøre dette vanskeligere er de fleste moderne sporlys utstyrt med en forsinket antenningsmekanisme slik at de først blir synlige etter å ha vært i flukt en viss avstand. Dødeligeheten til sporlys er tilnærmet lik den for normal ammunisjon uten sporlys. Tap av masse og det faktum at kulen «brenner» vil til en viss grad kunne påvirke kulens bane. Kulen har derfor et større volum i forhold til vekt, enn en kule uten sporlys. En kule med sporlys vil ha en høyrere hastighet og "flatere" kulebane ved at det som brenner bak prosjektilet fører til at baksiden av kula ikke har undertrykk, som vanlige prosjektiler får. Denne effekten utnyttes ved enkelte granater, såkalte "base bleed", som ved denne effekten får lengre rekkevidde. Standard markering for sporlys er rød lakk på tuppen av kulen. Det er ikke dette som brenner. Selve satsen sitter i et hulerom i bakkant av kulen, omsluttet av mantelen. Dette gjør at sporlyset ideelt sett ikke er synlig forfra. Brenda Fricker. Brenda Fricker (født 17. februar 1945 i Dublin, Irland) er en irsk skuespiller. For sin rolle som "Christy Brown" i filmen "Min venstre fot" "(My Left Foot)", vant hun en Oscar i 1989 for beste kvinnelige birolle. Geena Davis. Virginia Elizabeth «Geena» Davis (født 21. januar 1956 i Wareham i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller. Geena har blant annet spilt rollen som Thelma i filmen "Thelma & Louise" fra 1991. Geena ble nominert for en Academy Award for sin rolle i "Thelma & Louise" for beste skuespillerinne, og det samme ble Susan Sarandon for samme film. Ingen av dem vant. For sin rolle som Muriel i filmen "Den tilfeldige turist", "(The Accidental Tourist)" vant hun i 1988 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun var også med nylig i den nye, amerikanske storsatsingen "Commander in Chief" der hun spilte hovedrollen som Mackenzie Allen, USAs første kvinnelige president. Geena var gift med den finsk-amerikanske regissøren og produsenten Renny Harlin i årene 1993–1998. Northrop Corporation. Northrop var en ledende flyprodusent i USA fra 1939 fram til 1994, da det ble fusjonert med Grumman, og dannet Northrop Grumman. Jack Northrop stiftet tre selskaper under navnet sitt. Det første var Avion Corporation i 1927, som i 1929 ble kjøpt opp av United Aircraft and Transport Corporation som et underbruk kalt "Northrop Aviation Corporation". Moderselskapet flyttet så til Kansas i 1931, så Jack Northrop sammen med Donald Douglas startet Northrop Corporation i El Segundo, California. Sammen laget de flere vellykkede fly, blant annet Northrop Gamma og Northrop Delta. Vanskeligheter med arbeidsstokken førte til at selskapet ble oppløst i 1937. Jack Northrop startet i 1939 sitt eget selskap kalt "Northrop Corporation". Dette varte til 1994 da selskapet slo seg sammen med Grumman Aircraft Engineering Corporation og sammen dannet Northrop Grumman. Colorado (elv). Colorado (engelsk: "Colorado River", spansk: "Río Colorado") er en elv som løper fra delstaten Colorado på vestsiden av Rocky Mountains, gjennom Utah og så gjennom Grand Canyon i Arizona. Elven utgjør så grenseelven mellom Arizona og Nevada og California før elven på nederste del av løpet går gjennom Mexico før den løper ut i Californiabukten. Nedslagsfeltet for elven dekker om lag 629 100 km². Elva er sterkt utbygd, all vannstrømningen i elva er regulert. Hooverdammen, som dannet innsjøen «Lake Mead», ble bygget på 1930-tallet og er den største av flere demninger langs elven. Vannet er brukt for vanning i jordbruket, og til å dekke vannforbruket i store byer som Phoenix, som ellers ligger i et svært tørt område. Idag er nedre del av løpet ofte tørt på grunn av det store vannforbruket i nord. Olympia Dukakis. Olympia Dukakis (født 20. juni 1931 i Lowell i Massachusetts) er en amerikansk skuespillerinne. Dukakis vant en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som "Rose Castorini" i filmen "Forhekset av månen", "(Moonstruck)". Fluberg (tettsted). Fluberg er et sted i Fluberg sogn i Søndre Land kommune i Oppland, på østsiden av Randsfjorden, ved fylkesvei 34. Stedet var stasjon på den nedlagte Valdresbanen. I utkanten av stedet står Fluberg kirke. M167 Vulcan. M167A2 VADS i japanske tjeneste. M167 Vulcan er et luftvernssystem bestykket med en 20 mm M61 Vulcan gatlingkanon. Det ble ble primært brukt til å beskytte fly- og helikopterbaser for det amerikanske luftforsvaret. Det er nå trukket tilbake fra amerikansk tjeneste til fordel for M1097 Avenger og en bakkebasert versjon av Phalanx CIWS. Anjelica Huston. Anjelica Huston (født 8. juli 1951) er en amerikansk skuespiller og regissør. Anjelica er datter av filmregissøren John Huston. For sin rolle som «Maerose Prizzi» i filmen "Prizzis ære" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Huston har også spilt rollen som «Morticia» i Familien Addams-filmene. I de senere åra har hun blant annet også spilt i Wes Andersons "The Royal Tenenbaums" og "Livet under vann med Steve Zissou". Eiksundsambandet. Eiksundsambandet er et tunnel- og broprosjekt på Sunnmøre. Prosjektet består av Eiksundbrua (405 meter), Eiksundtunnelen (7 765 meter), Helgehorntunnelen (1 160 meter) og Morkaåstunnelen (630 meter), samt 4,9 km ny vei. I tillegg kommer utbedring av fylkesvei 47 på 4,3 km. Til sammen har veiprosjektet en lengde på 14 880 meter. Sambandet ble åpnet 23. februar 2008 og er en del av riksvei 653. Med en dybde på 287 meter er Eiksundtunnelen verdens dypeste veitunnel. Høsten 2002 ble det i Stortinget gitt klarsignal for Eiksundsambandet. Arbeidet har pågått i perioden 2003 til 2008. Åpningen betyr mye for et internasjonalt rettet næringsliv med flere skipsverft, rederier og servicebedrifter. Trafikken har økt mer enn planlagt, og prognoser antyder at nedbetalingstiden kan bli på 6 år istedenfor de 15 årene som ligger til grunn for prosjektet. Kommunene Herøy, Sande, Ulstein og Hareid danner regionen Ytre Søre Sunnmøre og var med sine 22 000 innbyggere den største regionen uten fastlandsforbindelse før åpningen. Fastlandsforbindelsen for denne regionen (inkludert Volda og Ørsta) går over riksvei 651 som har så lav kvalitet at de fleste likevel bruker fergen Volda-Folkestad. St. Petersburg (Florida). St. Petersburg er en by i Pinellas County i den amerikanske delstaten Florida. Byen er kjent som feriemål for nordamerikanske og europeiske turister og som hjemby for den respekterte avisen "St. Petersburg Times". Ved folketellingen i 2000 hadde byen 248 232 innbyggere. Byen ligger på en halvøy mellom Tampa Bay og Mexicogulfen og er forbundet med fastlandet i nord, til byen Tampa i øst av broer og viadukter over Tampa Bay og til byen Bradenton i syd av broen Sunshine Skyway Bridge. Peggy Ashcroft. Edith Margaret Emily Ashcroft (født 22. desember 1907 i Croydon, England, død 14. juni 1991 i London, England) var en engelsk skuespiller. Kort biografisk skisse. Bare 10 år gammel mistet Peggy Ashcroft sin far, William Worsley Ashcroft, som soldat i første verdenskrig, mens moren, Violetta Maud Ashcroft, døde da hun var bare 18. Etter dette ble hun og broren, Edward Ashcroft, overlatt fullstendig til seg selv. Peggy var elev ved Woodford School i Croydon, før hun ble student ved England Central School of Speech and Drama i London, England. Hun mottok også et diplom i Dramatic Art ved The University of London. Peggy Ashcroft ble gift og skilt tre ganger; første gang med forleggeren Rupert Charles Hart-Davis, 23. desember 1929. De ble skilt i 1931. Så inngikk hun ekteskap med teaterdirektør og skuespiller Theodore Komisarjevsky i november 1934, men ble skilt fra ham 15. juni 1937, og til sist ble hun 14. september 1940 gift med advokaten Jeremy Nicholas Hutchinson. Sammen med Hutchinson fikk hun to barn, Eliza Hutchinson (f. 1941) og Nicholas Hutchinson (1945). Hun ble skilt fra Jeremy Hutchinson i desember 1965. Karriere. Peggy Ashcroft gjorde sin scenedebut i 1927. Hennes filmdebut for britiske Gaumont i "The Wandering Jew" (1933) var bemerkelsesverdig. Blant de rollene fra hennes yngre år som spesielt huskes er tolkningen av Desdemona, i samspill med Paul Robeson som Othello, tidlig på 1940-tallet. Hun gjorde også et sterkt inntrykk som den stille, følelseskvalte landsbykona (som forsøkte å gjemme seg unna) i Alfred Hitchcocks klassiker "The Thirty Nine Steps" (1935). Både i 1946 og 1960 spilte hun glitrende i John Websters "The Duchess of Malfi". Peggy Ashcroft var i det hele den ledende stjerne ved Londons West End, og viden berømt og anerkjent som det 20. århundrets fremste britiske skuespillerinne. I 1956 ble hun hedret med utnevnelse til "Dame Commander of the Order of the British Empire", og ble fra nå av tiltalt som Dame Peggy Ashcroft. Peggy Ashcrofts spilte i løpet sin 65 årige karriere mot en rekke størrelser, som for eksempel John Gielgud, Robert Donat, Laurence Olivier, Michael Redgrave og Ralph Richardson. Hun mottok prisen «The Best Supporting Actress Oscar» i 1984 i David Leans adapsjon av E.M. Forsters roman "A Passage to India", og nøt også stor internasjonal anerkjennelse, og en BAFTA som beste hovedrolleinnehaver, for miniserien "The Jewel in the Crown" (1984–85), som ble vist på fjernsyn i en rekke land. Som Ibsentolker. Peggy Ashcroft har også utmerket seg gjennom flere Ibsenforestillinger. For sin tolkning av "Hedda Gabler" ble hun i 1954 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. I 1965 spilte rollen som "Rebecca West" mot Knut Wigert ("John Rosmer") i fjernsynsdramaet "Rosmersholm". Stykket ble filmtisert av BBC, og ble første gang vist i BBC den 26. september 1965. Regien var ved Michael Barry, og produsent for filmen var Cedric Messina. I 1982 spilte hun også rollen som rottejomfruen i fjernsynsdramaet "Little Eyolf". Regissør var Michael Darlow. Filmen ble første gang vist på BBC 2 19. juli 1982, og ble også kåret til månedens film. Kristanna Loken. Kristanna Sommer Løken (født 8. oktober 1979) er en amerikansk skuespillerinne og fotomodell. Tidlig liv. Loken ble født i Ghent i New York. Hennes foreldre var Merlin, en forfatter, og Rande Porath, en modell. Begge settene med besteforeldre var født i Norge, og immigrerte til Wisconsins norsk-amerikanske samfunn. Loken vokste opp på foreldrenes fruktfarm i New York. Hun er 1,82 m høy. Karriere. Loken debuterte i 1994 i TV-serien "As the World Turns". Hun har også hatt gjesteroller i Law & Order, Philly, Just Shoot Me, en episode av ' i 1996, med flere. Hun spilte også i actionserien Pensacola. Hun er antakeligvis mest kjent for sin opptreden som androiden «T-X» i filmen "Terminator 3 - Rise of the Machines" fra 2003. Høsten 2006 jobber hun blant annet med innspillingen av TV-serien The L-Word, hvor hun skal være med i ti episoder av tredje sesong. Personlig liv. Loken har uttalt i et intervju med "Curve magazine" at «jeg har gått ut med og hatt sex med menn og kvinner, og må si at de forholdene jeg har hatt med enkelte kvinner er mye mer tilfredsstillende, både seksuelt og følelsesmessig, enn de jeg har hatt med enkelte menn... Jeg kobles til en aura, en energi. Og hvis personen jeg kobles til tilfeldigvis er en kvinne, er det bare sånn det er. Det er det som får hjulene mine til å snurre». Linda Hunt. Linda Hunt (født 2. april 1945 i Morristown, New Jersey, USA) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som den mannlige kinesisk-australske dvergen «Billy Kwant» i filmen "Brennpunkt Djarkarta", "(The Year of Living Dangerously)" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Mary Steenburgen. Mary Steenburgen (født 8. februar 1953 i Newport i Arkansas) er en amerikansk skuespiller. Mary Steenbergen vant en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Lynda Dummar» i filmen "Millionærarvingen", "(Melvin and Howard)". Gjertrud L. Jynge. Gjertrud Louise Jynge (født 18. oktober 1966 i Tromsø) er skuespiller tilknyttet Det Norske Teateret. Jynge ble ansatt ved Rogaland teater da hun var ferdig på Teaterhøgskolen i 1993. Her spilte hun både Nora i Ibsens "Vildanden" og Nora i "Et dukkehjem". Selv om hun siden 1996 har vært tilknyttet Det Norske Teateret har hun også spilt i noen filmer, bl.a "Da jeg traff Jesus... med sprettert" (2000) og "Kvinnen i mitt liv" (2003). Hun har dessuten vært å se i dramaserien Skolen på NRK, og i et par TV-serier basert på Unni Lindells bøker. Jynge ble i 1996 tildelt Anders Jahres Pris for Yngre Kunstnere. Vanessa Redgrave. Vanessa Redgrave (født 30. januar 1937 i London, England) er en engelsk skuespiller. For sin rolle som «Julia» i filmen "Julia" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle i 1977. Hun ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 1967. Beatrice Straight. Beatrice Whitney Straight (født 2. august 1914 i Old Westbury, New York, USA, død 7. april 2001 i Los Angeles, California) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. For sin rolle som «Louise Schumacher» i filmen "Network" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Gjerdsvika. Gjerdsvika er en bygd (krets) i Sande kommune, Møre og Romsdal. I 2012 var det 372 innbyggere i bygda. Flere bedrifter er lokalisert i Gjerdsvika, bl.a. Stadt AS, Sanco shipping, John Gjerde AS (produksjon av ventiler) og Sandanger AS som produserer hermetikk og fiskemat under varemerket ”Sunnmøre”. Gjerdsvika kraftverk ble opprettet i 1917, og gjorde at bygda tidlig fikk elektrisk strøm og var en viktig grunn til den sterke industriutviklingen. Gjerdsvika har også en Coop-butikk med post i butikk, samt barnehage og skole for 1-5 klasse. Gjerdsvika idrettslags A-lag i fotball spiller i 2008- sesongen i 6. divisjon. Kilder. "Gjerdsvika – Nabo til storhavet". Utgitt av Styret i Adolfbuda, 2005 Svinviks arboret. Svinviks arboret er et arboret ved Todalsfjorden på indre Nordmøre, i Surnadal kommune. Arboretet var opprinnelig den private hagen til Anne og Halvor Svinvik på småbruket Gjengstøa i Svinvika. De begynte arbeidet i 1943 og på 1960-tallet var samlingen en av de største som noen private hadde anlagt i Norge. Halvor Svinvik (1894–1976) var både fruktdyrker og hadde en sterk interesse for fremmede planter, særlig rododendron og nåletrær. Dette førte til at han gjorde store deler av eiendommen om til en botanisk hage. Hagen ble etter hvert åpen for publikum og er mye besøkt, særlig om våren under den overdådige rododendronblomstringen. Rododendron, en stor planteslekt innen lyngfamilien, var lite kjent i Norge da Halvor Svinvik startet sitt arbeid, og i alle fall i området der han bodde. Han skaffet seg de fleste plantene ved å så frø han fikk fra utenlandske forbindelser. En av artene han har introdusert i Norge er den herdige Rhododendron brachycarpum Tiegerstedtii Group. Denne trives så godt i Svinvika at frøplanter spirer på trestubber og mosekledte steiner i hagen. Anlegget er en naturhage og ligger svært naturskjønt til mellom høye nordmørsfjell og Todalsfjorden. i tillegg til rododendron finnes et stort spekter av vakre løvtrearter og kultivarer, samt prydbusker og stauder. I 1971 ble hagen og samlingen donert til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Fra 2010 er Surnadal kommune eier av Svinviks arboret, og stedet drives som museumshage i regi av Nordmøre museum. Svinviks arboret ligger like ved riksvei 671 mot Todalen og er åpent for publikum fra mai til august. Omvisinger og kafé. Norsk Wikipedia. Norsk Wikipedia var navnet på den norskspråklige utgaven av Wikipedia fra 2001 til 2005. Dette var opprinnelig en utgave som omfattet alle de norske målformene. I 2004 ble det opprettet en egen utgave for nynorsk, og året etter gikk den fellesnorske utgaven over til å være en utgave for bokmål og riksmål. Historie. Norsk Wikipedia fra november 2004 Norsk Wikipedia er en av de eldste Wikipedia-utgavene. Den ble opprettet samme år som Wikipedia-prosjektet ble grunnlagt; som den 16. og siste utgaven i 2001. Norsk Wikipedia er den nest eldste av de skandinaviske utgavene. Det norske prosjektet var imidlertid inaktivt i lengre tid, og ble først gjenopplivet høsten 2003 etter at Wikipedia skiftet programvare fra UseModWiki til fase 3, som da allerede hadde vært brukt av de fleste større prosjektene siden 2002. Oppgraderingen skjedde 15. desember 2003 og den første dagen registrerte rundt ti personer seg som brukere. De fleste eksisterende artiklene (ca. 700) ble slettet eller fullstendig nyskrevet i perioden fra desember 2003 til januar 2004, og antallet artikler hadde ved utgangen av 2004 nådd 15 000. Dermed var norsk Wikipedia i denne perioden en av de raskest voksende utgavene. I februar 2006 ble bokmål- og riksmålsutgaven den 13. utgaven som passerte 50 000 artikler, og et år senere den 14. til å nå 100 000 artikler. Utgaven er nå den 13. største utgaven etter antall artikler. Den 30. januar 2008 passerte Norsk Wikipedia på bokmål og riksmål 150 000 artikler, og den 13. desember samme år passerte den 200 000 artikler. Milepælen med 250 000 artikler ble nådd den 2. mars 2010. Skandinavisk samarbeid. Ettersom norsk, dansk og svensk er innbyrdes forståelige språk har det helt fra begynnelsen i varierende grad vært et samarbeid mellom de skandinaviske utgavene. Dette var fra 2002 organisert i nettverket WIKIng og senere gjennom "skanwiki"-seksjonen på Wikimedias metawikiside. En del av samarbeidet er delingen av anbefalte artikler mellom de forskjellige skandinaviske utgavene, som begynte i 2004. I oppbyggingsfasen (2003, begynnelsen av 2004) baserte norsk Wikipedia seg særlig på import av artikler fra den da betydelig større danske utgaven. Nettadresser. Norsk Wikipedia brukte opprinnelig adressen "no.wikipedia.com". I forbindelse med at Wikipedia gikk over fra å bruke wikipedia.com til å bruke wikipedia.org som hoveddomene ble adressen endret til "no.wikipedia.org". Denne adressen ble beholdt etter at utgaven i 2005 gikk over til kun å omfatte bokmål og riksmål. Utgaven på nynorsk bruker adressen "nn.wikipedia.org". Den Beste Sykkel. En typisk DBS sykkel fra 1980-årene. Den Beste Sykkel, også kjent som DBS, er et norsk sykkelmerke fra Sandnes. Selskapet ble grunnlagt av Jonas Øglænd i 1892 i Sandnes, den gang under navnet Øglænd Cyklelager. I starten var det en agent for den tyske produsenten Hengstberg, senere også for det amerikanske merket The World. Øglænd monterte selv syklene. Andre merker som Øglænd også monterte var Fram og Viking. I 1906 åpnet Øglænd sin nye sykkelfabrikk i Langgata 6 i Sandnes, der startet selskapets egen produksjon av sykler. I 1932 tok Øglænd i bruk merkenavnet Den Beste Sykkel (DBS) etter en navnekonkurranse. Det var en 12 år gammel gutt som kom med det vinnende forslaget. I de følgende årene vokste DBS, og i 1949 eksporterte de sin første sykkel. I løpet av 1960-tallet gjorde konkurransen at fortsatt sykkelproduksjon krevde modernisering av produksjonen. Som et svar på dette bygde DBS en ny sykkelfabrikk på Kvål industriområde (Ganddal) i Sandnes som stod klar i 1972. Etter hvert begynte selskapet å slite med konkurransen fra lavkostland i Østen, spesielt Kina. I 1989 ble Øglænd DBS AS solgt til svenske Monark, som igjen ble en del av konsernet Cycleurope i 1996, som står bak merker som Monark, Crescent, Peugeot og Bianchi. Det er i dag ikke lenger sykkelproduksjon ved sykkelfabrikken i Sandnes, men produktutvikling, markedsføring, salg og logistikk ledes fortsatt fra Sandnes. Lee Grant (skuespiller). Lee Grant (født Lyova Haskell Rosenthal 31. oktober 1927 i New York City i New York) er en amerikansk teater-, TV- og filmskuespiller. For sin rolle som «Felicia Carr» i filmen "Shampoo" vant Lee Grant en Oscar for beste kvinnelige birolle. Broken Sword. Broken Sword er en eventyrspill-serie som er utviklet av Revolution Software. Den består av fire spill. I spillene møter du George Stobbart, en amerikansk advokat som gjentatte ganger befinner seg i situasjoner der utfallet kan være avgjørende for verdens eksistens. I de to første spillene kontrollerer du George ved å benytte et pek og klikk-system, mens det tredje har direkte kontroll. Broken Sword: The shadow of the Templars. Det første spillet i serien ble utgitt i 1996 på PC og Playstation. George Stobbart er på ferie i Paris da en bombe eksploderer på kafèen han sitter på. Han begynner å etterforske, og sammen med Nicole Collard, en fransk fotojournalist, drar de ut på en eventyrlig reise der de støter på mordere, kulter og konspirasjoner. De finner etterhvert ut at alt dette har en sammenheng med de mystiske Tempelridderne. Spillet ble utgitt på Game Boy Advance i 2002. Broken Sword II: The Smoking Mirror. Et nytt eventyr venter George og Nico dette andre spillet i serien som ble utgitt året etter det første, i 1997. Nico kommer over en mystisk stein med rare symboler. Sammen med George drar hun til en professor for å tyde tegnene. Vel inne i professorens hus blir George slått bevisstløs og Nico kidnappet. George våkner bundet til en stol og en livsfarlig edderkopp foran seg. Men dette blir ikke den eneste faren han møter idet han følger sporet etter Nico, som etterhvert leder ham til mayaenes rike. Broken Sword: The Sleeping Dragon. Det tredje spillet i serien ble utgitt i 2003 på PC, Playstation 2 og Xbox, og var forskjellig fra de to første spillene i både utseende og spillbarhet. Mens de to første er 2D pek og klikk, er dette full 3D, der karakteren blir kontrollert med direkte kontroll. Broken Sword: The Angel of Death. "Broken Sword: The Angel of Death" ble utgitt i 2006. Da den mystiske kvinnene Anna Maria dukker opp ender George opp på et nytt eventyr. Dette spillet går tilbake til pek-og-klikk-systemet brukt i de to første spillene. Spillet ble utgitt med tittelen "Secrets of the Ark: A Broken Sword Game" i USA. Som det første spillet i serien kan du også kjøpe lydsporet via iTunes. Tatum O'Neal. Tatum Beatrice O'Neal (født 5. november 1963 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller og Oscarvinner. Bakgrunn. Tatum er datter til skuespilleren Ryan O'Neal. Hun var gift med tennisspilleren John McEnroe 1986–1994, sammen har de 2 sønner og en datter. Narkotikamisbruk. Tatum begynte tidlig med narkotika og var avhengig av kokain som 20-åring. Hun ble så avhengig av heroin og mistet foreldreretten til barna i 1989. Hun har gjennomgått flere avvenningbehandlinger, men ble tatt på åpen gate i New York i 2008 da hun kjøpte crack. Hun sa senere på The Oprah Winfrey Show show at hun har vært stoffri et år og at hun var i ferd med å sprekke da hun ble tatt. Karriere. Tatum var stor barnestjerne på 1970-tallet, og for sin rolle som «Addie Loggins» i filmen "Paper Moon" vant hun i 1973 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun er den den yngste skuespiller noensinne (10 år) som har vunnet Oscar. Pergamonalteret. Zeus contre Poryphion, Pergamonmuseum Berlin Moiren contra Agrios et Thoas, Pergamonmuseum Berlin Pergamonalteret er navnet på monumentalalter viet til Zevs, eller ifølge andre kilder Athene, med en størrelse på omkring 36 x 34 meter, som ble oppført mellom år 180 og 159 f.Kr. av den pergameniske herskeren Eumenes II på Borgfjellet ved Pergamon. Utsmykningen viser gigantenes kamp mot gudene i gresk mytologi. Innvendig fremstilles Telefos-myten i marmor. Den 9. september 1878 begynte Carl Humann på oppdrag fra Berlins museer sine utgravninger på Borgfjellet ved Pergamon. Utgravningene varte til 1886. Mot å betale 20 000 mark fikk han overføre sine funn fra Pergamon til Berlin. Mellom 1897 og 1899 ble det bygget et museum for Pergamonalteret av Fritz Wolff, som ble åpnet i 1901 med avdukningen av bysten av Humann av Adolf Brütt. I 1930 ble en ny bygning fullført, Pergamonmuseet. Anti-Flag. 2Anti-Flag er et punk-rock-band fra Pittsburgh i Pennsylvania, USA. Bandet er kjent for aggressive politiske tekster og er sterkt i mot nasjonalisme og fascisme. Anti-Flag består i dag av; Justin Sane (gitar, vokal), Pat Thetic (trommer), Chris Head (komp. gitar, kor) og Chris #2 (bass, vokal). De begynte så smått i 1988, og har utviklet seg til å bli et hardt-arbeidende band som turnerer verden rundt med sitt fredsbudskap. De er alle samfunnsengasjerte, jobber for dyrenes rettigheter og er vegetarianere. For å gi ut sin musikk, har de startet plateselskapet A-F Records, som også har signert en rekke andre grupper. Eileen Heckart. Anna Eileen Heckart (født 29. mars 1919 i Columbus i Ohio, død 31. desember 2001 i Norwalk i Connecticut) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «fru Baker» i filmen "Sommerfugler er fri" ("Butterflies Are Free") vant Heckart i 1972 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Cloris Leachman. Cloris Leachman (født 30. april 1926 i Des Moines i Iowa) er en amerikansk skuespiller. Cloris Leachman vant i 1971 en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Ruth Popper» i filmen "Siste forestilling" ("The Last Picture Show"). Hun spilte også Frau Blücher i filmkomedien "Frankenstein Junior". Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Alessandro Nesta. Alessandro Nesta (født 19. mars 1976 i Roma) er en italiensk forsvarsspiller, som for øyeblikket er klubbløs. Han betraktes av mange som en av verdens beste stoppere, og da kampfiksingsskandalen rammet flere italienske storklubber, viste klubber som Chelsea FC interesse for dette stjerneskuddet. Nesta valgte likevel å fortsette karrieren som Milanspiller. Nesta debuterte i Serie A 13. mars 1994, for Lazio mot Udinese. Landslagskarriere. Nesta debuterte for mot 5. oktober 1996, og har gitt seg på landslaget etter å ha vært plaget av skader i to VM-sluttspill, i 2002 og 2006. Han var også aktuell før VM i 1998, men ble ikke tatt ut i troppen, også da på grunn av skade. Privatliv. Den 30. mai 2007 giftet han seg med Gabriela Pagnozzi, som han fikk en datter – Sofia – med den 19. oktober 2006. Slett U-landsgjelda. Slett U-landsgjelda (SLUG) (etablert i 1992, i Tromsø og Nøtterø) er en nettverksorganisasjon med over 50 tilsluttede organisasjoner og ungdomspartier. Aksjon Slett U-landsgjelda ble etablert som aksjon lokalt i Tromsø og på Nøtterø i 1992, og på nasjonalt nivå i 1994 da kalt Slett U-landsgjelda (SLUG). Bakgrunnen for aksjonen var utfordringene rundt utviklingslandenes raskt økende gjeld som på 1980-tallet ble til en pressende gjeldskrise. SLUG ledes av styreleder Catharina Bu og daglig leder Gina Ekholt. SLUG har blitt drevet fram av frivillige i et løst organisert nettverk av arbeidsgrupper og var fram til 2006 Forum for Utvikling og Miljøs arbeidsgruppe på gjeld. I 2006 ble SLUG en selvstendig organisasjon og drives av et styre bestående av representanter fra lokallag og tilsluttede organisasjoner. Årssamlingen er SLUGs høyeste organ. SLUG er en del av den internasjonale gjeldsbevegelsen, som har sitt utspring i Jubilee 2000 kampanjen. 1992-2001. I 1992 ble to lokale aksjonsgrupper for sletting av u-landsgjeld opprettet samtidig i Norge, en gruppe med pensjonister på Nøtterø og en studentgruppe i Tromsø. Begge disse gruppene hadde navnet Aksjon slett u-landsgjelden. Disse gruppene var opprinnelig ikke klar over hverandres eksistens, men da de i 1994 ble klar over hverandre gikk de sammen og dannet den nasjonale aksjonen Slett U-landsgjelda (SLUG). I årene frem mot 2000 var hovedfokuset til Slett U-landsgjelda knyttet til den internasjonale kampanjen for sletting av u-landsgjeld, Jubilee 2000 kampanjen. Globalt samlet Jubilee-kampanjen inn over 24 mill. underskrifter for umiddelbar slette av all gjeld som legger byrde på verdens fattige. SLUG samlet inn ca. 100 000 underskrifter under kampanjen. 2001-2006. Etter inspirasjon fra kampanjer i Sør ble illegitim gjeld SLUGs hovedfokus fra 2001. SLUG har drevet kampanje for å definere illegitim gjeld og for å få den norske regjeringen til å anerkjenne begrepet. Et av SLUGs hovedmål var i denne perioden å slette Norges utestående fordringer etter Skipseksportkampanjen; fordringer som SLUG mente var illegitim gjeld. SLUG nådde en stor seier da den norske regjeringen i 2006 besluttet å slette denne gjelden og innrømmet ansvar for tidligere feiltrinn i norsk utviklingspolitikk. Slettingen av gjelden etter skipseksportkampanjen og den norske regjeringens erkjennelse av medansvar har hatt stor betydning for SLUGs arbeid. 2006-dd. I 2006 fikk Slett U-landsgjelda innvilget rammeavtale på informasjonsstøtte fra Norad. Dette medførte at SLUG ansatte Øygunn Sundsbø Brynildsen som koordinator i deltidsstilling. I 2008 ansatte SLUG Kathrine Sund-Henriksen som daglig leder på fulltid, en stilling som ble overtatt av Sigrun Espe i 2010. SLUGs rammeavtalen på informasjon med Norad ble fornyet og doblet i 2011, og som resultat av dette har SLUG fra og med juni 2011 hatt to ansatte. Gina Ekholt ble organisasjonens første informasjons- og analysemedarbeider. I dag består SLUGs sekretariat av daglig leder Gina Ekholt og informasjons- og analysemedarbeider Ingrid Harvold Kvangraven. SLUG arbeider i dag med flere temaer knyttet til u-landsgjeld blant annet gjeldsslette, ansvarlig finansiering, klimagjeld og internasjonale finansintitusjoner. Et viktig mål for SLUG er å påvirke den norske regjeringen til å fortsette sin progressive rolle innen mulitlateral gjeldsslette, illegitim gjeld og kreditoransvar. Jüdisches Krankenhaus Berlin. Jüdisches Krankenhaus Berlin (JKB) er det jødiske sykehuset i Berlin, og ligger i Gesundbrunnen, nord i bydelen Mitte. Det er nå et universitetssykehus tilknyttet Charité, og dets historie går tilbake til 1756. Sykehuset er et akuttsykehus med vekt på akuttmedisin, kirurgi, indremedisin, psykiatri, nevrologi, anestesiologi, radiologi, plastisk kirurgi i tillegg til sykepleierutdannelse. Det behandler både jøder og ikke-jøder, og har 363 senger. Historie. Det første "Juden Lazarett" ble grunnlagt i 1756 i Berlin i Oranienburger Straße. Det ble drevet av den jødiske menigheten, og var på det tidspunktet det eneste sykehuset i Tyskland drevet av jøder. På grunn av plassmangel ble sykehuset i 1861 flyttet til Auguststraße i umiddelbar nærhet av Neue Synagoge, som ble innviet 1866. Den nye sykehusbygningen ble oppført av Eduard Knoblauch i klassisistisk stil. På grunn av sine internasjonalt renommerte leger, moderne behandlingsmetoder og nærheten til universitetssykehuset Charité, ble det jødiske sykehuset ofte kalt "Kleine Charité". Sykehuset hadde også høy anseelse blant ikke-jøder og pasienttallet vokste jevnt. Dette gjorde det nødvendig å flytte enda en gang, og i sykehuset tok i 1914 i bruk en klinikkbygning i tidlig moderne stil i Exerzierstraße (idag Iranische Straße) i Wedding. Under det nasjonalsosialistiske styret ble det først forbudt for sykehuset å behandle ikke-jøder, og ikke-jøder ble tvunget til å slutte i sine jobber ved sykehuset. Trusselen om stengning, plyndringer og dårlig tilgang til nødvendig utstyr og medisiner gjorde sykehusdriften svært vanskelig. Det ble opprettet Gestapo- og politistasjoner, og etter at sykehuset ble sperret for almenheten ble det gradvis forandret til ghetto og brukt for oppsamling av Berlins jøder. Ved krigens slutt oppholdt det seg fremdeles knapt 370 pasienter, 1000 internerte og 76 fanger på politistasjonen på sykehusområdet. Umiddelbart etter krigen ble den regulære sykehusdriften tatt opp igjen. Sykehuset har blitt utvidet flere ganger siden. Fordi Berlins store jødiske befolkning (den jødiske menigheten hadde hatt 170 000 medlemmer) var nesten helt forsvunnet etter krigen, var den lille jødiske menigheten ikke i stand til å finansiere sykehuset alene, og det ble omgjort til en offentligrettslig stiftelse, underlagt den jødiske menigheten og delstaten Berlin. Sykehuset behandler både jøder og ikke-jøder. Antallet jødiske innbyggere i Berlin og dermed pasientgrunnlaget har vokst betydelig de senere årene. Nora. "Nora" skrevet baklengs blir mannsnavnet "Aron" Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Nora og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Doctor juris. Doctor juris (forkortet dr. juris eller dr. jur.) er en tradisjonsrik betegnelse på en juridisk doktorgrad, og i nyere tid særlig betegnelsen på den juridiske forskningsdoktorgraden som ble brukt i Danmark og Norge. Graden er en av de tre tradisjonelle doktorgradene i de klassiske universitetsdisiplinene med røtter fra middelalderens universiteter. Danmark og Norge. Graden ble opprettet ved grunnleggelsen av Københavns Universitet i 1479. I Norge ble graden etter oppløsningen av den dansk-norske unionen formelt etablert med universitetsfundasen av 1824. Graden ble første gang tildelt ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1876. Totalt ble det tildelt 113 dr. juris-grader ved universitetet frem til 1999. Som følge av «Kvalitetsreformen» ble graden faset ut i Norge frem til 2008, og erstattet av philosophiae doctor (ph.d.). Den dansk-norske graden er direkte sammenlignbar med den svenske graden "juris doktor". Graden "Doctor Juris" finnes dessuten i Tyskland, men betegner der en noe lavere grad. I Storbritannia og USA finnes graden "Juris Doctor" (JD) som tilsvarerer en kandidatutdannelse. I Danmark omtales graden gjerne som en høyere doktorgrad, for å skille den fra «den lavere doktorgrad» (ph.d.). Oh Gloria Inmarcesible! Oh Gloria Inmarcesible! er nasjonalsangen til Colombia. Roger (Pondus). Roger er en tegneseriefigur fra tegneserien Pondus. Roger er en mislykket tegneserieforfatter, men han gir aldri opp håpet om at han en gang skal bli akseptert av tegneserieforlaget. Roger har lagd mange tegneserier, og blant de meste kjente finner vi «Tanga-Trond». Av de mindre kjente, men som også bør nevnes er: «The Ligningsfunksjonærman», «Kaptein Kølle», «Den tapre kuvelter» og «Mikke Snus og Kjøttbein». Han har også prøvd å gå i Carl Barks' fotspor, men uten hell. Hans fulle navn var opprinnelig Roger Kvisrøysa, men etter å ha søkt Folkeregisteret forandret han det til Roger T. Houston (hvor t-en står for «That»). Tegneseriefigurer i Rogers tegneserier. Tanga-Trond er en nokså tvilsom superhelt ikledd en tangatruse. Han får hjelp av sin assistent Roy-Toy, som spiller en mindre rolle. I en av stripene skiftet han navn til Bermudashorts-Trond, da testiklene hans skled ut da han tøyde ut etter en lang joggetur. Tanga-Trond har reddet verden en rekke ganger, blant annet fra doktor Antrax og hans onde «gymsokkmaskin». Tanga-Trond blir fanget, men MacGyver kommer til unnsetning. I en annen historie vil Dr. Animalgood sprenge hele byen til et krater med en stor bombe. Tanga Trond leser dette i en avis og Roy-Toy finner frem mobilen og finner heroisk frem adressen ved hjelp av sms-tjenester. De drar for å stoppe ham, men det er for sent, men moren til Dr. Animalgood trekker ut stikk-kontakten, pga. det enorme strømforbruket, og gir ham et glass med melk. Her ser vi visse likhetstrekk med en reklame for TINE og deres melk, når den onde professoren Dr. Animalgood avslutter med kommentaren «Mo-ha-ha-det! Bare Mo-ha-ha-det!!» Tanga-Trond drikker ofte nypresset hyllebærjuice eller rosinjuice. Han er også sett med tyttebærbærjuice i hånden. Dr. Overdose er en ond doktor som prøver å gjøre verden til et verre sted å være, og han kjennes igjen på at han har store sprøyter festet til ryggen. Han jobber sammen med sin medhjelper Sersjant Shitface. Vi får aldri vite om Dr. Overdose blir hindret i sin gjerning. Tanga-Trond og Dr. Overdose gikk i samme klasse på skolen, Tanga-Trond ble snill og hjelpsom, og Dr. Overdose ble ond og ekkel. De er et typisk eksempel på alle de forskjellige individene ikke blir forandret og stadarisert i kropp og sinn, selv om de går i klasse, og på denne måten bruker mye av tiden sin sammen. Åge Austheim. Åge Austheim (født 20. november 1983 i Kristiansund i Møre og Romsdal) er en norsk politiker (FrP). Austheim vokste opp på Frei, og etter endt ungdomsskole gikk han allmennfag med fordypning i realfag på Atlanten videregående skole i Kristiansund. Etter videregående opplæring i 2002, begynte han på medisinstudiet ved NTNU i Trondheim, og fikk i juni 2008 graden cand. med. og i 2010 autorisasjon som lege Austheim var 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) fra 2006 til 2008, kommunestyrerepresentant for Frei FrP 2003–2007, er 2. vararepresentant til Stortinget i perioden 2005–2009 og representerer FrP i styret for Rusbehandling Midt-Norge i fra 2006. Høsten 2007 ble Åge Austheim valgt inn i Kristiansund bystyre og Møre og Romsdal fylkesting. I Kristiansund er han medlem av Formannskapet og Helse- og sosialkomiteen, mens i Møre og Romsdal er han nestleder i Utdanningsutvalget. Pfeilstorch. Pfeilstorch (tysk for «pilstork») er betegnelsen på en stork som er blitt skadet av en pil under overvintringen i Afrika og returnerer til Europa med pilen sittende fast i kroppen. Det tidligste kjente og mest berømte eksemplet på en "Pfeilstorch" var en stork som ble skutt i 1822 i Tyskland, i regionen Mecklenburg-Vorpommern nær landsbyen Klütz. Den hadde en pil fra Sentral-Afrika gjennom halsen. Fuglen ble utstoppet, og befinner seg i dag i den zoologiske samlingen ved Universitetet i Rostock. Av denne grunn blir den ofte omtalt som «"der Rostocker Pfeilstorch"». Denne "pilstorken" fikk stor betydning for forståelsen av trekkmønsteret til europeiske fugler. Per i dag er det registrert om lag 25 eksemplarer av "pilstorker". Judge. Judge var et straight edge hardcore-band fra New York som eksisterte mellom 1987 og 1991. Det ble startet av Mike «The Judge» Ferraro og John Porcelly da Youth of Today, der de begge spilte, ble midlertidig oppløst, og på sin første utgivelse, EPen "New York Crew", trakterte Porcelly gitar og bass, mens The Judge sang og spilte trommer. Etter at Youth of Today kom sammen igjen, uten The Judge, fortsatte prosjektet og ble supplert med Jimmy Yu og Luke Abbey på bass og trommer, som ikke lenge etterpå ble erstattet av Matt Pincus og Youth of Todays nye trommeslager Sammy Siegler. I 1989 spilte bandet inn det som skulle bli deres første LP. De var imidlertid så misfornøyd med resultatet, først og fremst fordi de mente de var neglisjert av studiopersonalet, at de valgte å kun trykke den opp i 110 eksemplarer under tittelen "Chunk King Can Suck It" (plata var spilt inn på Chunk King Studios) som utelukkende ble distribuert til dem som hadde forhåndsbestilt plata. Den er imidlertid senere kommet i flere piratutgaver. De valgte imidlertid å spille den inn på nytt senere samme år, men utelot to av de opprinnelige låtene og la til en ny. Resultatet ble "Bringin' It Down", en plate som av mange regnes som en milepæl innen straight edge-musikken. Før de ble oppløst ga de også ut en ny 7" "There Will Be Quiet...". Judge var gjennom hele sin eksistens et kontroversielt band, ikke minst på grunn av sine militante og konfrontative tekster. The Judge har imidlertid i ettertid innrømmet at dette var bevisst. Etter hvert som straight edge-scenen i New York hadde vokst hadde også motstanden mot bevegelsen økt, og mye av bakgrunnen for bandet var å «bekrefte» ryktene og fordommene som fantes, og nettopp denne «tøffheten» og erkjennelsen av at de faktisk ble tatt på ordet blant mange straight edge're rundt omkring var mye av grunnen til at bandet ble oppløst. Også musikalsk pløyet Judge ny jord, sammenlignet med andre straight edge-band spilte de svært tung musikk, påvirket vel så mye av heavy metal som punk, og som sådan var Judge en forløper for senere straight edge-band som Earth Crisis og Snapcase. Etter at Judge ble oppløst trakk The Judge seg fra straight edge-scenen, men han har senere gitt ut en LP med bandet Mike Judge and Old Smoke og jobber i dag som lastebilsjåfør. Porcelly har blant annet spilt i Shelter og er i dag medlem av Hare Krishna-bevegelsen, men i den senere tiden har han blant annet spilt sammen med bandet Bold. Siegler har siden spilt i en rekke band, blant annet Gorilla Biscuits, Civ, Limp Bizkit, Glassjaw og Rival Schools United by Fate, og spiller i dag i Nightmare of You. Pincus, på sin side, driver plateselskapet Some Records, mens Yu er buddhistmunk. Jøder i Norge. Jøder i Norge har en lang historie, og de er en av landets minste etniske og religiøse minoriteter. Den største synagogen er i Oslo, og en mindre synagoge i Trondheim blir ofte feilaktig hevdet å være verdens nordligste synagoge. Historie. Norges befolkning ble konvertert fra hedendom til kristendom over et tidsrom på over hundre år, i perioder under tvang. I vedtak på tingene fra år 1000 og fram til 1030, ble kristendommen innført som statsreligion i Norge. Etterhvert ble alle ikke-kristne bannlyst fra Norge. Selv om vedtakene var rettet mot hedninger utestengte det også jøder uten spesiell tillatelse fra landet fram til 1851. Selv om det trolig var jødiske handelsmenn, sjømenn og andre som kom inn i Norge i løpet av de påfølgende århundrene, ble det aldri gjort noe organisert forsøk på å opprette et jødisk samfunn. Fra 1300-tallet ble Norge styrt av en kombinasjon av norske, svenske og danske konger sammen med enten Sverige eller Danmark, og grunnleggende rettsprinsipper ble i stor grad styrt av lover og kongelige forordninger. Den første kjente omtale av jøder i offentlige dokumenter er i forbindelse med adgangsberettigelse for de såkalte iberiske eller portugisiske jøder (sefardím) som hadde blitt fordrevet fra Spania og Portugal i 1492 og 1497. Noen av disse fikk adgang til Norge gjennom en spesiell dispensasjon. Christian IV av Danmark-Norge ga jøder begrensede rettigheter til å reise i kongedømmet, og i 1641 ble askenasiske jøder gitt tilsvarende rettigheter. Den eldste kilden til jøder i Norge er fra 5. januar 1683, da Moses Först, jøde fra Altona, og hans tjener Levin Abraham viste fram sine pass i Stavanger. Christian V avskaffet disse rettighetene i 1687 ved uttrykkelig å nekte jøder adgang til Norge, såfremt de ikke ble gitt en spesiell dispensasjon. Jøder som oppholdt seg ulovlig i riket, ble fengslet og utvist. Dette forbudet vedvarte fram til 1851. Portugisiske jøder var unntatt fra dette forbudet, men det var tilsynelatende svært få som søkte om innreisetillatelse. Da Norge mot slutten av 1814 ble tvunget inn i en personalunion med Sverige, ble forbudet mot jøder opprettholdt, selv om det på dette tidspunktet allerede var flere etablerte jødiske samfunn i Sverige. Etter utrettelig innsats fra Henrik Wergeland, opphevet Stortinget forbudet mot jøder 21. juli 1851. I september samme år ble jødene også gitt religionsfrihet på linje med «avvikende» kristne ved å utvide dissenterlovgivningen til også å omfatte jøder. Et av hovedargumentene mot å fjerne jødeparagrafen var at det ville forårsake masseinnvandring av jøder. Det ble sagt at det lå en flåte med jødiske innvandrere klar til å seile fra Göteborg så snart paragrafen var opphevet. Dette viste seg å være skremselspropaganda, og ingen jøder slo seg ned i landet året etter at paragrafen var opphevet. I 1853 kom én, og 15 år etter bodde det totalt 25 jøder i Norge. Gammel jødisk gravlund på Sofienberg i Oslo. I 1852 ankom de første jødene landet for å bosette seg, men det var ikke før i 1892 at det var nok jøder til å opprette en synagoge i Oslo. I 1930 var det registrert 1 359 som hørte til de jødiske trossamfunnene i Norge, de aller fleste av disse i Oslo. Det jødiske samfunnet vokste sakte fram til andre verdenskrig og fikk ytterligere tilskudd av flyktninger fra nasjonalsosialistene i slutten av 1930-årene. Andre verdenskrig. Ved utbruddet av andre verdenskrig var antallet i overkant av 2 100. Av dette antallet var 350 flyktninger fra det europeiske fastlandet. Rundt 290 var statsløse som hadde bodd i Norge i mange år. I den første tiden etter krigsutbruddet gikk tyskerne forsiktig fram. Livet gikk stort sett sin vante gang for jødene, men ble vanskeligere over tid. I begynnelsen av krigen flyktet en del nordmenn via sjøveien til Storbritannia, også noen jøder. Etterhvert som krigen skred fram ble denne ruten svært vanskelig å bruke, og etter det første året gikk flukten stort sett til Sverige. I mai 1941 gikk det ut skriv til landets politimestere om å samle inn alle radioapparater i jødiske hjem. Radioapparatene ble forbudt for resten av befolkningen samme høst. Okkupasjonsmakten begynte på samme tid også å utarbeide lister over jøder i hele landet såvel som jødiske bedrifter. Jødiske bedrifter ble etterhvert merket med «Jüdisches Geschäft». Fram til sommeren 1941 var kun et titalls jøder blitt deportert til tyske leirer, mens på samme tidspunkt hadde flere hundre andre nordmenn blitt deportert. Aksjonene spesifikt mot jøder var av den grunn lite synlige for folk flest, og folk ble i tillegg bombardert med tysk propaganda mot jødene. I januar 1942 gikk det ut beskjed til alle politimestre og lensmenn at passet til alle jøder i Norge skulle stemples med en J'". På en konferanse 20. januar 1942 i Wannsee utenfor Berlin gjorde de tyske styresmaktene et vedtak om gjennomføringen av «Die Endlösung» – den endelige, fullstendige løsningen på jødespørsmålet. Det ble besluttet at alle jøder i tyske og tysk-okkuperte land skulle føres til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Denne avgjørelsen fikk stor betydning for jødene i Norge. I mars 1942 ble jødeparagrafen gjeninnført i grunnloven. Mot slutten av oktober ble en lov vedtatt som tilsa at all eiendom som tilhørte norske eller statsløse jøder skulle beslaglegges til fordel for statskassen. Man opprettet Likvidasjonsstyret til å ta seg av dette. Enkelte personer fikk i løpet av 25. oktober varsel fra folk innenfor politiet, og de begynte straks å varsle videre i tillegg til å reise rundt for å varsle folk som ikke hadde telefon. Resultatet var at rundt 250 ble arrestert i Oslo og Sør-Norge, noe som var under halvparten av jødene det var utstedt arrestordre for. Det skulle gå akkurat en måned før en aksjon ble iverksatt for å arrestere alle kvinner og barn. Arrestasjonene ble for det meste utført av nordmenn. Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 523 menn, kvinne og barn i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet DS «Donau» som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte ned til Stettin, hvor fangene ble lastet over på tog som dro til Auschwitz. Bare åtte av fangene var i live da krigen var over. I bladet "Hirdspeilet" stod det i november 1942: «"Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt."» I desember samme år skrev NS-bladet "Kringsjå": «"Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert,"» Under krigen ble sykehus i en del tilfeller et midlertidig tilfluktssted. Jøder ble fra tid til annen «innlagt» uten å være syke, noe som i mange tilfeller kjøpte dem nok tid til å unnslippe til Sverige, da okkupasjonsmakten i lang tid lot sykehusinnlagte jøder være i fred. De jødiske flyktningene som ble berget, kom seg i hovedsak over til Sverige, selv om enkelte også ble berget over til Storbritannia. De ble hjulpet av motstandsfolk og andre sivile norske kvinner og menn, deriblant også enkelte polititjenestemenn. Det kostet mye penger å drive disse fluktrutene, så det ble vanligvis krevd penger av flyktningene. Ekstra penger gikk generelt til videre motstandsarbeid, og det var sjeldent noen ble avvist selv om de ikke hadde penger. Det ble brukt mange fluktruter, og kapasiteten på ruter med utgangspunkt i Oslo var høsten 1942 50–60 personer i uka. Motstandsfolk hadde prioritet, men det skjedde nesten aldri at jøder måtte vike til fordel for disse. Okkupasjonsmakten innførte i andre halvdel av 1942 dødsstraff for de som hjalp jøder å flykte. Losene gikk konstant i frykt for å bli arrestert, og de endte ofte selv opp som flyktninger. Enkelte fikk problemer med nervene etter å ha loset bare en eller to grupper flyktninger over grensen. Selv om de fleste fluktrutene besto av transport med bil og tog og det siste stykket til fots, var det også en del oppfinnsomme metoder som ble brukt, slik som transport over grensen i plomberte jernbanevogner og høylass. I løpet av krigen ble 768 personer av jødisk avstamning deportert – 27 av disse overlevde. I tillegg mistet 22 jøder livet i Norge i samme tidsrom som følge av mord, utenomrettslige henrettelse og selvmord. Rundt 1 100 ble berget – rundt 925 av disse til Sverige. Etter krigen, i 1946, var det 559 registrerte medlemmer i Det mosaiske trossamfunn. Restitusjonsprosessen etter andre verdenskrig. For de hjemvendte jødene viste det seg å være svært vanskelig å få tilbakeført de inndradde formuene og eiendommene. Først i mars 1996, nesten 51 år etter den tyske kapitulasjonen, oppnevnte justisdepartementet et utvalg "«som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen»". 15. mai 1998 foreslo daværende statsminister Kjell Magne Bondevik en restitusjon på 450 millioner kroner, som inkluderte både et kollektivt og et individuelt oppgjør. Det individuelle oppgjøret ble estimert til å ikke overstige 200 millioner kroner. Dette oppgjøret tok form av 200 000 kroner "«til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig.»". Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200 000 kroner hver. Dagens jødiske samfunn. I dag bor det trolig minst 1 500 jøder i Norge, i hovedsak i Oslo. Det finnes også et mindre samfunn, med en egen synagoge, i Trondheim. Ellers finnes det et mindre antall jøder spredt rundt i landet. Det finnes mindre grupper organisert i Chabad Lubavitch of Norway og Foreningen for Progressiv Jødedom i Norge (PJN). Norske jøder er godt integrert i det norske samfunn. Det er kjent at det også er et antall jøder blant de ferskere innvandrere, både blant fast bosatte og midlertidig bosatte, og at en del av disse ikke etablerer formell kontakt med noen av de to synagogene. Det kan for eksempel dreie seg om amerikanere. Men en tallfesting av denne «gruppen» er såvidt vites ikke forsøkt (2008). Antisemittisme i Norge. Religiøs og etnisk toleranse er sterke verdier i norsk samfunnsliv, selv om det finnes isolert antisemittisme blant mindre grupper. Den antisemittisme som kan forbindes med nazisme, tas det sterk avstand fra i norsk politisk liv. For øvrig har det vært utbredt kritikk mot Israel for deres politikk mot palestinerne, noe som i senere år har ført til en utvanning av grensen mellom antisemittisme og anti-israelisme. Synagogen i Oslo har også ved flere tilfeller blitt skjendet, og i juli 2006 gikk menigheten ut med en advarsel mot å bære kippa eller andre lettgjenkjennelige symboler, av frykt for trakassering eller overfall. I august 2006 skrev Jostein Gaarder en kronikk i "Aftenposten", som fra mange hold ble kritisert som antisemittisk for sitt innhold og litterære form, mens han fikk støtte fra andre. 17. september 2006 ble synagogen i Oslo skutt på med automatvåpen. Dette var bare noen dager etter at det ble kjent at en terroristgruppe fra Algerie, GSPC, hadde planlagt bombeaksjoner i Oslo. Synagogen i Oslo er i dag under kontinuerlig overvåkning og beskyttet med sperringer. Forlik. Forlik eller "forliksavtale" brukes som juridisk betegnelse på en oppnådd enighet i en rettstvist mellom parter. Forlik kan inngås i et rettsmøte som et "rettsforlik" og har da rettslige virkninger omtrent som en rettskraftig dom. Dette vil si at tvisten rettsforliket omfatter er endelig avgjort, og bare kan endres rettslig gjennom en gjenopptakelse. Et utenrettslig forlik vil normalt være som en vanlig avtale mellom partene. I annen språkbruk forekommer også uttrykket «å forlike seg» om å bli enige om noe man har vært uenige om. Rettskraft. Rettskraft er et prosessrettslig begrep som betegner at en rettslig avgjørelse (dom eller kjennelse) er «endelig», det vil si at man ikke kan få avgjørelsen overprøvet av en annen rettsinstans ved hjelp av ordinære rettsmidler (anke eller kjæremål). Formell rettskraft. I videre forstand betegnes definisjonen ovenfor som den "formelle" siden av rettkraftbegrepet, i motsetning til den "materielle" (se nedenfor). En rettsavgjørelse blir formelt rettskraftig når fristen for å angripe den er utløpt, eventuelt tidligere dersom begge parter erklærer at de ikke vil angripe avgjørelsen. Avgjørelser avsagt av Høyesterett kan ikke angripes, og er derfor rettskraftige med en gang de er avsagt. Når en avgjørelse er rettskraftig finnes det likevel en snever mulighet for å få den overprøvet, nemlig ved ekstraordinære rettsmidler, såkalt gjenopptakelse. Materiell rettskraft. Den "materielle" siden av rettskraftvirkningen (som inntrer når avgjørelsen er formelt rettskraftig) er at senere saker om forhold som allerede er rettskraftig avgjort, skal avvises av retten på eget tiltak ("negativ rettskraftvirkning"). Dessuten er det slik at hvis retten i en senere sak må basere avgjørelsen på forhold som allerede er rettskraftig avgjort, skal den rettskraftige avgjørelsen legges til grunn uten noen videre prøvning av forholdet ("positiv rettskraftvirkning"). Dersom det i en sak mellom A og B er avgjort at A er eier av et hus, skal retten således legge dette til grunn i en senere tvist om plikt for B til å betale leie for bruk av huset. Hevder B på nytt at huset er hans, skal retten ikke ta hensyn til dette (unntak gjelder naturlig nok der Bs anførsler baseres på senere inntrådte fakta, f.eks. at han har kjøpt huset av A siden den forrige avgjørelsen ble avsagt). Hvem rettskraften kan gjøres gjeldende mot. Som utgangspunkt er rettskraftvirkningen bare gjeldende mellom sakens parter. Saken nevnt ovenfor mellom A og B om eiendomsretten til et hus hindrer således ikke C i å gå til sak mot A og hevde at det er han som er eier av huset. Dette er en naturlig følge av at C ikke kan bindes av en rettslig prosess han ikke tok del i, og således ikke hadde mulighet til å påvirke på noen måte. Det finnes imidlertid visse lovfestede unntak fra denne hovedregelen, som medfører at avgjørelser binder også andre enn partene, såkalt "utvidet rettskraftvirkning". Et eksempel finner man for aksjeselskapers vedkommende i aksjeloven § 5-22 om ugyldighetssøksmål mot generalforsamlingens beslutninger. Finner retten at beslutningen er ugyldig binder dette alle aksjonærene i selskapet, ikke bare de som har vært med på å reise saken, jf. § 5-24. Juridisk. Juridisk er et adjektiv som brukes om det som hører til jus (juss). Ordet rettslig brukes med omtrent samme betydning. At noe er "juridisk" vil dermed si at det har med en rettsregel å gjøre. Dette kan være i motsetning f.eks. til det som er et «rent faktisk» forhold. Paper Moon (film). "Paper Moon" er en amerikansk komedie fra 1973, regissert av Peter Bogdanovich. Filmen var basert på romanen "Addie Pray" av Joe David Brown. Filmen utspiller seg i 1930-årene i den amerikanske delstaten Kansas. Far og datter, Ryan og Tatum O'Neal, som fremstilte faren og datteren Moses og Addie. For sin innsats i filmen fikk Tatum O'Neal, som var ti år gammel, Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun er den hittil yngste mottakeren av en Oscarpris (2006). Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen. Stasi hadde fra 1951 til 1989 sitt sentrale varetektsfengsel i Berlin-Hohenschönhausen i den nåværende bydelen Lichtenberg. Der ble fremfor alt politiske fanger fengslet og fysisk og psykisk torturert. I dag er det tidligere fengselet et museum og minnesmerke ("Gedenkstätte") for ofrene for det kommunistiske voldsherredømmet i Tyskland. Historie. Bygningen ble fra 1930-tallet brukt som storkjøkken. Under den sovjetiske okkupasjonen fra 1945 innrettet NKVD en konsentrasjonsleir hvor mer enn 20 000 politiske fanger og andre personer som var uønsket av kommunistene, ble holdt fanget under miserable forhold. I oktober 1946 ble leiren omdannet til det sentrale varetektsfengselet for NKVD i Tyskland. Fangene ble torturert på forskjellige måter. I 1951 overtok det nylig grunnlagte Stasi fengselet. Det ble etterhvert utvidet og hadde normalt en kapasitet på ca. 200 fanger. Etterhvert gikk Stasi over fra å hovedsakelig bruke fysisk tortur til å bruke mest psykisk tortur, bl.a. gjennom isolering og usikkerhet. Fangene bestod særlig av «republikkflyktninger» (personer som forsøkte å flykte til det demokratiske vesten) og opposisjonelle. Frigjøring. Etter kommunistregimets fall i 1989 ble Stasi oppløst, og fengselet ble stengt. Minnesmerke. Bygningene og anleggene er bevart i original tilstand, og i 1994 ble Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen opprettet. Museets direktør er historikeren Hubertus Knabe. Tidligere fanger og guider viser besøkende rundt i anlegget. Pia Haraldsen. Pia Renate Haraldsen (født Pia Renate Strømsnes 1. august 1981) er en norsk programleder og artist. Yrkeskarriere. Haraldsen er utdannet innen medier og kommunikasjon fra Goldsmiths College, University of London, i tre år. Samme år var Haraldsen frilanser for blant annet VG, hvor hun var spaltist, TV2 og ungdomsbladet "mag". I oktober 2004 ble hun redaktør for trender og underholdning i magasinet "Cosmopolitan". Hun satt også som meddommer i shoppingprogrammet «"Shopaholic"» på TV3, sammen med motejournalist Hilde Marstrander og modellpappa René Charles Gustavsen. Senere er hun blitt et kjent ansikt som programleder for «"Kjendisjakten"» og «"Frokostquiz"» på TV2. I 2006 spilte Haraldsen inn sangen «You Got It», der "VG"-journalist Camilla Bjørn korer i refrenget. I februar 2007 begynte hun som «politisk redaktør» i humorprogrammet "Rikets Røst" på TV2, der hun lurer og provoserer intervjuobjekter med sine naive spørsmål og bevisste uvitenhet. I april 2007 ble det kjent at hun hadde inngått en avtale med mobilselskapet ComCom. Haraldsen skulle motta 1,5 millioner kroner årlig i tre år for å være merkevarebygger for selskapet. I september 2007 ble hun permittert etter at selskapet innså at målet om å øke antall abonnenter fra 5 000 til 50 000 i løpet av 2007 ikke ville bli nådd. Det hadde også oppstått uenighet omkring en tilleggsavtale som ville gitt Haraldsen ekstra inntekter for hvert oppslag i mediene. Høsten 2007 var hun deltaker i TV2s underholdningsserie "Skal vi danse" med partneren Thomas Wendel. November 2007 utga hun boken, Pias bekjennelser, shopping, sjekking, skikk og bruk. Stuntet mot amerikanske James Oddo 2007. Et innslag fra Rikets Røst med lureintervju av den amerikanske bystyrerepresentanten James Oddo ble lagt ut på YouTube. Om morgenen 11. oktober hadde 220 000 personer sett klippet av den rasende politikeren som kaster TV-teamet på dør og bare noen timer etter var den blitt sett av over 400 000. Innslaget har vakt oppsikt i USA på grunn av politikerens språkbruk og voldsomme temperament, og gjorde Pia Haraldsen til et ettertraktet intervjuobjekt i amerikanske medier. Stuntet vakte særlig oppsikt i den konservative nyhetskanalen Fox News, og dagen etter at stuntet ble kjent ble Haraldsen intervjuet av Fox News frokostsending. Familie. Pia Haraldsen er datter av Jasmin Haraldsen og Jan Olav Strømsnes. Jasmin Haraldsen var fra 1993 til 2005 gift med dronning Sonjas nevø Karl Otto Haraldsen. Pia Haraldsen var da inngiftet tremenning med kronprins Håkons barn. Mastik. Mastik ("Pistacia lentiscus") er et lite tre på inntil 4 m som vokser i middelhavsregionen, hovedsakelig på sørlige delen av øya Chios. Mastik blir utnyttet på grunn av dens kvae. Det er bare på sørlige delen av Chios man får treet til å avgi kvae, og kvaen er så ettertraktet at middelalderlandsbyene ble bygget som fort for å beskytte kvaen (mastiken) mot pirater. Under det Ottomanske riket betalte Chios sin skatt i mastik, blant annet ettertraktet som tannrens og tyggegummi for sultanens harem. Mastikien høstes i august, og hvert tre leverer ca 150-200 gram pr sesong. Mastikibøndene får 100€ for 1000 gram renset kvae. Mastik brukes til ferniss, hudkremer, tannkremer, godteri, tyggegummi, parfymeproduksjon, brus, likør, ouzo og i medisin. Mastik har blant annet vist seg effektiv i behandlingen av magesår og har med sin betennelsesdempende og rensende effekt. Don Felder. Don Felder (født Donald Felder, 21. september 1947 i Gainesville i Florida i USA) er en amerikansk rockemusiker, mest kjent for å vært gitarist for Eagles fra 1974 til 2001. Don Felder er også mannen bak melodien og gitarsoloen i en av rockens mest populære låter, «Hotel California». Den 6. februar, 2001, ble Don Felder sparket fra Eagles. Etter avsigelsen saksøkte han Don Henley og Glenn Frey (grunnleggerne av bandet) for feilaktig oppsigelse og kontraktbrudd. Henley og Frey saksøkte deretter Felder for kontraktbrudd. 8. mai 2007 ble partene enige uten rettssak. Sabel. En sabel er et blankvåpen med et bøyd, som regel enegget klinge og asymmetrisk feste. I våre dager har sabel også omfattet militære sidevåpen med rett klinge. Hubertus Knabe. Hubertus Knabe (født 1959 i Unna) er en tysk historiker og direktør for Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen. Han er særlig kjent for sitt arbeid med Stasis historie, og med opposisjonelle bevegelser i den tidligere østblokken. Knabe, som er sønn av Wilhelm Knabe, en av grunnleggerne og tidligere leder for partiet De grønne, studerte historie og germanistikk ved Universität Bremen, og ble i 1983 pressetalsmann for De grønne i delstaten Bremen. Hubertus Knabe hører i likhet med sin far til grunnleggerne av partiet De grønne, og engasjerte seg i den tverrpolitiske fredsbevegelsen. Han tok initiativ til en komité som arbeidet for at den fengslede DDR-dissidenten Rudolf Bahro skulle slippes fri i 1978. I 1985 ble han DAAD-stipendiat ved universitetet i Budapest i Ungarn. Deretter tok han doktorgraden ved Freie Universität Berlin med avhandlingen "Umweltkonflikte im Sozialismus. Eine vergleichende Analyse der Umweltdiskussion in der DDR und Ungarn". Han arbeidet så som studieleder for Evangelische Akademie Berlin, og som DAAD-lektor ved universitetet i Ljubljana i Slovenia. Mellom 1992 og 2000 arbeidet han i forskningsavdelingen til den føderale kommissæren for Stasi-arkivene ("Bundesbeauftragte für die Stasi-Unterlagen"). Siden 2000 har han vært direktør for "Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen". "Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen" lar SED-ofre og tidsvitner vise besøkende rundt i Stasis varetektsfengel. Knabes arbeid som historiker ble gjentatte ganger kritisert for utilstrekkelig kildekritikk. Han støtter seg på ensidige kilder og viser «misjonærisk iver». Knabe ignorerer rettsstatlige prinsipper og gjeldende lover ved å frakjenne tidligere Stasi-ansatte retten til å stille i valg til Forbundsdagen, som i tilfelle av Lutz Heilmann. Knabe mener at den såkalte «DDR-nostalgien» og utviklingen i synet på DDR-virkeligheten sammen er farlige, og mener at myndighetene bør bruke samme maktmidler mot kommunistene som mot nazistene. Han påpeker at man i Tyskland kan promenere rundt med DDR-statens symboler, rettferdiggjøre massemordene i GULag eller håne ofrene ved minnesmerkene. Da 200-Stasiveteraner i 2006 massivt dominerte en podiumsdiskusjon og hånet "Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen" fikk det ingen rettslige konsekvenser. Knabe fremholder at de ansvarlige for forfølgelser og mord begått av statsansatte i DDR behandles tilsynelatende mildt av det tyske rettsapparatet. Han konstaterer at bare en eneste av 91 000 Stasi-ansatte har sonet fengselsstraff for forbrytelser begått under kommunistdiktaturet selv om 30 000 forundersøkelser ble gjennomført. Olaf Hassel. Olaf Hassel (født 12. mai 1898 i Øvre Sandsvær ved Kongsberg, død 15. august 1972) var en prisbelønt norsk astronom, kjent for oppdagelsen av en komet i 1939 og en nova i 1960. Han oppdaget 16. april 1939 en ny komet på stjernehimmelen, som først ble døpt «Hassels komet», deretter Jurlov-Achmarov-Hassels komet, da det viste seg at to russere hadde oppdaget kometen den 15. april, men at meldingen deres til observatoriet i København hadde blitt forsinket. Hassel oppdaget også den 7. mars 1960 en tidligere uregistrert stjerne – en nova. Denne fikk først navnet "Nova Hassel", og ble senere registrert under navnet Nova Herkulis 1960. Hassel jobbet fra 1941 ved Meteorologisk institutt og tegnet planetkartene til den norske almanakken. Olaf Hassel var døv og gjorde seg bemerket i tegnspråkmiljøet i Norge i sin samtid, blant annet med flittige innlegg i døvetidsskrifte Tegn og Tid. Lawrence Lessig. __NOTOC__ Lawrence Lessig (født 3. juni 1961) er en amerikansk akademiker. Han er for tiden professor i rettsvitenskap ved Stanford Law School og stifter av dets Center for Internet and Society. Han er best kjent som en tilhenger av mindre juridiske restriksjoner på opphavsrett (copyright), varemerker og radiofrekvenser, spesielt for anvendelse innen teknologi. Før han begynte ved Stanford underviste han ved Harvard Law School, der han var fakultetsleder ved Berkman Center for Internet & Society, og ved University of Chicago Law School. Lessig anses å være liberal, men han har vært utreder for to konservative dommere: Richard Posner og høysterettsdommer Antonin Scalia. Lessig mottok sin bachelorgrad i økonomi og BS i administrasjon (Wharton School) ved University of Pennsylvania, en mastergrad (en hovedfagsgrad) i filosofi fra Trinity College i Cambridge i England og en J.D. (Juris Doctor) fra Yale Law School. Lessig har i intervjuer vektlagt at hans filosofierfaring ved Cambridge førte til dyptgripende forandringer i hans verdier og videre karriere. Tidligere hadde han bekjent seg til sterkt konservative eller libertarianske politiske oppfatninger, ønsket seg en karriere i næringslivet, var sterkt politisk aktiv i Teenage Republicans og prøvde seg nesten på en republikansk politisk karriere. Det han hadde forventet skulle bli et oversjøisk år ved Cambridge overbeviste ham i stedet om å bli i ytterligere to år for å avslutte sitt hovedfag i filosofi der og utvikle sine nye liberale politiske verdier. I løpet av denne tiden reiste han også i østblokkland og tilegnet seg en varig interesse for øst-europeiske rettsregler og politikk. I 2002 ble Lessig tildelt Free Software Foundations "Pris for Fri Programvares Fremme", og den 28. mars 2004 ble han valgt inn i styret i FSF. Lessig er også en velkjent kritiker av utvidelser av copyrightbetingelser. Lessig foreslo konseptet «Fri Kultur». Han støtter også fri programvare og fritt radiospektrum. Han er stifter og leder for Creative Commons og et styremedlem i Electronic Frontier Foundation. Halvparten av hans innledningsforedrag, «Free culture», ved O'Reilly Open Source Convention (OSCON) 2002 handlet om programvarepatenter, som han anser som en voksende trussel mot såvel åpen kildekode som innovasjon. Lessig er styremedlem i Software Freedom Law Center som ble starter i februar 2005. Lessig opptrer som en av personene i en episode fra 2005 av den politiske dramafjernsynsserien "The West Wing" («The Wake Up Call», sesong 6, episode 14). Lessigs figur, spilt av Christopher Lloyd er ment som en realistisk portrettering og inkluderer blant annet at han siterer fra sin bok "The Future of Ideas" og sin ekspertise på østeuropeisk konstitusjonell lov. I mars 2006 kom Lessig med i styret for prosjektet Digital Universe. Audio/Video. Rapid City Guillaume av Luxembourg. Guillaume av Luxembourg (Guillaume Jean Joseph Marie) (født 11. november 1981i Luxembourg by) er arvestorhertug og tronfølger i Luxembourg. Han er eldstesønn av storhertug Henri og storhertuginne Maria Teresa, og ble arvestorhertug da faren besteg tronen i 2000. Når faren i framtiden abdiserer eller dør, vil arvestorhertug Guillaume overta. Guillaume omtales som "Hans Kongelige Høyhet". Guillaume er utdannet ved privatskoler i Luxembourg og Sveits, og dessuten Royal Military Academy Sandhurst i Camberley i England. Han har også studert statsvitenskap og historie i Durham i England, men fullførte ikke studiene. Arvestorhertugen ble den 19. oktober 2012 gift med den belgiske grevinne Stéphanie de Lannoy. Paret inngikk forlovelse i mars samme år. Guillaume hadde et kjærlighetsforhold til norske Pia Haraldsen, adoptivdatteren til dronning Sonja av Norges nevø. De møttes i Oslo i 2001, men forholdet tok slutt året etter. Perfusjonist. En perfusjonist har ansvar for å opprettholde pasientenes sirkulasjon under hjerteoperasjoner. Dette gjøres ved hjelp av hjerte-lungemaskinen som ivaretar tilførsel av oksygen til blodet, sørger for å fjerne kulldioksid fra blodet og frakter deretter blodet rundt til kroppens organer. I tillegg til å være aktiv under hjerteoperasjoner, har en perfusjonist også ansvar for annet utstyr til assistert sirkulasjon. Herregården (Larvik). Herregården (Larvik) ligger på Herregårdssletta i Larvik. Herregårdsbakken i Larvik starter her. Herregården ble bygget som residens for Ulrik Frederik Gyldenløve, bygningen ble påbegynt i 1674 og stod ferdig til hans tredje bryllup i 1677. Gyldenløve var greve i Laurvigen grevskap og stattholder i Norge. Opprinnelig lå Herregården utenfor byens grense, omgitt av en stor hage som strakte seg helt ned til sjøen i sør. Herregården ble fredet i 1923. I dag er Herregården en del av Larvik Museum. Gjennom året huser Herregården en rekke kulturarrangementer og andre tilstelninger. Det er under utarbeidelse en helhetsplan for bevaring og restaurering av anlegget. uteområdene. Lillesand–Flaksvandbanen. Lillesand – Flaksvandbanen (LFB) var en smalsporet jernbane i Aust-Agder fylke. Jernbanestrekningen gikk fra Lillesand til Flakksvann i Birkenes kommune. LFB var i drift fra 1896 til 1953. Linjekart. Lillesand–Flaksvandbanen markert med svart til høyre på kartet Historie. LFB var en smalsporet bane, uten tilknytning til annen hovedjernbanestrekning. Lokalt ble den kalt «Tertitten», og regnet som en tertiærbane med offentlig støtte og et begrenset trafikkgrunnlag. I dag blir LFB på grunn av sporbredden definert som en sekundærbane. Banen var den eldste i Agder-fylkene. Den første planleggingen startet tidlig i 1870-årene, da «Lillesand Jernbanekomité» ønsket forbedret transport av tømmer fra nabobygdene til kysten. I desember 1884 tok amtmannen i Nedenes opp spørsmålet om bygging av en ny jernbane i Indredepartementet. Etter dette ble «Komitéen for tertiær Jernbaneanlæg Lillesand-Flaksvand» utpekt. Den første vurderingen av trasévalg ble gjort i 1886. Forslag om bygging av banen ble fremlagt for Stortinget 7. mars 1889 og vedtatt 22. juni 1891. Ved kongelig resolusjon av 31. august 1891 fikk «Det interkommunale Selskabet Lillesand-Flaksvandsbanen» konsesjon for 30 år, fra 4. juni 1896. Siden ble det gitt sju nye konsesjoner for ulikt antall år. LFB kostet 537 350 kroner. Finansieringen skjedde i all hovedsak ved aksjetegning og tilskudd fra staten, Nedenes amt og ulike kommuner: Aksjekapitalen var på kr. 417 350, med følgende fordeling: Staten kr. 100 000, Nedenes amt kr. 20 000, Lillesand kommune kr. 181 500, Birkenes kommune kr. 60 000, Vestre Moland kommune kr. 28 700, Herefoss kommune kr. 13 300, Mykland kommune kr. 9 500, Vegusdal kommune kr. 3 500 og private i Åmli kr. 850. I tillegg gav staten et tilskudd på kr. 100 000 og Nedenes amt et tilskudd på kr. 20 000. Siden gav Lillesand kommune et lån på kr. 55 000 og staten et rente- og avdragsfritt lån på kr. 37 000. Byggingen av banen ble utført av norske og svenske anleggsarbeidere og rallare. Alt arbeidet ble utført ved håndkraft. Av hjelpemidler hadde steinhoggerne spett, slegge, feisel, minebor, sprengstoff, spade og trillebår. Arbeidet ble ledet av anleggsingeniør Nicolay N. Sontum fra Bergen. Den ferdigbygde banestrekningen, stasjonene og materiell ble besiktiget av Arbeidsdepartementet 21. mai 1896. LFB ble åpnet av statsråd Peder Nilsen 3. juni 1896. LFB hadde 13 ansatte: 1 driftsbestyrer (også stasjonsmester i Lillesand), 3 stasjonsmestere, 2 lokomotivførere, 2 konduktører, 2 fyrbøtere, 1 lokomotivpusser og 2 banevoktere. Driftsbestyrere var: Bernt Siegvardt Ruud (1896–1900), Halvdan Holst (1900–13), Nils Rosenberg (1913–19), Arent Monrad Knudsen (1919–48) og Odd Johannesen (1948–56). I 1900 ble 38% (13 000 tylfter) av alt tømmer fra Tovdalselva fraktet med LFB til Lillesand. Persontrafikken gikk raskt nedover og ble fra 1928 for det meste overført til egne busser. Det siste toget på LFB gikk 15. juni 1953. Det meste av skinnegangen ble demontert. Etter nedleggelsen fortsatte LFB som transportselskap med rute- og lastebiler. Materiell. De to like kullfyrte damplokomotivene var bygd ved Richard Hartmann's Sãchsische Maskinenfabrik i Chemnitz (Karl-Marx-Stadt) Tyskland. Vikse skule. Vikse skule er en barneskole på Vikse i Sveio. Kjell Undheim er rektor ved skulen. Skolen har ca. 100 elever fordelt fra 1. til 7. klassetrinn. Vikse skule ble for noen år siden slått sammen med Vandaskog skule. Skolen er nå i ut bygningsfase, og skal etter planen stå ferdig august 2013. Bakteriofag. Bakteriofager (av «bakterie» og det greske "phagein", å spise, altså «den som spiser bakterier») er virus som har bakterier som vert. Vanlig størrelse for bakteriofager er 24 til 200 nanometer. Som andre virus infiserer bakteriofagene sin vert, overtar kontroll over verten slik at denne begynner å produsere nye bakteriofager. Når et høyt antall (100-300) nye bakteriofager er produsert inne i vertsbakterien, sprekker denne, og de nye bakteriofagene kommer ut og kan infisere nye verter. Denne typen bakterifag kalles for "lytisk". Andre bakterifager er "temperate" (se lengre ned). Bakteriofager er vanligvis svært spesifikke og kan bare infisere og formere seg i sin spesielle bakterieart eller bakteriestamme. Bakteriofager består vanligvis av en proteinkappe, en hale og arvestoff (DNA eller RNA). Bakteriofager har ingen egen metabolisme og regnes derfor av majoriteten av forskerene som ikke levende. Noen bakteriofager har en lytisk syklus og går igjennom en syklus som beskrevet ovenfor med infeksjon, produksjon av nye bakteriofager og lysis (sprenging) av vertscellen. Andre bakteriofager, såkalte temperate bakteriofager) har en lysogen livssyklus og integrerer sitt arvstoff i vertens arvestoff som et såkalt profag. Under visse typer ytre påvirkning, som foreksempel UV-stråling, kan en temperat bakteriofag gå inn i en lytisk syklus. Bakteriofager har, med vekslende hell, vært forsøkt brukt til å bekjempe sykdomsfremkallende bakterier. Fortsatt knyttes det et visst håp til at bakteriofager kan benyttes som et alternativ til antibiotika ettersom forekomten av antibiotikaresistente bakterier stadig øker. Svein Grathe. __NOTOC__ Svein III Grathe eller Svend Grade (ca. 1127–1157) var dansk medkonge 1146 – 1157 sammen med Knut VI og Valdemar den store. Da hans far,Erik Emune, ble drept i 1137 var Svein for ung til å bli konge. Erik Lam fikk derfor kronen, og sendte Svein til Konrad III av det tysk-romerske rike sitt hoff. Der ble han ble venn med kongens nevø, den unge Frederik av Schwaben (senere keiser Frederik Barbarossa). Tyske kilder fra denne tiden kaller Svein for Peter, siden han i likhet med mange av denne kongeslekten har hatt et dobbeltnavn. Tronstriden. På slutten av Erik Lams regjeringstid var han tilbake i Danmark, der han og hans fetter Valdemar trosset erkebiskop Eskils innsigelse, og begravde Knud Lavards ben, i 1146. Samme år trakk Erik seg tilbake og døde, og straks etter forsøkte Svein å ta kronen. Han fikk støtte på Sjælland og i Skåne, men flertallet i Jylland samlet seg om Knud Magnussen, og en voldsom tronekamp begynte. Erkebiskop Eskil nærmet seg Knud, men Svein overvant erkebispen og holdt ham fanget i hans egen domkirke, men han reddet seg ut ved sin egen dristighet, og kjøpte sig Eskils tilgivelse og støtte ved at skjenke erkebispesetet et gods i Skåne og en stor del av Bornholm. Med hell slo han så Knud ved Slangerup og drev ham tilbake til Jylland. Under påvirkning av de store europeiske korstogene sluttet kongene seg dernest sammen i et felles tog mod venderne i 1147, men fikk utrettet lite. Jyderne så med glede at venderne hogge ned skåningene og ta Sveins kongeskip, og Svein var for mistroisk overfor Knud til å ville seile hjem på hans skip. Dermed brøt kongekrigen løs igjen. Igjen var Knud den angripende parten, overrumplet Svein ved Roskilde, men tapte i kampen ved Tåstrup. Svein hadde nå overtaket, tok makten på Fyn, og satte Valdemar til hertug i Slesvig. Senere seiret Svein ved Viborg (1150), og jagde Knud ut av landet. Lensmann for Frederik Barbarossa. Svein forsøkte å sikre sitt herredømme over Danmark ved en ydmyk henvendelse til Konrad 3., som også Knud tidligere forgjeves hadde søkt om hjelp. Enda en gang satte Knud sig fast på dansk grunn ved å vinne friserne, men Svein inntok hans friserborg. Knud måtte ty til den nye tyske kongen, Frederik I, som stevnet sin ungdomsvenn til møtet i Merseburg i 1152. Kronen tildømtes Svein, men han ble Frederiks lensmann, og måtte love å gi Knud Sjælland til len. Da han likevel bare ga Knud spredte forleninger, krenket han Valdemar, som var gått i bresjen for forliket, han la med dette grunnlaget for sin egen ulykke. Under medgangen hadde han i strid med biskop Elias' råd skånet sine fangede fiender, til og med sin fars banemann Plov. Dette høysinn grenset til overmot, noe som gjorde ham blind for virkeligheden, og han undervurderte sine motstandere. I tillegg hadde han store mangler i hans styreevne. Under tronkampene hadde venderne blitt svært farlige i danske farvann, noe han forsøkte å løse ved å gi store summer til hertugen av Sachsen, Henrik Løve, for å holde venderne borte, noe Henrik likevel ikke gjorde, og han samle ikke sine krefter om et stort, nasjonalt forsvar. En fornærmelse fra den svenske jarlen Carl ga ham derimot et påskudd til å angripe Sverige, men på grunn av vinterkulden måtte han vende tilbake med uforrettet sak, i 1153. Han lå stadig i strid med Eskil, og ved upålitelighet og utsugelser vakte han uvilje hos mange. Noen uroligheter i Skåne kvalte han i blod, og selv sine egne venner forurettet han ofte. Knud og Valdemar går sammen. Under disse forhold sluttet Valdemar og Knud seg sammen. Svend forsøkte å rydde Valdemar av veien, eller i det minste å uskadeliggjøre ham, ved å lokke ham i tysk fangenskap, men planen mislyktes. Eskil forlot Svein, selv mange av hans tidligere tro tilhengere vendte ham ryggen. Han måtte dermed flykte han til Tyskland. Her flyttet han rundt i 3 år, uten å vinne støtte i kampen. Ved gylne løfter fikk han endelig Henrik Løve til å ruste seg. Vinteren 1156-57 tar han seg så inn til Fyn og videre til Lolland. På et fredsmøde på Lolland, besluttet Valdemar å dele riket i tre, og valgte selv Jylland. Svein fikk rett til å velge før Knud og tok Skåne for ikke å bli inneklemt mellom sine medkonger. Knud fikk altså Sjælland. Det endelige oppgjøret. For å feire avslutningen på mange års stridigheder inviterte Svein sine medkonger til et forsoningsgilde i Roskilde. Det fant sted 9. august 1157. Det endte med at Sveins folk myrder Knud, mens det lyktes den sårede Valdemar å unnslippe. 23. oktober samme år møttes de i et kort, men voldsomt slag på Grathe Hede. Det endte med at Svein flyktet ut i en sump, der han mistet våpen og utstyr. Han ble tatt til fange og drept med et øksehogg. Etter dette var Valdemar dansk enekonge. Dikteren Thor Lange har ved Grågårde i nærheten av Thorning satt opp et steinkors på stedet for begivenheten. Den fjerde statsmakt. Den fjerde statsmakt er i Norge og Danmark en betegnelse som brukes om pressen, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. De andre statsmaktene er nasjonalforsamlingen, regjeringen og domstolene. Begrepsbruken kan skyldes en noe feilaktig oversettelse av det engelske begrep "the fourth estate" (den fjerde stand). I Sverige kalles pressen den "tredje statsmakten" og domstolene omtales ikke som en statsmakt. I prinsippet skal «den fjerde statsmakt» være et vern om den personlige friheten, og overvåke og påtale overgrep mot enkeltmennesker, som blir begått av de tre andre statsmaktene. «Den fjerde statsmakt» har fått kritikk i Norge for å være kollektivistisk, og ikke ivareta det enkelte individs interesser overfor «samfunnet». I forbindelse med Moen-saken sier Tore Sandberg, som både i 1978 og 1981 var ansatt i NRK, og refererte fra rettssakene i «Dagsrevyen», om sin egen rolle til journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO: "«Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre». I forbindelse med avsløringene i Moen-saken inviterte Oslo Redaktørforening til et debattmøte onsdag 27. september 2006, med tittelen «Justismordene – hvor var pressen?». Møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte. Misbruk av makt. Media i Norge har også fått tildels sterk kritikk for misbruk av makt i forbindelse med «sensasjonsoppslag» om enkeltpersoner. Kritikken har bestått i at det er langt lettere å «henge ut» enkeltpersoner enn organisasjoner og offentlige myndigheter. Enkeltpersoner han ingen mulighet for "troverdig" å tilbakevise uriktige påstander, eller påstander om bagatellmessige lovbrudd som også begås av «folk flest». Offentliggjøring av slike forhold i pressen forventes imidlertid å ha allmennhetens interesse, i tillegg til at de gir høye leser/seertall. Slik misbruk av medias makt kan føre til at enkeltpersoner som føler seg «offentlig» uthengt velger å ta sitt eget liv fremfor «å leve med skammen». Et eksempel er Tore Tønnes selvmord julen 2002. Et annet eksempel er medias behandling av Jan P. Syse. Også i Torgersen-saken har media blitt kritisert for å ha kunnet medvirke til justismord. Beleiringen av Karlshamn. Beleiringen av Karlshamn i foråret 1677 var som ledd i en erobringskampanje av svenskene etter Slaget ved Lund i desember 1676 rettet mot besittelser holdt av danskene i Skåne og Blekinge mens Karl XI overvintrer med sin hær rundt Væ. Bakgrunnen. I den 9. januar 1677 brøt den svenske felthæren opp fra Bälteberga hvor de hadde oppholdt seg siden midten av desember 1676 etter å ha erobret Helsingborg og rykket fram til Kristianstad mot øst i hensikt på å inntar festningen med byen. Først ved den 12. januar nådde kongen med hans hær Vä sørvestover for Kristianstad, men det var da svenskene fikk lært at 3 000 danske soldater var kommet til Kristianstad som nå var blitt uangripelige for den svenske hæren. Karl XI dermed måtte overvintre i nærheten av det danske holdepunktet som dermed blir lagt under observasjon. Mens Karl XI vente på våren ved sitt neste angrepsmål ville han få en slutt på snapphanenes virksomhet som var begynt å blir et stort problem fordi snapphanene med deres geriljakrigføring bundet til seg store svenske styrker som blir satt til sikringsoppdrag av deres utposter og kommunikasjonslinjer. Snapphanene hadde deres operasjonsbaser i Kristianstad, Kristianopel og Karlshamn så militært sett ville erobring av disse baser være til fordel for bekjempelse av snapphanene. I slutten av januar 1677 blir en militær detasjement som støttes av en smålandsk bondehær under Karl XIs rådgiveren Johan Gyllenstierna dannet som straks begynner å bekjempet snapphanene og samtidige intimidere befolkningen med terror. Det første slaget. Den 8. februar 1677 gikk 1 700 smålandske bøndesoldater til angrep på Karlshamn under oberst Axel Wachtmeister og dersom det var tykk is på sjøen ville de angripe festningen fra sjøsiden. Men de hadde ikke regnet med at det var to innefryset krigsskip under festningen og at det var lagt opp forsvarsverk på isen. Etter å ha blitt oppdaget, blir Wachtmeisters hær underlagt et bombardement fra festningen og skipene som brøt opp isen så hundrer kom i det iskalde vannet, andre hundrer blir slaktet ned. Før dagen var over, var den halve styrken drept, druknet eller rømt på vill flukt. Blant dem var 800 soldater under oberstløytnant Carl Gustav Skytte og oberstløytnant Gustaff Haard, 200 var drept under angivelige et nytt angrep den samme dagen dersom det er dokumentert to angrep på Karlshamn festning. Etter å ha mistet halve styrken måtte Wachtmeister gir opp og trakk seg tilbake for å behjelper Johan Gyllenstierna under Beleiringen av Kristianopel. Beleiringen. Etter Kristianopels fall den 25. februar 1677 var nå en sterk styrke på flere tusener med et beleiringstren klar for andre oppdrager som kom med et brev fra Karl XI om å drar til Karlshamn. Ved den 1. mars var festningen omringet og lagt under ild fra landsiden dersom Karlshamn festning den gang lå på ei øy ute på viken som ledet inn til havnen der byen lå. Bombardementet var ekstremt ødeleggende og drepende som da en eneste garnat drepte et trettitall danske menn. Etter få dager var forsvaret av Karlshamn festning blitt sønderrevet inn i biter, unnsetning var dermed eneste mulighet for å holde ut. Det annet Slaget. Om natt mellom 7. og 8. mars var det dårlig bevoktning i den svenske leiren utenfor Karlshamn slik at svenskene blir brått vekket av kampgny og opprop da et uventet angrep rammet dem i ly av mørket. Det vist seg å være 700 danske soldater under generalmajor Meerheim fra Kristianstad som hadde forent seg med blekingske snapphanene. De gikk til angrep over Asserum bro og klart å påfulgt stor tap på svenskene som først fikk jaget dem vekk med et motangrep ledet av Wachtmeister i spissen for kavaleristene. Da kampene var over, var flere tatt til fange av svenskene som deretter silt ut de lokale militsmedlemmer fra Blekinge og lot dem avrettes på en barbarisk måte utøvdet av bønder fra Småland. Etterspillet. Etter nattsammenstøtet måtte kaptein Krumse gir opp og kapitulerer etter å ha fått løfter om fri avmarsj til Kristianstad under militære æresbevisning. Men disse løfter var raskt brutt av svenskene som ville ikke tillatt garnisonsstyrkene få kom til Kristianstad eller Danmark så som med 700 fanger tatt i desember 1676 i Helsingborg blir garnisonen ført gjennom Sverige nord til Trondheim i Norge. Den lange fangemarsjen tok mange liv så bare 54 var tilbake da de kom seg til Norge. Hundrer av fanger som var gitt løfter om å få marsjere ut døde underveis fra Helsingborg og andre inntatte festninger i løpet av krigen. Med Karlshamn og Kristanopel tatt blir snapphaneplaget mindre, men langtfra overstått. I mellomtiden hadde Karl XI besluttet seg for å søkte slag på ny for å få et endelige oppgjør om herredømme over Skåne. Kilder. "Claes-Göran Isacson", Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4 Hovseter skole. Hovseter skole er en ungdomsskole i Oslo. Skolen startet opp i 1974 som en forsøksordnet ungdomsskole med lærere og elever organisert i stolpeteam – altså en lærergruppe som har ansvar for en 7. klasse, en 8. klasse og en 9. klasse. En slik lærer/elevgruppe utgjorde en avdeling og ble «en liten skole i den store skolen». Historie. Skolen var tidlig ute med prosjektorganisert og temabasert undervisning, og skolebygningen som inneholdt både storklasserom og auditorium, var godt tilrettelagt for friere arbeidsformer. Fra oppstarten har skolen hatt en egen aktivitetsleder som har hatt hånd om idrettsarbeidet ved skolen og ulike aktivitetstilbud i friminuttene. I dag er lærerne organisert på klassetrinn, og en lærergruppe har ansvar for 60 elever. Lærergruppen og de 60 elevene utgjør en avdeling. Hvert klassetrinn har tre avdelinger. Skolen fikk en egen avdeling for barn med ulike lærevansker i 2000. Tomma. Tomma sett fra øst. Fra venstre Breitinden, Litltinden, Rundtinden og Tomskjeveln. Fra havna ved fergeleiet på Tomma Tomma er en øy i Nesna kommune i Nordland. Øyen har et areal på 47 km² og 116 innbyggere. Grenda Husby (postnr. 8723) har egen kolonialbutikk. Her drives landbruk, fiskeoppdrett og Norges eneste oppdrett av flekksteinbit: Tomma Marin Fisk AS. Ellers driver et lite båtbyggeri, Tomma aluminium, bygging av fiskebåter. Ferge fra Nesna tar ca. 45 min via øyene Handnesøya og Hugla. Ferga til Nesnaøyene korresponderer med buss til og fra Mo og rutebåt til og fra Sandnessjøen og Bodø. Øyen er populær som utfartssted med muligheter for fiske, dykking, grotteturer og paraglidning. Overnatting på Tomma hytteutleie eller på campingplassen i Tomsvika der det også finnes gjesteplasser for båt. "På karte blir øyen tel punktum og komma," "men kika du ætte, så finne du navn" "som Lovund og Træna og Dønna og Tomma," "her har vi den plassen som mange vil savn..." Lavasir Nordrum. Lavasir Nordrum er en norsk billedkunstner og fotograf. Han har blant annet jobbet med Tidsfrist-kunst eller Deadline art på 80-tallet, Digital Poesi i 90-årene og Loop-baserte tidsoppstykkinger fra ca 2000. Han arbeider som høyskolelektor innen Elektronisk kunst ved Statens Kunstakademi. Eksterne lenker. Nordrum, Lavasir Nordrum, Lavasir Goldie Hawn. Goldie Jeanne Hawn (opprinnelig navn "Stundlendgehawn") (født 21. november 1945 i Washington D.C., USA) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Toni Simmons» i filmen "Kaktusblomsten" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Datteren Kate Hudson er også en kjent Oscar-nominert skuespillerinne. Sønnen Oliver Hudson er også TV- og filmskuespiller. Karriere. Hawn begynte tidlig med ballett og stepping. Hun hadde sin scenedebut som Julie i "Romeo og Julie" i 1961 og debuterte som profesjonell danser i "Can-Can" i 1964. I 1967-68 hadde hun en rolle i tv-komedieserien "Good Morning, World". Senere gjorde hun seg bemerket som en av de faste aktørene i sketsj-showet "Rowan & Martin's Laugh-In", hvor hun gjerne framstilte en knisende blondine, men med presis replikkavlevering. Dette tok hun med seg videre i tre spillefilmer rundt 1970: "Butterflies are Free", "There's a Girl in My Soup" og "Kaktusblomsten". For den sistnevnte, der hun spilte mot Walter Matthau og Ingrid Bergman, fikk hun sin birolle-Oscar. På 1970- og 1980-tallet spilte Hawn inn en rekke filmer og fikk et rykte som en strålende komiker. For tittelrollen i "Menig Benjamin" ble hun nominert til Oscar. Etter hvert ble det mer stille rundt henne, men filmene "Døden kler henne" (1992) og "Førstekoneklubbe"n (1996) viste at hun fortsatt var blant de fremste i sitt rollefag. I sistnevnte film bidro hun også med å synge Lesley Gores «You Don't Own Me». I 1997 regisserte Hawn tv-filmen "Hope". I 2005 utgav hun selvbiografien "A Lotus Grows in the Mud". Biografi. Hawn har to barn fra sitt ekteskap nr 2 (med Bill Hudson fra 1976 til 1980), Oliver og Kate Hudson, som begge er skuespillere. Fra 1982 har Hawn vært sammen med skuespiller Kurt Russell. De har ett barn sammen. Hawn er praktiserende buddhist og besøker India årlig, men hun forsøker også å holde på sin jødiske bakgrunn. Beleiringen av Kristianopel. Beleiringen av Kristianopel var et ledd i bekjempelsen av problemet med snapphanene i Skåne under Gyldenløvefeiden. Bakgrunnen. Da Karl XI rykket fram fra Bälteberga den 9. januar 1677 i retning mot Kristianstad, gikk han inn i det mest aktive operasjonsområdet for snapphanene. De hadde sine baser i Kristianstad, Karlshamn og Kristianopel. Etter å ha gått i vinterkvarter i Væ, ga han sin rådgiver Johan Gyllenstierna oppdraget med å bekjempe snapphanene. Gyllenstierna kalte til seg Ebbe Ulfeldt og Pontus De la Gardie med en bondehær fra Småland. Snapphanene var milits fra de okkuperte dansk-norske områdene med en viss militær direksjon. Disse smålandske bondesoldatene som var kalt inn i tjeneste, var ikke ulik snapphanene i et militært perspektiv. Likevel nektet svenskene å anerkjenne snapphaner som militære styrker og behandlet dem som banditter og forrædere. Snapphaner som ble tatt til fange ble vanligvis henrettet. Allerede i november 1676 hadde Pontus De la Gardie gått til angrep med egne styrker på Kristianopel. Men han ble slått tilbake av de danske forsvarerne som skal ha drept opptil 500 svenske soldater og bondesoldater. Etter stormangrepet var slått tilbake ville De la Gardie beleire byen. Men han ble beordret tilbake til Karl XIs hær i forkant av Slaget ved Lund i desember 1676. Beleiringen. Den 11. februar kom Ebbe Ulfeld og Gyllenstierna til Kristianopel med rundt hundre soldater i et beleiringstren støttet av noen få tusen bondesoldater. I seks dager var byen og festningsverkene utsatt for et kraftig bombardement som førte til store ødeleggelser. Før 25. februar var det skapt en stor bresje i bymuren slik at alt lå til rette for en storming. De store skadene på bymuren og festningsverkene gjorde at oberst von Lützow måtte kapitulere, ettersom ingen nåde ville bli gitt om byen ble tatt ved storm. Etterspillet. Garnisonen fikk marsjere ut, men rundt sytti snapphaner og væpnede menn i Kristianopel ble ført ut og henrettet ved steile og hjul. Der blir den avrettede radbrukket, festet til et hjul og deretter plassert på en påle for å dø langsomt. Dessuten opplevde de danske soldatene løftebrudd da de ble tatt som fanger og ført vekk fra deres hjem på Sjælland gjennom Sverige til Norge. Under fangemarsjen omkom hundrevis av mangel på mat, pleie og utmattelse. Bare en liten del kom fram til målet. Løftebruddet var et klart overgrep. Unnskyldninger fra den svenske ledelsen hadde alltid vist seg meget dårlig begrunnet. Dette ga støtte til en ussel fangebehandling og systematiske løftebrudd som rammet tusenvis av soldater fra begge parter gjennom hele krigen. Von Lützow kom til København der han ble stilt for krigsrett og dømt til døden. Men han ble benådet på henrettelsesstedet, der bøddelen tok von Lützows sverd og brøt det i to. Etter ydmykelsen ble han kastet ut av hæren ved «avskjed i unåde.» Kristianopel ble holdt okkupert av svenskene under oberstløytnant Skytte. Han fikk kongelig ordre om å ødelegge byen etter at befolkningen var blitt tvangsflyttet til resten av Blekinge. Dette ble purret flere ganger i 1677 og 1678 uten at kommandantene fulgte ordrene gitt av Karl XI. Som et resultat ble byen reddet fra å blir utslettet, og den eksister fremdeles med et tre kilometer intakt bymurverk. Kilder. "Claes-Göran Isacson", Skånska kriget 2000 ISBN 91-88930-87-4 Bjørn Bjørnson. Bjørn Bjørnson (født 15. november 1859 i Christiania, død 1942) var skuespiller, skuespillforfatter og første teatersjef på Nationaltheatret i Oslo. Han var sønn av Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson. Etter å ha fått teaterutdannelse i Wien begynte Bjørnson som instruktør ved Christiania Theater. Han brakte med seg en ny stil, hvor realisme i skildringen av mennesker erstattet deklamasjon. Han var sentral i etableringen av Nationaltheatret, og var dets første sjef i årene 1899–1907 og senere i årene 1923–1927. Han spilte også flere roller ved teateret, og skrev flere skuespill. Bjørnson var gift fire ganger, første gang med enken Jenny Sandberg (f. Dahl)1886. Andre gang Gina Oselio 1893. Bjørnson er gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund sammen med sin tredje kone Eileen. Ruth Gordon. Ruth Gordon (født Ruth Jones 30. oktober 1896 i Quincy i Massachusetts, død 28. august 1985 i Edgartown i Massachusetts) var en amerikansk skuespiller og manusforfatter. For sin rolle som «Minnie Castevet» i filmen "Rosemary's Baby" vant Ruth Gordon i 1968 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Gordon, Ruth Gordon, Ruth Gordon, Ruth Estelle Parsons. Estelle Margaret Parsons (født 20. november 1927 i Marblehead i Massachusetts) er en amerikansk teater-, TV- og filmskuespiller. Estelle Parsons vant i 1967 en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som Blanche Barrow i filmen "Bonnie and Clyde". Georges Perec. Georges Perec (født 7. mars 1936 i Paris, død 3. mars 1982) var en fransk forfatter, av mange ansett for være blant landets viktigste etterkrigsforfatterne. Bakgrunn, arbeid og verk. Perec ble født i et arbeiderklassedistrikt i Paris, han var enebarn av polske jøder som hadde emigrert til Frankrike i 1920-årene. Perecs far, som var i den franske hæren under annen verdenskrig, døde i 1940 etter skuddskader, og moren døde i holocaust, sannsynligvis i Auschwitz. Perecs onkel og tante tok seg av ham, og i 1945 ble han formelt adoptert av dem. Perec begynte å skrive omtaler og essays for de litterære magasinene "Nouvelle Revue Française" og "Les Lettres Nouvelles", mens han studerte historie og sosiologi ved Sorbonne. I 1958-59 var Perec i hæren, og giftet seg deretter med Paulette Petras. De bodde et år (1960 1961) i Sfax i Tunisia, der Paulette arbeidet som lærer. I 1961 begynte Perec å arbeide som arkivar ved et forskningslaboratorium, en dårlig betalt stilling han beholdt til 1978. Perecs første roman, "Les Choses" kom i 1965. For denne romanen mottok han en prestisjetung litteraturpris (Prix Renaudot). Boka foreligger i norsk oversettelse av Truls Winther ("Tingene. En historie fra sekstitallet"). Perec begynte å arbeide med en serie hørespill sent på 1960-tallet, og mindre enn ti år senere lagde han filmer. Den første filmen, basert på Perecs roman "Un Homme qui dort", der Bernard Queysanne var medregissør, vant "Prix Jean Vigo" i 1974. Perec lagde også kryssordoppgaver for "Le Point" fra 1976. Perec er ikke minst kjent for å ta i bruk særegne virkemidler. Romanen "La disparition" (1969) er et lipogram, skrevet uten at bokstaven «e» er brukt en eneste gang. Novellen "Les revenentes" fra 1972 er en oppfølger, her er bokstaven «e» den eneste vokalen som blir brukt. Dette påvirker også bokas tittel, som tradisjonelt skulle ha blitt stavet "Revena'"ntes". "W ou le souvenir d'enfance" (1975) er delvis biografisk, et verk det er vanskelig å klassifisere. Boken forteller vekselvis to historier – En historie om den fiktive, totalitære øystaten «W», og en historie med beskrivelser fra barndommer – som smelter sammen mot slutten, der fellestemaet holocaust forklares. I 1978 vant han prix Médicis for "La Vie mode d'emploi" (norsk tittel: "Livet bruksanvisning"), hans kanskje best kjente arbeid. I de 99 kapitlene i boka beveger han seg som en springer på et sjakkbrett mellom rommene i en leilighet i Paris, og beskriver rommene og trappegangen, og forteller beboernes historier. Denne romanen brakte ham også økonomisk suksess, nå kunne Perec satse som forfatter på heltid. I 1981 tilbrakte han et år ved University of Queensland i Australia, der han arbeidet med den ufullendte "53 Jours". Kort tid etter hjemkomsten fra Australia begynte helsen å svikte. Storrøykeren Perec fikk diagnosen lungekreft, og døde året etter, bare førtifem år gammel. David Bellos har skrevet en omfattende Perec-biografi: "Georges Perec: A Life in Words". Sandy Dennis. Sandy Dale Dennis (født 27. april 1937 i Hastings i Nebraska, død 2. mars 1992 i Westport i Connecticut) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. For sin rolle som «Honey» i filmen "Hvem er redd for Virginia Woolf?" vant Sandy Dennis i 1966 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Sverresborg skole. Sverresborg skole er en ungdomsskole på Sverresborg i Trondheim. Skolen ble åpnet i 1959 og hadde de første årene ettermiddagsskole i Gerhard Schøning skoles lokaler. Skolens nåværende lokaler ble oppført i 1961–62. Etter 43 års drift gjennomgikk skolen en omfattende rehabilitering. Skolen var opprinnelig en realskole med gymnas med real- og engelsklinje. I 1964 gikk den imidlertid over til å bli en ren ungdomsskole. I dag har skolen ca. 450 elever fordelt på 16 klasser. Sfax. Sfax, utsikt over Place de la Republique mot rådhuset. Mai 2005. Sfax (arabisk: صفاقس, "Safāqis", er en by i Tunisia, 270 km sør for Tunis. Byen, som ble grunnlagt i 849 på ruinene av Taparura og Thaenae, er en havneby i Gabèsbukta i Middelhavet. Byen har 340 000 innbyggere (2005), og er et industrielt senter for bearbeiding av fosfater. Byen blir ofte omtalt som Tunisias andre by, siden bare Tunis har flere innbyggere. Mot slutten av 900-tallet hadde Sfax blitt en uavhengig bystat. Byen ble erobret av Roger av Sicilia i 1148, og ble frigjort av lokale styrker i 1156. På 1500-tallet var byen igjen okkupert av europeere en kort periode, denne gang av spanjoler. Sent på 1800-tallet ble Sfax og resten av Tunisia erobret av Frankrike og innlemmet i det franske imperiet. Under andre verdenskrig brukte aksemaktene byen som en viktig base, til de ble slått av britiske styrker. Etter krigen kom Tunisia tilbake på franske hender, inntil landet kunne feire sin uavhengighet i 1956. Borghild Hammerich. Borghild Hammerich (født Borghild Schmidt 2. mars 1901, død 8. september 1978) grunnla to organisasjoner som drev nødhjelp for nordmenn under andre verdenskrig. Hun var gift med den danske admiral Carl Hammerich som ble drept som tysk krigsfange i Gestapos hovedkvarter i København da allierte flygere bombet Gestapokvarteret under krigens sluttfase i mars 1945. Senere ble hun gift med den norske pianisten, professor Robert Riefling. Hammerich var under krigen bosatt i København. Hun stiftet der en organisasjon som samlet inn og sendte mat og klær til barn i Norge, hvor man hadde større mangel på dette enn i Danmark, "Den norske damekomité i København". Hun organiserte også forsendelse av pakker med mat til norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer. For å få lov til å levere disse pakkene måtte hun argumentere overfor tyske myndigheter med at nordmennene ville jobbe bedre dersom de fikk mer mat. Hennes mann, den danske admiralen Carl Hammerich, deltok også i nødhjelpsarbeidet. Han ble mot slutten av krigen arrestert av Gestapo og holdt som gissel i deres hovedkvarter. Han omkom da bygningen ble bombet av Royal Air Force våren 1945. Borghild Hammerich ble i 1981 den siste som ble stedt til hvile i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Iver Holter. Iver Paul Fredrik Holter (født 13. desember 1850 i Østre Gausdal, død 27. januar 1941 i Oslo) var en norsk komponist og dirigent. Han studerte først musikk under Johan Svendsen, og deretter i Leipzig og Berlin. Etter hjemkomsten til Kristiania ble han en sentral person i byens musikerkretser. Han hadde mye av æren for at man ikke lenger måtte reise til utlandet for å ta en utdannelse innen musikk. I 1890 grunnla han Kristiania Bys Orkester, og han var dirigent for Musikkforeningen i Oslo i et kvart århundre. Han stiftet Holters korforening i 1897. Blant hans komposisjoner finner man en symfoni, en fiolinkonsert og orkesteridyllen «St. Hanskvæld». Holter er gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Holter, Iver Holter, Iver Holter, Iver Holter, Iver Lillebil Ibsen. Lillebil Ibsen (født "Sofie Parelius Monrad Krohn" 6. august 1899, død 22. august 1989) var en norsk skuespiller og danser. Gift 1918 med regissøren Tancred Ibsen. Hun var datter av ingeniør Georg Monrad Krohn og Gyda Christensen, som var skuespilller og instruktør og opphavskvinne til den første norske balletten. Hun ble utdannet som ballettdanserinne av sin mor, og da hun bare ti år gammel debuterte på Nationaltheatret i "Prinsessen på erten" var moren instruktør. I de neste årene fikk «Madame Lillebil» en eventyrlig utenlandsk karriere. Hun danset i London og Paris, og møtte bl.a. koreografen Mikhail Fokine og komponisten Igor Stravinskij. 16 år gammel ble hun engasjert av den store iscenesetteren Max Reinhardt i Berlin, der hun ble prima ballerina. Da hun var seksten år gammel debuterte hun som skuespiller i "Den uskikkelige lille prinsesse" på Nationaltheatret i 1915. Hun gikk etter ti års tid helt over til dette yrket. Lillebil Ibsen fikk en internasjonal karrière, og vekslet mellom turneer utenlands og opptredener i Norge. Etter hvert valgte hun allikevel å bli i Norge, hvor hun vekslet mellom revy, teater og film. Under Jubileumsutstillingen i Oslo i 1914 hadde hun møtt og blitt oppvartet av Tancred Ibsen, sønnesønn av forfatteren. De giftet seg fem år etter, da Lillebil nettopp var blitt tyve, og skulle ha et samliv på nesten seksti år, til han døde i 1978. Som gift ønsket Lillebil etterhvert å slå seg ned i Norge. I 1923 engasjerte Centralteatret henne, først i pantomimespillet "Scaramouche" med musikk av Sibelius, og deretter i skuespillet "Kameliadamen". Året etter spilte hun revy på Chat Noir. Sangene, dansene og parodiene hennes ble svært populære, og hun fremførte òg flere av dem i London, Paris, Stockholm og København. I 28 år (1928–1956) var hun tilknyttet Det Nye Teater, og i 13 år (1956–1969) var hun ved Nationaltheatret. Hennes roller spente fra komedier og lystspill til "Nora" og "fru Alving" i Henrik Ibsens stykker. Lillebil Ibsen samarbeidet med flere skuespillere, bl.a Gösta Ekman i "Den glade enke" i Stockholm. Hun hadde et særlig samspill med Per Aabel. For rollen sin mot ham i "Kjære løgnhals" fikk hun Kritikerprisen i 1961. Stykket ble satt opp flere ganger og tatt på turné i hele Norge og i nabolandene. Da Ibsen feiret syttiårsjubiléet sitt som scenekunstner i 1981, spilte hun nok en gang Mrs. Pat i "Kjære Løgnhals". Hun er begravet sammen med sin mann og sine svigerforeldre på Vår Frelsers gravlund, Oslo. Ekteparet hadde en sønn, Tancred. Lila Kedrova. Lila Kedrova (født 9. oktober 1918 i St. Petersburg, Russland, død 16. februar 2000 i Sault Ste. Marie i Ontario i Canada) var en russisk-født skuespiller. For sin rolle som «Madame Hortense» i filmen "Zorba the Greek" vant hun i 1964 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Første slaget om Kristianstad. Første slaget om Kristianstad i august 1676 som ledd i det danske felttoget for gjenerobringen av de tapte østdanske provinsene var et viktig slag hvor kontroll over østre Skåne blir sikret gjennom erobringen av Kristianstad. Bakgrunnen. Den 29. juni 1676 gikk 15 000 danske soldater på land ved Råå ikke langt fra Helsingborg, mot Christian V hadde Karl XI bare 3 000 ryttere og 3 000 infanterister i egne hær som var trukket av en list mot Ystad vekk fra Øresund. Allerede ved nyheten om danskenes landgangen var 1 800 svenske soldater sendt til Malmö og 1 600 til Landskrona slik at hæren gikk i oppløsning for å plassere garnison i de vitale holdepunktre. Karl XI måtte flykte til Kristianstad mens Helsingborg som bare hadde 250 svenske soldater som garnison under oberst Hästesko blir satt under beleiring fram til 4. juli da en eksplosjon i egne kruttforråd og lav moral tvunget Hästesko til å kapitulere. Bare tyve danskene var falt for erobringen av Helsingborg, fangene blir ført til Helsingør der de blir for resten av krigen mens Hästesko fikk lov til å drar til Sverige. Der blir han arrestert og henrettet uten krigsrett av Karl XI. Et enormt flagg på 17 x 7 meter størrelse blir satt opp på Kärnans tårn. Beleiringen av Landskrona i juli-august 1676 sluttet med at Christian V fikk en viktig base for hans styrker med forskansede havnanlegger og sterke forsvarsanlegger, deretter dro den danske hæren under hertugen av Pløn mot Helgeålinjen og Kristianstad i 6. august 1676. Karl XI som oppholdt seg i Karlshamn trakk seg vekk, men få dager senere snur om og prøvde å kom til Kristianstad. I en trefning ved Torsebro over Helgeå der kongens tapperhet og dristighet var sett for første gang der han i en båt med sine ryttere som svømt med deres hester over 75 m vann i elven mot dansk ild angrepet inn i en dansk styrke som blir jaget bort med tap. Karl XI likevel måtte snur og drar helt tilbake til Växjö i Sverige. Beleiringen. Med 3 000 soldater kom Christian V til Kristianstad som blir omringet og satt under beleiring den 10. august 1676. En trompeter blir sendt til kommandanten i Kristianstad, Wulfklo, som svart at han vil forsvarer festningsbyen til siste mann. Det var en meget sterk festning med bastioner og palisader samt en bred vollgrav på en landstripe mellom Helgeå, bielver og sjøer slik at forsvarerne hadde vann som forsvar. Men det var lang tid med tørke slik at det var lite vann i vollgravene så selv om Långebroen var revet kunne et angrep skjer over vollgravene. Stormingen. Kl. 2 om natt til den 15. august 1676 etter fem dagers forberedelse blir palisadene hugget ned av danske soldater som åpner gaper for tre stormkolonner på tilsammen 2 000 soldater som hadde fått veivisning av Per Persson, en lokal kristianstadsbeboer. Den første kolonnen blir ledet av hertugen av Cicignon rettet mot bykirken, den andre ledet av oberst Erhorn skulle tar den østre vollen og den tredje under oberst Schönfeldt skulle tar broene ved Lillö over til bastionen Göta Rike. Underveis oppdaget danskene at det var dårlig bevoktning hos svenskene som dermed blir overrasket da danskene var forlengst kommet over vollgravene og over murene på bastionene. Da svenskene oppdaget det, gikk kapteinene Stoltenhielm og Gyllenadler til angrep, startet meget heftige og blodige kamper som raste gjennom nattetimene fram til morgen der store tap hendt. To av seks bastioner blir fort erobret, men i de fire siste kjempet svenskene med stor forbitrelse og solgt seg dyrt. Først da bastionene var tatt, måtte de overlevende svenskene med Wulfklo overgir seg etter å ha gjort tapre motstand. Tapene var stor på begge sider, for Dronningens Livregiment hadde mistet 185 drepte og det annet regiment som var med på stormingen av Kristianstad hadde mistet 148 drepte. Tilsammen var 333 drept og 392 såret, ment et tap på 715 mann for danskene. 500 svenskene var drept og resten, 300 i alt, var tatt til fange, mange allerede såret. Etterspillet. I tråd med krigens sedvane hadde Christian V lovet sine tropper tre timers plyndring etter stormingen av byen i Kristianstad. Plyndringen var så omfattende at hele byen med dens befolkning var nesten tømt for alle verdisaker under krigens kanskje meste lønnsomme foretaksomhet for både soldater og offiserer i den danske hæren. Lik etterpå blir en garnison på 320 mann plassert der hvor de straks utrettet skadene i forsvarsanleggene. Wulfklo fikk dra hjem til Sverige med æresbevisninger, men der fant han seg fryset ut og ble utsatt for hån av andre svenske offiserer som ikke delte samme oppfatning som danskene om hans innsats. Oberst Tungel hånet ham så grov at det kom til duell. Der blir Wulfklo drept av sin landsmann. Kilde. "Claes-Göran Isacson", Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4 Thorvald Lammers. Thorvald Amund Lammers (født 15. januar 1841 i Modum, død 8. februar 1922 i Aker, nå Oslo) var en norsk komponist, operasanger (baryton) og kordirigent. Han var Norges betydeligste mannlige sanger på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Thorvald Lammers var gift med sangerinnen Mally Lammers. Han spilte allerede som tiåring fiolin, bratsj og piano, og tok senere en sangutdannelse. I 1870 studerte han under Fritz Ahrlberg i Stockholm og i 1871 under Francisco Lamperti i Milano. I 1873 hadde Lammers sin debut som Oroveso på Christiania Theater i Vincenzo Bellinis opera Norma. 1874–1877 jobbet han ved Christiania Teater, men da det brant ned måtte han se seg om etter noe annet. Han reiste til utlandet for å studere romansesang og kirkemusikk. Etter endt utenlandsopphold stiftet han Korforeningen, den senere Cæciliaforeningen, og han dirigerte den i tretti år. Dirigent for sangforeningen Ossian fra stiftelsen i 1892. Lammers komponerte en rekke sanger og verker for kor. Han var også viktig for norsk folkemusikk. Inspirert av Moltke Moes forelesninger i 1890-årene begynte han å synge ballader fra M. B. Landstads Norske Folkeviser i turneer over store deler av Norge. Han gav også ut to små hefter "Norske Folkeviser: Tekst og toner" (1901 og 1902) som kom i flere opplag. Han har utgitt boken «Store Musikere» (Aschehoug & co, 1912). Den starter med J.S. Bach, som han var en stor beundrer av, og avsluttes med Schumann. Lammers hadde kunstnerlønn fra 1899. Han spilte også inn akustiske 78-plater for Brødrene Johnsen A/S (The Gramophone Company) og Columbia. Thorvald Lammers er gravlagt sammen med sin kone i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Eksterne lenker. Lammers, Thorvald Lammer, Thorvald Lammers, Thorvald Lammers, Thorvald Margaret Rutherford. Margaret Rutherford (født 11. mai 1892 i London, død 22. mai 1972) var en engelsk skuespiller. For sin rolle som «Hertuginnen av Brighton» i filmen "The V.I.P.s" vant hun i 1963 en Oscar for beste kvinnelige birolle. BBC Radiophonic Workshop. BBC Radiophonic Workshop var en av lydeffektavdelingene hos BBC og ble opprettet 1. april 1958 for å produsere lydeffekter og musikk for radio. Avdelingen ble lagt ned i mars 1998, selv om det meste av dets arbeid allerede hadde blitt tatt over av andre i 1995. Det var basert i BBCs Maida Vale-studioer i London og vokste ut fra det legendariske "Room 13". Den nyskapende musikken og teknikkene utviklet og brukt hos BBC Radiophonic Workshop har hatt stor innflytelse på elektronisk musikk. Patty Duke. Anna Marie «Patty» Duke (født 14. desember 1946 i Elmhurst i Queens i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Patty Duke hadde stor suksess på Broadway i 1959 som den blinde og døve unge Helen Keller i stykket "Mirakelet" og i 1962 gjentok hun suksessen som «Helen Keller» i filmen "Mirakelet Helen Keller" "(The Miracle Worker)" og vant en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Carlos Manuel de Céspedes d.y.. thumbCarlos Manuel de Céspedes d.y. (født 1871 i Bayamo på Cuba, død 1939 i Havanna) ble innsatt av USA som president på Cuba 12. august 1933. Céspedes gikk inn som president i en situasjon preget av kaos og politisk uro. USA hadde avsatt den brutale diktatoren Gerardo Machado og over alt på Cuba pågikk hevnaksjoner mot Machados tilhengere. Céspedes d.y. var sønn av Carlos Manuel de Céspedes d.e. som var svært sentral i den cubanske uavhengighetskrigen mot Spania. Nettopp farens heltestatus i den cubanske befolkningen kan ha vært sterkt medvirkende til at USAs president Franklin D. Roosevelt foretrakk å bruke Céspedes d.y. til denne oppgaven. Et annet forhold som også talte til fordel for Céspedes, var at han tilhørte den tverrpolitiske grupperingen ABC Sociedad Revolucionaria som i mange år hadde drevet væpnet motstand mot Machado. Céspedes d.y. møtte imidlertid verken forståelse eller aksept i sin rolle som president. At en fremmed makt (USA) stod bak hans innsettelse, kom langt mer i forgrunnen hos de sterkt nasjonalistiske cubanerne. Uroen i landet syntes derfor ikke å bli mindre, og presidentperioden til Céspedes d.y. varte derfor i bare 22 dager, fra 12. august til 4. september 1933. Han ble da avsatt i det såkalte «sersjant-opprøret» ledet av sersjant Fulgencio Batista. Norsvin. Norsvin er et samvirkeforetak (SA) eid av 1 700 norske svineprodusenter. Norsvins viktigste oppgaver er forsknings- og avlsarbeid, produksjon av rånesæd til kunstig sædoverføring, utvikling og formidling av fagkunnskap, næringspolitikk og informasjonsarbeid. I 2005 solgte Norsvin 405 742 doser med rånesæd til gårdbrukere i hele landet. Rånesæden brukes til inseminering av purker. Norsvin er en betydelig eksportører av rånesæd i Skandinavia, men eksport skjer også til en rekke land utenfor Skandinavia. Den mest betydningsfulle griserasen Norsvin driver oppdrett med er norsk landsvin. Norsvin har også sammen med Gilde Norsk Kjøtt avlet frem griserasen noroc (LYLD). Dette er en trerasekrysning. Kjøttet fra denne grisen er kjent som «Edelgris» i butikkene. Rita Moreno. Rita Moreno (født Rosita Dolores Alverío 11. desember 1931 i Humacao i Puerto Rico) er en amerikansk skuespiller. Rita flyttet, fem år gammel sammen med sin mor, til New York City og debuterte på Broadway som trettenåring. For sin rolle som «Anita» i filmen "West Side Story" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I juni 2004 fikk hun "Presidentens frihetsmedalje (Presidential Medal of Freedom)" av USAs President George W. Bush. Beleiringen av Landskrona. Beleiringen av Landskrona var et viktig strategisk slag der Christian V fikk en viktig base med de sterkeste forsvarsverker i hele Skåne som en befestede by bak kraftige bymurer med vollgrav på førti meter bredde, bastioner og et slott i en bastion med to vollgrav. Siden Landskrona lå mot Øresund bare en kort seiltur fra København vil det derfor være naturlig å ha Landskrona som sitt viktigste utgangspunkt og base med strategiske forråder. Bakgrunnen. Etter 15 000 danske soldater var gått på land ved Råå mot Helsingborg den 29. juni 1676 begynner Christian V med hans feltkommandanter inkludert hertugen av Pløn å innetar de viktige holdepunkter i de østdanske provinsene. Allerede dagen etter var Helsingborg by inntatt og festningen falt den 4. juli. For å kunne konsentrer seg om festningene var danskene nødt til å sende ut styrker for å sikret deres rygg mot svenske utfall, Ängelholm og broen over Rönneå blir tatt så et angrep fra nord var ikke mulig. Kanskje 10 000 danske soldater dro mot Landskrona dagen etter Helsingborgs fall. Karl XI kunne ha valgt å bli i Landskrona etter å ha kommet dit fra Ystad, men slår retrett i den hensikt å samle en svensk hær for å ta opp kampen med den overlegne danske hæren i nær fremtid. Det viste seg å være en klok handling for Landskrona festningsverk var ikke i god skikk, og inkompetanse hos kommandanter i tidligere tid hadde ført til flere ulemper som at den sivile bebygging var helt utenfor kontroll. Brystvernet var overglodde og nesten ikke mulig å bruke uten å måtte rydde for kanonene. Slaget om byen. Den 5. juli hadde danskene nådd fram til Landskrona der de fort så at byens forsvarsmuligheter som på papiret var god, ikke var i god skikk. Svenskene visste det og skyndte seg å forberede sine forsvarsverk. Store arbeidsgrupper var sendt ut for å rydde vekk hindringer og sette mur som voll i stand for kamp. Oberst Lindenberg sendte ut 200 soldater under oberstløytnant von Metstack for å forsvare disse arbeiderne, men dette oppdaget danskene den 6. juli og de gikk til angrep med kavaleriet. Metstack holdt vekk danskene, men evakueringen var så kaotisk at arbeiderne etterlot seg sine verktøy som ble tatt av danskene som allerede hadde nådde nordporten på kloss hold. Det ble gravd ut løpegrav mot nordporten og østporten som blir satt under sterk beskytning og den 10. juli hadde danskene ved østporten nådde fram til tre rad med palisade langs en steinbelagt vei mot bymuren. Forsvarerne kunne ikke effektivt stoppe danskene fra å hugget seg gjennom og deretter sprenge seg inn i byen. Danskene som var uthvilt og godt rustet, stormet inn i byen hvor de sloss med de utmattede og uorganiserte svenske styrkene som forsøkte å verne seg uten suksess i gatene og på torget. Etter tre timer med blodige gatestrider var de gjenværende svenske styrker blitt jaget ut av byen og drevet inn i festningen med slottet. Om natt ved kl. 1 til 11. juli blir trebroene mellom byen og festningen brent ned. Da var 400 svenskere drept, såret eller tatt til fange mot bare 60 drepte og sårede mann inkludert oberst La Haye som utmerket seg i tapperhet. Beleiringen. Med byen tatt var det nå bare festningen tilbake med 120 kanoner og store forråder samt en besetning på over tusen mann. Men det var da danskene begynner å få vanskeligheter med at festningsverkene var i dårlig skikk, det var ikke nok rom for løpegraver og det var dårlig med dekning mellom byen og festningen på så kort avstand mellom. Men ved 13. juli om natt gjorde den ivrige og standhaftige oberstløytnant Metstack et utfall der han blir dødelige såret. Hans død var et hardt slag mot moralen i festningen. Han hadde demonstrert stor djervhet og tapperhet under kampene og var blitt den viktigste mannen i festningen. Lindenberg hadde allerede vist seg å være en lite anseelig offiser som ikke nyter sterk respekt hos sine menn som plages av mangel på disiplin og streng kontroll. Det danske artilleriet var svært destruktiv under bombardementet av festningen så det var regnet med at et angrep vil kunne være mulig å foretar, men dette ville være så kostbart at hertugen av Pløn som øverstkommandant for de danske styrker på vegne av Christian V nektet å lot soldatene løpe storm. I 28. juli var det tordenvær og et lyn slå ned i Landskrona kirketårnet der en blir drept. Men lynnedslaget var tatt som et tegn på seieren fordi på tårnuret fant de skadede taller som var endet om fra tre og syv til fem i romersk tall. Dette oppmuntret danskene som ved den 2. august forbereder seg på å angripe med alle menn og hundre mann var utpekt for selvmordsangrep der de skulle slepe trebroer over vollgravene. Så kom meldingen fra Lindenberg om å få to timer våpenstillstand for å kunne diskutere med egne offiserer om å kapitulere. Lindenberg hadde blitt bearbeidet av sin hustru i lang tid til å overgir seg og lynnedslaget som de danske forberedelser hadde sendt moralen blant soldatene rett nedover. Om dagen kl 2 til den 3. august 1676 marsjere Lindenberg med den svenske garnisonen i tre bataljoner som blir inspisert av den kongelige familien mens en skotter rir inn i festningen og fikk heist det danske flagget Dannebrog. Etterspillet. Nyheten om Landskronas fall var mottatt med glede hos danskene og redsel som vrede hos svenskene, det gikk mange rykter om hvordan det gikk til, blant annet at Lindenbergs hustru skulle dør av skrekk etter å ha født tvillinger i dansk fangenskap. Lindenberg selv blir senere utvekslet til Sverige der han blir stilt for krigsrett og henrettet den 31. desember i Ljundby den 31. desember 1676. Han var korrekt dømt og henrettet fordi han hadde nok krutt og mat til å holde ut i lang tid sammen med enorme våpendepoter at danskene var svært forbauset over overgivelsen i ettertiden. Etter Landskrona var inntatt rykket Christian V med sin hær til Helgeå mot Kristianstad, etterlatt seg 3 000 til 3 500 mann under Duncan for et felttog gjennom Halland mot nord, en mindre avdeling til observasjon av Malmö og andre styrker blir sendt ned i den sørlige del av Skåne. Hertugen av Pløn oppmuntret av rapporter fra nord ville heller ha hovedhæren vendt mot nord i retning Göteborg men Christian V vil derimot først sikret seg østre Skåne der det er rike jordbruksbygder hvor hans hær kunne forsynet seg. Dessuten måtte ikke svenskene få adgang til et så rikt operasjonsområde. Dermed var erobringen av Kristianstad under Første slaget om Kristianstad viktig. De over tusen svenske soldater som var ført inn i fangenskap, blir sendt til øya Ven i Øresund hvor det var opprettet fangeleirer for de svenske fanger. En som rømt derfra, løytnant Alexander Hummerhielm, ment at mesteparten var sultet ihjel i meget dårlige forholder og etter krigen var det få som kunne vende hjem. Mellom 1 000 og 1 500 som var i Landskrona ved juli 1676 kom aldri hjem. Kilder. "Claes-Göran Isacson", Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 91-88930-87-4 Norges Takseringsforbund. Norges Takseringsforbund er et forbund bestående av og for takstmenn. Forbundet arbeider for en pålitelig og objektiv taksering av alle former for objekter, ofte i forbindelse med auksjoner, forsikringssaker eller eiendomssalg. Shirley Jones. Shirley Jones (født 31. mars 1934 i Smithton i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller. Shirley Jones vant i 1960 en Oscar for beste kvinnelige birolle for rollen som den prostituerte Lulu Baines i filmen "Elmer Gantry". Hjørnespark. Hjørnespark idømmes i fotball når hele ballen har passert mållinjen, det forsvarende laget sist var nær ballen og det ikke er dømt mål. Ballen plasseres så i hjørnefeltet ved nærmeste hjørneflagg for gjenopptakelse av spillet. For utførelsen ellers gjelder de vanlige frisparksreglene for direkte frispark. Overflatespenning. a> tilsier at den burde ha sunket. Overflatespenning er en effekt som oppstår i væsker, og som gjør at lette objekter kan flyte selv om de har er større massetetthet enn vannet. Overflatespenning bidrar også til å trekke væske opp i tynne rør, og er hovedgrunnen til at f.eks store trær kan frakte vannet fra bakkenivå og opp til de øverste bladene. Dette kalles kapillæreffekten. Overflatespenningen er forårsaket av tiltrekking av væskemolekyler som følge av forskjellige intermolekylære krefter. Universität Rostock. thumb Universität Rostock er det eldste universitetet i Nord-Tyskland og hele Østersjøområdet, og ett av to universiteter i Mecklenburg-Vorpommern (det andre er Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald). Dets to latinske mottoer er "doctrina multiplex veritas una" (flere lærer, en sannhet) og "traditio et innovatio" (tradisjon og innovasjon). Universitetet er statlig, og har ca. 15 000 studenter. Historie. Universitetet ble grunnlagt i 1419 uten teologisk fakultet, men med pavelig bulle fra pave Martin V, av hertugene Johann II av Mecklenburg-Stargard og Albrecht IV av Mecklenburg-Schwerin og rådet i hansestaden Rostock. Den festlige åpningen fant sted 10. november 1419. På grunn av heretiske strømninger forble universitetet likevel frem til 1432 uten teologisk fakultet. Fra begynnelsen bestod det av et juridisk og et medisinsk fakultet samt det såkalte "facultas artium", det nåværende filosofiske fakultet. I 1432 ble så det teologiske fakultet åpnet. I det 15. århundre var universitetet i Rostock et av de største tyske universiteter, med mellom 400 og 500 studenter, særlig fra Holland, Skandinavia og Baltikum. På grunn av politisk uro måtte universitetet, etter kirkelig press, mellom 1437 og 1443 flytte til Greifswald. Mellom 1487 og 1488 hadde universitetet sitt sete i Lübeck. I 1569 ble universitetsbiblioteket grunnlagt. Noen tid etter at reformasjonen ble gjennomført i Rostock ble universitetet selv protestantisk. I 1760 ble det delt i et borgerlig universitet i Rostock, underlagt byens råd, og et fyrstelig universitet i Bützow. Universitetene ble gjenforent i 1789. Humanisme og lutherdom var bestemmende for universitetet. Under tredveårskrigen ble universitetets internasjonale betydning redusert. Sammen med universitetet i Rinteln og universitetet i Wittenberg spilte universitetet i Rostock en betydelig rolle under hekseprosessene. Etter at universitetet i 1827 gjennom en traktat ble overtatt av staten (storhertugdømmet Mecklenburg) fra byen, ble det betydelig utbygget. Tallmessig var det likevel forholdsvis lite, med omkring 1700 studenter i året 1930. I forbindelse med universitetets 500-årsjubileum ble Albert Einstein og Max Planck den 12. november 1919 utnevnt til æresdoktorer ved universitetet. Universitetet i Rostock var det første som utnevnte Einstein til æresdoktor. Under DDR-perioden 1949-89 het universitetet "Wilhelm-Pieck-Universität". Professor Thomas Strothotte er universitetets nåværende og 904. rektor. Eksterne lenker. Rostock Patrick Thoresen. Patrick Thoresen (født 7. november 1983 i Oslo) er en norsk ishockeyspiller som spiller for den russiske klubben SKA St. Petersburg i KHL. Han har tidligere spilt for Storhamar Dragons i Norge, Djurgårdens IF i den svenske Elitserien, Edmonton Oilers og Philadelphia Flyers i NHL og Ufa Salavat Julajev. Han ble den femte nordmannen som spilte i NHL da han debuterte for Edmonton Oilers mot Calgary Flames 6. oktober 2006 etter å ha signert kontrakt med klubben den 1. juni samme år. Den 22. februar 2008 ble han hentet vederlagfritt til Philadelphia Flyers rett før overgangsvinduet stengte. I 2009 ble han den første nordmannen som spilte i KHL i Russland da han signerte en to-årskontrakt for Ufa Salavat Julajev. I 2011 vant han sluttspillet, Gagarin Cup med Salavat for første gang og ble dermed den første nordmann som kan titulere seg som russisk mester i ishockey. Etter to sesonger i Salavat signerte Thoresen for SKA St. Petersburg som spiller i KHLs vestre avdeling. Tidlig karriere. Thoresen spilte på aldersbestemte lag i Storhamar frem til han som 15-åring ble tatt opp i A-stallen i 1999. Her ble han klubbens yngste debutant noen sinne, og dessuten yngste målskårer da han scoret i november samme år. Han har også vunnet norgesmesterskapet med klubben. Da han var 17 år gammel reiste han til Canada og spill i Québec-provinsens Quebec Major Junior Hockey League (QMJHL), verdens beste juniorliga. Han noterte seg for 30 mål og 73 poeng på 60 kamper for Moncton (i provinsen New Brunswick) og 33 mål og 108 poeng på 71 kamper med Baie Comeau (i provinsen Québec). Etter to år reiste han til Sverige og Allsvenskan, nivå to i svensk ishockey, hvor han utmerket seg som en av de beste spillerne i Mörrum. Etter kun et halvt år i Mörrum ble han hentet av eliteserieklubben Djurgården, og var også her en av klubbens beste spillere gjennom to sesonger. NHL. Foran VM i ishockey i 2006 ble det bekreftet at Thoresen hadde fått tilbud om kontrakt fra NHL-klubben Tampa Bay Lightning. Dette ble imidlertid avslått som for dårlig. Etter godt spill i VM kom nye tilbud, og 1. juni 2006 var kontrakten mellom Thoresen og Edmonton Oilers formelt signert. På treningsleiren var han ansett som noe av en overraskelse, og spilte godt nok til at Oilers hovedtrener Craig MacTavish offentlig uttalte at han var godt nok for laget. Han debuterte som NHL-spiller i sesongens første kamp 5. oktober 2006, der Edmonton Oilers vant 3–1 over Calgary Flames, og ble dermed den femte nordmannen som spilte i NHL (og den første norske NHL-spilleren som ikke var draftet). Thoresen scoret sitt første mål i NHL den 12. oktober 2006 mot San Jose Sharks. Målet kom 3.20 minutter inn i 1. periode etter forspill fra Steve Staios og Brad Winchester, og traff Thoresens ben og inn i mål via en Shark-spiller. I løpet av den første sesongen spilte han 68 kamper for Oilers, scoret fire mål og noterte seg for 12 målgivende pasninger. Han fikk 52 utvisningsminutter og endte opp med -1 på pluss/minusstatistikken. Han spilte også fem kamper for Wilkes Barre Scranton Penguins i AHL i løpet av sesongen. I sesongen 2007-2008 startet han sesongen for Edmonton Oilers' farmerlag Springfield Falcons i AHL, men ble 2. desember tatt opp i hovedstallen igjen og spilte sin første NHL-kamp for sesongen mot Anaheim Ducks. Senere samme sesong ble Patrick Thoresen sendt på den såkalte waivers-lista hvor han ble plukket opp av Philadelphia Flyers. Han debuterte for Flyers 23. februar hjemme mot Florida Panthers (tap 2-1 på overtid). 24. mars 2008 spilte han sin NHL-kamp nr 100 da han med Philadelphia Flyers slo New York Islanders 4-1. Den 11. april 2008 ble han den første nordmannen som spilte i NHL-sluttspillet da Flyers tapte 5-4 til Washington Capitals. I sluttspillets første kamp ble han skadet etter å ha blokkert et slagskudd av Mike Green i undertallsspill med seks og et halvt minutt igjen av kampen. Det som man innledningsvist fryktet var et skudd i skrittet og skadet testikkel viste seg å være en lyskeskade, og han returnerte til sluttspillet 4 dager senere. I alt ble han notert for 2 målgivende pasninger på 14 kamper (henholdsvis i kamp 7 av conferencekvartfinalen mot Capitals og i kamp 1 av conferencesemifinalen mot Montreal Canadiens. Han spilte sin siste NHL-kamp til dato den 18. mai da Flyers tapte 0-6 til Pittsburgh Penguins i kamp 5 av conferencefinalen. Sveits. I 2008 sa Thoresen nei til Philadelphia Flyers' første kontraktforslag. Han reiste hjem til europeisk ishockey siden han ikke fikk innfridd sine krav. I juli 2008 signerte han en ettårskontrakt med den sveitsiske ishockeyklubben Lugano. I løpet av sesongen noterte han seg for flest målpoeng i Lugano og tredje flest i ligaen totalt (22 mål og 41 assists på 48 kamper). I sluttspillet ble det ett mål og sju målgivende på åtte kamper. Flere av scoringene var av en såpass spektakulær karakter at de havnet som høydepunkter på nettsteder som bla YouTube. KHL. Foran 2009-10 sesongen skrev han som første nordmann kontrakt med en KHL-klubb i Russland. Forrige sesongs seriemester Ufa Salavat Julajev ble neste stopp i karrieren. Etter en noe treg innledning på sesongen løsnet det poengmessig for Thoresen, og til slutt endte han på 57 målpoeng, sjetteplass totalt i KHLs poengliga. Også denne innsatsen førte til flere høydepunkter på YouTube. I sluttspillet fulgte han opp med 14 målpoeng på 15 kamper. I grunnserien toppet han +/- statistikken med 45 plusspoeng, noe som var ny KHL-rekord. I mars 2010 scoret han også det matchavgjørende målet i fire grunnseriekamper på rad for Salavat, også det var ny KHL-rekord. Neste sesong endte Thoresen på andreplass i antall scorede mål (29), tredjeplass i antall assists (36) og andreplass i poeng med 65 totalt på 54 grunnseriekamper i KHL. I sluttspillet endte han på fjerdeplass i KHLs poengliga med tre mål og 15 målgivende. Det var best på Salavat, sammen med Alexander Radulov. Salavat vant også sluttspillet, Gagarin Cup, for første gang. Thoresen ble dermed den første nordmann som kan titulere seg som russisk mester i ishockey. Etter to sesonger i Salavat signerte Thoresen for SKA St. Petersburg som spiller i KHLs vestre avdeling. Landslagskarriere. På landslaget debuterte han i 2004 på hjemmebane under VM divisjon 1 mot Nederland da Norge vant 8-0. Under VM divisjon 1 i 2005 bidro han til at Norge rykket opp til elitedivisjonen med fire mål og fire assists på fem kamper. I februar 2008 var han toneangivende da Norge på hjemmebane kvalifiserte seg for OL i Vancouver i Canada. På tre kamper scoret han fire mål og noterte seg for seks poeng totalt. Han deltok for Norge både i OL i Vancouver (hvor han hadde 5 assists) og VM i Tyskland i 2010 (2 mål og 4 assist). Han sto over VM i Slovakia i 2011 for å prioritere tid med familien, men han var med på VM i Finland og Sverige i 2012, hvor han også kom på all-star team. Han hadde 18 poeng (7 mål og 11 assist) i VM i 2012 Totalt har han spilt 46 offisielle landskamper for Norge. Privatliv. Patrick er gift med Monica Thoresen og sammen har de barna Mathilde og Fabian. Patrick er sønn av tidligere ishockeyspiller og Stavanger Oilers-trener Petter Thoresen og broren til ishockeyspilleren Steffen Thoresen. Perspektiv (kunst). Perspektiv (av latin "perspicere", «se gjennom, se tydelig») brukes innenfor kunst og arkitektur om en betraktnings- eller framstillingsmåte for å gjengi og forklare virkeligheten i et bilde og således antyde avstand. Begrepet brukes særlig om et system for å skape virkelighetstro dybde- og romvirkning, det vil si avbilde tredimensjonelle objekter på en todimensjonal flate som en overbevisende illusjon. Sentralperspektiv. Den italienske arktitekten Filippo Brunelleschi (1377-1446) utarbeidet et system, hvor avstand kunne fremstilles på en vitenskapelig måte. Nøkkelen til dette systemet lå i iakttagelsen at alle parallelle linjer som løper gjennom rommet i rett vinkel mot motivet, synes å konvergere sentralt, i høyde med betrakterens øye. De parallelle linjene kalles "ortogonaler", og de gir et geometrisk nettverk som definerer bilderommet. Brunelleschis oppfinnelse kom til å opphøye malerkunsten til en vitenskap. Det første kjente bildet med sentralperspektiv ble laget av Brunelleschi omkring 1415. Hans biograf, Antonio Manetti, beskrev det berømte eksperimentet der Brunelleschi malte baptisteriet i Firenze fra hovedporten av den uferdige katedralen. Lerretet var konstruert med et hull i forsvinningspunktet. Maleriet ble observert fra baksiden, og refleksjonen av bildet ble sett i et speil gjennom hullet, som gav illusjonen av dybde. Dessverre har maleriet siden gått tapt. Introduksjonen av sentralperspektivet på 1400-tallet var en viktig forutsetning for og del av renessansens kunst og humanisme (mennesket som tilværelsens sentrum). Fargeperspektiv. Fargeperspektiv er bruken av farger og valører for å skape inntrykk av avstand og rom i et flatt bilde. På grunn av luften vil fjerne ting i naturen vanligvis virke blåere og ha svakere kontraster enn det som er nærmere. Dette utnyttes særlig i landskapsmalerier. Betydningsperspektiv. Betydnings- eller verdiperspektiv er en framstillingsmåte der viktige og betydningsfulle figurer og gjenstander i et bilde gjengis større enn det som er mindre viktig. Dette var typisk for blant annet middelalderens kirkekunst der størrelsen på bibelske skikkelser, helgener og geistlige personer kunne være avhengig av deres «hellighet». Fugleperspektiv. Fugle- eller luftperpektiv er en bildeframstillingsmåte der motivet blir avbildet ovenfra, som fra en fugl som ser ned på et objekt. Dette kan skape en opplevelse av oversikt, utenforskap og at motivet blir «sett ned på» i billedlig forstand, altså at for eksempel figurene blir betraktet som underlegne og mindre verdifulle. Froskeperspektiv. Froskeperspektiv er detmotsatte av fugleperspektiv. Det er en framstillingsmåte der motivet avbildes fra bakkenivå, som sett fra en frosk. Dette kan gjøre figurer og miljøer i bildet overveldende og dominerende og forsterke inntrykket av kraft, makt og verdi. Jämthund. Jämthund (FCI #042) er en spisshund som stammer fra Jämtland og er Sveriges nasjonalhund. Det er den største av de nordiske jakthundrasene, og den er trolig meget gammel av opprinnelse. Opprinnelse og alder. Opphavet til jämthunden er utydelig og dårlig dokumentert, men man har antatt at denne hunderasen er svært gammel opprinnelig. Den har en rekke fellestrekk med karelsk bjørnehund og russisk-europeisk laika, men den er litt større og kraftigere og den gir et mer europeisk uttrykk. Den ble anerkjent som egen hunderase i 1946 og har en rasestandard som ble opprinnelig fastsatt i 1953, men som siden har blitt revidert. Rasen er ikke særlig tallrik og må regnes som svært sjelden utenfor Skandinavia, selv om antallet hunder har vært noe økende det siste tiåret. Utseende, anatomi og fysikk. Jämthunden er kompakt, kraftig og stram å se til. Kroppen en muskuløs, brystkassen dyp og lendepartiet kraftig. Buklinjen er svakt opptrukket. Halsen er sterk og lang, uten løshud. Lemmene er muskuløse og benbygningen kraftig. Labbene er sterke, kompakte og en aning ovale i formen. Hodet er kileformet langt, tørt og relativt bredt med tydelig markert stopp, rett snuteparti og tørre lepper. Halen er høyt ansatt og middels lang, tykk og kraftig. Den bæres ringlet over ryggen. Pelsen er lang og stiv med sorte tupper. Kort og slett på hodet og framsiden av beina. Lengre rundt halsen, på brysten, halen og baksiden av beina. Underullen er lys (helst hvit), kort og myk. Fagen er fra lys til mørk grå. Det er typisk for rasen å ha lys grå eller kremhvit farging på snutepartiet, kinnene og halsen. Hannhundene blir ca. 57–65 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 30–35 kg. Tispene blir ca. 52–60 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 25–30 kg. Bruksområde. Jämthunden er en utpreget brukshund. Den har først og fremst vært benyttet til jakt på elg og bjørn, men den egner seg også til jakt på grevling, mårdyr og annet småvilt. Både som løshund og bandhund. Den beveger seg med å sette labbene inn til midtlinjen, noe som er svært energibesparende i snø. Jämthunden er dessuten en meget habil og utholdende trekkhund og en god og stødig kløvhund. Den har også egenskaper som vakthund. Det vennlige og varsomme vesenet gjør den dessuten til en god familiehund. Lynne og væremåte. Jämthunden er en meget modig og dristig hund med et stabilt og rolig vesen. Den regnes som vennlig og varsom omkring barn, noe som også gjør den til en velegnet familiehund for en familie som er glad i å ferdes mye ute i skog og mark. Den kan være dominant ovenfor andre hunder og den trenger rikelig med mosjon for å trives. Annet. Pelsen trenger daglig vedlikehold. Rasen regnes som frisk og har få arvelige sykdommer, men i hjemlandet Sverige er det oppdaget noen tilfeller av epilepsi. Dette kan ha med innavl å gjøre. Rossbarrieren. De største isbremmene i Antarktis. a>, deler av Rossbarrieren sees til venstre i bildet. Rossbarrieren er den største isbremmen i Antarktis, og dekker et område på 487 000 km² (omtrent på størrelse med Frankrike) lengst sør i Rosshavet. Isen er flere hundre meter tykk med en nesten vertikal front mot det åpne havet, er nesten 600 km i lengde og ligger mellom 15 og 50 meter over vannflaten. 90 prosent utgjør flytende is under havets overfate. Det meste av isbremmen ligger i den sektoren som New Zealand har gjort krav på. Den ble oppdaget av, og gitt navn etter kaptein James Clark Ross, som oppdaget den 28. januar 1841. Ross karla isfronten østover mot 160º V. Rossbarrieren fikk et dystert minne da den i 1912 ble stedet hvor den britiske oppdageren Robert Falcon Scott og hans følge omkom under tilbaketuren fra Sydpolen. McDonnell F-101 Voodoo. F-101 Voodoo var et amerikansk jagerfly fra produsenten McDonnell. Opprinnelig var den beregnet som en eskortejager for bombefly, for Strategic Air Command, men den tjenestegjorde i mange andre roller, slik som jagerbomber, allværs avskjæringsjager og til fotorekognosering. Under Vietnamkrigen var det i utstrakt bruk som rekognoseringsfly. Republic F-105 Thunderchief. Republic F-105 Thunderchief, kjent som «Thud» eller «Lead Sled» blant mannskapene, har sin forhistorie i et prosjekt Republic Aviation Corporation utviklet som en "nuclear strike fighter". AP-63 (Advanced Project number 63) var basert på RF-84F Thunderflash og det var dette flyet som etterhvert ble F-105 Thunderchief. F-105 var da prototypen YF-105A og fløy første gang 22. oktober 1955. Flyet var da det tyngste og største jagerflyet bygget så langt. Den første produksjonsserien F-105B ble operativ i det amerikanske luftforsvaret 25. mai 1958. Det var i tjeneste utelukkende med det amerikanske luftforsvaret, og var i utstrakt bruk som jagerbomber og til å slå ut fiendtlig luftvern. Det var den viktigste amerikanske jagerbomberen under Vietnamkrigen. Tarmtott. Tarmtotter (villusceller) finner vi i tynntarmen. Grunnen til at vi har tarmtotter er at arealet mellom tarminnholdet og blodkarene i tarmen skal bli størst mulig. Arealet må være stort slik at næringsstoffer kan suges igjennom veggene og overføres til blodet. Inni tynntarmen er det tett i tett med tarmtotter, det kan se ut som en masse fingre som vifter på innsiden av tarmen for å gripe etter næring. Ved enkelte sykdommer forsvinner tarmtottene og tarmveggen blir en flat, glatt flate. Cøliaki er en av disse sykdommene. Maveinnholdet blir ikke sugd opp. Fett og flere andre næringsmidler er med ut i avføringen. Tarmtotter kan undersøkes ved å ta en biopsi, vevsprøve fra tarmveggen. Prøven støpes inn i voks og snittes i tynne skiver som legges på et objektglass som farges og studeres i mikroskop. Douglas AC-47 Dragon Ship. Douglas AC-47 Dragon Ship var en amerikansk-produsert variant av transportflyet Douglas C-47 Skytrain, med modifikasjoner for å brukes til nærstøtte for bakkestyrker. Historie. Tidlig under Vietnamkrigen så den amerikanske militære ledelsen behovet for et fly som kunne fly lavt, holde seg i luften lenge og legge ned mengder av ild mot lett pansrede mål. Et antall C-47 transportfly fra andre verdenskrig ble tatt ut av lagring og utstyrt med 7,62 mm gatlingkanoner basert på M61 Vulcan-designet. Disse fyrte ut av siden på flyet, og gjorde at flyet kunne sirkle rundt målet og kontinuerlig legge ned ild. Den modifiserte utgaven ble kalt AC-47 «Dragon Ship». AC-47 var i stand til å fyre av sine tre gatlingkanoner med en kombinert ildtakt på 18 000 skudd i minuttet. Fangede nordvietnamesiske soldater innrømte at de var skremt av flyet, og beskrev det som «en ildsprutende drage». Amerikanske soldater døpte heretter flyet «Puff, the Magic Dragon». AC-47 hadde sine ulemper, og utvikling av en ny generasjon ble påbegynt, basert på et mer moderne transportfly. C-130 Hercules i varianten AC-130 ble den nye generasjonen «gunship» etter AC-47. Se også. Douglas C-47 Skytrain Aage Storm Borchgrevink. Aage Storm Borchgrevink (født 1969) er en norsk forfatter og kritiker. Til daglig arbeider han for Helsingforskomiteen, og han er spesielt opptatt av konfliktene på Balkan og Kaukasus. I 2004 fikk han Ossietzky-prisen av Norsk PEN for fremragende innsats for ytringsfriheten. Wendy Hiller. Wendy Hiller i filmen "I Know Where I'm Going!" fra 1945. Wendy Hiller (født 15. august 1912 i Bramhall, Stockport i Cheshire, England, død 14. mai 2003 i Beaconsfield, England) var en engelsk skuespiller. Hun ble berømt for rollen som Eliza Doolittle i filmen "Pygmalion" i 1938 For rollen som «Pat Cooper» i filmen "Fra bord til bord" "(Separate Tables)" vant hun i 1958 en Oscar for beste kvinnelige birolle. I 1975 ble hun adlet; (DME – Dame of the British Empire). Aksel Selmer. Aksel Selmer (født 15. mars 1958 i Molde) er en norsk forfatter og barnebokforfatter. Selmer arbeider som lærer. Han er aktiv idrettsmann, og har også skrevet flere sakprosabøker om sykling. Blant disse er "Styrkeprøven" (2006) om Den Store Styrkeprøven Trondheim-Oslo. I 1992 debuterte han litterært med diktsamlingen "Hit skulle det kommet noen flere". Han har senere utgitt flere diktsamlinger, romaner og barnebøker. Han er sønn av dramatikeren Odd Selmer. Aleksander Melli. Aleksander Melli (født 17. oktober 1971 i Norge) er en norsk-italiensk forfatter. Melli kom til Norge som 12-åring, og har blant annet bodd på Sicilia og i London. Han er nå bosatt i Oslo. Melli debuterte i 1990 med diktsamlinga "En tidlig morgen", og har skrevet dikt, noveller og ungdomsromaner. Ungdomsbøkene hans er oversatt til flere språk. Anders Bortne. Anders Marius Bortne (født 4. oktober 1973 i Ålesund) er en norsk musiker og forfatter. I 1996 stiftet han indierockebandet Whopper hvor han var gitarist, vokalist og låtskriver. Han har også vært vokalist og låtskriver i bandet Kaare Joao, frontet av Kåre Pedersen fra Kåre & the Cavemen. Dannet bandet Corado i 2005 sammen tidligere Whopper-medlem Anders Hole og ga ut platen "Corado" i 2007 og "This Summer Disease" i 2009. I 2005 debuterte han med romanen "Et bra band" på Tiden Norsk Forlag. Hans andre bok, novellesamlingen "Natt'a der oppe, natt'a der nede", kom ut i 2008. Romanen "Ismannen" kom ut i 2011, og ble nominert til Ungdommens Kritikerpris. Anders Giæver. Anders Giæver (født 27. august 1961 i Oslo) er en norsk journalist. Han er kjent som mediekommentator og avdelingsleder i kommentaravdelingen i Verdens Gang. 2008-2011 var han USA-korrespondent for VG, og har etter hjemkomst stått sentralt i avisens dekning av terrorangrepene i Norge 2011. Han har tidligere vært kulturredaktør i Dagsavisen, og har også jobbet i flere andre norske aviser. I 2006 var han jurymedlem ved utdelingen av Humanistisk kulturpris. Har siden 2005 hatt ukentlige faste gjesteopptredener i "Frokost-TV" som kommentator på nyhetsrelatert stoff sammen med Hege Duckert. Annet. I 2006 var han fagdommer i Kvitt eller Dobbelt på NRK1 for Andreas Rønningen, som gikk opp i emnet The Simpsons. Kritikk. I desember 2006 fikk han og kollega Hege Duckert fra Dagbladet kritikk av flere medier pga. deres angivelig tette forhold til kronprinsparet. Saken førte til relativt stor debatt både i TV, radio og aviser. Anders Heger. Bjørn Anders Heger (født 10. juli 1956) er norsk forfatter, skribent og forlegger i Cappelen Damm. Heger er sønn av Wanda Hjort Heger og Bjørn Heger, som ett av seks barn. Han var med på å starte Radio Nova, den første studentradio i Norge. I 1985 skrev han en bok om den juridiske prosessen mot Agnar Mykle og i 1999 kom "Et diktet liv", en biografi om Agnar Mykle som han fikk Brage-prisen for. Hegers bestefar, Johan Bernhard Hjort, var Mykles forsvarsadvokat. Boken "Bruddet – Hellige krigere og en ny verdensorden" (2002), skrevet sammen med Kari Vogt redegjør for islam, hellige krigere og den nye verdenssituasjonen. Heger ble direktør for litterær seksjon i det norske forlaget Cappelen (eid av det svenske mediahuset Bonnier) i 1991. Heger er beskrevet i media som «den mektigste mann i den norske bokbransjen». Hans interesser utenom forlagshuset er skigåing på fjellet og «gøbbing», og delta i tankesmier for å utveksle tanker og meninger med andre. Anders Heger har også et omfattende forfatterskap under diverse pseudonymer som Han har over tyve års erfaring som oversetter av "Hanen Hasses frierferd" samt diverse andre barnebøker. I 2008 nyoversetter Heger Tove Janssons klassiske tegneserier om Mummitrollet til norsk. Han er spaltist i Dagsavisen. Annabelle Despard. Annabelle Despard (født 10. juli 1943) er en norsk forfatter, født og oppvokst i England. Hun er bosatt i Kristiansand og er førsteamanuensis på Universitetet i Agder. Hun er har utdanning i engelsk, fransk og litteraturvitenskap. I tillegg til sine diktsamlinger har hun vært lærebokforfatter. Anne Karin Torheim. Anne Karin Torheim (født 1953) er en norsk forfatter og litteraturkritiker bosatt i Stavanger. Hun er født i Bergen og vokste opp i Nordfjord. Annie Riis. Annie Riis (født 29. oktober 1927) er en norsk forfatter og oversetter. Arne Berggren. Arne Berggren (født 26. oktober 1960 i Oslo) er en norsk forfatter og musiker. Han skriver og regisserer for film, TV og teater. Biografi. Berggren er født og oppvokst i Oslo, utdannet innen offentlig rett og markedskommunikasjon. Fra begynnelsen av åttitallet og til midten av nittitallet livnærte han seg som musiker i band som blant annet The Tunicates, Lumbago (trommeslager) og Beranek band. Han utgjorde den ene halvparten av duoen Dronning Mauds Land og var produsent, trommeslager og keyboardist på gruppens utgivelser. I 1994 giftet han seg med Ingeborg Magerøy. Sammen har de to barn. Berggren har skrevet romaner, barne- og ungdomsbøker, og essays. Han debuterte som forfatter i 1991 med "Frøken brenner", en novellesamling for ungdom. Året etter fikk han kritikerprisen for romanen "Stillemannen - historien om et drap". Ungdomsbøkene hans er oversatt til dansk, svensk, tysk og nederlandsk. Han har skrevet fem bøker om Aldo Monrad, «tenåringen fra helvete» ("Kornetten", "Dronningen", "Fisken", "Meningen med livet" og "Konfirmanten"). Aldo Monrad figurerer også i Aftenposten hver dag som tegneseriestripe. I tillegg er skuespillene hans blitt oppført på scener i Oslo og Bergen, og han har skrevet manus til TV-serier og filmer. Arne Berggren var også tilknyttet reklamebransjen en periode gjennom byråer som JBR, Filadelfia og Grey, og fikk i løpet av kort tid flere priser som tekstforfatter. Han debuterte på scenen med danser/koreograf Sigrid Edvardsson i 2004 og har siden gjort både Stand-up-komedie og spilt småroller i TV-serier. Han har bidratt på manus på tv-serier som "Ved kongens bord', "Seks som oss', "Etaten' og "Taxi'. I 2008 og 2009 var han opphavsmann, koprodusent og hovedforfatter på TV-serien "Hvaler" på TV 2. Han regisserte også de tre siste episodene i sesong 2 av "Hvaler", som ble sendt på TV 2 i 2010. Han er også dramatikeren bak forestillingen "Dråpen", en av Riksteatrets største forestillinger noensinne, der han også hadde regi sammen med Sigrid Edvardsson, en forestilling utviklet i samarbeid med Théâtre de la Dame de Coeur, som er verdenskjent for sine Cirque du Soleil-forestillinger i stort format. "Dråpen" hadde premiere i Kirkenes 9. mars 2009 og turnerte store idrettshaller på 20 steder over hele landet. I 2012 startet Berggren som «showrunner» i TV 2s såpeserie "Hotel Cæsar". I 2012 sendes hans siste dramaserie "Dauinger" på NRK, basert på bokserien med samme navn. Arne Danielsen. Arne Danielsen (født 1955) er en norsk forfatter. Han bor på Godlia i Oslo og har arbeidet som trikkefører, tidsskriftredaktør, frilansjournalist og fotograf. I fritida underviser han barn i sjakk og deltar i VIF-klanen på åttenderaden. Arne Garvang. Arne Garvang (født 11. mai 1949) er en norsk skuespiller, musiker og forfatter. Han er blant annet kjent som som medlem i Tramteatret der han spilte "Pelle" i seriene om "Pelle Parafins Bøljeband" og som forfatter av blant annet romanen "Ensomme Stjerner" og ungdomsbøkene om Muffe, barneboken "Det røde huset i skogen" og "Røykehåndboka." Biografi. Garvang ble født på Økern i Oslo. Han har hovedfag i organisk kjemi fra Universitetet i Oslo. I studietiden var han med på å stifte Tramteatret i 1976 etter først å ha vært med i studentteatret i Chateau Neuf i nesten tre år. Pelle Parafins Missing Link. Missing Link ga ut CD på Kirkelig Kulturverksted i slutten av januar 2011. Arnfinn Haga. Arnfinn Haga (født 10. februar 1936 i Sagvåg på Stord) er en norsk sakprosaforfatter. Haga arbeidet som lektor i gymnaset inntil han i 1975 ble forfatter på heltid. Han er særlig kjent for sine mange sakprosabøker om nordmenn under andre verdenskrig, og ble i 2003 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt forfatterskap. Haga var formann i Vestlandske Mållag da fylkeslaget brøt med Noregs Mållag i 1971. Atle Hansen. Atle Hansen (født 18. november 1954 i Mosterhamn i Bømlo kommune i Hordaland) er en norsk forfatter. Atle Hansen er bosatt på Stord der han arbeider som journalist i lokalavisa Sunnhordland. I 1996 fikk han Vinjeprisen for sin journalistikk. Han har bakgrunn fra visesang, rock og blues og har studert litteraturvitenskap og teatervitenskap. Atle Hansen turnerer mye for Den kulturelle skolesekken og opptrer både som forfatter og musiker. Atle Hansen var en av initiativtakerne til barnebokfestivalen Falturiltu på Stord, og har vert medlem av programkomiteen fra starten. Han er også med i Norske barne- og ungdomsbokforfatteres litterære råd. Hansen debuterte som forfatter med barneboka "Sjørøvar-Jenny og Einauge-Bill" i 1997, oversatt til tysk i 2007. Atle Næss. Atle Næss (født 25. mars 1949 i Mysen) er en norsk forfatter og barnebokforfatter. Han vokste opp i Askim. Næss er cand. philol. med fagene engelsk, språkvitenskap og norsk. Han arbeidet som lærer i videregående skole og ved lærerhøyskolen inntil 1987. i 1975 debuterte han med romanen "Gun". B. Andreas Bull-Hansen. Bull-Hansen er en populær foredragsholder Bjørn Andreas Bull-Hansen (født 18. august 1972 i Oslo) er en norsk forfatter, debattant og toppidrettsutøver innen styrkeløft. Han er også utdannet hypnoterapeut og driver privatpraksisen Mindcoaching hypnoterapi. Bakgrunn. Bull-Hansen har studert siviløkonomi ved Handelshøyskolen BI og er utdannet hypnoterapeut. Han har over 20 år bak seg som aktiv styrkeløfter og kan bl.a. vise til NM-gull, bronse i EM og flere norske rekorder både som junior- og seniorløfter. Etter eget utsagn var det skader etter en bilulykke i 1995 som gjorde at han måtte oppgi idrettskarrieren og studiene og fikk tid til å begynne å skrive. Han har imidlertid tatt opp igjen styrkeløftkarrieren og tok nylig bronse i Nordisk mesterskap klasse 110 kg, samt norsk rekord i markløft i klasse 105 kg. Han er også en ivrig langbueskytter. Han debuterte i 1996 med "Syv historier fra Vestskogen", og har under forfatternavnet B. Andreas Bull-Hansen også utgitt romanserien Horngudens tale. Bull-Hansen selv liker ikke begrepet fantastisk litteratur, men mener at bøkene hans isteden bør kalles episk litteratur. Han har også skrevet fremtidsvisjonene/dystopiene "Profetier" og trilogien om Evv Lushon som består av "Lushons plater", "Anubis" og "Evercity". I 2010 påbegynte han en ny trilogi med romanen "Jotnens hjemkomst" utgitt på Aschehoug. Oppfølgeren "Før de ni verdener styrter" ble utgitt i 2011 og "Ragnarok" er planlagt for 2012. Bull-Hansen måtte ha hemmelig adresse etter utgivelsen av romanen Anubis, hvor hovedpersonens fiender er et tyrannisk muslimsk styre. Boken siterte også Koranen. Bull-Hansen har til tider vært en aktiv debattant, og er bl.a. kjent for å kritisere TV2 for å vise strongman-stevner assosiert med doping, noe Bull-Hansen er sterk motstander av. Bull-Hansen er også dyreforkjemper og har bl.a. demonstrert for å få nedlagt Løken Gård Han har skrevet i et innlegg: "For øvrig dreper jeg ingen dyr. [...] Jeg pleier å si at jorden er ikke til for oss mennesker. Den er til på tross av oss." Bull-Hansen er også en aktiv tur- og havseiler, og har bl.a. seilt alene fra Afrika til Norge. Han har i flere år hatt fast kåserispalte i bladet "Seilas". Der skriver han om båtlivets gleder og snodigheter. Båtgleden til Bull-Hansen kan også sees i bøkene hans. Han skriver svært detaljert om seiling og også hvordan man bygger en båt i "Anubis" og "Evercity". Stil. Bull-Hansen er kjent for sine person- og naturskildringer. Hovedpersonene hans er ofte under mye press, og møter mange moralske konflikter. Skikkelsene vi møter i romanene hans gjennomgår tydelige forandringer eller en metamorfose, og flere av dem lider etter hvert av traumer og psykiske problemer. Gjennom disse karakterskildingene kommer det frem at det å ta vare på de stundene man har av frihet fra forfølgelse og fred er et veldig viktig tema i Bull-Hansens bøker. Bull-Hansens kjennskap til psykologi, gjennom hans arbeid som terapeut, skinner gjennom i flere personskildringer. Fotnoter. Bull-Hansen, B. Andreas Bård Isdahl. Bård Isdahl (født 10. juni 1946 i Bergen) er en norsk forfatter og arkitekt i Norsk Form. Isdahl er utdannet ved Arkitekthøgskolen i Oslo, hvor han har bodd siden 1965, og debuterte som lyriker i 1970. Siden gikk det 23 år før neste bok kom, romanen "Jeg er timeglasset". I tillegg til arbeid som arkitekt har han vært medlem av redaksjonen i tidsskriftet Profil. Berit Reiss-Andersen. Berit Reiss-Andersen (født 11. juli 1954) er en norsk advokat med møterett for Høyesterett, fast forsvarer i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, og tidligere statssekretær i Justisdepartementet for Arbeiderpartiet i Thorbjørn Jaglands regjering. Hun har også gitt ut to kriminalromaner sammen med Anne Holt. Hun var leder i Den Norske Advokatforening fra 2008 til 2012. Hun ble 22. november 2011 valgt av Stortinget som medlem av Den Norske Nobelkomité for perioden 2012–2017. Yrke. Reiss-Andersen ble cand. jur. i 1981, og har vært saksbehandler i Utlendingsdirektoratet, politifullmektig ved Oslo politikammer og konsulent i Justisdepartementet. Hun har drevet egen advokatpraksis siden 1987. Hun ble fast forsvarer ved Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett i 1997. Politikk og verv. Reiss-Andersen var statssekretær for justisminister Anne Holt fra 1996 i Thorbjørn Jaglands regjering, men sluttet etter at Gerd-Liv Valla tok over ministerposten i 1997. I anledning Valla-saken i 2007 kom det frem at Reiss-Andersen sluttet på grunn av samarbeidsproblemer med Valla, og både Reiss-Andersen og Anne Holt gikk ut med offentlig støtte til Ingunn Yssen. Reiss-Andersen ble valgt til leder for Den Norske Advokatforening i 2008, som etterfølger etter Anders Ryssdal. Erik Keiserud overtok vervet i mai 2012. I november 2011 ble Reiss-Andersen innstilt av Arbeiderpartiets stortingsgruppe som medlem av Den Norske Nobelkomité, som etterfølger etter Sissel Rønbeck. Parlamentarisk leder Helga Pedersen uttalte at «Berit Reiss-Andersen er en meget kompetent kandidat med stor personlig og politisk integritet». 22. november ble hun formelt valgt av Stortinget som medlem av Den Norske Nobelkomité for perioden fra 1. januar 2012 til 31. desember 2017. Litterært arbeid. Hun har utgitt romanene "Løvens gap" (1997) og "Uten ekko" (2000) sammen med Anne Holt. "Uten ekko" har blitt dramatisert som hørespill for NRK Radioteateret. Privat. Berit Reiss-Andersen var tidligere gift med animatøren Pjotr Sapegin. Hun er barnebarn til forfatteren Gunnar Reiss-Andersen, niese av journalistene Gry Waage og Dag Halvorsen og oldebarn til fiolinisten Torgrim Castberg. Bjørn Bottolvs. Bjørn Arild Bottolvs (født 5. mars 1946) er en norsk forfatter og tidligere førstebetjent ved Oslo politikammer Bottolvs debuterte i 1995 med barneboken "Tom Mowgli Johansen". Han har senere skrevet en serie kriminalromaner som utspiller seg på Majorstua politistasjon, hvor forfatteren selv har arbeidet. Bjørn Sortland. Bjørn Sortland (født i 1968 i Bergen) er utdannet sosionom og har studert ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Siden 1998 har han arbeidet som forfatter på heltid. Sortland er oppvokst på Svortland (tidligere skrevet Sortland) på Bømlo i Sunnhordland. Etter debutboken "Det er ikkje natta" fra 1992 har forfatteren gitt ut atskillige barne- og ungdomsbøker, han er oversatt til en rekke språk og har mottatt flere norske og internasjonale litteraturpriser. Karakteristisk for Sortlands bøker er den lette, humoristiske stilen – samtidig med at han tar barns univers og problem på alvor. Vi møter de underligste typer, alle skildret med et lite snev av ironi – samt de vanskeligste dilemmaer, som hvordan være i begynnelsen av tenårene og skulle finne en nakenmodell. Bjørn Sortland har i hele sitt forfatterskap jobbet med kunstformidling på ulikt vis. Gjennom fiksjonen formidler han kunnskap om og glede over kunst – i ungdomsbøker og barnebøker, romaner, bildebøker og i rene spenningsbøker som Kunstdetektivene. Bibliografi. Mange av titlene har kommet i flere opplag og er også utgitt som lydbøker. Bo Brekke. Bo Sveinung Brekke (født 15. august 1956) er en norsk forfatter og journalist som arbeider i kulturavdelingen i NRK. Før han begynte i NRK, var han utenriksredaktør i Klassekampen. Han har også arbeidet to år i Zimbabwe. I tillegg til to romaner har han gitt ut dokumentarbøker om apartheid og det sørlige Afrika og norsk utenrikspolitikk. Brynjulf Jung Tjønn. Brynjulf Jung Tjønn (født 15. november 1980 i Seoul i Sør-Korea) er en norsk forfatter. I 1982 ble han adoptert til Norge og Feios i Vik kommune i Sogn og Fjordane fylke. Han debuterte i 2002 med romanen "Eg kom for å elske". I tillegg har han publisert tekster i antologien "Signaler 2001". Brynjulv Raaen. Brynjulv Raaen (født 4. april 1954 i Odda) er en norsk forfatter som bor i Oslo. Han har gått forfatterstudiet i Bø og har vært leder i Grünerløkka Senterparti. Cecilie Enger. Cecilie Enger (født 21. februar 1963) er en norsk forfatter fra Asker. Hun er mag.art. med fagene norsk, historie og journalistikk. Hun jobber som journalist i Dagens Næringsliv. Som forfatter debuterte hun i 1994 med romanen "Nødvendigheten", en roman hun fikk Nota Bene Bokpris for i 1995. Christian Refsum. Christian Refsum (født 8. oktober 1962) er en norsk, litteraturviter, skjønnlitterær forfatter og tidligere rockemusiker i og Dog Age. Cornelius Jakhelln. Cornelius Jakhelln (født 1977) er en norsk forfatter fra Kristiansand som i en lang periode, fra han var 22 til 27, bodde i Paris, Brighton og Roma. Fra våren 2006 bor han i Berlin. Han spiller i to band, Solefald og Sturmgeist, og arbeider på doktorgrad i filosofi ved Universitetet i Oslo. 16. desember 2006 hadde han en kronikk om mobbing i Fædrelandsvennen. Kronikken ble førstesideoppslag og grunnlag for flere sider om dette i avisen samme dag. Dag Johan Haugerud. Dag Johan Haugerud (født 30. desember 1964) er en norsk forfatter og filmskaper. Han vokste opp på Mysen og utdannet seg til bibliotekar. Han har i tillegg mellomfag i filmvitenskap fra Stockholm Universitet, teatervitenskap fra Universitetet i Oslo og forfatterstudium fra Høgskolen i Bø, Telemark. Bibliografi. Alle bøkene er utgitt på Tiden Norsk Forlag Miyoshi Umeki. Miyoshi Umeki (født 3. april, 1929 i Otaru, Hokkaido, Japan, død 28. august 2007 i Licking i Missouri i USA) var en japansk skuespiller. For sin første filmrolle som Katsumi i filmen "Sayonara" vant hun i 1957 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Med denne filmen var hun første asiatiske skuespiller som vant en Oscar. Umeki flyttet til USA i 1955. Hun signerte en kontrakt med Mercury Records og ga ut flere singler og to album. I 1958 var Umeki med to ganger på varietéshowet The Gisele MacKenzie Show på NBC der hun fremførte flere sanger. I 1958 ble Umeki nominert til en Tony Award for beste ledende kvinnelige skuespiller i en musikal, for hennes opptreden i Broadway-produksjonen "Flower Drum Song". Musikalen ble sendt i to år, og hun var også med filmversjonen av musikalen. Hennes første ekteskap, med TV-direktør Frederick Winfield Opie i 1958, endte i skilsmisse i 1967. Paret fikk en sønn, Michael H. Opie, født i 1964. Umeki giftet seg med Randall Hood i 1968, og hennes sønns navn ble derfor endret til Michael Randall Hood. Hennes andre ektemann døde i 1976. Dag Ove Johansen. Dag Ove Johansen (født 4. februar 1950 i Mo i Rana) er en norsk forfatter. Johansen er utdannet lærer, og har undervist i barneskole, spesialskole, ungdomsskole og videregående skole. I årene 1969-1974 utga han science fiction-fanzinet "Fabula". Hans eget nettmagasin "Fabula" er oppkalt etter dette fanzinet og finnes via linken under. Han debuterte i 1974 med science fiction-novellesamlingen "T for Tramatura". Som forfatter er han mest kjent for den 12 binds historiske romanserien "Sjamanens rike" (2002–03) om samisk utvandring til Alaska på 1890-tallet. Serien er også utgitt på samisk. Egil A. Wyller. Egil Anders Wyller (født 24. april 1925) er norsk filosof og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han er særlig kjent for sitt flerbindsverk om henologi (enhetslære) utviklet fra Platon. Han er sønn av Trygve Wyller, bror til Thomas Christian Wyller og far til Truls Wyller. Wyller markerte seg politisk på slutten av 1980-tallet ved å støtte aksjonene til de to abortmotstanderne Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Eirik Ingebrigtsen. Eirik Ingebrigtsen (født 5. mai 1975) er en norsk forfatter. Han er fra Os i Hordaland, men bor i Oslo. Han studerte Teatervitenskap og Medievitenskap ved Universitetet i Bergen før 1999-2000 og til slutt ved Litterär Gestaltning i Göteborg 2000-2002. Ingebrigtsen romandebuterte i 2001. Han deltok på det europeiske litteraturprosjektet i 2007. Ingebrigtsen er medlem av Den norske Forfatterforening der han sitter i Det Litterære Råd (2011 -). Han jobber også som prosjektansvarlig i Norsk Forfattersentrum og står bak "Forfattarforelesinga". Sammen med Gunstein Bakke redigerte han den skjønnlitterære antologien "Respons 22/7" der 26 forfattere bidro. Elin Margrethe Brodin. Elin Margrethe Brodin (født 4. juni 1963) er en norsk forfatter og oversetter. Hun debuterte litterært i 1983. Som forfatter er hun kjent for sin skarpe sivilisasjonskritikk og oppfattes som en politisk-metafysisk stemme. Bøkene hennes låner iblant motiv fra science fiction og fantasy, men de fleste utgivelsene er mer realistiske samtidsromaner. For det meste sktiver hun skjønnlitteratur for voksne, men har også noen barne- og ungdomsbøker og et par debattbøker bak seg. Hun skriver i tillegg avisstoff. Hennes debattbok "Papirdukker" omhandlet saken som i 1996 førte til at norsk barnevern ble dømt ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på menneskerettighetene. Elin Brodin er født, oppvokst og bosatt i Oslo. I mai 2011 skapte hun debatt ved å uttale at Osama bin Laden var «modig» og «talte Roma midt imot», i etterkant av bin Ladens død. Hun forklarer at dette selvsagt ikke er ment som støtte til terrorisme, men som et provoserende tankeeksperiment for å se verdenssituasjonen fra flere sider. På Facebook har forfatteren et aktivt debattforum ved navn Brodins Snakkeboble. Hun ble tildelt Livsvernprisen av organisasjonen Menneskeverd i 1997. Elisabeth Eide. Elisabeth Eide (født 22. juli 1950 i Bergen) er en norsk medieforsker og forfatter. Hun er professor ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus, og professor II ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Eide ble i 1977 cand.philol. fra Universitetet i Bergen med en hovedoppgave i norsk om "Kåre Holt - «Arbeiderpartiets husdikter»? En analyse av «Opprørere ved havet»". I 2002 tok Eide dr.art.-graden ved Universitetet i Oslo på avhandlingen "«Down there» and «up here». Europe's others' in Norwegian feature stories". I sitt akademiske virke har Eide beskjeftiget seg med utenriksnyheter og internasjonal dekning i norske medier, herunder norske mediers dekning av krig og konflikter. Politisk liv. Eide var fra 1974 av engasjert i ml-bevegelsen. Hun deltok, sammen med blant andre daværende formann Pål Steigan og sentralkomitemedlem Tron Øgrim, i den norske AKP(m-l)-delegasjonen som reiste til Kambodsja i september 1978 etter invitasjon fra Pol Pot. og hadde møte med Pol Pot. Hun har siden tatt avstand fra den holdning hun den gang inntok til det som skjedde i Kambodsja. Det politiske engasjementet i AKP varte til ut på 1980-tallet. Etter det har hun vært partipolitisk uavhengig, men arbeidet i Afghanistankomiteen, i Norsk PEN og vært aktiv i arbeidet med Forfatternes hus i Kabul. Bibliografi. I 1994 debuterte Eide som skjønnlitterær forfatter med romanen "Til Kabul faller". Hun har til sammen forfattet fem romaner der handlingen oftest er lagt til den internasjonale scene. Elisabeth Seip. (Johanne) Elisabeth Seip (født 14. februar 1946) er en norsk arkitekt, forfatter, professor og for tiden generalsekretær i Fortidsminneforeningen. Hun har tidligere vært forskningsjef i Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU, daglig leder for Norsk Arkitekturmuseum og sjef for Halden historiske samlinger. Som fagforfatter er hun særlig kjent for boken om Christian Heinrich Grosch fra 2001 som også resulterte i en nominasjon til Brageprisen, med begrunnelsen: «Boken om Chr. H. Grosch er et vakkert og velskrevet verk om arkitekten som fortsatt preger viktige deler av Oslos byrom og står bak utallige kirkebygg over hele landet. Særlig interessant blir boken ved at den kopler arkitekturhistorien og den allmenne norgeshistorien. Slik belyser den samspillet mellom utviklingen av den nasjonale identitet og utførelsen av sentrale nasjonale bygg» Seip disputerte for dr.ing-graden ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo 21. november 2008 med avhandlingen «Brødre og søstre i arkitekturen – Ingeniøroffiserer og sivilarkitekter i Norge rundt 1800». Hun er tilsatt som professor II i arkitekturhistorie samme sted fra 12. desember 2008. Elyas Poorgholam. Elyas Poorgholam (født 30. mars 1950) er en iransk forfatter bosatt i Norge fra 1990. Han er født sør i Iran, i havnebyen Bandar-e Mah Shar. I hjemlandet utdannet han seg til dramapedagog, i Norge tok han lærerskolen og har siden undervist i grunnskolen på Vahl skole i Oslo. Erik Bystad. Erik Bystad (født 27. juni 1952) er en norsk lyriker, essayist og oversetter. Bystad debuterte i 1979 med diktsamlingen "Det heter blått". Han arbeider også med gjendiktninger, og regnes som en av Norges fremste Shakespeare-oversettere. Erik Honoré. Erik Honoré (født 11. desember 1966) er en norsk forfatter, musiker, plateprodusent og lydtekniker. Som musiker har han samarbeidet med Jan Bang, David Sylvian, Brian Eno/Peter Schwalm, Jon Hassell, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Sidsel Endresen, Unni Wilhelmsen, Eivind Aarset, Claudia Scott, Anne Grete Preus, Savoy og produserte alle albumene til Velvet Belly. Sammen med musikerkollega Jan Bang etablerte han Punkt-festivalen i 2005, som i 2012 gjestekurateres av Brian Eno. Jan Bang, Erik Honoré, David Sylvian, Sidsel Endresen, Arve Henriksen: "Uncommon Deities" (Samadhisound august 2012). Greta Aagre/Erik Honoré: "Year of the Bullet" (Jazzland august 2012) Han debuterte som forfatter med romanen "Orakelveggen" høsten 2002. Espen Dennis Kristoffersen. Espen Dennis Kristoffersen (født 1964 i Våler) er en norsk forfatter. Han er utdannet jurist og arbeider i IT-politisk avdeling i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Han har frilanset for en rekke aviser. Debuterte høsten 2001 med romanen "Hvit". Espen Hammer. Espen Hammer (født 17. mars 1966) er en norsk filosof. Han er professor ved Temple University. Hammer arbeider innenfor den post-kantianske tradisjonen i europeisk filosofi. Hans hovedinteresse knytter seg til etikk, politisk filosofi og sosialfilosofi. Espen Søbye. Espen Pål Søbye (født 9. juli 1954 på Hamar) er en norsk filosof, sakprosaforfatter og litteraturkritiker. Søbye ble i 2005 vurdert som en av Norges 10 fremste intellektuelle, av avisen Dagbladet. Han anmelder sakprosa for Dagbladet, og arbeider med historisk statistikk i Statistisk sentralbyrå. Søby har skrevet biografier om bl.a. Arthur Omre, Rolf Stenersen og Johan Scharffenberg. Han ble kåret til Årets litteraturkritiker i 2006. Finn Lorens Nilsen. Finn Lorens Nilsen (født 13. juni 1959) er en norsk forfatter. Frank Hiis. Frank Hiis (født 27. juli 1979) er en norsk forfatter, født i Vestby og bor i Oslo. Hiis er utdannet som bibliotekar og har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hans debut var med diktsamlingen "Samlet for å rasere fra 2003". Han har også publisert dikt i Signaler, Vinduet, Nypoesi.net, Jung.no, Arabesk og Klassekampen. Freddy Fjellheim. Freddy Olsen Fjellheim (født 11. desember 1957) er en norsk forfatter, født, oppvokst og bosatt i Fredrikstad. Han er utdannet fra Christianslund gymnas og Universitetet i Oslo. Tidligere har Fjellheim blant annet vært litteraturanmelder i Morgenbladet. Han debuterte som forfatter med 1. Olsens Bok (1983) som ble utgitt psevdonymt. Hele Fjellheims forfatterskap er preget av en stadig utprøvning av litterære uttrykksformer. Poesi, prosa og sakprosa veksler om tyngdepunktene, og sjangere integreres i forløp som har leserens våkenhet som siktemål. Slik kan man i Fjellheims bøker lese om temaer som vanligvis ikke behandles innenfor ett og samme verk. Forfatteren er en aktiv deltager i offentligheten gjennom essays og artikler til aviser og tidsskrifter. Han arbeider også som litteraturkritiker i Klassekampen. Freddy Fjellheim har gjennom mange år undersøkt og kritisert det nyrike Norge ut i fra en økologisk tenkning. Frida Nome. Frida Austvoll Nome (født 1972) er en norsk journalist, forsker og forfatter. Hun er religionshistoriker, har studert arabisk og har blant annet jobbet i UDI og ved den norske ambassaden i Damaskus. Hun er for tiden forsker ved PRIO (Institutt for fredsforskning) og på Menighetsfakultetet. Frøydis Alvær. Frøydis Alvær (født 16. september 1945 i Bergen) er en norsk barnebokforfatter, teaterpedagog og barneteaterinstruktør. Frøydis Alvær var tidligere knyttet til Suttung-bevegelsen og har skrevet blant annet skuespill basert på eventyr og mytologi. Frøydis Alvær het Frøydis Alvær Barth inntil 1998. Hun er bosatt i Oslo. Eksterne lenker. Alvær, Frøydis Gaute Bie. Gaute Bie (født 4. mars 1979 i Bergen) er en norsk forfatter. Bie er oppvokst i Arendal. Geir Grothen. Geir Grothen (født 1965) er en norsk forfatter. Han er cand.philol. med hovedfag i idéhistorie, utdannet veileder og har videreutdanning i psykisk helse. Geir Grothen bor i Drammen. Fagboken "Inn i saligheten" kom i 1996, og dreier seg om norsk kulturpolitikk etter krigen. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2001 med romanen "Her, sa hun" på Gyldendal Norsk Forlag. For tiden underviser han ved kulturlinjen ved Høgskolen i Telemark. Gerd Høst. Gerd Høst (født 28. mars 1915, død 1. mars 2007) var en norsk forfatter, oversetter, skuespiller og professor. Hun hadde sin skuespillerdebut på Det Norske Teatret 1934. Ansatt Den Nationale Scene 1934, Nationaltheatret 1936. Ansatt i Tobis Film, Berlin 1937-38 (Filmer: "Der Maulkorb", "Sgt. Berry", begge 1938). Spilte ved Deutsches Theater, Berlin 1938-40 og ved Centralteatret, Oslo 1940. Dansk kabaret 1942-43. Gift 1943 med dir. Thorvald Emil Heyerdahl (1881–1957). Begynte å studere språkvitenskap under krigen. Mag. art. i 1949. Ble dosent i tysk språkvitenskap ved Lærerhøgskolen i Trondheim i 1960. Leder av tyskundervisningen NRK 1959-69. Ble professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo i 1969. Bestyrer for Institutt for teatervitenskap 1971-73. Hun har publisert mer enn 40 vitenskapelige arbeider, og er særlig kjent for sine arbeider om krimgotisk og om norske runeinnskrifter. Hun har arbeidet som skjønnlitterær oversetter, og har blant annet oversatt de fleste av Elie Wiesels bøker til norsk. Hun har gitt ut romanen "Det var i Berlin" (1998). Hun har skrevet en biografi om Elie Wiesel, "Kampen mot glemselen" (1987) samt en biografi om Knut Hamsuns datter Ellinor Hamsun, "Så mange slags kjærlighet" (2004). Hun har også gitt ut diktsamlingene "Skyggen av en fugl i flukt" (1981), "Blind mosaikk" (1986) og "Syng rune syng" (2001), i tillegg til den selvbiografiske "Cupido og det gamle apotek" (1994). Gordon Hølmebakk. Gordon Hølmebakk (født 26. februar 1928 på Feda) er en norsk forlagsredaktør. Han hadde ansvar for Gyldendals utgivelser av fremmed litteratur i førti år og har redigert en rekke novelleantologier, og skrevet innledninger til romaner og antologier. Etter at han ble pensjonist i 1997, debuterte han som skjønnlitterær forfatter under pseudonymet Gabriel Homme'". Gordon Hølmebakk er bror av forfatteren Sigbjørn Hølmebakk. Utmerkelser. 1997 Anders Jahres kulturpris Grethe Nestor. Grethe Nestor (født 6. september 1968 i Oslo) er en norsk forfatter. Nestor er utdannet art director ved Westerdals reklameskole. Hun har arbeidet som grafisk designer, musikkritiker og frilansjournalist. Hun er etterhvert også kjent som en av skaperne av tegneserien Zofies verden. Gro Jørstad Nilsen. Gro Jørstad Nilsen (født 19. november 1967 i Berlevåg) er en norsk forfatter. Jørstad er cand. philol. med fagene filosofi, antropologi og litteraturvitenskap. Hun er litteraturanmelder i Bergens Tidende. Hæge Follegg Pedersen. Hæge Follegg PedersenHæge Follegg Pedersen (født 29. april 1949 i Skien) er en norsk forfatter og barnebokforfatter. Pedersen er oppvokst og bosatt i Skien. Hun debuterte i 1984 med barneboka «Under en grønn himmel» og har i alt 15 utgivelser av barne- og ungdomsromaner bak seg. Ofte henter hun trekk i bøkene sine fra Kleiva i Skien, der hun vokste opp og fremdeles bor. Hun er oversatt til blant annet tysk, dansk og færøysk. I 1989 mottok hun Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for ungdomsboken «Sommergjesten». Halfdan Freihow. Halfdan Wexel Freihow (født 7. mai 1959) er en norsk kritiker, oversetter, forfatter og forlegger. Hans første bok, "Kjære Gabriel", ble nominert til Brageprisen i 2004 og er oversatt til et titalls språk. Høsten 2009 utga han romanen "Du er ikke sann". Hanne Bramness. Hanne Elisabeth Bramness (født 3. april 1959) er en norsk lyriker, barnebokforfatter, oversetter og forlagsredaktør. Hun er gift med forfatteren Lars Amund Vaage. Bramness fikk i 2006 Doblougprisen for sitt forfatterskap. Hun også mottatt priser for sine gjendiktninger. Hun er redaktør for og initiativtaker til «Stemmens kontinent», en serie med internasjonale kvinnelige lyrikere fra det 20. århundre utgitt av Cappelen. Håvard Syvertsen. Håvard Syvertsen (født 4. februar 1962) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1992 med novellesamlingen "Nå ville han ikke tenke på det". Han har gitt ut to novellesamlinger og seks romaner. Novellesamlingen "Betzyz sommer og andre fortellinger" fikk flott mottakelse i 2000. Aller størst oppmerksomhet har imidlertid Syvertsen fått for romanen "I lyset" fra 2002. Hans siste roman er "Det håndgripelige" (2010). Et særpreg i Syvertsens tekster er det sterke nærværet som skrives fram og det empatiske blikket personene skildres med. Forfatteren behandler livets store temaer i fortellinger som er konkret forankret i en gjenkjennelig sosial virkelighet. Det gir tekstene en politisk og etisk dimensjon som problematiserer valg, forpliktelse og ansvar. Heidi Bonde. Heidi BondeHeidi Bonde (født 27. mai 1954 i Oslo) er en norsk forfatter og lyriker. Hun debuterte i 1988 med diktsamlingen «Lucifers munn». Senere har hun utgitt diktsamlinger og romaner. Dikt av Bonde er ofte vanskelig å tolke, og skaper gjerne landskaper og stemninger med en særegen poesi. Hun har et skarpt blikk for detaljer og skaper en drømmeverden med sterke assisasjoner. Tidligere skrev hun mest lyrikk men har senere også markert seg som romanforfatter. Hun har også gjendiktet den italienske poeten Eugenio Montale. Av utdanning er Bonde cand mag. med fagene italiensk, psykologi og nordisk litteratur. I studietiden hadde hun også et opphold i Italia. Hun bor i Oslo sammen med mann og to barn. Gjendiktning. Eugenio Montale: "Annerledes", 1995 (Sammen med Rune Christiansen) Heidi Linde. Heidi Linde (født 1973 i Asker, vokst opp i Kongsvinger) er en norsk forfatter. Linde debuterte som barnebokforfatter i 1998, og har siden skrevet flere barnebøker. De er blant annet blitt oversatt til dansk og fransk. I 2002 kom hennes første roman, "Under bordet". Linde har utdanning som manusforfatter fra Den norske filmskolen på Lillehammer, og har skrevet manus for flere norske kortfilmer. Henning Hagerup. Henning Hagerup (født 16. februar 1959) er en norsk forfatter, oversetter og litteraturkritiker. For sin virksomhet som litteraturkritiker har han fått Kritikerprisen som årets kritiker 1994 og Olav Dalgards kritikerpris 2003. Herbjørn Sørebø. Herbjørn Sørebø (født 25. april 1933 i Fjaler, død 29. mars 2003) var en norsk journalist og forfatter. Gjennom mange år var han ansett som den fremste nynorske mediepersonligheten i Norge. Sørebø tok videregående utdannelse ved "Firda Landsgymnas" (nå Firda vidaregåande skule). I 1952 ble han med i redaksjonen for lokalavisen Firdanytt, etablert av Oddvar Gloppestad. Avisen gjikk inn etter fem, seks nummer, men Sørebø hadde lagt grunnlaget for journalistkarrieren som startet som redaksjonssekretær i "Norsk Barneblad" i 1956. Etter det ble han journalist i den kristne dagsavisa Vårt Land. Sørebø ble ansatt i NRK i 1964, først som stortingsmedarbeider, senere sjef for stortingsredaksjonen. Han var først ansatt i NRK-radio og fra 1972 i TV. Han var sjef i "Dagsrevyen" fra 1988 til 1990. Fra 1990 var han programdirektør i fri stilling. Han ble regnet som en foregangsmann for den oppsøkende politiske journalistikken. Sørebø var i tillegg spaltist i Dag og Tid fra 1975 og til sin død, med over 1300 artikler. På slutten av 1980-tallet var han fast kåsør i Søndagsrevyen. Han skrev i hovedsak på nynorsk. Han har gitt ut en rekke bøker, både essayistikk, humorbøker, kriminalromaner, noveller og kåserier. Han var også medforfatter av tegneserien "Truls og Guri" i Norsk Barneblad. Sørebø skrev også sangtekster, blant annet «Skål for kona mi» (Melodi: John D. Loudermilk, svensk tekst: Cornelis Vreeswijk), «Per Olsson» (Melodi: Cornelis Vreeswijk) (Nor-Disc NOR 110), «Håpet fra Møre» (Melodi: Thore Skogmann) (Nor-Disc NOR 114) samt «Hello Dolly» (Melodi: Jerry Herman) (Nor-Disc NOR 137). De tre første sangene ble spilt inn av Ivar Medaas i 1965, den fjerde og siste i 1966. Han er blitt omtalt som «den fremste nynorske mediemannen i sin generasjon», og hadde en rekke verv innen målbevegelsen og norsk språkrøkt. Han var medlem av Norsk språkråd, styreleder i Nynorsk Pressekontor, styremedlem i Det Norske Teatret og formann i NRKs språkutvalg. Sørebø pensjonerte seg høsten 2001. Han døde to år senere, i 2003. Samme år ga han ut erindringsboka "Medieliv" og mottok Kongens fortjenstmedalje i gull. Ingri Lønnebotn. Ingri Mary Jane Lønnebotn (født 24. april 1946 i Bergen) er en norsk forfatter og journalist. Lønnebotn har tatt Nordisk Journalistkurs i Århus og gått Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Hun har arbeidet som journalist og undervist på folkehøyskole. I 1988 debuterte hun med diktsamlingen "Jordstyrt". Hun har senere utgitt flere diktsamlinger og en rekke romaner. Ingvild Burkey. Ingvild Burkey (født 22. februar 1967) er en norsk forfatter. Burkey har arbeidet i flere afrikanske land, inkludert Uganda, Sør-Afrika, Rwanda og Zimbabwe. Fra 1997 var hun i tre år menneskerettsobservatør for OSSE i Bosnia, noe som vises igjen i hennes prosatekstsamling "Intervju med den hjemvendte helten" (2002). Ingvill Skjold Thorkildsen. Ingvill Skjold Thorkildsen (født 17. september 1982) er en norsk forfatter. Thorkildsen er utdannet skuespiller fra Queen Margareth University College i Edinburgh, Skottland. Ingvill Solberg. Ingvill Solberg (født 20. mai 1974) er en norsk lyriker. Solberg er utdannet cand.mag. med psykologi, livssynskunnskap og folkloristikk, og har gått ved Forfatterstudiet i Bø. Hun debuterte i 2001 med diktsamlingen "Gehør". I 2005 ble hun den yngste lyrikeren representert i "Dikt i hundre", en bok med «folkets hundre favorittdikt» kåret av Dagbladets lesere. Iver B. Neumann. Iver Brynild Neumann (født 10. oktober 1959) er en norsk statsviter, sosialantropolog, forsker og skribent. Han er sønn av Henrich Neumann. Biografi. Neumann tok Forsvarets russiskkurs, ble cand.polit. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1987 og forsvarte doktorgraden i "international relations" (statsvitenskap) ved University of Oxford i 1992. Han var tilknyttet Europa-universitetet i Firenze som Jean Monnet Fellow i 1995-96. Han har vært tilknyttet Norsk Utenrikspolitisk Institutt siden 1988. 1. oktober 2008 tiltrådte han som forskningssjef der, og fra 1. august til 31. desember 2011 er han fungerende direktør. Fra 2005 har han vært professor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo. Neumann ledet Makt- og globaliseringsutredningen, kjent som «den alternative maktutredningen» (se også makt- og demokratiutredningen). I 2009 gjorde han ferdig sin annen doktorgrad, denne i sosialantropologi: "Diplomats and Diplomacy: An Anthropological View." Neumann har utgitt en rekke artikler og bøker som dekker disiplinene internasjonal politikk og antropologi. Neumann er kanskje først og fremst kjent for sin rolle i å inkorperere identitet i studiet av internasjonal politikk. Boken "Uses of the Other. The 'East' in European Identity Formation" (russisk oversettelse i 2004) er blitt et standardverk for forskere på identitet i internasjonal politikk. Neumann skal ha sagt «– Man skal legge inn noe som alle trenger. I dette tilfellet strøm, det må ligge et eller annet sted, men ingen vil ha det i sin egen bakgård. Eller siden vi er i Hardanger – i sin eplehage.» da han tidlig august 2010 i et intervju med NRK kritiserte motstanden mot en ny kraftlinje gjennom Hardanger. Neumanns karakteristikk av motstanden mot byggingen av høyspentmaster i Hardanger ble kallt "enorm arroganse" av partileder Erna Solberg i Høyre og tilbakevist av professorkollegene Victor Normann og Frank Aarebrot. Neumann svarte på kritikken ved å vise til analysen i sin begrepshistorie om Norge og til at utfallet av Hardanger-saken støttet denne analysen. Neumann er tidligere leder av Europeisk Ungdom (1987). Jan Christopher Næss. Jan Christopher Cockburn Næss (født 18. desember 1964) er en norsk forfatter som har skrevet romaner for voksne og barnebøker. Bakgrunn. Jan Christopher Næss er født i England, men flyttet til Norge som sjuåring og vokste opp på Frogner i Oslo. Næss er utdannet lektor i norsk, og har vært aktiv som instruktør, skuespiller og tekstforfatter for amatørteater. Jens M. Johansson. Jens M. Johansson (født 27. juli 1971 i Stockholm) er en norsk journalist og forfatter. Johansson er utdannet ved Norges journalisthøgskole, og har studert litteraturvitenskap og idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere jobbet i Klassekampen, og er nå ansatt i Dagens Næringsliv. Han har mottatt Tidenprisen for sitt forfatterskap og flere priser for sitt virke som journalist. Johan Hammond Rosbach. Johan Hammond Rosbach (født 22. august 1921, døde 7. september 2004) er en norsk forfatter og esperantist. Han er æresmedlem hos Universala Esperanto-Asocio og Riksmålsforbundet. Han har utgitt en rekke bøker, både på norsk og esperanto. Johann Grip. Johann Grip (født 1964) er en norsk forfatter, oversetter og gjendikter. Grip er tidligere medredaktør av tidsskriftet "Vagant" og redaktør i Den norske Lyrikklubben. John Erik Riley. John Erik Riley (født 12. juli 1970 i Portland, Maine, USA) er en norsk forfatter, fotograf og forlegger. Han er omtalt som den sentrale skikkelsen i den såkalte Blindernkretsen. I dag arbeider han som forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm. Riley er oversatt til svensk og han har vært nominert til kritikerprisen. Bøkene kjennetegnes av glidende overganger mellom fiksjon og virkelighet. Sakprosautgivelsene "San Francisco" og "Blår" inneholder for eksempel flere skjønnlitterære passasjer mens boka "Mølleland", om krigene på Balkan, inneholder en del dokumentarisk materiale. I disse bøkene undersøker enkeltmenneskets betingelser i møte med større politiske omveltniner. For eksempel handler både "Blår" og "San Francisco" mye om terrorangrepene 11. september 2001 og de politiske omveltningene som fulgte. Bøkene til Riley er preget av svært forskjellige skrivemåter. For eksempel inneholder "Mølleland", som ble nominert til kritikerprisen, alt fra monologer til parodier på fagtekster. Til tross for at Riley ofte skriver om alvorlige temaer, er han også kjent som humorist, blant annet under pseudonymet Dag B. Ladegaard i Morgenbladet. De humoristiske tekstene er preget av sjangerlek og gjør utstrakt bruk av absurd dialog. Riley er også kjent som spaltist og debattant. Han har skrevet for nevnte Morgenbladet, Klassekampen, Dagbladet og Dagens Nyheter i Sverige. Riley er halvt amerikansk og brukes ofte som kommentator om spørsmål knyttet til amerikansk politikk og kultur. Sammen med Nikolaj Frobenius var han redaktør for litteraturtidsskriftet Vinduet fra 1998 til 2001. Han har vært med på å introdusere flere forfatterskap i Norge, både i egenskap av tidsskriftsredaktør og forlegger. I dag skriver han jevnlig for avisen Aftenposten. De siste årene har Riley også utmerket seg som fotograf. Han har tatt portretter av Mattis Øybø, William T. Vollmann og Johan Harstad og hadde i 2008 en utstilling av fotografier i samarbeid med Norsk litteraturfestival. Bildene involverte stormtroopers fra Star Wars, som også var å observere i bybildet under festivalen. Dette er et av flere samarbeid Riley har hatt med Johan Harstad og The Lacktr Prpgnda Community. I 2008 år hadde Riley en separatutstilling i lokalene til Flamme forlag, i forbindelse med utgivelsen av diktheftet "Hemmelige tjenester". Sammen med Henrik H. Langeland og Mattis Øybø utga han i 2008 boken "Amerikanske tilstander" (Gyldendal Norsk Forlag). Boken inneholdt samtaler med Tom Wolfe, Don DeLillo, Bret Easton Ellis, Jonathan Franzen, Chuck Palahniuk, Richard Powers, Joan Didion, William T. Vollmann, George Saunders, Lorrie Moore, Dave Eggers, Cynthia Ozick, David Foster Wallace samt noveller av Lorrie Moore, George Saunders, Chuck Palahniuk og William T. Vollmann. John Erik Riley er gift med psykolog og fredsforsker Inger Skjelsbæk. Julian Barnes. Julian Barnes (født 19. januar 1946 i Leicester) er en britisk forfatter. Han er bosatt i London. Barnes fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen "Flauberts papegøye" i 1984. Denne romanen innbrakte ham den franske prisen Prix Médicis, og den første nominasjonen til Bookerprisen. Ytterligere to nominasjoner til Bookerprisen fulgte i henholdsvis 1998 for "England, England" og i 2005 for "Arthur & George", før Barnes omsider ble tildelt prisen i 2011 for "The Sense of an Ending". Oppvekst og yngre år. Barnes vokste opp i London, og gikk på City of London School fra 1957 til 1964. Begge foreldrene var fransk-lærere. Han dro til Oxford for å studere språk ved Magdalen College. Etter avlagt eksamen jobbet han først som leksikograf for Oxford English Dictionary i 3 år. Deretter var han anmelder og litteratur-redaktør for New Statesman og New Review. Fra 1979 til 1986 var Barnes TV-anmelder, først for New Statesman og deretter for The Observer. «The French Connection». Barnes er en erklært frankofil, og er blant de mest populære engelske forfatterne i Frankrike. I tillegg til Prix Medicis for "Flauberts papegøye" har han også fått Prix Femina for "Talking It Over", og blitt tildelt Ordre des Arts et des Lettres, med graden offiser. "Cross Channel" er en samling fortellinger som omhandler forholdet mellom Storbritannia og Frankrike, og i essay-samlingen "Something to Declare" tar han for seg diverse franske emner. Kari Vogt. Kari Vogt (født 3. april 1939) er en norsk religionshistoriker og spesialist på islam som hun har gitt ut flere bøker om. Hun er pensjonert fra sin tidligere stilling som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Institutt for kulturstudier og orientalske språk. 2. april 2009 gikk Vogt i Dagbladets nettavis ut mot politikernes upresise bruk av begrep som "radikal islam" i den offentlige debatten. Vogt er ikke imponert og sa hun frykter at vi kan ende i en polarisert debatt slik hun mener at de har gjort i Danmark. Hun mottok Prisen for god forskningsformidling ved Universitetet i Oslo i 2006. Kari Vogt har vært medlem av styret for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet, Det Norske Akademi for Litteratur og Ytringsfrihet, siden akademiet ble stiftet i 2003. Karsten Isachsen. Karsten Einar Isachsen (født 22. februar 1944) er en norsk prest, forfatter og foredragsholder, bosatt på Geilo. Sitat. "Du er gammel den dagen du bøyer deg ned for å knytte skolissen, og når du har gjort det, stanser du et øyeblikk og tenker: Var det noe mer jeg skulle ha gjort når jeg først er her nede?" Eksterne lenker. Isachsen, Karsten Isachsen, Karsten Isachsen, Karsten Kirsti Blom. Kirsti Blom (født 1. mai 1953) er en norsk forfatter. Hun debuterte 20 år gammel i 1973 med romanen "Bilde av et menneske". Blom har siden skrevet flere romaner, dikt- og novellesamlinger samt en rekke barnebøker, deriblant faktabøker om dyr og natur i "Polarserien". Kirsti Blom ledet utenlandsarbeidet i Den norske forfatterforening da hun var styremedlem der fra 1990 til 1996. Hun har også vært styremedlem i Norsk P.E.N. fra 1994 til 2003, der hun siste år dessuten var nestleder. Hun har siden vært engasjert i blant annet Nordnorsk forfatterlag. Kirsti Blom er i tillegg skribent med bidrag i aviser og tidsskrifter. Hun er også kunstfotograf og har illustrert flere av sine egne bøker. I 2007 ble Kirsti Blom og Kit M. Kovacs nominert til Bragprisen for "Isbjørnen" i klassen Sakprosa for barn. Kjersti Bronken Senderud. Kjersti Bronken Senderud (født 18. juni 1971) er en norsk forfatter. Senderud er utdannet i japansk Butho-dans. Hun debuterte i 1997 med diktsamlingen "Fremdeles". Kjetil Brottveit. Kjetil Brottveit (født 10. april 1969) er en norsk forfatter, født og oppvokst i Valle i Setesdal. Debuterte i 2003 på Forlaget Oktober med romanen "Nattradioen". I 2004 fikk han Sørlandets litteraturpris for romanen. Kjetil Try. Kjetil Dyrendahl Try (født 24. juli 1959) er en norsk tekstforfatter og krimforfatter. Try var tidligere kreativ direktør i Scaneco, Young & Rubicam og JBR Reklamebyrå og er i dag grunnlegger og deleier av reklamebyrået Try. Som skuespiller deltok han i den norske spillefilmen "Hockeyfeber" (1983), regissert av Oddvar Bull Tuhus, i rollen som ishockeyspilleren Pettern. Kjetil Try er gift med Kari Marstein, redaksjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag. Han har tidligere vært gift med Ingunn Yssen, som har vært statssekretær, likestillingsdirektør og internasjonal sekretær i LO. Bibliografi. "La de små barn komme til meg" ble hovedbok i Bokklubben Krim og spenning. Boken er utgitt på det kjente tyske forlaget Rowohlt (tysk tittel: "Denn ihrer ist das Himmelreich", november 2009). En TV-serie, basert på boken, er under planlegging. Dorothy Malone. Dorothy Eloise Malone (født 30. januar 1925 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Marylee Hadley» i filmen "For alle vinder", "(Written on the Wind)" vant Dorothy Malone i 1957 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Kristi Furubotn. Kristi Furubotn (født 10. desember 1958 i Nordagutu i Sauherad) er en norsk forfatter. Furubotn er anestesi-sykepleier, og har blant annet arbeidet arbeidet på Vestbredden og i Egypt. Peder Furubotn var hennes grandonkel. Kristin Tosterud Holte. Kristin Tosterud Holte (født 6. juni 1977) er en norsk forfatter. Kristin Tosterud Holte har studert statsvitenskap, litteraturvitenskap og idéhistorie. Kristin Valla. Kristin Valla (født 22. mars 1975 i Mo i Rana) er en norsk forfatter og journalist. Valla er utdannet med fransk grunnfag fra Universitetet i Oslo, Latinamerikakunnskap grunnfag fra Universitetet i Bergen og Journalistutdanningen fra Høgskolen i Oslo. Hun har også studert spansk grammatikk og essaysskriving i Mérida i Venezuela. Hun har arbeidet som journalist i Dagbladet, redaktør i motebladet "Costume" og som redaktør for Aftenpostens kulturmagasin "K". Kristin Vollset. Kristin Vollset (født 1983) er en norsk forfatter. Hun debuterte som 17-åring med novellesamlingen "Bananboken" i 2000, mens hun gikk på skole i Lyon i Frankrike. Senere studerte hun film i London. Noen av prosjektene hun var med på/drev i 2006: Jamstasjonen, «Jakten på energikilden» (en vandremusikal som fant sted i Bergen sentrum) og Karlsøyfestivalen. Bergen folkenettverk og deres kamp for et selvstyrt kulturhus i det gamle kvinnefengselset må også nevnes. Kyrre Andreassen. Kyrre Andreassen (født 29. september 1971 på Ringerike) er en norsk forfatter. Andreassen er utdannet cand.mag. ved Universitetet i Oslo med fagene idéhistorie, litteraturvitenskap og nordisk. Han har arbeidet som lærer og postbud. For tiden jobber han som lærer på Kreativ Skriving ved Buskerud Folkehøgskole. Andreassen debuterte i med novellesamlingen "Det er her du har venna dine". Lars Fr. H. Svendsen. Lars Fredrik Händler Svendsen (født 1970) er en norsk forfatter og filosof som er professor ved Universitetet i Bergen. Han har gitt ut en rekke bøker, og er oversatt til 24 språk. Han er også engasjert som prosjektleder i tankesmien Civita. I 2008 ble han tildelt Meltzerprisen for fremragende forskningsformidling, og i 2010 ble han tildelt prisen Fangenes testamente. I de senere år har flere av hans tematiske filosofibøker blitt oversatt til engelsk, tysk, fransk, dansk, svensk, nederlandsk, finsk, gresk, italiensk, portugisisk, russisk, tyrkisk og makedonsk. Lars Mæhle. Lars Mæhle (født 1971 på Sunndalsøra) er en norsk forfatter og barnebokforfatter. Han har hovedfagseksamen i litteratur og arbeider som forlagsredaktør. Han debuterte med boka "Keeperen til Tunisia" i 2002. Lars Ove Seljestad. Lars Ove Seljestad, fotografert av Arne Midtbø Lars Ove Seljestad (født 5. mars 1961 i Odda) er en norsk forfatter. Seljestad er utdanna sosiolog, og har studert filologi, samfunnsvitenskap og juss ved Universitetet i Oslo, tatt kunstfag og drama på folkehøgskole, gått ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland, studert etnologi og tatt utdanningsprogram for samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen. Han arbeider hovedsakelig med forskning og undervisning. Han har arbeidet som industriarbeider og anleggsarbeider. I 2005 debuterte han litterært med romanen "Blind". Han bor nå i Bærum. Som debattant. Vedrørende arbeiderromanens framtid innen litteratur, har han hevdet «Det er absolutt viktig å skrive om storkapitalen»...«Men det erstatter ikke skildringer av arbeidsfolks kår. Selv om mye av vareproduksjonen er flyttet til andre deler av verden, betyr ikke det at det er mindre betydningsfullt. Det finnes flere arbeidere i verden i dag enn det gjorde for 50 år siden.» Laura Djupvik. Laura Djupvik (født 20. april 1970, Gurskøy på Sunnmøre) er en norsk journalist og forfatter. Laura Djupvik arbeider som journalist i avisa Nationen. Hun debuterte i 2004 med romanen "Båten er så liten". «Laura Djupvik har skrive ein vakker liten roman med ein viktig tematikk: Det er lov å vere annleis. Romanen er tematisk kompleks og språkleg enkel... Laura Djupvik (viser) ei sjølvstendig og særprega forfattarstemme med evne til å skildre kjenslesterke scener utan å vippe over i det sentimentale.» Gift med gitarist Thomas Kjekstad. Line Baugstø. Line Baugstø (født 13. januar 1961 i Kristiansand) er en norsk forfatter og frilansjournalist. Hun debuterte i 1986 med romanen "Reise i gult lys", og har senere skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker. "Reise i gult lys" ble prisbelønne i Gyldendals konkurrans «Norges skrivende kvinner». Line Baugstø har jobbet som journalist i Fædrelandsvennen, Aftenposten og KK. Hun var medlem av Bjørnsonfestivalens kunstneriske råd og er styreleder i Norsk Forfattersentrum. Line Blikstad. Line Blikstad (født 1973 i Sverige) er en norsk-svensk forfatter og journalist, bosatt i Norge. Blikstad er utdannet ved Nordens Författarskola Biskops Arnö utenfor Stockholm. Hun har også en cand.mag i litteraturvitenskap og nordisk. Hun har arbeidet som journalist i Dagbladet og ELLE, og er i dag ansatt i Dagens Næringsliv. Line Cranner. Line Charlotte Cranner (født 23. mars 1971 i Oslo) er en norsk forfatter. Cranner har tatt forfatterstudiet i Bø. Lisa Charlotte Baudouin Lie. Lisa Charlotte Baudouin Lie (født 31. oktober 1980 i Trondheim) er en norsk forfatter. Lie har studert ved Skandinavisk teaterskole i København, Akademi for figurteater i Fredrikstad og Kunstakademiet i Reykjavik. Sammen med Stina Kajaso utgjør Lie halvparten av performance/teater-gruppen Sons of Liberty. Hun debuterte i 2000 med diktsamlingen "Forbausende få katastrofer", I 2008 er hun gjestedikter ved Nordic Poetry Festival i Estland. Lise Gundersen. Lise Gundersen (født 22. april 1969 i Vardø) er en norsk forfatter. Gundersen har studert litteratur og gått Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun har arbeidet som lystekniker/designer i teater, kritiker i Morgenbladet og ansatt i bokhandel. Hun debuterte i 1997 med diktsamlingen "Sprekkvekst". Liv Lundberg. Liv Lundberg (født 1944 i Bardu) er en norsk forfatter og lyriker. Hun debuterte med "Den klare tonen" (1979), og har medvirket i oppsetninger med Rikskonsertene ("Steinrosetoner", 1988), med Knut Erik Jensen ("Stein – roser", på NRK, 1990), og skrevet en lang rekke essays og artikler. I dag er hun tilknyttet Universitetet i Tromsø, der hun vant Utdanningsprisen 28. mars 2012 for sitt bidrag til utviklingen og opprettholdelsen av Forfatterstudiet ved Kunstakademiet i Tromsø. Marianne Viermyr. Marianne Viermyr (født 1947 i Oslo) er en norsk forfatter og barnebokforfatter, bosatt i Bærum. Hun har en variert yrkesbakgrunn både før og etter at hun hun ble utdannet førskolelærer i 1970. Hun debuterte som forfatter i 1976 og har skrevet på fulltid siden 1988. Hun bodde i Østfold i 18 år før hun i 1989 bosatte seg i Bærum. Hun vant Dammprisen i 1989. Marit Nicolaysen. Marit Helene Nicolaysen (født 22. november 1953) er en norsk forfatter og barnebokforfatter. Marit Nicolaysen er født, oppvokst og bosatt i Oslo. Hun er utdannet candidatus magisterii med fagene fransk, statsvitenskap og litteratur fra Universitetet i Oslo, og portugisisk som hun delvis har studert i Portugal. Nicolaysen var en av de første som tok mellomfag i litteraturvitenskap på musikktekster (Rock, med hovedvekt på Patti Smith). Hun har jobbet som journalist i diverse publikasjoner, og under nærradioenes pionertid på 1980-tallet jobbet hun for RadiOrakel. Hun har arbeidet i det nå nedlagte Forskningspolitisk råd og har forøvrig under studietiden livnært seg med vaskejobber, kontorarbeid, servering og guidet turister på tur landet rundt. Hun har også vært involvert i forskjellige typer teaterarbeid. Hun har fått oppført en monolog (Prøvesalen, Det norske teater), startet og arbeidet med en lokal barneteatergruppe og laget jubileumsforestilling for Norsk Arbeidsmandsforbund. Hennes bokserie om Svein og rotta er oversatt til svensk, dansk, finsk, russisk, nederlandsk og tysk. Marte Huke. __NOTOC__ Marte Huke (født 9. mars 1974) er en norsk forfatter, som debuterte med diktsamlingen "Delta" på Tiden Norsk Forlag i 2002. I debutsamlingen har Huke, som tittelen antyder, fokus på landskapets langsomme forming av elven og isbreens bevegelser, men utover i samlingen blir disse også menneskeliggjort, mennesker introduseres og paralleller trekkes mellom erosjon av landskapet og erosjon av forholdet mellom to mennesker. Huke pendler mellom faktaspråk krydret med sitater fra Just Gjessings "Norges landformer", og et mer poetisk språk. Boka ble generelt godt mottatt, men kritisert for å være litt for forsiktig. Sammen med Øyvind Brandtsegg bearbeidet Huke diktsamlingen til et stykke for kor og computer, urfremført av Midt-Norsk korensemble høsten 2002. Huke fulgte opp med diktsamlingen "Se sol" i 2004, en tittel hentet fra en gammel lesebok for førsteklassinger. I samlingen har hun forsøkt å fjerne båndene som voksne legger på språket sitt, og dermed kunne gjøre mer barnlige refleksjoner over blant annet språket. Huke frem Inger Christensens "Alfabet" som en inspirasjonskilde, og prosjektet har enkelte likhetstrekk med Bjørn Aamodts "ABC" og Jan Kjærstads "Tegn til kjærlighet". I samlingen har Huke fokusert mer på ordenes klang og rytme enn deres betydning, og ved en diktopplesning på Mono i Oslo sang hun enkelte av diktene. I 2008 ga Huke ut "Ta i mot", en lekende diktsamling komponert ved å sette sammen allerede eksisterende tekster fra svært forskjellige kilder, for eksempel bøker om geologi og fauna, erotiske nettsteder og barneregler. Ved Trøndelagsutstillingen 2010 vant Edvine Larssen Kritikerprisen for verket "Side 56", der 49 lyspærer var sandblåst med hvert sitt ord fra side 56 i Marte Hukes "Ta i mot". Hukes fjerde diktsamling, "De fire årstidene", ble til i Berlin og lansert i august 2011. En foranderlig hage er et gjennomgående motiv. Marte Huke har studert tysk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, litterär gestaltning ved Universitetet i Göteborg og gått på Skrivekunst-akademiet i Hordaland. Hun er opptatt av å få lyrikk ut til folket, og har blant annet vært med å etablere Æ Å Trondheim Litteraturfestival. Marte Huke er søster av jazzvokalisten Kirsti Huke. Mikael Godø. Mikael Godø (født 23. mai 1968 i Frogn) er en norsk journalist og forfatter. Han har blant annet jobbet for Aftenposten, Dagens Næringsliv, Morgenbladet, Natt&Dag og Dagbladet. Han jobber nå som film- og tv-anmelder i Dagbladet. I 2002 debuterte han som forfatter med romanen "Galleri Oslo". I 2010 kom kriminalromanen "Skitne penger". MiRee Abrahamsen. MiRee Abrahamsen (født 7. august 1973) er en norsk forfatter og billedkunstner fra Tromøy i Arendal. Hun har studert språk i Praha og Hviterussland, og har en 3-årig kunstutdannelse fra Utrecht School of the Arts i Nederland, samt klassisk arabisk i Damaskus, Syria og russisk samtidslitteratur i Russland. Hun har vært nominert til Sørlandets litteraturpris 3 ganger (2002, 2003 og 2005). Hennes roman fra 2012, Det ville østen ble skrevet etter inspirasjon ved reise til Sibir i Russland. romanen fikk terningkast seks i Verdens Gang. Siden 2008 har hun hatt base i Kina, hvor hun blant annet har studert mandarin ved Yunnan University, og deretter wushu (tradisjonell kinesisk kampsport, også kjent som kung fu og tai ji) ved ulike sportsuniversitet i Beijing. MiRee Abrahamsen har en lang historie med reisevirksomhet bak seg, og bruker dette aktivt i sitt virke innen kulturfeltet. Hun jobber freelance som lærer, skribent og kurs- og foredragsholder. Niels Fredrik Dahl. Niels Fredrik Dahl (født 11. mai 1957) er en norsk forfatter og dramatiker. Romanene "På vei til en venn" og "I fjor sommer" har fått god mottakelse både hos kritikere og publikum, og er oversatt til dansk, svensk, tysk og nederlandsk. "På vei til en venn" ble belønnet med Brageprisen i 2002. Dahl har også skrevet manus til flere TV-serier, blant annet "Hotel Cæsar" og "Soria Moria". Dahl er gift med Linn Ullmann. Nils Christian Moe-Repstad. Nils Christian Moe-Repstad (født 1972) er en norsk forfatter. Nils Johan Ringdal. Nils Johan Ringdal (født 6. mars 1952 i Oslo, død 11. september 2008 på Bali i Indonesia) var en norsk historiker og forfatter. Hans liv som forfatter og historiker omfatter byhistorie, flere jubileumsberetninger fra litterære organisasjoner og oppsiktsvekkende bokutgivelser fra homomiljøet – som han kjente fra innsida. Han tok latinartium med gresk ved Oslo katedralskole, studerte ved Universitetet i Tübingen og Universitetet i Oslo og har vært "visiting scholar" ved Columbia University i New York. Ringdal var formann i Kommunistisk Universitetslag; KUL 1976–1978 og Historikerforeningen HIFO 1985–1987, og forberedte sammenslåingen av den yngre foreningen med Den norske historiske forening under fellesnavnet HIFO. Ringdal har oversatt flere bøker fra tysk, men er i Norge mest kjent for sine bøker om norsk kulturhistorie og okkupasjonshistorie. I 1989 kom det viktige arbeidet "Gal mann til rett tid", om okkupasjonstidens justisminister Sverre Riisnæs, et verk som ble lagt merke til også utenfor fagkretser. Han fikk et bredt gjennombrudd i media med sitt halvt selvbiografiske essay "Lystens død?" fra 1991. Ringdal var åpen rundt sin homofile legning og skrev flere bøker om emnet. Han ble ansett som kompromissløs i sine beskrivelser av homomiljøet slik han oppfattet det, og om sjokket hans generasjon gjennomgikk da hiv-epidemien kom. Han gjorde en viktig jobb med å informere om aids da han kom tilbake til Norge fra USA i 1983. Jubileumsboka "Nationaltheatrets historie 1899-1999" vakte oppstyr. Kritikere av boka erklærte i 2001 at det skulle komme en «motbok». Ringdal var bosatt i Oslo, og siden 1989 også deltidsbosatt i Sørøst-Asia, der hans norske partner, legen Georg Petersen, har arbeidet for Verdens helseorganisasjon. De siste årene bodde han i Denpasar på den indonesiske øya Bali. Ringdal drev også aktiv idrett med blant annet judo og kroppsbygging. Nils Rune Langeland. Nils Rune Langeland (født 9. april 1964 i Voss) er professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap (IKS) ved Universitetet i Stavanger (UiS). Langeland er utdannet historiker og har doktorgrad fra Universitetet i Bergen i 1997 med avhandlingen "Myten om det politiske herredømet". Han har gitt ut flere faglitterære bøker. Odd W. Surén. Odd W. Surén (født 8. mars 1961 i Oslo) er en norsk forfatter og litteraturkritiker. Noveller. Odd W. Surén har også oversatt den amerikanske musikalteksten i "Next To Normal" til nynorsk. Ola Bauer. Ola Bauer (født 24. juli 1943, død 12. juni 1999) var en norsk journalist og forfatter. Han var sønn av journalisten og forfatteren Lill Herlofson Bauer. Han debuterte i 1976 under pseudonymet Jo Vendt. Bauer reiste i lengre perioder til Afrika, Paris og Nord-Irland. Olav Angell. Olav Angell (født 4. august 1932 i Trondheim) er en norsk forfatter og oversetter. Jazzjournalist. Han var tidlig jazzinteressert i hovedstaden, der han ble president i Norsk Jazzforbund og redaktør for tidsskriftene Jazz Forum, Jazzbladet og Jazznytt. Han drev jazzprogram på NRK med Rolv Wesenlund og redigerte bokutgivelsen "Jazz i Norge" (1975) med Einar Økland og Jan Erik Vold. Olav Kobbeltveit. Olav Kobbeltveit (født 15. februar 1951) er en norsk journalist og forfatter, oppvokst på Kolltveit i Fjell kommune. Kobbeltveit har sitt hovedvirke i Bergens Tidende, der han har vært ansatt siden 1982. I 1995 ble han Bergens Tidendes første politiske redaktør, og er i dag kommentator i samme avis. Bibliografi. Kobbeltveit debuterte som forfatter i 1995. Olav Vesaas. Olav Vesaas (født 21. desember 1935 i Vinje i Telemark) er en norsk forfatter og journalist. Han er blant annet kjent som programleder for det tidligere NRK-radioprogrammet Språkrøret og for mange litteraturprogrammer. Han er sønn av forfatterne Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas og eldre bror av barnebok-redaktøren Guri Vesaas. Bibliografi. Olav Vesaas har også redigert flere bøker med tekster av foreldrene Tarjei og Halldis Moren Vesaas. Herman Willis. Ole Fyhn (født 23. juni 1954) er en norsk forfatter og journalist. Han skriver under pseudonymet Herman Willis. Arbeid og bakgrunn. Herman Willis er omstridt grunnet holdning som tilsier at personlige og politiske holdninger og egenskaper bør sammenfalle. Han fremholder dette som ideal til og med for den politiske journalistikk. Som romanforfatter har han vist seg opptatt av enkeltmenneskets vilkår i møte med rammene for den vedtatte individualisme – dette i opposisjon til definisjonsmakt overhodet. Forfatterskapet er preget av P.W. Zapffes oppfatning av det tragiske, med personer som mislykkes, tross de beste forutsetninger, men som nærmer seg sin menneskelighet ved å se sine nederlag som Kristus-lignende og karakterbyggende. I likhet med Zapffe forfekter han en sterkt viljesorientert livsoppfatnig, der individet svarer for seg selv – "å følge ordre" er uholdbart – og autentisiteten hos hver enkelt er det avgjørende. Herman Willis har vunnet noen litterære priser. Midtøsten og Israel. Willis har beskrevet seg selv som en «Israel-venn» og selverklært sionist. Han har til tross for dette kommet med krass kritikk av kristne som definerer seg som Israel-venner, og skrev en artikkel i Dagbladet i januar 2009 at forsøkene på kristning av jøder er et av de mest seiglivete, et av de mest uforsonlige og sadistiske prosjektene i europeisk historie. Han omtalte videre Israel-misjonen som en absurde foreninge med et foretak som av høyst forståelige grunner er forbudt i selve Israel. Han uttalte videre at: "«Den flokken som kaller seg kristenfolket i Norge hører likevel ikke på det øret, og de tusler rundt i det politiske stupmørket der selv ikke Kristelig Folkeparti er begeistret for dem. Fremskrittspartiet er deres eneste havn, og derfor var det de kom i busslaster til Oslo for å høre Siv Jensen forklare at den humanitære katastrofen i Gaza i virkeligheten var en suksess. Som om det skulle være noen som helst suksess i alle sykesengene, i de stumme dødstallene eller i tanken på hvordan fremtiden ser ut»". Journalisten Morten A. Strøksnes har kritisert Willis for en rekke forvrengninger av fakta i hans bok om Israel fra 2008, og kritisert ham for tendensiøse tolkninger. I følge Strøksnes inneholder boken «sentimentale historier, ofte med lav sannhetsgehalt», mens Fyhns holdning er «identisk med det en finner hos offisielle israelske propagandakilder og kristensionister i Vesten». Strøksnes nevner bl.a. en påstand fra Fyhn om at en israelsk film ("Jellyfish") måtte ha politibeskyttelse i Oslo fordi Norge er så Israel-fiendtlig. Kinoen det gjaldt, Frogner kino, kan derimot opplyse at det var den israelske ambassaden som hadde leid kinoen for en lukket fremvisning med bl.a. den israelske ambassadøren, og at sikkerhets- og politifolk som rutinemessig følger ambassadøren på tilstelninger var til stede. Strøksnes mener «eksempelet sier det meste om Willis' metode». I 2009 hevdet Willis at tidligere statsminister Kåre Willoch «er en rasist» på grunn av Willochs analyse av at utnevnelsen av Rahm Emanuel (som har kritisert Bush for ikke å være Israelvennlig nok) til Obamas stabssjef neppe vil føre til at USA legger om kursen overfor Israel og palestinerne. Ole Idar Kvelvane. Ole Idar Kvelvane (født 16. mars 1971) er psykiater. Han har gitt ut en roman og tre album med bandet Lano Places. Ole Røsholdt. Ole Røsholdt (født 6. mars 1940) er en norsk forfatter og dramatiker. Røsholdt er utdannet filolog med hovedfag i norsk. Han har vært lektor i videregående skole. I syv år underviste han i litteratur ved Universitetet i Bergen. Siden debuten i 1988 har han skrevet flere historiske faktabøker for barn og en rekke historiske romaner for barn og ungdom. Han har også dramatisert tre av sine romaner som hørespillserier for Lørdagsbarnetimen. Øystein Vidnes. Øystein Vidnes (født 18. august 1976) er en norsk forfatter og formgiver (bl.a. for litteraturtidsskriftet Vagant). Päivi Laakso. Päivi Maria Laakso (født 15. mars 1967 i Torneå i Finland) er en norsk forfatter og billedkunstner. Laakso er utdannet ved Statens kunstakademi og Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun ble kåret til Årets kunsttalent av Dagbladet i 2001, og tildelt Jacob Weidemann-prisen i 2003. I 2005 var hun festivalkunstner under Bjørnsonfestivalen. I 2011 sto hun for kunstverket «Fredsskipene» på Beddingen på Fredriksvern verft i Stavern. I 2001 debuterte hun med romanen "Jeg elsker sol". Hennes andre roman, "Sanatorium" (2003), er også utgitt i Finland. Per Inge Torkelsen. Per Inge Torkelsen (født 21. mars 1953 i Stavanger) er en norsk komiker, skuespiller, forfatter, radiokåsør, politiker og selverklært klovn som blant annet er kjent for sine kraftige spissformuleringer, som at han "ønsker kristenrocken til Helvete" og "gi ungdommen en flaske brennevin før idretten tar dem". I 2007 ble han i kommunevalget valgt inn i bystyret i Stavanger for Venstre. Han var kandidat nummer 59 for Venstre, men ble kumulert opp til en 6. og fast plass i bystyret. I 2011 ble han gjenvalgt denne gangen klatret han fra 63 til 5 plass og fast plass i bystyret. __TOC__ Bakgrunn og virksomhet. Torkelsen er utdannet adjunkt med lærerskole og engelsk grunnfag, men er best kjent som humorist. Han har jobbet som postmann, skraphandler og illusjonist, og han har vært norgesmester i tryllekunst. Artistnavnet han brukte var Monsieur M. Han har holdt foredrag for bedrifter og vært engasjert debattant. Han har også vært programleder på barne-tv og hadde i en periode faste innslag i Norge Rundt. Torkelsen har lenge vært medlem av partiet Venstre. På slutten av 1970-tallet var han leder i Rogaland Unge Venstre. Fra 1980 satt han en periode i kommunestyret i hjembyen Stavanger for Venstre. Han var leder i Eiganes og Våland Bydelsutvalg 2003-2007. Han sitter nå i bystyret. Han var bare 15 år da han gjorde seg bemerket i riksmediene første gang. Da lurte han alle Norges arkeologer ved å legge fem kinesiske mynter i et utgravingsfelt i Stavanger. På slutten av 1960-tallet ble Stavanger kretsfengsel og noen andre bygninger på torget i Stavanger revet, og arkeologer drev samtidig utgravinger. Stavanger museum sendte ut pressemeldinger om funnet, og snart var saken kjent over hele verden. Men etter en tid kontaktet Per Inges far Stavanger Aftenblad for å fortelle sannheten. Torkelsen er også kjent som en ivrig talsmann for røykerne og har flere ganger harselert rundt dette temaet. Han er også en ivrig tegneseriesamler og eier en av norges største samlinger med tegneserier som teller over 28 000 hefter. De fleste av dem er utstilt i Barnemuseet i Stavanger. Han er også kjent for lanseringa av bøkene "Den store stygge idrettsboka", "Den store norske begravelsesboka", "Ikkje heilt rektige" og den kontroversielle "Den store, stygge eldreboka". Han har utover dette hatt suksess med revygruppen "Løgnaslaget" (sammen med Dag Schreiner og Steinar Lyse). De har også spilt inn flere plater. Torkelsen var en av stifterne av "Den Store Norske Humorfestivalen" som hvert år foregår i Stavanger. Siden 2003 har han vært fast ukentlig kåsør i radioprogrammet "Norgesglasset" på NRK-radio. I 2007 sendte NRK dokumentaren "Faktor – Klovn til fjells" hvor Kjell Fuglehaug inviterte Per Inge Torkelsen opp på høyfjellet til hytta hans for å prøve å overbevise Per Inge om at det var bra med skiturer og isfiske. Kritikk og kontroverser. I 2000 vakte Torkelsen mye debatt og harme da han lanserte boka "Den store stygge eldreboka" (egentlig ville han kalle boken sin for "Drep de eldre"), som inneholder en rekke negative karakteristikker av eldre. På grunn av dette ble han både drapstruet og flere ganger angrepet på gata. Samme år politianmeldte han Rogalands Avis og en innringer som i avisa oppfordret «gode pensjonister» til å skyte humoristen. Da anmeldelsen ble henlagt klagde han avisa inn for PFU, men utvalget fant ikke at avisa brøt med god presseskikk. I boka skrev Torkelsen blant annet at pensjonister som har mye penger bør betale for seg, for at minstepensjonister uten annen inntekt, alenemødre og familier i etableringsfasen skal få det bedre. Han sier videre at det ikke blir stilt krav til dem. De får honnør, heder, penger og hjelp, og så unner de ingen andre noe. De er allergiske mot ungdom og de hater utlendinger. Torkelsen uttalte at han hadde ventet bråk etter sitt oppgjør med det han kaller "Frp-holdningene" blant de eldre, men ikke mordtrusler og fysiske angrep. Torkelsen vakte også en viss kontrovers og debatt med "Den store norske begravelsesboka" fra 1996. I 1992 lanserte han humorboka "Den store stygge idrettsboka", hvor han rakket ned på idretten. Han ble like etter utgivelsen saksøkt av spydkaster Trine Hattestad på grunn av injurierende påstander om doping. Saken ble avgjort i forliksrådet der Torkelsen sa seg villig til å betale 100 000 kr i oppreisning. Konferansier Torkelsen. I pinsehelgen 2006 var han konferansier for teaterfestivalen i Sandnes der det var 13 forskjellige teatere. Han var fra høsten 2006 til våren 2008 instruktør for Teaterverkstedet Ganddal som i samarbeid med Rogaland Amatørteater stod for teaterfestivalen. Instruktør Torkelsen. Disse to forestillingene ble en stor suksess både for Torkelsens og Teaterverkstedet Ganddals rykte. Per Ivar Martinsen. Per Ivar Martinsen (født 1964) er norsk forfatter og musiker. Bibliografi 1991–2008. Dobbel antologi fra skriveprosjekt på Lambertseter videregående skole, Oslo, 1. trinn 07 – Erika 2007 Per Knutsen. Per Knutsen (født 4. august 1951 på Hamarøy i Nordland) er en norsk forfatter og dramatiker. Han har skrevet flere romaner og skuespill, både for barn, ungdom og voksne. Wam og Vennerød-filmene "Lakki" og "Sebastian" er basert på Knutsens romaner "Gutten som kunne fly" og "Svart Cayal". Pernille Rygg. Pernille A. Rønneberg Rygg (født 10. juni 1963 i Oslo) er en norsk forfatter og oversetter. Pernille Rygg debuterte i 1995 med kriminalromanen "Sommerfugleeffekten", som ble oversatt til en rekke språk. Oppfølgeren "Det gyldne snitt" fra 2000 ble nominert til Brageprisen i klassen Skjønnlitteratur for voksne. Hun er samboer med Christine Koht, TV-personlighet. Peter Røwde Holm. Peter Røwde Holm (født 5. april 1931) er en norsk lyriker, forfatter og oversetter. Holm har også arbeidet som observatør ved FNs rustningskontroll- og nedrustningskonferanser. Helt siden debuten i 1955 har han hatt en sentral posisjon innen norsk lyrikk. Han har også utgitt bøker og skrevet et stort antall artikler og kronikker om utenrikspolitiske forhold. Peter Serck. Peter Serck a.k.a. Trygve Peter Serck-Hanssen, (født 1957) er en norsk forfatter. Han er sønn av husmor Therese Krag og patolog Arne Serck-Hanssen, og er dattersønn av billedhuggeren Sigri Welhaven. Petra von der Fehr. Petra von der Fehr på Musikk under Oalo 26. mai 2001 Petra von der Fehr (født 22. august 1963) er en norsk forfatter. Ragnfrid Trohaug. Ragnfrid Helene Trohaug (født 23. desember 1975 i Bodø) er en norsk forfatter og forlagsredaktør. Som forfatter har hun særlig skrevet bøker for barn og ungdom. Ragnfrid Trohaug tok International Baccalaureate på United World College of the Atlantic i Wales. Senere fullførte hun Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark og tok cand.mag fra universitetet i Bergen med fagene litteraturvitenskap, kunsthistorie og spansk. I 2005 og 2006 vikarierte hun som forlagsredaktør for barnebøker i "Mangschou" forlag, Bergen. I september 2006 ble hun ansatt som barnebokredaktør i Samlaget, hvor hun overtok stillingen etter den profilerte redaktøren Guri Vesaas. Trohaug mottok Samlagets Blix-prisen og Kulturdepartementets debutantpris i sin sjanger for debutboka "Okkupert kjærleik". Hun har også fått Guro Sandsdalens litteraturpris 2003 for forfatterskapet sitt. Ragnhild Gylver. Ragnhild Gylver (født 30. desember 1983 i Asker) er en norsk forfatter. Siden ungdomsalder har hun vunnet og deltatt i flere litteraturkonkurranser. Hun debuterte i 2000 med romanen "Knas". Rolf Enger. Rolf Enger (født 10. november 1960 i Moss) er en norsk forfatter. Bosatt i Bergen siden 1991. Han debuterte som forfatter i 1989 med novellesamlingen «"Ikke en urmaker i verden"». Han har også arbeidet som journalist og som lærer ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og Åsane Folkehøgskole. Han har i en årrekke anmeldt bøker for Bergens Tidende, og har vært redaktør for tidsskriftet Kraftverk, samt antologien "Skrivekunst", Eide forlag 1995 (sammen med Finn Øglænd). Han var medlem i Den norske Forfatterforenings Litterære Råd fra 1994-2000. Rønnaug Kleiva. Rønnaug Kleiva (født 30. november 1951 på Vartdal på Sunnmøre) er en norsk forfatter, dramatiker og barnebokforfatter. Kleiva er utdannet cand. mag. med lærerskole, idrett grunnfag og norsk mellomfag. Hun har også tatt forfatterstudiet i Bø i Telemark. Hun har ca. 15 års praksis som lærer. Kleiva debuterte i 1985 med diktsamlingen "Animasjon". Hun har siden gitt ut 22 bøker i forskjellige sjangere for voksne og barn. Hun er representert i en rekke antologier og norskverk for grunnskole og vidaregående skole. Hun er oversat til gresk, dansk, svensk, serbisk og russisk. Hun er også representert i antologier på tysk, bosnisk og tsjekkisk. Klevia var festspilldikter ved "Festspillene i Bergstaden" i 2001. Sara Johnsen. Sara Eva Johnsen (født 4. mars 1970 i Oslo) er en norsk filmregissør og forfatter fra Nes i Ådal. Hun har utdannelse innen litteraturvitenskap og media, og tok deretter utdannelse fra regilinjen på Den norske filmskolen i årene 1997 til 2000. Johnsen er utdannet filmregissør. Hun debuterte som langfilmregissør i 2005 med den kritikerroste "Vinterkyss", norsk kandidat til Oscar og Nordisk Råds filmpris samme år. Hennes siste film er "Upperdog" som hadde premiere i august 2009. "Upperdog" hadde et totalbudsjett på 19 millioner kroner. Sidsel Mørck. Sidsel Mørck (født 28. november 1937) er en norsk forfatter. Hun vokste opp i Sandefjord, og har bodd i Oslo og Porsgrunn. Hun har skrevet dikt, noveller og romaner både for barn og voksne. Mørcks forfatterskap preges av hennes sterke samfunnsengasjement, særlig innenfor kvinnesak, kjønnsroller og miljøvern. Mørck er også aktiv som samfunnsdebattant og spaltist i flere av disse emnene. Hun er kritisk til en verden som styres av «menn i dress». Hennes engasjement for miljøvern skriver seg blant annet fra hennes år som bosatt i industriområdet ved Norsk Hydro i Porsgrunn. Mørcks forfatterskap for barn preges av en aktiv stillingstagen på barns vegne. Hun oppfatter barn som representanter for de sunne, gode verdiene og interessene, mens «de voksne» representerer negative verdier som kjøpepress, miljøødeleggelse og undertrykkelse. Sigurd Helseth. Sigurd Helseth (født 23. juli 1945 i Ålesund) er en norsk forfatter. Simon Stranger. Simon Stranger (født 11. februar 1976) er en norsk forfatter. Han er oppvokst på Lilleaker i Oslo. Stranger har gått Forfatterstudiet i Bø og studert filosofi ved Universitetet i Oslo. Sindre Mekjan. Sindre Mekjan (født 4. juli 1967) er en norsk forfatter. Mekjan debuterte i 2003 med romanen Liberty St. Romanen utspiller seg i New York City under og etter terrorangrepet mot World Trade Center ellevte september 2001. Mekjan var selv til stedet i New York under angrepet og rapporterte om det for Nrk. Hans erfaringer fra denne tiden står sentralt i boken, som blant annet handler om hvordan amerikanere reagerte på hendelsen. Boken inneholder også et fiksjonalisert portrett av George W. Bush. I 2006 ga Mekjan ut barneboka Fille fra Eventyrland. Rammen rundt fortellingen er livet i en opplevelsespark. Det er en spenningsroman, hvor det trygge livet innenfor murene av opplevelsesparken trues utenfra. Også denne boken tematiserer ekstremisme og terrorisme, og det er klare paralleller til ellevte-september-angrepene. Enkelte anmeldere har stilt spørsmålstegn ved om temaene er egnet for en barnebok. I Flukten fra Ko går Mekjan enda lengre. Hovedpersonene Sara, en jente på 14 år, blir kastet ut i en borgerkrig hvor hun må gjøre umulige valg. Sindre Mekjan er utdannet journalist, statsviter og litteraturviter. Han har jobbet i som kulturjournalist i Nrk, hvor han blant annet skrev manus til serien Drømmen om Norge. Han har også skrevet for Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen og levert artikler til blant annet Samtiden og Vinduet. Han har bodd i New York, New Mexico, San Francisco, Bangalore (India) og Oslo. Sonja Nyegaard. Sonja Nyegaard (født 1959 i Bærum) er en norsk lyriker. Steffen Sørum. Steffen Renè Marandon Sørum (født 13. februar 1976) er en norsk forfatter og forlagsredaktør. Steffen Sørum debuterte som forfatter med romanen "Du elsker meg" i 2000. Sørum har tidligere vært redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet, i starten som gjesteredaktør under Nikolaj Frobenius og John Erik Riley. Sørum sto da blant annet for utgivelsen av "Lydbok", en cd-innspilling med opplesning og musikk satt sammen og utgitt som vedlegg til denne redaksjonens siste utgivelse. Han var seinere i redaksjon med Trond Haugen og Janike Kampevold Larsen. Dobbeltnummeret om Arabia og arabisk litteratur var deres første nummer. Sørum gikk siden ut av redaksjonen etter uenighet med Gyldendal forlag om driften av tidsskriftet. I 2002 utga han romanen "Fundamentalt nå" på Oktober forlag under pseudonymet Kazzab al-Abyad (Hvit løgner). Romanen var et innlegg rundt debatten innvanderlitteratur. Sørum hevdet at forlagenes blindhet for kvalitet var påfallende i "jaget etter innvandrerforfatterne som kunne skrive eksotisk og samfunsrefsende... " Boken fikk gode anmeldelser og ble senere utgitt i pocket, men da uten pseudonymet. Steffen Sørum ble deretter redaktør for barne- og ungdomsredaksjonen i forlaget N.W. Damm & Søn (Cappelen Damm). Forlaget fusjonerte siden med Cappelen og ble Cappelen Damm. Sørum var cricketspiller for Friends i 2004 og for Vålerenga Cricket klubb fra 2005 til 2010. Han utga en lettlest roman med cricket som tema i 2007 med tittelen "Legg cricket på is". Sørum har studert historie ved UiB og religionshistorie og kunsthistorie ved UiO. Har også gått ved Skrivekunstakademiet i Hordaland året 1999/2000. Høsten 2008 lanserte han bokserien "Korsfarerne", en barnebokserie på fem bøker om den frankiske gutten Stefan som reiser til Det hellige land. Bokserien illustreres av Elin Maria Bugge. Barnebøker. Bøkene i korsfarerserien er illustrert av Maja Bugge Stein Erik Lunde. Stein Erik Lunde (født 22. november 1953 i Oslo) er norsk forfatter og lærer. Stein Erik Lunde er oppvokst i Bærum, men har siden begynnelsen av åtti-tallet bodd på Nøtterøy i Vestfold. Han er cand.mag. fra Universitetet i Oslo og har arbeidet som lærer siden 1980, for tiden i halv stilling ved Horten videregående skole. Han har utgitt sytten bøker, de fleste for barn og unge. Han har også skrevet dramatikk og annen scenekunst, sangtekster, noveller, essays og dikt. Han debuterte med kriminalromanen "Ingenting ruster" som han skrev sammen med Harald Skjønsberg i 1982. Stein Viksveen. Stein Ingemann Viksveen (født 9. november 1939) er en norsk journalist. Han ble siktet for spionasje for DDR i 1999 (Viksveen-saken), men saken ble henlagt etter bevisets stilling. Han er bror av tidligere sjefredaktør Thor Viksveen i NTB. Viksveen begynte sin journalistkarriere i Bonn i 1962. Senere ble han fast tilknyttet Arbeiderbladet. Han jobbet i den tyske radiokanalen Deutschlandfunks norske redaksjon i perioden 1966–1973, med base i Köln og var de siste seks år redaktør for sendingene. Viksveen var ansatt som utenriksmedarbeider i Stavanger Aftenblad fra 1973 og Europa-korrespondent i Paris og Brussel siden 1988. Han var formann i den norske avdeling av Amnesty International i perioden 1984-1985. I november 1999 ble han siktet for spionasje til fordel for DDRs etterretningsorganisasjon Stasi. Det ble hevdet at han under dekknavnet «Lanze» gjennom mange år hadde forsynt Stasi med informasjon. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling i november 2001. Riksadvokaten fant at Viksveen har hatt kontakt med Stasi, og at han har overlevert en lang rekke opplysninger eller dokumenter, men at det ikke kunne bevises at disse inneholdt hemmelige opplysninger Den tidligere HVA-sjefen Werner Großmann skrev i sine memoarer i 2004 at «i 1962 forplikter nordmannen Stein Viksveen, alias agent 'Lanze', seg til å samarbeide med oss. Han er journalist i Deutschlandfunk i Köln og utenrikskorrespondent for avisen Stavanger Aftenblad. Som korrespondent i Brussel har han adgang til mange innflytelsesrike personer, og han leverer informasjon frem til 1989, ved å fritte ut sine kilder». Viksveen debuterte som forfatter i 1973 med "DDR idag". I 2002 ga han ut "Kodenavn Lanze - en tenkt spion", som omhandler spionsiktelsen mot ham selv. I "Fienden som forsvant" fra 2004 er Viksveen-saken, Furre-saken og Krekar-saken eksempler på hvordan det norske overvåkingspolitiet møter det nye verdensbildet. Susanne Agerholm. Susanne Agerholm (født i 1959 i Ringkøbing i Danmark) er en norsk forfatter. H Agerholm er utdannet og arbeider som psykiatrisk sykepleier. Synne Sun Løes. Synne Sun Løes (født 30. mai 1975 i Sør-Korea) er en norsk forfatter. Løes er utdannet psykiatrisk sykepleier. Hun debuterte i 1999 med boka "Yoko er alene". For ungdomsromanen "Å spise blomster til frokost" fra 2002 vant hun Brageprisen (åpen klasse). Denne boken ble også nominert til Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris. Boken er den første norske roman som er oversatt direkte fra norsk til koreansk. Synne Sun Løes vokste opp i Skiptvet i Østfold. Hun er gift, har to barn og er bosatt i Oslo. Terje Holtet Larsen. Terje Holtet Larsen (født 1963 i Oslo) er en norsk forfatter. Thor Sørheim. Thor Sørheim (født 1. februar 1949) er en norsk lyriker. Sørheim er utdannet cand.mag. med fagene kristendomskunnskap, norsk og psykologi. Han har arbeidet som lærer, journalist og litteraturanmelder. I 1974 debuterte han med diktsamlingen "Bror. Søster." Thor Thorsen. Thor Thorsen, (født 18. januar 1927 i Namsos, død mars 1999), var en norsk forfatter. Thorsen arbeidet som journalist i avisen Tidens Krav i Kristiansund og i mange år i skiensavisene Varden og Telemark Arbeiderblad. Som spaltist brukte han signaturen "Tordivel". Tine Kjær. Tine Kjær eller Anne Christine Kjær (født 1967 i Sandefjord) er en norsk forfatter og forlegger i Piratforlaget. Kjær er registrert partner med Anne Holt. Tomas Espedal. Tomas Espedal (født 12. november 1961 i Bergen) er en norsk forfatter, mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner. Hans to bøker, "Gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" 2006 og "Imot kunsten" 2009 var begge nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. I 2011 ble Espedal tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris, men avslo prisen fordi han ikke kunne identifisere seg med Riksmålsforbundets ideer om språk og rettskrivning eller med de andre forfatterne som har fått prisen, spesielt Jens Bjørneboe, som fikk den i 1974. Eksterne lenker. __NOTOC__ Tore Aurstad. Tore Aurstad (født 17. april 1972 i Odda) er en norsk forfatter og frilansoversetter. Han er utdannet cand.mag. fra Universitetet i Oslo. Aurstad ble nominert til Kultur- og kirkedepartementets oversetterpris for barne- og ungdomslitteratur 2006 for sin oversettelse av John Boynes "Gutten i den stripete pyjamasen". Aurstad er bosatt i Oslo. Tore Elias Hoel. Tore Elias Hoel (født 14. desember 1953 i Harstad) er en norsk lektor, lyriker og ungdomsbokforfatter. Tore Elias Hoel har skrevet seks ungdomsromaner, to diktsamlinger og en libretto til en oppført opera for barn. Han er utdannet cand. philol. og har undervist i norsk litteratur på universitet, distriktshøgskole og lærerhøgskole og i norsk og historie på videregående skole. Han bor i Bodø og arbeider på Bodø videregående skole. I intervju har Hoel fortalt at han i diktsamlingene sine prøvde å utvide den politiske lyrikken i ekspresjonistisk retning. Etter en pause i forfatterskapet begynte han å skrive romaner for ungdom. Disse relativt korte romanene har alle et begrenset tidsforløp (handlinga skjer innenfor et døgn), og de tar utgangspunkt i en kaosfølelse (oppløste familier, et samfunn uten styring) der også sorg og savn er sentralt. Språket i romanene er kortfattet og saklig. Hoel skrev i 2005 librettoen til en opera for barn, ”"Jomfru Rosenving på Santavajasø"”. Musikken ble lagd av Sigmund Lillebjerka. Operaen ble framført i 2005 i Bodø og Mo i Rana. Tore Hay. Tore Hay (født 6. juni 1947) er en norsk forfatter. Tore Hay vokste opp på et småbruk på Andørja i Ibestad kommune i Sør-Troms. Han tok lærerutdannelse i Oslo. Han har siden publisert noveller i antologier, og han har samlet og oversatt fortellinger fra Vest – Afrika. Han har jobbet for Kirkens nødhjelp i Mali i to år. Tore Hay har vært leder av Nordnorsk forfatterlag og arbeidet som lærer i Skånland videregående skole. Hay debuterte i 1987 med romanen "Først og frekkast". Torgny Lindgren. Torgny Lindgren (født 16. juni 1938 i Raggsjö, Västerbotten) er en svensk forfatter. Torill Eide. Torill Eide (født 24. februar 1950 i Oslo) er en norsk forfatter, mest kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Hun ga ut sin første bok, "Ville så gjerne fortelle om sommeren" i 1979. Hun er oversatt til flere språk og har vunnet flere priser, blant annet Brageprisen i 1993. Fram til 1988 skrev hun under navnet Torill Smith-Simonsen. Toril Moi. Toril Moi (født 28. november 1953 i Farsund) er en norsk litteraturviter og professor. Hun innehar lærestolen "James B. Duke Professor of Literature and Romance Studies" ved Duke University i North Carolina, USA. Etter examen artium fra Bryne i 1971 avla hun en magistergrad i 1980. Moi ble i 1985 dr.art. i komparativ litteratur ved Universitetet i Bergen på avhandlingen "Feminist literary criticism. Theory and practice" som hun fik Meltzerprisen for året efter. Hun arbeidet som forskningsleder ved Senter for humanistisk kvinneforskning i tre år, før hun i 1989 ble professor i litteratur og romanske studier ved nevnte Duke University. Hun var professor II i litteraturvitenskap (Bergen) 1988–96. I 2006 ble hun innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Moi har særlig beskjeftiget seg med spørsmål der litteratur og filosofi overlapper hverandre, og har vært opptatt av feministisk teori og kvinnelige forfattere. Hun har skrevet en rekke bøker om feministisk litteraturteori. Moi har også skrevet bok om Henrik Ibsen. Tormod Haugland. Tormod Haugland (født 15. mars 1962 på Radøy) er en norsk forfatter. Torvald Sund. Torvald Sund (født 3. juli 1952 i Råkvåg, Rissa) er en norsk forfatter, dramatiker og barnebokforfatter, bosatt i Levanger. __TOC__ Det er tre tråder som løper gjennom Sunds forfatterskap, alle framført med inderlighet og lojalitet til personene og stoffet. Like fra debuten har han vist en lojalitet mot underklassen, minoritetene og de utstøtte. Dette kommer blant annet til uttrykk i de tidlige bøkene fra sørsamisk miljø, i novellesuiten "Knivkastarens son" og i "Siste ytre" fra nyfattigdommens Norge. For det andre har han et episk talent knyttet til historier og miljø fra sin egen oppvekst i kystkulturen, som kommer til uttrykk i novellene i "Sjømannen og Vårherre" og enda sterkere i hans foreløpig eneste store roman, "Seglet og dansen". Ikke minst har han også sterke røtter i en folkelig "lygarsoge"-tradisjon der malende karakteristikker og utrolige hendelser vokser fram i en selvforsterkende fantasiverden. De to populære bøkene om "Onkel Oskar" er de tydeligste eksemplene på dette. Stoffet ble også filmatisert i 1997 med blandet suksess. Problemet med filmen var langt på vei at humoren i bøkene ligger i jeg-personens tankemonolog. De siste årene har Sund arbeidet mer med dramatikk. Monologen "Brenn draumane mine på Callios rei" framføres høsten 2006 på Trøndelag Teater under tittelen "Takoradi – en sjømanns historie". To historiske spel med tilsynelatende ulik tendens har hatt premiere i henholdsvis Vikna og Levanger i 2005 og 2006. Felles for stykkene er identifikasjonen med underklassens interesser. Trond Davidsen (forfatter). Trond Davidsen (født 1963) er en norsk forfatter. Davidsen er født i Vestfold men vokste opp i Ramsund i Nord-Norge. Han har militær bakgrunn og er Cand polit fra UiB. Davidsen har også studert i USA (New York City). For tiden bor Davidsen i Bergen der han er forfatter på heltid. Bibliografi. Davidsen har skrevet fire romaner, alle utgitt på forlaget oktober. Forfatterens siste roman, "Holger Hansens historie", har fått overveiende gode kritikker i norsk presse Romanen " Holger Hansens historie" foreligger som pocket/billigbok. Davidsens første roman, "Triggerhappy" regnes i dag for å være en kultklassiker. Boken er solgt i flere opplag og refereres ofte til som Norges første og ikke minst, beste "utelivsroman". September 2010 mottok Trond Davidsen Bergen kommunes arbeidsstipend for kunstnere på kr 200 000. Stipendet gis til kunstnere med særlig høye kunstneriske og faglige kvaliteter. Trude Teige. Trude Johanne Teige (født 27. juni 1960 i Fosnavåg) er en norsk forfatter og reporter for den norske TV-kanalen TV 2, hvor hun har jobbet siden 1992. Teige debuterte i 2002 med romanen "Havet syng". Fra januar 2008 har hun vært programleder av debattprogrammet Tabloid på TV 2. Teige ble tildelt i 2008 Kringkastingsprisen. Turid Høvin. Turid Høvin (født 5. mai 1940 på Sortland) er en norsk lyriker. Vetle Lid Larssen. Vetle Lid Larssen (født 2. september 1960 i Stavanger) er en norsk journalist og forfatter. Han har vært journalist i "Morgenbladet" og "Aftenposten", der han spesielt utmerket seg for sine velskrevne portrettintervjuer. For tiden er han spaltist i "A-magasinet". Han har også arbeidet som frilansreporter for NRK og TV 2. Han har blant annet mottatt Gullpennen (1991), Oslo og Bærums Riksmålsforenings pressepris (1991), Arne Hestenes’ journalistpris (1993) og Sarpsborgprisen (1996). Lid Larssens romaner er oversatt til blant annet dansk, tysk og italiensk. Vetle Lid Larssen er eldste sønn av skuespilleren Lars Andreas Larssen og forfatteren Sonja Lid, og er samboer med journalisten Tonje Steinsland; de har ett felles barn. __NOTOC__ Vidar Kvalshaug. Vidar Kvalshaug (født 9. september 1970 i Kristiansund) er en norsk forfatter, og litteraturanmelder- og kommentator i Aftenposten. Han har tidligere jobbet i Se og Hør og Nationen. Morgenkåsør i NRK P2. Kvalshaugs litterære debut kom i 1996 med romanen "Ingen landevei tilbake". Vidar Kvalshaug er gift med journalisten Elisabeth Skarsbø Moen. Paret er bosatt i Oslo. Vidar Sundstøl. Vidar Sundstøl (født 1963) er en norsk forfatter. Han er opprinnelig fra Drangedal, men bosatt i Bø i Telemark, og har tidligere blant annet bodd i Minnesota i USA. Han har arbeidet som blant annet skogs- og veiarbeider. Sundstøl gikk på Forfatterstudiet i Bø i 1987, og debuterte litterært i 2005 med romanen "Kommandolinjer". I 2006 kom hans andre roman, "I Alexandria", som blant mye annet også er et portrett av den egyptiske byen Alexandria. Hans tredje roman, "Tingene hennes", ble utgitt i 2007. I mars 2009 fikk han Rivertonprisen 2008 «Den gylne revolver» for den psykologiske thrillerromanen "Drømmenes land", en historisk kriminalroman som har handling fra det norsk-amerikanske miljøet i Cook County i Minnesota. "Drømmenes land" er første bok i Minnesota-trilogien, og høsten 2009 kom oppfølgeren "De døde". Minnesota-trilogien ble fullført i 2011 med "Ravnene". Yvonne C. Kuhn. Yvonne C. Kuhn (født 1971) er en norsk forfatter. Jo Van Fleet. Jo Van Fleet (født 10. desember 1914 i Oakland i California, død 10. juni 1996 i Queens i New York City) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. For sin første filmrolle, som «Kate», moren til James Dean, i filmen "Øst for Eden", "(East of Eden)" vant Jo Van Fleet i 1955 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Van Fleet gjorde en minneverdig innsats i rollen som den eldre dyreelskende kvinnen Amy Wilder i episoden "The Trouble with Amy" av "Bonanza" i 1970. Scott Carson. Scott Paul Carson (født 3. september 1985 i Whitehaven) er en engelsk målvakt, som spiller for den tyrkiske klubben Bursaspor etter en overgang fra West Bromwich Albion i juli 2011. Liverpool. Carson kom fra Leeds United i 2005 og ble med det manager Rafael Benitez' første engelske signering for om lag 12 mill. kroner. Han har siden overgangen i Januar 2005 spilt fire kamper for klubben som vant mesterligaen i samme år. Deriblant sin debut i tapet mot Newcastle United og Champions League-debuten i seieren mot Juventus. Lån hos andre klubber. Sesongen 2006-2007 spilte han på utlån til Charlton og tok raskt over som førstemålvakt. Til da hadde den jobben tilhørt Thomas Myhre. Carson debuterte for Charlton mot West Ham 19. august 2006, og imponerte stort med draktnummer 36, i en sesong der selve laget slet med dårlig form. Med grunnlag i hans gode spill fikk han tittelen "Charlton's Player of the Year", valgt av klubbens fans. Derfor ble Scott Carson hentet tilbake til Liverpool, for å gi den etablerte José Reina kamp om den ene målvaktsplassen. Etter en bra sesong på utlån hos Charlton Athletic, vendte Carson tilbake til Liverpool FC. Selv om Dudek hadde gått til Real Madrid var Carson fremdeles bak Pepe Reina som førstevalg i Merseyside-klubben, noe som fikk Scott til å bli bekymret for sin landslagsplass om han forble i Liverpool. 10. august 2007 ble Carson igjen utlånt, denne gang til Aston Villa for £2million, trass i at Benitez hadde sagt at Carson ville bli for å bli 2. keeper bak Pepe Reina. Carson trodde at hans sjanser til en landslagskarriere ville bli hindret av nok et år på benken, og etter en samtale med Benitez, fikk han lov til å gå på utlån, mens Liverpool hentet Charles Itandje fra Lens som 2. keeper. 10. november 2007 avslørte Carson at Villa og Liverpool hadde fremforhandlet en avtale om å gjøre lånet til en permanent overgang, til en verdi av mellom £8-10m, noe som ville gjort han til den dyreste keeperen i Storbritannia på den tiden. Sommeren 2008 ble det kjent at Carson var på vei vekk, og 14. juli 2008 skrev BBC News at Stoke City hadde fått akseptert et bud på Scott. West Bromwich Albion fikk også et bud på Carson akseptert. West Bromwich Albion. 18. juli 2008 skrev Carson under på en fireårskontrakt med «The Baggies» etter at klubbene ble enige om en overgangssum på £3.25millioner, som kan stige til £4millioner etterhvert. Landslagsspill. Carson ble kalt opp til Englands U-21 tropp i 2003, til tross for sin unge alder (18) og at han ikke ennå hadde spilt en førstelagskamp for Leeds. Han er nå spilleren som står med flest kamper for U-21, med 28 kamper som han nådde under UEFAs U-21 mesterskap. I 2006 ble Scott Carson tatt ut til Englands VM-tropp, som erstatter for en skadet Robert Green, men fikk ikke spilt én eneste kamp. Eva Marie Saint. Eva Marie Saint (født 4. juli 1924 i Newark i New Jersey) er en amerikansk skuespiller. Eva Marie Saint vant i 1954 en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Edie Doyle» i filmen "Storbyhavnen", ("On the Waterfront"). For norske TV-seere blir hun garantert husket for rollen som Kate i serien I ville vesten. ("How the west was won"). Hun har to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for film og en for TV. Donna Reed. Donna Reed (født Donna Belle Mullenger 27. januar 1921 i Denison i Iowa, død 14. januar 1986 i Beverly Hills i California) var en amerikansk skuespillerinne. For sin rolle som den prostituerte «Alma» i filmen "Herfra til Evigheten", "(From Here to Eternity)" vant Donna Rees i 1953 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Med hjertet i halsen. "Med hjertet i halsen" (orig: "North by Northwest") er en kritikerrost amerikansk kriminalthriller fra 1959 regissert av Alfred Hitchcock. De ledende rollene spilles av Cary Grant, Eva Marie Saint og James Mason. Filmen handler om en uskyldig mann (Grant) som blir forvekslet med en annen og som dermed ender opp med å bli jaget gjennom USA av en mystisk organisasjon. "Med hjertet i halsen" ble tildelt fire filmpriser, inkludert Edgar-prisen for beste film, og nominert i ytterligere fem, inkluderert tre Oscar (beste redigering, beste originalmanus og beste scenografi). I 1995 ble filmen funnet betydningsfull nok ("culturally, historically, or aesthetically significant") av USAs Library of Congress til å bli bevart av deres National Film Registry. Handling. Reklamemannen George Thornhill (Cary Grant) skal møte forretningforbindelser i FN-bygningen. Der blir han ufrivillig dratt inn i et drap som skjer i åpent dagslys. Like etter blir han bortført av to menn og fraktet til en mystisk luksusvilla. Der venter en mann ved navn Vandamm som hevder at Thornhill egentlig er George Kaplan, noe Thornhill på det sterkeste benekter. Han blir deretter tvangssjenket med Whisky og satt i en bil uten bremser slik at han skal omkomme. Thornhill overlever derimot og blir deretter arrestert for fyllekjøring og satt i arresten. Han forklarer sin uskyld og tar med politiet tilbake til det huset han ble holdt fanget, men der er alle spor fjernet og ingen tror han. Han setter derfor i gang sin egen undersøkelse for å finne ut hvem denne Kaplan er. I løpet av jakten kommer han i kontakt med en vakker kvinne som hjelper ham. Hun avsløres senere som Vandamms elskerinne, deretter som regjeringsagent. Det viser seg at Kaplan er en fiktiv person, oppfunnet av CIA. Det hele ender i et dramatisk oppgjør på Mount Rushmore. Om filmen. Cary Grant i hovedrollen som George Thornhill "North by Northwest" har blitt omtalt som «den første James Bond-filmen». Dette grunnet flere likhetstrekk, slik som spektakulære locations, hemmelige agenter og en elegant og vittig mann i hovedrollen satt i mot en kynisk og sjarmerende skurk. Den er regnet som en av USAs 100 beste filmer av The American Film Institute. Filmen ble svært godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 100% på Rotten Tomatoes. «En av de mest underholdende filmene jeg kan huske å ha sett på lang tid...», skrev Aftenpostens anmelder i 1959. Anmelderen på nettstedet CINERAMA gav den terningkast seks i 2000 og skrev blant annet at: «North by Northwest er full av uforglemmelige replikker og scener, og som høydepunkter kan nevnes sekvensen som viser en åtte minutters kamp mellom mann (Grant) og fly, biljakten med full sjåfør eller den desperate flukten for livet over presidentenes ansikter i Mount Rushmore». Den innbrakte $13,3 millioner i USA. Produksjonskostandene er estimert til $4 millioner. Den ble i tillegg nominert til tre Oscar, en Directors Guild of America og en Writers Guild of America. Gloria Grahame. Gloria Grahame i filmen "The Bad and the Beautiful" fra 1952 Gloria Grahame (født Gloria Hallward 28. november 1923 i Los Angeles i California, død 5. oktober, 1981 i New York City i New York) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Rosemary Bartlow» i filmen "Blendende løgn", "(The Bad and the Beautiful)" vant Gloria Grahame i 1952 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen filmen. Torbjørn Dyrud. Torbjørn Dyrud (født 26. mars 1974) er en norsk komponist, kantor, visesanger og improvisasjonsmusiker. Dyrud er født og oppvokst på Toten, og er i dag bosatt på Eidsvoll. Han er utdannet kirkemusiker fra Norges Musikkhøgskole i årene 1996 – 2000, og tok diplomeksamen i kordireksjon ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm i 2003, etter 2 års studier hos professor Anders Eby. Han har også studert komposisjon og improvisasjon. Dyrud har tidligere vært dirigent i vokalensemblet Ginnungagap, Oslo Kammerkor og Cor, men arbeider i dag først og fremst som improvisasjonsmusiker. Dyruds verkliste rommer primært stykker for a cappella kor. I 2004 mottok Dyrud TONOs Edvard-prisen i kategorien vokalmusikk for verket "Lovesong I". Dyrud er også medlem av duoen Superchurch sammen med saksofonisten Gaute Solås. I anledning Henrik Wergelands 200-årsmarkering i 2008, skrev Dyrud ny musikk til Wergelands tekster. Dette resulterte i forestillingen "For første gang", hvor han medvirket sammen med skuespiller Ola B. Johannessen og sanger Tora Augestad. Dyrud har siden 2008 vært musikalsk ansvarlig for sommershowet Urbane Totninger, med blant andre komikeren Gustav Nilsen. Forestillingen, som spilles på Toten, ble i 2011 årets best besøkte norske sommershow. Torvhund. Torvhund eller torvmosehund ("Canis lupus palustris", "Canis familiaris palustris"), av og til også kalt torvspitz, er en nå utdødd prehistorisk tamhund, som av type var svært like dagens nordlige spisshundtyper og pariahhunder. Det er gjort arkeologiske funn av torvhunder over store deler av Europa, Asia og Nordafrika. Slike funn er som oftest gjort på eller like ved boplasser som dateres til oldtiden. Det første funnet ble gjort i et såkalt pælebygningskulturlag i Tirol. Typen har derfor også gått under navnet "pælebygningsspiss". I Norge er funnet av den ca. 7000 år gamle varangerhunden det eldste bevis vi har for tamhunder her i landet. Man antar at torvhunden har livnært seg som pariahhund i begynnelsen, men senere mer og mer som en hund eiet av mennesket. Kim Hunter. Kim Hunter (født Janet Cole 12. november 1922 i Detroit i Michigan, død 11. september 2000 i New York City i New York) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Stella Kowalski» i filmen "En sporvogn til begjær, (A Streetcar Named Desire)" vant Kim Hunter i 1951 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Flagstaff. Flagstaff er en by i den amerikanske delstaten Arizona. Byen er den største i nordlige Arizona og er hovedsete for Coconino fylke. Estimatet for 2004 satte folketallet til 57 038. Byen fikk status som by («town») i 1894 og status som storby («city») i 1928. Den ligger i en høyde av 2 000 meter. Omkring byen er det svære granskoger. Bynavnet Flagstaff kommer av at et grantre herfra ble gjort om til en stor flaggstang i 1876. Løytnant Edward Fitzgerald Beale og hans kompani kom til området allerede i 1855, men Thomas F. McMillan regnes som den første permanente bosetteren som bygget en hytte i 1876. Takket være tømmerindustrien, småfe- og storfeproduksjon, og ved hjelp av jernbanen, begynte Flagstaff å vokse. Lowellobservatoriet ble bygget i Flagstaff i 1894 av Percival Lowell. Det var ved dette observatoriet at det som da ble regna som solsystemets niende planet, Pluto, ble oppdaget i 1930. Den største arbeidsgiveren i byen er Northern Arizona University som het Arizona Teacher's University fra den ble grunnlagt i 1899 til 1966. Institusjonen har omtrent 20 000 studenter. Byen har også variert sekundærindustri, og turistindustrien er betydelig året rundt. FSF Award for the Advancement of Free Software. Free Software Foundation Award for the Advancement of Free Software blir hvert år tildelt en person som har kommet med et betydelig bidrag til fremdriften og utviklingen av fri programvare gjennom aktivitetet som er i samsvar med ånden i fri programvare. En person kan bare motta prisen en gang Siden 2001 har prisen blitt utdelt ved Free and Open source Software Developers' European Meeting ("FOSDEM"). Utdelingsseremonien i år 2000 ble avholdt i Museum of Jewish Art and History i Paris. I 1999 ble den delt ut i Jacob Javits Center i New York. Columbia Records. Columbia Records er det eldste plateselskapet som ennå er aktivt. Selskapet ble opprettet i 1888. I dag er selskapet underlagt Sony BMG Music Entertainment. CBS Records. Columbia Records var i 1927 med på å grunnlegge CBS, men solgte seg ut allerede i 1928. I 1938 ble selskapet kjøpt opp av nettopp CBS, som var eier frem til 1988 da Sony kjøpte opp selskapet CBS Records Group fra CBS Corporation. Selskapet hadde lenge en distribusjonsavtale for Europa med EMI, men avsluttet denne kontrakten i 1951. Deres nye europeiske samarbeidspartner ble Philips Records, og denne avtalen varte til 1961. Columbia startet sitt eget distribusjonsselskap for land utenfor USA og Canada i 1962, men kunne ikke benytte navnet Columbia Records. EMI eide de globale rettighetene til navnet, med unntak for USA og Canada, og navnet "CBS Records" ble derfor valgt. Dermed ble Columbias artister utgitt på CBS Records i resten av verden. Ved Sonys oppkjøp av CBS Records Group, inkludert Columbia Records, var en av betingelsene at CBS beholdt navnerettighetene til CBS Records. Columbia Records eksisterer i dag som et underselskap til Sony BMG, mens CBS Records ble gjennoplivet som plateselskap underlagt CBS Corporation i 2006. Columbia Josephine Hull. Josephine Hull (født som Josephine Sherwood 3. januar 1886 i Newtonville i Massachusetts, død 12. mars 1957) var en amerikansk skuespiller. Hun hadde en lang suksessfull karriere, på Broadway før hun debuterte på film. For sin rolle som «Vera Louise Simmons» i filmen "Harvey" vant Hull i 1950 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Sony BMG Music Entertainment. er resultatet av en fusjon mellom Sony Music Entertainment (en del av Sony) og Bertelsmann Music Group (BMG) (del av Bertelsmann AG) den 5. august 2004. Før samarbeidet ble innledet, var både BMG og Sony blant de «fem store» plateselskapene, som etterpå ble en av de «fire store» plateselskapene, grunnet sammenslåingen. Sony BMG Music Entertainment hadde flere datterselskaper under seg, som Arista Records, Columbia Records, Epic Records, J Records, RCA Victor, RCA Records, Sonic Wave America med flere. I 2008 solgte Bertelsmann AG sin halvpart i selskapet, og dermed ble Sony eneeier og endret navnet tilbake til Sony Music Entertainment Inc. Sigvard av Sverige. Grev Sigvard Oscar Fredrik Bernadotte af Wisborg (født 7. juni 1907 på Drottningholm slott, død 4. februar 2002 i Stockholm) var en svensk kunstner, og sønn av kong Gustav VI Adolf av Sverige og hans første hustru, prinsesse Margaret av Connaught. Han ble født som "Hans Kongelige Høyhet prins Sigvard av Sverige, hertug av Uppland", men mistet både tittel og arverett da han giftet seg med Erica Patzek i London den 8. mars 1934. Han ble da helt enkelt hetende "Sigvard Bernadotte". 2. juli 1951 ble han imidlertid adlet til greve av Wisborg innenfor Luxembourgs adel av storhertuginne Charlotte av Luxembourg. Grev Sigvard skilte seg fra Patzek i 1943, og giftet seg 26. oktober samme år med Sonja Robbert. De fikk en sønn, grev Michael Bernadotte af Wisborg, født 1944. Ekteskapet tok slutt i 1961, og grev Sigvard giftet seg for tredje gang i Stockholm 30. juli 1961 med Marianne Lindberg. Grev Sigvard nektet å godta at han ble fratatt sin prinsetittel i 1934. I 1983 gikk han til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og krevde å få tilbake tittelen sin, som han mente var en medfødt rett som ikke kunne fratas ham. Han fikk medhold, men nevøen, kong Karl XVI Gustav av Sverige, godtok aldri denne avgjørelsen. Grev Sigvard titulerte imidlertid seg selv prins resten av sitt liv. Foruten sin kongelige bakgrunn er grev Sigvard også kjent som kunstner og formgiver. Han hadde utdannelse fra Uppsala, Stockholm og München, og laget blant annet skisser til teater- og filmdekorer. Blant annet var han ansatt ved et filmselskap i Hollywood. Han har også laget brukskunst så vel som eksklusivt sølvarbeide for blant annet Georg Jensen og Nilsjohan. Han laget blant annet flasken til Explorer Vodka. I 1975 utgav han sine memoarer, kalt "Krona eller klave". MF «Strand» (1982). MF «Strand» er en bilferge bygget ved Sterkoder Mek. Verksted, Kristiansund i 1982 for Det Stavangerske Dampskibsselskap. Overført til Rogaland Trafikkselskap i 1990. Ferja eies i dag av Norled og går i sambandet Ranavik–Skjersholmane. Marianne Lindberg. Marianne Bernadotte af Wisborg, tidligere (Gullan) Marianne Lindberg (født 15. juli 1924 i Helsingborg i Skåne) er en svensk skuespiller, kjent fra filmer som "Ett dockhem" (1956), "Kulla-Gulla" (1956) og "Lejon på stan" (1959). Fra 1961 var hun gift med nå avdøde grev Sigvard Bernadotte af Wisborg, tidligere prins av Sverige og sønn av kong Gustav VI Adolf av Sverige. Skjorta (Eresfjord). Skjorta er et fjell i Eresfjord, Møre og Romsdal. Fjellet er 1 711 m høyt og er det 704 høyeste fjellet i landet av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. I 2007 og 2008 ble det arrangert skirenn i fjellet. John Porcelly. John «Porcell» Porcelly er en amerikansk hardcore-gitarist fra USA. Sammen med Ray Cappo, som han hadde spilt sammen med i Violent Children dannet han i 1985 bandet Youth of Today, der han var med gjennom hele bandets eksistensperiode. Han spilte også gitar i Judge mellom 1987 og 1991, og var vokalist i konseptbandet Project X. Senere ble han med i Cappos nye band Shelter, som han forlot i 2000 fordi han mente det sviktet sine spirituelle røtter og fordi han stiftet familie. Han driver i dag plateselskapet Fight Fire With Fire og spiller i det gjenforente bandet Bold. Porcell er kanskje først og fremst kjent som en live-gitarist, der han er kjent for ikke å holde seg i ro. Gitarspillet hans har også hatt en stor innvirkning på straight edge-gitarister i ettertid, ikke minst fordi flere av bandene hans har vært toneangivende innenfor området. Siden midten av 1990-tallet har Porcell også vært medlem av Hare Krishna-bevegelsen. Med Last of the Famous. Porcelly, John Institutt for historie og klassiske fag (NTNU). Institutt for historie og klassiske fag er et forsknings- og undevisningsinstitutt under det historisk-filosofiske fakultetet ved NTNU, og er lokalisert på Dragvoll i Trondheim. Instituttet består av de to enhetene historie og klassiske fag, og er ledet av professor Staffan Wahlgren og førsteamanuensis Pål Thonstad Sandvik (neststyrer). I tillegg til undervisning i studieprogrammer for historiefaget gir instituttet også undervisning for studieprogrammer innenfor middelalderkunnskap, kulturminneforvaltning, Afrikastudier, Europakunnskap med fremmedspråk og årsstudium i latin. Størsteparten av forskningen som gjøres ved instituttet blir gjort innenfor moderne og norsk historie, samt innenfor middelalderhistorie og europeisk historie. I tillegg til de fast vitenskapelig ansatte, har instituttet et stort antall doktorgradsstipendiater, post doc-forskere og oppdragshistorikere. Disse gruppene er av uvurderlig betydning for at instituttet skal klare sine forpliktelser innen undervisning og sensurarbeid. Instituttet har en administrativ stab på fire personer, ledet av kontorsjef Kristen Mo. Steinar Supphellen. Steinar Supphellen (født 15. juni 1939) er en norsk professor og var i flere år instituttleder ved Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU, Trondheim, med forskningsinteresser innen norsk og europeisk historie, 1500–1800 politisk og administrativ historie, sosial- og skolehistorie, byhistorie og kirkehistorie. I 2004 ble Supphellen tildelt Sintefs pris for fremragende pedagogisk virke. Phil Hartman. Philip Edward Hartmann (født 24. september 1948, drept 28. mai 1998) var en canadisk født amerikansk komiker. Han begynte karrieren i et komikerensamblet sammen med blant andre Jon Lovitz, og bandlogodesigner (han designet logoen til Crosby, Stills & Nash og de tre første albumene til America). I 1986 ble han medlem av Saturday Night Live og nøt stor suksess. Harman hadde utallige ganger opptreden på The Simpsons som (blant andre) advokaten Lionel Hutz og filmstjernen Troy McClure. Blant filmene han spilte i, finner vi "Pee-Wee's Big Adventure, Greed, Houseguest, Coneheads, Stuart Saves His Family, Sgt. Bilko, So I Married an Axe Murderer, CB4, Bjelleklang" og "Small Soldiers". Den 28. mai 1998 ble Phil Hartman drept av sin kone, Brynn Hartman, i deres hjem i Encino, California. Brynn skjøt Phil i hodet to ganger mens han sov, og noen timer senere skjøt hun seg selv. Lysbrytning. Lysbryting er det optiske fenomen at en lysstråle skifter retning i grenseovergangen mellom to stoffer med ulik optisk tetthet. I grenseflaten mellom luft og vann brytes en lysstråle slik at den blir "brattere" i vannet enn i lufta, fordi vann er et optisk tettere medium (stoff) enn luft. Forklaringen på at lyset brytes slik, har med å gjøre at lyset forplanter seg raskere gjennom optisk "tynnere" stoffer enn gjennom optisk "tettere" stoffer, mens lysstrålens frekvens er den samme. Bølgelengden er kortere i vannet enn i lufta, siden forplantningshastigheten for lyset er lavere i vann enn i luft. Siden frekvensen til lys av en bestemt farge er konstant, må bølgelengden minke når lyset går fra et opptisk tynnere stoff (f.eks luft) til et optisk tettere stoff (f.eks glass), fordi lyshastigheten da reduseres. For «å få dette til», må lysstrålen endre retning. Hvor mye den endrer retning, er avhengig av Det ser ut som sugerøret har en knekk på seg, fordi lyset brytes i overgangen fra væsken i glasset til luften. a> viser hvor blyanten "faktisk" befinner seg i et kar med vann. Det lysegrå rektanglet viser hvor observatørens hjerne "tror" blyanten befinner seg nede i vannet. Hjernen tror nemlig at lyset fra blyanten har gått i rett linje hele veien (se svarte stiplede linjer), og tolker synsinntrykket som om det skulle være en knekk på blyanten, og som om den delen av blyanten som er nede i vannet, ligger høyere enn den i virkeligheten gjør. Merk at enden (X) ser ut som den befinner seg ved (Y), en posisjon som er betydelig grunnere i vannet enn (X). Refraksjon. Diagram som viser refraksjon av bølger i vann. Et "refraksjonsdiagram" er en type bølgekart som viser hvordan bølger bygges opp, påvirkes eller endres ved varierende vannstand, dybder, vind- og/eller strømforhold. Refraksjon er et begrep som betyr bryting eller avbøying ved gjennomtrenging. Opprinnelig brukt om lysets brytning gjennom atmosfæren. Begrepet brukes av øyeleger, optometrister og optikere som leter etter brytningsfeil i øynene. Ett hjelpemiddel i dette arbeidet kalles refraktometer. Begrepet brukes innen nautiske fag/meteorologi for å betegne bølgedannelser. Begrepet brukes også innen radio/mobilkommunikasjon for å betegne feil/forstyrrelser som skyldes at signaler går gjennom bygninger og andre objekter. Det står i motsetning til refleksjon (hvor stråler eller bølger ikke går gjennom et objekt, men kastes tilbake). Lysbrytning og farge. Lysets frekvens bestemmer dets farge. Rødt lys har en frekvens på ca. 430 THz ("tera-hertz"). I vakuum har det røde lyset en bølgelengde på 700 nm ("nanometer"), noe kortere i luft, og en god del kortere i vann eller glass. De andre fargene, fra orange til gult osv. til fiolett har stadig kortere bølgelengde. Derfor brytes lyset av disse fargene stadig mer. Fiolett brytes mest, fordi det er den fargen som har kortest bølgelengde av synlig lys (ca. 450 nm). Brytningsindeks og bruken av den. Både glass og andre gjennomsiktige stoffer har sin spesifikke vinkel som lyset brytes i. Denne kan måles og kalles stoffets brytningsindeks. Ved å tilsette andre stoffer til glasset, får man fram glasstyper med forskjellig brytning. I den senere tid er det utviklet tilsvarende plaststoffer. Kunnskap om dette er viktig for utvikling av brilleglass som kan kompensere for flere typer brytningsfeil på en gang. Det samme gjelder for kontaktlinser. Mer komplisert er beregninger og konstruksjon av linser til kameraer, hvor regnbuekanter ikke skal forekomme. Dette ordnes ved å bruke litt forskjellige glass- eller plasttyper. En interessant variant er fresnellinsen som består av et linseskall som er delt opp slik at konstruksjonen blir flatest mulig. Denne finner vi i flate forstørrelsesglass og i hovedfyrlykter hvor lysstrålen skal være rettet og smalest mulig. Frekvens, lyshastighet og bølgelengde. formula_1 formula_2 er lysets frekvens formula_3 er lyshastigheten formula_4 (gresk bokstav "lambda") er bølgelengden Fritt radiospektrum. Fritt radiospektrum (eller åpent radiospektrum) er en bevegelse først og fremst for å påvirke offentlige myndigheter til å tilby mer ulisensiert radiospektrum, radiofrekvens-spektrum som er tilgjengelig til bruk for alle. Tilhengere av «allmenning-modellen» for åpent radiospektrum støtter en framtid hvor hele spektrumet er delt ved bruk av internett-protokoller for å kommunisere med hverandre, og smarte innretninger som finner det mest effektive energinivået, frekvens og mekanisme. Tidligere myndighetspålagte begrensninger på hvem som kan ha stasjoner og hvem som ikke kan vil bli fjernet, og enhver vil få lik mulighet til å benytte eteren til sin egen radiostasjon, fjernsynsstasjon eller til og med kringkasting av sitt nettsted. En framtredende talsmann for åpent spektrum er amerikaneren Lawrence Lessig. Nasjonale myndigheter tildeler nå frekvensbånd (noen ganger basert på retningslinjer fra ITU) til bruk av alle så lenge de respekterer visse tekniske rammebegrensninger, særlig en begrensning på total senderstyrke. Ulisensierte frekvensbånd er desentralisert: det er ingen lisensbetalinger eller sentral kontrollinstans for brukere. Tradisjonell bruk av ulisensierte frekvensbånd inkluderer trådløse telefoner og spedbarnsmonitorer. En samling av nye teknologier som utnytter ulisensierte frekvensbånd inkluderer Wi-Fi, Ultra Wideband, spread spectrum, programvaredefinert radio, kognitiv radio og mesh networks. Radioastronomiens behov. Astronomer bruker mange radioteleskoper til å betrakte objekter som pulsarer i vår egen galakse og i fjerntliggende radiogalakser opptil halve avstanden av den observerbare sfæren av vårt univers. Bruken av radiofrekvenser til kommunikasjon skaper forurensning fra astronomenes synspunkt, i beste fall støy, eller blender i verste fall fullstendig det astronomiske samfunn for visse slags observasjoner av svært fjerntliggende objekter. Ettersom fler og fler frekvenser blir benyttet til kommunikasjon blir derfor astronomiske observasjoner mer og mer vanskelige. Forhandlinger for å forsvare de delene av spektrumet som er av størst nytte for observering av universet utføres for det meste av det internasjonale astronomiske miljøet, som en innsats på grasrotnivå, og koordineres i "vitenskapskomiteen for frekvenstildelinger for radioastronomi og romvitenskap". Forholdet mellom talspersoner for fritt radiospektrum og radioastronomer er uklart ettersom de førstnevnes liste over ofte spurte spørsmål ikke omtaler radioastronomiens behov. The Pirate Bay. The Pirate Bay (TPB) er en svensk torrentside, og kaller seg selv «verdens største BitTorrent-tracker». Internettselskapet Alexa Internet rangerte i 2009 Pirate Bay som verdens 110. største nettsted (av alle typer nettsider). Det anslås at The Pirate Bay har omtrent 25 millioner unike besøkende i måneden. The Pirate Bay består av en katalog («BitTorrent index») der brukerne kan søke i torrent-filer andre brukere har lastet opp. Disse filene inneholder i seg selv ikke data, men kun beskrivelser av filene og opplysninger om hvor mange andre brukere som har dem. Brukerne kan så laste ned torrent-filen, og ved hjelp av et eget program på datamaskinen sin sette i gang nedlastingen. Nedlastningen assisteres også av The Pirate Bays såkalte «tracker», en tjeneste som koordinerer datautveksling mellom brukerne som har filene og brukerne som ønsker dem. Tjenestene som tilbys av The Pirate Bay gjør effektiv overføring av store mengder data mulig. Dette har både lovlige og ulovlige bruksområder, noe som har ført til at blant annet film- og musikkindustrien har brukt store ressurser på å få siden stengt ned. Mens bransjeorganisasjoner hevder at The Pirate Bay bedriver ulovlig piratkopiering i stor stil, mener personene bak nettstedet at virksomheten er fullt lovlig i Sverige. Nettstedet ble startet i 2003 av Piratbyrån-miljøet, men har siden 2004 blitt drevet av Gottfrid Svartholm, Fredrik Neij og Peter Sunde. Disse personene ble, sammen med forretningsmannen Carl Lundström, stilt for retten i Sverige i februar 2009 anklaget for medvirkning til brudd på opphavsrettsloven. De ble dømt til et års fengsel, og 30 millioner i erstatning den 17. april 2009, men anket saken videre. Ankesaken kom opp 28. september 2010. Funksjonalitet. The Pirate Bays nettsider tillater brukerne å søke igjennom torrent-filer, små filer som inneholder metadata om de faktiske filene brukerne er interessert i. Disse torrent-filene kan lastes ned av brukerne, noe som muliggjør nedlasting av materiale fra de andre brukerne også. Nettsidene katalogiserer torrentene i seksjoner som «Musikk», «Lydbøker», «Filmer», «Programmer: Windows», «Spill: Wii», «E-bøker» og så videre. Brukerne kan søke i selvvalgte kategorier, eller bla seg gjennom kategoriene i kronologisk rekkefølge. Pirate Bay har også en seksjon for pornografi, men brukerne må registrere seg for å få tilgang til denne. Registrering er gratis, og krever kun en e-postadresse. Registrerte brukere kan også laste opp sine egne torrenter, og legge inn kommentarer til andre brukeres opplastede torrenter. Bruksvilkårene til The Pirate Bay tillater privatpersoner å bruke tjenesten gratis, mens bedrifter og andre selskaper trenger forhåndstillatelse, med mindre bruken er «åpenbart velmenende, det vil si spredning av kultur til sluttbrukerne». Pirate Bay legger også ansvaret på brukerne for ikke å bruke tjenesten til ulovlige aktiviteter. The Pirate Bay fjerner aldri innhold etter klager om påstått ulovlig bruk, men legger derimot slike henvendelser ut til spott og spe i en egen «Legal threats»-seksjon. Denne praksisen har blitt sterkt kritisert av blant annet Motion Picture Association of America. Teknisk plattform. Opprinnelig kjørte Pirate Bay på fire Linux-tjenere med en egenutviklet webserver kalt Hypercube. I 2005 var trafikken blitt såpass stor at eierne var nødt til å bruke mer avanserte teknologier, og nettstedet er nå basert på Lighttpd, PHP, MySQL, Sphinx, Memcache og Varnish. The Pirate Bay har siden 2007 brukt Opentracker som tracker-programvare. Trackeren støtter også SSL-krypering av data, for å hindre avlytting av brukerne. Trackeren har også siden januar 2009 støttet IPv6. Oppstarten. a>, mannen med det praktiske ansvaret for oppstarten av The Pirate Bay. Høsten 2003 var den organiserte piratbevegelsen i Sverige i sin oppstart, med Piratbyrån i førersetet. Deler av miljøet ville gjøre teori om til praksis, ved å ta den relativt ferske teknologien BitTorrent i bruk. Det praktiske ansvaret falt på Gottfrid Svartholm, som på den tiden arbeidet i Mexico by. Dette ble ansett som et trygt sted å starte opp, mye på grunn av byens enorme størrelse og at det lokale politiet sannsynligvis hadde mer alvorlige saker å ta seg av. Svartholm satte opp den nye trackeren på en ledig datamaskin i en kjeller, og den ble raskt populær. Trackeren het opprinnelig «Piratbyråns tracker», men fikk raskt navnet "The Pirate Bay". Mot slutten av 2003 hadde trackeren så mye trafikk at eierne fikk alvorlige kapasitetsproblemer, og tidlig i 2004 ble Pirate Bay flyttet til Sverige. Her ble Fredrik Neij med på å drifte systemet. Senere i 2004 ble datidens største BitTorrent-nettsted suprnova.org stengt, noe som gjorde at nye brukere kom til Pirate Bay i hopetall. Dette førte til nye kapasitetsproblemer, noe som ble løst ved at entreprenøren Carl Lundström gikk inn med ressurser. Med Lundströms hjelp fikk The Pirate Bay den tekniske infrastrukturen som var nødvendig for å bli et virkelig globalt fenomen. Motstand fra Hollywood og raidet i 2006. I mars 2006 begynte Hollywood å legge press på Sverige for å få stengt ned The Pirate Bay. Lobbyisten John G. Malcolm i Motion Picture Association hadde kjørt hardt på overfor statssekretær i justisdepartementet Dan Eliasson for å få Pirate Bay stengt. Svensk lov forbyr regjeringen å gripe inn i enkelttilfeller, men Eliasson og justisminister Thomas Bodström gav i april politiet en generell instruks om å fokusere på piratkopiering. Femti dager senere slo politiet til mot The Pirate Bay i en koordinert razzia som omfattet et titals steder i hele Sverige. Razziaen førte til at nettsiden forsvant fra Verdensveven samtidig som trackeren gikk ned. Hollywood gikk høyt ut etter aksjonen. – Dagens hendelser i Sverige fungerer som en påminnelse til pirater i hele verden om at det ikke finnes trygge havner for tyver på Internett, sa Dan Glickman, formann i Motion Picture Association of America. – Vi er glade for at myndighetene i Sverige har hjulpet oss å stoppe The Pirate Bay fra å fortsette det tøylesløse tyveriet av opphavsrettsbeskyttet materiale på Internett, fortsatte han. I razziaen var Neij og Svartholm blitt arrestert. Den tredje hovedpersonen, Peter Sunde, greide politiet imidlertid ikke å få fatt i. Sunde fikk et tidlig tips om at en razzia var på vei, og hadde straks begynt å ta sikkerhetskopier av alle torrenter. Før politiet rakk å stenge ned serverne rakk han å kopiere nesten alt han trengte til å starte opp igjen. Sunde brukte så sine kontakter til å skaffe et nytt sted The Pirate Bay kunne drives fra, og allerede ett og et halvt døgn etter razziaen var nettstedet oppe igjen i Nederland, utenfor det svenske politiets rekkevidde. Aksjonen lyktes dermed ikke med å stenge The Pirate Bay, men hadde faktisk motsatt effekt. Etter raidet endret Pirate Bay sine rutiner, slik at den tekniske infrastrukturen heretter ble spredt verden rundt, noe som i praksis umuliggjør videre politiaksjoner. Mediastunt. I januar 2007 var mikronasjonen Sealand lagt ut for salg. Personene bak The Pirate Bay kunngjorde at de ønsket å kjøpe stedet, slik at de kunne legge virksomheten dit. Til formålet ble nettsiden buysealand.com satt opp, der de bad folk donere penger til dette formålet. Pirate Bay-gjengen samlet inn ca. 20 000 amerikanske dollar til saken, men mislyktes med å kjøpe Sealand. De annonserte deretter at de ville se seg om etter en øy de kunne kjøpe og legge virksomheten til, «gjerne i en del av verden der opphavsrettslover ikke står spesielt høyt på politiets prioritetsliste». I oktober 2007 fikk The Pirate Bay fatt i internettdomenet ifpi.com, et domene som tidligere hadde tilhørt antipiratorganisasjonen International Federation of the Phonographic Industry (IFPI). Pirate Bay uttalte i forbindelse med overtagelsen at de ville opprette en nettside kalt «International Federation of Pirates Interests» på domenet. Kort tid senere bestemte imidlertid WIPO at domenet måtte overføres tilbake til IFPI. a> la ut låta «Tack för kaffet» til gratis nedlasting på TPB. På tross av platebransjens angrep på The Pirate Bay har flere artister valgt å bruke TPB som distribusjonsplattform for musikken sin. Disse stuntene har fått stor mediaoppmerksomhet. I 2007 la det svenske bandet Familjen ut låta «Det snurrar i mitt huvud» til gratis nedlasting på TPB. Før den svenske Grammis-utdelingen (tilsvarer Spellemann i Norge) takket Pirate Bay ved å oppfordre alle brukerne sine til å stemme på Familjen, noe som gjorde at Familjen vant foran svært populære band som The Ark og Kent. I 2008 la rapperen Timbuktu ut låta «Tack för kaffet» på TPB. Stuntet fikk stor dekning i media, og Timbuktu fikk pryde hele nettstedets forside som takk. Timbuktu fikk støtte i deler av det norske musikkmiljøet, og blant annet uttalte Kristoffer «Kriss» Tømmerbakke i duoen Erik og Kriss at det Timbuktu hadde gjort var «helt rått» og at det «viser virkelig at mannen har baller». Kort tid senere valgte også det norske hip-hop-kollektivet Gatas Parlament å gjøre sine nyeste CD og DVD-utgivelser tilgjengelig i flere formater på Pirate Bay. Dj Don Martin i gruppa uttalte at han støttet fildeling, og begrunnet det med at fildeling «gir alle tilgang all verdens musikk, film og litteratur, uansett hvor man bor». Samtidig var andre artister og aktører i musikkbransjen skeptiske. «Pirate Bay handler om organisert tyveri fra artistene […] Pirate Bay er en gjeng forretningsmenn som tjener penger på andre sitt arbeid. Timbuktu har valgt dette selv som låtskriver og opphavsmann og kan gjøre det han vil. Men Pirate Bay legger ut andres musikk uten å spørre om lov og det er det som er problemet», sa Jarle Savio i EMI, samtidig som hiphoperne i Karpe Diem uttalte at «det er stor forskjell på om du legger ut klærne dine til salgs på Finn.no, eller om jeg gjør det». Arboga-kontroversen. I etterkant av drapene i den lille byen Arboga i 2008 la en av TPBs brukere ut politiets obduksjonsbilder av de drepte barna på The Pirate Bay. Faren til barna forsøkte å få bildene fjernet, mens Peter Sunde i The Pirate Bay uttalte at ikke synes det var deres oppgave «å bedømme om noe er etisk eller uetisk eller hva andre mennesker vil legge ut på nettet». Publiseringen av disse bildene på The Pirate Bay var lovlig etter svensk lov, men saken ble likevel slått stort opp i media. Dette førte til at Sunde valgte å delta i en debatt om saken på Sveriges Television. Sunde var på forhånd lovet at debatten skulle ha en mer prinsipiell karakter, og at foreldre og involverte i saken fra Arboga ikke skulle delta. Debatten tok imidlertid en uventet vending for Sunde da faren til de drepte barna fikk legge frem saken sin over telefon, og Sunde ble bedt om å kommentere farens utspill. Saken var svært belastende for Sunde, som hadde fått en mengde drapstrusler, og i etterkant av TV-debatten gikk han hardt ut mot SVT. The Pirate Bay anklaget også mediene for kynisme i forbindelse med oppstyret, og påpekte at mediaoppmerksomheten hadde gjort at antallet brukere som hadde lastet ned bildene hadde gått fra ca. 100 til 20 000. Programleder Janne Josefsson, redaktør Katarina Sahlin og prosjektleder Lena Laurén i SVT beklaget i etterkant hendelsen, men The Pirate Bay valgte likevel å kutte ut all kontakt med media. Håndteringen av saken fra SVTs side førte også til kritikk mot den svenske statskanalen. Eirik Solheim i NRK Beta omtalte medienes håndtering av saken som en «heksejakt», mens Anders Mildner i "Sydsvenskan" mente at mediene spredte «feilaktige opplysninger» og lot «følelsene styre». Rettssaken i 2009. Beslagene fra razziaen i 2006 førte frem til tiltale høsten 2008. Gottfrid Svartholm, Fredrik Neij og Peter Sunde ble sammen med Carl Lundström tiltalt for å ha «gjort ett upphovsrättsligt skyddat fonogram tillgängligt för allmänheten samt den 28 februari 2006 i Stockholm också främjat att andra personer framställt exemplar av fonogrammet.» De tiltalte risikerte inntil to års fengsel og fikk dessuten et erstatningskrav på ca. 110 millioner kroner mot seg. Rettssaken startet i februar 2009, og et par dager ut i rettssaken ble tiltalen endret. Pirate Bay-frontfigurene ble tilslutt kun tiltalt for tilgjengeliggjøring, og ikke lenger for eksemplarfremstilling. Rettssaken fikk stor mediaoppmerksomhet. Den britiske avisen "The Guardian" omtalte den som «en en de mest høyprofilerte rettssakene om brudd på opphavsrett på flere år», samtidig som billetter til rettslokalet ble solgt på svartebørsen for 500 svenske kroner. Sveriges Television satset tungt på å dekke rettssaken, og overførte lyden fra rettssaken live på Internett. Dette var første gang i Sverige at en rettssak ble sendt direkte på nett. Alle de fire tiltalte ble den 17. april dømt i første rettsinstans til ett års fengsel og til å betale 30 millioner svenske kroner i erstatning. Guillaume de Machaut. Guillaume de Machaut var en av de mest betydningsfulle franske komponistene på 1300-tallet. Ingen vet den eksakte datoen, men Guillaume de Machaut ble mest sannsynlig født i Reims i provinsen Champagne som ligger i Frankrike, mellom år 1300 og 1305. Han døde 13. April 1377, i sin fødeby Reims. Guillaume de Machaut er den mest kjente komponisten som levde i middelalderen, og hans franske sanger og dikt var de som dominerte på 1400-tallet, både med kvalitet og volum. I dag er han mest kjent for sin Notre Dame-messe, flerstemte motetter og ballader, og annen verdslig musikk som rondeau'er og virelai'er. Når Machaut skrev musikk var han nøye med å skille disse formene fra hverandre. Motettene og balladene han skrev var flerstemte, og virelai'ene var som oftest enstemt. Musikken. Musikken Mauchaut skrev særpreges ved variasjoner, spesielt gjennom synkoper og hans rytmiske teknikker, som han ofte la til i alle stemmene. På den tiden var det vanligvis melodien som dominerte i flerstemte stykker, men Mauchaut tenkte nytt og lagde flerstemte stykker med akkompagnement, altså slik at rytmen også dominerte. Ars Nova. Mauchaut er sett på som den viktigste personen for den franske Ars Nova. En ny og mer rytmisk stil i forhold til det som gjaldt tidligere, Ars Antiqua. Mauchaut var med og gjorde om det gamle systemet til noe nytt, han åpnet opp for at man kunne sette sitt personlige preg på stykkene og sette dem opp mer dramatisk. Når Mauchaut lagde musikk fulgte han Philippe de Vitry's Ars Nova, det var bare noen få ganger han fulgte det rytmiske mønsteret og sjangeren som var vanlig på 1300-tallet. Som for eksempel i stykket Hoquestus. Tekstene. Machaut skrev omkring 400 sangtekster og dikt. Tekstene han skrev handlet for det meste om kjærlighet. Virelai'ene viser ulike følelser forbundet med høvisk kjærlighet. Det kan være følelser som lidelse, desperasjon, lengsel, tvil og utholdenhet. Et typisk stykke kunne tekstmessig lyde slik: "Har du smakt elskovens kval, kjenner du livets smerte. Har du smakt elskovens sødme, vet du hva livsglede er!". Historie. I 1323 ble Guillaume de Machaut sekretær hos Kong Johan I av Böhmen, i den stillingen var han ofte med på kongens reiser rundt om i Europa og holdt ham med selskap, mange av reisene i forbindelse med krigen. Senere i Mauchauts tid var det mye krig i Europa, Mauchaut tjente kongen trofast, og han kom så langt at han var i tjeneste for to konger av Frankrike. Kong Johan I døde i kampene under slaget ved Crècy, og Machaut som var kjent og etterspurt, fikk kontakter blant aristokrater og andre betydningsfulle personer, som Kong John's datter Bonne, Karl II av Navarra, Jean de Berry og Karl, Hertugen av Normandie, som senere ble Kong Karl V av Frankrike i 1364. The Rutles. The Rutles er en britisk komigruppe som oppsto i siste halvdel av 1970-tallet, som rene Beatles-parodier. Historien. I 1976 sendte tv-showet "Rutland Television Weekend" (Eric Idle) en sketsj som introduserte 60-tallsbandet The Rutles, som lignet særdeles på The Beatles. Sketsjen fikk såpass vid oppmerksomhet og god mottagelse at den ble utvidet til en egen tulledokumentar, "All You Need Is Cash". Filmen hadde en sterk rolleliste, deriblant John Belushi, Dan Aykroyd, Bill Murray, George Harrison, Mick Jagger, Paul Simon, Michael Palin og Ron Wood. Filmen har forlengst fått kultstatus blant Beatles-fans i hele verden, og flere av uttrykkene i filmen er adoptert inn i Beatles-fansens vokabulær. Konserter. The Rutles har holdt flere konserter (uten Eric Idle) gjennom årene. De bestemte seg endelig for å gravlegge prosjektet og holdt sin avskjedskonsert i England i 2007. Diskografi. Rutles, The Microsoft Train Simulator. MSTS eller Microsoft TrainSimulator er en simulator produsert av Microsoft og utgitt i 2001. Simulatoren går ut på å fremføre et tog trygt og komfortabelt etter de reglene som gjelder på jernbanen. Spillets poeng. I MSTS kan man kjøre i to moduser; activity eller explore mode. I førstnevnte skal man fullføre et oppdrag, det kan f.eks. være å kjøre et persontog mellom stasjoner, eller å sortere godsvogner på skiftetomta. I explore mode finnes ingen regler, da kan man kjøre rundt fritt og utforske ruten. Ruter. Originalt kommer 6 ruter med til MSTS. En rute er en bane, en level. Med hver rute medfølger passende tog og en del aktiviteter. Oppdatering. Microsoft har sluppet en oppdatering til MSTS v 1.2. Denne inneholder noen mindre fikser + nytt materiell. Det er et Engelsk Class 50, og et amerikansk SD40-2. Begge er diesel-lokomotiver. I tillegg medfølger noen vogner. Oppdateringen finnes gratis på Microsofts MSTS-sider. MSTS 2. I 2002 annonserte Microsoft at de skulle komme med en oppfølger til MSTS. Denne skulle inneholde en lang rekke ting som ikke finnes i utgave 1, blant annet fungerende dreieskiver. MSTS2 var annonsert å bli sluppet i 2009. Oppfølgeren ble utsatt på ubestemt tid da Microsoft 23. januar 2009 la ned ACES Game Studios som stod for utviklingen. MSTS i dag. Til tross for at MSTS ble utgitt i 2001, er den fortsatt en populær simulator. Dette skyldes nok blant annet at man lett kan utvide med nye tog og ruter. På Internett finnes mange gratis tilleggspakker, både nye tog og banestrekninger. Det finnes også kommersielle tilleggspakker, først og fremst med USAs jernbaner som forbilde. Norsk MSTS. Mange nordmenn ønsker å kjøre norske tog på norske baner i MSTS. Det finnes en del norske tilleggspakker gratis på Internett. Nesten hele NSBs lokomotivpark er representert, og flere norske ruter er tilgjengelig. Djimi Traoré. Djimi Traoré (født 1. mars 1980 i Laval i Frankrike) er en malisk fotballspiller som for tiden spiller i AS Monaco. Han kom fra den franske klubben Stade Lavallois til Liverpool og han har flere landskamper for Mali. Traoré debuterte for Liverpool mot Hull 14. september 1999. Etter Liverpool har Traoré spilt for RC Lens, Charlton Athletic FC, Portsmouth FC, Stade Rennais FC og Birmingham City FC. Miki Roqué. Miquel Roqué Farrero, best kjent som Miki Roque, (født 8. juli 1988 i Tremp, Katalonia, død 24. juni 2012) var en spansk fotballspiller som senest spilte for Real Betis. Han ble kjøpt fra den spanske klubben Lleida, i august 2005 av Rafael Benitez. Roque spilte vanligvis midtstopper på reservelaget til sammen med Godwin Antwi, men kunne også settes inn som høyreback. Han deltok da Liverpools juniorlag vant FA Youth Cup i 2006, og debuterte for Liverpools førstelag mot Galatasaray 5. desember 2006 i det 85. minutt. I mars 2011 fikk han diagnosen kreft i bekkenet.. Han døde av dette 24. juni 2012, i en alder av 23 år. Karriere som spiller. "(Sist oppdatert 1. juni 2006)" Karelsk bjørnehund. Karelsk bjørnehund (FCI #048) er en utpreget brukshund med røtter fra Karelen, på grensen mellom Finland og Russland. Den regnes som en nær slektning av russisk-europeisk laika og tilhører de nordiske spisshundene. På finsk heter den "karjalankarhukoira". Opprinnelse og alder. Opphavet til karelsk bjørnehund er usikkert, men den regnes som en nær slektning av russisk-europeisk laika. Trolig er den også i slekt med jämthund. Den oppsto trolig på Karelen under 1800-tallet, det området som ligger på begge sider av den finsk-russiske grensen nord for St. Petersburg. Noen hevder at den har blodslinjer fra såkalte "utchakhunder", en type russiske gårdshunder. Man regner med at rasen ble renavlet fra begynnelsen av 1900-tallet og fram mot slutten av av 1930-åra. Den har altså fått sin endelig utforming i relativt moderne tid. På 1960-tallet var rasen på sterk retur, men den har tatt seg noe opp igjen siden da. Rasen er imidlertid ikke særlig populær utenfor Karelen, Sverige og Norge. Rasen ble opprinnelig brukt til jakt på elg, senere også til jakt på bjørn og annet storvilt. FCi anerkjente rasen i 1946. Utseende, anatomi og fysikk. Karelsk bjørnehund er kompakt bygget og noe lenger enn høy. Kroppen er fast og muskuløs. Bystkassen rommelig og dyp, og ryggen smidig og rett. Kraftfull hals. Kileformet hode med bred skalle og tydelig markert stopp. Kraftig og dypt snuteparti med tynne tørre lepper. Spisse, mellomstore stående ører som er noe avrundet. halen er middels lang og høy ansatt. Den bæres ringlet over ryggen. Muskuløs kraftig benstamme, som ender i kompakte litt avrunda labber med pelskledde sider. Pelsen er rett og stiv. Noe lenger rundt halsen, på ryggen og langs baksiden av lårene og undersiden av halen. Underullen er myk og tett. Fargen er sort med matt kastanjebrun skiftning, som forårsakes av underullen. Hvite flekker eller tegninger på hodet, halsen, brystet, buken og beina. Hannene blir gjerne ca. 54–60 cm i skulderhøyde og veier normalt omkring 25–28 kg. Tispene blir gjerne ca. 49–55 cm i skulderhøyde og veier normalt omkring 22–25 kg. Bruksområde. Karelsk bjørnehund er en utmerket brukshund, og da spesielt som jakthund på storvilt. Den har en meget godt utviklet luktesans som den bruker aktiv og energisk når den jakter. Den har også gode egenskaper som vakthund. Lynne og væremåte. Karelsk bjørnehund utmerker seg ikke særlig som familiehund, selv om den er både lojal og rolig. Den er svært selvstendig, modig og ivrig, men heller sær, nærmest asosial i sin atferd. Den kan være aggressiv og må aldri oppmuntres in den retning, selv om den er en god vakthund. Den egner seg dårlig som trekkhund og gårdshund. Rasen trenger en meget tydelig og udiskuterbar leder, og tidlig og streng, men ikke hard dressur. Den må også få rikelig med mosjon og bør ikke stenges inne, men heller få gå i en romslig hundegård utendørs. Flertallsregjering. En flertallsregjering er en regjering som har støtte hos majoriteten av representantene i den lovgivende forsamlingen (dvs. parlamentet) i parlamentariske stater. I Norge. Stortinget, som er Norges nasjonalforsamling, består av 169 mandater/representanter fra ulike partier. Både enkeltpartier og et samarbeid av flere (koalisjon) kan danne regjering (se koalisjonsregjering). Dersom et parti (eller en koalisjon av flere partier) etter et stortingsvalg har 85 mandater eller flere, kan en flertallsregjering dannes. Har et parti (eller en koalisjon av flere partier) flest stortingsmandater, men ikke halvparten, kan det dannes en mindretallsregjering. Regjerer man i mindretall, blir man avhengig av støtte fra ett eller flere andre partier for å oppnå flertall ved votering i Stortinget. Generelt, i en koalisjonsregjering, kan uenigheter lettere oppstå fordi partiene i utgangspunktet er politisk forskjellige. Forhandlinger og kompromisser innad i en koalisjonsregjering resulterer dermed ofte i at noen av partiene må gi tapt for saker de setter høyt. Regjeringen Bondevik II var en mindretalls-koalisjon, mens regjeringen Stoltenberg II er en flertalls-koalisjon. American Israel Public Affairs Committee. AIPAC ("American Israel Public Affairs Committee") er en interesseorganisasjon som har som formål ved lobbyvirksomhet å fremme Israels interesser i amerikansk politikk. Den ble grunnlagt i 1953 av Isaiah L. «Si» Kenen. AIPACs opprinnelige navn var "American Zionist Committee for Public Affairs". AIPAC blir av flere sett på som en av de største og mest innflytelsesrike organisasjoner i USA. Bladet Fortune rangerte i perioden 1997 til 1999 AIPAC som nummer to på en liste over mektigste interessegrupper i USA. AIPAC er med sine 100 000 medlemmer en stor organisasjon med bred støtte i befolkningen, og kan dermed påvirke hvem som får politiske verv i USA, både gjennom demokratiske valg, samt gjennom nominasjonsprosessene hvor politiske kandidater søker støtte hos de store organisasjonene. AIPAC har allierte i både det republikanske og det demokratiske partiene, men Demokratene anses å være det partiet som mest lar seg påvirke av AIPAC. AIPACS representanter har årlig over 2 000 møter med medlemmer av kongressen, og AIPAC mener selv at organisasjonen medvirker til at det blir vedtatt over 100 pro-israelske forordninger hvert eneste år. Det siste året har USA bidratt med 18 milliarder kroner i militær bistand og annen bistand til Israel. I 2004 var Israel verdens største mottaker av amerikansk bistand, og mottok en femtedel av USAs bistandsbudsjett. Siden 1972 har USA brukt vetoretten sin i sikkerhetsrådet i FN 40 ganger for å hindre resolusjoner som enten fordømmer påståtte Israelske overtramp eller støtter den paletinske saken. Etter 11. september 2001 et det blitt antatt at den jødiske lobbyen fått økt støtte fra konservative kristne som ser på Israel som det hellige land og på Midtøsten-konflikten som en avgjørende kamp av krigen mot terror.. Andre som forsvarer USAs støtte til Israel argumenterer med at Israel er områdets eneste demokrati og hvilken trussel nabolandene er mot Israels eksistens. Jødenes skjebne under Andre verdenskrig har også tradisjonelt skaffet Israel mye sympati. Tilknytning til Israel. "American Zionist Committee for Public Affairs" fikk i 1963 ordre fra Kennedy-regjeringen om å registrere seg som en agent for den israelske regjeringen i henhold til Foreign Agents Registration Act. Dette gjaldt - og gjelder - alle grupper i USA som mottar finansiell støtte fra eller opererer på vegne av et annet lands regjering. AIPAC ble derfor kort tid etter dannet for å omgå ordren fra regjeringen. Den er registrert som en amerikansk lobbygruppe som er finansiert av private givere - uten noen form for støtte fra Israel eller andre utenlandske grupper. En granskning i regi av Senatets utenrikskomite fastslo at AIPAC fortsatte å motta israelske penger utover 1960-tallet. Både på 1970-tallet og 1980-tallet ble det reist krav om at AIPAC burde tvinges til å registrere seg under FARA - fordi man mente Israels innflytelse var for stor til at gruppen kunne anses som uavhengig. Opprinnelig jobbet AIPAC mot Kongressen, for å påvirke politikerne til å støtte opprettelsen av den jødiske staten. Siden har målet vært å sikre dens levedyktighet, i både penger og sikkerhet. Etter hvert har organisasjonen utvidet blikket til den utøvende makten: Presidenten, regjeringen og embetsverket. En studie av 782 relevante politiske belslutninger i årene 1945-1984 viste at 60 prosent av vedtakene var i tråd med Israel-lobbyens syn. Den mest varierende faktoren var hvor israeltro den sittende presidenten var. Var vedkommende på «riktig side», steg prosentandelen på beslutningene til 90 prosent. Men selv der presidenten var i mot, vant lobbyen frem og «positive vedtak» gjort i Kongressen i 27 prosent av sakene. Et anslag fra en Israel-sympatisør i det amerikanske styringsapparatet mente å kunne anslå at vel halvparten av medlemmene i Representantenes hus, mellom 250-300 stykker, til enhver tid reflekterer AIPACs syn og meninger. Kritikk mot AIPAC. Organisasjonens sterke innflytelse brukes ofte som et argument fra flere grupperinger om at USA er kontrollert av jødene. Det er også flere amerikanske politikere og akademikere som har pekt på at organisasjonen styrer for mye av USAs utenrikspolitikk når det kommer til Midtøsten. I USA har det de siste årene (særlig siden 2004) vært en hard debatt om den israelske lobbyens makt. Det meste av debatten hadde sin bakgrunn i en artikkel av Harvard-professor Stephen M. Walt og professor ved Universitetet i Chicago John J. Mearsheimers som omhandler den jødiske lobbyens innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. Reaksjonene på «The Israel lobby and US Foreign Policy» som ble publisert i London Review of Books i 2004 ble sterke og avstedskom flere beskyldninger om nynazistisk kildebruk og antisemittisme mot forfatterne. Walt og Mearsheimer dokumenterte USAs enorme støtte til Israel og hevdet at støtten verken er strategisk eller moralsk riktig sett med realpolitiske amerikanske øyne. «Hvis verken strategiske eller moralske argumenter kan forklare Amerikas støtte til Israel hvordan kan vi forklare det? Forklaringen ligger i den enestående makten til den israelske lobby» skriver Walt og Mearsheimer. «... "det er nærmest politisk selvmord for medlemmer av Kongressen som søker gjenvalg å innta standpunkt som kommer til å bli stemplet som anti-israelske av Israel"...», Tidligere AIPAC-leder Morris Amitay. Ginnungagap (vokalensemble). Vokalensemblet Ginnungagap var et norsk kor fra Oslo. Ginnungagap ble etablert i 1998, og hadde 16 sangere. Koret hadde sin debutopptreden som "The Official Latvian Krangas Choir" på NRKs humorprogram Lille Lørdag, hvor de sang Finn Kalviks "Aldri i livet" på estisk. Koret fremførte primært ny, klassisk kormusikk, med hovedvekt på norske komponister, og har urfremført verk av blant andre Kjell Habbestad, Torbjørn Dyrud, Marcus Paus og Mattias Sköld. Repertoaret besto først og fremst av verk for kor a cappella, men koret har også samarbeidet med instrumentalister og orkestre, som Kringkastingsorkesteret og Oslo Filharmoniske Orkester. Ensemblet fikk 1. pris i Norges Korforbunds landskonkurranse for blandet kor klasse A i 2000. I 2002 var koret norsk representasjonskor på Nordisk-baltisk korfestival i Klaipeda, Litauen, og i 2004 festivalkor under Landsfestivalen for kor. Korets siste innspilling, "Domen og elven", med musikk av Marcus Paus, medfølger en kunstmappe med litografier av kunstneren Christopher Rådlund. Koret la ned driften i 2007. Pragmatisme. Pragmatisme er en filosofisk retning grunnlagt av Charles Sanders Peirce. Pragma betyr handling. Pragmatismen er handlingsorientert og leserorientert. Ser vi historisk på det, har det vært viktig for pragmatistene at man ser seg selv som en deltaker i omgivelsene. Sentralt i bruken av disse begrepene står reformpedagogen John Dewey og hans forskerkollega George Herbert Mead som hadde en naturvitenskapelig tilnærming til læring. 1. Den sosiale handlingen er et grunnelement hvor erfaringer gjennom deltaking og kommunikasjon mellom individer læring blir til, og ideer og erfaringer utveksles. 2. Erkjennelse av den sosiale handlingen sin. Det betyr å reflektere hvorfor du gjør som du gjør, agere som det bevisste menneske. 3. Kommunikasjon er en medierende faktor mellom den sosiale samhandlingen og meningsfellesskapet. 4. Perspektiv – Det å kunne ta et annen sin synsvinkel. 5. Læring forutsetter sosial handling. Mennesker er handlende vesen. 6. Læring er en prosess som foregår hele livet, ikke bare som av erfaringer,akkumulering men også som kvalitative sprang på bakgrunn av rekonstruksjon av erfaringer. 7. Læring er relasjonell, den er knyttet til andre og til ting. 8. Læring er kontekstuell, det vil si at den foregår i ulike situasjoner på ulike steder og tider. 1. Fokus på barns aktiviteter-I teorien er det leken som aktivitetsform som er interessant. Den representerer den uformelle 2. Utvikling av en teori om erfaring-plasserte de ulike aktivitetene i det intersubjektive rommet, og viser hvordan sosiale handlinger er preget av kontinuitet og samspill. 3. Undersøkelsesmetoden-En selvkorrigerende aktivitet som består av kontinuerlig rekonstruksjoner av ulike former for erfaring og er er nøkkelen for å forstå hvordan læringsprosesser utvikler seg. Læring må inngå som en integrert del av aktiviteter innenfor et handlingsfelt, der persepsjon, emosjoner og opplevelser er en del av læreprosessen. Ved å plassere erfaring og læring som en del av den sosiale handlingen i et intersubjektivt felt, får Dewey og Mead frem at læringsprosesser også må forstås som en del av et samfunn og som karakterdanning og utvikling av dømmekraft for den enkelte. Denne formen for reorganiseringsprosessen kalles for reflektiv intelligens. Selvbevissthet knyttet til erfaring er den avgjørende forutsetningen for å utvike den refleksive evnen. Ved hjelp av språk kan læring løftes ut av konkrete situasjoner. Læring blir til ved hjelp av symbol og språk knyttet til en meningsfylt fellesskap som omfatter konkrete og generaliserte andre. Ved å lage til slike meningsunivers blir også læring der vurdering og verdsetting inngår. Dewey kaller slike læreprosesser edukative (danningsprosess). Naturalismen har implikasjoner for hele Deweys filosofiske grunnlag. Pragmatikk slik vi til vanlig bruker ordet, betyr sans for det praktisk nyttige. Dewey så på handling som det ledende elementet i kunnskap, og i kunnskapsformidling. Derfor er hans filosofi og pedagogikk kalt for pragmatisk. Det vi har inni oss, og det som påvirker oss utenfra. Følelser og tanker. Dewey mener at disse «motsetningspunktene» påvirker hverandre i en dialektisk prosess og omdannes til vekst. Slik blir a+b til c. Dewey mener altså at ting og begrep henger sammen i en prosess og det er nettopp prosessen som er en av hjørnesteinene i Deweys pedagogikk. Læreren bør representerer noe eleven skal strekke seg mot. Instrumentalsime Dewey opererer med et instrumentalismebegrep, som er annerledes enn de som definerer det som middel i atferdsteoretisk forstand. Lundgren definerer instrumentalisme som objekt anvendelse. Dewey fremholder at eleven lærer gjennom å anvende problemløsnende objekter. (Lundgren in Thuen og Vaage s. Et barn som får som oppgave å bygge et hus, må vite hva et vater og et vinkeljern er. Dette er det radikalt nye i Deweys teorier. Dewey mener at moderniteten har fremmedgjort menneskene i produksjonen og også fratatt barn oversikten over hvordan verden fungerer. Det er derfor Dewey er opptatt av at barn skal bruke praktiske materialer som tekstil, sløyd og metallsløyd. Gjennom bruk av slike materialer kan barn opparbeide eget, og privat, symbolspråk. Det pragmatiske (det praktiske), oppnås gjennom instrumentalisme (ved å anvende), i den virkelige naturalistiske verden rundt oss (empiri). Også tenkning var for Dewey et type instrument for handling, og handlingsrommet er den virkelige verden. Pragmatisme og naturalisme henger nøye sammen, og for å sette det hele i et tidsperspektiv introduserer Dewey prosessen som dialektikk. Dewey mente at barnets eksperimentering og analysering er en sunn edukativ prosess som må inn i skolen, og ikke overlates til barnets lek. For å virkelig kunne lære noe av steinen må barnet vite noe om vorter og om myter. Denne kunnskapen får barnet fra de voksne. Dewey snakker om to typer handlinger: den konkrete fysiske handlingen, og den passive handlingen. Dewey mener at det passive handlingen, abstraksjon, som er tanken om den faktiske handling er det essensielle. Abstraksjon gjør erfaring tilgjengelig for andre ved at den generaliseres, og altså gjøres sosial. På den ene siden er det å rulle en ball over gulvet en fysisk handling, men uten at man reflekterer over hvor fort den rullet, hvordan mønsteret endret seg i fart osv. er handlingen uinteressant. Når tanken om ballen generaliseres gjøres den sosial fordi den kan formidles (og læres bort) til andre. Slik blir også begreper handling for Dewey. Handling er en nødvendig del av en erfaring. Dewey er kunnskaps-kontruktivist. Han mener at vi former vår egen kunnskap gjennom analysene vi gjør av handlingene våre. Vi konstruerer verden rundt oss ved å analysere den Dewey mener lærestoffet bærer i seg to aspekter som må tas hensyn til. Det ene er vitenskapsmannen (the scientist) som er opptatt av a utvikle sin kunnskap og symboler. Det andre er læreren som må være opptatt av faginnholdet, av hvordan emnet kan bli en del av erfaringen til eleven. Emnet må være en av flere biter i en helhet som står i forhold til en helhetlig og voksende erfaring. Hvis læreren prøver a overføre vitenskapskvinnens symbolbruk til elevene b1ir det relasjonløst. 1) At symbolene er uekte: Det er ikke internalisert, men påført utenfra. Her kan det trekkes en parallell til Piaget, selv om de to var uenige i stadieutviklingen. Uekte symbol er «tegn» som viser til noe som barna ikke har noe forhold til. (Dewey in Dale s.36,1996) I biologi undervisning er det f.eks. viktigere å lære statisk arvelære enn hvorfor hester har fire bein og avføringen er brun. 2) Innlæringen er umotivert fordi barna selv ikke far definere sine egne mål som det drives frem mot. For Dewey er motivasjon et samspill mellom mentale krav og forsyning av fagstoff. 3) Forenkling til det dogmatiske. Dette er kanskje det mest interessante i Deweys pedagogiske menneskesyn. Ved å presentere fagstoff utvendig og overflatisk oppnår vi at barnet ikke lærer noe av vitenskapens arbeid. Den logiske undersøkelse, metodebruk og vitenskapens orden tas vekk fra barnet. Vi syns f.eks evolusjonsteoriene er for kompliserte for barn, unnlater vi å lære det bort, eller i bestefall forenkler det, så grovt at det vitenskapelige er borte. Uten at vi har det som intensjon tar vi vekk kunnskap om evolusjon med en type «slagord»- ndervisning: at mennesket stammer fra apene er det som læres bort. Her har vi en motsigelse: barnet får hverken fordelen av en voksen logisk formulering eller av sin egen medfødte kompetanse når det gjelder forståelse og Dewey streber etter at barna skal bli små forskere, at de skal lære vitenskapens språk, og knekke kodene gjennom å forstå symbolene. Han sier at når menneskers bevissthet ikke får tilførsel av interessante oppgaver synker den ned på et «lavere nivå». Det har også en mye sterkere og samfunnsmessig side, et moderne og demokratisk samfunn trenger rasjonelle og innsiktsfulle mennesker. Dewey mente at barnet ser på tilværelsen som en helhet som ikke kan fragmenteres pp i fagdeler, s1ik vi gjør i tradisjonell skole. Når skolen møter 6-åringer med matte i ett fag, norsk i et annet og historie i et tredje fag tar vi ikke hensyn til barnets personliggjøring av virkeligheten. (Dewey in Dale s.24) Han mener at barn kommer i «klemme» mellom sin lille verden og den store erfaringsverdenen, som er et produkt av århundrers vitenskap. Dewey snakker om samspil1et mellom de ytre og indre vilkår, og at den tradisjonelle pedagogikken ikke tar tilstrekke1ig hensyn til dem. De ytre vilkår er miljøet og kulturen barnet befinner seg i. De indre vilkår er barnas naturlige interesse og erkjennelser (Jærlang 151: 1991). Skolen må altså tilfredsstille de små forskerne og gi dem et eget symbolspråk. Nettopp for å kunne tilegne seg vitenskap må barn lærere på en vitenskapelig måte, gjennom å faktisk forstå fagstoff. Dewey løste denne motsigelsen ved a stille opp syntesen som senere er kalt prosjektarbeid. Han var også svært opptatt av motivasjon, og at motivasjon var avhengig av egen definerte mål. Han mener det er forbindelse mellom bevisstheten og dens materiale.) Det bærer også i seg evnen til a være demokratisk, det er vitenskapelig ved at barna lærer å teste ut hypoteser. Begynnerskolens slutt. Selv om den forenklede Dewey tolkningen: «learning by doing» kunne tilsi noe annet, er Dewey opptatt av at barn må lære abstraksjon. Han skriver om en begynnerskole som skal forberede oss til et mellomnivå. Begynnerskolen skal gi et interessant startpunkt for barna, en aktivitetssituasjon som er basert på erfaringene de har. Begynnerskolen er basert på forholdet mellom barns interesser og dets samspill med miljøet rundt, i en kognitiv prosess mot mer kunnskap. Dewey sier ikke noe om når begynnerundervisningen slutter men Dale mener at ungdomsskole og videregående bør være et mellomtrinn. På universitet og høgskoler kan studentene bli forelagt systematisk ordnet lærestoff.) Det er dette sluttpunktet som er Deweys antitese. Det er det vi ønsker barnets streben skal strekkes mot i kunnskapsprosessen, hvis vi er enige i Deweys resonnement om læring som prosess mellom elev og lærerstoff. Det er et sunt undervisningsprinsipp at elevene bør introduseres for vitenskapelig lærestoff og bli innført i vitenskapens fakta og lover gjennom å bli kjent med hverdagens samfunnsmessige bruk av dem. Tidligste former for erfaringer vises i forholdet mellom midler og konsekvenser. Det er vurdering av midlene som er viktig for utvikling av kunnskapserfaring Rasjonalisert kunnskap er basert på handling. Og Dewey går sterkt ut mot de som velger å se på uorganisert aktivitet som edukativ (dannende, at læring skjer). Intelligent aktivitet innebærer valg av midler, analyse og ordning av forhold for å nå et mål. Dette er advarsel mot «vekstspedagogene» som f.eks. Rousseau og seinere progressive pedagoger. Dewey ser på skolen er et samfunn på ordentlig, ikke et venterom for voksenlivet. (Imsen 64: 1997) Det er ikke sånn at livet starter når vi blir 18 år. Barn har viktige ting å tilføre samfunnet. Derfor innehar skolen funksjoner som er samfunnsmessige, og et av de viktigste aspektene er demokratisk utvikling. Dewey håper at læringsresultatet av rasjonalisert, vitenskapelig innlært kunnskap, vil føre til at elevene lærer abstraksjon, generalisering og formulering. Dette danner utgangspunktet for oppdagelse og derved framskritt. (Dale 245: 1996) Dette er viktig i Deweys demokratimodell. Demokrati er en av Dewey et ideal som har fått en stor plass i hans tenkning. Han ser på demokrati som en kommunikasjonsprosess som er basert på fri samhandling. (Løvli in Ihuen og Vaage 147:1989) Dewey har gjennom sine filosofiske og pedagogiske verker holdt frem at kunnskapen må bli forstått av barna. Pragmatikken dreier seg i stor grad om dette. Hvis det vi skal lære bort ikke har føtter i barnas egne erfaringer, og barna ikke ser det brukbare i kunnskapen, da vil de heller ikke lære det og utvikle eget språk for kunnskapen. Pragmatisme kan her forstås som nyttig fremskritt Xfce. XFCE er et fritt skrivebordsmiljø for unixlignende systemer, slik som Linux. FreeSBIE. FreeSBIE er et live-basert, UNIX-liknende, operativsystem som kan kjøres uten å installere. Det er basert på FreeBSD, og er et fri programvare-system. FreeSBIE bruker Xfce og Fluxbox. Biprodukt. Biprodukt er et sekundært eller utilsiktet produkt som resultat av en prosess, og er ikke det tilsiktede hovedproduktet. Et eksempel på biprodukt er oksygen under fotosyntese, et annet er arsen når man smelter koppermalm for å danne kobber. Solhatter. Solhatter er en gruppe planter som har blitt brukt som medisinplanter. Tidligere ble også arten rød solhatt regnet som et medlem av denne gruppen. Arten har senere blitt flyttet til gruppen "Echinacea". Hamar stasjon. Hamar stasjon ligger i Hamar sentrum og ble åpnet første gang den 23. juni 1862 da Hamar–Grundsetbanen ble åpnet. Stasjonen ligger 127 meter over havet og ligger på kilometer 126,26 fra Oslo Sentralstasjon. Stasjonen ligger sentralt plassert mellom de tre linjene Rørosbanen (Hamar–Trondheim), Hedemarksbanen (Eidsvoll–Hamar) og Gudbrandsdalsbanen (Hamar–Dombås). De to sistnevnte banene går vanligvis under navnet Dovrebanen.) Historikk. Stasjonsbygningen sett fra motsatt side. Nåværende stasjonsbygning er den tredje i rekken. Den første stasjonsbygningen ble åpnet i 1862 og var en trebygning tegnet av arkitekten Georg Andreas Bull. I 1880 ble Eidsvoll-Hamarbanen åpnet, og det ble bygget en større stasjonsbygning, også den av tre, tegnet av Balthazar Conrad Lange. I 1894 ble banen ført videre nordover Gudbrandsdalen, og var ferdig til Otta i 1896. Hamar fikk da sin nåværende stasjonsbygning i pusset tegl, tegnet av arkitekt Paul Due. Due tegnet også restaurantbygningen som er plassert syd for hovedbygningen og som ble bygget i 1897. Stasjonsbygningen er regnet som det viktigste blant Paul Dues arbeider og er monumentalt anlagt med et markant midtparti der et stort buemotiv danner det kompositoriske hovedelement, både på fasaden mot byen og mot perrongen. Den symmetriske komposisjonen brytes av et buet bygningeselement (en trappegang) i nord. Stasjonsbygningen er utført i en rik hannoveriansk stil med elementer fra nyrenessanse og middelalder. De dominerende ornamentale elementer er nygotiske, mens det også er benyttet nyromanske elementer. I første etasje var det publikums- og tjenestefunksjoner, mens annen etasje opprinnelig var planlagt med to store leiligheter. Hamar stasjon har hatt en stor strategisk rolle som transportknutepunkt i distriktet med betjening av tre jernbanestrekninger og nær tilnyttning til Mjøsa hvor frakt og passasjerer kunne reise videre med dampskip på Mjøsa. På stasjonen ligger et større jernbaneverksted. Den tidligere lokomotivfabrikken Hamar Jernstøberi & Mek. Værksted HamJern ble etablert på jernbaneområdet syd for stasjonen. Stasjonsområdet har over 25 langsgående spor som tradisjonelt har støttet godstrafikken, men det har i senere tid blitt diskuert nytten av dette da godstrafikken har minket betraktelig med årene og fordi krav til byfortettning samt tomtebehovet har økt. Hamar stasjonsbygning og plattformområdet ble modernisert i 1993, før Vinter-OL 1994. Stasjonsbygningen gjennomgikk en omfattende rehabilitering etter Paul Dues opprinnelige tegninger. Det ble også bygget plattformtak, gangbru og tunnel under første spor med heis for funksjonshemmede samt at det gamle godshuset som var plassert lenger syd ble revet og erstattet av langtidsparkering og bussterminal. Historiske årstall. a> som Hamar er endestasjon for. Macmillan Publishers. Macmillan Publishers Ltd er et internasjonalt forlag med sete i Storbritannia som eies av tyske Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck. Det har kontorer i 41 land og er aktivt i ytterligere 30 land. Macmillan Publishers ble grunnlagt i 1843 av Daniel og Alexander Macmillan. Forlaget publiserte bl.a. forfattere som Charles Kingsley (1855), Thomas Hughes (1859), Francis Turner Palgrave (1861), Christina Rossetti (1862), Matthew Arnold (1865), Lewis Carroll (1865), Alfred Tennyson (1884), Thomas Hardy (1886) og Rudyard Kipling (1890). Den tidligere britiske statsministeren Harold Macmillan ble formann for forlaget etter at han trakk seg fra politikken. Etter hans død ble forlaget ledet av hans barnebarn Alexander Macmillan, 2. jarl av Stockton. Selskapet var et av de eldste uavhengige forlagshusene frem til 1995, da 70 % av aksjene ble kjøpt av Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck. Det tyske forlaget kjøpte de resterende aksjene i 1999, og Macmillan-familiens eierskap i forlaget tok slutt. Petr Čech. Petr Čech (; født 20. mai 1982 i Plzeň i Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk fotballspiller. Han er keeper for Chelsea (2006) og Han har tidligere spilt for Viktoria Plzeň, Chmel Blšany, Sparta Praha og Rennes. Petr Čech var rangert som verdens beste keeper i 2006. Før overgangsvinduet i januar 2008 signaliserte Čech at han, i likhet med lagkameraten Didier Drogba, hadde vært meget interessert om et tilbud fra FC Barcelona skulle dukke opp. Under sesongen 2006-2007 pådro Čech seg en alvorlig hodeskade, som satte karrieren hans i fare. Han ble operert og ble frisk, men ble pålagt bruk av hjelm under kamper. Skaden satte ingen stopper for hans videre karriere, og han har nå vunnet alt med Chelsea. Čech vil spesielt huskes fra Champions League-finalen mot Bayern München der han spilte en sentral rolle. Čech reddet blant annet en straffe i ekstraomgangen. 47 (tall). 47 ("førtisju" eller på riksmål "syv og førr/syv og førti" eller "førtisyv") er det naturlige tallet som kommer etter 46 og kommer før 48. 47 er også et primtall, det neste primtallet er 53. Exense. Exense var et IT-selskap som hadde hovedkontor på Skøyen i Oslo. Exense hadde ett datterselskap: som nå er et selvstendig allmennaksjeselskap på Oslo Axess. Exense Software, med avdelinger i Oslo, Stockholm og Lund ble nesten ble solgt til Visma 2. juli 2007, men transaksjonen ble ikke gjennomført. Selskapet var notert på Oslo Børs med tickeren. I mars 2009 fikk styret i selskapet beskjed om at Exense var insolvent. Da selskapet ikke hadde mulighet for å betale gjeld begjærte selskapet den 3. mars oppbud. Olaf Mørch Hansson. Olaf Mørch Hansson (født 1856 i Eiker, død 1912) var en norsk skuespiller, teaterinstruktør og teatersjef. I tiden 1893-95 ledet han Carl Johan Teatret. Han var instruktør for Nationaltheatrets åpningsforestillinger "Barselstuen" og "Gert Westphaler" 1. september 1899. Som skuespiller ved landets hovedscene bemerket han seg som Assessor Brack i "Hedda Gabler" og doktor Kann i "Laboremus". 1908–09 var han teatersjef ved Den Nationale Scene. Øyvind Alsaker. Øyvind Alsaker (født 16. august 1965) er sportsjournalist og TV-personlighet fra Florø i Sogn og Fjordane. Han er utdannet journalist ved Høgskulen i Volda. Han har vært fotballkommentator i TV 2 og Canal+. Han har blant annet kommentert engelsk Premier League i årevis. Han var også på plass i Tyskland under VM i 2006, og kommenterte brorparten av kampene som ble spilt. Tippeligaen ble også dekket av TV 2, og Alsaker kommenterte også her en stor del av kampene sammen med Nils Johan Semb. Alsaker regnes av mange som en av Norges mest profilerte fotballkommentatorer. Alsaker jobbet i flere år som journalist, nyhetsoppleser og programleder ved NRKs distriktskontor i Hordaland, før han begynte i TV 2 ved starten i 1992. I sin første periode i kanalen var Alsaker blant annet sportsanker og alpinkommentator ved siden av jobben som fotballkommentator. Han ble ansatt i Canal+ i 1998, men vendte tilbake til TV 2 i 2006. Han har fortsatt med å kommentere engelsk fotball på Canal+ etter at han kom tilbake til TV 2. Øyvind Alsaker har fått mye kritikk etter at han snakket nedsettende om fargede, trøndere, og fotballspillere som får barn tidlig, under en direktesending på TV2. Under en samtale med Lars Bohinen ble det fremsatt nedsettende utsagn mellom de to, uten at de var klar over at hendelsen ble sendt direkte på tv. Alsaker kommenterte også EM 2008 i Sveits og Østerrike sammen med Nils Johan Semb og Totto Dahlum. Einar Skjæraasen. Einar Skjæraasen (født 23. juli 1900 i Trysil, død 18. juni 1966 i Oslo) var en dikter fra grenda Skjæråsen i Østre Trysil. Han var utdannet bankmann, og bodde i Oslo. Han debuterte i 1936 med diktsamlingen "Reflekser", og etter det ga han ut jevnlig diktsamlinger. Typisk for diktene hans er at de gjenspeiler hverdagsliv med kjærlighet, strev, slit og lykke. I diktsamlingen "Danse mi vise, gråte min sang", var alle diktene på Trysil-dialekt, og etter dette skrev han bare på dialekt. Da møtte han et større publikum og bøkene hans ble flere ganger utsolgt. Det er blitt skrevet melodier til noen av diktene, blant andre "Danse mi vise, gråte min sang, Vandringsvise" (av Finn Ludt) og "Du ska itte trø i graset". Skjæraasen er representert i Norsk Salmebok. Et monument over Skjæraasen, utført av Ørnulf Bast, ble avduket i Trysil den 26. juli 1970. Skjæraasen har også gitt sitt navn til Skjæraasenprisen som deles ut annethvert år. Lasse Segelcke. Lasse (egentlig Lorentz) Segelcke (født 30. mars 1898 i Kristiania, død 24. oktober 1942) var en norsk skuespiller. Han debuterte ved Centralteatret i 1921, og virket ved Nationalteatret fra 1935. Han var gift med skuespillerinnen Tore Segelcke (f. Løkkeberg, 1901–79) Grøset. Grøset er en liten bygd uten veiforbindelse i Øksnes kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, mellom Ånnfjorden og Kråkberget i Bø. Stedet anløpes av hurtigbåten MS Tinden. MacBook. MacBook er en serie bærbare datamaskiner laget av Apple Inc (Tidligere Apple Computers Inc.). Maskinene ble introdusert 16. mai 2006. Det er laget tre modeller av MacBook; to hvite som har tatt over for iBook G4 og en svart som har tatt over for PowerBook 12". Hovedforskjellen fra den forrige modellen er at den nye serien bruker prosessorer fra Intel der iBook og PowerBook bruker PowerPC prosessorer fra Apple, IBM og Motorola (AIM). 20. juli 2011 stoppet Apple å selge MacBook fremfor den mere populære MacBook Air. MacBook er også kåret til den beste bærbare datamaskinen til under 10 000 kr av databladet. Spesifikasjoner. Alle maskiner leveres med 2 GB minne, som er utvidbart opptil 4 GB. Intel Core 2 Duo prosessor (Dobbelkjerne, noe som tilsvarer 2 prosessorer), 13,3" skjerm, Bluetooth, AirPort trådløst nettverk, iSight webkamera. Tidligere ble MacBooks levert med en Apple Remote, men våren 2008, ble dette endret til et valgfritt tillegg. Den maskinen har en prosessor på 2.4 GHz, 250 GB harddisk og DVD-leser/CD-brenner. Alle maskinene fåes originalt med 2 GB ram Merk: dette er kun for stock-modellene, man kan fritt oppgradere harddisk, minne, med mer. Nye modeller. I mai 2010 lanserte Apple en ny MacBook-modell med med noen forandringer på innsiden. Designet er det samme som forrige utgave (høsten 2009). Alle de nye maskinene blir levert med Intel Core 2 Duo prosessor (Dobbelkjerne, noe som tilsvarer 2 prosessorer og 64 bits), 13" skjerm, Bluetooth, AirPort trådløst nettverk og iSight webkamera. Denne utgaven har ikke IR-mottaker, og kan derfor ikke sammenkobles med Apple remote. Standarutgaven har en prosessor på 2.4 GHz, 250 GB harddisk, 2 GB ram og DVD-leser/CD-brenner. Dette kan kofigureres til 4 GB RAM og 500 GB Harddisk. Den nye lanseringen har økt prisen på MacBook noe. Design. MacBook har et unibody-kabinett i polykarbonat med runde kanter. Unike egenskaper. MacBookene blir levert med endel nye egenskaper. Disse er bla. 802.11n trådløst nettverk, som kan overføre opptil 540 mbps, som er 10 ganger bedre enn dagens standard (802.11g). Den har også MagSafe strømkontakt, som hindrer at Macen skal falle i gulvet hvis noen snubler i ledningen. Den gjør dette ved å bruke en magnetisk festemekansime som gir etter ved rykk. Lukkemekanismen i skjermen er også magnetisk. Nicholas K. Roerich. Nicholas K. Roerich med familien Nicholas Roerich (- 13. desember 1947), russisk Nikolaj Konstantinovitsj Rerikh (Николай Константинович Рерих), kunstmaler, esoteriker og forsker. Han var sønn av Konstantin F. R., av svensk/litauisk slekt og Marie V. Kalasjnikova. Roerich studerte rettsvitenskap ved St. Petersburgs universitet 1898 og utdannet seg til maler ved Det keiserlige kunstakademi samme steds. I 1900 var han i Paris for første gang og ble elev hos bl.a. Cormon. Hans kunst fra denne perioden regnes normalt som "nordisk modernisme". Den 28. oktober 1901 giftet han seg med Helena Sjaposjnikova (siden kjent som Helena Roerich). Med henne fikk han sønnene Jurij Roerich (1902), senere kjent filolog og tibetolog, og Svetoslav Roerich (1904), også han kunstmaler. 1906 ble han leder for den private kunstskolen i St. Petersburg som han totalreformerte. På begynnelses av 1900-tallet ble han mest kjent for sine teaterdekorasjoner, ikke minst til Stravinskys "Vårofferet" (1913). hans mest kjente maleri fra denne perioden er "Himlenes Kamp" (1912) som var et forvarsel om 1. verdenskrig. Under Den russiske revolusjonen bodde han i Finland, og omkring 1920 kom han til USA, som han reiste gjennom med staffeli og utstillinger. 1921 grunnla han Master Institute of United Arts i New York. I 1924 ble det første Roerichmuseum åpnet samme sted, og 1925–1928 gjennomførte han sammen med familien en stor reise gjennom sentralasia, som nesten endte i en katastrofe i Tibet vinteren 1927–1928. I 1935 opprettet han " Roerichpakten", en internasjonal avtale som tar sikte på bevaring av verden store kulturskatter under krig. Nicholas Roerich var tilhenger av H. P Blavatskys teosofi, og han besøkte det teosofiske hovedkvarteret i Adyar i Sørindia flere ganger. Der henger også hans maleri "Budbringeren" som er tilegnet Madame Blavatsky. Mange av hans verker har religiøse temaer, særlig knyttet til tibetansk buddhisme. Han skreiv også flere bøker om religiøse temaer, og oversatte sammen med sin kone H. P. Blavatskys hovedverk Den Hemmelige Lære til russisk. I perioden 1929–1947 bodde han i Kullu i India hvor han og familien grunnla et Urushvaty, et internasjonalt forskningssenter, hvor man bl.a. arbeidet med det materiale som man hadde samlet inn under ekspedisjon ene i India og Sentral-Asia som fortsatte i 1930-årene. Roerich døde i hjemmet sitt i Kullu 1947. Han etterlot seg ca. 7 000 malerier, tegninger og teaterdekorasjoner, omkring 30 bøker, og et utall av brev og artikler. Hans siste, interessanteste og vanskeligst tolkbare verk er "Den skjulte Skatt" (1947). MS «Tinden». MS Tinden er navnet på hurtigbåten som trafikkerer mellom øyene i Øksnes Vestbygd. Ruten drives av Helgelandske. Ruten går tur/retur Myre – Skjellfjord. Løperjenten. "Løperjenten" er norsk film fra 1981, regissert av Vibeke Løkkeberg. Filmen fikk kritikerprisen ved Den norske filmfestivalen i Haugesund, og Løkkeberg har i et intervju uttalt at bergenserne i salen pep ved utdelingen. Datidens kinosjef skal dessuten ha uttalt at filmen var «en skam for Bergen, og den verste, mest amatørmessige filmen som er laget». Filmen er en viktig del av Norges filmarv, og kom i 1995 på UNESCOs oversikt over de femten mest betydningsfulle filmene fra Norge. Handling. Løperjenten beskriver Bergen anno 1948. Filmens protagonist er den syv år gamle Kamilla, som vokser opp i et samfunn under gjenoppbygging og i en familie i full oppløsning. Foreldrene er mest opptatt av penger og seg selv. Men i sin jevnaldrende venn Svein finner Kamilla kjærligheten og solidariteten hun savner. Sammen går de to barna storøyde gjennom et liv og en tilværelse preget av svartebørs og ekteskapskriser. Nouruz. Nouruz (persisk: نوروز) blir feiret av befolkningen i Iran, Aserbajdsjan, Afghanistan, Kaukasus, Tadsjikistan, Kurdistan, nord-India og også i dagens globale verden av bahá'íer. Det nye året begynner mellom 20-22. mars (beroende på solens posisjon over horisonten). Ordet kommer fra gammelpersisk; nava = ny + rəzaŋh = dag/dagslys («ny dag/dagslys»), og har fremdeles den samme betydningen i modern persisk (nou = ny og ruz = dag). Feiringen har sine røtter flere tusen år tilbake til Zoroastrismen, og er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. Nouruz i Iran. Dette er uten tvil iranernes viktigste høytid da festligheten pågår i tretten dager. Det nye året begynner oftest den 20. eller 21. mars (29. "esfand", mars-måneden på persisk). Tidligere i Persia hadde man kun to årstider; den varme årstiden som varte i syv måneder og den kalde som varte i fem måneder. I begynnelsen av hver årstid laget de en fest. Denne festen som startet i begynnelsen av den varme årstiden, som er noenlunde tilsvarende vårjevndøgn i Norge, var en veldig gledesfylt periode. Denne dagen tok man ut dyrene på beite, og i begynnelsen av den kalde årstiden «Mehregan» (solgudinnens fest), tok man inn flokken. Disse to festene var de viktigste høytidene for iranerne. Man brukte i eldre tider 25 dager før Nowruz å gjøre istand tolv stolper av leire, og odle tolv ulike kornslag og frø som hvete, korn, havre, hirse, mais, ris, erter, linser, bønner og sesam. Det som vokste best trodde man skulle gi den beste avlingen under året. Nå bruker man å feire Nouruz litt annerledes. På denne festen bruker man å møles hos den eldste i familien og spise den spesielle maten for Nouruz. Denne består av fisk (for det meste sik) med ris som man blander med dill, persille, gressløk og fersk hvitløk, slik at risen blir grønnaktig. Når det nærmer seg tiden for det nye året, bruker alle i familien å sitte rundt Haftsin-bordet. Noen leser et dikt fra Hafez' diktsamlinger. Det sies at i samme øyeblikk som det nye året begynner, slutter den lille gullfisken i skålen å svømme og blir helt stille! Når det blir nyttår ønsker alle hverandre et "Godt Nyttår". Senere gir de eldre presanger eller nye penger til de yngre. Det er en vanlig hos iranerne at man skal besøke alle slektninger og venner ved nyttår. Under de fem første dagene av nyttårsfesten bruker de eldre i slekten å være hjemme slik at de yngre kan besøke dem. Siden besøker de eldre de yngre. Nyttåret er den tid på året da man treffer også dem man ikke rekker å treffe under resten av året. I dag feires Nouruz over hele verden som en stor festdag. Også i Norge. Steel Wheels. "Steel Wheels" er et musikkalbum av The Rolling Stones som ble utgitt i 1989. Albumet huskes kan hende best for at det er Bill Wymans siste med The Rolling Stones. Wyman trakk seg som bassist i 1993. "Steel Wheels" markerte også et vendepunkt i Mick Jagger og Keith Richards' forhold. Jagger hadde prioritert solokarrieren foran The Rolling Stones i noen år, og forholdet til Richards var langt fra hjertelig. Begge to gav ut soloalbum i perioden etter det svake "Dirty Work" (1986) – Jagger med "Primitive Cool" (1987) og Richards med "Talk is Cheap" (1988) – men ingen av albumene ble store suksesser. Dette medvirket nok til at de etter hvert valgte å satse på felles prosjekter igjen, med "Steel Wheels" som første resultat av «gjenforeningen». Albumet var ikke på høyde med albumene fra storhetstiden, men fikk jevnt over gode kritikker og nådde andre- og tredjeplass på hitlistene i henholdsvis Storbritannia og De forente stater. Platen ble fulgt opp med "Steel Wheels/Urban Jungle"-turneen i 1989 og 1990, som også inkluderte to konserter på Valle Hovin i Oslo, 6. og 7. august 1990. Den største hiten fra albumet var «Mixed Emotions», som nådde femteplass på hitlistene i De forente stater og som fortsatt er gruppens siste hit i landet. I Norge var singelen inne på VG-listen i tre uker, med 9. plass som beste plassering. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards, med mindre noe annet er oppgitt. Liste over norske teaterskuespillere. Dette er en liste over kjente norske teaterskuespillere. Se også. Norske teaterskuespillere Norske skuespillere Per Wollebæk. Per Wollebæk (født 28. januar 1910 i Vestre Aker, død 1976 på Hadeland) var en norsk journalist, forfatter og oversetter. Han ga ut flere romaner og noveller, men er i like stor grad kjent for mange av sine oversettelser. Half the World Is Watching Me. "Half the World Is Watching Me" er det danske bandet Mews andre album. Det ble sluppet i år 2000. Albumet inneholder flere av låtene fra albumet som kom tre år senere, "Frengers: Not Quite Friends, But Not Quite Strangers", blant annet «Am I Wry? No», «Her Voice is Beyond Her Years», «156», «Symmetry», «Comforting Sound» og «She Came Home for Christmas». Pepsin. I magesekken tilsettes det inaktive proenzymet pepsinogen, produsert av hovedceller i magesekkslimhinnen. Pepsinogen blir omdannet til det aktive enzymet pepsin av saltsyren som finnes i magesyre. Pepsin er et unikt enzym fordi det virker best ved svært lav pH, noe som er nødvendig hvis enzymet skal kunne ha en funksjon i det svært sure miljøet i magesekken. Pepsin hjelper med å bryte ned proteiner til aminosyrer. Gay Army. Gay Army er et skandinavisk TV-program der ni homofile menn gjennomfører en del av US Marines BootCamp. Trening under ledelse av den kjente amerikanske Drill Instructor Tony Rosenbum (BootCamp, VIP BootCamp, Extreme Makeover, Motov 8), sammen med Kevin Rankin og Brandon Bullert. Programmet reklamerer med at deltakerene er «verdens mest usannsynlige rekrutter». Spilt inn over en 16 dagers periode på Tønder Kaserne, sør i Danmark. Gay Army er en blanding av reality-tv, doku-såpe og komedie. Runar fra Norge, også kjent som dragartisten «Bøtta Pedersen» ble headhuntet til serien for sin selvironi og mangel på redsel for å gi av seg selv. Han har tidligere vært en ofte brukt person i de fleste andre TV-kanaler for sitt talent. A.J.Trenear var tidligere med i The Salon i England, men er på lik linje med de resterende deltagerne vanlige søkere og serien er et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark. Ingen blir stemt ut og det var heller ingen premiering. Noe som gjør at det blir spekulert i om dette er rent skuespill fra enkelte av deltagerne. Serien har skapt overskrifter over hele verden og medieinteressen i utlandet er enorm. Polen, Italia, Sveits, England, USA og Tyrkia har kjøpt serien, men Polen ville allikevel ikke vise den etter press fra anti-homofile grupperinger. Serien ble nominert til prestisjetunge Ros`n Door og Emmy. Produsent er danske Babyfoot med hjelp fra MTV Mastif og vist i tidsrommet 2005-2006 på Svensk Kanal 5, TVDanmark og TV Norge. Totalt har rundt tre millioner seere fått med seg serien. Deltagerne mottot sterk kritikk for stigmatisering av homofile og verst gikk det utover Runar «Bøtta Pedersen» Grøndahl som pga. sin tidligere kjendisstatus i lang tid ble offer for drapstrusler og trakassering, men etterhvert heder og ære for sin motsats til den strigla og synlige stigmatiseringen. «Jeg har en blanding av alzheimers og bulimi; jeg spiser og spiser, men glemmer å spy», er en av hans kommentarer som ofte blir gjengitt i forbindelse med omtaler og viser hvilket humoristisk syn man bør ha til konseptet. Muntiadok Brennibukk. Muntiadok Brennibukk, bedre kjent som Munti blant sine venner, er en viktig figur fra J.R.R. Tolkiens litterære verk "Ringenes herre". Han var en hobbit fra Hobsyssel, i et bortgjemt hjørne av Eriador i Midgard. Han ble født i år 2982 av det tredje tidevervet, og var det eneste barnet (og dermed arving) til Saradok Brennibukk (2940T.T. – 11Fj.T.), Herre av Bukkenland, og Esmeralda Tók (2936 – ?), yngste søster til Paladin II Tók, og dette gjorde at Munti var fetter av Peregrin Tók (Pippin), som også var hans beste venn. Munti likte båter og kart, og var en av Frodo Lommeluns beste venner, og var også i slekt med han på flere ulike måter. Biografi. Munti er ofte ansett, og beskrevet av Tolkien, som den mest intelligente og den som oppfatter ting raskest av hobbitene; for eksempel vet Munti om den ene ringen, og dens spesielle krefter, allerede før Bilbo Lommelun reiser fra Hobsyssel. Det er han som vokter Lommekroken etter Bilbos fest, og beskytter Frodo fra de påtrengende og uønskede gjestene. Han skapte også sammensvergelsen med Samvis Gamgod, Pippin, Fredegar Buttel (bedre kjent som "Bolla", på grunn av sin runde kroppsform), og seg selv for å hjelpe Frodo. Og på begynnelsen av "Ringens brorskap" er han godt forberedt, og det er han som har organisert bagasjen deres, og tatt med ponnier. Hans snarvei gjennom Gammelskogen gikk ikke så bra, men ved alt hell møter de på Tom Bombadil som hjelper dem gjennom flere farer, og de ble ikke forfulgt av Nazgûlene. Det er ved Dyssehaugene at han får sverdet sitt, som er laget i Vesterness. I Bri er Munti faktisk ikke til stede i den steilende ponni da Frodo gjør den dumme tingen å putte ringen på fingeren; istedenfor er han ute og går seg en tur, og blir nesten drept av Nazgûlene som ankom. I Kløvendal blir han observert mens han studerer kart og planlegger reiseruten deres. Hans godkjennelse for å bli med Ringens brorskap kommer bare litt mindre uvillig enn Pippins godkjennelse; Elrond vil helst at ingen av dem skulle bli med følget men at de skal sendes tilbake til Hobsyssel, siden de er de to yngste medlemmene av Brorskapet. Ved Amon Hen blir han tatt til fange av Sarumanns orker, sammen med Pippin, selv om Munti yter motstand og hugger av flere hender med sverdet sitt, og de ble forsvart i det lengste av Boromir, som dessverre blir drept. Da han rømte med Pippin fra orkene inn i Fangorn møter de på enten Treskjegg og den nylig gjenoppståtte Gandalv den hvite. Sammen med Pippin drikker han en stor mengde entdrikke, og blir derav ganske mye høyere. Da de følger Treskjegg til "entatinget" og senere til Jarnagard, hvor Munti og Pippin blir satt til å vokte Jarnagards ødelagte porter etter Sarumanns fall. Det er her at han for første gang møter kong Théoden av Rohan, og blir gjenforent med fire av medlemmene fra Ringens brorskap (Aragorn, Legolas, Gimli og Gandalv). Munti og Pippin blir skilt fra hverandre da Pippin drar med Gandalv til Gondor etter at Pippin ser inn i Jarnagards palantír. Munti sverger troskap til Théoden og blir hans væpner. Uten tillatelse rir han sammen med Rohans ryttere til Slaget på Pelennor-enga, sammen med den unge soldaten Dernhelm. Da Rohans ryttere blir angrepet av Nazgûlene blir Théoden såret, og Munti og Dernhelm møter Heksekongen av Angmar alene. Her viser det seg at Muntis følgesvenn Dernhelm faktisk er jomfru Éowyn av Rohan, som heller ikke fikk lov til å reise i krigen og derfor snek seg med under falskt navn. Siden hun måtte bekjempe både Heksekongen og ridedyret hans får Éowyn god hjelp av Muntis avgjørende trekk: sverdet hans, som opprinnelig var blitt laget for nettopp dette formålet, var et av de sverdene som kunne bryte den eldgamle trolldommen til Heksekongen, men dette kostet Munti mye. Dette gjorde at Éowyn kunne drepe Heksekongen. Munti hørte Théodens siste ord, men blir, noe som virker som vanlig hell blant hobbiter, ikke oppdaget av Rohans æreseskorte inn i Minas Tirith, og blir funnet av Pippin mens han vandrer rundt i byen. Han blir reddet av Aragorns legekunst sammen med Éowyn, som også lider av "svartpusten", og blir helt frisk igjen. Munti kommer seg betraktelig fortere enn Éowyn fra denne sykdommen. For sin tapperhet i striden blir Munti slått til ridder av kong Éomer som Ridder av Marken. I slaget for å vinne tilbake Hobsyssel fra Sarumann er Munti i den første rakken i slaget ved Rennabu, og brukte der hornet som han hadde fått i gave av Éowyn av Marken. Etter hjenkomsten ble Munti og Pippin helt tydelig ansett som de høyeste hobbitene noensinne, og de gikk til og med forbi Bandobras Oksebrøler Tók (som Sam hadde sakt ved Cormallen engene: Munti var åtte cm høyere enn han pleide å være). Munti giftet seg med Estella Buttel en gang på slutten av det tredje tideverv. Munti arvet også tittelen som Herre av Brennihaug i år 11 Fj.T.. Selv om det ikke står noe om noen barn i slektstreet hans så hadde han minst en sønn. I en alder av 102,returnerte han til Rohan og Gondor sammen med Pippin, og de døde begge to antakelig en gang rundt år 65 Fj.T.. Etter deres død ble de lagt sammen med de døde Kongene av Gondor i Rath Dínen. Andre framstillinger. I Ralph Bakshis animerte versjon av "Ringenes herre" i 1978, ble Muntis stemme spilt av Simon Chandler. I den animerte versjonen av "Atter en konge" fra 1980, laget for TV, ble Muntis stemme spilt av radiostjernen Casey Kasem, også kjent for å ha spilt stemmen til Shaggy i Scooby-Doo. I 1981, da BBC radio laget en serie om "Ringenes herre", ble Munti spilt av Richard O'Callaghan. I Peter Jacksons filmversjon av Ringenes herre i 2001–2003 ble Munti spilt av Dominic Monaghan. Hans rolle gjennomgikk flere forandringer for at han skulle bli mer aktivt med i historien. I boka reiser Munti før Samvis Gamgod, Frodo og Peregrin Tók for å forberede Frodos nye hjem i Bukkenland. Derfor er han ikke tilstede da de tre hobbitene først møter en Svart rytter, på deres reise fra Hobsyssel til Bukkenland, i Frodos forsøk på å forlate Hobsyssel så ubemerket som mulig. Siden dette ikke dukker opp i filmen blir Munti introdusert samtidig som Pippin. Ralph Bakshis film hadde også denne forandringen. Munti er i Jacksons film også inne i vertshuset den steilende ponni da Frodo kom til å ta på seg ringen, mens i boka er han ute og går en tur nettopp da. I To tårn er både han og Pippin tilstede ved Entatinget kalt sammen av Treskjegg, men der bestemmer entene seg selv for å angripe Jarnagard. I filmen vil egentlig ikke entene blande seg inn i krigen, og Munti og Pippin må overbevise dem om at det er nødvendig. I Atter en konge brekker Munti armen mens han forsvarer Éowyn fra heksekongen i slaget på Pelennor-enga, og er derfor ikke i stand til å følge med Aragorn til Mordors svarte port. I filmen er skadene hans mindre alvorlige, og han er derfor også med på dette siste slaget. Zacharias Allewelt. Zacharias Allewelt, dansk-norsk sjøkaptein, født i Bergen 1682, død i København 1744. Førte i 1726 galioten "Den unge Jomfrue" i trekantfarten på Guineakysten og de danske kolonier i Karibien. Senere seilte han for Det Danske Asiatiske Compani, først som overstyrmann på skibet "Slesvig", fra 1735 som sjøkaptein på fregatten "Dronningen af Danmark". Han gjorde tre turer til Kanton i Kina. Der laget kinesiske leirkunstnere to skulpturer av ham, den ene befinner seg på Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal, den andre befinner seg i Det Danske Handels- og Søfartsmuseum på Kronborg. Allewelt giftet seg 1725 med Gjertrud Andersdatter Dahll fra Neskilen (ved Eydehavn. De bodde vekselvis i København og på Merdøgaard på øya Merdø ved Arendal. Allewelt, Zacharias Allewelt, Zacharias Allewelt, Zacharias Goctafossen. Goctafossen er en foss i Peru. Fossefallet er på 771 m, noe som setter den på listen til de høyeste fossefallene i verden. Fossen ble oppdaget i 2002 av den tyske ingeniøren Stefan Ziemendorff, men han klarte ikke på dette tidspunktet å komme frem til fossen. I februar 2006 klarte han imidlertid sammen med lokale forskere å nå frem til fossen. Bonsai. Bonsai er kunsten å dyrke miniatyrtrær i potte. Ordet "bonsai" (盆栽) er japansk, og betyr "potteplante". Bonsaier er på størrelse med vanlige potteplanter, men har proposisjoner som et vanlig tre. Bonsaikunsten oppsto for mer enn to tusen år siden, i Kina. I Kina heter den Penjing" (kinesisk: 盆景; pinyin: "Pén jǐng"). Den kom til Japan først i det 6. århundre, sammen med buddhismen. Herfra har kunsten spredt seg videre utover hele verden. En bonsai regnes gjerne for å være et levende kunstverk. Det finnes museer som stiller ut bonsaier i både Japan, Amerika og Marbella, Spania. De eldste fortsatt levende bonsaier sies å være nær 400 år gamle. Som for annen østlig kunst, er også den japanske bonsai ikke bare et sett med dyrkingsoperasjoner av et miniatyrtre i potte. Det er også en hel filosofi, om rettferdighet, klokskap, hjertevarme og hensynsfullhet. Det er svært vanskelig for et menneske utenfor Japan å forstå den japanske filosofi, men for å oppnå suksess er det likevel nødvendig å i det minste behandle bonsaien seriøst, og vise den maksimalt med kjærlighet og oppmerksomhet. Med riktig og omsorgsfull dyrking kan den leve i århundrer. Nils Werenskiold. Nils Werenskiold (født 8. oktober 1920) er en norsk forfatter og oversetter av mange kjente litterære verker. Er blant annet kjent for å ha vært den første til å oversette "Ringenes herre", men oversettelsen ble slaktet av mange. Oversettelser. Nils Werenskiold er også kjent for å oversatt John O. Ericssons serie om Robin Hood til norsk. Fotografisk film. Fotografisk film (fra engelsk: "film" - «hinne») lages av ark av et plastmateriale (polyester eller celluloid) som er dekt med en emulsjon som inneholder lysfølsomme stoffer. Emulsjonen består av krystaller av sølvsalter (sølvbromid, sølvklorid eller sølvjodid) som er innbakt i gelatin. Når emulsjonen blir eksponert for lys (eller annen elektromagnetisk stråling), skjer en kjemisk prosess der sølvsaltkrystallene omdannes til rent sølv. Det mønsteret som derved dannes på filmen av (uomdanna) sølvsalter og sølv, utgjør et "latent bilde" av motivet. Ved en kjemisk prosess som kalles framkalling, dannes et synlig bilde på filmen. Film kan framstilles med ulik følsomhet for lys. Størrelsen på krystallene i emulsjonen bestemmer filmhastigheten. Filmhastigheten måles i dag etter en ISO-skala. Et lavt tall (ISO 160) er en rask film. En langsom film er tynt belagt med små krystaller og krever relativt mye lys for at det latente bildet skal oppstå. En rask film har en tjukkere hinne av større krystaller, og krever mindre belysning eller kortere lukkertid før bildet dannes. Til gjengjeld kan svært raske filmer gi et kornet bilde. Negativ film. Til framstilling av papirkopier brukes det hovedsakelig negativ film. Etter framkalling dannes et negativt bilde på filmen, der motivets lysere partier er mørke og omvendt. På negativ fargefilm opptrer fargene med sine komplementærfarger. Overføring av det negative bildet på filmen til et positivt på papir skjer i et mørkerom. Prosessen kalles kopiering, og krever at lysbildet filmen projiserer treffer papiret. Dette skjer enten gjennom ei linse ned på fotografisk papir via et (forstørrelsesapparat), eller ved at man kontaktkopierer, dvs at filmen klemmes over fotopapiret og belyses deretter ovenfor. Positiv film. Film kan framstilles slik at den gir ferdige, positive bilder etter framkalling. Slik omvenderfilm – lysbilder, diapositiver eller slides – plasseres i en framviser og projiseres på lerret, eller betraktes gjennom ei lyslupe. Fargefilm. Fargefilm består av tre sjikt med lysfølsomme sølvsalter. Sjiktene er følsomme for hver sin primærfarge – rød, grønn og blå. Når en slik film eksponeres for lys, reagerer det øverste sjiktet på lys i den blå delen av spekteret, det mellomste på grønt lys og det underste på rødt. Dette skjer ved at sølvsaltkrystallene i hvert sjikt er forbundet med spesielle fargemolekyler i komplentærfargene cyan, magenta og gul. Ved eksponering oppstår et latent svart-hvitt-bilde i hvert sjikt. Under framkalling dannes det både et negativt sølvbilde og tre separate fargebilder i komplementærfargene. Ved kopiering i mørkerommet vendes både tonene og fargene, og motivet gjenskapes ved at primærfargene adderes i ulike blandingsforhold. Kopiering av fargefilm til papir krever et forstørelsesapparat med et såkalt fargehode som inneholder tre variable fargefiltrer: cyan; magenta; og gult. Fargefilm kan ha langt flere enn tre lag; f.eks. har Kodacolor II så mange som 12 lag emulsjon, med opp til 20 ulike kjemikalier i hvert lag. Spesialfilm. Før digitalkameraer ble vanlige, eksisterte det et visst marked for ferdigbildekameraer. I disse er sølvsalter og fargepigment, samt kjemikalier for framkalling og kopiering integrert i fotopapiret, som ligger i kameraet. Kjemikaliene for framkalling ligger i et forsegla lag som brytes i det øyeblikket papiret forlater kameraet, og bildet framkalles i løpet av ca. 1 minutt. Polaroid var den første produsenten som framstilte ferdigbildekameraer for et større marked, og kameraene går derfor gjerne under betegnelsen «polaroidkameraer». Det finnes film for avbildning av stråling utafor den synlige delen av spekteret. Slik film dekker enten infrarød stråling eller UV-stråling. Infrarød film kan settes i et vanlig kamera, mens UV-fotografering krever spesielle objektiver fordi vanlige linser av glass filtrerer vekk UV-stråler. Film som er følsom for røntgenstråler brukes i medisinen. Filmformater. Allmindelige håndholdte kameraer er utstyrt med rullefilm, dvs. en forholdsvis lang filmrull (fra ca 110cm til ca 155cm) som trekkes gjennom kameraet. Den korte typen blir gjerne kalt for 24 småbildersfilm, mens den lengre for 36 småbildersfilm. Det vanligste formatet er 135-film med 36 bilder og rammestørrelse 24 (på tvers av rullstripen) × 36 mm (på langs av rullstripen), men filmen i seg selv er rammefri: det er kameraet som som produserer rammene ved eksponering. "Mellomformat": 120, eller 220-filmrull som med litt over 60mm på tvers av rullstripen er tilpasset formatene: 4,5cm x 6cm (Bronica); 6 x 6 (Hasselblad); 6 x 7 (Mamiya og Pentax); >7 x 6 (panorama og andre tekniske, større kameraer). "Storformat": 4*5, 5*7, og 8*10 tommer planfilm (brukes hovedsakelig til avanserte studiokameraer). Absorpsjon. Absorpsjon er en prosess som betyr forskjellige ting i forskjellige fagfelt i naturvitenskapen. I kjemi er absorpsjon en prosess der molekyler går inn i en bulkfase omkring dem. Det må ikke forveksles med adsorpsjon der molekylene danner en hinne på overflaten av et annet stoff (fast eller flytende), i absorpsjon går de inn i volumet. I optikk betyr absorpsjon prosessen der energien fra fotoner opptas av atomer. Fotonene forsvinner og går over til indre energi i atomene. For de fleste materialer vil noe av strålingen absorberes, mens andre deler av strålingen blir reflektert, ofte er dette avhengig av bølgelengden. For et sort legeme absorberes all stråling. For noe som er grønt reflekteres fotonene som har en bølgelengde på rundt 520–570 nm, mens resten absorberes. I akustikk er absorpsjon oppfangningen av lydbølger. Energien i lydbølgene går gjerne over til varme. Det som ikke absorberes blir reflektert. I farmakologi (farmakokinetikk) er absorpsjon opptak av en forbindelse (som regel legemiddel) til organismen. Dette skjer typisk gjennom tarm, men absorpsjon gjelder også opptak av legemidler gjennom hud og andre former for parenteral administrasjon. Egenskaper ved legemiddelet som pH og fettløselighet er avgjørende for absorpsjonen. Også egenskaper hos pasienten som for eksempel tarmfunksjon påvirker absorpsjon. Kon-Tiki (film). "Kon-Tiki" er en norsk dokumentarfilm fra. Det er en autentisk film fra ferden til Kon-Tiki mot Rarioa som tok 101 dager. Filmen er filmet med smalfilmkamera.Flåten Kon-Tiki er en rekonstruksjon av inka-indianernes flåter, slik Heyerdahl tolket dem. Navnet Kon-Tiki er hentet fra det gamle navnet til inkaenes solgud. Filmen er den eneste norske film noensinne som har vunnet Oscar for beste dokumentarfilm, og har gått sine seiersrunder verden over. Refleksjon (fysikk). Ordet Refleksjon er avledet fra latin, og betyr rett oversatt: "tilbakekastelse". Refleksjon i fysikken handler om at en bølgefront i grenseflaten mellom to ulike medier endrer retning på en slik måte at den kastes tilbake til mediet som den kom fra. Både lys, lyd og bølger i vann kan reflekteres slik. Lysrefleksjon. Når lys reflekteres fra et legeme, innebærer det at lyset som treffer overflaten av et legeme, sendes ut igjen fra overflaten i stedet for å bli absorbert av legemet. Lysrefleksjon kan være speilende (som i et blankt speil) eller diffus (som på en hvit, matt overflate). Ved "speilende refleksjon" reflekteres lyset i en reflektert vinkel som er like stor, men på motsatt side i forhold til innfallsloddet på den reflekterende flaten, som innfallsvinkelen. Ved "diffus refleksjon" spres lyset ut igjen i alle retninger. Det er derfor en hvit vegg, i motsetning til et speil, ser hvit ut — når den treffes av hvitt lys — uansett hvilken vinkel man betrakter veggen fra, og uansett hvilken vinkel lyskilden har i forhold til veggen. Kristiania-bohemen. Kristiania-bohemen var en politisk og kulturell bevegelse på 1880-tallet med sentrum i Kristiania. Hans Jæger var en sentral person, andre kjente bohemer var Christian Krohg, Oda Lasson, Jon Flatabø, og Nils Johan Schjander. Kristianiabohemene var naturalister og tilhørte epoken naturalismen, men den tydelige vekt de la på følelser peker også frem mot neste litterære periode, modernismen (nyromantikken). Bevegelsen besto av ca 20 menn og noen få kvinner. Kristiania-bohemens betydning som politisk bevegelse er omdiskutert, kulturelt betydde bevegelsen sannsynligvis mer og var en katalysator for større kunstnerisk frihet. Kristiania-bohemene er også kjent for sine ni bud, blant annet at man skal ta livet av seg selv, noe som en del bohemer i Kristiania gjorde, ikke direkte, men indirekte gjennom sin livsstil. Flere av dem døde av kjønnssykdommer som syfilis. Erik Grant Lea. Erik Grant Lea i sine velmaktsdager Erik Lawrence Grant Lea (født 15. oktober 1892 i Bergen, død 28. april 1979 i Fjaler i Sogn og Fjordane) var en norsk skipsreder, bankier, assurandør og brukseier. Han var sønn av Lars Lea og Anna Bertine Magnussen, gift med Hilda Constance f. Connor født 1889, død 1960, og senere med Hildur Augusta Sørensdatter Tyssedal, født 1916. Datteren Sunniva, gift med Johannes Gaussereide, er datter av første ekteskap. Erik Grant Lea ble en av jobbetidens mest myteomspunne skikkelser. Mytene. De som vokste opp i Bergen etter den annen verdenskrig kunne ikke unngå å høre om en som en gang var verdens rikeste skipsreder, het Lea og var fra Bergen, giftet seg med en indisk prinsesse som var slekt med den russiske tsar, som mistet alt han eide og som ble damskipsekspeditør et sted i Sogn og fjordane. Realitetene. Bak dette skjulte det seg en skjebne med et omskiftelig liv som ikke lå så fryktelig langt fra mytene. Han hadde i sine velmaktsdager 10 rederier, egen bank og tre egne assuranseselskap. Hans skip pløyet alle verdenshav. Han hadde 500 forsikringsagenter i tre verdensdeler. Bare i 1917 tegnet agentene hele 60 000 brannpoliser, assurerte hele Ålesunds fiskeflåte og etter hvert størsteparten av den norske fiskeflåten. Hans hustru Hilda var ikke indisk prinsesse og heller ikke i slekt med den russiske tsar, men datter av en sanitetsmajor og en indisk kvinne fra velstående handelsfamilie fra Bengalore i India. I 1922 mistet han alt han eide og slo seg ned i Gjølanger i Fjaler i Sunnfjord, Sogn og Fjordane og startet en ny tilværelse for seg og sin familie. Barndom. Han var nummer fem av åtte søsken og vokste opp i en stor leilighet i Håkonsgaten, som strekker seg fra Teatergaten på Engen til den går over i Nygårdsgaten. Han gikk på Hambros skole til han var 14. Da tok faren ham ut og lærte ham handelsfag. Karriere. Lea Hall, nå Solhaug skole i Bergen. Omgitt av en 40 mål stor park. 1917. Han begynte som kontorist 16 år gammel og kom senere inn hos Kjær og Isdahl som drev shippingvirksomhet. Der avanserte han til kontorsjef. I 1914 kjøpte han sitt først dampskip. I 1915 var han rederidisponent. Han hadde sitt første kontor på hjørnet av Bryggesporden med utsikt over Vågen. Etter bergensbrannen i 1916 flyttet han til Tornøegården på hjørnet mellom Lars Hilles gate og Christies gate, vis-à-vis gml. Bergens Trygdekasses bygg, nåværende Psykologisk Institutt. I tiden 1915-16 omsatte kjøpte og solgte han skip for 30 mill. I 1917 ble seks av hans aksjeselskaper kjøpt opp av Bjørnstad og Bærhus. Han opprettet da Leas Assuraseselskap A/S. I tillegg kom forsikringsselskapene Jupiter og National. Deretter opprettet han Leas Aktie- og Bankierforretning A/S. Disse virksomhetene ble solgt til et konsortium og kjøpt tilbake. Men virksomhetene var i mellomtiden blitt sterkt svekket. I 1921 ble de slått konkurs. Et forsøk på å opprette rederivirksomhet i 1920 mislyktes. I 1922 solgte Bergens Kreditbank hans pantsatte bolig Lea Hall (nå Solhaug skole) og de omliggende 40 mål park. En ny start. Til venstre sperrestova som familien flyttet inn i da de kom til Gjølanger. Huset til høyre er et nabohus som er revet Da han ble ruinert reiste han til Gjølanger i Fjaler til et lite sagbruk som hans kreditorer ikke hadde brydd seg med. Der bygget han opp, med bokstavelig talt to tomme hender, en ny tilværelse for seg og sin familie, en virksomhet med sagbruk, mølle, butikk, dampskipskai og privat elverk. I Smilden, på nordsiden av Åfjorden, mellom Hyllestad og Sørbøvåg, drev han i noen år et kalkbrenneri. Det ble et hardt liv. Mens han reparerte huset på Gjølanger bodde han i Hellevik. Det var fem veiløse km frem og fem tilbake hver dag. Til Smilden var det 20 km til fots hver vei langs en sti. På bar bakke - igjen. Han drev en omfattende skogplanting (200 000 granplanter) og demmet opp Tyssedalsvatnet for å kunne fløte tømmer frem til sagen og bygget laksetrapp opp til vatnet. Han hadde landhandel og Gjølanger var etter hvert blitt det stedet i Dalsfjorden som hadde flest damskipsanløp. Etter krigen var stedet i jevn fremgang. Men i 1950 brant møllen, dynamorommet i kraftverket, lærerboligen og butikken. Han var underforsikret og måtte starte nesten fra nesten bar bakke igjen. Han hadde noe assuransepenger og fikk arbeidshjelp fra bygden. Hans kone Hilda døde i 1960. Han giftet seg senere med Hildur Tyssedal som hadde arbeidet hos ham i butikken. Samfunnsinnsats. Gjølanger var blitt et betydelig anløpssted i Dalsfjorden. Bildet er tatt etter at gjenreisningen etter brannen i 1950. Boligen slik den så ut på tidlig 70-tall. Den står ennå, men anlegget er noe forfalt. Da han var på høyden, kjøpte han opp landområder i utkanten av Bergen. Han kjøpte opp områdene rundt Lea Hall for å bygge arbeiderboliger med en liten hage foran – i dag på folkemunne kalt Leaparken. Deretter fikk han utarbeidet reguleringsplan med boliger for området. Området ble solgt rimelig til Bergen kommune som senere realiserte deler av planen. Han fikk arkitekt Schumann Olsen til å lage reguleringsplan for Finnebergåsen som skulle bli en slags hageby av småhus med en liten hage foran og køkkenhage bak. Området ble overlatt til Bergen kommune for en svært rimelig sum. Han overlot videre sine rettigheter i Solheimsvannet vederlagsfritt. Han ga også store summer til flyktninger og katastroferamte samt til almennyttige tiltak i Bergen by. Da den amerikanske dr. Benham etterlot seg en stor og uvurderlig samling av etnografiske indianergjenstander prøvde hans enke å selge samlingen, men ingen museer ville betale for den. Da reiste Lea de nødvendige midler og kjøpte den hjem til Norge og overlot samlingen til Bergen Museum hvor den kan sees den dag i dag. Annet. Lea gikk inn i heimevernet straks etter krigen og var aktiv der til han nærmet seg de åtti. Der tok han heimevernsutdannelse og fikk løytnants grad. Han gjennomførte Nijmegenmarsjen i en alder av 78 år. 70 år gammel tok han idrettsmerket. Han har ellers mottatt en rekke utmerkelser og medaljer. Videre har han gjennomført en rekke andre krevende marsjer. Dan han var 30 år i 1923 konverterte han til katolisismen og bygget et eget katolsk kapell hjemme på Gjølanger i 1938 eller 39, hvor sognepresten i den katolske kirken i Bergen kom på besøk på geburtsdager og 17. mai og leste messer. Sigrid Undset var ved en anledning gjest i kapellet. Lea var utpreget kulturelt og litterært interessert. Han pleiet omgang med bla. dikteren Jakob Sande, som ofte var i Sunnfjord, og forfatteren Karl Friedrich Kurz som bodde i Vårdal tvers over Gjølanger, på nordsiden av Dalsfjorden. Lea skrev også selv dikt. Han plantet også kjempetret Sequoia Gigantea. Ett av har nådd en høyde på ca. 4m (pr. 2002). Det skranter, men er ennå i live. Leo Strøm. Leo Strøm (født 28. august 1920) er en norsk oversetter. Han har oversatt mange litterære verk innenfor engelsk, tysk, fransk og italiensk litteratur til norsk. Han var også blant stifterne av Norsk Oversetterforening. Han har vært gift med blant andre billedhuggeren Anne Raknes, og de har ett barn sammen. Trondheim Energi. Trondheim Energi AS var et kraftselskap som ble stiftet i 1901 som "Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei". Kraftproduksjonen ligger på 3 200 GWh i et normalår og kommer fra vannkraftverk i Nea-Nidelvvassdraget og Orklavassdraget. Trondheim Energi AS omfatter i dag (2009) datterselskapene Trondheim Energi Nett AS, Trondheim Energi Fjernvarme og Trondheim Energi Kraftsalg AS. Trondheim Energi Kraftsalg selger strøm i sluttbrukermarkedet og er aktuell strømleverandør for store og små kunder i hele landet. Nettselskapet har Trondheim og Klæbu kommuner som konsesjonsområde. Det opprinnelig kommunalt eide Trondheim Energiverk ble i 2002 solgt til Statkraft. Selskapets navn ble i 2007 endret til Trondheim Energi. Antall ansatte i selskapet er ca. 250. Omsetningen i 2007 var på 2 369 Mkr og driftsresultat etter skatt 412 Mkr. Det tidligere produksjonsselskapet Trondheim Energi Kraft er fra 01.01.09 fullstendig innlemmet i Statkraft Energi AS. Kraftverkene er her samlet i en enhet som benevnes Kraftverksgruppe Trondheim og styres fra Statkraft sin driftssentral i Gaupne. Akihito av Japan. Akihito (født 23. desember 1933) er Japans 125. keiser. Han overtok tronen i 1989. Akihito er den eneste regjerende keiser i verden. I Japan betegnes keiseren aldri med fornavn, men blir kalt "tennō heika" (天皇陛下, «Hans Majestet Keiseren»). Keiser Akihitos regjeringsperiode bærer navnet "Heisei" (平成), og etter sin død vil han derfor få navnet "Keiser Heisei". Som barn var keiseren kjent som prins Tsugu (継宮, Tsugu-no-miya). Akihito er eldste sønn, og femte barn, av Keiser Shôwa (Hirohito) og Keiserinne Kôjun (Nagako). Han etterfulgte i 1989 sin far og regnes i den offisielle oversikten som Japan 125. keiser. Keiserens fødselsdag, 23. desember er Japans nasjonaldag. Landets nasjonaldag skifter med en keisers fødselsdag, så dagen vil endre seg når en ny keiser overtar etter Akihito. Blant keiserens ordener er også St. Olavs Ordens Storkors med kjede, tildelt i 2001. Akihito mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president. Vitenskapsmann. Akihito har gjort taksonomiske studier på fisker i familiegruppen kutlinger. I 2005 ble en ny art "Exyrias akihito" (Gobiidae) beskrevet, der Akihito er autor. Han har publisert artikler på japansk og engelsk i tidsskrift som "Gene" eller "Japanese Journal of Ichthyology". Han har også skrevet artikler om den tidlige japanske historie, fra "Edo" eller "Meiji Era", publisert i "Science" og "Nature". Fieseler Fi 156. Fieseler Fi 156 «Storch» (stork) var et mindre sambandsfly bygget av Fieseler før og under andre verdenskrig. Flyene ble produsert etter krigen i andre land for det private marked frem til 1950-talllet. Det er fremdeles kjent for sine fremragende STOL-egenskaper, og franskbygde varianter opptrer hyppig på flystevner. Historikk. Det tyske RLM ("Reichsluftfahrtministerium") ba flere flyfabrikker i 1935 om forslag og tilbud på et sambandsfly for Luftwaffe. Fieselers forslag var det mest avanserte hva angikk STOL-egenskaper. Samtidig kunne vingene foldes bakover langs kroppen, noe som tillot at flyet kunne tranporteres på, eller taues etter en lastebil. Kraftige støtdempere som kunne presses sammen 450 mm under landing gjorde det mulig å kunne benytte nær sagt et hvilket som helst område til landingsplass. Under flukt hang understellet ned og ga flyet et utseende av en langbenet fugl, noe som gav det oppnavnet «Storch». Med sin meget lave landingshastighet kunne flyet lande nesten vertikalt. I sterk motvind landet det nesten baklengs. Fi 156A. Den første Fi 156A prototype fløy våren 1936. Den var utstyrt med en V-8 240 Hk Argus As 10 C motor som gav flyet en topp-fart på bare 175 km/t. En annen utgave kunne holde seg flyvende med så lav hastighet som 50 km/t og ta av i svak motvind på mindre enn 45 m og lande på 18 m. Luftwaffe plasserte en ordre på 16 fly og de første Fi 156A ble tatt i bruk på midten av 1937-tallet Fi 156B. Fieseler tilbød en variant Fi 156B med en rekke mindre endringer, bl.a økt fart til 208 km/t. Luftwaffe betraktet ikke endringene som viktige og Fieseler konsentrerete seg om produksjon av C-versjonen. Fi 156C. Fi 156C var en vesentlig mer fleksibel variant av A-versjonen. Et mindre antall C-0 ble etterfulgt av C-1, et tre-seters sambandsfly og C-2 et to-seters observasjonsfly med MG 15 maskingevær bak i flyet til selvforsvar. Begge variantene ble tatt i bruk i 1939. I 1941 ble begge erstattet av C-3 varianten med en «universal cockpit» som kunne brukes til alle formål flyet var konstruert for. Den siste C-varianten var C-5, som var en C-3 model med fotoapparat og ekstra brenstofftank montert under flyet bak et skuddsikkert deksel. Noen fly ble utstyrt med skiunderstell. Fi 156 i andre verdenskrig. Fieser Fi 156 «Storch» klar til å ta av fra Gran Sasso med Mussoilini ombord (1943) Storch-flyet ble brukt på alle krigsskueplasser under krigen. Det vil kanskje huskes best for sin rolle til å redde den italienske diktatoren Benito Mussolini i 1943 da han hadde søkt tilflukt i et hotell på et platå i Apenninene og var omringet av italienske tropper. Den tyske kommando-offiseren Otto Skorzeny med 90 fallskjermsoldater erobret toppen, men problemet var tilbaketrekningen. Et Focke-Achgelis Fa 223 «Drache» helikopter ble sendt ut, men brøt sammen underveis. Istedet fløy piloten Walter Gerlach inn med en Fi 156, landet på 30 m tok Mussolini og Skorzeny ombord, og tok av igjen på under 80 m med et overbelastet fly. Den dristige aksjonen ble filmet, og Storch-flyet som ble brukt hadde registreringen SJ + LL. En Fi 156 ble offer i den siste luftkampen på vestfronten og ble beskutt fra et alliert Piper L-4 «Grasshopper». Mannskapet ombord rettet en pistol mot flyet og den tyske piloten valgte å lande og overgi seg. Alt i alt ble det produsert 2 900 Storch-fly, mest av C-varianten, mellom 1937 og 1945. Fi 156 ble produsert hos Mráz i Tsjekkoslovakia. Et stort antall ble også produsert i det okkuperte Frankrike ved Morane-Saulnier-fabrikken. Begge fabrikkene fortsatte etter krigen å produsere for det sivile marked. Under krigen ble minst 60 Fi 156 tatt av de allierte. Et ble brukt som feltmarskalk Montgomerys personlige fly. Fi 156 i Norge. Ved kapitulasjonen i 1945 etterlot Luftwaffe 63 «Storch» i Norge. Mange ble benyttet av RAF og Luftforsvaret overtok 35 som ble brukt fra sommeren 1945 til det ble nedlagt flyforbud året etter. Åtte fly ble bygget opp på Kjeller og brukt av Luftforsvaret frem til 1954 da to fly ble overlatt Bardufoss flyklubb og de øvrige skrotet. En «Storch», produsert i Frankrike, er under restaurering i Norge. Målet er at flyet skal bli flyvedyktig. Love Hina. Love Hina (ラブひな, "Rabu Hina") er en populær japansk manga- og animeserie, laget av Ken Akamatsu. Mangaserien består av 14 bøker, mens animeserien består av 24 episoder, en 'Rett til DVD episode', i tillegg til en "Dokumentar" episode hvor karakterene forteller om det som har skjedd i de forrige episodene. Det har også blitt laget 2 spesialepisoder: En julespesial og en vårspesial som varer i 45 minutter hver. I Japan publiseres serien av forlaget Kodansha i "Weekly Shonen Magazine". De engelske bøkene blir utgitt av Tokyopop, og på norsk er det SchibstedForlagene som står for utgivelsene. I Japan er det også utgitt to romaner basert på mangaserien. Seriens tittel kan fritt oversettes til "Kjærlighetens sverd", men også til "Kjærlighetens sjel". Ordet "hina" er benevnelsen på en type japansk samuraisverd fra Edo-perioden, men kan i overført betydning brukes som en betegnelse på menneskets sjel (samuraier trodde at deres sjel bodde i sverdet sitt). I serien er også Hina kallenavet til Keitaros bestemor. Handling. Serien handler om Keitaro Urashima, som når serien starter er 19 år gammel. Keitaro er en tapertype, som aldri har lykkes med noe. Han har ingen jobb eller kjæreste, få venner, og han er heller ikke noe skolelys. Serien starter med at Keitaro blir kastet ut av foreldrene sine fordi han på tredje år på rad har mislyktes med å komme inn på universitetet i Tokyo, "Todai". For å ha et sted å bo, oppsøker han sin bestemor Hina, som eier et hotell ved navn Hinata. Det eneste problemet er at hotellet for lengst er blitt lagt ned og blitt omgjort til et jente-pensjonat og bestemoren har overdratt hele eierskapet av pensjonatet til ham. Helt ufrivillig blir derfor Keitaro husvert, og det tar ikke lang tid før han tabber seg ut flere ganger og nesten blir kastet ut av jentene. Etterhvert som han skjerper seg og jentene begynner å godta ham, vinner Keitaro jentenes respekt og romantiske følelser, noe som fører til en masse nye forviklinger. Keitaros store mål i livet er å bli tatt opp på Todai, på grunn av et gammelt løfte han ga til en barndomsvenninne da han var fem år gammel. Han husker ikke lenger jentas navn, eller omstendighetende rundt det hele, men er likevel fast bestemt på å oppfylle løftet. Ved hjelp av medboeren Naru på pensjonatet, begynner Keitaros mål å komme innen rekkevidde. Anime. Det ble produsert 25 episoder av den animerte TV-serien. Fra episode 1 til 24 holder historien seg tro til mangaen på de fleste punkter. Episode 25 innleder en ny del av historien, men dette er også den siste episoden i serien. For mange tilhengere av serien var det forvirrende å se en ufullendt historie slutte så brått, men dette skyldtes at produksjonsselskapet uventet gikk tom for midler til å finansiere flere episoder. Episode 25 skulle egentlig være første episode i en sesong 2 som skulle avslutte historien. Etterhvert som inntektene begynte å komme inn igjen, ble det laget flere spesialepisoder som skulle bringe historien noen skritt videre. Totalt ble det laget tre spesialer, en julespesial, en vårspesial og endelig en film i tre deler som på engelsk hadde tittelen "Love Hina Again" og som ga historien en avslutning. Handling i "Love Hina Again". Keitaro Urashima har endelig bestått opptaksprøven til Todai og er nå student. Før han rekker å begynne studieåret, brekker han beinet midt under inntaksseremonien og må vente med studiene. I stedet drar han ut på en arkeologisk ekspedisjon med Seta, men i hans fravær blir hans adoptivsøster, Kanako Urashima, den nye driftslederen for Hinata-pensjonatet. Bjørn Carling. Bjørn Carling (født 7. juli 1919, død 17. mai 2005) var en norsk journalist, forfatter og oversetter. Carling var journalist i Aftenposten. Han er mest kjent for sin historikk over norsk kriminallitetratur 1825–1975, den første litteraturhistorie over norsk krim. Han utga selv to kriminalromaner under pseudonymet Erik Vendel og var André Bjerke alias Bernhard Borges medforfatter av "Døde menn går i land" (1947). Han dramatiserte også tre romaner av Stein Riverton for NRK Radioteateret: "Morderen uten ansikt" i fire episoder (1983), "Storhertuginnen av Speilsalen" i fem episoder (1984) og "Den røde enke" i 4 episoder (1996). Carling var en av grunnleggerne av den kriminallitterære foreningen Rivertonklubben. Han var også den som foreslo at den årlige Rivertonprisen skulle bestå av en revolver med gullbeslag, under henvisning til en novelle av Stein Riverton (Sven Elvestad), «Dødens finger» (1914), der det nevnes at Rivertons detektiv Asbjørn Krag eier et svart skrin, inneholdende «to revolvere, to vinderlige små tingester med guldbeslag». Nouvelle Revue Française. La Nouvelle Revue Française (NRF) er et litterært tidsskrift som ble grunnlagt i 1909 av André Gide. I 1911 overtok Gaston Gallimard som redaktør, noe som førte til opprettelsen av forlaget Éditions Gallimard. Etablerte forfattere som Paul Bourget og Anatole France skrev for tidsskriftet den første tiden. Dets innflytelse økte gradvis, og i mellomkrigsperioden ble det landets ledende litterære organ. De første stykkene til André Malraux og Jean-Paul Sartre sto på trykk i "La Revue". Tidsskriftet utkom månedlig i mange år, nå kommer det ut fire ganger i året. Eksterne lenker. Nouvelle revue française, La Nouvelle revue française, La Gymnaslærer Pedersen. "Gymnaslærer Pedersen" er en norsk film som ble produsert i 2005. Den hadde premiere 26. februar 2006. Filmen er basert på Dag Solstads roman "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land" fra 1982. Hovedrollene innehas av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp. Hans Petter Moland har regien i filmen, som er hans femte spillefilm. Ane Dahl Torp vant i 2006 Amanda-prisen for «beste kvinnelige skuespiller» for sin rolle i denne filmen. DVD-utgaven av filmen ble lansert i september 2006. Ekstramateriale er en «bakomfilm» (om produksjon/filming), trailer (reklamefilm) og to kommentarspor. Ett med regissør Hans Petter Moland, og ett med Dag Solstad og Harald Eia. Handling. Filmen om gymnaslærer Pedersen handler om vår nære forhistorie og den marxist-leninistiske bevegelsen som bredde om seg fra slutten av 1960-tallet og utover 1970-tallet. a> under innspillingen av Gymnaslærer Pedersen (derfor «Larvik gymnas» på veggen) Den forteller historien om den unge lektoren Knut Pedersen, som kommer til Larvik i 1968 for å jobbe på Larvik Gymnas, gifter seg og får et barn. Etter hvert blir han fascinert av den marxist-leninistiske bevegelsen og innleder et forhold til Nina Skåtøy, den mest brennende marxisten av alle. Mercedes McCambridge. Mercedes McCambridge (født 17. mars 1918 i Joliet i Illinois, død 2. mars 2004 i La Jolla i California) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Sadie Burke» i filmen "Det kan hende overalt, (All the King's Men)" vant Mercedes McCambridge i 1949 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for film og en for TV. Del Shannon. Del Shannon (født 30. desember 1934 i Coopersville i Michigan, død 8. februar 1990) var en amerikansk 1960-tallsrocker. Hans døpenavn var Charles Weedon Westover. Tidlig på 60-tallet hadde han hits med "Runaway", "Hats Off To Larry" og "Keep Searching", men etter The Beatles og den britiske bølgen, ble Shannon satt i skyggen. I 1989 overtok han etter Roy Orbison i Traveling Wilburys, men Shannon begikk selvmord kort tid etter. Ramón Grau San Martín. Ramón Grau San MartínRamón Grau San Martín (født 13. september 1887 i provinsen Pinar del Río, død 28. juli 1969 i Havanna) var president på Cuba i perioden 1933–1934 og i perioden 1944–1948. __TOC__Graus familie var blitt rik på tobakksdyrking og faren ønsket at sønnen skulle utdanne seg i merkantile fag og overta virksomheten. Grau hadde imidlertid bestemt seg for å bli lege og dro mot familiens vilje til Havanna for å studere. Han tok doktorgraden i medisin i 1908, og i de neste 13 årene oppholdt seg han seg i Frankrike, Italia og Spania der han praktiserte som lege og samtidig gjorde kliniske studier. Han dro tilbake til Cuba i 1921, ble professor i fysiologi ved Universitetet i Havanna og skrev flere artikler og bøker innen medisin. Politisk kaos. Etter sin tilbakekomst til Cuba i 1921 ble Grau interessert i politikk. I 1929 og 1930 deltok han i flere studentdemonstrasjoner mot diktatoren Gerardo Machados brutale styre. I 1931 ble han arrestert og fengslet. Etter løslatelsen i 1932(?) dro han i eksil til USA, men vendte tilbake til Cuba i 1933, straks etter USA hadde intervenert og avsatt Machado. Grau kom tilbake til et land i fullt opprør. Machados tilhengere var nærmest fritt vilt, og tidligere undergrunnsorganisasjoner som f.eks. ABC Sociedad Revolucionaria stod bak en bølge av summariske rettssaker og drap på Mochados tilhengere og sympatisører. USA innsatte Carlos Manuel de Céspedes d.y. som president 12. august 1933, men bare 22 dager etter ble han avsatt i det såkalte «sersjantopprøret» ledet av sersjant Fulgencio Batista. Dette kuppet hadde for øvrig stor støtte blant studentene ved Universitetet i Havanna og hos andre grupper som hadde vært i opposisjon til Mochado. Første presidentperiode 1933-34. Batista oppnevnte en junta på fem mann til å styre Cuba. Som honnør for studentens støtte til «sersjantopprøret» ble professor Ramón Grau et av juntamedlemmene. Batista selv gikk inn som hærsjef og stabssjef med så vide fullmakter at han i praksis ble Cubas reelle president. Studentene i Havanna var imidlertid misfornøyd med Graus anonyme rolle. I frykt for å miste sine allierte, ga Batista raskt etter og utnevnte Grau til president, men uten at han ga slipp på sine vide fullmakter. Graus presidentinnsettelse 10. september 1933 ble hjertelig mottatt av en sjelden politisk allianse av radikale studenter, den cubanske hær, det cubanske kommunistparti ("Partido Sosialista Popular") og andre radikale grupper. Herunder også ABC Sociedad Revolucionaria. Presidentinnsettelsen bidro også til å dempe uroen og den akutte hevntørsten som hadde oppstått i kjølvannet av Gerardo Machado avsettelse, 12. august 1933. Graus regjering la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje som blant annet kritiserte amerikanske selskapers sterke innflytelse i Cubas arbeids- og samfunnsliv. I tillegg krevde Grau at USA skulle fjerne Platt-tillegget i Cubas grunnlov av 1901. Dette tillegget kom i etterkant av Paris-avtalen av 1898, og ga USA rett til å invadere Cuba når de måtte ønske det. Siden Platt-tillegget bare skulle fungere til 1933, mente Grau at USA måtte akseptere at tillegget ble fjernet. Graus krav vakte stor motstand i økonomiske kretser i USA, og president Franklin D. Roosevelt nektet derfor å godkjenne Grau som Cubas president. Han slo hardt tilbake, fordømte Graus krav og oppfordret opposisjonelle på Cuba til å gripe inn og avsette president Grau. Batista griper inn. Den 14. januar 1934 og knapt 100 dager etter at Grau var blitt innsatt i presidentembetet, etterkom Fulgencio Batista USAs ønske. Han avsatte Grau i et statskupp og innsatte Carlos Hevía y de los Reyes som president. Grau dro i eksil til Mexico og ble der valgt til leder i det nydannede cubanske Nasjonalistpartiet ("Partido Revolucionario Cubano – Auténtico"). I 1940 dro han tilbake til Cuba for å delta i presidentvalget, men tapte for Fulgencio Batista som gikk av med valgseieren. I 1944 kom Grau langt sterkere tilbake og vant presidentvalget. Andre presidentperiode 1944-48. I den blomstrende verdensøkonomien som fulgte etter andre verdenskrig, steg prisen på sukker som var Cubas viktigste eksportvare. Dette ga bedre muligheter for Graus sosialdemokratiske politikk. Det ble investert store summer i infrastruktur, det sosiale sikkerhetsnettet for arbeidere ble vesentlig forbedret, og det ble tatt mange skritt for å styrke den økonomiske utviklingen i landbruket og industrien. På den andre siden bidro oppgangstidene til at «tradisjonen fra de glade 20-årene» fikk ny næring. I Havanna og andre større byer vokste kriminaliteten, ofte i nært samarbeid med Tampa-mafiaen i Florida. Mafiaen hadde fått fotfeste på Cuba under Gerardo Machado og parallelt med USAs forbudstid mot alkohol, fra 1920 til 1933. Under Mochado hadde mafiaen primært satset på smugling og alkoholproduksjon, men etter 1933 gikk de over til hotell- og casino-drift, utpressing (såkalt «beskyttelse») og prostitusjon. USA protesterer. I 1947 hadde flyktninger fra Den dominikanske republikk søkt tilflukt på Cuba og fått støtte til en invasjon for å styrte diktatoren Rafael Leonidas Trujillo. Trujillo stod imidlertid under USAs beskyttelse, og amerikanske marinesoldater grep derfor inn og knuste opprøret i sin startfase. At Grau hadde støttet oppstanden gjorde at forholdet mellom USA og Cuba ble atskillig kjøligere. Det samme gjaldt selvsagt også forholdet mellom Cuba og Den dominikanske republikk. Først i 1957 under Fulgencio Batista ble forholdet til Rafael Leonidas Trujillo forbedret, og amerikanske myndigheter var svært tilfreds med utviklingen. Samme år som Cuba ga hjelp til flyktingene fra Den dominikanske republikk, begynte pressen og Graus politiske motstandere å hevde at Graus regjering var blitt korrupt. At statsråder utnevnte representanter fra egen familie til stillinger i staten, og tok betalt av næringsliv og amerikansk mafia for å påvirke politiske beslutninger. Samtidig var det innlysende at kriminaliteten og prostitusjonen økte i byene og at det flere ganger kom til regulære bandeoppgjør der amerikansk mafia ofte var involvert. Som følge av både påstander og faktisk virkelighet, møtte Grau stadig større opposisjon i og utenfor parlamentet. Anklagene i media vokste om at han hadde sviktet folket, og at Cuba var i ferd med å få et like korrupt regime som under den forhatte diktatoren Gerardo Machado presidenttid. Grau tok kritikken svært tungt og i 1948 innsatte han Carlos Prío Socarrás som midlertidig president. Innsettelsen av Prio skjedde i tråd med grunnloven av 1940 og Prio skulle fungere som midlertidig president fram til valget i 1952. Prio var – på samme måte som Grau – medlem av Nasjonalistpartiet ("Partido Revolucionario Cubano – Auténtico"). Etter utnevnelsen av Prio, trakk Grau seg helt tilbake fra politikken og offentlighetens lys. Exit. Neste gang han viste seg på den offentlige scenen, var i 1952 da han tok avstand til Fulgencio Batistas statskupp der Carlos Prío Socarrás ble avsatt bare 10 måneder før det skulle gjennomføres valg. Grau stilte opp igjen ved presidentvalget i 1954 og 1958, men trakk seg like før valget i 1958 fordi han mente Batista drev utstrakt valgfusk. Etter at Fidel Castro kom til makten i 1959 trakk Grau igjen seg tilbake fra politikken. Han døde i Havanna 28. juli 1969, 82 år gammel. Eksterne lenker. Grau, Ramón San Martin Grau, Ramón San Martin Grau, Ramón San Martin Grau, Ramón San Martin Grau, Ramón San Martin Claire Trevor. Claire Trevor (født 8. mars 1910 i Bensonhurst i Brooklyn i New York City i New York, død 8. april 2000 i Newport Beach i California) var en amerikansk skuespillerinne. For sin rolle som «Gaye» i filmen "Stormvarsel, (Key Largo)" vant Claire Trevor i 1948 en Oscar for beste kvinnelige birolle. Claire Trevor har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Oksedyr. Oksedyr er en delgruppe av drøvtyggerne som omfatter flere arter som er domestisert (bøfler, kveg) og deres ville slektninger. Blant disse er også flere arter som ligner mest på antiloper (bl.a. eland, nilgau). Oksedyrene er store og tungt bygde. Hos de fleste artene har begge kjønn horn. Nesen er stor og bred, med naken mule og udelt overleppe. Den britiske bølgen. Den britiske bølgen ("the British Invasion") var et fenomen i USA på midten av 1960-tallet der britisk rockemusikk stod i fokus. The Beatles var det første britiske bandet som erobret Amerika. Britiske managere, særlig Brian Epstein, smidde mens jernet var varmt og sendte over blant andre The Dave Clark Five, Gerry & The Pacemakers, Freddie And The Dreamers, The Rolling Stones, The Animals, The Zombies, Cilla Black og The Hollies. På 70- og 90-tallet kom to nye bølger med britisk musikk, henholdsvis punk og britpop. Britiske bølgen Britiske bølgen ABM-institusjon. En ABM-institusjon er en institusjon med flere funksjoner: Arkiv, bibliotek og museum (ABM). Norsk statlig politikk på dette området har siden 1995 vært preget av stadig sterkere ABM-tenkning og utvikling av en ABM-ideologi. Den bakenforliggende idé er at publikum med spørsmål innen et tema er interessert i svar, mens de derimot er likegyldige til om svaret kommer fra et arkiv, et bibliotek eller et museum. ABM-ideologien førte til at ABM-utvikling ble opprettet som et statlig kompetanse- og utredningsorgan under Kulturdepartementet. IKT-verktøyet har vært sterkt medvirkende til utviklingen av ABM-tenkning. Fotobevaring er et fagområde der ABM er sterkest fremme. Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal er et eksempel på en ABM-institusjon. Georg Andreas Bull. Georg Andreas Bull (født 26. mars 1829 i Bergen, død 1. februar 1917 i Asker) var en norsk arkitekt og stadskonduktør i Kristiania fra 1865 til 1903. Foreldre var "Johan Storm Bull" (1787–1838), apoteker ved Svaneapoteket i Bergen og "Anne Dorothes Geelmuyden" (1789–1875). Han giftet seg i 1858 med "Emilie Constance Hjelm". Hans mest kjente bror er Ole Bull. Utdanning og praksis. Georg Andreas Bull fikk tegneundervisning hos Franz Wilhelm Schiertz i Bergen i perioden 1843–1845. Han utdannet seg som maskiningeniør ved "den polytekniske høyskolen" i Hannover 1846–1850 hvor han også hadde forelesninger i bygningskunst. Arkitektutdanning fikk han i Berlin ved "Bauakademie" i 1855–1856. Han arbeidet med bygningsarkeologiske undersøkelser for Fortidsminneforeningen i perioden 1851–1855. I 1857 opprettet han arkitektkontor i Kristiania, ble bygningsinspektør i 1858, stadskonduktør fra 1865 og bygningssjef 1898–1903. Han var Finansdepartementets inspektør for Statens bygninger i Kristiania og omegn i perioden 1865–1887. Som utøvende arkitekt arbeidet han i årene 1858–1889. I Kristiania regulerte han Homansbyen, Grünerløkka og Youngsløkka (området ved Youngstorget og nordover til Hausmanns gate). Han tegnet 15 av Homansbyens 65 hus. Bull var en av våre første jernbanearkitekter og var NSBs faste arkitekt i årene 1863–72, men hadde hatt oppdrag for jernbanen i fem år før dette. Han tegnet i denne perioden en rekke stasjoner på Drammenbanen, Randsfjordbanen, Krøderbanen og Rørosbanen. Til de fire første tegnet han vesentlig i sveitserstil, mens til Rørosbanen og enkelte andre bygg, som Trondheims første stasjon (1864), Drammen stasjon (1866), Vestbanestasjonen (1872) og Østbanestasjonen (1882) tegnet han i mur. Utmerkelser. Bull ble i 1875 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Han var også ridder av Dannebrogordenen. Blade Runner. "Blade Runner" er en amerikansk science fiction-spillefilm regissert av Ridley Scott med Harrison Ford i hovedrollen. Filmen kom ut første gang i 1982, og ble sluppet i ny «directors cut»-versjon i 1992. Den er basert på boka "Do Androids Dream of Electric Sheep?" (norsk: "Drømmer androider om elektriske sauer?" eller "Livstyvene") av Philip K. Dick. I filmen gjør androider opprør mot menneskene i jakten på sitt innerste selv. Politimannen Rick Deckard (Harrison Ford) tar opp jakten, men begynner etter hvert å tvile på om oppdraget er moralsk riktig. Hovedtemaet i filmen er menneskelighet og hva som gjør oss til mennesker. I de viktigste rollene finner vi Harrison Ford, Rutger Hauer, Sean Young, Edward James Olmos og Daryl Hannah. Philip K. Dick. Philip Kindred Dick (født 16. desember 1928, død 2. mars 1982) var en amerikansk forfatter av science fiction. I tillegg til en del noveller skrev Dick 38 bøker, syv av disse er senere blitt filmatisert. Den mest kjente av dem i Norge er nok "Do Androids Dream of Electric Sheep" (på norsk som "Livstyvene") som filmen "Blade Runner" er basert på. Også Fredhøis forlag har gitt ut en av hans romaner, på norsk under tittelen "Hjelp fra rommet". Celeste Holm. Celeste Holm (født 29. april 1917 i New York City i New York, død 15. juli 2012) var en amerikansk skuespillerinne med norske røtter. Holm var enebarn av Theodor Holm. Han var en forsikringsmann som vokste opp på Hå gamle prestegard på Jæren, men emigrerte i ung alder til USA. Hun gikk på skole i Nederland, Frankrike og USA, og tok sang- og ballettimer som barn. Hun studerte drama ved University of Chicago og debuterte på scenen som 17-åring. Holm debuterte på Broadway i 1938 og hadde stor suksess i 1942 i rollen som «Ado Annie» i musicalen "Oklahoma". Hun gjorde sin filmdebut i 1946 og året etter vant hun Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Anne» i filmen "Mellom gentlemenn". Holm har blitt Oscar-nominert tre ganger og har også opptrådt på TV, scenen og nattklubber. Hun engasjerte seg for sosial rettferdighet i mange år som talskvinne for UNICEF. Hun har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. I 1979 ble Holm utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for fremme av norsk kultur i USA. Holm giftet seg for femte gang på sin 85-årsdag med den 41-årige operasangeren Frank Basile. Hun er mor til datapioneren Ted Nelson. Liste over Cubas presidenter. Cubanske opprørs-presidenter i «Primera República en Armas» (Den første krigsførende republikk mot kolonimakten Spania) Fredsavtale inngås med kolonimakten Spania 10. februar 1878. Avtalen (Pacto de Zanjón) avvises blant annet av den cubanske generalen Antonio Maceo som fortsetter frigjøringskrigen. Cubanske opprørs-presidenter i «Segundo República en Armas» (Den andre krigsførende republikk mot kolonimakten Spania) USA ved president William McKinley erklærer krig mot Spania i 1898, avslutter det spanske kolonistyret og okkuperer Cuba i perioden 1898–1902 – se Paris-avtalen. I 1901 får Cuba sin første grunnlov. Den inneholder det såkalte «Platt-tillegget» der USA sikrer seg overherredømme – formelt fram til 1933. «Sersjant-kuppet» gjennomføres av Fulgencio Batista. Céspedes avsettes og Grau innsettes. Nytt kupp av Fulgencio Batista. Grau avsettes og Hevia innsettes. Nytt kupp av Fulgencio Batista. Prio avsettes og Batista overtar. Cubanske presidenter i den tredje republikk Cuba Institutt for sammenliknende politikk. Institutt for sammenliknende politikk, Christiesgt. 15. Institutt for sammenlignende politikk er et institutt ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen, som forsker og underviser i det statsvitenskapelige fagområdet sammenliknende politikk. Forskningsfelt. Instituttet driver forskning og undervisning knyttet til politisk utvikling, demokrati og demokratisering i bred forstand. Fagets opprinnelige konsentrasjon om europeiske forhold har etterhvert dreid i lys av den globale politiske utvikling til interesse for temaer knyttet til demokrati og demokratisering også i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Instituttets forskningsgrupper er organisert rundt temaene europeisk politikk, institusjoner og institusjonsutvikling i nye demokratier, kjønn og velferd, samt metode og politisk atferd. Instituttets historie. Institutt for sammenliknende politikk har eksistert som egen enhet med dette navnet siden 1. januar 1980. Mannen som er kjent som grunnleggeren av instituttet, Stein Rokkan, var imidlertid allerede i 1966 utnevnt som professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Faget sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen var opprinnelig en del av det bredt sammensatte Sosiologisk institutt. I tillegg til sosiologi og sammenliknende politikk omfattet dette også fagene sosialøkonomi, informasjonsvitenskap og samfunnskunnskap. Sosiologisk institutt skiftet i 1977 navn til Institutt for sosiologi og statsvitenskapelige fag. I noen år besto Instituttet av avdelinger for sosiologi, offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap, og sammenliknende politikk. Fra 1980 ble avdelingene skilt ut som egne, selvstendige institutter. Instituttet var i mange år ledet av professor Stein Kuhnle. Det ledes i dag av professor Lise Rakner. Siden 1981 har instituttet arrangert Stein Rokkan-forelesningene, fra 2002 i samarbeid med Rokkansenteret. Utdanning. Institutt for sammenliknende politikk tilbyr utdanning i statsvitenskap på bachelor-, master- og phd-nivå. Utdanningen i sammenliknende politikk er kjent under merkenavnet "sampol". Hovedstammen i utdanningstilbudet består av et bachelorprogram og et masterprogram i sammenliknende politikk. Videre tilbys, i samarbeid med andre institutter, også en rekke flerfaglige, såkalte tilrettelagte, bachelorprogrammer der det er mulig å velge spesialisering i sammenliknende politikk: Politisk økonomi (sammenliknende politikk og samfunnsøkonomi), Europastudier (sammenliknende politikk, historie og språkfag) og Latin-Amerikastudier (sammenliknende politikk, spansk, geografi og sosialantropologi). Fra studieåret 2007-8 tilbys også USA-studier (sammenliknende politikk, historie, engelsk og religion). Institutt for sammenliknende politikk tilbyr også etter- og videreutdanning innen valgobservasjon, menneskerettighetsobservasjon og demokratiassistanse. Ekstern lenke. Sammenliknende politikk David Bellos. David Bellos er en engelskfødt oversetter og biograf. Han underviser i fransk litteratur ved Princeton University. Bellos' har blant annet forsket på Balzac og Georges Perec. Bellos mottok en pris for sin oversettelse av Perecs roman, "La Vie mode d'emploi" i 1987. Han vant også den første Man Booker-oversetterprisen i 2005 for oversettelsene av den albanske forfatteren Ismail Kadare, selv om Bellos ikke snakker albansk. Oversettelsene ble gjort fra tidligere franske oversettelser. Bellos har også skrevet flere forfatterbiografier. Michael Crichton. John Michael Crichton (født 23. oktober 1942 i Chicago, USA, død 4. november 2008) var en amerikansk forfatter, lege, filmregissør og filmprodusent. Han er i ettertid kanskje mest kjent som forfatter av "Jurassic Park" (1990), som i 1993 ble filmatisert av Steven Spielberg. Han har også skrevet under pseudonymene John Lange og Jeffrey Hudson'". Michael Cricton ble født i Chicago, men vokste opp på Long Island i New York. Han studerte ved Harvard University, USA, hvor han ble uteksaminert som antropolog med utmerkelsen summa cum laude i 1964. Etter en kort periode som foreleser på Cambridge University, England i 1965, vente han tilbake til Harvard University, hvor han studerte medisin på Harvard Medical School, og tok den medisinske embedseksamen ("M. D.") i 1969. Michael Crichton innledet sitt forfatterskap mens han studerte på Harvard Medical School. En rekke av hans bøker ble internasjonale bestselgere. Her kan særlig nevnes "The Great Train Robbery" (1975), "Congo" (1980), "Sphere" (1987), "Jurassic Park" og "Rising Sun" (1992). De fleste er thrillere med et science fiction-element, ofte lagt til forfatterens samtid eller nære framtid. Han er blitt omtalt som «technothrillerens far». Noen kjente filmer basert på Crichtons bøker er "Andromeda-trusselen (1971), "The Great Train Robbery" (1979), "Jurassic Park", Rising Sun (1993), Congo" (1995), "Sphere" (1998) og "The 13th Warrior" (1999, etter boken "Eaters of the Dead"). Crichton regisserte selv flere filmer, blant dem sciencefictionfilmen "Westworld" (1973), som også var hans spillefilmdebut. I 1978 regisserte han den klassiske sykehusthrilleren "Coma" etter en roman av Robin Cook. Han ble senere kjent som manusforfatter og produsent for den kjente og prisbelønnede sykehusserien "Akutten". Crichton mottok en rekke priser for sitt arbeide, inkludert Edgar-prisen, Oscar og Emmy. Anne Baxter. Baxter i filmen «I Confess» Anne Baxter, (født 7. mai 1923 i Michigan City i Indiana, død 12. desember 1985 i New York City i New York) var en amerikansk skuespiller, blant annet kjent fra rollen som Eve Harrington i spillefilmen "Alt om Eva" (1950). For sin rolle som «Sophie MacDonald» i filmen "Knivseggen (The Razor's Edge)" vant Anne Baxter en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Östra stambanan. Östra stambanan ved Malmslätt (Linköping) Östra stambanan er det opprinnelige navnet på jernbanen mellom Katrineholm og Nässjö i Sverige. Idag betraktes denne del av det svenske jernbanenettet som en del av banen Södra stambanan (Stockholm–Katrineholm–Nässjö–Malmö). Med «Södra stambanan» mentes dog opprinnelig Falköping–Nässjö–Malmö (klar 1864), men da Östra stambanan hadde blitt bygget (1874), ble det naturlig å betrakte denne sammen med Södra stambanan sør for Nässjö som én bane, ettersom dette nå var den korteste og beste reiseveien mellom Stockholm og sør-Sverige (tidligere var den Västra stambanan Stockholm–Falköping kombinert med Södra stambanan Falköping–Malmö). Banen har dobbeltspor. Carlos Hevía. Carlos Hevia y de los Reyes Gavilán (født 21. mars 1900 i Havanna – død 2. april 1964 i Florida) var jurist og president på Cuba i perioden 15. januar 1934 – 18. januar 1934. Etter at Fulgencio Batista hadde avsatt Ramón Grau San Martín 14. januar 1934 møttes han og hans nye kuppmakere på militærbasen "Colombia" utenfor Havanna. Grau hadde motstridende gått med på å overlate presidentembetet til oberst Carlos Mendieta som hadde stor respekt i befolkningen for å ha ledet et militært opprør mot den tidligere diktatoren Gerardo Machado. Dette forhindret likevel ikke Batista fra å utnevne Hevia til president. På samme måte som Ramón Grau kom Hevia fra Nasjonalistpartiet ("Partido Revolucionario Cubano – Auténtico") Hevia trekker seg imidlertid etter bare 36 timer. Årsakene er uklare. Etter at Hevia trakk seg oppstår et kort mellomspill der Batista tilbyr presidentembetet til Carlos Manuel Márquez (fullt navn: Carlos Manuel Agustín Márquez Sterling y Loret de Mola) som sitter kun 1 – 2 timer i embetet før han også trekker seg. I så måte kan Márquez sies å være under «minstemålet» som president, og utelates derfor i norsk Wikipedia som en av Cubas presidenter. Også årsakene til at Márquez trekker seg, er uklare. Batista henvender seg så til Carlos Mendieta som aksepter tilbudet, og tiltrer som Cubas 19. president og den 5. ikke-folkevalgte presidenten etter 1902. Som ung mann deltok Carlos Hevia i den cubanske frigjøringskrigen mot Spania. Han døde i Florida i 1964, 64 år gammel. Dik Browne. Dik Browne (Richard Arthur Allan Browne) (født 11. august 1918 (eller 1917) i New York, død 4. juni 1989 i Sarasota, Florida) var en amerikansk tegneserieskaper og illustratør, mest kjent for stripeserien "Hårek den hardbalne" ("Hägar the Horrible"). I 1940-årene jobbet han som illustratør for Newsweek og for et reklamebyrå. Ved sistnevnte lagde han logoen til Chiquita. Fra 1954 tegnet han serien "Trixie" ("Hi and Lois") til manus av Mort Walker, og fra 1973 skrev og tegnet han "Hårek". Disse seriene tegnes nå av henholdsvis Robert "Chance" og Chris Browne, Diks sønner. Browne har blitt tildelt flere priser for arbeidet sitt. National Cartoonist Society, en amerikansk organisasjon for tegneserieskapere, hedret ham med Reuben-prisen to ganger (for "Trixie" i 1962 og for "Hårek" i 1973) og prisen for humorstriper seks ganger (for "Trixie" i 1959, 1960, 1972 og 1977 og for "Hårek" i 1984 og 1986), samt Elzie Segar-prisen i 1973. Eksterne lenker. Browne, Dik Browne, Dik Kaja Norena. (født 26. april 1884 i Horten, død 13. november 1968 i Lausanne) var en norsk operasangerinne (sopran). Hun lærte hos Ellen Gulbranson, debuterte 1905 med pianisten Hildur Andersen og ble av Bjørn Bjørnson engasjert ved Nationaltheatret 1907 der gjennombruddet kom 1909 slik at hun kunne kalle seg Kaja Norena og gifte seg med Egil Eide (skuespiller) i tiden 1909-39, der de ti første år ga en rekke ledende roller i landet, deretter utenlands, som i 1924 på La Scala i Milano, som ga verdensberømmelse og opptredener blant annet i Paris, London og USA. Giftet seg 1939 og flyttet til Sveits 1940 der hun døde i 1968 og ble gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Anna Lange Thulesius. Anna Lange Thulesius (født Orning i 1728, død 1808) var en prestefrue fra Oslo som ble den første som ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund. Hun var en kjent person i byen, mye på grunn av sin mann Ole Andreas Thulesius som var tredjeprest i Vor Frelsers kirke. De var kjent som et umake par; hun klok og vakker og han utiltrekkende og meget hissig. Det fortelles at hennes mor mistet et brett fullt av tekopper i gulvet da hun fikk høre hvem datteren skulle gifte seg med. På et tidspunkt mistet hennes mann sin stilling. Han stod ikke stille da klokkeren skulle ta på ham messehagelen, og klokkeren hvisket «Stå, Blakken». Thulesius gav han en ørefik i menighetens påsyn, og fikk avskjed. Anna Thulesius reiste da til København for å be om kongens nåde, og Frederik V lot seg sjarmere slik at presten fikk bli i sin tjeneste. Hennes gravminne på Vår Frelsers gravlund har ikke blitt bevart, og på stedet er det bare en åpen plass ved siden av en grav med navnene Woxen og Onsum og bak en med navnet Helliesen. Jermaine Jenas. Jermaine Anthony Jenas (født 18. februar 1983 i Nottingham, Nottinghamshire, England) er en engelsk landslagsspiller i fotball som har spilt for flere engelske fotballklubber. Han er midtbanespiller og spiller i øyeblikket for Nottingham Forest, på lån fra Tottenham Hotspur. Jenas har spilt 15 landskamper for. Biografi. Jermaine Jenas startet sin profesjonelle fotballkarriere i Nottingham Forest i 1999. Han debuterte for klubben den 7. januar 2001 da Forest tapte 1-0 for Wolverhampton Wanderers i den engelske FA-cupen. I ligasammenheng spilte han sin første kamp mot Crystal Palace den 14. januar 2001, mens hans første mål for klubben kom 18. august 2001 i en ligakamp mot Barnsley. Jenas ble i februar 2002 solgt til Newcastle United for £5 000 000. Jermaine Jenas debuterte for Newcastle 9. februar 2002, mens hans første mål for klubben fra Tyne and Wear var i FA-cupen mot Wolverhampton Wanderers den 5. januar 2003. En måned senere fikk han sin landslagsdebut da England 12. februar 2003 tapte 3-1 for. I august 2005 ble han solgt til Tottenham for £7 000 000, og hans debut for klubben fra London var 10. september 2005 i en ligakamp mot Liverpool. Den 15. oktober 2005 scoret han sitt første mål for Spurs da laget slo Everton i en ligakamp. Linghem. Linghem er et tettsted i Linköping kommune i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 2 484 innbyggere. Linghem ligger 15 kilometer øst for Linköping og har en jernbanestasjon. Konglomerat (geologi). Konglomerat er en sedimentær bergart. Konglomerat består av blokk, stein eller grus, og et matriks sand, silt og/eller leire som er forsteinet. Navnet kommer av latin og betyr "blanding". Klastene eller bollene i konglomeratet er normalt rundede, i motsetning til de angulære som finnes i breksjer. Klassifisering. I tillegg til det som beskrives under, klassifiseres konglomerater i forhold til kornstørrelsen på bollene, rundingsgrad, og sortering Tekstur. Parakonglomerater er matriks- (finmateriale) bårne bergarter som inneholder minst 15% sand eller mindre partikler. Orthokonglomerater er klast-bårne bergarter med mindre enn 15% matriks bestående av sand og finere partikler. Metamorfose endrer konglomerater til metakonglomerater som kan ha svært avlange og deformerte boller (klaster). Klastenes sammensetning. Konglomerater klassifiseres på grunnlag av klastenes litologi Sedimentære miljø. Konglomerater avsettes i en rekke ulike sedimentære miljø som kan observeres på jorden i dag. Dyp marint. Konglomerater kan avsettes dypmarint i forbindelse med massestrømmer. Grunn marint. Transgressive konglomerater er typisk tynne, og representerer en betydelig endring i miljøet. Fluviale. Konglomerater avsatt i elver og delta. Forgrenede elveløp vil ha en variasjon i strømingshastighet som vil kunne gi denne typen avsetninger. Alluviale. Konglomerater avsatt i som viftedelta og alluviale sletter. Glasiale. Morener kan, dersom de bevares, bli omdannet til konglomerater, kalt tillitt (forsteinet morene). a> finnes en bolle-konglomerat. Her er den saget og med polert overflate. Ishaqi-massakren. Ishaqi-massakren var en angivelig massakre av sivile irakere begått av amerikanske styrker, den 15. mars 2006. Totalt ble 11 mennesker, inkludert 4 barn og 5 kvinner angivelig skutt og drept av de amerikanske styrkene. Deretter skal huset med likene i, ha blitt sprengt i luften. Påstanden om en amerikansk massakre bekreftes bl.a. av irakisk politi. En talsmann for de amerikanske styrkene i Irak sa 1. juni 2006 at det, som for Haditha-massakren, er innledet etterforskning i saken. Dagen etter ble den amerikanske etterforskningen avsluttet etter at det angivelig ikke ble funnet noe bevis for at amerikanske styrker sto bak den angivelige massakren. Iraks regjering reagerte sterkt på USAs ensidige frikjennelse av soldatene som skal ha drept sivile i Ishaqi, og Irak vil etterforske hendelsen på egen hånd. Den irakiske statsministeren kritiserte de amerikanske styrkene for ukritiske angrep mot irakiske sivile. Maliki fortalte reportere at vold imot sivile var "vanlige blant mange av de multi-nasjonale styrkene". En assistent til Irak's statsminister, al-Kazimi sier: "We have it from more than one source that the Ishaqi killings were carried out under questionable circumstances, More than one child was killed. This [US] report was not fair for the Iraqi people and the children who were killed." Transhumanisme. Transhumanisme er en moderne ideologi som hevdes å være en arvtager av humanismen og futurismen. Den mener at man skal påskynde evolusjonens gang, radikalt forbedre menneskets kår ved hjelp av vitenskapelige midler og endre samfunnet. Vitenskapen skal utnyttes med stor styrke for å nå dette mål, særlig neuroteknikk, bioteknikk og nanoteknikk. Begrepet "transhumanisme" ble skapt av biologen Julian Huxley i 1957, som da karakteriserte det slik: «Mennesket forblir menneske, men ved å overgå seg selv oppdager det nye muligheter rundt og sin egen menneskelige natur»". Denne tolkningen skiller seg imidlertid sterkt fra den versjon som ble dominerende i 1980-årene. Det var gjennom filosofen Dr. Max More at transhumanismen fikk den mening som har vært den vanlige siden siste del av 1900-tallet. Han betraktet transhumanismen som en form for filosofi som streber mot en "overmenneskelig" tilstand: "«Transhumanismen ligner humanismen i mange henseender, som ved sin respekt for vitenskap og logik, og verdien av et menneske i livet. [...] Transhumanismen adskiller seg fra humanismen ved at den tar til etterretning og oppmuntrer de radikale forandringer i naturen av menneskets muligheter som blir følgene av forskjellige vitenskapelige nyvinninger.»" Transhumanismen som bevegelse står sterkest i USA, der tilhengerne av transhumanisme gjerne også er tilhengere av libertarianisme. I løpet av 1990-årene ble det et relativt kjent begrep blant teknologiinteresserte på Internett. Transhumanister vil utvikle menneskets egenskaper blant annet ved genmodifikasjon, som for eksempel å forhindre aldringsprosessen og utvikle og forøke menneskets intellektuelle, fysiske og fysiologiske muligheter. Dette har vekket anstøt blant andre hos den amerikanske tenkeren Francis Fukuyama som kalte den for "«a strange liberation movement»" that wants "«nothing less than to liberate the human race from its biological constraints»". og valgte den som en av verdens farligste ideer i bladet "Foreign Policy" sin kåring av disse. Fukuyama kritiserer transhumanismen utfra den amerikanske grunnlovens tanke om at "«all men are created equal»", (alle mennesker er likeverdige) og at transhumanismen forfekter en teknologibruk og en ideologi som forårsaker et brudd med denne grunntanken. Fukuyama kritiserer også storstilt endring av menneskets kropp og sinn på generelt grunnlag. Fukuyama påpeker at vi får evnen til å endre mennesket før vi får kunnskapen om hva endringene medfører. Selv om det direkte virkningene skulle vere kjent er det heller ikke innlysende hva «et bedre menneske» er, ifølge Fukuyama. Et samtidig eksempel som trekkes fram er adferdsendring hos barn ved medisinering. Zucchetto. Nærbilde av en kardinals zucchetto a> som har på seg en rød zuchetto Zucchetto er en flat hodebekledning som brukes av geistlige i den romersk-katolske kirke. Hos prester og diakoner er den sort, hos biskoper lilla, hos kardinaler rød, og hos paver hvit. Den kan bæres under birettaen eller bispeluen. Pål Tøien. Pål Tøien (født 12. mai 1984), mest kjent under artistnavnet OnklP, er en norsk rapper fra Lillehammer, og medlem av rapkollektivet Dirty Oppland. Han har gitt ut flere musikkalbum sammen med en annen Dirty Oppland-rapper, Jaa9 i gruppa Jaa9 & OnklP. De ble oppdaget av Lars «Poppa Lars» Sandness og Jørgen «Jørg-1» Nordeng i Tungtvann, og fikk høsten 2002 være med på et spor på deres "Påfyll"-EP. I oktober 2003, gav de ut albumet, "Bondegramatikk – the Mixtape", en samling av gamle og nye spor, satt sammen av Poppa Lars og DJ Ross, med blant annet en versjon av Busta Rhymes' "I Know What You Want". OnklP og Jaa9 vant Alarmprisen 2005 i klassen hip hop for albumet "Sjåre Brymæ". I 2005 kom OnklP ut med sitt første soloalbum, "Det Kunne Vært Deg" på plateselskapet Pass It. Soloutgivelsen hadde et annet lydbilde enn tidligere utgivelser fra OnklP. Medvirker på Oslo Ess låten "Fritt Fram" fra 2012 Coolio. Coolio, fra en opptreden i 2002 Coolio, artistnavn, egentlig Artis Leon Ivey jr. (født 1. august 1963 i Compton, Los Angeles), er en hiphopartist som fikk sitt gjennombrudd høsten 1995 med albumet "Gangsta's Paradise". Coolio var gjesteartist i de norske rapperne Erik og Kriss sitt album "Verden vil bedras" på låta «Hva er det du venter på» Singelen "Gangsta's paradise" er tidenes mest solgte singel i Norge, med 80 000 eksemplarer. Dette tilsvarer åttedobbel platinaplate etter dagens kriterier. I sangen «C U When U Get There» er Pachelbels kanon det underliggende temaet. Prix Jean Vigo. Prix Jean Vigo er en utmerkelse innen fransk film som har blitt utdelt årlig siden 1951. Prisen går til en fransk filmregissør, til minne om Jean Vigo. Prisen går vanligvis til en ung regissør for hans eller hennes selvstendige filmspråk. Anne Revere. Anne Revere (født 25. juni 1903 i New York City i New York, død 18. desember 1990) var en amerikansk skuespiller. Anne Revere vant en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Fru Brown» i filmen "Over alle hindrer, (National Velvet)". El. 7. El. 7 var et elektrisk lokomotiv som ble bygget av AEG (motor) og Skabo (vogn). Lokomotivet ble levert til Rjukanbanen i 1911 og fikk løpenummer Rj.B 1, Rj.B 2 og Rj.B 3. To av disse, nr. 1 og 3, ble senere overtatt av NSB og fikk numrene 2501 og 2502 under benevnelsen "El. 7". Det siste lokomotivet ble tatt ut av tjeneste i 1956 og overført til Rjukanbanen som Rj B igjen. Lokomotiv 2501 er bevart og utstilt på Norsk Jernbanemuseum. Bastian Schweinsteiger. Bastian Schweinsteiger, også kjent som Schweini eller Basti (født 1. august 1984 i Kolbermoor) er en tysk fotballspiller. Han spiller på Bayern München og. Til vanlig spiller Schweinsteiger midtbane eller offensiv midtbane. Han er kjent for å ha en god skuddfot. Han debuterte på A-landslaget 6. juni 2004 i Kaiserslautern i 0-2-tapet mot. Per 12. juni 2010 har han spilt 75 landskamper. Bastian Schweinsteiger deltok med Tyskland i EM 2004 i Portugal. Han spilte også for Tyskland under VM 2006, og scoret to mål i bronsefinalen mot. Ethel Barrymore. Ethel Barrymore fotografert av Burr McIntosh i 1896 Ethel Barrymore (født Ethel Mae Blythe 15. august 1879 i Philadelphia i Pennsylvania, død 18. juni 1959 i Hollywood i California) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. For sin rolle som «Ma Mott» i filmen "None But the Lonely Heart" vant Barrymore en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Katina Paxinou. Katina Paxinou (født som Ekaterini Konstantopoulou 17. desember 1900 i Pireus, Hellas død 22. februar 1973) var en gresk teater- og filmskuespiller. For sin rolle som «Pilar» i filmen "Klokkene ringer for deg", ("For Whom the Bell Tolls") vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Spektroskop. Et spektroskop er et apparat som brukes for å "analysere" lyset fra en lyskilde, det vil si: se hvilke fargefrekvenser lyset inneholder. På grunnlag av dette fargespekteret kan den kjemiske sammensetningen til gasser bestemmes. Dette er den mest nøyaktige metoden til å analysere sammensetningen til sola og andre stjerner. Historie. Den tyske kjemikeren Robert Bunsen forsøkte i 1855 å blande lysgass og luft og deretter sette fyr på det. Det lagde en varm og nesten fargeløs flamme. Sammen med sin partner Gustav Robert Kirchhoff utførte han mange eksperimenter med denne fargeløse flammen. De prøvde å stikke mineraler og kjemikalier i flammen. I flammen fikk mineralene forskjellig farge, men det var vanskelig å se forskjell på fargene. Derfor prøvde Bunsen å filtrere lyset med farget glass. Dette gjorde at en lettere kunne se de ulike fargene og derfor gjenkjenne de ulike grunnstoffene. I 1859 konstruerte Kirchhoff og Bunsen et nytt måleinstrument: Kirchhoff-Bunsen-spektroskopet. Dette spektroskopet har tre rør, i hvert rør er det et prisme. I midten brenner en flamme av lysgass og luft. Hvis en slipper et stoff og litt lys ned i et spektroskop og ser inn i det kan en se spektrallinjer og karakteristiske farger. Det var slik grunnstoffet cesium ble oppdaget. Teresa Wright. Muriel Teresa Wright (født 27. oktober 1918 i New York City, død 6. mars 2005 i New Haven i Connecticut) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Carol» i filmen "Mrs. Miniver" vant Wright en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Ingvar den vidfarne. De skip som svenske brukte på de russiske elvene var relativt små.Ingvar den vidfarne var en svensk høvding som ledet et mislykket hærtog, det såkalte «Ingvarstoget», mot Svartehavets kyster i årene 1036–1042. Ingvar var antagelig fra Svitjod, kanskje også forbundet, til og med i slekt, med den svenske kongsætten. Ferden var kanskje også støttet av den svenske kongen, enten den daværende kongen Anund Jakob eller hans bror og etterfølger Emund den gamle. Ingvar den vidfarne fikk sin egen saga, den svenske fornaldersagaen "Yngvar den vidfarnes saga" ("Yngvars saga víðförla") hvor det meste av kunnskapen om Ingvar finnes, men er også bevitnet av utallige runesteiner. Bevitnet på runesteiner. Ingvartoget er dokumentert i flere runesteiner i Sverige. Hele 24 av 26 runesteiner, såkalte Ingvarssteiner, finnes i daværende Svealand, og to i Gøtaland. Områdene antyder de stedene som sendte folk med på ferden. Attundaland, et av de upplendske folkelandene (navnet betyr ‘de åtte hundre’), dagens områder rundt Stockholm, deltok ikke, kanskje for å kunne reise en hær mens de øvrige var utenlands. Slektsforhold. a>Tola var mor til Harald og Ingvar og gift med Eymund. Ingvars farmor kan ha vært søster av kong Olof Skötkonung og han kan ha nedstammet fra en betydelig ætt i områdene rundt Uppsala. Kan hende ønsket Ingvar å åpne nye handelsveger i øst foruten å vinne ære. Ferden mot øst. Ingvar rustet et trettitalls skip og dro til kong Jaroslav I av Novgorod. Jaroslav var gift med Ingegjerd Olofsdatter som var søster av Anund Jakob. Av den grunn kan svenskekongen ha bidratt til hærtoget. Jaroslav erobret den viktige byen Kiev i dagens Ukraina fra sin bror Sviatopolk i 1019. Erobringen ble gjort med støtte av væringene. I henhold til Ingvars saga var disse ledet av hans far Eymund. Senere fikk Yaroslav problemer med nomadisk stamme som ble kalt for pechenegene. Hæren ble noen stående noen år i Kiev og kjempet mot pechenegene før de med rundt 500 mann fortsatte i 1042 sørover mot Serkland, det vil si arabernes land. Ingvars hensikt var å følge kysten fra Svartehavet til han nådde floden Rioni. Ved å ro mot strømmen og siden dra skipene over de transkaukasiske fjellene og deretter sjøsette skipene på elven Kura skulle han etter noen uker nå Kaspihavet (Det kaspiske havet) og således komme til det rike sarasenernes land, kalifatet av Bagdad ved Kaspihavet. Gud hjelpe deres ånder. I begynnelsen hadde Ingvartoget en viss framgang. De herjet og røvet kysten rundt Kaspihavet en stund, skaffet seg gull, sølv, våpen og andre kostbarheter til hjemferden. Turen tilbake synes å ha gått tråere. De besværlige, fuktige og sumpaktige områdene rundt elven Rionis nedre løp trakk mennene på seg sykdommer, kanskje dysenteri. Mange døde, blant dem Ingvar selv. Ettermæle. Ingvar den vidfarne mislyktes med sitt hærtog og etter hvert døde handelen østover ut, men da hadde den i løpet av 300 år brakt med seg rikelig med kostbarheter til Sverige, noe de rike oldtidsfunnene av gull, sølv og mynter, blant annet på Gotland, viser. Selv om Ingvars reise var en vikingferd med plyndring som mål, var det fredelige handelsferder også hvor bønder, fiskere og håndverkere utvekslet varer mellom øst og vest. I tiden mellom 900-tallet og 1100-tallet vokste de viktigste handelsbyene opp rundt Østersjøen. Mary Astor. Mary Astor (født Lucile Vasconcellos Langhanke 3. mai 1906 i Quincy i Illinois i USA, død 25. september 1987 i Woodland Hills i California) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som «Sandra Kovak» i filmen "Den store løgnen", ("The Great Lie") vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Jane Darwell. Jane Darwell (født Patti Woodard 15. oktober 1879 i Palmyra i Missouri, død 13. august 1967 i Woodland Hills i California) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. Darwell har medvirket i over 170 filmer og for sin rolle som Ma Joad i filmen "Vredens druer, (The Grapes of Wrath)" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Sinkklorid. 64px   64px Sinkklorid er et salt av grunnstoffene sink (Zn) og klor (Cl). Kjemisk formel: ZnCl2. Fire ulike krystallformer er kjent, alle er lett løselige i vann. Den klart mest stabile modifikasjonen er heksagonal. Som andre sinkforbindelser er sinkklorid lite giftig og trygg å håndtere uten spesielle sikkerhetstiltak. Det er imidlertid noen forhold man må være klar over. Sinkklorid løser seg med svakt sur reaksjon fordi komplekset Zn(OH)4 (2-) dannes. Stoffet er derfor etsende på slimhinner og må regnes som farlig å svelge i større mengder på grunn av fare for etseskader i svelget og halsen, uten behandling kan en dose på 3-5 gram være dødelig. Sinkklorid regnes også som meget giftig for vannlevende organismer. Får man stoffet i øynene, må man straks skylle med rikelige mengder vann og kontakte lege, da det er fare for etseskader på hornhinnen. Separering. Uttrykket separering angir innen kjemi å skille stoffer fra hverandre. I meieri-sammenheng dreier det seg om å skille melk fra fløte ved hjelp av en separator. Innen vann og avløp, så dreier det seg om å skille overvann og spillvann. Termodynamikkens første hovedsetning. Energimengden i universet eller i et isolert system er konstant. Energi kan aldri oppstå og aldri tilintetgjøres, men kan kun gå over i andre former. "Termodynamikkens første hovedsetning" kalles også «termodynamikkens 1. lov» eller «energiprinsippet». Loven handler om energioverføring. Energi i et system kan utveksles med omgivelsene i form av arbeid W eller varme Q. Energiloven sier at energien W + Q som systemet avgir eller tilføres, er lik forandringen av systemets totale energi E. Ved alle prosesser i et system er forandringen av den indre energien i systemet lik summen av arbeidet som blir utført på systemet og varmen som blir tilført systemet. Forklaring og eksempel. I dagligtale sier vi gjerne at «energi forsvinner» eller «blir borte». Men i virkeligheten er det ikke det som skjer, for energi kan aldri bli borte i følge termodynamikkens 1. hovedsetning. Når for eksempel en pil suser av gårde gjennom luften på vei mot en blink, kan vi si at den inneholder energi i kraft av sin bevegelse (se: bevegelsesenergi). Når pilen så treffer blinken, går denne bevegelsesenergien over i vibrasjoner i blinken (og i pilen). Disse vibrasjonene forplanter seg videre utover, og når de er blitt små nok, kaller vi dem for varme. Varme er en energiform, men den er den energiformen som i minst grad kan utnyttes til nyttig arbeid. Det er heller ikke mye vi merker til varmen som frambringes av vibrasjonene fra blinken i form av temperaturøkning. (Temperaturen i blinken og omgivelsene øker med kanskje 0,0001°C.) Energien som pilen hadde da den beveget seg gjennom luften, har altså ikke blitt borte. Den er omdannet til varme. Krabbsundet bru. Krabbsundet bru er ei bru som forbinder øyene Hitra og Fjellværsøya, begge i Hitra kommune i Sør-Trøndelag. Brua er en del av Fjellværøyforbindelsen (arm av riksvei 714), som var første delprosjekt i Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya, som også omfatter Hitratunnelen, Frøyatunnelen og fastlandsforbindelse (bru og fylling) mellom Sunde og Hemnskjel i Snillfjord. Krabbsundet bru er 316 meter lang, med lengste spenn 150 meter. Bygging av Fjellværøyforbindelsen startet 25. august 1990 og åpnet 10. juli 1992, tre måneder før prosjektert. Brua og tilstøtende veier var prosjektert til 123 millioner kroner. Sluttprisen ble 95 millioner kroner, 28 millioner under budsjett. Hattie McDaniel. Hattie McDaniel (født 10. juni 1895 i Wichita i Kansas, død 26. oktober 1952 i Woodland Hills i California) var en amerikansk skuespiller. For sin rolle som Mammy i filmen "Tatt av vinden", ("Gone with the Wind") vant Hattie McDaniel en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Fay Bainter. "Portrait of Fay Bainter" (Robert Henri, 1918) Fay Okell Bainter (født 7. desember 1891 i Los Angeles i California, død 16. april 1968) var en amerikansk skuespiller. Bainter vant en Oscar for beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Aunt Belle Massey» i filmen "Jezebel". Hun har en stjerne på Hollywood Walk of Fame Alice Brady. Alice Brady (født 2. november 1892 i New York City i New York, død 28. oktober 1939 i New York City i New York) var en amerikansk skuespiller. Brady medvirket i over 80 filmer hvorav et femtitall var stumfilmer. For sin rolle som «Mrs. Molly O'Leary» i filmen "In Old Chicago" vant hun en Oscar for beste kvinnelige birolle. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Brady, Alice Brady, Alice Brady, Alice Brady, Alice Gale Sondergaard. Gale Sondergaard (født Edith Holm Sondergaard 15. februar 1899 i Litchfield i Minnesota, død 14. august 1985 i Woodland Hills i California) var en amerikanske skuespiller med danske foreldre. Gale Sondergaard medvirket i over åtti filmer i sin lange filmkarriere og for sin rolle som «Faith Paleologue» i filmen "Anthony Adverse", hennes første film, vant hun i 1936 en Oscar for beste kvinnelige birolle, hun var forøvrig den første vinneren av prisen. Landsorganisationen i Danmark. a>, leder af LO siden 2007 Landsorganisationen i Danmark (LO) er en dansk hovedorganisasjon for 17 danske fagforbund som ble siftet i 1898. LO ivaretar især politiske og overordnede overenskomstmessige oppgaver. LOs motpart på arbeidsgiversiden er Dansk Arbejdsgiverforening (DA). Organisering. LO tar seg av fagbevegelsens overordnede oppgaver på tvers av de faglige områdene. Det er i LO at medlemsforbundene kordinerer sitt arbeid. LOs 17 ulike forbund har mellom 650 og 375 000 medlemmer. Tilsammen organiserer dansk LO 1,3 millioner medlemmer. Ledelse. Den øverste myndighet er kongressen som samles hvert fjerde år (sist i 2007). Det er kongressen som velger LOs leder og nestleder. Siden kongressen i 2007 har LO vært ledet av Harald Børsting og nestleder Lizette Risgaard. Arbeidsoppgaver. LO er forbundenes felles stemme overfor det danske Folketinget, regjeringen og EU. LO deltar i trepartsforhandlinger om lovgivning på arbeidsmarkedset og gir høringssvar til lovgivning på hele velferdsområdet. LO inngår og reviderer hovedavtaler med arbeidsgiverorganisasjonene og koordinerer tarifforhandlingene og arbeidskonflikter i visse situationer. LO representerer medlemsforbundene i de internationale arbeidstagerorganisasjonene som den Nordiske Faglige Sammenslutning (NFS), den Europæiske Faglige Sammenslutning (EFS) og Frie Faglige Internationale (FFI). LO har et kontor i Bruxelles som påvirker lovgivningsprosessen i EU. LO deltar i forhandlingerne i verdenshandelsorganisasjonen WTO, som fastsetter rammene for samhandel mellem land, og representerer lønnsmottakerne i FN-organet ILO, den internasjonale arbeiderorganisasjonen. LO's juridiske avdeling fører medlemsforbundenes saker i arbeidsretten og LO gir de enkelte forbund juridisk bistand på konkrete områder, når forbundene ønsker det. Grumman F-14 Tomcat. F-14 Tomcat er et amerikansk toseters avskjæringsjager beregnet på bruk fra hangarskip. Det ble utviklet av produsenten Grumman og har vært i tjeneste i den amerikanske marinen og er fremdeles i tjeneste i det iranske luftforsvaret. Flyet, som er et tyngre jagerfly, var hovedflyet i US Navy i en årrekke, supplert av F-18 Hornet. F-14 kunne ta mange forskjellige typer oppdrag, og regnes derfor som en multirollejager, selv om spesialiteten er avskjæring. F-14 ble fra slutten av 1990-tallet gradvis erstattet av F Super Hornet i US Navy og ble tatt ut av amerikansk tjeneste i september 2006. Flyene i Iran mangler reservedeler og er derfor sannsynligvis i dårlig stand. Det har forøvrig blitt rapportert at flyet fremdeles benyttes av Iran. Historie og utvikling. Marinen var på jakt etter et nytt jagerfly etter F-4. Opprinnelig var F-111B tenkt som US Navys nye jagerfly, men dette prosjektet strandet, og flyet avbestilt i 1968. F-14 kom fra det amerikanske jagerflyprogrammet VFX, styrt av den amerikanske marinen, hvor Grumman 12. januar 1969 ble tildelt kontrakt. Den første prøveflygningen var 21. desember 1970. Opprinnelig var rammen for programmet 497 fly, inkludert en førproduksjonsserie på 12 fly, men programmet ble utvidet inn på 1990-tallet, og 28 skvadroner med F-14 var berammet operative før slutten av 1987. Disse inkluderte to treningsskvadroner og fire reserveskvadroner. De var fordelt på 12 hangarskip og flybasene ved Miramar i California, Oceana i Virginia og Dallas i Texas. Det totale antallet fly levert før 1987 var 577. De første F-14A kom i tjeneste med skvadronene VF-1 og VF-2 i oktober 1972. De siste F-14 gikk ut av amerikansk tjeneste i 2006 da de ble byttet ut med F Super Hornet. Spesifikasjoner. right Kilde: "The International Directory of Military Aircraft 2000/01", ISBN 1-875671-49-8 Kilder. En Tomcat fra hangarskipet USS America flyr over et sovjetisk etterretningsskip utenfor delstaten Virginia i 1985 Santiago de Compostela. Utsikt mot katedralen i Santiago de Compostela Santiago de Compostela er en by i Spania, og hovedstad i den autonome regionen Galicia nordvest i landet. Byen er et kjent pilegrimsted for europeiske katolikker. Dette fordi man i år 813 oppdaget en grav man antok tilhørte Apostelen Jakob. Han ble henrettet i Jerusalem i år 44, men levningene skal ha blitt ført til Compostela der han i en periode hadde virket. Både byen og pilegrimsveien dit (Jakobsveien, sp. "Camino de Santiago") gjennom Frankrike og Spania står oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Navnet «Compostela» mener man kommer av det latinske "campus stellae" – «stjernens egn», og Santiago de Compostela blir slik «St. Jakob i Stjernens Egn». Apostelens levninger ble etter folketroen begravet der en gjeter hadde sett en stjerne, og en kirke ble etterhvert bygget over graven. Senere ble denne kirken erstattet med Santiago de Compostela-katedralen som står i dag (påbegynt sent på 1000-tallet). Compostela har i dag i overkant av 90 000 innbyggere. Byen har også et universitet, og var Europeisk kulturhovedstad i 2000. Grumman Aircraft Engineering Corporation. Grumman Aircraft Engineering Corporation, senere Grumman Aerospace Corporation, var en ledende produsent av militære og sivile luftfartøyer i det 20. århundre. Virksomheten ble grunnlagt i 1929 av Leroy Grumman og Jake Swirbul. Selskapet opphørte å eksistere som selvstendig foretak i 1994 da det ble kjøpt opp og fusjonert med Northrop Corporation som dannet Northrop Grumman. Rutger Hauer. Rutger Oelsen Hauer (født 23. januar 1944 i Breukelen i Nederland) er en nederlandsk skuespiller som slo igjennom i USA på 1980-tallet. Han huskes kanskje best fra skrekkfilmen "Haikeren" i 1986. Hauer begynte sin skuespillerkarriere i Nederlandsk fjernsyn. Han ble lagt merke til i Paul Verhovens film "Turkish Delight" i 1973. Hans første av mange engelsktalende filmroller fikk han i den britiske filmen "The Wilby Conspiracy" i 1975. Siden har det blitt mange filmer på Hauer, de kanskje mest kjente i Norge er "Blade Runner" (1982), hvor han spilte mot Harrison Ford, og "Ladyhawke" (1985) hvor motspiller var Michelle Pfeiffer. Mange husker ham kanskje best som den psykopatiske morderen i "Haikeren" (1986). Han har ellers hatt fremtredende roller i filmer som "Flesh+Blood" (1985), "Blind Fury" (1989), "Split Second" (1992), "Arctic Blue" (1993), samt TV-filmene "Blind Side" og "Voyage", begge fra 1993. Man må også nevne TV-filmen "Flukten fra Sobibor" fra 1987 som året etter innbrakte ham en Golden Globe for beste birolle. I løpet av 1990-tallet begynte det å bli færre kjente filmroller. Han etter det medvirket i noen få filmer, slik som "Confessions of a Dangerous Mind" (2003) og "Batman Begins" (2005) Han gav i 2007 ut selvbiografien "All Those Moments". Nils Engevik. Nils Engevik (født 1972) er en tidligere norsk langdistanseløper, som i juni 2006 ble dømt av Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité til livsvarig utestengelse fra all organisert idrett på grunn av doping. Det spesielle ved Engeviks dopingsak var at han faktisk innrømmet å ha dopet seg på testosteron i perioden 2000–2003. Open Directory Project. Open Directory Project (ODP), også kjent som DMOZ (fra det opprinnelige domenenavnet directory.mozilla.org), er en flerspråklig nettkatalog drevet av frivillige og eid av Netscape (som nå er kjøpt opp av AOL). Katalogen ble stitet av Rich Skrenta og Bob Truel i 1998, først som Gnuhoo og senere som Newhoo. Disse to navnene ble forlatt fordi Richard M. Stallman og Free Software Foundation reagerte på bruken av "Gnu" (siden det ble hevdet at prosjektet ikke hadde noe med fri programvare å gjøre) og fordi Yahoo! reagerte på bruken av "Hoo". Navnet ODP kom da de ble kjøpt opp av Netscape Communications Corporation sent i oktober 1998. ODP-data er tilgjengelig for fri distribusjon og bruk under betingelsene i Open Directory lisensen. Denne lisensen krever at hver eneste side som bruker ODP-data har en boks med lenker (tilpasset kategorien som vises på siden) som peker tilbake til ODP. Lisensen gjør at kreativ bruk av ODP-data er meget vanskelig uten å bryte betingelsene. Ved starten i oktober 1998 hadde katalogen cirka 100.000 sider. Ett år etter var tallet steget til en million sider. Det har siden vært jevn vekst, og i desember 2003 hadde katalogen indeksert fire millioner sider. Hvem som helst kan søke om å bli redaktør i ODP, og hvis søknaden blir godkjent, kan de fritt legge inn lenker i den kategorien i katalogen hvor de søkte. Som en naturlig konsekvens av katalogens struktur er redaktørmodellen i ODP er hierarkisk. Man starter med en liten kategori og når man har holdt på en stund og fått litt erfaring, kan man søke om flere eller større kategorier. Erfarne redaktører kan få ekstra rettigheter knyttet til sin redaktørrolle. "editall" gir rett til å redigere hvor som helst. "meta" gir i tillegg rett til å behandle redaktørsøknader og rapporter om misbruk. "cateditall" er det samme som "editall" begrenset til en kategori (med underkategorier), og "catmod" er det samme som "meta" begrenset til en kategori. I tillegg finnes "catmv" som gir en rett til å flytte eller endre navn på kategorier. Daghandel. a>kurs, kan svinge stort i løpet av en handelsdag. Daghandel (engelsk: "day trading") er en form for handelsmønster ved handel av aksjer og andre verdipapirer, hvor den som kjøper og selger gjør dette med et høyt tempo hvor vedkommende utnytter kursvariasjonene som oppstår innenfor en enkelt handelsdag. Daghandel er mest kjent i valutamarkedet. En kjøper kan vurdere paret EUR/USD (euro/dollar) og selge spots med moderat fortjeneste. Valutapar varierer fra «enkel» til «teknisk» handel. Den mest kjente handelsbanken for valuta er danske. To kvinner. "To kvinner" (orig. "La Ciociara") er en film fra 1960 av den italienske regissøren Vittorio De Sica, basert på romanen med samme tittel av Alberto Moravia. Den handler om en kvinne som forsøker å beskytte sin tenåringsdatter mot krigens redsler, og derfor forlater Roma og drar ut på landet under slutten av annen verdenskrig. Filmen ender med at både moren og datteren blir voldtatt av vestallierte (franske marokkanske) soldater. Selv om handlingen i filmen var fiktiv, var disse voldtektene basert på faktiske begivenheter. Filmen vant Oscar for beste kvinnelige skuespiller (Sophia Loren). Det var første gang en ikke-engelskspråklig film vant denne prisen. Medvirkende. Filmen ble laget om igjen for fjernsyn i 1988. Keisha Castle-Hughes. Keisha Castle-Hughes (født 24. mars 1990 i Donnybrook Australia), er en australsk skuespiller. Hun flyttet, sammen med sine foreldre, som fire-åring til New Zealand og ble i 2001 newzealandsk statsborger. 27. januar, 2004, ble hun den yngste skuespilleren som har blitt nominert til prisen som beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle som «Paikea Apirana» (Pai) i filmen "Whale Rider", basert på boken med samme navn. Eksterne lenker. Castle-Hughes, Keisha Castle-Hughes, Keisha DS «Nidelven» (1850). DS «Nidelven» var Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs første skip. Det ble bygget i 1850 ved Trondhjems Skibsverft (TMV) med byggenummer nummer 1. Skipet var forøvrig Norges første dampdrevne passasjerskip Den kjente trondheimeren Hans Lemvig Christiansen tjenestegjorde en stund ombord som resturantør. Lund Bygdemuseum og Kulturbank. Lund Bygdemuseum og Kulturbank ligger på Lund Prestegård ca. 300 m langs fylkesvei 1 sør for Moi sentrum. I den gamle prestegårdslåven ligger museet. Her oppbevares det nærmere 10 000 gjenstander. Lunds historie, som viser en utvikling fra landbruk til industri, gjenspeiler seg i samlingen av gjenstander på museet. Museet har regionansvar for trehåndverk og har særlig rike samlinger innen rokkedreiings- og bødkerfaget. Museet ble åpnet i 1976 av Salve O. Salvesen. Han lanserte ideen om en kulturbank der innbyggerne i Lund kunne oppbevare sine «røtter» til glede for unge og eldre. På den andre siden av fylkesveien ligger husmannsplassen «Haien» og en historisk eplehage. Arne Moen Nesheim. Arne Moen Nesheim (født 16. november 1937, død 11. januar 2003) var en norsk oversetter. Tore Neset. Tore Neset (født 20. september 1956 i Oslo) er redaktør for nettstedet "ITavisen". Neset var fra 1986 til 1999 journalist i "Dagbladet", hovedsakelig med ansvar for pop/rockmusikk. I februar 2000 tiltrådte han som assisterende redaktør i "ITavisen", underlagt ansvarlig redaktør Arnt Sommerlund (som senere ble sjefredaktør i "Romsdals Budstikke"). Fra mai 2001 har Neset vært redaktør for ITavisen. Fra 1. februar 2009 til Juli 2011 var han også redaktør i nettavisen digi.no da Sigvald Sveinbjørnson overtok som redaktør for digi. Neset, Tore Helge Nordahl. Helge Nordahl (født 1927) er en kjent norsk oversetter og professor i fransk språk. Han har i tillegg til sine oversettelser og forord av diverse franske verker, skrevet bøker om bl.a. fransk syntaks. Helge Nordahl fikk "Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning" i den historisk-filosofiske klassen i 1996. Han var preses for Det Norske Akademi fra 1988 til 1995. TiVo. TiVo (uttales /ˈtiːvoʊ/) er en produsent av DVR-maskiner (Digital Video Recorder), på norsk ofte kalt harddiskopptakere, som lar deg ta opp TV-programmer, pause og spole live TV m.m. Er kun tilgjengelig i USA. TiVo benytter operativsystemet GNU med Linux-kjernen. Kirurgi. Kirurgi omhandler medisinske operasjoner og læren om hvordan de utføres. En kirurg er en person som er opplært i faget og som utfører operasjoner. En kirurg har legeutdannelse og har spesialisert seg på operativ behandling av sykdommer og misdannelser. Å utføre medisinske operasjoner skriver seg fra langt tilbake i tiden. Fra steinalderen kjenner man til at visse inngrep ble utført. I oldtidens Egypt, Hellas, India og Kina ble forskjellige kirurgiske behandlinger utført av leger, og man fikk undervisning i operasjoner på læreanstalter. Kirurgiens historie har dog vært meget labil frem til 1800-tallet. Mange steder fulgte man langt mer primitive og endog skadelige behandlingsmetoder. Noen steder kunne en barberer for eksempel bli tilkalt for å amputere lemmer, og det ble ofte gjort uten noen form for bedøvelse. I de siste århundrene kom legevitenskapen mye lenger. Likevel var visse tvilsomme behandlingsmetoder utbredt til ganske nylig, som for eksempel lobotomi. I tiden etter annen verdenskrig ble kirurgien revolusjonert, både på grunn av bedre bedøvelsesmetoder og ikke minst innføringen av antibiotika. I nyere tid har plastisk kirurgi blitt mye omtalt. Det utføres enten av kosmetiske årsaker for å forskjønne deler av en menneskekropp, eller av medisinske, for eksempel for å dekke til eller utbedre skader. Nyere medisinske instrumenter har ført til for eksempel kikkhullskirurgi (artroskopi). Kenneth Hætta. Kenneth Hætta (født 23. mai 1977 i Oslo) er en norsk-samisk fotograf, journalist og musiker. En vesentlig del av hans arbeide består av bilder med samisk tema. Hætta er utdannet høgskolekandidat i journalistikk fra Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo. Eksterne lenker. Hætta, Kenneth Hætta, Kenneth Hætta, Kenneth Hætta, Kenneth Operatørlås. En operatørlås «låser» en mobiltelefon til en bestemt mobiltelefonileverandør (f.eks. Telenor eller NetCom). Dette gjøres som en del av kjøps- og abonnementsavtalen mellom brukeren og operatøren. Brukeren får kjøpt mobiltelefonen til en sterkt subsidiert pris, fra kr 1,- og oppover. Dette kompenseres ved at kunden binder seg til et abonnement, og betaler i avtaletiden som oftest et månedlig bindingstilleg. Operatørlåste telefoner kan låses opp ved hjelp av en kode man får hos operatøren, ett år etter kjøpsdatoen er denne koden gratis. Har man kjøpt telefonen med en bindingsavtale kan man som regel få koden umiddelbart, uten noen ekstra kostnad. Ønsker man koden før det har gått 12 måneder, men ikke har kjøpt telefonen med en bindingsavtale, så må man betale for den. Ved å taste inn riktig nøkkelkode kan man fjerne låsen og bruke SIM-kort fra en annen leverandør. Etter tolv måneder kan man kontakte kundeservice for å få oppgitt den aktuelle koden gratis, og dermed «låse opp» telefonen. Regler om bindingstid. I Norge kan en maksimalt binde seg til en operatør i tolv måneder om gangen, etter det har gått tolv måneder kan en fritt bytte operatør. En bedrift kan ha bindingstid en lengre periode, vanligvis mellom 18 og 24 måneder. Det er mulig å bryte bindingstiden, man da må man betale et bruddgebyr. Hvordan låse opp. Telefonen blir ikke automatisk låst opp når bindingstiden er ute, men man kan etter denne perioden få koden gratis fra operatøren for å få låst opp telefonen. Det finnes også uavhengige firmaer som har spesialisert seg på opplåsing av mobiltelefoner. Slike firmaer tilbyr opplåsing uavhengig av hvilken operatør telefonen er låst til, eller om den er i bindingstid. Siden disse benytter seg av uautoriserte metoder for å låse opp operatørlås er det ikke alle modeller som kan låses opp, og i spesielle tilfeller kan opplåsing ha visse ulemper (for eksempel at låsen vil gå på igjen ved oppdatering). I Rhinestone Cowboy. Rhinestone Cowboy er en sang skrevet av Larry Weiss og fremført av Glen Campbell. Sangen toppet hitlistene i USA i september 1975. Campbell kalte også sin selvbiografi «Rhinestone Cowboy». Sangen er også blitt spilt inn av Soul Asylum, Belle and Sebastian, Charlie Pride, White Town, DJ Z-Trip & DJ Pog Radiohead. En «"rhinestone cowboy"» er en oppstæsjet rodeo cowboy med paljetter, frynser og blanke støvler, i motsetning til en virkelig cowboy som er en gårdsarbeider/kvegdriver/hestekar med møkkete klær. Sangen handler om ønsket om en dag å bli en feiret og stilig person med masse positiv oppmerksomhet – som en rhinestone cowboy. Norsk versjon. T. Sæther har skrevet en norsk tekst. Hans versjon bærer tittelen «Vennskap». DS Nidelven. DS Nidelven er navnet på to skip bygget ved Trondheim mekaniske verksted Peter Benenson. Peter James Henry Solomon Benenson, født Solomon, 31. juli 1921 i London i Storbritannia, død 25. februar 2005 i Oxford) var en britisk advokat og politiker, og grunnlegger av Amnesty International (AI). Liv og virke. Hans far var offiser i hæren, og døde av gamle skader fra en rideulykke utenfor Jerusalem, der han var stasjonert som general, dagen før Peters niårsdag. Da hadde faren sittet i rullestol i flere år, og etter at de hadde vendt tilbake til England brøt familien sammen. Peters jødisk-russiske mor innledet så et forhold til den tidligere russiske regjeringsleder Aleksandr Kerenskij, som også hadde flyktet fra kommunistene. Peter fikk privatutdannelse av W. H. Auden og begynte så på Eton. Det var på Eton at han konverterte til katolisismen. Da han var seksten var han med på å etablere et hjelpefond for skoleelever som var blitt farløse på grunn av den spanske borgerkrig. Han tok etternavnet Benenson, morens pikenavn, for å ære sin bestefar, den russiske gullforhandleren Grigorij Benenson, etter at han døde. Grigorij Benenson hadde tjent en formue i Tsarrussland på banking og olje. Familien hadde forlatt Russland omkring den russiske revolusjon. Han begynte å studere ved Balliol College i Oxford, men annen verdenskrig avbrøt hans utdannelse. Fra 1941 til 1945 arbeidet Benenson ved det britiske kodeknekkersenteret Bletchley Park, i seksjonen «The Testery» som arbeidet mot det tyske teleprinterchifferet. Det var her han møtte sin første hustru, Margaret Anderson. Etter demobiliseringen i 1947 studerte han jus og praktiserte så som advokat før han meldte seg inn i Labour. Han ble også med i "the Society of Labour Lawyers". Uten å lykkes prøvde han tre ganger å bli innvalgt i Underhuset. Han var støttet av personligheter som Clement Attlee, Roy Jenkins og Anthony Wedgwood Benn, men det hjalp ikke. Tidlig i 1950-årene dro han til Spania på en fagforeningskongress som dens observatør ved rettssaker mot fagforeningsfolk, og ble bestyrtet over generalissimo Francos domstoler og fengsler. Han dro til Kypros under årene før øya fikk sin nasjonale selvstendighet og assisterte greskkypriotiske advokater som representerte klienter som var kommet i klemme i forhold til britene. Han fikk sammensatt en flerpartidelegasjon som dro til Ungarn etter oppstanden i 1956 for å følge med på rettssakene der, og som deretter dro til Sør-Afrika der det skulle gjennomføres en forræderisak. Han var en av de britiske jurister som grunnla JUSTICE i 1957, en organisasjon for menneskeretter og rettsreform. Benenson leste i 1961 om to portugisiske studenter fra Coimbra som var blitt arrestert og dømt til syv års fengsel for at de på en kafé i Lisboa hadde løftet sine glass og skålt for frihet. Dette skjedde under president Salazars regjeringstid. Den 28. mai 1961 offentliggjorde Benenson en artikkel om dette og andre tilfeller i den britise avisen "The Observer", med tittelen «De glemte fangene». Der oppfordret han leserne til å engasjere seg for disse politiske fangenes løsatelse i brev til de aktuelle regjeringer. Benensons artikkel ble snart etter gjengitt i en rekke andre europeiske aviser, som "Le Monde", "Corriere della Sera" og "International Herald Tribune". Denne aksjonen, «Appeal for Amnesty 1961», gjelder som Amnesty Internationals fødsel. Selve den formelle grunnleggelse fant sted i Luxembourg senere på året. Blant de samvittighetsfanger som Benenson engasjerte seg for, bar også den angolanske antikolonialistiske dikter og motstandsleder Agostinho Neto og den greske kommunisten Toni Ambatielos, erkebiskop Josef Beran av Praha og kardinal Jozsef Mindszenty i Ungarn, og Ashton Jones, en borgerrettighetsforkjemper for de sorte i Louisiana i USA. Benenson ble AIs første generalsekretær, men måtte trå tilbake av helsegrunner i 1964. Han gikk da inn i en nyopprettet rådgiverstilling. I 1966 rettet han anklager om upassende oppførsel mot andre i lederskiktet. Det ble satt sammen en undersøkelseskommisjon i Helsingør i Danmark i 1967. Den avviste at det var noe i anklagene. Benenson trakk seg deretter fra AI. Han var aldri aktiv i organisasjonen igjen. Han ble imidlertid etterhvert personlig forsonet med folk i lederskiktet, blant annet med Seán MacBride. Han var medlem av den katolske fredsorganisasjonen "Pax Christi" og fortsatte å støtte andre kampanjer for fred og menneskerettigheter. I 1972 ble hans ekteskap erklært ugyldig av den katolske kirke, og han giftet seg så året etter med Susan Booth. Han levde i sin alderdom tilbaketrukket i Nuneham Courtenay nær Oxford. Han avviste gjentatte forsøk fra den britiske regjering om å adle ham, og likeså en rekke tilbud om honorære doktorgrader. Amnesty International hadde ved Benensons død mer enn én million medlemmer i 150 land. Referanser. Benenson, Peter Benenson, Peter Benenson, Peter Benenson, Peter John O'Shea. John Francis O'Shea (født 30. april 1981 i Waterford) er en irsk fotballspiller som spiller på Sunderland. Den 7 juli 2011 signerte han for Sunderland. Han kom fra Manchester United, hvor han la 13 sesonger bak seg før han endte opp i Sunderland. Opprinnelig var han venstreback, som også kunne brukes som midtstopper og høyreback. Men i de senere år, og spesielt denne sesongen har han blitt benyttet nesten overalt på banen. Månedene etter at Roy Keane sa opp (i united) ble han ofte benyttet som sentral midtbane, men han har også hatt kamper som kantspiller, indreløper og ved en anledning også keeper. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 2. februar 2012" Sverre Hassel. Sverre Helge Hassel (30. juli 1876 i Oslo, død 6. juni 1928) var polfarer og en av de første fem til å nå Sydpolen. Hassel dro til sjøs så snart han var gammel nok. 1898–1902 deltok Hassel på den andre «Fram»-ekspedisjonen under ledelse av Otto Sverdrup. I utgangspunktet skulle de forsøke å seile rundt Grønland via Baffinbukta, i stedet utforsket de nytt land i det nordlige Canada, blant annet Ellesmereøya og Sverdrupøyene. Sammen med Helmer Hanssen ble Hassel plukket ut som dreven sledekjører i Roald Amundsens Sydpolekspedisjon 1910–1912. Hassel var en av de fem første til å nå Sydpolen den 14. desember 1911 sammen med Amundsen, Hanssen, Olav Bjaaland og Oscar Wisting. Da Hassel ble eldre flyttet han til Grimstad og jobbet der som tollbestyrer. Sverre Hassel døde i 1928 mens han var på besøk hos sin gamle venn Roald Amundsen. Billy Davies. William McIntosh Davies, vanligvis kalt Billy Davies, (født 31. mai 1964 i Glasgow, Skottland) er en tidligere skotsk fotballspiller som nå er fotballmanager. Han har vært manager for en skotsk og tre engelske fotballklubber, og er nå manager for Nottingham Forest i Championship. Som spiller. Billy Davies startet sin profesjonelle karriere i Rangers i 1980, og han spilte i denne klubben fram til 1986. Deretter spilte han for den svenske klubben Elfsborg før han returnerte til Skottland og spill i St Mirren. Etter å ha spilt for St Mirren i tre sesonger ble Davies solgt til Leicester City for £200 000 den 21. august 1990. Oppholdet i den engelske klubben ble kortvarig da Billy Davies i oktober 1990 ble solgt til Dunfermline for £165 000. Han var i Dunfermline fram til mars 1994 da han ble solgt til Motherwell for £50 000. På slutten av spillerkarrieren hans i Motherwell var han også blitt manager, men han hadde spillerlisens til og med 1999/00 sesongen. Som manager. Billy Davies overtok som manager for Motherwell i oktober 1998, og han hadde den jobben fram til 18. september 2001 da han fikk sparken etter at klubben hadde hatt svake resultater i en periode. I august 2004 overtok han som manager for Preston North End etter at han tidligere han jobbet som assistentmanager, til Craig Brown, i klubben. I løpet av hans to sesonger i Preston kvalifiserte klubben seg til Playoff i begge sesongene. I 2004/05 tapte klubben finalen mot West Ham United, mens de i 06 tapte semifinalen mot Leeds United. Etter at 2005/06 sesongen var over var det endel spekulasjoner omkring Billy Davies fremtid i Preston. Han var i mai 2006 i samtaler med Charlton Athletic om deres ledige managerstilling, men Charlton bestemte seg til slutt for ikke å satse på Davies. Deretter kontaktet Derby County klubben med ønske om samtaler med Davies. Dette ble avslått av Prestons styreformann, og denne beslutningen ble offentlig kritisert av Davies som mente at han burde ha lovt til å snakke med hvilken som helst klubb om eventuelle jobbtilbud. Til slutt tillot Preston Derby å ta kontakt og 2. juni 2006 ble det klart at Billy Davies forlot Preston for å bli ny manager for Derby County etter at Preston hadde godtatt kompensasjonen som Derby hadde tilbudt. Davies skrev under på en 3-års kontrakt med Derby. 1. januar 2008 overtok Billy Davies managerjobben i Nottingham Forest. Han overtok for Colin Calderwood. Wilhelm Keitel. Wilhelm Bodewin Johann Gustav Keitel (født 22. september 1882, død 16. oktober 1946) var en tysk generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht – OKW under andre verdenskrig. Et portrett av ham henger i kapellet på hjemstedet Helmscherode. Bakgrunn. Keitel var den eldste sønnen til godseieren Carl Keitel (1854–1934) og Apollonia, født Vissering (1855–1888). Moren døde i barselfeber da Keitels yngre bror Bodewin ble født. Broren ble senere general i Wehrmacht. Keitel tilbrakte barndommen på familiegodset og ble etter abitur ved det som i dag er "Max-Planck-Gymnasium" i Göttingen, tatt opp som Fahnenjunker ved et artilleriregiment i den prøyssiske hær i Niedersachsen. Han giftet seg med datteren av en velstående landeier i 1909 og fikk etter hvert seks barn. Første verdenskrig. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som Hauptmann i et artilleriregiment på vestfronten. I september 1914 ble han alvorlig skadet under kampene i Flandern, da han ble truffet av granatsplinter i høyre arm. Han ble imidlertid dekorert med Jernkorset av 1.klasse, og etter at han ble friskmeldt, tjenestegjorde han ved generalstaben fra tidlig i 1915. Sammenlignet med de andre generalstabsoffiserene manglet han fem års utdanning, og han beklaget seg til sin far over sine merkbart manglende basiskunnskaper. Strategisk planlegging lå ikke for ham, men han var flink til å samordne forsyninger og troppebevegelser. Mellomkrigstiden. Da første verdenskrig var over, ble han med over i det nyopprettede Reichswehr. På denne tiden deltok han også i organiseringen av frikorps i det østlige Tyskland mot den polske grensen. Keitel underviste i to år ved Hannover kavaleriskole og tjenestegjorde senere ved det såkalte "Truppenamt" (troppekontoret) i "Reichswehrministerium". "Truppenamt" var benevnelsen for Tysklands generalstab mens landet pretenderte at det fulgte bestemmelsene i Versaillestraktaten. Her ble han stadig forfremmet, og ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 var han leder av organisasjonsavdelingen. I 1931 ble han forfremmet til oberst og fra 1. mars 1934 generalmajor. Før 1933 hadde ikke Keitel noen kontakt med nasjonalsosialistene, og var ikke en gang medlem av partiet. Men i 1935 ble han på anbefaling fra Werner von Fritsch utnevnt til dennes erstatter og sjef for "Wehrmachtsamt" («Kontoret for de væpnede styrkene»). I 1937 ble han utnevnt til general. Han var så redd for å bryte tjenesteforskriftene at når han tok tjenestebilen til offentlige mottakelser, måtte hans kone ta trikken, da han anså det som «høyst ukorrekt» at hun også fikk benytte seg av tjenestebilen. Keitels ene sønn var forlovet med Dorle, datteren til krigsminister Werner von Blomberg. Julen 1937 fortalte Dorle til Keitel at hennes far som var enkemann, skulle gifte seg igjen, med en mye yngre kvinne, Erna Gruhn. Bryllup ble inngått 12. januar 1938 i Rikskanselliet med Hitler og Hermann Göring som forlovere. Deretter gjemte brudeparet seg vekk. To dager senere kom Berlins politipresident, grev Helldorf, «svært oppskjørtet» til Keitels kontor via en sideinngang og ville spørre ham ut om Blombergs nye kone, men Keitel hadde aldri møtt henne. Det viste seg nå at Erna Gruhn var tidligere straffet for løsaktig livsførsel, og sedelighetspolitiet hadde en mappe på henne, der hun var fotografert i obskøne stillinger. Göring ble oppringt om saken, og kunne identifisere kvinnen på bildene som Blombergs brud. Keitel ville ha mappen utlevert, men grev Helldorf tviholdt på den, og i dag ligger den nedlåst på statsadvokatens kontor i Berlin. Etter at Blomberg ble presset til å trekke seg som krigsminister og øverstkommanderende for de væpnede styrkene, ble Keitel satt inn som sjef for det nyopprettede Oberkommando der Wehrmacht og ble slik den nye øverstkommanderende da "Reichskriegsministerium" samtidig ble lagt ned. Keitel var dermed den øverste fagmilitære, mens Adolf Hitler selv sikret seg den politiske kontrollen over de væpnede styrkene. Andre verdenskrig. Etter felttoget i Frankrike ble Keitel utnevnt til generalfeltmarskalk sammen med en rekke av de øvrige generalene. Etter at våpenhvileavtalen med Frankrike ble undertegnet, ble han tildelt jernkorsets ridderkors. Det var svært uvanlig å tildele denne utmerkelsen til en stabsoffiser. Keitel var under andre verdenskrig kjent for å være forsiktig og ettergivende overfor Hitlers mer eller mindre godt funderte militære disposisjoner. Han gikk i utgangspunktet mot både felttoget i Frankrike og Operasjon Barbarossa, men føyde seg etter Hitlers ønsker. Han forsvarte generalfeltmarskalk Wilhelm List i 1942 da List fikk sparken av Hitler etter kampene i Kaukasus, men dette var siste gangen han kom med noen motforestillinger mot Hitler. Hans føyelighet og lydighet overfor Hitler gjorde at han fikk kallenavnet "LaKeitel" («Lakei – tel»). Etter krigen sa han at han «ikke hadde styrke til å stå imot Hitlers personlighet», og han overtok Hitlers gangsterspråk og fraser, slik som når han i sine memoarer hevder at Nederland og Belgia forut for den tyske invasjonen hadde oppgitt sin nøytralitet ved å la britiske fly krysse luftrommet sitt. Joseph Goebbels beskrev Keitel slik: «Man kunne kalle ham "setningsfullfører". Han ser bare på Førerens munn og bestreber seg på å fullføre en setning Føreren har påbegynt…Han mangler dømmekraft, og i sin tjenesteiver går han så langt som til å holde sin egen bror unna Hitler.» Selv etter krigen mente Keitel at Kurt von Schleicher, som ble drept sammen med sin kone i de lange knivers natt, var «en katt som ikke kunne holde klørne unna politisk musejakt», og derfor hadde seg selv å takke. Innad i Wehrmacht profilerte han seg mer og mer som en eksponent for umoralen. Bare få dager etter at felttoget i Polen tok til, kom det inn opprørte rapporter om "Einsatzgruppen" som jaktet ned og henrettet jøder, katolske prester og polske adelige. Wehrmachts øverstkommanderende i Polen, general von Gienath, sendte i juli 1940 enda et inntrengende brev om å få slutt på mordene på polske jøder. Som svar fikk han et «grovt brev» fra Keitel, med beskjed om at han «endelig skulle slutte å bry seg med ting» han ikke hadde noe med. Da etterretningssjefen Wilhelm Canaris klaget til Keitel over SS' forbrytelser, avviste OKW-sjefen ham bryskt med at «hvis Wehrmacht ikke vil ha noe med dette å gjøre», fikk den godta «at SS og Gestapo opptrer parallelt» med den. Keitel selv uttalte at de okkuperte områder måtte «renses for jøder, polakker og pakk». Men under forberedelsene til angrepet på radiostasjonen i Gliwice, som tjente som unnskyldning for felttoget, røpet han til Canaris at «Jeg personlig synes jo ikke noe om slikt, men det er nå engang Førerens vilje», som om det skulle være noen begrunnelse. Lydig undertegnet Keitel en rekke bestemmelser som brøt reglene for krig, særlig kjent er den såkalte "Kommissarbefehl" («kommissærordren») av 6. juli 1941, som innebar at alle politiske kommissærer i Den røde hær som ble tatt til fange, skulle skytes på stedet. Videre ga han Heinrich Himmler frie hender til å føre rasekrig i øst. Han gav også ordre til at alle franske piloter som kjempet i Normandie-Niemen-skvadronen på østfronten ikke skulle behandles som krigsfanger, men skytes på stedet. Da Canaris forela ham et dokument der han tok avstand fra at etterhvert 3,3 millioner sovjetiske krigsfanger omkom på grunn av utilstrekkelig næring og husly, noterte Keitel 23. september 1941 for hånd i margen: «Her dreier det seg om å utrydde en verdensanskuelse. Derfor godtar jeg tiltakene og dekker dem.» Det var Keitel som underskrev Nacht und Nebel (= Natt og tåke)-ordren av 7. desember 1941. Ifølge denne ordren skulle de som var under mistanke for å ha begått «en straffbar handling mot Det tyske riket», sendes til tyske leire uten at deres pårørende ble informert - de forsvant i «natt og tåke», mennene i Natzweiler og kvinnene i Ravensbrück. Etter krigen unnskyldte Keitel seg med at motstandsbevegelsen uansett var startet av «lyssky pakk», og først i ettertid fikk betegnelsen «patrioters heroiske verk». Han innskjerpet i en ordre at «et tysk soldatliv skal bøtes for med dødsstraff for 50-100 kommunister». Siden Wehrmacht ikke kunne skille mellom hvem som var kommunist, og hvem ikke, ble hele landsbyer brent ned, og gisler skutt som «straffetiltak». Keitel spilte også en sentral rolle i forhold til de som ble arrestert etter 20. juli-attentatet, da han satt i militærtribunalet som sendte mistenkte offiserer, blant andre Erwin von Witzleben, over til Roland Freisler i Volksgerichtshof. Ironisk nok var Keitel den som gjorde attentatet mulig; det var han som eskorterte Claus von Stauffenberg inn i sperreområdet, for Stauffenberg visste at de som kom i følge med Keitel, ikke fikk vesker og mapper undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl som pådro seg en hodeskade under attentatet, mintes at Keitel «tok Hitler i sin armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn». Keitel manglet helt forståelse for attentatmennenes motiver og presterte å avskrive dem som «pessimistiske sytekopper», mens Stauffenberg var en «hemningsløs religiøs fanatiker». Sammen med Göring gjorde han fra 14. juli 1944 den «tyske hilsen» obligatorisk for alle Wehrmacht-soldater. Han utlovet dusører på «opptil 500 Mark» til dem som angav desertører, og han truet med å la desertørens familie unngjelde: «Hans pårørende holdes ansvarlig for ham. Enhver lønnsutbetaling og støtte bortfaller.» Friedrich Paulus' kone, sønn og datter ble derfor arrestert fordi Paulus hadde overgitt seg i Stalingrad, og fru Paulus satt som fange i Dachau frem til frigjøringen i 1945. Til overmål utstedte han en ordre om å tvinge flyktninger til å snu, «om nødvendig med våpenmakt». Dette forbudet mot evakuering av sivilbefolkning førte også til store tap av menneskeliv etterhvert som frontene rykket inn i tysk område. Under sluttkampene om Berlin prøvde Keitel forgjeves å få andre generaler til å komme Berlin til unnsetning, men så sent i krigen hadde han så liten autoritet og respekt at dette ble ignorert av både Gotthard Heinrici, Felix Steiner, Walther Wenck og Theodor Busse. Etter Hitlers selvmord ble Keitel en del av Karl Dönitz' kortlivede «Flensburg-regjering». 8. mai 1945 ble han autorisert av Dönitz til å undertegne den tyske kapitulasjonen med Den røde arme i Berlin. Dagen før hadde Alfred Jodl undertegnet en tilsvarende avtale med vestmaktene i Reims. Nürnberg. Til sin sønn skrev han at han som tiltalt i Nürnberg oppfylte sin «siste oppgave overfor folket og historien». I vitneboksen erklærte han at han tok ansvar for alt han hadde underskrevet. Som hans forsvarer Otto Nelte sa, kjempet Keitel ikke lenger for å «redde hodet», men for å «redde ansikt», som med uttalelsen: «Jeg trodde, jeg tok feil og var ikke i stand til å hindre det som burde ha blitt forhindret. Dette er min skyld(…) Måtte det fra en klar erkjennelse av årsakene, de uheldige metodene og de fryktelige følgene av denne krigen vokse frem et håp for det tyske folk om en ny fremtid i det internasjonale fellesskap.» Som de andre tiltalte erklærte han seg «ikke skyldig» i rettssalen, men så fikk han se et filmopptak fra konsentrasjonsleirene. Göring erklærte at dette var en bløff, en «russerfilm». Men Keitel brast i gråt da han så en bulldoser skyfle sammen likhaugene. Til rettspsykologen Gustave Gilbert sa han: «Når jeg ser slike ting, skammer jeg meg over å være tysker» – men tilføyde straks, ganske usannferdig: «Men jeg visste det ikke.» Hans samvittighetskvaler var likevel så store at han bad forsvarer Nolte ta opp med den amerikanske aktoren, Robert Kempner, at han ønsket å tilstå sin skyld, for «å frata dem som hadde utført hans ordrer, noe av det strafferettslige ansvaret». Derved håpet han også å unngå den «æreløse» hengningsdøden, og bli skutt i stedet, «som en soldat». Kempner så på Keitels utspill som et «tegn på soldataktig anstendighet». I tillegg ville en tilståelse fra Keitel styrke tribunalets moralske grunnlag. 23. februar 1946 kom Nolte imidlertid tilbake og sa at Keitel hadde trukket tilståelsen tilbake, for det hadde Göring «befalt». Med karakteristisk feighet begrunnet Keitel dette med at selv om en tilståelse var riktig og «ærefull», måtte han adlyde Göring, som han «fortsatt betraktet som sin overordnede». Keitel ble dømt til døden, og hans anmodning om å bli henrettet ved skyting ble avslått for å understreke at han var dømt som kriminell og ikke som militær. Keitel ble derfor hengt i fengselet i Nürnberg. Han var andremann til å gå opp trappen til galgen, etter Joachim von Ribbentrop. Keitels siste ord var «"Deutschland über alles!"» – som i nasjonalsangen. Tore Hogstvedt. Tore Hogstvedt (født 13. oktober 1963 i Siljan) er en norsk kunstmaler som bor på Nordby i Rælingen. Han startet å male i ung alder, men fikk ikke forløst dette før han i 1995 møtte den norske landskapsmaleren Jan Petter Bratsberg og gjenopptok malerkunsten. Han har ingen kunstfaglig utdannelse. Han er opptatt av lyset og fargene i naturen. Utstillinger. Hogstvedt har vakt stor interesse etter at han stilte ut maleriene sine i Versailles 2002. Han debuterte i "Fet kunstforening" i 1995. I 2000 hadde han sin første separatutstilling i Gallerihuset i Stavanger og han ble antatt på Østlandsutstillingen i 1999. Hogstvedt har siden 1995 deltatt på svært mange utstillinger. Selv om han har suksess i Norge, betrakter han seg selv som en internasjonal maler. Hans bilder er også representert i Frankirke, England, USA og Canada. Rowohlt Verlag. Rowohlt Verlag er et forlagshus med sete i Reinbek ved Hamburg og Berlin, som eies av Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck (siden 1982). Forlaget ble grunnlagt i 1908 i Leipzig av Ernst Rowohlt. Forfattere. Nikolaj Aaron, Paul Auster, Simone de Beauvoir, Wolfgang Borchert, Albert Camus, C. W. Ceram, Janice Deaner, Jeffrey Eugenides, Hans Fallada, Jon Fosse, Jonathan Franzen, Max Goldt, Ernest Hemingway, Felicitas Hoppe, Siri Hustvedt, Heinrich Eduard Jacob, Elfriede Jelinek, Daniel Kehlmann, Imre Kertész, Georg Klein, Henry Miller, Toni Morrison, Robert Musil, Vladimir Nabokov, Péter Nádas, John Dos Passos, Harold Pinter, Thomas Pynchon, Uwe Reimer, Philip Roth, Peter Rühmkorf, José Saramago, Jean-Paul Sartre, Kurt Tucholsky, John Updike, Ernst von Salomon o.a. Generaloberst. Generaloberst var en generalsgrad som eksisterte i Preussen, Tyskland, Østerrike-Ungarn og DDR. Det var den høyeste regulære generalsgrad i den prøyssiske og i den tyske hær. Den eneste graden over var generalfeltmarskalk, som bare ble tildelt i krig. Graden under generaloberst var general. Graden ble opprettet i 1854 for å skaffe et alternativ til generalfeltmarskalk som kunne tildeles i fredstid. Årsaken var at den prøyssiske kongen ville tildele prins Vilhelm denne graden, som innebar flere privilegier, som permanent eskorte. Etter den tyske rikssamlingen ble graden tatt i bruk av den keiserlige hæren og beholdt til etter annen verdenskrig. Da Vest-Tyskland rustet opp igjen ble gradssystemet forenklet, og general ble høyeste grad. DDRs styrker, NVA, valgte derimot å beholde graden generaloberst. Graden ble også brukt i Østerrike-Ungarn under første verdenskrig. Annette Bening. Annette Francine Bening (født 29. mai 1958 i Topeka i Kansas) er en amerikansk skuespiller. Hun er gift siden 1992 med Warren Beatty, de har fire barn. Hun har tre ganger vært Oscarnominert for prisen som beste kvinnelige hovedrolle, for sine roller i filmene "American Beauty", "Being Julia" og "The Kids Are All Right". De to første gangene gikk oscarstatuetten til Hilary Swank. Harald Smedal. Harald Smedal (født 5. april 1859 i Kristiansand, død 3. mai 1911 i Kristiania) var en norsk jurist. Han var bl.a. justisminister, generalkrigsadvokat og riksadvokat i Norge. Han ble juridisk kandidat 1881, studerte som statsstipendiat strafferett, fengselsvesen i Sverige, Danmark, Tyskland, Sveits og Italia fra 1882 til 1885, ble høyesterettsadvokat 1886, og statsadvokat i Borgarting 1889. 1891 ble han leder og var fra 1904 ordfører i sivilprosesslovkommisjonen. 1891–92 var han ordfører i krigslovkommisjonen og 1892–96 leder av den sivile straffelovkommisjonen. Hans medvirkning ved disse lovreformene fikk grunnleggende betydning, og lovforslagenes motivering er i stor grad hans verk. Fra 14. februar 1895 til 17. februar 1898 var han statsråd, først medlem av den norske statsrådsavdeling i Stockholm, siden som justisminister. 1901–06 var han generalkrigsadvokat, senere kalt generaladvokat, og fra 1904 dessuten konstituert som Norges riksadvokat (utnevnt fra 1906). Jacob Sverdrup Smitt. Jacob Sverdrup Smitt (født 1835, død 6. juni 1899) var en norsk biskop og stortingsrepresentant. Han ble teologisk kandidat ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo i 1860. Han var biskop i Tromsø stift 1876–85, senere i Kristiansands stift fra 1885 til sin død i 1889. I tre perioder (1874–1882) representerte han Tromsø, Bodø og byene i Finnmark på Stortinget. Han var også lagtingspresident 1880–82. Erik Pedersen. Erik Stensrud Pedersen (født 11. oktober 1967) er en norsk fotballspiller som nå har trappet ned til Pors Grenlands fjerdelag i 6. divisjon, men som inntil sesongen 2005 spilte for klubbens A-lag. Som junior spilte han for Storm og Eidanger før han i 1984 ble hentet til Odds Ballklubb, der han var med å vinne norgesmesterskapet for junorer året etter. I 1988 ble han hentet til Tromsø og i 1991 til Viking, der han samme år ble seriemester. På denne tiden var han kjent som et av Norges største talenter og var en av "Drillos engler", som han tok med seg fra OL-landslaget til A-landslaget da han ble trener der. Det ble imidlertid kun med 10 kamper mellom 1990 og 1992, i tillegg til 10 aldersbestemte landskamper. En viktig grunn til at han falt ut av landslaget var skadeproblemer, og i 1994 gikk han hjem til Odd igjen, der han bidro til å få klubben opp i 1. divisjon, før han året etter dro tilbake til Viking. I 1997 dro han videre til Dundee United i Skottland, der han var med å ta cupsølv, før han sommeren 1999 for tredje gang dro til Odd, som nå var havnet i Tippeligaen. Her var han med å vinne cupen i 2000, og gjorde seg bemerket ved å vise frem sin leopardmønstrede tanga foran TV-kameraene etter at seieren var et faktum. Klubben ville imidlertid ikke gi Pedersen ny kontrakt etter sesongen 2002, og etter å ha skrevet et offentlig bred der han kritiserte Odd-ledelsen etter noter dro han til Danmark for å finne en klubb der. Det klarte han ikke, og dro derfor til Pors Grenland som da spilte i 2. divisjon. Her var han med på opprykket til 1. divisjon i 2003, og var en viktig brikke for klubben i 1. divisjon både i 2004 og 2005, da han ga seg på grunn av ryggproblemer. Fra sommeren 2006 spiller han imidlertid fotball igjen, dog på et langt lavere nivå. Traudl Junge. Gertraud «Traudl» Junge (født Humps 16. mars 1920 i München, død 10. februar 2002 i München) var Adolf Hitlers sekretær i tiden 1942 til Tysklands sammenbrudd i 1945. Traudl Junge begynte sitt arbeid for Hitler i Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Prøyssen og arbeidet både i Berchtesgaden og til slutt i Førerbunkeren i Berlin. Hun var aldri partimedlem. I 1943 ble hun gift med SS-offiseren Hans-Herman Junge, som imidlertid ble drept i kamp allerede året etter. Hun klarte etter sammenbruddet i 1945 å komme seg igjennom de russiske linjene forkledd som mann og over til britisk-kontrollert område hvor hun ble arrestert. Hun ble senere løslatt med begrunnelsen at hun var for ung til å skjønne rekkevidden av sine handlinger. Etter krigen flyttet hun hjem til München og arbeidet som sekretær og etterhvert som redaktør. Hun holdt en lav profil i alle år, men sto fram mot slutten av livet med sine vitnesbyrd om tiden med Hitler. Slik har hun vært blant de viktigste kildene for beskrivelse av hvordan sammenbruddet av Hitler-Tyskland artet seg for toppledelsen. Hun var hovedkilden for filmen Der Untergang fra 2004. Hun har i ettertid undret seg over hvordan hun kunne akseptere å arbeide for Hitler og det regimet han representerte. Hun har overfor seg selv prøvd å forklare dette med at hun var ung og umoden, helt til hun oppdaget at Sophie Scholl var født samme år som henne selv og ble henrettet samme år som hun begynte å arbeide for Hitler. Hun opplevde imidlertid Hitler som person som en vennlig, korrekt og omsorgsfull sjef. Hun har kommentert at Hitler, som en te-drikkende vegetarianer og avholdsmann ikke likte å omgi seg med avskårede blomster fordi han ikke likte å være «omgitt av lik», som han sa. Sammen med Melissa Müller skrev hun boka «"Bis zur letzten Stunde"» (norsk utgave: «Til siste slutt – Jeg var Hitlers sekretær», Heinesen Forlag) der hun på bakgrunn av notater hun gjorde kort tid etter krigen forteller om sin tid i Hitlers nærhet. Hun døde av lungekreft på et sykehus i München, i en alder av 81 år. Jonas Smitt. Jonas Smitt (født 20. mai 1836 i Nordre Land i Kristians amt, død 28. mars 1905 i Kristiania) var en norsk agronom. Han var sønn av prosten Anton Elias Smitt og Livia Gundelle Margrethe Sverdrup og hans bror var biskop Jacob Sverdrup Smitt. Han giftet seg 28. januar 1874 med sin kusine Livia Gundelle Margarethe Sverdrup. Han ble landbruksdirektør i 1877 og var den ledende innen landbruksvesenet inntil landbruksdepartementet ble opprettet i 1900. Landbruksbudsjettet steg i denne perioden fra omkring 59 000 til omkring 900 000 kroner. Smitt forfattet boken "Norges landbrug i dette aarhundrede. Et tidsbillede" (1883), og utga fra 1875 «Aarsberetninger angaaende de offentlige foranstaltninger til landbrugets fremme». I 1883 var han blant stifterne av foreningen Havedyrkningens venner, og var til sin død dens første ordfører. Han var også ordfører i Akershus amts landhusholdningsselskab 1876–96 og leder av Svenska Lantbruksakademien fra 1887. Catalina Sandino Moreno. Catalina Sandino Moreno (født 19. april 1981 i Bogotá, Colombia) er en colombiansk skuespiller. Hun var Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle i 2004 for sin innsats som María Álvarez i filmen "Maria Full of Grace". Peder Soelvold. Peder Pedersen Soelvold (født 15. juli 1799 i Holla i Telemark, død 5. mars 1847 i Kristiania) var en norsk redaktør. Fra 1831 til 1835 redigerte han den radikal-demokratiske avisen «Statsborgeren», et organ for opposisjonen mot embetsmennene. Da han ble dømt for skandaløse artikler, måtte han forlate redaksjonen, men fortsatte enda noen år som omreisende agitator. «Statsborgeren» ble overtatt av Henrik Wergeland. Dundee United FC. Dundee United er et skotsk fotballag fra byen Dundee. Klubben ble opprinnelig grunnlagt som "Dundee Hibernians" og fungerte som irske arbeidsinnvandreres klubb på samme måte som Celtic FC og Hibernian FC i Glasgow og Edinburgh. Klubbnavnet ble skiftet til Dundee United i 1923 for å skape en bredere appell, samtidig byttet klubben de grønne og hvite draktene med hvite og svarte, for å distansere seg fra sin irske opprinnelse. Klubbens fremste rival har siden grunnleggelsen vært Dundee FC, men også kampene mot St. Johnstone og Aberdeen FC omtales som derbies. Klubben hadde bare spilt fire sesonger totalt i den øverste skotske serien da Jerry Kerr tok over klubben i 1959. Siden har United vært en toppklubb i Skottland. I 1966 kom klubbens første internasjonale triumf da United med flere skandinaver på laget, inkludert nordmannen Finn Seemann, slo regjerende Messebycup-mestere FC Barcelona. I 1967 ble også klubben invitert til å spille i den amerikanske North American Soccer League, noe de gjorde under navnet "Dallas Tornado". Som et resultat av denne gjesteopptredenen, byttet United fra 1969 ut sine svarte og hvite drakter med Dallas' oransje farger også i den skotske serien. Kerr ble etterfulgt av Jim McLean som ledet Dundee United i over 1000 kamper mellom 1971 og 1993. Under McLean tok klubben sitt første, og hittil eneste, seriemesterskap i sesongen 1982/83, og i 1987 kom klubben til finalen i UEFA-cupen etter igjen å ha slått ut Barcelona, men måtte gi tapt for IFK Göteborg. På samme tid, rundt midten av 1980-tallet, hadde Aberdeen FC suksess under ledelse av sir Alex Ferguson. Dette innebar at skotsk fotballs maktsentrum en kort periode var utenfor Glasgows Old Firm og kampene mellom Dundee United og Aberdeen fikk tilnavnet "New Firm". Dundees første cupmesterskap tok klubben i 1994, på sitt 7. forsøk. 1990-tallet var ellers preget av at klubben slet med å overleve i øverste divisjon. United måtte tåle et nedrykk slik at sesongen 1995/96 ble spilt på seriesystemets nivå 2, men klubben rykket rett opp igjen. Dundee United er dermed én av sju klubber har spilt i Scottish Premier League siden denne ble startet i 1998. United tapte cupfinalen for Celtic i 2005. Høsten 2006 ble tidligere Hearts og Leicester City-manager Craig Levein ansatt som manager og under hans ledelse klarte United i 2007/08 å komme på øvre halvdel av tabellen etter tre niendeplasser på rad i de foregående sesongene. I 2008 tapte klubben nok en cupfinale, da Rangers vant ligacupfinalen etter straffesparkkonkurranse. 23. desember 2009 ble det meldt at manager Craig Levein ble ansatt som ny manager for. Peter Houston ble samtidig imidlertid ansatt som manager. 15. mai 2010 vant klubben igjen det skotske cupmesterskapet, det andre i klubbens historie. Inneværende sesong. Rangering: 1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål. Ibn Battuta. Abu Abdullah Muhammad Ibn Battuta (arabisk: أبو عبد الله محمد ابن بطوطة, født 24. februar 1304 i Tanger i Marokko, antageligvis død i 1377 i Marokko) var en marokkansk vandringsmann og oppdager. Ibn Battuta utdannet seg til å bli en rettslærd ("qadi") som tolket lover innenfor det islamske rettsvesenet. Som så mange andre muslimer, kunne han derfor søke arbeid rundt om i den islamske verden. Fordi han skrev ned sine beretninger fra mange og lange reiser, forteller hans livshistorie om et verdensomspennende, islamsk fellesskap hvor han overalt kunne føle seg hjemme. Battutas oppdagelsesferder. Bare tjue år gammel forlot Ibn Battuta hjembyen Tanger med kurs for Mekka. På sin første pilegrimsferd reiste han med esel, hest og kamel gjennom både Egypt, Palestina, Syria og den arabiske halvøya. I stedet for å sette kursen hjemover, fortsatte han sin reise gjennom det som i dag er Irak og Iran. Deretter fortsatte han ferden mot Rødehavet og nedover langs den østafrikanske kysten, helt til Kilwa lengst sør i Tanzania. Hans fortellinger fra denne reisen er blant de viktigste kildene til kunnskap om storslåtte handelsbyer i Afrika. Da Ibn Battuta vendte tilbake til Mekka i 1330, fikk han vite at det islamske Delhi-sultanatet i India var på jakt etter rettslærde og politiske rådgivere. Det enkleste ville nok ha vært å gå om bord i et skip som seilte over Rødehavet og Indiahavet, men lysten til å se mer av verden gjorde at han la veien om den bysantiske hovedstaden, Konstantinopel. Herfra sluttet han seg til karavaner langs Silkeveien, og besøkte mektige sentralasiatiske handelsbyer som Bokhara og Samarkand på veien til India. Etter åtte år som høyesterettsdommer og oppsynsmann for den viktigste moskeen i Delhi la Ibn Battuta ut på nye reiser. Han takket ja til å bli indisk ambassadør i Kina, men et skipsforlis gjorde at han mistet alle sine eiendeler. Det førte til at han i stedet valgte å se mer av det sørlige India, før han tilbrakte flere år på Sri Lanka og Maldivene. Vel framme i Kina lot han ikke anledningen gå fra seg til å reise vidt om i det store keiserriket. I den travle sjøfartsbyen Guangzhou (Kanton) bodde han hos muslimske kjøpmenn. Ikke før var Ibn Battuta tilbake i Marokko i 1350 før han la ut på en snartur til Granada, den delen av Spania som fortsatt var muslimsk. Men ennå så han ingen grunn til å falle til ro, og i 1353 sluttet han seg til en handelskaravane gjennom Sahara. Slik besøkte han både Mali-riket og andre områder under islamsk innflytelse, og bodde en tid i universitetsbyen Timbuktu. Ibn Battuta reiste til sammen strekninger på rundt 120 000 km. Det sies at han ble tatt i mot av 40 konger, keisere og andre statsoverhoder. Han fortalte om sine opplevelser til en skriver. Han var imponert over det han så i Østen. I Kina ble han særlig interessert i hvordan de laget redskaper av porselen i tillegg til bruken av papirpenger. Han fant også ut at i Kina hadde de så mye silke at selv de fattige kunne kle seg i det. Han sa at Kina var det tryggeste landet å reise til. Du kunne dra alene i 9 måneder med en stor pengesum uten å frykte for røvere. Når de reiste fra herberge til herberge hadde de med seg en vakt som hadde ansvar for at ingenting ble stjålet. Christen Smith. Christen Smith, portrett ca 1810. Christen Smith (født 17. oktober 1785 i Skoger ved Drammen, død 22. september 1816 i Kongo) var en norsk naturforsker og økonom. Han ble student i 1801, tok medisinsk embetseksamen 1808 og var praktiserende lege i Norge 1809–1812. Sammen med den danske professoren J. W. Hornemann reiste han 1803–1812 gjennom store deler av Norge, blant annet som pioner i Jotunheimen, og gjorde botaniske undersøkelser. Smith regnes sammen med Jens Esmark som førstebestigere av Gaustatoppen i august 1810. I 1814 ble han utnevnt til professor i «statsøkonomie og botanikk» ved Universitetet i Christiania, men kom aldri til å tiltre i stillingen. Året etter besøkte han sammen med Leopold von Buch Kanariøyene, og på oppfordring av Royal Society i London ble han i 1816 som botaniker og geolog med på en vitenskapelig ekspedisjon for utforskning av elven Kongos nedre løp. På tilbaketuren døde han av klimafeber. Hans dagbøker og samlinger fra Kongo ble reddet, hvoriblant et herbarium med 620 arter. 250 av disse var nye for vitenskapen. Verker. Flere av hans etterlatte skrifter ble også utgitt av hans venn botanikeren Martin Richard Flor. Leviathan (bok). Forsiden av førsteutgaven av "Leviathan" "Leviathan" er en bok skrevet i 1651 av Thomas Hobbes. Det er en av de mest berømte og innflytelsesrike bøker skrevet innen politisk filosofi. Boka er oppkalt etter den bibelske Leviatan. I boka rettferdiggjør Hobbes staten generelt og eneveldet spesielt med utgangspunkt i overveielser omkring den såkalte "naturtilstanden", det vil si den tilstanden man ville få "uten" noen overordnet myndighet. Bakgrunnen var Hobbes samtid, som var preget av den engelske borgerkrigen. Hobbes skrev at kaos og borgerkrig, situasjoner som var vanlig under naturtilstanden bare kunne unngås ved et sterkt og sentralisert styre. Dette var nødvendig for å unngå en "alles krig mot alle". Hobbes argumenterte derfor for eneveldet. Mer presist rettferdiggjør han eksistensen av en slik myndighet ved forestillingen om en «frivillig» underordning, gjennom en samfunnskontrakt, med sikte på bedre å ivareta grunnleggende interesser, verdier og plikter. Hobbes er ikke alene om en slik kontraktteori, men i motsetning til for eksempel John Locke, som ønsker maktdeling, går Hobbes altså inn for et enevelde. Troen på eneveldets fortrinn må imidlertid ikke blandes sammen med hans statsabsolutisme; læren om statens ubegrensede makt knyttes ikke til noen bestemt styreform, den gjelder for demokratiet og aristokratiet like mye som for monarkiet. Følgende forutsetninger ligger til grunn for teorien: at menneskene ønsker å overleve, at de ønsker seg et behagelig, rommelig liv, at de ønsker å oppnå makt og ære, at de er nokså like i evne og sårbarhet og at det alltid vil være en knapphet på ressurser. Ut fra dette slutter han at det vil utvikle seg en alles krig mot alle. Noen vil angripe andre for å sikre sin egen overlevelse og sine egne materielle interesser bedre. Den stadige faren for å bli angrepet vil i sin tur føre til at de som egentlig ønsker å la andre i fred, må gå til forkjøpsangrep. Denne tilstanden vil etter hvert oppleves som uutholdelig. Dette er bakgrunnen for samfunnskontrakten. Siden ingen vil klare seg kun ved egen godvilje, så er det nødvendig at menneskene overfører all sin makt og styrke til "ett" menneske, eller til en forsamling som gjennom flertallsavgjørelser kan opptre med "en" vilje. Dette skjer gjennom en kontrakt mellom de individer som utgjør vedkommende samfunn. De som i utgangspunktet er "mot" denne løsningen, vil likevel være bundet av den, da de har vært med på den beslutningsprosessen som har ført fram til kontrakten. Stan Getz. Stanley Gayetzky (født 2. februar 1927, død 6. juni 1991) var en amerikansk jazzmusiker. Han er regnet som en av de største tenorsaksofonistene verden har sett. I 1943 fikk han spille i Jack Teagarden sitt band, så bandene til Stan Kenton, Jimmy Dorsey og Benny Goodman. Så i Woody Herman sin saks-kvartett «Four Brothers» med Herbie Steward, Serge Chaloff og Zoot Sims. Ifølge Knut Borge «hadde vi [på 50-tallet] den nedkjørte Getz som tok tilflukt i Europa». Med svenske Bengt Hallberg ble han i 1951 kjent for «Ack Värmeland, du sköna», en kobling av jazz og folkemusikk. I 1959 bodde han med sin familie i København. Han var ved Nordstrandhallen den 22. mai 1958 som del av Jazz at the Philharmonic. Så kom han til Universitetets Aula 19. februar 1959 med Jan Johansson piano, Gunnar Johnsson bass, Rolf Svendsson trommer og Eric Nordstrøm saksofon, og fremførte kammerjazz. Getz bodde da med sin svenske kone Monica hos Randi Hultin, som fulgte ham på turneen til Drammen og Tønsberg i desember 1959, før de og Helen Merrill feiret jul i lag. Ved Metropol Jazz Club fikk den 21. april 1960 spille med Kjell Karlsens orkester, såvel som Magni Wentzel og Svein-Erik Gaardvik. Han flyttet tilbake til USA i 1961. Med brasilianske Astrud Gilberto ble det en rekke verdens-slagere i klassen bossa nova utover på 60-tallet. Tilsammen fikk Getz elleve Grammy-priser. De to utsolgte konsertene ved Chat Noir den 2. februar 1970 ble utsatt da Getz kollapset. Han brakte med seg Mike Pine piano, Ron Matthews bass og Spike Wells trommer. Matthews og Wells gikk over til Jan Garbarek etter at Getz heller ville ha Arild Andersen bass og Jon Christensen trommer på en fem uker turne i Sør-Afrika. Den 24. august 1977 startet Getz en lengre turne, med to dager ved Club 7, som ikke gikk bra, grunnet hans stoffproblemer. Turen gikk videre til Trondheim, Voss, Bergen og Kristiansand. Med Lou Levy piano, Victor Lewis trommer og Marc Johnson ved bassen, var Getz ved Kongsberg Jazzfestival 26. juli 1981, som Knut Borge mente var «gnistrende vakkert». Med Chet Baker spilte han bare ved Sandvika kino den 19. februar 1983, kompet av Jim McNeely piano, George Mraz bass og Victor Lewis trommer. Getz med samme komp var ved Nattjazz i Bergen 1984 (samt i Stavanger); Getz var da blitt lærer ved Stanford University. Han var ved Moldejazz den 18. juli 1990. Tross operasjon i 1987 døde han av lever-kreft i 1991. Mollakkord. En mollakkord er en akkord bestående av en grunntone, en liten ters og en ren kvint i en gitt toneart, som da også er akkordens navn. Den skiller seg fra durakkord ved at mollakkorden har en liten ters der durakkorden har en stor ters. Hvis grunntonen er tonen C, består akkorden (i grunnstilling) av tonene C, Eb og G. Første omvending av denne C-durakkorden er tonene Eb, G og C. Andre omvending er G, C og Eb. Ettersom intervallet mellom liten ters og ren kvint er en stor ters, kan en betrakte en mollakkord som en akkord bestående av en liten ters (f.eks. C til Eb) med en stor ters (Eb til G) over. Til sammenligning består en durakkord av en stor ters med en liten ters over. Sikringskost. Sikringskost er mat som er spesielt rik på proteiner, vitaminer og mineraler, og ment å sikre mot mangelsykdommer. Man bør i tillegg få i seg tilleggskost for å dekke kroppens totale energibehov. Bimbo. Bimbo er et dagligdags uttrykk for en litt dum, men gjerne pen og attraktiv jente. Ordet skriver seg fra engelsk og skal ha blitt brukt siden 1920-årene. Opprinnelig hadde det muligens en litt annen bruk, og kunne da sikte til personer av begge kjønn. Man brukte gjerne "bimbette" for å vise at det var en kvinne det var snakk om. Bimbo kan på italiensk bety baby eller lite barn. Bimbo betyr fattig på japansk. Spøkefullt snakker man også om at ordet er en forkortelse for "Body Impressive, Brain Optional". Lignende uttrykk som har blitt brukt tilsvarende om menn har vært "himbo" og "mimbo", men de er mye mer sjeldne. Plzeň. Plzeň (tysk: "Pilsen") er en by i Plzeň regionen vest i Tsjekkia med 170 620 (2008) innbyggere. Den ligger omkring 90 km via motorvei sørvest for Praha. Fire elver løper sammen og danner elven Berounka. Byen er kjent for sine bryggerier, som produserer "Pilsenerøl" (derav ordet pilsner). Leonard Rickhard. Leonard Rickhard (født 12. mai 1945 i Tvedestrand) er en norsk maler, bosatt i Arendal. Han omtales som «"Stillhetens maler"» og regnes i dag som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere. Verket «Trett modellflybygger» (1985) er kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Han er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1966–67, og ved Statens Kunstakademi 1967–71. Rickhard hadde separatutstillinger på Kunstnerforbundet i 1974 og 1977, og på Galleri Dobloug i 1979 og 1982, og ble rundt 1980 regnet som en av de ledende kunstnere i sin generasjon. Han deltok i "gruppe Zink", med fellesutstillinger i 1983, 1985 og 1986. Retrospektive utstillinger er vist på Astrup Fearnley Museet høsten 2001 og på Sørlandets kunstmuseum høsten 2005. Han har bidratt til å etablere og bygge opp institusjonen Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, hvor han også har hatt utstillinger. I 2009 var Leonard Rickhard årets festspillutstiller i Bergen kunsthall. Han ble i 2009 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 2000 mottok han den svenske Prins Eugen-medaljen, og i 2002 mottok han Aust-Agder fylkes kulturpris. Det er flere ganger nevnt at noen motiver går igjen hans bilder: bjørkeskogen, dørgløttene, fragmentene, landmåleren, modellflybyggeren og fugleelskeren. Cap Ferrat. Cap Ferrat er en vakkert beliggende halvøy utenfor den franske byen Nice, i forlengelsen av byen Villefranche-sur-Mer. Halvøyen preges av diskret skjulte millionvillaer eid av noen av klodens rikeste. Her har Rothschild-familien, Winston Churchill, Somerset Maugham, Sir Alex Ferguson, Kong Leopold av Belgia, deler av den svenske kongefamilien og mange andre aristokrater bodd. Byen Saint Jean de Cap Ferrat er en rolig og hyggelig lystbåthavn som innbyr alle til et besøk. Gunnar Gran. Ove Gunnar Gran (født 8. mars 1968) er en norsk journalist. Han arbeidet ved Porsgrunns Dagblad 1994 til 1997 og ved TV Vest fra 1998. Fikk sydommen ME i 2001-2002, noe som gjorde han midlertidig arbeidsufør. Skrev i Vikingmagasinet Kick fra 2006 til 2007. Arbeider nå i Stavanger Aftenblad. Musikkjournalist i Rock Furore 1987 til 1994 og ansvarlig redaktør av studentavisen Hugin 1994. Gran var redaktør i studentavisen Studvest 1991. Gran er Cand. mag. med historie mellomfag, sosiologi grunnfag og sammenliknende politikk grunnfag fra Universitetet i Bergen. Han er også høgskolekandidat i journalistikk fra Høgskolen i Stavanger (nå Universitetet i Stavanger) 1994 og leverte kandidatoppgave "Nyjournalistikk i Norge – en kvalitativ analyse". Han har spilt på festivalen Rock Mot Ras med bandet Krank. George Dantzig. George Bernard Dantzig (født 8. november 1914, død 13. mai 2005) var en amerikansk matematiker, og professor emeritus i transportvitenskap og professor i operasjonsanalyse og i informatikk ved Stanford. George Dantzig introduserte simplex-algoritmen og oppdaget lineærprogrammering uavhengig av den sovjetiske økonomen og matematikeren Leonid Kantorovich som fant den opp noen år tidligere. Han mottok mange titler, inkludert National Medal of Science i 1975 og John von Neumanns teoripris i 1974. Biografi. George Dantzig ble født den 8. november 1914 i Portland, Oregon, og ble gitt mellomnavnet «Bernard» som et uttrykk for foreldrenes håp om at han skulle bli forfatter. Faren hans, Tobias Dantzig, var en russisk matematiker som hadde studert med Henri Poincaré i Paris. Tobias giftet seg med Anja Ourisson, en medstudent ved universitet i Sorbonne, og de innvandret til USA. George Dantzig tok en bachelor i matematikk og fysikk ved University of Maryland i 1936 og en mastergrad i matematikk ved University of Michigan i 1938. Etter en toårs-periode ved "«Bureau of Labor Statistics»" meldte han seg på doktorgradsprogrammet ved University of California, Berkeley. Ved utbruddet av andre verdenskrig tok Dantzig permisjon fra doktorgradsprogrammet for å slutte seg til det amerikanske luftforsvarets statistiske kontrollkontor. I 1946 returnerte han til Berkeley for å fullføre kravene i programmet sitt og han fikk sin Ph.D. det samme året. Han var medlem av The National Academy of Sciences, National Academy of Engineering, og American Academy of Arts and Sciences. Han mottok mange æresbevisninger, blant annet den første John von Neumanns teoripris i 1974, Nation Medal of Science i 1975, og et æresdoktorat fra University of Maryland i 1976. The Mathematical Programming Society hedret Dantzig ved å opprette Dantzigprisen, gitt hvert tredje år siden 1982 til en eller to personer som har vært av stor betydning innenfor feltet matematisk programmering. Dantzig døde 13. mai 2005 i sitt hjem i Stanford, California av komplikasjoner fra diabetes og hjerte-karsykdom. Han var 90 år gammel. Matematisk statistikk. En hendelse i Dantzigs liv ble opprinnelsen til en kjent urban legende i 1939 mens han var student ved UC Berkeley. I begynnelsen av en time, som Danzig var for sen til, skrev professor Jerzy Neyman to eksempler på berømte uløste statistikkproblemer på tavlen. Da Danzig kom antok han at de to problemene var hjemmelekse og skrev dem ned. I følge Danzig virket problemene som "litt vanskeligere enn vanlig", men et par dager etterpå leverte han inn ferdige løsninger på begge, mens han enda trodde at det var en oppgave som forlengst burde vært gjennomført. Seks uker senere mottok Dantzig et besøk fra en begeistret professor Neyman, som hadde forberedt en av Dantzigs løsninger for publisering i et matematisk tidsskrift. Flere år senere forberedte Abraham Wald en publikasjon som kom til en konklusjon for det andre problemet og han inkluderte Dantzig som medforfatter da han hørte om den tidligere løsningen. Denne historien begynte å spre seg og ble brukt som en motivasjonsleksjon som demonstrerte kraften i positiv tenkning. Etter som tiden gikk har Dantzigs navn blitt fjernet og fakta har blitt forandret, men den grunnleggende historien fortsatte i form av en urban legende og ble brukt som en innledende scene i filmen "Den enestående Will Hunting". Lineær programmering. Utstyrt med mekaniseringen av planleggingsprosedyrer for å støtte tids-steget anvendelsestrening og forsyningsaktiviteter, formulerte George Dantzig i 1947 lineærprogrammeringsproblemet som en matematisk model for planleggingsproblemet og fant opp simplexmetoden som løsning. Disse bragdene førte til titlene "lineærprogrammeringens far" og "oppfinner av simplexmetoden". Akkordprogresjon. En akkordprogresjon er en gitt harmonisk utvikling. Akkordprogresjoner benyttes i all form for tonal musikk og er derfor et av kjennetegnene ved europeisk og nordamerikansk kunstmusikk ("klassisk musikk") fram til ca. 1915, samt jazz, rock og popmusikk. Innenfor rock/pop danner ofte akkordprogresjonen et harmonisk mønster som gjentas over deler av en låt (som f.eks. i vers eller refreng). Innenfor jazz samt senromantisk og impresjonistisk musikk har man ofte høyt utviklede akkordprogresjoner hvor utvidede og altererte akkorder brukes. Med utvidede akkorder menes akkorder med mer enn én tilleggstone (som 9-, 11- eller 13-akkorder). Med altererte akkorder menes bruk av forminskede eller forstørrede intervaller. Klassisk kadens. Den mest kjente akkordprogresjon i den europeiske og nordamerikanske kunstmusikken fra ca. 1600 til ca. 1915 er den såkalte klassiske eller tonale kadensen. I europeisk kunstmusikkteori består denne kadensen av treklangene over 1. trinn (grunntone), 4. trinn og 5. trinn i en Dur- eller mollskala. Treklangen over grunntonen heter tonika, treklangen over 4. trinnet heter subdominant, treklangen over 5. trinnet heter dominant. Disse treklangene betegnes som hovedfunksjonene. Progresjonen oppstår gjennom et spenningsforhold fra tonika via subdominant og dominant tilbake til tonika. Kadensen finnes i flere varianter som inkluderer medianter og submedianter til hovedfunksjonene, samt tilleggstoner som forsterker akkordens funksjon. Mest kjent er den såkalte dominantseptimakkorden, dvs. en dominant med tilføyd liten septim. Også kan det nevnes den såkalte "sixte ajoutée" – den tilføyde seksten. Med dette menes en subdominant som er blitt tilføyd en stor sekst. Symbolet Sm står for subdominantens submediant. Kadensen kan høres 8 ganger etter hverandre i første del, og 4 ganger i tredje del. Varianter av kadensen danner også grunnlag for delenes tredje avsnitt. Skuffende kadens. Blant variantene til den klassiske kadensen nevnes her den såkalte skuffende og den såkalte dobbelt skuffende kadensen. Med skuffende kadens menes akkordprogresjon 1. trinns – 4. trinns – 5. trinns – 6. trinns treklang (tonikasubmediant). Denne kadensen finnes både i moll (lavt 6. trinn) og i Dur (høyt 6. trinn). Dobbelt skuffende kadens finnes derimot bare i Dur. Her går man fra 1. trinn via 4. og 5. trinn til lavt 6. trinn (f.eks. A-Durtreklang – D-Durtreklang – E-Durtreklang – F-Durtreklang). Klassisk og skuffende kadens om hverandre kan på en enkel måte oppleves i sangen «Seasons of Love» fra musikalen "Rent" av Jonathan Larson. På grunnlag av en enkel II V I progresjon (se lenger nede) avslutter Larson i t. 2, 6, 10, 14 osv. på 1. trinns treklang, og i t. 4, 8, 12, 16 osv. på 6. trinns treklang. Kvart-sekund-fall. Kvart-sekund-fallet er en progresjon som fører fra en gitt tonika via dominant (en kvart nedenfor tonika), tonikasubmediant (en sekund ovenfor dominant), tonikamediant (en kvart nedenfor tonikasubmediant) og subdominant (en sekund ovenfor tonikamediant) igjen til tonika. Progresjonen var populær spesielt i musikken fra barokk og Wiener klassisisme. Georg Friedrich Händel bruker progresjonen for tema og variasjoner i andre satsen til hans "Konsert for orgel, strykeorkester og basso continuo i g-moll HWV 310". Joseph Haydns "Kvartett for 2 fioliner, bratsj og cello i C-Dur Hob.III:45" baserer seg i menuetten på denne progresjonen; det samme gjør finalesatsen i Wolfgang Amadeus Mozarts "Konsert for klaver og orkester i A-Dur K. 488". Ostinatbass i Johann Pachelbels "Kanon" Mest kjent er denne akkordprogresjonen i dag gjennom "Kanon og Gigue for 3 fioliner og basso continuo i D-Dur" av Johann Pachelbel. Pachelbel utvider progresjonen med en halvslutning (subdominant – dominant) og bruker grunntonene i akkordene som en ostinatbass gjennom hele kanon. Kvart-sekund-fallet har fått inngang også i rock- og popmusikkens verden. Blant artistene som har brukt hele eller deler av progresjonen, er Alphaville, Ekseption, Green Day, Pet Shop Boys og Britney Spears. Også kan den såkalte Andalusiske kadensen sies å være en trinnvis utfylling av første spranget i kvart-sekund-fallet. Bluesharmonikk. I dette eksemplet er det brukt en C-Durakkord som første trinn. Dmaj9 akkorden i siste rute er en såkalt tritonussubstitusjon, dvs. en ventet akkord - her en akkord på 5. trinn - erstattes med en akkord som ligger en forstørret kvart fra den ventede akkorden. I det nevnte eksemplet erstattes en G-Durakkord med en D-Durakkord.Tritonussubstitusjon er i bruk i avansert jazz, men man finner den også i filmmusikk. Et markant eksempel er tittelmelodien til den engelske krimserien Department S som går i d-moll. Helt i begynnelsen (takt 6) kan én høre tritonussubstitusjonsakkorden i trombonekvartetten og fiolinene (E-Durtreklang), mens bassen markerer den ventede grunntonen på 5. trinn (A).En av de musiktkeoretisk sett mest interessante akkordprogresjoner finner én på låten «Ordets makt» av Semi Norvège). Her spiller pianoet en progresjon som med unntak av høyt tredje trinn går gjennom samtlige toner av den kromatiske skalaen. Riff. Nesten hvert intervallbaserte riff i både rock og jazz innebærer en form for akkordprogresjon. Deep Purples velkjente riff i sangen «Smoke on the Water» utføres av gitaristen Ritchie Blackmore med såkalte power akkorder (dvs. akkorder uten ters) på G, H, C og D.Ett av de heller sjeldne riffer uten akkordprogresjon finner én på balladen «Montrose» av det britiske folkrock bandet Steeleye Span. Her spiller hele bandet med trekkspilleren John Kirkpatrick i spissen et riff som baserer seg utelukkende på h-mollskalaen. II V I progresjon. Denne progresjonen er mest brukt i jazz og visesang, og dukker da gjerne opp som fraseslutt. Romertallene betyr igjen akkorder, gjerne septimakkorder, over trinn. En II V I progresjon i C-Dur kunne for eksempel se slik ut Tilsvarende ville man få i moll Den såkalte rundgangen (se neste avsnitt) avsluttes med en II V I progresjon. Rundgang. En rundgang fører fra en bestemt toneart via sju kvintsprang tilbake til samme toneart. Kvintsirkelens tolv rene kvinter forkortes til sju idet én av de rene kvintene erstattes med en forminsket kvint. På denne måten får man intervallrekkene I den første intervallrekken ligger den forminskede kvinten mellom F og H (andre sprang), i andre mellom A og D (femte sprang). Begge intervallrekker avsluttes med en II V I progresjon. Prominent eksempel for den andre intervallrekken er sangen «Les feuilles mortes», skrevet av József Kozma og Jacques Prévert og i dag mer kjent i engelsk oversettelse med tittelen «Autumn Leaves». Kozma bruker følgende akkorder (transponert til c-moll) Den samme akkordprogresjon med en mer avansert akkordoppbygging bruker Michel Camilo i jazz låten «And Sammy walked inn». Krysning mellom stilarter. Til tross for sin karakter baserer låten seg i de første tre avsnitt på den klassiske kadensen, a-moll som 1. trinn (= tonika), d-moll som 4. trinn (= subdominant), E-Dur som 5. trinn (= dominant). Siste avsnitt begynner på lik måte med 4. og 5. trinn, mens den fortsetter med en utskreven tritonussubstitusjon (E9 akkorden mot H7 akkorden) med fellestonene g resp. a, d og f. Tabellen viser bare grunntrekkene i progresjonen og er heller ikke helt tro mot takttallene. Takttallet og typer takt skifter i låten med hvert avsnitt. I siste avsnitt kan det også nevnes den spesielle voicingen (stemmeføringen) som beroer på at leadgitaren holder toptonen f" konstant over hele avsnittet. Cecilia Lindqvist. Cecilia Lindqvist (født "Norman", kinesisk navn: "Lín Xīlì" 林西莉, født 1932 i Lund i Sverige) er en svensk sinolog, forfatter og fotograf. Liv og virke. Lindqvist studerte i Beijing i 1961-62. Etter å ha vært bosatt flere år i Asia, Latin-Amerika og Kina begynte hun å undervise i kinesisk i 1971. Fra 1978 til 1981 skrev hun manus til flere TV-program på SVT om kinesisk språk og kultur. I 1989 skrev hun boka "Tecknens Rike" som viste Kinas kulturhistorie belyst av utviklingen av de 500 av de mest særpregede tegnene. Med denne gjorde hun et komplisert felt som kinesisk etymologi tilgjengelig i populær form. Lindqvist ble valgt til leder i Svensk/Kinesiska Föreningen i 1994. Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene. Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene, eller bare Norsk Litteraturfestival, er en litteratur- og kulturfestival som har blitt avholdt på Lillehammer i slutten av mai hvert år siden 1995. Festivalen er oppkalt etter forfatteren og nobelprisvinneren Sigrid Undset som bodde på Lillehammer fra 1919 til sin død i 1949. Festivalen er Nordens største litteraturfestival og har et sterkt nordisk preg. Festivalen er blitt en bred mønstring av bokfolk og forfattere, også fra utlandet, og en folkefest i byen. I 2010 var det rundt 200 åpne publikumsarrangementer i tillegg til en rekke kurs, seminarer og faglige møter. Historikk. Festivalen har sitt utspring i Nansenskolens Sigrid Undset-seminarer i 1993 og 1994. Oppland fylkeskommune og Lillehammer kommune har støttet festivalen økonomisk siden starten. Fra 1999 satte staten av penger til litteraturfestivalen på statsbudsjettet som en øremerket del av Maihaugens budsjettpost. I 2001 begynte også Norsk Forleggerforening å gi faste bidrag. Fra 2006 har festivalen fått status som knutepunktfestival, det vil si fått sin egen post på statsbudsjettet. Kunstneriske ledere har blant andre vært forfatteren Øyvind Berg fra 1997 til 2003, Birgit Hatlehol fra 2004, Stig Sæterbakken fra 2006 til 2008, Endre Ruset fra 2009 til 2011 og Gabriel Moro fra 2011 til 2012. Festivalsjefer har vært Randi Thorsen fra 1997 til 2003, Tone Kolaas fra 2003 til 2006, Randi Skeie fra 2006 til 2010 og Kjersti Stenseng fra 2010 til 2011. Fra 2011 er Marit Borkenhagen festivalsjef. Pegasus er festivalens tilbud til barn og unge. Dette vil pågå gjennom året og kulminere under festivalen. Navnet «pegasus» var vinnerforslaget fra en navnekonkurranse i 2008 der Nora Kolaas vant. Annet. Andre kulturfestivaler på Lillehammer etter OL på Lillehammer i 1994 er DølaJazz, og Amandusfestivalen, en festival for unge, norske filmskapere. Symfoni nr. 40 (Mozart). Symfoni nr. 40 i g-moll (KV 550) fra 1788 er den nest siste symfonien til Wolfgang Amadeus Mozart (blant de som er funnet). Sammen med symfoniene 25, 36, 39 og 41 utgjør den de mest kjente av Mozart-symfoniene. Den betegnes iblant som Mozarts «store g-moll-symfoni» for å skille den fra hans 25. symfoni i samme toneart, som kalles «den lille g-moll-symfonien». Musikk. Verket har fire satser og er skrevet for et mindre orkester: første- og annenfiolin, bratsj, cello, kontrabass, obo, fløyte, horn og fagott. Mozart skrev også en versjon med to klarinetter og modifisert obopartitur. Normal varighet er ca. 28 minutter. Symfonien er blitt kalt henholdsvis «den tragiske», «den patetiske» og «den romantiske» på grunn av lidenskapen komponisten får frem. Satser. Førstesatsen – "molto allegro" – er skrevet i sonateform og er en av få førstesatser i moll (g-moll). Temaet er vakkert og lett og gjentas polyfont i ulike stemmegrupper. Hovedtemaet kan oppfattes som lidenskapelig. Undertemaet står ikke i kontrast til det første temaet, som det gjør i mange andre symfonier, men forsterker den effektfulle og dystre stemningen med lengselsfulle og dystre toner. Annensatsen – "andante" – har ikke et like fremtredende tema som førstesatsen. Den er langsom, starter rolig og behersket med hovedtemaet, og bygger seg så oppover til å bli mer effektfull. Satsen går så tilbake til piano og avsluttes like rolig som starten. Tredjesatsen – "menuetto" og "trio" ("allegretto") – er altså en menuett. Temaet er kraftfullt og kommer igjen flere ganger. Selv om satsen er en menuett i skriveformen, sprenger den formen med sin intensive stemning. Det kan være vanskelig å forestille seg at det er en menuett – en slags dans – men det kan høres på de stedene det er rolig og temaet ikke kommer fram. Tredjesatsen er den lystigste av de fire satsene og skiller seg på den måten litt ut. Fjerdesatsen – "allegro assai" – er hurtig: nesten hele satsen går i forte, men noen få steder spilles det i piano. Man kan si at temaet er litt hissig, og at sidetemaet prøver å lette litt på den dystre stemningen. Moderne bruk. I 2008 ble CD-en "Adya Classic" utgitt – med en omarbeidet utgave av symfonien, spritet opp med rytmer og moderne instrumenter i forhold til originalversjonen av Mozart. Lytteprøver. Lydfilene er et digitalt opptak ev en fremføring ved Fulda symfoniorkester den 18. mars 2001 i Fulda. Referanser. 40 Aksum. Aksum eller "Axum" er en by i Tigrayprovinsen nord i Etiopia. Den ligger ved Adoua-fjella. Byen var senter for kongeriket Aksum som oppstod rundt år 1. Riket var på sitt høydepunkt på 300-tallet, men gikk i oppløsning på 1100-tallet. Riket var den største maktfaktoren mellom østromerriket og Persia, og det ødela Meroë, som hadde vært et mektig rike i lang tid. Riket ble tidlig kristnet. Riket hadde kontrollen i området rundt Rødehavet frem til 900-tallet. Selv lenge etter at Aksum mistet sin rolle som faktisk politisk maktsentrum ble stedet brukt som gravplass for etiopiske keisere. Byen er kjent for sine mange bygninger med storslåtte utsmykninger. Store obelisker, steler, kongegraver og ruiner av palass. Dronningen av Saba skal ifølge legendene ha hersket i dette området. Aksum har flyplass som ligger 5 km fra sentrum. Det er daglige flyforbindseler fra Addis Abeba. Symfoni nr. 36 (Mozart). Symfoni nr. 36 i C-dur, KV 425, (kjent som "Linz-symfonien") er en av Wolfgang Amadeus Mozarts mest spilte symfonier. Verket ble skrevet sent i 1783. Denne symfonien er skrevet for et mindre orkester. 1 og 2 fiolin, bratsj, cello, kontrabass, trompet, obo, fagott og pauker. Denne symfonien blir kalt "Linz" fordi Mozart og hans hustru, Constanse, skulle ut og reise fra Vien til Salzburg. På veien besøkte de en baron i Linz. Baronen var en stor beundrer av Mozart, han spurte derfor om Mozart kunne skrive et stykke for orkesteret hans, og denne konserten skulle fremføres om 5 dager. Mozart sa at dette var greit, men han kunne ikke ha med fløyter, fordi de ikke hadde fløyter i orkesteret i Linz. Derfor skrev han for trompet i stedet. Denne symfonien ble skrevet på 4 dager og fremført dag 5! Symfonien varer i 30 min og består at 4 satser. Struktur. Første og siste sats er på formen sonate. Mozarts neste symfoni er Symfoni nr. 38. Verket kjent som Symfoni nr. 37 er faktisk for en stor del komponert av Michael Haydn. Eksterne lenker. 36 Austad (bydel). Austad er en del av bydelen Fjell i Drammen. Austad befinner seg langs åssiden oppover mot friområder og Strømsåsen sørøst ved Strømsø byområde i Drammen. Bydelen består av varierende husbebyggelse med stort sett eneboliger og privatboliger. Navnet kommer av den historiske Austad gård som fortsatt finnes som vernet hovedhus og er en del av Drammen museum. Austad har klubbhus og fotballbane for idrettsklubben Drafn. Radio Grimstad. Radio Grimstad hadde sin første sending 10. april 1985. Radioen ble startet som et samarbeid mellom næringslivet, forskjellige kristne organisasjoner, kultur og idrett og Grimstad Adressetidende Det begynte i starten med faste fredagssendinger og ble fulgt på med første søndagssending 1. desember 1985 der Norsk Luthersk Misjonssamband laget programmet og Bjørn Olav Karlsen og Ole Harald Jansen som programledere. Fredagssendingen var de mest populære sendingene og de hadde forskjellig preg etter hvem som var programledere. I starten holdt Radio Grimstad til i Grimstad Adressetidendes lokaler men dette ble fort for lite og flyttet etter ikke altfor mange år opp i nye lokaler. I 2006 hadde Radio Grimstad sendinger hver dag utenom lørdager. Grimstad, Radio I gode og onde dager. "I gode og onde dager" (engelsk originaltittel: "Days of our Lives") er en amerikansk såpeserie. Den ble først vist 8. november 1965, og går fremdeles i USA og rundt om i resten av verden. I Norge går "I gode og onde dager" på TV3. Serien ble skapt av Ted Corday og Betty Corday, men mange av de første historiene ble skrevet av William J. Bell. Corday-paret og William J. Bell kombinerte ideen med å bruke sykehus som en sentral lokasjon og å la serien dreie seg om en familie med doktorer. Fra starten av var serien et halvtimesprogram på NBC inntil 1975 da det ble et timesprogram. 21. februar 2005 ble episode nummer 10 000 vist. Per 6. januar 2012 har 11 751 blitt vist. Det vises 5 nye episoder per uke i USA, mandag til fredag i alle årets uker. "Serien har vunnet flere priser; Daytime Emmy for beste drama i 1978, og Writers Guild of America Pris for beste drama i 2000. Serien begynte i Norge i 1997, da ble det sendt episoder fra 1993. Moby Dick. Skipet Pequods reise, britisk «litterært kart» fra 1950-årene "Moby Dick" ("Moby-Dick, or The Whale") er en roman fra 1851 av den amerikanske forfatteren Herman Melville (1819–91). Romanen ble først utgitt i London 18. oktober 1851, og i USA 14. november samme år. Romanen regnes som et av de betydeligste verk i USAs litteratur. Bakgrunn. Det siste, fatale møtet mellom kapteinen og hvalen. Bokillustrasjon fra 1902 Herman Melville var født til velstand, men faren mistet både forstanden og formuen, og Herman måtte tidlig ut i arbeidslivet. Som ung var han fire år til sjøs, blant annet i Stillehavet og på hvalfangst. Forfatterens debut med "Typee" i 1846 ble den første av seks bøker på seks år hvor han utnytter erfaringene fra tiden ombord. I denne tiden leste Melville mye, og ønsket etterhvert å forene den realistiske skildringen i sjøromanene med høyere litterære ambisjoner om å «skildra livsens grunnvilkår», og "Moby Dick" er omtalt som «en fantastisk blanding av realistisk roman, naturvitenskapelig reisejournal og prosalyriske visjoner», og «med suggestiva medel ger Melville händelsesföroppet en alltmer overkleg och symbolisk prägel». Hvalfangsten var et naturlig tema for en roman, forsåvidt som USAs hvalfangstflåte på denne tiden var omfattende, tre ganger større enn den samlede europeiske. Handling. Boken skildrer en fangstreise ombord på skipet «Pequod», sett gjennom øynene til jeg-fortelleren "Ishmael", som mønstrer på skipet rett før det toktet som skildres. Åpningsreplikken i boka er «"Call me Ishmael"». Ishmaels venn og ledsager gjennom romanen er den innfødte harpunéren "Queequeg". Fortellerteknisk er romanen likevel langt på vei preget av den allvitende fortellerens overblikk, men i innledningen og i epilogen, hvor Ishmael er den eneste overlevende, er førstepersonssynsvinkelen tydelig og nødvendig. Skipets kaptein Ahab er besatt av jakten på den hvite kaskelotthvalen kalt Moby Dick. Kapteinen mangler et bein, som han mistet i et tidligere møte med hvalen, og «siden er han som forhekset av sitt intense ønske om å få tatt livet av den». Navnet Ahab er hentet fra det gamle testamentes kong Ahab, som ble kritisert for å dyrke fremmede guder, og det er betegnende for kapteinens monomane besettelse at han vier harpunen sin til Satan. Romanen skildrer en reise over havene, på jakt etter den ene hvalen. Underveis får skipet kontakt med andre skip som har møtt den samme hvalen, og fått skader av det. I løpet av reisen fletter forfatteren også inn faktaopplysninger om hvaler og hvalfangst. Når Pequod omsider oppsporer hvalen, innledes en tre dager lang kamp mellom dem. Kampen ender med at kapteinen dras ned i dypet sammen med hvalen, viklet inn i harpunlinen. Etterpå kommer hvalen tilbake og ødelegger båter og skip, slik at alle andre enn fortelleren Ishmael dør. Ulike tolkninger. Romanen blir tolket på flere måter. Hvalen kan oppfattes som «uttrykk for ei vond vilje. Men ofte synest det vera ingen ting bak han, berre eit hjartelaust tomrom. Det er dette isande grunnproblemet som Ahab vil løysa. Livet står kring oss som ein mur. Ahab vil slå gjennom den muren i Moby Dick, inn til ei absolutt sanning, dersom noko slikt finst.» Hvalen kan også oppfattes som ei «moderne myte, som ikkje har noko einhald, men veks og lever i sinnet hos mennene ombord på Pequod», og blir et brennpunkt for ulike menneskelige konflikter. En tredje forståelse er at Moby Dick representerer noe ondt «som människan måste kuva och betvinga, eftersom hon alltid haft naturen som huvudmotståndare i sin civilisationskamp.» Endelig kan romanen også leses i et forståelsesskjema fra romantikken, hvor naturen befinner seg i en orden og balanse som menneskene ikke må overskride: «i sin vithet tycks valen snarare stå för naturens renhet och oskuld, medan Ahab alltmer framstår som en ond kraft, som en varelse som är olyckligt besatt av tanken att vara naturens herre». Romanens etterliv. Det har blir laget flere filmer basert på romanen, den første i 1930, og senere i 1956 ("Moby Dick", med Gregory Peck i hovedrollen og John Huston som regissør), 1978 og 1999. Rockegruppen Led Zeppelin har utgitt instrumentallåten "Moby Dick". Låten er instrumental og inneholder en lang trommesolo. Det progressive metalbandet Mastodon utga i 2004 albumet "Leviathan", et konsept-album helt basert på boken. Det tyske doom metalbandet Ahab er et konseptband basert på historien og karakterene i romanen. Innenfor Disneys Andebyunivers finnes sjømannen "Moby Duck". Will Eisner har laget en tegneserieversjon av historien, utgitt på norsk i 2003. En tegneserieversjon med tekst av Jean Ollivier og tegninger av Paul Gillon ble utgitt på norsk i 1985. Tord Larsen. Tord Larsen (født 1945) er en norsk sosialantropolog som særlig har arbeidet med de idehistoriske aspektene ved eget fagområde. Han tok magistergraden ved Universitetet i Oslo i 1977 med avhandlingen «"Negotiating identity: ethnic incorporation among the Nova Scotia Micmacs"». I en årrekke underviste han ved Universitetet i Bergen. Han er i dag ansatt som førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, NTNU. Herwa. Herwa var den første plastbåten i Norge og ble laget av ingeniør Herbert Waarum i 1953 mens han jobbet i firmaet Nordisk Formstoff i Lillestrøm. Nordisk Formstoff AS og Ancas Træskipsbyggeri på Tromøy inngikk et samarbeid om et produksjonsopplegg med Herbert Waarum som produksjonsleder. Våren 1956 fikk Herbert Waarum sin egen bedrift Herwa Plast AS i Grimstad. Denne nye bedriften ble pådriveren for den raskt voksende plastbåtindustrien på Sørlandet. I 1970 ble Herwa Plast solgt til Fjord plast AS. Martin Thomassen. Hans Martin Thomassen (født 1958) er en norsk sosialantropolog. Han har gjort forskning på jordbrukssamfunn i Nord-Norge og i Øst-Afrika, noe som kommer til uttrykk i hans «Mwethya. selvhjelpsgrupper hos kambafolket i Kenya: en studie av sosial endring» fra 1992. Thomassen har også arbeidet omfattende med mer teoretiske problemstillinger som tangerer hovedstrøms sosialantropologi, slik som fargeteori, Jean Baudrillards forfatterskap, Gregory Bateson, kjønnsproblematikk (inkludert "sexual harrasment") og evolusjonslære. Thomassen disputerte i 2008 til graden PhD i sosialantropologi. Thomassen er siden 2009 instituttstyrer ved Sosialantropologisk institutt, NTNU. Fjæreheia. Teateret i Fjæreheia - fra utsiden Fjæreheia er et gammelt steinbrudd hvor den karakteristiske røde fjæregranitten ble brutt. Siden 1993 har Fjæreheia vært skueplass for både Ibsens dramatikk og moderne rockemusikaler. Agder Teater kjøpte steinbruddet i 1995, og sommeren 1999 sto et nytt tribuneanlegg med 1000 sitteplasser ferdig. Steinbruddet er en unik utendørs scene med meget god akustikk, og ligger ca 2 km fra Fjære kirke. Siden åpningen i 1999 har det vært flere typer arrangemanger i Fjæreheia. Alt fra musikaler som Jesus Christ Superstar til filmfremvisning av den gamle stumfilmen Terje Vigen og rockekonsert med blant andre A-ha, Vamp og Bjørn Eidsvåg. Fornes kapell. Fornes kapell ligger på Fornes på Hinnøy-delen av Andøy kommune i Nordland. Kapellet er ei langkirke i tre. Den ble innviet i august 1965 og har 120 plasser. Gordon Cooper. Leroy Gordon Cooper (født 6. mars 1927 i Shawnee Oklahoma, død 4. oktober 2004) var en amerikansk testpilot og astronaut. Han var en av de opprinnelige «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Cooper var med på tre ulike NASA-prosjekter, hhv Mercury-programmet, Gemini-programmet og Apollo-programmet. Han fløy imidlertid kun i Mercury og Gemini, men var backup for Gemini 12 og Apollo 10. Han pensjonerte seg fra NASA i 1974. Romferder. Schirra var backup for Mercury-Atlas 8 i Mercury-programmet. Strand Hotel. Strand Hotel Fevik er et hotell på Fevik ved Grimstad i Norge. Hotellet ble planlagt og bygd av direktør Axel Lund. Grunnmuren ble bygget i 1934 og et par år senere stod hotellet ferdig. Hotellet hadde kostet 350 000 kroner og var blitt et praktfullt anlegg etter datidens standard. Dørene ble åpnet for første gang 17. mai 1937. Strand Hotel ble kun brukt som sommerhotell og hadde i starten 40 rom med i alt 70 sengeplasser. Alle gjesterom hadde både varmt og kaldt vann, tre rom hadde dusj, mens ni hadde bad. Daglige ledere fra starten var ekteparet Frida og Harald Hansen som kom fra direktør Lunds hoteller i Stavanger. Med sin utmerkede standard og nydelige beliggenhet ble Strand Hotel snart populært. Det kom mange utenlandske gjester, og restauranten var godt besøkt. Så Strand Hotel hadde tre gode sommersesonger før andre verdenskrig brøt ut. I april/mai 1940 fikk man imidlertid andre utenlandske gjester idet hotellet ble beslaglagt til rekreasjonssted for tyske offiserer. Takket være innsatsen til Frida Hansen og det øvrige norske personalet, ble ødeleggelsene på hotellet begrenset. Så snart hotellet ble frigitt i 1945, tok man til med oppussing og hotellet var klart til åpning igjen sesongen 1946, fortsatt med Frida og Harald Hansen som daglige ledere. Forfatteren Roald Dahl vendte tilbake, år etter år, og han og hans kone Patricia Neal bodde her i flere uker når de først var kommet. Strand Hotel var velkjent som et bra dansested. Kjente og populære musikere bidro til ekstra hygge mens man spiste eller danset. Etter krigen gikk Strand Hotel inn i Norsk Hotellcompagnie. Her hadde direktør Axel Lund også de andre fem hotellene han ledet. I 1956 overtok Lund imidlertid Strand Hotel for egen regning. Han bygget i 1957 det lille annekset «Stjernen» på den andre siden av hotellet og en kafeteriaavdeling mot veien. Sistnevnte ble revet for en del år siden. I 1975 ble hotellet solgt til Torbjørn Evenbye, som bygget konferansebygget og moderniserte en stor del av værelsene. Etter Uglands overtakelse i 1982, ble moderniseringen og oppussingen fullført slik at det opprinnelige sommerhotellet nå er helårshotell. Siden den tid har hotellet hatt flere eiere og før de nåværende eierne overtok i juni 1998 var hotellet eiet av Choice Hotels. Det ble også i denne perioden lagt ned mye arbeid og mange penger i oppussing av rom og flislegging av alle bad. Store Saltsjø. Store Saltsjø (engelsk: "Great Salt Lake") er en endorheisk innsjø i Utah. Den dekker ca 4400 km², men vannhøyden varierer fra år til år. I 1963 var vannstanden på sitt laveste og sjøen dekket bare ca 1529 km², mens den i 1987 dekket 5311 km², som er rekorden idag. På grunn av at den eneste måten vann forsvinner er fordamping har sjøen fått kallenavnet «America's Dead Sea» (Amerikas dødehav). Bakgrunn. Store Saltsjø var en gang i tiden en del av Bonnevillesjøen, som var på størrelse med Michigansjøen og mye dypere. Bonnevillesjøen var rundt 10 ganger større og rundt 305 meter dyp. Den dekket store deler av dagens Utah og små deler i Idaho og Nevada under istiden for mellom 32 000 og 14 000 år siden. Da klimaet forandret seg begynte den store Bonnevillesjøen å tørke opp, og det eneste som ble igjen etter den enorme sjøen var Store Saltsjø, Utahsjøen, Seviersjøen, Rushsjøen og Lille Saltsjø. Øyer. Antelope Island er den største øya i Store Saltsjø og er en egen nasjonalpark. Gjenbruk. Gjenbruk angir bruk mere enn en gang. Konseptet som er sterkt knyttet til miljøvern som det andre nivået i avfallshierarkiet, men gir utvidet mening i alle situasjoner der en eksisterende gjenstand eller et konsept brukes på nytt, etter å først ha blitt brukt i den tiltenkte hovedanvendelsen. Den nye anvendelsen kan være den samme som første gang eller brukt som noe annet, i motsetning til gjenvinning der gjenstanden blir plukket fra hverandre til råvarer for ny anvendelse. Gjenbruk er et energiøkonomisk og ressursbesparende element i beste miljøpraksis. Eksempel på gjenbruk omfatter også bruktsalg, oppussing og gjenbruk av kode i høynivå programmering. Hensynet til ressursknapphet er hovedgrunnene til å bruke gjenstander og konsepter på nytt, men i svært mange tilfeller er det også økonomisk lønnsomhet i å gjenbruke gjenstander eller konsepter. Bjørnskinn kirke. Bjørnskinn kirke ligger på Bjørnskinn i Andøy kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet 29. april 1885 og har 250 plasser. Arkitekt for kirka var Johan Kunig. Dagens kirke erstattet ei tidligere kirke på stedet, som var blitt for lita. Den ble bygd rundt 1740. Den gamle kirka ble revet for å gi plass til den nye kirka. Tidligere sto ei enda eldre kirke nærmere fjellet. Den ble tatt av et snøras på 1700-tallet. Orgelet i Bjørnskinn kirke er bygd i 1860 og har stått i kirka siden 1936. Pete Conrad. Charles «Pete» Conrad, NASA-portrett 1964. Charles «Pete» Conrad jr. (født 2. juni 1930, død 8. juli 1999) var en amerikansk testpilot og astronaut. Conrad var med på tre ulike NASA-prosjekter, henholdsvis Gemini-programmet, Apollo-programmet og Skylab-programmet. Han pensjonerte seg fra NASA i 1973. Romferder. Conrad var reserve for Gemini 8. Tory (historisk britisk parti). Tory er et historisk britisk parti i Storbritannia, først under kongedømmet England, deretter kongedømmet Storbritannia, fra 1600-tallet og fram til tidlig på 1800-tallet. Betegnelsen «tory» var i begynnelsen et nedsettende økenavn benyttet av politiske motstandere. Som betegnelse på en politisk gruppering og deretter et politisk parti i England dukker det opp tidligste i 1679 under striden om den katolske prins Jakob, hertug av York skulle utelukkes fra tronefølgen til den engelske trone. De tilhengerne av å utelukkelse en katolsk pretender ble karakterisert som Whig av deres politiske motstandere, toryene. I navnet Tory lå en skjult anklage om katolske tilbøyeligheter, noe som for de fleste engelskmenn var jevngodt med landsforræderi. Etter 1689 ble Tory navnet på et britisk politisk parti som varte fram til ca 1830 da det ble avløst av det konservative parti. I amerikansk historie betegnet Tory etter 1769 de kolonister som forble lojale til den britiske monarken. Etymologi. Den politiske grupperingen som var lojal til arvefølgen i England, aksepterte en framtidig katolsk konge i form av prins Jakob, hertug av York. Deres motstandere, whigene, betegnet dem nedsettende som irske katolsk røverbander: fra irsk "toruighe", «fredløs», særlig en som ranet eller plyndret, et ord som igjen var avledet fra gammelirsk "toirighim", «forfølge», beslektet med "toracht", «forfølgelse». Denne betegnelse er dokumentert tilbake til 1566. Etter 1646 framsto det som en nedsettende betegnelse for irske katolikker som hadde tapt retten til sine jordbruksområder (og hvor en del av dem ble fredløse overfallsmenn). En gang rundt 1680 ble det benyttet av "Exclusioners", de som utelukket den katolske hertugen av York som betegnelse på de som aksepterte hertugen som framtidig konge. Som svar kalte toriene kongens motstandere «whiger», som var en betegnelse på presbyterianske, skotske krøttertyver. Begge gruppene omtalte hverandre ut fra det som ble oppfattet som religiøse avvik og med assosiasjoner av landsforræderi. Toryene skulle imidlertid likevel etter hvert bli assosiert med den etablerte anglikanske kirke. Som politisk bevegelse sto toryene for en konservativ bevegelse i den forstand at de hadde preferanse for å bevare det bestående og var motstandere av radikale endringer av samfunnet. Begrepet Tory ble erstattet av konservativ, selv om man den dag i dag kan finne betegnelsen Tory på adelen og overklassen. Som moderne politisk tradisjon i England kan konservatisme spores tilbake til Edmund Burkes motstand av den franske revolusjon (1790), men begrepet «konservativ» ble aldri benyttet av Bruke selv. Det ble gitt av hans franske tilhengere som François-René de Chateaubriand, som kalte sitt magasin som forsvarte gjeninnføringen av geistlige og politiske styret fra før revolusjonen, "Le Conservateur". I England som betegnelse på en politisk fraksjon dukket første gang opp i en usignert artikkel i "Quarterly Review", datert 1830, muligens av John Wilson Croker. En gang rundt 1843 ble Tory erstattet av konservativ. Innledende oversikt. De første toryene oppsto i 1678 i England da denne politiske grupperingen motsatte lovforslaget "Exclusion Bill" som ville utelukke kongens bror, Jakop, hertugen av York, fra å arve tronen på det grunnlag av at han var katolikk. Dette partiet eksisterte kun som en organisert politisk enhet tidlig på 1760-tallet, skjønt betegnelsen ble også benyttet som en selvbeskrivelse av en del politiske skribenter. Noen få tiår senere oppsto et nytt Tory-parti som steg til å etablere et grep om regjeringen mellom 1783 og 1830 hvor William Pitt den yngre ble etterfulgt av Robert Jenkinson, 2. jarl av Liverpool. Jarlen av Liverpool ble etterfulgt av toryen Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, og i hans tid den katolske emansipasjon (begrensinger for katolikker i det britiske samfunnet) til sist ble opphevet, hovedsakelig grunnet valget av Daniel O'Connell, katolsk parlamentsmedlem fra Irland. Da whigene til sist fikk kontroll over regjeringen fikk de reformert systemet med råtne valgkretser eller lommevalgkretser (ettersom den var «i lomma på» en person) som til da hadde vært kontrollert av toryene. Gjennom reformloven av 1832 ble mange av disse fjernet, og de siste forsvant i 1867. I valget som fulgte ble rekken med toryen redusert til 180 parlamentsmedlemmer. Imidlertid var det ytterligere en statsminister fra toryene etter dette: Robert Peel. Med Peels etablering av "Tamworth Manifesto" førte til at begrepet «konservativ» begynte å bli benyttet. Tamworth refererte til Peels valgkrets hvor han ikke noen konkurranse i 1834 og han ble valgt som den eneste kandidaten. Peel tilhørte ikke den aristokratiske godseieradelen, men industriborgerskapet. I henhold til Peels konservative filosofi skulle man reformere det dårlige i systemet, men ta vare på det gode. Fra da av har Peels administrasjon blitt omtalt som «konservativ», snarere enn «tory». Peel mistet mange av sine tilhengere da han opphevet kornlovene, noe som førte til at Tory-partiet brøt sammen i ulike fraksjoner. En fraksjon, ledet av jarlen av Derby og Benjamin Disraeli, overlevde for å bli til det moderne konservative partiet i Storbritannia, tilsvarer det norsk konservative partiet Høyre. Tiden forut. Det første Tory-partiet kan spore sine prinsipper og politikk, ikke til dens organisasjon, men til den engelske borgerkrigen som delte England mellom rojalistene (eller «Cavalier»), som støttet kong Karl I av England, og tilhengerne av det lange parlamentet som ble dannet den 3. november 1640 etter biskopenes krig. Navnet peker på at i henhold til en lov vedtatt i parlamentet kunne det ikke bli oppløst uten at parlamentsmedlemmene var enige, og i denne saken var medlemmene ikke enig i oppløsningen før etter borgerkrigen. Kongen hadde erklært mot parlamentet for at de ikke hadde akseptert å gi ham penger uten at kongen gikk på visse betingelser. I begynnelsen av det lange parlamentet (1641) var kongens tilhengere få i antallet, og parlamentet fulgte en politisk kurs med å innføre reformer av tidligere overgrep. Den økende radikaliseringen av parlamentets flertall forte dog til at mange i parlamentet som i utgangspunktet var reformvennlige, men ikke radikale, ble fremmedgjort og drev dem til å gjøre felles sak med kongen. Kongens parti var således en blanding av de som støttet kongelig autokrati eller enevelde, og de parlamentarikere som mente at det lange parlamentet hadde gått for langt i forsøket på å skaffe seg selv utøvende makt, og særlig ettersom de mente at parlamentet underminerte den geistlige myndighet i kirken i England, noe som ble oppfattet som den fremste støtte av den kongelige regjering. Ved slutten av 1640-tallet hadde det radikale parlamentariske programmet blitt åpenbart: reduksjon av kongens makt til en gallionsfigur uten utøvende makt, og en erstatning av det angeliske bispestyre med en form for presbyterianisme. Noen form for forlik ble forhindret ved et statskupp hvor makten gikk fra parlamentet til den nyopprette parlamentariske hæren, kalt for Den nye modell-hæren, som ble kontrollert av Oliver Cromwell. Hæren tok kongen i forvaring og fikk ham deretter henrettet, og i løpet av de neste elleve årene var de britiske kongedømmene (England, Irland og Skottland) under Cromwells militære og puritanske diktatur. Etter Cromwells død, og under restaureringen hvor kongen i form av Karl II av England var gjeninnsatt, førte til en reaksjon hvor kongen gjenvant det meste av den makten som hans far hadde hatt. Imidlertid fikk kongens minister og tilhengere i England en betydelig rolle for parlamentet og det kom aldri igjen til å skje ved noen konge av England som forsøkte å styre uten parlamentet. Etter den ærerike revolusjon i 1688 ble politisk uenighet løst gjennom valg og parlamentarisk forhandling framfor ved vold og krig. Bispestyret ble også gjeninnført i kirken i England. Karl IIs første «Cavalier-parlament» begynte med en sterk rojalistisk andel av parlamentet, og vedtok en rekke lover som reetablerte kirken ved lov og straffet dissentere av både katolikker og ikkeangeliske protestanter. Disse lovene reflekterte ikke kongens personlige syn, og demonstrerte eksistensen av en rojalistisk ideologi hinsides den rene hoffserviliteten. En rekke katastrofer på slutten av 1660- og 1670-tallet diskrediterte kong Karl IIs regjeringer og mektige politiske interesser (inkludert de som hadde vært identifisert med parlamentets side under borgerkrigen) begynte å agitere for en større rolle for parlamentet i regjeringen, koblet opp mot en større toleranse for protestantiske dissentere. Disse interessene kom snart til å utkrystallisere seg som whigene. Da direkte angrep mot kongen var politisk umulig og kunne føre til henrettelse for landsforræderi, ble hoffets makt utformet som framvisningen samfunnsnedbrytende og lumske katolske sammensvergelser. Selv om innholdet i disse sammensvergelsene var hovedsakelig oppdiktet, reflekterte de to ubekvemme politiske realiteter: for det første, kong Karl II hadde tatt grep (om enn ikke særlig oppriktig) for å omdanne kongedømmet til katolisismen i en avtale med kong Ludvig XIV av Frankrike; for det andre, at hans yngre bror og antatte arving, Jakob, hertug av York, hadde faktisk konvertert til katolisismen, en handling som på 1670-tallet var likestilt med landsforræderi. 1678–1688. a> i 1715–1716. Han fikk en del støtte fra toryene, noe som ble benyttet av whigene for diskreditere dem. Som politisk betegnelse gikk toryene inn i politisk politisk under krisen med loven om utelukkelse i 1678-1681. Whigene, opprinnelige ment som en fornærmelse — «whiggamore», krøtterkjører, støttet kravet at prins Jakob skulle ekskluderes fra arvefølgen til tronen. Toryene, også opprinnelig ment som en fornærmelse, fra det irske ordet "tóraidhe", og henviste til katolske overfallsmenn i Irland, var de som var imot loven om utelukkelse. I en mer generell mening representerte toryene de mer konservative rojalistene som støttet Karl II og som mente at et sterkt monarki ville fungere som en motbalanse til parlamentets makt, og som så på whigene som motstandere av hoffet og som en kvasirepublikansk tendens, omtrent som det lange parlamentet, som ville fjerne monarkiets dets forrett og etterlate kronen som en marionettfigur helt og holdent avhengig av parlamentet. At loven om utelukkelse var det sentrale spørsmålet hvor begge partier var uenige, var ingen motstand mot prinsen som sådan, men hans konvertering til katolisismen var nøkkelfaktoren som gjorde loven mulig. Loven var i praksis at parlamentet ga seg selv rett til å velge konge i motsetning til de etablerte lovene om arvefølge. At parlamentet, men kongens samtykke, hadde en slik makt var ikke en sak. Det var klokskapen i en politikk å skape en konge hvis eneste tittel til tronen var parlamentets vilje, og som i all vesentlighet var utpekt av parlamentet. På det opprinnelige spørsmålet var toryene i det korte løp suksessfulle: parlamentene som fremmet lovforslaget om utelukkelse ble oppløst. Karl II var i stand til å håndtere administrasjonen eneveldig, og ved hans død etterfulgte hans bror ham uten vanskeligheter som Jakob II av England. Monmouthopprøret til James Scott, 1. hertug av Monmouth, som var kandidaten til de radikale whigene til overta tronen etter Karl II ble med lett slått ned og Monmouth selv henrettet. I det lang løp, derimot, måtte toryene inngå tunge kompromisser. Foruten å gi støtte til et sterkt monarki, sto toryene også for den engelske kirke, som etablert ved parlamentslover etter restaureringen av Karl II — både som en organisasjon styrt av biskopene, bruken av "Book of Common Prayer", og som tilhengere av en særskilt lære, og dessuten som eksklusiv organisasjon etablert ved loven fra hvor katolikker og ikkekonformister (de som ikke fulgte en kristen lære eller den angeliske kirke) ble ekskludert. Jakob II måtte imidlertid under sitt styre kjempe for en bredere religiøse toleranse hvor de som delte hans religion, katolikkene, kunne blomstre — en posisjon som var "abhorred", «avskyelig», for konservative anglikanere. Jakobs forsøk på å benytte den regjeringskontrollerte kirken til å fremme politikk som underminerte kirken egen unike status i staten, førte til at en del toryer støttet den ærerike revolusjon i 1688. Resultatet var en konge etablert utelukkende av parlamentet, og underlagt lovlig kontroll etablert av parlamentet. Nettopp de samme prinsippene som toryene hadde var avskyelige. Toryene eneste trøst var monarkene som ble valgt var nær hovedlinjen av etterfølgelse — nederlandske Vilhelm III av Oranien var Jakob IIs nevø, og Vilhelms hustru Maria II av England var Jakobs eldste datter. Toleransloven av 1689 ga også rettigheter til protestantiske dissenter som hittil hadde vært ukjente, mens fjerningen av et stort antall biskoper som nektet å sverge lydighet til de nye monarkene tillot regjeringen å stable bispestyret med biskoper som var enig i whigenes politikk. I begge disse sakene feilet toryene, men både monarkiet og statskirken ble bevart. 1688–1714. John Churchill, 1. hertug av Marlborough Til tross for at de feilet i deres grunnleggende prinsipper, forble toryene et mektig politisk parti i løpet av styrene til de to neste monarkene, i særdeleshet under dronning Anne av Storbritannia. I løpet av denne tiden konkurrerte toryene intenst med whigene om makten, og det var hyppige parlamentariske valg hvor de to partiene målte sin styrke mot hverandre. Balanserte regjeringer. Vilhelm III så på toryene som generelt mer vennlige for den kongelige autoritet enn whigene, og han plasserte begge grupper i sin regjering. Hans tidligste regjering besto hovedsakelig av toryer, men gradvis kom regjeringene til å bli dominert av såkalte «hemmelige whiger». Denne tett sammensveiset politiske grupperinger hadde sin opposisjon av «landwhigene», ledet av Robert Harley som gradvis slo seg sammen med toryopposisjonen på slutten av 1690-tallet. Selv Vilhelms etterfølger dronning Anne hadde betydelige sympatier for toryene og ekskluderte de hemmelige whigene fra makten og etter et kort og lite vellykket eksperiment med et utelukkende toryregjering, fortsatte hun i hovedsak med Vilhelms politikk med å balansere begge partiene, støttet av hennes moderate statsråder, hertugen av Marlborough og lord Godolphin. Opposisjon. Imidlertid førte trykket fra den spanske arvefølgekrigen som begynte i 1701 til at de fleste toryene trakk seg opposisjon ved 1708, og at Marlborough og Godolphin ble nødt til å lede en administrasjonen dominerte av hemmelige whiger. Dronning Anne selv ble økende ukomfortabel med denne avhengigheten til whigene, særlig ettersom hennes personlige forhold til hertuginnen av Marlborough hadde kjølnet betydelig. Denne situasjonen ble økende vanskelig for mange av de som ikke tilhørte de hemmelige whigene, ledet av hertugen av Somerset og hertugen av Shrewsbury, og som begynte å sammensverge seg med Robert Harleys toryer. Tidlig i 1710 førte forfølgelsen av whigregjeringen av den ultratoryen og predikanten Henry Sacheverell for prekener avlevert året i forvegen til Sacheverell-opptøyer og til at regjeringen ble særdeles upopulære hos folket. Væren 1710 avskjediget dronningen lord Godolphin og hans regjering og erstattet den med toryer. Siste toryregjering. Den nye toryregjeringen var dominert av Robert Harley, kansler av finans (senere kalt for Lord Treasurer), vicomte Bolingbroke, statssekretær. De ble støttet av et sterkt flertall i det parlamentet som valgt i 1710. Denne toryregjeringen forhandlet fram fredsavtalen i Utrecht i 1703 som trakk Storbritannia ut av den spanske arvefølgekrigen (til stor misnøye hos Storbritannias allierte, inkludert hos Annes etterfølger, Georg, kurfyrste av Hannover). Freden ble opprettet til tross for et whigflertall i overhuset, noe dronning Anne overkom ved å opphøye toryer til adelsstanden. I 1714, etter en langvarig uenighet mellom statsrådene, avskjediget dronningen Harley. Den erketoryen lord Bolingbroke ble i sin helhet dronningens førsteminister, og toryenes makt synes å ha nådd sitt høydepunkt. Imidlertid ble dronningen meget syk og døde i løpet av noen få dager. Bolingbroke hadde ikke klart å formulere noen sammenhengende plan for hvem som skulle etterfølge på den britiske tronen; om han tenkte på proklamere sønnen til Jakob II («pretendenten») som konge, gjorde han ingenting i den retningen. Til sist fulgte tyske Georg, kurfyrste av Hannover, som den nærmeste protestantiske arvingen til tronen. Han ble innsatt fredelig på tronen som Georg I av Storbritannia. Det innebar også at Hannover og Storbritannia kom i personalunion. 1714–1760. I henhold til datidens lover, ble dronningens regjering erstattet av et regentskapråd fram til den nye kongen kunne komme fra Hannover. Bolingbroke tilbød sine tjenester til kongen, men ble kaldt avvist. Georg I satte sammen en regjering bestående utelukkende av whiger og det nye parlamentet, som ble valgt fra januar til mai 1715, hadde et stort whigflertall. Med whigene i posisjon til å ta hevn over deres tidligere politiske rivaler, flyktet Bolingbroke til Frankrike og tilbød sine tjenester til pretenderen. Den påfølgende jakobittopprøret i 1715 og 1716, selv om kun et lite mindretall av toryene ga sin støtte til det, ble benyttet av whigene til å diskreditere toryene og sverte dem som forrædere. Det ga også whigene et påskudd for å vedta en rekke lover som i stor grad styrket deres makt, inkludert Opprørsloven ("Riot Act") og Syvårsloven av 1715 ("Septennial Act"), den sistnevnte utvidet parlamentets virke ved at de valgte parlamentsmedlemmene ble sitte i syv år fram for tre. De gjenværende toryene ble nå avskjediget fra posisjoner, og som et politisk parti var det sendt ut i villmarken for et halvt århundre, noe som tilsvarer styrene til Georg I og Georg II, skjønt tidvis hadde enkeltstående toryer posisjoner i disse monarkenes whigregjeringer. For det meste av denne perioden (først under lederskapet til sir William Wyndham), opprettholdt toryene enighet innad i partiet, og med tidvise håp om å gjenerobre posisjoner, særlig da Georg II i 1727 kom på tronene, og fallet til regjeringen til sir Robert Walpole i 1742. De fungerte som en forent, om enn forgjeves opposisjon til whigenes korrupsjon og skandaler. Ved tider samarbeidet de med den indre opposisjon innenfor whigene, men det ideologiske gapet mellom toryene og opposisjonswhigene forhindret dem å fungere som et enkelt parti. Whigregjeringen, støttet av kongens velvilje, kontrollerte den øverste makten og var i stand til å opprettholde flertallet i ujevne valg i løpet av de neste tiårene (kun 7 ganger i løpet av de 46 årene til Georg I og Georg II, i motsetning til 11 ganger fra revolusjonen og til dronning Annes død). I det meste av denne tiden hadde toryene bred støtte i jordbruksområdene, men det relativt udemokratiske vesenet i forhold til stemmerett og den ujevne spredningen parlamentsplasser forhindret at denne støttet førte til et flertall i parlamentet. Toryene var derfor i alle praktiske henseende ikke en faktor i politikken. De var alltid i mindretall i parlamentet og fullstendig ekskludert fra posisjoner i regjeringen. Det fikk betydning for toryene som parti: whigene tilbød få muligheter for toryer som skiftet side og som parti fant toryene få muligheter for inngå kompromiss med whigene. Walpoles fall fjernet den prinsipielle faktoren som adskilt regjeringen og whigopposisjonen, og ved midten av 1740-tallet var whigene hovedsakelig forent i politiske spørsmål. Partiorganiseringen besto av å være organisert i henhold fraksjoner, og de individuelle tilhengerne av ulike whigledere førte til at det ble dannet en rekke nye partier. I 1754 og på nytt i 1757 ga toryene begrenset støtte til whigregjeringen til hertugen av Newcastle, William Pitt den yngre, og hertugen av Devonshire. Selv forble de imidlertid utenfor regjeringen. Periode med usikkerhet. Da Georg III ble konge, ble de gamle politiske skillelinjene oppløst. Whigfraksjonene ble adskilte partier (som Grenvillitene og Bedforditene) som alle hevdet at de var whiger, men de virkelige skillelinjene i britisk politikk var mellom «kongens venner» som støttet den nye, aktive rollene til Georg III i regjering, og de som motsatte seg kongens innblanding. Tiden da toryene var bannlyst fra regjeringsposisjoner var over, noe som forte til at toryene ble delt i flere fraksjoner og opphørte å fungere som et forent politisk parti. Sentimentale torymentalitet forble, som i skriftene til Samuel Johnson, men i politikken var «tory» ikke mer enn uvennlig epitet for politikere som var nært knyttet til kongen. Betegnelsen «tory» var i denne mening også benyttet på statsministrene lord Bute (1762–1763) og lord North (1770–1782), men disse politikerne betraktet seg selv som whigere. William Pitt den yngre. Begrepet tory ble anvendt av deres motstandere og de parlamentsmedlemmer som støttet den yngre William Pitt (1783–1801, 1804–1806), perioden kom til å representere en politikk som sto i motsetning til «gamle whigere» og den radikalisme som ble utløst av de amerikanske og franske revolusjoner. Det ble forsterket av at wigpartiet delte seg i 1794 da den konservative gruppen ledet av hertugen av Portland gikk inn i Pitts regjering og etterlot seg en whigopposisjon ledet av Charles James Fox. Det kan argumenteres for at frykten for jakobinerne i Frankrike bidro til å gjøre toryene respektable igjen – i motsetning til Foxs whigere som ble portrettert som revolusjonære demoner av politiske tegnere som James Gillray. Imidlertid avviste Pitt selv betegnelsen tory og foretrakk å kalle seg selv for «uavhengig whig». I motsetningen til toryene fra første halvdel av 1700-tallet mente han at det samtidige konstitusjonelle opplegget var godt balansert og uten noe politisk gruppe hadde særskilt kongelig favorisering. Generelt ble toryene assosiert med den nedre middelklassen og den anglikanske kirke (og i Skottland med den episkopale kirke),), mens whigene ble mer assosiert med handel, penger, store landeiere, og ikkekonformistiske protestantiske kirker. Begge var fortsatt forpliktet til samtidens rådende politiske system. Det nye tory-partiet var forskjellig, både i sammensetning og ideologisk orientering, fra det gamle torypartiet. Det besto hovedsakelig av tidligere whiger som hadde blitt fremmedgjort fra det partiet som nå bar dette navnet. Mens toryene oppretthold en sentimental og konservativ respekt for de symbolske institusjonene som utgjorde det britiske monarki, tillot toryregjeringene ikke kongen mer frihet enn hva en whigregjering gjorde. Udugeligheten til kong Georg IIIs personlige innblanding i politikken hadde blitt vist i tilstrekkelig grad i Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783); derav var hans aktive rolle blitt begrenset til forhandlinger om regjeringens politikk, eksempelvis den katolske emansipasjonen. I utenrikspolitikken var forskjellene mer markert, hvor det gamle torypartiet hadde vært pasifistisk og isolasjonistisk, mens det nye var aggressivt og imperialistisk. De konservative. Toryene ble assosiert med undertrykkelse av folket etter 1815. Men senere gjennomgikk toryene en grunnleggende omforming under Robert Peels innflytelse ved at han tilhørte industriborgerskapet framfor landeieradelen. Peel streket opp en ny «konservativ» politikk i hans «Tamworth Manifesto» i 1834 hvor den politiske filosofien var å bevare det gode i samfunnet og endre det dårlige. Peels etterfølgere har således vært betegnet som «konservative» enn som toryer, men den gamle betegnelsen benyttes tidvis den dag i dag. Da det konservative partiet delte seg i 1846 over spørsmålet om frihandelen avviste den proteksjonistiske fraksjonen av partiet betegnelsen konservativ. De foretrakk å bli kjent som proteksjonister eller selv å trekke fram den gamle betegnelsen tory som et offisielt navn. Imidlertid slo peelittene (Peels konservative støttespillere) seg sammen med whigene og andre radikalere for å danne det liberale partiet. De gjenværende toryene, under lederskapet av jarlen av Derby, som var en tidligere whiger, og Benjamin Disraeli, en tidligere radikal kandidat for parlamentet, tok betegnelsen konservativ som det offisielle navnet på deres parti. Dverberg kirke. Dverberg kirke ligger på Dverberg i Andøy kommune i Nordland. Kirka er ei åttekantet tømmerkirke. Den ble innviet 17. oktober 1843 og har 350 plasser. Arkitekt for kirka var Christian H. Grosch. Foran kirka er det en minnestein «til minne om bortkomne fiskere i Dverberg». På kirkegården ved kirka ligger stortingsmannen og dikteren Augustinus Johannessøn Sellevold begravet. Han har òg fått sin bauta ved kirken. Bilder av kirker i Aust-Agder. Dette er et galleri med bilder av kirker i Aust-Agder i Norge, inndelt etter kommuner. Se også. Aust-Agder Andenes kirke. Andenes kirke ligger på Andenes i Andøy kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre med 400 plasser. Den ble innviet 30. juni 1876 og påbygd i 1966. Imidlertid har kirkene avløst hverandre på Andenes siden middelalderen. Andenes var et rikt fiskevær i seinmiddelalderen, og mye hanseatisk kirkekunst fant veien til Andenes kirke. Da forgjengeren til den nåværende kirka ble revet, ble dette rike utstyret solgt på auksjon. Kjøperne var fra Tromsø Museum, og i dag utgjør utstyret fra Andenes en stor del av den verdifulle kirkekunstsamlingen på dette museet. Erik Gustaf Geijer. Erik Gustaf Geijer (født 12. januar 1783 på Ransäters bruk i Värmland - død 23. april 1847 i Stockholm) var en svensk forfatter, lyriker, filosof, historiker og komponist. Han var professor i historie ved Uppsala universitet 1817, styremedlem i Svenska Akademien 1824. Videre var han medlem av Götiska Förbundet og redaktør for deres tidsskrift "Iduna." Geijer var morfar av Hugo Hamilton, sønn av Bengt Gustaf Geijer og Ulrika Magdalena Geisler og sønnsønn av Bengt Gustaf Geijer. I 1795 (da han var 12 år) gikk han på Karlstads skole, han ble student 1799 i Uppsala, filosofidoktor 1806, dosent i historie 1810 og ordinert til professor i 1817. Under en reise til England, som skulle få stor betydning for hans utvikling, ble han utnevnt til dosent i historie (1810) og det påfølgende året i Götiska förbundet, hvis virksomhet han ble interessert i å delta i. Etter sitt besøk i England bestemte han seg for å bli der. Han oppholdt seg i England i perioden 1809-1810, og i 1816 giftet han seg med Anna Elisabeth Lilljebjörn. I begynnelsen av 1816 holdt han forelesninger om svensk historie, som ble besøkt av et stort antall tilhørere, blant dem den tyske forfatterinnen Amalia v. Helvig, som da var på ferie i Uppsala. Hun gjorde et dypt inntrykk på han og åpnet hans sinn for kunstens skjønnhet. Han hentet inspirasjon til sin diktning fra fortiden og skrev de berømte diktene "Vikingen" og "Odalbonden", og i folkvisestil skrev han "Den lille kolargossen". Han var til og med komponist. Han lagde melodier til mange av sine dikt. I år 1817 ble han professor i historie og ble ansett som universitetets fremste mann på sin tid. Som professor ved Uppsala universitet skrev han Svenske folkets historie og ble gjennom dette også en berømt historieskriver. I år 1821 ble han med utgangspunkt i det filosofiske skriftet «Thorild» utsatt for en prosess som kunne ha resultert i landsforvisning. Enkelte av Geijers uttalelser om dogmene ble ansett som en fornektelse av den rene evangeliske lære (protestantiske kristendomen). Han ble frikjent. I 1838 gav han ut det første nummeret av tidsskriftet «Litteraturbladet». Dette var hans arbeid, filosofi og liv til han døde i 1847 i Stockholm, 64 år gammel. Svein Halvard Jørgensen. Svein Halvard Jørgensen (født 8. april 1965) er en norsk sosialantropolog og musikkviter som forsker i grenselandet mellom musikk, kulturkunnskap og improvisasjon. Han er dr. art. fra NTNU i 2004 på avhandlingen «På sporet av improvisasjonens potensial» under veiledning av filosofen Stein Erik Johansen. Dette var del av et større prosjekt med Bjørn Alterhaug, John Pål Inderberg og andre rundt samhandling og improvisasjon. Jørgensen arbeider som professor i etnomusikkologi ved Høgskolen i Nesna. Tidligere var han professor ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Arnulf Kolstad. Arnulf Kolstad (født 23. april 1942 i Oslo) er professor i sosialpsykologi ved Psykologisk institutt, NTNU, som han også har vært bestyrer for. Han er opprinnelig utdannet sivilingeniør, og er dr. ing. og dr. philos. Kolstad er en profilert og aktiv deltager i den offentlige debatten. Det blir sagt om ham at han har flere oppslag i media enn de andre tilsatte på NTNU til sammen, og oversikter viser at han er en av Norges mest omtalte professorer. Biografi. I studietiden i Trondheim fra 1962 var han aktiv i Studentersamfunnet og redaktør av studentavisa Under Dusken. Han studerte først ingeniørgeologi, ble sivilingeniør i 1966, og vitenskapelig assistent på NTNU rett etterpå. Han ble så dr. ing. på NTNU i 1973 på en avhandling om teknologutvikling og arbeidsforhold. Han studerte også økonomi, sosiologi og psykologi. Han var også medlem av Trondheim bystyre for SF, hvor han presenterte en rekke radikale forslag. Kolstad var ansatt ved Universitetet i Bergen, Psykologisk institutt fra 1972, som førsteamanuensis i sosialpsykologi fra 1976, før han i 1978 ble førsteamanuensis ved Aalborg Universitet. I 1986 kom han tilbake til NTNU, hvor han har vært siden. Han var også instituttstyrer ved Psykologisk institutt fra 1990 til 1992. Kolstad avla den filosofiske doktorgraden ved Universitetet i Bergen i 1984 mens han arbeidet i Ålborg. Avhandlingen hans var en epidemiologisk undersøkelse blant barn og unge med tittelen "Til diskusjonen om sammenhengen mellom sosiale forhold og psykiske strukturer", og prøveforelesningene 6. juni 1984 var om "Livskvalitet som begrep og aktuelle kartleggingsmetoder" og "Sosiokulturelle kjennetegn på gode oppvekstmiljø, med spesiell vekt på betydningen av sosial endring og mobilitet". De ble utgitt i Psykologisk rapportserie 1985. Han har siden gitt ut en rekke studier om oppvekstmiljø, helsevesen, psykiatri og fengselsvesen. Kolstad forsker innen sosialpsykologi, kulturpsykologi, politisk psykologi, miljøpsykologi, økologisk psykologi, mental helse og psykisk helsearbeid. Han har markert seg som tilhenger av fortsatt universitetsdemokrati ved NTNU og universiteter generelt, og som kritiker av utviklingen ved NTNU med ansatte ledere. Han har argumentert sterkt imot hvordan makt er sentralisert og adskilt fra demokratiske prosesser i de senere årene ved NTNU. I 2010 kritiserte han tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Ifølge Kolstad ville kineserne oppfatte prisen som nok et tegn på at vestlige land ikke har gode nok kunnskaper om kinesisk historie og styresett. Høsten 2011 utga Kolstad 10 bind av sine samlede tekster fra siste 20 år, i kommisjon hos Marxist forlag. Ibn Khaldūn. Ibn Khaldūn (arabisk:, fullt navn; født 27. mai 1332 (732 AH) i det nåværende Tunisia, død 19. mars, 1406 (808 AH)) var en berømt arabisk historiker. I vesten er han også kjent som en foregangsmann for fagene som noen hundreår senere kom til å bli kalt sosiologi og sosialøkonomi. Hans mest kjente verk er "Muqaddimah", på gresk kjent som "Prolegomena". Hydrogenbinding. En hydrogenbinding er en svak kjemisk binding mellom et hydrogenatom bundet i et molekyl sammen med et elektronegativt atom, og et annet elektronegativt atom i et annet molekyl. En hydrogenbinding er en spesiell form for dipolar binding. Den er derimot mye sterkere enn vanlige dipolare bindinger, altså krever det mye mer energi å bryte en slik binding. Det fører med seg et høyere kokepunkt i stoffer som har hydrogenbindinger. Navnet kommer av Hydro som betyr vann, som er et stoff med karakteristiske egenskaper som følge av hydrogenbinding. Blant annet har vann relativt høyt kokepunkt og sterk overflatehinne i forhold til andre lignende stoffer. Hydrogenbindinger spiller en viktig rolle i biokjemi. Proteiner og DNA er to eksempler på funksjonelle biokjemiske substanser hvor hydrogenbindinger er ansvarlig for en uunnværlig del av strukturen. Tian Sørhaug. Hans Christian «Tian» Sørhaug (født 5. juli 1949 i Oslo) er en norsk professor i sosialantropologi ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo (UiO). Bakgrunn. Sørhaug er cand.mag. (1973) og cand.polit. i sosialantropologi fra Universitet i Oslo (1977). Han gikk gradene i "WRI" fra vitenskapelig assistent i 1980 til seniorforsker i 1985. I 1986 ledet han forskningsprogrammet «Work and Learning Processes» ved WRI. I 1987 var han tilbake ved Universitetet i Oslo som foreleser ved det Samfunnsvitenskapelige fakultet. Fra 1988 ble fast ansatt som seniorforsker ved WRI, og ble direktør ved samme institutt fra 1989–93. Han har også vært gjesteforeleser i perioden 1993–94 ved University of Stanford og MIT, Massachusetts og senere også ved Bristol University (2002–03). Fra 1999 til 2002 var han igjen seniorforsker ved WRI, nå med arbeid innen organisasjonsendring og organisasjonsledelse. Tilbake i Oslo ble han i 2002 leder for "Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur" ved UiO. Vinteren og våren 2010 har han vært medlem i ekspertpanelet i NRK-programmet Lyngbø og Hærlands Big Bang. Albert Kesselring. Albert Kesselring (født 30. november 1885 i Marktsteft i nærheten av Würzburg i Bayern, død 16. juli 1960 i Bad Nauheim, Hessen) var en tysk generalfeltmarskalk med blant annet kommando over Armegruppe C under andre verdenskrig fra 1941. Dette medførte ansvar for hele Middelhavsområdet, inklusive kampene i Nord-Afrika og Italia. I Italia gjennomførte han plan Achse da landet kapitulerte i september 1943. Kesselring hadde en normal oppvekst som sønn av skoleinspektøren i Bayreuth. Etter grunnskole og videregående skole i 1904 gikk han først et år på militærakademiet, deretter 18 måneder på artilleriskolen i München. Han ble løytnant i 1906 og ble ikke skadet i første verdenskrig da han tjenestegjorde vesentlig i stabsfunksjoner. I 1919 ble han hauptmann i Reichswehr, i 1923 major og i 1931 oberstløytnant. Fram til 1933 var han artillerioffiser i luftforsvaret, men fra 1933 ble han med grad som oberst utdannet til flyger og ble overført til Luftwaffe. I 1935 ble han generalløytnant og i 1937 general i Luftwaffe. 19. juli 1940 ble han utnevnt som en av Tysklands 20 generalfeltmarskalker. Kesselring var en meget dyktig, men kompromissløs feltoffiser. Både måten å organisere forsvaret av Italia og ikke minst hans dyktighet i å utnytte de fordelene terrenget ga, gjorde at de allierte hadde store problemer under fremrykking nordover. Særlig forsvarslinjene Gustavslinjen omtrent 10 mil sør for Roma og Den gotiske linjen lenger nord i Italia var særdeles vanskelig å trenge igjennom for de allierte, og kampene ved hver av disse frontlinjene tok flere måneder. Pga sitt utseende ble han kalt «smilende Albert» eller «smilende Kesselring». Han kapitulerte med Armégruppe Syd til sjefen for den amerikanske 101. luftbårne divisjon, Maxwell D. Taylor 4. mai 1945 og ble deretter satt i amerikansk krigsfangenskap i Braunschweig. I 1947 ble han anklaget for drap av partisaner som var foretatt av tropper under hans kommando. Han ble funnet skyldig og dømt til døden, men dommen vakte store protester da bevisene for hans kjennskap og deltakelse i drapene i beste fall var tvilsom. Han ble benådet og løslatt fra fengsel i 1952 på grunn av helseproblemer. Kesselring ble i 1952, før han ble løslatt fra fengselet, valgt til leder av det gjenopprettede Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten, et verv han hadde fram til sin død i 1960. Han ga ut memoarene "Soldat bis zum letzten Tag" og "Gedanken zum 2. Weltkrieg". Han distanserte seg aldri offentlig fra Hitler eller sin lojalitet til ham, men han var aldri medlem av det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Feltoffiser. Feltoffiser er en betegnelse på de offiserer som har operativ kommando over militære styrker. Dette i motsetning til stabsoffiserer. Tradisjonelt har det vært spenninger mellom disse, nemlig de som «planlegger» og de som «utfører». Pigghaier. Pigghaier eller tagghaier (Acanthodii) (av gresk: "akantha" – «torn», «pigg») er en utdødd klasse av fisker som levde fra silur til karbon. Pigghaiene synes å ha felles forfedre med dagens beinfisker, selv om de var mer primitive. Klassen hadde både ferskvanns- og saltvannsarter. Stabsoffiser. Stabsoffiser er en betegnelse på offiserer ved sentrale militære staber og overkommandoer. Dette i motsetning til feltoffiserer som har operativ kommando over militære styrker. Tradisjonelt har det vært spenninger mellom disse, nemlig de som «planlegger» og de som «utfører». Rolf Lunheim. Rolf Lunheim (født 7. februar 1960) er en tidligere norsk professor i sosialantropologi ved sosialantropologisk institutt, NTNU og arbeidet frem til 2005 i Norsk Hydro, bl. a. som konsernantropolog i Hydro Aluminium og direktør for samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility). Han er sivilingeniør i datateknologi fra NTH og ble dr. philos. på avhandlingen «Desert People-Caste and Community, a Rajasthani Village» i 1993 ved NTNU, hvor Jan Petter Blom og Ulf Hannerz var opponenter til avhandlingen. Lunheim ble deretter professor II ved institutt for industriell økonomi, NTNU, og var ansvarlig for undervisning i kulturforståelse til kommende sivilingeniører. Lunheims undervisning og forskning retter seg nå mot problemstillinger knyttet til etikk og samfunnsansvar i næringslivet. Bjørn Bauck Erring. Bjørn Bauck Erring (født 6. juni 1947) er professor i sosialantropologi ved NTNU. Han ble mag. art. i 1978 med en avhandling fra Sudan. Erring ble instituttets andre ansatte etter professor Jan Brøgger. Hans faglige interesser er særlig Afrika, arkitektur og turisme. Erring har bidratt mye i utvikling av det tverrfaglige programmet i Afrikastudier ved NTNU. Svalbard kirke. Svalbard første kirke, august 1925 Svalbard kirke ligger i Longyearbyen på Svalbard og er verdens nordligste kirke. Kirken er en langkirke i tre med 140 plasser. Den ble bygd i 1957, vigslet 24. august 1958 av biskop Alf Wiig, og ombygd i 2004. Arkitekt for kirka var Hans Magnus. Svalbards første kirke ble bygd i 1921, men ble brent ned under andre verdenskrig. Forvaltningen av Svalbard kirke ble overtatt av Statens bygge – og eiendomsdirektorat (i dag Statsbygg) i 1977. Etter ombygningen i 2004 ble kirka tilknyttet fjernvarmenettet i Longyearbyen. Svalbard prestegjeld inngår i Tromsø domprosti som tilhører Nord-Hålogaland bispedømme. Det er tre ansatte: sokneprest, kateket og husholdsbestyrer. Virksomheten i regi av Den norske kirke finansieres over svalbardbudsjettet. Soknepresten er ansvarlig for å forvalte den delen av budsjettet som går til kirkens virksomhet. Prest og kateket utfører kirkelige handlinger som gudstjenester, dåp, konfirmasjon, vigsel, sjelesorg og andre kirkelige tjenester. Dessuten drives barne- og ungdomsarbeid. I tillegg til den norske bosettingen i Longyearbyen og Ny-Ålesund, befolkningen i Barentsburg og den polske befolkningen i Hornsund, besøker kirken også innbyggerne i Svea, fangstmenn og andre som overvintrer på Svalbard. Kirken samarbeider med Den russisk ortodokse kirke og Den katolske kirke i Norge når det gjelder betjening av de russiske og polske bosetningene. Biskopen i Nord-Hålogaland har tilsyn med kirkens virksomhet. Tilsetting av de kirkelig ansatte skjer ved Nord-Hålogaland bispedømmeråd, som også har arbeidsgiveransvaret. Siden norsk lov ikke gjelder på Svalbard, gjelder heller ikke kirkeloven. Det er ikke menighetsråd på Svalbard, men det er valgt et kirkeråd som er et slags husstyre for kirken og et samrådingsorgan for soknepresten. Soknepresten er tillagt hele den kirkelige ledelse på Svalbard. Luftmotstand. Luftmotstand er kraften fra gasspartiklene i luften som virker på et legeme som beveger seg med gjennom luften, og som motvirker (bremser) legemets bevegelse. formula_2 Panserhaier. Panserhaier (Placodermi) (av gresk: "plax" – «plate» og "derma" – «hud») er en utdødd klasse av fisker som levde i silur til karbon. De hadde beinplater på hode og frampart, noen med ledd mellom hode- og kroppspanser. De ulike artene kunne bli fra 1 til 10 m lange. Istedet for tenner hadde de kraftige beinplater i munnen. En regner med at panserhaiene var en tidlig sidegren på de kjevebærende virveldyrenes stamtre, og er de eldste kjente virveldyrene med kjever. Sammen med en annen utdødd gruppe fisker Pigghaier (som man i dag regner for å være nærmest beslektet med beinfiskene), etterlot pansehaiene seg ingen etterkommere. Bones. Bones er en amerikansk tv-serie som har gått på Fox Network siden 2005. Den er løst basert på bøkene om «dr. Temperance Brennan» skrevet av rettsantropologen Kathy Reichs. Handlingen er om dr. Brennan og agent Booth som er partnere i FBI, og jobber ved Jeffersonian i Washington DC. De løser gåter og mysterier sammen med teamet sitt om hvordan folk døde, hvem som myrdet hvem og hvilket skjelett og andre ting som kommer fra hvilken person (altså DNA av blant annet døde mennesker). Serien er skapt av Hart Hanson og har Emily Deschanel i rollen som «dr. Temperance Brennan» og David Boreanaz i rollen som «spesialagent Seeley Booth». I Norge blir serien vist på TV 3. Solrun Williksen. Solrun Williksen (født 22. juni 1940) er professor emeritus i sosialantropologi ved NTNU. Hun er dr. polit. ved Universitetet i Oslo fra 1992 med avhandlingen «"Fijians in Business"». Williksen var på 90-tallet ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Senere kom hun til NTNU. Hun har særlig forsket på Fiji og andre steder i Polynesia. Tanuki. Tanuki (狸, タヌキ) er et begrep som brukes i Japan om de to underartene som finnes der av mårhund ("Nyctereutes procyonoides"), en liten hundeligende canide som stammer fra Asia og har fått en viss betydning i japansk mytologi. Japansk mytologi. I Japan er tanukien også kjent som «Mame-danuki». Den er en del av den japanske mytologien og er kjent for å være lystig og skøyeraktig, i tillegg til å være en mester i transformasjon. Det hevdes at tanukien har magiske evner. Tanukien figurerer ofte i japansk folkekunst, og den er blant annet med i Studio Ghiblis animefilm «Pom Poko» og det japanske eventyret «Kachi-kachi Yama». Vørterøl. Vørterøl er en alkoholfri drikk laget av vann, malt og humle og tilsatt kullsyre. I prinsippet er vørterøl øl som ikke har vært gjennom gjæring. I Norge er vørterøl typisk mørkt, omtrent som bayerøl. Vørterøl selges idag av Ringnes, Hansa, Mack og Aass. Vørterøl inneholder en del mineraler, maltsukker samt noen b-vitaminer. Maltsukkeret tilfører hurtig energi, og vørterøl er derfor bra som sportsdrikk. Vørterølet er mørkt, sødmefylt og med litt smak av humle. Vørter er et vandig uttrekk som fåes ved utluting av malt, det vil si ei søt «suppe» som er resultatet av kokt vann og malt-ekstrakt. Maltrestene filtreres fra mesken under ølbrygging. Maltuttrekk kan også brukes i vørterkake, brødaktig kake tilsatt vørter. Vørterkake lages av rug- og hvetemel tilsatt vørterøl, krydder, sirup og annet. Sportsdrikk. Frydenlund bryggeri hadde en vørterøletikett med to barn på. Men de ønsket å snu vørterøltrenden fra å være en barnedrikk til å bli en sportsdrikk. De fikk derfor tegnet en ny etikett for sitt vørterøl i 1938. Da fikk bryggeriets vørterøl etiketten med den kraftige armen til bokseren Schliemann og de fem OL-ringene på. Etiketten ble så mønsterbeskyttet i 1939. Da Norge skulle arrangere vinter-OL i 1952, fikk Den olympiske komité beskjed av patentkontoret at det var Frydenlund som eide rettigheten til ringene. Frydenlund var generøse og lot Den norske olympiske komité bruke ringene under OL. I 1972 solgte Frydenlund rettighetene til OL-ringene til komiteen for 1 kr, og fikk samtidig beholde retten til å bruke ringene på vørterølet. I dag er det Ringnes Vørterøl som bærer OL-ringene. Kamikaze. USS Columbia. Flyet og bombene går igjennom to dekk før de eksploderer, dreper 13 og skader 44 Kamikazefly på vei inn i USS Missouri Kamikaze (japansk: 神風) er en japansk betegnelse med betydningen «gudevind» eller litt upresist «guddommelig vind», etter en orkan som ødela en mongolsk flåte under ledelse av Kublai-khan som var i ferd med å invadere Japan i 1274 og 1281. De tallmessige overlegne mongolene måtte avbryte felttoget under et fryktelig uvær som feide over strendene i to dager og ødela store deler av den mongolske flåten, og slik ble Japan reddet fra invasjon. Dette var det nærmeste Japan har vært i bli invadert av en fremmed makt de siste 1 500 år før andre verdenskrig, og slik sett spilte historien om de mongolske invasjonsforsøkene en viktig psykologiske rolle i japansk tenkning. Definisjon. «Et kamikaze-angrep/-oppdrag beskriver et brått, voldelig angrep mot en fiende, særlig der angriperen(e) vet at oppdraget vil føre til egen død» er definisjonen til nettstedet Cambridge Dictionaries Online. Historie. Ordet ble tatt i bruk under andre verdenskrig som betegnelse for selvmordsfly hvor enkle (og vanskelig manøvrerbare) fly, nærmest flyvende, bemannede bomber ble flydd inn i amerikanske marinefartøyer, særlig hangarskip, for å stoppe den amerikanske framrykningen mot de japanske øyer mot slutten av krigen. Særlig i begynnelsen gjorde de store skader, hvor overraskelsesmomentet tidlig i bruken gjorde at amerikanerne ikke helt visste hvordan de skulle håndteres, men etterhvert lærte amerikanerne å skyte de vanskelig styrbare «flyene». Japanerne bruke ikke selv "Kamikaze"-betegnelsen for disse enhetene som utførte disse selvmordsangrepene, men "tokubetsu kōgeki tai" (特別攻撃隊), som fritt oversatt betyr «Spesialangrepsenheter». Dette er vanligvis forkortet til "tokkōtai" (特攻隊). Da andre verdenskrig sluttet hadde den japanske marinens flyvåpen brukt 2 525 kamikaze flygere og hærens flyvåpen 1 387. I følge japanske kunngjøringer hadde disse senket 81 fartøyer og skadet 195. I følge de japanske kildene hadde disse stått for inntil 80 prosent av de amerikanske tapene mot slutten av Stillehavskrigen. I følge senket rundt 2 800 Kamikaze flygere 34 fartøyer og skadet 368, drepte 4 900 marinepersonell og skadet over 4 800. De samme kilder sier at 14 prosent av flyene nådde sine mål og av de som ble truffet, sank 8,5 prosent. Det er vanskelig å få sikre tall om hvilken effekt disse angrepene hadde, men de ulike oppgavene gir en pekepinn. Etter krigen har ordet i den vestlige verden også blitt brukt om selvmordsbombere. Slike selvmordsangrep ble også gjennomført i mindre skala av bakkesoldater tungt lastet med sprengstoff og båtpersonell med hurtiggående småbåter. Jikininki. Japansk tempelinngangJikininki (食人鬼 – "menneskespisende spøkelser") er i japansk buddhisme gjenferdene etter grådige, egoistiske og ugudelige personer som er dømt til å dra ut og spise menneskelik etter døden. Om natten drar de på leting etter nylig døde kropper og matofringer lagt ut for de døde. Jikininki blir ofte beskrevet som råtnende kadaver, av og til med umenneskelige trekk som skarpe klør eller glødende øyne. Havengler. Havengler er en gruppe haier som med sin flate kropp likner mye på skater og rokker. Slektskap. De 16 kjente artene er alle klassifisert i én slekt ("Squatina") som utgjør en egen familie (Squatinidae) og orden (Squatiniformes). Anders Platou Wyller. Anders Platou Wyller (født 24. april 1903 i Stavanger, død 2. oktober 1940 i Stockholm) var en norsk litteraturforsker og humanist. Han var gift med Anne-Marie Strindberg, datter av forfatteren August Strindberg og Harriet Bosse, paret har en sønn Jørgen. Wyller var leder av Det Norske Studentersamfund i 1925. Han bodde lenge i Frankrike og var norsk lektor ved Sorbonne. Han ble dr. philos. i 1936 med avhandlingen "Paul Claudel. En kristen dikter og hans drama." Han stiftet Nansenskolen sammen med Kristian Schjelderup og Henriette Bie Lorentzen i 1937. Ved invasjonen 9. april 1940 meldte Wyller seg til tjeneste og ble sendt til Nord-Norge hvor han hovedsakelig jobbet for NRK. Da krysseren «Devonshire» 7. juni forlot Tromsø med kurs for England var Wyller ombord sammen med Kongen, Kronprinsen og flere regjeringsmedlemmer. Han jobbet en kort tid for BBC i London før han ble diagnostisert med kreft. Han ble sendt med fly til Sverige hvor han fikk treffe familien før han døde 2. oktober. I boka "Kjempende humanisme" som kom ut etter hans død presenterer han sine visjoner om menneskeverd og kristen humanisme. Yatagarasu. Yatagarasu (八咫烏) er en ravn med tre føtter, forbundet med solgudinnen Amaterasu. Fuglen er ofte brukt som symbol på Japan Football Association ("JFA"). Whig (historisk britisk parti). Karikatur av Whigstyret i England, fra 1783 Whig (sammen med toryene) regnes som et av de to første politiske partiene i Storbritannia fra seint på 1600-tallet til midten av 1800-tallet, men det er mer presist å beskrive de to som løse politiske grupperinger eller tendenser. Whig-bevegelsen hadde sin opprinnelse i kampen for det konstitusjonelle monarkiet og en protestantisk arverekkefølge som et bolverk mot enevelde, men utviklet seg etter hvert til en gruppe som ble assosiert med industriinteresser, sosial og parlamentarisk reform og avskaffelse av slaveriet. Bakgrunnen for begrepet whig var stridighetene mellom stuartene og parlamentet på de britiske øyer. Stridsspørsmål var kongens makt i forhold til parlamentet, samt kongens religion. Sistnevnte var særlig betent i forhold til spørsmålet om hvem som skulle overta som konge etter Karl II, som var barnløs. Hans bror, Jakob II, var åpent katolikk, noe som gjorde at det fra parlamentet ble stilt krav om å utelukke ham fra tronfølgen. Kongens parti ble kalt tories, mens hans motstandere ble kalt whigs. Opprinnelig var whigs navnet på presbyterianske, skotske krøttertyver, mens tories var en betegnelse på irske, katolske banditter. Generelt kan man imidlertid si at toryene etter hvert kom til å bli assosiert med godseiere og den anglikanske kirke (i Skottland den episkopale kirke), mens whigene ble assosiert med borgerskapet og nonkonformistiske protestantiske grupper, selv om det var en stor grad av overlapp mellom disse sosiale grupperingene. Etter den ærerike revolusjon i 1688, brukte Maria II og Wilhelm III både whiger og toryer i sine regjeringer, på tross av manglende lojalitet fra en del av toryene, der mange fortsatt støttet Jakob II. Etter hvert kom imidlertid whigene til å bli stadig mer dominerende i regjeringene. I 1708, under den spanske arvefølgekrig, gikk de fleste gjenværende toryene i opposisjon, noe som førte til et kabinett med nesten bare whiger. Wilhelms etterfølger, dronning Anne, mislikte imidlertid sin avhengighet av whigene, og i 1710 erstattet hun dem med en ren tory-regjering under Robert Harley and Henry St. John, som i 1713 forhandlet frem freden i Utrecht, som bidro til å gjøre slutt på krigen, men som ble kritisert av hennes fremtidige etterfølger, Georg I av Hannover. I 1714, ved Georg Is tronbestigelse, returnerte whigene til makten. Etter et jakobittisk opprør i 1715, som ble støttet av mange toryer, ble sistnevnte gruppering i stor grad diskreditert som forrædere, og whigene ble det dominerende regjeringspartiet i lang tid framover. I perioden 1714 til 1760, spilte toryene en svært begrenset rolle i britisk politikk, selv om mange parlamentsmedlemmer fortsatt oppfattet seg som «toryer». Både regjeringene og den ledende delen av opposisjonen oppfattet seg som «whiger». Etter Georg IIIs tronbestigelse, ble de to gruppene i økende grad erstattet med en mengde personlige fraksjoner, hvorav de fleste oppfattet seg som «whiger». Ofte var det slik at opposisjonen omtalte regjeringen som «tory», selv om den selv ofte foretrakk betegnelser som for eksempel «uavhengig whig». Dette illustrerer at det ennå ikke var snakk om noe fasttømret partisystem. Under William Pitt den yngre begynte et klarere partisystem å utvikle seg. Ofte blir Pitt omtalt som «tory», mens hans fremste motstander, Charles James Fox, omtales som «whig». Pitt foretrakk imidlertid selv betegnelsen «uavhengig whig», og motsatte seg utviklingen av et klarere partisystem. Fox‘ tilhengere så imidlertid seg "selv" som de legitime arvinger av whigtradisjonen og de markerte seg sterkt som opposisjon. Den franske revolusjon splittet imidlertid opposisjonen. Mens Fox og noen yngre tilhengere, som Charles Grey og Richard Brinsley Sheridan var sympatisk innstilt, markerte andre, ikke minst Edmund Burke, seg raskt som ivrige motstandere. Krigen førte til at mange av Fox' tilhengere sluttet seg til Pitt, selv om mange av dem etter hvert igjen samlet seg under Fox i samlingsregjeringen etter Pitts død i 1806. Etter Fox' død samme år, begynte det igjen å utkrystallisere seg et topartisystem, whigene nå under ledelse av lord Grey. Det var først etter Georg IVs død at whigene igjen kom til makten, under Greys ledelse, en regjering som blant annet avskaffet slaveriet, samt utvidet stemmeretten (Reform Act). Denne reformen bidro, paradoksalt nok, til at partiet gradvis gikk i oppløsning og ble erstattet det Det liberale partiet, der mange whiger, men også en del frihandelsvennlige toryer, samlet seg. Kulturminnevern. Prestegården på Alstahaug er et fredet kulturminne Kulturminnevern er det arbeidet som utføres for å verne kulturminnene. Ordet brukes også som et samlebegrep om de offentlige instanser som arbeider med kulturminnevern. Kulturminne. Også damplokomotivet er et kulturminne Kulturminner er ifølge Kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Slike kan blant annet bestå av hus, industribygg eller fartøyer. Kulturminner kan også finnes i utmark eller under dyrket mark, som for eksempel tjæremiler, kullgroper, gravhauger, jernvinner, rydningsrøyser eller bosetningsspor. Det må imidlertid skilles mellom gjenstandsverdien (dvs kulturminnet eller gjenstanden i seg selv, estetiske verdier m.m.) og kunnskapsverdien (hvilken historie eller kunnskap kulturminnet formidler). Slik sett kan det hevdes at kulturminner er meningsløse uten den immaterielle historien som ligger bak, se også kulturvern og verneverdier. Kulturminner og kulturmiljøer representerer samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser og er miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Kulturminneåret 2009 var et markeringsår, utpekt av Regjeringen for å gi arbeidet med kulturminner et ekstra løft. Kulturminneloven. I Norge er alle kulturminner fra før 1537 (Reformasjonen) og stående bygg fra før 1650 automatisk fredet i henhold til Kulturminneloven. Kulturminner før 1537 kalles fornminner. I lovhierarkiet står Kulturminneloven over blant andre Plan- og bygningsloven, slik at det ved konflikt mellom disse er Kulturminnelovens bestemmelser som gjelder. Nyere kulturminner fredes ved enkeltvedtak av Riksantikvaren (vedtaksfredning) ved delegert myndighet fra Miljøverndepartementet. Blant nyere tids kulturminner prioriteres foruten bygninger (både eksteriør og interiører) og bygningsmiljøer også kulturlandskap, fartøyer, kjøretøyer, kraftstasjoner og -demninger og andre kulturminner som viser framveksten av dagens samfunn. Myndighet til å godkjenne tiltak på fredede hus og anlegg er delegert til fylkeskommunene. 2. august 2006 ble de to første fartøyene fredet, hjuldamperen DS Skibladner og bilfergen MF Skånevik. «Alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knyter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.» Vern ved bevaring. Kommunen kan gjennom Plan- og bygningsloven regulere verneverdige enkeltbygg eller miljøer til hensynssone bevaring. Vernerestriksjonene begrenser seg til bygningers eksteriør og interiør, uten løst inventar. De håndheves av kommunen selv og gir et svakere vern enn fredning, da det er langt enklere å endre en reguleringsplan enn å oppheve et fredningsvedtak. Kulturminner og kulturarv. Kulturminner omtales ofte som en del av den norske kulturarven. Denne har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra, innlemmet i norsk kultur og til en viss grad blitt gitt et eget uttrykk/versjon. Ut fra denne forståelsen spenner dette vidt, og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer. Viktige begrunnelser for å arbeide med kulturvern og ivareta kulturminner ligger i at de bidrar til følelsen av identitet og rotfeste for enkeltmennesker og grupper, skaper forståelse for at egne tradisjoner representerer noe verdifullt, og gir premisser for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Dermed bidrar kulturminnene både til å skape trivsel hos den enkelte og til bærekraftige samfunnsforhold, til å gjøre folk trygge på deres egen kulturelle identitet, og til å skape åpne og tolerante samfunn. Kulturminnevern. I Norge eies kulturminnene både av private eiere og av frivillige organisasjoner som Fortidsminneforeningen (tilsluttet Norges kulturvernforbund), museer og kommuner, fylker og stat. Statens andel av finansieringen er for en stor del kanalisert gjennom Riksantikvaren, museene og Norsk Kulturminnefond. Kulturminnenes verdi ligger i den historien de dokumenterer og i at de bidrar til å bygge identitet. Kulturminnenes identitetsbyggende karakter gjør at de ofte har vært et krigsmål ved militære konflikter, jfr bombingen av Stari Most i Mostar og av Dubrovnik under krigen i det tidligere Jugoslavia. Tilsvarende ødeleggelser av mål uten militær verdi skjedde også under andre verdenskrig. Fra nyere tid har vi Talibans ødeleggelser av Buddha-statuene i Bamiyan i mars 2001 og av kulturminner under krigshandlingene i Midtøsten. Det offentlige kulturminnevernet ledes i Norge av Riksantikvaren som er et eget direktorat under Miljøverndepartementet. Direktoratet ledes av riksantikvar Jørn Holme. Riksantikvaren har fullmakt til å frede faste kulturminner ved enkeltvedtak eller forskrift. I plansaker kan også Riksantikvaren stoppe planen ved såkalt innsigelse hvis nasjonale interesser er berørt. Den regionale kulturminneforvaltning er lagt til fylkeskommunen og Sametinget for samiske kulturminner. På lokalt nivå er det kommunen som har ansvaret. Vern på lokalt nivå etableres ofte gjennom bruk av plan- og bygningsloven.De største bykommunene har etablert egne fagavdelinger under ledelse av en byantikvar. Ola Solum. Ola Solum (født 17. juli 1943, død 28. juni 1996) var en norsk filmregissør. I 1983 hadde han regien i dokumentaren Kamera går – Norsk filmproduksjon gjennom 75 år. Han ble kjent for regien av filmen Orions belte som hadde premiere i 1985. Solum var med i "Vampyrfilm-gruppa" som hadde det mål «å erobre Norsk Film innenfra». Han har også skrevet manus til flere norske filmer. Karriere. Ola Solum var et av de unge regissørtalentene som laget film støttet av S. I 1976 regisserte han sin første spillefilm "Reisen til julestjernen", denne vises på NRK hver julaften. I 1978 laget Solum filmen "Operasjon Cobra". Filmen var for de litt eldre barna, og han gjorde suksess ved å snakke deres språk. Norsk Film A/S roste ham for dette. I forbindelse med Norsk Films 50 års jubileum, fikk Solum derfor regissør oppgaven på "Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene" (1982). I 1985 regisserte Solum filmen "Orions Belte". Filmen ble en stor suksess i Norge og i utlandet. Her hjemme trakk den inn over 600.000 publikumere. Den fikk Amandapris og ble nominert til Oscar. Da Solum laget sin film "Landstrykere" (1989), brukte han to år og 12 millioner kroner mer enn forventet. Dette førte blant annet til et sjefsskifte i Norsk Film A/S. Han døde av kreft i 1996. Xalapa. Xalapa de Enríquez (også stava Jalapa) er hovedstad i den meksikanske delstaten Veracruz. Byen har ca. 400 000 innbyggere, og befinner seg 360 km fra Mexico by og 94 km fra byen Veracruz. Xalapa er den nest største byen i delstaten, etter byen Veracruz. Høyden over havet er på 1522 meter. Navn. Navnet kommer fra nahuatl, og het opprinnelig Xallapan. Det betyr «oppkommet i sanda», og er satt sammen av orda "xalli" («sand») og "apan" («vannkilde»). Dette navnet ble så forspansket til Xalapa i kolonitida. I 1892 ble tillegget «de Enríques» lagt til, som er til ære for guvernøren Juan de la Luz Enriques, som sørget for at Xalapa ble delstatshovedstad. I Mexico ser man byen stavet både med X- og med J-. Stavemåten med J- er mer i samsvar med moderne spansk ortografi, mens stavemåten X- er mer historisk betinget. Den tyske vitenskapsmannen Alexander von Humboldt besøkte byen og gav den tilnavnet "Ciudad de las Flores", eller "Blomsterbyen". Historie. a>hode i det antropologiske museet i Xalapa Totonakene var de første som bosatte seg rundt Macuiltépec, en ås med fem topper som i dag er økologisk reservat. På 1300-tallet bodde det fire forskjellige kulturer i området som i dag er Xalapa. De hadde hver sin lille landsby: Xalitic ble grunnlagt av totonakene, Techacapan av Chichimecaene, Tecuanapan i nord av toltekerne og Tlalnecapan av teochichimekaene. Moctezuma Ilhuicamina, den femte aztekiske herskeren invaderte området i siste halvdel av 1400-tallet, og hele området ble derfor aztekisk territorium før de spanske conquistadorene ankom. Trolig ble den prekolumbianske byen Xallapan grunnlagt i 1313. Dette skjedde ved at de fire landsbyene grodde sammen og danna én by. I 1519 overnatta Hernán Cortés i Xalapa på vei mot Tenochtitlan. I 1555 ble fransiskanerklosteret fullført, som var det nest viktigste av sitt slag i Ny-Spania. I 1772 ble katedralen påbegynt. I 1784 ble Ny-Spanias første luftballong sendt til værs i Xalapa. I 1791 fikk endelig Xalapa fulle byrettigheter, og fikk samtidig byvåpen, og det første byrådet trådte sammen i 1795. Fra 1824 av er Xalapa hovedstad i delstaten Veracruz. I 1843 ble Coleguio Nacional de Xalapa grunnlagt, i dag byens ledende høyskole. Den «interoseaniske jernbanelinja» mellom Veracruz by og Mexico by ble åpna i 1901, med Xalapa som stoppested. Mexicos første streik fant sted i Xalapa i 1905. Geografi. Xalapa ligger på de vestlige forbergene til fjellet "Cofre de Perote", og terrenget er derfor kupert. Byens høyeste punkt er Cerro de Macuiltépec, med en høyde på 1522 meter over havet. Andre høyder i Xalapa er Cerro de Acalotépetl og Cerro Colorado. Mexicos høyeste fjell, Pico de Orizaba, kan også ses fra byen. Xalapa har sju større elver: Sedeño, Carneros, Sordo, Santiago, Zapotillo, Castillo og Coapexpan. Av mindre elver finner man Chiltoyac, Ánimas, Xallitic, Techacapan og Tlalmecapan. Byen har én naturlig innsjø, som ligger i Colonia 6 de Enero. Den har også fire kunstige innsjøer, som alle ligger i Paseo de los Lagos: Lago del Dique, Lago del Castillo, Lago de las Ánimas og Lago del Parque Natura. Klima. Klimaet er fuktig og varierende. Temperaturen kommer ikke opp i mer enn rundt 30 grader, og den ligger på 4–10 grader på sitt kaldeste. Tidlig på morgenen ligger byen ofte i en blåhvit tåke. Kultur. Xalapa er også kjent som «Veracruz' Aten», på grunn av den sterke kulturelle innflytelsen fra byens tre viktigste universiteter, og også på grunn av det store kulturtilbudet i form av teatre, museer og gateforestillinger. Xalapa har også Mexicos største samling av Diego Riveras malerier, i galleriet Pinacoteca Diego Rivera, som ligger nær rådhuset og Parque Juárez. Xalapa har et av landets viktigste antropologiske museer, Museo de Antropología de Xalapa, som spesialiserer seg på artefakter fra golfkystkulturene, slik som olmekerne, huastekerne og totonakerne. Det har Mexicos nest største samling av førcolumbiske artefakter. Chilitypen jalapeño er oppkalt etter den gamle fabrikken «La Jalapeña», som lå i Xalapa og produserte chilipepper på boks. Byens kulinariske spesialiteter omfatter jalapeñochilien, soppkraftsuppe, den røde kjøttsausen pipián rojo, mole verde (grønn, tykk saus) med svin eller kylling og søtsaker laget av nonnene i byen. Utdanning. Ca. 6% av byens befolkning over 15 år er analfabeter. Xalapa har 152 barnehager og førskoler, 192 barneskoler og 67 ungdomsskoler. Byen har også 44 institusjoner som tilbyr videregående opplæring og et relativt stort antall universiteter. Det største og viktigste universitetet er Universidad Veracruzana, som har campuser flere andre steder i delstaten Veracruz, men universitetets administrasjon og viktigste campus er lokalisert i Xalapa. Severdigheter. Xalapa er en interessant og vakker koloniby, med fargerike hus i kolonistil. Både katedralen og et par andre kirker vekker interesse. Det hele ligger i et frodig og grønt landskap. Byens store severdighet er likevel Museo de Antropología, byens museum for arkeologiske funn fra delstaten Veracruz. Her vises de ulike epokene i statens historie, og mest interesse vekker muligens olmekerhodene fra de eldste sivilisasjonene langs golfkysten. Katedralen. Xalapas katedral, "Sagrario Catedral Metropolitana de Xalapa", ligger på en høyde midt i byen, muligens på stedet hvor det tidligere lå en førspansk teocalli. Den ble reist i 1641, på oppdrag fra biskopen av Puebla, Don Juan de Palafox y Mendoza, og ble viet til Xalapas skytshelgen, Nuestra Señora de la Inmaculada Concepción. Den opprinnelige katedralen var av tre, men den ble ødelagt i en brann i 1675. I 1684 ble den gjenåpna av biskop Don Manuel Fernández de Santa Cruz. Den ble igjen bygd om i 1772, etter initiativ fra presten Don Alonso José Gatica. Bare ett av de to tårna ble gjort ferdig, og dette ble dekorert med en klokke som ble importert fra London i 1778. Bygningen fikk status som katedral i 1864. I katedralen befinner blant annet grava til Don Rafael Guízar y Valencia seg. Parroquia de San José. Parroquia de San José ligger i den gamle bydelen Techacapan, og stammer fra 1500-tallet. Kirken fungerte i begynnelsen som et selvstendig kapell, og ble brukt av dem som bodde i nærheten og av gjennomreisende som besøkte byen på vei til byen Veracruz og Europa. Bygningen sto ikke ferdig før i 1770. Flere kjente mennesker fra Xalapa ble døpt i kirken på 1800-tallet. Parker og grøntarealer. Xalapa har flere parker. Den mest sentrale er Parque Juárez, som ligger rett overfor rådhuset, like ved katedralen. Den er full av boder som delger både mat, drikke og andre ting, og det avholdes arrangementer og konserter i parken med jevne mellomrom. Parque Juárez er bygd i flere etasjer. Det går en tunnel under den, og den huser også blant annet et kunstgalleri og en restaurant. Nær Parque Juárez, langs avenyen Ávila Camacho, ble det innvia en ny park i 1991, Parque Bicentenario, i forbindelse med at det var 200 år siden Xalapa fikk bystatus. Langs den samme avenyen ligger Parque los Tecajetes, på området til en tidligere olmekisk bosetning. Denne parken har en rik vegetasjon og små dammer med fisk i. En annen park i sentrum av byen er Parque los Berros. Paseo de los Lagos er en promenade langs fire kunstige innsjøer som ligger på rekke og rad. Paseo de los Lagos befinner seg noen kvartaler nedenfor katedralen og Parque Juárez, ved siden av universitetsområdet og Estadio Jalapeño. Byens største grøntareal er vulkanen og det økologiske reservatet Macuiltépec. Der er det kilometervis med gangveier, samt områder satt av for grilling og rekreasjon. På toppen av åsen er det bygd en liten utsiktspyramide som man kan se ut over hele byen fra. Utenfor sentrum, i retning Briones, ligger den botaniske hagen Jardín Botánico Francisco Javier Clavijero. Den ble konstruert på 1970-tallet, og har trær og planter som er typiske for Xalapa-området. Den er delt inn i fem områder: grønnsaker, vinterplanter, vannplanter, hageplanter og skog. Reodor Felgen. Reodor Felgen er en figur fra Kjell Aukrusts verden ("Flåklypa Tidende", "Folk & Fe" etc.). Han er sykkelreparatør og oppfinner, og kan spille munnspill (spiller «Reodors ballade» i filmen). I animasjonsfilmen Flåklypa Grand Prix (Ivo Caprino 1976) bor han sammen med pinnsvinet Ludvig og skjæra Solan Gundersen. Reodor Felgen tegnet i 1968 den verdensberømte racerbilen «Il Tempo Gigante», Norges svar på italienske Ferrari. Filmens Felgen er en einstøing, og trives best i selskap med sine to venner, og i sykkelverkstedet sitt. Hans mest kjente oppfinnelser er bl.a. pedaldreven barbermaskin, totakter melkemaskin, suppeskje med lyddemper og skattesnyterdetektoren. Ludvig. Mannsnavnet Ludvig stammer fra det gammelhøytyske eller frankiske "hlod " («berømmelse») og "wig" («kamp»/«krig»). Norrøne former av navnet var "Hlọðvér" og "Hloðvér". Gamle skrivemåter for navnet har vært "Lodvig", "Lodwig" og "Lodwik". Navnedag er 25. august i Norge. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ludvig og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Solan Gundersen. Solan Gundersen er en fiktiv figur fra fortellingene til Kjell Aukrust. Solan er en antropomorf skjære, som opptrer i flere bøker fra 1966 til 1983 og i dukkefilmen "Flåklypa Grand Prix" (1975); først sammen med fjøsnissen Nystumoen, etterhvert sammen med det nervøse pinnsvinet Ludvig. I tegnefilmen "Solan, Ludvig og Gurin med reverompa" (1998) er Solan privatdetektiv. Aukrust beskriver figuren slik: Solan Gundersen er morgenfugl, nonchalant og ble ruget ut av egget i et ospetre nær elven Glomma. Han er evig optimist, har alltid på filttøfler, strikkeskjerf, og har ikke spesielt høy moral. Han opererer av og til med yrkestittelen «sagbruksarbeider», angivelig ansatt ved Rustadsaga. Solans kraftuttrykk «dra meg nå baklengs inn i fuglekassa!» er ofte referert. Også kjent med uttrykket «kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne». Vikingene (film). "Vikingene" ("The Vikings") er en amerikansk action- og eventyrfilm fra 1958, regissert av Richard Fleischer. Filmen er basert på en roman av Edison Marshall, som igjen var basert på Ragnar Lodbroks saga. Filmopptakene er gjort av Jack Cardiff. Filmen handler om vikinger og vikingtiden og er delvis spilt inn i Norge. Toluca. Toluca, offisielt Toluca de Lerdo, er en kommune, by og delstatshovedstad i delstaten México i Mexico. Det er det nest største byområdet i delstaten. Innbyggertallet i kommunen er på 819 561 (2010); med forsteder er tallet ca. 1,5 millioner. Navnet. Navnet Toluca kommer fra nahuatl "Tōllohcān", som betyr, "Guden Tōllohs sted". I 1861 ble navnet endret til Toluca de Lerdo, etter Sebastián Lerdo de Tejada, en fremstående politiker og motstander av den franske intervensjonen i Mexico på 1860-tallet. Historie. Ingen eksakt dato kan angis for bygrunnleggelsen, men de arkeologiske data peker på at det allerede var fast bosetting i området på 800-tallet, og byen oppsto rundt 1120. I 1522 grunnla misjonærer en misjonsstasjon i Toluca, og deretter var byen en viktig by i Ny-Spania, den spanske kolonien hvor Mexico utgjorde hoveddelen. Geografi. Byen ligger i Matlazincodalen, 70 km sørvest for Mexico by, på 2 680 meters høyde. Den er dermed den høyest beliggende delstatshovedstad i landet. På grunn av høyden er klimaet kjøligere enn i Mexico by, og i områdene rundt byen faller det snø om vinteren. Her finnes det også vintersportssteder. Fjellet og vulkanen Nevado de Toluca befinner seg like i utkanten av byen. Næringsliv. Byen er et viktig industrisenter. Det produseres drikkevarer, ferdigvarer, tekstiler, biler, elektriske apparater, kjemiske produkter og medisiner. Utdanning. Byen har åtte universiteter, hvorav de mest fremstående er Universidad Autónoma del Estado de México og det private Instituto Tecnológico y de Estudios Superiores de Monterrey. Severdigheter. Portales, med katedralen i bakgrunnen Toluca er en vakker koloniby, og midt i ligger den store plassen Plaza de los Mártires, omgitt av katedralen, guvernørpalasset og flere offentlige bygninger. I sentrum finnes også Cosmovitral, en serie drivhus med tusenvis av ulike plantesorter og som også har fantasiske glassmalerier. For øvrig er det flere kirker i kolonistil i byen. Flere museer og kunstgallerier vekker også interesse, såvel som det store kultursenteret Centro Cultural Mexiquense, med hyppige kunstutstillinger og teaterforestillinger. Vulkanen Nevado de Toluca, også kalt Xinantécalt, ligger ca. 30 km fra byen. Dette er et område for både sommer- og vintersport. Nede i vulkankrateret finnes det to innsjøer, og er det eneste krateret i Mexico som kan nås med bil. Curaçao. Curaçao (uttales [kura'são]) er et land i Karibia utenfor kysten av Venezuela. Øya Curaçao er den største og mest folkerike av de såkalte ABC-øyene (for Aruba, Bonaire og Curaçao). Curaçao er en del av det føderale monarkiet Kongeriket Nederlandene. Fra 1954 til 2010 tilhørte Curaçao De nederlandske Antillene som da ble oppløst. Curaçao har et areal på 444 kvadratkilometer. Innbyggertallet i 2008 var 140 796. Willemstad er hovedstad i Curaçao. Historisk har Curaçao siden 1634 vært et betydningsfullt sted for utviklingen av den nederlandske kolonimakten, og den var sentral i slavehandelen. Etter opphevelsen av slaveriet i 1864, gikk øya inn i økonomiske nedgangstider. I det 20. århundre utviklet øya også en betydelig petroleumsindustri, hvor olje ble brakt inn fra Venezuela og raffinert der av Royal Dutch Shell. Dette førte til industrialsiering, immigrasjon fra andre deler av Karibien og generelle samfunnsendringer. Rafineriet ble solgt til Petróleos de Venezuela i 1985 som driver det fortsatt. I dag er turisme og offshore-virksomheten øyas viktigste næringskilder. Arkitekturen er meget interessant, og Willemstad er på UNESCOs verdensarvliste. Curaçao er et flerspråklig samfunn, hvor det tales papiamento, nederlandsk, spansk og engelsk. Papiamento er førstespråk for et flertall av befolkningen, mens både engelsk og nederlandsk også har offisiell status som statens språk. Det foregår en språkstrid på øya om hva som bør være førstespråk. Like før krigen, i 1939, etablerte Sjømannsmisjonen en kirke i Willemstad på Curacao. Bortsett fra et kort opphold 1944-46 på grunn av manglende lokaler, holdt denne for mange så kjente og kjære stasjonen stand like fram til 1983. Autofokus. Autofokus (eller AF) er en egenskap ved visse optiske systemer som tillater dem å finne og fastholde korrekt fokus på målet. Man skiller mellom aktiv og passiv autofokus. Systemet har særlig funnet sin anvendelse i moderne kameraer. Aktiv autofokus. Aktiv autofokus foregår i to steg – avstandsmåling og fokusering. Avstandsmåling skjer ved utsendelse av enten høyfrekvente lydbølger eller infrarødt lys. Lydbølger som sendes ut fra kameraet reflekteres av motivet, tidsintervallet måles og avstanden beregnes. Systemer som benytter lys er vanligvis basert på triangulering. Kameraet scanner scenen med infrarøde stråler, måler refleksene fra motivet og beregner avstanden. Rekkevidden for den infrarøde strålen er 2–3 m. Hvis avstanden til motivet er lengre, vil objektivet fokusere til den avstanden som gir maksimal dybdeskarphet. Aktiv autofokus brukes helst i analoge kompaktkameraer. Passiv autofokus. Passiv autofokus baserer seg ikke på energi utsendt fra kameraet. I stedet bruker systemet det lyset som naturlig reflekteres fra motivet; det fungerer derfor på alle avstander. Avstanden beregnes ved at det innkommende lyset deles opp i bildepar som sammenliknes. Systemet er vanlig i analoge speilreflekskameraer. Digitale kameraer – både videokameraer og stillbildekaeraer – bruker et annet system. En krets i kameraet analyserer motivet innenfor et område i sentrum av bildebrikken. Når skillelinjene mellom to kontrasterende farger innenfor dette området er diffus, oppfatter kretsen bildet som ute av fokus, og gir beskjed til objektivet om å fokusere inntil kontrastlinjene er så smale som mulig Passive systemer er avhengig av at motivet er tilstrekkelig belyst. Mange moderne kameraer er derfor utstyrt med en AF-hjelpelampe som belyser motivet ved svake lysforhold. Hjelpelamper har en rekkevidde på 2–3 m. Buddy (film). "Buddy" er en norsk film fra, regissert av Morten Tyldum. Filmen vant Amanda-prisen for beste norske film i 2004. Handling. Filmen handler om 24-åringen Kristoffer (Nicolai Cleve Broch), som bor i kollektiv på Tøyen i Oslo med vennene sine Geir (Aksel Hennie) og Stig Inge (Anders Baasmo Christiansen). Geir liker å leve farlig, men er ikke så ubekymret som han gir uttrykk for. Stig er en forsiktig og usikker fyr som har bodd over hele verden. Kristoffer og Geir jobber som plakatklistrere. På fritiden lager Kristoffer videodagbok med kompisene Geir og Stig Inge. Videosnuttene blir vist i Norges mest populære talkshow God morgen Norge på TV 2, og Kristoffer tar av. Aksel Hennie utfører alle sine egne stunts i filmen selv, med unntak av den scenen han springer ned i en container. Baasmo Christiansen vant Amandaprisen for beste mannlige hovedrolle for sin innsats i filmen. Kjente personer og firma i filmen. Filmen inneholder en rekke kjente norske personligheter som spiller seg selv, samt endel firma som får «produktplassering». Langskipene (film). "Langskipene" ("The Long Ships") er en engelsk-jugoslavisk engelskspråklig film fra 1963. Filmen er meget løst og knapt gjenkjennbart basert på den populære, svenske romanen "Röde Orm", skrevet av forfatteren Frans G. Bengtsson. Mérida (Yucatán). Merida er hovedstad i delstaten Yucatán på Yucatánhalvøyen i Mexico. Byen befinner seg mindre enn 50 kilometer fra Mexicogolfen. Befolkningen ligger på ca. 800 000 i 2006. Innbyggerne kalles «meridanos». Et tilnavn er la "Ciudad Blanca", «Den hvite byen», på grunn av den hvite befolkningen som tidligere regjerte Mérida. Navnet. Mérida er også en by i Spania. De spanske grunnleggerne syntes mayaruinene i byen minnet om de romerske ruinene i Mérida, og dermed kom navnet. I prekolumbiansk tid hadde byen blitt kalt T'ho, og dette navnet brukes ennå av mayaene, og også spansktalende byfolk bruker dette navnet uformelt. Historie. Mérida ble grunnlagt i 1542 av conquistadoren Francisco de Montejo på ruinene av mayabyen T'ho. Steinene fra mayabyggene ble brukt for å bygge den nye byen. I kolonitida var Mérida et viktig sentrum i den spanske kolonien Ny-Spania, og hadde stort selvstyre i forhold til guvernøren i Mexico by. I 1847 ble byen beleiret av mayakrigere som gjorde opprør mot den hvite, spansktalende overklassen. Imidlertid trakk de seg tilbake for å så maisen sin, og dette ga de spansktalende tid til å omgruppere seg. Verdt å se i Mérida. Mérida er en av Mexicos mange kolonibyer. Deler av de gamle befestningene som skulle beskytte byen mot pirater og opprør fra mayabefolkningen finnes ennå. Blant de mange kirkene er katedralen, som ble fullført i 1598, den mest fremstående. Dette verket i renessansestil er et av Mexicos tidligste eksempler på denne stilarten. Kultur. På Paseo de Montejo, byens hovedgate. Byen har et stort antall kunstgallerier og museer, og hovedgata Paseo de Montejo er et permantent utstillingssted for skulpturer laget av lokale kunstnere og fra hele verden. Mérida var Amerikas kulturhovedstad i 2000. Mérida og resten av Yucatán-halvøya er i mange henseende ulik resten av Mexico, noe som gjenspeiles på mange måter. En god andel av befolkningen nedstammer fra maya-kulturen som dominerte halvøya tidligere. Tidligere kunne man se mange mennesker i tradisjonelle drakter i bybildet, men dette er mer sjelden i våre dager. Festene og de religiøse opptogene, særlig i forbindelse med allehelgensdag har mange innslag fra tradisjonell mayakultur. Språk. Den spansken som snakkes i Mérida og på Yucatán blir raskt identifisert av spansktalende, og har en sterk innflytelse fra maya-språket. Selv om maya i dag stort sett snakkes utenfor Mérida, bruker også spansktalende i Mérida en lang rekke ord og uttrykk fra maya i dagligtalen. Øya ved verdens ende. "Øya ved verdens ende (The Island at the Top of the World)" er en film fra 1974 produsert av Walt Disney Pictures. Filmen følger de to eventyrerene "Prof. Ivarsson" (David Hartman) og "Sir Anthony Ross" (Donald Sinden) på deres luftskipsreise, der de forsøker å finne en mystisk viking-befolkning som fortsatt lever i en vulkansk region på Nordpolen. Soga om Eirik Viking (film). Soga om Eirik Viking (Erik the Viking) er en film regissert av Terry Jones. Filmen handler om vikingen "Erik" (Tim Robbins), som legger ut på en reise til Åsgard for å forhindre Ragnarok. Filmen fortelles i en stil som ligner litt på Monty Python-filmene. Fey. Fey (født María Fernanda Blásquez Gil, 21. juli 1973 i Mexico by) er en meksikansk popstjerne. Hun var veldig populær i sitt hjemland på slutten av 90-tallet. Fey startet med musikk i svært ung alder. Hun ble berømt i Latin-Amerika med sitt første album, "Fey". Det neste albumet, "Tierna La Noche", gjorde henne verdensberømt. Ronja Røverdatter (film). Ronja Røverdatter er en svensk film fra 1984, regissert av Tage Danielsson. Filmen er basert på Astrid Lindgrens bok Ronja Røverdatter fra 1981. Handling. Filmens handling utspiller seg under middelalderen. Ronja vokser opp i Mattisborgen der hennes far er leder for en røverbande. Samme natt som Ronja fødes deles borgen i to av et lynnedslag, og i den delen av borgen Mattis-familien ikke bruker flytter røverbanden Borkar inn. I all hemmelighet blir Ronja venn med Birk Borkason, sønnen til Borka (lederen av Borkar-banden). Deres fedre nekter å akseptere dette, og de rømmer derfor hjemmefra og ut i skogen sammen. X (film). "X" er en norsk film fra 1986. Regien var ved Oddvar Einarson. I hovedrollene: Bettina Banoun og Jørn Christensen. Filmen vant Amanda-prisen som beste norske film i 1987. Filmen har musikk av Andrej Nebb og inneholder en opptreden av Holy Toy. Filmen inneholder også de to første låtene som Backstreet Girls spilte inn i studio. Backstreet Girls spiller også i en scene i filmen. Handling (Begynnelsen). Jon Gabriel er en ung fotokunstner som eryktig på sitt område, men hjelpeløs i omgang med mennesker. 13-årige Flora er hjemløs, men livserfaren, nærværende og tilstede i sin kamp for å klare seg. Filmen skildrer utviklingen i det mellommenneskelige forholdet mellom de to. Hrafninn flýgur. "Ravnen flyr" (org: Hrafninn flýgur ()) er en film fra 1984 av Hrafn Gunnlaugsson satt til vikingtiden på Island. Om filmen. Denne filmen er den første av en trilogi "Ravnen flyr" (1984), "Ravnens skygge" (1988) og "Den hvite viking" (1991), av Hrafn Gunnlaugsson. («Hrafn» betyr ravn på islandsk.) Filmen viser livet i vikingtiden på en realistisk måte i forhold til mange andre tilsvarende filmer. Gunnlaugsson bruker figurer som er utpreget primitive. Miljøet er rått, upolert og ekspressivt, foruten at hovedfigurene preges av tvetydig moral, de verken helt gode eller helt onde. Filmen blander den harde tilværelsen og møkkete forhold på en uromantisk måte som var noe helt nytt blant datidens eventyrfilmer. Islandsk sagalitteratur fra vikingtiden, som filmen er basert på, deler svært mange likhetstrekk med samurai- og western fortellinger. Gunnlaugsson er meget påvirket av Akira Kurosawa og Sergio Leone. Hovedlinjene som filmens historie bygger på er tidligere filmet i tre versjoner: Leones film heter "For en neve dollar" og Kurosawas original heter "Yojimbo - Livvakten". Det finnes også en nyere versjon med Bruce Willis, "Last Man Standing". Handling. Handlingen utspiller seg under vikingtiden. En gruppe vikinger plyndrer på Irland, der en gutt blir vitne til drapet på foreldrene og søsterens kidnapping. Tyve år senere drar han til Island i jakt på hevn. Priser og nominasjoner. Filmen har vunnet den svenske prisen Guldbagge for beste regi til Hrafn Gunnlaugsson av av Svenska Filminstitutet i 1985. Filmen ble også nominert som beste film på «International Fantasy Film Award» i 1986. Wilhelm Christian Keilhau Fabritius. Wilhelm Christian Keilhau Fabritius (født 1816, død 1887) var en norsk boktrykker. Han kjøpte i 1844 Guldberg og Dzwonkowkis trykkeri, og grunnla W.C. Fabritius, som senere ble det grafiske konsernet Fabritius-gruppen. Fabritius er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Marmorengelen på graven hans er laget av Gustav Vigeland. Samuel Sánchez. Samuel Sánchez Gonzalez (født 5. februar 1978 i Oviedo, Spania) er en profesjonell syklist som sykler for det baskiske laget Euskaltel-Euskadi. Samuel ble profesjonell i 2000 med Euskaltel, og har blitt værende der siden. Selv om han er den eneste ikke-baskeren på laget, han er født i den spanske regionen Navarra, er han en stor helt blant baskerne. Han har utmerket seg som en særs god en-dags rytter i kupert terreng og som en god etapperytter. Han har alltid vært en veldig aggressiv og angrepsvillig rytter, med en god spurt og veldig gode klatrebein. Han går også for å være en av de aller beste "utforkjørerene", på samme nivå som Paolo Savoldelli og Iban Mayo. De største seirene er utvilsomt hans OL-gull i 2008, fem etappeseire i Vuelta a Espana, en etappeseier i Tour de France og hans syv etappeseire i Baskerland rundt. Bård Jørgen Iversen. Bård Jørgen Iversen i Sandnes 2009 Bård Jørgen "Bosse" Iversen (født 25. september 1962 i Namsos, oppvokst i Overhalla), også kalt for «Bosse», er en norsk musiker og spiller keyboard og trekkspill i D.D.E.. Sammen med blant andre Bjarne Brøndbo startet han bandet After Dark, som var forløperen til D.D.E. i 1984. De to var de eneste som var igjen fra originalbesetningen da bandet skiftet navn til D.D.E. i 1992. Han er utdannet elektroingeniør, og har jobbet ved Stentor og RIT i Trondheim, senere ved Namdal sykehus, og som leder ved Teleconsult as. Han jobber nå i RAI-RAI Entertainment som spillende manager i bandet D.D.E. Iversen har tidligere spilt i en rekke andre band i kortere eller lengre tidsrom: Figaro (1977-1979, After Dark (1979–1981), Hot Bananas (1981–1982), White Lies (1982–1984), After Dark (1984- 1991), EHEM (1990–1992) og Horny Haugums (1990- 1993) før han ble medlem av D.D.E. Den 13. krigeren. Den 13. krigeren (originaltittel: "The 13th Warrior") er en amerikansk action- og eventyrfilm fra 1999 regissert av John McTiernan. Manus er basert på Michael Crichton eventyrroman "Eaters of the Dead", fra 1976. Crichton var også en av filmens produsenter. De ledende rollene spilles av Antonio Banderas og Vladimir Kulich. Den norske skuespilleren Dennis Storhøi har en større birolle i filmen. Handlingen er vikingrelatert og benytter seg av såvel den arabiske geografen Ibn Fadlan som sagnet om Beowulf. Filmen floppet på kino og ble heller ikke godt mottatt av kritikerne. Handling. Ibn Fahdlan (Banderas) er en ung arabisk hofftjener som blir landsforvist etter å ha innledet et kjærlighetsforhold til kona til en mektig sultan. Han tvinges avsted som sendebud langt mot nord og til vikingene. Etter en strabasiøs ferd, møter han det fryktede krigerfolket, og han sjokkeres av deres brutale levesett. På grunn av en mystisk spådom, tvinges han allikevel til å reise nordover for å nedkjempe en fryktelig fiende – mystiske skapninger kjent for å slakte ned alt som kommer i deres vei. For å overvinne den umenneskelige fienden trengs det ifølge en sannsigerske tretten krigere, og den trettende skal ikke være viking. Ibn tvinges til å bli den 13. krigeren. Om filmen. Filmen fikk lunken mottakelse kritikerne, noe som gjenspeiles i at den bare har fått 33% på Rotten Tomatoes (2012) og 42% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 1,5 av 4 stjerner. Anmelderne i Dagbladet og VG gav den terningkast to, mens anmelderen i Aftenposten kun gav den terningkast en. Anmelderen i Dagbladet skrev følgende: «Vikingene kan ikke skryte av et spesielt godt image. Det blir ikke bedre av verken «Den 13. krigeren» eller Dennis Storhøi. Antonio Banderas ser med god grunn skeptisk ut i dette rølpekalaset». VGs anmelder mente at siste del av filmen utviklet seg til en «vikingsfarse», med særlig fokus på avhugne lemmer, groteske avlivinger og en bjørnedyrkende, diffus «kultstamme» av menneskeetere med tilhold i svære, underjordiske ganger». Filmen innbrakte $61,7 millioner på verdensbasis, hvorav $32,7 millioner i USA. Den havnet på en 57-plass over de mest innbringende filmen på verdensbasis i 1999. Produksjonskostnadene var opprinnelig på $85 millioner, men en rekke utsettelse og endringer gjorde at det steg til godt over $100 millioner. I følge The Numbers var den på $125 millioner, mens BoxOffice opererer med et tall på $135 millioner. I følge BoxOfficeMojo var den på $160 millioner. Den ble tildelt en ALMA Award og en Imagen Award. Laura Gundersen. Laura Sofie Coucheron Gundersen (født Svendsen 27. mai 1832, død 1898) var en norsk skuespiller. Laura reiste 17 år gammel til Christiania for å bli skuespiller, etter å ha fått penger av en slektning. Som eneste nordmann ble hun ansatt ved Christiania Theater, som var et dansk etablissement. Gundersen tilbrakte det meste av sin karriere der, og spilte en rekke store tragedieroller. Hun ble i sin tid regnet som landets største scenekunstner. Hun urfremførte blant annet Edvard Griegs melodrama «Bergljot» til tekst av Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania Theater 1885. Lauras danskinspirerte, romantiske spillestil gikk etterhvert ut på dato, og teateret ble fornorsket med en mer realistisk stil. Dette førte til at hun fikk færre roller. Hennes arbeid med å finne frem til en egen kvinnelig spillestil ble videreført av Johanne Dybwad. Laura Gundersens gate i Oslo er oppkalt etter henne. Gundersen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund sammen med sin mann, skuespilleren Sigvard Gundersen (1842-1904). Anja Breien. Anja Breien (født 12. juli 1940) er en norsk filmregissør. Hun er en av norsk films best kjente regissører – også internasjonalt.. Hun har regissørutdannelse fra den franske filmhøyskolen i Paris 1962-64. Anja Breien debuterte i 1965 med filmen Jostedalsrypa.Breien har i løpet av sin produktive karriere vågalt vekslet mellom ulike sjangrer, fiksjon og dokumentar, spillefilm og kortfilm. Et tydelig samfunnsmessig engasjement preger alle hennes filmer. Med den sosialt kommenterende Voldtekt (1971) og kortfilmen 17. mai – en film om ritualer (1969) var hun med på å etablere den «nye norske bølgen», ca ti år etter den franske bølgen. I Norge var revolusjonsånden særlig næret av kvinners situasjon, og Breiens filmer har alle en feministisk forankring. Hustruer (1975) er en av hennes mest kjente, og denne fikk Peter Cowie, redaktør av International Film Guide, til å omtale henne som en dogmeregissør tyve år før tiden. Hun vant Amanda-prisen for beste norske film Hustruer - ti år etter i 1986. Hun fikk Gina Krog-prisen i 2010. Christian Krohg (politiker). Christian Krohg (født 15. januar 1777 i Gjerdrum, død 10. november 1828 i Christiania) var en norsk politiker, bror- og svigersønn til Nicolai Frederik Krohg, sønn til Georg Anton Krohg, far til Georg Anton Krohg. Han tok juridisk embetseksamen ved Københavns Universitet 1797. Han ble 1800 ansatt som adjunkt ved dette universitetet. I 1803 ble ha utnevnt til ekstraordinær juridisk professor, og beholdt dette embetet ett år før han ble assessor ved Stiftsoverretten i Trondheim. 1814 ble han utnevnt til professor i lovkyndighet ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo), men tiltrådte aldri dette embetet. Han møtte som representant for Søndre Trondhjems Amt på det første (overordentlige) Storting. I november 1814 ble han utnevnt som medlem av den nye regjeringen som medlem av statsrådavdelingen i Stockholm. Den stillingen hadde han inntil han etter eget ønske trådte ut med virkning fra 1. januar 1819. Av Riksforsamlingen på Eidsvoll ble han valgt til medlem av komitéen som skulle utarbeide forslag til ny "almindelig civil og criminel lovbog", i samsvar med grunnlovens §94. Da han trådte ut av regjeringen i 1819 overtok han alene ansvaret for å utarbeide et slikt lovforslag. Arbeidet trakk i langdrag og lovforslaget ble flere ganger utsatt. Dette førte til at tilliten til Krohg ble mindre. I 1828, etter at en tidsfrist satt av justisdepartementet ikke ble overholdt, fremmet regjeringen forslag om å nedsette en ny komisjon, uten Krohg som deltaker. Forslaget ble oppfattet som en stor ydmykelse og Krohg tok i 1828 sitt eget liv. En ny kriminallov ble først vedtat i Stortinget i 1842 og en samlet sivil lovbok ble aldri vedtatt. Han møtte som representant for Søndre Trondhjem Amt på alle Storting 1821-1828. En periode var han også stortingspresident. Han var leder for konstitusjonskomitéen og førte i pennen innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å forkaste unionskongens, dvs. Karl Johans, grunnlovsforslag i 1824. Innstillingen er datert 17. mai dette året. På grunn av denne innsatsen ble Krohg en helt for mange. Han døde under ulykkelige omstendigheter i 1828. Det kom da snart inn forslag om å reise et monument over ham. Forslaget fikk støtte bl.a. av Henrik Wergeland. Det ble reist en minnestøtte over ham ved Nybrua i Oslo ("Krohgstøtten"). Det ble avduket 17. mai 1833. Henrik Wergeland holdt tale før avdukingen, og støtten var i flere år et midtpunkt i nasjonaldagsfeiringen i byen. Krohg er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Han var farfar til sin navnebror maleren og forfatteren Christian Krohg. Den hvite viking. "Den hvite viking" (islandsk "Hvíti víkingurinn") er en norsk-islandsk film fra 1991, regissert av Hrafn Gunnlaugsson. Filmen skildrer skildrer møtet mellom hedensk og kristen i vikingtiden. Filmversjonen av "Den hvite viking" hadde premiere den 9. november 1991, og i oktober 1992 ble den vist på NRK som en TV-serie i fire timelange episoder. Handling. Handlingen utspiller seg i Norge og på Island under det siste året av Olav Tryggvasons kongetid, det vil si fra 999 til år 1000. På bryllupsnatten blir den islandske høvdingsønnen Askur (spilt av Gottskálk D. Sigurðarson) og Embla (Maria Bonnevie) tatt til fange av kong Olav (Egill Ólafsson) og hans menn. Ettersom giftermålet inngås etter gammel hedensk skikk akter kong Olav å straffe Asgur ved å bruke han som middel i kampen om å vinne kontroll over Island, som i 999 fremdeles var utenfor den norske kongemaktens kontroll. Vakre Embla blir sittende som gissel i kongens varetekt, Askur får ikke hustruen tilbake før han har reist og kristnet Island. I filmen skildres kong Olav slett ikke som den kristen helten som middelalderens sagatradisjonen har gjort, men som en enøyd, sadistisk skurk. Askurs misjonsforsøk blir komiske og mislykkede, særlig fordi han bare har noen få timers opplæring i den kristne tro. Produksjon. Filmen hadde et budsjett på 35 millioner kr (1990-verdi, tilsvarer 54 millioner i 2010-verdi). Viktigste finansieringskilde var via de statlige fjernsynsselskaper i Norden. Filmen knekte økonomien til den norske filmprodusenten Filmeffekt AS. Filmen var i stor grad et fellesnordisk prosjekt. Produsent var norske Dag Alveberg, klipper var den svenske Sylvia Ingemarsson, scenograf var finske Ensio Suominen og komponist var danske Hans Erik Philip. Filmen var Maria Bonnevies debutfilm. Hun var kun 16 år da filminnspillingen tok til. Bonnevie uttalte replikkene sine på islandsk, men stemmen ble i filmen dubbet av den islandske stemmeskuespilleren Steinunn Tórhallsdóttir. Mottakelse. Avisen VG gav filmen terningkast 5. TV-versjonen fikk dårligere omtale i pressen. Andre anmeldere var ikke fullt så begeistret. Anmelderen Hugo Lauritz Jenssen skrev at «Dessverre lykkes ikke Gunnlaugsson og det all-nordiske filmteamet å puste liv i det voldsomt anlagte eposet om Askur og Embla. I all den ildsprutende visuelle oppfinnsomhet og saga-eksotisme forblir man ganske uberørt. Til tross for oppofrende skuespillere, blir de fleste rolletegninger kun fjerne omriss av sagaens karakterer.» Pathfinder (film). "Pathfinder" er en amerikansk film fra 2007 regissert av Marcus Nispel. Den handler om vikinger som plyndrer en en amerikansk landsby i Newfoundland-området. Filmen er basert på den norske filmen "Veiviseren", av Nils Gaup, fra 1987. Relasjonsalgebra. Relasjonsalgebra er et formelt matematisk språk brukt til å beskrive matematiske relasjoner og til å konstruere nye relasjoner mellom relasjonene. Relasjonsalgebra er en type predikatlogikk. Historie. Relasjonsalgebra ble først beskrevet av Edgar F. Codd i 1970, som et modelleringsspråk for hans relasjonsmodell for data. Dette språket var ment å være en basis for databasers spørrespråk. Senere databaseadministrasjonssystemer har brukt språk som i større eller mindre grad har vært bygget på Codds idéer, med enkelte tillegg. Språket SQL er delvis basert på relasjonsalgebraen. Introduksjon. Som annen algebra er relasjonsalgebra basert på atomiske operander og på operatorer. I relasjonsalgebraen er de atomiske operandene enten variable, som betegner relasjoner, eller konstanter, som er endelige relasjoner. I klassisk relasjonsalgebra er alle operander mengder, det samme vil da gjelde resultatene av relasjonsalgebraiske uttrykk. Grunnleggende mengdeoperasjoner. De tre grunnleggende operasjonene i mengdelæren gjelder også i relasjonsalgebraen. "Unionen" av relasjonene R og S er mengden elementer som finnes i R eller i S eller i begge. Et element som finnes i begge relasjonene vil bare finnes én gang i unionen av relasjonene. Notasjonen for en union mellom R og S er "R" ∪ "S". "Snittet" av relasjonene R og S er mengden elementer som finnes i både R og S. Notasjonen for dette er "R" ∩ "S". "Differansen" mellom relasjonene R og S er mengden elementer som er i R men ikke i S. Det finnes to måter å skrive dette på, enten "R" − "S" eller "R" formula_1 "S". For at disse tre operasjonene skal være gyldige må R og S har identiske attributter. Domenene til attributtene må også være like. Eksempel. Har man de to relasjonene R og S Projeksjon. Projeksjonsoperatoren brukt på en relasjon R vil frembringe en ny relasjon som bare har enkelte av attributtene til R. En projeksjon skrives formula_2, der formula_3 er en mengde attributtnavn og R er en relasjon. Eksempel. Gjør man projeksjonen formula_6 vil bare kolonnene A og B fra R komme med i den nye relasjonen. Med projeksjonen formula_7 vil bare kolonne A fra R beholdes. Seleksjon. Seleksjonsoperatoren brukt på en relasjon R gir en ny relasjon som har en undermengde tuplene i R. Tuplene som blir med er de som tilfredsstiller en betingelse C som går på attributter i R. Seleksjon skrives formula_8, der C er betingelsen og R en relasjon. Eksempel. Gjør man seleksjonen formula_9 vil alle tupler som ikke har verdien 1 for attributtet A forsvinne. Med seleksjonen formula_10 vil alle tupler som ikke har en verdi større enn 6 for attributtet C forsvinne. Kartesisk produkt. Det kartesiske produktet (også kalt kryssprodukt) av de to relasjonene R og S er mengden par som skapes ved å pare alle elementer i R med alle elementene i S. Dette skrives formula_13. Da elementene i R og S er tupler vil resultatet av å pare et tuppel fra R med et tuppel fra S bli et tuppel med en lengde som er lik summen av lengden på tuplene i R og i S. Komponentene i dette nye tuplet vil være komponentene i de to opprinnelige tuplene. Omnavning. Man kan ofte ønske å gi relasjoner eller attributter nye navn. Vil man gi relasjonen R det nye navnet S skrives dette formula_15, der formula_16 er attributtnavnene Eksempel. Her har relasjonen fått det nye navnet S, samtidig som attributtene har fått nye navn. Verdiene i tuplene har ikke blitt endret. Joiner. En join er en spesiell form for produkt der relasjoner pares på bestemte måter. I en "naturlig join" mellom relasjonene R og S pares tuplene i de to relasjonene på de attributtene de har felles. Dette skrives formula_18. Tupler som ikke matcher tupler i den andre relasjonen på ett eller flere felles attributter blir ikke med i den nye relasjonen. En "Theta-join" mellom to relasjoner R og S fungerer som en naturlig join, med det unntak at tupler pares på en bestemt betingelse, kalt θ. Dette skrives formula_19. En "Outer join" er en join der tupler som ikke overholder kravet i joinen likevel blir med i produktet. En outer join på relasjonene R og S gjøres ved å gjøre en join mellom de to relasjonene, deretter legges de mistede tuplene inn igjen med en nullverdi i attributtene de mangler. Eksempel. Tar man en naturlig join på relasjonene R og S vil resultatet bli en ny relasjon der tuplene er matchet på felles attributter. I dette eksempelet vil tupler som har samme verdi for attributtet A bli paret. En theta-join mellom to relasjoner vil først føre med seg et kryssprodukt av relasjonene. Deretter fjernes alle tupler som ikke overholder betingelsen(e). Betingelsen i dette eksempelet er at tuplene må ha samme verdi for attributtene A og E. Trekantfart. Trekantfarten var fordelaktig fordi skipene hadde last under hele reisen og de seilte slik at vind og strøm ble utnyttet maksimalt. Trekantfart, "trekanthandel" eller "triangelfart" betyr at skip trafikkerer en trekantrute, men begrepet brukes som regel om en bestemt trekantrute i Atlanterhavet, 1700-tallets fart mellom Europa, Afrikas vestkyst og Karibia. Denne type skipsfart og handel ble drevet av de fleste europeiske sjøfartsnasjoner. Mer konkret gikk denne farten ut på å transportere varer fra Europa til Vest-Afrika for salg der, kjøpe slaver som ble transportert over Atlanterhavet til Karibia eller andre steder i Sør eller Nord-Amerika (se den transatlantiske slavehandelen), og så transportere sukker, bomull, tobakk, fargetre, mahogny m.m. hjem til Europa. For skipene hadde denne farten to fordeler. Det ene var at man seilte med naturkreftene vind og strøm hele veien rundt, passatvinden mot Afrika, med den ekvatoriale strøm vestover mot Amerika og med vestavinden og Golfstrømmen hjemover. Den andre fordelen var at man hadde last hele veien rundt i trekanten, det ga fortjeneste og man slapp å ta ombord ballast av sand og jord. Det var imidlertid også en mengde skip i dette handelssystemet som spesialiserte seg på enkelte ruter; særlig kunne dette være aktuelt for skip som ble brukt i transatlantisk slavehandel. Enkelte av disse skipene ble så "ødelagt" av slavenes etterlatenskaper (o.a.) under transporten at de knapt var brukbare til annet. Et viktig poeng var også at slike skip fikk et negativt rykte etter hvert som motstanden mot slavehandelen begynte å spre seg på slutten av 1700-tallet. Av europeiske byer som særlig er forbundet med trekantfarten er Liverpool den viktigste. Danmark-Norge gjorde seg også gjeldende i denne farten, med Vestindisk-guineisk Kompagni i København, handelsfort på Gullkysten og kolonier med sukkerplantasjer i Karibia, Saint Croix, Saint Thomas og Saint John. Det danske slaveskipet «Fredensborg» forliste 1. desember 1768 ved Tromøy utenfor Arendal etter å ha gjennomført nesten en hel runde i trekantfarten. Vraket ble funnet av dykkere i 1974. En av dykkerne, Leif Svalesen har seinere arbeidet med å dokumentere skipets virksomhet og sammenhengen det inngikk i. Trekanthandelen over Atlanterhavet illustrerer hvordan Europa, Afrika og Amerika ble vevd tett sammen i et økonomisk verdenssystem. Men den atlantiske trekanthandelen hadde også sine forbindelser til Asia. Fra India hentet britiske skip bomullstøyer for videre salg i Afrika, ettersom det ikke var noe annet sted i verden hvor det det ble lagd så gode og billige stoffer. Og uten sølv fra Mexico og Bolivia ville ikke europeiske land hatt penger til å kjøpe varer for i Kina. Hustruer – ti år etter. "Hustruer – ti år etter" er en norsk film fra 1985, regissert av Anja Breien. Filmen vant Amanda-prisen i 1986 som den beste norske film. Handling. Mie, Kaja og Heidrun, de tre jentene fra den første hustruer-filmen, møtes igjen ti år etter – og igjen drar de av gårde fra mann, barn og elskere. En del brustne håp og illusjoner. Jentene nærmer seg de førti, og tilværelsen krever meget av dem. Tierna La Noche. "Tierna La Noche" er det andre albumet av den meksikanske popsangeren Fey, utgitt i 1996. Slaveskip. Slaveskip, vanligvis brukt om skip som ble anvendt til å transportere slaver over Atlanterhavet i den transatlantiske slavehandel. Skipene gikk gjerne i såkalt trekantfart i Atlanterhavet, med utgangspunkt i Europa. Mange av dem hørte hjemme i Liverpool. Slaveskipet «Fredensborg» er det mest kjente av de dansk-norske slaveskipene. Det første dansk-norske skip vi kjenner i trekantfarten hørte imidlertid hjemme i Bergen og tilhørte skipsrederen Jørgen Thormøhlen. Hommelstø. Hommelstø er et tettsted i Brønnøy kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Heggfjorden omtrent 35 kilometer utenfor Brønnøysund. De fleste som bor her driver med gårdsdrift, skogbruk og fiske. Flere av innbyggerne har også jobb ved Brønnøysundregistrene i Brønnøysund og ved Brønnøy Kalk AS. Hommelstø var administativt senter i den tidligere kommunen Velfjord. Christian Anfinsen. Dr. Christian Boehmer Anfinsen, Jr. (født 26. mars 1916, død 14. mai 1995) var en norsk-amerikansk kjemiker som i 1972 mottok Nobelprisen i kjemi for sin forskning vedrørende ribonuklease, spesielt forbindelsen mellom aminosyre-sekvenser og biologisk aktiv konformasjon. Anfinsen ble født i Monessen i Pennsylvania, hvor han vokste opp i en norsk-amerikansk familie. I 1937 oppnådde han bachelorgrad ved Swarthmore College, mastergrad i organisk kjemi ved University of Pennsylvania i 1939, og ble kreert Ph.D. i 1939 ved Harvard University. I 1961 viste han at ribonuklease kan ombrettes etter denaturering og allikevel opprettholde enzym-aktivitet, hvorved han utledet at all informasjon som behøves for at proteinet skal oppnå dets endelige konformasjon ligger kodet i dets primære struktur. Han konverterte til ortodoks jødedom ved å gjennomgå "giur"-prosessen. Elisabeth Welhaven. Elisabeth Welhaven (født 1815, død 1901) var en norsk forfatter. Hun var søsteren til forfatteren Johan Sebastian Welhaven, og ga selv ut et par samlinger med historier. Disse kom senere ut samlet under tittelen "Fortællinger fra det gamle Bergen". Elisabeth Welhaven er gravlagt på nordre del på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Oddvar Einarson. Oddvar Einarson (født 7. februar 1949) er en norsk filmregissør. Han debuterte med filmen "Time i nyttelære" i 1967 og har siden regissert en rekke filmer, hvorav de mest kjente er: "Kampen om Mardøla" (1972), "Prognose Innerdalen" (1981), "X" (1986), "Karachi" (1989) og "Havet stiger" (1990). I 1987 vant han Amanda-prisen for beste norske film: X. Ellef Ringnes. Ellef Ringnes (født 25. oktober 1842 på Ringnes gård i Krødsherad, død 15. mars 1929). Sammen med sin bror, Amund Ringnes, reiste han til Oslo, hvor de begge arbeidet for Christiania Bryggeri. Senere, i 1877, startet de Ringnes Bryggeri i samarbeid med Axel Heiberg. De to brødrene styrte selv med den daglige driften av bryggeriet, og det var Ellef som hadde ansvar for forretningene utad. Etter at Amund døde i 1907 sto Ellef alene for driften av bryggeriet. Sammen med sin bror, Axel Heiberg og Thomas Nicolay Fearnley dannet Ellef rederikomiteen som sto bak Fridtjof Nansens polferd og Otto Sverdrups «Fram»-ekspedisjon. Til minne om dette fikk han en øy i det nå kanadiske arkipelago oppkalt etter seg, Ellef Ringnes' øy, på samme vis som sin bror Axel. De donerte også statuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson utenfor Nationalteateret. Ellef Ringnes ligger gravlagt på vestre del av Vår Frelsers gravlund i Oslo. Ellef Ringnes er bestefar til forfatteren og journalisten Haagen Ringnes og oldefar til eiendomsinvestoren og Oslo-patrioten Christian Ringnes. Ask (Askøy). Ask kirke befinner seg sentralt i bygdenAsk er kjent for sine jordbær Ask ("Postnummer 5307 og 5326") er en bygd i Askø kommune i Hordaland, som ligger ved riksvei 563 på østsiden av øyen Askøy omtrent 10 kilometer nord for Kleppestø. Ask er kjent for sine spesielle jordbær («Askebær») som blir solgt på torget i Bergen om sommeren. Bygden er også kjent for Ask kirke. Tettstedet skiller seg en del ut fra resten av Askøy med sin nære tilknytning til Bergensk dialekt. Årsakene til dette er hovedsakelig at velstående bergensere hadde sine landsteder på Ask tidligere. Ask er nevnt i tidligere sagaer i forbindelse med en arvesak mellom Egil Skallagrimson og Berg-Onund på Ask. På Ask befant det seg en kongsgård og det eldste kirkestedet på Askøy lå også her. Kirkestedet (fra 1200 til 1741) er markert med et stenkors. Ask gård, med gårdsnummer 1, har gitt navnet til Askøy. Fridtjof Nansen har bodd en periode av sitt liv i et hus ved Kongshaugen. Amalie Skram bodde i "Lien" på Ask, like ved Ask Dambruk, i perioden 1876 til 1878. Det samme huset som senere ble bebodd av skolestyrer, "Nils Peder Åland", i 40 år. Den kommunale barneskolen, Hop skole er lokalisert ved Ask. Eldre historie. Stormennene Starkad, Egil Skallagrimson og Olav Engelbrektsson knyttes til Ask. Sagalitterturen nevner mennesker, faktiske og litterære, som går tilbake til kanskje 600-tallet. Hertjov, en småkonge på Hordaland, reiste på tokt til Agder og ranet med seg guttene Starkad og Vikar. Han lar hirdmannen Grane på gården Ask om å oppfostre disse guttene. De blir etter hvert dyktige fangstmenn og krigere. Det skulle vise seg at de hevnet seg på hordalendingene som hadde herjet i Agder og etter kort tid ble de ganske vidgjetne. Ask ble deres hjemsted inntil Vikar ble drept. Etter dette måtte Stakard forlate landet. Starkad ble kjent i Danmark og Sverige som en djerv mann. På 900-tallet ble Ask eid av Torgeir Tyrnefot. Sønnen til Torgeir Tyrnefot het Berg Onund. Berg Onund ble drept i angrep av Egil Skallagrimson. Egil Skallagrimson var en av Islands mektigste menn. I "Egils saga" står det beskrevet om Egils fremfred mot bonden på gården Ask. Som hevn etter et arveoppgjør, rundt 960, reiser Egil sammen med sine menn inn Herdlafjorden til Ask, hvor de går opp på gården og dreper i alt 15 – 16 menn og deretter raner meg seg verdisaker. Askøys første kirke var antageligvis bygget ved Offerfjellet på Ask. Olav Engelbrektsson var den siste erkebiskopen i Norge. Hans tilholdssted på denne tiden var blant annet i Bergen og i 1534, like før reformasjonen rømte han ut til gården Ask. Ask ble kjøpt av Mauritz Bostede i 1628. Stormenn fra Bergen har eid Ask i lengre perioder. Thomas Erichsen bygget herskapshus i området og Thomas Erichsens Minde fra 1795 er sammen med Bergen kringkaster de eneste bygningene som i dag er fredet på Askøy. Nyere historie. Amalie Müller (Senere kjent som Amalie Skram) bodde i en periode på AskFridtjof Nansen bodde i en periode av sitt liv i et hus ved Kongshaugen på AskRundt 1880/1890-tallet ble det det en voldsom aktivitet i transportsektoren. Dampbåter ble tatt i bruk for transport av passasjerer og varer. Blant annet dampskipet «Fridtjof», som i en periode gikk i trafikk mellom Ask og Bergen. Dette førte til at aktiviteten i bygden Ask, økte. Aktiviteten rundt Ask havn økte. Mye av dette skjedde på dugnad. Der holdt Ask Trevareindustri til, som spesialiserte seg på dører, vinduer og trapper. Alt dette ble nedlagt i 1980-tallet og huset ble revet. Like ovenfor kaien lå Nyland sin fabrikk, som laget innredninger til butikker i Bergen. Denne fabrikken ble nedlagt på 60-tallet. Like oppenfor denne fabrikken lå Eides orgelfabrikk. Denne ble nedlagt en gang på 50/60-tallet. Ved orgelfabrikken ble selve orgelet produsert mens selve «innmaten» kom fra andre steder. Ved siden av orgelfabrikken, lå Meieriet. Meieriet var i drift til slutten av 2. verdenskrig. Bak dette lå et et islager. Bygningen hvor Meieriet holdt til ble kjøpt opp og omgjort til en strømpefabrikk etter krigen. Norgeskluten er et kjent merke over hele landet, som ble produsert på fabrikken i Ask. Øverst i kaibakken, lå smien. Denne var i drift inn til 1950-tallet. Oppenfor dette ligger landhandelen, Hjalmar Nilsen. Denne landhandelen er enda i drift. Ovenfor landhandelen lå skomakeren. Skomakeren holdt på til midten av 1950-tallet. Bygget der skomakeren holdt til er i dag revet. Over riksveien lå Florida. Dette ble regnet som et knutepunkt på Ask med en forretning, bakeri, telegrafstasjon og post. Bygget ble revet på 1990-tallet og hagen ble omgjort til parkeringsplass. Delen av bygget hvor posten holdt til, ble revet litt senere. Posten ble deretter flyttet midlertidig over gaten før den ble permanent flyttet nærmere Hop skole. I dag er postkontoret nedlagt og det drives post i butikk hos landhandleren. Det ble etablert bussrute til Erdal på 50-tallet. Fra Erdal gikk det båt inn til Bergen. På dette tidspunkt var det enda ikke kollektivtransport til verken Florvåg, Kleppe eller Kleppestø. På slutten av 50-tallet ble båttrafikk langs østsiden av Askøy mindre aktuell. Da veien til Florvåg og videre inn til Kleppestø ble bygget, forsvant nesten all trafikk langs sjøveien. Over riksveien og ned til Lien ble det tidlig etablert møller og sagbruk. Amalie Skrams første ektemann, Kaptein August Müller var både eier og bestyrer av den største møllen, som lå ved Strømsnesvannet. Rundt 1890-tallet drev Emanuel Jæger jordbærdyrking. Han sendte bærene til Fleischer's Hotel på Voss. De såkalte «Askebærene» ble etablert i 1909 av Samson Eik. Denne jordbærtypen kommer fra jordbærplanten «Seierherren» (fra tysk «Sieger»). Slike jordbær ble det solgt mange av på Torget i Bergen i det forrige århundre. Geografi. Ask befinner seg på østsiden av Askøy. Mot øst kan man se over Herdlefjorden til Nordhordlandsbrua. Vest for Ask, finner man Askevatnet. Det er mye skog i området vest for Ask. Forholdsvis mye furuskog. Det går en skogsvei vestover og om man følger den, så kommer man til Hauglandshella. Ved skogsveien er det også mulig å ta en avstikker opp til fjellknausen, "Dronningen", hvor man har god utsikt over bygden samt over store deler av Askøy Kulturelle begivenheter. Den 1. mai hvert år, avholdes Ask-stafetten ved Ask. Start og mål er like ved Hop skole. Den 1. mai 2009 blir stafetten arrangert for 57. gang. Arrangør for Ask-stafett er Ask Friidrett. Torget (Bergen). Torget i Bergen er en handelsplass, med salgsboder, hvor det foregår omsetning av fisk, skalldyr, bær, frukt og blomster i tillegg til suvernirer. Det har en stor tilstrømning av turister, særlig om sommeren. Conrad Langaard. Conrad Christian Parnemann Langaard (født 18. november 1823 i Lillesand, død 11. august 1897 i Kristiania) var en norsk forretningsmann. Han startet sin karriere med å grunnlegge en tobakksfabrikk, som han raskt kunne utvide. Han bygget den nye Langaards tobaksfabrik i Pilestredet i Oslo, og kom så langt at maskinene skulle monteres. Da gav leiren under fabrikken etter, og hele bygningen raste sammen; det samme hadde skjedd for hans bror Mads Langaard tolv år tidligere. Ettersom han ikke var forsikret tapte han nesten alt. Han halte selv ut brukbare materialer fra ruinene, og klarte å gjenreise bygningen på et bedre fundament. Fabrikken ble etterhvert landets største tobakksfabrikk. Langaard hadde også interesser i andre bransjer. Han drev et skipsrederi, en trevarefabrikk og et bomullsspinneri, og ble en av landets rikeste menn. På søndagene var han som formann for Pleiestiftelsen for Smaabørn i Hegdehaugsveien involvert i veldedig arbeid. Langaard er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Canadas flagg. Canadas nasjonalflagg også kjent som Maple Leaf og l'Unifolié består av et hvitt senterfelt med et stilisert 11-hakket lønneblad på rød bunn. Det har vært i bruk siden 1965. Lønneblader har vært brukt som symbol på Canadas natur i ganske lang tid, i hvert fall siden 1700-tallet. Rødt og hvitt ble stadfestet av George V som Canadas nasjonalfarger i 1921, samtidig som landets våpenskjold ble fastsatt. Tidligere flagg. Red Ensign som var i bruk fram til 1965. Fra omkring 1868 og framover brukte Canada en variasjon av red ensign som de facto nasjonalflagg. Tilhørigheten til Storbritannia var her symbolisert ved Union Jack i kantonen, mens det kanadiske ble uttrykt gjennom det sammensatte våpenskjoldet i flaggets frie ende. Våpenskjoldet inneholdt merkene for provinsene Ontario, Quebec, Nova Scotia og New Brunswick. Flagget var først og fremst til bruk på sjøen, som handelsflagg, og bruken av det på land fikk den første tiden ikke offisiell anerkjennelse. Det britiske admiralitetet godkjente den kanadiske red ensign for bruk til sjøs i 1892. Våpenskjoldet i flagget endret seg i takt med at nye provinser sluttet seg til den kanadiske konføderasjonen eller når våpenmerkene deres endret seg. I 1924 ble flagget endret slik at våpenmerket med samlingen av provinsmerker ble byttet ut med våpenet for selve Canada. Samtidig ble flagget godkjent for bruk på den kanadiske regjeringens bygninger utenlands. Offisiell anerkjennelse av flagget som nasjonalflagg på land kom først 5. september 1945. Flagget ble benyttet som nasjonalflagg inntil 1965. I perioden den kanadiske red ensign ble brukt, endret våpenskjoldet seg flere ganger. Lønnebladene endret eksempelvis farge fra grønt til rødt i 1957. Kongelige flagg. Dronning Elisabeth IIs flagg for Canada Dronningens personlige kanadiske flagg ble innført i 1961 og består av fem felter, de samme som finnes i Canadas riksvåpen. De tre første feltene er identiske med det britiske kongelige flagg og har våpenmerker i felter for England (leoparder), Skottland (løve og liljebord) og Irland (harpe), mens det fjerde feltet er byttet ut med Frankrikes tidligere kongevåpen med tre fleur-de-lis (liljer), gule på blå bunn. De fire feltene står for de europeiske folkene som anses som grunnleggere av Canada: engelskmenn, skotter, irer og franskmenn. Den nederste tredjedelen av flagget har tre lønneblader, symbol for Canada, røde på hvitt felt. I midten står det en blå blomsterkranset skive med dronning Elisabeth IIs monogram. Kronens representant i Canada, generalguvernøren, har et eget flagg som er blått med et gul løve stående på en vulst i Canadas røde og hvite farger. Løven holder et rødt lønneblad. Den gule løven viser forbindelsen til Storbritannia og finnes også i mange andre flagg for generalguvernører i tidligere britiske kolonier som fortsatt deler statsoverhode med Storbritannia. Canadisk dollar. Canadiske dollar (forkortelse CAD) har vært valutaenheten i Canada siden 1858. 1 canadisk dollar=100 cent. Se også. Dollar Ask kirke. Ask kirke er en langkirke fra 1908 i Askøy kommune, Hordaland fylke. Kirken er tilknyttet Den norske kirke. Den ligger på Ask på Askøy i Hordaland. Ask kirke ble vigslet den 8. oktober 1908. Kirken er bygget i tre og den er tegnet av arkitekten Hartvig Sverdrup Eckhoff. Kirkens areal er på omtrent 300 kvadratmeter og kirken har 275 sitteplasser. Den første kirken. Den første kirken på Ask blir første gang nevnt i boken "Bjørngynjar Kalfskinn" fra 1320, men det er ikke usannsynlig at den første kirken på Ask ble bygd allerede på 1100-tallet. Middelalderkirken ble revet igjen da den første kirken i Strusshamn ble bygget i 1741. Man vet ikke akkurat hvor denne kirken stod, men i 1936 ble det reist et steinkors til minne om kirken av ungdomslaget Askestrilen. Dette korset ble reist på gården Minde i Kirkevik. I 1900 fant en lokalhistoriker det han mente var restene etter den gamle kirken, da han fant en 14 meter lang steinmur av grove steiner. I nærheten av denne muren ligger også "Vesperskaret", en dyp hule innover i fjellet. Tradisjonen skal ha det til at hulen ble brukt til å søke tilflukt i for dem som kom tidlig til kirke. Til tross for dette er det langt fra sikkert at det var på dette stedet kirken lå, da mange faktorer taler mot denne plasseringen av kirken. Etter reformasjonen ble Ask og store deler av Askøy lagt under Bergen domkirke. Ask kirke var i denne perioden i privat eie hos diverse eiere. Å komme seg fra Ask til domkirken var en strabasiøs ferd på denne tiden, men den måtte utføres i alle typer vær, da det var påbudt å gå til gudstjeneste. Heller ikke at Ask kirke ble bispekirke igjen, altså en kirke organisert av kirken og ikke privatpersoner, rundt 1700 gjorde så stor forskjell, da man fremdeles måtte til domkirken for å få gjort kirkelige handlinger. I 1740 var folk på Askøy og Laksevåg lei av kirkeveien og tok kontakt med kongen med spørsmål om å få bygge ny kirke i Strusshamn. Kongen hadde noen innvendinger med finansieringen, men da den rike bergenskjøpmannen Henrik Schreuder tilbød seg å betale for byggingen svarte kongen ja. Tillatelsen ble gitt 11. januar 1741, og samme år stod den nye kirken ferdig i Strusshamn. Kirken på Ask ble sannsynligvis revet samtidig. Dagens kirke. Det første forsøket på å bygge en ny kirke på Ask strandet i 1872 da kommunestyret ikke likte tanken, men i 1903 ble det nedsatt en komite som skulle finne tomt, tegninger, finansiering og tillatelser. Tomten til kirken fikk man gratis av fru Wilhelmine Jachwitz. Tegningene man valgte å bygge kirken etter var en forbedret utgave av Sandeid kirke i Ryfylke. Kirken ble beregnet til å koste 16 000 kroner, og mye av dette ble samlet inn i bygden. Det ble også lagt ned 1518 dagsverk i dugnadsarbeid. Heller ikke nå gikk arbeidet knirkefritt. Dette var i hovedsak på grunn av at man var utålmodige med å starte byggingen, og startet å bygge før de nødvendige tillatelser var i orden. Arbeidet ble derfor stoppet en stund, før det kom en kongelig resolusjon som gav tillatelse til å bygge kirken. Kirken var ferdig på sensommeren 1908, men biskopen gav beskjed om at på grunn av rotet med byggetillatelsen måtte han ha en bekreftelse på at kirken var lovlig bygd før han ville vigsle den. En slik attest ble skaffet, og torsdag 8. oktober 1908 ble den nye Ask kirke vigslet av biskop Johan Willoch Erichsen. Vigslingen var en stor begivenhet i lokalsamfunnet, og det ble også satt inn en ekstrabåt fra Bergen for å få skuelystne fra byen til Ask. Kirken var i privat eie fram til 1910 da formannskapet i kommunen gjorde vedtak om at kirken skulle bli overtatt av kommunen og at den skulle bli et kapelldistrikt under Strusshamn prestegjeld. Kirken fikk innlagt elektrisitet i 1925, men ikke elektrisk oppvarming før i 1954-55. Da ble den også malt i de fargene den i dag har innvendig etter å ha blitt malt brun i 1933. Man monterte også en bu under tverrbjelken i kordøren og kirken fikk ny døpefont. Det ble også foretatt betydelige ombygginger i 1987, da våpenhuset fikk tilbygg på begge sider, en trapp til galleriet ble fjernet, man bygde flere toaletter og kontor. Orgelet. Det første orgelet i kirken var et vanlig husorgel og ble i utgangspunktet lånt inn fra en huslærer i bygden. Man opplevde at orgelet var så mye i bruk at man gikk inn for å kjøpe dette. Det ble samlet inn penger og orgelet ble kjøpt inn og stod der til i 1917. Da fikk kirken et pipeorgel i gave fra seilmaker Møller. Dette var et pneumatisk orgel med sju stemmer og en manual. Det kostet rundt 5000 kroner da det ble kjøpt inn. Orgelet stod i kirken fram til 1964, da Ask kirke overtok Strussham kirkes gamle orgel. Orgelet som hadde stått i kirken siden 1917 ble solgt til baptistkirken i Bergen. Dagens orgel er et mekanisk kjegleladeorgel med femten stemmer, to manualer og en pedal. Det ble bygget av Olsen & Jørgensens orgelfabrikk. Orgelet var i noe medtatt stand da det kom fra Strusshamn, det var blant annet skadet av fugler som hadde falt ned i pipene, og det var lenge planer om restaurering. Det ble foretatt en foreløpig restaurering i 1987 og en fullstendig i 2007-2008. Kunst. Altertavlen er fra 1908 og er et maleri som viser Jesus i bønn. Bildet er malt av Julius Holch og er en kopi av alterbildet i Johanneskirken i Bergen. I forbindelse med 25-årsjubileet i 1933 ble det satt inn to glassmalerier i koret. De er laget av glassmester Ragnaldsen i Bergen og viser apostlene Paulus og Peter. Slaget om Vimyhøyden. Slaget om Vimyhøyden (engelsk: Battle of Vimy Ridge) var et slag utkjempet mellom tyske og hovedsakelig canadiske styrker under første verdenskrig. Siden det var et av de første slag der canadiske styrker opererte på egenhånd, fikk det meget å si for den canadiske nasjonale selvbevisstheten. Forløp. Vimy var blant de best befestede områdene på hele vestfronten og de allierte vurderte det som en uinntagelig festning. Britene og franskmennene hadde i flere år forsøkt å innta høyden med store tap, franskmennene alene mistet 150 000 soldater under ett forsøk i 1915. Strategisk var høydedraget svært viktig, da den var den eneste naturlige barrieren. De allierte besluttet å gjennomføre et nytt angrep i 1917, valget falt på canadierne, og for første gang ble de fire divisjonene i det canadiske korpset (Canadian Corps) benyttet samlet. Den britiske 5. infanteridivisjon deltok også under angrepet. Canadierne hadde lært av de mislykkede britiske og franske forsøkene og besluttet å prøve ut nye taktikker på troppenivå blant annet utstrakt bruk av maskingeværer som (Lewis Gun), samt å gi grundig orientering og detaljerte kart ikke bare til befalet og offiserene men også til menige soldater. De bygget opp en kopi av Vimyhøyden bak egne linjer og tilbragte mange måneder på å drille på angrepet. Slaget. 2. april 1917 begynte de canadiske styrkene verdens største artilleribeskytning frem til da, på en uke skjøt de canadiske styrkene over en million granater mot de tyske stillingene. Artilleriangrepet var så hardt at det kunne høres helt til London. Under artilleridekning avanserte det 30 000 mann store canadiske korpset 9. april, og på under 2 timer hadde tre av de fire canadiske divisjonene nådd sine mål. De siste målene ble nådd i løpet av kvelden. 12. april kontrollerte de canadiske styrkene hele høyden. Etter slaget. Angrepet kostet de canadiske styrkene 3598 drepte og 7104 sårede. Den tyske 6. armé under general Ludwig von Falkenhausen mistet 20 000 mann. Slaget fikk lite å si på det strategiske nivået, men den psykiske effekten var stor, for de alliertes del var den sterkeste tyske befestningen på vestfronten beseiret med forholdsvis minimale tap. Slaget gav også canadierene rykte på seg for å være de beste allierte soldatene. Vimy er det stedet i Frankrike og Belgia med høyest konsentrasjon av ueksploderte granater. Det britiske bombeflyet Vickers Vimy er oppkalt etter slaget. Vimymonumentet. På Vimyhøyden ligger nå det canadiske Vimymonumentet, som er Canadas største krigsmonument. Grunnen det står på er gitt i gave av den franske regjering til den canadiske. Vimyhøyden Vimyhøyden Julian Byng. Feltmarskalk Julian Hedworth George Byng, 1st Viscount Byng of Vimy (født 11. september 1862, død 6. juni 1935) var en britisk offiser som tjenestegjorde under første verdenskrig, blant annet som sjef for det canadiske korpset. Han ble den 12. generalguvernøren i Canada. Han var en meget populær generalguvernør, spesielt på grunn av hans ledelse av det canadiske korpset blant annet under Slaget om Vimyhøyden og fordi hans generalguvernørutnevnelse hadde skjedd i samråd med canadiske myndigheter. I sin stilling som generalguvernør reiste han mye rundt i Canada. Mount Logan. Mount Logan er Canadas høyeste fjell og det nest-høyeste fjellet i Nord-Amerika (etter Mount McKinley). Mount Logan er 5 959 meter høyt og ligger i Yukon. Det er kjent for ekstreme temperaturer, 26. mai 1991 ble det målt -77.5 °C, det kaldeste utenfor Antarktis. Det ble først besteget 23. juni 1925. Mount Logan ble foreslått omdøpt til Mount Trudeau etter den canadiske statsministeren Pierre Trudeau. Fredericton. Fredericton er hovedstad i den tospråklige canadiske provinsen New Brunswick. Den har ca. innbyggere (innbyggere totalt med forsteder), selv om dette tallet er noe unøyaktig da byens store mengde studenter ofte ikke er telt med. Fredericton har tre universiteter University of New Brunswick, St. Thomas University og University of Fredericton. University of New Brunswick ble grunnlagt i 1785 og er Canadas eldste universitet. University of Fredericton ble grunnlagt i 2006 og er dermed Canadas yngste universitet. Byen er hovedsakelig delt opp i en nord og sør side, delt av St.John elven som går igjennom byen. Sentrum ligger på sør siden, hvor også de fleste av studentene bor og studerer. Storselsøy. Storselsøy er benevnelsen på den nordlige halvdelen (tilhørende Rødøy kommune) av Hestmannøy i Nordland. Lokalbefolkningen bruker som oftest kortversjonen Selsøy. Den sørlige halvdelen (tilhørende Lurøy kommune) av Hestmannøy kalles Hestmona. Hestmona. Hestmona er det egentlig navnet på øya Hestmannøy i Nordland fra gammelt av, men brukes nå som benevnelse på hele den sørlige halvdelen av Hestmannøy. Denne halvdelen tilhører Lurøy kommune. Den nordlige halvdelen av Hestmannøy heter nå Storselsøy og tilhører Rødøy kommune. Øyas høyeste punkt ligger 571 meter over havet. thumb Mount Kosciuszko. Mount Kosciuszko er det høyeste fjellet i fastlands-Australia, det er 2 228 meter høyt og ligger i delstaten New South Wales. I 1840 ble det oppkalt etter den polske nasjonalhelten Tadeusz Kościuszko av den polske oppdageren grev Paweł Edmund Strzelecki. Den australske uttalen, skiller seg endel fra den polske uttalen. Hvitbalanse. Hvitbalanse er et begrep i fargefotografering som gjelder tilpasninger i kameraet for belysningas fargetemperatur. Et motiv gjengitt med ulike innstillinger av hvitbalansen Hvite flater i motivet vil gjengis forskjellig på filmen, alt etter fargetemperaturen på belysninga. I dagslys får hvitt et blått fargestikk; i lampelys rødt. Hvitbalansen har som mål å justere for ulik fargetemperatur, slik at det i motivet som ser hvitt ut for det menneskelige øyet, også ser hvitt ut på det ferdige bildet. I kameraer med film kan hvitbalanse oppnås enten ved bruk av ulike fargefiltre foran objektivet, eller ved å velge film som er tilpassa belysninga. Digitalkameraer måler sjøl fargetemperaturen på lyskilden, beregner hvitbalansen ved å referere til hvitt, og setter automatisk innstillingene for den aktuelle belysninga. I visse tilfeller – f.eks. når én farge dominerer i motivet – kan automatisk hvitbalanse gi uheldige fargestikk. Mange kameraer har derfor i tillegg muligheter for manuell innstilling av hvitbalansen. Kameraet kan f.eks. ha mulighet for å velge mellom sollys, overskya, glødelampebelysning (incandescent) og lysrørbelysning (fluorescent). Noen kameraer har en skala for fargetemperatur i K. Den mest krevende belysninga med hensyn til hvitbalanse er lysstoffrør, i og med at lyset fra disse ikke har et kontinuerlig spektrum. Den mest nøyaktige metoden for innstilling av hvitbalanse er "låsbar manuell måling". Kameraet rettes mot en hvit flate, og hvitbalansen låses ved å trykke inn en egen låseknapp. Friedrich Paulus. Friedrich Wilhelm Ernst Paulus (født 23. september 1890 i Breitenau i Hessen i Tyskland, død 1. februar 1957 i Dresden) var tysk general under andre verdenskrig. Bakgrunn. Paulus var sønn av en skolelærer og prøvde etter abitur i 1909 å komme inn som kadett i Kaiserliche Marine. Da han ikke kom inn, begynte han i stedet å studere juss ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet imidlertid ved universitetet uten å ha tatt eksamen og gikk inn i 111. infanteriregiment som fahnenjunker i februar 1910. Da første verdenskrig brøt ut, ble han satt inn i kampene i Frankrike og detok i kamper ved Vosges og Arras. Etter et fravær på grunn av sykdom, ble han overført til "Det keiserlige alpekorps" som da befant seg ved den italienske fronten i Sør-Tyrol og satt inn som stabsoffiser. Han tjenestegjorde i alpekorpset resten av krigen, fra oktober 1915 i Serbia og fra februar 1916 i Makedonia. I mars samme år ble alpekorpset overført til Vestfronten og deltok blant annet i slaget ved Verdun. Senere var han i Transilvania og i september tilbake ved den italienske fronten hvor han deltok i kampene ved Isonzo. Ved krigens slutt var han i Flandern som hauptmann. I tiden umiddelbart etter krigsavslutningen deltok han i kampene i Frikorpsene, men gikk i 1919 inn i Reichswehr som kompanisjef i det 13. infanteriregiment i Stuttgart. Her ble han blant andre kjent med Erwin Rommel, som ledet et maskingeværkompani. I februar 1931 begynte Paulus på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin som major, og befant seg her da nasjonalsosialistene overtok makten. Det er ikke dokumentert hvordan Paulus stilte seg til dette. Resten av mellomkrigstiden tjenestegjorde han i ulike stabsposisjoner fram til han i februar 1938 ble sjef for staben i Heinz Guderians nye motoriserte XVI armékorps og rapporterte her til generalløytnant Erich Hoepner. Andre verdenskrig. I mai 1939 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for 10. armé i Leipzig og tjenestegjorde med denne først i felttoget i Polen i 1939, og deretter i slaget om Frankrike, da 10. armé var omdøpt til 6. armé. Her var han generaloberst Walter von Reichenaus nærmeste medarbeider. Paulus ble i august 1940 utnevnt til generalløytnant og overtok 3. september som overkvartermester i generalstaben under ledelse av Franz Halder. Det betydde i praksis at Paulus ble generalstabens nestkommanderende, og den tredje høyeste posisjonen i hæren, under Halder og Walther von Brauchitsch. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Barbarossa. Tidlig i 1942 overtok han kommandoen over den tyske 6. armé og i mai 1942 kommanderte han denne i den tyske seieren i det andre slaget ved Kharkov. Han ledet 6. armé videre sørover til Stalingrad og var den tyske øverstkommanderende under slaget om Stalingrad. Slaget endte imidlertid i et knusende tysk nederlag, blant annet fordi han ble nektet å foreta taktiske tilbaketrekninger av Hitler.Paulus i sovjetisk krigsfangenskap Den 30. januar 1943 ble Paulus utnevnt til generalfeltmarskalk av Hitler, som håpet at han da ville begå selvmord fremfor å gå i krigsfangenskap. Paulus valgte likevel å overgi seg til den røde armé dagen etter. Hitler mottok meldingen om Paulus' kapitulasjon, og ble rasende. Han hadde ønsket å heve tapet ved Stalingrad til mytiske dimensjoner, han forestilte seg at de fleste høyre offiserer ville begå selvmord. De siste restene av de tyske styrkene overga seg tre dager senere. Fangenskap. Tiden i fangenskap ble tilbragt under komfortable forhold. Et avbrekk kom da han 11. februar 1946 ble ført til Nürnberg for å vitne i Nürnbergprosessen. Han ble under dette oppholdet hele tiden holdt i sovjetisk varetekt. I sitt vitneprov snakket han blant annet om sin egen rolle i planleggingen av Operasjon Barbarossa og dennes karakter både som erobringsfelttog og utryddelsesfelttog. Hans vitneprov passet helt perfekt til den sovjetiske anklageprosedyren og var særlig belastende for Hermann Göring, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl. I mai 1950 meldte Sovjetunionen at de hadde løslatt sine siste tyske krigsfanger. Nesten to millioner tyske krigsfanger hadde da blitt hjemsendt. Imidlertid ble stadig 28 000 tyskere holdt tilbake, da sovjeterne betegnet dem som dømte krigsforbrytere. Paulus måtte forbli i fangenskap av uklare grunner ettersom han ikke hadde status som krigsforbryter. Han ble imidlertid løslatt i 1953 etter Walter Ulbrichts intervensjon. Øst-Tyskland. Paulus var klar over at det de siste årene var blitt rettet til dels skarp kritikk mot ham i Vest-Tyskland for hans håndtering av situasjonen i Stalingrad. Han ante at han kom til å få det vanskelig i Forbundsrepublikken og takket derfor ja til et tilbud om å få slå seg ned i det daværende Øst-Tyskland. Paulus bosatte seg i Dresden, der han fikk stilling som leder ved det øst-tyske politiets krigshistoriske forskningsråd. En stor del av hans tid gikk med til å skrive om slaget om Stalingrad hvor han forsvarte de valg han hadde gjort som armesjef. Etter hvert ble han svekket av sykdommen Amyotrofisk lateral sklerose som han til slutt bukket under for. Hans urne ble senere overført til familiegravstedet i Stadtfriedhof i Baden-Baden. Hans ufullførte krigsmemoarer ble utgitt etter hans død. Kontroversiell. Paulus forblir meget kontroversiell blant historikere, blant annet på grunn av hans engasjement i den Sovjet-kontrollerte gruppen Fritt Tyskland som han sluttet seg til i 1944. Etter eget utsagn ønsket Paulus å arbeide for å forkorte krigen i håp om å spare Tyskland fra fullstendig ødeleggelse. Ifølge sovjetisk etterretning, som overvåket og avlyttet Paulus og de andre høyere offiserene som satt fengslet, skjønte han i aprildagene 1945 at dette arbeidet kun tjente sovjetiske interesser og ikke gavnet Tyskland. Bildestøy. Bildet til venstre har en lukkertid på >10 sekunder i lite lys. Bildet til høyre har der i mot nok lys og kort lukkertid (0,1 sekund) Bildestøy er et begrep i digital fotografering. Støy er ufullkommenheter i bildebrikka som fører til dårlig fargegjengivelse eller uskarphet i det ferdige bildet. Støy blir særlig synlig under dårlige lysforhold, ved lang eksponeringstid eller ved innstilling på høye ISO-verdier. Resultatet kan sammenliknes med korn på fotografisk film. Sjøl i totalt mørke genererer bildebrikka en svak strøm. Denne kalles "svart strøm" (dark current). Under svake lysforhold er signalene fra motivet som går inn på brikka ikke mye sterkere enn den svarte egenstrømmen; signal-støy-forholdet er lavt. De ulike kameraprodusentene har utvikla elektroniske kretser som skal motvirke støy – såkalte DNR-kretser ("Digital Noise Reduction"). Norsk kulturminnefond. Norsk Kulturminnefond eller Kulturminnefondet er siden 2002 et nytt virkemiddel innen kulturminnearbeidet. Kulturminnefondet er ikke en del av den ordinære forvaltning som utføres av de antikvariske myndigheter, men et tillegg. Pr. 1. januar 2006 er det 800 millioner som grunnkapital i fondet, og rentene av disse disponeres av fondets styre. Det er store forventninger til at Regjering og Storting vil følge opp med ytterligere avsetninger til grunnkapitalen i årene som kommer. Midlene blir brukt som toppfinansiering i supplement med eiers/igangsettes egne penger, dugnadsinnsats og eventuell annen støtte. Vålerenga kjerke. «Vålerenga kjerke» er en sang skrevet av Trond Ingebretsen. Den ble først utgitt på Bjølsen Valsemølle-albumet "Fem på midnatt" i 1982, og er senere kjent som hymnen til VIF-Klanen Sangen er skrevet som en hyllest til Trond Ingebretsen far, Trygve «Kremen» Ingebretsen, som spilte ving på Vålerenga i ti år, blant annet sammen med legendariske Henry «Tippen» Johansen og Birger «Tuben» Sørensen. «Kremen» fikk klubbens fortjenestemedalje i 1938. Sangen handler om opplevelsen en hel bydel hadde da Vålerenga kirke brant 18. september 1979. Brannen ble antent av en glo som i forbindelse med taktekkingsarbeider ble liggende og ulme i tørt løv innunder takhellene. Den fikk stor lokal oppmerksomhet og sangen søker å formidle nærmiljøets reaksjoner på dette. Sangteksten forteller at «orgelet spelte aleine» og at «kjerkeklokka ringte, da taket tilslutt forsvant». Dette er ikke et forsøk på å skape en lokal myte. De som var til stede opplevde faktisk dette. Den sterke varmen og lufttrykket brannen skapte blåste liv i orgelet og satte klokkene i bevegelse. Da brannen var slukket, var orglet brent opp og de massive kirkeklokkene av jern hadde smeltet. Versjonen som spilles på Vålerenga-kampene er ikke Bjølsen Valsemølles originalversjon, men en coverlåt av Ragnar og Øsekara. Minst tre versjoner av sangen eksisterer, to av dem er spilt inn av Bjølsen Valsemølle. Factotum. "Factotum" er en norsk film fra 2005. Filmen er spilt inn i Norge og USA. Regien var ved Bent Hamer. Filmen er basert på den amerikanske forfatteren Charles Bukowskis roman med samme navn. Handlingen dreier rundt Bukowskis alter ego, Henry Chinaski. USA, Tyskland, Frankrike og Sverige var også involvert i produksjonen. I følge medietilsynet er filmens stemning gjennomgående dyster med innslag av rus, sex og vold. Begynnelsen. Vi møter Matt Dillon som Hank. Han får sparken for n.te-gang og sjekker inn på et billig hotell. Han drikker og skriver. Romaner, essays og poesi kommer ut i et forbausende tempo, men forlag og magasiner refuserer manus i samme tempo som han produserer dem. Hank har hatt mange kvinner, men det er noe spesielt med Jan (Lili Taylor). De deler samme begeistring for rus. Rundt Hank og Jans turbulente liv på skyggesiden av det amerikanske samfunnet, sirkler utallige alkoholikere, horer og smågamblere. Ribonuklease. Ribonuklease(r), forkortet RNase, er nukleaser som katalyserer nedbrytningen av RNA til mindre komponenter. De kan inndeles i endonukleaser og exonukleaser, og inneholder flere underkategorier innenfor EC 3.1-klassen av enzymr. Bjerkebæk. Bjerkebæk var Sigrid Undsets hjem på Lillehammer. Hjemmet er i dag museum. Forfatteren og nobelprisvinneren Undset flyttet til Bjerkebæk i 1919 og bodde der fram til sin død i 1949 med unntak av krigsårene 1940-45 hvor hun oppholdt seg i USA. Undset utviklet eiendommen i perioden fra 1919 til 1924 med tilflytting av et gammelt tømmerhus fra Gudbrandsdalen og med etablering av hageanlegg på eiendommen. Undset gav hjemmet navn etter den erkenorske «Herr Bjerkebek» i den danske forfatteren Erik Bøghs vaudeville "En Caprice" fra 1858. Skuespillet gav opphavet til det danske uttrykket "bjerkebekeri", som var en betegnelse for norsk selvskryt. Våningshuset ble fredet i 1983 og Bjerkebæk eies nå av Staten ved Kulturdepartementet, og driftansvaret ble overført til Maihaugen, fra 2011 Lillehammer museum. Arbeidene med å restaurere og innrede husene slik de var i 1930-årene, på Undsets tid, ble påbegynt i 1997. Publikumsbygningen på Bjerkebæk (tegnet av Carl-Viggo Hølmebakk), som rommer utstillinger, bokkafé og foredragssal, ble åpnet i mai 2007. Grunnstenen til servicebygningen/publikumsbygningen ble lagt ned 27. mars 2006 av Dronning Sonja. Bullenbeisser. Bullenbeisser (oksebiter) blir også kalt tysk bulldog og er en nå utdødd hund av molossertype som fantes i Mellomeuropa til fram mot slutten av 1800-tallet, da den trolig døde ut som følge av kryssavl. Navnet indikerer at typen ble brukt til oksekamper (såkalt "bull-baiting"). Bullenbeisser er kjent i minst to varianter, en stor kalt "danziger bullenbeisser" med opprinnelse fra grensestrøkene mellom Tyskland og Polen, og en mindre kalt "brabanter bullenbeisser" med opprinnelse fra området Brabant på grensen mellom Belgia og Holland. Typen var også kjent under forskjellig andre navn i andre land, for eksempel som "bullenbijter" i Holland og "alano" i Spania og Italia. I middelalderen var typen også kjent som "alaunt", noe som bidrar til en teori om at denne hunden kanskje ble bragt til Europa av de nomadiske persiske alanerne. Noen hevder også at det først var fønikerne som bragte den med seg, men dette kan i begge tilfeller ha med typer å gjøre. Danziger bullenbeisser. Danziger bullenbeisser er trolig samme hund som "bärenbeisser" (bjørnebiter), men det hersker uklart omkring dette forholdet. Denne hunden var større, slankere og hurtigere enn den mindre varianten. Den skal ha blitt benyttet til hetsjakt på villsvin, ulv og bjørn. Likeledes har den trolig blitt brukt til såkalt "baiting", noe som kan være opphavet til benevnelsen "bjørnebiter". En tysk kilde ("John E. L. Riedinger" fra Augsburg) fra 1700-tallet nevner at denne hunden hadde ragget, stri pels og var omkring 70 cm i skulderhøyde. En tegning gjort av Peter Bruegel den eldre i 1565 viser også en "bärenbeisser" som er relativt ragget, stor, og minner mye om en irsk ulvehund. Mange regner danziger bullenbeiser som en progenitor for en rekke av dagens hunderaser, for eksempel grand danois og boerboel. Navnet "danziger bullenbeisser" stammer trolig fra det tidligere Danzig, nå Gdansk i Polen. Brabanter bullenbeisser. Brabanter bullenbeisser var mindre og mer kompakt. Gamle tegninger viser ofte en tigerstripet hund med kort, glatt pels og en kompakt kropp. Den skal først og fremst ha blitt benyttet som vakthund og kveghund. Navnet fikk den etter området Brabant, et stort landområde som nå er delt mellom Belgia og Holland, der den skal ha oppstått. Utbredelsen var imidlertid større. Det fortelles blant annet at hanseatene bragte med seg slike hunder som vakthunder til Bergen i Norge og Novgorod i Russland. Lokalt i Sør-Tyskland var denne hunden kjent under navnet "boxl". Varianten regnes blant annet som progenitor for boxer. Den forsvant etter hvert som boxeren ble mer populær. Book of Common Prayer. 1596-utgaven av "Book of Common Prayer" "The Book of Common Prayer" ("Den allmenne bønneboken") er et grunnleggende skrift i den anglikanske kirke. Dens første utgave avløste de katolske liturgiske forordninger. Den ble stadfestet i 1549. Siden har den gjennomgått visse revisjoner. Den inneholder tre hovedliturgier, nemlig "Morning Prayer", "Holy Communion" og "Evening Prayer". Den legger vekt på bibellesing, siden man syntes det var for lite av det i katolsk tid, ettersom Bibelen var på latin og ikke morsmålet. Øyvind Østerud. Øyvind Østerud (født 1944) er en norsk statsviter. I 1974 forsvarte han doktorgraden ved LSE. Han har vært professor i internasjonale konfliktstudier ved Universitetet i Oslo siden 1980. Fra 1998 til 2003 ledet han den andre norske maktutredningen (Makt- og demokratiutredningen). Dette var et stort tverrfaglig samfunnsvitenskaplig forskningsprogram med et budsjett på 50 millioner kr. Utredningens hovedkonklusjon var at demokratiet i følge forskningsgruppen var i ferd med å forvitre, ettersom makt var overført fra valgte organ som sto til ansvar for borgerne i valg, og blitt overført til ikke folkevalgte organ og rettsvesen ved at innbyggerne var tildelt individuelle rettigheter. Øyvind Østerud var styreleder på Institutt for fredsforskning (PRIO) 2003-2006. Han har skrevet to innføringsbøker i statsvitenskap som er de fleste norske studenters møte med faget ("Statsvitenskap: innføring i politisk analyse" og "Invitasjon til statsvitenskap"). Dessuten har han vært redaktør for "Statsvitenskaplig leksikon", som gir en grundig oversikt over fagets terminologi. Han har også vært en av syv redaksjonsmedlemmer i Nytt Norsk Tidsskrift. Han er preses i Det Norske Videnskaps-Akademi 2009-10. Slaget ved Lyngør. Slaget ved Lyngør, «Najaden» sees i bakgrunnen. Slaget ved Lyngør var et sjøslag som ble utkjempet mellom den dansk-norske og den britiske flåte ved Lyngør havn 6. juli 1812. Bakgrunnen for slaget var at de britiske styrkene hadde blitt sendt mot Norge for å nøytralisere den nybyggede fregatten «Najaden». Bakgrunn. Under britenes herjinger på Holmen i 1807 (se Slaget om København (1807)) ødela de blant annet et linjeskip som sto på beddingen. Støttene ble hugget over slik at det la seg over og fikk knust babord side. Tømmeret på styrbord side var imidlertid intakt og ble tatt vare på. Dette ble senere brukt ved byggingen av en ny fregatt på 36 kanoner som skulle få navnet «Najaden». «Najaden» ble påbegynt i august 1808, og sjøsatt 26. oktober 1811. Etter å ha blitt utrustet, ble fregatten beordret til Norge i februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge. I Norge fikk Najaden ytterligere seks kanoner ombord. Den var utsatt for flere uhell. Like etter ankomst dregget ankerne, og akterskipet drev ned på et skjær, med det resultat at rorløkkene ble ødelagt. Etter kjølhaling og reparasjon kom skipet ut for en storm som tok forre merse- og bramstag overbord. Som følge av uhellene fikk besetningen meget begrenset opplæring ombord. I juli 1812 inn en styrke som besto av linjeskipet HMS «Dictator» (64 kanoner) og tre kanonbrigger, HMS «Calypso», HMS «Podargus» og HMS «Flamer». Loggboken til HMS «Dictator» beskriver forløpet av kampene ved Lyngør. Forsiden angir Kaptein William Autrige som sjef, men han var blitt syk og var erstattet av den 24 år gamle Kaptein James Pattison Stewart. Slaget. Den 6. juli 1812 lå Najaden til ankers i Havefjorden ved Sandøya og Borøy utenfor Tvedestrand, sammen med tre brigger, «Kiel», «Lolland» og «Samsøe». Kaptein Hans Peter Holm på «Najaden» visste at engelskmennene krysset utenfor kysten, men han næret ingen bekymring – ingen engelskmann ville finne på å gå inn i den vanskelige skjærgården utenfor, i hvert fall ikke med et stort linjeskip. Kaptein Holm var så trygg at han tok imot en middagsinvitasjon fra sjefen på «Samsøe», Løytnant Fredrik Grodtschilling, og forlot skipet sitt. Sammen med andre skipssjefer spiste de sin middag, og lot seg så ro iland for å spasere på Sandøya. Fra toppen av øya fikk de se det som ikke skulle være mulig, «Dictator» og briggene var på innsiden av grunnene, og på vei mot Sandøya. Skipssjefene kom seg ombord, beordret ankertauene kappet og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden nordøstover. HMS «Podargus» som hadde med kjentmann ombord, ledet de britiske fartøyene i forfølgelsen. Kjentmannen var likevel ikke kjent nok, og «Podargus» gikk på grunn på Buskjærsteinen, og ble stående fast. Sjefen på «Dictator», Kaptein Stewart, beordret «Flamer» til å assistere «Podargus», mens «Calypso» og «Dictator» forfulgte «Najaden» og de dansk-norske briggene. «Flamer» og «Podargus» ble straks angrepet av Løytnant Parnemann med kanonsjaluppen «Kiøge Bugt», Kanonjolle Nr.3, under kommando av Løytnant Ring, og Digernes batteri, senere forsterket med fire kanonbåter fra Arendal kystforsvarsdivisjon under Kaptein-Løytnant Dietrichson. Dette er beskrevet som Trefningen ved Buskjærsteinen. Etter en lengre fekting klarte briggene å komme seg unna med store skader. Imidlertid hadde aksjonen nede ved Borøya forhindret kanonjollene i å komme «Najaden» til unnsetning i tide. I mellomtiden hadde «Najaden» og de tre briggene seilt indre leden opp til Lyngør, tett forfulgt av «Calypso» og «Dictator». Etter anbefaling fra losene ankret de dansk-norske skipene inne i Lyngørsundet. Kaptein Holm antok at her inne måtte de være trygge – ingen engelskmann ville finne på å gå inn i denne trange leia med et linjeskip. Kaptein Holm antok derfor at angrepet ville komme fra småbåter og over land, og la dermed skipet med bredsiden mot Holmen. Kaptain James Stewart var skotsk, ikke engelsk, og blant sine kolleger i Royal Navy var han kjent som «Mad Jim». Dessuten var han en dyktig sjømann og en uforferdet taktiker. Han gjorde det riktige, sto inn Store Svalsund for styrbords halser, og midt i sundet slapp han et anker akter. Mens trossen løp ut seilte «Dictator» rett mot land på Lyngørsiden, og satte baugen på grunn. Ved hjelp av ankeret kunne Stewart varpe «Dictator» slik at hele bredsiden pekte mot «Najaden», avstanden er bedømt av Stewart som «1/2 pistol shot» (35–40 m). Ca. kl. 21.30 åpnet «Dictator» ild i hurtige bredsider mot «Najaden». Ilden ble holdt mot fregatten bare i få minutter før den var satt ut av stand til å forsvare seg. Allerede første bredside slo mastene av «Najaden», og den store riggen falt forover og mot babord. I fallet knuste den dekkene, slik at ikke bare øvre dekks kanoner ble satt ut av spill, men hovedbatteriet ble også ubrukelig. «Dictator»s kanoner slynget død og ødeleggelse mot det dømte skipet som måtte ta imot over fire tonn jernkuler i løpet av ca. 15 minutter. «Dictator»s ild ble så rettet mot de to nærmeste briggene, som strøk flagg og overga seg kl. 21.47. «Najaden» synker. «Najaden» var nå et hjelpeløst vrak som kantret over mot babord, og skipet ble fylt gjennom kanonportene. Det oppsto brann akterut, og kl. 22.10 nådde brannen fram til kruttmagasinet, og «Najaden» detonerte. 133 mann ble drept og 102 såret av «Najaden»s mannskap på 315. Britene besatte briggene «Kiel» og «Lolland», mens «Samsøe» klarte å komme seg unna mot øst. Kanonbåtene fra Arendal var blitt oppholdt i kamp mot «Flamer» og «Podargus», og Risørdivisjonen som fikk sent varsel, ble ytterligere forsinket av en tiltagende sørvestlig kuling. Kl. 01.00 var alle de fem tilgjengelige kanonbåtene samlet ved Lyngør. Kampen ble gjenopptatt, og britene måtte rømme briggene. Etter hvert fant Kaptein Stewart at situasjonen begynte å bli truende. «Dictator» ble halt av grunnen kl. 02.00, men drev på nytt på grunn, og måtte flytte endel av de forre kanonene akterut for å komme løs. Kl. 05.00 var den klar, «Dictator» og «Calypso» satte seil, kom seg ut av Svalsund og østover skipsleden under konstant ild fra kanonbåtene. Kanonbåtene påførte britene store skader, men de utslitte mannskapene klarte ikke å forfølge fartøyene som var under seil, og britene unnslapp til åpen sjø. Etterspill. Med senkingen av «Najaden», det siste store skipet i flåten, var det definitivt slutt for den engang så mektige dansk-norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter skulle holde det gående ennå i de to årene krigen varte fram mot det endelige nederlaget i 1814. Eksterne lenker. Lyngør, Slaget ved Lyngør, Slaget ved Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikks flagg. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikks flagg, 1949-1991 Flagget til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk hadde en rød stripe over en lys blå stripe, og i øverste venstre hjørne en gul hammer og sigd med en stjerne over. Den blå stripen utgjorde en tredel av flaggets bredde. Det var i størrelsesforholdet 1:2. Flagget ble innført 21. november 1949. Flagget var basert på Sovjetunionens flagg og fulgte samme modell som flaggene for øvrige sovjetrepublikker. Den enkelte republikk hadde et felt med en særegen farge eller mønster, enten i nedre del av flagget eller ved stangsiden av den ellers røde flaggduken med hammer, sigd og stjerne i gult. Allerede fra 1921 av førte den Ukrainske Sovjetiske Republikken rødt flagg, men først med republikkens initialer i gult i øvre felt ved stangen. Ved Sovjetunionens sammenbrudd gikk flagget gradvis ut av bruk. Etter at Ukraina hadde erklært seg selvstendig, ble det blå og gule flagget nasjonalflagget for første gang heist 4. september 1991, da sammen med flagget til den Ukrainske SSR. Fjorten dager senere ble flagget i blått over gult erklært som Ukrainas eneste flagg. Håndbrems. Håndbrems er bremse som aktiveres for hånd. Kjøretøy. Dette kan for et kjøretøy være en parkeringsbrems eller normal brems som er tilpasset for handikappet sjafør. Sykkel. På sykkel og motorsykkel er håndbremsen normalt montert på styret. Hammer og sigd. Hammer og sigd (russ. серп и молот, "serp i molot" = sigd og hammer) er et symbol som forbindes med kommunismen. Det er opprinnelig fra Russland, der det ble tatt i bruk i 1917/1918. I 1922 ble hammer og sigd offisielt merke for Sovjetunionen, og det inngikk i statens offisielle kjennetegn (emblem) eller «våpen». Symbolet er i dag forbudt i en rekke land på grunn av sin assosiasjon med kommunismen. Hammeren står for industriarbeidere og sigden for jordbruksarbeidere. I stedet for sigden brukte man aller først bildet av en plog. Merker på uniformene til Den røde armé og annet ineholdt derfor fram til 1922 hammer og plog. Sammen skal de to redskapene stå for foreningen mellom de to hovedgruppene innen arbeiderklassen. Symbolet har blitt brukt i flere kommunistiske lands flagg, og i mange kommunistpartiers merker (emblem). Et annet viktig symbol for kommunismen har vært en femtakket stjerne, og dette symbolet omtales som den røde stjerne. Fargen rødt symboliserer også sosialisme og kommunisme. Særlig kjent i denne forbindelse er flagget til Sovjetunionen, med gul hammer, sigd og stjerne i øvre hjørne nærmest stangen, på rød duk. Hammer og sigd inngår også i merket til Norges Kommunistiske Parti. En hvit hammer alene på rød bunn er brukt som kjennetegn for arbeiderbevegelsen, blant annet av Det norske Arbeiderparti. En hammer brukes også som figur i kommunevåpen og slektsvåpen i mange europeiske land. En slik heraldisk hammer kan være utformet noe forskjellige fra de formene som er vanlige i sovjetiske kjennetegn. I Norge er det en hammer i kommunevåpnene til Ballangen (fra 1980: på grønn bunn en gull opprett hammer) og Iveland (fra 1987: i grønt en skråstilt sølv hammer). En eller to hammere inngår i slektsvåpnene til de norske familiene Gade, Klingenberg, Koren og Smith. Forbud. I flere av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen blir kommunistiske symboler, bl.a. hammer og sigd, røde stjerne eller den sovjetiske nasjonalsangen Hymne til Sovjetunionen/Stalin-hymnen, ansett som okkupasjonsymboler. I Ungarn (fra 1994), Litauen (fra 2008) Polen (fra 2009) og Moldova (fra 2012) er hammer og sigd forbudt, og besittelse, produksjon eller distribusjon av effekter med symbolet kan straffes med bøter eller fengsel (i Polen er strafferammen to års fengsel). Parkeringsbrems. Parkeringsbrems er en brems som normalt kun benyttes når kjøretøyet ikke er i bruk. Parkeringsbrems benyttes normalt for å sikre at et kjøretøy ikke kan flytte på seg når man har parkert det. F.eks. i bratte bakker, o.l. Parkeringsbrems er normalt implementert ved at bakhjulene på kjøretøyet låses. Den mest vanlige parkeringsbremsen er håndbrekket, en håndbrems, som normalt sitter mellom forsetene i en bil. Noen bilmerker har dog hatt håndbremsen på dørsiden av førersetet. En del amerikanske biler har hatt og i noen grad fortsatt har en pedal som benyttes for å aktivisere parkeringsbremsen. Denne frigjøres ved at man trekker i et håndtak eller at man trykker på nytt på pedalen. Endel nyere biler har nå en elektronisk parkeringsbrems som aktiviseres med en trykknapp. Parkeringsbremsen og da spesielt når den er en håndbrems, benyttes i noen former for motorsport for å hjelpe på i en sving slik at bakparten på kjøretøyet overstyrer fortere. Automatgir. Girspaken til automatgir i en Ford 500 Automatgir er en girkasse som kan skifte gir automatisk. Automatgir kan styres med girspak-liknende spak, joystick, trykknapper eller spak ved rattet. Typisk kan man velge mellom modi som P (parkering), R (revers), N (nøytral), D (kjør), L (bremsegiring). Noen automatgir kan overstyres til å bruke visse girtrinn. Foruten parkeringsgiret, som alltid er rent mekanisk, er girvelgerens forbindelse til girkassa hydraulisk eller elektronisk, ikke mekanisk som med manuelt gir. Tradisjonelle automatgir på biler. De fleste automatgir på biler er tradisjonelle automatgir, som typisk består av et system av planetgir satt sammen til en enhet der de enkelte uavhengig roterende delene kobles sammen av hydrauliske kløtsjer på forskjellige måter som til sammen gir forskjellige utvekslinger. Der kløtsjen sitter på en bil med manuell girkasse, altså mellom motor og girkasse, har biler med tradisjonelle automatgir en momentomformer. Den gjør at det ikke er noen mekanisk kobling mellom motor og girkasse, noe som gjør automatgir effektivt til krypkjøring, men sløser med motoreffekten. På moderne automatgir låses momentomformeren når bilen har kommet opp i motorveifart, enten ved hjelp av en egen kløtsj, eller ved at det høyeste giret er en forbikobling av momentomformeren. Automatgir har en hydraulikkpumpe, girpumpa, som regel drevet av motoren, som forsyner et hydraulisk kontrollsenter samt sensorventiler. Girspaken er ofte bare en avansert hydraulikkventil mellom pumpa og kontrollsenteret. Sensorventilene påvirker stempler i kontrollsenteret som aktiverer de hydrauliske kløtsjene. Siden girpumpa drives av motoren, er det umulig å sette bilen i gir når motoren ikke går. Automatiserte manuelle girkasser. På grunn av ineffektiviteten med momentomformeren har enkelte bilfabrikanter utviklet automatiserte utgaver av manuelle girkasser. Dette har ingen ting å gjøre med om man kan overstyre girkassa. Det er ingen praktiske forskjeller mot tradisjonelle automatgir, kun virkemåten som er helt forskjellig. Et eksempel er Volkswagen-konsernets DSG-girkasse med to automatiske kløtsjer og seks gir. Ifølge Volkswagen kan DSG-kassa skifte gir raskere enn en sjåfør med manuelt gir klarer, og akselerasjonstidene fra 0 til 100 km/t er raskere med DSG-girkasse. Variator. Variator er en enkel trinnløs automatgirkasse som brukes på skutere og snøskutere i kombinasjon med sentrifugekløtsj. I bilindustrien omtales den oftere under fellesbetegnelsen CVT (continuously variable transmission), men er mindre utbredt. Ford, Honda, Mitsubishi, Toyota, Fiat, Dodge og DAF produserer, eller har produsert, biler med variator. Fordeler og ulemper. Momentomformeren er grunnen til at biler med automatgir har dårligere akselerasjon og bruker mer drivstoff enn med manuelt gir. Forskjellen blir mindre ved snill kjøring, ettersom et godt automatgir vil holde et jevnere forhold mellom motorens turtall og dreiemoment enn den jevne sjåfør til enhver tid tar seg bryet med. Det innebærer at automatgir har en tilbøyelighet til å gire opp når man slipper gasspedalen, og da triller bilen lettere. Hamandiya-drapet. Hamandiya-drapet er et mord på en handikappet 52-årig irakisk sivil, begått av amerikanske styrker, den 26. april 2006. Påstandene er at amerikanske soldater skal ha dratt irakeren ut fra hjemmet sitt før han ble skutt i veikanten., for så å forsøke å skjule dette ved å plante våpen på liket. Etterforskningen ble satt i gang etter at irakiske myndigheter kom med anklager mot den amerikanske marinen 1. mai. 3. juni 2006 uttalte amerikanske talsmenn at åtte soldater som er under etterforskning for drapet, blir holdt i militært fengsel, og fire andre blir holdt på basene sine. 21. juni ble det så kjent at 8 amerikanske soldater vil bli tiltalt for mord, og forsøk på å skjule en forbrytelse. Holmendammen. Holmendammen ligger ved Holmenkollveien, nord for Smestad og vest for Slemdal, ved foten av Holmenkollåsen i Oslo. Holmendammen er blant mye annet Oslos sportsfiskeres tumleplass, og har et flott parkområde for promenering på søndagene. Mange benytter anledningen til å finpusse på fluekasteteknikken fra de to fine kastebryggene. I dammen finner man blant annet karuss, sørv, abbor, mort, ørret og ørekyte. Holmenbekken renner fra Holmendammen og videre ned til Smestaddammen. På grunn av planten vannpest (Elodea canadensis) er det best å bade i den søndre delen som er dypest. Høy gjennomstrømning ved nedbør gjør at konsentrasjonene varierer sterkt. Siktdypet har avtatt i samme periode og årsaken kan være økt avrenning av partikler fra gater og veier. Dammen var opprinnelig en isskjæringsdam. Ask Idrettslag. Ask Idrettslag ble stiftet den 15. oktober 1928 og er Askøys eldste idrettsforening. I 1997 ble det dannet et allianselag med "Ask Friidrett" og "Ask Fotball". Mini (BMC). Mini er en liten bil som ble produsert av britiske British Motor Corporation (BMC) fra 1959 til 2000. Mini er den mest populære britisk-bygde bilmodellen, og har siden blitt erstattet av nye MINI, som ble lansert i 2001. Den originale blir ansett som et ikon fra 1960-tallet, og dens plassbesparende forhjulstrekk-system inspirerte en hel generasjon bilprodusenter. I den internasjonale avstemningen for verdens mest innflytelsesrike bil kom Mini på andre plass etter Ford Model T. Denne revolusjonerende og lett gjenkjennelige bilen med to dører ble designet for BMC av Sir Alec Issigonis (1906–88). Den ble produsert ved Longbridge- og Cowley-fabrikkene i Storbritannia, og senere i Australia, Belgia, Chile, Italia, Jugoslavia, Portugal, Sør-Afrika, Spania, Uruguay og Venezuela. Mini Mk1 fikk tre store oppdateringer: Mk2, Clubman og Mk3, hvor det var store variasjoner innen de enkelte versjonene, inkludert stasjonsvogner, en pickup, en varebil og Mini Moke, en jeep-liknende modell. Mini Cooper og Cooper «S» var sportsligere versjoner, som gjorde suksess som rallybiler og vant Rally Monte-Carlo tre ganger. Disse spesialutgavene, trimmet av John Cooper, ble produsert i begrenset antall i perioden 1961-1971, så disse er både sjeldne og meget dyre. Også på 90-tallet ble det produsert biler med benevnelsen cooper,men dette er kun kosmetiske forandringer. Design og utvikling. Mini ble designet som ADO15 (Austin Motor Company Drawing Office prosjekt nummer 15), og ble til på grunn av bensinkrisen. Storbritannia måtte innføre bensinrasjonering i 1956 som et resultat av Suez-krisen, som reduserte tilgangen på olje. Salget av store biler stupte, og det var stor etterspørsel i markedet etter såkalte mikrobiler, som hovedsakelig var tyske. Leonard Lord, direktør for BMC, bestemte at noe måtte gjøres raskt. Han skisserte noen grunnleggende krav: bilen skulle få plass inne i en boks som målte 10 x 4 x 4 fot (3 x 1.2 x 1.2 m), kupéen skulle oppta 1.8 meter av bilens totale lengde på 3 meter, og motoren, av kostnadsgrunner, skulle være en allerede eksisterende modell. Issigonis, som hadde jobbet for Alvis, hadde blitt hentet tilbake til BMC i 1955, og var med sin evne for å designe små biler et naturlig valg for oppgaven. Teamet som designet Mini besto av svært få mennesker; i tillegg til Issigonis var det Jack Daniels, som hadde jobbet med Issigonis på Morris Minor, Chris Kingham, som hadde jobbet med Issigonis hos Alvis, to ingeniørstudenter og fire tegnere. Sammen designet og bygget de den første prototypen, som sto ferdig i oktober 1957 og fikk navnet «Den oransje boksen» på grunn av sin farge. ADO15 var ustyrt med en BMC A-Series firesylindret vannkjølt motor, men skilte seg fra andre modeller ved å ha motoren montert på tvers, med en firetrinns girkasse plassert under motoren, og fordi den hadde forhjulstrekk. Nesten alle små forhjulsdrevne biler utviklet siden 1970-tallet har benyttet seg av en liknende oppsett. Radiatoren var montert på venstre side av bilen, slik at viften montert på motoren kunne beholdes. Denne plasseringen sparte lengde, men hadde den ulempen at radiatoren fikk luft som allerede hadde blitt varmet opp ved å passere den varme motoren. Understellet ble designet av Alex Moulton hos Moulton Developments Limited, og benyttet seg av kompakte gummihylser fremfor konvensjonelle fjærer. Dette førte til et hardere og stivere understell, men denne stivheten kombinert med hjulenes plassering i hvert hjørne av bilen førte til dens berømte go kart-liknende kjøreegenskaper. Bilen ble designet med skyvevinduer i dørene, slik at det kunne monteres oppbevaringslommer i dørene hvor vindussveiv-mekanismen ellers ville vært plassert. Det sies at Issigonis bestemte størrelsen på lommene ved å måle etter en flaske av hans favorittdrikk, Gordon's Gin. Bagasjelokket ble designet med hengsler i bunnen, slik at man kunne kjøre med lokket åpent for å øke bagasjeplassen. På tidlige modeller var registreringsskiltet hengslet, slik at det kunne vippes ned og fortsatt være synlig når bagasjeluken var åpen. For å holde kostnadene til arbeidskraft nede ble bilen designet med grove sveisesømmer som er synlige på utsiden av bilen, både ved A- og C-stolpene, og mellom gulvet og karosseriet. For å forenkle konstruksjonen ytterligere hadde bilen eksterne dør- og bagasjelukehengsler. Til sammen sørget disse innovative løsningene for at Mini ble en romslig bil innvendig til tross for de svært beskjedne dimensjonene. Produksjonsmodellen var annerledes fra den første prototypen ved at den hadde fått ekstra avstivninger både foran og bak, og ved at motoren ble montert med forgasseren bak i stedet for foran. Dette gjorde det mulig med et ekstra reduksjonsgir mellom motoren og girkassen for å redusere belastningen på girkassen, og hindre at synkroniseringsringene i girkassen ble fort utslitt, slik de ble på de første prototypene. Motorstørrelsen ble redusert fra 948 til 848 ccm, noe som reduserte toppfarten fra 145 km/t til 116 km/t. Til tross for sitt nyttige utgangspunkt hadde den klassiske Mini-formel blitt så kjent på midten av 1990-tallet, at MG Rover Group (tidligere BMC), kunne registrere bilens design som et varemerke. Solsiden. Bilde fra kjøpesenterets første etasje. Solsiden er et kjøpesenter i Trondheim, beliggende på området til det gamle Trondheim Mekaniske Verksted (TMV). Området i dag blir kalt Nedre Elvehavn. Senteret ligger i det gamle bygget til TMV. Senteret har 60 butikker, blant annet Vinmonopolet, spa og 13 restauranter som ligger utenfor senteret mot elva. Det er 650 parkeringsplasser i tilknytning til senteret. The school. The School er et norsk rockeband fra Trondheim. Bandet består av Stig Førde Aarskog, Karl Martin Hoddevik, Thor-Inge Hoddevik, Andreas Elvenes og Per Andreas "Puppy" Gulbrandsen. Bandet ble startet i Trondheim våren 2004. Med sin fengende og mørke rett-i-fleisen rock har de herjet live-scenen i Trondheim. I januar 2006 kom deres første utgivelse "Mädchen EP". I 2006 ble bandet signert av, og begynte arbeidet med det første albumet i juni 2006. Albumet kom ut i september 2006. Neste album, som kom i september 2008 ble spilt inn i Stamford Ct. USA. Austin (bilmerke). Austin Motor Company var en britisk bilprodusent, eid av British Leyland. Historie. Herbert Austin (1866–1941), senere Sir Herbert, stiftet The Austin Motor Company i 1905, i Longbridge, som den gang lå i Worchestershire. (Longbridge ble en del av Birmingham i 1911 da bygrensene ble flyttet.) Selskapets første bil var en konvensjonell modell med kjededrift og en fem liters, firesylindret motor. I løpet av de første fem årene ble omkring 200 eksemplarer bygget. Under den 1. verdenskrig vokste Austin betraktelig, takket være oppdrag fra myndighetene for bygging av alt fra artilleri til fly. I denne perioden økte arbeids­stokken fra rundt 2 500 til over 22 000 ansatte. Etter krigen bestemte Herbert Austin seg for å satse på kun én modell, som skulle baseres på en motor med et sylindervolum på 3,6 liter (3 620 ccm) og 20 hestekrefter. Varianter av denne modellen inkluderte biler, mindre lastebiler og en traktor, men salget ble aldri så høyt at det kunne fylle den gigantiske fabrikken som var blitt bygget under krigen. Selskapet fikk økonomiske problemer i 1921, men etter en restrukturering kom bilproduksjonen i gang igjen. For å utvide markedet ble mindre biler lansert i 1922 med modellen Twelve (1,6 liter (1 661 ccm) motor), og senere samme år Austin 7, som var en billig, liten og enkel bil og en av de første som var ment for massemarkedet. I en periode ble bilen bygget under lisens av BMW (med navnet "Dixi"), og av Datsun, i tillegg til av Bantam i USA og Rosengart i Frankrike. En uavhengig, amerikansk avdeling opererte under navnet American Austin Car Company fra 1929 til 1934 og ble gjenfødt med navnet American Bantam fra 1937 til 1941. Takket være modellen Austin 7 klarte fabrikken seg gjennom depresjonen, og tjente penger gjennom hele 1930-tallet takket være et stadig større modellprogram og bruken av nyvinninger som karosserier i stål og synkroniserte girkasser, selv om motorene forble de samme gamle. I 1938 ble Leonard Lord valgt inn i selskapets styre og ble senere valgt til styreleder i 1941 da Herbert Austin døde. Under den 2. verdenskrig fortsatte Austin bilproduksjonen, men bygget i tillegg lastebiler og fly. Etterkrigstidens modellprogram ble presentert i 1944, og produksjonen startet i 1945. Modellprogrammet hadde mange likheter med programmet mot slutten av 1930-årene, men hadde en motor med 16 hestekrefter som er verdt å notere seg, fordi den var selskapets første motor med overliggende ventiler. I 1952 slo Austin seg sammen med Nuffield Organisation (eierselskapet til Morris), og dannet British Motor Corporation (senere British Leyland), med Leonard Lord i fører­stolen. Austin var den dominerende parten, og deres motorer ble benyttet i de aller fleste modellene. På grunn av bensinkrisen i 1956 spurte Lord Alec Issigonis om å designe en liten bil med lavt bensinforbruk, og resultatet ble den revolusjonerende Mini, lansert i 1959. Prinsippet med en tverrstilt motor med girkassen under og drift på forhjulene ble også brukt i større biler (Austin 1100 i 1963, Austin 1800 i 1964, Austin Maxi i 1969, Austin Allegro i 1973 og Austin Metro i 1980). Samme år (1952) inngikk Austin en avtale med Nissan i Japan om montering av 2 000 importerte Austin-modeller og selge dem i Japan under Austin-navnet. Avtalen gikk også ut på at Nissan skulle produsere alle Austin-deler lokalt de neste tre årene, og Nissan produserte og solgte Austin i syv år. Avtalen ga også Nissan anledning til å benytte seg av Austin-patenter, noe Nissan brukte til å utvikle sine egne motorer for sitt eget merke, Datsun. I 1953 ble britiskbygde Austin-modeller montert og solgt; i 1955 ble Austin A50 lansert i Japan, en modell bygget utelukkende av Nissan. Nissan produserte 20 855 Austin fra 1953 til 1959. I 1982 ble det nå lille selskapet British Leyland omdøpt til Austin Rover Group, hvor Austin var selskapets billigbiler. Selskapet fikk stadig oppmerksomhet på grunn av rustproblemer på modellene Metro, Maestro og Montego, og etter hvert ble merket droppet. Den siste Austin-modellen ble bygget i 1987. Rettighetene til Austin-navnet ble overført til BMW da de kjøpte Austin Rover Group og ble senere solgt til MG Rover. Etter MG Rovers kollaps og salg ble navnet overført til Nanjing Automobile Group, som kjøpte MG Rover, sammen med Austins historiske fabrikk i Longbridge. I mai 2006 annonserte Mr. Wang, direktør i Nanjing, at Austin-navnet muligens vil bli brukt på noen tidligere MG Rover-modeller på det kinesiske markedet. Boxer. Boxer (FCI #144) er en molosser med røtter i Tyskland, som også regnes som rasens hjemland. Den ble vist for første gang på en utstilling i München i 1895. Opprinnelse og alder. Boxeren er en etterkommer av brabanter bullenbeisser, en nå utdødd hunderase fra området Brabant på grensen mellom Holland og Belgia, og engelsk bulldog. Disse hundene ble krysset i 1890 og avkommet ble siden kjent som "boxer". Navnet "boxer" gir mange assosiasjoner til engelsk språk, og det hersker en viss forvirring omkring opprinnelsen til rasenavnet, men dette kan ha sammenheng med at "brabant bullenbeisser" skal ha vært kjent som "boxl" noen steder i Flandern og lokalt i Sør-Tyskland. Samme året som München-utstillingen i 1895 oppnådde rasen anerkjennelse i hjemlandet. På utstillingen året etter, i 1896, ble "Boxer-Klub E.V." grunnlagt. Den første rasestandarden skriver seg fra 1904. Alt under første verdenskrig tok den tyske arméen i bruk boxeren som tjenestehund, der den gjorde tjeneste på mange ulike felt. Rasens suksess under denne krigen førte også til at den ble anerkjent som polititjenestehund i Tyskland i 1924. Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men raseklubben ble dannet her så tidlig som i 1934. Utseende, anatomi og fysikk. Boxeren er en kvadratisk, kraftfull og elegant hund med tørre rene linjer og framtredende muskulatur. Tidligere var kuppering av både ører og hale vanlig på denne rasen, men dette er nå forbudt i de fleste land. Boxeren har en rund kraftig hals, bred og dyp brystkasse, en rett og muskuløs rygg og et kort og muskuløst lendeparti. Rette muskuløse bein med kraftig beinstamme og relativt små runde labber. Hodet er harmonisk og proporsjonalt, tørt og kvadratisk. Tydelig stopp, et bredt og kraftig snuteparti der underkjeven skyter frem foran overkjeven og er lett oppoversvingt. Haken skal være markert. Høyt og bredt ansatte hengende ører. Halen er høyt ansatt og bæres høyt. Pelsen er tett, kort, stiv og glatt tilliggende og glinsende. Fargen er såkalt fawn (brun med rødskjær) i nyanser fra lys brun til mahognyrød eller helst gulrød. Tigring og sort ansiktsmaske er vanlig og tillatt. Likeledes er det tillatt med innslag av hvite markeringer. Valper med hvit grunnfarge er vanlig i alle kull, men sjelden ønskelig og kennelklubbene har ikke akseptert denne fargen til nå. Det har derfor vært vanlig å avlive slike hunder, men fokus på dyrevelferd gjennom de senere årene har ført til at stadig flere hvite boxere får leve opp. I 2010 ble hvit boxer (såkalt "snowboxer") innlemmet og godkjent i rasestandarden i opprinnelseslandet Tyskland. Hannhundene blir normalt ca. 57–64 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 27–32 kg. Tispene blir normalt ca. 53–60 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 23–27 kg. Snowboxer. Snowboxer er en boxer som har helhvit utfarging. Hvitfargen skyldes et recessivt gen, som også opptrer hos schæferhund og dobermann. Det er ikke påvist noen sammenheng mellom hvitfargen og hud-, øye- og øreproblemer, slik mange har trodd. Bruksområde. Boxer er en utmerket brukshund og familiehund. Den har gode egenskaper som alt fra vakthund og politihund, til trekkhund og kløvhund. Rasen er dessuten ypperlig egnet til en rekke former for hundesport, i tillegg til å være en relativt populær utstillingshund. Lynne og væremåte. Boxeren regnes som en oppmerksom, energisk, impulsiv og selvsikker hund. Den skal være rolig, velbalansert og selskapelig. Som rase knytter den sterke bånd til familien og er svært lojal og trofast. Den kan være litt mistenksom overfor fremmede. Boxeren trenger en tydelig leder og tidlig dressur, herunder også mye mosjon og mange oppgaver for å trives maksimalt. Annet. Rasen regnes som arvelig belastet for en rekke sykdommer. I Norge er derimot hunderasen ved hjelp av kontrollert avl,blitt å regne som en av de friskeste rasene. Suvenir. Suvenir (fra fransk "souvenir", det vil si «minne») er en gjenstand som er et minne for det gjenstanden er knyttet til, oftest et spesielt sted, men også en hendelse, en opplevelse, en venn eller noe annet. De fleste suvenirer er masseproduserte pyntegjenstander som blir solgt til turister som hyggelige minner, gaver eller samleobjekt fra reisemålet de besøker. Slike turistsuvenirer har som regel motiv fra noe typisk ved stedet og mye kan betraktes som kitsch, det vil si dårlige etterlikninger av noe kunstnerisk. Adenovirus. Adenovirusene er en gruppe virus som trives på slimhinnene. Denne typen virus hører til i en gruppe som ofte forårsaker forkjølelser. Svein Blindheim. Svein Lavik Blindheim (født 29. august 1916) fra Voss/Bærum er en norsk tidligere motstandsmann og en av Norges høyest dekorerte krigsoffiserer. I etterkrigstiden har han jobbet som etterretningsoffiser og er i media blitt kjent som historiker med fokus på moderne historie og i forbindelse med den såkalte Blindheimsaken, da han ble dømt til fengsel for avsløring av militære tjenestehemmeligheter. Krigsinnsats. Svein Blindheim gikk befalsskole i 1937/38 og tjenestegjorde ved krigsutbruddet som sersjant i Hæren, nærmere bestemt i mitraljøsekompaniet i 2. feltbataljon av Jegerkorpsets infanteriregiment nr. 2, Oslo-regimentet. 12.-13. april 1940 deltok han som sersjant og troppsjef i en styrke på 129 mann i kamp mot de tyske styrkene ved Fossum bro i Østfold. 15 norske soldater fra denne avdelingen falt i kampene. Etter kapitulasjonen reiste han til Sverige, hvorfra han sommeren 1941 kom seg videre til Skottland via Odessa, Baku, Persia og India. I Skottland ble han med i Kompani Linge. 16. april 1943 ble han sluppet ned i fallskjerm nord for Drammen, hvor han arbeidet med å organisere Milorg i Stor-Oslo. 17. november samme år ble han arrestert av tyskerne, men greide å skyte seg ut av situasjonen og kom seg over til Sverige. Blindheim returnerte til Norge i januar 1944. Han var med på å opprette sabotasjegrupper i Milorg Oslo, og var selv leder for en slik gruppe. Ett år senere, i januar 1945, ble han beordret til London. Han vendte tilbake til Norge for siste gang under krigen i april samme år, og ble da leder for Milorg-distrikt D-13. Blindheim var, etter krigen, den første formannen i Lingeklubben. Utmerkelser. For innsats under felttoget i 1940, der han med fare for eget liv reddet en såret soldat, ble Blindheim tildelt Krigsmedaljen. Blindheim ble også hedret med Krigsmedaljen for innledende fase av Operasjon Puffin. For innsats i Operasjon Puffins avsluttende fase ble Blindheim 7. mars 1947 tildelt Krigskorset med sverd. Den militære etterretningstjeneste. I 1945 og -46 gjennomgikk Svein Blindheim Krigsskolen, tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene fra 1947-48 og fra 1949 ble han tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. Arbeidet besto blant annet i organisering av Stay Behind-grupper og instruksjonsvirksomhet, særlig i sabotasje. I 1953 ble han gitt et oppdrag i Finland der han ble satt til å lære opp finske agenter for spionasje mot Sovjetunionen. Kort etter at han hadde vært med på denne virksomheten «fikk han følelsen av at det var noe kriminelt og avskyelig han hadde vært med på» og søkte seg over i annen tjeneste i Forsvaret. Blindheim oppnådde majors grad i løpet av sin militære karriere. I 1966 søkte han avskjed og begynte i sivilt arbeid som lærer samtidig som han begynte å studere filologi med moderne historie som hovedfag. Dette studiet ble han ferdig med i 1974. Blindheimsaken. I 1976 fortalte Svein Blindheim Ivar Johansen om sin medvirkning i den nevnte spionasjevirksomheten i 1953. En artikkel om denne virksomheten ble publisert i avisen Ny Tid 21. juli 1977 uten å nevne Blindheims navn. Fordi en annen avis bestred disse opplysningene ble Blindheim på ny kontaktet av avisen og sto i neste nummer fram og bekreftet opplysningene. I mellomtiden hadde han også blitt intervjuet av Dagsrevyen, Dagsnytt og Ukeslutt om sin befatning med den finske spionasjen. I mai 1978 idømte Oslo Byrett Blindheim en betinget fengselsstraff på 75 dager for overtredelse av den militære straffelovs § 69 som omhandler avsløring av militære tjenestehemmeligheter. I februar året etter stadfestet Høyesterett dommen. Et viktig element i Blindheims forsvar gikk ut på at saken ikke kunne regnes som en hemmelighet ettersom flere personer utenfor de militæres rekker allerede var kjent med den. Tidligere major Chr. Christensen hadde fått vite om saken utenom sin militære tjeneste, tidligere statsråd, professor Gunnar Bøe hadde ifølge Blindheim fortalt Johansen om den (Bøe nektet imidlertid å gå god for opplysningene som fremkom i Ny Tids første artikkel), og i Finland hadde saken allerede vært gjenstand for oppmerksomhet ved at flere av de finske agentene som hadde deltatt i spionasjen var blitt idømt straffer for å ha latt seg verve (byretten bemerket her at disse var dømt ved hemmelige retterganger), og to bøker hadde også omtalt spionasjen; en bok av den tidligere finske forsvarsminister Skog fra 1972 og en bok av Esa Antakla. Annet. NRK fjernsynet sendte et dokumentarprogram om Svein Blindheim 5. juni 2006, i reprise 25. november 2007. Her legger Blindheim hovedansvaret for den tyske invasjonen på regjeringen Nygaardsvold, både fordi den ikke viste evne eller vilje til å forsvare nøytraliteten før krigen kom til Norge, og på grunn av dens håndtering av Altmark-saken. Blindheims tese er at hvis Norge hadde hatt den væpnede nøytraliteten landet var forpliktet til, ville Tyskland visst at kostnadene med å besette landet ville bli altfor store, det var allerede skepsis til en invasjon under de rådende forhold. Videre mener han at det tyske angrepet ble fremprovosert av Storbritannia, både gjennom deres etter folkeretten ulovlige aksjon mot Altmark, hyppige nøytralitetskrenkelser ved overflyvninger, og aksjoner som truet de tyske jernmalmleveransene via Narvik. I 2007 gav journalisten Arvid Bryne ut boka "Vi sloss for Norge" der han intervjuer Svein Blindheim og den tidligere NS-mannen og frontkjemperen Bjørn Østring om deres roller som fiender under andre verdenskrig og seinere forsonende krigsveteraner. Blindheim og Østring traff hverandre første gang i 1972 og er i dag nære venner og naboer på Høvik i Bærum. Michael J. Behe. Michael J. Behe (født 18. januar 1952 i Altoona i Pennsylvania i USA) er en amerikansk professor ved Lehigh University, biokjemiker og forfatter, og er særlig kjent som talsmann for intelligent design. Behes påstander om ureduserbar kompleksitet i essensielle cellestrukturer har blitt avvist av tilhengere av evolusjonsteorien, og hans egen biologiavdeling på Lehigh University har kommet med en felles uttalelse der den tar avstand fra Behes kontroversielle syn samt intelligent design. Utdannelse og virke. Behe vokste opp i Harrisburg i Pennsylvania. Han studerte kjemi ved Drexel University i Philadelphia, der han tok graden "Bachelor of Science" i 1974. I 1978 tok han doktorgrad ved University of Pennsylvania i biokjemi med et forskningsarbeid om siclecellenanemi. Fra 1978 til 1982 arbeidet han ved National Institute of Health med forskning på DNA-strukturen. Fra 1982 til 1985 var han amanuensis i kjemi ved Queens College i New York City. Behe ble så i 1985 professor i biokjemi ved Lehigh University i Bethlehem i Pennsylvania i USA, der han fremdeles arbeider (2007). Han er kjent for å forfekte det syn at livet inneholder en rekke biokjemiske strukturer som er ureduserbart komplekse, og som derfor ikke kan ha blitt frambrakt ved gradvis evolusjon slik neodarwinismen hevder. Behe hadde sitt gjennombrudd i almenheten med boken «» i 1996 Hugin. Studentavisa Hugin var en studentavis i Sør-Rogaland. Den ble startet i 1977 og omfattet Universitetet i Stavanger og tilslutningsskolene til Studentsamskipnaden i Stavanger. Den ble utgitt annenhver uke i et opplag på 5000 eksemplarer. I 2007 fikk avisa sammen med Stavanger Studentradio i den nye studentmedieorganisasjonen Smis. Darwin's Black Box. "Darwin's Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution" er en bok skrevet av den amerikanske biokjemikeren og kreasjonisten Michael J. Behe (The Free Press, 1996). Michael Behe hevder at mange biologiske systemer er ureduserbart komplekse, på en slik måte at hvis de skal ha utviklet seg naturlig, har mange funksjonelle deler måttet oppstå samtidig. Behe viser til flere biokjemiske systemer, blant annet immunforsvaret, og argumenterer i boken for at de er ureduserbart komplekse. Boken har skapt debatt både i USA og andre deler av verden. Den er ikke kommet ut på norsk. Boken har ikke fått anerkjennelse blant internasjonale forskere og fagfolk. Svarthammartunnelen. Svarthammartunnelen er en 113 m lang veitunnel på fylkesvei 848 i Ibestad kommune i Troms. Tunnelen går gjennom Svarthammaren på Andørja. Den ble tatt i bruk samtidig som Mjøsundbrua i 1994. Maristene. Maristene ("Societas Mariae" «Marias Selskap», forkortet S.M.) er en katolsk orden, grunnlagt av Jean-Claude Colin som videreførte idéen til en gruppe studenter på prestseminaret i Lyon, som den 23. juli 1816, dagen etter deres prestevielse, lovet i valfartskirken i Fourvière (Lyon) å grunnlegge et slikt selskap. De ville «så å si virke ukjent og skjult midt i verden – som Maria». Da pave Gregor XVI anerkjente ordenen i 1836 overtok maristene misjoner på øyene i det sørlige Stillehavet. Den hellige Peter Chanel døde på øya Futuna som martyr i 1841. Ut av den opprinnelige idéen «å gjøre hele verden maristisk» og det at selskapet er åpent for alle, har det utviklet seg forskjellige grener av Maristenes familie: Det er Maristpaterene (SM), Maristbrødrene (FMS), Maristsøstrene (SM), Maristmisjonssøstrene (SMSM) og lekmaristene. I 2005 var det ca. 1100 maristprester i 30 land. I Norge var den første maristen biskop Jacob Mangers, som var katolsk overhyrde i Oslo Katolske Bispedømme 1932 til 1964. I 2006 hadde maristene en kommunitet på Strømmen og sognepresten i Asker og Bærum sogn av Oslo katolske bispedømme. Jean-Claude Colin. Jean-Claude Colin (født 7. august 1790 i St-Bonnet-le-Troncy, Frankrike, død 15. november 1875 i La Neylière Frankrike) var en katolsk prest og grunnlegger av maristene. Under tiden som kapellan 1816–1825 på Cerdon fortsatte han sine medstudenters idé om å grunnlegge et Marias selskap som fikk offisiell anerkjennelse i 1836. 1825–1829 var Colin folkemisjonær på Bugey. Fra 1829–1839 superior til juniorseminar i Belley og fra 1836–1854 Generalsuperior til Maristpatrene. I 1872 gjorde han ferdig arbeidet med å forfatte ordensreglen. Peter Chanel. Peter (Pierre) Chanel (født 12. juli 1803 i Cuet i Frankrike, død 28. april 1841 på Futuna) var en katolsk prest, misjonær og helgen. Etter at han ble presteviet 1827, var han kapellan i Ambérieu og sogneprest på Crozet. 1831 sluttet han seg til det unge samfunnet Maristene og ble lærer i Belley. 1836 reiste han som misjonær til Stillehavet og virket på Futuna, men oppnådde ingen særlig suksess. Da kongens sønn ville bli døpt, så kongen Niuliki sin autoritet truet og påla sin svigersønn Musumusu å drepe Chanel. Peter Chanel ble helligkåret 1954, og han er Oseanias skytshelgen. Hans minnedag er den 28. april. Eksterne lenker. Chanel, Pierre Chanel, Pierre Chanel, Pierre Chanel, Pierre Arbëreshë. Arbëreshë er etterkommere etter albanere som bosatte seg i den sørlige Italia på 1400- tallet, etter at landet deres ble erobret av Det osmanske riket. Det fins flest arbëreshë på øya Sicilia. Selv om mange er assimilert, fins det fortsatt arbëreshë som kan snakke gammelt albansk, dialekten deres heter i dag arbërisht. Arbëreshë landsbyene har to navn, et albansk, og et italiensk for eksempel Piana degli albanesi (italiensk)/ Hora e Arbëreshëvet (arbërisht). Albanernes nasjonalhelt Gjergj Kastriot Skanderbeg som levde da disse albanerne forlot Albania, var og er en samlendefigur for arberesherne, og han ble en del av fortellingen den første generasjonen videreformildet til sine barn og barnebarn. Flertallet av arberesherne er katolikker, men det fins også kristne ortodokse. Strømsø. Strømsø er et byområde i Drammen med 4 695 innbyggere (2002), som også er en del av bydelen Danvik. Strømsø befinner seg sør for elven som deler Drammen i byområdene Strømsø og Bragernes. Drammen var opprinnelig delt i to byer på hver sin side av Drammenselven. Strømsø sentrum har jernbanestasjon, idrettsanlegg, handel, kontorbygg, industri og skoler. Resten av Strømsø består i hovedsak av boligområder. De siste årene (fra 2006) har Strømsø hatt en sterk utvikling, blant annet med stor utbygging på den såkalte Papirbredden, det gamle fabrikkområdet for papirfabrikken Union. Her har det blitt etablert blant annet Statens hus, som en del av en rekke med tre forretningseiendommer med fasade mot elven, og nå pågår en stor utbygging av leiligheter og ikke minst, etablering av Kunnskapsparken. Strømsø er et områdeprosjekt i FutureBuilt, som jobber med klimaeffektiv arkitektur og byutvikling i Drammen, Oslo og Bærum. Med forslaget "Look to Drammen" vant Norconsult og Alliance arkitekter idékonkurransen om Strømsø. Strømsø har Drammen videregående skole, Strømsø videregående skole, Marienlyst idrettspark med Drammenshallen, idrettsbaner, treningsbaner og fotballarena og hjemmearena for fotballklubbene Strømsgodset og Drafn. Et nytt helårsbad og opplevelsessenter i tilknytning til det eksisterende utendørs Marienlystbadet er under utbygging på Marienlyst. Historie. Bangegården handelsgård fra ca. 1790, men husene på eiendommen er fra slutten av 1600-tallet. Bygningen ligger i Tollbugata 62. Det er ikke lett å si når Strømsø steg opp av vannet, men det antas at det var imellom år 1400 og 1500. Dette antas siden området ca. 100 år senere ble brukt beitemark for krøtter. I 1811 hadde Strømsø egen kirke, rådhus, skole og byvåpen. Dette året ble Strømsø sammen med Tangen og Bragernes slått sammen til Drammen. Mye av den gamle småhusbebyggelsen har forsvunnet. Mye av dette skyldes bygging av Strømsøbrua og motoveibrua Drammensbrua. Likevel står flere gamle 1700-tallsgårder igjen, slik som Bangegården, Cappelengården, Lærumgården og Børneasylet. I dag har Strømsø en rekke skoler: Brandengen skole fra 1914, Strømsø skole fra 1893, Drammen videregående skole (tidligere Drammen Gymnas) fra 1956 og Strømsø videregående skole (tidligere Drammen Handelsgymnas) fra 1816. I dag ligger Tollbugata på Strømsø, en flerkulturell gate kjent for sitt mangfold av nasjonaliteter og kulturer. Gjøviks Blad (2002). Gjøviks Blad er ei gratisavis med fulldistribusjon til alle husstander og bedrifter i Gjøvik kommune. Navnet er hentet fra lokalavisa med samme navn som utkom i Gjøvik i perioden 1870–1920. Denne avisa gikk senere inn i Velgeren, som avviklet driften i 1998. Nye Gjøviks Blad ble etablert i 2002. Opplaget er ca 14 200 eksemplarer. Gjøviks Blad er eid av Totens Blad. Ansvarlig redaktør siden 2002 er Jon Olav Andersen. Through-the-lens. Through-the-lens (engelsk: «gjennom objektivet») er ulike former for teknologi knytta til kameraer. Prinsippet går ut på at måling av avstand til motivet, fargetemperatur og lysintensitet foretas gjennom objektivet. Metoden gir mer nøyaktige resultater fordi det er det lyset som har passert objektivet og som faller inn på filmen eller bildebrikka som måles. TTL kan f.eks. omfatte kameraets autofokus, hvitbalanse og blitz. TTL-blitz. TTL-blitz måler blitzlyset gjennom objektivet. Dette skjer ved at ei fotocelle inne i kameraet som er retta mot filmen eller sensoren (bildebrikka), måler refleksen av det blitzlyset som faller inn på bildeplanet. Når filmen/brikka har mottatt tilstrekkelig lys, sendes et signal til blitzen, som slukkes. Kvæfjordkake. Kvæfjordkake er en kake med marengs, vaniljekrem og mandler, og kalles også ofte for «Verdens beste». Kaka ble i september 2002 kåret til Norges nasjonalkake av Nitimens lyttere. I kåringen deltok også marsipankake, gulrotkake, kransekake og sjokoladekake. Opprinnelsen til kaka er kongekake, som kvæfjærdingen Hulda Ottestad kjøpte oppskrift på midt på 1930-tallet. Sammen med søsteren drev hun Café Alliance i Harstad, og kjøpte derfor to kakeoppskrifter for 200 kroner. Oppskriften på kongekake ble modifisert, blant annet med færre mandler, som var en dyr vare. Kaka fikk så navnet kvæfjordkake. Kvæfjordkaka har en egen venneforening kalt Kvæfjordkakas venner. Foreninga arbeider for å promotere kaka, men også for å sette fokus på verdiskaping i distrikter. Elisabeth av Bøhmen. Elisabeth av Bøhmen (født 19. august 1596 på Falkland Palace, Fifeshire, Skottland som Elisabeth Stuart, død 13. februar 1662 i Westminster, London) var den eneste overlevende datteren av Jakob VI av Skottland (senere Jakob I av England, og Irland) og Anne av Danmark. Hun var barnebarn av Maria Stuart og søster av Karl I av England. På grunn av sin skjønnhet og popularitet ble hun kalt «Storbritannias perle», «Englands rose» og «hjertenes dronning». Hun var gift med Friedrich V av Pfalz, som kortvarig (en vinter) var konge av Bøhmen. Hun blir derfor kalt «vinterdronningen». Hennes datter Sophia av Hannover var gift med kurfyrst Ernst August av Hannover. Gjennom Elisabeth Stuarts krav på den britiske tronen kom huset Hannover på tronen i Storbritannia. Etterkommere. Friedrich V og Elisabeth hadde tretten barn Vincent (film). "Vincent" er en kortfilm laget av Tim Burton i 1982. Den handler om den syv år gamle Vincent Malloy, som ønsker å være akkurat som den amerikanske skuespilleren Vincent Price (som er kjent som en mester av det makabre). I filmen ser vi unge Vincent som går rundt og stadig fantaserer om at han befinner seg i Vincent Price-filmer. Filmen har ingen dialoger mellom folk, men historien forklares av en forteller. Fortelleren er Vincent Price selv, og fortellingen er et dikt skrevet av Tim Burton.Det blir stadig referert til Vincent Price-filmer, eks: «Vincent doesn't mind living with his sister, mother and cat, though he'd rather shared a home with spiders and bats» eller «Vincent's always nice when his aunt comes to see him, but imaging dipping her in wax for his wax museum». Filmen inneholder også mange referanser til Edgar Allan Poes diktning, og det siteres fra det makabre diktet «The Raven». Karsten Johannessen. Karsten Johannessen (født 30. november 1925) er mest kjent som fotballklubben Starts mest markante trener gjennom tidene. Han har vært hovedtrener for klubben i ni ulike perioder, 1954-55, 1957, 1961, 1967, 1971-74, 1978-81, 1985, 1987-89 og i 1996. Totalt har Johannessen vært trener for Start i 18 sesonger – en karriere som strakk seg over 42 år. Høydepunktene er Starts to eneste gullmedaljer i toppserien, i 1978 og 1980. Johannessen var også spiller på Start i etterkrigstiden. I 1981 ble han utnevnt til æresmedlem av IK Start. Den 20. juni 2011 ble han tildelt Kongens fortjenestmedalje i sølv for sin innsats for fotballen på Sørlandet. Utover fotballen er Johannessen medlem av partiet Demokratene og tidligere medlem av Kristiansand Bystyre for Fremskrittspartiet. I 2009 ble han styremedlem i Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Bjørn Lynne. Bjørn Arild Lynne (født 31. desember 1966) er en norsk komponist og musiker, tidligere kjent som Dr. Awesome. Han er bosatt i Stavern, Vestfold. Tidlig karriere, demo-scene, Dr. Awesome / Crusaders. Bjørn Lynne viste en tidlig interesse for musikk. Hans musikkutdannelse er begrenset til å ha lært grunnleggende musikkteori og noter da han spilte i skolekorps («guttemusikken») i sine tidlige skoleår. Hans interesse nådde nye høyder da han i 1988 kjøpte en Amiga 500 hjemmedatamaskin, som han begynte å bruke til å skape egen musikk ved bruk av «Soundtracker»-systemet, som bestod av en slags programmering av sekvenser med lyd, som ble gjengitt av 4 lydkanaler med 8-bits samples. Som skaper av musikk på Amiga computer ble han aktiv i den såkalte Amiga demo-scene hvor grupper av kreative utøvere (grafikere, programmerere, designere, animatører og musikere) skapte «demos» og «intros» som hovedsakelig gikk ut på å imponere hverandre med sine kunnskaper og få datamaskinen til å fremføre mest mulig forbløffende multimedia-show samt lydsette introduksjoner piratgrupper som Crusaders gjorde til spill de hadde brutt kopibeskyttelsen på eller skaffet til veie. Det var vanlig å bruke pseudonymer, og Bjørn kalte seg på denne tiden for «Dr.Awesome» og var med i gruppen Crusaders, som bestod av kreative Amiga-eiere fra Skedsmo-distriktet. Dr. Awesome ble en av de mest kjente figurene i datidens data/musikk-kultur og i dag kan man enda finne hundrevis av Dr. Awesome-musikkstykker liggende fritt tilgjengelig på internett i soundtracker-format (MOD). I denne perioden ga han også ut sin første CD-utgivelse. I samarbeid med finnen Seppo Hurme ble CD-en "Hobbits & Spaceships" selvfinansiert og selvutgitt i september 1992. Bjørn fulgte opp med musikk til et lokalt teaterstykke ("Brave New Virtual World") og ga også denne musikken ut på en kassettutgivelse med samme navn. Deretter fulgte CD-en "Montage", igjen selvfinansiert og selvutgitt, denne gang av Bjørn Lynne alene, i januar 1994. I tillegg til alt dette spilte han også keyboards og sang i det progressive rockebandet Ab Intra. Bandet gjorde én profesjonell innspilling som ble med på CD-en "This Is An Orange", en samle-CD over skandinaviske progressive rockeband i 1994. Bandet hadde også en konsert på Chateau Neuf i Oslo og gjorde en mengde amatøropptak av sine egne låter. Bjørn var skribent i databladet Tekno og skrev i en periode en serie om musikkproduksjon på PC. 1995–2005 i Storbritannia. Bjørn Lynne flyttet i april 1995 fra Oslo til Wakefield i Storbritannia, og begynte der i stilling som komponist, musikkprodusent og lydprodusent for spillutviklerselskapet Team17 Software Ltd. Der ble en av hans første oppgaver å skape musikken og lydeffektene til det populære spillet Worms. Samtidig var han heldig nok til å kunne bruke lokalene og utstyret til Team17 Software til sine egne private musikkprosjekter. Han fikk sitt neste soloalbum "Dreamstate" utgitt av Centaur Discs, et lite, uavhengig britisk plateselskap, i 1995. Deretter fulgte flere andre soloalbum, tidvis med noen gjestemusikere, men stort sett med Bjørn Lynne på alle instrumenter. Disse ble utgitt på forskjellige små plateselskaper, blant annet Mellow Records, Cyclops og Proximity Records. I årene 1995–2005 skapte han musikken til et stort antall spill til PC, Playstation, Nintendo og XBox. Han ga også ut en hel del CD-er med musikk innenfor genrene progressive rock, elektronisk musikk, ambient, fantasy-musikk, avslapningsmusikk og techno-trance. 2005: Tilbake til Norge. I år 2000 hadde Bjørn Lynne grunnlagt og startet den internett-baserte musikktjenesten Shockwave-Sound.Com. Her tilbød han sin musikk til salg med «royalty-free» lisens, det vil si at et firma kan kjøpe musikken for rundt 200 kroner per sang, og denne prisen inkluderer en lisens til å lovlig bruke musikken i kommersiell sammenheng (for eksempel internett-side, video, tv-program, multimedia presentasjon, firma-CDROM, telefonsystemer, reklame, messefremføring, og så videre). Typen musikk som Bjørn hadde jobbet med viste seg å være godt egnet til dette formålet, og Shockwave-Sound.com oppnådde etterhvert nok suksess til at Bjørn kunne forlate sin jobb i Team17 Software og leve utelukkende av sin egen musikk, via CD-salg og lisensering av sin musikk til mediabruk. Veien var dermed åpen for å kunne flytte tilbake til Norge, og Bjørn valgte å flytte til Stavern, etter å ha vært der på et lengre besøk i 2004. Han jobber nå i et eget studio i sitt hjem i Stavern, der han produserer musikk til royalty-free lisensering gjennom Shockwave-Sound.Com, sine egne solo-album og til andre små og store prosjekter. Humanistprisen. Humanistprisen utdeles av Human-Etisk Forbund. Prisen utdeles til enkeltperson, gruppe eller organisasjon som bidrar til fremme av de humanistiske idealer og prinsipper i FNs menneskerettighetserklæring. Fra februar 2009 ble Humanistisk kulturpris slått sammen med Humanistprisen og deles deretter også ut til «personer, grupper eller organisasjoner som gjennom kulturelle og/eller samfunnsmessige enkelthandlinger, prestasjoner eller sin virksomhet har synliggjort humanistiske verdier eller humanisme i praksis». Prisen består av 100 000 kroner og et diplom. Drammen kommunale foreldreutvalg. Drammen kommunale foreldreutvalg (DKFU) arbeider med skolesaker og representerer foreldrenes arbeideidsutvalg ved ulike skoler i Drammen. Drammen kommunale foreldreutvalg ble stiftet 2003. Utvalget er tidligere ledet av Geir Hansen (2004), Jan Ivar Fossum (2005), Leif Auke (2006, 2007), Claus Haals (2008), Vanessa Svebakk (2008) Drammen kommunale foreldreutvalg bestod i 2008 av ialt 7 medlemmer og 3 vararepr. fra grunnskoler i Drammen. Sophia av Hannover. Sophia av Hannover, født grevinne av Pfalz Sophia av Hannover (født 14. oktober 1630 i Haag, død 8. juni 1714 på Schloss Herrenhausen, Hannover) var datter av Friedrich V av Pfalz, «vinterkongen» av Bøhmen, av huset Wittelsbach, og Elisabeth Stuart. Hun var gift med kurfyrst Ernst August av Hannover, og ble kjent som den «store kurfyrstinnen». Gjennom sin mor var hun barnebarn av Jakob VI av Skottland / Jakob I av England og Irland og hadde et krav på den britiske tronen, og som følge av den britiske "Act of Settlement", som utelukket katolikker, ble hun den første i arvefølgen. Dersom hun ikke hadde dødd noen uker før Anne av Storbritannia, hadde hun blitt britisk dronning. Selv om hun var eldre enn Anne, hadde hun bedre helse og det ble alminnelig antatt at hun ville bli Storbritannias neste dronning. Isteden kom hennes sønn Georg Ludwig og dermed huset Hannover på tronen i Storbritannia. Alle personer i arvefølgen til den britiske tronen nedstammer derfor fra Sophia av Hannover og ethvert krav på tronen går tilbake til henne. Sophias datter, Sophie Charlotte, ble gift med Fredrik I av Preussen. Sophia var en venn og beundrer av filosofen Gottfried Leibniz da han var knyttet til hoffet i Braunschweig fra 1676 til sin død i 1716. Vennskapet resulterte i en omfattende korrespondanse, som ble publisert i det 19. århundre, og viste at Sophia var en svært intelligent og nysgjerrig kvinne. Sophia satte igang omfattende arbeider med slottshaven i Herrenhausen, og døde der mens hun gikk en aftentur. .xxx. .xxx er et foreslått toppnivådomene (TLD) for Internett, ment som en frivillig valgmulighet for pornografiske nettsteder. Navnet er inspirert av den tidligere MPAA og BBFC X-klassifiseringen av filmer, som nå vanligvis brukes om pornografiske filmer som "XXX". ICANN bekjentgjorde 1. juni 2005 at ".xxx" ville bli opprettet som et sponset toppnivådomene på linje med ".aero, .travel" etc. men dette ble aldri gjennomført. 10. mai 2006, reverserte ICANN sin avgjørelse, og 30. mars 2007 avslo ICANN forslaget om.xxx for tredje gang. Det finnes en alternativ implementering av ".xxx" fra New.net, en privat domeneregistreringstjeneste uten forbindelse til ICANN, via en alternativ DNS-rot. Et annet uoffisielt ".xxx"-TLD var tidligere tilgjengelig gjennom det alternative DNS-rot systemet som ble administrert av det nå nedlagte AlterNIC. ICANN / ICM. Et gTLD (generisk toppnivådomene) for pornografisk materiale ble foreslått som et verktøy for å håndtere konflikten mellom de som ønsker å tilby og benytte seg av slikt materiale via Internett, og de som ønsker å hindre tilgang til det, for barn og unge eller for ansatte ved arbeidsplasser. Tilhengerne av ideen hevder at det vil være enkelt for foreldre og arbeidsgivere å blokkere hele toppnivådomenet, i motsetning til å bruke mere kompliserte og upålitelige innholdsbaserte filtreringsmetoder, uten å legge restriksjoner på de som legitimt kan og ønsker å bruke slike nettsteder. Kritikerne til ideen hevder at ettersom det ikke er noe krav om at tilbyderne av pornografisk materiale skal bruke ".xxx"-TLD’et, så vil pornomateriale fremdeles være vanlig på andre domener. Dermed vil det ikke være effektivt for å hindre tilgang, og vil bare lage et nytt «landrush» når registranter av pornografiske ".com"-domener vil forsøke å duplisere sine registreringer i ".xxx"-domenet, i konkurranse med operatører som håper å få registrert ønskede navn som ikke er tilgjengelige på andre TLD’er. Det er også bekymringer over at eksistensen av ".xxx" vil føre til lovgivning som gjør bruken av domenet "påbudt" for pornografisk materiale, som igjen vil føre til juridiske konflikter over definisjonen av «pornografisk», ytringsfrihet og jurisdiksjon. RFC 3675, med tittelen «".sex" Considered Dangerous», diskuterer enkelte av disse motforestillingene. I mellomtiden hadde USA's handelsdepartement protestert mot opprettelsen av dette domenet som svar på påstander om at det ville legitimisere pornografi. Dette ble støttet av mange konservative kristne grupperinger i USA, som for eksempel "the Family Association". Noen av motforestillingene til et ".xxx"-domene (for eksempel problemet med lovgivning, gjeldende for et konsistent moralbegrep for hele verden) ville minskes hvis domenet var et subdomene under et nasjonalt toppnivådomene. Pr. mai 2006 finnes domenet "xxx.us", og det er til salgs i følge domenets WHOIS-oppføring. ICANN godkjente et forslag fra ICM Registry, Inc. om å implementere ".xxx" som et sponset toppnivådomene. ICM sa de ville forlange USD60 pr. år for domener, men prosessen for registreringer ble ikke offentliggjort samtidig. I desember 2005 ble diskusjoner vedrørende implementeringen av ".xxx" fjernet fra agendaen til ICANN Governmental Advisory Committee (GAC), noe som reiste tvil om dets fremtid. På sitt møte i mars 2006 formulerte GAC et bekymringsbrev til ICANN’s styre angående ".xxx". På bakgrunn av alt dette valgte ICANN’s styre den 10. mai 2006 å trekke tilbake sin godkjennelse. Imidlertid er opprettelsen av et slikt domene fremdeles mulig, ettersom de amerikanske senatorene Max Baucus (demokrat, Montana) og Mark Pryor (demokrat, Arkansas) har foreslått å pålegge opprettelsen av domenet gjennom lovgivning. Det er dog uklart hvordan slik lovgivning skulle kunne pålegge ICANN en forpliktelse til å opprette ".xxx"-domenet uten å komme i konflikt med påstanden om at ICANN ikke er USA-kontrollert. Den 5. januar 2007 la ICANN frem et revidert forslag til en offentlig høringsrunde som følge av endringer i retningslinjene til ICM Registry, inkludert oversyn med ethvert nettsted som er registrert som bruker av ".xxx"-registreringsenheten. Den 30. mars 2007 avslo ICANN forslaget om ".xxx" for tredje gang, med henvisning til at styret ikke ønsket å bli innblandet i regulering av innhold, spesielt ettersom definisjonen av «pornografi» varierer fra jurisdiksjon til jurisdiksjon. Andre grupper har også uttalt seg mot domenet. Eierne av pornografiske nettsteder, representert ved organisasjonen Free Speech Coalition, føler at et eksklusivt domene for nettstedene deres ville gjøre det til en «online ghetto». Religiøse ledere, på den andre siden, frykter at det ville "legitimisere og utvide" antallet slike nettsteder. ICM ble sitert å ha sagt at de «sannsynligvis» ville gå til sak mot ICANN. New.net. Tilgang til nettsteder som bruker ".xxx"-domener registrert på en alternativ DNS-rot med New.net (og flere andre uoffisielle TLD’er som de driver) krever spesiell klientsoftware, bruk av en DNS-server spesifikt konfigurert til å oppløse disse domenene, eller å legge til ".new.net" på slutten av nettadressen. E-mail kan likeledes bare sendes til disse domenene ved å legge til ".new.net" på slutten av adressen. New.net-domener kan bare registreres gjennom New.net og deres agenter. Disse faktorene har begrenset populariteten til deres TLD’er, og de vil sannsynligvis bli ytterligere marginalisert ved en eventuell implementering av en ICANN-godkjent ".xxx"-registreringsenhet. Den forutgående bruken av disse domenene kan også medføre varemerkekonflikter over domener registrert i det ICANN-godkjente registeret. The Beatniks. The Beatniks (i en periode skrevet "Beatnicks") er et norsk rockeband, etablert i 1961. Bandet startet i shadowstradisjonen, og platedebuterte i 1962 som backingband for Rannie Rommen på singelen «Kili watch». Første single under eget navn var «Flickorna i Småland», som ble sluppet samme år på Kjell Karlsens platemerke Viking Music. The Beatniks oppnådde stor popularitet i Norge og Sverige, og vant i 1963 nordisk mesterskap for shadowsband. Etter å ha vært tilstede på konserten The Beatles holdt i Göteborg endret gruppa repertoar, og hevdet senere at de dro til Sveige som shadowsband og kom tilbake som beatband. Svein Finjarn har helt siden starten vært et sentralt medlem, selv om han også i lengre perioder har vært borte fra bandet. The Beatniks er fremdeles aktive, men er gått tilbake til å spille mest i shadowstradisjonen igjen. Eksterne lenker. Beatniks, The Anne av Storbritannia. Anne av Storbritannia (, død) ble dronning av England, Skottland og Irland den 19. mars 1702. Den, da England og Skottland ble samlet til ett kongedømme, ble Anne Storbritannias første monark, en posisjon hun hadde til sin død, da hun etterfulgte sin svoger, Vilhelm III av England og II av Skottland. I tillegg var hun dronning av Irland. Hun var den siste monark av huset Stuart. Hennes katolske far, Jakob II av England og VII av Skottland, ble ansett av det engelske parlamentet for å ha abdisert da han ble tvunget til trekke seg tilbake til Frankrike i løpet av den ærerike revolusjonen i 1688–1689. Hennes svoger og hennes søster ble deretter fellesmonarker som Vilhelm III og II og Maria II av England, det eneste tilsvarende tilfelle i britisk historie. Etter Marias død i 1694 fortsatte Vilhelm som enslig monark fram til han døde i 1702. Den 12. mai 1707, under forordningen av union, ble Skottland og England forent som enslig suveren stat, kongedømmet Storbritannia. Anne ble dette rikets første hersker mens hun fortsatte å holde den atskilte kronen som dronning av Irland og den historiske og virkningsløse tittelen «dronning av Frankrike». Hun regjerte i tyve år fram til sin død i august 1714. Anne er derfor den siste dronning av England og den siste dronning av Skottland. Hennes liv var preget av mange kriser, både personlig og relatert til etterfølgelsen av kronen, og til religiøs polarisering. Ettersom hun døde uten en overlevende arving var hun den siste monark av huset Stuart. Hun ble etterfulgt av sin tremenning, Georg I, av Huset Hannover. Han på sin side var en etterkommer av stuartene gjennom sin mormor Elisabeth av Bøhmen, den eneste overlevende datteren av Jakob VI av Skottland (senere Jakob I av England og Irland) og Anne av Danmark. Overtagelse av tronen. Anne overtok tronen etter Vilhelm III, som var enkemann etter hennes eldre søster Maria. De to søstrene var eneste barn i Jakob IIs ekteskap med Anne Hyde som nådde voksen alder. Etter ordre fra kong Karl II av England, søstrenes farbror, ble de oppdradd som protestanter. Som barn var Anne plaget av en øyeinfeksjon og ble sendt til Frankrike for behandling, men forble skjeløyd hele livet, i en slik grad at hun hadde vansker med å lese og skrive. I Frankrike bodde hun hos sin farmor Henrietta Maria og etter dennes død hos sin tante, Henrietta Anne av Orléans. Fem år gammel reiste hun hjem igjen, og i åtteårsalderen ble hun kjent med Sarah Jennings, som ble hennes nærmeste venninne og rådgiver i voksen alder. Jennings giftet seg med John Churchill, 1. hertug av Marlborough, som skulle bli Annes viktigste general og herre på Blenheim. Førstedame Sarah. Det første Anne gjorde som regjerende dronning, var å opphøye Jennings – nå Sarah Churchill – til rikets førstedame etter seg selv. Sarah Churchill fikk fullmakt til å administrere hoffet og de kongelige finanser slik hun fant for godt. Slik ble hun som enke den rikeste kvinnen på de britiske øyer, selv om vennskapet med dronningen opphørte da de to kvinnene nærmet seg femti. Da hadde Sarah ved flere anledninger skjelt ut dronningen i full offentlighet, kastet ting etter henne og trampet i gulvet. Til sist skrev Sarah til dronningen at om hun ikke var enig, trengte hun ikke å svare. Anne skrev tilbake at når Sarah ikke bad om svar, skulle hun ikke få det heller. Den symbolske gullnøkkelen hun hadde gitt Sarah, ville dronningen ha tilbake. Sarah kastet den veggimellom. John Churchill tok den opp og bad knelende dronningen om tilgivelse på vegne av både sin kone og seg selv. Men de to barndomsvenninnene så aldri hverandre igjen. Sarah måtte flytte ut fra sin leilighet i slottet og plukket ved den anledning med seg alt hun kunne – til og med dørhåndtakene. Hun overlevde Anne med tretti år og utgav en bok om deres vennskap som satte dronningen i et svært dårlig lys. Hun siterte fra Annes brev til henne for å vise hvor hjelpeløs dronningen var uten henne; samtidig hadde hun fått Anne til å brenne de brev hun selv hadde skrevet til dronningen. Ekteskapet med Jørgen fra Danmark. Selv giftet Anne seg med prins Jørgen av Danmark og Norge, kalt Georg i England, en yngre bror av kong Christian V av Danmark og Norge. Karl II sa om niesens danske ektemann at han hadde prøvd ham edru og prøvd ham beruset, men det var absolitt ingenting der – «nothing at all!» Anne krevde titler og kongelige ordener for sin gemal, men Vilhelm II ville ikke gi ham noen, og en gang svogeren meldte seg til tjeneste ved et felttog ble han sendt hjem slik at han ikke gikk i veien. Vilhelm II ga også vaktene ordre om ikke å hilse, verken for prins Georg eller for Anne. En gang Anne satt til bords med Vilhelm, tok han alle ertene, slik at hun ikke skulle få noen. På sytten år fødte Anne sytten barn, men døde likevel barnløs. Bare Vilhelm, hertug av Gloucester, levde til han var elleve; og han var tilbakestående og led av epilepsi. Virke som dronning. Anne var 37 år gammel da hun besteg den britiske tronen, så plaget av revmatisme og overvekt at hun måtte løftes opp i kroningsstolen. I hennes gravferd ble det sagt at kisten var like bred og høy som den var lang. Men hester og jakt hadde vært hennes store lidenskap, og det var hun som stiftet The Royal Ascot. Fremdeles åpner den britiske kongefamilien Ascot-hesteveddeløpene ved å kjøre langs banen i åpen vogn, slik Anne gjorde i sin tid. I Richmond Park ble de mange veiene på kryss og tvers anlagt spesielt for henne, så hun kunne følge jakten fra sin vogn. Femti kirker fikk hun bygd bare i London. St John's like ved parlamentet skal ha blitt Englands eneste kirke med fire tårn – ett i hver ende – fordi arkitekten rådførte seg med dronningen om hvordan den skulle se ut, og hun i irritasjon sparket til sin fotskammel som svar, slik at den ble liggende med sine fire ben i været: «Slik!» Med årene inntok hun mer og mer av sin «kalde te» – egentlig brandy – som smertelindring, og denne gjorde henne iblant ilsk. Anne tok samme valgspråk som Elizabeth I av England, "semper eadem" (= alltid den samme). Best huskes hun nok for freden i Utrecht i 1713, som slo fast at Filip V fikk fortsette som konge av Spania kun under forutsetning av at Spania og Frankrike aldri igjen ble forent. Ludvig XIV av Frankrike måtte love ikke å gi ytterligere hjelp til stuartene i fremtiden. Videre sikret England seg Gibraltar, Menorca, Nova Scotia, New Foundland, store områder i det som i dag utgjør Canada – samt eneretten til å frakte slaver fra Afrika til Spanias kolonier i Amerika i de nærmeste tretti år. Ludvig XIV var likevel så fornøyd med traktaten at han sendte tusen flasker champagne til Anne som takk. Hun døde 49 år gammel under et raserianfall i det kongelige råd, etter å ha kastet ut sin lordkansler, jarlen av Oxford, for «fyll og mangel på folkeskikk». Legene omtalte dødsårsaken som apopleksi, det vil si et slag som de mente skyldtes "gout on the brain" (= gikt på hjernen). Hun var enke og barnløs, og det fantes ikke noe testamente fordi hun var så redd for å dø. Hennes kropp var så stor og oppsvulmet at den måtte bli gravlagt i Westminster Abbey i en stor, bortimot kvadratisk kiste. Freden i Utrecht. Europa etter Freden i Utrecht Freden i Utrecht var en serie fredsavtaler signert i Utrecht i 1713 som førte til slutten på den spanske arvefølgekrig. Delia Derbyshire. Delia Derbyshire (født 5. mai 1937, død 3. juli 2001) var en engelsk musiker og komponist og pionér innen elektronisk musikk. Hun er mest kjent for sitt arrangement av Ron Grainers kjenningsmelodi for science fiction-serien "Doctor Who" og for sitt arbeid hos BBC Radiophonic Workshop. Tidlig karriere. Etter å ha gått på Coventry Grammar School tok hun en grad i matematikk og musikk hos Girton College i Cambridge. I 1959 søkte hun på en stilling hos Decca Records hvor hun ble fortalt at de ikke ansatte kvinner i opptaksstudioene. Istedenfor fikk hun en jobb hos FN i Genève. Hun returnerte senere til London og fikk jobb hos musikkutgiverne Boosey and Hawkes. Hennes mest anerkjente arbeid kommer fra 1960-tallet, hvor hun samarbeidet med den britiske kunstneren og skuespillforfatteren Barry Bermange for Third Programme (en radiostasjon som senere ble døpt om til BBC Radio 3). Bortsett fra kjenningsmelodien for "Doctor Who", komponerte og produserte hun flere stykker for mange radio- og TV-programmer. Et utvalg av hennes beste stykker har blitt utgitt på albumet "BBC Radiophonic Music". Denne ble utgitt på CD i 2002. Flere av de kortere stykkene hun laget mens hun jobbet for Radiophonic Workshop, ble brukt i flere år som musikk for programmer fra både BBC og andre TV-stasjoner, inkludert ABC. Hun ble frustrert over alle begrensningene hos BBC i 1969 og hun begynte å jobbe sammen med David Vorhaus. De tok navnet White Noise og ga ut et album kalt "An Electric Storm" samme år. Det viste seg å være et banebrytende verk innen psykedelisk elektronisk musikk og det har senere vært en stor innflytelse for mange av nåtidens musikere, som lager elektronisk musikk. "Doctor Who". I 1963 ble Ron Grainer spurt om å komponere kjenningsmelodien for "Doctor Who" som begynte samme år. Derbyshire utviklet hans melodi til den versjonen som ble brukt i TV-serien. Grainer ble så forbløffet over hennes versjon at han ville la henne bli anerkjent som medkomponist. Dette ble stoppet av byråkratiet i BBC. Derbyshires tolkning av Grainers melodi brukte elektroniske oscillatorer og klipping av lydbånd (slik som tape loop og reveserte tape-effekter) for å lage den uhyggelige og overnaturlige lyden som var veldig forskjellig fra alt annet da TV-serien begynte. Man tror at denne melodien er den første hel-elektroniske melodien som ble laget for en TV-serie. Synthesizer og flersporopptakere eksisterte ikke på denne tiden og melodien ble konstruert ved å ta opp individuelle noter fra elektroniske kilder på lydbånd. Man kuttet så båndet slik at man fikk båndbiter som hver hadde en note. Disse ble så limt sammen slik at man fikk en melodi når man spilte det (se). Dette var en langvarig prosess som tok flere uker. Etter BBC. I 1973 forlot hun BBC og stoppet med å komponere musikk. Hun hadde flere jobber som radiotelegrafist, i et galleri og i en bokhandel. Hun var gift en kort stund før hun møtte sin partner, Clive Blackburn, som ga henne stabilitet. I 1996 returnerte hun til musikken og hun holdt på med et album da hun døde 64 år gammel av nyresvikt mens hun kom seg etter brystkreft. Hennes liv ble skildret i et skuespill kalt "Standing Wave" av Nicola McCartney. Hop skole (Askøy). Hop skole er en kommunal barneskole med 7 klassetrinn. Den er lokalisert på Ask som befinner seg på østsiden av Askøy utenfor Bergen i Hordaland fylke. Hop skole var Askøys første skolehus som ble tatt i bruk i 1871. Etter den "nye" skoleloven som tredte i kraft i 1860, skulle omgangskolene avskaffes og erstattes med permanente skolehus. Den siste omgangsskolen på Ask holdt til i et lite steinhus på Frydenlund. I et vedtak fra 1864 ble det klart at det skulle benyttes et eget skolehus. Til dette avså Gerhard Mowinckel en tomt og i 1871 var skolehuset klar til bruk. Skolen heter "Hop skole" fordi den ble bygget noen få meter innenfor Hop hovedgård, like sørøst for Ask kirke. I 1959 ble den gamle skolebygningen revet. Deretter ble bygget satt opp igjen noen hundre meter lenger nord, ved "Askebakken". Det lokale Husmorlaget hadde kjøpt bygget og de utførte flyttingen. Huset fikk dermed navnet "Husmortun" etter dette. Den 27. juni 1959 ble nye Hop skole innviet (kalt "Gamleskolen"). Det gamle asketreet på skoleplassen ble tatt vare på. (Asketreet blåste imidlertid ned etter skoletid fredag den 31. oktober 2005.) På slutten av 1970-årene ble det reist enda et nytt skolebygg (kalt "Mellombygget"). I dag er begge byggene i bruk som undervisningslokaler. I 2008 åpnet den hittil nyeste delen av skolen (kalt "Nybygget"). Denne delen av skolen ble tatt i full bruk fra høsten 2008. Skolen rehabiliterer for tiden de eldre byggmassene, Mellombygget og Gamleskolen. Forventet ferdigstillelse av Mellombygget er februar 2009. Plone. Plone er et åpen kildekode innholdsstyringssystem (CMS – Content Management System). Det bygger på Zope Application server og CMF, og er skrevet i programmeringsspråket Python. Det er enkelt å installere og kan brukes som det er, men det blir også brukt som utviklingsplattform for mer avansert bruk. Det finnes en rekke produkter eller moduler som kan installeres i Plone og som gir utvidet funksjonalitet. Lisens. Plone har åpen kildekode og er lisensiert under GNU General Public License Rho. Rho (Ρ, ρ) er en bokstav i det greske alfabetet. I fysikken. I fysikken brukes rho om et materiales resistivitet. Resistiviteten er definert som resistansen til en leder med lengde på 1m og tverrsnitt på 1mm². Den brukes også om densitet. Pokémon Crystal. "Pokémon Crystal" er et rollespill til Game Boy Color. Spillet er en oppfølger til "Pokémon Gold" og "Silver". Spillet omhandler Suicune, en legendarisk water-type pokemon. Spillets gang. Du velger om du skal være gutt eller jente når du begynner spillet. Du bestemmer eget navn og stiller klokken. Prof. Elm gir deg din første pokemon. Du kan velge mellom; Etter at du har valgt din Pokémon, blir den Pokémonen som er sterkest mot din type stjålet fra Professor Elms laboratorium. Han som stjal pokémonen, er spillets antagonist, han blir din rival. Du blir bedt av en politioffiser om å fortelle hvem han presenterte seg som ovenfor deg. Da gir du ham et navn. Du vil møte denne rivalen flere ganger gjennom hele spillet. Du vil også møte en person som også er interessert i Suicune. Han slåss mot deg flere ganger. Denne personen er din andre rival, men han forsvinner når du slåss mot Suicune siste gang. I Pokémon Crystal er det to regioner: Jotho, som er regionen du starter i og karakteren har sitt opphav. Her bekjemper du de åtte gymmene. Når dette er gjort er det mulighet for å reise til Kanto. Kanto er regionen fra Pokémon Yellow, Pokémon Green, Pokemon Red og Pokemon Blue. Den er ikke helt lik, men du skal slå de samme gymmene som i de foregående spillene. I Kanto er Elite Four-ligaen. Det er bare én liga i hele spillet. Elite Four er den samme som i "Silver" og "Gold", med Lance som mester. Alle 151 Pokémonene fra de foregående spillene er fortsatt tilgjengelige, pluss 100 nye. Rørsukker. Rørsukker, sukrose eller sakkarose er et sukker som utvinnes fra sukkerrør eller sukkerbete. Som søtningsstoff i matlaging er rørsukker så utbredt at det refereres til som «vanlig sukker» eller i dagligtale bare som «sukker». Sukkeret raffineres til handelsvarene råsukker, farin, raffinade og melis. Hydrolysereaksjon har imidlertid så høy aktiveringsenergi at det kan gå år før en nevneverdig mengde brytes ned. For å få reaksjonen til å gå raskere kan en katalysator tilsettes, for eksempel enzymet sukrase, eller syrer som sitronsyre eller eddik. Flashminne. Flashminne er betegnelsen på de transistorbaserte formene for minne som i dag brukes i mobiltelefoner, digitalkameraer og annen forbrukerelektronikk. Det er disse som lagrer f.eks. bildene i kameraet eller mobiltelefonen. Flashminne brukes dessuten i minnepinner (USB-minne), men også en del mp3-spillere har flashminne. Flashminner fins i mange størrelser, de er billige å produsere, og de har den egenskapen at de kan lagre data sjøl etter at strømtilførselen er slått av. Flashminner kan på grunn av sin konstruksjon skrives til et begrensa antall ganger, og har dermed begrensa levetid. Teknologien bak flashminnene ble utvikla av forskere ved Intel Corporation i 1988. Intel er fortsatt en av de store produsentene av flashminner, ved siden av AMD-Fujitsu, Toshiba og ST. Flashminne har i dag stort sett erstatta den tidligere EPROM-teknologien. Denne hadde den begrensninga at data måtte slettes med UV-bestråling. En mulig framtidig konkurrent til flashminne er ferrominne. De to vanligste variantene av flashminne er NOR og NAND. NOR-minnet. NOR-minnet kjennetegnes ved at det går raskt å lese data fra minnet (10–100 nanosekund), mens det tar lang tid å skrive data inn (1–10 millisekund). NAND-minnet. NAND-minnet er utvikla av Toshiba. Det er langsomt både ved avlesning (10–15 µs) og skriving (1–10 ms), men en stor mengde data kan mellomlagres i en buffer, hvorfra lesing går raskt. NAND-minnet er ikke pålitelig, slik at data normalt må feilrettes etter avlesning. Fordelen med NAND-minnet er at det tar mindre plass og er billigere å produsere enn NOR-minnet. De fleste digitalkameraer og mobiltelefoner i dag har minne som er basert på NAND-teknologi. Fruktsukker. Fruktsukker (fruktose) er en av de enkle sukkerartene og finnes i mange matslag. Den er også en av de tre viktigste blodsukkerene, sammen med glukose og galaktose. Fruktsukker har den kjemiske formelen C6H12O6. Et annet navn på fruktsukker er "fruktose" (uttales: fruktose). Fruktose i mat. Frukt, grønnsaker og honning er naturlige kilder til fruktose. I tillegg består vanlig bordsukker (rørsukker/sukrose) av 50 % fruktose. Isomeri. Fruktsukker er søtere enn glukose på grunn av sin byggeformel. Pokémon FireRed og LeafGreen. "Pokémon FireRed" og "LeafGreen" er de nye GameBoy Advance-versjonene av de originale GameBoy-spillene "Pokémon Red" og "Blue". Handlingen foregår i Kanto-regionen og du kan fange alle Pokémonene fra "Pokémon Red", "Blue" og "Yellow", men du kan også fange Pokémon fra Johto- og Hoenn-regionen. Etter syvende gym kommer Bill og tar deg med til Sevii Islands, altså One, Two og Three Island. Etter å ha rundet hele Pokémon-ligaen kommer du til Four, Five, Six og Seven Island. Du kan også skaffe deg Mystic Ticket og Aurora Ticket for å komme deg til Navel Rock og Birth Island. På Navel Rock finner du Ho-Oh og Lugia. På Birth Island, finner du etter å ha løst en kode med en trekant som beveger seg rundt, Deoxys. Men dessverre må du få disse billettene på en Nintendo Event. Du får i oppdrag å finne rubinen og safiren, som ligger på et av øyene hver. Når du har gjort det kan du linke mellom "Pokémon Ruby" og "Sapphire". Etter hvert kommer du til Battle Tower. Dette er etter å ha slått Pokémon-ligaen. Peter Möller. Peter Möller i 1868.Peter Möller (født 26. april 1793 på Røros, død 27. november 1869) var en norsk apoteker. Han er særlig kjent for å ha funnet opp en ny metode for utvinning av tran. Møllers tran er fortsatt et ledende aktør i markedet. I 1829 kjøpte han sammen med to andre interessenter Lilleborg Klædesfabrik ved Akerselva, som i 1833 la om driften til oljemølle og «Sæbesyderi». Som eneeier fra 1850 begynte han også med oppdrett av igler til medisinsk bruk og et spinneri for bomullstråd. Men på grunn av dårlig lønnsomhet solgte han Lilleborg i 1863 og gikk over til å produsere tran av torskelever. Metoden, som kort fortalt bestod i å behandle torskelever med vanndamp, ble tatt i bruk på en rekke fabrikker, og ved Möllers død var det 70 trandamperier spredd på mange steder i landet. «For å ha fremmet en viktig næringsveg» ble han ridder av St. Olavs Orden i 1868. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Baku (mytologi). Baku ("drømmespisere") er ånder i kinesisk og japansk mytologi. Baku hjelper mennesker ved å spise marerittene deres, eller åndene som forårsaker dem. I Japan henger man ofte opp bilder av denne ånden på soveromsveggene, eller de skriver det kinesiske tegnet for baku (獏) på putetrekket. Andreas Tofte. Andreas Tofte (født 1794, død 1851) var en norsk forretningsmann. Han ble valgt til Christianias første ordfører i 1837. Tofte gav Christiania by barnehjemmet "Toftes gave" nær Mjøsa, som da var det eneste barnehjem i landet. Institusjonen eksisterer fortsatt, som et hjem for psykisk utviklingshemmede. Hans datter var gift med forretningsmannen Thorvald Meyer. Tofte er gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Innskriften på gravstenen forteller at han ble født i 1796, men dette ser ut til å være feil, og 1794 er en langt sikrere datering. Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup. Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup (født 1806 i Hjelmeland, død 1890) var norsk gullsmed i Christiania (Oslo) med tittelen "kongelig hoff- og ordensjuvelér" fra 1888. Han var sønn til kaptein "Nicolay Tostrup" (d 1858) gift med "Thale M. R. Holfeldt" (d. 1860), Snekkestad gård ved Holmestrand. Jacobs foreldre var ikke spesielt velstående, og bare den eldste av ungeflokken på åtte fikk universitetsutdannelse. Jacob Tostrup var nummer fire av barna, og gikk i lære hos gullsmeder. Han utdannet seg i Bergen, St. Petersburg og København, sist i Bergen, der han tok svennebrev i 1828. Etter læretiden arbeidet han i St. Petersburg, hvor han blant annet hjalp til med bestillingsverk fra det russiske hoffet. Jacob Tostrup var gift med "Nicoline J. T. Hjorthøy" (d. 1890) og de hadde 5 barn, blant annet etterfølgeren i firmaet, Oluf Tostrup. Andre etterkommere omfatter bl.a. rektor Jacob Tostrup Prytz (1886–1962) og hans datter gullsmed Grete Prytz Kittelsen (f 1917). Etter hjemkomsten til Christiania i 1832 avla Jacob mesterprøven og åpnet eget verksted. Han ble raskt en av landets ledende gullsmeder, spesielt innen filigransarbeid. Han fikk flere bestillinger fra kongen, blant annet på hele femti snusdåser med kongens bilde, og fikk tittelen hoffjuveler. Han grunnla i 1832 i Oslo en gullsmedforretning som heter "J.Tostrup". Da St. Olavs Orden ble opprettet i 1848, ble de emaljerte ordenstegn utført hos J. Tostrup, og firmaet ble overlatt den fulle produksjon av St. Olavs Orden ca 1883. Forretningen gikk i arv i generasjoner, men ble solgt ut av familien og er senere opphørt. I 1882 feiret Jacob Tostrup femtiårsjubileum som gullsmed, og i 1885 flyttet han forretningen til Karl Johans gate 25 som ble kalt Tostrupgården. Da Oluf Tostrup døde i 1882, overtok den 78-år gamle far Jacob igjen ledelsen av firmaet; og han tok i 1884 opp sin sønnedatters ektemann, arkitekt og gullsmed Torolf Prytz som kompanjong. Tostrup drev også handel med gammelt sølv, som han solgte blant annet til private samlere og engelske turister. På grunn av dette regnes han gjerne som Christianias første antikvitetshandler. Tostrup hadde flere tillitsverv i gullsmedlauget og håndverkerforeninger. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og ble ridder av St. Olavs orden. Han var bror til bl.a. Hans Tostrup og Christopher Henrik Holfeldt Tostrup, og farbror til "Agnes Tostrup", mor til Christopher Tostrup Paus. Enkle sukkerarter. Enkle sukkerarter, eller monosakkarider (sukkerenheter) som de ofte kalles, er karbohydrater som består av enkle molekyler med 3-7 karbonatomer (som oftest 5 eller 6). Det er vanligvis fargeløst, vannløslig og består av krystallisk tørrstoff. Monosakkarider inngår som byggesteiner i sammensatte sukkerarter og er den enkleste formen for karbohydrat. Monosakkarider med 7 karbonatomer benevnes gjerne som heptoser (eksempelvis sedoheptulose). Monosakkarider med 6 karbonatomer benevnes gjerne som heksoser (eksempelvis glukose (druesukker), fruktose (fruktsukker) og galaktose, som alle er rike på energi). Monosakkarider som har 5 karbonatomer benevnes som pentoser (eksempelvis ribose og deoksyribose som inngår i dannelsen av nukleinsyrene RNA (ribonukleinsyre) og DNA (deoksyribonukleinsyre)). Monosakkarider med 4 karbonatomer benevnes som tetroser (eksempelvis D-erytrose-4-fosfat). Monosakkarider med 3 karbonatomer, det enkleste karbohydratet, benevnes som trioser (eksempelvis glyceraldehyd). Mountain Dew. Gamle Mountain Dew-flasker, muligens fra 60-tallet Mountain Dew er en kullsyreholdig brus fra Pepsi. Den ble lansert i Norge 1. februar 2005, men ble tatt av markedet tidlig vinter 2007. Siden da har den kun vært tilgjengelig i butikker som importerer de amerikanske eller britiske versjonene. (f.eks. Deli de Luca). Den fantes allerede i USA i 1940-årene, men da som blandevann for whisky. Pepsi kjøpte i 1964 opp Mountain Dew og har med stor suksess solgt den som en vanlig brus. Den er et av de mest solgte brusproduktene i USA. Den har siden 1994 kommet i en lett utgave i USA, kalt Diet Mountain Dew. Man får kjøpt Mountain Dew i Storbritannia, Tyskland, Island, Danmark, Australia, Canada og USA. Dew har en smak av sitrus, men smaker ikke som sitron. Den kan sammenlignes med 7 Up og Sprite, men ligger nok nærmere Urge. Mountain Dew inneholder konsentrat av appelsinsaft, og har en lys grønn-gul farge. Mountain Dew selges også som en egen slush/Slurpee/Braincooler-smak. Verken Ringnes eller Pepsi har oppgitt noen grunn til at Mountain Dew er tatt av markedet i Norge. Sammensatte sukkerarter. Sammensatte sukkerarter: sukkerarter satt sammen av enkle sukkerarter vanligvis ved avspaltning av ett vannmolekyl for hvert av de enkle sukkermolekylene som settes sammen med et annet. Sammensatte sukkerarter deles gjerne inn i disakkarider («doble» sukkerarter) og polysakkarider («mangesammensatte» sukkerarter). Disakkarid. Disakkarider er satt sammen av "to" molekyler av enkle sukkerarter. Forstavelsen "di", kommer av det greske ordet "δι" (di) som betyr "to ganger". Det mest kjente disakkaridet er rørsukker (sukrose), satt sammen av ett druesukkermolekyl og ett fruktsukkermolekyl. Et annet vanlig disakkarid er melkesukker (laktose), som er satt sammen av ett druesukkermolekyl og ett galaktosemolekyl. Et tredje disakkarid er maltsukker (maltose), som er satt sammen av to druesukkermolekyler. Noen karbohydrater består av to sukkerenheter som holder sammen parvis. Di betyr to. Det finns flere typer disakkarider. I melk finnes melkesukker, i og lignende finnes melkesukker fra kornslaget bygg, og fra sukkerrør planter får vi rørsukker. Det meste av sukkeret som omsettes i Europa kommer fra rotveksten sukkerbete Prokla. Prokla (forkortelse for "Produktion und Klassenkampf" – overs. "Produksjon og Klassekamp") er et tysk tidsskrift som har eksistert siden 1971. Tidsskriftet oppsto da kretser rundt Sozialistische Einheitspartei Westberlins og Deutsche Kommunistische Partei tilegnet seg kontrollen over det tidligere uavhengige venstresidetidsskriftet "Sozialistische Politik". Undertittelen på tidsskriftet var "Zeitschrift für politische Ökonomie und sozialistische Politik" (Tidsskrift for politisk økonomi og sosialistisk politikk), men siden 1992 har den vært "Zeitschrift für kritische Sozialwissenschaft" (Tidsskrift for kritisk samfunnsvitenskap). Bakgrunnen for skiftet var at Berlinmurens fall og «den reelt eksisterende sosialismens» erfaringer hadde bidratt til å svekke den sosialistiske politikkens appell. Prokla har gjennom hele sin eksistens vært partipolitisk uavhengig, men har hele tiden vært klart plantet i den marxistiske tradisjonen. Samtidig tok det tidlig opp i seg både økologiske og feministiske aspekter. Ansvarlig utgiver av Prokla er foreningen "Vereinigung zur Förderung der Kritik der politischen Ökonomie" hvis eneste oppgave er å bidra til og styrke tidsskriftet. Det kommer ut fire ganger i året på forlaget Westfälisches Dampfboot. Ansvarlig redaktør er Michael Heinrich, og blant redaksjonsmedlemmene er Dorothee Bohle og Elmar Altvater. Simplex-algoritmen. Simplex-algoritmen av George Dantzig er i matematisk optimaliseringsteori en populær teknikk for numerisk løsning av lineærprogrammeringsproblemet. En ubeslektet, men med likt navn er Nelder-Mead metoden eller downhill simplex method etter Nelder & Mead (1965) og er en numerisk metode for å optimalisere mange-dimensjonale ubegrensete problemer som hører til en mer generell klasse av søkealgoritmer. I begge tilfellene bruker metoden konseptet med en simplex, som er en polytop med "N"  + 1 hjørner i "N" dimensjoner: et linjesegment på en linje, et triangel på et plan, et tetraeder i tre-dimensjonalt rom og så videre. Problemets inndata. der x er variablene fra "standard formen", xs er de introduserte slack-variablene fra utvidelsesprosessen, c inneholder optimaliseringskoeffisientene, A og b beskriver systemet av begrensningslikninger, og "Z" er variablen som skal bli maksimert. Systemet er typisk underbestemt. Antall ukjente variable overstiger antall ligninger. Differansen mellom antall variable og antall ligninger er systemets frihetsgrad. Enhver løsning, optimal eller ikke, vil inneholde noen variable med vilkårlig verdi. Simplex-algoritmen setter disse til null. Variable som ikke er null kalles "basisvariable" og variable som er null kalles ikke-basisvariable. Matriseversjon av simplex-algoritmen. der formula_6 er koeffisienten av basisvariabene i c-matrisen; og B er formula_7 som korresponderer med basisvariablene. Det er viktig å merke seg at B og formula_6 er de eneste variable i denne ligningen (unntatt "Z" og x). Alt annet er konstant gjennom algoritmen. Westfälisches Dampfboot. Westfälisches Dampfboot er et tysk forlag som først og fremst gir ut venstreorientert faglitteratur, med særlig vekt på marxisme, feminisme, økologi og den tredje verden. Forlaget gir også ut tidsskriftene Prokla, Peripherie og Jahrbuch Lateinamerika. Kappa (mytologi). KappaKappa (河童, noen ganger kalt "Gataro" 川太郎) lever i følge japansk mytologi i små vann og elver, og har derfor svømmehud på hender og føtter. De er på størrelse med et menneskebarn, men kroppen minner mer om en apes eller en frosks. Bilder viser ofte at kappa har skjellet hud som varierer i farge fra gul til grønn eller blå. Kappa kan være ondskapsfulle. Skøyerstrekene deres kan være uskyldige, som for eksempel å fise i offentlighet eller å se under kvinners kimono, men de er av og til også spille som å stjele avlinger, kidnapping av barn eller voldtekt av kvinner. Små barn er et av kappas favorittmåltider, selv om de også spiser voksne. De suger ut innvollene eller blodet gjennom anus. Selv i dag setter noen japanske byer opp skilt ved vannkilder som advarer mot denne skapningen. Kappa sies å være redd for ild, så noen landsbyer arrangerer festivaler med fyrverkeri hvert år for å skremme dem bort. Kappa i moderne tid. Kappa er populære figurer innen japansk animasjon, barneleker og litteratur. De blir i dag oftere avbildet som søte og tegnefilmaktige, enn som monstre. Kappa har dukket opp i flere litterære sammenhenger. En av de mest kjente er Akutagawa Ryunosukes novelle "Kappa" (カッパの三平). Kappa var også inspirasjonskilden til skapningen i filmen Ringu. En serie av korte animasjoner som ble vist på japansk TV, 河童の飼い方 ("Hvordan oppdra en kippa") viser de humoristiske prøvelsene en ung mann må gjennomgå mens han prøver å oppdra en kappa som kjæledyr. Kappa opptrer i en rekke Data- og videospill. I Final FantasyVI omformer en av karakterene seg til en slik skapning. Kong Bowser Koopa og hans Koopalings fra Super Mario Bros. er basert på kappa, og i Super Mario World er det et fjell med en vannfylt topp kalt "Kappa Mountain". Idéen til to av Pokémons små monstre, Lombre og Golduck, kommer også fra det mytologiske vesnet ("kappa" er faktisk Golducks japanske navn). Kappa er også med i InuYasha, Harvest Moon, Animal Crossing, Touhou Project, Pocky & Rocky og We Love Katamari. Polysakkarid. Polysakkarider er en sukkerpolymer som består av langkjedete molekyler, satt sammen av mange monosakkarider. Polysakkarider kalles også langsomme karbohydrater, fordi de ikke tas så hurtig opp i kroppen. Polysakkarider bygges opp av flere titalls forskjellige sukkerenheter (monosakkarider), som hver består av 3-7 karbonatomer. Disse kan settes sammen (med oksygenatomer) på utrolig mange måter og danne lange kjeder, fra de korteste disakkaridene (som består av kun to monosakkarider) til de virkelig komplekse polysakkaridene, som kan bestå av opp mot en million sukkerenheter. Polysakkarider kan dannes i et nesten uendelig antall varianter. De fire forskjellige nukleotidene, som er byggesteinene i DNA, kan bare gi opphav til 24 forskjellige tetranukleotider. Til sammenlikning kan fire forskjellige monosakkarider settes sammen til hele 35 560 forskjellige tetrasakkarider. Monosakkaridene har altså langt flere innbyrdes bindingsmuligheter enn nukleotidenhetene. De mest vanlige polysakkaridene er stivelse og glykogen (som er relativt fordøyelige), og pektin og cellulose (som ikke er fordøyelige for mennesker, men kan fordøyes av mange dyr). Mennesker regner derfor ikke cellulose som et næringsstoff, men kaller det kostfiber (fordi det tross alt er viktig for sunnheten i tarmkanalen). Polysakkarider fordøyes allikevel langsommere enn enkle og doble sukkerarter. Kommunalt foreldreutvalg. Kommunale foreldreutvalg er utvalg som har sin basis i foreldrenes arbeidsutvalg ved skolene i Norge. Kommunale foreldreutvalg (KFU) finnes i ca 200 kommuner. Kfu er ikke lovpålagt og er initiert og valgt fra FAU ved skolene. Normalt arbeider et kommunalt foreldreutvalg med felles skolesaker i kommunen og representerer på den måten foreldre og FAU i forhold til administrativ og politisk ledelse i kommunen. Kommunale foreldreutvalg er normalt ikke en del av den kommunale styringstruktur i kommunene, men i noen kommuner har KFU møte og talerett overfor utvalg og komitéer i kommune/bystyret. KFU befinner seg funksjonelt mellom FAU (Foreldrerådets arbeidsutvalg) ved grunnskolene og FUG (foreldreutvalget for grunnskolen) Bipolar lidelse. Bipolar lidelse eller manisk-depressiv lidelse (også kalt bipolar affektiv lidelse) er en psykiatrisk diagnose som beskriver en gruppe stemningslidelser preget av tilstedeværelsen av en eller flere episoder med unormalt forhøyet energinivå og stemningsleie, og en eller flere depressive episoder. Det opphøyde stemningsleiet blir kalt mani, eller "hypomani" hvis tilstanden er noe mildere. Personer som opplever maniske episoder, opplever ofte også depressive episoder eller symptomer, eller blandede episoder der både maniske og depressive symptomer er tilstede samtidig. Episodene er vanligvis adskilt fra hverandre av perioder med «normalt» stemningsleie, men hos noen individer kan mani og depresjon raskt alternere, kjent som «rapid cycling». Ekstreme, maniske episoder kan noen ganger lede til psykotiske symptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Lidelsen er delt inn i bipolar type I, bipolar type II, cyklotymi og andre typer, basert på hvor alvorlig den maniske eller depressive episoden er og hvordan den kommer til uttrykk. Lidelsenes variasjonsbredde benevnes ofte som «det bipolare spektrum». Data fra USA på livstidsforekomst varierer, men indikerer en rate på rundt 1 % for bipolar type I, 0,5-1 % for bipolar type II eller cyklotymi, og 2-5 % for formene som ligger under terskelverdiene ved at de fyller noen, men ikke alle kriterier. De første, tydelige symptomene viser seg vanligvis sent i ungdomsårene eller i ung voksen alder. Diagnosen baseres på personens selvrapporterte erfaringer og på observert adferd. Sykdomsepisodene er assosiert med ubehag og forstyrret atferd, samt økt risiko for selvmord, spesielt under depressive episoder. I noen tilfeller kan bipolar lidelse være en ødeleggende, langvarig lidelse, mens den hos noen har vært forbundet med kreativitet, å strekke seg etter mål og gode prestasjoner. En betydelig dokumentasjon tyder på at mange mennesker med kreative talenter også har lidd av en form for bipolar lidelse. Genetiske faktorer bidrar vesentlig til sannsynligheten for å utvikle bipolar lidelse, og miljømessige faktorer spiller også en rolle. Bipolar lidelse blir ofte behandlet med stemningsstabiliserende medikamenter, og noen ganger andre typer psykofarmaka. Psykoterapi har også en rolle, ofte når en viss stabilitet er gjenvunnet. I alvorlige tilfeller hvor det er fare for pasienten selv eller for andre, kan tvangsinnleggelse benyttes. Pasientene lider da gjerne av en alvorlig, manisk episode med farlig atferd, eller av en depressiv episode med selvmordstanker. Det er ofte problemer med sosialt stigma, stereotypier og fordommer mot personer med diagnosen bipolar lidelse. Personer med bipolar lidelse som har psykotiske symptomer, kan noen ganger være feildiagnostisert med schizofreni, en annen alvorlig psykisk sykdom. Den nåværende begrepet «bipolar lidelse» er av nyere dato og refererer til vekslingen mellom episoder der pasienten er henholdsvis på bunn og på topp (poler). En sammenheng mellom mani og melankoli har lenge vært observert, men grunnlaget for dagens konseptualisering kan spores tilbake til franske psykiatere i 1850-årene. Begrepet «manisk-depressiv sykdom» eller psykose ble brukt av den tyske psykiateren Emil Kraepelin på slutten av det nittende århundre, og refererte opprinnelig til alle typer stemningslidelser. Den tyske psykiateren Karl Leonhard underinndelte i 1957 lidelsen i unipolar lidelse (tilbakevendende depressiv lidelse) og bipolar lidelse. Symptomer og tegn. Bipolar lidelse er en tilstand der mennesker opplever perioder med unormalt forhøyet (manisk eller hypomant) stemningsleie og sykelig depresjon, på en måte som griper inn i vedkommendes daglige funksjonsnivå. Bipolar lidelse er anslått å ramme mer enn 5 millioner amerikanere. Sykdommen er like utbredt hos menn som hos kvinner, og finnes i alle kulturer og etniske grupper. Symptomene kan variere fra individ til individ og det finnes ingen blodprøve som kan bekrefte lidelsen. Bipolar lidelse kan fremstå som en unipolar depresjon. Diagnostisering av bipolar lidelse er ofte vanskelig selv for helsepersonell innen psykisk helsevern. Det som skiller bipolar lidelse fra unipolar depresjon er at den berørte personen over tid rammes av både mani og depresjon. Bipolar lidelse kan være forskjellig fra pasient til pasient ved at typen symptomer som dominerer tilstanden varierer mye. Depressiv episode. Tegn og symptomer på at en bipolar lidelse er i depressiv fase kan være en periode med tristhet, skyldfølelse, isolasjon, eller håpløshet, forstyrrelser i søvn og appetitt, tretthet og nedsatt interesse for vanligvis hyggelige sysler, konsentrasjonsvansker, ensomhet, selvforakt, apati eller likegyldighet, depersonalisering, nedsatt interesse for seksuell aktivitet, sjenanse eller sosial angst, irritabilitet, smerter (med eller uten kjent årsak), manglende motivasjon, og selvmordstanker. I alvorlige tilfeller kan enkelte bli psykotiske, en tilstand også kjent som alvorlig bipolar depresjon med psykotiske trekk. Manisk episode. Mani er selve kjennetegnet på bipolar lidelse og, avhengig av alvorlighetsgrad, utgangspunktet for hvordan tilstanden blir klassifisert. Mani er generelt preget av en tydelig periode med hevet, ekspansivt eller irritabelt stemningsleie. Man opplever vanligvis økt energi og redusert behov for søvn. Pasienten kan snakke raskere en normalt og uttrykke tanker i en ordflom. Oppmerksomheten er nedsatt og en person i manisk tilstand blir lett distrahert. Dømmekraften kan bli nedsatt og pasienten kan gjøre urimelig kostbare innkjøp, eller utvise atferd som er uvanlig for vedkommende. De kan hengi seg til rusmisbruk som alkohol eller andre beroligende midler, kokain eller andre sentralstimulerende stoffer, eller sovetabletter. Atferden kan bli aggressiv, intolerant eller påtrengende. Man kan føle seg ute av kontroll eller ustoppelig. Pasientene kan føle at de er «utvalgt», har «et spesielt oppdrag» eller ha andre storslåtte ideer eller vrangforestillinger. Den seksuelle lysten kan øke. I mer ekstreme faser av bipolar type I kan en person i en manisk tilstand komme i psykose. Mange mennesker i en manisk tilstand opplever alvorlig angst og er svært irritable (på grensen til raseri), mens andre er euforiske og grandiose. For å bli diagnostisert med mani etter Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (ofte referert til som DSM) må en person oppleve denne tilstanden av hevet eller irritabelt stemningsleie, i tillegg til andre symptomer, i minst en uke (men i kortere tid dersom sykehusinnleggelse er nødvendig). Hypoman episode. Hypomani er generelt sett en mild til moderat grad for mani, preget av optimisme, raskere tale, mer aktivitet og nedsatt behov for søvn. Vanligvis hemmer ikke hypomani funksjonsnivået på samme måte som mani. Mange mennesker med hypomani er faktisk mer produktive enn vanlig. Noen mennesker blir mer kreative, mens andre utvviser dårlig dømmekraft og irritabilitet. Mange mennesker opplever en typisk hyperseksualitet. Disse personene har generelt økt energi, og en tendens til å være mer aktive enn normalt. De har imidlertid ikke vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Hypomani kan være vanskelig å diagnostisere fordi det kan fortone seg som lykke, selv om det medføre mye av den samme risikoen som ved mani. Hypomani kan oppleves som noe godt av den personen som opplever tilstanden. Derfor vil personen ofte benekte at noe er galt selv når familie og venner som har lært å gjenkjenne humørsvingningene påpeker dette. Det som kan kalles en «hypoman hendelse» vil, dersom den ikke etterfølges av depressive episoder, typisk ikke anses som problematisk. «Problemet» oppstår når stemningsendringene er ukontrollerbare, flyktige eller «ustabile». Blandet affektiv episode. I forbindelse med bipolar lidelse er en blandet episode en tilstand der symptomer på mani og klinisk depresjon forekommer samtidig (for eksempel agitasjon, angst, aggressivitet eller kamplyst, forvirring, utmattelse, impulsivitet, søvnløshet, irritabilitet, selvmordstanker, panikk, paranoiditet, taleflom, raske tanker, rastløshet, og raseri). Assosierte trekk. Assosierte trekk er kliniske fenomener som ofte følger med lidelsen, men som ikke utgjør en del av de diagnostiske kriteriene for lidelsen. Oversiktsartikler har pekt på at de fleste individer diagnostisert med bipolar lidelse, men som er i en tilstand av remisjon, ikke viser nevropsykologiske utfall på de fleste testene. Meta-analyser har ved å trekke et gjennomsnitt av varierende funn fra mange studier på gruppenivå indikert kognitive utfall innenfor enkelte mål på vedvarende oppmerksomhet, eksekutivfunksjoner og verbal hukommelse. På noen tester er funksjonsnivået riktignok styrket, [24] og sub-terskel stemningsleier og medisinering kan forklare noen av utfallene. En studie fra 2010 fant at «særdeles gode skoleprestasjoner» i en alder av 15-16 år hos menn var assosiert med økt risiko for å utvikle bipolar lidelse, men dette var også tilfelle for de dårligste prestasjonene.En studie av unge voksne menn i 2005 fant at dårlige resultater for visuospatiale oppgaver var assosiert med høyere risiko for å utvikle bipolar lidelse, men dette gjaldt også for aritmetiske resonnementer. Bipolar lidelse har blitt knyttet til personer involvert i kunst og det er stadig pågående spørsmål om mange kreative genier hadde bipolar lidelse. Noen studier har funnet en signifikant sammenheng mellom bipolar lidelse og kreativitet, men det er uklart i hvilken retning årsaken ligger eller om begge forholdene er forårsaket av en tredje ukjent faktor (temperament har blitt sett på som en mulig slik faktor). En rekke forfattere har beskrevet mani eller hypomani som relatert til høy motivasjon til å oppnå ting, ambisiøse målsetninger og noen ganger høye prestasjoner. En studie viste at å forfølge mål, forsterket av opplevelsen av å nå dem, kan føre til følelsemessig dysregulering og bidra til utvikling av mani. Enkeltpersoner kan imidlertid ha lav selvtillit og vansker med sosial tilpasning, og per definisjon, i perioder med depresjon, ha vansker med motivasjon og fungering. Årsaker. Årsakene til bipolar lidelse varierer sannsynlig mellom individer. Tvillingstudier har vært begrenset til relativt små utvalg, men har antydet et betydelig genetisk bidrag i tillegg til miljømessige påvirkninger. For bipolar type I har konkordansrater i moderne studier konsekvent vært satt til rundt 40 % hos eneggede tvillinger, sammenliknet med 0 til 10 % hos toeggede tvillinger. En kombinasjon av bipolar type I, type II og cyklotymi viste overensstemmelsesrater på 42 % (eneggede) mot 11 % (toeggede), med et relativt lavere forholdstall for bipolar type II. Det er overlapp med unipolar depresjon og om dette også er regnet med i studiene for «ko-tvillingen» med bipolar lidelse stiger konkordansen til 67 % for eneggede og 19 % for toeggede. Det relativt lave samsvaret mellom toeggede tvillinger som har vokst opp sammen tilsier at delte miljøeffekter fra familie er begrenset, selv om evnen til å oppdage disse eventuelle effektene har vært begrenset av små utvalg. Genetikk. Genetiske studier har antydet flere kromosomale regioner og kandidater til gener som ser ut til å ha betydning for utvikling av bipolar lidelse, men resultatene er ikke konsistente og kan ofte ikke gjentas. Selv om de første genetiske koblingene for mani fant sted i 1969, har studier siden vært inkonsistente. Diverse resultater tyder sterkt på heterogenitet ved at forskjellige gener ser ut til å være involvert i ulike familier. Tallrike spesifikke studier finner ulike spesifikke sammenhenger. Høy alder hos far ved unnfangelse har vært knyttet til en noe økt riskio for bipolar lidelse hos avkom, dette er forenlig med en hypotese om genetiske mutasjoner. En gjennomgang som ønsker å identifisere de mer konsistente funnene har foreslått flere gener relatert til serotonin (SLC6A4 og TPH2), dopamin (DRD4 og SLC6A3), glutamat (DAOA og DTNBP1), og cellevekst og / eller vedlikeholdsbaner (NRG1, DISC1 og BDNF), men bemerker en høy risiko for falske positive i den publiserte litteraturen. Det ble også foreslått at enkelte gener sannsynligvis bare har en liten effekt og for kun å være involvert i noen aspekter knyttet til lidelsen (sammen med et bredt spekter av «normal» menneskelig atferd) i stedet for lidelsen per se. Forløpere i barndommen. Noen begrensede langtidsstudier indikerer at barn som senere får diagnosen bipolar lidelse kan vise subtile, tidlige trekk som subterskel unormalt syklisk humør, depressive episoder, og muligens ADHD med humørsvingninger. Det kan forekomme overfølsomhet og irritabilitet. Det er noe uenighet om disse erfaringene er fluktuerende eller kan bli kroniske. En historie med bruk av sentralstimulerende midler i barndommen er funnet hos et høyt antall bipolare pasienter og har blitt funnet å forårsake en tidligere oppstart av bipolar lidelse og en dårligere klinisk prognose, uavhengig av ADHD. Livshendelser og erfaringer. Forskning antyder at miljømessige faktorer spiller en betydelig rolle i utviklingen av og forløpet ved bipolar lidelse, og at individuelle psykososiale variabler kan samvirke med genetiske disposisjoner. Det er forholdsvis konsistent dokumentasjon fra prospektive studier på at nylige hendelser i livet og mellommenneskelige relasjoner bidrar til å øke sannsynligheten for debut og tilfriskning fra bipolare stemningsepisoder, som de gjør det for unipolar depresjon. Det har vært gjentatte funn at mellom en tredjedel og halvparten av voksne diagnostiserte med bipolar lidelse rapporterer traumatiske / støtende opplevelser i barndommen, noe som i gjennomsnitt er forbundet med tidligere debut, et vanskeligere forløp, og mer komorbide lidelser som PTSD. Det totale antallet rapporterte stressende hendelser i barndommen er høyere hos personer som i voksen alder får en diagnose innen bipolar lidelsespektrumet sammenlignet med de uten, spesielt gjelder dette hendelser som stammer fra et hardt miljø heller enn fra barnets egen atferd. Tidlige erfaringer med motgang og konflikt vil sannsynligvis gjøre senere utviklingsmessige utfordringer i ungdomsårene vanskeligere, og er sannsynligvis en forsterkende faktor for dem som har risiko for å utvikle bipolar lidelse. Nevrale prosesser. Forskere har hypoteser om at abnormiteter i struktur og / eller funksjon av visse hjernekoblinger kan ligge til grunn for bipolare og andre stemningslidelser. Noen studier har funnet anatomiske forskjeller på områder som amygdala, prefrontal cortex og hippocampus. Men til tross for 25 års forskning som involverer mer enn 7000 MRI-scanninger, gir studier fortsatt motstridende funn, og det er fortsatt stor debatt omkring nevrologiske funn. To forholdsvis konsekvente funn på abnormalitet som er funnet i en meta-analyse av 98 MR- eller CT-billedstudier er at grupper med bipolar lidelse hadde laterale ventrikler som var i gjennomsnitt 17 % større enn kontrollgruppene, og det var 2,5 ganger større sannsynlighet for å ha dyp hvit substans «hyperintensities». Gitt størrelsen på meta-analysen ble det konkludert med at det relativt lille antallet betydelige funn kanskje var overraskende, og at det kan være genuint begrensede strukturelle endringer ved bipolar lidelse. I tillegg ble det bemerket at gjennomsnittlige assosiasjoner funnet over flere undersøkelser ikke trenger å finnes hos enkeltpersoner. En teori hevder at mennesker som er genetisk disponert for bipolar lidelse kan oppleve en rekke belastende hendelser og at alle disse senker terskelen for at humørsvingninger oppstår. Til slutt kan episoder med svingninger i stemningsleiet starte (og bli tilbakevendende) av seg selv. Det er dokumentasjon på abnormaliteter i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen (HPA-aksen) ved bipolar lidelse på grunn av stress. Nyere forskning i Japan gir grunnlag for hypoteser om at dysfunksjonelle mitokondrier i hjernen kan spille en rolle. Melatoninaktivitet. Det har blitt foreslått at en overfølsomhet for melatoninreseptorene i øyet kan være en pålitelig indikator på bipolar lidelse. I små studier viste diagnostiserte pasienter med bipolar lidelse en melatoninreseptor-overfølsomhet for lys under søvn, noe som forårsaker en rask nedgang i melatoninnivåer under søvn i forhold til kontroller. En annen studie viste at medikamentfrie, for tiden friske, bipolare pasienter ikke hadde noen overfølsomhet for lys. I hvilken grad melatoninendringer kan være en årsak eller virkning av bipolar lidelse er ikke fullstendig kjent. Psykologiske prosesser. Psykologiske studier av bipolar lidelse har undersøkt utviklingen av et bredt utvalg av både kjernesymptomer på psykomotorisk aktivisering og symptomer på depresjon/angst, irritabilitet/aggresjon og psykoser. Funnene tyder på at perioden fram til mani ofte er preget av depresjon og angst i begynnelsen, med isolerte sub-kliniske symptomer på mani som økt energi og raske tanker. Det er en indikasjon på at når mani har begynt å utvikle seg kan sosiale belastninger, blant annet kritikk fra viktige andre, styrke utviklingen. Det er også indikasjoner på at enkeltpersoner kan ha visse oppfatninger om seg selv, sine indre tilstander, og sin sosiale verden som kan gjøre dem sårbare under skiftende stemningstilstander i møte med aktuelle hendelser i livet. Diagnostikk. Diagnosen er basert på selvrapporterte opplevelser fra individet i tillegg til unormaliteter i atferd rapportert av familiemedlemmer, venner eller kolleger, etterfulgt av tegn observert av en psykiater, sykepleier, sosialarbeider, klinisk psykolog eller annen kliniker under en klinisk vurdering. De to mest brukte diagnosesystemene for diagnostisering av bipolar lidelse er fra «American Psychiatric Association's Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders(DSM-IV), og Verdens helseorganisasjons «International Statistical Classification of Diseases and Health Problems» (ICD-10). En innledende vurdering kan omfatte en legeundersøkelse. Selv om det ikke er noen biologiske tester som bekrefter bipolar lidelse bør tester utføres for å utelukke medisinske sykdommer som hypo- eller hypertyreose, metabolske forstyrrelser, en systemisk infeksjon eller kronisk sykdom, syfilis eller HIV-infeksjon. Et EEG kan brukes til å ekskludere epilepsi og en CT- eller MR-scanning av hodet for å utelukke hjernenbødninger eller skader. Det er flere andre psykiske lidelser som kan innebære tilsvarende symptomer som bipolar lidelse. Disse omfatter schizofreni, schizoaffektiv lidelse, narkotika- eller medikamentrus, kortvarige rus-induserte psykoser, og borderline personlighetsforstyrrelse (også kjent som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Både borderline personlighetsforstyrrelse og bipolar lidelse kan innebære «humørsvingninger». Ved bipolar lidelse refererer begrepet til de sykliske episoder av forhøyet og senket stemningsleie som vanligvis varer flere uker eller måneder. Ved borderline personlighetsforstyrrelse refererer humørsvingninger til den markerte labilitet og reaktivitet i humør på grunn av reaksjoner på eksterne psykososiale og intrapsykiske stressorer, og disse kan oppstå eller avta brått og dramatisk og vare i sekunder, minutter, timer eller dager. Noen mener at borderline personlighetsforstyrrelse representerer en form for subterskel stemningslidelse, mens andre opprettholder skillet og noterer at tilstandene ofte eksisterer samtidig. Kliniske skalaer. The Bipolar Spectrum Diagnostic Scale (BSDS) ble utviklet av legen Ronald Pies, og ble senere revidert og testet av S. Nassir Ghaemi og kolleger. "Rapid cycling". De fleste pasienter som oppfyller kriteriene for bipolar lidelse, opplever en rekke episoder, i gjennomsnitt 0,4 til 0,7 per år, som varer tre til seks måneder. "Rapid cycling" er en beskrivelse av forløp som kan brukes på de ovennevnte subtypene. Det er definert som å ha fire eller flere episoder per år og er funnet hos en betydelig andel av personer med bipolar lidelse. Utfordringer. Opplevelsene og atferd som er involvert i bipolar lidelse, blir ofte ikke forstått av enkeltpersoner eller anerkjent av helsepersonell slik at diagnostikk noen ganger kan bli forsinket i 10 år eller mer. Til tross for økt fokus på tilstanden, blir individer fortsatt ofte feildiagnostisert. Dette kan føre til feildiagnostisering av blant annet unipolar depresjon og feilbehandlinger. Det er også et langvarig problem i forskningslitteraturen om hvorvidt et kategorisk skille mellom unipolar og bipolar depresjon er valid, eller om det er mer presist å snakke om et kontinuum som omfatter dimensjoner av depresjon og mani. Det har blitt bemerket at diagnosen bipolar lidelse offisielt er preget av en historisk term, slik at teknisk har alle med en historie med (hypo) mani og depresjon bipolar lidelse, uavhengig av nåværende eller fremtidig fungering og sårbarhet. Ingen kan betraktes som å bli friske (kun «i remisjon") fra bipolar lidelse ifølge de offisielle kriteriene. Dette har blitt beskrevet som et etisk og metodisk problem. Dette regnes som spesielt problematisk med tanke på at korte episoder med hypomani er utbredt og ikke nødvendigvis assosiert med dysfunksjon. DSM-V som skal publiseres i 2013 vil antakelig omfatte mer nøyaktige subtyper av bipolar lidelse (Akiskal og Ghaemi, 2006). Diagnostisering av bipolar lidelse kan kompliseres av komorbide psykiatriske tilstander som tvangslidelse, sosial fobi, panikklidelse, eller ADHD. Bruk av rusmidler kan forekomme før bipolare symptomer, noe som ytterligere kompliserer diagnosen. Diagnostisering av bipolar lidelse hos barn er spesielt utfordrende og kontroversielt. Det kan være vanskelig å skille mellom aldersadekvat rastløshet, symptomer ved ADHD, og den målrettede travle aktiviteten ved mani. Videre kompliserer det diagnosen at mishandlede eller traumatiserte barn kan synes å ha bipolar lidelse når de faktisk reagerer på grusomhetene i livet sitt. Hos eldre kan gjenkjennelse og behandling av bipolar lidelse være komplisert av demens, eller forstyrres av medisiner som blir tatt for andre forhold. Foreløpig er det gjort svært lite evidensbasert forskning som kan gi råd om behandlingen av bipolar lidelse hos eldre. Behandling. Det finnes en rekke farmakologiske og psykoterapeutiske teknikker som brukes til behandling av bipolar lidelse. Innleggelse på sykehus kan være nødvendig, spesielt ved alvorlige maniske episoder. Dette kan skje frivillig eller i noen tilfeller ved tvang. Langvarig institusjonsopphold er nå mindre vanlig enn tidligere på grunn av mindre antall døgnplasser i psykisk helsevern, men det kan fortsatt forekomme. Psykoterapi. Psykoterapi er rettet mot å lindre kjernesymptomene, gjenkjenne episodeutløsere, redusere negative følelser uttrykt i relasjoner, gjenkjenne prodromalsymptomer før tilbakefall, og øve på faktorer som fører til vedlikehold av remisjon. Kognitiv atferdsterapi, familie-fokusert terapi, og psykoedukasjon har mest dokumentasjon for effekt i forhold til forebygging av tilbakefall, mens interpersonlig psykoterapi og kognitiv atferdsterapi har vist seg mest effektive med hensyn til rester av depressive symptomer. De fleste studiene har vært basert bare på bipolar lidelse type I, og behandling i den akutte fasen kan være en særlig utfordring. Noen klinikere understreker behovet for å snakke med enkeltpersoner mens de opplever mani for å utvikle en terapeutisk allianse som kan bidra til tilfriskning. Medisinering. Bærebjelken i behandlingen av bipolar lidelse er som regel et stemningstabiliserende medikament som for eksempel litium eller lamotrigin. Lamotrigin er funnet å være best for å forebygge depresjoner, mens litium er det eneste stoffet som har vist seg å redusere selvmord hos bipolare pasienter. Den første kjente og «gullstandard"-stemningsstabilisatoren er litium, men nesten like mye brukt er valproat som også brukes som et antiepileptikum. Andre antiepileptika som brukes ved bipolar lidelse inkluderer karbamazepin som angivelig er mer effektiv ved rapid cycling bipolar lidelse og lamotrigin. Ved behandling av agitasjon i akutte maniske episoder kreves ofte bruk av atypiske antipsykotiske medisiner, for eksempel Quetiapin (Seroquel), Olanzapin (Zyprexa) og Klorpromazin. Nylig har quetiapin og olanzapin blitt godkjent som effektiv monoterapi for vedlikehold av bipolar lidelse. Et randomisert kontrollforsøk fra 2005 viste at olanzapin monoterapi var like effektivt og sikkert som litium i profylakse. Bruk av antidepressiva ved bipolar lidelse har vært mye diskutert, og noen studier rapporterer om dårligere resultat og utløsning av maniske, hypomane eller blandede episoder, spesielt dersom ingen stemningsstabilisator brukes samtidig. Imidlertid har de fleste stemningsstabilisatorene en begrenset effektivitet i depressive episoder. Rapid cycling kan være forårsaket eller forverret av antidepressiva, med mindre det gjennomføres tilleggsbehandling med en stemningsstabilisator. En omfattende studie fant at pasienter med depresjon ved bipolar lidelse ikke responderer noe bedre på antidepressiva med stemningsstabilisator enn de gjør på en stemningsstabilisator alene. Når medikamenter fører til en reduksjon i symptomer eller komplett remisjon, er det viktig at en person med bipolar lidelse forstår at de bør fortsette å ta medisinen. Øvrige kommentarer til behandling. Litium har et såkalt smalt terapeutisk vindu, det vil si at det er liten forskjell mellom det nivået av serumkonsentrasjon som er nødvendig for å gi effekt, og det nivået som gir bivirkninger. Derfor må pasienter som bruker Litium regelmessig få tatt blodprøve for bestemmelse av litiumkonsentrasjonen i serum og for å kontrollere at det ikke oppstår uheldige stoffskiftebivirkninger (lavt stoffskifte) som kan forveksles med ny depressiv episode. ECT / Elektrokonvulsiv terapi. For pasienter med lite effekt av medikamenter og samtaleterapi, og med langvarig sykehusopphold i psykiatrisk avdeling, er det de siste årene benyttet elektrosjokkbehandling. Dette synes erfaringsmessig å ha god effekt. Siden det er umulig å utføre statistiske, dobbeltblind undersøkelser med slik terapi, får man ikke vitenskaplige undersøkelser som for medikamenter. Prognose. For mange personer med bipolar lidelse er en god prognose resultatet av god behandling, som i sin tur er resultatet av en nøyaktig diagnose. Fordi bipolar lidelse kan ha en høy grad av både underdiagnostikk og feildiagnostikk kan det ofte være vanskelig for personer med tilstanden å motta kompetent behandling til rett tid. Bipolar lidelse kan være en alvorlig invalidiserende medisinsk tilstand. Imidlertid kan mange personer med bipolar lidelse leve fulle og tilfredsstillende liv. Forholdsvis ofte er medisinering nødvendig for å muliggjøre dette. Personer med bipolar lidelse kan ha perioder med normalt eller nær normalt funksjonsnivå mellom episoder. Det er selvsagt mange faktorer som fører til en god prognose, slik som å være bevisst på små forandringer i energinivå, humør, søvn og spiseatferd, samt å ha en plan sammen med lege for hvordan man håndterer subtile endringer som kan indikere starten på en episode. Noen mennesker opplever at det å føre en logg over sine stemninger kan hjelpe dem med å forutsi endringer. Funksjonsnivå. En nylig gjennomført 20-års prospektiv studie om bipolar lidelse type I og II fant at funksjonsnivå varierer over tid langs et spekter fra godt, til rimelig bra, til dårlig. I perioder med alvorlig depresjon eller mani ble fungering i gjennomsnitt dårlig, og depresjon ble mer vedvarende forbundet med uførhet enn mani. Funksjonsnivå mellom episoder var i gjennomsnitt bra – mer eller mindre normalt. Subterskelsymptomer var imidlertid fortsatt generelt vesentlig svekkende for funksjonsevne med unntak for hypomani (under eller over terskel) som ble assosiert med bedret funksjon. En annen studie bekreftet alvoret i lidelsen ved at «den standardiserte mortalitetsfrekvensen hos pasienter med bipolar lidelse er om lag doblet». Bipolar lidelse er for tiden ansett som «muligens den mest kostbare kategorien av psykiske lidelser i USA». Episoder av abnormalitet er forbundet med ubehag og forstyrret atferd, og en forhøyet risiko for selvmord, spesielt i depressive episoder. Tilfriskning. En naturalistisk studie med opptak fra første episode med mani eller blandet episode (med døgninnlagte pasienter, og derfor de mest alvorlige tilfellene) fant at 50 % oppnådde syndromal tilfriskning (ikke lenger møter kriteriene for diagnose) innen seks uker og 98 % innen to år. 72 % oppnådde symptomatisk å bli friske (ingen symptomer i det hele tatt) og 43 % oppnådde gjenvinning av tidligere funksjonsnivå (tidligere yrkesmessig og bo-status). Imidlertid opplevde 40 % å få en ny episode av mani eller depresjon i løpet av 2 år, og 19 % skiftet sykdomsfaser uten å bli friske i mellom skiftene. Mange terapeuter behandler personer med bipolar type I og II ved å hjelpe dem å identifisere tilbakefall av symptomer, og lære atferd som vil forhindre at symptomene blir forverret. Tilbakefall. Tilbakefall kan mestres av den lidende ved hjelp av en nær venn basert på forekomsten av idiosynkratiske prodromalhendelser. Dette forutsetter at en nær venn kan merke hvilke stemninger, aktiviteter, atferd, tankeprosesser, eller tanker som vanligvis oppstår i begynnelsen av bipolare episoder. De kan da gjennomføre planlagte tiltak for å bremse eller reversere utbruddet av sykdom, eller iverksette tiltak for å hindre at episoden blir ødeleggende. Sykelighet. De fleste mennesker med bipolar lidelse forsøker aldri å begå selvmord eller fullfører det aldri. Den årlige gjennomsnittlige selvmordsraten blant menn og kvinner med diagnostisert bipolar lidelse er 0,4 %. Dette er 10 til mer enn 20 ganger større enn raten i den generelle befolkningen. Bipolar lidelse kan medføre selvmordstanker, spesielt i blandede tilstander som dysforisk mani og agitert depresjon. Personer som lider av bipolar lidelse type II har høy forekomst av selvmord i forhold til personer som lider av andre psykiske lidelser, inkludert depresjon. Depressive episoder er en del av bipolar lidelse type II og det er dokumentasjon for at de som lider av denne forstyrrelsen bruker forholdsmessig mye mer av livet sitt i en depressiv fase av sykdommen, sammenliknet med dem som har bipolar lidelse type I (refKessler, 2007). Epidemiologi. Livstidsforekomsten av bipolar lidelse type I har generelt blitt anslått til 2 %. En reanalyse av data fra «the National Epidemiological Catchment Area survey» i USA, antydet at 0,8 prosent opplever en manisk episode minst én gang (den diagnostiske terskelen for bipolar lidelse type I) og 0,5 prosent for en hypoman episode (den diagnostiske terskelen for bipolar lidelse type II eller cyklotymi). Inkludert subterskel diagnostiske kriterier, for eksempel ett eller to symptomer i løpet av kort tidsperiode, ble ytterligere 5,1 prosent av befolkningen, totalt 6,4 prosent, klassifisert som å ha en bipolar spektrumlidelse. En nyere analyse av data fra en annen amerikansk «National Comorbidity Survey» fant at 1 % oppfylte livstidsprevalens-kriterier for bipolar lidelse type I, 1,1 % for bipolar lidelse type II, og 2,4 % for subterskelsymptomer. Det er konseptuelle og metodiske begrensninger og variasjoner i resultatene. Prevalensstudier av bipolar lidelse er vanligvis utført av lekintervjuere som følger fullt strukturerte/faste intervjumanualer og svar fra slike intervjuer kan ha begrenset validitet. I tillegg er diagnostikk og prevalens avhengig av om en kategorisk eller spekter- tilnærming blir brukt. Bekymringer har oppstått om potensialet for både underdiagnostikk og overdiagnostikk. Sen ungdom og tidlig voksenalder er vanligste tidspunkt for utbrudd av bipolar lidelse. Dette er kritiske perioder i unges sosiale og yrkesmessige utvikling, og disse kan bli alvorlig forstyrret. Barn. I offisielle klassifikasjonssystemer som American Psychiatric Associations Diagnostic and Statistical Manual (DSM) eller World Health Organizations International Classification of Diseases (ICD) er bipolar lidelse klassifisert som en lidelse som debuterer i voksen alder. Men så langt tilbake som 1920-tallet viste Kraepelin i en retrospektiv studie med 900 manisk-depressive voksne at 0,4 % hadde symptomene før fylte ti år. I en kohort av bipolar lidelse hos voksne, vurderte Loranger og Levine retrospektivt 200 voksne bipolare pasienter og fant at 0,5 % hadde oppstart av lidelsen mellom fem og ni år. I en studie av 898 voksne med bipolar lidelse fant Goodwin og Jamison at 0,3 % hadde oppstart av symptomer før 10 år. Denne litteraturen støtter eksistensen av utbrudd av mani i barndommen, men indikerer også at det kan være sjeldent. Denne ideen ble støttet av en gjennomgang av 28 artikler av Anthony og Scott som indikerte at bipolar lidelse i barndommen er uvanlig. I disse artiklene ble bare tre av 60 tilfeller (5 %) av påstått bipolar lidelse i barndommen vurdert til å oppfylle kriterier for bipolar lidelse. Imidlertid var Anthony og Scotts kriterier forskjellige fra dem som er i bruk i dag, slik at anvendelsen av dette arbeidet til dagens forståelse av bipolar lidelse er usikkert. Befolknings- og samfunnsstudier som benytter DSM-kriterier viser at om lag 1 % av ungdom kan ha bipolar lidelse. Mange av disse barna må innlegges på sykehus fordi lidelsen deres er alvorlig. På grunn av diagnostisk usikkerhet har gyldigheten av en form for bipolar lidelse med tidlig utbrudd (i barndom) blitt debattert siden slutten av det forrige århundre. Men siden den gang har systematiske gjennomganger av diagnostiske, genetiske, nevrobiologiske, behandlings- og longitudinelle studier konkludert med at denne lidelsen kan være valid diagnostisert hos barn og ungdom. Denne konsensusen i det vitenskapelige samfunnet sees også i amirikanske praksisveildere for sykdommen fra «American Academy of Child Adolescent Psychiatry». Funn tyder på at antall amerikanske barn og ungdom som behandles for bipolar lidelse har økt 40 ganger fra 1994 til 2003, og antallet fortsetter å øke. Dataene tyder på at leger hadde vært mer pågående i å sette diagnosen på barn, heller enn at forekomsten av lidelsen har økt. Studien beregnet antall psykiatriske besøk økte fra 20 000 i 1994 til 800 000 i 2003, eller 1 % av befolkningen under 20 år. Årsakene til denne økningen i diagnosen er uklare. På den ene siden vil den nylige konsensusen fra det vitenskapelige miljøet (se ovenfor) ha utdannet klinikere om innholdet i lidelsen og metoder for diagnostisering og behandling hos barn. På den annen side kan antagelser om atferd, særlig med hensyn til differensialdiagnostiske hensyn mellom bipolar lidelse, ADHD og atferdsforstyrrelser hos barn og unge, også spille en rolle. En annen faktor er at «konsensus» om diagnosen i den aktuelle pediatriske aldersgruppen kun ser ut til å gjelde for USA. Britiske helsemyndigheters (ved «National Institute on Health and Clinical Excellence», (NICE)) retningslinjer for bipolar lidelse i 2006 beskrev spesifikt de utvidede kriteriene som brukes i USA for å diagnostisere bipolar lidelse hos barn som å passe «kun for forskning» og videre at de «ikke var overbevist om at dokumentasjon i dag eksisterer for å støtte den daglige kliniske bruken av (pediatrisk bipolar fenotype) diagnosen». Det ble antatt å kunne øke «risikoen for at medisiner kan brukes til å uriktig behandle en bipolar lidelse som ikke finnes. «(s. 526). En tysk undersøkelse fra 2002 hvor 251 psykiatere som arbeidet med barn og unge (gjennomsnitt 15 års klinisk erfaring) deltok, fant at kun 8 % av disse noen gang hadde diagnostisert et pre-pubertalt tilfelle av bipolar lidelse i løpet sine karrierer. En tilsvarende undersøkelse av 199 barne- og ungdomspsykiatere (gjennomsnittlig 15 års klinisk erfaring) i Australia og New Zealand fant også mye lavere forekomst av diagnose enn i USA, og en konsensus om at bipolar lidelse var overdiagnostisert hos barn og unge i USA. Bekymringer om overdiagnostikk i USA har også blitt uttrykt av amerikanske barne- og ungdomspsykiatere, og en rekke essays i boken «Bipolar children: Cutting-edge controversy, insights and research» belyser flere kontroverser og antyder at vitenskapen fortsatt mangler konsensus med hensyn til diagnosen bipolar lidelse i den pediatriske aldersgruppen. Nøyaktig diagnostisering av alle lidelser hos barn er viktig, men for bipolar lidelse er det helt avgjørende. På den ene siden kan antipsykotiske medikamenter som noen ganger blir foreskrevet for behandling av bipolar lidelse øke risiko for helseproblemer, inkludert hjerteproblemer, diabetes, leversvikt og død. På den annen side er bipolar lidelse potensielt en svært invalidiserende lidelse som fører til mange svekkelser hos barn, spesielt kognitiv svekkelse, psykiatriske sykehusinnleggelser, psykose og selvmord. Ut fra dette må leger, foreldre og pasienter vekte potensielle risikoer og fordeler ved behandling av denne lidelsen. Eldre. Det er en relativ mangel på kunnskap om bipolar lidelse sent i livet. Det er i en viss grad dokumentert eller antatt at sykdommen blir mindre utbredt med alderen, men allikevel står den for en lignende andel av psykiatriske innleggelser. Videre antas det at senere debut av mani er assosiert med flere nevrologiske svekkelser, at rusmisbruk er betydelig mindre vanlig i eldre grupper, at det sannsynligvis er en større grad av variasjon i klinisk bilde og forløp. Det er også noe svak dokumentasjon på at mani er mindre intens, og det er en høyere prevalens av blandede episoder, og at det kan være en redusert respons på behandling. Samlet er det sannsynligvis flere likheter enn forskjeller mellom eldre og yngre voksne med hensyn til bipolar lidelse. Historikk. Variasjoner i stemningsleie og energinivå har blitt observert som en del av den menneskelige erfaring i uminnelige tider. Ordene «melancholia» (et gammelt ord for depresjon) og «mania» har sine etymologier i gresk. Ordet Melancholia er avledet fra "melas" / μελας, som betyr «svart», og "chole" / χολη, som betyr «galle», noe som antyder begrepets opprinnelse i pre-hippokratiske teorier. Innenfor disse teoriene var mani sett på som en følge av et overskudd av gul galle, eller en blanding av svart og gul galle. Den språklige opprinnelsen til mani er imidlertid ikke så entydig. Flere etymologier er foreslått av den romerske legen Caelius Aurelianus, blant annet det greske ordet «ania» som betyr å produsere store psykiske kvaler, og «manos» som betyr avslappet eller løs, noe som kontekstuelt omtrentlig ville kunne forståes som en overdreven avslapning av sinnet eller sjelen (Angst og Marneros 2001). Det finnes minst fem andre kandidater for opprinnelsen, og en del av forvirringen rundt den nøyaktige etymologien av ordet mani er dens varierte bruk i pre-hippokratisk poesi og mytologi (Angst og Marneros 2001). Grunnlaget for dagens konseptualisering av manisk-depressiv lidelse kan spores tilbake til 1850-årene. 31. januar 1854 beskrev Jules Baillarger til den franske imperiets medisinske akademi om en bifasisk psykisk lidelse som forårsaker tilbakevendende svingninger mellom mani og depresjon, som han kalte "Folie à double Forme" ("to-forms galskap"). To uker senere, den 14. februar 1854 presenterte Jean-Pierre Falret en beskrivelse til akademiet som essensielt var den samme sykdommen, men som han benevnte "Folie circulaire" ("sirkulær galskap"). (Sedler 1983). De to kranglet bittert om hvem som hadde vært den første til å definere tilstanden. Disse begrepene ble utviklet av den tyske psykiateren Emil Kraepelin (1856-1926) som ved hjelp av Kahlbaums konsept cyclothymia kategoriserte og studerte naturlige forløp av ubehandlede bipolare pasienter. Han innførte begrepet "manisk depressiv psykose", etter å ha lagt merke til at perioder med akutt sykdom, manisk eller depressiv, var generelt etterfulgt av relativt symptomfrie intervaller der pasienten var i stand til å fungere normalt. Begrepet «manisk-depressiv reaksjon» dukket opp i den første «American Psychiatric Association Diagnostic Manual» i 1952, påvirket av arven etter Adolf Meyer som hadde introdusert paradigmesykdommen med biogentiske faktorers reaksjon på psykologiske og sosiale påvirkninger. Underklassifiseringer av bipolar lidelse ble først foreslått av den tyske psykiateren Karl Leonhard i 1957, han var også den første til å introdusere begrepene "bipolar" (for dem med mani) og "unipolar" (for dem med kun depressive episoder). Kulturelle referanser. Kay Redfield Jamison er en klinisk psykolog og professor i psykiatri ved Johns Hopkins University School of Medicine som profilerte sin egen bipolare lidelse i sine memoarer fra 1995; "An Unquiet Mind", samt at hun argumenterte for en forbindelse mellom bipolar lidelse og kunstnerisk kreativitet i boken «"Touched with Fire" «fra 1993. Flere filmer portretterer karakterer med symptomer som tyder på at diagnosen har vært gjenstand for diskusjon blant psykiatere og filmeksperter. Filmen "Mr. Jones" fra 1993 er et kjent eksempel, hvor Richard Gere spiller en person som svinger fra en manisk episode til en depressiv fase og tilbake igjen. Annen litteratur. Andre førstepersons-beskrivelser på dette emnet omfatter Twi. Twi er et av mange språk i Ghana. Det er det nest mest utbredte språket i Ghana etter engelsk. Twi snakkes i og omkring byen Kumasi, og er ashanti-folkets dialekt av akanspråket. Twi brukes også som et synonym for ashanti-folket. Elmar Altvater. Elmar Altvater (født 24. august 1938) er siden 30. september 2004 pensjonert professor i statsvitenskap ved Freie Universität Berlin. Han driver likevel fortsatt på ved instituttet, og skriver bøker og artikler. Som student studerte Altvater økonomi og sosiologi i München, og tok doktorgraden med avhandlingen «Miljøproblemer i Sovjetunionen». Han var aktiv i en sosialistisk forskergruppe ved "Otto Suhrs Institutt", og sammen med folk som Klaus Busch, Wolfgang Schöller og Frank Seelow fikk han en posisjon som en av Vest-Tysklands viktigste marxistiske filosofer som kom til å øve kraftig påvirkning på 1968-generasjonens politiske og økonomiske teori. I 1971 var han med på å starte tidsskriftet Prokla, der han fortsatt sitter i redaksjonen, og samme år ble han universitetsprofessor i politisk økonomi ved Otto Suhrs Institutt. Ved siden av spørsmål rundt utviklingsteori, gjeldskrisen og markedsregulering beskjeftiger han seg med følgene kapitalistisk økonomi har på miljøet. Altvater er en anerkjent kritiker av den politiske økonomien og er forfatter av en rekke tekster om globalisering og kapitalismekritikk. Et standardverk er "Globaliseringens grenser" fra 1996, som han har skrevet sammen med sin partner Birgit Mahnkopf. Altvater støttet tidligere Die Grünen, men etter at partiet i regjering støttet krigen mot Jugoslavia inntok han en kritisk distanse. Han var medlem av den offentlige undersøkelseskommisjonen "Verdensøkonomien – utfordringer og svar (1999–2002)". Han støtter i dag opp om Attac og Verdens sosiale forum. Galterud skole. Galterud skole en en ungdomsskole som ligger på Strømsåsen i bydelen Austad/Fjell i Drammen kommune. Galterud skole har en egen svømmehall. Elevene svømmer annenhver uke og annenhver uke brukes gymnastikksalen. Skolen har bl.a. sandvolleyballbane, baskettballstativer og håndballbane, samt lysløype i nærheten. Storstua ligger i underetasjen og er bygget som et tilfluktsrom. Her arrangeres skoleball og her finner vi elevkantina. En ny scene ble innviet våren 2002 Mediateket er et stort arbeidsrom og inneholder skolens bibliotek. Rommet er godt besøkt, og samlingene av skjønnlitterære bøker, håndbøker og oppslagsverk blir ivaretatt av skolens bibliotekar. Galterud skole tok i mot sine første elever i august 1978. Svømmehallen og gymsalen ble innviet i 1979. Skolen ble ombygget innvendig høsten 1999. Skolen har tre klasseromsfløyer (8., 9. og 10. trinn) som hver inneholder 5 klasserom. Ca. av skolens 305 elever kommer fra drabantbyen Fjell. De øvrige fordeler seg omtrent likt fra Skogerbygda, Galterud og Danvik. Halvparten av elevene er tospråklige. Skolen har 14 klasser. Skolen er av skolene i Drammen og Buskerud med de dårligste resultatene på de nasjonale prøvene Galterud skole har vært mye plaget med mobbing, mens tildels hatt god effekt av tiltak. Likevel har skolen også vært under kritikk for arbeidet som er gjort. Skolen har 25 pedagoger og 7 elevassistenter ved siden av ledelsen og sekretær. Skolens ledelse består av rektor og undervisningsinspektør. Skolen organisert trinnvis – et på hvert trinn med trinnleder i tillegg til rådgiver og sosiallærer. Skolen har samarbeidsutvalg (SU), foreldreråd med arbeidsutvalg (FAU) og elevråd med egen kontaktlærer. Skolen samarbeider tett med skolelegen, helsesøster og PPT, barnevernet, politiet, Fjell nærmiljøkontor og frivillige organisasjoner/idrettslag. En arbeidsoppgave som er kommet til, er å etablere mer formelt og utvidet samarbeid med enheter i yrkeslivet, såkalte "Partnerskapsavtaler" som NHO har engasjert seg sterkt i. Dorothee Bohle. Dorothee Bohle (født 1964) er en tysk statsviter som jobber ved Det sentraleuropeiske universitetet i Budapest. Hun har skrevet boka "Europas Neue Peripherie", en ny-gramsciansk kritikk av den politiske utviklingen i Polen etter 1989. Hun er ellers mest kjent for sine artikler der hun fra samme utgangspunkt kritiserer betingelsene for EUs utvidelse østover og måten den har foregått på. Bohle sitter også i redaksjonen for Prokla. Sosialistisk Folkeparti (Cuba). Partido Socialista Popular (PSP) var Cubas kommunistparti fram til 1962 da det sammen med andre revolusjonære grupper dannet PURSC ("Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba"). I 1965 ble PURSC omdannet til PCC ("Partido Comunista de Cuba") med Fidel Castro som førstesekretær. PSP ble stiftet 16. august 1925 på initiativ fra Carlos Baliño og Julio Antonio Mella. PSP hadde samme politiske grunnholdning som de europeiske kommunistpartiene på 20-tallet: antifascisme, internasjonalisme, antikapitalisme samt kamp for arbeiderrettigheter og arbeiderklassens rett til å styre, noe som i kommunistisk teori ofte omtales som «proletariatets diktatur». Et særpreg var imidlertid at PSP også var klart uttalt anti-rasistisk, noe som nok må sees i sammenheng med skillet som fantes på Cuba mellom cuba-kinesere og afro-cubanere på den ene siden, og de europeisk ættede cubanerne på den andre. __TOC__Julio Antonio Mella ble myrdet mens han var i eksil i Mexico i 1929. I samtiden ble skylden lagt på Cubas diktator Gerardo Machado. Mye taler likevel for at Mella ble myrdet av Josef Stalins fremste redskap i Mellom-Amerika, Vittorio Vidali, som også stod sentralt i mordforsøkene som til slutt tok livet av Lev Trotskij i Mexico i 1940 (). Dette anskueliggjør på sin måte de indre spenningene som preget kommunistiske partier fram til Stalins død i 1953. På Cuba ble disse spenningene også en viktig årsak til at PSP ble oppfattet som lite troverdig og mer opptatt av seg selv enn av å endre samfunnet. Ikke minst 26. juli-bevegelsens Fidel Castro, Che Guevara og Frank Pais hørte blant kritikerene av PSP på 50-tallet. Også en annen revolusjonær gruppe – «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario) – var sterkt kritisk til PSP. Perioden 1925-1933. Cuba hadde flere kommunistiske og anarkistiske partier på 1920-tallet. De fleste fantes i Havanna eller i provinsen Oriente på Øst-Cuba.. Mye tyder på at det absolutt første kommunistiske partiet ble dannet allerede i 1906 i byen Manzanillo i provinsen Granma som tidligere var en del av provinsen Oriente. Grunnleggeren skal ha vært Agustín Martín Veloz. Partiet skal ha vært knyttet til teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels, men vært langt mer opptatt av nasjonale enn internasjonale perspektiver og spørsmål.. I begynnelsen av 1920-tallet dannes et «internasjonalisert» kommunistparti som i tillegg til Marx og Engels, knytter seg til Lenins teorier og til Sovjetunionens kommunistiske partis internasjonale organisasjon Komintern. I motsetning til kommunistpartiet som ble dannet i 1906, skal dette partiet ha hatt et langt mer globalt (internasjonalt) politisk perspektiv. Komintern ble under Josef Stalins styre fra 1924 til organisasjonens oppløsning i 1943, det påbudte sentrum for alle kommunistiske partier som ønsket å bygge på marxismen-leninismen som teoretisk grunnlag. Dette «internasjonaliserte» kommunistpartiet hadde flere ulike fraksjoner – blant annet anarkister –, men etter en rekke teoretiske avklaringer blir det altså anerkjent i 1925 av Komintern. Kontakten med Komintern sies å ha funnet sted på en uterestaurant, nr. 687 i gaten Compostela ("Calle Compostela") i Havanna. De mest sentrale cubanske representantene på dette tidspunktet, skal ha vært Julio Antonio Mella og Carlos Baliño. Kominterns representant skal ha vært Fabio Grobart (alias Abraham Semjovitch og Alberto Blanco), født i Bialystok i Polen i 1905 og død på Cuba i 1994. Grobart var medlem av Komintern og var oppnevnt av den til å være koordinator og leder for samtlige kommunistpartier i Karibia. Partiet skiftet like etter sin anerkjennelse navn og kalte seg for Partido Sosialista Popular (PSP). Partiets politikk ble i realiteten styrt fra Komintern i Moskva. Offisielt skal PSP ha blitt stiftet i 1925, samme år som dannelsen av Cubas første større fagforening og samme år som Gerardo Machado ble valgt til president på Cuba. Som tilfellet er med historien til de fleste kommunistpartier, verserer det også to historier om PSP. Noen kilder hevder at PSP stod i klar opposisjon til Mochado mens andre hevder det stikk motsatte. Sistnevnte retning mener at PSPs medlemmer og sympatisører ble forfulgt av Machados hemmelige politi utover på 20- og 30-tallet, og at undertrykkelsen av partiet økte etter Mochados valgfusk i 1928 og fram til han ble fjernet som diktator i 1933. Den andre retningen hevder minst like hardnakket at PSP hadde et normalisert forhold til Mochado eller sågar samarbeidet med Mochados styre. Generalstreiken i 1933 som medvirket til Mochados fall, synes imidlertid å svekke sistnevnte fortolkning. PSP stod sterkt i fagbevegelsen og generalstreiken ville derfor ikke blitt så effektiv hvis PSP hadde vært en alliert av Mochado. Perioden 1934 - 1965. I 1934 holdt PSP et landsmøte der Blas Roca Calderío ble valgt til generalsekretær. Om det hersker tvil om PSP holdning til Gerardo Machado i perioden 1925–1928, hersker det ingen tvil om PSPs støtte til den lovlig valgte regjeringen til Fulgencio Batista i perioden 1940–1944. I denne regjeringen hadde PSP to partimedlemmer – Dr. Juan Marinello og Carlos Rafael Rodriguez – som ministere uten portefølje. PSP var også motstandere av Fidel Castro, Che Guevara og resten av 26. juli-bevegelsen helt fram til september 1958. I 1961 gikk PSP inn i ORI (Integrerte Revolusjonære Organisasjoner / "Organizaciones Revolucionarias Integradas") sammen med 26. juli-bevegelsen (M-26-7) ledet av Fidel Castro og Det Revolusjonære Direktorat ledet av Faure Chomón. Blas Roca satt som PSPs generalsekretær fram til 1962 da PSP vedtok å oppløse seg selv da ORI 26. mars 1962 ble omdannet til PURSC ("Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba" / Det forende parti for Cubas sosialistiske Revolusjon). Den 3. oktober 1965 ble PURSC omdannet til PCC ("Partido Comunista de Cuba" / Cubas kommunistiske parti). Stridstema. Da PSP ble stiftet i 1925 hadde det sin støtte blant studenter, arbeidere og fagforeningsledere i byene, og i tråd med marxistisk-leninistisk teori oppfattet PSP arbeiderne i byene som «spydspissen» i en enhver sosialistisk omforming av samfunnet. Et annet kjennetegn ved PSP var dets klare tradisjonelle kommunistiske forankring. Den tilsa at PSP skulle være den ledende kraft i en revolusjon, og at revolusjonen skulle ha som mål å opprette et «proletariatets diktatur» til forskjell fra ”borgerskapets diktatur” som i henhold til kommunistisk teori, har makten i alle før-revolusjonære samfunn under den industrielle historiske epoken. Disse tre standpunktene skapte stor avstand mellom PSP og andre cubanske revolusjonære grupper fra stiftelsen av PSP og fram til stiftelsen av «det nye» kommunistpartiet (PCC) i 1965. Det falt heller ikke heldig ut at PSP deltok i den lovlig valgte regjeringen til Fulgencio Batista i perioden 1938 – 1944. Kritikken av PSP. Fidel Castros 26. juli.-bevegelse og Che Guevara mente at revolusjonen best kunne vinnes ved å «isolere og sulte» byene og hæren til overgivelse. Landarbeidere, bønder, intellektuelle og dels borgerskapet i byer og distrikter hadde derfor en mer førende rolle enn arbeiderne i byene. Især Che Guevara var en skarp kritiker av PSP på dette feltet. Han tok også avstand fra PSPs syn på Sovjetunionen som forbilde, og sammen med Fidel Castro hadde han svært lite til overs for PSPs unnfallenhet overfor Fulgencio Batista etter Batistas statskupp i 1952. Selv om PSP hadde tatt avstand fra statskuppet, ba partiet sine tilhengere om ikke å gripe til våpen. Trolig fordi PSP fryktet at USA ville intervenere Cuba og styrke Batista ytterligere, hvis PSP oppfordret til væpnet kamp. Først i september 1958 brøt PSP offisielt med dette synet, selv om en del kommunister i praksis hadde forlatt det langt tidligere. Et presseoppslag fra januar 1957 vitner iallfall om at en kommunist-leder i provinsen "Oriente" var blitt henrettet av Batistas politi. Andre sentrale kritikere av PSP var Frank Pais samt «Det Revolusjonære Direktorat» ("El Directorio Revolucionario") og dets leder José Antonio Echeverría som ble drept av Batistas politi i 1957. Direktoratet støttet PSPs syn på byenes «lederskap» i en revolusjon, men mente at «spydspissen» i revolusjonen ikke var arbeiderne, men snarere studenter og intellektuelle. Både 26. juni-bevegelsen og «Det Revolusjonære Direktorat» tok klar avstand fra PSPs «interne selvmordstendenser» som for eksempel kampen mellom stalinister og trotskister, og den stadige jakten på interne teoretiske avvikere. For de øvrige revolusjonære bevegelsene på Cuba var dette en strid som avsportet kampen mot Batista, og som tok oppmerksomheten vekk fra arbeidet for å oppnå økt cubansk nasjonal styring av eget land. Særlig Che Guevara kritiserte dette ettersom han mente at en revolusjonærs fremste plikt, var å gjennomføre revolusjonen og ikke henfalle til ideologisk prat. Den største motsetningen mellom PSP og andre revolusjonære grupper, gikk imidlertid langs den nasjonale dimensjonen. PSP oppfattet seg som en internasjonalistisk bevegelse og som deltaker i en verdensomspennende konflikt mellom sosialisme og kapitalisme. Et naturlig utslag av dette var blant annet at PSP organiserte og sendte en kontingent på over 1000 cubanske kommunister og PSP-sympatisører til Spania under den spanske borgerkrigen, 1936–1939. I motsetning til PSP var så godt som samtlige andre revolusjonære grupper på 1930-, 40- og 50-tallet klart nasjonalistisk orientert. De blodige uavhengighetskrigene mot Spania på 1800-tallet og opplevelsen av USAs sterke innflytelse på Cuba etter 1898, hadde gitt grobunn til en sterk nasjonalfølelse som forente cubanerne på tvers av økonomiske og sosiale skillelinjer. I den sammenhengen opplevdes PSPs vekt på kommunistisk teori og teoretiske begreper som klassekamp og sosialisme som tåkeprat og et blindspor. De øvrige revolusjonære gruppene var fram til 1959 ikke opptatt av perspektiver utover det å kvitte seg med utenlandsk styring og bidra til at cubanerne skulle bli «herrer i sitt eget hus». Dette gjaldt såvel Castros 26. juli-bevegelse som Echeverrías Revolusjonære Direktorat. Fidel Castros slagord «Patria o muerte!» (Fedrelandet eller døden!) fra 1956 kan tas som et klart uttrykk for dette. Først etter 1965 og stiftelsen av Partido Comunista de Cuba (PCC) blir det vanlig at dette slagordet etterfølges av «Sosialismo o muerte!» (Sosialisme eller døden!). Deutsche Kommunistische Partei. Deutsche Kommunistische Partei (Det tyske kommunistiske parti, forkortet "DKP") ble grunnlagt i Vest-Tyskland i 1968, og ble dannet av tidligere medlemmer av Kommunistische Partei Deutschlands (Tysklands kommunistiske parti), som hadde blitt forbudt av føderal høyesterett i 1956. Det oppstod i stor grad med utgangspunkt i den utenomparlamentariske opposisjonen. Partiet har aldri oppnådd mer enn 0,3% ved noe valg. Etter Tysklands gjenforening forlot mange partiet og sluttet seg til Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS). Partiet er ikke en juridisk etterfølger etter Kommunistische Partei Deutschlands. Det blir likevel observert av Bundesamt für Verfassungsschutz og tilordnet det venstreekstreme spektrum. Utfyllende artikkel:Kommunistische Partei Deutschlands (Begrepsavklaring) Ved valget i 2005 støttet DKP PDS' etterfølger Die Linkspartei. Etter at Die Linkspartei skiftet navn til Die Linke, samarbeidet dette partiet med Deutsche Kommunistische Partei ved noen valg til delstatsparlamenter. En av partiets politikere, Christel Wegner, som i 2008 ble innvalgt i et delstatsparlament på listen til Die Linke, vekket oppsikt med sitt krav om voldelig revolusjon og gjenopprettelse av Stasi. Partiet gir økonomisk støtte til Gesellschaft zur Rechtlichen und Humanitären Unterstützung. Michael Collins (1930). Michael Collins (født 31. oktober 1930 i Roma, Italia) er en amerikansk tidligere testpilot og astronaut. Han er mest kjent for å ha deltatt i Apollo 11 som ‘command module pilot’. Det skjedde den 20. juli 1969, og mens Armstrong og Aldrin gikk på måneoverflaten, var Collins alene i bane rundt Månen. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Romferder. Collins skulle egengtlig ha vært med på Apollo 8-ferden, men ryggproblemer gjorde at han ble byttet ut med Jim Lovell. Collins ble så flyttet til Apollo 11. På det tidspunktet (januar 1969) var det ennå ikke klart av dette skulle bli selve månelandingsferden. Collins var backup for Gemini 7. Børresen skole. Børresen skole er en ungdomsskole som ligger på Bragernes i Drammen. Rent geografisk ligger skolen rett under Spiraltoppen. Skolen er oppkalt etter skipsreder Erik Børresen. Med midler fra en stiftelse oppkalt etter ham ble i 1902 byggingen av et barnehjem påbegynt der skolen i dag ligger. Fra 1958 har lokalene, som nylig er blitt renovert, vært brukt til skoleformål. Skolen har om lag 310 elever. Marion Prytz er konstituert i rektorstillingen Gulskogen skole. Gulskogen skole er en barne- og ungdomsskole på Gulskogen i Drammen som ble åpnet 1. august 2001. Et av formålene med å bygge skolen var at den overbefolkede Danvik skole måtte avlastes. Skolbyggningens fargevalg både utvendig og innvendig har gitt de ulike deler av skolen sin egen identitet. Sammen virker fargene harmonisk eller litt utfordrende, alt etter hvor man står og betrakter bygningene. Skolen er tegnet av Kristin Jarmund Arkitekter AS og bygget av entreprenør Strøm Gundersen AS. Strømsø skole. Strømsø skole en en tidligere ungdomsskole på Strømsø i Drammen. Skolen hadde om lag 320 elever fordelt på 18 basisgrupper. Sommeren 2010 ble skolen nedlagt etter å ha vært i drift siden 1893. Elever og ansatte ble flyttet over til den nye Marienlyst skole. Skolen var godt utstyrt med spesialrom. Skolen hadde to gymnastikksaler, to naturfagrom, formingsrom for tresløyd, eget rom for metallsløyd, rom for tekstilarbeider, tegnesal, to skolekjøkken, rom for keramikkarbeider og foto. I den eldste bygningen, hovedbygningen, lå et elevbibliotek som inkluderte 15 datamaskiner, musikkrom, filmrom og 3 datarom. Der har vi også skolens administrasjon, lærerrom og lærernes arbeidsom. Svensedammen skole. Svensedammen skole en en ungdomsskole som ligger på Konnerud i Drammen.Skolen har 521 elever fordelt på 18 klasser og er med dette Buskeruds største ungdomsskole (2007). Skolen er bygd i 1983, nær Svensedammen, et tjern i nærmiljøet. Som nær nabo ligger det en idrettshall, som Konnerud Idrettslag driver, der foregår kroppsøvingsundervisningen for skolen. Marianne Haagensen overtok som rektor etter Helga Tharaldsen i januar 2008. Stivelse. Stivelse er et polysakkarid. Det har CAS-nummer 9005-25-8 og kjemisk formel (C6H10O5)n. Stivelse blir lagd av alle grønne planter for energilagring og er viktig bestanddel i mange matvarer. Typisk består stivelse av 20-25 % amylose og 75-80 % amylopektin. Ren stivelse er et hvitt, smakløst og luktfritt pulver som er uløselig både i kaldtvann og alkohol. Amylose er spiralformet, mens amylopektin er et forgrenet molekyl. Begge er biopolymerer. Om stivelse. Stivelse er en viktig bestanddel i kostholdet til en rekke arter. Det finnes i rikelige mengder i blant annet korn og poteter, men også i en rekke andre planter. Stivelse opptrer som stivelseskorn, men form og størrelse er avhengig av hvilken plante det kommer fra. Kornene forekommer enkeltvis i planter som bygg, hvete, rug og mais, men er sammensatte i eksempelvis havre og ris. I planter er stivelseskornene er krystallisk organisert, slik at vann i svært liten grad kommer i kontakt med sukkeret. Stivelse varmes opp i vann forårsaker at stivelseskornene sveller og danner gel, en seig masse. Stivelseskornene er imidlertid tungtløslige og trenger en temperatur på opp mot 90o Celsius før de åpner seg og absorberer væsken. Spalting av stivelse. Spalting av stivelse skjer i fordøyelsessystemet. Stivelse er imidlertid et næringsstoff som menneskekroppen ikke kan utnytte i denne formen. Derfor må den spaltes til mindre enheter før den kan utnyttes. Mange dyr utnytter stivelse mer effektivt. Spalting av stivelse til glukose (druesukker), en monosakkarid som tas opp i kroppen gjennom tynntarmen, starter i munnhulen og fortsetter i tolvfingertarmen, der enzymet "amylase", som finnes i både spytt og bukspytt, omdanner stivelsen til mindre enheter (maltose og dekstrin). Lieråsen tunnel. Lieråsen tunnel. Tunnelåpningen ved Lier holdeplass Lieråsen tunnel er en tunnel på Drammensbanen mellom Oslo og Drammen, og går mellom Asker stasjon i Asker kommune og Lier holdeplass i Lier kommune. Den er 10 723 m lang. Tunnelen ble drevet fra 1963 med gjennomslag i 1971, og åpnet for trafikk i 1973. Den var Norges lengste jernbanetunnel fram til Romeriksporten ble åpnet i 1999. Tunnelen kortet inn Drammensbanen på strekningen mellom Asker stasjon og Drammen betraktelig, samtidig som strekningen ble dobbeltsporet. Den ensporete linjen gikk i en stor slyng om Spikkestad i Røyken kommune og Lierbyen i Lier kommune. Etter at Lieråsen tunnel ble åpnet, ble toglinjen mellom Asker stasjon og Spikkestad beholdt for lokaltrafikk. Toglinjen mellom Spikkestad og Drammen ble nedlagt, og er nå opparbeidet som sykkelsti mellom Brakerøya, Lierbyen via Reistad til Gullaugkleiva. Det jobbes med planer for å opparbeide sykkelsti fra Gullaugkleiva til Spikkestad på den gamle traseen [2012]. Pedagogisk-psykologisk tjeneste. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (ofte forkortet PPT eller PP-tjenesten) er en kommunal eller fylkeskommunal rådgivende tjeneste eller myndighet som skal hjelpe barn, ungdom og voksne som har en vanskelig opplærings- eller oppvekstsituasjon. PP-rådgiver. Pedagogisk-psykologisk rådgiver; er en fagstilling i PP-tjenesten som vanligvis krever utdanning i psykologi, pedagogikk eller spesialpedagogikk, på master eller embetsstudie nivå. Det kan også være flere andre fagstillinger i pp-tjenesten som: logoped, sosionom og spesialpedagog. Universitetet i Oslo har i mange år hatt egen profesjonslinje for utdanning til pedagogisk-psykologisk rådgiver Universitetet i Oslo. NTNU har også eget master program i pedagogisk-psykologisk rådgivning. Henvisning. Det er skolen eller barnehagen, i samråd med foreldrene, som vanligvis henviser barnet til PPT. I noen tilfeller foreligger det uenighet mellom foreldre og skole eller barnehage, og i disse tilfellene kan foreldrene selv henvise barnet/eleven til PPT. Sakkyndig vurdering. PP-rådgivere er sakkyndige i spørsmål om behov for spesialpedagogiske tiltak etter Opplæringsloven. PPT vil, som hovedregel, utrede den enkelte elevens vansker ved hjelp av samtaler, observasjoner og testing. På bakgrunn av informasjon som fremkommer i utredningen utarbeider PP-rådgiveren en sakkyndig vurdering som avklarer eventuelle behov og utløser ressurser til skoler og barnehager. Tiltakene som iverksettes for å hjelpe barn med spesielle behov kan være ekstra ressurser i form av direkte spesialpedagogisk hjelp til barnet, samt veiledning av lærere, førskolelærere, assistenter og foreldre. Den sakkyndige vurderingen inneholder ofte også konkrete tiltak som skolen eller barnehagen kan iverksette innenfor eksisterende opplæringstilbud. PPT samarbeider ofte med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), helsestasjon og barnevernet. Oppgaver og tjenestetilbud. PP-tjenesten har vært i konstant utvikling siden etableringen. Skoleloven i 1959 ga ingen retningslinjer for det skolepsykologiske arbeidet. Det skjedde først ved ny Grunnskolelov i 1969 og ble ytterligere behandlet etter det nye skoleloven 1976 (integreringsloven). Den nye skoleloven i 1976 medførte også økt fokus på PP-tjenesten som fikk sin egen offentlige utredning i 1983 (NOU: 1983- Flekkøyutvalget). Utredningen ble et løft for PP-tjenesten, men var preget av de gode intensjoner ved at PP-tjenesten skulle ivareta det meste av det som var vanskelig i skoleverket. I 1986 kom St.meld.nr.61 som førte de gode intensjoner videre, men som også fokuserte PP-tjenesten som skolverkets sakkyndige instans. Det skulle bli starten på en utvikling av tjenesten fra å være en faginstans som hjelper barn, elever, foresatte, lærere i skole og barnehage i det daglige arbeidet med undersøkelser, hjelp, råd og veiledning, til å bli mer av en saksbehandlingsinstans som skaffer grunnlag for forvaltningens saksbehandling og vedtak. De nye forskriftene for PP-tjenesten i 1991 ga riktig nok tjenesten et vidt spekter oppgaver å arbeide med, men fokusen på tjenestens sakkyndighetsoppgaver var betydelige. Grunnskoleloven av 1969 ble erstattet av Opplæringsloven som ble vedtatt i 1999. Det er hovedsakelig kapittel 5 i Opplæringsloven som omhandler spesialundervisning og PPT. I følge Opplæringsloven (§5-6) skal hver kommune ha en pedagogisk-psykologisk tjeneste som skal hjelpe skolene i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov. Tjenesten skal også sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering der loven krever det. Lærlinger og lærekandidater har samme tilgang på pedagogisk-psykologisk tjeneste som elever i de videregående skolene. PPT skal sørge for at det blir utarbeidet en sakkyndig vurdering der loven krever det. Dette gjøres ved vurdering av behov for spesialpedagogiske tiltak for barn i førskolealder og elever i grunnskolen, og for voksne med rett til opplæring (bl.a. §5-1, 5-3 og 5-7). Opplæringsloven krever også sakkyndig vurdering i en del andre tilfeller, blant annet når det er behov for å vurdere • helt eller delvis fritak fra opplæringsplikten • behov for punktskriftopplæring for blinde og sterkt svaksynte elever • sakkyndig vurdering ved søknad om inntak på utdanningsprogram i videregående skole på særskilt grunnlag. Vanlige problemstillinger. Elever som ikke får tilstrekkelig utbytte av det ordinære opplæringstilbudet har rett til spesialtilpasset undervisning. Vanlige henvisningsgrunner kan være konsentrasjonsvansker, vansker med oppmerksomhet, lese- og skrivevansker, lærevansker, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (Asperger og autisme), psykisk utviklingshemming, emosjonelle og sosiale vansker, språkvansker og atferdsvansker. Det er elevens funksjonsnivå og individuelle forutsetninger, og ikke en eventuell diagnose, som er avgjørende for behovsvurderingen. PPT er også sakkyndig i spørsmål om utsatt eller fremskutt skolestart, opptak til videregående opplæring på særskilt grunnlag, samt behov for tiltak i voksenopplæring. Organisering. Alle kommuner plikter å ha tilbud om PPT for elever som går på skole i kommunen. Noen små kommuner samarbeider med andre kommuner for å tilby adekvate PP-tjenester. Historie. De første skolepsykologiske kontorene som ble opprettet i Norge kom til Aker i 1946, og til Oslo i 1947. Fjell skole. Fjell skole er en barneskole som ligger på Fjell i Drammen. 77% av elevene ved skolen har minoritetsbakgrunn. Skolen har også en mottaksklasse for nyankomne innvandrere i Drammensområdet. Det går ca. 550 elever ved Fjell Skole. Skolen ble i 2008 tildelt Humanistprisen fra Human-Etisk Forbund for «sitt arbeid for antirasisme, vennskap over nasjonstilhørighet og for sitt holdningsskapende arbeid». I 2003 ble de tildelt Benjaminprisen for sitt arbeid mot rasisme. Oljeberget (film). Jens Stoltenberg har hovedrollen i filmen om seg selv og Norge "Oljeberget" er en norsk dokumentarfilm fra 2005 om og med statsminister Jens Stoltenberg. Regien var ved Aslaug Holm. Filmen er filmatisk betraktning av Norge med Jens Stoltenberg i hovedrollen. I mer enn to år har Aslaug Holm fulgt Stoltenberg fram mot valgseieren i september. Handling. Dette er en historie om en politikers reise gjennom et folk og et land i en tid der lengselen etter mening er sterkere enn noen gang. Selv i det velstående Skandinavia har Norge en særstilling på grunn av oljeformuen. Det velstående Norge venter nå på at en politisk lederskikkelse skal tre fram. Alf Nordhus. Alf Magnus Nordhus (født 25. august 1919, død 19. desember 1997) var en av Norges mest kjente forsvarsadvokater. Biografiske fakta. Han var født i Bergen, og ble cand.jur. i 1943 og høyesterettsadvokat i 1953. Mens han studerte under 2. verdenskrig, ledet han et illegalt studentutvalg ved det juridiske fakultetet. Han var hjelpestatsadvokat fra 1946–1947. Juridisk konsulent for Norsk bygningsindustriarbeiderforening fra 1952, sensor ved juridisk embedseksamen fra 1955, og fast forsvarer i Oslo byrett fra 1961. I årene 1956–1959 var Nordhus leder for avviklingsstyret for Kongsberg Sølvverk, et styre hvor forøvrig Harry Lindstrøm var sekretær. Aktivt forsvar. Han ble etter hvert en meget kjent og etterspurt forsvarsadvokat, og introduserte begrepet «aktivt forsvar». Med dette begrepet mente han at forsvaret ikke skulle overlate all etterforskning til politiet, og at forsvaret skulle drive egen etterforskning med private etterforskere, og fremskaffe egne sakkyndige. Kjente straffesaker. Han var forsvarer i mange alvorlige straffesaker. Han var for eksempel forsvarer i Liland-saken i 1970, og forsøkte å få denne saken gjenopptatt i 1971 etter at Sten og Vibeke Ekroth hadde drevet privat etterforskning og innlevert en dokumentsamling på 1700 sider. Gjenopptakelsessaken ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976 (Per Liland ble forøvrig frifunnet i 1994). Alf Nordhus var også medforsvarer sammen med Arne Haugestad for Arne Treholt i ankesaken hans. En av hans mest kjente saker er Hollekim-saken i 1965, der han gikk imot sin egen klient, Sigurd Hollekim, som hadde tilstått "(og fastholdt tilståelsen i retten)" mordet på frisørdamen Astrid Aardal, og fikk ham frikjent, fordi Alf Nordhus mente han umulig kunne ha begått drapet. Annen aktivitet. Han var en av dem som argumenterte sterkest mot røykeloven som ble innført i 1988, «rett til vern mot passiv røyking med forbud mot røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang». Han var en prinsipiell forkjemper for personlig frihet. Nordhus var i mange år fast deltager i radioprogrammet "20 spørsmål" på NRK, der han bl.a. gjorde seg bemerket med sin høylydte latter. Ved en anledning var løsningen på en oppgave (som ble foreslått av lytterne) «Latteren til Nordhus». Bokutgivelser. Alf Nordhus har gitt ut flere bøker om livet i rettssalen, bl.a. "Jeg tar saken" (1967), og (sammen med Jens Haugland) "Bølger i Retten". Morten Krogstad. Morten Wessel Krogstad (født 16. juli 1946) er en norsk kulturvernaktivist, skjønnlitterær oversetter og statsstipendiat fra Oslo. Krogstad har gjennom flere tiår engsjert seg for kulturminnevern, både som forfatter, redaktør, journalist, skribent, foredragsholder, rådgiver, oversetter og aktivist. Krogstad har siden 1970-tallet virket for vern av norsk kulturarv og har bidratt til å spre kunnskap og holdninger som har vært med på å sikre norske kulturminner. Han har vært leder av Fortidsminneforeningens lokalavdeling for Oslo og Akershus, og hatt andre viktige tillitsverv i organisasjonen. Han har også vært svært aktiv i Oslo Byes Vel, og tilskrives mye av æren for at byens husvegger i dag har sine blå kulturhistoriske informasjonstavler. Som oversetter har han blant annet utgitt William Shakespeares "Macbeth" og Harold Pinters "Hybelen" og "Kjøkkenheisen". I 1997 ble han tildelt Oslo Byes Vels ærespris "Bypatrioten". I 2004 ble han tildelt Fortidsminneforeningens høyeste utmerkelse, "Urnesmedaljen". Krogstad er mangeårig medlem av Den norske Studentersangforening hvor han er hedret med kommandørgraden av foreningens orden. Jozef Tiso. Jozef Tiso (født 13. oktober 1887, død 18. april 1947) var statsleder i den slovakiske marionettestaten under andre verdenskrig. Han var i utgangspunktet prest, men på 1930-tallet gikk han over i politikken, selv om han også som politiker gjerne gikk kledd i sin ordensdrakt. Den hadde han også på seg da han ble hengt for forræderi og krigsforbrytelser etter krigen. Tiso, Jozef Tiso, Jozef Tiso, Jozef Isolert system. Et isolert system er et system hvor hverken materie eller energi utveksles med omgivelsene. Siden energi ikke kan strømme inn eller ut, vil energimengden i et isolert system være konstant. Se: termodynamikkens første hovedsetning. Se også: lukket system. Kjetil Saunes. Kjetil Saunes (født 22. oktober 1962 i Ulsteinvik) er en norsk musiker, komponist og tekstforfatter fra Oslo. Saunes har arbeidet som profesjonell musiker siden han var 19 år, med bass som hovedinstrument. Han har samarbeidet med artister som Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Ketil Bjørnstad, Kjetil Bjerkestrand og Unni Wilhelmsen. Saunes har gitt ut fire soloplater, der han står for musikk, tekst, produksjon og brorparten av spillingen selv. Musikken kan kjennetegnes som intrikat og velprodusert popmusikk, med velskrevne og poetiske tekster på norsk. Lukket system. Et Lukket system er et system som er adskilt fra omgivelsene slik at det ikke skjer noen utveksling av materie med omgivelsene, i motsetning til et åpent system. Det motsatte er et isolert system, som er et lukket system hvor det heller ikke utveksles noen energi med omgivelsene. Materie. Materie defineres som de aller minste og mest fundamentale enhetene som utforskes innen fysikken. Den materie vi normalt observerer består av atomer, som grupperes i kjemiske forbindelser, polymerer, legeringer, blandinger og rene grunnstoff. Materie har masse. Albert Einstein viste at "masse" og "energi" er ekvivalente gjennom sin berømte formel E=mc², der "E" står for energi, "m" for masse, og "c²" for lysets hastighet i kvadrat. Masse har dessuten en innebygd attraherende fundamentalkraft, gravitasjonen. Materia opptrår normalt i aggregattilstanden fast, flytende eller gassform. Under ekstrem temperatur- og/eller gravitasjonsforhold også som plasma, supervæske eller Bose-Einstein-kondensasjon. Marienlystbadet. Marienlystbadet ligger på Marienlyst i Drammen og er et utebad og friområde for byens befolkning. Marienlystbadet er åpent hele sommeren. Det er vedtatt å legge Drammens nye helårsbad til Marienlyst sammen med Marienlystbadet. Marienlystbadet er en del av i Drammen. Drammenshallen. Drammenshallen (innviet 1977) ligger på Strømsø og Marienlyst i Drammen. Drammenshallen er Drammens største idrettshall og ved siden av å være arena for Drammen Håndballklubb brukes den av en rekke idrettslag og foreninger. Drammenshallen benyttes også årlig til Drammensmessen. Under Håndball-EM 2008 for menn ble noen av gruppespillskampene spilt i hallen. Fysisk størrelse. En fysisk størrelse er en egenskap til et fysisk objekt som kan bestemmes kvantitativt, slik som masse og volum. Egenskapen er enten resultatet av en direkte fysisk måling eller en beregning ved hjelp av fysiske lover. En fysisk størrelse består av et symbol "Q", en numerisk verdi og en enhet ["Q"]. Standard enhetssystem for fysikken er idag SI-systemet, også kalt det metriske system. Eksempel. Den fysiske størrelsen lengde kan skrives som hvor "s" er et symbol for lengde, 10 er en numerisk verdi, k er forkortelsen for kilo som er multiplikatoren (1000 ganger) og m er forkortelsen for enheten meter. Symbolet for en fysisk størrelse. Symboler i fysikken er vanligvis én bokstav i kursiv, enten med latinske eller gresk alfabet. Vektorer skrives ofte med fet skrift. For å presisere, kan symboler modifiseres med indekser i hevet eller senket skrift, som for kinetisk energi, "E"k. Det finnes langt flere fysiske enheter enn symboler så det er konvensjon å presisere hvilken størrelse et symbol representerer første gang det brukes i en formel. Fysiske enheter. En fysisk enhet ["Q"] er noe du måler i forhold til (["Q"] leses «enhet av "Q"»). En enhet skrives normalt som et grunnsymbol, med latinsk skrift (ikke kursiv), samt et prefiks, f.eks. km, hvor m er enheten meter og k er prefikset 1000 (kilo). Enheter er ikke uavhengige, men bindes sammen i system. Det vanligeste målesystemet i fysikken i dag er SI-systemet. Siden enhetene er bundet sammen er det bare et lite antall enheter som trengs å bestemmes med måling. Disse kalles grunnenheter. Det metriske system har grunnenhetene meter, kilogram, sekund, ampere, kelvin, mol, og candela. Alle andre enheter kalles avledede enheter og kan uttrykkes ved grunnenhetene. Et eksempel på en avledet enhet er enheten for kraft, Newton, hvor N = kg m s-2. Andre målesystemer har andre grunnenheter. Problemer med enheter. Ved beregninger innen et helhetlig system av enheter er det sjelden behov for omregningsfaktorer. Dersom avstander i en beregning angis både i nautiske mil og kilometer og hastigheter er i miles og forbruk av drivstoff regnes om fra Gallons, og innkjøpt drivstoff er i liter blir beregningene hemmet av et stort antall omregningsfaktorer der det er viktig å passe på at enhetene til slutt stemmer med de beregninger som er gjort. Ett problem med seilfly og småfly ved samme flyplass, er at seilflyene regner høyde i meter over den plassen de flyr fra, mens småflygerene bruker fot over havet. En rask hoderegning er nødvendig når høyden skal formidles. Marienlyst (Drammen). Marienlyst er et idretts- og rekreasjonsområde i Drammen og utgjør området mellom Strømsø sentrum og Danvik. Marienlyst inneholder blant annet friområder, idrettsanlegg, utebad, museum og skoler. Området har navnet sitt fra lystgården Marienlyst gård som ble anlagt omkring 1770. Enkelte av gårdens bygninger er i dag del av Drammens Museum. Idrett. Marienlyst har siden tidlig på 1900-tallet vært et viktig område for ulike idrettsaktiviteter. NM-finalen i fotball i 1918 mellom Kvik Halden og Brann ble spilt på en grusbane som ble anlagt på Marienlyst samme år. 10 000 tilskuere overvar finalen som ble en økonomisk suksess for arrangøren Drafn. Seks år senere, i 1924, sto Marienlyst Gamle Gress ferdig. Den har blitt flittig brukt av byens fotballag, Drafn helt fra åpningen, og siden 1967 også av Strømsgodset. Det ble vinteren 2007/08 lagt kunstgress på banen, samt grunnarbeid for kunstis. Kunstis er det også like ved, på den kombinerte bandy- og hurtigløp på skøyter-arenaen som ble åpnet i 2002. Tidligere lå det en travbane på Marienlyst. Den ble fjernet da Marienlyst "Nye" ble bygget i 1946. Marienlyst "Nye" har gjennom årene blitt brukt til bandy, fotball, friidrett og skøyter. En rekke landskamper og norgesmesterskap i bandy har blitt spilt her. 3145 tilskuere overvar NM-finalen mellom Sparta og Strømsgodset i 1962. Dette er publikumsrekord for bandyfinalene i Norge. Åtte norgesmesterskap på skøyter har blitt arrangert på Marienlyst. Det første i 1903 og det foreløpig siste i 2005. I 1977 ble Drammenshallen åpnet. Hallen er Drammen Håndballklubbs hjemmebane og har også vært en mye brukt konsertarena. Marienlyst har også turnhall, som ble innviet i 1936. Turnhallen er tilholdsted for Drammens Turnforening. I 2008 åpnet Marienlystbadet. Dette ble bygget som erstatning for det gamle Marienlystbadet som lå på samme sted. Det nye svømme- og badeanlegget har blant annet 50-meters basseng. Marienlyst Stadion var olympisk arena for ishockey under OL i 1952 og har derfor lov til å pryde anlegget med OL-ringene. Sagaen om Ramnkjell Frøysgode. "Sagaen om Ramnkjell Frøysgode" (norrønt "Hrafnkels saga Freysgoða") er en kort islendingesaga som antas å være nedskrevet i andre halvdel av 1200-tallet. Historien foregår i det nordøstlige Island tidlig på 900-tallet, kort tid etter landnåmet og handler om stormannen "Ramnkjell" som på grunn av sitt eget løfte om å skjerme hesten Frøyfakse som er viet til Frøy føler seg nødt til å drepe en av sine egne tjenestekarer og dømmes fredløs. Ramnkjell lykkes imidlertid med å gjenvinne sin maktposisjon og krever hevn for uretten han mener at han har møtt. Sagaen har blitt beskrevet som «eit av dei finaste kunstverk i norrøn litteratur» og som «en ren perle blandt slægtsagaerne». Sammen med "Gunnlaug Ormstunges saga" er det den hyppigst utgitte sagaen. Selv om sagaen er kort, er det en tvetydighet i dens moral og budskap som har utfordret lesere og litteraturhistorikere i større grad enn noen annen saga. Bakgrunn. Tidligere var det vanlig å oppfatte sagaen som historisk sann, men dette har endret seg; særlig etter at Sigurður Nordal utga sin studie "Hrafnkatla" i 1940. Sigurður argumenterte både utfra faktiske uoverensstemmelser mellom sagaen og Landnåmabok, og i forhold til forfatterposisjonen: avvikene i forhold til kjente faktiske begivenheter virker som bevisste valg gjort av en kompetent forfatter. Sigurðurs tolkning ble raskt imøtegått av Knut Liestøl, som hadde en folkloristisk tilnærming til muntlig teksthistorie og overleveringskvalitet. I moderne diskusjon om forståelse av sagaene - folkloristiske tekster eller tekster med individuelle forfatterintensjoner - har Hrafnkels saga etter dette vært et sentralt eksempel og drøftingsmateriale. Sagaen er uansett «sannhetsgrad» interessant som beretning om middelalderens Island. Handlinga finner sted under landnåmstida; hovedpersonen holder blot og ofrer til guden Frøy, men man kan få inntrykk av at han forandrer seg i løpet av handlinga i retning av en kristen moral. Sagaen gir også innsikt i rettstradisjoner og rettsoppfatning. Deler av handlinga foregår på tingstedet Thingvellir. Forfatteren av sagaen er ukjent. Den islandske litteraturforskeren Hermann Pálsson har argumentert for at sagaen må være skrevet av Brandur Jónsson, som døde i 1264 og var biskop i Hólar. Dette har imidlertid liten støtte, og må sees i lys av Hermanns teori om at sagaen er en kristen-etisk lærefortelling. Noen mener at Ramnkjell modnes, lutres og utvikler seg til et bedre menneske i løpet av sagaen. Hermann Pálsson argumenterer for at det skjer en omdanning i retning av kristen moral, men Fidjestøl mener at dette ikke lar seg forene med skildringene av hevndrapene som Ramnkjell utfører. Andre har pekt på at selv om Ramnkjell ikke utvikler seg i direkte kristeligsinnet retning, så har han tatt lærdom av sin skjebnesvangre ed om å verge Freyfakse med sverd, og at han etterhvert tar avstand fra åsatro og blotingen og utvikler en agnostisk eller «rationalistisk livsåskådning». Verken Bjarne Fidjestøl eller Heimir Pálsson finner at sagaen viser fram noen etisk omdanning: Ramnkjell «ser ut til å angra seg og bli ein heilt ny mann, men etter kvart kjem det for dagen at dette truleg skuldast større sløgskap og ikkje noka stor endring i sinnelaget». Fidjestøl peker på at forfatteren lar Ramnkjells temperament og klassebevissthet få overmakten: «Det skin nemleg igjennom eit klårt standsmedvit hjå sagaforfattaren. Kvar mann får kjenne seg sjølv og finne sin rette plass, den som er skapt til hovding får vere hovding, og den som ikkje er det, får late vere. Mykje av dynamikken i soga skriv seg frå brot på denne sosiale orden.» Handling. Hovedpersonen Ramnkjell Hallfredsson kommer 15 år gammel med foreldrene sine fra Norge til Øst-Island. De tar seg land i Fljótsdalur. Dette skjer på den tida da Harald Hårfagre var konge i Norge. Som ganske ung flytter Ramnkjell ut, bygger seg en gard øverst i en sidedal til Jökuldalur, og kaller garden Aðalból. Dalen har seinere fått navn etter sagapersonen Ramnkjell, og heter stadig Hrafnkelsdalur. Ramnkjell er en driftig mann, men tåler ikke å ha andre menn over seg, så han slår seg opp som gode over hele Jøkulsdalen. Han steller i stand store blot til ære for guden Frøy, som han setter så høyt at han ofrer halvparten av alt det gildeste han eier til Frøy. Dermed får han tilnavnet «Frøysgode». Han er mild og rettskaffen mot sine egne menn, men hard mot alle andre, og han kommer ofte i strid med folk. Av prinsipp bøter han aldri for skade som han volder. Det mest dyrebare som Ramnkjell eier, er en brunborket hest med svart ryggål; hesten har han gitt navnet Frøyfakse. Han har gitt seg sjøl det løftet at den mannen som rir Frøyfakse uten hans tillatelse, skal bøte med livet. Vi hører også om brødrene Såm og Øyvind som bor ikke langt fra Ramnkjellsdal. Såm har en stor gard og er en heller storlåten mann. Broren Øyvind er ute i den store verden og reiser så langt som til Miklagard. En ung gutt som heter Einar tar seg tjeneste som sauegjeter på setra hos Ramnkjell. En dag Einar får vansker med å samle sauene om kvelden, kommer han over en hesteflokk. Han trenger en hest for å få arbeidet gjort, men den eneste hesten som lar seg fange, er Frøyfakse. Enda han kjenner til forbudet, bruker han hesten, og rir han hardt hele dagen før han får inn alle sauene. Med det samme han slipper hesten, springer den rett hjem og står svett og utslitt i tunet på Aðalból om kvelden. Ramnkjell tar hesten inn. Om morgenen rir han opp til setra, treffer Einar og hogger han rett ned etter en kort ordveksling. Torbjørn, far til Einar, oppsøker Ramnkjell for å kreve bøter for drapet på sønnen. Ramnkjell sier at han aldri bøter noen mann, men at han skal hjelpe Torbjørn og familien hans på alle måter både med mat og utstyr, slik at han aldri kommer i nød. Og når han blir gammel, skal han få bo på Aðalból livet ut. Torbjørn avslår tilbudet, og krever rettmessig bot for sønnen. Ramnkjell mener at det ville bety at Torbjørn ble ansett som hans jamlike, og det kan han ikke akseptere. Torbjørn går nå til vennen Såm og legger fram saka. Såm synes at han har stelt seg ille, men kan ikke annet enn å ta på seg å føre saka for Torbjørn på tinget. Ramnkjell ler når han hører at Såm vil gå til søksmål. Når tida kommer for det årlige stevnet på Tingvellir, samler Ramnkjell et stort følge på 70 tingmenn og rir til tings. Såm kommer til tinget med atskillig færre menn. Såm går rundt til alle stormennene som han kjenner og ber om hjelp til å føre saka, men ingen vil risikere å legge seg ut med Ramnkjell. Da det ser som mørkest ut og Såm og Torbjørn er i ferd med å gi opp, får de uventa hjelp av de tre brødrene Torkjell, Torgeir og Tormod, som er kommet til tings med 70 mann fra Vest-Island, og som synes det er rimelig å gi en småkårsmann som Torbjørn sin støtte mot overmakta. Såm fører så saka for Torbjørn med stor veltalenhet, og får støtte fra de fleste vestmennene. Når Ramnkjell får høre at han står i fare for å bli dømt, prøver han å sprenge tinget med makt og jage Såm hjem. Men det er samla så mange folk på tinget som vender seg mot han at han må gi det opp. Ramnkjell blir så dømt til fredløshet, og reiser hjem. Loven er slik at dommen ikke blir virksom før det er holdt "ferandsdom", dvs. at den dømte må oppsøkes på hjemstedet og drepes eller fratas eiendom. Såm, Torkjell og Torgeir kommer med mange mann overraskende på Ramnkjell hjemme på garden hans tidlig en morgen, før noen har stått opp. De bakbinder Ramnkjell og mennene hans, skjærer hull mellom beinet og akillessenen på dem, trer tau igjennom og henger dem opp. Ramnkjell ber for mennene sine, men ikke for sitt eget liv. Såm viser storsinn nok til å spare Ramnkjell, og lar han flytte fra garden med livet i behold. Såm bosetter seg så på Aðalból. Ramnkjell flytter over Fljótsdalsheia til Fljótsdalur. Her kjøper han en liten gard ved Lagarfljót på borg. Men han er en driftig mann som etter få år bygger opp bruket til en stor gard som han kaller Ramnkjellsstad. Når han får høre at Såm sine menn har drept hesten Frøyfakse ved å tre en sekk over hodet på den og styrte den utfor et berg, og dertil har brent hovet, innser han at det er fåfengt å tro på guder. Han lover seg sjøl at han aldri mer skal tro på guder og aldri blote mer. Han slår seg på nytt opp til å bli en leder i bygda, men denne gangen mer på grunn av den respekten han vinner, og mindre på grunn av hensynsløs maktbruk. Så går det seks år; Såm og Ramnkjell møtes titt og ofte der folk kommer sammen, men de nevner aldri det forgangne med ett ord. En dag kommer et skip inn til Reyðarfjörður; styrmannen er Øyvind Bjarnesson, bror til Såm, som har vært borte i sju år og kommer hjem med gilde klær og stort utstyr. Øyvind rir opp dalen med fem mann og seksten kløvhester for å besøke broren, og kommer ridende over vollen til Ramnkjell. Her står ei tjenestejente ute og vasker klær. Hun løper inn, og tar til å egge Ramnkjell til å hevne den forsmedelsen Såm har tilført han. Broren Øyvind måtte være så mye til mann at det ville være en passende hevn i han, mener hun. Ramnkjell unndrar seg først, men når hun ikke gir seg, bestemmer han seg brått, får samla menn i en fart og rir etter Øyvind. Oppe på heia blir Øyvind advart av følget sitt om at han har menn etter seg, men han nekter å rømme, ettersom han ikke har noe utestående med noen. Ramnkjell når dem igjen, og Øyvind og alle mennene hans faller i kamp. Derpå rir Ramnkjell hjem, kunngjør hva som har skjedd, samler 70 mann om seg og rir over til Aðalból. Såm overmannes, og er nå i samme stilling som Ramnkjell var seks år tidligere. Ramnkjell viser Såm bort fra garden; han får ta med seg godset til Øyvind og det han sjøl hadde med seg da han kom til Aðalból og flytte hjem til den gamle garden sin. Og dertil finne seg i å være undermannen til Ramnkjell all sin dag. Året etter oppsøker Såm sin gamle venn Torkjell på Vest-Island og ber på nytt om støtte til å gå mot Ramnkjell. Men Torkjell sier at Såm nå bare må innse at Ramnkjell er mer til mann enn han sjøl. Noen hjelp får han ikke, og får ikke oppreisning mot Ramnkjell så lenge han lever. Ramnkjell sitter på garden sin til han blir en gammel mann, som en respektert høvding. Teksthistorie. Med unntak av et enkelt blad fra 1400-tallet er sagaen bare bevart i yngre håndskrifter fra 1600-tallet. Sagaen er oversatt til nynorsk av Torleiv Hannaas i 1907, Bjarne Fidjestøl 1972 og en skoleutgave ved Øyvind Bremer Karlsen 1996; og til bokmål av Alexander Bugge 1901, Trygve Knudsen 1954 og en skoleutgave ved Ragnar Haagensen 2002. Per Olof Sundmans roman "Berättelsen om Såm" (1977, norsk utgave "Historien om Såm" 1977) bygger på sagaen. Den danske forfatteren Poul Vads "Nord for Vatnajøkel" (1994) er en reiseskildring i Ramnkjells fotspor. Knebøy. Knebøy kan også trenes i en rekke ulike maskiner, ofte utformet for å avlaste ryggen, her i en Hacksquat maskin Knebøy er en styrkeøvelse hvor utøveren står med en vektstang på skuldrene, bøyer hofteledd og kneledd, og senker seg ned i sittende stilling for så å reise seg opp igjen. Knebøy inngår som en av tre øvelser i idretten styrkeløft, sammen med benkpress og markløft. Knebøy er en teknisk styrkeøvelse. Det kreves riktig løfteteknikk, med rett, lett svai rygg, knær skal ikke over tær, riktig pusteteknikk og en gunstig løfterytme. Det er vanlig å skille mellom halve knebøy og dype knebøy, avhengig av hvor langt ned utøveren bøyer seg. I styrkeløft må utøveren bøye til overflaten av lårene ved hofteleddet er lavere enn toppen av knærne. Knebøy er en gunstig øvelse for generell styrke i "strekkapparatet", men belastningen må stå i forhold til utøverens generelle styrke. Knebøy trener musklene i kroppens strekkapparat: ankelstrekkerne (flyndremuskelen (latin: m. soleus) og den tohodete tykkleggsmuskelen (latin: m. gastrocnemius)), knestrekkerne (den firehodete knestrekker (latin: m. quadriceps) og skreddermuskelen (latin: m. sartorius)) og hofteleddsstrekkerne (den store setemuskelen (latin: m. gluteus maximus) og deler av hamstringsmusklene, den tohodete knebøyer (m. biceps femoris)). Rygg og buk må holdes stabilt, det vil at musklene arbeider statisk (bl.a. den lange ryggmuskel (m. longissimus) og de rette bukmusklene (m. rectus abdominis)). Benkpress. Benkpress er en styrkeøvelse for brystmuskler, skuldrer og armer. Øvelsen er regnet som en grunnleggende styrketreningsøvelse, og blir i treningskretser bare omtalt som benk. Utførelse. Utgangsposisjon: Utøveren ligger på ryggen på en benk med stativ til vektstangen. Utøveren griper stangen noe bredere enn skulderbredde og løfter den opp på strake armer. Herfra starter selve løftet: Utøveren senker stangen kontrollert ned mot brystkassens øverste del og skyver den opp igjen til strake armer. Treningens mål avgjør om stangen senkes til berøring eller ikke. Det samme gjelder løfterytme. Treningseffekt. Øvelsen er egnet til både maksimal styrketrening (1RM), submaksimal eksplosiv styrketrening, trening for maksimal muskelvekst (kroppsbygging), og for muskulær utholdenhet. Konkurranser. Benkpress inngår som en av tre øvelser i idretten styrkeløft, sammen med knebøy og markløft. I styrkeløft må det være en markert stopp på brystet, og føtter og hoften skal være i kontakt med henholdsvis gulv og benk under hele løftet. Det arrangeres også egne konkurranser og mesterskap innenfor øvelsen benkpress. Det er Norges Styrkeløftforbund som arrangerer også disse. Jevnt over er de beste styrkeløfterne som også dominerer her. Utøvere som av en ulike grunner ikke kan trene knebøy og markløft, har mulighet til å konkurrere i styrkeløft gjennom denne ordningen. Foreldrenes arbeidsutvalg. Foreldrenes arbeidsutvalg eller Foreldrerådets arbeidsutvalg, forkortet FAU, er en del av grunnskolen og basert på foreldrerådet ved hver enkelt skole. I mange kommuner finnes det et kommunalt foreldreutvalg som foreldreutvalget er en del av. Foreldreutvalget består vanligvis fra klassekontakter ved skolene, men arbeidsutvalget er formelt et utvalg som springer ut fra foreldrerådet som er alle foreldrene ved en grunnskole. Foreldrerådet. Foreldrerådet er alle foreldrene ved en grunnskole i Norge. I opplæringslovens paragraf 11-4 er oppgavene til foreldrerådet forklart slik: "Foreldrerådet skal fremje fellesinteressene til foreldra og medverke til at elevar og foreldre tek aktivt del i arbeidet for å skape eit godt skolemiljø." Foreldreutvalget for grunnskolen, forkortet FUG () beskriver foreldrerådet på denne måten: "Alle foreldre som har barn i skolen, er medlemmer av skolens foreldreråd. Foreldrerådet velger et styre (FAU) som er foreldrenes talerør overfor skolen." Markløft. Markløft er en styrkeøvelse hvor utøveren løfter en vektstang fra gulvet og opp i stående stilling. Markløft er en teknisk styrkeøvelse, ikke helt ulik knebøy i tekniske krav. Det kreves riktig løfteteknikk, med rett, lett svai rygg, knær over tær, riktig pusteteknikk og en gunstig løfterytme. Markløft inngår som en av tre øvelser i idretten styrkeløft, sammen med knebøy og benkpress. I styrkeløft kreves det at stangen skal være i konstant bevegelse oppover gjennom hele løftet. Verdensrekorden under offisielle regler for styrkeløft er 455 kg satt av den britiske styrkeløfteren Andy Bolton. Sumo markløft. Her står man som en sumobryter med bena i en bred stilling og tar tak i stanga med hendene mellom bena. Denne varianten tar mer på hamstrings (bakside lår) og gluteus (setet), og mindre på erector spinae (ryggstrekkeren). Strake markløft (romanian deadlift). Her har man nesten helt rette ben og beveger seg kun i hofteleddet. Denne varienten tar også mer på hamstring og gluteus muskulaturen enn vanlig markløft (deadlift). Det finnes også forskjellige måter å holde stangen på. Det vanligste grepet er et mikset grep hvor den ene hånda har håndflaten frem (supinert) og den andre har håndflaten bakover (pronert). Dette grepet gjør at stanga holder seg i ro i hendene uten å vri seg. En annen variant er å ha begge hendene pronert med tommelen rundt stanga. Her kan stanga vri seg i hendene og falle ut. Et annet grep er å forme hånda som en krok med tommelen på samme side som resten av fingrene. Med dette grepet kan man løfte ganske tungt, men det kan være veldig ubehagelig for tomlene. Marienlyst. Marienlyst er et boligstrøk i bydelene St. Hanshaugen og Frogner i Oslo. NRK har sitt hovedkvarter på Marienlyst, NRK Marienlyst. Området inneholder flere blokker bygget i funksjonalistisk stil, to skoler og en stor park, Marienlystparken. Sting. Gordon Matthew Thomas Sumner (født 2. oktober, 1951 i Newcastle-upon-Tyne), best kjent under artistnavnet Sting'", er en engelsk rockeartist, bassist og vokalist. Biografi. Sting er født i byen Wallsend, England som den eldste på en søskenflokk på fire av foreldre Audrey (f. Cowell) og Ernest Matthew Sumner. Sting pleide ofte å være alene i barndommen sin og "bestevennen" hans var en gammel gitar med fem rustne strenger som han hadde arvet fra en onkel. Da Sting var ung pleide han ofte å snike seg inn på nattklubber for å se stjerner som Cream og Jimi Hendrix opptre, som senere skulle inspirere ham til å bli musiker. Tidlig kariere. Sting begynte sin karriere som jazzmusiker. Han fikk kallenavnet Sting ("stikk") da han tidlig i karrieren ofte brukte en gul genser med sorte brede striper som minnet om en humle. Det internasjonale gjennombruddet kom da han var medlem av bandet The Police. Han tok artistnavnet "Sting" og begynte sin solokarriere fra 1980-tallet. Hans liv og sangtekster er sterkt samfunnsengasjerte. Trivia. I januar 2007 offentliggjorde Sting at det planlegges en gjenforening av The Police. Han er utnevnt til Commander of Order of the British Empire og i 2004 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Han har hatt flere filmroller blant annet i filmen Lock, Stock and Two Smoking Barrels, The Bride og Biefilmen. Odd Bang-Hansen. Odd Bang-Hansen (født 9. april 1908 i Kristiania, død 4. mars 1984 i Oslo) var en norsk forfatter, journalist og oversetter. Biografi. Som barn av prest bodde han blant annet i Kristiansund og Vadsø, men fikk en cand.philol. i 1934 fra Universitetet i Oslo, stiftet familie i 1936-37, begynte skrivingen (debut 1938) og ble lektor ved Oslo Handelsgymnasium. Under den andre verdenskrig hjalp han med grensetrafikk og flyktet i 1943 til England mens kone og barn var i Stockholm. Etter krigen fortsatte han sitt virke for Arbeiderbladet som kulturanmelder. Med familien hadde han rundt 1950 stipendiat-finansierte opphold i Italia hvorfra han skrev. I perioden mellom 1965 og 1971 var han formann i Den norske Forfatterforening og har mottatt en rekke priser bl.a. Bastianprisen i 1959 og Norsk Kulturråds oversetterpris 1977. Han var også leder i Norges kunstnerråd. Han giftet seg med legen Liss Aas Bang-Hansen (1907–2002) i 1936. De fikk filmanmelder Pål Bang-Hansen, regissør Kjetil Bang-Hansen og datter og filmstudent Synne Bang-Hansen. Odd var fetter av skuespiller Arne Bang-Hansen og leverte manuskriptet til "Skrift i sne" (1966), regissert av sønn Pål. Kløverslekta. Kløvere er en slekt under erteblomstfamilien. Kløvere er ett- eller flerårige urter med tredelte blader. Blomstene sitter i blomsterhoder eller tette aks. Blomstrene er røde, lilla eller hvite, og hos noen få arter gul. Bruk og betydning. Blant kløverne er det flere viktige kulturplanter, deriblant rød-, hvit- og alsikekløver. Disse er viktige fôrplanter både til beite og slått. Kløvere er også svært viktig som underkultur og grønngjødslingsvekst i økologisk landbruk, på grunn av den biologiske nitrogenfikseringen. Dette skyldes at kløvere, og alle andre planter i erteblomstfamilien, har muligheten til å binde nitrogen fra luften ved hjelp av "Rhizobium leguminosarum" bakterier som finnes i jorden. Tre- og firkløvere. Det vitenskapelige navnet "Trifolium" kommer fra latin "tres" («tre») og "folium" («blad»), og henspiller på bladet som i de fleste tilfeller består av tre småblader. Kløveren kan da kalles trekløver. Det finnes også eksemplarer som har fire småblader, og disse kalles firkløver. Disse er uvanlige, og derfor regnes de for å bringe lykke. De er dog ikke sjeldnere enn at man ofte kan finne en hvis man leter. I spesielle tilfeller kan man finne kløvere med fem eller enda flere blader. Godteriprodusenten Freia har siden 1926 laget en populær melkesjokolade med ristede hasselnøtter under varenavnet Firkløver. Arter. Det fins over 300 arter av kløvere i verden, men størst artsmangfold er det på den nordlige halvkule. I Norge fins det kun 11 viltvoksende arter. Dæmonen. "Dæmonen" eller "Det falske spil" er en norsk kortfilm fra 1911, som regnes som tapt. Regi var ved Jens Christian Gundersen og Alfred Lind og manus ved Jens Christian Gundersen, og den ble produsert av S Norsk Films Kompagni og ble tatt opp i København med danske skuespillere. Filmen hadde premiere 14. november 1911 ved Bulls kinematograf og National kinematograf. Rolleliste. Filmens lengde og nøyaktige innhold er ukjent, men det er kjent at dette var en eventyr-, skrekk- og dansefilm. Agdenes kirke. Agdenes kirke ligger i Agdenes kommune i Sør-Trøndelag, og den er hovedkirken i kommunen. Om lag 750 mennesker sogner til kirken, som har kirkegård. Da kirken skulle innvies, 24. mars 1858, var det så dårlig vær at innvielsen måtte utsettes to dager. Flere av prestene som skulle delta i innvielsen, kom ikke fram til arrangementet. Bygningen. Kirken er en langkirke i tømmer bygget i 1857. Den er bygget etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch og har 200 sitteplasser. Kirken har galleri, og den fikk et påbygg i 1982. Opprinnelig var det et kirketårn midt over kirkeskipet, slik at man ringte i klokken fra midt i kirkerommet. Men i 1869 ble det bygget et eget tårn over inngangen til kirken. Interiør. Altertavlen har motiv «Kristus i Getsemane» og er laget av "Vilhelm Bjerknes" etter en original av Hoffmann. Prekestol fra 1857 og døpefont fra 1951 er i tre. Orgelet er fra 1916, mens kirkeklokken er fra 1857, det samme er kirkesølvet, men særkalkene er fra 1927. Minneord på gravminner. a>. Bildet er tatt under arbeidet med å håndtegne og skjære ut tekst på sandblåserfolie for overføring til gravsteinen. Minneord på gravminner er en kort tekst på gravminner som uttrykker noen av følelsene til den avdødes pårørende. I Norge er den vanlig at gravminner har et minneord plassert nederst på steinen, mens andre mangler et slikt minneord. De fleste minneord er faste uttrykk, sitater og klisjepregede formler, og ikke egentlig personlige eller originale. De vanligste brukte minneordene på gravminner i Norge er "Takk for alt", "Minnes i kjærlighet", "Hvil i fred", "Høyt elsket – Dypt savnet", men det finnes mange flere. Epitafer. Epitaf eller "epitafium" er gravskrifter og vers som ofte har kjent forfatter og er mer originale enn de standardiserte minneordene som vanligvis blir brukt i Norge. Begrepet "epitaf" kan også brukes om et gravmæle med en slik innskrift eller en minnetavle som er satt opp i kirken. Det er en mengde kjente epitafer på gravsteiner, både historiske og på gravene til berømte personer. Minneord på norske gravminner. Her er en liste over minneord brukt på norske gravminner. Disse er fra hele landet. Noen av minneordene finnes flere ganger. Som "Kjærligheten varer evig", som står både under avsnittet "Tid – Evighet" og "Kjærlighet". Overfaldet paa postaapnerens datter. "Overfaldet paa postaapnerens datter" er et norsk drama (film) fra 1913. Filmen telles på grunn av sin høye alder med i oversikter over norske langfilmer, selv om den er under FIAFs grense på 36 minutter for langfilmer. Filmen er også kjent under navnet "Kampen om pengebrevet", som var oppgitt som undertittel på plakatene. Filmen var regissert av Ottar Gladtvedt, og han hadde også skrevet manus og fotografert filmen. Filmen hadde premiere ved Kristiania Kinematograf Theater, og var produsert av Kristiania Filmkompagni. Filmen regnes som tapt. Handlingen. "Ingrid Munkevold" er datter av poståpneren "John Munkevold", og bistår ham i jobben, fordi han er blitt plaget av gikt. På vei fra togstasjonen til poståpneriet har hun en dag med seg et verdifullt pengebrev, og blir forsøkt ranet av to lasaroner, "Ræka" og "Røv'rn". Lasaronene får i første omgang med seg pengebrevet. Ingrid møter så kjæresten sin, "Harry Brun", og han tilkaller politiet. Røv'rn klarer å unnslippe, og kaster seg på et tog, mens Harry får tak i en Opel med hele 30 hestekrefter og følger etter toget til neste stasjon. Raneren ser at forfølgerne følger etter ham, og åpner ild mot bilen, hvorpå politimennene skyter tilbake. Røv'rn tar seg til brystet og faller av toget, og triller ned til veien. Forfølgerne finner ham liggende død med pengebrevet i hånda, og Ingrid og Harry kan så dra tilbake til poståpnerens hus, hvor Harry blir belønnet for sin heltemodige innsats ved å motta Ingrids ja og poståpnerens samtykke og velsignelse. Christian Birch-Reichenwald. Christian Birch-Reichenwald (født 1814 på Blaker skanse, død 1891 i Kristiania) var en norsk politiker, sønn av Paul Hansen Birch. Han ble bare atten år gammel leder for Studentersamfundet. Blant hans venner i studietiden finner man Johan Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard og Bernhard Dunker. Han giftet seg med Peter Motzfeldts datter. Etter endt utdannelse begynte han å jobbe i Kirkedepartementet, der han ble ekspedisjonssjef. Senere hadde han en lang rekke embeter, blant annet som ordfører i Christiania, amtmann i Smaalenene, stortingsrepresentant, statsråd 1858-61 og sorenskriver 1869-89. Han var en god venn av kong Karl IV, og ettersom kongen rådførte seg med ham før avgjørelser ble tatt i regjeringen var han "de facto" regjeringssjef i tre år. Dette endret seg da han gikk imot kongen i en konflikt om Norges rettigheter, og forlot regjeringen i protest mot kongens avgjørelse. Henrik Anker Bjerregaard. Henrik Anker Bjerregaard (født 1. januar 1792 i Ringsaker, død 7. april 1842 i Christiania) var en norsk forfatter og jurist. Bjerregaard utgjorde sammen med Maurits Hansen (1794–1842) og Conrad Nicolai Schwach (1793–1860) de sentrale skikkelser innen norsk litteratur i generasjonen før Welhaven og Wergeland. Blant hans mest kjente verker er «Sønner av Norge», som til melodi av Christian Blom var Norges nasjonalsang en periode, og syngespillet "Fjeldeventyret" med musikk av Waldemar Thrane. Hans stil var påvirket av romantikken, og et viktig emne for ham var norsk bygdeliv. Han forsøkte å grunnlegge en norsk dramatisk litteratur, og selv om han knapt lyktes med dette la han grunnen for senere forfattere. I 1830 ble han høyesterettsdommer, og hans forfatterproduksjon opphørte. Bjerregaard var gift med skuespillerinnen Henriette Hansen (død 1892). Han har fått oppkalt en gate i Oslo, Bjerregaards gate, etter seg. Groblad. Groblad ("Plantago major") er en plante som regnes med til kjempefamilien. Den blir 10 til 50 cm høy og er flerårig. I Nord-Amerika ble den kalt «Den hvite mans fotspor» av indianerne, fordi den ble spredt av europeiske immigranter. Den har mørkegrønne rosettblad med tydelige nerver og gulgrønne blomster som vokser langs en egen stilk. Stengelen er opprett. Frøene fester seg på klær og pels og spres på denne måten. Derfor kalles de også "loppefrø". Navnet sitt har den fått fra naturmedisinen, der den er tillagt evnen å få åpne sår til å gro raskere. Den er brukt som legeplante helt fra oldtiden. Den skulle virke blodstoppende på sår. Groblad skal også ha evnen til å få sår til å gro raskere. Den ble lagt i bandasje, rett på åpne sår. Groblad inneholder stoffer som antas å virke gunstig i behandling av kronisk bronkitt og ved forkjølelse. Undersøkelser tyder også på at groblad har antibakteriell og soppdrepende virkning. Gravide bør ikke bruke groblad, siden det kan påvirke livmoren og dermed øke sjansen for spontanabort. Sikkerheten ved bruk av groblad for ammende er ikke tilstrekkelig kjent, og anbefales av den grunn ikke for ammende. Groblad anbefales heller ikke for personer med kjent allergi for melon eller andre planter i kjempefamilien. Samtidig bruk av groblad og det blodfortynnende midlet Warfarin vil kunne hemme effekten av Warfarin. Regelmessig sjekk av blodet vil da være nødvendig for å regulere doseringen. Dette forklares ved at groblad inneholder store mengder vitamin K, som kroppen trenger for at blodet skal koagulere. Bladene til groblad kan høstes på våren og forsommeren. De brukes til salat og grønnsaksblanding. Strimlet kan de også bakes i brød eller fungere som et vegetarisk pålegg. Det presses også olje av frøene og de kan gratineres sammen med andre grønnsaker. Blomsterknappene kan spises rå eller stekt. Smaken minner om sjampinjonger. Frekvenshopping. Frekvenshopping eller trunking på engelsk er en teknologi for radiosamband der et radiosystem blir brukt til å maksimere den tilgjengelige kapasiteten på et to-veis radiosamband ved å gi grupper av brukere en logisk «samtalegruppe» på deling til sitt kommunikasjonsbehov istedenfor en egen radiofrekvens. Den enkeltes radiosett sender datapakker til en datamaskin som opererer på en egen frekvens, en såkalt kontrollkanal, for å be om kommunikasjon på en spesifikk samtalegruppe. Kontrolleren sender et digitalt radiosignal til alle radioer som overvåker den samtalegruppen og instruerer radioene om automatisk frekvensbytte for å følge kommunikasjonen. Etter at brukeren er ferdig med å snakke returnerer radioene til å overvåke kontrollkanalen for ytterligere sendinger. Denne organiseringen muliggjør at flere grupper av brukere kan dele på et lite antall radiofrekvenser uten å høre hverandres samtaler. Systemer med frekvenshopping har som hovedfunksjon å spare på begrenset kanalkapasitet og gir også mulighet for andre avanserte funksjoner for brukerne. Erdal (Askøy). Erdal er en bygd i Askøy kommune i Hordaland som ligger ved fylkesvei 563 på østsiden av øyen Askøy. Erdal kirke er lokalisert her. På Erdal befinner det seg to skoler, Erdal ungdomsskole og Erdal barneskole. Komikeren Dagfinn Lyngbø er født og oppvokst på Erdal. Florvåg på Askøy. Florvåg er en del av tettstedet Askøy i Hordaland, ved fylkesvei 563 på østsiden av øyen Askøy. Navnet kan knyttes til slaget ved Florvåg i 1194. Under den andre verdenskrig var det i Florvåg en stor tysk base, til tider opp mot 100 marinefartøy på en gang. I Bakarvågen like ved var det ammunisjons- og torpedolager for ubåter. I Bakarvågen ligger i dag Viknes Båt, spisestedet Sjøhuset og Askøy brannstasjon. Florvåg er et gammelt industristed hvor det fortsatt er en del aktivitet. Men forurensing fra den nå nedlagte malingsfabrikken Monopol skulle man ha klart seg uten. Florvåg er et av de meste forurensede sjøområder i Norge. Det er pr. 2007 ingen konkrete planer om å få gjort noe med dette. I Florvåg er det blant annet dagligvarebutikk med post, klesbutikk, pizzeria, bruktbåtutsalg hobbybutikk, brukthandel, rørlegger, byggevarehandel og en slipp. Florvåg sentrum ligger 2 kilometer øst for Askøybroen og ca. 15 minutters gangavstand fra Kleppestø senter. I Florvåg var det en skatehall som ble nedlagt høsten 2006. Lilandsaken. Lilandsaken startet julaften 1969. Den 24. desember kl. 10:45 ble to personer "(John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen)" funnet myrdet i Glemmengata 73 i Fredrikstad. Begge hadde store skader i hodet, og det var mye blod på åstedet. Det ble antatt at en øks hadde vært mordvåpenet. Adressen var kjent som et sterkt belastet rusmiljø, og ble på folkemunne kalt for «Lille Helvete». Tre medlemmer av rusmiljøet ble pågrepet på vei til åstedet. To av dem ble sluppet fri, mens den tredje, Per Kristian Liland, ble fengslet og senere dømt for å ha utført drapene. Liland hevdet hele tiden at han var uskyldig i drapene. Etter å ha sonet hele dommen ble han imidlertid frifunnet i 1994, etter at det ble klart at det hadde skjedd et justismord. Saken har forblitt uoppklart og er idag strafferettslig foreldet. Saksbehandling og dom. Per Kristian Liland, som var kjent for å tilhøre det belastede rusmiljøet i Fredrikstad, ble pågrepet i nærheten av åstedet 24. desember 1969, like før kl. 12.00 og ble som siktet i saken varetektsfengslet den 27. desember. Han satt i varetekt fram til Eidsivating lagmannsretts dom den 3. juli 1970, der han ble dømt til livsvarig fengsel og sikring i inntil 10 år. Han ble dømt for forsettlig drap på Larsen, og han ble også dømt for drapet på Johansen (for å forsøke å skjule en straffbar handling). Et vesentlig poeng i saken var tidspunktet når drapene var begått, fordi Per Liland bare kunne knyttes til drapene dersom de var begått den 22. desember om ettermiddagen eller kvelden. En lokal allmennpraktiserende lege, Mikael Frestad, ble tilkalt før Kripos' tjenestemenn ankom Fredrikstad. Han var på åstedet litt etter kl. 12:00 og konstaterte at likene var «kalde og stive» og anga den 24. desember 1969 som dødsdato for begge ofrene i den legeerklæring om dødsfall som ble utfylt noen dager senere. På spørsmål i skjemaet om når skaden (ulykken) skjedde, er for begge ofrenes vedkommende angitt «23/12-24/12?». I starten av etterforskningen ble det antatt at drapene hadde skjedd mellom 23/12 kl. 19.30 og 24/12 kl. 02.00. De rettsoppnevnte sakkyndige hevdet imidlertid at drapene kunne ha blitt begått den 22. Selv om flere vitner også hevdet at de myrdede var sett, og at det var registrert aktivitet på den angitte adressen på et senere tidspunkt, valgte retten å se bort fra disse vitnene og fant at Per Liland hadde begått drapene den 22. desember. Advokat Alf Nordhus, som representerte Liland som forsvarer, anket saksbehandlingen og straffeutmålingen til Høyesterett. Anken ble forkastet den 28. november 1970. Forsøk på gjenopptakelse. Liland, ved Alf Nordhus, begjærte saken gjenopptatt den 27. desember 1971. I begjæringen ble det vist til en dokumentsamling på over 1700 sider som var utarbeidet av Sten og Vibeke Ekroth og som også inkluderte lydbåndopptak av vitner som forklarte at de avdøde var blitt observert etter at drapene skulle ha blitt begått. "(Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth var på forlovelsestur med sin tilkommende Vibeke og kom noe tilfeldig til å spille en viktig rolle for den dokumentasjonen som senere dannet grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Paret var nyforelsket, og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor hadde de med seg båndopptager og satte den på under rettsmøtene. De fulgte saken nøye og oppfattet Liland som uskyldig.)" Gjenopptakelselsbegjæringen ble avslått av Eidsivating lagmanssrett den 7. mai 1975. Avgjørelsen ble påklaget til Høyesterett, men avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 5. mars 1976. Soning. Per Liland sonet fengselstraffen frem til 22. juni 1983, da han ble overført til sikring. Sikringen varte fram til dommens maksimalstraff den 22. juni 1993. Gjenopptakelsesbegjæringen. Dagen etter at sikringsdommen utløp, den 23. juni 1993, fremsatte Liland på ny begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. Saken ble fremmet av advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz, som senere ble oppnevnt til forsvarere i gjenopptagelsessaken. Grunnlaget for gjenopptakelsen. Hele grunnlaget for at Liland ble dømt var at tidspunktet for drapene var satt til den 22. desember. Per Liland hadde alibi både den 23. og 24. desember (han satt i «fyllearrest»), og ikke kunne ha vært drapsmannen hvis drapene ikke var begått den 22. Nye medisinsk sakkyndige. Analyser av blodet til de avdøde viste at Larsen hadde en alkoholkonsentrasjon på 2,3 promille på dødstidspunktet, mens Johansen var uten alkohol i blodet. Den 22. desember var det en fest på åstedet og det ble konsumert meget alkohol. Begge de avdøde ble karakterisert som alkoholikere, og det ble antatt at begge var beruset under festen. De opprinnelige medisinske sakkyndige (dr. med. Jon Lundevall og dr. med. Johan Chr. Giertsen), som påtalemyndigheten hadde støttet seg til, konkluderte derfor med at Johansen måtte ha levet minst 13 timer etter at han ble påført skadene. Uttalelser fra nye medisinsk sakkyndige ga ikke noen støtte til teorien om at Johansen kunne ha levd flere timer etter at han var blitt påført skadene. Det ble dessuten opplyst at de to opprinnelige sakkyndige hadde vært uenige om tidspunktet, uten at dette kom fram i rettssaken. Det var også kommet fram at det var funnet blod på åstedet som ikke var størknet. Vitneforklaringene. Da Per Liland ble dømt ble det ført flere vitner som mente å ha sett de to drepte etter den 22. desember. Retten valgte å se bort fra disse forklaringene. Sten og Vibeke Ekroth hadde i ettertid avhørt flere vitner som også hevdet det samme. I tillegg ble det ved gjenopptakelsen fremført ytterligere vitner som kunne bekrefte at de avdøde var i live etter den 22. desember. Rekvisisjonen i Larsens lomme. Det var nå kommet fram at politibetjentene Hageløkken og Restad, som undersøkte drapsstedet, hadde funnet en matrekvisisjon i Larsens baklomme. Rekvisisjonen var utstedt av Fredrikstad kommune, sosialkontoret, og var pålydende kr. 65,-. Rapporten opplyser at rekvisisjonen hadde nr. 121013, og at den var datert 23. desember 1969. Denne viktige opplysningen hadde påtalemyndigheten unnlatt å legge frem i retten. Denne opplysningen alene hadde vært nok til å frikjenne Per Liland i første instans. Ved nærmere undersøkelser i ettertid har det vist seg at rapporten inneholdt en rettelse av datoen fra den 23. til den 22., og rekvisisjonsnummeret var endret fra 121013 til 121031. Selve rekvisisjonen er forsvunnet, og Fredrikstad sosialkontor har heller ikke funnet noen kopi av rekvisisjonen. Gjenopptakelsen. Eidsivating lagmannsrett besluttet ved kjennelse den 29. april 1994 at saken skulle gjenopptas. Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen, men kjæremålet ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 2. september 1994. Frikjennelsen. Det ble så tatt ut ny tiltale mot Liland. Forut for hovedforhandlingene hadde påtalemyndigheten meddelt at den ville legge ned påstand om full frifinnelse. Saken ble behandlet den 21. november 1994. Uten noen bevisførsel avsa Eidsivating lagmannsrett samme dag dom om full frifinnelse. Erstatning. Per Liland fremsatte den 20. desember 1994 krav om erstatning etter straffeprosesslovens § 444 og § 446. Eidsivating lagmannsrett tilkjente ham erstatning for økonomisk tap på kr. 2 900 000,-, for fremtidig økonomisk tap på kr. 840 000,- og for oppreisning på kr. 10 000 000,-, tilsammen kr. 13 740 000,-. Utmålingen av oppreisningsbeløpet ble påklaget av påtalemyndigheten til Høyesterett. Avgjørelsen ble deretter påklaget av Liland. Ved Høyesteretts kjennelse av 3. juli 1995 ble begge kjæremålene forkastet. Politianmeldelse av sentrale aktører i saken. Sammen med anmeldelsen lå en skriftlig fullmakt fra Per Liland til Tore Sandberg til å «treffe et hvert juridisk og rettslig skritt i sin videre behandling av øksedrapssaken». Riksadvokaten oppfattet derfor anmeldelsen som inngitt av Liland. Selve anmeldelsen var på 19 sider, og var bilagt en 143 siders dokumentasjon. Ankepunktene var bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil. Anmeldelsene ble alle henlagt. Dette skjedde ved beslutninger fra Riksadvokaten datert h.h.v. 9. juni og 13. juli 1994. Granskningsutvalget. Tore Sandberg, som hadde engasjert seg sterkt i saken, skrev den 1. mai 1994, to dager etter at lagmannsretten hadde besluttet at saken skulle gjenopptas, et brev til justisministeren der han tok til orde for en granskning av Liland-saken, med særlig vekt på politiets og påtalemyndighetens håndtering av saken. Dette kravet fikk senere tilslutning fra mange hold, og Stortinget vedtok 9. mai 1995 å nedsette et regjeringsoppnevnt granskningsutvalg. "«Stortinget ber regjeringen oppnevne en granskningskommisjon for å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken»" Oppnevning og sammensetning. «Liland-utvalget» ble oppnevnt ved kgl. res. av 13. juli 1995. Mandat. Utvalgets mandat var å «granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken». Dessuten skulle utvalget se om det var behov for prosessuelle endringer i regelverket, hvis slike behov ble avdekket. Det heter videre i mandatet: "«Granskingen skal primært rette seg mot politiets og påtalemyndighetens behandling av saken. Den skal særlig ha for øyet om disse myndigheter til enhver tid har oppfylt sin plikt til å sørge for at en straffesak er tilstrekkelig opplyst, slik at en uriktig domfellelse unngås og fellende dom blir prøvet på nytt ved gjenopptagelse av saken.» Utvalgets arbeid. Utvalget la ned et omfattende arbeid. 31 sentrale personer i forbindelse med saken ble intervjuet. Politiets etterforskningsrapporter og protokoller fra rettsforhandlingene både i saken fra 1970 og i den første ankesaken ble gjennomgått. Over 4 700 dokumentsider, sammen med lydbåndopptak ble overlevert av ekteparet Ekroth. I tillegg fikk utvalget oversendt saksdokumentene i tilknytning til politianmeldelse fra journalist Tore Sandberg, rettet mot syv navngitte personer med tilknytning til behandlingen av Liland-saken. Utvalgets konklusjoner. "«Granskningen har brakt for dagen svikt i saksbehandlingen. Svikten knytter seg i hovedsak til tre forhold" Utvalget fant likevel at det ikke var grunnlag for kritikk av Riksadvokatens henleggelse av Tore Sandbergs anmeldelse av de syv navngitte personene. En kritikk av riksadvokatens henleggelse ville ha skapt alvorlige internasjonale reaksjoner. Rettslige konsekvenser. «NOU 1996:15 Liland-saken» omhandler de rettslige konsekvenser av avsløringene i Liland-saken. To-instanser. I denne rapporten er det anført at det allerede er foretatt endringer i Straffeprosessloven som ivaretar noe av den kritikken som fremkom i granskingsrapporten. Bl.a. ble den såkalte to-instans reformen satt i verk i 1995 (Tidligere ble alvorlige straffesaker behandlet direkte i lagmannsretten, uten forangående behandling i herredsretten eller tingretten). Privat etterforsking. Granskingsrapporten konkluderte med at Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med. Spørsmålet om dekning av utgifter til private etterforskere i slike saker ble derfor drøftet, men flere organer gikk imot dette. Justiskomiteen uttalte imidlertid: "«Komiteen har også med tilfredshet merket seg at det foreslås en endring i straffeprosessloven § 438 slik at Høyesterett i spesielle tilfeller gis adgang til å tilkjenne også andre enn siktede omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt. Komiteen bemerker at det var en svakhet under behandlingen av Liland-saken at de som bisto Liland, og som i avgjørende grad medvirket til at saken kunne gjenopptas, ikke kunne få dekket sine omkostninger. Dette er nå rettet opp.»" Lydbåndopptak. Et vesentlig poeng i Liland-saken var at ekteparet Ekroth smuglet inn en lydbåndopptaker i rettssalen og tok opptak av vitneforklaringene. Disse opptakene skulle vise seg å bli svært nyttige i frifinnelsesaken. Siden lydbåndopptakene var gjort ulovlig, ble dette et "ikke-tema" i den offentlige debatten. I NOU 1996:15 ble imidlertid spørsmålet om lydbåndopptak i strafferettssaker tatt opp: "«Utvalget peker på at Liland-saken har aktualisert debatten om det er behov for lydopptak fra behandlingen av straffesaker i norske rettssaler.»" "«På bakgrunn av to-instansreformen ble det i 1997 satt i gang en prøveordning med lydopptak av hovedforhandlinger i straffesaker. Departementets foreløpige inntrykk av ordningen er at lydopptak kan være til nytte i vurderingen av om det er grunnlag for å gjenoppta en sak, men departementet vil vente til evalueringen er foretatt med å vurdere om det i større grad enn i dag bør være obligatorisk å gjøre lydopptak.»" Gjenopptakelseskommisjonen. Det må også antas å være en av Liland-sakens konsekvenser (sammen med omfattende og også internasjonal kritikk av norsk rettsvesen, Moen-saken, og en rekke saker som er gjenopptatt som en konsekvens av Bjugn-saken), at en egen gjenopptakelseskommisjon ble opprettet i 2004, som skal gjøre det lettere å få alvorlige straffesaker gjenopptatt i rettsapparatet. Skattekrav for rettshjelp. Som en takk for hjelpen, og til dekning av en del av de utgiftene som Tore Sandberg hadde hatt i forbindelse med sitt engasjement, fikk Tore Sandberg 1,1 mill. av erstatningssummen som «gave» av Liland. Likningsmyndighetene anså imidlertid denne gaven som skattbar inntekt, og krevde Tore Sandberg for kr. 700 000 til statskassen. Saken ble tatt opp i Stortinget av Carl I. Hagen, som foreslo at Stortinget bevilget kr. 900 000 til Tore Sanberg til dekning av skattekravet. Forslaget falt mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer. I ettertid frafalt likevel staten skattekravet administrativt, etter at Per-Kristian Foss ble finansminister. Spekulasjoner om gjerningsmann. Både før og etter frifinnelsen av Per Liland var det spekulasjoner om hvem som var den virkelige gjerningsmannen til øksedrapene. En annen av de tre personene som ble arrestert den 24. desember, og som i miljøet gikk under navnet «Stepper'n», er blitt fremhevet som en mulig gjerningsmann. Han ble løslatt etter avhør den 25. desember 1969. Et indisium er at han skal ha blitt iakttatt med blodig skjorte av sin leieboer om morgenen den 24. desember. «Stepper'n» er imidlertid avgått ved døden, og det er lite som tyder på at det vil bli en endelig avklaring av saken. Bokutgivelser. I tillegg har Sten Ekroth laget manuskript til flere bøker om saken. Kleppe på Askøy. Kleppe er en liten bygd sør på Askøy. Kleppe deles normalt inn i Nedre Kleppe og Øvre Kleppe. Nedre Kleppe. Nedre Kleppe strekker seg fra Kleppevatnet og ned gjennom Kvernhusdalen til Strusshamnsvatnet. Kleppevatnet er drikkevann og er kunstig demmet opp. Det øverste strekket av elven ned mot Strusshamnsvatnet er lagt i rør. På Nedre Kleppe ligger barneskolen Kleppe skole, barnehage, kjøpesenteret Askøy Senter og Svingen Pizzeria. De siste årene har Nedre Kleppe opplevd mye boligbygging som så mange andre steder på Askøy. Pr. januar 2009 pågår det også en stor utvidelse av Askøy Senter. Da Askøybroen ble bygget (åpnet i 1992) ble Fylkesvei 562 fra nordre Askøy samtidig modernisert, og istedet for å kjøre gjennom sentrum av Nedre Kleppe og videre mot Kleppestø fortsetter man nå rett fram fra Juvik og over de gamle gårdene på Kleppe til man ved Strusshamnsvatnet møter igjen Fylkesvei 212 som tidligere gikk gjennom Kvernhusdalen. Øvre Kleppe. Øvre Kleppe er naturlig adskilt fra Nedre Kleppe av en lang bratt skråning som strekker seg langs hele Kvernhusdalen. Områdene her var allerede på 80-tallet rimelig tettbebygd av eneboliger og rekkehus, og det er ikke arealer regulert for næringsvirksomhet på Øvre Kleppe. Fyllitt. Fyllitt eller fyllittskifer er en svakt metamorf bergart. Fyllitt er lagdelt og har gode kløvegenskaper (milli- til centimeter tykke flak). Den består av lagvise mineraler. Hovedmaterialene er kvarts og glimmer. Men også noe feltspat, kloritt, pyritt, grafitt og karbonat finnes. Glimmeret er dannet av sericitt, som er finblandet muskovitt. Fyllitt er rustrød, grønn eller grå eller mørk, nesten svart. Vanligvis grønnlig eller grålig. Dersom den har et høyt innhold av grafitt er fargen mørk. Grafittinnholdet kommer av leire med organiske rester. Grafitten gir bergarten en skinnende glans på kløvflatene som vanligvis er småfoldet eller rynket overflate. Forvitringsjord av fyllitt gir gode vekstmuligheter for planter, og mange steder faller ofte fyllitt i bergrunnnen sammen med dyrket mark. Et godt eksempel her er Venabygd i Ringebu. Dannelse. Fyllitt er dannet ved avsetning (sedimentering) av leire, på bunnen av vann (innsjøer eller hav) fra kambro- til silur-perioden. Leiren er avsatt i intervaller eller sykluser, derfor er skifer lagdelt. Senere er disse brakt ned i jordskorpen. Ved temperatur på omtrent 400°C og trykk opptil 5 kB har sedimentlagene blitt omdannet (sementert) fra leire til skifer. Fyllitt er bare svakt omdannet (metamorfose) og ikke fullstendig slik som hos andre metamorfe bergarter, der bergarten er krystallisert. Fyllitt mangler krystaller. Graden av omdanning (metamorfose) fra leire gir ulike kvaliteter av skifer. Leirskifer er ikke omdannet og er en ganske myk skifer. Fyllitt er hardere og mer omdannet, mens glimmerskifer er hardest og den mest omdannede. Norske fyllittbrudd. Den er vanlig i langs den kaledonske foldingsaksen, som strekker seg fra sørvest i Rogaland og nordover langs hele Norge. Hollekim-saken. Hollekim-saken eller «mysteriet Hollekim» er en av Norges mest omtalte mordgåter, og startet lørdag 18. januar 1958. Da forsvant frisørdamen Astrid Aardal fra sin bopel ved Skjoldskiftet i Fana ved Bergen. Hun ble meldt savnet, men senere ikke funnet. I 1963 tilsto Sigurd Hollekim å ha tatt livet av henne, men hans forsvarsadvokat, Alf Nordhus, mente at tilståelsen var falsk, og Hollekim ble frikjent av retten. Historien. På slutten av 1950-tallet leide frisørdamen Astrid Aardal lokaler på gården som ekteparet Hollekim forpaktet. Hun forsvant i midten av januar 1958, og ekteparet Hollekim meldte henne savnet, og meddelte politiet at hun forsvant fra gården den 18. januar 1958 med en bag med penger (kr.,-) som hun skulle bruke til å betale en gjeld. Politiet behandlet saken som en ordinær savnetmelding. Etter over fem år uten noen spor etter forsvinningen, og etter at familien til Astrid Aardal hadde presset på for at noe måtte gjøres, bestemte politiet seg for å se nærmere på saken. Politiadjutant Øystein Djuvik fikk oppgaven høsten 1963. Djuvik mente at det var flere ting i forklaringen til ekteparet Hollekim som ikke stemte. Etter å ha foretatt undersøkelser mente han at Astrid Aardal umulig kunne ha hatt så mye penger i kontanter som "(tilsvarer i underkant av i 2012)" Han innkalte Sigurd Hollekim til avhør, og sa at han ikke trodde på forklaringen hans. Hollekim var på dette tidspunktet separert fra sin kone. Tilståelsen. Den 9. oktober 1963 tilsto Sigurd Hollekim å ha tatt livet av Astrid Aardal. «- Jeg skal legge alle kortene på bordet», sa han. Han fortalte at han var kommet i gjeld til frk. Aardal, og skyldte henne mellom og. Drapsdagen skulle han betale første avdrag, men hadde ikke pengene. Han lurte frk. Aardal med seg opp på låven under påskudd av at han trengte hjelp. Der slo han henne først bevisstløs med en slegge, og kvalte henne deretter. To dager senere brente han liket på et bål. Politiet anså nå saken som oppklart. De manglet riktignok et lik, men de hadde en tilståelse og et motiv for drapet. Ektefellen blir siktet for medvirkning. Den tidligere ektefellen innrømmet i avhør at hun visste om drapet, men hevdet at hun først fikk vite det dagen etter at det skjedde, da ektemannen fortalte henne det på sengekanten. Politiet mente at hun ikke var så uskyldig som hun hevdet, og pågrep henne den 12. oktober 1963 og siktet henne for medvirkning til drap. Hun ble varetektfengslet den 14. oktober. Nabolagets reaksjoner. Arrestasjonene kom helt overraskende på hele nabolaget. Sigurd Hollekim var godt likt av alle. Han var kjent for å være svært arbeidsom, med tre jobber for å forsørge familien med fire barn. I tillegg til gårdsdriften var han anleggsarbeider og forsikringsagent. Arbeidsdagen startet gjerne klokken fire om morgenen og ble ikke avsluttet før sent på kvelden. Hans tidligere ektefelle fikk ikke de samme gode skussmål. Uansett hvor mange penger ektemannen klarte å tjene, mente naboene at hun brukte mere. Ektemannen ble også ofte kommandert ut av hjemmet av hensyn til frisørforretningen til Astrid Aardal, og han kunne da bli tilbudt et vaskevannsfat på trappen, etter at han kom hjem fra anleggsarbeidet og før han igjen måtte ut på arbeid på gården. Endret forklaring. Under den videre etterforskningen fastholdt Hollekim tilståelsen av drapet, men endret forklaringen om hvordan han ble kvitt liket. Han hevdet nå at han parterte liket på gården, og kjørte det med hest og kjerre til Flesland flyplass, hvor det pågikk anleggsarbeid, og dumpet det i fyllingen på flyplassen. Han sa at liket lå under asfalten på flyplassen. Politiet besluttet å grave opp deler av rullebanen, og et omfattende gravearbeid ble iverksatt i november 1964, men noe lik ble ikke funnet. Sigurd Hollekim var ingen vanlig fange som man fryktet skulle rømme. Da Hollekim ble kjørt til Flesland for å vise politiet hvor han hadde dumpet liket, satt han alene i baksetet på politibilen. Han ble eskortert av to etterforskere, den ene satt bak rattet, den andre i passasjersetet foran. Gravearbeidet på flyplassen kostet ca. "(tilsvarer ca. i 2012)." Forsvareren går mot sin klient. Sigurd Hollekims forsvarer, Alf Nordhus, varslet allerede før hovedforhandlingene startet i Gulating lagmannsrett at han ville gå imot sin klients tilståelse og kreve frifinnelse. Rettssaken. Rettssaken startet i april 1965 og varte i fire uker. Sigurd Hollekim fastholdt tilståelsen. Alf Nordhus gikk imot sin klient, og hevdet at han ikke fikk saken til å stemme. Han mente at det lå i Sigurd Hollekims natur å påta seg all skyld. Han fortalte at i de møtene han hadde med den tiltalte i Bergen kretsfengsel hadde Hollekim aldri vært opptatt av sin egen skjebne, men hele tiden hatt bekymringer for sin tidligere kone, og for de fire barna. Han hadde også hatt bekymringer for de utgifter han påførte samfunnet ved å grave opp flyplassen. Sigurd Hollekim var sterkt religiøs, og Nordhus mente i retten at han hadde levet seg inn i en slags Jesus-rolle, og at tilståelsen måtte sees i denne sammenheng. Sigurd Hollekim protesterte ikke på det Nordhus hevdet. Den tidligere konen endret sin forklaring i retten, og hevdet nå at hun ikke kjente noe til drapet. Hun lanserte nå flere teorier om forsvinningen. Frikjennelsen. Den 14. mai 1965 svarte lagretten «nei» på alle skyldsspørsmål. Eks-konen gråt av glede. Også i Hollekims alvorlige ansikt brøt det fram et smil. «– Jeg har ingen penger å betale deg med», sa han til Alf Nordhus. «– Ingen grunn til å føle dårlig samvittighet for det», svarte Nordhus. Alf Nordhus fikk blomster av Hollekim etter frifinnelsen. På kortet fra Hollekim sto det: "«Takknemlig for sakens utfall som skyldes fantastisk forsvarsinnsats, føler trang til å sende en liten hilsen og velger da å si det med blomster!»" Senere. Saken er aldri blitt oppklart, og fremstår som en av det tyvende århundrets største kriminalgåter. Fru Hollekim krevde erstatning for uberettiget varetektsfengsling, og ble tilkjent "(tilsvarende ca. i 2012)" i erstatning den 21. oktober 1965 av Gulating lagmannsrett. Sigurd Hollekim krevde ingen erstatning. Sigurd Hollekim giftet seg på nytt og bosatte seg på Sørlandet. Han døde i 1999, 80 år gammel. Kvartsittskifer. Kvartsittskifer er en metamorf bergart. Kvartsittskifer er lagdelt og har kløvegenskaper i liggeplanet. (milli- til centimeter tykke flak). Den består av lagvise mineraler. Hovedmaterialet er kvarts. Men også noe glimmer, feltspat, jernoksyd og andre mineraler. Glimmer er dannet av mørk biotitt, paragonitt og lys muskovitt. Bergarten kvartsitt inneholder lite eller mangler glimmer. Den er derfor ikke lagdelt som kvartsittskiferen. Dannelse. Kvartsittskifer er dannet ved avsetning (sedimentering) av sand, på bunnen av elver, vann (innsjøer eller hav) fra kambro til silur perioden. Leiren er avsatt i intervaller eller sykluser, derfor er skifer lagdelt. Senere er disse brakt ned i jordskorpen. Ved høy temperatur på omtrent 600°C og trykk opptil 5 kB, har sedimentlagene blitt omdannet (metamorfose) fra leire til skifer. Graden av omdanning (metamorfose) fra leire gir ulike kvaliteter av skifer. Leirskifer er ikke omdannet og er en ganske myk skifer. Fyllitt er hardere og mer omdannet, mens glimmerskifer og kvartsittskifer er hardest og de mest omdannede. Norske kvartsittskifer brudd. Den er vanlig i langs den kalidoniske foldingsaksen, som strekker seg fra sørvest i Rogaland og nordover langs hele Norge. William Calley. William H. Calley (født 8. juni 1943) var løytnant i den amerikanske hær under vietnamkrigen. Han ble utpekt som hovedansvarlig for My Lai-massakren i 16. mai 1968 da stort sett alle innbyggerne i landsbyen My Lai ble drept, rundt 500 mennesker myrdet av amerikanske soldater. Calley ble dømt for delaktighet i 22 av de 109 mord han ble tiltalt for og ble dermed den eneste i sitt kompani som ikke lyktes å komme unna rettslig ansvar for massemordet. Calley forsvarte seg med at han kun utførte en ordre av sin nærmeste overordnede, kaptein Ernest Medina, da han beordret sitt kompani til drepe alle i byen. I henhold til overlevende vitner skjøt Calley selv i hjel et barn på to år. Som i tilfellet Haditha, forsøkte militære myndigheter å skjule massakren. Den ble først kjent halvannet år etterpå, avslørt av journalisten Seymour Hearsh. Avsløringen bidro til å snu offentlighetens støtte til vietnamkrigen. Calley ble dømt i 1971 til fengsel på livstid, men straffen ble endret til husarrest av president Richard Nixon og senere ble Calley benådet i 1974 etter sonet 3 og et halvt år av sin straff. Han er i dag i aktivitet som juveler i Columbus, Georgia. Leirskifer. Leirskifer er en sedimentær bergart og består av konsoliderte sedimenter. Leirskifer er lagdelt og har gode kløvegenskaper i alle retninger, men best i "liggeplanet". Den kan deles opp lagvis i milli- til centimeter tykke flak. Dannelse. Leirskifer er dannet ved avsetning (sedimentering) av leire, på bunnen av vann (innsjøer eller hav) fra kambro- til silurperioden. Leiren er avsatt i intervaller eller sykluser, derfor er skifer lagdelt. Etter hvert som lagene med sedimenter vokste, øke trykket på de underste lagene. Ved høyt trykk har sedimentlagene blitt omdannet (sementert) fra leire til skifer. Leirskifer er ikke omdannet (metamorfose). Forskjellige skifer. Graden av omdanning (metamorfose) fra mudder, leire og sand gir ulike kvaliteter av skifer. Leirskifer og alunskifer mangler helt krystaller, de er «døde». Fyllitt, kvartsitt- og glimmerskifer er metamorfe bergarter, der bergarten er delvis krystallisert. Alunskifer. Alunskifer er en sedimentær bergart som består av konsoliderte sedimenter. Alunskifer er lagdelt og har gode kløvegenskaper i alle retninger, men best i "liggeplanet". Den kan deles opp lagvis i milli- til centimetertykke flak. I Norge er alunskifer typisk for den kambrosilurske lagrekken i Oslofeltet. Bergarten er mer utbredt i Sverige enn i Norge. Alunskifer er en skifrig og svart leirskifer. Bergarten inneholder kvarts, glimmer, litt feltspat, karbonat, og kismineraler. Den inneholder også mye svovel og små mengder sølv og vanadium samt 10-170 mg/kg uran. Bergarten inneholder også "stink-kalk", en svart kalk med høyt organisk innhold. Dannelse. Alunskifer ble dannet ved avsetning (sedimentering) av leire under anaerobe forhold (uten oksygen) på bunnen av vann (innsjøer eller hav) i sen Kambrium og tidlig Ordovicium for 5-600 millioner år siden. Leiren er avsatt i intervaller eller sykluser, derfor er skifer lagdelt. Etterhvert som lagene med sedimenter vokste, økte trykket på de underste lagene. Ved høyt trykk har sedimentlagene blitt omdannet (sementert) fra leire til skifer. Alunskifer er ikke omdannet (metamorfose). Økonomisk utnyttelse. Alunskiferen har fått sitt navn fordi den har vært brukt til å fremstille alun, som er blitt brukt til garving av lær og i papir- og tekstilindustrien. Det høye innholdet av organisk materiale, som i skiferen finnes omdannet til kerogen, har gjort den interessant som en mulig oljeskifer. I Ekebergskrenten i Oslo ble det brutt alunskifer allerede i middelalderen. Fra 1737 til 1815 var Alunverket i Grønlia under Ekebergskråningen en av byens største industriarbeidsplasser, med "32 mænd og 12 kvinder" ansatt i 1790. Et biprodukt av alunfremstillingen ved Alunverket var jernoksid brukt som pigment i rød maling. Alunskifervirksomheten i Ekebergskrenten er en del av den tidlige norske industrihistorien. I Sverige ble det under den annen verdenskrig utvunnet petroleum av alunskifer. Alunskifer er også rik på uran, og kan dermed vise seg å bli et ettertraktet energiråstoff i framtida. I Ranstad mellom Falköping og Skövde i Sverige ble det framstilt uran fra alunskifer mellom 1965 og 1969. Bygningstekniske utfordringer. Alunskiferen kan skape bygningstekniske og geotekniske problemer på tre måter: Den kan svelle og medføre bygningsskader; den kan gi opphav til surt vann som angriper betong og stålkonstruksjoner; og den kan avgi radongass som kan være kreftfremkallende. De fleste bergarter kan graves opp og sprenges i stumper og stykker uten at de forandrer egenskaper, men når alunskifer kommer i kontakt med luft settes det i gang kjemiske prosesser som får skiferen til å svelle. Alunskifer byr derfor på store geotekniske utfordringer ved bygge- og anleggsarbeider. Hvis ikke alunskifer i grunnen forsegles med feks asfalt, kan betongfundamenter sprenges og setninger oppstå. Alunskifer inneholder også en rekke giftige tungmetaller som kadmium, kobber, nikkel og sink, men også arsen, uran og kvikksølv. Det høye innholdet av svovel fører til at det kan dannes svovelsyre, som fører til at tungmetallene i alunskiferen løses ut og havner i avrenningsvannet. Dette kan ødelegge lokale grunnvannsforekomster eller drepe både fisk, bunndyr og planter hvis vannet kommer ut i et vassdrag. Uranet i alunskiferen avgir radioaktiv stråling i form av radongass. I bolighus i alunskifer-områder på Østlandet har det vært målt radonkonsentrasjoner som vurderes som helseskadelige. Ved nybygg legges en diffusjonstett film under sålen. I eksisterende bygg kan problemet avhjelpes ved å installere avsug i kjelleren. Alunskifer i Norge. Alunskiferen i Sør-Norge forekommer hovedsakelig i Oslo-feltet, fra Porsgrunn/Skien i sør til Hamar og Lillehammer i nord. Den er spesielt vanlig i Oslo, hvor det er områder med alunskifer på Akershus festning, i hele sentrum med Stortinget og Domkirken, i Konows gate ved Ekebergskråningen, Tøyen-området og deler av Trondheimsveien. Leiren ble avsatt i kambriumtiden i et grunt havområde med lite sirkulasjon og oksygentilførsel. Mange steder i Norge, blant annet i Slemmestad, ligger alunskiferen rett på det prekambriske grunnfjellet, mens andre steder ligger et tynt basalkonglomerat rett på det "subkambriske peneplan". Da jernbanen fra Jaren til Røykenvik ble anlagt på slutten av 1800-tallet, ble det brukt alunskifer som fyllmasse på deler av strekningen. Strekningen var snøfri om vinteren i mange år fremover, fordi fyllmassen utviklet varme. Da Geologisk Museum (Oslo) på Tøyen i Oslo skulle arrangere en internasjonal geologikonferanse på 1960-tallet, var det egentlig meningen å ha en utstilling med Geiger-Müller-tellere i kjelleren. Men der tikket instrumentene så sterkt pga radongass at de måtte flyttes opp i første etasje. Under byggingen av T-banen gjennom Oslo sentrum ble det sprengt ut mye alunskifer som ble brukt som fyllmasser under den nye hovedveien forbi Frognerstranda. Det varte ikke lenge før veibanen begynte å bukle på seg, fordi alunskiferen forvitret under asfalten. Behov for deponi. Det brukerstyrte innovasjonsprosjektet Black Shale, som var støttet av Norges forskningsråd, har utarbeidet en metode for identifisering av svartskifer/alunskifer i tre ulike fareklasser. NGI (Norges Geotekniske Institutt) og Statsbygg, som var prosjektansvarlig, har også foreslått nye retningslinjer for bygging på og håndtering av alunskifer og metoder for reduksjon av skadevirkninger. Erfaringene og resultatene fra prosjektet er publisert på internettsiden www.blackshale.no, slik at alle som frykter problemer med alunskifer kan gå dit for å hente informasjon. Statens strålevern har vedtatt nye forskrifter som innebærer at alunskifer med et for høyt strålingsnivå skal behandles som farlig avfall. Dette betyr i praksis at det er behov for et nasjonalt deponi. Jaipur. Jaipur (hindi: जयपुर, urdu: جے پور) er hovedstad og største by i delstaten Rajasthan i India. Byen har 2 700 000 innbyggere (estimat 2003). Den ligger 300 kilometer sydvest for Delhi og 200 kilometer vest for Agra. Jaipur er en industriby med metaller, tekstiler, smykker og kjemiske produkter som viktige produkter. Byen er et kultursentrum med universitet, teater, kinoer og museer, og er et trafikknutepunkt for vei og jernbane. Byen har flyplass. I omegnen finnes bergverk og landbruk. Byen ble grunnlagt 17. november 1727 av maharaja Jai Singh II. Den er således en av Rajasthans yngre byer. Den er kjent som den rosa by. Dette skyldes den rosa fargen som er benyttet på bygninger i gamlebyen. a> i Jaipur er ett av de mest populære turistmål i India. Santos Futebol Clube. Santos Futebol Clube, oftest omtalt i kortformen Santos, er en fotballklubb fra havnebyen Santos i Brasil, stiftet 14. april 1912. Pele spilte for klubben i mange år og bidro sterkt til at laget ble en kvalitetsklubb. På dagens lag er Neymar den største profilen. Klubben spiller i helhvite drakter. Hjemmebanen heter "Vila Belmiro", og tar 20 120 tilskuere. Santos spiller for tiden i Série A, Brasils øverste serie. Klubben har blant annet vunnet Série A to ganger (2002 og 2004), São Paulo-mesterskapet 16 ganger og Copa Libertadores tre ganger. Storhetstiden var på 60-tallet, da Pele spilte for klubben. De to første Copa Libertadores-titlene kom på denne tiden (1962 og 1963; den siste kom i 2011). I tillegg ble São Paulo delstatsmester 8 av 10 ganger mellom 1960 og 1969. Håkøybotn. Håkøybotn er ei bukt i Tromsø kommune i Troms fylke. Den ligger sør på Kvaløya og strekker seg fra Håkøybrua til Marisletta, og kan deles inn i Nordbotn og Sørbotn. Landskapet rundt Håkøybotn består stort sett av skogkledte fjordsider med jordbruk og boligbebyggelse, unntatt ved de flate og stort sett uberørte myrområdene ved den sørlige delen av Sørbotn. Riksvei 858 går sørfra langs Kvaløysida av Håkøybotn til Eidkjosen, hvor den møter Riksvei 862, som fortsetter til Sandnessundbrua og Tromsøya. Det tyske slagskipet «Tirpitz» ble den 12. november 1944 senket mellom Håkøybotn og Håkøya av britiske bombefly, og i alt 971 tyske marinesoldatar mistet livet. Navnet Håkøybotn brukes også om bebyggelsen i den innerste delen av Sørbotn, som består av en blanding av eldre gårdsbruk og eneboligfelt fra 1980-tallet. International Herald Tribune. International Herald Tribune er en amerikansk avis som utgis av New York Times og selges hver dag. Avisen ble grunnlagt i 1887. Veiviseren. "Veiviseren" (nordsamisk originaltittel: "Ofelaš") er en samisk/norsk film fra 1987. Veiviseren var den første samiske spillefilm som noensinne er produsert. Den er i Norge den første Oscar-nominerte filmen siden "Ni liv" (1957). Den hadde premiere i Norge 30. september 1987. Nils Gaup, som har regien, har latt seg inspirere av samiske sagn der russer-tsjuder eller karel-tsjuder ved list overvinnes av en samisk veiviser. Mye tyder på at bakgrunnen for sagnene er karelske røvetokter mot samene på 1100- og 1200-tallet. Veiviseren er en av de store suksessene i nyere norsk film. Filmen er en av de få norske filmene som er blitt belønnet med to stjerner i den amerikanske filmguiden Halliwells. Handling. Vi møter en ung gutt, "Aigin", som kommer hjem fra jakt og ser familien sin bli drept av tsjudene. Han blir oppdaget og det blir et kappløp hvor han kommer seg unna ved å stå på den ene skien han fikk med seg. Han kommer frem til de andre samene og kan fortelle om tragedien. Noe som er veldig viktig i denne filmen er spørsmålet om hvordan man skal møte tsjudenes angrep, om hevn. Aigin ønsker å møte tsjudene med våpenmakt og ikke flykte sammen med de øvrige mot kysten. Fangstfolkets vismann, "Raste", sier at Aigin da selv blir en tsjude: «Du slipper ikke bort fra helheten, men du kan glemme at du er knyttet til den, og da blir du en tsjude.» Han antyder med det at man ikke skal drepe andre mennesker, uansett hva de har gjort. Raste ber ham innstendig om å dra sammen med de andre. Aigin og tre andre jegere trosser rådene og drar mot tsjudene for å legge seg i bakhold. Men de blir overrumplet av tsjudeflokken og alle unntatt Aigin blir drept. Raste, som har bivånet det hele, griper inn og prøver å avlede slik at Aigin kan komme seg unna. Han blir imidlertid så brutalt behandlet at Aigin dukker frem fra gjemmestedet. Han tilbyr seg å være tsjudenes veiviser for å redde Raste. Men rett etter at Aigin og de fleste tsjudene er ute av syne, blir Raste likevel drept. Aigin gjør et krevende veivalg slik at tsjudene finner ut at de må gå i taulag. Aigin, som går først, kommer seg til slutt ut av tauet og prøver å stikke fra de andre. Det blir et farlig kappløp som ender med at de fremste blir hengende utenfor skrenten. Tsjudene viser frem sin primitive side ved at flere av dem kutter tauet for å berge seg selv, slik at de som henger under dem faller i avgrunnen. Men alle tsjudene forulykker etter hvert og Aigin har dermed reddet samene fra inntrengerne. Etter denne bragden blir Aigin samenes nye veiviser og vismann. Innspillingen. De fleste scenene i Veiviseren er spilt inn på Finnmarksvidda, hvor den opprinnelige myten utspiller seg. Innspillingen bar preg av de sterkt skiftende værforholdene på vidden. Den første innspillingsdagen var det minus 47 grader i Kautokeino. De engelske stuntmennene som kom fra den siste James Bond-filmen snudde om på flyplassen, og styremekanismene på kameraet frøs fast. De fleste skuespillerne var imidlertid samer som var vant til naturforholdene. Mange var amatører, og noen av dem, som hovedrolleinnehaver Mikkel Gaup, var hentet fra det samiske teateret i Kautokeino. Frans G. Bengtsson. Frans G. Bengtsson, "Frans Gunnar Bengtsson," (født 4. oktober 1894, død 19. desember 1954) var svensk poet og forfatter. Frans G. Bengtsson ble født i 1894 på godset Rössjöholm i Tossjö utenfor Ängelholm. Hans far, Sven Bengtsson, arbeidet som forvalter på godset. I 1920 tok Bengtsson eksamen i filosofi ved Lunds Universitet og i 1923 gav han ut sin første diktsamling. I 1939 giftet han seg med Gerda Fineman, en sekretær på det forlaget som ga ut bøkene hans. Bengtsson begynte som poet, men gikk etterhvert mer over til å skrive essayer. Hans store historiske og litterære kunnskaper og utsøkte stilistiske innsikt bidro til å gjøre såvel hans essay som romaner meget leseverdige Blant hans fremste verk kan nevnes, og "Röde Orm". Spesielt "Røde Orm", som den heter i norsk utgave i 1947, leses den dag i dag. Den er senere kommet i nye opplag, både billigbok og bokklubb-bok og også som lydbok. Den er filmatisert i den amerikanske filmen "Langskipene". I årene 1998-2003 utga Charlie Christensen, kjent fra serien om Arne And, romanen som tegneserie i fire album, siden samlet i en bok med et nytt forord skrevet av Frans G. Bengtssons barnebarn, historikeren Peter Englund. Eksterne lenker. Bengtsson, Frans G. Merapi. Vulkanen Merapi (indonesisk: "Gunung Merapi", som betyr "ildfjellet") ligger midt på øya Java, like ved byen Yogyakarta i Indonesia; i nærheten ligger også de historiske tempelanleggene Borobudur og Prambanan. Vulkanen/fjellet har en høyde på 2 911 moh. Mount Merapi regnes som en av verdens mest aktive. Flere av vulkanens utbrudd har krevd menneskeliv. Tusener av mennesker bor i skråningene langs vulkanen; noen landsbyer er så høyt oppe på vulkanen som 1 700 meter. Vulkanutbrudd. Større aktive vulkaner i Indonesia (med utbrudd siden 1900) 1930. Så mange som 1 300 mennesker mister livet under et utbrudd. 1992. Et utbrudd begynte dette året, og fortsatte i hele 10 år. Under denne tiden dannet det seg en «lava dome», som vokste med opp til 0,5 m om dagen. 1994–2002. I 1994, nådde «domen» kanten av krateret, og fra det øyeblikket skapte ras fra domen hyppige pyroklastiske strømmer. Sent i 1994 kollapset omtrent hele lava-domen, skapte en veldig stor pyroklastisk strøm som bevegde seg flere km fra vulkanen og drepte 43 mennesker. Etter dette utbruddet i november 1994, dannet det seg en ny «lava dome» i krateret, og små eksplosive utbrudd fulgte i flere år. Dette skapte mange lavaras og pyroklastiske strømmer hver eneste dag. Utbruddene stoppet sent i 2002 2006. Mount Merapi i August 2003 med damp fra krateret. I april 2006 merket forskere økt seismisk aktivitet, samt en kuppel inne i vulkanen. Dette tydet på at et utbrudd var nært forestående. 19. april 2006 kom det røyk og aske fra krateret som nådde 400 m opp. 23. april 2006, etter 9 overflateskjelv og omtrent 156 mindre skjelv, noe som indikerte bevegelse av magma, ble 600 mennesker fra siden av vulkanen evakuert. Tidlig i mai begynte så lavastrømmene. 11. mai var strømmene konstante, og 17 000 mennesker ble beordret til å evakuere. 13. mai ble alarmstatusen økt til høyeste nivå. Tre dager senere hadde aktiviteten sunket igjen. Etter katastrofejordskjelvet like ved Mount Merapi 27. mai 2006 som målte 6,3 på Richters skala, har vulkanen vært svært mye mer aktiv. Mer enn tusen etterskjelv har rammet regionene siden det første og største jordskjelvet. Vulkanforskere uttalte at siden jordskjelvet har vulkanen spydd ut røyk og varme skyer omtrent 150 ganger om dagen, sammenliknet med 50 ganger om dagen som den gjorde før. Vulkanens lavainnhold formet en kuppel, og denne este med rundt 100 meter i løpet av uken, iflg en. 8. juni 2006 sendte vulkanen ut en pyroklastisk sky som rakk 4,5 km nedover den sørlige helningen av vulkanen. Vulkanens største utbrudd hittil skjedde klokken 04 norsk tid, det var del av en hel serie med kraftige eksplosjoner. 2010. Vulkanen hadde en serie dødbringende utbrudd med følger nedover sine sør- og sørvestvendte skråninger i oktober-november 2010. Utbruddet var ventet, og i forkant hadde myndighetene oppfordret folk bosatt innen en 10 km bred sone fra krateret om å evakuere. Senere ble evakueringsradiusen vesentlig utvidet. Egil Kapstad. Egil Kapstad (født 6. august 1940) er en norsk jazzpianist, komponist og arrangør. Gjennom over 40 år som profesjonell musiker har Kapstad nå status som en av våre fremste jazzpianister gjennom tidene. Hans merittliste er enorm. Han står bak musikken til mer enn 50 teaterforestillinger, og har også komponert for film og fjernsynsdrama. Kapstad har skrevet en rekke klassiske verk, for symfoniorkester, kor, strykekvartett, og mindre ensembler, og var en periode leder for foreningen Ny Musikk. Han har også virket som programleder i NRK. Egil Kapstads trio fungerte som lite orkester i norsk Melodi Grand Prix 1965. Kapstad har i en årrekke undervist i jazzhistorie og improvisasjon, blant annet ved Musikkonservatoriet i Kristiansand. Egil Kapstad medvirker på over 60 plateinnspillinger som pianist. Han er kjent for sitt årelange samarbeid med poeten Jan Erik Vold, og har spilt med størrelser som Karin Krog, Chet Baker, Red Mitchell, Bjørn Johansen, Bjarne Nerem, Jon Larsen og Magni Wentzel, for å nevne noen få. Kapstad har mottatt en rekke priser og utmerkelser. Han fikk Norsk jazzforbunds Buddyprisen i 1977, NOPA-prisen for årets verk («Epilog») i 1984, Gammleng-prisen i klassen jazz i 1985 og har vunnet Spellemannprisen i klassen jazz to ganger, for platene "Cherokee" under Spellemannprisen 1989 og "Remembrance" med Egil Kapstad Trio under Spellemannprisen 1994. Kapstad er statsstipendiat fra 2003. Hauglandshella på Askøy. Hauglandshella er et sted i Askøy kommune i Hordaland ved fylkesvei 562, sør for Ravnanger og nord for Juvik Betegnelsen "Søre Haugland" benyttes også for bygda, og er også navnet på gnr. 15. På hovedgården er det idag bebyggelse som antas å være fra 1820-tallet. Det eldste våningshuset ble av tyske soldater gjort om til treskofabrikk under 2. verdenskrig. Navnet Hauglandshella stammer fra området ved Haugland kai hvor det var postkontor og bedehus. Dette var bygdens knutepunkt så lenge dampbåten gikk til Bergen herfra. Bedehuset ble senere flyttet nærmere Ravnanger. Bygden har egen barneskole, Haugland skole. En rekke gårdsbruk finnes her og et mindre gartneri. I tillegg har transportselskapet Tide sitt hovedkontor på Askøy her. Hauglandshella er poststed for bygdene Kråvik, Ravnanger, Tveit, Tveitevåg, Hanøy, Hanøytangen, Ramsøy, Davanger og Breivik. Fra Asskaret går det skogsvei innover skogen som fører til Krabbetjønn og videre mot Ask, med avstikker-sti som fører til fjelltoppen Dronningen. Fra området ved HSD går det også skogsvei fra enden av Fagerdalen som går forbi drikkevannet Ingersvann og møter skogsveien fra Asskaret ved Krabbetjønn. Dette er et populært turterreng alle årstider. Fra Krabbetjønn renner Lonelven langs skogsveien fra Asskaret et stykke før den føres ned mot gårdsbruket i dalbunnen og ned mot utløpet ved Haugland kai. Fra Haugland kai går det en sti via Grønnevik til Tveitevåg i det smale beltet som skiller Storavatnet fra sjøen. Skogen på høydene over den øverste bebyggelsen ble meget hardt rammet av nyttårsorkanen som traff Vestlandet i 1992. Fortsatt er skogen betydelig preget av mange hundre rotvelt. Gerkan, Marg und Partner. Gerkan, Marg und Partner (gmp) er et arkitektkontor med sete i Hamburg. Det ble grunnlagt i 1965 av Meinhard von Gerkan og Volkwin Marg. Kjente bygninger inkluderer Flughafen Tegel (1975), den nye Berlin Hauptbahnhof og nye terminaler ved lufthavnene i Hamburg og Stuttgart. Arkitektkontoret hadde også ansvaret for ombygningen av Olympiastadion. Paul Anderson. Paul Anderson (født 23. juli 1988) er en engelsk fotballspiller, som for tiden spiller for Bristol City FC. Liverpool. Anderson kom til Liverpool etter et bytte med Hull City, der John Welsh gikk motsatt vei i januar 2006. Han blir sett på som en av klubbens største talenter sammen med Adam Hammill. Den 15. juli 2006 debuterte Anderson på en spektakulær måte i en treningskamp mot Wrexham. Anderson skårte et tidlig mål etter bare 5 minutter, og bidro til 2–0 seieren, da han møtte en cross fra Riise med en utmerket volley som gikk rett i mål bak Wrexhams målvakt Michael Jones. På utlån til Swansea City. 7. juli 2007 ble det kjent at Anderson gikk til Swansea City på et sesonglangt lån fra juli 2007. Anderson fikk 31 seriekamper for «The Swans» og skårte 7 mål, og var med på å bidra til at klubben vant Football League One sesongen 2007/2008, og rykket opp med ti poengs avstand til neste lag. På utlån og kjøp til Nottingham Forest. 1. juli 2008 bekreftet Liverpool at Anderson gikk på et sesonglangt utlån til Nottingham Forest, og at kontrakten til Anderson hos Liverpool også var forlenget til 2011. Like etter sin start på utlånet til Forest, skadet Anderson seg, og ble satt ut av spill for fire til åtte uker. Etter denne skaden debuterte endelig Anderson for Forest imot Queens Park Rangers den 18. oktober 2008. Han skårte sitt første mål for klubben i november, i et 2–1 hjemmetap mot Norwich City. Han spilte også hele kampen da Forest overraskende slo ut Premier League-laget Manchester City fra FA-cupen med 3–0 på bortebane 3. januar 2009. I en senere FA-cupkamp mot Derby County den 23. januar 2009 ble Anderson alvorlig skadet og satt utenfor i seks uker, da han pådro seg et brudd i høyre underarm og fikk håndleddet ut av ledd etter å ha blitt hardt taklet av Derby-forsvarer Paul Connolly. 30. juni 2009 signerte Anderson en kontragt for Nottingham Forest. Prisen for spilleren skal sies å være på £250.000M. Landslagsspill. Sammen med vennene og lagkameraetene Craig Lindfield og Adam Hammill ble han tatt ut på det engelske U19-landslaget i 2006. Meritter. Liverpool Swansea City Metylprednisolon. Metylprednisolon (molekylvekt 374,48) er et syntetisk glukokortikoid uten mineralkortikoid virkning. Det er ca. fem ganger så potent som hydrokortison. Metylprednisolon brukes peroralt ("Medrol") eller til injeksjon ("Depo-Medrol", "Solu-medrol"). I likhet med de fleste glukokortikoider blir metylprednisolon typisk brukt for dets anti-inflammatoriske egenskaper, særlig når mineralkortikoide effekter er uønsket. Bivirkningene er som for andre glukokortikoider, blant annet vektøkning, grønn stær, osteoporose og psykoser, spesielt hvis det overdoseres. Langlielva. Langlielva er en elv i Ringerike og Oslo. Den kommer fra Langlivannet og renner sørover gjennom Langlidalen til den møter Heggelielva fra Heggelivatnet, og danner Sørkedalselva. Arne Fjellbus veg (Trondheim). Arne Fjellbus veg er en blindvei som ligger ved Steindal i Nardo i Trondheim. Veien strekker seg i fra Steindalsveien og et par hundre meter østover der den ender i en parkeringsplass. Vestlia borettslag dominerer, med fem tre-etasjersblokker og to rekkehusområder. Postnummer for adresser i Arne Fjellbus vei er 7033. Veien ble oppkalt etter Arne Fjellbu i 1968. Fjellbu var domprost (og senere biskop) kjent for sin motstand mot okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Leonardo Fibonacci. Leonardo Fibonacci (født omkring 1170, død omkring 1250) var en italiensk matematiker fra Pisa i Nord-Italia. Han er mest kjent for tallrekkefølgen som er oppkalt etter ham, Fibonaccifølgen. Det er en populær misforståelse at Fibonacci 'oppfant' eller var den første til å oppdage Fibonaccifølgen. Denne spesielle tallfølge ble i virkeligheten oppdaget av indiske matematikere lenge før hans tid. Han er også kjent som Leonardo Pisano og Leonardo fra Pisa (italiensk: Leonardo de Pisa). Liber Abaci. Liber Abaci, «Regnekunsten», er boken som presenterte det arabiske tallsystemet for den vestlige verden, også kalt Titallsystemet, og som avløste de upraktiske romerske tallene. Boken viste viktigheten av et bedre numerisk system. Boken beskriver "modus Indorum"(den indiske metoden). Det blir vist hvordan titallsystemet kan bli brukt til beregninger som blant annet omgjøring av mål og holde regnskap. Det er også her Fibonacci presenterte Fibonaccifølgen. Referanser. Fibonacci, Leonardo Fibonacci, Leonardo Food and Drug Administration. Food and Drug Administration (FDA'") er en etat innen det føderale amerikanske Helse- og sosialdepartementet, og er ansvarlig for regulering og overvåkning av mat (for mennesker og dyr), legemidler, kosttilskudd, kosmetikk, medisinsk utstyr og blodprodukter i Amerikas forente stater. FDA har spilt en vesentlig rolle for bedret mat- og legemiddelsikkerhet, og for å sikre at legemidler og annen behandling er tilstrekkelig vitenskapelig dokumenter, også utenfor USA. Den kanskje største triumfen var avvisningen av thalidomid på 1960-tallet. Dette medikamentet viste seg å gi alvorlige misdannelser når det ble brukt av gravide. I motsetning til de fleste europeiske land ble thalidomid aldri godkjent i USA. FDA blitt beskyldt for å være overbyråkratisk, og å bidra til at legemidler blir dyre og tar unødvendig lang tid å få på markedet. Særlig utenlandske aktører har kritisert FDA for å favorisere amerikanske legemiddelfirmaer. Godkjenningen og senere tilbaktrekking av medikamenter som deksfenfluramin, troglitazon og ikke minst rofecoxib ("Vioxx") har bidratt til at FDAs kompetanse har blitt trukket i tvil. Bergen Beat. Bergen Beat er betegnelsen på et musikalsk fenomen som fant sted i Bergen i årene 1964 – 1967. Begrepet er avledet av det engelske "Mercey Beat", og omhandler musikk i kategorien Beat, på 60-tallet ofte referert til som "piggtrådmusikk". Bergen hadde på denne tiden en lang rekke dyktige Beat-band. Begrepet ble lansert av Rolv Wesenlund, som den gang var innspillingsleder for plateselskapet Philips i Oslo. Han utgav en rekke singler under merkelappen Bergen Beat, som fremdeles regnes som noen av de fremste norske innspillingene fra denne perioden. Blant de mest kjente bandene finner vi The Stringers med Helge Nilsen og Rune Larsen på vokal, Sverre Faaberg & The Young Ones, Rhythmic Six, The Jokers og Davy Dean and the Swinging Ballades.Tornado var også et populært shadowsband fra den tiden fra OS. regnet for å være det beste shadowsbandet BBC Worldwide. BBC Worldwide Limited er et datterselskap av British Broadcasting Corporation, som ble opprettet etter en omorganisering av dets forløper BBC Enterprises i 1995. Worldwide er ansvarlig for en stor mengde kommersielle virksomheter, hovedsakelig forbundet med produkter fra BBC. Selskapets arbeid inkluderer investering i filmer og TV-produksjoner. Worldwide vil ofte tilby flere midler for utvikling av BBC-produksjoner og til gjengjeld få diverse rettigheter til programmene. Nylig har Worldwide eksperimentert med å gjøre det også for programmer laget av andre enn BBC, slik som dramaet "Mine All Mine" som ble laget av Red Production Company og vist på BBCs rival ITV. Andre områder Worldwide opererer i er salg og distribusjon av programmer internasjonalt, TV-kanaler over både kabel og satellitt (slik som UKTV i Storbritannia, BBC America i USA og BBC Canada i Canada), utgivelse av bøker og magasiner (hvor det mest kjente er "Radio Times"), VHS og DVD, lydbøker, musikk, CD-ROM, språkundervisning, utdanningsvideoer og opplæring, interaktiv telefoni, salg av filmopptak fra biblioteker, abonnementer på blader, utstillinger, direktesendte begivenheter og kontroll over film og andre media. Disse kommersielle virksomhetene lar BBC Worldwide returnere profitten til BBC slik at de kan investere i flere programmer (£145 millioner i 2004/05). Likevel har BBC ofte blitt kritisert i de siste årene på grunn av pengene de tjener på Worldwide. Noen av rivalene har protestert på at Worldwide har en fordel av at de kan utnytte og selge fra BBCs programkatalog. Det har vært mange spekulasjoner rundt BBC's potensielle salg av Worldwide, spesielt delen av virksomheten som utgir magasiner, for å berolige kritikerne og få en solid profitt. En nylig gjennomgåelse av BBCs kommersielle virksomheter konkluderte med at de ville bare utgi titler som var forbundet med deres programmer eller sjangre. På grunn av dette solgte BBC Worldwide eve magazine til Haymarket Group. I juli 2004 ble det kunngjort at den delen som utgir DVDer, BBC Video, som har utgitt programmer av BBC på hjemmevideoformat siden begynnelsen på 1980-tallet, vil bli fusjonert med VCI, en utgiver av video som eies av Woolworths Group plc. Det nye selskapet vil bli kalt 2 Entertain Ltd. 60 % vil bli eid av Worldwide og 40 % av Woolworths. Dette blir den sjette største utgiveren av video og DVD i Storbritannia, og det største merke som er heleid av britiske selskaper. Worldwide vil beholde rettighetene på alle BBC-programmer selskapet vil utgi. Sagalitteratur. Første side av "Sagaen om Ramnkjell Frøysgode" etter et manuskript fra 1600-tallet, nå oppbevart på Árni Magnússon instituttet. Sagalitteratur (fra norrønt "saga", flertall "sgur" = "fortellinger") er diktning og fortellende historie fra oldtidens Norden, spesielt Norge og Island, men også fra andre steder innenfor de norrøne områdene. Sagalitteraturen som i stor grad bygger på muntlig overleverte fortellinger, ble skriftfestet mellom 1120 og 1400-tallet. Norrøn litteratur. Norrøn jernøks fra Gotland.Foruten sagalitteraturen omfatter den norrøne litteraturen fra perioden skaldekvad, þættir (anekdotiske fortellinger), betydningsfull poesi og skaldekvad, som "Edda", "Håvamål", og "Voluspå", der spesielt legendariske og mytologiske emner fant sin kunstneriske form. I tillegg hadde man også i norrøn tid muntlig litteratur som eventyr, sagn og fra slutten av 1200-tallet ballader. Sagalitteraturen kan klassifiseres i ulike undergrener. Det er tatt vare på rundt 29 islendingesagaer alene, alt etter hvordan man teller, i tillegg til de øvrige sagaene, kongesagaene, religiøse sagaene og de korte sagaene. Likevel regner man at så mye som 90% av det opprinnelige materialet har gått tapt, som følge av protestantenes herjinger og bokbrenninger under deres brutale maktbefestning i Skandinavia. Sagalitteraturen er episke prosatekster i den norrøne litteraturen, selv om den også støtter seg på kvad og kortere eller lengre poetiske verker, både som referanse og som viktige bærebjelker i fortellingen. Spesielt gjaldt dette når rammefortellingen omhandlet en skald, slik tilfellet er med Egil Skallagrimsson i "Egils saga". Sagalitteraturen skildrer heroiske handlinger og har sitt grunnlag i historieskrivningen. Den ble skrevet i en karakteristisk streng objektivitet i en knapp, tettskåren stil om samfunnets fremste menn og kvinner, og spesielt deres ætter. Sagaenes personer var ofte vikinger på reis utenlands eller i voldelige konflikter innenlands. Fortellingene var ofte hentet fra historiske, faktiske personer, vanligvis realistisk fortalt, unntatt de legendariske sagaene, sagaene om helgener og biskoper og oversatte eller gjenfortalte kontinentale romanser. Sagalitteraturen er blitt beskrevet som den eneste unike litteraturen som Norden har gitt til verdenssamfunnet. «De beste av dem (sagaene) har en framskutt plass i all verdens fortellerkunst.» En lærebok fra Oxford mener at «Sagaene er middelalderens mest suksessfulle lokale prosa (...) Skandinavias største bidrag til verdenslitteraturen.». Den svenske filologen Peter Hallberg mener at «Man kan uten å overdrive betegne dem (sagaene) som Nordens eneste samlede, originale bidrag til verdenslitteraturen.» Sagaenes opprinnelse. Sagaene var som fjellene i det landskap de omhandler eller oppsto mellom; renskårne, harde og unike. Utsikt mot de Syv Søstre i Geirangerfjord.Ordet "saga" er beslektet med «å si», «sa», tilsvarende i engelsk «say» og tysk «sagen». Det norrøne begrepet saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety «fortelling» og «historie», eller mer formelt som «episk prosatekst av en viss lengde». Saga som begrep referer vanligvis til den historiske epoke hvor de ble nedskrevet (mellom 1120 og 1400) og med en handling fra den historiske epoken mellom landnåmet og til 1100 som kalles sagatiden, "söguöld". Den italienske lingvisten og forfatteren Umberto Eco formulerte i avsnittet "Gjentagelsen typografi" i hvilken grad gjentagelsen vises i skjønnlitteraturen, tryggheten av at det samme kommer tilbake, og mener at i sagaen er det en rekke begivenheter som tilsynelatende er nye. Det som endres er at sagaens personer blir eldre; de fødes, de lever og de dør, og det samme fortsetter i neste slektsledd, potensielt i det uendelige. Samtidig som sagaen hyller tidens gang, er det den samme historien som blir kalkert, og den blir således tidløs. Sagaen utfolder seg i "en rett linje", eller som et "tre", fra stammen strekker grenene seg ut i ættens ulike medlemmer. I utgangspunktet refererte de fleste sagaer til faktiske, historiske hendelser og faktiske, historiske skikkelser, men hvordan det faktiske ble fremstilt og oppfattet da de ble skrevet og hva dagens moderne leser krever av den samme virkelighet er ikke nødvendigvis overlappende. Svært mye av dagens litteratur- og historieforskningen på sagalitteraturen fokuserer på hva som er historie og hva som fiksjon. I motsetning til i Norge, hvor kongen brøt ned gamle ættesammenhenger og skapte nye høvdinger, var situasjonen annerledes på Island hvor de var nødt til kunne føre ætten sin tilbake til landnåmstiden når de senere skulle hevde sin rett på Alltinget. På samme måte var det viktig å kunne føre ætten tilbake til gamlelandet når islendingen reiste til Norge for handel, eller for å søke tjeneste som skald eller i hirden. Friprosa eller bokprosa? Sagalitteraturen slik vi kjenner den er en skriftlitteratur, men var sannsynligvis basert på en lang muntlig tradisjon som gikk flere hundre år tilbake før tiden den ble skrevet ned på. Dette synet kalles for den såkalte «friprosalæren», og det motsatte synet, «bokprosalæren», hevder at de ulike nivåene av kunstnerisk komposisjon og fortellerteknikk peker på en rikt utviklet bokkultur med en selvbevisst forfatter som forfattet en kunstnerisk roman. Begge syn kan være like riktige og ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre; det kan ha vært en rik muntlig tradisjon som ble kultivert av en forfatter i nedskrivningen. Det er stort sett enighet om at hver enkelt saga må vurderes hver for seg i dette spørsmålet. Sagaene gir selv spor av en muntlig tradisjon; i "Sturlunga saga" fortelles det at gjestene i bryllup ble underholdt «med danser, bryting og fortellinger». I "Morkinskinna" i "Sagaen om Harald Hårfagre" er det et innslag hvor en islandsk forteller, en "sagnamann", underholdt kongen og mennene hans hver kveld under en julefest, og han maktet å fortelle historien slik at den varte gjennom hele den tolv dager lange festen, hvilket viser til noe om lengden og omfanget av den muntlig fortellingen. Selv i 1263 underholdt Sturla Tordsson, en nevø av Snorre Sturlasson, en gretten kong Magnus Lagabøte og hans danske dronning Ingeborg Eriksdatter ved å fortelle "Huldar saga" om ei trollkjerring, og fortelle den så godt at kongen ble blidgjort. Særegent islandsk eller norrøn fellesarv? Antagelig var sagaene bygd på den rike muntlige fortellertradisjonen i Norge og på Island. Her fra en rekonstruksjon på Vinland i Newfoundland.Mange sagaer bygde også på andre sagaer som siden har forsvunnet i historiens mørke. Antagelig var det også en rik sagalitteratur som ble skrevet i Norge i 1100- og 1200-årene, kanskje spesielt i Nidaros, men som siden har gått tapt. De fleste sagaer som er blitt overlevert, ble funnet på den islandske landsbygda i løpet av en tiårsperiode av Árni Magnússon (1663–1730), professor på Københavns universitet, og tatt med til Danmark på slutten av 1600-tallet og senere. I København gikk noen igjen tapt i den store brannen i 1728, men en god del ble levert tilbake til Árni Magnússon institutt i Reykjavík i 1971. I og med at de fleste sagaer som har overlevd var skrevet av folk som hadde flyttet til Island eller som var født på Island, finnes det meninger som hevder at sagaene er utelukkende en islandsk litteratur. Andre mener at det er umulig å skille mellom norsk og islandsk litteratur og at de må forstås som norrøn felleslitteratur, som i og for seg også innbefatter Sverige og Danmark. Island var befolket av mennesker fra Norge med en tilsvarende kulturell bakgrunn, levevis og tankesett som de som bodde i Norge. I den tiden da sagaene ble skrevet ned, var også Island formelt sett en del av Norgesveldet, og kirkelig lå Island under erkebispedømmet i Nidaros fra det ble opprettet i 1152. En stor del av sagaenes innhold og emner omfattet Norge; i særstilling står Snorre Sturlassons "Sagaene om Norges konger", men noen tekster har også hatt opphav i Vesterhavsøyene, som Orknøyene eller Færøyene, og et par faktisk så fjernt unna som Grønland. Norrøn felleskultur skal på ingen måte forringe den enestående stillingen som Island har som leverandør av et av de merkeligste bidragene til verdenslitteraturen. I middelalderen har Island kun sin parallell på Irland, en annen fjerntliggende øy i Europa. At det lille og primitive samfunnet i middelalderens Island kunne frambringe en skriftlitteratur av såpass høy klasse, er unikt i verdenshistorien. Nesten all annen kultur er frambrakt av et økonomisk overskuddssamfunn, som for eksempel den italienske renessanse, selv om også Island krevde en viss økonomisk forutsetning som grunnlag for sagalitteraturen. På 1300-tallet ble Island rammet av vulkanutbrudd, sykdom, epidemier og hungersnød, handelen kom på fremmede hender, og hele landet sank ned i fattigdom. Samtidig ebber sagalitteraturen ut, sannsynligvis som en konsekvens, men også fordi det kulturelle og fruktbare spenningsfeltet mellom gamle og nye idealer, hedenskap og kristendom, ikke lenger var tilstede. Aristokratisk litteratur. a>.Island lå i Europas ytterkant, men var aldri isolert. I løpet av 1100- og 1200-tallet vokste det fram et litterært miljø – Islands «lærde tidsrom». Forfatterne tilhørte den islandske overklassen. På de fleste gårdene var det prestelærde høvdinger, «goder», det vil si både høvding og prest. Disse hadde del i tidens europeiske åndsliv og dens vitenskapelige litteratur via Norge og direkte. De sto fram som verdslige ledere av sine områder og «godord» samtidig som de var forlengelsen av den gamle ordningen med å lede blotingen. Gode betyr å være «den som talte med gudene». Enkelte av sagaene vitner om at de islandske sagaskriverne forsøkte å skape en syntese av sin egen kristne tro og den gamle hedenske tradisjonen. Paradokset var at da hedenskapen og åsatroen ble fjernet betydde det samtidig at forfatterne mistet grunnlaget for sin egen diktning. Noen av forfatterne har sannsynligvis også studert i Europa. Et eksempel på direkte kontakt var at Snorre Sturlasson ble tatt vel imot av hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i Norge og formynderregent Birger jarl i Sverige. «Det ble skrevet avhandlinger om grammatikk, astronomi og geografi; det ble oversatt eller kompilert verker om tidsregning og legekunst, og man oversatte prekener, helgenbiografier og latinske historieverker.» Mange av de litterære verkene hadde direkte impulser fra europisk, kontinental litteratur. Litteraturforskningen har påvist atskillige spor av forfatternes belesthet, men samtidig framtrer sagaene i sin helhet som en selvstendig litterær bedrift. Sagaskrivningen var ikke bare realistisk og faktisk historieskrivning, men også en dyrkelse av høviske idealer om hvordan menn og kvinner skulle opptre. I slutten av perioden, når forfatterne skriver om samtidens hendelser i Sturlungatiden, oppkalt etter tidens mest betydningsfulle slekt, endrer dette seg markant. I "Sturlunga saga" hvor største delen var skrevet av et prominent medlem av slekten selv, Sturla Tordsson, er det påfallende i hvilken grad de høviske detaljene mangler. Her er det få bevingede ord og stutte beskrivelser av «kløvde skaller», men omfangsrike og nær motbydelige detaljer om hvordan man gjentatte ganger hamrer løs på en mann som ligger nede, gjerne flere om gangen. Det er kanskje et sannferdig bilde på Sturlungatidens moralske forvirring hvor medlemmer innen samme slekt dreper hverandre, slik eksempelvis Snorre Sturlasson ble drept av sin egen svigersønn. I slutten av sagaskrivningens gylne tidsalder flyttes også mye av skrivningen over i klostrene, og fra aristokratiske ættesagaer og opphøyde kongesagaer vendes fokuset over til religiøs sagaskrivning. Fra latin til norrøn folketale. De første tekstene som er funnet var kristne tekster på latin. Den eldste er en liten beretning om Olav den hellige som kom til England fra Norge rundt 1050, kun tyve år etter helgenkongens død. Omkring 1170 ble legendene om ham samlet i en bok, "Passio et miracula beati Olavi", og som ble spredt over hele Europa. Viktigere enn religiøse legender var de første historieverkene som Sæmund Frode (1056–1135) skrev om den norske kongeætten fra Harald Hårfagre og til Magnus den gode på latin med spesielt vekt på kronologien. Verket har dessverre gått tapt. Rundt 50 år senere, mellom 1160–1190, skrev den norske munken Theodoricus monachus en tilsvarende Norgeshistorie på latin, "Historia de antiquitate regum Norvagiensium", som kortfattet forteller om de norske kongene fram til og med kong Sigurd Jorsalfare. Den eldste saga om de norske kongene på norrønt er likevel "Ágrip af Nóregs konunga sögum" forfattet av en nordmann i Nidaros ca 1190. På 1000-tallet ble de norske landskapslovene nedtegnet og sommeren 1117 vedtok Alltinget at Islands lover skulle «skrives i bok» og da måtte man nytte det språk som folk flest snakket. Are Frode, Are Torgilsson (1067–1148), var den første vi kjenner som skrev historie på norrønt mål. Mellom 1120 og 1133, rundt hundre år før Snorre Sturlasson, skrev han "Íslendingabók" i to utgaver om Islands historie. Den eldste (som har gått tapt) inneholdt også en fortegnelse over kongene i Norge og den første som ga en sikker kronologi som senere sagafortellere dro nytte av. Boken er ikke bare nøktern og muntlig, men også etterrettelig. På samme tid ble også "Landnåmabok" skrevet. Den lister opp 400 landnåmsmenn og hvor de kom fra, hvor de slo seg ned, hvem de giftet seg med og etterkommerne deres. Landnåmaboka var uvurderlig kilde for de senere sagafortellerne. På Tingøyrarklosteret oversatte munkene helgenfortellinger fra latin til norrønt, og på norrønt ble de sagaer. Den eldste rene sagaen som vi kjenner til er "Ryggjastykke", skrevet av Eirik Oddsson en gang rundt 1160. Eirik var en oppsøkende forfatter som reiste til Bergen og bodde der i lengre tid. Verket var en norsk samtidshistorie og har senere gått tapt, men den omtales og er delvis lagt inn i "Morkinskinna" som Snorre Sturlasson brukte som kilde. Fysiske forutsetninger. Runer kunne kanskje benyttes for korte kvad og lausaviser, men latinske bokstaver var en betingelse for sagaene. De første prestene kom fra England med Olav Tryggvason og norsk håndskrift var derfor basert på den anglosaksiske, i motsetningen til Danmark som ble influert av tyske prester. Latin kom til Island fra Norge med prestene da alltinget i år 1000 besluttet at Island skulle gå over til kristendommen. De ble opprettet et bispesete på Skálholt i syd rundt 1050 og et annet på Hólar i nord rundt 1100. Utenlandske lærere underviste i latin, musikk og diktekunst. Lovene ble skrevet ned i 1117–1118, men antagelig ble folkespråket tatt i bruk før den tid. Den første grammatikalske avhandling kom 1150 og bekrefter at folk både leste og skrev. Skrivekunsten ble benyttet til nytte, forskning og opplæring før den ble nyttet til å skrive fortellinger. Den store islandske forskeren Sigurður Nordal har kvantifisert hva Islands litterære mirakel betydde for dets befolkning på kanskje knappe 70 000 innbyggere: Islendingenes jordbruk var basert på sauehold og kvegavl, og de dyrket ikke korn (som ble importert fra Norge), hvilket ga lite skurtresking om høsten og lange vintermåneder med mye fritid til skriving for mennene. For å få nok pergamenter til skrivingen og ikke minst mangfoldiggjøringen krevdes det rundt et par hundre til tusen kalver, og denne luksusen ville ikke ha vært mulig om ikke den beste pergamenthuden kom fra helt unge kalver som knapt hadde annen verdi. Om Island hadde måtte importere pergament ville det sannsynligvis aldri ha vært skrevet noen sagaer. Hardkokt prosa. Allerede i "Landnåmaboka", som stort sett er en tørr oppramsing av navn og steder, finnes det trekk fra det som oppfattes som sagastilen ved at teksten brytes av små episoder. Disse er renskårne dramatiske episoder og virkelighetsnære situasjoner. Et sted fortelles det om en sønn som motsatte seg at hans mor, som var enke, giftet seg på nytt ved å slå frieren i hjel. Sønnen av den døde frieren overfaller så denne og dreper ham: «De møttes på Merkrhraun over for Mork ved Helgahvall. Helge var da sammen med to menn; de kom fra Eyrar. Der falt Helge og en av hans menn og en på Teitrs side. De drap gikk like opp.» leftDen korte referatstilen er karakterisk for den senere sagalitteraturen. Uten mye utenomsnakk blir handlingen opptegnet i en skarp kontur som forteller hva som skjedde og avslutter med en lakonisk konklusjon. Sagaene tenderer til å lene seg mot det upersonlige, kort og fyndig, utstrakt bruk av underdrivelser (litotes), og uten større forklaring på hvorfor. Forfatteren eller skriveren kommenterer sjelden handlingen eller hvorfor den skjer som gjør. Figurene er ofte kun skisseaktig introdusert. «Der var en mann ved navn...» fulgt av en kort biografi, slektsliste, og de forhold til andre figurene i sagaen, og når intet mer kan sies står det gjerne «...og så var han ute av sagaen.» Den norrøne litteraturens prosa er uten staffasje, pynt og poetiske vendinger og skiller seg betydelig fra den latinske, kunstferdige prosa på kontinentet. På den motsatte side var skaldenes kvad den norrøne prosaens motsetning: snirklete, omstendelig og talte i koder. Selv i dagens islandske litteratur er det et eiendommelig skarpt skille mellom prosa og poesi, konstaterer den svenske sagaforskeren Peter Hallberg. Sagaene avviste pynteord. En setning som «Han dro sitt skarpe sverd» vil være fremmed i sagaene som isteden vil skrive «Han dro sverdet. Det var et skarpt våpen.» Det underfundige og underliggende er derimot ofte nærværende i teksten, stundom også med humoristiske trekk og da kanskje først og fremst i dialogen og den kvikke replikken. I "Njåls saga" er det en episode hvor en bande har omringet huset til Gunnar fra Lidarende for å drepe ham, og en av dem klatrer opp på huset for å finne ut om han er hjemme. Gjennom takluka får han Gunnars atgeir (en form for spydøks) i maven. Han tumler ned og de andre spør om Gunnar er hjemme. «Det eneste jeg vet», svarer mannen, «er at atgeiren hans var hjemme.» Så faller han død om. I "Gisle Surssons saga" er det en lakonisk episode hvor en fredløs har drept den ene av to menn som forfulgte ham inn i skogen. Da den overlevende kommer ut av skogen bemerker han til sine venner at det var rent besværlig å bane seg veg mellom trærne. Eller i "Sagaen om Grette Åsmundsson" når Grettes bror Atle får et spyd gjennom seg og konstaterer saklig at de er blitt ganske populære disse bredbladete spydene før han faller omkull. Sagalitteraturens karakteristiske trekk sett fra et litterært ståsted peker fram mot moderne hardkokt kriminallitteratur. Ikke minst de renskårne setningene til Ernest Hemingways romaner befester fiksjonen første regel: «Show it, don't tell it!» ("Vis det, ikke forklar det!") Sagaenes tilsynelatende enkelhet krever faktisk en mer oppmerksom leser. Ett eneste ord kan ha stor betydning for den videre handling. Tilsvarende ser vi at mange av dagens forfattere uansett genre vender tilbake til sagalitteraturen for å skjerpe og slipe sin litterære stil, eksempelvis Roy Jacobsen. Drømmer og lagnaden. Dronning Ragnhilds drøm.I "Halvdan Svartes saga" lar Snorre Sturlasson dronning Ragnhild ha Norges historiens viktigste drøm. «Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne,» skriver han. Hun drømte om et stort tre som vokste fra en torn til det strakte seg ut over hele landet og utenfor Norges grenser. Drømmen ble tolket slik at den danner forutsetningen for samtlige av Snorres kongesagaer og er på samme tid hans store selvpålagte oppgave, å vise at Halvdan Svartes ætt hadde en særegen kongsrett til Norge. De fleste sagaer blir innledet av en spådom om hva som vil skje, gjerne i form av en illevarslende drøm. Drømmen har mer en fortellerteknisk funksjon for å gi historien en ansats enn å åpne for psykoanalytisk drømmetydning, skjønt det er nok av sagaskikkelser som fortolker drømmene. Drømmene er av den enkle sorten: de forutser død og uhygge, og billedmessig er de ikke mer kompliserte enn at fienden opptrer som et farlig dyr. I "Gunnlaug Ormstunges saga" antyder Torsteins drøm et lengre handlingsforløp, og Torstein har en austmann (nordmann) til å tyde den for seg: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde, slik den er til.» Etter at drømmen er blitt fortalt får Torstein tolkningen. «Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn.» Torstein misliker tolkningen: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen,» svarer han. Drømmer synes å komme til de som allerede har særlig grunn til å frykte for sin skjebne og drømmene deler denne innsikten med leseren. Det som er spådd om det som skal skje, det vil også skje. Således er drømmene en måte å fremstille skjebnetroen på i kunstnerisk vendinger. Troen på at lagnaden er styrt og satt en gang for alle går som en rød tråd gjennom alle sagaer. Drømmer og skjebne knyttes sammen som to sider av samme sak. Skjebnetro er ikke gudstro. Det er ikke gudene som griper inn i menneskenes liv. Troen på lagnaden er en hedensk tankegang som bor dypt i menneskene til tross for at de er kristne. Kristendommen stikker ikke dypt hos sagaenes mennesker. De to trosformene, fortidens sed og skikk (hedenskapen) og kristendommen, fulgte hverandre tett, men var likeså vanskelig å forene som kald vann og smeltet bly, slik Halldór Laxness uttrykte det. Menneskene kan ikke be eller ofre til en himmelsk makt for å unngå skjebnen som er uunngåelig og uhåndgripelig. Sagalitteraturens kalde og objektive handlingsreferat understreker skjebnens etiske grep, men skjebnen er mer fatalistisk enn deterministisk. Innenfor en fastlagt ramme finnes det et lite rom for handling og endring, men når den er endelig, kan man, som nordmannen Gisle i "Gisle Surssons saga", med ro slå fast at «Slik skal det nå være.» I skjebnen ligger det en "mulighet" for de som er underlagt den. De er dømt til å gå til grunne, men de har et valg: de kan møte skjebnen ynkelig og handlingslammet, eller gå den i møte med et løftet hode. Hvis det siste velges har han levd opp til sagaens etiske mannsideal: døden er endelig, men ettermælet lever evig. Blodhevn og ære. a>" (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.Sagalitteraturen synes å være konsentrert rundt voldelige konflikter, men den dyrket aldri volden for sin egen del. Berserker og drapsmenn får liten plass i fortellingene, med unntak av Egil Skallagrimsson som passer dårlig inn i de fleste sammenhenger. Sagaenes hovedpersoner vegrer seg i det lengste for gripe til vold, og når de gjør det er det et spørsmål om menneskelig verdighet. Det norrøne samfunnet både før og etter kristendommen var ikke et rettløst samfunn. Man kunne ta opp urett og uenighet ved tinget og få en dom, men det var ingen rettsinnstans som kunne tvinge dommen igjennom. Det var opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig. Loven sa derimot ingenting om hevn. Hevn var styrt av andre, men like fullt rasjonelle prinsipper. Hederlig adferd krevde at en mann med ære måtte lyse et drap på seg innen tre dager ellers var drapet som mord å betrakte. Drap gjort i ly av mørket, "náttvíg" – nattdrap, var æreløst. En slik ærekjær holdning kunne også gi underlige utslag, noe et eksempel fra "Egils saga" viser. Etter å ha vært i viking og herjet forteller sagaen om at de om natten hadde røvet en gård, men på veg tilbake til skipene sier Egil: «Her har vi stjålet bondens gods uten at han vet noenting om det, – men den skammen vil vi ikke ha sittende på oss! La oss dra tilbake til garden og gjøre saken kjent!» Han drar så tilbake og setter fyr på gården. Ære er et etisk nøkkelord i sagaene som oppleves helt konkret. Sagaenes personer kunne ikke rå over lagnaden, men æren var innenfor hva de kunne gjøre noe med, og således berge ettermælet. Uten ære kunne man ikke eksistere. Sto man seg ikke opp for sin egen ære dømte man ikke bare seg selv, men også hele ætten. I sagaene blir den enkeltes ære utsatt for en rekke prøvelser. I den store og komplekse "Njåls saga" har Gunnar fra Lidarende lenge unngått å slå tilbake mot sine motstandere. Et sted sier han: «Jeg vet ikke om jeg er mindre modig enn andre selv om jeg har vanskeligere enn andre å drepe.» Den sjeldne selvinnsikten kan minne om kristendommens krav om mildhet og å avstå fra hevn. Men når hans motstandere rir over ham når han er ute på åkeren, og verre, spre ryktet om at han gråt da så skjedde, da har ikke Gunnar lenger noe valg. Han kan ikke leve med skammen. Unnlater han å gjøre gjengjeld er han æreløs og motstanderne har fått rett. Han må dra ut og slå dem i hjel. Kvinner å dø for. Mor Gunnhild egger sin sønner, tegning av Christian Krohg i Snoores "Eiriksønnenes saga".Om mennene unnlot å hevne urett og drap sto det ofte kvinner bak og egget dem. Mange av sagakvinnene oppfordret mennene sine til hevn og drap. Det er mange harde kvinner som opptrer i sagalitteraturen, noe som gjenspeilet den kulturen de sto i. Straks en kvinne var gift tok hun ledelsen over husholdet og bar nøklene i beltet som tegn på sin autoritet. Kvinnene i "Njåls saga", et høydepunkt innenfor sagalitteraturen, tar fordeler av denne makten. Bergtora, Njåls hustru, taler fritt om sin maktposisjon: «Jeg er Njåls hustru, og jeg har like mye å si når det gjelder husfolk som ham.» Hallgjerd, kona til Gunnar fra Lidarende, er ei stolt, farlig og lunefull kvinne. Gunnar og Njål er venner, men det hindrer ikke Hallgjerd og Bergtora å starte verdenslitteraturens kanskje mest berømte nabokrangel. Kvinnenes uvennskap fører til det ene mannsdrapet etter det andre, hele syv mann må dø for sine kvinner mens deres maktesløse ektemenn, Gunnar og Njål, betaler bot for drapene mens både vennskapet og ættene lider tungt. I "Laksdøla saga" hisser Gudrun sine brødre til drap ved å beskylde dem for umandighet og ikke å duge til verken ondt eller godt: «Etter den hån og skam som den Kjartan har tilført dere ligger dere og sover...» Når Hallgjerd får en mann til å dikte niddikt mot Njål, den skjeggløse gubbe, som hun hånlig kaller ham, må Bergtora benytte harde ord overfor sine sønner for å egge dem. Sønnen Skarphedin forsøker å le bort morens beskyldninger, men samme natt drar de ut og dreper niddikteren. Når Hildegunn viser en kappe fylt med blod til Flose, han som ledet brenningen av Njåls hus, roper han ut i fortvilelse: «Du vil at vi skulle gå til et verk som må bli det verste for oss alle! Og kalde er kvinners råd!» Det er et fåfengt rop, for han vet akkurat hva som skal til. Kvinner blir beskrevet med få ord i ytre beskrivelser. Isteden er det i handling og dialog at sagaenes kvinner blir framstilt, og da både fargerikt og nyansert. Selv om mange av kvinnene vises som både ærekjære og kalde, problematiske og vanskelige, er ikke dette bildet entydig. Aud i "Gisle Surssons saga" står trofast ved sin manns side etter han er blitt lyst fredløs og hjelper ham å skjule seg år etter år helt til han blir drept. "Njåls saga" viser også en tilsvarende side med Bergtora når hun velger å brenne inn sammen med sin mann selv om hun blir tilbudt fritt leide. Det er et sammensatt bilde av henne som viser både det gamle patriarkalske kvinneidealet hvor ære og ætt kommer først, men også den kvinne som trofast ærer det ekteskap hun har inngått. Kanskje en av de mest kampvillige sagakvinnene er Aud i "Laksdøla saga" som ønsker seg hevn etter at ektemannen Tord har skilt seg fra henne, men ætten, det vil si hennes brødre, unnlater å stå opp for henne. Da tar hun håndfast grep om hevnen selv. Hun kler seg bukser og rir til mannens gård og hogger ham ned flere ganger med sverd mens han ligger og sover. «Så stakk hun så hardt at sverdet ble stående i senga. Så gikk Aud bort, fant hesten, hoppet på ryggen og red hjem med så gjort.» Etterpå gir brødrene henne anerkjennelse for å ha opprettet æren. Islendingesagaer. Islendingesagaer eller ættesagaer ble både skrevet på Island og har sin handling der, selv om de stundom i innhold nærmer seg kongesagaene. Tross det samme kulturgrunnlag er de 29 overleverte islendingesagaene innbyrdes svært forskjellige. "Egils saga" er et mektig epos om en komplisert skald og berserk, grusom som menneske, større enn livet som poet. "Njåls saga" er kanskje den rikeste av alle sagaene, et konsentrert drama rundt tetthogde menneskeskildringer i et store persongalleri med tragiske skjebner, skjønt ikke uten humor og ironi. Minneverdige replikker er ofte islendingesagaenes varemerke, som når Tormod Kolbrunarskald i "Fosterbrødrenes saga" river ut en pil fra brystet slik at deler av hjertet følger med sukker han: «Kongen har fødd oss vel, feit er jeg ennå om hjerterøttene.» Historie og kongesagaer. Språklig eller saklig er det ingen forskjell på islendingesagaene, kongesagaer og biskopsagaer. Inndelingen er gjort etter tekstenes "emne": islendingesagaene skildret hendelser blant islandske innbyggere på 900- og 1000-tallet, mens kongesagaenes emne var de norske kongene i den samme perioden. De såkalte «biskopsagaene» skildret kirkens liv og kirkens menn i perioden fra midten av 1000-tallet og fram til nedskrivningens samtid. Snorre Sturlasson var både skald, historiker, sagaskriver og politiker, og det siste ble hans død. I seg samlet han hele den norrøne litteraturen til sine sagaer om de norske kongene under navnet "Heimskringla". Likevel var det også andre verker som Snorre bygde på, og i tillegg ble det skrevet egne sagaer om Sverre Sigurdsson, Håkon Håkonsson og en saga om Magnus Lagabøte som det dessverre bare finnes fragmenter igjen av. Det er et paradoks at landet Norge som lå lengst nord av alle de europeiske nasjonene, kanskje det minst siviliserte av dem alle, er det som etter sine forutsetninger har den rikeste skriftkulturen på denne tiden. Til sammenligning lå både Sverige og Skottland i fornalderens mørke fram til slutten av 1200-tallet. De fleste historiske sagaene skildrer forhold i Norge eller Island, men her finnes også sagaer fra Danmark ("Jomsvikingenes saga"), vesterhavsøyene ("Orknøyingenes saga") og Sverige "Gutasagaen"). Samtidssagaer. Sturlunga saga og sagaene som er redigert inn i denne skildrer personer og hendelser fra islandsk historie på 1100- og 1200-tallet, og disse sagaene er (i motsetning til islendingesagaene) skrevet forholdsvis samtidig med de begivenhetene som skildres. Fornaldersagaer og lygesagaer. De islandske ættesagaene, selv de mest litterære, gjorde alltid krav på å være historie, men med ‘fornaldersagaene’ var hensikten det stikk motsatte. Fornaldersagaene var blott til underholdning og hentet sin tematikk fra tiden før Harald Hårfagre. I utgangspunktet var det en historisk kjerne, fulgt av fantastiske reiser til fjerne steder. Antagelig fulgte denne fortellertradisjonen med nordmenn til Island i Landnåmstiden. En del finnes som "þættir", småfortellinger, i regulære sagaer. Eventyrdragene finnes i de såkalte ‘lygesagaene’, som kong Sverre Sigurdsson sa var de aller morsomste. Det er stundom vanskelig å dra et skarpt skille mellom fornalder- og lygesagaer ettersom begge er preget av fantastiske elementer, men de siste var enda mer utpreget i det siste, og med innslag av et frimodig erotisk språk og trolldom, og ikke minst med en enestående supermann som helt. Kristne sagaer. Den meste av den religiøse prosaen på norrønt mål var stort sett oversettelser: "Postola sögur" ("Apostelsagaer"), "Heilagra manna sögur" ("Sagaer om hellige menn") og andre. I tillegg finnes "Gammelnorsk homiliebok" fra ca 1200, den eldste bevarte håndskriften med norsk opphav og som inkluderer "Stavkirkeprekenen". Deler av kongesagaene er i realiteten også kristne sagaer, spesielt helgenbiografiene om Olav den hellige. Rundt 1170 ble det laget en større legendesamling om ham på latin, kanskje av erkebiskop Øystein Erlendsson, "Passio et miracula beati Olavi", som i en kortversjon ble spredt over hele Europa. Hofflitteratur. Selv om man inkluderer skrifter som har gått tapt i historiens mørke var det litterære livet i Norge ikke av samme høyde som på Island, likevel ble innflytelsen fra Europa merkbar utover 1200-tallet. Håkon Håkonsson markerte vendepunktet og var en pådriver til å få oversatt kontinental middelalderlitteratur som blant annet ridderdiktningen og som ble gjenfortalt som sagaer. De romantiske riddersagaene var annerledes enn de norrøne sagaene, kunstferdige og ofte sentimentale, og med disse fulgte også andre høviske idealer. Disse idealene kom også til syne i "Kongespeilet" ("Konungs skuggsjá"), kanskje det eneste litterære høydepunktet fra norsk middelalder. Sensagaer. Om man løsriver seg fra tidsdefinisjonen, er det flere eksempler på at sagaen som litterær genre er benyttet i muntlig fortellertradisjon lenge etter sagatiden, jfr ættesoga om Villændene fra Hol i Hallingdal og soga om Olav Mannslagar fra Seljord i Telemark. De nevnte sagaene er skrevet ned etter muntlig fortellertradisjon i senere tid, og omhandler folk og hendinger på 1600- og 1700-tallet. Sagaer i dag. Saga som litterær form benyttes av og til av moderne forfattere, for eksempel Vera Henriksen. Fokker Dr.I. Richthofens Fokker Dr1, like før han ble skutt ned. Fokker Dr 1, US Air Force Museum Fokker Dr.I var et triplan ("tre-dekker") jagerfly fra første verdenskrig. Det ble konstruert av Reinhold Platz og bygget av Anthony Fokker. Det er mest kjent som flyet brukt av Manfred von Richthofen («Den Røde Baron»). "Dr" står for "Dreidecker" og betegner at flyet hadde 3 par vinger. Historie og utvikling. I april 1917 introduserte Royal Naval Air Service (RNAS) Sopwith Triplane. Flyets debut var sensasjonell og det viste seg helt ovelegent de tyske Albatros og Halberstadt speiderfly. Det kom snart anmodninger fra tyske jagerflygere om en tre-dekker. Majoriteten av tyske fly var produsert av blant annet Pfalz, AEG, DFW, Schütte-Lanz og Euler som svarte med å bygge tre-dekkere. De tyske produsentene hadde ikke særlig hell, med unntak av konstruksjonen til Reinhold Platz – «Pfalz Dr. I», som Fokker hadde produsert. Etter en type-test ble produksjonen satt i gang i oktober 1917. Produksjonsserien fikk betegnelsen Fokker Dr.I. De to første som ble bygget ble tildelt jageressene Werner Voss og Manfred von Richthofen i august 1917 ved Marke i Belgia. Begge tok dem i bruk i luftkamp med stort hell og merket seg flyets enestående stignings- og manøvreringsevne. Et av flyene ble skutt ned mens det ble fløyet av Kurt Wolff den 15. september og et annet fløyet av Werner Voss den 23. september. Tre-dekkeren hadde også sine svakheter. Det var betydelig langsommere enn motstandernes fly, også langsommere enn det tyske Albatros og Pfalz speiderfly som det var ment å erstatte. På grunn av den lave kompresjonen i den roterende Oberursal-motoren, sank flyets ytelser dramatisk i høyere luftlag, og etter hvert som krigen skred frem gjorde mangel på castorolje at det ble mer problematisk å operere motoren med tysk erstatningsolje, noe som førte til mange motorhavarier. Videre var tre-dekkeren vrien å lande, noe som bekreftes ved at det ble montert tre-ski (skids) ytterst på nedre vingetipp. Cockpiten var trang og flygeren satt nær geværkolben, noe som ofte førte til alvorlige hodeskader i tilfeller av crash-landing. Sent i oktober 1917 ble løytnant Heinrich Gontermann og Günther Pastor drept da Dr.I-flyene de fløy brøt sammen i luften. Inspeksjon av de havarerte flyene viste ekstremt dårlig arbeide på flyfabrikken, spesielt av vingene. Inspeksjon av andre tre-dekkere viste at fuktighet hadde ført til at vingeribbene smuldret opp. Tre-dekkerene ble omgående satt på bakken. Forbedret kvalitetskontroll under produksjonen – spesielt bedre beskyttelse av vinger, spanter og ribber mot fuktighet; løste i stor grad til reduksjon av problemet og de eksisterende tre-dekkerne ble reparert for Fokkers regning. Likevel var ribbebrudd, spesielt på øvre vinge, fortsatt et problem da flyene igjen ble tatt i bruk, og flyet ble aldri helt akseptert av flygerne. I 1929 fant en undersøkelseskommisjon nedsatt av National Advisory Committee for Aeronautics (NACA) ut at den øvre vingen var utsatt for en uforholdsmessig større belastning enn de lavere vingene. Ved høye hastigheter kunne belastningen bli 2,55 ganger større. Problemet med tre-dekkeren ødela mulighetene for større ordrer, og produksjonen opphørte helt i mai 1918. Da var det bare produsert 320 eksemplarer. Da Fokkers nye Fokker D VII ble tatt i bruk ble gjenværende tre-dekkere tatt ut av tjeneste ved fronten og sendt inn i landet og brukt som treningsfly. Ingen genuin tre-dekker eksisterer i dag. En av de gjenværende tre-dekkere ble gitt til det tekniske museum i Berlin. Her ble det malt som von Richthofens fly og var ett av museets attraksjoner. Under et bomberaid mot Berlin den 23.–24. november 1943 ble museet bombet av RAF og tre-dekkeren gikk tapt. Sammen med tre-dekkeren gikk også et Dornier Do X tapt. Tysklands riksadvokater. Tysklands riksadvokat (tysk: "Generalbundesanwalt") har ansvaret for føderal straffeforfølgelse i Tyskland. Riksadvokaten holder til ved Tysklands føderale høyesterett, Bundesgerichtshof i Karlsruhe. Ytterligere et tjenestested er i Leipzig der domstolenes femte straffesenat holder til. Det tyske føderale riksadvokatembetet ble grunnlagt i 1950. Underlagt riksadvokaten finnes flere føderale forbundsadvokater, (tysk: "Bundesanwalt"),førstestatsadvokater ("Oberstaatsanwalt") og statsadvokater, tilsammen 90 advokater på ulike nivåer. I tillegg kommer vitenskapelig personale og kontorpersonale, tilsammen ca 200 øvrige medarbeidere. Den føderale justisministeren foreslår, med samtykke fra Forbundsrådet, riksadvokaten for presidenten, som så utnevner ham eller henne. Red Production Company. Red Production Company er et britisk uavhengig selskap som produserer TV-programmer. Selskapet ble grunnlagt i 1998 av Nicola Shindler, en erfaren TV-produsent som hadde jobbet på dramaer som "Our Friends in the North" og "Cracker". Selskapet er basert i Manchester i England. Reds første produksjon var det kontroversielle dramaet "Queer as Folk", som ble skrevet av Russell T. Davies og handlet om livene til tre homofile menn i en by. Denne serien ble vist på Channel 4 i begynnelsen av 1999 og den fikk mye ros. Samme året laget Red en annen serie for Channel 4 kalt "Love in the 21st Century". Den bestod av seks 30 minutter lange skuespill om kjærlighet. "Queer as Folk 2" ble vist i 2000 og etter det har Red vokst til å lage anerkjente dramaer for nesten alle de britiske TV-kanalene. På grunn av dette prøvde Granada Television å kjøpe opp Red, men Shindler avslo tilbudet fordi hun ville holde på kontrollen over sitt eget selskap. Programmer. For BBC One For BBC Two For BBC Three For Channel 4 For Sky One Prager Zeitung. "Prager Zeitung" er en tyskspråklig ukeavis som utkommer i Prag (Praha). Den ble grunnlagt 5. desember 1991, og ser seg som etterfølger etter "Prager Tagblatt". Siden 1996 har den vært i sterk vekst, og hadde pr. 2005 et opplag på 25 000, hvorav halvparten ble solgt i Tsjekkia og resten i Tyskland, Østerrike, Polen og enkelte flyruter. Den utkommer med 48 sider. Haymarket Group. Haymarket Group er en forlegger som ble opprettet av blant annet Michael Heseltine. Haymarket er den største privateide utgiveren av magasiner i Storbritannia med flere enn 100 magasiner og atskillige internettsider. Synna. Synna er en elv i Nordre Land kommune i Oppland. Den kommer ut fra Synnfjorden (796 m. o. h.) ved Synnsætra, nordøst for Synnfjell, og renner i syd-sydøstlig retning inntil den opptar Gjerda ved Fagerlund. Herfra renner den sydøstover inntil den faller ut i Dokka ved Åmot. I forbindelse med Dokkfløy utbyggingen er mye av vannet i Synna overført i tunnel til Dokkfløymagasinet. Vannet fra denne demningen går i tunnel til Torpa kraftstasjon og deretter videre til Dokka kraftverk. Israel-Nachrichten. "Israel-Nachrichten" er en tyskspråklig dagsavis som utgis i Tel Aviv i Israel, og en av Israels eldste aviser. Avisen ble grunnlagt av Siegfried Blumenthal, en jødisk bokhandler fra Berlin, i 1936 under navnet "Blumenthals Neueste Nachrichten". Etterspørselen var fra begynnelsen stor, da det kom tusenvis av jøder fra Tyskland, Østerrike og Europa forøvrig som kunne lite eller ingenting hebraisk. Omkring 1950 var "Israel-Nachrichten" en av de største avisene i hele Israel. Berømte forfattere som Max Brod og Arnold Zweig skrev for avisen. Til dagens leserkrets hører de omkring 100 000 jødene med tysk som morsmål i Israel, samt interesserte fra andre deler av verden, f.eks. jøder i de tyskspråklige landene i Europa og i USA med interesse for Israel, og tyskstudenter i Israel, samt turister og utvekslingsstudenter og -elever. Avisen er en utpreget kvalitetsavis med stoff innen politikk, økonomi og kultur. Det skrives også regelmessig om tyske, østerrikske og sveitsiske forhold. Alice Schwarz-Gardos (1915–2007) var avisens sjefredaktør fra 1975 til sin død i 2007. Avisen er medlem i Internationale Medienhilfe. Vangsnes. Vangsnes ligger i Vik kommune i Sogn og Fjordane fylke. Gården Vangsnes har trolig navnet etter Vangsen «plogskjæret», et skjær i sjøen utenfor Vangsnes. I eldre tid var det tre klyngetun på Vangsnes: Indreneset, Midtun og Ytreneset. Stølene til Vangsnes er Kallbakk, Kleivadalen, Endresete, Godstøl og Gjelet. Mest kjent er stedet for den enorme statuen av "Fridtjof den frøkne" fra Fridtjof den frøkne-sagnet, som i følge sagaen var konge av Ringerike og Sogn. Dette var en veldig populær saga på 1800-tallet både i Tyskland og England. Den 22 meter høye statuen ble bekostet av keiser Vilhelm II av Tyskland i 1913. Den andre versjonen av Fridtjof den frøkne-sagaen har sitt opphav med islandsk språkdrakt og er en del av serien Norrøne Bokverk. Ivar Aasens første oversettelse fra islandsk til nynorsk handlet nettopp om denne sagaen. Denne versjonen er vesentlig forskjellig fra Esaias Tegnérs sagafortelling, blant annet i relasjon til stedsbeskrivelse. Denne versjonen har Baldershagen på Leikanger som utgangspunkt for sagaen. Baldershagen på Husabø var stedet Ingebjørg bodde. Gården der Fridtjov den frøkne hadde sitt opphav lå rett ut over fjorden på Framnes, og det må i dag være Vangsnes. Eksterne lenker. Kilde: "Soga om Fridtjof den frøkne" (Det Norske Samlaget, 1976) Alice Schwarz-Gardos. Alice Schwarz-Gardos (født 31. august 1916 i Wien, død 14. august 2007) var en israelsk journalist og forfatter. Hun virket som tyskspråklig journalist i Israel fra 1940-tallet, og var fra 1975 til sin død sjefredaktør for dagsavisen "Israel-Nachrichten". Hun var dermed ved slutten av sitt liv verdens eldste avisredaktør. Gjennom sitt virke som journalist har hun skrevet mer enn 5000 artikler, og var en av Israels mest betydelige journalister. Hun har også skrevet flere bøker, og var korrespondent for en rekke utenlandske aviser. Schwarz-Gardos har mottatt Coudenhove-Kalergi-prisen og Tysklands fortjenstorden 1. klasse, og var medlem i arbeidsutvalget i Internationale Medienhilfe. Schwarz-Gardos tilhørte en velstående familie og vokste opp i Bratislava (Pressburg), hvor hun studerte medisin noen semestre, før hun kom til Palestina med sine foreldre i 1939 etter en eventyrlig flukt. BBC America. BBC America er et TV-nettverk eid og drevet av BBC Worldwide i USA. Det begynte sine sendinger 29. mai 1998 og det er tilgjengelig både på kabel og over satellitt. Siden starten har BBC America vist programmer fra BBC og andre britiske TV-kanaler. Dette inkluderer både komedier, drama og livsstilsprogrammer. På dagtid viser nettverket repriser på komedier som "Benny Hill", boligutbedringsserier som "Changing Rooms" og "Cash in the Attic" og nyheter fra BBC World. På kveldstid viser nettverket nye programmer. BBC America distribueres med Discovery Networks, moderselskapet bak Discovery Channel, som også er ansvarlig for reklamesalg og affiliasjonene. I motsetning til BBCs kanaler i Storbritannia, som er drevet på lisenspenger, er driften av BBC America basert på reklameinntekter. Mange programmer er derfor formatert til 40 minutter lange blokker slik at de kan bli vist uklippet. Noen serier med innhold for voksne er klippet, men nakenhet og banning har dog forekommet. BBC America sender nyheter samtidig med, og fra, BBC World med reklamer innsatt. Tidligere ble bare 30 minutter lange nyhetssendinger kringkastet, men i oktober 2005 begynte nettverket å vise den hele tre timer lange morgensendingen fra BBC World (i perioden 6–-9AM ESTg 3–-6AM PST). Samsendingen består av tre 30 minutter lange nyhetssendinger pluss "World Business Report", "Sport Today", "Asia Today" og "BBC News Extra". En 30 minutter lang sending blir også vist om kvelden (6–6.30PM EST, 3–3.30PM PST). Under store begivenheter vil nettverket noen ganger avbryte sine egne programmer og sende fra BBC World. Terrorangrepet i London 7. juli 2005 er et slikt eksempel. BBC America gjorde noen seere fortvilte da de sluttet å vise såpeoperaen "EastEnders" i oktober 2003. De sa at det var en av kanalens minst populære serier. "EastEnders", og andre BBC-programmer, blir også vist på PBS-stasjoner. BBC America er også tilgjengelig på Bermuda gjennom Bermuda CableVisions digitale kabel-TV. BBC America On Demand refererer til et utvalg av nettverkets programmer som er tilgjengelige som Video on demand gjennom mange av de digitale kabel-TV-systemene i USA. Disse programmene er som oftest tilgjengelige i rotasjoner hvor hvert program blir byttet ut etter to til fire uker. Disse programmene er tilgjengelige uten reklamer, men noen blir avbrutt av promoer. Tom Levorstad. Tom Levorstad (født 5. juli 1957) er en tidligere norsk skihopper som representerte Kråkstad IL. Han har blant annet bronse fra VM i skiflyving i Oberstdorf i 1981. Han har også hatt bakkerekorden i Holmenkollbakken. Levorstad gjorde det relativt sett best i store hoppbakker. Ti ganger plasserte han seg blant de 10 beste i verdenscuprenn, og hele ni av disse var i storbakkerenn. Den beste verdenscupplasseringen var en tredjeplass fra franske Saint-Nizier i februar 1980. Karrierens høydepunkt var bronsemedaljen fra verdensmesterskapet i skiflyging i 1981, der han bare hadde finske Jari Puikkonen og østerrikske Armin Kogler foran seg på resultatlista. Gunnar S. Gundersen. Gunnar S. Gundersen (født 1921, død 1983) var en nonfigurativ pioner i norsk kunst, og er av mange regnet som en av etterkrigstidens mest betydelige og markante norske malere. Selv om han aldri fikk den internasjonale anerkjennelse han kanskje hadde fortjent, ble han en samlende skikkelse i sin samtid, og hans kunstnerskap har vært til inspirasjon for mange i de etterfølgende generasjoner. Gundersen var blant de unge kunstnere som kom til Statens Kunstakademi de første årene etter frigjøringen. Denne generasjonen ønsket å frigjøre seg fra det tradisjonelle norske figurative maleri og søkte mot de toneangivende strømninger ute i Europa. Veien gikk via danske Richard Mortensen til Auguste Herbin, Serge Poliakoff og Victor Vasarely. Sammen med Ludvig Eikaas, Tor Hoff og Odd Tandberg tilhørte han den såkalte "Dødsgjengen". Det var disse fire som var banebrytende for nonfigurativ kunst i Norge. Gunnar S. Gundersen utviklet et billeduttrykk som ved første øyekast fortoner seg som et flatemaleri. Dypt forankret i viten om de visuelle persepsjonsteorier formidler kunstneren bilder med en egen romproduserende evne, en konstant skaping av rom og det han selv kalte «det inkonsekvente rom». Til avisen Verdens Gang uttalte Gunnar S. i 1950 følgende: «Jeg mener de rene farger og former virker sterkest. Jo mindre ramme av ytre attributter en gir seg selv å operere innenfor, jo større spenning og klarhet, jo mer enkelhet og begrensning, jo større styrke.» BBC Canada. BBC Canada er en canadisk TV-kanal tilgjengelig på digital kabel (kategori 2 i Canada). Sammen med BBC Kids er den et fellesprosjekt av BBC Worldwide og den canadiske kringkasteren Alliance Atlantis. Den begynte sine sendinger 7. september 2001. Siden BBC Canada er en canadisk kanal som bare tilfeldigvis er delvis britisk eid, må den, i følge kringkastingsreglene i Canada, vise en viss mengde canadiske programmer. I tillegg til BBC-programmer viser den derfor canadiske serier som "House & Home", "Debbie Travis' Facelift" og "Holmes on Holmes". BBC Canada er også den eneste canadiske kanalen som plasserer sin logo i øvre, høyre hjørne av skjermen i motsetning til venstre hjørne, som alle de andre TV-kanalene i landet. BBC Canada har ikke lov til å vise nyhetssendinger. Likevel er sendinger fra BBC World tilgjengelige gjennom kanalen, CBC Newsworld og noen PBS-stasjoner i Canada. Dirty Harry. "Dirty Harry" er en amerikansk film fra 1971, regissert av Don Siegel, og var den første utgivelsen av en serie filmer om samme figur med Clint Eastwood i hovedrollen som den tøffe politimannen fra San Francisco, «Dirty» Harry Callahan. To av filmhistoriens mest berømte filmreplikker kom fra Dirty Harry-filmene, inkludert "«You've got to ask yourself one question: 'Do I feel lucky?'...Well? Do ya, punk?»" ("Dirty Harry") og "«Go ahead. Make my day!»" ("Sudden Impact"). Handling. En sadistisk snikskytter (Robinson) som kaller seg «Scorpio» myrder ei jente og krever løsepenger fra byen for å ikke plukke ut nye ofre. Den som skal ta ham er Harry Callahan (Eastwood), som ikke har mye til overs for de spilleregler borgermesteren insisterer på skal følges. Om filmen og dens oppfølgere. Hele fem «Dirty Harry»-filmer ble spilt inn mellom 1971 og 1988. Filmene var brutal for sin tid og hadde ofte selvtekt som tema. I Norge fikk filmene store problemer med filmsensuren og den fjerde «Dirty Harry»-filmen, "Sudden Impact" som kom ut i 1983, ble forbudt av Statens filmkontroll. "Dirty Harry" hadde 16 års aldersgrense da den gikk på norske kinoer. BBC Books. BBC Books er den delen av BBC Worldwide som gir ut bøker. Den har vært aktiv siden 1980-tallet. De gir ut bøker som handler om radio- og TV-programmer fra BBC, slik som kokebøker, programguide, livsstilsmanualer, barnebøker og bøker om produksjonen av programmer. De gir også ut biografier og selvbiografier om berømte personer. Siden 1997 har selskapet gitt ut romaner om "Doctor Who", en science fiction-serie produsert av BBC. Deres mest berømte bøker er den tidligere TV-kokken Delia Smiths kokebøker og dyrelivsbøkene av David Attenborough. Internasjonale BBC-kanaler. BBC har ikke lov til å vise eller sende reklamer på luften innen Storbritannia. Utenlands er det dog ingen begrensninger og derfor har BBC opprettet en rekke TV-kanaler internasjonalt som blir drevet av reklamer. Dette blir kontrollert gjennom datterselskapet BBC Worldwide. Disse kanalene kan vise reklame fordi BBC ikke samler inn TV-lisens i utlandet. Noen av kanalene er heleid av BBC Worldwide og andre er drevet sammen med andre kringkastere. Med Alliance Atlantis. I Canada må alle kanalene vise en viss prosent canadiske programmer. BBCs canadiske kanaler drives i samarbeid med Alliance Atlantis. Med Discovery Channel. Animal Planet er også tilgjengelig i Storbritannia og Latin-Amerika. Andre. BBC Worldwide driver også UKTV-nettverket i Storbritannia med Flextech. Solveig Gulbrandsen. Solveig Ingersdatter Gulbrandsen (født 12. januar 1981 i Oslo) er en av Norges mest profilerte kvinnelige fotballspillere gjennom tidene. Hun var midtbanespiller for Kolbotn, Stabæk og FC Gold Pride. Etter at hun la opp i 2010 er hun spillerutvikler i Vålerenga Fotball Damer og fotballekspert i TV 2. Solveig Gulbrandsen er datter av tidligere landslagsspiller Terje Gulbrandsen. Allerede som 17-åring spilte Solveig Gulbrandsen sin første cupfinale, og ble av Aftenposten omtalt som «Kolbotn-midtbanens leder. Ofte ballvinner, men også løpssterk og ballsentral». Samme år debuterte hun på det norske landslaget for kvinner, og hun spilte 154 landskamper og skåret 47 mål i løpet av landslagskarrieren. Hun spilte på Norges lag som tok gull under OL 2008. På klubblag. Mesteparten av sin aktive karriere har Gulbrandsen spilt på Kolbotn. Hun scoret to mål i Toppserien i sitt debutår, og deretter var hun ofte i toppen av toppscorerlisten, enda hun bare én gang vant toppscorertittelen med en tredelt førsteplass. Gulbrandsen har tilsammen scoret 125 mål i Toppserien, av disse 119 for Kolbotn. Gulbrandsen spilte en svært viktig rolle i transformeringen av Kolbotn fra middelhavsfarer til topplag. Gulbrandsen har vunnet serien tre ganger for Oppegårdslaget, og hun vant cupfinale med Kolbotn i 2007. Etter elleve sesonger i Kolbotn byttet Gulbrandsen til Stabæk i 2009-sesongen. Etter ett år i Stabæk ble hun tilbudt kontrakt med WPS-laget FC Gold Pride, som hun takket ja til. I juli 2010 dro hun fra FC Gold Pride i USA tilbake til Norge og Stabæk. På landslag. På landslaget var Gulbrandsen del av gullaget i fotball under OL i Sydney 2000. Hun var også med på sølvlaget under EM i 2005, og Gulbrandsen scoret to mål i semifinalen mot Sverige i det mesterskapet. I tillegg til dette har Gulbrandsen spilt alle mesterskap etter debuten, det vil si OL 2008, VM i 1999, 2003 og 2007, samt EM i 2001 og 2009. Bare Hege Riise (188) og Bente Nordby (172) har flere landskamper på det norske landslaget. Tårnåsen. Tårnåsen ligger øst for Kolbotn. Boligfeltet hadde stor utbygging på 60- og 70-tallet. Området består av en jevn blanding av eneboliger, rekkehus og boligblokker. Av skoler så finnes Tårnåsen skole og Hellerasten skole. I tillegg finnes det flere barnehager i området. På området til nedlagte Sætre Kjeksfabrikk skal det bygges omlag 300 nye boliger fordelt på leiligheter, rekkehus og lavblokker. Dette området har av utbygger fått navnet Kornmoenga. Det er gangavstand til Kolbotn stasjon på Østfoldbanen med forbindelse mot både Oslo, Ski og Moss. Området betjenes også av busslinjene 81A Vestbanen – Tårnåsen – Greverud, 82E Vestbanen – Tårnåsen ekspress og 83 Vestbanen – Mastemyr – Tårnåsen. Hovedveiforbindelsen gjennom Tårnåsen er Valhallaveien som går fra Skiveien nær bygrensen mot Oslo til Sønsterudveien på Sofiemyr. Tårnåsen skole. Tårnåsen skole er en barneskole på Tårnåsen i Oppegård, Akershus. Skolen ble bygget i 1973 og ligger i et naturrikt område. Skolen dekker 1.-7. klasse, mens den lokale ungdomsskolen er Hellerasten skole. Store deler av skolen brant ned i en voldsom brann 16. mars 2010. Brannen skal ha startet ved hovedinngangen og spredt seg via takkontruksjonen og innover i den østlige fløyen. Inntil et nytt bygg står klart foregår undervisningen i brakker. 1-4. trinn holder til i brakker ved tårnåsen skole, mens 5-7. trinn holder i brakker ved Hellerasten skole. Hellerasten skole. Hellerasten skole er en ungdomsskole i Oppegård, Akershus. Skolen dekker området for Tårnåsen og Sofiemyr. Skolen ble bygget i 1967 som barneskole for Hellerasten-Øståsenområdet. Fra 1980 til 1988 hadde den 7. trinn – et ungdomsskoletrinn – men fra 1988 har den vært en ren ungdomsskole med en kapasitet på 9 klasser. I 2006 hadde skolen 196 elever fordelt på tre trinn, hovedsakelig fra Tårnåsen skole. Skolen har om lag 30 ansatte. Hellerasten skole er praksisskole for studenter fra Musikkhøgskolen. Eidsvoll stasjon. Eidsvoll stasjon ligger ved Eidsvoll. Stasjonen ble åpnet i 1998 etter åpningen av Gardermobanen og den nye stasjonen ble plassert lenger nord enn den gamle, som var endestasjon for Hovedbanen og åpnet i 1854. Eidsvoll stasjon ligger 67,51 kilometer fra Oslo S, 127,2 meter over havet og er endestasjon for lokaltogene på banestrekningen Kongsberg – Oslo – Gardermoen – Eidsvoll. Om sommeren går DS Skibladner ut fra bryggen ved den gamle stasjonen. Roald Amundsen videregående skole. Roald Amundsen videregående skole ble etablert som Oppegård Gymnas i 1970 og leide lokaler i Ingieråsen skole fram til 1975. I august dette året flyttet skolen inn i nye lokaler på Sofiemyråsen. Den 15. desember 2011, dagen etter 100-årsmarkeringen for Roald Amundsens ekspedisjon til sydpolen, vedtok fylkestinget forslaget om å endre skolens navn fra Oppegård videregående skole til Roald Amundsen videregående skole. Navnet trådde offisielt i kraft 1. august 2012. Skolens rektor er Elsie Marit Urdal Sand. Visjon. Skolens visjon er «Alltid mot nye mål». Elevråd. Elevrådet på består av én representant fra hver gruppe på skolen, totalt 45. Elevrådsstyret blir valgt for hvert kalenderår. Bridgeofstone. Bridgeofstone er et norsk rockeband fra Bergen som har eksistert siden mars 2005. Bandet ble dannet av Sindre Risnes og Halvor Elde. Etter en del utskiftninger på både trommer og bass ble bandet komplett i 2006. De har utgitt en EPn «You vs me» med den nåværende besetningen, og dessuten turnert store deler av Norge. I 2006 har de fra mars til november holdt ca 40 konserter. Jens Edvin A. Skoghøy. Jens Edvin Andreassen Skoghøy (født 16. februar 1955 i Tromsø) er en norsk jurist og høyesterettsdommer. Han tok juridisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1980. Skoghøy har vært privatpraktiserende advokat fra 1983 til 1987 og fikk møterett for Høyesterett fra 1988. Han var utdanningsstipendiat ved Universitetet i Tromsø 1988-90 og ble i 1990 kreert dr. juris ved Universitetet i Tromsø på avhandlingen «Factoringpant». Han var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø fra 1990-98. Skoghøy har skrevet en rekke bøker i blant annet tvistelov, panterett og sivilprosess. Høyesterett. Jens Edvin A. Skoghøy ble utnevnt til Høyesterettsdommer av Kongen i Statsråd 30. januar 1998. Han tiltrådte som dommer ved Norges Høyesterett 15. august 1998. Narviks historie. Utskiping av svensk jernmalm har preget Narvik i moderne tid. Narviks historie strekker seg langt tilbake i tid. Navnet har sin opprinnelse i den norrøne guden Njord, og antagelig hett "Njarðarvík". I 1567 ble stedet beskrevet som "Narduigh" eller "Naruigen", og var opprinnelig et gårdsnavn. Kongsbakk-gården ytterst i Skjomen har historie tilbake til iallfall 1850 og tilhører i dag Ofoten Museum. Ankenes kirke er 1802. Moslinggården har navn etter Statius Mosling (1853–1934) som etablerte seg som handelsmann på Skjolmen på 1870-tallet. Narvik fikk bystatus i 1902, og fra dette året og til i dag har Narvik fungert som den viktigste havnen for utskiping av jernmalm fra LKABs gruver i svenske Kiruna. Rallartiden og pionertiden. Naviks byvåpen understreker Narviks betydning som isfri havn. Inntil Ofotbanen ble vedtatt bygd var Narvik kun noen få gårdsbruk. Ved hjelp av britisk kapital ble det igangsatt bygging av en jernbane fra Viktoriahavn (som byen ble navngitt) til gruvene i Kiruna. Bygginga medførte hektisk aktivitet, men selskapet gikk konkurs etter noen år. Arbeidet ble gjenopptatt etter et vedtak av den Svenske og Norske stat. Fra 1898 til åpninen i 1903 var det hektisk aktivitet der flere tusen rallare (anleggsarbeidere) arbeidet hardt i fjellene for å sluttføre jernbanen. Mesteparten av anleggsarbeiderne holdt ikke til i Narvik, men i innerst i Ofotfjorden i Rombaksbotn. Ved jernbanens fullførelse, ble Rombaksbotn fraflyttet og Narvik begynte å vokse. I mellomkrigstiden steg befolkningen raskt, men byen ble hardere rammet av verdenskrisen etter 1929. Slaget om Narvik 1940. Jernmalmen fra Sverige gjorde Narvik til et strategisk mål av stor betydning for de krigførende land under 2. verdenskrig. 9. april 1940 ble byen invadert av ti tyske jagere med 2000 tyske Gebirgsjägere. Et tomåneders slag der norske franske og polske soldater presset de tyske styrkene mot svenskegrensen ble utkjempet. Tre sjøslag førte til at hele den tyske invasjonsflåten ble senket og at fjorden er en stor skipskirkegård. Byen ble til slutt gjenerobret den 28. mai 1940. Tyske bombefly bombet byen etter gjenerobringen. Dette var de alliertes første seier mot Tyskland, men på grunn av utviklingen i krigen mellom Frankrike og Tyskland på kontinentet førte til at de allierte trakk seg ut rett før tyskerne ville ha blitt nødt til å kapitulere. Under slaget var Narvik i sentrum for verdensnyhetene, noe som førte til at byen i de første tiårene etter krigen trolig var av Norges mest kjente byer i utlandet. Narvik i etterkrigstiden. Etter krigen ble byen gjenoppbygd. Narvik nøt godt av den internasjonale høykonjunkturen og skatteinntekter fra LKAB gav. På 70/80-tallet ble byen rammet av nedbemanninger i byens hjernesteinsbedrifter, LKAB og NSB, som førte til at kommunen fikk svært lite penger. Det led blant annet Narviks bibliotek for. Byen har vært styrt av Arbeiderpartiet kontinuerlig siden 1910-tallet. Michael Jacksons diskografi. Denne artikkelen omfatter Michael Jacksons diskografi. Her er alle hans album og singler listet opp i kronologisk rekkefølge. I tillegg kommer listeplasseringene i Storbritannia, Canada, USA og Australia. Sertifisert av RIAA certifications, BPI certifications, CRIA certifications, SNEP certifications, AMPROFON certifications, IFPI Germany certifications, ARIA certifications, NVPI certifications, IFPI Sweden certifications, IFPI Switzerland certifications, ZPAV certifications, IFPI Hong Kong certifications, IFPI Austria certifications, IFPI Finland certifications, RIANZ certifications. Sertifiseringen av salget i USA kommer fra RIAAs database, Sertifiseringen av salget i Storbritannia kommer fra BPIs database, Sertifiseringen av salget i Canada kommer fra CRIAs database og sertifiseringen av salget for salget i Australia kommer fra IFPIs Australia database. Andre album. USA (U.S. og US R&B), United Kingdom (UK), Tyskland (DE), Frankrike (FR), Italia (IT), Nederland (NL), Canada (CA), Japan (JP), Australia (AU) og New Zealand (NZ). Sofiemyrtoppen skole. Sofiemyrtoppen skole i Oppegård kommune ble opprettet 1. august 2005 som et resultat av sammenslåing av Sofiemyr skole, Fløysbonn skole og Sofiemyråsen skole. Skolen består av både barneskole (Sofiemyr) og ungdomsskole (Fløysbonn) (1.-10. klasse), og den har en egen avdeling for elever med spesielle behov (Sofiemyråsen). Skolen er også den største i kommunen med sine 640 elever og ca. 100 ansatte. Hangglider. Hangglider er en bemannet, ikke motordrevet innretning, tyngre enn luft, som kan startes og landes ved hjelp av førerens egen muskelkraft og som under flyging bare bæres oppe av aerodynamiske reaksjoner på faste bæreflater (ikke roterende flater). En hangglider fungerer som et lite seilfly uten hjul, hvor piloten henger under flyvingen, og kan styre ved vektforskyvning. Med en hangglider kan man utnytte oppadstrømmende luft til å vinne høyde, for å fly bort fra startstedet. Dette er vanligvis en fjelltopp, men man kan også taues opp ved hjelp av annen farkost (Opptrekk). Man vinner høyde ved å bruke innsikt i meteorologiske forhold, gjennom å plassere seg i oppadgående luft (Termikk), eller sveve på luft som blir presset opp mekanisk når vind tvinges over en hindring (Mekanisk heng). Hangglider blir også vennskapelig referert til som tørkestativ av paragliderpiloter. Riksanlegget for hanggliding i Norge finnes i Vågå. Arne Mo har skrevet en roman hvor hanggliding er sentralt, "Skywayman". Regjerende norgesmester er Nils Åge Henden. Roland MT-32. Roland MT-32 er en MIDI-kompatibel lydmodul utgitt i 1987 av Roland Corporation. Egenskaper. Slik som Roland D-50, bruker denne modulen også "Linear Arithmetic"-syntese, som er en form for sample-basert syntese kombinert med subtraktiv syntese, for å produsere lyd. Sample-basert blir brukt på stigning av lyd og trommer, mens tradisjonell syntese blir brukt for å opprettholde lyden. MT-32 kommer med 128 lyder og 30 rytmelyder. Lydene kan spilles på opp til 8 kanaler og rytmelydene på en kanal. Den har også en digital gjenklang-effekt. Etterfølgerne hadde også 33 lydeffekter inkludert. På grunn av at den mangler en piano-sample, kan den ikke spille en overbevisende, akustisk pianolyd. Siden den er en synthesizer istedenfor en enkel wavetable-modul, er den programmerbar. Lyder blir laget ved å kombinere opp til 4 partieller på forskjellige måter (inkludert ringmodulasjon). Modulen kan spille 32 partieller samtidig, så polyfonien bestemmes av hvor mange partieller hver lyd består av. Modulen kan derfor spille fra 8 til 32 noter samtidig. MT-32 bruker ikke MIDI-kanal 1 (og derfor bruker heller ikke MIDI-filer skrevet for modulen denne kanalen), men den kan bli programmert til å bruke den med sysex-beskjeder. Dette kan brukes for å gjøre modulen mere kompatibel med den populære General MIDI-standarden. Første generasjon. Ingen hodetelefonutgang. LA32 er en 80-pinns PGA-brikke. Kontrollprosessoren er en Intel C8095-90. DAC er en Burr-Brown PCM54 uten trimpot; dens signal har en oppløsning på 15 biter (se under). LA32-brikken blir senere byttet ut med en 100-pinns flatbrikke. Andre generasjon. Hodetelefonutgang er lagt til. Kontrollprosessoren er en Intel P8098. Samme DAC, men med full 16-bits inngangsoppløsning (se under). Etter dette fikk alle moduler 32 ekstra lydeffekter. Tredje generasjon. DAC er nå en Burr-Brown PCM55, som er fabrikkjustert (se under). Vibrato er merkbart sterkere enn på tidligere modeller. Klipping. MT-32 og kompatible moduler bruker en parallell 16-bits DAC med en sample rate på 32 kHz. For å forbedre signal-til-støy nivået uten å investere i dyrere komponenter, ble volumet av det digitale signalet som går inn i DACen fordoblet I begge scenariene ble resultatet at man fikk en veldig hard «klippestøy» når man hadde lyder som ble spilt høyt. Ikke-lineære differensial-feil. DACen brukt i første og andre generasjon var angivelig fabrikkjustert, men den trengte likevel en trimpot for å redusere ikke-lineære differensial-feil (Differential Non-Linearity Error, DNL). Fordi Roland ville spare penger, inkluderte de ikke en slik krets. Resultatet var at svake lyder hadde en merkbar metallisk lyd. Denne forvregningen er mere tydelig i den originale MT-32, mest sannsynlig fordi DACens bit 0 ikke er koblet til på grunn av bitforflytningen (se over). Den kan også høres i den nyere MT-32 og CM-32L. For den tredje generasjonen brukte Roland Burr Browns PCM55 istedenfor. Denne DACen er fabrikkjustert og har nesten ingen hørbar DNL. Buffer-overflyt. Første generasjon hadde en kontroll-ROM med versjon under 2.00 og de trengte en 40 ms langt forsinkelse mellom sysex-beskjeder. Noen dataspill ble programmert for å virke med nyere moduler (se over) og senere ROM-versjoner som ikke trenger denne forsinkelsen. Disse spillene vil derfor ikke virke helt korrekt med den første generasjonen. Man kan få feil lyder og modulen kan også låse seg. Musikk for dataspill. MT-32 ble brukt mye i dataspill fra slutten på 1980-tallet til begynnelsen på 1990-tallet som et bedre alternativ til AdLib- og Sound Blaster-lydkortene. Sierra On-Line var det første selskapet som tok i bruk modulen. Det var for spillet ' i 1988. De solgte også modulen. Etter at General MIDI (GM) ble en populær standard og etter at den implementert i Rolands Sound Canvas-moduler, sluttet spillprodusentene å lage spillmusikken for MT-32. De fleste gikk over til GM-kompatible Roland SC-55. De fleste av disse spillene legger ikke inn nye lyder i MT-32. De programmerer istedenfor MT-32s lydbank til å cirka stemme med GM-standarden slik at den musikken også kan spilles av på MT-32, ofte med varierende kvalitet. Emulering. På grunn av MT-32s popularitet innen dataspill har mange moderne lydkort en enkel MT-32-modus som består av en lydbank som har samme oppsett som den i MT-32. Disse lydene er som oftest tatt fra andre kilder og kan derfor variere veldig i forhold til en ekte MT-32. Disse lydkortene kan heller ikke programmeres med spesielle lyder, noe som mange dataspill benyttet seg av. Man kan derfor også få feil lyd i mange tilfeller. Orchid SoundWave 32, som ble gitt ut av Orchid i 1994, har en signalprosessor som tillot en mere nøyaktig gjengivelse av MT-32s lyder. Det har den siste tiden vært forsøk på å emulere LA-teknologien i programvare ved hjelp av filkopier av MT-32s lydbank og kontroll-ROM. Den mest nevneverdige er ', som har åpen kildekode. Denne prøver å emulere MT-32 med en WDM driver for "Windows XP". Den er også lagt til i "ScummVM", et program som kan kjøre eventyrspill fra LucasArts. Munt er basert på ', som var kilden til en kortvarig krangel over distribusjonen av ROMene fordi Roland eier opphavsretten. Roland har også sin egen emulator for klassiske synthesizere, slik som D-50. Roland CM-32L. CM-32L er basert på MT-32, men er beregnet for å brukes med datamaskiner. Den er derfor beige og den har ingen eksterne kontroller bortsett fra volumkontroll og indikatorlys. Den eneste tekniske forskjellen mellom en MT-32 og en CM-32L er at sistnevnte har 32 ekstra lydeffekter. Det andre triumvirat. Det andre triumvirat er navnet historikere gir til den offisielle politiske alliansen mellom Gaius Julius Cæsar Octavianus («Octavian», senere «Cæsar Augustus»), Marcus Aemilius Lepidus og Marcus Antonius, dannet den 27. november 43 f.Kr.. I motsetning til det mer berømte første triumvirat, var det andre triumvirat en offisiell organisasjon, og hadde fullmakt i staten, da triumvirenes imperium overgikk alle magistratene i republikken, inkludert konsulenes. Trium, Andre Til fyret. "Til fyret" ("To the Lighthouse", 1927) er en roman av den engelske forfatteren Virginia Woolf. Romanen er to ganger oversatt til norsk, i 1948 og 1995. Den første utgaven hadde tittelen "De drog til fyret". I romanen møter vi Mr og Mrs Ramsay, deres åtte barn og alle deres venner og bekjente ved sommerhuset deres på Isle of sky i Skottland mellom 1910 og 1920. Boken er tredelt med titlene «the Window», «Time Passes» og «the Lighthouse» og disse ulike delene representerer ikke bare tre ulike stadier i familiens liv, men også ulik temporalitet. «To the Lighthouse» er rammefortellingen der prosjektet er å komme seg ut til fyret. Boken har ikke et typisk plot men følger i stedet tankerekkene til de ulike personene i boka. Woolf opererer med en personorientert tredjepersonsforteller og hovedfokuset får vi fra Mrs Ramsay og kunstneren Lily Briscoe. Fortellerstilen til Woolf skriver seg fra den modernistiske stream of consciousness metoden som Marcel Proust og James Joyce er mest kjent for. Likevel kan den ikke sies å være like ekstrem og boken er ikke vanskelig å følge til tross for de ofte skiftende synsvinklene. Del I: The Window. «Yes, ofcourse it's fine tomorrow» er Mrs Ramsays åpningsreplikk. Den seks år gamle James Ramsays ønske om å dra ut til fyrtårnet er gjennomgående i denne delen, der Mrs Ramsay opptrer som fredsmegleren og motparten til sin mann, Mr Ramsay som stadig forkludrer James' ønsker med sin snusfornuftige holdning. James har et tydelig anstrengt forhold til faren og foretrekker moren sin.Tida i denne delen går tregt, er sirkulær og representerer Mrs Ramsay. Vi møter også Lily Briscoe som i denne første delen er en ung kunstner. Hennes abstrakte portrett av Mrs Ramsay viser at hun er en kvinne med en moderne holdning og kan sees på som en motpart til Mrs Ramsays konservative vesen. Hun føler likevel et bånd til henne. Hun strever med selvfølelsen der Charles Tanslay, en beundrer av Mr Ramsay og hans filosofiske tanker, mener at kvinner ikke kan male. Hennes forhold til Mr Ramsay er også anstrengt. Delen munner ut i midagsscenen der Mrs Ramsays rolle tydelig kommer til rette. Maten hun lager skal være servert til en bestemt tid og bestå av like deler, og blir et bilde på hennes ønske om at alle har det bra. Hun har også et ønske om at Lily Briscoe skal gifte seg med William Bankes, en eldre enkemann og gammel venn av Mr Ramsay. Dette skjer ikke og viser igjen gapet i holdning mellom den moderne Lily og den konservative Mrs Ramsay. Forholdet mellom Mr og Mr Ramsay er hele tiden tilstede. Mrs Ramsay kjenner sin mann og hans væremåte og reagerer ikke på hans merkelige utspill eller krigslek. Han er avhengig av hennes anerkjennelse mens hun ikke tør motgå ham. Både barna og Lily Briscoe ser på ham som en selvopptatt tyrann. Del II: Time Passes. I denne delen løper ti år over få sider. Omgivelsene blir her selvstendige karakterer og her er personifisering framfor personer framtredende. Første verdenskrig kommer og Mr og Mrs Ramsays sønn, Andrew, dør under kamp. Datteren deres Prue dør mens hun føder og Mrs Ramsay selv går bort en natt og forlater Mr Ramsay for seg selv. Del III: The Lighthouse. Denne delen er forsoningsdelen. Lily overtar rollen som hovedperson. Her er et grunnleggende universalt spørsmål «what does it all mean?» Ved tapet av Mrs Ramsay oppleves alt som tomt og meningløst og det reflekteres over hva tapet innebærer. Denne tida er mer lineær og representerer Mr ramsay: han er målrettet og peker mot de parallelle prosjektenes avslutning; guttenes tur til fyret, og Lily som skal bli ferdig med bildet. Familien returnerer til sommerhuset og etter mye tvil drar de ut til fyret, men ikke med moren, slik James hadde ønsket den gangen for ti år siden. James venter hele veien på at faren skal tyrannisere dem som før, men i stedet anerkjenner faren endelig James. Lily Briscoe blir endelig ferdig med sitt portrett av Mrs Ramsay og forsoner seg slik med hennes død og befrir seg samtidig fra kontroll hun hadde over Lilys liv. Fyret. Woolf har selv sagt at fyret er tilfeldig og ikke har noen symbolsk verdi, men til tross for dette har flere sett på fyret som et symbol for opplysning og redning, og skiftet mellom lys og mørke har blitt et bilde på konflikt og gjenforening, som James og Mr Ramsays harmoniske tur ut til fyret. James' intrykk av fyret er "nothing is simply one thing", noe som understreker de ulike oppfatninger de ulike menneskene i boka har samtidig som den sier at symboler også har ulik betydning fra person til person. En populær måte å se på fyret på blant feministiske litteraturkritikere er som et fallossymbol som representerer Mr Ramsay og hans overlegenhet i forhold til Mrs Ramsay; hun blir den andre, slik Simone de Beauvoir skriver i sin bok Det annet kjønn (1949). Filmatiseringer. "To the Lighthouse" (1983), med Rosemary Harris, Michael Gough, Suzanne Berti og Kenneth Branagh. Verdensbiblioteket. Til Fyret var blant de 100 verkene som ble valgt inn i Verdensbiblioteket i 2002. Kåringen ble gjort av 100 forfattere fra hele verden på vegne av De norske Bokkklubbene og er ment å være en samling av litteraturhistoriens 100 viktigste verker. Woolfs Mrs. Dalloway er også på listen. Tangen stasjon. Tangen stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjon ligger ved Tangen i Stange kommune like ved Mjøsa. Stasjonen ble åpnet i 1880 da jernbaneforbindelsen mellom Eidsvoll – Hamar ble fullført. Fra Tangen stasjon til Oslo S er det 101,77 km. Strokkenesbrua. Strokkenesbrua er ei 80 meter lang veibru på riksvei 851 i Salangen kommune i Troms. Brua krysser elva Strokken mellom Øvervatnet og Nervatnet. Elva har et fall på kun 1 meter. Dagens bru ble bygd i 1986 og er den tredje i rekken. Den første ble bygd i 1879 og den andre i 1934. I dag er det kun den nye brua som står, men brukar fra de eldre bruene er tydelige på begge sidene av elva. Stange stasjon. Stange stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved Stange sentrum i Stange kommune og ble åpnet i 1880 da jernbaneforbindelsen mellom Eidsvoll – Hamar ble fullført. Fra Stange stasjon til Oslo S er det 114,42 km. Stasjonen var nær å bli stengt i 1999 da Statens jernbanetilsyn på grunnlag av sikkerheten til passasjerene påla Jernbaneverket å utbedre en smal perrong mellom sporene. Denne er i dag fjernet og erstattet av et sperrende gjerde mellom sporene og en bredere perrong på den andre siden av spor to. Ingeniørbataljonen. Ingeniørbataljonen er en avdeling i den norske hæren. Bataljonen holder til på Skjold leir og er en del av Brigade Nord. Om IngBn. Ingeniørbataljonen er en taktisk støtteavdeling lokalisert på Skjold (indre Troms) og på Rena i Østerdalen. Bataljonens oppdrag er bla. å støtte manøveravdelingene innenfor mobilitet, antimobilitet, kamuflasje og stillinger. Bataljonen er svært etterspurt i internasjonale operasjoner og har i de senere år operert i bla. Kosovo, Afghanistan og Irak. Desember 2006 ble Pansret ingeniørkompani i TMBN (Telemarkbataljon) overført til Ingeniørbataljonen og fikk navnet PingKP C. Kompaniet er fortsatt lokalisert på Rena. I tillegg har bataljonen opprettet PingKP A som har sitt første innrykk januar 2007. Kistefossbrua. Kistefossbrua er ei veibru på riksvei 851 som krysser Kistefossen, kommunegrensen mellom Bardu og Salangen i Troms. I tillegg til brua som er i bruk i dag finner vi ei eldre bru på samme sted, og brukar etter ei enda eldre bru noen hundre meter lenger ned langs elva. Fv153 gjennom Øvre Salangen tar av fra riksveien like før brua på Bardusiden. Ølkasse. En standard ølkasse har ytre mål på 400 · 300 · 220 mm (l·b·h) og rommer 24 flasker øl. Den er laget i plast. Den står på en sokkel som er akkurat stor nok til å gå inn i toppen av kassen under ved stabling. Med tiden har det vært lansert flere kassetyper: 10 X 1,5 liters flasker. 6 flaskers med hank. Disse har gått ut av bruk igjen ganske raskt, men nyter fortsatt en viss popularitet til brus. Felles for alle er at bunnmålet må passe til stabling. Tomkassestabler er plasskrevende, selv om hver enkelt stabel blir opp mot 3 meter høy. Mye av omsetningen er i dag lagt over på papp- og plastemballasje (six- pack), slik at ølkassen slik vi kjenner den per 2006 snart vil tilhøre historien. Øl og bruskasser var tidligere laget i tre, og rommet 12 eller sjeldnere 24 flasker. Man kunne også få kjøpt kurver som rommet 6, 4, eller tre flasker. Disse var mere kjent i Danmark. Trekassene er nå gått ut av bruk. Etter andre verdenskrig var det vanlig i norske kommuner at øl måtte bestilles hos en lokal ølforhandler. Da var minste kvantum en kasse à 12 flasker. Dette satte sitt preg på edruskapssituasjonen og drikkekulturen i store deler av landet. Brumunddal stasjon. Brumunddal stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved Brumunddal sentrum i Ringsaker kommune og ble åpnet i 1894 da jernbaneforbindelsen mellom Hamar – Tretten ble fullført. I dag stopper nattogene og intercitytogene på stasjonen. Fra Brumunddal stasjon til Oslo S er det 139,90 km. Midt i planeten. Midt i planeten var en barne-TV serie i NRK som gikk fra 2003–2005. Programmet ble sendt fra Tromsø, og programleder var Jon Christian Gaare Blix. Han tok for seg temaer som tyngdekraft, naturen, musikk og mye annet. Moelv stasjon. Moelv stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved Moelv sentrum i Ringsaker kommune og ble åpnet i 1894 da jernbaneforbindelsen mellom Hamar – Tretten ble fullført. Stasjonen fikk ny, moderne stasjonsbygning i 1981 og bare nattogene og intercitytogene har opphold. Fra Moelv stasjon til Oslo S er det 155,95 km. Det gamle pakkhuset på Moelv stasjon er i dag galleri ved stasjonen. Jernbaneverket invester i overkant av 90 millioner kroner i utbedring og oppgradering av Moelv stasjon. Det bygges to nye perronger, kulvert med trapper og heis samt større parkeringsplasser på øst- og vestsida av stasjonen. Arbeidet vil være sluttført i månedsskiftet august/september 2012 og innebærer et kraftig kvalitetsløft for Moelv, Ringsaker og bygdene rundt nordenden av Mjøsa. Kildeverdi. Kildeverdi er en vurdering av en kildes kvalitet. Verbal overført informasjon regnes som å ha en lavere kildeverdi enn for eksempel offentlige dokumenter. Det er også graderinger relatert til typen dokument. Innen slektsforskning brukes offentlige dokumenter som folketellinger og kirkebøker mye. En kirkebok regnes som et helt sikkert media og har derfor som regel den høyeste kildeverdien. En folketelling har en god kildeverdi, men ikke så god som kirkebøker da innsamlingen av informasjon til en folketelling ikke var så nøyaktig som når prest eller klokker skrev i sine bøker om dåp, vigsler, dødsfall, etc. Jim Smith. James Smith, vanligvis kalt Jim Smith, (født 17. oktober, 1940 i Sheffield, South Yorkshire, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som nå er fotballmanager. Han har spilt for seks engelske fotballklubber, mens han var vært manager for ni engelske fotballklubber. Smith kalles ofte "Bald Eagle" på grunn av sitt noe manglende hår. Smith er nå manager for Oxford United som spiller i Conference National, og han sitter også i styret til denne fotballklubben. Som spiller. Jim Smith startet sin profesjonelle karriere i Sheffield United i 1959. Etter å ha vært i denne klubben i over to år uten særlig spilletid gikk han til Aldershot sommeren 1961. Han spilte fire sesonger for klubben fra Hampshire før han i 1965 ble en del av Halifax Town sin spillergruppe. Han var i Halifax i nesten tre år, og spilte over 100 ligakamper for laget, før han i mars 1968 gikk til Lincoln City. I hans neste klubb, Boston United, ble han tilbudt en spiller/manager jobb, og den samme jobben hadde han i Colchester United fra oktober 1972. Selv om Smith ikke spilte mange kamper for Colchester hadde han spillerlisens ut 1972/73 sesongen. Som manager. I juni 1969 ble Jim Smith manager for Boston United som på denne tiden ikke var med i The Football League. Hans første managerjobb for en klubb som var med i The Football League var i Colchester United som i 1972 spilte i 4. divisjon. I hans første hele sesong som manager i denne klubben, 1973/74 sesongen, rykket laget opp til 3. divisjon, og i sesongen etter ble de nummer 11 i 3. divisjon. Sommeren 1975 aksepterte Smith et tilbud fra Blackburn Rovers, som på denne tiden spilte i 2. divisjon, om å bli deres nye manager. Han var nesten tre sesonger i Blackburn før han i mars 1978 gikk til Birmingham City. Birmingham spilte i den engelske toppdivisjonen da Smith overtok jobben som manager, og laget endte som nummer 11 i 1977/78 sesongen. Året etter gikk det ikke like bra, og klubben rykket ned til 2. divisjon etter å ha blitt nummer 21 og nest sist i 1. divisjon. Smith fotsatte imidlertid som manager i klubben fra West Midlands, og året ble det tredje plass, og opprykk til toppdivisjonen. Smith ble værende i Birmingham fram til februar 1982, og i mars 1982 ble han ny manager for Oxford United som dette året spilte i engelsk 3. divisjon. Klubben vant 3. divisjon i 1983/84 sesongen med 95 poeng, åtte poeng mer enn Wimbledon som ble nummer 2. Året etter ble nyopprykkede Oxford også vinner av 2. divisjon, og klubben kunne dermed delta for første gang på det øverste nivået i engelsk fotball. Selv om klubben hadde hatt meget stor suksess med Smith som sjef nektet klubbens styreformann, Robert Maxwell, å forbedre Smiths kontrakt noe som førte til at Smith sa opp jobben som manager i juni 1985. Hans neste klubb ble Queens Park Rangers, og i 1986 kom laget til finalen i Ligacupen der det ble et 3-0 tap mot hans gamle klubb, Oxford United. I desember 1988 gikk han til Newcastle United. Laget hadde slitt tidlig i 1987/88 sesongen, og Smith greide ikke å snu trenden og laget rykket ned etter å ha blitt nummer 20 og sist i 1. divisjon. Året etter endte laget som nummer 3 i 2. divisjon, men ble slått ut playoffkampene og måtte spille nok en sesong på det nest øverste nivået. Etter relativt svake resultater i 1990/91 sesongen fikk Jim Smtih sparken i klubben fra Tyne and Wear i mars 1991. Sommeren 1991 ble han ny manager for Portsmouth, og under hans periode i klubben ble laget værende på det nest øverste nivået i engelsk fotball. I 1991/92 sesongen ble laget nummer 9, i 1992/93 sesongen nummer 3 og i 1993/94 sesongen nummer 17. Han forlot klubben vinteren 1995 da han følte at salg av nøkkelspillere gikk ut over den sportslige satsingen. Sommeren 1995 takket han ja til å bli manager for Derby County, og noe av det første han gjorde i denne klubben var å ansette Steve McClaren som sin assistent. Duoen tok klubben fra Derbyshire opp fra engelsk 1. divisjon (som nå var blitt det nest øverste nivået i engelsk fotball) til Premier League i sin første sesong, og klubben gjorde det relativt bra de neste sesongene i den engelske toppdivisjonen. I februar 1999 gikk imidlertid McClaren til en ny jobb som assistent i Manchester United, og klubbens resultater ble etterhvert også dårligere. I oktober 2001 fikk han sparken i Derby, og hans assistent Colin Todd overtok som ny sjef. I de neste årene jobbet Smith som assistent, først Coventry City i 2002, deretter i samarbeid med Harry Redknapp i Portsmouth og Southampton. I 2004/05 rykket Southampton ned fra Premier League, og klubben tilbød ikke Smith ny kontrakt som assistent til Redknapp. I mars 2006 gikk Jim Smith inn i styret til sin gamle klubb Oxford United, og han gjorde også comeback som manager. Laget hadde gjennom hele sesongen slitt med dårlige resultater, og Smith klarte ikke å hindre at laget rykket ned fra Football League Two på slutten av sesongen. Uhu! "Uhu!" var en norsk TV-serie som gikk på NRK Barne-TV i tidsrommet 2001–2003. Serien omhandlet flere spøkelser som hadde mistet spøkelseskraften sin og kunne derfor ikke spøke, men det skjedde mye rart i spøkelseshuset likevel. Serien vant Gullruten to ganger: i klassen beste barneprogram for episoden "Krangling" under Gullruten 2002 og i klassen beste barne- eller ungdomsprogram under Gullruten 2003. NRK Barn ga ut flere album med musikk fra serien og vant Spellemannprisen 2001 for "Uhu!" og Spellemannprisen 2002 for "Uhu! Vol. 2". Begge i klassen barneplate. Spøkelsesserien ble spilt inn i Middelalderparken i Oslo. Selve huset er fra 1700-tallet, og kan beskues av publikum fra utsiden, men ikke fra innsiden. Selve innsiden av "huset" ble spilt inn på NRK Marienlyst. Handlingen. Spøkelsene likte mat, men kan bare spise hermetikk som finnes i to smaker, stek og napoleonskake. Hver gang spøkelsesalarmen går, uler det, og det betyr at det er kommet et nytt spøkelse til huset. Da er det et spøkelse ved navn Polters oppgave å ta godt imot dem. Når spøkelsene kommer til spøkelseshuset må de ha et oppdrag. Det får de av et orakel. Når spøkelsene har mestret oppdraget sitt kommer de til Hermetika, hvor det bugner av masse deilig hermetikk i alle slags smaker, men hvis de ikke klarer oppdraget sitt havner de på Slampamperøyene, hvor det er kaldt og kjedelig og dårlig utvalg av hermetikk. For å få et glimt av disse stedene kan man bruke Hermetikakikkerten, som er to skiver med servelat, for å se hvordan det er der. Spøkelsene. Polter er spøkelsesjefen i spøkelseshuset. Oppdraget hans er å tømme spøkelseshuset for spøkelser, men det avslører han først i aller siste episode. Napoleon er bakerspøkelset. Oppdraget hans er å bake verdens beste sjokoladekake, men uansett hvor mye han prøver å bake, blir det alltid napoleonskake. Geir Gatsby er rampespøkelset. Oppdraget hans er å henge opp et bilde på veggen. Han har det letteste oppdraget av alle spøkelsene, men han gidder ikke å gjøre det. Han vil mye heller plage de andre og gjøre rampestreker, eller spille Klatzy. Blitzabeth er et sint og surt spøkelse. Oppdraget hennes er å være blid, og slutte å klage og kjefte på andre. Cumulus er et feilkoblet spøkelse. Mens de andre spøkelsene blir usynlige hvis de beveger seg utenfor spøkelseshuset, er Cumulus usynlig inne i spøkelseshuset of fullt synlig utenfor. Hennes oppdrag er å møte så mange barn som mulig. Ridder Reddik er et modig spøkelse. Oppdraget hennes er å finne «Den Hellige Marmeladekrukke». Hun har et veldig godt øye til Polter. Berit Smerit Perit er et jålete spøkelse. Hennes oppdrag er å lære Albert å danse cha-cha-cha. Ellers sitter hun bare og sminker seg. Albert er oppfinnelsespøkelset. Hans oppdrag er å finne opp en helt ny farge. Ivers og Avers er tvillingspøkelsene. De har i oppdrag å sove 365 dager. Obus er agentspøkelset. Oppdraget hennes er å uføre så mange heltedåder som mulig. Hun har en stokk som hun fører inn heltedådene på. Stokken fikk hun av Geir Gatsby Delfia er datteren til Blitzabeth og Napoleon. Hun ble født som spøkelse, og har derfor ikke noe oppdrag. Hun er veldig rampete, og finner på mye rart. I rollene. Manuskript: De Gyngende Seismologer Sin City (film). "Sin City" er en amerikansk film fra 2005, basert på tegneserien Sin City av Frank Miller. Film tar for seg historiene "The Customer is Always Right", "Sin City (The Hard Goodbye)", "The Big Fat Kill", og "That Yellow Bastard", og er er regissert av Robert Rodriquez og Frank Miller selv, med Quentin Tarantino som gjesteregissør. Bascha Mika. Bascha Mika (født 17. januar 1954 i Komprachcice i Folkerepublikken Polen) er en tysk journalist. Fra 1999 har hun vært sjefredaktør for "die tageszeitung". I 1959 flyttet hun med sin familie fra Polen til Vest-Tyskland. Etter å ha gått i banklære tok hun Abitur, og studerte filosofi, germanistikk og etnologi i Bonn og Marburg. Hun arbeidet som frilansjournalist i flere år, og tilhørte det alternative venstreorienterte miljøet på 1970-tallet. I 1988 ble hun ansatt i "die tageszeitung". Hun mottok EMMAs pris for kvinnelige journalister ("EMMA-Journalistinnenpreis") i 1994, og har skrevet en biografi over Alice Schwarzer. I 2007 ble hun utnevnt til professor i annenstilling ved Universität der Künste Berlin. Sammen med sin samboer Carsten Großeholz har hun ansvar for kulturjournalistikk-studiet. Med Maud over Polhavet. "Med Maud over Polhavet" er en norsk dokumentarfilm fra 1926, regissert av Odd Dahl. Filmfotograf og flygeroffiser Odd Dahl]fulgte «Maud» i to år fra 1922 og filmet mannskapet ombord i det til da ukjente Arktis. Roald Amundsen hadde på det tidspunkt forlatt skuta for å ofre seg for selve fremstøtet mot Nordpolen. Odd Dahl filmet det vitenskapelige arbeidet og de mange kritiske situasjonene mannskapet opplevde alene i isødet. Filmen hadde premiere i Victoria teater 17. mai 1926, men dagen før ble det holdt en forhåndsvisning som ble innledet med et foredrag i Universitetet i Oslos aula. De eleusinske mysterier. De eleusinske mysterier (gresk Ἐλευσίνια Μυστήρια) var en antikk gresk religiøs kult basert på gudinnene Demeter og Persefone, henholdsvis mor og datter. Kulten hadde sin base i Eleusis, en by som i antikken lå rundt 20 km nordvest for Athen, og var en mysteriereligion basert på hemmelige innvielsesritualer som ble feiret hvert år i antikken. Disse festivalene ble betraktet som en av de viktigste. Selve kulthandlingere i Eleusis var hemmelige, og man ved derfor i dag ikke med sikkerhet hva de innebar. Ordet «mysterium» finnes også på norsk og kommer av det greske ordet "mystes", «innvidd», av "myein", «lukke øyne og munn», "Mysterion" er således forbundet med det lukkede og det hemmelige. Det er anerkjent at grunnlaget for mysteriene var utviklet fra en eldre jordbrukskult som antagelig går tilbake til mykensk tid (ca 1600-1100 f.Kr.) og der antatt at kulten rundt Demeter ble etablert en gang rundt 1500 f.Kr. Ideen om udødelighet som å opptrådt i synkretiske religioner som ble introdusert i senantikken. Mysteriene representerte myten om Persefones bortførelse fra sin mor Demeter av guden av dødsriket, Hades, i en syklus med tre faser; "nedstigning" (tapet), "søken" og "oppstigning", hvor hovedtemaet er Persefones oppstigning og gjenforeningen med hennes mor. Mysteriene ble en betydelig festival i løpet av den hellenistiske tiden, og den spredde seg senere til Romerriket. Navnet på byen, Eleusís, synes å være før-gresk, og det er antagelig en motpart med Elysion og gudinnen Eileithyia Mytologien om Demeter og Persefone. a>, relieff fra 400-tallet f.Kr. Den nasjonale arkeologiske museum i Athen. Mysteriene er knyttet til en myte som angår Demeter, gudinne for jordbruk og fruktbarhet, og som er fortalt om i en av de homerske hymner (ca 650 f.Kr.). I henhold til hymnen drev Demeters datter Persefone (også referert til som Kore, «jomfruen» eller «ungpiken») å samlet sammen blomster sammen med venner da hun ble grepet av Hades, guden for underverden, og bortført til sitt dødsrike. Forrykt av sorg søkte Demeter høyt og lavt etter sin datter. På grunn av sine kvaler og i et forsøk på å tvinge Zevs til å tillate at hennes datter kom tilbake fra dødsriket, lot hun en forferdelig tørke komme som gjorde at menneskene ble lidende og sult bredte seg. Det førte til at gudene ble fratatt dyrkelse og ofringer. Som et resultat ble Zevs forsonlig og lot Persefone komme tilbake til sin mor. I henhold til myten skal Dementer i sin søken etter sin datter ha reist over lange strekninger og hadde mange mindre opplevelser underveis. I en av dem lærte hun hemmelighetene med jordbruket til Triptolemos. I henhold til gresk mytologi var han en fyrste i Eleusis. Til sist, etter å han rådført seg med Zevs, ble Demeter gjenforent med sin datter og jorden går tilbake til sin tidligere friskhet og framgang: den første høst. Zevs som ble presset av skrikene fra sultne mennesker og av andre guder som også hørte deres fortvilte skrik, tvang Hades til å levere Persefone tilbake. Imidlertid var det en skjebneregel at den som spiste eller drakk i underverden var dømt til tilbringe evigheten der. Før Persefone ble løslatt til Hermes, som var blitt sendt for å hendte henne, hadde Hades lurt henne til å spise noe frø (seks eller fire) fra et granateple, og det tvang henne til å oppholde seg noen måneder i underverden hvert år. Hun var således tvunget til å bli hos Hades for seks eller fire måneder (en måned for hvert frø) mens hennes opphold på jordens overflate hos hennes mor var av en tilsvarende tid. Det etterlot en lengre periode hvor Demeter var ulykkelig på grunn av Persefones fravær, og forsømte i denne tiden å ta seg av og kultivere jorden. Når Persefone kom tilbake til overflaten ble Demeter igjen glad og lykkelig, og jorden fikk atter gode tider. Om vi forutsetter at Persefone ble hos Hades i fire måneder i året og hos Demeter i åtte, tilsvarer det åtte måneder med vekst og grøderikdom som ble fulgt av fire måneder med ingen produktivitet, ser vi parallellen med middelhavsklimaet i antikkens Hellas. De fire måneden hvor Persefone var fraværende i dødsriket med Hades tilsvarer den tørre greske sommeren, en periode hvor plantene er truet av tørke. Ved høstens begynnelse når frøene er plantet vender Persefone tilbake til landet med de levende og blir forrent med sin mor, og vekstens livssyklus begynner på nytt. Persefones gjenfødsel er symbolsk på gjenfødelsen til hele plantelivet og symbolet på livets evighet som strømmer fra den ene generasjonen og til andre. Tilsvarende forestillinger opptrer også i mange jordbrukssamfunn i oldtiden: i kulten til Adonis i Fønikia, kulten til Osiris i Egypt og kulten til Ariadne i minoiske Kreta. Også i Kina ble det fortalt at «Det er i den gravlagt frø, slutten på livet er knyttet til en ny begynnelse.» Mysteriene. De eleusinske mysterier er antatt å være svært gamle, oppstått fra de religiøse aktivitetene allerede i den mykenske perioden og går således forut de mørke århundrer i Hellas. En hensikt som er antatt av dagens forskere å ha vært mysterienes hensikt var «å opphøye mennesket over den menneskelige sfære til det guddommelige og sikre hans forløsning ved å gjøre ham guddommelig og således overdra udødeligheten til ham». Komparative studier viser paralleller mellom de greske ritualene og tilsvarende systemer — noen av dem eldre — i Midtøsten. Disse religiøse kultene er blant annet mysteriene til Isis og Osiris i Egypt, lignende kulter i Syria, de persiske mysterier og frygiske mysterier, og det har også vært argumentert at de eleusinske mysterier var en fortsettelse av en minoiske kult, men sannsynligvis influert av lignende mysterier fra Midtøsten. De mindre mysterier ble antagelig feiret hvert år, og de større mysterier kun hvert femte år. Denne syklusen fortsatte i rundt to tusen år. I den homerske hymne til Demeter er det sagt at kong Keleus, konge i Eleusis, var den første som lærte de hemmelige ritualene og mysteriene til Demeters kult. Han var også en av hennes opprinnelige prester, sammen med Diokles, Eumolpos, Polyxeinus og Triptolemus, Keleus' sønn skal etter sigende ha vært den som lært seg jordbruk fra Demeter. Under Peisistratos fra Athens ble de eleusinske mysterier panhellenistiske, og pilegrimer fra hele Hellas og bortenfor strømmet til for å delta. Rundt 300 f.Kr. tok staten kontroll over mysteriene. De ble kontrollert av to familier, Eumolpidæ og Kerykes. Det førte til stor økning i antallet de innvidde. Den eneste kravet til medlemskap var frihet fra «blodskyld», det vil si at de aldri hadde begått mord, og ikke være «barbarisk», det vil si at ikke snakket gresk. Foruten menn var også kvinne og slaver tillatt å delta og bli innviet. Deltakere og hemmeligheter. De eleusinske mysterier ble aldri skrevet ned, og det følgende er således kun et riss av hva de innebar. Kun de innvidde kjente til innholdet av en "kiste", et hellig skap eller kiste, og "kalathos", en kurve med deksel. Innholdet, som det meste av mysteriene, er ukjent. Imidlertid har en forsker skrevet at denne kisten innehold en gyllent, mystisk slange, egg, en fallos, og muligens også frø som var hellige for Demeter. Kirkefaderen Hippolytus, som skrev tidlig på 200-tallet, avslørte i hans gjendrivelse av all kjetteri at «Athenerne, mens de innvier folk til de eleusinske ritualer, viser likeledes til de som blir anerkjent til de høyeste gradene av disse mysteriene, det mektige og storslåtte og mest perfekte hemmelighet egnet for en som er innviet i det høyeste mystiske sannheter: "et øre korn i stillhet tresket".» De mindre mysterier. Det er to eleusinske mysterier, de større og de mindre. I henhold til Thomas Taylor, «de dramatiske forestillinger av de mindre mysterier uttrykte okkult sjelens elendighet ved kroppens underkastelse, slik at de som ble fortrolig med de større, av mystiske og storslåtte visjoner, ble sjelens lykke både her og deretter, når den var renset fra besudlingen av en materiell natur og jevnlig hevet til realitetene av den intellektuelle [åndelige] visjon.» Og i henhold til Platon, «den endelige utformingen av mysteriene… var å lede oss tilbake til prinsippene som fra hvor vi nedstammet... en perfekt nytelse av det intellektuelle [åndelige] gode.» De mindre mysterier skjedde i måneden til Anthesteria under ledelse av Athens "archon basileus". For å bli kvalifisert for innvielse måtte deltagerne ofre en grisunge til Demeter og Persefone, og deretter rituelt rense seg i elven Ilissos. Ved fullførelsen av de mindre mysterier var deltagerne bedømt som mystai", innvidd, verdige til å bevitne de større mysterier. De større mysterier. Den første handling (fjortende "boedromion") i de større mysterier var å føre de hellige objekter fra Eleusis til Eleusinion, tempelet ved foten av Akropolis. De større mysterier skjedde i "Boedromion" i den tredje måneden av den attiske kalender, sent på sommeren, og varte i ti dager. På den femtende boedromion, kalt for "agyrmos", samlingen, erklærte yppersteprestene "prorrhesis", begynnelsen på ritualene, og utførte ofringen "hiereía deúro", framføre ofrene. "Halade mystai", de sjøvendte innvidde, begynte i Athen på den sjette boedromion med de feirende som vasket seg selv i havet ved Faleron. Den syttende boedromion begynte deltagerne Epidauria, en festival for Asklepios oppkalt etter hans fremste helligdom ved Epidauros. Denne «festivalen innenfor festivalen» feiret heltens ankomst til Athen med hans datter Hygieia og besto av en prosesjon som ledet til Eleusinion hvor "mystai" var værende hjemme, en stor ofring, og et fest natten gjennom ("pannykhís"). Prosesjonen til Eleusis begynte ved Kerameikos, gravlunden i Athen, den nittende boedromion fra hvor folk gikk til Eleusis langs det som ble kalt for "Hierá Hodós", Ιερά Οδός, «den hellige veg», i feiringen av Iambe (eller Baubo), en gammel kvinne som hadde fått Demeter til smile da hun sørget over tapet av sin datter ved å komme med skitne vitser. Følget ropte «Íakch', O Íakche!» i referanse til Iacchus, muligens et epitet for Dionysos, eller kanskje en egen guddom. Etter å ha nådd Eleusis var det en dags faste i feiring av Demeters fasting mens hun søkte etter Persefone. Fasten ble brutt ved at man drakk en særskilt drikk gjort av bygg og poleimynte kalt "kykeon". Deretter på den 20. og 21. boedromion gikk de innvidde inn i en stor hall som het Telesterion; i sentrum sto Anaktoron («palasset») hvor kun yppersteprestene kunne gå og hvor de hellige gjenstandene var lagret. Før mystai kunne komme inn i Telesterion måtte de resitere: «Jeg har fastet, jeg har drukket kykeon, jeg har tatt fra kisten og etter arbeidet med det lagt det i "kalathos" («åpen kurv»).» Det er antatt at ritualene på innsiden av Telesterion besto av tre elementer: "dromena" («ting gjort»), en dramatisk oppføring ave Demeter/Persefone-myten; "deiknumena" («ting vist»), viste fram hellige objekter hvor ypperstepresten spilte en sentral rolle, og til sist "legomena" («ting sagt»), fortolkninger som fulgte "deiknumena". Kombinert var disse tre elementene kjent som "apporheta" («det som ikke gjentas»); straffen for å avsløre dem var døden. Athenagoras fra Athen, Cicero og andre antikke skribenter siterer at det var for denne forbrytelsen (og andre, som ateisme og vantro) som Diagoras av Melos ble dømt til døden (men han flyktet fra den). Den tragiske dramatikeren Aiskhylos skal etter sigende ha blitt anklaget for å ha avslørt hemmelighetene i en del av sine skuespill, men ble frikjent. Forbudet mot å avsløre kjerneritualet til mysteriene var således absolutt, hvilket er antagelig grunnen til at ettertiden ikke kjenner noe til hva som foregikk der. Som klimakset på mysteriene finnes det to moderne teorier. Den ene er at prestene var de som avslørte visjonene om den hellige natten, bestående av en ild som representerte livet etter døden, og ulike hellige objekter. Den andre mener at den første teorien er utilstrekkelig for å dekke mysterienes makt og lange levetid, og at erfaringene til de deltagende må ha vært indre og indirekte ved en kraftig psykoaktiv ingrediens som var i drikken kykeon. Se "Enteogeniske teorier" nedenfor. Etter denne seksjonen med mysteriene var "Pannychis", en matfest som var fulgt av dansing og munterhet. Dansene skjedde på de rharianske markene og etter hva som ble sagt på det første stedet hvor kornet vokste. En okseofring skjedde også sent den samme natten eller tidlig den neste morgenen. Denne dagen, 22. boedromion, æret de innvidde de døde ved å helle "libation" fra særskilte drikkebeholdere. Den 23. boedromion var mysteriene slutt og alle dro hjem. Nedgang. I år 170 e.Kr. ble tempelet til Demeter herjet av sarmatere, men ble oppbygd av Marcus Aurelius. Aurelius var da den eneste lekmann som noen gang fikk komme inn i anaktoron. Da kristendommen etter hvert ble den dominerende religionen på 300- og 400-tallet, begynte Eleusis' prestisje å falme. Flavius Claudius Julianus, den siste hedenske keiser av Romerriket, var også den siste keiser som ble innviet i de eleusinske mysterier. Keiser Theodosius stengte helligdommen ved lovvedtak i 392 e.Kr. De siste levninger av mysteriene ble fjernet i 396 da Alarik I, konge av goterne, invaderte, fulgt av kristne «i deres mørke klær» som kom med den kristne arianisme og vanhelliget og herjet de hellige stedene. Stengningen av de eleusinske mysteriene på 300-tallet er rapportert av Eunapios, historiker og biograf av greske filosofer. Han hadde blitt innviet av den siste legitime yppersteprest og som hadde fått anmodning av keiser Julianus om restaurere mysteriene som da hadde forfalt. I henhold til Eunapios var den siste ypperstepresten en usurpator (tronraner), «mannen fra Thespiai som holdt rangen som "fader" i mysteriene til Mithras.» I kunsten. "Fryne i Eleusis", maleri av Henryk Siemiradzki (1889). Det er mange malerier og fragmenter fra keramikk som avbilder ulike aspekter av mysteriene. Det eleusinske relieff, fra slutten av 400-tallet f.Kr. og i dag utstilt i det nasjonale arkeologiske museum i Athen, er et representativt eksempel. Triptolemos er avbildet mens han mottar frø fra Demeter og lærer menneskeheten jordbruket ved å arbeide på markene med å plante frø sammen med Persefone som holder sin hånd beskyttende over ham. Vaser og andre verker av relieffskulptur fra 500-, 400-, og 300-tallet f.Kr. avbilder Triptolemos mens han holder et øre korn, sittende på en bevinget trone eller stridsvogn, omgitt av Persefone eller Demeter med fakler. Den monumentale ur-attiske amfora fra midten av 600-tallet f.Kr. med en avbildning av Medusa halshogd av Persevs og blindingen av Polyfemos av Odyssevs og hans følge på vasens nakke, er oppbevart i det arkeologiske museum i Eleusis. Det er lokalisert innefor det arkeologiske området til Eleusis. Ninniontavlen, som også er i nevnte museum, viser Demeter, fulgt av Persefone og Iakkhos, og deretter et følge av innvidde. Deretter på samme tavle, Demeter er sittende på en kiste innenfor Telesterion mens Persefone holder en fakkel og introduserer de innvidde. De innvidde holder hver en "bacchoi". Andre rad av innvidde er ledet av Iakkhos, en prest som holder faklene for seremoniene. Han står i nærheten av "omphalos" mens en ukjent kvinne (muligens en prestinne av Demeter) sitter ved siden av på en kiste, holder et septer og en beholder med kykeon. Pannychis er også representert. I Shakespeares "Stormen" er den "masque", maskespill, som Prospero maner fram for å feire sannhetsforpliktelsene til Miranda og Ferdinand et ekko av de eleusinske mysterier, skjønt de benytter romerske navn for de guddommer som er involvert; Ceres, Iris, Dis og andre, framfor de greske. Det er interessant at et skuespill som er så forankret i esoterisk billedspråk fra alkymi og hermetisme kunne trekke impulser fra de nevnte mysteriene for dens sentrale sekvens med maskespill. Enteogenske teorier. En del forskere har foreslått at kraften og tiltrekningen til de eleusinske mysterier kom fra drikken kykeon som fungerte som psykedelisk, bevissthetsutvidende virkemiddel.Bruk av såkalte magiske drikker, som eksempelvis kjærlighetsdrikker eller trolldomsdrikker for magiske eller religiøse formål, var relativt vanlig i Hellas og i den antikke verden. De innvidde, følsomme ved faste og forberedt ved innledende seremonier, kan ha blitt framdrevet av effektene fra kraftige psykoaktive midler som virket på deres sinn med en gjennomgripende spirituell forgreininger. Opposisjonen til denne antagelsen har fått skeptikere til henvise til at det finnes ingen konkrete bevis i denne retningen og har isteden framhevet det kollektive framfor det individuelle vesen av innvielsen til mysteriene. Mange psykoaktivt stoffer har blitt foreslått som virkemiddelet i kykeon, skjønt uten forskerenighet eller avgjørende bevis. Disse omfatter en sopp parasitt fra bygg, "claviceps", som inneholder alkaloidene d-lysergic acid amide (LSA), en forløpet til LSD, og ergometrin. Moderne forsøk på å framstille en kykeon ved bruk av disse stoffene har imidlertid ikke ført til avgjørende bevis, skjønt Alexander Shulgin og Ann Shulgin har beskrevet både ergometrin og LSA for å være kjente midler for å skape LSD-lignende effekter. Sopp er en annen kandidat. Terence McKenna har spekulert at mysteriene kan ha fokusert rundt en rekke fleinsopper. Andre prykoaktive planter, som rød fluesopp, har også blitt foreslått, skjønt det sistnevnte er mer et spørsmål om forgiftning enn rus og således lite sannsynlig. En hypotese foreslå at oldtidens egyptere kultiverte fleinsopper i bygg og assosierte det med Osiris. En annen kandidat for psykoaktiv middel er en opiode avledet fra valmue. Kulten til gudinnen Demeter kan ført valmue fra Kreta til Eleusis. Opium ble beviselig produsert på Kreta. Det har også vært fremmet forslag på andre midler. Moderne tolkninger. Aquarian Tabernacle Church, et amerikansk kirkesamfunn for wiccaer, en moderne paganisme, holder sine egne vårfestivaler, "Spring Mysteries Festival", en tre dagers lang felleshedensk festival, som forsøker å gjenskape mysteriene. Hovedfokuset er et rituelt drama. Den nevnte wiccakirken presenterer en moderne fortolkning av de antikke greske mysteriedramaet om hvordan årstidene kom til. I moderne tid er den nevnte wiccakirken den eneste gruppen som forsøker å gjenskape de gamle mysteriene i en større skala, tilgjengelig for alle som ønsker å oppleve dem. Ritualene skjer hver påskehelg ved Fort Flagler State Park i den amerikanske delstaten Washington. Laila (film). "Laila " er en norsk stumfilm fra 1929, basert på romanen "Lajla" av J.A. Friis. Filmen var den danske regissøren Schnéevoigts regidebut. Hovedpersonen Laila er datter av en norsk kjøpmann, men kommer bort fra familien på vei til kirke for å døpes. Hun blir funnet og adoptert av en samisk familie. Den videre handlingen fokuserer på identitet og kjærlighetsvalg mellom hennes norske fetter Anders og hennes samiske fosterbror Mellet. Flere scener fra filmen er tatt opp på Skjervøy. Filmen viser natur så som Kågen, Isakeidet og Lailafjellet. Under visning av filmen spilte pianist Herborg Rundberg flygel. Musikken er hennes egen kombinasjon av gammel stumfilmmusikk og samisk tonespråk. Filmen ble vist med ny musikk av Ketil Bjørnstad under filmfestivalen i 1992. Under filmfestivalen i Karlovy Vary i Tsjekkia i 2005 ble filmen Laila vist under temaet: "Natur og landskap i norske filmer". Filmen er gitt ut på DVD av Flickeralley.com. Opprinnelige sanger. Sangene er innspilt på 78-plate med Sven-Olof Sandberg (Odeon A180241) Liste over Canadas statsministere. Canadas statsministere Sjona. a>.Sjona er en 30 km lang fjord på Helgeland i Nordland fylke. Fjorden begynner ved Sjonøya i Lurøy kommune og møter Lillesjona innafor Handnesøya (Nesna kommune) før den løper videre innover til Sjonbotn og Nordsjona (Rana kommune). Fjordens største dyp er på 634 m. Noen av de største elvene som renner ut i Sjona er Flostrandelva, Helgåga og Botnelva. Det fiskes anadrome laksefisk i alle disse, og Flostrandvassdraget er spesielt kjent for sin sjørøye. Botnelva er utløp fra Sjona Kraftverk som er et av Helgelandskraft sine største kraftverk. I forbindelse med den økte tilførselen av ferskvann dette har gitt til fjorden (dette vannet skulle egentlig rent ut i fjordarmen Utskarpen i Rana) er det opprettet et isfond som bevilger midler til isforebyggende tiltak for fiskere og andre fastboende ved fjorden. I motsetning til mange andre fjorder har Sjona ingen terskel ved munningen, og det er derfor stor utskiftning av vannet i fjorden. Beaux-Arts. a> i Paris er et fremstående eksempel på Beaux-Arts-stilen. Beaux-Arts («skjønnkunst») er betegnelsen på den akademiske og klassiske arkitektoniske stilen som ble undervist ved École des Beaux Arts i Paris, og som var en dominerende byggestil i Europa og USA på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Beaux-Arts er en blandings-stil som kombinerer antikke og romerske formelementer, samt ideer fra renessansen i et overdådig og rikt ornamentert uttrykk. Beaux-Arts er beslektet med andre stilarter som jugend og nybarokk. Viktige bygg i Beaux-Arts-stil er Grand Central Terminal og New York Public Library i New York, og Palais Garnier, Grand Palais og Gare d'Orsay i Paris. Pierre Trudeau. Pierre Elliott Trudeau (født 18. oktober 1919, død 28. september 2000) var en kanadisk politiker for det liberale partiet. Statsminister i Canada fra 1968 til 1979 og fra 1980 til 1984. Trudeau regnes som en av Canadas mest kontroversonelle politikere. Han tilhørte den franskspråklige minoriteten i landet, men støttet ikke den franskspråklige provinsen Quebecs selvstendighetskamp. Av mange kan Trudeau ses på som det moderne Canadas grunnlegger, da han ved hjelp av sine samlende egenskaper klarte å bygge opp et stabilt demokrati, og at han fikk skapt bedret forståelse mellom den engelsktalende og den fransktalende delen av folket. At fransk nå er et offisielt språk i Canada, kan for en stor del tilskrives Trudeaus ære. Hugo de Vries. Hugo (Marie) de Vries (født i Haarlem, Noord-Holland 16. februar 1848, død i Lunteren, Gelderland 21. mai 1935) var en nederlandsk biolog, botaniker og genetiker. I 1869, tre år inne i studiet ved Universitetet i Leiden ("Rijksuniversiteit van Leiden") vant han en gullmedalje i en konkurranse utlyst av Riksuniversitetet i Groningen (ned.: "Rijksuniversiteit van Groningen") for en oppgave om hvilken innflytelse temperatur har på planters røtter. Han var professor i botanikk ved Universitetet i Amsterdam, og i 1900 var han en av tre vitenskapsmenn som publiserte sine funn da Mendels arvelover ble gjenoppdaget. De andre som samtidig opdaget dette var Carl Correns fra Tyskland og Erich von Tschermak fra Østerrike. Sammen sees disse tre som den moderne genetikkens grunnleggere. Hugo de Vries ble berømt takket være sin mutasjonsteori og begrepene mutasjon og gen som han ga navn til. I begynnelsen kalte han bærerne av arvestoffer "pangener" etter Charles Darwins pangenesis-teori. Darwins utgangspunkt var at forandringer langsomt finner sted under innflytelse av miljøet. Denne teorien var meget lenge akseptert i Russland. Fra begrepet "pangener" oppstod begrepet gen. I 1993 ble 394 brev Hugo de Vries skrev til kollegaen Jan Willem Moll funnet i Groningen, det eldste fra 1872. Tyskland. Det prøyssiske langbruksdepartementet tilbød i 1875 de Vries en stilling som professor ved "Landwirtschaftliche Hochschule" i Berlin da denne ble opprettet. Han flyttet til Würzburg og begynte å forske på rødkløver (latinsk navn: Trifolium pratense), potet og sukkerroe (latinsk navn: Beta vulgaris). I 1877 ble han ansatt som førsteamanuensis ved "Königlichen Vereinigten Friederichs Universiteit" i Halle-Wittenberg da høyskolen i Berlin ikke var startet ennå. I Halle-Wittenberg undersøkte han kulturplantenes fysiologi, og da han tiltrådte stillingen, skrev han en avhandling om forskningen han hadde gjort med hensyn til osmose og plasmolyse i plantenes celler. Mindre enn et år etter dette vendte de Vries tilbake til Nederland, der han tiltrådte en stilling som lektor i eksperimentell plantefysiologi ved Universitetet i Amsterdam. Nederland. I samme år som han tiltrådte stillingen som lektor, ble han promovert til "buitengewoon hoogleraar" i anatomi og fysiologi. I Nederland angir denne tittelen at professoratet ved et universitet er en bi-stilling mens man har et annet hovederhverv. Temaet ved orasjonen han holdt da han tiltrådte stillingen ved universitetet i Amsterdam i 1878 var "Plantenes pust" (ned.: "De ademhaling der planten"). Fra 1880 foreleste han blant annet om planters variabilitet, og i 1881 ble han utnevnt til professor. Som professor foreleste han fortrinnsvis om temaer innen medisin og farmasi. de Vries arbeidet også ved Hortus botanicus i Amsterdam, fra 1896 som direktør. Under hans styre ble den botaniske hagen utvidet. I 1906 skrev han på fransk en artikkel om Darwins teori og seleksjon innen landbruket ('La theorie darwinienne et la selection en agriculture'). Først i 1918, i sitt syttiende år, gikk de Vries fra aktiv professor over til å være professor emeritus. Avskjedsforelesningen han ga hadde tittelen "Fra amøbe til menneske" (ned.: "Van amoebe tot mensch"). Han slo seg så ned i landsbyen Lunteren og arbeidet videre med krysninger av en variant av nattlys, Oenothera erythrosepala (latinsk navn). Mutasjonsteori. Boken "Die Mutationstheorie" består av to deler, skrevet i 1901 og 1903. I 1908 oversatte P.G. Buekers boken "Het veredelen van Kultuurplanten" som de Vries hadde utgitt på engelsk som "Plant Breeding" i 1907. de Vries forsket mye på en variant av nattlys, Oenothera erythrosepala (latinsk navn). Han oppdaget at forandringer inntrådte i større sprang og trodde dette skyldtes mutasjon. Sprangene skyldtes en spesiell paring av kromosomene og rekombinasjon av planten. Ved rekombinasjon fordeles genene fra mor- og far-plantene på nytt. Han tok også generelt sett feil med hensyn til arvelighetslæren ved kryssbestøvende planter, men derimot var han på rett spor i det han skrev om arvelighetslæren for selvbefruktende planter. Eksterne lenker. Vries, Hugo de Vries, Hugo de Vries, Hugo de Vries, Hugo de William Bateson. William Bateson (født 8. august 1861, død 8. februar 1926) var en britisk biolog, og en av genetikkens pionerer. Han var Storbritannias første professor i genetikk. Han var den første person som anvendte termen genetikk for å beskrive studiet av arvelighet og biologisk arv. Bateson var sammen med Reginald Punnett en av oppdagerne av genetisk kobling. Hans var far til sosialantropologen Gregory Bateson. Susan Faludi. Susan C. Faludi (født 18. april 1959) er en amerikansk-ungarsk forfatterinne. Hun vant Pulizerprisen i 1991. Helgelandskraft. AS Helgelandskraft er en norsk strøm-produsent og -leverandør med hovedkontor i Mosjøen og avdelingskontorer i Brønnøysund, Sandnessjøen og Mo i Rana. Historikk. Selskapets første røtter går tilbake til 1895, da "Båsmo Gruber" installerte distriktets første elektrisitetsgenerator. I 1907 ble distriktets første vannkraftverk bygd i Revelfossen i Tverråga. Gjennom en serie av fusjoner mellom de ulike kommunale energiverkene på Helgeland vokste til slutt AL Helgeland Kraftlag fram i 1964. Ny energilovgivning på 1990-tallet førte til omstrukturering til AS. Eiere er fortsatt helgelandskommunene. Kraftverk. I tillegg har selskapet driftsansvar gjennom en eierandel for Kolsvik Kraftverk på Planer. Helgelandskraft har en rekke mindre utbyggingsplaner og vurderer også å gå inn i utbygging av vindkraftanlegg. Året gjennom Børfjord (kortfilm). "Året gjennom Børfjord" er en kortfilm fra 1991 regissert og fotografert av Morten Skallerud. Den er filmet på 65 mm-film og viser et helt år i Børfjord i løpet av 12 minutter. Kameraet ble flyttet litt dag for dag med en spesiell animasjonsteknikk som kombinererer bevegelig kamera med intervallopptak. Slik blir man tatt rundt hele fjorden tilsynelatende sømløst i løpet av det året som passerer. Filmen er tradisjonelt åpningsfilm på den årlige 70mm-festivalen på Cinemateket i Oslo. Filmen vant Amandaprisen for beste kortfilm i 1991, og Grand Prix på Tammerfors kortfilmfestival i 1992. I 2002 brukte den norske popgruppen A-ha segmenter fra kortfilmen som bakgrunn for sin musikkvideo Lifelines. Ira Levin. Ira Levin (født 27. august 1929 i New York, død 12. november 2007 i New York) er en amerikansk forfatter. Han debuterte med den kritikerroste kriminalromanen "A Kiss Before Dying" (norsk: "Et kyss før døden") da han var 22 år gammel. Levins mest kjente roman er "Rosemarys baby", om satanisme og en kvinne som føder Djevelens barn. Boken danner grunnlag for Roman Polanskis film ved samme navn. Andre kjente bøker (og filmer) er "The Boys from Brazil" ("Guttene fra Brasil"), "The Stepford Wives" og "Sliver". Levin var gift og hadde vært skilt to ganger. Han hadde tre barn. Sjona kraftverk. Sjona kraftverk er bygget i fjell i 1973 og benytter fallet på 275 meter fra Holmvatn i Holmvassdraget i Rana kommune. Magasinet som er en sammendemming av Holmvatnet og Nedre Fagervollvatnet er på 149 mill m³. Dette ble gjort ved bygging av en 30 m høy hvelvdam som inntil Altautbyggingen var Norges høyeste. Det ble ved utbyggingen i 1973 demt opp 19,5 m ved at det ble bygget en 30 m høy hvelvdam, slik at det falt sammen med Nedre Fagervollvatn. Øvre deler av Trolldalsåga og Helgåga er overført til Holmvatnet. Fra inntaket ved dammen føres vannet i en 4 km lang tunnel samt en ca. 350 m lang trykksjakt til kraftstasjonen. Vatnet ledes ut i havet i en nesten 600 m lang avløpstunnel. Kraftverket har en installert effekt på 55 MW og en midlere årsproduksjon på 224 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft Shuckle. Shuckle (ツボツボ "Tsubotsubo" på japansk, "Pottrott" på tysk og "Caratroc" på fransk) er en karakter fra den animerte serien Pokémon. Utseendemessig minner Shuckle om en skilpadde. Den myke gule kroppen har fire bein, og er dekket av et hardt rødt skall med minst syv hull som Shuckle kan stikke hode og bein ut av. Shuckle er aktiv om dagen, og sover om natten. Den lever blant steiner og spiser bær som den oppbevarer inne i skallet. Moesgård Museum. Moesgård Museum på herregården av samme navn Moesgård Museum, tidligere "Forhistorisk Museum", ligger på herregården Moesgård ved Århus. Museet er et lokalmuseum og dessuten et spesialmuseum for arkeologi og etnografi. Det samarbeider med Institut for Forhistorisk og Middelalderarkeologi samt Etnografi og Sosialanthropologi ved Aarhus Universitet. Museet åpnet for publikum i 1970, og ble ledet av professor Ole Klindt-Jensen inntil hans død i 1980. I 1997 fikk museet sitt nåværende navn. På museet finner man blant annet Grauballemannen; et av de mest kjente]moselikene fra jernalderen, en stor utstilling av Illerupfunnet, og en samling lokale runestener. a> i den rekonstruerte vikinglandsbyen ved museet Onryou. Onryou (怨霊) er i japansk mytologi hevnfulle spøkelser. Onryou er som oftest jenter, eller unge kvinner, som beveger seg sakte og i spasmer. Mannlige onryou, som er mye mer sjeldne, er også mye voldeligere. Det sies at disse åndene skapes når en person blir myrdet på en veldig ondskapsfull måte. De dreper alle de kommer over, og de som blir drept blir også onryou. Grøsser. Grøsser er en sjanger i bøker eller filmer som er egnet til å skremme leseren/publikum fordi de (som regel) omhandler parapsykologiske fenomener. Kjente grøssere er "Ondskapens hotell" av Stephen King, "Rosemary's Baby" av Ira Levin og "Eksorsisten" av William Peter Blatty. Sjangeren kalles ofte «ny-gotisk», fordi den har modernisert den klassiske gotisk litteratur. Begrepet "grøsser" brukes ofte (feilaktig) om enhver form for spenningslitteratur og -film. På film brukes begrepene skrekkfilm og grøsser ofte om hverandre. Femkamp. Femkamp (fra gresk "pentathlon") er en friidrettsøvelse som består av fem øvelser. Femkamp arrangeres i dag som kvinnenes mangekampsøvelse innendørs. Øvelsene er 60 meter hekk, høydehopp, kulestøt, lengdehopp og 800 meter. De beste utøverne i femkamp for kvinner er oftest de som også er best i utendørsøvelsen sjukamp. Historie. Antikk femkamp er forløperen til friidrettens mangekamp. Den var øvelse fra 708 f.Kr. og bestod av et stadionløp (192,27 meter), diskoskast, spydkast, lengdehopp og bryting. Mangekampen var lekenes store øvelse. I de moderne lekene har øvelsen blitt arrangert kun en gang i denne formen, under Sommer-OL 1906. I de moderne friidrettslekene var femkamp mennenes mangekampsøvelse, og arrangert under de Olympiske leker 1912, 1920, og 1924. Øvelsene var da lengdehopp, spydkast, 200 meter, diskos og 1500 meter, som skulle utføres i den nevnte rekkefølgen i løpet av en dag. Fra 1928 stod tikamp alene som mangekampsøvelse. Femkamp var offisiell mesterskapsgren i Norge fra 1914 til 1969, da tikamp tok over. Øvelsen er derimot fortsatt konkurranseøvelse, og den norske rekorden er fra så sent som 2002, satt av Hans Olav Uldal fra Idrettsklubben Grane. Femkamp for kvinner var olympisk øvelse fra 1964 til 1980. Den ble fra 1984 i Los Angeles erstattet med sjukamp. Kvinnenes femkamp bestod av kulestøt, høydehopp, 100 meter hekk, 200 meter og lengdehopp. I Norge var femkamp mesterskapsøvelse fra 1951 til 1980, da sjukamp tok over. Elisenberg stasjon. Elisenberg stasjon er en planlagt, men ikke fullført stasjon i Oslotunnelen, omtrent midt mellom Skøyen og Nationaltheatret. Stasjonen ligger i nærheten av Gimle kino i Bygdøy allé. Stasjonen inngikk i NSBs planer for Oslotunnelen på 1960-tallet. Byggingen ble satt igang og stasjonen ble ferdig sprengt ut. Også plattformen på 220 meter er gjort klar. Til tross for politisk press for å få stasjonen ferdigstilt utover 80-tallet, har den imidlertid aldri blitt åpnet. Etter at Nationaltheatret stasjon ble utvidet til 4 spor i 1999, er en åpning av Elisenberg blitt enda mindre sannsynlig, fordi kapasiteten i tunnelen da ville blitt den samme som tidligere. Ledbergssteinen. Ledbergsstenen, montasje med forsiden (til venstre), baksiden (til høyre) og høyresidens ornamentriss (innfelt i midten). Ledbergsstenen, en av Sveriges mer velkjente runesteiner, på grunn av sin vakre og fantasfulle ornamentering. Motivet er i det minste delvis hentet fra den religiøse myten om Ragnarok, og viser blant annet Fenrisulven. Steinen står ved Ledberg kirke, like ved Ledbergs kulle, Östergötlands største gravhaug, og inntil Svartån. Langsmed elven den korte strekningen ned mot Roxen finnes det flere mindre hauger (Allguvihaugen og Sätunahaugen) og Kaga kirke. Offisiell benevning på steinen er "Östergötlands runinskrifter 181". Hachimata. Hachimata (八股) er en drage i kinesisk og japansk mytologi. I den gamle japanske teksten "Kojiki" har Hachimata røde øyne og åtte hoder og haler, med mange trær voksende mellom seg. Hachi betyr "åtte", og mata betyr "hale" på japansk – derav navnet "hachimata" (åtte-hale). Grunnen til at den blir kalt åtte-hale er sannsynligvis for å skille den fra orochi, som er en åttehodet slange. Lillehammer stasjon. Lillehammer stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved Lillehammer sentrum og ble åpnet i 1894 da jernbaneforbindelsen mellom Hamar – Tretten ble fullført. Stasjonen ble bygget om til Vinter-OL 1994 og er endestasjon for intercitytogene. Fra Lillehammer stasjon til Oslo S er det 184,18 km. Hunderfossen holdeplass. Hunderfossen holdeplass er en holdeplass på Dovrebanen. Den ligger ved Hunderfossen familiepark i Lillehammer kommune og ble åpnet i 1986. Holdeplassen består av plattform samt leskur av tre og de fleste tog stopper her i sommersesongen. Fra Hunderfossen stasjon til Oslo S er det 198,26 km. I 2007 ble plattformen oppgradert og modernisert. Hunderfossen holdeplass var også et av flere tilholdssted for den kjente norske barnetv serien "Sesam Stasjon", og m.a. Sesamtoget ble filmet på denne stasjonen. Moi dix Mois. Moi dix Mois er et japansk Visual Kei-band og er soloprosjektet til Mana fra MALICE MIZER. Prosjektet ble startet den 19. mars 2002. Moi dix Mois gis ut på Manas eget plateselskap, i tillegg til det europeiske selskapet Trisol. Daphne du Maurier. Daphne du Maurier (født 13. mai 1907, død 19. april 1989) var en britisk forfatter, mest kjent for den gotiske romanen "Rebecca" fra 1938. Hun ble kjent for uttalelsen «forfattere skal leses, men hverken sees eller høres». Flere av hennes romaner ble filmatisert, bl.a. Alfred Hitchcocks "Rebecca" som vant Oscar i 1940. Bøkene hennes ble oversatt også til norsk og gikk i store opplag. Arne Skouen mente at "Uten hensyn" (1955) var antisemittisk. De fleste fortellingene handler om romantikk og spenning, og utspilles gjerne i Cornwall der hun bodde ved byen Fowey. I 1969 ble hun dame og kunne tituleres "Lady Browning". Hun var datter av Sir Gerald du Maurier, en forretningsveileder for skuespillere. Hennes mor var skuespilleren Muriel Beaumont. Daphne du Mauriers bestefar var forfatter og renommert illustratør i bladet The Punch. Blant hennes søskenbarn fantes brødrene George, Jack, Peter, Michael og Nicholas Llewelyn Davies som var rollemodeller for fortellingen om «Peter Pan» av J.M. Barrie. Du Maurier elsket hunder og innførte rasen Shih Tzu til Storbritannia i 1930. __NOTOC__ Beyond the Gate. "Beyond the Gate" er det tredje albumet til Moi dix Mois, et japansk Visual Kei band. Det ble gitt ut 1. mars 2006, og gruppen la ut på en turné som startet i Shibuya, Tokyo, og var innom Paris den 17. mars, og Berlin den 19. mars (som er Manas (gitaristen) fødselsdag), før den ble avsluttet med en fjerde konsert i Shibuya. Mark Lillis. Mark Anthony Lillis (født 17. januar, 1960 i Manchester, Stor-Manchester, England) er en tidligere engelsk fotballspiller og fotballmanager. Han har spilt for sju engelske fotballklubber, mens han har vært manager for en engelsk fotballklubb. Lillis er nå assistentmanager for Morecambe i National Conference. Spiller. Mark Lillis startet sin profesjonelle fotballkarriere i Huddersfield Town sommeren 1978. Han spilte sju sesonger for Huddersfield før han i 1985 ble solgt til Manchester City for £130 000. I denne klubben ble han bare værende i en sesong, og august 1986 ble han solgt til Derby County for £200 000. På grunn av en kneskade ble det ikke mye spilletid i Derby, og i september 1987 gikk han til Aston Villa. Deretter ble det opphold i Stockport County og Scunthorpe United før hans aktive karriere ble avsluttet i Witton Albion tidlig på 90-tallet. Trener/manager. Lillis fikk sin første jobb som trener da han ble ansatt i Macclesfield Town. Siden jobbet han i Huddersfield Town før han i 1996 ble han ansatt som assistentmanager i Scunthorpe United. Hans første jobb som manager kom i 1999 da han fikk jobben i Halifax Town, en jobb han hadde fram til september 2000. I 2002 ansatte John Gregory han som trener i Derby County, og da Gregory ble suspendert fra jobben var Lillis en kort periode i mars 2003 midlertidig manager i Derby. I mars 2003 ble han også assistenten til Sammy McIlroy som var sjef for, og denne deltidsjobben hadde han fram til oktober 2003. Deretter ble han assistentmanageren til Sammy McIlroy i Stockport County, og da McIlroy sa opp denne jobben i november 2004 ble Lillis midlertidig manager i klubben fram til 18. desember 2004 da Chris Turner overtok som ny manager. 30. mai 2006 ble Mark Lillis nok en gang ansatt som assistentmanageren til Sammy McIlroy. Denne gang i Morecambe der han skrev under på en 2-års kontrakt som binder han til klubben ut 2007/08 sesongen. Ed Sullivan. Ed Sullivan (28. september 1901 – 6. juni 1974) var en amerikansk programleder som styrte "The Ed Sullivan Show". Elvis Presley, The Beatles, The Doors, The Rolling Stones og Louis Armstrong er blant de mange som opptrådte i showet. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Biografi. Edward Vincent Sullivan ble født i New York 28. september 1901. Tvillingbroren døde under fødselen. Ed startet sin yrkeskarriere som sportsjournalist, radiostemme og kulturkritiker for New York Daily News. Sullivan var forlovet med den norsk-amerikanske svømmeren Sybil Bauer, men hun døde av kreft allerede i 1927, bare 23 år gammel. I 1932 ble han hyret av CBS og fikk eget radioprogram – et program som blant annet gjorde Jack Benny kjent for verden. Mot slutten av 30-årene begynte Ed som manusforfatter og skuespiller. CBS var imponert over Ed, og i 1948 ga de ham hans eget TV-program, Toast of the Town". Dette var tiden da amerikanere begynte å anskaffe seg det revolusjonære fjernsynsapparatet. Showet ble sendt hver søndag klokken åtte om kvelden fra CBS Studio 50, som i 1967 fikk navnet "The Ed Sullivan Theater" (i dag brukes studioet til David Lettermans talkshow). Ed var vert, mens operasangere, komikere, tryllekunstnere og sirkusartister opptrådte. Bob Hope, Buster Keaton, Martin & Lewis og mange andre kjente var hyppige gjester. Den norske sangeren og skuespilleren Sølvi Wang fikk også sin plass i programmet, da hun opptrådte der den 12. juni 1966. Showet var til og med litt kontroversielt fordi fargede fikk opptre, deriblant Louis Armstrong, Aretha Franklin og Nat King Cole. I 1955 byttet "Toast of the Town" navn til "The Ed Sullivan Show". 9. september 1956 besøkte Elvis Presley "The Ed Sullivan Show". Charles Laughton ledet showet da Elvis var der, fordi Ed hadde havnet i en alvorlig bilulykke og slått ut tennene. Før Elvis’ tredje og siste opptreden, den 6. januar 1957, fikk kameramennene den berømte beskjeden om å filme kongen bare fra magen og opp, siden bevegelsene hans var betraktet som uanstendige. The Beatles og Ed Sullivan. Mange andre rockere opptrådte på "The Ed Sullivan Show" i årene som kom, men ikke før i 1964 kom det virkelige sjokket. 9. februar 1964 spilte The Beatles for første gang på amerikansk jord, på Eds show. Showet ble sett av 73 millioner mennesker – en rekord ikke engang månelandingen (20. juli 1969) kunne slå. 50 000 billettønsker kom, men salen holdt bare 702 mennesker. Det ble rapportert svært få forbrytelser i tidsrommet The Beatles spilte. ”"Selv forbryterne tok en pause for å se oss opptre,” konkluderte George Harrison med i "The Beatles Anthology". Opptredenen blir ansett som et vendepunkt i rockens historie. The Beatles opptrådte på ”The Ed Sullivan show” fire ganger: 9., 16., og 23. februar 1964, og 12. september 1965. For deres tre første opptredener fikk de $10 000. Bare de to første showene var direktesendte. Showet 23. februar var innspilt 9. februar, altså "før" den historiske opptredenen samme dag. Den 14. august 1965 spilte The Beatles inn showet som ble sendt 12. september. Dagen etter (15. august 1965) fikk Ed æren av å introdusere The Beatles på Shea Stadium i New York – deres åpningskonsert på den hysteriske 1965-turnéen i USA. Selv om The Beatles alltid var like populære på "The Ed Sullivan Show", valgte de fra 1966 å ikke opptre, men heller sende promovideoer. 5. juni 1966 fikk Ed en personlig videohilsen fra The Beatles, samt videoene til "Paperback Writer" og "Rain". 12. februar 1967 ble videoene til "Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane" sendt. 26. november 1967 viste Ed Sullivan "Hello Goodbye"-videoen, mens The Beatles’ siste bidrag til "The Ed Sullivan Show" – promovideoene til "Two Of Us" og "Let It Be' – ble sendt 15. februar 1970. Tekstsensur. På 1960-tallet hadde Ed besøk av mange av gigantene innen rock. Men ikke alle tekstene falt like godt i smak hos Ed og CBS-sensurene: Da The Rolling Stones spilte i 1967, ble de bedt om å forandre tekstlinjen "let’s spend the night together" til "let’s spend some time together"; Mick & co gjorde som de ble bedt om og selvsensurerte seg selv. Det gjorde dog ikke Jim Morrison i The Doors samme år da han ble bedt om å endre "girl, we couldn’t get much higher" til "girl, we couldn’t get much better"; under fremførelsen blåste Morrison i beskjeden og sang teksten slik den var skrevet. "Bob Dylan" gjorde verken som The Rolling Stones eller Doors da hans tekst "Talkin’ John Birch Blues" ble stoppet av CBS-sensorene; Bob avlyste opptredenen sin. Legenden Ed Sullivan. 6. juni 1971 ble "The Ed Sullivan Show" kansellert. CBS mente Ed var blitt for gammel, på tross av at seertallene var svært høye. Ed Sullivan døde av kreft 13. oktober 1974 i hjembyen New York – ett år etter hans kone gjennom 43 år, Sylvia Weinstein, døde. Han regnes i dag som en legende innen amerikansk TV-historie. Hvorfor Ed ble så populær er en liten gåte: Han virket anspent, var streng i stemmen, alvorlig i blikket, ukomfortabel, han hadde svært lite karisma, og en uvane med å glemme navnene på talentene. Ed minner mer om Richard Nixon enn David Letterman. Komikeren Alan King sa: "Ed gjør ingenting, men det er ingen som gjør ingenting bedre enn han gjør på TV". Journalisten Harriet Van Horne publiserte følgende kommentar om Ed Sullivan: "Han har ikke kommet dit han er ved å ha en personlighet, men ved å ikke ha en personlighet". Ed fikk nyss i uttalelsen, og skrev et lite brev tilbake til henne: "Dear Miss Van Horne. You bitch. Sincerely, Ed Sullivan." Friedrich Schlegel. Karl Wilhelm Friedrich von Schlegel (født 10. mars 1772, død 11. januar 1829) var en tysk poet, filosof og kritiker. Han var en av den tidlige romantikkens viktigste tenkere i Tyskland. Gjennom sin stilling ved universitetet i Jena la han sammen med Goethe og Schelling grunnlaget for den tyske idealismen. Verk. Schlegel, Friedrich Schlegel, Friedrich Schlegel, Friedrich Anne av England. Anne av England (født 17. mars 1637, død 8. desember 1640) var datter av Karl I av England og Henrietta Maria av Frankrike. Hun ble født på St. James's Palace, og døde av naturlige årsaker på Richmond Palace bare tre år gammel. Prinsessen ble stedt til hvile i Westminster Abbey. Sigurd Scott Hansen. Sigurd Scott Hansen (født 24. juli 1868 i Leith, død 1937 i Oslo) var en norsk offiser og polfarer. Han deltok i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over Polhavet 1893–96 som leder av de meteorologiske, astronomiske og magnetiske observasjoner om bord i «Fram». Biografi. Sigurd Scott-Hansen ble født i Leith, hvor hans var sjømannsprest. Han gikk sjøkrigsskolen og ble offiser i 1889, premierløitnant i 1892, kaptein i 1898 og kommandørkaptein i 1910. Premierløitnant Scott-Hansen var leder av de meteorologiske, astronomiske og magnetiske observasjoner under Framekspedisjonen, og var også ekspedisjonens yngste medlem. Han var navigatør, og etter Nansens avreise fra «Fram» på sledeturen 14. mars 1895 til hjemkomsten var han nestkommanderende, med Otto Sverdrup som sjef. Han fikk en hyllest medalje i sølv fra Royal Geographical Society for sin innsats i Fram-ekspedisjonen. En øygruppe i Karahavet er oppkalt etter Scott Hansen. Peter Magnus. Peter Magnus (født 14. april 1915 i Oslo, død 25. mai 2001) var en norsk forfatter, oversetter og journalist. Han utgav egne dikt- og novellesamlinger samt oversatte en rekke verker fra tysk, engelsk og amerikansk litteratur. Henrik II av England. Henrik II av England (født 5. mars 1133, død 6. juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike. Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren. Henrik var den første som benyttet tittelen «konge av England» – i motsetning til «konge av de engelske». Han ble i sin samtid også kalt for "Henrik Curtmantle", «kortkåpe», fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere. Henrik II var den første av Angevin-kongene i England, og en av de mest effektive av Englands monarker. Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik II satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England. Henrik utvidet sitt område på de britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm IV av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Hans kampanjer i Wales var mindre vellykte og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren. Da Henrik II begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip II August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter. Tidlig liv. Henrik II ble født i Le Mans, Frankrike, den 5. mars 1133, den første dagen av det tradisjonelle året. Hans far, Geoffrey V av Anjou (også kjent som Geoffrey Plantagenet, sønn av Fulko av Jerusalem), var greve av Anjou og greve av Maine. Hans mor, keiserinne Matilda (Maud av England), var fordringshaver til den engelske trone som datter av Henrik I av England (som regjerte 1100–1135), sønn av Vilhelm Erobreren, hertug av Normandie og konge av England. Han tilbrakte barndommen ved sin fars landområder i Anjou. Da han var ni år gammel tok Robert, 1. jarl av Gloucester, ham til England hvor han fikk utdannelse fra mester Matthew i Bristol. Ekteskap og barn. Eleonore, hertuginne av Aquitaine, utsnitt av et større bilde. Den 18. mai 1152 ved Poitiers, da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent tolv år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde «uten den pomp og prakt som var passende for deres rang». Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig VII av Frankrike. Eleonore hadde fått to døtre med den franske kongen, men ingen sønn. Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele fem sønner og tre døtre. Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i femten år. Henrik og Eleonore fikk åtte barn, Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna. Vilhelm døde som barn. Som et resultat av Vilhelms død ble unge Henrik kronet som medkonge da han ble eldre, men ettersom han aldri ble konge i egen rett, er han blitt kjent som «Henrik den unge konge», ikke som «Henrik III». I teorien kunne unge Henrik ha arvet tronen fra sin far, Rikard sin mors titler, gods og riker, Geoffrey kunne ha hatt Bretagne, og Johan, den yngste som normalt ikke ville ha fått jordeiendommer (og derfor kalt «Johan uten land» av sin far), kunne ha blitt lord av Irland. Imidlertid ville omstendighetene det helt annerledes. Forfatteren John Speed antydet i sin bok fra 1611, "History of Great Britain", at det ble født ytterligere en sønn, Filip, men de kilder som Speed eventuelt har benyttet har uansett gått tapt. Om dette er riktig må dette eventuelle barnet ha død som spedbarn. Henrik hadde også barn utenfor ekteskap. Selv om disse barna ikke hadde lovlig krav til tronen, gjorde deres slektskapsforhold dem til potensielle problemer for Henriks legitime arvinger. William Longespée var et slikt barn. Han forble hovedsakelig lojal og slo seg til tåls med de titler, landområder og rikdommer som kom til ham som en kongelig løsunge. Geoffrey, biskop av Lincoln, erkebiskop av York, ble derimot sett på som en torn i siden på Rikard I av England. Geoffrey var den eneste av Henriks mange sønner som sto ved hans side da han lå for døden. Selv kongens egen favoritt, Johan, hadde desertert fra faren. Rikard tvang Geoffrey inn i presteskapet i York og avsluttet på den måten Geoffreys verdslige ambisjoner. En annen sønn, Morgan, ble valgt til bispedømmet Durham, skjønt han var aldri vigslet til biskop på grunn av motstand fra pave Innocent III. Framtoning. Representasjon av Henrik II i et nær samtidig manuskript. Portrett av ukjent kunstner, malt ca 1620, portrettlikehet er neppe sannsynlig. Flere kilder gir et inntrykk av Henrik IIs framtoning. De er alle enig om at han var en meget sterk, energisk og overgikk sine likemenn atletisk. Karakter. Da Henrik II ble kronet som Englands konge i 1154 var han i sin aller beste alder, kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik I av England hadde Henrik II en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost. Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen «Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann». Hans sjenerøsitet var velkjent og han ansatte en tempelridder til å spre en tiendedel av den mat som kom til det kongelige hoff til de fattigste blant sine undersåtter. Henrik hadde også en god sans for humor og ble aldri rasende over å være den som humoren rammet. En gang mens han satt i dårlig humør og var opptatt av håndarbeid med nål og tråd var det en hoffmann som antydet at slik oppførsel var noe som man kunne forvente av en løsunge av en garvers datter (en referanse til at hans forfedre Vilhelm Erobreren og Matilda av Flandern). Kongen ristet av latter og faktisk forklarte spøken for de som ikke øyeblikkelig forsto den. «Hans minne var eksepsjonelt: han feilet aldri i å gjenkjenne en mann som han hadde sett tidligere, eller å huske noe som senere kunne komme til nytte. Mer gjennomgående kunnskapsrik enn noen annen konge i hans tid i den vestlige verden». I kontrast til dette står kongens temperament. Hans råskap mot Thomas Becket er bevis på at hans raseri kunne gjøre ham forblindet, sammen med hans konflikter mot blant annet sin sønn Henrik den unge konge og Vilhelm I av Skottland. Etableringen av et imperium. a>, konge av England, gjorde Henrik som sin arving da hans egen sønn var død i 1153. Henriks far, Geoffrey Plantagenet, holdt rike landområder som en vasall for Ludvig VII av Frankrike. Maine og Anjou var derfor Henriks fødselsrett, blant andre landområder i vestlige Frankrike. Ved fødselsrett på morsiden ble også hertugdømmet Normandie hans. Imidlertid var den mest verdifulle arven fra hans mor kravet på den engelske tronen. Som sønnedatter av Vilhelm I av England burde keiserinne Maud av England ha vært dronning, men tronen ble tatt av hennes fetter Stefan av England. Henriks anstrengelser for sikre kongedømmet til hans egen familie skapte et dynasti som strakk seg over tre århundrer og tretten konger. Henriks ekteskap med Eleonore av Aquitaine styrket ham ytterligere. Hans utallige landområder ble også lagt til hans nye hustrus eiendommer, noe som ga ham kontroll over Aquitaine og Gascogne. Rikdommene i markedene og vingårdene i disse regionene, kombinert med Henriks allerede utallige og utstrakte besittelser gjorde ikke Henrik bare til en mektig engelsk konge, men også til den mektigste vasall i Frankrike. Erobringen av den engelske trone. Maud av England hadde stått på sitt krav til den engelske tronen i flere år til ingen nytte og innså at sønnen Henriks ambisjoner for den samme tronen heller ikke var lett å gjennomføre ("se Det engelske kaos under Stefan"). Hun trakk seg endelig tilbake i 1147, det samme året da Henrik hadde fulgt moren på en invasjon av England. Den feilet raskt på grunn av manglende forberedelser, men det gjorde ham samtidig ytterligere bestemt på at England var hans morsrett. Han kom tilbake til England i 1149 og 1150. Den 22. mai 1149 ble han gjort til ridder av sin grandonkel, kong David I av Skottland, i Carlisle den 22. mai. Tidlig i januar 1153, kun måneder etter sitt bryllup, krysset han den engelske kanal enda en gang. Hans flåte besto av 36 skip og transporterte en styrke på 3 000 fotsoldater og 140 hester. Kildene er motstridende om han gikk i land ved Dorset eller Hampshire, men det er kjent at han dro til en liten kirke i en landsby. Det var 6. januar og de lokale var til stede ved en oppsetning av Helligtrekongersdag. Vekselvirkningen mellom festivalen og Henriks ankomst gikk ikke tapt for dem. «"Ecce advenit dominator Dominus, et regnum in manu ejus"», utbrøt de som inngang for deres festival. Det kan oversettes til «"Se, herren vår hersker har kommet, og kongedømmet er i hans hender!"» Henrik forflyttet seg raskt, og innenfor det samme året hadde han sikret seg retten til å etterfølge som konge ved traktaten i Wallingford med Stefan av England. Stefans posisjon hadde forverret seg. Han møtte opposisjon fra en fiendtlig pave og erkebiskop ved hans krangling med kirken. Dessuten døde Stefans sønn Eustace IV i 1153. Det samme var også tilfelle med en rekke andre ledende aktører, keiserinne Maud, David av Skottland, jarlene av Northampton, Warwick og Chester, som enten var døde eller som døde i løpet av året. Med det var særlig dødsfallet til Stefans sønn Eustace som vendte situasjonen. Eustaces eneste forsonende trekk var som kriger, i henhold til samtidige kommentarer, «hvorhen han gikk gjorde han mer ondt enn godt» Med vitne fra ikke mindre enn 14 biskoper og elleve jarler erklærte Stefan den 6. november i Winchester hertug Henrik som sin etterfølger når han selv døde. I Oxford tidlig det neste året lovte baronene deres troskap til den nye tronearving. Han trakk seg tilbake til Normandie inntil den gamle kongen var vel død i Dover den 25. oktober 1154. Den 19. desember 1154 ble han kronet i Westminster Abbey. Henry Plantagenet, vasall av Ludvig VII av Frankrike, var nå mer mektig enn den franske kongen selv. Henrik benyttet tittelen "Rex Angliae, Dux Normaniae et Aquitaniae et Comes Andigaviae" (konge av England, hertug av Normandie og Aquitaine, greve av Anjou). Han var den første som ble kronet som «konge av England», i motsetningen til «konge av de engelske». Herredømmet over Irland. Kort tid etter at han ble kronet, sendte Henrik en diplomat til den nylig valgte pave Hadrian IV. Ledet av biskop Arnulf av Lisieux dro en gruppe av geistlige for å be om tillatelse for Henrik til å invadere Irland. De fleste historikere er enige om at det resulterte i pavebullen "Laudabiliter". Det er mulig at Henrik handlet under påvirkning av en «Canterbury-konspirasjon» hvor de engelske geistlige strebet etter å dominere den irske kirke, men det er også mulig at Henriks intensjoner rett og slett var å sikre et herredømme for sin yngre bror William FitzEmpress. Mens planene for invasjonen ble lagt, døde William, og Irland ble ignorert. Det var ikke før 1166 at de igjen kom til overflaten. Dette året ble en mindre irsk prins, Diarmaid Mac Murchadha, fordrevet fra sitt område i Leinster av Irlands overkonge Muirchertach MacLochlainn. Diarmaid fulgte Henrik til Aquitaine for å søke støtte til å ta kontrollen tilbake. Henrik skaffet fotsoldater, riddere og adelige tilgjengelig for saken. Den mest prominente var en normanner fra Wales, Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, med tilnavnet «Strongbow». I bytte for hans lojalitet lovte Diarmaid sin datter Aoife av Leinster til jarl Richard Strongbow, samt å gjøre ham til arving og etterfølger av sitt kongedømme. Pave Hadrian IV, den eneste engelske pave, ga Henrik II tillatelse til å invadere Irland. Strongbow gikk i land i nærheten av Waterford den 23. august 1170 med en styrke, etter sigende på 200 riddere og 1 000 fotsoldater. Waterford ble øyeblikkelig erobret og i løpet av neste måned også Dublin. Normannerne gjeninnsatte Diarmaid til hans tradisjonelle besittelser, men det ble raskt opplagt at Henrik ikke hadde tilbudt hjelp av ren vennlighet, og Diarmaid fikk ikke nyte sin posisjon lenge. Han døde i Ferns i mai 1171 og etterlot sitt rike til Strongbow. Irene var ikke beredt på en utenlandsk herre og forente seg under en ny overkonge, Ruaidrí Ua Conchobair. Strongbow ble omringet i Dublin, men beleiringen kollapset da Henrik gikk i land i Waterford den 17. oktober 1171 med en veldig hær, kanskje opptil 500 riddere og 4 000 fotsoldater i 400 skip. I Irland erklærte han seg som lord av Irland. Alle normannere, blant dem mange irske prinser, sverget troskap til ham. Etter seks måneder dro Henrik tilbake til England og kom aldri tilbake. Senere utropte han sin unge sønn, den framtidige kong Johan av England, til lord av Irland. Diarmaids appell for utenlandsk hjelp bidro til Englands erobring av Irland og førte til 800 år med engelsk overherredømme. Endringen var så gjennomgående at Diarmaid fortsatt blir husket som Irlands fremste forræder. I 1172, ved kirkemøtet i Cashel, ble romersk-katolisisme proklamert som den eneste tillatte religiøse praksis i Irland. Konsolidering i Skottland. Seglet til kong Vilhelm I av Skottland, eller "Guillaume le Lion" som han var kjent som hos sine fransktalende normanniske undersåtter I 1174 var et opprør fremmet av hans egne sønner ikke kong Henriks største problem. En invasjonsstyrke fra Skottland, ledet av deres konge Vilhelm I av Skottland, strømmet inn over grensen fra nord. For å forverre tingenes tilstand seilte en flåte fra Flandern mot England, kun dager fra invasjon og det synes som den engelske kongens raske vekst ville bli satt på en alvorlig prøve. Henrik så hans knipe som et tegn fra Gud, at hans behandling av Thomas Becket ville bli behandlet med nederlag. Han gjorde øyeblikkelig bot i Canterbury for erkebiskopens skjebne, og hendelsene snudde seg deretter til det bedre. Den fiendtlige armadaen ble spredt i den engelske kanal og vendte tilbake til kontinentet. Invasjon fra havet var avverget, men skottene drev fortsatt på med herjinger i nord. Henrik sendte tropper nordover som møtte skottene ved Alnwick og hvor engelskmennene fikk en knusende seier. Vilhelm ble tatt til fange i kaoset, noe som fjernet skottenes ledelse, og i løpet av måneder ble alle problematiske festninger revet. Sørlige Skottland ble totalt dominert av Henriks menn, og området ble i praksis lagt under som et len til hans omfattende Angevin-riket, som nå strakte seg fra fjorden Solway Firth i nord og bortimot til Middelhavet i sør, og fra elven Somme til Pyreneene. Ved enden av denne krisen, og hans sønners opprør, var kongen nå «etterlatt sterkere enn noen gang». Underkastelse av adelen. I løpet av Stefans regime hadde de engelske baronene underminert den kongelige autoriteten. Opprørsfestninger var et problem, unngåelse av militærtjeneste var et annet. Den nye kongen fikk øyeblikkelig revet de opprørske festningene som hadde blitt reist i løpet av Stefans regime. For å imøtegå problemet med de som unngikk militærtjeneste ble en skatt kalt "scutage" vanlig. Denne ble betalt isteden for å tjene i Henriks hær, noe som gjorde det mulig for kongen å betale leiesoldater. Disse harde og forherdede leiesoldatene ble brukt med ødeleggende effekt av både Henrik og hans sønn Rikard, og ved 1159 var skatten etablert som en sentral faktor for kongens hær og hans autoritet over sine vasaller. Lovreformer. Henriks regime så etableringen av kongelige øvrighetspersoner og lokale rettssaler. Disse tillot under kongens autoritet å dømme i lokale strider og reduserte arbeidsmengden til den kongelige rett, og fordelte lov og rett med større effektivitet. Henrik arbeidet også for å gjøre det juridiske systemet mer rettferdig. Rett ved uskyldsprøve og rett ved tvekamp var fortsatt ganske vanlig og selv på 1100-tallet var disse metodene blitt foreldet. Ved domstolbestemmelsen i Clarendon i 1166 ble en rettssak ført for en jury av likemenn standard. Imidlertid fremmet denne gruppen av «tolv rettmessig menn», som juryen ble referert til, en tjeneste mer lik en storjury, ved varsle retten om saker egnet for forfølgelse. Tvekamp var fortsatt lovlig i England fram til 1819, men Henriks jurysystem var et stort bidrag til landets sosiale historie. Domstolbestemmelsen i Northampton i 1176 sementerte de tidligere bestemmelser i Clarendon. Kongens kontroll over kirken. Erkebispedømmet Canterbury med dens katedral var den mest betydningsfull delen av den engelske kirke og hadde monopol på kongelig kroning. En samtidig tegning av mordet på erkebiskop Thomas Becket. Thomas Beckets relikvieskrin. Det er dekorert med en avbildning av mordet. "Musée national du Moyen Âge" Som andre normanniske konger aktet Henrik II å ha samme kontroll over kirken som over staten. Ved Clarendon Palace den 30. januar 1164 sendte kongen ut seksten konstitusjoner, hver med den hensikt å minske den geistlige innflytelsen fra Roma. Kirken hadde sin egen domstol og egne lover som sto utenfor den verdslige. Om en prest begikk voldtekt eller mord kunne han unngå vanlig lovs straffeforfølgelse som henrettelse ved å kreve å bli dømt ved biskopens dom. Her var straffen ikke verre enn bot, pisking eller å bli fradømt prestekappen. Vanlig lov stoppet ved kirkedøren. Rike biskoper og abbeder var betydelig landeiere med store inntekter og stundom med egne hærer. Selv om de sverget sin lojalitet til kongen insisterte de på denne sto under deres lojalitet til Gud og hans representant i Roma. Thomas Becket var en velutdannet mann med stor administrativ dyktighet, sjarm og intelligens. Beckets store sjanse kom i 1154 da erkebiskopen av Canterbury introduserte ham for den nylig kronete kong Henrik II. De to, kongen 21 år gammel og Becket i midten av 30-årene, ble ikke bare gode venner som spilte sjakk og reiste sammen, men dannet en sterk allianse: de to hadde «en hjerne og et sinn» ble det sagt. Under kongen ble Becket kongedømmets nest mektigste mann som sto for de viktigste diplomatiske sakene som eksempelvis å forhandle ekteskap i Frankrike for en av Henriks døtre i 1158. Da erkebiskopen av Canterbury døde i 1161 fikk Henrik II en yppelig sjanse til å plassere sin egen, håndplukkede mann i den engelske kirkens viktigste posisjon. Han ville ha sin egen kansler og gode venn Thomas Becket som den nye erkebiskopen av Canterbury. Paven ble forespurt og sa seg enig. Det var kun ett problem, Becket hadde aldri blitt ordinert, men han ble først gjort til prest, den neste dagen til biskop, og den samme ettermiddagen, 2. juni 1162, gjort til erkebiskop. Becket ble aldri en betydningsfull teolog. Da han ble erkebiskop holdt han seg med personlig instruktør for å få Bibelen forklart, og ved kirkemøtet i Tours 1163 torde han ikke preke på grunn av sin begrensete kunnskap i latin. Stor var både kongens og andre forbauselse da Thomas Becket sa fra seg posisjonen som kansler og gikk fra å være kongens fremste mann til å bli kirkens. I 1163 ble en kannik anklaget for mord frikjent ved en kirkerett, og folkets skrek ut og krevde rettferdighet til kanniken ble ført fram for en kongelig domstol. Beckets protest hindret ikke bare denne saken, men forhindret også kongens forsøk på å få øke den verdslige rettens myndighet til også å gjelde kirken. Becket nektet å gå med på endringene i loven og da kongen tilkalte Becket for å stå til rette for det kongelige råd den 8. oktober 1164 flyktet han til Frankrike og stilte seg under beskyttelse av Henriks rival, Ludvig VII av Frankrike. Hva som fikk Thomas Becket til totalt å endre vesen har vært et spørsmål som har siden vært hyppig diskutert av historikere, og også av forfattere som Alfred Tennyson og T. S. Eliot. Becket synes som født på nytt som geistlig, men ble faktisk enda mer kompromissløs. Selv paven betraktet Becket som et problem for hans nådeløse konfrontasjon med kongen. Da Henrik II fikk kronet sin sønn Henrik den unge konge måtte det gjøres i London da erkebiskopen av Canterbury ikke var tilgjengelig. Becket betraktet kroningen som illegal og bannlyste de to biskopene som sto for kroningen. I Beckets seks år lange landflyktighet forsøkte Henrik II å presse ham til underkastelse, men møtte ham også ansikt til ansikt tre ganger for å diskutere striden. Alexander III truet da med å bannlyse hele England om tvisten ikke ble løst. Den 30. november 1170 kom Becket tilbake til England og til sitt sete. Han gikk øyeblikkelig i gang med å bannlyse de som hadde støttet kongen. I Normandie raste kongen over Becket. Mordet på Thomas Becket. «Hvilke ynkelig dagdrivere og forrædere har jeg fostret og fremmet i min husholdning som lar sin herre bli behandlet med slik skammelig forakt av en lavættet geistlig!» var de ordene som ble uttalt i Henriks mørke stund. I populærhistorien har de blitt omgjort til den langt mer fyndige uttalelsen «Hvem kan fri meg fra denne brysomme presten?» Bitter på sin tidligere venn og skreket ut i raseri mot ham, men antagelig uten den hensikt som fire av kongens riddere tolket det som. Reginald Fitzurse, Hugh de Morville, William de Tracy, og Richard le Breton overhørte kongen og besluttet å handle på hva de oppfattet som en indirekte ordre. De krysset den engelske kanal og dro til Canterbury. Den 29. desember 1170 gikk de inn i Canterburykatedralen, fant Becket i nærheten av trappene ved krypten. De slo ham ned og drepte ham med flere slag med sverdene. Beckets hjerne ble skvettet utover gulvet mens de uttalte «La oss gå, denne fyren vil ikke reise seg igjen!» Det ble sagt at om Becket ikke hadde levd som helgen, så døde han sannelig som en. Det ekstraordinære var at hans død skulle få en slik berømmelse, og den preget Henriks styre i de neste tyve årene av hans kongedømme. Personlig angret han på Beckets død som «i lykkeligere tider... hadde vært en venn» Kun tre år senere var Thomas Becket blitt helgenerklært av pave Alexander III og forfremmet som en martyr for den verdslige verdens innblanding i Guds kirke. Hele Europa ble sjokkert over drapet. Beckets martyrium spredte seg så langt som til Island, hvor historien ble gjenfortalt i "Thomas Saga Erkibyskups". Flere mirakler ble sagt å ha skjedd ved Beckets grav. Pilegrimer strømmet til Canterbury fra hele Europa. Ridderne som utførte udåden, falt i unåde, og fire år etter drapet gjorde kong Henrik II bot ved å gå barfotet gjennom gatene i Canterbury mens åtti munker pisket ham og han tilbrakte natten i martyrens krypt. Den hellige Thomas Becket forble en populær helgen gjennom hele middelalderen, og kong Henrik II kunne glemme å endre loven som gjorde kirkens menn ansvarlig for verdslige lover. Angevin-forbannelsen. Angevin-rikets utbredelse på sitt meste. Borgerkrig og opprør. Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap. I 1173 gikk unge Henrik og Rikard sammen mot sin far og hans plan for etterfølgelse, og forsøkte å ta de landområder som de var blitt lovet (se Opprøret i 1173-1174). Kongens endringer og revisjoner av hans arv fremmet sjalusi og aggresjon blant etterkommerne. Mens både unge Henrik og Rikard var relativ sterke i Frankrike, manglet de menneskemateriell og den erfaring som deres far satt med for å styrte ham. Kongen knuste deres første opprør og var rimelig og rettferdig i sin straff. Rikard mistet eksempelvis halvparten av den inntekt som han hadde krav på som greve av Poitou. I 1182 ble sønnenes aggresjon vendt mot hverandre. Unge Henrik, Rikard og deres bror Geoffrey begynte alle å bekjempe hverandre for deres fars besittelser på kontinentet. Situasjonen ble akutt skjerpet ved at den franske adelen også gjorde opprør og at den franske kongen Filip II August blandet seg inn. Dette var den mest alvorlige trusselen som kom fra familien, og kongen måtte møte den dynastiske borgerkrigen. Den 11. juni 1183 døde Henrik den unge konge av dysenteri. Opprøret som var oppstått rundt den unge kongen, falt sammen, og de gjenværende brødrene dro tilbake til sine enkelte landområder. Henrik okkuperte raskt de opprørske regionene for å bevare freden. Det endelig slaget mellom Henriks prinser kom kort tid etter i 1184. Geoffrey av Bretagne og Johan, den aller yngste av brødrene, hadde blitt lovet Aquitaine som tilhørte moren og den eldre broren Rikard. Geoffrey og Johan invaderte, men Rikard hadde kontrollert en hær i bortimot ti år og var blitt en dyktig militær kommandant. Rikard utviste sine vankelmodige brødre, og de kom aldri til å møte hverandre igjen i krig, hovedsakelig fordi Geoffrey døde to år senere, og fordi Johan, den yngste, ikke hadde personlig makt eller midler til å utgjøre en trussel. Død og arvefølge. Filip II August av Frankrike i et ikke samtidig portrett. Rikard I av England, Henriks eldste gjenlevende sønn. Den endelige tornen i Henriks side ble alliansen mellom hans da eldste sønn Rikard og hans største rival, Filip II August. Johan hadde blitt farens favoritt, og Rikard fryktet at han ville bli utelatt fra farens arv. Sommeren 1189 invaderte Rikard og den franske kongen Henriks sentrale maktområde i Anjou. De allierte tok nordvestlige veg, angrep Le Mans og erobret Maine og Tours. Den beseirete Henrik II møtte sine motstandere og ble tvunget til å gå med på alle deres krav, inkludert å gi hyllest til Filip II August for alle hans franske besittelser. Middelalderhistorikeren Austin Lane Poole har fortalt at kong Henrik II hadde dekket veggene i sitt personlige kammer i Winchester med malerier og veggtepper. Et av dem, utført på kongens egne instrukser, var en allegori på elendigheten i hans eget liv En flokk med fire ørnunger var avbildet mens de plyndret den voksne ørnen, og den fjerde ungen sto klar til å hakke øyet ut på faren. "De fire ørnungene er mine egne sønner som ikke slutter å forfølge meg selv inn i døden", skal kong Henrik II ha forklarte bildet. "Den yngste av dem, som jeg nå har gitt så mye omsorg, vil til slutt fornærme meg hardere og farligere enn noen av de andre". Det eneste krav den slagne Henrik II stilte for underkastelsen var å få se listen over de som hadde sviktet ham. Øverst sto navnet på hans yngste sønn, Johan. Så tvilsom som Rikards handlinger enn var ved å gå i krig mot sin egen far, var han uansett provosert av at faren hadde løftet den yngste sønnen opp foran seg selv i arverekkefølgen, noe som ble den direkte årsaken til at Rikard la seg på kne for den franske kongen og erklærte seg som hans vasall. Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6. juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var «de virkelige bastardene». Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover «blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død». Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet «ved Guds nåde, kong Rikard I av England» ved Westminster den 1. september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste seksten årene. Henrik i bøker og filmer. Særlig på grunn av mordet på erkebiskopen opptrer Henrik i en rekke skuespill, romaner og filmer. Mest kjent er T. S. Eliots skuespill "Murder in the Cathedral" (1952, på norsk som "Mordet i domkirken", 1957) Henrik II av England opptrer også i skuespillet "Becket" av Jean Anouilh og i "The Lion in Winter" av James Goldman. Peter O'Toole spilte rollen som kongen i filmutgaven av begge disse skuespillene – "Becket" (1964) og "The Lion in Winter" (1968), for begge ble han nominert som Oscar for beste mannlige hovedrolle. Patrick Stewart spilte rollen som kongen i TV-filmen av "The Lion in Winter" (2003), og for denne ble han nominert for prisen Golden Globe for beste prestasjon av en mannlig skuespiller i TV-serie. Brian Cox spilte kongen i BBCs TV-serie "The Devil's Crown" (1978), som skildret hans og sønnenes regime. Han har også blitt framstilt på film av William Shea i den korte stumfilmen "Becket" (1910), av A. V. Bramble i stumfilmen "Becket" (1923), basert på et skuespill av Alfred Tennyson, Alexander Gauge i filmutgaven av T. S. Eliots skuespill "Murder in the Cathedral" (1952), og skuespillet "Curtmantle" av Christopher Fry, som er mindre kjent og mer sjeldent framført på scenen, bearbeider også konflikten mellom Henrik II og Thomas Becket. Henrik II er også en betydelig figur i de historiske kriminalromanene "Mistress of the Art of Death" og "The Serpent's Tale" av Diana Norman. Han opptrer også i Ken Folletts roman "Stormenes tid": i bokas siste kapitler skildres en fiktiv redegjørelse av kongens botsgang i Canterburykatedralen for hans rolle i mordet på Thomas Becket. Eksterne lenker. Henrik 02 Helgåga. Helgåga er en elv i Rana kommune som munner ut i fjordarmen Nordsjona innerst i fjorden Sjona. Navnet har uviss opprinnelse, men mange tolker det som avledet fra "hellig". Geografi. Vassdraget har flere store innsjøer. De største, Helgåvatnet og Gråvatnet er begge typiske fjordsjøer. Høgtuvbreen i nordøst tilfører sedimenter til vassdraget. Dette har ført til biologisk og geologisk interessante fenomener som en dalsandur i dalen oppafor Øvre Helgåvatn og et delta ved utløpet i Helgåvatnet av elven fra Øvre Helgåvatn. Vern. Vassdraget er vernet i Verneplan IV for vassdrag. Ved vernet ble det lagt vekt på vassdragets egnethet som type- og referansevassdrag og på de store kulturfaglige verdiene, kulturminnene og friluftsliv. I vassdragets område er også Kvannlia-Sølvjodalen Naturreservat vernet. Nedbørfeltet, på 98 km², er svært lite påvirket av menneskelig virksomhet med bare spredt bebyggelse i nedre del, samt ca. 10 fritidshytter ved Litlevatnet, Gråvatnet, Helgåvatnet og Øvre Helgåvatn. I tillegg har Helgelandskraft en hytte til bruk som base ved arbeid med kraftlinjen som går gjennom dalen ved Stortjønna lengst nord i vassdraget, helt ved vannskillet og grensen mot Gjervalvassdraget i Rødøy kommune. Bosetting og næring. Der elva renner ut i sjøen ligger tre småbruk, øvre og nedre Helgå og Langstrand. På Langstrand ble vann fra elva frem til 1920-tallet brukt i hermetikkproduksjon. På 1980-tallet forelå det planer for etablering av et landbasert fiskeoppdrettsanlegg ved elva, men disse ble skrinlagt etter krakket i oppdrettsnæringa. Utbyggingsplaner. I 2007 sendte Helgeland Småkraft AS en søknad til NVE om konsesjon til å bygge et vannkraftverk på 1 MW i Helgåga, med en årlig produksjon av 5,7 GWh. Konsesjonssøknaden har møtt motbør grunnet vassdragets verdi som referansevassdrag, men politisk behandling ga et positivt vedtak fra Miljø-, plan og ressursutvalget (MPR) i Rana kommune den 15. august 2007. Søknaden skal nå behandles av Nordland fylke før NVE fatter endelig vedtak. Fra før er vassdraget så vidt berørt av vannkraftutbygging gjennom at Sjuniogfemtivatnet er overført til Holmvassdraget for å gi økt vannmengde til Sjona kraftverk. Internationale Medienhilfe. Internationale Medienhilfe (IMH) er en verdensomspennende organisasjon som består av interkulturelle og jødiske aviser, tidsskrifter, radiostasjoner, fjernsynsstasjoner og nyhetsbyråer, som yter hverandre gjensidig støtte og samarbeider om prosjekter. Forskjellige private initiativer førte til grunnleggelsen av organisasjonen i 1996. IMH har medlemmer og kontorer i mer enn 30 land. IMH er særlig kjent for sitt utvekslingsprogram og stipendprogram i samarbeid med Den europeiske union, for sitt engasjement for pressefrihet og for sine internasjonale mediekongresser. IMH er den første organisasjonen i sitt slag. Neon Genesis Evangelion. Neon Genesis Evangelion (新世紀エヴァンゲリオン "Shin Seiki Evangerion"), forkortet til NGE, Eva eller Evangelion, er en japansk tegneserie og tegnefilm, "manga" og "anime", som første gang ble utgitt i 1995. Anime-serien er på 26 episoder, i tillegg er også blitt laget tre anime-filmer. Navnet «Neo Genesis Evangelion» (νέον γένεσις εὐαγγέλιον) er gresk og betyr «den nye skapelsens evangelium». Det japanske navnet kan oversettets til å bety «et nytt århundres evangelium». Serien ble skapt av Gainax, skrevet og regissert av Hideaki Anno og delvis produsert av TV Tokyo og Nihon Ad Systems (NAS). NGE er en apokalyptisk serie og referer blant annet til en jødisk-kristen symbolikk fra skapelsen i Første Mosebok. De senere episodene skifter fokus til psykoanalyse av hovedpersonene, som viser sine følelsesmessige problemer og mentale lidelser. Handling. "Evangelion" handler hovedsakelig om den paramilitære organisasjonen NERV og deres kamp for å forhindre at byen Tokyo-3 og den såkalte «GeoFront» (en stor rund grotte under byen) under den blir ødelagt av kjempemessige vesener som kalles «Engler». For å få til dette har NERV vervet tre tenåringer, Shinji Ikari (sønn av NERVs befalshavende Gendo Ikari), Rei Ayanami og Asuka Langley Soryu, som skal styre noen enorme Bio-Mekaniske kamproboter som kalles «Evangelions» i de voldsomme slagene mot Englene. Under seriens gang blir det avslørt at NERV, Evangelions og Englene er brikker i et spill av organisasjonen SEELE, som ønsker å tvinge frem en evolusjon av menneskeheten. Selv om det ikke blir avslørt før senere i serien, begynner handlingen i Neo Genesis Evangelion i år 2000, når en ekspedisjon til Antarktis oppdager et massivt vesen som består av lys. Vesenet er den første «Engel», og blir døpt Adam. Når de eksperimenterer med denne «Engelen» går den amok og utløse en massiv eksplosjon (hvor Adam selv reduseres til et embryo). Dette forårsaker en katastrofe som senere får navnet "Second Impact", «Det andre nedslaget». Eksplosjonen smelter nesten hele iskappen på Antarktis, ødelegger hele kontinentet og endret på jordas rotasjonsakse. Klimaendringer og enorme flomkatastrofer følger. To milliarder mennesker blir drept som følge av flommene, og i kaoset som følger bryter det ut krig på grunn av mangelen mat og ressurser. Denne krigen varer i et år og tar livet av halvparten av jordas befolkning før en fredsavtale blir undertegnet i 2001. Sannheten bak Second Impact blir holdt hemmelig for allmennheten ved å hevde at eksplosjonen skyldtes en liten meteoritt med hastighet nær lysets som slo ned i Antarktis. Seriens egentlige handling begynner i år 2015, 15 år etter katastrofen. Det er to avslutninger til NGE. Den første avslutningen (episode 25 og 26 av TV-serien) unngår så å si all handling og fokuserer bare på utviklingen av figurene. Filmen "Death and Rebirth" oppsummerer alt som har skjedd i TV-serien og viser de 10-20 første minuttene av "End of Evangelion". I tillegg inneholder «Death and Rebirth» også et par ekstra slettede scener som ikke var med i TV-serien. Den andre avslutningen i «End of Evangelion» erstatter den første avslutningen. Filmen er mer handlingsdrevet og leder alt til en apokalyptisk avslutning. Figurene. Hovedfigurene i Evangelion sliter konstant med mellommenneskelig forhold. I tillegg kjemper de med sine indre demoner og lider av traumatiske hendelser som har skjedd tidligere i deres liv. Alt dette skaper komplekse forhold. Hideki Anno beskriver helten Shinji som en gutt som «krymper fra menneskelig kontakt». Gutten har «overbevist seg selv at han er en totalt unødvendig person, så mye at han ikke en gang klarer å begå selvmord». Det synes som om hensikten var å presentere figurene som reflekterte den store depresjonen og en eventuell behandling og tilbakekomst som Anno erfarte før han begynte å jobbe med Evangelion. Assisterende regissør Kazuya Tsurumaki sa om serien: «Om en person som allerede kan leve og kommunisere normalt ser dette, vil han ikke lære noe». Shinji Ikari. Shinji mistet sin mor i en ulykke under kontakt-eksperimentet mellom henne og Evangelion enhet 01 da Shinji var fire år gammel. Faren hans, Gendo Ikari, begynte etter morens død å løsrive seg fra Shinji og 4 dager senere ble Shinji sendt bort for å bo sammen med en lærer, mens Gendo dro avsted. Ti år senere, ved handlingens begynnelse, sender Gendo et brev til Shinji hvor han ber om et møte. Til Shinjis skuffelse finner han ut at Gendo har andre planer enn å fortsette fra der de brøt av. Han vil at Shinji skal bli pilot for en av de bio-mekaniske Evangelion-enhetene, nemlig Evangelion enhet 01. Shinji blir venner med Toji Suzuhara og Kenzuke Aida etter at de har sett terroren ved å være Evangelion pilot førstehand. Tidligere hadde Toji slått ned Shinji, da hans yngre søster ble skadet under et «Engle» angrep. I tillegg oppstår det et elske-hate forhold mellom han og Asuka. Samtidig sliter Shinji med en frykt for fysisk og nær psykisk kontakt med andre mennesker, i frykt for å oppleve mer smerte. I den engelske dubben er det Spike Spencer som står for stemmen. I den japanske dubben er det Megumi Ogata som har stemmen. Asuka Langley Soryu. Asuka er en amerikaner av tysk og japansk avstamning. Asukas mor, Kyoko Zeppelin Soryu, var en forsker som ble gal etter et mislykket kontakt eksperiment med Evangelion enhet 02. Dagen da Asuka fant ut at hun skulle bli pilot for en av Evangelion-enhetene(Evangelion enhet 02) løp hun for å fortelle dette til moren og fant henne hengende død. Faren til Asuka giftet seg på nytt med doktoren til Kyoko, etter å ha hatt en lengre affære med henne. Under begravelsen til Kyoko ser Asuka faren gråte, men i og med at han har giftet seg på nytt anser hun dette som falske tårer og har derfor lovet seg selv å aldri gråte mer. Dette gjør at hun fortrenger mye følelser. I den engelske dubben er det Tiffany Grant som står for stemmen. I den japanske dubben er det Yuko Miyamura som står for stemmen. Rei Ayanami. Rei er en av de større gåtene i serien. Det er ikke gitt noen særlig forklaring på hvor hun kommer fra før senere i serien. På et tidspunkt i serien, når Misato forlanger å få vite noen av de større sanhetene, bestemmer Ritsuko seg for å fortelle sannheten bak Rei Ayanami, som hevn mot Gendo. Under dette får både Misato og Shinji at Rei er en hybrid klone mellom Shinjis mor, Yui, og den andre «Engelen», Lilith. Dette vil da klassifisere Rei som blods-slektingen til Shinji, og hans halv-søster. Rei er lite sosial og kommuniserer sjeldent med andre unntatt med Gendo. Reis' rolige fatning går ofte Asuka på nervene og hun ender til slutt opp med å omtale henne som en robot, og kaller henne til tider for «Wondergirl». I den engelske dubben er det Amanda Winn Lee som har stemmen. I den japanske dubben er det Megumi Hayashibara som har stemmen. Gendo Ikari. Gendo er NERVs toppsjef, og Shinji Ikaris far. Han ble født Gendo Rokubungi, men endret navnet sitt etter at han giftet seg med Yui Ikari. Yui døde i en ulykke under kontakt-eksperimentet mellom henne og Evangelion enhet 01. Siden dette har Gendo vært meget kald og tilbaketrukket. Han sendte bort Shinji for å bo sammen med en lærer og innledet et forhold med Naoko Akagi og senere datteren Ritsuko. I den engelske dubben er det Tristan MacAvery og John Swasey(Directors Cut) som har stemmene. I den japanske dubben er det Fumihiko Tachiki som har stemmen. Misato Katsuragi. Misato er operativsjef hos NERV, og Shinji og Asukas verge etter at de ankommer Tokyo-3. Da Misato var 14 år gammel ble hun med faren til Antarktis. Like før «Second Impact» fant sted, satte faren hennes henne inn i en beskyttelseskapsel rett før han selv døde. Misato slet med psykologiske arr etter hendelsen og i flere år unngikk hun å sosialisere seg med andre og lot som hun ikke kunne snakke. I den engelske dubben er det Allison Keith som har stemmen. I den japanske dubben er det Kotono Mitsuishi som har stemmen. Inspirasjon og symbolikk. Evangelion er fylt med allusjoner til biologiske, militære, religiøse, og psykologiske sammenhenger, i tillegg til at Evangelion referer til flere tidligere animer. Et eksempel er at selve handlingen er tidligere sett i animer som Space Battleship Yamato. Annos bruk av freudiansk ordbruk og psykoanalytisk teori i tillegg til hans hentydninger til religion og biologi er ofte idiosynkratisk brukt og omtolket til å bære hans budskap. Denne tendensen til Anno har blitt kritisert som «total plagiat» og «bare mer hjernespill fra animasjonsteamet». Anno forsvarte seg at det ikke er mulig å skape et originalt verk uten å låne litt fra en annen anime: «Det er ikke lenger plass for absolutt originalitet i animefeltet, spesielt når man tar for seg at vår generasjon har blitt oppdratt på masseproduserte animer. Alle historier og teknikker unngår ikke å bære en viss følelse av déjà vu. Den eneste veien igjen som vi kan uttrykke oss på er å produsere et collagelignende effekt basert på å sette sammen eksisterende verk». Mange av figurene deler navn med japanske krigsskip fra andre verdenskrig, som Sōryū Akagi og Katsuragi, selv om skipsnavnene og figurnavnene bruker forskjellig kanji er utalelsen den samme. Noen av navnene til de andre figurene referer til andre fiktive verk, som for eksempel de to figurene som er oppkalt etter hovedpersonene i Ryu Murakamis "Ai to Genso Fascism" ("Fascism in Love and Fantasy"); Aida Kensuke og Suzuhara Toji). Psykologi og psykoanalytisk teori. Fra begynnelsen handler serien om mange psykologiske emner. Sitater som blir brukt, navnene på episodene og navnet på bakgrunnsmusikken kommer ofte fra Sigmund Freud, i tillegg finnes det kanskje også innflytelse fra psykoanalytikeren Jacques Lacan. Eksempler på freudianske referanser er blant annet «Thanatos», «Oral stage», «Separation Anxiety», og «Mother Is The First Other». Utsikten og bygningene av Tokyo-3 ser allerede i første episode ut til å være ladet med psykologisk symbolikk. Tilknytningen mellom EVAene og deres pilotene og i tillegg det endelige målet av "Menneskelig Instrumentalitets Prosjektet" bærer en sterk sammenligning med Freuds teorier om intern konflikt og mellommenneskelig kommunikasjon. Pinnsvin-dilemmaet er et konsept som først ble beskrevet av filosofen Arthur Schopenhauer og ble senere adoptert av Freud. Dilemmaet står å lese i underteksten av episode 4 og funksjonen i denne episoden er å beskrive hennes forhold til Shinji. Flere av personene har dype psykologisk traumer i forholdene til sine foreldre. Shinjis introversitet og sosiale angst stammer fra da han så sin mor bli drept og det faktum at hans far forlot ham. Asuka ble gjort til målskive for sin mors vanvidd. Den tøffe oppførselen hennes er hennes måte å distanserer seg selv fra pinen som oppstod med dette traumet. Å være pilot er den eneste gleden og stoltheten hun har. Misatos far forsømte henne da hun var barn og etter at han omkom i «Second Impact» sluttet hun å snakke i noen år. I episode 25 uttaler Misato hun var både tiltrukket av og redd for Ryoji Kaji fordi han minnet henne om sin egen far. Ritsuko oppdaget at hennes egen mor hadde et forhold til Gendo Ikari; etter at moren begikk selvmord utviklet hun et hat- og elsk-forhold til Gendo Ikari. De to siste episodene beskrives som: "å være ribbet for høyteknologiske apparater og de fargerike bildene som kjennetegner de tidligere episodene i serien. Disse to siste episodene foregår ofte i stumme toner... videre finner en slags avhøring sted når han [Shinji] spør seg selv - eller blir spurt av en ukjent stemme - og utforsker psykologiske spørsmål." Spørsmålene får fram uventede svar, spesielt de i forbindelse med Shinjis motivasjon for å være en Evangelion-pilot – nemlig det faktum at han går med på å styre en Evangelion fordi han føler seg verdiløs og frykter medmennesker (spesielt sin far) hvis han ikke gjør dette. Evangelion Asuka og Rei blir også fremstilt med sine tanker og følelser. Asuka innser at hun vier all sin tid med å være en Evangelion-pilot. Uten dette har hun ingen egen identitet: «Jeg er søppel... jeg er verdiløs.». Rei, som gjennom hele serien har vist minimalt med følelser, viser at hun har en drift i seg, nemlig Thanatos, en lengsel etter å dø: «Jeg er lykkelig, jeg vil dø, jeg vil ha desperasjon, jeg vil gå tilbake til ingenting» I episode 25 viser både Shinji og Asuka at de har lidd tilsvarende skjebner tidligere og funnet forskjellige måter å takle det på. Dette vises videre av Shinji når han påstår at han har ikke noe liv uten Evaangelion og dette er motbevisst av verdenen visst i episode 26 følgt av den kjente «Gratulerer»-scenen. Selvsensur. Selvsensur er når man utøver sensur overfor seg selv. Selvsensur inntreffer når man er redd for å støte noen, og praktiseres flittigst av journalister, filmskapere, forfattere og forlag. Jomsborg. Jomsborg var legendarisk (i henhold til blant annet Snorre Sturlasson) en borg med vikinger og hærmenn ved den baltiske sydkysten i dagens nåværende Pommern. Det var tilholdsstedet for de såkalte jomsvikingene av hovedsakelig dansk opprinnelse. Moderne historikere setter spørsmålstegn ved dette, og den utbredte oppfatningen er at dette var et tilholdssted eller en flyktningleir, for slaviske pirater. Allgemeine Zeitung (Namibia). "Allgemeine Zeitung" er den eldste dagsavisen i Namibia, og den eneste tyskspråklige dagsavisen i Afrika. Avisen ble grunnlagt i Windhoek i den daværende tyske kolonien i 1916 under navnet Der Kriegsbote. Tyskland tapte 1. verdenskrig og kolonien Namibia ble lagt under Sør-Afrika. Det var likevel behov for en tyskspråklig avis, så den byttet navn til det nåværende fra 1. juli 1919. Avisen er seg bevisst at den er en namibisk avis og flertallet av de som arbeider der er født i Namibia eller naturaliserte namibiere. AZ har et opplag på om lag 5 000 eksemplarer. De daglige utgavene er på 12 eller 16 sider, men fredagsutgaven er på 32 sider. Nesten alle tyskspråklige familier i Namibia abonnerer på avisen, så den har om lag 20 000 lesere. I tillegg går det noen hundre til Sør-Afrika. Lesere i Tyskland abonnerer på fredagsutgaven, som hver måned har et større turistmagasin. Eksterne lenker. Nambia Ringebu stasjon. Ringebu stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved Ringebu og ble åpnet i 1896 da Eidsvoll – Dombåsbanen ble bygget frem til Otta. Ringebu stasjon har egen turistinformasjon og er en felles skysstasjon for både tog, buss og taxi. Stasjonen ligger 197,1 meter over havet og fra Ringebu stasjon til Oslo S er det 242,55 km. Vinstra stasjon. Vinstra stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Vinstra i Nord-Fron kommune i Oppland og ble åpnet i 1896 da Eidsvoll – Dombåsbanen ble bygget frem til Otta. Vinstra stasjon har egen turistinformasjon og fungerer som en felles skysstasjon for både tog, buss og taxi. Stasjonen ligger 241 meter over havet og fra Vinstra stasjon til Oslo S er det 266,60 km. Flatåsen skole. Flatåsen skole er en offentlig barne- og ungdomsskole som ligger i bydelen Flatåsen i Trondheim. Skolen har 731 elever og 100 ansatte. 8% av elevene er minoritetsspråklige. I de senere årene har skolen satset på IKT, entreprenørskap, kultur, vurdering og respekt. Skolen har siden starten av 1998 hatt en «kulturuke» rett før påske der elevene lager forestillinger om forskjellige tema, og fremfører dem for resten av elevene. Historie. Opprinnelig var Flatåsen skole to forskjellige skoler: Furuhaugen skole og Flatåsen skole. Furuhaugen skole ble tatt i bruk som skole i 1977. De flyttet inn i et skolebygg på Øvre Flatåsen den 14. desember 1979. Flatåsen skole ble startet opp i 1982. Den var, akkurat som Furuhaugen skole, en barne- og ungdomsskole. Den lå 300 meter nedenfor Furuhaugen skole, og tok inn elevene som bodde på Nedre Flatåsen. Flatåsen skole fungerte frem til 1990 også som ungdomsskole for Romolslia. 1. august 2002 ble Furuhaugen og Flatåsen skole slått sammen til én stor skole. Skolens navn ble da Flatåsen skole, og de gamle skolene Furuhaugen og Flatåsen ble da henholdsvis øvre og nedre bygg. 1.-2. trinn og 5.-7. trinn ble plassert i øvre bygg, mens 3-4. trinn og 8.-10. trinn ble plassert i nedre bygg. Fra skolestart i 2009 ble nedre bygg begynt rehabilitert, og elevene hadde Sverresborg skole som midlertidig læringsinstitusjon. Ved skolestart høsten 2010 ble nedre bygg offisielt reåpnet av Statsminister Jens Stoltenberg samt kommunalminister og kunnskapsminister. Flatåsen skoles nedre bygg er ved reåpning en funksjonell moderne bygning med tilrettelagte arealer for moderne skoledrift, og benytter moderne teknologiske læringsplattformer i kunnskapsformidling. Jean-Baptiste Camille Corot. Jean-Baptiste-Camille Corot (født 26. juli 1796, død 22. februar 1875) var en fransk landskapsmaler. Han var en av de fremste kunstnerne i kretsen som ble kjent som Barbizon-skolen. Tidlig liv og lære. Camille Corot ble født i Paris i 1796, i et hus ved 125 Rue du Bac, som i dag er revet. Hans familie tilhørte det høyere borgerskapet – hans far var parykkmaker og mor motehandler – og til forskjell fra hva noen av hans kunstneriske kolleger hadde erfart, følte han aldri behovet å ville tjene penger. Han var sikret økonomisk; hans foreldre gjorde gode investeringer og drev gode forretninger. Etter at hans foreldre giftet seg, kjøpte de motehandelen hvor hun hadde jobbet. Faren gav opp sin karriere som parykkmaker for å drive forretninger ved siden av å drive motehandelen. Handelen var et kjent mål for moteinteresserte pariserinner og tjente gode penger til familien. Corot var den nest eldste av tre barn i familien, som bodde over handelen i disse årene. Corot mottok et stipend for å studere i Rouen, men etter å ha hatt problemer med skolen, begynte han på kostskole. Han 'var ingen utmerket elev, og gjennom hele skolegangen fikk han ikke en eneste prisnominasjon, ikke en gang i tegneklassene'. Til forskjell fra mange mestre som utøvet tidlig talent og tilbøyelighet mot kunsten, viste Corot før 1815 ingen interesse for dette. Under disse årene bodde han med Sennegon-familien, hvis patriark var en venn av Corots far som tilbrakte mye tid og gikk turer med den unge Corot. Det var i denne regionen at Corot lagde sine første malerier etter naturen. Da Corot var nitten, var han en 'stor gutt, sjenert og besværlig. Han rødmet da han ble snakket til. Foran de vakre jentene som frekventerte hans mors salong, var han flau og fløy som en villgutt... Følelsesmessig var han kjærlig og veloppdragen, og beundret sin mor og skalv da hans far snakket'. Da Corots foreldre flyttet inn i en ny bolig i 1817, flyttet den 25 år gamle Corot inn i rommet med takvindu i tredje etasje, som ble hans første atelier. Med sin fars hjelp ble han elev som tekstilhandler, men han hatet det kommersielle livet og kunne ikke fordra det han kalte «selgerknep», men han forble i handelen til han var 26, da hans far samtykket i at han ville bli kunstner. Senere sa Corot at 'jeg fortalte min far at forretninger og jeg simpelthen var uforenlig, og at jeg ville skilles med det'. Erfaringen med forretningene viste seg å tjene til sitt formål ved å hjelpe å utvikle en estetisk sans ved at han behandlet farger og teksturer i vevningen. Han vendte tilbake til oljemaleriet rundt 1821, kanskje på grunn av kjedsomhet, og begynte ganske snart med landskaper. I 1822 etter sin søsters død, begynte Corot å motta en årlig godtgjørelse på 1500 franc som finansierte hans nye karriere, atelier, materialer og reise for resten av livet. Han leide umiddelbart et atelier ved quai Voltaire. Under perioden da Corot etter hvert hengav livet til kunsten, var landskapsmalingen på høyden og generelt delt i to leire: Den første – historiske landskaper av neoklassisistene i sør-europa som representerte den idealiserte utsikten av virkelige og ettertraktede områder befolket med antikke, mytologiske og bibelske figurer – og den andre – realistiske landskaper, som var mer vanlig i nord-europa, som stort sett var trofast til faktisk topografi, arkitektur og flora, og som ofte viste figurer med bønder. Ved begge tilfeller begynte landskapskunstnerne typisk med utendørsskisser og undermaling, og avsluttet med siste lag innendørs. De engelske landskapskunstnerne John Constable og J. M. W. Turner var meget innflytelsesrike for de franske landskapskunstnerne i det 19. århundre, som styrket tendensen til fordel for realismen til forskjell fra neoklassisismen. Senere liv. Han besøkte Italia ved tre anledninger, og to av hans Roma-studier henger i dag i Louvre. Han leverte årlig bilder til den statlige Parissalongen. Han ble tildelt Æreslegionen med kors i 1846 og forfremmet til offiser i 1867. Kort tid før han døde fikk han en stor gullmedalje. Han er gravlagt i Père Lachaisekirkegården. Flere av de som fulgte ham i malestil, kalte seg elever av Corot. De mest kjente av disse er Camille Pissarro og Berthe Morisot. De siste årene i hans liv ble Corots bilder svært etterspurt og solgt for høye priser. Siden han i utgangspunktet var velforsørget, begynte han å gi vekk penger. I 1871 ga han tilsvarende 2000 engelske pund til de fattige i Paris, som sultet under beleiringen under den fransk-tyske krigen. Under Pariskommunen bodde han i Arras. I 1872 ga han hus og livsopphold til Honoré Daumier, som var blitt blind, fattig og hjemløs. Da enken etter kunstnerkollegaen Millet ble sittende igjen som eneforsørger, ble hun hjulpet med 10 000 franc, som var en bra sum i 1875. Han var også støtte for et dagsenter for fattige barn. Arbeidene hans finnes i dag i museer i Frankrike, England, Nederland og USA. Corots kunst. Corot arbeidet i den realistiske og romantiske sjangeren. Av de malerne som hørte til Barbizon-skolen var Corots kunst mer individuell enn Théodore Rousseau, hvis arbeid er mer tradisjonelt, og mer poetisk enn Charles-François Daubigny, som var Corots største samtidige konkurrent (den fjerde i denne gruppen var Jean-François Millet). Kunsthistorikere deler hans arbeider i to perioder, men adskillelsen er uklar, da han ofte fullførte et bilde flere år etter at han begynte det. I hans tidlige periode malte han tradisjonelt og «stramt» - med detaljert nøyaktighet, klare omriss, og med absolutt tegning av motivene. Etter at han hadde passert 50 år endret hans metoder seg klart, ca. 20 år senere, fra omkring 1865, ble hans malemåte full av mystikk og poesi. I hans siste 10 år ble han til "Père (fader) Corot" i de parisiske kunstkretser, hvor han var veldig avholdt og anerkjent som en av de fem eller seks største landskapsmalerne noensinne, sammen med Hobbema, Lorrain, Turner og Constable. Corots tilgang til landskapene er mer tradisjonell enn man ofte tror. Ved å sammenligne selv hans sene malerier av trær og stilleben med Claudes, for eksempel det som henger i Bridgewater gallery, ses likheten i metoden. Bootleg. a>en bidro til økt distribusjon av bootlegs på 1980-tallet. En bootleg er en uoffisiell musikkinnspilling, som distribueres uten økonomisk fortjeneste for artisten, med eller uten artistens samtykke. En bootleg inneholder uutgitt materiale som ikke er tilgjengelig gjennom kommersielle kanaler, og skiller seg derfor fra piratkopiering, som er distribusjon av kommersielt tilgjengelig materiale. Bootlegs distribueres typisk gjennom platemesser, bruktbutikker og internett. Bootlegs kan typisk inneholde opptak fra konserter, studioopptak fra en pågående albuminnspilling, eller studiomateriale som det ikke er plass til på et album. Etymologi. Opprinnelig var "bootleg" et amerikansk uttrykk for smuglersprit. Uttrykket oppsto ganske enkelt fordi mange smuglet spriten i støvelskaftet. Årsaken til at det oppsto i forbindelse med illegale musikkutgivelser, er at det opprinnelig dreide seg om konsertopptak gjort med utstyr som ble smuglet inn på konsertene samme sted. Dag Heyerdahl Larsen. Dag Heyerdahl Larsen (født 25. oktober 1955, død 7. januar 2012) var en norsk oversetter som har oversatt mange litterære verker innenfor engelsk og amerikansk litteratur. Nordsjona. Nordsjona er en bygd og fjordarm i Rana kommune i Nordland. Bygda har i dag knapt 50 innbyggere og lite eller intet næringsliv. En del hytter og en småbåthavn fører allikevel til stor aktivitet, især om sommeren. Det finnes også flere aktive foreninger i bygda, med Ungdomslaget Framhjålp som det fremste. Den innerste delen av fjordarmen var på 1890-tallet senter for et stort sildefiske, og det var da to butikker, tre kafeer, flere sildesalterier og annen fiskerirelatert næring i bygda. På 1920-tallet ble det drevet hermetikkproduksjon ved gården Langstrand. I 1942 ble det funnet en meteoritt, den såkalte Pollenmeteoritten i bygda. Inntil bygda fikk vei i 1983 var det postkontor, butikk og barneskole i bygda, men disse funksjonene ble flyttet til Utskarpen da veien ble åpnet. Ved åpningen av Silatunnelen (som ga Lurøy kommune fastlandsforbindelse) ble veien gjennom bygda en parsell av Kystriksveien (Riksvei 17). Elvene Helgåga og Pollelva har sine utløp i Nordsjona, som er en arm av fjorden Sjona. St. Petersburgische Zeitung. "St. Petersburgische Zeitung" er en tyskspråklig russisk avis som utgis i St. Petersburg. Den ble grunnlagt på initiativ fra Peter den Store i 1727, og er den eldste avisen i St. Petersburg og den nest eldste avisen i Russland overhodet. Dens sjefredaktør er Jurij Kotsjerevskij. Den siste keiseren. "The Last Emperor" er en kritikerrost biografisk dramafilm fra 1987 som omhandler livet til Kinas siste keiser, Pu Yi. Filmen skildrer hans liv fra han ble innsatt som keiser i 1908, bare tre år gammel, og til 1967 da han døde som gartner og tro Mao-tilhenger. Filmen er regissert av Bernardo Bertolucci og var en samproduksjon mellom Italia, Frankrike, Storbritannia og Kina. Dette var den første filmen som regjeringen i Kina tillot å filme i Den forbudte by. Hovedrollen som Keiser Puyi spilles av John Lone, mens sentrale biroller spilles av Joan Chen og Peter O'Toole. Manuset var basert på Pu Yis selvbiografi. Den ble belønnet med hele ni Oscar, inkluderte for beste film. Den ble også tildelt tre Golden Globes, tre BAFTA og hele ni priser ved italienske David di Donatello. "Den siste keiseren" ble en av Bertolucci største filmsuksesser og filmen hvor han nådde ut til det store publikum. Handling. Tre år gammel bestiger Pu Yi Dragetronen og er dermed Kinas keiser, et land med flere hundre millioner mennesker. Han var født til å herske i tråd med urgamle tradisjoner, men ingen forberedte ham på en verden i forandring. Hans liv begynner som et eventyr i Den Forbudte By med tusenvis av tjenere, prakt og overflod. I løpet av livet bevitner og deltar han i de voldsomme endringer som blåser over Kina på 1900-tallet. I 1924 blir han kastet ut av Den forbudte by av Chiang Kai-sheks nasjonalisttropper, og drar så til Tiensing med sine to hustruer, hvor han lever som en slags "playboy". Han reduseres etterhvert til en marionettkeiser og blir fange hos japanerne under den andre verdenskrigen. Etter krigen utsettes han for Mao Tse Tungs maktovertagelse og kulturrevolusjonens voldsomheter, for til slutt å ende opp som gartner i en av Pekings parker. Om filmen. Filmen ble innspilt i Kina mellom 28. juli 1986 og 30. januar 1987. 19 000 statister ble benyttet, hvorav mange fra den kinesiske hær. Filmens handling starter med scenen der han blir utlevert til Kina 1950, for deretter å gå tilbake til 1908 og fortelle historien om Pu Yi fra han var 3 år og fram til ca. 1960. Typisk for filmen er også at den underveis har en rekke tilbakeblikk som er med på å holde oppe spenningen. Dette er ikke bare en film om det dramatiske livet til kinas siste keiser, det er like mye en film om de store omveltningene som Kina gjennomgikk i det 20. århundre, fra et føydalt keiserdømme til et kommunistisk diktatur. Filmen ble meget godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 91% på Rotten Tomatoes og 76% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den toppkarakter. Ved siden av Ebert ble den best mottatt av anmelderne i TV Guide, USA Today, Empire, Boston Globe, Los Angeles Times, Wall Street Journal og Washington Post. Anmelderen i The New York Times var en av få som stilte seg negative til filmen. Anmelderne i Dagbladet og Aftenposten gav den terningkast fem, mens VG gav den terningkast seks. Filmen innbrakte $44 millioner i USA, $6 millioner i Australia og 21 millioner kroner i Sverige. Produksjonskostnadene er estimert til $23 millioner. Den ble sett av 107 000 personer ved Oslo-kinoene i 1988, noe som gjorde den til den tredje mest besøkte filmen. Den innbrakte 3,67 millioner kroner i Oslo. Fra 21. januar til 12. april hadde en kvart million nordmenn sett den og den hadde til da spilt inn mer en 6,5 millioner kroner. Gullverket. Gullverket er ei grend nord-øst i Eidsvoll kommune i Akershus. Bebyggelsen er en blanding av småbruk, nyere hus og små fritidseiendommer. Navnet har grenda etter drift av gullgruver fra 1758 og opp til 1907 med flere avbrudd innimellom. Historien begynte i 1750 da Ole Knudsen Viborg fant en liten gullklump. Åtte år senere var det drift i Brustadgruvene ved Nordre Holsjøen. Smeltehytta ble lagt lenger vest ved Lyssjøen, og fortsatt kan det sees slagghauger etter driften her. Malmen inneholdt, når det kom til stykket, mer kopper enn gull, så anlegget ble hetende Lyssjø Kopperverk, og var i drift fram til 1807. I 1897 var det et engelsk selskap som gikk inn med ny drift. Brustadgruva ble tatt opp igjen med i alt 120 arbeidere. Dessuten ble det åpnet en mindre gruve, Andergruva, vestenfor Gullverket. Malmen gikk til et stort knuseverk på Gullverket, der det ble bygd boliger for bestyrer og arbeidere. Men driften var langt fra lønnsom. Året 1902 var verkets beste, da ble det utvunnet 50 kilo gull og noen hundre kilo kopper, noe som var langt fra å dekke utgiftene. Og i 1907 var verket konkurs. I dag er butikkene, skolen og nær sagt alle arbeidsplassene nedlagt. Det som står igjen er selve gruvene, verkets laboratoriebygning og historiene om en gullalder. Aya Kamiki. Aya Kamiki (japansk: 上木彩矢 "Kamiki Aya") er en J-rock artist fra Hokkaido.Hun er født 10. september 1985. Aya Kamiki er produsert av det populære japanske rockebandet B'z. Hun er signert til GIZA studio. Neandertalere. Neandertalere (latin "Homo neanderthalensis") er en betegnelse på fortidsmennesker som man har funnet spor av i Europa og i det vestlige Asia. Neandertalerne og de tidlige menneskene regnes oftest som forskjellige arter, selv om de levde i samme tidsperiode. Neandertalere er da enten "Homo neanderthalensis" eller som en underart av "Homo sapiens": "Homo sapiens neanderthalensis" og er sannsynligvis utviklet fra arkaisk "Homo sapiens", også kjent som "Homo heidelbergensis". Fossiler som i tidsrommet fra 28 000 år siden (i Gorhams grotte ved Gibraltar) og tilbake til 400 000 år siden (i Spa i Belgia). Neandertalere har antagelig oppstått for rundt 400-500 000 år siden, og utgått fra sine forgjengere "Homo heidelbergensis", som også bebodde Europa. Neandertalerne levde under Weichsel-istiden, Eem-mellomistiden, Saale-istiden og Holsten-mellomistiden. Navnet "neandertaler". Betegnelsen "Neandertaler" knytter an til "Neandertal", en del av en liten dal langs elven Düssel, mellom de tyske landsbyene Erkrath og Mettmann ikke så langt fra Düsseldorf. Dette geografiske navnet går igjen tilbake til en protestantisk kirkemusiker, Joachim Neander (1650–1680), som gjerne gikk tur i området. Det var han som komponerte "Lover den Herre, den mektige konge med ære". Familien het egentlig "Neumann", men etter tidens skikk skiftet hans farfar til den greske versjon av navnet, "Neander". I dette dalavsnittet oppdaget steinbruddsarbeidere i august 1856 16 knokkelfragmenter fra det som skulle bli kalt neandertalere. Beskrivelse. Neandertalere var meget kraftige i forhold til nåtidsmennesker. Det betydde at de ikke så lett fikk forfrysninger, og at de på grunn av sin styrke kunne klare seg med grovere redskaper enn nåtidsmennesker. Det er ingenting som tyder på at de var mindre intelligente enn nåtidsmennesket, da man vet at det tok mange årtusener innen vår art fortrengte dem. Muligens var det nye sykdommer som slo neandertalere tilbake i flere omganger. Neandertalerens hjerne har nok i gjennomsnitt vært større enn nåtidsmenneskets, men på grunn av neandertalerens kraftigere bygning har den relative hjernestørrelse vært om lag den samme som vår. Verdens eldste kjente fingeravtrykk stammer fra en neandertal, som ved hjelp av harpiks forsøkte å klistre et steinredskap til et treskaft i Königsaue i Sachsen-Anhalt. Harpiksen menes å være 45 000 – 52 000 år gammel, og vedkommende som avsatte fingeravtrykket i harpiksen, må ha vært en neandertal, siden Homo sapiens først kom til Europa mye senere. Slektskap. Sammenligning av kranier, "sapiens" (venstre) og "neanderthalensis" (høyre).Det er stor enighet om at neandertalerne og de tidlige menneskene var ulike arter, selv om de levde i samme tidsperiode. Analyser av det nylig sekvenserte neandertalergenomet, utført av Max-Planck-Gesellschaft, viser at moderne mennesker i Eurasia delvis nedstammer fra neandertalere. Dette gjelder imidlertid ikke etniske afrikanere. Menneskets utvikling. Det er mange forklaringer på neandertalernes utvikling. En forklaring som ofte nevnes, er at neandertalerne utviklet seg i Europa fra Homo heidelbergensis for noe i underkant av 300 000 år siden. Homo heidelbergensis hadde i sin tur utviklet seg fra Homo ergaster i Afrika. Homo ergaster ga også opphav til Homo erectus, en mennesketype som var utbredt over hele kloden i hundre tusenvis av år før vår slektslinje tok over. På samme tid som neandertalerne levde i Europa, levde tilsvarende mennesketyper som neandertalerne i Afrika. Disse utviklet seg også fra Homo ergaster, via Homo heidelbergensis, men antagelig da fra Homo heidelbergensis som hadde blitt værende i Afrika. Noen kaller dem for arkaisk Homo sapiens, som utviklet seg videre til det vi nå kaller Homo sapiens, moderne mennesker. Ifølge denne versjonen av vår forhistorie, foregikk utviklingen av neandertalerne og oss selv parallelt med og uavhengig av Homo erectus, som de to artene til sist fortrengte. Geografisk utbredelse. Steder hvor det er funnet spor etter Neandertalere.Det moderne mennesket oppsto i Afrika for rundt 150 000 år siden, og deretter spredte seg fra Afrika for omlag 70 000 år siden. For 50 000 år siden var neandertaleren fortsatt den eneste menneskearten i Europa. Kartet viser en del av de stedene en har oppdaget funn etter neandertalerne. Denne avgrensingen av deres bostedsområde er blitt utfordret av nye funn. Isbreene fra siste istid har i tillegg fjernet sporene etter neandertalerne mange steder. I tillegg til det figuren viser, ble det i 2009 funnet et bein av en neandertalere på Doggerland i Nordsjøen. Ved Hollerup i Østjylland er det funnet spor etter dådyrknokler som ca. 125 000 år gamle. De er slått i stykker slik at neandertalere kunne få fatt på margen. I Varggrottan i Finland avdekket forskere i 1996 redskaper som kan være mellom 120 000 og 130 000 år gamle. Dette er blant de funn som geografisk sett ligger nærmest Norge. I 1999 ble funnene om at det hadde bodd mennesker på steppene i Byzovaya ved Uralfjellene Nord-Russland publisert. En gruppe arkeologer fra universitetet i Toulouse fastslo at dette måtte være neandertalere. Studiene baserer seg på 300 håndlagte redskaper og 4000 beinrester. De har konkludert med at det bodde neandertalere i Nord-Russland for 33 000 år siden. Hvorfor forsvant neandertalerne? For 28 000 år siden var det også én menneskeart i Europa: Homo sapiens. Det store spørsmålet som forskerne har forsøkt å gi svar på, er hva som skjedde i løpet av årene imellom. Noe entydig svar er ikke mulig, kun forklaringer. Homo sapiens utkonkurrerte neandertalerne, ettersom de moderne menneskene var flinkere til å utnytte ressursene. I noen områder ser det ut til å ha foregått kulturutveksling, dette kan man se på grunn av at neandertalerne og moderne mennesker har hatt forskjellige redskapskulturer. I områder hvor de to gruppene har levd samtidig, er redskapene mer lik hverandre. En forklaring på dette kan være at kulturene har påvirket hverandre. Det kan tyde på at selv om det var områder hvor de drepte hverandre kan det ha vært områder hvor de stort sett levde fredelig side om side med, men hvor neandertalerne likevel ble konkurrert ut av et folk med bedre våpen, og mer avansert språk, kultur og sosiale relasjoner. Forskerne mener at de har funnet de første tegn på symbolsk tenkning i 200 000 år gamle malingsrester som kanskje kan spores til Homo heidelbergensis fra Zambia. Forskerne har spekulert i om Homo heidelbergensis undergikk en heldig mutasjon som gjorde dem i stand til symbolsk tenkning. Det var således en mutasjon som neandertalerne ikke fikk, og dermed mistet en fordel i sin utvikling. Utviklingen av evnen til symbolsk tenking – evnen til å la en gjenstand representere en annen – var et kjempeskritt i menneskets utvikling, og forbindes ofte med utviklingen av språk. At neandertalerne ikke eide et språk slik vi oppfatter det, var enda en ulempe for deres utvikling. Forskeren Steven Mithen spekulerer i disse baner i sin bok "The Singing Neanderthals", hvor han argumenterer for at neandertalerne kommuniserte med noe han kaller "Hmmmm" – et holistisk språk bestående av fraser som ikke var delt opp i ord, men som betydde noe i sin helhet, samt onomatopoetika, nynning, tegnspråk og lignende. Dette språket fungerte utmerket i tusenvis av år, men dets begrensning viser seg i hvor lite det frembrakte av kultur. Det er funnet få rester av kunst etter neandertalerne. Det kan bety at de ikke hadde evnen til abstrakt tenking på høyt nivå. Trolig var det den manglende kognitive kapasiteten som førte til at de ikke kunne hamle opp med det moderne mennesket, for fysisk var neandertalerne mennesket overlegen. Neandertalerne var som skapt for å leve i kulde og fysisk harde omgivelser, men dødeligheten var høy. De fleste fossilene av neandertalerne er av unge og barn. 30-40 år var en høy alder hos dem. En av de nyeste teoriene er at de ikke klarte overgangen til varme etter istiden. Sameksistens og samliv med moderne mennesker. De som har foreslått den multiregionale hypotese for menneskelig utvikling har lenge antatt at europeerne nedstammet fra neandertalere. Andre forskere mener at neandertalere kan ha forplantet seg med moderne mennesker. I 1997 klarte forskere å trekke ut mitokondrielt DNA fra en 40 000 år gammel prøve fra en neandertaler. Ved sammenligning med menneskelig DNA var sekvensene betydelig forskjellig, noe som indikerer at basert på mitokondrielt DNA nedstammer dagens europeerne ikke fra neandertalere, og at det ikke har skjedd forplantning som har gitt avkom med neandertalere. En del forskere har fortsatt å søke autosomal DNA for spor av kryssblanding fra neandertalere. Noen få alleler fra en del autosomale gener som H2 allel av MAPT-genen har blitt foreslått ettersom disse er kun funnet blant europeere. Imidlertid i fraværet av autosomal DNA fra en neandertaler har fått noen forskerne til å konkludere at denne hypotesen er spekulativ. Det er heller ikke funnet skjeletter som viser sammenblanding av neandertalere og mennesker. I 2005 la imidlertid to forskergrupper fram DNA-analyser av X-kromosomet som viste at menneskelige genom inneholder gener som er svært gamle og sannsynligvis hadde sitt opphav i Asia lenge før utvandringen fra Afrika. Forskerne analyserte ikke-kodende DNA fra X-kromosomet hos 659 mennesker fra hele kloden. Stort sett var den genetiske variasjonen på X-kromosomet størst mellom folk fra Afrika., dog med ett unntak: En variant av kromosomet, haplogruppe X (mtDNA), dukket opp i ni individer fra Europa og Asia, men ikke hos noen afrikanere. Forskerne mener å kunne si at denne varianten oppsto for en million år siden. Dermed må vi ha fått det gjennom slektskap med andre menneskearter. I 2010 ble det lagt fram undersøkelser hvor forskerne sammenlignet genom fra neandertalere med genom fra fem ulike mennesker: En fra Kina, en fra Frankrike, en fra Papua New Guinea, en fra det Sør-Afrika og en fra det vestlige Afrika. Analysene viste at man kunne finne igjen gener fra neandertalerne hos de tre første, men ikke hos afrikanerne. Det kan være indikasjon på kryssavl mellom neandertalere og moderne mennesker, noe som må ha skjedd etter at våre forfedre hadde forlatt Afrika. Siden neandertalgenene finnes i like store mengder hos både europeere og asiater, må overføringa av disse genene ha skjedd før utvandrergruppene av det moderne mennesket skilte lag og spredte seg til hver sin verdensdel. Forskerne mener at mellom én og to prosent av genomet til europeere og asiater stammer fra neandertalere. Det peker imidlertid mot at blandingsforhold var særlig vanlige, og at genoverføring mellom de to menneskeartene bare skjedde i meget liten grad. Merk at disse undersøkelser er ganske nye, har trolig en del feilkilder, og vil ganske sikkert bli gjenstand for betydelige diskusjon før de eventuelt blir bekreftet av andre forskergrupper. Oliver Kahn. Oliver Kahn (født 15. juni 1969 i Karlsruhe) er en tidligere tysk fotballkeeper. Han startet sin karriere i klubben Karlsruher SC hvor han fikk sin seniordebut i 1987. I 1994 ble han solgt til storklubben FC Bayern München. Der spilte han fram til han la opp som spiller i 2008. Før han la opp fikk han også med seg en rekke mesterskap og kamper for Tysklands landslag. Hen er en av de mest suksessfulle tyske spillere i moderne tid med åtte tyske seriemesterskap, seks tyske cuptitler samt vinner av både UEFA-cupen, UEFA Champions League og Intercontinental-cupen. I tillegg til disse har han også opparbeidet seg en lang rekke individuelle meritter. Blant annet ble han som første keeper i historien tildelt prisen som VM beste spiller etter VM i 2002. Karlsruher SC. Som seksåring startet Oliver Kahn sin tid i Karlsruher SC. Hans far, Rolf, hadde spilt for klubben i årene 1962 til 1965. Han startet i klubbens ungdomsakademi som utespiller, men begynte etterhvert som keeper. Før sesongen 1987/1988 ble Kahn flyttet opp i klubbens førstelags-tropp, som på dette tidspunktet var i Tysklands øverste divisjon. 27. november 1987 fikk han sin senior- og førstelags-debut. I 1990 overtok Kahn etter tidligere førstekeeper Alexander Famulla. I 1993/1994 kvalifiserte Karlsruher til UEFA-cupen, hvor laget kom til semifinalen. På veien slo det ut blant andre klubber som PSV Eindhoven, Valencia CF og FC Bordeaux, men ble slått av Austria Salzburg. I Bundesliga gjorde Kahn seg bemerket, og ved enden av sesongen mottok han prisen som beste keeper i Tysklands øverste divisjon. Nå ble Oliver Kahn ettertraktet blant større klubber, og etter sesongen 1993/1994 fullførte han en overgang verdt € til storklubben FC Bayern München. Dette beløpet var den gang ny rekordsum for en keeper-overgang. FC Bayern München. Oliver Kahn ble hentet til Bayern München før sesongen 1994/1995 for å erstatte klubbens tidligere keeper Raimond Aumann. En skade satte han ute av spill i sine seks første måneder i sin nye klubb. Da han omsider kom tilbake, ble han hentet inn i Tysklands VM-tropp i 1994. Kahn fikk ikke sin debut i dette mesterskapet, men mot slutten av sesongen fikk han likevel sin landslagsdebut. Året etter slo hans lag Bayern FC Bordeaux 5-1 sammenlagt i finalen i UEFA-cupen. Den påfølgende sesongen, 1996/1997 ble suksessrik da klubben hentet hjem både serie- og cup-trofeet. I tillegg ble også Kahn for andre gang i sin karriere så langt, tildelt prisen for årets beste keeper i Bundesliga. Neste sesong gikk seriemesterskapet til 1. FC Kaiserslautern, mens Müchen vant cup-pokalen for andre år på rad. Kahn ble igjen utnevnt til ligaens beste keeper. I sesongen 1998/1999 greide derimot Bayern München å vinne ligaen igjen, og samme år tok laget seg til finalen i Champions League. Dette var et av Kahns beste år i Bayern München-drakta. Finalen i Champions League gikk på Camp Nou og motstander var engelske Manchester United. Selv om tyskerne fikk det første målet, scoret motstanderen to. Til tross for finaletapet mottok Kahn tittelen «Verdens beste keeper», valgt fram av The International Federation of Football History and Statistics. I 2000 vant Kahns lag både cup- og seriemesterskapet. Han ble også for første gang utnevnt til årets tyske fotballspiller. I 2001 tok Bayern i tillegg til å bli seriemester seg til finalen i Champions League mot spanske Valencia CF. Kampen gikk til straffesparkkonkurranse, og Oliver Kahn reddet tre straffer, slik at laget vant finalen. Kahn ble kåret til «Banens beste» og mottok også UEFAs Fair play-utmerkelse. Senere på året vant også Bayern München Intercontinental-cupen, i finalen beseiret laget Boca Juniors fra Argentina. For andre gang i sin karriere ble Kahn kåret til «Verdens beste keeper» og årets tyske fotballspiller. Etter at Stefan Effenberg la opp etter sesongen 2001, ble Kahn utnevnt som klubbens nye kaptein. Selv om laget ikke vant noen trofeer, ble Kahn for tredje gang kåret til «Verdens beste keeper». Videre ble han seriemester med Bayern i 2003, 2005, 2006 og 2008, samt cupmester de samme sesongene. Etter at kontrakten hans med Bayern München endte ved utløpet av sesongen 2007/2008 bestemte Kahn seg for å legge opp. I dag holder han rekorden som den keeperen i Bundesligahistorien med flest kamper uten baklengsmål, med 197. Med sine 535 kamper er han også den keeperen med flest kamper i Bundesliga. Oliver Kahn fikk sin testimonial-kamp mot et sammensatt tysk lag den 2. september 2008. Kampen endte 1-1, og gikk på Bayerns stadion Allianz Arena. Landslaget. Første gang Oliver Kahn var med det tyske landslaget, ble han kalt inn som back-up før VM i 1994. Tysklands førstekeeper på denne tiden var Andreas Köpke, som forøvrig sto alle kampene i turneringen. Men Kahn fikk omsider sin landslagsdebut i en kamp mot Sveits 23. juni 1995. Kampen endte 2-1 til tyskerne. I EM 1996 i England var Kahn igjen med som reserve da Tyskland gikk helt til topps i mesterskapet. Da VM i 1998 ble avholdt i Frankrike, var Kahn igjen med som innbytter, men etter mesterskapet gjorde Köpke det kjent at han skulle legge opp, og Kahn tok hans plass som førstekeeper på landslaget. I EM to år senere røk regjerende mester Tyskland ut i gruppespillet. Etter turneringen la daværende kaptein Oliver Bierhoff opp, Kahn ble med det utnevnt til ny kaptein. I 2001 kvalifiserte Tyskland seg til VM i 2002. Tyskland nådde finalen, og på veien dit slapp Kahn kun inn ett eneste mål, men måtte i finalen se seg slått av Brasil med 2-0. Ikke desto mindre ble Kahn som hittil eneste keeper utnevnt til mesterskapets beste spiller. I EM i 2004 måtte Tyskland forlate turneringen allerede etter gruppespillet. Etter EM ga Kahn kapteinsbindet videre til Michael Ballack. Den nyansatte landslagssjefen Jürgen Klinsmann ville ha mer konkurranse rundt keeperplassen og så ikke på Kahn som fast førstevalg lenger. Dette førte til at Jens Lehmann også kom inn i landslaget, og før VM i Tyskland i 2006 bestemte Klinsmann å satse på Lehmann istedenfor Oliver Kahn. Men etter tap i semifinalen mot Italia ble det offentliggjort at Kahn skulle spille bronsefinalen som en avskjedsgest for landslaget. Kahn ble også tildelt kapteinsbindet i kampen foran kaptein Ballack og visekaptein Bastian Schweinsteiger. Tyskland slo Portugal 3-1. Kahn forlot landslaget etter 86 kamper, 49 som kaptein. Bayern München. Bundesliga: 1997, 1999, 2000, 2001, 2003, 2005, 2006, 2008 DFB-Pokal: 1998, 2000, 2003, 2005, 2006, 2008 UEFA Champions League: 2001 Intercontinental-cupen: 2001 Internasjonalt. Verdensmesterskap: Andreplass i 2002, tredjeplass i 2006 Individuelt. Årets keeper i Bundesliga: 1994, 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002 Årets keeper i Europa: 1999, 2000, 2001, 2002 Årets keeper i Verden: 1999, 2001, 2002 UEFA Champions League banens beste: 2001 Verdens beste spiller: Andreplass i 2002 Slaget ved Bornholm 1676. Sjøslaget ved Bornholm 1676 var det første, maritime sammenstøtet under Gyldenløvefeiden mellom de krigførende parter. Det var dessuten admiral Niels Juels ildprøve som en flåtekommandant mot en overlegen flåtestyrke. Allerede der skulle den danske orlogsflåten vise seg suverent overlegen i sjømannskap og kompetanse. Bakgrunnen. I 1675, etter nederlaget i slaget ved Fehrbellin, var svenskene ikke forberedt på en storkonflikt. Arbeidet med å oppruste og klargjøre flåten var ikke fullført og dette førte til et ulykksalig sjøtokt senåret 1675. Den var dårlig vedlikeholdt, det var mangel på utdannede folk både som sjømenn og befal, og, ikke minst, den svenske flåten var dårlig organisert. Uten å ha støtt på en eneste danske ble dette sjøtoktet et av de verste i den svenske historien. Sjømenn sultet, ble utmattet av nytteløst arbeid i dårlig vær og ble akutt syke. Av 10 000 mann i flåten på 66 skip og småfartøyer som stevnet ut, ble 2 500 syke og 1 000 omkom, resten kunne ikke dra ut til sjøs på nytt. Danmark-Norge hadde det ikke bedre da hardt vær og sykdom påførte orlogsflåten store påkjenninger slik at 1 000 blir syke og flere dør senere, blant dem nordmannen generaladmiral Cort Sivertsen Adeler som dør den 5. november 1675. Begge flåter var tvunget ut av sine øverstkommanderende med tanke på situasjonen denne høsten like etter krigsutbruddet mellom Danmark-Norge og Sverige. Men Cort Adeler etterfølges av sin venn og kollega, admiral Niels Juel. I Sverige måtte flåtekommandanten, riksadmiral Gustaf Otto Stenbock, betale utgiftene for sjøtoktet på 209 341 sølvmynter. Da vinteren gikk mot tøvær og våren nærmet seg, planla begge parter å søke et endelig oppgjør om herredømmet over Østersjøen. I Sverige ville de sikre sine tyske besittelser fra Rügen og lansere et angrep på Sjælland. I Danmark ville Christian V ta tilbake de østdanske provinsene medregnet Skåne så de kunne sikre sine forbindelseslinjer østover. Siden det var viktige krigsmål over sjø ble derfor presset på begge flåter meget stort. Så stort at svenskene den 14. februar 1676 forsøkte å hugge ut råk i isen fra Dalarö for sine krigsskip. Dette ledet til at "Leoparden" gikk tapt da isen skrur og ytterligere tre skip blir sittende fast fram til våren ved Älvsnabben. Året 1676. Niels Juel hadde fordelen av å ha en varmere havstrøm i de danske farvann. Derfor kunne han sende ut eskadrer med flere skip da isen trakk seg vekk allerede i februar. 23. mars 1676 seilte så den danske flåten ut på Østersjpen med 13 skip og 7 småfartøyer med under 2 500 mann og 400 skyts med "Churprindsen" (68) som flaggskip. Han angriper Dornbusk på Rügen, men landstigningen var slått vekk. To mindre galioter var ødelagt av danskene. Deretter stevnet Niels Juel utenfor den skånske sørkysten fram til den 20. april da han besluttet å dra til Gotland. Underveis, ved Stenshavn på øya Utlängan, kom det til kamp med to svenske krigsskip som ble nedkjempet. Det ene ble ødelagt, mens det andre ble erobret den 23. april 1676. Erobringen av Gotland tok bare kort tid. Den 1. mai, etter mindre enn to dager, overgir kastellet i Visby seg. Der fikk Niels Juel høre at svenskene var i ferd med å ruste ut en stor flåtestyrke i Dalarö. I mellomtiden var nederlenderne opptatt med å rustet ut sin hjelpeflåte under Cornelis van Tromp og sende ut detasjementer på få skip om gangen. Den 30. april ankom de første, fire nederlandske krigsskipene under van Almonde. 9. mai, mens van Tromp ble i København, seilte van Almonde ut med 8 skip og fire danske fartøyer som kom fram til Karlsø hvor Niels Juel lå med sin flåte den 14. mai. Deretter krysset Niels Juel og van Almonde mellom Skåne og Rügen. Først den 4. mai 1676 seilte endelig en svensk armada ut med 17 store krigsskip med mer enn femti kanoner, 13 mindre krigsskip med mer enn tretti kanoner og 2 småfartøyer med mindre enn tretti kanoner; tilsammen 32 krigsskip, 8 bevæpnede koffardiskip, 11 andre fartøyer og 8 brannskip. Uheldigvis er ikke flåtelistene for våren 1676 fullført slik det er strid om hvor mange skip som deltok i dette sjøtoktet. Etter danske opplysninger var det 44 krigsskip, 10 galioter og 6 brannskip. Lorentz Creutz ble flåtekommandant tross at han manglet erfaring fra strid til sjøs. Men ferden til Älvsnabben blir ulykkesbringende fordi en av de 4 kapteinene for flåten som da var delt i fire eskader, omkom i en ulykke. Det var Johan Bergenstierna på "Victoria" (80). Den fjerde eskadren blir derfor fordelt inn i de andre tre eskadrene. Valget av en ukyndig mann som kommandant skyldes tradisjonelle og foreldede ledelsesmønstre. Det ble før skilt mellom skipper, ansvarlig for sjømannskap, og skipsjef, ansvarlig for skipet under kamp. En ny, taktisk orientering ble innført med "linjeformasjon" der en kombinasjon av sjødyktighet og kampferdighet var nødvendig. Niels Juel var av den nye generasjonen sjøoffiserer, i motsetning til Lorentz Creutz. Den 24. mai, etter fem dagers reise fra Älvsnabben, var den svenske flåten kommet fram til farvannet mellom Bornholm og Rügen. Dagen etterpå oppdaget Niels Juel svenskene og vendte nordvestover mot Øresund i hensikt å unngå å gå i kamp før nederlandsk hjelp med van Tromp var kommettil. Men de svenske skipene var bygget for å seile raskt, så det varte ikke lenge før svenskene hadde tatt igjen den dansk-nederlandske flåten. Sjøslaget. Først ved solnedgang den 25. mai kom det til skuddveksling da Niels Juel etter å ha observert hvor uryddlige den svenske linjeformasjonen var i lovart under svak vind, vendte om flåten på 26 skip på nord-nordøstlig kurs ved Jasmund på Rügen og utenfor Bornholm rett mot den svenske linjens bakre del som hadde sakket akterut. Avskjæringen da mørket falt på kl. 21 om aften var et eksempel på "gjennombruddstaktikken" som sett under Slaget ved Trafalgar. Det mislyktes delvis, for Creutz vendt om og mørket førte til uorden hos begge parter. To brannskip, "Didric" og "Leopard", ble avskåret og erobret av de allierte. Men det var kanskje første gang "gjennombruddstaktikken" var tatt i bruk med suksess, for fem skip var avskåret og lagt under skarp beskytning for en stund. I ly av mørket seilte begge flåter i nordvestlig retning mot den skånske sørkysten der byen Trelleborg lå. Karl XI satt i kirketårnet og observerte mot horisonten hvor drønn kunne høres. Mangel på sjømannskap og kompetanse førte til at Creutz hadde syv færre skip kl. 7 om morgen til den 26. mai. Den tredje eskadren som hadde mister sine bakerste skip, hadde brutt kontakten med første og andre eskadre som bestod av 12 større krigsskip. Med den svenske flåten spredt kunne Niels Juel ta fordel av større sjødyktighet og bedre sjømannskap, men svenskene holdt seg i lovart, så man måtte seile opp mot dem. Dermed ble skipene svært utsatt for den svenske ilden. Et angrep av de allierte med van Almonde i spissen på "Delft" (62) førte til en skarp strid hvor Kronan fikk bruk for sin formidable ildkraft da van Almonde nådde fram til Creutz' skip. Med skipet nær totalødelagt måtte van Almonde trekke seg ut på le og flytte sitt flagg over til "Gideon" (60). Tre av de åtte nederlandske krigsskipene var slått ut med store skader under angrepet som varte i tre timer. Niels Juel var i avantgarden, admiral Jens Rodsten var bakerst og van Almonde var i senteret som angrep på eget initiativ. Den svenske ildkraften ble for stor. Klokken 14 om ettermiddagen så Niels Juel seg derfor nødt til å trekke seg fra kampen, og satte kurs mot Øresund. Svenskene hadde reorganisert seg til en slagkraftig enhet. Det var derfor stor fare for at man kunne overvinne den mindre allierte flåten. Fra lovart kunne de stormet ned på de allierte, men det var da kaos inntraff. Idet Creutz så at "Merkurius", kommandert av broren major Johan Creutz, var under angrep av et brannskip som hadde lagt seg mot krigsskipet, ville han hjelpe til. Han beordret at Kronan vendte om. De andre kapteinene forstår ikke manøvren og det førte til forvirring. Først kl. 15 om ettermiddag kunne svenskene samle seg på ny, men da var de allierte dratt vekk. Creutz lå opp under Trelleborg mens Niels Juel lå mellom Dragør og Falsterbo. Tapene. Det er ikke mulig å vite tapene ettersom skadene var raskt rettet opp. Men det er antatt at svenskene mistet en galiot og eventuelt to brannskip. Det er likevel opplysninger som viser at det var betydelige tap. Admiralløytnant Boije i den tredje eskadren hadde fått 40 til 63 kanonskudd på sitt skip "Äpplet" og hadde minst fem drepte og fem skadede. Men mesteparten av skuddene var rettet mot master og rigg slik at svenskene dermed fikk mest materielle skader. Svensk ild derimot var rettet mot skroget. "Delft" er antatt å ha blitt svært skadet og selv om dette skipet deltok i kamp senere, var skadene store, spesielt på akterskipet. Etterspillet. Om aften den 26. mai lot Karl XI sin misnøye luftes da han anklaget skipsjefene for å ha utført sine oppdrag for dårlig. Han oppnevnte en kommisjon som etterforsket flåtens befal slik at flere ble skiftet ut i unåde som admiralløytnant Boije. Karl XI kunne ikke unngått å ha lagt merke til svenskenes uorden og manglende sjødyktighet som forhindret dem i å knuse den allierte flåten. I København rettet van Almonde sterke anklager mot danskene og der begynner en rift mellom de allierte sjøoffiserer å utvikle seg. Det kom fort til konfrontasjon mellom Niels Juel og van Almonde. Mens van Tromp var på vei til København med en ny eskadre, hadde Karl XI samtale med sin dyktigste sjøoffiser, Claes Uggla. De ble enige om å la flåten vende nordøstover til farvannet utenfor Ölands nordre odde utenfor Gotland som skulle gjenerobres. Strategisk sett var det klokt. Men Niels Juel og Cornelis van Tromp ville også ha et ord med på laget om dette. Opptrappingen til Slaget ved Öland startet. Kilder. Bornholm Ormøya. Ormøya er ei øy i Oslo. Øya ligger i Bunnefjorden, med veiforbindelse ut til øya over Ormsundet fra Bekkelaget og Mosseveien. Ormøya er ei lita øy, med ca 120 husstander med alt fra sveitservillaer til rekkehus fra 1970-tallet. Øya har strender, båtplasser og egen park. Det er to offentlige bygninger der, et velhus som heter Villa Lilleborg og en trekirke (Ormøy kirke) tegnet av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest, som også tegnet Sandakergården og Groschgården. Opprinnelig var Ormøya ei fritidsøy for hovedstadens bemidlede, blant annet Camilla Collet ferierte på øya, men fra ca 1900 ble det mer vanlig å bo fast på Ormøya. Ormøya grenser i øst mot Paddehavet, oppkalt etter øya Skilpadden, til daglig kalt Padda. Fra sydenden av Ormøya kan man kjøre over til Malmøya. På Ormøya finner man et stort friområde som heter Kock-haven, oppkalt etter Herr Kock. I Kock-haven er det en andedam med en hjerteformet øy i midten. Under broen over til den hjerteformede øya finnes salamandere. I Kock-haven er det flotte rekreasjonsmuligheter, epletrær og lekeplass for barna. Øyas eneste idrettsklubb er Ormøya Tennisklubb som er en populær møteplass for store og små. Grever og hertuger av Anjou. Greve av Anjou var en adelstittel som første gang ble skjenket på 800-tallet til Ingelger, en vicomte som holdt landområder rundt Orléans og Angers. Hans etterkommere som omfattet noen konger av England, fortsatte å holde disse titlene og eiendommer inntil det franske monarkiet fikk kontroll over området. Deretter ble titlene greve av Anjou og etter 1360, hertug av Anjou, gitt flere ganger, vanligvis til de franske kongefamiliene, Huset Valois og Huset Bourbon. Tittelen ble holdt av en Philippe (Filip), et barnebarn av kong Ludvig XIV av Frankrike, inntil han tok den spanske trone som Filip V av Spania. Deretter har en del spansk krav på den franske tronen hatt tittelen selv fram til våre dager, det samme gjør en slektning av pretendent fra orléanistene. Første opprettelse 870–1203. I 1204 ble Anjou tapt til kong Filip II av Frankrike. Det ble gjenopprettet som apanasje for Ludvig VIIIs sønn Jean, som døde i 1232 i en alder av 13 år, og deretter til Ludvigs yngste sønn, Karl (senere den første Angevin-konge av Sicilia). Andre opprettelse 1246-1297: Huset Anjou. I 1290 giftet Marguerite seg med Karl av Valois, den yngste broren av kong Filip IV av Frankrike. Han ble greve av Anjou i hennes rett, og ble gitt tittelen hertug av Anjou og adelskap i Frankrike i 1297. Første opprettelse 1360-1481: Huset Valois-Anjou. Ved Karl IVs død gikk Anjou tilbake til den franske krone. Sjette opprettelse 1883-til i dag: Huset Bourbon. Etter at Henry, greve av Chambord, døde, Carlist fordringshaver ble overhode av Huset Capet og dessuten av Huset Bourbon. En del av disse benyttet tittelen hertug av Anjou. I 1941 Jaime, hertug av Segovia, etterfulgte sin far, den landflyktige konge Alfonso XIII av Spania, Alphonse I av Frankrike som mannlig arving til Huset Capet og derfor som legitim fordringshaver til den franske trone. Han tok deretter tittelen hertug av Anjou som tidligere ble benyttet for hans tidligere slektning Filip V av Spania. Andre opprettelser 2004-i dag: Huset Orléans. Den 8. desember, 2004, Henrik, greve av Paris, orléanist pretendent til den franske trone, overdro til sin nevø Charles Philippe tittelen hertug av Anjou. Prinsessen som ingen kunne målbinde. "Prinsessen som ingen kunne målbinde" er en norsk kortfilm fra 1932 basert på eventyret skrevet av Jørgen Moe. Harald Stormoen hadde hovedrollen som kongen og regien var ved Walter Fürst. John Constable. John Constable (født 11. juni 1776 i East Bergholt, Suffolk, England, død 31. mars 1837) var en engelsk maler fra romantikken. Han er hovedsakelig kjent for sine landskapsmalerier av Dedham Vale, området som omringer hans hjem, nå kjent som "Constable Country". "Jeg maler mine egne steder best", skrev han til sin venn John Fisher i 1821. "Maling er bare et annet ord for følelse." "Dedham Vale" fra 1802 og "The Hay Wain" fra 1821 er hans mest kjente malerier. Selv om hans malerier nå er blant de mest populære og kostbare i den britiske kunsten, var han aldri noen finansiell suksess og ble aldri medlem av det etablerte samfunnet før han ble valgt til Royal Academy da han var 43 år gammel. Han solgte flere malerier i Frankrike enn i sitt fødeland England. Constables bilder påvirket samtidige franske kunstnere som Eugène Delacroix og kunstnerne i Barbizon, såvel som de senere impresjonistene. Carlos Manuel Piedra. Carlos Manuel Piedra y Piedra (født 1895, død 1988), jurist og høyesterettsdommer, var president på Cuba i perioden 1. januar 1959 til 2. januar 1959. Piedra hadde ingen partitilhørighet og var den eldste blant høyesterettsdommerne i 1959. Piedra trakk seg fra presidentembetet etter at de andre høyesterettsdommerne nektet å legitimere innsettelsen. Årsaken var at Fulgencio Batistas avgang skyldtes en revolusjon, og i slike tilfeller var det kun revolusjonens seierherrer som legalt kunne utnevne ny president (Bonachea and San Martin, 1974). Forspill. Da Che Guevara hadde erobret byen Santa Clara øst for Havanna (se kart) dro Fulgencio Batista 1. januar 1959 til "Colombia", det militære hovedkvarteret utenfor Havanna. Der samlet han de gjenværende militære lederne og erklærte at han ville frasi seg makten for å unngå ytterligere blodsutgytelser. Før Batista og hans nærmeste gikk ombord i flyet og dro til Den Dominikanske Republikk, ga han presidenten i Kongressen, Anselmo Alliegro y Milá, ordre om å oppnevne en junta med general Eulogio Cantillo som leder. Juntaen oppnevnte straks høyesterettsdommer Carlos Manuel Piedra til midlertidig president i tråd med den cubanske konstitusjon av 1940. General Cantillo overtok som hærsjef og stabssjef, og Gustavo Pelayo ble utnevnt til statsminister. Da Fidel Castro fikk høre om dette 2. januar var han i Santiago de Cuba, vel 95 mil sørøst for Havanna (se kart). Han fryktet muligheten for at Batistas gjenværende samarbeidspartnere skulle danne en militærjunta: Derfor hadde han dagen i forveien beordret Che Guevara og Camilio Cienfuegos, som ledet de revolusjonære styrkene i provinsen Las Villas (se kart), til å innta Havanna. For ytterligere å forhindre at general Cantillo eventult dannet en militærjunta, erklærte Castro at geriljaen verken aksepterte en junta eller presidentutnevnelsen av Piedra. Videre slo han fast at krigshandlingene ville fortsette mot alle som motsatte seg 26. juli-bevegelsen og dens allierte. Castro oppfordret også landets arbeidere til å gjennomføre en generalstreik for å lamme all aktivitet i landet, og oppfordringen ble så godt som umiddelbart fulgt opp av landets fagbevegelse. I tillegg utpekte Castro dommeren Manuel Urrutia i Santiago de Cuba til provisorisk president, og samme dag dro Urretia med fly fra Santiago til Havanna. I tillegg sørget Castro for at oberst Ramon Barquin som satt fengslet på "Isla de Pinos" (senere omdøpt til Isla de la Juventud) for konspirasjon mot Batista, ble løslatt og fløyet til Havanna for å gi Manuel Urretia eventuell nødvendig militær støtte. Batistas påtenkte president, Carlos Manuel Piedra, satt dermed neppe mer enn 10 – 12 timer i presidentembetet. Osteopati. Osteopati er en manuell, biomekanisk, form for behandling av smerter og plager i kroppen, ut i fra en teori om at kroppen har evnen til å lege seg selv. Osteopatens jobb er å oppdage og normalisere nedsatt bevegeligehet eller funksjon i kroppens systemer gjennom behandling av muskler, ledd og bindevev i hele kroppen. Effekten av behandlingsformen er omstridt. Historie. Dr. Andrew T. Still (kirurg) introduserte osteopatien i USA i 1874 og var dermed den første som satte manipulasjonsbasert behandling inn i et lærbart system. I 1892 ble den første osteopatiskolen grunnlagt i Kirksville i USA. I 1913 ble British School of Osteopathy startet. Norsk Osteopat Forbund ble stiftet i 1993. Undervisningen i osteopati begynte i 1997 i Norge. Stiftelsen Nordisk Akademi for Osteopati har deltidsstudium som går over 5 år. Studenten må ha bakgrunn i helsefag. Fra 2008 er det også et 4-årig heltidsstudium i Norge. For å komme inn på dette kreves generell studiekompetanse. I 2011 ble skolen en del av Norges Helsehøyskole. Yrkets status i forskjellige land. I de fleste vestlige land er osteopati betraktet som en form for komplementær eller alternativ behandling med en helhetlig tilnærming. Osteopater må ha offentlig godkjenning i Australia, Belgia, England, Finland, Island og Frankrike, blant andre. I Storbritannia, Australia og New Zealand er osteopater en del av den ordinære primærhelsetjenesten og autoriserte utøvere har lov til å stille diagnoser og anbefale behandling uavhengig av leger og andre helseprofesjoner. I Storbritannia refunderes imidlertid ikke behandlingen av trygdesystemet. I Canada kan autoriserte osteopater med godkjent utdannelse fra USA praktisere på linje med leger. I Spania og Israel er en prosess med anerkjennelse av osteopati som helseprofesjon i gang. Diagnostisering. Osteopaten tar opp detaljert anamnese og tar en grundig undersøkelse som avdekker mulige sammenhenger til det aktuelle problemet. Osteopaten vurderer holdningen, utfører bevegelighets-tester og bruker hendene for å vurdere fleksibilitet i kroppens bløtdelsvev. Hele kroppen blir tatt med i betraktning, også andre steder enn der plagene er. Målet er å finne hvilken sammenheng og lokalisasjon på kroppen som gir plagene. Denne lokaliseringen er utgangspunkt for behandlingen, og hver behandling blir utformet individuelt. Nidar. Nidar er en norsk godteriprodusent med fabrikk i Trondheim. Nidar er per i dag den største leverandøren av godterier i det norske markedet, med en omsetning i 2006 på 1088 mill. kroner og 530 ansatte. Per november 2007 hadde Nidar en markedsandel på 33,1 % Nidar lager alle typer godterier, blant annet sjokolade, seigmenn, gelégodteri, bamsemums, karameller, lakrisbåter, konfekt, marsipan og pastiller. I tillegg har Nidar salgsansvaret for Wrigley tyggegummi i det norske markedet. Blant de mest kjente merkevarene er Stratos, Laban, Smash!, Troika, Crispo, Doc’ Halslinser, IFA, New Energy, Bocca, Bamsemums, Smørbukk og Extra. Historie. Nidar ble grunnlagt i 2. mai 1912 av Emil Nilssen og Hans Bell. Nilssen hadde vært salgsrepresentant for sjokoladeprodusenten Freia i Oslo, og hadde dermed en viss kjennskap til bransjen. Hans Bell var aksjemegler, og sammen klarte de å samle en aksjekapital på 100 000 kroner til å bygge en fabrikk. Gründerne måtte bygge opp bedriften fra grunnen av, og nye moderne fabrikklokaler ble reist i Ulstadløkkveien på Lade i Trondheim. Nilssen og Bell investerte også i datidens mest avanserte produksjonsmaskiner fra Tyskland. Produksjonen av sjokolade kom i gang i 1915, og et av de første produktene som kom på markedet, var Gullbrød, som eksisterer den dag i dag. 1. verdenskrig brakte med seg store råvareproblemer, men til tross for dette var tidspunktet gunstig for å starte sjokoladefabrikk. Sjokolade var i ferd med å bli et dagligdags produkt, og etterspørselen økte sterkt. Det økonomiske oppsvinget i Norge ga folk økt kjøpekraft. Dessuten førte krigen til redusert import, noe som var positivt for den innlandske produksjonen i Norge. Mellomkrigstid. De første årene etter 1. verdenskrig var preget av optimisme og vekst i verdensøkonomien. Også Nidar opplevde en sterk vekst. Fra 1918 til 1920 ble omsetningsvolumet firedoblet fra 300 til 1 200 tonn. Nidars kanskje mest kjente sjokolade, Stratos, ble lansert i 1936. I annonsen til den porøse melkesjokoladen ble det lagt vekt på at dette var en «heilt annorleis» sjokolade. Sjokoladen blir i dag beskrevet som en lett og luftig sjokolade, grunnet luftboblene som dannes inni sjokoladen i den spesielle produksjonsmetoden. Okkupasjon. Den fremgangen Nidar hadde hatt gjennom 1920- og 1930-årene, fikk en brå slutt da Norge ble okkupert 9. april 1940. Råvareimporten stoppet helt opp, og råvarelagrene krympet raskt inn. Sjokolade ble et rasjoneringsprodukt, samtidig som skatten på spisesjokolade ble forhøyet til 60 prosent. I 1942 ble administrasjonen nazifisert etter instruks fra Nasjonal Samling. Året etter stoppet sjokoladeproduksjonen helt opp. Etterkrigsårene. Etter krigen var det tid for gjenreisning av den tradisjonelle sjokoladeproduksjonen. Spisesjokoladen ble derimot ikke frigitt for normalt salg før i 1950. Sjokoladeskatten ble suksessivt økt i løpet av de første etterkrigsårene. Toppen ble nådd i 1950, da skatten på spisesjokolade ble hevet til 150 prosent. Dette medførte lavere salg av sjokolade, og Nidar opprettholdt og utvidet derfor produksjonen av andre husholdningsprodukter som ble etablert under krigen. Blant annet suppeposer, essenser og sauser ble viktige inntektskilder i en periode med vanskelig råvaretilgang, høye priser på kakao og sukker, og en gradvis økende sjokoladeavgift. Råvarene ble etter hvert mer tilgjengelig, og produksjon og merkeutvalg økte i takt med dette. Produktspekteret ble likevel aldri like stort som i mellomkrigstiden. I 1939 hadde Nidar 230 sjokoladevarianter. I 1950 var dette antallet redusert til 41. Moderne tid. I 1980 fusjonerte Nidar-Erbe i Trondheim med den tradisjonsrike sjokoladefabrikken Bergene i Oslo til A/S Nidar Bergene. Det fusjonerte selskapet ble overtatt av Nora Industrier under navnet Nidar AS i 1987. I dag er Nidar et heleid datterselskap av Orkla ASA og inngår i Orklakonsernets merkevaredivisjon Orkla Brands. Drift. Nidars fabrikk ligger på Leangen øst i Trondheim by der all egenproduksjon foregår. Nidar har her et 39 000 kvadratmeter stort produksjonsanlegg/kontorareal og et 15 000 kvadratmeter stort lager. Fabrikken har åtte produksjonslinjer og kan produsere et bredt spekter av godterier. Betydelige investeringer over flere år har gitt mer effektiv produksjon. Kontinuerlig forbedrings- og effektiviseringsarbeid, streng kvalitetskontroll, kompetanseutvikling og offensiv satsing på bedriftskultur, helse, miljø og sikkerhet skal sikre produksjon som er konkurransedyktig på lang sikt. Produkter. Foruten sjokolade produserer Nidar også pastiller og andre sukkervarer. Her er en liste over utvalgte produkter med lanseringsår i parentes. Per Arne Bjørkum. Per Arne Bjørkum (født 30. april 1952) er dekan ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger. Han er særlig kjent for sin bok "Annerledestenkerne" (1998), hvor han viser at sentrale framskritt innen vitenskapene kommer fra de som våger å tenke radikalt annerledes. Bjørkum tok sin doktorgrad (dr.philos.) ved Universitetet i Oslo, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet i 1992. Han er utdannet cand.real. innenfor petroleumsgeologi ved Universitetet i Bergen. Bjørkum har vært tilsatt ved Statoil fra 1990. Først som seksjonsleder, senere som teknisk rådgiver, overgeolog, sjefsforsker for leting og nå som spesialist. Før tiden ved Statoil har han erfaring som seniorforsker, avdelingsleder og fagleder ved Rogalandsforskning og som seniorgeolog ved Esso Norge. I studietiden har han vært lærer og vitenskapelig assistent. Bjørkum har vært tilsatt som professor II i reservoargeologi ved HIS/UiS fra 1993 og som professor II ved UiB, Institutt for geovitenskap fra 2001. Bjørkums "Annerledestenkerne" har fått mye oppmerksomhet fordi boken på et inngående vis demonstrerer hvordan de som tenker originalt og radikalt meget sjelden blir heder og ære til del i sin samtid, men utsettes ofte for sterkt sosialt press og utstøtelse. Dette er heller regelen enn unntaket hos de som kommer med noe genuint nytt i vitenskapens historie. Den store barnedåpen. "Den store barnedåpen" er en norsk film fra 1931. Det var den første lydfilmen i Norge og filmen har blitt en klassiker. Den er basert på Oskar Braathens skuespill med samme navn. Filmen markerte også ved sitt innhold og sin miljøbeskrivelse en større virkelighetstilnærming for norsk film. Filmens realistiske skildring av arbeidsfolks liv og skjebne omkring århundreskiftet signaliserte et brudd med bygderomantikken. Tancred Ibsen hadde regien, Einar Sissener hadde hovedrollen som den tafatte og nervøse Harald. I rollen som Alvilde spiller Aase Bye. Også en rekke andre kjente teaterskuespillere var med i filmen som ble en stor suksess. Minor Majority. Minor Majority er en norsk popgruppe stiftet av Pål Angelskår og Andreas Berczelly våren 2000. Deres første album, "Walking Home from Nicole's", ble sluppet ett år senere, med god hjelp av sangeren og sangskriveren Karen Jo Fields. Fra duo til trio. I november 2001 ble gitaristen Jon Arild Stieng tatt opp i bandet, og de turnerte for første gang våren 2002. Berczelly forlot sin aktive posisjon i bandet på samme tid, og konsentrerte seg heller om produsering av musikk, noe han har gjort for bandet siden da. Deres neste album, "If I Told You, You Were Beautiful", ble tatt opp i Stiengs hus sommeren 2002, og ble sluppet i oktober. Keyboardisten Harald Sommerstad ble med i bandet til turneen våren 2003, og bandet var dermed en trio. Fra prosjekt til band. Før Quartfestivalen 2003 ble bandet ytterligere utvidet med trommisen Halvor Høgh Winsnes og bassisten Henrik Widerøe. Bandet var nå komplett, og sensommeren 2003 spilte de inn albumet "Up for You & I" på Sommerstads hytte nær Halden. Albumet ble sluppet i januar 2004 og ble en stor suksess. Det lå 24 uker på VG-lista, solgte til gullplate og ble nominert til flere priser for det beste norske popalbumet i 2004 Etter den påfølgende Europa-turneen, der de blant annet var innom Frankrike, Sveits og Tyskland, tilbrakte bandet store deler av 2005 i Berczellys studio. I januar 2006 slapp de sitt fjerde album, "Reasons to Hang Around". Igjen solgte bandet til gull og lå 18 uker på VG-lista. For dette albumet vant de Spellemannprisen 2006 i klassen beste popgruppe. Nytt album, flere konserter. I forbindelse med utgivelsen av sitt femte album, "Candy Store", høsten 2007 kunngjorde bandet at de planla å ta en kort pause etter at de var ferdige med den påfølgende norgesturneen. Bandet fortsatte å gi konserter rundt omkring i Europa gjennom hele 2008, og avsluttet året med en utsolgt konsert på Rockefeller Music Hall i Oslo. Femte studioalbum. Vinteren 2009 begynte Minor Majority å jobbe med sitt sjette studioalbum. Valget av produsent for dette albumet falt på Ole Petter Andreassen (The Cumshots, Thulsa Doom, Black Debbath, Raga Rockers mm.). Albumet fikk navnet "Either Way I Think You Know", og ble utgitt 5. oktober 2009. Den påfølgende norgesturnéen startet i Alta 14. oktober og ble avsluttet på Sentrum Scene 5. desember. Eduard von Simson. Eduard von Simson, malt av Fritz Paulsen, 1880 Martin Eduard Sigismund Simson, fra 1888 von Simson (født 10. november 1810 i Königsberg, død 2. mai 1899 i Berlin) var en prøyssisk og tysk jurist og liberal politiker. Liv. Simson ble født i en jødisk familie, og konverterte i 1823 til protestantismen. Fra 1826 til 1829 studerte han jus ved Albertina-universitetet i Königsberg, hvor han var medlem av "Corps Littuania". Han tok til slutt den juridiske doktorgrad. Etter lengre studiereiser i Europa (Berlin, Bonn, Paris) avtjente han militærtjenesten, og ble i 1831 privatdosent og 1833 professor i romerrett ved Albertina. Fra 1846 fulgte en karrière som dommer i Königsberg og Frankfurt an der Oder, og fra 1869 var han president for appellasjonsretten i Frankfurt, og fra 1879 til 1891 første president for den tyske riksretten i Leipzig. Fra 18. mai 1848 til 20. mai 1849 tilhørte Simson Frankfurtparlamentet, som representant for Königsberg. Han satt i en rekke komitéer og var fra desember 1848 til mai 1849 president for parlamentet. Han var formann for keiserdeputasjonen, som tilbød den tyske keiserkronen til den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm IV. Mellom 1849 og 1867 var han med enkelte avbrudd medlem av det prøyssiske parlamentet. Fra 1867 til 1877 var han så medlem av Riksdagen i Det nordtyske forbund og deretter den tyske Riksdagen. I 1867 ble han valgt til den første presidenten for Det nordtyske forbunds riksdag, og i 1871 til den første presidenten for den tyske Riksdagen. I 1870 var han formann for keiserdeputasjonen til Vilhelm I i Versailles. Vilhelm aksepterte å bli tysk keiser, og dermed ble Tyskland samlet til en nasjonalstat. Med tildelingen av Den sorte ørns orden ble Simson i Charlottenburg opphøyet i den arvelige prøyssiske adelstanden 18. mars 1888 av den liberale Fredrik III, med våpenbrev av 28. mai samme år. Han var æresborger av Leipzig, hvor en gate, en bro og en plass ble oppkalt etter ham. Fra 1885-1899 var han president for Goethe-selskapet. Hans yngre bror Georg Bernhard Simson var også jurist og medlem av Frankfurtparlamentet. Eduard von Simsons sønn Bernhard von Simson var historiker. Eksterne lenker. Simson, Eduard Simson, Eduard Simson, Eduard Simson, Eduard Simson, Eduard Pære. Pære er frukten av pæretreet og er en av de eldste fruktene vi kjenner til. Pærer ble dyrket allerede 3000 år f. Kr. Den ble først tatt i kultur i Østen, og senere kom den til Hellas. Fra Romerriket spredde kunnskapen om pæreproduksjon seg med munkene til Mellom- og Nord-Europa. Til Norge kom den i middelalderen. Hele tiden har den vært høyt skattet som en delikatesse. Pære i Norge. Sesongen i Norge er fra august til oktober. I forhold til f.eks. eple, trenger pæren et tørrere og varmere klima, og produksjonen er derfor liten. Holdbarhet. Modne pærer har kort holdbarhet og må håndteres forsiktig og ikke klemmes på. For lagring bør pærer ha 1-2 grader C og en luftfuktighet på 95 %. Pærer er ømfintlige for etylen og må derfor ikke lagres sammen med epler. Kvam stasjon. Kvam stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Kvam i Nord-Fron kommune og ble åpnet i 1896 da Eidsvoll – Dombåsbanen ble bygget frem til Otta. Stasjonen ligger 253 meter over havet og fra Vinstra stasjon til Oslo S er det 276,57 km. Det er kun to tog som stopper på daglig på stasjonen, det er tog retning Hamar på morgenen og et tog retning Dombås og Åndalsnes på ettermiddagen. Otta stasjon. Otta stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger i Otta i Sel kommune og ble åpnet 29. oktober 1896 da Dovrebanen ble forlenget fra Tretten til Otta. Banen ble fra da av benevnt Eidsvold-Ottabanen (EOB) til den ble forlenget videre til Dombås. Ved Otta stasjon var det store lokomotivstaller. Dengang Dovrebanen ble drevet med damplokomotiv måtte disse byttes ved Otta, de trengte vedlikehold etter 25–30 mil fra Oslo eller Trondheim. Tilsvarende var det ved Ål stasjon på Bergensbanen. Stasjonen ligger 288 meter over havet og fra Otta stasjon til Oslo S er det 297,24 km. Otta stasjon har egen turistinformasjon og fungerer som en felles skysstasjon for både tog, buss og taxi. Andrew Taylor Still. Dr. Andrew Taylor Still (6. august 1828-12. desember 1917) introduserte osteopatien i USA i 1874. I 1892 ble den første osteopatiskolen grunnlagt i Kirksville i USA. I 1913 ble British School of Osteopathy startet. The Dirty Mac. The Dirty Mac var en britisk supergruppe, satt sammen av John Lennon for å spille på The Rolling Stones Rock and Roll Circus 11. desember 1968. Bandets navn var ment som en vittig sidekommentar til bluesgitarbandet Fleetwood Mac. Gruppen skulle samtidig bli en slags forløper for The Plastic Ono Band, med John Lennon (sang og gitar), Eric Clapton (gitar), Mitch Mitchell (trommer) og Keith Richards (bass). Dette var også første gang John Lennon, som fremdeles var medlem av The Beatles spilte offentlig alene, uten de øvrige i The Beatles. Under konserten fremførte de først «Yer Blues», og dernest «A Whole Lotta Yoko» sammen med Yoko Ono (sang) og Ivry Gitlis (fiolin). I tillegg finnes som ekstrastoff på DVDen et firekameras parallellopptak mens bandet leverer en prøve på «Yer Blues». Bill Wyman har videre fortalt at John Lennon og Eric Clapton, under prøvene 10. desember 1968 satte i gang en jamsession over gamle rockelåter, hvor Mick Jagger kom inn som vokalist. Det oppsto imidlertid mange problemer under innspillingene, kamaeraene sviktet og riggingen mellom hver opptreden tok tid. Da John ble spurt hva slags gitarforsterker han ønsket å bruke, svarte han tørt: «One that works», «En som virke»r. Det var først i 1996 at "The Rolling Stones Rock and Roll Circus" ble sluppet på CD og video. I 2004 kom den også ut på DVD med flere interessante bonustrailere, blant annet med et spesielt firekameras fokus på Dirty Macs mens de prøvespiller The Beatles' «Yer Blues». Det ene kameraet er forøvrig hele tiden zoomet inn på Yoko Ono, som kravler rundt på gulvet foran musikerne inne i en svart sekk. Dhani Harrison. Dhani Harrison under en konsert i 2009. Dhani Harrison (født 1. august 1978) er Olivia og George Harrisons eneste sønn. Han spilte gitar på hyllestkonserten The Concert for George og lanserte i april 2006 bandet sitt, Thenewno2. Dhani er i tillegg involvert i reutgivelser av sin fars gamle plater. Eksterne lenker. Harrison, Dhani Harrison, Dhani Dovre stasjon. Dovre stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Dovre og ble åpnet i 1913 da jernbanen ble åpnet fram til Dombås. Stasjonen ligger 485 meter over havet og fra Dovre stasjon til Oslo S er det 330,82 km. Fra 11. juni 2006 fikk Dovre daglig stopp av ett tog i hver retning. Dombås stasjon. Dombås stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen og endestasjon for Raumabanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Dombås i Dovre kommune og ble åpnet i 1913 da Eidsvoll – Dombåsbanen stod ferdig. Stasjonen ligger 659 meter over havet og fra Dombås stasjon til Oslo S er det 343,04 km. Den opprinnelige stasjonsbygningen brant ned 23. april 1940 da stasjonen ble bombet, den nåværende ble oppført året etter. Stasjonen er utstyrt med svingskive. Grytåga kraftverk. Grytåga kraftverk er bygget med en kombinasjon av fjelltunneler og rørgater i 1963 og benytter fallet på 198 meter fra Grytåvatnet i Vefsn kommune. I tillegg til Grytåvatnet er også Finnknevatnet og Hundålvatnet i Hundålavassdraget regulert. Ved Hundålvatnet er det en 25 meter høy fyllingsdam, vannet herfra ledes gjennom 3,8 km tunnel til Grytåvatnet som er demt opp med en 27 meter høy hvelvdam. Fra Grytåvatnet føres vannet i tunnel til ventilkammeret og herfra ledes vannet i rør til kraftstasjonen. Kraftverket har en installert effekt på 48 MW og en midlere årsproduksjon på 240 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft. Aase Bye. Aase Synnøve Bye (født 4. juni 1904 i Oslo, død 10. juli 1991 i Oslo) var en norsk skuespillerinne, kjent fra scene, film og fjernsyn. Aase Bye og Jørn Ording i stykket «Balansegang» på Nationaltheatret i 1967. Debut og karriere. Aase Byes var en av norsk scenekunsts største primadonnaer i mellomkrigstiden og tiårene etter andre verdenskrig. Hennes talent spente over et stort register, hun behersket både klassisk drama, komedier, operetter og moderne karakterskildringer. Bye debuterte på Nationaltheatret i 1923. Foruten korte avbrudd på grunn av sykdom eller andre engasjementer, forble hun trofast mot teatret i over 50 år. Hennes første rolle var Solveig i "Peer Gynt", som var en så vellykket debut at hun fikk kr. 200 i påskjønnelse av teatersekretær J.P. Bull. Året etter ble hun den første Sonja i "Reisen til julestjernen", siden Pernille i "Den stundesløse", Dorine i "Tartuffe", Katharina i "Troll kan temmes" og Adele i operetten "Flaggermusen". Hun var "Czardasfyrstinne" og hadde hovedrollen som Hanna Glawari i "Den glade enke". Hun tolket også karakterroller som Maja Rubek i "Naar vi døde vaagner", Fanny Wilton i "John Gabriel Borkman" og Sara i "Agnete". Rollen som "Sonja" i Reisen til julestjernen var ment for forfatter Sverre Brandts datter Aud, men fordi hun fremdeles var et barn, ble den lagt til rette for Aase Bye. i 1940 spilte Bye den opprinnelige «fru Blom», i Alex Brinchmanns lystspill "Karusell". Etter krigen utviklet hun seg innen det realistiske og moderne faget, og tolket krevende roller som Estelle i "For lukte dører", Regina i "De små revene" og Blanche i "En sporvogn til begjær". Hun feiret sitt 50-årsjubileum som skuespiller i 1974, i rollen som Deborah Harford i "Slott over slott". Oppsetningen var samtidig hennes avskjed med teatret. Film og fjernsyn. Hun hadde flere store roller i spillefilmer, blant annet i Brudeferden i Hardanger, Kristine Valdresdatter og i Den store barnedåpen. Aase Byes legat. Aase Bye testamenterte alt hun eide til "Aase Byes legat til støtte for fortjente kunstnere". Blant mottakerne er kjente skuespillere som Jan Grønli, Bjarte Hjelmeland og Henny Moan, samt operasangeren Ragnhild Heiland Sørensen. Tom Petty. Thomas Earl «Tom» Petty (født 20. oktober, 1950) er en amerikansk Låtskriver og gitarist. Han er frontmann i Tom Petty & the Heartbreakers og medlem av bandet Mudcrutch. Han var også medlem av supergruppen The Traveling Wilburys, hvor han hadde pseudonymet Charlie T. Wilbury, Jr. Han står bak en rekke hit-singler, mange som fortsatt spilles på radiostasjoner dedikert klassisk rock. Petty er også en kritiker av dagens musikkindustri og at antallet uavhengige radiostasjoner er blitt redusert. Petty har hovedsakelig spilt The Heartbreakers det meste av sin karriere, men har også gitt ut solomateriale, eksempelvis albumet "Highway Companion" fra 2006, hvor da spilte de fleste instrumentene selv. Noen medlemmer fra The Heartbreakers har også spilt på hans soloalbum og bandet har alltid backet han på turneer. Han har også turnert med Mudcrutch for å promotere debutalbumet. Den 3. februar 2008 spilte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII. Tidlig liv. Tom Petty ble født og vokste opp i Gainesville, Florida. Han gikk på Gainesville High School. Hans interesse for rock & roll begynte i en alder av 10 da han møtte Elvis Presley. Det var sommeren 1961, onkelen hans jobbet på settet på Presleys film "Follow That Dream" i nærheten av Ocala, Florida og inviterte Petty til å komme ned på settet. Han ble en Elvis Presley-fan og byttet sin Wham-O sprettert mot en boks med Elvis plater. I et intervju fra 2006 på National Public Radio-programmet "Fresh Air", fortalte Petty at han visste han ville være i et band da han så The Beatles på "The Ed Sullivan Show". En av hans første gitarlærere var Don Felder, som senere skulle bli med i The Eagles. Som ung mann jobbet Petty på Universitetet i Florida, men var aldri en student. Et tre som han plantet da han jobbet på universitetet er nå kalt «The Tom Petty tree». Tom Petty & the Heartbreakers (1976–1987). For mer utdypende artikkel, se Tom Petty & the Heartbreakers Etter å ha jobbet med hans tidlige band The Sundowners, The Epics og Mudcrutch (den tredje med trommeslageren Randall Marsh, og fremtidige medlem av Heartbreakers Mike Campbell og Benmont Tench). Han begynte innspillingskarrieren med the Heartbreakers (Mike Campbell, Benmont Tench, Ron Blair, Stan Lynch) med debutalbumet ""Tom Petty & the Heartbreakers"" i 1976. Albumet fikk i begynnelsen ingen spesiell popularitet i USA. Singelen "Breakdown" ble gjenutgitt i 1977 og nådde #40 tidlig i 1978 etter at bandet hadde turnert i England sammen med Nils Lofgren. Debutalbumet ble gitt ut av Shelter Records, som på den tiden ble distribuert av ABC Records. Gruppas andre album, "You're Gonna Get It!", ble bandets første Top 40-album og inneholdt singlene «I Need To Know» og «Listen To Her Heart». Deres tredje album, "Damn the Torpedoes" solgte til platinum, hvilket tilsvarte nesten to millioner solgte kopier; og inneholder singlene «Don't Do Me Like That» og «Refugee». I september 1979 spilte Tom Petty and the Heartbreakers på en konsert i Madison Square Garden i New York kalt «Forente musikere for trygg energi». Deres fremførelse av «Cry To Me» endte opp på det offisielle albumet fra konserten, "No Nukes" ("Nei til atomkraft"). "Hard Promises" fra 1981 ble en topp-ti hit, den gikk til platinum og inneholdt hitsingelen «The Waiting». Albumet hadde også Pettys første duet, «Insider» med Stevie Nicks. Bassisten Ron Blair sluttet i gruppen og ble erstattet på det femte albumet ("Long After Dark" fra 1982) av Howie Epstein; denne daværende oppsetningen varte fram til 1994. I 1985 deltok bandet på Live Aid, der de spilte fire sanger på John F. Kennedy Stadium i Philadelphia. Samme året ga de ut platen "Southern Accents", som hadde hitsingelen «Don't Come Around Here No More», som var produsert av Dave Stewart. Videoen hadde Petty utkledt som den gale hattemakeren fra filmen "Alice i Eventyrland", som ertet og jagde Alice, deretter kuttet de henne opp og spiste henne som om hun var en kake. Den følgende turneen ble til et konsertalbum, ' og en invitasjon til å turnere med Bob Dylan. Tom Petty & the Heartbreakers ble med Dylan på hans "True Confessions"-turne og spilte også noe sammen med Grateful Dead i 1986 og 1987. I 1987 ga gruppen ut albumet "Let Me Up (I've Had Enough)." Den inneholder sangen «Jammin' Me» hvor Petty sang sammen med Dylan. Traveling Wilburys, solokarriere, og sammen med Heartbreakers (1988–1991). I 1988 ble Petty et av medlemmene i sammensetningen The Traveling Wilburys, sammen med Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison, og Jeff Lynne. Bandets første sang «Handle with Care» var ment som en B-side på en av Harrisons singler, men musikerne mente at den var for god og at det var så moro å spille den slik at de fortsette. De spilte deretter inn ytterligere ni sanger til de hadde et helt album, "Traveling Wilburys Vol. 1". Deres andre album, sluppet i 1990, "Traveling Wilburys Vol. 3" ble spilt inn uten den da nylig avdøde Orbison. Albumet ble hetende "Vol. 3" som et svar på piratkopier fra studioinnspillinger som ble solgt som «Travelling Wilburys Vol. 2». I senere år har Petty begynt å spille Travelling Wilburys-sanger på turneene sine, blant annet «Handle Me With Care» på konserter i 2003–2006 og «End of the Line» i 2008. I 1989 ga Petty ut "Full Moon Fever", som hadde sanger som «I Won't Back Down», «Free Fallin'» og «Runnin' Down A Dream». Det var hans første soloalbum, selv om flere Heartbreakers og andre kjente musikere spilte: Mike Campbell produserte albumet sammen med Petty og Jeff Lynne kjent fra Electric Light Orchestra, musikere på platen var blant annet Campbell, Lynne, og Roy Orbison og George Harrison. (Ringo Starr dukker opp på trommer i videoen for «I Won't Back Down», men Phil Jones var den som egentlig spilte). Ettersom alle originale medlemmene fra The Traveling Wilburys med unntak av Bob Dylan deltok på albumet er albumet stundom blitt sett på som en uoffisiell oppfølger til Wilburys debutalbum. Petty kom sammen med the Heartbreakers igjen for hans neste album, "Into the Great Wide Open", i 1991. Det ble produsert sammen med Lynne og hadde hitsinglene «Learning to Fly» og «Into The Great Wide Open», den siste hadde Johnny Depp, Gabrielle Anwar, Faye Dunaway, og Matt LeBlanc i videoen. Overgang til Warner Bros. Records (1991 – nåtid). I 1989, mens han var under kontrakt med plateselskapet MCA signerte Petty i hemmelighet en lønnsom kontrakt med Warner Bros. Records. Hans første album på det nye selskapet var "Wildflowers" fra 1994, det hadde singlene «You Don't Know How It Feels», «You Wreck Me», «It's Good to Be King» og «A Higher Place». Albumet, som var produsert av Rick Rubin ble en stor suksess og solgte 3 millioner kopier i USA. I 1996 ble Petty gjenforent med the Heartbreakers og ga ut plate med musikken fra filmen "She's the One" (Cameron Diaz og Jennifer Aniston. Albumets singler var «Walls (Circus)» (sammen med Lindsey Buckingham), «Climb that Hill» og en sang skrevet av Lucinda Williams, «Change the Locks». Albumet inneholdt også en coverversjon av låten «Asshole», en sang av gruppa Beck. Samme år spilte bandet sammen med Johnny Cash på "Unchained", som Cash vant en Grammy for Beste country-album (Cash kom senere til å spille inn sin versjon av Pettys sang «I Won't Back Down» på '). I 1999 slapp Tom Petty & the Heartbreakers deres siste album med Rubin som produser, "Echo". To sanger ble gitt ut som singler i USA, «Room at the Top» og «Free Girl Now». Albumet nådde 10. plass på de amerikanske musikklistene. Tom Petty & the Heartbreakers spilte inn sangen «I Won't Back Down» på, en veldedighetskonsert for ofrene av 11. september-angrepene. Det følgende året spilte de «Taxman», «I Need You», og «Handle With Care» (den siste sammen med Jeff Lynne, Dhani Harrison (George Harrisons sønn), og Jim Keltner) på "Concert for George", en hyllestkonsert til Pettys venn George Harrison. Sangen "The Last DJ" fra 2002 hadde flere angrep på musikkindustrien, kritikk av grådighet, utvanning av musikken, og tåpelige popmusikkutgivelser av altfor unge jenter. Albumet nådde 9. plass på de amerikanske musikklistene. I 2005 startet Tom Petty sitt eget radioshow, «Buried Treasure» på XM Radio hvor han fremmer egen musikksmak og utvalg fra hans personlige platesamling i. I februar 2006 ble Tom Petty & The Heartbreakers hovedbandet på den femte årlige Bonnaroo Music Festival Music and Arts Festival. I juli 2006 ga Petty ut et nytt soloalbum, "Highway Companion", som inneholdt hitlåten «Saving Grace». Albumet debuterte som nummer 4 på Billboard-listene, dette ble Pettys høyeste listeplassering siden introduksjonen av Nielsen SoundScan-systemet for sporing av albumsalg i 1991. I 2006 hyret American Broadcasting Company Petty for å lage musikk til dekningen av National Basketball Association playoffs. I løpet av sommeren 2007 ble Tom Petty igjen forent med sine gamle bandkompiser Tom Leadon og Randall Marsh sammen med Heartbreakers Benmont Tench & Mike Campbell for å gjenforene bandet Mudcrutch. De fire spilte inn et nytt album sammen som ble sluppet 29. april 2008 og ble kalt "Mudcrutch". Albumet inneholdt 14 sanger. «Vi spilte sammen og deretter begynte vi å prate om gamle dager», har Tom Leadon sagt. I januar 2008 ble det kunngjort at Tom Petty & The Heartbreakers skulle holde en turne i USA og Canada som skulle begynne 30. mai. 3. februar 2008 opptredte Tom Petty & the Heartbreakers i hovedpausen på Super Bowl XLII (Super Bowl 42) på University of Phoenix Stadium. I løpet av showet spilte de «American Girl», «I Won't Back Down», «Free Fallin'», og «Runnin' Down a Dream», i den rekkefølgen. «I Won't Back Down» ble brukt i rulleteksten i BBC2s kringkasting. I april 2008 slapp Mudcrutch albumet de hadde spilt inn da de gjenforente i 2007. Bandet ble dannet i 1967 i Gainesville, Forida før de flyttet til California, hvor de ga ut en single i 1974 før de skilte lag. Bandet hadde Petty på bassgitar og vokal, fremtidige Heartbreakere Mike Campbell på gitar og Benmont Tench på keyboard pluss andre. Bandet promoterte albumet med en kort turne i California tidlig i 2008 før Petty gjenopptok en planlagt turne med Heartbreakers i løpet av juni-august 2008. Utmerkelser. Petty har blitt hedret med 18 Grammy Award-nominasjoner siden 1982. Det året fikk han sin første nominasjon for «Stop Draggin' My Heart Around» i kategorien «Beste rockeframførelse av duo eller gruppe med vokal». Som medlem av Traveling Wilburys fikk han en tilsvarende Grammy i 1989for "Traveling Wilburys Volume One". I 1995 fikk han ytterligere en Grammy for «Beste mannlige rockevokal» for sangen «You Don't Know How It Feels». Han fikk utmerkelsen "Wildflowers" for «Beste mannlige video» for sangen med videoen «You Don't Know How It Feels» på MTV Video Music Awards for 1995. Tom Petty & The Heartbreakers vant den samme prisen i 1994 for videoen til låten «Mary Jane's Last Dance». I 1994 ble "You Got Lucky", et hyllestalbum for Tom Pettys sanger gitt ut, med musikere som Everclear og Silkworm. I april 1996 fikk Petty UCLAs «George and Ira Gershwin Award» for «Livslang musikalsk utførelse». Neste måned vant Petty American Society of Composers, Authors and Publishers' Golden Note Award. Stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1999 fikk Tom Petty & the Heartbreakers en stjerne på Hollywood Walk of Fame for deres bidrag til musikkindustrien. I 2002 ble Tom Petty and the Heartbreakers innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. 6. desember 2005 fikk Petty «Billboard Century Award» for hans livslange arbeid. Samme år ble "Conversations with Tom Petty", en muntlig historie og biografi satt sammen av intervjuer gjort i årene 2004 og 2005 med Petty av musikkjournalisten Paul Zollo utgitt. (ISBN 1-84449-815-8). 21. september 2006 fikk Tom Petty and the Heartbreakers nøklene til byen Gainesville, Florida, hvor han og hans bandvenner enten vokste opp eller hadde bodde. Fra juli 2006 til 2007 hadde ock and Roll Hall of Fame i Cleveland, Ohio en utstilling av Tom Pettys gjenstander verd å se. Mange av disse var gitt av Petty. 14. oktober 2007, hadde Peter Bogdanovichs dokumentarfilm om Pettys karriere, ("Runnin' Down A Dream" premiere på New York Film Festival. 2. februar, 2008 spilte Tom Petty and the Heartbreakers i løpet av Super Bowl XLII halftime show. Syn på kunstnerisk kontroll. Petty er kjent som en beskytter av sin kreative kontroll og kunstneriske frihet. I 1979 ble han dratt inn rettslig uenighet da ABC Records ble solgt til MCA Records. Han nektet å bli overflyttet til et annet plateselskap uten hans samtykke. I mai 1979 slo han seg selv konkurs og signerte deretter på MCAs underselskap Backstreet Records. Tom Petty holdt samtidig på med et nytt album med The Heartbreakers, "Damn the Torpedoes", en tittel som viste til det harde presset fra MCA. En mindre USA turne som ble gjennomført mens Tom Petty var i rettstvist med MCA gikk under navnet "Why MCA? The Lawsuit Tour". For at MCA ikke skulle få kloa i de originale lydopptaka til "Damn the Torpedoes", fikk Petty produsenten Jimmy Iovine til å kjøre rundt med disse under den pågående rettssaken, slik at Petty kunne sverge at han ikke visste hvor de befant seg. Tom Pettys plateutgivelse sammen med Heartbreakers i 1981, det som skulle bli "Hard Promises", var den neste MCA utgivelsen med en standardpris på $9.98. Denne såkalte «superstjerneprisingen» var 1 dollar dyrere enn den vanlige standardprisen på plater på $8.98. Petty fortalte hva han mente om prisforskjellen til pressen og saken ble populær blant musikkfans. Det ble vurdert å ikke distribuere albumet og muligens kalle det for "Eight Ninety-Eight", men MCA bestemte seg da for å bruke vanlig pris. I 1987 saksøkte Petty dekkbedriften B.F. Goodrich for 1 millioner dollar for bruk av en sang som lignet veldig på hans egen sang «Mary's New Car» i en TV-reklame. Reklamebyrået som produserte reklamen hadde tidligere søkt tillatelse for å bruke Pettys sang, men det ble avslått. En dommer dømte et forbud mot å bruke reklamen Det ble hevdet at Red Hot Chili Peppers' single "Dani California", utgitt i mai 2006, er veldig lik Pettys "Mary Jane's Last Dance". Petty fortalte til magasinet Rolling Stone, «Jeg tviler seriøst på at det er noen negativ hensikt der. Og en mengde rockesanger høres like ut. Spør Chuck Berry. The Strokes brukte 'American Girl' for deres sang 'Last Nite' og jeg så et intervju med dem hvor de faktisk innrømmet det. Det fikk meg til å le høyt. Jeg tenkte, 'Okei, bra fra for dere'... Om noen tok en av mine sanger, note for note, og stjal den ondskapsfullt vil jeg saksøke. Men jeg tror ikke så mye på rettssaker. Jeg tror det er nok meningsløse rettssaker i dette landet uten at folk trenger å slåss over popmusikk». Personlig liv. Tom Pettys første ekteskap var med Jane Benyo og varte i 22 år. Han brukte mesteparten av de årene til å jobbe, enten på turne eller i studio. Han har to døtre, Adria og Anna Kim, fra dette ekteskapet. Siden 2001 har han vært gift med Dana York, som han møtte noen år tidligere da hun kom til en av hans konserter. I 1987 satt en brannstifter fyr på Pettys hus i Encino, California. Brannen kostet 1 million dollar i skader, men brannmannskapet klarte å redde kjellerstudioet og de originale tapene lagret der, såvel som Pettys Gibson Dove akustiske gitar. Petty gjenbygde huset senere. Utstyr. Tom Petty eier og har brukt en god del musikkutstyr opp gjennom årene. Fra 1976-1982 var hans hovedinstrument en Sunburst 1963 Fender Stratocaster. I løpet av Highway Companion-turneen i 2006 brukte Tom den gamle gitaren sin for et par sanger. Han har også brukt et antall Rickenbacker gitarer fra 1979 og oppover, blant annet Rose Morris-modellene 1993 og 1997 og 360/12- og 660/12-modellene. Rickenbacker 660/12 var designet av Petty selv (gitarhalsen) og hadde hans signatur fra 1991-1998. Petty har også brukt flere Gibson Firebirds, Fender Telecasters, Gibson SGs, en Vox Mark III og en del ulike Gretsch-gitarer. Av akustiske gitarer har Petty hatt en signatur på C.F. Martin HD-40, og har praktisk talt skrevet alle hans sanger på en Gibson Dove akustisk gitar. Petty bruker for tiden en Vox AC-30 og Vox Super Beatle amp. Fagervollan kraftverk. Fagervollan kraftverk er bygget i fjell i 1990 og benytter to ulike vann som magasin. Vannet fra Isvatnet har en fallhøyde til kraftstasjonen på 280 meter, mens vannet fra Trolldalsvatnet faller 180 meter. Hele anlegget ligger i Rana kommune. Utløpet fra kraftstasjonen er i Holmvatnet, som er magasin for Sjona Kraftverk Kraftverket har en installert effekt på 21 MW og en midlere årsproduksjon på 56 GWh. 90% av produksjonen er vinterkraft. Anlegget er eid av Helgelandskraft. Kaldåga kraftverk. Kaldåga kraftverk er bygget med en kombinasjon av fjelltunneler og rørgater i 1958 og benytter fallet på 565 meter fra Envatn. Anlegget ligger i Drevjadalen og på fjellet Toven i Vefsn kommune. Anlegget har et nedslagsfelt på 19 km², hvor det ligger ti større og mindre vatn som ikke har andre navn enn tallrekken. Nivatn er det største av disse, og er ledet til Envatn gjennom en 2300 meter lang tunnel. Fra Envatn ledes vannet ned til kraftstasjonen gjennom en 1800 meter lang stålrørledning Kraftverket har en installert effekt på 15 MW og en midlere årsproduksjon på 62 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft Forsland kraftverk. Forsland kraftverk ble i 2003 etablert som en utvidelse/forbedring av et anlegg fra 1947 og benytter etter utvidelsen et fall på 80 meter i Leirfjord kommune. Kraftverket har en installert effekt på 7 MW og en midlere årsproduksjon på 28 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft Njårdhallen. Njårdhallen (Sørkedalsveien 106, 0378 Oslo) er en idretts- og (tidligere) konserthall på Makrellbekken, vest i Oslo. Hallen er en flerbrukshall med helsestudio og haller for blant annet ballspill, tennis, innebandy, håndball og turn. Den skulle bli landets største innendørshall. Første spadetak ble tatt i oktober 1958. Hallen kostet fire millioner kroner. Åpningsuka 24.-31. januar 1960 hadde tenniskamp mellom Johan Haanes og Jean Borotra, turnstevne med Åge Storhaug og andre, handballkamp mellom Fredensborg og Redbergslid, Like nordvest for Njårdhallen er det planlagt et nybygg for USAs ambassade i Oslo. Hjerkinn stasjon. Hjerkinn stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen i Dovre kommune. Den ligger ved tettbebyggelsen Hjerkinn sentralt ved Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Stasjonen ble åpnet i 1921 da banestrekningen Dombås – Trondheim sto ferdig og ligger 1 017 meter over havet. Hjerkinn stasjon er ikke bemannet, den ble fjernstyrt 11. desember 1968, men har likevel togstopp. Den fredede stasjonsbygningen har to etasjer, med godshus og uthus på en etasje samt en lokstall oppført i skifer. Lokstallen har svingskive, men den er ikke i bruk. Det er stor slitasje på bygningene på grunn av at Hjerkinn er et værhardt område. Sidesporet til Tverrfjell gruver er delvis revet. Stasjonen er nær Dovrebanens høyeste punkt som er 1 024 meter over havet en drøy kilometer nord for stasjonsbygningen. Fra Hjerkinn stasjon til Oslo S er det 381,74 km. Langfjord kraftverk. Langfjord kraftverk er et anlegg med fjelltunneler, men hvor selve kraftstasjonen ligger ved dagen. Anlegget ble først etablert i 1949, med utvidelser i 1953 og 1958, men dagens kraftstasjon er et nybygg fra 2005. Anlegget utnytter et fall på 260 meter fra inntaksdammen ved hovedmagasinet Tettingvatn innerst i Langfjorden i Brønnøy kommune. I tillegg til Tettingvatn er også Storvatn regulert. Tettingvatnet tappes automatisk ned til inntaksdammen, mens Storvatn tappes manuelt. Kraftverket har en installert effekt på 9 MW og en midlere årsproduksjon på 33 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft Andåsfossen kraftverk. Andåsfossen kraftverk ble etablert ved elva Skjerva i Vefsn kommune i 1908. I 1932 ble det opprinnelige anlegget revet, og et nytt etablert. Dette ble stengt og erstattet av et tredje anlegg i 2001. Den gamle kraftverksbygningen fra 1932 er under restaurering av Helgeland museum og søkes tilbakeført til opprinnelig stand for å kunne fungere som et viktig kulturminne. Kraftverket har en installert effekt på 2 MW og en midlere årsproduksjon på 6,5 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft Kolsvik kraftverk. Kolsvik kraftverk er bygget i fjell i 1979 og utnytter fallet på 519 meter fra Øvre Kalvvatn i Bindal kommune. I tillegg til Øvre Kalvvatn består magasinet av Ringvatn og Kalvvatn 740. Det blir overført vatn fra øvre deler av Namsenvassdraget og Kaldklavdalsvassdraget til Kalvvatnet. Tilløpstunnellen er ca. 10 km lang med to bekkeinntak. Avløpet fra kraftstasjonen har en spesiell konstruksjon som sender vannet ut på stort dyp i Tosenfjorden for å få god blanding med sjøvannet. Kraftverket har en installert effekt på 2x64 MW og en midlere årsproduksjon på 504 GWh. Anlegget er eid av Åbjørakraft som er eid av Helgelandskraft og Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk med 50% hver. Helgelandskraft har driftsansvaret. Matthias Numsen Blytt. Matthias Numsen Blytt (født 1789 i Overhalla, død 1862) var en norsk botaniker. Han reiste rundt i Norge for å undersøke floraen, og samlet sitt arbeid i "Norges Flora". Første del av verket kom ut i 1861, og de to neste bindene ble utgitt av hans sønn, Axel Gudbrand Blytt, som også var en innflytelsesrik botaniker. Han samlet også et stort herbarium, og byttet eksemplarer med kolleger i andre land. Blytt var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, og universitetets botaniske museum ble grunnlagt etter at universitetet hadde kjøpt inn herbariet hans. Henrik Wergeland leste botanikk på egen hånd, men da han studerte medisin i et par år i 1834-36, hadde han Blytt som privatlærer i botanikk. To av hans dikt er tilegnet Blytt. Det ene heter "Til Sylvan En Botaniker", og forteller hvordan de fant hverandre i kjærlighet til blomstene: "Det var en skjøn Sekund, min Ven / vi møttes første Gang". Ildgrubfossen kraftverk. Ildgrubfossen kraftverk ble etablert i 1916, og har fått utvidelser i 1940, 1950, 1984 og 2005. Anlegget ligger ved Tverråga i Rana kommune. Hovedmagasin for anlegget er Raudvatnet, men på grunn av at dette er et populært hytteområde, og at Europavei 12 til Sverige går langs vatnet er dette lite regulert. Under andre verdenskrig fant den såkalte Ildgrubaffæren sted i kraftstasjonen. Kraftverket har en installert effekt på 6,5 MW og en midlere årsproduksjon på 28 GWh. Anlegget er eid av Helgelandskraft Kongsvoll stasjon. Kongsvoll stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved stedet Kongsvoll i Drivdalen i Oppdal kommune. Stasjonen ble bygget etter tegning av arkitekt Erik Glosimodt i perioden 1917–1921 og ble åpnet da banestrekningen Dombås – Trondheim sto ferdig. (Arkitekt Glosimodt omkom forøvrig i Nidareid-ulykken.) Kongsvoll stasjon er ikke bemannet, men har likevel stopp av samtlige tog. Stasjonsbygningen av tømmer og stasjonsområdet ble fredet av riksantikvaren i 1997. Kongsvoll stasjon ligger 886 meter over havet og avstand til Oslo S er 393,23 km, og 159,64 km til Trondheim sentralstasjon. Kongsvold Fjeldstue ligger 5 minutters gange fra stasjonen; gjester til fjellstua hentes med bil etter avtale. Ved stasjonen anla Thekla Resvoll i 1924 en fjellbotanisk hage, som siden ble flyttet til knausene bak Kongsvold Fjeldstue. Entropia Universe. Entropia Universe (Tidligere "Project Entropia") er et virtuelt univers med en virtuell økonomi, hvor Entropia Universe valuta can veksles med USA Dollar. Spillet er ikke offisielt et MMORPG, men det har en god del elementer fra MMORPGs. Utviklingen av Entropia Universe startet i Sverige i 1995. Kommersielt ble det lansert i begynnelsen av 2003. «Spillet» kan lastes ned gratis, men man starter ikke med noe utstyr. For å kjøpe utstyr, må man benytte PED (Project Entropia Dollar). PED kan man kjøpe for USD og 1 USD = 10 PED. En viktig forskjell mellom Entropia Universe og andre MMORPG'er, er muligheten til å veklse inn virkelig valuta (fra kredittkort eller lignende) i PED. Man har også samme mulighet til å veksle inn PED i USD å få dem godskrevet egen bankkonto. Dette gjør det teoretisk mulig å tjene penger på å spille dataspill. I spillet kan man drepe monstre, lete etter mineraler, lage våpen og drive med aktiv handel samt spekulasjon. Nøkkelen til verdier i spillet er noe som kalles for TT-verdi. TT står for «Trade Terminal». Det finnes slike trade terminals inne i spillet, men de har kun begrenset utvalg av utstyr for salgs. TT-verdi er en garantert sum PED man får når man selger et objekt i spillet til en Trade Terminal. Siden det er større etterspørsel enn tilbud etter enkelte objekter, så får disse en tilleggsverdi som avhenger av hvor mye en potensiell kjøper er villig til å gi. Denne tilleggsverdien varierer voldsomt og det kan nevnes at sjeldent medisinutstyr nå omsettes for over ett hundre tusen norske kroner, selv om TT-verdien kun er på noen få hundre norske kroner. De enkleste våpen (virtuelle) i spillet koster noen få PED. Omgivelser. Handlingen i spillet foregår på planeten Calypso og i noen områder rundt denne som romstasjonen Crystal Palace og Club Neverdie lokalisert på en asteroide. Ved Calypso har man til nå oppdaget 2 kontinenter, Eudoria og Amethera. Det befinner seg flere byer av forskjellig størrelser både i Eudoria og i Amethera. Ved Amethera er det åpent for at spillere selv administrerer landområder og dette er veldig populært. I løpet av Juli 2006 ble det auksjonert landområder som bragte inn 200.000 USD. Økonomi. Spillet baserer seg på valuta lik det som vi kjenner til fra den virkelige verden. Spillets valuta er PED. (Fra Project Entropia Dollar) I spillet har man også 1/100 PED som kalles for PEC. (Project Entropia Cent) 10 PED = 1 USD. Det kan veksles inn valuta fra den virkelige verden til spillet. På den samme måten kan man veksle inn valuta fra spillet og ut til den virkelige verden. Den vanligste måten å veksle inn valuta er med kredittkort. For å ta ut penger har det nylig blitt introdusert et ATM-kort som kan benyttes i minibanker eller til varekjøp, som et vanlig kredittkort. I tillegg til dette, er det mulig med andre former for pengeoverføringer. Samfunn. I Entropia Universe er det lagt opp til et godt samhold blant spillerne. Det finnes en del «societies» som deler spilleres interesser i spillet. Det kan være generelle grupperinger eller grupperinger fordelt på interesser som jakt, mining, konstruksjon, handel og spekulasjon. Erfaring. All aktivitet som blir utført i spillet gir erfaring. Dette blir omtalt som «skills». I Entropia Universe finnes det ikke maksimalgrenser for skills. Skills kan også kjøpes og selges blant spillerne gjennom skillimplanter. Spillere. Det finnes spillere fra hele verden, men for tiden er det flest fra Sverige, Danmark, USA og Norge. Pr. august 2006 er det registrert 470.000 brukerkonti. Damien Rice. Damien Rice under konsert 25. januar 2003 Damien Rice (født 7. desember 1973 i Dublin, Irland) er en irsk songwriter. Han er mest kjent for å ha gitt ut den kritikerroste platen "O" i februar 2002. Rice har spilt fem ganger i Norge; han hadde en konsert på Rockefeller i 2004, han deltok under Nobels fredspriskonsert i 2005, han spilte også på Hovefestivalen i 2007, på Trænafestivalen 2008, og på Sommerfesten på Giske i 2010 Ildgrubaffæren. Ildgrubaffæren fant sted ved Ildgrubfossen Kraftstasjon i Nord-Rana den 6. april 1943. Bakgrunnen var radiosenderen Crux II, som den norske motstandsbevegelsen benyttet til å kontakte MI6 i London. Senderen ble kjørt til kraftstasjonen om natta, sommeren 1942, av Alf Andreas Øverli, med Arne Pedersen, Ole Hoff Snefjellå og Erling Moe som påsittere. Den 5. april 1943 fikk okkupasjonsmaktens nazi-utnevnte politi i Mo i Rana meldinger om ulovlige radiosendere i kraftstasjonens vokterbolig, og muligens også et våpenlager. Tre tyske utsendinger fra Gestapo som undersøkte boligen neste dag, kom over syv bevæpnede motstandsmenn. Under skuddvekslingene ble den ene av Gestapo-utsendingene drept, mens den andre ble såret. Den tredje offiseren løp mot huset til naboen Paul Eriksen for å varsle Gestapo. Motstandsmannen og telegrafisten Petter Gruben gikk til uthuset for å hente ski. Der ble han skutt og drept av den sårede offiseren, som hadde gjemt seg der. Seks andre motstandsmenn fikk på seg ski og flyktet til Sverige sammen med Arne Pedersen den 7. april 1943. Etter denne episoden oppdaget Gestapo radiosendere, sprengstoff og gevær lagret ved kraftstasjonen. Razziaen førte også til at folk ble arrestert etter startlista til et skirenn, hvor motstandsfolk hadde deltatt. Deriblant ble "Holgeir Møllersen", den yngste broren til Hans Møllersen, arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Teger. Teger (Heteroptera) er en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er en flerleddet sugesnabel og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær, men også som rovdyr, der de suger ut hemolymfe (kroppsvæske) fra andre mindre dyr. Navnet er satt sammen av to greske ord: "Heteros" som betyr "forskjellig" eller "ulike" og "pteron" som betyr "vinge". Det blir "ulike-vinge" og kommer av at mange av tegene har den ene delen av framvingen, litt læraktig og noe tykkere enn den bakre vingehalvdelen som ofte er membranøs og gjennomskinnelig. Bare et fåtall arter finnes i Norge. De fleste finnes i varmere strøk. I Norge er det funnet 451 arter av teger. Utseende. Teger skiller seg fra blant annet fra andre insekter som biller på munnen. Biller har kjever, mens teger har en snabelformet munn for å suge opp føden. Snabelen består av fem ledd, når den ikke er i bruk ligger den vanligvis bakover under kroppen. Hos enkelte grupper teger finnes det en fordypning under brystet, mellom framhoftene, til snabelen. Mange av artene har vinger, mens noen er «vingeløse». Mellom vingene, ved vingeroten er det et scutellum, et trekantet område. De har stor variasjon i utseende, fra kortbeinte til langbeinte, store og brede eller lange og slanke. Enkelte arter er farget i klare framtredende farger, mens andre er nøytralt farget og skiller seg ikke ut fra omgivelsene. Rovtegene er vanligvis godt kamuflert, noe som er viktig ettersom de jakter på byttedyr ved å krype rundt. Levevis. De finnes på mange ulike leveområder (habitater). Noen lever i vann som buk- og ryggsvømmerne. Andre på vannoverflaten som vannløperne. Men de fleste lever på jordoverflaten, på planter og trær, og de fleste er plantesugere. Noen arter er rovdyr og lever av andre mindre dyr, som de fanger og suger kroppsvesken ut av. Veggedyret lever av blod fra pattedyr inkludert mennesker. Dette var et problem i Norge tidligere, men sjeldnere idag, selv om det ofte dukker opp. Teger har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Systematisk Inndeling. Teger tilhører gruppen nebbmunner, og tradisjonelt var nebbmunner delt i to underordener, kalt: "plantesugere" (Homoptera) og "teger" (Heteroptera). Nyere forskning og studier viser at denne måten å systematisk dele nebbmunnene opp i, er en kunstig inndeling. I nyere systematikk deles nebbmunner i fire delgrupper. Den tidligere underordenen plantesugere (Homoptera) utgjør tre av delgruppne og tegene utgjør den fjerde delgruppen. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Noen av heftene (se litteraturliste) tar for seg enkelte grupper av de norske tegene (Heteroptera). Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Christopher Bruun. Christopher Arnt Bruun (født 23. september 1839 i Kristiania, død 17. juli 1920) var prest i Den norske kirke. Han sies å ha vært modellen for Henrik Ibsens rollefigur Brand, og skal ha vært preget av en innbitt fasthet samtidig som han stadig ble grepet av tvil. Bruun var akademikersønn fra Kristiania, men moren ble tidlig enke og måtte flytte til Hedemarken med tre små barn. Allerede som elleveåring opplevde han en moralsk vekkelse, da en kamerat begikk en lettsindig handling. Han reiste som ung mann til Roma, og hans kristne tro ble styrket da han ble grepet av historien om de første kristne i byen. Under krigen mellom Danmark og Preussen/Østerrike lot han seg verve som menig soldat, og han uttrykte stor skuffelse over de som ikke fulgte ham i dette. Senere ble han en ledende skikkelse i folkehøgskolebevegelsen, og grunnla selv folkehøgskolen Vonheim i nærheten av Aulestad, hvor Bjørnstjerne Bjørnson bodde. De to kom først godt overens, men etter en opphetet diskusjon om helvete falt de ut av det med hverandre. Bruun ble redaktør i tidsskriftene "For frisindet Christendom" og "For Kirke og Kultur", som han brukte til å spre sine meninger. Han var blant annet dypt rystet over at en notorisk utro konge var kirkens overhode, og kalte dette en «himmelropende uhyrlighet». I 1905 stod han på svenskekongens parti, og reiste til Danmark for å få trykket et opprop mot unionsoppløsningen. Ingen butikker ville selge skriftet, og han reiste selv rundt og delte det ut. Gjennom ekteskapet med "Kari Skar" (1851–1924) ble han svoger til Matias Skard og Johannes Skar, og onkel til Bjarne, Eiliv, Olav og Sigmund Skard. Bibliografi. Chr. Bruun. "Folkelige Grundtanker". Hamar 1878. Rockefeller Music Hall. Rockefeller Music Hall, vanligvis bare kalt Rockefeller, er et konsertlokale i Torggata i Oslo sentrum, i samme bygning som det gamle Torggata Bad ved Arbeidersamfunnets plass ikke langt fra Youngstorget. Rockefeller er en del av Rockefeller Music Hall Company, som også eier John Dee og Sentrum Scene. Rockefeller ble etablert i 1986 og er mest kjent for å avvikle et stort antall konserter, ofte med populær- og rockemusikk, og kulturarrangement med norske og internasjonale artister. Rockefellers lokaler består av hovedsal, et stort galleri, et mindre øvre galleri og loungebar. Rockefellers publikumskapasitet er 1 350 mennesker. Rockefeller ved direktør Hans A. Lier fikk i 1997 Bjellesauprisen fra FONO for innsats for å presentere norske artister fra scenen gjennom flere år. Eksterne lenker. Oslo Oppdal stasjon. Oppdal stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Oppdal i kommunen med samme navn. Stasjonen ble offisielt åpnet i 1921 da strekningen Dombås – Trondheim sto ferdig. Den har svingskive og lokstall. Oppdal er endestasjon for lokaltogene fra Trondheim og stasjonen ligger 544 meter over havet mens avstanden til Oslo S er 429,28 km. Stasjonen ble drevet provisorisk en kort periode fra 15. desember 1919 etter at strekningen Oppdal–Gisna var ferdigbygd. Berkåk stasjon. Berkåk stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Berkåk i Rennebu kommune. Stasjonen ble offisielt åpnet i 1921 da Dovrebanen ble tatt i bruk. Stasjonen ble provisorisk drevet under navnet "Birkaaker" en kort periode fra 23. desember 1915 etter at strekningen Berkåk–Støren var ferdigbygd. Siden 1968 er den fjernstyrt. Stasjonen betjener både fjern- og regiontrafikk og har bussforbindelse i retning Orkanger. Stasjonen har to gjennomgående jernbanespor, men plattform kun ved sporet nærmest stasjonsbygningen. Støren stasjon. Støren stasjon er en jernbanestasjon som ligger ved tettstedet Støren i Midtre Gauldal kommune. Stasjonen ligger ved splittelsen mellom Dovrebanen og Rørosbanen, hvor førstnevnte går i sørgående retning via Gudbrandsdalen til Østlandet, mens den sistnevnte fører banen gjennom Østerdalen til Østlandet. Nordover går begge banene i samme elektrifiserte spor til Trondheim S, som ligger rundt 52 kilometer lenger nord. Stasjonen ligger 66 meter over havet mens avstanden til Oslo S er 501,20 km. Avstanden til Oslo S over Røros er på 510,37 km. Støren blir betjent av regionale tog på Rørosbanen og ekspresstog på Dovrebanen av Norges Statsbaner. Stasjonens historie. Stasjonen ble åpnet i 1864 da strekningen Trondhjem–Størenbanen stod ferdig og stasjonsbygningen var tegnet av Georg Andreas Bull. Støren ble tilknyttet Rørosbanen sørfra i 1877 og mot Dovrebanen i 1921. På samme tid ble også sporbredden konvertert fra smalspor til normalspor. Stasjonsbygningen brant ned i forbindelse med krigshandlingene våren 1940, og ny stasjonsbygning ble reist allerede i 1941 i funkisstil. I 1952 fikk bygningen påbygget en full etasje samt et tilbygg mot sør, mens den i 1954 fikk et nytt påbygg på 6,5 meter, også det vendt mot sør. Samarbeidsutvalg i grunnskolen. Samarbeidsutvalg forkortet "SU" er et lovpålagt organ bestående av brukerrepresentanter som skal finnes ved alle grunnskoler i Norge. I noen kommuner har driftsstyret også rollen som samarbeidsutvalg. Samarbeidsutvalet skal sikre brukermedvirkningen i styringen av skolen, og utvalget har rett til å uttale seg i alle saker som gjelder skolen. Samarbeidsutvalget kan også fungere som skolemiljøutvalg. Utvalget skal bestå av to representantar for undervisningspersonalet, en for andre tilsatte, to for foreldreråd, to for elevene og to for kommunen. Dersom kommunen delegerer styringsoppgaver til samarbeidsutvalget, kan kommunen oppnevne flere representanter til utvalget. Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) sier følgende: "Kommunen kan velge å oppnevne samarbeidsutvalget som styre for skolen etter § 11 i kommuneloven. Dersom kommunen oppnevner et annet styre for skolen enn samarbeidsutvalget, skal minst to representanter for foreldrerådet være med i styret. Ingen av gruppene elever, tilsatte eller foreldre kan ha flertall i styret alene. Rektor har rett til å møte, tale og komme med forslag." Heimdal stasjon. Heimdal stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen og Rørosbanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Heimdal rett sør for Trondheim by. Stasjonen ble åpnet i 1864 da strekningen Trondhjem–Størenbanen sto ferdig. Heimdal stasjon er ubemannet siden 1965, men er stoppested for lokaltog (Trønderbanen) og regiontog (Dovrebanen, Rørosbanen), med forbindelser til Værnes og Steinkjer. Den er også endestasjon for Nabotåget til Östersund samt et viktig knutepunkt for busstrafikken mot sør og vest. Stasjonen ligger 143 meter over havet mens avstanden til Oslo S er 541,41 km. Otra Kraft. Otra Kraft DA er et energiproduksjonsselskap som eies av Skagerak Kraft (31,4%) og Agder Energi Produksjon (68,6%). Rektor. Rektor (latin "rector", «hersker» (fra "regere"), som på latin også fikk betydningen «lærer») er en tittel med flere forskjellige betydninger, som har det til felles at de indikerer en akademisk, religiøs eller politisk lederfunksjon. En rektors embede og funksjonstid kalles et "rektorat". Innen akademia. Rektor er det høyeste akademiske vervet ved mange universiteter og andre institusjoner innen høyere utdannelse. Dette er særlig tilfelle i Europa og Latin-Amerika. Engelsktalende land utgjør et unntak, da det tilsvarende vervet i bl.a. Storbritannia og USA gjerne blir kalt kansler. Men kanslertittelen har også vært brukt på det europeiske kontinentet. Rektor er ved de fleste universiteter et akademisk verv, som man blir valgt til for en begrenset periode. I de fleste tilfeller er bare universitetets professorer valgbare. En rektors stedfortreder blir ofte kalt prorektor. Innen skolevesenet. Rektortittelen brukes i mange land om lederen for både grunnskoler og gymnasier. Det er vanlig at rektorer innen skolevesenet er ansatt. Til 1970-tallet ble rektortittelen i Norge anvendt på lederen for et gymnas. Lederen for en barneskole ble kalt overlærer og lederen for en ungdomsskole ble kalt bestyrer. Gråvatnet. Gråvatnet er et vann som ligger i Rana kommune i Nordland. Vatnet er en del av Helgåvassdraget. Vatnet er utilgjengelig og lite brukt. God bestand av fjellrøye. Gråvatnet er og navn på vatn i Stjørdal kommune,Nord-Trøndelag fylke(486 moh.).Består egentlig av "Store Gråvatnet" og "Lille Gråvatnet".Omgitt av Kvitfjellet(582 moh.)i sør og Ertsgardsfjellet(576 moh.)i nord. Scutelleridae. Scutelleridae tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Foruten tegene består nebbmunnene av plantesugere (Homoptera). De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra planter og trær. Familien omfatter ca. 500 arter, men bare tre er funnet i Norge. Noen arter er ganske fargerike Utseende. Disse tegene har et uvanlig stort scutellum som når helt bak til spissen av bakkroppen og dekker den helt. Dette finnes imidlertid også hos noen Pentatomidae og Cydnidae. De er middelsstore til store teger (5 – 20 mm). Kroppen er bred og forholdsvis hvelvet, mer enn hos Pentatomidae. Antennene består av fem ledd. Levevis. Scutelleridae lever på jordoverflaten, på planter og trær, og er plantesugere. Noen arter er skadedyr i landbruket, særlig artene i slekten "Eurygaster", som er alvorlige skadedyr på hvete og bygg i Øst-Europa, Midtøsten og Asia. Disse tegene lever på ville gressarter om vinteren, men flytter over på det spirende kornet om våren, og lever først på de nye skuddene, senere på aksene. De kan ødelegge avlingene over store områder. I tillegg til at de skader plantene, sprøyter de kjemikalier inn i kornene som gjør at kornet blir usmakelig og uegnet til baking dersom mer enn 2 – 3 % av kornene er berørt. På den andre siden brukes enkelte tropiske scutellerider som mat. De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge. Scutelleridae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Systematisk Inndeling. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske Scuttelleridae. Det er tre arter i Norge. Scutelleridae er plassert i overfamilien Pentatomoidea, sammen med tornteger (Acanthosomatidae), Aphylidae, Canopidae, Cydnidae, Dinidoridae, Lestoniidae, Megarididae, breiteger (Pentatomidae), Phloeidae, Plataspididae, Tessaratomidae, Thaumastellidae, Urostylidae Lomé. Lomé er hovedstaden i Togo. Den har 837 437 innbyggere i 2011 (totalt 1 570;283 innbyggere i storbyområdet). og ligger helt sørvest i Togo, ved Guineabukten. Den er også landets handelssentrum og huser blant annet hovedkontoret til Den vestafrikanske utviklingsbanken (BOAD). Lomékonvensjonen, som er en serie avtaler mellom EU og tidligere europeiske kolonier, er oppkalt etter byen. Historie. Byen ble grunnlagt på 1700-tallet av Ewe-folket. Lomé var tidligere kjent som Bey Beach og ble hovedstad i Togo i 1897. Byen opplevde sterk befolkningsvekst i den andre halvdelen av 1900-tallet og økte fra rundt 30 000 i 1950 til 200 000 i 1970. I 1999 ble det underskrevet en fredsavtale for borgerkrigen i Sierra Leone i byen. Fredsavtalen ble ikke overholdt, og borgerkrigen fortsatte i enda to år. Geografi. Siden grunnleggelsen har byen vært bokset inn mellom lagunen i nord, Atlanterhavet i sør og Ghana mot vest. Referanser. Boulevard 13 og markedet i Lomé Opplæringslova. Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa ("opplæringslova", forkortet "oppll.") av 17. juli 1998 er en lov som omhandler rettigheter og plikter forbundet med opplæring og skolegang i Norge. Regler som utfyller loven er gitt i en forskrift fra Kunnskapsdepartementet. Videregående opplæring. Videregående opplæring er all opplæring som alene formelt sett bygger på fullført 10-årig grunnskole i norsk grunnopplæring - både grunnskole og videregående opplæring - (bred definisjon) og forholder seg til nasjonalt statlige føringer for organisering av videregående opplæring fastsatt av Kunnskapsdepartementet og overordnet iverksatt av Utdanningsdirektoratet (snever definisjon). Således vil videregående opplæring være nivået i det norske utdanningsystemet som er bindeleddet mellom obligatorisk 10-årig grunnskole og høyere utdanning og yrkesliv. Institusjoner som driver videregående opplæring i Norge kalles gjerne videregående skoler, men begrepet videregående opplæring omfatter mer enn de videregående skolene da også opplæring i lærebedrift og voksenopplæringssentre regnes som videregående opplæring. Opplæringstilbudet i videregående opplæring er mangfoldig og innbefatter blant annet voksenopplæring og særskilte tilbud som International Baccalaureate (IB). Offentlig videregående opplæring drives av fylkeskommunene og undervises etter læreplanverket Kunnskapsløftet (LK-06) som ble innført høsten 2006. Utdanningsprogrammer. Overgangen fra tidligere Reform 94 til Kunnskapsløftet medførte en del endringer i terminologi og organisering av opplæringstilbud, slik at opplæringen som tidligere var organisert i 15 studieretninger har blitt til 13 utdanningsprogrammer. Skillet mellom studieforberedende - som fører til studiekompetanse - og yrkesforberedende - som fører til yrkeskompetanse - utdanningsløp er likevel beholdt, men det er mulighet for å ta et påbyggingsår til generell studiekompetanse etter fullført toårig yrkesforberedende opplæring. Strukturen for studieforberedende utdanningsprogrammer er vanligvis tre års opplæring i skole, mens for yrkesforberedende utdanningsprogrammer vanligvis er organisert som to års opplæring i skole og to års læretid i bedrift selv om variasjonene er større i yrkesforberedende enn i studieforberedende utdanningsprogrammer. Følgende organisering av det videregående opplæringstilbudet er gjort gjeldende med ikrafttredelsen av Kunnskapsløftet. Kompetanse. Videregående opplæring er veien til mange ulike former for kompetanse for både yrkesliv og videre studier. I de studieforberedende utdanningsprogrammene (Studiespesialisering, Idrettsfag og Musikk, dans og drama) kan man etter vanligvis tre års opplæring i skole oppnå studiekompetanse. Studiekompetanse deles inn i to former, generell studiekompetanse og spesiell studiekompetanse, der den spesielle gjerne inneholder en fagkombinasjon med realfag og brukes for å komme inn på studier med særskilte opptakskrav. Man trenger generell studiekompetanse for å søke på de fleste studier i høyere utdanning (universiteter og høyskoler), men noen krever det ikke (f.eks. yrkesfaglærerutdanning og forkurs til ingeniørutdanning) og andre igjen krever spesiell studiekompetanse (f.eks. medisin, odontologi, fysikk). Å ta realfag og fordypning i fremmedspråk gir ekstrapoeng etter bestemte regler. Det er også andre måter å skaffe seg studiekompetanse på. En måte er etter 23/5-regelen, der man bare trenger å ta seks bestemte fag for å oppnå studiekompetanse. For å kunne få studiekompetanse etter denne regelen må man ha fylt 23 år og ha 5 års erfaring fra utdanning eller arbeid. Man kan også realkompetansevurdere seg etter fylte 25 år eller ta påbygging til generell studiekompetanse hvis man har gjennomført to år på skole fra et yrkesforberedende utdanningsprogram. Ellers oppnår man generell studiekompetanse etter å ha tatt ett tredje studiekompetansegivende år i utdanningsprogrammene for Medier og kommunikasjon og Naturbruk. I yrkesforberedende utdanningsprogram kan man vanligvis oppnå fagbrev eller svennebrev. Svennebrevet gis vanligvis til de som får bestått fag med håndverksmessige tradisjoner, mens andre typer yrkesfag fører fram til fagbrev. Etter fullført svenne- eller fagbrev kan man gå videre å bygge på med en fagskoleutdanning og noen steder tilbys mesterbrevsordninger. Utdanningsdirektoratet har dessuten utarbeidet et forsøksprosjekt der enkelte skoler kan tilby elever som har vansker med å fullføre videregående opplæring med ordinær yrkes- eller studiekompetanse et praksisbrev, der teorimengden er sterkt begrenset og hovedvekten av opplæringen legges på praktisk læring. Dette er ment som et tiltak for å motvirke frafall i videregående opplæring og skal sikre at elever uten ordinær yrkes- eller studiekompetanse skal kunne gå ut i jobb. Rettigheter. Etter å ha fullført grunnskolen har man som regel rett til å begynne i videregående opplæring. Det finnes en egen ungdomsrett og voksenrett som skal sikre at personer som har fullført grunnskolen skal få plass i videregående opplæring. Ungdomsretten gjelder for ungdommer som er fra 15-24 år. Personer som begynner i videregående opplæring med ungdomsrett har rett til 3 år med videregående opplæring. Det er også mulig å ta ett eller to pauseår, men fortsatt ha rett til tre år videregående opplæring med ungdomsrett. Man bruker bare av ungdomsretten sin hvis man er elev ved en videregående skole som følger nasjonalt fastsatte læreplaner. Hvis man gjør omvalg har man rett til ett ekstra opplæringsår. Man har på ungdomsrett rett til å komme inn på et av tre prioriterte utdanningsprogrammer, men hvilken skole man kommer inn på avhenger av kapasitet og rangering. Elever som tar Grunnskoleavgangsprøve i enkeltfag før 10. årstrinn, basert på fritak fra videre opplæring i grunnskolens pensum i faget, har rett, ifølge Opplæringslovens §1-3 og Barnekonvensjonens Artikkel 29, til umiddelbart påfølgende opplæring i videregående skoles pensum i faget. Personer som har rett til videregående opplæring på særskilte vilkår kan få lov til å ta videregående opplæring over en femårsperiode, på ungdomsrett, hvis de starter rett etter ungdomsskolen. For å kunne vurderes på særskilte vilkår må det legges ved en uttalelse av Pedagogisk-psykologisk tjeneste. Voksenrett innebærer at voksne har rett til gratis videregående opplæring fra det året de fyller 25 år hvis de ikke har fullført videregående opplæring tidligere. Fylkeskommunen har plikt til å sørge for videregående opplæring for voksne. Voksenopplæring er et opplæringstilbud spesielt tilrettelagt for voksne både med og uten voksenrett, og blir organisert av både offentlige og private aktører. Oppfølgingstjeneste. Alle fylkeskommuner har en egen Oppfølgingstjeneste. Denne tjenesten er for ungdommer til og med 21 år som ikke gjør bruk av ungdomsretten sin eller avslutter opplæring uten formell kompetanse og som ikke har en jobb å gå til. Oppfølgingtjenesten har ansvaret for å hjelpe ovennevnte grupper med å finne en jobb eller utdanning som passer den enkelte. Målet når det gjelder utdanningstilbud gjennom oppfølgingstjenesten er at de i så stor grad som mulig skal føre fram til formell kompetanse. Søknad til videregående opplæring. For å komme inn i videregående opplæring søker man oftest gjennom nettstedet vigo.no. Når man søker videregående opplæring gjennom vigo.no søker man på maksimalt tre prioriterte ulike utdanningsprogram, med maksimalt tre skolealternativer for hvert utdanningsprogram. Fristen for å søke videregående opplæring er 1. februar for de som søker på særskilt grunnlag og 1. mars for de som søker på ordinært grunnlag. Man kan også søke skriftlig etter at fristen har gått ut, men da stiller man bak de som har overholdt fristen. Personer som har vært læring har etter endt opplæring i bedrift som har endt med fagbrev eller svennebrev rett til mer videregående opplæring helt til fylte 25 år. Det går også an å ta videregående opplæring som privatist, men man har da ingen rettigheter i forhold til eksamensstedet man går opp til eksamen ved. For å gå opp som privatist er det ett eksamensgebyr, som reguleres årlig, og eksamen arrangeres av ulike skoler i fylkeskommunene. Søknader om å gå opp som privatist i videregående opplæring vil i mange tilfeller leveres på nettstedet privatistweb.no. Drammen videregående skole. Drammen videregående skole ligger på Strømsø i Drammen. Drammen videregående skole tilbyr allmennfaglige studieretninger. Fra 1. januar 2007 ble Drammen videregående skole slått sammen med Strømsø videregående skole. I løpet av de kommende årene skal nye lokaler bygges i tillegg til dagens lokaler på Marienlyst. Flere kjente personer har gått på skolen, blant andre Vidkun Quisling. Høgtuvbreen. Høgtuvbreen er en isbre i den vestlige delen av Rana kommune og den sørøstlige delen av Rødøy kommune i Nordland fylke. Den var i 1962 ca. 16 km², men har etter den tid trukket seg en del tilbake. Høyeste punkt er 1294 meter over havet. Breen dreneres gjennom Helgåvassdraget, Holmvassdraget og Langvassåga/Ranavassdraget i Rana kommune, og gjennom Gjervalelva og Storelva i Melfjorden i Rødøy kommune. Velfjordrevyen. Velfjordrevyen er en lokal amatørrevy fra Hommelstø. Stiftet 1987, og har siden da gledet mange unge og voksne under Velfjorddagene og rundt juletider med deres sceneopptredener. Velfjordrevyen har i dag cirka 30 medlemmer i alderen 18-60, samt en ungdomsrevy for de litt yngre. Norsk entomologisk forening. Norsk entomologisk forening (NEF) ble stiftet i 1904. Foreningens formål er å fremme interessen for og studiet av entomologien (læren om insekter) i Norge og å knytte kontakt mellom de interesserte. Foreningen er åpen for både amatører og fagfolk. Enhver som har interesse for insekter eller andre leddyrsgrupper, kan være medlem. Lokale avdelinger finnes i de største norske byene, de arrangerer ekskursjoner til spesielt interessante lokaliteter og veileder i forbindelse med artsbestemmelse og preparering av innsamlet materiale. Historie. Foreningen ble stiftet av ti ildsjeler; ingen var entomologer av yrke, men to var biologer. Alle hadde stor interesse for insekter. Det var Thomas Georg Münster som opprinnelig kom med initiativet og han var foreningens første formann. Året etter ble ytterliger to medlemmer tillagt foreningen og den fikk sine første lover. Det var sommerfugler og biller som opptok medlemmene de første årene. Institusjoner kunne bli medlemmer fra 1921, og først ut var Norges Landbrukshøiskole på Ås. i 1922 fikk foreningen utenlandske personlige medlemmer. Medlemstallet økte gradvis og i 1930 var det om lag 40 personlige medlemmer. I 2008 var medlemstallet omtrent 400. Foreningen er åpen for alle som ønsker et medlemskap. Slik har det ikke alltid vært. Tidligere måtte en bli anbefalt av et annet medlem for å få medlemskap i foreningen. Etter en vurdering i styret fikk man innvilget medlemskapet. Arne Semb-Johansson ble medlem i 1939, og forteller at han ble anbefalt av Fridthjof Økland. Senere mottok han et brev fra L.R. Natvig, lydende: "Gjennom Dr. Økland har jeg fått beskjed om at De ønsker å bli medlem av Norsk Entomologisk Forening. I den anledning vil jeg være forbunden for å få noen opplysninger fra Dem: Fødselsdato, år, fødested, stilling, samt hvilken insektgruppe De samler på eller spesielt interesserer Dem for. Jeg skal så forelegge saken i foreningens neste styremøte. Deres Leif Reinhardt Natvig." Senere kom et nytt brev: "Man har herved den ære å meddele Dem at De er innvalgt som medlem i Norsk Entomologisk Forening." Kartlegging av insektene i Norge. For å kunne kartlegge utbredelsen av de norske insekter var det nødvendig med et enkelt system for å plassere funn, geografisk. Thomas Georg Münster, med flere, utarbeidet i 1924, "Norges i biografiske kretser", for botanikere og zoologer. Her blir Norge inndelt i områder med tallkoder. Etterhvert viste det seg at dette ble lite brukt. I 1943 kom Andreas Strand med et nytt system, "Inndeling av Norge til bruk ved faunistiske oppgaver", populært kalt: "Strand-systemet". Her ble Norge delt inn i 37 regioner, etter kommune- og fylkesgrensene, og det ble tatt hensyn til at faunaen i indre deler av landet, ikke er lik faunaen på kysten. Derfor er de fleste fylker delt i mindre områder, som indre, ytre, nord eller sør. Strand valgte bokstavkoder istedet for tall. "HOY" er koden for "Hordaland Ytre". Systemet ble revidert i 1981 av Karen Anna Økland, fordi kommunegrensene også hadde blitt revidert. Dette systemet er anbefalt av foreningen, og brukes i alle publikasjoner. Fra 1960-tallet ble UTM-rutenettet brukt for kartleggingen. Fra 1978, ble EIS-systemet (European Invertebrate Survey) anbefalt. Her inndeles Europa i kvadratiske ruter på 50x50 kilometer. I et eget "begrenset system for Norge" er rutene tilpasset norgeskartet og nummerert fra 1 til 189. Oslo ligger i ruten kalt "EIS 28". Dette gir norgeskartet et rutenett som egner seg godt for å prikke inn en arts utbredelse. I mai 2008 ble Artsobservasjoner lansert, dette er en internett basert tjeneste, der funn kan publiseres. Norsk entomologisk forening er en av 5 organisasjoner som samarbeider med Artsdatabanken om å drive nettstedet. Tidsskrift og annen litteratur. Det fantes naturligvis ingen norske entomologiske tidsskrifter de første årene. De første publikasjoner fra norske entomologer ble publisert i det svenske Entomologisk Tidskrift, dette var ikke helt unaturlig ettersom Norge var i union med Sverige. Men også i Videnselskapets serier og i Nyt magazin for Naturvidenskaberne, ble artikler publisert. Denne situasjonen var ikke tilfredsstillende og det første nummer av "Norsk entomologisk Tidsskrift" så dagens lys i mai 1921. Helse Nord. Helse Nord er et av den norske stats fire regionale helseforetak (RHF). Helse Nord er den offentlige spesialisthelsetjenesten i Nord-Norge og på Svalbard. Administrasjonen i Helse Nord ligger i Bodø. Lars Vorland er foretakets administrerende direktør og Bjørn Kaldhol er styreleder. Formålet til Helse Nord RHF er å sørge for at befolkningen i Nord-Norge og på Svalbard får nødvendige spesialisthelsetjenester. Helse Nord er organisert i fem helseforetak (HF). HF-ene har egne styrer og er selvstendige rettssubjekter. De regionale helseforetakene i Norge ble stiftet 1. januar 2002 da staten overtok ansvaret for den offentlige spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene. Helse Nord skal være en regional institusjon med en tydelig nordnorsk profil. Helse Nord velger samarbeid mellom enheter og nivåer som hovedstrategi. Helse Nord RHF skal oppfylle målsettinger gitt av nasjonale myndigheter. Helse Nord RHF skal sørge for at det etableres nødvendig samarbeid med og veiledning overfor kommunene slik at pasientene sikres et helhetlig helse- og sosialtjenestetilbud. Det samme gjelder i forhold til samarbeidspartnere som blant annet det statlige barne- og familievern, samt øvrige aktuelle statlige ansvarsområder. Helse Nord RHF skal sørge for at det etableres nødvendig samarbeid med universitetet og høgskole og andre relevante institusjoner med hensyn til disse oppgavene. Helse Nord RHF skal ta initiativ til og medvirke til samarbeid med andre regionale helseforetak når dette er egnet til å fremme de regionale helseforetakenes formål og løsning av hovedoppgavene. og er også organisert sammen med administrasjonen Helse Nord RHF, men som egne enheter. Eksterne lenker. Nord Helgelandssykehuset. Helgelandssykehuset er et av fire helseforeatak i Helse Nord RHF, og består av en rekke enheter som ble slått sammen 1. januar 2002 i forbindelse med statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Helgelandssykehuset HF består av tre lokalsykehusenheter i Mo i Rana, Mosjøen og Sandnessjøen. I tillegg til de somatiske sykehusenhetene har Helgelandssykehuset psykiatritilbud i Mo i Rana, Mosjøen, Sandnessjøen og i Brønnøysund. I tillegg driver det en rehabiliteringsenhet i Sømna. Foretaksdirektør er Fred A. Mürer (konstituert til 1. juli 2011). Pasientbehandling. Pasientgrunnlaget til helseforetaket er cirka 77 000 mennesker. Av Helgelands 18 kommuner er det kun Bindal kommune som ikke sokner til Helgelandssykehuset. Folk fra Bindal kommune får sin spesialhelsetjeneste fra Helse Nord-Trøndelag. Gjennom pasientfokus og samhandling skal helseforetaket sikre et trygt og framtidsrettet tjenestetilbud basert på verdier som kvalitet, omsorg og respekt. Pasienttilfredshet. I 2011 gjennomførte Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten en landsomfattende spørreundersøkelse blant voksne pasienter om deres erfaringer med døgnopphold ved sykehusene. Spørreskjemaet handlet om organisering, informasjon, sykehusets samarbeid med andre og flere andre viktige områder for pasientene. Tilsammen var 61 sykehus med i undersøkelsen og totalt 10 515 pasienter har deltatt. Poengskalaen går fra 0 til 100 hvor 100 er best. En totalrangering av alle kategoriene viser at Helgelandssykehuset avd. Sandnessjøen fikk 70,6 poeng og havnet på en 34. plass. Helgelandssykehuset avd. Mo i Rana fikk 68,3 poeng og havnet på en 47. plass mens Helgelandssykehuset avd. Mosjøen fikk 67,5 poeng og havnet på en 55. plass. Folkeslagminnesmerket. Völkerschlachtdenkmal (klikk for større versjon) Folkeslagminnesmerket ("Völkerschlachtdenkmal") er et kjempemessig minnesmerke over folkeslaget i Leipzig i 1813 under det som i Tyskland er kjent som Befrielseskrigen, hvor Napoleon ble beseiret av de allierte styrkene fra Østerrike, Preussen, Russland og Sverige. Slaget var det til da største slaget i historien. Monumentet utgjør et markant landemerke som er synlig på lang avstand, og er verdens største minnesmerke. Det ble innviet på hundreårsdagen for slaget i 1913 til minne om alle falne soldater i slaget. Folkeslagminnesmerket er 91 meter høyt og står der hvor kampene var på sitt mest intense og flest soldater falt. Inne i kuppelen i den såkalte "Ruhmeshalle" er ryttere i fullstørrelse avbildet. De fire ti meter høye vokterne av de døde skal personifisere de tyske folkedyder: Tapperhet, fasthet i troen, folkekraft og offervillighet. Figuren på basisen fremstiller erkeengelen Mikael, som ble regnet som vernehelgen av mange soldater. Bygget er i sin inndeling orientert mot et salomonisk tempel, med forhall, hovedsal og helligdom. Det inneholder også symboler fra frimureriet. Monumentet har i tidens løp forfalt noe. I 2003 ble det påbegynt restaureringsarbeider, som skal være ferdige til 200-årsdagen for slaget i 2013. Arbeidene er beregnet å koste 30 millioner euro, eller nesten 300 millioner kroner. Tornteger. Tornteger (Acanthosomatidae) tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft fra trær. Det er i Norge funnet 7 arter av tornteger. Utseende. Tornteger er middelsstore til store (7 – 20 mm), brede og ofte kraftig bygde teger, de har alle fem følehornsledd. De kan kjennes fra breiteger (Pentatomidae) på at føttene bare er delt i to ledd. På farge er de ofte grønne med rødlige tegninger. Scutellum er trekantet og dekker ikke hele bakkroppen. Pronotum har ofte markerte forhjørner. a> ("Acanthosoma haemorrhoidale") er en vanlig og karakteristisk art Levevis. De fleste torntegene ser ut til å være knyttet til trær og busker, der de suger sevje. Mange arter i denne gruppen har en slags yngelpleie, der hunnen står vakt over eggene og dekker dem med kroppen sin, noen ganger også over nymfene. De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare åtte arter finnes i Europa, sju av dem også i Norge. I likhet med mange andre teger skiller de ut illeluktende stoffer som forsvar mot predatorer. Systematisk inndeling / europeiske arter. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske tornteger. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Det er i Norge funnet sju arter Tornteger. Papirbredden. Papirbredden er Drammens nye kunnskapspark og campus for Høgskolen i Buskerud (HiBu), Handelshøyskolen BI – BI Buskerud, Høgskolen i Telemark (HiT) og rommer dessuten Drammen bibliotek og Buskerud fylkesbibliotek. Papirbredden ligger på det gamle fabrikkområdet til Union papirfabrikk langs elven på Strømsøsiden i Drammen sentrum. "Kunnskapsparken" omfatter ca. 20 000 m² i flere bygninger over 5 etasjer. Prosjektet Papirbredden ble tildelt Norsk Stålkonstruksjonspris for 2007. Senere fikk konstruksjonen internasjonal anerkjennelse med prisen European Steel Design Award 2007. Papirbredden – Drammen kunnskapspark eies av Entra Eiendom (60 prosent) og Drammen Eiendom KF (40 prosent). Historie. I desember 2004 vedtok Drammen bystyre å kjøpe tomta som Papirbredden ligger på i dag (Grønland 58) sammen med tomta på andre siden av gata (parkeringsplassen). Drammen vedtok samtidig å inngå en partnerskapsavtale med Entra Eiendom og de opprettet selskapet som i dag heter Papirbredden Eiendom. I januar 2007 kjøpte selskapet også det gamle fyrhuset (Grønland 56) som står på plassen for Papirbredden og kulturhuset Union Scene (Grønland 60). Papirbredden 2. 29. oktober 2010 ble det gitt igangsettelsestillatelse for byggeprosjektet, og 24. august 2012 ble Papirbredden 2, hus 1 offisielt åpnet av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell. Papirbredden 2 består av to separate bygg, hvor det ene på ca 8 500 kvadratmeter ferdigstilles først. Hele Papirbredden 2 er planlagt for i underkant av ca 25 000 kvadratmeter kontor, undervisningslokaler og parkering. Papirbredden 2 er et av Norges første kontorbygg bygget som passivhus. Bygget er et forbildeprosjekt i FutureBuilt, som har som visjon å vise at det er mulig å utvikle byoområder og arkitektur med høy kvalitet. LPO er arkitekter for Papirbredden 2. Cydnidae. Cydnidae er en familiegruppe av teger, som tilhører nebbmunnene. Nebbmunnene har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Cydnidae lever mest på jorden, og klatrer ikke ofte, i planter og trær. De lever av plantesaft. Et flertall av artene graver og fører for det meste et underjordisk liv. Det er i Norge funnet fem arter av Cydnidae. Utseende. Cydnidae er små til middelsstore (1,5–25 mm), brede og ofte kraftig bygde teger, de har alle fem følehornsledd. De kan kjennes på at utsiden av leggene (tibiae) har kraftige pigger. Kroppen er glatt, hodet avflatet, frambeina kraftige. På farge er de vanligvis mørke, ofte svarte. Levevis. Cydnidae lever på eller under jordoverflaten, noen ganger på planter og trær, og er plantesugere. De underjordiske artene suger på røtter av ulike planter, særlig gras. Enkelte kan gjøre noe skade i landbruket. De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge. Cydnidae har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene ligner mer og mer på de voksne ("imago") for hvert hudskifte. Systematisk Inndeling / europeiske arter. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske Cydnidae. Thyreocorinae blir ofte regnet som en egen familie, Thyreocoridae. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Det er i Norge funnet fem arter Cydnidae. Breiteger. Breiteger (Pentatomidae) tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Det er i Norge funnet 18 arter av breiteger. Breitegen kalles gjerne blåbærfis eller bærfis. Utseende. Breiteger er middelsstore til store (5 – 20 mm), brede og ofte kraftig bygde teger, de har alle fem følehornsledd. Scutellum er vanligvis trekantet og av moderat størrelse, men det kan være så stort at det dekker det meste av bakkroppen. Føttene er tre-leddete. Beina er vanligvis forholdsvis korte uten noen spesielle trekk. Levevis. a> ("Palomena prasina") er en av de vanligste artene i Norge Breiteger lever på jordoverflaten, på planter og trær, og er plantesugere. De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge. Breiteger har en stinkkjertel på siden av kroppen. Når de er truet utsondrer de en vond lukt. De sitter ofte på eller ved bær. Når bærene plukkes kan tegene lett bli med og blir da skremt og utsondrer den vonde lukten. Derfor har de fått navnet "bærfis". Breiteger har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene ligner mer og mer på de voksne ("imago") for hvert hudskifte. Systematisk Inndeling. Breiteger tilhører nebbmunnene som har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Nebbmunner lever av plantesaft fra planter og trær, eller som rovdyr som suger kroppsveske fra andre dyr. Det er i Norge funnet 18 arter breiteger. Familien breiteger er systematisk plassert i gruppen Pentatomoidea, sammen med: tornteger,Aphylidae, Canopidae, Cydnidae, Dinidoridae, Lestoniidae, Megarididae, Phloeidae, Plataspididae, Saileriolidae, Scutelleridae, Tessaratomidae, Thaumastellidae, Urostylidae Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske breiteger. Europeiske slekter og norske arter. Det er 228 arter i Europa, hvorav det bare er 18 i Norge. Pentatomoidea. Pentatomoidea er en større gruppe av tegene som tilhører nebbmunnene. Foruten tegene består nebbmunnene av plantesugere (Homoptera). Navnet er oversatt fra "Penta" som betyr "fem", og henviser til at de fleste landlevende tegene i denne gruppen har fem ledd i antennen. Den tropiske familien Tessaratomidae har imidlertid bare fire ledd ("pentatoma" betyr fem-delt, "tessaratoma" fire-delt). Andre grupper med teger har bare fire antenneledd. Et unntak er familien Hebridae, med 2 vannlevende arter i norge. Det er i Norge funnet 33 arter av Pentatomoidea. Utseende. Pentatomoidea er brede og ofte kraftig bygde teger, gjerne med sterke farger på kroppen. De har alle fem følehornsledd. Levevis. Pentatomoidea lever på jordoverflaten, på planter og trær. Pentatomoidea har sugende munndeler og lever av plantesaft fra planter og trær. De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge. Flere arter overvintrer som voksne ("imago") og de påtreffes derfor om sein-sommeren, utover høsten og tidlig om våren. Pentatomoidea har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Systematisk Inndeling. Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske Pentatomoidea. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Det er i Norge funnet 33 arter Pentatomoidea. De er alle plassert i de fire familiene breiteger, tornteger, Scutelleridae, Cydnidae. Ildteger. Ildteger eller brannteger (Pyrrhocoridae) tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. De har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. De lever av plantesaft. Det er i Norge ikke funnet arter av ildteger. Utseende. Middelsstore til store (5 – 25 mm), ovale, litt flate teger. Kroppen er litt avlang, fargene er vanligvis skarpe i rødt, orange eller hvitt, og svart. Herav kommer navnet "ildteger" eller "brannteger" som de også kalles. Antennene består av fire ledd og er middels lange og kraftige. Denne familien mangler punktøyne ("ocelli"). Mange av artene har forkortede vinger og kan ikke fly. Vingene har to ufullstendige celler på den indre delen av membranen. Bukplatene på bakkroppen er sammenvokste til en felles "skål". Levevis. Ildteger lever på jordoverflaten, på planter og trær, de fleste artene på eller nær bakken. De er vanligvis plantesugere, ofte på blomster og frø. De synes å foretrekke planter i familien Malvaceae. Noen arter tar også gjerne animalsk føde og enkelte er gjerne hovedsakelig rovdyr. De sterke fargene signaliserer at ildtegene er uspiselige, men mange arter blir likevel gjerne spist av fugler og amfibier. Ellers blir denne familien ofte parasitert av snyltefluer (Tachinidae). De fleste artene finnes i varmere strøk. Parringen hos disse artene varer gjerne i flere dager. De to kjønnene henger da sammen med hodet pekende hver sin vei, men de kan bevege seg rundt med overraskende letthet. Det er også vanlig at hannen vokter på hunnen under eggleggingen, som kan pågå i 2 – 6 dager. Ildtegene har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere, vanligvis fem, nymfestadier. Skadedyr. Noen arter er skadedyr på avlinger. Arter i slekten "Dysdercus" som lever på bomullsplanten, kan gi en misfarge på bomull, fordi de fargerike dyrene blir med i innhøstningen og knuses. Fargen er vanskelig å fjerne. De kan også ødelegge bomullen ved at hullene de stikker i frøkapslene, bryter opp bomullsfibrene. Systematisk inndeling / europeiske arter. Et latinsk familenavn ender med "...idae", og et navn på en overfamilie på "...oidea". Det er kjent fem arter fra Europa, men ingen av dem finnes i Norge. IFA. IFA er en salt lakrispastill produsert av Nidar. Historie. IFA ble første gang lansert i 1930 av sjokoladeprodusenten ASOLA (AS O. Larsen) og fikk sitt navn etter initialene til operasangeren Ivar F. Andresen. I 1968 overtok Kiellands dropsfabrikk salget av IFA, og etter at denne fabrikken ble kjøpt opp i 1975 er det nå Nidar som står for produksjonen. «"Blandt dens fornemste egenskaper er først og fremst den, at den forebygger tørrhet i hals og svelg. Jeg kan paa det varmeste anbefale denne pastill til sangere, talere, røkere og sportsmenn. Dresden N. 5-11-30"» IFA ble blant annet brukt som sponsor for åpningen av Den Norske Opera i 2008. Varianter. I september 2006 ble det lansert en ny, stor, sukkerfri IFA-pastill. Store IFA kommer i tre smaker: søt lakris, pepper lakris og jordbær lakris. September 2008 ble også Store IFA med appelsinsmak lansert. Pepper-versjonen har siden gått ut av produksjon. I April 2012 ble det lansert en IFA variant med Eukalyptus smak, som heter "Euka-Lakris" Kiellands dropsfabrikk. Kiellands dropsfabrikk var en godteriprodusent i Oslo fram til 1975. Fabrikken ble åpnet 5. mars 1891 av Erling Kielland, som tidligere hadde jobbet ved en sjokoladefabrikk i Hamburg. Fabrikken holdt lenge til i lokaler i Tøyengata i Oslo. Organisert som aksjeselskap i 1938 under navnet Kiellands Fabrikker A/S. I 1975 ble fabrikken kjøpt opp av Nidar. Det mest kjente produktet fra Kiellands Dropsfabrikk er Laban Seigmenn. Kongen av Danmark var også svært anerkjent i samtiden. Grønn Hverdag. Grønn Hverdag er et nettverk av enkeltpersoner, organisasjoner og virksomheter i Norge med miljøvennlig forbruk som mål. Nettverket hadde i 2006 44 000 enkelthusholdninger og 14 større, frivillige organisasjoner som deltakere. En del kommuner bruker Grønn Hverdag til å organisere innbyggerne i lokalt miljøarbeid. Historikk. Forløperen for Grønn Hverdag var Miljøheimevernet, som ble stiftet i 1991 etter initiativ fra Dag Hareide i Norges Naturvernforbund og Felleskampanjen for jordas miljø og utvikling. Organisasjonen ble støttet av Miljøverndepartementet og 17 frivillige organisasjoner. Hensikten var å spre opplysning for å få enkeltmennesker til å forplikte seg til mer miljøvennlig atferd. Miljøheimevernet skiftet navn til Grønn Hverdag i 2003. Daglig leder i Miljøheimevernet var i mange år Dag Endal. Aktiviteter. Grønn Hverdag oppfordrer husholdninger til «en nasjonal miljødugnad» gjennom å avlegge et «miljøløfte», det vil si en egenerklæring om at en vil velge miljøriktige løsninger på en rekke spesifiserte punkter som gjelder innkjøp, bruk og avfallshåndtering. Grønn Hverdag publiserer forbrukertester og gir praktiske råd om forbruk gjennom medlemsbladet "Grønn Hverdag magasin" og på nettstedet. Organisering. Grønn Hverdag har hovedkontor i Miljøhuset Grensen 9 i Oslo og regionkontorer i Kristiansand, Trondheim og Tromsø. Nettverkets øverste organ er Rådet, som består av representanter for alle deltakerorganisasjoner. Mellom rådsmøtene ledes Grønn hverdag av styret. Styreleder er Tom Krøning. Daglig leder i Grønn Hverdag er pr. 12.12.2006 Tone Granaas. JPEG. JPEG (ofte forkortet til JPG) er et elektronisk bildeformat utviklet av Joint Photographic Experts Group. Dette bildeformatet bruker en komprimeringsmetode med kvalitetstap, men til gjengjeld blir filene oftest mye mindre enn ved bruk av bildeformater som bruker komprimeringsmetoder uten kvalitetstap. Dette formatet blir derfor ofte brukt ved lagring av digitale fotografier, spesielt fotografier til bruk på Internett. Komprimeringsmetoden til JPEG gjør det uegnet til lagring av tegninger med skarpe kanter eller linjer, og ved lagring av slike typer bilder brukes vanligvis bildeformatene PNG eller GIF, som lagrer bilder uten kvalitetstap. Miljøjournalen. Miljøjournalen var et aktualitets- og fagtidsskrift om miljøspørsmål. Bladet ble utgitt av Norges Naturvernforbund i perioden 2005-2009, med 11-12 nummer i året. Miljøjournalen var medlem av Den Norske Fagpresses Forening. Redaktør 2005-2007 var Audun Garberg. Redaktør fra 2008 var Kristian Skjellum Aas. Andre ansatte redaksjonsmedlemmer i bladets utgivelsesperiode var Tor Bjarne Christensen, Martin Ødegaard, Elisabeth Kirkeng Andersen og Pernille Berg. I 2009 ble Miljøjournalen slått sammen med Natur & miljø. Miljøjournalen er etterfølgeren til Natur&Miljø Bulletin, som ble startet i 1989. Tidligere redaktører er Gunnar Bolstad, Ragnhild Sved, Jon Knut Berg og Ole Petter Pedersen. Peter Severin Steenstrup. Peter Severin Steenstrup (født 29. november 1807, død 17. februar 1863) var en norsk sjøoffiser (orlogskaptein), oppfinner og fabrikkeier. Liv og karriere. Da Peter Severin Steenstrup var kadett, konstruerte han en dampmaskin, og i 1839 anla han et mekanisk verksted. Han hadde da fartstid som skipsfører på Norges første dampskip, Constitutionen. I 1840 hadde han fått i oppdrag å bygge opp Carl Johans Verft i Horten som marinens hovedverft. I 1842 anla han forløperen til Akers mekaniske verksted ved Akerselva i Oslo. I 1854 flyttet verkstedet til Pipervika der det utvidet virksomheten til skipsbygging. Steenstrup ledet verkstedet til sin død. I 1852 var Steenstrup med på å stifte Polyteknisk Forening i Oslo, der han var formann fra 1853 til 1854. Peter Severin Steenstrups far, Poul Steenstrup (1772–1864), var direktør for Sølvverket på Kongsberg og hadde vært med på Eidsvoll i 1814. Mora var niese av Bernt Anker, dengang Norges rikeste mann, og hadde vokst opp i Paleet i Christiania. 2. april 1835 giftet Peter Severin Steenstrup seg med sin kusine Sophie Augusta Collett (1811–1872) og kom dermed i familie med Camilla Collett og Henrik Wergeland. Artsdatabanken. Artsdatabanken er en nasjonal kunnskapsbank for biologisk mangfold. Artsdatabankens viktigste oppgave er å forsyne offentligheten og forskningsmiljøene med informasjon om norske arter og naturtyper. Kunnskap om arter og natur som finnes i magasiner, samlinger og databaser hos museer, forskningsinstitutter, forvaltningsorganer og frivillige organisasjoner skal samles under en felles plattform og gjøres allment tilgjengelig gjennom Artsdatabanken. Artsdatabanken er gitt ansvaret for å oppdatere en rekke databaser eller lister. En rekke lister er gjort tilgjengelige, selv om noen lister er mangelfulle eller ikke fullstendige. Helt fullstendige vil listene ikke komme til å bli, på langt tid, ettersom nye artsfunn og annen informasjon stadig oppdateres og legges inn. Artsdatabanken ble oppretta i 2005 etter mønster av den svenske ArtDatabanken. Den holder til i lokaler som eies av NTNU på Kalvskinnet i Trondheim. Virksomheten ledes av et styre sammensatt av representanter for forskningsiljøene; styreleder er pr 1. januar 2008 er Stein Lier Hansen, og daglig leder (direktør) er Ivar Myklebust. Artsnavnebasen. Artsnavnebasen er navnet på en database med et register over godkjente norske artsnavn. Tilsammen er det omkring 60 000 arter i Norge. Basen utgjør en ny, nasjonal standard for navnsetting av organismer. Den ble opprettet september 2009 og drives av Artsdatabanken i Trondheim. I denne søketjenesten kan du hente informasjon om gyldige vitenskapelige navn etter gjeldende internasjonale standarder og anbefalte populære navn på bokmål og nynorsk. Søketjenesten gir i dag ikke en komplett oversikt over alle vitenskapelige og norske navn på arter og organismegrupper. Av hovedgrupper som mangler eller er mangelfulle er protozoer, flere grupper sopp, nesledyr, midder, virus og bakterier. Artsnavnebasen er bygget opp som et hierarkisk register der hver art, familie, orden, klasse og rekke har sin entydig definerte plassering i systemet. Artsnavnebasen letter samarbeidet og bedrer kommunikasjonen innen det biologifaglige miljøet i Norge ved at alle aktører bruker samme navn på organismer. Artsnavnebasen driftes av Artsdatabanken i samarbeid med GBIF-Norge. Artsnavnene er samlet inn, kvalitetssikret og tilrettelagt av en rekke navnekomiteer fra vitenskapelige institusjoner i Norge. Som en overbygning for komiteene er det etablert et navneråd for å sikre en enhetlig gjennomføring av det faglige arbeidet. Navnekomiteene har også hatt en god rådgivende støtte i Språkrådet i arbeidet med norske artsnavn. Merseburg. Merseburg er en by i sørdelen av den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Byen hadde 34.790 innbyggere i 2005. Vennskapsbyer. Merseburg er vennskapsby med Châtillon i Frankrike, Genzano di Roma i Italia og Bottrop i Tyskland. Tyrigrava. Tyrigrava Pub og Kro har siden 1950-tallet vært et kjent samlingspunkt for amcar- og MC-miljøer, både nasjonalt og internasjonalt. Tradisjonelt har amcar-miljøet treff hver første tirsdag i måneden, mens MC-miljøet treffes hver onsdag. AmCar Follo bruker stedet som møtested hver tirsdag året rundt. Stedet ligger ved Gjersjøen (Oppegårds drikkevann), 20 km sør for Oslo langs Gamle Mossevei. I sommerhalvåret kan man hver onsdag se opptil hundrevis av motorsykler stå utenfor kroen. Historie. Tyrigrava ble bygd i 1854, og brant ned i 1924. Den ble bygget opp igjen og gjenåpnet i 1932. Navnet «Tyrigrava» har navnet etter tjærebrenning, noe stedet var kjent for på 1700-tallet. På midten av 1950 tallet begynte amcar- og MC-miljøet å vanke her. Siden har det bare blitt mer og mer. På en onsdagskveld på sommerstid kan det være flere hundre motorsykler her. Enova. Enova SF er et statsforetak som eies av Olje- og energidepartementet. Enovas formål er å fremme en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon i Norge. Enova ble etablert i 2001, og virksomheten finansieres over statsbudsjettet og av strømkundene gjennom et påslag på nettariffen på 1 øre per kWh. Enova arbeider for at Norge skal øke sin energiproduksjonen basert på alternative kilder, og for at forbruket skal vokse mindre enn om utviklingen blir overlatt til seg selv. Enova tar initiativ til og fremmer mer effektiv energibruk, økt produksjon av ny fornybar energi og miljøvennlig bruk av naturgass. Dette gjøres hovedsakelig gjennom programmer som tilbyr finansiell støtte rettet mot de områdene hvor det kan dokumenteres størst effekt i form av spart, omlagt eller produsert energi. Målgrupper er i hovedsak næringslivet, men det finnes også spesielle ordninger for husholdninger. Enovas hovedmål er å bidra til at det blir realisert 18 TWh/år enten som redusert energibruk eller produsert fornybar kraft og dette beregnes ut fra summen av alle prosjektene som er støttet i perioden 2001-11. Enova har hovedkontor i Trondheim. Administrerende direktør er Nils Kristian Nakstad, styreleder er Geir Isaksen. Indiana Jones og det siste korstog. "Indiana Jones og det siste korstog" er en amerikansk action- og eventyrfilm fra 1989, regissert av Steven Spielberg. Den er den tredje filmen i filmserien om arkeologen Indiana Jones, spilt av Harrison Ford. Handling. Indiana Jones må dra til Venezia for å redde sin far fra kidnappere, og etterhvert blir han også involvert i nazistenes jakt på Den hellige Gral. Taglines. a> benyttes som eksteriør til "the Holy Temple" i filmen Eksterne lenker. 3 Gassnova. Gassnova SF (Gassnova) er statens foretak for CO2-håndtering. Virksomheten er et statsforetak underlagt Olje- og energidepartementet. Gassnova har som formål å forvalte statens interesser knyttet til CO2-håndtering og skal være statens utførende foretak ved utbygging og drift av anlegg og infrastruktur for planlagte CO2 fangst- og deponeringsløsninger påMongstad. Gassnova skal gi råd til Olje- og energidepartementet i spørsmål vedrørende CO2-håndtering. Det er en målsetting at foretakets arbeid skal resultere i kostnadsreduksjoner knyttet til CO2-håndtering. Gassnova SF ble etablert 1. oktober 2007 som en videreføring av forvaltningsorganet Gassnova og er lokalisert i Porsgrunn. Administrerende direktør er Bjørn-Erik Haugan. I samarbeid med Norges forskningsråd forvalter Gassnova CLIMIT-programmet. CLIMIT er opprettet for å støtte utvikling av kostnadseffektive teknologier for karbonfangst og lagring knyttet til kraftproduksjon fra fossile brensler. OG21. OG21 (Olje og gass i det 21. århundre) er en strategigruppe etablert av Olje- og energidepartementet i 2001 med formål å koordinere hele petroleumsklyngen til å utvikle ny og konkurrasedyktig teknologistrategi for å oppnå en optimal utnyttelse av norske olje- og gassfelt samt øke eksporten av norsk teknologi. OG21's viktig virkemiddel er forskningsprogrammene Petromaks og Demo2000 som er initiert av og lokalisert hos Norges forskningsråd. Jakob II av England. Jakob VII av Skottland og Jakob II av England (født 14. oktober 1633, død 16. september 1701) ble skotsk, engelsk og irsk konge den 6. februar 1685. (I engelskspråklige land kjent som "James" istedenfor Jakob). Han var den siste katolikk som var regjerende monark i disse landene. Medlemmer av Britannias politiske og religiøse elite ble økende motstander av ham for å være profransk og prokatolsk, og for hans ambisjoner for å bli en eneveldige monark. Da han fikk en katolsk arving, eksploderte motsetningene og den ledende adelen tilkalte protestantiske Vilhelm III av Orange (hans svigersønn og nevø) til å landsette invasjonshær fra Nederlandene, noe han gjorde. Jakob flyktet fra England (og det ble således hevdet at han hadde abdisert) i den ærerike revolusjon i 1688. Han ble erstattet av Vilhelm av Orange som ny konge og som styrte sammen med sin hustru (Jakobs datter) Maria II. Således ble Vilhelm og Maria, begge protestanter, til å felles herskere i 1690. Jakob gjorde ett alvorlig forsøk på å gjenerobre tronene da han gikk i land på Irland i 1689, men etter nederlaget for Vilhelms hær i slaget ved Boyne sommeren 1690 reiste Jakob tilbake til Frankrike. Han levde resten av livet ved et hoff støtte av sin fetter og allierte, kong Ludvig XIV av Frankrike. Jakob er best kjent for sin overbevisning om monarkiets guddommelige rett (enevelde) og hans forsøk på å opprette religiøs frihet for engelske katolikker i strid med politikken og viljen til det engelske parlamentet. Parlamentet motsatte seg framveksten av enevelde som skjedde i andre europeiske land, foruten også å frata den engelske kirkes juridisk overhøyhet, og oppfattet sin opposisjon som en måte å bevare hva de anså som tradisjonelle engelske friheter. Denne politiske striden gjorde Jakobs fireårige styre til en kamp mellom det engelske parlamentet og kronen, noe som resulterte at han ble avsatt, et avsnitt i Bill of Rights (loven om rettighetene) av 1689, og Act of Settlement i 1701 som fastsetter arvefølgen til den britiske tronen og tronene i andre samveldestater. Referanser. Jakob 02 Brock Lesnar. Brock Edward Lesnar (født 12. juli 1977 i Webster i Sør-Dakota) er en tidligere MMA-utøver som konkurrerte i UFC. Han har tidligere vært bryter, fribryter, og amerikansk fotballspiller. Som bryter vant han NCAAs Wrestling Championship i 2000, og kom på andreplass i 1999. Han gikk tilbake til WWE i 2012. WWE 2004: Uvenn med Goldberg og slutter. Lesnar møtte Eddie Guerrero for WWE-tittelen på No Way Out. Under kampen blandet Goldberg seg slik at Eddie Guerrero vant kampen etter en Frog Splash, og ble ny WWE Championship-mester. Noen uker senere ble det satt opp en Interbrandkamp i WrestleMania XX mellom Brock Lesnar og Goldberg. Austin ble satt inn som special Guest Referee (spesialgjestedommer) i WrestleMania-kampen. Det oppsto også rykter om at dette ville bli Goldbergs siste kamp i WWE. Bare én uke før WrestleMania, oppsto nye rykter om at også Brock Lesnar skulle slutte, for så å gjenoppta karrieren i National Football League. Som et resultat ble Lesnars kamp mot Goldberg en fiasko, som fansen i Madison Square Garden mislikte. Lesnar tapte kampen, og Stone Cold Steve Austin tok en "Stunner" på Lesnar og Goldberg. Returns to WWE 2012-. Den 2. april 2012, returnete Lesnar tilbake til WWE, på slutten av "Monday Night Raw" angrep han John Cena. Uken etter annonserte John Laurinaitis at Lesnar skulle møte Cena i en Extreme Rules kamp på Extreme Rules 2012. I PPV kampen dominerte Lesnar med MMA kampstil, men tapte til Cena. Etter Extreme Rules på Raw returnete Triple H på grunn av en ny kontrakt. Lesnar angrep Triple H og brakk armen han til slutt via Kimura lock. På No Way Out pay-per-view'en i juni spurte Triple H om Lesnar ville møte han i en kamp i SummerSlam 2012, Heyman sa at Lesnar skulle svare på det, 23. juni 1000th episode av RAW. Ultimate Fighting Championship 2008-2011. Brock Lesnar debuterte i UFC den 2. februar 2008. I hans første møte mot Frank Mir, dominerte Lesnar kampen tidlig, men han tapte på benlås. Som andre deltaker i historien etter Choi Hong-man, bruker Lesnar hansker i størrelse XL. På UFC 82 ble det kjent at den tidligere "UFC Heavyweight Champion" og "UFC Hall of Fame" Mark Coleman ville kjempe mot Lesnar på UFC 87: Seek og Destroy. Coleman ble tvunget til å trekke seg fra kampen på grunnet en treningsskade. Lesnars motstander ble endret til Heath Herring. Lesnars neste motstander var Randy Couture. I UFC 91 for "UFC Heavweight Championship". Lesnar slo Couture på TKO (slag) og ble "UFC Heavyweight Championship" for første gang. På UFC 92 vant Frank Mir over Antonio Rodrigo Nogueira for "UFC Intern Heavyweight Championhsip" til å møte Lesnar for "UFC Heavyweight Championship" i UFC 98. Mir så Lesnar i folkemengden og utbrøt "Du har beltet mitt!". Grunnet Frank Mirs kneskade ble kampen utsatt til UFC 100. Lesnar vant returkampen mot Mir på "technical knouckout". 1. juli 2009 ble det klart at vinneren av Shane Carwin mot Cain Velasquez på UFC 104 skulle møte Brock Lesnar. UFC revurderte kampen og planla at Lesnar skulle møte Carwin på UFC 106. Retur. Etter langtidsykdom kunngjorde Lesnar på ESPN Sportscenter at han planla å returnere til UFC i sommeren 2010. Kampen mellom Frank Mir og Shane Carwin ble satt opp den 27. mars 2010 i UFC 111 for midlertidig "UFC Interim Heavyweight Champion". Vinneren blir Lesnars neste motstander. Carwin slo Mir på "knockout" (slag) i første runde. Lesnar møtte Carwin i UFC 116 for "UFC Heavyweight Championship". Etter at Carwin slo ned Lesnar etter første runde, klarte Lesnar seg med en "arm triangle choke submission". Med den seieren ble han "UFC Heavyweight Championship" for andre gang, og fikk sin første UFC material, "Submission of the Night". Carwin fikk sitt første tap. Tapte tittelen. Hans neste utfordrer var den ubeseirede Cain Velasquez på 23. oktober 2010 i UFC 121. Lesnar tapte mot Velasquez for "UFC Heavyweight Championship" på "TKO" i første runde. Rykter om å forlate UFC og returnere til WWE. Etter tapet for Velasquez møtte han Undertaker etter kampen. Calaway spurte om han ville tilbake i wrestlingringen. Ryktene spredde seg om at Lesnar skulle møte Calaway i Wrestlemania XXVII. UFC-president Dana White ville sette en stopper for disse ryktene og sa at Lesnar var under kontrakt med ham, og at han på ingen måte ville la ham ta del i WWE. 11. januar 2011 ble det klart at Lesnar ville være en av de trenerne av "The Ultimate Fighter" sesong 13, rett over Junior dos Santos. Overeem-kamp og forlater UFC. 30. desember 2011 møtte Brock Lesnar tidligere "Strikeforce Heavyweight Champion" Alistair Overeem. Overeem slo Lesnar i første runde med et knespark i brystet etterfulgt av en rekke slag. Etter kampen sa Lesnar "Jeg vill takke Dana White, min familie, mine venner og fans, og jeg vil legge hanskene på hyllen." Erling Fagerheim. Erling Fagerheim (født 14. november 1907, død 11. november 1987) var en norsk offiser og prest, født i Stryn av foreldre gårdbruker Elias Monsen og hustru Johanne Torsdatter. Fagerheim ble i 1929 uteksaminert fra Kavaleriets underoffisersskole. I 1938 tok han teologisk embedseksamen ved Det teologiske Menighetsfakultet. Etter å ha arbeidet som lærer ble han i 1939 innkalt til det militære, og 1. april 1940 tilsatt som instruktør ved Kavaleriets befalsskole. Under den tyske invasjonen ble Fagerheim tatt til fange. Etter at krigsfangene i Sør-Norge var frigitt, forsøkte han å ta seg til Åndalsnes, men da han kom fram var byen på tyske hender. Han ble identifisert som tidligere krigsfange og truet med henrettelse av en tysk offiser, men klarte å unnslippe og ta seg hjem til Stryn. I 1941 flyktet Fagerheim til Sverige, hvorfra han tok seg via Sovjetunionen, Irak, India, Sør-Afrika og Island til Storbritannia. Her ble han løytnant i Den norske brigaden i Skottland. I 1942 ble han ordinert til prest i Den norske sjømannskirken med kong Haakon og kronprins Olav til stede. Han var en av to teologer som av den norske eksilregjeringen fikk dispensasjon til å tjenestegjøre samtidig som stridende offiser og feltprest. Fagerheim var 1943–44 nestkommanderende og feltprest ved Den norske garnisonen på Svalbard. I 1944 kom han til Finnmark som kaptein og feltprest i 2. Bergkompani. Etter krigen tjenestegjorde han som feltprest ved Distriktskommando Nord-Norge og Distriktskommando Vest-Norge, inntil han i perioden 1949–53 ble brigadeprest ved Tysklandsbrigaden og deretter brigadeprest ved Brigaden i Nord-Norge. Etter dette var han i en tid sokneprest i Hamarøy og endelig sokneprest i Sirdal 1961–77. Erling Fagerheim er hedret med Haakon VIIs Frihetskors. Den europeiske unions strukturfond. EUs Strukturfond har til hensikt å sørge for økonomisk utjevning innen EU-området. Fondene finansieres av EU-budsjettet. Om lag 1/3 av EU-budsjettet går til strukturfond. Osirak-angrepet. Et av flyene som ble benyttet under flyangrepet Osirak-angrepet (også kalt "Operasjon opera") er betegnelsen på et israelsk flyangrep på den irakiske atomreaktoren Osirak i 1981. Reaktoren var under konstruksjon og lå utenfor Bagdad. Den ble påført omfattende skader. Israel begrunnet angrepet med frykt for at Irak skulle bruke reaktoren til å produsere atomvåpen. Sikkerhetsrådet godtok imidlertid ikke Israels argumentasjonen, og viste til forsikringer fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som hadde full tilgang til reaktoren. USA gikk også hardt ut mot Israels bombing. De reagerte særlig på at amerikanskproduserte fly ble benyttet i aksjonen. Den irakiske kjernefysikeren Jafar D. Jafar hevdet i 2005 at Irak ikke hadde noe kjernevåpenprogram på den tiden, men at det israelske angrepet førte til at Saddam Hussein gav ham i oppdrag å starte et atomvåpenprogram. Han hevdet videre at våpenprogrammet ble avviklet i 1991 da Golfkrigen brøt ut. NUPI-direktør Sverre Lodgaard hevdet i 2006 at det var først etter bombingen at Saddam greide å mobilisere sine ressurser og utvikle et omfattende, hemmelig våpenprogram. I januar 2010 opplyste den irakiske regjeringen at de hadde til hensikt å reise en erstatningssak overfor Israel. Israelske flystyrker i angrepet. Alle flyene returnerte uskadd. Dette var første gang i historien at F-16 ble brukt til å bekjempe mål på bakken (første gang flyet ble brukt i strid mot andre fly var under felttoget i Libanon i 1982). En av pilotene ved Osirak-angrepet, Ilan Ramon, ble kjent senere i 2003 som Israel sin første astronaut. Han døde imidlertid da romfergen Columbia gikk i oppløsning ved landing. Påstått samarbeide med Iran. Det har blitt antydet at Israel hadde er vist samarbeide med Iran under angrepet. Dette samarbeidet skulle ha innbefattet at Iran overleverte dem kart og annen nødvendig informasjon for aksjonen. Ari Ben-Menashe hevdet at utsendinger fra Israel og utsendinger fra Ayatollah Khomeini hadde møttes i alle hemmelighet i Paris for å diskutere aksjonen. Avtalen skulle videre ha gått ut på at de israelske flyene kunne nødlande på en militær flybase nær den iranske byen Tabriz hvis nødvendig. Planlegging om gjenoppbyggelse. Det har blitt hevdet at Irak hadde til hensikt å gjenoppbygge reaktoren. Frankrike hadde sagt seg villig til å bistå, men i 1984 trakk de seg ut av disse planene. Osirakreaktoren forble stående i samme tilstand helt til Gulfkrigen i 1991 da amerikanske flystyrker ødela den fullstendig. Erstatningskrav. I jaunar 2010 opplyste Iraks statsminister, Nouri al-Maliki, at de ville kreve milliarderstatning overfor Israel. Maliki viste til at Sikkerhetsrådet tidligere hadde gitt Irak rett på erstatning for Osirak-reaktoren. Sikkerhetsrådet fordømte i en resolusjon i juni 1981 sterkt det israelske angrepet, og anså at landet hadde rett til passende erstatning for ødeleggelsene. Sonans privatgymnas. Sonans (Sonans utdanning) er en privat tilbyder av allmennfaglig utdanning på videregående skoles nivå. Tilbudet dekker tilbud til privatister (16 år og eldre) og til elever med skoerett (16 – 19 år) Historie. Sonans ble opprettet under navnet Stavanger Private Gymnas våren 1989. Navnet ble endret til Sonans i 1999. Sonans AS. Dette er hovedkontoret til skolekjeden. Kontoret er lokalisert i Trondheim og dekker støtte-/stabsfunksjoner opp i mot alle skolene i Sonans. Privatgymnas. Sonans Privatgymnas er en kjede av skoler for allmennfaglig videregående utdanning for privatister. Det er privatgymnas i Bergen, Drammen, Kristiansand, Porsgrunn, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø. Undervisningen foregår på kortere tid enn på videregående skoler, men med flere timer i uken. Man kan også ta enkeltfag for å forbedre vitnemålet sitt eller for å oppnå allmenn studiekompetanse. Ved endt undervisning går alle elever opp til eksamen som privatister. Dette gjør at vurdering av elevene underveis kun gjøres for å gi elevene tilbakemelding på hvor godt de har jobbet med faget. Elevene har på denne måten mulighet til å oppnå generell og/eller spesiell studiekompetanse. Snittalder 2010 er 23 år, målt av 4 300 elever. Videregående skole. Sonans Videregående er en kjede av videregående friskoler med avdelinger i Bergen, Drammen og Oslo. Skolene startet opp i 2004 etter endring av friskoleloven i 2003. Ved Sonans Videregående tar man Videregående skole i samme tempo som på statlige skoler. Tilbudet gjelder elever med skolerett 16 -19 år. Sonans Videregående Skole har totalt konsesjon til 950 skoleplasser fordelt på sine tre skoler. Nettgymnas. Sonans Nettgymnas er en nettbasert videregående skole med allmenne fag. Elevene ved dette tilbudet har samme rettigheter og muligheter som privatister ved de øvrige skolene ved Sonans. Interstudies. Sonans interstudies formidler studier i utlandet, og er blant annet skandinavisk representant for flere medisinske fakulteter i Sentral-Europa. Sonans interstudies formidler et stort antall studieplasser og arrangerer opptaksprøver i tillegg til hjelp med søknad, transport og bolig. Alle tjenestene til Sonans interstudies er gratis. Friskole. Friskole er et norsk begrep som kortvarig ble brukt (2003–2007) om privatskoler som ble drevet etter den såkalte friskoleloven. Friskolene var privateid, for eksempel organisert som stiftelser. Den norske staten bidro likevel med et betydelig tilskudd til driften. Dette skilte dem fra andre typer privatskoler. Begrepet friskoler opphørte å eksistere etter at den nye privatskoleloven trådte i kraft 1. juli 2007. Begrepet privatskoler brukes nå for alle norske privatskoler som er godkjent av Utdannings- og forskningsdepartementet. Friskoleordningen av 2003 ble innført etter endringer i friskoleloven, primært § 2-1, hvor det fremgår at kravet til formål i privatskoleloven § 3 er fjernet. Den borgerlige samarbeidsregjeringen innførte ordningen. Jens Stoltenbergs andre regjering, som overtok samme høst, har en langt mer restriktiv holdning til friskoler enn den foregående regjeringen. Norske Skog Saugbrugs. Norske Skog Saugbrugs er en norsk papirfabrikk i Halden og som i dag er et underbruk av Norske Skog. Firmaet ble startet i 1859 under navnet "Saugbrugsforeningen". Firmaet har tre papirmaskiner og produserer 550 000 tonn med magasinpapir årlig. Det er den eldste treforedlingsfabrikken i Norge som fortsatt er i drift. Historie. Firmaet ble startet i 1859 da 11 skogeiere, som til sammen eide 30 sagbruk langs vassdraget i Tistedal, gikk sammen i et aksjeselskap. Dette betydde at de var i stand til fungere mer rasjonelt og øke fortjenesten. De første 30 årene til Saugbrugsforeningen kom til å dreie seg om sagbruk, snekkerifabrikk og høvleri. I 1888 ble tresliperiet i Tistedal klart med fem slipesteiner og en årskapasitet på 11 000 tonn våtmasse. Fra 1895 til 1905 var trelastmarkedet svært godt, særlig med hensyn til eksporten til Sør-Afrika og Australia. For at selskapet skulle overleve på sikt, ble det nødvendig med en omfattende omstrukturering i 1905. Dette medførte omlegning til elektrisk drift med vannkraftstasjon ved Tistedalsfossen, og oppstarten av cellulosefabrikken i 1908. Den hadde en kapasitet på 12 000 tonn. Den første papirmaskinen, PM1, ble levert fra det tyske firmaet Voith og sto ferdig i 1915, og den andre, PM2, sto ferdig året etter. Kapasiteten var 5000 tonn per år for begge maskinene. Bredden var på 3,2-2,8 meter. Hastigheten var på 200 meter per minutt. Det ble produsert både avis- og finpapir. I 1924 ble det bygd to nye kokere for silkecellulose og en tørker. I 1929 kom PM3 som produserte tynt skrive- og trykkpapir. I årene 1947–1950 ble PM1 overhalt slik at kapasiteten ble 20 000 tonn magasinpapir. På 1950-tallet kjøpte Saugbrugsforeningen Ankers Kartong i tillegg til å bygge en spritfabrikk. I 1963 ble PM4 startet som produserte spesielt fint papir. PM4 hadde en årlig kapasitet på 50 000 tonn. PM5 ble startet i 1968 med en kapasitet på 75 000 tonn. I 1977 og 1980 ble henholdsvis PM2 og PM3 tatt ut av tjeneste. Eid av Norske Skog. Kosmos kjøpte Saugbrugsforeningen i 1983 og i 1989 kjøpte Norske Skog det fra Kosmos. På denne tiden var firmaet nedkjørt, delvis på grunn av investeringer i nytt utstyr og nødvendig vedlikehold. I 1991 ble cellulosefabrikken stengt. Grunnen var tosidig: fabrikken forurenset elva Tista og fjorden samtidig som det internasjonale markedet var vanskelig. De ansatte ble overført til papirfabrikken som hadde fått en ny papirmaskin. En ny rensefabrikk ble åpnet i 1992 og PM6 med kapasitet på 250 000 tonn ble åpnet året etter at Norske Skog hadde investert 3 milliarder norske kroner i en ny papirmaskin. I 1995 ble en ny fabrikk for bioenergi (energi fra biomasse) som ble åpnet for avsette trevare, bark og slam. I 1998 ble PM5 oppgradert, og i 2003 og 2006 ble PM4 også oppgradert. Norsk sosialantropologi. Norsk sosialantropologi er en nasjonal sosialantropologisk fagretning. Den har vært faglig sett influert av den intellektuelle arven fra "the British school" (Adam Kuper 1996) særlig representert av Fredrik Barth og hans teoretiske retning, prosessanalysen (Barth 1959a, 1959b, 1961, 1966) som ble utformet eksplisitt for å ta avstand fra strukturfunksjonalismen. Likevel er det primært som et "stammesystem" norsk sosialantropologi kan mest adekvat forstås, rundt allianser og brudd med dens ledende personer. Faglige hensyn kan virke underordnet i fagets utvikling. Et eksempel på dette er stridighetene ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo rundt Barths kone, Unni Wikan. Et annet eksempel er hvordan Jan Brøgger bygde opp Sosialantropologisk institutt ved NTNU, hvor andre problemstillinger dominerte i markert kontrast til de andre fagmiljøene. At slike hensyn historisk sett har vært dominerende i utviklingen i en rekke fagfelt, er demonstrert av Thomas Kuhn og Paul Feyerabend. En slik historie er ennå ikke skrevet nasjonalt, hvor det eksisterer svært lite historiske betraktninger med reell substans (Klausen 1981). Mo Hornmusikk. Mo Hornmusikk er et musikkorps med janitsjarbesetning fra Mo i Rana i Nordland. Korpset ble stiftet 29. mars 1897, og har de siste årene etablert seg som et av Nord-Norges beste amatørkorps. 100-års-jubileet ble feiret med utgivelse av boka "Fremad marsj!" av Tor Jacobsen. I årenes løp har flere av Mo Hornmusikks dirigenter og medlemmer mottatt Rana kommunes kulturpris. Korpset har et nært samarbeid om anskaffelse og bruk av slagverksinstrumenter med Nordland Kretskorps. Dirigenter. Før 1928 har man ingen klar oversikt over Mo Hornmusikks dirigenter. Amfotær. Et amfotært stoff (fra gresk αμφοτέρως "amphoteros" «begge», «både») er en betegnelse for et stoff som har to komponenter eller kan opptre som to forskjellige komponenter. I kjemien brukes betegnelsen blant annet om stoffer som kan opptre både som syre og base, for eksempel vann og aminosyrer. Foreldreutvalget for grunnskolen. Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) er et offentlig oppnevnt utvalg som skal på nasjonalt nivå representere foreldrene i norsk grunnskole. FUG er et rådgivende organ for Kunnskapsdepartementet i saker som angår samarbeidet mellom hjem og skole, og driver utadrettet virksomhet overfor foreldre med barn i grunnskolen og ivaretar foreldrenes interesser i skolesammenheng. FUG ble opprettet i 1976 og er lovhjemlet i opplæringsloven § 11-9. FUG oppnevnes av Kongen i statsråd for perioder på fire år og består av leder, nestleder, 5 medlemmer og to varamedlemmer. Medlemmene kommer fra ulike deler av landet og har barn i grunnopplæringen. Medlemmene skal ha arbeidet aktivt som foreldrerepresentanter på skole- eller kommunenivå. Fra og med 1. januar 2009 fikk FUG utvidet sitt mandat til også å omfatte første året i videregående opplæring. Fra samme dato ble navnet endret til Foreldreutvalget for grunnopplæringen. FUGs sekretariat holder til i Oslo. FUG driver nettstedet fug.no. Kvannlia-Sølvjodalen Naturreservat. Kvannlia-Sølvjodalen Naturreservat er et naturreservat i Rana kommune. Reservatet ligger i sin helhet innafor nedbørsfeltet til Helgåga, og er totalt på 5 696 dekar. Området ble vernet ved kongelig resolusjon 4. desember 1992 for å bevare to av de nordvestligste granforekomstene i Europa. Området ligger øst for Helgåvatnet, ca. 3 km nord for Nordsjona. Sølvjodalen er den innerste delen av reservatet, og tungt tilgjengelig, mens Kvannlia er langt mer tilgjengelig via en traktorvei fra gården Øvre Helgå. Sølvjodalen er den nordvestligste forekomsten av naturlig granskog i Europa, men ellers preget av en fattig flora. Kvannlia har en rikere flora, og er også blant de nordvestligste forekomstene av gran. Begge forekomstene er under sterkt klimatisk stress, og preget av oseanisk klima. Områdene er svært lite påvirket av menneskelige inngrep, med spor etter plukkhogst i Kvannlia, mens Sølvjodalen er så godt som uberørt. Gjemnes kirke. Gjemnes kirke ligger på Gjemnes, et nes og opphav til navnet på Gjemnes kommune. Den er den første kirken på dette stedet. Den er bygd like ved det gamle tingstedet på Gjemnes, og tingbordet utgjør i dag deler av kirkens grunnmur. Kirken ble bygd i 1893 og er en langkirke, med omkring 230 sitteplasser. Kirken er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. I tårnet henger to kirkeklokker fra 1893. Kirken ligger på en liten høyde like ved Gjemnessundet, med utsikt mot Bergsøya og Gjemnessundbrua. Mot nord ligger Frei. Interiøret. Altertavlen ble laget til kirken i 1893, og er malt av salmaker C. Waleur. Motivet er "Jesus går på vannet og redder Peter". Et stort vindu – delvis med farget glass finnes i øst-gavlen av kirken, over korpartiet. Dette vinduet er bare synlig utenfra, innenfra er det kledd igjen. Veikirke. Kirken er åpen som veikirke om sommeren. Hokkaido (hund). Hokkaido (FCI #261) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en mellomstor spisshund som stammer fra fjellområdene på øya Hokkaido i Japan, der den var urbefolkningens jakthund på storvilt og er kanskje bedre kjent som ainuhund. Rasen ble i 1937 anerkjent i hjemlandet som en nasjonalskatt. Opprinnelse og alder. Det er nærmest umulig å si noe sikkert om opphavet til denne hunden, som mange forskere og kynologer mener kan ha oppstått alt for mer enn 3000 år siden, da de regnes å ha blitt bragt til Hokkaido av ainufolket. Den har en rekke fellestrekk med shiba og regnes som urbefolkningens jakthund på bjørn og hjortedyr. Den er også en utmeket vakthund og en god trekkhund. Trolig er den også den eldste av de japanske hunderasene. Rasen het opprinnelig ainuhund, et navn den fikk etter det folket som trolig avlet den fram. Den er fortsatt best kjent under dette navnet, som den også opprinnelig ble anerkjent av FCI under, men for noen år siden byttet man navn på rasen til hokkaido hund. Utseende, anatomi og fysikk. Hokkaido er en mellomstor, massiv, edel og hurtig spisshund, men livlige bevegelser. Den har en langstrakt, kraftig kroppsbygning. Kraftig hals uten løshud og markerte skuldre. Et noe framtredende bryst og dyp brystkasse. Buklinjen er opptrukket og rygglinjen er rett og massiv. Muskuløse bein og kraftig benstamme. Meget kompakte, godt avrunda labber. Halen er høyt ansatt, tykk og bæres over ryggen, enten i en bue eller ringlet. Hodet er kileformet, nærmest revelignende, og skallen bred og flat med tydelig markert stopp. Rett neserygg, kraftige kjever og stramme lepper. Rasen er den eneste hunderasen, i tillegg til chow-chow,Eurasier og shar pei, som kan ha blå tunge. Pelsen er kort, rett og stiv. Noe lenger på halen. Underullen er tett og myk. Fargen er sort, rød, brun eller brindle. Lyse innslag langs sidene på snutepartiet, i brystet, buken og på halen er vanlig. Hannhundene måler gjerne 48,5–52 cm i skulderhøyde og veier normalt 24–27 kg. Tispene måler gjerne 45,5–48,5 cm i skulderhøyde og veier normalt 20–24 kg. Bruksområde. Hokkaido er en utpreget brukshund, herunder en meget god jakthund på storvilt, vakthund og trekkhund. Den er kjent for å ha meget god orienteringssans. Lynne og væremåte. Hokkaido er modig, selvsikker og svært årvåken hund. Den trenger en tydelig og udiskuterbar leder og bør dresseres med fast hånd og tålmodighet. Rasen må kunne sies å være en utpreget utehund, men den har også gode egenskaper som familiehund for den rette familien. Den er aktiv og trenger mye mosjon for å trives. Annet. De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene. Lincoln City FC. Lincoln City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Conference National. Klubben ble stiftet i 1884, og ble valgt inn i The Football League i 1892. «The Imps», som er kallenavnet til Lincoln City, spiller hjemmekampene sine på Sincil Bank i Lincoln. Byen Lincoln ligger i den engelske regionen Øst-Midlands. Kaï. Kaï (FCI #317) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en mellomstor spisshund som opprinnelig ble avlet som jakthund på villsvin og hjortedyr. Rasen er også kjent som tigerhund og torahund. Den ble erklært å være en nasjonalskatt i Japan i 1934. Opprinnelse og alder. Kaï er en gammel og sjelden hunderase som stammer fra Yamanashi-prefekturet på øya Honshu i Japan, der den opprinnelig blant annet ble benyttet som jakthund på villsvin og hjortedyr. Man trodde lenge at denne hunden var for primitiv til å kunne utgjøre en god familiehund, men denne oppfatningen har endret seg. I hjemlandet ble den først anerkjent i 1934, mens American Kennel Club først anerkjente den så sent som i 1996. I hjemlandet skal det finnes to typer av denne hunden. En smalere som helst benyttes til hjortejakt, og en noe tyngre som helst har vært benyttet til bjørnejakt. Utseende, anatomi og fysikk. Kaï skiller seg fra andre japanske spisshunder, gjennom å ha en noe mer kileformet og smalere skalle, som har tydelig markert stopp. Den er ellers massivt bygd og har balanserte proporsjoner og lette, smidige bevegelser. Kroppen har markerte skuldre og dyb brystkasse. Halsen er tykk, muskuløs og kraftfull. Buklijen er godt opptrukket og lendet bredt og muskuløst. Ryggen er rett og kort. Meget muskuløse bein og kraftig benstamme. Halen er høyt ansatt, tykk og bæres tett ringlet eller bøyd i en bue over ryggen. Pelsen er kort, tett, stiv og rett. Lenger på halen. Underullen er tett og myk. Fargen er sort bridle (Kuro-Tora), rød brindle (Aka-Tora) eller rød-sort brindle (Chu-Tora). Valpene fødes ensfarget, og det karakteristiske tigermønsteret kommer fram etter hvert som de blir eldre, kanskje ikke før i seksmåneders-alderen. Det sies at noen hunder ikke er fullt utfarget før i femårsalderen. Hannene måler normalt ca. 50–56 cm i skulderhøyde og veier gjerne 18–25 kg. Tispene måler normalt ca. 46–50 cm i skulderhøyde og veier gjerne 13,5–20 kg. Bruksområde. Kaï er en utpreget jakthund for storvilt, som også har en rekke andre egenskaper som både brukshund og familiehund. Den er energisk og meget utholdende. Lynne og væremåte. Kaï skal være en utmerket familiehund, som er spesielt varsom omkring barn og stort sett er dominant ovenfor andre hunder. Man må imidlertid påregne rikelig med mosjon for at denne hunden skal trives. Annet. De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene. Peterborough United FC. Peterborough United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Championship. Klubben ble stiftet i 1934, og ble valgt inn i The Football League i 1960, da de erstattet Gateshead FC. «The Posh», som er kallenavnet til Peterborough United, spiller hjemmekampene sine på London Road i Peterborough. Byen Peterborough ligger i den engelske regionen Øst-England. Dagens manager er Mark Cooper. Peterboroughs største spiller gjennom tidene er ifølge de fleste Terry Bly. Han skåret 52 mål i klubbens første sesong som Football League-klubb, da de vant Fourth Division. Klubben har også en stolt tradisjon med å produsere suksessfulle unge spillere, enten gjennom ungdomsakademiet eller ved å satse på unge spillere fra andre klubber. Noen av dem som nylig har kommet fra ungdomsakademiet er Simon Davies (nå i Fulham), Matthew Etherington (nå i Stoke City) og Adam Drury (nå i Norwich City). Apple II. Apple II (noen ganger skrevet som Apple 2, Apple][eller Apple //) var den første, populære mikrodatamaskinen som ble laget av Apple Computer. Maskinen ble lansert i 1977, den var en etterfølger av Apple I. 11. serierunde i Tippeligaen 2006. 11. serierunde i Tippeligaen 2006 startet mandag 5. juni med fem kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet tirsdag 6. juni klokken 19:00 med Stabæk mot Vålerenga. Øre kirke. Øre kirke ligger ved Skeisdalen i Gjemnes kommune. Kirken ble vigslet i 1865, og restaurert til hundreårsjubileet i 1965. Kirken har et ytre omriss som en korskirke med avkortede korsarmer og bygd i laftet tømmer. Interiøret er som en langkirke og galleriet går over bakerste del av kirken og fremover på begge sider. Den ligger idylisk til helt nede i sjøkanten ved Batnfjorden. I tårnet er det to kirkeklokker, den eldste fra 1759 og den andre fra 1865. Dette er trolig den tredje kirken på dette gamle kirkestedet. Den tidligste kirken ble bygd her allerede så tidlig på 1300-tallet. Interiøret. Altertavlen er fra 1906, malt av Marie Hauge. Motivet er "Jesus i Getsemane". Altertavlen erstattet et kors – dette er nå på plass på høyre sidevegg i kirken etter en tid å ha fungert som juletrefot i kirken! Et krusifiks fra den tidligere kirken er det mest verdifulle inventaret i kirken. Krusifikset er noe defekt. Etter en auksjon (trolig) ved riving av gamlekirken, havnet krusifikset på Silset-gård, og var der frem til 1964, da det ble det gitt tilbake til kirken av Solveig Silset. Riksantikvaren foreslår en datering til 1480-åra som hjemlig importkunst fra Lübeck og rangerer det svært høyt. Bauta. En bautastein er reist ved kirken over John Nergård (1759–1885), han var stortingsmann, lensmann og bondefører. Han er kjent for sitt agitasjonsskrift "En odelsmanns tanker om Norges nærværende forfatning", dette skriftet kalles ofte bare for "Olaboka", og var et angrep på embedsmennene. 60 Minutes. "60 Minutes" er et undersøkende nyhetsmagasin produsert av den amerikanske nyhetsorganisasjonen CBS News, som sendes på tv-nettverket CBS. Programmet ble skapt av producer Don Hewitt og første episode ble sendt i 1968. Basert på seertall regnes "60 Minutes" som det mest suksessfulle tv-programmet i USAs historie. Programmet var på top-10 lista 23 år på rad fra 1977-2000, og har vært det mest sette programmet fem ganger (en rekord de deler sammen med sitcomene "The Cosby Show" og "All in the Family"). Programmet selges også til TV-stasjoner utenfor USA, og i Norge har TV 2 vist nyhetsmagasinet helt siden midten av 1990-tallet. Privatskoleloven. Privatskoleloven (full tittel «Lov om private skolar med rett til statstilskot») er en norsk lov som regulerer private skoler med rett til statstilskudd. Privatskoleloven av 4. juli 2003 trådte i kraft 1. oktober samme år. Fra ikrafttredelsen i 2003 til 1. januar 2007 ble loven kalt Friskoleloven. Betegnelsen friskoler ble brukt i samme periode. Loven erstattet "Lov om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring av 14. juni 1985 (privatskoleloven)". Den største endringen mellom de lovene er at § 3 i privatskoleloven av 1985 med krav om formål er opphevet. Smestad skole. Smestad skole er en barneskole på Smestad i Oslo og ble grunnlagt i 1939. Skolen har ca. 500 elever. Kong Harald V, prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon har vært elever ved skolen. Rektor ved skolen er Yngvil Hestenes (2012). Smestad skole bestod i perioden 1969 – 1991 av både et barne- og ungdomstrinn. Se også. Kjell Horn. Terskel (geologi). En terskel er en grunn sone ved munningen av en fjord som er dannet av en endemorene fra isbreen som gravde ut fjorden. En terskel kan også være en påbygning eller nedsenkning i en elveprofil på tvers av et elveleie, med konstant eller varierende høyde/dybde. Terskler finnes naturlig i alle vassdrag i varierende grad, men de bygges også for ulike formål, hovedsakelig biotop/miljøtiltak og sikringstiltak. Annuitetsfaktor. Annuitetsfaktor er en størrelse innenfor økonomi som angir summen av rente og avskrivning per år, det vil si årlig ytelse for å avdra og forrente et annuitetslån. (1) formula_1 Alternative måter å skrive formelen på. (2) formula_2 (3) formula_3 Av (2) går det tydeligere fram at annuitetsfaktoren er summen av avskrivning og rente, i det formula_4 er avskrivning, og formula_5 er renten. Årlig terminvis annuitet. Den årlige (terminvise) annuiteten (A) er gitt ved formelen formula_6 Søndre Sandøy. Søndre Sandøy er den sørøstligste av Hvaler-øyene, og har blant annet sandstrender, turstier, stor gran- og furuskog og betydelig landbruk. Bergarten består av vakker gneis som bl. a. er brukt som fasadesten til Oslo rådhus. Naboøya Nordre Sandøy ligger like nord for Søndre Sandøy, og begge ligger like ved riksgrensen til Sverige. Sekken, skipsløpet som skiller de to Sandøyene fra Sverige, er på det smaleste 800 meter bred. Øyene ble meget tidlig ferieområde for befolkningen i Halden. Søndre Sandøy er kjent for sine vakre sandstrender – de fleste private. Øya er 3,7 km lang, 1,6 km bred, og har et areal på 4,35 km². Øya regnes i dag som en ferieøy, med over 500 hytter, men det er også en del fastboende her (87 i 2009 iflg. SSB). Bebyggelsen er konsentrert i to områder, begge med fergestopp: Nedgården og Gravningsund. Motorkjøretøyer er forbudt på øya uten spesiell tillatelse. Historie. Av fortidsminner er det funnet gamle hustufter, sannsynligvis fra middelalderen. Det vær særlig mye aktivitet her under sildefisket. På 1800 tallet var det sildesalterier ved Gravningsundet. Man kan fortsatt se restene av salteriene. Her hørte også engang en betydelig seilskipsflåte hjemme. I 1658 ble øya grenseland, med tollstasjon i Gravningsund (Buvika) fra 1892 til 1958. På grunn av den strategiske beliggenheten hadde roflotiljen hovedstasjon på Rød på 1700- og 1800-tallet. Det var her prins Christian Frederik av Danmark gikk i land på norsk jord 21. mai 1813 utsendt som stattholder. Det var han som innkalte til riksforsamlingen på Eidsvoll som vedtok Grunnloven og var Norges konge fra 17. mai til 14. august 1814. Tyskerne hadde en base på øya under andre verdenskrig. På øya har det nok opprinnelig vært bare én gård som ble delt i tre; Rød, Nedgården og Løkkeberg. Buviken, Torbal og Stuvik var husmannsplasser under disse. Alle eiendommer på øya er utskilt fra de tre gårdene. Løkkeberg og Rød hadde også husmannsplasser på Herføl. Ved folketellingen i 1900 hadde øya 325 innbyggere. I 2009 var det 87 fastboende på øya iflg. SSB. De fleste hadde havet som levevei, enten som fiskere eller sjøfolk, men det var også en del jordbrukere. I dag er turismen en viktig inntektskilde. Ilseng stasjon. Ilseng stasjon er en jernbanestasjon på Rørosbanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Ilseng, på grensa mellom Hamar og Stange kommuner, og ble åpnet i 1862 da jernbaneforbindelsen mellom Hamar og Grundset ble fullført. Stasjonen er ubetjent, men togene stopper, og folk kan gå både på og av toget her. Fra Ilseng stasjon til Oslo S er det 135,33 km. Anilingus. a> ved hjelp av munn, lepper og tunge. Tegningen viser en kvinne som utfører anilingus på en annen kvinne, det vil si slikker henne bak. Anilingus (av latin "anus", «endetarmsåpning» og "lingere", «slikke») er seksuell stimulering av endetarmsåpningen og området rundt (mellomkjøttet) ved hjelp av munn, lepper og tunge. "Anilingus" vil av noen defineres som en parafili, det vil si unormal seksuell atferd, men de fleste mennesker vil oppleve stor nytelse når de nerverike, erogene sonene i underlivet blir stimulert. Overdreven opptatthet av anilingus kan også betraktes som en seksuell fetisj. I engelsk slang og pornografi omtales fenomenet også som "rimming" og "rim-job". Ordet blir ofte feilstavet "analingus". Helserisiko. Det er flere helsefarer forbundet med anilingus på grunn av bakterier, virus og parasitter i anus eller endetarmen. Disse omfatter hepatitt A, hepatitt B, hepatitt C, chlamydia, polio, humant papilloma (HPV), gonoré, herpes, conjunctivitis og andre seksuelt overførbare sykdommer. Å berøre kjønnsorganene med den sammen munnen som har berørt anus kan overføre bakterien E.coli, noe som kan føre til urinveisinfeksjon. HIV er ikke kjent for å overføres ved anilingus, men noen eksperter slår fast at det finnes en risiko for slik smitte. Hyppig anilingus med flere partnere øker helserisikoen forbundet med praksisen. Caplex nettleksikon. Caplex nettleksikon var et fritt tilgjengelig norskspråklig leksikon på Internett, som ble utgitt av forlaget Cappelen. Med sine 64 000 artikler var Caplex det fjerde største norske oppslagsverket av sitt slag i mai 2011 (etter bokmåls‑/riksmålsutgaven av Wikipedia, Store norske leksikon og Wikipedia på nynorsk). Caplex nettleksikon ble lansert 25. august 2000, og hadde i 2005 drøyt fire millioner besøkende og nesten 30 millioner sidevisninger. Første halvdel av 2006 hadde Caplex i snitt over fire millioner sidevisninger i måneden. Caplex nettleksikon ble lagt ned 1. juni 2011. Ved årsskiftet 2009/2010 kjøpte Allkunne fra Cappelen Damm AS rettighetene til å publisere det meste av stoffet fra Caplex nettleksikon. Avtalen sikrer at Allkunne skal kunne utgi artikler fra Caplex etter at de er oversatt fra bokmål til nynorsk. Nordre Sandøy. Nordre Sandøy er en idyllisk øy på Hvaler med mange flotte turstier. Naboøya er Søndre Sandøy. Øya har ingen biltrafikk og har som et unntak fra resten av de større Hvalerøyene ingen kommersiell virksomhet som kiosker eller butikker. Tidligere på 1900-tallet lå det en butikk på sørenden av øya ved dagens ferjebrygge, men den ble lagt ned grunnet en svært minkende fastboende befolkning og raskere ferje- og båtsamband mellom øya og de andre nærliggende øyene, inkludert Skjærhalden. Nordre Sandøy var hjem til en god del familier i en flere hundre år lang periode, men på grunn av Hvalers sterke nedgang i fiskevirksomhet var det flere som valgte å flytte til fastlandet. Både tidligere hus til fastboende og et mylder av nye hytter er nå bebodd av sommergjester rundt om på øya. Karljohansvern. Karljohansvern er en orlogsstasjon og et skipsverft i Horten i Vestfold. Karljohansvern verft var marinens hovedverft fra 1850 til 1968, da det fortsatte som et sivilt verft under navnet S fram til det gikk konkurs i 1987. Historie. I 1818 ble det vedtatt å opprette en orlogsstasjon i Horten. To år seinere begynte anleggsarbeidene for et verft for bygging av orlogsskip. Det første skipet, en fregatt, ble sjøsatt 1828. Verftet het først «Hortens verft», siden «Marinens Hovedværft» fram til kong Oscar I gav det navnet «Carljohansværn værft» i 1854. Fra 1850 hadde det da overtatt som hovedstasjon for marinen etter Fredriksvern i Stavern, en rolle det hadde helt fram til 1968. Da overtok staten verftet og døpte det om til S. Horten verft ble lagt ned i 1987. Tidligere var Karljohansvern såkalt standkvarter for Østlandet sjøforsvarsdistrikt. Karljohansvern kan fremdeles fungere som base ved en eventuell krig eller krise. Sjøforsvarsdistrikt Sør ble nedlagt juli 2002. Befalsskolen for kystartilleriet (BSKA) på Oscarsborg ble slått sammen med Befalsskolen for marinen (BSMA) og samlokalisert på Karljohansvern fra august 2002 som BSS (Befalsskolen for Sjøforsvaret), Marinemuseet og en avdeling av Forsvarets forskningsinstitutt. Stortinget har vedtatt at BSS skal flyttes til Bergen innen 1. august 2010. Verftsområdet er gjort om til næringspark. Karljohansvern er nå åpnet for allmennheten. Kun Vealøs er i forsvarets eie. Forvaltning. Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg nasjonale festningsverk. Burton Albion FC. Burton Albion Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1950, og har ikke spilt høyere i det engelske ligasystemet enn Conference National før denne sesongen. Men i 2009/10 spiller Burton i Football League Two, og de innehar pr februar 2010 en komfortabel 12.plass i tabellen. «Brewers», som er kallenavnet til Burton Albion, spiller hjemmekampene sine på Pirelli Stadium i Burton upon Trent. Byen Burton upon Trent ligger i den engelske regionen Vest-Midlands. Palast der Republik. Palast der Republik i 1977 Palast der Republik («republikkens palass») var en stor bygning på Spreeinsel i bydelen Mitte i Berlin mellom Schloßplatz og Lustgarten (tilsammen kalt Marx-Engels-Platz fra 1954 til 1994). Bygningen stod ferdig i 1976 og hadde som hovedformål å huse DDRs parlament Volkskammer, men den rommet også to store auditorer, kunstgallerier, restauranter og en bowlingbane. På folkemunne fikk bygningen navnet «Ballast der Republik» («republikkens ballast») eller «Erichs Lampenladen» («Erichs lampebutikk») på grunn av det store antallet lyskupler i bygningen. Palast der Republik ble reist på en del av området til Berliner Stadtschloss. Slottet var delvis bombet og utbrent etter andre verdenskrig, men hadde vært mulig å restaurere. Slottet ble likevel revet under sterke internasjonale protester i 1950. Etter den tyske gjenforeningen ble det oppdaget at det var brukt asbest i Palast der Republik, og bygningen ble stengt. I 2003 vedtok Forbundsdagen å rive bygningen. Det ble samtidig vedtatt å rekonstruere byslottet, med i det minste tre av de historiske fasadene og dets opprinnelige kubatur, under navnet Humboldt-Forum. Det er usikkert om slottets kuppel vil bli rekonstruert. Etter en følelsesladet debatt i Forbundsdagen i begynnelsen av 2006, der et forslag fra Die Grünen og Die Linke om å stanse rivningen ble nedstemt med stemmene fra CSU, SPD og FDP, ble rivningsarbeidet igangsatt 6. februar 2006 av Berlins senator for byutvikling, Ingeborg Junge-Reyer (SPD). Arbeidet tok lenger tid enn planlagt fordi det ble oppdaget mer asbest i bygningen underveis. Rivningen ble fullført 2. desember 2008. Diskusjonen om rivning. Tilhengere av rivningen har argumentert med Palast der Republik var en uestetisk bygning, at den var et fremmedelement som ødela en helhet i det indre Berlin, at den stod på plassen til en annen bygning som ble barbarisk ødelagt av et diktatur og derfor må gjenoppbygges, og at den symboliserte SED-diktaturet og derfor var uforenlig med tysk identitet, slik Friedbert Pflüger (CDU) sa det. Motstanderne av rivningen mente bygningen symboliserte det moderne, og at det ville være feil å rive den ned og erstatte den med en tidligere bygning. De hevdet bygningens egen nære historie tilsia at den burde få stå, og viste også til at DDRs siste parlament var demokratisk valgt og i denne bygningen besluttet å gå inn for tysk gjenforening. Centre Pompidou-arkitekten Renzo Piano kalte rivningen en tragedie. I begynnelsen av 2005 ble bygningen omdannet til "Palast des Zweifels" av den norske kunstneren Lars Ramberg, som installerte ordet «ZWEIFEL» (tvil) i seks meter høye neonlysbokstaver på bygningens tak. På Juridisk fakultet i Oslo er det også en fast installasjon av Lars Ramberg basert på "Palast des Zweifels". Databasevern. Databasevern er et fagområde innen immaterialretten som regulerer rettslig vern av databaser. Databasevernet er en del av det såkalte katalogvernet, som reguleres i åndsverkloven. Andre arbeider som vernes under denne paragrafen er formularer, kataloger, tabeller, programmer samt «lignende arbeid». Fellesvilkåret er at frembringelsen «sammenstiller et større antall opplysninger» eller «er resultatet av en vesentlig investering». Nærmere om vernets omfang. I følge Åndsverklovens forarbeider er en «database» en sammenstilling av opplysninger, systematisert for et bestemt formål, og utvalgt etter bestemte kriterier. Databasevernet er en konkurransemessig beskyttelse av de investeringer som ligger bak produksjonen av en database. Grunnen til at dette finnes i en egen bestemmelse i åndsverkloven er at enkeltopplysningene i en database (som f.eks en telefonkatalog) ikke vil være vernet av opphavsrett ettersom de ikke har verkshøyde. Informasjon i seg selv vil aldri kunne ha verkshøyde, men i sjeldne tilfeller vil selve utvelgelsen og sammensetningen av informasjonen kunne oppfylle dette kravet. Der innsamlingen foregår etter mer mekaniske kriterier, for eksempel slik at all informasjon innen et emne kategoriseres, vil vilkåret om verkshøyde derimot ikke kunne oppfylles, slik at databasen ikke er vernet av opphavsrett. Likevel kan det ligge svært betydelig arbeid og/eller investeringer bak innsamlingen av disse enkeltopplysningene, og det er dette som åndsverkloven § 43 beskytter. Vernet suppleres av om urimelig utnyttelse av andres innsats eller resultater. Lovverk. EU vedtok i 1996 Databasedirektivet (96/9/EØF) som senere er innført i norsk rett. "Den som frembringer et formular, en katalog, en tabell, et program, en database eller lignende arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger, eller som er resultatet av en vesentlig investering, har enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av arbeidets innhold ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. " "Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarende ved gjentatt og systematisk eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av uvesentlige deler av arbeid som nevnt, dersom dette utgjør handlinger som skader den normale utnyttelse av arbeidet eller urimelig tilsidesetter frembringerens legitime interesser." "Eneretten til et arbeid som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det år arbeidet ble fremstilt. Dersom arbeidet i løpet av dette tidsrom offentliggjøres varer vernet i 15 år etter utløpet av det år arbeidet første gang ble offentliggjort." " Slottsplassen (Berlin). Schloßplatz med Schlossbrunnen ca 1905 Slottsplassen (tysk: "Schloßplatz") er en plass på Spreeinsel i sentrum av Berlin. Den ligger ved Museumsinsel og grenser på nordvestlig side til gaten Unter den Linden. Historie. Plassen er oppkalt etter Berlins byslott, som stod ved plassen frem til det ble sprengt av kommunistregimet i DDR i 1950. Etter sprengningen av slottet ble plassen i 1951 omdøpt til «Marx-Engels-Platz» av kommunistregimet, og ble brukt til store politiske demonstrasjoner av kommunistene og som park. I 1976 ble Palast der Republik oppført ved plassen. Etter den tyske gjenforening fikk plassen sitt gamle navn tilbake, og i 2003 ble det bestemt å rive Palast der Republik og gjenoppføre slottet. Det ble gjennomført utgravninger etter 1990 som viste at endel av slottets fundament fremdeles er der. Adressen Schloßplatz 1 ble i DDR-tiden benyttet av Statsrådet og kaltes deretter «Staatsratsgebäude». Huset har, som en del av fasaden, innebygd slottsbalkongen der Karl Liebknecht utropte den sosialistiske republikk 9. november 1918. I dag huser bygningen to utdanningsinstitusjoner, European School of Management and Technology (ESMT) og Hertie School of Governance. Great British Menu. "Great British Menu" er en fjernsynsserie produsert av BBC der Storbritannias beste kokker konkurrerte om å få tilberede mat for dronning Elisabeth II på hennes 80-årsdag. Serien presenteres av Jennie Bond, tidligere kongehuskorrespondent for BBC. Hver uke, mandag til fredag, lager to kokker fra en kulinarisk region i Storbritannia en meny bestående av en forrett, fiskerett, kjøttrett og dessert som representerer regionen. Ved slutten av uken prøvesmakes og bedømmes menyen av et panel bestående av Prue Leith, Matthew Fort og Oliver Peyton. En av kokkene går deretter videre til finalen der det avgjøres hvilke retter som utgjør den definitive britiske menyen. Måltidet ble servert for dronningen og 350 gjester 17. juni 2006 på en sommerbankett. Spreeinsel. Spreeinsel (gul) på en byplan fra 1688 Spreeinsel (Spreeøya) er en øy i det sentrale Berlin. Den nordlige delen var i middelalderen et sumpområde. Senere ble området brukt til haver og som park, Lustgarten. Fra det 19. århundre ble de berømte prøyssiske museene som nå er kjent som Museumsinsel bygget. Museumsinsel står på UNESCOs verdensarvliste. På midten av øya ble det i middelalderen bygget en borg, som senere ble utbygget til slott, og var sete for de brandenburgiske kurfyrstene og de prøyssiske kongene. Plassen foran heter Schloßplatz. Slottet ble sprengt av kommunistregimet i DDR i 1950, og regimet bygget to nye bygninger: Statsrådsbygningen og Palast der Republik. Forbundsdagen bestemte i 2003 å rive Palast der Republik og gjenoppføre slottet. Rett ved siden av står Berliner Dom, med bl.a. Hohenzollernfamiliens krypt. På den sydlige delen av øya lå byen Cölln, som frem til 1709 var Berlins nærmeste nabo. Den sydlige delen kalles idag "Fischerinsel", og er et boligområde. Bosniske pyramider. Illustrasjon av gamle Visoko under tyrkisk styre Et sted kjent som Visočicaåsen ved den bosniske byen Visoko, nordvest for Sarajevo, kom i søkelyset til internasjonal presse i oktober 2005, etter et kontroversielt utsagn som hevder at den faktisk er en forhistorisk menneskeskapt pyramide. Den 213 meter høye Visočicaåsen, en gang senter for den middelalderske bosniske hovedstaden Visoki, har en generell symmetrisk likhet med en pyramide sett fra visse vinkler. Ideen at den inneholder restene av et forhistorisk kunstig byggverk, ble publisert av den bosniske forfatteren Semir Osmanagić, som med etterfølgende utgravinger på stedet hevder å ha funnet et brosteinlagt inngangsplatå og tunneler, i tillegg til steinblokker og en form for sement som han mener er eldgammel og en gang dekket hele byggverket. Utgravingen, som involverer en internasjonal gruppe med arkeologer fra Australia, Østerrike, Bosnia, Skottland og Slovenia, begynte i april 2006. Osmanagićs tolkning. Osmanagić har kalt Visočicaåsen for «Solpyramiden», mens to nærliggende åser, identifisert fra satellitt- og flyfoto, har fått navnene «Månepyramiden» og «(den bosniske) Dragepyramiden» (to andre strukturer har også blitt nevnt i artikler; «Jordpyramiden» og «Kjærlighetspyramiden»). Nyhetsartikler har sitert Osmanagić hvor han hevder at de ble konstruert av illyriske bosettere på Balkan så tidlig som 12000 f.Kr.. I et intervju med Philip Coppens i "Nexus" (April-Mai 2006), prøvde Osmanagić imidlertid å klargjøre sine tidligere utsagn, ved å hevde at han var blitt feilsitert; han hevder at de var mest sannsynlig konstruert av illyrere, som levde i området fra 12000 f.Kr. til 500 f.Kr., og at pyramidene var derfor mest sannsynlig konstruert "mellom" disse to datoene – og ikke "i" 12000 f.Kr.. I et intervju med Vesna Peric Zimonjic, i den Belgiske avisen De Morgen, nektet han å datere byggverkene: «" Vi har ennå ikke funnet organiske rester av bein, tre eller kull. Analyser av disse vil hjelpe oss å datere byggverkene."» Uansett er han blitt sitert på utgravningsstedet til å ha sagt: «"Det følgende år, 2007, vil bli markert med forbauselse av hele verden hvordan slike kolossale monumenter kan ha blitt bygd før slutten av siste istid."» og «"Når det gjelder alderen, er det mer og mer bevis for at hovedpyramide-komplekset har blitt bygget rett før slutten på den siste istiden. Noe som indikerer at det var en verdensomspennende plan for å bygge disse monumentene."» En artikkel laget av gruppen hans i november 2005 etter den første prøvegravingen – altså 6 måneder før uttalelsen om at det er ikke funnet beinrester – sier: «I den andre (II) sekvensen med skiferheller på den høyre siden av prøvesjakten, fant vi to heller, en over den andre med en vinkel på ca. 25 grader. Mellom disse to hellene var det mergelleire med et menneskeskjelett i. Skjelettet var ikke komplett. Det består av rester av venstre bein og deler av en hodeskalle plassert i området med bekkenet. Alle skiferhellene i den tredje sekvensen III var murt over hverandre med samme vinkler som i II sekvensen. I den II sekvensen med heller ble det igjen funnet flere rester av mennesker. Restene av disse skjelettene ble fotografert av en arkeolog og kartlagt. De ble deretter pakket og sendt til analyse for å bestemme hvor gamle de var.» For øyeblikket hevder Osmanagić at utgravningen har produsert bevis for at det fines bygningsstein en meter under overflaten på åsen, samt tunneler. Tidligere geologiske undersøkelser har også indikert at åsen var menneskeskapt. I tillegg har Osmanagić funnet tunneler i åssiden som han tolker som ventilasjonssjakter. Han planlegger å datere tunnelene ved å analysere stalaktitter funnet inni dem. Osmanagić tror hans oppdagelser i Visokodalen vil ha ytterligere implikasjoner for verdens forhistorie. Ved å sammenligne de ulike høydene på de høyeste pyramidene I Mexico og Egypt med Visočicaåsen konkluderte han med at pyramidene kan ha blitt bygd av de samme menneskene, med de bosniske pyramidene som de siste som er blitt bygd. Men etter nærmere ettertanke har han bestemt seg for at en slik måte å datere på ikke er til å stole på, og han hevder nå istedenfor at Visočicaåsen kan være «alle pyramiders mor». Et utsagn han hevder kan styrkes med eksistensen av hellig geometri og videre numeriske studier av budskap etterlat i pyramiden for framtidige generasjoner. Atlantisforbindelsen. "Maya-indianerne arvet kunnskapen fra deres forfedre i Atlantis og Lemuria (Mu). Byer ble planlagt og bygget rundt et hovedtorg som alle pyramidene og templene ble vendt mot. De kommuniserte med bevegelsene til solen og banene til andre himmelske legemer… Mange kulturer rundt om i verden, fra India, Sumeria, Egypt, Peru, indianerne i Nord- og Mellom-Amerika, Inkaene og Maya-indianerne, kaller seg alle 'Barn av Solen' eller 'Lysets Barn.' Deres forfedre, sivilisasjonene Atlantis og Lemuria, reiste de første templene på energikraftige punkt på Jorden. Deres viktigste funksjon var å tjene som porter til andre verdener og dimensjoner." Osmanagićs konsept ligner på hva som ble popularisert av William Perry og Grafton Elliot Smith i deres bok "The Children of the Sun" (1923). Smith og Perry foreslo at alle gamle sivilisasjoner kunne spore sin historie til det gamle Egypt. Deres arbeid representerer en idèskole kjent som diffusjonisme, også representert i arbeidet til Gustaf Kossinna. Men Osmanagić legger her til sin tro om de «tapte kontinentene» Atlantis og Lemuria. Smith og Perrys teorier om hyperdiffusjonisme har blitt tilbakevist på basis av at påfølgende forskning og modeller som omhandler Atlantis og Lemuria ikke blir tatt seriøst av hovedvekten av profesjonelle arkeologer og historikere. Forskningsprogram. "Arkeologisk Park: Bosnisk Sol Pyramide Foreningen" har publisert en fremdriftsplan som legger linjene for den videre forskningen i Visokosdalen fra 2006 til 2010. I 2006 er planen å restaurere toppen til «Solpyramiden», men ingen forsøk vil bli gjort på å restaurere den middelalderske bosniske hovedstaden samtidig. Det finnes også planer å oppgradere transportsektoren i regionen og produsere markedsføringsmateriale. I 2007 er planen å fortsette å utgravningene og å foreslå Pljesevicaåsen som Månepyramiden. Videre forskningsaktivitet vil bestå i å åpne flere områder av pyramiden til turister. Hovedfokuset for forskningen fra 2008 og videre vil bestå av tilrettelegging for flere turistfasiliteter fram til 2010, når det er planlagt å sette opp en plakett som deklarere stedet som UNESCO Verdensarv Område. I tillegg har foreningen beskyttet navnene "Bosnian Pyramid of the Sun", "Bosnian Pyramid of the Moon", "Pyramid of the Bosnian Dagon" (sic) og "Bosnia's Valley of Pyramids". Dette er uvanlig i en vanlig akademisk fremgangsmåte. På det nåværende tidsrommet fines det ingen kunngjøringer om etterarbeid og vitenskapelige publikasjoner. Kritikk. Semir Osmanagićs funn, som har blitt bredt dekket i massemedia, har blitt utfordret av en rekke eksperter, som har beskyldt ham for å promotere en pseudo-vitenskapelig holdning og for å ødelegge arkeologiske steder med hans utgravninger. Penn State University professor Garrett Fagan har blitt sitert å ha sagt: «De burde ikke få lov å ødelegge genuine steder i jakten på disse disillusjonene [...] Det kan sammenlignes med at noen fikk tillatelse til bruke buldosere for å finne hemmelige kamre under Stonehenge med hemmelig kunnskap i seg.» Boston Universitys Curtis Runnels, er en ekspert på det forhistoriske Hellas og de baltiske statene sier at, «for mellom 27 000 og 12 000 år siden var Balkan låst i den siste istids maksimum, en periode med veldig kaldt tørt klima med isbreer i noen av fjellkjedene. De eneste som holdt til her var øvre palaeolitiske jegere og samlere som etterlot seg åpne leirplasser og rester etter å ha bodd i huler. Disse restene består for det meste av enkle steinverktøy, og rester etter dyr og planter som ble brukt som mat. Disse menneskene hadde verken de nødvendige verktøyene eller kunnskapen om hvordan man bygger monumental arkitektur.» Enver Imamovic fra Universitet i Sarajevo, en tidligere sjef for Nasjonalmuseet i Sarajevo, er bekymret for at utgravingen vil ødelegge historiske steder som den kongelige middalderhovedstaden Visoki. Han sa at utgravingen vil «totalt ødelegge en nasjonal skatt». I et leserinnlegg til The Times den 25. april 2006, refererte professor Anthony Harding, president av den European Association of Archaeologists, til Osmanagićs teorier som «gale» og «absurde» og uttrykte en bekymring for at utilstrekkelige sikkerhetstiltak var på plass for å beskytte Bosnias rike arv fra «plyndring og uovervåket eller ulovlig utbygging». “Tuzla (FENA). Professorer fra Fakultet for Gruvedrift og Geologi (web side: http://www.rggf.untz.ba/) ved Tuzla Universitet (web side: http://www.untz.ba/index_en.htm), medlemmer av den Geologiske utforskningsgruppen som foretok geologiske studier av Visocicaåsen nær Visoko (plassen for en påstått bosnisk pyramide), presenterte i dag på en pressekonferanse i Tuzla det endelige resultatet av deres forskning som var blitt sluttført etter ønske fra foreningen “Arheološki park Bosanska piramida sunca” Visoko. Gruppeleder professor Dr. Sejfudin Vrabac (http://www.rggf.untz.ba/rggfosoblje/nosoblje_sejfudinv.htm) sa at de har konkludert med at Visoèicaåsen er en naturlig geologisk formasjon, lagd av typiske sedimenter av lagdelt sammensetting med varierende tykkelse, og at formen er et resultat av endodynamiske og egsodynamiske prosesser i post-Miocene perioden. I følge professor Vrabac som spesialiserer seg på paleogeologi, finnes det dusinvis med formlike formasjoner i Sarajevo-Zenica gruvebassenget alene. Den geologiske gruppens rapport om Visocica, som baserte seg på data samlet fra 6 borrehull på mellom 3 og 17 meters dybde, blir støttet av Forskings- og Lærerutvalget ved Fakultet for Gruvedrift og Geologi, samt fra Geolog Foreningen til Føderasjonen Bosnia og Hercegovina." Lustgarten. Lustgarten (tysk for «lysthage») i Berlin er et parkområde på Museumsinsel. Parken avgrenses i nord av Altes Museum, i øst av Berliner Dom, i sør av Karl Liebknecht-strasse og i vest av Spree. Parken hørte opprinnelig til byslottet Berliner Stadtschloss. Eksterne lenker. Lustgarten Xubuntu. Xubuntu er en Linux distro basert på Ubuntu som bruker Xfce som vindusbehandler i stedet for GNOME, som er standardskrivebord i Ubuntu. Xubuntu er laget for de som lav budsjetts datamaskiner, eller de som har bedre datamaskiner og ønsker et kjapt operativsystem Forskjell fra Ubuntu. Ubuntu bruker GNOME og GNOME-programmer. Xubuntu bruker Xfce vindusbehandleren som er mindre krevende og således bedre egnet for eldre PC-er. Med Xubuntu medfølger det primært GTK+ programmer som er laget for å bruke færre ressurser iforhold til tilsvarende-GNOME programmer. Xubuntu har tilgang til de samme pakkebrønnene som Ubuntu, og kan derfor kjøre de fleste programmene derfra med bare små forskjeller i brukergrensesnittet. Systemkrav. Xubuntu kan installeres fra en av to CDer, "desktop" (grafisk installasjon) og "alternate" (tekstbasert installasjon). Begge versjonene krever minst 1.5GB ledig harddiskplass. "Desktop"-versjonen krever 192MB RAM, mens "alternate" bare krever 64MB RAM og har flere konfigurasjonsalternativer. Når Xubuntu er installert kan den fungere med 192MB RAM, men det anbefales å ha minst 256MB. Johan Collett. Johan Collett (født 22. mars 1775, død 19. juni 1827) var en norsk jurist, embedsmann og politiker. Han representerte Buskerud amt på riksforsamlingen i 1814. Som amtmann var det han selv som var ansvarlig for gjennomføringen av valget i amtet. På Eidsvoll var han en av de fremste talsmennene for selvstendighetspartiet. Han satt senere på Stortinget i flere perioder. Collett var født på herregården Rønnebæksholm ved Næstved i Danmark som sønn av kammerråd Johan Collett (1734–1806) og hans ektefelle Else Elisabeth f. Jensen. Familien var av norsk avstamning.Senere flyttet familien og han vokste opp i København. Kun 18 år gammel ble han cand.jur. og startet sin karriere i embedsverket. I 1802 ble han utnevnt til fogd i Buskerud og flyttet til Norge. I 1814 ble han først konstituert amtmann i Buskerud, senere overtok han embedet og hadde det til sin død. Collett var bror av Jonas Collett og far til Peter Jonas Collett. Gjennom sistnevntes ekteskap var han også svigerfaren til Camilla Collett. Collett mottok Vasaordenen i 1815 og i anledning Karl III Johans tronbestigelse i 1818 ble han ridder av Nordstjerneordenen. Ullevål Idrettslag. Eliteseriekamp mot Ready, 2011. Aleksander Smerkerud i forgrunnen (16) sender ballen mot Erik Meier (11). Jan Fredrik Løland er lagets fremste profil i 2012-sesongen, med 300 kamper i eliteserien - og nesten like mange mål. Han er også norsk landslagsspiller. Ullevål Idrettslag er et idrettslag fra Oslo som ble stiftet 5. juli 1920. Klubben har gjort seg mest bemerket i bandy der den har tre norgesmesterskap. Historie. Fotballklubben «Kvik» var Ullevål ILs navn da klubben ble stiftet 5. juli 1920. To år senere nedsatte Oslo Hagebyselskap et idrettsutvalg som ble enige med Kviks styre om utvidelse til flere idrettsgrener. Generalforsamlingen ble holdt i Waisenhuset og det ble besluttet at foreningen skulle ta navnet "Ullevål Idrettslag". I dag rekrutterer Ullevål IL barn og ungdom til turn og bandy fra et utvidet nærområde, men fortsatt med Ullevål Hageby/Berg/Sogn/Blindern som kjerneområde. Klubbens første bane lå i havnehagen til gårdbruker Arnesen på Blindern Gård. Senere fikk idrettslaget overtatt et jorde ved enden av John Collets allé hvor bane og klubbhus ble bygget. Medlemmer strømmet til. Klubben hadde fotball, tennis, ski, alpint turn og friidrett som grener. Foruten idrettstilbudet ble det hvert år laget til 17. mai-festligheter for hagebybeboere. I forbindelse med at Ullevaal Stadion ble bygget i 1929, ble Bergbanen innkjøpt og opparbeidet av Aker Kommune med bidrag og dugnad fra Tåsen, Nydalen og Ullevål. Oppstarten. I 1934 ble Ullevål ILs bandygruppe stiftet gjennom en idé av Einar Rønneberg. På et møte 21. januar 1934 ble et utvalg av Reidar Ramstad, Thor Hammerstrøm og Ingar Knutsen valgt. Året etter rettet Hovedstyret en takk til utvalget som hadde påtatt seg arbeidet med bandy, idet det var helt klart at denne idrettsgrenen ville bevirke lagets fremgang, som det heter i referatet fra styreprotokollen den gang. Etter krigen var Per Knutsen å finne som oppmann. Presset for å holde banen i orden var stor. Ofte kunne de samme ildsjelene holde på til langt på natt og spille kamp dagen etter! Thoralf Hansen tok med seg en god del rutine fra Stabæk og klubben tok sitt første kretsmesterskap i 1947. I 1959/60 vant laget endelig serien og rykket opp i Landsdelserien. Bandyens storhetstid. Det store kom med Johs. Haug. Med han fikk klubben nok en stor kapasitet, og da Frigg nedla bandyen tok han med de fleste til Ullevål IL. En storhetstid var i gang. Klubben fikk landslagspillere i Kjell-Ivar Engebretsen og Frode Knutzen samt Kåre Haug, Erik Bøhler og Erik Sandvei på juniorlandslaget. Guttelaget ble norgesmestere i 1970 og i 1974 kunne Ullevål endelig hente hjem sin første Kongepokal. Den første av til nå tre stykker. Hardt arbeid. Mange sentrale personligheter sto bak Ullevåls fremganger på bandybanen. Men vi skal ikke glemme de kreftene som sto bak gjennom iherdig innsats. Flere er nevnt, blant annet "Tutte" Hansen og Johs. Haug. Vi skal heller ikke glemme navn som Arne Bakkene, Gunnar Engebretsen, Nils Magelsen, Gunnar Thorstensen, Hans Kinge, Willy Lie og M.O. Storsveen bare for å nevne noen. Eliteserien. Ullevål IL tok sin siste av tre Kongepokaler for NM-gull i seniorklassen i 1978. I årene etter dette har klubben hentet hjem flere norgesmesterskap i aldersbestemte klasser. Siste og eneste mesterskap for smågutter var 1986. Det sjette mesterskapet i gutteklassen kom i 1998. I juniorklassen har vi tre mesterskap hvorav de to siste kom i 2000 og 2001. Dette viser at det spirer og gror godt i de yngre årsklassene. Ullevål arrangerer også bandyskole for de aller yngste, dette har vært veldig populært og det har vært ca. 100 unger som har deltatt hver gang. Flere av klubbens medlemmer har representert Norge både som spillere og lagledere. Som spiller har vel Erik Nordbrenden gjort seg mest bemerket med sine 116 A-landskamper. I dag er A-laget i eliteserien med håp om å nå nye storhetstider. Klubben har lag i alle de aldersbestemte klassene. Håkon Tjomsland er leder for bandyavdelingens meget aktive styre. Meritter. 3 plass i DEX Worldcup i Ljusdal 1974 Johan Gottfried Conradi. Johan Gottfried Conradi (født 1820, død 1896) var en norsk dirigent og komponist. Hans hjertesak var mannskorsaken, og han reiste mye rundt i Norge for å fremme interessen for mannskormusikk. Han regnes gjerne som grunnleggeren av organisert korsang i Norge og grunnla flere korforeningen, inkludert en han selv ledet i Kristiania. I samarbeid med Halfdan Kjerulf startet han offentlige abonnementskonserter i hovedstaden, med det formål å la allmennheten for å høre klassikere og nye verker på regelmessig basis. Conradi gav ut den første norske musikkhistorie. Conradi, Johan Gottfried Conradi, Johan Gottfried Conradi, Johan Gottfried Anoth. Anoth er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. Den er stedet der barna til Leia Organa; Jacen, Jaina og Anakin Solo midlertidig bodde undercover i sine tidlige barneår. Den vises kun i "Expanded Universe". Planeten har tre adskilte deler, to som ligger så nær hverandre at de skraper borti hverandre, og den tredje som orbitter på sikker avstand. Det var på den siste som ungene oppholdt seg. Stabæk Bandy. Stabæk Bandy (stiftet 1912) er et bandylag fra Bærum kommune. Laget er en del av Stabæk Idrettsforening som ble stiftet i 1912. De spiller sine kamper på Stabekkbanen, kjent som "plassen". Eksterne lenker. Bandy Sensur (informasjon). a> var uttrykk for politisk og kulturell meningssensur. Sensur er undertrykkelse av tale eller annen offentlig kommunikasjon som kan anses som upassende, skadelig, følsom eller ubeleilig som bestemt av en regjering, mediene eller andre kontrollorgan. Det kan gjøres av myndigheter og private organisasjoner eller av personer som driver selvsensur. Det forekommer i en rekke forskjellige sammenhenger, inkludert tale, bøker, musikk, film og andre kunstarter, presse, radio, fjernsyn og Internett på bakgrunn av mange forskjellige årsaker, inkludert nasjonal sikkerhet, for å kontrollere uanstendighet, barnepornografi, hatmeldinger, å beskytte barn, for å fremme eller begrense politiske eller religiøse syn, for å forebygge sladder og ærekrenkelser og for å beskytte intellektuell eiendom. Det kan eller kan ikke være lovlig. Mange land gir sterk beskyttelse mot sensur ved lov, men ingen av disse beskyttelsene er absolutt, og det er ofte nødvendig å balansere motstridende rettigheter for å kunne fastslå hva som kan og ikke kan bli sensurert. Jørn H. Hurum. Jørn Harald Hurum (født 4. november 1967) er en norsk paleontolog og vitenskapsformidler. Hurum er utdannet virveldyrpaleontolog og ansatt som førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo i Oslo. Han har særlig jobbet med dinosaurer, tidlige pattedyr og svaneøgler. Han leder siden 2010 et team som graver ut store øgler og dinosaurarter på Janusfjellet 5–6 km nord for Longyearbyen på Svalbard. Bakgrunn. Jørn Hurum er født og oppvokst i Mjøndalen ved Drammen, men har de siste årene bodd i Nittedal utenfor Oslo. Siden barndommen har han samlet fossiler og mineraler i Oslo-distriktet. Han begynte studier i paleontologi ved Universitetet i Oslo i 1987. Han ble cand.scient. i 1993 med oppgaven «Snout and orbit of Cretaceous Asian multituberculates studied by serial sections», og fikk doktorgraden med avhandlingen «Cranial structure and relationships of Mongolian Late Cretaceous multituberculate mammals» i 1997. Begge oppgavene baserer seg på fossiler av pattedyr funnet i Gobi-ørkenen. Etter avsluttet doktorgrad fikk han et postdoktorstipend fra Forskningsrådet for å studere kjever hos Tyrannosaurus og dens slektninger blant rovdinosaurene. Siden 2004 har han vært leder av utgravningene på Svalbard av marine øgler fra juraperioden. Jørn Hurum giftet seg i 1991 med Merethe Frøyland, som er ekspert på realfagdidaktikk og førsteamanuensis ved Naturfagsenteret på Blindern. I 2003 fikk de en datter som fikk navnet Ida. Vitenskapsformidling og forskning. Dinosaurforskeren Jørn H. Hurum er kjent som en medieprofilert formidler av populærvitenskap innen sitt fagfelt. Han har skrevet fire faktabøker, deriblant «Menneskets utvikling» (2004) og «Stein» (2007), og vært programleder i «Jørns hjørne» i TV-programmet «Newton» (2001–2002) og i radioprogrammet «Hurum og Ødegaard» i Kanal24 (sammen med astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard). Han har ellers skrevet mer enn 50 populærvitenskapelige artikler for ulike medier og utviklet i 2004 læreprogrammet «Dinosaurjakt» for norske skoler sammen med viten.no. Han har også vært leder og faglig ansvarlig for flere utstillinger ved Naturhistorisk museum: «Gåtefulle Kina» (2000), «Dødelige dinosaurer» (2003) og «Europas siste jungel» (2008). I 2007 ble Jørn Hurum verdenskjent for funnet av «Monsterøgla fra Svalbard», også kalt predator x, som er verdens største kjente pliosaur. 19. mai 2009 presenterte Hurum, tyske og amerikanske forskere et 47 millioner år gammelt fossil av en ape i New York, som i pressen ble utropt til «the missing link», det manglende bindeleddet i menneskets utviklingshistorie. Fossilet viser verdens eldste kjente apeskjelett, som er 95 % intakt, "Darwinius masillae", populært kalt Ida etter Hurums mindreårige datter. Christian Adolph Diriks. Christian Adolph Diriks (født 11. november 1775 i København, død 16. desember 1837 i Christiania) var en norsk jurist og deltager på riksforsamlingen i 1814. Diriks var byfogd og sorenskriver i Laurvig. De 24 stemmeberettigede i byen valgte ham til representant på riksforsamlingen under et møte i byens kirke den 4. mars 1814. Han sluttet seg til selvstendighetspartiet, og satt i reglementskomitéen og konstitusjonskomitéen. Dermed var han en av de som redigerte utkastene til Grunnloven, og han fikk stor innflytelse på dette arbeidet. Han ble Norges første stortingspresident, og senere statsråd. På sine eldste dager gikk han imot feiringen av 17. mai, som han mente var en provokasjon mot Sverige. Diriks er gravlagt i familiens gravsted på Vår Frelsers gravlund, sammen med blant annet sin sønnesønn maleren Karl Edvard Diriks (1855–1930). Christian Adolph Diriks var også far til fyrdirektøren og tegneren Carl Fredrik Diriks (1814–1895). Bespin. Bespin er en fiktiv gassplanet fra Star Wars-universet. Lando Calrissian hadde en gruvekoloni her i. Hikaru Utada. Hikaru Utada (japansk: 宇多田ヒカル "Utada Hikaru"), født 19. januar 1983 i New York, USA, er en japansk popartist. Hun er en av de mest suksessfulle og hyllede artistene i japansk musikkhistorie. Til nå har hun gitt ut syv album, tjuetre singler og en rekke VHS/DVD-er. Hun er født som Utada Hikaru (宇多田光 "Utada Hikaru")men nå er hennes navn, ifølge japansk lov, Hikaru Iwashita (岩下光 "Iwashita Hikaru"). Dette navnet fikk hun da hun giftet seg med Kazuhiro Iwashita(岩下和裕 "Iwashita Kazuhiro"), bare 19 år gammel. Siden Kazuhiro både er en fotograf og filmskaper, har han laget flere av hennes musikkvideoer. Men siden de nå er skilt er navnet hennes igjen Utada Hikaru. Foreldrene hennes er japanske og har røtter i den japanske musikkindustrien. Faren hennes, Teruzane Utada, er en plateprodusent og har produsert en del av hennes tidligere plater. Moren hennes, Junko Utada, er en musiker slik som Hikaru selv. Hun er innehaver av rekorden for det albumet som har solgt mest i japansk musikkhistorie. "First Love" heter albumet og har solgt mer enn 10 millioner eksemplarer verden over. Hun har også vunnet «the golden disc», japans mest anerkjente musikkpris, for dette albumet som hun i likhet har gjort med 12 av singlene sin. Hikaru gjorde sitt første profesjonelle opptak da hun var tolv år gammel og spilte inn sin første plate i 1996 under pseudonymet Cubic U. Det var debutalbumet hennes som Cubic U, «Precious», som ledet til karrieren hennes i Japan. En person i et japansk platestudio hørte nemlig albumet og spurte henne, siden han likte det han hørte, om hun ikke kunne skrive noen sanger på japansk, siden hun kunne språket. Dette tilbudet kunne hun ikke avslå og med dette startet hennes japanske karriere. Denne hendelsen fortalte hun om i et intervju med MTV. Utada har også skrevet og fremført åpningsangene til PlayStation 2-spillene "Kingdom Hearts" og "Kingdom Hearts II". Siden spillene er gitt ut både på japansk og på engelsk er det to versjoner av sangene. En versjon på engelsk og en på japansk. Åpningsangen i spillet Kingdom hearts er på Japansk kalt «Hikari» og på engelsk kalt «simple and clean». Åpningsangen til Kingdom hearts 2 er på engelsk kalt «sanctuary» og på japansk kalt «passion». Skilsmisse. 3. mars 2007 annonserte Hikaru skilsmisse med Kazuhiro Iwashita etter et fire og et halvt års langt ekteskap. Triviell informasjon. Utada, Hikura Utada, Hikura Byss. Byss er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. Corellia. Corellia er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. Geografi. Planetens klima ligner mye på Jorden, og flesteparten av innbyggerne er mennesker. Filmene. Corellia blir ikke vist eller nevnt i filmene, men den er Han Solos hjemplanet. Romskipene Tusenårsfalken og Tantive IV har også sitt opphav på Corellia. Dantooine. Dantooine er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. I Star Wars episode IV får vi vite at det tidligere var tilholdsstedet til opprørsalliansen, i samme film prøvde prinsesse Leia Organa og redde hjemplaneten sin, Alderaan ved å si at det fortsatt var en base på Dantooine. Geonosis. Geonosis er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. Planeten er geonosianernes hjem, men noe spesielt gjestfritt er det ikke. Leveforholdene er harde, og stort sett finner man bare stein og sand på planeten. Den ligger en parsec unna Tatooine, og kan sies å være relativt avsidesliggende, men spilte i likhet med flere andre fjerne planeter en viktig rolle i hendelsene før Republikkens fall. Geonosis var separtistenes hovedbase, stedet hvor deres gigantiske droidehær ble produsert. Møtet mellom galaksens store handels- og næringsføderasjoner ble også avholdt på planeten, med det utfall at de slo seg sammen, for å bli kvitt Republikken og få innført absolutt kapitalisme. Mest berømt får en imidlertid si at planeten er for å ha huset åpningsslaget av Klonekrigen. Ved en ren tilfeldighet fant jediridderen Obi-Wan Kenobi ut av separatistenes planer, og han fikk da sendt Republikkens klonehær til planeten, som ryddet opp og vant det første av mange slag i denne krigen, som har satt dype spor i galaksen. De insektslignende geonosianerne bor i bolkolonier, enorme tårn, som på mange måter farger terrenget. Imidlertid er de utført i en naturalistisk stil, slik at de best mulig skal kunne gli inn i landskapet. Ithor. Ithor er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. Auke. Auke er et etternavn. Det er flere slekter med dette navnet, men etternavnet er relativt sjeldent. En slektsgren Auke har sitt opphav i Røyken Kommune på Østlandet. Slekten har sitt utgangspunkt i Johan Christensen Auke opprinnelig fra Follestadeie i Åros. Han giftet seg med Ellen Jørgine Sørensdatter Bonni f. 25. mars 1823 den 5. mars 1850 og døde1908. Disse har svært mange etterkommere i Røyken, Asker, Drammen og mange andre steder i Østlandsområdet. Pushpa Lal Shresta. Pushpa Lal Shresta (født 1924, død 22. juli 1978) var en berømt kommunistleder i Nepal. Han er kjent som grunnlegger av både Nepal Kamyunishta Parti (NKP) og NKP (Pushpa Lal). Hans enke, Sahana Pradhan, er også berømt som kommunistisk leder, og fortsatt aktiv i NKP(forente marxist-leninister). Stifter av Nepal Kamyunishta Parti. Hans eldre bror var "Ganga Lal Shresta", som under Rana-diktaturet i 1940 blei skutt for å være medlem i det illegale partiet Praja Parishad. Pushpa Lal var først aktiv i Nepals Kongressparti i Calcutta på slutten av 1940-tallet, men blei skuffa over Kongressen. I 1949 grunnla han NKP i Calcutta. To forskjellige datoer har vært oppgitt for stiftelsen: 29. april og 15. september. Det som er sikkert, er at han og tre andre starta "organisasjonskomiteen" til partiet 22. april, og at Pushpa Lal ga ut førsteutgava av Det Kommunistiske Manifest på nepali, oversatt av ham sjøl, den 15. august. I opposisjon på 1950-tallet. Han var generalsekretær (leder) av partiet fram til 1951, da Man Mohan Adhikari tok over. Dette blei innledinga på mange år med partikamper, som etterhvert sprengte NKP. I 1953 gifta han seg med Sahana Pradhan. Utover 1950-tallet kom han i sterkere opposisjon til ledelsen i NKP, og han sto fram som lederen av venstrefløya i partiet. I 1955 kom partisekretær "Adhikari" med en uttalelse om at NKP anerkjente kongen som Neplas statsoverhode. Pushpa Lal sa at dette var i strid med NKPs mest grunnleggende prinsipper. I 1959 fikk partiets generalsekretær, Keshar Jung Rayamajhi, gjennom at NKP skulle stille opp til det første parlamentsvalget, til tross for at kong da han blei pressa til å utskrive valg, ikke hadde innfridd det gamle kravet fra revolusjonen i 1951 om at det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling, og en uke før valget proklamerte en ny grunnlov som ga kongen stor makt. Pushpa Lal protesterte. Partikampen 1960 til 1962. Da kong Mahendra gjorde statskupp og forbøy alle politiske partier i desember 1961, sendte partisekretær "Rayamajhi", som var i Moskva, ut ei erklæring der han støtta kuppet. Pushpa Lal sendte på vegne av politbyrået i NKP i Kathmandu ut ei erklæring som krevde slutt på den militære terroren, og en konferanse av alle politiske partier. Etter dette blei den indre partikampen akutt. Pushpa Lal Shresta måtte dra i eksil i India, andre partiledere fikk etterhvert langvarige fengselsstraffer, mens Rayamajhi, som med tida skulle bli en kjent monarkistisk politiker, kunne operere åpent i Nepal. Raymajhi-fløya, som kontrollerte den daglige partliledelsen, led først nederlag først på et månedslangt plenum i 1961 i Darbhanga, India. Den ignorerte vedtaka derfra og fortsatte som før. Dette førte til at majoriteten i partiet mot den daglige ledelsens vilje tvang gjennom at NKPs 3. landsmøte blei innkalt i Varanasi, India, i 1962. Raymajhi blei ekskludert og danna sitt eget prosovjetiske parti, NKP(Rayamajhi). Partiledelse sammen med Tutsi Lal etter 1962. På det 3. landsmøtet blei "Tulsi Lal Amatya" valgt til ny generalsekretær, og Pushpa Lal Shresta blei valgt til å lede partiet sammen med ham. Majoriteten i NKP støtte Kinas Kommunistiske Parti i striden med Sovjetunionens Kommunistiske Parti, og var erklært revolusjonær. Pushpa Lal var ledende i å få gjennom dette. Men ellers inntok han mellomstandpunkter når det gjaldt flere innenrikspolitiske stridsspørsmål. Mohan Bikram Singh hadde på plenumet i 1961 fått flertall for sin linje om at NKP skulle kreve valg på ei "grunnlovsgivende forsamling" og avvise å samarbeide med Nepals Kongressparti. Pushpa Lal støtta derimot kravet om å gjeninnkalle nasjonalforsamlinga fra 1959, som kongen hadde oppløst, og han gikk inn for samarbeid med Kongressen. Dette skulle også seinere bli sentrale stridsspørsmål mellom ham og andre maoistiske kommunistledere. Utover 1960-tallet førte den politiske undertrykkelsen til at partiets organisasjon inne i Nepal fungerte stadig dårligere. Fra om lag 1965 var kontaktene mellom partiledelsen og de lokale organisasjonene i praksis stort sett brutt sammen. Forholdet mellom Pushpa Lal og Tutsi Lal blei også stadig dårligere. NKP(Pushpa Lal) stiftes 1968. I 1968 fulgte et flertall av partimedlemmene Pushpa Lal da han på en kongress i mai i "Ghorakhpur", India, stifta et nytt parti, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). (Amatya beholdt den formelle kontrollen over det gamle partiapparatet, men partiet hans blei ei lita gruppe uten politisk innflytelse, som etter splittelsen blei kjent som NKP(Amatya)). NKP(Pushpa Lal) blei noen år framover det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal. Partiet beholdt ikke denne posisjonen lenge. Men det fikk stor historisk betydning som opphavet til en «familie» av kommunistpartier. Noen av dem blei til slutt grunnlaget for et Nepals to dominerende parlamentariske partier etter 1991: Det legale og moderate kommunistpartiet som ofte kalles UML. Konkurrerende partier og splittelser. I 1971 kom Mohan Bikram Singh på frifot etter en lang fengselsstraff. Sammen med flere andre kjente partiledere, bl.a. Man Mohan Adhikari, laga han organisasjonen, som hadde som målsetting å gjenforene de kommunistiske partiene og gruppene. Men enhetsforsøket med NKP(Pushpa Lal) stranda, og Singh stifta isteden i 1974 et nytt parti, NKP (Chautho Mahadhiveshan) (parentesen betyr "fjerde landsmøte"), som blei det sterkeste og viktigste kommunistpartiet på 1970-tallet. (Ahdikari starta seinere også sitt eget parti, kjent som NKP(Adhikari) eller NKP(Manoman). Det fikk liten betydning.) Forskjellige grupper splitta seg også ut av Pushpa Lals parti. Blant dem som brøyt ut var "kamerat Rohit" (Narayan Man Bijukche), en newari-leder fra Bhaktapur. I 1976 stifta han Nepal Mazdoor Kizan Party, et parti som blei meget sterkt lokalt og har dominert Bhaktapur by siden. Madan Kumar Bhandari, en studentleder som gikk ut i 1976 for å danne "Mukti Morcha Samuha" (Frigjøringsfont-gruppa), var blant de som slutta seg til NKP(ML). (I 1991 blei han den reelle lederen i UML.) Alt dette svekka NKP(Pushpa Lal) og reduserte dets betydning i de siste åra av Pushpa Lal Shrestas liv. Pushpa Lals parti etter hans død. Hans begravelse i 1978 blei markert med en stor demonstrasjon, som uttrykte at forskjellige kommunistartier så Pushpa Lal Shresta som en viktig pioner. Tilhengere av Kongresspartiet skal også ha deltatt, og dette skal ha vært blant de første eksemplene på tendensen med mer samarbeid mellom kommunister og folk fra Kongresspartiet. Sahana Pradhan tok over ledelsen av partiet etter Pushpa Lal Shrestas død. I 1986 slutta hun partiet sammen med NKP(Manmohan) til NKP(Marksbadi) (parentesen betyr "marxistisk"). I januar 1991 tok hun partiet med inn i det nye, store og moderate kommunistpartiet UML, der hun blei den første offisielle partilederen. Arven etter Pushpa Lal Shresta. Pushpa Lal Shresta er etter sin død blitt tatt til inntekt for svært ulike fløyer i kommunistbevegelsen i Nepal. Prachanda roser ham som en revolusjonær, som innførte Maos tenkning i kommunistpartiet. De moderate kommunistene brukte i sin tid Pushpa Lal som et argument for linja med å samarbeide med Nepals Kongressparti. Han reknes fortsatt som en viktig marxistisk teoretiker, og mange av verkene hans er nyutgitt. En minnepark med Pushpa Lal Shrestas navn ligger i "Nuwarthok", Pokhara. En statue av ham blei avduka der den 23. juli 2006. Kamino. Kamino er en fiktiv planet fra Star Wars-universet. Geografi. Kamino er en havplanet, det vil si at den er 100 % dekket av hav. Været preges av konstante stormer. Befolkning. Planeten er befolket av høye, elegante skapninger, kalt "kaminoanere". De holdt seg for seg selv og er kjent som de beste klonerne i galaksen, og det var de som skapte Republikkens Klonesoldater. Tipoca City. "Tipoca City" er hovedstaden på Kamino. Arkitekturen av byen er unik med at den er bygd for å unngå de kraftige stormene og bølgene på Kamino. Blant beboerne i byen er statsministeren Lama Su, Jango og Boba Fett. Filmene. Det var her republikkens klonehær ble laget. Obi-Wan Kenobi ble sendt her for å følge ett spor fra Padmé Amidalas nesten-snikmorder. Gjennom Obi-Wans besøk i Tipoca City oppdaget han kilden til hærens genetiske kode, Jango Fett og hans «sønn» Boba Fett. Da Jango ble oppdaget, klarte han og Boba såvidt å flykte med Obi-Wan rett bak. Senere kom jedimesteren Yoda tilbake fra å hente en mengde Klonesoldater for å assistere resten av jediene i Slaget om Geonisis som etterhvert ble det første slaget i klonekrigen. Thor Lange. Thor Næve Lange (født 9. april 1851 i København, død 22. februar 1915 i Ukraina) var en dansk forfatter, oversetter, statsråd og professor. Han har undervist i klassiske språk ved "Institut Lazarev" i Moskva, og var i perioden 1887 – 1906 dansk konsul i Moskva. I 1894 fikk han sin ph.d. ved Københavns Universitet. I 1899 ble han også opphøyd til russisk adel. Kjell Heggelund. Kjell Heggelund (født 16. desember 1932 i Mandal) er en norsk lyriker og oversetter innenfor engelsk, fransk, gresk og latinsk litteratur. Han har også redigert diverse samlinger, bl.a. Petter Dass' samlede verker. Ekeberg skoles musikkorps. Ekeberg skoles musikkorps ble stiftet i 1957 og har tilhørighet på Ekeberg skole ved Ekebergsletta i Oslo. Medlemmer. I 2006 var det mellom 60 og 70 medlemmer fordelt på hovedkorps, juniorkorps, aspirantkorps og drilltropp. I 2007 og 2008 økte medlemstallet til mellom 80-90 for så fra høsten 2008 å synke til rundt 60 igjen. I 2012 består korpset av hovedkorps hvor musikalsk leder er Martin Olsen, samt både juniorkorps og aspirantkorps som ledes av Ingvill Starberg. Korpsets medlemmer går på skolene i distriktet som Ekeberg, Ryenberget og Brannfjell. Jubileum. I 2007 feiret korpsets 50-års jubileum med blant annet jubileumstur til Portugal og mange andre arrangementer. Turer og aktiviteter. Korpset har en allsidig aktivitet, både musikalsk fra små huskonserter til større arrangementer som f.eks Grease og Blues Brothers. Det samarbeides også med Ekeberg skole, bl.a med egne skolekonserter for skolens elever, men også samarbeidsprosjekter som f.eks med hele 7.trinn som kor. Korpset har også deltatt som statister i tv-serien og spillefilmen Orps samt tv-reklame for en elektrokjede. Hvert år reiser korpset på sommertur, noen ganger langt og noen ganger kort. Foreldreinnsats. I et korps trenger man inntekter og dette fordrer en viss foreldreinnsats i form av jobb på loppemarked, 17. mai-arrangement og som parkeringsvakt på Ekebergmarkedet og AmCar-treffet Det kan høres mye ut, men dugnadene er både morsomme og sosiale og man blir kjent med mange på tvers av aldersgruppe til egne barn. Innsatsen begrenser seg også til få, men store arrangementer så foreldreinnsats i et korps er mye mindre enn f.eks idretten hvor man kanskje hver eneste helg må kjøre til/fra kamp, og man har kioskvakter, utdeling av brosjyrer etc. Roland LAPC-I. Roland LAPC-I er et lydkort for PCer, som ble utgitt i 1988 av Roland Corporation. Det er praktisk sett en CM-32L og et MPU-401-grensesnitt på et ISA-kort. Kortet ble solgt i USA av Sierra On-Line for bruk med deres dataspill, i tillegg til de vanlige musikkforretningene. Prisen på kortet var rundt $500. Kortet kom ikke med noe programvare eller ekstrautstyr siden ingen programvare var nødvendig. CM-32L-delen oppførte seg som at den var koblet til MPU-401-delen. Hvis man ville koble til eksterne MIDI-kompatible enheter måtte man kjøpe et adapter kalt MCB-1. Dette adapteret kunne kobles til en spesiell utgang bak på kortet slik at man fikk vanlige inn- og utganger for MIDI. Kortet ble ofte feilaktig kalt "LAPC-1", men bilder av kortet viser at det står en I på det, ikke 1. I står antagelig for IBM PC, siden det eksisterer et likt kort for NEC datamaskiner kalt "Roland LAPC-N". Hvis man ville koble LAPC-N til eksterne MIDI-kompatible enheter måtte man kjøpe et adapter kalt MCB-2. Kulturarv. Kulturarv kan sies å være hele den historiske plattformen samfunnet står på. Viktige begrunnelser for å arbeide med kulturvern ligger i at det gir grunnlag for identitet og rotfeste, skaper forståelse av at egne tradisjoner representerer noe verdifullt, samt gir premisser for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Dermed bidrar kulturvern både til å skape trivsel hos den enkelte og bærekraftige samfunnskår og åpne, tolerante og robuste samfunn. I 1972 opprettet UNESCO en liste over steder som er kallt verdensarv-listen der kulturarven er spesielt ivaretatt. I Norge kan det sies at denne har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra og innlemmet i norsk kultur. Slik spenner begrepet vidt og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer. Kulturvern. Kulturvern er en samlebetegnelse for arbeid med materielt og immaterielt innsamling, dokumentasjon og formidling. Materielt kulturvern kan sies å arbeide for å sikre konkrete gjenstander (kulturminner) og den kunnskapen de forteller. Dette området går ofte under betegnelsen kulturminnevern. Den offentlige innsatsen innen kulturminnevernet ledes i Norge av Riksantikvaren, et eget direktorat under Miljøverndepartementet. "«Immateriell kulturarv» betyr praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom – som samfunn, grupper og, i noen tilfeller, enkeltpersoner anerkjenner som en del av sin kulturarv. Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet. I forbindelse med denne konvensjon tas kun i betraktning immateriell kulturarv som er forenlig med de eksisterende internasjonale menneskerettighetsinstrumentene og med kravene om gjensidig respekt mellom samfunn, grupper og enkeltpersoner samt en bærekraftig utvikling." Svært ofte blir det i samspillet mellom den konkrete gjenstanden (kulturminnet) og kunnskapen om hva dette kulturminnet forteller eller dokumenterer som er det verdifulle. I Norge er den offentlige innsatsen spredt mellom flere departementer og direktorater, men særlig Miljøverndepartementet med Riksantikvaren og Fylkeskommunene og Kultur- og kirkedepartementet gjennom Norsk kulturråd og museene. I 2008 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet, «farokonvensjonen». Sentrale element i denne konvensjonen er bl.a. alle kulturelle gruppers rett til at deres kulturarv bevares, bærekraftig forvaltning av kulturminnene i samfunnsutviklingen, tilgjengelighet, samt den demokratiske forvaltning av dem. Svært mye av kulturvernarbeidet i Norge foregår gjennom frivillige lag og foreninger, hvor de aller fleste er organisert i paraplyorganisasjonen Norges kulturvernforbund som også er sekretariat for Kulturminneåret 2009. Conference National. Conference National (ble ofte nevnt som Blue Square Bet Premier av sponsorgrunner) er en engelsk landsdekkende divisjon i Football Conference som ligger divisjonen over Conference North og Conference South. Ligaen er det øverste nivået i National League System, og det femte øverste nivået i det engelske ligasystemet. Den er også den laveste landsdekkende divisjonen i engelsk fotball. "Sponsornavn" fra og med sesongen 2007-08 er Blue Square Premier. Konkurransen. Divisjonen har 24 lag. Alle lagene møter hverandre 2 ganger i løpet av sesongen (en gang på eget gress, og en gang på motstanderens hjemmebane). For seier får man 3 poeng, for uavgjort 1 poeng og for tap 0 poeng. På slutten av sesongen vil det beste laget rykke opp til Football League Two (nivå 4). Lagene som havner på 2. til 5. plass spiller kvalifisering om en andre opprykksplass. Her spiller lag nr 5 mot lag nr 2 og lag nr 4 mot lag nr 3. Lagene får en hjemmekamp hver mot hverandre. Lavest plasserte lag åpner med hjemmekamp. Vinnerne av disse såkalte semifinalene møtes i en finale på Wembley (har vært Britannia Stadium (Hjemmebanen til Stoke City) fra og med 2003 til og med 2006 mens Wembley lå nede som stadion). Vinneren av finalen rykker opp. De 4 dårligste lagene rykker ned til Conference North og Conference South (nivå 6, avhengig av geografisk plassering). Historie. Alliance Premier League var navnet fra og med 1979/80 Ble kalt Football Conference fra og med sesongen 1986/87. Fra og med denne sesongen fikk også vinnerlaget rykke opp til Ligaens 4. divisjon. Conference National ble divisjonens navn fra og med 2005/06 Conference National (ble ofte nevnt som Blue Square Bet Premier av sponsorgrunner) er en engelsk landsdekkende divisjon i Football Conference som ligger divisjonen over Conference North og Conference South. Ligaen er det øverste nivået i National League System, og det femte øverste nivået i det engelske ligasystemet. Den er også den laveste landsdekkende divisjonen i engelsk fotball. "Sponsornavn" fra og med sesongen 2007-08 er Blue Square Premier. Konkurransen. Divisjonen har 24 lag. Alle lagene møter hverandre 2 ganger i løpet av sesongen (en gang på eget gress, og en gang på motstanderens hjemmebane). For seier får man 3 poeng, for uavgjort 1 poeng og for tap 0 poeng. På slutten av sesongen vil det beste laget rykke opp til Football League Two (nivå 4). Lagene som havner på 2. til 5. plass spiller kvalifisering om en andre opprykksplass. Her spiller lag nr 5 mot lag nr 2 og lag nr 4 mot lag nr 3. Lagene får en hjemmekamp hver mot hverandre. Lavest plasserte lag åpner med hjemmekamp. Vinnerne av disse såkalte semifinalene møtes i en finale på Wembley (har vært Britannia Stadium (Hjemmebanen til Stoke City) fra og med 2003 til og med 2006 mens Wembley lå nede som stadion). Vinneren av finalen rykker opp. De 4 dårligste lagene rykker ned til Conference North og Conference South (nivå 6, avhengig av geografisk plassering). Historie. Alliance Premier League var navnet fra og med 1979/80 Ble kalt Football Conference fra og med sesongen 1986/87. Fra og med denne sesongen fikk også vinnerlaget rykke opp til Ligaens 4. divisjon. Conference National ble divisjonens navn fra og med 2005/06 Playoff i Football Conference. Siden 2002/03 sesongen har to lag fra Football Conference hatt muligheten til å rykke opp til The Football League. Laget som vinner divisjonen rykker direkte opp, mens de lagene som ender på plassene 2, 3, 4 og 5 spiller en playoffturnering om den siste plassen i Football League Two. I den ene semifinalen møter lagene som ble nummer 2 og 5 hverandre, og i den andre møter lagene som ble nummer 3 og 4. Semifinalene går over to kamper, mens finalen er en kamp på nøytral bane. Politisk rådgiver. Politisk rådgiver er en tittel på en person som i Norge bistår politikere med å utforme politikk. I departementene inngår en politisk rådgiver i statsrådens politiske stab, sammen med statssekretæren(e). Også partienes stortingsgrupper har ansatt egne politiske rådgivere som bistår stortingspolitikerne. Politiske rådgivere for norske statsråder. De politiske rådgiverne i departementene ansettes av Statsministerens kontor. Stillingen ble opprettet i 1992, da stillingene som personlig rådgiver og personlig sekretær ble avviklet etter å ha vært i bruk siden henholdsvis 1974 og 1946. Rådgiver Jacob Dybwad. Jacob Dybwad (født 20. juli 1823 i Christiania, død 4. september 1899 samme sted) var Han utdannet seg i boktrykkerfaget i Leipzig, Paris og Berlin. Etter hjemkomsten ble han med i broren Christian Dybwads bokforretning som fikk havnet Jacob Dybwads Forlag (1852). Han drev dette frem til overtagelsen av sønnene Jakob og Bertram (1882). Forlaget ga blant annet ut kjente forfattere som Carl Paul Caspari, Nordahl Rolfsens lesebok, Jens Andreas Friis, Moltke Moe, P. Chr. Asbjørnsen, M. B. Landstad, Jonas Lie og Jaob R. Sverdrup. I tillegg var det mye involvert med Universitetsbiblioteket, samt utgiver av Forlagets historie er beskrevet i Haakon B. Nielsons "Jacob Dybwad 125 år. Glimt av forlaget og Jacob Dybwad var sønn av Jacob Erasmus Dybwad og far til forfatter og advokat Vilhelm Dybwad, sistnevnte ga blant annet ut biografien "Jacob Dybwad (1823–1899)" i 1942. Den norske oversetter Jacob Dybwad er hans barnebarn ("Skandalen i Hadleyburg og andre historier" av Mark Twain (1947), "Korea" av Sten Bergman (1951), "Vi kan stole på mamma" av Kathryn Forbes (1975). Referanser. Jacob Dybwads forlag Kate Winslet. Kate Elizabeth Winslet (født 5. oktober, 1975 i Reading, Berkshire, England) er en engelsk skuespiller og sanger. Hun har etablert seg som en kjent skuespillerinne i verden og er kjent for sine roller som Marianne Dashwood i "Fornuft og følelser" (1995), Rose Dewitt Bukater i "Titanic" (1997), unge Iris Murdoch i "Iris" (2001), Sarah Pierce i "Little Children" (2006), Iris Simpkins i "The Holiday" (2007), Hanna Schmitz i "The Reader" (2008) og April Wheeler i "Revolutionary Road" (2008). Hun har blitt nominert til seks Academy Awards og vunnet oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rollen som Hanna Schmitz i "The Reader". Hun har vunnet alt fra Screen Actor Guild Award til BAFTA Awards, og er blitt nominert til en Emmy Award. I 2012 ble Winslet utnevnt til kommandør (CBE) av Den britiske imperieordenen for sin innsats for skuespillerkunsten. I en alder av 22 år var hun den yngste skuespillerinnen med to oscarnominasjoner; i en alder av 33 er hun den yngste skuespilleren med seks nominasjoner. David Edelstein fra New York Times har omtalt henne som den «beste engelsksnakkende skuespillerinnen fra hennes generasjon». Tidlig liv. Kate Winslet ble født 5. oktober 1975 i Reading i England, som datter av Sally Ann og Roger John Winslet, to godt etablerte skuespillere. Søstrene hennes Beth og Anna Winslet er også skuespillere. Tidlig arbeid. Winslets karriere begynte på TV i barneserien "Dark Season" i 1991. 1992-1997. I 1992 prøvespilte Winslet for en rolle i Peter Jackson's "Heavenly Creatures". Hun fikk til slutt rollen som Julie Hulme. 175 jenter prøvespilte for rollen. Hun ble belønnet med en Empire Awards og London Critics' Circle Film Award for rollen. I 1995 fikk Winslet rollen som Marianne Dashwood i filmversjonen av Jane Austens "Fornuft og følelser". I filmen spiller hun sammen med Emma Thompson, Hugh Grant og Alan Rickman. Filmen tjente inn 135 millioner dollar, og Winslet ble belønnet med BAFTA Awards og Screen Actor Guild Award. Hun ble også nominert til en Golden Globe Award og Academy Award. I midten av 1996 begynte hun innspillingen av James Camerons "Titanic", hvor hun spilte med Leonardo DiCaprio. I rollen som Rose DeWitt Bukater ble hun belønnet med Academy Award- og Golden Globe Awardsnominasjoner. James Camerons episke mesterverk vant 11 Academy Awards, blant annet for beste film. "Titanic" er også den mest innbringende filmen i verden med 1,8 milliarder dollar. Kate Winslet på Toronto International Film Festival i 2006 1998-2003. "Hideous Kinky" var Winslets eneste film i 1998. Hun ble tilbudt hovedroller i filmer som "Shakespeare in love" og "Anna and the king", men avslo. Tross suksessen fra "Titanic" fortsatte hun å ta roller i lav-budsjett-filmer som "Holy Smoke!" (1999). Samme året hadde hun også stemmen til Brigid i animasjonsfilmen "Faeries". I 2000 spilte hun i "Quills" sammen med Geoffrey Rush og Jaoquin Phoenix. Filmen var inspirert av livet og jobben til Marquis de Sade. Filmen ble tatt godt imot av anmelderne, og Winslet ble belønnet med mange nominsjoner som: SAG og Satellite Awards. I 2001 spilte hun i krigsfilmen "Enigma". Samme året var hun å finne i Richard Eyres "Iris", hvor hun hadde rollen som unge Iris Murdoch. Hun delte rollen med Dame Judi Dench. Winslet ble nominert til en Academy Awards for hennes tolkning av rollen. Også i 2001 hadde hun stemmen til Belle i animasjonsfilmen ', som er basert på Charles Dickens fortelling med samme navn. I sammenheng med denne filmen sang Winslet sangen «What if», som ble utgitt i november 2001. Inntektene fra salget av singelen gikk til kreftforeninger for barn. Sangen ble en stor suksess i Europa og lå på førsteplass i Østerrike, Belgia og Irland. Den neste filmen hennes var "The life of David Gale" (2003), hvor hun spilte en ambisiøs journalist som intervjuer en dødsdømt professor en uke før han skal henrettes. Filmen ble dårlig tatt imot, og Roger Ebert fra Chicago Sun-Times kalte filmen «a silly novie» → (en tåpelig film). 2004-2006. I 2004 spilte Winslet sammen med Jim Carrey i "Evig solskinn i et plettfritt sinn". Hun ble oscarnominert for rollen som Clementine Kruczynski. En annen film i 2004 var "Finding Neverland", som hadde fokus på den skotske forfatteren J. M. Barries (Johnny Depp) forhold til Sylvia Llewelyn Davies (Winslet). Dette ble hennes mest innbringende film siden "Titanic". 4. august 2005 hadde hun en gjesteopptreden i BBC-serien "Extras", laget av Ricky Gervais. For denne rollen ble hun nominert til sin første Emmy Awards. I episoden spiller hun seg selv under opptakene av en såkalt holocoust-film, fordi å spille i holocoust-filmer er en sikker måte å vinne Oscar på. Hun vant sin første Oscar tre år senere for rollen som en arbeider ved en konsentrasjonsleir. I "Romance and Cigarettes" spilte hun rollen som Tula. Etter at hun avslo tilbudet om en rolle i Woody Allens "Match Point" (2005), fastslo hun at hun ville tilbringe mer til med familien. I 2006 spilte hun i filmene "All the King's Men", "Som små barn" (Little Children) og "The Holiday". I "All the King's Men" spilte hun mot Sean Penn og Jude Law. Winslet spilte en liten rolle som Anne Stanton, ungdomskjæresten til Jack Burden (Law). Filmen ble en fiasko, og ble slaktet. Winslets neste film gikk mye bedre. I "Som små barn" spilte hun sammen med Patrik Wilson. I rollen som Sarah Pierce gjorde hun seg fortjent til en oscarnominasjon. Etter "Som små barn" spilte hun i Nance Meyers romantiske komedie "The Holiday", hvor hun spilte sammen med Cameron Diaz, Jude Law og Jack Black. Filmen ble en stor suksess og tjente 205 millioner dollar på verdensbasis. I 2006 hadde hun også mange småprosjekter. I animasjonsfilmen "Nedenom og hjem igjen" hadde hun stemmen til Rita. 2007-. I 2007 ble hun gjenforent med Leonardo DiCaprio i sammenheng med filmen "Revolutionary Road" (2008). Filmen ble regissert av hennes ektemann Sam Mendes. Det var Winslet som foreslo at de tre skulle jobbe sammen i filmen, som er basert på boken med samme navn, skrevet av Richard Yates. I rollen som April Wheeler ble hun belønnet med sin første Golden Globe Award I 2008 spilte hun også i filmen "The Reader", som er basert på Bernhard Schlinks roman med samme navn. Filmen var regissert av Stephen Daldry, med Ralph Fiennes og David Kross i birollene. Filmingen av "The Reader" kom i konflikt med filmingen av "Revolutionary Road", så Nicole Kidman erstattet henne. En måned ut i filmingen måtte Kidman forlate innspillingen på grunn av graviditeten hennes. Winslet kom tilbake, og i rollen som Hanna Schmitz vant hun sin første Academy award og sin andre Golden Globe Award. Hun vant også sin andre BAFTA Awards og en Screen Actor Guild Award. Musikk. Winslet er mest kjent for sangen «What If» som ble produsert til filmen '. Hun sang også en duett med «Weird Al» Yankovic på Sandra Boyntons CD "Dog Train", og sang i 2006-filmen "Romance and Cigarettes". Hun sang en arie fra "La bohème", kalt «Sono andati», i filmen Heavenly Creatures. Hun prøvespilte til filmen "Moulin Rouge!", men rollen gikk til Nicole Kidman. Hvis Winslet hadde fått rollen hadde hun sunget alle sangene selv. Privatliv. Winslet er veldig god venn med skuespiller Leonardo DiCaprio. Den 22. november 1998 giftet Winslet seg med Tim Threapleton. 12. oktober 2000 fikk de en datter: Mia Honey. Etter en skilsmisse i 2001, innledet hun et forhold med regissøren Sam Mendes. De giftet seg i 2003 og har en sønn sammen: Joe Alfie Winslet Mendes, som ble født 22. desember 2003. Den 15. mars 2010 sendte Sam Mendes og Kate Winslet ut en pressemelding hvor de bekreftet at de skal separeres. Filmografi. Winslet ved 61st British Academy Film Awards. Priser utenom filmindustrien. I 2000 vant hun en Grammy Award for "Best Spoken Word Album for Children" i "Listen to the storyteller". I 2005 var hun nominert til en Emmy Awards for en gjesteopptreden i serien "Extras", hvor hun spilte seg selv. Oscar milepæl. I en alder av 33 år er hun den yngste skuespillerinnen i verden med flest oscarnominasjoner. Per 2009 har hun seks nominasjoner, herav en seier. Academy Awards BAFTA Awards Golden Globe Awards Satellite Awards Screen Actors Guild Awards Pin Grid Array. Pin Grid Array (PGA) er en type innpakning for integrerte kretser, spesielt mikroprosessorer. PGA. På en PGA er den integrerte kretsen montert inne i et stykke av keramikk, hvor den ene siden er dekket helt eller delvis av et firkantet felt med metallpinner. Pinnene kan bli satt inn i hull i kretskortet eller loddet på plass. Det er nesten alltid 2.54 mm mellom hver pinne. For en viss mengde pinner, okkuperer denne type innpakning mindre plass enn eldre typer, slik som DIP. PGA-varianter. Plastic pin grid array (PPGA) ble laget av Intel for å brukes med deres Pentium-prosessorer. De er ofte brukt på hovedkort med nullkraftsskokler for å beskytte pinnene. Flip-Chip Pin Grid Array ble, i likhet med forrige variant, også laget av Intel. Denne typen innpakning ble brukt på visse Celeron, Pentium III og Pentium 4-prosessorer. Intel gikk over fra PPGA til FCPGA på Celeron 533 (uoffisielt kalt 533A). Disse prosessorene passer i hovedkort med socket 370 eller socket 478. Den er lik PPGA, bortsett fra at silisiumkjernen er vendt oppover og varmeavlederen er blottet. En versjon kalt FCPGA2 har en varmespreder over silisiumkjernen. Den er brukt på nyere Pentium III-prosessorer og de fleste Pentium 4 og Celeron-prosessoren som bruker socket 478. FCPGA2 ble senere avløst av LGA775. Ceramic Pin Grid Array har prosessoren festet til en varmeledende keramisk plate som er gjennomboret av pinnene som så blir koblet til sokkelen. Socket A Athlon og Duron fra AMD bruker denne typen. Organic Pin Grid Array har prosessoren festet til organisk plast som er gjennomboret av pinnene som så blir koblet til sokkelen. AMD Athlon XP bruker denne typen. Norsk barnelegeforening. Norsk barnelegeforening (Barnelegeforeningen) er den norske spesialistforeningen for pediatere (barneleger). Foreningen ble stiftet 19. mai 1919 som Norsk Pediatrisk Selskap under en bankett på Grand Hotel i anledning Axel Johannessens 70-årsdag, og selskapet holdt sitt første møte på Rikshospitalets barneavdeling i oktober samme år. Axel Johannessen var professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet og grunnlegger av pediatrifaget ved universitetet. Han ble selskapets første formann. Foreningen skiftet navn til Norsk barnelegeforening på 1990-tallet. Foreningens engelske navn er "Norwegian Society of Pediatricians". Det tidligere navnet ble oversatt som "Norwegian Pediatric Society". Foreningen er tilsluttet Den norske lægeforening. Medlemstallet var 845 pr. 1. februar 2012. Av medlemmene var 593 barneleger (godkjente spesialister i pediatri), hvorav 494 yrkesaktive. De resterende medlemmene var i hovedsak leger i utdannelsesstilling. 21 medlemmer var spesialister i andre fag enn pediatri. Rundt 100 medlemmer hadde doktorgrad. Sammen med Barneombudet deler Norsk barnelegeforening ut Barnehelseprisen. Styret i Norsk barnelegeforening er representert i en rekke organer og utvalg i og utenfor Den norske lægeforening, og foreslår sammensetningen av spesialitetskomiteen i pediatri. Paidos – Tidsskrift for Norsk barnelegeforening. "Paidos – Tidsskrift for Norsk barnelegeforening" (paidos: gresk for barn, samme ord som pediatri kommer av) er Norsk barnelegeforenings tidsskrift. Det har ISSN 1503-867X. Det utkommer (pr. 2009) med fire numre i året i et opplag på 800 som sendes til medlemmer av Norsk barnelegeforening og enkelte andre. Tidsskriftet ble etablert i 1983. Fritz Heinrich Frølich. Fritz Heinrich Frølich (født 22. juli 1807, død 1877) var en norsk forretningsmann. Han startet flere bedrifter i Kristiania og omegn, hvorav den mest kjente var Nitedals Tændstiksfabrik. Frølich var også medgrunnlegger av Christiania Creditkasse. Hans kontor lå i Kirkegaten, hvor man i dag finner Frølichpassasjen. Gården gikk på hans tid under kallenavnet «Noahs Ark», fordi man fikk kjøpt alle tenkelige ting der. Frølich tok inititiativet til å bygge den såkalte «Frølichbyen», flere en- og toetasjes hus i soltørket leire ved Geitmyrsveien. De ble tegnet av Georg Andreas Bull, og tolv av dem er bevart. Hans mål om å innføre tørket leire som et vanlig byggemateriale i Norge lyktes ikke. Han tok også initiativet til å anlegge en offentlig park på St. Hanshaugen, ikke langt fra Lovisenberg der han hadde en byløkke. På Frølichs tid var tømmerkjørerne på Strømsveien en plage for andre, og han skal ha hatt med seg et posthorn for å skremme dem av veien når han kjørte der. For å få en mer langsiktig løsning på problemet var han en av de første som foreslo å anlegge en jernbanelinje til Eidsvoll. DIS-Norge. DIS-Norge, stiftet 12. januar 1990, er Norges største forening for slektsforskere. Foreningen har som formål å skape et landsomfattende forum for databehandling i slekts- og personalhistorie, spre kunnskap om dette og for øvrig stimulere norsk slektsforskning generelt. Leder gjenvalgt på landsmøtet i 2010 er Torill Johnsen. Foreningen har vel 9 500 medlemmer og er medlem av Norges kulturvernforbund. Historie. Svenske ble dannet 1. april 1980 og var inspirasjonen til at DIS-Norge ble stiftet 12. januar 1990. I den første tiden var databehandling og datakommunikasjon viktig i foreningens virke. Nå har arbeidet med slektsforsking generelt tatt over og dataelementet får mest betydning for utvikling av verktøy. Tidligere ledere. Leder for DIS-Norge blir valgt på landsmøtet, for en periode på to år. Internett. DIS-Norge driver flere tjenester for slektsforskere på internett:,, og. Et stort arbeid har blitt gjort av frivillige i foreningen for å teste slektsforskningsprogram. Nå testes programmene for å kvalitetssikre at de importerer og eksporterer GEDCOM tilfredsstillende. Medlemsbladet. Foreningen gir ut medlemsbladet "Slekt og Data" fire ganger i året. Bladet trykkes i farger i A4-format og har ca 48 sider. Det kan tegnes abonnement for arkiv, bibliotek eller liknende institusjoner. Bladet er tilgjengelig i PDF-format for medlemmene på foreningens nettsider. Redaktør er Aina Johnsen Rønning. Lag. Det er lag av DIS-Norge i alle landets fylker. Det første lokallaget som ble stiftet var DIS-Hordaland, stiftet i 1991. I mange områder er det også lokallag eller grupper. Kilderegistrering. I 2001 inngikk DIS-Norge og Riksarkivaren en avtale om kilderegistrering av kirkebøker. Avtalen gir DIS-Norges registreringsgrupper gratis tilgang til kirkebokskopier for registrering, men Riksarkivaren (ved Digitalarkivet) har enerett til publisering på internett på nasjonalt nivå. Mange av de tilgjengelige registrerte kirkebøkene på Digitalarkivet er registrert og korrekturlest av medlemmer i DIS-Norge. Parallelt med kirkebokregistrering har foreningen også startet med gravstedsregistrering. Forbundet KYSTEN. Forbundet KYSTEN er en organisasjon for vern av norsk kystkultur. Formål. Forbundet KYSTEN spiller en viktig rolle i arbeidet med fartøyvern og bevisstgjøring omkring kystkulturens verdi. Kystlagenes virksomhet spenner fra restaurering av båter og sjøhus til seiling og sjømannskap. Forbundet har 115 kystlag med tilsammen 9000 medlemmer, og er medlem av Norges kulturvernforbund. Eksterne lenker. Forbundet KYSTEN Landsforbundet av Motorhistoriske kjøretøyklubber. Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber eller LMK (stiftet 1979) en paraplyorganisasjon for lokale klubber og merkeklubber for både biler, motorsykler og andre kjøretøyer. LMK skal i en kulturbevarende ånd fremme samarbeidet og enhetlig holdning i saker av motorhistorisk interesse. Forbundet skal fremme bevaring av, forståelse for og kunnskap om motorhistoriske kjøretøy som er 21 år og eldre, med særlig vekt på kjøretøy som er 30 år og eldre. Forbundet har rundt 40 000 medlemmer i 107 klubber og er medlem av Norges kulturvernforbund. LMK Diet Mountain Dew. Diet Mountain Dew er en kullsyreholdig brus. Den både ser og smaker som vanlig Mountain Dew, men den inneholder verken sukker eller energi. Ble lansert i 1994 i USA. Den kan ikke kjøpes i Norge. Richard Fell. Richard Taylor Fell (født 11. november 1948) var Storbritannias høykommissær til New Zealand og guvernør til Pitcairnøyene fra 2001 til 2006. Hans Abel Hielm. Hans Abel Hielm (født 1792, død 1869) var en norsk bokhandler og redaktør. Han begynte å gi ut "Det norske Nationalblad" i 1815, året etter at den nye Grunnloven hadde åpnet for «frimodige Ytringer om Statsstyrelsen». Det var særlig hans bror, politikere Jonas Anton Hielm, som forsynte ham med slike ytringer, som tildels ble trykket anonymt. Avisen ble saksøkt etter to injurierende innlegg om Christian Magnus Falsen. Ettersom Hielm var tilhenger av retten til å være anonym tok han som redaktør fullt ansvar. Han ble dømt til landsforvisning, men Høyesterett reduserte straffen til en bot. Saken bidro til å befeste prinsipper om redaktøransvar og anonymitet i norsk presse. Avisen ble nedlagt kort tid etter, og forholdet mellom de to brødrene ble ødelagt av saken. Mads Ellef Langaard. Mads Ellef Langaard (født 3. mai 1815 i Lillesand, død 23. mars 1891 i Kristiania) var grunnleggeren av Frydenlunds Bryggeri. Langaard stammet fra en gammel sjømannsfamilie. Han var bror av forretningsmannen Conrad Langaard (1823–97) og far til forretningsmannen og kunstvennen Christian Langaard (1849–1922). I ungdommen gikk han til sjøs, men kom senere i handelslære i Arendal. Han grunnla Frydenlunds Bryggeri i 1859, og kjempet i motbakke i flere år. Bygningene raste sammen, og måtte bygges opp på nytt. Deretter viste det seg at noe var galt med ølet, slik at det ble udrikkelig etter kort tid. Etter å ha eksperimentert med forskjellige ølsorter lyktes han, og ble den første som kunne eksportere øl fra Nord-Europa til tropene. Initialene ML preger etikettene fra bryggeriet, og er Norges eldste registrerte varemerke. Langaard ble i 1887 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden «for almennyttig Virksomhed». Pitcairnøyenes guvernør. Pitcairnøyenes guvernør er den britiske kronens representant til Pitcairnøyene, som er det siste britiske oversjøiske territorium i Stillehavet. Pitcairnøyene har utvidet selvstyre, men er formelt underlagt guvernøren. Siden koloniens befolkning er lav (233 på det meste i 1930-årene, og er nå nede i 47) har aldri Storbritannia vurdert å ha en guvernør boende på øya. Istedet har Storbritannias guvernør til Fiji også vært guvernør for Pitcairnøyene, fra 1898 og frem til Fijis selvstendighet i 1970. Deretter ble guvernørstillingen overført til Storbritannias høykommissær til New Zealand. Erik Nordbrenden. Erik Nordbrenden (født 29. desember 1964) er en norsk bandyspiller og bandytrener. Nordbrenden har mangeårig bakgrunn fra norsk og internasjonal bandy, både som spiller og trener. Som spiller var han innom Ullevål, Røa, Västanfors, Vänersborg og Njård. Han spilte 117 kamper på det norske herrelandslaget. Han har vært trener for Ullevål. I 2005 ble han trener for det norske herrelandslaget i bandy, en stilling han hadde fram til 2009. Han overtok stillingen etter svensken Per Erik Saikoff som igjen var den som tok over da Nordbrenden ga seg. Leon Czolgosz. Leon Frank Czolgosz (født 1873, død 29. oktober 1901) er kjent som drapsmannen til USA´s president William McKinley. Czolosz´s foreldre var fattige polske immigranter. Han ble født i Detroit og hadde syv søsken. I tenårene hadde han ulike småjobber, men arbeidet for det meste på familiens gård utenfor Cleveland. Han ble gradvis interessert i sosialistisk og anarkistisk teori, og ble sterkt påvirket av den anarkistiske teoretikeren Emma Goldman. Emma Goldman ble arrestert på mistanke om at hun stod i ledetog med Czolgosz, men ble løslatt da man ikke fant noe bevis. Czolgosz, Leon Czolgosz, Leon Czolgosz, Leon Czolgosz, Leon Vanguard-klassen. Vanguard-klassen er en klasse atomubåter i tjeneste i Royal Navy. Hver ubåt kan bevæpnes med 16 Trident II interkontinentale ballistiske missiler (ICBM) med kjernefysiske stridshoder. Vanguard-klassen er den tredje største ubåtklassen i verden, etter den russiske Typhoon og den amerikanske Ohio. .pn. .pn er Pitcairnøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Toppnivådomenet.pn var tema for en konflikt i 2000, mellom øyboeren Tom Christian, som var blitt delegert administrasjonen av domenet av ICANN, og regjeringen på øyene. Konflikten ble løst ved at ICANN vedtok at domenet skulle re-delegeres til øyrådet. Åkerneset. Åkerneset, sprekken er markert med rosa Åkernesrenna. Helikopterplattformen til høyre gir en ide om dimensjonene av det som for noen år siden var en liten revne. Åkerneset (eller Åkneset) er et fjellmassiv i Stranda i Møre og Romsdal, innerst i Storfjorden, på vestsiden av Sunnylvsfjorden. Her ligger gården Me-Åkneset, eller Midt-Åkerneset. Fjellområdet er regnet som ustabilt, og et ras der kan skape en flodbølge som vil ramme flere av tettstedene. Fjellet er derfor nøye overvåket. Turistbygdene Geiranger, Hellesylt og Tafjord befinner seg også i faresonen for en eventuell flodbølge. En av sprekkene utvider seg opptil 15 cm i året. Det er plassert små sensorer på fjellet som registrerer når fjellet rører seg. Forskere er sikre på at fjellet vil gi forvarsel før det raser ut. Sprengning. For å sikre mot et mulig ras har det vært fremmet forslag om en kontrollert nedsprenging og fjerning av de ustabile massene. Det er ytterst vanskelig å bestemme hva som er ustabilt og en fjerning kan gjøre andre områder ustabile. Det foreligger estimater mellom ca. 1 mill. og 85 mill. m³ ustabil masse. Dersom en skulle vurdere en flytting av 85 mill. m³ fjell, så vil dette være en gigantisk oppgave. En av de største masseforflytningene som er foretatt i verden er ved bygging av Hongkong internasjonale lufthavn da ca. 100 mill. m³ masse ble flyttet over en treårsperiode. Oppgaven i Åkneset vil være være en vesentlig større oppgave. Terrenget er bratt og ustabilt. Store deler av året er det snø og rasfare. En kan anta at et slik anleggsarbeid kan strekke seg over en 10-årsperiode. I denne tiden vil befolkningen i store områder måtte evakueres tidvis eller hele perioden. Det vil bli store områder med adkomstveier, kaianlegg, riggområder og lagre. Dette anleggsområdet og sårene i naturen etter massefjerningen, vil gi en betydelig inngripen i området. En må anta at nedsprenging av Åknesraset ikke er aktuelt å gjennomføre. Flodbølgedempere. En flodbølge som oppstår etter ras vil følge bunnen av fjorden til den når land. Sunnylvsfjorden er 320 meter på det dypeste ved Åkneset og bunnen er jevn og slett. Store mengder steinmasse kunne vært fraktet på lektere og anlagt som terskler i bunnen av fjorden for å redusere virkningen av flodbølgen. Denne type tiltak har vært lite fokusert. Ved Gryddevikane, lengre ute i fjorden mot tettstedet Stranda finnes naturskapte bunnformasjoner som vil ha en lignende flodbølgedempende virkning. Her har undersjøiske steinfyllinger etter tidligere ras fra Smågehornet og Blåhornet skapt 200 meter høye terskler i fjorden og redusert dybden til 100-150 meter. Tiltak. Forskere vil ikke evakuere bygdene, men heller satse på at overvåking og varsling er det beste. 7. juni 2006 testet myndighetene et automatisk system som skal ringe opp fasttelefoner i området og varsle folk som bor der på få minutter. 240 personer ble ringt opp i løpet av to minutter. Et beredskapsenter bygges på Stranda, hvor dataene fra måleutstyret på Åkerneset skal overvåkes døgnet rundt slik at varslingen kan gå raskt. Nepal Kamyunishta Parti (Rayamajhi). Nepal Kamyunishta Parti (Rayamajhi) var et prosovjetisk og promonarkistisk parti i Nepal, leda av Keshar Jung Rayamajhi, som eksisterte fra 1962 til 1985. Forhistorie. Keshar Jung Rayamajhi tok over ledelsen i Nepals Kommunistiske Parti i 1956, da Man Mohan Adhikari dro til Kina for å få medisinsk behandling. Han blei rekna til høyrefløya i partiet. Partistifteren Pushpa Lal Shresta kritiserte bl.a. at Rayamajhi fikk gjennom at NKP stilte opp i parlamentsvalget i 1959. Partiet gjorde det dårlig, og det svekka Rayamajhis stilling. Det er seinere blitt hevda at Rayamajhi alt på denne tida hadde hemmelige kontakter med kong Mahendra. Da splittelsen mellom Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) blei kjent i Nepal først på 1960-tallet, sympatiserte de fleste medlemmer og viktige partiledere med KKP. Kina er en nær nabo, og den kinesiske revolusjonen hadde sterk tiltrekningskraft. Prokinesiske synspunkter dominerte også på denne tida den indiske kommunistbevegelsen, som påvirka Nepals kommunister kraftig. NKP så dessuten på indisk ekspansjonisme som en hovedfare for Nepal, og oppfatta Kina som en viktig motvekt og alliert mot India. Sovjet var lengre borte, og fikk først og fremst støtte fra enkelte partiledere som hadde kontakt med SUKP. Samtidig arbeidet SUKP intenst for å få støtte mot Kina i alle kommunistpartier i Asia. Da kong Mahendra gjorde statskupp 15. desember 1960 var Rayamajhi i Moskva. Han sendte ut ei støtteerklæring til statskuppet, mens Pushpa Lal, på vegne av NKPs politbyrå i Kathmandu, fordømte det. Flertallet i partiledelsen støtta ham, mens de fleste partimedlemmene og mange av partiets viktigste ledere støtta venstrefløya. På et møte i India i 1991 fikk Rayamajhi et stort flertall mot seg. Partiledelsen ignorerte det og fortsatte å følge samme politiske linje. Partisplittelsen i 1962. NKP var nå i praksis splitta i to. Opposisjonen tvang gjennom at partiets 3. landsmøte blei sammenkalt i India i 1962. Her var partiledelsen i mindretall, og Rayamajhi og flere av hans medarbeidere blei ekskludert. Ny generalsekretær blei "Tulsi Lal Amatya", som fikk ansvar for partiledelsen sammen med Pushpa Lal Shresta. Dette var den første av ei lang rekke partisplittelser, som skulle føre til at Nepal i perioden mens det kongelige diktaturet varte fikk flere titalls kommunistiske partier og grupper. De fleste og største av dem var mer eller mindre prokinesiske og promaoistiske. Rayamajhi og hans fløy godtok ikke resultatet av landsmøtet i 1962. Med støtte av SUKP stifta de Nepals første prosovjetiske parti i 1962 eller 1963, som blei kjent som NKP(Rayamajhi) (sjøl om de hevda at de var den «egentlige» fortsettelsen av det gamle NKP.) «Kongelige kommunister». Sjøl om NKP(Rayamajhi) var det minste av Nepals to kommunistpartier, og sjøl om alle politiske partier formelt var forbudt under kong Mahendras diktatur, fikk NKP(R) i praksis fordel av partilederens nære forhold til kongen og diktatoren. Rayamajhi blei utnevnt til medlem av kong Mahendras råd, og blei av kommunistene til venstre fordømt som «kongelig kommunist». Dette la ingen hindring i veien for forholdet til Sovjetunionen, som ønska best mulige forbindelser med og i regjeringer i den 3. verden. Undertrykkelsen gjorde at det opprinnelige NKPs organisasjon inne i Nepal falt sammen rundt 1965. NKP(R) derimot, kunne organisere partikongress i 1966. Partiet kunne også dra fordel av at det nye politiske systemet under diktaturet, det såkalte Panchayat-demokratiet til kong Mahendra, på 1960-tallet ennå kunne stå fram som radikalt og reformvennlig. Krise etter 1980. På 1970-tallet vokste kommunistbevegelsen kraftig. Flere sterke nye kommunistpartier som var mot monarkiet og støtte Kinas Kommunistiske Parti blei stifta. I 1979 utløste et studentopprør store protester mot monarkiet. Studentrepresentanter fra det moderate prokinesiske partiet NKP(Pushpa Lal) og NKP(R) forhandla fram et kompromiss, som blei avvist og førte til voldsomme demonstrasjoner. Følgen var at kong Birendra utlyste ei folkeavstemning mellom det partiløse Panchayat-demokratiet (egentlig ei form for royalistisk diktatur) og flerpartidemokrati i 1980. Dette valget vant kongen (i følge mange ved hjelp av valgfusk, kanskje administrert av daværende prins, seinere kong Gyanendra. Men det var bl.a. klart flertall for demokrati i byene og blant folk med utdanning. Den demokratiske bevegelsen og kommunistene vant mange tilhengere. NKP(R) var ikke blant de andre kommunistpartiene som bekjempa kongens forslag i 1980, og folkebevegelsen førte til kraftige indre motsetninger i partiet. Splittelse og sammenbrudd. Typisk for begge disse to partiene ser ut til å ha vært at de mangla den sterke tilknytninga til kongehuset som Rayamajhi hadde. Ei mindre gruppe Rayamajhi-tilhengere rekonstituerte NKP (Rayamajhi). Men denne gruppa var nå så sterkt svekka at den gikk i oppløsning i 1985, uten å etterlate seg rester. Arven etter Rayamajhi etter 1985. Under demokratiopprøret Jana Andolan 1990 var Keshar Jung Rayamajhi og partiene som kom ut av hans NKP(R) på hver sin side. Rayamajhi støtta kongemakta under diktaturets sluttperiode, og gikk inn som representant for kong Birendra i overgangsregjeringa etter diktaturets fall og i komiteen som laga ny grunnlov. (Der var han medansvarlig for de royalistiske paragrafene som la grunnlaget for kong Gyanendras statskupp i 2002 og 2005.) Han stifta et nytt parti foran valget i 1991 som ikke fikk noen betydning. Resten av livet fortsatte han å arbeide for kongene Birendra og Gyanendra. NKP(Manandhar) og NKP(Varma) slutta seg til Den Forente Venstrefronten (ULF) som samla de moderate kommunistpartiene som sloss for å styrte det kongelige diktaturet i 1990. NKP(Manandhar) skifta kort før valget i 1991 navn til NKP (Prajatantrik) (parentesen betyr demokratisk) og fikk valgt inn 3 representanter i parlamentet. NKP(Varma) fikk ikke falgt inn noen. Dette var høydepunktet for den prosovjetiske kommunistiske bevegelsen. Sovjetunionen var nå oppløst, så den internasjonale støtta denne retninga kunne vente før 1990 fantes ikke mer. I Nepal dominerte det nye, store kommunistpartie som blei kjent som UML den moderate sida av kommunistbevegelsen, og det var bare til venstre for UML at det var plass til konkurrerende partier. Kort tid etter valget i 1991 gikk NKP(P) og NKP(V) sammen i et parti med navnet NKP(Sanyukta) (parentesen betyr forent), men enheten sprakk raskt, og NKP(V) forsvant inn i det store, moderate kommunistpartiet som er kjent som UML. NKP(S) oppnådde aldri seinere parlamentarisk representasjon. NKP(Sanmyukta) gikk i 2002 sammen med fire andre, mer radikale kommunistiske småpartier inn i den antimonarkistiske fronten United Left Front Nepal (ULF). I 2005 slutta ULF seg til Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Seinere samme år slo NKP (Sanyukta) seg sammen med et annet lite kommunistparti, NKP(Marksbadi), til NKP(Sanyukta Marksbadi) (parentesen betyr forent marxistisk). NKP(SM) deltok sammen med Sjupartialliansen i det store demokratiopprøret Jana Andolan 2006, og gikk i mai 2006 inn i Sjupartialliansens regjering. Ettersom NKP(M) var den siste sjølstendige resten av NKP (Pushpa Lal), i sin tid et prokinesisk kommunistparti stifta av Rayamajhis hardeste motstander Pushpa Lal Shresta, så kan man vel si at sammenslåing med et tidligere maoistisk parti, deltakelse i et antiroyalistisk opprør og sete i den mest kongefientlige regjeringa i Nepals historie er en ganske ironisk slutt for Rayamajhis bevegelse. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Rayamajhi) Imelda Staunton. Imelda Mary Philomena Bernadette Staunton (født 9. januar 1956 i London, England) er en engelsk teater- og filmskuespiller Hun var Oscarnominert i klassen beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle som «Vera Drake» i filmen "Vera Drakes hemmelighet" Omega Pharma-Quick Step. Omega Pharma-Quick Step (tidl. Quick Step) er et belgisk sykkellag med store syklister som blant annet Tom Boonen og Sylvain Chavanel. I 2012 gikk Omega Pharma inn som sponsor i tillegg til den belgiske laminatgulvprodusenten Quick Step. Samantha Morton. Samantha Morton (født 13. mai 1977 i Nottingham, England) er en engelsk skuespiller. Hun filmdebuterte i Under the skin i 1997 og hun har blitt Oscarnominert to ganger, en gang i klassen "beste kvinnelige birolle" for sin rolle som «Hattie» i Woody Allen-filmen "Tekkelig og tarvelig" og for sin rolle som «Sarah» i filmen In America i klassen "beste kvinnelige hovedrolle". Filmografi (utvalg). Morton, Samantha Morton, Samantha Heggmoen kraftverk. Heggmoen kraftverk er et vannkraftverk som utnytter fallet mellom Heggmovatnet og Vatn-vatn på 124 meter. Kraftverket ble bygget i 1924 av daværende Bodin kommune (slått sammen med Bodø kommune i 1968). Kraftverket tok nesten knekken på kommunen økonomisk og fikk først utnyttet sitt fulle kapasitet på slutten av 1930-tallet. Kraftverket hadde en større oppgradering i 1981 og har i dag en årsproduksjon på 52 GWh. Kraftverket eies av SKS Heggmoen AS (tidligere BE Produksjon AS frem til 2010). Moutmarka. Moutmarka er et populært friområde på 360 dekar (daa) eller rett nord for Verdens Ende på Tjøme i Vestfold med strandlinje mot Tønsbergfjorden i vest. Området eies av Oslofjordens Friluftsråd og ble innkjøpt som friområde i 1954. Moutmarka er et godt eksempel på lyngheilandskap også i Vestfold. Moutmarka har en lokalitet med mange rullesteiner som er en del av endemorenen som isbreen etterlot seg for cirka 11 200 år siden. Morenen er en del av Tjøme-Hvaler-trinnet. Rullesteinene er fredet. Fylkesmannen i Vestfold foreslo i 2004 overfor Miljødepartementet opprettelsen av Moutmarka naturreservat over et areal på 734 daa, derav 130 daa sjøareal. Nærmeste nabo til Moutmarka er Mostranda campingplass. Der finner man en av de fineste sandstrender som er tilgjengelig på selve Tjøme-øya. Paranøtt. Paranøtt ("Bertholletia excelsa") er et sør-amerikansk tre i familien Lecythidaceae. Paranøtter er naturlig hjemmehørende i Guyana, Venezuela, Brasil, Øst-Colombia, Øst-Peru og Øst-Bolivia. Det forekommer som spredde trær i store skoger på breddene til Amazonas, Rio Negro og Orinoco. Det er et stort tre som kan bli 30–45 meter høyt og en stammediameter fra 1 til 2 meter, og er dermed et av de største trærne i regnskogen. Treet kan bli opptil 500 år gammelt eller mer. Stammen er rett og vanligvis ikke forgrenet før godt over halve av treets høyde, med en stor krone av lange greiner som dukker opp ovenfor de omgivende løvkroner av andre trær. Barken er gråaktig og glatt. Paranøtter produserer fra naturens side kun frukt i urørte skoger, siden skoger som ikke er urørte mangler en orkidé som er indirekte ansvarlig for pollinering av blomstene. Orkidéne produserer en lukt som tiltrekker hannbier som trenger den lukten for å tiltrekke hunnbiene. Uten orkidéen, kan ikke biene parre seg, og det er mangelen på bier som fører til at blomstene ikke blir pollinerte. Hvis orkidéer og bier er tilstede, bruker frukten 14 måneder til å bli moden etter at blomstene har blitt pollinerte. Frukten er en stor kapsel 10–15 cm i diameter og ligner en kokosnøtt i størrelse og kan veie opptil 2 kg. Det har et hardt treaktig skall 8–12 mm tykt, og inneholder 8–24 triangulære frø 4–5 cm lange og er arrangert slik som båtene er i en appelsin. Paranøtter er ikke ekte nøtter i botanisk betydning. Kapselen har et lite hull i den ene enden, noe som gjør det mulig for store gnagere (f.eks agutier) å gnage åpen kapselen. De eter noen av nøttene, og graver ned noen for senere bruk; noen av disse spirer og vokser til nye paranøtt-trær. De fleste av nøttene blir «plantet» av agutinene på skyggefulle steder, og da må det unge treet vente flere år, i en sovende tilstand, inntil et tre faller og sollys kan nå det. Treet vil ikke vokse uten sollys. Den største eksportøren av paranøtter er Bolivia, hvor de heter almendras. I Brasil kalles nøttene castanhas-do-Pará, som bokstavelig talt betyr: nøtter fra Pará. Arten har fått sitt latinske navn etter den franske kjemikeren Claude Louis Berthollet. Knekking av paranøtter. Paranøtter er kjent som vanskelige å åpne. Dersom nøttene legges i vann noen minutter blir de lettere å knekke. Gent-Terneuzenkanalen. Gent-Terneuzenkanalen forbinder havnen i belgiske Gent med nederlandske Terneuzen. Innlandsbyen Gent får gjennom kanalen forbindelse både til Nordsjøen og til det europeiske kanalnettet. Snowdon. Snowdon sett fra Llyn Llydaw Snowdon er det høyeste fjellet i Wales, og det høyeste i Storbritannia sør for det skotske høylandet. Selve toppen, som når 1085 moh., er kjent under det walisiske navnet "Yr Wyddfa", som betyr «gravhaugen». Det engelske navnet på fjellet kommer fra angelsaksisk "snow dun", som betyr «snø-ås». Fjellet ligger i nasjonalparken Snowdonia i Gwynedd. Parken er et svært populært turistmål, og Snowdon er en av de største attraksjonene den har å by på. Som det høyeste fjellet i Wales inngår den i National Three Peaks Challenge. Fra toppen har man god utsikt over de britiske øyer. På en klar dag kan man se Irland, Skottland, England og Wales, inkludert 24 grevskap, 29 innsjøer og 17 øyer. Sikten mellom Snowdon og Merrick i det sørlige Skottland er med 232 km den lengste teoretiske siktelinje på de britiske øyer. Politisk ledelse. (Den) politiske ledelse. er den ledelse i en offentlig forvaltningsenhet en kommune, et fylke, eller et departement (staten)) som har sitt mandat fra et demokratisk valgt organ som kommunestyre, fylkesting eller Storting. Norske eksempler på politisk ledelse er i departementene med statsråd og statssekretærer; kommunestyre, bystyret, byrådet i en kommune eller by, eller fylkesting i et fylke. Formannskap, ordfører, fylkesordfører, utvalg og komitéer med utspring i kommunestyre, bystyret eller fylkesting er eksempler på representanter for den "politiske ledelse" i en kommune eller et fylke. I kommuner med palamentarisme utgjør Byrådet med byråder den "politiske ledelse" på vegne av bystyret. Den "Politisk ledelse" har mandat knyttet til demokratisk valgt representasjon og står politisk ansvarlig etter (Folkestyret). Politisk ledelse er underlagt de lover og lovanvendelser som gjelder innenfor det området den "politiske ledelse" utøves, i staten, Fylket, kommunene. Politisk ledelse. er den ledelse som utøves på grunnlag at et politisk mandat, og i form av politiske beslutninger. Krishna Prasad Bhattarai. Krishna Prasad Bhattarai (også kjent som KP), født i 1924, død 4. mars 2011, var tidligere statsminister i Nepal og leder av Nepals Kongressparti. K.P. Bhattarai var med på å stifte Nepals Kongressparti, og satt i fengsel under demokratiopprøret i 1950 til 1951. Han var president i nasjonalforsamlinga (speaker) i 1959 til 1960 og blei fengsla etter kong Mahendras statskupp i desember 1960. Han var president i kongresspartiet fra 1976 til 1996, og etter B.P. Koiralas død i 1982 var han med i troikaen som B.P. på dødsleiet utpekte til å lede kongresspartiet, sammen med "Ganesh Man Singh" og B.P.s yngre bror G.P. Koirala. Under overgangsregjeringa etter seieren over det kongelige diktaturet i Jana Andolan 1990 var han statsminister første gang, og han var Kongressens statsministerkandidat foran valget i 1991. Men da han overraskende blei slått ut av det nye kommunistpartiet UMLs unge og ukjente partisekretær Madan Kumar Bhandari, og dermed ikke blei valgt inn i parlamentet, kunne han ifølge den nye grunnlova ikke sitte i regjeringa lenger, og G.P. Koirala blei statsminister. Utover 1990-tallet blei rivaliseringa mellom K.P. Bhattarai og G.P. Koirala stadig voldsommere og førte flere ganger til at regjeringer utgått av Kongresspartiet falt. Dette var også grunnlaget for at Bhattarai måtte gå av etter at han var blitt statsminister for 2. gang i 1999, og enda en gang blei han erstatta av erkefienden G.P. Koirala. K.P. Bhattarai kom etterhvert til å støtte Koiralas andre rival Sher Bahadur Deuba, men han fulgte ikke Deuba da han forlot kongressen i partisplitten i 2002. Etter dette har han ikke spilt noen stor politisk rolle. Ved avslutninga av demokratopprøret Jana Andolan 2006 da kong Gyanendra skjønte at spillet var tapt, skal han ha tilbudt K.P. Bhattarai statsministerposten. K.P. var først positiv, men fikk kraftige advarsler fra partikolleger og andre, og trakk seg. He died 4th march 2011 at 86 years old. Julianne Moore. Julianne Moore (født som Julie Ann Smith 3. desember 1960 i Fayetteville i North Carolina) er en amerikansk skuespiller. Julianne Moore har blitt Oscarnominert hele fire ganger, to ganger i klassen "beste kvinnelige hovedrolle"; for sin rolle som «Sarah Miles» i filmen "Slutten på et forhold" og som «Cathy Whitaker» i filmen "Far from Heaven" og to ganger i klassen "beste kvinnelige birolle"; for sin rolle som «Amber Waves» i filmen "Boogie Nights" og som «Laura Brown» i filmen "The Hours" Kennedy. Kennedy er et vanlig angelsaksisk etternavn, som brukes av mange personer, familier og klaner. Navnets opprinnelse er irsk og skotsk. En alternativ stavemåte er Kennedie. Kennedy er også navnet på en olympisk medaljevinner. Katherine Moennig. Katherine Sian Moennig (født 29. desember 1977 i Philadelphia i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller. Katherine Moennig fikk sin første rolle i TV-serien Young Americans hvor hun spilte med blant annet Ian Sommerholder. Den rollen hun er mest kjent for i dag er som den lesbiske damebedåreren "Shane McCutcheon" i serien The L Word. Ludvig I av Spania. Ludvig I (spansk "Luis I", født 25. august 1707, død 31. august 1724) var konge av Spania fra 15. januar 1724 til han døde av kopper bare sju måneder senere. Han var eldste sønn av Filip V og Maria Lovisa av Savoia. Filip V abdiserte til fordel for sønnen, men ble gjeninnsatt da Ludvig døde. Elskeren. «Jeg tenker ofte på dette bildet som jeg fremdeles er alene om å se og som jeg aldri har fortalt om. Det er der ennå, like stille og forunderlig. Av alle bildene av meg selv er det jeg liker best, det jeg kjenner meg igjen på, det som betar meg.» "Elskeren" ("L'Amant") er en roman av den franske forfatteren Marguerite Duras. "L'Amant" utkom første gang på Minuit i Paris i 1984. Førsteutgaven var på 146 sider. På norsk kom "Elskeren" første gang på Gyldendal i 1985, i oversettelse ved Anne Riis. "L'Amant" ble en av de mest leste og omdiskuterte bøkene i Frankrike det året den kom ut. Romanen ble hedret med Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litterære utmerkelse, i 1984. Boken blir lett sett på som en selvbiografi, da den inneholder elementer fra Duras' eget liv, som oppveksten i kolonien i Indokina. Den navnløse jeg-fortellerens historie avviker imidlertid på en del punkter fra forfatterens biografi. Historien er ikke kronologisk fortalt; hovedpersonens minner om fortida springer fram og tilbake i tid, slik at det blir opp til leseren å rekonstruere en sammenhengende historie. Handling. Boken har en navnløs forteller; en aldrende forfatterinne skuer tilbake til sin oppvekst i Indokina under kolonitiden på 1920-tallet. Utgangspunktet til fortellingen er bildet som aldri ble tatt; av hovedpersonens reise over Mekong-floden der hun møter en styrtrik kineser. De blir elskere til tross for sterke hindringer. Han skal ekte en kvinne av eget land og stand, og hun er bare femten. De er begge klar over at forholdet er dømt fra begynnelsen av. Hun bringer skam over familien på grunn av aldersforskjellen, og ryktene om barneprostitusjon florerer i gata. Hun skildrer en oppvekst med en vanskelig mor og to brødre; den yngste god og snill og den eldste en dominerende og hensynsløs gambler og opiumsmisbruker. Forholdet til kineseren tar slutt når hun flytter til Frankrike, og de møtes én gang seinere i livet. Hun realiserer drømmen om å bli forfatter, og vi får enkelte glimt inn i kunstnerkretser som hun vanker i i Paris. Samtidig avdekkes bitvis familiemedlemmenes videre skjebne. Filmatisering. "L'amant" ble filmatisert i 1992, i regi av Jean-Jacques Annaud. Lobbyist. Lobbyist er en person som driver lobbyvirksomhet på vegne av seg selv, en organisasjon eller en interessegruppe. Begrepet profesjonell lobbyist brukes på en person som på bestilling foretar lobbyvirksomhet med grunnlag i spesiell kunnskap om sak eller gode relasjoner i politiske miljøer. Nepal Kamyunishta Parti (Manandhar). Nepal Kamyunishta Parti (Manandhar) (NKP(Manandhar) – "Communist Party of Nepal (Manandhar)" – "Nepals Kommunistiske Parti (Manandhar)") var navnet til et prosovjetisk kommunistparti i Nepal, leda av "Bisnu Bahadur Manandhar", fra 1981 til 1991. NKP (Manandhar) blei danna ved en splittelse i det opprinnelige prosovjetiske kommunistpartiet i Nepal, NKP (Rayamajhi). Årsaka ser ut til å ha vært misnøye med partileder Keshar Jung Rayamajhis støtte til det kongelige diktaturet, som blei utløst av det store folkelige opprøret i 1979 og folkeavstemninga om demokrati eller diktatur i året som fulgte. NKP(Manandhar) ser ut til å ha tatt med seg størstedelen av styrken til NKP(R), som gikk i oppløsning få år etterpå etter enda en splittelse. NKP(M) var sterkest i sentrale og østlige Tarai, der partiet kort tid etter å ha skifta navn fikk 2 mandater i parlamentsvalget i 1991. Før den store demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990 slutta NKP (Manandhar) seg til Den Forente Venstrefronten (ULF), som samla de moderate kommunistpartiene som sloss mot diktaturet. Høsten 1990 brøyt NKP (Manandhar) sammen med flere mindre partier ut av ULF og protesterte mot partiene NKP (ML) og NKP (Marksbadi)s ledelse av fronten. NKP(Manandhar) blei ikke med da disse to partiene i januar 2001 stifta det nye, store moderate kommunistpartiet som blei kjent som UML. Kort tid foran parlamentsvalget i 2001 skifta NKP(Manandhar) navn til NKP(Prajatantrik) (parentesen betyr demokratisk), som fikk valgt inn 2 representanter. NKP(P) viste seg å være det sterkeste av de prosovjetiske kommunistpartiene, ingen av de andre fikk valgt inn noen. Like etter valget slo NKP(P) seg sammen med to mindre prosovjetiske partier under navnet NKP (Sanyukta) (parentesen betyr forent). Men de to partiene brøyt snart ut igjen og forsvant inn i UML. NKP(S) fikk ikke valgt inn noen ved valga i 1994 og 1999. I 2005 slo NKP(Sanyukta) seg sammen med et anna lite parti, NKP (Marksbadi), til NKP (Sanyukta Marksbadi). Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Manandhar) Nepal Kamyunishta Parti (Varma). Nepal Kamyunishta Parti (Varma) (også transkribert som "(Burma)" – "Communist Party of Nepal (Varma)" – "Nepals Kommunistiske Parti (Varma)") var navnet til et lite prosovjetisk kommunistparti i Nepal, leda av "Krishna Raj Varma" (eller "Burma") fra 1983 til etter 1991. NKP (V) var opprinnelig kjent (fra 1962 eller 1963 som NKP(Rayamajhi). Det blei grunnlagt da Keshar Jung Rayamajhi, som var generalsekretær i Nepals Kommunistiske Parti, blei ekskludert på NKPs 3. kongress for å støtte diktaturet til kong Mahendra. Rayamajhis fløy organiserte etter det sitt eget parti, som blei Nepals første prosovjetiske kommunistparti. I 1983 fikk partisekretær i NKP(Rayamajhi), "Krishna Raj Varma", flertall i sentralkomiteen for å ekskludere Keshar Jung Rayamajhi fra partiet han sjøl hadde stifta. Det opprinnelige NKP(R) blei fra da av kjent som NKP (Varma). NKP(Rayamajhis tilhengere rekonstituerte NKP(Rayamajhi), men dette partiet gikk i oppløsning i 1985 uten å sette spor etter seg. NKP(V) var i motsetning til det tidligere NKP(R) ikke royalistisk. Foran demokratiopprøret Jana Andolan 1990 gikk partiet med i Den Forente Venstrefronten (ULF), ei sammenslutning av moderate kommunistpartier mot det kongelige diktaturet. Ved det første parlamentsvalget i 1991 stilte NKP(V) 36 kandidater, fikk 16 698 stemmer (0,23%) og ingen representanter. Et par måneder etter valget gikk tre prosovjetiske partier inn i et nytt samlingsparti. Det var de to småpartiene NKP (V) og NKP (Amatya), sammen med det større prosovjetiske partiet NKP (Prajatantrik) (parentesen betyr demokratisk). De danna NKP (Sanyukta) (parentesen betyr forent). Men ikke lenge etter brøyt både NKP(V) og NKP (A) ut av det nye partiet. Etter dette gikk NKP (V) inn i det store moderate kommunistpartiet som er kjent som UML. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Varma) Christian Borch. Christian Borch (født 2. juni 1944 i Bergen) er nyhetsanker i NRK, Dagsrevyen, journalist og forfatter. Han har vært redaktør i Morgenbladet, og har arbeidet i The Times i London, Norges Eksportråd og Norges Industriforbund. Han ble ansatt i NRK i 1978, der han i mer enn 20 år var utenriksreporter og -kommentator. Borch var i ti år medlem av Regjeringens nedrustningsutvalg og International Institute for Strategic Studies i London. Han har skrevet tolv bøker og er en hyppig brukt foreleser og foredragsholder. Christian Borch er utdannet journalist fra Oslo, har studert ved London School of Economics og gjennomgått hovedkurset ved Forsvarets høgskole. Han ble tildelt Gullruten som beste nyhetsanker i 2004, ble kåret til «Årets nyhetsformidler» i 2001, og til «Norges beste nyhetsanker» av TV2-Nettavisens lesere i 2005. Han har også mottatt bl.a. Lytterforeningens Ærespris, Europabevegelsens Pressepris og Tekstilindustriens Ærespris. Kaiser-Wilhelmsland. Kaiser-Wilhelmsland var det tyske navnet på den nordøstlige delen av Ny-Guinea, som var tysk koloni i perioden 1884–1914. Området ble på norsk kalt Keiser Wilhelmsland eller Tysk Ny-Guinea når det også inkluderte Bismarckarkipelet. Kolonien var dominert av selskapet "Deutsche Neuguinea-Kompagnie" («"Det tyske Ny-Guineakompaniet"») som i realiteten administrerte hele området i årene 1884–1899. Området ble okkupert av Australia under første verdenskrig, og dette ble slått sammen med det tidligere Britisk Ny Guinea til Papua Ny-Guinea og lagt inn som mandatområde til Australia av Nasjonenes Forbund. Poseidon (film). "Poseidon" er en amerikansk film fra 2006, produsert og regissert av Wolfgang Petersen. Den er en gjenskapelse av filmen "SOS Poseidon" fra 1972 og basert på romanen "The Poseidon Adventure" av Paul Gallico fra 1969. Filmen ble også gitt ut i IMAX-format samtidig som den originale utgivelsen. Handling. Det er nyttårsaften, og over 2000 passasjerer og mannskap feirer ombord i det store cruiseskipet «Poseidon» på åpent hav. Ved midnatt slår en enorm bølge inn over båten uten forvarsel, og båten snus på hodet. De fleste passasjerene og mannskapet blir drept med en gang, men flere hundre overlever i ballsalen, der festen ble holdt. Da de oppdager at det eneste håpet om å overleve er å komme seg til overflaten der skipets skrog nå ligger. En håndfull overlevende, ledet av Dylan (Josh Lucas) og Robert (Kurt Russell) begynner å gå igjennom vrakgods, fallende gjenstander og branner, samt den evige faren for oversvømmelse i rommet der de befinner seg, mot propellakslingen bak i skipet. Frivillig. Frivillig er et begrep som ofte blir bruk for de som arbeider uten lønn eller noen annen form for økonomisk vederlag. Frivillig arbeid er gjerne knyttet til frivillige organisasjoner med samfunnsnyttig formål som for eksempel Norges Røde Kors. Det arbeid som mange nedlegger for eksempelvis Wikipedia er også frivillig. Frivillig arbeid blir ofte kalt "dugnad" når flere går sammen for å utføre en oppgave, som å bygge en hytte eller rydde en gate. Foruten personlig valg er det en rekke faktorer som motiverer en person til å arbeide gratis og uten lønn for en samfunnstjeneste. Mange frivillige nevner glede og tilfredsstillelse av å kunne bidra som motivasjon i stedet for lønn eller betaling. Pape Paté Diouf. Pape Paté Diouf (født 4. april 1986 i Dakar) er en senegalesisk fotballspiller. Han spiller for Molde, på lån fra FC København. Etter en god 2011-sesong i Tippeligaen med tolv mål på fjorten kamper for Molde skrev han under en fireårskontrakt med FC København. Shikoku (hund). Shikoku (FCI #319) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en mellomstor spisshund av svært gammel opprinnelse. Rasen eksisterer i tre varianter, kalt awa, hongawa og hata, alle oppkalt etter områdene de stammer fra. Rasen ble erklært som en nasjonalskatt i 1937. Opprinnelse og alder. Shikoku er en meget primitiv hund som regnes som den mest opprinnelige av de nasjonale spisshundene i Japan. Den stammer fra øya Shikoku og finnes i tre varianter, kalt awa, hongawa og hata, som alle er oppkalt etter det stedet der de er mest vanlig og kanskje har oppstått. Den lokale varieteten hongawa regnes som den best bevarte av dem. Områdene der de tradisjonelt har blitt avlet ligger i fjellstrøkene i Kōchi prefekturet. Rasen er mer utpreget jakthund enn de andre, og den har en mer ulvelignende atferd. Gjeldende rasestandard er fra 1995 (FCI). Utseende, anatomi og fysikk. Shikoku er mellomstor i størrelse og har et kileformet hode med tydelig markert stopp. Den er ellers massivt bygd og har balanserte proporsjoner og lette, smidige bevegelser. Kroppen har moderat skråstilte skuldre og dyp brystkasse. Halsen er tykk, muskuløs og kraftfull. Buklijen er godt opptrukket og lendet bredt og muskuløst. Ryggen er rett og kort. Meget muskuløse bein og kraftig benstamme. Halen er høyt ansatt, tykk og bæres tett ringlet eller bøyd i en bue over ryggen. Pelsen er kort, tett, stiv og rett. Lenger på halen. Underullen er tett og myk. Pelsfargen er sort sesamfarget (såkalt "kurogoma") eller rød sesamfarget (såkalt "akagoma"). Brindlet finnes også, men denne fargen anerkjennes ikke av FCI. For begge fargene gjelder markeringer i lysere farger, nærmest hvitt. Hannene måler normalt ca. 49–55 cm i skulderhøyde og veier gjerne 17–25 kg. Tispene måler normalt ca. 43–49 cm i skulderhøyde og veier gjerne 12–20 kg. Bruksområde. Shikoku er opprinnelig en jakthund på villsvin, men den egenskaper til å jakte alt av storvilt. Den er også en naturlig vakthund, som vil vokte både familie og eiendom. Rasen har dessuten en rekke andre brukshundegenskaper. Som hund er den utrolig utholdende og energisk, og den har en meget godt utviklet luktesans. Lynne og væremåte. Shikoku må på ingen måte sammelignes med de andre nasjonale spisshundene fra Japan, selv om vestlig oppdrettede hunder nok er mindre primitive enn de hunder som avles i hjemlandet. Denne hunden er i langt større grad primitiv i sin atferd, og som sådan passer den kun for folk med solid erfaring med såpass primitive rovpattedyr. For de rette menneskene vil den imidlertid kunne utgjøre den nærmest perfekte familiehund. Den må få mye og jevnlig mosjon, og den trenger mentale utfordringer for å trives maksimalt. Som hund trenger den en tydelig og udiskuterbar leder som ikke dominerer den, men som er tålmodig og varsom når den skal dresseres. Den lærer fort og er ofte svært nysgjerrig på alt nytt. Om den domineres vil den med stor sannsynlighet miste sitt spennende karakterpreg, som den ellers vil ha i rikelig monn. Shikoku er svært selvstendig og «selvtenkende», men ikke sta og egen. Den er lojal, modig og uredd, men ofte noe skeptisk til fremmede som kommer på besøk. Utenfor hjem og eiendom regnes den imidlertid som svært vennlig mot folk. Rasen har også et tydelig kroppsspråk. Denne hunden bør ikke plasseres bundet. Den er utbryterekspert og vil trolig finne en måte å rømme på, selv etter kun 2–3 minutter. Den er også ekspert på å bryte seg ut av hundegårder, enten ved å grave seg under eller klatre over. Om den kommer seg løs vil den jakte. Den er også ofte dominant overfor andre hunder. Annet. De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene. Diane Lane. Diane Lane (født 22. januar 1965 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. I 2002 ble Diane Lane Oscarnominert i klassen beste kvinnelige hovedrolle for sin rolle som «Constance "Connie" Sumners» i filmen "Unfaithful". Amerika-Gedenkbibliothek. Amerika GedenkbibliothekAmerika-Gedenkbibliothek (kort "AGB") er et av de største bibliotekene i Berlin, og var en gave fra USA til Berlin i 1948/1949 etter at byen hadde klart seg gjennom den sovjetiske blokaden. Biblioteket ble åpnet i 1954 som symbol på den utdannelses- og meningsfrihet som ikke eksisterte i østblokken. Biblioteket er en del av "Zentral- und Landesbibliothek Berlin". Fra år 2000 har USA opprettet American Corners i biblioteker i nærmere 50 land. Kishu (hund). Kishu (FCI #318) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en mellomstor spisshund som stammer fra fjellområdene på øya Kyushu i Japan. Den ble sammen med fem andre japanske spisshunder av urtypen utnevnt som nasjonalskatt av de japanske myndighetene i 1934. Opprinnelse og alder. Denne hunden stammer fra Wakayama og Mie prefekturet på øya Kyushu i der sørlige Japan. Det er nærmest umulig å si noe sikkert om opphavet til denne hunden, som mange mener kan ha oppstått alt for mer enn 3000 år siden. Den regnes som den japanske urbefolkningens jakthund på storvilt. Den har en rekke fellestrekk med hokkaido, men er noe mer rektangulær i formen og skal (etter 1934) være helfarget. Før den tid kunne den ha markeringer i både rød, sesamfarget og brindle. Rasen er en utmerket vakthund og en god trekkhund. Utseende, anatomi og fysikk. Kishu er en mellomstor, massiv, edel og hurtig spisshund, men livlige bevegelser. Den har en langstrakt, kraftig kroppsbygning. Kraftig hals uten løshud og markerte skuldre. Et noe framtredende bryst og dyp brystkasse. Buklinjen er opptrukket og rygglinjen er rett og massiv. Muskuløse bein og kraftig benstamme. Meget kompakte, godt avrunda labber. Halen er høyt ansatt, tykk og bæres over ryggen, enten i en bue eller ringlet. Hodet er kileformet, nærmest revelignende, og skallen bred og flat med tydelig markert stopp. Rett neserygg, kraftige kjever og stramme lepper. Pelsen er tett, kort, rett og stiv. Noe lenger på halen. Underullen er tett og myk. Fargen skal være helfarget hvit (mest vanlig), rød eller sesamfarget (rødbrun med sorte hårtupper). Hannhundene måler gjerne 49–55 cm i skulderhøye og veier normalt 20–25 kg. Tispene måler gjerne 43–49 cm i skulderhøye og veier normalt 17–23 kg. Bruksområde. Kishu er en utpreget brukshund, herunder en meget god jakthund på storvilt, vakthund og trekkhund. Den er kjent for å ha meget god orienteringssans. Lynne og væremåte. Kishu er modig, selvsikker og svært årvåken hund. Den trenger en tydelig og udiskuterbar leder og bør dresseres med fast hånd og tålmodighet. Rasen må kunne sies å være en utpreget utehund, men den har også gode egenskaper som familiehund. Den er aktiv og trenger mye mosjon for å trives. Annet. De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene. Asterix og vikingene. "Asterix og vikingene" er en fransk/dansk animasjonsfilm fra 2006. Filmen er dubbet til norsk. Handling. Nevøen til høvding Majestix, Provoix, kommer på besøk til landsbyen til Asterix og Obelix, og de to heltene får det umulige oppdraget å gjøre unggutten om til en mann. Selv om Provoix opptrer som en arrogant tøffing, er han egentlig redd og pysete. Det viser seg også at Asterix og Obelix' forsøk på å gjøre ham tøffere ikke hjelper i det hele tatt. Også vikinger fra nord har bestemt seg for å besøke Gallia i sin søken etter en fryktens mester. De tror at denne mesteren kan hjelpe dem å lære å fly, siden frykt gir den redde vinger. Selvfølgelig kidnapper de Provoix, og det blir opp til Asterix og Obelix å få ham hjem igjen. Jakten på kidnapperne fører de to heltene langt mot nord, og der opplever de litt av et kultursjokk. Feil og tabber. På baksiden av DVD-coveret (også i tidligere omtaler) står det at Majestix er kongen av Gallia, han er høvding over landsbyen. Scenen der Asterix og Obelix tar farvel med Majestix og Miraculix ser du i et klipp at Asterix har flasken på seg før Miraculix gir han den. Majestix har ikke stripete bukse til tross for at figurene i denne filmen er tegnet slik Uderzo ville tegnet dem i 2006. Berlins observatorium. Berlins observatorium ("Berliner Sternwarte") var et stjerneobservatorium mellom Lindenstraße og Friedrichstraße i Berlin, som var i drift fra 1835 til 1913. Berømte astronomer som virket her inkluderer Johann Franz Encke, Friedrich Wilhelm Bessel og Johann Gottfried Galle. I 1846 ble planeten Neptun oppdaget her. Frøydis Grorud. Frøydis Grorud (født 5. desember 1974 i Skien) er en norsk saksofonist, fløytist og komponist, nå bosatt i Drammen. Grorud er utdannet ved Agder musikkonservatorium og Norges musikkhøgskole. Hun spiller blant annet med Torun Eriksen, og i bandene Vintermåne og Trio de Janeiro. I mars 2009 kom hennes første solo-CD, "Himmeldryss" – en instrumentalplate der hun tolker kjente salmer. Frøydis Grorud var medkomponist på CD-en "Markblomster og potteplanter", – en plate hvor Grorud sammen med medkomponist Espen Gjelstad Gundersen tonesatte 15 utvalgte dikt av Henrik Ibsen. Hun er fast saksofonist i husbandet til det populære NRK-programmet "Beat for beat". Bandets kapellmester er pianist Trond Lien. Bandet for øvrig består av gitarist Jørn Fodnestøl, bassist Erik Højgaard Anti og trommeslager Ole Petter Hansen. Mottok Telemark fylkeskommunes kulturpris 2010. Alf Harbitz. Alf Harbitz (født 1. januar 1880 i Flekkefjord, død 23. desember 1964 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker, journalist og oversetter. Han er også kjent som en samfunnskritiker i sin samtid. Som journalist jobbet han for en rekke aviser, blant annet Verdens Gang, Aftenposten og Morgenbladet. Han var også med på å redigere tidsskriftet "Kringsjaa", som ble utgitt i Kristiania mellom 1893 og 1910. Birgit Gjernes. Birgit Gjernes (født 18. mai 1922) er en norsk kringskastingsmedarbeider, kjent for tidlig bruk av nynorsk i radio og som kultursjef i NRK. Hennes mangeårige kontakt med Marie Hamsun var avgjørende da hun i 1994 utga biografien "Marie Hamsun, en livsbilde". Hun var medredaktør av festskriftet til Torolf Elster i 1981. Gjernes er cand.philol. fra Universitetet i Oslo (1950), og har oversatt verk fra dansk, svensk, engelsk og tysk: blant annet "Fengselsdagbok" av Albert Speer (1976), "Tre kamerater" av Erich Maria Remarque (2001), "Og livet skrev" av Elise Ottesen-Jensen (1966, og fortsettelsen året etter) Slåball. Slåball (også kalt stikkball, langball eller rotte På svensk: brännboll) er en lek som i en viss grad kan minne om baseball og cricket, og er blant annet populær på norske skoler. Reglene varierer over hele landet, men hovedreglene er gjerne de samme. Deltagerne deles i to lag: ett «ute»-lag og et «inne»-lag. Inne-laget. Inne-laget slår ballen (vanligvis en tennisball) med et balltre, og kan, hvis slaget er bra, løpe en strekning til en frisone i motsatt ende, eller frem og tilbake. Hvis slaget ikke er bra nok til å løpe på, kan man stille seg på anvist plass bak startstreken (ofte kalt «å stille seg i gropa») og vente til en av medspillerne slår et bedre slag før man løper. Man har vanligvis 1-3 sjanser til å treffe ballen med balltreet &ndash, og bommer man på alle blir det neste medspillers tur til å slå. Noen opererer med at ute-laget kommer inn hvis en deltager bommer tre ganger. Hvis innelaget kun har én spiller igjen som kan slå ballen kalles han ofte for «sisteslager», «frelseren» eller «dødmann». Han har ofte tre eller fire sjanser til å treffe ballen. Ute-laget. Målet til utelaget er å komme seg inn, og de har flere muligheter til å klare dette. Enten ved å ta en «enhåndspol» eller «lyre», altså ta ballen fast med en hånd før den treffer bakken. Den som tar en enhåndspol får gjerne starte å slå når lagene bytter plass. Ute-laget kommer også inn med to «tohåndspol». Da holder man også ballen fast, men denne gangen med begge hendene. Siden dette er lettere, må laget klare dette to ganger. En annen variant er at utelaget må ha tre «pol/lyre», dette kombineres ofte med at en- og tohandspol/lyre er verdt henholdsvis to og en. Den tredje muligheten ute-laget har på å komme seg inn er ved å kaste ballen på en av inne-lagets spillere som løper «ute». Hvis en inne-spiller blir truffet, må ute-lagets deltagere løpe «inn». Det nye ute-laget har da lov til å kaste ballen på motspillerne for raskt å få tilbake plassen sin. Den fjerde muligheten er hvis innelaget slår ballen ut av spillefeltet (kalt «døslag», «vreng» eller «vilje») et visst antall ganger. Denne regelen modifiseres avhengig av om man spiller uten definert spillefelt, hvor feltet defineres av hvor langt man kan slå, naturlige hindringer o.l. Enkelte steder opererer man også med en regel om at utelaget kommer direkte inn ved et «bakslag», det vil si hvis den som skal slå ballen på innelaget slår ballen bakover, vekk fra spillefeltet. Likekjønnede par som adoptivforeldre. Kart som viser lovgivningen i de enkelte europeiske land Likekjønnede par som adoptivforeldre (ofte omtalt som "homofil adopsjon") er et omdiskutert emne i mange land i verden. I Norge i dag kan ektepar eller enslige bli vurdert som adoptivforeldre. Etter ikrafttredelsen av felles ekteskapslov 1. januar 2009, omfatter dette også likekjønnede ektepar. Etter 1. januar 2002 kunne en registrert partner adoptere sin partners biologiske barn dersom den andre biologiske forelderen var ukjent, falt fra, eller samtykket til dette. Kontrovers. Et argument brukt mot adopsjon for likekjønnede par er at dette kan føre til unødvendige belastninger for barn med denne typen foreldrepar. Det hevdes at barnas biologiske foreldre nesten aldri vil gi samtykke til adopsjon med et likekjønnet par som adoptanter. Barnas foreldre har tradisjonelt foretrukket ektepar som passer godt til barnet som adoptanter, eventuelt enslige når foreldrene har funnet det best for sitt barn. Siden det er barnas foreldre som har adopsjonsretten og selv bestemme om de vil skille seg fra sitt barn eller ikke, må foreldrenes syn på adopsjon respekteres. Er tvangsadopsjon på tale, er det det offentlige som bestemmer om barnet skal adopteres og evnt. hvem adoptantene skal være. På den motsatte side påpekes det at tidligere praksis og "de fleste" foreldre eller adopsjonsorganisasjoners tradisjonelle ønsker ikke bør ligge til grunn for hvem den norske stat tillater vurdert som adoptivforeldre. Tilhengerne på sin side peker på at forskning tyder på at disse barna slett ikke har større belastninger enn andre barn, og at adopsjonsprøvingsrett for likekjønnede par vil være med å sikre nettopp barnas rettigheter. Her brukes det eksempler som at et barn født inn i partnerskap mellom to kvinner juridisk blir foreldreløs dersom den biologiske moren dør, og at det derfor er til barnets beste om det fra fødselen av også regnes som barn av den biologiske morens partner (medmor), slik det fungerer for ektepar der biologisk far er død, ukjent, eller unnfangelsen har skjedd ved hjelp av donorsæd (se Pater est-regelen). LLH Oslo og Akershus hadde i den forbindelse i 2005 en annonsekampanje der de la fram informasjon om partnerbarns juridiske status. I mai 2006 endret Barne- og likestillingsdepartementet retningslinjene for behandling av søknader om stebarnsadopsjon for registrerte partnere, slik at søknadene ikke lenger ble behandlet etter regler som kun var tilpasset ulikekjønnede ektepar der den ene bringer med seg barn fra tidligere forhold inn i et nytt ekteskap. I 2007 gjorde MMI på oppdrag av LLH en undersøkelse for å kartlegge nordmenns holdninger til homofile. Undersøkelsen viste at 61 % av de spurte mener at homofile skal ha samme rettigheter til å gifte seg og til å adoptere som heterofile, og at 42 % av de spurte personlig kjenner en homofil person. I 1998 var de tilsvarende tallene henholdsvis 25 % og 12 %. Forskning. Spørsmålet om oppvekstvilkårene for barn med foreldre som lever i likekjønnede parforhold er dårligere enn for andre barn har vært gjenstand for forskning både i Norge, Sverige og andre land. Mange motstandere av adopsjonsprøvingsrett for likekjønnede par hevder at disse barna har ulemper som følge av foreldrenes samlivsform, til tross for at mange norske, svenske, britiske og amerikanske forskningsprosjekter har kommet fram til at det ikke er grunn til å tro at dette er tilfelle. Generelt er det lite sammenliknende forskning om en adopsjonsvirkning på barn; i oppveksten og i et livsperpektiv. Noen systematisk evaluering av adopsjonen i Norge har aldri vært gjort. Bård Lahn. Bård Lappegård Lahn (født i Stange 26. mai 1983) er tidligere leder i Natur og Ungdom. Han ble valgt på landsmøtet i 2006 og var leder fram til han gikk av 5. januar 2008. Han er oppvokst på Vallset i Hedmark. Tidlig på nittitallet hadde han en fast spalte, «Bård på tur», i barneprogrammet "Newtons Hage" på NRK. Lahn arbeider nå som klimarådgiver i Norges Naturvernforbund og Regnskogsfondet, og sitter i styret til Sofieprisen. Lahn Bård Lahn Bård Debra Winger. Marie Debra Winger (født 16. mai 1955 i Cleveland Heights i Ohio) er en amerikansk skuespiller. Winger har blitt Oscarnominert tre ganger i klassen "beste kvinnelige hovedrolle" for sine roller i filmene "En offiser og en gentleman", "Terms of Endearment" og "Shadowlands". Vintermåne. Vintermåne (etablert 1997 i Oslo) er en norsk folkemusikkgruppe, bestående av Anne Gravir Klykken, vokalist, Frøydis Grorud på saksofoner og fløyte, og Torjus Vierli på piano og synthesizer. Vintermåne finner sitt repertoar i den norske folkemusikken, spesielt fra Telemark. Repertoaret omfatter salmer, julesanger, religiøse og mer tradisjonelle folketoner. Vintermåne har samarbeidet med musikere som Odd Nordstoga og Knut Buen, og inkluderer gjerne flere instrumenter på sine konserter. Lonesome Jim. "Lonesome Jim" er en amerikansk film fra 2006. Filmen er regissert og produsert av Steve Buscemi. Handling. Jim er neste tretti år gammel, og deprimert. Han bestemmer seg for å flytte fra New York til en liten by i Indiana der foreldrene bor. Der må han takle en enda mer deprimert storebror, en onkel som langer dop og en sykepleier som ønsker å oppmuntre ham. Livet blir stadig bedre for Jim, selv om han egentlig ønsker å være nedbrutt og deprimert. Når broren forsøker å ta sitt eget liv ved å kjøre bilen sin inn i et tre og blir forkrøplet, tar han over som trener for niesens basketballag, og når politiet setter moren i søkelyset på grunn av onkelens narkotikahandel, bestemmer han seg for å handle. I tillegg må han finne ut av sin forelskelse i den muntre sykepleieren. Paragraf 175. a> skrev 1922 en artikkelsamling mot paragraf 175 Paragraf 175 viser vanligvis til § 175 i den tyske straffeloven (Strafgesetzbuch, StGB). Den eksisterte fra 15. mai 1871 til 10. mars 1994 og kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn. Frem til 1969 kriminaliserte den også «unaturlig utukt med dyr». Tilsammen ble omkring 140 000 menn dømt etter § 175 i sine forskjellige former. Paragrafen ble skjerpet flere ganger. Den nasjonalsosialistiske regjeringen vedtok en betydelig skjerpelse i 1935 og straffeforfølgelsene økte svært i antall. Vest-Tyskland beholdt loven i formen fra 1935 frem til 1969. Paragrafen ble revidert på nytt i 1973, og i sin nye form kriminaliserte den bare homoseksuelle handlinger med gutter under 18 år. DDR gikk tilbake til den tidligere versjonen i 1950 og avskaffet paragrafen helt i 1988. Som følge av den tyske gjenforening ble paragrafen igjen gjeldende i det tidligere DDR i 1990. Etter et mislykket forsøk fra De grønne på å få paragrafen opphevet på 1980-tallet ble den til slutt opphevet i 1994. Sverre Dahl. Sverre Dahl (født 27. mars 1946) er norsk litteraturhistoriker, oversetter og statsstipendiat. Han ble i 1978 dr.philos. på avhandlingen "Relativität und Absolutheit: Studien zur Geschichtsphilosophie Hermann Brochs (bis 1932)", etter at han tidligere hadde studert Brochs forfatterskap i sin hovedfagsavhandling fra 1971. Dahl har skrevet anmeldelser, innledninger, artikler og introduksjoner i tillegg til at han har oversatt mer enn 137 verk fra tysk til norsk. Hans hovedarbeidsområder er østerriksk og klassisk tysk litteratur. Han er statsstipendiat siden 1996, og mottok den første Kritikerprisen for oversettere i 2004. Han har tidligere mottatt den tyske og den østerrikske fortjenesteorden, dessuten De norske Bokklubbenes oversetterpris (1996), Den østerrikske statspris for litterær oversettelse (2000),Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl (2006), Goethe-medaljen (2009) og Willy Brandt-prisen (2010). Dahl var formann i den norske avdelingen av Amnesty International 1974-78. Koreansk jindo. Koreansk jindo (FCI #334) er en urgammel landrase som stammer fra sørkoreanske øya Jindo, sørvest for den koreanske halvøya i Øst-Asia. Den hører til de asiatiske spisshundene og er trolig svært gammel av opprinnelse. Hunderasen regnes som en nasjonalskatt i Sør-Korea. Opprinnelse og alder. Ingen vet hvor gammel denne meget sjeldne hunden er, men man antar at den kom til øya Jindo fra fastlandet og ble isolert der. Trolig har den et felles opphav med asiatisk dingo, Ny-Guinea syngehund og de nasjonale japanske spisshundene, så man tenker seg at den må være omkring 3 000 år eller mer av opprinnelse. En opprinnelse til før antikken støttes også av nyere forskning. Det gjør koreansk jindo til en levende urhund. Man antar at jindohunden har eksistert på Jindo i mange hundre år før den ble oppdaget av utenforstående (japanere) på 1930-tallet. En japansk professor anbefalte straks koreanske myndigheter å føre den opp på listen over nasjonalmonumenter, noe som skjedde i 1938. Når denne hunden kom til Jindo vet man ikke noe sikkert om, men det er trolig svært lenge siden. Jindo er ei svært fjellrik øy som har vært skilt fra fastlandet av sterke havstrømmer. I den sørvestre Ho-nam-region er det store åpne sletter som regnes blant Koreas beste jordbruksland. Øya er historisk sett kjent som et eksilsted for avsatte koreanske konger. Det dynastiske styresettet tok slutt i Korea på begynnelsen av 1900-tallet. Jindo ligger i kommunen Jindo-gun i provinsen Sør-Jeolla. Kommunen omfatter i tillegg til hovedøya Jindo, også flere mindre øyer. På hovedøya har jindohundene levd i vill tilstand og stort sett fått formere seg fritt fram til moderne tid. Den ble «oppdaget» på slutten 1970-tallet av folk fra vesten, da byggingen av ei bru mellom fastland og øya tok til. Brua, som heter "Grand Jindo Bridge", sto ferdig den 8. oktober i 1984. På hvert av de brukarene står en statue av en hvit koreansk jindo i full størrelse. Når man ankommer øya møtes man av uniformert politi som sjekker om man bringer med seg «ulovlige hunder» dit. Dette tiltaket har vært nødvendig for å beskytte den opprinnelige stammen av jindohunder etter at brua ble åpnet. Det skal nå bygges en parallell bru på stedet, slik at det blir to kjørefelt i hvert retning. I Korea er det tradisjon for å spise hundekjøtt (omkring en fjerdepart av befolkningen spiser hunder), men jindohunder spises ikke. Heller ikke vestlige raser spises (trolig på grunn av smaken). Den mest populære mathunden er en hund som i Korea kalles "noo-rung-yee" (betyr "gul hund", men den kalles også koreansk hund). Den kan til forveksling minne om jindohunder og andre pariahunder, men den er større og mer kjøttfull enn førstnevnte. Trolig er de allikevel nære slektninger. I Nord-Korea finnes det også en hund som kalles "poong-san gae" (poongsan hund). Den er endemisk for fjellene i Poong-San regionen, men ligner ganske mye på jindohunden. I «vill» tilstand lever og jakter denne hunden i flokk. På Jindo har imidlertid de fleste hundene et eierskap i dag, selv om de fortsatt løper fritt på øya. Som andre tilsvarende hunder er den meget hurtigløpende og utholdende. Toppfarten ligger omkring 55-60 km/t, noe som gjør den nesten like hurtig som mynder. Den er kjent for å kunne nedlegge relativt store dyr, som villsvin og lokale hjortedyr. Den tar også hare og annet lokalt småvilt. Hvite og brungule/rødgule hunder er totalbeskyttet mot eksport uten spesialtillatelse fra myndighetene. Bare disse fargene aksepteres som ekte jindoer i hjemlandet, men rasen finnes også i en rekke andre fargevarianter. Det har blitt innført slike fargevarianter til Nord-Amerika i mer enn 20 år, uten eksporttillatelse, noe som tillegges byggingen av brua og smugling eller korrupsjon. Fra USA har så rasen spredd seg til andre vestlig land. Hundene som ble smuglet med hjem av amerikanere på 1980-tallet er imidlertid av dårligere kvalitet enn de hundene som lever på øya. Utseende, anatomi og fysikk. Koreansk jindo er en velproporsjonert middels stor spisshund. Skulderhøyde og kroppslengde skal i følge FCIs rasestandard ha et forhold på 10:10,5. Kraftig og moderat dypt bryst, men ikke for bredt. Dypeste punktet er rett over albuene, men også akseptert på linje med albuene. Godt hvelvete ribben. Velutviklet forbryst. Hodet er formet som en stump kile sett ovenfra, noe som gjør at hunden ikke virker klumpete eller grov. Middels store ører, trekantede, tykke og stående. Ansatt verken høyt eller lavt, lett fremoverhellende i linje med nakkebuen. Det er ønskelig at innsiden av ørene er dekket av fin og tett pels. Halsen er tykk uten løs halshud. Meget muskuløs og sterk. Halsen bæres stolt og med god nakkebue. Halen bæres ringlet eller sigdformet over ryggen. Livlig, hurtig, sterk, våken og verdig. Dekkhårene består av et stivt hårlag som står noe ut fra kroppen. Pelsen på hodet, bena og ørene noe kortere enn pelsen på kroppen, men den er noe lengre på halsen, manken, ryggen og på bakparten. Pelsen på halen og baksiden av lårene lengre enn resten av kroppen (busket). Farger som tillates er rød, hvit, sort, sort og tan, ulvegrå og tigret. I Korea aksepteres kun hvit og rødgul/brungul (såkalt "tan"), selv om en rekke andre farger også finnes der (herunder også fargekombinasjoner). Utstillingshunder i vesten har litt andre mål enn de som regnes som det normale i hjemlandet. Hanner skal måle 50–55 cm (ideelt 53-54 cm) i skulderhøyde og veie 18–23 kg. Tisper skal måle 45–50 cm (ideelt 48-49 cm) i skulderhøyde og veie 15–19 kg. For hunder som lever på Jindo er høyden for hanner normalt 45-55 cm og vekten ca. 15-20 kg, mens tispene blir 43-52 cm og gjerne veier ca. 10-15 kg. Man kan altså slå fast at det finnes en fysisk forskjell mellom etterkommere av de jindohunder som har blitt eksportert ut fra Korea og de som befinner seg i hjemlandet. Koreanske kynologer hevder at dette skyldes at hundene som opprinnelig ble bragt til USA og danner grunnlaget for vestlig oppdrett ikke var rasetypiske i utgangspunktet. Koreanske hunder har dessuten mer kjønnspreg enn hunder i vestlig oppdrett. Bruksområde. Koreansk jindo er en meget god jakthund som har en usedvanlig høyt utviklet stedsans. Den er også kjent for alltid å vende tilbake til bostedet, uansett hvor langt unna den måtte befinne seg. Opprinnelig jaktet den villsvin og hjortedyr, men den kan brukes til mange former for jakt i hjemlandet, der hunder med rødlige øyne regnes som de beste jakthundene. Siden koreansk jindo er en urhundtype, er den meget hurtig, energisk og utholdende. Den bruker både luktesansen, hørsel og syn like aktivt når den jakter. I land med forbud mot hetsjakt (som det er i Norge og Skandinavia forøvrig), kan man derfor ikke bruke denne hunden som løshund. Den er imidlertid også en ypperlig ledhund. Rasen er også en ypperlig brukshund forøvrig, enten som tjenestehund eller innen ulike former for hundesport. Rasen regnes også som en god vakthund. For de rette menneske blir den også en flott familiehund, og ikke minst en spennende og meget sjelden utstillingshund. Lynne og væremåte. Koreansk jindo er en primitiv hund med et sterkt jaktinstinkt. Den er modig, våken og svært lojal, men gjerne reservert og skeptisk til fremmede. Den er typisk dominant ovenfor andre hunder og kan være territorial. Den må ikke domineres, men trenger en tydelig leder. Den regnes som varsom og snill med egne barn, men barn må aldri overlates alene med slike hunder. Den trenger mye mosjon og psykiske oppgaver for å trives godt. Rasen bør ikke være et førstevalg for annet enn meget erfarne hundefolk. Annet. Rasen har en normalt krav til pelstell og regnes som svært sunn. Evangeliet etter Lukas. Lukasevangeliet eller Evangeliet etter Lukas er i den kanoniske rekkefølge den tredje boken i Det nye testamente. Evangeliet regnes å være skrevet av legen Lukas som blant annet var medarbeider og reiseledsager med Paulus. Det er ett av de to evangeliene (Matteusevangeliet er det andre) som forteller om Jesu barndom. Lukasevangeliet ender med Jesu lidelse, død og oppstandelse slik som Matteus- og Markusevangeliet også slutter. Forfatteren kan ha kjent til Matteusevangeliet, siden begge disse evangeliene har mye likt innhold. I tillegg er det vanlig hypotese at forfatteren har bygget på en annen, tapt kilde som også Matteus-forfatteren har brukt: Q-kilden. Lukasevangeliet er ellers rikt på særstoff, for eksempel lignelsen om den barmhjertige samaritan. Lukasevangeliet begynner og slutter i tempelet i Jerusalem, og mye av Jesu virke foregår på hans vei dit (reisefortellingen). Lukas fastholder israelittenes frelseshistoriske utvelgelse, selv om nye folkegrupper inkluderes når Gud gjennom Jesus, oppfyller sine løfter og fornyer sitt folk. Lukasevangeliet har blitt kalt «de fattiges evangelium». Det skal sette mot i de fattige og utstøtte, og refser de rike. De rike formanes til å dele sin rikdom slik at alle kan få det de trenger. Kvinner får også uvanlig stor plass i fortellingen, og deler av innholdet er dublert i manns- og kvinne-eksempler. Det er mindre apokalyptisk innhold enn hos Markus og Matteus. Israelittene blir istedet forberedt på hvordan de må innrette seg på et lengre livsløp i verden. Ragnar Kvam. Ragnar Kvam (født 18. november 1917 i Tønsberg, død 13. februar 2006) er en norsk forfatter, journalist og oversetter. Han er faren til Ragnar Kvam jr.. Abakus (kuleramme). Kinesisk abakus. En kommentar til dette illustrasjonsbildet er at det her betraktes omvendt av det som er brukerens perspektiv, slik at de øvre kulene må regnes som 1 når de er stilt ned, ikke oppover som teksten ved siden av sier. Bildet viser tallet 6 302 715 408. Abakus (latin "abacus;" gresk "abax" eller "abakos." Antagelig er det greske ordet avledet fra et enda eldre hebraisk ord "abhaq," som betyr sand eller støv). En "abakus", eller kuleramme, er et gammelt regnehjelpemiddel som består av en plate eller en ramme med staver eller tråder der kuler kan skyves frem og tilbake. Den er kjent særlig fra Antikken og fra mange utomeuropeiske kulturer. Kulerammer av diverse modeller brukes fortsatt iblant i for eksempel Japan og Kina. Den japanske versjonen kalles "soroban," den kinesiske "suan pan." Ved bruk legges rammen på et bord eller holdes på kneet med stavene rettet langsetter betraktningsretningen. De vertikale stavene eller trådene representerer, regnet fra høyre til venstre, entall, titall, hundretall osv. Kulene i den nedre gruppen har hver og en verdien 1 (når ført oppover mot skillelisten mellom gruppene), eller verdien 0 (når kulen er skjøvet nedover). Kulene i den øvre gruppen har hver og en verdien 5 (når ført oppover mot skillelisten mellom gruppene), eller verdien 0 (når skjøvet nedover). De syv kulene på en stav kan stilles inn i 16 forskjellige kombinasjoner, hvormed først og fremst alle siffer fra 0 til 9 kan representeres (dekadisk regning). De overskytende kombinasjonene kan representere sifrene A til F ved hexadesimal regning. Summen av kulenes innstilte verdi langs en av stavene representerer det betraktede tallets verdi. Ved å skyve kulene frem og tilbake i henhold til visse regler kan man håndterer de fire enkle regneoperasjoner addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. Men muligheten er er ikke uttømt med det: det finnes regler for uttrekning av både kvadratrøtter og kubikkrøtter. Fjerde rot kan beregnes ved at man bestemmer kvadratroten to ganger suksessivt. En vant abakusregner finner rett resultatet raskere enn det som var mulig med elektromekaniske addisjonmaskiner og s k regnesnurrer av type "Original-Odhner". Evangeliet etter Johannes. Johannesevangeliet er det fjerde evangeliet i Det nye testamentet og skal ifølge tradisjonen være skrevet av apostelen Johannes, men dette er omstridt. En relativt utbredt forståelse går ut på at evangeliets uttrykk «den disippel som Jesus hadde kjær» er Johannes – og at evangeliet er skrevet ned i tradisjonen etter/miljøet rundt Johannes. Det kan være skrevet sent på 90-tallet under Nerva, da Johannes vendte tilbake til Efesus. Teologen Irenaeus var den første (ca 180) som tilskrev evangeliet apostelen Johannes. Innhold. Evangeliet forteller mindre om Jesu gjerninger, men konsentrerer seg om taler Jesus holdt. Johannesevangeliet skiller seg ut fra de andre tre evangeliene – som kalles "de synoptiske evangelier" – både i innhold og form. Det har tilsynelatende mangel på historisk interesse, men til tross for dette har det en annen tidsramme for «Jesu» offentlige virksomhet enn de synoptiske evangeliene (tre år mot et), og han befinner seg flere ganger i Jerusalem. Jesus og hans tremenning (Johannes Døperen) opptrer samtidig, og også tidfestingen av Jesu død er forskjellig. Mange mener at Johannesevangeliets versjon er mer historisk sannsynlig. Mens første del av av Johannesevangeliet forteller om Jesu offentlige virke og de tegn han gjorde (kap. 1-12), er andre del (kap. 13-20) dominert av hans lange avskjedstale til disiplene og fortellingen om hans bortgang gjennom lidelse, død og oppstandelse. I denne prosessen er Jesus den som behersker alt som skjer, og korsfestelsen er i dette evangeliet tolket som opphøyelse av herliggjørelse. Joan Allen. Joan Allen (født 20. august, 1956 i Rochelle i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Allen har blitt Oscarnominert to ganger, i "klassen beste kvinnelige skuespiller" for sin rolle i filmen "Kandidaten" og som beste kvinnelige birolle for sin rolle som «Pat Nixon» i filmen "Nixon". Instituttet for religiøse verk. Istituto per le Opere di Religione (IOR) er sentralbanken for Vatikanstaten og Den romersk-katolske kirke. Den styres av en profesjonell banksjef som rapporterer direkte til en komité av kardinaler. Banken er en gren av Den romerske kurie. Bankens president er pr. 2006 Angelo Caloia, mens Paolo Cipriani er generaldirektør. Peter A. Lorentzen. Peter Anton Lorentzen (født 22. januar 1958) er en norsk oversetter og musiker som har oversatt verker fra engelsk og amerikansk litteratur. Mest kjent for å oversatt Dan Brown til norsk. Lorentzen spiller også keyboard i bandet Grill Bill and The Hot Dogs. Chris Mason. Christopher Mason (født 20. april 1976 i Red Deer i Alberta) er en canadisk ishockeyspiller. Han er målvakt og har i perioden fra 1998 til 2008 spilt for NHL-klubben Nashville Predators, bortsett fra sesongen 2002-2003 da han spilte for Florida Panthers og sesongen 2004-2005 da han under lockouten i NHL ble Norgesmester for Vålerenga med en redningsprosent på 93,35. Mason blir regnet som en av de beste målvaktene i norsk ishockey gjennom tidene. Sommeren 2008 ble han solgt til St. Louis Blues og spilte der frem til sommeren 2010 da han signerte en kontrakt med Atlanta Thrashers. 15. april 2006 ble han den niende målvakten i NHLs historie som har fått godskrevet en skåring da Phoenix Coyotes' løper Geoff Sanderson laget et selvmål og Mason var den siste Nashvillespilleren som hadde hatt pucken. Travis Brigley. Travis Brigley. Kanadisk ishockeyspiller, født 16. juni 1977 i Coronation, Alberta, Canada. Venstre ving. Har spilt for NHL-klubbene Calgary Flames, Colorado Avalance og New York Islanders. Under lockouten i NHL i sesongen 2004-2005 ble han Norgesmester for Vålerenga. Idiot (kortspill). Idiot er et kortspill som utøves av to eller flere spillere. Spillet spilles med 6 kort på bordet og tre på handen per person. Tre av disse kortene skal ligge med spillsiden ned, slik at ingen vet hva disse kortene viser. De øvrige tre kortene ligger med spillesiden opp oppå de feilvendte kortene. Det er flere varianter av spillet; Mange varianter nekter spillerne å bytte ut de rettvendte kortene, men det finnes også noen varianter som tillater dette. Den med det laveste kortverdien på handen (etter eventuell bytting) starter (om to har samme kort er det den med enda et lavere kort enn den andre eller den som sitter nærmest til venstre for dealeren som begynner). Denne personen legger ett kort rettvendt på spillflaten og trekker ett fra kortstokken som er igjen etter deling (man skal ha tre kort til enhver tid). Neste spiller skal da legge samme verdi eller over spillverdien av kortet på bordet, slik fortsetter det til en person ikke klarer å legge over spillverdien eller bruke spesialkortene 2, 10 eller A. Man kan ikke legge disse kortene (2, 10 eller A) med mindre de kan slå ut (2 starter bunken på nytt, A slår ut billedkort og 10 slår ut kort mellom 3 og 9) Om dette skjer må personen som ikke klarer å legge trekke inn alle spillkort som er lagt på bordet. En person kan også velge å trekke inn kortene som en taktisk manøver. Man kan velge å ta en sjanse. Da trekker man et kort fra trekkbunken i stedet for å ta ifra de man har på hånden. Hvis dette kortet også ikke strekker til, må man trekke inn bunken. Ligger det derimot 4 kort av samme verdi på rekke i bunken, går bunken ut og spilleren som la det siste kortet starter. Noen spiller også med serie. Det vil si at man kan legge i rekkefølge. Eks: 3-4-5. Etter å ha lagt et kort i spillebunken skal man trekke et nytt kort fra trekkbunken. Deretter legger man et kort som passer inn i serien (altså et kort med samme eller høyere verdi). Det kortet som ble trukket inn fra trekkbunken kan også benyttes her. Legger man en 9 i spillerbunken, kan man fortsette med knekt siden 10 slår ut bunken. Har man ikke flere kort som kan legges i spillerbunken er det så neste spillers tur. Du kan dermed klare å legge kort fra 3-ess i en serie. Det er ikke lov å legge spesialkortene 10 og 2 i en serie. Når kortstokken med resterende kort er brukt opp, skal man legge kort som man har på bordet; Først legger man ut de kortene som er rettvendt, ett og ett kort med mindre det er 2 like, f.eks 2 niere. så skal man ett og ett kort fra de kortene som er feilvendt. Når man har trukket og lagt på ett av kortene som er feilvendt, kan man ta opp det neste feilvendte kortet, men man kan kun legge på dette vist det er likt som det kortet man trakk først. Man må klare å legge på kortet før den neste spilleren for at dette skal gå. Dessuten er man tvunget til og legge på det kortet man har sett på neste runde. Spilleren som først blir ferdig har vunnet, mens spilleren som blir ferdig til slutt blir IDIOT. Eurasier. Eurasier (FCI #291) er en moderne mellomstor–stor hunderase skapt i Tyskland gjennom kryssavl mellom populære europeiske og asiatiske spisshunder. Rasen anerkjennes av FCI på internasjonalt nivå og blir på grunn av sitt opphav plassert i seksjon 5, sammen med de asiatiske spisshundene. Opprinnelse og alder. Eurasier kan ha blå tunge Arbeidene med å skape rasen begynte mot slutten av 1950-tallet og ble ledet av tyskeren "Julius Wipfel", som omkring 1960 må kunne sies å ha lagt grunnlaget gjennom sin kryssavl. På 1960-tallet ble stammen utviklet videre av en rekke andre entusiaster, bl.a. "Charlotte Baldamus" og "Konrad Lorenz" var meget sentrale i denne prosessen. Wipfel krysset iflg. "Annelie Feder" og "Joachim Hoffmann" opprinnelig tre chow-chow hanner med fire wolfspitz tisper (mor og tre døtre), en variant av tysk spitz. Til å begynne med gikk denne hunden under navnet "wolf-chow". På 1970-tallet ble imidlertid også linjer fra samojedhund krysset inn i rasen, og den fikk da etter hvert det meget beskrivende navnet "eurasier", siden den har europeisk og asiatisk avstamning. Det ble søkt om anerkjennelse av rasen, under navnet "wolf-chow", fra tysk kennelklubb (VDH) i 1973, men dette ble ikke godtatt. I prosessen med å finne et passende navn på rasen ble også navnet "lorentiner" vurdert, til ære for Dr. Lorenz, som hadde vært en av de mest betydningsfulle personene i prosessen med å skape denne hunden. Lorenz takket imidlertid nei til dette forslaget. Til slutt ble de enige om å kalle den "eurasier", etter forslag fra Wipfel. Gruppemessig har FCI plassert eurasier i seksjonen for asiatiske spisshunder, siden rasen til en viss grad domineres av asiatiske linjer. Den første godkjente rasestandarden skriver seg fra 1994, men den er siden revidert (blant annet i 1999). I Norge finnes det i dag i overkant av 250 eurasiere (2007), og "Norsk Eurasierklubb" ble grunnlagt på et møte den 20. mai i 2006. Utseende, anatomi og fysikk. Eurasier er en harmonisk bygget mellomstor–stor middels langhåret spisshund som finnes i mange fargevarianter. Den er en aning lenger enn skulderhøyden og har en balansert velproporsjonert bygning. Hodet er kileformet, uten alt for godt markert stopp. Et særtrekk med rasen er at den kan ha blå, rosa eller rosa-blåflekket tunge. Opprettstående middels store triangulære ører med avrunda spisser. Muskuløs hals og en massiv kropp med godt markerte skuldre, framtredende brystkasse, rett og muskuløs rygg og et rett, bredt kryss. Muskuløse bein med normalt kraftig benstamme og ovale, kompakte labber. Halen er kraftig ved roten og bæres bøyd eller ringlet over lendet. Pelsen er mellomlang og svakt strittende, kort i ansiktet og på beinas framsider, lengre på hodet, halen og på beinas baksider ned til hasene/albuene (bukser). Tett underull. Alle farger og kombinasjoner er tillatt, unntatt helhvit, hvitflekket og leverfarget. Hannene blir normalt ca. 52–60 cm i skulderhøyde og veier gjerne ca. 23–32 kg. Tispene blir normalt ca. 48–56 cm i skulderhøyde og veier gjerne ca. 18–26 kg. Bruksområde. Eurasier er en hyggelig familiehund og en spennede utstillingshund. Den er ingen brukshund og skal heller ikke ha jaktlyst. Den er ingen vakthund, men er en utmerket varsler da den er meget oppmerksom uten å være bjeffete og kan brukes til alt, deriblant snørekjøring og kløv. Egenskaper. Eurasieren er en selvsikker, rolig hund med en høy irritasjonstålmod. Vaktsom og oppmerksom uten å være bjeffete. Den har en utpreget bundenhet til sin familie og kan være reservert mot fremmede. Dette innebærer at hunden kan rygge og ikke vil ta kontakt med fremmede mennesker. Den får derimot ikke være nervøs, aggressiv eller ekstremt mistenksom. Gjennom å la den få treffe ulike mennesker og å venne den til ulike slags miljø holder man tilbake denne egenskapen og får en åpen og tilgjengelig hund. Eurasieren har veldig lett for å lære, men den er ingen brukshund. En Eurasier behøver nær kontakt med sin familie og dens forestående og den trenger konsekvent trening. Med sin robuste helse og sitt ukompliserte vesen, sin tilpasningsdyktighet og sin trofasthet er den et verdifullt familiemedlem. Stell og pleie. En Eurasierpels krever ingen større behandling. Børsting noen ganger i måneden. Pelsen tover ikke. Den feller sin pels 2 ganger i året og røyter da ut hele sin underull, som man tar bort med kam eller børste. Scott Hartnell. Scott Hartnell (født 18. april 1982 i Regina, Saskatchewan, Canada) er en kanadisk ishockeyspiller. Har siden sesongen 2007-2008 spilt for NHL-klubben Philadelphia Flyers. Hartnell spilte tidligere for Nashville Predators, der han debuterte i 2000-2001-sesongen. Under lockouten i NHL 2004-2005-sesongen ble Hartnell norgesmester med blant annet Chris Mason for Vålerenga. Johan Kaaven. Med utgangspunkt i Velfjord kirkebok har Herlaug Vonheim samlet alle kirkelige registreringer vedr. den samiske befolkning i Velfjord. Her fremgår det at det til tider har bodd samer i Brulien. I desember 1791 finner vi døpt Jon Brynoldsens lap-barn Andreas. Denne Andreas ble far til den kjente samiske noaiden Johan Kåven. Det var mange historier om Johan Kåven, mest kjent er kanskje historien om da han stoppet hurtigruten. Jon Brynoldsen(bestefar til Johan Kaaven) drev reindrift i Vesterfjellene. Han var også rovviltjeger og hevet skuddpremie for både ulv og bjørn. Johan Martin Andreasen Kaaven (født i Talvik eller Repparfjord 16. november 1835, død i Indre Billefjord i Porsanger 23. juni 1918), ble gjerne omtalt som «Trollkaaven» og var en av de siste og mest kjente noaidene i Norge. Han holdt til i Indre Billefjord i Finnmark, og var berømt og fryktet for sine kunnskaper om åndemaning, ganing og svartekunster. Han var en dyktig folkelig helbreder og sannsiger med inngående kjennskap til de supranormale kreftene i tilværelsen. Det ble hevdet at Johan Kaaven var blitt herre over en hel dauingehær gjennom å sitte ute en julenatt med bøtte på hodet mens oskoreia (joulogadze) strøk forbi. Johan Kaaven. En biografisk skisse. Johan Kaavens far Andreas Johnsen (født 20. august 1791, død 20. april 1873) var fra Brønnøy i Nordland. Han møtte sjøsamedatteren Inger Mosesdatter (født 18. januar 1806, død 25. desember 1859), mens han i februar 1835 drev torskefiske langs Finnmarkskysten. (Inger hadde samisk far og norsk mor). Da hun ble gravid ble de gift allerede 8. juni samme år. De nygifte bosatte seg først i Repparfjord, hvor deres førstefødte Johan Martin Andreasen Kaaven kom til verden. Liv og bedrifter. Johan Martin Andreasen Kaaven er omtalt som en av Norges største mirakelmenn. I Folketellingen for 1875 er det anført at han livnærte seg gjennom fiske, fedrift og litt kvakksalveri, men dette var på et tidlig tidspunkt i karrieren som folkelig helbreder. Senere i livet anla han et sykehus og mottok mange pasienter på eiendommen sin i Indre Billefjord. Det var nærmest som et sykehus med mange sengeplasser. Han tok trolldom bort fra folk som var blitt påganet dauingeånder (bijag), og hvis de ønsket det sendte han andene tilbake på opphavsmennene. Johan Kaaven var dessuten synsk og avslørte i følge sagnene både tyverier, drap og ulike forbrytelser. Fremfor alt var det som folkelig helbreder at Johan Kaaven ry vokste. Syke mennesker bodde på gården hans i ukevis: Mange var for syke til å kunne gå uten andres hjelp, og ble derfor kjørt eller fraktet i båt til Indre Billefjord, men kunne etter behandlingen vandre friske derfra på egne bein. På grunn av sine evner ble han etter hvert en høyt respektert mann, med sterke forsvarere både innenfor legestanden og blant kirkens embedsmenn. Et naturlig minnesmerke i havet. Et av de mest kjente kulturminner i Porsanger er Kaavensteinen, en stor, hvit dolomittstein som ligger i fjæra nedenfor Johan Kaavens eiendom. Her ble folk som var plaget av dauingeånder og sykdom helbredet. Ved fjære sjø gikk de tørrskodde ut til steinen hvor ble hjulpet opp av Kaaven selv. Der måtte de sitte til det ble flo, så kom Kaaven ut på trammen og kommanderte de syke i land. Pasientene måtte vasse tilbake med vann til livet. Dauingeånden tålte ikke vann ettersom dette var velsignet av Jesus ved dåpen. Dermed ble de værende igjen på steinen til de ved neste lavvann kunne flykte unna, men de syke var fridd fra sine plagånder. Kaavensteienen ble valgt til Porsangers tusenårssted i 2000. Trollhvalen. I boka "Mannen som stoppet hurtigruta. Historier og sagn om noaiden Johan Kaaven", som ble utgitt av Richard Bergh og Erik Henning Edvardsen i 1990, har forfatterne skapt kronologi i fortellingene ved å plassere historiene om svart magi og Johan Kaaven som hevngjerrig trollmann først i fremstillingen. Historien om møtet med en trollhval er selve vendepunktet i Kaaven hans liv. Etter dette blir fortellingene om den gode hjelper og helbrederen forutsatt å være de dominerende. Sammen med sin samiske nabo Amund Andersen ror Johan Kaaven fiske. Med høvelspon som magisk remedium reiser en annen trollkyndig en trollhval mot ham for å hevne en ugjerning som Kaaven har gjort seg skyldig i. Hvalen kommer fossende innover fjorden og de forstår straks hva dette er. Amund ror på mot land og Johan Kaaven står bak og fekter mot hvalen med den ene åra. I det alt håp synes ute påkaller Johan maktene, og lover at han heretter kun skal bruke sin medfødte evner til å gjøre godt og hjelpe folk som trenger det. I det samme forsvinner trollhvalen. Kaaven var blitt en kristen mann, men folk var selvfølgelig redd for ham som kunne så mye og som var istand til å se så mye av slikt som lå skjult for folk flest. Virkemidlene kunne være harde, f.eks. når Johan Kaaven jaget liggesyke koner opp av senga. Disse historiene har Terje Nordby skrevet et kriminaldrama over. "Isblomst" ble spilt av Hålogaland teater i 1994 med Thea Stabel som regissør og iscenesetter. Forestillingen ble tatt med på turné, først til Finnmark og så til Sør-Norge og Oslo. Stykket ble også filmet av NRK drama og vist på fjernsynet i jula 1997. Etter sagnet om trollhvalen er "Mannen som stoppet hurtigruta" ordnet tematisk etter ulike emner. Materialet er samlet av Richard Bergh, og det er han som står for presentasjonen av de traderte fortellingene, mens Erik Henning Edvardsen setter de enkelte fortellingene og emnene inn i en komparativ folkloristisk kontekst og analyserer dem. Til sist gjennomgår han samtidskildene til opplysning om Johan Kaaven og hans liv og virksomhet – en fransk geolog Marcel-Alexandre Bertrand, et par prester Anders Halvorsen og Jens Otterbech, en samisk lærer og nabo Ole Andreas Thomassen, en etnograf Amund Helland, en forfatter Matti Aikio og noen samiske oppdagelsesreisende, Johan Turi og Samuli Paulaharju er alle representert. Også samtidskildene er plassert i kronologisk rekkefølge for å få frem den historiske dimensjon i omgivelsenes syn på Kaavens gjerninger. Mannen som stoppet hurtigruta. En nøkkelhistorie handler om hvordan Johan Kaaven en gang han stoppet hurtigruta. Denne fortellingen har dessuten gitt tittel til biografien om ham; "Mannen som stoppet hurtigruta". I et utdrag fra biografien heter det: "Kaaven er ofte ute og reiser, forteller Hans Hanssen fra Gåradak. En dag sitter han i salongen på hurtigruta. Han spytter stadig på gulvet. Til slutt klager betjeningen. Kapteinen kommer og jager denne uflidde karen i mudd og kommager på dekk. Der får han ordre om å oppholde seg til skipet legger til kaien. Det er om natten og mørkt, men været er pent. Kapteinen går opp på broen. Da oppdager han at skipet står stille. Mannskapet blir satt i gang med å finne feilen. Maskinen går som den skal, men båten står stille!(…) Det er pålandsvind, og skipet driver mot land. Da begynner kapteinen å forstå at dette går ikke helt naturlig for seg. Han sender en av matrosene på dekk for å si til Kaaven at han vil snakke med ham. Men det er som om Kaaven ikke hører. Han står bare der i mørket og spytter. Så må kapteinen sende styrmannen. Men Kaaven nekter å bli med til kapteinen. Han har fått ordre om å stå på dekk helt til båten legger til kai(…) Så må kapteinen selv gå på dekket til Kaaven. Skipet er nå drevet nesten inn i fjæra. Kapteinen trygler og ber! Kaaven må være så snill og la skipet gå! Men Kaaven svarer: "Æ e' ikke maskinkyndig." Kapteinen trygler! Kaaven må være barmhjertig. Han må ikke la dem forulykke! Da sier Kaaven: "Ja, nu går båten!" Og ganske riktig, langsomt glir skipet utover og bort fra fjæresteinene." Matkisten og museumssamlngen i Skoganvarre. Oppe på loftet sitt hadde Kaaven en rekke kister med ulikt innhold – alt fra klær til medisiner. I utstillingen i Skoganvarre finnes den eneste matkista som er tatt vare på. Richard Bergh kjøpte den av Josef Sivertsen i 1962. Bergh var på denne tiden bestyrer ved Skoganvarre skole, som holdt til i det bygget som nå er blitt lokalhistorisk museum. Josef Sivertsen, som hadde vært Kaavens nabo, kjøpte kista på en auksjon over dødsboet i 1920. I 1993 produserte Anstein Mikelsen filmen "I noaidens fotefar", som er en dokumtarisk fabel omkring Richard Berghs opplevelser som samler av tradisjonene etter Johan Kaaven. Filmen finnes utgitt på video av Norsk filminstitutt. I utstillingen i Skoganvarre kan man lese mer om Kaavens gjerninger og se filmen som følger Richard Bergh på feltarbeid med båndspilleren. I tillegg er alle Richard Berghs bøker fra Finnmark på plass i samlingen. Johan Kaavens grav i Kistrand. Johan Kaaven døde på St. Hans 1918 og ble gravlagt på Kistrand kirkegård. Lokaliseringen av Johan Kaavens grav gikk tapt da tyskerne brukte den brente jords taktikk ved tilbaketrekkingen fra Finnmark. Heldigvis lyktes det Amalie Persen av noen papirer man trodde var mistet å finne tilbake til Johan Kaavens gravsted på kirkegården. De folklige fortellingene om Johan Kaaven er i første rekke reddet takket være nitid innsamlingsvirksomhet gjennom flere decennier av rektor Richard Bergh. Han begynte å samle folkeminner i Finnmark mot slutten av 1950-årene og har utgitt flere tradisjonssamlinger og bygdebøker fra området. Lotte Holmboe. Lotte Holmboe (1910–1979) var en norsk oversetter som hovedsakelig oversatte tysk litteratur til norsk. Redningsprosent. Redningsprosent. Mål for dyktighet/effektivitet for målvakter i ishockey. Alle skudd som treffer innenfor stengene registeres i løpet av en kamp. Redningsprosenten framkommer som hvor mange av disse som stoppes av målvakten. Redningsprosent regnes ut pr kamp, og sesongen under ett. En redningsprosent på mer enn 90 ansees for å være meget bra. Westchester Country Club. Westchester Country Club er en golfbane i Westchester County i New York. Banen ble anlagt av John McEntee Bowman, som ansatte Walter Travis til å tegne to golfbaner i Westchester for et luksuriøst feriehotell. Turneringen Barclays Classic (opprinnelig kalt Westchester Classic) på PGA-touren arrangeres på denne banen. Torjus Vierli. Torjus Vierli (født 23. april 1977 på Vegårshei) er en norsk musiker. Vierli spiller piano og synthesizer, og er utdannet ved Agder Musikkonservatorium i årene 1996 – 2000. Han spiller fast med bandet Vintermåne, og har samarbeidet med størrelser som Sigvart Dagsland, Sissel Kyrkjebø, Carola, Torun Eriksen, Bertine Zetlitz og Anne Grete Preus Bryne Frikyrkje. Bryne Frikyrkje er en Evangelisk Luthersk Frikyrkje på Bryne som ble etablert 22. januar 1984. Menigheten har ca. 300 medlemmer og har samlinger flere ganger i uken. Menigheten har tre ansatte: Håvard M. Sandve (pastor), Tor Bjarte Berge (ungdoms-/pastor) og Hilde M. Viste (barne- og familiearbeider). Silkeskjegg. Silkeskjegg er en fiktiv figur i en familieforestilling skrevet av Ingri Angell-Petersen Grønnesby. Spelet vises på Egge under Vikingfestivalen. Han er en morsom og mystisk skald som har reist den lange veien fra Gardariket til Egge. På veien tar han med seg mange forskjellige personer med et mangfold av oppfinnsomhet og rare påfunn. På Egge skjer det mange underlige og spennende ting som følge av Silkekjeggs besøk og hans påfunn, for han har nemlig vært der før. Teksten er først og fremst basert på fri fantasi, men rammene rundt og personene i stykket er plassert i vikingtid og cirka et hundre år før slaget på Stiklestad. Stykket er stadig under utvikling og nye momenter blir skrevet inn hvert år. Historien om Silkeskjegg er spekket med dans og musikk, uvennskap og kjærlighet. Silkeskjegg spilles av Ola Fjellvikås og Trollaug spilles av Evy Kasseth Røsten som begge er profesjonelle skuespillere, de andre rollefigurene spilles av til sammen 50 lokale aktører som er knyttet til Steinkjer Teaterverksted. Anne Gravir Klykken. Anne Gravir Klykken (født 26. desember 1970) er en norsk sanger fra Skien. Gravir Klykken har sin musikkutdanning fra Høgskolen i Oslo, Agder musikkonservatorium og Høgskolen i Telemark – institutt for folkekultur. Sammen med Frøydis Grorud (saksofon) og Torjus Vierli (tangent) utgjør hun bandet Vintermåne. Vintermåne har tre plateutgivelser og over ti år med konserter og turnering bak seg. Hun har gjennom en rekke ulike prosjekter de siste 15 årene samarbeidet med blant annet Iver Kleive, Knut Reiersrud, Bugge Wesseltoft, Knut Buen, Sigmund Groven, Sondre Bratland, Robert Wells, Ronni Le Tekrø, Audun Kleive, Nils Petter Molvær, Ingebjørg Harman Bratland og Bobby McFerrin. Knuten. I tillegg brukes ofte "knuten" eller også "nuten" som en del av et sammensatt navn, som f.eks. Fantasifestivalen. Fantasifestivalen var en festival for musikk og annen kultur med «inspirasjon i det fantastiske, eventyrlige eller absurde». Festivalen byr på opplevelser med musikere, malere, håndverkere, eventyrfortellere, tegneserieforfattere og andre artister. Festivalen ble arrangert av organisasjonen Hyperion. Historie. Fantasifestivalen ble arrangert for første gang i 2006, 25. til 27. august. Stedet var Bronseplassen i Høvåg 2006. Festivalen hadde konserter med blant annet Storm Weather Shanty Choir og Gyron V. Rundt 300 personer deltok på den første fantasifestivalen. Martin Nielsen var festivalsjef. I 2007 ble festivalen avholdt 13. til 15. juli på Landa i Forsand. Blant artistene som opptrede var Sirenia, Tony Wakeford, Yoyoyo Acapulco, Binärpilot og Zywiolak. Tone Jorunn Tveito stilte opp på få timers varsel med konserten Huldra og Eg da Helene Bøksle måtte melde avbud på grunn av sykdom. Besøkstallene for 2007 var som året før, rundt 300 deltagere, til tross for en målsetning på 500 besøkende. Festivalsjef var også dette året Martin Nielsen. Etter dette har det ikke blitt arrangert noen større festival, men det ble i 2008 arrangert en "festivalnatt" i Bergen og Oslo. Faster, Pussycat! Kill! Kill! "Faster, Pussycat! Kill! Kill!" er en film fra 1965, skrevet av Jack Moran, regissert av Russ Meyer og med Tura Satana i hovedrollen som Varla. Filmen inneholder mye vold, seksualitet og en utagerende kitsch dialog. Filmen er ansett som en kultfilm, og den blir ofte referert til av andre populærkulturelle filmer og musikk. Filmen har en av Meyers mer provoserende titler, men i motsetning til de fleste av hans andre filmer inneholder den ikke nakenhet. Handling. Filmen handler om tre strippere som søker spenning. Den voldsomme Varla leder gruppen, som tilfeldigvis kommer over et ungt par i ørkenen. Etter å ha tatt livet av gutten, bestemmer Varla seg for å dope ned jenten og ta henne med seg. Den første stoppen på en lang og øde motorvei fører de fire jentene til en mann på en bensinstasjon som forteller dem en historie. Denne historien fører til at Varla planlegger å rane en forkrøplet, pervers gammel mann som bor med sine to sønner på en nedslitt ranch. Varla møter sitt motstykke i denne forkrøplede mannen som har en appetitt for kvinnelig kjød som kun kan tilfredsstilles igjennom vold. Toppunktet i filmen er et blodbad som kun den unge kidnappede jenten og en moralsk og rettferdig sønn kommer ut fra. Laura Linney. Laura Linney (født 5. februar 1964 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Laura Linney har blitt Oscarnominert tre ganger, to ganger i klassen beste kvinnelige hovedrolle for sine roller som Samantha «Sammy» Prescott i filmen "You Can Count on Me" og som Wendy Savage i filmen "The Savages", og i tillegg i kategorien beste kvinnelige birolle for sin rolle som Clara McMillen i filmen "Kinsey". Hun har vunnet både Satelite Award og Golden Globe for hennes prestasjoner i serien "The Big C". Västgøtaspets. Västgøtaspets (FCI #) er en mellomstor kortbeint svensk gårdshund som regnes inn under de nordiske gårds- og gjeterhundrasene blant spisshundene. Opprinnelse og alder. Västgøtaspets regnes altså som en spisshund, til tross for den store likheten med welsh corgi. De er nære slektninger, men om västgötaspetsen er opphavet til corgien eller eventuelt omvendt, vet ingen noe om. Hunderasen er opprinnlig en gårdshund, viss primæroppgave var å gjete og passe på buskapen. Noen hevder at den skal stamme vikingtiden eller ennå før, men dette medfører neppe riktighet og mangler dokumentasjon. Hvor gammel den er vet man altså ikke, men trolig ble typen formet alt før 1800. Den første rasestandarden ble klar alt i 1943, da under navnet svensk vallhund (gjeterhund). Før den tid finnes ingen refreanser til verken et rasenavn eller et typenavn. Rasen ble anerkjent av Svenska Kennelklubben i 1948, etter at den svenske greven "Björn von Rosen" og "Karl-Gustaf Zetterstén" hadde lagt ned et betydelig arbeid for å bevare den. I 1953 bytter rasen navn til västgøtaspets. Noen hunder skal ha blitt sendt til Storbritannia i 1974, men rasen er fremdeles sjelden utenfor Sverige. Utseende, anatomi og fysikk. Västgøtaspets er en langstrakt og kortbeint spisshund. Hodet er ganske langt og kileformet, nærmest reveaktig. Skallen er nesten flat og snutepartiet noe kvadratisk. Tydelig markert stopp og stramme lepper. Ørene er mellomstore, spisse og stående. Halsen er muskuløs og lang. Brystkassen er lang og dyp, ribbeina er godt velvet. Krysset er bredt, lendet kort og kraftig, og buklinjer noe opptrukket. Horisontal, muskuløs rygg. Korte, muskuløse bein og kraftig benstamme med ovale labber og kraftige poter. Halen kan være både kort (såkalt "stubbhale") og lang og bæres rett ut i ryggnivå. Pelsen er middels lang, stiv, kompakt og vanntett. Kort på beinas framsider, noen lenger rundt halsen, på brystet og beinas baksider. Tett, myk underull. Fargen er gjerne grå, gråbrun, gyllengrå og rødgrå med mørkere hår på ryggen, deler av halsen og hodet. Lysere tegninger på snuten, halsen, brystet, buken, lårene, hasene og labbene. Små hvite tegn er tillatt. Hannene blir ca. 33 cm i skulderhøyde og veier normalt 13–15 kg. Tispene blir ca. 31 cm i skulderhøyde og veier normalt 11–13 kg. Bruksområde. Västgøtaspets er en utpreget brukshund som trives med hard jobbing. Den egner seg som gårdshund og vakthund, herunder gjeterhund for storfe og hest. Rasen er også en god familiehund. Lynne og væremåte. Västgøtaspets er hardfør, tøff, modig og livlig. Den er alltid vaktsom og alert, og ganske selvstendig. Den trives best utendørs og trenger rikelig med mosjon. Rasen regnes som varsom omkring barn. Annet. Rasen er sunn og trenger kun normalt pelsstell. Jean Racine. Jean Racine (født 1639 i La Ferté-Milon, Frankrike, død 1699 i Paris, Frankrike) var en fransk dramatiker som opererte under den fransk-klassiske perioden sammen med andre dramatikere som Corneille og Molière. Denne perioden hadde sin blomstringstid fra 1630 til 1730. Liv. Racine ble født i landsbyen La Ferté-Milon i Frankrike. Hans mor døde 13 måneder etter at han var født, og hans far døde to år senere. Hans farfedre oppdro ham, og da hans bestemor, Marie des Moulins, ble enke, brakte hun Racine, som da var ni år gammel, med henne til klosteret i Port Royale des Champs nær Paris. Siden en gruppe fromme lærde og lærere hadde grunnlagt en skole der, hadde Racine muligheten – usedvanlig for en foreldreløs fra middelklassen – å studere latinsk og gresk litteratur med fornemme lærere, en mulighet som gjorde at han kunne lese de greske tragediene på originalspråket. Skolen var fordypet i den strenge romersk-katolske religiøse bevegelsen kjent som jansenismen, som nylig hadde blitt fordømt av kirken som kjettersk. Siden det franske monarkiet mistenkte jansenistene for å være teologisk og politisk nedbrytende, ble Racines livslange forhold til sine tidlige venner og lærere ambivalent, ettersom den ambisiøse kunstneren søkte adgang til det verdslige hoffet. De første stykkene til Racine er preget av hans sterke forhold til jansenismen. Etterhvert river han seg noe løs fra dette før de siste stykkene hans atter blir preget av religionen. Drama. Racine dyrket teoretikeren Boileaus "Art Poétique" (1674) til fingerspissene. Hans teorier bygger på den gamle antikke dramaturgien, henholdsvis fra Aristoteles og Horats. Reglene for det fransk-klassiske dramaet var strenge og skulle overholdes hvis stykket skulle bli karakterisert som godt, og godt måtte det være hvis Ludvig XIV, som dramaets øverste beskytter, skulle like det. For øvrig var Racine Boileaus favoritt blant dramatikerne, ikke bare fordi Racine fulgte konvensjonene hans slavisk, men også fordi flere av dramaene til Racine bygger på myter fra den greske antikken. De er også preget av sterke kvinneskikkelser som i gjennombruddet "Andromake" ("Andromaque" 1667). Her benytter han en teknikk fra Commedia dell'arte der alle elsker noen som elsker en annen, men uten den selvfølgelige løsningen på slutten. I kjent tragisk ånd lider personene absolutte skjebner. Hans forkjærlighet for tragiske kvinneskikkelser møter vi også i stykket "Fedra" (1677). Her viser han hvordan han skiller seg fra de andre fransk-klassiske dramatikerne ved å skildre den indre psyke hos et menneske framfor å framstille dem som endimensjonale. Racine trakk seg tilbake fra sin karriere som dramatiker 38 år gammel, mye fordi han ikke følte at hans stykker bidrog i samfunnsutviklingen. Dramatikk skrevet av Racine. Racine, Jean Racine, Jean Racine, Jean FriBU. Frikirkens barn og unge (FriBU) driver, i samarbeid med Frikirken, en organisasjon som heter FriBU. FriBU er en landsdekkende organisasjon som har ca. 9 ansatte, og 6-7000 medlemmer. FriBU er på samme måte som Frikirken delt inn i fem regioner. Idrett i Storbritannia. Av idrett i Storbritannia er det snooker og fotball som er mest populært, med unntak av Wales, hvor rugby er størst. Cricket er også populært, særlig i England, samt i tidligere britiske kolonier som India og Australia. Andre utbredte idretter er snooker, friidrett, fekting, motorsport og hesteveddeløp. Flere store idrettsgrener har eller antas å ha sitt opphav i Storbritannia, blant annet fotball, rugby, golf, cricket, tennis og boksing. Fotball. Plassering og draktfarge av klubbene i den øverste divisjonen i England. Globalt sett har moderne fotball utviklet seg fra tradisjonell britisk fotball i det 19. århundre. Fotball er den største sporten i Storbritannia med stor margin, noe som ofte er sett på som en trussel for andre idretter. Sportens overordnede forbund er i England The Football Association (FA) (tilsvarer Norges Fotballforbund i Norge), og tilsvarende i Skottland, Wales og Nord-Irland. Disse styrer de respektive landslagene, reglene og ligaenes kampoppsett. England. Klubbfotball er organisert separat etter hvert land i Storbritannia. England har et ligasystem som inkluderer flere tusen lag. I de fire øverste divisjonene spilles det profesjonell fotball. FA Premier League er den øverste divisjonen med de 20 beste lagene i England, og dessuten den rikeste i hele verden. De tre andre divisjonene er også drevet av FA og inkluderer 72 forskjellige lag. England har over 100 profesjonelle lag, mer enn noe annet land i Europa. De to hovedturneringene i England er FA-cupen og Ligacupen. FA-cupen er åpen for alle lag i England, uansett nivå, mens Ligacupen (kjent som Carling Cup) kun er for lagene i de fire øverste divisjonene. Skottland. I Skottland har man et lignende system, men i mindre skala. Den øverste divisjonen, Scottish Premier League (SPL), har i de senere år vært dominert av Rangers F.C. og Celtic F.C.. Sistnevnte har betydelig større økonomiske og sportslige ressurser enn de andre klubbene. Ett nivå under SPL ligger Scottish Football League, som er tre forskjellige divisjoner med totalt 30 klubber. Noen av disse er imidlertid ikke profesjonelle. De to største cupene i Skottland er Den skotske cupen ("Scottish Cup") og Den skotske ligacupen ("Scottish League Cup"). Tilskuere på en fotballkamp i England. Wales. Den øverste divisjonen i Wales er League of Wales. Denne er ikke særlig stor da rugby er deres nasjonalsport og de top tre walisiske klubbene spiller i det engelske ligasystemet. De største cupene er Welsh Cup og FAW Premier Cup. Nord-Irland. I Nord-Irland er hovedligaen Irish Football League, som, tross sitt navn, kun er for klubber i Nord-Irland. Systemet har tre divisjoner. Hver sesong kvalifiserer de beste i sin liga seg til UEFA Champions League og UEFA-cupen, to av de mest prestisjefylte turneringene i verden. Både lag fra England og Skottland har vunnet av disse turneringene. De fire nasjonene konkurrerer individuelt i internasjonal fotball. Den aller første internasjonale fotballkampen var mellom Skottland og England i 1872. Den eneste store internasjonale prestasjonen for Storbritannia var VM i fotball 1966, som ble vunnet av vertsnasjonen England. Steile og hjul. Steile og hjul, også skrevet stegle og hjul, er en tidligere form for dødsstraff, tortur og likskjending. Som regel ble den dømte først bundet fast til et vognhjul og fikk deretter de lange "rørknoklene" (armer og bein) knust med en stålforsterket klubbe. Alternativt kunne man pine den dømte ved hjelp av et tungt vognhjul som ble heist opp og sluppet ned på offeret for å knuse armer og bein. Offeret – gjerne fastbundet i en forvridd og smertefull stilling på hjulet – ble deretter plassert på en stegle (stolpe) til «spott og spe», for å dø en pinefull og langsom død. Ifølge filosofen Thomas Aquinas (1225 – 1274), var «steile og hjul» den straffen som ventet i helvete for de som hadde begått dødssynden «hovmod». Denne henrettelsesmetoden ble også kalt "radbrekking" etter det tyske ordet "Rad" som betyr «hjul». Ordet "radbrekking", som altså opprinnelig betyr «å knuse (knokler) med hjul», kan i dag også brukes i overført betydning om å «ødelegge til det ugjenkjennelige» eller «forringe språket». Henrettelsen. Etter lang tid, da alle bein og ledd omsider var knust, ble hjulet med forbryteren festet til enden av en stegle, som så ble reist opp slik at han lå godt synlig til spott og spe. Gjerne mens offeret fortsatt levde. Alt ettersom forbrytelsens alvorlighetsgrad, kunne torturen i forbindelse med henrettelsen variere fra noen timer til flere dager. Bødlene som sto for henrettelsene var vanligvis spesialister på å knuse bein og ledd, uten å drepe offeret. «Steile og hjul» foregikk vanligvis på den måten at offeret først ble «fastbundet» til et tungt vognhjul, gjerne ved at armene ble flettet inn i eikene i vognhjulet, og deretter ble håndleddene og anklene bundet sammen, slik at offeret ikke kunne røre seg. Deretter tok bøddelen fatt på oppgaven med å knuse samtlige ledd, ett etter ett, og tok seg gjerne god tid. Det var viktig at offeret var ved bevissthet og kunne føle smerten, og således ydmyke seg selv med sine smerteskrik og trygling om nåde. Etter noen timer, da alle bein og ledd omsider var knust, ble så hjulet festet i enden av en stegle (stolpe), som så ble reist opp slik at hjulet lå horisontalt på stolpen med offeret godt synlig til spott og spe. Gjerne mens offeret fortsatt levde. Med litt «flaks» døde offeret innen noen timer av blodtapet. Men hvis bøddelen var særdeles dyktig, kunne offeret leve slik i flere dager, før det døde av det såkalte "fettembolisyndromet" (lungeødem forårsaket av fett og beinmarg som går via venene inn i høyre hjertekammer og videre inn i lungekretsløpet) Men noen ganger ble offeret «benådet» og fikk det såkalte «nådestøtet», enten ved at bøddelen tok slegga og slo av all kraft mot offerets hjerte, eller med et velrettet sverdhugg i hjertet, slik at dette stoppet I noen tilfeller fikk offeret knust sine ledd og knokler med støt fra et tungt vognhjul som ble sluppet ned på offeret. Grev Alv Erlingssons henrettelse. Alvs lik ble liggende på steile og hjul i to år før det ble tatt ned og bragt hjem til Norge og gravlagt. Partert levende. I særdeles alvorlige tilfeller, kunne offeret også bli levende partert mens de var bundet fast til hjulet. Da var det om å gjøre at lidelsen varte lengst mulig, og bøddelen måtte være nøye slik at han ikke drepte offeret for tidlig. Vi finner flere eksempler på dette i Absalon Pedersøn Beyers «Bergens Capitelbok», hvor presten skildrer skrekkscener fra retterstedet Nordnes i Bergen. I juni 1615 ble en forbryter ved navn Niels Hemmingsøn lagt på steile og hjul og partert levende. 16. april 1632 ble en annen mann, ved navn Henrik, lagt på hjul og partert levende for å ha drept fem mennesker. Skam. Selve opphengingen, steilingen, var en skamstraff som skulle ydmyke den dømte offentlig og sverte vedkommendes ettermæle. Sammen med den ekstreme torturen skulle dette også virke avskrekkende på andre og dermed forhindre nye forbrytelser. «Steile og hjul» ble brukt som straff ved landeveisrøveri, mord, brutale ran og andre alvorlige forbrytelser. Etymologi. Ordet "steile" i «steile og hjul» kommer av det norrøne "stagl", et ord som er i slekt med «stengel», og betegner stolpen, mens "hjul" var selve tortur- og henrettelsesinstrumentet. På samme måte som med galger, ble steilen ofte plassert på en offentlig plass, utenfor byens porter eller på herredets tingsted. Den vesle øygruppa Steilene ved Nesodden innerst i Oslofjorden har ifølge en teori fått navn etter slike stolper der levninger etter forbrytere ble hengt opp. Steglemoen ved Bjørgo i Nord-Aurdal, et gammelt henrettelsessted, fikk sitt navn etter steglene som man satte ofrene på, til skrekk og advarsel for andre. Tortur før henrettelsen. Før selve henrettelsen kunne grove forbrytere bli straffet med "pinefulle forhør", det vil si tortur. Det kunne omfatte kakstryking, det vil si offentlig pisking av den dømte som stod bundet fast til en kak (straffepåle og liknende), å knipe den dømte med glødende tenger eller å hogge av fingre og håndledd. Radbrekking. Også radbrekkingen kunne utføres på forskjellige måter. Vanligvis fikk den dødsdømte kroppen knust med et stort vognhjul eller en klubbe. Deretter ble kroppen, eller kroppsdelene, festet til hjulet som til sist ble satt vannrett øverst på steilen. Forbryteren ble dermed hengt opp på "steile og hjul". De parterte likdelene flettet inn i hjuleikene. Offeret ble i noen land overkjørt med det tunge hjulet, i andre land bundet direkte hjulet for å få lemmene knust med en jernstang eller slegge. Deretter kunne man gi et nådestøt mot hodet eller brystet, eller legge den forslåtte og forpinte personen på hjulet for å dø av sjokk, blodtap eller dehydrering. Flere steder, blant annet i Nederland, ble den dømte halshogd først. I Danmark og andre steder kunne en radbrekkes «ovenfra» eller «nedenfra», det vil si at knoklene ble knust i rekkefølge enten fra nakken eller, enda verre og strengere, fra føttene og oppover. Hjulet kunne også utstyres med pigger. Hjulet ble reist på den loddrette steilen i vannrett stilling. Enkelte ble også hengt opp uten forutgående radbrekking og kunne dermed være i live i flere dager, som ved korsfesting. Uansett ble de dømte hengende til spott og spe og til skrekk og advarsel for andre i samfunnet. Utbredelse og bruk. a> sees flere steiler og hjul oppe til høyre. a> viser flere som blir drept ved hjelp av et stort hjul med pigger og sveiv. a>. Calas ble dømt til døden, og henrettet ved offentlig radbrekking med et torturhjul. Calas var trolig uskyldig. Álvaro Obregón (administrativt distrikt). Álvaro Obregóns plassering i Mexicos føderale distrikt Álvaro Obregón befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 685 327 innbyggere i distriktet. Azcapotzalco. Azcapotzalco befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 440 558 innbyggere i distriktet. Her ligger bl.a. parken Parque Tezozómoc. Waxed. "Waxed" er debutalbumet til det norske rockebandet BigBang. Det ble først utgitt i 1995 og så gjenutgitt i 2002 av Warner Music. Oversikt. Plata ble første gang utgitt på frontmann Øystein Grenis eget plateselskap Grandsport Records i 1995. Plata ble senere gjenutgitt på Warner 3. juni 2002. «Elle Vogue» er et instrumentalt bonusspor, kun inkludert på albumet gjenutgivelsen. Plata inneholder blant annet låta «Marvin Dale», en hyllest til surfgitar-legendene Hank Marvin og Dick Dale. Den inneholder også «Two O'Clock», et spor Greni tidligere har nevnt som sin favorittsang av BigBang. «Elle Vogue» er dedikert til motemagasiner (som "Elle" og "Vogue") som eksposerer kvinner som vanlige menn ikke har råd til, i følge Øystein Grenis egne uttalelser. Benito Juárez (administrativt distrikt). Benito Juárez uthevet med mørk blå Benito Juárez befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 359 334 innbyggere i distriktet. Cuajimalpa. Cuajimalpa de Morelos befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 151 127 innbyggere i distriktet. Cuauhtémoc (administrativt distrikt). Cuauhtémoc befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 515 132 innbyggere i distriktet. Gustavo A. Madero (administrativt distrikt). Gustavo A. Madero befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 1 233 922 innbyggere i distriktet. Iztacalco. Iztacalco er et administrativt distrikt i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 410 717 innbyggere i distriktet. I Iztacalco ligger blant annet Ciudad Deportiva de la Magdalena Mixihuca, med Palacio de los Deportes, Autódromo Hermanos Rodríguez og Foro Sol. Iztapalapa. Iztapalapa befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 1 771 673 innbyggere i distriktet. Her befinner bl.a. den lille nasjonalparken Cerro de la Estrella nasjonalpark seg. Magdalena Contreras (administrativt distrikt). Magdalena Contreras befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 221 762 innbyggere i distriktet. Miguel Hidalgo (administrativt distrikt). Miguel Hidalgo befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 351 846 innbyggere i distriktet. Milpa Alta. Milpa Alta er et administrativt distrikt sørøst i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 96 744 innbyggere i distriktet. Til tross for sin beliggenhet innenfor bygrensa i Mexico by, består området stort sett av furuskog. Her finnes det også små samfunn som snakker nahuatl, det dominerende urspråket i det sentrale Mexico. Tláhuac. Tláhuacs plassering i Mexicos føderale distrikt Tláhuac er et administrativt distrikt øst i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 302 483 innbyggere i distriktet. Grandsport Records. Grandsport Records er et uavhengig plateselskap stiftet av frontmann i Bigbang, Øystein Greni. Selskapet er oppkalt etter Vespamodellen Grand Sport, Grenis favoritt. Selskapet har gitt ut plater av Bigbang, Kråkesølv og Maria Orieta, men studioet Grand Sport Studios har blitt benyttet av mangfoldige band, ofte med Greni selv som produsent. Katalog. Grasp 001 – "Bigbang – Waxed" (1995) Grasp 002 – "Bigbang – «How Do You Do?»/«Something Better»" (1997) Grasp 003 – "Bigbang – Electric Psalmbook" (1999) Grasp 004 – "Maria Orieta – Buenos Aires" (2004) Grasp 005 – "Bigbang – Poetic Terrorism" (2005) Grasp 006 – "Bigbang – Not A Rolling Stone EP" (2005) Grasp 007 – "Maria Orieta – Against The View" (2006) Grasp ??? – "Bigbang – Too Much Yang" (2007) Gsr 1007 – "Bigbang – Wild Bird EP" (2008) KRKSLP-02 – "Kråkesølv – Bomtur til jorda" (2010) Grasp ??? – "Bigbang – Epic Scrap Metal" (2011) Venustiano Carranza (administrativt distrikt). Venustiano Carranza befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2005 var det registrert 447 459 innbyggere i distriktet. Xochimilco. Xochimilco befinner seg i Mexicos føderale distrikt. I 2000 var det registrert 368 798 innbyggere i distriktet. I Xochimilco er deler av den en gang så store Texcoco-sjøen bevart. På vannet er det bygd opp kunstige øyer, såkalte "chinampas", som tidligere ble brukt til grønnsakdyrking. I dag er dette et friområde, og "los chilangos" (innbyggerne i Mexico by) kommer hit for å leie "trajineras", flatbunnede båter, for å dra på tur. Affinitet. Affinitet, fra det latinske ordet "affinitas" (slektskap), er betegnelsen for tiltrekningskraften mellom kjemiske emner, som gjør at disse reagerer med hverandre, det vil si at de lager kjemiske forbindelser. Affinitet er et gammelt begrep som har vært brukt i naturvitenskapen siden 1600-talet. I moderne sammenheng bruker man ofte begrep som indre energi, entalpi, entropi eller Gibbs frie energi i stedet. Karl Maria Kertbeny. Karl Maria Kertbeny (opprinnelig Benkert) (født 28. februar 1824 i Wien, død 23. januar 1882 i Budapest) var en journalist og homoaktivist, som skapte ordene homoseksualitet og heteroseksualitet. Han bodde i løpet av sitt liv i Østerrike, Ungarn og Preussen. Kertbeny var sønn av en forfatter og maler. Som en ung mann gikk han i lære hos en bokhandler, og hadde en nær venn som var homoseksuell. Den unge mannen begikk selvmord etter å ha blitt presset for penger av en utpresser som truet med å gjøre hans seksuelle orientering kjent. Etter å ha tjenestegjort i den ungarske hæren arbeidet Benkert som journalist og skrev reiseskildringer. Han skrev minst 24 bøker, men ingen av dem er særlig kjent. I 1847 endret han navnet sitt fra Benkert til Kertbeny, et ungarsk navn med aristokratiske assosiasjoner. Han bodde i Berlin fra 1868, og var fremdeles ugift da han var 44 år. Han hevdet i sine skrifter å ha «normal seksualitet», og det er ingenting som beviser noe annet, selv om flere har stilt spørsmål ved påstanden. Fra dette tidspunktet begynte han likevel å skrive om homoseksualitet, motivert av det han kalte en «antropologisk interesse» og rettferdighetsfølelse og en interesse for menneskerettigheter. I 1869 offentliggjorde han anonym pamflett kalt "Paragraph 143 des preußischen Strafgesetzbuches vom 14. April 1851 und seine Wiederbestätigung als Paragraph 152 im vorgeschlagenen Strafgesetzbuch für den Norddeutschen Bund. Eine offene und berufliche Korrespondenz mit Seiner Exzellenz Dr. Leonhardt, dem Königlichen preußischen Justizminister", hvor han argumenterte mot forbudet mot homoseksuelle handlinger i den prøyssiske straffeloven, som ble videreført i det nordtyske forbund og senere i nasjonalstaten Tyskland som paragraf 175. Kort etter fulgte en ny pamflett om temaet, hvor han hevdet at det prøyssiske forbudet mot «sodomi», Straffelovens § 143, krenket menneskerettighetene. Han hevdet prinsippet at frivillige, private seksuelle handlinger ikke var en sak for strafferetten. Med bakgrunn i sin venns historie hevdet han også at den prøyssiske straffeloven gjorde det mulig å drive utpressing mot homofile, og at de derfor ofte ble tvunget til selvmord. Kertbeny hevdet også at homofili var en medfødt og uforanderlig legning, et argument som senere ble kalt «den medisinske modellen» for å forklare homofili. Dette stod i motsetning til den rådende oppfatning om at menn begikk «sodomi» på grunn av et pervertert sinn. Han hevdet også at homofile menn ikke av natur var feminine, og at mange av historiens helter var homofile. Kertbeny var den første forfatteren som hevdet dette offentlig. I sine skrifter oppfant Kertbeny ordet «homoseksuell», som del i sitt system for å klassifisere seksuelle typer, og til erstatning for det nedsettende uttrykket «pederast» som ble brukt på tysk og fransk. Han kalte også menn som ble tiltrukket av kvinner for heteroseksuelle og masturbatorer for monoseksuelle og personer som bedrev analseksualitet for «pygister». Klassiske lærde har beklaget Kertbenys orddannelser. Ordet «homoseksuell» kombinerer det greske ordet «homo» med det latinske substantivet «sexus». Regler for orddannelse forbyr å kombinere greske og latinske ord på denne måtene. Rene greske former ville være f.eks. «homoerotisk» og «homoerotikere». Ordet «homoseksuell» fører også til forveksling av det greske ordet «homo» med det latinske «homo», 'menneske', som i "homo sapiens". Da offentlig homofile som Karl Heinrich Ulrichs begynte å arbeide for homofiles rettigheter forsvant Kertbeny fra scenen. Hvis han var homofil var han aldri beredt til å si det offentlig. I 1880 skrev han et kapittel for Gustav Jägers bok "Entdeckung der Seele", men Jäger besluttet at temaet var for omstridt, og utelot kapittelet. Han benyttet seg imidlertid av Kertbenys terminologi ellers i boken. Seksualitetsforskeren Richard von Krafft-Ebing lånte i 1886 begrepene homoseksualitet og heteroseksualitet fra Jägers bok, og Krafft-Ebings verk "Psychopathia Sexualis" ble så innflytelsesrikt av begrepene etablerte seg som standardbetegnelsene for forskjeller i seksuell orientering, og erstattet Ulrichs' betegnelse «urning» (for homofile menn). Kertbeny opplevet ikke denne brede aksepten av sine betegnelser; han døde 58 år gammel i 1882 i Budapest. Fedra (Racine). Fedra (fra 1677) er et fransk-klassisk stykke av dramatikeren Jean Racine. Stykket bygger på en athensk-minoisk myte og både Seneca og Euripides har skrevet stykker fra denne myten. Originalen er skrevet på aleksandriner og er på fem akter. Handling. Vi får innsyn i en konflikt. Fedra har lenge hatt kjærlighet for kong Tessevs sønn, Hippolytos, men kan ikke få ham fordi hun er gift med faren hans. Hippolytos vil ikke ha Fedra, men elsker derimot Aricia. Hun er datter av Tessevs fiende og han har forbud mot å treffe henne. Den andre konflikten er arvingen av tronen. Er det Hippolos eller Fedras sønn som er den rettmessige arvingen? En budbringer kommer med beskjeden om at kong Tessevs skip har forlist og kongen blir meldt død. Denne nyheten åpner opp for tilspissing i begge konfliktene. Hyppolytos erklærer sin kjærlighet for Aricia mens Fedra erklærer sin kjærlighet for Hippolytos. Fedras sønn blir valgt til konge. Fedra forsøker å vinne Hippolytos' hjerte ved å friste med kongetronen, men plutselig kommer omslaget(peripeti), en beskjed om at Tessevs er i live. Fedra er skyldig på grunn av sin kjærlighetserklæring til Hippolytos og han er skyldig i å trosse farens forbud mot å møte Aricia. I fjerde akt lyver Oione på Hippolytos for å redde Fedra og Tessevs landsforviser sønnen sin. Fedra får vite om Hippolytos kjærlighet til Aricia og har mistet alt og beseglet sin skjebne. Aricia forsøker å snakke med Tessevs og overtaler ham til å forhøre Oione en gang til, men da har hun tatt livet av seg. Da han skjønner han har gått for langt i å landsforvise sønnen sin, forsøker han å kalle ham tilbake, men Hippolytos er død. Fedra kommer tilslutt med en innrømmelse og dør. Tolkning. Stykket uttrykker en tvil på mennesket og samfunnets mulighet til å løse konflikter. Slutten i Fedra er en helt annen enn den vi ser i Moliéres Tartuffe, der kongemakten griper inn og løser problemene på forunderlig vis. Fedra viser at den eneste frelse ligger i Guds nåde alene, og slik stiller seg tvilende til det kongedømmet vi kjenner under Ludvig XIV. SMILES. SMILES (Simplified Molecular Input Line Entry Specification) kan på norsk oversettes med "forenklet strukturkode for molekyler" og er et system som muliggjør entydig beskrivelse av kjemiske molekylers struktur ved hjelp av korte ASCII-strenger. SMILES-strenger kan importeres av de fleste molekyl-editorer for konversjon tilbake til to-dimensjonale tegninger eller tre-dimensjonale modeller av molekylet. Den opprinnelige SMILES-spesifikasjonen ble utviklet av Arthur Weininger og David Weininger på slutten av 1980-tallet. Den har siden blitt modifisert og utvidet av andre, særlig av Daylight Chemical Information Systems Inc. Andre "lineære" notasjonssystemer inkluderer Wiswesser Line Notation (WLN), ROSDAL og SLN (Tripos Inc). Nylig har IUPAC introdusert InChI (International Chemical Identifier) som en standard for å presentere formler. SMILES regnes generelt som å ha den fordelen at det er noe lettere å lese for mennesker enn InChI, og det har også et rikt utvalg av programvarestøtte med omfattende teoretisk (f.eks. grafteori) støtte. "Kanonisk SMILES" og "Isomerisk SMILES". Termen kanonisk SMILES viser til den versjonen av SMILES-spesifikasjon som inkluderer regler for å sikre at hvert distinkt kjemisk molekyl har en eneste, unik SMILES-representasjon. En vanlig anvendelse av kanonisk SMILES er indeksering og sikring av unikhet for molekyler i en database. Termen isomerisk SMILES viser til den versjonen av SMILES-spesifikasjon som inkluderer tillegg til støtte for spesifisering av isotoper, chiralitet og konfigurasjonen av dobbeltbindinger. En viktig egenskap ved disse reglene er at de muliggjør rigorøs partiell spesifisering av chiralitet. Grafbasert definisjon. I forhold til en grafbasert beregningsprosedyre er SMILES en streng som fremkommer ved å skrive ut symbolnodene man støter på i dybde-først-søk trevandring gjennom en kjemisk graf. Den kjemiske grafen blir først trimmet for å fjerne hydrogenatomer og sykluser brytes opp for å gjøre grafen om til et omspennende tre. Der sykluser har blitt brutt blir numeriske suffiksmerkelapper inkludert for å angi de tilkoplete nodene. Parenteser blir brukt for å angi punkter hvor treet forgrener seg. Eksempler. Atomer blir representert med standardforkortelsen for grunnstoffene, i klammer, slik som [Au] for gull. Hydroksid-anionet er [OH-]. Klammer kan utelates for den «organiske undergruppen» til B, C, N, O, P, S, F, Cl, Br og I. Alle andre grunnstoffer må omsluttes med klammer. Dersom klammene utelates vil det korrekte antall implisitte hydrogenatomer antas; for eksempel vil SMILES for vann være kun O og for etanol CCO. Dobbeltbindingen i karbondioksid representeres som O=C=O og trippelbindingen i hydrogencyanid som C#N. Grener beskrives med parenteser, som i CCC(=O)O for propionsyre og C(F)(F)F for fluoroform, som og kunne beskrives av den ikke-kanoniske formelen FC(F)F. Sykloheksan representeres som C1CCCCC1, der ideen bak de to ettallene er at de indikerer den samme posisjonen i molekylet, slik at det her dannes en ring med seks karbonatomer. Bemerk også at merkelappen er sifferet (i dette tilfellet 1) og ikke kombinasjonen ‘C1’. Aromatiske C-, O-, S- og N-atomer vises med minuskler, altså ‘c’, ‘o’, ‘s’ og ‘n’. Bindinger i en aromatisk syklus blir sjelden markert eksplisitt unntatt i SMARTS søkemønstre. Benzen er derfor c1ccccc1. Isomerisk SMILES. Konfigurering rundt dobbeltbindinger blir angitt ved bruk av tegnene «/» og «\». For eksempel er F/C=C/F en representasjon av trans-difluoroeten, hvor F-ene er på hver sin side av dobbeltbindingen, mens F/C=C\F er en representasjon av cis-difluoroeten, hvor F-ene er på samme side av dobbeltbindingen, slik figuren viser. Utvidelser. SMARTS er en modifikasjon av SMILES som i tillegg til SMILES-elementene muliggjør spesifiseringen av joker-atomer og -bindinger. Dette brukes til å spesifisere søkestrukturer og blir i stor utstrekning brukt i søkeapplikasjoner for kjemiske databaser. Denne praksisen har ført til en utbredt misforståelse om at søk på kjemiske substrukturer ved utregninger skjer ved å matche SMILES/SMARTS-strenger mens de isteden skjer gjennom de utregningsmessig mer krevende søk etter subgraf isomorfisme i grafene som rekonstrueres utfra SMILES-representasjoner. Konvertering. SMILES kan konvertes tilbake til to-dimensjonale representasjoner ved å bruke "Struktur Diagram-Generering"-algoritmer. Denne konversjonen er ikke alltid entydig. Konversjon til tre-dimensjonal representasjon oppnås gjennom energiminimiserende innfallsmetoder. Kassaman. Qassaman er siden 1963 Algeries offisielle nasjonalsang. Mufdi Zakariah skrev teksten i 1955. Senere i 1956 satte Mohamed Fauzi melodi til den. Caracalla. Caracalla (4. april 188 – 8. april 217) var keiser i Romerriket fra 211 til sin død. Han var sønn av keiser Septimius Severus. Ved fødselen fikk han navnet Lucius Septimius Bassianus, men senere forandret familien navnet til Marcus Aurelius Antoninus. Tilnavnet "Caracalla" henspiller på en klesdrakt i gallisk stil som han ofte brukte. Romerne gikk med to tunikaer når det var kaldt i været, den innerste kaltes "subacula", mens over-tunikaen het "tunica exteriodum". Sistnevnte ble gradvis lenger, og ca år 100 nådde den ned til anklene. Den var da blitt kjent som "caracalla", og ca år 200 ble den båret av nesten alle – også keiseren. Han regnes som en stor tyrann. Det som fortelles om hans regjering er usikkert på mange måter. I 198 ble han utnevnt til medregent av sin far og fikk tittelen "Augustus". Hans ett år yngre bror Geta ble fra 209 også utnevnt til medregent. Da faren døde, ble begge to hans etterfølgere, men snart ble det fiendskap mellom dem. Dette endte med at Caracalla drepte broren. Han sørget deretter for at mange av brorens venner også led døden. Han var muligens ikke en spesielt dyktig politiker, og omgav seg alltid med embedsmenn som kunne gi råd. Caracalla er kjent for å ha gitt romersk borgerskap til alle frie menn innenfor rikets grenser. Dette var en betydelig reform, da borgerrett tidligere kun hadde blitt gitt dem som bodde i Italia. Caracalla sies å ha vært en beundrer av Aleksander den store, og han skal ha forsøkt å utføre lignende erobringer som han. Han aksentuerte imidlertid det rå i krigføringen. Han var også interessert i mystikk og han skal ha fulgt egyptiske skikker. Som den eneste av alle de romerske keiserne lot han seg avbilde i en faraos klær. Han gikk til krig mot germanerne, og skal i den forbindelse ha utvist stor grusomhet mot sine beseirede fiender. Han gikk også til krig mot Parthia og skal under reisen ha sørget for at en rekke mennesker i Alexandria ble drept. Under krigen mot Parthia ble han imidlertid myrdet av en offiser. Al Jizah. Al Jizah (arabisk: الجيزة) er en av Egypts regioner, og ligger midt i landet. Al Jizahs hovedstad er Giza. Naturreligion. Naturreligion eller stammereligion er en upresis fellesbetegnelse for en mengde religioner som i sin utbredelse er begrenset til enkelte eller grupper av folkeslag, og som dermed står utenfor de store «verdensreligionene». Naturreligioner er innbyrdes svært ulike og har heller ikke noen forbindelse med hverandre. Derfor betraktes begrepet i antropologien som foreldet. I tidligere (vestlige) beskrivelser av naturreligioner har disse ofte blitt karakterisert som «primitive», bl.a. fordi de fleste av dem finnes i skriftløse kulturer. Dette er i de fleste tilfeller en feilaktig oppfatning, siden naturreligioner kan bestå av svært komplekse religiøse systemer av regler, riter og overleveringer. Begrepet "naturreligion" antyder at de først og fremst dyrker naturen i ulikt vis, eksempelvis solen, dyr eller trær. Dette stemmer for noen, men langt fra alle «naturreligioner». Det forekommer også dyrkning av guder, ånder, forfedre m.m. Man kan derfor skille ut bestemte grupper blant naturreligionene, eksempelvis animisme, sjamanisme, monoteisme, polyteisme, forfedrekult m.m. Før utbredelsen av dagens verdensreligioner forekom naturreligioner sannsynligvis hos alle folkeslag. I dag er de fremdeles vanlige i bestemte regioner i Afrika, i Amerika og rundt polarsirkelen, inkludert finsk-ugriske religioner i Sápmi og Sibir. Man anslår at totalt en kvart til en halv milliard mennesker er tilhengere av naturreligioner. Paleocen. Paleocen (66-56 millioner år siden) er den eldste tidsepoken i tertiærperioden. Sammen med eocen (56-34 millioner år siden) og oligocen (34-23 millioner år siden) utgjør paleocen paleogen (66-23 millioner år siden), en periode som sammen med det påfølgende neogen utgjør jordens nytid. Faunaen i denne perioden var preget av den svære masseutdøelsen som markerte slutten på Kritt-tiden. Pattedyrene var fortsatt forholdsvis få og små, og mange av de kjente artene representerer grupper som nå er utdødde. Derimot utviklet det seg noen svært store, ikke flygedyktige, kjøttetende fugler. En-til-en-korrespondanse. At det finnes en en-til-en-korrespondanse mellom to mengder A og B, betyr at man for ethvert element i A kan finne et element i B slik at ethvert element i B korresponderer med nøyaktig ett element i A. For eksempel er mengdene og, like store fordi man har korrespondansen a1, b2, c3, d4, e5. Denne korrespondansen kan også uttrykkes ved å si at begge mengdene har fem elementer. Justinian I den store. Justinian I (latin: "Flavius Petrus Sabbatius Justinianus"; gresk: Φλάβιος Πέτρος Σαββάτιος Ἰουστινιανός) (483 – 13. eller 14. november 565), vanligvis kjent som Justinian I den store, var østromersk (bysantinsk) keiser fra 527 til 565. I løpet av hans styre søkte Justinian å gjenskape imperiets storhet og gjenerobre den tapte vestlige delen av det klassiske Romerriket. Han var en av de mest betydningsfulle figurer i senantikken og den siste keiser som snakket latin som førstespråk. Justinians styre forsøkte konstituere en bestemt epoke i østromersk historie. Innflytelsen til hans administrasjon strakte seg langt over hans samtid og hinsedes grensene for hans rike. Hans styre er preget av høye ambisjoner, men han greide bare delvis å gjennomføre "restauratio imperii", det vil si «restaureringen av imperiet». Denne ambisjonen ble uttrykt i de delvis gjenerobrede områdene av Vestromerriket, inkludert selveste Roma. En mer gjenlydende aspekt av hans ettermæle og arv var den enhetlig nyskrivningen av romersk lov, "Corpus Juris Civilis", som fortsatt er grunnleggende sivilrett (hva som ofte refereres til som «romerretten») i mange stater i dagens samfunn. Hans regime er også markert av en oppblomstring av bysantinsk kultur, og hans byggeprogram frambrakte slike arkitektoniske mesterverker som Hagia Sofia og som var sentrum for østlige ortodoks kristendom i mange århundrer. Et voldsom og ødeleggende utbrudd av byllepest (se Den justianianske pesten), en senantikk «svartedauden» som også rammet Norge, tidlig på 540-tallet og avsluttet en tidsalder som ellers var praktfull og glinsende. Riket gikk deretter inn i en periode med territorial nedgang som ikke ble bedre før på 800-tallet. Historikeren Prokopios står som hovedkilden for historien om Justinians tid og styre. "Den gammelsyriske krønike" av Johannes av Efesos, som ikke lenger eksisterer, ble brukt som kilde for senere krøniker, og har bidratt med mange tilleggsdetaljer av høy verdi. Begge historikerne ble til sist meget bitre mot Justinian og hans keiserinne Teodora I. Andre kilder består av historiene til Agathias Scholastikos, Menander Protektor, Johannes Malalas, "Den aleksandrinske krønike" ("Chronicon Paschale"), krønikene til Marcellinus Comes og Victor fra Tunnuna. Justinian er betraktet som en helgen blant østlig-ortodokse kristne, og er også feiret av en del lutherske kirker. Liv. Justinian ble født i Tauresium i den romerske provinsen Dardania (det nøyaktige stedet er omdiskutert, mulige steder er blant annet Justiniana Prima i nærheten av den moderne byen Lebane i sørlige Serbia og Taor i nærheten av Skopje, Republikken Makedonia), i år 483. Hans latinsk talende familie, bønder fra romersk opprinnelse fra områdene Thrakia eller Illyria. Familienavnet "Iustinianus" som han tok senere er en indikasjon på at han ble adoptert av sin onkel Justinus. I løpet av sitt styre grunnla han Justiniana Prima ikke langt fra sitt fødested, i dag i sørøstlige Serbia. Hans mor var Vigilantia, søster av Justinus. Justinus, som var i keisergarden, "excubitores", før han ble keiser,adopterte Justinian, brakte ham med seg til Konstantinopel, og sørget for guttens utdannelse. Av den grunn ble Justinian godt utdannet i rettsvitenskap, teologi og romersk historie. Justinian tjenestegjorde en tid med "excubitores", men detaljene om hans tidligste karriere er ukjente. Kronikøren Johannes Malalas, som skrev i tiden til Justinians styre, har fortalt om hans framtoning at han var kort av vekst, lys i huden, krøllet hår, rund i ansiktet og kjekk. En annen samtidig kronikør, Procopios, sammenlignet derimot Justinians framtoning med den tyranniske keiser Domitian, men dette er antagelig bare en nedsettende baktalelse. Da keiser Anastasius døde i 518, ble Justinus proklamert som ny keiser, og ved betydelig hjelp fra Justinian. I løpet av Justinus' styre (518–527) ble Justinian keiserens nærmeste fortrolige. Justinian viste store ambisjoner, og det er antatt at han fungerte som reell regent lenge før Justinus gjorde ham til medkeiser den 1. april 527, skjønt det er ingen bevis som understøttet dette. Etter hvert som Justinus ble senil mot slutten av sin tid ble Justinian etterhvert den reelle herskeren. Justinian ble utpekt som konsul i 521, og senere kommandant av østhæren. Ved Justinus Is død den 1. august 527, ble Justinian enehersker. a>, som er antatt å være et portrett av enten Justinian eller Anastasius I. Som hersker viste Justinian stor energi. Han var kjent som «keiseren som aldri sov» på grunn av sine arbeidsvaner. Uansett synes han å ha vært medgjørlig og lett å være sammen med. Justinians familie som kom fra en lav og provinsiell bakgrunn, og derfor hadde han ingen maktbase i den tradisjonelle adelen i Konstantinopel. Isteden omga han seg med menn og kvinner med særskilte evner og talenter som han valgt ut, ikke på bakgrunn av deres familiebakgrunn, men hva de hadde oppnådd. En gang rundt 525 giftet han seg i Konstantinopel med Teodora I, en kvinne som av profesjon var kurtisane og tyve år yngre enn ham selv. Justinian ville tidligere ikke ha vært i stand til å gifte seg med henne på grunn av hennes klassebakgrunn, men hans onkel Justinus hadde vedtatt en lov som tillot ekteskap mellom ulike sosiale klasser. Teodora kom til å få stor innflytelse på politikken i riket, og senere keisere kom til å følge Justinians praksis med å gifte seg utenfor den aristokratiske klassen. Ekteskapet førte til en skandale, men Teodora viste seg å være meget intelligent, «gatesmart», god til å bedømme en persons karakter, og Justinians fremste støtte. Andre talentfulle enkeltpersoner var blant annet Tribonianus, hans juridiske rådgiver, Petros Patrikios, diplomat og langvarig overhode av palassbyråkratiet, Johannes fra Kappadokia, hans finansielle rådgiver, og Petrus Barsumes, som håndterte innsamlingen av skatt mer effektivt enn noen annen tidligere, og således finansierte Justinians kriger; og til sist hans ekstremt dyktige militære general Belisarius. Justinians styre var gjennomgående populært hos alle; særlig tidlig i hans regime holdt han nesten på å bli styrtet fra tronen i løpet av Nikaopprøret, og en konspirasjon mot keiserens liv av misfornøyde forretningsmenn ble avdekket så sent som i 562. Justinian ble smittet av pesten tidlig på 540-tallet, men han greide seg. Teodora døde i 548, kanskje av kreft, i en relativ ung alder; Justinian overlevde henne med bortimot tyve år. Han hadde en ivrig interesse i teologiske spørsmål og deltok aktivt i debatter om kristne doktriner, og ble mer hengiven i religion i løpet av sine siste år av livet. Da han døde, om natten mellom 13. og 14. november i året 565 hadde han ingen barn etter seg. Han ble etterfulgt av Justinus II som var sønnen av hans søster Vigilantia, og som var gift Sofia, niesen til keiserinne Teodora. Hans legeme ble gravlagt i særskilt bygget mausoleum i Den hellige apostelkirken i Konstantinopel. Lovgivende aktiviteter. Justinian oppnådde evigvarende berømmelse gjennom sine lovgivende aktiviteter, særlig ved å fullføre en revisjon av hele den romerske lov, romerretten, noe som ikke tidligere hadde vært forsøkt. Hele lovgivningen til Justinian er i dag kjent som "Corpus juris civilis". Den består av "Codex Justinianus", "Digesta" eller "Pandectæ", "Institutiones", og "Novellæ". Tidlig i hans regime utpekte Justinian "quæstor" Tribonianus til å lede denne oppgaven. Det første utkastet av "Codex Justinianus", en kodifisering (ordning av rettsregler i en lovbok) av keiserlige lovgivninger fra 100-tallet og framover, ble utgitt den 7. april 529. Den endelige versjon kom i 534. Den ble fulgt opp med en "Digesta" (eller "Pandectæ"), en samling av eldre juridiske tekster, i 533, og med "Institutiones", en tekstbok som forklarte prinsippene i loven. "Novellæ", en samling av nye lover utstedt i løpet av Justinians regime, supplerte "Corpus". I motsetning til resten av "corpus" (den samlete mengde), var "Novellæ" skrevet på gresk, fellesspråket for Østromerriket. Hele lovgivning utgjør grunnlaget for den latinske rettsvitenskap (inkludert den kirkelig kanonisk rett) og for historikere gir den et verdifullt innsyn i mange av de interesserer og aktiviteter som eksisterte i det sene romerske riket. Som en samling består den av mange kilder hvor "leges" (lover) og andre regler ble uttrykt eller utgitt: korrekte lover, senatorenes rådgivning ("senatusconsulta"), keiserlige påbud og forordninger, rettspraksis, og advokaters meninger og tolkninger ("responsa prudentum"). Tribonianus' "Codex" (lovbok) sikret at romerretten ble bevart. Den utgjorde grunnlaget for senere bysantinsk lov, som uttrykt i "Basilika" av Basileios I og av Leo VI den vise. Den eneste vestlige provins hvor Justinians lov ble introdusert var Italia (etter erobringen av den såkalt Pragmatiske sanksjonen av 554), og fra der ble den gitt videre til Vest-Europa på 1100-tallet og ble grunnlaget for det meste av europeisk lovverk. Den gikk til sist også videre til Øst-Europa hvor den ble videreført i slaviske versjoner, og den kom også til Russland. Nikaopprøret. Justinians vane med å velge effektive, men upopulære rådgivere kostet ham nesten tronen tidlig i hans styre. I januar 532 forente deltagerne ved hesteveddeløpsbane i Konstantinopel seg, vanligvis var de skilt i fraksjoner, men slo seg sammen i et opprør som siden har blitt kjent som Nikaopprøret. De tvang ham til å avskjede Tribonianus og to andre av hans ministrer, og forsøkte også å velte Justinian selv av tronen, og erstatte ham med senator Flavius Hypatius, som var nevø av den senere keiser Anastasios I. Mens mengden herjet gatene overveide Justinian å flykte fra hovedstaden, men han ble til sist værende i byen ved de bevegende ordene til Teodora, som i henhold til Procopios hadde sagt: «For en keiser å bli en flyktning er ikke til å utstå... Jeg er enig med gamle uttrykk at purpur utgjør en fortreffelig likskrud.» I løpet av de neste to dagene beordret han en brutal undertrykkelse av opprøret ved sine generaler, Belisarius og Mundus. Procopios hevder at hele 30 000 ubevæpnede sivile ble drept i Konstantinopels hippodrom. Teodora insisterte, og det var tilsynelatende mot Justinians eget ønske, ble Anastasios' nevøer henrettet. De ødeleggelser som hadde skjedd i løpet av opprøret skaffet Justinian en hendig anledning til å knytte sitt navn til en rekke av storslåtte bygninger, mest kjent er den arkitektoniske nyvinningen med domkirken Hagia Sofia. Krigføring. Et av de mest framtredende trekkene ved Justinians styre var gjenvinningen av store områder med land rundt den vestlige delen av Middelhavet som hadde gått tapt på 400-tallet. Som en kristen, romersk keiser betraktet Justinian det som hans guddommelige plikt å gjenopprette Romerriket med dets gamle grenser. Selv om han aldri personlig tok del i militære kampanjer, har han skrytt av sin suksess i krig i forordene på sine lover og fikk dem minnet i kunsten. Erobringene ble for det meste utført av hans dyktige general Belisarius. Krig med Sasanideriket, 527–532. Fra sin onkel arvet Justinian de vedvarende fiendtlighetene med det persiske Sasanideriket. I 503 ble en persisk hær beseiret ved Dara, men det neste året ble en romersk styrke beseiret under Belisarius i nærheten av Callinicum. Da kong Kavadh I av Persia døde i september 531 konkluderte Justinian med en «evig fred» som kostet ham 11 000 pund med gull med dennes etterfølger Khosrau I i 532. Etter på denne måten å ha sikret den østlige fronten vendte Justinian sin oppmerksomhet mot vest hvor arianske og germanske kongedømmer hadde blitt etablert på områdene til det tidligere Vestromerriket. Erobringen av Nord-Afrika, 533–534. Det første av de vestlige kongedømmene som Justinian angrep var vandalenes i Nord-Afrika. Kong Hilderik, som hadde opprettholdt gode forbindelser med Justinian og den nordafrikanske katolske kirke, hadde blitt veltet fra tronen av sin fetter Gelimer i 530. I fengsel sendte den avsatte kongen en appell til Justinian. I 533 dro Belisarius med en flåte på 92 dromonere som eskorterte hele 500 transportskip gjorde landgang ved Caput Vada (dagens Ras Kaboudia) i Tunisia. Hæren besto av rundt 15 000 mann, foruten også ytterligere et antall barbarere. De beseiret vandalene, som ble helt overrasket av angrepet, ved Ad Decimum den 14. september 533 og Tricamarum i desember; Belisarius erobret Kartago. Kong Gelimer flyktet til fjellet Pappua i Numidia, men overga seg våren etter. Han ble fraktet til Konstantinopel hvor han ble ført som fange i et triumftog. Sardinia og Korsika, øyene Balearene, og borgen Septem i nærheten av Gibraltar ble også erobret i den samme militærkampanjen. En afrikansk prefektur, sentrert i Kartago, ble etablert i april 534, men det var vaklende og på kanten av sammenbrudd i løpet av de neste 15 årene, midt i krig med maurere og mytteriseter. Området var ikke fullstendig pasifisert før i 548, men forble fredelig deretter og området fikk en blomstring. Gjenerobringen av Afrika kostet Østromerriket rundt 100 000 pund med gull. Krig i Italia, første fase, 535–540. Som i Afrika var det dynastiske stridigheter i østgotiske Italia som ga muligheter for innblanding. Den unge kong Atalarik hadde dødd den 2. oktober 534, og en tronraner, Teodahad, hadde fengslet dronning Amalasuntha, datter av Teodorik, og mor til den døde Atalarik. Hun ble holdt innesperret på øya Martana i Bolsenasjøen til 535 da Teodahad fikk henne henrettet. Belisarius invaderte Sicilia i 535 med 7 500 mann og avanserte derfra inn i Italia, herjet Napoli og erobret Roma den 9. desember 536. På denne tiden hadde Teodahad blitt avsatt av den østgotiske hæren og de hadde valgt Witiges som sin nye konge. Han samlet en stor hær og beleiret Roma fra februar 537 til mars 538, men greide ikke å ta byen. Justinian sendte en annen general, Narses, til Italia, men det oppsto motsetninger mellom ham og Belisarius, og deres kranglinger forsinket krigens framgang. Milano ble erobret, men snart tapt igjen og rasert av østgoterne. Justinian kalte Narses tilbake i 539. Ved den tid hadde den militære situasjonen bedret seg for romerne, og i 540 nådde Belisarius den østgotiske hovedstaden Ravenna. Der ble han tilbudt tittelen som vestromersk keiser av østgoterne på samme tid som utsendinger fra Justinian nådde fram for å forhandle fram en fredsavtale som ville etterlate regionen nord for elven Po på gotiske hender. Belisarius lot som han tok imot tilbudet, gikk inn i byen i mai 540, og krevde den for Østromerriket. Deretter, etter å ha blitt tilbakekalt av Justinian, reiste Belisarius tilbake til Konstantinopel og med seg førte han Vitigis og dennes hustru Matasunta som sine krigsfanger. Krig med Sasanide-riket, 540–562. En tegning av en medaljong som feiret gjenerobringen av Afrika, ca. 535 Belisarius hadde blitt gjenkalt for å møte de nye fiendtlighetene fra perserne. Etter et opprør mot Østromerriket i Armenia på slutten av 530-tallet og muligens motivert av oppfordringer fra østgotiske sendebud, brøt kong Khosrau I av Persia den «evige freden» og angrep østromersk territorium våren 540. Først angrep og herjet han Beroea og deretter Antiokia (men tillot den militære garnisonen på 6 000 menn å forlate byen), beleiret Daras, og dro deretter for å angripe den lille, men strategisk viktige satellittkongedømmet Lazica i nærheten av Svartehavet, presset en tributt fra byen mens han dro denne vegen. Han tvang Justinian I til å betale ham 5 000 pund med gull, foruten ytterligere 500 pund årlig. Belisarius nådde Østen i 541, men etter en del militær suksess ble han igjen tilbakekalt til Konstantinopel i 542. Grunnen for dette er ikke kjent, men det kan ha vært undersøkelser om rykter om illojalitet som hadde nådd hoffet. Utbruddet av pesten førte til pause i kampene i løpet av året 543. Det påfølgende året beseiret Khosrau I en bysantinsk hær på hele 30 000 mann, men greide ikke beleire den betydelige byen Edessa. Begge partiene gjorde lite framgang, og i 545 ble det enighet om en fredsavtale for den sørlige delen av den østromerske-persiske fronten. Etter at den laziske krigen i nord som holdt på i flere år ble det inngått en andre fredsavtale i 557, fulgt av den femtiårsfred i 562. Under fredens betingelser gikk perserne med på å forlate Lazica i bytte for en årlig tributt på 400 eller 500 pund med gull (30 000 "solidi"). Krigen i Italia, andre fase, 541–554. Mens de militære anstrengelsene ble rettet mot Østen snudde situasjonen i Italia seg til det verre. Under deres respektive konger Ildibad og Erarik (begge myrdet i 541) og særlig Totila, gjorde østgoterne raske vinninger. Etter en seier ved Faenza i 542 gjenerobret de betydelige byene i sørlige Italia og hadde snart nesten hele den italienske halvøya. Belisarius ble sendt tilbake til Italia sent i 544, men manglet tilstrekkelig med soldater. Uten å få framgang ble han avløst fra sin kommando i 548. I løpet av denne tiden skiftet Roma eier tre ganger, først erobret og avbefolket av østgoterne i desember 546, deretter gjenerobret av østromerne i 547, og deretter tatt på nytt av østgoterne i januar 550. Totila plyndret også Sicilia og angrep den greske kysten. Til sist stilte Justinian en styrke på rundt 35 000 mann (2000 ble skilt ut for å angripe vestgotiske Spania) under kommando av Narses. Hæren nådde Ravenna i juni 552 og beseiret østgoterne avgjørende innenfor en måned i slaget ved Busta Gallorum i fjellkjeden Apenninene hvor Totila ble drept. Etter et andre slag ved Mons Lactarius i oktober det samme året ble motstanden til østgoterne endelig knekt. I 554 ble en storstilt frankisk invasjon beseiret ved Casilinum, og Italia var sikret for imperiet, selv om det tok Narses ytterligere flere år på å erobre de gjenværende gotiske borgene. Mot slutten av krigen var Italia besatt av en hær på 16 000 mann. Kostnadene for å gjenerobre Italia kostet imperiet rundt 300 000 pund med gull. Religiøse aktiviteter. Justinian så ortodoksien (rettroenheten) i riket truet av divergerende religiøse retninger, særlig monofysittisme som hadde mange tilhengere i de østlige provinsene i Syria og Egypt. Den monofysittiske lære hadde blitt fordømt som kjetteri av konsilet i Kalkedon i 451, og den tolerante politikken til keiserne Zenon og Anastasios I hadde vært en kilde til spenninger med biskopene i Roma. Justin vendte denne utviklingen og bekreftet den kalkedonske lære og åpent fordømte monofysittene. Justinian, som fortsatte denne politikken, forsøkte å pålegge religiøs forening på sine undersåtter ved å tvinge dem til akseptere kompromisser trosspørsmålet som kunne være spiselig for begge parter, men politikken viste seg å ikke tilfredsstille noen av dem. Mot slutten av hans liv ble Justinian selv trukket mer mot monofysittiske læren, særlig i form av aftartodoketisme, men han døde før han var i stand til utgi noen lovgivning som kunne ha løftet denne læren opp til status av dogme. Keiserinne Teodora sympatiserte med monofysittene og det er sagt at hun var en konstant kilde for religiøse intriger ved hoffet i Konstantinopel i de tidligste årene. I løpet av sitt styre utga Justinian, som hadde en ekte interesse i teologiske spørsmål, flere mindre teologiske avhandlinger. Religiøse politikk. Justinian I, avbildet på en Follis-mynt. Med sin sekulære administrasjon ble despotisme også en del av keiserens kirkepolitikk. Han regulerte alt, både i religion som i lovverket. På begynnelsen av sitt styre anså han det som egnet å kunngjøre ved lov kirkens tro i spørsmålet om Treenigheten og Inkarnasjonen, og truet alle kjettere med nødvendig straffer, hvor han deretter erklærte at han hadde til hensikt å avskjedige alle som forstyrret den rette tro i henhold til loven. Han gjorde nikensk-konstantinopel-trosbekjennelse som det eneste symbol på kirken, og i overens loven til tolkningene til de fire økumenisk konsilene. Biskopene som var tilstede ved den andre konsil i Konstantinopel i 553 anerkjente at ingen kunne bli gjort i kirken som stridde mot keiserens vilje og påbud, mens han på sin side, som keiser, i tilfellet med patriark Anthimus, forsterket kirkens bannlysningen med midlertidig forbud. Justinian beskyttet kirkens renhet ved å undertrykke kjettere. Han overså ingen anledning i å sikre kirken og de geistliges rettigheter for å beskytte og utvide munkevesenet. Han bevilget munkene retten til å arve eiendom fra private borgere og retten til å motta "solemnia", det vil si årlige gaver fra den keiserlige skattekiste, eller fra skatter fra bestemte provinser, og han forbød verdslig beslagleggelse av eiendommer tilhørende klostrene. Til tross for at den despotiske karakteren i hans maktmidler står i motsetning til dagens holdninger, var han faktisk en «kjærlig far» av kirken. Både "Codex" og "Novellæ" inneholder mange lovgivninger angående donasjoner, grunnleggelser, og administrasjonen av kirkens eiendommer; valg av og rettighetene til biskopene, prestene og abbedene; klosterlivet, bopliktene til presteskapet, utførelse av kirketjenester, episkopal embetsområde, og videre. Justinian bygget om kirken Hagia Sofia, som kostet 20 000 pund i gull, den opprinnelige kirken hadde blitt ødelagt av brann i løpet av opptøyene i Nikaopprøret. Den nye Hagia Sofia, med dens tallrike kapeller og helligdommer, forgylte åttekantete kuppel, og mosaikker, ble sentrum og det mest visuelle monument for den østlige, den ortodokse kirke i Konstantinopel. De religiøse forholdene med Roma. Fra midten av 400-tallet og framover økte de vanskelige og anstrengende oppgavene for keiserne i øst med kirkesakene. De radikale på alle fronter følte seg frastøtt av trosbekjennelsen som ble godkjent av konsilet i Kalkedon for å forsvare den bibelske lære om Kristus' vesen og natur, og bygge bro mellom de dogmatiske partiene. Brevet til pave Leo I til erkebiskop Flavianus av Konstantinopel ble i det vide og brede betraktet i øst som et arbeid gjort av Satan. Av den grunn ønsket ingen å høre på kirken i Roma. Keiserne, derimot, hadde en politikk om å bevare foreningen mellom Konstantinopel og Roma; og dette forble mulig kun om de ikke avvek fra den linje som ble definert ved Kalkedon. Fraksjonene i øst som hadde blitt hisset opp og skapt fiendskap på grunn av Kalkedon måtte begrenses og bli pasifisert. Dette problemet viste seg å være mer vanskelig ettersom det i øst overgikk dissenterne tilhengerne av Kalkedon både i antall som i intellektuell dyktighet. Spenningen form de to motstridende målene vokste, og den som valgte Roma og vesten måtte frasi seg Østen, og omvendt. Konsulær diptykon som viser Justinians fulle navn (Konstantinopel 521) Justinian gikk på valplassen til den kirkelig statsmannskunsten kort tid etter at hans onkel tiltredelse i 518, og gjorde en slutt på den monofysittiske skisma og splittelse som hadde eksistert mellom Roma og Konstantinopel siden 483. Anerkjennelsen av det romerske bispesete som den høyeste kirkeautoritet forble hjørnesteinen i hans vestpolitikk. Fornærmende som det var for mange i øst følte Justinian seg uansett helt fri til å ta en despotisk holdning mot paver som Silverius og Vigilius. Mens det ikke var mulig å få til et kompromiss med kirkens dogmatiske ving, skaffet hans ærlige anstrengelser for å få til en forlikelse støtte fra de fleste i kirken. Et påtagelig bevis var hans holdning i kontroversen om "den theopaschitiske formel": «Unus ex Trinitate passus est» (i betydning «En av Treenigheten led i legemet»). I det ytre var han av den mening at spørsmålet var en krangel om ord. Gradvis kom han til å forstå at formelen i sak ikke bare synes ortodoks, men også tjente som et meklende grep henimot monofysittene, og han gjorde et forgjeves forsøk å gjorde dette i en religiøs konferanse med tilhengerne av Severus av Antiokia i 533. På nytt bevegde Justinian seg mot kompromiss i det religiøse edikt av 15. mars 533, og lykkeønsket seg selv at pave Johannes II tillot rettroenhet ved den keiserlige bekjennelse. Den alvorlige feilen som han gjorde i begynnelsen ved være med på en alvorlig forfølgelse av monofysittiske biskoper og munker og således skape bitterhet i vidstrakte regioner og provinser fikk han til sist botet på. Hans vedvarende mål forble å vinne over monofysittene, samtidig som han ikke overga trosbekjennelsen fra Kalkedon. Mange ved hoffet mente at han ikke gikk langt nok: Teodora mente særlig at monofysittene ikke ble behandlet rettferdig. Justinian følte seg derimot holdt tilbake av komplikasjonene som ville ha skjedd i vest. Men i kondemneringen av "De tre kapitler" forsøkte Justinian å tilfredsstille både vest og øst, men feilet i begge deler. Selv om paven bifalte kondemneringen trodde vesten at keiseren hadde handlet i strid med forordningene fra Kalkedon. Selv om mange delegater sto fram i øst underdanige til Justinian var det mange, særlig monofysitter, som forble misfornøyde. Alle var mer bitre på ham ettersom han i sine siste år tok selv en større interesse i teologiske saker. Undertrykkelse av religioner. Justinian var en av de første keiserne som ble avbildet med korset på en mynts bakside. Justinians religiøse politikk reflekterte den keiserlige overbevisning at imperiets enhet betingelsesløst hadde sin forutsetning i troens enhet. Det synes opplagt for ham at denne troen kunne utelukkende være ortodoks (nikensk). De av en annen tro måtte anerkjenne at forsoningsprosessen, som keiserlig lovgivning hadde påvirket siden Konstantius IIs tid, ville fortsette med full styrke. Lovverket inneholdt to statuetter som krevde full ødeleggelse av hedenskapet, selv i det private livet. Disse forskriftene ble nidkjært påtvunget. Samtidige kilder (Johannes Malalas, Theophanes, Johannes fra Efesos) forteller om heftige forfølgelser, selv mot menn i høye posisjoner. a> i det som nå er det vestlige Kina. Kanskje den mest bemerkelsesverdige hendelsen som skjedde i 529 var da det nyplatoniske akademiet i Athen ble lagt under statskontroll på ordre av Justinian, således effektivt kvalte hellenismens skole for utdannelse og lærling. Hedenskapet ble aktivt undertrykket. I Lilleasia alene hevdet Johannes fra Efesos at det ble konvertert 70 000 hedninger. Andre måtte også underkaste seg den kristne tro; herulerne, hunerne ved elven Don, abchazere, og tzanniene, begge de to sistnevnte var folkslag i Kaukasus. Dyrkelsen av den gamle egyptiske guden Amon i Augila i den lybiske ørkenen ble forbudt; og det samme ble levningene av Isis-dyrkelsen på øya Philae (eller Pilak), en øy i Nilen. Kirkeforstander Julian og biskop Longinus bedrev en misjon blant nabateere, et nordarabisk folk i området øst for Palestina og Justinian forsøkte å styrke kristendommen i Jemen ved å sende en biskop fra Egypt. Jødene ble også undertrykket. Ikke bare begrenset myndighetene deres borgerlige rettigheter, og truet deres religiøse privilegier, men keiseren blandet seg også inn i deres indre anliggender i synagogene. Dog forfulgte han ikke jødene aktivt, men «oppmuntret» dem til å benytte den greske Bibelen "Septuaginta" framfor deres egne bibelske tekster i deres synagoger i Konstantinopel. Keiseren hadde store vanskeligheter med samaritanere som nektet å konvertere til kristendommen og gjentatte ganger gjorde opprør. Han påla dem strenge og harde lovpåbud, men kunne ikke forhindre at det førte til fiendtligheter mot kristne i Samaria mot slutten av hans styre. Konsistensen i Justinians religiøse politikk betydde at manikeere også opplevde hard forfølgelse, både landsforvisning og fysisk avstraffelse. I Konstantinopel skjedde det ved en anledning at mange manikeere, etter streng inkvisisjon, ble henrettet i keiserens personlige nærvær; en del ved brenning, andre ved drukning. Byggeaktiviteter, lærdom, kunst og litteratur. Justinian var en frodig og produktiv byggherre. Historikeren Procopios bærer vitnemål om hans aktiviteter på dette området. Under Justinians patronasje ble San Vitale i Ravenna, som har to av de berømte mosaikkbildene med avbildning Justinian og Teodora, fullført. Mest kjent er det at han fikk Hagia Sofia oppbygget, opprinnelig en kirke bygget som basilika og som hadde blitt brent ned under opptøyene i Nikaopprøret. Den ble storslått gjenreist med et helt annet grunnplan under den arkitektoniske ledelsen av Isidoros fra Milet og Anthemios fra Tralleis. I henhold til Procopios skal Justinian etter fullførelsen av dette store byggverket ha uttalt «Ære være Gud som har ansett meg verdig til å fullføre dette verk! Salomo, jeg har overgått deg!» (med referanse til det første jødiske tempelet i Jerusalem, Salomos tempel). Det tok fem år for titusen arbeidere å reise bygningen. Den nye katedralen med sin enorme kuppel fylt med mosaikker, forble senteret for den østlige kristendommen i århundrer. En annen prominent kirke i hovedstaden var De tolv apostlenes kirke, som hadde vært i en skrøpelig forfatning på slutten av 400-tallet, men ble på samme vis ombygd. Som i kuppelen i Hagia Sofia ligger den fast innebygd i bygningsmassen, og løftet opp på tromme slik at den får en anselig høyde. Kulminasjonen i den sentrale kuppelen ble også typisk for de bysantinske kirkebygningene som er bevart fra 500-tallet. De framtrer som en skulptur med harmonisk avveide deler og brutte plan. Utsyn over levningene av triumfbuen i den vestlige enden av Sangariusbroen (1838). Utsmykningsarbeid ble ikke begrenset til kirker alene; utgravninger av stedet for Det store palasset i Konstantinopel har avslørt flere mosaikker i stor kvalitet som er datert fra Justinians tid, og søyle med en rytterstatue i bronse på toppen av Justinian kledd i militæruniform ble reist i Augustaion i Konstantinopel i 542 (og siden revet ned av osmanene). Rivalisering med andre, mer etablerte patroner fra hovedstaden og forvist romersk aristokrati (som Anicia Juliana) kan ha vært årsaken til Justinians byggeaktivitet for å styrke sin slekts prestisje. Justinian styrket også imperiets grenser fra Afrika til Østen gjennom å reise en rekke festningsverker, og sikret Konstantinopel vannforsyninger gjennom konstruksjon av underjordiske vannreservoir. For å forhindre oversvømmer fra ødeleggelse av den strategisk viktige grensebyen Dara, ble en avansert buet demning bygget. I løpet av hans styre ble også den store Sangariusbroen (også kalt for Justinianbroen) bygget i Bitynia for sikre en viktig militær forsyningsvei mot øst. I tillegg gjenoppbygget Justinian byer som var blitt ødelagt av jordskjelv eller krig, og bygget en helt ny by i nærheten av sitt fødested kalt for Justiniana Prima i sørlige Serbia, navngitt til sin egen ære, med den hensikt å erstatte Thessaloniki (i dagens Hellas) som det politiske og religiøse sentrum i Illyricum. I Justinians tid og delvis under hans patronasje produserte bysantinsk kultur dyktige historikere, inkludert Prokopios og Agathias, og poeter som Paulus Silentiarius («Den stilltiende») og Romanos Meloden («Sangeren»). På den andre siden ble læresentre som den nyplatonske akademiet i Athen og den berømte juridiske skolen i Beirut nedlagt og mistet sin betydning i løpet av hans regime. Til tross for Justinians lidenskap for den ærefull romerske fortid ble den tidligere praksis med å velge romersk konsul nedlagt etter 541. Økonomi og administrasjon. Østromerrikets økonomi var hovedsakelig basert på jordbruk, noe som også var tilfelle med Justinians forgjengere. I tillegg hadde langdistansehandelen blomstret og nådde så langt nord som til Cornwall i dagens England hvor tinn ble byttet med romersk hvete. Innenfor imperiet seilte konvoier fra Alexandria med hvete og korn. Justinian sørget for at trafikken ble mer effektiv ved å bygge et stort kornlager på øya Tenedos hvor det ble lagret og fraktet videre til Konstantinopel. Justinian forsøkte også å finne nye handelsruter for handelen mot øst som var vanskeliggjort på grunn av krigen med perserne. Et viktig luksusprodukt var silke som ble importert og viderekultivert i riket. For å beskytte framstillingen av silkeproduksjonen ga Justinian monopolprivilegier til de keiserlige fabrikkene i 541. For å unngå landruten over persisk område etablerte Justinian vennligsinnede forbindelser med abyssinerne, som han ønsket at de skulle fungere som mellommenn i transport av indisk silke til riket. Abyssinerne var derimot ikke i stand til å konkurrere med persiske handelsmenn i India. Men tidlig på 550-tallet greide to munker å smugle egg fra silkeormer fra Sentral-Asia og tilbake til Konstantinopel, og ble fra da av et østromersk, innenlandsk produkt. Gull og sølv ble utgravd på Balkan, Anatolia, Armenia, Kypros, Egypt og Nubia. På begynnelsen av sitt styre arvet Justinian et overskudd på 28 800 000 "solidi" (400 000 pund med gull) i den keiserlige skattkammeret fra Anastasios I og Justinus I. Under Justinians styre ble det tatt grep for å bekjempe korrupsjon i provinsene og gjøre skatteinnsamlingen mer effektiv. Omfattende administrativ makt ble gitt til både lederne av prefekturene og av provinsene mens det ble fratatt makt fra "vicariatene" i bispedømmeene, og et antall av disse ble nedlagt. Den generelle trenden gikk mot en forenkling av den administrative infrastrukturen. I henhold til historikeren Peter Brown (1971) førte den økende profesjonalismen i skatteinnkrevingen til at mye av de tradisjonelle strukturene i provinslivet ble ødelagt da det svekket selvstyret til byrådene i de greske byene.. Det har blitt beregnet at før Justinians gjenerobringer hadde staten en årlig inntekt på 5 000 000 "solidi" i år 530, men etter hans gjenerobringer var den årlig inntekten økt til 6 000 000 "solidi" i år 550. Gjennom hele Justinians styre hadde byene og landsbyene i øst en framgangsrik tid, selv om Antiokia ved Orontes ble herjet av to jordskjelv, henholdsvis i 426 og 528, og ble deretter herjet og evakuert av perserne i 540. Justinian fikk byen gjenoppbygget i en noe mindre størrelse. Til tross for de ovennevnte grepene led imperiet av flere betydelige tilbakeslag i løpet av 500-tallet. Det første var den justianianske pesten som var fra 541 til 543, og reduserte befolkningen hardt, førte antagelig til mangel på arbeidskraft og økning i lønnsutgiftene. Mangelen på arbeidskraft fort også til en betydelig økning av «barbarer» i de bysantinske hærene etter 543. Den langvarige krigen i Italia og krigene med perserne forte til tunge byrder på imperiets ressurser, og Justinian ble kritisert for å innskrenke den regjeringensstyrte posttjenesten som han begrenset til kun en østlig rute av militær betydning. Ettersom Justinian var den siste keiser som snakket latin har han blitt karakterisert som «den siste romer». Markiezaatskade. Markiezaatskade ("Markgrevskapets kai") er en mer enn 4 kilometer lang sekundær demning i Deltaprosjektet ("Deltaplan") som strekker seg fra østsiden av slusene i Kreekrakdemningen på Zuid-Beveland i den nederlandske provinsen Zeeland til Molenplaat ved Bergen op Zoom i Noord-Brabant. Det var to grunner til at demningen som ligger parallelt med Oesterdemningen ble bygget: for det første måtte den sørge for at det var enklere å stenge Oesterdemningen når den var ferdig, og for det andre sørger den for at vannstrømningen i Schelde-Rijnkanalen ikke blir for sterk. Forberedelsene til byggingen ble startet 23. desember 1980, og 2. januar 1981 tok arbeidet til. Byggingen støtte på flere problemer, i løpet av natten mellom 10. og 11. mars 1982 slo springflo en 150 meter bred bresje i en del av den allerede byggede vestlige demningen. For å beskytte høyspentmastene, ble åpningen tettet provisorisk med betongblokker som ble senket i den. For å kunne tette åpningen permanent ble bresjen først gjort100 meter bredere slik at vannets strømning skulle ha mindre innflytelse på arbeidene. Videre hadde man også problemer med grunnforholdene. For eksempel sank stadig vekk sanden som skulle danne demningen ned i sjøbunnen, bunnen var ikke fortettet nok til å tåle den ekstra vekten. 20. mars 1983 var demningen ferdig. Sammen med Philipsdemningen, Bathse spuisluis og Oesterdemningen faller dette komplekset under det som kalles "kompartimenteringsarbeidene". Disse ble anlagt for å forhindre at sand- og leirebanker (ned.: "schorren" og "slikken") skulle komme til å lide når tidevannet ikke lengre hadde fritt spill i Oosterscheldes delta. I motsetning til Philipsdemningen og Oesterdemningen skiller ikke Markiezaatskade saltvann og ferskvann, både Zoomsjøen og Markiezaatssjøen er ferskvannssjøer. De står i forbindelse med hverandre via en «sluse» som sørger for at vannet kan sirkulere mellom dem. Markiezaatssjøen (ned.: Markiezaatsmeer) er en kunstig innsjø som oppstod øst for Markiezaatskade, i et område som etter sankt Felix-oversvømmelsen 5. november 1530 ble stående under vann. Området kom etter dette til å hete "Verdronken land van het Markiezaat van Bergen op Zoom" – «Markgrevskapet Bergen op Zooms druknede land». Mellom 1530 og 1868 var området en del av deltaet der elven Schelde gikk over i Nordsjøen. I 1868 ble området en del av Oosterschelde da Kreekrak ble stengt. Markiezaatssjøen har blitt et av Nederlands største våtmarksområder. Vannkvaliteten. Det er viktig at vannet er av god kvalitet, ikke bare på grunn av at innsjøen brukes til vannsport, men også fordi den har en viktig rolle som drikkevannsbuffer for området rundt. Ved stor nedbør, brukes den til å bufre overflatevann fra Noord-Brabant, mens man ved tørke henter vann herfra. Det er ikke til å unngå at små mengder saltvann strømmer inn i Markiezaatssjøen vie Kreekrakslusene og Philipsdemningen selv om disse er utrustet med spesielle sluser som skiller saltvann fra ferskvann. Bathse spuisluis ble bygget for å pumpe salt- eller forurenset vann tilbake til Westerschelde fra Zoomsjøen (Markiezaatssjøen) og Volkerak. Dinanath Sharma. Dinanath Sharma (andre transkripsjoner "Deena Nath Sharma", "Dina Nath Sharma"), også kjent under partinavnet Ashok, er en kommunistleder i Nepal. Han er medlem i politbyrået i NKP (Maobadi). Dinanath Sharma har vært med i NKP(Maobadi) i mindre enn 10 år. Tidligere var han med i NKP (Masal), et parti leda av Mohan Bikram Singh. Singh og hans parti er sterkt fiendtlige til maoistopprøret som starta i februar 1996. Sharma var en sentral talsperson for NKP(Masal) rundt 1990. Bl.a. var det han som på vegne av partiet kom med en kraftig fordømmelse mot Baburam Bhattarai (som nettopp hadde brutt med NKP(Masal) og valgfronten som Bhattarai leda, Samyukta Janamorcha Nepal, våren 1991. 4. mai 1994 blei han arrestert sammen med 15 andre i en demonstrasjon til støtte for jordokkupanter i "Udayapur" distrikt. I 1997 blei han arrestert blant mange andre ledere i kampen mot et forslag til ny "antiterroristlov". Da NKP(Masal) vedtok å stille til valg i 1999 protesterte Sharma. Han gikk inn for at partiet skulle boikotte valget og støtte opprøret isteden. 6. april 1999 brøyt ei gruppe leda av Sharma seg ut og stifta et nytt parti som fortsatte å bruke samme navn: NKP(Masal). Sharmas Masal innleda samarbeid med NKP(Maobadi) og gikk nokså raskt inn der. Dinanath Sharma blei tatt inn som politbyråmedlem i NKP(Maobadi). I politbyrået fikk han selskap av flere som hadde brutt med Singh og NKP(Masal) før ham: Partisjef Prachanda brøyt med Singh i 1985, Baburam Bhattarai i 1991. Han var også koordinator for Koordineringskomiteen av Sør-Asias maoistiske partier og organisasjoner. Våren 2005 dukka han opp i nyhetene i samband med partikampen mellom Prachanda og B. Bhattarai. Prachanda reagerte mot kritikk fra B. Bhattarai, og fikk ham avsatt fra alle stillinger i partiet og i følge noen kilder internert, sammen med sine to nære medarbeidere Hisila Yami og "Dinanath Sharma". I løpet av sommeren blei konflikten offisielt løst, og de tre blei gjeninnsatt i ledende verv i partiet. Et år etter kom han til Kathmnandu som medlem av NKP(Maobadi)s gruppe på tre forhandlere, som skulle diskutere fred og et nytt politisk system med den nye regjeringa utpekt av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. (De to andre var sjefsforhandler Krishna Bahadur Mahara og Dev Gurung.) Det må reknes som uvanlig at en leder som har vært med så kort tid i partiet – og enda mer: som var kasta ut av alle ledende stillinger for mindre enn et år sida – er med i ei så viktig forhandlingsdelegasjon. I juni 2006 lå fortsatt etterlysninga hans fra ROYAL NEPALESE COUNTER INSURGENCY OPERATIONS ute på Internett. Men det hindra ikke Sharma i å snakke på historias kanskje største møte i Kathmandu 2. juni, uten at Nepals Army (som hæren var omdøpt til) greip inn. Mer private opplysninger om Dinanath Sharma er ikke kjent. Se også. Sharma, Dinanath Klaus Jakobsen. Klaus Onni Jakobsen (født 31. mai 1974 i Vardø, Finnmark) er en tidligere politiker i Fremskrittspartiet og tidligere formann i Fremskrittspartiets Ungdom (1995-96). Jakobsen meldte seg ut i protest mot det han mente var partiledelsens manglende vilje til å ta oppgjør med den høyreekstremistisk infiltrasjonen i Fremskrittspartiets Ungdom. Han meldte seg like etter inn i Venstre. Han er oppvokst i Kiberg i Vardø kommune, og var aktiv politiker frem til 1996 da han meldte seg av ut av partiet. Utmeldelsen. Jakobsen meldte seg ut av Frp vinteren 1996 etter en konfrontasjon med Carl I. Hagen og lokallagslederen Einar Lonstad. Bakgrunnen var at Jakobsen like før hadde advart mot at voldelige nynazister hadde infiltrert Oslo FpU høsten 1995. Dette mente Hagen ikke var godt nok dokumentert og at han skadet partiet med slike påstander. Jakobsen uttalte senere til pressen at han følte seg mobbet av eldre partifeller for sin kamp mot rasistiske elementer i ungdomsorganisasjonen. På årsmøtet i Oslo Frp vinteren 1996 skal han ha blitt «skjelt ut etter noter» av lokallagslederen Einar Lonstad. Utskjellingen skal ha utløst stor applaus, og ingen merkbar sympati for Jakobsen. Undersøkelser vinteren 1996 viste at 11 høyreekstremister hadde meldt seg inn i FpU høsten 1995, blant dem den voldstiltalte lederskikkelsen Eirik Ragnar Solheim i den høyre-ekstreme gruppa Viking i Oslo. Solheim ble senere ekskludert fra Fpu. De ti andre høyreekstremistene hadde også sin bakgrunn i Viking. Sentralstyremedlem Thor Kenneth Aas i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg også ut av partiet i sympati med Klaus Jakobsen. Han uttalte til Dagbladet at: «Frp og FpU utvikler seg etter min mening i fullstendig gal retning». Jakobsen uttalte noen måneder etter utmeldelsen at «Carl I. Hagen dreier Fremskrittspartiet mot et Le Pen-parti. Før har det alltid vært Carl I. Hagen sjøl som har holdt igjen de mest ekstreme innvandringsmotstanderne. Nå slår Hagen an tonen». Jakobsen hadde kommet på kant med Carl I. Hagen allerede før han ble formann i Fpu. I 1995, under årsmøtet i Oslo Frp, beskyldte han flere av partiets medlemmer for å være rasister, noe Hagen hadde reagerte kraftig på. Hagens misnøye med Jakobsen kom også til overflaten da landsstyret i Frp gikk mot å ha FpU-formannen i lønnet stilling. Jakobsen mener selv å ha kjørt en konsekvent antirasistisk linje, både før, under og etter valgkampen i 1995. Etter politikken. Jakobsen meldte overgang til Venstre i 1996, men har ikke vært politisk aktiv siden utmeldelsen i Frp. Han var i perioden 1995-96 salgsleder i Janco Multicom. Han var bosatt i Oslo fra midten av 1990-tallet og frem til midten av 2000-tallet. Han har etter det vært bosatt i Sandefjord. Jakobsen har siden midten av 2000-tallet vært aktiv i Idrettslaget Runar. I 2008 var han initiativtager for å få IKEA til Vestfold. Amtmandens Døtre. Amtmandens Døtre er en roman skrevet av Camilla Collett. Første del kom i 1854 og andre del i 1855. Teksten ble omarbeidet og utgitt på nytt i 1860 og 1879. Hovedpersonen er amtmannsdatteren Sofie. I løpet av historien blir vi bl.a. kjent med foreldre og søstre, huslæreren Georg Kold og dennes venn legen Müller, den mer eller mindre forkomne Lorenz Brandt, prosten Rein og hans datter Ada. Gjennom Kolds eldre venninne Magrethes dagboknotater, Margrethes blade, får vi innsikt i en reflektert kvinnes syn på samtiden, på selskapeslivet og forholdet mellom de to kjønn. Sofie har opplevd at to av hennes tre eldre søstre er blitt giftet bort til menn de egentlig ikke elsket og ble svært ulykkelige. Sofie har sverget på at noe slikt skal skje med henne. Den tredje søsteren, Amalie, gifter seg med en mann hun innbiller seg at hun elsker, men heller ikke dette ekteskapet blir lykkelig. Sofie har god grunn til å være skeptisk til arrangerte ekteskap. Vi følger Sofie fra sky, følsom og begavet småpike, gjennom hennes forelskelse i Kold, hennes sorg da hun tror at han har forrådt deres hemmelighet, fram til hun inngår fornuftsekteskap med den aktverdige enkemannen, prost Rein som er en god del eldre enn henne. Forholdet mellom Sofie og Kold er i begynnelsen anspent. En tid er hun hos en tante i København, og da hun vender tilbake til amtmannsgåden, er hun blitt en tiltrekkende ung pike. Det blusser opp hete følelser mellom Sofie og huslæreren, følelser som de prøver å skjule. Kold skildres som en sympatisk person, men lett påvirkelig. Samtidig er han noe av en romantisk helt, noe i retning av en ung Lord Byron? Han er, som Sofie, kritisk til samtidens konvensjoner, og de opplever at de har mye felles. Hun og Kold havner etter en stund i en situasjon da de røper sin kjærlighet for hverandre. Men da Kold ikke lenge etter får besøk av sin venn, den kyniske Muller, som utesker hans forhold til døtrene i amtmannsfamilien, våger han ikke å tilstå sin kjærlighet til Sofie, og sier til Muller at han kun leker med henne. Dette overhører Sofie uheldigvis, og hennes tillit til Kold er for alltid knust. Det hjelper ikke hva han gjør for å reparere skaden. Under et familiebesøk hos prost Rein, frir prosten til Sofie. Drevet av sin dype skuffelse over det hun opplever som Kolds svik, og av familien og samfunnets forventninger, aksepterer hun ekteskap. Kold, som på det tidspunkt har forlatt amtmannsgården, får høre om Sofies forlovelse og forsøker å gripe inn og forklare seg på selve bryllupsdagen, men forgjeves. Skildringen av det siste møtet mellom Kold og Sofie er hjerteskjærende. Ekteskapet mellom Sofie og prosten blir slett ikke ulykkelig. Hun finner seg til rette, blir budt meningsfylte oppgaver som krever noe av henne, og hun blir oppriktig glad i Reins datter Ada. Men noe er utvilsomt gått tapt. Norges første tendensroman. Romanen har klar tendens mot tidens konvensjoner og oppdragelsesmetoder som gjør det umulig for unge mennesker å gifte seg med den de egentlig elsker. Amtmanninnen, fru Ramm, er legemliggjørselsen av de konvensjoner og fordommer som kveler kjærligheten hos de unge i fødselen. I Margrethes etterlatte notater står blant annet dette å lese; Alt tyder på at dette er oppfatninger Camilla Collett selv delte. Sharpeville-massakren. Sharpeville-massakren fant sted i Sharpeville i Soweto Sør-Afrika i 1960. 21. mars 1960 åpnet sørafrikansk politi ild og drepte 69 PAC medlemmer som demonstrerte mot innføringen av passlover for svarte. Passlovene innebar en betydelig innskrenking i bevegelsesfriheten for den svarte befolkningen. I ettertid viste det seg at flesteparten av de drepte var skutt i ryggen, og overlevende vitnet på at de var i gang med å flykte da politiet plutselig åpnet ild. Massakren førte til at en rekke svarte politiske partier og bevegelser i landet, inkludert ANC og PAC ble forbudt. Det utløste også at både ANC og PAC startet væpnede aksjoner og grunnla geriljabevegelser med baser utenfor Sør-Afrika. MPU-401. MPU-401 er en viktig, men nå utgått, standard for MIDI-grensesnitt på datamaskiner. "MPU" står for «MIDI Processing Unit». Det ble designet av Roland Corporation som også var med på å lage MIDI-standarden. Første Roland MPU-401-Grensesnitter. MPU-401N er et eksternt grensesnitt som ble laget spesielt for å brukes med den bærbare NEC PC-98. Denne boksen hadde en spesiell port kalt COMPUTER IN, som kunne tilkobles datamaskinens 110-pinns ekspansjonsbuss. Den hadde også METRONOME OUT. Denne boksen ble bare utgitt i Japan. MPU-401 Standard. MPU-401 kan operere i to forskjellige moduser, normal modus og UART-modus. Normal modus forsyner vertssystemet med en 8-spors sekvenser, MIDI-klokke utgang, SYNC 24-signals utgang, TAPE SYNC og metronom. Som et resultat av disse funksjonene, er denne modusen ofte kalt «intelligent modus» (intelligent mode). UART reduserer MPU-401 til et enkelt relé for inn- og utgående MIDI-data. Etter som datamaskinene ble mer kraftige, ble «intelligent modus» unødvendig siden det var mer effektivt å implementere disse funksjonene i programvare. På grunn av dette ble UART den dominerende modusen og mange kloner støtter derfor ikke «intelligent modus» i det hele tatt. En del programvare hadde drivere som bare støttet MPU-401 i «intelligent modus». De virket som oftest ikke i det hele tatt med de klonene som bare støttet UART. Den nåværende trenden i MIDI-verdenen er å bruke et USB-grensesnitt og en USB-MIDI-overgang når man skal bruke enheter som ikke har USB-porter. Ofte kan enhetene ta imot MIDI gjennom USB og rute dette til de tradisjonelle DIN-tilkoklingene. Nepali. Noen nasjonale grupper i Nepal; Nepali (नेपाली) (også kjent som gorkhali, det vil si språket fra Gorkha) er et språk i den indoariske språkgruppa. Det er offisielt nasjonalspråk i Nepal, det er et av de 22 offisielle språken i India, offisielt språk i delstaten Sikkim og brukes også andre steder i landet. I tillegg snakkes det også i Bhutan og deler av Burma (Myanmar). khas" (eller khas kura, kaskura), "Parbatiya" (fjellenes språk, identifisert med parbatiya-befolkningen i Nepal), og i Bhutan "Lhotshammikha". Historisk ble språket først kalt "khas", etter khas-befolkningen i den vestlige delen av Nepal. Formen "nepali" kom først i bruk da staten skiftet navn fra "Gorkha" til "Nepal" i 1930. Nepali skrives med skriftsystemet devanagari, som det har felles med blant annet sanskrit og hindi. Antall brukere. Tallet på brukere varierer avhengig av kilden. Det er ikke så rart, ettersom språkpolitikk spiller en rolle. Nettstedet Ethnologue summerer opp noe over 17 millioner brukere i hele verden – av det 11 millioner i Nepal (ut fra folketellingen i 2001) I åsdistriktene i Nepal (se artikkel Nepals geografi) snakkes nepali særlig i den vestlige delen av landet, og er dessuten det vanligste språket brukt i kommunikasjon mellom andre språkgrupper. I Katmandudalen, der det historisk dominerende språket er Nepal Bhasa (Newari), brukes nepali både av statsadministrasjonen og som dagligspråk, av stadig større deler av befolkningen. I Bhutan er den delen av befolkninga som bruker nepali (også kjent som Lhotshampa) anslått til kanskje 40%, mens noen hevder at andelen kan være opp til 50%). Dette skulle gi rundt 1 million nepalibrukere. I India finnes befolkninger som bruker nepali særlig i den tidligere sjølstendige staten Sikkim, som nå er Indias minste delstat, og i Darjeelingdistriktet i staten Vest-Bengal. Dette gir anslagsvis 300 000 nepali-talende i Sikkim, og et noe større antall i Darjeeling. Det finnes også mange millioner med nepalsk statsborgerskap i India. Mange, men ikke alle, har nepali som morsmål. Ut fra Ethnologues tall og med den kraftige befolkningsveksten i Nepal, kan 20 millioner med nepali som morsmål være et litt høyt, men ikke urimelig anslag i 2006. Med sekundærbrukere kan det kanskje komme opp i over 30 millioner, men det er ganske høyt. Khas-rikets språk. "Khas" (i dag nepali) ser ut til å ha vært statsspråk i Khas-riket (hovedstad Jumla, som lå i det vestlige Nepal og naboliggende områder i dagens India og Tibet fra 1000-tallet til 1300-tallet. I disse områdene snakker fortsatt et stort flertall nepali (eller khas), med det forbeholdet at noen av dem bruker dialekter som ligger så langt fra moderne standard-nepali at noen språkforskere betrakter dem som et eller flere andre språk, blant annet jumli, som snakkes av opp mot en million mennesker i området rundt Jumla. Fyrsteslekter fra de vestlige åsene tok khas med som hoff- og administrasjonsspråk da de erobret makta i østligere småstater i ås-distriktene i Nepal, der lokalbefolkningen snakket tibeto-burmesiske språk, senere i løpet av middelalderen. Gorkhas og Shah-dynastiets språk. Språket spredde seg under kong Prithvi Narayan Shah av den lille fjellstaten Gorkha på andre halvdel av 1700-tallet. Gjennom erobringer skapte han den moderne staten Nepal. Staten hadde helt til 1930 navnet Gorkha, og språket het "gorkhali" eller Gorkhas språk. Den herskende eliten i Nepal har helt siden Prithvi Narayans tid drevet nasjonsbygging, konsentrert rundt politiske, kulturelle og religiøse verdier fra Shah-dynastiets hjemstat i fjellene: Kongehuset, hinduismen (i Gorkhas spesielle nasjonale utgave) og språket (gorkhali, nepali eller parbatiya etter et vanlig navn på den nepali-talende hindubefolkningen i ås-distriktene). Språket i Katmandudalen er historisk newari – et sinotibetansk språk uten slektskap med det moderne nepali, og med en skriftkultur som er langt eldre. Under Malla-dynastiet i Nepal, som skapte den siste større staten i det østlige Nepal før Shah-kongene og behersket dalen helt til kong Prithvis erobring – var newari kultur- og administrasjonsspråket i dalen. Etter Shah-erobringen fortsatte mange fra newari-folket å høre med til eliten i den nye staten, men de ble trengt ut av sentrale poster i regjeringen og administrasjonen. Spredningen og institusjonaliseringen av hinduismen innenfor den nye staten bidro også til å spre Gorkhas språk. Nepali-talende parbatiya-folk fra de høye brahmin- (nepali bahun) og chhetri-kastene, de to høyeste kastene innenfor den nepalske hinduismen, spredte seg også til de områdene av landet der språket ikke tidligere ble brukt. Også folk fra andre nasjonale grupper som var alliert med Shah-kongene og gikk over til hinduismen, gikk over til å snakke Gorkhas språk. Nepals statsspråk nepali. Omdøpingen til Nepal – et navn som tidligere ble brukt på Nepal-dalen eller Katmandudalen – var et ledd i dette nasjonsbyggende prosjektet, og tok sikte på å identifisere staten, nasjonen og språket med dette presisjefylte senteret i landet, der både makten og de eldste røttene til en høykultur fantes. Med den langsomme innføringen av skolegang og alfabetisering på 1900-tallet økte innsatsen for å spre språket som nå ble kjent som nepali gjennom skoler og massemedia, og få andre språkgrupper til å gå over til å snakke nepali. Sanskritiseringen av nepali skjøt også fart – det vil si bevegelsen for å knytte nepali nærmere til det hellige hindu-språket sanskrit ved å ta inn sanskrit-ord i nepali og få inn opplæring i sanskrit i skolen. Dette har bidratt til at nepali, uten sammenlikning, er Nepals mest brukte språk. Nepalis konkurrenter. Men samtidig er språkets historiske røtter og største brukergruppe fattigfolk i landets minst økonomiske og kulturelt utviklede sentrale og vestlige ås-distrikter. Både i de folkerike og økonomisk sterke områdene langs grensen til India i sør, i det mektige hovedstadsområdet Katmandu, og i landets mer utviklede østlige del, står andre språk sterkt. Hindi-talende oppfattes, av parbatiya-eliten i Katmandu, tradisjonelt som unasjonale og pro-indiske (folk fra Tarai har blant annet vært nesten helt utelukka fra hæren), og er blitt marginalisert i statsadministrasjonen og politikken. De fleste hindi-talende er hinduer, men historisk sett varierer deres hinduisme fra den som ble praktisert i Gorkha. Samtidig er Tarai Nepals raskest voksende region når det gjelder befolkning, økonomi, industri og jordbruk. Om lag halve befolkningen bor der, og de fleste større byene utenom Katmandudalen ligger i Tarai. Dette er sterke faktorer for spredning av hindi i Nepal, til og med på bekostning av nepali. Men det fins fortsatt store distrikter og byer som bare snakker newari, slik som Bhaktapur, Kirtipur og bykjerna i Patan, og newari-er som holder på dalens tradisjonelle buddhisme holder også stort sett på newari. Newari bevarer også en sterk skriftlig tradisjon. I de to store demokratiopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006 har de kompakte og godt organiserte newari-talende distriktene spilt en viktig rolle i kampen mot Shah-kongenes diktatur. Maoist-opprøret startet i 1996 i distriktet Rolpa i Midtvestregionen, et område dominert av magar-nasjonaliteten, som snakker et eget språk, ikke er tradisjonelle hinduer og ikke har det hinduiske kastevesenet. Også i tidligere opprør har ikke-nepalitalende og ikke-hinduiske minoriteter gått i spissen. Disse språkene har ikke samme kulturelle prestisje som hindi og newari, og mangler ofte en sterk skrifttradisjon. Men både analfabetismen, mangelen på skolegang og religiøse tradisjoner som står i motsetning til hinduismen og kastevesenet, hindrer den effektive spredningen av nepali, særlig som førstespråk. Språkkamp i Nepal. Etter at Shah-kongedømmet vant tilbake politisk makt i 1951 begynte bevegelser for de nasjonale minoritetene å oppstå. Samtidig var Shah-kongene fiendtlige til andre språk enn nepali, som også ble knyttet til andre religioner og/eller nasjonaliteter som ble oppfattet som upålitelige mot Shah/Gorkha-statens interesser. Den politiske målsettingen at alle i Nepal skal snakke nepali ble reist på 1950-tallet. Særlig i periodene med diktatur forsøkte Shah-kongene å undertrykke nepalis konkurrenter med juridiske midler. Under Panchayat-systemet ble skoler med hindi som undervisningsspråk, som hadde sterk støtte i Tarai, forbudt. Radiosendinger på newari og alle andre språk enn nepali ble også forbudt. Men også under de mer demokratiske periodene har regjeringene og parlamentet, som regel dominert av nepali-talende menn fra høykastene i ås-distriktene, vist liten entusiasme for minoritetsspråkene. Demokratirevolusjoner og minoritetsspråk. Etter Jana Andolan 1990 fikk minoritetsspråk en viss offisiell status, og det ble tillatt å drive skoler som underviste på andre språk enn nepali. Men parlamentet satte ikke av penger til slike skoler. Derimot fortsatte statsfinansieringen av skoleundervisningen i det døde språket sanskrit, et krav fra de mest reaksjonære hinduistene. Under regjeringen til det store moderate kommmunistpartiet UML i 1994 startet den statlige radioen tilogmed nyhetssendinger på sanskrit. Den fortsatte støtten til dette hellige hinduiske språket vakte protester blant sekularister og nasjonale og religiøse minoriteter. Under maoistopprøret som startet i 1996 har NKP (Maobadi forbudt undervisning i sanskrit i skolene i de områdene opprørerne styrer. Partiet har også lovet de viktigste nasjonale minoritetene selvstyrte områder, og egen representasjon i nasjonalforsamlingen for å bryte dominansen fra Katmandu og den nepali-talende parbatiyaeliten. Etter seieren i Jana Andolan 2006 vil det vise seg om forhandlingene om et nytt politisk system, og grunnloven som i følge planen skal nyskrives, i praksis vil føre til økte rettigheter for andre språk enn nepali. Sikkim. En politisk bevegelse fra et nepali-talende flertall var avgjørende for å få innlemma den tidligere sjølstendige kongedømmet Sikkim i India. Sikkim var et lite kongedømme dominert av bhutiafolket, som snakker et språk som ligger nær tibetansk og er buddhister. Store deler av Sikkim blei erobra av det nepalske kongedømmet (da kalt Gorkha) fra seint på 1700-tallet til tidlig på 1800-tallet. Da allierte Sikkim seg med engelske interesser i krigen mot Nepal i 1814 til 1816. Kongedømmet fikk igjen mye av landet som Nepal hadde tatt, men kongedømmet kom til gjengjeld under britisk og seinere indisk innflytelse. Innvandringa av nepalsk-talende bønder og arbeidere som begynte på 1800-tallet fortsatte til de var i flertall. De nepali-talende oppfatta seg som undertrykt av det føydale og aristokratiske kongedømmet, og slutta seg til en bevegelse for tilslutning til India. I 1975 fikk dette flertall i ei kontroversiell folkeavstemning. (I følge det offisielle resultatet stemte 97,5% ja, og det blei påstått at resultatet skyldtes indisk innblanding.) Kort tid etter blei Sikkim Indias minste delstat. Nepali blei offisielt språk i staten og dermed også et av Indias 22 offisielle språk. Sikkims innlemmelse i India førte til protester i nabolanda, som oppfatta det som ei erobring. I Nepal, der et flertall ser India som arvefienden, var det store protestdemonstrasjoner. Nasjonalistiske politikere angrep også befolkninga i Tarai, som de påsto kunne bli femtekolonister for ei tilslutning til India. Vest-Bengal. I Darjeeling distrikt i den indiske delstaten Vest-Bengal er nepalitalende i flertall. Distriktet var i en kort periode del av kongedømmet Nepal (da kalt Gorkha) før Nepal tapte krigen mot det Engelske Østindiske Kompaniet i 1814 til 1816. Seinere fortsatte nepalere å vandre inn til distriktet som arbeidere på de store teplantasjene. Også utvandrere fra Nepal som hjemme snakka tibeto-burmesiske språk kom i det nye landet til å gå over til å bruke nepali som språk, fordi det dominerte utvandrergruppa som helhet. Utvandringa til India, Sikkim og Bhutan førte derfor også til at antallet som snakka nepali økte kraftig. De kulturelle bånda til Nepal er sterke. Byen Darjeeling har bl.a. vært et viktig senter for litteratur på nepali. Darjeeling distrikt blei på 1900-tallet et sentrum for den politiske kampen for nepalsk identitet i India. Organisasjoner som kjempa for det brukte som regel beteknelsen "gorkha", både fordi dette var navnet på nasjonaliteten på den tida da bevegelsen i India starta, og seinere for å markere at de ikke var nepalske, men indiske statsborgere. I det sjølstendige India blei nepali offisielt språk i Darjeeling og områder i nærheten ved vedtak i 1961 og 1977. Men aktivister hevda at disse vedtaka ikke fungerte. Dette førte til et folkeopprør som stilte kravet om en egen delstat – Gorkhaland – fra 1986 til 1988. Krigen blei avslutta etter forhandlinger. Det blei danna et autonomt distrikt innafor Vest-Bengal som bl.a. styrer undervisning og kultur. Mer om denne bevegelsen, se hovedartikkel Gorkhaland. Vest for Nepal, Uttarakhand. Den delen av India som nå er staten Uttarakhand er både geografisk og kulturelt nokså lik de vestligste distriktene i Nepal. Her fins fra gammalt av khas-talende befolkning, og staten Gorkha (dagens Nepal) beherska også dette området og områder rundt i om lag 20 år før det tapte dem i krigen mot det engelske Østindiske Kompani i 1815 til 1816. Det fins fortsatt nepali-talende befolkningsgrupper i Uttarakhand. Det er ikke kjent at de har skapt betydelige bevegelser eller spilt ei viktig politisk rolle, som befolkningene øst for Nepal. I Bhutan. Bhutan er et buddhistisk kongedømme. Det herskende dynastiet bygger på nasjonaliteten ngalop (eller ngalong), som kom som innvandrere fra Tibet på 700-tallet. De snakker nasjonalspråket dzongkha, et sino-tibetansk språk som historisk er nær knytta til den buddhistiske statsreligionen og klostervesenet. Kongedømmet Nepal (da under navnet Gorkha) ekspanderte østover i retning Bhutan fram til tapet i krigen mot Det britiske Ostindiske kompaniet i 1816. Seinere har nepali-talende bønder og arbeidere vandret inn i Bhutan, særlig i det tropiske lavlandet som grenser mot India, som en del av den store utvandringa østover fra Nepal. Noen hevder at de utgjør 30 til 40% av folketallet. Folketellinga i 1985 kom til at de var 45%. Noen hevder at de nå er i flertall. (Se også artikkelen Nepalere i Bhutan.) Denne befolkninga, på dzongkha kalt "lhotshampa" (eller "lhotsampa", et ord som betyr "folk sørfra") reknes av regjeringa som en trussel mot landets kultur og religion. Frykten for lhotshampa økte etter at India innlemma Sikkim. Sikkim var også et autoritært, føydalt monarki med støtte i aristokratiet i en nasjonalitet innvandra fra Tibet. Indias anneksjon skjedde gjennom støtte av ei lokal bevegelse for demokrati, støtta av en nepali-talende majoritet i sør. I Bhutan er politiske partier forbudt. Alle de fire illegale politiske partiene som er kjent, bygger på nasjonale minoriteter, særlig på etniske nepalere. (Se også artikkelen Bhutans politiske system.) I 1958 fikk de rett til statsborgerskap og til å få jobbe i statsadministrasjonen. Men på 1980-tallet blei nasjonalitetsreglene innsnevra slik at mange etniske nepalere mista statsborgerskapet. Bruk av nepali i skolen blei forbudt. Amnesty International og andre organisasjoner beskylder regjeringa for brudd på menneskerettighetene, spesielt i forhold til nepalere. (Pekere til deres materiale fins i Nepalere i Bhutan.) Undertrykkelsen har skapt et stort flyktningproblem. FN har fra tidlig på 1990-tallet drevet flyktningleirer i Nepal og Indias delstat Sikkim. Nepal har tatt imot over 100 000 flyktninger i Nepal, som lever under elendige forhold i 7 leirer øst i landet. Forhandlinger om rehabilitering har ikke ført fram, fordi regjeringa i Bhutan avviser at de har statsborgerskap. Den offisielle forklaringa er at de var illegale innvandrere, eller at de har forlatt Bhutan frivillig, og dermed har gitt opp statsborgerskapet sitt, eller «kriminelle» (d.v.s. har stilt politiske krav og deltatt i protester). Språkhistorie. Det eldste navnet på nepali, "kaskura", betyr språket til khas-folket, ei indo-arisk folkegruppe som vandra inn i det fjerne vest i det nåværende Nepal i førhistorisk tid. De slo seg ned i nedslagsfeltet til elvene "Karnali" og "Bheri" der de dyrka ris. (Se artikkelen Nepals geografi.) Khas-folket, som var buddhister, skapte to store riker med utgangspunkt i det som nå er det vestlige Nepal i middelalderen. For om lag 500 år sida vandra grupper av khas-folk vestover, og slo seg bl.a. ned i det lille fyrstedømmet Gorkha. I middelalderen vandra også hinduer fra India inn i områder der khas-folk bodde, omvendte noen av dem til hinduismen og innførte det hinduistiske kastesystemet (som forandra seg en god del i Nepal). Dette gjaldt bl.a. den gruppa som tok over makta i Gorkha. Kong Prithvi Narayan Shahs erobring av Katmandudalen og store deler av det moderne Nepal på andre halvdel av 1700-tallet, bidro til å spre nepali enda lengre mot øst. En moderne litteratur oppsto såvidt på slutten av 1800-tallet. Både litteraturen og litteraturspråket utvikla seg kraftig utover 1900-tallet. Nepali er påvirka av sino-tibetanske språk, særlig av newari, som var det dominierende kulturspråket i Kathmandudalen da Shah-kongene kom. Moderne skriftlig nepali innheholder også mange lånord fra sanskrit. Engelske ord er blitt tatt inn i moderne nepali, ofte ved at de skrives ned lydrett og omformes. Eksempel: Nepal Kamyunishta Parti (Nepals Kommunistiske Parti). Graviton. Gravitoner er hypotetiske elementærpartikler som formidler gravitasjonskraften. Disse gravitonene blir for eksempel utvekslet mellom et fallende eple og Jorda, men de er til nå ikke påvist. Game Boy Micro. Game Boy Micro (forkortet til GBM) er den tredje utgaven av Nintendos håndholdte spillmaskin Game Boy Advance. GBM er på størrelse med en mobiltelefon, og er kompatibel med alle spill utviklet til Game Boy Advance. GBM har en mindre, men merkbart skarpere skjerm enn forgjengerne, med justerbar lysstyrke. Den har også høretelefonutgang og utskiftbare frontdeksler, som kan kjøpes separat. Game Boy Micro er ikke kompatibel med de eldre Game Boy- og Game Boy Color-konsollene, og spill utviklet til disse kan derfor ikke spilles på GBM. Oscar for beste mannlige birolle. Oscar–prisen for beste prestasjon av en skuespiller i en birolle deles ut årlig av Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Dette er en liste over hvem som har vunnet en Oscar for beste mannlige birolle. Vinneren står øverst med uthevet skrift og under står de andre som var nominerte det året. Prisen deles ut året etter året som er oppgitt, den som står oppført som vinnere i 2005 har fått prisen ved Oscarutdelingen i 2006. Japanske hunderaser. Det finnes flere japanske hunderaser, hvorav spesielt seks av spisshundene er svært interessante i kynologisk sammenheng. Alle seks er utnevnt som nasjonalmonumenter i hjemlandet Japan, og opprinnelsen er svært gammel. Historie. Seks av de sju japanske spisshundene tilhører de eldste hundene verden kjenner til. Man vet ikke nøyaktig når og hvordan de kom til de japanska øyene, men en teori er at de kom via folkevandringer fra Koreahalvøya for mer enn 2 000 år siden. At det finnes lignende hunder i Korea, eksempelvis koreansk jindo, miryanghund og pungsanhund, forsterker denne teorien som en mulig forklaring. Det indikerer også at de japanske hundene har en felles progenitor med de koreanske, selv om slektskapet dem i mellom fortsatt er uavklart. Man antar imidlertid at alle disse hundene nedstammer fra urhunder som levde for mellom 2 000 og 6 000 år siden i Asia. De japanske rasene har trolig fått sin endelig utformet først etter at de kom til Japan. I Japan er det funnet 3 000 år gamle arkeologisk bevis for en hundetype som påminner sterkt om shiba (den minste av dem). Denne rasens manglende genetiske spredning (sammenlignet med de fem andre) indikerer også at dette er den eldste og mest opprinnelig av disse hundene. Det er også den eneste av de seks som ikke kan regnes til et bestemt område i Japan. Roland SC-55. Roland SC-55 (Sound Canvas) er en MIDI-kompatibel lydmodul utgitt i 1991 av Roland Corporation. SC-55 var den første lydmodulen som støttet den nye General MIDI-standarden (GM). Roland hadde også utvidet instrumentregisteret til å støtte sin nye Roland GS-standard. Dette inkluderte flere trommesett og kontrollere. Synthen bruker både pulskodemodulering (PCM) og en forenklet versjon av LA-syntesen. Den har også instrumentregisteret fra Roland MT-32, men det kunne ikke programmeres slik som på en MT-32. På grunn av dette er ikke denne modulen 100% kompatibel med MT-32. SC-55 var beregnet for PC-musikkentusiaster. Den har 317 instrumenter og 9 trommesett. Den kan spille av 16 spor med 24-stemmers polyfoni, og støtter også romklang og kor-effekt. Roland ga også ut SB-55 (Sound Brush), en rimeligere MIDI-sekvenser som er like stor som SC-55. Begge to kan derfor monteres sammen i et rack. Game Boy Advance SP. Game Boy Advance SP (forkortet til GBASP) er en forbedret versjon av Game Boy Advance, som ble lansert i 2003. Game Boy Advance SP er like kraftig som Game Boy Advance, men har fått en rekke nye funksjoner og forbedringer. SP står for Special. Spill. Game Boy Advance SP støtter alle Game Boy Advance-spill, samt alle Game Boy- og Game Boy Color-spill. Maskinen har også blitt solgt i pakker, som inneholder en Game Boy Advance SP og et utvalgt spill. Liste over Game Boy Advance-spill Roland SCC-1. Roland SCC-1 (Sound Canvas Card 1) kombinerer et MPU-401-grensesnitt og den General MIDI-kompatible tonegeneratoren fra Roland SC-55 på et enkelt 8-bits ISA-kort. Jodhpur. Jodhpur er en by i den indiske delstaten Rajasthan. Byen ligger i den østlige delen av delstaten i ørkenen Thar. Byen har 846 408 (2001) innbyggere, og ble grunnlagt i 1459. Byen var tidligere hovedstad i en fyrstestat med samme navn. Fra den tiden stammer mange palasser, fort og templer som sammen med ørkenlandskapet idag trekker mange turister til byen og distriktet. Band-in-a-Box. Band-in-a-Box er et program som brukes for å dynamisk lage solostykker og musikk for band i forskjellige stiler og med forskjellige akkordprogresjoner. Programmet er laget av PG Music Inc. Neue Wache. Neue Wache er en bygning ved alléen Unter den Linden i bydelen Mitte i Berlin, og ble bygget av den prøyssiske kong Fredrik Vilhelm III mellom 1816 og 1818 som vakthus og monument for de falne i Napoleonskrigene. Opprinnelse. Bygningen er et av hovedverkene i tysk klassisisme, og ble tegnet av Karl Friedrich Schinkel. Det ble oppført i 1815 for å huse kompaniet som voktet Kong Fredrik Wilhelm III. Etter Tysklands dannelse i 1871 var Neue Wache en ren seremoniell bygning. Det ble brukt som hovedbygning under markeringen av Wilhelm Is hundreårsdag i 1897. Det ble også brukt i mottak av utenlandske statsoverhoder som Keiser Franz-Josef II i 1900 og den britiske kong Edward VII i 1909. 1. august 1914 ble mobliseringsordren for første verdenskrig utropt der og det samme gjaldt demobiliseringsordren 11. november 1918. Bygningen ble frem til monarkiets ende i 1918 kalt «Haupt- und Königswache». Mellomkrigstid og nazisme. I 1931 ble det omdannet av Heinrich Tessenow til minnesmerke for de falne i første verdenskrig. Etter nazistenes maktovertagelse ble Neue Wache omtalt som "Reichsehrenmal" og nazistene arrangerte marsj foran det på Heldengedenktag hvert år i mars. Når en tysk general skulle gravlegges stanset alltid prosesjonen foran Neue Wache og Herman Göring ville så rope: «Feldherr du, geh ein in Walhall!» I DDR-tiden. Bygningen ble nesten totalt ødelagt i løpet av den annen verdenkrig. Bygningen åpnet i 1960 etter en nesten tre års gjenoppbygging, som hadde vært ledet av Heinz Mahlan. Neue Wache ble nå innviet som "Mahnmal für die Opfer des Faschismus und Millitarismus" (Minnesmerke for fascismens og militarismens ofre). I 1969, i anledning tyveårsdagen for DDRs grunnleggelse, ble et glassprisme med en evig flamme satt inn i senter av hallen. Levningene av en ukjent tysk soldat og et ukjent offer fra konsentrasjonsleirene ble plassert i bygningen. Frem til gjenforeningen i 1990 stod det alltid to soldater fra Vaktregiment «Friedrich Engels» som æresvakter foran Neue Wache. Hver onsdag og lørdag klokken 14.30 ble det «store vaktskiftet» utført, noe som var en turistattraksjon. Etter gjenforeningen i 1990. Siden Volkstrauertag i 1993 ble Neue Wache innviet som "Zentrale Gedenkstätte der Bundesrepublik Deutschland für die Opfer von Krieg und Gewaltherrschaft", (Forbundsrepublikken Tysklands hovedminnesmerke for ofre for krig og voldsmakt) DDR-minnesmerket med den evige flamme ble fjernet og det indre rommet utformet av Tessenow ble rekonstruert. En forstørret kopi, laget av Harald Hacke, av skulpturen "Mutter mit totem Sohn" av Käthe Kollwitz, ble plassert der. Skulpturen er plassert rett under bygningens oculus og er således utsatt for regn, sne og kulde, noe som symboliserer siviles lidelse under den annen verdenskrig. Lake District. Grizedale Tarn i Lake District Lake District er en nasjonalpark i Storbritannia. Den ligger i Cumbria i England, og er det eneste sted i England hvor man finner høyde på over 3000 fot, det vil si drøyt 900 meter, over havnivå. Området ble populært som turmål på begynnelsen av det 19. århundre, da dikterne William Wordsworth, Samuel Taylor Coleridge og Robert Southey skrev om det. De tre ble kjent som Lake Poets. Geografi. Området er omkring 55 km langt og bredt. Den siste istiden endte for omkring 15 000 år siden, og etterlot det landskapet man finner i parken, med brede U-formede daler og en rekke innsjøer ("lakes") som har gitt navn til området. De høyestliggende områdene er steinete, mens man lenger ned finner myr med lyngvekst. Under tregrensen finnes gammel eikeskog side om side med furu som ble plantet ut i det 19. århundre. På grunn av mye nedbør i området er bakken ofte gjennomtrukket av vann. Det høyeste punktet i parken, og i England, er Scafell Pike, med høyde på 978 moh.. Every Picture Tells a Story. "Every Picture Tells a Story" er et musikkalbum av Rod Stewart, utgitt i 1971. På det som regnes som Stewarts beste album, mikser han egenproduserte låter med sine egne versjoner av andres material. Best huskes det nok for hans signatursang «Maggie May», skrevet av Stewart og Martin Quittenton. Flere av medlemmene fra bandet han var vokalist i på denne tiden, Faces, deltar også på denne platen. Ron Wood er sågar kreditert som låtskriver sammen med Stewart på tittelsporet. "Every Picture Tells a Story" ble i 2002 kåret til det 172. beste rockealbumet noensinne av Rolling Stone. Albumet klassifisert som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. Jeff Beck. Geoffery Arnold «Jeff» Beck (født 24. juni 1944 i Wallington i Sutton i London, England) er en engelsk musiker best kjent som gitarist i flere rockeband på 1960- og 1970-tallet. Beck vokste opp med mye sørstatsjazz, blues og 1950-tallets rock and roll-musikk. Han er sterkt inspirert og påvirket av disse musikksjangrene. Beck har selv sagt at om han i en låt ikke bryter med alle regler som finnes, har han mislyktes. På 1960-tallet var Beck medlem i The Yardbirds sammen med blant andre Jimmy Page (som senere dannet gruppen Led Zeppelin) og Eric Clapton (senere medlem i John Mayall's Bluesbreakers, Cream og Derek and the Dominos). Etter at han ble kastet ut av The Yardbirds (etter å ha røket uklar med de andre medlemmene), dannet han i 1967 The Jeff Beck Group sammen med blant andre Rod Stewart og Ron Wood. Albumene "Truth" (1968) og "Beck-Ola" (1969), som han gav ut sammen med The Jeff Beck Group, regnes av mange som forløperne til heavy metal-sjangeren. «Hi Ho Silver Lining», «Becks Bolero» og «Love is Blue» er noen av Becks største hits. Til tross for at Beck ikke er særlig kjent hos de fleste (mye som følge av at han har valgt å ikke synge som for eksempel Eric Clapton, men også fordi han beveger seg så fritt mellom ulike sjangre), er han blant andre gitarister ansett som en av verdens mest respekterte gitarister. Han er blant annet kåret til nummer 14 på Rolling Stones liste over verdens beste gitarister gjennom tidene. I 2009 ble Beck innlemmet i Rockens æresgalleri. Tim Robbins. Tim Robbins i Cannes 2001. Timothy Francis «Tim» Robbins (født 16. oktober 1958 i West Covina i California) er en amerikansk skuespiller, manusforfatter og filmregissør. Sykehuset Levanger. Sykehuset Levanger er et sykehus på Levanger i Nord-Trøndelag. Før 2002 hadde institusjonen navnet Innherred sykehus og før det igjen Nordre Trondhjems Amts Sygehus på Eidesøren. Sykehuset ble vedtatt opprettet i 1840 og stod ferdig i 1843. Det er idag et av to sykehus i Helse Nord-Trøndelag, og har sentral og lokal sykehusfunksjon for 10 kommuner. The Jeff Beck Group. The Jeff Beck Group var en engelsk rockegruppe som eksisterte i perioden fra 1968 til 1972. Gruppens to best kjente album, "Truth" og "Beck-Ola", regnes av mange som forløperne til heavy metal. Flere kjente musikere spilte i The Jeff Beck Group. I tillegg til Jeff Beck selv, tok kjente navn som Rod Stewart, Ron Wood og Nicky Hopkins del i prosjektet. Chris Cooper. Christopher W. Cooper (født 9. juli 1951 i Kansas City i Missouri i USA) er en amerikansk skuespiller. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «John Laroche» i filmen "Adaptation. I 1996 opptrådte Cooper i regissør Joel Schumacher`s film "A Time to Kill" som er basert på en roman på John Grisham. Cooper opptrådte som en homofobisk oberst i American Beauty, en rolle som sikret ham en Screen Actors Guild Award-nominasjon for beste mannlige birolle. I 2000 spilte Cooper oberst Harry Burwell i "The Patriot". I 2002 dukket han opp i The Bourne Identity med Matt Damon i hovedrollen, som en hensynsløs CIA-direktør, en rolle han gjentok (i flashbacks) i oppfølgeren The Bourne Supremacy. Cooper var generelt opptatt i 2005, da han var med i tre kritikerroste filmer, henholdsvis Jarhead der han spilte mot Jake Gyllenhaal, Capote, og Syriana. Han var også med i thrilleren "Breach" der han spilte FBI-agent og landsforræder Robert Hanssen. Han spilte også i thrilleren "The Town" mot Ben Affleck, Rebecca Hall, Jeremy Renner og Blake Lively i 2010. Nicky Hopkins. Nicky Hopkins (født 24. februar 1944, død 6. september 1994) var en britisk musiker som deltok i innspillingen av svært mange kjente sanger på 1960- og 1970-tallet. Hopkins var medlem i flere band, deriblant The Jeff Beck Group, men mest kjent er han for å ha spilt piano og orgel på flere av låtene til artister som The Rolling Stones, The Beatles, The Who, John Lennon og Jefferson Airplane. Av de mest kjente låtene han har bidratt til, kan nevnes «Sympathy for the Devil» (The Rolling Stones), «Jealous Guy» (John Lennon) og «Revolution» (The Beatles). Nicky Hopkins var medlem av Scientologikirken. Macrinus. Marcus Opellius Macrinus (ca. 165-8. juni 218) var romersk keiser fra 217 til sin død. Han var ikke medlem av det Severanske dynasti, men både forgjengeren og etterfølgeren tilhørte dynastiet. Hans bakgrunn er bare delvis kjent. Han var fra Afrika og utdannet sakfører, men var aldri senator. Han tjente som en prefekt med status som pretor. Han stod etter alt å dømme bak mordet på forgjengeren. Han ble den første til å bli keiser uten senatets støtte. Etter å ha kommet til makten opprettet han sitt senter i Syria, mens han overlot til folk i Roma å følge hans forordninger eller ikke. Imidlertid fikk han raskt de fleste imot seg og ble beseiret i et slag ved Antiokia og henrettet. Stiftelsen Revita Norge. Stiftelsen Revita Norge ble stiftet av arbeidsledige i 1989. Den viktigste ressursen i kampen mot ledigheten er de ledige selv. Målgruppen er alle ufrivillig yrkespassive, uansett trygdestatus. Revita Norge er medlem av Velferdsalliansen. Spesifikk rotasjon. der "l" er veilengden og "c" er konsentrasjonen, for en prøve ved temperatur "T" og bølgelngde "λ". Hvis forbindelsen har en svært stor spesifikk rotasjon eller en prøve er svært konsentrert, kan den faktiske rotasjonen av prøven være større enn 180°. En enkelt polarimetermåling kan imidlertid ikke oppdage når dette har hendt (for eksempel så er verdiene +270° og –90° ikke mulig å skille fra hverandre, heller ikke verdiene 361° og 1°). I disse tilfellene vil måling av rotasjonen ved flere ulike konsentrasjoner gjøre det mulig å avgjøre den riktige verdien. Måling av optisk rotasjon gir oss en mulighet til å vurdere den optiske renheten av en prøve som inneholder en blanding av enantiomerer. Dersom, for eksempel, en prøve med bromobutan målt ved standardforhold har en observert rotasjon på −9,2°, indikerer dette at nettoeffekten skyldes (100 %)(9,2°/23,1°)=40 % av R-enantiomeren. Resten av prøven er en rasemisk blanding av enantiomerer (30 % R og 30 % S), som ikke har noen netto innvirkning på den observerte rotasjonen. Det enantiomeriske overskuddet er 40 %; den totale konsentrasjon av R er 70 %. Jim Broadbent. Jim Broadbent (født 24. mai, 1949 i Lincoln, England) er en engelsk teater-, TV- og filmskuespiller. Han vant en Oscar i klassen beste mannlige birolle for sin rolle som «John Bayley» i filmen "Iris. Benicio del Toro. Benicio Monserrate Rafael del Toro Sánchez (født 19. februar 1967 i San German i Puerto Rico) er en puertorikansk-amerikansk skuespiller. Benicio del Toro vant en Oscar som beste mannlige birolle for sin rolle som «Javier Rodriguez» i filmen "Traffic". Skansenbrua. Skansenbrua er ei jernbanebru i Trondheim. Den lar Dovrebanen komme over Vestre kanalhavn og over på den kunstige øya Brattøra, som Trondheim Sentralstasjon ligger på. Skansenbrua er ei klaffebru; det betyr at brospennet kan heves så høye båter kan passere under. Brua ble tatt i bruk for jernbanetrafikk 22. mars i 1918 og er den første av sin type i Norge. Bruas seilingshøyde lukket er 4,0 meter. Med sine 52 meter er dette det største bevegelige bruspennet i Norge. Skansenbrua ble bygget i forbindelse med Dovrebanens bygging, og avløste den gamle smalsporbrua som stod der tidligere. Brua har to spor, men kun det ene brukes regelmessig. Brua er konstruert av Joseph B. Strauss, som også var ansvarlig for den verdenskjente brua Golden Gate Bridge i San Francisco. Brua har en kontravekt opphengt i et stangparallellogram, samt motorer og tannhjul for å løfte og senke klaffen på brua. I 2005 ble Skansenbrua fredet. Gruppen Adamseplene har lagd en sang med tittelen «Skansenbrua». Donkey Konga. "Donkey Konga" er et musikkspill utviklet av Namco, utgitt høsten 2004 til Nintendo GameCube. Spillet tar i bruk de spesielle spillkontrollene DK-Bongos som følger med. Konseptet går ut på å tromme eller klappe til ikoner som ruller over skjermen. Et gult ikon krever at det trommes på venstre bongo, et rødt ikon krever tromming på den høyre bongo, lilla ikon krever tromming på begge bongos samtidig og et lyseblått ikon krever at spilleren klapper i hendene. Når musikken spilles av, må spilleren slå på bongoene og klappe i takt med musikken for å vinne poeng og mynter. Spillet kan spilles med vanlig Nintendo GameCube kontroll. I tillegg til å spille til musikk, er det også minispill tilgjengelig som er spesielt tilpasset DK-Bongos. Opp til fire spillere kan koble seg til samme spill. De amerikanske, japanske og europeiske versjonene av spillet har alle forskjellige sanger. Flere spill. To oppfølgere er laget, "Donkey Konga 2" og "Donkey Konga 3". Begge er stort sett identiske til "Donkey Konga", bortsett fra nye sanger, minispill, bakgrunner og flere Donkey Kong-figurer, DK-Bongos. DK-Bongos er et tilbehør til Nintendo GameCubes Donkey Konga-spill, som ser ut som to tønner med et læraktig overtrekk. DK-Bongos har to overflater som spilleren må bruke hendene for å tromme på. En mikrofon er plassert på midten. Den reagerer på klapping og andre lyder. En start/pause-knapp er plassert under mikrofonen, primært brukt for å pause i spill og bekrefte valg i menyer. Matt Dillon. a> på San Sebastian International Film Festival Matthew Raymond Dillon (født 18. februar 1964 i New Rochelle i New York) er en amerikansk skuespiller. Han ble Oscar-nominert for sin rolle som «Sgt. Jack Ryan» i "Crash". Dillon er best kjent for å ha portrettert «Dally Winston» i Francis Ford Coppola-filmen "The Outsiders" fra 1983. Gabriel Byrne. Gabriel Byrne (født 12. mai 1950 i Dublin) er en irsk skuespiller. Byrne var den eldste av seks søsken i et fromt katolsk hjem. Han er gift og skilt igjen fra den amerikanske skuespillerinnen Ellen Barkin. De fikk to barn sammen, Jack og Romy Byrne. Før Byrne ble skuespiller i en alder av 29 år prøvde han seg på forskjellige yrker, blant annet arkeolog, lærer og teddybjørnøyefester. Når han til slutt oppdaget skuespilleryrket var det i første omgang på scenen. Han spilte ved et par teatre i Dublin før han ble med i truppen til National Theatre i London. Derfra beveget han seg over i irsk TV, og i 1981 fikk han sin første filmrolle. Da spilte han Lord Uther i John Boormans klassiske epos om Kong Arthur, "Excalibur". Byrne er for tiden bosatt i Beverly Hills, California. Pitcairnøyenes flagg. Pitcairnøyenes flagg ble innført 2. april 1984. Flagget har blå bakgrunn med Union Jack i øvre venstre hjørne, samt Pitcairnøyenes riksvåpen i flaggets frie ende. Riksvåpenet viser ankeret og bibelen fra HMAV «Bounty», som et symbol på at øyas innbyggere etter etterkommere etter mytteristene på HMAV «Bounty» i 1789. Hjelmtegnet viser en trillebår av lokal type med en spire av treet som på Pitcairn kalles "miro". Fra flagget ble innført og fram til 1999 satt våpenmerket i en hvit skive. Dette var også tilfelle for de fleste andre særmerkede britiske flagg for kolonier. Tradisjonen med å sette våpenet på en hvit skive skal skyldes at den britiske marinens offisielle flaggbok, "Flags of all nations", hadde for vane å vise merkene som satt i flaggene på en rund, hvit bakgrunn. Selv om dette bare var en illustrasjonsteknisk måte å vise merkene, ble det i praksis tolket som at hele skiven skulle være med i flagget. Framstillingen av flaggene ble endret med 1999-utgaven av "Flags of all nations", da merkede britiske flagg nå ble framstilt med våpenet direkte mot flaggduken. For å bedre muligheten for identifikasjon ble også merkets størrelse økt. Guvernørens flagg. Guvernøren, koloniens øverste myndighet og kronens representant, fører eget flagg etter samme modell som øvrige guvernører i britiske besittelser. Det vil si det britiske unionsflagget med koloniens våpenskjold omgitt av en krans i midten. Flagget benyttes av den britiske høykommissæren (ambassadøren) i New Zealand, som også fungerer som Pitcairnøyenes guvernør. Jens Braarvig. Jens Erland Braarvig (født 17. januar 1948) er en norsk professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og oversetter innenfor litteratur innenfor gresk, sanskrit, akkadisk og sumerisk språk. Jens Braarvig er redaktør for serien "Verdens Hellige Skrifter" på Den norske bokklubben, og har redigert, oversatt og skrevet innledning til flere av bøkene i serien. Braarvig utførte et omfattende arbeid for Schøyensamlingen, men etter en dokumentar på NRK i 2004 om uklarheter i forbindelse med ervervelsen og opphavet til deler av materialet i samlingen, måtte Braarvig forsvare dette arbeidet mot kritikken som ble reist. Som følge av denne saken arbeidet verken Braarvig eller Universitetet i Oslo med dette materialet i en lang periode. Etter en lang prosess fikk Braarvigs forskning rundt Schøyensamlingen full moralsk støtte gjennom behandlingen av saken i Den nasjonale forskningsetiske komité for humaniora og samfunnsvitenskap, og av International Association of Buddhist Studies. Afghanske myndigheter ga også Braarvig full støtte til ham og hans internasjonale forskerteam, både når det gjelder den forskning som er utført og den som er planlagt. Jens Braarvig er sønn av forfatteren Hans Braarvig. Pitcairnøyenes riksvåpen. Pitcairnøyenes riksvåpen ble innført 4. november 1969. Riksvåpenet viser bibelen og ankeret fra HMAV «Bounty» på et våpenskjold, som et symbol på at øyas innbyggere etter etterkommere etter mytteristene på HMAV «Bounty» i 1789. Det grønne og blå symboliserer øya som stiger opp fra havet. Riksvåpenet inngår i Pitcairnøyenes flagg. Bulbasaur. Bulbasaur er kronologisk den første Pokémonen i Pokédexen. Den er en grass- og poison Pokémon. Navnet «Bulbasaur» er et teleskopord og kommer fra de engelske ordene bulb, som betyr blomsterløk, og dinosaur. Bulbasaur utvikler seg til Ivysaur og Venusaur. Bulbasaur har et frø på ryggen, som er fylt med næringsstoffer. Dette frøet vokser seg større ved å fange opp sollysets stråler. Målere. Larven er opphav til gruppens navn. Når den går, «tar den mål» av underlaget. Målerne (Geometroidea) er en stor delgruppe av sommerfuglene. Gruppens navn kommer av larvenes (åmenes) måte å krype på, som om de «tar mål» på underlaget. Levevis. Målere lever på planter, på bladene av urter og trær, i larvestadiene. De voksne sommerfuglene (imago) besøker blomster på jakt etter nektar. Målere tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der målerens indre og ytre organer endres. Puppestadiene kan finne sted på ulike steder, men for de fleste arter velger i strølaget på jordbunnen, mellom visne blad, i mose og lignende steder. Mens andre arter graver seg ned like under jordoverflaten. Inndeling. Målernes (Geometroidea) søstergruppe er Drepanoidea. To mindre grupper (Sematuridae og Uraniidae) regnes ikke til de egentlige målerne (Geometridae). I Europa er bare Uraniidae representert med én art. Solum Forlag. Solum Forlag er et uavhengig norsk bokforlag, grunnlagt i 1973 av Knut Endre Solum, som fremdeles er forleggeren. Forlaget ble til som en forlengelse av kulturtidsskriftet Ergo, hvor både Stein Mehren og André Bjerke var flittige bidragsytere. Forlaget utgir norsk og utenlandsk skjønnlitteratur, og noe vitenskapelig litteratur. Forlaget har markert seg med en bred satsing på klassisk russisk litteratur, blant annet Fjodor Dostojevskijs samlede verker. Solum Forlag står også for driften av St. Olav forlag. Shah Rukh Khan. Shah Rukh Khan (hindi: शाहरुख़ ख़ान; urdu: شاه رخ خان; uttales; født 2. november 1965 i New Delhi i India), også kjent som King Khan, er en indisk Bollywood-skuespiller og produsent. Han kommer fra en muslimsk familie og vokste opp i New Delhi. For tiden er han vert i det populære TV-programmet "Kaun Banega Crorepati". Han er gift med modellen, produsenten og TV-verten Gauri Khan, og de har to barn sammen: en datter med navn Suhana og en sønn med navn Aryan. Karriere. Hans første større rolle var som «Abhimanyu» i TV-serien Fauji (Soldat), men han fikk sitt gjennombrudd i forbindelse med rollen som den paranoide elskeren i Baazigar (1992) og Darr (1993), regissert av Yash Chopra. Deretter fulgte flere framgangsrike romantiske filmer, blant annet Koyla, Dilwale Dulhania Le Jayenge, Karan Arjun. Hans samarbeid med Karan Johar og Yash Johar har resultert i filmer som Kuch Kuch Hota Hai, Kabhi Khushi Kabhie Gham og Kal Ho Naa Ho. I flere filmer har han spilt mot Madhuri Dixit, i blant annet Anjaam, Koyla, Dil To Pagal Hai, Hum Tumhare Hain Sanam og Devdas. Sammen med skuespilleren Juhi Chawla og filmregissøren Azis Mirza driver han også produksjonsselskapet Dreamz Unlimited. Tross alle framganger har Shahrukh fått kritikk for at han har hovedsakelig holdt på med sikre, romantiske roller, for eksempel alle de filmene han har gjort sammen med regissøren Karan Johar. I filmen Swades spiller han dog en mer lavmælt rolle enn tidigere. Skuespiller. Khan, Shah Rukh Khan, Shah Rukh Viklere. Viklere er en delgruppe av sommerfuglene. De er en meget artsrik familie, i Norge er det registrert ca. 350 arter og de er dermed den nest artsrikeste av sommerfugl-familiene (familien nattfly, Noctuidae, har passert viklerne i artstall fordi flere grupper som før ble regnet som egne familier nå blir inkludert der). Gruppens navn kommer av at larvene lever i blader som de ruller sammen ved hjelp av spinntråder (silke). Viklerne er små til mellomstore, kompakte møll. De fleste er grå eller brune på farge, men det finnes noen mer fargerike. Utseende. De voksne viklerne er 1–6 cm i vingspenn og har ofte spraglete forvinger farget i brunt eller grått, som de i ro legger sammen bakover kroppen. Sommerfuglene har oftest et klokkeformet omriss når de hviler. Framvingene er ofte nesten firkantede og har som oftest ulike kamuflasjemønstere, med blant annet mørke tverrbånd og lyse flekker. Mange ligner på fugleskitt når de sitter på blader. Noen er ensfarget eller mer fargerike, som grønn eikevikler ("Tortrix viridana"). Bakvingene er grå eller bleke, brede med korte hårfrynser. Hodet er forholdsvis stort og bredt, antennene er middels lange og trådformede. Levevis. Viklere er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. De fleste viklerartene har larver som lever på blader av ulike urter, busker og trær. Typisk ruller de bladet sammen eller bretter det inn, og larven lever inne i rullen eller bretten. Bladet eller bretten blir holdt sammen med spinntråder (silke). Noen arters larver lever i plantestengler, røtter, frø, nøtter eller galler. Skadedyr. Enkelte arter kan ha, og har masseopptreden, enkelte år. Tiden mellom hver masseopptreden og hvor lenge den varer, kan være forskjellig. Viklere lever av planter, ofte på trær eller busker og noen arter regnes for å være skadedyr på frukttrær. Systematisk inndeling / noen norske arter. Som en uoffisiell konvensjon har de aller fleste viklere latinske artsnavn som slutter på "-ana". Tineoidea. Tineoidea (uttales «tine-å-íde-a») er en delgruppe av sommerfuglene. De blir gjerne regnet som den mest primitive undergruppen i den store gruppen "Ditrysia", som omfatter de aller fleste sommerfugler. Et fellestrekk er at de fleste har et utskytbart eggleggingsrør hos hunnene. De er små til ganske store, vanligvis grå eller brune møll med tråd- eller kamformede antenner. Noen grupper har vingeløse hunner. Dens mest kjente representanter er ekte møll og sekkspinnere. Familien sotmøll (Lypusidae) er representert i Norge med én enkelt art, mens Acrolophidae, Arrhenophanidae og Eriocottidae bare finnes i varmere områder. En del arter av ekte møll (Tineidae) kan gjøre skade på tekstiler og lagrede matvarer, mens noen få arter i de andre familiene kan ødelegge dyrkede planter. Gasel. Gasel eller ghazal er en persisk-indisk lyrisk diktform. En gasel består av verselinjer som begynner med et rimpar. Dernest følger samme rim i hver annen linje, slik at det bare blir ett rim gjennom hele diktet. Rotetere. Rotetere (Hepialoidea) er en delgruppe av sommerfuglene. De voksne kan få opptil 23 cm vingespenn, har korte antenner Larvene spiser ofte røtter og er delvis skadedyr på nytteplanter. Utseende. Middelsstore til meget store (vingespenn 20 – 230 mm) sommerfugler. For- og bakvingene er nokså like på form, noe som skiller dem fra nesten alle «høyere» sommerfugler. Antennene er ganske korte, omtrent så lange som hodet er bredt. Forvingene er gjerne brokete farget i brunlig og hvitt, det hvite ofte med metallisk glans, mens bakvingene er ensfarget brunlige eller grålige. Vingene er koplet sammen ved hjelp av et utskudd ("jugum") på bakvingen som griper om forvingen. Denne koplingsmekanismen skiller seg fra de aller fleste andre sommerfugler. Bakkroppen er lang og sylindrisk. De norske artene er brunlig spraglete, bortsett fra hannen hos spøkelsessvermeren ("Hepialus humuli"), men på den sørlige halvkulen finnes noen svært vakre arter, blant annet den sørafrikanske "Leto venus" som er brunrød med et sølvfargede flekker. Larvene er lange og slanke, bleke, ofte rosaaktige på farge, med en del korte, stive børster spredt utover kroppen. Levevis. Larvene lever i jorden der de spiser røtter av ulike slags planter, noen arter kan gjøre litt skade på jordbruksvekster. Larveutviklingen tar ofte to år. De voksne sommerfuglene flyr helst i skumringen om sommeren. Hannene svermer lavt over vegetasjonen, og kan henge i luften over et bestemt punkt en stund. Dette er særlig påfallende for spøkelsessvermeren ("Hepialus humuli"), den største europeiske arten med et vingespenn på 40-50 mm hos hannene, opptil 70 mm hos hunnene. Her har hannen snøhvite vinger som gjør den meget synlig i tusmørket. Spøkelsessvermeren finnes i Norge nord til Nordland, men er ikke svært vanlig. Hunnene flyr lavt og «teppebomber» bakken med eggene sine. De er svært fruktbare – en hunn av en australsk "Trictena"-art la 29 000 egg. Inndeling. Bortsett fra noen mindre grupper ("Anomoses hylecoetes", "Neotheora chiloides", Palaeosetidae og Prototheora) regnes alle medlemmer til Hepialidae. Hovedvekten av denne gruppen (med ca. 500 arter; dvs. med unntak av "Afrotheora", "Antihepialus", "Fraus" og "Gazoryctra") regnes i sin tur til de egentlige roteterne (Hepialinae). Alle artene som forekommer i Norge ble tidligere regnet til slekten "Hepialus" Fabricius, 1775. Roteterne sammenfattes med sin søstergruppe "Mnesarchaea" til Exoporia. Barbra Streisand. Barbra Joan Streisand (utt: Straisænd) (født 24. april 1942 i Brooklyn i New York City) er en amerikansk skuespiller, filmregissør, komponist og sangartist. Hun vant en en Oscar i 1968 for beste kvinnelige hovedrolle som "Fanny Brice" i filmen Funny Girl. Hun har også vunnet en Oscar for beste sang for sangen "Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)" fra filmen "En stjerne blir født" i 1976. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun har gitt navn til Streisand-effekten. Hun var i noen år gift med skuespilleren Elliott Gould, som er far til hennes eneste barn, sønnen Jason. Både Streisand og Gould er av jødisk opprinnelse. Shania Twain. Shania Twain (født Eilleen Regina Edwards 28. august 1965) er en canadisk sanger som blander country og pop. Shania Twain er født i Windsor i Ontario, Canada, og oppvokst i den lille byen Timmins i Ontario, Canada. Hun er den midterste av de tre døtrene til Clarence og Sharon Edwards (søsteren Jill er to år eldre og Carrie-Ann tre år yngre). Da hun var seks giftet hennes mor seg på nytt, med Jerry Twain, en fullblods Ojibwa (Native-Kanadisk) fra Timmins, Ontario, Canada. Twain adopterte Shania som sitt eget barn, noe som gjorde Shania til 50 prosent innfødt etter loven. Shania lærte å spille gitar som barn og brukte det meste av fritiden sin på å synge og spille. Som barn sang Shania Twain i barer etter stengetid, og som trettenåring opptrådte hun på Kanadisk "Tommy Hunter Show" på Canadian Broadcasting Corporation (CBC) i Canada. Da Shania var 22, ble begge hennes foreldre drept i en ulykke, og etter denne tragiske hendelsen fikk hun juridisk ansvar for den ene søsteren og sine to halv-brødre Mark og Darryl. Dette ansvaret innebar at hun måtte legge sin musikalske karriere midlertidig på is. I 1991 byttet hun navn til Shania (som betyr «jeg er på min måte» på Ojibwa), og undertegnet en kontrakt med Mercury Nashville samme år. Hennes første album ble nesten ikke lagt merke til, men hennes andre album, utgitt i 1995 solgte enormt, og brøt verdensrekorder i salg. Svinedyr. Svinedyr (Suoidea) er en liten gruppe klovdyr som ved siden av dyra i svinefamilien (Suidae) også omfatter amerikanske navlesvin (Tayassuidae), også kjent som pekarier og javeliner m.m. Svin og navlesvin skiller seg fra hverandre å flere måter, blant annet gjennom at navlesvin har en mye kortere hale (som maksimalt har sju halevirvler) og en luktkjertel bakerst på ryggen. Tryne. En eksteriørmessig fellesnevner hos svinedyrene er en flat, disklignende snute kalt tryne. Trynet har to sentrerte neseåpninger som kan lukkes. Det er bestyrket med kraftig brusk og spesielle muskler, som har feste rett foran øynene på dyret. Svinedyrene bruker trynet til å rote i bakken med for å finne mat. Selve trynet er svært hardført og setter dyrene i stand til å rote opp ganske hard grunn. Muskulaturen i snuten brukes sammen med muskulaturen i nakken når dyrene roter i jorden. For å finne maten er dyrene også utstyrt med usedvanlig god luktesans. Honda NSR. Honda NSR er en japansk motorsykkel fra Honda med totaktsmotor. Aurorakollektivet. Aurorakollektivet er et musikerkollektiv hovedsakelig sammensatt av musikere og musikalske ildsjeler fra Kongsvinger og distriktet rundt. Historie. Aurorakollektivet springer direkte ut fra Aurora Records, som ble grunnlagt i 2000 på bakgrunn av Aslak Skarderud Jensens opprinnelige hobbylabel Little Yellow Duck Records, som blant annet huset bandene Katharsis, Electrostatic og Lacklustre i årene 1997–2000. Men grunnet diverse vanskeligheter med å registrere navnet på internett, falt etter hvert valget på navnet Aurora. Ideen var å samle lokale band og musikere sammen, og i fellesskap arrangere konserter og gi ut plater. I 2005 fant musikerne og styremedlemmene i Aurora Records ut at et navneskifte var nødvendig igjen, for sette mere fokus på Auroras faktiske funksjon og arbeid. Aurora har helt siden starten tross alt vært mere et kollektiv enn et plateselskap, så Aurorakollektivet ble dermed det gjeldende. Aurora Records eksisterer likevel fortsatt som label. Aurora har til nå tre plateutgivelser, fire sommerfestivaler fra 2003 til 2007 og et titalls konserter på samvittigheten. I 2004 ble Aurora også tildelt Kongsvinger kommunes kulturpris for ungdom. Styret. Per 1. januar 2008 består styret av: Jan Magnus Weiberg-Aurdal, Ole-Tommy Pedersen, Magnus Haarseth, Kine Jeanette Solberg, Helga Helland, Andreas Mellem og Erlend Granly Meldalen. I tillegg kommer en rekke venner og kjente som stiller opp som frivillige når det trengs. Aurorafestivalen. Aurorakollektivet har siden 2003 arrangert Aurorafestivalen i Kongsvinger, en årlig musikkfestival med alt fra rock, metal, elektronika og country på plakaten. Festivalen ble fra 2003 til 2006 arrangert på rådhusplassen. I 2007 ble festivalen arrangert i Mølleparken, men grunnet utbygging i området ble AURORA! 08 avlyst. Aurorafestivalen 2003. Jester, Pilate, The Apple Falls, Lup, Under, Mayflower Madame, Sunnyvale, Gaffeltruck, Ladyfix and the High Six, The Curves og Teakwood Bill. Aurorafestivalen 2004. Amulet, Jaa9 & OnklP, King Midas, The Apple Falls, Amorpho, Two, Sokkadella, San Diego 45, Roger Græsberg Anti folk experience og Molefunkers. Aurorafestivalen 2005. WE, Gatas Parlament, Brimstone, Dúné, Frantic Bleep, The Curves, Iro og Shraphead. AURORA! 06. Brimstone, Madder Mortem, Levi Henriksen & Thomas Mårud, The Apple Falls, Cerrato, Girl From Saskatoon, Supernova Downtown, Mayflower Madame, Wintermare og The Unknown. AURORA! 07. Monomen, Los Plantronics, Cerrato, Einar Stenseng, The Flying Fellinis, The Siri Lanckas, Roger Græsberg Anti-Folk Experience og Trippy Galore. Samlealbum. The Apple Falls, Mayflower Madame, The Curves, Molefunkers, Katharsis, Chicpeas, Roger Græsberg Anti-Folk Experience, Lacklustre, Pale Orange og Two medvirket på samle-CD-en "Dansbare takras og andre lekkerbiskener", som ble gitt ut på A Rose for Emily Records i 2005. Sauer og geiter. Sauer og geiter er en delgruppe av oksene som omfatter to av de viktigste artene av bufe, geit og sau. De fleste ville artene lever i fjellet eller andre ekstreme miljøer, som tundraen. Avkommet etter sau kalles lam, mens avkom etter geiter arter kalles kje eller killing. Med unntak av moskusfe kalles hannene i denne gruppen bukk eller vær. Hunnsauen kalles søye som voksen. Syrekonstanten. I kjemi og biokjemi er syrekonstanten ("K"a) en spesifikk form for likevektkonstant som angir grad av dissosiasjon av hydrogen-ioner fra en syre (dvs. hvor godt den splitter H+-ioner i mindre molekyler for å danne hydronium av en vannløsning). Likevekten er der hvor et proton overføres fra en syre, HA, til vann, H2O. Termen for vannkonsentrasjon, [H2O], blir "utelatt" fra det generelle uttrykket for likevektkonstant. Likevekten blir ofte skrevet i form av «H+(aq)», som gjenspeiler Bronsted-Lowry-teorien for syrer. Fordi denne konstanten adskiller seg for hver syre og varierer over flere grader av størrelsesorden, blir syrekonstanten ofte angitt ved dets vanlige logaritmes additive invers som representeres ved symbolet p"K"a (og bruker den samme matematiske relasjonen som [H+] er til pH). Generelt sett angir en større verdi av "K"a (eller en mindre verdi av p"K"a) en sterkere syre siden graden av dissosiasjon er større ved den samme konsentrasjonen. Ved å bruke syrekonstanten kan konsentrasjonen av syre, dens konjugerte base, protoner og hydroksid lett bli fastslått. Dersom en syre er delvis nøytralisert, kan "K"a også bli brukt til å finne pH til den resulterende buffer. Den samme informasjon er oppsummert i Henderson-Hasselbalch-ligningen. Basekonstant for den konjugerte base. Analogt til "K"a, angir en økt verdi av "K"b en sterkere base ettersom antallet protoner som aksepteres er større ved en identisk konsentrasjon. Forholdet mellom syrekonstanten og basekonstanten. Det eksisterer en relasjon mellom verdi av "K"a for en syre HA og verdien av "K"b for dens konjugerte base A–. Fordi addisjon av ioniseringsreaksjonen for HA og ioniseringsreaksjonen for A– alltid gir reaksjonen for selvionisering av vann, gir produktet av syre- og basekonstantene vanns dissosiasjonskonstant ("K"w), som er 1,0 × 10-14 ved 25°C. Med andre ord, Ettersom produktet av "K"a og "K"b forblir konstant, følger det at sterkere syrer har svakere konjugerte baser, mens svakere syrer har sterkere konjugerte baser. Faktorer som avgjør syrer og basers relative styrke. Ettersom den er en likevektkonstant blir syrekonstanten Ka bestemt av forskjellen i frie energier ΔG° mellom reagensene og produktene, særlig, mellom de protonerte (AH) og de-protonerte (A–)-tilstandene. Molekylære interaksjoner som favoriserer den deprotonerte (A–)-tilstanden framfor den protonerte (AH)-tilstanden vil øke Ka (fordi ratioen [A–]/[AH] øker) eller, tilsvarende, senke pKa. Omvendt vil molekylære interaksjoner som favoriserer den protonerte (AH)-tilstanden framfor den deprotonerte (A–)-tilstanden senke Ka (fordi ratioen [A–]/[AH] er lavere) eller, tilsvarende, øke pKa. Anta for eksempel at den protonerte (AH)-formen donerer en hydrogen-binding AHformula_3X til et annet atom V, som den deprotonerte formen ikke kan (siden den ikke har mer hydrogen igjen). Den protonerte formen blir favorisert fordi den har en hydrogenbinding, så pKa øker (Ka synker). Størrelsen på pKa-forskyvningen kan til og med avgjøres utfra endringen i ΔG° ved bruk av ligningen formula_4. Andre molekylære interaksjoner kan også skifte pKa. Tillegg av en elektron-tilbaketrekkende kjemisk gruppe (slik som oksygen, et halid, en cyano-gruppe eller til og med en fenylring) til molekylet nær det titrerende hydrogenet vil favorisere den deprotonerte tilstanden (ved å stabilisere elektronet som etterlates når protonet dissosierer) og dermed senke pKa (høyne Ka). For eksempel fører suksessiv oksidasjon av hypoklorisk syre til stadig forhøyet Ka: HClO hypoklorisk syre HClO og perklorisk syre HClO4 er omtrentlig 11 grader av størrelsesorden (pKa-forskyvning på ~11). Elektrostatiske interaksjoner kan også påvirke likevekten. Nærværet av omgivende negative ladninger vil disfavorisere dannelsen av negativt ladede, deprotonerte arter og følgelig øke pKa. Særlig kan ioniseringen av en gruppe på et molekyl påvirke pKa til en annen. Fumarsyre og maleisk syre er klassiske eksempler på forskyvninger i pKa. Begge molekyler har samme sammensetning ettersom de er to karboksylsyre-grupper adskilt av to karbonatomer med dobbeltbinding: fumarsyre er trans-isomer mens maleisk syre er cis-isomer. Utfra symmetri kan man forestille seg at de to karboksylsyrene hadde den samme pKa, noe som typisk er ~4 for karboksylsyrer. Det stemmer nesten for fumarsyre, som har pKa-er på omtrent 3,5 og 4,5. Maleisk syre derimot har pKa-er på om lag 1,5 og 6,5. Når "en" av dens karboksylsyrer deprotoneres kan den andre danne en sterk hydrogenbinding til den. Totaleffekten blir at den deprotonerte tilstanden til den hydrogenbindings-mottakende gruppen favoriseres (senker dens pKa fra ~4 til 1,5) og at den protonerte tilstanden til den hydrogenbindings-avgivende gruppen favoriseres (høyner dens pKa fra ~4 til 6,5). Viktigheten av pKa-verdier. pKa-verdien(e) til en forbindelse påvirker mange av forbindelsens egenskaper slik som dens reaktivitet, solubilitet og spektrale egenskaper (farge). I biokjemien er pKa-verdiene til proteiner og aminosyrers sidekjeder av største viktighet for aktiviteten av enzymer og proteiners stabilitet. Bestemmelse av syrekonstanten. For syrer av svak til middels svak syrestyrke kan pKa bestemmes ved titrering, idet pKa = pH ved halvtitrerpunktet. For sterke syrer derimot er man avhengig av teoretiske beregninger. Til dels kan man basere seg på pKa-bestemmelser i andre løsningsmidler enn vann. Men ofte gir termodynamiske beregninger like gode verdier. Uansett er slike beregninger svært unøyaktige. Som et eksempel oppgis verdier for pKa til saltsyre som varierer mellom -3 og -8, noe som svarer til en faktor på 100 000 i Ka-verdier. Videre lesning. Atkins, Peter, og Loretta Jones. "Chemical Principles: The Quest for Insight". 3. utg. New York: W. H. Freeman and Company, 2005 Gullmoldvarper. Gullmoldvarper er blinde, gravende pattedyr som forekommer i det sørlige Afrika. Selv om de ligner på moldvarper, er de nærmere beslektet med f.eks. elefanter enn med moldvarper og andre insektetere. Gullmoldvarpenes sannsynlige søstergruppe er børstepinnsvin, som i så fall kan sammenfattes som afrikanske insektetere (Afrosoricida). Gullmoldvarpene kan bli 7 til 24 cm lange. Gimme Some Neck. "Gimme Some Neck" er et musikkalbum av Ron Wood, utgitt i 1979. Albumet ble spilt inn i Paris i 1978 innimellom innspillingen av The Rolling Stones-albumene "Some Girls" og "Emotional Rescue", og både Keith Richards, Mick Jagger og Charlie Watts bidrar på albumet. Den mest kjente låten på albumet er trolig «Seven Days», som er skrevet av Bob Dylan. Dylan valgte imidlertid å gi sangen til Ron Wood, og spilte den aldri inn i studio selv. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Ron Wood, med mindre noe annet er oppgitt. Klippegrevlinger. Klippegrevlinger er en liten pattedyrgruppe som er i nær slekt med elefanter og sjøkyr. I motsetning til disse to gruppene er klippegrevlingene forholdsvis små, rundt 30 til 50 cm, og ligner litt på gnagere. Når de beiter, benytter de hovedsakelig jekslene, en lite effektiv metode sammenlignet med hva vi finner hos mer moderne hovdyr og gangere. Deres metabolisme er lav, og de klarer seg dermed med fhv. lite næring. Fremre del av kjeven har tenner som minner og kraftige huggtenner, og som i øvre kjevehalvdel vokser hele livet. Disse antas å være rudimentære støttenner. Hodet, ørene, bena og halen er korte og kompakte. De har hover på den første og tredje tåa av bakbeina. På grunn av spesielt myke «puter» under føttene, som sammen med muskler og svettekjertler fungerer som sugekopper, er de glimrende klatrere. De fleste artene lever i klipper og fjell, men noen arter er også nattaktive trebeboere (tregrevlinger, "Dendrohyrax"). Øynenes blinkhinne er modifisert til å fungere som «solbriller», så de kan holde utkikk etter rovfugler selv i sterkt solskinn. Dagens arter er siste rest av en gruppe dyr som en gang utviste langt større variasjon i henhold til både form og størrelse. Det fantes kjemper så store som neshorn og langbeinte arter tilpasset løping. Nåtidens arter har mer eller mindre trukket seg tilbake til leveområder hvor det er liten konkurranse om ressursene klippegrevlingene er avhengige av. Klippegrevlinger i Bibelen. Ifølge Loven om rene og urene dyr i Bibelens Tredje mosebok kapittel 11 vers 1-40 må ikke klippegrevlinger spises: "«Herren talte til Moses og Aron og sa til dem: (...) 4 Av drøvtyggere og klovdyr er det bare disse dere ikke må spise: (...) 5 og klippegrevlingen, for den tygger drøv, men har ikke klover; den skal dere holde for uren; (...) 40 Den som spiser av dyret, skal vaske sine klær, og han er uren til kvelden.»" Ramsøy. Ramsøy er en liten øy vest for Askøy, med omtrent 220 innbyggere. Øyen hører innunder Askøy kommune. Det er veiforbindelse til øyen og den er forbundet med Fv219 like nord for Ravnanger ved fylkesvei 562. Det var båtforbindelse mellom Hanøy og Ramsøy helt til slutten av 80-tallet, da fylkesveien ble bygget helt frem til Ramsøy ved hjelp av bro og molo. Øyens navn har man hevdet kan komme fra plantenavnet "rams" (skogløk) eller av mannsnavnet "Rafn" (Ravn). Man har også gjettet på at navnet egentlig har vært "Rafnangrsøy", fordi øyen tidligere kan ha tilhørt Ravnanger-gården. Det siste har en intet belegg for og virker svært lite sannsynlig av geografiske årsaker. Historie. Man vet ikke om det var bosetting på Ramsøy i middelalderen, men man vet at øyen lå øde i 1520. I 1799 ble Ole Andersen på Ramsøy selveier da han kjøpte Ramsøy ved Varøy, Langøy og Hauglandsøy av Krigsråd Claus W. Korén. Alle øyene var på denne tiden matrikulert under Kollevåg gård. Selv skulle ikke Andersen få drive så lenge som selveier; han døde kort etter, og overlot gården til enken Elen Andersdatter og deres etterkommere. I 1865 var det to gårdsbruk på Ramsøy, mens det var tre i 1886, og senere kom det enda ett; disse hadde både kyr og sauer. I flere år herjet tyfoidfeberen Askøy, og da i særdeleshet Ramsøy. I oktober 1897 ble et barn der rammet av sykdommen, og kort etter ble også de øvrige barn og voksne i huset og nabohuset syke, og tre av dem døde. I januar året etter spredte sykdommen seg til andre boliger. Av de 40 tilfellene som ble registrert i legedistriktet dette året falt de fleste på Ramsøy. Det er mulig at epidemien på Ramsøy skyldtes drikkevannet, men ifølge distriktslege Kjeldsberg var det sannsynlig "at smitten på en eller anden Maade var medbragt fra Byen, hvor Øens Beboere jevnlig færdes." I 1865 bestod femte og sjette skoledistrikt av gårdene Kollevåg, Hanøy og Ramsøy med Varøy, og Davanger med Skotnes og Kårevik. I 1893/94 kom så den første kretsrevisjonen da skolekretsen Ramsøy-Hanøy-Kollevåg-Davanger ble delt i to. Davanger skolekrets med Skotnes, Kårevik og Breivik, og Hanøy krets med Ramsøy og Varøy. På det første møtet i det nye skolestyret 8. juli 1918 forelå en søknad fra Ramsøy om å bli skilt ut som egen krets, noe som også ville kreve eget skolehus. I 1919 ble Ramsøy skilt ut i tråd med folkets ønsker, som skolekrets nummer 11, og skolestyret påtok seg å betale leie for en skolestue med 225 kroner i året, noe ramsøyværingene allerede hadde betalt en tid for at barna skulle slippe sjøveien til skolen på Hanøy. Fra årsskiftet 1925/26 stod Ramsøy skole ferdig til bruk. Den kostet 23 000 kroner. I 1974 ble det bygget ny barneskole på øyen, og i 2006 ble denne omgjort til barnehage, der det i dag er plass til ca. 30 barn. I januar 2011 fikk Ramsøy barnehage én million kroner av Askøy kommune, som skal brukes til oppussing og utvidelse med en halv avdeling. Nærmeste barneskole ligger på Hanøy, nærmeste ungdomsskole på Ravnanger og nærmeste videregående skole på Kleppestø. Rundt 1930 fikk Ramsøy eget poståpneri (nedlagt i 1990), i 1936 fikk man telefonstasjon, som i 1948 ble lagt inn under den i Tveitevåg, og i 1937/38 fikk man strøm. 1865: 39. 1900: 71. 1920: 144. 1946: 203. 1950: 205. 1958: 239. 1964: 275. 1972: 229. 1978: 208. 1984: 179. 1990: 178. Ramsøy som fiskerbygd. Ramsøy har tradisjonelt vært en utpreget fiskerbygd, noe som på et tidspunkt ga den kallenavnet "kvinnfolk-øya"; mens mennene gjennom lange sesonger holdt seg til havs, rådde kvinnene over barn og eiendom hjemme. Så sent som i 1975 drev 20 menn ennå med ringnot, men på det tidspunktet var mange også sysselsatt i andre næringer; omtrent like stort som tallet på fiskere, var antall ukependlere: folk som bodde i Bergen i ukene og på Ramsøy i helgene. Fisken ble solgt i Bergen eller til oppkjøpere og salterier, slik at ramsøyværingene på mange måter hadde bedre kontakt med Bergen og utenverdenen ellers enn med de større befolkningssentra innen Askøy kommune. Kontakten med Bergen ble likeledes hjulpet frem ved at ulike rutelag anløp Ramsøy noen ganger ukentlig frem til 1981, selv om tilbudet var magert. Gunvor Ravnanger karakteriserte Ramsøy-atmosfæren på denne måten ved inngangen til 1980-tallet: "Skal eg vera ærleg, føler eg ei viss tilknyting til Ramsøy og øysamfunnet der ute. Der kor mannfolka – eldre og unge – kraular ned til fjøresteinane og nausta sine om morgonen for å stella med båtane eller sjå til krabbeteinene sine. Der dei enno går i tresko og spyttar brunt og ropar til kvarandre frå bryggene – eller slenggjer kjeften etter kvarandre – alt ettersom. Det er liv der ute! Og godt å vera... Måkeskrik, fiskeslo, salt sjø, nordavind og sol – i alle fall av og til. Det er kva eg knyter til Ramsøy". 80-årige Monrad Mathiassen fortalte i 1990 om sitt liv som heimefisker på Ramsøy, og om de mange slitsomme roturene til og fra fiskegrunnene. Først i 1931 investerte familien hans i motorfarkost, en solid 55 fots trebåt, som i 1936 fikk følge av en 24 fots motorbåt. Slitet forsvant ikke helt med motorene, og ”vintersdag kunne det gå på helsa løs”. En hovedbeskjeftigelse var seifiske på Vikingbanken, der de fikk ”fin sei på 4-5 kilo”. Det var fem båter fra Ramsøy og to-tre fra Hetlevik og Hanøy som drev dette fisket. ”Hver kveld gikk vi til Bergen med fangsten”. De deltok også som ”hjelpere” under vintersildfisket; som slepere under store notkast og ved å ta av den fangsten som hovedbåten ikke fikk med seg på egen kjøl. Det kunne bli bra med penger av dette, likeledes av størjefisket i 1950- og 60-årene. ”I det store og hele har vel Ramsøy-folket hatt et tålig bra utkomme av fisket. Her er velstelte hus og båter, slik har det alltid vært på Ramsøy,” sier Mathiassen. Ramsøy-ulykken. Selv om fiskerbefolkningen på Askøy har opplevd mange ulykker på havet, skiller Ramsøy-ulykken fra 1930 seg ut fra mange andre tragiske forlis, både fordi hele 11 mann omkom, fordi konsekvensene for de etterlatte ble så omfattende, og fordi Ramsøy-befolkningen ble fulgt med sympati av en hel nasjon i den første tiden etter katastrofen. I 3-tiden om morgenen onsdag 22. januar 1930 dro fiskeskøytene "Sollys" av Hanøy og "Falken" av Ramsøy vestover mot havet. En halvtime senere fulgte Ramsøy-båten "Spring" etter. De skulle drive snørefiske etter sei ved Svartskjærgrunnen, Oddane, Ertenskjær og andre velkjente fiskegrunner. Avtalen var at de skulle være hjemme igjen torsdag formiddag. Da fisket tok til, kunne folkene på de to andre farkostene en tid se lysene fra "Spring". Så ble de plutselig borte. Den lokale skikken var at man slukket lysene på skøyten for å holde funnet for seg selv når man hadde hatt hellet med seg, og man tenkte det kanskje var dette som hadde skjedd nå også. Torsdag formiddag kom "Sollys" og "Falken" i havn. "Spring" hadde de ikke sett mer til. Oskar Ramsøy, som drev med fiskeoppkjøp for salg i Bergen, ventet ennå noen timer for å få med seg fangsten fra "Spring", men tiden gikk, og han måtte sette kurs for byen. Nå begynte Ramsøy-folket å frykte for en ulykke. Da kveldsmørket senket seg over øysamfunnet uten at noe nytt hadde skjedd, vokste engstelsen. Men fortsatt hadde en håp om at "Spring" bare hadde fått motorstopp. Den hadde både fokk og mesan, så den ville nok klare å krysse seg oppunder land et eller annet sted på kysten, resonnerte folk. Det ble en lang våkenatt for ramsøyværingene. Fredag formiddag sendte Bergen kringkaster melding til redningsskøyten "Christian Børs": "Spring savnes, gikk ut fra Ramsøy onsdag morgen, Ettersøk". Kort etter kom letingen i gang, men så meldte en fisker å ha sett olje komme opp fra sjøen nordvest for Turøy. Samtidig ble det funnet et vadbein merket H.M.R. utenfor Fedje og to kappedører ved Hernar. Håpet og engstelsen ble avløst av pinefull visshet. Katastrofen var et faktum. "Spring" var gått ned med hele mannskapet. For Ramsøy var ulykken en ubeskrivelig katastrofe. 11 mann mistet livet – nesten tredjeparten av bygdens voksne, mannlige befolkning. Den eldste av de omkomne, Mons Ramsøy, var over 70 år; den yngste, Olav Jakobsen, knappe 18. Samtlige var enten sønner, svigersønner eller barnebarn av Mons Ramsøy. De etterlot seg syv enker, og 17 ukomfirmerte barn. Det var et drepende slag for et bygdesamfunn som ikke hadde mer enn vel 100 innbyggere. Båtlaget på "Spring" hadde hele vinteren vært rammet av uhell. Motoren – en gammel 25 hesters "Askøy-motor" – hadde sviktet flere ganger. 14 dager tidligere var den så blitt skiftet ut med en "Union-motor" på 30 hester. Samtidig hadde fartøyet hatt en lekkasje. Mannskapet hadde derfor nesten ikke hatt inntekter de siste månedene, og gjelden hos landhandleren hadde hopet seg opp. Dessuten etterlot de seg en samlet pantegjeld på omkring 20 000 kroner. Fartøyet var heller ikke assurert, og bare fire av de omkomne hadde livsforsikringer. Disse var dessuten svært beskjedne. Fiskerne på Ramsøy lå til vanlig inntektsmessig lavt. De omkomne hadde året i forveien en inntekt på 350 – 1 350 kroner hver. Slik situasjonen var, ble det nå ikke bare et spørsmål om å sikre de etterlatte en fremtid, men også å avhjelpe akutt nød. Uoppfordret begynte bidragene å komme inn til avisene allerede samme dag som ulykken ble offisielt bekreftet. Før uken var omme, tok organiserte innsamlingsaksjoner til i storparten av den norske bypressen. Det kom også inn betydelige beløp under minnegudstjenesten i Strusshamn kirke søndag 26. januar, der sokneprest S.T. Oksnes holdt en gripende tale, og biskop Hognestad oppfordret til ofring i alle bispedømmets kirker. At ulykken vakte landsomfattende deltakelse, ser vi ikke minst av at "Aftenposten" alene samlet inn over 36 000 kroner. Totalt kom det inn nærmere 150 000 kroner. I landets aviser ble det laget en rekke reportasjer av pressefolk som oppsøkte det til da helt ukjente fiskersamfunnet, En av journalistene reiste ut dit med Reinhart Karlsens skøyte. Karlsens syn på ulykken dekker vel holdningen til storparten av sambygdingene på Ramsøy: "Jeg tenker ikke mest på dem som er igjen. For slike blir det altid en raad. De er frelste folk, og det bærer over saa meget. Det er dem som blev derute, tanken ikke vil slippe. Det var de bedste vi hadde. Altid skal det nu være slik, og de bedste av os gaar først". Den samme journalisten som hadde ført Karlsens uttalelse i pennen, skrev senere en reportasje som kanskje bærer et anstrøk av hovedstadsromantisering av folket i periferien. Han avslutter artikkelen på denne måten: "... Og saa staar vi da ombord igjen og hilser til de gjenværende paa Ramsøy, mens vi svinger utover fjorden. De slitte huer strykes av hodene, og der hviler en dyster stillhet over flokken inde paa land. Allikevel er det noget som faar os til å tænke paa Reinhart Karlsens ord: De er jo frelste folk... Og det er ikke frit for at disse menneskers usvigelige Gudstro gjennem alle tilskikkelser faar en beskjæmmende iling til at fare gjennom os. Det er som et usynlig kor stiger op fra den tause flok derinde og utbasunerer for alverden hemmeligheten ved at kune færdes i dødsfare paa havet, i kampen og slitet for sine, gjennom en graa og ensformig levedag... Det er som tæppet falder for et drama ingen scene har spillet. Det er folk ved sjøen som ingen digter har tolket dem, saa ufattelig enkel og gripende i sin indstilling til livet og døden." 22. januar 1995, på 65-årsdagen for forliset, ble det reist en bauta som minnesmerke over "Spring"-tragedien, vis-à-vis det som den gang var Ramsøy skole, og som nå er øyens barnehage. Steinen ble hentet fra steinbruddet på Hanøy og brakt til Arna for bearbeiding. Motivet av fiskebåten er innfelt i bautaen, illustrert av kunstneren Tor Sponga. Avdukingen ble foretatt av Inga Jakobsen, den siste gjenlevende av de syv kvinnene som ble enker etter forliset, mens daværende ordfører Øyvind Fluge holdt tale og skuespiller Jon Eikemo, som har svigermor fra Ramsøy, leste opp den samme prologen som ble skrevet og opplest ved minnehøytideligheten i 1930. I forbindelse med avdukingen fortalte Inga Jakobsen følgende til Askøyværingen: "Vi kvinner som mistet våre menn, søkte sammen i fortvilelse i ett av husene på Ramsøy. Vi ble værende der i tre dager og tre netter der vi gråt og gråt, trøstet hverandre etter beste evne. Samtidig skulle vi prøve å fatte tragedien og følgene av den, men det var så uvirkelig det hele. De fleste av kvinnene hadde spedbarn, og mange av dem mistet brystmelken over natten. Flere av de litt eldre småbarna prøvde å være sammen med sine mødre som sørget i huset, men vi var som i transe. Den tredje dagen skjønte vi at skulle samfunnet på Ramsøy fortsette, måtte vi se fremover og legge dette bak oss. Vi hadde ansvar for tretti barn og for hverandre her ute. Etter hvert klarte vi å fortsette, samtidig som vi undertrykte våre følelser og tanker. Kanskje riktig, kanskje galt; etterkommerne har fått vite lite og i enkelte tilfeller intet. Minnene hadde vi et sted inne i oss. Følelser og tanker lot vi ligge. Depresjonstiden på trettitallet gav oss arbeid nok med å finne ut om det var mulig å skaffe mat til morgendagen. Vi delte det vi hadde, vi ville hjelpe oss selv. Mange fra hele landet uttrykte sympati, og det ble innsamling av penger over hele Norge; aviser, kirkeofring, private bidrag og mat ble ofte sendt direkte til oss. Ja til og med Kong Haakon viste oss sin sympati. Vi prøvde å gjøre det levelig for oss selv og andre som var knyttet til samfunnet på stedet. Vi prøvde på en måte å leve videre, selv om det langt fra var lett." Og til Bergens Tidende sa Jakobsen: "Vi koner og barn av mannskapet gikk hvileløst fram og tilbake på de høyeste bergnutene i håp om å se eller høre noe til båten. Det som var igjen av menn fra de to grendene "Nedre Ramsøy" og "Heimste Ramsøy" var samlet ved huset og butikken til Gjertin Nilsen, handelsmann og styrmann om bord på 'Spring'. Der ble det diskutert båt, værforhold og et eventuelt hendelsesforløp. Det var allerede langt på dag, og redningstjenestens 'Christian Børs' var for lengst tilkalt. Vi klamret oss til at det kunne være motorhaveri ombord på 'Spring', og at de derfor kunne drive til havs. Men om så var skjedd, var båten i besittelse av både fokk og mesan, og det skulle være nok til at de kunne klare å krysse seg opp mot land et sted. Men etter som timene gikk og 'Christian Børs' hadde saumfart farvannene hvor ulykken etter all sannsynlighet måtte ha skjedd, ble håpet mindre. Jeg husker Oskar kom opp fra sin egen båt som på folkemunne hadde navnet "Kamsjatken" etter den spesielle motorlyden den gav fra seg; 'de kommer nok aldri hjem igjen', sa han. Oskar var den eneste som klarte å fremsi ordene alle vi på kaien tenkte og de andre fiskerne ombord i båtene som lå der ikke orket å ta i sin munn. I desember 1994 fortalte Karl Karlsen, utflyttet ramsøyværing som hadde deltatt på fiske i båten som senere skulle forlise, følgende om båtens navn til Askøyværingen: "Ordet 'spring' er et gammelt godt sjøuttrykk, det vil si det beskriver bøyningen i et skips dekkslinje, slik at det er lavest midtskips og stiger mot begge stevner, vanligvis mest mot forstevnen. Så navnet 'Spring' var et meget godt navn som klart og tydelig benevnte akkurat denne spesielle båtens linjer". Den "Spring" som gikk ned i 1930 må ikke forveksles med båten med samme navn som i dag ligger som vrak tett ved Ramsøy, og som tiltrekker seg dykkere fra fjern og nær. Denne båten var den 16. januar 1914 på vei til Trondheim med kull fra Newcastle. Den passerte Brattholmen kl. 19.30 og 10 minutter senere kolliderte den med "D/S Herdla", som traff "Spring" på babord side. "Spring" begynte å ta inn vann og lå stadig tyngre i vannet med baugen; de gjentatte signalene med skipsfløyten var forgjeves. "Herdla" fortsatte sørover mot Bergen. Kapteinen og losen på "Spring" ble enige om at de måtte grunnsette båten, og satte kursen mot Ramsøy; der styrte de inn i en liten bukt og maskinen ble satt i full akterover for å ta av for støtet, men bukten var for dyp og Spring sank. Ingen av mannskapet ble skadet i kollisjonen. Andre verdenskrig. Under den andre verdenskrig bygget tyskerne et forsvarsanlegg på Ramsøy, og innen daværende Askøy kommune var det uten tvil Ramsøy som sammen med Florvåg fikk de største påkjenningene ved okkupasjonen. På Ramsøy hadde den norske marinen etter krigsutbruddet i 1939 en vaktpost på seks mann og et vakthus nordvest på øyen. Invasjonsdagen veltet soldatene hytten på sjøen og dro nordover til Herdla for derfra å fortsette til Sogn og videre fram til de norske styrkene på Voss. Som så mange andre steder fikk den øyeblikkelige panikken ramsøyværingene til å flykte. De fleste nyttet fartøyene sine til å dra nordover til Kjerrgarden og Træet, der de tok inn hos venner og slektninger. Bare handelsmannen og de som hadde jord og buskap ble igjen for å ta vare på eiendommene sine. Etter noen uker flyttet Ramsøy-folket hjem igjen og gjenopptok sin daglige dont. Forholdene på øyen var fredelige til ut på vinteren 1941. Da kom det beskjed om at alle som bodde i Skaret skulle evakueres og overlate husene sine til tyskerne, som snart ville komme for å bygge forsvarsverker på øyen. Evakueringen gikk rolig for seg under overoppsyn av lensmann Rasmussen. Over påske kom så tyskerne til Ramsøy – i første omgang rundt 180 mann: "No vart det etter kvart liv og ei røre med hestar og bilar, arbeid på anlegg med boring og skyting, så den elles så fredsame øya vår ikkje har sett eller høyrt maken til til korkje før eller seinare", forteller lærer Arvid Årseth. Det militære området ble sperret av med piggtråd, en vakthytte ble reist nedenfor skolehuset, og noe senere bygde de en stor kaserne som etter krigen ble omgjort til forsamlingslokale for bygden: "grendahuset", som også kalles "barakken". Ved årsskiftet 1942-43 ble kystartilleribatteriet på Ramsøy operativt. Det omfattet kommandosentral og fire kanoner med en rekkevidde på 14 000 meter, dvs. at de dekket Hjeltefjorden nordover til en linje fra Merkesvik på Askøy til Blomvåg i Øygarden. Stillingene ble videre utbygd ved hjelp av russiske krigsfanger som kom sommeren 1943. De – ca. 80 i tallet – ble innkvartert i skolehuset som ble omgitt av piggtrådgjerder. Som andre steder på Askøy der det var russiske slavearbeidere, gjorde sivilbefolkningen det den kunne for å hjelpe dem med mat og delvis også med klær. De tyske mannskapene ble værende på Ramsøy gjennom resten av okkupasjonstiden. Totalt sett oppførte de seg anstendig overfor befolkningen, og fortkommandanten "var i det heile ein etter måten bra kar som kom tolleg vel ut av det med sivilfolket på øya", forteller Årseth videre. I dagene etter kapitulasjonen 8. mai 1945 "drakk og turde tyskarane, knuste våpna sine og brende mykje av utstyret", sier han. Etterkrigstid og fastlandsforbindelse. Behovet for bedre kontakt med resten av kommunen økte sterkt i etterkrigstiden. Ungdommen fikk et nytt behov for skoleutdannelse, arbeidstakerne søkte seg arbeid i industri og annen næringsvirksomhet enn fisket alene. Jordbruk var det etter hvert slutt med også. Visst kunne både skoleelever og arbeidstakere skaffe seg hybel nær skolen eller arbeidsstedet i Bergen eller på Askøy og bli ukependlere – og det gjorde mange, men rett som det var hendte det at ramsøyværingene da slo seg ned i byen eller i andre, mer sentrale bygdelag på Askøy – og folketallet gikk ned. Da Hanøy fikk sin bussrute til Kleppestø i 1962, ble ramsøyværingene knyttet til denne gjennom en motorbåtrute fra 1968 av, drevet med M/B "Bruse". Denne ble i 1981 avløst av M/S "Ramsøy", et langt bedre fartøy. Selv om denne regulære båtforbindelsen var et fremskritt, klarte den ikke å demme opp for avfolkingen. I 1964 hadde Ramsøy 275 innbyggere, et tall som hadde sunket til 208 i 1978 og helt ned til 179 i 1984, med andre ord en nedgang på 35% på bare 20 år. Ønsket om broforbindelse over til Hanøy ble derfor mer påtrengende. Nå hadde Borghild Hagelin allerede i 1977, da hun var medlem av kommunestyret, begynt å arbeide for bro til Ramsøy. Hun satte i gang med å samle inn underskrifter for dette kravet. Overraskende nok ble dette en vanskelig oppgave, fordi motstanden mot brotanken var stor; det ble et sterkt fokus på de negative konsekvensene denne ville kunne ha for bygdesamfunnet. Olaf Olsen, en av fire heradsstyrerepresentanter på øyen, sa følgende til Bergens Tidende i 1975: "Det må to-tre broer til for å knytte Ramsøy til Askøy. Det er ikke realistisk for et lite samfunn som vårt å regne med noe slikt. Og om vi skulle få broene, ville vi miste mye av det fredelige miljøet. Vi ville bli en endestasjon med altfor mye helgeutfart." I 1980 ble det likevel nedsatt et lokalt vei- og broutvalg på Ramsøy, og to år senere hendte det noe. Erik Sterner, daværende student ved NTH i Trondheim, fikk som hovedoppgave av skolen å utarbeide et vei-/broprosjekt Hanøy-Ramsøy. Han utarbeidet tre alternativer. Det ene var betydelig rimeligere enn de to andre – det var kalkulert til 29 millioner kroner – og hadde også den fordelen at det kunne deles opp i flere byggetrinn. Det startet på Myrane på Ramsøy og krysset, som de to andre alternativene, Ramsøysundet på det smaleste over til Hillesøy. Derfra skulle veien gå på fylling til Lauvøy og så på bro etter fylling til Lille Lauvøy og på fylling derfra til Hanøy der den skulle fortsette i skjæring sør for Naustvika til den tok inn på den eksisterende fylkesveien. Under et møte på Ramsøy kastet Mons Espelid fram tanken om at mesteparten av forbindelsesveien mellom Ramsøy og Hanøy skulle gå på en steinfylling og ikke på broer, et forslag som i utgangspunktet ikke ble tatt helt alvorlig. Men så viste det seg å bli veldige overskuddsmasser av stein under anleggsarbeidet på Sture i Øygarden, og i en debatt i Stortinget om Norsk Vegplan fremmet Espelid tanken om at disse burde brukes nettopp til fyllinger for veien Ramsøy-Hanøy fremfor å bli ført til Mongstad, som meningen opprinnelig var. Venstrerepresentanten John Nesheim lanserte tanken i Hordaland fylkesting, liksom hans partikollega Kurt Raknes interpellerte om saken i kommunestyret på Askøy i 1984. Der var Magnus Jakobsen fra Ramsøy en ivrig støttespiller. Ideen vant etter hvert tilslutning. Da det ble klart at Askøy kommune måtte forskottere millionbeløp til Ramsøy-veien som ville bli fylkesvei, foreslo Rolf Bech-Sørensen at kommunen lånte fra bompengekontoen til Askøybrua A/S. Også dette ble tatt som en spøk i utgangspunktet, og ordfører Otto Paulsen slå fast at et slikt låneopptak var umulig. Først da Magnus Jakobsen foreslo at Ramsøyfolket selv kunne dekke renteutgiftene ved "lånet", var kommunestyret villige til å la Ramsøy få vei. Og slik ble det – hver familie på Ramsøy måtte betale flere tusen kroner for at øya skulle få en offentlig vei. I utgangspunktet var dette frivillig, men bare et fåtall lot være å betale. 16. desember 1986 ble den første lekterlasten med stein fra Sture dumpet i sundet mellom Lauvøy og Lille Lauvøy, og nesten på dagen to år senere – 5. desember 1988 – ble Ramsøy landfast med selve Askøy. Da hadde det gått med 300 000 kubikkmeter stein, noe som skulle svare til rundt 60 000 lastebillass à 5 kubikkmeter. Byggekostnadene beløp seg til 19 millioner kroner. Veien ble straks tatt i bruk, men først lørdag 14. januar 1989 ble veiforbindelsen åpnet offisielt. Under festlighetene åpningsdagen uttalte formannen i festkomiteen, Sigfred Andreassen: "Vi er blitt askøyværinger". Ramsøy helselag. "Den hvite pesten" ble tuberkulosen kalt for hundre år siden. Denne alvorlige og smittsomme sykdommen tok mange liv, og var årsak til omtrent hvert femte dødsfall rundt 1900. Seksti år senere var kampen mot tuberkulosen stort sett vunnet i vår del av verden. Kampen ble ført på flere fronter: medisinsk forskning, statlige og private sanatorier, økt informasjon om kosthold og hygiene, bedre økonomiske forhold og mer tjenlige bosteder var alle viktige faktorer. I denne kampen sto Den norske nationalforening mot Tuberkulosen sentralt. Samskipnaden ble til i 1910, og formålet kom frem av navnet: tuberkulosen skulle bekjempes. Foreningen konsentrerte seg om dette arbeidet fram til 1950-årene, da tuberkulosen var i sterk tilbakegang og Nationalforeningen (fra 1963 Nasjonalforeningen for folkehelsen) etter hvert fant andre viktige oppgaver, særlig innen hjertesaken og eldreomsorg. Nasjonalforeningen bygger sitt arbeid på innsatsen til de mange enkeltlagene, og det finnes helselag over hele landet. På Askøy var man tidlig ute, og i 1913 ble Florvaag Tuberculoseforening stiftet som kommunens første, mens Askøy Tuberculoseforening ble stiftet i 1915. I 1937 ble Ramsøy krins Tuberculoseforening grunnlagt, med Lyder Larsen som leder. De andre i styret var ifølge protokollen Edvard Olsen (varaformann), Hendrik Heningsen (kassestyrer), Aslaug Andreassen, Astrid Reinhardsen og Jenny Nilsen. Laget hadde ved oppstarten 61 medlemmer. Noen få måneder senere ble laget omdøpt til Ramsøy helselag, det samme navnet som brukes i dag. Laget ble altså startet i de harde trettiårene. Ramsøy var et fiskersamfunn, men det ble også drevet litt jordbruk på øyen, og mange kvinner jobbet i hermetikkindustrien. Helselaget fikk stor oppslutning fra første stund, og det var vanlig at ungdommen meldte seg inn idet de ble konfirmerte. Mange eldre folk på Ramsøy har vært medlem av Ramsøy Helselag hele sitt voksne liv. Helt fra starten av stelte laget i stand fester og andre arrangementer der man hadde åresalg og utlodninger, og der man også inviterte folk til å holde foredrag. Tuberkulosen herjet på Askøy i trettiårene, og i tillegg kom at Ramsøy ble hardt rammet da fiskebåten "Spring" forliste. Det var ikke så lett å klare seg for alle, og selv om det ble sendt mye penger til Askøy Helselag, ble en god del brukt på å kjøpe melk til familier som hadde behov for det. Gjennom mange tiår var det slik at Ramsøy Helselag ga en hjelpende hånd til de som trengte det, særlig rundt juletider. Ramsøy Helselag fortsatte virksomheten sin under andre verdenskrig. 8. november 1942 kan vi lese i protokollen: "Ramsøy Helselag har ikke holdt utlodning på grunn av vanskeligheter ved innkjøp av varer men der er innsamlet av krinsen kr. 110.00 som vil bli sendt til Askøy Helselag." I 1950-årene var Askøy Helselag særdeles aktivt, med kontrollstasjoner for spedbarn og småbarn, to sykesøstre og bygging av helsehuset på Haugland. I Ramsøy helselag var det 145 medlemmer på denne tiden, noe som vil si at nesten alle øyens voksne innbyggere var medlemmer. I gjenreisningstiden etter krigen ble det lagt stor vekt på gode boforhold og hygiene. I 1950 kom det så en ny sak på årsfesten: "Som sak No 1 vart oppsett badstusaka. Ordet vart gjeve fritt so kvar kunne uttale seg om saken. Formannen tok so ordet, og gav so ei stutt utgreiing korleis man hadde tenkt seg saken." Det ble litt frem og tilbake, om man skulle bygge ny badstu eller legge den til barakken. Det endte med at man skulle samarbeide med idrettslaget om å få satt i stand badet i barakken. Det nye badstubadet ble åpnet 18. mai 1952; det kostet omtrent 22 000 kroner, og ble svært populært blant øyens befolkning. Ramsøy Helselag har gjennom hele sin historie vært opptatt av å bidra der det trengs, og å støtte tiltak som har vært viktige for folk på Ramsøy. Også i dag har man årsfester med åresalg og foredrag. I tillegg er det kommet til nye aktiviteter: bussekskursjoner, kafe-arrangementer, søndagsturer o.l. Man har også vært bevisst på å rekruttere yngre medlemmer og tilflyttere, og helselaget er blitt et samlingspunkt for gammel og ung, tilflyttere og dem med lang fartstid som Ramsøy-beboere. Siden 2009 har Ramsøy Helselag også vært en sentral aktør i kampen mot Lerøy Seafoods oppdrettsanlegg ved øyen; anlegget har siden slutten av 90-tallet forsøplet befolkningens nærmiljø fordi det ligger i et område med svært dårlig gjennomstrømning, noe også oppdrettsgiganten selv innrømmer. Helselagets leder er i dag Sigrid Alvestad. Ramsøy idrettslag. Ramsøy I.L. ble stiftet 9. juli 1961, og har i dag ca 40 aktive medlemmer og to fotballag: et A-lag i 7. divisjon og et veteranlag, som begge trenes av Torolf Pedersen. Idrettslaget eier grendahuset på Ramsøy, som ble bygget av tyskerne under krigen og brukt som offisersmesse. Grendahuset blir for tiden pusset opp på dugnad og planen er at det blant annet skal romme innendørs aktivitetstilbud for barn og unge; man har allerede pusset opp husets to forsamlingslokaler, som benyttes ved konserter, helselagets arrangementer, 17. mai osv. Ramsøy I.L. eier dessuten øyens grusbane (39 * 49 m), som stod ferdig i 1996, og forsøker i skrivende stund å skaffe til veie midler for å gjøre den om til kunstgressbane. Inntil videre trener lagene på Follese. Ronnie Lane. Ronnie Lane (født 1. april 1946, død 4. juni 1997) var en engelsk musiker best kjent som bassist, låtskriver og tidvis vokalist i The Small Faces og The Faces. Lane var med i The Small Faces på siste halvdel av 1960-tallet, og da Steve Marriott trakk seg i 1969, var han med på å starte The Faces. Da han gav seg i 1973 for å starte sitt eget band – Ronnie Lane's Slim Chance – betydde det begynnelsen på slutten for The Faces. Lane slet lenge med sykdommen Multippel sklerose, og denne sykdommen tok til slutt livet av ham. Hellas' prefekturer. Dette er en liste over "prefekturer i Hellas". Hellas inndeles i 13 periferier som ytterligere inndeles i 51 prefekturer (νομοί, "nomí", entall νομός, "nomós"). Prefekturet Attika, som også er en egen periferi, inndeles videre i de 4 prefekturområdene (νομαρχίες, "nomarkhíes", entall νομαρχία, "nomarkhía") Athen, Øst-Attika, Pireus og Vest-Attika, som i praksis fungerer som egne prefekturer. Jone Samuelsen. Jone Samuelsen (født 6. juli 1984 i Kvernevik) er en norsk fotballspiller. Han er midtbanespiller på Odd Grenland. Samuelsen kom til Viking fra FK Haugesund i 2003, og ble sett på som et stortalent og kostet Viking 1,75 millioner kroner. Før sesongen 2010 ble han solgt videre til Odd Grenland. Siste halvdel av 2005-sesongen var Samuelsen på utlån til Skeid. Han har spilt 16 U21-landskamper og 27 landskamper for gutte- og juniorlandslag. Han scoret sitt første Tippeliga-mål mot Stabæk 17. september 2006. Han er innehaver av rekorden for verdens lengste scoring utført på hodet, da han headet ballen i mål fra 58,13 meter i kampen mellom Odd Grenland og Tromsø 25. september 2011. Stillingen ble 3-1 til Odd Grenland Slaget ved Florvåg. Slaget ved Florvåg eller Florvågslaget var et stort sjøslag utkjempet 3. april 1194 utenfor Florvåg på Askøy. Motstanderne var Kong Sverre og «Øyskjeggene» (opprørere organisert på Orknøyene). Nærmere 2000 mann falt og store verdier gikk tapt. Kong Sverre gikk seirende ut av striden. Øyskjeggenes flåte (Orknøyflåten) ble nesten utslettet etter dette slaget. Florvåg på Askøy Tom Hilde. 250px Bærum Sykehus Asker Skiklubb / Kollenhopp 2006: Gull, K90(plast), 2008: Gull, K90 og K120 (plast) Sølv, K120, Gull Laghopp, 2009: Gull Laghopp, 2010: Gull K90(plast), Gull Laghopp Tom André Hilde (født 22. september 1987 på Bærum Sykehus, oppvokst i Asker) er en norsk skihopper som representerer Asker Skiklubb / Kollenhopp. Han har tatt utdannelsen på toppidrettslinjen på Wang i Oslo. Nå bor han på Lillehammer. Karriere. Han debuterte i verdenscupen i mars 2006 på Lillehammer, med 19. plass som resultat. Sommeren 2006 ble han tatt ut på verdenscuplaget for 2007. Sesongen 2006/2007 debuterte han i hoppuka, og kom på 34. og 28. plass i de to første rennene. I det siste rennet i Bischofshofen kom på han 13. plass. Tom Hildes beste plassering i sin første sesong i verdenscupen oppnådde han med 4.plass i Zakopane januar 2007. Han tok sølv i laghopp under VM i Sapporo 2007 sammen med Roar Ljøkelsøy, Anders Bardal og Anders Jacobsen. 08 ble innledet i Kuusamo, hvor Tom Hilde og det norske laget vant lagkonkurransen, og Tom Hilde fikk sin første pallplassering (nr.3). Hilde vant sitt første verdenscuprenn 12. januar 2008 i Val di Fiemme og ble da tidenes yngste nordmann med en verdenscupseier (20 år). Tom Hilde ble nummer fire sammenlagt i verdenscupen i 2007-08 sesongen. I den avsluttende Nordic Tournament ble han nummer to, etter å ha sikret seg andreplass i Holmenkollen, i sesongens verdenscuprenn. I 2008 spilte Hilde en liten rolle som Interflora-blomsterbud i Hotel Cæsar, etter at han ikke fikk rollen som Fabian. Episoden ble vist på TV 2 18. september 2008. I 11 kom Tom Hilde på en 3. plass sammenlagt i hoppuka etter en tredjeplass i Innsbruck og seier i det avsluttende rennet i Bischofshofen. Under Ski-VM 2011 i Oslo vant Norge sølv både i normalbakke og storbakke, med Tom Hilde på laget. De andre på det norske laget i normalbakken var Bjørn Einar Romøren, Anders Bardal og Anders Jacobsen. I storbakken var Romøren byttet ut med Johan Remen Evensen. VM-gullet gikk til Østerrike i begge bakkestørrelsene. Paul Giamatti. Paul Edward Valentine Giamatti (født 6. juni 1967 i New Haven i Connecticut) er en amerikansk skuespiller. Paul Giamatti ble Oscarnominert i klassen beste mannlige birolle for sin rolle som Joe Gould i filmen "Cinderella Man". Øyskjeggene. Øyskjeggene (eyjarskeggjar) var en opprørsflokk som gjorde opprør mot kong Sverre rundt 1194. Det var Sigurd Erlingsson sin hærstyrke på Orknøyene. Japanese chin. Japanese chin (FCI #206) er en liten tøff selskapshund som kommer fra Japan og, iflg. tradisjonen, ble gitt i gave til det keiserlige palass i Japan fra kongeligheter i Korea under år 732. Opprinnelse og alder. Japanese chin er også kjent som "japansk spaniel" og "japansk tempelhund", men de fleste kaller den enten "japanese" eller "chin". Tilnavnet japansk tempelhund savner historisk belegg, men kan ha sammenheng med at små asiatiske hunder ofte blir kalt tempelhunder. Det er selvsagt umulig i dag å si om den hunden som ble gitt i gave for snart 1 300 år siden kan regnes som rasens progenitor eller ikke. Riktig nok finnes det dokumentasjon (Kojiki, en japansk tekst fra 712, og «Nihon Shoki», en samtidig nedskrivning om Japan) som forteller om hvite hunder som ble gitt i gave fra Korea på denne tiden, men det er mer trolig at den var snakk om en av de hvite koreanske spisshundene (koreansk jindo, miryanghund, pungsanhund). Nedtegnelser viser at det i det påfølgende århundre ble importert mange slike hunder til Japan fra Korea, så populære må de ha blitt. På den tiden var det imidlertid langt større verdi i jakthunder og kamphunder enn i små kosehunder, og med tanke på Japans historiske interne stridigheter og samuraikultur, forsterker dette inntrykket om at det var større hunder som kom dit fra Korea. Det finnes dessuten ingen dokumentasjon som kan støtte at det i Korea fantes små chin-lignende hunder. Mange mener at chin egentlig nedstammer fra kinesiske hunder, og kanskje har en felles stamfar med blant annet pekingeser. Rent anatomisk virker dette mer sannsynlig, fordi man vet hvordan pekingeseren ser ut. Denne lille hundens popularitet forstår man imidlertid godt på det japanske ordtaket: «I Japan finnes Inu (inu betyr hund) og Chin.» De første hundene skal ha kommet til Europa i 1613, ført hit av en kaptein ved navn "Sarris". På 1800-tallet ble rasen eksportert til både USA og Storbritannia, der blant annet Dronning Victoria skal ha eid et par hun fikk av kommandør Matthew Perry i 1853. Senere ga den samme kommandøren også et par slike hunder til president Franklin Pierce i USA. I USA ble flere hunder utstilt i New York i 1882. Oppdrett av rasen i Norge startet først på 1970-tallet, men noen hevder at chin kom hit lenge før den tid. Den skal ha blitt bragt med hjem som gaver, blant annet av norske hvalfangere. Året 1912 er nevnt, men dette har ikke latt seg bekrefte. Utseende, anatomi og fysikk. Chin minner om om en litt langbeint og slank pekingeser. Den har trippende bevegelser. Kroppen er nærmest kvadratisk og hodet relativt stort og rundt med bred, hvelvet skalle. Snutepartiet er butt og de hengende ørene små og v-formede. Øynene store og vidstilte, og skal være mørke. Halen er høyt ansatt og bæres i en buet framover rygglinjen. Pelsen er rett og lang, silkeaktig. Ører, hals, bein og hale har rikelig med behåring. Fargen er hvit med sorte eller røde tegninger, som skal være symmetriske rundt øynene, på ørene og på kroppen forøvrig. Det er spesielt ønskelig at den har et hvitt bles fra snuten til oversiden av hodet. Hannene er gjennomsnittlig noe større enn tispene. Skulderhøyden ligger normalt på ca. 20–27 cm. Bruksområde. Chin er først og fremst en fornem og meget spesiell familiehund og utstillingshund, selv om den også godt kan brukes til en rekke former for hundesport. Lynne og væremåte. Chin er liten, men tøff og modig, livlig og selskapelig, og meget lojal mot sine egne. Den skjeller sjelden, men er ofte litt mistenksom overfor fremmede. Rasen regnes som meget renslig av seg. Daglig mosjon bør påregnes om hunden skal trives. Annet. Pelsen krever daglig vedlikehold om hunden ferdes mye utendørs. Ører og øyne må kontrollerers ofte. Rasen er kjent for dårlig å tåle varme. Det er kjent at noen individer dør i relativt ung alder for en såvidt liten hund. Hjertefeil har vært nevnt, men dette har ikke latt seg bekrefte. Såkalt hypoglycemia (lavt blodsukker) er også kjent. Paulo Wanchope. Paulo César Wanchope Watson (født 31. juli 1976 i Heredia, Costa Rica) er en tidligere costaricansk fotballspiller. Wanchope, som var angrepspiller, spiller sist for Chicago Fire i MLS i USA. Han har spilt 68 landskamper for. Wanchope har spilt 75 kamper for landslaget og er med sine 45 landslagsmål den spilleren som har scoret flest mål gjennom tidene for Costa Rica. Han er trolig en av de mest kjente fotballspillerne fra Costa Rica gjennom tidene. Klubblag. I ungdommen spilte Wanchope også basketball, men han valgte etter hvert fotball der hans første klubb var Club Sport Herediano. Etter en anbefaling fra Bob McNab, som jobbet som trener i USA, tilbød Jim Smith Wanchope og landsmannen Mauricio Solís prøvespill i Derby County. Begge spilleren ble kjøpt i en overgang som totalt kostet £1 200 000, og hans første kamp for Derby var mot Manchester United den 5. april 1997. Derby vant kampen på Old Trafford 3-2 og i sin debutkamp i Premier League laget Wanchope to av Derbys mål. Etter 83 klubbkamper og 28 klubbmål for Derby County ble han solgt til West Ham United for £3 500 000 sommeren 1999. Wanchope debuterte for West Ham den 28. juli 1999 da klubben slo Heerenveen 1-0 i en Intertotokamp. I returkampen mot Heerenveen 4. august 1999 scoret han sitt første mål for klubben fra London, mens han debuterte i ligasammenheng 7. august 1999 i en kamp mot Tottenham. Hans første ligamål for West Ham kom 21. august 1999 mot Leicester, og totalt scoret han 15 klubbmål på 47 kamper for «The Hammers» før Manchester City kjøpte han for £3 650 000 den 8. august 2000. Paulo Wanchopes første kamp for City var mot Charlton Athletic den 19. august 2000, og fire dager senere scoret han sine første mål for City da han noterte seg for 3 klubbens fire mål da laget vant 4-2 over Sunderland. Han ble værende i fire sesonger i klubben fra Manchester før han sommeren 2004 gikk til spanske Málaga for £500 000. Han spilte kun en sesong i Spania før han returnerte til sin moderklubb i Costa Rica, Club Sport Herediano, i juli 2005. Landslag. Wanchope debuterte på Costa Ricas fotballandslag den 2. oktober 1996 i en landskamp mot, og hans første mål på landslaget kom i en landskamp mot 1. desember 1996. Flest mål i en landskamp for sitt hjemland lagde han mot den 4. februar 1998 der Wanchope scoret fire mål i kampen som Costa Rica vant 7-2. Den 8. oktober 2005 ble Wanchope tidenes toppscorer for "Los Ticos", da han satte inn det første målet i en hjemmeseier over USA i kvalifiseringen til VM 2006. Hans første kamp i et VM-sluttspill var mot den 4. juni i VM 2002, mens hans første mål i et VM kom i en kamp mot den 13. juni 2002 i en kamp som Costa Rica tapte 5-2. Under åpningskampen den 9. juni 2006 mot i VM 2006, scoret Wanchope begge målene til Costa Rica i en kamp som Tyskland vant 4-2. Totalt har Paulo Wanchope spilt fire VM-kamper, og scoret 3 mål. Han har også deltatt flere ganger i CONCACAF gold cup. Thomas Haden Church. Thomas Haden Church (født 17. juni 1961 i Fort Worth i Texas) er en amerikansk skuespiller. Thomas Haden Church ble nominert til en Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolle som «Jackson 'Jack' Lapote» i filmen "Sideways". Clive Owen. Owen på San Sebastian International Film Festival i 2005 Clive Owen (født 3. oktober 1962 i Coventry, England) er en britisk skuespiller. Han var Oscarnominert i klassen beste mannlige birolle for rollen som «Larry» i filmen "Closer". Owen var den fjerde av fem brødre. Faren forlot familien da Owen var tre år gammel, og han ble oppdratt av sin mor og stefar. Owen ble uteksaminert fra Royal Academy of Dramatic Art i 1987. Own begynte sin karriere som skuespiller på britisk TV. I 1988 hadde Owen en rolle i en BBC-produksjon av Precious Bane og i TV-filmen Vroom. Owen fikk strålende kritikker for sine prestasjoner i filmen Close My Eyes fra 1991. I denne filmen har han en full frontal naken-scene. I 1996 dukket Owen opp i sin første store Hollywood-film, The Rich Mans Wife, der han spilte mot Halle Berry. Owen fikk stor internasjonal anerkjennelse for sin rolle i "Croupier" (1998) av regissør Mike Hodges. I Croupier, hadde han tittelrollen om en forfatter som tar jobb i et kasino i London som inspirasjon for sitt arbeid, bare for å havne midt i et ransforsøk. I 1999 opptrådte Owen som en ulykkesfugl i Split Second, hans første BBC-produksjon på et tiår. Owen hadde hovedrollen i filmen "Greenfingers", om en kriminell som tar arbeid i en hage, før han ble med i "BBC1"-serien "Second Sight". Owen fikk hovedrollen i den svært anerkjente teater-produksjonen "A Day in the Death of Joe Egg", om et ektepar med en sterkt funksjonshemmet datter. Owen ble kjent for det nordamerikanske publikum i løpet av sommeren 2001 etter rollen som The Driver i The Hire, en serie kortfilmer sponset av bilprodusenten BMW. Han dukket opp i regissør Robert Altman`s "Gosford Park" der han spilte mot Kristin Scott Thomas og Ryan Phillippe. I 2002 dukket Owen opp i The Bourne Identity med Matt Damon i hovderollen. Han spilte i "Beyond Borders", og tok tittelrollen i Kong Arthur, som han tok ridetimer for. Owen hadde lenge vært ryktet som en mulig etterfølger til Pierce Brosnan i rollen som James Bond, før denne rollen gikk til Daniel Craig. I 2006 spilte Owen i den kritikerroste filmen Children of Men, som han fikk god kritikk for. Filmen ble nominert til flere priser, deriblant en Oscar for beste tilpassede manus. Owen spilte hovedrollen i The International (2009), en film som ble beskrevet som en paranoid politisk thriller. Han hadde hovedrollen i "The Boys Are Back", en australsk filmatisering av boken The Boys Are Back In Town av forfatter Simon Carr. Owen giftet seg med skuespillerinne Sarah-Jane Fenton den 6. mars 1995, og paret har to døtre sammen. I november 2006 ble han beskytter av Electric Palace Cinema i Harwich, Essex. Han er også en ivrig Liverpool-fan. BBC Radio 4. BBC Radio 4 er en av BBCs fem riksdekkende britiske radiostasjoner. Stasjonens satsingsområder er nyheter, debatt, drama og komedie. 4AD. 4AD er et britisk plateselskap etablert i 1980 av Ivo Watts-Russell og Peter Kent. Blant de mest kjente aktørene på selskapet kan nevnes The Breeders, Cocteau Twins, Pixies, Dead Can Dance og Throwing Muses. I senere tid har blant annet TV On the Radio, Scott Walker og Mojave 3 gitt ut plater på 4AD. Selskapet er i dag en del av Beggars Group. Carlos Mendieta. Carlos Mendieta y Montefur (født 1873, død 1960) var oberst i den cubanske hær og ble innsatt som president av Fulgencio Batista etter at Carlos Hevia valgte å trekke seg fra presidentembetet. Batistas førstevalg etter Hevias avgang, var Carlos Manuel Márquez som trakk seg fra presidentembetet etter et par timer. Derfor tas Manuel Márquez ikke med i den cubanske presidentrekken på norsk Wikipedia. Til sammen fungerte Hevia og Márquez ikke lenger enn tre dager i embetet. Mendieta fra partiet "Unión Nacional" kom til å sitte atskillig lenger. Han fungerte som Cubas midlertidige eller provisoriske president i nesten 11 måneder – fra 18. januar 1934 til 11. desember 1935. Medieta var en politisk leder i partiet "Unión Nacional" og hadde vært en av de politiske hovedopponentene til diktatoren Gerardo Machado. Som president måtte han nå prøve å håndtere og redusere kaoset – mord, opptøyer, streiker og regulære gateslagsmål – som hersket i store deler av landet etter Machados fall 12. august 1933. Enkeltpersoner og familier som var blitt utsatt for Machados hemmelige politi og dødskvadroner, drev nå jakt over hele landet på disse og alle som hadde vært Machados tilhengere. I deler av landet var så godt som alt av politi og ordensmakt blitt fjernet, drept eller henrettet uten lov og dom. I tillegg kom det stadig mer tilspissede forholdet mellom statsmakten på den ene siden og fagbevegelse, radikale politiske grupper og studentorganisasjoner på den andre siden. Det tilspissede forholdet hadde i første rekke oppstått etter 14. januar 1934 da Batista – på sterk oppfordring fra USAs president Franklin D. Roosevelt – hadde avsatt den midlertidige presidenten Ramón Grau og erstattet han med Carlos Hevia. Den 11. desember 1935 ga Carlos Mendieta opp og trakk seg fra presidentembetet. Batista henvender seg til José Barnet y Vinageras som aksepter tilbudet, og tiltrer som Cubas 20. president og den 6. ikke-folkevalgte presidenten etter 1902. Mendieta, Carlos Mendieta, Carlos Mendieta, Carlos Mendieta, Carlos Mendieta, Carlos Uttar Pradesh. Indias folkerikeste delstat. Det er med sine innbyggere den folkerikeste undernasjonale enhet i verden. Geografi. Uttar Pradesh grenser til delstatene Bihar, Jharkhand, Chhattisgarh, Madhya Pradesh, Rajasthan, Haryana og Uttaranchal samt til Nepal. Uttar Pradesh og Haryana omslutter hovedsstadsterritoriet. Slettelandet rundt Ganges utgjør den største delen av delstaten. Tidligere var områder i nord som omfatter de sydlige deler av Himalaya også en del av Uttar Pradesh, men nå utgjør disse områdene en egen delstat – Uttaranchal. I sydvest hører deler av det indiske innlandsplatå med til Uttar Pradesh. Ganges er den største og viktigste elven. Hilarimorphidae. Hilarimorphidae er en liten familie av fluer som hovedsakelig finnes i Nord-Amerika. De ligner dansefluer. Ingenting er kjent om deres biologi. Utseende. Små til middelsstore (1,8 – 7,2 mm), mørke, kraftige fluer. De ligner sterkt på enkelte dansefluer men skiller seg fra disse i visse anatomiske detaljer. Hodet er stort, hos hannen dekker fasettøynene mesteparten av hodet og de møtes i pannen. Hunnens fasettøyne er mye mindre. Hannens fasettøyne er delt i en øvre del med store fasetter og en nedre del med mindre fasetter – denne oppbygningen er typisk for fluer der hannene danner svermer. Bakerst i pannen sitter tre punktøyne ("ocelli") på en trekantet plate, omgitt av noen korte børster. Antennene er fem-leddete. Det innerste leddet er svært lite, det andre leddet er flatt puteformet med en krans av fine børster. Det tredje leddet er stort og pæreformet (med den tykke enden innerst), det fjerde leddet er kort, mer eller mindre sylindrisk, og det femte leddet er en fin, kort børste som sitter helt ytterst. Munndelene er små, og noe tilspisset. Brystet (thorax) er kraftig og ganske høyt hvelvet. Ryggsiden er kledt med fine hår men det finnes ingen lange børster. Sidene er snaue. Vingene er middels store, glassklare eller lyst brunlige, med tydelig årenett. Ytterst i vingen er det to tydelig gaffeldelte årer (R4+5 og M1+2). I den innerste delen er det tre avlange, lukkede celler som ligger side om side. Den bakerste av disse (analcellen) er trukket ut til en spiss ytterst og lukker seg like før vingebakkanten. Beina er korte og kraftige uten noen spesielle særtrekk. Bakkroppen er kort kjegleformet, og hannens ytre kjønnsorganer er tydelige som en rund, hard kapsel. Levevis. Veldig lite synes å være kjent om disse fluenes levevis. De har blitt funnet tallrikt i vegetasjonen langs en bekk, og det er sannsynlig at larvestadiene lever i vann. Formen på hannenes fasettøyne kan tyde på at de danner svermer, og munndelenes form kan tyde på at de voksne fluene er rovdyr. Langhus (bygning). Rekonstruerte langhus, jernaldergarden på Ullandhaug Langhus er bygninger som i hovedsak ble brukt i Nord-Europa fra steinalderen til middelalderen. Langhus avdekkes som regel ved arkeologiske undersøkelser i dyrket mark ved hjelp av maskinell flateavdekking, og finnes i Norge over hele landet. Langhus i Norge. I Norge er husene som regel mellom 20 m og 30 m i lengde, selv om det finnes eksempler på hus inntil 80 m. De er vanligvis inntil 8-9 m i bredde. Langhus er som regel stolpebygde, det vil si at bærekonstruksjonen består av vanligvis parstilte jordgravne trestolper og har likhetstrekk med grindverk fra nyere tid. De nederste endene av stolpene har i enkelte tilfeller blitt brent slik at de ikke skal råtne etter at de har blitt satt i jorda. Dette er noe som kan spores som kullrester i stolpehullene etter huset, og som kan brukes som dateringsgrunnlag. Veggene består som regel av et flettverk av kvister med leirklining, en blanding av leire, halm og kumøkk. Dette kan man under arkeologiske undersøkelser finne rester av hvis leirkliningen har blitt utsatt for varme, som for eksempel ved husbrann. På sørvest- og vestlandet ble husene bygget med lave steinmurer, noe som man som regel ikke finner på østlandet. I enkelte tilfeller kan man finne kulturlag innenfor bygningen. Disse lagene består av rester etter menneskelig aktivitet og kan fortelle oss mye om hvordan menneskene i huset levde. Husene kan i være inndelt i 2 til 5 langsgående "skip" adskilt av stolperekker. De kan også være inndelt i lengden slik at én del av huset var for mennesker og én for husdyr. Dette kan påvises ved fosfatanalyse, idet mengden med fosfat i jorda øker betraktelig i områder hvor husdyrene ble holdt. Det var gjerne ett eller flere ildsteder i huset. Ved disse ble det sannsynligvis laget mat, samtidig som de fungerte som varmekilder. Trolig ble røyken fra ildstedene ledet ut gjennom ljorer i taket, slik man ser i senere bygninger fra middelalderen. Hus med mennesker i én del og husdyr i en annen var vanlige i store deler av Europa. I Nederland var hus med slike fellesfunksjoner vanlige til 1700-tallet, og i Nord-Tyskland var de i bruk gjennom det meste av 1800-tallet. Langhusene var gjerne lave strukturer som var tilpasset landskapet med tanke på soltimer og vindretninger. De tre kløfters demning. De tre slukters demning eller De tre kløfters demning (forenklet kinesisk:, tradisjonell kinesisk:, pinyin: "Chángjiāng Sānxiá Dàbà") i Hubei, Kina er et av verdens største demninger og vannkraftverk. Det ligger langs verdens tredje lengste elv, Chang Jiang. Reservoaret dekker området som heter de tre kløfter, som ligger mellom byene Yichang og Fuling. Bare 40 km nedenfor demningen ligger et annet stort reservoar - Gezhoubademningen nesten helt inne i byen Yichang. Byggingen av demningen ble ferdigstilt 1. juni 2006. Vannmagasinet er 660 km langt og lagrer i snitt 39,3 kubikkilometer vann. Kraftproduksjonen i tilknytning til vannmagasinet skal produsere ca. 85 TWh. I dag består dammen av 32 hovedgeneratorer, hver på 700 MW. Det gjenstår fremdeles å installere 6 mindre generatorer, som trolig kommer i løpet av 2011. Når dammen blir fullt operativ vil den ha en samlet installert effekt på 21 515 MW (21,5 GW), en ytelse som tilsvarer effekten i 150 Alta-kraftverk. Demningen som skaper vannmagasinet er 101 meter høy og 2 309 m lang. Ved basen er demningen 115 meter tykk, mot 40 meter på toppen (kronen). Byggingen av demningen har tatt 10 år, og vært svært omdiskutert. For å gi plass til vannmagasinet har både den omkringliggende natur og befolkningen i området måttet vike. 13 mindre byer er blitt flyttet for å gi plass til vannmagasinet. Mange av dem som har måttet finne nye bosteder er blitt flyttet til øya Chongming nord for Shanghai. Mange landsbyer hvor befolkningen har blitt tvunget til å flytte, ligger idag som spøkelsesbyer under vann. I tillegg til kraftproduksjon skal også anlegget hindre de årlige oversvømmelsene langs Yangtze-elva. Den bestod en dramatisk prøve på dette i juli 2010, da et voldsomt uvær fikk vannstanden foran demningen til å stige med fire meter i løpet av mindre enn et døgn. De historisk mest dødbringende oversvømmelsene i Yangtzebassenget hundreåret før demningen ble bygs, var i 1931, 1945 og 1998. Total produksjonskapasitet. Kraftproduksjon i Kina etter type. De tre kløfters demning er verdens mestproduserende kraftstasjon med tjueni turbiner på 700 MW hver og en total kapasitet på MW. Etter hvert vil det ha 32 generatorer: 30 hovedgeneratorer, hver med en kapasitet på 700 MW, og to interne generatorer, hver med kapasitet på 50 MW, noe som gir en samlet kapasitet på MW. Av disse er 14 installert på nordsiden av dammen, 12 på sørsiden, og de ​​resterende seks i det underjordiske kraftverket i fjellet sør for demningen. Den forventede årlige kraftproduksjonen vil være over 100 TWh. [27] Generatorer. Hver av hovedgeneratorerne veier 6000 tonn og er designet for å kunne produsere minst 700 MW effekt, nok til å kunne forsyne en storby med strøm. Generatorene er designet for et hydraulisk trykk på 80,6 meter. Flow-raten varierer mellom 600 m³ og 950 m³, avhengig av det hydrauliske trykket som er til rådighet. De tre kløfters demning bruker Francisturbiner. Francisturbinen er den mest effektive turbinen i verden. Diameteren i turbinene er 9,709-10,427 meter (VGS design/Alstoms design). De roterer med en hastighet på 75 rpm. Den nominelle effekten fra generatorene er 778 MVA, den maksimale effekten er 840 MVA. Effektfaktoren er 0.9. Generatorene produserer elektrisk effekt ved 20 kV. Den ytre diameteren på generatorstatorene er 21,42-20.9 meter, den indre diameteren er 18,5-18,8 meter. Statorenes høyde er 3,13-2,95 meter, noe som gjør dem til verdens største statorer. Vekten er mellom 5.050-5.500 tons. Generatorenes effektivitet er på over 90%. Generatorene er produsert i to joint ventures. En av dem omfatter Alstom, ABB, Kværner og det kinesiske selskapet Haerbin Motor. Det andre omfatter Voith, General Electric, Siemens (forkortet til VGS) og det kinesiske selskapet Oriental Motor. Teknologioverførselsavtalen ble underskrevet sammen med kontrakten. Mer enn 8 av de 32 generatorene er laget i Kina. De fleste av generatorene er vannavkjølte. Noen av de nyere er luftavkjølte, noe som gjør dem enklere i design, fremstilling og vedlikehold. Installasjonen av generatorene. De 14 generatorene på demningens nordside ble installert i perioden 2003-2005. Den første (nr. 2) ble startet den 10. juli 2003. Den siste (nr. 9) kom i drift den 7. september 2005. Alle de 14 generatorene kjørte på full kraft (9800 MW) første gang den 18. oktober 2006 etter at vannivået var øket til 156 meter. De 12 generatorene i sørenden av demningen kom i drift et par år senere. Den første (nr. 22) begynte produksjon den 11. juni 2007. Det underjordiske kraftverket og dets 6 generatorer er ferdigstilt etter 2008. De tre kløfters demning setter også rekord ved å ha fått det største antall generatorer installert på ett år (2007), det vil si syv enheter med en kapasitet på mer enn 5000 MW. Miljøkatastrofe? Per 13. oktober 2007 hadde om lag 1 400 000 mennesker måttet flytte til andre deler av Kina for å lage plass for demningen. 13. oktober 2007 annonserte kinesisk media at anslagsvis 4 000 000 mennesker nær demningen ville bli tvunget til å forlate sine hjem grunnet en «mulig miljøkatastrofe». Vannkvaliteten i Yangtze-elva faller hurtig; alger blomstrer og jorderosjon fører til at elveleier faller sammen og forårsaker jordras. Rapporten som fastslo dette ble lagt fram allerede i september 2007. Kinesiske forskere og embetsmenn uttalte av demningen kunne føre til en «enorm katastrofe... om ikke noe ble gjort omgående». De samme personene hadde tidligere argumentert for demningen. Skipsslusesystemet for demningen, under byggefasen (2002) Miljødebatten ble ført i kinesiske massemedier fra sommeren og høsten 2007. Lokale politikere i Chongqing og andre områder i den kunstige innsjøens nærhet har åpent hevdet at demningen vil føre til en økologisk katastrofe. Lokale miljøaktivister i området har lenge hevdet at store deler av de økonomiske bidrag fra Beijing, for eksempel til bygging av nye hjem til de tvangsflyttede, er blitt underslått av lokale politikere. Regjeringen i Beijing har svart med flere slags tiltak. Flere lokale partifunksjonærer er blitt knepet i korrupsjon og blitt avskjediget og/eller rettsforfulgt. Flere spesialister er kommet for å kvalitetssikre det arbeid som er blitt utført. De økonomiske bidrag til området er gått opp, om enn ikke så meget som lokalpolitikerne først krevde. Men rapporteringen i kinesiske medier angående prosjektet er samtidig blitt underlagt strengere kontroll fra sensurmyndighetene. Peter Østbye (filolog). Peter Nielsen Østbye (født 20. februar 1855 i Nittedal, død 2. februar 1943) var en norsk filolog og oversetter som oversatte litterære verker fra eldre gresk litteratur til norsk. Han er mest kjent for sine oversettelser av Homers eposer, Iliaden og Odysseen. Peter Østbye var også kjent som lærer i klassisk språk og forkjemper for latin på skolen. Han var dessuten rektor i perioden 1894–1910 i Fredrikstad og 1910–1926 i Drammen. Liv. Østbye var bondesønn fra Nittedal, men som gutt flyttet han til Skien, hvor han kom på latinskolen. I 1873 tok han "examen artium" med karakteren "laudabilis præ cæteris". Etter artium begynte han å studere ved en teknisk høyskole i Tyskland, men siden ombestemte han seg og tok embetseksamen i klassisk filologi i 1881. I 1887 vant han Kronprinsens gullmedalje for avhandlingen «Om Plan og Komposition i Thukydids græske Historie». Samme år ble han universitetsstipendiat i klassisk filologi. I stedet for en vitenskapelig karriere valgte imidlertid Østbye å gå over i skoleverket. I 1894 ble han ansatt som bestyrer, og i 1898 som rektor ved Fredrikstad kommunale højere Almenskole. I 1910 ble han rektor ved Drammens Latinskole, hvor han ble inntil han tok avksjed i 1926. Han var dessuten medlem av Undervisningsrådet i 15 år. Han er blitt skildret som en mild og stillferdig lærer, og som en godslig rektor. Forfatterskap. Østbye utga en oversettelse av Aiskhylos' "Oidipus i Kolonos" i 1891, men de fleste av oversettelser av klassisk litteratur til norsk skrev han på sine eldre dager. Da "Iliaden" utkom i 1920, var han således 65 år gammel. I tiden som universitetsstipendiat hadde han skrevet enkelte vitenskapelige avhandlinger, slik som «Die Zahl der Bürger von Athen im 5. Jahrhundert» («Antallet athenske borgere i det femte århundre», 1894). Han skrev ellers artikler om det norske skolevesenet i tyske tidsskrifter. Utmerkelser. I 1927 utkom festskriftet "Tidskifte", som var en hyllest til Østbye og fire av hans kolleger. Rektor Østbyes gate i Fredrikstad er oppkalt etter ham. Frontline. Frontline () er verdens største tankrederi og er basert på Bermuda. Aksjene omsettes på Oslo Børs og New York Stock Exchange (NYSE). Hovedaksjonær er John Fredriksen, som har bygd opp selskapet gjennom oppkjøp av andre selskap og nybygging. Flåten består av 38 Suezmaxtankere hvorav åtte er kombinasjonsskip og åtte er nybygde. De har 51 VLCC tankskip (inkludert fire nye). Frontline kontrollerte i mars 2008 10 % av aksjene i det amerikanske tankrederiet Overseas Shipholding Group (OSG), som er det nest største i verden. Aksjekursen til FRO svinger etter tankratene for VLCC, som de siste årene har ligget over $ 30 000 per dag. Av en aksjekurs på $ 30 betaler FRO $ 2,75 i utbytte. De høye tankratene har imidlertid ført til bestilling av nybygg som overstiger forventet tonnmil for oljetransport. Frontline har derfor endret strategi de siste årene fra kortsiktige (spotrater) til mer langsiktige kontrakter for sine skip. Balansen mellom nybygg og veksten i verdensøkonomien har tross tilveksten i flåten vært stram, og ett av skipene til Frontline inngikk i påsken 2008 en timecharter-kontrakt på over $ 100 000 per dag. De høye ratene er for frakter østover, og Kina har en økonomisk vekst på over 10 % per år slik at tilveksten av nybygg altså absorberes. I 1997 hold Frontline på å gå overende, men kom sterkt tilbake med stigende konjukturer internasjonalt. I sammenheng med dårlige konjukturer etter finanskrisen fra 2008 i de internasjonale markedene, falt Frontline mye, rundt 90 % fra ATH. I august 2011 ble aksjen handlet til rundt 34 kr. I oktober var det ytterligere 30%, og meglerhuset Pareto mente at all egenkapital i selskapet var tapt. Britiske medier. Storbritannia har mange ulike typer medier. Televisjon. Det analoge TV-nettet i Storbritannia består av to allmennkringkastingsbyråer, BBC og Channel 4. Nettet inneholder også de to kommersielle kanalene ITV og FIVE. BBC er finansiert med penger fra TV-lisens som de får fra alle husholdninger som har TV. Avgiften for TV lisensen er omtrent 110 britiske pund, men størrelsen på avgiften kan forandres. Størrelsen på avgiften blir fastsatt av regjeringen og staten. BBC har to kanaler i det analoge nettet, BBC One og BBC Two. Channel 4 er i likhet med BBC pålagt å sende blant annet undervisningsprogrammer, men kanalen er reklamefinansiert. Channel 4 har kun en kanal, som heter 4. De kommersielle aktørene er avhengige av inntekten de får fra reklame for å kunne drive. Mediabyrået ITV har en analog kanal, ITV1. Den nyeste kanalen som har fått konsesjon i det analoge nettet er Five. Nesten alle kringkastere har i tillegg til de analoge kanalene i bakkenettet, ukrypterte kanaler som kan mottas enten via kabel eller satellitt. I UK har BBC 8 digitale kanaler Adriano. Adriano Leite Ribeiro (født 17. februar 1982 i Rio de Janeiro), kjent som bare Adriano, er en brasiliansk fotballspiller. Han har blant annet spilt for Flamengo, Fiorentina, Parma og Internazionale. Han spiller for øyeblikket for Roma. Angrepsspilleren er blant annet kjent for sin enorme styrke, balanse, ballkontroll og kraftige skudd med venstrefoten. Adriano ble tidligere regnet som en av nøkkelspillerne på, men ble overraskende ikke tatt med i den brasilianske troppen til VM 2010. Arthur O. Sandved. Arthur Olav Sandved (født 2. februar 1931) er en norsk professor i engelsk språk ved Universitetet i Oslo og oversetter som har oversatt litterære verker innenfor engelsk litterartur. Dida. Nelson de Jesus Silva (født 7. oktober 1973 i Irará i Bahia), bedre kjent som Dida, er en brasiliansk fotballspiller som for øyeblikket er klubbløs etter sist å ha spilt for AC Milan i Serie A i Italia. Dida startet sin karriere i de brasilianske klubbene Vitória, Cruzeiro, og Corinthians. Den europeiske karrieren begynte hos den sveitsiske klubben FC Lugano. Dida omtales ofte som en straffesparkspesialist, siden han ofte har reddet straffer i viktige kamper. Dida var med i s tropp til VM 2006 i Tyskland. Kjell Habbestad. Kjell Habbestad (født 13. april 1955 på Bømlo) er en norsk komponist. Habbestad er utdannet kirkemusiker fra Norges Musikkhøgskole i årene 1975 – 1979, og tok diplomeksamen i komposisjon samme sted i 1981. Han har studert komposisjon med Olav Anton Thommessen, Finn Mortensen og Lasse Thoresen. Habbestad arbeidet som organist fra 1974 til 1987. Han er formann i Norsk Komponistforenings Musikkfaglige Råd og førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole fra 1996. Habbestads verkliste omfatter mer enn 60 komposisjoner, orkester- og kammerverk, kirkemusikk, kantater, verk for orgel og piano, samt en rekke korverk. Hans verk "Mostraspelet" – et historisk spel om kristningen av Norge – har vært oppført i Bømlo hvert år siden 1983. Hans hittil største verk er oratoriet "Ei natt på jorda" med tekst av Paal-Helge Haugen. En rekke av hans verker er innspilt på CD. Per Magne Misund. Per Magne Misund (født 9. mai 1971) er en norsk fotballspiller. Han har 49 seriekamper på ti sesonger for Lillestrøm. Misund, den lojale keeperreserven til Lillestrøm hadde hjemlengsel, og ønsket seg tilbake til Romsdalen. Misund spilte sesongen 2007 for Måndalen IL samtidig som han er keepertrener for Molde Fotballklubb. Han har tidligere spilt for klubbene Måndalen, Åndalsnes og Lillestrøm. Misund, Per Magne Misund, Per Magne Misund, Per Magne Kolo Touré. Kolo Habib Touré (født 19. mars 1981 i Sokoura Bouake) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten. Han spiller som midtstopper for Manchester City i Premier League. Touré er kjent for høy fart og stor styrke, og er en av Premier Leagues beste midtstoppere. Touré regnes også som en viktig brikke på. Broren til Kolo Touré er Yaya Touré som i sommeren 2010 også gikk til Manchester City. Den 3. Mars ble Kolo Touré tatt for bruk av et ulovlig stoff og er dermed suspendert av Manchester City FC på ubestemt tid. Du Fu. Det finnes ingen portretter av Du Fu fra hans egen tid; dette er en populær moderne fremstilling av ham Du Fu (kinesisk: 杜甫, pinyin: "Dù Fǔ", W.-G.: "Tu Fu"; født 712 i Gongyi i Henan i Kina, død 770 i Leiyang) var en kinesisk dikter i Tang-dynastiet, kjent for sine shi-dikt ("jintishi"). Sammen med Li Bai kalles han ofte for den fremste kinesiske poeten. Hans egne fremste målsetning var å hjelpe sitt land ved å bli en fremragende tjenestemann, men han mislyktes med å oppnå dette. Hans liv, likesom hele landet, ble ødelagt av et blodig opprør ledet av guvernøren An Lushan i 755, og de siste 15 år av hans liv bestod nesten utelukkende av uro. På grunn av disse uroligheter var han under ti år på vandring i Kina og fikk innblikk i folkets nød. Han var i en periode også hoffdikter. Trass i at han til å begynne ikke nøt noen særlig popularitet skulle hans verk få en stor innvirkning på både kinesisk og japansk kultur. Han har av kinesiske kritikere blitt kalt for "poet-historiker" og for "den vise poeten" mens han for vestlige lesere er blitt presentert som «Kinas» Vergil, Horats, Ovid, Shakespeare, Milton, Burns, Wordsworth, Béranger, Hugo eller Baudelaire. Omkring 1400 av hans dikt er blitt bevarte. Hans diktning er representert i den viktige 1700-talls-antologien "Tre hundre Tang-dikt". Erwin Ritter von Zach har oversatt Du Fus dikt til tysk. ℮. ℮-tegnet (e-tegnet), ℮-merket (e-merket), ℮-symbolet (e-symbolet), EU-merket (også tidligere navn på CE-merket) eller EEG-typegodkjennelsemerket er navnet på tegnet ℮. ℮-tegnet Bruksområder. På en pakning skrives som regel innholdets volum eller vekt. Dette målet kalles varens "nominelle volum" respektive "nominelle vekt". Symbolet ℮ skrives på varer som selges innenfor EU-området i nærheten av teksten over varens nominelle vekt eller volum for å vise at produsenten eller importøren av varen garanterer at feilmarginen for innholdets "faktiske" (virkelige) vekt eller volum ligger innenfor de grenser som har blitt besluttet gjennom EU-direktiv 76/211/EEC om «tilnærming av medlemsstatenes lovgiving om ferdigpakking av bestemte varer etter vekt eller volum». Bruken av tegnet er ikke obligatorisk, og varierer derfor mye mellom de forskjellige EU-medlemslandene. I Sverige gir Sveriges provnings- och forskningsinstitut (SP) bedrifter retten til å bruke ℮-merket gjennom et ℮-merkingssertifikat. Tegnets utforming. Symbolet ℮ minner om den likeformede bokstaven e, men med tykkere vertikale sider. Høyden skal være minst 3 mm. Tegnets utseende er nøye beskrevet i EU-direktivet 71/316/EGG. Visning av tegnet. Mange fonter inneholder tegnet ℮, men det er ikke et «standardtegn» og det kan derfor skje at tegnet ikke vises hvis fonten ikke har støtte for tegnet. Unicode. Unicode-koden for ℮ er U+212E ("Estimated symbol"). HTML. HTML-koden for ℮ er codice_1. Volkswagen Phaeton. Volkswagen Phaeton er Volkswagens direkte konkurrent til Mercedes S-klasse og er en bil i samme klasse som BMW 7-serie og Audi A8. Phaeton passerte 25 000 solgte biler september 2006. Halvparten av disse ble solgt i hjemlandet Tyskland. Djimon Hounsou. Djimon Gaston Hounsou (født 24. april 1964 i Cotonou i Benin) er en afroamerikansk skuespiller, danser og fotomodell. Hounsou var Oscarnominert i klassen «beste mannlige birolle» for rollen som «Mateo» i filmen "In America". Under den 79. Oscar-utdelingen ble han på nytt nominert til «beste mannlige birolle» for filmen "Blood Diamond". Japansk terrier. Japansk terrier (FCI #259) er en liten hund av terriertype, og en av flere japanske hunderaser. Hunderasen ble skapt på 1600-tallet og ble tidlig populær i hjemlandet Japan. Opprinnelse og alder. Japansk terrier er en etterkommer av den britiske foxterrieren, som ble bragt til Nagasaki i Japan med hollandske frakteskuter i den 17. århundre. Om disse hundene kom fra England eller Holland er imidlertid uklart. I Japan ble foxterrieren krysset med andre små lokale hunder, uklart av hvilke raser, til den framsto lik den japanske terrieren vi nå kjenner. En teori er at foxterrier blant annet ble krysset med italiensk mynde, men dette har ikke latt seg bekrefte. En annen teori er at den blant annet ble krysset med kinesisk nakenhund, men heller ikke dette har latt seg bekrefte. Resultatet ble uansett en mindre og langt finere hund av type enn foxterrieren. I Japan fikk denne navnet "kobe terrier" og "mikado terrier". Slike terriere ble populære først og fremst som en småhund man kunne bære med seg og ha på fanget. Den var altså en selskapshund fra starten av. Så langt kjent har den heller aldri hatt noen oppgaver som brukshund. I følge den japanske kennelklubben (JCK) ble det ikke startet med planmessig avl før omkring 1920, og da med varianten fra Kobe. Den må altså regnes som stamfarn for den moderne japanske terrieren. Rasen ble anerkjent av JCK i 1930. Etter andre verdenskrig var rasen nesten utdødd, men den overlevde. Nå har den også oppnådd anerkjennesle av FCI. Den er imidlertid lite kjent utenfor hjemlandet, selv om noen hunder har blitt importert til Europa. Utseende, anatomi og fysikk. Japansk terrier er en liten, kvadratisk og kompakt hund med noe myndepreg og lette, smidige bevegelser. Hodet er lite og edelt, uten markert stopp – typisk terrier. Høyt ansatte, små v-formede og framoverlutende ører. Halsen er tørr og kraftig. Godt utviklet brystkasse og buede ribbein. Kraftig lendeparti, godt opptrukket buklinje og kort, fast rygg. Elegante bein og kompakte labber. Halen er relativt smal og hengende. Pelsen er meget kort (ca. 2 mm lang), slett og tykk. Fargen er tricolor (tan og hvit med sort hode) og hvit med sorte markeringer og flekker på kroppen i sort og tan (rødbrun). Hanner blir gjerne noe større enn tispene, men forskjellen er liten. Skulderhøyden er ca. 30–33 cm og vekten ligger på ca. 4,5–6 kg. Bruksområde. Japansk terrier er først og fremst en hendig familiehund, men den har også kvaliteter innen en rekke former for hundesport. Den er også en meget sjelden og spennende utstillingshund. Lynne og væremåte. Japansk terrier er en meget våken, livlig og glad hund, som er ypperlig egnet som familiehund. Den tilpasser seg godt et liv i en liten leilighet i byen, bare den får nok mosjon. Det fryser lett og vil trenge bekledning når det blir kaldt. Den er heller ikke særlig glad i regn og høy fuktighet. Annet. Pelsen må børstes reglmessig med en myk børste. Rasen regnes som meget sunn. Den usynlige mann. "Den usynlige mann" (engelsk "The Invisible Man") er en roman av den engelske forfatteren Herbert George Wells som regnes som en av de store science fiction-klassikerne fra 1800-tallet. Romanen blir ofte forvekslet med Ralph Ellisons "Usynlig mann" fra 1952. __TOC__ "Den usynlige mann" som inspirasjonskilde. «Den usynlige mann» har siden den ble utgitt 1897 vært en inspirasjonskilde innenfor andre kunstformer. Innenfor musikken har band som Queen, Helloween og Dance With A Stranger gitt ut en sang kalt "The Invisible Man". Alan Moore og Kevin O'Neill har gitt ut tegneserierien "The League of Extraordinary Gentlemen", der den usynlige mannen er en av hovedpersonene sammen med blant annet kaptein Nemo ("En verdensomseiling under havet" og "Den hemmelighetsfulle øya") og Sherlock Holmes. Romanen har i tillegg blitt filmet i 1933 og 1984 foruten at det også ble laget en filmversjon av "The League of Extraordinary Gentlemen", og den usynlige mannen dukker dessuten opp i en parodiscene i filmen "Amazon Women on the Moon". Handling. En kald februardag dukker det plutselig opp en underlig gjest på vertshuset "Vognen og hestene" i landsbyen Iping. Han går merkelig kledd, er sur hele tiden og avskyr lyset som han beskytter seg mot med bandasjert ansikt. Mer underlig virker bagasjen hans som inneholder bl.a. diverse kjemikaler og bøker som er helt uforståelige for landsbybeboerne. En dag blir den underlige mannens identitet og store hemmelighet avslørt. Det viser seg at mannen er en forsker som har gjort seg selv usynlig. Nå skal han bruke denne egenskapen til å oppnå personlige fordeler. Tolkning. «Den usynlige mann» blir ofte tolket som en kritikk og en skepsis mot utviklingen av det moderne samfunn, noe Wells ikke var alene om. Allerede 80 år tidligere hadde Mary Shelley tatt opp denne skepsisen gjennom romanen "Frankenstein". Wells videreutviklet denne skepsisen til å spørre seg hvor langt kan de som kaller seg forskere, som skal forske til fellesskapets beste, kan gå før samfunnet må nedlegge veto for å beskytte seg mot den «farlige» utviklingen og dens konsekvenser. I Norge. I Norge ble romanen utgitt første gang i 1901 i E.L. Mengshoels oversettelse under tittelen "Den usynlige Mand: en sælsom Roman". Romanen ble nyoversatt i 1986 på Tiden Norsk Forlag i Per Maldes oversettelse under tittelen "Den usynlige mann". Terrence Howard. Terrence Dashon Howard (født 11. mars 1969 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Terrence Howard var Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle for sin rolle som «DJay» i filmen "Hustle & Flow". Howard begynte i underholdningsverdenen da han skildret Jackie Jackson i miniserien "The Jacksons: An American Dream" som ble sendt på American Broadcasting Company (ABC). Tre år senere gjorde han sitt store gjennombrudd som skuespiller med sin opptreden i "Mr. Hollands Opus" (1995). Flere opptredener på film og TV fulgte i årene som kom. I oktober 2008 hadde Howard en gjesteopptreden i kortfilmen "For All Mankind" regissert av Daniel L. Clifton som ble filmet i Conshohocken, Pennsylvania. I 2009 spilte han mot Channing Tatum i filmen "Fighting". I juli 2010 ble Howard tildelt rollen som assisterende statsadvokat Joe Dekker i TV-serien. Howard portretterte Nelson Mandela i filmen "Winnie" (2011) Diskografi. Howard har gitt ut ett album: «Shine Through It». Det inneholder 11 sanger, og er rolige sanger med mye piano- og gitarspill. Håkon Nystedt. Håkon Daniel Nystedt (født 12. juni 1980) gikk ut fra diplomstudiet i orkesterdirigering ved Norges Musikkhøgskole i 2007, der han tok diplomstudiet i orkesterdirigering med Ole Kristian Ruud. På sin eksamenskonsert gjorde han Dvoraks requiem med Kringkastingsorkestret, og han mottok i etterkant orkestrets egen pris, KORK-prisen, i kategorien "Ung og lovende". Konserten ble sendt på "Hovedscenen" på NRK allehelgensaften 2007. Han har blant annet dirigert Oslo Filharmoniske orkester, Trondheim Symfoniorkester, Kringkastingsorkestret, Tromsø Symfoniorkester, og Kristiansand Symfoniorkester. Tidligere har Nystedt studert kordirigering med Grete Pedersen, og han er siden 2005 kunstnerisk leder for Oslo Kammerkor. Fra høsten 2009 er Nystedt tilknyttet Det Kongelige Danske Musikkonservatorium ved soliststudiet i orkesterdirigering. Håkon Nystedt er barnebarn av den norske dirigenten og komponisten Knut Nystedt. Hippias fra Elis. Hippias fra Elis (gresk: Ἱππίας) var en gresk sofist på slutten av det 5. århundre f.Kr. Han var en yngre samtidig av Protagoras, og ble fremstilt av Platon i to dialoger ("Hippias minor" og "Hippias maior"), samt i dialogen "Protagoras". Han ble født i Athen, og nøt i sin levetid stor respekt blant sine medborgere. I Athen ble han kjent med Sokrates og andre ledende tenkere. Med den selvsikkerhet som kjennetegnet de senere sofister hevdet han å være en autoritet på alle områder, og underviste i poesi, grammatikk, historie, politikk, arkeologi, matematikk og astronomi. Han ble født rundt midten av det 5. århundre f.Kr. (ca. 460 f.Kr.), og levde minst så lenge som Sokrates (399 f.Kr.). Ben Stiller. Benjamin Edward «Ben» Stiller (født 30. november 1965) er en amerikansk komiker, skuespiller og filmregissør. Han er sønn av Jerry Stiller og Anne Meara, som begge selv er komikere og skuespillere. Han er best kjent for sine roller i filmkomediene "There's Something About Mary", "Zoolander", "Meet the Parents", "Meet the Fockers" og "Natt på museet". Stiller er også medlem av The Frat Pack. Per Malde. Per Malde (født 18. juli 1943, død 29. mars 2001) er en norsk forfatter og oversetter som har oversatt litterære verk hovedsakelig fra engelsk og amerikansk litteratur. Anne Meara. Anne Meara (født 20. september 1929) er en amerikansk komiker og skuespillerinne. Hun er født i en irsk katolsk familie i New York City. Hun og Jerry Stiller er foreldre til skuespillerne Ben og Amy Stiller. Frank Sve. Frank Edvard Sve (født 18. februar 1968) var ordfører i Stranda kommune for Fremskrittspartiet. Han vant ordførervalget i 2002 med 36,2 % av stemmer. Han ble gjenvalgt i 2007. Amy Stiller. Amy Stiller (født 9. august 1961) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er datter til Jerry Stiller og Anne Meara og søster til Ben Stiller. Hun har medvirket i blant annet "Reality Bites", "The Cable Guy" og "Zoolander". Loliondo. Loliondo er en landsby i distriktet Ngorongoro i regionen Arusha i Tanzania. Landsbyen er en del av Serengeti nasjonalpark. Serengeti nasjonalpark er kjent for sitt rike dyreliv og store savanner. Heath Ledger. Heathcliff Andrew Ledger (født 4. april 1979 i Perth, Australia, død 22. januar 2008) var en australsk skuespiller. Han ble Oscar-nominert til beste mannlige hovedrolle for sin rolle som Ennis Del Mar i filmen "Brokeback Mountain". Han ble tildelt både Golden Globe og Oscar etter sin død, for sin birolle som «Joker» i "The Dark Knight". Tidlig liv og familie. Ledger ble født i Perth, sønn av Sally Ledger Bell (født: Ramshaw), en fransklærer og Kim Ledger, en racerbilkjører og gruveingeniør. Ledgers mor stammer fra Campbell-klanen i Skottland og hans far kommer fra en familie kjent i Perth for deres eierskap av the Ledger Engineering Foundry. Heath (Heathcliff) og hans søster Katherine ble oppkalt etter romanfigurene i Emily Brontës bok "Stormfulle høyder". The Sir Frank Ledger Charitable Trust ble oppkalt etter hans olderfar. Utdannelse. Ledger gikk på Guildford Grammar School, der han fikk sin første erfaring med skuespill, da han var med i et stykke som Peter Pan kun 10 år gammel. Personlig liv. Fra august 2002 til april 2004, hadde Ledger et forhold til skuespillerinnen Naomi Watts, som han møtte da han filmet "Ned Kelly". Tidligere hadde han vært sammen med skuespillerinnene Lisa Zane og Heather Graham. Ledger ble forlovet med skuespillerinnen Michelle Williams, som han møtte på settet til "Brokeback Mountain". De fikk en datter sammen, Matilda Rose, 28. oktober 2005 i New York City. Barnets gudforeldre er Ledgers "Brokeback" medspiller Jake Gyllenhaal og Williams' "Dawson's Creek" medspiller Busy Phillips. Ledger og hans familie deler deres tid mellom Brooklyn, Los Angeles, og Sydney. Ledger solgte sin australske bolig i Bronte, New South Wales, for 7 millioner australske dollar. I august 2007, meldte "Us Weekly" at Ledger og Williams hadde avsluttet sitt forhold på grunn av sine travle program. Hverken Ledger eller Williams bekreftet ryktet da. I september 2007, bekreftet Williams' far, Larry, til "Sydney Daily Telegraph" at Ledger og Williams hadde gått fra hverandre. Tidlig i 2008 ble det meldt at Ledger var sammen med modellen Gemma Ward, etter at avisartikler koblet paret sammen på slutten av 2007. 1990-årene. Ledger startet sin filmkarriere med flere roller i TV-serier. I 1999 fikk han sitt gjennombrudd som filmskuespiller med "10 Things I Hate About You". Han spilte også i "Lords of Dogtown". 2000–2005. Fra 2000 til 2005 spilte han i filmene "Patrioten", "Monster's Ball", "A Knight's Tale", "The Four Feathers", "Ned Kelly" og "Brødrene Grimm". I 2001, vant han prisen ShoWest Award for fremtidens mannlige stjerne, for sin rolle i filmene "Patrioten", og "A Knight's Tale". I 2003 ble han kåret til en av «Årets menn» i klassen skuespill, av tidsskriftet "GQ". "Brokeback Mountain". Ledger fikk prisene "Best Actor of 2005" fra både New York Film Critics Circle og San Francisco Film Critics Circle for sin roste skuespill i "Brokeback Mountain", der han spiller Wyoming-rancharbeideren "Ennis Del Mar", som har et kjærlighetsforhold med rodeo-rytteren "Jack Twist", spilt av Jake Gyllenhaal. Han fikk også en Golden Globe- og en Oscar-nominasjon for beste skuespilller for sin rolletolkning. "Brokeback Mountain"s sin regissør Ang Lee sa at Ledgers innsats i filmen var en «"mirakelprestasjon"» og sammenlignet han også med Marlon Brando 2005-2008. Han spilte også en filmatiserte versjon av Giacomo Casanova i "Casanova". Filmen, en romantisk komedie sammen med Sienna Miller, fikk blandet mottakelse fra kritikere og kinogjengere. I 2006 ble Ledger inivtert til å bli med i Academy of Motion Picture Arts and Sciences. I 2007 var han en av seks skuespillere som portretterte ulike sider av sangeren Bob Dylan i filmen "I'm Not There". Ledger spilte også den ikoniske tegneserie-skurken "Joker" i filmen "The Dark Knight", oppfølgeren til 2005-filmen "Batman Begins", sammen med nok en skuespiller fra "I'm Not There", Christian Bale. Filmen hadde premiere 18. juli 2008 i USA, og 25. juli 2008 i blant annet Norge. Siden "The Dark Knight" var i etterproduksjon på tidspunktet for Ledgers dødsfall, ble ikke filmen endret. Men markedsføringen, som sentrerte seg om Ledgers rollekarakter, ble påvirket. Filmen "The Imaginarium of Doctor Parnassus", der han var med i en birolle, var i produksjon da han døde. Han arbeidet også med den skotske produsenten Allan Scott på en tilpasning av stykket "The Queen's Gambit" av Walter Tevis, som kunne ha blitt hans første som regissør. Musikk. Ledger startet et plateselskap sammen med sangeren Ben Harper. Han første skritt inn i musikkbransjen var å regissere musikkvideoen til Harpers sang «Morning Yearning». I 2006, regisserte Ledger tre musikkvideoer: «Cause an Effect» og «Seduction Is Evil (She's Hot)» for den australske hip-hop artisten N'fa, og «Morning Yearning» for Ben Harper. I 2007 snakket Ledger på en pressekonferanse ved Venice Film Festival om sitt ønske om å regissere en video til musikken av Nick Drake. Han skapte senere en video for Drakes sang fra 1974, «Black Eyed Dog», men den har ennå ikke blitt sluppet ut til publikum. Dødsfall. 22. januar 2008 ble Ledger funnet død i sin leilighet i 421 Broome Street i SoHo-området i New York City. Han ble funnet kl. 15.26 EST av en hushjelp og massøse, som gikk inn i soverommet og fant han med ansiktet ned, naken, bevisstløs ved foten av sengen med sovepiller på et nattbord like ved. Politiet sa at de fant reseptpliktige medisiner på badet, og at det var ingen klare tegn på selvmord, eller mistanke om noe kriminelt En innledende obduksjon 23. januar viste ingen klare bevis på hva som var dødsårsaken. Rettsmedisinerne hadde behov for å gjøre flere undersøkelser av Ledger før de kunne si noe om årsaken til dødsfallet. Ifølge en talskvinne ville det ta ca 10 dager å få gjort alle de nødvendige undersøkelsene. Heaths far, Kim Ledger, leste opp pressemeldingen på vegne av familien til den avdøde stjernen: «"Vi i familien bekrefter den svært tragiske og brå bortgangen til vår høyt elskede sønn, bror og hengivne pappa til Matilda. Han ble funnet fredfullt i søvn i sin leilighet i New York av hushjelpen i halv fire-tiden"» Heath sitt dødsfall frembrakte sterke reaksjoner hos mange. Heaths nære venn, Jake Gyllenhaal, nektet å snakke med pressen, mens Mel Gibson, som spilte Heaths far i "Patrioten", sa:«"Jeg hadde så store forventninger til ham. Han var akkurat i ferd med å gjøre det stort, og å miste livet i så ung alder er tragisk"». «Brokeback»-regissør Ang Lee omtalte Heaths død som «"hjerteknusende"» og «"Å jobbe med Heath var en av mine største gleder i livet"». Nicole Kidman sa: «"For en tragedie. Jeg føler med familien hans"» Den danske supermodellen, Helena Christensen, uttalte: «"Jeg var på vei til å besøke ham da jeg fikk høre det. Jeg hadde akkurat lagt igjen beskjed og hørt stemmen hans på svareren. Han var så spesiell og en ekte person, et talent utenom det vanlige fordi han var så rå og ærlig med følelsene sine"» og «"Han var så full av liv. Dette er ufattelig trist."» Peter Stormare, som spilte sammen med Ledger i "Brødrene Grimm", kommenterte dødsfallet med å si:«"Jeg kjenner en forferdelig sorg akkurat nå, og tenker på hans kjæreste og datter. Heath var jævlig begavet, og dette føles veldig vanskelig. Jeg har mistet to venner og kolleger i løpet av én uke"» Daniel Day-Lewis dedikerte Screen Actors Guild-prisen sin til Heath Ledger, og senere ved en pressekonferanse ved filmfestivalen i Berlin, refset han media for sin rolle etter Ledgers død: «"Akkurat nå kan jeg ikke si at jeg er spesielt entusiastisk ved tanken på at jeg skal sette mer fyr på det som allerede er en skrekkelig, usømmelig og overdimensjonert dekning av hans død"» og «"Det vil til slutt komme en tid der folk bare vil huske at han var en flott mann som gjorde en god del glimrende arbeid og at vi fikk se ham gjøre store ting"» Andre priser. "Listen under er ikke komplett, se " LAFCA Award (Los Angeles Film Critics Association Awards) NYFCC Award (New York Film Critics Circle Awards) SFFCC Award (San Francisco Film Critics Circle) Filmografi (Utvalg). "Listene under er ikke komplett, se " Oppstadåa. Oppstadåa (eller "Osa") er en å i Sør-Odal som renner mellom Storsjøen og Glåma. Den er en av to elver i Norge som renner begge veier. Når Glåma mellom Funnefoss kraftverk og Kongsvinger kraftverk ligger høyt renner den mot nord inn i Storsjøen og når Glåma ligger lavt renner den mot sør. Elven gir en variert opplevelse for båtfolk. Flom. Det er gjerne to vårflommer – en når lavlandssnøen smelter – og en når vannet kommer fra fjellet, gjerne kalt "heggeflommen". Området rundt elven var sterkt berørt av flommen Vesleofsen i 1995. Hvor høyt vannet sto kan sees avmerket på kirkemuren ved Oppstad kirke, som ligger ved åbakken. Historie. Åen kalles også "Osa". Særlig var dette navnet mye i bruk tidligere. Osa er åens opprinnelige navn, oppkalt etter den eldste boplassen langs åen; Os. Etter at bygden fikk sitt eget kirkesokn med navn Oppstad blei navnet "Oppstadåa" etterhvert mer vanlig. Det var tidligere tømmerfløting på Oppstadåa, og noen steder kan man se rester etter der man har veltet tømmeret uti og der det har vært opplagsplasser for tømmeret. Elven var i gamledager en viktig ferdselsåre mellom Sør- og Nord-Odal, og rutebåtene «Odølingen» og MS «Storsjø» fraktet både folk og varer. Annet. I en forgrening av Oppstadåa – Vesleåa – ligger en god småbåthavn som drives av Sør-Odal båtforening. Elven gir også god adkomst til bade- og fiskeplasser. Norske hunderaser. Det finnes flere norske hunderaser'". Den såkalte varangerhunden ("Canis familiaris varangensis") er den eldste kjente tamhunden i Norge. Funnet av denne er datert ca. 5 000-7 000 år tilbake i tid. Varangerhunden var trolig en spisshundtype som var ganske vanlig på Nordkalotten. Teorier om hunden i Norge. En teori er at varangerhunden er en etterkommer av den såkalte torvhunden, som er kjent fra en rekke steder, både i Europa og i deler av Asia og Afrika. I såfall må den har fulgt med noen av de tidligste menneskene som kom til den skandinaviske halvøya. Mange mener også at varangerhunden var en slags stamfar for den opprinnelige lapphunden, en hund samene brukte i tidligere tider og som flere nå anser var forløperen til svensk lapphund, finsk lapphund og lapsk vallhund. I såfall må den også trolig betraktes som stamfar for de norske og flere av de andre nordiske spisshundrasene. En annen teori er at hunden opprinnelig kom til Norge via folkevandringer over nordgrensen mot Russland og Finland, der også lignende hunder finnes. At varangerhunden er funnet så langt mot nord kan bidra til å støtte en slik teori, selv om de fleste heller mot at den opprinnelig må ha innvandret fra sør, eventuelt via Sverige. Om norske hunderaser. Utvalget av norske hunderaser forteller oss at nordmenn i tidligere tider var mest opptatt av hunden som en brukshund, og da spesielt som støtte til jakt. Kun buhund er ikke primært en jakthund, men også den er en typisk brukshund – en gårdshund hvis oppgave besto av alt fra å vokte og gjete bufe og eiendom. Et lignende mønster kan man se i både Sverige og Finland, mens Danmark helt klart har et mer kontinentalt preg i sitt utvalg. Speil (film). "Speil" er en film av Andrej Tarkovskij fra 1975. Filmen presenterer et utvalg scener fra Tarkovskijs familiehistorie. Følgelig betegnes den ofte som "selvbiografisk", til tross for at den mangler en tydelig handling. Den hylles av mange som Tarkovskijs mest poetiske og personlige film. Handling. "Speil" tar utgangspunkt i en syk mann, «Aljosja», som er filmens forteller. I sin åndelige krise husker han forskjellige episoder fra sitt eget liv. Tarkovskij beskriver det som «en døende manns erindringer». Filmen veksler mellom samtidsscener, barndomsscener og historiske nyhetsklipp. Konsept og metode. Andrej Tarkovskij ønsket i "Speil" å omsette personlige minner til filmformatet, og det uten å tilegne filmen nye elementer med den hensikt å skape interesse hos seeren. Fortellerens sykdom er, i følge ham selv, den eneste kreerte episoden. I filmens helhet blir denne fiktive episoden utgangspunktet for alle andre. På en måte har Tarkovskij med dette inntatt rollen som hovedperson i sin egen film, da det er minner fra "hans" liv seerne blir presentert for. Måten minnene legges frem på har ofte blitt sammenliknet med den teknikken som i litteraturen kalles "bevissthetsstrøm", der man forsøker å skildre en persons bevisste tankeprosess. Tarkovskij ville forsøke å gi "Speil" en funksjon mer nærliggende litteraturens enn den tradisjonelle filmens, ved å "forklare" (som i litteratur) i stedet for å "demonstrere" (som i film). Han ønsket at seeren, ved å relatere til sitt eget liv, skulle skape et personlig bilde av filmen. I denne anledning har han sagt: "«Jeg tror et kunstnerisk verk skapes av tilskuerne, seerne, leserne. Kunst ville ikke vært kunst om den forbød muligheten for personlig tolkning.»" David Strathairn. David Russell Strathairn (født 26. januar 1949 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller. David Strathairn var Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle for sin rolle som «Edward R. Murrow» i filmen "Good Night, and Good Luck". Apsilocephalidae. Apsilocephalidae er en liten familie av fluer som ligner stilettfluene. Noen regner dem fortsatt til denne familien. Bare fire arter er kjent, av disse lever to på Tasmania, en i det sørlige USA og en art er beskrevet fra Burma. Nesten ingeting er kjent om disse sjeldne fluene, men man antar at arten "Clesthentia aberrans" kan være knyttet til åpningen av huler. Bjørnar Holmvik. Bjørnar Pettersen Holmvik (født 2. juni 1985 på Rødtvet i Oslo) er en norsk fotballspiller. Holmvik ble seriemester med Stabæk i 2008, og gikk deretter, etter 5 år i Bærumsklubben, til SK Brann. Høsten 2011 gikk han som Bosman-spiller til den nyopprykkede eliteserieklubben Sandnes Ulf. Bakgrunn. Holmvik er født og oppvokst på Rødtvet i Groruddalen, hvor han spilte for SF Grei. Han var elev ved idrettslinjen ved Bjerke videregående skole fra 2001–2004, sammen med blant andre Mohammed «Moa» Abdellaoue. Han er samboer med danseren Gyda Bloch Thorsen, kjent fra TV-programmet Skal vi danse på TV 2. De har to sønner. Karriere. Holmvik ble hentet fra SF Grei til Stabæk foran 2005-sesongen. I januar 2006 debuterte Holmvik på Norges U21-landslag. Han vant Tippeligaen 2008 med Stabæk. Etter 2008-sesongen utløp kontrakten med Stabæk og Holmvik signerte for SK Brann. Under oppholdet i Bergen, spilte han også futsal for Fyllingsdalen Futsal. Før sesongen 2012 signerte han toårskontrakt med Sandnes Ulf, en klubb som var nyopprykket til Eliteserien. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Stupa. Stupa, også kalt dagoba i enkelte land (som Kina, Sri Lanka) er et eldgammel opprinnelig indisk gravbygg til oppbevaring av relikvier etter konger og fremstående personer. De buddhistiske stupaene hevdes å innholde relikvier etter Buddha selv: da Buddha var død, sies det at kroppen hans ble kremert og asken og levningene ble fordelt mellom indiske konger. Det ble så bygd en rekke stupaer til å huse delene. Senere bygde buddhistene stupaer også for andre viktige skikkelser fra buddhismens tidligste periode. Ingen av de eldste stupaene er intakte i dag, men det ble også bygd en rekke stupaer i løpet av buddhismens store ekspansjonsperiode, da religionen fikk beskyttelse fra den indiske keiseren Ashoka. På denne tiden ble enkelte stupaer viktige pilegrimsmål. Etter hvert som prestisjen økte, ble mange av dem kledd i stein, ofte med billedhuggerarbeider som skildrer episoder fra Buddhas liv. Stupaen står for den fullkomne tilstand Buddha når i nirvana. Playahead. Playahead er et norskspråklig nettsamfunn, som ble startet opp i Sverige i 1998. Playahead eies av det svenske mediekonsernet Modern Times Group, som også eier bl. a. tv-kanalen TV3 og P4. Den norske siden ble åpnet i 2005. Den svenske delen har 2,9 millioner medlemmer. Don Cheadle. Don Cheadle, (født 29. november 1964 i Kansas City i Missouri) er en amerikansk skuespiller. Cheadle var Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle for sin rolle som «Paul Rusesabagina» i filmen "Hotel Rwanda". Mesoamerika. Mesoamerika er et kulturområde i den sørlige delen av Nord-Amerika. I Mesoamerika blomstret en lang rekke kulturer i perioden 1000 f.Kr. til den spanske erobringen som begynte i 1519. Disse kulturene avløste hverandre til dels, til dels eksisterte de side om side og påvirket hverandre. Ennå i dag kjennes dette kulturområdet igjen i mat, husflid og annet. Utstrekning. Mesoamerika strekker seg fra kanten av den nordmeksikanske ørkenen i nord, grovt sett ved Krepsens vendekrets, til inn i Honduras og El Salvador i sør, inkludert det meste av Mexico, hele Belize og hele Guatemala. Av og til inkluderes også kystlandet i Nicaragua i begrepet Mesoamerika. Ørkenstrøkene i Nord-Mexico er distinkt ulikt fra denne kulturen, siden de fleste som bodde her, var nomader som levde av jakt, sanking og fiske, og hører derfor ikke med til Mesoamerika. Kulturer. Mesoamerika har mange fellestrekk. I ulike tidsperioder og på ulike steder dyrket man mange av de samme gudene. Menneskeofringer og rituelle ballspill var typiske kulturtrekk som fantes mange steder. Maten, spesielt vekten på dyrking av mais og bønner, er felles for hele området. Jude Law. David Jude Law (født 29. desember 1972 i Lewisham, London, England) er en engelsk skuespiller. Han var Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle for sin rolle som Inman i filmen "Cold Mountain". Law begynte som skuespiller ved National Youth Music Theatre i 1987, og han hadde sin første TV-rolle i 1989, med en film basert på barneboken The Tailor of Gloucester skrevet av Beatrix Potter. Etter mindre roller på britisk fjernsyn fikk Law sitt gjennombrudd med den britiske krimdrama-serien "Shopping", der hans fremtidige kone, Sadie Frost, var med. Etter hovedrollen i flere filmer regissert av Andrew Niccol, Clint Eastwood og David Cronenberg, ble han nominert til Oscar for beste mannlige birolle i 1999 for sin rolle i The Talented Mr. Ripley. For denne filmen måtte han lære seg å spille saksofon. I 2001 hadde Law rollen som den sovjetiske snikskytteren Vasily Zaytsev i filmen Enemy At The Gates der han spilte mot Ed Harris. I 2002 spilte han en leiemorder i filmen Road to Perdition. I 2003 ble Law nominert til Academy Award for beste skuespiller for sin rolle i filmen Cold Mountain. I 2006 var Law med på kjendis-fotball til inntekt for UNICEF. Han var medlem av juryen under Cannes Film Festival i 2011. Han støtter veledighetsorganisasjonene Make-A-Wish Foundation og Pride of Britain Awards. I juli 2007 var Jude Law i Afghanistan over en periode på 10 dager for å lage en dokumentar til FNs internasjonale fredsdag. Sammen med en representant fra UNICEF filmet de i farlige områder i Øst-Afghanistan med et filmteam, intervjuet barn, regjeringsmedlemmer, samfunnsledere og tjenestemenn fra FN. Filmen, som het "The Day After Peace", hadde premiere under Cannes Film Festival. Law hadde et forhold med skuespillerinne Sienna Miller, og de tok ut seperasjon i 2006. I 2008 hadde han et forhold med den amerikanske modellen Samantha Burke. Burke fødte en datter, Sophia, den 22. september 2009 i New York. Borgermesteren i London. Borgermesteren i London er en relativt ny politisk posisjon i London, Storbritannia. Vervet ble opprettet i 2000 etter en folkeavstemning i Stor-London. 72% stemte for, og myndighetene vedtok Greater London Authority Act i 1999. Vervet innehas for tiden av Boris Johnson fra Det konservative partiet. Borgermesteren i London blir valgt for en fireårsperiode, og har ansvar for budsjetter og strategisk planlegging for hele London. Ansvaret inkluderer transport, politi og brann, kulturelle strategier og økonomisk utvikling. I år 2000 fikk Storbritannia sin første direkte valgte borgermester. Etter en hendelsesrik valgkamp ble Ken Livingstone valgt. Livingstone stilte som uavhengig kandidat etter å ha blitt vraket som Labourpartiets kandidat. Før valget i 2004 ble han tatt inn i varmen igjen, og han stilte som kandidat for partiet. Denne gangen vant han med 55,4% av stemmene. Ved valget i 2008 tapte han mot Boris Johnson. Embetet må ikke forveksles med Lord Mayor of London («Overborgermesteren»), et embete i City of London. Michael Caine. Sir Maurice Joseph Micklewhite, Jr. bedre kjent som Michael Caine (født 14. mars 1933 i Rotherhithe, London, England) er en engelsk skuespiller. Han har blitt Oscar-nominert hele seks ganger, og han har vunnet to Oscar, begge i klassen for beste mannlige birolle. Han ble utnevnt til Commander of the British Empire i 1993 og til Knight Bachelor i 2000. Han fikk sin stjerne i Hollywoods Walk of Fame ved en seremoni i juli 2008. Tom Kristoffersen. Tom Kristoffersen (født 15. oktober 1976 i Eidsvoll) er en norsk fotballspiller som spiller for Kisa. Kristoffersen har spilt toppfotball for både Lillestrøm, hvor han også spilte spiss, og for Sandefjord som back før han etter 2006-sesongen og med sølvmedalje i NM i fotball for herrer 2006 bestemte seg for å legge opp som fotballspiller på toppnivå da han fikk et lokkende tilbud fra næringslivet, kombinert med at han hadde skadeproblemer i ankelen. Kristoffersen regnes som en anvendelig, hurtig og venstrebent spiller som kan benyttes både på midtbanen, i forsvar samt i angrep. Han regnes også som en ledertype og innehadde kapteinsvervet i Sandefjord i lagets første sesong i Tippeligaen. Den 4. juni 2007 meldte Eidsvold Turn og Hamarkameratene på sine nettsider at Tom Kristoffersen skulle spille for Ham-Kam da overgangsvinduet åpnet igjen fra og med 1. juli samme år, og han ble da gjenforent med trener Arne Erlandsen, som også var hovedtrener da Kristoffersen spilte for Lillestrøm. Kristoffersen fikk sin seriedebut for Hamarkameratene den 11. august 2007 mot Glimt. Leyton Orient FC. Leyton Orient Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League One. Klubben ble stiftet i 1881, og ble valgt inn i The Football League i 1905. «The O's», som er kallenavnet til Leyton Orient, spiller hjemmekampene sine på Brisbane Road i Leyton. Byen Leyton ligger i den engelske regionen Stor-London. Klubben har oppfostret en rekke gode spillere, og den mest kjente er utvilsomt Laurie Cunningham. Folk flest husker han trolig best fra tiden i WBA og Real Madrid, men Cunningham fikk sin fotball utdannelse på Brisbane Road hvor han spilte mellom 1974-1977. I Premier League er det for øyeblikket kun en spiller med en fortid i Leyton Orient, og det er Nicky Shorey (Aston Villa). En norsk spiller har også spilt for klubben. Bjørn Heidenstrøm, med fortid i Odd og LSK, fikk fire kamper for The O`s i 1997. Navneendringer. Laget ble opprinnelig dannet av medlemmer av "Glyn Cricket Club" i 1881. Klubben har skiftet navn flere ganger siden, først til Eagle Cricket Club i 1886, deretter til Orient Football Club i 1888. Klubbnavnet ble i 1898 igjen endret, nå til Clapton Orient, etter området i London hvor de spilte hjemmekampene. Bøker om klubbens historie, skrevet av Neilson N. Kaufman, hevder at valget av navnet «Orient» kom etter ønske fra en spiller (Jack R. Dearing) som arbeidet for "Orient Shipping Company" (senere overtatt av P&O). Andre hevder imidlertid at navnet henspiller på lagets tilhørighet i de østlige delene av London, mens atter andre mener navnet bare ble valgt fordi det var uvanlig og originalt. Navnet "Leyton Orient" ble tatt i bruk etter andre verdenskrig, etter at klubben i 1937 hadde flyttet fra Clapton til Leyton. En ny navneendring, denne gang tilbake til bare "Orient", fant sted i 1966 etter at bydelen Leyton ble slått sammen med bydelen Waltham Forest. Klubben gikk endelig tilbake til «Leyton Orient» i 1987, etter en kampanje blant supporterne for å få tilbake "Leyton"-delen av klubbnavnet. Klubbrekorder. Men etter 2005-06 sesongen ble Gabriel Zakuani solgt til Fulham for 1 mill£. Fredrik Kjølner. Fredrik Kjølner (født 22. april 1970) er en norsk fotballspiller. Den storvokste (1,94 m) forsvarsspilleren spilte for Eik-Tønsberg, Vålerenga, Molde og Sandefjord. Etter dette la han egentlig fotballstøvlene på hylla og ble hovedtrener for rekruttlaget til FK Tønsberg. Dog bestemte han seg for å fortsette fotballkarrieren hos FK Tønsbergs a-lag og ble spillende rekruttlagstrener. Kjølner er den hittil eneste spilleren som har spilt over 100 toppseriekamper for to forskjellige klubber, nemlig Vålerenga og Glimt. Tom Wilkinson. Tom Wilkinson (født 12. desember 1948 i Leeds, England) er en engelsk skuespiller. Han var Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle for sin rolle som «Matt Fowler» i filmen "In The Bedroom". Sharbat Gula. Det berømte bildet av afghanske Sharbat Gula (født ca. 1972) er tatt av fotografen Steve McCurry i 1984, mens han arbeidet med en reportasje til National Geographic om krigen i Afghanistan. Portrettbildet viser en ung, afghansk jente med rødbrunt sjal, klare, grønne øyne og et intenst blikk som umiddelbart fanger beskuerens oppmerksomhet. 1984: Det første bildet. Under Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan flyktet mange afghanere til Pakistan. Steve McCurry jobbet på grensen mellom de to landene og besøkte Nasir Bagh flyktningleir i området. Ved en liten og meget enkel skole for jenter, spurte McCurry lærerinnen om lov til å fotografere en av elevene. Jenta han valgte å fotografere skulle senere bli et kjent ansikt over store deler av verden. Fotografiet ble et sterkt uttrykk for barns opplevelse av krig. Jenta var flyktning fra Afghanistan, der byen hennes hadde blitt bombet av sovjetiske soldater og foreldrene drept. Hun hadde flyktet med slektninger til Pakistan. I juni 1985 var bildet av jenta forsidemotiv i National Geographic. 2002: Det andre bildet. Steve McCurry visste imidlertid ikke hva hun het, og hun ble etter hvert bare omtalt som "the Afghan girl". Men i 2002 reiste McCurry, sammen med et filmteam, tilbake til flyktningleiren i Pakistan for å lete henne opp. Etter flere blindspor fant de henne omsider - hun var da blitt en 29 år gammel tobarnsmor. Tester bekreftet at det var den samme kvinnen som McCurry hadde fotografert 17 år tidligere. Hun kjente ikke til at bildet fra den gang var blitt sett av så mange, og var heller ikke særlig interessert. Men McCurry fikk lov til å fotografere henne på ny, etter at hun var blitt fortalt at bildet hadde vært til inspirasjon for mange mennesker. I 2003 var hun igjen på forsiden av National Geographic. Eksterne lenker. Gula, Sharbat Trondhjems Skiskyttere. Stort klubbhus. Tilknyttet løypenettet i Bymarka. Trondhjems skiskyttere en skiskytterklubb fra Trondheim. Det er en av landets største og beste skiskytterklubber og har kommet på første plass på Norges Skiskytterforbund sin klubbkåring de siste årene. Klubben holder til på Saupstad skistadion sør for Trondheim sentrum. Historie. I 1861 ble Trondhjems skytterlag stiftet. På 50 eller 60 tallet ble det dannet en skiskyttergruppe innenfor skytterlaget. Da skiskytingen skulle organisere seg innen Norges Idrettsforbund ble det besluttet å opprette en egen skiskyttergruppe. Trondhjems skiskyttere ble dermed stiftet i 1. februar 1984. Arrangement. Trondhjems skiskyttere arrangerer årlig Trondhjemsrennet. Det er 2 løp i slutten av januar hvor alle som vil kan delta. På høsten har det vært tradisjon å arrangere løp i «sommerskiskyting» hvor man enten løper eller går rulleski i tillegg til å skyte. Klubben var med å arragerte NM for senior i 1994 og Hovedlandsrennet for 14-15 åringer i 1999. 29. mars 2006 ble NM i skiskyting arrangert på Saupstad skistadion. Det var et arrangement med mange tilskuere og gode prestasjoner. Løpere som Ole Einar Bjørndalen og Liv Grete Skjelbreid Poiree deltok. Stadion. Trondhjems skiskyttere har stadion på Saupstad skistadion omtrent 1 mil sør for Trondheim sentrum. Det er en moderne og god skiskytterstadion med 30 skiver. Stadion er tilknyttet løypenettet i Bymarka og man har tilgang på mange mil med skiløyper. På kveldstid er det også et lysløypenett på flere mil som strekker seg forbi Granåsen og til Nilsbyen. I 2005 ble det anlagt en 2,3 km lang rulleskiløype i forbindelse med skiskytterstadion. Utøvere. Trondhjems skiskyttere har fostret mange gode skiskyttere. På midten av 90-tallet gikk Halvard Hanevold for Trondhjems. Emil Hegle Svendsen er Trondhjemsløper og deltok sesongen 2005/2006 i sitt første verdenscuprenn og i OL i Torino ble han nr. 6 på fellesstarten. Ellers kan Stian Nåvik og Sveinung Hestad Strand med flere norgescupseire og medaljer fra jr.NM nevnes. Det er også flere unge lovende talenter i klubben som kan komme til å blomstre innen få år. Punktum. Punktum (.) er et tegn som brukes for å markere slutten på et konstaterende utsagn. Tegnet brukes også for å markere forkortelser og har i tillegg mange forskjellige bruksområder som skilletegn. Sammen med kolon, spørsmålstegn og utropstegn utgjør punktum en gruppe av "store skilletegn". I mange engelskspråklige land brukes punktum som desimalskilletegn, for eksempel i USA og i Storbritannia. I Norge brukes komma for dette formålet, som i tallet 3,14. En ellipse er en sammenstilling av tre punktum brukt for å markere et avbrudd eller en utelatelse i teksten, slik som … Setningsslutt. Det skal ikke være punktum i slutten av overskrifter og ikke etter adresser, datoer og titler som er skilt fra resten av teksten. Når en setning avsluttes med et tillegg i parentes, skal punktumet komme etter parentesen. Dersom tillegget starter etter et punktum skal det også stå punktum inne i parentesen. Tidsuttrykk og klokkeslett. Punktum kan brukes som skilletegn i tidsuttrykk. En brøkdel av et sekund markeres med et desimalkomma. Den internasjonale standarden ISO 8601, som Norge har anerkjent, angir imidlertid skrivemåten for et tidspunkt som hh:mm:ss. Forkortelser. Initialord av typen FN, NRK og USA skal ikke skrives med punktum. Bruk i datateknologi. I datateknologi har punktum en rekke forskjellige bruksmåter. Både i tegnsettet Unicode og i ASCII er punktum representert ved tegnkode 46. I webadresser og i e-postadresser brukes punktum for å skille mellom elementer i bruker- eller domenenavnet. Symbolet kan da med fordel uttales "punkt", istedenfor det engelske "dot", som i eksempelet "fornavn-punkt-etternavn-hos-firma-punkt-no". I ulike programmeringsspråk inngår punktum som en viktig del av syntaksen. I C brukes punktum for å aksessere et medlem av en struktur, og C++ bruker punktum for å aksessere medlemmer av en klasse. Norges Skiskytterforbund. Tore Bøygard Alf Koksvik Norges Skiskytterforbund (NSSF) er det norske forbundet for skiskyting og underlagt Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og Den internasjonale skiskytterunionen. NSSFs sentrale administrasjon holder til på Ullevaal Stadion og i Idrettens Hus i Drammen. Hederstegnet. NSSFs hederstegn er en utmerkelse skiskytterforbundet tildeler skiskyttere eller ledere med fremragende resultater i nasjonale og internasjonale konkurranser, eller som har utmerket seg spesielt i arbeidet for forbundet. Hederstegnet er jakkemerke i gull og regnes som forbundets høyeste utmerkelse for idrettslig og administrativ innsats. Tildelingen skjer gjennom nomineringer som sendes forbundsstyret som treffer vedtak om tildeling. Ole Jacob Bangstad, Jon Istad, Magnar Solberg, Olav Jordet, Svein Ringdal, Eirik Kvalfoss (1995), Trond Harstad (1997), John Olav Lund (1997) og Anders Besseberg (1999) Kretser og klubber. Agder SSK | Buskerud SSK | Finnmark SSK | Hedmark SSK | Hordaland SSK | Møre og Romsdal SSK | Nordland SSK | Nord-Trøndelag SSK | Nord-Østerdal SSK | Oppland SSK | Oslo & Akershus SSK | Rogaland SSK | Sogn og Fjordane SSK | Sør-Trøndelag SSK | Telemark SSK | Troms SSK Kilder. Skiskytter Irene Harand. Irene Harand (født 6. september 1900, død 3. februar 1975) var en østerriksk menneskerettsforkjemper. Irene Harand ble født i Wien, hennes foreldre var konservative, faren var katolikk og moren protestant. Harand organiserte tidlig protester mot det tyske nazistyrets umenneskelige behandling av jødene, og hun utga i 1935 et motskrift til Adolf Hitlers «Mein Kampf», boken «Sein Kampf – Antwort an Hitler von Irene Harand» imøtegikk Hitler og stemplet nazismen som sivilisasjonens største fare. Da Tyskland invaderte Østerrike i 1938 var Irene Harand i London for å holde foredrag; det reddet livet hennes da nazistene hadde satt en pris på 100 000 riksmark på henne. Hun reiste videre til USA der hun levde resten av sitt liv. I New York grunnla hun Austrian Cultural Forum, og ble dets leder; etter andre verdenskrig ble det en offisiell østerriksk kulturinstitusjon. I 1969 mottok hun hedersbetegnelsen «Righteous Among the Nations» for sin motstand mot nazistenes antisemittisme. Irene Harand døde i New York i 1975. Charmander. Charmander er kronologisk den fjerde Pokémonen i Pokédexen. Den er en fire(ild)-Pokémon. Navnet «Charmander» er et teleskopord og kommer fra de engelske ordene char, som betyr å brenne, og salamander. Charmander utvikler seg til Charmeleon og senere til Charizard. Logen på halen dens viser livskraften dens. Hvis den er svak, er flammen liten. Den viser også følelsene til Charmander, på hvordan den brenner. Hvis logen noen gang slokker, dør Charmander. Tommy Knarvik. Tommy Knarvik (født 1. november 1979) er en norsk fotballspiller. Han er midtbanespiller på Glimt. Tidligere har han spilt for Brann, Leeds, Bryne, Sogndal, Sandefjord, Tromsø IL og Viking. Han ble kåret til Årets Unge Spiller under sin tid i Leeds. Han signerte en kontrakt på 4 år med Tromsø den 14. november 2007. Foran 2011-sesongen signerte han en kontrakt på tre år med Viking. Etter én sesong i Viking ble de enig om å annulere kontrakten. 12. januar 2012 ble det offentliggjort at Knarvik var enig med Bodø/Glimt om kontrakt. James Hargreaves. James Hargreaves (født 1720, død 22. april 1778) var vever og oppfinneren av «Spinning Jenny», en automatisert spinnemaskin som ble et viktig symbol og oppfinnelse under den industrielle revolusjonen. Han bodde i Lancashire, et stykke utenfor Manchester. Hargreaves, James Hargreaves, James Hargreaves, James Squirtle. Squirtle er kronologisk den syvende Pokémonen i Pokédexen. Den er en water (vann) Pokémon. Squirtle utvikler seg til Wartortle og Blastoise. Navnet «Squirtle» er et teleskopord og kommer fra de engelske ordene squirt, som betyr å sprute, og turtle, som betyr skilpadde. Mont Blanc-tunnelen. Innslaget på den italienske siden. Mont Blanc-tunnelen er en biltunnel mellom byen Chamonix i Frankrike og Valle d'Aosta i Italia. Tunnelen ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang. Den 24. mars 1999 tok en belgisk lastebil fyr i tunnelen, og 39 mennesker døde. Etter brannen var tunnelen stengt i tre år før den igjen kunne åpnes for trafikk. Gaffa. Gaffa (fra engelsk: "gaffer" som i denne forbindelse betyr sjefselektriker under en filminnspilling, spesielt med ansvar for lysteknikk). Gaffa-teip er en type bredt limbånd som ofte blir brukt av lyd- og lysteknikere. Den ble oppfunnet av fotografen David Bailey. Bruksområder. De fleste musikere har også en rull gaffa klar til bruk. Spesielt trommeslagere bruker denne teipen til alt fra demping av trommer til vedlikehold. Teipen er sterk, men kan lett rives fra rullen pga. trådene som er i teipen. Den brukes også innen film. Teipen legges som blokkeringslinjer for skuespillerne og markeringer for hvor møbler skal stå. En lignende versjon av gaffa-teip "Spike tape" blir brukt som gulvdekorasjoner på teatere. Teipen kan også brukes for å holde ledninger nede på gulvet under forestillinger. Gaffa er ikke helt det samme som "duct tape". Mens gaffa vanligvis er svart, er "duct tape" som oftest sølvfarget, og har en sterkere lim som ofte setter merker. Gaffa-teip er laget for å kunne taes av uten å legge igjen limrester. "Gaffa" er også av og til (feilaktig) brukt som en felles betegnelse på teiper lik "duct-tape". Alan García. Alan Gabriel Ludwig García Pérez (født 23. mai 1949 i Lima) er en peruansk politiker. Han var landets president fra 1985 til 1990, og ble i 2006 valgt for en ny presidentperiode. Heliogabalus. Heliogabalus, fra Kapitolmuseet i Roma Elagabalus (Latin: "Marcus Aurelius Antoninus Augustus"; ca. 203 – 11. mars 222), også kjent som Heliogabalus, var romersk keiser fra 218 til 222. Han var medlem av severanske dynasti, men var syrisk på morssiden, sønn av Julia Soaemias og Sextus Varius Marcellus. Tidlig i sin ungdom tjente hans som prest for solguden El-Gabal som ble romanisert som "Elagabalus Sol Invictus" i sin hjemby Emesa (dagens Homs). Da han ble keiser tok han navnet Marcus Aurelius Antoninus Augustus og ble kalt for Elagabalus kun etter sin død. I år 217 ble keiser Caracalla myrdet og erstattet av hans pretorianer-prefekt Marcus Opellius Macrinus. Caracallas tante på morsiden, Julia Maesa, klarte med hell å sette i gang et opprør i den tredje legion for å få sin eldste barnebarn Elagabalus erklært som keiser i hans sted. Macrinus ble beseiret den 8. juni 218 i slaget ved Antiokia hvor Elagabalus, knapt fjorten år gammel, ble keiser og begynte et styre som fylt med beryktede kontroverser. I løpet av hans styre viste Elagabalus mangel på respekt for romerske religiøse tradisjoner og seksuelle tabuer. Han erstattet det tradisjonelle overhodet i den romerske gudeverden, Jupiter, med en mindre gud, Deus Sol Invictus (på gresk "Helios", derav hans greske navn "Heliogabalos") og tvang ledende medlemmer av Romas regjering til å delta i religiøse ritualer som feiret denne guddommen, og som han personlig ledet. Elagabalus ble gift hele fem ganger, øste fordeler på hoffmenn som populært har blitt antatt å ha vært hans homoseksuelle elskere, innførte en prototype av en prompepute ved middagsfester og det ble sagt at han prostituerte seg selv i det keiserlige palass. Hans antatte oppførsel skal ha opprørt pretorianergarden, senatet og folk flest. Midt i en voksende opposisjon ble Elagabalus, kun 18 år gammel, myrdet og erstattet av sin fetter Alexander Severus den 11. mars 222 i en konspirasjon som ble ledet av hans bestemor, Julia Maesa, og av misfornøyde medlemmer av pretorianergarden. Elagabalus fikk et rykte blant sine samtidige for ekstrem eksentrisk oppførsel, dekadanse og fanatisme som var like unormal og overdrevet som hans etterfølgere og politiske rivaler. Denne sannsynlige propaganda ble videreført, og som et resultat ble han den mest forakterlige romerske keisere hos de tidlige historikere. Eksempelvis skrev Edward Gibbon at Elagabalus «overga seg til de simpleste gleder og uregjerlige raseri». «Navnet Elagabalus er merket i historien over alle andre» grunnet hans «unevnelige vemmelige liv», skrev den tyske historikeren B.G. Niebuhr. Familie. Elagabalus ble født en gang ca 203 som Varius Avitus Bassianus til familien til Sextus Varius Marcellus og Julia Soaemias Bassiana. Hans far var opprinnelig et medlem av ridderklassen "equites", men ble senere forfremmet til rangen som senator. Hans bestemor Julia Maesa var enke etter konsul Julius Avitus, søster av Julia Domna, og svigerinne av keiser Septimius Severus. Julia Soaemias var kusine av den romerske keiseren Caracalla. Andre slektninger omfattet hans tante Julia Avita Mamaea og onkel Marcus Julius Gessius Marcianus og deres sønn Alexander Severus. Elagabalus' familie holdt arverettigheter til presteskapet for den lokale solguden El-Gabal, som Elagabalus ble yppersteprest for i byen Emesa (dagens by Homs) i den romerske provinsen Syria. Guddommen Elagabalus ble opprinnelig æret i Emesa. Navnet er latinsk utgave av syriske "Ilāh hag-Gabal", som er avledet fra Ilāh («gud») og "gabal" («fjell» (sammenlign med hebraiske גבל, "gəbul", og arabiske جبل, "jabal")), hvilket ga resultatet «guden i fjellet», gudens manifestasjon i Emesa. Kulten rundt guddommen spredte seg til andre deler av Romerriket i løpet av 100-tallet. Eksempelvis har en dedikasjon blitt funnet så langt unna som i Woerden (Nederland). Guden ble senere importert og assimilert med den romerske solguden som var kjent som Sol Indiges i løpet av den romerske republikk og som Sol Invictus i løpet av 100- og 200-tallet. Avitus tilpasset navnet på guden til å bli titulert som Elagabalus. Vekst til makt. a>" til hæren. Mange mynter ble utstedt under Elagabalus' styre som bar inskripsjonene "Fides Exercitus" eller "Fides Militum", framhevet hærens lojalitet som grunnlaget for hans keiserstyre. Da keiser Macrinus kom til makten undertrykte han trusler mot sitt styre fra familien til sin drepte forgjenger Caracalla ved å sende dem i eksil — Julia Maesa, hennes to døtre, og hennes eldste barnebarn Elagabalus — til deres eiendom i Emesa i Syria. Straks hun kom fram til Syria begynte hun å konspirere sammen med sin evnukkrådgiver og Elagabalus' lærer Gannys for å få veltet Macrinus og innsatt sin fjorten år gamle barnebarn som keiser. Elagabalus og hans mor var enige og annonserte (falskt) at han var den illegitime sønnen av Caracalla grunnet den lojaliteten som romerske soldater og senatorer hadde sverget til Caracalla. Etter at Julia Maesa brettet ut sin rikdom til tredje romerske legion ved Raphana sverget de troskap til Elagabalus. Ved soloppgang den 16. mai 218 erklærte Publius Valerius Comazon Eutychianus, kommandant av legionen, ham til keiser. For å styrke sin legitimitet gjennom ytterligere propaganda tok Elagabalus navnene til Caracalla, "Marcus Aurelius Antoninus". Som svar sendte Macrinus sin pretorianer-prefekt Ulpius Julianus til regionen med kontingent tropper som han betraktet som kraftig nok til å knuse opprøret. Imidlertid slo denne militærstyrken seg snart sammen med Elagabalus' fraksjon da under kampen vendte seg mot sin egne kommandanter. Offiserene ble drept og Julianus' hode ble sendt tilbake til keiseren. Macrinus sendte da brev til senatet hvor han fordømte Elagabalus som den "Falske Antoninus" og hevdet at han var sinnssyk. Både konsulene og andre høyrangerte medlemmer av Romas lederskap fordømte ham, og senatet erklærte til sist krig mot både Elagabalus og Julia Maesa. Macrinus og hans sønn, svekket av deserteringen til den andre legion grunnet bestikkelser og løfter sirkulert av Julia Maesa, ble beseiret den 8. juni 218 i slaget ved Antiokia av tropper kommandert av Gannys. Macrinus flyktet mot Italia, forkledd som en hoffmann, men ble senere fanget opp i nærheten av Kalkedon og henrettet i Kappadokia. Hans sønn Diadumenianus, sent i trygghet til hoffet i Partia, ble tatt til fange ved Zeugma i Kommagene (dagens sørlige Tyrkia) og drept. Elagabalus erklærte datoen for seieren ved Antiokia til å være begynnelsen på hans styre og tok keiserlige titler uten at senatet hadde godkjent dem, noe som var en overtredelse av tradisjonen, men som ble en vanlig praksis blant keiserne på 200-tallet. Brev med forsoning ble levert til Roma som ga amnesti til senatet og anerkjente lovene, men fordømte samtidig administrasjonen til Macrinus og hans sønn. Senatorene svarte med å anerkjenne Elagabalus som keiser og aksepterte hans krav om å være sønn av Caracalla. Caracalla og Julia Domna ble begge erklært guddommeliggjorte av senatet, både Julia Maesa og Julia Soaemias ble opphøyd til rangen av "Augustæ", og minnet om Macrinus og Diadumenianus ble fordømt og bakvasket av senatet. Den tidligere kommandanten av tredje legion, Comazon, ble utpekt til leder av pretorianergarden. Første år. a> bestilt av Elagabalus, med hans likhet. Elagabalus og hans følge tilbrakte vinteren 218 i Bitynia ved Nikomedia, hvor keiserens religiøse tro første gang framsto som et problem. Den samtidige historikeren Dio Cassius forslo at Gannys faktisk ble drept av den nye keiseren ettersom han forsøkte å tvinge Elagabalus til å leve «i måtehold og forsiktig». For å hjelpe romerne til å tilpasse seg ideen om å ha en orientalsk prest som keiser, fikk Julia Maesa gjort et maleri av Elagabalus i prestekappe sendt til Roma og hengt over en statue av gudinnen Victoria i senatets hus. Det satte senatorene i en vanskelig situasjon ved at de måtte gjøre ofringer til Elagabalus hver gang de ofret til Victoria. Legionærene var forferdet over hans oppførsel og rask kom de til å angrep på deres beslutning om å støtte ham som keiser. Mens Elagabalus fortsatt var på reise til Roma, brøt det ut kortvarige opprør av fjerde legion, utløst av Gellius Maximus, og tredje legion, som selv hadde vært ansvarlig for å gjøre Elagabalus til keiser, under kommando av senator Verus. Opprøret ble raskt slått ned og tredje legion ble oppløst. Da følget nådde fram til Roma høsten 219 ble Comazon og andre allierte av Julia Maesa og Elagabalus gitt mektige og lukrative posisjoner, da til stor misnøye til mange senatorer som mente at de ikke var respektable nok. Etter at hans tid som pretorianer-prefekt var over kunne Comazon tjene som byprefekt av Roma tre ganger, og som romersk konsul to ganger. Elagabalus kom snart til å devaluere den romerske valuta. Han minsket sølvverdien av "denarius" fra 58% til 46.5% — den faktiske sølvvekten gikk ned fra 1.82 gram til 1.41 gram. Han inndro også "antoninianus" i løpet av denne perioden i Roma. Elagabalus forsøkte å få sin antatte elsker, vognkjøreren Hierocles erklært som "cæsar". mens en annen påstått elsker, atleten Aurelius Zoticus, ble utpekt til den ikkeadministrative men innflytelsesrike posisjonen som "Cubicularius". Hans tilbud om amnesti til det romerske lederskapet ble høyt verdsatt, skjønt juristen Ulpianus ble forvist. Forholdet mellom Julia Maesa, Julia Soaemias, og Elagabalus var sterkt i begynnelsen. Hans mor og bestemor ble de første kvinnene som fikk lov komme inn i senatet, og begge fikk senatortitler: Soaemias opprettet tittelen av "Clarissima" og Maesa den mer ortodokse "Mater Castrorum et Senatus". Mens Julia Maesa forsøkte å posisjonere seg selv som makten bak tronen og til sist som den mektigste kvinnen i verden, viste Elagabalus seg å være svært uavhengig, gjorde som han ville og var helt umulig å kontrollere. Religiøse kontroverser. Siden styret til Septimius Severus, soldyrkelse økt over hele Romerriket. Elagabalus så muligheten til å installere El-Gabal som den fremste guddommen i den romerske gudeverden. Guden ble omdøpt til "Deus Sol Invictus", i betydningen "Gud den ubeseirete Sol", og plassert over selveste Jupiter. Som et tegn på foreningen med den romerske religion ga Elagabalus enten Astarte, Minerva, Urania, eller en form for kombinasjon av de tre, til El-Gabal som hustru. Han framprovoserte ytterligere bestyrtelse da han giftet seg med vestajomfruen Aquilia Severa, og hevdet at ekteskapet ville frambringe «gudelignende barn». Dette var et skamløst brudd på romersk lov og tradisjon som holdt fast ved at enhver vestalinnene som ble oppdaget i å ha vært engasjert i noen form for seksuell omgang skulle levende begravd. Et overdådig tempel kalt Elagabalium ble bygget mot østfasaden av Palatinerhøyden for å huse El-Gabal, som ble representert av en svart kjegleformet meteoritt fra Emesa. Historikeren Herodianus skrev at «denne steinen er dyrket som om den var sendt fra himmelen; på den er det en del mindre fremspringende stykker og markeringer som er pekt ut og som folket vil like å tro er et grovt bilde av solen ettersom dette er hvordan de ser dem.» For å kunne bli yppersteprest for sin nye religion fikk Elagabalus seg omskåret. Han tvang senatorene til å se på mens han danset rundt alteret tilhørende Deus Sol Invictus til lyden av trommer og cymbaler, og ved hver solverv om somrene holdt han en festival dedikert guden som ble populært hos massene på grunn av all den gratis maten som ble delt ut. I løpet av festivalen plasseerte Elagabalus steinen fra Emesa på en stridsvogn dekorert med gull og juveler mens han paraderte gjennom byen. De mest hellige gjenstander fra den romerske religionen ble overført fra deres respektive helligdommer og til Elagabalium, inkludert Store mor, ilden til Vesta, skjoldene til Salii og Palladium, slik at ingen annen gud, unntatt El-Gabal vil bli dyrket og beæret. Sex/kjønn kontroverser. Herodianus kommenterte at Elagabalus skjemte ut sitt naturlige gode utseende ved å ha altfor mye sminke. Han var beskrevet som å ha blitt "lykkelig over å bli kalt for en elskerinne, hustru, dronningen til Hierocles" og det ble sagt at han tilbød store summer til den lege som kunne utstryre ham med kvinnelige kjønnsorganer. Av den grunn har Elagabalus ofte blitt karakterisert av moderne forfattere som transperson, mest sannsynlig transkjønnethet. Fall fra makten. I kjølvannet av Elagabalus' død ble mange av hans følgesvenner og assosierte også drept eller avsatt, inkludert Hierocles og Comazon. Hans religiøse kunngjøringer ble tilbakestilt og El-Gabal ble returnert til Emesa. Kvinner ble igjen forbudt fra å overvære møter i senatet, og "damnatio memoriae" — slette en person fra alle offentlige nedtegnelser — ble bestemt om ham. Historiografi. Mange nedvurderende, baktalende og falske historier har sirkulert om Heliogabalus, og hans eksentriske påfunn kan ha bli overdrevet. Den mest berømte av disse, udødeliggjort i et maleri fra 1888, er at han neddynget sin middagsgjester til døde med en mengde av «fioler og andre blomster» sluppet ovenfra. "Historia Augusta". Kilden til mange av historiene om Elagabalus' skjørlevnet er "Historia Augusta", "Augustianske historie" som er åpenbar ikke troverdig i dens detaljer. "Historia Augusta" ble sannsynligvis skrevet mot slutten av 300-tallet under styret til keiser Theodosius den store, og består like mye på forfatterens egne påfunn som historiske kilder. Livet til Elagabalus slik det er beskrevet i "Historia Augusta" er antatt å være hovedsakelig ren diktning. Kun seksjonene 13 til 17 som beskriver Elagabalus' fall er betraktet som å ha en del historisk verdi. Dio Cassius. Kilder som er mer pålitelig enn "Historia Augusta" omfatter de samtidige historikerne Cassius Dio og Herodianus. Cassius levde fra andre halvdel av 100-tallet og en tid etter 229. Han var født i patrisierfamilie, og tilbrakte det meste av livet i offentlig tjeneste. Han var senator under keiser Commodus og guvernør i Smyrna i Anatolia etter at Septimius Severus var død. Etterpå tjenestegjorde han som erstatterkonsul ("consul suffectus") rundt 205 og som prokonsul i den afrikanske provinsen og i Pannonia. Alexander Severus vurderte ham høyt og gjorde ham til konsul igjen. Cassius' "Romersk historie" strekker seg nesten over et millennium, fra ankomsten til Aineias i Italia og fram til år 229. Som en samtidig av Elagabalus er Cassius' redegjørelse av hans styre betraktet som mer troverdig enn "Historia Augusta", skjønt det skal bemerkes at Cassius tilbrakte en større del av denne perioden utenfor Roma og måtte således støtte seg til annenhånds informasjon da han skrev sitt historieverk. I tillegg var det politiske klimaet i kjølvannet av Elagabalus' styre, foruten også hans egen posisjon i regjeringen til Alexander likeledes påført restriksjoner til hvilken grad hans fortelling er sannferdig. Herodianus. En annen samtidig av Elagabalus was Herodianus, som var en mindre romersk sivil tjenestemann som levde antagelig en gang mellom 170 og 240. Hans verk "Historien til Romerriket siden Marcus Aurelius", ofte forkortet til "Romersk historie", er en øyevitneredegjørelse av styret til Commodus fra til begynnelsen av Gordianus III. Hans verk overlapper i stor grad Cassius' historieverk, men begge tekstene synes å være uavhengig av hverandre. Selv om Herodianus er ikke bedømt like troverdig som Cassius, er hans mangel på litterære og lærde fordringer ham mindre subjektiv enn senatorhistorikere. Herodianus er vurdert som den viktigste kilden til de religiøse reformene som skjedde i Elagabalus' styre, hvilket har blitt bekreftet av moderne numismatikk og arkeologiske bevis. Elagabalus i senere kunst. Elagabalus (med skjegg!) på et veggmaleri i festningen Forchtenstein Malerier. «Heliogabalus, solens yppersteprest», maleri av Simeon Solomon, 1866 Rulleski. Rulleski er en slags ski med hjul på. Brukes vanligvis av langrennsløpere og skiskyttere som trening på sommerstid. De er normalt rundt en halvmeter lange og har et hjul i hver ende av skia. «Skia» er en metallbit mens hjulene er stort sett laget av en eller annen form for gummiblanding. Man benytter samme sko og bindinger som på vanlige langrennsski. Det er vanlig å bruke hjelm i forbindelse med trening og konkurranse på rulleski, da velt og kollisjoner på rulleski kan være svært farlig. Det er ulike ski beregnet til både skøyting og klassisk eller man kan få «kombi»-ski. Klassisk-skiene har en mekanisme som hindrer skiene i å trille bakover og man slipper dermed å få problemer med dårlig feste. Skøyteskiene har vanligvis tynnere hjul med større hjuldiameter for å være best mulig tilpasset skøyteteknikken. Dessuten kan man få hjul med ulik rullemotstand for å kunne tilpasse de behov man har. Noen er interessert i konkurranseski hvor det er viktig med liten rullemotstand mens andre er mer opptatt av treningseffekten og vil dermed ha hjul med større rullemotstand. Å gå på rulleski er stort sett det samme som å gå på vanlige langrennski. Man benytter den samme teknikken, og det er de samme kravene som stilles. Man har ikke bremser på rulleski og de mulighetene man har til å bremse er å prøve å «ploge», la friksjonen gjøre jobben, eventuelt hoppe i grøfta. Rulleski må fortrinnsvis brukes på asfalt eller annet fast dekke på grunn av de små hjulene. Derfor er det vanlig å finne rulleskiløpere langs landeveien (noe som ikke alltid er like populært blant bilistene), eller på en sykkelvei. Det finnes også en del rulleskiløyper rundt om i landet som er forbeholdt rulleskiløpere. Alexander Severus. Marcus Aurelius Severus Alexandrus (født 1. oktober 208 i Arca Caesarea, død 18. mars 235), vanligvis omtalt som Alexander Severus, var romersk keiser (222–235). Han var den siste keiseren av det severanske dynasti. Hans bestemor var svigerinnen til Septimius Severus. Han var en svak hersker og hans funksjonstid var preget av uro. Hans mor og bestemor preget politikken. Persia kriget mot provinsen Mesopotamia, og romerne gikk til motangrep. Senere ble det krig mot germanerne. I denne krigen ble det fiendskap mellom ham og soldatene, og han og hans mor ble myrdet. Forraadt. "Forraadt" er en roman av Amalie Skram. Romanen kom i 1892, og regnes som en av Skrams ekteskapsromaner. Som i "Constance Ring" er det kvinners seksualangst samt menn og kvinners ulike seksualnormer i det borgerlige samfunnet som er tema. Handlingen. 17 år gamle Aurora (Ory) Ingstad giftes bort til den nesten dobbelt så gamle sjøkapteinen Adolph Riber. Familien Ingstad tilhører det bergenske borgerskap, og for familien Ingstad er det viktig å få døtrene godt gift. Riber har ved egen dyktighet arbeidet seg fram til sikker velstand, og anses som et godt giftemål. Riber er så avgjort en havets mann som bare føler seg helt tilfreds når han befinner seg på havet. Under et besøk hjemme i Bergen forelsker han seg intenst i Ory, og tilber henne som en gudinne som han gladelig skulle kunne ofre livet for. Ory er en vakker ung jente med en livlig naturlighet, og mange har i hemmelighet svermet for henne tidligere. Ory blir interessert i Riber med en gang han viser sin standhaftige handlekraft ved å redde en ung gutt fra drukningsdøden. Dette fører senere til en forlovelse mellom ham og Ory. Først under bryllupet begynner det å gå opp for henne hva et ekteskap innebærer, men det er da for sent å snu. Særlig plages hun ved tanken på at det også innebærer fysisk kontakt, og at hun må dele seng med en eldre mann. Ingen har noen gang fortalt henne noe i den retningen, og hun føler sterk avsky ved alt som har med seksualitet å gjøre. Dessuten må hun nå reise fra foreldre og småsøsken, og snart begi seg ut i det ukjente om bord på Ribers skip. Hjemme hos Riber, etter bryllupsfesten når Riber er klar til å gå til sengs, flykter hun ut på gata og begynner å gå hjemover. Hun blir innhentet av Riber, som forelegger henne hvilke forpliktelser hun har overfor ham som sin lovformelige ektemann, og hvilken skandale det ville bli om hun ikke snur. Ory må da motvillig innfinne seg i sin skjebne. Ory og Riber tilbringer noen dager sammen i London før skipet er seilklart. Riber er opptatt av å vise Ory noe av alt det som han har funnet atspredelse i gjennom sine ungkarsår, og tar henne med til teatre og dansetilstelninger. Ory finner lite moro i dette, og dessuten legger hun merke til at Riber stadig blir fortrolig tiltalt av kvinner som hun anser som lettsindige og uverdige. I et selskap kommer det fram at mannen har vært forlovet en gang tidligere, og at han og forloveden har hatt seksuell omgang. Riber skjønner at han må informere Ory om at det er høyst menneskelig – særlig for menn – å ikke leve i sølibat helt til den dagen en gifter seg. For Ory er det et sjokk å høre at hennes mann ikke har levd rent, og hun skriker at han aldri får røre ved henne mer. Dette løftet holder Ory. Samlivet om bord i den trange kahytten blir et helvete. Ory har satt seg fore å få visshet om alle detaljer fra Ribers tidligere liv. De eneste øyeblikkene hun er vennlig mot han, er når hun prøver å avliste han hemmeligheter om tilbakelagte forhold. Riber plages ved å måtte legge fram alle sine forhold overfor Ory, men gjør det for å få et øyeblikks fred. Alt blir brukt mot han, og Riber går langsomt i mental oppløsning. Han begynner å lese om fortapelsen i Bibelen, han får hallusinasjoner og ser uhyrer, og han plages av selvmordstanker. Når de ligger vindstille i Floridabukta i dagevis i tropeheten forverres Ribers mentale tilstand ytterligere. En dag Ory begynner på et nytt forhør, trer han manualene sine rundt halsen, stiger opp i vinduet og styrter seg i havet. Beskøyt. Beskøyter er kavringer eller kjeks bakt av rug- eller hvetemel, som er godt tørket for å gi lang holdbarhet. Beskøyter ble særlig brukt til sjøs som skipskjeks. Ordet er av nederlandsk opprinnelse (nederlandsk "beschuit"), og er i engelsk blitt til "bisquit". Bonaventure Maruti. Bonaventure Maruti (født 10. april 1976) er en kenyansk fotballspiller som spiller for Fram Larvik. I januar 2006 gikk han fra Bryne til Follo. Han kalles ofte «Boni», og scoret fire mål på fire kamper i Adeccoligaen, før han fikk rødt kort og fire kampers karantene. Testify. Testify er en singel av bandet Rage Against The Machine. Sangen finnes også på albumet "The Battle of Los Angeles". Musikkvideo. Den berømte filmregissøren og forfatteren Michael Moore regisserte musikkvideoen. Musikkvideoen viser at Rage Against The Machine spiller på Wall Street. De hadde på forhånd blitt nektet av myndighetene i New York å spille der, men de valgte likevel å gjennomføre dette som planlagt. Dette medførte at regissøren Michael Moore ble arrestert. Før politiet kom fikk de gjort fire hele opptak, noe som var tilstrekkelig for å få produsert musikkvideoen. Når Michael Moore ble arrestert løp bandmedlemmene inn på New York Stock Exchange og utløste alarmen. Børsen ble stengt flere timer før planlagt og band og regissør var fornøyd med protesten. Sakurajimafjellet. Sakurajimafjellet (桜岛?) er en aktiv vulkan og en tidligere øy (nå knyttet til fastlandet), med samme navn, i prefekturet Kagoshima på øya Kyushu i Japan. Det er en stratovulkan med toppturer delt inn i tre topper, Kitadake (Nord-toppen), Nakadake (sentral toppen) og Minamidake (sørlige topp) som er aktive nå. Overflaten av øya er ca 77 km ². Nord toppen (北岳Kitadake?) Er Sakurajimafjellet høyeste topp, stigende til 1117 meter over havet. Fjellet ligger i en del av Kagoshima Bay kjent som Kinkō Bay (锦江湾Kinkōwan?). Den tidligere øya er en del av byen Kagoshima. I 1914, skjedde det et stort utbrudd, som begravde sundet med lava, og dermed koblet den tidligere øya til Osumi halvøyen, slik at Sakurajimafjellet ikke lenger er en øy. Den vulkanske aktiviteten fortsetter, og kan slippe store mengder vulkansk aske på omgivelsene. Vulkanutbrudd. En rekke utbrudd er dokumentert siden 708 e.Kr. Oktober 2000. Røyk steig omtrent 5000 m opp i luften, og mørkla byen Kagoshima i støv. Utbruddet medførte ingen ytterligere skader. Juni 2006. 7. juni steig røyk og aske ca 1000 m opp i luften over vulkanen. Ingen rapporter om skade kom inn. Friksjon. Friksjon er den komponentvektoren av kontaktkrafta mellom to legemer i kontakt med hverandre som motvirker den relative bevegelsen mellom dem. Den andre komponentvektoren, som står vinkelrett på friksjonen og den relative bevegelsen, kalles normalkrafta. Det er elektriske krefter mellom atomene i kontaktflata som er årsaken til kontaktkreftene. Av praktiske grunner blir friksjonen som regel sett på som en egen kraft. Friksjon er helt vesentlig. Det er friksjonen som gjør at vi i det hele tatt klarer å bevege oss fremover og at spikern sitter fast i veggen. Likningen. Hvor formula_2 er friksjonskrafta, formula_3 er friksjonstallet og formula_4 er normalkraften. Friksjonen virker alltid i motsatt retning av bevegelsen, eventuelt i motsatt retning av den potensielle bevegelsen hvis det er snakk om statisk friksjon. Friksjonstallet. Friksjonstallet, eller friksjonskoeffisienten som den også kalles, er et forholdstall som sier noe om forholdet mellom friksjonskrafta og normalkrafta. Friksjonstallet avhenger av overflaten på de to legemene som er i kontakt. Arealet av kontaktflata har derimot ingenting å si for hvor stor friksjonen er. Når det gjelder klebrige overflater kan man ikke bruke formelen for Coulomb-friksjon. Her kan arealet på kontaktflata spille en rolle og normalkrafta kan spille en mindre rolle. Friksjonstallet er nødt til å finnes ved empiriske målinger og det er ikke mulig å komme frem til friksjonstallet kun ved hjelp av regning. Under er det listet opp en del eksempler på friksjonstall. Statisk friksjon. Statisk friksjon virker mellom legemer som er i kontakt med hverandre men som ikke beveger seg i forhold til hverandre. Statisk friksjon er vanligvis noe større enn den kinetiske friksjon og er den man må "overvinne" for å få en gjenstand i bevegelse. Man må få gjenstanden til å "løsne" fra underlaget. Rullefriksjon er også er type statisk friksjon (paradoksalt nok). Det er fordi hjulene triller og det dermed ikke er noen flater som glir mot hverandre. Hvert punkt på hjulet som er i kontakt med underlaget er for et øyeblikk stasjonært. Imidlertid er rulling en annen type bevegelse en glidning, og det meste av den statiske friksjonen har betydning når et objekt akselererer. (Uten noe friksjon mellom hjul og bakken ville det for eksempel være umulig å få igang en bil, som kun ville begynne å spinne som om den var på svært glatt is.) Forskjellen mellom den statiske og glidningsfriksjonen ved rulling illustreres av situasjonen som oppstår når en bil bråbremser og hjulene «låses». Mens hjulene på bilen ruller vil det være statisk friksjon, men når bremsene trykkes så hardt på at hjulene låser og begynner å gli i stedet for å rulle, vil det være den lavere glidefriksjonen som overtar og bremselengden øker. Kinetisk friksjon. Kinetisk friksjon oppstår når det allerede er oppstått bevegelse mellom to flater som glir mot hverandre. Glidefriksjonen er typisk noe mindre enn den statiske friksjonen og forskjellene kan være betydelige. For eksempel er det mellom to glassflater et statisk friksjonstall på rundt 0,9 mens den kinetiske friksjonstallet er på rundt 0,4. Energi og friksjon. formula_5 formula_13 Årsaken til friksjon. Friksjon finnes ikke på atomnivå. Større ting, som molekyler, har en ujevn overflate av atomer. Atomene støter mot hverandre i grenseland mellom to legemer, og slik formidles kontaktkreftene mellom legemene. Fordi overflatene ikke er helt jevne, har atomene mulighet til å støte skjevt i forhold til overflata. På samme måte kan den samlede kontaktkrafta også stå skjevt på overflata. På den måten får vi en komponentvektor av kontaktkrafta som er parallell med overflata, som vi kaller friksjon. Elektrisk kraft. Elektrisk kraft er den krafta som virker mellom to ladde partikler. Like ladninger frastøter hverandre mens ulike ladninger tiltrekker hverandre. Krafta blir bestemt av Coulombs lov og er proporsjonal med produktet av ladningene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden i mellom dem. Enheten for elektrisk kraft er den samme som for andre krefter, altså Newton. Geelong. Geelong er den nest største byen i delstaten Victoria, Australia og den tolvte største byen i Australia. Byen ligger ca. 75 km sørvest for delstatens hovedstad, Melbourne. Byen er en viktig havneby, og eksporterer alt fra biler og ull til kjøtt og petroleum. I tillegg blir det produsert papir, sement og diverse kjemikalier. Deakin University har sin hovedcampus i Geelong. José Barnet. José Agripino Barnet y Vinageras (født 1864, død 1945) fungerte som Cubas president fra 11. desember 1935 til 20. mai 1936. På samme måte som sin forgjenger, Carlos Mendieta, kom også José Barnet fra partiet "Unión Nacional". Pedro Fernandes de Queirós. Pedro Fernándes de Quirós, (født i 1565 i Évora, Portugal, død i 1614) var en portugisisk sjømann og oppdagelsesreisende. Gikk i ungdommen inn i spansk tjeneste og ble en erfaren sjømann og navigatør. I 1595 tjenestegjorde han som los under Álvaro de Mendaña de Neira i hans ekspedisjoner i Stillehavet. Quirós, Pedro Fernández de Quirós, Pedro Fernández de Quirós, Pedro Fernández de Coulombs lov. Coulombs lov er satt opp av den franske fysikeren Charles Augustin Coulomb, og sier at kraften mellom to elektrisk ladde partikler er proporsjonal med produktet av ladningene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem, dvs. hvor F er kraften, k er Coulombs konstant, q1 og q2 er de to ladningene og r er avstanden mellom dem. Kraften er frastøtende hvis de to ladningene har samme fortegn, og tiltrekkende hvis de er forskjellige, f.eks. frastøtes to elektroner, mens et elektron og proton hvor formula_3 er den elektriske konstanten (permittiviteten til vakuum). Den fulle versjonen av Coulombs lov uttrykkes på vektoriell form Hvor formula_5 er enhetvektor som peker i retning mellom ladningene. Coulombs lov kan utledes fra Gauss' lov som er en av Maxwells likninger. For ladninger i bevegelse kommer magnetiske krefter i tillegg til de elektriske, og Coulombs lov alene gir ikke en fullgod beskrivelse. For små partikler, som elektroner og protoner, kan coulombs lov brukes i stor grad, men da modifisert innenfor rammeverket av kvantemekanikken. For store hastigheter, må kreftene mellom ladde partikler beskrives av spesiell relativitetsteori. Miguel Mariano Gómez. Miguel Mariano Gómez y Arias (født 1889, død 1950). Gómez fungerte som Cubas president i perioden 20. mai 1936 til 24. desember 1936. Gómez tilhørte partiet «Unión Nacional». Gómez, Miguel Gómez, Miguel Gómez, Miguel Gómez, Miguel Teotihuacán (kommune). Teotihuacán er en kommune i "sone II" øst i delstaten México i Mexico. Teotihuacán var den største byen i Amerika før den europeiske erobringen, og ruinene av denne byen befinner seg i kommunen. Teotihuacán kommune hadde 53 010 innbyggere i 2010. Arealet er på 82,65 km². Administrativt senter for kommunen er Teotihuacán de Arista. Pitcairn Anthem. Pitcairn Anthem – Come ye Blessed er nasjonalsangen til Norfolkøya og Pitcairnøyene. Sangteksten er hentet fra Evangeliet etter Matteus, kapittel 25, vers 34 – 36 og 40. Proporsjonalitet. I matematikk er proporsjonalitet når to størrelser varierer slik at forholdet mellom størrelsene er konstant. Definisjon. Når formula_1 og formula_2 er proporsjonale størrelser, kan vi skrive formula_3 Der formula_4 er proporsjonalitetsfaktoren. Man kan videre finne formula_4 slik formula_6 Egenskaper. formula_3 formula_13 Dette betyr at om formula_1 er proporsjonal med formula_2 med proporsjonalitetsfaktor formula_4, så er formula_2 proporsjonal med formula_1 med proporsjonalitetsfaktor formula_19. Om formula_1 er proporsjonal med formula_2, vil grafen med formula_1 som funksjon av formula_2 være en rett linje, og den vil gå gjennom origo. Stigningstallet vil være lik proporsjonalitetsfaktoren. Omvendt proporsjonalitet. To størrelser er omvendt proporsjonale om den ene variablen er proporsjonal med den inverse av den andre, eller sagt på en annen måte: produktet av variablene er konstant. Når to størrelser formula_2 og formula_1 er omvendt proporsjonale, kan vi skrive formula_26 Hvor formula_4 er forskjellig fra null. Det vil si at om den ene variablen dobles, vil den andre halveres, slik at produktet av dem alltid er konstant. Eksempelvis er tiden det tar å kjøre en distanse omvendt proporsjonal med farten man reiser med. Uttrykt grafisk vil en graf med to variable som varierer inverst, bli en hyperbel-linje. Produktet av x- og y-verdiene vil alltid være lik proporsjonalitetsfaktoren formula_4. Av dette følger at siden formula_4 ikke kan være null, vil grafen heller ikke krysse noen av aksene. Tinfos Titan & Iron. Tinfos Titan & Iron er et smelteverk i Tyssedal, 6 km utenfor Odda sentrum innerst i Sørfjorden. Selskapet produserer titanholdig slagg og nesten 100% rent spesialråjern. Hovedeier har vært Tinfos Jernverk siden 1988. I 2008 kjøpte Eramet opp Tinfos AS med sine to verk, henholdsvis Tinfos Jernverk i Kvinesdal og Tinfos Titan and Iron i Tyssedal. Selskapets europeiske salgsagent er Nizi International, med hovedkvarter i Luxembourg. Tinfos Titan and Iron ble etablert etter at det tidligere aluminiumsverket DNN Aluminium ble lagt ned på tidlig 1980-tallet. Boliden Odda. Boliden Odda AS (tidligere "Norzink" og "Outokumpu Norzink") er en produsent av sink og aluminiumfluorid med fabrikk på Eitrheimsneset i Odda. Fabrikken produserer også svovelsyre og anhydritt. Fabrikken ble etablert som "Det Norske Zinkkompani A/S" av den fransk-belgiske bergverksbedriften "Compagnie Royale Asturienne des Mines" i 1924. De er kjent for å produsere metallet i svært ren og høy kvalitet. Sinkverket ble modernisert i 2003-4 og regnes som en av verdens mest kostnadseffektive sinkprodusenter. "Sinken" har en årlig produsjonskapasistet på tonn sink og tonn aluminiumfluorid (2010). I 2008 tilsvarte årsproduksjonen en verdi på 1904 millioner norske kroner. Fabrikkanlegget utenfor Odda ligger på en halvøy på Eitrheim, ca 4 km fra Odda sentrum. Rundt 330 personer er ansatt ved bedriften. Bedriften vil i løpet av de neste årene redusere antall årsverk fra 326 til 280. GEDCOM. GEDCOM står for GEnealogical Data COMmunications (altså «genealogisk datakommunikasjon») og er en protokoll (filformat eller en måte å strukturere informasjon på) som er utviklet av Family History Department (FHD) hos Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonerne) i Salt Lake City, USA. Tanken bak Gedcom var å lage et verktøy for å utveksle informasjon mellom slektsgranskere, uavhengig av hvilke slektsdataprogram som ble benyttet. Protokollen er i dag en de facto standard for utveksling av data mellom de fleste slektsdataprogrammer som finnes. Filer lagret på Gedcomformatet er rene tekstfiler som også kan leses av vanlige tekstbehandlingsprogrammer, og det aktuelle tegnsettet som benyttes er en del av filas innhold. Dette forenkler også transport på tvers av maskinvare- og operativsystemplatformer. Gedcomstandarden er utviklet over mange år, men synes nå å ha stoppet opp. Det finnes flere ulike versjoner av protokollen, men fram til versjon 6.0 synes disse (stort sett) å være bakoverkompatible. Ikke alle opplysninger som lagres av et slektsdataprogram blir eksportert til Gedcomfiler. Opplysninger som ikke omfattes av den aktuelle standarden kan ikke påregnes å være med ved transport til et annet program. Gedcomstandarden finnes i flere ulike versjoner, men det er det bare noen av disse som er offisielle. Versjon 4.0 og 5.5 (sistnevnte fra januar 1996) er offisielle, mens versjoner mellom 5.0 og 5.4, samt versjon 5.5.1 (fra oktober 1999) er alle «kladdeutgaver». Det er også skrevet spesifikasjoner til Gedcom 6.0, men denne spesifikasjonen baserer seg på bruk av XML. Også denne er kun i en «kladdeutgaver» og den er heller ikke bakoverkompatibel med andre versjoner. Dataprogrammer som bare kan lagre Gedcomfiler i en av «kladdeversjonene» kan forårsake problemer når eksporterte opplysninger skal importeres i andre programmer. Det samme vil også være tilfelle hvis man importerer filer fra en nyere versjon enn den slektsdataprogrammet var skrevet for. Selv om versjon 5.5 tar vare på mye av den informasjonen som er lagret i et slektsdataprogram, må brukerne allikevel regne med å legge inn en del opplysninger manuelt når Gedcom brukes for å flytte data. Ut over de rene kodene som er spesifisert i 5.5, kan produsentene lage egne koder som alle skal starte med _ (underscore). Disse kan være forskjellige fra produsent til produsent og kan vanskeliggjøre ren import og eksport av data. La Paz (México). La Paz er en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico. Kommunen befinner seg ved grensen mellom delstaten México og den østlige delen av Mexicos føderale distrikt. Kommunen regnes med som en del av Mexico by og er med i storbyområdet ZMCM. Kommunen har et landareal på 26,71 km², og i 2000 var det registrert 212 694 innbyggere. Administrativt senter for kommunen er Los Reyes Acaquilpan, også kjent som "Los Reyes La Paz". Linje A i Mexico bys metro har endestasjon i Los Reyes, La Paz stasjon. Motorveien fra Mexico by til Puebla går gjennom La Paz. Los Reyes Acaquilpan. Rådhuset i Los Reyes Acaquilapan Los Reyes Acaquilpan er en by i delstaten México i Mexico, og er administrasjonssentrum i La Paz kommune. Den er også en del av Mexico by. Mexico bys metros Linje As sørøstlige endestasjon, La Paz, ligger i Los Reyes. Sankt Johannes kirke i Stavanger. Sankt Johannes kirke er en kirke på Storhaug i Stavanger fra 1909. Det var Hans Jacob Sparre fra Kristiania (Oslo) som var arkitekt. Det var egentlig Hofflund & Kielland sitt utkast til kirke som vant en arkitektkonkurranse om kirkebygget, men det utkastet ble forkastet da det ble ansett for dyrt å bygge det. Kirken bygget i pusset tegl, med utstrakt bruk av huggen granitt som artikulerende element – i sokkel, i dør- og vindusinnfatninger og som hjørnekvadre. Kirken er en langkirke, og bygningskroppen avsluttes av et kraftig og bredt tårn. Kirken har et nyromansk stiluttrykk med form- og flatebehandling preget av jugendstil. Altertavlen ble utført av Valentin Kielland. Over mennesker var møtt opp til grunnsteinsnedleggelsen 8. november 1907. To år senere var kirken ferdig, den ble innviet 15. desember 1909. 100-årsjubileet. Søndag 6. desember 2009 arrangerte St. Johannes kirke jubileumsfest med festgudstjeneste, der biskop Erling Pettersen, ordfører Leif Johan Sevland og fylkesordfører Tom Tvedt deltok. Etter gudstjenesten var det gratis festmiddag for alle som ville delta. Modchip. Modchip (kortform av modifiserings chip) er en betegnelse for et elektronisk kretskort med en påmontert mikrobrikke spesielt brukt i datamaskiner, DVD-spillere og spillkonsoller for å modifisere eller overstyre eventuelle funksjonsbegrensninger i forhold til f.eks importerte og piratkopierte medier, regionsperrer og liknende som enheten er utstyrt med fra produsentens side. Federico Laredo Brú. Federico Laredo Brú (født 23. april 1875, død 1946) var cubansk president i perioden 24. desember 1936 til 10. oktober 1940. Federico Brú tilhørte partiet "Unión Nacional". Nezahualcóyotl (México). Nezahualcóyotl er en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico. Nezahualcóyotl er oppkalt etter den berømte poeten Acolmiztli Nezahualcoyotl, som var stortaler av Texcoco. Kommunen befinner seg tett opp til Mexicos føderale distrikt og blir også regnet med som del av Mexico by i storbyområdet ZMCM. Administrativt senter ligger i Ciudad Nezahualcóyotl (som også blir kalt for "Ciudad Neza"). For tiden bor det omtrent 1,5 millioner innbyggere i denne kommunen. Ciudad Nezahualcóyotl. Ciudad Nezahualcóyotl (også kalt for Ciudad Neza) er administrativt senter for kommunen Nezahualcóyotl i delstaten México i Mexico. Ciudad Nezahualcóyotl befinner seg tett opp til Mexico by og den blir også regnet som en del av Mexico by i storbyområdet ZMCM. Atizapán de Zaragoza. Atizapán de Zaragoza er en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Den har rundt 500 000 innbyggere. Administrativt senter for kommunen er Ciudad López Mateos. Kommunen befinner seg nordvest i staten. Den grenser mot Naucalpan, Tlalnepantla de Baz, og Cuautitlán Izcalli. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM. Kretskort. Et utsnitt av et kretskort med påmonterte komponenter. Et kretskort laget av skoleelever Innen elektronikk brukes kretskort til montering av elektroniske komponenter. Foruten å samle og holde komponentene fast er kretskortets oppgave å lage elektriske forbindelser mellom komponentenes bein. Kretskort er bygd opp av et isolerende materiale med et lag kobber på hver side. Ved produksjon vil man ved hjelp av etsende syre fjerne uønsket kobber, slik at det gjenværende kobberet danner baner mellom punkter på kortet, ettersom hvor man ønsker å plassere komponentene. Såkalt "flerlagskort" er vanlig, hvor man har oppmot 16 lag med kobberbaner i et og samme kort. I profesjonell sammenheng sier man heller gjerne printkort. Kretskort finnes i mange farger, men grønt er mest vanlig. Naucalpan. Naucalpan de Juárez er en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Den grenser til Mexicos føderale distrikt og er regnet med som en del av Mexico by. Acambay. Acambay er en kommune lokalisert i "sone V" av delstaten México i Mexico. Den har et totalt areal på 492,13 km². Innbyggertallet i 2000 var 58 389. Navnet Acambay, opprinnelig "Cambay" eller "Cabaye", er otomi og betyr «Guds klipper». Norsk Oljemuseum. Norsk Oljemuseum er et museum i Stavanger åpnet i 1999. Museet er på ca. 5 000 kvadratmeter. Idéen om å bygge et oljemuseum i Stavanger ble lansert i 1974. Stiftelsen Norsk Oljemuseum ble etablert i 1980, og etter den tid er det samlet inn gjenstander, film, foto og annet materiale som dokumenterer norsk olje- og gassvirksomhet. Museet er Stavangers best besøkte, og i 2006 hadde museet 51 464 besøkende i løpet av sommeren (mot 41 947 i 2005). I 2007 tok museet imot om lag 85 000 gjester, en økning på 14,3 prosent i forhold til 2006. Norsk Oljemuseum har gjennom en 10-års periode fra 1998 til 2008 satt besøksrekord hvert år. I 2008 besøkte nesten 95 000 personer museet. Byggingen. I 1992 vant arkitektene Lunde & Løvseth en nasjonal arkitektkonkurranse med 48 bidrag om Norsk Oljemuseum. I 1996 var prosjektet fullfinansiert. Staten bidro med 60 millioner kroner, Rogaland fylke med 10 millioner og Stavanger kommune med 20 millioner kroner og tomt. 75 millioner kroner ble samlet inn blant private sponsorer. Byggearbeidene startet i juni 1997. I løpet av en byggetid på 22 måneder reiste museet seg i stein, glass og betong. Bygget ble ferdigstilt innenfor rammen på 165 millioner kroner som var samlet inn. Den offisielle åpningen ble foretatt av Hans Majestet Kong Harald V 20. mai 1999. Museet. Museet viser teknologiutviklingen fra begynnelsen av den norske oljehistorien som startet midt på 1960-tallet, fra de første plattformene som boret i Nordsjøen, via stål- og betongplattformer utviklet og bygd i Norge, til moderne, fleksible produksjonsskip og undervannsystemer som ser ut til å bli framtidens løsning på norsk sokkel. Museet er også et interaktivt museum hvor man kan oppleve hvordan olje og gass ble til for millioner av år siden. Kvark-gluon-plasma. Kvark-Gluon-Plasma er kvarker og gluoner i frie partikler. For litt siden ble det prøvd å skape «Kvark-Gluon-Plasma» i et laboratorium på CERN med vellykket resultat. Costa Ricas herrelandslag i fotball. Costa Ricas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Costa Rica, og dette landslaget blir administrert av Costa Ricas fotballforbund. Det costaricanske fotballforbundet ble stiftet i 1921, og de ble også medlem av FIFA i 1921. Costa Rica har deltatt i tre VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Estadio Nacional i San José. Historie. Costa Rica deltok for første gang i et VM-sluttspill i 1990 da de kom til sekstendelsfinalen. I 2002 røk landet ut i gruppespillet der de var i samme gruppe som vinneren og landet som endte som nummer tre. I 2006 deltok landet i sitt tredje sluttspill der de ble slått ut etter tre tap i gruppespillet. De har blitt invitert til å delta i Copa América tre ganger, og har to ganger kommet til kvartfinalen. Kimchi. Kimchi er Koreas nasjonalrett, bestående av fermenterte grønnsaker og iblant reker eller andre små sjødyr. Grønnsakene varierer, men basisen er ofte kinakål sammen med hvitløk, reddik og frisk, rød chilipepper. Kimchi har en sterk smak og duft og er nærmest obligatorisk tilbehør til et koreansk måltid. Kimchi kan spises direkte, eller tilberedt sammen med andre ingredienser for å lage forskjellige retter. Noen eksempler er kimchistuing ("kimchi jjigae") og kimchifritert ris ("kimchi bokkeumbap"). Fordi kimchi er både smaksrik og sunn, har retten blitt stadig mer populær rundt om i verden. Historie. Krukker brukt til lagring av kimchi Kimchiens historie kan spores langt tilbake i tid. Kimchi ble omtalt så tidlig som for 2600-3000 år siden. Det første skriftlige beviset for kimchiens eksistens fins i den første kinesiske diktsamlingen, "ShiKyung". I denne boken kalles kimchi for «Ji», betegnelsen som ble brukt før den ble kjent som «Chimcahe». Den tidligste typen kimchi besto bare av saltede grønnsaker. Det var på 1100-tallet at folk begynte og ha i andre typer krydder for å skape andre smakstyper og farger, slik som sur og søt smak, og hvit og oransje farge. Det var ikke før tidlig på 1600-tallet at den nåværende kimchitypen oppsto. Den besto av saltet kinakål krydret med sterk chilipepper. Chilipepper var ukjent i Korea fram til tidlig på 1600-tallet. Dette ble importert fra Japan eller Kina, hvor vestlige handelsmenn brakte det med seg først. Etter å ha krydret den saltede kinakålen, lagres kimchi i en beholder i omtrent tre dager før den er ferdig fermentert. Avhengig av individuelle preferanser kan lagringstiden variere, og kimchien vil dermed få en smak som kan være alt fra tam til sur. Denne typen kimchi ble populær på 1800-tallet. Den kalles "baechu kimchi", og er fortsatt den vanligste og mest populære typen kimchi. Tradisjonelt ble kimchi fermentert i kjeramikkrukker gravd ned i bakken. Om vinteren sørget denne formen for lagring av kimchi, kjent som "kimjang", for at koreanerne kunne nyte kimchi i vintermånedene når ferske grønnsaker ikke var tilgjengelige. Bhutia. Bhutia er navnet på den tradisjonelt herskende nasjonaliteten i det tidligere selvstendige kongedømmet Sikkim, som fra 1975 er Indias minste delstat. Bhutia-er blir også kalt "denzongpa", d.v.s. innbygger i "Denzong", som er det tibetanske navnet på Sikkim. I Nord-Sikkim, hvor Bhotia-folket er i majoritet, kan en bhotia kalles lachenpa eller lachungpa, altså innbygger i Lachen eller Lachung. Bhutia-folket vandra inn fra Tibet etter 1500-tallet. De snakker et sinotibetansk språk som skal være relativt likt tibetansk og nasjonalspråket i Bhutan, dzongkha, og er buddhister. Chogyal-monarkiet, som styrte Sikkim fram til innlemmelsen i India, støttet seg på Bhutia-aristokratiet. Bhutia-nasjonaliteten og andre tradisjonelle folk i Sikkim er nå blitt minoriteter i delstaten, der flertallet snakker nepali. Nasjonaliteten skal i følge noen opplysninger også finnes også som minoritet i Nepal, Bhutan og områder i den nordlige delen av den indiske delstaten Vest-Bengal. Erik Faber. Erik Alfred Faber-Swensson (født 16. mai 1977) er en norsk artist og låtskriver. Faber ble født og oppvokst i Kristiansand. Han ble først kjent i musikkens verden ved å være med i Kristiansandbandet Pale på midten av 90-tallet. I 1999 vant han Norgesmesterskapet i Rock med bandet S.P.O.O.N., der Venke Knutson var korist. En allsidig mann. Erik Faber har ikke bare en fortid som artist. Han har også vært fotomodell, og ble avbildet i magasinene "The Face" og "Arena". Han gikk også på catwalken for klesmerkene "Diesel" og "Evisu". Erik Faber har også en fortid som lærer. I Kristiansand bygde han studioet Audioklinikken på dugnad sammen med Pale-kompisene Berent Philip Moe og Arnfinn Tellefsen. Tidlig i 2001 dro de til Oslo der plateselskapet Sony ble så imponert over demoen med "On Top Of The World" at Faber fikk platekontrakt. Låten kom på singel i mai 2001, og ble hyppig spilt av norske radiostasjoner. Den plasserte seg blant Norges 20 mest populære radiomelodier, i selskap med blant andre Ronan Keating, Jennifer Lopez og Destiny's Child. Solokarrieren. I 2002 utga han sitt første album "Between The Lines", som blant annet inneholdt hitsingelen "On Top Of The World". Albumutgivelsen gjorde at han markerte seg i pop-Norge. Året etter kom andrealbumet "Century", og med dette albumet fikk han virkelig sitt gjennombrudd. Ikke bare med tittelsporet "Century", men også med "Yesterday's Call", som ble spilt mye på radiokanaler over hele landet. Hans siste singel heter "Racing", der han synger sammen med Marte Wulff. Den kom ut i 2006. Chicoloapan. Chicoloapan er en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico. Den har et totalt areal på 60,898 km². Administrativt senter for kommunen er Chicoloapan de Juárez. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM Liste over popkunstnere. Se Popkunst for fakta om kunstarten. Popkunstnere Pave Benedikt XVIs apostoliske reise til Bayern, 2006. München. Paven ankommer Franz Josef Strauss-lufthavnen om ettermiddagen, kjører gjennom Münchens gamleby, og innleder sitt besøk med bønn ved Mariasøylen på Mariaplassen. Han mottas her av representanter for den bayerske stat. Kurfyrst Maximilian I gjorde på 1600-tallet Maria til Bayerns himmelske beskytterinne ("Patrona Bavariae"), og søylen ble innviet i 1638. Ved det samme monumentet tok paven med bønn avskjed som erkebiskop, da han 25 år tidligere dro til Roma for å bli prefekt for kongregasjonen for troslæren. Kl. 9:30 holder paven frilufts festgudstjeneste ved Neue Messe München. Kl. 10 er det nattverd, og deretter angelusbønn. Kl. 17:30 er det vesper med unge familier, kateketer, religionslærere og kommunionsbarn i Vår kjære frue-katedralen. Altötting og fødebyen Marktl am Inn. Pavens forprogram begynner allerede kl. 7 om morgenen. Ca. kl. 9:45 ankommer paven Kapellplatz, og ber i det berømte Gnadenkapelle. Fra kl. 10:30 er det nattverd på Kapellplatz, og til slutt overføring av helligdommen til tilbedningskapellet. Kl. 16:30 drar paven til basilikaen, hvor det er vesper med ordensfolk og presteseminarister. Ifølge den pavelige reisemarskalk Alberto Gasbarri vil Den hellige far om aftenen avlegge fødebyen et kort privat besøk. Passaus biskop Wilhelm Schraml betegnet det som «en ekstraordinær personlig gest at paven har tatt seg tid til dette private kortbesøket i sitt tette reiseprogram». Paven vil besøke kirken St. Oswald, hvor han ble døpt på sin fødedag, påskeaften 16. april 1927. Deretter vil han kjøre til Sportsplassen og fly til Regensburg. Regensburg. a> er en av Tysklands eldste byer Om aftenen 11. september ankommer paven Regensburg. Kl. 10 er det festgudstjeneste i Regensburg. Skolene i Bayern har fri denne dagen i anledning besøket. Paven holder akademisk gudstjeneste med studenter og professorer. Han skal også be med representanter for de andre konfesjoner i Regensburg-domen. Dagen er satt av til et personlig møte mellom paven og hans bror, Msgr. Georg Ratzinger. Freising. a>s bjørn, som gjenfinnes i det pavelige våpenet Kl. 10:30 ber paven ved den hellige Korbinians skrin i Freisings Mariakatedral. Han møtes med prester og diakoner fra erkebispedømmet München og Freising. Besøket avsluttes når paven returnerer til Roma fra Franz Josef Strauss-lufthavnen i München. Huixquilucan. Huixquilucan er en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Administrativt senter for kommunen er Huixquilucan de Degollado. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM. Atenco. Atenco er en kommune øst i delstaten México i Mexico. Den ligger like nordøst for Det føderale distriktet, og utgjør en del av Mexico bys storbyområde, ZMVM. Kommunen har rundt 56 000 innbyggere, og tallet stiger raskt. Atencos areal er på 94,67 km², og den grenser til kommunene Acolman, Tezoyuca, Chiautla, Chiconcuac, Texcoco og Ecatepec. Kommunens administrasjonssentrum er San Salvador Atenco. De fleste innbyggerne i Atenco er etterkommere av chichimekere og toltekere. Jordbruk har alltid vært den viktigste næringsveien. I 1428 ble Atenco en del av Bystaten Texcoco, og ble styrt av blant andre den kjente Nezahualcoyotl. Atenco kommune ble oppretta i 1820. Den kom i medias søkelys både i 2002 og 2006 etter demonstrasjoner mot bygginga av en ny internasjonal flyplass i kommunen og påfølgende sammenstøt mellom nyzapatister og føderale styrker. Terrenget i kommunen er hovedsakelig flatt, ettersom store deler av området var dekka av den nå nesten uttørka Texcocosjøen. Navnet Atenco betyr «I vannkanten» på nahuatl. Etymologi og symbol. Atencos symbol med de opprinnelige fargene fra Mendoza-kodeksen Navnet Atenco er nahuatl og betyr «I vannkanten». Dette kommer av at stedet tidligere lå ved bredden av Texcocosjøen, som i dag er nesten helt uttørka. Ordet er satt sammen av substantiva "atl" («vann») og "tentli" («kant» eller «lepper»), samt lokativsendelsen "-co", som kan oversettes med «i». De to substantiva mister de såkalte absolutivendelsene, "-tl" og "-tli", når de opptrer i sammensatte ord, og det gir dermed "Atenco". På nahuatl uttales det, med lang "a", mens det ikke skilles mellom lange og korte vokaler når ordet uttales på spansk. I likhet med mange av de andre kommunene i delstaten México er Atencos kommunevåpen det aztekiske skrifttegnet som ble brukt til å representere stedsnavnet. Atencos symbol stammer fra Mendoza-kodeksen, som ble skrevet på oppdrag av visekong Antonio de Mendoza og som i dag befinner seg på Bodelian Library i Oxford i England. Den venstre delen av symbolet representerer vannet i Texcocosjøen, mens den høyre delen, som består av to halvsirkler forma som lepper, representerer vannkanten. I kodeksen er vanndelen farga blå, mens leppene er beige. Symbolet har også to hvite sirkler med en prikk i, som skal forestille vakre steiner ("chalchihuitl") og står for det vakre i Atenco, samt to sneglehus ("tecciztli"), som representerer sneglehusa som ble skylt opp på land av vannet. Geografi. Kart over Atenco og de tilgrensende kommunene Atenco kommune har et areal på 94,67 km², og ligger i en høyde på mellom 2 200 og 2 400 meter over havet. De bebodde områdene ligger på rundt 2 250 meters høyde. Kommunen befinner seg mellom 19° 29' 20" og 19° 36' 34" nordlig breddegrad, og mellom 98° 53' 38" og 99° 00' 47" vestlig lengdegrad. Atenco tilhører delstaten Méxicos "Region III Texcoco", som omfatter den østlige delen av delstaten. Kommunen ligger like nordøst for Det føderale distriktet. Den grenser til kommunene Acolman og Tezoyuca i nord, Chiautla og Chiconcuac i øst, Texcoco i sør og Ecatepec i vest. Atenco befinner seg i den vestlige delen av det som tidligere var Texcocosjøen. Som navnet tilsier, lå stedet tidligere ved kanten av sjøen, og store deler av kommunen omfatter bunnen av den i dag nesten helt forsvunnede sjøen. Terrenget er derfor svært flatt. De eneste to høydedraga, Huatepec og Tepetzingo, ligger sørøst i kommunen. Under disse er det en underjordisk vulkan hvis utbrudd i sin tid bidro til å danne Texcocosjøens vulkanske bunn. Grunnen ble til i den geologiske perioden kvartær, og har et høyt salpeterinnhold. Store deler av kommunen ligger på såkalt solontsjak-jord, som er uegna til jordbruk. Andre jordtyper i Atenco, deriblant vertisol, som San Salvador Atenco og Acuexcomac ligger på, tillater periodevis dyrking. Det samme gjør gråjorda i områdene til Nexquipayac og Ixtapan i nord. Det renner flere mindre elver gjennom Atenco. San Juan-elva, som starter i Teotihuacán, danner et delta vest i Atenco. Papalotla-elva renner også fra Teotihuacán og inn i Atenco, før den munner ut ved Acuexcomac. Like før munninga deler den seg i to, hvilket gir opphav til elva San Bartolo, som tidligere var full av fisk og annet dyreliv, men som i dag er svært forurensa. Xalapango-elva renner fra San Miguel Tlaixpan i Texcoco og inn i den sørvestlige delen av Atenco, hvor den flyter sammen med Coxcacoaco-elva. Klima. Klimaet i kommunen er halvtørt. Den årlige gjennomsnittstemperaturen ligger på rundt 16 °C. Den høyeste registrerte temperaturen i perioden 1971–2000 var 38 °C (9. mai 1998), og den laveste −9 °C (30. januar 1973 og 26. februar 1976). Mest nedbør er det i juni, juli og august, mens den tørreste måneden er februar. Flora og fauna. Mange nytteplanter vokser naturlig i Atenco, deriblant mais, tomat, bønner, opuntia, chayote, agave, sapote, solsikke, julestjerne, gresskar og forskjellige chilityper. Mye av den naturlige floraen står i fare for å forsvinne, særlig på grunn av uttørkinga av innsjøen og mindre vann i elvene. Det er også importert en rekke planter fra andre områder som har tilpassa seg forholda i Atenco, blant annet sitrusfrukter, druer, avokado, plommer og pærer. Den opprinnelige faunaen i Atenco har i stor grad blitt borte, mens husdyrartene som ble innført av spanjolene, er i dag de mest utbredte pattedyrartene. Blant de ville pattedyra fins det blant annet flere typer gnagere, samt coyote, som er trua. Av alle virveldyr er det flest arter av fugler. Av amfibier finner man frosker, padder og axolotl, og av reptiler fins det blant annet flere øglearter og en trua slangeart som kalles "cincuate" og er endemisk i Mexico. Virvelløse dyr representeres av flere ulike edderkopper og skorpioner, samt et stort antall insektarter. Befolkning. Sentrum av San Salvador Atenco, Atencos mest befolka sted Atenco hadde 56 243 innbyggere i 2010, hvorav 27 933 menn og 28 310 kvinner, fordelt på 12 483 husstander. De fleste innbyggerne er opprinnelig nahuaer, det vil si etterkommere av chichimekere og toltekere. Atenco har opplevd en befolkningseksplosjon siden 1990-tallet, noe som illustreres av tabellen nedafor. Fra 2005 til 2010 økte kommunens befolkning med hele 23,8 %. Denne økninga skyldes hovedsakelig den raske veksten til Mexico by, hvis storbyområde, Zona Metropolitana del Valle de México, omfatter Atenco. De viktigste tettstedene eller bygdene er San Salvador Atenco, Nexquipayac, Ixtapan, Zapotlán og Acuexcomac. Språk. Tidligere var nahuatl hovedspråket i Atenco, men i dag snakker så å si alle innbyggerne spansk. I 2010 oppga 890 personer at de snakka et indiansk språk, men bare fire av dem kunne ikke spansk. Til sammen 2351 innbyggere tilhørte en husstand hvor familiens overhode snakka et indiansk språk. Religion. Den dominerende trosretninga i kommunen er katolsk kristendom. I 2010 oppga 50 096 innbyggere at de var katolikker, mens 3594 tilhørte en annen trosretning. 1207 tilhørte ikke noen religion. Førkolumbisk tid. I Atenco er det utført i alt 15 arkeologiske utgravninger. Man har funnet både mammutfossiler og redskaper av stein som dateres til rundt 7000 f.Kr., hvilket vil si at området var bebodd allerede på den tida. Den tidligste kulturen var sterkt knytta til Texcocosjøen, og innbyggerne skaffa seg sannsynligvis det meste av maten sin derfra, særlig fisk og egg fra kjempevannteger ("ahuatle"). Atencos nyere historie starter i 968 e.Kr., da chichimekerne, leda av Xolotl, inntok Mexicodalen, og chichimekeren Nopaltzin gifta seg med Azcaxochitzin, som var barnebarn av Topiltzin, den siste toltekerkongen. Med dette oppsto den chichimekisk-toltekiske slekta, som de fleste innbyggerne i Atenco tilhører, i likhet med blant andre Nezahualcoyotl. I 1428 ble Atenco administrativt en del av Bystaten Texcoco, hvor Nezahualcoyotl var tlatoani, eller stortaler. Han dro ofte til Acatecalco, i dag Los Ahuehuetes-parken, i Atenco for å slappe av og dikte. Han hadde også hager på høyden Tepetzingo og i Acatelco. Det sies at han lot bygge en underjordisk kanal som forbandt palasset hans i Texcoco med innsjøen og disse to hagene. Da han døde i 1472, tok sønnen Nezahualpilli over. Han ble i 1517 etterfulgt av Cacamatzin. Kolonitida. Templo de la Inmaculada Concepción i San Salvador Atenco ble oppført på 1600-tallet. Da de spanske erobrerne under ledelse av Hernán Cortés ankom Mexicodalen og tok fatt på slaget om Tenochtitlan på begynnelsen av 1500-tallet, tok innbyggerne i Atenco, i likhet med de øvrige indianske bosetningene i områdene rundt, parti med Cacamatzin av Texcoco i kampen mot spanjolene. I 1521 falt imidlertid Tenochtitlan i spanske hender, og Atenco og de omkringliggende områdene ble underlagt koloniherrene. Områdene med indianske bosetninger ble umiddelbart pålagt å betale skatt til hver sin spanske leder. Cortés ble utnevnt av det spanske kongehuset til å dele inn områdene i Mexicodalen, og valgte ut Texcoco, Chalco, Otumba og Coyoacán til seg selv. Atenco utgjorde fremdeles en del av Texcoco-området. Evangeliseringa ble foretatt av fransiskanerne. I 1571 ble det første kapellet reist i Atenco, Cristo de Esquipulas-kapellet. Under kolonitida fortsatte livet stort sett sin vante gang i Atenco, med jordbruk som den viktigste næringsveien, slik det også var før koloniseringa. Uavhengighet og opprør. Etter Mexicos uavhengighet i 1810 kom de første forslaga om å opprette kommunestyrer. Dette kom i stand i 1820, og kommunestyret i Atenco, nå selvstendig fra Texcoco, ble etablert 8. oktober samme år. De første åra var imidlertid prega av politisk ustabilitet. Under den meksikanske revolusjonen på begynnelsen av 1900-tallet utgjorde Atenco en del av et et område som var under innflytelse av Emiliano Zapata, som hadde hovedkvarteret sitt i Chiautla, og herregårdene i Atenco ble brukt som militærkvarteller. a>, som har hovedkvarter i Auditorio Emiliano Zapata i sentrum av San Salvador Atenco. Atenco forble en forholdsvis anonym landbrukskommune helt til president Vicente Fox' regjering i 2001 vedtok å bygge Mexico bys nye hovedflyplass der. Flyplassen skulle oppta rundt 4000 hektar, og tomteeierne skulle bli tvangsflytta mot et økonomisk vederlag på 0,70 pesos per kvadratmeter, noe de mente var altfor lite. Dette førte til voldsomme demonstrasjoner blant deler av kommunens befolkning, som var sterkt inspirert av Emiliano Zapata og EZLNs ideologi, og noen av dem danna blant annet organisasjonen "Frente del Pueblo en Defensa de la Tierra" (FPDT), «Folkefronten i forsvar av jorda». 11. juli 2002 ble om lag 100 demonstrerende bønder angrepet av det føderale politiet, og et tosifra antall av dem ble arrestert. Atencos befolkning svarte med å samle en hær på rundt tusen personer bevæpna med macheter og molotovcocktail som satte fyr på politibiler, blokkerte motorveier og tok 19 personer, hovedsakelig politimenn, som gisler, som de tilbøy å bytte mot de fengsla demonstrantene. Myndighetene sendte et firesifra antall politimenn og soldater for å angripe Atenco, mens aktivistene på sin side fikk støtte fra EZLN-sympatisører fra andre steder i landet. Etter over tre dagers kamp ga myndighetene opp, og fangene ble satt fri i bytte mot gislene. Det ble aldri noe av den nye flyplassen, og den gamle flyplassen har isteden fått en ny terminalbygning ved sida av den opprinnelige. Sammenstøtet mellom bønder fra Atenco og det føderale politiet i mai 2006 3. mai 2006 ble en gruppe blomsterselgere med tilknytning til EZLN bortvist av politiet fra ei gate i Texcoco, og ba folkefronten i Atenco om hjelp. Disse gikk umiddelbart ut og blokkerte motorveien til Texcoco, i tillegg til å ta seks politimenn som gisler. Politiet sendte rundt 4000 mann for å slå ned blokaden, og flere av dem utøvde brutal vold både mot demonstrantene og uskyldige innbyggere i en aksjon som pågikk helt til neste dag, og hvor to personer ble drept. TV-bildene av sammenstøtet fikk stor oppmerksomhet i tida som fulgte. I Mexicos menneskerettighetskommisjons påfølgende etterforskning av politiets framgangsmåte ble det avdekka en rekke tilfeller av mishandling, tilfeldige pågripelser og voldtekter. Menneskerettighetskommisjonens president omtalte i etterkant politiets oppførsel som en tragedie, og slo fast at de forbrøt seg mot menneskerettighetene til de 207 pågrepne. Tolv aktivister ble dømt for kidnappinga av politimennene. I juni 2010 ble de frikjent av høyesterett, på grunnlag av mangel på bevis, etter at 11 Nobels fredspris-vinnere hadde sendt et brev til landets president Felipe Calderón med en oppfordring om å løslate dem. Politikk. Atencos kommunestyre består av 11 representanter: ordføreren, en administrator, åtte representanter som velges etter antall stemmer, samt to utjevningsmandater. På nivået over kommunestyret er delstaten Méxicos regjering. Atenco tilhører valgdistrikt XII ved føderale valg og XXIII ved lokalvalg, begge med sete i Texcoco. Dagens ordfører er Mario Ayala Pineda, som representerer partiet Partido Revolucionario Institucional (PRI). Han ble valgt ved kommunevalget 5. juli 2009, tok over som ordører i august samme år, og skal sitte fram til 2012. PRI fikk flest stemmer i valget, med 33,4 %, etterfulgt av Convergencia med 30,4 %, PT med 15,5 %, PRD med 9,7 %, PAN med 4,5 %, og øvrige partier med til sammen 6,5 %. PRI har dominert politikken i Atenco i alle år, og bare ved to anledninger siden 1940 har et annet parti hatt ordføreren. Utdanning. I 1997 var det 11 barnehager, 13 barneskoler, 8 ungdomsskoler og én videregående skole i Atenco, med til sammen 257 lærere. Tall fra 2010 viser en analfabetisme på rundt 3,4 % av befolkninga over 15 år. Om lag 3,7 % av innbyggerne over 15 år er uten skolegang. Næringsliv. I 2010 var 21 731 personer økonomisk aktive, hvorav nesten tre fjerdedeler var menn. 1054 personer i kommunen regna seg selv som arbeidsledige, noe som utgjør 1,9 % av befolkninga. Den tradisjonelle næringsveien i Atenco er jordbruk. 38,50 % av kommunens areal er dyrka mark. Husdyrhold, som hovedsakelig finner sted i Ixtapan og Nexquipayac, er mindre viktig. Det er likevel bare om lag 6 % av den arbeidsaktive befolkninga (per 2000) som er sysselsatt i primærnæringer. Rundt 40 % arbeider innen sekundærnæringer, hovedsakelig industri. Karosserifabrikken Carrocerías Altamirano i San Salvador Atenco er kommunens største bedrift og sysselsetter rundt 400 mennesker. Over halvparten av kommunens sysselsatte innbyggere arbeider innen tertiærnæringer. Mange av innbyggerne i Atenco pendler til andre kommuner, spesielt Texcoco. Transport. Sykkeldrosje i San Salvador Atenco Den viktigste gjennomfartsåra i Atenco er riksvei 136. Sørover har den en avkjøring til Texcoco, mens den i nordvest går gjennom Ecatepec. Det er gode bussforbindelser med nabokommunene, særlig Texcoco. Fra Atenco er det også bare en drøy halvtimes kjøretur inn til sentrum av Mexico by. De vanlige drosjene holder seg hovedsakelig på de større veiene, og kjører stort sett bare inn i landsbyene når de bestilles eller for å sette av passasjerer. I de tettbygde områdene er det en rekke registrerte sykkeldrosjer, som består av en vogn med to hjul som trekkes av en sykkel eller en moped. Disse brukes vanligvis for transport over kortere avstander. Kultur. Det er ingen organiserte idrettslag i Atenco, og det er få fasiliteter. I alt er det to enkle idrettsbaner i kommunen, og i parken Los Ahuehuetes er det to store svømmebassenger, samt lekeplasser og sykkelutleie. Det er heller ingen museer i Atenco, men man har begynt å tenke på å opprette et for å stille ut blant annet mammutfossilene som ble funnet i Ixtapan, en metate funnet i Acuexcomac og en leirvase fra Nexquipayac. Arkitektur. Bebyggelsen i Atenco består for det meste av mursteins- og sementhus, og det er bare enkelte religiøse bygninger som skiller seg ut. En som er verdt å merke seg, er Capilla del Cristo de Equipulas, som ble oppført av fransiskanere i 1571 for å kristne befolkninga. Konstruksjonen er av tezontle (en rødlig vulkansk stein) og annen stein, noe som er typisk for bygninger fra kolonitida i Mexico, og det gullbelagte retabelet er bevart. Kommunens eldste kirke, Santa Isabel Iztapan, stammer også fra 1500-tallet og er bygd av samme materialer. Iglesia de San Francisco de Asís i Acuexcomac sto ferdig i 1890, og den neoklassisistiske fasaden er bevart. I sentrum av San Salvador Atenco står det tre kirkebygg side om side: Templo de la Inmaculada Concepción fra 1600-tallet, Templo del Divino Salvador fra 1900-tallet og Templo del Cristo de Esquipulcas fra 1500-tallet. Musikk og dans. Dansegruppe under karnevalsfeiringa i San Salvador Atenco i mars Atenco har en rekke organiserte musikkgrupper av ulike typer som underholder på de tradisjonelle feiringene, samt i bryllup, femtenårsfeiringer og begravelser. Det er også mange dansegrupper i kommunen, som spesialiserer seg på hver sin type dans. De vanligste typene kalles "sembradores", "vaqueros", "moros y cristianos", "norteños" og "huizache", og er utbredt i hele landet. Den viktigste dagen for dansegruppene er skytshelgenfesten 6. august, men de har framføringer også på andre høytider. Håndverk. Det mest tradisjonelle håndverksproduktet i Atenco er et bredt magebelte som brukes blant annet ved tung løfting og aerobics, og som i dag lages av dongeristoff. De siste åra har man også begynt å produsere en rekke forskjellige små pyntegjenstander av maisblader. Mat. En vanlig matrett i dagens Atenco består av ris, grilla svine- eller fårekjøtt, nopal (kaktusfrukt) og tlacoyo. Mange tradisjonelle retter har gått i glemmeboka. Forskjellige matretter er forbundet til de ulike feiringene. Til karnevalet i februar og mars lages det tamaler med grønn chili, av og til med gresskarbiter. Den typiske påskematen er "choales" (en annen type tamaler). Under feiringa av de dødes dag i november spises det en rett med mole og ris, i tillegg til det utbredte pan de muerto («dødebrød»). Hunnfeltene. Hunnfeltene er tre nesten sammenhengende gravfelt datert fra yngre bronsealder til yngre jernalder (ca. 1000 f.Kr. til ca. 900 e.Kr.) på det såkalte «ytre raet» ovenfor Hunnebunn i Borge, Fredrikstad kommune, Østfold. Feltene omfatter totalt 145 synlige gravminner, men omfattende utgravninger har vist at det finnes både graver og andre spor av fortiden under flat mark. Arkeologen Helge Gjessing hadde undersøkelser her i 1908-10, og i årene 1950-53 ble det etablert et internordisk utgravningsprosjekt med deltakere fra flere skandinaviske institusjoner, ledet av de norske arkeologene Anders Hagen og Erling Johansen. I alt er 57 graver blitt undersøkt opp gjennom årene. Det mest karakteristiske trekket ved Hunnfeltet er samlingen av runde steinsetninger på den østre delen av feltet. To av disse er datert så tidlig som ca. 500 f.Kr. Foruten gravminner finnes også førhistoriske åkre, boplassfunn og veifar (hulveier) på feltet. Funnene fra Hunnfeltet må karakteriseres som svært rike, det gjelder særlig en serie funn fra romertid, med våpen, bronsekjeler, glassbegre og andre provinsialromerske importgjenstander. Zacazonapan. Zacazonapan er en liten kommune lokalisert i "sone VII" av delstaten México i Mexico. Administrativt senter for kommunen innehar også samme navn som selve kommunen. Manuel Urrutia Lleó. Manuel Urrutia Lleó (født 8. desember 1901 i Yaguajay, død 5. juli 1981 i New York) var jurist, dommer i Santiago de Cuba og fungerte som provisorisk president på Cuba i perioden 3. januar 1959 – 17. juli 1959. Urrutia var ikke medlem av noe parti eller revolusjonær gruppe som for eksempel 26. juli-bevegelsen eller El Directorio Revolucionario (Det Revolusjonære Direktorat), men hadde vunnet stor respekt hos de revolusjonære for sin juridiske integritet. Blant annet hadde han som dommer i Santiago de Cuba nektet å ilegge revolusjonære harde straffer. Dette fordi han ikke kunne se at lovverket krevde harde straffer for overtredelser begått mot en president Fulgencio Batista som ikke var blitt valgt av folket i henhold til grunnloven av 1940. En av de som fikk milde straffer, var Frank Pais, lederen for 26. juli-bevegelsen i provinsen Oriente. Den revolusjonære regjeringen under president Urrutia bestod av 25 personer Komsakulturen. Komsakulturen var betegnelsen på noe man antok var en særskilt nordnorsk eldre steinalderkultur. Begrepet ble første gang brukt av arkeologen Anders Nummedal etter de første boplassfunnene han gjorde ved Komsafjellet i Alta i 1925. I årene senere ble det funnet flere boplasser i Finnmark, de ble ble publisert i verket "Le Finmarkien", skrevet av Nummedal og Johs. Bøe i 1936. Her tolker de funnene slik at komsakulturen har et østlig opphav, og at det dreier seg om en særskilt innvandring like etter istiden, og som har kommet over nåværende Finland og Russland. Dette begrunnet de bl.a. med at det ikke var funnet noen tilsvarende steinalderboplasser mellom de nordre delene av Troms og søndre Helgeland. De mente også å se en brå slutt på komsakulturen, og forsøkte å forklare det med at disse menneskene fikk vansker med å tilpasse seg et varmere klima. Temaet ble satt under livlig debatt fra første stund. Særlig ble det pekt på at dersom innvandringen hadde kommet østfra, ville det være mulig å finne boplasser også langs den veien menneskene skulle ha fulgt, men det viste seg å være vanskelig. Likevel ble betegnelsen brukt, om enn motvillig av noen forskere, helt til ut på 1980-tallet. Da kom den under kraftig kritikk fra flere hold, noe som resulterte i at begrepet komsakultur nå er praktisk talt ute av faglitteraturen. Kritikken gikk blant annet ut på at nyere forskning påviser en sterk diversitet ned gjennom tid i dette området. Dessuten er det nå påvist et stort antall steinalderboplasser, også fra pionerbosetningen, i hele det området som Bøe og Nummedal mente var funntomt. Og ikke minst: Ved å bruke samlebegrepet «komsakultur», gis det innrykk av at det er tale om en statisk arkeologisk tilstand i området, noe som er ganske feilaktig. Betegnelsen «komsakultur» brukes fremdeles i diverse populærvitenskapelig sammenheng, men blir nok etter hvert sjeldnere også på dette feltet. Denni Conteh. Denni Conteh (født 14. august 1975) er en dansk fotballspiller. Han har tidligere spilt for Molde Fotballklubb, men i juni 2006 ble han og MFK enige om at leieavtalen klubben hadde med han ikke ble forlenget. Tidligere har han spilt for Hvidovre, Lyngby, Viborg, Strasbourg, Herfølge, Sparta Rotterdam, FC Nordsjælland og Odense Boldklub. Pacemaker. Pacemaker (uten elektroder)Pacemaker er et hjelpemiddel for å opprettholde tilnærmet normal hjerterytme hos personer som av forskjellige årsaker har mistet dette. Pacemaker består av en "kanne", dvs en liten metallboks, på ca 3x3 cm bestående av et innkapslet batteri, sensorer for registeringer av hjerterytmen, foruten en liten pulsgenerator som via en eller flere elektroder kan sende ut små impulser til forskjellige deler av hjertet. Dette hjelpemiddelet har i dag stor utbredelse for mange hjertepasienter og kan bidra til både forlenget overlevelse og økt livskvalitet. Snartemofunnene. Snartemofunnene er en rekke rike gravfunn fra gården Snartemo i Hægebostad kommune, Vest-Agder. "Snartemo I" kom for dagen i 1847, det oppgis å være funnet i en gravrøys, på "Svartemoen" i Hægebostad – antakelig er dette en feilskrift for Snartemo. Funnet inneholder bare en beinkam av ganske uvanlig form og et bronsebeslag. Gjenstandene fra "Snartemo II" ble kjøpt av Stavanger museum i 1878 av en lokal oppkjøper. Sommeren etter var Oluf Rygh på feltarbeid i Holum, og han fikk da samtidig samlet inn en del opplysninger om dette funnet. Det kom fra en stor gravhaug som var ødelagt ved at det var hentet masse i den for veianlegg. Graven har ligget i sørkant av haugen, den var orientert øst-vest og skåret ned i undergrunnen under haugfyllen. Den hadde inneholdt et tveegget sverd, tre spydspisser, skjoldbule og øks, og en del andre smågjenstander. Det var også to bronsekjeler og et glassbeger og draktutstyr, samt en betalingsring av gull. "Snartemo III" ble levert til Bergens Museum året etter. Funnet kom fra en gravhaug på omtrent 10 m i diameter. Et leirkar, en jernspenne og brente bein hadde ligget i et brannflak, en tykk konsentrasjon av trekull og brente bein. "Snartemo IV" ble funnet i 1916 i en stor gravhaug. I den hadde det vært et kammer bygd av rullestein, dekket av en helle. I det sto en bronsekjele som inneholdt en del brente bein og et ødelagt kvartsbryne. "Snartemo V" ble funnet like sør for Snartemo II. Det var den 30. oktober 1933 at brødrene Olav og Rikard Killingland holdt på å dyrke opp et nytt jordstykke på stedet. Da kom det for dagen en stor steinhelle under flat mark. Ved nærmere ettersyn fant de at den dekket et gravkammer. Her fant de deler av et rikt gravgods, før de stanset arbeidet og varslet Universitetets Oldsaksamling. Resten av graven ble da undersøkt av preparant Louis Smedstad. Denne graven inneholdt blant annet det gulldekorerte Snartemosverdet, kniver, spydspisser, en glasskrukke, en beltespenne og gullringer. Funnet er datert til folkevandringstiden. Litteratur. Bjørn Hougen: Snartemofunnene. "Norske Oldfunn VII". Oslo 1935 Thomas Hafstad. Thomas Hafstad (født 13. mars 1974) er en tidligere norsk fotballspiller. Mellom 1994 og 2008 spilte han for Tromsø, der han ble omskolert fra å være spiss til høyreving, midtbanespiller (indreløper/sentral/høyre) og høyreback. Han har over 300 obligatoriske kamper for TIL, hvorav 239 Tippeligakamper. Norgesmester i 1996 etter 2-1 mot Bodø/Glimt i finalen. Hafstad har flere kamper på aldersbestemte landslag, fra U18 til U-21. Før han signerte for TIL spilte Hafstad for klubbene Beisfjord, Nor og Mjølner. Nå er Hafstad sportssjef ved Norges Toppidrettsgymnas i Tromsø, avdeling fotball. Geir H. Haarde. Geir Hilmar Haarde (født 8. april 1951 i Reykjavík) er en islandsk politiker. Han var Islands statsminister fra 15. juni 2006 til 1. februar 2009. Han var leder i det konservative partiet Sjálfstæðisflokkurinn fra 2005 til 2009. Han trakk seg som statsminister og partileder i 2009 fordi han hadde fått diagnostisert spiserørskreft. Finanskrisen hadde samtidig rammet Island hardt. Bakgrunn. Haardes far, telefonteknikeren Tomas Haarde (1901–1962), flyttet til Island fra Sandeid, helt nord i Ryfylke i Rogaland. Haarde ble født i Reykjavík i 1951, og snakker selv også norsk. Han har bachelorgrad i økonomi fra Brandeis University i USA, mastergrad i internasjonale forhold fra Paul H. Nitze School of Advanced International Studies ved Johns Hopkins University, samt mastergrad i økonomi fra University of Minnesota. Karrière. Før han ble valgt inn i Alltinget, jobbet Haarde som økonom i Islands sentralbank fra 1977 til 1983. Leder av Samband ungra sjálfstæðismanna (SUS), Sjálfstæðisflokkurinns ungdomsorganisasjon, fra 1981 til 1985. Fra 1983 til 1987 var han rådgiver i Finansdepartementet. Haarde har vært alltingsrepresentant for Sjálfstæðisflokkurinn siden 1987. Han var senere parlamentarisk leder fra 1991 til 1998, og formann i Alltingets utenrikskomité fra 1995 til 1998. Haarde var finansminister fra april 1998 til september 2005, og var deretter utenriksminister frem til juni 2006. Han ble enstemmig valgt til partileder for Sjálfstæðisflokkurinn i oktober 2005, etter at Davíð Oddsson trakk seg. Haarde ble statsminister etter at Halldór Ásgrímsson trakk seg i 2006, og ledet opprinnelig en koalisjonsregjering mellom sitt eget parti og Framsóknarflokkurinn. Etter alltingsvalget i 2007, hvor Sjálfstæðisflokkurinn fikk økt oppslutning, ledet Haarde en koalisjon mellom Sjálfstæðisflokkurinn og sosialdemokratiske Samfylkingin. 23. januar 2009 annonserte han sin kommende avgang som partileder og statsminister. Etter flere dagers protester mot den islandske regjeringen, og krav om regjeringens avgang, holdt han en pressekonferanse der han både informerte om at han hadde spiserørskreft og at det vil bli avholdt nyvalg. Selvstendighetspartiets forslag til valgdag ble 9. mai 2009. 26. januar 2009 kunngjorde Haarde at han trakk seg som statsminister, etter en ny uke med daglige protester utenfor regjeringskontorene. 1. februar tok Jóhanna Sigurðardóttir over som statsminister, Eksterne lenker. Hårde, Geir Hilmar Vinskvetten. Vinskvetten, også kjent som Salhus Vinskvetten, var en revy- og musikkgruppe som var aktiv fra 1975 til 2009. Gruppen hadde sitt tilholdssted i Salhus i Bergen og var opprinnelig en parodi på Salhuskvintetten. Gruppen gav ut seks album og ett samlealbum. Tre av albumene solgte til gullplate. De har også gitt ut to DVD-plater. Gruppen ble en av de største revygruppene på Vestlandet, og stort sett hele platesalget skjedde der. Det var også der de turnerte, og de ble i liten grad kjent utenfor landsdelen. Gruppen utmerket seg med sin bruk av strilamål og tekster som var humoristiske miljøskildringer fra de små industribygdene som ligger rundt Bergen. Etter en varierende besetning de første årene stabiliserte Vinskvetten seg med seks medlemmer, fem musikere og en tekniker, rundt 1986. Disse holdt sammen fram til gruppen ble oppløst i 2009 med showet "No kjem dei tre siste", som gikk for fulle hus i mange måneder i Bergen. Historie. Dette ombygde fjøset i Salhus var i mange år Vinskvettens øvingslokale. Forsiktig oppstart (1975–1986). Kimen til det som skulle bli Salhus Vinskvetten startet i miljøet rundt fotballaget til Norna-Salhus i 1975. Dette var første år idrettslaget stilte med et fotballag, og dette spilte i daværende 6. divisjon. Det hadde lenge vært tradisjon med en årlig revy i Salhus, "Salhusrevyen", og Bjørn Jensen, Finn Langeland og Karl Atle Knappskog foreslo for de andre på laget at fotballaget skulle delta i revyen. Rett før jul i 1975 deltok laget i "Salhusrevyen" under navnet «Fotballgutta» med sang på engelsk. To år senere meldte en gruppe fra fotballaget seg igjen på revyen, nå under navnet «Salhus Vinskvetten Vodka Cinzano», en parodi på navnet til «Salhuskvintetten Olkabilamo». På revyen fremførte de blant annet sangen «Fiskarlåt» av Salhuskvintetten samt deres første egenskrevne materiale «Gråtetid», en norsk oversettelse av Buck Owens' låt «Crying Time» Denne opptredenen ble et vendepunkt for Salhus Vinskvetten som gruppe. Mange av spillerne fra fotballaget hoppet av mens sju personer – Steinar Toft, Knut Langeland, Bjørn Ivar Rusten, Stein Langeland, Karl Atle Knappskog, Bjørn Jensen og Jarle Farestveit – ville være med videre. Disse begynte å jobbe med eget materiale, delvis selvskrevet og delvis oversatt fra engelsk. Fra og med revyen i 1978 hadde gruppen som regel å stille med fire nye numre i hver revy. Utover 1979 utviklet gruppen seg til å bli en mer stabil revygruppe. I mai opptrådte de for første gang utenfor Salhus, da på en basar på Mjølkeråen. Samme år ble øvingene mer regelmessige og de arrangerte også et eget juleshow. Showet fikk navnet «Stjernedryss» og ble holdt i Salhushallen. På programmet stod blant annet sangen «I fyr'n» som var den første sangen gruppen fremførte med koreografi. Sangen ble en del av gruppens repertoar i mange år. Vinskvetten ble hyret inn for å gjøre en konsert under Uken på Handelshøyskolen i 1980. Dette bidro til å gjøre dem kjent utenfor Bergen, og samme sommer fikk de i oppdrag å gjøre åtte konserter under Måløydagene, noe de fikk 3500 kroner for. Våren 1981 ble Bjørn Jensen kontaktet av Torbjørn Morvik som jobbet i NRK Hordaland. Programmet «Halvsju» skulle lage et program om dialekter, og Jensen ble invitert til å være med. Han fikk også med seg resten av Vinskvetten i programmet, og de sang «Halda på målet» som senere skulle bli med på deres første plate "Platå". Opptredenen i «Halvsju» gjorde at de ble kontaktet for å være med i programmet «Strandhogg» da det hadde sending fra Fedje. I programmet sang Vinskvetten sangen «På Fedje e' da godt å vera» på melodien til «I fyr'n». Gruppen var nå blitt lagt merke til i NRK og ble i 1983 invitert til å lage et helaftens program sammen med Knut Midttun i NRK. Innspillingen tok ti dager og var det dyreste programmet NRK Hordaland hadde laget til da, men det ble ikke særlig godt mottatt på Marienlyst der man mente det var for mye bruk av dialekt. Programmet ble først sendt 30. april 1984. Da hadde det fått kommentarer på bergensdialekt i stedet for strilamål som gruppen bruker, og programtittelen var endret til «Livet i Rothåla» i stedet for Rothålå slik stedet heter i gruppens tekstunivers. I kjølvannet av TV-produksjonen spilte gruppen inn sin første singel. Den kom ut i 1984 og inneholdt sangene «Data-Dagros» og «I fyr'n». Gruppen hadde ikke trommeslager på dette tidspunktet og måtte leie inn Tor Stokke og Tormod Kayser for å spille på platen. Det hadde på dette tidspunktet skjedd endel endringer i sammensetningen av gruppen. Bjørn Ivar Rusten sluttet i 1984. Han stod oppført som medlem i «Livet i Rothåla», men var ikke med da innspillingen ble gjort, for han måtte øve til eksamen akkurat da. Knut Langeland sluttet også i 1984, mens broren hans, Stein Langeland, hadde sluttet i 1982. Karl Atle Knappskog hadde sluttet i 1981, mens Kjell Østerbø deltok sporadisk fra 1981 og tok over Bjørn Ivar Rustens plass i 1982 og frem til han gikk ut av gruppen i 1986. Da ble hans bror Øyvind Østerbø medlem. Fra 1984 til 1985 var Roald Tellevik med i gruppen som trommeslager. Han ble i 1985 etterfulgt av Arild Totland som var medlem av gruppen frem til den ble oppløst. Fra 1986-1987 stabiliserte gruppen seg med de medlemmene som skulle bli med helt til slutt: Bjørn Jensen, Jarle Farestveit, Gunnar Låstad, Arild Totland, Gunnar Polden og Øyvind Østerbø. For innsatsen de gjorde for å utbre dialekten sin fikk Vinskvetten i 1985 «Målrockprisen» av Hordaland Mållag. Samme år deltok de også i to revyer: en jubileumsrevy for Norna-Salhus og sin egen revy kalt «Potefeber». Sangene fra denne revyen skulle senere danne grunnlaget for debutalbumet deres, "Platå", som kom i 1988. Allerede i 1985 ble det også diskutert om man skulle kutte ut «Salhus» fra navnet og bare hete «Vinskvetten», men dette ble avvist etter at enkelte av medlemmene truet med å forlate gruppen. Plateutgivelser (1987–2008). Sangen «Dans på Grasdal» fra "På nye eventyr" er blitt en av Vinskvettens mest kjente sanger, og den gav også tittelen til showet "No kjem dei tre siste...". Sangen omhandler en såkalt «striladans» på ungdomshuset på Grasdal. I 1987 startet arbeidet med gruppens debutalbum. De hadde på dette tidspunktet over 40 sanger som kunne være aktuelle for en plate. Av disse ble 14 plukket ut for videre arbeid, men to av disse ble strøket før platen ble spilt inn. Innspillingen ble preget av mange problemer, og dro derfor ut i tid. Dette førte også til at folk rundt gruppen lurte på hva som skjedde med platen og spurte «Kor vært da av denna platå?», noe som skal ha gitt navn til albumet; "Platå". "Platå" ble lansert 20. oktober 1988, samme dag som Brann spilte cupfinale. For å få oppmerksomhet i Bergen rundt lanseringen gikk de fra Salhus til Bergen sentrum med en 180 cm stor utgave av platen i en handlevogn. Salget av platen gikk tregt i starten, særlig på grunn av problemer med distribusjonen, men det tok seg opp høsten 1989 da Vinskvetten fikk en radiohit på Vestlandet med «Fergebilletøren». Tilsammen solgte "Platå" nok til gullplate. Suksessen de opplevde med «Fergebilletøren» gav giv til arbeid med en ny plate, og arbeidet med denne begynte i 1990, både med å lage stoff til en revy og plate. Først bestemte man seg for å gi ut en singel for å utnytte suksessen med «Fergebilletøren». «Ein heit ekkel sommarhitt» kom ut 22. juni 1990. Den var laget som en slags parodi på bergensbandet Franklins sommerhit «Bombadilla Life» fra året før, men slo aldri an, tross mye spilling på radio på Vestlandet. Albumet ble spilt inn over nyttår i 1991 og fikk navnet "På helså laus". Også denne platen fikk problemer med distribusjonen etter utgivelsen, men dette ordnet seg relativt raskt og platen ble en suksess. Den lå i 54 uker på Hordalandstoppen og solgte 20 000 eksemplarer de første to årene den var i handelen, noe som gjorde at også denne platen solgte nok til at den ble utmerket med en gullplate. I 1994 startet gruppen arbeidet med neste plate som skulle få navnet "På nye eventyr" og kom ut i september samme år. Platen solgte ikke like bra som "På helså laus", men inneholder mange av gruppens mest kjente sanger og er ifølge Vinskvetten selv den platen de er mest fornøyd med. Etter utgivelsen av denne platen hadde Vinskvetten fått et stort publikum på Vestlandet, og Eide Forlag gav i 1996 ut boken "Helselaust - historien om Salhus Vinskvetten". Boken var skrevet av Bård Ose og Arne Ristesund. TV 2 hadde også blitt interessert i revygruppen og Vinskvetten lagde en prøveepisode av "Jul på Ullaloftet" i 1995. Dette var en adventskalender etter modell av "The Julekalender". Med seg hadde de Wenche Foss som forteller. TV 2 satset ikke på serien, men to sanger fra prosjektet har senere blitt gitt ut på plate; «Julapresangen» og «Tjo Hei Og Duddeli Dei.» I 1997 kom gruppens største suksess. De hadde på dette tidspunktet kuttet «Salhus» fra navnet, og het nå offisielt bare «Vinskvetten». De hadde hatt relativt stor lokal suksess med revyer og plater fram til da, men nådde et større publikum med platen "Rånnyen og Kveitebollen" som solgte over 35 000 eksemplarer i hovedsak på Vestlandet og gav dem deres tredje gullplate. Platen gjorde at EMI ble interessert i gruppen og gav dem platekontrakt. På EMI gav de ut platen "Dei Beste" i 2000. Dette er den eneste platen de gav ut på EMI. Etter dette gikk de tilbake til sitt eget plateselskap Pilkapala Radio. "Dei Beste" er som navnet tilsier en samleplate, men inneholdt også to nye sanger. Tilbake på sitt eget plateselskap gav de ut albumet "Du sa det va forbi Bi Bi..." i 2002. Platen ble best kjent for tittelsporet som var en parodi på danseband-sjangeren, uten at dette gjorde at salget ble særlig bra. Heller ikke neste, og siste, plate "Stapp-mett" som kom i 2005 solgte særlig bra. Imidlertid solgte DVD-en som også het "Stapp-mett" ganske bra, til tross for at også denne var rammet av kluss i forbindelse med utgivelsen. Denne kom i 2006 og inneholdt hele revyshowet som ble laget i forbindelse med platen, samt en del dokumentarstoff om prosessen rundt platen og showet. Avslutning (2008–2009). Høsten 2008 var det premiere på Vinskvettens avslutningsshow "No Kjem Dei Tre Siste" som gikk på Rick’s Teater i Bergen i flere måneder og solgte over 30 000 billetter. Interessen for showet var så stor at perioden det gikk ble utvidet flere ganger før gruppen til slutt dro på en liten turne på Vestlandet. Showet ble utgitt som en dobbel-DVD i 2009. Utgivelsen var produsert i samarbeid med NRK Hordaland og inneholdt også mange av de gamle opptakene gjort av NRK og TV 2 i forbindelse med TV-programmer. Tittelen «"No Kjem Dei Tre Siste"» er hentet fra sangen «Dans på Grasdal» som er en av Vinskvettens mest kjente sanger. Comeback (2012). Det ble offisielt kunngjort over NRK Hordaland at Vinskvetten skulle gjøre comeback i november 2012. Det er kunngjort at premieren er den 9 november 2012 og de skal spille til og med lørdag 15 desember. Det nye showet har fått tittelen "Me gjer oss aldri". Da Vinskvetten ble oppløst i 2009 ble de regnet som en av de mest etablerte revygruppene på Vestlandet. De solgte rundt 20 000 eksemplarer av hver av platene sine og hadde tilsammen solgt rundt 141 000 plater og 10 000 DVDer da de gav seg. Tekst- og musikkmessig gikk de inn i en visetradisjon ledet av Sanhuskvintetten og Ivar Medaas med sanger på strilamål om tematikk fra nærområdet. Gruppen ble i utgangspunktet navngitt som en godhjertet parodi på Salhuskvintetten, og før utgivelsen av "På Helså laus" fikk Salhus Vinskvetten sangen «Å!! Før ei suppa» til fri bruk av Salhuskvintettens frontfigur Monrad Holm Johnsen. Sangen er med på platen uten andre endringer enn at teksten er skrevet om til dialekt. Tekstunivers. a> danner bakteppet for svært mye av Vinskvettens tekstunivers. De fleste av Vinskvettens tekster finner sted i det samme tekstuniverset. Dette er i svært stor grad basert på bygden Salhus som ligger helt nord i Bergen kommune. Salhus er en av de gamle industribygdene som lå rundt Bergen. Som i mange andre av disse bygdene var det tekstilindustrien som holdt til i Salhus. Salhus Tricotagefabrikk ble etablert i 1859 og Salhus Væverier noen år senere. Disse fabrikkene samlet mange innflyttere i en bygd som hadde dårlige veiforbindelser inn til byen og med mange små bygdesamfunn på øyene rundt seg. Dette skapte et særegent miljø i bygden. I en parodiert form er det dette bygdemiljøet som er bakgrunnen for Vinskvettens tekstunivers. Flere av gruppens tekster har politiske og samfunnssatiriske undertoner. Særlig er gruppen opptatt av vestlandskultur og forholdet mellom storbyen Bergen og småstedene på strilelandet. Dette kommer til uttrykk i tekstene, men også i en bevist bruk av dialekt i alt gruppen har gjort. Kampen mellom by og land finner man tydelig i sanger som «Halda på målet» og «Kunstnar'n» mens for eksempel «Vestland, Vestland, kor e' du hen», «Takk før i dag» og «Kvinnekampens sex-symbol» kommenterer samfunnet rundt. Rothålå. Rothålå skal være en reell plass som ligger bak fabrikken i Salhus. I denne bygden, eller med innbyggere fra bygden, utspiller de fleste av Vinskvettens sanger seg. I revyer og sangtekster har universet utviklet seg og Rothålå har for eksempel fått sin egen bunad i fargene rødt, grønt og svart. Den har musefeller på skoene fordi det er tradisjonelt har vært dårlig med mat i Rothålå og ulik lengde på buksebeinene siden det er så bratte bakker i bygden. Bunaden har også en stor, flat hatt for å beskytte bæreren mot snøballer fra Miladalen. Bygden skal også ha svært gamle kortradisjoner Miladalen. Over Rothåla ligger Miladalen. I denne dalen er det alt det skumle skjer. Den skal være befolket av utflyttere, utskuddene, fra Rothålå og er plaget med innavl, og dalen ligger i en konstant bygdekonflikt med Rothåla. I Miladalen holder også den såkalte «Balubastammen» til, uten at man vet så mye om denne. Bunaden i dalen er lik bunaden til Rothåla, bortsett fra at Miladalsbunaden har en lang lue med dusk til å vifte vekk fluer eller tørke støv. Vinskvetten har gitt ut på plate både «Folketone frå Miladalen» (på "Rånnyen og Kveitebollen"), «Miladalspringar'n» (på "På helså laus») og «Miladalsongjen» (på "Platå"). Fabrikken. Fabrikken har en stor plass i Vinskvettens tekster. En av de første sangene de skrev var «I fyr'n» som finner sted i fyrrommet på Salhus Tricotagefabrikk og ble utgitt som bonusspor CD-utgaven av "Platå". På samme plate blir også fabrikken bakgrunnen for teksten på «Frakkjen» uten at navnet på fabrikken blir oppgitt. Senere har fabrikken fått navnet «Ullaloftet» som for eksempel i «Belbert'n sin tale». Livene til mange av karakterene man møter i Vinskvettens tekster sentrerer seg rundt Ullaloftet og arbeidet der, og også i gruppens avsluttningsshow er Fabrikken sentral, da som ansvarlig for eldrehjemmet showet finner sted i. Belbert. Belbert kom inn i tekstuniverset med «Diktet» som ble utgitt på "På helså laus". Han blir spilt av Arild Totland og har blitt en fast figur i sangene til Vinskvetten. På "Rånnyen og Kveitebollen" kommer det fram at han er tillitsvalgt på Ullaloftet. Belbert opptrer alltid i de samme klærne; en frakk, lue, en gammel studieveske og en sneip i munnviken og i flere sanger fremstår han som mindre begavet som for eksempel i «Da e'godt å ha forsikring» og «Takk før i dag». Bertel. Bertel er en sentral figur i Vinskvettens tekstunivers. Figuren spilles av Bjørn Jensen, og er blant annet hovedpersonen i sangene «Takk før i dag» (på "På helså laus") og «Takk for endå ein dag» (på "På nye eventyr") samt i showet "No kjem dei tre siste" som finner sted på sykehjemmet der Bertel ligger. Han er også en av to figurer som fremfører «Troppeblues», en sang som omhandler alt som kan gi en person «the blues» i Rothålå. Medlemmer. Vinskvetten har gjennom årene hatt mange medlemmer som har vært innom en periode, men fra omtrent 1986 har gruppen hatt en stabil besetning med seks personer. Av disse er det fem musikere og en teknikker. Bjørn Jensen. Bjørn Jensen (født 27. mars 1952) blir regnet som gruppens frontfigur, kreative senter og står også for Bertel'n, en av gruppens mest sentrale figurer. Han var sentral i oppstarten av gruppen og har vært med hele tiden. Det var Jensen som stod bak melodilinjene i sangene til Vinskvetten. Etter at gruppen ble oppløst har han fortsatt med revy og hadde soloshowet "On my ovn" på Rick's i Bergen i 2010. Solokarrieren bygger videre på rollen hans som 'Bertel' i Vinskvetten. Han har også blitt medlem av revygruppen Ausekarane sammen med blant andre Tor Endresen. Jarle Farestveit. Jarle Farestveit (født 25. juli 1956) er sammen med Bjørn Jensen den eneste som har vært med i Vinskvetten gjennom hele gruppens levetid. Han spilte trekkspill i gruppen og hadde flere revyroller som for eksemel Ingolf Kvamme, hovedpersonen i sangen med samme navn. I starten av gruppens levetid hadde ikke Farestveit noen fast figur, men etterhvert ble figuren Halvstein Farestveits alter ego i revyene. I tillegg til å spille trekkspill og skuespill hadde han også ansvar for rekvisita for showene. Gunnar Låstad. Gunnar Låstad (født 25. mai 1955) ble med i Vinskvetten i 1976. Han spilte piano på sin første opptreden, men gikk inn i gruppen som bassist i tillegg til at han også spilte diverse blåseinstrumenter. Låstads hovedfigur på scenen er Ruball. Arild Totland. Arild Totland (født 28. april 1962) ble med i Vinskvetten i 1985 og debuterte med en konsert på Hulen i Bergen. Han hadde da blitt hentet inn av Gunnar Polden som kjente ham fra dansebandet Kid West. Allerede på denne konserten ikledde Totland seg kostymet som senere skulle bli kjennemerket til karakteren Belbert'n, kanskje den mest sentrale karakteren i Vinskvettens tekstunivers. Totland spiller trommer i gruppen, men på grunn av Belberts framtredende plass i tekstene har han en mer sentral plass i sceneshowet enn det man normalt forventer av en trommeslager. Øyvind Østerbø. Øyvind Østerbø (født 15. oktober 1964) ble i likhet med Arild Totland med i gruppen i 1985 etter å ha vært med som vikar en stund. Han overtok plassen i gruppen etter broren sin, Kjell Østerbø, som hadde vært med i noen år. Rollefiguren hans på scenen er "Øyvind". Han spiller gitar og synger i bandet. Gunnar Polden. Gunnar Polden (født 8. mars 1959) er Vinskvettens sjåfør og lyd- og lystekniker. Som tekniker har han stor betydning for sceneshowene da gruppen bruker svært mange lyd- og lyseffekter i showene. Polden har kunstig venstrehånd, og man spekulerer fra Vinskvettens side på om han er Norges eneste enarmede lyd- og lystekniker. Charles Augustin Coulomb. Charles Augustin Coulomb (født 14. juni 1736, død 23. august 1806) var en fransk fysiker og ingeniør. Han kom frem til Coulombs lov. Senere viste Coulomb at tilsvarende lov også gjelder for kraftvirkningen mellom to magnetiske poler. Coulomb utformet i tillegg friksjonslovene. Saupstad skistadion. Saupstad skistadion er en skistadion omtrent ei mil sør for Trondheim. Trondhjems skiskyttere og Heimdal ski har sin hjemmearena der. Forøvrig er det et flott utgangspunkt for turer på ski, sykkel eller bare gåturer i hele Bymarka. Det er en skytebane med 30 skiver beregnet for skiskyting. En rulleskiløype på 2,5 km, akebakke og en flott langrennsstadion. Lysløypenettet strekker seg forbi Granåsen og til Nilsbyen. En fotballbane med grus er der også.Det er ikke smørningsbod der. Rhein-Ruhr. Rhein-Ruhr-området i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland hører til de store metropolområdene i verden, og har 10,1 millioner innbyggere fordelt på 7 100 km². Det strekker seg fra konurbasjonen Ruhr i nord til Düsseldorf, Wuppertal og Köln i syd. Det er mange definisjoner av hva som hører til Rhein-Ruhr-området. Etter en av definisjonene inkluderes 130 byer; den nordligste Dülmen, den østligste Soest, den sydligste Bad Honnef og den vestligste Venlo i Nederland. Etter denne definisjonen er Rhein-Ruhr-området sete for mer enn 300 000 selskaper og 45 universiteter. Ruhr-området (westfalsk del). Bochum, Bottrop, Gelsenkirchen, Hagen, Hamm, Herne, Iserlohn, Recklinghausen, Witten Ruhr-området (rhinsk del). Moers, Mülheim an der Ruhr, Oberhausen Bergisches Land. Bergisch Gladbach, Remscheid, Solingen, Wuppertal Rhindalen. Bonn, Krefeld, Leverkusen, Mönchengladbach, Neuss Rochdale AFC. Rochdale Association Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1907, og ble valgt inn i The Football League i 1921. «The Dale», som er kallenavnet til Rochdale, spiller hjemmekampene sine på Spotland Stadium i Rochdale. Byen Rochdale ligger i den engelske regionen Nordvest-England. Marconi. Besøkende ved Marconi stasjon i New Jersey, USA Marconi er firmaet som utdannet blant annet telegrafistene til RMS «Titanic». Firmaet ble etablert i 1897 og lager den dag i dag radioer og måleutstyr for bruk i industrien, men under den britiske forsvarsprodusenten BAE Systems. Blankvers. Blankvers, fra engelsk "blank" = "tomt", det vil si "urimet", og er et femfotet, jambisk versemål uten rim eller strofedeling, og spesielt karakterisert for den elisabethanske perioden med diktere som William Shakespeare og Christopher Marlowe. Blankvers ble muligens introdusert av den italienske renessansedramatikeren Trissino, men har en særegen posisjon i engelsk poesi. Det kan bero på den naturlige rytmen i det engelske språket ligger svært nær jambiske vers og særlig på grunn av Shakespeares posisjon som poet og dramatiker. Faktisk assosieres blankvers så tett med den elisabethanske perioden at man sier at engelske skuespillere kan «snakke elisabethansk». Det første kjente forsøket på blankvers med det engelske språket var ved Henry Howard, jarl av Surrey, i hans fortolkning av Vergils "Æneiden" rundt år 1554. Han var muligens inspirert av den latinske originalen ettersom klassisk latinsk poesi, akkurat som gresk poesi, ikke brukte rytme, men kan også ha vært inspirert av den italienske verseformen "versi sciolti" som heller ikke brukte rytme. Christopher Marlowe var den første engelske forfatter som utnyttet til fulle blankversets potensial, og dessuten etablerte det som den dominerende formen i engelsk drama i perioden under Elisabeth I og Jakob I. Den viktigste nyvinningen med engelske blankvers ble gjort av William Shakespeare som skrev de fleste av sine skuespill i utrytmisk femfotet jambe, og John Milton som skrev sitt verk "Det tapte paradis" (1667) i blankvers. Etter Milton (faktisk på slutten av hans liv) gikk blankvers av moten, og i ett og et halvt århundre var engelskmennenes best likte versemål to rimede verselinjer – kupletter (engelsk "couplets"). Romantiske engelske poeter som William Wordsworth, Percy Bysshe Shelley, og John Keats derimot revitaliserte blankvers som kunstart. Kort tid etter ble Alfred Lord Tennyson spesielt trofast til blankvers og brukte formen i sitt lange, narrative (fortellende) dikt "Prinsessen" (1847) foruten i hans kanskje mest berømte dikt "Ulysses" (skrevet i 1833, men først utgitt i 1842). De amerikanske poetene Hart Crane og Wallace Stevens er kjent for å benytte blankvers i utvidede komposisjoner i en tid hvor mange andre poeter vendte seg mot frie vers. Eksempel på blankvers. Shakespeare utviklet blankversets egenskap til også å inneholde brå, abrupt og irregulær tale, og et av de tidligste eksempler er Zenerdiode. Skjematisk symbol for en zenerdiode En zenerdiode er en halvlederdiode som blir sterkt ledende for spenninger over en gitt verdi, kalt diodens "zenerspenning". Zenerspenningen gjelder for diodens sperreretning. I lederetningen oppfører zenerdioden seg som en vanlig halvlederdiode. Zenerdiodene blir hovedsakelig karakterisert av størrelsen på gjennomslagsspenningen (zenerspenningen, gjennombruddsspenningen, på engelsk "breakdown voltage"). Det er to forskjellige fysiske fenomener som fører til sperreretningens spenningsbegrensning. Den egentlige "zenereffekten" gjør seg gjeldende for spenninger under 5–6 volt. Her er det feltstyrken i krystallet som fører til at det blir ledende. For høyere spenninger skyldes spenningsbegrensningen den såkalte «lavineeffekten» (på engelsk "avalanche breakdown"), hvor mange elektroner slås løs av de få som løsner først. Zenereffekten har en "negativ" temperaturkoeffisient og lavineeffekten en "positiv". For zenerdioder hvor zenerspenningen er angitt til om lag 5,6 volt virker begge effektene samtidig og slike dioder oppviser derfor ganske temperaturstabile spenninger. De fleste småsignal bipolare transistorer oppviser en brukbar god zenerdiode i området 5–6 volt for B-E-dioden. Zenerdioder karakteriseres også av maksimal effekt som kan tilføres dioden, i kombinasjon med hvor godt den kan kjøles. Videre karakteristika for zenerdioder er deres "dynamiske resistans", "lekkstrømmen" for lavere spenninger enn zenerspenningen, "støyen" som produseres og som nevnt "temperaturkoeffisienten" for spenningen. Støyen er bredbåndet og hvit med høy kvalitet (se hvit støy). Som komponent kan zenerdioder leveres i spenningsområdet 1,5 til 100 volt, og for høyere spenninger i spesielle tilfeller. Oppdelingen av spenningsverdiene er gjerne hentet fra rekkene E6, E12 og E24 (se motstand), de leveres altså oppdelt mellom 6 og 24 verdier per dekade. Betegnelsen kommer av navnet til den amerikanske fysikeren Clarence Melvin Zener (1. desember 1905–15. juli 1993) som oppdaget zenereffekten. Bruksområder. Zenerdioder brukes svært ofte til å fastsette en spenning til en høvelig verdi i en gitt applikasjon. En svært typisk bruksmåte er å fø dioden via en seriemotstand fra en noe varierende spenningskilde og bruke spenningen over dioden som en stabil spenning (som ikke kan belastes mye). En slik konfigurasjon kalles en parallellregulator. Koples to like zenerdioder i serie rygg mot rygg har vi fått en komponent som sammen med en strømbegrensende motstand klipper vekselspenningssignaler symmetrisk med en amplitude som ligger noe over zenerspenningen. Zenerspenningen er ikke særlig nøyaktig, ikke særlig stabil over strømtilførsel eller temperatur. Zenerdioder brukes derfor sjelden i presisjonskoplinger. Den er ellers en billig komponent. Triode. thumb Skjema-symbol for en indirekte glødet triode. En triode er et radiorør med tre elektroder, derav navnet. Elektrodene kalles katode, styregitter og anode. Elektrodene befinner seg i et vakuum; røret er oftest omsluttet av en glasskolbe. Trioden er det enkleste aktive røret. "Aktivt" vil si at det kan brukes til å forsterke energien av et signal. Transistorer er definisjonsmessig sett også trioder, men denne betegnelsen er ikke i praktisk bruk. "Katoden" har i noen rør to tilkoplinger og består av en metalltråd som varmes opp med elektrisk strøm. I andre rør består katoden av en sylinder med én tilkopling og med en isolert glødetråd inni. Disse to katodetypene kalles direkte og indirekte glødde katoder, henholdsvis. I begge tilfeller er katoden besjiktet med et stoff som lett avgir elektroner til omgivelsene ved oppvarming. (Se radiorør.) En varm katode avgir elektroner til de nærmeste omgivelsene. Disse samler seg i en slags sky rundt katoden. Denne skyen er naturligvis negativt ladet og virker avstøtende for nye elektroner fra katoden. Skyens størrelse blir derfor begrenset i en balanse mellom størrelse (=ladning) og katodens utstråling. Skyens størrelse øker med katodens temperatur. "Anoden" er en sylindrisk metallplate som omslutter katoden med en viss avstand, illustrasjonen viser bare prinsippet, rekkefølgen av elektrodene. Når anoden gjøres elektrisk positiv i forhold til katoden, vil noen av elektronene som har forlatt katoden og holder hus i elektronskyen tiltrekkes av anoden og akselerert vandre over til denne. Skyen blir derved mindre og den fylles derfor opp igjen fra katoden. Slik går det en elektrisk strøm gjennom røret. Siden elektronene kun kan bevege seg i én retning utgjør katode-anode-systemet en likeretter (kraftbetraktning) eller diode (signalbetraktning). "Styregitteret" er et sylinderformet gitter som er ganske åpent; forholdet hull- til metalloverflate er stort, rundt 10:1. Likevel er styregitteret noenlunde tett i rørsammenheng; andre gittere (se tetrode og pentode) er enda mere åpne. Gitteret plasseres noe utenfor elektronskyen. Når gitterets spenning holdes på katodenivå har det liten innflytelse på rørstrømmen; gjøres det positivt vil det oppføre seg som en anode og trekke til seg elektronene fra skyen. Ved all vanlig bruk gjøres gitteret negativt og det fører praktisk sett ingen strøm. Jo mere negativ spenning gitteret får, dess mindre blir elektronskyen, til den forsvinner helt ved noen ti-talls Volt. Med gitterspenningen alene kan altså elektronstrømmen fra katode til anode styres, helt uten energiforbruk for lave frekvenser. Trioden er derfor i prinsipp et transkonduktansforsterkende element. Trioder lages både for småsignaler og for storsignaler, som eksempelvis effektrør for radiosendere. Småsignal trioder drives for det meste med 50 til 400 V anodespenning. Populære småsignaltrioder er dobbeltriodene ECC81, ECC82, ECC83 samt ECC85. 12AX7. With kind permission from Audiomatica.com Ser vi litt nøyere på trioden, så går det egentlig en liten gitterstrøm siden gitteret blir truffet av noen få tilfeldige elektroner. En strømvei fra gitteret mot jord via en motstand er derfor nødvendig. Denne motstanden kalles en gitterlekk og kan være ganske høyohmig, typisk 1 MOhm. Strømmen gjennom røret bestemmes både av gitterspenningen og av anodespenningen. Siden anodespenningen har en innvirkning på strømmen sier vi at trioden har en indre motstand gitt av dU/dI. Forsterkningen er gitt av transkonduktansen dUg/dIa. Amerikaneren Lee De Forest fant opp trioden i 1906 og kalte den Audion. Derved var faget elektronikk blitt et faktum; med trioden kunne en for første gang forsterke signaler effektivt. Dette var bare ett år etter at dioden ble patentert av engelskmannen John Ambrose Fleming. Andre radiorør er dioden, tetroden, pentoden, hexoden, heptoden, oktoden, med stadig ett gitter mere. Rør med mange gittere brukes ofte i blandetrinn i superheterodynmottakere, hvor ett av gitrene brukes som pseudoanode i en oscillatorkopling. Rørets ulinjæritet er ønsket og danner grunnlaget for at det oppstår blandeprodukter mellom signal- og oscillatorfrekvensen, hovedsakelig fo-fs eller fs-fo, kalt mellomfrekvensen, som gjøres konstant (fo følger fs) og kan forsterkes i enkle, fast avstemte trinn. For AM i kommersielle mottakere ligger mellomfrekvensen rundt 455 kHz (mellom lang- og mellombølgen) og for FM er den 10.7 MHz. Pentode. Pentode er et radiorør med fem elektroder, derav navnet. Hvordan et radiorør virker i prinsippet kan finnes under trioden. En pentode er en forbedret "tetrode", et radiorør med fire elektroder. Tetroden. En uønsket egenskap ved trioden er at strømmen er ganske avhengig av anodespenningen. En høyere anodespenning (alle spenninger betraktes relativt til katoden) trekker naturligvis sterkere på elektronene i elektronskyen rundt katoden. Dette faktum begrenser spenningsforsterkningen som en triodebasert forsterker kan oppvise. For å unngå denne uheldige virkningen plasseres det nok et gitter i røret, mellom styregitteret og anoden, ganske nært anoden. Gitteret er ganske åpent. Gitteret gis en høy spenning, noenlunde lik anodens. Hovedsaken er at spenningen ikke har noe signal men er konstant. "Sett fra styregitteret" er virkningen av gitteret og spenningen dets et elektrisk felt fra anoderegionen som er konstant, altså uavhengig av anodespenningen. Elektronene akselereres kraftig på veien mot anoden og blir ikke videre forstyrret i sin bane av dette andre gitteret. Gitteret har fått navnet skjermgitter siden det skjermer styregitteret mot variasjoner av anodespenningen. En annen fordel med at skjermgitteret begrenser anodespenningens innflytelse er at millerkapasiteten reduseres vesentlig. Slik kan tetroden lettere anvendes for høyere frekvenser enn trioden kan. Se kaskode. Tetrodekarakteristikk. Nede til venstre er kurvene ruglete. På denne måten blir det bare styregitteret som bestemmer strømmen i røret; tetroden er en god konstant-strømkilde for en konstant gitterspenning. Den indre motstanden er langt større enn trioden sin og et forsterkertrinn med en tetrode kan derfor ha langt større spenningsforsterkning enn et triodetrinn. Det nye gitteret fører imidlertid til et nytt problem; en ny, uønsket effekt. Elektronene akselereres kraftig på vei mot anoden og har så stor hastighet at de slår løs andre elektroner fra anodens metalloverflate når de treffer den. Noen elektroner kommer tilbake til anoden igjen, mens noen vandrer over til skjermgitteret, som jo også er positivt. Utsendingen av elektroner fra anoden kalles sekundæremisjon og denne stjeler anodestrøm og varmer opp skjermgitteret. Denne effekten er størst i en liten region av karakteristikkene der rørstrømmen er lav, og fører til en dal (eng: kink) i Ua/Ia-karakteristikken. Det fører til en merkbar ulinjær forvrengning i dette området. Denne effekten reduserer dermed det praktiske arbeidsområdet til tetroden. En løsning på dette problemet tilbyr pentoden. Elektronets hastighet kan enkelt beregnes. Energien som det tilføres er lik anodespenningen minus romladningens (elektronskyens) spenning ganger elektronets ladning på 1,62*10^-19 C. E = (Ua-Url)*Qe. Fra mekanikken har vi at energien for en masse i bevegelse er E = (m*v^2)/2. Elektronmassen er 9,11*10^-31 kg. Settes romladningsspenningen til null og anodespenningen til 300 V, blir hastigheten ved kollisjon med anoden på 10.329 km/s, som er hele 1/29 av lyshastigheten. 1,94 ns vil elektronet ha brukt på turen hvis avstanden mellom romladningen og anoden er 10 mm. Pentoden. Gitrene og katoden fra en EL84 utgangspentode plassert på et 55mm polfilter. Fra venstre bremsegitter, skjermgitter, styregitter. Øverst katoden med hvitt belegg. Pentodekarakteristikk for utgangspentoden KT88. De nesten horisontale strømkurvene viser at rørstrømmen er nesten uavhengig av anodespenningen, noe som gir høy spenningsforsterkning. Pentoden får enda et gitter, plassert enda nærmere anoden. Det gis samme spenning som katoden, koples til denne, og trenger derfor ingen egen tilkopling. Dette gitteret er svært åpent. På samme viset som før raser elektronene så hurtig forbi at de praktisk ikke påvirkes særlig i retningen. Feltet på strekningen mellom skjermgitteret og det nye gitteret virker noe bremsende på grunn av feltets retning. Hovedoppgaven for bremsegitteret eller fanggitteret, som det kalles, er å jage sekundærelektronene fra anoden tilbake dit. Slik unngås anodestrømstapet, skjermgitterstrømmen og også den ulinjære delen av karakteristikken. Med økende antall gitre må elektronene forholde seg til et større antall begivenheter på vei mellom katode og anode. Dette fører til at elektronene forstyrres mere på veien, noe som kommer til uttrykk som høyere "støy" enn trioden har. Trioder brukes derfor gjerne i ømfintlige inngangstrinn der støyen er viktig, mens pentoden brukes der høyere spenningsforsterkning er ønsket. Kaskoden er en kopling med to trioder som kan ha tilsvarende høy forsterkning som en pentode, men uten den sterkere støyen. Bobbie Peers. Bobbie Daniel K. Peers (født 13. juli 1974) er en norsk filmregissør. I 2006 vant han Gullpalmen for beste kortfilm under Cannes filmfestival 2006 med filmen "Sniffer". Dette var norges første Gullpalme. Er i 2007 aktuell med kortfilmen "Spandexmann" som sammen med "Vinterland" åpnet Tromsø Internasjonale Film Festival i 2007. Utdannet ved London International Film School. Peers har jobbet som manusforfatter og illustratør siden 1999. Radiorør. Med et radiorør (vakuumrør, elektronrør, eller også bare rør) menes en elektronisk komponent med minst to hovedtilkoplinger. Disse kalles alltid katode og anode. Radiorøret kan lede elektrisk strøm fra anoden til katoden (se strømretning). Bortsett fra i noen eksotiske utgaver varmes katoden opp slik at den avgir elektroner som virker som ladningsbærere for strømledningen. Elektrodene befinner seg i et vakuum slik at luftmolekyler ikke forstyrrer ledningsprosessen og katoden ikke bombarderes med molekyler eller ioner. Kolben er oftest laget av glass som er rørformet, derav navnet rør. Katoden varmes alltid opp ved hjelp av en elektrisk strøm gjennom en metalltråd, kalt glødetråden eller filamentet. Tråden selv kan danne katoden ("direkte glødning", energisparende, for batteridrift), eller glødetråden omgis av en elektrisk isolert metallsylinder som mottar varmeenergien ("indirekte glødning", som er mer robust og tilbyr en katodetilkopling som er elektrisk uavhengig av glødesystemet). Det enkleste radiorøret er dioden. Navnet er gitt av de "to" tilkoplingene anode og katode. Navnet er sammensatt av de greske ordene "di" = 'to', og "ode" (fra odos) som betyr 'vei'. Betegnelsen likeretter for en diode er også i bruk, hovedsakelig for kraftbetraktning, i motsetning til diode for signalbetraktning. Diodens hovedegenskap er at elektronene utelukkende kan bevege seg fra katoden til anoden slik at dioden kan lede strøm i bare én retning. Når geometrien og katodens temperatur er gitt, bestemmes strømmengden utelukkende av spenningen mellom anode og katode. Elektronstrømmen i røret kan "styres" ved hjelp av et gitter som settes mellom katoden og anoden. Dette gitteret kalles styregitter. Et slikt radiorør kalles en triode, hvor navnet er gitt av at røret har "tre" prinsipielle tilkoplinger. En triode kan, sammen med andre komponenter, brukes til å forsterke energien av et signal vesentlig, uten å forvrenge det i noen stor grad. Vitenskapen og håndverket som behandler dette kalles elektronikk. Oppfinnelsen av trioden var banebrytende; før dette hadde energetisk signalforsterkning vært svært begrenset, eksotisk og plundrete. For å forbedre de elektriske egenskapene til røret i enkle forsterkertrinn ble flere gitre etter hvert innført i røret. Slik oppstod tetroden med to gitre (utviklet av firmaet Siemens, Tyskland i 1. verdenskrig) og senere pentoden med tre gitre (utviklet av hollenderen Bernhard D.H. Tellegen i 1926). Dermed var utviklingen av radiorøret som forsterkende element optimalisert. Frem til oppfinnelsen av transistoren var radiorør praktisk talt enerådende som aktive forsterkerelementer. At det i løpet av utviklingen ble satt flere enn tre gitre inn i katode-anodestrekningen var bestemt ut fra ønsket om spesielle funksjoner og enkle tekniske løsninger; flere gitre forbedret ikke egentlig forsterkeregenskapene til rørene. Se eksempelvis superheterodynmottaker. Rørene ble fortsatt navngitt etter antall elektroder de inneholdt. hextode, heptode, oktode og enneode er de følgende navn for hver et gitter mere. Historie. Det var flere som eksperimenterte med glødelampen på slutten av det nittende århundre. Den amerikanske oppfinneren Thomas Alva Edison (1847–1931) oppdaget at det gikk strøm mellom en metallplate nær et filament (glødetråd) og filamentet selv, dersom metallplaten ble gitt en positiv spenning sett fra filamentet. Likevel så han ingen nytte av observasjonen, som fikk navnet Edison-effekten og ble patentert i 1883. At det var elektroner som var ladningsbærere var ukjent for Edison; dette ble først klart i 1897. Den engelske fysikeren John Ambrose Fleming (1849–1945) fant på å bruke innretningen til detektering av radiosignaler og patenterte "kenotron", det som nå heter diode, i 1904. Utviklingen av trioden er noe obskur og flere navn er knyttet til den. Selv om det ble satt inn et gitter mellom katode og anode var det ikke nok; virkelig vakuum var det enda ikke blitt mulig å lage. Gassrestene i rørene ble ioniserte og funksjonen til rørene var derfor ikke så klare som vi tenker på dem i dag. De første virkelige "vakuumrør" ble kalt Pliotroner og ble utviklet av Irving Langmuir hos General Electric i New York 1915. Langmuir bidro selv til å utvikle sterkere vakuum. Kort etter kom Frankrike med en såkalt 'R'-type som ble brukt av de allierte militærkreftene fra 1916 av. Manfred von Ardenne (tysk fysiker og naturvitenskapsnann, 1907 – 1997) var en av ingeniørene som søkte å forbedre triodens forsterkeregenskaper, hovedsakelig ved å unngå at anodespenningen skulle innvirke vesentlig på rørstrømmen. For å få dette til plasserte han et nytt gitter i røret, som fikk navnet tetrode. Gitteret fikk navnet skjermgitter siden det skjermer gitteret fra anodens tilstand. Skjermgitteret får normalt en fast likespenning nær anodespenningen. Senere kom pentoden med nok et gitter, kalt bremsegitter, for å rette på noen svakheter ved tetroden. Hollenderen Bernhard D.H. Tellegen, 1926, stod bak denne oppfinnelsen. Den senere utviklingen var ingeniørarbeid; rørene ble større for store effekter og mindre for små effekter, som i radiomottakere. Etter at transistoren ble oppfunnet i 1947 overtok denne som praktisk forsterkerelement, røret ble etter hvert fortrengt på de fleste felt. En rekke andre rør så etterhvert dagens lys. Eksempler er bilderørene for opptak og avbildning, syklotroner, magnetroner, klystroner, indikatorrør som trolløyet og nixie-røret, lysømfintlige rør som fotoceller og fotomultiplikatorer, stråleømfintlige rør som i geigertelleren og røntgenrøret som strålekilde for røntgenbilder og for gjennomlysning. Noen gassfylte rør virker som spenningsregulatorer. Andre, mer eksotiske rør har fått navn som Kryotron (presis bryter for høyspenning), Thyratron (trigget bryter som Thyristor), Ignitron (høystrøm bryter, er gassfylt og uten gløding), Nuvistor (små rør som trioder og pentoder laget av kun metall og keramikk), Teltron (laboratorierør for eksperimenter med elektriske og mekaniske felt, og elektroner i bevegelse). Noen rør er gassfylte og andre har ingen glødning. Katode og levetid. Forskjellige stoffer avgir elektroner til omgivelsene (en prosess kalt emisjon) i forskjellig grad, avhengig av temperaturen. Denne egenskapen beskrives av den såkalte arbeidsfunksjonen for et stoff, som er en materialkonstant. Jo lavere arbeidsfunksjon, jo mere emisjon. Emisjonen er ellers proporsjonal med kvadratet av temperaturen, angitt i grader Kelvin. Elektronene som avgis samles i en elektronsky nær katoden. Denne skyen kalles også romladningen, og kan betraktes som en egen elektrode med en spenning som er noe lavere enn katoden sin. Derfra trekkes elektronene over til anoden og katoden fyller opp skyen alt etter forbruket. Skyen vokser ikke utover en viss grense siden den er negativt ladet og derfor hindrer videre emisjon; skyen driver altså nye kandidater tilbake til katoden. Katoden i laveffektrør er belagt med en blanding av forskjellige oksyder som avgir elektroner lett. Det klassiske laget var bariumoksyd. Moderne katoder består av en blanding av bariumoksyd, strontiumoksyd og kalsiumoksyd. Aluminiumoksyd og toriumoksyd er også i bruk. Oksydene på katoden er ømfintlige. De skades når positive ioner treffer katoden; man sier at katoden forgiftes. Av denne grunn er det svært viktig at vakuumet i røret er svært bra. Under produksjonen varmes innmaten i røret opp ved elektromagnetisk induksjon mens røret pumpes tomt, derved løsner atomer fra metallenes overflater. Det bygges også inn en såkalt getter (fra engelsk: to get, å hente) i toppen av røret, som ikke varmes opp enda. Når røret er tettet blir så getteren varmet opp. Den stråler ut stoffer (ofte barium) som legger seg på glassets innside og skinner metallisk. Dette belegget virker tiltrekkende og bindende på omstreifende atomer og molekyler som skulle være igjen. Ved lekkasje i røret blir belegget brukt opp, får en hvit farge og løsner fra glasset. Hvis strømmen i røret blir styrt så sterkt at elektronskyen forsvinner blir katoden mere utsatt for bombardement av ioner; elektronskyen har derfor en beskyttende virkning. Av denne grunn bør en heller ikke drive glødingen under den spesifiserte verdien, med den tanken om at slik drift skulle slite mindre på røret. Gass i et vakuumrør kan ellers føre til ionisasjon av gassen, noe som gjør at den blir ledende. Når det skjer kan gassen lyse opp, oftest med en blå eller gul farge. Glass blir brukt som kolbe rundt røret nettopp fordi glasset kan danne en svært lufttett forbindelse med tilkoplingspinnene. Slitte rør med forgiftede katoder kan ofte regenereres med forskjellige metoder. Dette var viktig for eksempel for dyre bilderør. Høyeffektsrør har ofte wolfram både som glødetråd og katode, temperaturen legges langt over den som brukes for smårør. Sistnevnte ligger helst på 800-1000 grader Celcius, med en oransje glødefarge som mange finner nostalgisk tiltrekkende. Transistorer kontra rør. I de aller fleste tilfeller er transistoren røret åpenbart overlegen. Transistorer er adskillig billigere i masseproduksjon, dimensjonsmessig er de mye, mye mindre og de trenger langt mindre energitilførsel, særlig fordi de ikke trenger prinsipiell funksjonsfremmed glødning. Strømforsyningene blir enklere med transistorkoplinger og transistorer trenger ingen oppvarmningstid. Transistorer kan lages mekanisk robuste, de har nesten ubegrenset holdbarhet og forandrer ikke parametre over tid når de ikke blir svært varme. Kun med transistorer kan en lage integrerte kretser som inneholder millioner av enkeltelementer. Apparater med transistorer er stort sett ufarlige for dyr og mennesker på grunn av lave driftsspenninger. Rørapparater oppviser gjerne 3-400 V likespenning, noe som ved berøring kan forårsake en strømstyrke gjennom kroppen som kan være skadelig eller i verste fall dødelig. Rør har begrenset levetid og kan avgi støy av forskjellig slag ved skader. Rør kan også være mikrofoniske, det vil si at små mekaniske slag fører til pulser i utgangssignalet. Det er ikke noen markant forskjell mellom rør og transistorer når det gjelder signalstøy. Likevel har rør i enkelte tilfeller fordeler. Rør er mere robuste for sterke, kortvarige overbelastninger. Rør kan lages for langt høyere effekter enn transistorer kan. Det vannkjølte røret Eimac 4CM2500KG kan avgi 2.5 MW effekt mens de kraftigste transistorene bare kan avgi rundt 1 kW. Dette røret veier 69.5 kg. Rør tåler NEMP (nukleære elektromagnetiske pulser) samt radioaktiv og kosmisk stråling mye bedre enn transistorer. Sterke senderrør tåler lynnedslag bedre enn kraft-transistorer og har ellers andre fordeler i kraftsendere. Rør kan brukes i svært varme omgivelser. Rør er så å si født med en stor båndbredde som oftest må tas ned ved hjelp av eksterne komponenter. Bare feltefekttransistorer bruker like lite energi på styreinngangen som rør gjør, men disse transistorene har langt mindre forsterkning enn pentoden. Dette siste relativeres med den billigere prisen for transistortrinn. En liten gruppe entusiaster lovpriser røret i audioforsterkere for en bedre klang enn transistorforsterkere kan oppvise. Årsaken til forskjeller i konvensjonelle koblinger er ikke målbar eller forklarlig ut fra teknisk-vitenskapelige betraktninger. Når det gjelder effektforsterkere for høyttalerdrift eksisterer det en prinsipiell forskjell mellom rør- og transistorforsterkere: Transistorforsterkere er oftest hardt tilbakekoplet, noe som fører til lav forvrengning. Rørtrinn i klassiske, industrielle rørforsterkere kan bare utnytte en tilbakekoplingsgrad på rundt 20 dB på grunn av utgangstransformatorens sterke fasedreininger ved svært lave og høye frekvenser. Mere tilbakekopling vil føre til ustabiliteter ved disse frekvensene (Se tilbakekobling). Rørentusiaster danner et vidt spektrum av interesse-tyngdepunker. Det er ofte populært å bruke koblinger som ikke, eller bare i liten grad, utnytter tilbakekoblingens lineariserende virkning. Likeledes brukes ofte enkelttrinn (singe end) i stedet for brokoblinger (push-pull), noe som fører til høyere forvrengning av de like harmoniske frekvensene, særlig med trioder. Ved slik praksis fremtrer komponentenes forvrengninger, eller komponentenes egenlyd, klarere enn i konvensjonelle koblinger. I deler av rør-entusiastgruppene er objektiv, teknisk måling av apparatene uinteressant; det er det subjektive lydbildet som er avgjørende. Mange apparater for denne målgruppen er svært dyre. I dette subjektive vepsebolet av søkende oppriktighet, tro, blendverk, status og priser er det vanskelig å orientere seg skikkelig, særlig for leksikalske formål. Sikkert er at rørforsterkere for høyttalerdrift ved overstyring ikke klipper signaler like hardt som transistortrinn gjør. Rørtrinn øker forvrengningen gradvis med økende utstyring; for transistorforsterkere er overgangen brå og ubehagelig for øret. Av denne grunn er rørforsterkere (sett som del av et musikkinstrument) enda svært populære blant musikere, særlig gitarister. Slike forsterkere har i tillegg ofte innstillingsmuligheter for kontrollert forvrengning. Rør er enda i produksjon og salg, også flere småsignalrør. Produksjonen finner sted i Østeuropa, Russland og Kina, samt i USA. Nomenklatur. I "europeisk" industriell nomenklatur fikk rørene navn som GFFXXX, der G og F er bokstaver XXX tall. G er en enkelt bokstav og står for glødebetingelsene til katoden, FF er en til tre bokstaver for rørets funksjon(er) og XXX er en relativt fri tallbetegnelse med ett til tre sifre der det første gjerne sier noe om rørets sokkeltype. Strømstyrt, indirekte gløding er ofte tiltenkt seriekopling. Slik kunne for eksempel rørene i tidligere fjernsynsmottakere glødes direkte fra lysnettet for å spare en dyr og tung transformator. En slags standard når ikke annet er påkrevd utgjorde E-glødingen etter hvert. For fjernsyn var P-gløding viktigst og for batterier D. Spesialegenskaper kjennetegnes også ved å stokke om på DFFXXX-systemet. Slik er E88CC et langlivsrør tiltenkt antenneforsterkere. Til tross for eksistensen av reglene for navngiving kom endel rør på markedet som ikke fulgte dem. Eksempler er RV12P2000 og effektrørene KT66 og KT88. KT står for Kinkless Tetrode, men rørene er likevel pentoder. For småsignal Tetroder og Pentoder er siste siffer likt for skarp cut-off typer og ulikt for rør tiltenkt styrbar forsterknung (en: variable-mu types). Det amerikanske nomenklatursystemet er stort sett ikke desiffererbart, bortsett fra at det begynner med et tall som angir glødespenningen. Ofte består glødingen av dobbeltrør av to seriekoplete deler med midtuttak. Slik gløding kan parallellkoples eller seriekoples, for dobbelt spenning. Av den grunn blir det europeisk betegnete røret ECC83 (altså 6.3 Volt) til 12AX7 (12 Volt) i det amerikanske systemet. Den egyptiske dødeboken. Dødeboken (arabisk: "kitab al mawta") eller Den egyptiske dødeboken er en samling gammelegyptiske tekster som inneholder stort sett hymner til guder og gudinner i egyptisk mytologi, brev til de døde samt visdomstekster. «Dødeboken» er ikke en samlet, redigert bok, men en tekstsamling bestående av 192 mer eller mindre uavhengige tekster. Tekstsamlingen fikk sitt navn av den tyske egyptologen Karl Richard Lepsius, som publiserte et utvalg av tekstene i 1842. Dødeboken kan beskrives som en reiseguide inn i dødsriket. Dødsguden Anubis henter den avdøde og fører ham til vekten der hjertet ligger på den ene skålen og en fjær (renhet) på den andre skålen. Ved siden av står sktiveren Thot med vokstavle og skriver ned alle gode og onde gjerninger. Hvis vekten viser at den avdøde er et godt menneske så fører Anubis vedkommende videre til den høyeste guden i dødsriket,men vis vekten viser at den avdøde er ond så blir den spist av et uhyre som står ved siden av vekten. Osiris er dommer over de døde og han er fremstilt på en trone med pisk og septer. Bak Osiris står hans søstre Isis og Nefthys som er beskyttelsesgudinner og gudinner for de døde. Det er funnet mange tusen slike dødebøker fra det gamle Egypt. En av dem er presten Amenhoteps begravelsesmanuskript. Amenhotep var ansvarlig for byggingen av Amuntempelet ved den egyptiske byen Karnak. Fagfolk har i flere hundre år lett etter de manglende fragmentene av hans dødebok, og i april 2012 ble de funnet i Australia. Mammon. Mammon er et ord som brukes i Bibelen om jordisk gods eller om en tankegang som setter materiell rikdom høyt. I Matteusevangeliet 6,24 sier Jesus: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» Ordet «mammon» – av gresk mammonas – har kaldeisk opprinnelse og betegner personifisering av velstand. Andreas Bloch. Andreas Schelven Schroeter Bloch (født 29. juli 1860 på gården Hellerud i Skedsmo, død 11. mai 1917 i Kristiania) var en norsk tegner, maler og illustratør. Han utførte en mengde portretter, malte historiske og militære motiver, var karikaturtegner, kostymedesigner og postkortmaler. Liv og arbeid. Bloch hadde militær familiebakgrunn som sønn av offiseren og tegneren Jens Peter Blankenborg Bloch. Gården Hellerud der Bloch ble født, var i hans slekt i tidsrommet 1762–1878. Bloch fikk sin første malerutdannelse på Knud Bergsliens malerskole i Kristiania i 1878–79, og studerte deretter i Düsseldorf i 1880–81. Hans kunstneriske virksomhet var i hovedsak konsentrert om portrettmaleri og historiemaleri. Blochs muligens mest prestisjetunge oppdrag var kroningsmaleriet fra kong Haakons og dronning Mauds kroning i 1906. Han var i mange år illustratør i "Folkebladet" og han illustrerte en rekke bøker, ofte med emner fra norsk historie. Han var også en meget benyttet karikaturtegner i vittighetsblader som "Krydseren", "Vikingen", "Tyrihans" og "Korsaren", og han var en flittig postkorttegner. Bloch levde i en tid da militærmaleriet var en populær og avholdt sjanger innen europeisk maleri. Dette gjaldt militære begivenheter i samtiden, men det gjaldt også innenfor historiemaleriet. Allikevel ble Bloch stående forholdsvis isolert i Norge. Dette kan skyldes at en av historiemaleriets oppgaver dengang var å styrke nasjonalfølelsen. I Norge var de siste århundrenes militærhistorie dårlig egnet i så måte. Dette var jo vår felles historie med Danmark, og det nasjonale syntes derfor bedre å bli manifestert i bonderomantikk eller i historiemalerier fra vikingtid og middelalder. Det kan ikke være tvil om at Bloch oppfattet seg selv ikke bare som kunstmaler og illustratør, men også som ekspert på uniformer, såvel historiske som samtidige. Det er ikke funnet noen notater fra Bloch, men Forsvarsmuseet i Oslo har et betydelig materiale med tegninger og skisser. Dette inkluderer skisser med notater, avtegninger av approbasjonstegninger fra København o.l., som viser at Bloch foretok selvstendige uniformshistoriske studier. Da Postvesenet skulle uniformeres, tegnet Bloch utkast til nye uniformer. Det samme gjaldt da Skogvesenet i 1900 fikk uniformer. Han har også tegnet flere byvåpen, blant annet Hortens, i datidens lite heraldiske stil. Bloch var også kostymetegner ved Christiania Theater, og senere ved Nationaltheatret. Boken "Syv-aars-krigen for 17. mai 1807–1814" skrevet av oberst Henrik Angell, er et av de mest kjente verk Boch har illustrert. Mange detaljspørsmål står i dag uløste. Vi vet blant annet intet om i hvilken utstrekning Bloch brukte kilder som vi i dag ikke kjenner til. Rakk han for eksempel å snakke med noen av dem som deltok i krigen 1807-1814? Som illustratør av historiske verk er Bloch en av de mest betydelige vi har hatt. Selv om han ikke er blant våre mest berømte kunstnere, har han ved sin virksomhet vært en av dem som sterkest har preget folks visuelle oppfatning av vår historie, og særlig vår historie i årene 1807 til 1814. Bloch ligger begravet ved Skedsmo kirke. RFactor. rFactor er et bilspill utviklet av Image Space, Inc (ISI). I Rfactor kan spilleren kjøre mange forskjellige type biler, fra open wheels til gatebiler, i tillegg har spilleren muligheten til å kjøre om natta og om dagen. rfactor har ikke fått lisenser til å bruke ekte bilmerker, slik at bare finnes fiktive biler i spillet. Enkelte spillere har derfor dannet mod-grupper som lager ekte biler til spillet som andre kan laste ned. Nordfjord Ungdomskorps. Nordfjord Ungdomskorps (NUK) er et av de største kretskorpsene i landet, og talte i 2006 ca. 80 aktive medlemmer. Korpset ble stiftet i 1981, og feiret i 2006 sitt 25-års jubileum. NUK har, trass i navnet, medlemmer fra hele Sogn og Fjordane, samt fra Kolbotn i Akershus. Dessuten har mange NUK-ere fortsatt i korpset etter at de har flyttet til byer som Trondheim og Bergen for å studere. NUK har normalt fire helgesamlinger i året, der den siste er konserthelg. Ofte inviterer en gjesteartister til å opptre med korpset på avslutningskonserten. Oreoleptidae. Oreoleptidae er en nyoppdaget familie av primitive fluer. Den ble beskrevet i 2005 og foreløpig er bare én art kjent. Man hadde flere ganger funnet ukjente, merkelig utseende fluelarver som ikke lot seg bestemme til noen kjent gruppe, i raskt rennende bekker i Rocky Mountains. I 1999 lyktes det å klekke en voksen hann fra en av disse larvene og det ble etter hvert klart at det dreide seg om en helt ukjent fluegruppe. Utseende. Middelsstore (5,5 – 7 mm), matt grå fluer. Overflatisk ligner de på ibisfluer eller på familien Pelecorhynchidae, men skiller seg fra disse i en del anatomiske trekk. Brystet (thorax) er ganske kraftig og høyt hvelvet, nokså tett kledt med fine, lange hår, men uten kraftige børster. Overflaten er matt av bestøving. Bakkroppen er kjegleformet. Hodet er middels stort, tydelig høyere enn langt. Fasettøynene er middels store, hos hannene møtes de i pannen. De tre punktøynene sitter på en lav knøl, uten kraftige børster. Pannen har en dyp fure i midten, men ingen store børster. Antennene er festet omtrent midt på hodets fremkant. De består av seks ledd, men det tredje leddet har en innskjæring litt utenfor midten slik at det kan se ut som sju ledd. Den ytterste delen av det tredje leddet og de tre ytterste leddene (til sammen kalt "stylus") er finere enn de andre, det siste leddet er spisst pæreformet. Munndelene er ganske kraftig utviklet, med lange, krumme munnfølere (palper). Vingene er middels store, forholdsvis brede (sammenlignet med beslektede grupper) med et tydelig årenett av tykke årer. Vingekanten ("costa") løper helt rundt vingen og er tydelig fortykket til bak vingespissen. En mørk skygge løper parallelt med den andre lange åren (R1) bak denne men ellers er vingene helt klare. Det finnes ev avlangt femkantet, lukket celle i midten av vingen ("diskalcellen"), og nærmere roten ligger tre avlande celler side ved side, den bakerste av disse er trukket ut til en spiss mot vingebakkanten. Beina er korte og slanke uten noen spesielle kjennetegn. Larven er sylindrisk, lang og tynn, lys gulaktig på farge. Hode-enden er tilspisset og hodekapselen, som kan trekkes inn, er lang og smal, godt synlig. De 11 kroppsleddene har mange korte, stive børster. Det femte til og med tiende leddet har hver to par lange, fingeraktige utvekster som ender i en krans av små kroker. Disse sitter på undersiden og brukes til å holde larven fast til underlaget i stridt strømmende vann. På det femte til og med åttende leddet har en kjegleformet utvekst midt på ryggen, og de bakerste leddene har korte, vorteaktige ryggutvekster. Levevis. Larvene lever i kaldt, oksygenrikt vann. De er hovedsakelig funnet i raskt rennende fjellbekker men også i ganske dype, kalde kilder. Larvene er rovdyr som blant annet spiser nymfene til døgnfluer. De har en veldig fleksibel kropp og kan presse seg gjennom trange åpninger, for eksempel mellom steiner. Larvene forlater ikke vannet for å forvandle seg til pupper, men oppsøker steder som er overflommet i snøsmeltingen om våren. Disse blir da uttørket når flommen synker og de voksne fluene klekkes på tørt land. Ingenting er kjent om de voksne fluenes biologi. Foreløpig har disse fluene aldri blitt funnet som voksne, alle kjente eksemplarer stammer fra larver og pupper som har blitt klekket. Det er sannsynlig at de voksne fluene er ganske kortlivede. Larveutviklingstiden er tilsynelatende lang – av ett sett larver tatt inn i laboratoriet hadde bare én forvandlet seg til en puppe etter ett år. Fluene er bare kjent fra Rocky Mountains men synes å være vidt utbredt i denne fjellkjeden. De er kjent fra Idaho og Montana i USA og fra Alberta, British Columbia og Yukon i Canada. Ådalen. Bilde av område i Ådalen Ådalen ("Ångermanälvens dalgång") er en dal i kommunen Kramfors i Sverige Ådalen er kjent for hendelsene rundt en arbeidskonflikt våren 1931, kjent som Ådalshändelserna, der fem arbeidere ble skutt og drept av militære som var satt inn for å beskytte kontraktsarbeidere som arbeidsgiverne hadde satt inn under en streik. Det strides fortsatt om hvor ansvaret for hendelsene skal plasseres og hendelsene i Ådalen virket polariserende på svensk politikk. I 1969 ble det laget en spillefilm om hendelsene, "Ådalen 31" regissert av Bo Widerberg. Menstadslaget i Norge noe senere samme år blir sett på som en tilsvarende hendelse, dog ikke med samme tragiske utfall. Welsh Cob (seksjon D). Welsh Cob er en ponnirase fra Wales. Den er en kraftig og velbygd ponni og den er sterk og flink til å ta seg frem i ulendt terreng. Welsh cob-en blir gjerne brukt til sprang- eller dressurridning for barn og voksne. Den har korte, kraftige ben, mye hovskjegg og tykk man og hale. Cob-en er Welsh-rasens største seksjon, altså D (det finnes A, B, C, og D, pluss Welsh Part Bred, som vanligvis er welsh cob ponni krysset med fullblods.) Seksjon D omfatter ponnier på 137 cm og oppover, uten noen øvre grense (over 148 cm er de ikke ponni). I virkeligheten er mange av dagens seksjon D Cober 152 cm og mer – noe som gjenspeiler markedets krav. Welsh Cob-ponnien har et naturlig talent for sprang, og er nøysom og hardfør. Hodet er en større kopi av fjellponniens. Halsen er velformet, og hingstene har en tydelig mankam. Hodet er tørt. Kroppen, «midtparten» av en Cob er dyp, skal være godt sluttet og ha velutviklede ribben. Det er stor styrke i rygg og lend. Hovene er alltid velskapte, og hornet er som regel spesielt tykt. På hælene ser man silkeaktig hovskjegg. Det er den kraftige bakparten og vinklingen i hasene som skaper de storartede cob-bevegelsene. De fire hingstene som opptrer oftest i WPCS stamboken er de følgende; Trotting Comet (f. 1840), True Briton (f. 1830), Cymro Llwyd (f. 1850) og Alonzo the Brave (f. 1866) Stiftelsen Arkivet. Stiftelsen Arkivet har som hovedformål å eie og forvalte det gamle Statsarkivet i Kristiansand, i perioden 1942–45 Gestapos hovedkvarter i Kristiansand kjent under navnet Arkivet, som informasjonssenter om Norge under andre verdenskrig og utdanningssenter for fredsarbeid og konfliktløsing. Stiftelsen driver også forskning på norsk okkupasjonshistorie, bestyrer et omfattende bibliotek og arrangerer kursvirksomhet omkring fred- og forsoningsarbeide. I Stiftelsen Arkivets eie benyttes det gamle Statsarkivet i Vesterveien 4 som kontor for humanitære organisasjoner og i stiftelsens arbeide med historieformidling. I kjelleren er celler og torturkammere gjenskapt slik de var under andre verdenskrig. Bygningen er åpen for publikum. Namsskogan Familiepark. Namsskogan Familiepark er en dyre- og fornøyelsespark i Namsskogan kommune i Namdalen, Nord-Trøndelag fylke. Parken ligger rundt "Tronestjønna", ved tettstedet Trones, langs E6. Parken åpnet i 1989 og hadde i 2011 over 52 000 besøkende. Om sommeren er parken åpen hver dag, mens det resten av året tas imot forhåndsavtalte grupper. Om vinteren finnes et lite alpinanlegg inne i parken, rett ved de store rovdyrene. I Namsskogan Familiepark finnes det over 30 ulike arter av dyr, blant annet bjørn, ulv, gaupe, rødrev, fjellrev, jerv, oter, elg, hjort, tiur, hare, pinnsvin, rein, ilder og mange andre kjæledyr, fugler og husdyr. Det er også en rekke aktiviteter i parken, som alpinracer, bungeetrampoline, krasjbåter og tøffingetårn. Hver sommer spilles det magiske rocketeateret Rebella Hex. Parken byr dessuten på håndverkere i arbeid, eget galleri, kafeer og en butikk. I 2012 bygger Namsskogan Familiepark et eget teaterbygg til Rebella Hex. Apioceridae. Apioceridae er en liten familie av fluer som særlig lever i varme og tørre strøk. De ligner på rovfluer, men kan skilles lett fra disse på at de mangler søkket i pannen mellom øynene og «barten» under fasettøynene. De fleste artene lever i Amerika men de finnes også i andre varme områder. Familien finnes ikke i Europa. Både de voksne og larvene er rovdyr, de voksne fluene besøker også blomster og er kjent som "flower-loving flies" i USA. Utseende. Rovfluer er middelsstore (7 – 10 mm), slanke fluer. Brystet (thorax) er stort og bredt, vanligvis matt på grunn av bestøvning. På ryggsiden danner bestøvningen gjerne lengdestriper. Brystet er kledt med fine hår men kraftige børster finnes bare langs siden og bakerst på ryggen. Bakkroppen er lang og sylindrisk, bakkroppsspissen rager vanligvis tydelig lenger bak enn vingene. Hannens ytre kjønnsorganer danner en stor, hard kapsel rundt bakkroppsspissen, og hunnens bakkroppsspiss er forlenget til et langt eggleggingsrør. Hodet er forholdsvis lite og kort, to til tre ganger så vidt som langt. Fasettøynene er store og ovale men møtes vanligvis ikke i pannen. De tre punktøynene er ganske store og sitter rett på pannen uten noen tydelig knøl. Pannen er ganske bred, dekket av lange, fine hår, men uten kraftige børster. I motsetning til rovfluene mangler de et tydelig søkk mellom fasettøynene. Antennene er fire-leddete, de to innerste leddene er sylindriske, det tredje leddet er pæreformet. Det fjerde leddet er en liten tapp som sitter ytterst på det tredje. Ansiktet (området under antennene) er flatt, lite fremtredende, og mangler "barten" av kraftige børster som man finner hos rovfluene. Vingene er forholdsvis små og smale, glassklare eller gulaktige. Vingeoverflaten virker noe tverr-rynkete, og det har mange tydelige årer som danner flere lukkede celler inne i vingen. Årenettet ligner sterkt på det hos rovfluene. Beina er lange og ganske kraftige, og leggene ("tibiae") har rekker av kraftige børster. Larvene (bare beskrevet for én art) er lange og tynne, med et velutviklet hode som kan trekkes inn. De har noen korte børster og små, vorteaktige utvekster på noen av leddene. Levevis. De fleste artene lever i tørre eller halvtørre områder, og man finner gjerne de voksne fluene på eller ved vegetasjon. De besøker gjerne blomster for å drikke nektar. De voksne fluene virker trege men er ganske raske flygere, med en summende flukt. Fluene er rovdyr eller kanskje lever de mest av døde insekter som de finner. Hunnene legger egg i løs jord eller sand, der larvene utvikler seg. De er rovdyr. Systematisk inndeling. Flere slekter som tidligere ble regnet til denne familien er nå overført til familien Mydidae. Familien omfatter fire kjente slekter der tre av dem bare har én art hver. Kirkeakademi. Kirkeakademi. Forum innen en rekke lutherske og katolske menigheter for dialog mellom kirke-, kultur og samfunnsliv. Lokalt baserte aktiviteter, som i stor grad drives av frivillige og markerer seg slik som en økumenisk legfolksbevegelse. Rundt 60 lokale akademier er samlet i den nasjonale sammenslutningen Norske kirkeakademier. Denne deler årlig ut en. Nick Hornby. Nick Hornby (født 17. april 1957 i Redhill i Surry) er en engelsk forfatter og essayist som bor på Highbury, Islington i London. __TOC__ Biografi. Nick Hornby vokste opp i Maidenhead og hadde sin skolegang ved Maidenhead Grammar School og ved Jesus College (Cambridge). Han er sønn av sir Derek Hornby, som var forretningsmann og hadde sine røtter fra den engelske overklassen. Da Nick var 11 år gammel skilte foreldrene seg. Etter videregående skole (secondary school) studerte han engelsk litteratur på Cambridge University og jobbet som lærer for utenlandske studenter i engelsk og i firmaet Samsung før han i 1983 startet sin karriere som freelancejournalist og forfatter. Arkivet. Arkivet er det innarbeidede navnet på Vesterveien 4 i Kristiansand. Bygningen ble oppført i 1935 for Statsarkivet i Kristiansand, og ble i periodene 1935–40 og 1945–1997 brukt av denne institusjonen. Likevel er bygningen mest kjent som hovedkvarter for Gestapo på Sørlandet i perioden 1942–45. Bygningen eies og drives i dag av Stiftelsen Arkivet. Historie. Vesterveien 4 ligger i villastrøket Bellevue med utsikt til Vesterhavnen. Bygningen i funkis-stil ble ferdigstilt i 1935, og ble 8. mars samme år offisielt tatt i bruk av Statsarkivet. Etter at Norge ble okkupert av Tyskland i april 1940 ble bygningen overtatt av tyske luftvernsoldater. I 1941 ble den gitt tilbake til Statsarkivet. Et år senere, i 1942, ble bygningen imidlertid rekvirert av Gestapo. Inntil mai 1945 var Vesterveien 4 Gestapo-hovedkvarter på Sørlandet. Under SS-Hauptsturmführer kriminalkommissar Rudolf Kerner ble Vesterveien 4, fra da av kjent som Arkivet, en av de mest beryktede Gestapo-stasjonene i Norge. I følge tall fra Stiftelsen Arkivet ble 367 norske menn og kvinner grovt torturert her. Flere døde under eller som følge av torturen. I 1945 ble bygningen igjen tatt i bruk av Statsarkivet. Alt arkivmateriale var under krigen blitt brakt i sikkerhet i Oslo – noe ble også oppbevart i sølvgruvene på Kongsberg – og intet materiale gikk tapt mens de tyske okkupantene var i besittelse av bygningen. Bygningen ble brukt av Statsarkivet inntil 1997. Etter at Statsarkivet i Kristiansand flyttet til et nytt bygg i Märthas vei 1, ble den gamle bygningen overtatt av Stiftelsen Arkivet, som driver forskning på og opplysningsvirksomhet omkring norsk okkupasjonshistorie. Andre etasje i bygningen leies ut til humanitære organisasjoner. Kjelleretasjen er brakt tilbake til den stand den hadde i perioden 1942-45, med rekonstruksjoner av celler og torturkamre. Bl.a. er torturscenen hvor Henriette Bie Lorentzen tortureres rekonstruert. Gemini 6A. Gemini 6A var en bemannet romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den femte bemannede romferden i programmet, den 13. bemannede amerikanske romferden og den 21. bemannede romferd gjennom alle tider. Dette var den siste Gemini-ferden som brukte batterier som primær energi-kilde. Ibsens gate (Bergen). Ibsens gate er en gate i Bergen som strekker seg fra Danmarksplass til Haukelandsveien. Gaten er identisk med fylkesvei 255. Området lå før 1915 i Årstad herred som da ble innlemmet i Bergen. Den ble i 1916 oppkalt etter Henrik Ibsen (1828–1906). Før denne tid fantes ikke gatenavn eller nummerering. I gaten finnes nr. 104 Kronstad telefonsentral, som ble oppført i 1929 og er tegnet av arkitekt Per Grieg. Genetisk variasjon. Genetisk variasjon er summen av forskjeller i genotypene til individene i en populasjon. Variasjonen oppstår gjennom rekombinasjon, migrasjon og mutasjon. Samtidig er genetisk variasjon en forutsetning for andre prosesser, som ikke hadde vært mulige uten arvelige forskjeller mellom individer, nemlig naturlig seleksjon, seksuell seleksjon, kunstig seleksjon og gendrift. "Genetisk variasjon" må ikke forveksles med begrepet "variabilitet" som ble brukt av blant andre Charles Darwin og som sikter til at levende vesener har en "tendens" til å frembringe ikke-identisk avkom ved formering. Det er bare små forskjeller i gensammensetningen mellom individer innen en art. Hos mennesker medvirker variasjonen til at vi alle er forskjellige. Vi har både forskjellige utseende og andre egenskaper. Noen ganger kan forskjellene gi merdramatiske utslag og føre til at vi blir alvorlig syke. Erland Anton Lie Løkken. Erland Anton Lie Løkken (født 10. oktober 1940 på Dombås) ble valgt som ordfører (Senterpartiet) i Dovre kommune første gang ved kommunevalget i 1995, og gjenvalgt i 1999 og 2003. Han eier og driver Brekka gård på Dombås, er gift og har 2 barn. Slobodan Medić. Slobodan Medić (serbisk: Словoдaн Meдћ) født 1966, var kommandør for den serbiske militære spesialenheten Skorpionene ("Škorpiona / Шкoрпиoнa"). Han ble gjenkjent på et video opptak hvor han og andre soldater fra Skorpionene henretter seks unge bosnjaker under Srebrenica-massakren. Han ble arrestert få dager senere i juni 2005. Under rettssaken i Beograd uttalte han at han ikke angret på noe, bortsett fra at han ikke drepte soldaten som filmet. Lamarckisme. Lamarckisme er et begrep som "i vår tid" betegner oppfatningen om at "ervervede" egenskaper nedarves hos levende organismer. Begrepet er knyttet til den franske naturforskeren Jean-Baptiste de Lamarck. Dette var en vanlig oppfatning blant naturvitenskapsfolk på 1800-tallet. Både Charles Darwin og "Jean-Baptiste de Lamarck" la til grunn i sine teoribygninger at egenskaper som et individ har ervervet (det vil si tilegnet seg) i løpet av sin levetid, går videre i arv til avkommet. I deres samtid var imidlertid betegnelsen lamarckisme ikke brukt. Metepec. Metepec (Metepēc på náhuatl) er en by og en kommune lokalisert i "sone I" av delstaten México i Mexico. En del av byen Toluca befinner seg i Metepec kommune. High Fidelity. "High Fidelity" (engelsk "High Fidelity") er en roman av den engelske forfatteren Nick Hornby. Den beskriver en engelsk mannsverden fra 1980- og 90-tallet: musikk, romantikk, samvittighetsnag. «High Fidelity» handler om Rob Fleming og hans liv som mann. Han er i midten i 30-årene, eier en musikkbutikk i storbyen London sammen med noen venner som er opptatt av topp-fem-lister og har hele leiligheten sin full av vinylplater og CD-er. Når historien hans starter, har hans kjæreste Laura forlatt ham. Dette får ham til å starte sin «40-årskrise» litt for tidlig. Han begynner å tenke på livet sitt og oppsøker sin topp-fem av store forelskelser for å finne ut hvordan alle damene han har dumpet har hatt det i årenes løp. «High Fidelity» blir sammen med romanene «Tribunefeber» og «Gutter er gutter» plassert blant de beste romanene som beskriver mennenes syn, følelser og problemstillinger i livet i litteraturen. Disse romanene blir ofte derfor anbefalt kvinnen som vil forstå det mannlige kjønn bedre. Romanen tolker også menneskets dobbelmoralske dilemma der man vil være evig ung og ikke bli voksen. Film. Boken ble filmatisert i Stephen Frears' regi, som "High Fidelity" i 2000. I hovedrollene var John Cusack som Rob Gordon og Iben Hjejle som Laura. Ellers medvirkende: Jack Black, Catherine Zeta-Jones, Joan Cusack, Tim Robbins, Todd Louiso, Bruce Springsteen, Lisa Bonet og Lili Taylor. Musikal. Broadway musikal fra 2006 basert på boken med handling av David Lindsay-Abaire, sangtekster av Amanda Green og musikk av Tom Kitt. James Coburn. James Coburn i filmen "Charade" fra 1963 James Coburn (født 31. august 1928 i Laurel i Nebraska, død 18. november 2002 i Beverly Hills i California) var en amerikansk skuespiller. Coburn var gift to ganger, fra 11. november 1959 med Beverly Kelly som han fikk 2 barn med frem til skilsmissen i 1979. 22. oktober 1993 giftet han seg med Paula O'Hara. Dette ekteskapet varte frem til Coburn døde i 2002. Coburn vant en Oscar i klassen beste mannlige birolle for sin rolle som «Glen Whitehouse» i filmen "Den jagede, (Affliction)" I de fleste filmene spilte Coburn stort sett tøffe typer, slik som for eksempel i Vår mann Flint og The Magnificent Seven. På 1980-tallet fikk han reumatisk artritt som i lange perioder hindret ham i å arbeide. Han kom tilbake til filmlerretet på 1990-tallet, og spilte blant annet i filmene Young Guns II, The Nutty Professor og Maverick. I 1998 mottok han en Oscar for "beste skuespiller i birolle" for filmen Affliction, der han spilte Nick Noltes tyranniske og alkoholiserte far. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Coburn døde uventet, 74 år gammel, 18. november 2002 av et hjerteinfarkt. Almoloya de Juárez. Almoloya de Juárez er en kommune lokalisert i "sone I" av delstaten México i Mexico. Shogi. Tradisjonelt shogibrett med brikker og brikkestativ. Shogiparti med mennesker som brikker. Tendo, Japan. Shōgi (japansk «generalenes spill», 将棋) er et strategisk brettspill fra Japan som er nært beslektet med sjakk. Opprinnelig antas det oftest å stamme fra det indiske brettspillet "chaturanga", og det kalles gjerne japansk sjakk i Vesten. Spillet skiller seg ut fra andre sjakkspill ved at brikker aldri fjernes, men derimot skifter tilhørighet svært ofte. Det er også kjent for en uhyre lav remisprosent (cirka 1-2%) med voldsomt aggressivt spill. Hva brettspill angår, er Shogi særdeles populært i Japan hvor det spilles profesjonelt og dessuten regnes som en del av tradisjonell japansk kultur med noterte partier som går tilbake til 1607. Det er lite kjent ellers, men har noen tusen spillere i Vesten. Spillet kan finjusteres ved bruk av handikap. Spillets regler. En større men langt mindre utbredt variant av spillet, Chu Shogi. Mål. Spillets mål er å fange motstanderens konge. I motsetning til sjakk er det mulig å fjerne kongen fra brettet, men det er vanlig å resignere partiet før dette skjer. Utstyr. To spillere, Sort og Hvit ("jap." Sente (先手) og Gote (後手)), spiller på et brett med 9x9 ruter som gjerne, men ikke nødvendigvis, er laget av tre. En annen viktig forskjell fra et typisk sjakkbrett er at man ikke har forskjellige farger på disse rutene. Disse navnene er riktignok mer en sjakklig oversettelse enn en direkte oversettelse av de opprinnelige japanske navnene på brikkene, men de representerer akseptert praksis blant shogispillere i Vesten og Norge. Merk også at det ikke finnes en dronning. Hver brikke har sitt navn påskrevet på overflaten i form av to kanji (tegn av kinesisk opprinnelse) påført i sort. På baksiden av hver brikke unntatt kongen og gullgeneralen finnes opptil to andre tegn, noen ganger i rødt selv om dette ikke er tradisjonell praksis, som signaliserer at brikken har blitt forfremmet. Det finnes også symbolske brikker beregnet på vestlige spillere som oppfatter de japanske tegnene som en hindring for å lære seg spillet, og disse har først og fremst vist seg nyttige i overgangsfasen. Ellers kan spillere trygt fokusere på å lære seg de øverste tegnene, ettersom kun disse behøves for å gjenkjenne brikker. Ved begynnelsen av partiet setter begge spillere opp sine brikker slik at de fra deres eget perspektiv befinner seg som for nederste spiller i bildet ovenfor. Rangeringer. Spillestyrke måles på en skala som går fra 15 kyū (級) til 1 kyū, og deretter til en skala fra 1 dan (段) og oppover for de mest avanserte spillerne. Dette kan sammenlignes med praksis i blant annet karate og go. Profesjonelle spillere opererer med sin egen skala, fra profesjonell 4 dan til 9 dan for elitespillere. Spillets gang. Spillerne flytter etter tur, med Sort eller Sente først. Det er mulig å enten flytte en brikke som befinner seg på brettet, eller å "droppe" en brikke som er blitt tatt til fange. Disse alternativene beskrives nedenfor. Profesjonelle partier spilles med tidsbegrensninger, men med unormalt mye tid på klokken sammenlignet med for eksempel sjakk (som for eksempel 9 timer per spiller pluss ekstra tid i den særdeles prestisjefylte "Meijin-tittelmatchen"), og forøvrig forventes ikke spillerne å selv ta ansvar for tidskontroll. Det er vanlig at en lærling utnevnes til å gjøre dette ved bruk av stoppeklokke. Felles for profesjonelle og amatørspillere er den hyppige bruken av "byō-yomi" (秒読み, «sekundtelling»), hvilket vil tilsi at man etter at ens ordinære spilletid har løpt ut har et visst antall sekunder på seg til å gjøre sitt trekk, gjerne under ett minutt. Spesielt de ti siste sekundene telles ned, og amatører bruker gjerne elektroniske klokker for lignende formål. Flytt og slag av brikker. Hvis en spiller kan flytte en av sine brikker til et felt hvor en av motstanderens brikker står, er det mulig å "slå" denne brikken ved å fjerne den og erstatte den med den gjeldende brikken. Det lar seg ikke gjøre å gå til eller gjennom et felt som er okkupert av egen brikke, eller gjennom et felt okkupert av motstanders brikke. Det er ikke uvanlig å bruke et slags trestativ eller "komadai" (駒台) for brikkene (se bilde ovenfor), men det viktigste er å holde brikkene synlige ettersom fangede brikker har en virkning på spillets gang. Springeren kan som eneste brikke hoppe over andre brikker, dette være seg egne eller motstanders. Den er allikevel en begrenset variant av springeren i sjakk. Lansen, løperen og tårnet har det felles at de kan beveges et antall felt i en rett linje som kun begrenses av kanten på brettet og eventuelle brikker som står i veien. Sjakkspillere vil lett forstå dette. Alle brikker unntatt springeren beveges enten "ortogonalt" (altså i en av retningene til et plusstegn, +) eller diagonalt (på skrått). Kongen. Kongen (王将, «ōshō» eller 玉将, «gyokushō») kan flytte ett skritt i en hvilken som helst retning, ortogonalt eller diagonalt. Tårnet. Tårnet (飛車, «hisha») kan flytte et ubegrenset antall felt langs en av de fire ortogonale retningene, altså ikke på skrått. Løperen. Løperen (角行, «kakugyō») kan flytte et ubegrenset antall felt diagonalt (kun på skrått). Gullgeneralen. Gullgeneralen (金将, «kinshō») kan flytte ett skritt ortogonalt (vinkelrett), eller ett skritt diagonalt (skrått) framover. Lettere er det kanskje å huske at brikken kan flyttes ett steg i en hvilken som helst retning "unntatt" diagonalt bakover. Sølvgeneralen. Sølvgeneralen (銀将, «ginshō») kan flytte ett skritt diagonalt (på skrått) eller ett skritt rett fram. Med andre ord kan den ikke gå til siden eller rett tilbake. Springeren. Springeren (桂馬, «keima») kan til enhver tid gå til ett av maks to felt, nærmere bestemt til det feltet som ligger ett skritt rett frem og så ett skritt diagonalt frem, på hver side. Trekket kan med andre ord ses som L-formet. Springeren må forfremmes når den kommer til borteste eller nest borteste rad for å kunne ha lovlige trekk. Lansen. Lansen (香車, «kyōsha») kan flytte et ubegrenset antall felt rett fram. Den kan ikke trekke seg tilbake eller flytte til siden. Lansen må forfremmes når den kommer til borteste rad for at brikken skal kunne brukes til lovlige trekk. Bonden. Bonden (歩兵, «fuhyō») kan kun flytte ett skritt rett fram, og kan aldri trekke seg tilbake. Bonden slår ikke diagonalt som i sjakk. Bonden må forfremmes når den kommer til borteste rad for å kunne fortsette å ha et lovlig trekk. Forfremmelse. En spillers forfremmelsessone består av de tre borteste radene for hver spiller. Dersom man flytter en brikke inn til, inni, eller ut av denne sonen kan man "forfremme" brikken (gjelder ikke for dropping, se dette) ved turens slutt. Dette gjøres ved å snu brikken slik at tegn for den forfremmede brikken vises. Forfremmede brikker mister sin status når de fanges. Ellers er forfremmelse permanent. Forfremmet tårn. Et forfremmet tårn (竜王, «ryū-ō») kan flytte som et tårn eller en konge, men ikke begge samtidig. Forfremmet løper. En forfremmet løper (竜馬, «ryūme») kan flytte som en løper eller konge (men ikke begge samtidig). Obligatorisk forfremmelse. En bonde, springer eller lanse som når den borteste raden er nødt til å forfremme ettersom alternativet ville være å ikke ha et lovlig trekk igjen. Således må også en springer forfremmes når den når den nest borteste raden. Dropping. Fangede brikker er bokstavelig tatt fanget i Shogi. Det er vanlig å snakke om brikker som man har «på hånden», og som kan bli satt i spill igjen av den spilleren som fanget dem. En spiller kan velge, framfor å flytte en brikke på brettet, å sette inn en av hans brikker (men ikke i forfremmet tilstand) hvor som helst på brettet med et fåtall restriksjoner. Dette kalles gjerne «dropping». Det er ikke tillatt å fange en brikke ved dropping, men det er ingen ting i veien for å slå en brikke eller forfremme i påfølgende trekk. Av hensyn til lovlige trekk kan ikke bønder, springere eller lanser droppes på borteste rad, ei kan springere droppes på nest borteste rad. En bonde kan heller ikke droppes i samme vertikale rekke som en annen uforfremmet bonde tilhørende samme spiller. Som alle andre ulovlige trekk medfører denne feilen (som ofte går under navnet "nifu", 二歩 eller «to bønder») øyeblikkelig tap av parti. Bønder kan dessuten aldri droppes slik at kongen fanges («settes matt», se under) øyeblikkelig i det trekket. Derimot er det ingenting i veien for å matte kongen med et vanlig bondetrekk, eller matte øyeblikkelig med andre brikker. Sjakk og matt. Når en spiller gjør et trekk som truer motstanderens konge (det vil si, som medfører at kongen kan fanges i neste trekk dersom man ikke foretar seg noe), sies det gjerne at man «sjakker» kongen; kongen «står i sjakk». Selv om sjakkmatt ikke eksisterer i Shogi, er en mattsituasjon (altså, en brettsituasjon hvor kongen ikke kan unnslippe å bli fjernet fra brettet i neste trekk) for alle praktiske formål slutten av spillet. Det er også vanlig som i sjakk å resignere partiet før det kommer så langt, hvis man innser at slaget ikke kan vinnes. Det er viktig å notere seg at selv om et parti kan ende i en slags remis ved repetisjon (samme stilling med brikker på brettet "og" «på hånden» for begge spillere som har oppstått "fire" ganger), er det ikke tillatelig å sjakke på denne måten. Faktisk medfører dette tap. Notasjon. Det finnes både et japansk system for notering av trekk, samt et vestlig system som er delvis basert på systemet i sjakk samt den japanske fremgangsmåten. Et typisk trekk kan skrives som P-8f. Den første bokstaven representerer brikken som flyttes: P for Pawn (bonde), L lance (lanse), N knight (springer), S silver (sølv), G gold (gull), B bishop (løper), R rook (tårn), K king (konge). Forfremmede brikker markeres med et plusstegn (+) som plasseres "foran". Deretter finner vi et symbol for trekktypen: – for vanlig trekk, x for slag av brikke, eller * (eventuelt apostrof) for et dropptrekk. Så navnet på feltet hvor brikken havner. Her brukes et tall for den vertikale rekken etterfulgt av en bokstav for raden, slik at Sorts øvre høyre hjørne blir 1a og hjørnet nederst til venstre blir 9i. Dette er basert på japansk praksis, som bruker numre snarere enn bokstaver. For eksempel tilsvarer 2c det japanske 2三 (2-3). Dersom brikken forfremmes, kommer plusstegnet "bakerst". Ellers plasseres et likhetstegn her (for eksempel Nx7c+ eller Nx7c=) I noen tilfeller kan det være uklart "hvilken" av flere mulige brikker av samme type som utfører trekket. Da legges startruten til (eksempelvis G6i-5h versus G4i-5h i startposisjonen). Åpningsfasen. Bevegelig tårn med en grundig borg, ofte kalt «Bear in the hole». Statisk tårn med «Boat Castle» som borg. Det er to grunnleggende strategier i Shogi: bevegelig tårn (hvor tårnet flyttes over til midten eller venstre side av brettet) som går under navnet "furibisha" (振飛車), og statisk tårn eller "ibisha" (居飛車). Bevegelig tårn innebærer gjerne å vente på en mulighet for motangrep mens man lager en godt beskyttet rokade; statisk tårn tar sikte på å komme i gang med et angrep, men ofte med en noe dårligere rokade. Det er heller sjeldent at begge spiller bevegelig tårn, og spillet blir ofte langsomt som følger av denne strategien. Bevegelig mot statisk er svært vanlig, hvor angrep antageligvis vil komme fra siden. Statisk mot statisk er også populært, og innebærer gjerne et frontalangrep. Sjakkspillere vil merke at det ikke er mulig å rokere i ett enkelt trekk, mens det derimot er rom for stor variasjon i beskyttende rokader eller «borger» (囲い eller «kakoi») som man kan bygge opp. Vanligst er det å ta tre generaler til hjelp; to gull og en sølv. Gullgeneralen er nemlig en utmerket forsvarsbrikke, mens sølvgeneralen er en typisk angrepsbrikke. Etter å ha bestemt hvor tårnet skal stå og muligens utviklet en sølvgeneral fra bakerste rad nærmest der hvor tårnet skal stå, flyttes kongen vekk fra det ettersom tårnet er den primære angrepsbrikken og kongen helst skal holdes unna angrep. Løperdiagonalen åpnes svært ofte i første trekk (1. P-7f eller 1... P-3d), men bevegelig tårn vil gjerne lukke den fort for å unngå løperavbytte og ubehagelige dropptrekk (eksempelvis 2. P-6f eller 2... P-4d). Tårnbonden spilles tidlig opp (gjerne i første trekk) for å signalisere statisk tårn, og det anses som ufordelaktig å uten videre tillate bytte av tårnbonden (da den åpne tårnlinjen og bonden på hånden er en reell fordel). Det anses for ideelt å kunne arrangere angrep med tårn, løper, sølv og springer. Randbønder kan spilles ett steg fram som ventetrekk, «luft» for kongen, eller av andre strategiske årsaker og er et strategisk kapittel for seg selv. Generelt sett kan spillerne i åpningsfasen utvikle sine brikker i ro og fred og i langt mindre grad være avhengig av hva motstanderen gjør enn i sjakk. På den annen side tenderer Shogi mot et stadig høyere tempo med resirkulerende brikker inntil endelig matt, framfor en gradvis forenkling. Det er nettopp dette som gjør remis til nesten et ikke-tema i Shogi. Dessuten finnes det flere mønstre som involverer spesifiserte trekk fra begge spillere. Norsk forbund og turneringer. arrangerer NM i shogi og andre turneringer hvert år. NM ble første gang arrangert i 1997. Utviklingsroman. Utviklingsroman er en litterær tradisjon der man følger en eller flere personers personlig utvikling gjennom en periode fra deres problem starter til den slutter. Utviklingsromanen skiller seg ut fra et slektende begrepet dannelsesromanen ved at hovedpersonen/ene har en aktiv innstilling og selv tar hovedansvaret for sin utvikling. Aculco. Aculco er en kommune lokalisert i "sone V" av delstaten México i Mexico. Kommunens areal er 465,7 km². Cuba Gooding jr.. Cuba M. Gooding jr. (født 2. januar 1968 i Bronx i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. I 2002 ble han tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Cuba Gooding jr har også spilt i kjente krigsfilmer som Pearl Harbor og Men of Honor der han spilte mot Robert de Niro, samt i flere episoder av action-serien MacGyver på 1980-tallet. Hans farfar var fra Barbados og hans familie emigrerte til Los Angeles og deretter til New York City før Cuba Gooding jr. ble født. Gooding studerte ved flere videregående skoler blant annet ved Tustin High School, Apple Valley High School og John F. Kennedy High School i Granada Hills, Los Angeles. Gooding tjenestegjorde som klassens president ved flere anledninger. Gooding Jr. ble gjenfødt kristen i en alder av tretten år. Gooding Jr. opptrådte med breakdance sammen med sangeren Lionel Richie under avslutningsseremonien for Sommer-OL i 1984 som denne gangen ble avholdt i Los Angeles. Etter å ha blitt uteksaminert fra videregående skole studerte Gooding japansk kampsport i tre år, før han for alvor begynte som skuespiller. Tidlig i karrieren hadde han små gjesteroller i TV-serier som "Hill Street Blues" (1981), "Amen" (1988) og i "MacGyver" (1988, 1989 og 1990). Gooding`s første store rolle var i regissør John Singleton sin kinofilm "Boyz n the Hood" fra 1991. Han fulgte opp denne suksessen med roller i andre kjente filmer som A Few Good Men (1992), "Lyn Jack" (1994), Outbreak (1995), "Men of Honor" (2000), "Rat Race" (2001) og i "The Fighting Temptations" (2003) der han spilte mot Beyoncé Knowles. 13. mars 1994 giftet Gooding Jr. seg med sin kjæreste Sara Kapfer, som han fikk tre barn sammen med: Spencer, Mason og Piper. I 1996 fikk Gooding rollen som en arrogant fotballspiller på randen av sin karriere i filmen "Cameron Crowes Jerry Maguire" fra 1996. Filmen ble en stor suksess, og Gooding ble tildelt en Oscar for beste mannlige birolle. I 1997 hadde Gooding en birolle i filmen "As Good as Det Gets". De neste årene hadde filmene hans en varierende grad av vellykkethet. Gooding hadde en mindre birolle i regissør Ridley Scott sin film American Gangster fra 2007, med blant andre Denzel Washington og Russell Crowe på rollelisten. Gooding opptrådte også i en rekke filmer som ikke var spesielt kommersielt vellykket, for eksempel "Boat Trip" (2002), "Norbit" (2007) og "Daddy Day Camp" (2007), som alle fikk ekstremt negative anmeldelser og, med unntak av Norbit i 2007, gjorde det dårlig i kinosalene. Gooding hadde også hovedrollen i filmen "A Murder of Crows", som han med-produserte sammen med sin gode venn og forretningspartner Derek Broes. Filmen ble Gooding sitt første forsøk på å produsere en film. Almoloya del Río. Almoloya del Río er en kommune lokalisert i "sone I" av delstaten México i Mexico. Kommunens areal er 12,49 km². Martin Landau. Martin Landau (født 20. juni 1931 i Brooklyn i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller. Martin Landau hadde i 1959 sin første større filmopptreden i Alfred Hitchcocks film Med hjertet i halsen. 1966–1973 spilte Landau forkledningseksperten Rollin Hand i Tv-serien Mission Impossible og 1975–1977 rollen som John Koenig i den britiske science fiction Tv-serien. I begge seriene spilte han mot sin daværende hustru Barbara Bain, som han ble skilt fra i 1993. Martin Landau vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Bela Lugosi» i filmen "Ed Wood". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Utskarpen. Utskarpen [u:t`skarpen] er en bygd som ligger 37 km fra Mo i Rana i Rana kommune, på Helgelandskysten i Nordland fylke i Nord-Norge. Bygdas sentrum ligger innerst i fjorden Utskarpen som er en bifjord til Ranfjorden. Riksvei 12 passerer gjennom bygda. Utskarpen har en barnehage, en barne- og ungdomsskole, et eldresenter. Utskarpen bygdemuseum ble åpnet den 23. oktober 1999. I skolekretsen er det rundt 950 innbyggere, og den inkluderer Sør-Sjona, Nordsjona, Mellom-Sjona, Flostrand og Straumbygda. Bygda har tilhørt tre kommuner. I 1839 ble den en del av Hemnes herredskommune; i 1929 tilhørte Utskarpen den tidligere kommunen Sør-Rana, og under kommunereformen i 1964 ble bygda en del av Rana. Fjord. Utskarpen er også navnet på en 4,5 km lang sidefjord til Ranfjorden, som strekker seg nordøstover til bygden Utskarpen. Fjorden har sitt innløp mellom Børrestøllia i vest og Kvitneset i øst. På vestsiden av fjorden ligger Buvika, Åenget og Dalosen, og på østsiden ligger Brattland og Storstranda. Preposisjonen «ut-» karakteriserer denne fjorden som «den ytre» (den nordlige) fjorden, nord for Ranfjorden. Rygh mente at «den indre» (sørlige) «fjorden» trolig er Skarpsundet med Skarpneset, ettersom det ikke finnes andre kjente fjord-navn med stammen «skarp-». Historie. Mange arkeologiske funn i bygden vitner om gammel bosetning. Det er gjort funn fra steinalderen, eldre jernalder, og flere funn fra vikingetiden, blant annet et sverd av jern. Dilkestad. Den eldste gården i Utskarpen heter Dilkestad og er tidfestet til år 1440. Eldre navneformer har vært "Diilckestad" (1567), "Dilckestad", (1610, 1614, 1661), "Yttre Dilchestad" og "Indre Dilchestad" (1723). Historikeren Oluf Rygh betegnet gårdsnavnet som enestående, og satte det i sammenheng med et ukjent elvenavn. "Dilka" betyr «bekk» på både svensk og lokal norsk dialekt, og han satte navnet i sammenheng med bekker som renner i nærheten. Utskarpen, Dalosen og Steinhaugen. Området tilhørte tre gamle gårder: Utskarpen, Stenhaug og Dalos. Disse gårdene har vært i drift siden 1500-1600-tallet. Eldre navneformer på gården Utskarpen har vært "Vdschorpenn" (1567), "Vdschorpen" (1610, 1614, 1661) og "Udschorpen" (1723). Gården Dalosen ble i 1567 kalt "Dallas", senere "Dalaas" (1610, 1614), "Dalsaas" (1661) og "Dahloesen" (1723). Gården er oppkalt etter, og ligger i nærheten av utløpet til "Daloselven" («osen»), i dalen "Sjoneidet" mellom Utskarpen og Sjona. Gården Steinhaugen (lokal dialekt: "Steinhåjen") er nevnt i 1661 under navnet "Stennhøyen", og i 1723 under navnet "Steenhougen". Sentrum av Utskarpen er på folkemunne kalt «Fallet». Dette var opprinnelig et fellesnavn på et området på nordsiden av Utskarpenfjorden, fra Ramseng i vest til Fallahågan i øst. Tommy Lee Jones. Tommy Lee Jones (født 15. september 1946 i San Saba i Texas) er en av de fremste amerikanske skuespillerne siden tidlig 1990-tallet med filmer som "JFK", "Jaget", "Klienten", "Natural Born Killers", "Batman Forever", "Men in Black" I og II, "Space Cowboys", "In the Valley of Elah" og "No Country for Old Men". Privat. Tommy Lee Jones vokste opp i San Saba i Texas. Hans far, Clyde C. Jones, jobbet på oljefeltene i Texas, mens moren, Lucille Marie Jones arbeidet i en skjønnhetssalong. Hun ble senere politikvinne. Da Tommy Lee var fire år gammel fikk foreldrene en sønn til, David Michael, som døde kort tid etter. Foreldrenes ekteskap var problematisk til tider på grunn av farens alkoholproblemer. De skilte seg tidlig, men giftet seg igjen i 1968. I 1974 skilte de seg nok en gang. Da Tommy Lee var 13 år begynte han å spille amerikansk fotball ved Alamo Junior High School. Dette fortsatte han med også på St. Mark's School of Texas, men her kom han for første gang i kontakt med en dramagruppe. I 1965 begynte han å studere litteratur ved Harvard University mens han fortsatte å spille fotball og delta i dramagrupper. På Harvard delte han rom med Al Gore, som han fortsatt er en nær venn av. Etter at studiene var ferdige i 1969 dro Tommy Lee Jones til New York for å forsøke seg som skuespiller. I New York møtte Tommy Lee skuespilleren Katherine Lardner, barnebarnet til sportsjournalisten Ring Lardner. De giftet seg i 1971, men skilte seg i 1978. En av årsakene skal ha vært at Tommy Lee hadde en affære med modellen Lisa Taylor. I årene etter skilsmissen levde Tommy Lee et utsvevende Hollywood liv før han traff Kimberlea Gayle Cloughtley. De giftet seg i 1981 og fikk etter hvert to barn. Sønnen Austin var født i 1983 i New Zealand og datteren Victoria kom i 1991. I 1996 traff Tommy Lee den atten år yngre Dawn Laurel under en filminnspilling. Han skilte seg fra Kimberlea og giftet seg i 2001 med Dawn. Karriere. I 1971 fikk Tommy Lee rollen som Dr. Mark Toland i såpeopera serien "One Life to Live". Samtidig var han aktiv på Broadway som teaterskuespiller. I 1975 flyttet han til Los Angeles og spilte forskjellige roller i filmer som "Jackson County Jail", "The Amazing Howard Hughes" og "The Betsy". Han ble nominert til Golden Globe for rollen som Doolittle Lynn i filmen "Coal Miner’s Daughter". Gjennom 1980- tallet var Tommy Lee aktiv både i film og fjernsynsserier. Et kommersielt gjennombrudd kom i rollen som Captein Woodrow F. Call i miniserien "Lonesome Dove" som var en stor suksess, også på NRK. På begynnelsen av 1990- tallet skjøt karrieren fart med filmer som "Jaget" med Harrison Ford, "Batman Forever" med Val Kilmer og "Men in Black" med Will Smith. Han har spilt i to Oliver Stone filmer, "JFK" og "Heaven and Earth'. Tommy Lee regisserte en fjernsynsfilm i 1995 og ti år senere regisserte han sin første kinofilm, "The Three Burials of Melquiades Estrade", hvor han også spilte hovedrollen selv. Filmen ble presentert på filmfestivalen i Cannes 2005 hvor Jones også vant pris for beste skuespiller. Totalt har Tommy Lee vunnet 19 ulike priser og vært nominert til 24 priser for både TV og film. Oscar priser og nominasjoner. I 1991 var Tommy Lee nominert til beste skuespiller i bi- rolle for sin innsats i "JFK". Han vant samme kategori i 1993 for sin rolle som «marshal Samuel Gerard» i filmen "Jaget" ("The Fugitive"). Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 2007 var Tommy Lee nominert til beste mannelige hovedrolle for sin innsats i filmen "In the Valley of Elah", men tapte mot Daniel Day-Lewis. Produksjonsfirma. Jones startet to produksjonsfirma sammen med sin daværende kone, Kimberlea på 1980- tallet; Javelina Film Company and Two J Films. Gjennom Javelina regisserte han "The Good Old Boys" i 1995 og "The Three Burials of Melquiades Estrad" i 2005 (som han også produserte). Tommy Lee har nylig kjøpt rettighetene til Ernest Hemingway's bok "Islands In The Stream" som han skal produsere, regissere og spille i. Innspillingen begynner i mars 2009. Manusbearbeidelsen skjer sammen med Bill Witliff, som også skrev manus til "Lonesome Dove". Interesser. Tommy Lee Jones er en ivrig og dyktig polospiller. Laget hans, San Saba, vant The U.S. Polo Association's Western Challenge Cup i 1993 og Tommy Lee tilbringer store deler av fritiden sin på enten La Cancha de San Saba Polo Field i Florida eller ved en poloklubb i Argentina. I over 20 år har Tommy Lee eid og drevet en 12 km² ranch utenfor Alamo Hights i Texas hvor han blant annet aler opp polohester. Chiconcuac. Chiconcuac er en kommune nordøst i delstaten México i Mexico. Den hadde 22 819 innbyggere i 2010. Administrasjonssenteret Chiconcuac de Juárez utgjør nesten hele kommunen. Med et areal på 6,94 km² er Chiconcuac blant de minste kommunene i delstaten. Den ligger like nordøst for Det føderale distriktet og er med i Mexico bys storbyområde, ZMVM. Kommunen grenser til Atenco, Chiautla og Texcoco. Navnet Chiconcuac, som er nahuatl og betyr «I sju slanger», refererer til en dato i den aztekiske kalenderen. Chiconcuac er kjent for sitt store klesmarked hvor det blant annet selges tradisjonelle ulltepper og -gensere. Navn og symboler. Navnet er nahuatl og betyr «I sju slanger». Det ble opprinnelig skrevet "Chiconcoac". Det uttales, med trykk på andre stavelse når det uttales på nahuatl og på siste stavelse på spansk. Navnet er satt sammen av "chicome" («sju»), "coatl" («slange») og lokativsendelsen "-c" («i» eller «på»). Den siste stavelsen i "chicome" assimileres til foran den påfølgende velare konsonanten, og substantivet "coatl" mister absolutivendelsen "-tl" i sammensatte ord. Sju slanger er en dato i den aztekiske kalenderen. Man vet ikke hva som er forbindelsen mellom stedet og denne datoen, men det er sannsynlig at det enten er datoen for landsbyens grunnleggelse, innvielsesdatoen for en religiøs bygning eller at det skjedde en historisk hendelse på denne datoen. Det aztekiske skrifttegnet som representerer Chiconcuac, består av to deler: Øverst er det et kvadrat med sju prikker, som symboliserer tallet sju, og nederst er tegnet for vann rundt en landstripe med et hus i midten. I motsetning til mange andre kommuner i delstaten México har Chiconcuac et kommunevåpen som er forskjellig fra det aztekiske skrifttegnet. Våpenet er utforma av Severiano García Delgado, og ble anerkjent 1. mars 1974, etter at kommunestyret hadde avholdt en konkurranse. Hovedmotivet er en slange som er pynta med en "quesquémil" (en type kort sarape). Rundt den stikker hodene til seks mindre slanger opp fra en sirkel, som representerer et garnnøste. Under den store slangen er det en nedre del av en sarape, mens det langs kanten av sirkelen står skrevet "Municipio libre y soberano de Chiconcuac de Juárez, Edo. de Méx." («Den frie og selvstendige kommunen Chiconcuac de Juárez, delstaten México»). Sirkelen støttes opp av to strikkenåler i kryss. De sju slangene representerer kommunens navn, mens de øvrige objektene representerer tekstilproduksjonen, som er det kommunen er mest kjent for. Geografi. Chiconcuac befinner seg i Mexicodalen i den nordøstlige delen av delstaten México. Kommunen har et areal på 6,94 km², og er dermed en av de minste i delstaten. Den grenser til Chiautla i nord og i øst, Texcoco i sør og Atenco i vest. Den tilhører delstatens geopolitiske region XI, sammen med Tepetlaoxtoc, Papalotla, Chiautla, Atenco, Tezoyuca og Texcoco. Chiconcuac ligger om lag 45 kilometer fra Det føderale distriktet, og utgjør en del av Mexico bys storbyområde, ZMVM. Hele kommunens areal er flatt, og ligger på om lag 2250 meters høyde over havet. Den befinner seg i den hydrografiske regionen til elva Pánuco, som dekker nordlige og østlige områder av delstaten. Den østlige bredden av den nå nesten uttørka Texcocosjøen strakk seg tidligere nesten helt bort Chiconcuac. De viktigste elvene i kommunen er Papalotla, Coxcacuaco og Xalapango. Grunnen består av klastiske og vulkanske bergarter som stammer fra den tidligere vulkanske aktiviteten i området. Jordtypen er for det meste vertisol, som inneholder en stor andel leire, og som får breie og dype sprekker i de tørre periodene. Denne jordtypen er lite egna for tørrjordbruk, men egner seg godt for irrigasjonsjordbruk. Klima. Ifølge Köppens klimaklassifisering har Chiconcuac et klima av typen BS, tørt steppeklima. Kommunen har en gjennomsnittstemperatur på 15,9 °C, med 24,7 °C som gjennomsnittlig maksimumstemperatur og 7,2 °C som gjennomsnittlig minimumstemperatur. De høyeste temperaturene registreres vanligvis rundt sommersolverv, mens det er kaldest fra oktober til februar, med enkelte ekstra kalde perioder i januar og februar. Det faller i gjennomsnitt 695,0 mm regn i året. Regnet er uregelmessig, men det regner mest fra mai til oktober. I februar og mars er det ofte sterk vind, og det forekommer av og til hagl. Flora og fauna. Vegetasjonen i Chiconcuac er typisk for halvtørre regioner, hvor mangelen på vann ikke tillater stort mangfold. På grunn av manglende naturvern og et stadig voksende urbant område er floraen i dag svært fattig. Situasjonen er den samme for faunaen, og de ville dyra er i ferd med å forsvinne fra kommunen; det meste av faunaen utgjøres av husdyr. Demografi. Chiconcuac kommune hadde 22 819 innbyggere i 2010, hvorav 11 138 menn og 11 681 kvinner. De fleste innbyggerne er opprinnelig nahuaer, det vil si etterkommere av chichimekere og toltekere. Befolkninga har økt forholdsvis mye de siste tiåra, noe som illustreres av tabellen nedafor. Dette skyldes i stor grad den raske veksten til Mexico by, hvis storbyområde omfatter Chiconcuac. Kommunen er delt inn i kun to statistiske delområder: Hele 21 738 av innbyggerne bor i kommunens administrasjonssentrum Chiconcuac de Juárez, mens de resterende 1 081 bor i Ejido San Cristóbal, som utgjør den sørlige delen av kommunen. Jack Palance. Walter Jack Palance (egentlig Volodymyr Palahniuk, født 18. februar 1919 i Hazle Township i Pennsylvania, død 10. november 2006 i Montecito i Santa Barbara County i California) var en amerikansk skuespiller. Han vant en Oscar for beste mannlige birolle, for rollen som «Curly Washburn» i "Byfolk!" ("City Slickers"). Han medvirket også i oppfølgeren. Fra 1982 til 1985 var han programleder for tv-serien "Ripley's Believe It or Not!". Palance er ellers kjent for å spille typisk skurkeroller på film, og utover "Byfolk" har han medvirket i filmer som "Shane, Batman, og Young Guns". Han har for det meste spilt i western-filmer. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Palances foreldre var fra Ukraina. Han er far til skuespilleren Holly Palance. Coacalco de Berriozábal. Coacalco de Berriozábal er en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico, rett nord for Mexicos føderale distrikt, og utgjør en del av Mexico bys storbyområde. Administrativt senter for kommunen befinner seg i San Francisco Coacalco. Knut Ofstad. Knut Ofstad (født 29. mars 1957) er en norsk oversetter som har oversatt litterære verk fra dansk, svensk, engelsk og spansk. Oversettelser. For romanen "Blodmeridianen" ble Ofstad hedret med Bastianprisen i 2011. Knut Ofstad er også kjent for å oversette mange av Jan Guillous romaner om Carl Hamilton. Tagalog. Tagalog er et av de mest talte språk på Filippinene. Siden det er et austronesisk språk, er det i slekt med språk som brukes i land og øygrupper som: Malaysia, Fiji, New Zealand (Maori), Madagaskar, Samoa, Tahiti, Guam, Nord-Marianene, Øst-Timor og Taiwan (Paiwan). Tagalog i sin standardiserte versjon filipino, er det språket som brukes av de nasjonale eter-media på Filippinene. (Aviser finnes nesten utelukkende på engelsk.) Det er også det språk som brukes i det offentlige utdanningsystemet. Tagalog er sammen med engelsk det språk som brukes i offisiell sammenheng på Filippinene, samt det eneste nasjonale språket. Mens tagalog brukes som lingua franca, brukes engelsk oftest i forretnings- og statlig sammenheng. Historie. Ordet "Tagalog" har sin opprinnelse fra "tagá-ílog", "Tagá" som betyr «å komme fra» og "ílog" som betyr «elv», altså «elvefolket». Veldig lite er kjent av språkets opprinnelse, siden det ikke finnes nedtegnelser som har overlevd fra før spansk koloniseringstid. Men spekulasjoner blant lingvister går ut på at anene til Tagalogene og deres sentral-filippinske slektninger opprinnelig kom fra nordøstlige Mindanao eller østlige Visayas. Den første kjente bok skrevet på tagalog er "Doktrina Cristiana" fra 1593. Boken var skrevet på spansk og i to versjoner på tagalog; én i Baybayin og én i det latinske alfabetet. Ordbøker på tagalog har blitt skrevet av spanske prester opp gjennom årene under spansk kolonisering. "Vocabulario de Lengua Tagala" (1613), "Vokabularia de la lengua tagala" (1835), og "Arte de la lengua tagala y manual tagalog para la administración de los Santos Sacramentos" (1850). Poeten Francisco «Balagtas» Baltazar (1788–1862) blir gjerne sett på som tagalogs svar på William Shakespeare. Hans mest kjente verk fra tidlig på 1800-tallet er "Florante at Flora". Klassifisering. Tagalog er et sentralt filippinsk språk innen det austronesiske språkfamilie. Det er i nært slektskap med språk brukt i Bicol- og Visayas-regionene som bicol, hiligaynon, waray-waray, og cebuano. Språk som har bidratt med å forme tagalog er spansk, hokkien kinesisk, engelsk, malayisk, sanskrit (via malayisk), arabisk (via malaysisk/spansk) og nord-filippinske språk som kapampangan. Geografisk utbredelse. Tagalogs tilhørighet eller "Katagalugan", dekker det meste av de sentrale til de sørlige delene av øya Luzon, spesielt i Aurora, Bataan, Batangas, Bulacan, Cavite, Laguna, Metro Manila, Nueva Ecija, Quezon og Rizal. Tagalog blir også snakket av de opprinnelige beboerne på øyene Lubang, Marinduque og de nord-østlige deler av Mindoro. Ifølge den filippinske sensus av 2000, har 21 485 927 av 76 332 470 filippinere tagalog som sitt hovedmål. Det estimeres at rundt 50 millioner filippinere snakker tagalog, men det er veldig varierende kvalitet i bruken av språket. Bruken av tagalog begynner å bli ganske utbredt, det sies at språket er det 6. mest brukte språk i USA. Offisiell status. Den første filippinske nasjonalforsamlingen opprettet 13. november 1937 en komité bestående av syv medlemmer som representerte de forskjellige regionene i landet, de hadde som oppgave å finne fram til et nasjonalspråk. De valgte å basere dette på det dominerende språket i landet, tagalog. 30. desember 1937 proklamerte President Manuel L. Quezon at tagalog skulle være det nasjonale språket eller "wikang pambansâ" på Filippinene. Dette ble gjort offentlig da Filippinene igjen fikk sin selvstendighet fra USA 4. juli 1946. I 1961 fikk språket navnet Pilipino, som senere ble endret til Filipino i 1987. Språket hadde alt blitt brukt til undervisning i skolene siden 1940-årene. Det er det eneste språket av totalt 160 språk på Filippinene som brukes offisielt i undervisning. I den filippinske grunnloven av 1987 ble språket anerkjent som nasjonalspråk og definert som offentlig språk sammen med engelsk. Dialekter. Etnologer fører opp Lubang, Manila, Marinduque, Bataan, Batangas, Bulacan, Tanay-Paete og Taybas som dialekter som hører til tagalog, men det virker som disse igjen i fire hovedgrupper; nord, sentral (inklusiv Manila), sør og Marinduque. Khios (by). Khios er hovedstaden på øya Khios i Hellas. San Francisco Coacalco. San Francisco Coacalco er administrativt senter for kommunen Coacalco de Berriozábal i delstaten México. Denne byen er en del av Mexico by i Mexico. Rage Against the Machine (album). "Rage Against the Machine" er debutalbumet til bandet Rage Against The Machine, utgitt i 1992. Sanger som «Killing in the Name» og «Freedom» ble verdenskjente. Albumet ble svært godt mottatt av kritikere og regnes i dag som en klassiker i sin genre. Coverbildet. På coverbildet kan man se den vietnamesiske munken Thich Quang Duc. Han satte fyr på seg selv i protest mot President Ngô som undertrykte buddhismen i Vietnam. Cuautitlán Izcalli. Cuautitlán Izcalli er en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Kommunens areal er 109,9 km². Den er en del av storbyområdet ZMCM. Joe Pesci. Joe Pesci (født 9. februar 1943 i Newark i New Jersey) er en amerikansk skuespiller. Joe Pesci vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Tommy DeVito» i filmen "Mafiabrødre" ("Goodfellas"). Tigerberget. Tigerberget Supporterklubb er fotballklubben sin supporterklubb. Supporterklubben har per 19. desember 2008 1128 medlemmer. Medlemmene har sin egen tribuneseksjon (feltene T1, U1) (kortside) på Sør Arena. I 2007 sesongen var supporterklubben plassert på feltene Q1, R1 og S1 (langside). På kampen mot i 2007 viste en avstemning 80 % flertall for å flytte over på kortsiden. Tigerberget arrangerer turer for sine medlemmer til Starts bortekamper. Starts supporterklubb het opprinnelig "Tigerberget". Klubbnavnet ble endret til "Menigheden" foran. På et ekstraordinært årsmøte den 15. mars 2012 ble det besluttet å gå tilbake til det opprinnelige navnet. Miniheden. Miniheden er en mini supporterklubb for barn. De står ved siden av storebror på felt MINI U1 på Sør Arena. Våren 2009 ble Miniheden dannet etter en liten debatt på Menighedens hjemmesider. Barna fikk eget felt å sitte på, skjerf og genser. Evil Empire. "Evil Empire" er Rage Against The Machines andre album og ble lansert 15. april 1996, nesten fire år etter debutalbumet "Rage Against the Machine". Albumet hentet sin tittel fra uttrykket "Ondskapens imperium" (Evil Empire) som Ronald Reagan og andre vestlige konservative brukte for å beskrive Sovjetunionen. «Bulls on Parade» var den første singlen som ble utgitt fra albumet. Den ble nominert til en Grammy, Det ble også den neste singelen, «People of the Sun». Den tredje singelen fra platen, «Tire Me» vant en Grammy.. Også «Down Rodeo» og «Vietnow» ble utgitt som singler. Ixtapaluca. Ixtapaluca er en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico. Kommunens areal er 315,10 km². Kommunen er med i storbyområdet ZMCM. Kevin Kline. Kevin Delaney Kline (født 24. oktober 1947 i St. Louis i Missouri) er en amerikansk skuespiller. Kevin Kline vant en Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolle som «Otto» i filmen "En fisk med navn Wanda" ("A Fish Called Wanda") Kline har en sønn som også er skuespiller, Owen Kline, kjent for sin hovedrolle i filmen "The Squid and the Whale" (2006). Mob. Styrken. "Mob. Styrken" er den første LP-en fra Heimevernslaget. Den ble utgitt i 1978. Renegades. "Renegades" er det fjerde studioalbumet til rockebandet Rage Against the Machine. Det er et coveralbum – ei samling av versjoner av kjente sanger fra andre artister. Soyaniquilpan de Juárez. Soyaniquilpan de Juárez er en kommune lokalisert i "sone V" av delstaten México i Mexico. Temascalcingo. Temascalcingo er en kommune lokalisert i "sone V" nordøst i delstaten México i Mexico. The Vanguards. The Vanguards var et norsk band fra Bærum som virket fra 1961–1969. Noen regner The Vanguards for å være det fremste norske rockebandet fra denne perioden. De huset blant andre to av Norges mest profilerte gitarister; Terje Rypdal og Freddy Lindquist. Bandet var svært aktivt, og holdt en rekke konserter i Norge i tillegg til et par utenlandsturneer. Bandet fungerte også en periode som backingband for Ray Adams og Millie Small. Bandet hadde to store hit-singler; «Mot ukjent sted» (basert på Ian Tysons «Four Strong Winds» og «Lykkeveien». The Vanguards har i perioder vært gjenforent, og spilte inn flere plater på 80-tallet. Texcoco. Texcoco er en by og en kommune i "sone III" av delstaten México i Mexico. Den ligger øst for Mexico by og regnes som en del av storbyområdet ZMCM. Kommunen hadde 235 151 innbyggere i 2010. Historie. Historisk kart over Texcoco og Texcocosjøen Byen Texcoco har viktig historisk betydning. Den ble trolig grunnlagt i det 12. århundre ved Texcocosjøen av chichimekerne. Senere ble Bystaten Texcoco hovedstad for acolhuafolket. Under tiden da Acolmiztli Nezahualcoyotl var stortaler av Texcoco, gikk Texcoco inn i den såkalte aztekiske trippelalliansen sammen med Tenochtitlan og Tlacopan. Texcoco ble kjent som kulturhovedstad. I 1520 ble byen okkupert av Hernán Cortés, som gjorde den til base for erobringen av Mexico. Texcoco var hovedstad i delstaten México fra 1827 til 1830. Tlalnepantla de Baz. Tlalnepantlas beliggenhet Tlalnepantla de Baz er en en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Kommunen har et landareal på 83,5 km², og er delt i to deler av den nordlige delen av Det føderale distriktet. Den er del av storbyområdet ZMCM. Tultepec. Tultepec er en en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM. Tultitlán. Tultitlán er en en kommune lokalisert i "sone II" av delstaten México i Mexico. Kommunen har et landareal på 71,1 km². Kommunen er med i storbyområdet ZMCM. Valle de Chalco Solidaridad. Valle de Chalco Solidaridad er en en kommune lokalisert i "sone III" av delstaten México i Mexico. Kommunen har et landareal på 46,36 km². Administrativt senter for kommunen befinner seg i Xico. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM. Don Ameche. Don Ameche (født som Dominic Felix Amici 31. mai 1908 i Kenosha i Wisconsin, død 6. desember 1993 i Scottsdale i Arizona) var en amerikansk skuespiller. Ameche vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Arthur Selwyn» i filmen "Dypets hemmelighet" ("Cocoon"). Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Salmonsens konversationsleksikon. "Salmonsens konversationsleksikon" er et dansk leksikon. Dets første utgave ble utgitt av Isac Salmonsen som "Salmonsens Store Illustrerede Konversationsleksikon" i 19 bind 1893–1911, på Brødrene Salmonsens forlag, som i 1911 ble overtatt av J. H. Schultz Forlag. Tittelen "Salmonsens konversationsleksikon" ble brukt på annen utgave i 26 bind 1915–1930, som er Danmarks største leksikon gjennom tidene. Den tredje utgaven hadde tittelen "Den lille Salmonsen" og ble utgitt i 12 bind 1937–1940. En fjerde og siste utgave i ett bind, "Den nye Salmonsen" kom i 1949. I mellomtiden hadde man i 1941 begynt å utgi "Salmonsens Leksikon-Tidsskrift" (SLT) med et hefte hver måned, som utkom i 15 årganger frem til 1955. Etter første verdenskrig endret landegrensene seg så dramatisk at da Salmonsen i 1918 gav ut det bindet som inneholdt artikkelen «Europa», var det bare satt av plass til et kart som kjøperne siden kunne lime inn selv, når det var vedtatt hvor de nye grensene kom til å ligge. Verkets første utgave inneholder forholdsvis mye stoff om Norge og norske forhold. Verket utkom på et tidspunkt da det norske bokmarkedet fremdeles ble regnet som hjemmemarked for danske forlag, og danske forlag fremdeles var førstevalg for mange norske forfattere. Ettersom det dertil manglet et norskprodusert leksikon, valgte forlagets redaksjon å utvikle leksikonet slik at det også ble et naturlig leksikon for norske kunder. Haing S. Ngor. Haing S. Ngor (født 22. mars 1940 i Samrong Young i Kambodsja, drept 25. februar 1996 i Los Angeles i California i USA) var en kambodsjansk-amerikansk skuespiller. Han er best kjent for å ha portrettert Dith Pran i filmen "Dødsmarkene" fra 1984, som han vant en Oscar for. Haing S. Ngor hadde kambodsjansk mor og kinesisk far. Han var utdannet lege og jobbet som kirurg og gynekolog i Phnom Penh inntil 1975, da Pol Pots Røde Khmer inntok byen. Som etnisk kineser var han utsatt for forfølgelse, og han måtte holde både sin utdannelse og til og med det faktum at brukte briller skjult. Han og hans familie ble deportert fra Phnom Penh, i likhet med flertallet av byens to millioner innbyggere, og sammen med sin kone ble han sendt i en konsentrasjonsleir. Hans kone døde i barselseng i konsentrasjonsleiren. Selv om Haing S. Ngor var gynekolog kunne han ikke gjøre noe for å hjelpe henne, da han ville blitt avslørt og begge drept. Etter kommunistregimets fall i 1979 jobbet Ngor som lege i en flyktningleir i Thailand. Sammen med sin niese dro han 30. august 1980 til USA. Han var ikke i stand til å gjenoppta sitt virke som lege i USA. Han giftet seg ikke igjen. Til tross for at Haing ikke hadde noen tidligere skuespillererfaring fikk han rollen som Dith Pran i "Dødsmarkene". I 1988 utgav Ngor selvbiografien "Haing Ngor: A Cambodian Odyssey", der han beskrev livet under Røde Khmers styre. Boken ble utgitt i omarbeidet form under tittelen "Survival in the Killing Fields". I 1996 ble Haing S. Ngor skutt og drept av medlemmer av en kriminell gjeng utenfor sitt hjem i Chinatown i Los Angeles. Etter lanseringen av "Dødsmarkene" hadde han sagt til en journalist: «Hvis jeg dør nå, ok! Denne filmen vil leve i hundre år». Dith Pran beskrev Haing S. Ngor som en tvillingsjel og med-budbringer. "Dr. Haing S. Ngor Foundation", en humanitær stiftelse, ble grunnlagt i 1997. Etter "Dødsmarkene" hadde Ngor roller i enkelte andre filmer. Mewtwo. Mewtwo er en av verdens mest kjente Pokémon. Den er den nest siste Pokémonen i den første generajonen av Pokémon, nummerert i Pokédexen som nr. 150. Mewtwo spilte en av hovedrollene i den første Pokémonfilmen. Mewtwo er egentlig ikke en ekte Pokémon. Den ble lagd som en kopi av hovedfienden dens, Mew. Mewtwo er en psychic (synsk) Pokémon. Navnet «Mewtwo» kommer fra mew, som er lyden katter lager, og two, som betyr to, og det skiller den fra Mew. Krister Olsen. Krister Olsen (født 22. september 1970) er redaktør i lokalavisa "Trønderbladet" som utgis på Melhus i Sør-Trøndelag. Han ble født i Stockholm, men er oppvokst på Hitra. Nå bor han på Tiller i Trondheim. Tidligere har han jobbet som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet, Hitra-Frøya, Avisa Trondheim og Forsvarets forum. 1. juli 2004 tok han over som daglig leder og redaktør i Trønderbladet. Xico (México). Xico er en by i delstaten México i Mexico. Den er administrativt senter for kommunen Valle de Chalco Solidaridad. Irans herrelandslag i fotball. Irans herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Iran, og dette landslaget blir administrert av Irans fotballforbund. Det iranske fotballforbundet ble stiftet i 1920, og de ble medlem av FIFA i 1945. Iran har deltatt i tre VM-sluttspill, og nasjonalstadion er Azadi i Teheran. Historie. Iran kvalfiserte seg for første gang til et VM i 1978. De deltok også i 1998 og i 2006. Louis Gossett jr.. Louis Gossett jr. på Toronto Film Festival i 2005 Louis Cameron Gossett jr. (født 27. mai 1936 på Coney Island i Brooklyn i New York City) er en amerikansk skuespiller. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Sgt. Emil Foley» i filmen "En offiser og en gentleman, An Officer and A Gentleman)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han er også kjent for å ha spilt «Gerak» i TV-serien Stargate SG-1. Mexicos herrelandslag i fotball. Mexicos herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Mexico, og dette landslaget blir administrert av Mexicos fotballforbund. Det meksikanske fotballforbundet ble stiftet i 1927, og de ble medlem av FIFA i 1929. Mexico har deltatt 14 ganger i VM-sluttspill. Nasjonalstadion er Estadio Azteca i Mexico by. Historie. Mexico har arrangert VM to ganger. Første gang var i 1970 da laget ble utslått i kvartfinalen, mens 1986 var andre gangen landet var vertsnasjon. Også den gang kom laget til kvartfinalen, og dette er de beste prestasjonene Mexico har gjort i VM-sammenheng. Laget har seks ganger vunnet CONCACAF Gold Cup, senest i 2011. Eksterne lenker. Fotball, herrelandslag Spangereid kirke. Spangereid kirke er en av Norges eldste, med deler av kirken fra 1100-tallet og ligger midt i Spangereid sentrum. Randi Grete Kalseth. Randi Grete Kalseth (født 23. mars 1974 i Meldal i Sør-Trøndelag) er redaksjonssjef i lokalavisa Opdalingen, som utgis i Oppdal i Sør-Trøndelag. Kalseth har tidligere vært annonsekonsulent og ansvarlig redaktør samme avis. Hun har studert journalistikk ved Universitetet i Oslo. John Gielgud. Arthur "John" Gielgud (født 14. april 1904 i South Kensington, London, England, død 21. mai 2000) var en engelsk skuespiller. Han vant en Oscar for beste, mannlige birolle for tolkningen av «Hobson» i filmen "Arthur". Gielgud ble i 1953 utnevnt til Knight Bachelor og derved opphøyet i ridderstanden. Han fikk dermed rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. I 1977 ble han utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour og i 1996 ble han medlem av Order of Merit. John Gielgud fotografert i 1973 Timothy Hutton. Timothy Hutton (født 16. august 1960 i Malibu i California) er en amerikansk skuespiller. Timothy Hutton vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som Conrad Jarrett i filmen "Ordinary People. Mew (Pokémon). Mew er en legendarisk Pokémon som veldig få Pokémontrenere vet noe om. Den er den siste Pokémonen i Pokédexen i den første generasjonen av Pokémon, nummerert som nr. 151. I den første Pokémonfilmen ble Mew sett av Ash, Misty, Brock og mange flere, men erkerivalen dens Mewtwo slettet minnene deres. Dermed blir Mew sett på som en veldig mystisk Pokémon. Mew er en psychic (synsk) Pokémon. Navnet «Mew» kommer fra lyden katter lager. Mange har trodd at Mew var førutviklingen av Mewtwo, men Mewtwo er egentlig bare en menneskeskapt klone av Mew. I de nyere Pokémon-spillene kan man ikke fange dem med mindre man får lastet ned Old Sea Chart på en Pokémon Event. Dungen. Dungen (etablert 1999 i Stockholm, Sverige) er et svensk band som spiller eksperimentell musikk der de blander elementer av 60- og 70-tallsinspirert jazz, psykedelia, svensk folkemusikk og progrock. Biografi. Bandet frontes av Gustav Ejstes, og selv om han har skrevet, produseert og spilt inn all musikken selv, er det i møte mellom de kreative elementene i bandet musikken skapes. De første platene er rene soloprosjekter, men etterhvert er bandet blitt mer av et kollektiv live som i studio. Albumet "Ta det lungt" (2004) fikk god kritikk i indierocksirkler, også internasjonalt, selv om de synger på svensk. Det siste albumet "Skit i Alt" (2010) har fåt en strålende mottakelse i pressen, også i Norge. Lapsk vallhund. Lapsk vallhund (FCI #284) er en mellomstor spisshundrase som kommer fra Finland og har lange tradisjoner som gjeterhund. På finsk heter den "lapinporokoira", på engelsk "Lapponian Herder". Opprinnelse og alder. Den lapske vallhunden er en gjeterhund som tradisjonelt er brukt i reindrifta. Særlig i Finland brukes den fortsatt i denne næringa, hvor den ofte bare kalles "reinhunden". Det er usikkert hvor gammel rasen er, men visse likheter med den såkalte varangerhunden (Canis lupus varangensis), som det ble funnet ca. 7000 år gamle skjelettrester av i Varanger, kan tyde på at rasen har lange røtter i Norden. I Finland ble den lapske vallhunden skilt ut som en egen rase i 1966. De øvrige beslektede rasene er svensk lapphund og finsk lapphund. Den lapske vallhunden særpreges blant annet i forhold til disse i at den har kortere pels, er større, har lett buet hale, og har en utholdende travende gange under bevegelse over lange distanser. Rasen er framavlet med spesialisert gjeting som formål. De øvrige lapphundene ble også anvendt til vokting, samt til jakt og kortere gjeting. Selv om rasen er sjelden, har den særlig økt i antall i Finland og Sverige de senere årene. I Norge er det registrert langt færre lapske vallhunder. Utseende, anatomi og fysikk. Lapsk vallhund er en middels stor spisshund, merkbart lengre enn høy. Kraftig benstamme og muskulatur. Lydig, rolig, vennlig og arbeidsvillig med langstrakt hode, sterk rygg, dypt bryst og svakt opptrukket buklinje. Halen bæres lett buet ved bevegelse, hengende under hvile. Pelsen består av middels lange, strittende dekkhår og fin, tett underull. Farge: forskjellige grader av sort, gråaktig eller barkebrun. Ofte lysere grå eller brunaktig farge på kinn, kroppens underside og bein. Hvite tegninger på hals, bryst og bein er tillatt. Mankehøyde: Hannhunder: Ideal 51 cm ± 3 cm. Tisper: Ideal 46 cm ± 3 cm Bruksområde. Lapsk vallhund er en utpreget brukshund. Den har stor arbeidskapasitet, er lærevillig og tåler godt nordiske klimaforhold. Rasen er også en utmerket familiehund. I hjemlandet gjør denne hunden det bra i hundesport, blant annet innen agility. Lynne og væremåte. Lapsk vallhund er en energisk, men også en rolig, avbalansert og trivelig hund. Den er lojal, uredd og har nær familietilhørighet. Den trenger godt med mosjon og trives best når den kan være mye ute. Annet. Lapsk vallhund er en sunn rase. Avl drives bevisst med sikte på å sikre sunne hunder med godt temperament. Pelsen trenger ikke særlig vedlikehold. Magni Wentzel. Magni Wentzel (født 28. juni 1945 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (vokalist og gitar), kjent for en rekke jazz-innspillinger. Hun er datter av musikerne Odd Wentzel-Larsen og Åse Wentzel og startet i Totenlaget barneteater (1951), gikk i lære hos operasangerne Erna Skaug, Almar Heggen og professor Paul Lohmann i Wiesbaden, tok gitarlære (1956) og første jazzplate "That old feeling" (1959). I stedet for å starte i første kullet ved det nyetablerte Statens operahøgskole, valgte hun klassisk gitarlære i Spania (1963), Sveits og England, og lærte jazzsang under Tete Montoliu. På Club 7 i Oslo spilte hun i Geir Wentzels band. I denne tiden var hun sterkt påvirket av Aretha Franklin. Andre Oslo-musikere hun har arbeidet mye med i kvartetts og kvintetts form, er Einar Iversen og Egil Kapstad. Hun fikk dedikert Peter Gullins "Far, Far Away Where Longing Live" til seg. Senere har hun hatt oppdrag for "Opera Mobile", da som moren i "Hoffmannens eventyr" av Offenbach. Brølloppet i Kanaan. "Brølloppet i Kanaan" er debutalbumet til Ola Uteligger, utgitt i 1985. Sporliste. Tittelen på spor 4 «Hestmann» henspeiler på den gamle rutebåten DS «Hestmanden» som på den tiden lå til kai i Nedre Elvehavn i Trondheim. Medvirkende. Teknikere: Roger Valstad og Christian Schreiner Gemini 7. Gemini 7 var en bemannet romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den fjerde bemannede romferden i programmet, den 12. bemannede amerikanske romferden og den 20. bemannede romferd gjennom alle tider. Marcell Jansen. Marcell Jansen (født 4. november 1985 i Mönchengladbach) er en tysk fotballspiller. Han spiller venstreback på Hamburger SV og. Han har tidligere spilt på Bayern München og Borussia Mönchengladbach. Arne Friedrich. Arne Friedrich (født 29. mai 1979 i Bad Oeynhausen) er en tysk fotballspiller som for øyeblikket spiller for VfL Wolfsburg. Han har han spilt 34 A-landskamper for (per mai 2006). Han debuterte mot 21. august 2002 (kampen endte 2-2). Han har tidligere spilt for Arminia Bielefeld. Melvyn Douglas. Melvyn Douglas (født 5. april 1901 i Macon i Georgia, død 4. august 1981 i New York City i New York) var en amerikansk skuespiller. Douglas vant to Oscarer, i klassen beste mannlige birolle, en for sin rolle som som «Homer Bannon» i filmen "Villstyringen Hud, (Hud)" og en for sin rolle som «Benjamin Turnbull Rand» i filmen "Being There". Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Hvileenergi. Hvileenergien eller masseenergi er energi en gjenstand har på grunn av sin masse. Hvileenergien til en gjenstand med masse formula_1 er gitt ved formula_2 Hvor formula_3 er lysfarten Hvileenergien er den energien en gjenstand har på grunn av sin masse uavhengig av fart og ytre krefter. Det er denne energien som blir frigjort når masse blir omformet til energi for eksempel ved tilintetgjøring av partikler. Jason Robards. Jason Robards (født 26. juli 1922 i Chicago i Illinois, død 26. desember 2000 i Bridgeport i Connecticut) var en amerikansk skuespiller. Jason Robards vant to Oscar, i klassen beste mannlige birolle, en for sin rolle som «Ben Bradlee» i filmen "Alle presidentens menn, (All the President's Men)" og en som «Dashiell Hammett» i filmen "Julia". Aller mest er Robards kanskje for rollen som Cheyenne i den legendariske westernfilmen "Once Upon a Time in the West". I 1972 holdt Robards på og bli drept i en bilulykke i California. Han kjørte bilen sin inn i en fjellvegg og ble nesten drept. Hans store alkoholproblemer var en avgjørende faktor når han kræsjet inn i fjellveggen. Etter mange måneder ble Robards leget fra skadene fra ulykken. I desember 2000 døde Robards av lungekreft etter langs tids sykdom. Jason Robards vil bli husket som en legende innen filmverdenen for hans innsats i en rekke storfilmer. Han har også portrettert Andrej Sakharov i en TV-film. Robards var gift med skuespilleren Lauren Bacall 1961-1969. Robert Huth. Robert Huth (født 18. august 1984 i Berlin) er en tysk fotballspiller. Han ble hentet til Chelsea FC i 2001 av daværende Chelsea-manager Claudio Ranieri. Han har fast plass på, og utgjør landslagets midtstopperpar sammen med Per Mertesacker. 29. juni 2005 scoret han sitt første landslagsmål i 4-3-seieren over i bronsefinalen under Confederations Cup. Han debuterte for Chelsea allerede som 17-åring og spilte totalt 62 kamper (2 mål) for Londonlaget før han i 2006 gikk til Middlesbrough, som var på jakt etter en solid midtstopper etter at Gareth Southgate gikk fra å være spiller til å bli manager i klubben. Overgang til Stoke City. Etter at Middlesbrough rykket ned fra Premier league ønsket Huth å fortsette karrieren på et høyere nivå, bl.a. for fortsatt å ha en mulighet til å ha en plass i den tyske landslagstroppen. Robert Huth skrev 27. august 2009 under for Stoke City. Prisen ble satt til £ 5 mill., men kan stige til £ 6 mill etter gitte kriterer. Mange var overrasket over at Stoke City ble Huths nye arbeidsgiver ettersom tyngre meritterte lag også var interessert i spilleren. Smokk. En smokk, alternativt tåtesmokk, på enkelte dialekter også kalt «sutt» eller «tytt», er en liten gummitut satt på en brikke. Sugedelen finnes både i naturgummi (lateks) og i silikon, men i dag foretrekker man ofte silikon, den risikerer man ikke å utvikle allergi mot. Smokken gis til småbarn som trøst eller erstatning for mammas bryst. Den hjelper også mot kløe i munnhulen, forårsaket av kommende tenner. Smokken er til god trøst, tilfredsstiller barnets sugebehov og minsker dessuten faren for krybbedød. Det fins likevel også bivirkninger ved smokkbruk. Tradisjonelle smokker presser tungen ned i munnhulens gulv og forstyrrer den fine trykkbalansen i munnen. Dette kan føre til utvikling av kryssbitt, en bittfeil som må reguleres. Smokk, slik vi kjenner dem, dukket opp i 1902 – James Meacham er kreditert med den første kommersielle produksjonen av smokk. Source: Pacifiers_CHarris.pdf (application/pdf Object) | www.fohbc.com Kilde: Pacifiers_CHarris.pdf (application / pdf Object) | www.fohbc.com Fest i natt. "Fest i natt" er en plate laget av den kjente musikeren Hans Rotmo. Plata kom ut i 1992. Per Mertesacker. Per Mertesacker (født 29. september 1984 i Hannover, Niedersachsen) er en tysk fotballspiller. Han spiller midtstopper for Arsenal og. Han har tidligere spilt for Hannover 96 og Werder Bremen Han debuterte på landslaget i oktober 2004. Mertesacker dro 30. august 2011 til London for å gjennomgå medisinske tester forut for en mulig overgang til Arsenal FC. Løkka i livet. "Løkka i livet" er en plate laget av den kjente musikeren Hans Rotmo. Plata kom ut i 1982. Sebastian Kehl. Sebastian Kehl (født 13. februar 1980 i Fulda) er en tysk fotballspiller. Han spiller for Borussia Dortmund. Han debuterte på i 2001, og har spilt 31 landskamper for Tyskland (per 15. mars 2011). Jens Nowotny. Jens Nowotny, (født 11. januar 1974 i Malsch) er en tidligere tysk fotballspiller. Hans posisjon på banen var forsvarsspiller. Nowotny ble tatt ut i s tropp til VM 2006 på hjemmebane. Nowotny spilte 48 kamper og scorte ett mål for Tyskland. Forøya (Kvæfjord). Forøya er ei øy som ligger i Gullesfjorden i Kvæfjord kommune i Troms. Høyeste punkt på øya er 133 moh. Øya har tidligere hatt noe bebyggelse, men den er i dag ubebodd. Deler av øya er ikke helt gjengrodd, så en ser godt hvor tidligere beiteområder og jorde har vært plassert i landskapet. Utenfor øya er det gode fiskeplasser og det ligger stadig fritidsbåter med bruk ute spesielt på vestsiden av øya. Torsten Frings. Torsten Frings (født 22. november 1976 i Würselen) er en tysk fotballspiller. Han spiller på midtbanen til Toronto FC. Tidligere har Frings spilt for Alemannia Aachen (1994–97), Werder Bremen (1997–2002), Borussia Dortmund (2002–04), og Bayern München (2004–05). Han spilte på under både VM 2002 og VM 2006, samt EM 2004. Reno-Vest. Reno-Vest IKS er et interkommunalt renovasjonsselskap (miljøselskap) i Vesterålen i Nordland. Selskapet er eid av kommunene i Vesterålen og Lødingen, og det ble stiftet i 1975. Selskapet har hovedkontor på Sortland. Reno-Vest utfører renovasjon for husholdninger og bedrifter i dekningsområdet. Reno-Vest har mottaksstasjoner for søppel i hver av eierkommunene, regionmottak i Sortland, og avfallsdeponi (søppelplass) på Bremnes i Sortland. Reno-Vest eier også selskapene Miljøexpert AS og Miljøtransport Nord AS. Mike Hanke. Mike Hanke (født 5. november 1983 i Hamm) er en tysk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den tyske klubben Borussia Mönchengladbach. Han spiller spiss. Sesongen 2001-02 debuterte Hanke i Bundesliga for Schalke 04. Foran sesongen 2005-06 gikk han til VfL Wolfsburg. Han debuterte på i 2005. Det første landslagsmålet scoret han 29. juni 2005 mot, men ble utvist i sin neste kamp mot. Han er tatt ut i Tysklands tropp til VM 2006, men på grunn av den ovennevnte utvisningen, må han stå over de to første kampene. Oliver Neuville. Oliver Neuville (født 1. mai 1973 i Locarno i Sveits) er en tidligere tysk fotballspiller. Neuville begynte karrieren i Sveits med Servette (1992–96). Deretter spilte han i Spania for Tenerife (1996–97) før han dro til Tyskland, hvor han har spilt for Hansa Rostock (1997–99), Bayer Leverkusen (1999–2004) og Borussia Mönchengladbach (2004–). Etter at han valgte å spille på det, har han scoret totalt fem mål på 51 opptredener. Finsk lapphund. Finsk lapphund (FCI #189) er en mellomstor spisshundrase som kommer fra Finland og har lange tradisjoner som vokterhund. På finsk heter den "suomenlapinkoira". Opprinnelse og alder. Opprinnelig fantes det to varianter av denne hunden: en korthåret og en langhåret. Lapsk vallhund ble anerkjent som egen rase i Finland i 1966, samtidig som man forsto at variantene var såvidt forskjellige at man alt i 1970 bestemte seg for å dele rasen. Det ga opphavet til finsk lapphund, som altså har lengre pels og ellers skiller seg på noen andre punkter. Finsk lapphund er tradisjonelt en gjeterhund som samene benyttet til å vokte reinsdyrflokken med, spesielt mot ulv og bjørn. Hvor gammel den er vet man ikke, men det har en rekke ganger vært antydet at den var en direkte etterkommer av den opprinnelige lapphunden. Ifølge den finske kennelklubben var finsk lapphund den femte mest populære rasen i Finland i 2008. Utseende, anatomi og fysikk. Finsk lapphund er en middels stor og noe rektangulær spisshund, med kraftig benstamme og muskulatur. Den har sterk rett rygg og dypt bryst, og svakt opptrukket buklinje. Hodet er relativt kort og kileformet, med tydelig markert stopp, stramme lepper og bredt ansatte mørke øynene som gir den et livlig uttrykk. Relativt korte spisse stående ører, som luter litt framover og er bredt ansatte. Halen bæres ringlet over ryggen, men faller ofte ned når hunden står rolig. Pelsen er relativt lang, rett, litt grov og står litt ut fra kroppen. Denne hunden skal ha såkalte "bukser" på bakbena. Den skal være funksjonell for arktisk klima. Myk og tett underull. Alle farger er tillatt, men grunnfargen skal dominere. Hannene blir ca. 46–52 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 18-20 kg. Tispene blir ca. 41–47 cm i skulderhøyde og veier gjerne 3–5 kg mindre. Bruksområde. Finsk lapphund er en utpreget brukshund, som egner seg ypperlig som gjeterhund i utmark, gårdshund. Den har stor arbeidskapasitet og tåler godt nordiske klimaforhold. Rasen er også en utmerket familiehund og kan godt benyttes i en rekke former for hundesport Lynne og væremåte. Finsk lapphund er en energisk og meget modig hund, men også en rolig, avbalansert og trivelig hund. Den er ingen vokterhund da den er veldig sosial og glad i mennesker. Den trenger mye mosjon og aktivisering, trives best når den kan være mye ute, der den kan få utløp for all energien sin. Rasen er veldig lærenem og aktiv. Den er snill overfor barn og dyr. Annet. Finsk Lapphund er en sunn rase. Til å være såpass langhåret trenger den forholdsvis lite pelsstell. På sommeren er det svært viktig at de har tilgang til skygge og kaldt vann; det kan bli svært varmt for en hund som trives best i snø og kulde. Ringdalsfjorden. Ringdalsfjorden er en grensefjord mellom Norge og Sverige. Den strekker seg fra Oslofjorden og inn til Halden, der den går over i Iddefjorden. Ringdalsfjorden og Iddefjorden utgjør egentlig bare en enkelt fjord, som er en sidefjord til Oslofjorden. Fjorden heter Ringdalsfjorden inn til Halden, der den skifter navn til Iddefjorden. Årsaken til at navnet på fjorden er todelt er sannsynligvis at det er haldenserne som har gitt fjorden navn, og sett fra Halden kan man snakke om to fjorder, en utover mot sjøen (Ringdalsfjorden), og en innover i landet (Iddefjorden). Dette er gjenspeilet i for eksempel det svenske språket, der fjorden heter Idefjorden i hele sin lengde. Følgelig mener nordmenn at både gamle- og nye Svinesundsbroene krysser Ringdalsfjorden, mens svenskene mener de krysser Idefjorden. Miroslav Klose. Miroslav Klose (født "Mirosław Kloze" 9. juni 1978 i Opole, Polen) er en angriper på. Han spiller klubbfotball for italienske Lazio. Han var sønn av Josef og Barbara Klose. Faren spilte klubbfotball både i Polen og Frankrike (for AJ Auxerre). Moren spilte på Polens landslag i håndball. Familien klarte å komme seg ut av den kommunistiske Folkerepublikken Polen i 1981, da de flyttet til Frankrike. I 1987 flyttet de til Kusel i Tyskland. Farens familie var etnisk tysk, og de kunne derfor få statsborgerskap som "Aussiedler" på grunn av tysk avstamning. Kort etter at de slo seg ned i Tyskland endret de sitt poloniserte etternavn Kloze tilbake til Klose, bestefaren Erwin Kloses etternavn. Miroslav har to barn: Tvillingene Luan og Noah, født i Tyskland 30. januar 2005. Klose debuterte på førstelaget til FC Kaiserslautern i 2000, og markerte raskt som er farlig målskytter. Han debuterte på landslaget mot Albania i 2001. Tyskland slo 2-1, og Klose scoret seiersmålet. Under VM 2002 scoret han fem mål for Tyskland, blant annet et hattrick da Tyskland vant hele 8-0 mot. Under åpningskampen mot i VM 2006, fikk han gleden av å score to av de fire målene som Tyskland lagde på sin egen bursdag. Kampen endte med serier til Tyskland, 4-2. I 2004 ble han solgt til Werder Bremen for 5 millioner euro. Klose regnes som en av landets beste hodespillere, og skaper ofte problemer for motstanderne innenfor 16-meteren. Han har etablert seg som kanskje Bundesligas aller fremste spiss. I sesongen 2005/06 scoret han 26 mål og hadde 16 målgivende pasninger i løpet av bare 26 kamper. I 2007 ble han solgt til Bayern München for 15 millioner euro. Kaiserslautern. Etter en sesong i klubben FC Homburg, flyttet han klubb til Kaiserslauterns reservelag. Etter å ha vært på reservelaget i ett år, debuterte han på førstelaget i 2000. Han spilte 148 kamper og scoret 52 mål tilsammen for Kaiserslautern Werder Bremen. Den 2. mars 2004 skrev Klose under en fireårskontrakt med Bundesliga klubben Werder Bremen for en overgangsum på 5 millioner Euro. Han fikk sin ligadebut for Werder Bremen den 6. august 2004, da han ble byttet inn i en 1-0 seier mot FC Schalke 04. Han spilte 132 kamper og scoret 63 mål tilsammen for Werder Bremen. Bayern München. Den 28. juni 2007, skrev Klose under en firårskontarkt med Bayern München. Han fikk sin debut for Bayern i en 4-1 seier mot sin gamle klubb Werder Bremen i den første runden i den tyske ligacupen. Hans Bundesliga debut for klubben kom den 11. august 2007 i en 3-0 seier mot Hansa Rostock, han scoret to mål i den kampen. Lazio. Klose signerte en toårskontrakt med SS Lazio den 9. juni 2011, Lazio er den første klubben Klose spiller for som er utenfor Tyskland. Hans debut kom i et 2-2 resultat mot AC Milan den 9. september, hans første mål for klubben kom også i den kampen. Cotty Stenby. Cotty Stenby, født Tove Klara Stenby, (født 29. desember 1939) er en norsk ballettdanser og skuespiller. Hun er kjent fra NRKs "Eldrebølgen", og hadde i 2006 en gjesterolle i såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2. I tillegg hadde hun rollen som Mor i filmen "Mens far var på Grini". Hun er mor til musiker Kyrre Fritzner. Fosnakulturen. Reproduksjon av en skiveøks som er karakteristisk for fosnakulturen Fosnakulturen er betegnelsen på den tidligste bosetningen på norsk område. Den dateres til tidlig mesolitikum, dvs. ca. 10 500 – 6200/7600 før nåtid (BP). De første tusen årene blir ofte omtalt som "pionerfasen" eller pionerbosetningen. Utbredelse. Sporene etter fosnakulturen finnes langs hele norskekysten. De siste 20 år har gitt oss stadig flere funn, og de kan nå dateres bedre. En konsentrasjon av funn fra fosnakulturen finnes på kysten av Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Tilsvarende boplasser finnes på svensk side, sørover Västkusten ned mot Göteborg. De sammenfattes der under navnet hensbackakulturen. I Nord-Norge kaltes lignende og samtidig steinalderkultur for Komsakulturen, men dette er nå de fleste forskere på vei bort fra. Et svært karakteristisk trekk for fosnaboplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene. Under istiden var landet presset ned av isen, og etter istiden har landet først raskt, seinere saktere, hevet seg. De eldste fosnaboplassene finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene Redskapsinventar. De typiske funn på en fosnaboplass er grovt tilhogde flintredskaper og store mengder avfallsflint etter redskapstilvirking. Eneggede pilespisser, mikrolitter og skive- og kjerneøkser, er karakteristiske redskapstyper. Det mest anvendte råstoffet er flint, særlig i Sør-Norge. Flekketeknikken er dominerende. Forskningshistorie. De første funn fra Fosnakulturen ble gjort av Anders Nummedal, i 1909, ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Nummedal var geolog av utdannelse, og det var under studiet av strandlinjene fra tiden etter istiden at han oppdaget flint som måtte være bearbeidet av mennesker. I de påfølgende år gjorde han et stort registreringsarbeid, og påviste tilsvarende boplasser, på Nordvestlandet og videre sørover vestlandskysten, og i Oslofjordområdet. Da det ble klart at disse boplassene var del av et større funnkompleks, ble de oppkalt etter de første funnene; etter Kristiansunds alternative navn, Fosna, etter ladestedet Lille-Fosen. Fra første stund har debatten gått om fosnakulturens opphav og datering. I Karl Ryghs første publikasjon i 1911 knytter han funnene til den sørskandinaviske ertebøllekulturen. Nummedal argumenterte for at de måtte være eldre enn som så. Han kunne imidlertid ikke påpeke noen direkte parallell til funn på kontinentet, så han postulerte at fosnafolket hadde sitt opphav på nordsjøfastlandet (”Doggerland”). I dag har vi et mye større materiale å bygge på, og helt andre dateringsverktøy enn datidens forskere. Dette er grunnen til at vi idag kan trekke paralleller til grupper på kontinentet. I den første pionerfasen har særlig ahrensburgkulturen vært trukket fram som en klar parallell. Men man skal huske på at alle disse tidligmesolittiske ”kulturene” (ahrensburg-, fosna-, hensbacka- og maglemose-) er nasjonale konstruksjoner fra vår egen tid, og har svært lite med hvordan datidens mennesker oppfattet seg selv. Nyere funn. Etter Nummedals arbeid er det gjort svært mye på dette feltet. På 1960-tallet undersøkte Erling Johansen tre boplasser på Høgnipen i Rakkestad, Østfold, som lenge ble stående som Norges eldste boplasser, ca. 9600 BP. Men i 1992 ble det gravet ut en boplass ved Galta på Rennesøy i Ryfylke som dateres til mellom 10 500 og 9300 BP. Men her skal man legge merke til at det er betydelig slingringsmonn i dateringen. I Møre og Romsdal er det fra 1990 og fram til 2007 gjort store nye funn fra fosnakulturen på Tjeldbergodden i Aure kommune, ved Nyhavna på Gossen i Aukra, ved Hestvikholmane i Averøy, og ved Kvernberget og Orvikan på Nordlandet i Kristiansund. Alle funnene skyldes arkeologiske utgravinger i forbindelse med utbygginger for olje- og gassvirksomheten på sokkelen utenfor Midt-Norge, samt utbygging i forbindelse med transport, næring, og industri. I Vestfold er det i 2007 gjort funn fra fosnakulturen langs traseen for den nye E18 på strekningen fra Farriseidet ved Larvik til Langangen i Porsgrunn. Disse funnstedene er utgravd i 2007 og 2008. En av disse boplassene, Pauler 1, er datert til temmelig nøyaktig 10 200 BP, og regnes pr. dato som den eldste som er funnet i Norge. I 1994 kom det fram et nærmest unikt funn av deler av tre menneskeskjeletter ved Hummervikholmen utenfor Søgne i Vest-Agder (jfr. Søgnekvinnen). Det eldste er datert til 9910-9600 BP, og hører inn under fosnakulturen. Litteratur. Rygh, Karl: Stenaldersfund i Ytre Nordmøre. De Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter no. 10, Trondhjem 1911 Mehlum, Marit Holme: Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund. Årbok for Nordmøre Museum 1995. Bjerck, Hein B.: Artikkel Fosnakulturen i Hedeager & Østmo: Norsk arkeologisk leksikon, Pax 2005 ISBN 82-530-2611-0 Fuglestvedt, Ingrid: Phenomenology and the Pioneer Settlement on the Western Scandinavian Peninsula. Bricoleur forlag, Göteborg 2009 Blokken. Blokken med Blokken Skipsverft i forgrunnen og Nedre Blokkvatnet til høyre Blokken er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Hinnøya, ved Sortlandssundet. Riksvei 822 går forbi Blokken mellom Sigerfjorden og Kaljord i Hadsel. En viktig bedrift i Blokken er Blokken Skipsverft AS. Blokken hadde tidligere barne- og ungdomsskole, men den ble nedlagt midlertidig i 2005. Skoleelevene i området går i dag på skolen på Hennes i Hadsel. I marka innafor Blokken ligger flere fiskevann. I rekkefølge oppover i dalen ligger Nedre Blokkvatnet (13 moh.), Midtre Blokkvatnet (19 moh.), Øvre Blokkvatnet (261-245 moh.) og Småvatnan (376, 385 og 431 moh.) Sortland Orienteringslag har et lite orienteringskart i området mellom Blokken og Djupfjorden. Mydidae. Mydidae er en ganske artsfattig familie av fluer som inneholder de største flueartene man kjenner. Den sørmaerikanske arten "Mydas heros" når en kroppslengde på 6 cm og et vingespenn på 10 cm og er dermed den største kjente flue. Mydidae ligner mye på rovfluer, blant annet ved at hodet har et dypt søkk mellom fasettøynene, og at ansiktet er fremtredende med lange hår («bart»). De kan ellers kjennes fra de aller fleste andre fluer på at de har klubbeformede antenner. En del arter etterligner veps, spesielt veps i familien veiveps (Pompilidae). Mydidae finnes over det meste av verden men mangler i Nord-Europa. Utseende. Middelsstore til meget store fluer (9 – 60 mm), ganske slank kroppsform. Brystet (thorax) er forholdsvis flatt, uten kraftige børster men med fine hår. De artene som ikke er helt mørke har gjerne mørke lengdestriper på ryggen. Bakkroppen er ganske lang og kjegleformet. Hannens ytre kjønnsorganer er ikke påfallende store. Hodet er forholdsvis lite, avsatt fra kroppen med en tydelig hals og mye bredere enn langt. Fasettøynene er store og halvkuleformede. Pannen er nedsenket og danner et dypt søkk mellom fasettøynene, som hos rovfluene. Punktøynene er karakteristiske: det fremste, midtre punktøyet er stort, mer eller mindre nyreformet, og sitter like over antennefestet. De bakerste (på siden) punktøynene er lange og smale. Punktøynene sitter på en lav, langsmal knøl. Hodet mangler kraftige børster men har mange fine, lange hår. Ansiktet (området under antennene) er ofte noe fremskytende og dekket med lange, utstående hår, slik at fluene har en "bart" som ligner den hos rovfluene, men det er vanligvis mindre påfallende enn hos disse. Noen arter har munndelene utviklet til en lang, fremoverrettet sugesnabel. Antennene er fire-leddete. De to innerste leddene er sylindriske, det andre leddet er ganske lite og kort. Det tredje leddet er langt og tynt, ofte med en eller to innskjæringer som gjør at det kan virke som flere ledd. Av og til er det bøyd i en vinkel. Det ytterste, fjerde leddet danner en kølle som gir antennene en karakteristisk kølleform. Hos noen arter er det fjerde leddet utvidet ved roten. Vingene er ganske lange og smale, glassklare eller mer eller mindre røkfargede, hos noen arter nesten svarte. De har mange årer og et årenett som ligner rovfluene. Årenettet danner flere lukkede celler inne i vingen. Den bakerste åren som munner i vingespissen (M1) er vanligvis karakteristisk, jevnt krummet. Beina er middels lange, lårene er ofte fortykket. Larvene er lange og tynne, glatte og blanke, sylindriske, og tilspisset i begge ender. Hodet er ganske lite uten en synlig hodekapsel. Levevis. Overraskende lite er kjent om biologien til disse fluene, når man tar hensyn til hvor store og påfallende de er. Det har nok sammenheng med at mange av artene er ganske sjeldne. Larvene er rovdyr og ser ut til å spise spesielt billelarver. Den kjempestore arten "Mydas heros" legger egg i kolonier av bladskjærermaur ("Atta" spp.), og man tror at larvene dens lever av larvene til en stor gjødselbille-art som lever av avfall i maurkoloniene. Andre arters larver har blitt funnet i et bol av en ørkenrotte, i løs sand og i morkne trestubber. I alle tilfeller regnet man med at de levde av billelarver, men lite spesifikt er kjent om dette. De voksne fluene kan besøke blomster for å drikke nektar, men noen arter har reduserte munndeler og tar ikke næring til seg som voksne. De fleste medlemmene av denne familien finnes i varme og tørre, spesielt sandige, områder. Mange lever i ørkner og halvørkner. Én art har spesialisert seg på å leve i strandsonen langs ørken-kysten i Namibia, et ekstremt ugjestmildt miljø. Finsk spets. Finsk spets (FCI #049) er en meget allsidig liten mellomstor spisshundrase med opphav i fra Finland, der den har hatt en rasestandard siden 1892. Den er Finlands nasjonalhund. På finsk heter den "suomenpystykorva". Opprinnelse og alder. Finsk spets oppsto i Finland, men mange mener den opprinnelig ble hentet dit fra asiatiske nomadestammer og derfor opprinnelig hadde et mer østlig preg. De fleste mener imidlertid at den er en meget nær slektning av karelsk-finsk laika, som den også ligner svært mye på av utseende. Hvor gammel den er vet man lite om, men i fordums tid ble den brukt som jakthund på pelsvilt som ekorn og mår, skogsfugl, elg og bjørn. Den er fortsatt en populær jakthund, men nå jakter man helst fugl med denne praktfulle hunden. Rasestandarden stammer opprinnelig fra 1892, den gang under navnet "finsk fuglehund". Fra 1897 har den imidlertid gått under navnet "finsk spets". FCI anerkjente rasen i 1935, og i 1979 ble den anerkjent som Finlands nasjonalhund. Akkurat når rasen kom til Norge vet man ikke, men den kan ha kommet så tidlig som med den finske innvandringen til Finnskogtraktene. Den norske spesialklubben ble dannet i 1985. Utseende, anatomi og fysikk. Finsk spets er en liten mellomstor hund med en kvadratisk form og stolt reisning. Hodet er mellomstort, tørt og kileformet, og det gir hunden et revelignende utseende. Tydelig markert stopp, spisse stående og meget rørlige ører. Dyp brystkasse, noe opptrukket buklinje, kraftig rett rygglinje. Muskuløse bein og relativt små runde labber. Halen bæres ringlet over lende, med tuppen pekende mot låret. Pelsen er kort på hodet og beinas framsider, rett og noe lenger langs sidene, på halen og beinas baksider. Enda lengre over skuldrene (spesielt hanner). Underullen er kort, tett og myk, og gjerne endel lysere enn grunnfargen. Grunnfargen er rødbrun eller gyllenrød, i skiftninger fra lysere nedover beina og i buken, til mørkere over ryggen. Små hvite tegninger tillates på labbene. Likeså en hvit stripe i brystet. Innslag av sorte hår er også tillatt langs rygglinjen og rundt munnen. Hannene blir ca. 44–50 cm i skulderhøyde og veier normalt 12–13 kg. Tispene blir ca. 39–45 cm i skulderhøyde og veier normalt 7–10 kg. Bruksområde. Finsk spets er en usedvanlig allsidig brukshund og en ypperlig familiehund. Den er såkalt halsende fuglehund eller treskjeller, treskjellende hund. Den brukes i dag først og fremst som jakthund på tiur og orrfugl. Den har imidlertid også utmerkede egenskaper til storvilt, f. eks. på elg, hjort og bjørn. I tillegg kan den med fordel brukes til en rekke former for hundesport. Rasen er også en god vakthund og en spennende utstillingshund. Lynne og væremåte. Finsk spets er en livlig, modig og glad hund. Den har faktisk et mangfold av lyder (den jodler) som kan minne og basenji og Ny-Guinea syngehund. Den er ofte litt mistenksom overfor fremmede. Man kan godt bo på i en liten leilighet i byen og ha en slik hund, men da må man påregne å tilbringe mye tid ute. Den trenger forholdsmessig mye mosjon, og bør dessuten få en del psykiske oppgaver om den skal trives maksimalt. Den trenger bestemt, men varsom dressur. Annet. Rasen regnes som sunn og er svært renslig av seg. Pelsen trenger normalt vedlikehold. Hermannsdalstinden. Hermannsdalstinden er det høyeste fjellet i Vest-Lofoten. Fjellet ligger på Moskenesøya og er 1029 moh. Det er delvis merket turløype fra turisthytta Munkebu opp til tinden. Partisystem. Et partisystem kan defineres som totaliteten av de sammensatte relasjonene mellom partiene i et politisk system. Her spiller ikke bare "antallet" partier, men også det innbyrdes "styrkeforholdet" mellom dem en rolle. Et sentralt begrep i denne sammenheng er antallet “effektive” partier. Her tenker vi ikke bare på de partiene som har "koalisjonspotensiale", men også på de som kan utøve press utenfra. Dette har blitt forsøkt målt ved grad av fraksjonalisering. Et ikke-fraksjonalisert partistsystem består av bare "ett" parti, men et sterkt fraksjonalisert partisystem har mange partier som er omtrent like små. Douglas Rae utarbeidet en fraksjonaliseringsindeks som varierer mellom 0 og 100, og som får verdien 50 ved et topartisystem med to like store partier. Etter lanseringen av Duvergers lov, har studiet av partisystemer vært nært knyttet til studiet av valgordninger. Duverger baserte seg på et enkelt skille mellom topartisystemer og flerpartisystemer. Snytindhytta. Snytindhytta er ei ubetjent turisthytte i Sortland kommune i Nordland. Hytta ligger nordøst for Øvre Blokkvatnet på Hinnøya, like nedenfor Løbergdalsskaret, ca. 390 moh. Hytta ble bygd i 1993 og er eid av Vesterålen Turlag. Den er åpen hele året. Snytindhytta har blitt et populært turistmål. Hytta kan nås både fra Gullesfjorden, Sigerfjorden og Blokken. Fredrik. Fredrik er et mannsnavn av tysk opprinnelse, sammensatt av «fred» (fred, vern) og «rik» (mektig, hersker). Navnet er kjent i Norge siden 900-tallet. Navnet kommer opprinnelig fra Tyskland, selv om første ledd «fred» stammer fra det oldnordiske ordet «friðr» (fred), mens andre ledd «erik» kommer fra det olddanske ordet «Æinrikr» (enehersker). Frederik betyr derfor noe i retning av «Fredshersker». Andre varianter som også stundom blir brukt på norsk er "Fredric, Frederic, Frédéric, Frederich, Frederick, Fredrik, Friederich" og "Friedrich". I Danmark er navnet vanlig og forekommer ofte i kombinasjon med andre navn som det kennes fra kongelige og adelige. Kortformer av Fredrik er "Fred, Fredde, Freddie, Feffe, Frikk, Frippe, Fidde, Freddy, Fegge" og "Freddan". De fleste av disse er mest kjent i Sverige. I England erstattet Fredrik det angelsaksiske navnet "Freodheric", og har vært et sjelden navn i England siden. "Fredrik" har navnedag 14. november i Norge. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Fredrik og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Fredrik var blant de mest populære navnene på guttebarn født i Norge i perioden ca 1985–2005. Guvåghytta. Guvåghytta er ei ubetjent turisthytte i Bø kommune i Nordland. Hytta ligger på Oksneset ved Guvåg på Langøya, der Hellfjorden munner ut i den ytre delen av Eidsfjorden. Hytta ble bygd høsten 1999 og innviet 8. januar 2000. Bua ble oppført sommeren 2007, og inneholder vedlager, badstue, utedo, tilsynslager og Teastua. Teastua et tilsynskvarter med overnattingsmuligheter for hyttestyret. Denne ble ferdigstilt og innviet 8. september 2007. Guvåghyttene er eid av Vesterålen Turlag. Det er kort gangsti til hytta fra veien ved Guvåg. Like ved Guvåghytta ligger en gammel boplass fra steinalderen. Hands Up. Hands Up er en musikksjanger innen elektronisk musikk som oppstod i Tyskland mellom 2000 og 2005. Musikken bærer preg av vokaler og melodier som blir spilt i en 4/4 takt, men også med innspill av/eller 1/3 takt. Clap Your Hands Say Yeah. Clap Your Hands Say Yeah er et fremadstormende band fra USA. De spiller indie og ble kritikerroste etter det selvtitulerte debutabumet deres i 2005. Bandet består av Alec Ounsworth, Lee Sargent, Robbie Guertin, Tyler Sargent og Sean Greenhalgh. 29. januar gav de ut sitt andre album, "Some Loud Thunder". Sommeren 2006 deltok de på Quartfestivalen iKristiansand. Gemini-programmet. Gemini-programmet var et amerikansk romfarts-prosjekt, som sendte mennesker opp i verdensrommet i perioden 1963–1966. Programmet oppnådde bl.a den første amerikanske romvandringen, to Gemini-fartøy møttes i jordbane, en vellykket docking med et annet romfartøy ble gjennomført, og rekorder i høyde og varighet ble satt. Gemini var en viderutvikling av Mercury-programmet, og ble derfor kalt "Mercury Mark II" i en tidlig-fase. Navnet Gemini, som betyr tvilling, ble valgt fordi romfartøyet brukt i Gemini-programmet hadde to astronauter. 16 ulike astronauter fløy på i alt 10 bemannede ferder. Fire astronauter (John Young, Pete Conrad, Jim Lovell og Thomas Stafford) fløy på to Gemini-ferder hver. Variabilitet. Variabilitet betegner foranderligheten i tid og/eller rom av størrelser eller individer i en stikkprøve eller populasjon. Et statistisk mål for variabiliteten er variansen. Variabilitet er viktig i mange empiriske vitenskaper. Av spesiell relevans er den i biologien og klimatologien. Biologisk variabilitet. I biologien er variabilitet av organismene i en art en viktig faktor som bidrar til det biologiske mangfoldet. I variable og uforutsigbare miljøer er det en fordel for individer å få avkom som ikke er identiske, slik at sjansene er større for at i hvert fall noen av dem klarer seg. Forskjellene mellom individer kan skyldes både arv og miljø. Den miljøbetingede variasjonen kalles plastisitet og er i mange arter en viktig måte å tilpasse seg miljøet på. Den genetiske variasjonen er på sin side forutsetningen for at arten kan gjennomgå evolusjon. Begrepet variabilitet hos Darwin. Charles Darwin bruker begrepet "variabilitiet" (eng: "variability") gjennomgående i sin bok "Om artenes opprinnelse". Hos ham er "variabilitet" et sentralt begrep. I sin bok bruker han begrepet "variabilitet" om levende veseners tendens til å frembringe variabelt avkom ved formering. Selv om Darwin var ga til kjenne at han ikke hadde forstått variabilitetens årsaker til fulle, er det tydelig at han oppfatter virkeligheten dithen at variabilitet er en evne som levende vesener har til å tilføre seg selv og sine avkom ny arvelig funksjonalitet, gjennom bruk og manglende bruk av organer og kroppsdeler og miljøets direkte innvirkning. (Se også: Charles Darwin, naturlig seleksjon, evolusjonsteori) Klimatisk variabilitet. I klimatologien er variabilitet av været en viktig faktor i beskrivelsen av klima. Klima beskriver ikke bare de langsiktige gjennomsnittsverdiene av været, men også hvor mye disse varierer i løpet av en måned, et år eller tiår. I klimaet med større variabilitet vil bl.a. ekstremvær være hyppigere, selv om gjennomsnittsværet er upåvirket. Dette er tilfellet hvis ekstreme værbetingelser er hyppigere på begge ender av skalaen, f.eks. både veldig høy og veldig lav temperatur. Oksehai. Oksehai ("Carcharhinus leucas") er den mest aggressive haiartene som finnes. Den har et ekstremt høyt testosteron-nivå, noe som medfører at den er den meget opptatt av å forsvare sitt revir. Det er denne arten som angriper flest mennesker. De gangene oksehai har angrepet mennesker har den som oftest bitt av ett bein og mange mennesker har dødd på denne måten. Oksehai lever normalt i saltvann, men i motsetning til de fleste andre haiarter tolererer den ferskvann, og kan svømme opp i elver som renner ut i havet. Eksempelvis er det blitt observert oksehai helt oppe i de amerikanske delstatene Indiana og Illinois (i henholdsvis elvene Ohio og Mississippi). På grunn av Oksehaiens evne til å svømme i ferskvann blir den lett forvekslet med de sjeldne elvehaiene i slekten Glyphis. Brachiosaurus. "Brachiosaurus" var en gruppe sauropoder. De var planteetere i jura- og trias-perioden. Halsen kunne bli opp til ti meter lang. Dyrene ble opp til 30 meter lange. "Brachiosaurus" er av de største dinosaurusene som er funnet. Man har funnet fossiler av 2-4 arter av "Brachiosaurus". Frank Borman. Frank Borman, født 14. mars 1928, var en amerikansk astronaut. Borman var med på to ulike NASA-prosjekter, hhv Gemini-programmet og Apollo-programmet. Han pensjonerte seg fra NASA i 1970. Velociraptor. Velociraptor var en liten kjøtteter som levde i krittperioden. Den var cirka 0,5 meter høy (ved hoften) og 1,8 meter lang med en vekt på 15-20 kg. Det er funnet opptil 6 delvise til komplette skjeletter av den. Den er i slekt med dromaeosaurier, som betyr løpende øgle. Den var en intelligent rovjeger som jobbet i flokk og kunne kanskje koordinere angrep. På 1990-tallet fant paleontologer ut at den hadde fjær og kan være av direkte avstamming til fuglene. Den kunne løpe opp til 60 km/t og hoppe høyt, og hadde en stor klo på foten. Denne kloen ble brukt til å drepe byttet – den ble stukket inn på det sårbare punktet, halsen. Den levde i nåtidens Mongolia. Gerald Asamoah. Gerald Asamoah (født 3. oktober 1978 i Mampong i Ghana) er en ghanesisk-født tysk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den tyske klubben SpVgg Greuther Fürth. Asamoah emigrerte fra Ghana til Tyskland i 1990. Han spilte for Hannover 96 før han gikk til FC Schalke 04 i 1999. Han debuterte på i 2001. Han scoret i debutkampen (mot), og spilte bl.a. finalekampen i VM 2002. Under VM 2006 spilte han en kamp mot. Jim Lovell. James Arthur Lovell, Jr, født 25. mars 1928, var en amerikansk astronaut. Lovell var med på to ulike NASA-prosjekter, hhv Gemini-programmet og Apollo-programmet. Han er mest kjent for å ha vært med på den mislykkede Apollo 13-ferden. Lovell er en av tre som har reist til Månebane 2 ganger (de to andre er Eugene Cernan og John Young) Romferder. Lovell var backup for Gemini 4, Gemini 9A. Thomas Hitzlsperger. Thomas Hitzlsperger (født 5. april 1982 i München) er en tysk fotballspiller. Han spiller nå for Everton. Sommeren 2005 signerte han for Stuttgart, etter at han kom fra Aston Villa som Bosman-spiller. Valentina Brodsky. Valentina Brodsky var kona til Marc Chagall, de giftet seg i 1952. Dette var Marc's andre ekteskap og Valentinas første. Marc var enkemann før han traff Valentina. Hans forrige kone Bella Rosenfeld døde i 1944. EasyJet. EasyJet er et britisk lavpris flyselskap. Deres hovedbase ligger på London Luton Airport, men London Gatwick Airport er den støste basen til EasyJet. EasyJet er den største operatøren av Airbus A319. I 2003 kjøpte EasyJet opp konkurrenten Go!, som var et lavprisselskap startet opp av British Airways for å møte konkurransen fra EasyJet. Selskapets grunnlegger var Stelios Haji-Ioannou, som nå eier flyselskapet Stelios Airlines. Flåte. De har også 78 nye ordre på fly. De fleste av dem er Airbus A319-100. Strategi. EasyJets strategi var å betjene hovedsakelig kunder som betalte sin billett selv, og som først og fremst ønsket lavest mulig pris på de korte rutene selskapet betjente. Alle unødige kostnader som måltid ombord, Business class (ekstra benplass), reisebyråsalg og fysiske billetter ble erstattet av kostnadseffektive tilbud om billige enveis billetter uten måltid og uten fleksible billetter. easyJet var det første flyselskapet i verden som tilbød internett-salg av billetter. Selskapet tilbød lave priser til kunder som booket tidlig, og økte prisene ettersom flyene naermet seg fullbooking. easyJet stimulerte dermed etterspørselen før avgangen var fulltegnet, og bremset etterspørselen når den enkelte avgang nesten var fulltegnet. Denne prismodellen atskilte seg diametralt fra andre selskapers modell, men ga bedre kapasitetsutnyttelse og tok på alvor det faktum at flyselskapene har faste kostnader og har alt å vinne på å utnytte hver avgang fullt ut. Det er blitt produsert en dokumentarserie om dagliglivet i EasyJet, som tidligere har gått på TVNorge. Philipp Lahm. Philipp Lahm (født 11. november 1983 i München) er en tysk fotballspiller som er forsvarsspiller i Bayern München. Philipp Lahm er et produkt av Bayern Münchens ungdomssatsing. Mens Bixente Lizarazu var fast venstreback for Bayern München, var Philipp Lahm på utlån til Stuttgart sesongene 2003/04 og 2004/05. Han returnerte til Bayern München i juli 2005. Han spilte for under EM 2004, og var med i troppen til VM 2006. Lahm fikk æren av å score det første målet i VM på hjemmebane, etter bare fem minutter i åpningskampen mot. Lukas Podolski. Lukas Podolski (født "Łukasz Podolski" 4. juni 1985 i Gliwice, Polen) er en tysk landslagsspiller i fotball. Han spiller i angrepet til Arsenal. Podolski debuterte for 1. FC Köln i januar 2003. Han scoret 10 mål på sine 19 første seniorkamper, ny rekord for en 18-åring i Bundesligas historie. Han debuterte på i 2004, og var landslagstroppens yngste spiller under EM 2004. Podolski ble også tatt ut troppen til VM 2006, der han spilte sammen med Miroslav Klose i angrepet. «Prins» Podolski ble kåret til VMs beste unge spiller. Den 1. juni 2006 kunngjorde Podolski at han hadde blitt enig med Bayern München om en overgang foran sesongen 2006/2007. Den 30. april 2012 bekreftet den engelske klubben Arsenal FC at de hentet Podolski på langtidskontrakt for en ukjent sum, og at han kom til å være klar i forkant av 2012/2013-sesongen. Valgordning. En valgordning er en metode brukt ved valg til et representativt organ. Det viktigste skillet går mellom flertallsvalg og forholdstallsvalg (proporsjonal representasjon). I tillegg finnes semi-proporsjonale valgordninger, samt blandede systemer. Flertallsvalg. Flertallsvalg (som kan benyttes både ved valg av en enkelt og flere kandidater i samme valgkrets) varierer særlig med hensyn til om det kreves relativt flertall/pluralitet (det vil si at man vinner kretsen dersom man får "flere" stemmer enn noen av de andre kandidatene), eller om den eller de valgte må ha et absolutt flertall av de avgitte stemmene, altså minst halvparten. I det første tilfellet vil en kandidat kunne vinne med for eksempel 35 prosent av stemmene, dersom ingen av de andre kandidatene får flere stemmer, i det siste er det "ikke" tilstrekkelig. Et absolutt flertall vil i så fall kunne oppnås på flere måter, enten ved omvalg (ofte bare med de to kandidatene som fikk flest stemmer i første valgomgang) eller ved såkalt «alternative vote». En fordel med flertallsvalg framfor forholdstallsvalg er at det normalt vil føre til flertallsregjeringer basert på ett parti, da parlamentet ofte vil få bare to partier (jf. Duvergers lov. Denne valgordningen innebærer imidlertid samtidig at mindre partier blir underrepresentert, dersom de i det hele tatt kommer inn. Forholdstallsvalg/proporsjonal representasjon. Mens flertallsvalg vektlegger effektive regjeringer, så er minoriteters rettigheter et viktig argument for forholdstallsvalg. Det vanlige er forholdstallsvalg, med flere partilister i flermannskretser. Poenget er at mandatene utdeles til partiene i forhold til partienes stemmeandel i valgkretsen. Dermed blir partiene mer proporsjonal representert enn ved flertallsvalg, selv om "graden" av proporsjonalitet varierer avhengig av valgformelen som brukes, det vil si delingstall. En spesiell form for proporsjonal representasjon er systemet med enkel overførbar stemme, som blant annet benyttes i Irland og Malta. I slike systemer opererer man med flertallskretser, men velgerne rangerer her kandidatene slik at så få stemmer som mulig blir bortkastet. Madhya Pradesh. Madhya Pradesh (hindi: मध्य प्रदेश) er en delstat i det sentrale India. Bhopal er delstatens hovedstad. Frem til 1. november 2000 var dagens delstat Chhattisgarh en del av Madhya Pradesh som da var Indias største delstat. Idag er den nest størst. Den politiske situasjonen er urolig med naxalittiske opprører i kontroll over deler av staten. På grunn av informasjonsblokkade fra de indiske myndighetene er omfanget og styrken i det naxalittiske opprøret ikke kjent Geografi. Madhya Pradesh grenser mot delstatene Uttar Pradesh, Chhattisgarh, Maharashtra, Gujarat og Rajasthan. Christian Rugstad. Christian Rugstad (født 5. mai 1955) er en norsk oversetter som har oversatt litterære verk fra engelsk, portugisisk og spansk litteratur. Leif Sinding. Leif Sinding (født i 19. november 1895 i Oslo, død 19. mai 1985) var en norsk regissør og filmdirektør. Han begynte som journalist i 1913, blant annet redigerte han fra 1918 et av Norges første filmtidskrift: ”Helt og Skurk”. Hans første filmoppgave var å være en slags produksjonskoordinator i filmen Kjærlighet paa pinde. I 1926 var han regissør i Den nye lensmannen som var bygd på en folkekomedie Ludvig Müller. I 1927 laget han Fjeldeventyret etter Bjerregaard og Thranes syngespill. Han hadde også regien i kriminallystspillet Syv dage for Elisabeth. Etter denne filmen lagde han en hel del filmplaner som aldri ble realisert. Det var først da lydfilmen kom til Norge i 1932 at Leif Sinding igjen hadde regien, først i filmen Fantegutten som ble kalt den første norske operettefilm. Det var den første norske spillefilmen der det ble sunget på lerretet i originalkomponerte filmmelodier. I 1936 lagde han den første norske kriminalfilmen med lyd. Det var Stein Rivertons Morderen uten ansikt som ble laget uten særlig suksess. Gulltiden. Fra 1937 til 1941 hadde Leif Sinding regien i 5 filmer, Bra mennesker i 1937, Eli Sjursdotter i 1938, De vergeløse i 1939, Tante Pose i 1940 og Kjærlighet og vennskap i 1941. Særlig filmen Tante Pose som er basert på en roman av Gabriel Scott ble en klassiker. Filmen blir fortsatt jevnlig sent på TV. I denne perioden får vi også en innblikk i hva som opptar Leif Sinding, nemlig sosial urettferdighet og overgrepene mot de svake i samfunnet. Under krigen. Under okkupasjonen ble alle kulturorganisasjonene nazistyrt, og Leif Sinding sa ja til å bli direktør for det nye Statens filmdirektorat fra 1. januar 1941. Han så nå muligheten til å få organisert filmproduksjon i Norge etter sitt eget hode, dette å endelig få sving på tingene, men samtidig var det ikke være tvil om at han visste hva han gjorde ved å gå inn i samarbeid med okkupasjonsmakten. I to år var han i direktørstillingen, før han gikk tilbake til produsent- og regivirksomhet. Han forsto at det ikke ville være publikumsvennlig å lage en politisk korrekt film. Han lagde filmen Sangen til livet et melodrama om en fabrikkdirektør som er elsket av sine arbeidere, maktspillet stod mellom den gode og den onde kapitalisten. Dette ble ikke en publikumssuksess. Sinding ble etter krigen dømt i landssvikoppgjøret Haydée Santamaría. Haydée Santamaría Square (født 1922, død 1980) – var en av kvinnene som deltok i Fidel Castros mislykkede angrep på militærleiren Moncada 26. juli i 1953. Sammen med Melba Hernandez deltok hun i de revolusjonæres sanitet. Broren hennes, Abel Santamaría Square (født 1927, død 1953), var en av dem som ble torturert til døde av Batistas soldater etter Monchada-fiaskoen. Mens Castro og andre overlevende satt fengslet fra 1953 til 1955 på "Isla de Pinos" (senere omdøpt til "Isla de la Juventud"), stod hun sentralt i smuglig av brev og beskjeder til og fra de fengslede. Det var også hun som fikk smuglet ut, skrevet ned og mangfoldiggjort Fidel Castros forsvarstale («Historien vil frikjenne meg») i rettssaken mot han og de andre fengslede. Santamaría deltok også i grunnleggelsen av 26. juli-bevegelsen og i kampene i Sierra Maestra mot Batistas tropper sammen med blant annet Celia Sánchez, Melba Hernández og mange flere. Etter revolusjonen i 1959 grunnla hun kulturorganisasjonen "Casa de las Américas" i Havanna. Den tok sikte på å være et fellesforum for samfunnskritiske intellektuelle over hele verden. Hun var gift med Armando Hart Dávalos som var minister for Utdanning og Kultur. Sammen fikk de datteren Celia Hart Santamaria Aivars Aksenoks. Aivars Aksenoks (født mai 1961) er en latvisk politiker. 2005–2007 – borgermester i hovedstaden Riga. Han er en av grunnleggerne av det høyreorienterte partiet Ny Tid (latvisk: "Jaunais Laiks"). Aksenoks har ingeniørutdannelse, og har jobbet på byggeprosjekter blant annet i Vietnam. Han har tidligere vært direktør for den statlige trafikksikkerhetsetaten (1992–2002) og justisminister (2003–2004). I sine yngre år var han profesjonell danser. Godfjorden. Innløpet til Godfjorden sett fra Raudmoldheia i Kvæfjord Godfjorden (eller Godfjord) er en fjord vest på Hinnøya. Godfjorden tilhørte tidligere Kvæfjord kommune i Troms, men ble overført til Sortland kommune i Nordland 1. januar 2000. På det tidspunktet bodde det 102 personer i Godfjorden. Ytterst i Godfjorden ligger Gapøya som ble værende i Kvæfjord Kommune i Troms fylke da Godfjorden ble overført til Sortland Kommune etter en folkeavtemning i fjorden. Godfjorden har veiforbindelse (Hognfjordveien) vestover fra fjordbotnen over Godfjordeidet til Hognfjorden. Det går også vei på begge sider av Godfjorden, men den ytterste (nordligste) delen av veien på vestsiden er i dag nedklassifisert til kommunal vei. Tidligere hadde fjorden lokalbåtforbindelse til Borkenes, men forbindelsen ble nedlagt da området skiftet kommunetilknytning. En av årsakene til at Godfjæringene ønsket å flytte kommune var blant annet at de ikke fikk bygd fergekai i Godfjorden slik at det kunne opprettes fergeforbindelse til Borkenes. I flere år gikk det ferge som lokalbåt, men på grunn av mangel på fergekai kunne den ikke ta med biler. Godfjorden var tidligere en naturlig del av Kvæfjord kommune, men da kommunikasjonsmønsteret endret seg og mer og mer transport gikk over fra sjøen til landeveien, ble Godfjorden liggende upraktisk til. Det var tungvint for innbyggerne å komme seg til kommunesenteret Borkenes enten med lokalbåt eller å kjøre bil i ca 2 timer gjennom Sigerfjord, Gullesfjord og ferge over Gullesfjorden, mens det ble relativt enkelt å kjøre til Sortland i nabokommunen på ca 20 minutter. Derfor kom det forslag om å flytte kommune- og fylkesgrensa slik at Godfjorden ble en del av Sortland kommune. Det ble holdt folkeavstemning, og et flertall i Godfjorden sa ja til forandringen. Ytterst på austsiden av fjorden ligger Røkenes (eller Røykeneset) hvor det tidligere var fiskemottak, butikk og postkontor, så kommer vi til Mehus hvor grendehuset på austsiden av fjorden ligger. Videre innover fjorden finner vi Gunnesdal, hvor det som var Godfjord Skole ligger men som ble nedlagt i 2004. Og der lå også Godfjord skolekapell som en integrert del av skolen. Skolen er nå solgt og brukes til andre formål. På Gunnesdal finner man også Austre Godfjord Kirkegård. Litt lenger inn finner vi Hysteinnesstranda før vi kommer til Bjørnrå (Ytre Bjørnrå/Bjørnerå), og videre til Inner-Bjørnrå (Indre Bjørnrå/Bjørnerå) som er den siste bygda på austsiden av fjorden hvor man finner fast bosettelse. Lenger inn i fjorden er det også folk, men det er i hyttebebyggelsen. Drar vi videre innover fjorden fra Inner-Bjørnrå finner vi steder som Øyra og Kvitneset hvor det i 2004 ble bygget småbåthavn og molo av Godfjord fiske og småbåtforening. Her er det også et stort sår i landskapet etter et grustak som var i drift på 80 tallet. Videre innover fjorden finner vi Lebikkelva som går opp til fiskevannnet Lebikkvannet. Innenfor der igjen ligger Fjordjorda hvor det før i tiden var noen faste bosettinger. Til slutt ender vi opp i Godfjordbotten (Godfjordbotn) hvor det er en del hytter, men våtmarksområdet i Godfjordbotn er nå vernet som naturreservat. Vi er da kommet til "krysset" som er veikrysset på Godfjordeidet mellom aust- (austerlandet) og vestsiden (vesterlandet) av fjorden. Kjører man rett fram kommer man til vesterlandet og her finner man Reinstad hvor den siste butikken og postkontoret i bygda var fram til 2002. Her var det også tidligere fiskemottak og man kan enda se brygga. Det er i dag småbåthavn her for folk på Vesterlandet. På Reinstad finnes det også grendehus, samt Vestre Godfjord Kirkegård. Videre kjører man til Gressness (eller Grasneset) før man kommer til Myrland. Fra Myrland kan man også kjøre videre til Finnseter på en noe dårlig kommunal vei. Veien avsluttes ytterst i fjorden på Kinn. Hadde veien gått videre hadde det ikke vært så mange kilometerene før man kom til Lovika og Risøyhamn i Andøy kommune I Godfjorden er det mange gode muligheter for både jakt og fiske. Man kan enten fiske i selve Godfjorden, eller så finnes det mangt et fint fiskevann hvor man kan få både ørret og røye. Det jaktes også i fjorden både på elg og annet småvilt, og i fjellene er det også rype. Arthur Fairclough. Arthur Fairclough var manager for den engelske fotballklubben Barnsley F.C. i tre perioder. Første gang fra 1898 til 1901 Så fra 1904 til 1912. Og 1928 til 1930. Kilde. The Association of Football Statisticians, Essex. ISBN 1-899468-05-6 Nezahualcoyotl. Nezahualcoyotl malt omtrent et århundre etter hans død. Acolmiztli Nezahualcoyotl (født 1402, død 1472), var «stortaler», eller «tlatoani», av Texcoco, i dagens Mexico, fra 1420 til 1472. Han var også en berømt poet. Poesien hans ble nedskrevet på nahuatl etter hans død. Nezahualcoyotl uttales på nahuatl. Acolmiztli betyr «sterk puma», og Nezahualcoyotl betyr «sulten coyote» (prærieulv). Nezahualcoyotl er avbilda på den meksikanske 100-pesosseddelen. Rhapsody in Blue. "Rhapsody in Blue" er en komposisjon for piano og orkester som kombinerer elementer fra både klassisk musikk og jazz skrevet i 1924 av George Gershwin. Charles Mingus. Charles Mingus (født 22. april 1922, død 5. januar 1979), også kjent som Charlie Mingus, var en amerikansk jazz-bassist, komponist, bandleder, og av og til pianist. Han er også kjent for sitt engasjement mot rasisme. Owen Hargreaves. Owen Lee Hargreaves (født 20. januar 1981 i Calgary i Alberta i Canada) er en fotballspiller som spiller for tiden står uten kontrakt. Hargreaves' foreldre emigrerte fra Storbritannia til Canada på begynnelsen av 1980-årene. Hargreaves spilte for canadiske klubber, og flyttet til Tyskland for å trene med Bayern München da han var 16. 12. august 2000 debuterte han for Bayern München i Bundesliga. Han debuterte på det engelske landslaget 15. august 2001, da England tapte 0-2 for på White Hart Lane. Denne kampen gjorde Hargreaves historisk da han ble den første til å representere "Three Lions" uten noensinne å ha bodd eller spilt klubbfotball i England. Bayern München gikk med på å selge Hargreaves til Manchester United for om lag 200 millioner kroner med virkning fra 1. juli 2007. Hargreaves har spilt 249 kamper i sin klubbkariere og scoret 12 mål (2 for Manchester United og 10 for Bayern Munchen) Karrieren i Manchester United startet bra, før han ble skadet og var ute i nesten 2 år i strekk. Den 22. mai 2011 ble det klart at Manchester United ikke ville forlenge hans kontrakt med klubben, og ved sesongslutt forlot han Old Trafford. Ved overgangsvinduets siste dag den 31. august 2011 ble det klart at han skrev under på en kontrakt for naboklubben Manchester City. Karriere som spiller (kun seriekamper). "Per 18. mai 2011" Svensktoppen. Svensktoppen er en hitliste av svensk popmusikk og et ukentlig svensk radioprogram der denne lista blir presentert. Svensktoppen har vært sendt av Sveriges Radio siden 1962 bortsett fra åra 1982 til 1985. Fra 1974 måtte låtskriverne være svenske. Fram til 2003 måtte sangtekstene til melodiene være på svensk. Melodiene ble opprinnelig bedømt av en egen jury. Lytteravstemning ble innført i 1985, først via postkort, siden via telefon. Fra da av ble lista mer statisk, og dansebandene dominerte nesten fullstendig. Fra 2003 ble nye regler for språk innført og ordninga med en statistisk utvalgt jury ble gjeninnført. Musikken ble dermed igjen mer variert. Svensktoppen har tidvis vært et svært populært radioprogram med stor betydning for salget og spredninga av svensk populærmusikk, særlig av og med nye artister fra de store plateselskapene. Også norsk musikk- og kulturliv har vært påvirket av de musikalske strømningene formidlet gjennom Svensktoppen, spesielt på 1960- og 1970-tallet i områder på Østlandet der en kunne motta de svenske radiosendingene. Lifjorden (Vesterålen). Lifjorden er en fjord på østsiden av Langøya i Vesterålen. Vestsiden og fjordbotnen ligger i Øksnes kommune, mens det meste av østsiden ligger i Sortland kommune. Midt i fjorden ligger de to halvøyene Storøya og Nordøya. På vestsiden av fjorden går fylkesvei 939 til Alsvåg og videre til Myre. Ytterst på østsiden er endepunktet på den kommunale veien ved Holm. Paul Robinson. Paul William Robinson (født 15. oktober 1979 i Beverley) er en engelsk fotballspiller. Han spiller på Blackburn Rovers FC og på. Han er også kjent for å ha skåret to mål som målvakt, det ene fra 85 meters avstand. Leeds United. Robinson begynte som ungdomsspiller hos Leeds United, og fikk sin debut mot Chelsea i 1998, uten å slippe inn mål. I hans første sesong fikk han spille fem seriekamper da Leeds endte som nr 4 i Premier League 1998–1999. Sesongen etter fikk han ingen kamper for klubben. I den tredje sesongen fikk han mer tillitt med 16 seriekamper, da Leeds endte som nr 4 i Premier League 2000–2001. Fra og med 2002-03 sesongen var han førstevalget for Leeds. I 2003-04 sesongen skårte han sitt første mål som målvakt mot Swindon Town mot slutten av en ligacup-kamp, og skaffet laget overtid. Kampen gikk videre til straffespark, og der reddet Robinson to straffer og sendte laget sitt videre. Men han har hatt noen dårlige opplevelser i Premier League, der han måtte plukke ut 77 skåringer på 36 kamper. Tottenham. Han gikk til Tottenham i mai 2004 for en overgangssum på £ 1,500,000. 17. mars 2007 skårte Robinson sitt andre mål i sin karriere, i en seriekamp mot Watford på White Hart Lane. Han tok et frispark likte utenfor sitt eget straffespark-område (85 meter fra motstanderens mål) og ballen spratt over hodet til Watfords målvakt Ben Foster, og i mål. Han ble med det den tredje målvakten i historien til Premier League (eksklusive selvmål) som har skårt et mål, etter Peter Schmeichel for Aston Villa i 2001 og Brad Friedel for Blackburn Rovers i 2004, selv om bare Robinsons lag vant sin kamp. Han var også den tredje målvakten som skårte den sesongen etter mål fra Gavin Ward for Tranmere Rovers og Mark Crossley for Sheffield Wednesday. Robinson var lagkaptein i en 1-0 seier i en ligacup-kamp mot Southend United, og i en uavgjort FA-cupkamp mot Cardiff City da både Ledley King og Robbie Keane var skadet. Etter flere tabber i 08 sesongen, inklusive en mot Reading, der han bar ballen over egen mållinje, bestemte den nye manageren i Tottenham,Juande Ramos seg for å droppe Robinson til fordel for Radek Cerny. Robinson returnerte til førstelaget 10 kamper senere den 21. februar 2008 i Tottenhams 3-2 seier over Slavia Prague i UEFA Cupen. Robinson vant sitt første større trofe i sin karriere i Tottenhams 2-1 seier over Chelsea i ligacupfinalen i 2008. Blackburn Rovers. I juli 2008 meldte han overgang til Blackburn Rovers FC etter en overgangssum på £3.5 million og signerte en femårs avtale, noe som var den nye manageren Paul Inces første signering i klubben. Landslagsspill. Per 30. mai 2006 har Robinson spilt 20 landskamper for. Han var med i troppen under EM i fotball 2004, som reserve for David James, og spilte ingen kamper da. I VM i fotball 2006 i Tyskland ble han førstevalget foran James, og spilte samtlige av Englands kamper frem de ble slått ut på straffespark i kvartfinalekampen mot Den 11. oktober 2006, under en kvalifiseringskamp til EM i fotball 2008 mot, spratt en ball på et tilbakespill fra Gary Neville og fikk Robinson til å misse den fullstendig, da han prøvde å klarere ballen, noe som endte med et selvmål og en 2-0 ledelse til Kroatia. Robinson beskrev hendelsen som en «freak». Den 22. august 2007 gjorde Robinson nok en tabbe, denne gang til fordel for, slik at de kunne skåre sitt første mål i Englands første tap på den nye Wembley Stadium, der kampen endte 2-1. Han ble byttet ut i pausen med James. Robinson ble ikke inkludert i det første laget som den nye engelske landslagssjefen Fabio Capello tok ut, men han ble tatt med i den neste kampen mot på grunn av en skadet Scott Carson. Statistikk. Oppdatert sist 3. august 2008 Armando Hart Dávalos. Armando Hart Dávalos (født 13. juni 1930) er en cubansk politiker og en leder i det cubanske kommunistpartiet ("Partido Comunista de Cuba"). Bestefaren var født i Kentucky i USA og emigrerte senere til Cuba. Under Fulgencio Batista diktatur før revolusjonen i 1959, studerte Hart jus ved Universitetet i Havanna. I denne perioden ble han politisk aktiv og sluttet seg til 26. juli-bevegelsen og deres kamp mot Batista. Mens Fidel Castro, Camilo Cienfuegos og Che Guevara ledet 26. juli-bevegelsens geriljakrig i Cubas fjell og provinser, var Amando Hart en av bevegelsens frontfigurer i byene, dels i Havanna og dels i Santiago de Cuba. I 1958 ble han fengslet og torturert under forhør. Da Batista ble styrtet, ble Hart Cubas første Minister for Revolusjonær Utdannelse. I perioden 1976 – 1999 tjenestegjorde han som Kulturminister og medlem av politbyrået i det cubanske kommunistparti ("Partido Comunista de Cuba"). Hart var gift med Haydée Santamaría som døde i 1980. Sammen fikk de datteren Celia Hart Santamaria. I januar 2005 skrev Hart en artikkel om Josef Stalin der han forkastet stalinismens ideer og praksis. På den annen side forsvarte han ideene til Karl Marx, Vladimir Lenin, Fidel Castro og Lev Trotsky. Tim Borowski. Tim Borowski (født 2. mai 1980 i Neubrandenburg) er en tysk fotballspiller. Han spiller på Werder Bremen og på. Borowski er en allsidig midtbanespiller, kjent for et tungt skudd og som god pasningslegger. Bernd Schneider. Bernd Schneider (født 17. november 1973 i Jena) er en tysk tidligere fotballspiller. Han spilte sist (2009) for Bayer Leverkusen og. Schneider har også en fortid i hjemklubben Carl Zeiss Jena samt i Eintracht Frankfurt. Ixtlahuaca. Ixtlahuaca er en en kommune lokalisert i "sone V" av delstaten México i Mexico. Henri de Toulouse-Lautrec. Henri Mari Raymond de Toulouse-Lautrec (født 24. november 1864 i Albi, død 9. september 1901) var en fransk kunstmaler og litograf. Han kom fra en aristokratisk bakgrunn som sønn av grev Alphonse-Charles de Toulouse, en eksentrisk adelsmann som etter sigende var «født 100 år for sent». Lautrecs foreldre var fetter og kusine. Det var ikke unormalt blant adelen i Frankrike på den tiden å gifte seg innen familien da de på denne måten slapp å dele opp formuen. Som barn var Lautrec ofte syk og veldig svak; dette gjorde at han brukte mye tid innomhus hvor han fikk tiden til å gå ved å male og tegne. Han brakk begge bena i barndommen (det venstre da han var 12 og det høyre da han var 14) og bena ble ikke skikkelig leget. Dette førte til at bena hans ikke vokste slik de skulle, så i voksen alder hadde han unormalt korte ben. Han målte kun 150 cm. Siden han ikke hadde mulighet til en normal barndom, levde Henri fullstendig for kunsten. Han bodde i Paris, nær Montmartre, hvor de store kabaretene underholdt folk og bohemene hadde base. Det er plakater for disse showene han er mest kjent for idag — sirkus, nattklubber, cabareter, ball og racerbaner, alt dette festet Henri til lerret og litografi. For å bli en del av nattlivet (og samtidig beskytte seg mot folks mobbing av utseendet hans) begynte han å drikke tett. I 1890-årene begynte dette å få helsemessige konsekvenser. Han var en periode innlagt på sykehus og ble siden holdt hjemme mens moren stelte for ham. Til tross for dette holdt han seg ikke unna alkoholen. Han døde den 9. september 1901 i familiens hjem i Malrome, bare 36 ½ år gammel. Rett før han døde fortalte hans mor ham at et av hans verker var akseptert av Louvre. Toulouse-Lautrec ble derfor en av svært få kunstnere som fikk denne æren i levende live, selv om gleden varte bare en meget kort stund. I ettertid har plakatene og kunsten hans (spesielt fra Moulin Rouge) vært i stor etterspørsel: Til og med kopier går i dag for høye summer ved auksjoner og kunstsalg. Seven-card stud. Seven-card stud er en variant av stud poker. Og har vært et av de mest poplulære spillene på vestlige kasinoer inntil Texas hold'em ble poplulært. Spillet bruker samme rangering av pokerhender som andre pokerspill som Texas hold'em og Draw Poker. Vanlige former er No Limit, Pot Limit eller Limit. Ved No Limit kan en spiller satse så mye som en spiller har av sjetonger. Ved Pot Limit kan en spiller ikke satse mer en det som ligger i potten fra før. I Limit vil det være fastsatt hvor mye som kan satses ved hver satsningsrunde, og en spiller kan ikke høyne mer enn det er satset. Det kan i tillegg kun høynes fire ganger før satsningen er "kappet" og ytterligere høyninger ikke er tillat. (i seven-card stud vil det som oftest bety at det kan satses det dobbelte av bring-in på de to første satsningsrundene og det dobbelte av dette på de neste satningsrundene). Rask oversikt over spillet. Hver spiller mottar to private kort som spilleren selv kun ser og et åpent kort som hele bordet kan se. Så mottas et tre åpne kort til og til slutt et privat, med satsningsrunde mellom hver runde med utdeling av kort. Til slutt vinner den med den beste pokerhånden på fem kort av de syv kortene hver spiller har mottatt. I motsetning til Texas hold'em hvor alle spiller skal bruke de kortene som vises for alle til å lage sin beste pokerhånd kan en spiller bare bruke sine egne åpne kort for å danne en pokerhånd på fem kort. Regler. Før hver runde betaler hver spiller en ante i potten, et beløp som er fastsatt på forhånd. Hver spiller mottar deretter to private kort og et åpent som alle kan se. Hvis det spilles med bring-in vil den spilleren med det laveste åpne kortet være tvunget til å betale en bring-in, spillet går da til venstre hvor de andre spillerne ha valg mellom å syne bring-in budet, kaste seg, eller høyne. Har to spillere samme åpne kort og ingen andre et høyere åpent kort vil hvem som skal betale bring-in bestemmes av verdien på fargen. Det spilles med forskjellig rangering av fargene overalt i verden, en rangering kan være alfabetisk: hjerter, kløver, ruter, spar. Eksempel: En spiller har 2♠ som åpent kort, mens en annen har 2♥. Spilleren med 2♥ vil da foreta bring-in ettersom det er fastsatt at hjerter er laveren enn spar. En slik rangering brukes bare for å bestemme hvem som skal foreta bring-in ved slike situasjoner. Ikke for å rangere pokerhender. Spilles det ikke med bring-in (noe som er vanlig i hjemmespill) vil den med det høyeste åpne kortet begynne satsningsrunden. Da vil ikke valør brukes for å bestemme hvem som begynner, men den første til venstre for dealeren. Etter den første satsningsrunden svir dealeren et kort og deler ut et nytt åpent kort til hver spiller. (Å svi et kort vil si å legge det øverste kortet i kortstokken vekk). Den spilleren med den beste pokerhanden av de to kortene som vises skal da starte satsningsrunden. Denne spilleren kan da checke (ikke satse noe), kaste seg eller satse. Spillet går dermed til venstre for den med den beste pokerhanden. Dette gjentar seg til hver spiller har fire åpne kort og den siste satsningsrunden er ferdig. Da deler dealeren ut et privat kort til hver spiller. Den spilleren med den beste pokerhånden av de nå fire åpne kortene begynner og spillet fortsetter til venstre for den spilleren. Etter denne siste satsningsrunden vises kortene og den som har den beste pokerhånden av fem kort vinner potten. Eksempelrunde. I dette eksempelet spiller fire spillere: Kari er dealer; Per sitter til venstre for henne; Trine til hans venstre; og Trond til venstre for Trine. Hver spiller betaler en ante på 2 sjetonger. Kari gir hver spiller to private kort og et åpne, hun begynner med Per og slutter med seg selv. Hun gir ut et kort av gangen. Per får 4♠ som sitt åpne kort, Trine K♦, Trond 4♦ og Kari 9♣. Siden de spiller med bring-in betaler Trond bring-in på 10 sjetonger (hans 4♦ er lavere enn Pers 4♠ etter fargerangeringen). Han hadde muligheten å satse mer, men valgte å bare betale bring-in på 10. Kari må nå velge om hun vil syne de 10 sjetongene eller kaste seg. Hun syner. Per kaster seg, han snur dermed sitt åpne kort ned og kortene legges vekk. Trine høyner til 30. Trond kaster seg og Kari syner. Kari gir nå ut det andre åpne kortet til de to gjenværende spillerne. Trine får J♣ mens Kari får K♥. Karis "hånd" består nå av K♥ 9♣ mens Trine sin består av K♦ J♣ som er høyest og dermed skal hun starte satsningsrunden. Hun checker, det gjør også Kari. Og et nytt åpent kort blir delt ut: Kari får T♥ (T = 10) mens Trine får K♣. Trine viser nå et par i konger (K♦ J♣ K♣) og starter derfor satsningsrunden ettersom Kari ikke viser et par. Trine satser 40 sjetonger og Kari syner. Neste runde mottar Kari T♦ mens Trine mottar 3♠. Kari har dermed et par i T visende (9♣ K♥ T♥ T♦). Men Trines par i konger er fortsatt høyest og hun starter derfor satsningsrunden. Hun satser 40 sjetonger og Kari syner. Så deles det ut et privat kort som kun spillerne selv kan se. Trine starter satsningsrunden ettersom dette kortet ikke endret ved de åpne kortene. Hun checker, Kari satser 80 og Trine syner. Nå er alle satninsrundene ferdig og begge spillerne skal vise alle kortene sine. Kari viser 9♥ 5♦ 9♣ K♥ K♣ 3♠ 5♠, den beste fem korts pokerhånden hun kan ha er K-K-9-9-5 som gir henne to par. Trine viser Q♠ 2♥ K♦ J♣ T♥ T♦ A♦, hun har dermed A-K-Q-J-T som gir henne en straight med ess på topp. Dermed vinner Trine potten Office for National Statistics. Office for National Statistics (ONS) er en britisk offentlig etat med ansvar for innsamling og publisering av statistisk materiale som berører landets økonomi, befolkning og samfunn. Den eldre etaten General Register Office har blitt innlemmet i ONS, som dermed også er ansvarlig for å registrere fødsler, dødsfall og inngåtte ekteskap i England og Wales. ONS ble opprettet 1. april 1996 ved at Central Statistical Office (CSO), Office of Population Censuses and Surveys (OPCS) og statistikkavdelingen i Department of Employment (som senere er avskaffet) ble slått sammen. Hovedkontoret ligger i Pimlico i London. Det er også kontorer i Newport, Titchfield og Southport. Eldre registre oppbevares i et arkiv i Islington, hvor publikum kan lese og kjøpe kopier av dokumenter. National Statistics Storbritannia Sørlandsk. Sørlandsk (eller sørlandsdialekt'") er fellesbetegnelse for dialektene som snakkes i Agder. Mange av disse ble influert av dansk og nederlandsk i seilskutetida. Typisk for dialektene er deres mange blaude konsonanter», skarre-r og a-endelser (hemmet – hemma, gaten – gada el. gata, og så videre). Dialektene er forskjellige fra by til by langs kysten og innenfor sørlandsk er det et vidt spekter av dialekter med særpreg som gir klare signaler om geografisk tilhørighet. Oxford United FC. Oxford United Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1893, ble valgt inn i The Football League i 1962 og ble degradert fra The Football League i 2006. Klubben rykket opp igjen til League Two etter playoff i 2010. «The U's», som er kallenavnet til Oxford United, spiller hjemmekampene sine på Kassam Stadium i Oxford. Byen Oxford ligger i den engelske regionen Sørøst-England. Kuriosa. Oxford United ble valgt inn i ligaen i 1962 fordi Accrington Stanley FC trakk seg midt i sesongen. Da de rykket ned i Conference national i 2006 var Accrington Stanley ett av lagene som rykket opp til ligaen. Ingeborg og Per Palle Storms ærespris. Ingeborg og Per Palle Storms ærespris utdeles fra Ingeborg og Per Palle Storms Legat, som ble stiftet i 1993. Ingeborg og Per Palle Storm, som var barnløse, testamenterte det vesentlige av sin eiendeler til et legat med det formål å tilgodese billedhuggere bosatt i Norge direkte eller indirekte. 50 % av Legatets avkastning skal deles ut hvert annet år som ærespris for å påskjønne personer eller institusjoner som har gjort en spesiell og vesentlig innsats av betydning innen eller for norsk billedhuggerkunst. I 2007 var prisbeløpet 350 000 kr til hver av de to mottagerne. I 2011 utgjorde prisen 250 000 kr. Det er Legatets styre som avgjør hvem som skal tildeles æresprisen i samsvar med vedtekter og retningslinjer for utdeling. Det utlyses ikke konkurranse eller foretas nominering, og prisen utdeles heller ikke etter søknad. Advokatfirma Selmer er forretningsfører for Ingeborg og Per Palle Storms Legat. Legatet forvaltes av et styre på 3 medlemmer med advokat Christian Selmer som styreformann. Über Alles. "Über alles" fra 1998 er den første albumet til den norske rockegruppen DDR. Albumet er i sin helhet basert på DDE-sanger oversatt til tysk. El Directorio Revolucionario. Presidentpalasset i Havanna. Sett forfra lå Batistas kontor til venstre for balkongen i 2. etg. I dag tjener bygningen som revolusjonsmuseum.El Directorio Revolucionario (DR) / Det Revolusjonære Direktorat (1956–1962) var en cubansk, militant organisasjon som bekjempet diktatoren Fulgencio Batista etter hans militærkupp i 1952. Motstanden mot Batista falt i to grupper. Organisasjoner som kjempet med politiske midler og organisasjoner som i tillegg tok i bruk militante aksjoner som sabotasjer, bombeattentat, mord og væpnede angrep. Både DR og 26. juli-bevegelsen (M-26-7) hørte hjemme i sistnevnte gruppe. __TOC__ DRs framvekst. DR ble dannet i all hemmelighet i 1953. Det er først i februar 1954 at DR blir allment kjent etter at organisasjonens navn blir knyttet til flere militante aksjoner. Organisasjonens mål var å styrte diktatoren Fulgencio Batista, gjeninnføre grunnloven av 1940 og holde frie valg. Grunnleggerne var studentlederen José Antonio Echeverría og studentene Fructuoso Rodriguez, Faure Chomón og Joe Westbrook som alle hadde mistet troen på at Batista kunne fjernes med lovlige midler. Echeverría var DRs første generalsekretær. Opprinnelig var DR en ren studentorganisasjon med utgangspunkt i Universitetet i Havanna og dels ved Universitetet i Santa Clara. Senere ble også deler av fagbevegelsen i Havanna, avhoppere fra politiske partier samt folk fra det tidligere ABC (ABC Sociedad Revolucionaria) med i organisasjonen. Utenom Havanna og Santa Clara fikk DR også et visst fotfeste i andre større byer på Cuba, men fram til mars 1957 hadde organisasjonen sin største slagkraft i Havanna. Forholdet til M-26-7. Sommeren 1956 reiser José Antonio Echeverría og Ricardo Corpion fra DR til Mexico. Der møter de Fidel Castro og andre fra 26. juli-bevegelsen (M-26-7) som er i eksil i Mexico. På møtet inngår DR og M-26-7 den såkalte Mexico-avtalen som innebærer at de skal holde hverandre gjensidig informert og koordinere sine aksjoner for å styrte Batista. Den største forskjellen mellom DR og 26. juli-bevegelsen (M-26-7) var at DR mente at revolusjonen best kunne utføres ved å «slå til mot toppen» som Faure Chomón skal ha uttrykt det. Det vil si å drepe Batista og hans nærmeste medspillere, og innsette nye politikere i henhold til grunnloven av 1940. I motsetning til dette stod 26. juli-bevegelsen for en linje der revolusjonen måtte vokse fram gjennom bred folkelig motstand, ikke minst fordi historien på Cuba hadde vist at politikere – uansett politisk avskyggning – ikke var til å stole på. Denne populistiske holdningen synes å ha vært framtredende i 26. juli-bevegelsen i årene 1954–1956, men blir senere sterkt påvirket av Che Guevaras sosialistiske visjon. Den innebar at samfunnet måtte styres av politikere, men av politikere med høy moralsk integritet og som forpliktet seg til å ivareta interessene til flertallet i befolkningen. Politikere som arbeidet for særinteressene til små (og allerede økonomisk sterke) grupper i samfunnet, tilhørte ikke den gruppen av politikere som skulle styre Cuba i framtiden. Etter revolusjonen i 1959 tyder mye på at Che Guevaras sosialistiske visjon ble fusjonert med Fidel Castros form for direkte demokrati (lederne skal samtale med folket) som i sin tur var sterkt påvirket av Celia Sánchez. Forholdet til PSP. I samme grad som Fidel Castros 26. juli-bevegelse primært stod bak gerilja-aksjoner og motstand mot Batista ute i provinsene, stod DR primært bak aksjoner og angrep i byene.. Angrepene som DR stod bak ble på samme måte som 26. juli-bevegelsens angrep, beskrevet av Batista som «kommunistisk terror». Batistas påstand var misvisende av flere grunner. For det første var ikke DR grunnlagt på kommunistisk ideologi. Målet var kun å fjerne Batista, gjeninnføre grunnloven av 1940 og få et nytt styre gjennom frie valg. For det andre var DR i enda større grad enn Fidel Castros 26. juli-bevegelse, svært skeptisk til det cubanske kommunistpartiet – PSP – ("Partido Sosialista Popular") og ved et par anledninger skal også DR-aksjonister ha tatt livet av agitatorer fra PSP. DRs motstand mot PSP kan dels tilskrives PSPs passivitet under deler av Gerardo Machados brutale styre på 20- og 30-tallet, og dels at PSP tidligere hadde samarbeidet med Batista. Blant annet deltok PSP med noen ministere (uten portefølje) i Batistas lovlig valgte regjering fra 1940 til 1944. Et tredje forhold som svekker Batistas påstand, er at PSP som parti ikke gikk inn for væpnet oppstand mot Batista før i september 1958 etter forhandlinger med Che Guevara i provinsen Las Villas. Når Batista derfor må sies å ha snakket mot bedre vitende om kommunistisk terror, bør det heller forstås som et politisk utspill som kunne gi han mer støtte i USA der senator Joseph McCarthy hadde skapt en bølge av kommunist-frykt. Denne politiske strategien tok Batista i bruk både i beskrivelsen av DRs ledere, Fidel Castro og 26. juli-bevegelsen, og samme strategi er senere blitt brukt flittig av samtlige diktatorer i Latin-Amerika, fra slutten av 2. verdenskrig i 1945 og fram til Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet. Å stemple motstandere som kommunister, utløste ofte såvel politisk som militær støtte fra USA og var derfor en fruktbar strategi for mange diktatorer. Selv om DR stod sterkt i byer som Havanna og Santa Clara, var ikke 26. juli-bevegelsen uten representasjon i byene. I mange byer i provinsen Oriente og i særdeleshet i Santiago de Cuba, stod bevegelsen sterkt. Den stod også relativt sterkt i Havanna med blant annet Armando Hart Dávalos som en sentral skikkelse. Angrepet på presidentpalasset. Den 13. mars 1957 foretar DR et væpnet angrep på presidentpalasset i Havanna. Hensikten er å drepe Fulgencio Batista. Samtidig stormer en annen DR-enhet radiostasjonen "Radio Reloj" med José Echeverría i spissen. Hensikten er å spre nyheten om Batistas død og proklamere Cuba som frigjort republikk i tråd med konstitusjonen av 1940. Batista unnslipper imidlertid gjennom en skjult heis fra kontoret i andre etasje og opp til tredje etasje i presidentpalasset. Opprøret blir deretter slått ned av Batistas politi og tilstrømmende enheter av hæren, og minst 40 studenter blir skutt og drept både i presidentpalasset og på gata utenfor. Echeverría skytes ned av politiet utenfor radiostasjonen. Senere finner politiet våpenlagre og liket av en tidligere leder i Ortodoxo-partiet (Partido Ortodoxo de Cuba), Pelayo Cuervo. Batistas politi påstår at opprørerne har drept han, noe som virker mindre troverdig ettersom Ortodoxo-partiet var klart i opposisjon til Batista. I dagene som følger søker andre ledere fra Ortodoxo-partiet asyl i blant annet USA. Ny avtale mellom DR og M-26-7. Etter Echeverrías død blir DR omdøpt til "Det Revolusjonære Direktorat av 13. mars." Tapet av Echeverría og en rekke andre framtredende lederskikkelser samt arrestasjoner som følger i kjølvannet av den mislykkede aksjonen, gjør at det tar over et år før DR er på fote igjen. I planleggingen av angrepet på presidentpalasset, var ikke DR i kontakt med Fidel Castro eller 26. juli-bevegelsen. Det kan virke som om RD ikke fant det nødvendig eller at de ikke ønsket å involvere Castros revolusjonære bevegelse i disse planene. Kanskje vurderte de det slik at straks de hadde tatt livet av Batista, ville et interimstyre bli dannet som ville gjennomføre et valg i henhold til grunnloven av 1940. Fidel Castro skal ha reagert svært negativt da han i etterkant fikk opplysningene om angrepet på presidentpalasset (Foss 2004). En grunn kan være at DR hadde brutt Mexico-avtalen ved ikke å informere 26. juli-bevegelsen om angrepet. En annen grunn kan ha vært at dersom DR hadde lyktes å drepe Batista og innsette en midlertidig regjering i pakt med grunnloven, kunne mye av oppslutningen om 26. juli-bevegelsen ha gått tapt. Den 8. februar 1958 møtes DR-representanter utenfor byen "Nuevitas" (se kart), og beslutter å etablere en gerilja i Escambray-fjellene i provinsen Las Villas, sørøst for Havanna og nord for byen Trinidad (se kart). En del av møtedeltakerne kommer fra landflyktighet i USA. I spissen for denne geriljaen settes Faure Chomón Mediavilla som er blitt valgt til DRs nye generalsekretær. Det er også Chomón som møter Che Guevara til forhandlinger i Las Villas, og som 1. desember 1958 inngår en ny allianse mellom DR og 26. juli-bevegelsen. DR etter revolusjonen. Etter revolusjonens seier 1. januar 1959 går DR i 1961 inn i fellesorganisasjonen «ORI» ("Organizaciones Revolucionarias Integradas" / Integrerte Revolusjonære Organisasjoner) sammen med 26. juli-bevegelsen og det cubanske kommunistpartiet ("Partido Sosialista Popular"). Den 26. mars 1962 omdannes «ORI» til «PURSC» ("Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba" / Det forende parti for Cubas sosialistiske Revolusjon). Den 3. oktober 1965 ble «PURSC» omdannet til «PCC» ("Partido Comunista de Cuba" / Cubas kommunistiske parti). Norwegische Superknüller. "Norwegische Superknüller" er det andre albumet til den norske rockegruppen DDR, og ble sluppet 12. mars 2001. Albumet er basert på ulike kjente, norske sanger. Alle sangene er oversatt til tysk. CD-en ble trukket fra markedet 21. januar 2002, etter at Gry Jannicke Jarlum lenge hadde forsøkt å få CD-en stoppet grunnet deres bruk av hennes sang «Svake mennesker». Amon Amarth. Amon Amarth er et svensk viking/death metal-band. Bandet ble opprettet i 1992, og deres første demo, «Thor Arise», ble spilt inn samme år. Geta. Publius Septimius Geta (født 7. mars 189, død 19. desember 211) var en som tilhørte den romerske keiserfamilien og det Severanske dynasti. Han var sønn av Septimius Severus og Julia Domna og var bror av Caracalla. Caracalla og Geta ble begge utnevnt til medregenter mens faren ennå levde. Da faren døde, overtok begge som keisere. Forholdet mellom dem var fra begynnelsen ytterst spent. Caracalla prøvde å drepe Geta under feiringen av Saturnalia, men mislyktes. Senere skulle det holdes et forsoningsmøte mellom dem. Der sendte Caracalla noen soldater som stakk ned og drepte Geta, hvilket sikret ham selv makten. Caracalla prøvde å rettferdiggjøre handlingen ved å hevde at broren hadde planlagt et komplott mot ham. Tori Spelling. Victoria Davey «Tori» Spelling (født 16. mai 1973 i Los Angeles) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er datteren til Aaron Spelling. Hun er særlig kjent for serien "Beverly Hills 90210". I serien "Tori and Dean" følger TV-kameraene livet til Tori og hennes familie. Selvbiografien hennes "sTORI telling" kom ut i 2009 og skildrer blant annet et anstrengt forhold til moren, Candy Spelling. Lara Flynn Boyle. Lara Flynn Boyle sammen på prisutdelingen av Emmy Awards i 1990 sammen med hennes medskuespiller fra Twin Peaks, Kyle MacLachlan.Lara Flynn Boyle (født 24. mars 1970 i Davenport i Iowa) er en amerikansk skuespiller som vokste opp i Chicago i Illinois og Wisconsin. Berømt med Twin Peaks. Boyles første filmrolle var en mindre birolle i Skulk med stil ("Ferris Bueller Day Off") (1986), men scenen ble fjernet i filmens siste klipping. Hun spilte deretter i TV-serien "Amerika" (1987), og i filmene "Poltergeist III" (1988) og "Dagen er din" (1989). Hun fikk sin første større rolle som gjorde henne kjent ved å spille Donna Hayward i den kritikerroste TV-serien "Twin Peaks". Da serien ble avsluttet i 1991 produserte seriens skaper David Lynch en film, ', men på grunn av sin økende berømmelse valgte Boyle ikke delta og Moira Kelly overtok hennes opprinnelige rolle. Boyle tilbrakte mesteparten av 1990-tallet i å albu seg plass i filmverden med varierende hell. Noen av hennes mer interessante roller var den selvopptatte Stacy i "Wayne's World" (1992); den skjøre og hjemløse tenåringen Heather i "Where The Day Takes You" (1992); den sensuelle og manipulerende Suzanne i "Red Rock West" (1993), noe som ga en status som en førsteklasses «femme fatale»; og Alex, den seksuelt selvsikre divaen i ungdomsfilmen "Threesome" (1994); og den manisk undertryke hjemmehustruen Marianne Byron i "Afterglow" (1997). I 1997 prøvespilte Boyle for tittelrollen i David E. Kelleys TV-serie "Ally McBeal" hvor hun til slutt tapte for Calista Flockhart, men fikk isteden en spesialskrevet serie som advokat Helen Gamble i Kelleys andre TV-serie i 1997, "The Practice". Hun spilte i serien fram til 2003 da produsentene i et forsøk på å gjøre serien mer sexy og samtidig få ned omkostningene ga både Boyle og de fleste andre skuespillerne sparken. I 2002 spilte Boyle hovedrollen som kvinnelig skurk i den populære om enn ikke spesielt gode filmen "Men in Black II". Hun har også gjestet i flere TV-serier, blant annet også "Ally McBeal", var også med gjentatte ganger i serien "Huff" før hun i 2005 ble med i serien "Las Vegas" som har handling fra et spillermiljø i byen av samme navn og hvor hun portretterte Monica, en ny hotelleier. Eksterne lenker. Boyle, Lara Flynn Boyle, Lara Flynn Verve Records. Verve Records er et amerikansk jazz-plateselskap, grunnlagt av Norman Granz i 1956. Christoph Metzelder. Christoph Metzelder (født 5. november 1980 i Haltern) er en tysk fotballspiller. Han spiller for FC Schalke 04 og har blitt regnet som en av Tysklands mest lovende forsvarsspillere. Metzelder kom til Real Madrid fra Borussia Dortmund våren 2007. Per desember 2005 har han spilt 17 landskamper for. Han ble tatt ut i troppen til VM 2006. Olmekere. Olmekerne var et indianerfolk som bebodde den sydlige del av det sentrale Mexico, som i grove trekk svarer til regionene Veracruz og Tabasco, men olmekisk kunst er funnet helt til El Salvador. Olmekerne dominerte fra ca. 1400 f.Kr. til 400 f.Kr. De best kjente olmekiske sentre er ved La Venta, San Lorenzo Tenochtitlan, Tres Zapotes, Chalcatzingo og La Mojarra. Det er uvisst hva slags språk olmekerne talte. Noen har gjettet på at deres språk hørte til de mixe-zoqueanske språk. Olmekerne satte antagelig mønster for senere kulturer, som mayaene, zapotekerne og aztekerne. Derfor blir de ofte omtalt som «Mesoamerikas modersivilisasjon». Olmekerne er kjent for sine mange steinmonumenter. Særlig bemerkelsesverdig er de store runde hodene. De ser ut til å være de første i Amerika som utviklet et skriftspråk. Navnet «olmekere». Da forskere og arkeologer begynte å gjenoppdage ruinene og kulturgjenstandene fra denne mesoamerikanske kulturen, forstod de ikke at dette var levningene etter en kultur som var 2000 år eldre enn de folkene som aztekerne på nahuatl kalte "Olmec" («gummi-folket»). Flere årtier etter at denne misforståelsen var blitt oppklart, ble navnet «olmekere» likevel bevart fordi det var blitt såpass innarbeidet i språket. "Olmec" var aztekernes navn på folkene som bebodde lavlandet i Mexicogulfen på 1400-tallet og 1500-tallet, omtrent 2000 år etter at kulturen var utdødd. Navnet referer til en gammel skikk hos folkene langs gulfen. Saften fra planten "Ipomoea alba" ble blandet med lateks fra "Castilla elastica", et ekte gummitre som vokser i området, for å produsere gummi så tidlig som 1600 f.Kr. Vi vet ikke hva olmekerne kalte seg selv. I et dikt på nahuatl, som er gjengitt av Miguel Leon-Portilla, kan det se ut som at atzekernes navn på den gamle olmekiske kulturen var Tamoanchan – Et annet navn, som noen ganger brukes av nåværende nahuatl-talende til å beskrive denne urgamle kulturen, er "tenocelome", som betyr «jaguarens munn». Olmekernes kjerneområde. Olmekernes kjerneområde, hvor de regjerte i perioden 1400 – 400 f.Kr. De gule prikkene representerer gamle bosetninger, mens de røde prikkene viser funnsteder utenfor de gamle byene. «Bryteren», olmekisk skulptur fra perioden 1200–800 f.Kr. Olmekernes kjerneområde "(the Olmec heartland)", også kalt «Olman», er et arkeologisk begrep som brukes om et område i den sørlige delen av Mexicogulfens lavland. Området består av et sumpaktig lavland, med buktende elver og tropiske skoger, med lave klipper, fjellkammer og vulkaner. Det strekker seg mellom det arkeologiske funnstedet La Venta i sør, omkring 80 km fra kysten, til fjellkjeden Sierra de los Tuxtlas i nord. I denne regionen vokste den første mesoamerikanske sivilisasjonen frem, og regjerte fra omkring 1400 til 400 f.Kr. Her bygde olmekerne de store tempelby-kompleksene ved San Lorenzo Tenochtitlán, La Venta, Tres Zapotes og Laguna de los Cerros. I tillegg er til de store tempelbyene, er mindre olmekiske bosetninger blitt avdekket i San Andrés i nærheten av La Venta, i El Azuzul like sør for San Lorenzo, og i El Manatí. Viktige funn i kjerneområdet som ikke er knyttet til arkeologiske utgravninger, er «bryteren», en statue av basalt som ble funnet ved Arroyo Sonso, Las Limas monument 1 og San Martin Pajapan monument 1. Den olmekiske sivilisasjonens begynnelse er noen ganger tidfestet til 1500 f.Kr. En eksakt tidfesting er uansett vanskelig, fordi kulturens fremvekst var en gradvis prosess, og fordi de fleste dateringer er basert på karbondatering som har et slingringsrom hva angår nøyaktighet (±90 år for de tidligste lagene i El Manati). David Odonkor. David Odonkor (født 21. februar 1984 i Bünde) er en tysk fotballspiller. Han er angrepspiller for den tyske fotballklubben Alemannia Aachen. Han debuterte i Bundesliga tidlig i 2002. Odonkor er en meget hurtig spiller, enkelte hevdet at han var den raskeste av samtlige spillere i Bundesliga. I 2006 var han en av overraskelsene i Jürgen Klinsmanns tropp til verdensmesterskapet. Like før, 30. mai 2006, fikk han sin landslagsdebut i en vennskapskamp mot (2-2). Selv om moren er fra Ghana, spiller han landslagsfotball sammen med Tyskland. I 2008-09 sesongen tok han sin tredje kneoperasjon i Real Betis. Sjona Rockefestival. Sjona Rockefestival er en utendørsfestival i Sør-Sjona i Rana Kommune. Festivalen ble stiftet i 2006, men er samtidig en festival med tradisjoner siden det har vært arrangert rockefestival på samme område siden 1996. Festivalen er eid av Ytre Rana Festivalstiftelse som har en ideell målsetting med sitt virke. Rockefestivalen skal være intim og festivalcampen er derfor etablert ved siden av konsertområdet. Festivalområdet ligger i et naturskjønt område med utsikt over Sjonafjorden. Bandliste 2006. Audrey Horne Ytre Rana Festivalstiftelse. Ytre Rana Festivalstiftelse er en organisasjon som har som formål å forene frivillige lag og foreninger i Utskarpen skolekrets. Hovedmålet med et slikt samarbeid er å arrangere store kulturelle arrangement i skolekretsen. Stiftelsen skal skape samhold, bygge identitet og dermed ha som mål at ungdom får en sterk tilknytting til bygda de bor i. Dette skal skape bedre muligheter for samhold og bygdeutvikling. Stiftelsen ble etablert i 2006 og eier blant annet Sjona Rockefestival. Kjærlighet på pinde. "Kjærlighet på pinde" er en norsk stumfilm fra 1922. Komikeren August Schønemann spilte Alexander Snobmann i sin eneste filmrolle. Han ble spådd en lysende fremtid i stumfilmen, men døde i 1925. Ellers medvirket blant annet Ellen Sinding og Conrad Arnesen. Erling Eriksen hadde regien. Leif Sinding hadde sin første jobb i norsk film som produksjonskoordinator. Handling. Alexander Snobman og Philip Helt konkurrerer om danserinnen Eva Sommers gunst. En dag møter Snobman henne i skogen, og prøver seg på henne, men må ty til kraftige midler for å få henne. Eva roper på hjelp, og ingeniør Helt kommer til og redder henne. Snobman prøver flere ganger å vinne Eva til seg, men blir stanset av henholdsvis en okse, Evas bestemor, vakthunden Nestor og en sint geit. Sensur. I 4. akt av filmen ble en avkledningsscene klipt vekk fra filmen. George Burns. George Burns fotografert i 1986 George Burns (født som Nathan Birnbaum, 20. januar 1896 i New York City i New York, død 9. mars 1996 i Beverly Hills i California) var en amerikansk skuespiller. Burns vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Al Lewis» i filmen "The Sunshine Boys". Han har fått tre stjerner på Hollywood Walk of Fame for sin innsats innen teater, film og TV. Timo Hildebrand. Timo Hildebrand (født 5. april 1979 i Worms) er en tysk fotballspiller. Han er målvakt for den tyske klubben FC Schalke 04 og tidligere for. Hildebrand innehar en Bundesligarekord for å ha holdt buret rent i 884 minutter fra sesongen 2003/2004. Siden 2000 har Hildebrand vært fast keeper for Stuttgart. Med Hildebrand som trygg sisteskanse fikk klubben andreplass i Bundesliga i 2003, og avanserte fra gruppespillet i Champions League den påfølgende sesongen. Han debuterte på Tysklands landslag i april 2004, og står nå (1. juni 2006) med 3 A-landslamper. Han er tatt ut som tredjekeeper til VM 2006 på hjemebane. John Houseman. John Houseman (født Jacques Haussmann 22. september 1902 i București i Romania, død 31. oktober 1988 i Malibu i California) var en romansk-amerikansk skuespiller, manusforfatter og filmprodusent. John Houseman vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Charles W. Kingsfield Jr.» i filmen "The Paper Chase". Joel Grey. Joel Grey (født som Joel Katz 11. april 1932 i Cleveland i Ohio) er en amerikansk scene- og filmskuespiller. Joel Gray vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Seremonimester» i filmmusicalen "Cabaret". Han er faren til skuespilleren Jennifer Grey, stjerne i "Dirty Dancing". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ben Johnson (skuespiller). Ben Johnson (født 13. juni 1918 i Pawhuska i Oklahoma, død 8. april 1996 i Mesa i Arizona) var en amerikansk skuespiller. Ben Johnson vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Sam the Lion» i filmen "Siste forestilling, (The Last Picture Show)". For sin innsats innen filmindustrien har han blitt beæret med en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Frontkjemper. a> forhører russiske krigsfanger 21. juni 1942 Frontkjemper er en betegnelse på en soldat som kjemper ved fronten i en krig. Uttrykket ble brukt i Tyskland om tyske soldater (Frontkämpfer) som kjempet ved fronten i første verdenskrig, og det ble laget egne medaljer til disse fra 1934 (Ehrenkreuz für Frontkämpfer). Frontkjempere fra Norge. I Norge brukes uttrykket primært om nordmenn under andre verdenskrig som vervet seg til tysk krigstjeneste i Waffen-SS fra januar 1941 og kjempet på tysk side mot Sovjetunionen på Østfronten. De første som dro ut meldte seg i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og ble med på angrepet på Sovjetunionen i 1941. Senere ble flere avdelinger satt inn på Østfronten, blant annet ved Leningrad, i Finland og under tilbaketrekkingen ved Narva-fronten. De ble med under hele det tyske tilbaketoget fra Leningrad/Narva til Kurland (Vest-Latvia) gjennom Polen og fram til sammenbruddet i Berlin i mai 1945. Frontkjemperne ble opprinnelig rekruttert for å bistå Finland i kampen mot Sovjetunionen etter deres ydmykende våpenhvilebetingelser etter vinterkrigen. De ble også vervet for å kjempe mot bolsjevismen, spesielt fra 1942 og utover, da de norske nazistiske myndighetene lovet å sette dem opp som norsk avdeling, under norsk flagg og kommando, som en oppbygging av en ny, norsk hær (Den norske legion). Men senere ombestemte tyskerne seg, og de norske frontkjemperne ble spredt på ulike Waffen-SS avdelinger under tysk kommando. Disse kontrakts- og løftebrudd skapte stor forbitrelse i mange frontkjemperkretser mot Vidkun Quisling og hans medhjelpere. En kjent frontkjemper som deltok på flere frontavsnitt var Olaf T. Lindvig, som etterhvert fikk graden SS-Hauptsturmführer. Den høyest dekorerte norske frontkjemper er SS-Obersturmführer Fredrik Jensen, som fikk det tyske kors i gull. Skijegerkompaniet ble dannet sommeren 1942 av Nasjonal Samlings ungdomsfylking (NSUF). Skijegerne skulle kartlegge de sovjetiske styrkenes bevegelser og posisjoner i Karelen. Enheten ble nyorganisert og forstørret til bataljon i 1943 som SS-skijegerbataljon Norge. Ved sluttkampene i Berlin antas det at ca 150 norske frontkjempere deltok. I alt 15 500 nordmenn prøvde å verve seg under okkupasjonen. Omkring 5 000 nordmenn slapp gjennom nåløyet som frontkjempere. En antar at 836 ble drept; av disse har 308 status som savnet. De fleste drepte og savnede befant seg i daværende Sovjetunionen, noen i Finland og Tyskland. Fire ble drept i aksjoner høsten 1944, da tyske tropper gjennomførte massive tiltak for å slå ned oppstanden i Warszawa. I tillegg gjorde mellom 400 og 500 kvinner tjeneste i tysk Røde Kors som såkalte frontsøstre. Av disse var den senere SV-politikeren Hanna Kvanmo den mest kjente fra Norge. Rundt 18% av alle frontkjempere var yngre enn tyve år. De var altså umyndige, for den daværende myndighetsalderen i Norge var 21 år. Overgrep. Det har vært påstått, blant annet av forfatter Egil Ulateig, at enkelte norske frivillige i Waffen-SS deltok i massakre mot sivile på østfronten. Dette er derimot svært omstridt, og svært vanskelig å bevise. Påstanden er nå ett av flere forskningstemaer ved Holocaustsenteret i Oslo (ref. ekstern lenke til Holocaustsenteret nedenfor). I boken "De som falt" fra 2009 vises det til at det var en håndfull norske frontkjempere som kan ha vært med på å slå ned Warszawaoppstanden. Disse soldatene var tilknyttet 36. Waffen-grenaderdivisjon av SS, bedre kjent som SS-Sturmbrigade «Dirlewanger», ledet av Oskar Dirlewanger. Oppgjøret etter krigen. De fleste fikk tildels lange krigsfangeopphold hos de allierte. Av dem som endte i sovjetisk krigsfangenskap, omkom mange, og de siste som kom hjem, kom på midten av 1950-tallet. I rettsoppgjøret i Norge etter krigen ble de straffet for landssvik, ofte ved fengsel eller straffarbeid og inndragning av statsborgerlige rettigheter. I alt ble 4 816 dømt for fronttjeneste. Frontkjemperne har etter krigen kjempet for å få sakene sine opp igjen, og hevder seg urettmessig behandlet, blant annet fordi lover fikk tilbakevirkende kraft under oppgjøret. En talsmann for frontkjemperne etter krigen har vært den tidligere NS-mannen Bjørn Østring. Foca-overgrepene. Foca-overgrepene er hendelsene og overgrepene mot den muslimske sivilbefolkningen i den bosniske byen Foca i 1992. Foca ligger sørøst for Sarajevo. Da serberne inntok byen var ca 50% av de vel 40 000 innbyggerne muslimer. Etter krigen var det svært få igjen, og byen hadde fått navnet Srbnje. Overgrepene (april 1992). Foca ble erobret av bosnisk-serbiske styrker i april 1992. Lokale muslimske menn og kvinner ble samlet opp og delt i forskjellige leire, med mange av kvinnene plassert i idrettshaller, klasserom på skoler eller tatt til soldaters leiligheter. Disse stedene ble rene voldtektsleire, der kvinnene ble utsatt for systematisk voldelige og seksuelle overgrep. En massegrav med omtrent 350 lik, alle trolig muslimske fanger drept under krigen, ble funnet nær Foca i august 2004. Straffeforfølging. En bosnisk-serber, Dragan Zelenovic, ble 9. juni 2006 overlevert til bosniske myndigheter fra Russland. Han vil også stilles for retten i Haag, tiltalt for voldtekter i Foca. Olaf T. Lindvig. Olaf Trygve Lindvig (født 9. september 1917 i Narvik, død 2. februar 2007 på Fåvang) var en sentral nasjonalsosialist og framsto etterhvert som en rollemodell for de norske frontkjemperne under andre verdenskrig. Han vokste opp på Fåvang og var utdannet offiser ved 2. divisjons skole. Han deltok som fenrik og adjutant i IR-5 under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet i Oslo og vendte tilbake til politiet etter det tyske felttoget. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Lindvig meldte seg som frivillig da de norske nasjonalsosialistiske myndighetene ville sette opp norske enheter innenfor den tyske krigsmakt. Han kjempet med Den norske legion på Leningrad-fronten som SS-Obersturmführer. Han ble såret i april 1942 og fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske-SS Norge. I 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment «Norge» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer. Lindvig var sentral i vervingen til Germanske-SS Norge, både gjennom sin bakgrunn og personlighet. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945. For sin krigstjeneste på aksemaktenes side ble han tildelt Jernkorset av andre klasse, Såretmerket, samt Rikspolitiets Hederstegn. I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-skijegerbataljon Norge for å styrke forskansningen av de nasjonalsosialistene som hadde barrikadert seg på Skallum gård i Bærum, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og Henrik Rogstad. Dette mislyktes, da han kom for sent og avdelingen allerede var dimittert. Lindvig ble da arrestert og dømt til 12 års fengsel for landssvik under oppgjøret etter krigen. Etter krigen startet Lindvig en betongfabrikk, senere også en hyttefabrikk med sin bror. For sin innsats under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940 ble han på 1980-tallet tildelt Deltagermedaljen. Denne medaljen leverte han senere tilbake, både etter press og fordi det var forbigått i vurderingen at han hadde vært landssvikdømt. Mot slutten av livet arbeidet han som konsulent ved Securitas i Oslo. Lindvig var gift med Ilsa Marquerite Lindvig, datter av Olaf Fermann, og hadde fem barn. Han døde i sitt eget hjem på Fåvang i 2007, 89 år gammel. John Mills. John Mills (født som "Lewis Ernest Watts Mills" 22. februar 1908 i North Elmham, Norfolk, England, død 23. april 2005 i Buckinghamshire, England) var en engelsk skuespiller. Mills fattet tidlig interessen for skuespillerkunst og hadde sin profesjonelle debut på London Hippodrome i "The Five o'Clock Girl" i 1929. I sin over sytti år lange filmkarriere medvirket han i over hundre filmer og flere populære TV-serier. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Michael» i filmen "Ryans datter" og han ble adlet i 1976. John Mills var faren til skuespillerne Juliet Mills og Hayley Mills. Ahmici-massakren. Ahmici-massakren er betegnelsen på en massakre som fant sted i den bosniske landsbyen Ahmici 16. april 1993. Mer enn 100 sivile bosniske muslimer ble massakrert på denne dagen. Flesteparten av de drepte var kvinner, barn og gamle menn. Samtlige var muslimer. 180 muslimske hjem ble også ødelagte eller skadet under hendelsen. Minareten på Ahmici ble revet ned. Ikke et eneste hus i de kroatiske delene av byen var berørt. Noen overlevende muslimer hevdet at sine kroatiske naboer deltok i myrderiet. Vitneberettelser sier at angrepet mot landsbyen begynte kl 0530 da bombekastere skøyt mot den nordlige delen av landsbyen for å hindre at muslimske innbyggere kunne rømme den veien mot den nærliggende skogen. Like etterpå begynte menn i uniformer fra den kroatiske militsen å systematisk gå igjennom landsbyen, skyte ned sivile og helte bensin på kroppene deres, noen ganger til og med sette fyr på de, selv om de var i live. Han fortalte videre at massakren var en del av en terrorkampanje av bosniske kroater for å drive muslimene ut av den sentrale bosniske Lasvaelvdalen. Liste over LHB-relaterte emner. Å. LHB Huk. Huk sett fra fjorden. Naturiststranden til venstre, den nye stranden til høyre for hovedstranden Huk er et parkområde og en badestrand (Hukodden) på lengst syd på Bygdøyneset i Oslo. Stranden og historien. Området ble kjøpt av Aker kommune i 1921. Det finnes en naturiststrand på en tange nordvest for Hukodden, som tidligere var hagen til børstefabrikant Jordan. Jens Stoltenbergs andre regjering kjøpte i 2005 en villa med strandlinje som grenset til den offentlige stranden på Huk, og i 2006 ble det åpnet en ny offentlig strand her. Villaen ble solgt videre. Bygdøy-bussen (nr. 30) har endestasjon nesten helt ute ved stranden på Huk. Tidligere gikk det båt til Oslo sentrum i badesesongen, men båtene går nå bare til Dronningkaia og Bydgøynes, og den gamle båtbrygga brukes nå av en del yngre badende til å hoppe fra. Like ved strandområdet finnes skulpturen "Large Arch" (1963–69) av Henry Moore og "Ikaros" av Anne Sofie Døhlen (1965) (Anna Sofie Døhlen 1967). Huk naturminne. Huk naturminne (VV00000766) ble fredet 15. januar 1988 og omfatter et 42 dekar stort område på Hukodden med fossile bergarter. I et speil, i en gåte. "I et speil, i en gåte" er en barne- og ungdomsroman av Jostein Gaarder. Boka handler om ei jente som får kreft, og døden er et sentralt tema. Selve tittelen på romanen er hentet fra Paulus’ første brev til korinterne (kapittel 13, vers 12) i Bibelen. Forfatteren fikk Bokhandlerprisen for denne romanen i 1993. Boken ble filmatisert i 2008 under tittelen "I et speil i en gåte". Handling. "I et speil, i en gåte" handler om den lille jenta Cecilie. Man følger henne i perioden fra julen til begynnelsen av våren i sitt siste leveår. Hun er kreftsyk og døende, men vil ikke innse dette selv og vil leve et normalt liv som alle de andre barna. Derfor blir hun sur når hun må være inne når alle de andre, inkludert hennes lillebror Lasse, får være ute og ake, og som en slags demonstrasjon av trass for sykdommen ønsker hun seg nye ski og en kjelke til jul. Når verken moren, faren eller andre familiemedlemmer er tilstede, dukker det opp en engel ved navn Ariel. Gjennom en rekke personlige samtaler som handler om bl.a. døden, kjærligheten, menneskelige følelser, og lett filosofiske og religiøse temaer i løpet av hennes siste leveperiode, begynner hun å innse og godta sin skjebne. Temaer. Bokas mest sentrale tema er døden, og gjennom samtalene Cecilie og Ariel har kommer man bort i mange filosofiske og religiøse temaer rundt dette. Denise Richards. Denise Lee Richards (født 17. februar 1971 (1972 iflg enkelte kilder) i Downers Grove, Illinois) er en amerikansk skuespillerinne. Hun ble kjent sent på 1990-tallet etter en rekke sexy filmopptredener, inkludert "Wild Things" og "The World Is Not Enough". Richards er også kjent for sitt ekteskap (og senere skilsmisse) med skuespilleren Charlie Sheen. Tidlig liv. Richards ble født i Downers Grove i Illinois, en forstad til Chicago. Hun flyttet til California med familien da hun var 14 år gammel. Karriere. Richards tilbragte størsteparten av 1990-tallet med opptredener i lavbudsjettsfilmer, TV-filmer og med gjesteroller i TV-serier. Hennes første hovedrolle i en kinofilm var i "Starship Troopers" i 1997, som ble raskt etterfulgt av hennes hovedrolle i den ganske suksessrike kultfilmen "Wild Things" fra 1998. I tillegg til sitt arbeide innen filmen, har hun gjort regelmessige opptredener i situasjonskomediene "Spin City", "Two and a Half Men", "Venner for livet" og "Seinfeld". Tidlig på 2000-tallet opptrådte Richards i flere filmroller som parodierte hennes tidligere status som sexsymbol, blant annet i "Scary Movie 3". I desember 2004 ble hun avbildet naken i "Playboy". Denise Richards har to døtre, Lola og Sam sammen med Charlie Sheen, som nå er gift med Brooke Mueller. Gig Young. Gig Young (født Byron Elsworth Barr 4. november 1913 i St. Cloud i Minnesota, død 19. oktober 1978 i New York City) var en amerikansk skuespiller. Young vant en Oscar for beste mannlige birolle, «Rocky», i filmen "De skyter jo hester, ikke sant?, (They Shoot Horses, Don't They?)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Young døde under tragiske og mystiske omstendigheter. Politiet fant liket av Young i hans leilighet på Manhattan i New York, og ved hans side lå liket av hans femte kone, den 34 år yngre Kim Schmidt; de hadde giftet seg tre uker tidligere. I hånden holdt Young en pistol. Politiet antar at Young tok livet av sin kone og deretter skjøt seg selv. Jack Albertson. Jonathan «Jack» Albertson (født 16. juni 1907 i Malden i Massachusetts, død 25. november 1981 i West Hollywood i California) var en amerikansk skuespiller. Jack Albertson vant en Oscar i klassen beste mannlige birolle for sin rolle som «John Cleary» i filmen "The Subject Was Roses". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Du har lovet mig en kone! "Du har lovet meg en kone!" er en norsk film fra 1935. Einar Sissener hadde rollen Eilert Bluhm, og i tillegg hadde han regien sammen med Tancred Ibsen. Musikken var ved Willy Johansen. Filmen er en komedie basert på et lystspill skrevet av Finn Bø. George Kennedy (skuespiller). George Kennedy i filmen "Charade" fra 1963 George Kennedy, (født 18. februar 1925 i New York City, USA) er en amerikansk skuespiller. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Dragline» i filmen "Rebell i lenker, (Cool Hand Luke)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Walter Matthau. Walter Matthau (født Walter John Matthow 1. oktober 1920 i New York City i New York, død 1. juli 2000 i Santa Monica i Los Angeles i California) var en amerikansk skuespiller. Matthau filmdebuterte i 1955 i "The Kentuckian". Han ble kjent fra flere filmkomedier sammen med Jack Lemmon, blant annet "The Odd Couple" (1968), "Buddy Buddy" (1981) og "Gretne gamle gubber 1&2" fra 1993 og 1995. Walter Matthau vant en Oscar for beste mannlige birolle for rollen som «Willie Gingrich» i filmen "Hold ryggen stiv, (The Fortune Cookie)". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Jakobselva (Vadsø). Jakobselva (nordsamisk: "Ánnejohka", finsk: "Annijoki") er ei elv i Vadsø og Nesseby kommuner i Øst-Finnmark. Elva har utløp i Vestre Jakobselv, og er ei populær lakseelv. Den starter midt på Varangerhalvøya. Elva er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Martin Balsam. Martin Balsam, (født 4. november 1919 i New York City i New York, død 13. februar 1996 i Roma i Italia) var en amerikansk skuespiller. Balsam vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Arnold Burns» i filmen "Tusen klovner, (A Thousand Clowns)". Han hadde også en sentral rolle i "12 edsvorne menn" (1957). Norrbottenspets. Norrbottenspets (FCI #276) er en liten spisshundrase som stammer fra det nordlige Sverige, spesielt i grensestrøkene mot Finland. Den er også kjent som nordisk spets. Opprinnelse og alder. Norrbottenspets er trolig en meget nær slektning med finsk spets og kan minne mye som norsk lundehund. Som type er den trolig svært gammel, men som egen hunderase er den langt yngre. I Nord-Sverige, der denne hunden var mest populær, var den også kjent som "hushund" i tidligere tider. Rasen ble renavlet i det første tiåret etter 1900, da en løytnant "Kantzov" skal ha tatt særlig interesse av denne lille jakthunden. Han skriver i 1911 et brev til den svenske kennelklubben og forteller at han siden 1907 har notert ned alle detaljer omkring «norrbottens fågelhund», og legger samtidig ved et forslag til rasestandard. I 1912 kan man se av svensk kennelklubbens tidsskrift at det ble bevilget 100 kroner til arbeidene med å gjøre «norrbottens fågelhund» til en egen hunderase. Alt på den tiden var den opprinnelige hushunden svært sparsom i antall, til tross for at den femti år tidligere hadde vært ganske vanlig over store deler av Nord-Sverige og Finland. Kantzovs arbeid ledet fram til både en rasestandard og full anerkjennelse av rasen, men særlig mer ble det ikke til. I 1947 ble rasen derfor fjernet fra kennelklubbens register, i det ingen nye hunder hadde blitt registrert eller var kjent oppdrettet siden 1936. Rasen ble derfor i 1948 ansett å være utdødd. Mot slutten av 1950-tallet ble det imidlertid en endring på dette, da jegermester "Stig Onnefelt" flyttet til Pajala. Han oppdaget at det fortsatt fantes slike hunder rundt om på gårdene, og begynte et ambesiøst arbeide med å gjenskape rasen utover på 1960-tallet. I 1963 fikk ha i stand en egen "fågelhundssektion" under "Norrbottens Älghundsklubb" til å bistå i dette arbeidet. Arbeidet med å få i stand en ny rasestandard ble gjort av Onnefelt, som selv var eksteriørdommer, og Rune B. Samuelsson. I 1967 ble den første spesialklubben dannet, under navnet "Specialklubben för Skällande Fågelhundar", og rasen anerkjent av SKK. Rasen er ikke særlig tallrik noen steder. I Norge ble det dannet en spesialklubb for rasen i 1985. Raseklubben omhandler både finsk spets og norrbottenspets. Utseende, anatomi og fysikk. Norrbottenspets er en liten kvadratisk spisshund med stor arbeidskapasitet og utholdenhet. Hodet er tørt, kraftig og kileformet. Skallen er svakt hvelvet, stoppen godt, men moderat markert, snuten tilspisset. Øynene er mørke, ørene middels store, spisse og stramt stående. Kort og kreftig hals. Velutviklet dyp brystkasse og en aning opptrukket buklinje. Bredt, kort lend. Muskuløse bein og små kompakte labber. Halen er høyt ansatt og bæres løst ringlet på siden av låret. Pelsen er kort, tett og hard. Fin og bløt underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, mest ønskelig er hvit grunnfarge med gulbrune eller rødbrune til brune tegninger. Hannenen blir ca. 43–47 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 12–13 kg. Tispene blir ca. 40–44 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 9–11 kg. Bruksområde. Norrbottenspets er en treskjellende jakthund av spisshundtype. Den har tradisjonelt vært brukt til jakt på tiur og orrfugl, men den brukes også som jakthund på små pelsdyr, f. eks. ekorn og mår. Den kan også brukes til jakt på større vilt. Rasen har imidlertid også en rekke andre brukshundegenskaper, ikke minst innen hundesport. Den regnes også som en ypperlig familiehund og vakthund. Lynne og væremåte. Norrbottenspets er en livlig, aktiv, utholdende og meget modig hund. Den har en balansert personlighet og er svært sjelden verken redd eller aggressiv, selv om den gjerne skjeller når det kommer fremmede. Den skal også være en stabil god hund for barnefamilier, men den krever en god del mosjon for å trives maksimalt. Annet. Norrbottenspets regnes som en sunn rase. Pelsen krever normalt vedlikehold. Ed Begley. Edward James Begley (født 25. mars 1901 i Hartford i Connecticut, død 28. april 1970 i Hollywood i California) var en amerikansk skuespiller. Ed Begley vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Tom "Boss" Finley» i filmen "Du deilige ungdom, (Sweet Bird of Youth)". Han hadde også en sentral rolle i "12 edsvorne menn" (1957). Harald Tveit Alvestrand. Harald Tveit Alvestrand (født 29. juni 1959) var leder for IETF fra 2001 til 2005, og han har forfattet flere RFCer. Han er født i Namsos og har arbeidet for Norsk Data, UNINETT, EDB Maxware og Cisco Systems, Inc.. Han er for tiden (2006) bosatt i Trondheim og arbeider for Google. George Chakiris. George Chakiris, (født 16. september 1934 i Norwood i Ohio) var en amerikansk skuespiller og danser. Chakiris vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Bernardo» i filmmusicalen "West Side Story". Den sveitsiske familien Robinson. "Den sveitsiske familien Robinson" er en roman av sveitseren Johann David Wyss, først publisert i 1812. Den handler om en sveitsisk familie som strander på en øde øy i Ostindia på vei til Port Jackson i Australia. Etter å ha strandet på den øde øya oppdager og utvikler de alle nødvendigheter for å leve et godt liv, og viser utrolig handlekraft for å tilpasse og utvikle øyas mange naturlige ressurser, samt en mengde objekter de tar med seg fra det strandede skipet. Boken ble skrevet av den sveitsiske pastoren Johann David Wyss, og redigert av hans sønn Johann Rudolf Wyss. Boken var ment for å lære pastorens fire sønner om familieverdier, dyreavl samt bruken av de ressurser som er å finne i naturen. De fleste episodene i boken har å gjøre med kristenorienterte leksjoner. Etternavnet «Robinson» er ikke et sveitsisk navn, men en tydelig referanse til bokas inspirasjonskilde, Daniel Defoes roman "Robinson Crusoe". Boken ble første gang oversatt til norsk i 1892. Senere har det kommet flere forkortede utgaver, bearbeidet for unge lesere, senest i 1987. Eksterne lenker. Sveitsiske familien Robinson, Den Fuge-s. Fuge-s eller sammensetnings-s er en "s" som brukes for å binde sammen to substantiver på norsk og dansk, i for eksempel "utfyllings'"skjema" og "visdoms'"tann". Verbalsubstantiv. Verbalsubstantiv er substantiv som er dannet av verb. På norsk dannes verbalsubstantiver ved å legge endelsen "-ing" til verbet. Et eksempel er ordet "snakking", som er avledet av verbet "å snakke". Radioaktivt stoff. Et radioaktivt stoff er en isotop (det vil si: variant) Tc-isotop: av et grunnstoff, eller en kjemisk forbindelse inneholdende en eller flere isotoper av grunnstoffer, hvor atomkjernen er ustabil. Slike ustabile atomkjerner kan omdannes til nye atomkjerner med andre nukleontall (det vil si flere eller færre protoner og nøytroner i kjernen). I denne prosessen frigjøres energi i form av radioaktiv utstråling. Hugh Griffith. Hugh Griffith (født 30. mai 1912 i Anglesey i Wales, død 14. mai 1980 i London i England) var en walisisk skuespiller. High Griffith vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Sheik Ilderim» i filmen "Ben-Hur". Lucky Number Slevin. "Lucky Number Slevin" er en gangsterfilm fra 2006, skrevet av Jason Smilovic, regissert av Paul McGuigan og med Bruce Willis, Josh Hartnett, Lucy Liu, Morgan Freeman og Sir Ben Kingsley i hovedrollene. Handling. Slevin har det ikke spesielt bra i Los Angeles. Leiligheten hans kondemneres, ID-kortet hans blir stjålet, og kjæresten hans har stått i med en annen. Han bestemmer seg for å komme vekk litt, og låner leiligheten til kompisen Nick Fisher i New York. Uhellet har imidlertid ikke sluttet å forfølge ham, og alt er i ferd med å bli verre. Når han ankommer leiligheten til Fisher får han en ubehagelig overraskelse. Slevin blir tatt for å være Fisher, og før han vet ordet av det er han midt i skuddlinjen mellom byens to største mafiabosser, The Rabbi og The Boss. Det tar ikke lang tid før Slevin forstår at han må klekke ut en smart plan for å ta knekken på dem – før de tar knekken på ham. Burl Ives. Burl Ives (født 14. juni 1909 i Hunt i Illinois, døde 14. april 1995 i Anacortes i Washington) var en amerikansk visesanger og skuespiller. Ives vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Rufus Hannassey» i filmen "The Big Country". Han ble også husket for rollen som «Big Daddy» i filmen "Katt på hett blikktak" (1959). Ives reiste over hele USA som omreisende musiker på 1930-tallet, og gjorde flere strøjobber og spilte banjo. Han ble fengslet i Utah, for løsgjengeri og for å synge sangen "Foggy, Foggy Dew", som myndighetene besluttet var en slibrig sang. Rundt 1931 begynte Ives å opptre på radio i Terre Haute, Indiana. Han gikk deretter tilbake til skolen, og han tok kurs ved Indiana State Teachers College (dagens Indiana State University). I 1940 startet Ives sitt eget radio-program, med tittelen The Wayfaring Stranger etter en av sine ballader. I løpet av det neste tiåret, populariserte Ives flere tradisjonelle folkesanger, som «Foggy, Foggy Dew" som er en gammel engelsk / irsk folkevise. Tidlig i 1942 ble Ives innkalt til den amerikanske hæren. Han tilbrakte den første tiden i militæret ved Camp Dix, deretter ved Camp Upton. Han nådde graden korporal. 6. desember 1945 giftet Ives sg med manusforfatter Helen Peck Ehrlich. Deres sønn Alexander ble født i 1949. På 1950-tallet ble Ives svartelistet som entertainer på grunn av hans antatte kommunistiske bånd. I 1952 samarbeidet Ives med Un-American Activities Committee (HUAC), og han uttalte foran kongressen at han ikke var medlem av det amerikanske kommunistpartiet, men at han var med på møter sammen med flere kjente kommunister. Ives og hans kone Helen Peck Ehrlich tok ut skilsmisse i februar 1971. Ives giftet seg deretter med Dorothy Koster Paul i London to måneder senere. Sommeren 1994 ble Ives diagnostisert med kreft i munnhulen etter å ha blitt innlagt på sykehus for å gjennomgå en operasjon i ryggen. I april 1995 falt han i koma. Ives døde av komplikasjoner av kreft i munnhulen den 14. april 1995 ved sitt hjem i Anacortes, Washington. Han ble 84 år gammel. Hans selvbiografi, The Wayfaring Stranger, ble publisert i 1948. Red Buttons. Red Buttons (født Aaron Chwatt 5. februar 1919 i New York City, død 13. juli 2006 i sitt hjem i Century City-området av Los Angeles) var en amerikansk skuespiller og stand-up artist. Buttons vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Joe Kelly» i filmen "Sayonara". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Finske hunderaser. Det finnes flere finske hunderaser, hvorav alle er jakthundraser, selv om et par av de også kan kalles gårdshunder. Finlands utvalg av hunderaser er imidlertid ikke like bredt som i de andre nordiske landene. Teorier om hunden i Finland. En teori er at de finske spisshundene er etterkommere av den såkalte torvhunden, som det er funnet bevis for en rekke steder, både i Europa og i deler av Asia og Afrika. Mange mener at varangerhunden var en slags stamfar for den opprinnelige lapphunden, en hund samene brukte i tidligere tider og som flere nå anser var forløperen til rekke av de nordiske spisshundrasene. Om finske hunderaser. Utvalget av finske hunderaser forteller oss at finner, kvener og samer i tidligere tider var mest opptatt av hunden som en brukshund, og da spesielt som støtte til jakt og gjeting av reinsdyr. Et lignende mønster kan man se i både Sverige og Norge, mens Danmark helt klart har et mer kontinentalt preg i sitt utvalg. Johann David Wyss. Johann David Wyss (født i Bern den 4. mars 1743, død 1818) var en sveitsisk forfatter, mest kjent for sin bok "Den sveitsiske familien Robinson" (1812), basert på boken "Robinson Crusoe" av Daniel Defoe. Boken ble redigert av hans sønn Johann Rudolf Wyss, en vitenskapsmann som er kjent for å ha skrevet den tidligere sveitsiske nasjonalsangen. York City FC. York City Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Football League Two. Klubben ble stiftet i 1922, ble valgt inn i The Football League i 1929 og ble degradert fra The Football League i 2004. «The Minstermen», som er kallenavnet til York City, spiller hjemmekampene sine på Bootham Crescent i York. Byen York ligger i den engelske regionen Yorkshire og Humber. Anthony Quinn. Anthony Quinn (født Antonio Rodolfo Quinn Oaxaca 21. april 1915 i Chihuahua i Chihuahua i Mexico, død 3. juni 2001 i Boston i Massachusetts) var en mexikansk-amerikansk skuespiller. Quinn spilte i en rekke kritikerroste og kommersielt vellykkede filmer, inkludert Zorba the Greek, Lawrence of Arabia, The Guns of Navarone, The Messengers, Guns for San Sebastian og Lion of the Desert. Han hadde også stor suksess på Broadway. Quinn har vunnet to Oscar, begge i kategorien beste mannlige birolle, en for sin rolle som «Eufemio» i filmen "Viva Zapata" og en for sin rolle som «Paul Gauguin» i filmen "Han som elsket Livet, (Lust for Life)". Han ble også tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Som ung mann drev Quinn med boksing på profesjonelt nivå for å tjene penger, før han begynte å studere kunst og arkitektur. I 1947 ble Quinn en naturalisert statsborger av USA. Hans store gjennombrudd som skuespiller kom da han spilte mot Marlon Brando i filmen Viva Zapata! (1952). Quinn vant sin andre Oscar for beste mannlige birolle ved å spille rollen som maleren Paul Gauguin i en biografisk film om kunstneren Vincent van Gogh, Lust for Life (1956). Oscar-prisen var bemerkelsesverdig da Quinn var med i bare åtte minutter. I 1969 hadde Quinn hovedrollen i filmen The Secret of Santa Vittoria med Anna Magnani. I 1977 hadde han hovedrollen i filmen Mohammad, Messenger of God (også kjent som The Message), som omhandlet opprinnelsen av islam. I 1980 spilte han hovedrollen i Lion of the Desert, sammen med Irene Papas, Oliver Reed, Rod Steiger og John Gielgud. Quinn`s filmkarriere gikk saktere på 1990-tallet, men han fortsatte likevel å arbeide jevnt og trutt, og han var med i filmer som Revenge (1990), Jungle Fever (1991), Last Action Hero (1993) og A Walk in the Clouds (1995). Quinn`s første kone var adoptiv-datter av Cecil B. DeMille, skuespillerinne Katherine DeMille, som Quinn giftet seg med i 1937. Paret fikk fem barn mellom 1939 og 1952. Deres første barn, Christopher druknet i naboens svømmebasseng da han var to år gammel. Quinn og DeMille ble skilt i 1965. Året etter giftet Quinn seg med den italienske kostymedesigneren Jolanda Addolori, og paret fikk tre barn. Ekteskapet endte i 1997, etter at Quinn fikk barn med sin sekretær, Katherine Benvin. Han giftet seg med Benvin, og de fikk to barn sammen. Quinn tilbrakte sine siste leveår i Bristol, Rhode Island. Han døde, 86 år gammel, i Boston, Massachusetts på grunn av lungebetennelse og respirasjonssvikt mens han led av strupekreft kort tid etter å ha gjort ferdig sin siste film. Johann Rudolf Wyss. Johann Rudolf Wyss (født 4. mars 1782, død 21. mars 1830) var en sveitsisk forfatter, skribent og folklorist. Han skrev teksten til den tidligere sveitsiske nasjonalsangen "Rufst du, mein Vaterland" i 1811. Han redigerte også romanen "Den sveitsiske familien Robinson", skrevet av hans far Johann David Wyss i 1812. Asiloidea. Asiloidea er en overfamilie av fluer som omfatter tre familier som finnes i Norge: rovfluer, stilettfluer og vindusfluer. De øvrige familiene i denne gruppen lever bare i varmere strøk. Familiene Mydidae og Apioceridae har en del arter, mens de resterende familiene Apsilocephalidae, Hilarimorphidae og den nyoppdagede Ocoidae er ganske små. Utseende. Middelsstore til store fluer, ganske slankt bygde, med forholdsvis lite hode som sitter på en tydelig hals. Antennene er sylindriske og forholdsvis lange. Vingene er smale med mange årer, beina er ofte lange og kraftige og bakkroppen lang og slank. Overfamiliene omfatter de største av alle fluer, i familiene Mydidae og rovfluer. Larvene er lange og tynne, sylindriske, og tilspisset i hodeenden, med en glatt kropp uten noen slags utvekster. Levevis. Disse fluene finnes helst på varme, solrike steder og vi har nokså få arter i Norge. Larvene lever oftest i bakken, trolig alltid på land. Ellers varierer leveviset mye. De voksne fluene er gode flyvere. Eivind Otto Hjelle. Eivind Otto Hjelle (født 24. mai 1927 i Oslo) er en norsk journalist og jurist. Han har vært redaktør av studentavisen Universitas 1952-1954, redaksjonssekretær i Fedrelandsvennen og redaktør av Forbruker-rapporten 1961-65. Han var ansatt i NRK fra 1966 som redaksjonssekretær i fjernsynets nyhetsavdeling. I tillegg var han redaktør for Dagsrevyen og sjef for nyhets- og aktualitetsavdelingen i NRK fra 1979 til 1988. Hjelle har utgitt flere bøker om. Edmond O'Brien. Edmond O'Brien (født 10. september 1915 i New York City i New York, død 9. mai 1985 i Inglewood i California) var en amerikansk skuespiller. Edmond O'Brien vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Oscar Muldoon» i filmen "Barfotgrevinnen, (The Barefoot Contessa)". Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Svenske hunderaser. Det finnes flere svenske hunderaser, hvorav de langt fleste er jakthundraser, selv om et par av de også kan kalles gårdshunder. Sveriges utvalg av hunderaser er bredere enn i Norge og Finland, men ikke så kontinentalt som i Danmark. Teorier om hunden i Sverige. Mange mener at varangerhunden var en slags stamfar for den opprinnelige lapphunden, en hund samene brukte i tidligere tider og som flere nå anser var forløperen til blant annet svensk lapphund, finsk lapphund og lapsk vallhund. I såfall kan den også trolig betraktes som stamfar for de svenske og flere av de andre nordiske spisshundrasene. Om svenske hunderaser. Utvalget av svenske hunderaser forteller oss at svensker, finner, kvener og samer i tidligere tider var mest opptatt av hunden som en brukshund, og da spesielt som støtte til jakt og gjeting av reinsdyr. Et lignende mønster kan man se i både Finland og Norge, mens Danmark har et mer kontinentalt preg i sitt utvalg. I Sverige fikk almuen tilgang til å jakte fra 1789, noe som fram til da hadde vært forbeholdt krone og adel. Det førte til et økende antall støvere blant vanlige folk. Karl Malden. Mladen George Sekulovich (født 22. mars 1912 i Gary i Indiana, død 1. juli 2009 i Brentwood i Los Angeles i California) bedre kjent som Karl Malden, var en amerikansk skuespiller. Han vant en Oscar for beste mannlige birolle for sin rolle som Harold «Mitch» Mitchell i filmen "En sporvogn til begjær", ("A Streetcar Named Desire"). En annen rolle han er kjent for er Mike Stone i The Streets of San Francisco fra 1970-tallet, hvor han spilte mot Michael Douglas. Malden har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. George Sanders. Sanders i filmen "Ghost and Mrs Muir", 1947 George Sanders (født 3. juli 1906 i Sankt Petersburg, Russland, død 25. april 1972 i Barcelona, Spania), britisk skuespiller. George Sanders ble født i St.Petersburg i Russland av engelske foreldre. Under revolusjonen forlot familien Russland og George Sanders fikk sin utdannelse i England. Hans første filmrolle var 1934, "Love, Life and Laughter". I årene 1939-41 spilte han Helgenen, The Saint, i fem B-filmer. Han spilte senere i to av Alfred Hitchcocks filmer: "Rebecca" og "Foreign Correspondent", begge i 1940. Han gjorde seg bemerket i store roller i "The Moon and the Sixpence" (Skillingen og drømmen) (1942) etter Somerset Maughams romans, og i "The Picture of Dorian Grey" (Bildet av Dorian Gray) (1944) etter Oscar Wildes roman. For sitt spill som teaterkritikeren Addison de Witt i filmen "Alt om Eva", (All About Eve) (1950) vant han Oscar for beste mannlige birolle. Han har to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for TV og en for film. Han hadde en god sangstemme som kom til sin rett ved filmatiseringen av Irving Berlins musical "Call Me Madam" (1953) der han spilte mot Broadways store musicalstjerne Ethel Merman. Talestemmen var enestående noe som ikke minst kom til sin rett i Walt Disneys tegnefilm "The Jungle Book" (Jungelboken) (1967) der han ga en fascinerende stemme til tigeren Shere Khan. Hans fire ekteskap ble ikke særlig vellykket. Første ekteskap holdt han hemmelig et par år og på spørsmål svarte han kynisk: "Oh, I can't bring her to partys. She bores people." Etter ekteskapet med Zsa Zsa Gabor hevdet hun at det gikk over styr fordi "Vi var begge forelsket i samme person, George Sanders". Hans siste stor filmrolle var i "The Kremlin Letter" (1970). Hans helse ble dårligere og han valgte å avslutte selv og etterlot et kort brev: "Dear World. I am leaving because I am bored. I feel I have lived long enough. I am leaving you with your worries in this sweet cesspool. Good luck. Love, George." Landegode. Landegode (Landego) er ei øy i Vestfjorden, like nord for Bodø. Øya tilhører Bodø kommune og har et areal på 30,3 km². Høyeste punkt på øya er Rypdalstind på 802 moh. Landegode har 42 innbyggere. Øya har en barneskole på Fenes. Landego skole er den minste skolen i Bodø kommune. Fram til 1963 lå skolen på Kvig og var internatskole, men senere flyttet den til Fenes. Det finnes også dagligvarebutikk og fiskemottak på øya. Sør på øya går det vei mellom Fenes og Kvig. Veien var ferdig i 1994. Landegode har hurtigbåtforbindelse til Bodø. På holmen Eggløysa like nord for Landegode ligger Landegode fyr. Fyret ble automatisert og avfolket i 1993. På den lille Bjørnøya like øst for Landegode ligger Bjørnøy fyr. Dette fyret ble nedlagt i 1972. Skipsforlis. Nordgående hurtigrute DS «Haakon Jarl» forliste natt til 17. juni 1924 ved Utgrunnsflesa, 6 sjømil nord for Landegode, etter at den hadde kollidert i tåke med sørgående hurtigrute DS «Kong Harald». 17 mennesker omkom i forliset. Nordgående hurtigrute DS «Prinsesse Ragnhild» eksploderte og sank ved Landegode 23. oktober 1940. Ca. 300 mennesker omkom, mens 145 mennesker ble reddet. Årsaken til eksplosjonen er usikker, men det antas at skipet kan ha gått på ei undervannsmine, eller at ammunisjon i lasterommet kan ha eksplodert., Skolen på Øya. Det er en skole på Landegode med sju elever fordelt på de fleste trinn. Skolen står i Fenes. Hjemmesiden til skolen er landego.bkskole.no Dyr på øya. Det bor en hvalrossfamilie på Ladegode, og det er nok den eneste i hele Norge. Grunnen til at de holder til er der er fortsatt ukjent, men forskere går ut ifra at de liker klimaet. Det er mye fisk rundt Ladegode, og dette kan også være en faktor. Landegode fyr. Landegode (Landego) fyr (fyrnummer 704500) er et fyr i Bodø kommune i Nordland. Fyret ligger på holmen Eggløysa, like nord for øya Landegode (Landego). Fyrtårnet og fyrmesterboligen ble bygd i 1901, og fyret ble satt i drift i 1902. I 1934 ble det installert tåkelur (diafon), og i 1936 ble assistentboligen bygd. Fyret fikk radiofyr i 1939 og ble elektrifisert i 1960. Et bifyr ble satt opp i 1972 for å markere den farlige Øyensvegrunnen. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1993. Landegode fyr har ITOFAR (International Time Offset Frequency Agile Racon) med utstrekning 1,13 nautiske mil og morsetegnet «G». I 1998 ble Landegode fyrstasjon fredet av riksantikvaren. Fredningen omfatter fyr, fyrvokterbolig, bolig for betjening, uthus, maskinhus og to naust. Skagen Hotel i Bodø har drevet Landegode fyr som turistanlegg siden 1994. Bakgrunn. Mot slutten av 1800-tallet økte skipstrafikken langs Nordnorges kyst som et resultat av opprettelsen av skipsruter. Det var skipsførere og loser tilknyttet hurtigruten som først kontaktet fyrvesenet med ønske om å sikre innseilingen til Bodø med en fyrstasjon. Hurtigruten var den første skipsruten som seilte hele vinteren, og som i motsetning til andre skip også gikk om natten. Etter rask saksbehandling ble det bevilget penger, og byggingen startet i 1900. Bjørnøy fyr. Bjørnøy fyr er et fyr i Bodø kommune i Nordland. Fyret ligger på den lille Bjørnøya, like øst for øya Landegode. Fyret ble opprettet i 1890. I 1972 ble det nedlagt og erstattet med ei ubemannet fyrlykt. Bjørnøy fyr var et av fyrene som ble solgt av Kystverket i 2005. Bodø Dykkerklubb leide fyret en periode fram til 2004. 20. juli 2006 åpnet miljøvernminister Helen Bjørnøy (SV) fyret for friluftsfolk, ved å gjøre det om til et friluftsfyr. Også Flatøy fyrstasjon i Steigen åpnes. Ayman al-Zawahiri. Ayman Al-Zawahiri (arabisk: |ايمن الظواهري, født 19. juni 1951 i Kairo) er lederen av al-Qaida, en islamistisk terrororganisasjon. Han er også en forfatter, poet og leder av den militante organisasjonen Egyptisk Islamsk Jihad, som i 2001 ble slått sammen med al-Qaida. Han snakker arabisk, fransk og flytende engelsk. Han tok over lederposisjonen i juni 2011 etter Osama bin Ladens død. Han er kjent for å bruke mange aliaser, inkludert: Abu Muhammad (Abu Mohammed), Abu Fatima, Muhammad Ibrahim, Abu Abdallah, Abu al-Mu'iz, Doktoren, Læreren, Nur, Ustaz, Abu Mohammed Nur al-Deen, Abdel Muaz (Abdel Moez, Abdel Muez). Han anses som en av verdens mest ettersøkte menn. Det antas at Al-Zawahiri holder seg skjult i Pakistan. 1951-1960. al-Zawahiri blir med i Det muslimske brorskap, den eldste islamist-gruppen i den arabiske verden. 1980-årene. al-Zawahiri blir tiltalt og dømt til fengselsstraffer i 1981 for koblinger mellom han og attentat mot Egypt's president Anwar Sadat. I 1985 reiser al-Zawahiri fra Egypt til Pakistan, der han arbeider som lege for mujahediin-soldater som er såret i kamper med de sovjetrussiske okkupasjonsstyrkene i Afghanistan. Clodius Albinus. a> gud som ble tilbedt Nord-Afrika, der Clodius kom fra. Decimus Clodius Albinus (født ca. 150, død 19. februar 197) var en romersk keiser, utvalgt av legionene i Britannia og Spania, etter drapet på Pertinax. Hans maktovertakelse er sett på som et tronran. Albinus kom fra en aristokratisk familie fra provinsen i Nord-Afrika, og var guvernør i Britannia i 192. Etter at Pertinax ble myrdet, la pretorianer-prefekten Aemilius Laetus og hans menn, som sto bak ranet, tronen frem for salg til høystbydende. Den ble kjøpt av den velstående senatoren Didius Julianus, men en rekke opprør blant troppene i provinsene betydde at den neste keiseren var langt fra fastsatt. I borgerkrigen som fulgte, var Albinus til å begynne med alliert med Septimus Severus, som hadde tatt Roma, og godtok tittelen Cæsar han fikk fra ham. Albinus forble herskeren over store deler av det vestlige riket med støtte fra tre britiske legioner og en i Spania. De to kom i konflikt etter at Severus drepte Pescennius Niger i den østlige delen av riket. Severus sendte snikmordere for å drepe ham. Våren 196 erklærte Albinus seg som keiser ("Imperator Caesar Decimus Clodius Septimus Albinus Augustus"), seilte fra Britannia til Gallia med store deler av den britiske garnisonen. Han slo Severus' legat, Virius Lupus, og klarte å legge krav på de militære ressursene i Gallia. I februar 197 møtte Albinus Severus' hær i slaget ved Lugdunum. Etter en storslått kamp, med 150.000 tropper på hver side, ble Albinus slått og drept. Albinus hadde strippet Storbritannia for alle tilstedeværende soldater, noe som betydde at Severus' nye administrasjon måtte nedkjempe flere opprør, inkludert maeataenes. Systemkrav. Systemkrav er de kravene programvare stiller til maskinvaren i en datamaskin før programvaren kan brukes. Disse kravene er ofte brukt som en retningslinje istedenfor som et krav. Ofte er to sett med systemkrav gitt: et minimumssett (som må være oppfylt før programvaren er brukbar på maskinvaren) og et sett med anbefalte systemkrav (for best ytelse). Datamaskiner med enda lavere spesifikasjoner enn minimumssettet kan noen ganger kjøre programvaren tilfredsstillende. Det er dog antydet at brukeren ikke vil få en representativ opplevelse av programvaren. Systemkravene for programvare har en tendens til å stige over tid, og de har steget mye over det siste tiåret. Denne stigningen kan vises ved å se på tre spill som har blitt utgitt de siste åtte årene. Det er ikke bare dataspill som har disse kravene. Programmer som DVD-spillere og filbehandlere har også systemkrav. Calormen. Calormen er et fiktivt land i C.S. Lewis' bøker om Narnia. Det ligger sør for Archenland, som igjen ligger sør for Narnia. Calormen er et kongedømme, ledet av kong Tash. Folket som bor i Calormen ber til ham, så han får en slags religiøs plass hos folket. Han blir mer eller mindre satt i en stilling som gud av folket, noe som kan sammenliknes med europeiske konger opp gjennom tidene. Tash er et vesen med ørnehode og fire hender. Han er altså ikke et vanlig menneske, og dessuten så spiser han mennesker. Stewart Downing. Stewart Downing (født 22. juli 1984 i Middlesbrough) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Liverpool FC og for. Downing er venstrebent og spiller på venstre side av midtbanen. Stewart Downing har spilt for Middlesbrough siden guttedagene. Han fikk sin Premier League-debut i en kamp mot Ipswich i april 2002. I 2003 var han en periode på utlån til Sunderland (i 2003). Downing debuterte på A-landslaget 9. februar 2005 i en vennskapskamp mot. Downing ble tatt ut i Englands tropp til VM 2006. Aaron Lennon. Aaron Justin Lennon (født 16. april 1987 i Chapeltown, Leeds) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Tottenham Hotspur. Tottenham. Lennon kom til Tottenham fra Leeds United, der han ble den yngste spilleren som har spilt i Premier League. I en alder av 16 år og 129 dager kom han inn som reserve i en kamp mot nettopp Tottenham. Landslagsspill. 8. mai 2006 kom beskjeden om at han var tatt ut i s tropp til VM 2006. Mönchengladbach. Mönchengladbach er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Byens folketall er om lag 258 251 (31. desember 2009). Den ligger midt mellom Düsseldorf og grensen mot Nederland. Fotballaget Borussia Mönchengladbach hører hjemme i byen. Dansk biografisk leksikon. Eksterne lenker. Biografi Jules Rimet. Jules Rimet (født 14. oktober 1873 i Theuley-les Lavoncourt, Frankrike, død 16. oktober 1956 i Paris) var president i det franske fotballforbundet fra 1919 til 1942 samt fra 1944 til 1949 og i FIFA fra 1921 til 1954. På Jules Rimets initiativ ble det første verdensmesterskapet i fotball arrangert i 1930. Pokalen ble oppkalt etter Rimet selv og heter da naturlig nok Jules Rimet-trofeet. Den ble vunnet av Brasil i 1970 da de vant VM for tredje gang. Jules Rimet-trofeet. Jules Rimet-trofeet er oppkalt etter Jules Rimet, president i FIFA fra 1921 til 1954, som på eget initiativ fikk avviklet det første fotball-VM i Uruguay. Trofeet ble utdelt til verdensmesterene i fotball fra 1930 til vant trofeet til odel og eie i 1970 da de vant verdensmesterskapet i fotball for tredje gang. Jules Rimet var også president i det franske fotballforbundet. Andreas Christian Møller. Andreas Christian Møller (18. februar 1796 i Trondheim, død 24. desember 1874) var en norsk tredreier og døvelærer som grunnla den første skolen for døve i Norge. Andreas Møller regnes derfor som «døveundervisningens far». Møller Kompetansesenter, som er ledende produsent av tegnspråkmateriell i Norge, bærer hans navn. Biografi. Andreas ble født i Trondheim 18. februar 1796 som det tredje av de åtte barna til skomakermester Johannes Møller og hans kone Ingeborg. Andreas ble døv 2 år gammel, og fikk mangelfull skolegang i oppveksten, som en konsekvens av sitt handikap. Nærmeste skole for døve var i København, Det kongelige Døvstummeinstitut i København. Det ble det undervist etter den franske metoden med tegnspråk og skrift, det var gjennom tegnspråket at elevene skulle lære seg dansk. Ved hjelp av økonomisk støtte fra fattigvesenet i Trondheim kunne Andreas begynne på denne skolen i 1810 i en alder av 14 år. Han utmerket seg i flere fag, og ble satt i arbeid som “Lærer og Repitør for ældste Klasse af Elever” av skolens forstander, det den norskfødte legen og professoren Peter Atke Castberg. I perioden 1815-1817 opphold Andreas Chr. Møller seg for det meste hjemme i Trondheim, der han underviste døve elever hjemme i foreldrenes hus. Da det i 1817 ble en ledig stilling ved skolen i københanv ble det sendt bud etter Andreas, og han ble oppfordret til å søke stillingen, som han også fikk. I perioden 1817-1822 arbeidet han som lærer ved skolen i København. Castberg kom til å få stor betydning for opprettelsen av døveskolen i Trondheim. Han oppfordret norske myndigheter til å opprette en døveskole med Andreas Møller som lærer. Han tilbød seg også å gi råd og veiledning. Forslaget ble godt mottatt og ble videresendt Kirkedepartementet fra Biskopen i Trondheim. Ved kongelig resolusjon 1. november 1824 ble den første døveskolen i Norge, og første spesialskole, opprettet, da under navnet Throndhjems Døvstummeinstitut, og kom i drift våren 1825. Skolen var i mange år en familiebedrift. Andreas Christian Møller som lærer, faren Johannes Møller som økonom og Andreas' bror Petter Christian Møller som annenlærer, og etterhvert var det flere andre familiemedlemmer som kom til å arbeid ved skolen. Til å begynne med holdt skolen til i Waisenhuset i nærheten av Domkirken. Møller underviste etter den franske metod med fokus på tegnspråket. Dette vedvarte frem til slutten av 1830-tallet. Da ble det et skrifte ved skolen og Andreas Christian Møllers far og bror ble avskjediget grunnet usømmelig adferd mot noen elever ved skolen. I tillegg til dette ble det en pedagogisk endring der skolen gikk bort fra den franske metoden til fordel for den tyske, som hadde et langt større fokus på tale og munnavlesning. Til tross for denne endringen ble Møller ved skolen frem til 1855. Dagens døveskolen i Trondheim ligger i Heimdal, og bærer navnet A.C. Møller skole og er en del av Møller kompetansesenter. Andreas giftet seg med Birgitte Marie i Nidarosdomen den 26. april 1826 og fikk ni barn. Andreas døde av alderdomssvakhet og bronkitt den 24. desember 1874. Arent Aasheim. Arent Nicolai Aasheim (født 17. juni 1749 i Bergen, død 10. juli 1800) var en norsk fysiker. Hans far Stephen Aasheim var politbetjent i Bergen; moren het Barbara Arentz. Han mottok sin første undervisning i fødebyen, og ble 1765 dimittert til Københavns universitet, hvor han tok examen philosophicum 1766. Her la han seg etter medisin og astronomi og var en tid ansatt som observatør; han var også en kort tid kongelig landmåler. Aasheim tok medisinsk eksamen 1776 og ble samtidig dr. med. 1782 ble han professor designatus i medisin, 1793 ble han ansatt som vikar for professor Kratzenstein, og etter dennes død 1795 ble han utnevnt til professor i eksperimentalfysikk. Foruten i fysikk holdt han også forelesninger i medisin. Aasheim utga bare noen få og ubetydelige disputaser; som vitenskapsmann har han ingen betydning, men han ble omtalt som en dyktig lærer og en stiv latiner. Han ble godt likt av studentene for sin uegennyttighet og gavmildhet. Da den største del av universitetets fysiske instrumentsamling gikk til grunne ved brannen i 1795, måtte Aasheim ved egne midler skaffe nye instrumenter til veie. Han døde imidlertid før han rakk å gjøre bruk av dem. Meteorittnedslag i Troms 7. juni 2006. Den 7. juni 2006, klokken 02.05 skjedde en svært kraftig meteoreksplosjon over Nord-Troms. Det kraftige smellet kunne høres fra Lyngen til Nordreisa, et område på mer enn 100 km i diameter. Dette er et uvalig stort område for slike fenomener. Objektet ble omtalt som en rødlig lyskule som lyste opp som en blitz. Selv om det var midnattsol var det sterke lysfenomenet synlig over store avstander, i alle fall til Narvik i Nordland. Flere fotografier ble tatt av meteor-fenomenet. Sjokkbølgene fra eksplosjonen ble registrert av NORSAR i Karasjok kl. 02.13.25. Også seismiske forstyrrelser ble registrert. Det ble framsatt en teori av avisa Nordlys om at det hadde skjedd et nedslag i Reisadalen i Troms. Men lokale beboere i dalen informerte senere om at dette var et ras-sår som hadde oppstått tidligere dette året. En forsker ved Nordlysobservatoriet uttalte at det nok er en meteoroide på 10-12 kilo som har kommet inn i atmosfæren. Men sannsynligvis var objektet en god del større enn dette. Amerikanske eksperter på området har beregnet at energien i eksplosjonen var 1/20 til 1/100 av styrken til atombomben som ble sluppet over Hiroshima i 1945. Folk oppfordres til å lete etter fragmenter av et mulig nedfall av meteoritten i Reisadalen og omkringliggende områder. Slike kan være verdt mange tusen kroner. Men alle leteforsøk så langt har vært resultatløse. Dette kan også ha sin forklaring i at materialet i den innkommende meteoride hadde en lav egenvekt og styrke. Michael Carrick. Michael Carrick (født 28. juli 1981 i Wallsend i Tyneside) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Manchester United, dit han kom fra Tottenham Hotspur i 2006, for over 200 millioner kroner. Han har også spilt for West Ham United og Birmingham City. Han spiller med draktnummer 16 for Manchester United, legendariske Roy Keane hadde nummeret før han ble solgt til Celtic. Han debuterte fra start på i 2005, og var med i troppen til VM 2006 i Tyskland. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 18. mai 2011" Kinin. Kinin (på engelsk "quinine") er et legemiddel fremstilt av kinabark ("Cinchonae cortex") og kan brukes mot tropesykdommen malaria. Kinin finnes blant annet i tonic og blir derfor mye brukt i den populære cocktailen Gin og tonic. Denne drinken skal ha blitt oppfunnet nettopp på grunn av kininet; britiske embetsmenn i India trengte å få i seg kinin, og ble derfor oppfordret til å drikke Tonic Water. Men ettersom den tidlige versjonen av Tonic Water ikke smakte spesielt godt – det var mer medisin enn leskedrikk – fant de ut at det gikk langt bedre å få det i seg dersom de blandet det med gin. Kinin har blitt brukt til å blande ut narkotiske stoffer i pulverform, som for eksempel heroin og kokain, for økt fortjeneste. Ingrid Noll. Ingrid Noll (født 29. september 1935 i Shanghai i Kina), egentlig navn "Ingrid Gullatz", er en tysk forfatter. Noll vokste sammen med tre søsken opp i Nanjing som datter av en tysk lege. Hun flyttet i 1949 til Tyskland, hvor hun tok avsluttende eksamen fra gymnaset (Abitur) og startet på et ufullført studium i germanistikk og kunsthistorie. Hennes debutroman "Der Hahn ist tot" kom først da Noll var 56 år gammel, i 1991. Som grunn for den sene debuten oppgir Noll selv at hun ikke tidligere hadde kunnet finne tid til å skrive, da hun hadde ansvaret for å oppdra tre barn og assistere sin ektemann i hans legepraksis. Nolls første roman ble en øyeblikkelig bestselger i Tyskland. Hennes psykologiske thrillere er oversatt til et tyvetalls språk og er blitt brukt som grunnlag for flere filmer. Hun regnes som Tysklands kanskje mest suksessfulle moderne krimforfatter. I hjemlandet er hun blitt omtalt som «Tysklands Patricia Highsmith». Noll er hittil ikke oversatt til norsk. David James. David Benjamin James (født 1. august 1970 i Welwyn Garden City) er en engelsk fotballspiller som spiller for Bournemouth. Karriere. James begynte sin klubbkarriere i Watford. I 1992 gikk han til Liverpool, men etter å ha sluppet inn 20 mål på 11 kamper ble han droppet av Liverpool-sjefen Graeme Souness. Under Souness' etterfølger, Roy Evans, fikk James tilbake plassen sin. Sammen med lagkameratene Steve McManaman og Robbie Fowler var James en av de beryktede «Spice Boys» – et navn som henspeilte på at enkelte av Liverpool-spillerne var for glade i å feste, og dermed ikke alltid presterte like bra på fotballbanen. I 1999 ble han solgt til Aston Villa, og derfra til West Ham United sommeren 2001. West Ham rykket ned fra Premier League i 2003, og i januar 2004 ble James solgt til Manchester City. Han hjalp klubben til å bli i Premier League den sesongen ved blant annet å redde to straffer. Sommeren 2006 gikk han til Portsmouth for 1,2 millioner pund. I Portsmouth hadde James en suksessfull tid, der Fa-cup-gullet i 2008 var høydepunktet. James stod også i mål i Fa-cup-finalen i 2010, men her tapte Portsmouth 0–1 etter et frisparkmål fra Didier Drogba. Dette skulle vise seg å bli James' siste kamp for Portsmouth, da han i juli 2010 Signerte for Bristol City, som spiller i The Championship, på free-transfer. Internasjonal karriere. James debuterte på i en vennskapskamp mot i 1997, og var i mange år reserve for David Seaman. I 2002 overtok James som førstekeeper, og spilte alle Englands kamper under EM 2004. Etter at han gjorde en feil i 2-2-kampen mot Østerrike i september 2004, tok Paul Robinson over posisjonen som Englands førstevalg i mål. Etter at Fabio Capello tok over som England-manager i 2008, ble David James igjen den foretrukne målvakten på landslaget. I VM 2010 stod James i mål i tre av de fire kampene England spilte. Robert Green stod den første kampen mot, men mistet plassen etter en stor tabbe som gjorde at kampen endte uavgjort. Etter VM gav James seg på landslaget. James spilte totalt 53 A-landskamper for England, og har blant annet vært med i troppen til VM tre ganger: 2002 i Japan/Sør-Korea, 2006 i Tyskland og 2010 i Sør-Afrika. Utmerkelser. I 2012 ble James utnevnt til medlem (MBE) av Den britiske imperieordenen for sin innsats for fotballsporten og for sitt veldedige arbeid. Peter Abildgaard. Peter Abildgaard (født 30. mars 1695 i Trondheim, død 25. januar 1778) var en norsk prest. Han var sønn av premierløytnant i artilleriet Jens Abildgaard og Hilleborg Bugge, gikk på Trondhjems Skole under den berømte rektor Anders Broch og ble der til august 1708, da skolebygningen brant. Foreldrene, som levde i trange kår, kunne ikke skaffe de tre sønnene privat undervisning, men ble hjulpet av daværende oberstløytnant Vincents Budde, som skaffet dem plass ved Christianias skole. Her ble Abildgaard ferdig til universitetet 1711, men utsatte reisen på grunn av pesten i København. Da han skulle av sted i 1712, hadde han ingen penger og måtte ta en huslærerpost hos en prest på Nøtterøy for å tjene litt. 1713 kunne han reise og ble student samme år. Ved Søren Lintrups velvilje fikk han kost på Klosteret, som han måtte gi slipp på 1714, etter å ha tatt examen philosophicum og baccalaureigraden. Siden han ikke hadde noen understøttelse, måtte han reise hjem til Norge som huslærer, først hos lagmann Stockfleth, siden hos presten Søren Michelsen i Asker. Her var han da Karl XII inntok Christiania i 1716. Svenskene hadde posteringer i Asker, slik at Abildgaard kunne skaffe seg en og annen opplysning- Flere ganger våget han seg på øde skogsstier til general Lützows hovedkvarter i Lier for å gi beskjed. I 1718 dro han tilbake til København, tok examen theologicum og holdt dimisspreken. Da han ville hjem til Norge så snart som mulig, måtte han reise over Fladstrand i åpen båt med en kurer i januar 1719. Han kom helskinnet i land og dro til Trondheim som privatlærer, inntil han 1720 ble personalkapellan hos sogneprest Christoffer Hersleb i Stod. 1726 ble han sogneprest på Røros, og her virket han i 52 år til sin død. Han var en dyktig teolog, og dessuten kjent med matematikk, fysikk, botanikk og flere andre fag. Han innla seg særlig fortjeneste i skole- og fattigvesenet, blant annet ved å oppsamle en kapital på 2000 riksdaler for de fattige. Som predikant tilhørte han den gamle ortodokse skole. Han ble gift første gang 1722 med Anna Sophia Hersleb (1704–45), biskop Peder Herslebs søster, og annen gang 1752 med Anna Hjort (1695–1778). I første ekteskap hadde han åtte sønner og tre døtre. Kilde. Abildgaard, Peter Abildgaard, Peter Abildgaard, Peter Nils Flakstad. Nils Erik Flakstad (født 1907 på Hamar, død 1979) var en norsk billedhugger. Han studerte på Statens håndverks- og kunstindustriskole 1928-30, og under Axel Revold og Wilhelm Rasmussen på Statens kunstakademi 1930-32. Han var lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1955-75. Han startet som maler og begynte først i slutten av 1930-årene med skulptur. Blant hans arbeider kan nevnes bidrag på Oslo rådhus, foran Haugesund rådhus, et relieff i Stortingets trappehall, og monumenter over falne i Hamar, Haugesund og på Akershus festning. Løselighet. Løselighet er den mengde av et stoff som lar seg oppløse i et bestemt løsemiddel under gitte forhold. Den oppløste substansen kalles løsningsstoff og den oppløsende væsken (vanligvis til stede i mer enn rikelig mengde) kalles løsemiddelet. Til sammen utgjør disse en løsning. Prosessen kalles oppløsning, eller hydrering dersom løsemiddelet er vann. En løsning i likevekt som ikke kan holde på mer av løsningsstoffet sies å være mettet. Løseligheten av en substans oppløst i en annen avgjøres av intermolekylære krefter mellom løsemiddel og løsningsstoff, temperatur, endringen i entropi som adfølger oppløsningen, tilstedeværelse og mengde av andre substanser, og trykk eller partialtrykk av en løsningsgass. Løselighetskonstanten er et særtilfelle av en likevektskonstant. Den beskriver likevekten mellom oppløst salt og uoppløst salt. Løselighetskonstanten er anvendelig for fellingsreaksjon som er det motsatte av oppløsningsreaksjon. Løselighetskonstanten er temperaturavhengig. Selv om løsninger gjerne anses å være faste stoffer som blandes ut i væsker, kan to hvilke som helst aggregatstilstander blandes og kalles en løsning. Hydrogen (en gass) kan oppløses i palladium (fast stoff), og rustfritt stål er en løsning av et fast stoff i et annet fast stoff (kalt en legering). Ftalater oppløses i plastikkstoffer og virker plastifiserende. Ved særskilte betingelser kan løsninger holde mer av et løsningsstoff enn løsemiddelet normalt kan oppløse. Dette kalles overmetning. løsemidler blir vanligvis karakterisert som polare eller nonpolare. Den generelle tommelfingerregelen er at «likt oppløser likt». Dette betyr at polare løsemidler vil oppløse ioniske forbindelser og kovalente forbindelser som ioniserer, mens nonpolare løsemidler vil oppløse nonpolare kovalente forbindelser. For eksempel vil vanlig bordsalt, en ionisk forbindelse, oppløses i vann, men ikke i etanol. Vann og nonpolare løsemidler er "ublandbare" ("immiscible"), dvs. de danner ikke homogene blandinger, men deler seg i to distinkte faser eller danner melkeaktige emulsjoner. Løselighet av bindingstype i vann. Denne tabellen gir en viss indikasjon av hvordan typen av kjemisk binding relaterer til løselighet i vann. Løselighet av ioniske forbindelser i vann. Denne tabellen presenterer en oversikt over løselighet av salter i vann. Nettilgjengelig analyse. interaktiv utregning av vanndig løselighet for forbindelser ved Kilchoman. Kilchoman er en skotsk whisky. Destilleriet med samme navn startet med whiskyproduksjon i juni 2005, og whiskyen blir i sin helhet produsert på gården "Rockside Farm" på øya Islay. Kilchoman planlegger tappinger av 5-, 8-, 10-, og 12-år gamle whiskyer. Eksterne lenker. Kilchoman Goalball. Goalball er et ballspill for synshemmede. 2 lag sitter på kne på hver sin side av en bane. Hvert lag består av 3 personer. Lagene hiver en ball langs bakken. De på det andre laget må da prøve å stanse ballen med kroppen. Hvis ballen går inn i veggen bak dem er det mål. Hvis ballen treffer sidelinjen går den til 1 av personene på det andre laget. Det finnes turneringer i Goalball. Det spilles med blindfold (bind for øynene) som alle de som ser må ha på seg for at det skal bli rettferdig. London Stock Exchange. Paternoster Square i London hvor LSE holder til London Stock Exchange, også kjent som LSE er aksjebørsen i London, Storbritannia. LSE ble etablert i 1801, og er en av verdens største aksjebørser. LSEs historie går tilbake til 1697 da John Castaing, som hadde et kontor hos Jonathan's Coffee-House, publiserte kurser på aksjer og råvarer under navnet "The Course of the Exchange and other things". Trang Fødsel. Trang fødsel er et norsk popband dannet i Bergen i 1992 av lærerstudentene Hans Petter Aaserud og Jørund Fluge Samuelsen. Bandet fremfører norskspråklig popmusikk og har gjennom stor konsertaktivitet og hyppig radiospilling vunnet et stort publikum. Medlemmene har også vært mye brukt som studiomusikere, produsenter og låtskrivere for en rekke andre artister som Odd Nordstoga, Asgeir Borgemoen, Bjarte Hjelmeland, Alexander Denstad With og Heine Totland. Høsten 2009 slutter Jørund Fluge Samuelsen, John Vinge, Tord Riiser og Ole Amund Gjersvik i bandet mens Hans Petter Aaserud fortsetter bandet med nye musikere. Tidlig historie. Trang fødsel ble dannet i 1992 som en duo, og opptrådte for det meste på gaten og i klubber. Ett år senere ble bandet utvidet med et medlem, da bassisten Ole Amund Gjersvik ble med, og nok et år senere ble Frank Jakobsen med på trommer. I 1995 kom bandets femte besetningsmedlem John Vinge på tangenter med, og samme år ga de ut sitt første album, "Bare Barnet", på eget selskap. Karriere. I 1996 fikk Trang fødsel flere kontrakttilbud fra større plateselskaper, og de valgte Norsk Plateproduksjon, som samlet bandet i studio i desember samme år. Flere sanger fra "Bare barnet" ble innspilt på ny på albumet "Hybel", og albumet solgte til sammen omtrent 65 000 eksemplarer. Bandet ble nominert til «årets låt» for «Kursiv» under utdelingen av Spellemannprisen 1997, men tapte for Espen Linds «When Susannah Cries». Frank Jakobsen valgte å slutte i bandet samme år, og Tord Riiser kom inn som ny perkusjonist. I 1998 lanserte bandet sitt tredje album, "Feber". Albumet fikk relativt god mottakelse, men ble ikke like stor suksess som "Hybel". Året etter kom albumet "Damp", som på tross av gode anmeldelser fikk så dårlig salg at det endte i at bandet ble oppløst. Bandmedlemmene fortsatte å arbeide innen musikk, og i 2003 slo den opprinnelige trioen Aaserud, Samuelsen og Gjersvik seg sammen igjen og hadde gjenforeningskonserter landet rundt. De lanserte i 2005 samlealbumet "De aller beste". The Parent Rap. "The Parent Rap" er en episode i den animerte serien "The Simpsons". Episoden er i den trettende sesongen av serien og ble vist 11. november 2001 i USA og 9. juni 2006 i Norge. Handling. Mens Homer kjører barna til skolen, får han høre om en konkurranse på KBBL. Han ber barna hoppe av og følger etter bilen til KBBL på jakt etter 40 dollar. Barna, Bart og Milhouse, finner en politibil og nøler ikke med å hoppe inn i den. De trodde den var tom, men hunden til Chief Wiggum er der. Ved et uhell kjører bilen av gårde og det blir sett på som tyveri. Familien havner i en domstol (det nevnes at det er blitt en vane for familien, som et slags sosialt samvær) for Barts tyveri. Mens dommer Snyder er på ferie, kommer det inn en erstatter, dommer Constance. Hun er mye mer streng og dømmer Homer og Bart til å være lenket sammen. De to er sammen på skolen, på soverommet og til og med på Moe's Bar. Familien Simpson blir lei av straffen, og kutter av tråden. Straffen for "det" blir at de begge må gå med gapestokk. De kutter imidlertid den og, med Flanders' verktøy. Homer og Marge bestemmer seg for å ta hevn på dommeren og lusker seg til hennes bobåt. Først skulle de sette et banner med kritikk, men det endte med at Homer kastet en murstein på båten. Båten sank og de to havner i retten igjen. Dommer Constance skal akkurat til å dømme Bart til fem år på barnehjem når den gamle dommeren kommer tilbake. Han, som vanlig, legger ned saken. Constance protesterer, men Snyder konkluderer med at han er sjefen. Polens herrelandslag i fotball. Det polske herrelandslaget i fotball er det nasjonale fotballaget i Polen, og dette landslaget blir administrert av Polens fotballforbund. Det polske fotballforbundet ble stiftet i 1919, og de ble medlem av FIFA i 1921. Polen har deltatt i syv VM-sluttspill og nasjonalstadion er Slasky-Norodowy i Chorzow. Historie. Laget spilte sin første internasjonale kamp den 18. desember 1921 i Budapest mot, de ble i denne kampen slått 0–1. I de olympiske sommerlekene i 1972 i München vant laget gullmedaljen, i 1976 vant de sølvmedaljen under de olympiske sommerlekene i Montreal, det samme gjorde de i 1992 da de olympiske sommerlekene ble arrangert i Barcelona. I verdensmesterskapet i fotball har det polske laget havnet på tredjeplass to ganger, første gang i 1974, og andre gang i 1982. Sveits i 2008 var Polens første deltagelse i et EM-sluttspill noensinne. Poise. Poise (P) er enheten for dynamisk viskositet i Cgs-systemet. Navnet er etter Jean Louis Marie Poiseuille. Poise brukes ofte med prefikset centi-: en centipoise (cP) er et millipascalsekund (mPa·s) i SI-enheter. Vann har en viskositet på 0,0089 poise ved 25 °C. De fleste kjemikalier får sin viskositet målt i poise. Jomfru Trofast. "Jomfru Trofast" er en norsk film fra 1921 basert på folkeskuespillet som er skrevet av Vilhelm Krag. Filmen er en fortelling fra Sørlandet. Regien var ved Rasmus Breistein. Egil Sætren er kredidert for dekorasjoner. Filmen er restaurert og bevart. Handlingen. Tone, som bor hos sin onkel Albertus, er blitt forelsket i den fattige sjøgutten Tellef. Albertus får sendt Tellef til sjøs for å forhindre at forholdet utvikler seg. Tone blir fortvilet og lover evig troskap til Tellef, og hun sier nei til alle friere som melder seg. Albertus sender et brev til Tellef som er i Pensacola og sier at Tone skal gifte seg med lensmannen. Tellef rømmer fra skipet han jobber på, og dette forliser, slik at alle antar at han er omkommet. Tone holder seg til troskapsløftet sitt, og flytter til Tellefs mor. Noen år etter treffer Tellef en venn hjemmefra i Pensacola, og denne kan fortelle om skipsforliset, at Tone fortsatt er ugift, og at Albertus har løyet for ham. Tellef reiser straks hjem, og kommer akkurat tidsnok til å forhindre at morens hus blir solgt på tvangsauksjon, og han og Tone møtes og får hverandre. Danske hunderaser. Det finnes kun to danske hunderaser som er anerkjent internasjonalt, noe som nok skyldes at Danmark fysisk henger sammen med det mellomeuropeiske kontinentet. Man kan derfor forstå at Danmark har hatt enkel tilgang på hunder, og derfor har fått dekket sitt behov uten å måtte avle fram egne hunderaser. Om danske hunderaser. Nå vil sikkert noen hevde at grand danois er en dansk hunderase, men den anerkjennes altså som tysk. Også grønlandshunden kan sies å være dansk, i og med at Grønland tilhører Danmark, men denne anerkjennes som en grønlandsk rase og ble som sådan trolig skapt lenge for danskene tok over. Den er allikevel tatt med her.